id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
500653
|
På sporet av den tapte kunst
Sterk historie i for løs og flat innpakning
Under annen verdenskrig stjal nazistene et utall kunstverk fra institusjoner, kirker og private samlinger.
I Hitlers tenkte tusenårsrike skulle kunsten stilles ut i et gigantisk museum i hans østerrikske fødeby Linz.
«The Monuments Men» baserer seg på historien om kunstspesialistene som like før krigens slutt tok på seg oppdraget å oppspore de stjålne verkene, hindre at de ble ødelagt i krigens siste fase, og sørge for at de kom tilbake der de hørte hjemme.
Spesialistene kom fra 13 land.
George Clooney reduserer gruppen til en håndfull amerikanere og en franskmann.
Det er mer tilgivelig enn den lettbente inspirasjonen han har hentet i 70-tallskrigsfilmer som «Kellys helter», som Alexandre Desplats musikk spiller opp til og som gjør filmens tone for lett og pregløs, gitt tematikkens alvor og kompleksitet.
I perioder er tilnærmingen så tilbakelent at filmer virker flat og halvhjertet, kjørt på autopilot, både hva angår regi og skuespill.
Det preger også resten av et ellers imponerende ensemble, bestående av blant andre Bill Murray, John Goodman og Bob Balaban.
Bare Cate Blanchett skiller seg ut, i en tilbaketrukket, men sentral rolle.
Når så er sagt , er filmen åpenbart laget med stor kjærlighet til kunsten og dens betydning for kulturarv og identitet.
Tross alle sine svakheter, er den umulig å se uten også å trekke linjer til den ufattelig rike kulturarven som har gått tapt i nåtidens kriger, i Afghanistan, Irak og Syria.
Som en av amerikanerne sier det:
«Ødelegger man en hel generasjons kultur, og det de skapte, opphører de å eksistere.
De blir som flytende aske.»
Det flertydige utsagnet peker både mot nazistenes bokbål og den moderne kunsten de brente fordi de så på den som degenerert.
Og det peker mot jødenes skjebne, ranet for alt og selv gjort til aske i leirene.
Så er da filmens sterkeste scener knyttet nettopp til dette.
I den ene finner kunstjegerne to tønner; en full av gulltenner, en full av gifteringer og smykker.
I en annen kommer James Granger (Matt Damon) inn i et lager fylt til randen av sirlig stablete eiendeler — malerier, middags- og kaffeserviser, tatt fra hjemmene til internerte, franske jøder.
Granger finner et kvinneportrett og tar det med en adresse i Rue de Nantes, der han henger det på veggen i en tom leilighet eierne sannsynligvis aldri kommer tilbake til.
| 0
|
500654
|
Kvikk lunsjboks
Med matboksen som sendebud om kjærlighet.
Nei, det er ikke morsomt å spise sin mat, når den ligger i pakke og ikke på fat.
Den norske matpakken er i sannhet et nitrist kulturprodukt.
Det handler ikke så mye om nøysomhet opphøyd til en dyd — som forsakelse.
Bare et gledesløst folk kan holde på forestillingen om at tørt brød og svett gulost styrker karakteren.
Dette blir ikke mindre klart når man ser indiske «The Lunchbox».
Filmen begynte sitt liv som dokumentarfilm om dabbawalla , betegnelsen på løpegutter som leverer ferdig tilberedte lunsjretter fra for eksempel konen ute i forstaden og inn til riktig arbeidsplass i storbyen.
Bare i Mumbai finnes det angivelig fem tusen dabbawalla-er.
Regissør Ritesh Batra var imidlertid rask til å se det narrative potensialet i dette systemet.
For hva om noen av disse «matpakkene» forveksles?
Glem dokumentaren, vi lager spillefilm!
Ila lever i et kjærlighetsløst ekteskap, men forsøker å vinne mannen tilbake ved å gjøre seg stadig mer flid med lunsjrettene.
Veien til mannens hjerte går som kjent via magen.
Men en dag gjør dabbawalla-ene en uvanlig feil, og kjærlighetsretten havner hos den snart pensjonerte tallknuseren Saajan, som for lengst har forsonet seg med livets skuffelser etter at konen døde for mange år siden.
Oppmuntret av Ilas forseggjorte lunsjer, starter oppvåkningen fra kontorlivets slummer.
Snart sender de to hverandre små hilsener med matboksen som sendebud.
Kan Saajan — og Ila! - begynne å drømme om kjærligheten på nytt?
Slik går det en linje fra «The Lunchbox» til «You've Got Mail» (1998), der Meg Ryan og Tom Hanks oppdager den ansiktsløse e-postens velsignelser.
Det ligger med andre ord stort romantisk potensial i lengselsfulle betroelser til ukjente adressater.
«The Lunchbox» er heldigvis mye, mye bedre.
Her er ikke kjærligheten en resolusjon i enden av en lang e-postutveksling, men snarere en drøfting av hva som holder oss våkne - og i live.
Døden er aldri langt unna i denne filmen, noe som gir den en helt annen klangbunn enn en romantisk komedie i Hollywood-tapning ville holdt seg med.
| 1
|
500655
|
En europeers erindringer
Wes Andersons fabel møter Stefan Zweigs virkelighet i en eventyrlig miks.
Ett syn sitter klistret på netthinnen, og vil for alltid ligge i mappen over mine favoritt-filmfigurer:
Den aldrende Madame D i Tilda Swintons skikkelse.
84 år gammel stamgjest på Grand Budapest Hotel.
En av de mange søkkrike fruentimmerne concierge Gustave gir spesialbehandling.
Fra hun kjøres bort i bil, tidlig i filmen, blir jeg sittende og sikle etter øyeblikket da hun kommer tilbake.
Helt til jeg skjønner at det ikke vil skje.
Dette er ingen spoiler, hennes bortgang er essensiell for historien, men også symptomatisk for Wes Anderson.
Bare en filmskaper med ubetinget tro på egen fortelling har råd til å ta livet av en slik gullfugl.
Swinton er ikke alene.
Store navn får et par sekunder på lerretet.
De fleste er blant Andersons «faste» skuespillere fra filmer som «The Darjeeling Limited» og «Moonrise Kingdom».
Flere av hans kjente motiver og «oppheng» er også med.
Tog, ung kjærlighet og frontale kamerainnstillinger.
Sansen for tidskoloritt og finurlige detaljer.
Det meste er med andre ord som det pleier, men ikke helt.
Anderson gjentar seg, og er samtidig et helt annet sted.
Geografisk befinner vi oss i Mellom-Europa, historisk hovedsakelig i tiden mellom Første og Annen verdenskrig, med særlig vekt på året 1932, ett år før Hitler kom til makten.
Ikke at han nevnes.
Anderson har noen helt konkrete referanser til Sudetland, men alle hentydninger til SS er visuelle.
Grand Budapest Hotel ligger heller ikke i Ungarn, det troner som en borg i et visuelt velutnyttet fjellandskap, og styres ned til minste detalj av den alltid høflige, alltid tjenstvillige Gustave (Ralph Fiennes), assistert av lobbygutten Zero Mustafa (Tony Revolori).
Med Madame
Ds død virvler Anderson i gang en intrige som på overflaten best kan beskrives som et heftig møte mellom Agatha Christie og Donald Duck, ispedd en dose tidlig James Bond og noen andre referanser som lett kan bli gjenstand for nerdete selskapsleker.
Alt fortalt på Wes Andersons umiskjennelige vis.
Stilisert, innimellom tegneserieaktig, og med hvert bilde nøye uttegnet og fullt av detaljer.
Men bak det hele synger Stefan Zweig, kreditert som Andersons inspirasjonskilde.
Under kan man tyde noen koder merket «gammel kultur», «grådighet» og «egosime».
På ett tidspunkt utstyres Gustave og Zero også med effekter som gir assosiasjoner til flyktende jøder.
Den østerrikske jøden og pasifisten Zweig opplevde i sin tid hvordan hjemlandet sank fra velstand til fattigdom, for så å opphøre å eksistere som selvstendig stat da landet ble innlemmet i det stortyske riket.
I «Verden av i går» beskriver han dette som en endring der omgivelsene går fra å være «hus av stein» til å bli en «borg av drømmer».
Slik Gustave kan leses som en humoristisk legemliggjøring av den raffinerte, men solidariske europeer, blir Grand Budapest Hotel et bilde på et endret Europa, en borg av fallerte drømmer, der den tidligere lobbygutten Zero inntar posisjonen som europeeren hvis erindringer overbringes en forfatter som senere skriver dem ned.
Det er fiffig og humoristisk gjort, intelligent også, idet mange slutninger og assosiasjoner overlates til tilskueren.
Så kan det innvendes at Andersons lek kanskje blir litt for fiffig, litt for overflatisk og estetisert.
I hvert fall ved første gjennomsyn.
For en svoren fan er det fort gjort å bli overveldet og oppslukt av de visuelle effektene.
Kanskje kommer dybden til syne når jeg ser filmen igjen.
Kanskje er det ikke annet enn overflate her.
Den er i alle fall, og uansett, lekker.
| 1
|
500658
|
Grådighetens galskap
Beretningen om jappesvindlerens vekst og fall er et anekdotisk karneval med Leonardo DiCaprio som suveren seremonimester.
Virkeligheten overgår fantasien.
Denne historien er egentlig for god, vill eller hinsides til å være sann.
Og vel kan det være at Scorsese tar seg en kunstnerisk frihet eller to i denne gjengivelsen av Jordan Belforts selvbiografi.
Muligens smurte også Belfort litt tjukt på da han skrev om tiden som børshai på 80-tallet.
Fyren virker troende til det meste.
Men FBI-agenten som tok ham til sist, hevder at han skriver sant.
Det er likevel ikke poenget.
Bare halvparten ville vært mer enn nok.
Belfort er oppkomlingen som begynte i det små og utviklet geskjeften på ulovlig vis gjennom aksjemeglerfirmaet Stratton Oakmont.
Drivkraften var grådighet, vinnerinstinkt og et enormt pengeforbruk.
Scorsese formelig velter seg i Belforts eksesser.
Sedlene flagrer, dopet florerer, horer hyres inn i hopetall.
Meglerkontoret er et bakkanal der dverger kastes mot dollarprydete målskiver.
I USA har diskusjonen gått om hvorvidt filmen glorifiserer umoral, pengebegjær og rus.
(I tillegg diskuteres den utstrakte bannskapen, men det er en annen skål).
I mine øyne er filmen mer i tråd med utsagnet som innleder The Telegraphs fem år gamle intervju med mannen:
«Could there be a more compelling poster child for the dark side of modern capitalism than Jordan Belfort?«
I Scorseses hender — og Leonardo DiCaprio kropp - blir Belfort en drittsekk.
Ikke sjarmerende, bare kynisk, slu, sleip og manipulerende.
På mesterlig vis får Scorsese og DiCaprio frem Belfort som iscenesetter og salgsmann - en som kan selge alt i en verden der alt er til salgs.
De gjør det også på en måte som gjør Belfort unik og samtidig allment gjenkjennelig.
Han er en vandrende peptalk, et oppkomme av svada, men strategien er dobbel, om ikke trippel.
Med flammende appeller oppildner han sine meglerundersåtter til å yte alt.
I retur får ikke bare han - og de - mer penger, han får også all den uforbeholdne beundringen han synes å være avhengig av.
Så hvorfor skal man holde ut tre timer i selskap med dette makkverket av et menneske?
Fordi filmen er en fryd og en fest, et absurditetens fyrverkeri, sprakende av galskap, infam fortellerglede, skuespillerkunst og uforglemmelige scener.
Første hakeslepp inntreffer tidlig, med et lunsjmøte mellom den erfarne megleren Mark Hanna (Matthew McConaughey) og nyansatte Belfort, der førstnevnte gir sistnevnte gode råd om hvordan man lykkes i bransjen.
Deretter går det i ett anekdotisk kjør.
Men pekerne til finanskrisen som inntraff tyve år senere finnes - selv om dette er en helt annen historie.
Blant fem Oscar-nominasjoner (beste film, beste regi og beste manus basert på bok) finner vi DiCaprio (beste mannlige skuespiller) og Jonah Hill (beste mannlige birolle).
Her er det ingen grunn til å legge inn protest.
Hills spill er helt på høyde med innsatsen i «Moneyball».
DiCaprio gjør en av sine beste roller.
Belfort er en krevende figur å spille, ikke minst fysisk; tidvis høy som et hus, tidvis i lammende rus, vekselvis dansende, knullende eller snakkende som et knatrende maskingevær.
Belfort har lært av sin far at man høster som man sår.
Nemlig.
Men i mulighetenes land er det tydeligvis alltid en åpning for dem som besitter frekkhetens nådegave.
Verden er full av mennesker tørste på rikdom og suksess.
Sluttbildet er like lite tilfeldig som det er nedslående.
| 1
|
500662
|
Ærlig, men kaldt om familietragedie
Sterkere tematisk enn filmatisk.
Mandag fortalte Nils Malmros i et intervju med BT om hvordan han kom hjem og fikk vite at hans kone hadde drept deres ni måneder gamle datter med kniv.
Først 30 år senere greide regissøren — kjent for sine selvbiografiske filmer - å lage film av tragedien.
Mye fordi hans kone insisterte på at han skulle gjøre det.
På sett og vis er dette motsatsen til Thomas Vinterbergs «Jakten».
Der den handler om omgivelser som går av skaftet ved mistanken om at det er begått en forbrytelse mot et barn, viser «Sorg og glede» et lokalsamfunn som støtter opp om en «forbryter» de forstår er syk.
Støtten blir avgjørende for hennes vei videre.Denne humanismen, være seg i retts— og behandlingsapparatet eller nærsamfunnet, en er av filmens styrker.
Dessuten gir den innsikt i et sykdomsbilde, uten å skygge unna selvransakelsen.
Filmen er ærlig i sin granskning av samspillet mellom Sigrid og Johannes - som de heter i filmen - påvirket som det er av ulik klassebakgrunn og psyke, kjønnsforskjeller og manglende kunnskap om sykdomsbildet.
Malmros greier også behandle det vanskelige stoffet med en viss humor.
Filmen blir derfor aldri tung.
Rent filmatisk er den ikke like vellykket.
Malmros realistiske stil er tradisjonell inntil det pregløse.
På tross av godt skuespill, særlig av Helle Fagralid, virker deler av filmen flat, distansert og stiv.
Kanskje var distansen nødvendig for gjennomføringen, men resultatet er en merkelig kald filmen som ikke brenner seg fast, og som etterlater lite annet enn minnet om Sigrids ord:
«Det verste er når jeg våkner om morgenen og forstår at det ikke er en vond drøm.«
Filmen har ordinær premiere 14. mars, og vises under Bergen filmfest.
| 0
|
500663
|
«12 Years a Slave»
En utmattende, nyansert og strålende film om slaveri.
Slaverifilmen , i likhet med filmer om Holocaust, holder liv i en del av historien som aldri får bli borte, og må derfor alltid strebe etter å knytte sine fortellinger til samtiden.
Regissør Steve McQueens genistrek er at han har valgt å lage en film om Solomon Northup, en fri svart mann som har rettighetene som slavene systematisk ble nektet.
Han lever et komfortabelt middelklasseliv med sin kone og sine to barn i delstaten New York, da han blir kidnappet og solgt til slavehandlere som frakter ham til sørstatene.
Et av problemene med slaverifilmer er at de sjelden makter å få publikum til å reagere på slaveriet som praksis.
Som regel introduseres man for plantasjer hvor slavetilværelsen går i arv, og de store, følelsesmessige reaksjonene utløses oftest av groteske vold— og voldtektsscener eller familier som splittes.
«12 Years a Slave» inneholder mer enn sin andel pisking, henging og annen voldsutøvelse, og ved en rekke anledninger dveler kamera lenger ved slavenes forpinte ansikter og oppflerrede kjøtt enn hva som synes nødvendig.
Dette kunne fort fremstått som spekulativt.
Men publikum har fulgt Solomon Northup på hans reise inn i umenneskeligheten, og ser dermed alt dette gjennom øyne som er like skrekkslagne som vi selv hadde vært om vi befant oss i hans sted.
McQueens voldsskildringer skaper en tilstand av sjokk og utmattelse som speiler hovedpersonens egen lamslåtthet og moralske apati i møte med slaveriet som system.
Det fratar mennesker alle deres rettigheter og all deres verdighet.
Det er ingen edelhet i slavenes lidelse, ingen storhet i offerrollen de er tildelt.
De er ganske enkelt mennesker som urettmessig er kastet inn i en verden som reduserer dem til ren, dyrisk overlevelsesvilje.
At McQueen lykkes med alt dette skyldes hovedrolleinnehaver Chiwetel Ejiofor.
Ejiofor leverer en prestasjon som er like overbevisende som den er imponerende; omgitt av filmstjerner og dyktige karakterskuespillere er han det naturlige fokus i hver eneste scene.
Ejiofors øyne forteller en historie som gang på gang stilles i kontrast til dialogen, og filmens siste scene er en studie i underspilt beherskelse.
Med «Django Unchained» ga Quentin Tarantino utløp for frustrasjonen man alltid føler når man ser denne typen filmer, der han førte den rettskafne harmen og hevnlysten til sitt karikerte klimaks.
«12 Years a Slave» er et langt mer komplekst og opprivende verks Selv om den oppfyller alle kriteriene til en typisk Oscar-film, er den også ribbet for tomt, sentimentalt patos man vanligvis assosierer med Akademiets filmsmak.
Dette er et stort og tungt drama som forblir hos en, lenge etter man har forlatt kinosalen.
| 1
|
500664
|
Mamma, pappa, barn
Kjønn, klasse og foreldreskap i det moderne Japan.
Kore-eda Hirokazus filmer flyter stillferdig av gårde, men huker seg likevel fast, tematisk og visuelt.
Sviende sterke «Nobody Knows» og sobre «Still Walking» var begge blant årets beste filmer da de ble vist i Norge i 2006 og 2009.
I «Som far, så sønn» fortsetter japaneren sin utforskning av familieforhold og følelsesmessig relasjoner.
Igjen står barna i sentrum, selv om historien — på overflaten - fortelles fra de voksnes perspektiv.
To foreldrepar får vite at sønnene deres ble forbyttet på fødestuen.
Hører guttene hjemme hos sine biologiske eller sosiale foreldre?
Er blod tykkere enn vann, eller trumfer miljøet arven?
Kore-eda Hirokazu kaster spørsmålene i fanget på to familier der fedrene er henholdsvis en disiplinert, fraværende karriere-arkitekt i Tokyo, og en utadvendt, tilbakelent og smårufsete eier av en liten elektronikksjappe i en mindre by.
Slik tegnes et komprimert bilde av klasse- og kulturforskjeller i et moderne Japan preget av sterk konkurranse, men også av kulturelle endringer.
Fedrene står sentralt.
Ikke fordi de overskygger to høyst tilstedeværende mødre, men fordi vi befinner oss i et patriarkalsk samfunn.
Det gjør at filmen er vel så mye en undersøkelse av farskap som av foreldreskap.
De to guttungene gjør et uutslettelig inntrykk.
Særlig Keita, som pliktoppfyllende prøver å leve opp til farens forventninger.
Stilen er dempet, filmspråket renskåret og kontrollert, tidvis poetisk.
Tonen preges av en særegen, lakonisk humor.
Bak estetikken anes en tilnærming til mer tradisjonelle fortellermåter, og som helhetlig verk er ikke filmen like forløst som sine forgjengere, og ikke like oppslukende.
Like fullt er dette en medrivende, rørende film.
«Som far, så sønn» vises under Bergen filmfest, og har ordinær premiere 7. februar.
| 1
|
500665
|
Storslått islandsk bygdeskrøne
Fornøyelig, original og utsøkt filmatisk.
Åpningssekvensen sier alt om hvor mye disse kreative islendingene greier å gjøre ut av noe som i utgangspunktet er en serie bygdeskrøner.
Mens innledningsteksten går, hviler kamera tett på en hestekropp.
Pelsen, manen, så sentrert mot ørets organiske form.
Deretter øyet, hvor en mannsskikkelse speiler seg.
Bildet i øyet blir et sammenbindende element, som en kapitteloverskrift, mellom hver historie.
Alle handler om former for begjær.
Paringslyst.
Kjærlighetslengsel.
Eiendomstrang.
Overlevelsestrang.
Higen etter alkohol.
Spilt ut på liv og død i det voldsomme landskapet, og med perfekt oppbygget dramaturgi, resulterer det i slående vakre bilder og strålende komikk — selv om noen av historiene ender tragisk.
Filmen er sentrert rundt menneskene i et dalføre, hvori opptatt en latinamerikansk sykkelturist og utstrakt bruk av kikkert.
Og så hestene da, disse mytiske skikkelsene med så nære bånd til menneskene at de befinner seg et sted i skjæringspunktet mellom dyrisk natur og temmet kultur.
Selv om «Om hester og menn» sier ett og annet eksistensielt om menneskelig og dyrisk drift, er den i sin anekdotiske form ikke noen stor film i eksistensiell betydning.
Snarere er den en storslått liten film som viser hvordan også en komedie kan utnytte filmmediets særegne, visuelle virkemidler, og som gjør det med bravur.
Filmen er Islands Oscar-kandidat.
Den har ordinær premiere 28. februar, men vises nå under Bergen filmfest.
| 1
|
500666
|
Ut å stjæle kobber
Poetisk realisme som ryster og rører.
Arbor har utstående ører, flisetynt hår.
Knapt en fiber i den spinkle kroppen greier å holde seg i ro.
Aggresjonen sitter like løst som hånfliret.
Swifty er rolig, røslig, med håndlag for hest.
Som Bradfords svar på Helan og Halvan holder trettenåringene sammen.
Det er de to mot resten.
Da de utvises fra skolen etter å ha tatt igjen mot mobberne, utvider de geskjeften med å samle metall for skraphandler Kitten.
Kobber er det store varpet, det som gir mest gevinst, men som også er mest risikabelt.
Clio Barnard skriver seg inn i tradisjonen etter regissør Ken Loach.
Samtidig bidrar hun til å videreutvikle den sterke, britiske sosialrealismen — slik Andrea Arnold gjorde med «Fish Tank» og Lynne Ramsay med «Ratcatcher».
Også der sto barn og tenåringer i sentrum for handlingen, og håpløsheten ligger som et grått, vått ullteppe over et postindustrielt landskap.
Swiftys småsøsken yrer rundt i et strømløst hus der sofaen - et av få gjenværende møbler - selges for slanter.
Mannen i huset , ikke nødvendigvis ungenes far, har et vidt vokabular av skjellsord, men ingen vennlige ord på lager.
Arbors mor prøver så godt hun kan, men er hjelpeløs overfor eldstesønnen, et gjeldstynget dophue, og den hyperaktive yngstegutten.
Inn i denne tristessen bringer Barnard elementer av røff humor og skjør men kraftfull poesi, fotografisk så vel som metaforisk.
Bilder av høyspentmaster langs myke åser der hester beiter binder sammen natur og kultur, by og land, og blir i seg selv et uttrykk for den samfunnsmessige randsonen disse menneskene befinner seg i.
Igjen ser vi hvordan britiske filmskapere leter opp unge talenter - fra gud vet hvor - og får dem til å skinne på lerretet.
Conner Chapman (Arbor) og Shaun Thomas (Swifty) er ikke bare perfekte i rollene, de er alfa og omega for filmens uttrykk og dybde.
| 1
|
500669
|
Respektfullt om statsmannskunst
Bringer ikke noe nytt om Mandela, men er en viktig påminnelse om raseskillepolitikkens umenneskelighet.
Denne filmens viktighet som historietime rager høyt over dens kunstneriske kvaliteter.
Som episk beretning om Nelson Mandelas liv — basert på selvbiografien hans - fremstår den som en «illustrert klassiker», der utvalgte hendelser, uttalelser og ikoniske bilder rekonstrueres med skjematisk nøyaktighet.
Slik må det være.
Dette er nære, historiske begivenheter, og vi forventer å få dem gjengitt.
Det jeg savner, er en større løsrivelse fra forelegget, en sterkere vilje til å gå dypere inn i mennesket Mandela og de politiske prosessene som førte til apartheids fall.
Nettopp fordi Mandela inngir så formidabel respekt, tåler - og fortjener han - en film som våger å dykke under den velkjente overflaten.
Det gjør ikke denne.
Stilmessig er «Mandela:
Veien til frihet» nesten oppsiktsvekkende tradisjonell og strømlinjeformet, fortalt fra A til Å og fylt ut med arkivopptak fra opptøyer og demonstrasjoner.
Siden den skal ha med «alt», haster den stadig videre, uten å åpne for refleksjon.
Det meste - være seg forholdene på Robben Island, uenighetene innad i ANC eller spørsmål rundt forsoning versus hevn - stilles opp i ganske enkle, men illustrerende tablåer.
Mang en scene og situasjon burde fremkalle både tårer og raseri.
Noen gjør det, uvegerlig.
Noe av problemet er at filmskaperne ikke stoler på bildenes visuelle og emosjonelle kraft, men finner det nødvendig å understreke dem ved hjelp av Alex Heffes musikk.
Den er så sukret med patos at effekten blir paradoksal.
Fiolinene legger seg som en barriere som hindrer meg i å rives ordentlig med av hendelser og stemninger.
Det bidrar ytterligere til å gi den britiske filmen et anstrøk Hollywood den fint hadde greid seg uten.
Innenfor disse rammene tegner Idris Elba et overbevisende portrett av Madiba.
Det han mangler i portrettlikhet, tar han igjen i stemmebruk.
Å høre ham snakke er som å høre Mandela, og bidrar alene til å gi skikkelsen hans velkjente karisma.
Energien kommer særlig til syne i gjengivelsen av Mandela som ung advokat på 40-tallet; en fandenivoldsk flørt, mer opptatt av damer og moro enn av forholdene de svarte lever under.
På tross av at han som velutdannet mann stadig tiltales som «kaffer» og «boy», er dette en Mandela som tror mer på utdannelse og hardt, individuelt arbeid enn kollektiv, politisk kamp.
Endringen kom med de brutale raseskillelovene Sør-Afrika innførte etter at nasjonalistpartiet vant valget i 1948.
ANC forlot sin ikke-voldelige linje.
Mandela gikk under jorden.
Winnie Mandela (Naomie Harris) gis sin rettmessige plass på en måte som også forklarer hennes militante utvikling.
Filmen får sitt visuelle høydepunkt i det uforglemmelige øyeblikket der Mandela løslates, og han og Winnie - tross markant politisk uenighet - går hånd i hånd, med knyttede never, gjennom folkemengden.
Politisk er filmen mest interessant når den mot slutten berører samtalene og forhandlingene som foregikk før og etter Mandelas løslatelse.
Men heller ikke her kommer Chadwick under overflaten - på tross av statsmannskunsten som ble utøvd og de politiske motsetningene og dramatiske komplikasjonene som ligger her.
Det er filmens største unnlatelsessynd.
Men som historisk oppfriskningskurs har den sin misjon, i påvente av filmen som dukker grundigere ned i mannen og de politiske prosessene.
| 0
|
500671
|
Stor ståhei og mye mat
Fantasifull, men masete og utflytende familiefilm.
Med kvaliteten Pixar leverer, legges listen så høyt at det skal godt gjøres for andre å slå skikkelig gjennom på animasjonsfronten.
Sony greide det nesten med «Det regner kjøttboller».
Original og vittig, og fortalt med overskudd og energi, målbar den en tydelig brodd mot vestens forhold til mat og vårt stadig voksende søppelberg av kasserte rester.
Temaet videreføres for så vidt i oppfølgeren.
Anslagsvis er den en fargerik forsvarstale for naturlig mat.
Den lovende starten presenterer et selskap som har infame likhetstrekk med en viss gigant innen moderne elektronikk.
At selskapet låner navn fra en frukt er heller ikke tilfeldig.
Filmens selskap heter Live.
Les det baklengs.
Live produserer kunstige matblokker.
Lederen, Chester V, er unge Flints forbilde.
For å oppsummere litt:
I forrige film oppfant Flint en maskin som kunne omdanne vann til mat.
Såre vel, helt til redskapet gikk amok.
Maten vokste ut av alle proporsjoner.
Snart tårnet et gigantisk matuvær seg opp parallelt med berget av restemat i utkanten av byen.
Flint trodde han reddet verden da han ødela oppfinnelsen sin.
Nå viser det seg at den fortsatt er aktiv.
For Chester V er maskinen en trussel han må bli kvitt.
Under dekke av å hjelpe befolkningen å rydde opp, utnytter han Flints beundring, og lurer ham ut på en ekspedisjon for å finne maskinen.
Med på turen følger flere av dem vi møtte i forrige film, blant annet Flints fiskerpappa og meteorologen Sam, Flints kjæreste.
Sist utgjorde de og relasjonen deres til Flint noen riktig fine bifigurer og sidehistorier.
Denne gangen får de for liten plass å boltre seg på, både som figurer og emosjonelt.
Det går ut over filmens stemning og varme.
Nye regissører er hentet inn, og de velger heller å fråtse i visuelle virkemidler.
I så måte serverer de en snopepose av dimensjoner.
Flints maskin har skapt et jungelliknende økosystem, et habitat for et utall fantasifulle skapninger.
Svære edderburgere (som ved første øyekast har likheter med McDonalds logo).
Melonelefanter.
Flamangoer.
Bananstrutser, rekpanser og purredinosaurer.
Flint og vennene hans stamper gjennom en sirupsmyr der smørfroskene fanger surrende myggskiver.
Digre tacodiller skremmer vettet av dem.
Det er fargerikt og morsomt, men plottet er ganske komplisert og filmen ganske utflytende.
Gradvis beveger den seg bort fra sin kritiske intensjon og over i et mer overflatisk, actionfylt lende, der gags, høyrøstethet og mas tar over.
Tross gode intensjoner ender den dermed som en underholdende, men ganske kalorifattig dusinvare.
Eller ferdigmat, om du vil.
| 0
|
500672
|
Sikringskost med velsmakende konfektbiter innimellom
Folkeopplysnings på sitt beste.
Innse det først som sist — 2014 kommer til å stå i grunnlovsjubileets tegn.
Kongen slo an tonen i nyttårstalen:
Grunnloven er et fundament for nasjonen Norge, sa han og snakket om verdier som ytringsfrihet, trosfrihet og folkestyre.
Det er dette fundamentet NRKs storsatsing «Jakten på Norge» også står på.
Gjennom ti episoder tar statskanalen oss gjennom fedrelandets utvikling fra fattiglem til oljesmurt riking.
Det kommer til å bli mange honnørord i året som ligger foran oss.
Det vil helt sikkert også komme alternative stemmer som stiller kritiske spørsmål.
Markeringen av våre 200 år med egen grunnlov vil bevege seg fra selvforherligelse til selvpisking.
Hvordan ble vi den nasjonen vi er i dag, er et av de grunnleggende spørsmålene som stilles i NRK-serien.
La oss slå fast med en gang - når NRK ruller frem hele maskineriet, blir det kvalitet.
NRKs rikholdige arkiv suppleres av arkivmateriale hentet inn fra fjern og nær.
Tyske og sovjetiske filmaviser fyller ut den norske.
Unikt billedmateriale er skaffet til veie, ekspertene er mange og dyktige.
Men det skal mer til enn bilder og eksperter for å lage en god historie.
Det er fortellergrepene som gjør «Jakten på Norge» til godt TV.
Ett av grepene er valget av programledere.
Haddy N'jie og Per Sinding-Larsen loser seerne gjennom dette havet av informasjon.
Begge har solid TV-erfaring, samtidig har de sin egen historie som også illustrerer hvordan Norge har utviklet seg disse 200 årene.
Svenske Per Sinding-Larsen kan føre sine aner tilbake til Grunnlovens far — Christian Magnus Falsen, mens oslojenten Haddy N'jie representerer både det moderne, urbane Norge (i programmet får vi vite at 80 prosent av oss nå bor i byer, i 1814 var tallet 20), og dessuten den økende delen av befolkningen med bakgrunn fra et annet land.
Serien tar opp temaer som hvordan familien har utviklet seg, innvandring, kriminalitet, samferdsel og kjærlighet.
Den første episoden jakter på selve nordmannen, og blir en introduksjon for det som skal komme.
De to programlederne presenterer seg gjennom to parallelle løp.
Per Sinding-Larsen gjennom en «hvem tror du at du er«-aktig jakt på sin tipptipptippoldefar, grunnlovsfaderen, Haddy N'jie med de grunnleggende spørsmålene:
Hvem er vi i dag?
Og hvordan ble vi sånn?
Episode to belyser familien og folk flests levekår de siste 200 årene.
Den modige familien Dingstad, som stiller opp i et slags realitykonsept der de må leve slik våre forgjengere gjorde, gjør dette til et morsomt og severdig program.
Reflekterte kommentarer fra ekte mennesker, supplert av eksperter, gir et levende bilde av hvordan det har vært å leve og bo i dette landet.
«Jakten på Norge» er solid og godt, og med humoristiske grep - som mediedekningen slik den kunne ha artet seg dersom grunnloven ble vedtatt anno 2014.
Samtidig er serien en bekreftelse på at man må kjenne sin fortid for å forstå sin samtid.
Men en viktig innvending:
På bakgrunn av de tre første episodene, synes det fortsatt å være et østlandsblikk som ser ut over landet.
Urnorske klisjeer som ski og snø og bonderomantikk går igjen, men kanskje blir det mer både vestland og kystkultur etter hvert som serien skrider frem.
NRK viser i alle fall vilje til å spørre.
«Jakten på Norge» er på mange måter en skapelsesberetning om Norge.
Det gjenstår å se om NRK bruker serien til å lene seg tilbake, se ut over landet og konstatere at alt er såre godt, eller bikker andre veien - til selvransakelse og skyldfølelse.
Begge deler vil være like feil.
| 1
|
500673
|
Forførerisk og fyrrig Snøhvit fra Andalucia
Se Snøhvit og bli forelsket.
Både i henne og i stumfilm.
Nei, Pablo Berger var ikke inspirert av «The Artist» da han laget «Snøhvit fra Andalucia».
Han hadde jobbet med filmen i årevis da Michel Hazanavicius’ uventede publikumssuksess sopte med seg fem Oscar-statuetter i 2012.
Det kan — relativt sett - ha vært ødeleggende for «Snøhvit fra Andalucia».
Den var Spanias Oscar-kandidat i fjor, og burde i sannhet ha vært nominert fremfor «Kon-tiki».
Bergers film er ikke bare bedre enn Joachim Rønning og Espen Sandbergs, den slår en lidenskapelig knockout på «The Artist» også.
Lidenskap er selve stikkordet, her.
Erotisk lidenskap, ja - men først og fremst lidenskap for europeisk film og filmhistorie.
Vi har altså å gjøre med en svart-hvit stumfilm, inspirert av brødrene Grimms eventyr om Snøhvit og de syv dvergene, lagt til 1920-tallets Andalucia og med tyrefekting som ramme.
Den spanske nasjonalsporten kan man si mye om.
Det kan man om denne spanske Snøhviten også.
Eller Carmen, som hun heter her.
Men der førstnevnte er ufyselig, er sistnevnte hjertesmeltende bedårende.
Både som lille Carmencita i Sofía Orias skikkelse, og som voksen, spilt av Inma Cuesta.
Stemoren Encarna (Maribel Verdú) derimot, er ikke bare en ond narsissist, hun er en renheklet sadist.
Pablo Berger benytter filmens stil og eventyrlige ramme til å leke lykkelig med alt som lar seg leke med her:
Billedspråk og effekter, film- og eventyrreferanser, produksjonsdesign og kostymer, og - ikke minst - musikk.
Han pøser på med fioliner og flamenco, melodrama, romantikk og humoristisk gravalvor - både filmatisk og musikalsk - og jo flere klassiske filmer du har sett, desto finere filmopplevelse får du.
Se bare hvordan Berger, som Hitchcock, leker med skygger.
Tenk på «Rebecca» når du ser hallen, trappene og det store portrettet i herskapshuset til Carmencitas far, der jenten får mer enn en snev Askepott over seg da Encarna forviser henne til kullkjelleren.
Encarnas sykepleierhette mimer dronningkronen i Disneys klassiske Snøhvit-animasjon fra 1937.
Pepe, Carmencitas elskede (og elskelige) hane, er en gjenklang av hunden Toto i «Trollmannen fra Oz».
Filmhistorisk bagasje er likevel ingen forutsetning for å ha glede av «Snøhvit ...»
Lyst på og smak for annerledes filmopplevelser holder lenge.
