id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
500826
|
Dårlig disko
Uinspirert annenplate fra britisk produsentduo
Britiske Simian Mobile Disco lider under det samme problemet som rammer mange produsenter som skal starte solokarrierer:
De klarer seg ikke helt på egen hånd.
Etter å ha slått seg opp som bakmenn for The Klaxons og Arctic Monkeys, er nå James Ford og Jas Shaw klare med sitt andre album under eget navn.
Som selvfølgelig er fullt av andres navn også:
Beth Ditto, Jamie Lidell og Gruff Rhys er blant vokalistene som setter sitt preg på spor med dansegulvvennlig elektronika.
Duoen nærmer seg popmusikk enda ivrigere enn på forrige album, med spor som «Cream Dream» og «Cruel Intentions» som de streiteste i skuffen.
Da er det faktisk mye gøyere når de covrer Todd Rundgren sin «Born to synthesize».
Men vertskapet er ikke bedre enn sine gjester, og det er ingen av låtene som er videre gode.
I de få tilfellene hvor Ford og Shaw styrer låten på egen hånd, henfaller de til old-school elektro og litt acid som ikke låter videre friskt.
Som glede å regne må «Temporary pleasure» anses å være høyst flyktig.
WALTER N. WEHUS
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 0
|
500829
|
Teppet som ikkje vil flyga
Samarbeidsbøker kan bli knallsterke historier.
Men dei kan også bli hemma og tyngd av lojalitetar.
Laila Bokhari er ingen kven som helst.
Ho er utdanna i statsvitskap i Storbritannia, Nederland og Sveits, og har tenestegjort i FN i New York.
Ho sat i 22. juli-kommisjonen, og ho arbeider no som statssekretær på statsministerens kontor (med mammapermison i haust).
Ho er på maktas tindar her i Norge.
Ein kunne tenkja det er ei fantastisk karriere— og klassereise, frå ei Lillehammerdotter av mor utan høgare utdanning og ein far som importerte filleryer frå Pakistan.
Som om det ikkje alt var nok, er ho også forfattar av fleire bøker.
Men så var faren ingen kven som helst innvandrar heller.
Familien hans heime i Pakistan var høgst bemidla med hotell og eigedommar, og det var som noko bortkomen, men slett ikkje utstøytt son i London han blei kjent med denne norske kvinna som forelska seg i han, og som drog heilt til Faisalabad for å få han.Les også:
På Lillehammer var han den første innvandraren frå Pakistan, men han var også ein mann med mange kontaktar, og ressursar å falla tilbake på.
Han blei rik på produksjon av filleryer i Pakistan, kopla mot import til Norge, og oppretta ein jenteskule i Sultanabad på sine eldre og rike dagar.
Det er om denne arven , og om denne handlekraftige Aywar Bokhari at statssekretæren og dottera har vilja laga ei bok.
«Arven etter far» er skriven i samarbeid med frilansar og sakprosaforfattar Åshild Eidem.
Men den på framsida takka «ghostwriteren» har ikkje forløyst stoffet, eller skapt den nødvendige distansen mellom Laila Bokhari og figuren som blir heitande «Papa» i boka.
Les også:
Biografien er snublande nær heltekvadet.
Det er lettare for lesaren å beundra gründeren Bokhari når ein også får sjansen til å studera han i kontekst, og i ulike perspektiv, ja med ironiske og kritiske element, til og med.
Eidem har leita seg fram til «Papa«s kreftsjukdom og etterfølgjande dødsleie, det er der boka byrjar og hentar liksom styrke.
Men det er nesten fælt å seia:
Vi skal alle døy.
Det er i mykje meir litterære kraftfulle framstillingar, som i Kjartan Fløgstads «Fyr og flamme» at koplingane og lakena på sjukehuset blir noko meir enn livets altfor prosaiske utgang, slik som i denne boka.
Les også:
Eit anna døme på slapp litterær omgang med stoffet, er drøftingar av kvifor Bokhari valde å flytta tilbake til Pakistan frå det frie og søte livet i London.
På side 31 er det framstilt som den store gåta for dottera.
På side 25 har den same bestemminga fått ei heilt opplagt og nokså endefram forklaring:
«I Pakistan hadde han alt».
Boka røper endeleg materiale nok til ei interessant livsskildring og til studium av kulturar og kulturar i endring.
Kanskje kunne farsarven vore framstilt meir problematisk, som ei bør og som ei forbanna forplikting?
Slike uærbødige spørsmål hadde kan henda forløyst eit lite fordøyd familiestoff.
I sum er «Arven etter far» hemma av for lojale og sterke familieband.
Truleg hadde historia blitt mykje meir leseverdig og interessant om Åshild Eidem skreiv henne på fri basis — og ikkje som Laila Bokharis hjelpande hand.
| 0
|
500830
|
Kaotisk skildring av livets grums og gørr
Hei, Oktober forlag, gi leserne pengene tilbake.
Dette er ikke en "akutt og dypt personlig roman".
«Notater skal verken beundres eller kritiseres.
De skal være et privat laboratorium, et sted der vi er fullstendig frie til å eksperimentere uten tanke på hva andre måtte mene, men også uten behov for stadige «tilbakemeldinger«», skrev professor Toril Moi nylig i et essay i Morgenbladet, hvor hun hyller notatkunsten.
Hun beskriver også hvordan forfatteren Vladimir Nabokov skrev sine romaner på kartotekkort, redigerte og stokket om på rekkefølgen — til han til sist satt igjen med en roman.
Etter sigende skal forfatter Merethe Lindstrøm ha gjort noe lignende i arbeidet med denne boken, hun laget selvbiografiske notater underveis - og til slutt fuget hun det hele sammen til en bok.
Spørsmålet er bare om disse notatene nettopp burde forblitt i forfatterens eget private laboratorium.
Les også:
I romanen «Fra vinterarkivene» er det forfatterens eget liv som blir til litteratur.
Vi møter paret Merethe og Mats, hvis sårbare samliv kompliseres av at han er rusmisbruker og bipolar.
Samtidig skildres også Merethes oppvekst på gjenkjennelige stier på Slettebakken i Bergen.
Også her er beskrivelsen av en hjemløshet i verden sentral.
Lindstrøm beskriver det å flytte fra adresse til adresse, et motiv som også kan leses mer eksistensielt; som å aldri finne indre ro, men hele tiden være fylt av et mørke og en rastløshet.
Også moren til Mats og faren til Merete er figurer i boken og beskrives som skjøre individer.
Forfatteren skildrer et nærmest genetisk mørke som hun også synes å se hos datteren:
«Selvhatet, blir det gitt videre, skal det bli deres nå, som en utluftet madrass der man ikke får sovet, man klarer aldri helt å få den unna, altfor myk og hard på samme tid, flekkete slitt, det sitter noe i den, en stank av det brukte og ferdige, men det er den eneste man har, man holder fast på den, får ikke søvn, kan ikke kaste den ut av huset».
Les også:
Avsnittet er et godt eksempel på hvordan Lindstrøm skaper gode litterære bilder som speiler indre disharmoni.
Styrken i boken blir også hvordan Lindstrøm skriver frem en kjærlighet som kan romme også det ynkelige, det desperate, det vonde.
Vi har vel alle godt av litt hverdagsrealisme som kan korrigere våre kjærlighetsidealer fra kostymedramaer som Downton Abbey.
Samtidig lider denne romanen av mangel på redigering.
I sum oppleves boken som en rekke halvferdige historier, fragmenter og tekstbrokker uten en tydelig fortelling.
Jeg-fortelleren skriver, går tur, og betrakter samlivet med en misbruker, og hun ser tilbake i brokker.
Svakheten ved den fragmenterte og notataktige stilen er at nedtegnelsene lett kan bli interne og dermed ikke kommuniserer med leseren.
Eksempelvis innledes en passasje slik:
«Arbeidene til Jens.
Det er dybde, men jeg ser ikke det tunge i dem, ingenting av dem som plaget ham.»
Hvem er Jens?
Hva slags arbeider?
Jeg vet at dette er en roman, og ikke en lærebok, men jeg får absolutt ingen bilder i hodet av denne type innadvendte kapittelinnganger.
Les også:
Forlaget har markedsført boken som en «akutt og dypt personlig roman» på omslaget.
Det er i beste fall villedende reklame.
Kanskje er det dypt personlig for forfatteren, men det er ikke slik at selvbiografiske aspektet automatisk skaper sterk nok nerve i fortellingen til at det «personlige» også oppleves personlig og nært for leseren.
Kan hende ligger svaret også i språket.
Lindstrøm har lange setninger med en mengde innskudd.
Prosaen virker kontrollert og neddempet selv om det er alvorlige hendelser som blir skildret.
Den lavmælte formen bidrar også til å dysse ned innholdet og gjøre det mindre gripende for leseren.
Skulle denne boken blitt god og relevant, ville jeg ønske meg et råere språk som bedre kunne speile den ufiltrerte tematikken om hvordan livet og samlivet også kan være vanskelig og faktisk fullt av gørr.
| 0
|
500831
|
Det store dramaet, og det lille
Roy Jacobsen er en virkelig forteller; med evnen til å gi leseren oversikt og detaljer i samme bilde — uten å miste perspektivet.
I den nye romanen vever Roy Jacobsen videre på sin storslagne krønike over kystfolkets neglisjerte historie, det som ser ut til å bli en trilogi.
I den forrige romanen, «De usynlige», fulgte vi den vesle jenten Ingrid og hennes familie på fiskebruket Barrøy på Helgelandskysten i årene 1913-1928.
Nå er det krig.
Året er 1944-45.
Øyen er avfolket, familien og folket på Barrøy spredt for alle vinder.
Ingrid (35) er fortsatt hovedpersonen i historien om dette kystproletariatet som «sto han av på øyan» i pakt med og på trass av naturkreftene.
Krigen tvang Ingrid til fastlandet og der har hun jobbet på fiskemottaket noen år.
En vintermorgen skuffer hun prammen tom for snø, laster om bord varer og koffert, og ror strake veien hjem til fiskebruket i havgapet.
Husene står like tomme som da de ble forlatt, fyrlykten de knuste da krigen var et faktum, er fortsatt mørk.
Her slår den kloke og nevenyttige Ingrid seg til alene, men det viser seg etter hvert at det er flere enn henne på øyen.
I et thrillerinspirert scenario driver rester av døde menn i land, havørnene fråtser i lik, men på låven finner hun en som så vidt lever.
Uten store fakter veves en av de største skipsforlisene under andre verdenskrig sammen med Ingrids liv på Barrøy.
Det store dramaet og det lille:
Den 27. november 1944 senket britiske jagerfly og stupbombere transportskipet «Rigel» utenfor Sandnessjøen.
Kanskje mer enn 2500 mennesker omkom, de fleste russiske, polske og serbiske krigsfanger og slavearbeidere, og tyske desertører.
Ingrid pleier den unge russiske krigsfangen på låven tilbake til livet og til et kjærlighetsforhold som er like kontant som det er vakkert skildret; «hun reiste seg og tok ham i den bandasjerte hånden og leide ham ut i gangen og opp trappene og inn på Nordsalen og lå sammen med ham for resten av livet.»
Dramaet rundt Ingrid og den russiske gutten blir en viktig del av romanen som har en allvitende fortellerstemme og veksler mellom Ingrids nåtid og tilbakeblikk.
Hva skjedde da den nazistvennlige lensmannen kom til øyen?
Ingrid våkner på sykehus og prøver å huske hva som skjedde før hun ble sendt sørover stuet sammen med evakuerte finnmarkinger fra en utbrent landsdel.
Spenningen stiger i takt med den voksende magen hennes.
Arbeidet for det daglige brød er viet stor plass også i denne romanen.
I detaljerte beskrivelser av det å flekke fisk og gane sild viser forfatteren oss et liv som nå er en saga blott, fiskerbøndenes kår har fått liten plass i historiebøkene.
Roy Jacobsen skriver, på en måte programmatisk:
«Gud har ikke så stor kjærlighet for menneskene på kysten som han har for dem i innlandet og i byene; i lange perioder glemmer han dem helt, og de glemmer ham []»
Som voksen er Ingrid til tider hakket for tøff.
Hun samler familien igjen, og tar med evakuerte finnmarkinger og flyktninger på kjøpet.
«Itte no knussel», synes å være hennes motto, eller forfatterens bunnplanke for karakteren hennes.
Noen steder bikker dramaet over i det melodramatiske:
«Det er en svær fødsel, brutal, men kortvarig.
Ingrid gjør som Barbro har sagt og står på kne mellom toftene.»
Det er likevel lett å tilgi både melodrama og at Ingrids karakterskildring svekkes i mylderet av karakterer på den etter hvert folksomme Barrøy.
I «Hvitt hav» er livet skildret både vakkert og brutalt.
| 1
|
500832
|
Somlingas evangelium
Tvisynt vidsyn i kloke dikt frå Hans Sande.
Hans Sande er ein velsigna uføreseieleg forfattar.
Ofte pirkar han i og utfordrar gjengse språklege, moralske eller politiske førestillingar.
Sist gjorde han det med biletboka «Pappa er sjørøvar», som førte til at den israelske ambassaden reagerte sterkt.
I den ferske diktboka «Kunsten å somle» røskar diktaren opp i ei sjuke som verkar å ri samfunnet, særleg forkynna av dei økonomiske og politiske elitane: effektiviteten og den formålsrasjonelle, eller rettare sagt, profittrasjonelle tenkje— og arbeidsmåten.
Denne fortrenger det sanselege og undergrev både den eksistensielle undringa og gleda ved å vere til.
Diktareget vender i opningsdiktet «Jordson» attende til opphavet, eit gammalt småbruk.
I dikta høyrer me korleis eget slår graset og hesjar og set i stand ei gammal løe.
Arbeidet kallar fram minne om besta og besten.
Sett i lys av dagens rasjonelle driftsformer, vert gamle, tungdrivne og tidkrevjande arbeidsmåtar, slik som å hesje, ein somlekunst.
Somlinga er også ein erkjenningsveg som leiar hit og dit og attende til barndomens rike.
Somlinga fortrenger egoets sjølvmedvit og opnar for mangfaldet i verda, og lar til dømes diktareget hugse tilsynelatande uvesentlege ting, slik som ordet «velefjør», som kan tyde ei samling av halefjør eller det å vimse.
I dei tre avdelingane finst dikt om kjærleik og einsemd side om side med dikt som tek innover seg klimakrisa og den industrielle naturøydelegginga.
Sande skriv korte dikt med språklege overraskande vriar.
Eit fenomen har i desse dikta minst to eller fleire vrangsider.
Dikta har ein ironisk, skjemtefull og alvorleg snert som ofte får ein til å humre og tenkje.
I tråd med Sandes samansette poetiske univers, vert kjærleiksdikta para med dikt som skildrar avskil og fråstand:
«Brevet ditt skrik / at eg kan velje fritt / mellom krig og forsoning / Du har sleika på frimerket / Eg kjenner att stanken (...).»
Kanskje lesaren tykkjer det er snodig og gammalmodig at eit papirbrev dukkar opp i eit dikt i 2015, men til forsvar kan det føyast til at papirbrevet representerer ein nærmast gløymt somlekunst.
«Nedsmelting» er eit døme på korleis Sandes tvisyn held fram overraskande, undertrykte sider ved fenomena og verda rundt oss, som her når snøen trekkjer seg attende og det blir vår:
«Så kjem huda til syne / med blåmerke / isbrann / livlause restar av noko som blømde (...).»
Diktet kan jo sjølvsagt òg godt lesast som eit aldringsdikt.
Sande verkar å søkje etter ein skjønn, og kan hende brutal, balanse i tinga og i kunsten:
«Ei smekker line () / Solid nok til å halde meg oppe / men ikkje så sterk at eg kan hengje meg.»
Styrken i dikta ligg i at dei rotar til i dei språklege vaneførestillingane og skriv fram oversider og undersider i tilveret ved å kombinere både råskap, villskap og ømheit.
Opp mot det vankunnige kunnskapssynet som herskar for tida, der kunnskapane må kunne målast og teljast for å bli rekna som kunnskap, set Sande klokskapen.
Han auser i dikta frå kulturens visdomskjelder, frå bibelsoga og mytane.
Kanskje når ikkje alle dikta opp i det aller øvste sjiktet.
Men somlekunsten har jo ein tendens til å snu om, å undergrave seg sjølv, ved plutseleg å gå dit når han er komen hit.
| 1
|
500835
|
I hovudet på Arne Garborg
Siste ord var likevel ikkje sagt om diktarhøvdingen frå Jæren og Kolbotn og Asker.
Det er mange som har vilja setja Arne Garborg i bås.
Venstrefolk og målfolk, naturlegvis.
Nymarxistar og humanetikarar.
Kristenfolket på Bryne feira han så mannen sjølv vreid seg og skreiv at «det er kje for meg det vart halde fest».
Og somme har jamvel funne frampeik mot fascismen i denne diktaren som føddest i 1851, og døydde i 1924.
«Han kjem heim, men heim til ideologane, ikkje heim til seg sjølv», konkluderer Jan Inge Sørbø, som med boka «Arne Garborg.
Frå bleike myr til alveland» har levert det hittil siste tilskotet til floraen av Garborg-biografiar.
Sørbø står på akslene til tidlegare Arne og Hulda-biografar som Rolv Thesen, Tor Obrestad, Sigbjørn Reime, Sigrid Bø Grønstøl, Alfred Fidjestøl og Arnhild Skre.
Han er raus med referansane, men lar heller ikkje vera å koma med lågmælt, men tydeleg kritikk når han meiner det trengst.
Kva tilfører så Jan Inge Sørbø sjølv til den store forteljinga om Arne Garborg?
For det første loddar han djupare i psykologien enn nokon annan biograf eg har lese.
Alle som har skrive om Garborg, legg naturlegvis sterk vekt på det vanskelege forholdet mellom far og son, og framfor alt det livslange traumet som sinnssjukdomen og sjølvmordet til faren Eivind var for Arne.
Sørbø har likevel som ambisjon å frigjera seg frå Garborgs eigne skildringar av dette og vinna innsikt i «forhold diktaren sjølv ikkje ser, eller ikkje ønskjer å sjå».
Sørbø går så langt som til å parallellføra farens livskrise med liknande kriser i Arnes liv, og meiner det kan vera resultat av ein «veksande identifikasjon» med faren.
«Eivind Garborg enda livet for eiga hand i 1870.
Då var han 48 år.
Arne Garborg var 48 år i 1899, det året han karakteriserte seg sjølv som sinnssjuk.»
Sørbø dreg også ein liknande parallell i samband med ei krise i Arne Garborg sitt forhold til sonen Tuften.
Den slags kan fort tippa over i rigid talmagi, men Sørbø held seg på den rasjonelle sida, og leverer eit psykologisk portrett av Garborg som både er grundig og truverdig, og som viser samanhengen mellom liv og livsverk.
Og det er krevjande nok, for mannen kan verka som ei einaste stor sjølvmotseiing.
Han sleit store delar av livet med depresjonar, han kunne verka puslete og hjelpelaus, og historiene om den fjerne og folkesky Garborg er mange.
I motsetning til Bjørnstjerne Bjørnson var Garborg eit «holedyr», skriv Sørbø.
Samstundes var denne bondeguten frå Jæren alt som 30-åring ei stjerne i det intellektuelle miljøet i Kristiania.
Han provoserte makta med stor kraft, skarp ironi og ein humor som han burde ha vore meir kjend for i ettertid.
Og han etterlet seg eit enormt livsverk; dikting, journalistikk, polemikk, filosofi, omsetjingar.
Sørbø har ei banal forklaring: han hadde lært seg å arbeida.
I tillegg kom ein heilt uvanleg intelligens, og ei intens leiting etter sanninga — sjølv om den skulle føra til helvete, som Garborg skreiv ein gong.
Og dermed er me over på den andre store styrken ved boka, nemleg framstillinga av Garborgs forhold til det religiøse.
Her har Sørbø, med sin bakgrunn frå det kristne miljøet i Ryfylke, spesielt gode føresetnader til å forstå og formidla.
Ikkje minst minner han oss om kor viktig religionen faktisk var for menneska i Norge på Garborgs tid, og dermed også kor dramatisk brotet hans med kristendommen var.
Sørbø er personleg nok til å vedgå at «eg høyrer til dei som opplever det smertefulle i at han måtte gje opp kristentrua».
Men han fell aldri for freistinga, som kristenfolket på Jæren i si tid, til å framstilla Garborg som ein «heimkomen son» også i religiøs forstand.
I staden gir han oss kvalifisert innsikt i Garborgs kamp for å finna eit nytt fotfeste, eller som han sjølv sa:
«Når ein ikkje lenger kan tru på barnets vis, må ein tenkja på mannens.»
Ferdig med den religiøse dimensjonen vart Garborg aldri.
Sørbø viser djup beundring for objektet sitt.
Han nøler ikkje med å slå fast at Garborg toppar tre lister frå 1800-talet:
«Fred» er den beste norske romanen, «Haugtussa» er den beste diktsamlinga, og «Læraren» er det største nynorske dramaet.
Ein kan diskutera kor meiningsfylt den slags er, men me lever jo midt i ei kåringstid.
Likevel legg ikkje Sørbø skjul på dei problematiske sidene ved Garborg.
Mot kona Hulda og sonen Tuften kunne han vera både usympatisk og urimeleg.
Dei siste verka hans tapte seg mykje i litterær kraft.
Og sjølv den grunnleggjande demokratiske Garborg kunne forfalla til billeg åndsaristokrati.
«Å lesa ein god Garborg-tekst er som å få eit handtrykk som er så sterkt at det smertar,» skriv Sørbø.
Fingrane er visst litt kvite etter boka hans òg.
| 1
|
500836
|
Lekent og klokt om livet og kunsten
Dropp privatlivet og røm inn i denne romanen av Lars Saabye Christensen.
«Det finnes spytt i blokkfløyten her også, men det hører med i mitt orkester».
Denne setningen er med i forordet som innleder Lars Saabye Christensens herlige nye roman «Magnet».
Det er fortelleren Amber som har ordet, og det har han titt og ofte i denne kolossen av en roman.
Rammefortellingen er rimelig enkel: litteraturstudenten Jokum Jokumsen møter kunsthistorikerstudenten Synne Sager som bor i nabohybelen på Kringsjå i Oslo.
De forelsker seg og flytter etter hvert til San Fransisco.
Hun tar doktograd på stilleben og han blir berømt fotograf med både kontroversielle og selvbiografiske prosjekter.
På den ene siden er romanen er kjærlighetsfortelling om et broket og forpint par.
Det blir hele tiden gjentatt at Jokum gifter seg over sin rang, og Synne er kvinnen som er manager for sin mann.
Samtidig byr romanen også på et portrett over fire tiår ved å skildre hovedpersonens livsløp.
Romanen starter på Blindern på det radikale 1970-tallet og ender på 2000-tallet mens terrorangrepet i New York ryster en hel verden og Jokum gjør suksess på Høstutstillingen i Oslo.
Det er flere grunner til at «Magnet» er en vellykket roman som kommer til å ruve som et høydepunkt i Christensens forfatterskap.
Forfatteren som har bygget sin karriere på å skildre outrerte karakterer og skakke familier med tydelige kroppslige skavanker, er i denne romanen på sitt mest originale.
Jeg liker leken med fortellerinstanser, hvordan Christensens lar forfatteren i boken overta kontrollen og bryte inn med sidesprang, leksikalske oppramsinger.
Romanen er også en samtale med annen kanonisert litteratur.
Ikke bare leser Jokum Jokumsen «Prosessen» på pensum i litteraturvitenskap — han får også besøk av to mystiske «hjelpere», absurde karakterer som bidrar til å dra fortellingen ut av en klassisk realistisk ramme.
Fortellingen er elegant komponert med lag på lag av nivåer og inngangsportaler.
Det gjør leseropplevelsen ekstra rik.
Dessuten byr romanen på interessant tankegods.
Hovedfigurens arbeid som fotograf går tett på eget liv med prosjekter som «Stillborn» som skildrer familiens egen tragedie.
Christensen problematiserer i romanen grensen mellom kunst og retten til privalivets fred.
For mens tiårene går, korrumperer skillet mellom offentlig og privatsfære, den private sfæren utradres - og det hele ses gjennom Jokums kameralinse.
Tydeligst blir dette formidlet når en nær relasjons dødsleie blir fotografert - utstilt og kuratert.
På en spissfindig måte kommenterer Christensens på denne måten vår tids liv i et utstillingsvindu på sosiale medier, lenge før Facebook og Instagram.
Ofte er det slik at romaner enten forteller godt eller byr på språklig raffinement.
Jeg opplever at Christensen her får til begge deler.
Romanen er full av sitatvennlige passasjer som er elegant formulert og klokt tenkt.
Språklige pussigheter og klisjenære og sorgmuntre ordspill er tonet ned.
Tilbake sitter stor skrivekunst.
Det er sjelden jeg leser en mursteinsroman så full av livsvisdom, språklig skjønnhet og som samtidig evner å overraske leseren med uvante vendinger.
Det er verdt å forsake både samliv, sultne barn og oppvasken for å fordype seg i denne vakre romanen.
| 1
|
500837
|
Sannhet og selvbedrag
«Historien om et godt menneske» er like spennende som den er aktuell.
«...Hvor var det egentlig det butta, hvor er det blitt av alle gutta.»
Strofen fra Lars Saabye Christensen dikt favner den ytre handlingen i «Historien om et godt menneske».
Det er romanen om han som etter tjue år vender hjem til barndommens byggefelt.
Den er klassisk konfliktfylt og sår i møtet med menneskene som ble igjen, og i hovedpersonens møte med egen unnfallenhet og selvbedrag.
Fortellingen om den vellykkede kulturjournalisten Thomas er ubehagelig aktuell når han i uselvisk streben etter å formidle et budskap tydelig og sexy finner opp sitatene selv, og får sparken.
Samtidig svinner moren bort i demens, og han og konen bestemmer seg for å flytte tilbake til hjemstedet.
Dette er handlingen i korte trekk.
Under Emanuelsens rå realistiske fortelling fra bibelbeltet på Sørlandet løper det en mørk strøm av eksistensielle spørsmål:
Hva slags bilde har vi av oss selv?
Hvordan opplever andre oss?
Hva er sant og hva er ren iscenesettelse?
Thomas er ikke den eneste i kameratgjengen som baler med eksistensialismens begrep ond tro :
Det å opptre i pakt med det man tror er normen der og da.
Men det fritar oss ikke fra å handle som et fritt menneske, eller sagt på en annen måte, å tenke sjæl.
Birger Emanuelsen har skrevet godt om fortielser, løgn og sannhet tidligere, som i den prisbelønnede «Fra jorden roper blodet».
Nå skriver han fram de samme spørsmålene gjennom ulike fortellerstemmer; Thomas, som ønsker å være god og vil bli likt av alle.
Jan, hvis klassereise strakte seg så langt at røttene til alenemoren røk tvert av.
Nico, torpedoen, som ble igjen for lenge med sin skyld, Dan André som aldri reiste ut, og Ella - som historiene dreier rundt.
De ulike forfatterstemmene veksler i tid og rom, og belyser fra ulike sider det punktet i ungdommen som endret alt.
Et brev som ikke ble lest, et essay som ikke ble trykket, gir de subjektive talerørene et slags objektivt korrektiv.
Dramaturgien er stram, spenningskurven dirrende og jevnt stigende.
Språket er krast, klart og realistisk.
Vekslingen mellom et velbrukt tema, barndomsvenner som møtes igjen etter tjue år, og skildringen av en eksistensiell krise der spørsmål som sannhet og selvbedrag drøftes, er fascinerende godt behandlet.
Birger Emanuelsen har en særegen evne til å løfte tematikken, se på den gjennom filosofiske briller, for så å trekke den ned til et jordnært nyhetsbilde av overgrep i privatiserte barnevernsinstitusjoner og sosiale problemer i bibelbeltet på Sørlandet.
Forfatteren gaper over mye, men viljen og evnen til å skrive enkelt, spennende om store allmenngyldige temaer, overskygger brister i noen av de for mange karaktertegningene.
Smak på denne setningen:
«Jeg leste videre selv om jeg forstod hva som ventet.
At hun til slutt, på de siste sidene, skulle forsvinne helt.
At bare bildene ville stå igjen.»
Og denne:
«Hun leste meg som et åpent sår.»
De blir sittende.
| 1
|
500838
|
Vakkert og unnvikende om villfarenhet
Helle Helles nye roman er en sterk beretning om de små og store eksistensielle spørsmålene.
Du har vært utenfor rekkevidde i flere døgn, mobilen din er uten batteri.
Når du så får ladet den igjen, hvem vil trekke et lettelsens sukk ved den velkjente lyden av stemmen din?
Vil noen i det hele tatt ha merket at du var borte?
I danske Helle Helles siste roman, som for øvrig har gitt henne en nominasjon til Nordisk råds litteraturpris, ligger dette eksistensielle spørsmålet implisitt i handlingen, slik også så mye annet gjør det.
Bokens omfang er på knappe 150 sider, og står i så måte til fortellingens enkelhet:
To mennesker, som begge har gått seg vill etter en joggetur, møtes i skogen, og i løpet av det neste halvannet døgnet utvikler de en nærhet og øm forståelse seg imellom.
Det stadig sterkere båndet som knyttes mellom disse to, kommer frem gjennom et slags skifte i form.
Roar, romanens mannlige hovedperson, har fortellerstemmen, men da han møter kvinnen (vi får bare vite at hun heter Vejmand til etternavn), er det hennes historie vi får høre, tilsynelatende fortalt gjennom hans stemme, som en tredjepersonfortelling.
Fortellermessig blir dette retrospektive blikket på livet hennes før joggeturen et effektivt grep, men mer enn dette utgjør det et flott bilde på hvordan mennesker finner plass og gis mening i hverandres liv.
Klart er det i hvert fall at etter et knapt døgn i skogen, er det plutselig de to — den ene like villfaren som den andre - som blir hverandres voktere, kanskje i mangel på andre.
Helles språk og fortellermåte har en unik knapphet ved seg.
Hver replikk dirrer av alt som ikke uttrykkes, hver handling føles ladd med noe usagt.
I dette ligger mye av hennes storhet som forfatter, for med denne stadige underspillingen antydes et hele bak dette lille utsnittet av livet, en dybde som hele tiden åpner for nye fortolkninger.
Iblant føles det nesten som at hun zoomer så langt inn på personene og væremåtene deres at helheten er utenfor rekkevidde, men av dette oppstår også mye humor, idet hverdagens banaliteter løftes frem i lyset.
Det ser ikke bra ut.
Ikke i det hele tatt, sier Vejmand da hun ser Roars vannblemme - en kommentar som i Helles sparsommelige, realistiske prosa tilfører et komisk gravalvor.
Det behagelig underspilte i spåket får en egen funksjon i romanen, blant annet i hvordan det former inntrykket av personene - slik de fremstår for leseren og slik de fremstår overfor hverandre.
I den kvinnelige hovedpersonen kan en for eksempel ane at hun har et forstyrret forhold til mat, om enn ubevisst, noe som kun antydes gjennom subtile hint og handlinger.
På samme måte kan en også utlese de voksende følelsene hun bar på overfor kjæresten hun en gang hadde:
Han hadde en måte å sitte med avisen på, mellom fingerspissene.
Det ligger mye kjærlighet i minnet om en slik forsiktig observasjon.
Så er det da også slik romanens personer trer frem gjennom Helles språk, som sammensatte produkter av alle de små egenskapene, rykningene, vanene, nykkene, som til sammen utgjør en hel person.
| 1
|
500839
|
Labert om krig og lyster
BTs anmelder stiller Kim Leines romanfigurer til veggs.
— Kjære Kaj og Ib.
Jeg har noen innvendinger til boken av Kim Leine hvor dere er hovedpersoner.
Kan vi snakke om det?
Ib og Kaj:
- Nuvel, dette høres ut som en artig gimmick, og vi er lutter øre.
Hva er problemet, bokanmelder?
Bokanmelder:
- Jo, altså, boken handler om dere to, som er tvillingbrødre.
Dere avbryter studiene noen måneder i 1918, for å slåss i den finske borgerkrigen.
Deretter følger vi dere frem til 1944, hvor dere er aktive i den danske motstandsbevegelsen.
Mitt problem er at jeg ikke forstår hva boken vil.
Jeg synes den mangler en klar struktur.
Og da spør jeg:
Er det en bok som skildrer to tvillinger som er demoralisert av krig?
Ib og Kaj:
- Det spørs hva du mener en roman skal være.
At vi fremstår som kåte lystmordere stemmer nok, men vi hører på den arrogante tonen din at du slett ikke har forstått dybden i hvem vi er og hvilke krefter vi symboliserer.
Bokanmelder:
- Vel, la meg gjette.
Jeg gjetter at du, Kaj symboliserer drifter som har med eros og liv å gjøre, mens du, Ib, representerer drifter mot død.
De mange skildringene av samleier med kvinner for Kajs del, og om Ib som dreper både på arbeid og i fritiden, har sammenheng med Freud og lystprinsippet.
Lystene har kontroll i «Avgrunnen».
Har jeg rett?
Ib og Kaj:
- Nå forenkler du saker og ting.
Ingen av oss er uten følelser og omsorg for våre medmennesker.
Ib her, han vil jo beskytte lillebroren sin, og Kaj stifter familier stadig vekk og produserer barn han er oppriktig glad i.
Dessuten vet du godt at vi begge bryr oss om vår stadig mer senile far.
Det blir feil å si at vi bare representerer flyktige lyster.
Bokanmelder:
- Vel, i mine øyne blir Ib en endimensjonal massemorder med et flatt følelsesliv.
Og disse drapene hvor han samler trofeer er jo som klippet ut av en amerikansk psykothriller.
Det er helt greit for meg at en roman forsøker å skildre mennesker styrt av indre krefter utenfor fornuft og moral.
Men jeg synes romanen dreier seg altfor mye om dere to, og at den mangler fremdrift og en form for utvikling.
Ib og Kaj:
- Men hør her, skal ikke dere bokanmeldere lese boken på bokens premisser?
Du har åpenbart ikke forstått hva dette dreier seg om.
Hvorfor tror du den heter «Avgrunnen» for eksempel?
Hvorfor tror du kapitlene innledes med sitater fra Johannes Åpenbaring?
Hørt om Nietzsche?
At Gud er død?
Hvis du tenker deg om, så skjønner du at boken skildrer et ugudelig univers hinsides godt og ondt.
Dessuten har du sikkert lagt merke til at vi nå og da er usikre på hvem som er hvem av oss.
Ingenting er stabilt i «Avgrunnen».
Og å komme her og forlange at en roman skal ha klar og logisk oppbygning med dybdepsykologiske portretter, er å forlange en annen roman enn den du har lest.
Hva med heller å nyte teksten uten å kreve en forklaring på alt mulig?
Bokanmelder:
- Det høres unektelig fint ut, det dere sier.
Jeg liker de sanselige skildringene i boken.
Spesielt partiene fra den finske borgerkrigen er gode i kraft av sin detaljrikdom.
Skildringen av hvordan dere driver motstandskamp i København er derimot rotete og overflatisk med masse navn jeg ikke klarer å holde rede på.
Ib og Kaj:
Ja, ja, bokanmelder.
Du får spørre deg selv om det er boken eller deg selv det er noe i veien med.
Vi for vår del vet svaret.
| 0
|
500841
|
Nede for telling
Temanummer som vitner om at venstresiden er i utakt med tiden.
Den politiske venstresiden forbindes med arbeiderbevegelsen, som oppsto i en tid med store klassemotsetninger og hvor kampånden var stor.
Når det bergensbaserte tidsskriftet «Røys» tematiserer klasse, så det derimot i en noe resignert form.
Her er lite «Fremover, kamerater!» å spore, og få visjoner (= ingen forslag til ny samfunnsorden).
I stedet møter man en tafatt og snusfornuftig tilnærming til «klasse» som begrep.
Sosiolog og forsker Isak Lekve har skrevet en god fagartikkel om forskjeller og likheter mellom teoretikere som Marx, Weber og Bourdieu, for deretter å helle kaldt vann i blodet på dem som håper på en ny klasse-vår.
Lekve skriver at verden er mer mangfoldig enn noensinne.
Å skape interessefellesskap motivert ut fra egeninteresse er tingen for vår tid.
Det viltvoksende New Public Management i offentlig sektor kan muligens mobilisere massene, skriver Lekve, men uten å reflektere over hvor monsterblandingen av markedstenkning og kontroll har sitt politiske opphav.
Ingen av artiklene i «Røyst» er visjonære, men på venstresiden kan de kunsten å drive selvpisking.
Warsan Ismail, tidligere asylsøker, stiller seg kritisk til måten staten behandler asylsøkere, og foreslår at man faktisk forsøker å kartlegge hva folk kan når de kommer til landet.
Kristina Onarheim og Andrea Melberg skriver om papirløse flyktninger, og hvordan politiske direktiver hindrer leger i å utføre yrket sitt, nemlig yte tilstrekkelig hjelp til syke mennesker.
Disse artiklene får forhåpentlig venstresiden til å reflektere over hvilke menneskesyn de legger til grunn for sin politikk.
Når det gjelder skolepolitikk har Ida Torkjellsdatter enda mer pisking av staten å by på.
Hun viser til forskning som peker på at det fremfor alt er gutter fra arbeiderklassen som dropper ut av skolen.
Torkjellsdatter skriver videre at tettere oppfølging av elevene (!) er riktig medisin mot frafall.
Ikke mindre teori på yrkesfag, eller andre tiltak på kollektivt og overordnet strukturelt nivå.
De som interesserer seg for klassetematikk i dag kjenner begrepet «prekariat», som definerer den voksende mengden av midlertidig ansatte som en ny samfunnsklasse.
Jon Bals anmelder Guy Standings bok «Prekariatet» i dette nummeret, men i en overraskende amper tone.
Standings hypotese er at politikere har gjort knefall for kapitalkrefter og markedstenkning.
Det pågår en uthuling av velferdsstaten og borgernes rettigheter.
Standings medisin mot ondet er universell borgerlønn, noe Bals finner latterlig.
Jeg har lest Standings bok (og vært involvert i den norske oversettelsen).
Der «Røyst» fremstår som selvpiskende og gammelmodig, byr «Prekariatet» faktisk både på:
«Fremover, kamerater!» og forslag til en ny samfunnsorden.
Det er synd redaksjonen ikke har latt seg inspirere til mer vågemot.
| 0
|
500846
|
Endimensjonal figur i stort alvor
Linnestå skriver nært, men ufullstendig om sorgen etter å ha mistet sin mor.
Hvordan møter vi døden?
Det er et evig spørsmål i litteraturen som finner særlig gjenklang hos unge lesere.
Litteratur skaper et uforpliktende rom der leseren kan få utløp for og erfaring med følelser.
Derfor er det viktig med bøker som tar opp ulike motiv og tema, også de mørkeste og mest alvorlige.Dessverre behandles spørsmålet selvmord noe kunstig i denne nyeste romanen til anerkjente Aasne Linnestå.
Det er et underfokusert poeng at moren har begått selvmord.
Fortellingen gir ikke noen utfyllende svar på hvorfor moren valgte å forlate familien, annet enn å presentere henne som en tidvis fraværende forfatter, og med antydninger om en psykisk lidelse.
Det er datteren, femtenåringen Tale, som fører ordet og gjennom hennes stemme opplever vi dagene fra familien får dødsbudskapet til begravelsen.
Vi leser om Tale som sørger, som tar ansvar for sine småsøsken, som gjør opprør og som til slutt tilsynelatende forsoner seg med morens bortgang.
Linnestå har skapt en karakter som mange tenåringer vil kjenne seg igjen i.
Tale har et språk som veksler mellom det barnlige og det modne, og hun har flere karakteristiske ungdomstrekk som gjør henne troverdig.
Likevel kan det virke som at romanens prosjekt er å vise hvordan hun opplever stadiene i sorgprosessen, noe som resulterer i at Tale blir en endimensjonal karakter med for tydelige grenseoverganger mellom de ulike fasene.
Omtrent midtveis i romanen bestemmer Tale seg for å rømme til København, hun skal spise pølser og hun skal drikke.
Hun er sint, og hun må vekk fra familien.
Aller helst vil hun dra med Espen, han hun er forelsket i, men det ender med at hun drar aleine.
Avstikkeren blir kun et episodisk antiklimaks.
Noe av det første Tale gjør ved ankomst til hotellet, er å ringe faren.
Københavnturen viser en annen utfordring ved romanen:
Alt virker noe tilforlatelig med for enkle utfall.
Krisestemningen som har hersket mellom familiemedlemmene forsvinner raskt så snart lillesøsteren serverer en sjokoladeplate på frokostfatet til Tale, og det er først når Espen dukker opp i begravelsen at Tale forsoner seg med at moren er gått bort.
Hvordan klarer romanen å skildre femtenåringens savn etter moren, samtidig som hun føler på ansvaret for resten av familien?
Til tross for sin dystre inngang er det nok håp for fremtiden til at romanen ikke bare er en trist og mørk affære.
Til tross for sin dystre inngang formidler romanen også håp, og derigjennom lys.
Det skyldes at Tale, til tross for omstendighetene, virker å være en grunnleggende optimistisk karakter, som både ser opp til moren og som innser at hun er forskjellig fra henne.
«Mamma er et annet sted« presenterer en enkel, men troverdig fortelling om dagene rett etter et tragisk dødsbudskap.
Likevel er det noe som mangler, og jeg lurer på om det blir for mye om Tales sorg, og for lite av hvordan de andre karakterene sørger, og at det også er mulig å sørge sammen.
| 0
|
500848
|
Året som delte tida
Året 1945 har fått eit storslått historisk portrett.
Datoar er greie knaggar å henga historiske hendingar på.
Men dei kan også vera farlege.
For oss i Norge og Vest-Europa er 8. mai 1945 ein slik knagg.
Det blir flagga for fredsdagen kvart år, og i år, på 70-årsdagen, blir markeringa ekstra stor.
8. mai deler tida mellom krig og fred.
Og ganske visst var dei regulære kamphandlingane over i Europa etter den tyske kapitulasjonen (japanarane heldt ut tre månader til).
Dei krigsherja folka gjekk derimot inn i ein kaotisk overgangstilstand der kampen for å overleva ofte trumfa moralske normer, der hemnarar tok seg til rette og opportunistar snodde seg, men også der ein ny idealisme voks fram og utfordra brutaliteten og kynismen.
«År null » er eit portrett av året 1945.
Det er ei historieframstilling av sjeldsynt kaliber, både i breidd og innsikt.
Så har då også Ian Buruma eit uvanleg godt utgangspunkt.
Den engelsknederlandske historikaren er spesialist på Asia og islam, professor i menneskerettar og journalistikk ved Bard College i New York, og hadde attpå til ein far som var i tysk arbeidsleir under krigen, og som i motsetning til mange andre, gjerne snakka om opplevingane sine.
Dermed blir boka også delvis eit personleg prosjekt, sjølv om Buruma er fødd seks år etter krigen.
Forfattaren er på heimebane ikkje berre i Tyskland, Storbritannia og Nederland, men også i Japan, Indonesia og på Filippinane.
«År null» er eit meisterverk i samanliknande historie, men også i mentalitetshistorie.
Buruma bruker skjønnlitteratur, populærkultur, dagbøker, samtidige skildringar og minnestoff til å teikna tidsbildet sitt.
Og i dette bildet er sex og svartebørs like interessant som storpolitikk.
Bildet har dessutan mange nyansar i grått.
I 1945 var det ikkje alltid lett å sjå forskjell på skurkar og heltar, sjølv om enkelte gjorde sitt beste for å framstilla verda i svart-kvitt, då som nå.
Menneske som har lidd mykje, er ikkje alltid edle og sympatiske.
Konsentrasjonsleirfangane var ikkje alltid takknemlege overfor frigjerarane sine.
Dei som var på «rett» side, var ikkje frie for brutalitet.
Syndebukkar vart blinka ut, og uskuldige sende i døden ved misforståingar eller fordi det vart vurdert som politisk nødvendig.
Dei sovjetiske krigsfangane i Vest-Europa vart regelrett lurte av britane tilbake i Stalins famn, og i mange tilfelle til ein ny forferdeleg leir.
Seinare historikarar har ofte etterlyst eit tydelegare oppgjer etter krigen, og forundra seg over kor mange krigsforbrytarar som fekk gå fri og kor fort ein gjorde seg ferdig med kritikken av nazismens tankegods.
Til dei har Buruma dette å seia:
Folk orka ikkje.
Dei allierte prøvde rett nok å driva antinazistisk omskulering av det tyske folket, med tvangsframsyning av filmar frå konsentrasjonsleirane.
Det var lite populært.
Mange tyskarar greidde rett og slett ikkje ta det inn over seg, og reagerte med mental sperre.
Men framfor alt hadde menneska meir enn nok med å skapa seg eit nytt liv blant ruinane.
Då var det ikkje rom for å dvela ved fortida, ein måtte sjå framover og tenkja praktisk.
«Kanskje menneskets opportunisme iblant er dets nyttigste karaktertrekk», skriv Buruma.
Skulle etterkrigssamfunna kunna fungera, var det uråd å straffa eller utelukka alle som hadde svin på skogen.
Då heller godta at nokon snudde kappa etter vinden, og i det minste fekk gjera nytte for seg.
Likevel vedgår han at det ufullkomne oppgjeret hadde sin pris.
Både Tyskland, Japan og Italia opplevde på 1970-talet ein framvekst av valdelege, revolusjonære grupper som var motiverte av ei overtyding om at fascismen aldri var slått ned, men levde vidare i nye former.
Dei var rett nok ikkje mange.
Og for dei aller fleste både i og utanfor dei tidlegare fasciststatane, var den radikale endringa eit meir slåande trekk enn kontinuiteten.
Men sjølv om oppgjeret var ufullstendig og til tider urettferdig, viser Buruma at det var stor forskjell på dei landa som forsøkte å leva etter rettsstatens normer og dei som ikkje gjorde det.
Sovjethærens valdtektsorgiar i det okkuperte Tyskland var sanksjonerte frå høgaste hald.
I Jugoslavia, Frankrike og Italia vart tusenvis drepne i hemnaksjonar utan lov og dom.
Kontrasten er stor til Robert H. Jacksons, USAs aktor i Nürnberg:
«Vi må aldri glemme at på den grunn vi dømmer disse tiltalte, skal vi selv dømmes i morgen».
Jacksons ord peikar fram mot FN og andre forsøk på å skapa ein sivilisert internasjonal rettsorden.
Idealismen var stor, og ofte illusorisk.
Men også dét var ein del av det kaotiske år null som
Ian Buruma så storslått har attskapt for oss.
Christian Rugstads omsetjararbeid står også til toppkarakter.
| 1
|
500851
|
Når smerte er frivillig
Heidi Sævareid vekkjer sansane, men også fordommane våre.
Over kulturen vår kviler det eit forbod mot det å utsetje sin eigen kropp for det vonde.
Korleis råkar smerta, dersom ho er lausriven ifrå sjukdom, vald og fare?
Ei veldig kraft, som ikkje slår ned i kroppen, men bur i oss sjølv og bryt ut?
I «Slipp. Hold», Heidi Sævareids andre roman, følgjer vi Mari, som er 18 år, går siste året på vidaregåande og bur i eit kollektiv i Oslo.
Ho har ei bestevenninne, som ho kan snakke med om alt, og ein kjærast, men han tør ho ikkje vere ærleg med.
Inn i kollektivet flyttar så ein ny person, Oliver.
Han er nokre år eldre enn Mari, og står fram for henne som ganske alternativ.
Han har tatoveringar, et ikkje kjøt og drikk ikkje alkohol.
Gjennom Oliver blir Mari introdusert for ei ny gruppe menneske, som siste søndag kvar månad møtest for å hengje etter krokar stukke gjennom huda — i ryggskinnet, i knea og i brystet.
Metoden gir ei sterk sansing av det verkelege, men også meditativ ro.
Kroppen blir halden fast i ein ekstrem tilstand, medan tankane mistar overtaket og må gi slepp.
I etterkant kan ein oppleve meistringskjensle, men også vonbrot.
Dramaturgisk er romanen bygd opp rundt vår forventing og tvil om kor vidt også Mari vil sveve slik.
Under dei to seansane med såkalla «suspension» som finn stad i romanen, gir Sævareid detaljert presentasjon av menneska som er til stades, kva reglar som gjeld, utstyret som blir nytta, positurane dei hengande inntek og kva svært ulike reaksjonar på spenning og smerte dei har.
Skildringane skapar inntrykk av direkte observasjon, og språket gir ei nærmast sakleg framstilling.
Likevel opplever eg desse delane som svært intense.
Det er eit fascinerande innblikk, men det er også noko ved stemninga som uroar meg.
Sjølv om «suspension» er trygt, og sjølv om deltakarane er støttande og kjærlege, ser ingen ut til å reagere på Mari sin unge alder.
For meg er dette svært utfordrande å ta omsyn til.
Er «suspension» verkeleg eit godt svar på den rastløysa og uvissa som Mari ber på?
Mogelegheitene som Mari blir stilt overfor, minner om kor langt den kroppslege integriteten strekkjer seg, kva ein fritt kan utsetje seg sjølv for og om viljen er der.
Motivasjonen til Mari står derimot open.
Ho forelskar seg i ein som utøver «suspension», men verkar meir uroa for å miste sjansen til å hengje sjølv, enn å miste han.
Ho observerer fellesskapen i miljøet, men for Mari ber dragnaden mot smerta preg av noko meir individuelt.
Eg kunne ønskje Sævareid med romanen gjorde meg i betre stand til å forstå denne trongen.
Samstundes er dette på ingen måte hennar plikt som forfattar, og Mari er heller ikkje eit døme på kva som er rett eller gale.
Ho gjer berre som ho vil.
Det er ikkje tanken på konsekvensane som hindrar henne, kanskje er der ingen?
Mari er uransakeleg.
Denne kvaliteten ville kome betre til sin rett om karakterane som omgir henne var like nyanserte.
| 0
|
500852
|
Hun løp for livet, og tapte
Middelhavet er blitt en massegrav.
Giuseppe Catozzella gir oss den rystende enkeltskjebnen.
Idrettsbokens konvensjon er å starte med det store øyeblikket: seieren, nasjonalsangen og flagget, for så å gå til barndommen og den første ballen, de første skiene.
Giuseppe Catozzella må ha havnet i et dilemma da han skulle velge inngang til dokumentarromanen om Samia Yusuf Omar:
Skulle han velge 200-meteren hun løp under OL i Beijing?
Eller dagen da hun druknet i Middelhavet, i et desperat forsøk på å nå Europa og OL i London?
Catozzellas fortelling herjer med bildene våre.
Samia Yusuf Omar var høystatus: den olympiske sprinter.
Og hun var lavstatus: den somaliske asylsøker.
Kanskje bidrar denne forvirringen til at vi humaniseres en smule.
Skildringen av flukten hennes fra Somalia, der volden er hverdagslig som trafikkstøy og plutselig som regnskyll, gjør det vanskeligere å avfeie den neste asylsøkeren som grunnløs.
Siste halvdel av boken er en helvetesskildring om overgrep, lidelse og rå svindel.
Her finnes det rent dokumentariske forelegg, som Fabrizio Gattis reportasjebok «Bilal» (2012), basert på hans egne opplevelser som undercover flyktning.
Den somaliske kvinnen som sitter halvt bevisstløs av varme og trengsel på et overfylt lasteplan gjennom Sahara, som ligger i urin og avføring, nesten uten oksygen i en container, og som stues om bord i en balje med hundrevis av andre og sendes ut på Middelhavet i uvær, sto en gang på startstreken i OL sammen med Veronica Campbell-Brown.
Hun kom i mål så lenge etter stjernene at publikum fikk tid til å oppdage tenåringen som løp i løs T-skjorte over spinkle lår og legger, og heie på henne de siste meterne.
Vi trodde bare hun var en tapper taper.
Vi visste ikke at Somalias unge deltaker ikke hadde hatt råd til å kjøpe mat nok til å utvikle eksplosive sprintermuskler, eller at hun måtte løpe i burka etter at Al-Shabaab tok makten i Mogadishu.
Vi kunne ikke se på henne at hun hadde trent mellom landminer, brennende søppel og åpne latriner.
Vi så én som kom sist, og forsto ikke at vi aldri hadde vært nærmere et olympisk ideal.
Dokumentarromanen er en bastardform, uten dokumentarens krav til fakta og romanens krav til litterær styrke.
Med få unntak klarer Catozzella likevel å lande prosjektet.
Han skriver sterkt og medrivende om en ubegripelig sterk vilje, om familiekjærlighet, død og samhold, og rykker Somalia mange steg nærmere.
Jeg-formen svikter til tider, som når en åtte år gammel jentunge skal redegjøre for det politiske kaoset av klaner og ekstremister.
Selv om de ytre rammene og hendelsene er reelle, må leseren hele tiden også ha i mente at tankene og dialogene er fiksjon.
Men fortellingen bærer, fiksjonen utdyper og gjør levende en nesten ubegripelig vilje til å løpe, mot alle odds.
Den bærer, og blir stadig sterkere helt frem mot slutten vi vet kommer, men likevel smertes av:
Fire måneder før startskuddet på OL-stadion i London, kastet Samia seg desperat i Middelhavets krappe bølger for å nå et tau hengt ut fra et italiensk skip.
Den målsnoren nådde hun ikke.
| 1
|
500855
|
Fælt og flott
Pierre Lemaitres "Alex" er fransk krim av aller ypperste klasse.
Ja, jeg vet det er en klisjé, men søren heller:
Jeg må være så ærlig å si at denne franske kriminalromanen var det svært vanskelig å legge fra seg før den var ferdiglest.
Boken var drøy kost, det var mye ulekkert i den, men herlig spennende og absolutt originalt.
Det begynner hardt og kontant.
En ung jente, Alex, er på vei hjem en sein kveldsstund, hun dropper siste buss og vil heller ta beina fatt.
I det hun passerer en hvit varebil, blir hun slått ned og kidnappet.
Hun blir tatt med til en øde lagerbygning, må kle seg naken og plasseres i et bur laget av tre.
Buret blir heist et par meter opp i luften.
Kidnapperen, en mann i femtiårene, har bare en melding til henne:
«Jeg skal se deg dø, skitne hore.
«
Et vitne har sett selve kidnappingen, og melder fra til politiet.
Men dette er definitivt nålen i høystakken.
Her er ingen spor, ingen mistenkte og ingen som melder jenten savnet.
Dagene går, det er benkaldt i lagerhuset og rottene har fått ferten av jenten i buret.
Da politiet omsider får los på kidnapperen, tar han brutalt livet av seg.
Og når politiet enda noen dager senere finner den øde bygningen, er buret tomt og Alex forsvunnet.
Det er da det virkelig begynner.
Det er flere ting som gjør dette til en krim utenom det vanlige.
For det første figuren Alex — som leseren innledningsvis naturlig nok føler med og vil vri seg i medynk med den nakne jenten som slåss mot kulde, sult og kampvillige gnagere i tungvektsklassen.
Samtidig som den onde selv står på gulvet og nyter «fremgangen».
Men leserens empati får seg en trøkk etter hvert - ikke bare en, forresten, her er noen skikkelige overraskelser på vent.
Hvem er Alex egentlig?
For det andre introduserer Lemaitre oss for en høyst uvanlig etterforsker-trio, under ledelse av Camille Verhoeven.
Denne Camille er kortvokst, enkemann og samboer med en katt.
Hans avdøde kone ble drept i en, ja, nettopp, en kidnappingssak.
Med seg har Camille eleganten Louis, en søkkrik snut med eks antall universitetseksamener og en analytiker av rang.
Og Armand, som er like gniten og sparsommelig som Louis er rik.
Han er en snylter og en tjuvradd, men har et minne som elefant og et helt arkiv i hodet.
En fornøyelig gjeng, med mange sprø diskusjoner seg imellom, ikke ulik Fred Vargas (også hun fransk!) herlige inspektør Adamsberg og gjengen hans.
Det er en frivol galskap i denne typen krim som gjør en blasert anmelder henrykt og optimistisk:
Det går an å fornye krimlitteraturen.
For det tredje er Lemaitre en suveren dramaturg som vet å snekre et plot.
Boken er «page turner» etter læreboken, helt riktig og balansert skrudd sammen.
Historien om Alex er brutal, ekkel og skikkelig skitten, men den pareres fint med fortellingen om Camille og hans folk, som med de tre musketerers stoiske ro kjemper seg frem i nærmest umulige prøvelser.
Likevel virker de tre som helt normale mennesker.
Ah, det er godt å få en pause fra nordisk krim, engelske landsbymord og amerikanske superhelter.
| 1
|
500856
|
Det er makt i de foldede hender
Den norske oversettelsen av "House of Cards" vitner om en roman som holder seg overraskende godt, 26 år etter originalutgivelsen.
Si hva du vil om Margaret Thatcher, men uten henne, ingen «House of Cards».
Boken, som først BBC-adapsjonen og nå Netflix-serien bygger på, ble unnfanget i kjølvannet av den britiske valgkampen i 1987.
De konservative vant, men seieren var av den pyrrhiske sorten.
De interne gnisningene var påtakelige, og da taleskriver og stabssjef Michael Dobbs ble innkalt til Thatchers kontorværelse, skjønte han hvor det bar.
Som han sa da han besøkte Nordiske Mediedager i Bergen for to år siden:
«Når hun grep etter håndvesken for å fiske opp et eller annet, visste du at slaget var tapt.
«
Dobbs svarte på forsmedelsen ved å begynne på sitt store «faen ta deg» eller F (uck) U-prosjekt: en romantrilogi, nærmest skrevet i affekt, om innpiskeren med de megetsigende initialene:
Francis Urquhart (amerikanisert til Frank Underwood i Netflix-versjonen).
Men åtte år ved Maggies side hadde også gjort ham mottakelig for Jernkvinnens mer forsonlige sider, for «beistets vakre ansikt».
«House of Cards» er preget av den samme ambivalensen: et portrett av en politisk speilsal forfatteren både elsker å hate og hater å elske.
En tvetydig analogi over maktens korrupsjon og utemmede ærgjerrighet, der fabelens løfte om en moralsk lærepenge i den andre enden uteblir fullstendig.
Eller som Dobbs selv sier:
«Du tar det som skjer i politikken og vanner det ut til det virker troverdig».
Dette er kanskje forklaringen på «House of Cards»-suksessen.
Den kjæler med forestillingen om politikk som ryggesløst renkespill og legitimerer leserens politikerforakt, samtidig som den henvender seg til mennesker som elsker politikk og drømmer om en virkelighet slik den fremstilles i «West Wing«og «Borgen».
Trilogiens første del, nå i kompetent norsk oversettelse, ble sluppet i 1989.
Likevel fungerer den påfallende godt fremdeles; deler av mediekritikken er riktignok noe utdatert, men den store trusselen i øst (Sovjet/Russland) klinger plutselig bedre enn på lange tider.
Dertil handler jo dette først og fremst om dynamikken i triangelet politikk, media — per og menneskenes hjerter forandres som kjent aldeles intet i alle dager.
Dette er bokens radikale påminnelse.
Til tross for maktinstitusjonenes kvelende rammer og seiglivede prosedyrer er det til syvende og sist mennesker som befolker disse setene.
Lesere som har sett Netflix-serien, vil kunne finne stor glede i små variasjoner og kulturelle oversettelser.
Hovedpersonens utenforskap har for eksempel fått en helt annen valør.
I Netflix-serien er han en liberaler fra South Carolina; i boken treffer vi en skotsk aristokrat med mer konservative tilbøyeligheter.
Og til felles har de at de er nesten like kynisk beregnende som utenriksministeren i romanen, kalt Patrick Woolton:
«Jeg kan ikke engang kysse kona god morgen uten å lure på hva hensikten med det er.
«
Sesong tre av «House of Cards» slippes på Netflix 27. februar.
| 1
|
500859
|
Strålande forteljekunst
Torgny Lindgren reiser dei store og dei små spørsmåla om kunsten og livet.
Torgny Lindgren, medlem av Svenska Akademien og prislønt mange gonger, fortel i sin nyaste roman om ein under middels suksessrik kunstmålar, Klingsor frå Västerbotten.
I utgangspunktet kan ein tvile på om livssoga til denne Klingsor inneheld nok materiale til at det kan bli ein god roman.
Som kunstnar har Klingsor ei miserabel merittliste å vise til:
Han har halde éi einaste utstilling i det saneringsklare skulehuset i heimtraktene.
Heller ikkje for romanens vi-personar, som ønskjer å skrive boka om han, og no ettergår kunstnarens liv og verk, er oppgåva enkel:
Dei skriftlege kjeldene, dei biografiske avtrykka og verka etter kunstnaren er sparsame.
Klingsor var heller ingen medviten myteskapar.
Kven vi-personane er, opplyser ikkje romanen tydeleg om, anna enn at dei er knytt til Västerbotten og har eit visst kjennskap til Klingsor.
Hovudverka til malaren består av oljemåleri av dei aller næraste kvardagstinga, mugger, glas, jerngryter og andre kjøkkenreiskapar.
Og særleg kjøkenglaset han som ung oppdagar ståande på ein skeivsaga stubbe i skogen, utgjer ei kunstnarleg openberring som tvingar han til å teikne.
Ifølgje Klingsor har glaset utlikna det skeive underlaget og retta seg opp heilt av seg sjølv.
Denne nøkkelerfaringa dannar utgangspunkt for eit kunstnarskap bygd rundt ein einaste idé:
At materien lever, og at det gjeld om å få materien til å vibrere av liv i bileta.
Ein kan saktens spørje seg om haldninga til Klingsor er utslag av galskap og regulært trongsyn, eller av ein djup kunstnarleg konsekvens.
Og i dette tvidelte ironiens grep blir lesaren halden, utan at romanteksten fell ned på ein endeleg konklusjon.
Målaren kan verke grotesk likegyldig andsynes livets gjennomgripande hendingar.
Ikkje kjem han i gravferda til systera eller foreldra.
Årsaka er at døden ikkje finst for han, sidan materien er full av liv.
Namnet Klingsor har heimstamn også i kunsten, kjend som figur i ein Wagner-opera og frå Hermann Hesses «Klingsors siste sommar».
Men Klingsor hevdar det kjem frå ein Nilsson som kjempa mot Napoleon, og snubla over namnet på ei gravstøtte:
«Og ettersom eieren var død og begravet tenkte jeg at jeg kunne ta hånd om det.
«
Maten er elles ein viktig ingrediens i romanen.
Målaren har arva ei besynderleg oppskrift på nærande mat, der element beståande av flesk, innvolar, ja kva som helst, putrar og kokar konstant over varmen.
Ein kan lure på om den sydande matretten er sjølve den levande materien Klingsor jaktar på, og om dei sundkokte innvolane er ein parallell til fargane kunstnaren føretrekkjer å bruke: caput mortuum og venetiansk raudt.
Fargane var slaggstoff etter alkymistanes freistnadar på å lage gull.
Den underfundige stilen kombinert med Lindgrens suverene forteljeteknikk lyftar eit slikt stoff til fornøyelege, men også ettertenksame høgder.
Sjølv om ironien gjer at dette kunstnarlivet balanserer mellom tragedien og komedien, er det skrive med omtanke.
Romanprosaen er knitrande frisk, endå om det kjem frå ein forfattar som har skrive stor kunst i vel 50 år, og som med memoarboka «Minnen» (2010) erklærte at dét var siste boka.
Heldigvis blei det ikkje slik.
| 1
|
500860
|
Døden på Facebook
Hvis noen nær meg dør, gi meg heller en ekte klem enn ti digitale kondolanser.
For et år siden døde en som en gang sto meg nær.
Vi hadde ikke hatt kontakt på lenge, den triste nyheten kom via sosiale medier.
I dagene som fulgte var denne nyhetsstrømmen full av bilder og ord fra forskjellige mennesker som sa hvor mye han hadde betydd for dem.
For meg fremsto det nesten som litt uvirkelig — jeg merket jo ikke noe til fraværet, og paradoksalt nok ble den digitale versjonen av ham enda mer levende og til stede.