Du risikerer ikke annet enn å oppdage at du elsker stumfilm.
| 1
|
500676
|
Svensk Forrest Gump
Skrantende, svensk bestselger-filmatisering
Allan Karlsson (Robert Gustavsson) fyller 100 år og det er klart for fest på sykehjemmet et sted i Småby-Sverige, med både lokalavis og ordfører til stede.
Men Allan har ikke sprelt helt fra seg ennå.
Han klatrer ut vinduet og stikker av, og med det setter han i gang en utrolig rekke hendelser som både involverer en koffert med 50 millioner kroner, en gjeng udugelige gangstere, og en stakkars elefant.
Samtidig får vi gjennom tilbakeblikk se hendelser fra Allans eventyrlige liv.
Den enkle svensken har bygget skyskrapere i New York, vært med å utvikle atombomben og vært internert i en Gulag-leir i Sibir.
Han har også snublet rundt i verdenshistorien, og ved ulike tilfeldigheter møtt på både general Franco, Stalin, Harry Truman og Ronald Reagan.
«Hundreåringen ...» er en bok for folk som synes det er morsomt når folk blir bæsjet i hjel av en elefant, skrev svenske Expressens Amanda Svensson om romanen med samme navn.
Boken har vært en av de største bestselgerne både i Norge og Sverige de siste årene — en bestselger som på sedvanligvis ikke har stått like høyt i kurs hos kritikerne.
Og med fare for å avsløre for mye:
Også i filmen er det en scene som involverer de to komponentene drap og elefantbæsj.
Og den er ikke spesielt morsom.
Filmen forsøker å blande det eventyrlige og storslåtte fra «Forrest Gump» med landsbygd-komikk fra Sverige, à la Josef Fares’ «Kopps».
Forskjellen er at i sistnevnte så er scenene som involverer ulike kroppsvæsker hysterisk morsomme.
Historiske tilbakeblikk fra Allans liv blir fortalt som morsomme anekdoter.
Og i likhet med da Forrest Gump var på reise i historien, forstår ikke hovedpersonen helt hva han er med på.
Han er bare en enkel svenske som er blitt kastet ut i verden.
Filmen er ikke blottet for sjarm.
Robert Gustavsson er jevnt over god som Allan, spesielt som Allan den eldre, og kjemien mellom Gustavsson og Iwar Wiklander i rollen som kompisen Julius er fin.
«Hundreåringen ...» er en fullstendig upretensiøs film - en virkelighetsflukt i ordets mest bokstavelige betydning.
| 0
|
500678
|
Verken langt eller lykkelig
Livet på den russiske landsbygden kan være ille nok i seg selv.
Stilt overfor sterke kapitalkrefter og korrupte myndigheter, blir det umulig og i hvert fall ikke langt og lykkelig.
Det får den idealistiske Sasja (Alexander Yatsjenko) grundig erfare.
Han har flyttet fra byen og vil skape seg et nytt liv på landsbygden.
Der skaffer han seg en gård, og har muligens litt naive planer for hva han kan utvikle den til.
En kjæreste, Anna (Anna Kotova), får han seg også.
Men det han ikke forutser er at mektige krefter ønsker å ekspropriere både hans og naboenes eiendommer i Utviklingens navn.
Og kapitalens villige medløpere fins i både politi og den lokale administrasjonen, der de dresskledd sitter bak sine pc-er.
Sasja er rede til å la seg kjøpe ut og flytte tilbake til storbyen, slik Anna gjerne vil, men sesongarbeiderne hans ber ham bli og ta opp kampen.
Dermed er tragedien i gang.
Anna, som er ansatt i den lokale administrasjonen, ser fremtidshåpet forsvinne og forlater ham.
Nekene av noen arbeidere deserterer en etter en straks presset fra oven blir sterkere.
Men for Sasja er det blitt en slags moralsk forpliktelse å føre kampen videre.
Til slutt tar historien en uhyre dramatisk vending.
Den velspilte og velkomponerte filmen med Pavel Kostomarovs virkningsfulle foto drives frem med en effektiv fortellermåte, i korte scener og talende tablåer.
Slik naturen og landskapet utnyttes filmatisk, bygger det opp mot den slutten vi hele tiden vet vil komme.
Vel kan Sasja virke litt romantisert heroisk, men denne kampen kan han ikke vinne.
| 1
|
500679
|
Den stumme gnisten
Om du setter ord på det, forsvinner det.
«Drinking Buddies» viser styrken i det usagte.
Er det nødvendigvis slik at det er den du har best kjemi med, er det meningen at du skal være sammen med?
Ja, er ikke det hele poenget med tosomheten, da?
Hva skulle man ellers bygge et solid forhold på?
Tja, kanskje det er andre faktorer som er vel så viktige?
Dette er underteksten i «Drinking Buddies», Joe Swanbergs siste øvelse i mumblecoresjangeren.
En sjanger som kjennetegnes av retningsløse, unge voksne, prokrastinering, hipstersykler, vinylspillere, beskjedne budsjetter og usikker (mumlende) dialog.
Og den vanskelige kjærligheten, da.
Historien kretser rundt kollegene Kate og Luke, som begge jobber på et mikrobryggeri i Chicago.
De kan synes «som skapt for hverandre», men begge er bundet av forhold på hver sin kant.
Flørten og tilnærmingen må derfor foregå på uuttalte premisser — med stjålne blikk og forsiktige kjærtegn.
Det er den stumme gnisten.
Om den tilkjennegis, forsvinner den.
The love that dare not speak its name.
Ord kan ødelegge det fineste mellom mennesker, og denne varsomheten med språket er mesterlig forvaltet av regissør/manusforfatter Swanberg.
Den skjøre kjærligheten er da også hele mumblecoresjangerens hovedmotiv eller raison d’être.
Dynamikken mellom Kate og Luke peker slik tilbake på indieklassikeren «Mutual Appreciation» (2005), der vi også finner et par i en potensielt farlig scene på sengekanten: to stykker, opptatt på hver sin kant, som begge ønsker at den andre skal ta hovedansvaret for det som kanskje er i ferd med å skje.
Kritikere av mumblecoresjangeren har avskrevet den som et navlebeskuende filmprosjekt båret fram av hvite, privilegerte slackere som burde finne seg bedre ting å gjøre enn å sykle rundt med pappas kredittkort.
Kritikken mister imidlertid øye for friskheten i prosjektet.
I sine beste øyeblikk kan mumblecore lære Hollywood en lekse de innimellom ser ut til å ha glemt:
Det er ingen dum idé om publikum faktisk kan kjenne seg igjen.
De trenger ikke flere eksplosjoner.
Deres dypeste lengsler handler om ting på hjemmebane.
Er du forresten lei av «den nye ølkulturen»?
Vel, da er ikke «Drinking Buddies» en film for deg.
Amber ale, imperial stout, single hop IPA, red ale, wit her tylles det nedpå nye ølsorter i nær sagt hver eneste scene.
Til frokost, lunsj, middag og kvelds.
Ikke at det får tungen på glid.
Noen ting lar seg ikke uttale.
Selv ikke i fylla.
| 1
|
500681
|
Egenrådighetens oppdrift
Regissør Shane Carruth er et unikum.
Det samme er «Upstream Color».
I 2004 vant Shane Carruth hovedprisen («Grand Jury Prize») ved filmfestivalen i Sundance.
Filmen het «Primer» og er siden etablert som en slags kultklassiker blant cineaster verden over.
Nå, ni år senere, er Carruth omsider tilbake.
Det har tatt tid, men det er kanskje ikke så rart.
For Carruth gjør alt selv.
På «Upstream Color» står 40-åringen for manus, regi, foto, klipp, musikk, promo og distribusjon.
Puh.
Ja, også spiller han den mannlige hovedrollen.
Vi har kanskje med en i overkant egenrådig filmskaper å gjøre her?
Tja, muligens, men «Upstream Color» bærer først og fremst bud om det idiosynkratiske geniet.
Den kunstneriske impulsen som ikke lar seg delegere.
For la det være klart:
Carruth er et unikum.
Det samme er «Upstream Color».
Så hva med plottet?
Tja.
Det lar seg vanskelig koke ned til et lettfordøyelig synopsis (selv sier Carruth at det kan være lurt å tenke på «forbindelsen mellom ormer, griser og orkideer»), men kort fortalt:
I det ene hjørnet: en grise-bonde.
I det andre: en ung kvinne, Kris, som fanges og utsettes for eksperimenter som involverer at ormer kryper under huden hennes og forsyner seg av hennes DNA.
Dette har hun ikke noe minne om, gudskjelov, bare en vag fornemmelse av at noe forferdelig har skjedd.
Snart trekkes hun mot Jeff, en tidligere hvitsnippforbryter.
Begge deler magefølelsen om at de har opplevd et innbrudd — i sine egne sjeleliv.
Eller med andre ord:
Tenk deg «The Three of Life» (regi: Terrence Malick, 2011), bare med griser i stedet for dinosaurer.
For Carruth slekter på Malick (f.
1943).
Begge kommer fra Texas, ingen av dem styrer unna «de store spørsmålene» og begge har øyensynlig en greie for bilder der noen stryker hendene over en overflate.
Også lager de filmer som unndrar seg et strengt, kognitivt blikk.
Her er det intuisjonen og drømmespråket som gjelder.
For alt flyter.
Husk det.
Selv overgangen mellom ormer, griser og orkideer er flytende.
Håvard Nyhus
| 1
|
500683
|
Thank You For The Music!
Fart, overskudd og god musikk
Det er ingen grunn til å tro at den norske «Mamma Mia!»-feberen vil avta med det første.
Oppsetningen i det nyombygde Folketeateret i Oslo vil trolig holde temperaturen oppe en god stund ennå.
Selv om ikke forestillingen holder toppmål i ett og alt, har den så mange kvaliteter at den vanskelig kan kalles noe annet enn en suksess.
Når 1,1 millioner nordmenn har sett filmversjonen og 850.000 har kjøpt DVD-en, er det unødvendig å bruke spalteplass på handlingen.
Det spesielle med denne musikalen er imidlertid utgangspunktet:
Her forelå både tekster og musikk lenge før ideen om en musikal ble født, dermed besto oppgaven i å lage en historie av de velkjente tekstene som aldri har vært skrevet med tanke på en sammenhengende historie.
For anledningen er «Mamma Mia!» blitt fornorsket; personene har til og med fått norske navn.
Ingrid Bjørnov har gitt de kjente sangene norsk språkdrakt — og det i form av en velfungerende brukslyrikk som kler stoffet, ikke øver vold mot originalen og samtidig er smidig for sangerne.
Linn Skåber er ansvarlig for det norske manuset utenom sangene.
Det forekommer meg at hun har fått inn langt flere morsomme, velpoengterte replikker enn filmen byr på.
Dessuten synges det langt bedre her enn i filmen.
Både sangtekstene og replikkene - og musikken, selvsagt - plasserer «Mamma Mia!» trygt innenfor sjangeren romantisk komedie.
En historie om sterke kvinner og jakten på en far, en historie med forviklinger og følelser.
Tre stjerner funkler og overstråler de øvrige medvirkende i denne oppsetningen: Heidi Gjermundsen Broch som Donna Nordheim, Mari Lerberg Fossum som hennes gifteklare datter Sofie og Arlene Wilkes som en av morens rockete, gamle venninner.
Førstnevnte behersker både spill og sang og gir etter en litt famlende åpning med sin kraftfulle stemme skikkelig trøkk til denne forestillingen.
22-årige Mari Lerberg Fossum har her sin aller første profesjonelle rolle og imponerer med vakker sang, tydelig diksjon og forbløffende sikkerhet i sin sceniske opptreden.
Arlene Wilkes viser igjen hvilket fyrverkeri hun kan være på en scene, like stødig både i sang og bevegelse.
Forestillingen topper seg mot slutten i en sekvens med tre sangnummer.
Først en nydelig scene der Donna og homofile Harry (bømlingen Heine Totland) i den vare balladen Our Last Summer minnes sitt kortvarige kjærlighetsmøte.
Deretter den ømme scenen mellom mor og datter (Slipping Through My Fingers) hvor moren hjelper Sofie med brudestasen og samtidig ser tilbake på datterens barneår.
Og så får Heidi Gjermundsen Broch slå seg løs med hele sin stemmekraft i The Winner Takes It All.
Selv om enkelte skikkelser blir noe bleikere enn ventet, ikke minst Donnas tre eks-kjærester, er det likevel blitt en oppsetning med mye fart, friskt spill, glimrende musisering og et betydelig overskudd.
JAN H. LANDRO
Er du enig med vår anmelder?
Si din mening her:
| 1
|
500686
|
Velsmakende strileboller
Strilekulturen lever i beste velgående – i hvert fall i Logen.
Strilelandet er ikke lenger hva det engang var.
Salhus er en liten forstad til Stor-Bergen.
Fjordabåtene og fergene til øyene er forsvunnet og erstattet av broer.
Men i Logen kan du i disse dager fremdeles oppleve minnene en utdøende og svunnen kultur.
En nostalgisk tidsreise tilbake til gode, gamle dager.
I dag er det nok de færreste som forbinder noe med Monrad Holm Johnsen og Josef G. Larssen.
Men duoen var på 50 og 60-tallet et av landets mest suksessfulle låtskriverpar, og sørget for den ene slageren etter den andre.
Mest for Salhuskvintetten Olkabilamo, der Monrad var leder, men også for Ivar Medaas og Stanley Jacobsen.
Forestillingen «Singel og sand» var en stor suksess den gang den ble oppført på Ole Bull Scene i 2005.
Nå er stykket flyttet over til motsatt side av Ole Bullsplass der Hordaland Teater har overtatt lokalene i Logen.
Showet har også fått den ekstra tilføyelsen «Da ska’ bli andre boller» - noe som tilsier at ikke alt er som sist.
En stor del av både tekster og sanger er byttet ut.
Men settingen er den samme.
I første akt skjer det meste på krambua til kjøpmannen Salomon, spilt av Cato Jensen.
Stedet der alle møtes for å handle og ikke minst utveksle de siste ryktene i bygden.
Her slarves det om stort og smått – fra været og fisket til utroskap og kvaliteten på potetsesongen.
Helga Golten og Yvonne Algrøy er lett gjenkjennelige som natige og nysgjerrige strilemadammer.
Sistnevnte gjør også en gripende vokalprestasjon i den vakre visen «Gina med gitaren».
Andre akt har mer preg av musikalsk kabaret.
Ikke minst Claus Sellevolls godlynte parodi på NRK-profil Dag Lindebjerg er fornøyelig.
Her får også melodismeden Monrad Holm Johnsen sin velfortjente hyllest i form av de gamle og kjære sangene.
Fra «Gryta hennar mor» til «Singel og sand».
Med oppvekst på Sotra og i Nordhordland har kvartetten de aller beste forutsetningene for å skulle gjenskape den gamle strilekulturen.
De snakker ekte strilemål og slipper å knote.
Men en del av de gamle uttrykkene må nok fortone seg som kaudervelsk for dagens oppvoksende slekt på øyene rundt Bergen.
Det meste av teksten er forfattet av Claus Sellevoll, selv om også enkelte av numrene er utarbeidet av ensemblet og regissør Arvid Ones i fellesskap..
Nå skal det innrømmes at anmelderen, sin godt voksne alder til tross, strengt tatt ikke er gammel nok til at han var blant Olkabilomos største fans.
Men likevel så pass opp i årene at svært mange av sangene gjenkjennes fra Ønskekonserten hver mandag da vi satt ved radioapparatene og ventet på de tre siste innslagene – nemlig poplåtene.
Og det musikalske holder på alle måter fremdeles mål.
Musikerne, blant Bergens mest garvede, er i stor grad også de samme som sist.
Noe som skulle borge for kvalitet.
Noen av melodiene er skiftet ut og noen nye er kommet til, men i stor grad er det musikalske skjelettet det samme.
En del modernisering må de gamle visene tåle, men her gjøres det sobert uten å verken forflate eller plagsomt forandre på det originale forelegget.
Nå er ikke Hordaland Teater alene om å trekke frem den gamle strilekulturen.
Både Ausekarane med Bjørn Jensen og Tor Endresen i spissen og Salhusvinskvetten bygger på de samme tradisjonene.
Men der de sistnevnte satser på en høy grad av underbuksehumor og regelrett rølp, er denne kvartetten atskillig mer tro mot det å gjenskape 60-årene som de var.
Selvfølgelig en tanke sukkersøtt og nostalgisk.
Men riktig fornøyelig og trivelig det hele – selv for en ekte bygensar.
| 1
|
500687
|
Gøy på strilelandet
Tull og tøys på bygden – med et lite snev av melankoli.
I år fyller strilekulturens store fanebærere Ausekarane ti år.
Behørig feiret med en nyskrevet forestilling kalt «Fisk og røvere i Auseland».
Nå kunne en kanskje ha ventet at en jubileumsforestilling ville bestå av gammelt materiale.
Gjenbruk av gamle slagere og vitser.
Men her var alt nytt og jomfruelig.
Sammenlignet med forrige forestilling «Ausekarane går på land» for et par år siden, var denne forestillingen en tanke hvassere på alle måter.
Humoren må vel betegnes som det svenskene kaller buskis.
Enkelt og folkelig og uten plagsomt dypere mening.
Ikke nødvendigvis noe som vil fungere i alle lag og kanskje også ganske uforståelig for den som aldri har opplevd strilelandet før broene sørget for å urbanisere øyene rundt Bergen og strilene dermed mistet mye av særpreget.
Men for denne anmelderen, en godt voksen erkebergenser med minner fra fjordbåter, ferger og striledanser, er det ikke vanskelig å kjenne igjen humoren.
Ramsalt rølp.
Verken plagsomt sofistikert eller intellektuelt.
Snarere tvert imot.
Det er absolutt høyverdig at Ausekarane bidrar til å bevare den etter hvert utdøende strilekulturen.
Opprinnelig ble Ausekarane startet for knapt ti år siden som en hyllest til den avdøde striletrubaduren Johannes Kleppevik.
Med årene er det blitt mest Bjørn Jensen og Tor Endresen, selv om forestillingen også inneholdt en hyllest til Kleppevik.
At størsteparten av Ausekaranes fans befinner seg på Vestlandet, er ikke til å undres over.
Lokalpatriotisme er bare fornavnet.
Den nyskrevne hyllesten til Hordaland blir nok et fast innslag på Bergen Lokal.
Noe av humoren er ganske barnslig underbuksehumor.
Politisk ukorrekt på alle måter.
Blødmer i massevis.
Riktig så morsomme de fleste, må det innrømmes.
Men et par av innslagene i begynnelsen var av et slag som hadde gått rett hjem hos Mannegruppa Ottar og burde vel kanskje vært plukket vekk.
Uansett om publikum lo av smakløshetene.
Gjenbruk av gamle slagere fra Ønskekonserten fra 60-tallet med nye tekster fungerer utmerket.
Det samme gjør et par nyskrevne og vakre ballader med Tor Endresen som solist.
For midt i all galskapen, tullballet og tøysingen finnes det innimellom et snev av melankoli og alvor.
Likedan Bjørn Jensens sørlandsvise om måsen.
Fremført sittende i en fluktstol med årer.
Med visse mellomrom dukker Jensen og Endresen opp som henholdsvis rognkjeks og sild med mer eller mindre dagsaktuelle kommentarer – avbrutt av fiskerimeldinger.
Musikalsk er det solid.
Et utall forestillinger rundt på Vestlandet på sommerstid i bilfergen Showtime har sørget for en samspilt gjeng.
Jan Arne Knutsen på gitarer, Tore Mæhle på bass, Svein-Tore Hindenes med tangenter og trekkspill og Espen Vågstøl bak trommene har alle vært innom hver eneste fjord på Vestlandet og det kan høres.
Et lite potpurri av de mest kjente sangene kommer også mot slutten – jubileumsforestilling må vite.
Når Endresen med sin smørstemme avslutter med Rolv Løvlands «Rise Me Up» som salme kunne en nesten tro at forestillingen var over.
Men ingen kveld med Ausekarane er fullstendig før «Ausedansen» kommer som allsang til slutt.
Foreløpig er det satt opp nærmere 30 forestillinger på Ricks i tiden frem mot jul.
| 1
|
500689
|
Velkommen til galehuset!
DNS forestillingen "Direktøren for det hele" serverer så mye galskap at det burde vært tøylet litt.
Det skal de ha på DNS, de har klart en perfekt timing.
Med et galehus på scenen og noe tilsvarende i kulissene, er komedien total i teaterhuset på Engen.
Utgangspunktet for det som skjer på scenen er like absurd som resten av stykket og som det faktum at alvorsmannen Lars von Trier er opphav til dette.
Hr. Ravn (Tormod Løvold) har i sin tid etablert et IT-firma, som en dansk oppkjøper nå vil sikre seg.
Det spesielle er at Ravn, som har ledet firmaet hele tiden, alltid har hevdet at det fins en sjef over ham, en mann som sitter i USA.
Slik har han alltid kunnet legge skylden for ubehagelige avgjørelser på denne Direktøren for det hele, for selv vil han helst være firmaets kosebamse, elsket av alle.
Les intervju med manusforfatter Knut Nærum:
Denne kosebamsen vil nå selge bedriften, og har ordnet seg slik at han alene sitter med rettighetene til (det nokså uklare) dataproduktet firmaet har utviklet.
De andre medarbeiderne som også skulle ha opphavsrettigheter, belønnes med oppsigelse og null kompensasjon.
Slik er den hemmelige planen.
Men da den danske direktøren (Frode Bjorøy), medbringende egen tolk (Ane Skumsvoll), kommer for å sluttføre avtalen, må Direktøren for det hele være der og signere.
Da er det Ravn får den geniale ideen å hyre inn en middelmådig, men desto mer selvhøytidelig skuespiller (Pål Rønning) til å ta rollen som Direktøren for det hele.
Skuespilleren blir utstyrt med et manus han skal følge, men har selv «kunstneriske» ideer til forbedring — og i første omgang går det meste galt.
I påvente av neste runde, får skuespilleren fortsette i sin rolle.
Han skal bl.a. gjennomføre et IT-seminar og medarbeidersamtaler med de ansatte.
Det ender i det komplette idioti, men minner likevel merkelig om slikt man kan oppleve i det «virkelige» næringslivet.
For har ikke de fleste erfart inkompetente sjefer som dekker seg bak luftige talemåter, eller sjefer som hele tiden viser til noen høyere oppe?
«Direktøren» skjønner ikke hva bedriften driver med.
Det gjør ikke Ravn heller, viser det seg.
Eller de ansatte i dette Kafka-selskapet.
Om toppledelsen er mindre god, minner staben rundt Ravn om en barnehage.
Med eller uten direktør, virker det hele komplett dysfunksjonelt.
Og etter hvert utvikler forestillingen seg til det bortimot helt kaotiske.
Men Petter Næss burde ha strammet inn.
For i perioder den siste halvtimen slurer spillet kraftig, det blir tomgangsopptrinn som enten kunne vært kuttet ut eller blitt strammet inn.
Tendenser til overspill — for selv i stykker som dette kan det bli for mye - burde vært slått hardere ned på i regien.
Med så mye komikk som ligger i teksten, burde det være unødvendig å la dette gå over alle støvleskaft.
For denne komedien er virkelig morsom, dessuten viser den seg å være mer enn «litt uskyldig moro», som vi får forkynt ved spillets begynnelse.
Både fordi enkeltscener tar velkjente opplevelser fra arbeidslivet på kornet, om enn kraftig oppforstørret, og fordi særlig skuespilleren med sine «avanserte» rolletolkninger peker på en velkjent kulturell elitisme.
Trass i at det av og til blir for mye av det gode, beholder forestillingen likevel sin komiske intelligens, slik den veksler mellom situasjonskomikk og absurde dialoger.
Et høydepunkt er «samarbeidet» mellom den danske oppkjøperen og tolken, som etter hvert blir stadig friere i sine oversettelser.
Frode Bjorøy skaper en kostelig skikkelse med et dansk som må være hentet fra det underjordiske.
Glimrende er også samarbeidet mellom Pål Rønning og Tormod Løvold.
Men Petter Næss burde kjørt Rønning i litt strammere tøyler.
For øvrig skaper også de øvrige medvirkende tydelige typer, og det fartsfylte samspillet flyter godt.
Les også:
| 1
|
500690
|
En fortelling fra sexturismens verden
Bergen Nasjonale Opera med ny tolkning av Madama Butterfly.
På den gamle plakaten fra den aller første fremføringen av Madama Butterfly ser vi en geisha i kimono.
Hun sitter på kne på en terrasse og ser ut over en hage full av blomstrende kirsebærtrær.
Slik var det i 1904.
Og slik blir Puccinis opera vanligvis fremstilt den dag i dag – som et stykke «japonisme», en vestlig drøm om et fjernt, eksotisk Japan.
Ikke så i Grieghallen.
I den oppsetningen som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene, finner du verken kimonoer eller kirsebærtrær.
Den tragiske historien om den troskyldige geishaen Madama Butterfly og hennes elskede, den svikefulle, amerikanske marineoffiseren Pinkerton, utspiller seg i vår tids Nagasaki, i et nedslitt, lurvete strøk med gatekjøkkener, plaststoler, karaoke og masete suvenirselgere.
Pinkerton og vennene hans ankommer i et hvitt dollarglis – han for å møte Madama Butterfly eller Cio-Cio San som hun egentlig heter; de andre for å more seg i byens red light district.
Vi befinner oss i den moderne sexturismens verden, i et Blade Runner-aktig univers med enorme reklamer for Girls og burgere og Manga-figurer på husveggene og med unge kvinner på utstilling i et skittent glassbur.
Forestillingen stammer fra Teatro Regio i Torino der regissøren Damiano Michieletto og scenografen Paolo Fantin satte den opp for fire år siden.
De har «modernisert» og «aktualisert» operaen, men er på et vis likevel tro mot den.
For også i den gamle teksten er det snakk om sexkjøp.
Cio-Cio San er en jente som Pinkerton kjøper for 100 yen av kobleren Goro.
Sharpless, den amerikanske konsulen, utbryter forarget at hun jo bare er 15 år.
Men Pinkerton er uanfektet og innrømmer at hennes barnlige væremåte opphisser ham.
Slik Michieletto forteller historien om Cio-Cio San, får han frem sider som vanligvis fortrenges i andre versjoner av operaen.
Og Fantins spektakulære scenebilde fungerer godt som ramme om denne tolkningen.
Men etter hvert skjønner vi jo poenget.
De pedagogiske pekefingrene blir temmelig slitsomme i lengden.
Og utover i forestillingen blir det flere og flere steder der Michielettos regigrep kommer i konflikt med teksten slik at det som faktisk skjer på scenen, motsier det som sangerne synger om.
Og det virker temmelig desorienterende at slutten er endret slik at Cio-Cio
San skyter seg selv med pistol, til tross for at hennes harakiri har vært forberedt helt fra første akt.
Man kan diskutere en del av disse regigrepene, men musikalsk sett er det ingen tvil:
Dette en flott fremføring.
Den koreanske sopranen Sae-Kyung Rim fremstiller Cio-Cio Sans forvandling fra forelsket tenåringsjente til desillusjonert kvinne og klarer å gi figuren både styrke og verdighet midt i de kummerlige omgivelsene.
Stemmen hennes er stor og uttrykksfull, høydramatisk strålende i de høye partiene og full av inderlighet og smerte mot slutten.
Rame Lahaj fra Kosovo er en perfekt partner for henne i rollen som Pinkerton, en fenomenal, «italiensk» heltetenor med stor, glansfull stemme og karismatisk scenisk nærvær.
Blant de andre sangerne må mezzosopranen Hanna Hipps fine fremstilling av tjenestepiken Suzuki fremheves.
Og ikke minst Fabio Capitanuccis flotte innsats i rollen som den moralsk bekymrede konsul Sharpless.
Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Ungdomskor og TSO Vokalensemble opptrer som statister i mange roller underveis og har en fin innsats i den ordløse, nynnende overgangen mellom andre og tredje akt.
I orkestergraven styrer Eun Sun Kim musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester sikkert gjennom Puccinis eksotiske partitur.
| 1
|
500691
|
Jubilant full av gjøglerglede
Identitetsjakt i scene— og privatliv.
Han er 70, men still going strong.
I sitt eget jubileumsshow får Helge Jordal anledning til å vise flere sider av sitt mangfoldige talent, men det er først og fremst gjøgleren som dyrkes i denne forestillingen.
Morten Lorentzen har laget en tekst hvor han veksler mellom Jordals eget liv og morsomme vrier på klassiske teatertekster — og noen ganger kobles disse med godt resultat.
Hovedpersonen, spiller, synger og deklamerer.
Helge Jordal er ikke avhengig av all verdens kulisser for å skape et sceneshow; en sykehusseng, et skjermbrett og til slutt en sykkel holder i lange baner.
Med utgangspunkt i Knappestøperens spørsmål til Peer Gynt om hvem han er og hva han har utrettet og vært for andre, tar jubilanten oss med på en identitetsjakt gjennom sitt eget scene- og privatliv.
For skuespilleren byr også på den private siden av seg selv - faren og ektemannen som ikke strakk til, han som ikke var så glad i vinduskonvoluttene og fikk en skattesak på nakken.
Men det gjøres med passe doser selvironi og glimt i øget:
De har vel tilgitt meg etter alle disse årene?
En stjerne:
Til musikk fra filmen «Orions belte», møter vi innledningsvis Jordal i en videoprojeksjon syklende gjennom et vinterlig Bergen, før han selv rulles inn i en sykeseng og våkner opp, ikke i baronens seng, men på Haukeland.
For mannen i sengen er Jeppe, ikke helt slik vi kjenner ham, men som stril.
Ingenting morer som kjent bergenserne mer enn å høre strilemål fra scenen.
Og denne strilejeppen tolkes selvsagt med bravur og tjukk dialekt.
Men det overbeviser ikke Knappestøperen, som med sin stemme fra oven slår fast:
«Du hadde talent og klarte det nesten.»
Dermed er vi for alvor inne i teaterkunstens verden, hvor ikke bare store, viktige roller får plass, gjerne i «vridd» utgave, men der også Jordals forhold til teatret og teatret selv gjennomgår en kvalitetsvurdering.
Underveis må han spørre seg selv:
Hva er det jeg har holdt på med?
Har det betydd noe for flere enn meg selv?
Samtidig får han også anledning, til stormende jubel fra salen, til å nevne et visst nasjonalt teaters bruk av advokater og eksterne konsulenter.
Problematiseringen av teaterlivet, om jeg kan bruke et slikt ord, avføder også refleksjoner til ettertanke og enlinjere som «Var det verdt det, ingen bryr seg likevel» og «Det er lettere å beundre skuespilleren enn å høre hva han har å si.»
Eller denne talende kommentaren for det eldre publikum:
«Jeg husker Svend von Düring.
Han hadde noe.»
Spelemannen fyller år:
Morsom er scenen hvor Jordal skal vise sine kunster for en litt forfinet, overkultivert instruktør av beste britiske tradisjon.
Igjen og igjen må han prøve å følge instruktørens anvisninger, og hver gang blir det galt, enten for grovt og «folkelig» eller grensende til det aldeles ufarliggjorte.
Jeg vet ikke om han har noen spesiell instruktør i tankene her, eller om det bare er myntet på en «skole».
Det fungerer i hvert fall strålende og tilkjennegir et teatersyn som ligger et stykke unna hovedpersonens eget, for å si det forsiktig.
Før vi er kommet i mål, har Jordal rukket å komme inn på sin egen radikale historie — og samtidig gjøre ettertrykkelig narr av ml-ernes tvangsproletarisering og bruk av dekknavn, i et nummer som for øvrig hadde tålt litt nedkutting.
Når det sparkes til totalt uinteresserte sponsorer som lurer på om det er underholdning i pausen, virker det litt passé og utbrukt.
En sikker vinner er derimot farens kapitulasjonsreplikk etter en lengre diskusjon med sønnen, som vil bli noe så tussete som skuespiller:
«Du får gå og snakke med din mor.»
Forestillingen er svakest i et par av de mer eller mindre selvbiografiske innslagene.
Da må også Jordal ty til den altfor velkjente oppskriften:
Dårlig poeng - hev stemmen, øk effektbruken.
Best er Lorentzens tekst når han får leke seg med klassikerne, og Jordal er også i sitt ess når han med enkle midler kan gjenskape en og annen erkebergenser.
«Lampefeber» er også fysisk teater og krever en hel del av aktøren.
Det mestrer han, men i alt det tilbakeskuende sniker det seg også inn litt vemod.
Heretter er det mer å se tilbake på enn frem mot.
Dessverre.
Men Helge Jordal har nok ikke sagt sitt siste ord på en god stund ennå.
| 1
|
500692
|
Nordahl Grieg i mektig fornyelse
Bedre teater ser du sjelden på norske scener.
Det var grunn til å gå til dette prosjektet med en viss skepsis; mislykket tukling med klassikerne har vi sett nok av.
Men hva skjer?
Jo, nytt og gammel veves nærmest sømløst sammen, overgangene er kontrastrike og virkingsfulle, ensemblespillet sitter fra første scene, musikken med sine ekko av det nasjonale er skrevet og brukt intelligent, og de tre musikerne gjør en drømmejobb.
Og den nødvendige, kritiske avstanden til det som skjer på scenen, blir også opprettholdt.
Allerede idet publikum kommer inn i salen hamres klasseskillet fast.
For tilskuerplassene er delt inn i tre seksjoner — Kalfaret, sentrum og Nøstet - hvor de som sitter på fjellsiden har det langt mer komfortabelt enn arbeiderklassen fra Nøstet.
Slik skal vi bli minnet på at klasseskillet fortsatt eksisterer og at makten fremdeles (?) befinner seg på fjellsiden.
Hovedgrepet Cecilie Løveid og Tore Vagn Lid har gjort, er å gjøre arbeidet med «Vår ære og vår makt» til scener i et planlagt filmprosjekt.
Opprinnelig hadde Nordahl Grieg tenkt å lage film om hvordan «nøytrale» krigsprofitører utsatte sjøfolk for ekstrem risiko under første verdenskrig.
Nå befinner vi oss i 1935, og de tre kyniske rederne fra stykket hans er fortsatt med.
De skal finansiere filmprosjektet, og holdningen er stadig den samme:
«Er det penger i det?»
Også «Vår ære/vår makt» tar nemlig for seg den kynismen, som under et tynt ferniss av humanisme og borgerlig anstendighet får pengekåte redere til å sende underbetalte sjøfolk inn i det som ofte var den sikre død.
Det dreier seg om spekulasjonsøkonomi og krigsprofittering i nøytralitetspolitikkens og pliktens navn.
For hvert skip som torpederes og går ned, går fortjenesten opp.
Viktige scener og dialoger fra det opprinnelige stykket er beholdt, nye er skrevet til.
Slik blir denne oppsetningen også en dialog med Nordahl Grieg og deler av forfatterskapet hans, samtidig som det gir fragmenter av en biografi.
Når de to forfatterne lar Nordahl uttrykke et ønske om å komme så nær krigsbegivenhetene som mulig, sier de indirekte at han ikke lenger er i stand til å dikte om annet enn det selvopplevde.
Underforstått:
Derfor blir han med Lancaster bombeflyet på det fatale toktet over Berlin 2. desember 1943.
Og her skaper Løveid/Lid en interessant kobling.
De legger inn noen korte tekstutdrag fra et annet Grieg-drama, det lite kjente og lite spilte «Atlanterhavet».
Det handler bl.a. om idealisme, kynisme og kompensatorisk dådstrang.
Og, ikke minst, Griegs stadig tilbakevendende «Barrabas-motiv»: en ung mann ønsker å velge det gode, men Barrabas-kreftene, det onde, er for sterke.
Slik dør idealismen, i «Atlanterhavet» ved at hovedpersonen Ketil Paus bestemmer seg for å risikere livet i en meningsløs, transatlantisk flyvning, etter å ha innsett at det gode han trodde på ikke lar seg realisere.
Parallellen til Nordahl Grieg selv er skremmende tydelig.
Før han legger ut på den siste flyturen, lar forfatterne ham si at krigen har slettet alle grenser; nå gjelder det å kunne hate lenge nok.
Slik lar de ham gjennomgå en forvandling som svarer til den Ketil Paus opplever.
All tvil har forlatt ham, Nordahl blir sin egen diktede Ketil, skjebnen er bestemt.
Dette er trolig også ment å skulle fange Nordahl Griegs påstått politiske «omvendelse».