Bildene av ham ble flere og flere, og også påminnelsen om hvilken kraft han hadde hatt på omgivelsene.
«Eg ser ansiktet som lyser mot meg frå profilen din.
du liknar på deg sjølv på det biletet.
Korleis ser du ut der du ligg no?«
Nylig utkom boken «Kjære søster» av Alf Kjetil Walgermo.
I denne ungdomsromanen møter vi sekstenåringen Eli Anne som nettopp har mistet søsteren Amalie.
Romanen består utelukkende av Eli Annes innlegg på veggen til den døde søsteren.
Det er en form for dialog med en som er forhindret fra å svare.
Samtidig trues kommunikasjonen av foreldres ønske om å slette søsterens profil.
For hovedpersonen kjennes dette som om «du skal gravleggast på ny».
Romanen er interessant på flere vis.
Eli Annes skrift på veggen til søsteren kan tenkes som et sorgarbeid, en slags dagbok hvor hun bearbeider smerten ved å miste søsteren.
Gjennom å se gjennom søsterens gamle statusoppdateringer blir hun også påminnet deres felles historie.
Foreldrene i boken ønsker å slette siden, og bidrar på den måten til spørsmålet:
Hvor går grensen for når de digitale sporene etter oss bør fjernes helt?
I en utgave av «Sommer i P2» i fjor, lanserte Audun Vinger nyordet «sorg-selfie».
Da min venn døde, kom jeg til å tenke på dette begrepet igjen.
Når noen dør, blir Facebooksiden tidvis transformert til en digital kondonalseprotokoll.
Vinger snakket om det å vise seg frem gjennom å være først ute med å kommentere dødsfall på sosiale medier, og å om å iscenesette seg selv og sin egen sorg når noen i en periferi av ens krets går bort.
Selvsagt er det fint å minnes den som er borte med gode ord og siste hilsener.
Likevel tilhører sorgen dem som virkelig er berørt, de som sto den døde nær også i hverdagen.
Også da en kjent kulturpersonlighet døde for noen år siden, ble Facebook-profilen full av bilder fra den digitale omgangskretsen som ville dele bilder av seg og vedkommende, gjerne årsgamle fra et dunkelt utested.
Jeg kjenner på et visst ubehag ved å se slike bilder fra perifere bekjentskap.
Fratar man ikke da den som er borte oppmerksomheten, ved å heller vende blikket mot seg selv som for å si:
Slik kjente jeg den døde, jeg var viktig for ham eller henne.
For meg er sorg først og fremst et privat anliggende.
Hvis noe er viktig og hellig, hvorfor da være så opptatt av at andre skal lese min siste hilsen til en venn som ikke er lenger?
I Walgermos roman behandles dette annerledes.
Hovedpersonen har forandret på innstillingene slik at ingen andre kan lese hennes ord til søsteren Amalie.
Mange av nedtegnelsene forteller om hverdagslige gjøremål, sosial utilpasshet og om følelsen av å være nedfor og nedbrutt.
Det handler om kjærligheten til musikk og til Patti Smith, en lidenskap de to søstrene delte, og om å bruke språkets billedskapende kraft for å uttrykke sorgen:
«Eg har vore tjue kilo tyngre denne hausten enn eg brukar å vere.
Tjue kilo tyngre av sorg.
Men Faithful har bore meg utan å klage».
Kanskje kan man sammenligne prosessen med Roland Barthes' mer analoge bearbeiding av tapet av egen mor.
Han bestemmer seg for å dokumentere sorgprosessen på kartotekkort, små nedtegnelser av gangen, arrangert i dagboksform - og utgitt i klassikeren «Sorgens dagbok».
Forfatter Alf Walgermo har lagt inn en harmoniserende slutt i «Kjære søster», hvor hovedpersonen så å si har skrevet seg gjennom sorgen og har akseptert at søsteren er borte:
«Eg må slette profilen din no, som eg har lova.
Kanskje er det det beste.
Eg kan ikkje halde på deg lenger, uansett kor sterkt eg skulle ønske at du var her».
På den måten viser Walgermo frem en konstruktiv måte å sørge på.
I virkeligheten er det kanskje verre.
Sorg er ikke nødvendigvis noe som forsvinner, eller følger en lineær kurve.
Sorg er en ekstrem situasjon, og den gir seg gjerne ikke så lett som «Kjære søster» postulerer.
Det som gjør boken spennende er at den reiser noen gode spørsmål om døden i den digitale tidsalder.
For de raske mediene krever en øyeblikkelighet og snarrådighet som den lammende sorgen kanskje ikke er forenlig med.
Sorg er fysisk.
Den føles på kroppen.
Hvis noen nær meg dør, gi meg heller en ekte klem.
| 0
|
500908
|
Presis og tankevekkende analyse i boken «Vekten av skyld»
Døden er en mester fra Tyskland, skrev Paul Celan.
Politikkens oppgave er å holde mesteren bundet.
En desembermorgen 2016.
En representant fra Alternative für Deutschland har snakket om hvor fornøyde tsjekkerne var med å være okkupert av Nazi-Tyskland.
Reaksjonen er hard og kontant, slik den er hver gang noen fra den ytterste tyske høyresiden bagatelliserer landets store skyld.
Hendelsen er dagligdags.
De 12 årene fra 1933 til 1945 er nåtid i Tyskland.
Minnesmerkene er overalt, det strømmer busser til konsentrasjonsleirene, referansene er aldri langt unna i den politiske debatten.
For over 20 år siden forsøkte historikeren Ian Buruma («År null») å sammenligne tyskernes håndtering av ansvaret for holocaust med japanernes behandling av deres brutale krigshistorie.
Resultatet ble en sjeldent god komparativ studie av to kulturers forhold til sine største sivilisasjonsbrudd.
For japanerne dreier det seg mest om skam, som de helst vil tie om.
Dessuten var det krig, og krig er unntak fra moral.
For tyskerne dreier det seg om skyld, og den må det snakkes om.
Skyld må betales med åpenhet og vilje til å lære.
Forskjellen, finner Buruma, er at tyskerne – med rette – insisterer på at det industrielle forsøket på å utrydde jødene er en eksepsjonell hendelse.
Tyskerne bruker ikke tu quoque-argumentet («du også»).
De setter ikke terrorbombingen av Dresden opp mot Auschwitz.
Holocaust har intet motstykke.
Buruma er en oppsøkende historiker.
Med journalistiske arbeidsmetoder drar han rundt både i Tyskland og i Japan (han snakker begge språkene) og intervjuer de som tidlig på 1990-tallet ennå hadde minner fra krigen.
Forskjellene er betydelige, og interessante.
Amerikanerne var ikke interessert i å rive opp den japanske keiserkultusen.
De modererte den, ved å frata keiseren gudestatus, men de unnlot å gjøre ham ansvarlig for uhyrlighetene i Nanjing, på Filippinene, i de japanske fangeleirene.
Dermed fikk folket heller ikke kjenne den samme vekten av skyld.
I Tyskland hadde folk i vest lenge berøringsangst for nazi-perioden.
Det var først med Auschwitz-rettssakene i Frankfurt rundt 1960 det gikk hull på den betente byllen.
I øst var det enkelt:
Nazismen var kapitalismens naturlige endepunkt, den var et vestlig fenomen og ikke noe som kunne lastes DDR-borgerne.
Etter 1960, og enda mer etter gjenforeningen i 1990, hviler forbundsrepublikkens legitimitet på dens totale avvisning av nazi-staten.
Derfor reageres det så raskt og kontant når AfD-politikere flørter med begrepene fra den gang.
Primo Levy, selv konsentrasjonsleirfange, har skrevet at holocaust ikke kan forstås, fordi man da nærmer seg rettferdiggjørelsen.
Buruma er uenig.
Han argumenterer godt for at det er viktigere enn noensinne å være klar over at det fantes politiske årsaker til at barbariet vant.
Dette skrev han i 1994, mens balkankrigene ennå raste.
Høsten 2016 er observasjonen dessverre minst like aktuell.
Fordi Tyskland i dag fortoner seg som den liberale verdensordens siste sterke skanse, fortoner teksten seg helt dagsaktuell.
Det er en sann svir å lese Burumas presise og tankevekkende analyse, ypperlig gjengitt på norsk av Christian Rugstad.
| 1
|
500909
|
Velformulert om sprit, kvinnekamp og sjølråderett
Norge gikk til kamp mot brennevinets forbannelse.
Og tapte.
I et velformulert angrep på de bakstreverske liberalister skrev Klassekampens redaktør, Bjørgulv Braanen, nylig at «som vi kjenner fra vårt eget land, var det arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen som kjempet gjennom den allmenne stemmerett».
Han utelot en bevegelse som stadig blir glemt, selv om den i sin tid var Norges sterkeste:
Det organiserte avholdsfolket.
Lenge før Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet, 16 år før Det norske Arbeiderparti så dagens lys, krevde Det Norske Totalavholdsselskap stemmerett for «alle over atten aar gamle Personer, uden hensyn til Køn».
I en ren lesefest av en bok viser Gunnar Kagge at den bevegelsen som så ofte er blitt latterliggjort som pietistisk og livsfiendtlig, også var en progressiv kraft, ikke minst for kvinnene.
Fordi kvinnene hardest fikk merke alkoholens bivirkninger, i form av slag, spark, ødelagt økonomi og oppløste familier, var det viktig å mobilisere dem i kampen for brennevinsforbud.
Før Kagge kommer til forbudstiden, med den ville oppblomstringen av organisert kriminalitet og åpent hykleri, går han gjennom tusen års norsk alkoholhistorie.
Det gjør han i et språk som til tider er en stille nytelse, fullt av fine understatements og underfundige observasjoner.
Som når han noterer at veterinærenes rett til å skrive ut sprit førte til at dyrene ble spesielt syke frem mot høytidene.
Kagge blander den nøkterne historiske fremstillingen av avholdsbevegelsens rolle i dannelsen av det moderne norske politiske systemet med fargerike anekdoter, ikke minst fra årene mellom de to forbudsavstemmingene i 1919 og 1926.
Hilmar Reksten bygde sin formue på spritsmugling til USA.
Arthur Omre skrev «Smuglere» med den innsikt han hadde tilegnet seg som vanekriminell.
Som politimann i Kristiansund arresterte Quislings senere justisminister, Sverre Riisnæs, smuglere i arbeidstiden, mens han drakk smuglersprit i fritiden.
Han ble avslørt av en redaktør som selv nylig var arrestert for fyll.
«Forbudstid» kan også leses som en instruktiv studie i hvor illusorisk sjølråderetten er for et lite land som trenger å handle med andre.
Forsøkene på å tørrlegge befolkningen ble effektivt knust av vinlandene Frankrike, Spania og Portugal lenge før det første EU-direktiv nådde Stortinget.
Om ikke annet vil Kagges glimrende bok mane til politisk edruelighet.
| 1
|
500910
|
Romanen «Dammyr» er full av frityrfett og tenåringsbegjær
Hormonfylt epos fra en av norsk samtidslitteraturs mest spennende stemmer.
Hvis du tidvis blir lei av at norske samtidsromaner repeterer de samme temaene – gjerne utroskap og middelklassetristesse i et heterofilt ekteskap hvor begjæret er parkert sammen med Teslaen i en forstad med sirlig friserte tujahekker – kan denne boken med pudderrosa omslag med gullskrift være romanen for deg.
«Dammyr» ligner nemlig lite annet av det jeg har lest av norsk samtidsprosa i år.
Hovedpersonen er en kvisebefengt, hormonsprengt fjortenåring, Aurora, som i romanens åpningssekvens onanerer på toppen av et parkeringshus.
Boken har en tydelig forankring i Fredrikstad-området, med småbyens gjenkjennelige karaktertrekk: gudsforlatte kjøpesentre, amerikanske hamburgerkjeder, og belastede boligfelt.
Fortellerstemmen følger Auroras bevegelser gjennom småbyen.
Samtidig spiller de mørkere kapitlene i Fredrikstads historie en viktig rolle.
Ingeborg Køber (spiritisten som ble fengslet og mistenkt for å ha drept sin far, byfogden i Fredrikstad) møter til og med Aurora i et shoppingsenter.
Også øksemordene i «Lille Helvete» vies plass i dette universet.
Alt dette mens Aurora vanker i nærheten av «bygjengen» utenfor McDonald's.
Da Kielland ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris for debutboken «I lyngen» (2013) var begrunnelsen at hun skrev «rått, sanselig og suggererende, med et høyt detaljnivå og stort fokus på rytmikk og repetisjon» og at dette språket tar oss inn i «et til dels brutalt og ubehagelig univers».
Denne karakteristikken stemmer også for «Dammyr», hvor tenåringens begjær sømløst kobles sammen med den mystiske Ingeborg Køber som har kontakt med døde, og historien om Fredrikstads geologiske tilblivelse.
Her er mange kroppsvæsker i omløp.
Kielland skaper forbindelse mellom alt som surkler og sanser, både i nåtid og fortid.
For eksempel har hovedpersonen tidvis ketchup i munnvikene.
Når hun smører den utover leppene blir det også en etterligning av blodet på Ingeborg Købers lepper og av sistnevntes døde brødre som «smører hele munnen med glede».
Her er i det hele tatt mye frityrfett:
«Jentene rensker kyllingbeina og brusken gnisser mot tennene, fettet renner nedover fingrene, og sola ligger i røde striper bak kjøpesenteret, ryggsøylen buler, og suset fra Oslo-togene glir med vinden, bussen til Skjærhalden svinger inn på perrongen, og jentene står på parkeringsplassen ved terminal 5 og slikker fingrene sine.»
Romanens styrke er et gjentakende, rytmisk og poetisk språk som virkelig får frem tilværelsens gjørme.
Kielland slekter på sin dyktige forfatterkollega Inger Bråtveit, ved at hun skaper særegne poetiske univers hvor også reell historie og litterære myter spiller med.
Men der Bråtveit skriver seg opp mot Tarjei Vesaas («Siss og Unn») og Lewis Caroll («Alice A4»), benytter Kielland seg av reelle rettssaker og byoriginaler.
Det er blitt nevnt at Kielland følger eventyrets logikk i sin sammenkobling av tilblivelsesmyter, døde byoriginaler og gåtefulle mord, og det er en god beskrivelse.
«Dammyr» er en suggererende og stor leseropplevelse.
Hvis du bare skal lese én roman om en malplassert tenåringsjente med et stort begjær i en småby hvor den blodige historien pipler frem gjennom linjene, så kjør Bybanen til biblioteket nå.
| 1
|
500912
|
Bob Dylan får som fortjent i biografien «Den store sangen»
Gisle Selnes har skrevet et imponerende grundig verk om Bob Dylan.
Vi som var unge på 80-tallet hadde helt andre helter enn den daværende kristenrockeren Bob Dylan.
Dette var tiden for punk og disko.
«For Dylans sangverk – som for populærmusikken generelt – skulle 1980-årene vise seg å bli en bedrøvelig epoke», skriver Gisle Selnes i «Den store sangen».
På 80-tallet var dessuten kassettspilleren i skuddet, og jeg kan ikke huske at vi flokket oss sammen for å høre på en Bob Dylan-kassett.
I biografien skriver Gisle Selnes (gitarspillende punker i det allerede nevnte tiår, nå professor i allmenn litteraturvitenskap ved universitet i Bergen) at å kalle Bob Dylan et generasjonsfenomen er feil.
Vi har med en tidløs artist å gjøre.
Og til den som mener at Nobelprisen i litteratur ble «de gamle gubbers pris» får en si med Liv Signe Navarsete:
«Du veit ikkje ka du snakket om!»
I «Den store sangen» er det ingen tvil om at Gisle Selnes vet hva han snakker om.
Han evner også å formidle på en presis og grundig måte hva som gjør Bob Dylan til en fremragende kunstner.
Boken har undertittelen «kapitler av en bok om Bob Dylan» – noe som nok betyr at «Den store sangen» ikke er ment som den totale Bob Dylan-boken.
Lesere som er sultne på virkeligheten, og vil at Dylans tekster skal leses som kodede meldinger fra privatlivet, må finne andre bøker enn denne.
Hovedfokus er på tekstene og musikken til Dylan, som Selnes setter i sammenheng med større litterære og musikalske strømninger opp gjennom historien.
Det ryddes plass til litterære slektninger av Dylan, slik som Shakespeare, T.S Eliot, Jack Kerouac og Walt Whitman.
Selnes får frem slike forbindelseslinjer på uanstrengt vis.
Musikalsk er det fremfor alt blues- og balladetradisjonen som trekkes frem som Dylans viktigste inspirasjonskilder.
Og boken gir et interessant innblikk i Dylans arbeidsmetoder, ikke minst den glidende overgangen mellom rent tyveri, modifisering av en låt, og nyskapning.
I likhet med Shakespeare stjeler Dylan som en ravn når det er bra ting å stjele, og smelter det om til egne ting.
Den canadiske litteraturteoretikeren Northrop Frye er en av Selnes’ følgesvenner gjennom «Den store sangen», men uten at boken blir spesielt fagtung av den grunn.
Ett og annet fremmedord må leseren riktignok tåle, men «Den store sangen» oppleves som befriende lite introvert.
Snarere er det en bok som utmerker seg ved at Selnes fører dialog med det som kan krype og gå av Dylan-skribenter.
For slike som meg, med et perifert kjennskap til Dylan, gir «Den store sangen» et gløtt inn i en verden hvor det eksisterer en mengde skribenter med formidabel kunnskap om alt Bob Dylan har gjort og sagt og skrevet siden debuten.
Selnes kaller dem «dylanologer».
Noen av dem, som Clinton Heylin, fungerer som diskusjonspartner for Selnes.
Andre, som A J Weberman, får passet sitt påskrevet med følgende formulering fra forfatterens hånd:
«A J Weberman, den gale garbo-dylanologen (…) burde fordrives fra ethvert anstendig verk om Bob Dylan».
Siden debutplaten kom i -62, har Bob Dylan figurert i offentligheten mer enn en mannsalder, og i «Den store sangen» siteres det flittig fra diverse intervjuer med Dylan, samt fra memoarbøkene hans.
Bob Dylans skrivestil er omtrent som sanglyrikken hans, konkret og gåtefull på samme tid.
Dette skriver han selv om utgivelsen av «Self Portrait» i 1970:
«I released one album (a double one) where I just threw everything I could think of at the wall and whatever stuck, released it, and then went back and scooped up everything that didn’t stick and released that, too.»
Gisle Selnes håndterer den enorme mengden med kildemateriale uten å henfalle til refererende oppramsing.
Dette er en diskuterende bok med en meningssterk forfatter, noe som kler en bok om en musiker som virker ukomfortabel med å bli tildelt rollen som orakel og geni.
Selnes får frem storheten i Dylans tekster gjennom grundige nærlesninger av utvalgte tekster, og belyser styrke og svakheter med fagmannens blikk.
Generelt er det et formidabelt detaljnivå i «Den store sangen», og i kapittelet om «The Basement Tapes», kjellerlåtene fra 1967, graver Selnes seg lovlig langt ned i detaljer rundt låters tilblivelse og instrumentering.
Likevel klarer han å gjøre det interessant å lese om «embryo»-låtene, som avslører at Dylan ikke snekrer sammen en tekst på fem minutter, men leker seg frem med rytmer og tøyselyrikk før låten eventuelt finner sin form.
Med sine 700 sider fikk familien daglige oppdateringer om Bob Dylan en hel uke i strekk, og jeg ble erklært Dylan-ekspert da siste kapittel var lest.
| 1
|
500913
|
I «Den vanskelige freden» forklarar fredsmekleren katastrofen i Sør-Sudan
Sør-Sudan skulle bli ei fjør i hatten for Norge som fredsmeklar.
I staden vart krigen verre enn nokon gong.
Hilde Frafjord Johnson gjer eit ærleg forsøk på å forklara kvifor.
9. juli 2011 vart flagget heist for den nye staten Sør-Sudan.
Borgarkrigen mellom nord og sør i Sudan var over.
Eit overveldande fleirtal i sør hadde stemt for å bli eit sjølvstendig land.
Til stades under seremonien var Hilde Frafjord Johnson, tidlegare norsk bistandsminister.
Nå skulle ho overta som FNs spesialrepresentant for det nye landet.
Ho vart sjef for 11.000 tilsette i FNs fredsbevarande operasjon, av dei 7000 soldatar.
Knapt nokon hadde betre føresetnader for å greia jobben.
Den afrikansk-fødde KrF-politikaren frå Stavanger hadde følgt fredsprosessen tett gjennom mange år.
Ho hadde store kunnskapar om Sør-Sudan og gode personlege relasjonar med mange av dei sentrale aktørane.
Og ho representerte eit land som hadde investert både pengar og prestisje i å vera fredsmeklar og fødselshjelpar for det nye landet.
Sør-Sudan skulle bli eit paradeeksempel på kva Norge kunne utretta som fredsnasjon.
Så gjekk det i staden heilt gale.
Kort tid etter at Sør-Sudan var etablert, var dei nye leiarane i landet, president Salva Kiir og visepresident Riek Machar, bitre fiendar.
Sør-sudanesarane gjekk inn i ein borgarkrig endå verre enn den dei hadde vore igjennom.
Landet vart splitta etter etniske skiljeliner, valdsbruken kom ut av kontroll, og titusenvis av menneske vart drepne eller utsette for bestialske overgrep.
Økonomien i det oljerike landet er fullstendig rasert, og det er små utsikter til fred og forsoning.
Tvert om, FN rapporterer at situasjonen i landet nå er verre enn nokon gong, og at det kan utvikla seg til regelrett folkemord.
Når den øvste FN-sjefen i landet frå 2011 og 2014 gjer opp status, bør ein altså kunna venta seg både sjølvransaking og sjølvkritikk.
Og Johnson prøver ikkje å springa frå ansvaret:
«Som leder for FNs fredsbevarende operasjon var jeg åpenbart ingen suksess.
Krigen brøt ut på min vakt.»
Det lar seg ikkje bortforklara, og ho konstaterer det med stor sorg.
Samstundes kan ein ikkje vera usamd med henne i at hovudskulda ligg hos dei sør-sudanesiske leiarane som sette politisk karriere og personleg vinning høgare enn omsynet til folket, og som hemningslaust spela på dei etniske motsetningane i landet.
Og ho vedgår at det er problematisk når væpna frigjeringsrørsler skal gå over til å bli sivile administratorar i fredstid.
Då krevst det gjerne andre eigenskapar.
Det har vist seg i mange land.
Johnson vil likevel ikkje gi opp fredsskapande arbeid.
Også av katastrofen i Sør-Sudan er det mykje å læra.
Ho peikar på fleire feil som FN, det internasjonale samfunnet og ho sjølv gjorde.
Framfor alt undervurderte ein behovet for skikkeleg oppfølging etter at fredsavtalen var inngått og staten etablert.
Verda har lett for å gløyma eit land når CNN har pakka saman og er på veg til neste krise.
Det er ein del av problemet.
Å skapa fred og tillit etter mange års krig er eit maratonløp.
Og ikkje alle land er så heldige å ha ein Nelson Mandela til disposisjon.
Ingen må ha illusjonar om at fredsarbeid er enkelt, slår ho fast.
«Den vanskelige freden» gir ein grundig gjennomgang av konfliktane i Sør-Sudan dei siste 20 åra.
Persongalleriet er stort, og for den som ikkje kjenner sør-sudanesiske forhold, kan det bli krevjande å halda tråden.
Av og til kunne boka vore strammare redigert.
Men det endrar ikkje hovudinntrykket:
Hilde Frafjord Johnson har skrive ei solid, ærleg og nødvendig bok, som bør lesast av både tilhengjarar og kritikarar av Norges fredsinnsats i utlandet.
| 1
|
500921
|
Sterk høytlesingsbok i førjulstiden
En familieforøkelse som utfordrer både store og små lesere.
Og en tekst god nok for Brageprisen.
For en voksen er det mest nærliggende å forestille seg rollene som mamma og pappa i denne fortellingen.
De er faddere til Steinar, fem år.
Alenemammaen hans er en kjær venn, og familiene pleier å feire jul sammen.
Plutselig dør hun.
Steinar har ingen andre.
Beslutningen om å ta over omsorgen for gutten virker nokså opplagt.
Men forfatter Linde Hagerup har ikke tenkt å gjøre det enkelt.
Hun innkaller til familieråd der mamma og pappa ikke spør, bare informerer, de to døtrene om hvilken beslutning de har tatt.
Sjokket blir størst for yngstejenten, Sara ni år.
Dette er hennes historie.
Heretter skal Steinar bo på Saras rom.
Eller mer presist, heretter har ikke Sara noe eget rom lenger.
Mens barnelitteraturen er full av historier om å få prakket på seg irriterende babyer, kommer denne familieforøkelsen mer brått på.
Snart forstår vi at det i stor grad er opp til en ni-åring hvordan den bortskjemte og sørgende Steinar vil trives.
Teksten er trofast mot Saras perspektiv.
I et intenst kammerspill fremstår familien med stor troverdighet.
Alle snakker og handler uten noen forklarende forteller i et språk så friskt at det er en fryd.
Gjennom Sara opplever leseren familieforøkelsen i all sin dobbelthet:
Hun innser at det er synd på Steinar, samtidig kjenner hun seg invadert og tilsidesatt.
Denne sutrende lillebroren trenger tålmodige søsken som lar ham vinne i Yatzy og forsyne seg ubegrenset av Nugattien.
Slik tålmodighet har ikke Sara.
Når det er så lett å føle med henne, er det også lett å forstå hvor vanskelig det er å være snill.
Det er godt gjort å la Sara leve ut frustrasjonen uten at jeg som leser mister sympatien for henne.
Likevel krever hovedpersoner en del av unge lesere når de ikke oppfører seg heltemodig.
Selv om «En bror for mye» er lettlest og ment for lesere fra Saras alder, anbefaler jeg den derfor først og fremst til høytlesing.
Her er mange scener verdt å stoppe opp ved, og mange eksempler på barneoppdragelse som utfordrer så vel store som små lesere.
Er det for eksempel så synd på Steinar at han ustraffet kan få ta for seg av Saras ting?
Prøvelsene kan nok mange kjenne igjen som lever i såkalte stjernefamilier med diverse konstellasjoner.
Hvordan skal Sara unngå å kjenne det som om foreldrene er mer glade i Steinar enn i henne?
Hvordan skal hun gjøre Steinar glad?
Boken tar en herlig vending når hun trer ut av offerrollen og introduserer sin overraskende løsning.
Derfra får vi en suveren test av hvor langt det er mulig å strekke seg i søskenkjærlighetens navn.
Dessverre er bildene av den typen som brukes i lettlestbøker til å hjelpe teksten frem uten å tilføre noe særlig ekstra.
Grove streker og store øyne får ikke frem nyansene i Saras opplevelser og virker myntet på lesere som er yngre en denne bokens målgruppe.
Mer følsomme og antydende streker ville vært bedre egnet til å stimulere leserens forestillingskraft.
Uten bildene ville dette vært en klar kandidat til Brageprisen.
| 1
|
500922
|
Syv råd til barnebokforfattere som liker ord bedre enn barn
Bildeboken «Den vesle blå haien» er en oppvisning i skrivekunst.
Den viser nøyaktig hvordan du ikke bør gjøre det.
Er det alle voksenromanene på CV-en som gjør at Øyvind Vågnes slipper til med bok for barn?
Han begynner med å presentere miljøet, et hav der «Fiskar skin som symjande stjerner på himmelen.»
Visst er det poetisk.
Samtidig er det bortkastet å sette stemningen når illustratør Akin Düzakin klarer det så mye bedre med sine lyriske bilder.
Teksten burde gått rett til handlingen.
1.
Barn er i snitt mer utålmodige enn voksne.
Vekk interesse umiddelbart.
På neste oppslag dukker den blå haien opp, dermed får vi heldigvis noen å identifisere oss med.
Men hvorfor har Düzakin tegnet en tydelig hai til tross for at teksten insisterer på at en blå hai er usynlig i et blått hav?
Dette er åpenbart ingen spenningshistorie om en usynlig hai.
Den blå haien er ufarlig, den liker ikke engang fisk.
Den spiser heller fargesprakende sjøanemoner fordi «Dei tek bort alt som er blått.»
Liker ikke den blå haien blått?
Små lesere må selv slutte seg til at denne haien neppe liker å være usynlig.
2.
Sørg for at flertallet av leserne dine tar poenget, i hvert fall ved tredje gangs lesning.
Så lenge det er uklart hva haien vår sliter med, aner ikke leserne om han er verdt å engasjere seg i.
3.
Ingen historie fungerer uten et prosjekt eller et problem.
En grå hai dukker opp som motsetning til den blå.
Den er likevel ikke mer usympatisk enn haier flest:
«For han er heile livet eit måltid.»
Den eter alt som kommer i veien, men den blå er for stor til å være i faresonen.
Düzakin beroliger oss med duse farger og myke konturer.
Visst er det vakkert, men livet i havet er omtrent like spennende som de gamle pausefiskene til NRK.
4.
Hovedkarakteren må møte motstand.
Så opptatt av mat er den grå haien at den ikke ser livet rundt seg.
Det er teoretisk mulig å resonnere seg frem til at den grå haien ikke ser den blå haien, men verken tekst eller bilder lar oss kjenne at den blå føler seg oversett.
5.
Ta behovet for innlevelse på alvor.
Bring oss nærmere tanker og følelser.
Fortsatt har altså ikke den blå haien noe klart problem.
Det har derimot den grå.
Side opp og side ned fyller den grå haien magen til den får mageknip.
Dessverre er ikke lesernes sympati plassert her.
Hvem vil være venn med en sånn slukhals?
Likevel kommer den blå haien til unnsetning.
Vips er magen kurert med sjøanemoner, det poetisk fargerike vinner over alt ubehag og den blå haien føler seg sett.
6.
Unngå lettvinne løsninger.
Avslutningsvis går teksten fra vag til overtydelig:
«Det skin frå den blå haien.
/Det skin frå den grå haien.
/Det skin frå deg.
/Alt har sin eigen farge, sin eigen glans.»
7.
Også barn liker å oppdage ting selv heller enn å få innprentet hva de skal tenke.
Kulturrådets innkjøpsutvalg har åpenbart latt seg forføre av dette elegante tompratet og de vakre bildene.
Boken blir derfor snart å finne i et bibliotek nær deg!
BOKTIPS «Skriv genialt!
Den fullstendig rå boka for kommende stjerneforfattere» av Eldrid Johansen og Steffen Sørum, Cappelen Damm (2016).
Et must både for barn som vil lære å skrive bedre og for voksne barnebokamatører.
| 0
|
500923
|
Skarpe og ujålete dikt fra Sognefjorden
Kjartan Hatløys poesi er som den mest smaksrike pølsen i delikatessebutikken.
–
Jeg tenker på min oppgave som å gi folk noe annet enn krim og underholdning, som jeg selv har skrevet og solgt masse av.
Folk trenger ikke spise pølser til de er 48 år, sa anmelder (og seriebokforfatter) May Grethe Lerum nylig fra scenen i Stavanger Konserthus.
Hun var utfordret til duell mot krimforfatter og ekspolitisjef Hanne Kristin Rohde om viktigheten av kritikken.
Og jeg synes den pølsemetaforen sa noe vesentlig, selv om den kanskje bare var et rask bilde i debattens hete.
Men i en ny og rivende medieutvikling, hvor forlagene selv i større grad promoterer sine bøker ved å lage «journalistikk» og trailere, er det desto viktigere å løfte frem de bøkene som ikke er kommersiell husmorporno, og som kanskje ikke skriker først i hyllen når du kommer inn i kjedebokhandelen.
Det er så mange bøker som fortjener vår oppmerksomhet uten at forfatteren selv okkuperer sofaen i verken «Skavlan», «Brenner» eller «God morgen, Norge» med et salgbart budskap og en tidsriktig tematikk.
På vei til Stavanger og årskonferansen til Kulturrådet, leste jeg på ny Kjartan Hatløys «Den kvite vegen – Stemningar frå Salbu».
Mens jeg fløy ti tusen høydemeter over havet, fulgte jeg poetens omdreiningspunkt mange mil borte.
Hatløys tolvte diktsamling følger årets gang ytterst i Sognefjorden.
Det er poetens finstilte og kosmologiske kamerasveip som danner perspektivet.
Hele diktsamlingen åpner med å beskrive selve stedet for tekstuniverset – et tidligere barndomshjem:
«Her har og foreldra mine budd, i dette samme kvite vesle huset, for det meste trygge, i periodar sæle.
Kor lenge sidan er ikkje det».
Det poetiske jeg-et reflekterer over sin alder, og døden som en gang skal komme.
Med presise skildringer av naturens mange bevegelser viser prosadiktene samtidig hvordan det yrer av bevegelse og liv alle veier.
Her er en slående kontrast mellom poetens «memento mori»-holdning («husk at du skal dø») og den nærmest vitalistiske poetikken der selv de minste bestanddeler i naturen gis plass i poesien.
Prosadiktene er ofte korthogde, nærmest dagbokatige.
Det følgende utdraget gir et godt bilde av helheten:
«Gler meg over min bit av sola si rikelige tid.
Varmar meg, eg òg.
At ho fekk moglegheit til å bli til, kor gildt er ikkje det!
Og elles:
Langs grusvegen min dansar mykje einsemd villig med.»
Gjennom diktsamlingen, som teller 78 sider, er startpunktet gjerne noen trær, katten, himmelhvelvingen eller bygdesamfunnet, før poeten reflekterer, kommer på et minne, og ofte ender i stille visdom.
Det er lett å tenke på dikteren Olav H. Hauge som også skrev svært hverdagslig, for så å utvide til en mer kosmisk horisont.
For selv de mest hverdagslige skildringene til Hatløy bærer i seg en dødsbevissthet av et slikt slag som åpner sansene for livet som ustoppelig strømmer gjennom naturen.
Og det er befriende ujålete når Hatløy skriver om å møte vennene på kafeen, en årelang tradisjon.
De blir færre, flere kamerater har gått bort.
Bare et skarpt blikk for menneskelige relasjoner kan oppsummere kaffedrøsen slik:
«Når vi stundom berre pratar tøv, er det for betre å lure døden.»
Den hvite grusvegen (jf. tittelen) er Hatløys utgangspunkt, men på denne veien dikter han også om døde foreldre, om livet som renner ut av fingrene til poeten, om de vakre grønne bladene som finnes, og den grå og hvite katten som vasker seg, mens den fire hundre år gamle fjellsiden sprer kosmisk varme i håndflaten.
Det poetiske jeget som har bikket 60 år, og som lever tett på naturen, som kjenner aldringen komme, lever et liv fjernt fra mitt – en travel tobarnsmor og kritiker med føttene trygt plantet på brostein, og med kort vei til nærmeste kafé.
Men Hatløy treffer noe hos meg med sin særegne språklige klo, sin glede over alt som finnes og sin klare bevissthet om det lille menneskets korte tid på kloden.
Han taler med en poetisk autoritet og en ydmykhet som gjør ham verdt å lytte til.
Dette er en poet flere bør få øynene opp for.
Siden jeg egentlig liker pølser svært godt, får jeg utpeke ham til den mest smakfulle salsiccaen i poesiens pølsedisk.
| 1
|
500926
|
En helstøpt roman om å leve videre etter et selvmord
Forfatter Joachim Førsund har skrevet en sterk bok om livet etter.
Denne bokhøsten har vært usedvanlig sterk.
Jeg nevner i fleng fra vår egen by:
Tomas Espedal, Frode Grytten og Pedro Carmona-Alvarez.
De har alle kommet med bøker som fortjener å løftes frem gjennom bibliotekarenes anbefalt-hyller.
Men her finnes også perler fra forfattere som ikke ennå har fått sin egen festival, slik noen forleden kalte Litteratursymposiet i Odda, for «Grytten-festivalen».
En forfatter å merke seg er Joachim Førsund som nylig kom med sin andre roman, «Ildverket».
Ikke bare har den fått et av høstens vakreste bokomslag, en akvarell av Jessica Dessner, den er også en sterk roman om å famle seg videre i livet når man har mistet en av sine nærmeste.
«Noen hadde bestemt at jeg måtte flytte til en annen familie.»
Denne åpningssetningen danner premisset for historien om fjorten år gamle Sandra.
Hun har mister moren på tragisk vis, hun drukner i en innsjø, og har selv valgt livet bort.
Tilbake står Sandra som nå skal bo hos en ny familie, et fosterhjem på Tjøme.
Hun kommer til en familie bestående av bohemen Kåre, som er tidligere lærer og hans kone Vigdis, samt den nærmeste jevnaldrende broren, Morten.
Dette er nåtidsplanet, men romanen består også av tilbakeblikk til en relativt tøff oppvekst hvor mor og barn må rømme fra en voldelig far og til en kjellerleilighet.
Gjennom disse tilbakeskuende glimtene kommer det også frem at Sandra gjennom flere år har tatt ansvar for sin nåværende stefar, Jostein, som er lam fra livet og ned – fordi moren har vært rammet av tunge depresjoner.
Men det er ikke plottet som er det mest nevneverdige med denne romanen.
Det er snarere fortellerperspektivet.
Førsund har rendyrket jeg-fortellingen slik at synsvinkelen er Sandras og alt står og faller på om vi følger ungjentens distinkte blikk på tilværelsen.
Hun må hanskes med relativt tung ballast, men gjennom den usentimentale fortellerstemmen, gjøres fortellingen både vakker og sanselig.
Det er som om Førsund har plassert en stor gul post-it-lapp, med skrivetipset:
«Skriv med store ord om det som er lite, og med små ord om det som er stort.»
Her er lite overdramatisering og snarere subtil bruk av undertekst.
Selv om hovedpersonen rammes av store svik og nederlag, skildres det i et nøkternt ordelag som gir desto mer plass til leserens egne refleksjoner.
I en pangstart av en åpningsscene heter det eksempelvis:
«Mamma sank til bånns i en liten, kunstig innsjø like her borte.
Det var seint på kvelden, eller midt på dagen, jeg veit ikke, for jeg sov.
Bilen blei ikke heist opp før morgenen etter, og så kom presten, og nå gikk jeg og pakka de viktigste tinga, for noen hadde bestemt at jeg måtte flytte.»
Det refererende språket, hvor de store følelsene er utelatt, skaper kontraster og dynamikk i beretningen.
En del av kapitlene kan gå rett inn i pensumboken for romankomposisjon fordi Førsund mestrer håndverket så godt.
Her er gode dialoger, poetiske observasjoner og den gode setningen som får deg til å stoppe opp.
Særlig godt skildrer han relasjonen mellom Sandra og hennes stefar, som i en scene før begravelsen:
«Det var ingen andre på den store parkeringsplassen.
Bare en nyvaska, svart likbil, og to flagg på en halv stang og det var det.
Jostein likte å være tidlig ute, på den måten var vi like.»
Selv om romanen har en trist grunnhistorie, finnes det også humor og varme og et håp i romanens innsikt om at gode relasjoner finnes også utenfor den biologiske familien.
Tommel opp for Joachim Førsunds sorgmuntre fortellertalent.
| 1
|
500929
|
Den stolte sauebonden
Boka om sauebondens liv handlar om å leva motstraums.
Men dermed er ho også blitt svar på ein lengt etter det ekte og autentiske.
Av og til dukkar det opp ein boksuksess der ein minst ventar det.
Livet på ein sauegard i Lake
District er blitt utgangspunkt for ei kultbok, både i Storbritannia og etter kvart også i andre land.
I tillegg har forfattaren, 42 år gamle James Rebanks, oppretta ein twitterkonto – @herdyshepherd1 – som etter kvart har fått rundt 80.000 følgjarar.
Kva er så dette uttrykk for?
I seg sjølv er ikkje «Sauebondens liv» – godt og presist omsett av Hege Mehren – spesielt dramatisk eller spennande.
Med unntak av ein far som kjempar mot kreften, er det skildringa av dei kvardagslege gjeremåla og livet i bygdagjennom året som står i sentrum.
Det er fortalt med refleksjon, innsikt og solidaritet, men utan påtrengjande romantisering.
Ein sauebonde frå Bjerkreim, Voss eller andre stader på Vestlandet vil lett kjenna seg igjen i arbeidet og livsforma.
Fleire av dialektorda
Rebanks bruker, som heft (hevd, tradisjon), fell (fjell) og ghyll (gjel, kløft) vitnar då også om gammal kulturell kontakt med Skandinavia.
Men det finst forskjellar.
I dagens Storbritannia er den tradisjonelle sauebonden, og lokalsamfunnet han lever i, meir marginalisert i forhold til storsamfunnet enn tilfellet – enn så lenge – er i Norge.
Når James og hans jamaldringar møter det engelske skulesystemet, som med heile seg signaliserer at det skal utdanna barna til eit liv fjernt frå det dei lever, reagerer mange av dei med sabotasje og pinkfloydsk opprør:
«Hele klassen lekte en lek der målet var å smadre mest mulig verdifullt skoleutstyr i løpet av en time og få det til å se ut som et uhell.
Jeg var god på sånt.»
Den dagen 15-årige James sluttar skulen, med elendige papir, er den lykkelegaste i hans liv.
Nå kan han jobba på garden, slik far og farfar og resten av slekta har gjort gjennom hundrevis av år.
Men James er gløgg.
Og han les.
Nokre år seinare hamnar han nærmast tilfeldig på eit vaksenopplæringskurs for å ta opp igjen fag.
Han gjer det så godt at han kvalifiserer seg for å studera på Oxford.
Her viser han seg som eit akademisk talent og blir hylla som ein arbeidarklassehelt.
Likevel, James Rebanks gjer ikkje noka klassereise.
Han vender tilbake til sauegarden, rett nok i kombinasjon med rådgivaroppdrag for Unesco.
Slik blir dette tilsynelatande ei historie om å gå motstraums: å velja det bufaste framfor det mobile, tradisjon framfor endring, skit og slit framfor lyse og luftige kontor, ein livsstil under press framfor ein lysande karriere i ei eller anna «framtidsnæring».
Men James Rebanks spelar kanskje også på lag med ei tidsånd som i alt jaget etter kortsiktige trendar og imagebygging også begynner å etterspørja det ekte og autentiske, og der den urbane skravleklassen til si overrasking ser at det i nabolaget finst menneske som lever eit heilt anna liv, eit liv som dei veit fint lite om.
I kjølvatnet av Brexit og Donald Trump er det mange som må dra på oppdagingsferd i sitt eige folk.
Og på sitt område er sauebonden frå Lake District ein klokare og meir veltalande vegvisar enn dei fleste.
Om James Rebanks har ein politisk bodskap, så er den lågmælt.
Han legg ikkje skjul på truslane som finst, både når det gjeld økonomien i næringa, rekrutteringa, eigarskapen til areala, og verdikonfliktane mellom sauebøndene og dei nye innbyggjarane som kjem flyttande frå byane.
Han innser at «om hundre år vil kanskje ingen bry seg om at jeg hadde sauer som beitet i deler av disse fjellene.
De vil ikke vite hva jeg het.
Men det gjør ikke noe.»
For i det livet han lever i dag, vil James Rebanks berre vera ein stolt sauebonde.
| 1
|
500931
|
Hardt oppgjør med bergenspolitiet
Uten Ola Thune ville Bergen vært et enda mer lovløst sted.
Sier Ola Thune.
Det står ille til overalt i norsk politi og påtalemyndighet.
Men aller verst er det i Bergen.
Det har vi Ola Thunes ord for, og skal vi dømme fra hans nyeste bok, tar han aldri feil.
Ola Thune liker å gi sine oppdragsgivere valuta for pengene.
Blir han først hyret inn som detektiv, kan man regne med at rettferdigheten skjer fyllest, selv i Bergen.
Men ingen steder er motbakkene brattere enn der.
Det er nok derfor Thune innleder boken med en beskrivelse av en tur opp Stoltzekleiven.
Ikke overraskende legger han sine turkamerater bak seg.
«Det er vanskelig å undervurdere konkurranseinstinktet mitt», som han skriver.
«Byen vest for loven» er et forsøk på å dokumentere at inkompetanse og inhabilitet har preget bergenspolitiet i over en generasjon, og at Ola Thune hele tiden har vært den kompetente og hvite ridder som har ridd inn fra Flesland når det har blitt for ille.
Han starter med politivoldsakene på 1980-tallet, og tar deretter for seg Fagereng-saken, Lindåsdrapet, Åsanedrapet og Trine Frantzens forsvinning, før han kommer til det som er bokens egentlige tema:
Påtalemaktens mislykkede forsøk på å få Berge Gerdt Larsen dømt for grov økonomisk utroskap og skatteunndragelse.
Boken var Gerdt Larsens ide, den er finansiert av Gerdt Larsen og den fungerer som en popularisert utgave av frifinnelsesdommen som falt i Gulating lagmannsrett 31. august i år.
Til tider virker det som om Thune skriver med påholden penn.
Gjennomgangen av de mange økonomiske transaksjonene mellom et utall selskaper i flere land, er tung prosa for lesere uten revisorutdannelse, og fortoner seg som noe PriceWaterhouseCooper kunne skrevet.
Men til tross for konsulentspråket, er hensikten hele tiden tydelig:
Her skal det dokumenteres at uskyldige mennesker blir offer for et samrøre mellom skattemyndighetene, politiet og pressen – og det skal endelig bevises at dette er den bergenske metode.
Når Thune, som arbeidet for forsvarerne, også tar imot penger av tiltalte for å skrive bok om saken, gir det seg selv at teksten ikke blir preget av sterke motforestillinger.
Men dette avhengighetsforholdet skaper også begrunnet mistanke om at gjennomgangen av de andre sakene bare fungerer som en ramme for bokens hovedeksempel.
Ikke bare var Gerdt Larsen uskyldig, han var bare ett av en lang rekke ofre for det forkvaklede rettsvesenet i byen vest for loven.
Thune mangler ikke gode argument.
I ettertid er det lett å se at ikke minst bumerang-sakene var grove overgrep mot dem som våget å avsløre politivolden.
Fagerengsaken er like pinlig for Bergens Tidende som for politi og påtalemyndighet, og etterforskningen i de tre drapssakene var åpenbart ikke god nok.
Som Monica-saken viste, er det grunn til å tro at bergenspolitiet plages av dype og vedvarende systemfeil.
I flere av sakene har samspillet mellom politi og presse også gjort det ekstra vanskelig for de anklagede å forsvare seg.
Thune påstår blant annet at BT hadde en egen interesse i å få Fagereng dømt, og derfor «var direkte involvert» i en drittpakke om Thune.
Selv om mange av disse anklagene dreier seg om forhold som ligger 20 år tilbake, bør dagens ledelse i BT definitivt studere bokens mange påstander om ensidighet i dekningen av store krimsaker.
Men i motsetning til pressen, som er underlagt etiske regler som gir den angrepne rett til å komme til orde, er boken den ensidiges format.
Ola Thune navngir tjenestemenn, saksbehandlere, vitner og familiemedlemmer i et omfang som er høyst uvanlig.
Kanskje vil han ansvarliggjøre byråkrater og politifolk langt nedover i systemet, men de har ingen mulighet til å korrigere det bildet han tegner.
Hele tiden sitter han med fasiten.
Han vet hva som er sant og hva som er løgn, hvem som er troverdige og hvem som ikke er det.
Som allmektig forfatter kan han utelate motforestillinger og fakta som ikke passer ham, og han kan gjøre opp gammel gjeld uten å bli motsagt.
Boken er derfor også et hardt og personlig oppgjør med daværende førstestatsadvokat Walter Wangberg.
Thune hevder blant annet at Wangberg har norgesrekord i antall justismord.
Det er kanskje forståelig at Thune ikke har glemt Wangbergs forsøk på å trekke hans hederlighet i tvil, men det er vanskelig for en utenforstående å ta stilling til et så ensidig anklageskrift som denne boken er.
Thune har fått hjelp av forfatteren Thomas Winje Øijord.
Det forklarer antakelig at store deler av boken er skrevet i et godt og effektivt språk, riktignok med en overdrevet bruk av dramatisk presens.
Men vi får vite lite om kildene deres.
Metodekapitlet til slutt forklarer ikke hvordan Thune kan gjengi 10-12 år gamle dialoger.
Sitter han på stenografiske referat eller lydopptak?
Fra en utenforstående anmelder må det til slutt tilføyes at ensidigheten og selvskrytet til tross, så gir boken et fascinerende innblikk i den bergenske underverden som du ellers bare finner hos Gunnar Staalesen og Chris Tvedt.
| 0
|
500932
|
Skarp melding til helikopterforeldre
Lytt til Nina Lykke, en av våre skarpeste satirikere i romanform.
Hva har skjedd med foreldrerollen i en tid hvor de fleste førstegangsforeldre er over 30 år?
Mange av dem er ferdig med utdannelse og har tid til å dyrke barnet som et evig prosjekt – fra den første økologiske rotmosen til de voksne barna bæres på gullstol inn på boligmarkedet
Jeg leste nylig at det finnes 60.000 utgivelser om handler om «parenting», barneoppdragelse.
Noen generasjoner tilbake baserte oppdragelse seg på sunn fornuft og hjelp fra storfamilien.
Nå er foreldrerollen blitt en mer individuell geskjeft – og ikke minst et prosjekt man legger stor prestisje i å lykkes med.
Vi oppsøker samtalegrupper på nett, forleser oss på bøker om ulike oppdragelsesmetoder og ender opp med å føle oss utilstrekkelige.
Og gevinsten på veien: samlivsbrudd og utakknemlige barn?
Forfatter Nina Lykke vil nok nikke ja.
Å gjøre barnet til et eget altoppslukende prosjekt er et av temaene i romanen «Nei og atter nei».
Ekteparet i boken, byråkraten Jan og hans lektorkone, Ingrid, har smurt matpakken til barna i en årrekke, heiet frem sønnene på idrettsbanen og laget alle måltider fra bunnen av.
Resultatet for paret er to høyst gjennomsnittlige barn som ikke bidrar hjemme, eller er særlige omgjengelige.
Hovedpersonen Ingrid tenker høyt om dette på bussen:
«I tyve år skulle de stelles og pleies og passes, de skulle ha fire måltider om dagen og oppmerksomhet og stimulans før man kunne forvente noe som helst av dem.
Og selv da var det ingen selvfølge at de kunne så mye som å tørke seg selv i ræva.»
Sitatet er treffende for Nina Lykkes karakteristiske skrivemåte.
Ved å ta samtiden på kornet, gjennom humoristiske og skarpt tegnede personer løfter hun frem middelklassens misnøye og særegenheter.
Selve grunnhistorien er i utgangspunktet ordinær.
Ingrid og Jan har vært gift halve livet, og bor i Solveien, en av mer fornemme adressene på Nordstrand i Oslo.
Hun er lektoren som misliker jobben, han er mannen som kommer til kort på hjemmebane, men som gjør et karrieresprang og blir avdelingsdirektør for et departement.
Der treffer han en yngre kvinne, Hanne, og det klassiske trekantdramaet oppstår.
Denne trekanten sees fra alle kanter, og Lykke skriver godt om hvordan de alle tre fortæres av begjærets oppsider og nedsider.
Nina Lykkes store styrke er en original språklig klo.
For hvem får ikke klare bilder i hodet av å lese korthogde beskrivelser som dette:
«Hun var et eldgammelt og utkjørt følelsesludder som hadde slitt seg selv helt ut, hun kjente seg som et sikringsskap der alle sikringene var gått.»
Dette er rådgiveren Hanne på 34 som tenker om seg selv.
Og romanen er full av slike beskrivelser som gjør karakterene troverdige som individer, og til interessante karakterer for å stille ut det moderne middelklasseliv.
For Lykke kritiserer ikke bare hvordan barn ofte gjøres til overhoder i familien, hun dissekerer også hvordan det som før ble betegnet som vanlig uro og ubehag nå blir møtt med kliniske diagnoser.
Lektoren Ingrid ser utover klassen og tenker «i gjennomsnitt to forskjellige slags personlighetsforstyrrelser, en halv selvskader, fire og en halv deprimerte, to med ADHD».
Lykke viser gang på gang at hun har en egen evne til å sette ord på en moderne livsfølelse.
Romanen kan leses som en kritikk av kulturen, men fungerer samtidig som en mer eksistensiell refleksjon over nåtidens livsvilkår.
Tekstene viser hvor små og sårbare vi mennesker egentlig er.
Hun skriver om hvordan vi alle lengter etter noe annet enn det vi har, og om hvorfor dette er både totalt meningsløst og fullt uunngåelig.
Og hun gjør det med humor på veien.
Det er både morsomt, sårt og eksistensielt gjenkjennelig å seg selv gjennom Lykkes intelligente samtidssatire.
| 1
|
500933
|
Savnet av en søster
Sanselige og lekne dikt om søsterskapet i en av høstens beste diktsamlinger.
NRK hadde nylig en stor diktkåring hvor leserne kunne stemme frem de ti beste diktene noensinne.
Resultatet var forstemmende lesing for den som mener at det er skrevet mange gode dikt siste 50 år.
Det var knapt et dikt skrevet etter 1960.
Det er litt synd når vi vet det finne så mye gull, så mange gode og eksperimentelle diktsamlinger, samt diktsamlinger som går i tett dialog med tradisjonen.
Diktskrivingen har tross alt ikke stoppet med verken Jan Erik Vold eller Olav H. Hauge.
Men det gir også gevinst å orientere seg litt frem i tid.
Kanskje handler det om forestillingen om at den moderne poesien er vanskelig tilgjengelig.
Dette er ikke til forkleinelse for dem som brukte sine siste rester på kontantkortet til å stemme frem «Det er den draumen» som soleklar vinner.
Men jeg tror vi har noe igjen for å lese nye dikt.
Tross alt handler poesien ofte om å se verden på en ny måte, fornye blikket og snu opp ned på vår vanetenkning.
Min personlige liste ville helt klart hatt med lokale og sterke navn fra dette bokåret:
Anne Helene Guddal, Ingrid Nielsen – og Gro Dahle.
Sistnevnte er en anerkjent forfatter for barn og unge, og som poet fortjener hun flere lesere.
Årets diktsamling, «Søster», er en av høstens sterkeste diktsamlinger, og kan også tjene som bevis på at moderne dikt slett ikke er vanskelige å forstå.
Dahle blir gjerne karakterisert som en naivistisk forfatter.
Hun skriver tidvis i et enkelt, nærmest barnlig språk, og er ikke redd for å nærme seg det tilsynelatende banale.
Årets utgivelse er intet unntak selv om hun også skaper nye språksammenhenger.
Det lyriske jeget er et enebarn som savner en søster.
Poeten skildrer en tydelig nærværende, og dominerende mor, som gjør søstersavnet enda mer prekært:
«Det er moren min som ringer / for å høre om jeg har kommet hjem.
/ Vekket jeg deg?
Spør hun.
/
Det er da jeg tenker / at det kunne vært fint med en søster.
/ Det trengs minst to for å bære en mor.»
Dette åpningsdiktet er representativt for samlingen som helhet.
Det er lett tilgjengelige dikt, ofte humoristiske, men også med en tydelig sårhet.
Dahle får frem en eksistensiell ensomhet i å være enebarn, og det å være ekstra utsatt for den dominerende morens skarpe og invaderende blikk.
Diktsamlingen har seks avdelinger som alle har ulike poetiske linjer som overskrift.
Her er dikt om samhold og støtte, men også om rivalisering og slåssing.
Det lyriske jeget dikter seg en søster, også i form av hund, som for å si at søsterfellesskapet også kan forstås metaforisk.
Men Dahle hadde ikke vært Dahle om hun ikke også kom inn på søsterlivets risiko og farefulle soner.
Dahle bruker konkrete bilder fra hverdagen i stedet for å skildre følelser:
«Søstre grovhakker hverandre, rasper hverandre opp i råkostsalater, skjærer hverandre i stadig mindre stykker, river fiskeskinnet av hverandre (...)».
Flere steder brukes kjøkken- og matmetaforer gjennom hele diktet.
Språket er energisk og sanselig.
Dahle får godt frem de ulike nyansene i det å ha en søster, både nærheten, men også det brutale som pipler frem i tette relasjoner.
Skildringen av moren er humoristisk med effektiv bruk av kontraster:
«Jeg vil ikke være noen byrde, sier moren min.
Hun henger over skuldrene mine.»
Dette er dikt som ikke sminker seg, men som med sin sanselighet og poetiske undring også byr på eksistensielle innsikter i det å være en søster, en mor, eller en datter.
Gro Dahle har skrevet en nydelig og klok diktsamlingen som bør leses av alle som har eller, som meg, savner en søster.
| 1
|
500934
|
Frp – sett frå andedammen
Ei pirrande historie om strid og skandalar fortel oss lite om kvifor Frp vart ein suksess.
Framstegspartiet er – kanskje ved sida av Arbeidarpartiet – det mest omskrivne politiske partiet i Norge dei siste åra.
Ei rekkje bøker har forsøkt å fortelja historia om partiet og forklara Frp sin formidable suksess.
Frå innsida har framståande Frp-politikarar, med Carl I. Hagen i spissen, gitt sine versjonar i bokform.
Og partiet sin først avgåtte statsråd, Robert Eriksson, er alt på bokmarknaden med memoarar.
Enno manglar me rett nok det store, uavhengige, faghistoriske verket om Frp.
Men det har me heller ikkje fått med Dagblad-journalisten Gunnar Ringheims «Frp – rett frå levra», med dei tabloide undertitlane «En historie om svik, løgn og suksess» og «Det største politiske eventyret i Norge».
Ringheim fortel i forordet at han byggjer på fem hundre timars bakgrunnssamtalar og intervju med 80 nåverande og tidlegare medlemmer av partiet.
Han har valt å fortelja historia om Frp «ved hjelp av stemmene til de sentrale aktørene i et parti de aller fleste trodde skulle bli ei døgnflue».
Det byrjar ganske bra.
Historia om Anders Lange og hans parti, og om Carl I. Hagen og hans veg mot partitoppen, er interessant og underhaldande framstilt.
Men etter kvart som ein blar seg gjennom sidene, blir mangelen på analyse, kjeldekritikk og eit samanbindande grep stadig meir irriterande.
Til slutt blir forteljarstemma heilt borte, og boka artar seg som eit serieintervju som i bolkar kunne ha fungert brukbart som avisreportasje, men som ikkje forsvarer bokformatet.
I staden for oppsummering og eigne konklusjonar avsluttar Ringheim med å intervjua åtte observatørar – samfunnsvitarar, kommentatorar og samfunnsdebattantar.
Lesaren sit med kjensla av at forfattaren har gått lei av sitt eige prosjekt, og helst vil bli ferdig.
Ved å konsentrera seg om dei sentrale aktørane, lukkar boka seg inne i andedammen der toppolitikarar og politiske journalistar til dagleg plaskar.
Me får vita mykje om maktkampar, personlege motsetningar, skandalar og meir eller mindre vellukka utspel.
Mykje er rett nok kjent frå før, men som innblikk i spelet bak kulissane er boka til tider pirrande.
Ringheim får god hjelp av ein partikultur der det ikkje har vore tradisjon for å leggja skjul på verken sympatiar, antipatiar eller personlege ambisjonar.
Partieigaren Carl I. Hagen har her sett standard, på godt og vondt.
Det er rett og slett pinleg å lesa om hans smålege oppførsel overfor partifelle Inger Marie Ytterhorn etter at ho nekta å vika plass for han i Nobelkomiteen.
Det lesaren må spørja seg om, er korleis denne samanhengande soga om personleg og politisk strid kunne bli til «det største politiske eventyret i Norge».
Det prøver forfattaren altfor sjeldan å gi svar på.
Veljarane er i det heile ganske fråverande i boka, anna enn som tause statistar som blir representerte av valresultat og galluptal.
Samspelet mellom partitoppar, organisasjon og folk er ikkje det som interesserer Ringheim mest – heller ikkje korleis endringane i det norske samfunnet sidan partistiftinga i 1973 kan ha skapt vekstvilkår for eit parti som Frp.
Typisk nok manglar bøker som «Frp-koden» av Magnus Marsdal og «Høyrepopulismens hemmeligheter» av Ketil Raknes på litteraturlista hans.
Utan å forlanga at Ringheim skulle ha skrive ei heilt anna bok enn det han har, må det vera lov å peika på at tilnærminga hans gjer det vanskeleg å gi ei god forklaring på kvifor Frp er blitt den viktigaste nykomaren på den norske politiske arenaen sidan krigen.
I rettferds namn må det til slutt seiast at Gunnar Ringheim skriv lett og godt, at eg sette mange utropsteikn i margen under lesinga, og at boka blir avslutta med ein nyttig faktadel.
| 0
|
500935
|
Drevet med – for Bergen
Det er lite å utsette på Trude H.
Drevlands pågangsmot for Bergen, men en ordfører må ha mer enn gode intensjoner.
Politikere trenger det bergenseren og Høyremannen Carl Joachim Hambro kalte «mistenksomhetens nådegave».
Trude Drevland har ikke skrevet boken «Litt Privat» fordi hun har en korrupsjonssak hengende over seg og venter på statsadvokatens avgjørelse.
Aschehoug forlag hadde kontakt med Drevland med tanke på bokutgivelse allerede høsten 2014.
Uavhengig av hele korrupsjonssaken har Drevland en interessant historie, som er verd en bok:
Nordlendingen som ble alenemor i ung alder og handlekraftig sykehjemsbestyrer i flere byer, før hun endte opp som ordfører i Norges stolteste by, Bergen.
Korrupsjonssaken preger likevel bokens historie, og det skriver hun også rett ut.
I boken gir Drevland innsikt i hvordan hun tenker om politisk handling.
Hun elsker korps og kongen – her skal det fremover.
Drevland forfekter en form for folkelig konservatisme.
Hun er kritisk til janteloven, heier på Brann, og takker sine foreldre for å ha lært henne at hvis hun skal klare noe her i livet, må hun stå på.
Protestantiske verdier som nøysomhet og hardt arbeid er sentrale for Drevland.
Mange vil nok kjenne seg igjen Drevlands måte å takle en vanskelig situasjon i privatlivet på.
Hun arbeider hardt og tar i bruk humoren hun har med fra sitt barndomshjem i Melbu.
Men noen ganger hjelper ikke det harde arbeidet.
Det som nytter, er å ta en pause, og akkurat dette skriver Drevland godt om.
Det er viktig å understreke at Drevland ikke er dømt, og hun skriver ganske åpent om feil hun har gjort.
Jeg savner likevel mer refleksjoner rundt rolleavklaring og regler i politikken.
Folk setter ofte pris på politikere som får ting gjort og er utålmodige.
Drevland er populær.
Hun fikk flest personstemmer i Høyre ved siste kommunevalg.
Det er konkrete saker, sosialt engasjement og bergenspatriotisme som driver Drevland.
Allerede på første side uttrykker hun sin begeistring for den handlekraftige Høyrepolitikeren Arne Rettedal, som blant annet var kommunal- og arbeidsminister under Willoch og ordfører i Stavanger.
Der var han kjent for å være en ikke-ideologisk og praktisk foregangsmann.
I «Litt Privat» aner vi konturene av en politiker som lar seg begeistre mer av politisk handling enn av prosedyrer for politisk handling.
Av og til har næringslivet en tendens til å verdsette handlekraft og klage på manglende engasjement, hvis mediene setter for mange spørsmålstegn ved de politiske prosedyrene.
Denne holdningen var noe markedsøkonomiens ideologiske tenker, Adam Smith, advarte mot.
Kåre Willoch har også skrevet om det når han har advart mot økonomiske lederes uheldige politiske innflytelse.
C.J. Hambro snakket om de «finansielt formuende, men politisk og intellektuelt uformuende herrer».
Mitt poeng med å trekke frem betydningen av prosedyrer, formaliteter og rolleavklaring mellom politikk, næringsliv og media er ikke å underkjenne betydningen av et godt næringsliv og politisk handling.
Snarere tvert imot:
Det er forutsetninger for effektiv politikk og fritt næringsliv.