Så ender forestillingen med et autentisk lydopptak fra et Lancaster bombefly på tokt over Berlin, der den akkompagnerende musikken arbeider seg opp mot et crescendo før den går over i en smertefull blues ved Per Egil Jørgensen, en mektig klagesang og en avslutning som fullt ut kler en stor teaterforestilling.
Men hvilken relevans har dette stykket for oss i 2016?
Om vi ser bort fra en del anakronismer, som en poplåt fra 1960-tallet og «Gullet ska hem», inneholder teksten få referanser som bringer oss opp til vår egen tid.
Men Tore Vagn Lid elsker multimediale effekter, og ved hjelp av videoinnslag og gamle og nye foto — også de sømløst satt sammen - blir vi hele tiden minnet på at kapitalismens herjinger er ikke noe som bare hører fortiden til.
Her har man også våget å gå litt tettere på en del aktører enn Nordahl Grieg og DNS våget i 1935.
Men det gjøres antydningsvis, så får hver og en trekke sine slutninger.
Av og til kunne regissøren med fordel dempet effektbruken noe, men helheten er likevel så overbevisende at det er ikke noe å legge vekt på.
Den berømte livbåtscenen er løst med stor kreativitet og får tilsvarende virkning i all sin enkelhet.
Tydelig er det også at dette er et stykke og en regi som skuespillerne identifiserer seg med.
Alt de foretar seg er preget av overskudd, og ensemblespillet går så friksjonsløst at det føles ikke riktig å trekke frem noen enkelt skuespiller.
| 1
|
500695
|
Mobberen og selvinnsikten
Sterkt om et sørgelig aktuelt tema
Nok en sterk og godt fremført monolog på en bergensk teaterscene.
Denne gang om mobbing.
En historie som vinner i tyngde og styrke fordi den navnløse fortelleren er både mobber og et stykke på vei selv offer og slites mellom personlig hovmod og hardt tilkjempet selverkjennelse mens hun fremfører sin lenge fortrengte beretning.
Fortelleren er en 34 år gammel, gift kvinne med to barn som trolig er i omtrent den alderen hun selv var i da dramaet utspilte seg.
Hun skildrer hvordan noen tiendeklassinger med for stor virketrang og for liten impulskontroll får det for seg at de skal ha moro med klassens allerede utstøtte.
Katrine har ikke draget verken på gutter eller medsøstre, hun har alltid gått for seg selv.
Nå skal noen klassekamerater innbille henne at skolens mest ettertraktede gutt er vilt forelsket i henne.
Hun kan jo ikke være så dum at hun ikke skjønner at dette er en spøk, tenker de — ufølsomme for hvordan det er aldri å ha vært elsket.
Det er Magnus, fortellerens kjæreste, som har påtatt seg rollen som elskovssyk.
Oppildnet av kameratene - etter hvert også betalt av dem - går han stadig lengre med Katrine.
Så langt, og over så lang tid, at fortelleren begynner å merke en voksende sjalusi.
Jo lengre dette varer, desto mer isolert føler hun seg.
Så får hun også merke litt av mobbingen selv.
Men historien går videre og ender i tragedie, rettssak og mened.
Det er fascinerende å følge den skikkelsen Irene Waage gestalter på hovedbibliotekets UROM, en velegnet scene for forestillinger som dette.
I Arvid Ones’ sikre regi, er hun på et vis to mennesker.
Som «en av gutta» og dessuten kjæreste med Magnus, er hun fullt og helt med på spøken, i hvert fall i begynnelsen.
Og hun passer på å unnskylde seg selv med at Katrine burde ha skjønt, eller at hun selv ble offer for gruppepress.
Til tider lyser forakten for Katrine av henne, kulden står i ansiktet hennes da hun sier at sånne som Katrine må kjenne sin plass her i livet.
Innimellom kommer den usikre ungjenten frem.
Hun som trenger stadige bekreftelser på at Magnus virkelig vil ha henne.
Hun som med ekte indignasjon skildrer hvordan hun selv blir mobbet litt.
Uten at hun dermed helt erkjenner hva hun har vært med å utsette klassevenninnen for.
Fortellingen skifter mellom nåtid og fortid, men det ser ikke ut for at selvinnsikten har trengt helt gjennom, selv hos 34-åringen.
Riktig nok sier hun «Jeg ødela livet hennes, sånn er det», men da stykket er slutt føler jeg meg ikke sikker på at hun egentlig mener det.
Kanskje var det viktigere med de flotte cowboystøvlettene hennes som (kanskje) ble ødelagt enn med ungpikelivet som trolig ble skadd hinsides det reparerbare.
Forestillingen er meget sterk og bør få et langt liv rundt om på skolene.
Ikke minst fordi den er fri for hevede pekefingre, men fortelles av et menneske som ikke helt innser dybden i det hun har vært med på.
Her er mye å snakke om, mye å tygge på.
| 1
|
500697
|
Sorgen forgikk meg
Politikeruttalelser innbyr ofte til satire.
Men satirikere kan også by på politikk.
Visste du at Olav Kyrre kom til Vestlandet for å grunnlegge byen med flest enveiskjørte gater?
Eller at av ting verden har lært av Bergen, er at det er mulig å kalle en by uten offentlige toaletter for verdens beste by?
Velkommen til ekstraordinært møte i byrådet.
De korrekt dresskledde Marius Gaupås Johansen og Sturle Vik Pedersen fra 5080 er møteledere.
Vi diskuterer verdens viktigste spørsmål:
Bergens fremtid.
Det fins møteregler:
I likhet med møtene i det vanlige byrådet, kommer de til å tillate at debatten sklir ut.
Hvis Steinfeldt-brødrene snakker, er det ikke lov til å avbryte.
Og hvis vi i salen har spørsmål, kan vi vente til innlegget er over, eller bare rope det ut.
Det siste er mest vanlig i Bergen.
Dessuten:
Når vi skal stemme over et forslag, gjelder det å rope Snadder, eller hvisle skeptisk (ssssss).
Det er en klar blanding av distansert bergenspatriotisme og nær bergenskritikk fra første stund.
Eller omvendt.
Den ironiske — eller post-ironiske - tilnærmingen etterlater alltid tvil.
Christoffer Schjelderup fra Feministisk byluftsliste holder innlegg om det å være fra Fana og få bank når han sier jeg og meg i Åsane.
Det er dessuten ikke hans mening å tråkke på folk fra Arna, men hvorfor må de være med i Bergen?
5080 ber oss etterpå stemme over hvorvidt Indre og Ytre Arna skal slås sammen, for deretter å kastes ut.
En mann på raden bak meg roper, før alle andre: SNADDER!
Bergen har bare to grammatiske kjønn, forteller 5080, den neste deltakeren fra Oslo har tre, men hun har fått dispensasjon for å tale her i kveld, så lenge hun holder seg til sine ti minutter og forlater byen umiddelbart etterpå.
Sigrid Bonde Tusvik entrer scenen, men får straks en telefon.
Det er en ordfører på tråden som ber henne holde en ferdig tale som ligger foran henne, for 800 000,-.
Tusvik fremfører dermed en tale på nordnorsk, full av hæstkuk-språk, fra en som hevder at Sjøl om hjertet mitt e i Bergen, vil tunga mi alltid vær fra Nord-Norge .
Frode Grytten fra Musikalsk samlingsparti holder sitt innlegg som et dikt til pianoakkompagnement.
Grytten tematiserer blant annet Bybanen til Åsane som begynner å gå tidligst i 2089, DNS som ikke har tid til å spille teater fordi de er i retten, himmelen som fikk diagnosen «inkontinens» allerede i august, og Erik Huseklepp som ikke treffer ballen selv med GPS.
Et melankolsk-lokalsatirisk innlegg.
Vi tar en pause for å høre siste nytt fra Brann — Levanger, gjennom kommentator Øyvind Rafto fra Brann stadion.
Han begynner med å kommentere kampen, men ender opp med å kommentere kvadratmeterprisen til Huseklepps hus på Sandsli, hvor mye Huseklepp gleder seg til at Bybanen skal gå forbi huset hans, og generelt rundt Bergens politiske skandaler.
Til slutt får han hanket seg inn til å avrunde kommenteringen av kampen som han egentlig ikke rakk å kommentere.
Are Kalvø drøfter hvorvidt det ville vært fint om hele Norge var mer som Bergen.
Han går matematisk til verks, og tar utgangspunkt i at ordføreren i Bergen er som konge eller dronning å regne.
Trude Drevland har et 7 cm høyt hår, snakker 2 dialekter, pluss 3 som hun har funnet på selv, hun skryter av Bergen 40 ganger i minuttet.
Hvis Norge var som Bergen, må man gange med 18.
Det betyr at dronningen av Norge ville hatt 1,26 m hår, 36 dialekter osv.
Er det et slikt samfunn vi ønsker oss?
Vi får fakta om Bergen på en skjerm på bakveggen: 3 ting bergensere ikke har:
Vinter, skam, byplanleggere.
Møtelederne tar inn en kommentator via Skype, som skal kommentere hvilken fantastisk stabil og funksjonell innretning nettopp Skype er, men bildet og lyden hakker hele tiden.
Dette er ekstremt morsomt, selv om det er helt på siden, bergensmessig.
Alle numrene er skarpe, intelligente, og med en forbilledlig mangel på sluring.
Poengene sitter, de er godt avlevert, og det er lett å more seg og føle seg utfordret samtidig.
Det er intelligent humor; humor som selv bringer politiske innspill på banen.
Men i så måte må jeg trekke frem Dag Sørås som det viktigste innslaget.
Han kommer fra Kystpartiet, og skaper for første gang en litt usikker stemning i det feststemte publikumet.
Han tar for seg Hordaland politidistrikt, som har oppnådd bragden å ryktemessig gå fra å være det mest voldelige til det mest inkompetente politidistriktet i landet.
Så tar han for seg den mye omtalte Monika-saken.
Er den grei å tulle med?
Latteren blir straks mer prøvende.
Han lager en spøk av at alle sporene pekte mot en villet handling av en gjerningsperson, mens Hordaland politidistrikt konkluderte med selvmord.
Men det er ingen billig spøk, når han etterpå legger til:
Hvis Hordaland politidistrikt skulle etterforske Holocaust, ville de konkludere med et jødisk kollektivt selvmord?
Det er sågar en enda mer problematisk innfallsvinkel, men så henger argumentasjonen, eller spørsmålene hans, sammen.
For meg blir dette en legitim måte å gjennom humor stille de vanskelige spørsmålene på.
Det er ikke uthenging av et politidistrikt, men av en forsømmelse.
Det er ikke for å nok en gang å bringe jødene på banen som eksempel på det verste vi kan tenke oss, men for å understreke alvoret i en slik forsømmelse, eventuelt fornektelse.
Han fortsetter:
Når man snakker om hvor mange politimenn som er drept i tjeneste de siste årene, er tallet lavt i forhold til for eksempel hvor mange lastebilsjåfører som er drept i samme tidsrom.
Er politiyrket det farligste?
Hvor mange prostituerte er ikke drept i tjeneste?
Hvor mange husmødre er ikke drept?
Skulle vi ikke heller bevæpne husmødrene?
5080 ber oss deretter stemme over om Hordaland politikammer bør etterforske Holocaust, men konkluderer (som tidligere, helt uten øre for hva publikum faktisk stemmer) at det er vedtatt.
Men:
Det blir ikke noe av, byen har ikke råd, for vi skal arrangere sykkel-VM – vi er tross alt en kulturby.
En mer triviell, men samtidig rammende kommentar.
Når de avslutter med at vi alle, på scene og i sal, skal reise oss og synge Nystemten, noe man etter sigende alltid gjør etter byrådsmøtene, skjer ikke det jeg tror: at vi skal reise oss og lures over i en annen sang.
Nei, vi synger faktisk Nystemten, fra A til Å.
Med en instruert hånd på brystet.
Dette føltes, på bakgrunn av alt som hadde vært bergensmorsomt, og alt som hadde vært bergenskritisk, sånn ganske moro-klamt.
Kanskje det største satiriske øyeblikket i forestillingen.
Og dermed briljant.
| 1
|
500698
|
De bråker fælt, men på en bedårende måte
Styggvakkert, skriver Engelen om konserten med The Megaphonic Thrift.
Så godt som fullt hus og stormende jubel på Kvarteret fredagkveld.
I den grad publikum klarte å overdøve den styggvakre støyen som TheMegaphonic Thrift serverte fra scenen.
For dette er langt fra et standard rockeband,men musikere som liker å bevege seg i sjangerens yttergrenser.
Og som for detmeste lander trygt.
Bandet begynte med en del av låtene fra det nye albumet «SunStare Sound» som kom ut for noen uker siden.
En plate som har fått overveiendepositive anmeldelser fra både norsk og utenlandsk presse, og som viserMegaphonic fra en mer melodiøs og poporientert side.
(Alt er relativt.)
Det låt absolutt bra, men kontrasten mellom de vakre ogpyntelige vokalharmoniene og de støyende gitarene som fungerer så godt på platen,hadde en tendens til å drukne litt i konsertformatet.
Noe må nok tilskriveslydforholdene på Kvarteret som ikke er ideelle for denne typen musikk.
Lysdesignetdenne kvelden var derimot blant det mer avanserte vi har sett i Teglverket, ogla en ekstra dimensjon til det musikalske.
Selv om Megaphonic Thrift må regnes blant de mer erfarne avbyens band, er det likevel avhengig av dagsformen hos både musikere – og forden saks skyld også tilhørerne — hvordan utbyttet av konserten blir.
Gjennomårene har jeg hørt bandet på kvelder der alt stemmer, for så å bli tilsvarendesmåskuffet et par måneder senere.
Fredag kveld var likevel blant de absoluttbeste.
Utover i konserten ble det mer og mer stoff fra de tidligereutgivelsene.
Litt mindre svevende psykedelia og mer kontant støy.
Få band her tillands evner som Megaphonic å kombinere bråkete gitarer med vreng og feedbackmot vakre låter.
Ganske kompromissløst, men langt fra utilgjengelig.
Det erikke vanskelig å finne innflytelsen fra både Velvet Underground og ikke minstSonic Youth, men bandet er etter hvert i stadig større grad i ferd med å finnesin helt egen identitet.
Energien var det lite å utsette på, og selv ompublikumsfrieriet ikke kunne sies å være plagsomt til stede, var det langt frainnadvendt.
Gitarene til Richard Myklebust og Njål Clementsen sørget for bråk ialle varianter mens Linn Frøkedal på bass og Fredrik Vogsborg bak trommene var detbunnsolide kompet.
Myklebust og Frøkedal tok seg av det meste av det vokale, ogharmoniserte riktig så vakkert mellom gitarkaskadene.
Ekstranumrene, etter en liten soloopptreden med bare RichardMyklebust på gitar, endte som seg hør og bør med fullt feedback fra NjålClementsens gitar henslengt på lysriggen.
Diskuter anmeldelsen under:
| 1
|
500699
|
Beskjedne ressurser og store resultater
Det er en spennende teaterhelg på gang, enten du vil kjøre sikkert eller vil helt ut av skinnet.
Denne uken hadde klassikeren «Pippi Langstrømpe» premiere på Fyllingsdalen Teater og morbide «Little Shop of Horrors» trakk fullt hus på premieren onsdag på Cornerteateret.
To vidt forskjellige forestillinger, med det til felles at de fungerer veldig godt.
Ja, i grunnen imponerende godt.
Fyllingsdalen Teater har erfaring med å sette opp stykker folk kjenner godt til, og markerer at Pippi fyller 70 år.
Resultatet er blitt kanskje det mest vellykkede jeg har sett på scenen i Folke Bernadottes vei.Det er en nokså tradisjonstro versjon.
Villa Villekulla er bygd opp på scenen og hele huset brukes til klatring og herjing.
Pippi, som spilles uklanderlig av Mariell Christensen (dobles av Marthe Naess Iversen), har også fått en levende akrobatisk ape (Synne Odland Aase), som imponerer med en voldsom kroppskontroll og ikke-prøv-dette-hjemme-triks.
At forestillingen har et svært høyt tempo og et voldsomt fysisk tilsnitt ble ekstra klart på generalprøven.
Da de to rablende dumme politimennene (Jørn Kvist og Even Johannessen) kom for å hente Pippi for å få henne på barnehjem, endte teatersjef Kvist på legevakten med skulderskade etter at han skulle prøve å få tak i Pippi på taket.
Ingen kødder med verdens sterkeste jente på hjemmebane.
De sceniske løsningene er dessuten smart utført.
Det brukes ikke mye tid på tunge skift og svære romendringer, som tidligere har vært en av utfordringene på den ganske trange scenen.
Pippi er en forestilling som antagelig først og fremst vil fascinere de yngre ungene.
Om du har noen litt eldre tenåringer i hus som synes teater høres gørr ut, bør du lokke dem med inn på det stilige bydelsteatret på Møhlenpris.
Teaterkompaniet Krabatene fylte 20 år i 2014 og markerer det med en gigantisk produksjon.
Grøsseren «Little Shop of Horrors» er en blodig musikal som tilsynelatende handler om en nokså vanlig kjærlighetshistorie, hadde det ikke vært for den blodtørstige, enorme planten i rommet.
Den minner om fantastiske «Rocky Horror Show» (som Immaturus gjorde en fin versjon av for noen år tilbake).
Med soullåter, doo-wop, motownlåter og en estetikk fra b-filmer i horrorsjangeren, males en morsom og morderisk historie frem.
Det er et gigantisk ensemble, seks stødig musikere og en ganske storslått scenografi som passer fortellingen perfekt.
Nerden Seymour (Tor Halvor Halvorsen) dyrker frem planten, han må mate den med ferskt menneskekjøtt og etter hvert blir han så hektet på suksessen med plantedyrkingen ga han, at den ene etter den andre personen i kretsen hans forsvinner sporløst.
Audrey (Irene Ahnéll) er hans store kjærlighet, men det er vanskelig å pleie romantikken mens en gigantisk plante (André Søfteland) roper mat meeeeg (stemmen hans passer perfekt til den krevende blomstens vakre sanger) stadig høyere.
Sangprestasjonene i forestillingen holder høyt nivå, og det gjøres også en god jobb med å formidle selve fortellingen godt i krevende musikk— og dansescener.
Ahnèll er pådriver for forestillingen, medprodusent og oversetter og er dessuten nesten til å spise opp i rollen som elskverdige og tafatte Audrey.
«Little Shop of Horrors» er et glimrende valg av stykke; gode låter, en absurd historie, mange referanser og kjæling med populærkulturen.
Noen lyriske høydepunkt har dog forsvunnet i den norske oversettelsen.
Det er litt teknisk rør med for eksempel lyset på premieren, men om dette strammes opp er det lite å utsette på forestillingen.
Gjennomføringen er storslått og bør glede mange, både voksne og ungdommer.
På Den Nationale Scene fortsetter «Momo eller kampen om tiden».
En forestilling som innbyr til grubling og drøfting, om hva livet bør brukes til og hva tid egentlig er.
Dette er en forestilling som er krevende, men også givende.
Den åpner opp for mange spørsmål uten nødvendigvis å gi noen svar.
Sammen med «Pippi» og «Little Shop of Horrors» utgjør «Momo» en sterk og variert scenekunsttrio for helgen.
Det er likevel fristende å oppfordre til å støtte selvstendig scenekunst og bydelsteatrene i helgen.
De både trenger og fortjener et stort publikum.
Ukens premierer i Fyllingsdalen og på Møhlenpris viser at det kan komme svært god scenekunst ut av talent, dugnad og velvilje.
Anmelderen så Pippi Langstrømpe på generalprøven.
| 1
|
500706
|
Nonsens og absurditeter
Ujevnt, men ellevilt på sitt beste
De går fortsatt i kortbukser og slips, de holder fortsatt høyt tempo og de klarer fortsatt å more.
De makter å få mye ut av ingenting og utmerker seg ved å styre unna alt som heter politikk og samfunnskritikk.
Til gjengjeld er de ganske gode på nonsens.
For selv om det verken er noen rød tråd eller særlig mye fornuft i det denne trioen foretar seg, behersker de nonsensfaget som få andre.
Det, og en smittende spilleglede og entusiasme, bærer denne forestillingen frem til velfortjent jubel.
Tekstene har de selv utviklet, sammen med regissør Teodor Janson, og med bidrag fra Karsten Fullu.
Det er ikke til å komme forbi at dette materialet er ujevnt.
Og selv ikke all verdens geberder og skrik kan skjule at noe er for poengfattig.
Et puppenummer, f.eks., opplevde jeg som stort sett bare pinlig.
Til gjengjeld når galskapen de store høyder i en innlagt farse, hvor også en uskyldig publikummer får seg tildelt en rolle.
Den er bare helt vill og full av herlige absurditeter, for også det absurde behersker denne gjengen – både i dette og andre numre.
F.eks. i jakten på det rette ordet for død, for å "lette" budskapet.
Og fantasien kjenner tilsynelatende ingen grenser.
Det kommer klarest til uttrykk i en original og overraskende dialog mellom to hunder på utstilling.
Til dels også i måten de omskaper den menneskelige anatomi på, ved å gjøre den til norgeskart med sine geografiske særegenheter, som ender i Oslo som ræven (der all dritten fra hele landet havner).
Eller i Formel 1-løpet for korpsinstrumenter i Monaco, der Calle Hellevang-Larsen har den utakknemlige jobben å skulle fylle kommentatorrollen når det går atten minutter mellom hver gang vi ser aktørene.
Det minner om velkjent fotballtørrprat.
Den musikalske trioen gjøgler friskt og vet å spille på hverandres gode og mindre gode sider.
Dessverre klarer de ikke alltid å avslutte numrene i tide, og innimellom kan publikumsfrieriet ta overhånd.
Men ingen kjeder seg i selskap med Raske menn.
Hva synes du om forestillingen?
| 1
|
500707
|
Sjarmbombenedslag
Enkelte folk går bare ikke tomme for energi.
Eller ideer.
YLVIS ÅPNER sitt fjerde show med noe som ligner mer på avslutningsnummeret i en musikal.
Bård Ylvisåker synger (på et klissete musikalsk tema) om hvor flink han er til alt mulig.
Han er underholdningens Messias, og til alt overmål er han også flink til mange andre ting, som å parkere, knulle og spille yatzy.
Og vi ler og morer oss over denne sosialt sett malplasserte selvdiggingen.
Men poenget er jo at det i virkeligheten er sant.
Jeg kan ikke uttale meg om hvor flinke Ylvisåker-brødrene er til yatzyen og det, men de er utvilsomt blant våre beste underholdere.
DE ER ALLSIDIGE multitalenter som hele tiden utvider repertoaret sitt.
I «Ylvis 4» viser de seg som musikere, sangere, tryllekunstnere, akrobater, overheadkunstnere, sågar dukkeførere.
Men hvordan er det:
Kan de kunsten å utføre alle disse kunstene som folk bruker årevis på å beherske?
Eller er de bare himla gode til å gi inntrykk av det?
En blanding, tenker jeg.
Men å være i den grad overbevisende er også en kunst.
Brødrene har videre en utenomjordisk humoristisk teft, uten at det var ment som en nyhet.
De trenger i grunnen ikke et eneste vittig poeng, for de får bare det å danse på en litt rar måte til å bli morsomt nok.
Men de har gode tekster, med gode poenger, og de er originale nok til at vi ikke føler vi har sett og hørt alt før.
Dessuten overgår de alltid seg selv, eller skal vi si publikums fantasiløse forventninger, for når vi tror hovedpoenget i en sketsj er tatt ut, dukker det opp et annet og enda morsommere poeng, som åpner opp handlingen (og ofte leder den over i neste scene).
SCENESKIFT og rydding er integrert i showet.
Bård Ylvisåker kan stå og koste scenen mens han snakker om kjedelige regnskapsregler i eget firma, og så går det hele over i et nummer som består av at brødrene bærer ymse gjenstander over scenen fordi de har skrevet dem på firmaet sitt, og da må de være med i forestillingen, skal kemneren bli fornøyd.
I det hele tatt er det noe sømløst over showet.
Lillaskjerfede damer som liker å snakke om at kultur bygger broer og at det er de fattigste som egentlig er rikest, legen fra helvete som roper på sekretæren sin før han kommer på at han er et enkeltmannsforetak, og toastmasteren som bare ikke klarer å gi ordet videre – alle hører de naturlig hjemme i helheten grunnet gode sammenbindingsgrep.
Jeg var ikke like glad i bruken av Aune Sand som en litt pjuskete sjel i tilværelsen, det var på grensen til mild personhets.
Ylvis er i det hele tatt mer interessante når de gjør uventede ting, ikke slemme ting.
Høydepunktet i så måte må være nummeret med Sølvguttene som begynner å krangle om hvem som skal ligge på tersen og kvinten i avsyngingen av Pie Jesu.
Her spekulerer Ylvis i en side ved guttekoristene vi nok sjelden ser.
Jeg skal ikke røpe for mye, men det innebærer en motorsag.
SAMMEN MED et solid team av scenograf, musikkprodusent, tekst –co-produsent, lysdesignere, dukkedesigner – og med regissør Arvid Ones og koreograf Hilde Sol Erdal som åpenbart vet å hente ut maks av Ylvisåker-brødrene — har Ylvis også denne gangen vist at de jobber hardt, godt, grundig, de vet hva de gjør, og de fortjener all ære for det.
INGVILD BRÆIN
Sett showet?
Gi din anmeldelse i kommentarfeltet under!
| 1
|
500708
|
Svett og syrlig
En dansende syretur i Oslomarka med Reodor Felgen på gitar.
Gitarist Bjørn Klakegg har holdt på mer eller mindre i det stille siden midten av åttitallet.
Han har gjort seg gjeldende i mange konstellasjoner, men den vi fikk høre fredag kveld, må være det sterkeste han har presentert på lenge.
Cd-en ”The woods are not what they seem” kom ut tidligere i år, og var et tungtveiende bevis på at dette er musikk som bør oppleves live.
Nicolai Hængsle Eilertsens potente elbasstraktering kjenner mange fra band som Elephant9 og ikke minst Big Bang.
Thomas Strønen har flere prosjekter enn hva en anmelder tillater seg å ramse opp, men er i alle fall en trommis man kan regne med å finne overalt.
Sammen er disse to herrene høyeksplosiv dynamitt, og Eilertsens nedstrippede og svette rocketilnærming inspirerer også Strønen til å legge bort krimskramset og heller fokusere stikkene på skarptromma.
Settet begynte rolig med noen akkorder fra Eilertsen, hvorpå Klakegg snurret på en påmontert fiskesnelle for å utvide sitt esoteriske klangspekter på gitaren.
Trioen pumpet tålmodig energien høyere uten øyensynlig takhøyde, og Klakegg tok modent i bruk deler av effektparken for å skape spennende lyder.
Med kompet svettende og bankende under, lekte han seg rundt på gitarhalsen med bluesfraseringer og psykedelisk lyd.
Utover i settet roet det seg ned med fine Americana-låter, hvor trioen fikk vist seg fra en lyrisk sterk og velformulert side.
Klakeggs måte å behandle effekter i samspill med lydbildet og gitaren var oppfinnsomt og skapte en helt særegen dimensjon over musikken — spesielt når flere av virkemidlene så ut til å være hjemmelagede.
Eilertsen har flere ganger vist seg som en av landets mest habile bassister.
Med sin suggererende intensitet, presisjon og varme basslyd er han et sterkt anker, samtidig som han har en følsomhet for melodier og lydlandskap som overbeviser.
Strønen gjorde også en god figur, og hadde et målrettet og uvanlig rocka fokus som passet musikken godt.
Litt slurving i de mest hektiske brekkene, men stødig og viljesterkt hele veien.
Needlepoint er absolutt en trio å regne med i groove/jazz/blues-landskapet, og kommer forhåpentligvis til å spille langt flere konserter etter sommerens festivaldeltakelser.
Var du der?
Si din mening!
| 1
|
500710
|
Real hypnose
Innfridde selvfølgelig alle forventninger.
Real Ones Instrumental
Som enhver skikkelig festival med respekt for seg selv, hadde også årets Ekkofestival et bestillingsverk på programmet.
De småpsykedeliske folkrockerne i The Real Ones er vel ikke det første bandet en umiddelbart forbinder med denne festivalen, som mest er kjent for kombinasjonen kunst og elektronika.
Men Real Ones klarte også denne utfordringen uten problemer.
Nå betyr imidlertid ikke bestillingsverket at The Real Ones har beveget seg inn i elektronikaens verden.
Selv om jeg mistenker dem for også å kunne takle dette uten problemer.
Bandet holdt seg trygt innen en sjanger de behersker som få andre – melodiøs folkrock uten musikalske grenser.
Men i motsetning til en tradisjonell konsert med gruppen, var denne hundre prosent instrumental.
Publikumsfremmøtet kunne på ingen måte måle seg med Røyksopp kvelden før, men det var likevel godt besatt i Røkeriet.
Og de fremmøtte lot seg i høy grad hypnotisere, selv om mye av kveldens musikk krevde stor grad av konsentrasjon og et åpent sinn.
”Ekko” var det svært lite originale navnet på verket, som også er innspilt på plate med utgivelse i disse dager.
Det hele fortonte seg som en slags symfoni der forskjellige melodielementer ble flettet inn i hverandre.
Her var rolige og vakre tema i folkrockland, men også jazzrocklignende groovy stoff som svingte til de grader.
Dette er materiale og låter som virkelig innbyr til improvisasjon og utbrodering.
Temaene kan uten problemer strekkes til det doble og utvides med nye instrumenter.
Knappe tre kvarters konsert ble derfor strengt tatt i korteste laget.
Om en skulle sammenligne med noe, måtte det være Grateful Dead og andre psykedeliaband anno slutten av sekstitallet.
Men bestillingsverket Ekko er likevel trygt plantet i dagens musikalske landskap.
Nå vet vi at medlemmene i Real Ones trakterer et utall instrumenter.
I så måte hadde bandet faktisk begrenset seg denne kvelden.
Mest imponerende var utvilsomt Jørgen Sandvik med sitt inspirerte gitarspill.
Han briljerte også på banjo og slide.
David Chelsom Vogts fele var selvfølgelig med, men han tok seg også en økt bak tangentene.
Bror Ivar var solid gitarist og trakterte også orgelet.
Øystein Skjælaaen på bass og Kåre Opheim bak trommene var selvfølgelig bunnsolide som alltid.
Det er godt mulig at lørdagens fremføring av Ekko var første og siste gang i Bergen.
Men deler av verket kommer nok garantert til å dukke opp på Real Ones-konserter også i fremtiden.
EINAR ENGELSTAD
Enig med vår anmelder?
Syng ut i kommentarfeltet.
| 1
|
500711
|
«Raljering med alvor»
Les anmeldelsen av Anne-Kat.
Hærland-premieren i kveld og se klipp.
Artikkelen fortsetter under videospilleren...
ANNE-KAT.
HÆRLAND harselerer med seg selv, hun harselerer med kjendiser, politikere, synsere, media og fenomener i samfunnet.
Hun er frekk og rappkjeftet og får publikum til å hyle av latter med sine morsomheter.
Men under all raljeringen ligger det et alvor.
Hærland har rett og slett noe å si oss.
Det handler blant annet om en forskrudd medieverden der intetsigende kjendisnyheter er viktigere enn alt annet.
Det handler om et samfunn som dyrker sex, ungdom og vellykkethet og der aldring, død og mat er tabuer.
Anne Kats «Gift, men ingen fanatiker» kan så visst nytes som en mitraljøseild av ram humor fra et kvinnelig perspektiv, og bare det.
Som ren underholdning holder showet solid nivå.
Artikkelen fortsetter under videospilleren...
MEN DEN EGENTLIGE STYRKEN ligger i at Hærland i sin egenproduserte tekst med jevne mellomrom hogger tak i fenomener som egger til ettertanke.
Som når hun som syvåring på Lambertseter ertet gamle damer med å si «fitte» til dem, så hyttet de med stokken etter «slyngelungen» som fikk kontant beskjed om å komme seg hjem og vaske munnen sin.
Når hun testet det samme trikset på eldre damer på Frogner nylig, var kommentaren bare:
«Å, du har lest Dagbladet i dag du også»...
Hele showet hennes har dette underliggende alvoret, enten hun gir gode råd til menn om hva som er lurt for at man skal få sex eller hun herser med kjendiser som på død og liv skal fortelle «alt» – det vil si, knapt noe som helst, i selvbiografier.
HENNES FANTASTISKE oppsummering av Vendela Kirseboms «Beauty Bible» var også et høydepunkt.
Og selv hos et premierepublikum med høy kjendisfaktor (til og med stylisten Jan Thomas var der) hadde hun en vinner i dette sitatet fra Vendela Kirsebom (fra et intervju i BT):
«Jeg er ingen tilhenger av janteloven, og jeg håper den er forsvunnet innen mine små jenter skulle få lyst til å kjøpe seg en Louis Vuitton-veske»...
Selv Anne-Kat.
Hærland kan åpenbart ha litt nerver, i hvert fall var tempoet på snakkingen litt hesblesende i begynnelsen.
Men den varme mottakelsen fra salen gjorde at hun roet ned etter hvert, timingen satt bedre og hun spilte ut mer og mer av komikeren i seg med små gester, mimikk og fakter som understreket poengene.
HÆRLAND HAR MOT til å gi av seg selv, hun nøler ikke med å utlevere egne særheter.
Men først og fremst har hun mot til å stå for noe.
OLAV GORSETH
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
500719
|
Fødselsglede og bytting-sorg
Graviditetskomedie til latter, gjenkjennelse og ettertanke.
DNS kan være stedet å gå både for gravide, førstegangsfødende og vordende/ferske fedre i ukene fremover.
Olaug Nilssens herlig-alvorlige komedie kaller både på latter, medlevelse og ettertanke, der den vever sammen mange ulike tema knyttet til det å ha og få barn.
I Alan Lucien Øyens overraskende konvensjonelle regi behandles vanskelige emner som usikkerheten og angsten førstegangsfødende føler, barneoppdragelse, redselen for ikke å strekke til og fostervannsdiagnostikk – uten at det siste blir satt på spissen eller gjort til noen sensasjon.
Slik styrkes stykkets troverdighet og relevans.
Det overraskende ved Øyens regi, er at vi knapt merker koreografens grep, dette er realisme uten forsøk på grenseoverskridelse.
Original er til gjengjeld Åsmund Færavaags scenografi.
Den består av konteinerliknende elementer som kan settes sammen til det aller meste, og slik virker svært funksjonell.
MEN, til en oppsetning med mange og hyppige sceneskift, som her, blir det for mye flytting.
Det går rett og slett ut over flyten i forestillingen.
I sentrum for den episodiske handlingen står to ektepar, som bor med papirtynne vegger mellom seg.
Silje (Malin Soli) og Ole (Kristoffer Sagmo Aalberg) venter sin førstefødte, mens Maria (Reny Gaassand Folgerø) og Sverre (Tormod Løvold) har en gutt på to og et halvt år, Arve (Marianne Nielsen), som tilsynelatende er i trassalderen.
Nå venter de barn nummer to.
Silje er høygravid, Maria tidlig i svangerskapet.
Silje er ikke bare høygravid, hun er hypergravid i den forstand at hormonene truer med å løpe løpsk og at absolutt alt dreier seg om dette ene.
Pluss at hun mistenker at naboens Arve kanskje er offer for omsorgssvikt, for gutten skriker seint og tidlig og får stundom en litt røff behandling.
Nå er altså moren hans gravid igjen, burde hun få flere barn?
Er det kanskje på tide å varsle barnevernet?
Ole prøver å få Silje ned på jorden.
Men hun virker hysterisk i sin iver etter å gjøre alt hundre prosent rett, noe som også får henne til å dømme litt mindre fundamentalistisk innstilte medsøstre i samme situasjon.
Hun nøyer seg ikke med å studere bøker om svangerskap, fødsel og amming, men leser også gjerne om trassalderen, med tanke på naboens Arve.
En dramatisk scene oppstår da Ole en natt tvinger seg inn til naboene fordi guttungen skriker så forferdelig.
Maria og Sverre frykter at sønnen deres kanskje ikke er helt som andre barn; han utvikler seg seinere, slår både store og små og viser liten ømhet.
Kan det være tale om en utviklingshemning, og bør de be om tidlig ultralyd på nummer to – selv om Maria er helt imot abort?
Og hva ser egentlig helsevesenet, eller hva vil de se?
Man trenger ikke være mor for å kjenne seg igjen i de mange situasjonene Nilssen har tatt på kornet; her er det mye for småbarnsfedre å både gråte og flire av.