Et eksempel på Drevlands handlingsorienterte politikk er da hun som byråd for helse- og sosial på begynnelsen av 2000-tallet måtte stramme til budsjettene.
Hun argumenter ganske godt for seg, og det er befriende å lese om en politiker som innrømmer at hun måtte kutte.
Samtidig settes ikke de harde budsjettrealitetene som Drevland møtte, inn i en overordnet, konsistent sammenheng.
Et annet sted i boken kommenterer hun kutt i forsvarets korps.
Det er hun sterk imot.
Hennes påstand om at «det politiske miljøet må slutte å rangere det ene som viktigere enn det andre», vitner ikke akkurat om at hun har den budsjettdisiplinen hun mener var nødvendig da hun var byråd.
Drevland er svært kritisk til bergenspressen, og hevder at ordet «korrupsjon» ble brukt i overskrifter uten at konteksten kom med.
Hun opplevde at hun var hjelpeløs og den tapende part i kampen om å selge aviser.
På samme side skriver hun at hun ikke hadde mer «igjen å leve for, men jeg evnet ikke engang å ta mitt eget liv».
Dette er svært sterke ord, som gir assosiasjoner til Tønne-saken, som fikk et tragisk utfall.
Hvis mediene skal kritiseres for noe i disse sakene, kan det være at journalister bør være seg bevisst at det er forskjell på en politiker som med overlegg begår korrupsjon og en som lar seg drive til å være med på tvilsomme ting.
Det utgjør muligens ikke en juridisk forskjell, men det er etisk sett verdt å reflektere over – i tillegg til at fallhøyden fra å være en populær ordfører til å bli omtalt som skurk, kan være særdeles tøff.
Samtidig kan ikke mediene slutte å opptre kritisk.
Påstanden om at avisene bare er ute etter salg og ikke tar hensyn til mennesker i dype krisesituasjoner, er urimelig.
Drevland setter mediene i en situasjon der deres helt legitime og nødvendige virksomhet blir vanskelig å forsvare for den alminnelige leser.
Det er medienes oppgave å være kritisk til både politikk og næringsliv.
Og det er gjennom kritisk journalistikk mediene dypest sett tjener demokratiet og et bærekraftig næringsliv.
Lars Gauden-Kolbeinstveit er filosof, rådgiver i tenketanken Civita og medlem i Minervas redaksjonsråd.
| 0
|
500936
|
Sterkt om IS-bruder
Bokanmeldelse:
Den som brått drar niqaben over hodet, har som regel mer å skjule enn bare kroppen.
15 år gamle Leila fra Bærum vil gifte seg med hvem som helst, bare han er muslim.
Hun vil ha åtte barn, bo i en ørken og leve på sand og vann for å komme nær nok Gud.
Ekstremisme er ikke uvanlig hos 15-åringer, men denne jentungen gjorde alvor av de skrudde drømmene.
En oktoberdag for tre år siden dro hun og den tre år eldre søsteren Ayan til Syria, hvor de ennå er.
I en rystende bok river Åsne Seierstad niqaben av de to søstrene fra Kolsås.
Under finner hun en dyp forakt for det norske samfunnet og en vilje til å underkaste seg både Gud og hans voldelige mannlige representanter.
Døden skremmer ikke jentene.
De tror at den bare er en port til det egentlige livet.
Denne troen har de ikke suget av eget bryst.
De har sittet ved føttene til en ung koranlærer fra den somaliske Tawfiiq-moskeen i Oslo som har forkynt at «vi muslimer ser på døden som starten».
Denne tanken har vært fremtredende også i inderlig kristendom, men blir eksplosiv når den kobles med ideen om jihad med sverdet.
Boken vil nok utløse ny og enda skarpere debatt om forkynnelsen i norske moskeer.
De to jentene trekkes inn i det autoritære Islam Net, som er til forveksling lik det vi vet om livet i nyreligiøse bevegelser som Scientology og Children of God.
Ungdommene stenges inne av et finmasket gitter av regler, forkledd som den eneste veien til renhet og frelse.
De blir innprentet at samfunnet som omgir dem, som har gitt deres foreldre trygghet og som finansierer familiens liv, egentlig er deres fiender.
Dette er det første trinnet på stigen til radikalisering.
Det øverste heter «vold er den eneste veien».
De to ender som bruder for norske IS-krigere.
De kunne valgt annerledes.
Broren Ismael ender som en godt integrert ateist.
Skildringene fra farens fangenskap i Syria er som scener fra Gestapos innerste torturkamre.
Bokens svarteste avsnitt er likevel der hvor Bastian Vasquez, en konvertitt oppvokst i Skien, dreper Arfan Bhattis to år gamle sønn etter at barnets mor frivillig har dratt til Syria for å bli hans kone nummer to.
I et fyldig etterord redegjør Seierstad for metoden hun bruker, den litterære journalistikk, og hvordan hun har rekonstruert de mange dialogene i boken.
Redegjørelsen er tydelig preget av debatten etter «Bokhandleren i Kabul» og inviterer til en kildekritikk som må ha vært helt fraværende da Dagbladet ved flere anledninger brukte søstrenes far som anonym kilde.
Seierstad skriver at Sadiq Juma solgte røverhistorier til avisen for å finansiere nye forsøk på å få jentene ut fra Syria, blant annet én om at 272 IS-krigere skjuler seg i Europa.
De anklagene er Dagbladet nødt til å svare på.
«To søstre» er en deprimerende historie om en familie som faller fra hverandre og et dystert innblikk i islamistiske miljøer som gjør hva de kan for å svekke Profetens omdømme.
Men først og fremst er boken nok et dokumentarisk mesterstykke fra Åsne Seierstad om unge som frivillig velger hat og mørke.
Kanskje ville de valgt annerledes om de tidlig nok var blitt to av oss.
| 1
|
500937
|
Jakob og Neikob inntar politikken
Når Stai først slår et slag for nye naboer, kunne hun gjerne gitt naboen et arabisk navn.
Suksessen til Jakob og Neikob er formidabel.
Så langt er bøkene å finne i åtte land, deriblant Kina og Frankrike.
Stai hylles særlig for å bidra til barns språklige bevissthet.
Det ligger både lek og læring i å teste ut dette absurde premisset:
Tenk om du bare kan si ja – eller bare nei?
Færre har lagt merke til den politiske brodden.
I denne fjerdeboken har bestevennene fått ny nabo.
Spennende, synes Jakob.
Skummelt, synes Neikob.
Og vips er tre-fireåringer introdusert for innvandringsproblematikk.
Men ved første øyekast er dette bare en historie som nøyer seg med å tematisere barnelærdommens «ikke snakk med fremmede».
Hvor viktig er det egentlig at naboens hud er svart?
Jakob har tross alt rødt ansikt, mens Neikob har blått.
De stilige kontrastene hjelper små barn å skille karakterene fra hverandre.
Det er vanskeligere å bortforklare at naboens tak har form som en løk.
Det minner om en minaret.
Neikob setter opp gjerde, mens Jakob bygger bro bort til nabohuset.
Snart får likevel skepsisen overtaket.
Neikob vinner nok mange små lesere over på sin side når naboen ringer for å by på fiskeboller:
«– NEI, svarer Neikob.
– Vi likar ikkje fisk i bollane.»
Fremmedfrykten tar overhånd.
Kan naboen være et monster?
Absurd humor bryter med hva vi logisk kan forvente.
Stai skriver og tegner seg inn i selskap med store humorister når hun gjemmer politiske budskap bak naiv moro.
I bok nummer to, «Tjuven slår tilbake», klarer ikke politiet å se forskjell på Jakob og Tjuven.
Tjuven har nemlig malt Jakob gul og svart, som seg selv.
Alle gule og svarte er kjeltringer, eller …?
Stai lar Jakob havne i fengsel.
Han blir ikke fri før Neikob har lurt seg bort til fengselsvinduet og malt ham tilbake i sine opprinnelige farger.
Samfunnskritikken ligger der som en bonus for voksne høytlesere.
Denne gangen blir Jakob og Neikob så redde for naboen at de bestemmer seg for å fjerne døren i huset sitt.
De lager vegg i stedet.
At de ender opp med å snekre seg selv ute – hos potensielle monstre – heller enn å snekre seg selv inne, hører til moroen.
Ute tenner de bål.
Men så må de på do, og blir nødt til å oppsøke naboen likevel.
Spoiler alert!
Hun viser seg å være branndame.
Når Stai gjester Litteraturhuset i Bergen lørdag 22., må hun gjerne svare på hvorfor den svarte naboen har fått det erkenorske navnet Eldrid.
Vil hun presisere at mange mørkhudede vitterlig er norske?
Er Eldrid det perfekte navnet for en brannslukker?
Eller er det slik jeg frykter – at Stai vil unngå kritikk for å drive innvandringspolitikk i barnehagen?
Branndamen kommer uansett til nytte.
Moralen kunne med andre ord vært poengtert i et «hurra for nye naboer», men Stai hever heller pekefingeren i en avledningsmanøver:
«Bål må ein aldri gå ifrå!»
Så åpner hun slutten for tolkning, dermed må du og den du har på fanget, selv ta ansvar for hva dere får ut av dette:
«Neste dag tek Jakob og Neikob ned brua og gjerdet.
Av plankane lagar dei hus.
Hus til nye naboar.»
Tre gode politiske bildebøker:
| 1
|
500938
|
Intet nytt fra den hemmelige fronten
Gå rolig videre, her er det ikke noe nytt å se.
Snart 40 år er gått siden de hemmelige Stay Behind-gruppene ble avslørt, og vi fikk vite at både Norge og andre Nato-land hadde nettverk av agenter med skjulte våpenlagre, klare til motstand under en eventuell russisk okkupasjon.
40 år burde være nok til å skape et tilnærmet fullstendig bilde av hvordan gruppene fungerte, hvilke oppgaver de hadde, og ikke minst hvor sterk den demokratiske kontrollen var.
I sin nye bok om Stay Behind-systemet legger Frode Fanebust listen atskillig lavere.
Han innleder med å presisere at formålet ikke er å lage et fullstendig bilde, men å hente ut «noe av det ufullstendige».
Med en slik tilnærming, det amerikanerne kaller cherry picking, er det ikke overraskende at resultatet får en klar tendens.
Fanebust vil svekke inntrykket av at okkupasjonsberedskapen etter hvert ble dominert av sterkt høyreorienterte grupper og utgjorde et klart rettssikkerhetsproblem.
Det gjør han ved å lene seg tungt på noen kilder, som Olav Riste, Lundkommisjonen og ikke minst Svein Blindheim, og ved å desavuere andre, som Ronald Bye og Finn Sjue.
Denne vektingen ville vært grei nok om han hadde argumentert bedre når han gang på gang slår fast at én beskrivelse av den fordekte virksomheten er mer sannsynlig enn en annen.
Det gjør han ikke.
Uten innsikt i resonnementene bak vurderingene, er det vanskelig for leseren å vurdere hvor holdbare de er.
Det er ganske sikkert riktig at vi ennå ikke har den hele historien om hvordan forsvarsminister Jens Chr. Hauge ledet oppbyggingen av en hjemmefront for den neste krigen, og hvordan amerikanerne og britene overtok mye av finansieringen etter at den første fasen var betalt av Rederiforbundet, Arbeidsgiverforeningen, Industriforbundet, Libertas og private bedrifter.
Fanebust kaller dem «patriotiske bidragsytere».
Andre motiv enn patriotisme er jo tenkbare, men blir ikke diskutert i noe omfang.
En ny bok om et system som forberedte motstand mot en ytre fiende ved å overvåke lovlig politisk virksomhet, burde hatt som ambisjon å opplyse noen av de mørke feltene.
Fanebust beskriver hvor lukket og utilgjengelig kildematerialet ennå er, og erkjenner at han ikke kommer lenger enn tidligere undersøkelser.
Det er en ærlig sak, men noen sterk begrunnelse for likevel å skrive boken, er det jo ikke.
| 0
|
500939
|
Oppfriskende homoforelskelse
Simons skeive forelskelse frisker opp både kjærlighetssjangeren og innsikten om homofili.
Før handlet ungdomsbøker om homofili mye om indre konflikt:
Er jeg virkelig homofil?
Hvordan skal jeg orke å leve med meg selv?
Med langt flere homofile forbilder rundt oss er det ikke lenger like vanskelig verken å definere eller akseptere seg selv.
I «Simon og homo sapiens-agendaen» er konflikten plassert mellom individ og samfunn:
Er det best å leve skjult eller åpent?
Den amerikanske forfatteren Becky Albertalli er psykolog med skeiv ungdom som spesialitet.
Samfunnsengasjementet hennes ligner det vi finner for eksempel i «Mirakel» av R.J. Palacio, der hovedpersonen blir mobbet for sitt deformerte ansikt.
Målet er å mane til respekt ved å gjøre oss kjent med mennesket bak «annerledesheten».
Om en voksenbok hadde vært like politisk korrekt, ville den neppe vakt tilsvarende oppsikt.
Men siden det er voksne med sans for vitamintabletter som råder i markedet for ungdomsromaner, er det knapt til å undre seg over at boken om Simon er solgt til 25 land.
Det hjelper så klart at denne underfundige kjærlighetshistorien også egner seg for voksne.
En homofil forelskelse frisker opp en sjanger som ellers lider under forslitte romanser.
De aller fleste vet mer nå enn før om hva det innebærer å være homofil.
Premisset for denne boken er at vi likevel ikke vet nok.
Simon (17) har funnet seg en homofil samtalepartner i skolens nettforum.
De utveksler anonyme e-poster som blir stadig mer fortrolige.
Deres nakne tanker gir innsikt, samtidig demonstrerer guttene en herlig sans for humor.
De to oppmuntrer hverandre i prosessen med å stå åpent frem for sine nærmeste.
Tidligere var det frykten for fordømmelse som gjorde det tungt å «komme ut», nå er det frykten for å skuffe foreldrene og for å skille seg ut i kameratflokken.
Det gjelder å vente til du er trygg nok på deg selv.
Problemet er bare at Simon – allerede i bokens åpningsscene – blir avslørt av en gutt med sans for utpressing fordi han har glemt å logge seg av e-postkontoen.
«Komme ut»-prosessen sklir ut av kontroll.
Kontroverser følger.
Mest spennende er det at den anonyme e-postvennen som Simon er forelsket i, vet hvem Simon er uten selv å gi seg til kjenne.
Boken er utstyrt med et vell av referanser til mer eller mindre populær amerikansk kultur.
For fullt utbytte gjelder det å være koblet på nett mens du leser.
Særlig lydsporene fyller fint ut Simons personlighet, men han fremstår uansett som en varm fyr det er verdt å bli kjent med, omgitt av venner og familie som er mer enn bare statister.
Noen av de mange replikkvekslingene kunne derimot trengt enda mer snert.
Riktig nok er det realistisk at en fyr som Simon iblant uttrykker seg klønete, det blir bare ikke så stor litteratur av det.
For meg falt dessuten spenningen da jeg gjettet identiteten til hans hemmelige forelskelse lenge før han selv fant ut av det.
Slutten er likevel verdt å vente på.
For en lengtende homse må dette gi førsteklasses godfølelse.
| 1
|
500940
|
- Poesi du vil tatovere i minnet
Pedro Carmona-Alvarez skriver suverent om pubertetens ømmeste punkter.
«Ungdomstiden venter som et lite monster under sengen», står det et sted i Pedro Carmona-Alvarez´nye roman «Bergen Ungdomsteater».
Det lyder som en fin oppsummering av puberteten hvor kroppen forandrer seg i utakt med hodet, hvor mange sliter med å finne sin identitet og hvor en kan føle seg både ekstremt usikker og uovervinnelig på samme tid.
Slik synes det i alle fall å være for de tre hovedpersonene Marita, Andreas og Johannes som portretteres i denne boken.
Romanen er en selvstendig oppfølger fra «Og været skiftet og det ble sommer og så videre» fra 2012.
Han mottok
P2 -lytternes romanpris for den første boken om Marita som har mistet begge søstrene sine, og vokser opp i en ødelagt familie.
I roman nummer to blir en mann som kalles «Bergenseren» trekkplasteret som drar henne og moren til Bergen, hvor handlingen skal utspille seg.
Her blir hun, tilflytteren, kjent med Johannes og Andreas, og sammen oppsøker de politiske ungdomsleire, utforske seksualitet, rus, og alt som hører ungdommen til.
Dessuten starter Johannes Bergen Ungdomsteater, som får en vesentlig rolle i romanen.
I det hele tatt er film og teater-referansene mange i denne romanen, men aldri på en påklistret måte, de er snarere med på å utvide vår forståelse av karakterene og kulturen de preges av.
Tidskoloritten er 1980-tallets Bergen og den såkalte «Generasjon X».
En patriot vil ha stor glede av å lese romanen fordi forfatteren beskriver bygeografien vakkert, og byr på selvironiske erkjennelser som denne:
«Bergenserne liker ikke å bo andre steder enn i Bergen».
Samtidig er den store styrken med romanen nettopp tidløsheten i beskrivelsen av karakterene.
Du trenger ikke å ha vært femten år på åttitallet for å kjenne deg igjen i den intense livsfølelsen, de vanskelige valgene og håpløsheten en kan føle når en er i ferd med å finne sin identitet.
Mer enn å være plotdrevet, består romanen av mange tablåer.
Slik gir tittelen «Bergen Ungdomsteater» også mening på formplanet.
Ungdomstiden har noe teatralt over seg ved at man utforsker ulike roller, men forfatteren ligger tett opp til dramaet også i den beskrivende stilen hvor rekvisitter og scenografi beskrives utførlig.
De nære observasjonene er veldig, veldig gode, og viser hvordan språket er bearbeidet også på et mikroplan:
«Søstrene med røde øyne, som om de nettopp hadde våknet av vindblaffene over Vågen, av det svaiende gresset som kiler dem på armene i Nordnesparken, av en grein som knekker og lander ved siden av foten til Vera, ved en lakksko som er slitt og matt ytterst på tuppen.»
Dette er ikke en roman man løper til om man ønsker kronologisk handlingsforløp og tettpakket action, men en bok for de språkbevisste fordi hvert kapittel har klare poetiske kvaliteter.
Forfatteren skriver visuelt og sanselig og på den måten blir leseren effektivt dratt inn i scenene:
«Vinter og regn, våte boots og våte loppemarkedsfrakker som lukter bikkje».
Ved å bore dypt og nærgående i språket, får Carmona-Alvarez frem den dobbeltheten som ligger i ungdomstiden.
Aldri er man mer sårbar og åpen for verden, her er det en tynn lykke og en ulykke som pipler frem mellom linjene.
Forfatteren skriver innsiktsfullt enten han skildrer en fødsel som ender dårlig, politisk oppvåkning eller det første hemmelige samleiet på en ferie i Italia.
Romanen er på sitt beste i disse scenene.
Skildringen av USA og de to døde søstrene til Marita kan tidvis oppleves i overkant tett på klisjeene, men uten at det svekker helhetsinntrykket.
Dette er en roman som tåler og fortjener å leses flere ganger, fordi språket er så gjennomarbeidet og byr på poetiske linjer du vil tatovere fast i minnet ditt.
Carmona-Alvarez får til å kombinere språkdiamanter med fortellingens driv.
Og hvem kan ikke kjenne seg igjen i slike poetiske erkjennelser:
«Å begynne på videregående var som å komme opp til vannoverflaten etter å ha holdt pusten i et århundre.»
| 1
|
500942
|
- Nok en fulltreffer fra Chris Tvedt
Bokanmeldelse:
Advokathelten Mikael Brenne er tilbake.
Det er mye å glede seg over i bokseriens sjette bind.
Etter seks år med andre prosjekter – først og fremst bøkene om politietterforskeren Edvard Martre, forfattet sammen med ektefellen Elisabeth Gulbrandsen – står Chris Tvedt igjen alene på tittelbladet.
Nå er han ute med den sjette boken i kriminalromanserien om advokathelten Mikael Brenne.
Denne gang er det en tidligere voldsdømt svartmetallmusiker, nå vordende litteraturstjerne, som blir Brennes klient.
Han er tiltalt for mord på sin tidligere skrivelærer og senere formidler.
Når Brenne, preget av hybris en bergensadvokat verdig, etter et plutselig vendepunkt taper saken, får det konsekvenser ikke bare for flere av de involverte, men også for ham selv.
Boken henter sin tittel fra den gamle straffeloven § 233.
Den er med det unntak at Brenne-serien på originalt vis har jussen og retten som sentralt omdreiningspunkt, en typisk vellykket norsk kriminalroman, med de litterære begrensninger disse bøkene synes å fordre.
Plottet er velutviklet, med tråder som flettes fint inn i hverandre og tar overraskende vendinger.
Karakterene fremstår for det meste troverdige – særlig den ekle eksmusikeren Josef Mardal gis et overbevisende portrett.
Ut av boken kan det også leses litt samfunnskritikk, særlig av hvordan rettsvesenets aktører, på begge sider, møter dem som har forvillet seg inn der.
Tvedts stil er sånn passe hardkokt, iblandet noe mer bløtkokte skildringer der hyppig bruk av sammenligninger og metaforer forsøker å påklistre teksten litterær verdi.
Som utsikten fra Brennes hotellrom:
«Gatelysene glitret rastløst i det mørke urolige vannet i havnen.
En fyllik beveget seg langs kaiene, tok seg ustøtt frem fra lyktestolpe til lyktestolpe, en polfarer på innlandsisen, eller en astronaut som svevde i verdensrommet.»
Slik følges kriminalromanens sjangerkonvensjoner på godt og vondt.
Men det er mer å glede seg over i bokseriens sjette bind:
Endelig er det ikke lenger «hemmelig» at Mikael Brenne bor i Bergen.
I de tidligere romanene har alle stedsnavn vært anonymisert.
Enda mer gledelig er det imidlertid at virkeligheten har innhentet romanserien ved at tingretten og ankemuligheten har kommet inn i boken.
Tidligere har Tvedt diktet bort toinstanssystemet av såkalt dramaturgisk nødvendighet, en begrensning som har virket noe bekvem og lettvint.
Selv om Tvedt har skrevet en engasjerende fortelling, er det likevel noen aspektet ved hovedpersonens karakter som irriterer meg.
Et problem, med det premiss at advokat Brenne ikke er direkte enfoldig, er hvordan Brenne har denne ulidelige trangen til å lansere banale innsikter av typen «Vi vet aldri stort om andre mennesker, […] men vi trenger dem likevel» uten ironi.
Et annet problem er hvordan Brenne tidvis fremstår for naiv og uten den kollektive hukommelsen han burde dele med leserne av bokserien.
For eksempel hvordan han etter alt som har skjedd i tidligere bøker, ikke synes å være det fnugg desillusjonert, særlig der hvor det virker beleilig for forfatteren å la ham tre blåøyd inn i en farlig situasjon.
Burde ikke Brenne ha lært noe av, eller i alle fall være seg bevisst, bokseriens tidligere hendelser?
Et annet eksempel er hvordan Brenne synes det er så spesielt å se åstedsbilder fra et drap på en han har truffet i levende live, når slike bilder av drap på bekjente snarere er regelen enn unntaket i de første Brenne-bøkene.
Uansett, dette klarer ikke ødelegge inntrykket av at Chris Tvedt nok en gang har skrevet en underholdende og spennende norsk kriminalroman.
Intet mer, intet mindre.
| 1
|
500943
|
Bortskjemte kvinner med begjær
Selv ikke pikante sexscener skaper friksjon i monoton middelklassekritikk
Det moderne Norge har tatt økonomiske kvantesprang de siste tiårene.
Vi jobber stadig mindre og får stadig mer penger mellom hendene.
Samtidig synes det som om vår selvoppfattelse henger igjen i en periode da vi faktisk jobbet hardt og måtte spare for å få råd til nye ting.
Hvordan kan litteraturen hjelpe oss til å forstå oss selv bedre?
Forfatter Mari Ulset forsøker å gi et svar gjennom romanen "Slik lever vi her".
Hovedpersonen Åshild er fysioterapeut i Oslo, gift med en mann i oljebransjen og mor til to.
En gjennomsnittsfamilie på utsiden.
Hun møter venninnene sine og samtaler om duftlys, dyrebare kremer og venninneturer, mens mannen higer etter Birken, etterutdanning og sin ukentlige joggegruppe for å holde 40-årskrisen på trygg avstand.
Kort sagt, denne kjernefamilien kunne vært tatt rett ut fra en gjennomsnittlig case-studie fra Dagens Næringsliv.
Hovedpersonen er rammet av middelklassens misère, det å ha alt, men likevel ønske seg mer.
Stadig vekk gjentar hun mantraet fra en fransk hudpleieprodusent: "fordi jeg fortjener det":
"Åshild dro et stort, hvitt badehåndkle ut av haugen med klær og brettet den sammen.
Hun burde bestille en overnatting på favoritthotellet sitt i Oslo, bare til seg selv, og få alle spabehandlinger, det var det hun burde gjøre.
Skjemme seg selv bort".
Det eskalerende forbruket blir et bilde på forbrukersamfunnets framvekst.
Karakteren Åshild kan forstås som et bilde på det nyrike Norge som fortrenger at ikke alle henger med på pengegaloppen.
Intrigen i beretningen kommer via en østeuropeisk fremmedarbeider.
Et grep som også ble brukt i Vigdis Hjorths "Et norsk hus", hvor polakkene defineres som "det andre" som det norske defineres opp mot, og ikke minst i NRK-serien ”Kampen for tilværelsen”.
Ulset sa det presist i et lanseringsintervju:
"Nå lar vi folk fra Øst-Europa og Thailand komme hjem til oss for å snekre på våre hus og passe på våre barn.
Store selskaper kjøper billig arbeidskraft i utlandet og i det voldsomme tempoet glemmer vi arbeidernes rettigheter og lønnsvilkår.”
I romanen blir fremmedarbeideren også til et begjærsobjekt for den livstrette Åshild.
Når tingene ikke kan by på mer nytelse, kaster hun seg over steinleggeren fra Øst-Europa.
Hovedpersonen må selvsagt gå på tå hev for at de stadig mer høyfrekvente elskovsmøtene ikke skal bli oppdaget, og dermed smadre hele middelklasseidyllen.
Her skaper Ulset litt fyr og flamme i en ellers monologisk tekst.
Romanen som helhet er traust materie.
Jeg savner friksjon og utvikling i beretningen, i stedet for at det meste siver ut som kronologisk tankereferat fra hovedpersonens side.
Hvorfor risikerer ikke forfatteren mer i denne teksten?
Eksempelvis kunne utroskapshistorien i større grad bli brukt til å skape en radikal vending i teksten.
Her er det for lite som står på spill, både på innholdsplan og i formen.
Nedgang i oljeprisene brukes også som en markør for forandring og som en trussel mot velstanden i boken, men uten at det får større konsekvenser.
Bortsett fra noen pirrende sekvenser med utenomekteskaplig bonanza, tikker teksten jevnt og trutt avgårde og skraper mot sin egen overflate.
Når den dekadente livsførselen ikke får mer tydelige konsekvenser, går luften også ut av romanens samfunnskritiske potensial.
| 0
|
500954
|
Kjærlighetens fårete glis
Mac DeMarco er en temmelig misforstått figur.
Ja, fyren ser ut som en pøbel og er blitt stemplet som en slacker — en stoner.
Men sannheten er at han har gitt ut noe av den beste musikken som er kommet de siste årene.
Det han skriver er rett på sak; det er observasjoner fra umiddelbar nærhet, alltid med et stort, fårete glis om munnen.
På andreplaten «Salad Days», navnebroren til en uforglemmelig Minor Threat-låt, er han likevel blitt langt roligere, mer voksen.
Den dunkle, myke lyden som er hans kjennetegn, er kanskje enda mer tilstede.
Ta «Passing Out Pieces», en låt som er både pompøs og nedstrippet på samme tid.
Låtens psykedeliske orgel følger strofene «Don't you know nothing comes free», og er nesten som tatt ut fra en Beatles-låt.
Den har en udødelig kvalitet som ikke kan avskrives.
Det er på grensen til provoserende, for han virker ikke klar over hvor kvalmende godt han gjør sin ekstremt enkle slackerpop.
«Salad Days» har en bitter ettersmak, den vitner om turnélivets dilemmaer og forsmådde hjerter - enten det er han som knuser dem eller får sitt knust.
På «Chamber Of Reflection», som allerede skiller seg ut som en av årets viktigste låter, synger han «Alone again» som et mantra og smører tjukt på med sur synth.
Selv platens mest lettbeinte «jada jada jada»-singel, «Let Her Go», er syrlig og handler om å være ærlig og la det gå, eller om det er godt nok, bli.
DeMarcos filosoferinger rundt livet er - til tross for sin syrlighet - ikke noe oven-fra-og-ned-tull.
Det er kanskje derfor det er så lett å bli glad i den rare, høye, tøysete typen.
Ingen dårlig samvittighet, ingen dårlige vibber.
| 1
|
500955
|
Den rare mannen og synthen
Todd Terje er norsk elektronika sin største vareeksport.
Sett med internasjonale auge er dette allereie årets mest omtalte norske utgjeving.
Terje Olsen frå Mjøndalen, alias Todd Terje, er mannen bak sveitte, strobelysande dansegolvhits dei siste par åra som «Ragysh», «Strandbar» og framfor alt «Inspector Norse».
Todd Terje er norsk elektronika sin største vareeksport, eit namn heile klubbkulturen nikkar anerkjennande til.
Dei som derimot ventar seg ei gjennomgåande dansbar plate frå Todd Terje vil kanskje bli skuffa.
Hovudpersonen sjølv er nemleg gått lei klubbmusikk.
«It´s Album Time» er mindre sentrert kring firefjerdedelstakt — den gjengse rytmestrukturen i dansemusikk - og slektar meir på space disco-entreprenør Hans Peter-Lindstrøms «Where You Go I Go Too»-plate fra 2008, som med sine lange, dronete synthakkordar tok oss ut i universet og der viste samanvevinga av fortid, notid og framtid.
Når det er sagt har albumet også dei potente DJ-verktøya på plass i form av pianohousen i nemnde «Strandbar» eller den spretne semi-modulerte synthen i «Inspector Norse».
Desse er spreidd inn i miksen, som dansestøv i det eklektiske lydbiletet.
Utover dette er albumet relativt nedpå, anten det er flørten med lounge-musikk innleiingsvis i «Leisure Suit Preben» eller neste låt
«Preben Goes To Acapulco», der sexy bassføring og leiken synthesizer flettar seg saman med baleariske trommer og dub.
Den basstunge tropicana-jingelen «Svensk Sås» markerer overgangen til neste albumkapittel.
Som du kanskje allereie har merka deg, er Todd Terje ein mann som ikkje tar seg sjølv så høgtideleg.
Dei idiotiske låttitlane - for ikkje å snakke om namnet på plata - føyer seg sånn sett inn i ein etter kvart stolt norsk diskotradisjon der humor og alvor går hand i hand.
Slik eltast det høge og det låge saman.
Det sofistikerte uttrykket blir detronisert medan hedonismen blir opphøgd.
For Todd Terje skal dansemusikk først og fremst vere gøy.
Det er ingen svake spor på dette albumet, som kan bli ståande som eit testament over Todd Terje sin lydfetisj og teft for gode melodiar.
Plata manglar derimot ei heil kjensle, den raude tråden som skal nøste saman eit produkt til noko meir enn berre gode låtar.
Ved fleire gjennomlyttingar manifesterer denne i overkant fragmentariske tilnærminga seg - og eg saknar eit meir heilskapleg lydbilete.
Tolkinga av Robert Palmers «Johnny and Mary», med Roxy Music-legenda Bryan Ferry på vokal, er for eksempel nydeleg.
Men når vi går frå 62 BPM rolig, synthpop til den langt meir intense «Alfonso Muskedunder», blir vi liksom kasta ut av bane.
Misforstå meg rett:
Dette er eigentleg mitt einaste ankepunkt mot denne plata.
Og sistnemnde låt er eit fyrverkeri av entusiastisk perkusjon i broken beat-landskapet, med Burt Bacharach-aktige vokalharmoniar.
Den er kanskje min favoritt på albumet.
Mot slutten hoppar vi inn i den maskinelle «It´s the Arp»-sounden med «Swing Star part 1« og «Swing Star part 2».