Stykket henter sin tittel fra Halldis Moren Vesaas’ «Voggesang for ein bytting», om det utsatte barnet som ikke er så lett å elske og derfor trenger å bli elsket desto mer.
Aalberg og Soli fungerer godt sammen som paret som venter sin første, der både konflikter og ømhet får sin plass.
Ikke minst Soli viser nyansert spill.
Folgerø og Løvold blir litt mer anonyme, mens ensemblets eldste, Marianne Nielsen, i den vanskelige barnerollen dokumenterer at hun ikke har glemt sine tidligste kunster.
| 1
|
500720
|
I en fars skremmende skygge
Teaterversjonen av Karl Ove Knausgårds «Min kamp» er blitt et sterkt, eksistensielt drama.
Ole Anders Tandberg har gjort en ikke liten bragd bare ved å komprimere mer enn 3500 sider Knausgård til en forestilling på 2½ timer.
Men mer enn det, han har også maktet å foredle stoffet, renset det for altfor mange ord og latt oss sitte igjen med en kjerne av levd liv.
Bilder vi kan og ikke kan kjenne oss igjen i, opplevelser som kan være allmennmenneskelige – om enn ikke like intenst erfart.
Som regiansvarlig har den samme Tandberg også gitt stoffet, som en i utgangspunktet knapt skulle tro ville kunne bli teater, en form som fungerer aldeles strålende på scenen.
Riktig nok blir det mye snakk, men grepet med å gjøre disse minnebildene flerstemmige, ved at de fire skuespillerne – Agnes Kittelsen, Ingjerd Egeberg, Øystein Røger og Christian Rubeck – alle spiller Knausgård, allmenngjør på sett og vis hovedpersonen, men illustrerer samtidig et svært ego og en mangfoldig personlighet.
Den enorme steinen som utgjør det meste av scenografien og er sentralt plassert på scenen, kan sikkert tolkes på flere måter.
Kanskje som et uttrykk for en indre forsteining, kanskje også som den steinen Sisyfos (og Knausgård) aldri klarer å rulle til toppen, og som noe fysisk å søke ly bak når det tordner fra oven.
For fra oven høres farens dømmende røst, som en gammeltestamentlig Jahve, en far som aldri blir tilfreds, aldri roser eller ytrer et kjærlig ord, men alltid insisterer på sin vilje.
Han er det som skaper drama og traume i Karl Ove Knausgårds liv, og blir opphav til en romanserie uten like i norsk litteratur.
For riktig å understreke farens betydning i dette dramaet, rammes forestillingen inn av opplevelser fra barndommen, i tilfellet Knausgård åpenbart roten til alt ondt.
Sentrum i første del av forestillingen, som i romanene, er alt som begynner på selv-: selvopptatthet, selvgransking, selvmedlidenhet, selvforakt, selvtillit, selveksponering, selvhat.
Samtidig som selvtilliten kan være grandios, kontrasteres den hele tiden av selvforakt og selvmedlidenhet, akkompagnert av skamfølelse.
Men der selv den minste bagatell gjøres til noe stort i bøkene, må en kortversjon for scenen skjelne klarere mellom vesentlig og uvesentlig.
Og det gjør Tandbergs utgave.
«Handlingen», som riktig nok springer i tid og rom, kretser rundt hovedpersonens problematiske oppvekst, hans angst for ikke å bli sett og samtidig ønsket om ikke å skille seg ut.
Her møter vi ungdommen/mannen som ikke får noe ut av det sosiale – med mindre han drikker.
For øvrig kjenner vi igjen tema som for tidlig sædavgang, angsten for å være fysisk og mentalt unormal, følelsen av mislykkethet og utenforskap, slitsom småbarnspappatilværelse, skyldfølelsen, den «utillatelige» fornemmelsen av å bli mer rørt av kunsten enn av sitt eget barn.
Likeledes gjenkjenner vi privatpersonen som avskyr intimitet og alle former for følelsesutbrudd, forfatteren som vil bli «den største av alle», men tviler på om han har noe å bidra med.
Både her og i andre del flettes fragmenter fra det lange Hitler-essayet i bind seks virkningsfullt inn i helheten.
Nok en avdeling med mer av det samme, ville vært en akt for mye.
Men etter pausen må jeget og selvet i noen grad vike for å gi plass til et annet perspektiv – viet og konen Linda Knausgård.
Med hennes psykiske problemer, som tidvis går på livet løs, vokser intensiteten og dramatikken.
Her settes også forfatterens lidelser i et effektivt relieff og lar Knausgårds jeg i noen grad erstattes av et vi, dette fellesskapet han alltid har trodd at han aldri ville kunne bli en del av – og kanskje har han rett.
Sammenlignet med Lindas kamp på liv og død, blir den kampen som har gitt tittel til romanverket, noe tam.
Knausgård har nok sett og skjønt både sin egen og Lindas posisjon, men om han makter å ta hennes situasjon fullt innover seg, er jeg mer usikker på.
Tandberg har også funnet frem til humoren i romanene, den som ofte druknet i alle ordene.
Her får den slippe frem, vel ivaretatt av kvartetten på scenen, som overbevisende formidler hovedpersonens ulike posisjoner og spillet mellom individet og kollektivet.
Tonen i forestillingen er rå og utleverende, som i romanene, det kompromissløse er beholdt.
Men her treffer det i større grad hovedpersonen selv, all den tid sceneformatet gjør at romanverkets store persongalleri må reduseres radikalt.
| 1
|
500723
|
Den Lille Negergutten
Denne boka handler om en gutt med navn Omin Hambbe.
Han bodde i Afrika, men kom på besøk til Sverige, fordi noen gutter samlet inn penger slik at han kunne gå på skole der i ett år.
Jeg syntes boka var kjedelig, fordi den hopper fra den ene "fortellingen", til den andre.
Boken hadde noen morsomme innslag, fordi Omin kommer med noen "kule" kommentarer i blant.
Boka er ikke akkurat å kaste hatten av for.
SKREVET AV EIRIK BERG
| 0
|
500724
|
Gjør den lange vinteren kortere
Dette er en aldeles fantastisk bok, og passer for dem som ikke klarer å vente på nye spenningsfantasy'er.
Du blir revet med, og glemmer totalt rundstykkene i ovnen.
Høyt tempo hele veien, og du klarer ikke å stoppe.
Hva venter rundt neste sving?
Det blir en femmer.
Utrolig mye bra, men litt for mye fram og tilbake, inn og ut og om og om igjen.
Dina (hovedpersonen) blir fanget, kommer seg unna, blir fanget og slipper fri.
Ingen sekser, grunnet for lite variasjon, men ikke langt ifra.
Begivenhetløst i små deler av boken, men utrolig fantasifull og spennende bok!
SKREVET AV JØRGEN WEENGÅRD
| 1
|
500725
|
Kysse leonardo?
Jeg ble virkelig bergtatt av denne boken.
Jeg syntes først den var litt treg, men den viste seg og være bra på alle måter.
Den er både spennende og morsom.
Marte er en forvirret 15 år gammel jente som har flyttet helt fra Trondheim til Oslo.
Hun føler seg virkelig utenfor der, og ting blir bare verre og verre, helt til hun en dag møter Marius som går i klassen over henne.
Marte skal skrive stil om livet for hundre år siden.
Hun får hjelp av mormoren sin, som forteller henne mange spennende historier.
Disse historiene har på en måte en sammenheng.
Det er en av grunnene til at boken er så artig å lese.
Jeg falt helt pladask for denne boken.
Den er så søt og artig.
Den tar opp vanlige tanker som surrer rundt oppe i hodet til en jente.
Det som gjør boken spennende er hvordan Marte skal løse problemene sine.
Hva skal hun gjøre med ekle Jenny som er så teit?
Hvordan skal folk legge merke til henne på den nye skolen?
Og hva skal hun gjør med den svære hunden som skal bo hos dem frem til jul?
Marte lurer veldig på hvordan hun skal få sitt første kyss.
Hun drømmer om at det skal være Leonardo Di Caprio, men hun hadde ikke hatt noe imot hvis det ble Marius hellerý
Jeg gir boken terningkast 5 fordi den både er glad og trist.
Noen steder kan man ikke annet enn å smile, mens andre vet man ikke helt hva man skal gjøre.
Noen av de små fortellingene er litt rørende.
Dette er en utrolig søt og god bok som jeg vil anbefale til ungdom.
SKREVET AV LISE LUND BJÅNESØY
| 1
|
500727
|
Huleløven angriper
Hulebjørnens klan handler om en jente(navnet får du vite i senere i boken).
Det er fra tiden når homosapiens kom.
Denne jenten mister familien i et jordsjelv.
5 år og alene må hun vandre.
Hun besvimer mitt i ørkenen etter å ha blitt angrepetav en huleløve.
— Først blir man helt oppslukt.
- Etter en stund begynner den å bli litt kjedelig.
- Så blir man oppslukt av den igjen.
terningskast: 5
Fint:
Jeg liker en "mog-ur"(mog-ur=trollmann) som heter creb spesielt godt.
Han hjelper til med jenten og gir henne mat og drikke.
Dårlig:
Det skjedde veldig lite når de forklarte masse.
Men man får vite hvem som er hvem og hva de driver med.
Navnet på jenten er en ting man må lese litt for å få vite.
Det er en del av spenningen.
Denne boken passer nok best for de som liker spenning og er litt moden.
alder:
14 - 55. dagen jeg begynte på denne boken satt jeg oppe hele natten og leste de første 30 sidene! veldig bra bok, så det er bare å sette igang å lese!
SKREVET AV MAJKEN HELLAND
| 1
|
500728
|
Den tøffe jenten
Det er siste dag før sommerferien.
Mina sitter og stirrer ut gjennom vinduet mens læreren snakker om hvordan året har vært i 6.klasse.
Plutselig banker det på døren og rektor stormer inn.
Hun sier at en jente som begynte i klassen for et halvt år siden er forsvunnet.
Dette har Mina lyst å finne litt mer ut av.
Min mening om denne boken:
Jeg syntes boken var en bra bok.
Den var spennende, gøy, så det var vanskelig å legge den fra seg.
Terningskast:
Jeg syntes at denne boken var så bra, at jeg her gitt den terningskast 5.Hvorfor jeg gav terningskast 5:
Det som trakk ned var at det var en del kjedelige avsnitt.Hvem denne boken passer til:
Boken passer til de som er 12-14 år.
Jeg råder de til å lese denne gode boken.
SKREVET AV ELISABETH MEYER
| 1
|
500729
|
Høner i rustning
Hvordan er det mulig å finne på å kle høner i rustning og bruke de som stridshøner?
Og for å drepe de må de slåes med en baseballkølle, også kaldt hønekøllen.
Kun en forfatter med fantasi som et barn kan finne på noe som dette.
Fire venner fra en liten by i Norge blir oppsøkt av magikere og blir fortalt at de er de fire utvalgte.
De har utrolige, magiske krefter og skal sloss mot den mørke siden, Lord Kor og hans menn.
På hans side står det meste av ekle skapninger, usynlige vesener for ikke å nevne mørkemenn med stridshøner.
De får opplæring i å bruke magien sin men blir avbrutt av fiendens framskritt.
Vennene er ikke alltid like lystne på og sloss mot mørket noe som byr på mange applikasjoner.
Til tider virker det bedre å nyte respekten fra de velformede tjenestepikene i tempelet, uten større hell.
De fire blir også jaktet på av et mentalt sykt ektepar fra hjembyen som etter hvert allierer seg med en styrtrik tysker som har de fleste kontakter en trenger.
Ekteparet blir igjen jaktet på av noen politikonstabler.
Byer blir jevnet med jorden og en hær av leiesoldater blir også med.
En riktig mølje.
Karakterene i boken er briljante, her har vi alt fra dumsnille elger til snobbete skillpadder, senile oppfinnere, colombianere i pirattaxi og alkoholiserte våpensamlere.
De får deg til å glemme både konferansetimer og lekser, en ny verden åpenbarer seg i det boken blir åpnet.
Forfatteren har en fantasi som en femåring kunne missunt han for.
Han skriver og ting som er totalt absurd og som vi samtidig kjenner oss igjen i.
Boken er spekket med blodige mord og slåsskamper, men det er skrevet på en måte som gjør at boken passer for de fleste.
En ungdomsbok er det jo, men det er ingen ting i veien for at verken bestefar eller lillebror kan lese den.
Fullt på høyde med Harry Potter, men det er en spesiell bok, en engasjerende bok.
Uten tvil en fantasybok uten om det vanlige.
Her er det høyteknologi og jagerfly, men at magikernes menn fortsatt bruker sverd virker allikevel logisk.
Samtidsfantasy ville vært et passende ord for å beskrive boken.
Her er det ikke tvil, terningkast 6. SKREVET AV BJØRN SNORRE ANDERSEN
| 1
|
500730
|
Otter tre to kaller
Fenrik Geir Gran og den nye flysersjanten Petter Hovden flyr i ambulanseoppdrag over Finnmarksvidda.
Så kommer de ut av kurs og motoren svikter.
Da må de redde seg ut i fallskjerm.
De må også jage vekk uventet besøk.
Det blir noen lange, kalde og spennende dager på vidda.
Dette er en lærerik, spennende og gripende bok.
Slutten er ganske kjedelig.
Denne boken passer for barn fra 10— 15 år.
SKREVET AV HANNE BØRSHEIM
| 1
|
500731
|
Truly Madly Deeply
Er det greit å være utro når man er på ferie?
Hva skal man ta hensyn til; sine egne lyster eller venninens følelser?
Det er hovedspørsmålene i boken "Truly Madly Deeply" skrevet av Kjetil Johnsen.
Den tolvte boken i serien "Tusen Biter".
Denne boken handler om bestevenninnene Tirill og Line som er på hyttetur i Sverige, de går i niende skal begynde i tiende etter sommeren.
Tirill er den peneste av de to.
Tirill er høy og mørk, mens Line er litten og lubben!
På turen møter de Legolas, han er driiit skjøn!
Begge to er kjempe forelsket i han!
Legolas er interesert i Line, noe Tirill ikke liker for hun er vant med at det er hun som får ale guttene!
Ikke Line men sånn går det ikke.......
Line er utro mot kjæresten Gunnar.
Det blir strandliv, festing og late dager.
Etter hvert snikende, svart sjalusi.
Jeg syntest dette er en veldig bra bok!
Jeg gir den er 5ýer, fordi den er veldig virkelighetsnær og Kjetil har beskreve følelsene til jentene godt.
Men av og tilkan det bli litt for mye!
I de første bøkene er det veldig mangen forskjellige personer men når du kommer inn i det går det veldig bra!
Dette er en roman som passer for ungdomm i 14 — 16 års alderen.
Det er vel flest jenter som kommer til å lese denne serien men den passer også for gutter!
Siden dette er den tolvte boken i serien "Tusen Biter" ville jeg begynt å lese den første boken " Like a Rolling Stone" først så lese resten etter rekkefølge.
SKREVET AV KRISTINE SAMDAL SMAADAL
| 1
|
500732
|
Like a rolling stone
Boken handler om en jente som heter Tiril.
Hun går i klasse med heksen Vanessa, en som Tiril ikke tåler trynet av.
Vanessa tror hun er den deiligste på hele skolen, fordi hun har fått pupper!
Det verste er at folk faktisk liker Vanessa, og en av de er Gunnar.
Gunnar er en kjempe søt gutt i klassen til Tiril, og hun er kjempe forelsket i ham.
Men Tiril er litt forvirret, fordi hun har fått vite at en gutt som heter Leo liker henne.
Og hun syntes at Leo er ganske fin også.
Men en dag ber Gunnar henne ut på kino, og det takker hun ja til.
Dette liker ikke Vanessa, for hun liker Gunnar veldig godt!
Vanessa blir rasende, og betaler en gjeng for å banke opp Tiril.
Og det er nå HELVETE begynner!
Boken var gripende.
Jeg ble revet med i fortellingen.
Boken passer for tenåringer.
Den hadde åpen slutt, så jeg lurer på hvordan det kommer til å gå med Tiril.
Boken er god, så denne anbefaler jeg!
SKREVET AV CATHRINE TORDAL
| 1
|
500733
|
Harry Potter og Ildbegeret
Harry Potter og ildbegeret er en fantasifull historie.
Helt fra begynnelsen blir du kastet inn i historien som handler om den foreldreløse gutten Harry Potter.
Harry Potter er en 15 år gammel gutt.
Han går på en trollmannsskole som heter Galtvort.
På Galtvort går også bestevennene hans Ronny Wiltersen og Hermine Grang.
Sammen går de sitt fjerde år på Galtvort.
I år skjer det noe på Galtvort som ikke har skjedd på over hundre år, nemlig tretrollmannsturneringen.
Boken passer for all over 7 år, og for folk som liker spenning.
Så det er bare å begynne å lese!
SKREVET AV RASMUS JONASSEN ALVSVÅG
| 1
|
500734
|
Fasanjakt uten gevær!
Danny (7 år) sin mor er død, så han bor alene med faren sin i en sigøynervogn.
De jobber på farens bensinstasjon.
En dag kommer den en frekk mann, Mr. Hazel, til bensinstasjonen.
Dannys far driver med kryptyveri, han tar Danny med seg, og sammen starter de verdens største kryptyveri som går ut på å stjele alle fasanene til Mr. Hazel.
Boken er spennende i de øyeblikkene da Danny og faren hans, sniker seg rundt i skogen til Mr. Hazel.
Det er morsomt at forfatteren gjør narr av lorder, hertuger og baroner.
I denne boken blir de fremstilt som tykke, late og dumme personer.
Man blir revet med i følelsene til Danny, og blir veldig spendt på hvordan det går med ham.
Personene er godt skildret, så man kan raskt se for seg hvordan de ser ut.
Boken har en lun og fin humor.
Den passer best for personer som liker morsomme bøker.
SKREVET AV ERLEND WAAGBØ
| 1
|
500735
|
Markus trør til igjen
Romanen handler om en bestemt hovedperson, kalt Markus.
Markus forelsker seg stadig vekk og nesten hver uke er det forskjellige jenter som surrer rundt i tankene hans.
Klaus Hagerup har skrevet flere bøker med Markus som hovedperson, og det er en veldig populær bok både blant ungdom og voksne.
Og som i de andre bøkene er det også i denne Markus som dummer ut foran sine store forelskelser.
Klaus Hagerup beskriver utrolig bra hvordan en tenåringsgutt kan ha det i livet sitt, ved å skrive "Markus" bøkene slik han gjør.
Markus står fram som en gutt med mye følelser og tanker om jenter, noe som til tider kan blir litt barnslig.
Boken er spennende, pågrunn av sin oppbyggende handling.
Markus har to støttespillere som er med i hver eneste "Markus" bok
Det er faren Mons og bestekameraten hans Sigmund.
Disse to kan Markus snakke om følelsene sine med og hvordan han har det.
I denne boken er Markus forelsket i en jente, kalt Alexandra.
Markus og Sigmund blir også bedre kjent med venninnene Ellen Christine og Mona som senere danner en teatergruppe kalt "firkløveren".
Klubben starter med å sette opp skuespillet "Romeo og Julie" av Shakespeare, som videre ender med morsomme hendelser og pinlige øyeblikk.
Nye personer kommer også inn i bildet mot slutten.
Verd å lese, for all del!
SKREVET AV KRISTINA ANTHUN RUTLEDAL
| 1
|
500736
|
Alkymisten går for gull
Forfatteren Paulo Coelho har virkelig klart det.
Han har klart det som kun en person som jeg kjenner til har gjort før.
Paulo Coelho har klart å fått fram vanskelige filosofiske spørsmål på enkel måte.
Alkymisten handler om en gjetergutten Santiago.
Santiago leter etter sin egen drøm, dette gjør han ved å følge sin egen historie.
Vi er med han fra hans hjem i Sør Spania til ørkenen i Egypt.
Hvor han hele tiden er på leting etter en av verdens største skatter.
Alkymisten er en bok det ikke kommer mange ut av.
Mange filosofiske spørsmål fikk meg til å tenke.
Boken handler først og fremst om å høre på hjertet sitt, kunne se og tyde tegnene rundt deg, og ikke minst følger sin egen drøm
Flere har ment at denne boken skulle forandre livet ditt, når jeg hørte det må jeg innrømme at jeg lo litt.
Men boken fanget meg såpass at jeg ble rett og slukt av den.
Og skiftet mening om mine tideligere utsagn.
Dette er en bok som faktisk forandrer livet ditt, og du får masse nye synspunkter om livet.
Min oppfatningen av boken er at Santiago forestiller et meget vanlig menneske.
Derfor kjenner du deg lett igjen, og det er letter å leve deg inn i boken.
Det er en tankevekkende bok som virkelig for deg til å bli sittende igjen å tenke.
Hele boken er en reise, en reise du får være med på.
Dette er en bok som må leses.
Boken er omtalt for sitt lette språk noe jeg heller setter et pluss ved
Den er lettlest så alle kan lese den, men det kommer an på om du liker filosofiske bøker.
SKREVET AV DIDRIK B. THULIN
| 1
|
500738
|
Ny teknologi vs. en 12 års hjerne
Selve hovedpersonene her er fra to forskjellige folkeslag.
Artemis Fowl er en smart ung gutt på 12 år.
Moren hans er ganske deprimert over faren sin forsvunnelse i Nord-Rusland.
Hele denne Fowl familien har vært forbrytere i hele deres liv og faren forsvant under en businiss avtale med den russiske mafiaen, men der Artemis bor er det ingen mafia eller noen fare for han.
Hvis det skulle komme noe fare i hans området så hadde nok livvakten til unge Artemis tatt seg fort av det.
Hele boken går ganske enkelt ut på at Artemis vil skaffe seg gull.
Han legger ut annonser på nettet og får et svar fra en i Kina om at han har sett en alv.
Han tar seg den tid å reiser til Kina for å hilse på denne mannen.
Der får han lurt alven til å gi fra seg boken til alvene.
Han oversetter hele boken fra alvespråk til engelsk.
Han finner ut at alver må lage magien deres med en eik som er over hundre år.
Han søker med sattelitten sin og finner alle eiketrær som er over hundre år.
Han undersøker alle trærene og ved et av stedene fant han en alv som skulle til å lade opp magien sin.
Han kiddnapper den stakkars alven som ikke kunne gjøre noe for å komme seg vekk uten magien sin, men det Artemis ikke vet er at alven er Kaptein Kristtornia Kort fra LPD (alve politiet).
Artemis setter en plan for å få gullet sitt av alvene, men alvene liker ikke denne metoden unge Artemis bruker for å få det den veien han vil, derfor går alvene i krig mot Artemis med en teklonogi som aldri menneskene har sett før.
Som sakt før så var Artemis en smart gutt og ville akuratt at alvene skulle komme i krig mot han.
Kaptein Kort som sitter innesperret i et fangehull i kjelleren klarer ikke å gjøre stort enn å vente, men så kommer hun på at hun klarte å smugle med en liten eikenøtt, alt hun trengte å gjøre var grave frem en liten jordflekk sånn at hun kunne grave ned nøtten å få all magien sin tilbake.
Hun begynner å hamre med senge kanten ned i gulvet for å finne en jord flekk.
Artemis som sitter inne på overvåknings rommet og ser alt Kort gjør tror at hun har gått helt fra vettet.
Alvene setter opp et tidsstopp rundt palaset til Artemis sånn at han ikke kan få noen kontakt med verdenen utenfor, men som før nevnt så var Artemis en smart gutt og alt som skjedde var i følge planen.
Alvene fikk kontakt med Artemis og truet han med å sprenge hele stedet.
Artemis visste de ville gjøre noe sånt så alt gikk etter planen.
Etter en lang samtale sier Artemis at han kan kommet seg ut av tidsstoppet men alvene sier at det er helt umulig å komme seg ut av et tidsstopp.
Til slutt sender alvene inn et troll.
Da får Artemis problemer han trodde aldri alvene skulle bryte reglene som stod i alve boken.
Det står nemlig der at alvene ikke får skade mennesker uansett grunn.
Kan Arteims rømme fra tidsstoppet som han sier han kan?
Eller klarer han å bekjempe trollet?
SKEVET AV ERIK N. JOHNSEN
| 1
|
500739
|
Harry Potter og fangen fra Azkaban
Dette er den tredje boken i Harry Potter— serien.
Den er nettopp kommet ut på DVD.
Her er min anmeldelse.
Harry, Ronny og Hermine kommer til Galtvort.
Det er mange nye utfordringer som møter dem.
De har fått mange nye fag, og en ny lærer i svartekunstner som bærer på en mørk hemmelighet.
Massemorderen Sirius Svaart har rømt fra Azkaban og alle tror han er ute etter å ta Harry.
Men hvorfor?
Drar deg inn i en magisk verden, på den måten bare Harry Potter kan.
En helt annen verden, men de sliter med mange av de problemene som vi "gomper" har.
Det gode mot det onde.
Mange sier det er gode bøker fordi det lærer barn noe om moral.
Lite å klage på, men er det noe, så må det vel være at den er for kort...
Terningkast: 6
SONDRE MYHRE
HOP SKOLE, 10 A
| 1
|
500740
|
Harry Potter og de vises sten
Jeg syns denne boken er helt fantastisk.
Den er både morsom og spennende.
Det er en ganske bra bok.
Da jeg kom til slutten og jeg hadde 5 eller 6 kapitler igjen, så var det nesten som om jeg ikke kunne stoppe.
Den var for spennende.
Jeg tror jeg leste mellom 60 og 80 sider på et par timer.
Jeg klarte bare ikke å legge den vekk.
Hvis du har lyst til å lese en bra bok så anbefaler jeg deg til å lese denne.
Den er like bra og lese for voksne som for barn.
Og det er faktisk tre andre Harry Potter bøker, pluss at det kommer fler.
J.K Rowling har gjort en glimrende jobb da hun skrev denne boken.
Jeg er 100% sikker på at jeg kommer til å lese flere Harry Potter bøker.
Jeg har lest bok nummer tre før, og nå leste jeg bok nummer en.
Bok nummer tre var like spennende og det er jeg sikker på at de andre er også.
Hvis du leser denne boken så håper jeg at du vil like den like mye som jeg gjorde.
ANMELDT AV HEIDI RYDLAND
10C KIRKEVOLL SKOLE
| 1
|
500741
|
J.R.R. Tolkien:Hobbiten
Boken er en fantasibok om et oppdiktet land med gode og onde skapninger.
Etter vært blir det en kamp mellom det gode og det onde, men den er kanskje litt indirekte i begynnelsen.
Det begynner med at hovedpersonen som er Bilbo Lommelun, en hobbit som bor under bakken, får besøk av 13 dverger og trollmannen Gandalv.
De er på jakt etter en innbruddstyv, som kan stjele skatten til Smaug, en drage som bor i Ensomfjellet.
Skatten var originalt dvergene sin, derfor ville de ha hevn.
Men hvordan tar 13 små dverger og en hobbit hevn over en drage.
Bilbo blir motvillig med, akkurat da var Tok-siden sterkere en Lommelund-siden.
Så leger de ut på den lange reisen til ensomfjellet.
Bilbo sitt problem er hvordan han skal få tak i skatten og slå dragen.
I boken er det også med en magisk ond ring, som Bilbo sjeler fra vesenet Gollum.
Boken inneholder dyr og magiske ting, fra alver til digre edderkopper.
Spenningen vokser med eventyrene og farene de opplever og Bilbo bli riktig så flink etter hvert.
Tilslutt kommerde til Ensomfjellet og smaug, dragen.
Jeg ga denne boken høyest mulig terningkast (6) fordi det er en veldig bra skrevet fantasi bok.
Med mye spenning, fantasi dyr og magi.
Du blir helt revet med og opplever det som om du er med som en del av temaet.
Spenningen bygger seg opp til slutten, der alle problemene og konfliktene under veis skal løses.
Slutten er i seg selv overraskende, spennende og ikke som du hadde ventet..
Det er veldig vanskelig å få til en så overraskende slutt når det er en kamp mellom det gode og det onde.
Da hender det at du ser veldig tidlig i boken hva som kommer til og skje., men ikke i denne boken.
Det er også mange overraskelser tidligere i boken.
Det er mange ting som er svært fantasifulle som alle de forkjellige språkene, historiene til de forkjellige karakterene eller rasene og selvsagt verdenen i seg selv.
Mange ting er godt skildret, som hobbit hullet, mange følelser og dragen, dette gir historien helhet og gjør at du kan se det får deg hvordan denne verden er bygd opp, nesten som du er der.
Verdenen i boken er i seg selv veldig god, det er elementer som er hentet fra sagn som er godt kjent for de fleste eller så er det hentet fra vår verden, som dragen, dvergene, fjell og mennesker.
Eller som er helt fullstendig diktet opp av forfatteren, som hobbiter, orker, Gollum og ringen i seg selv.
Den er en av de beste bøkene jeg har lest, og garantert en av de beste i sin sjanger, om ikke den beste.
Denne boken passer bra til de aller fleste , selv om den er veldig spesiell.
Den passer ekstra godt for folk som liker fantasi, spenning eller bare en god bok.
Jeg tror ikke det er noen spesiell aldersgruppe den passer best for, men jeg tror ikke den passer for barn.
Er folk som ikke liker det litt utenom det vanlige det eller magi.
ANMELDT AV KATRINE NORDVIK
10A KIRKEVOLL SKOLE
| 1
|
500742
|
Boken man ikke klarer å legge fra seg
Etter Harry Potters grusomme sommerferie med Dumlingene blir vi tatt med inn i magiens verden og følger han på hans andre år på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom.
Der er det mange utfordringer som venter Harry Potter og hans to bestevenner, Ronny og Hermine.
Året er fulgt med eventyr og farer.
En dag viser en blodig skrift på veggen at mysteriekammeret er åpnet.
Nå er det opp til de tre vennene å redde Galtvort.
Forfatteren Johanne Kathleen Rowling har skrevet fem utrolige bøker om Harry Potter og vennene hans, og i løpet av de fire neste årene vil det komme ut to oppfølgere.
J.K Rowling har hatt en enorm suksess med de fem fantasi bøkene om trollmannen Harry Potter og hans verden.
Harry Potter og Mysteriekammeret er den andre boken i Harry Potter serien.
Bøkene har solgt over 100 millioner eksemplarer på nesten 50 språk og Harry Potter har tilhengere i alle aldre.
Det er til og med blitt laget film om de tre første bøkene, og det er planlagt at alle bøkene skal filmatiseres.
Selv er jeg en kjempe stor fan av Harry Potter.
Jeg har lest alle bøkene flere ganger og de er alltid like morsomme og spennende.
Når man først har begynt å lese en Harry Potter bok er det umulig å legge den fra seg.
Harry Potter og mysteriekammeret er en utrolig god bok fordi J.K Rowling er kjempe flink til å skildre den fantastiske spenningen og magien rundt Harry potter og Galtvort.
Det er lett og leve seg inn i denne boken og jeg danner meg alltid klare bilder av det hun beskriver.
Rowling skriver så levende at jeg av og til må fortelle meg selv at det bare er en bok jeg leser.
Det som jeg synes er aller best med boken er at alt er mulig; Bilder snakker, biler flyr, trær sloss, skumle spøkelser flyr gjennom vegger og Harry kan til og med kommunisere med slanger.
J.K Rowling har gjort det umulige mulig, hun har klart det jeg mener ingen annen har klart ved å lage fem fantastiske bøker om Harry Potter og magiens verden.
Harry Potter og Mysteriekammeret er en morsom, lettlest og ikke minst spennende bok som jeg synes passer for både voksne og barn i alle aldre.
Denne boken anbefaler jeg alle å lese.
Tro meg, det er verd det!
ANMELDT AV STEPHANIE JOHANNESEN
| 1
|
500743
|
Prostitusjonens virkelighet?
Prostitusjonens virkelighet?
Ja, det kan nesten virke slik.
I alle fall etter å ha lest denne boken
En byrettsdommer blir funnet drept på et hotell, kledd i et dristig og utfordrende dameundertøy.
Like etter får hovedpersonen, privatdetektiv Varg Veum, i oppdrag å finne en bortkommen jente.
Hun blir seinere funnet avkledd og drept.
Midt oppi alt styret får Veum sin egen dødsannonse i posten.
Skal han ta trusselen på alvor?
Men Veum fortsetter arbeidet.
Etter en rekke samtaler med venner og familie, nærmer han seg en oppklaring.
Alt peker mot en gammel kjenning, som det seinere viser seg har laget rene prostitusjonsindustrien.
Kan dette ha noe med drapene å gjøre?
Og hvorfor blir en ettertraktet journalist seinere funnet drept, en kveld på overtid?
Kan alt ha en sammenheng, eller er ofrene tilfeldige?
Her er det ikke måte på hva man opplever!
Både mord, tragedier og spenning er med, og underveis kunne jeg ikke legge fra meg boken!
Staalesen har greid å lage en bok der skikkelsene både skremmer og provoserer, samtidig som språket er morsomt og fengende!
Det samfunnsaktuelle temaet gjør at handlingen blir fremstilt som både troverdig og realistisk.
Derfor ligger boken på en sterk 5ýer.
Leseren blir øyeblikkelig trukket inn i boken og handlingen, mye takket være forfatterens gode detaljer, beskrivelser og skildringer.
Det hele gjør at det blir en virkelighetsnær bok, noe som tiltrekker meg som leser.
Det som derimot trekker boken ned, er alle dens personer og handlinger.
Dette er selvsagt en krimroman, men det blir en smule komplisert å henge med siden det stadig hender noe nytt.
Hvem passer så boken for?
Ja, er du den typen som liker spenning og dramatikk, er dette en god bok.
Er du i tillegg den som elsker å spekulere på hvem morderen kan være, og synes det er artig å pønske ut sammenhengen mellom handlingene, er denne boken perfekt!
En overraskende og uforutsigbar avslutning, setter prikken over i-en, og selv etter å ha lest den ferdig blir leseren nesten nødt til å reflektere over det den har lest.
Er du derimot en rastløs og uttålmodig leser som stadig funderer på å ta en ørliten titt på siste side, har du et problem.
Svaret kommer nemlig helt til slutt, og da må nok alle detaljer med for å forstå sammenhengen.
Dette gjør at boken ikke helt egner seg for unge folk.
Detaljer og et litt avansert språk passer bedre for de eldre.
Alt i alt er dette en bok det står respekt av og som absolutt er verdt å lese!
ANMELDT AV INGRID FAGERHEIM SÆTTEM
| 1
|
500744
|
Hva skjuler seg bak drømmedøra?
Den nå 15 år gamle Harry Potter møter igjen på sin aller største fiende, Han-hvis-navn-må-være-unevnt
Sammen med sine bestevenner, Ronny Wiltersen og Hermine Grang, skal han begynne sitt femte år på Galtvort.
Et nytt år med nye muligheter og nye lærere.
Den femte Harry Potter boka er fylt med spenning, humor, kjærlighet, tristhet og...dører.
Hvis du ikke liker dører fra før av kommer du i hvert fall ikke til å like dem noe bedre nå.
Denne boken passer best for barn/ungdom i alderen 7-16. de aller minste vil nok ikke forstå handlingen like mye som en litt eldre.
J.K. Rowling er ikke kåret til en av verdens beste forfattere uten grunn.
Hun skriver så spennende og fengende at du ikke klarer å legge boka fra deg.
Denne boken er ,som alle de andre, veldig god (selv om jeg vil si at fireren er den aller beste).
En av grunnene til at denne ikke får full pott er for det første begynnelsen.
Du har mest lyst til å bla videre til neste kapitel, men jeg lover deg, ikke gjør det!
Det er mye av informasjonen du får som kommer til stor nytte senere i boka.
Slutten er en av de tingene jeg personlig mener J.K. Rowling burde forandret på.
Jeg sier ikke mer.
ANMELDT AV CAMILLA HELDAL HJORTLAND
| 1
|
500745
|
En reise i fantasiens verden
Det gylne kompasset handler om en jente som heter Lyra.
Hun bor i Oxford i England.
Der forsvinner det barn, og ett av dem er bestevennen hennes, Roger.
Av rektoren på skolen får hun et alethiometer som hun ikke får lov til å vise til noen, spesielt ikke til Mrs. Coulter.
Hun er en mystisk kvinne med mange hemmeligheter som Lyra får nyss i.
Lyra synes alt dette er merkelig, og det er begynnelsen på en spennende ferd mot nord sammen med noen gøynere.
Gøynerne er en type mennesker som hun kjente fra før og møtte i London.
Alethiometeret kalles "det gylne kompass", og spiller en viktig rolle på reisen.