Giorgio Moroder-pastisjen «Oh Joy» bygger seg sakte opp til eit klimatisk høgdepunkt.
Og så kjem «Inspector Norse» - låten heile verda, bortsett frå P3s musikksjef Mats Borch Bugge, dansar til.
| 1
|
500956
|
Med publikum i sin hule hånd
Spennende og variert fra en artist som er bedre enn noensinne.
Så var Ane Brun tilbake der karrieren startet på sluttenav det forrige århundret.
På Kulturhuset USF på Verftet.
Men lørdag kveld vardet ikke som deltaker på gitarkurs i regi av AKKS, men som internasjonal artistmed en solid karriere bak seg.
Siden 38 år gamle Ane Brun forlot Bergen omkringårtusenskiftet og bosatte seg i Sverige, er hun blitt en fetert verdensstjerne.Kanskje ikke i det aller største formatet, men å turnere med Peter Gabriel ogfå en av låtene sine benyttet i et reklameinnslag foran siste års Superbowl, erde færreste artister forunt.
Noe ferskt album reiser hun ikke med i bagasjen dennegangen.
I fjor høst ga hun imidlertid ut sin første samleplate «Songs 2003 –2013», og kveldens konsert fungerte som en oppsummering av hennes karriere tilnå.
Noe som også gjorde konserten svært publikumsvennlig for de omkring 800fremmøtte denne kvelden.
Med årene er det blitt noe lett eksotisk over Ane Brun.
Denenkle visesangeren med kassegitar er for lengst forsvunnet.
I dag er detflagrende gevanter og stor selvsikkerhet på scenen.
Hun starter med «The Light From One» fra det forrigealbumet «It All Starts With One» som kom ut for snart tre år siden.
Stemningsfullt,vart og lavmælt.
Bandet hun har med seg på scenen er akkurat passe diskret ogsmåjazzy.
Seks musikere sørger for at lydbildet er detaljrikt og variert, menuten at det noensinne overdøver Ane Bruns stemme.
Det vokale er sjelfullt ogintenst.
Dagens utgave av den ti år gamle «My Lover Will Go» erganske forskjellig fra originalen – uten at den er blitt noe dårligere av dengrunn.
Deretter fortsetter dypdykket ned i karrieren.
Etter hvert tar hun også fremkassegitaren på den vakre og lavmælte «Changing Of The Seasons».
Her har hunvirkelig publikum i sin hule hånd.
Kjedelig blir det aldri.
Variasjonen er stor.
Fraelektronikainspirerte sanger til nesten country.
Og alt låter like bra – ogsåtakket være bandet hun har i ryggen.
Midtveis ber hun publikum ta fremmobiltelefonene sine, sette på lyset og vifte med dem over hodet.
Den perfektebakgrunn for hennes versjon av Cyndi Laupers 80-tallshit «True Colours».
Bareakkompagnert av et enkelt piano.
Magisk.
Noe av det som kanskje imponerer mest er hennes evne til åvidereutvikle de gamle låtene.
Ikke til det ugjenkjennelige som Bob Dylan, menlikevel så mye at det at det nesten blir helt nye sanger.
Kveldens utgave avhiten «Do You Remember» som avsluttet det ordinære settet, hadde nesten fått nymelodi og ble bygget ut til en løs og ledig nesten-jam der alle musikerne fikkslippe til med solopartier mens hovedpersonen selv danset omkring på helescenen.
Når artister drar på turnebasert på en oppsummering av det beste og mest kjente materialet i karrieren,er det svært ofte et tegn på at de mest kreative årene er forbi.
Lørdagenskonsert med Ane Brun var tvert i mot en maktdemonstrasjon som vitnet om at herer det bare å gjøre seg klar for ti nye år — i første omgang.
| 1
|
500959
|
Episk og storslått
Blytung og hypnotisk psykedelia fra Motorpsycho.
TrønderskeMotorpsycho har alltid vært et band som har vært litt for kompromissløse til ånå de store massene.
Samtidig har deklart å beholde sin trofaste fanskare i snart et kvart århundre.
Noe somutvilsomt har sammenheng med et velfortjent rykte som et av landets mest solideliveband.
De skuffet da heller ikke de omkring 500 fremmøtte i Røkeriet på USFtorsdag kveld.
I en tid da svært mange band og artister kjører et strømlinjeformet og fastopplegg der det musikalske innholdet er identisk uansett hvor en spiller iverden, er trøndernes konserter alltid høyst uforutsigbare.
Her er to kvelderaldri like.
Når bandet, slik de har hatt for vane de siste årene, pleier åturnere med en ny plate i bagasjen, er naturlig nok en del av settlisten hentetfra det ferskeste stoffet.
Men ellers plukkes det ganske tilfeldig fra ettjuetalls egne album og gjerne også hele rockens historie.
Det begynner med en liten akustisk halvtime.
Trekassegitarer og en liten dash tangenter fra trommis Kenneth Kapstad.
Med årenehar Motorpsycho også lært seg vokalharmonisering selv om det ikke nødvendigviser bandets sterkeste side.
20 år gamle «Blueberry Daydream» kombineres galantmed den 40 år gamle Gallagher And Lyle-svisken «Stay Young».
Høy hippiefaktormå vite, men i små doser fungerer det utmerket.
Og viser også en ny side fra etband som ellers er kjent for å være mer hardtslående enn de fleste.
Nachspielfavoritten«Waiting For The One» fra gjennombruddsalbumet «Demon Box» avslutterhippiekosen.
Deretter er det over til Motorpsycho som vi har lært åkjenne dem.
Blytungt, pulserende og hypnotisk.
Det elektriske settet begynnermed åpningslåten «Cloudwalker (A Darker Blue)»fra det ferske albumet «BehindThe Sun».
Etter hvert er det også symfonitime på motorpsychovis.
Ellernoen mil nord for Trondheim som Bent Sæther kaller det.
Og «Hell – part 1-7»fungerer enda bedre live enn den gjør på plate.
Et monumentalt verk på nesten trekvarter som pulserer og glir av gårde.
Til tider roes det hele ned med sakralepartier for så å eksplodere i støyende lydkaskader.
Majestetisk og storslått.
De siste par årene har gitarist Reine Fiske fra det svenskebandet Dungen vært assosiert Motorpsycho-medlem.
Noe som utvilsomt har bidratttil en fyldigere og mer variert sound.
Fremdeles er det Hans Magnus «Snah» Ryansom står for de mest markante riffene, men de to gitaristene utfyller hverandreog Fiske gis god anledning til å få vist hva han kan.
Og stødigere komp ennbassist Bent Sæther og trommis Kenneth Kapstad finnes knapt.
Av og til kanmusikerne gli over i det som kan virke som en løs og ledig jam, men misterlikevel aldri fokus.
Mot slutten blir det enda mer dypdykk i arkivet.
Med snart20 studioalbum siden det første i 1992, er det rikelig å velge blant.
Både«Hogwash» fra debuten «Lobotomizer» og «Plan # 1» fra «Demon Box» som kom åretetter, låter minst like bra som da de ble utgitt.
Før Motorpsycho vender tilbake til 2014 under ekstranumrene,og det hele avsluttes med mektige «Entropy» fra den siste platen.
| 1
|
500961
|
Arven fra Cash
Ukjent arkivmateriale fanger country-essensen av Johnny Cash på ny utgivelse.
Vi blir minnet på at «mannen i svart» hadde langt mer enn én dimensjon.
det var nesten så vi gikk litt lei av Johnny Cash etter hvert som Rick Rubin tværet uten den gode ideen fra milepælutgivelsen «American Recordings» (1993).
Det kom stadig nye album med en stadig aldrende sangstemme, som til slutt bare ble et nyttig redskap for en musikalsk endimensjonalitet.
Mørkt og emosjonelt i sin begrensede enkelhet, fremførte «Legenden» mer eller mindre velvalgte coverlåter fra andre musikalske kontekster enn det som gjorde artisten til allemannseie i hans glansdager.
Johnny Cash var alltid «The man in black», han hadde alltid gjort gode coversanger, men hans fordums artistiske storhet besto nettopp av flere dimensjoner:
Den mørke, uperfekte sangstemmen, som hadde røffhet nok til at hele fengselsforsamlinger tidde stille, og samtidig brast i høylytt sentimentalitet over banale vers om manglende kjærlighet og tapt fortid.
Den ensomme skikkelsen som slet med seg selv og sin Gud, samtidig som han blomstret i inkluderende musikalsk fellesskap med sin kone, sin familie og sine venner.
Plutselig er han her igjen, rettere sagt slik han hørtes ut i 1981 og 1984, i et knippe opptak som en gang kanskje skulle bli et album, men som Columbia records ikke hadde troen på.
Produsent Billy Sherrill gjorde miksen langt på vei ferdig, og på initiativ av Cash’ sønn, er det nå blitt lagt på nye gitarer og diverse lyder som gjør at det høres friskere ut enn de platene han ga ut på den tiden.
Sherrill produserte for eksempel det høyst ujevne «The Baron» (1981), en countryplate med enkelte flotte sanger, men som ikke bærer preg av musikalsk overskudd.
Selv 1983-platen «Johnny 99», som ga Cash et lite oppsving mye grunnet to Springsteen-coverlåter, lyder gammeldags opp mot dette arkivmaterialet.
«Out Among The Stars » er som et testament skrevet av Johnny Cash, beseglet lenge før han døde og beskriver hvordan arven skal forvaltes.
Det har mange gode enkeltsanger, hvorav to som går inn blant de sterkeste han har skrevet selv.
«I Came To Believe» er den flotteste av dem, et religiøst vitnesbyrd som berører lytteren, uavhengig av om en velger å høre den i kontekst av Cash’ rusproblemer på den tiden eller ikke.
«Baby Ride Easy» er en oppstemt musikalsk dialog med June Carter Cash, som gjenskaper magien fra ekteparets tidligere duetter.
Waylon Jennings synes alltid å få frem det beste humøret i Cash, og det er også tilfellet i energiske «I’m Moving On».
Et barnekor slipper til i refrenget på «Tennessee», Elvis Costello bidrar med en bonusmiks av «She Used To Love Me A Lot», men ellers er platen rendyrket country.
Der hører Johnny Cash hjemme, og når vi i tillegg får høre han med en sangstemme som har alle de kvaliteter og skjønnhetsfeil vi helst vil huske han med, er opplevelsen ensidig positiv.
Dette er den egentlige arven fra Johnny Cash.
| 1
|
500962
|
Drama i det blå
Liam Neeson kjører på autopilot i lettbent thriller.
Rent fysisk utstråler Liam Neeson så mye hårdnakket trygghet at jeg uten å nøle ville lagt livet mitt i hendene hans.
Selv om han, som her, har tatt seg en knert for mye og tørster etter mer.
Selv i en situasjon som denne, der han 40.000 fot over bakken virvles inn i et dødelig narrespill der livet til 146 flypassasjerer står i fare.
Liam, ville jeg tenkt, Liam fikser biffen.
Det er akilleshælen til denne typen filmer.
Når de velger en Neeson eller en Willis eller en annen storebror som går to klasser over og har hår på armene og nedover, for å si det med Odd Børretzen, da hjelper det ikke hvor mye noen prøver å få ham i knipen.
Vi vet bedre.
Vi vet at han kan skyte og slåss og utføre stygge nakkegrep samtidig som han er øm i hjertet.
Vi vet at han vinner til slutt.
Ergo krever det noe grassat av filmskaperne for å gjøre historien spennende underveis, eller underholdende, eller begge deler.
Her lener de seg tungt på noen premisser som gjør at filmen unntaksvis fungerer.
Det ene er flyskrekk, gitt at bare tanken på turbulens er nok til å få enkelte av oss til å gå i svart.
Det andre er måten de bruker flykabinen som lukket rom.
Neeson spiller Bill Marks, flyvakt med pletter på rullebladet.
Vel oppe i luften, på vei fra New York til London, begynner det å tikke inn illevarslende meldinger på interntelefonen hans.
De flyter fiffig over lerretet.
De handler om pengeoverføringer og folk som skal dø, og de er åpenbart sendt av en om bord på flyet.
I thrilleren «Orphan» viste Jaume Collet-Serra at han mestret kunsten å skape en uggen stemning.
Det greier han for så vidt også her, siden plottet er skrudd sammen rundt en mistanke som rammer alle.
Inkludert Jen Summers (Julianne Moore) — Marks sjarmerende, litt mystiske sidepassasjer.
Kabinpersonalet går heller ikke fri for kameraets mistenksomme blikk.
Den eneste åpenbart uskyldige er jenten som reiser alene, og som bare er der av sentimentale grunner.
Det er her, ca. den første halvtimen, at filmen er på sitt mest spennende, mest uforutsigbare.
Når Marks begynner å sirkle inn mulige gjerningsmenn; samtidig som nettet snører seg mer og mer sammen rundt ham selv; kommer oppleggets gjennomskinnelighet til syne.
Det er da man ser så alt for tydelig at filmen er konstruert for å være uforutsigbar, og derfor blir det motsatte.
Dermed flater også spenningen ut, og mangelen på troverdighet blir mer og mer synlig.
Ulike referanser til 11. september har ligget som bakteppe for flere actionfilmer og TV-serier de siste årene.
Så også her.
På ett punkt helt konkret idet flere passasjerer går sammen for å prøve å overmanne det de tror er en flykaprer.
Jfr hendelsene om bord i United Flight 93.
At det skjer, er uunngåelig, gitt traumet og endringene angrepet førte til for amerikansk lovverk og dagligliv.
Men måten det presses inn i en lettbent, tredjerangs underholdningsfilm på, kjennes strengt tatt litt uggent.
| 0
|
500963
|
Generasjonskløfta
Skrillex´ debutplate gir fansen det dei vil ha – og sjaltar samtidig ut andre.
I lys av Sivert Høyems utblåsing mot norsk indierock, og dertil forsvar av rocken som ein «reinare og ærlegare kunstform», skal eg prøve å ikkje gå i generasjonsfella og utbrodere om alt som var betre før når Skrillex her albumdebuterer.
For dei (eldre) som måtte lure:
Skrillex er ikkje eit oppvaskmiddel, men artistnamnet til den 26 år gamle dj-en og produsenten Sonny John Moore frå Los Angeles.
Med sitt underlege og sjangerblandande vesen — litt goth, litt rave, litt emo, litt metal - er amerikanaren både elska og hata.
Skrillex er lydsporet til opprørske tenåringar - bråkete, nyskapande samtidsmusikk som er dømd til å terge foreldre, men også dansemusikktradisjonalistane.
Sidan debut EP-en «My Name Is Skrillex» i 2010, har han vore med å gjere laptopmusikaren til stadionartist - og rockestjerne, om enn ikkje i Høyems forstand.
Skrillex speler for utselde arenaer, har hanka inn eit utal Grammy-prisar og gjer remissar for dei største popstjernene.
Det er sånn sett ikkje heilt uventa at Skrillex «tar ein Beyonce» og kjem med eit uforventa plateslepp.
«Recess», hans første fullengder, er eit godt bilete på kva som både appellerer og vekkjer avsky ved dunk-dunk-artisten.
La oss ta det første først.
Skrillex sitt kanskje fremste varemerke, er den skamlause humoren i lydbiletet.
På plata høyrer vi gjennomgåande eit cheesy vokalsample (les: flaue tekstar) - messande repetert - etterfølgt av høgt tempo og taktskifte, før Skrillex sitt viktigaste verktøy kjem inn - eit såkalla drop - ein pumpande bass med vrengde lydar som får anlegget til å skrike.
Det er ein formelbasert oppskrift som fansen vil juble til.
Samtidig vil albumet i like stor grad skvise ut dei som ikkje kan fordra musikken.
Dei ekstreme lydane er nemleg dømd til å skape ei musikalsk generasjonskløft - ein klassifiseringskamp mellom «det gode» og «det dårlege».
Om kva dansemusikk skal vere.
Der franske Justice brukte den komprimerte lag-på-lag lyden med eit anerkjennande nikk til house-røtene, har Skrillex få, om nokon, tilbakeskodande referansar til musikkhistoria.
På sitt beste evnar Skrillex å skape sjølvsikre låtar med ein viss musikalitet i seg.
Tittelsporet eller «Stranger» tar interessante vendingar i sin drop-baserte tilnærming.
På sitt verste - «Try it Out, «Ragga Bomb» eller «Dirty Vibe» - framkallar låtane intens hovudverk.
Lag-på-lag-lyden blir masande og stressande, som ein junkie på speed.
Men kanskje enno verre: det blir berre lydkollasjar framfor fullende låtar.
«Coast is Clear» sin seige og jazza produksjon, med Chance the Rapper på vokal, viser likevel Skrillex frå ei ny side.
Og sett vekk frå den kleine teksten, lyd det ikkje så verst.
Den sterkaste WTF-augneblinken kjem mot slutten, på ei tolking av svenske Niki and The Dove sin «DJ Ease My Mind».
Skrillex gjer det motsette av tittelen si formaning, når han tar oss med langt ut i den austlege og syretunge trance-periferien.
Pseudoemosjonelle «Fire Away» avsluttar det heile, meir i dupstep-land, men gjer ingenting for å endre inntrykket av plata - som ei splittande affære.
Diskuter under:
| 0
|
500966
|
Bedre sent enn aldri
Bloody Beach leverer lydsporet til årets beste halvdel — ekstatisk, tropisk, sympatisk
Det finnes ting man venter lenge på — spenningen kan forsvinne, forsterkes, vedvare.
Noe man har måttet vente lenge på er Bloody Beach sitt debutalbum.
Det har vært syv år med uforglemmelige konserter, EP-er som har blitt lyttet til igjen og igjen.
Når «Bloody Beach Pirate Radio Presents:» endelig er på plass, er fallhøyden så enorm at den fremkaller en angstfylt kvalme.
På platen vil du finne låter du kanskje har hørt før, som eksplosive «Bonanza», en kanon av en låt i ny forpakning, med spenstigere produksjon enn tidligere.
Wünderkid Matias Tellez, med fartstid i alt fra soloprosjekter til Young Dreams i nyere tid, står nemlig bak miksingen.
Man kan høre spor av nettopp sistnevnte her, i form av utallige vokallag og ekstatiske, tropiske gitarer.
Ting har ikke forandret seg mye i Bloody Beach-land, det er fortsatt en kraftfull miks av ska, reggae og krautrock, som alltid pyntet med et spekter synthlyder en ikke har hørt maken til.
En av deres sterkeste sider er kombinasjonen Arne Håkon Tjelle og Chris Holm på vokal, ulike, men hele tiden på lag.
Tjelle er nonchalant og laidback, Holm oppgløtt og energisk.
«Jigsaw» er herlig i sin afrobeatånd, en ukomplisert og dermed utrolig fornøyelig liten sak.
Strengt talt er albumet kanskje ikke bare en forløsende opplevelse for lytteren, men åpenbart også for bandet.
Det bugner over av en ubeskrivelig eksplosiv glede - ta for eksempel «Love Child», også en gammel låt i nye klær.
Den ender i eufori og ingenting føles mer naturlig.
Det åpenbarer seg at dette kommer til å sette lyden til et halvt år med vår, sommer, eventyr, fest, nachspiel, hytting med nevene på festival, pils på toppen av Bergenhus festning - og det kommer i grevens tid.
| 1
|
500967
|
Drømmeplaten
The War On Drugs smitter med sin uanstrengte ro.
At The War
On Drugs valgte å navngi sitt tredje album «Lost In The Dream» kom ikke som en underlig overraskelse.
Kvartetten fra Philadelphia er kjent for sitt drømmende lydbilde og sine svevende komposisjoner.
Med solide røtter i den klassiske rocken har et av bandets kjennetegn blitt å dyrke droningen i sitt musikkunivers.
Lange toner i samspill med urovekkende vakre detaljer og melodier er blitt noen av de viktigste fundamentene i The War On Drugs’ karakteristiske lydbilde.
Med Adam Granduciel i spissen utforskes dette ytterligere på det som på så mange måter kan beskrives som en drømmeplate.
«Lost In The Dream» fremstår først og fremst som et mer avslappet og tilbakelent album, sammenlignet med forgjengeren og gjennombruddsplaten «Slave Ambient» fra 2011.
Det gjør den derimot ikke mindre interessant eller kompleks.
Bandet opererer fremdeles i et fargerikt og svært melodiøst landskap, der referansene til Bruce Springsteen og Bob Dylan kretser om hverandre.
The War
On Drugs oppfordrer likevel i større grad til mer refleksjon i denne omgang, og det ikke bare bandet selv som kan la seg forføre inn i platens tankevekkende og nostalgiske uttrykk.
Albumet lokker lytteren inn i sin varme og luftige atmosfære.
Låtene har til tider svært filmatiske trekk, noe som er med på å invitere en til å ta seg tid til å høre, slappe av og drømme med.
Tempoet er ofte senket og det er i hovedsak en lystig og bekymringsløs stemning som formidles her.
Det er et merkverdig aspekt.
Fortrinnsvis med tanke på at Granduciel, som i stor grad satt alene da han jobbet med platen, selv slet med sine egne psykiske problemer på det tidspunktet.
Det kan merkes på det lyriske nivået, hvor multiinstrumentalisten med måtehold er poetisk utleverende.
«Can I be more than just a fool?» spør han seg selv på sitt Dylan-inspirerte vis i den håpefulle «An Ocean In Between The Waves».
Musikalsk preges derimot de fleste av sporene av muntre melodier, som om de nærmest har en funksjon som pådrivere for det å se fremover.
Det er i hvert fall de som setter Granduciels egne refleksjoner i en større og ikke minst optimistisk kontekst.
Synthen sørger for de lange tonene på platen.
Trommemaskinene presser ofte på for å holde et driftig tempo, mens gitarer, munnspill, saksofoner og piano beriker «Lost In The Dream» med mangfoldige detaljer.
Spor som «Red Eyes» og «Burning» fenger spesielt med sine formodninger om håp i et oppløftende tempo, fylt med nøktern livsglede og spontanitet.
«Suffering» flørter med 80-tallsballaden, mens albumets følelsesbetonte tittelspor byr på lavmælte country-referanser.
Variasjonen skaper en givende dynamikk på denne platen, men kanskje viktigst av alt mester The War On Drugs å smitte lytteren med sin evne til å vie tid til å ta det med ro.
| 1
|
500968
|
Det episke element
Motorpsycho kan ligne vel mye på selv, skriver BTs anmelder.
Etter 25 år er det knapt noe Motorpsycho ikke mestrer innenfor sin kunstform.
I løpet av 18 studioalbum, ørten EP-er, diverse liveopptak og en håndfull sideprosjekter har trønderne vært innom det meste:
Heavy metal og grunge, stoner rock og prog, jazz og country.
Underveis har trioen jobbet med strykere og blåsere, støymakere og eksperimentalister, for å skape alt fra popperler og psykedelia til aggressiv riffrock og utflytende epos.
**Konsertene deres** levner ingen tvil om at Bent Sæther, Hans Ryan og Kenneth Kapstad elsker jobben sin, samtidig kan man lure på om det finnes noen flere steder, musikalsk sett, for bandet å dra.
De siste årene virker det som gruppen heller har begynt å reise lenger og lenger inn i seg selv.
Popinstinktene fra perioden rundt årtusenskiftet er lagt bort til fordel for avansert rocking og langstrukne, utforskende epos.
**Låtene er der ennå** , men bygges gjerne ut til små og store suiter, med stor dynamikk mellom de ulike partiene.
Eller som Bent Sæther sa på radioen denne uken:
Fansen klager hvis det blir for mye refrenger.
For undertegnedes del toppet det seg med bestillingsverket
The Death Defying Unicorn
(2012), som fungerte greit på plate, men ble en traurig påkjenning i liveformat.
I selskap med jazzpianist Ståle Storløkken var trønderne så fulle av selvtillit og flinkisfakter at lyttegleden forsvant.
**Heldigvis fulgte bandet** opp med mer fengende, mindre høytidelige
Still Life With Eggplant
året etter.
Hovedsporet der var suiten
Hell, part 1-3
, en leken og elegant kraftprestasjon som nå får sine oppfølgere.
Høydepunktet på årets plate heter nemlig «Hell, part 4-6: Traitor/The Tapestry/Swiss Cheese Mountain
- en deilig, sublim trip mellom bedagelige kassegitarlandskap og hypnotisk rockegroove.
Siste spor heter dessuten
Hell, part 7: Victim of Rock
og starter som en kakofonisk gjenstridighet før bandet meisler ut et supertungt riffmonster på høyde med deres mest intense øyeblikk.
**Et inferno** det er vel verdt å besøke, altså.
Som følge i svoveldampen har bandet med seg Dungen-gitarist Reine Fiske, som sist, samt litt bratsj og fiolin.
Som alltid dominerer imidlertid Sæther og Ryan totalt - sistnevnte gjør en av sine beste vokalprestasjoner på kassegitarbaserte
Entropy
, mens kompisen utstyrer balladen
Ghost
med fascinerende tekst og mystisk stemning.
Videre får man både straight hardrock, seig stoner-riffing og en instrumental,
Kvæstor
, som tilsynelatende er laget av kaospiloter på anabole steroider.
Motorpsycho later imidlertid ikke til å dope seg på noe annet enn sin egen musikkglede.
**Utfordringen er ikke** at de låner fra andre, men at de kan ligne vel mye på seg selv.
Etter de siste års musikalske odysseer, er det derfor lov å håpe at bandet snart får lyst til å skifte spor og utfordre sitt publikum med noen poprefrenger igjen.
| 1
|
500970
|
Énmannsalliansen
Man vet aldri hvor ceos uhåndgripelige pop er på vei.
Da The Tough Alliance (TTA) ble oppløst i 2009, og Henning Fürst forlot Eric Berglund og plateselskapet Sincerely Yours (SY), betød det på mange måter slutten for den lille, men akk så viktige folkebevegelsen gøteborgerne hadde satt i gang.
Berglunds første soloplate under aliaset ceo var ikke den triumfen man hadde håpet på, og Sincerely Yours’ andre flaggskip Air France fikk aldri somlet seg til å gi ut noen langspiller før de ble oppløst.
Ikke et vondt ord om de andre artistene på Sincerely Yours, men det var ingen av dem som helt maktet å uttrykke plateselskapets strenge estetiske filosofi på samme henførende og konsise vis som TTA og Air France.
Etter noen år med ymse JJ— og Team Rockit-utgivelser, ga SY i fjor ut den umiskjennelig TTA-klingende ceo-singelen «Whorehouse» - en av 2013s aller beste låter.
Og «Whorehouse» er også førstesporet på albumet «Wonderland», som er den beste SY-utgivelsen siden Sail A Whales «A Documentation».
Det er vanskelig å få grep om ceo.
Berglund synger som han alltid har gjort, og lydbildet låter mest av alt som en videreutvikling av soundet på TTAs instrumentalalbum «Escaping Your Ambitions».
Som TTA lager ceo erkesvensk indiepop som høres ut som Broder Daniel filtrert gjennom den typen «Absolute Music»-hits det var umulig å unngå på 90-tallet, og som TTA makter han aldri helt å omsette sin forkjærlighet for listepop i faktiske mainstreamhits.
Men der TTA var fundert på en overveldende ektefølt feiring av mannlig vennskap, er det langt vanskeligere å finne kjernen i ceo; Eric Berglund er langt mer utydelig som soloartist enn som bandmedlem.
Denne uhåndgripeligheten er dog en styrke, for selv når man har hørt «Wonderland» flere ganger vet man aldri helt hvilken retning den skal ta.
| 1
|
500971
|
Enkelt og ekstraordinært
Angel Olsen knytter nære bånd til lytteren.
Av og til treffer man på noe man vet er spesielt.
Angel Olsen er en slik artist.
Den amerikanske vokalisten og låtskriveren fra St. Louis har skapt summing blant musikkpressen lenge, og «Burn Your Fire For No Witness» lever definitivt opp til forhåndshypen — det er rett og slett en ekstraordinær plate.
Ved første lytt er den enkel, nesten banal.
De to, tre første låtene har en nonsjalant eim av hipsterrock, men det hele er humørfylt - til og med fandenivoldsk.
Når man plutselig støter på en av platens kanskje mest vonde, men minneverdig låter, «White Fire», går tankene til en Tindersticks-aktig tristesse.
Man føler lett med Angel Olsen.
Kanskje er det dette som appellerer med henne.
Hun er så sympatisk.
Aller mest er hun liksom menneskelig, tilgjengelig, begripelig og nær.
Avstanden mellom lytter og artist føles sjeldent liten.
«If you feel like quilting now, then try a little harder» synger hun i «Lights Out» - det er igjen kanskje en anelse banalt, men ikke når låten besitter den inderligheten som er en grunnleggende bestanddel i stemmen til Olsen, som en venn som gir råd i nøden.
Heretter er høydepunktene mange, fra «Stars» til «Enemy» og «Windows»; låter fulle av emosjon og enkle musikalske arrangementer.
Angel Olsen kan minne om artister som The Breeders, Marissa Nadler og Cat Power.
Likevel har hun noe unikt ved seg.
Etter første gjennomlytting er det som om platen runger høyt i hodet i timevis.
Slik er det også etter de påfølgende gjennomlyttingene.
Og de blir det mange av.
| 1
|
500972
|
Varmt om aldrende kjærlighet
Tiden og livet kan tære på kjærligheten.
Før du vet ordet av det, er kåtheten byttet ut med ergrelse over irriterende lyder og fastlåste vaner.
Diskusjoner om nye baderomsfliser har overtatt for de dype samtalene.
Kan en tur til Paris blåse nytt liv i sluknende glør?
Nick og Meg gjør et forsøk.
Helgen i romantikkens hovedstad blir annerledes enn de to akademiske 68-erne så for seg.
«Le Week-end» skriver seg inn som den utvilsomt beste i rekken av den siste tidens filmer der godt voksnes liv tas spøkefullt alvorlig.
Og den tilbyr Jim Broadbent og Lindsay Duncan all boltreplassen de to veteranene fortjener.
Med Hanif Kureishis glitrende manus i bånn, gjør Roger Michell («Notting Hill», «Venus«) dette til en britisk komedie med fransk aroma.
Humoren er umiskjennelig engelsk, men; som i et fransk drama, snakkes det mye og spises og drikkes en del.
Innimellom er det også helt taust, slik det gjerne er mellom to som har levd 30 år sammen.
På samme velfungerende vis mikses tilløp til slapstick med gjenkjennelig vidd og gode doser sår ettertenksomhet.
Filmen handler også om livsdrømmer som gikk tapt, om hvordan skuffelse og stagnasjon kan slite på kjærligheten, og hvordan gammelt samhold kan bære i seg følelsen av utilstrekkelighet og frykt for å bli forlatt.
Slik sett kan «Le Week-end» gjerne ses som de aldrendes svar på «Before Midnight».
Ingen har rett her heller, ingen har feil, ingen har «skyld».
Sett utenfra er både Nick og Meg vekselvis like irriterende som elskelige.
I dette spennet avdekkes gradvis kompleksiteten i forholdet mellom dem.
Alt mens møtet med en av Nicks gamle studiekamerater kaster nytt lys på deres felles historie.
Med studiekameraten — en snakkesalig amerikaner spilt av Jeff Goldblum - serveres dessuten en strålende karakterstudie av en akademisk snobb som vet å kaste blår i egne og andres øyne.
Filmen har ordinær premiere 11. april, men vises nå under Bergen filmfest.
| 1
|
500973
|
Filmmagi
Mannen bak skjønnheter som «Min nabo Totoro», «Prinsesse Mononoke» og «Chihiro og heksene» setter punktum for karrieren med en film rettet mot ungdom og voksne.
«Vinden stiger» bygger på den virkelige historien om Jiro Horikoshi, ingeniøren som like før annen verdenskrig konstruerte flere japanske kampfly, hvorav jagerflyet Zero er det mest kjente.
Et logisk punktum for Miyazaki, som i flere filmer har vist sin fascinasjon for luftakrobatikk i ulike former, og som alltid har laget filmer med filosofiske understrømmer.
Filmatisk og tematisk viser «Vinden stiger» hvordan drømmer, fantasier og virkelighet flyter over i hverandre.