De vil gjerne redde barna som sitter fanget på Bolvanger, et sted i Norge.
De vil også befri onkelen til Lyra, Lord Asriel, som sitter fanget på Svalbard.
Der er han voktet av panserbjørner.
På reisen møter de hekser, bjørner og en gutt uten daimon.
En daimon er en slags sjel som ingen tør å røre.
Selv ikke de verste fiender rører den andres daimon.
Denne fantasiverden som forfatteren har skapt er bokens tema.
Boken er full av fantasifulle begrep, ting, personer og steder.
Du må bare glede deg til du får lese denne utrolig spennende boken om Lyra og reisen hennes opp til Norden.
Det er i en helt annen tid og verden på samme måte som i "Ringenes Herre" og "Harry Potter".
Så hvis du liker de seriene, er denne absolutt til å anbefale.
Boken er utrolig god, men jeg synes slutten er litt skuffende.
Den er ikke helt sånn som jeg har håpet den skal være, derfor gir jeg den terningskast 5.
Du kan jo lese den og fortelle hva du synes, kansje den fortjener en 6'er?
Hvis du synes slutten er litt skuffende du også, så må du ikke fortvile, det er to bøker til i samme serien!
Den engelske forfatteren, Philip Pullmann ble født i 1946.
Han har vunnet mange priser for sine fantasifulle barnebøker.
Han har også skrevet skuespill.
ANMELDT AV ODA ROBØLE SØRDAL
| 1
|
500746
|
Magisk Staalelsen
Jeg ble så fenget av denne kriminalromanen at jeg ikke klarte å legge den fra meg før den var ferdiglest.
Utrolig spennende bok som florerer med skildringer og sanser!
Privatdetektiv Varg Veum blir oppringt av advokaten Berit Breheim, som er bekymret for søsteren Bodil og ektemannen Fernando Garrido.
De er sporløst forsvunnet, men Berit vil ikke bringe politiet på banen enda.
Veum får vite at moren til Breheim-søstrene omkom i en såkalt dødspakt.
Da hun og elskeren hennes kjørte på sjøen i 1957.
Berit tror noe lignende kan ha hendt.
Mistanken om dette blir ikke mindre av at Garrido ble innbrakt av politiet noen uker tidligere.
En norsk frilansjournalist ved navn Torunn Tafjord ringer like etterpå til Varg Veum.
Hun er på sporet av et norsk skip på vei fra Afrika som har mystisk last i en container ombord.
Skipet tilhører rederiet Trans World Sea som er det samme som Garrido jobbet i.
Det er mange løse tråder, men på slutten av boken blir alt oppklart til store overraskelser eller for å få ting på plass.
Denne boken er svært bra.
Den er skrevet med gode skildringer og fantastiske språklige bilder.
Drap og forsvinning er en viktig del av boken.
Den er spennende og innholdsrik.
Ingen kan skrive krim som Staalelsen.
Jeg ble totalt revet med !
ANMELDT AV MAGNE FIVELSTAD
| 1
|
500762
|
Suget etter det lille ekstra
Mannlige kritikere i hovedstadspressen triller seksere for Torkil Damhaug.
Men denne helten har mer å gå på.
Handlingen er lagt til et tettsted i Akershus og sirkler rundt det nedlagte Hammerdal Bruk.
De fleste i ungdomsmiljøet her har foreldre eller besteforeldre som jobbet på denne lokale takpapp-fabrikken — både på eiersiden og som arbeidere.
Innledningsvis følger vi opptakten til dødsulykken på bruket i 1978.
Hadde det bare ikke vært VM-finale i fotball på tv.
Hadde bare ikke arbeiderne tatt seg en pause og en knert!
Ledelsen har på sin side ikke tatt seg råd til forsvarlig sikring av tjærekaret.
Romanen viser hvordan den urettferdige skylddelingen etterpå får konsekvenser i generasjoner.
Det er slående hvordan klasseskillene fortsatt preger samfunnet lenge etter at fabrikken avviklet.
I første omgang varsler ulykken bare om et uhyggelig sted med en mulig gjenganger.
Nesten som i en ungdomsroman følger vi nåtidsfortellingen til Ann (15) om hvordan hun, Nicolai, Victor og Helene drar hit for å teste mot og piller.
Gjengen blir overrasket av klassens taper Morten.
Småruset og ubetenksomt låser de ham inne i fabrikkjelleren i høstkulden.
I dagene etterpå blir to av de fire i gjengen funnet døde.
Ann er forsvunnet.
Jeg tenker meg to sorter krimlesere:
På den ene siden de som liker å løse sudoku, de som trigges av krimplot med små detaljer som gjør det mulig å komme (anti)helten i forkjøpet i jakten på den skyldige.
På den annen side neglebiterne, vi som leser mer for innlevelsen, for å bli kjent med bokens personer og oppleve dramatikken så intenst som mulig.
Torkil Damhaug vet å tilfredsstille begge gruppene.
I «Den femte årstid» har han konstruert en utfordrende intrige samtidig som han lar synsvinkelen skifte effektivt.
Bare en forfatter i krimsjangerens elitedivisjon makter å variere språket nok til å gi sentrale personer sin egen stemme.
De kommer til liv.
Faren til Ann er etterforsker og gjennom ham utvikler boken seg til politiroman.
Med en fraskilt fars svarte samvittighet innleder Bjørn Lindbekk jakten på datteren.
Fascinerende mange mistenkelige personer inngår naturlig i miljøet rundt tenåringene.
Stadig flere viser seg å ha motiv.
Man kan lure på hva som skal til for å bli morder.
Her fins generasjoners oppsparte bitterhet etter fabrikkeierens maktmisbruk på 70-tallet.
Her fins storkapital med økonomiske grunner til å rydde vitner av veien.
Her fins hevntanker.
Og her fins galskap.
Dessverre kan det virke som forfatteren har forelsket seg i faren til Morten.
Frank Nitter er nylig erklært rehabilitert og løslatt etter å ha drept Mortens mor på bestialsk vis.
Damhaug er utdannet psykiater og har sikkert hatt glede av å skrive fram et sykt sinn.
Men det som er interessant å skrive, er ikke nødvendigvis interessant å lese.
Troverdig eller ikke — såpass mye psykotisk vrøvl er uansett ikke nødvendig for å etablere beveggrunnene til denne gærningen.
Da er det langt mer spennende å følge folk og dagbokopptegnelser som i større grad driver handlingen fremover.
Tettest følger vi Bjørn Lindbekk.
Til glede for neglebitende lesere står ekstra mye på spill for en etterforsker som er så til de grader personlig involvert.
Realismen er bunnsolid i dette psykologiske portrettet av en permittert etterforsker og fortvilet far.
Han er iherdig nok til å komme politiet i forkjøpet, men desperat nok til å begå dumheter.
Jeg har likevel vanskelig for å forstå hvorfor politihelter som Lindbekk absolutt skal likne mest mulig på «folk flest».
En og annen oppsiktsvekkende egenskap hadde gjort ham til en langt mer spennende og bærekraftig helt.
Nå bærer han først og fremst bokens sosiale samvittighet.
Var det rett av ham å forlate Anns nevrotiske mor til fordel for kollegaen Siren, datter av krimsjefen?
Kan kjærligheten til en forsømt datter rettferdiggjøre bruken av ulovlige etterforskningsmetoder?
Den trofaste realismen engasjerer minst når folk skal presenteres effektivt.
Kanskje skal tv-krim ha skylden for at krimforfatterne altfor ofte appellerer ensidig til synssansen:
«Førstebetjent Hans Magnus Viken ved Voldsavsnittet var kledd i en grå dress som satt så godt på den magre kroppen at den kunne vært skreddersydd.»
Etter hvert som romanen utvikler seg til thriller, ville spenningen steget mer ved å involvere flere av lesernes sanser.
Visst blar jeg spent videre, men Damhaugs plot burde holde til å skremme vettet av meg.
Det klarer han ikke.
Derimot får jeg en oppklaring som til fulle beviser hvilken smart intrigemaker vi har med å gjøre.
Så smart skriver han at jeg på vegne av heltehungrige lesere vil få målbære følgende savn:
Bør ikke en politihelt snart får briljere minst like overbevisende som sin forfatter?
| 1
|
500765
|
Glimrende om lyst og ulyst i mørke Napoli
Elena Ferrante er den traurige hverdagssexens nye førstedame.
Den italienskfødte forfatteren Elena Ferrante har bergtatt en hel vestlig verden med sin romanserie om to venninner i Etterkrigs-Italia.
Kun forleggeren hennes i det lille italienske forlaget e/o skal kjenne identiteten til denne mystiske historiefortelleren.
Hun ga ut sin første bok i hjemlandet i 1992.
Vedlagt manuset til forlaget var et brev der forfatteren understreket at hun ville forbli anonym.
Bøker som har noe å si, når før eller siden frem, mente Ferrante.
Les BTs eksklusive intervju med den anonyme forfatteren her:
Det totale fraværet av markedsføring har trolig bare bidratt til å skape ekstra blest om prosjektet.
I Norge kom de to første bøkene ut i fjor.
Hvordan står det så til med kvaliteten på det nest siste bindet om det nye radarparet i verdenslitteraturen?
Hele romankvartetten startet med en forsvinning som blir stående som en motor for beretningen.
Elena får en telefon med beskjed om at hennes venninne gjennom et langt liv, Lila, er sporløst borte.
Derfor setter Elena seg til skrivebordet for å skrive ned alle «detaljane i historia vår, alt som var igjen i minnet».
Les anmeldelsen av førsteboken her:
Les anmeldelsen av andre boken her:
Bind tre åpner i 2010, hvor Elena erindrer det siste møtet med Lila for fem år siden.
De to kvinnene er i 60-årene nå, og deres liv har tatt høyst ulike retninger.
Elena har studert, gitt ut bok og foretatt en klassereise, mens Lila måtte slutte skolen etter femte klasse og har jobbet på en pølsefabrikk.
I tilbakeblikk forteller Lila om tilværelsen som lavtlønnet fabrikkarbeider i spissen for arbeiderbevegelsens opprør på 70-tallet.
Og hun må også slåss mot mafiagrupperingen Camorra.
Den kriminelle banden korrumperer hele byen, og bringer Lila i konfrontasjon med gamle fiender.
Det vil si Solara-familien, som styrer barndomsbydelen hun ikke helt kan komme bort fra.
Elena, på sin side, gifter seg med akademikeren Pietro, blir forfatter og småbarnsmor i Firenze, men begjærer likevel venninnens tilværelse.
Fortsatt står historien om vennskapet sentralt.
Det er en elsk-hat-relasjon hvor det kan gå årevis uten kontakt.
Samtidig kan de heller ikke leve uten hverandre, og maktforholdet er i stadig endring.
Historien om hvordan Ferrante kom til Norge:
Det er blitt skrevet at Ferrante skildrer Italia nedenfra og kvinneroller innenfra.
Særlig Elenas ønsker om å skrive og å realisere seg selv trues av tilværelsen som småbarnsmor.
Ambisjonene hemmes også av omgivelsenes forventninger til henne som kvinne i sekstitallets Italia.
Ferrante får godt frem klaustrofobien hovedkarakteren føler på.
Videre har Ferrante en nådeløs teft for å skrive handlingsdrevet prosa hvor byen fremstår som en sanselig og levende organisme, nærmest som en karakter i beretningen.
Hun skaper et godt portrett av datidens Napoli.
Det er livet som hamrer løs mellom linjene når Ferrante skildrer forbrytelser, frukthandlere, overbeskyttende fedre, pedantiske lærere, portnerkoner og mordere.
Forfatteren skriver dessuten godt om begjæret, enten det som forstås som den sanselige lysten overfor selve livet, eller som erotisk lyst eller ulyst.
Det er et svennestykke for forfattere å skrive godt om sex.
Med Elena Ferrante har den traurige hverdagssexen fått sin førstedame med passasjer som dette:
«Han blei dekt av sveitte av den langvarige innsatsen, kanskje av smerte, og når eg såg det fuktige ansiktet hans og halsen, når eg tok på den våte ryggen, forsvann lysta fullstendig.
Men det merka han ikkje, han heldt fram med å trekke seg ut og støyte hardt inn i meg igjen, gong på gong utan nokon pause.
Eg ante ikkje korleis eg skulle oppføre meg.
Eg kjærteikna han, kviskra ømme ord i øyret hans og håpa han skulle stoppe.
Då han eksploderte i eit brøl og fall saman, endeleg utkøyrd, kjende eg meg glad, endå eg hadde smerter og var utilfredsstilt».
Slik får hun gnistrende godt frem hvor ensomt et ekteskap også kan fortone seg.
Med Napoli-romanene har Elena Ferrante blitt kalt en moderne Jane Austen.
Gjennom å gå tett på to italienske venninners arrete hverdager får Ferrante godt frem hvor brutalt nådeløst og samtidig vakkert livet kan fortone seg.
| 1
|
500766
|
Blekt om brudd
Sissel Gran burde ty mer til Ibsen og Joni Mitchell.
Gjennom fire sesonger har samlivsterapeuten Dag (i Atle Antonsens skikkelse) revet skorpen av det moderne samlivets sår i serien på TV 2.
Karakterens klare mantra er at det er best å leve alene og han har en skilsmisserate på svimlende 90 prosent.
Slik fungerer han som en slående kontrast til avisenes samlivsspalter, og ikke minst kvinnebladenes forbrukervennlige råd om hvordan man skal «investere» i sitt forhold.
Det moderne parforholdet er skjørt, og problemer og kriser er blitt god butikk.
Terapeut Sissel Gran har en annen agenda i denne boken.
Snarere enn pedagogisk å fortelle nordmenn hvordan de skal lappe sammen haltende samliv, handler boken om å forstå bruddet og den som går.
Gran påpeker at populærkulturen «renner over av beretninger om de forlattes knuste og blødende hjerter.
Men hva som rører seg i (...) utbryteren , vet vi atskillig mindre om».
Terapeuten ønsker altså å utvide kunnskapen om den som velger å gå, og dessuten nyansere forståelsen om at det skulle være enklest for den som forlater.
Til å hjelpe seg med det har hun ulike innganger til bruddet.
Sentralt står vanlige folks beretninger om hvordan de selv følte seg lite sett i forholdet.
Gjennom disse beretningene som viser hvordan partnere mangler totalt antenner til å lese hverandres signaler, blir man nærmest fristet til å kalle inn samlivsterapeuten Dag.
For mange av kjærlighetshistoriene i Grans utvalg har rustet i årevis, og det er ikke tvil om at skilsmissen måtte komme.
Gjennom 13 ulike kapitler gjennomgås visse fellesstrekk ved parforholdets siste faser som «knekkpunktet».
Det vil si de ugjenkallelige scenene som markerer «the point of no return», hvor man skjønner at det er på tide å ta hatten og gå.
Gran skriver også om utroskap, om brudd hvor barn er involvert og hvordan vår tilknytningshistorie fra barndommen vil være avgjørende for evnen til å inngå i sunne relasjoner.
Det siste året har Gran skrevet faste essays om kjernefamiliens brister og svakheter i Morgenbladet.
Jeg har vært stor fan av disse tekstene fordi Gran her kobler bruddhistoriene til skjønnlitterære eksempler på en både elegant og innsiktsfull måte.
Blant annet har hun brukt sin egen historie i noen glitrende essay hvor hun åpnet med en strofe fra Joni Mitchell.
«Fra «The Hissing» går det en direkte linje til kjøkkenet der min mor ofte satt som forstenet ved bordet og stirret i veggen og røkte South State uten filter.
Gjennom mannen min vet jeg at min svigermor, som jeg dessverre aldri møtte, satt på samme måte, med det samme sigarettmerket, i familiens blokkleilighet.
Foruten å røyke heftig, drakk hun pjoltere i ensomhet på formiddagen hver gang hun hadde en krone til rådighet.»
Videre koblet hun både Ibsens Torvald fra «Et dukkehjem» og filmen «The Hours» inn i denne refleksjonen over kraftanstrengelsen det kan være å rykke ut av et forhold.
Eller som i hennes foreldres tilfelle — den smerten som følger ved det å bli.
Disse essayene gnistrer av skrivekunst.
Denne boken fremstår langt tammere fordi de skjønnlitterære eksemplene er langt færre og språket flatere.
| 0
|
500768
|
Svart kropp betyr fare
En sterk og personlig skildring tvinger frem en forståelse av et system med konkrete og grusomme konsekvenser.
Ta-Nehisi Coates har lenge vært en innflytelsesrik stemme i amerikansk samfunnsliv.
Hans reportasjer i tidsskriftet The Atlantic har stått sentralt i diskursen rundt rase, historie og systemiske og systematiske overgrep i den amerikanske offentligheten.
«Mellom verden og meg», som blant annet vant den prestisjefylte National Book Award, var en av fjorårets viktigste utgivelser i USA.
Den kom på et tidspunkt da Black Lives Matter-bevegelsen for alvor gjorde seg gjeldende.
Boken viser overgrepene og drapene som utløste denne bevegelsen.
Med referanse til James Baldwins essay til sin nevø i «Ilden neste gang» (1963), er Coates’ bok formulert som et brev til tenåringssønnen Samori.
Coates tar utgangspunkt i sin egen kroppslige erfaring som svart mann i USA og frykten som følger av vissheten om hvor utsatt for vold og overgrep kroppen hans er.
Dette videreføres i frykten for hva som kan skje med sønnens kropp, og hva han som far er nødt til å lære ham for å overleve.
Boken er en personlig skildring av avmakten han føler overfor de strukturene han lever med, og gjennom fortellingen om Coates’ studiekamerat Prince Jones, som skytes ned mens han er på vei inn i en lys fremtid, blir det tydelig at ingen svart kropp er trygg.
Coates holder fast ved den kroppslige og menneskelige erfaringen gjennom hele teksten og fremholder slaveriet som det historiske grunnlaget for den svarte amerikanske erfaringen.
Fokuset på det kroppslige gjør det umulig for leseren å betrakte slaveriet og rasismen som en abstrakt idé man uforpliktende kan ta avstand fra, men tvinger frem en forståelse av et politisk og ideologisk system med konkrete og grusomme konsekvenser både individuelt og kollektivt.
Han skildrer en spesifikt svart erfaring uten å underslå kompleksitet og mangfold, og han belyser hvordan vi er innlært til å betrakte ”hvit” kultur som nøytrale og representative eksempler på det allmennmenneskelige.
Coates inngår i en lang tradisjon som understreker at det uhyrlige i slaveriet og rasismen ikke bare rammer dem som utsettes for den, men i minst like stor grad ødelegger dem som tillater seg selv å bli umennesker ved å dehumanisere andre.
Coates insisterer på en grunnleggende etisk forpliktelse overfor enkeltmennesket som ikke bare gjelder i samtiden, men også har tilbakevirkende kraft.
Dette er avgjørende, for ved å nekte å se historiske overgrep som gjerninger begått mot en masse, men mot individer, har vi mulighet til å forandre oss.
Coates minner om at den amerikanske drømmen ikke er et resultat av hardt arbeid og stå-på-vilje, slik mytologien rundt den vil ha det til, men at den amerikanske grunnloven understøttet slaveriet, og at svarte amerikanere fremdeles lever med ettervirkningene av nyere politikk, som den systematiske forskjellsbehandlingen som med juridisk og offentlig forankring favoriserte hvite i boligpolitikken i USA i mellom— og etterkrigstiden.
Coates kritiserer den grunnleggende skjevheten i et system som er opphøyd til det beste i verden, og der hans oppvekst i en lesende familie som hadde tilgang til og formidlet svart historie som en selvsagt del av hverdagen, står i enorm kontrast til et dysfunksjonelt skolesystem der utdanningen tjener til pasifisering og stillstand, ikke til bevisstgjøring eller dyktiggjøring for det livet elevene skal møte.
Boken viser også Coates’ politiske utvikling, fra enkle forklaringer til en langt mer kompleks forståelse av årsaksforhold og løsninger.
På det fremstående svarte Howard University, som Coates omtaler som sitt Mekka, utfordres mytologiene for Coates, slik at verden blir problematisk og nyansert, og kontrastene i den svarte erfaringen blir tydelige og grensesprengende.
Coates har uttalt at han ikke ønsker å ha skrevet den ene «svarte boken» som lar leseren anse seg som tilstrekkelig opplyst, men heller være et springbrett inn i en omfattende litterær og politisk tradisjon som venter på å bli utforsket av nye lesere.
Det handler ikke om «oss» og «dem», men om medmennesker med felles ansvar, og boken forplikter oss som lesere og mennesker til å søke kunnskap og ta ansvar.
Trass i at Coates behandler noen av de mest betente temaene i amerikansk samfunnsdebatt med imponerende kunnskap og kompleksitet, er dette en tilgjengelig bok.
Ved å formulere boken som et brev til sønnen, gjør Coates teksten så personlig og vesentlig at den berører leseren i uvanlig sterk grad.
«Dette er påkrevd lesning», sier Toni Morrison om «Mellom verden og meg».
Det er bare å slutte seg til hennes utsagn og sette pris på at boken nå foreligger i fin norsk språkdrakt, slik at vi kan forstå det amerikanske samfunnet litt bedre og få utfordret våre forestillinger, også om oss selv.
| 1
|
500769
|
Umodne skriveøvelser
Her må redaktøren ha snorksovet i timen.
Filosofen Goethe sa en gang at novellen inneholdt en «uhørt begivenhet», en vending i teksten.
Jeg vet ikke om debutant Kristin Bjørn (f. 1965) er inspirert av den tyske tenkeren, men novellesamlingen «Sant nok» synes i alle fall å være tuftet på en nokså tradisjonell forståelse av sjangeren, og uhørte begivenheter er det flere av.
Men det blir ikke nødvendigvis god litteratur av det.
I den første novellen, «Desperado», møter vi en småbarnsmor som i åpningen av novellen har fått en erkjennelse — hun skal gå etter pengene.
Like etterpå tar hun med seg datteren på butikken, og blir med første og beste mann hjem.
Hun fryder seg da hun får vite at han er geolog, trolig fordi det betyr at han er kapitalsterk.
Etter hvert legger hun barnet ned for å sove, og det oppstår også erotikk mellom de to voksne - ved siden av det sovende barnet.
For meg som leser virker det lite sannsynlig at en mor eller far velger å hengi seg til endeløs erotikk hos et fremmed menneske - uten noen som helst refleksjon over at barnet ditt sover formiddagshvilen 30 centimeter unna.
Jeg tror ikke på teksten.
Kanskje fordi novellen er nærmest kjemisk renset for psykologiske innsikter eller evne til å bruke den fortettede teksten for å oppnå meningsforskyvning eller gåtefullhet.
Hovedpersonen Miriam fremstår snarere som en livløs dukke med sine instinktive bevegelser, snarere enn et individ eller menneske.
Språklig er det flatt, rett frem og det er rart at en såpass moden debutant med erfaring fra scenetekst skriver så lite sansende og eksistensielt.
Også novelle nummer to har tydelige svakheter.
I «Steady State» møter vi en aldrende kvinne på sykehjem gjennom datteren som forteller.
Den gamle damen vil ikke gi slipp på kjærligheten til sin avdøde mann, en middelmådig hobby-astrofysiker som har hang up på Fred Hoyle, en britisk astronom som tok avstand fra Big Bang-teorien.
Igjen er problemet at disse sidehistoriene ikke gir dybde til beretningen.
Språklig er det heller ikke særlig elegant, snarere preget av litt stakkato språkføring:
«Mor kunne fylle helvete med kjærlighet.
Hun har ubegrensede mengder av den.
Kjærlighet til faren min.»
Jeg etterlyser også et minimumskrav om bruk av synonymordboken: her er «tindrende øyne» og «det øret ville ikke bestyreren høre på», «øyne som stråler av glede» og «tårer blinker i øyekroken».
Jeg forventer mer av språket i en skjønnlitterær debut enn ukritisk bruk av klisjeer.
Å skrive presist handler om å velge hvert ord med omhu og unngå generelle vendinger vi har hørt tusen ganger før.
Problemet blir da at dette ikke fremstår som novellekunst, men mer generiske fortellinger uten en litterær dimensjon.
Riktignok viser Bjørn litt bedre takter i de neste novellene, her er et par tekster hvor hun får til en mer mangetydig slutt.
For eksempel er en novelle om en 17 år gammel jente som ligger med rettslærelæreren, skildret gjennom noen sexscener som langt fra kommer til å revolusjonere litterær samtidssex, litt bedre mot slutten.
Likevel er det en skuffende debutbok fra en forfatter som skulle være vant til å tenke scenisk.
Boken inneholder en rekke flate fortellinger som forlagsredaktøren burde refusert.
| 0
|
500770
|
Heftig om livet i syvende
Så nært og innsiktsfullt om livet på mellomtrinnet at selv en voksen anmelder får følelsen av å være 12 år igjen.
Sisteboken i svenske Katarina von Bredows trilogi er ute på norsk.
Ingen skriver mer realistisk, innsiktsfullt og engasjerende om livet på mellomtrinnet.
I førsteboken «Du & jeg» forelsker nerden Andreas (11) seg i Alicia.
Dessverre befinner hun seg langt høyere i det sosiale hierarkiet enn ham selv.
Tenksomt innser Andreas at Alicia bare vil omgås ham i smug, ellers kan hun selv miste popularitet.
Observasjonene av det sosiale spillet i sjetteklasse er skarpe:
«Å være flink til å tegne er av en eller annen grunn mye bedre enn å være flink i matte.
Å være flink til å tegne er nesten like bra som å være flink i sport», konstaterer han.
I andreboken «Hun & han» er Alicia hovedperson.
I kampen om innpass blant de kuleste i klassen, skryter hun på seg en kjæreste som egentlig ikke er mer enn en chatteflørt.
På første stevnemøte viser det seg at hun er blitt lurt av en voksen pedofil.
Hvordan lengselen etter popularitet kan sette en jente i en så farlig situasjon, er høyst troverdig.
Andreas kommer til unnsetning, politiet tar saken, men hva vil de andre i klassen si?
Denne frittstående tredjeboken «Han & dem» handler om klassens mest populære.
Kevins personlighet er langt mer nyansert enn vanlig i bøker for mellomtrinnet.
12-åringen kan knepene i det sosiale spillet.
Han er «en som vet hva jenter liker», og han er seg sin posisjon bevisst.
Hvis han sier at brillene til Linnéa er stilige, da nulles spydige kommentarer ut.
Da er hun stilig.
Hvilket ansvar gir en sånn makt?
Slike refleksjoner ledsager stadig nye dramatiske vendinger.
Der spenningslitteraturen ofte bruker en tøff tone myntet på lesere som ikke akkurat streber etter mer kontakt med følelsene sine, byr denne trilogien mer på spenning for de følsomme.
Faren til Kevin er bilmekaniker og har forært Kevin en moped han bare får kjøre med på gårdsplassen.
Kevin stikker likevel av sted for å vise mopeden til kompisene.
De får prøvekjøre, og bestekompisen til Kevin kjører ned en gammel mann på fortauet.
Men siden Noah har en streng advokatfar, skylder han på Kevin.
Snart tror hele klassen at Kevin både har kjørt på og stukket av fra en hardt skadd person.
Sympatien vår for både Kevin og Noah vakler, men von Bredow sørger fint for at vi forstår dem.
Kan vi forstå, kan vi tilgi.
I den begynnende puberteten der pinligheter føles altoppslukende, er det viktig å bli minnet om at alle gjør feil.
Lesere som tilgir, tilgir på sett og vis sin egne feilbarlighet.
Det er vanskelig å yte rettferdighet til en roman så rik på komplekse foreldre, vaklende vennskap, ektefølte forelskelser og dårlig samvittighet.
Plutselig sliter Kevin like mye som Andreas og Alicia med det sosiale spillet:
«Han trenger virkelig en ny bruksanvisning til livet.»
Bakenfor sitrer lengselen etter å være bra nok som du er.
Når alle tråder nennsomt samles, viser det seg mulig.
Det vitner ikke minst kjærligheten mellom Alicia og Andreas om.
| 1
|
500771
|
Lakserepublikken Norge avkledd
Heretter kan ingen hevde at de ikke vet hva som foregår i norsk oppdrettsnæring.
Se for deg en stat der rike naturressurser blir utnyttet av en milliardindustri som bryr seg fint lite om forurensning og mulig forgiftning av dyr og mennesker.
Se for deg at ministeren som har ansvar for å regulere industrien, selv eier en av bedriftene.
At lederen for det statlige direktoratet som skal håndheve reglene, eier en annen, og at begge tjener millioner på at reglene utfordres.
Se i tillegg for deg at statsministerens søster er en av sjefene i det største selskapet, bygget opp blant annet på kjøp av billige statlige konsesjoner.
Hva får du da?
En mellomamerikansk bananrepublikk på 1980-tallet?
Du får lakserepublikken Norge.
Kjersti Sandviks rapport fra norsk oppdrettsnæring bør leses høyt i NRK, og utløse diskusjon i hver fjordarm fra Finnmark til innerst i Oslofjorden, spesielt det siste.
Sjelden har en debattbok bedre levd opp til betegnelsen.
Sandvik er journalist i Fiskarbladet Fiskaren, og har fulgt bransjen tett og lenge.
Vi som ikke har gjort det, må bekjenne vår unnlatelsessynd, og åpent innrømme at denne boken burde det ikke vært mulig å skrive om vi hadde noe som lignet på en våken offentlighet.
Da ville de oppsiktsvekkende opplysningene for lengst utløst ramaskrik og påfølgende politikk.
Men nå er boken her.
Dens påstander må enten tilbakevises med fakta, eller føre til at noe skjer.
Forfatter Kjersti Sandvik om oppdrettsnæringen :
Sandvik ser ikke bare på alle rømningene og hva de gjør med stammen av villaks, eller hva alle giftutslippene gjør med rekeforekomstene og helsen til annen fisk, eller hva giften som blir værende i fisken gjør med oss som spiser den — hun setter alt sammen til et bilde av en viltvoksende næring som ekspanderer i et tilnærmet reguleringsfritt rom.
I starten bygger hun opp scener som ikke fører til noe, og flytter seg for fort fra det ene til noe helt annet.
Men så fester hun grepet.
Språket blir strammere, de faktiske opplysningene kommer tettere og blir stadig mer urovekkende.
Siste halvdel lyder som en sammenhengende, solid underbygget, tiltale mot næringen selv, mot byråkratiet som skal regulere den og mot politikerne som av ubegripelige årsaker velger å behandle lakseoppdrett annerledes enn andre naturbaserte næringer.
Tar selvkritikk på at næringen har vært for sent ute med enkelte miljøtiltak:
I 2012 slo Riksrevisjonen fast at næringen ikke er økologisk bærekraftig.
Førte det til at regjering og storting tok tak?
Selvsagt ikke.
Som Sandvik demonstrerer med deprimerende tydelighet:
Næringen har forsikret at den er på rett vei siden den første lakselusen ble observert, men har likevel ikke kommet noe sted.
Kystkommunene har gjentatte ganger bedt om at oppdretterne i det minste betaler arealskatt for å få bruke samfunnets fjorder, men ble senest avvist av Stortinget under behandlingen av Havbruksmeldingen i fjor.
Den blå regjeringen har lovet næringen forutsigbarhet og fortsatt vekst, les:
Ingen restriksjoner, ingen likebehandling med andre næringer, ingen tilbakeføring av verdier til samfunnet.
Den samme regjeringen hevder også at den skal bli best i miljøpolitikk.
Med fint understatement skriver Sandvik:
Dette kan bli en vanskelig kombinasjon.
| 1
|
500773
|
Betinget kjærlighet
Skildring av homofil barndom og ungdom som mangler driv og dybde.
Per Knutsen har, siden debuten i 1976, gitt ut et 30-talls bøker for barn, ungdom og voksne.
Kjærlighet og forelskelse, ofte av den den vanskelige sorten og gjerne mellom menn, har vært tematisk fremtredende i forfatterskapet.
Knutsen er oppvokst på Hamarøy i Nordland, men bor nå i Bergen.
Handlingen i hans siste roman foregår således i barndommens verden; vi aner å være et lite sted rundt Vestfjorden ved Lofoten i overgangen til 1960-tallet.
Der hans forrige voksenbok, «Gamle menns elskov», i tråd med tittelen handlet om begjær mellom eldre menn, er det i Knutsens nye roman, «Broren til Hugo», den andre delen av aldersskalaen som behandles.
Fortellingen følger lillebroren til Hugo, som heter Erkki, gjennom barndommen.
Sammen med storebroren vokser han opp i et enkelt hjem i en liten bygd på Nordlandskysten.
I familien er det en tøff tone, både verbalt og fysisk.
Det drikkes, bannes, gråtes og slås, i noenlunde vilkårlig rekkefølge, og alle andres væremåter og meninger blir skildret som «mannskit».
Likevel er familien tett sammenknyttet, og det finnes en åpenbar kjærlighet mellom dem, selv om den aldri uttales direkte.
Vi forstår tidlig i fortellingen at Erkki ikke er helt som foreldrene ønsker han skal være.
Han har noe feminint over måten han går og står på, og han vil heller kle seg i nabojentens kjoler, enn kle hennes av.
Likevel er det storebroren Hugo som først skal avsløre sin interesse for gutter, og foreldrenes reaksjon kommer på ingen måte overraskende:
Det er en blanding av sinne, skam og ikke minst sorg som blusser opp, og de vil gjøre alt for at Hugo skal bli kvitt dette «helvetes, helvetes svineri», som kaster skam over familien.
Det er i denne verden vi følger Erkki, der begjæret og den medfølgende skammen, samt frykten for utstøting, kjemper en destruktiv kamp i den unge gutten.
Det er liten tvil om at Knutsen kan sitt skrivehåndverk.
Han glimter også til med svært slående skildringer og dialoger, med presisjon og humor, noe som gjør den naturalistiske fremstillingen levelig for leseren.
Innholdsmessig er det naturlig å sammenligne boken med den unge franskmannen Èdouard Louis’ debutsensasjon, «Farvel til Eddy Bellegueule», som kom ut i 2014.
Også i den møter vi en ung homofil gutt som vokser opp i en familie og i et samfunn der avvik fra stereotypiene forbindes med avsky og skam.
Sammenligningene med Louis’ roman belyser imidlertid flere av svakhetene til Knutsens bok.
Først hvordan «Broren til Hugo» mangler det narrative drivet til sin franske slektning.
Så hvordan vi hos Knutsens heller aldri kommer dypt nok inn i romanpersonene, da deres eget språk sjelden klarer å holdes fast av fortelleren, som hele tiden fristes til å gripe inn.
Det gjør at personene aldri virkelig engasjerer.
Den største kontrasten mellom de to bøkene ligger likevel i hvordan den franske romanens sprengkraft i stor grad var mediert av dens aktualitet og sitt selvbiografiske forelegg.
Knutsens roman, lagt til årene like etter krigen, fremstår i så måte som vesentlig eldre og våtere krutt.
| 0
|
500774
|
Apeplaneten er i stor fare
Jorden er den egentlig apeplaneten, styrt mot ødeleggelse av den ene apearten som på grunn av den kognitive revolusjonen gikk til topps i næringskjeden.
Den som ønsker å se de virkelig lange linjene i tilværelsen, går ikke forgjeves til bokhandelen.
I sjangeren «en bok om nesten alt» (som Bill Bryson kalte sitt bidrag), er den israelske historikeren Yuval Noah Hararis internasjonale bestselger, «Sapiens», et fint supplement til Jareed Diamonds klassiker, «Våpen, pest og stål».
Begge dekker tidsrommet fra menneskeartens tilblivelse til de pågående eksperimentene med kunstig intelligens.
De 70.000 siste årene, med andre ord.Den kunstige intelligensen blir en slags dystopisk avslutning på Hararis svært underholdende beskrivelse av hvordan den ene av de fem menneskeslektene vi kjenner, homo sapiens har drevet kloden frem mot det som (for ham) fortoner seg som en nokså uunngåelig økologisk katastrofe.
Ferden mot undergangen startet med den kognitive revolusjonen, som gjorde det mulig for sapiens-slekten å presse ut neandertalerne og andre utfordrere.
Eller kanskje var det jordbruksrevolusjonen for drøyt 10.000 år sidene, som førte til at kloden kunne fø langt flere mennesker, men ga dem samtidig en mer nådeløs tilværelse enn jegerne og samlernes tilsynelatende bærekraftige forhold til naturen?
Eller kanskje det var den første industrielle revolusjonen, som førte til rovjakt på ressursene, og forsterket jordbrukssamfunnets sterke lagdeling?
Eller den fjerde og pågående, som jager oss mot det punkt hvor vi kan overføre vår egen hjerne, vår berettigelse som sapiens, til en ikke-organisk harddisk?
Les også:
Høres dette dystert ut?
Forunderlig nok klarer Harari å gi en til tider nesten munter beskrivelse av vår lange ferd mot undergangen.
Han skriver lett og elegant om biologi, arkeologi, idéhistorie og teknologi.
Lene Stokseth har sørget for at språket flyter like fint på norsk.
Dessuten skygger Harari ikke unna provoserende postulater og engasjerende spissformuleringer, ikke minst når han beskriver religionenes betydning for at komplekse samfunn skal fungere.
Til religionene regner han også kommunismen, nazismen, kapitalismen, liberalismen og troen på universelle menneskerettigheter.
Alt er myter som menneskene trenger for å kunne fungere i større grupper.
Uten mytene, intet samfunn.
Penger er også en slik myte.
De er ikke annet enn organisert tillit mellom mennesker som ikke kjenner hverandre.
Pengesystemet fungerer fordi hele verden tror på den samme myten.
Gjennom imperiebygging har sapiens-slekten hele tiden søkt mot større enheter, inntil globaliseringen ga oss den størst tenkelige, men også den mest sårbare.
Rakner det, rakner det overalt.
Alle forsøk på totalforklaringer må nødvendigvis hoppe bukk over enorme felt av menneskelig erfaring og ta lett på alternative måter å tolke historien på.
Slik er det også med Hararis bok.
Den deterministiske tendensen nærmest roper på motforestillinger, diskusjonen hans om lykkebegrepet likeså.
Men «Sapiens» e r likefullt et stykke fremragende populærvitenskapelig formidling, og et velegnet utgangspunkt for de virkelig store debattene.
| 1
|
500775
|
Den virkelige 11. landeplage
Prisen på et brød kan utløse revolusjoner.
Islam er ikke vår 11. landeplage, det er den sulten vi ikke bryr oss så mye om.
At et sted mellom 800 og 900 millioner mennesker går sultne hver dag, bekymrer oss lite.
Vi blir skremt av de få som blir drept av terrorister, men trekker på skuldrene av de 25.000 som dør av sult — hver dag.
Sulten er så akseptert at den er blitt selve bildet på det håpløse i godhetstyranniet:
«Jaså, dere vil få slutt på sulten i verden, liksom?»
Kanskje har vi hørt at sult er det ene av verdens store problem som teoretisk kunne vært løst, siden det produseres mer mat enn klodens syv milliarder kan fordøye.
Likevel bryr vi oss ikke, fordi vi tror at sulten er strukturell, at den er en uønsket funksjon av de krefter som beveger verden til vårt beste.
Det er denne nonsjalante aksepten av det helt uakseptable den argentinske journalisten og forfatteren Martí Caparró tar fatt i, med en helt overveldende litterær kraft.
«Sult» er intim reportasje og tung agitasjon, saklig essay og utforskende selvanalyse.
«I denne boken skjer det ingenting», skriver han et sted.
Ingenting som ikke skjer hele tiden.
8000 mennesker vil dø i løpet av den tiden det tar å lese de 600 sidene, har han regnet ut.
«Hver enkelt får lese så langt de kan og orker, og spørre seg selv hvorfor de leser eller ikke leser», skriver han.
De 8000 dør uansett.
Men går ikke antallet fattige i verden ned?
Er vi ikke i ferd med å utvikle oss ut av den drepende fattigdommen?
Ikke hvis vi holder Kina utenfor.
Kina har løftet flere hundre millioner ut av den hesligste nøden, men i 25 land er det flere som sulter nå enn for 10 år siden.
Globaliseringen har ført til at kampen mot sulten gikk i revers, og vondt ble verre da finanskrisen jaget spekulantene fra pengebørsen til matvarebørsen.
Den som vil kjøpe et kilo hirse på markedet i Sudan, må betale prisen på en kilo hirse i Chicago.
Caparró har tilbrakt mye av sin lange karriere «ganz unten» som Günter Wallraff skrev.
Han intervjuer dem som eksisterer aller nederst på sivilisasjonsstigen («sivilisasjon er veien fra å bruke all tid på å skaffe mat til å bruke minst mulig tid«).
Han snakker med kvinnen som svøper sitt barn og binder det til brystet for å bære det hjem fra helsestasjonen, dødt.
Han sitter i slummen på tre kontinenter og lytter til mennesker som opplever den grusomste av all fattigdom, den hvor du ikke engang kan forestille deg et annet liv.
Han skaper en mosaikk som etter hvert blir så stor og kompleks at de enkelte individene tar form av masse.
Det er som å se en kameradrone løfte seg og vise et stadig større bilde, inntil hele mønsteret kommer til syne.
De tunge trådene i dette mønsteret er ikke skjebne, men årsaker, følger, beslutninger.
Sulten i Sovjet under Stalin var ikke en naturkatastrofe, Mao hadde ansvar for at folk spiste hverandres barn.
Dagens sult har også et navn, sier Caparró: Washington.
Også FN har innrømmet at globaliseringen som ble utløst av Washington-konsensusen på 1980-tallet, der fattige stater ble fratatt styringen av sin egen matproduksjon, er den fremste årsaken til at fattigdommen tiltar.
Det går en linje fra slummen til matvarebørsene, fra de tomme bollene til selskapene som tar patent på matvarer som menneskene har dyrket i tusener av år, uten å vite at frøene tilhørte Monsanto eller Rice-Tec.
Det er et slit å lese boken.
Språket er fremragende, og vekslingen mellom stilnivåene fungerer godt, men det er tungt å erkjenne hvor rett han har, hvor innlysende det er, og hvor lite vi likevel bryr oss.
Hvorfor kan vi ikke i det minste bli enige om at retten til å spise er den fremste av alle menneskerettigheter?
Fordi det ville tvinge oss til å gjøre noe.
Caparró flytter seg i tid, fra Neros Roma der gjestene ikke mistet matlysten av at måltidet ble opplyst av brennende fanger, til dagens Niger, hvor sulten driver menneskene på flukt — mot Middelhavet og gummibåtene.
Han flytter seg geografisk, fra India til Sudan, fra Argentina til Bangladesh, fra USA til Madagaskar.
Overalt finner han ny lidelse, nye fakta, nytt raseri over den allmenne aksepten av det helt uakseptable.
«Sult» står i en tradisjon av bøker som Rachel Carsons «Den tause våren» og Naomi Kleins «No logo», bøker som hever bevissthetsnivået om menneskefiendtlige prosesser og strukturer.
Selvsagt kan vi lese den og fortsatt gjøre som vi pleier:
Tenke at sulten er beklagelig, men ikke vårt umiddelbare problem.
Det er korttenkt.
Som Caparró viser, har sult utløst revolusjoner, fra den franske til den arabiske.
Det som skjer i Afrika kan vi fort få merke som et enda sterkere press mot Europas grenser.
Derfor er «Sult» antakelig den viktigste boken du leser i år.
| 1
|
500776
|
53 poetiske postkort
Denne boken bør bli folkelesning.
Inghill Johansen er blitt kalt en stillhetens gigant.
Forfatterskapet er kritikerrost, men bevilget lite spalteplass på avisenes kultursider.
Sist Morgenbladet hadde opptelling var det kun gjort fire intervjuer med Johansen siden debuten i 1991.
Du finner ikke denne forfatteren poserende i bokklubblader.
Imidlertid er det denne typer bøker som burde løftes frem palle for palle i bokhandlernes lokaler.
For den som oppsøker Johansens prosa, blir belønnet med en stor leseropplevelse.
«Bungalow» betyr lavt enetasjes hus med luftig veranda og fremspringende tak, og assosieres ofte med charterhotellenes stereotype bebyggelse.
I denne boken er vi på mer hjemlig grunn, det er et hus som raser og forvitrer etter hvert som hovedpersonens mor blir fraktet på gamlehjem.
Forandringen i det konkrete reisverket som et hus er, blir tidlig gjort til metafor for en indre bevegelse:
«Når grabben treffer huset, merker han det som en motstand som forplanter seg fra maskinen og inn i kroppen hans.
Som om grabben er hendene, og det bløte treverket er en del av et menneske han forgriper seg på».
Som tidligere i Johansens forfatterskap møter vi ikke noen enhetlig fortelling, snarere en mosaikk av kortere prosatekster.
«Bungalow» består av korte, enkeltstående prosastykker bundet sammen til en liten fortelling uten én klar handlingslinje, men med et gjennomgående tema som skaper fremdrift og språklig spenning.
De 53 kortere tekstene er fordelt på fire avdelinger, «Skeive vinkler», «Skjæringspunkt», «Tavler og kritt» og «Perrong».
Hver avdeling er forankret i noe konkret som det eldre huset, egen kropp, læreryrket og mer tilfeldige møter.
Det er foreldre som dør, det er hus som forvitrer og altså forfallets estetikk som speiles gjennom Johansens små observasjoner og prosastykker.
En gjenkjennelig scene for de av oss som noen ganger har gått trist fra et gamlehjem etter å ha besøkt en kjær og aldrende slektning, er denne:
«Livet ser ikke ut til å være annet enn en hel rekke ting som blir tatt fra en, hvisket venninnen min og så seg rundt i den lyse dagligstua der beboerne satt med hodet lett på skakke, liksom nedsunket i tilværelser som ikke lenger fantes».
Forfatteren har et særegent blikk for å skildre sorgen over det forgjengelige, alt som blir tatt ifra en.
Men det er også gjort med et skarpt blikk og en tidvis humoristisk tone.
En personlig favoritt er teksten «Pigment», hvor jeg-fortelleren «har strevd så lenge med å finne noe å si om min mor.
Noe som liksom samler henne opp, fanger henne inn».
Det blir til at hun beskriver hvordan moren manglet pigment, og kom hjem blekere fra Syden enn da hun dro dit.
Avslutningen av denne teksten viser hvordan Johansen skriver en fortettet prosa som bare på to knappe sider, får frem kompleksiteten i den mytiske moderskikkelsen:
«Men det kan være hun hadde rett, at hun virkelig manglet pigment, og at huden hennes var delt i to, svart, hvit for det var jo slik hun ellers var, tålmodig, brå snill, slem, ond, god.»
Gjennom sine poetiske snapshots av eksistensen får Johansen sagt mer enn mange norske mursteinsverk.
| 1
|
500777
|
Under dynen med David Bowie
Novellen om David Bowie er ikke det eneste som glitrer i denne boken.
«Familien jeg har: heldig.
Leiligheten jeg har: heldig.
Jobben jeg har: heldig.
Heldig, heldig, heldig.
Ingenting burde få meg over ende.
Likevel, når jeg først begynner å si noe, til et svar, så sitter der jeg og griner, voksne mannen.»
Slik tenker hovedpersonen i sluttnovellen i Geir Nummedals nyeste bok.
Han later til å være én av oss, som stadig tar seg i å lengte utover det han har, til noe større, bedre, og dypere.
Vi møter ham i det han sitter på bussen, før morgenrushet, beredt til å møte dagen med dens tette timeplan.
Når en kvinnelig kollega spør ham hvordan det egentlig går, begynner han å grine og ender opp som sykemeldt, voksne mannen.
Han rømmer til dynens univers, dette private fristed hvor man endelig er fri for samfunnets prestasjonskrav.
Men han er ikke alene.
Hele teksten kan nemlig leses som en hyllest til den britiske rockelegenden David Bowie, som døde i januar.
Den utbrente hovedpersonen tenker med Bowies diskografi, lytter seg gjennom albumene og finner trøst i musikken.
David Bowie blir hans livlege:
«Og det absurd røde håret, lys blondt hår, som dyrket i rødbetsaft, kort og rett opp foran, lange fjoner i nakken.
Hadde jeg noen gang fått sjansen, skulle jeg kysset mannen på disse coverne til leppene mine hadde vært klisne, røde, ømme».
Nummedal skriver om David Bowies fysiske forvandlinger, samtidig som hovedpersonen må finne opp seg selv på ny siden tilværelsen ikke lenger gir mening.
Det er neppe annet enn tilfeldig at denne boken utkommer bare noen uker etter at Bowie gikk bort.
Samtidig leser jeg den som et av årets beste hyllester til musikeren.
Tempoet i teksten kontrasterer den manglende energien man vanligvis forbinder med den sykemeldte, og gjør at «Voksne mannen» til en av de sterkeste tekstene i samlingen.
Men boken har også flere sterke noveller.
«Få barn» består av til sammen syv relativt korte noveller.
De er nokså ulike i formen, flere av dem omhandler par som ønsker å bli gravide, eller som allerede er det og opplever å miste.
Novellen «Lombnes, Susanne» er eksempelvis en god skildring av gravides største skrekk, nemlig spontanaborten.
Her viser Nummedal sine finesser for språklige detaljer.
Novellen er på knappe tre sider og gjennom å beskrive de fysiske sidene ved et brått avbrutt svangerskap, kvalmen, blodet og smertene, får Nummedal innsiktsfullt frem tomheten og sorgen som følger et slikt uventet tap.
Jeg liker hvordan forfatteren henter frem den kvinnelige hovedkarakteren fra novellen, og lar henne opptre i en ny tekst seinere.
I «Livet i Venezia» trasker hun av gårde i den vakre turistfellen, venter på sin søster, og oppdager at hun er blitt gravid som følge av sex med en fremmed.
Hun tenker tilbake på livet slik det ble beskrevet i den forrige novellen, og over hvor mye kampen for å få et barn kan destruere et forhold.
Nummedal er god på komposisjon, og på å kombinere sanselige beskrivelser fra kanalene i den italienske byen med tilbakeblikk.
Novelledebutanten behersker den kresne sjangeren til fulle.
På sitt beste gir han fine og nyanserte fremstillinger av menneskelig sårbarhet.
Det er tempo og driv i tekstene, ikke bare der hvor David Bowie synger med.
| 1
|
500778
|
Skuffende fantasydebut fra Chris Tvedt
Krimforfatter Tvedt tar med seg krimingredienser inn i sin debut som fantasyforfatter.
Man skal vokte seg for å klage over klisjeer i bøker for uerfarne lesere.
Men også unge fantasylesere har nok vært borti dette faderløse mobbeofferet før.
Selv noen av enkeltscenene fremstår som ren resirkulering.
Hvem kjenner ikke igjen denne opptakten til mobbing:
««Der er du jo», sa Ken.
«Det er utrolig så ofte vi treffer deg på vei hjem fra skolen.
Skulle tro du fulgte etter oss.»
Ronny knegget.
Det var alltid Ken som snakket.
Ronny var for dum til å finne på noe treffende å si, som regel gjentok han bare det Ken sa.»
Med andre ord ingen tvil om hvor sympatien skal plasseres.
Når mor så insisterer på at Thorgil (13) skal reise halve kloden rundt sammen med to pussig småvokste menn for endelig å få treffe den ukjente faren sin — da er alt bare som det skal være.
Reisen tar som vanlig bortimot hundre sider.
Sammenlignet med en gammel guttebok av den eventyrlige sorten, er ikke ferden så verst farefylt.
Sammenlignet med et dataspill av typen action-eventyr, minner den mer om «Hurtigruten minutt for minutt».
Når krimforfatter Tvedt her debuterer for ungdom, er det nærliggende å mistenke ham for å ha lest lite ungdomsbøker etter at han selv ble voksen.
Tålmodigheten med beskrivelser som går på bekostning av tempoet, er ikke hva den en gang var.
Den litt gammelmodige stilen kan riktig nok forklares med at handlingen er lagt til 1936.
Thorgil reiser via nazistenes Berlin til det mystiske Tien Shan nord for Himalaya.
Jo da, det viser seg at faren hans er konge i Tengri-La.
Visst er det noe å hente her for alle som lengter etter farskjærlighet fra høyeste hold.
Motivet er klassisk.
Tenk bare på «Mio, min Mio» av Astrid Lindgren.
Tvedt nøler heller ikke med å lene seg på fantasysjangerens mest oppbrukte inspirasjonskilde, «Ringenes Herre» av J.R.R. Tolkien.
Han befolker heller universet sitt med dverger og alver enn å skape nye folkeslag.
Den ondeste er rett og slett en heks.
I en sjanger som mer enn noen annen er kjent for å stimulere fantasi og dagdrømmer, er det skuffende at han ikke viser større oppfinnsomhet og skaperkraft.
Her fins naturligvis onde krefter, en magisk port og en spådom om jordens undergang.
Gjett hvem spådommen har utpekt til å stenge porten for demoniske krefter.
Gjett hvem som higer etter anerkjennelse fra faren sin og som vokser med oppgavene.
Heldigvis tar spenningen seg opp.
Selv velbrukte ingredienser kan skrus sammen på fengende måter.
Det ser ut til at de onde kreftene skal brukes til å nære nazismen.
Tenk hvilket drømmescenario det kan bli hvis Thorgil faktisk viser seg å være i stand til å avverge 2. verdenskrig!
Men det får vi nok i så fall først vite ved avslutningen av denne varslede trilogien.
Med «Demonenens sang« skriver Tvedt seg inn i klubben av mannlige krimkolleger som varierer arbeidsdagen med å skrive spenningsserier for ungdom.
De tjener nok ikke så mye mer enn det innkjøpsordningen gir dem, men samtidig rekrutterer de fremtidige lesere til voksenbøkene sine.
For eksempel lager Tom Egeland populære thrillere om arkeologsønnen Robert, en ung gutt som må hamle opp med skurker og gjenferd når han er med moren på utgravninger i noen av verdens mest kjente ruiner.
Tom Kristensen skriver krimserien «World of spycraft», der hovedpersonen Eric (16) via farens importfirma har tilgang til det nyeste innen spionteknologi.
Jørn Lier Horst bidrar med CLUE-serien om tre barn som løser mysterier rundt et pensjonat.
Felles for bøkene er høy spenning, enkle karakterer og løsninger mer lettvinne enn forfatterne ville sluppet unna med i bøker for voksne.
Jeg mistenker at de skriver sånne bøker de selv ville likt å lese da de var unge.
Gutter er gutter og rettferdigheten seirer.
Her er så lite for leserne å fundere på.
Thorgil er i så måte typisk.
Handlingene hans kommer ferdig forklart:
«En ting var å drepe i kamp, en helt annen ting å drepe en som ikke kunne forsvare seg.
Hvis han gjorde det, ville han bli til en han ikke ønsket å være, en som ikke var stort bedre enn onkelen.»
Så edelt at det ikke står tilbake for 30-tallets guttebøker.
Det er fristende å ønske seg litt mer nyanserte personligheter av en såpass erfaren forfatter.
Likevel er det neppe de stereotype ingrediensene som vil begrense leserkretsen til «Demonenens sang« .
Jo mindre du trenger å lure på hvor du har folk, jo bedre fungerer boken for yngre lesere.
300 sider er ikke avskrekkende for ihuga fantasyfans helt nede i ti-elleve års alder.
Spenningshungrige lesere vil nok snarere miste tålmodigheten med forfatterens litt avleggse omstendelighet.
Enda godt at Tvedt behersker oppskriften på fantasy såpass godt at han unner oss en overraskende vri til slutt.
| 0
|
500779
|
Blant dei redde
Frank Rossavik har hatt eit fordomsfritt møte med den amerikanske pessimismen.
Det republikanske partiet i USA er vanskeleg å forstå for mange europearar.
Særleg skandinavar.
Miksen av statsskrekk, dyrking av den frie marknaden, intens religiøsitet, motstand mot abort og homoekteskap og støtte til dødsstraff og fri våpenomsetning står fjernt frå det som fleirtalet hos oss reknar som eit moderne, rasjonelt verdisett.
Men USA er ein annan stad, ikkje minst politisk.
Republikanarane er ein maktfaktor, med fleirtal i begge kammer i Kongressen.
Og ingen kan sjå bort frå at USA neste år igjen har ein republikansk president.
Den erfarne politiske kommentatoren Frank Rossavik var nysgjerrig på dette partiet.
I 2014 og 2015 reiste han rundt i USA og snakka med mange aktivistar og politikarar, helst på mellomnivå i det republikanske partiet og organisasjonar som står det nær.
Resultatet er ei bok som både er underhaldande og rik på innsikt.
Rossaviks styrke er den fordomsfrie og ikkje-moralistiske tilnærmingsmåten til menneske og miljø som i utgangspunktet står han fjernt.
På den måten får han folk til å opna seg, og han får fram nyansane og mangfaldet bak klisjeane.
Eit kosteleg eksempel er kapittelet der den opent homofile Rossavik ferdast blant kristenkonservative «familieverdi»-aktivistar.
Dei finn tonen overraskande godt.
Og Rossavik, som aldri i sitt liv hadde teke i eit skytevåpen, endar opp med ei viss forståing for motstanden mot våpenkontroll.
I det minste viser han at spørsmålet ikkje er så enkelt som europearar gjerne vil ha det til.
For kven vil sitja igjen med våpen om staten skal nekta lovlydige borgarar å skaffa seg dei?
Det som samlar det republikanske partiet og får dei ulike standpunkta til å gå logisk i hop, kan ifølgje Rossavik samanfattast i eitt ord: frykt.
«Jeg møtte ikke en eneste optimistisk republikaner,» skriv han.
Førestillinga om at USA er i forfall, og at «det fredelige, ordnede, konservative og gudfryktige Amerika» er i ferd med å gå under, får hos enkelte reint apokalyptiske dimensjonar.
Her ligg det nok også eit rasistisk element, sjølv om ingen opent vil vedkjenna seg det.
USA blir stadig mindre kvitt.
Rossavik viser vilje til å forstå også her.
«Er det feil å møte livet med frykt?
Er det umenneskelig å være innadvendt og forsiktig», spør han.
Samtidig er redsla for samfunnsendringar ein akilleshæl for republikanarane.
Det er demokratane som er på parti med dei langsiktige demografiske og verdimessige endringane i det amerikanske samfunnet.
På kort sikt, det vil seia i årets valkamp, kan det derimot henda at republikanarane er betre posisjonerte til å fanga opp folkestemninga enn demokratane.
Alt frå ytre terrortruslar til den økonomiske stagnasjonen for middelklassen nører opp under redsle og sinne, med etablissementet i Washington som skyteskive.
Rossavik gjorde reisene sine for tidleg til å fanga opp Donald Trump-feberen som for tida herjar i den republikanske primærvalkampen.
Faktisk møtte han berre ein einaste Trump-tilhengjar, den blinde, 89 år gamle Melva Urban frå Iowa, som meinte at Trump ville gjera noko effektivt «med det mange av oss har klaga på i årevis».
Slik er Trump kanskje ein logisk, men utilsikta konsekvens av utviklinga mot ein stadig meir konservativ politikk og retorikk.
Det slår nå tilbake som ein bumerang mot det relativt moderate republikanske partiapparatet.
Om ikkje Frank Rossavik skriv mykje om Trump, har han laga ein framifrå guide til å forstå stemningane som lyftar han fram.
Frank Rossavik er tidligere politisk redaktør i BT
Tom Hetland er kommentator i Stavanger Aftenblad og har ikke jobbet sammen med Rossavik på over 20 år.
| 1
|
500780
|
Lar Wergeland gjenoppstå som senmodernist
To av de mest ulike gemytter i norsk lyrikkhistorie finner hverandre i dempet samklang når Jon Fosse lar seg inspirere av Wergelands grenseløse lyrikk.
I 2011 flyttet Jon Fosse inn i æresboligen Grotten, dette huset Henrik Wergeland fikk bygget i Slottsparken i 1841 og som han senere måtte flytte fra av økonomiske grunner.
Man kan knapt tenke seg mer ulike poetiske gemytter enn den minimalistiske senmodernisten Fosse og den ekstremt ekspansive og metafordyrkende Wergeland.
Likevel har Fosse plukket Wergeland ned fra hyllene i Grotten og latt seg inspirere til en diktsamling bygget på Wergeland-brokker.
I Wergelands tekster har Fosse kommet over det rene overflødighetshorn av inntrykk og metaforisk fantasi.
Han er en følsom leser som oppholder seg særlig ved de berømte sykeleiediktene fra den seine fasen av forfatterskapet, men også kjærlighetsmotivet fra Wergelands «Poesier», naturbilder og religiøs følelse hentes frem fra romantikken og får modernistisk form.
Det er havet, døden og kjærligheten mer enn noen gang, men likevel på nytt, friskt.
Det varierer hvor tett Fosse ligger på forbildet.
Iblant gjenoppstår innfall fra glemte wergelanddikt nærmest som aforismer:
Det var som om ein blind fekk syn
og såg ei stjernes milde lyn
og, atter blind, i all tid
ser det same inni seg
Dette er en fin detalj Fosse har hentet ut fra bildetrengselen i det svært lite omtalte «Ved lieutenant Carl Frederik Busch’s død».
Her har Fosse pusset og forfinet det som i originalen var skjødesløst henslengt i en lang remse:
Det var som om en Blind fik Syn, og saae en Stjernes milde Lyn, og, blind igjen, evindeligd og seer den samme inden sig.
Man oppdager at ofte har Wergeland i sin overflod av inntrykk nærmest skuslet bort inspirerte øyeblikk i småslurvete formuleringer.
For en som har et visst kjennskap til Wergelands diktning, er det fascinerende hvordan lyriske elementer og enkeltbilder hentes ut av Wergelands voldsomme ordkaskader og gjenoppstår som stille meditasjon hos Fosse.
Man oppdager Wergeland på nytt.
«Poesiar» kan også leses som selvstendige dikt uten den romantiske underteksten.
Da vil man oppdage en fornyet Fosse.
Det er mulig man kan si at forfatterskapet i forhold til sitt omfang har vært noe begrenset i motiv— og tematikk.
Også her velger Fosse bort historiske og politiske sider ved originalene og holder seg på mange måter innenfor sin vante motivkrets, men havet er villere, døden mer konkret, det himmelske enda nærmere og kjærligheten, den er endelig sanselig og sexy; som for eksempel i det vare «Ho slumrar» etter Wergelands «Den elsktes slummer».
For så forskjellige som disse to er, er de likevel begge i høyeste grad sentrallyrikere som aldri blir lei av havet, døden og kjærligheten.
Fosse kommenterer selv at han er usikker på hvor mye som er Wergeland og hvor mye som er han selv.
I de mest vellykkede tekstene tror jeg Wergeland selv ville sett en «åndenes forening» her.
Eksemplene på det er mange.
Les for eksempel «for eg vil kviskra i ditt øyra» og sammenlikn med Wergelands «Hilsning til Konning Oscar (fra Sygelejet)».
Flotte er også korte tekster som «Det vantar ikkje syner» og «Min arm er veik», begge inspirert av det monumentale «Paa Sygelejet».
For den som har arbeidet med Wergelands fantastiske, men buldrende «Ved Carl Johans død», er det umulig å ikke la seg begeistre av følgende enkle perle:
Å han smiler
han ser på huset
der han voks opp
slik det stod
då han forlét det som gut
dei same pærene på trea
og sjela hans er atter barn
i det han døyr
En enkel tekst, men det som er utgangspunktet hos Wergeland, at barndomsminnet fremtrer i dødsøyeblikket, blir hos Fosse den poetiske vendingen som skaper diktet i siste linje.
Wergeland er og blir Norges suverene poet, men hos ham fosser inspirasjonen ut i et slikt tempo at man blir overveldet, kastet av.
Med sin motsatte rytme er Fosse likevel en meget god Wergeland-leser som setter ned tempoet, stanser opp og utvider øyeblikkene.
Allerede tittelen signaliserer at diktene er «etter Henrik Wergeland».
På det premisset er de lest her.
Fungerer diktene også uavhengig av Wergeland?
Jeg tror det, jeg tror dette også er blant den beste poesien Fosse har skrevet, og uansett er det en velkommen fornyelse av forfatterskapet, uten at det på noen måte oppleves som et brudd, for dette er selvsagt til syvende og sist Fosses prosjekt og Fosses tekster.
Jeg er litt begeistret; denne lille kvittering for husværet er i grunnen et betydelig øyeblikk i norsk litteraturhistorie.
Jeg går ut fra at Wergelands ånd har tittet Fosse over skulderen mens han nokså dristig skrev «Poesiar».
Jeg er ganske sikker på at den liker det.
| 1
|
500781
|
Ømme kyss og brutale drap
Sterk fortelling om motstandskamp, kjærlighet og sorg i Kenya.
Den kenyanske forfatteren Ngũgĩ wa Thiong’o har i flere år vært en het kandidat for Nobelprisen i litteratur.
Han vokste opp mens Kenya fremdeles var britisk koloni.
Grunnet sitt politiske engasjement havnet han i konflikt med myndighetene i hjemlandet.
Forfatteren måtte til slutt dra i eksil, og lever nå i USA hvor han har undervist ved University of California.Han har skrevet både romaner, skuespill, noveller og essay, og er også kjent for et sterkt sosialt engasjement.
Gjennom forfatterskapet har han vært en forkjemper for dialektene, de afrikanske som andre.
Forfatteren har uttalt at det er en katastrofe at alle afrikanske forfattere skriver på engelsk og lar egne språk forsvinne i hukommelsestap.
Og bra er det at forlaget Bokvennen har engasjert en kyndig oversetter som Reidar Molvær til å gjendikte nobelpriskandidaten til norsk (via engelsk).
Han gjør en god jobb.
«Hvetekornet» ble utgitt så langt tilbake som i 1967.
I handlingen er vi på begynnelsen av 1960-tallet, i de voldelige årene hvor Kenya ble frigjort kolonimakten England.
Mau Mau-bevegelsen har gjennom 1950-tallet kjempet mot styresmaktene med alle midler.
Menn som mistenkes for å være en del av bevegelsen, kastes i konsentrasjonsleire, der de risikerer å bli værende i mange år.
Én av dem er hovedfiguren Mug.
I omgivelsenes øyne er han en frigjøringshelt.
En gang skal han ha ledet en sultestreik i en britisk konsentrasjonsleir under de brutale selvstendighetskampene.
Men han er ikke av den sorten som skryter av sine bedrifter, han er nokså introvert og passer på jordlappen sin.
Det er flere sentrale karakterer i dette plottet, og en av dem er den vennlige Gikonyo som innledningsvis finner sin kjærlighet i Mumbi.
Mens han sitter i fengsel, forvandles de politiske forholdene i byen og hans verste rival «selger» seg til de hvite og blir deres marionett:
Mumbi blir — sånn opplevde mange det - en del av det stygge spillet.
Det er blitt påpekt at «Hvetekornet» er en «krigsbok», og samtidig alt annet enn en «krigsbok».
Den skildrer det politiske opprøret, reflekterer rundt det gjennom romanens hovedpersoner som baler med seg og sitt.
Det handler både om kjærlighet og om politikk - og om menneskets kamp for åndelig og fysisk frihet.
De nyanserike menneskeskildringene er det beste med romanen.
Forfatteren tar i bruk hele registeret for å skildre mellommenneskelige møter.
Beskrivelsene av den intime ømheten mellom to som elsker hverandre, står som en kontrast til de brutale motstandskampene som også skildres.
Her er både ømme kyss og brutale drap med machete.
Allerede åpningen demonstrerer at dette er skrivekunst av ypperste klasse:
« Mugo var urolig.
Han lå på ryggen og så opp i taket.
Tuster fulle av sot hang fra bregnene og gresset i stråtaket på hytten, og alle tustene siktet mot hjertet hans.
En vanndråpe hang så vidt i et strå rett over hjertet hans.
Dråpen vokste og opptok i seg stadig mer av soten i taket.
| 1
|
500784
|
Diplomaten som likte seg i kulda
Dagbøkene til Aleksandra Kollontaj er eit godt skråblikk på både norsk historie og diplomati.
Og på «kamerat» Stalin.
«Nå har det skjedd.
Begivenheten vi har ventet så spent på, som vi har arbeidet for i mer enn ett år, nå har den funnet sted.
Jeg både tror og kan ikke tro det.
I Stortingets plenumsmøte i går kveld fremmet regjeringen forslaget om å opprette normale diplomatiske forbindelser mellom våre to land.
De jure — dette sakrale begrepet - er et faktum.»
Dette er Aleksandra Kollontajs dagboknotat frå den 14. februar i 1924, gjort om morgonen.
Kvelden før hadde den sovjetrussiske handelsrepresentasjonen feira på Engelbrets Café i Kristiania, der dei åt, heldt talar, og drakk:
«Kovalevskij gråt, og Body fikk det for seg at han skulle synge.
Jeg stoppet ham.»
Men dagen etter hadde uro sige inn.
Stortingets bestemming hadde ikkje vore samrøystes.
Og telegram hadde ikkje blitt sendt til alle dei rette kanalane i Moskva og om det formelt halvferdige; avisene der kunne komma til å offentleggjera anerkjenninga for raskt.
Dessutan hadde Kollontaj gløymt å be medarbeidaren Roza Kogan på festen.
Ho skreiv i dagboka si:
«Nei, det var mye hyggeligere å arbeide i kvinnebevegelsen, drive agitasjonsvirksomhet ved fronten eller være folkekommissær for sosialomsorgen.
Diplomatiet er bare forviklinger, hindringer, og evige bekymringer.»
Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj (1872-1952) var diplomat i Norge i åra 1922-1930, med eit opphald i Mexico i åra 1926-27.
Ho var leiar av den sovjetrussiske representasjonen, formelt minister for legasjonen frå 1924, eller så godt som den første kvinnelege ambassadøren i verda.
No har historikarane Åsmund Egge, Sven Holtsmark og Aleksej Komarov fått gjeve ut dagboknotata hennar på norsk, med eit fyldig føreord og eit imponerande fotnoteapparat.
Det einaste som manglar er utfyllingar om Kollontajs privatliv.
Kollontaj skulle eigentleg ikkje vore i Norge.
Ho var dotter av ein russisk general, og gifta seg eigentleg under sin klasse.
Men alt i 1898 forlét ho denne ingeniøren — og eit fireårig barn - og studerte økonomi i Vest-Europa.
Ho blei revolusjonær, og medlem av det russiske sosialdemokratiske arbeidarpartiet.
I åra før og under første verdskrigen reiste ho omkring som politisk agitator og skribent, og var mislikt i USA, og stundom arrestert, som i Sverige.
Ho kom under innverknad av Lenin, og blei ein av dei fremste bolsjevikane etter revolusjonen, ja faktisk folkekommissær for sosial velferd, og dermed den første kvinnelege regjeringsmedlemmen i moderne tid.
Men denne karrieren fekk ein knekk på grunn av usemje med partilinja, og ho blei sendt til Norge og avkroken Kristiania for å arbeida med handels- og grensespørsmål, fisk og prosaisk tømmer.
Dette var før Stalin kom til suveren makt, og opposisjonelle blei stilt for retten, og skotne.
Kollontaj likte seg likevel i Norge.
Stundom gjekk ho lengre enn ministerposten hennar hadde dekning for, men utan at dette skadde stillinga eller omdømmet hennar på sikt.
Aleksandra Kollontaj var eit fenomen og ein politisk kjendis i Norge.
Ho blei særleg godt kjend med venstrehøvdingen, statsministeren og skipsreiaren Johan Ludwig Mowinckel, og besøkte han gjerne på landstaden på Os.
Ein får artige sideblikk og til tider heilt nødvendige korrektiv på norsk politisk historie gjennom dagboksnedteikningane.
Det same gjeld diplomatiske protokollar og latterlege detaljar, både før og no.
Aleksandra Kollontaj var også skjønnlitterær forfattar.
«Diplomatiske nedteikningar 1922-1930» har såleis eit litterært tilsnitt.
Som frå hausten 1925:
«Jeg har alltid følt en underlig misunnelse når jeg ser et tog dra av gårde eller kjøre forbi.
Der skulle jeg ha vært!
... Jage av gårde mot det fjerne Og omvendt, når du ser ut av togvinduet får du en ubendig lyst til å gå på den stien som løper fra banelegemet og snor seg over en eng eller løper inn i skogen.»
Lengta speglar den politiske dirringa i diplomattilværet hennar.
Dagboksnotata til Kollontaj kan ikkje lesast som historiske faktum, eller det historiefaget kallar forteljingar, slik heilt utan vidare.
Om dette skriv Egge, Holtsmark og Komarov godt.
For det første redigerte ho skriftene sine etter ho kom til Moskva etter andre verdskrigen.
For det andre skreiv Kollontaj alltid med tanke på Josef Stalin.
Den som ville overleva i maktapparatet hans, måtte halda seg inn med «kamerat Stalin».
Kollontaj var av dei få som slapp unna statsterroren.