Særlig i filmens første del.
Mye kretser rundt drømmenes dualitet.
Hvordan menneskers drømmer om innsikt og skaperevne er en forutsetning for individuell og samfunnsmessig utvikling.
Hvordan resultatet, selve verket, kan brukes i det godes hensikt så vel som i det ondes.
Enten verket er en politisk idé, en teknisk konstruksjon — eller film.
Slik sett kan Jiro ses som Japans svar på Niels Bohr.
Bohr drømte om å forstå atomets struktur, og endte med å bidra til atombombens utvikling.
Jiro drømmer om å bli pilot, men fordi han er nærsynt, blir han flyingeniør og konstruerer et dødelig våpen.
Miyazaki spenner opp et episk lerret, der Japans nære historie, Jiros historie og hans kjærlighet til Nahoko veves sammen.
De møtes første gang på et tog som sporer av under det store jordskjelvet i 1923.
Miyazakis panorerende og detaljrike skildring av katastrofen er et filmatisk mesterverk - også fordi han visuelt knytter an til en senere katastrofe - bombingen av Hiroshima og Nagasaki.
Like praktfulle er innslagene av klassisk filmhistorie.
Hollywoodsk sødme på en togstasjon.
Tysk ekspresjonisme i sekvensen der Jiro og kollegene besøker den tyske Junkers-fabrikken.
Pluss - som vanlig - Miyazakis uforliknelige evner som landskapsmaler.
Så kan man innvende at filmen innimellom blir litt omstendelig.
Det overskygges av Miyazakis evne til å kombinere teknikk og romantikk.
Han gjør det med vinden som gjennomgående element, og poesien som virkemiddel.
Praktfullt.
Filmen vises under Bergen filmfest, og har ordinær premiere 28. mars.
| 1
|
500974
|
Kunsten å sabotere for seg selv
Møt Llewyn Davis, en aspirerende folk-singer i New York på begynnelsen av sekstitallet, som livet har konspirert mot og som can’t seem to catch a break.
Plata selger ikke (hvem kunne gjettet at ballader om henging og krybbedød ikke ville slå an?), hans musikalske partner har begått selvmord, og hver natt er han nødt til å finne en ny sofa å køye på, hos venner med stadig mer utfordrede tålmodighetsgrenser.
Og tror du ikke katten, som selvfølgelig heter Ulysses, smetter ut en morgen han våkner opp og skal snike seg ut av leiligheten han har overnattet i.
Han som hadde mer enn nok med å ta vare på seg selv, nå har han plutselig en jævla katt å ivareta også.
Han skrider imidlertid samvittighetsfullt til verks, som om kattens velbefinnende kan gjøre opp for all faenskapen han ellers steller i stand.
For Llewlyn er ingen hyggelig fyr.
Hans direkte og kompromissløse holdning til musikken, kanskje en forutsetning for hans åpenbare talent, er mindre omsettelig i det virkelige liv.
Som venninnen han muligens har gjort gravid, og som derfor ikke kan komme seg fort nok til abortklinikken, sier:
«Everything you touch turns to shit, like King Midas's idiot brother».
Coen-brødrene, aldri redd for den klassiske litteraturens troper, er altså på kjent grunn.
Her er allusjoner til gresk mytologi, Jobs bok, Jack Kerouacs
On the Road, Breakfast at Tiffany's og ikke minst Bob Dylan, hvis klassiske strofer — «There’s no success like failure, and failure’s no success at all» - klinger som en bakgrunnsmelodi gjennom hele filmen.
Det samme gjør for øvrig omslaget på «The Freewheelin’ Bob Dylan», som utgjør en slags visuell ledestjerne for hele filmuttrykket.
Tenk et grått, hustrig og vinterkaldt Greenwich Village anno 1961.
Med tynne fingervanter, en katt under armen og ingen seng i sikte.
Llewyn Davis er løst basert på den virkelige folkmusikeren med det morsomme navnet Dave Van Ronk.
Sistnevnte gjorde seg litt bemerket i Greenwich-miljøet på begynnelsen av sekstitallet, men ble snart distansert da en viss Robert Zimmermann kom til byen.
Den samme skjebnen antydes avslutningsvis i filmen.
Idet en ung
Dylan salves på scenen for første gang, får Llewlyn rundjuling i en bakgård.
Dette er likevel ingen biopic; det er først og fremst en Coen-film med alle sine obligatoriske detaljer: damer med rare briller, streng mann bak pult på underbelyst kontor, en ufyselig John Goodman, og alle tings repetisjon (samme scene begynner og avslutter filmen).
Med andre ord:
En korthogd fabel med visuell fingerspissfølelse, populærkulturell knowhow og bibelske referanserammer.
Eller som det gjerne heter om de beste folk-sangene:
«It was never new, and it never gets old».
Filmen vises under Bergen filmfest, og har ordinær premiere 28. februar.
| 1
|
500975
|
Høyrt det før?
Tone Damli har sjansen til å bevisa at ho faktisk er artist i fyrste rekke.
Men ho bruker den ikkje særleg godt.
I eitt av utspela som følgde «nakensjokket» kring Tone Damlis musikkvideo for låta «Look Back», sa sogningen noko slikt som at å konkurrera mot internasjonale popstjerner utan å kle av seg, vert som å senda RBK på bana mot Barcelona iført lakksko.
Problemet, vil nokre kanskje hevda, er at kvalitetsskilnaden mellom dei to laga ikkje fyrst og fremst er knytt til skotyget.
Ikkje for å skriva ut ein blank sjekk til dagens internasjonale popstjerner, men det er ei ganske stram pakke av personlege særdrag, dyktige PR-apparat og — tru det eller ei - sterkt låtmateriale som skal til for å slå seg opp i akkurat dette segmentet.Og for å koma seg dit, er ikkje emulering av etablerte popkonvensjonar - det vera seg når det gjeld bekledning eller musikalske grep - nødvendigvis nok.
Men for all del, eg forstår at det er naturleg å forsøka.
Tone Damlis nye EP «Heartkill» er også ein samling heilt…
greie poplåtar, som følgjer oppskrifta utan å visa særleg vilje til å bidra med nye smakar.
Det opnar med tittelsporet, som forsøker seg på ein viss elektropop-snert - utan at eg heilt kjenner behovet for å svinga meg på stovegolvet.
Powerballada
«Winner of a Losing Game» følgjer opp med rikelege mengder overprodusert patos, medan «Perfect World» står fram som ein midt-på-listene-hit av ei polert amerikansk tenåringsstjerne, ispedd nokre Britney Spears-anno-«Femme Fatale»-effektar.
«Smash», som kom ut som singel allereie i desember 2012, har ein ok, om enn litt barnsleg hook.
Som avslutningslåt kjem «Hello Goodbye», fjorårets Melodifestival-duett med svenske Erik Segerstedt.
Det er ufarleg, søtladen gitarpop à la The Lumineers (og tallause andre) – og etterlet seg eit lite sterkt inntrykk som den skildringa skulle tilseia.
På den positive sida kan det noterast at «Heartkill» kjem ut som ein EP, med total spelelengde på eit drygt kvarter, heller enn eit fullengdes album.
Låtane balanserar mellom det svakt irriterande og det heilt streite, og hadde ikkje hadde hatt særleg godt av å vore omgitt av fyllmateriale av (endå) slappare kvalitet.
«If it’s not broken, don’t fix it,» formanar eit engelskspråkleg munnhell.
Diverre kan ikkje Tone Damli visa til den typen musikalsk suksess som ikkje tilseier at det er nødvendig å ta nokre grep - med ørlite grann meir særpreg og genuint fengjande låtar som siktemål.
At Tone Damli ikkje maktar å følgja opp kjendisstatusen med meir substansiell musikalsk suksess og/eller kvalitet, er ein kritikk som allereie er fleire år gamal.
Og det er verkeleg synd at ikkje «Heartkill» tilsynelatande gjer meir for å stagga kritikarane.
For gudane veit at det på noverande tidspunkt er vanskeleg å halda sarkasmen i sjakk når Damli syng «We can’t just live off the sex appeal» og «I don’t need to make the headlines.»
Kva synast du om albumet?
| 0
|
500977
|
Englar og demonar
Raptalent som ikkje får den mest flatterande behandlinga av produsentane.
Det var ikkje berre Beyoncé som kom med eit overraskande album på tampen av fjoråret.
Det 22 år gamle raptalentet Angela Haze bestemde seg like godt for å gå bak ryggen til sitt eige plateselskap for å framskunda lanseringa av hennar debutalbum «Dirty Gold», som ho meinte hadde blitt utsatt lenge nok.
Etter litt fram og tilbake er no den offisielle utgjevinga her — eit album som viser fram Haze sitt udiskutable talent som rappar, men som slit med å finna forma på produksjonssida.
Opningssporet
«Sing About Me» er talande for store delar av «Dirty Gold»:
Det starter med ein pratesekvens, hoppar over i eit hektisk EDM-riff, gjev ein smakebit på ein melodisk hook, før Angel Haze spyttar laus.
Amerikanaren vert sett på som ei av dei teknisk dyktigaste unge rapparane som har klatra fram den siste tida, og ingen kan heller skulda ho for å halda tilbake på «Dirty Gold».
Det er ein hard, råskoren flyt i linjene hennar, med ein undertone som gjerne ligg i grenselandet mellom aggressiv og lettare manisk.
På albumets mest gripande spor, «Black Synagogue», står ho fram som arving av Kanye West - berre med betre diksjon.
Eit par faktorar drar likevel ned heilskapen.
For det fyrste bikkar Hazes tekstar for ofte mot klisjefylde motivasjonstalar.
For det andre vinglar albumet for mykje mellom ulike sjangrar.
Mark Dravs og resten av produsentlaget har tydelegvis ynskja å auka den almenne apellen ved å fletta dansegolv-synthar og svulstige poprefreng så snart sjansen byr seg - ein strategi som for alt eg veit kjem til å fungera utmerka.
Ein kjem likevel ikkje utanom at den musikalske effekten verken er fugl eller fisk, og det er lett å ynskja at Angel Haze hadde fått gjort eit meir reindyrka rapalbum enn det som har vorte tilfelle.
| 0
|
500978
|
Jakten på perfekt soul
STILØVELSE:
Sharon Jones & The Dap Kings klarer ikke holde seg unna soulens gullalder.
Det kan vi være glade for.
Sharon Jones & The Dap Kings holdt en av de beste konsertene på Bergenfest i 2012.
Det var som om soulbandet fra New York hadde reist i en tidsmaskin fra 60-tallet til Bergenhus og 2012, for å få publikum til å danse føttene av seg i det våte sommergresset.
Bandet er blitt livefavoritter verden over med sin perfeksjonerte fusjon av 60-tallets soul og 70-tallets funk.
Vi snakker løpende bassganger, drivende trommer og en blåserrekke full av følelser — alt frontet av den strålende vokalisten Sharon Jones.
Å fremføre vellykkede soulpastisjer live er imidlertid én ting, å gi ut retro-soul som låter interessant på plate er noe ganske annet.
Har egentlig Sharon Jones & The Dap Kings noen musikalsk verdi som plateartister?
Sharon Jones & The Dap Kings’ femte album, «Give the People What They Want», er oppkalt etter The O’Jays-hiten fra 1975 (blant annet brukt av Barack Obama under hans 2008-valgkamp).
Men der låten viste The O’Jays på sitt kanskje mest funky, har Sharon Jones og co. i stor grad forlatt funken fra deres første plater.
På sine eldre dager lener de seg tilbake i et mer detaljrikt og polert lydbilde, som kan minne om lyden av plateselskapet Motown på slutten av 60-tallet, hør bare på den fine «We Get Along».
Det er - åpenbart - ikke vanskelig å finne spor av soulhistorien hos Sharon Jones & The Dap Kings.
Rytmen på sanger som «Stranger To My Happiness» og «Now I See» kunne lett ha kommet fra The Funk Brothers, husbandet til Motown.
Og kompet på «Long time, Wrong Time» høres på sin side ut som en upbeat versjon av Marvin Gayes «I Heard It Through The Grapevine».
«Give the People What They Want» skulle egentlig ha kommet ut i fjor sommer, men så fikk Sharon Jones kreft.
På mirakuløst vis ble hun imidlertid frisk etter bare noen måneder, til bandkollegenes store glede og forundring.
Det er lett å ha dette i bakhodet når Jones på åpningssporet «Retreat!» synger «what a fool you are to be taking me on.»
Tekstene på platen er i det hele tatt både potente og ofte også politiske.
Som på «People Don’t Get What They Deserve», hvor Jones proklamerer at «money don’t follow sweat».
Tekstuniverset nærmer seg riktignok det banale, men når låtene blir fremført med Sharon Jones’ kraft og overbevisning fungerer det likevel.
En av grunnene til at Sharon Jones & The Dap Kings blir mer enn bare et besøk på soulmuseet, er den sterke stemmen til Jones.
Man kan høre ekko av artister som Irma Thomas og Etta James, men Jones har sin egen distinkte stemme.
Hennes’ stemmeprakt får god plass, og definitivt det musikalske sentrum på «Give the The People What They Want».
Vi vender stadig tilbake til soulmusikken som kom ut avplatestudioer i byer som Detroit, Chicago og Memphis på 60- og 70-tallet, og lydbildet dukker fortsatt opp på hitlistene med jevne mellomrom.
Amy Winehouse gikk både til topps og bunns med «Rehab», Adele har mye klassisk soul i seg og Madcon fikk sitt internasjonale gjennombrudd med en cover av den gamle northern soulhiten «Beggin».
Sharon Jones & The Dap Kings kommer neppe til å dukke opp på hitlistene, til det er de kanskje for sjangertro.
Musikken handler mer om variasjoner av et lydbilde enn om enkeltlåtene.
I dagens grenseløse popverden, hvor man tilsynelatende kan blande ingredienser fritt fra sjangerhyllene, er det i grunn forfriskende.
| 1
|
500979
|
Sjefen i det lekne hjørnet
«High Hopes» er et humørfullt overskuddsprosjekt fra Bruce Springsteen.
Men et gjennomført kvalitetsalbum er det ikke.
Albumet «Wrecking ball» (2012) var en svært så politisk og direkte utgivelse og platens monotone uttrykk sto fint i stil med albumets budskap.
Dette var en plate med et mål og en misjon; stat og kapital skulle få passet sitt påskrevet, og da var det ikke plass til overflødige, musikalske dikkedarer.
«High Hopes» er derimot en broket samling rariteter og overskuddsprosjekter og den låter betraktelig mer variert og humørfylt enn forgjengeren.
Men like gjennomført er den ikke.
Med på laget har Springsteen fått Rage Against The Machine-gitarist Tom Morello, som også har vikariert for Steven Van Zandt den siste tiden i The E Street Band.
Morellos signatur-ulyder kickstarter tittellåten – Havalinas-klassikeren «High Hopes» – og bærer bud om en hvassere Springsteen.
Dessuten tilfører Morellos særegne gitarspill musikken en mer farlig dimensjon.
«Harry's Place», en låt fra tidlig på 2000-tallet som ikke kom med på noe album, er en bluesrock-noir om samfunnets skyggesider.
Denne låter dessverre svært datert, blant annet på grunn av en saksofon så cheesy at den går George Michaels «Careless Whisper» i næringen.
Coverlåter er en krevende øvelse.
For det første bør det være en klar kobling enten i uttrykk eller ideologi mellom original— og coverversjon.
For det andre må man tilføre en viss grad av egenart, ellers kan man like gjerne høre på originalinnspillingen (som i slike tilfeller ofte er bedre).
Springsteen fortjener applaus for å promotere det geniale, australske pønkbandet The Saints for et bredere publikum, men hans versjon av «Just Like Fire Would» er så tett opp til Springsteens eget uttrykk at det ikke blir et interessant møte.
Trenden snur med «Down in the Hole», et friskt, smått keltisk pust som er rik på klang og stemning.
«Heaven's Wall» biter godt fra seg med funkrytmer og hissig gitarspill, og «Frankie Fell In Love» låter som en purung Springsteen på sitt mest intense.
«The Ghost of Tom Joad» heller akkurat nok mot Morellos og Rage Against The Machines egen coverversjon til at den blir giftig nok for å begrunne en nyinnspilling.
Det er i slike stunder at «High Hopes» virkelig gir uttelling.
Musikalske overflødighetshorn er som regel først og fremst for dem som har alle andre utgivelser fra før.
«High Hopes» er intet unntak; enkelte låter kunne med fordel forblitt på skissestadiet eller som små godbiter til dem som følger Springsteen fra konsert til konsert.
På sitt beste er likevel albumet både forfriskende og hardtslående, og viser Sjefen fra en mer leken side.
Bare ikke forvent et fullblods kvalitetsalbum.
Hva synes du om albumet?
| 0
|
500980
|
Psykedelisk kaos, baby
Fjorden Baby på Ole Bull:
Skeivt og skakt med nerve.
Etter at John Olav Nilsen & Gjengen holdt sinavskjedskonsert på USF for noen uker siden, er det nå bare Fjorden Baby tilbakefor å forsvare 5071 Loddefjords ære.
Noe de for øvrig gjordemed bravur for en nesten fullsatt Ole Bull Scene tirsdag kveld.
Bandet åpner med «Verden e’ du» som er første låt på detferske albumet «Fjordkloden», og fortsetter med den gamle publikumsfavoritten«Karoline».
Det låter både lett kaotisk og tett og samspilt på samme tid.Fengende og tilgjengelig, men aldri rett frem etter boken.
Og ganskeuforutsigbart til tider.
Fjorden baby er et bandkollektiv der ingen av medlemmenestår frem som frontfigurer.
Bortsett fra vokalist
Sturle Kvilekval selvfølgelig,som er scenens naturlige midtpunkt.
Farer omkring som en blanding av manisksprellemann og apekatten Julius.
— One love, one tribe, kommer slagordet fraham med små mellomrom.
Lar seg overhode ikke affisere av at publikum kasterglowsticks opp på scenen – hvorav en god porsjon treffer ham midt i fleisen.
Bergensdialektener bred og uforfalsket, mens takken til publikum avleveres på de fleste språk.
Midtveis er det blackout .
Lysene på scenen slukkes, ogmusikerne forsvinner ut i kulissene.
Gradvis kommer lyset tilbake og åpenbarerfire merkelige framtoninger med masker på hodet.
Tydelig hjemmelagete og medinspirasjon hentet fra noe merkelig på havets bunn.
Alle spiller på hvert sitttangentbord og resultatet er en blanding av pling plong og rare lyder.
Etternoen minutter begynner rytmen å dukke frem og brått er Fjorden Baby tilbakemens maskedyrene forsvinner bak scenen.
Det føles nesten naturlig på en Fjordenbaby-konsert, men ville vært fullstendig malplassert i de fleste andre sammenhenger.
To av skapningene viser seg for øvrig å være produsent og elektronikaartistSir Duperman Jørgen Træen og Frode Flatland, til daglig bassist i Ungdomskulen,som periodisk diskret deltar som anonyme gjesteartister med diverse elektroniskelyder.
Musikalsk er Fjorden Baby sannelig ikke lett å sette i bås.
Etsjarmerende sammensurium av dub, funk, pop, psykedelia og elektronika godtmikset med en blanding av drabantbypoesi og surrealisme.
Til tider ganskeløssluppent, og nesten på nippet til å ende i det totale kaos.
Men bak denrølpete blandingen ligger det en streng struktur, og denne kvelden var bandetaldri i nærheten av å miste den røde tråden.
En felle de ellers hadde entendens til å havne i tidligere om årene.
Med ny plate tidligere i høst var naturlig nok en god del avmaterialet hentet herfra, men mot slutten ble det det eldre stoffet somdominerte.
Og basert på styrken på allsangen var det også disse sangenepublikum var mest fortrolige med.
Fem kvarter kan kanskje synes noe kort for en rockekonsert,men den kvelden var det akkurat passe.
Uttrykket til Fjorden Baby er så passkrevende og overveldende at det er begrenset hvor store doser man tåler.
Hellerikke noe ekstranummer.
Det hjalp ikke uansett hvor sterkt salen forsøkte seg meddet ikoniske heiaropet «Geir Hasund».
| 1
|
500981
|
For mye av det meste
Stiv og sidrumpet rock fra svensk legende.
Musikalsk sett har ikke Ulf Lundell vært interessant siden «Ripp Rapp» (1979).
Tekstmessig sett har rockelegenden likevel hatt mye å fare med.
Lundells engasjement — den oppriktige harmen - har vært ektefølt og helt på sin plass, men rent musikalsk har Lundell tråkket opp det samme sporet så mange ganger at det for lengst er blitt et lite gjørmehull.
Honkytonk og bluesbasert rock ‚n’ roll vil alltid ha sitt publikum, men Lundells versjon er så seig og udynamisk at det er så vidt låtene kommer seg i mål.
En ting er å være seg sin sjanger bevisst, det er noe helt annet å redusere den til et museum hvor forsteinede riff stilles ut på rekke og rad.
Og dessverre er disse låtene i flertall på «Trunk», Lundells 28. studioalbum.
Lundells tekster er like gode som alltid og om ikke annet er musikken energisk og ektefølt, med mer trøkk enn noen kan kreve av en artist med nesten 40 år på baken.
Lundell har fremdeles noe å fare med:
«63 i november», «Kom hem» og «El Perro» viser at når den uhelbredelige romantikeren og den musikalske vriompeisen Lundell får slippe til, er «Trunk» en god plate, men så altfor ofte sier Lundell og bandet seg fornøyde med å pumpe ut standardisert Detroit-soulrock, den ene låten mer svulstig enn den forrige.
Ofte går musikerne for så enkle løsninger at det blir direkte kleint; å tyvlåne riff er både legitimt og nødvendig for å lage god rock i 2013, men når det gjøres slik som på grunnriffet i «Gå på tvärs» blir det direkte ubehagelig.
«Trunk» har energi og humør, men dessverre ikke så mye annet.
| 0
|
500982
|
Djevelsk bra svensk rock
Ghost er ikke helt som andre rockeband.
I hvert fall ikke utenpå.
Budskapet kan synes ekstremt med sine tekster om Lucifer og Satan og en frontfigur kledd som en parodi på en katolsk kardinal.
Men vi mistenker det meste for å være utenpå.
Velregissert teater som markedsføring i verden der første bud for suksess er å bli lagt merke til.
For strengt tatt er svenske Ghost et heidundrende bra og likandes rockeband, som absolutt burde ha muligheter til å gjøre det stort — selv om maskene med tid og stunder skulle falle.
Noe riktignok ikke gjorde på USF lørdag kveld.
Navnløse spøkelser
Nå skal man gjerne ikke ta budskapet så alt for tungt.
I sin tid ble Kiss i fundamentalistiske kristne kretser regnet som en forkortelse for Kids In Satan’s Service.
Det viste seg nemlig ganske snart at Gene Simmons brød seg mindre om satan, men desto mer om mammon.
Melodiøs, tung og gotisk tungrock
Einar Engelstad, anmelder
Hvem som skjuler seg bak maskene og hettene hos Ghost, vites ikke.
Skal en tro det som står oppgitt på plateomslaget, har bandet skiftet vokalist mellom første og andre album.
I alle fall har den nye Papa Emeritus fått romertallet II bak navnet sitt.
I pakt med tradisjonene hos pavene i Vatikanet.
Bortsett fra vokalisten er resten av bandmedlemmene navnløse under betegnelsen the nameless ghouls - de navnløse spøkelsene.
Var dette den samme gjengen som spilte her for to og et halvt år siden?
Sannsynligvis, men sikker kan en aldri være.
Gjør Abba-cover
For det er ikke første gang Ghost er i Bergen.
Høsten 2011 sto de også på scenen på USF under den aller siste Hole In The Sky-festivalen.
Den gang som et relativt ukjent svensk band som akkurat hadde gitt ut sitt debutalbum.
En plate de ble nominert til den svenske Grammisprisen for, og som banet veien for det neste albumet som toppet bestselgerlistene i vårt naboland.
Nylig ga bandet også ut et minialbum der gjør sine egne versjoner av Abba, Army Of Lovers, Depeche Mode og Roky Erickson.
Knapt det man forbinder med satanistmetal.Musikalsk holder det absolutt mål.
Melodiøs, tung og gotisk tungrock tuftet på arven fra Blue Oyster Cult, Alice Cooper og Black Sabbath.
Her er også elementer fra gregoriansk kirkesang, tivolimusikk og psykedelia, men mest er det fengende og lett tilgjengelig pop.
— Snilt og godmodig
For troende katolikker kan det å parodiere hele pavekirken og lage en slags omvendt kristendom der Satan står fremste rekke, sikkert virke sårende og alvorlig nok.
Men for et bergensk konsertpublikum oppflasket på norsk ekstremmetall på 90-tallet, med alle sine ytterligheter i form av kirkebrenning og ekstrem sceneopptreden, fortoner Ghost seg som svært så snilt og godmodig.
Noen grunn til å bli skremt var det hvert fall ikke.
Ghost starter med tittellåten «Infestissumanm» fra den siste platen, og de fortsetter med «Per Aspera ad Inferi» fra samme album.
Live er svenskene en god del mer hardtslående enn de er i studio, men strengt tatt er det rimelig tradisjonell tungrock uten de helt store musikalske utskeielsene.
Det låter tett og samspilt med to gitarister, bass, trommer og tangenter.
Og selvfølgelig Papa selv som synger så pent og rent som om det skulle være rene julekonserten.
Ingen blackmetalgrowling der i gården.
Metalfansen dominerte
-God afton.
Har ni det bra?
Papa Emeritus II hilser sitt publikum riktig godmodig.
Når en ser bort fra kostymene, er sceneshowet riktig tekkelig og beskjedent.
Minimalt med publikumsfrieri, og nesten småkjedelig til tider.
Låter som «Ritual» og ikke minst Beatles-låten «Here Comes The Sun» er pur melodiøs popmusikk fremragende utført.
Hadde det ikke vært for maskene og satanistgimmickene, kunne det godt rett hjem hos et tradisjonelt poppublikum, selv om det er metalfansen som utgjør hovedparten av de 8-900 fremmøtte denne kvelden.
«Year Zero» har sin solide dose med stadionvennlige allsangelementer og «Jiggolo Har Megiddo» kunne stått på settlisten til et sørstatsrockeband - når en ser bort fra teksten.
Roky Ericksons «If You Have Ghosts» som avslutter det ordinære settet er kanskje bedre enn originalen.
«Nordens vackraste»
-Vet ni om at ni bor i Nordens vackraste by?
Gillar ni att sjunga?
Nu skal vi sjunga samman, presenterer Papa Emeritus II innledningen til avslutningsnummeret «Monstrance Clock».
Og imponerende nok er det full respons fra salen.
«Come Together for Lucifer’s Son” synger alle I kor.
Uten at vi strengt tatt tror det stikker så dypt.
| 1
|
500983
|
Mørkere alene
Ingrids solodebut gir henne rom til å dyrke en mørkere musikk.
Bruken av fornavn som artistnavn kan både signalisere noe privat («jeg, Ingrid») og noe anonymt («hvilken Ingrid?»), og kan således gi rom for både det personlige og det fullstendig frislupne.
Når Ingrid kaller seg Ingrid Helene Håvik, er hun blant annet sanger i kritikerroste band som HighasaKite og Your Headlights Are On.
Bandene representerer et bredt tilbud av musikalske muligheter for henne, fra Highasakites lyriske rock med sterke folkelementer, til Your Headlights Are Ons frie lek med ulike rockesjangere.
Så hva er motivasjonen hennes for å gi ut en soloplate?
Hva slags uttrykkstrang begrunner denne?
«Babylove» er en mørk messe av et album; svevende, mystisk, sakralt.
Låtene går langsomt fremover, båret frem av Ingrids nedtonede kvinnestemme over en strøm av varsomme, melodiløse elgitarer og strykere.
Vokalharmonier skaper estetiske brudd som løfter musikken.
Tekstene varierer fra det detaljert brutale « I have this certain fantasy about you dying with cum in your mouth/that someone hating you as much as I do slits your throat» («Marianna») via det enkle repeterende («This is motor oil, baby») til det fremmende («Bomonti Sisli»).
Platen er vellykket på egne premisser, den presenterer Ingrid som en artist med mørkere sider.
En innvending kan være at låtene ikke er sterke som enkeltsanger, men det er egentlig et ønske om mer HighasaKite.
Da savnes det heller større dristighet på lydsiden, et svartere mørke, en dypere støy, en mer overveldende lyd.
Ambisjonen må være en lyd så stor at den fyller Nidarosdomen, og ikke bare en svartmalt nihilisthybel.
| 1
|
500984
|
Suveren mørkemannsdisco
Canadiske Arcade Fire inntar dansegulvet med en av årets beste plater.
Etter to måneder med mildt sagt obskur og forvirrende markedsføring, som mystiske tegninger malt på vegger verden over, lange geriljakonserter under navnet The Reflektors, og humoristiske videoklipp på Youtube, er Arcade Fires etterlengtede fjerdealbum endelig her.
Oppbygningen og veien mot slippet har vært så intens og forventningsfylt at selve platen lå an til å bli en skuffelse.
Det er da man priser seg lykkelig over at Arcade Fire har laget det som kanskje er et av de mest ambisiøse og storslåtte verkene på denne siden av 2010.
Punktum.
Man vil ikke bli skuffet om man likte «The Suburbs», platen hvor de vant det kommersielle publikum og mot alle odds endte opp med å få en Grammy-pris.
Én ting har likevel endret seg:
«The Reflektor» viser et band som er mer dansbart enn noensinne.
James Murphy, eks-frontmann i LCD
Soundsystem og en forkjemper for bass— og trommetung disko, har fungert som produsent på platen.
Han har definitivt satt dype spor.
Perkusjonen er langt mer levende og energisk enn før, og sangene er tunge på synthen.
«Afterlife» kan bokstavelig talt sees som en hommage til LCD Soundsystem - likheten er påfallende.
Kunststykket er at Arcade Fire fortsatt er seg selv, og låter som «We Exist», «It's Never Over (Oh Orpheus)», «You Already Know» kunne like godt ha dukket opp på en av deres forrige plater.
Selv når bandet viser frem tydelig inspirasjon fra haitisk ra-ra-musikk på «Here Come The Night Time», høres det ut som Arcade Fire.
Bandet har med «The Reflektor» tatt ting til et helt nytt nivå og ærlig talt er jeg bekymret for hvordan de noen gang kan komme til å overgå dette.
| 1
|
500985
|
Det kaotiske element
M.I.A. gjør heldigvis akkurat som hun vil på sin fjerde plate.
M.I.A. er et slags sort får innen populærmusikken.
Det føles som om hun har sneket seg inn bakdøren til hitlistene, fordi hun på langt nær passer inn blant de andre kommersielle artistene rundt henne.
Tamilske M.I.A., som er oppvokst i London, er en bråkebøtte og nonkonformist som man sjeldent ser maken til, og hun bruker dette for å bryte seg frem i rampelyset.
Det kommer ikke som noen overraskelse at slippet av hennes fjerde album, «Matangi», har vært preget av et kaos av episke dimensjoner.
«Matangi» har vært noenlunde fullført i snart to år, men ble stoppet av plateselskapet i forkant av den opprinnelige slippdatoen.
Grunnen?
Det var for lystig.
Det hele kokte ned til at M.I.A. truet plateselskapet med å lekke platen om de ikke oppga en ny slippdato.
Selskapet bukket for presset og nå er platen her.
Når «Matangi» nå endelig er her, har vi allerede hørt fire av låtene før, blant annet fabelaktige «Bad Girls».
Men heldigvis er det masse nytt på det femten låter lange albumet.
Lydbildet er maksimalistisk og konstruert rundt et voldsomt spekter samples, fra et vidt spenn sjangere og kilder.
Hun har alltid hatt en fot innenfor hiphop og R&B, men holder også på sine røtter i Sri Lanka, som resulterer i den umiskjennelige lyden av M.I.A.
At hun er i sitt rette element er lett å høre.
Det er noe unektelig selvsikkert ved « Matangi», som om hun har fått frie tøyler til å leke med alt hun liker.
Det er en glede som jeg ikke har hørt i musikken hennes før.