Det er både rørande korleis ho skriv om deportasjonane av såkalla «kulakker» eller jordeigande bønder, og opprørande korleis ho forklarer nødvendigheita av det.
Glimta av Stalins tvangskollektivisering er ein uhyggeleg - og på same tid dramatisk - finale for ei høgst leseverdig bok.
| 1
|
500785
|
Trimrom for katastrofetanker
Selv i Sigbjørn Mostues tankevekkende skrekkscenario fins det håp.
På 1990-tallet skapte australieren JohnMarsdenen verdenssuksess for ungdom ved å la sitt hjemland bli rammetav 3. verdenskrig.Kanskje har seriens åpningstittelen«I morgen,da krigen kom» inspirertSigbjørn Mostues dystrefremtidsscenario«I morgen er alt mørkt».
I stedet fortruendemilitærmakt skaper Mostuefaren gjennomden faktiske parasittentoxoplasma gondii.Vanligvis truer sykdommenkatter, men nå har den mutert og angripermenneskehjernen på en sånn måte at folk rasende begynnerå gå løs på hverandre.
Første bind kom i fjor med«Brages historie».
Der følger vi en ungdomsskoleelev og hans nærmeste mens pandemien gradvis nærmer seg Norge.Mostue tar få hensyn til sarte lesere og tvingeretter hvertBragetil åskyte sin egen smittede far.I ungdommenskåring av årets beste bok,Uprisen, vant«Brages historie«suverent.
Oppfølgeren«Marlens historie« foregår i mye av det samme tidsrommet som førsteboken.
Marlen går i klasse med Brage, men når katastrofen er et faktum, tar hennesfamilie andre valg.
Slik kan Mostue videreutvikle temaene fra forrige bind.Hva er det smartesteå gjøre?
Hvem tenker bare på seg selv og sin egen familie, og hvemtenker på andre?
Hvem klarer å handle fornuftig under press, og hvem blir handlingslammeteller totalt irrasjonellav angst?
Nærheten til norsk hverdag gjør det ekstremt nærliggende å lure på hva duselv ville gjort hvis tilværelsen ble kaos og sendte deg på flukt.
I denne oppfølgeren er den seksuelle utnyttelsen av jentene og annet maktmisbruk blitt grovere.
Parallellen til virkelighetensflyktningkatastrofer ertydeligere.Budskapet er høyst aktuelt:
Det kunne vært deg.
Rent litterært blir Mostuefort for tydelig.
«Jeg sto overfor en regelrett henrettelse av et helt uskyldig menneske, som attpåtil var moren til en jeg kjente.
«Men kanskje bidrar nettopptydeligheten til bokens popularitet blant ungdom.Det er lettere å leve seg uhemmet inn i Marlensnervepirrende fortelling når det aldri er tvil om hva forfatteren egentlig mener.Visst skulle jeg ønske Marlen hadde ordlagt segmer kresent og særpreget.
Men Mostue skal berømmesfor å nå ut til et bredt spekter av lesere.
De grøsserglade kan fryde seg over dezombie-lignende hordene av smittede.
De mestringsglade kansuge til seg Marlens åtte råd om hvordanman besttakler kriser.
De som vil trimme medfølelsen kan lesemed fascinasjon forgruppepsykologiog post traumatiskstressyndrom.
Og de som bekymrer seg for fremtiden fårdemonstrertat det tross alt er mulig å overleve.
For trass i all lidelse ,er boken ingenlidelseshistorie.Marlener outsiderensom vokser under press og tar et forlokkende stegnærmere de voksnes verden.Siden hun fortelleri tilbakeblikk,kan vi anta at hun fortsatt er i live ved bokens slutt.
Følget hun tilhører, innbefatter også Brages mor.Vi som har lest første bokenhar grunn til å tro at de to gruppene med overlevende vil finne hverandre.
Spenningen er oppslukende.
Etter siste side sitter jeg likevel igjen med en tankevekkendepåminnelse om hvor privilegerte vilkår vi lever under.
| 1
|
500786
|
Stor roman om utvandring og sakn
Edvard Hoem diktar om slektshistoria si på ein ypparleg måte.
Den 17. mai 1893 står ein sterkt prega Nesje på kaia i Kristiansund og ser ein av sønene sine, Eilert, berre 16 år gammal, gå om bord i S/S Juno med kurs for Amerika.
Etter seks veker er Eilert framme hos tanta si Gjertine i Day County.
Romanen «Bror din på prærien» er ein oppfølgjar til «Slåttekar i himmelen» frå i fjor — som handla om Edvard Hoems oldefar Knut Hansen
Nesje.Den unge guten er stor og sterk, og viser seg som ein dugande arbeidskar.
Han er fast i trua si og lever eit gudfryktig liv.
Rett nok er det mange freistingar, men den unge romsdølen vil slett ikkje binda seg til noko eller nokon før han har funne ein plass som er god nok til å slå seg til for godt.
Tolv år med hardt arbeid går for Eilert.
Likevel klarar han ikkje å leggje seg opp nok midlar til å kjøpe seg jord og byggje seg ein heim.
Han har sett i avisene at Canada trong innvandrarar og at dei lokkar med gratis jord.
Og ikkje berre det: jernbanen der fraktar folk så langt dei vil for ein billig penge.
Eilert let seg freiste til liks med svært mange andre, og hausten 1905 er han på plass ved Eidswold, Alberta i Canada.
Her finn han sitt eventyrland, eit jordstykke på seks gonger seks miles.
Den fyrste tida i Canada lyt han rett nok ta seg arbeid på eit bakeri for å prøva å leggje seg opp ein del pengar.
Han er også ivrig etter å prøve å finne den rette.
Ein dag kjem det ei høgreist vakker dame inn i bakeriet.
Det går eit støkk i Eilert, der var ho.
Martha Lyseng og han blir snart eit par.
«Bror din på prærien» er ein slektsroman.
Men også så mykje meir.
Edvard Hoem evnar å fortelja ei særs spanande historie om den store norske utvandringa til Amerika.
Og om dei som blei att heime: om småbruket i Moldelia der slåttekaren og kona hans, Serianna, lever eit liv prega av lengsel etter borna som har flytta ut.
Særleg er det Eilert i Amerika dei uroar seg for.
Romanforfattaren Hoem viser stor innsikt og kunnskap om dei ulike vanskane som utvandrarane møtte i det nye landet.
Han skriv levande om alt slitet.
Om arbeidsdagar som byrjar ved femtida om morgonen og ikkje tek slutt før ved sekstida om kvelden.
Det er langt mellom gardane og lite har dei til å hjelpa seg med.
Diktaren syner stor innsikt i alt ein bonde måtte ta omsyn til for å kunne få gode avlingar.
I mange høve var det stor skilnad på det som sto i amerikabreva heim og den verkelege kvardagen.
Lengting heim til Noreg var meir vanleg enn folk ville vedstå seg.
Boka baserer seg på sanne historier, men den fenomenale forteljaren Hoem diktar livet deira.
Eilert tenkjer mykje på korleis det går med foreldra sine heime i Molde.
Om kveldane sit han og Martha og les i Bibelen saman.
Begge finn stor trøyst i orda om ein plass i himmelens rike for dei som står fast i trua.
Det religiøse er ein viktig tematikk i Hoems roman.
«Bror din på prærien» er ei av dei bøkene som er umogeleg å leggja frå seg før siste side er ferdig.
Hoem fortel om livet og tankane til unge Eilert på ein stillferdig og svært truverdig måte.
Lesaren vert kjend med og også glad i karakterane.
Korleis går det med dei alle, Edvard Hoem?
Du lyt driva på og skriva vidare om Eilert og Martha!
| 1
|
500788
|
Skuffende koloss
Johan Harstad burde gå tilbake til skriveskolenes første leksjon.
«Mesterverk», «Enestående epos» og «Imponerende engasjerende».
Kritikerne har nærmest overgått hverandre i å kaste superlativene etter Stavangers litterære wonderboy, Johan Harstad og hans nye 1100 sider lange mursteinsroman.
Det smerter selvsagt å være den som slukker lyset og demper den overstrømmende musikken av ros som siver ut fra anmelderkorpset samlede gettoblaster.
Men hallo, denne romanen er da virkelig ikke så god.
Det er en helt straight fortelling om Max Hansen som utvandrer fra bydelen Forus, i det oljemarinerte Stavanger, til USA sammen med familien, og ikke minst hans flygerfar, hvis reiser verden over er et tilbakevendende tema.
Den ukronologisk sammensatte teksten er delt inn i fire nummererte avdelinger, åpner og slutter i 2012 og er hovedsakelig fortalt i jeg-form.Den 35-årige teaterregissøren Max Hansen ønsker å fortelle sin og familiens historie før den forvitrer og blir borte.
Sentralt i romanen står følgelig Max sitt arbeid i teateret, det refereres både til teaterhistorien og til samtidens filmer.
I begynnelsen av boken oppleves namedroppingen av eksperimentelle skuespill fra 60-tallet som mer forstyrrende enn berikende.
En motor for hele beretningen er kjærlighetshistorien til Mischa, en syv år eldre kanadiask maler, som risikerer fengselsstraff ved å innlede et forhold til Max.
Også vennskapet med den jevnaldrende Mordecai, skuespiller og jøde som blir hans kompanjong inn i teaterverdenen er behørig skildret.
Johan Harstad baker mye inn i denne romanen, barndomsskildring, eksillitteratur, heimstaddikting, kunst— og teaterhistorie, og Vietnamkrigen, ikke minst.
Krigen og Francis Ford Coppolas film «Apokalypse nå» er gjennomgående motiver i en roman som kobler seg opp mot USAs historie det siste halve århundret.
Romanen hever seg noen hakk etter 500 sider idet den myteomspunnende onkel Ove, nå Owen Larsen dukker opp.
Den tidligere forsvunnede onkelen brøt med familiens sosialistiske ideologi, emigrerte til USA og tjenestegjorde i Vietnamkrigens sluttfase.
Parallelt med balladen om Max og Mischa, løper altså historien om Ove, og midtveis i romanen møtes slektningene på Manhattan.
Den grenseløst ensomme Owen, med store musikalske ambisjoner, er kanskje historiens mest fascinerende skikkelse.
At hans korte ekteskap er trått, etablerer Harstad raskt:
«En overraskende varm jul.
De blir gjensidig skuffet over gavene fra hverandre; de går tidlig til sengs.
Om natten sover de med vinduene åpne og hjertene lukket.
«Likevel synes jeg ikke de to handlingstrådene kobles godt nok sammen til at det utgjør et tilstrekkelig bindverk i en så omfattende roman.
Jeg savner mer risikable vendinger i fortellingen.
Den største svakheten ved romankolossen er at den blir en fortellermaskin hvor historien durer og går, men hvor leseren til slutt kveles av motoren.
Man går ikke glipp av noe ved å hoppe over setninger, her er ingen subtile meningsforskyvninger.
Språket er teknisk godt, håndverket likeså, men jeg opplever det uten tilstrekkelig dybde.
Harstad forteller alt, han viser ikke.
Bruddet på dette enkle budet ødelegger alt for lesingen.
| 0
|
500789
|
Bøker du vil ha under puten
Årets kritiker har kåret de beste nyere bøkene for barn og unge.
Både små og store kan glede seg.
Sett bort fra at 101 bøker ikke er det samme som 1001 fortellinger, er det sannsynligvis en referanse til rammefortellingen i «Tusen og én natt» i Guri Fjeldbergs inderlige bokprosjekt.
I eventyret forteller Scheherazade om natten for å underholde kongen slik at han ikke dreper henne.
Prosjektet til Fjeldberg er ikke fullt så makabert; boken er motivert av et ønske om at alle finner en bok «de får lyst å sove med under hodeputa».
Fjeldberg har vurdert alle de nesten 9000 bøkene som er gitt ut på norsk det siste tiåret, og satt sammen en liste som hun mener gir et best mulig bilde av mangfoldet i barne— og ungdomslitteraturen.
Underveis har hun invitert voksne litteraturinteresserte inn i diskusjoner om utvalget.
Og hun har konferert med lesere i målgruppen for enkelttitler.
Det er ikke enkelt å vite hvor mye disse diskusjonene har hatt å si for det endelige utvalget, men i omtalene finner vi fra tid til annen referanser til disse møtene.
Kanondebatten som denne boken prøver å sette i gang handler ikke om hvilke bøker som er de viktigste eller mest toneangivende.
Fjeldberg bruker selv begrepet parakanon.
Etter sigende er det ett kriterium som ligger til grunn, og det er potensialet boken har for å bli elsket.
Det kan virke som en uklar inngang til å rangere bøker opp mot hverandre, og prosjektet har nok en utfordring i at Fjeldberg selvsagt har målt bøkene etter en rekke andre kriterier.
Hver forfatter er representert med én tittel i utvalget.
Likevel er fire forfattere inne med to bøker, Maria Parr, Kari Tinnen, Bjørn F. Rørvik og Camilla Kuhn - de fire store for Guri Fjeldberg.
En slik bok vil diskuteres mye på grunn av de titlene og forfatterskapene som er ekskludert.
Noen vil føle seg oversett, og kanskje særlig forfattere som Terje Torkildsen og Tor Arve Røssland som begge jevnlig har vært nominert til Uprisen, ungdommens egen kåring, men ikke fått plass her.
Lars Mæhle er et annet populært forfatterskap som ikke er inkludert.
I forordet argumenterer Fjeldberg for måten hun sorterer titlene på.
Titlene er ikke rangert internt, dette er ikke en nedtelling til den beste barneboken de siste ti årene.
I stedet har Fjeldberg laget 11 kategorier som angir hvordan og hvorfor det skal være mulig å elske akkurat disse bøkene.
En av kategoriene tar for seg menneskets lengsel etter det fullkomne, og har navnet «estetisk glede».
Her finner vi vakre og underfundige bildebøker sammen med romaner som omtales som språklige mesterstykker.
Kategorien «Mestring» samler bøker som motiverer til handling og skaper mestringsfølelse, her løftes de beste lettlestbøkene frem sammen med omtaler av aktivitetsbøker om sjakk og baking, i tillegg til utvalgets eneste lyrikkbok.
Utvalget demonstrerer spennvidden i litteraturutvalget for barn og unge.
Best dekket er bøker som appellerer til leserens følelsesliv.
En kategori heter «Slipp følelsene løs» og kobles til Aristoteles’ katarsisbegrep der kunsten tilbyr leseren en befriende renselse.
I denne kategorien sorteres biografien om Zlatan sammen med den internasjonale megasuksessen «En pingles dagbok» og den nasjonale megasuksessen «Bukkene Bruse på Badeland».
Boken er oversiktlig organisert, og har flere registre som gjør det enkelt å orientere seg blant de 101 utvalgte.
I margen til hver omtale finnes det små beskrivelser av andre lignende bøker, noe som gjør at boken også peker utover sitt eget utvalg.
Hver bokomtale er på litt under to sider, og informasjonsnivået og stilen forholder seg til den omtalte tekstens sjanger eller stil.
Filosofiske bildebøker vektlegger de undrende og ettertenksomme sidene litteraturen tar opp, samtidig som plotdrevne ungdomsromaner får omtale som går tett på handlingen.
Dette er et fint grep som viser ømfintlighet og åpenhet ovenfor de litterære særtrekkene.
Samtidig blir det fort for mange navn og handlingstråder å ha kontroll over etter å ha lest flere bokomtaler i strekk.
Forsiden er illustrert av Anna Fiske og viser barn i alle slags sitte- og liggestillinger.
Alle har en bok foran seg.
For det første viser det at litteratur fremdeles er vanligst i fysisk format, og for det andre poengterer illustrasjonen at bøker er samlingspunkt og at de skal leses, og ikke er til for å oppta plass i en bokhylle, det vi spøkefullt omtaler som «å samle støv».
«101» er et prisverdig oversiktsverk som bør diskuteres.
Selv om boken helt sikkert ikke har dekket alles favoritter, har boken et viktigere mål: å la flest mulig lesere finne nye bøker å elske.
Også voksne kan la seg forføre av dem.
Guri Fjeldberg er kritiker i Bergens Tidende.
Ahemd Akef Khateeb er ikke en bekjent av henne.
| 1
|
500790
|
Bevisst sleivkjeftet om sex
Kvinneskildringene til Aksel Fugelli bør straks under lupen til Feministisk initiativ, mener BTs anmelder.
— Jeg har ikke skrevet disse skildringene for at leseren skal bli opphisset, svarer forfatteren i dette anmelderintervjuet.
En ung mann ankommer Bergen utstyrt med en gitarkasse full av klær — og gitaren.
Dette er utgangspunktet for Aksel Fugellis nyeste roman:
«Tøffe tider for gentlemen».
Hovedpersonen sviver rundt i byen på 90-tallet, tar seg tilfeldige jobber, faller for ulike kvinner og havner i sære situasjoner, som at han stjeler en pingvin og etter hvert adopterer et piggsvin.
Mye av handlingen er lagt til nattetid på ulike, nå nedlagte, vannhull i Bergen.
Strukturen er episodisk og handlingsdrevet.
- En styrke ved romanen er språket.
Du skriver tidvis veldig treffsikkert, som om du skriver med innlagte punchlines:
«Baren er akkurat som din egen stue, bortsett fra at ytterdøra alltid står åpen».
Eller skildringen av den amorøse forbindelsen Wenche: «Wenche liker telefonintervjuer, de gir henne en følelse av å bidra til vitenskapen».
— Jeg tenker at de forskjellige karakterene bør snakke på hver sin måte.
Jeg stjeler og snapper opp mye fra folk jeg kjenner, og tenker at det skal virke dokumentarisk.
Personlig ser jeg for meg bestemte fyrer som er gode til å snakke muntlig og som er en fest å være sammen med, jeg har stor respekt for mennesker som er flinke til å snakke.
Det er en egen kunstform som jeg prøver å etterligne i romanen.
- Dette særegne språket er med på å utvikle en tydelig fortellerstemme.
Hvordan vil du selv beskrive hovedpersonen din?
— Han er uskikkelig i hjertet.
Når han forteller sin historie har han ikke å så mye tålmodighet med alt som er vanlig og folk som sitter litt for godt i godstolene sine.
Han er ikke en karakter som reflekterer grundig.
Man kan nok kalle ham en slags anarkist med humor som våpen.
Dette er en nittitallsroman som har ligget i skuffen lenge, og mentaliteten har forandret seg siden da, etter mitt inntrykk.
- Jeg liker romanen best når du nærmer deg den mer absurde komikken.
Her er det flere kostelige episoder.
For eksempel scenen hvor hovedpersonen er arbeidsledig, og som medlem i «Aktiv dagtid» - som skal gi arbeidssøkende en «meningsfull fritid» - må være med på fellesbading i Sentralbadet og ta armhevinger etterpå.
Og da hovedpersonen - en mann i 20-årene - blir opptatt som medlem i bestemorens bridgelag på Betesda Hvilehjem.
Hvorfor dyrker du ikke den komikken mer?
— Tilfeldighetene råder i denne romanen, slik de gjør i livet ellers.
Ting bare skjer, det er sidespor hele veien, boken følger ikke noen mal for hvordan en roman bør bygges opp.
Meningen er at historien skal ligne mer på det virkelige livet, og samtidig gi et skjevt blikk på systemet og alle representanter for det.
- Kvinneskildringene dine bør straks under lupen til Feministisk initiativ.
De trekker ned.
Jeg forstår ikke at det kan være så vanskelig for norske forfattere å skrive bedre sexscener.
I denne boken er en av kvinnene for eksempel «en tobeint medisin mot impotens», og veien er kort til et «kjapt nummer på panseret».
Avsnitt som dette trekker kraftig ned i min kvalitetsvurdering:
«Vi elsket sidelengs, så jeg kunne se over skulderen hennes og høre henne i pedagogikk.
Jeg måtte ha hoppet på magen hennes for å få brystvortene til å sprette ut.
De eneste gangene vi hadde heit sex, var når Wenche hadde mensen.
Da ble hun kåt og gal og ville banke i timesvis, mens eimen av jern la seg over leiligheten».
Hva slags effekt ønsker du at disse sexscenene skal ha?
— Det kommer litt brått på at de skal være så dårlige.
Det er stort sett mislykket og dårlig sex jeg skildrer.Jeg har ikke skrevet disse scenene for at leseren skal bli opphisset.Karakteren er sleivkjeftet hele veien, da er det ikke annet å forvente også når det gjelder det seksuelle.
Han er ingen mannssjåvinist.
Men han nekter å ta ting på alvor, og det rammer også sex og kjærlighet.
Er det ikke da mest realistisk at han også er litt sleivkjeftet i sine beskrivelser av kvinner og sex?
Det ville være merkelig om han skulle vokte ordene sine akkurat når han forteller om disse tingene.
Jeg skulle ønske han kunne gjøre det, men det ville være feil.Dette er et konstant dilemma når du prøver å leve av å skrive, og vet at du er avhengig av at så mange som mulig skal like og kjøpe det du skriver.
Men å velge bort potensielt upopulære sekvenser, er å være uærlig overfor romankunsten.
- Men selve skildringene av sex er det jo du som forfatter som skriver - du kan ikke legge all skyld på karakteren din?
— Der er jeg faktisk uenig.
Hvis du lever deg dypt inn i den historien du beretter, bør det være karakterene der som styrer ordene, både de kloke og de mindre kloke, selv om du som forfatter kan være uenig i hvordan de snakker eller tenker.
- Romanen begynner og slutter med den samme setningen.
Og som kritiker er jeg veldig usikker på om den har bevegd seg noen vei.
Det er en negativ innvending.
Hvordan forklarer du selv dette?
— Historien går over tre år.
På en måte skjer det ekstremt mye, og på den andre siden ingenting.
Hva blir stående igjen? - bortsett fra de små, morsomme og uviktige hendelsene?
Har de en stor verdi eller ikke?
Slike spørsmål ønsker jeg å stille.
En alternativ tittel til boken var «En halsbrekkende reise til margen i den norske sårbarheten».
Romanen er en hyllest til de som ikke vet hva de vil - og som ikke har en plan.
Jeg forstår innvendingen din, men her er det en plan at det ikke skulle være en plan.
Det er slik livet ofte er.
| 0
|
500791
|
Forbud kjærlighet og kjønnslemlestelse
Amal Aden har skrevet en klassisk, gripende og samfunnsaktualiserende kjærlighetshistorie.
Amal Aden (et psevdonym) kom som analfabet og gatebarn fra Somalia til Norge i 1996.
I dag er hun en prisbelønnet samfunnsdebattant, menneskerettsforkjemper og dokumentarforfatter.
Hun har stått frem som lesbisk muslim, og lever med politibeskyttelse etter trusler og angrep fordi hun bryter tabuer.
Nå debuterer hun skjønnlitterært i et vellykket samarbeid med forfatteren Håvard Syvertsen, som før har begått fine romaner og novellesamlinger.
Amal Adens fortelling er hentet fra et Somalia anno 2015, der jenter bankes opp og sperres inne av familien hvis de forelsker seg.
Et samfunn der jenter sys igjen og sprettes opp ved behov, for å opprettholde familiens ære.
Den lille romanen, knappe 95 sider, med undertittelen «En fortelling», er basert på en virkelig historie fra Adens bekjentskapskrets.
Det er en historie så sterk at en medforfatter antakelig var nødvendig for å opprettholde en distanse til stoffet romanen bygger på .
Fortellingen om Sara og Mustafa starter og slutter i New York.
Deretter forflytter historien seg ti år tilbake i tid og sted, til Nord-Somalia, der Sara er datter i en velstående familie, faren arbeider i New York og moren vokter datterens dyd, mens sønnene for det meste sitter på kafé og tygger khat.
Rike Sara møter likevel fattiggutten Mustafa, som er muhaafid, hjelpelærer på koranskolen.
De får øye for hverandre, søt musikk oppstår og problemene starter.
Det er lett å referere til Romeo og Julie når det er forbudt kjærlighet som skildres, men Adens og Syvertsens roman går langt utover kjærlighetstragediens rammer.
Den viser oss sider ved en kultur og et land der penger og klantilhørighet bestemmer over liv og kjærlighet, og der unge jenter kjønnslemlestes i hjemmet.
Det skjer ikke på grunn av religion, men ifølge tradisjoner der kvinnen er mannes eiendom.
Ifølge Unicef er det i dag mer enn 130 millioner kvinner som er omskåret, og, stadig ifølge Unicef, er det sosiale normer som holder den blodige praksisen oppe.
De sosiale sanksjonene ved å bryte praksisen er for høye: et eksempel er at jenter som ikke er omskåret, ikke får gifte seg, dette ifølge forsker Frikk Nesje ved UiO.
Historien om Sara og Mustafa formidles gjennom en direkte, litt naiv og meget sensuell fortellerstemme — slik en skolejente som Sara opplever verden med sansene vidåpne.
Et eksempel:
«…og det var som om det ikke bare var hans kropp hun kjente for første gang, det var sin egen også, som om hun ikke hadde visst at hun hadde hud før nå.
Eller at huden var helt annerledes enn hun hadde visst.
«
I kontrast til den pliktoppfyllende Sara står Maryan, en kusine, som bor hos familien på nåde.
Maryan er historiens motstemme som viser at det finnes et annet liv og andre måter å leve på, som trosser det undertrykkende regimet jenter som Sara lever under.
Dette andre livet finnes utenfor, i USA, i Europa.
Der ligger friheten for jenter som Sara og Maryam.
Adens og Syverstens lille, store bok er en påminnelse om at ikke alle flykter fra krig og sult.
Noen flykter også fra trusler og undertrykkelse i familien.
| 1
|
500794
|
Kjærlighetsforviklinger på Gran Canaria
Liv Køltzows første roman på tolv år er en energisk og underlig fortelling om sykdom, kjærlighet og det å skrive.
Tolv år er gått siden Liv Køltzow ga ut sin forrige roman, «Det avbrutte bildet», som ble innstilt til Brageprisen.
Årsaken til pausen er at hun i 2002 fikk diagnosen Parkinsons sykdom.
I hennes nye roman fremstilles en slående lik historie.
«Melding til alle reisende» forteller om Kaja Baumgarten, en noenogseksti år gammel forfatter fra Oslo som blir diagnostisert med samme sykdom.
I takt med at kroppen svekkes, tiltar en skrivesperre hos Kaja.
Hun søker seg til et rehabiliteringssenter, der hun møter Vegard Vinsnes, en mann som hun etter hvert bestemmer seg for å gjøre til sin muse, og kanskje også sin frelser.
Romanen er delt i to, men ulikt slik en kanskje skulle tro, er det ikke sykdommen som utgjør vendepunktet, men møtet med Vegard.
Dermed får romanen en uventet taktskifte i dens andre del, i og med at femtiåringen Vegard her blir objektet romanen bygges rundt, med sine cowboyklær, sin forkjærlighet for sprit, for svensktoppen og nittenåringer, og som, ifølge Kajas svært skeptiske venner, ser ut som Fremskrittspartiet.
Sykdommen er likevel allstedsværende, og forut for dette får vi flere hint om at Kajas valg om å henge ved Vegard kan ha opprinnelse i de endringene kroppen og hjernen gjennomgår i og med sykdommen og medisineringen.Hun blir kronisk seksuelt tent, får svekket dømmekraft og sterkt nedsatt motorikk.
Dette påvirker både hånden og hjernens rekkevidde, upraktisk nok for en forfatter:
«Kaja var inspirert!
Tankerekkene fór gjennom hodet som et opptog, den ene etter den andre, men ble straks motarbeidet av den ufullstendige metabolismen i hjernens motoriske områder, plutselig crashet energien, dopaminlageret var tomt (...)»
At fortelleren Kaja er syk og under påvirkning av medisiner, tilfører et aspekt av spennende tvetydighet til romanen:
Hvor pålitelig er hun egentlig som forteller oppi det hele?
Tilnærmingen hennes til Vegard synes i stadig økende grad å være preget av fornektelse.
Dette kommer til komisk uttrykk i en scene der hun, en tidligere Brahms-spillende pianist, ser på Vegard som sin forbundsfelle i smaksdommer:
«Vegard og hun hadde felles en avsky for Vivaldi.
Hos Vegard gjaldt uviljen all klassisk musikk (...)»
Det føles unektelig som at besettelsen av den usjarmerende Vegard, er Kajas forsøk på å finne et enklere, mer forståelig uttrykk for krisen sykdommen fører med seg.
Når hennes egen kropp bryter sammen, søker hun bort fra den intellektuelle sfæren og mot den klart kroppslige Vegard.
Bokens andre halvdel er derfor i stor grad underlagt hans verden.
Og med den skarpe, men kjærlige harselasen over sydenturisme og harrykultur som finnes her, er det nesten så en befinner seg innpå trash-filmens domene, slik det fremstår for eksempel hos den norske regissøren Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen.
Kajas fornektende syn på egen situasjon gir Vegard fritt spillerom til å la sine dårlige sider blomstre, og denne sørgelige utviklingen skildres energisk og tidvis hysterisk morsomt.
Et eksempel er da Kaja innser at planen om en kjærlighetsferie til Venezia kanskje heller må legges til Gran Canaria:
«Hun kjente Venezia ut og inn, dessuten, og var ikke sikker på om det var det rette stedet for å oppfylle Vegards drøm, som han hadde utdypet i en ny sms:
I Venezia kan vi drekke og pule hele natten.
«
Køltzow skriver med snert , og gjennom lange, drivende setninger trer Kajas historie frem.
Vinsnes utgjør som nevnt en stor del av denne historien, men likevel forblir han en nokså karikert karakter, slik han presenteres gjennom den forelskede forfatterens blikk.
Selv om kjærlighetshistorien mellom de to ligger i forgrunnen, føler man likevel det trykkende nærværet til sykdommen.
Et allerede levd liv har avfødt et ønske om endring, og kan stå som forklaring på Kajas plutselige omvending:
«Dette var altså mitt mål!
Jeg ville ha levd på en helt annen måte hvis jeg hadde visst det, men det gjorde jeg ikke.
«
Også skildringene av Kaja føles noe mangelfulle, i den forstand at leseren aldri blir helt fortrolig med henne, men holdes på trygg avstand.
Det er nærmest som en innskutt tanke at vi lærer om det som trolig er blant hennes største tap — at adoptivdatteren i voksen alder har valgt bort sine foreldre til fordel for sin biologiske far.
Etter noen setninger konkluderes denne fortellingen med et «Hun snakket aldri om det».
Kanskje mer enn noe viser det at selv i en så intens og energisk prosa som Køltzows, er det verdt å lete etter mening i det usagte.
| 1
|
500797
|
Påbyggbøker til stryk
Lærebøkene i norsk gjør det ikke enklere for yrkesfagelever å oppnå generell studiekompetanse.
Kan lærebøker være medskyldige i den vanvittige høye strykprosenten i påbygg?
Når to av norskbøkene ikke dekker kompetansemålene godt nok, må svaret bli ja.
«Påbygging til generell studiekompetanse er en avgrunn av stryk.
Det er få fag eller løp i videregående skole som på en så effektiv måte sørger for at elevene ikke fullfører.»
Ordene tilhører Trond Giske, som i høstens bok «La læreren være lærer» foreslår at påbygg blir lagt ned.
Det er nok flere årsaker til at strykprosenten ligger på 40 prosent, og en grunn kan være manglende kvalitetskontroll av læreverk.
Les også:
Påbygg er et tilbud til yrkesfagelever, som etter to år med yrkesfag kan ta et tredje «påbyggingsår» og få generell studiekompetanse.
Når det gjelder norskfaget, så avlegger påbygg-elevene de samme skriftlige og muntlig eksamener som elever som tar studiespesialiserende (det som tidligere het gymnas).
Problemet med påbygg er altså den katastrofalt høye strykprosenten, noe jeg mener lærebøkene i norsk påbygging bør ta sin del av ansvaret for.
Verken «Kontakt» eller «Norsk for påbygging» holder et høyt nok faglig nivå, mens det tredje læreverket, «Signatur 3», man må nesten si heldigvis, oppfyller grunnleggende krav til læreverk på siste året i videregående skole.
«Signatur 3» er den eneste norskboken som er myntet på både på studiespesialiserende og påbygg.
I norskfaget ser det altså ut til at påbyggelever får dårligere lærebøker enn elevene på studiespesialiserende.
Både «Kontakt» og «Norsk for påbygging« fremstår som ryddige og oversiktlige læreverk.
Ingen av dem er preget av lettvint «namedropping» eller fortettet informasjon.
«Norsk for påbygging» har valgt å fokusere på tematiske likheter mellom litteratur og språk før og nå, og oppfyller sånn sett lærerplanens målsetting om at norskfaget skal fremstå tematisk mer helhetlig.Problemet er at innholdet til tider blir for spinkelt, og det er for mange generelle kommentarer og for lite analyse av spesifikke tekstutdrag.
I gjennomgangen av renessansen nevnes Absalon Pederssøn Beyer, men boken unnlater å nevne hovedverket hans, «Norgis rike».
En slik forglemmelse kan koste elever dyrt til eksamen.
Litteraturhistorien er helt gjennomgående preget av generelle fraser som gir elevene dårlig innblikk i hva som faktisk forventes til eksamen, eller analytisk forståelse de kan ha glede av i livet.
Boken siterer et utdrag fra Gerd Brantenbergs banebrytende roman «Egalias døtre», for deretter å komme med følgende frase:
«Romanen handler om et samfunn som er snudd på hodet.»
Det er for tynt.
Les også:
«Signatur 3» sin omtale av samme bok lyder som følger:
«Gerd Brantenberg vel å snu kvinne— og mannsrollene på hovudet.
I samfunnet Egalia har kvinnene all makt og styrer mødrelandet best, mens mennene er låglønte.
Ho byter også alle ord i språket som er bygde på ordet mann, med nye ord som er bygde på ordet kvinne.
Eit døme er at ordet menneske blir til kvinneske.»
Eksemplet viser forskjellen mellom de to lærebøkenes omgang med litteratur.
Og når «Norsk for påbygging» skriver om nyere lyrikk at «Det er vanskelig å trekke frem enkeltlyrikere i vår egen tid (…)» høres det mest ut som latskap.
Cappelen Damms bok for påbygg, «Kontakt», fokuserer i første rekke på sentrale verk fra ulike epoker.
Den er grundigere i sin omgang med skjønnlitteratur enn «Norsk for påbygging», men er derimot dårligere til å sette tekstene i en større sammenheng.
Psykoanalyse er et teoretisk perspektiv som nevnes, men ikke Charles Darwin og utviklingslæren!
Darwins tese om arv og miljø har påvirket litterære strømninger som naturalisme, og burde absolutt vært brukt til å belyse for eksempel tekstene til Amalie Skram.
Boken forteller heller ingenting om sentrale tenkere, slik som Jean Jacques Rousseau, hvis tanker om at sivilisasjon forderver mennesker inspirerte et vell av diktere i romantikken.
Når boken slik unngår å sette enkelttekster inn i et større teoretisk, historisk og samfunnsmessig sammenheng, svekker den muligheten for påbyggelever til å få like gode karakterer som elevene på studiespesialiserende.
De har nemlig langt fyldigere læreverk å forholde seg til.
Les også:
Dårlige lærebøker kan med andre ord være én av flere forklaringer på den høye strykprosenten på påbygg.
Trond Giske mener at å gjeninnføre statlig godkjenningsordning av læreverk ikke er veien å gå (den ble nedlagt i 2000), noe jeg er uenig i.
Kvalitetssikring av læreverk er for viktig og berører så mange, at den ikke kan overlates til Fritt Ord-finansierte bokanmeldere i en regionsavis alene.
| 0
|
500799
|
Underhaldande folkeopplysning
Jon Michelet fyller eit tomrom, skaper ei trygg hamn.
Bok nummer fire i serien om krigsseglaren og lettmatrosen Halvor Skramstad frå Østerdalen kjem neppe til å skuffe lesarane som har vorte begeistra av dei førre banda i den breitt anlagde, historiske sjøromanen «En sjøens helt».
Forteljinga om sivile sjømenn i den norske handelsflåten som kryssa verdshava og ofte vart torpederte, og som etter krigen verken fekk æra eller kva dei vart lova, fyller heilt tydeleg eit tomrom.
Eller dei skapar, som vi skal sjå om litt, ei trygg hamn i notida.
I «Blodige strender» møter me Skramstad i aprildagane 1942.
Han er i New York og får vite at han har hamna på Nortraships liste over «Bad Elements».
Likevel får han hyre på stykkgodsskipet «Kronprins Olav», som no er lasta med ammunisjon og våpen.
Skramstads ferd i boka går vidt og breitt, med svingar innom Gibraltar, Afrikas vestkyst, Halifax og Skippers’ Hill i Canada, heile tida lengtande etter kjærasten Muriel Shannon i Liverpool.
Trass eit tidvis noko varierande framdriftstempo i den kunnskapsmetta og detaljrike forteljinga, toppar spenninga seg fleire gonger.
Då skipet «Kronprins Olav» er i konvoifart i over Atlanterhavet og fleire skip i konvoien blir torpederte og senka av tyske ubåtar, sitrar det med nerve i framstillinga.
Ramsalt og eventyrleg gnistrar òg prosaen når Skramstad vert rekruttert til ein topphemmeleg operasjon som skyttar på skipet «Miagem», og siglar mot kysten av Vest-Afrika.
Kanskje er det moralsk småproblematisk at ein let seg rive med, når ein veit at konvoifarten innebar ein tragedie.
Mange omkom, andre fekk liva øydelagde av krigstraume.
Kameratskapen og arbeidsfellesskapen på sjøen er, som i dei føregåande bøkene, skildra med sans for frodig sjargong, dramaturgisk snert i replikkvekslinga og ikkje minst presise kunnskapar om sjølivets terminologi og krigshistoria.
Somme vil sikkert meine at enkelte karakterar snakkar som eit konversasjonsleksikon, dei ramsar opp detaljinformasjon om skip, fart og reiarlag, og rapporterer lektoralt om krigsstoda i Stillehavet, i Nord-Afrika og austfronten.
At sjøfolk var opptekne av og kunne mykje om dei ulike båtane, er svært sannsynleg.
Og at suget etter informasjon om utviklinga i krigen var stort, er lett å forstå.
I ein historisk roman gjeld det å skape truverde.
Truverdet er avhengig av at ein, som Michelet demonstrerer til fulle med denne boka, er etterretteleg med fakta.
Dei utgjer ramma for fiktive avstikkarar og dikta element.
Ein kan spekulere i om historiske romanar vert suksessar fordi samtida vår fortonar seg kaotisk og ubegripeleg.
Fortida, uansett kor krigsherja ho har vore, kan paradoksalt fungere som ei trygg og oversiktleg øy for notidslesaren.
Men kanskje er det enklare:
At Jon Michelet faktisk igjen har skrive ein svært litterært dugande miks av historisk fakta og fiksjon.
| 1
|
500800
|
Et språklig forlis
Sexskildringene til Jon Michelet hadde neppe passert desken i Cupido.
De siste årene har forfatter Jon Michelet dedisert sin forfattergjerning til å skrive de neglisjerte krigsseilernes historie gjennom fire tykke bind.
Bøkene har blitt en kassasuksess for forlaget Oktober, og denne boken er allerede trykket i 37.500 eksemplarer.Dessverre blir det ikke stor litteratur selv om tematikken er viktig.
I fjerde bind av sjøfartsserien skildrer Michelet andre verdenskrig frem til D-dagen i Normandie.
Ved åpningen av romanen møter vi gjennomgangsfiguren Halvor Skramstad i New York, som blant mye annet har overlevd to torpederinger og en minesprengning.
Skogsmatrosen lengter etter sin irske kjæreste Muriel, og mønstrer på «Kronprins Olav», som etter sigende skal til England.
Men han blir lurt, og tungt lastet med jagerfly og panservogner seiler skipet mot Gibraltar.
Vi følger ham og hans kolleger samtidig som vi holdes orientert om det som skjer i den store krigen andre steder:
I Nord-Afrika, ved Guadalcanal, i Stalingrad og i Norge.
Det hersker ikke tvil om at Michelet har lagt ned en betydelig mengde research i arbeidet med alle disse bindene.
I forordet navngis ni avdøde krigsseilere som alle har vært samtalepartnere, og i etterordet skriver han om tre dagbøker fra radiotelegrafisten John Gunnar Jansen, som ble Michelets øyevitne.
For meg er forordet mer gripende enn resten av den 700 sider lange romanen.
Og kanskje er vi her ved kjernen av problemet.
Forfatteren har begravet seg i fakta og forelegg, og makter ikke å skape stor litteratur av dokumentarlitteraturen han har lest.
Boken er overlesset med fakta, dialoger og beskrivelser, men jeg kommer ikke tett nok innpå karakterene til at romanen blir medrivende eller spennende.
Når det er så tettpakket med informasjon, blir det liten plass til leseren.
Det blir omtrent en like stor leseropplevelse som å lese telefonkatalogen på sengenkanten.
I tillegg kantrer romanen fordi språket er så lite bearbeidet og nyansert.
Michelet har fått kjeft for sine kvinneskildringer tidligere, og i fjerde bind er det lite som har skjedd med skildringen av det annet kjønn:
«Hun er vanligvis søt og skikkelig sørlandsk smørblid, den bollekinnede, rødmussede madammen fra Lista.
Men når hun kommer for å innkassere leia, er hun som en ildspydende drage.«
Og den følgende sexscenen hadde vel knapt passert desken i Cupido:
«Molly lar forkleet falle.
Hun lar skjørtet falle, og vrikker av seg trusa.
Hun holder opp melonene så Halvor skal kjenne på dem, og han gjør det han gjør det, han kan ikke annet.
Hun knepper opp smekken hans og griper tak rundt agurken som stikker ut.»
Det er greit nok at Michelet var sjømann i unge år, men etter nøyaktig 40 år som forfatter, bør han skrive bedre sexskildringer enn en pubertal fjortis på tentamensdagen.
Et kvalitetsforlag som Oktober bør også ha redaktører som foredler erfarne forfattere bedre — og ikke bare melker en salgsuksess.
| 0
|
500801
|
Lat oss snakka meir om dei store barna.Snakk med dei også.
VG-journalist og forfattar Guro Hoftun Gjestad skriv overtydande i boka «Storbarnsliv».
På eit Skavlan-program fortalde den då avgåtte statsministeren Jens Stoltenberg om kor tomt det var i huset då ungdommane hans hadde flytta ut.
Det var ein fase av foreldrelivet han ikkje var budd på, sa han.No har Guro Hoftun Gjestad kome han eit godt stykke i møte med boka «Storbarnsliv», som kjem ut i dag.
Ei salig blanding av intervju og refleksjonar, av glimt frå ungane sine ustø ungdomssteg og synspunkta til ulike typar ekspertar, av livet-journalistikk og dyrekjøpte eigne erfaringar, gjer ein kvar som les boka klokare på ungdomstida til norske born.
Foreldre får også skjerpa synet på si rolle — eller sin skjebne, om ein vil.
Som romanforfattaren Elena Ferrante seier det i eit intervju:
For barn vil foreldra alltid vera eit brysamt element.
Guro Hoftun Gjestad er også forfattar av skjønnlitterære bøker, og VG-journalist.
I ein svært mykje delt kommentar i fjor, «Kjære storbarnsforeldre», skreiv ho om livet med store barn - og kor påfallande lite litteratur og rettleiing det finst for vaksne med tenåringar i huset.
For alle foreldre som skjønar at oppsedinga snart er over, og kjenner både glede og sorg ved at reiret skal bli liksom ribba.
For alle dei som lurer på om dei set for få grenser, eller bryr seg for mykje.
For alle dei med speleavhengige ungdommar, og ungdommar som lir av eteforstyrring.
Sjølvmord og depresjonar blir tematisert, og skilsmisseliv.
Hoftun Gjestad har skrive ei sentral bok for vår tid.
Les også:
Forfattaren spør kvifor det er slik at småbarnsforeldre får all verdas, internett inkludert, råd og vink, medan dei med ungdommar inn og ut av huset famlar så mykje i blinde.
Gjennomgåande søkjer ho svar slik journalistar gjerne gjer — ved å kontakta og ringa ulike typar ekspertar.
Hjerneforskarar slepper til, evolusjonsbiologar likeins, og meir klassiske skulerte psykologar og pedagogar.
På eitt plan er difor «Storbarnsforeldre» eit symptom på den ekspertifiseringa og spesialiseringa som småbarnslivet har gjennomgått, og som for så vidt gjeld heile samfunnet vårt.
Men grunnleggjande sett er ikkje ein psykolog meir profesjonell på livet enn kven som helst annan av oss.
Er det skadeleg og usunt når ungdomar murar seg inn på romma sine med førstepersons skytespel og Tumblr?
I prinsippet kunne Hoftun Gjestad like godt ringt ein forfattar, eller filosof, eller ein nabo for å få svar.
Viss ikkje foreldre kjenner att éin av sine verdiar i ungdommen, er det eit legitimt omsyn i diskusjonen.
Hoftun Gjestad har gjort ein rosverdig jobb i alle foreldra ho har oppsøkt, og alle ungdommane som ho også intervjua, og vier plass i boka si.
Ho viser slik eit av foreldreideala sine i praksis:
Å ha store øyre og liten munn.
Ein må lytta meir, og snakka mindre.
Iblant er det likevel for liten munn i boka, i den tydinga at intervjua er for refererande.
Kritiske motspørsmål hadde gjort ein del av intervjusekvensane betre.
Dette elementet av opprør som blir etterlyst, til dømes, kven har sagt at det må skje i kvar ungdomsgenerasjon?
Eit anna sakn kjenner denne lesaren på:
At Hoftun Gjestad har intervjua så få fedrar.
Det er eit kvinnefellesskap ho manar fram, og skapar på ny, nesten på same måten som alle bloggane for småbarnsforeldre, om enn ufrivillig.
I dei beste partia er «Storbarnsliv» upretensiøs og effektiv sakprosa.
Idealet til slutt i boka røyrer ved noko heilt allment:
«Nå skal vi legge hendene på ryggen, vi må ikke stå i veien.
Men vi skal være der.»
Les også:
| 1
|
500802
|
«Nåja, fru Blom og fru Blom, fru Blom»
Surén byr på ein fest av ei leseoppleving.
Det er ein svir å lese Odd W. Suréns siste bok.
Ein del av forteljarane og personane ein møter i desse snurrige tekstane ballar seg inn i meir eller mindre umoglege tankerekkjer.
Dette fører dei ut på viddene, der dei kanskje alltid har ønskt å vere, i fred for verdas kjas og pinsame, granskande blikk.
Samstundes blottstiller dei monologiske ordkvernene personane på ein ufriviljug komisk og lite flatterande, men altfor menneskeleg måte.
Det overdrivne søkjelyset på å ta kontroll over tinga og verda, inkludert maska ein presenterer av seg sjølv, verkar mot si hensikt.
Figurane ønskjer berre å vere i fred og gjer mykje for ikkje å hamne i andre sitt fokus: «helst burde man bare leve som et aldri verifisert rykte», slik ein av Suréns fantastar for anonymitet og beint fram barrikadering uttrykkjer seg.Kven som verkeleg er kven, eller kva personane i desse tekstane verkeleg har gjort av alt dei påstår dei ikkje har gjort, er slett ikkje alltid enkelt å få greie på.
I teksten «Edit» blir lesaren vitne til ein hugs som slett ikkje er heilt patent, noko som ikkje hindrar personen i å halde fram å minnast Edit som budde over gangen.
Verkeleg vilt blir det i monologen «Kort fortalt, rent hypotetisk».
Her modererer og distanserer personen seg frå diverse kjensgjerningar av det uhyrlege og kannibalske slaget, ved å stille dei fram i form av tenkte tilfelle og hypotesar.
At Surén har tileigna boka «Til fru Blom.
Nåjå, fru Blom og fru Blom, fru Blom», står fram som treffande med tanke på tekstane sin karakter.
Biografien til barnelækjaren og forfattaren Alexander Brinchmann (1888-1978), opphavsmannen til Fru Blom-frasa i lystspelet «Karusell», spelar dessutan ei slags rolle i boka òg.
Det finst likskapar mellom nokre av figurane og Brinchmanns biografi.
Brinchmann gav ut krimromanar under pseudonymet Roy Roberts.
Også hos Surén finst det ein eks-lækjar, men han fortrenger sin tidlegare yrkesidentitet fordi han skal ha vore borti nokre uheldige episodar.
I staden freistar han å etablere seg som forfattar som skriv under pseudonymet Olaf Dønski.
Denne forfattaren skal òg ha skrive ei av dei føregåande novellene i boka til Súren.
Desse upålitelege forteljarane kamuflerer si eiga ferd i verda.
Ja, dei bedyrer at dei ikkje ønskjer å verte sett, men her finst også ein forfattar som midt i biografien hissar seg opp over den biograferte som tydelegvis kjem ut med opplysningar som forfattaren ikkje har fått kjennskap til.
Boka er i sin heilskap tematisk stram og velkomponert.
Å late tekstane inngå i ein slags dialog og samanheng med kvarandre, er eit godt grep.
Samstundes er tekstane svært varierte stilmessig og dramaturgisk.
Men Surén kan også fortelje som ein Alf Prøysen, med frodig dialekt og sving i replikkane.
Suréns siste bok kan med fordel skrivast ut på resept.
| 1
|
500804
|
Lite flatterande samtidsportrett
Den anerkjente Jonathan Franzen gir ein pessimistisk diagnose i ein tradisjonell roman.
Jonathan Franzen har etablert seg som ein suksessrik romanforfattar, men òg som ein gretten kritikar av populærkulturelle fenomen.
Sist synte han det med «Krausprosjektet», ei fotnotekommentert omsetting av nokre ramme essays av den austerrikske mediekritikaren Karl Kraus (1874-1936).
I den nye romanen «Renhet» introduserer Franzen først karakteren Pip, eller Purity som er hennar rette fornamn.
Pip er i byrjinga av 20-åra, jobbar som telefonseljar og bur i eit nedslite kollektiv med ein gjeng andre skakkøyrde yngre folk i Oakland, USA.Forutan at namnet hennar spelar på Dickens Pip i «Great expectations», leitar Pip etter far sin.
I leitinga etter identiteten sin, kjem ho i kontakt med Andreas Wolfs varslarnettstad Sunlight Project og får praktikantplass der.
Wolf driv verksemda frå Bolivia og lek hemmelege dokument og e-postar frå offentlege og private verksemder og får skiten fram i sollyset.
Seinare hamnar Pip som spion hjå Tom Aberant, som driv eit ideelt internett-tidsskrift for undersøkjande journalistikk i Denver.
Pip vert driven inn i underleg kvervelstraum mellom Tom og Andreas.
«Renhet« er på mange vis ei omfattande bok, bokstavleg med sine 650 sider, og vidare fordi han presenterer lesaren for ei kaotisk rekkje tema og sideforteljingar, alt rett nok pent føyd saman.
Forteljinga tek lesaren geografisk frå USA, Sør-Amerika til Berlin, men òg bakover i tid, attende til DDR-historia og stasiveldet.
Boka byd på sexskildringar i nære og fjerne relasjonar, og som i eventyra er den lutfattige eigentleg ein arving til enorme rikdommar.
Og, som om dette ikkje var nok, hyser romanen lik ein thriller eit rovmord og løyndomar som både knyt saman folk og sender destruktive slagskuggar inn i framtida.
Forteljinga dreiar seg mellom anna om identitet, eit fenomen som er vorte vanskeleg for mennesket etter internettet kom, der det er mogleg å presentere regisserte bilete av seg sjølv, medan denne sjølvpromoteringa på side produserer informasjon som blir samla og selt vidare av tredjepartar.
Dette er eit narsissistisk spel som ikkje openberrar noko om dei verkelege liva, synest romanen å meine.
Pip, som manglar bitar av forteljinga om seg sjølv, vert eit offer for manglande informasjon om sitt eige liv, ein informasjon mange av dei andre aktørane i romanen sit på.
Saknet av denne kunnskapen verkar å styre hennar ferd og lagnad.
Gjennom den nemnde Kraus-boka knyter Franzen seg til ein kompromisslaus kulturkritisk tradisjon.
I den omfangsrike romanen er mediekritikken, eller rettare teknologipessimismen, det mest iaugnefallande trekket.
For å omskrive ei aforisme av Karl Kraus, er Franzen som teknologikritikar ein person utan idear, men med evna til å uttrykke dei.
Vel leverer han ein frodig og tankevekkande samtidsdiagnose, men det loddar kanskje ikkje så djupt.
At nye teknologiar har gjort arbeidet og kvardagen lettare, verkar det som om forfattaren ser vekk ifrå.
Men kanskje er ikkje Franzen ein drastisk datamaskinknusar, kan hende slår han berre kritiske bresjar inn i teknologioptimismen og peikar på at det er dei verkelege, og ikkje dei sjølvframstilte liva, det gjeld om å leve her på jorda.
Mest forstemmande er kanskje framstillinga av dei kvinnelege rollefigurane.
Dei står tilsynelatande fram som stereotype objekt for dei mannlege personanes blikk og begjær, manipulerbare.
Dei er skjøre byte for mannleg kjønnsliv.
Mykje av framdrifta i romanen kan faktisk tilleggast kjønnsdrifta.
Men ein bør òg ha i mente at dette er ein roman der tinga og menneska alltid er annleis enn det dei gjer seg ut for å vere.
Og kanskje er den verkelege helten i romanen, om éin skal utpeikast, ei av kvinnene.
Franzen skriv ikkje prosa av så høgt merke at ein kan lese avsnitt om att for nytingas skuld.
Alt som skjer her, er underlagt ein større forteljarstruktur og underordna eit dramaturgisk grep.
Stilen er utan variasjon, konsumprosaen durar og går frå byrjing til slutt.
Romanen har kan hende altfor mykje han skulle ha sagt.
Kanskje burde Franzen lytta til innsikta som ligg i ein av aforismane til hans andelege rettleiar, Karl Kraus — her lettare omskriven:
Forfattaren skriv fordi han ikkje har noko å seie, og han har noko å seie fordi han skriv.
| 0
|
500805
|
Fornuft og følelser i Napoli
Ferrante går fortsatt sine egne veier, og lager stor romankunst underveis.
Den italienskfødte romanforfatteren,psevdonymet Elena Ferrante, fikk sitt internasjonale gjennombrudd med det første bindet av en serie på fire romaner, «Mi briljante venninne», som kom på norsk tidligere i år.
Nå foreligger bind to i denne «Napoli-kvartetten» — «Historia om det nye namnet» - som er minst like god som sin forgjenger.
Oversettelsen til Kristin Sørsdal er upåklagelig, og fanger stemningen i den italienske originalen på en overbevisende måte.
Bøkenes persongalleri er gigantisk i forhold til romaner flest.
Her følger vi utvalgte familier fra en hel bydel - i årevis.
Noe av det som gjør bøkene til stor romankunst er at Ferrante makter å blåse liv i hver enkelt av de femti (!) karakterene, de trer tydelig frem med sine særegne evner, lyter og laster.
I bøkenes besettende mylder av mennesker og hendelser utspiller selve livet seg i all sin glede og gru.
Fremfor alt handler det om frihet og tvang.
«Historia om det nye namnet» tar opp tråden der «Mi briljante venninne» slutter, nemlig i bryllupet til Lila og Stefano.
Vi følger mange av de samme menneskene som i bind én, og fortsatt er det Elena, bokens jeg-forteller, og Lila, den briljante venninnen, som står i sentrum for begivenhetene.
Nå er de blitt ungdommer, og det er et lite lystig bilde av fremtiden som risses opp.
Vi befinner oss i Napoli på begynnelsen av 60-tallet, en tid hvor det verken finnes p-piller eller Statens lånekasse.
Jenter gifter seg og blir gravide med menn som slår.
Fortellingen om Lilas ekteskap gir et innblikk i en brutal virkelighet som Ferrante makter å gjøre troverdig uten for store fakter.
Både kvinner og menn synes fanget i et forutbestemt livsløp, styrt av tradisjoner og konvensjoner.
Heldigvis finnes det håp om et annet liv i boken, representert ved Elena.
Hun fortsetter med utdannelsen sin, godt hjulpet av ulike bipersoner med tro på hennes evner.
Sakte, men sikkert kommer Elena seg vekk fra Napoli, og over til universitetet i Pisa.
Hun foretar en typisk klassereise, hvis kvaler og mindreverdighetskomplekser trer tydelig frem.
I enkelte partier virker det kanskje litt påtatt med hennes manglende «kulturelle kapital», men er helt sikkert gjenkjennelig for bygdefolk som er kommet til byen.
Det aller fineste partiet i boken er fortellingen fra øyen Ischia, hvor dramatiske forbindelser gradvis utvikler seg blant de unge i sol- og sommervarmen.
Her fortettes alt som gjør Napoli-kvartetten så god; at mennesker ikke er roboter, men impulsive vesener som gjør sine valg ut fra sjalusi, forelskelse, kjærlighet, og begjær, og alt annet som overskrider såkalt sunn fornuft.
Elena Ferrante har skapt noen uforutsigelige, sprell levende typer i et romanunivers som minner om livet selv.
Elena og Lila fremstår som to komplementære krefter, gjensidig avhengig av hverandre, men som har vanskelig for å holde sammen.
Tilsynelatende er det Elena som er bokens hovedperson, likevel er det Lila som tiltrekker seg mest oppmerksomhet.
Disse egenartede bøkene fortjener den enorme suksessen de har blitt til del.
| 1
|
500807
|
Det angikk meg
Du blir fanget av tyskere, ført til konsentrasjonsleir, ser folk dø rundt deg en etter en.
Hvordan skal du klare å overleve?
Herman Sachnowitz(22) er en norsk jøde som blir arrestert sammen med sin familie av tyskere, Krystallnatten 1942.
Han blir tatt til Auschwitz.
Her må han streve med selv å overleve samtidig som han ser folk deriblant fire søsken og far dø i hopetall rundt seg, hvilket skal vise seg å være svært vanskelig.
Han må gjøre de villeste ting i sin kamp for tilværelsen.
Det angår også deg "fanget" meg fort.
Jeg ble brått revet med inn i en tragisk historie fra virkeligheten.
Boka er svært troverdig noe som gjør at en ikke blir lei allerede etter 1. kapittel.
Forfatter og hovedperson Herman Sachnowitz forteller om sitt opphold i Auschwitz på en spennende og "fyldig" måte, men samtidig er boka svært lett å lese.
Det angår også deg er som sagt fra virkeligheten noe som gjør at boka i tillegg til å være underholdende er lærerik.
En får høre de utroligste historier, og de mest tragiske skjebner.
Man skal tåle en del tragedie for å kunne lese
Det angår også deg.
Grunnen til at jeg ikke gir boka full pott er at den mot slutten blir litt langtrukken, og litt ensformig.
Boka passer for alle, men det er ikke en ”kosebok”.
SKREVET AV ALEKSANDER FJELD HAUGSTVEDT
| 1
|
500809
|
Ikke uten min datter
Betty Mahmoody er amerikansk statsborger og gift med sin irasnke ektemann, Moody Mahmoody.
Sammen har de en datter, Mahtob, som nettopp skulle begynne på førskolen.
Sammen reiser de på en 2-ukers ferie til Tehran, i Iran, for å besøke familien til Moody.
De blir nemlig lokket i en planlagt felle, de blir holdt i fangeskap av Moody og hans familie.
Betty blir tvunget til å oppføre seg som en iransk kvinne.
En smuglergruppe, Khomeinis, motstandere sier de kan smugle henne ut, men da må hun reise fra sin egen datten.
Boka har en veldig spennende avslutning.
Når boka nærmer seg slutten klarer du ikke å legge den fra deg, fordi det oppstår mange problemer som handler om liv og død.
Slutten er ganske positiv overaskende.
Det er en tankevekkende bok som er lærerik på mange måter.
Boka fanger leserne fra første side.
I denne gripende boka forteller Betty sin historie om tro, mot og håp til tross for umennskelig motgang.
Av og til føler jeg at det jeg leser er tomt, dt blir at man sitter og venter på at noe skal skje.
Det er mange handlinger som er rørende og boka får leserne på sin side, fordi man leser om en urettferdig behandlet kvinne som har utrolig få valg å velge mellom.
Og ofte så er det ikke mye lys å se i tunnelen.
Dt virker på forfatteren at han prøver å få leseren irritert.
Fordi forfatteren får så godt fram forskjellen mellom islamsk og vestlig syn på mann og kvinne, kultur og livsverdier.
Hvis du liker drama, og interesserer deg for likestilling og urettferdigheter er boka noe for deg.
Boka bør leses av ungdommer og oppover.
Det er en bok man bør ha lest.
SKREVET AV IDA KAROLINE LØVIK
| 1
|
500810
|
Den fremmede
Hvordan føles det egentlig å være 18 år og handikappet, og bare kunne betrakte hendingene i hjembygden fra et vindu, i stedet for å ta del i herlighetene selv?
Slik er det Miriams liv er blitt etter at hun og faren kjørte utfor veien for syv år siden.
Hun er lam i begge beina, og for å få dagene til å gå, oppholder hun seg på rommet, stort sett med bare en kikkert som selskap.
Med kikkerten skuer hun utover hjembygden sin, og slik får hun vite alt om alle.
Men plutselig en dag, skjer det noe høyst uvanlig.
En fremmed gutt ankommer den lille vestlandsbygden.
Miriam fatter interesse, og setter av all sin tid og alle sine krefter for å finne ut hvem denne gutten er og hvilket mystisk oppdrag han har i dalen.
"Den fremmede" passer for ungdom som er glad i krimbøker.
Boken er forholdsvis lettlest, med ett unntak helt i begynnelsen.
Her kan det nemlig være litt vanskelig å skille viktige karakterer fra mindre viktige karakterer, og det kan være lett å blande personene med hverandre.
Spesielt i det andre kapittelet blir det en slags oppramsing av personene i boken.
Men selv om starten kan være tung, så fortvil ikke!
Etter hvert blir det lettere å henge med, og man blir satt mer inn i livet til personene som er viktige for handlingen.
Før jeg begynte på denne boken, som er den første jeg har lest av Tor Edvin Dahl, ble jeg fortalt at han skriver både spennende og mystisk.
Etter å ha lest "Den fremmede", må jeg si meg helt enig.
Nye overraskelser lar ikke vente på seg, og også hemmeligheter fra fortiden blir avslørt, en etter en.
Handlingen stopper likevel opp innimellom, og man får da innblikk i Miriams tanker og følelser.
Selv om hun har stor kontroll over seg selv, og kan virke kald og frekk mot medmenneskene sine, viser det seg at hun innerst inne er en ensom tenker.
Mer enn alt ønsker hun beina sine friske igjen, slik at hun kan ta del i alle opplevelsene livet fører med seg.
Men kanskje går det an å leve et lykkelig liv som handikappet også?
SKREVET AV INGVILD ELDEGARD
| 1
|
500811
|
På jakt etter puslespill?
Denne boken klarte jeg rett og slett ikke legge fra meg, og ble liggende til langt på natt å fordype meg i familien De Valles innviklete historie.
Historien dreier seg om et chilensk familiedynasti, fortalt gjennom tre generasjoner De Valle, Clara den klarsynte, hennes datter Blanca og barnebarn Alba.
Vi får høre hvordan de takler livet, og problemene i det kriserammede Chile rundt århundreskiftet.
Vi får også treffe hele deres familie, som kommer i små blaff på veien.
Det trengs mye konsentrasjon og "Kenguru skills" for å komme gjennom denne boken med husken intakt, og det er nettopp det som gjør den så spennende!
Boken er gripende og interessant, for det skjer hele tiden nye ting som gjør at du vil fortsette inn i Clara, Blanca og Albas verden.
For mange kan denne boken fremstå som rotete og usammenhengende, som et puslespill som ligger spredd utover.
Personene, tid og sted, alt flettes gradvis inn i hverandre.
Boken inneholder mye overnaturlig som presenteres på en svært troverdig måte, som resten av historien også blir.
Det faglige innholdet er bra og lærerikt.
Boken handler om en ytterst vanskelig tid i Chile, med blodig revolusjon og maktovergrep.
Liker du puslespill, er denne boken absolutt noe for deg.
SKREVET AV IBEN BERGSTRØM
| 1
|
500813
|
Drapsdømt hell's angels medlem
Hovedpersonen i boken heter Jønke, han er medlem i verdens mest beryktede MC klubb, Hell's Angels.
Jønke bor i Danmark.
Han sitter i fengsel for drapet på Makrellen lederen for MC klubben Bullshit.
Dette er Jønkes tredje biografi hvor han beskriver hvordan livet bak murene er i noen av Danmarks hardest fengsler.
Men man får også bli kjent med Hell's Angels, og hvordan det er å være medlem i en verdens kjent MC klubb.
Det skjer ting hele tiden i mc miljøet i Danmark.
Politiet er ikke så begeistret for HA. de gjør alt de kan og litt til for å splitte klubben.
Men brødrene i klubben holder sammen selv om de blir forfulgt alle steder de går, til og med familiemedlemmer og kjærester blir forfulgt.
Jønke er en av lederne i klubben og er hele tiden informert om hva som skjer i HA., i å med det at det er stadig konflikter mellom politiet og klubben.
Man får også følge oppbyggingen av Den store nordiske MC-krigen, der hovedpersonen blir angrepet med maskinpistol og håndgranat på cellen sin.
For personer som er interesert i Hell's Angels og motorsykler kan jeg anbefale denne boken på det sterkeste.
SKREVET AV OLE BØSTRAND
| 1
|
500814
|
Artemis Fowl
Artemis Fowl handler om en 12-år gammel gutt som heter Artemis.
Han er ingen gutt man burde undervurdere.
Han er nemlig et geni, og han har tenkt å bli det første mennesket som har stjålet gull fra alvefolket.
Boken er full av teknologi som passer Godt for ungdom.
Den er vittig og spennende, Men ikke så fengslene spennende, Det er derfor den ikke får en 6-er.
SKREVET AV PETTER FROTVEDT
| 1
|
500815
|
Hemmeligheter i skyggene...
Skyggegjemsel er den tredje boken i serien om Berta (15) og Carolin (17), to halvsøstre som nettopp har funnet ut at de er i familie.
Handlingen foregår i Sverige for nesten hundre år siden.
Jentene bo på slottet Rosengåva sammen med tvillingene Arild og Rosengåva.
Berta kommer opp i flere vanskelige situasjoner, noe som delvis skyldes at Carolin er utkledt som en gutt hele tiden og går under navnet Carl.
Noe annet bare Berta vet er at den avdøde moren til tvillingene ikke er så død som de tror, og dette kan hun heller ikke si til noen.
Dette er et ganske gripende drama, som innemellom også kan være litt morsom.
Denne boken oppklarer mye av det som har skjedd før i serien, men for å forstå boken må du ha lest de to første bøkene.
De heter "skyggen over steinbenken" og "...og de hvite skyggene i skogen"
Denne boken anbefaler jeg hvis du liker drama, og jeg gir den terningskast 5!
SKREVET AV SIRI VIKOEREN
| 1
|
500816
|
Spennende bok
Boken Artemis Fowl handler om en 13 år gammel gutt, som har mistet faren sin i en båt ulykke.
Det viste seg at faren hans var i live, men tatt til fange av en russisk mafia.
Mafiaen krevde løsepenger for Artemis Fowl senior.
Noen alver og livvakten begynte jakten sammen med på å få faren hjem igjen til godset...
Boken anbefales for ungdom, men kan også leses av voksne, boken er spennende hele tiden så det er vanskelig å legge den fra seg.
Det anbefales å lese bøkene om Artemis Fowl i rekkefølge, for hvis du hopper over nr 1 må du lese litt inn i boken før du begynner å forstå handlingen.
SKREVET AV KRISTOFFER T. OLSEN
| 1
|
500817
|
Løvetannsang
Boka løvetannsang handler om bestevenninnene Gerd og Kajsa.
En dag flytter en ny familie inn i det gamle skolehuset på Rellingen.
Datteren, Maja og Kajsa blir straks gode venner, men Gerd blir holdt utenfor.
Gerd lurer også på hvorfor søsteren synger hele tiden.
Denne boken slukte meg fullstendig, og noen steder satt jeg faktisk og gråt.
Grunnen til det var måten Kajsa oppførte seg ovenfor Gerd etter hun ble kjent med Maja.
Jeg ga ikke denne boken terningkast 6 fordi jeg syntes forfatteren kunne løst problemene på en annen måte.
SKREVET AV STINE FANTOFT BERG
| 1
|
500818
|
- Jeg vil ikke bo på en gård med stinkende hester! Æsj!
Dina (13) er adoptert flere ganger
Boka begynner litt sent men spenningen øker når Dina prøver å rømme fra gården med den nye fosterfamilien.
Det er også mange uforutsigbare ting som skjer og spenningen er på sitt høyeste et stykke ut i boken.
Boken er lett å lese og du vil bli så oppslukt at det er vanskelig å legge den fra seg.
Anbefales ungdommer.
Den får ikke en 6'er fordi den begynner sent og er kjedelig i begynnelsen, men får en sterkt 5'er!
SKREVET AV MONA HOPLAND
| 1
|
500823
|
En liten, men stor helt
Den kortvokste hobbiten Bilbo legger ut på et eventyr han neppe vil glemme.
Sammen med en trollmann kalt Gandalf og 13 dverger drar han ut for å stjele tilbake den enorme skatten dragen Smaug har tatt fra dvergene.
Bilbo strever med å bli godtatt av dvergene på grunn av at han sinker dem fordi han er så liten, men gjør det godt igjen med å redde livet deres opptil flere ganger.
Denne boken passer for alle som liker eventyr og spenning.
Boken Hobbiten handler om det som skjedde før eventyret i den filmatiserte boken Ringenes Herre begynner.
Dette er Tolkiens mest berømte bok.
Hobbiten får en fortjent femmer på grunn av den gripende fantasifulle spenningen som får deg til å glede deg til hver gang du har tid til å lese boken.
Det enste som gjør at denne boken ikke får en sekser er at den er litt langtrekkelig.
Ellers er den en morsom bok, som fort blir spennende og som er vanskelig å legge vekk.
SKREVET AV HÅVARD FADNES
| 1
|
500824
|
Tidshjulet snurrer og går...
Hovedpersonen er bondegutten Rand, som lever et stille arbeidsliv med faren Tam, på en gård utenfor landsbyen Emondsmark.
Det er dårlige tider, og de fleste avlingene har ikke overlevd vinteren, men det er likevel fest på høytiden Ble – Tine.
Da kommer bl.a. Vokteren Lan og Aes Sedaien Moiraine.
Rand finner ut at Den Mørkeste vil ha tak i ham, en ond herre som har krefter nok til å ødelegge verdenen, derfor må 2 av vennene som også er på ønskelisten til Den Mørkeste, flykte fra landsbyen sammen med Lan og Moiraine.
Når jeg leste denne boken syntes jeg den var spennende.
Den kan riktignok bli kjedelig til tider, men da er den til gjengjeld veldig bra skildret, og så er det egentlig ikke så utrolig kjedelig heller.
Da det ikke skjer noe som flykting eller harde kamper, så blir gjerne en historie som forklarer litt om hva Den Mørkeste har gjort, og hvilke tjenere han har, historiske slag og teorier om hva som er skjedd med resten av Aes Sedaiene.
Selv når den blir kjedelig, så har du en følelse av at det bare tar et par sider før noe helt uventet skjer, og av og til noe som er ventet.
Det er en veldig lang bok siden del 1 av bok 1, er på godt over 300 sider, men det er vel kanskje verdt å lese alt?
Når du først begynner så blir den ganske interessant, og du føler gjerne at du må bli ferdig med den for å forstå historien.
Denne boken passer best til ungdom, siden den egentlig er litt blodig.
Det er alt i alt en spennende bok med mange lange og spennende hendelser som gjør deg interessert i å fortsette.
Det gjør at du til slutt får veldig lyst til å lese del 2 av bok 1. Flukten fra Emondsmark, er den første del av bok 1, i den store anerkjente serien:
Tidshjulet.
Det er visst kommet 10 bøker i England, og serien er enda ikke avsluttet.
Det er en bok med internasjonal suksess, og er betegnet som et av fantasy sjangerens mesterverk.
Men dette har ingen innvirkning på hva de som leser den syntes, men jeg synes at det er vel fortjent.
Forfatteren har klart tatt noen i fortellingen fra andre bøker, og deler av Ringenes herre er gjenkjennelig.
For eksempel en kappekledd skapning som utstråler frykt.
Men historien har mange særpreg, og er helt selvstendig mesteparten av tiden.
Den har en mer innviklet historie enn du skulle tro da du begynner på den.
Men du får mer og mer innblikk i den, men det er alltid noe du ikke vet, det er alltid noe mer.
Den er kanskje ikke noe must, men du kan heller ikke takke nei hvis du ser den på tilbud.
SKREVET AV HÅKON RYDLAND
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.