Et eksempel er «Bring The Noise», et energisk lite monster av en låt, den er hard og full av dunkende rytme som røsker godt borti dansefoten.
Den demonstrer på mange måter det vanvittige spennet av sjangere M.I.A. eksperimenterer med — alt fra dubstep og nittitalls house til etnisk, tradisjonell musikk.
Hun hopper lekende lett fra det ene til det andre.
Albumet er fullt av akkurat disse ville, raske, fengende låtene.
«Only 1 U», «Attention» og «Boom (Skit)» fryder øret og dansefoten - det er rett og slett enormt karismatisk musikk.
Aller best kommer det frem på «Y.A.L.A.», et slags spill på Drakes låt «Y.O.L.O».
Den fungerer som et høydepunkt med sin klassiske dramaturgi.
Den bygges opp med en konstant, drivende rytme som droppes og skrus opp, mens M.I.A.s karakteristiske rapping skyter aggressivt inn.
M.I.A. viser også sine mykere sider.
«Lights» virker å være det nærmeste vi har sett debuten «Arular» på lenge, og fungerer som et slags pleiende avbrekk mellom, de harde rytmene.
M.I.A. har uttalt at «Matangi» muligens kan være hennes siste album.
Hennes fjerde album har en slags oppsummerende ånd over seg, en refleksjon over en karriere som snart har vart i et tiår.
Rastløsheten i musikken hennes er ikke til å ignorere.
På «Y.A.L.A.» ytrer hun:
«If you only live once why we keep doing the same shit?»
Det som er sikkert er at M.I.A. har vært i konstant utvikling, uansett hva som følger etter denne utgivelsen vil være noe helt annet enn det vi får servert i dag.
| 1
|
500987
|
Hjemkystens sanger
Imponerende helhet svekkes av litt gjenbruk
Moddis første hit på norsk, "Togsang", handlet om å måtte hjem, og på sitt første norskspråklige album er Senja-mannen kommet helt hjem.
Her oser det saltsjø og fisk, det blåser stive vinder og lokker i stille hav.
Moddi synger seg rett inn i en nordnorsk visetradisjon der folk og natur er uløselig knyttet sammen og hjemkystens historier og skikker blir for overlevelsesutstyr å regne.
Han har tonesatt tre dikt av Senja-lyrikeren Helge Stangnes og dessuten lånt sanger av Ola Bremnes og Arvid Hanssen.
Det gir en tekstlig helhet til albumet, som en sjelden hører.
Moddi står ikke tilbake kvalitetsmessig, men velger en mer åpenbar politisk ("Noens ark") og filosofisk ("En sang om fly") tone på sine egne tekster.
Musikken er akustisk, med vakre arrangementer i Hasse Rosbachs produksjon.
Moddi og co. takler både det heseblesende, storslåtte og nedtonete, og Moddis lett gjenkjennbare stemme er troverdig i enhver innpakning.
Med "Togsang" får også albumet det sangskattbidraget som det trenger, men den allerede kjente sangen bidrar også til følelsen av gjenbruk som platen lider litt under.
| 1
|
500990
|
Har funnet seg selv
Både polert og skittent fra vestlandsband
Noen band høres simpelthen unorske ut, og vestlendingene i The Low Frequency In Stereo er blant dem.
Det kan være noe med lydbildet, at man hører referanser til alt fra Broadcast til The Velvet Underground.
Det er til og med litt krautrock inne i bildet!
"Pop Obscura", deres nye plate, er uansett svært polert sammenlignet med deres tidligere utgivelser.
Ikke misforstå, platen mangler slettes ikke sjel og skitt.
Faktisk er denne platen kanskje det perfekte møtet mellom åtti— og nittitallets scruffy, alternative rock, og nyere drømmepop.
"Cybernautic" er et av denne platens mange stykker nydelig suggererende og minimalistisk låtkunst.
Vokalistene Linn Frøkedal og Hanne Andersen lokker en her inn i deres aldeles uklanderlige univers, full av shoegaze, hypnotiske gitarer og et stadig mer finslipt selv.
Når "Secondhand Nation" runder av "Pop Obscura", er det ikke noen tvil om at gruppen tretten år etter sin oppstart har lykkes med å få frem det beste ved seg.
Psychrocken svinger seg med svevepopen, og det funker som bare det.
Allting er vel i The Low Frequency In Stereo-land.
| 1
|
500991
|
Bekvemme idealister
Langt mellom lynnedslagene fra grunge-legendene Pearl Jam
22 år har gått siden Pearl Jam skrev seg inn i musikkhistorien med sin brakdebut "Ten", som også ble Seattle-bandets kommersielle gjennombrudd.
Kvintetten, som den gang ble beskyldt for å selge seg, har lenge benyttet seg av sin posisjon til å fremme idealistiske prinsipper og politisk engasjement.
"Lightning Bolt" markerer, med sin bastante tittel, bandets faktiske tier i albumrekken.
Da kunne man kanskje forventet noe kortere avstand mellom lynnedslagene.
Sporene "Getaway", "My Father's Son" og platens førstesingle "Mind Your Manners" åpner albumet med høyt tempo og lovende intensitet.
Med fengende gitarer, harde bassriff og elementer fra både punk og hardrock viser Pearl Jam sin skitne side.
Viljen til å sparke fra seg virker evig og nådeløs, men så stopper det hele litt opp.
Råskapen legges til side og "Lightning Bolt" glir mer i retning "Backspacer" fra 2009, bandets forrige album.
Lystig rock, akustiske ballader og Eddie Vedders følelsesbetonte lyrikk preger store deler av platen.
Pearl Jam leverer som kjent også dette på uanstrengt vis, men fremstår vel motstandsløse og bekvemme i sitt uttrykk.
| 0
|
500992
|
Olm og grom
Ærlighet varer lengst
Det finnes i hovedsak to typer god metal: den éne sorten utfordrer med intrikate melodilinjer, strukturer og arrangementer, mens den andre får blodet til å koke og håret på knokene til å vokse.
Sognebandet Slegest er så definitivt i siste kategori: primus motor Ese, tidligere gitarist i Vreid, drar nevene etter seg der han dundrer av gårde mellom bakkar og berg av gromme bluesriff.
En stor porsjon Black Sabbath, litt Pentagram og en dæsj Bathory kan ikke akkurat kalles nyskapende, men Ese har så mange ess i ermet i form av oppsiktsvekkende gode riff at "Løyndom" karer seg ut av sjangerklisteret.
Arrangementene er svært økonomiske, noe som gjør at deler av "Løyndom" balanserer helt på grensen til det monotone og forutsigbare, men små variasjoner i dynamikk og stemning gjør at bandet redder seg inn.
Eses raspende growl-vokal er ganske begrenset, men har til gjengjeld noe langt viktigere: karakter.
Og selv om Slegest befatter seg med klassisk hardrock, klarer Ese å bygge en lett gjennkjennelig identitet.
| 1
|
500993
|
Lengsel i luften
Drake har perfeksjonert sin følsomme rap
Den canadiske gullgutten Drake virket tidlig i karrieren å splitte både folket og kritikerne.
Var Drake en følsom r&b-artist, eller en tøff rapper?
Og går det egentlig an å være begge deler samtidig?
På tredjealbumet ”Nothing Was The Same” er Drake både hardere og mer følsom på én gang – han har langt på vei perfeksjonert sin emosjonelle rap.
Emo-rapper eller ikke, Drakes posisjon på rap(og pop)-himmelen er udiskutabel, noe han slår fast på platens seks minutter lange åpningslåt.
”Tuscan Leather” har ikke noe skikkelig refreng, og Drake rapper:
"This is nothing for the radio.
But they'll still play it though”.
Fra nåtid og italiensk skinn, tar Drake oss med på mimretur på låten “Wu-Tang Forever”, før han på “Own it” viser seg fra sin mest følsomme side.
På den åttitallsflørtende knallsinglen “Hold On, We’re Going Home” viser Drake vilje til å prøve seg ut i en mer klubborientert retning.
Av og til kan det være vanskelig å bli engasjert av Drakes lengsler og traumer, der han sitter med helfullt glass på herregården.
Men for mye reising, damer og penger på konto, er problemer det òg.
| 1
|
500995
|
Storveies psykedelisk ørkenblues
Når du har gått lei av tradisjonell bluesrock
Det ble en virkelig festkveld da Bombino – ørkenbluesens kanskje mest spennende musiker for tiden – fikk publikum på Kvarteret til både å danse og spille luftgitar torsdag kveld.
En annerledes konsert som både appellerte til beina og hjertet.
33 år gamle Omara «Bombino» Moctar er opprinnelig fra det vestafrikanske landet Niger, (som ikke må forveksles med Nigeria), et av verdens aller fattigste land.
Ungdomstiden tilbrakte han imidlertid i Algerie og Libya etter at foreldrene hans måtte flykte etter politiske uroligheter.
Først i 1997 kunne han vende tilbake til Niger der han etter hvert arbeidet som profesjonell musiker.
Etter at han var med i en dokumentarfilm, oppnådde han en viss popularitet også utenfor Niger.
I 2007 måtte han på nytt forlate fedrelandet etter et opprør blant folkegruppen tuaregene, og først tre år senere kunne han vende tilbake.
Året etter ga han ut sitt første album på et vestlig plateselskap.
Dette medførte at Dan Auerbach fra det amerikanske bandet The Black Keys fattet interesse.
Han produserte Bombinos siste plate «Nomad», som kom ut i vår, og har sørget for å spre musikken slik at det tradisjonelle rockepublikumet også har fattet interesse.
I disse dager turnerer tuaregmusikeren verden rundt.
Nå skal det innrømmes – den hypnotiske stemningen til tross – at det kunne bli en tanke statisk og frenetisk til tider
Sammenlignet med andre musikere innen sjangeren ørkenblues, er Bombino kanskje den som ligger tettest opp til tradisjonell rock uten at han dermed har mistet det etniske preget.
Verken Tinariwen eller Bassekou Koyate fra Mali, som for øvrig begge har spilt her i byen de siste årene, er så hardtslående som Bombino og er i større grad bandbasert.
Bombinos musikk er i stor grad bygget opp om relativt enkle og repeterende riff og rytmer.
Gitarspillet står i fokus, og de andre musikerne gjør relativt lite av seg på scenen annet enn å tjene som bakgrunnskomp.
Selv om tonefølget bærer preg av arabisk og afrikansk musikk, hentes det også inspirasjon både fra amerikansk blues og reggae.
Det svingte virkelig av konserten fra første stund.
Og det var Omara Moctar selv som spilte hovedrollen – uten forkleinelse for hans tre medmusikanter på rytmegitar, bass og trommer.
Med sin fløyelsmyke stemme, som dessverre hadde en tendens til å forsvinne i lydbildet den første halvtimen, og sitt eminente og særpregede gitarspill skapte han ellevill begeistring hos publikum i et nesten fullsatt Teglverket.
Både hypnotisk og dansbart.
Annerledes, men likevel ikke plagsomt eksotisk for en tilhører som er oppflasket på tradisjonell vestlig rock og pop.
Svært mye var hentet fra det siste albumet – men gjerne bygget ut til en løsere og mer jambasert form.
I så måte kunne konserten til tider minne om amerikansk gitarpsykedelia fra slutten av 60-tallet.
Nå skal det innrømmes – den hypnotiske stemningen til tross – at det kunne bli en tanke statisk og frenetisk til tider.
Sammenlignet med Bombino på plate forsvant noen av nyansene og ble erstattet av et publikumsvennlig og lettere tilgjengelig uttrykk.
På godt og vondt.
Men slikt er strengt tatt bare småpirk på en kveld der selv en kynisk og blasert musikkanmelder tok seg selv i å smådanse.
| 1
|
500996
|
Vakker villskap
Ikkje spinnvilt, men god rørsle.
Lovorda kom som perler på ei snor etter at Frida Ånnevik platedebuterte med «Synlige hjerteslag» i 2010.
Det var i grunn ikkje så rart:
Plata var fin, og 29-åringen frå Hamar viste seg snart som ein artist med eit svært bredt nedslagsfelt — hennar mjuke og smygande visepop hadde potensial til å gå heim hjå alt frå den trufaste, middelaldrande P1-lyttar, til urban ungdom med både Lillebjørn Nilsen og Joni Mitchell på spelelista.
Som denne innleiinga kanskje ymtar om, var det ikkje det provokativt engasjerande nybrotsarbeidet som etablerte Frida Ånnevik som artist.
Men som debuten viste, er ho til gjengjeld ein over gjennomsnittet solid låtskrivar.
Og kvalitetane trer berre endå tydelegare fram på andrealbumet «Ville ord».
Åpen pop
Så har ho òg tatt nokre grep.
Ikkje nødvendigvis av den mest radikale sorten - artistens eigen påstand om at ho skriv «pop i et åpent sjangerlandskap» held framleis stikk.
Men som dei svulstige synthakkordane på fyrstelåten «A til Å» varslar, har noko likevel skjedd.
Popen har vorte skarpare i kantane, miksen har fått nokre bitar som byr på meir tyggemotstand.
«Ville ord» er i det heile tatt eit album der både lydbilete, skrudd saman med produsent Andreas Mjøs si hjelp, og Ånneviks melodiføring står fram som meir skjerpa, jamført med førre album.
I tillegg til på det nemnde opningssporet, kjem dette girskiftet særskild godt fram på spor som det synthpoppa «Lillebror», stemningsfulle «Livet på glass» og det dystrare «Skyggeløs».
Når det gjeld umiddelbare popkvalitetar, er singelen «Hu som han vil ha» absolutt ein god representant – men den bleiknar nesten samanlikna med den drivande melodiøsiteten til «Så hardt så hardt så hardt».
Eit tips til radioane, der altså.
Underfundige tekstar
For sitt fyrste album vann Frida Ånnevik pris av Tekstforfatterfondet, og dei gjennomarbeida tekstane er også med på å setja rammene for «Ville ord».
Tematisk er det ettertenksame kvardags- og menneskeskildringar det helst går i, og igjen kan «A til Å» trekkjast fram som eit vellukka døme.
Opningslinja er enkel, men akkurat passe underfundig og smart:
«Hu snakker med andre ord nå, hu har nye måter å komme seg fra stor bokstav til punktum på / Nye stier fra A til Å, og de aller fleste går via deg.»
Frida Ånnevik fortener faktisk honnør for å ha skapt eit heilt album på norsk, som praktisk talt er fritt for flaue tekstlinjer og hakkande tekstrytme.
Alt i alt er «Ville ord» ei plate som viser fram ein imponerande moden artist med kontroll over eige handverk.
Om ikkje alle låtane utover albumet grip like sterkt tak i ein, er heilskapen overtydande i sin veksling mellom det tydelege og det underspilte, det såre og det muntre.
Om ein skal vera litt slem, kan ein kanskje sei at det største hinderet for Ånnevik, er kor frykteleg lett det heile er å lika.
På «Ville ord» har ho eksperimentert, men er framleis langt frå å vera eksperimentell.
Og når noko vanskeleg støyter nokon frå seg, er faren at det heller ikkje verkeleg trekk nokon til seg.
Men altså, dette er ein surmaga måte å sjå det på.
Frida Ånnevik fortener å trekkja til seg mange.
| 1
|
500997
|
Frisk vending
Frekke impulser møter kjent landskap hos Arctic Monkeys
Arctic Monkeys har alltid vært åpne for nye impulser.
Siden gjennombruddsalbumet «Whatever People Say I Am, That's What I'm Not» fra 2006 er både punk, ørkenrock og ballader blitt en naturlig del av deres repertoar.
På sitt femte studioalbum utvider de igjen sitt låtmateriale i en ny og forfriskende retning.
I likhet med bandets tredje album «Humbug» fra 2009 er også deler av «AM» spilt inn i Rancho De La Luna.
Studioet i Joshua
Tree i California er verdenskjent for sine stoner rock-utgivelser med band som Queens Of The Stone Age, Kyuss og Fu Manchu.
I form av tunge gitarer, skitten lyd og Josh Homme på gjestevokal har dette igjen satt sine spor i Arctic Monkeys lydbilde.
Bandets fengende tilnærming til ørkenrocken preger platen, men altfor støvete blir det likevel ikke.
«AM» imponerer med sin samkjøring av rusten rock, Black Sabbath-inspirerte gitarriff og elementer fra både soul, funk, hiphop og r&b.
Gjennomføringen er frekk, leken og uanstrengt.
Sheffield-bandet kjenner likevel sine grenser, og med hovedfokus på rocken klarer de igjen å holde sin karakteristiske signatur intakt.
| 1
|
501000
|
Lun og lodden
Satyricon og vriompeisen Wongraven
Glem «Fuel For Hatred» og «K.I.N.G.»
Glem VG-lista
Topp 20-opptredener og kjendis-Sigurd Wongravens vineventyr.
Satyricons åttende album vitner om et band som stadig våger å tråkke fansen på tærne, «Satyricon» byr nemlig på lite svartmetall.
Til gjengjeld er det blytung ekstremmetal, hvass thrash, groovy doom og hysterisk dissonans — på mange måter selveste antitesen til de to forrige black 'n' roll-utgivelsene.
Melodiene har en lun, melankolsk karakter, men de bikker aldri over i det sørgmodige.
Til det er bandet fremdeles for aggressivt, selv om trommis Frost er uvanlig økonomisk.
Lydmessig sett har Satyricon dratt en Darkthrone og gått for en helanalog innspilling:
Det lodne lydbildet kler låtene utmerket.
At det ikke er benyttet en eneste effektpedal på hele platen, skaper et gigantisk rom i musikken.
Resultatet er en varm og dunkel - nesten høstlig - plate.
Sigurd Wongravens totale overmot kan sies å være albumets styrke, men det er også dens svakhet.
Dette overmotet resulterer på den ene siden i en slående vakker låt skrevet for Sivert Høyems vokal, men på den andre siden får vi også låter hvor Satyricons signaturmonotoni ikke makter å bære dem i mål.
| 1
|
501002
|
Moro i mørket
Tilbake med glimt i øyet
I 2009, etter å ha sluppet både det fabelaktige instrumentalalbumet «Ghosts I-IV» og den lekne «The Slip» året i forveien, erklærte Trent Reznor at det var på tide å gi Nine Inch Nails (NIN) tid til å hvile.
Pustepausen må ha gjort godt; «Hesitation Marks» er NINs mest lekne utgivelse på denne siden av «The Fragile» (1999).
Reznors elektroniske, introverte industrirock er seg selv lik: det er lite her som vil overraske gamle fans.
«Hesitation Marks» er kompromissløs og intens, men med sjarm nok til å smelte selv det hardeste metall.
Mye skyldes selvfølgelig et godt knippe lekre melodilinjer, men først og fremst fenger albumet fordi det er gjennomsyret av godt humør og nye vrier på velfungerende formler.
Reznor er herlig poppete («Came Back Haunted»); knirkete og funky («All Time Low»); seig og tilbakelent (Sattelite) og intens («In Two»), men med en tydelig, rød tråd.
Det eneste som trekker ned er at enkelte låter er i tryggeste laget, men jevnt over er det mye for lytteren å bryne seg på.
«Hesitation Marks» er en mørk plate – akkurat som forventet – men det kan skje mye morsomt i mørket.
| 1
|
501005
|
Vellykket fettermøte
De to fetterne fra Åsane tar oss med på et herlig slektstreff.
Det første som slår meg når jeg hører «Øynene lukket» er at dette er lyden av norsk hiphop etter «Hver gang vi møtes», uten at det nødvendigvis er en dårlig ting.
Lerche og Vaulars første samarbeid er akustisk, åpent og inviterende, og låten skulle passe nesten like bra på NRK P1 som på P3.
Lars Vaulars musikk har med andre ord beveget seg noen syvfjellssteg siden techno-bangerne «Rett opp og ned» og «Fett» – en bevegelse man ikke minst så på hans forrige plate «Du betyr meg».
Men mest av alt er «Øynene lukket» en særdeles vellykket produksjon, og en veldig god låt.
Den dype, herlige bassen og Lerches skjærende gitarpartier balanserer hverandre fint, mens Vaulars vokal leder an og driver låten fremover.
På det andre verset, når Vaular rapper om ADHD og Maria Mena, høres det litt ut som om han nærmer seg A-lagets Store P stilmessig, noe som resulterer i låtens beste vers.
«Så blir det dårlig stemning, og kunsten e å holde det ved liv», synger de to fetterne på refrenget.
Men for min del blir egentlig bare bedre og bedre stemning for hver gang jeg hører låten.
Jeg blir gjerne med på slektstreff igjen, i Åsane, Brooklyn eller kanskje til og med i Oslo.
Hva synes du om samarbeidet?
Diskuter under:
| 1
|
501006
|
Teglverkskongene slår til
Utradisjonelle løsninger med glimrende resultat.
Kombinasjonen utsolgt hus og intim stemning hører sjelden med til det du forbinder med en konsert på Kvarteret.
Men takket være utradisjonell sceneløsning, lydhørt publikum og Kings Of Convenience ble fredagens konsert en svært så minneverdig.
«Quiet is the new loud» het det da gjennombruddet kom for elleve år siden.
Litt mer høylytte er de blitt siden den gang, men fremdeles har Kings Of Convenience denne tidløse kvaliteten over seg som gjør at musikken går like godt hjem enten det er i Italia, Sør Amerika, Japan eller hjembyen Bergen.
En helt ny sceneteknisk vri var gjort i Teglverket for anledningen.
Artistene opptrådte opptrådte på en forhøyning på langveggen på motsatt side av barområdet.
Den tradisjonelle scenen ble benyttet til publikum, og i tillegg var antallet tilhørere begrenset noe.
Dette gjorde at det ble en helt annen kontakt mellom scene og sal enn hva som vanligvis er tilfelle på en større konsert som denne.
Nå forklarte Eirik Glambek Bøe, som er arkitekturpsykolog av yrke foruten å være musiker, at årsaken var mange års dårlig erfaring som konsertgjenger i de samme lokalitetene.
Helt siden sin første konsertopplevelse på Kvarteret i 1995 hadde han alltid ergret seg over det å stå bak i salen uten å kunne se det som skjedde på scenen.
Visst fungerte det, selv om løsningen ikke vil være like velegnet med et mer utagerende rockeband.
At serveringen i baren ble stoppet under hele konserten gjorde nok også sitt.
For denne kvelden var publikum ekstremt veloppdragne og lydhøre.
Og sammenlignet med konserten til nykommeren Mikal Paskalev i Teglverket forrige uke, der et støyende publikum overdøvet det meste som kom fra scenen, var dette sannelig en salig opplevelse.
Tre år er gått siden Kings Of Convenience spilte i hjembyen, og guttene la heller ikke skjul på at de virkelig var på hjemmebane.
— Den forrige låten ble spilt inn i Grieghallens studio rett nede i gaten, og det ble også den neste.
Eirik fortalte også om duoens siste video som ble spilt inne på taket hjemme på Skansen.
– Den er en hyllest til Bergen, og handler mer om byen enn om bandet, sa han.
Det begynte stille og fredelig med Erlend og Eirik alene på scenen.
Lette bossarytmer og vakre viser.
Selv om det var lenge siden sist, hadde Kings Of Convenience ingen nye låter å by på denne kvelden.
En blanding av kjent og mindre kjent materiale fra sine tre album uten at det var plagsomt forutsigbart på noe vis.
Den største forskjellen sammenlignet med noen år tilbake er de til tider svært så oppfinnsomme og detaljrike gitararrangementene.
De vakre og tidløse harmoniene låt like bra som alltid, og lydbildet upåklagelig.
Den siste halvtimen fikk duoen også selskap av bass, trommer og ekstra gitarist, og visepreget ble erstattet med et mer rockete uttrykk.
Noe som kler Kings Of Convenience like godt som det akustiske, og gjør at halvannen times konsert aldri blir kjedelig et eneste sekund.
Før bandet avsluttet med «I’d Rather Dance With You» inkludert Erlend Øyes tradisjonelle lett keitete danseshow.
Og ekstranummeret «Rule My World» til slutt.
Til sommeren kommer Kings Of Convenience tilbake igjen under Bergenfest på Bergenhus.
Sannsynligvis klarer de å lage en intim opplevelse også der.
EINAR ENGELSTAD
| 1
|
501008
|
Energibad
Aktuelle lyder fra gamle veteraner.
I en tid der folk stimer til for å høre Simple Minds spille sine tidligste album live, ville det være trist om Carter Tutti Voids nye album skulle gå upåaktet hen.
I en vakrere verden ville nemlig «Transverse» representert den naturlige retningen Simple Minds gikk videre i, i stedet for å drukne i pompøse plattheter.
Vi får nøye oss med det poetiske faktum at Chris Carter og Cosey Fanni Tutti når et karrieremessig høydepunkt så lenge etter glansdagene i det britiske avantgardebandet Throbbing Gristle.
Dette er et konsertopptak fra et nøye innstudert samarbeid med Nik Colk Void (fra Factory Floor), som unngår begge nostalgifellene:
Ikke minner det for mye om gamle dager, og ikke er det først og fremst en dokumentasjon av en minnerik aften.
Tvert om er musikken høyst levende, en tett, pulserende lydmaterie av manende rytmer, bankende bass og lavmælt, men noe urovekkende støy fra synther og gitarer.
Foran et bakteppe av elektronisk og industriell avantgarde, holder de seg til tydelige musikalske motiver.
Slik blir de tilgjengelige og formidler en energi det er meningsfullt for lytteren å drukne seg i.
Enig med vår anmelder?
Si din mening!
| 1
|
501009
|
Hjernetilskudd
Er det dette som er gjenbruksmusikk?
Det hender man kommer over plateomslag med instrumentoppramsinger som minner mer om vareopptellingen i en isenkramforretning enn om innholdet i et øvingslokale:
Diverse sakser, en matboks, kniver og øser og alt mulig bestikk, småskruer, vinglass, sykkelhjul og et skap.
Et skap ?
Dette er ikke min humor, jeg synes ikke det er spesielt oppfinnsomt, og jeg synes sjelden denne type påhitt tilfører musikken noe den ikke kunne klart seg uten.
32 år gamle Hanne Hukkelberg fra Kongsberg er en artist som gjerne fyller både lydbilde og plateomslag med diverse gjenstander man skulle tro var kjøpt søndag ettermiddag på et middels interessant garasjesalg.
Alle de ovennevnte dingser er da også brukt i hennes musikk på et eller annet tidspunkt, og hennes fjerde album "Featherbrain" er ikke noe unntak.
Et av de mest brukte "instrumentene" her er "clogs on a Forth Greene sewing table", mens vi også får innslag av "crazy kitchen vocals".
Grøss!
Det er noe med denne velvillige artikuleringen og manifesteringen av annerledeshet og rare påfunn, som liksom underminerer det som skal være så rart.
Er man sprø og frikete, trenger man vel ikke si det, langt mindre skrive det på hver side i platecoveret?
Man kan også bli rent mistenksom:
Er det faktisk en kunstnerisk nødvendighet å tømme verktøykassen før hver bandøving, eller er dette en gimmick som i bunn grunn skjuler mangler eller dårlige låter?
Kom i alle fall ikke her og fortell meg hva jeg skal synes er en helsprø stemme på kjøkkenet.
Det er altså ikke uten fordommer jeg møter Hukkelbergs "Featherbrain", såpass ærlig må jeg være.
Likevel tar det bare ett minutt og sytten sekunder før jeg blir trukket mot høyttalerne.
Etter tittellåtens lavmælte anslag, klimpret frem på det som må være det kongolesiske tommelpianoet kalimba , kommer nemlig platens første refreng trillende, som en liten gullklump nedover en haug med skrapmetall.
Som noe fargerikt og vakkert i en ellers industrielt støyende og kjølig verden.
Denne følelsen skal gå igjen gjennom hele platen, viser det seg, og etter hvert må jeg også innse at (i alle fall deler av) den uortodokse instrumentparken faktisk har en funksjon.
Hukkelbergs metode, om vi kan kalle den det, går ut på å lage et skranglete og dissonant lag av lyder i bunn av hver låt.
Her hører vi lyden av metall, glass, de nevnte treskoene, ja, av alle disse tingene vi faktisk omgir oss med hele tiden, som et surr av dagene som kommer og går.
Over dette får vi gitarer, basspill og strykere, og Hukkelbergs stemme – hun benytter seg av et bredt spekter, fra pen sang og jazzete eleganse til eksorsisme-aktig hvesing.
Øyeblikkene av skjønnhet og melodi kommer når man minst venter dem, og står i kontrast til den uforutsigbare og lunefulle understrømmen som går gjennom platen, drevet frem av dyktige musikere som Ivar Grydeland og Kåre Vestrheim.
En annen gjest som må nevnes er 88 år gamle Erik Vister, som synger platens eneste norskspråklige spor i duett med Hukkelberg.
En medrivende epilog om åndelighet og måtehold: " Tusen ting kan ei byttes ut med det enkle, hvorfor skal jeg ønske meg mer enn nok?"
Og kanskje speiler Hukkelbergs bruk av dagligdagse tingester i musikken et resirkuleringsmotiv – ikke først og fremst miljøpolitisk, men som for å holde i live gamle minner, assosiasjoner og tankestrømmer i møte med det nye og ukjente.
I brytningen mellom disse faste holdepunktene og utprøvende eksperimenter ligger i alle fall den store styrken på "Featherbrain".
Hanne Hukkelberg spiller på Kvarteret lørdag 25. februar.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under!
| 1
|
501010
|
Mot en annen pop
Når ikke opp til egne ambisjoner.
Hvem er Thea Hjelmeland?
Ja, altså, utover å være en 24 år gammel person fra Førde, som bor i Paris, vant Eggstockfinalen for sju år siden og åpenbart har en velutviklet sangstemme.
Hvem er artisten Thea Hjelmeland?
Hva slags musikalsk form tar hun?
Den foreliggende solodebuten gir ikke et klart svar.
De artistiske ambisjonene spriker.
Uttrykket er i utgangspunktet svært ambisiøst:
En fargerik, men ikke overlesset lydflora av strengeinstrumenter, piano og perkusjonskrydder.
I teorien skulle dette stå bra til komposisjoner som prøver å utfordre tradisjonelle popstrukturer med brudd og vendinger inspirert av jazz og kabaretmusikk, men i praksis lyder sangene mer spontane enn gjennomarbeidede.
Skiftene i melodiene blir banale i stedet for elegante, forutsigbare i stedet for ambisiøse.
Vokalen gis stort spillerom, men de engelske tekstene bidrar ikke til å gi den ytterligere autoritet.
"Boredom seldom comes/when I am alone" fra "Boredom", er en god start, men den videre teksten løfter seg ikke over dagboknotatet.
Det er de enkleste melodiene, de mest vanlige poppassasjene, som fungerer best på platen.
Akkurat det fremstår som noe av et paradoks i lys av den ambisiøse innpakningen.
Thea Hjelmeland spiller på Logen 26. mars.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under.
| 0
|
501011
|
Svenske bjørnetjenester
Herjer i skogen med synth og strobelys.
Dette svenske popkollektivet liker å leke.
Det var tydelig for dem som så konsertene deres under forrige ukes Bylarm, og man hører det i radiohiten "Vart jag mig i världen vänder".
På debutplaten finnes da også referanser til alt fra eurotrance og kjærlighetsballader, til karibiske rytmer.
Resultatet er en variert plate hvor Norrköping-bandets syv musikere får utløp for de fleste av sine kreative innfall, kan det virke som, og flere av låtene er friske og utfordrende.
Synther oppmuntrer til dans i Animal Collective-stil på "Svalkar vinden".
På "Ledig" brytes vemodige tekstlinjer opp av en melodiøs optimisme, og vekker de samme følelsene som Timbuktus allsang-hit "Det löser sej".
Uforutsigbare taktskifter og overganger preger platen, noe som bidrar til å gjøre den spennende på noen områder, men også frustrerende på andre.
Ofte virker det som om kollektivet har for dårlig tid til å klare å presse inn alle sine ideer.
Spor som "Mörkt kallt ljus" og "Flyga" illustrerer hvordan hoppende overganger går ut over låtenes fengende flyt.
Usammenhengende og rotete låtoppbygninger gjør det vanskelig å henge med i lengden, og som lytter får en følelsen av at disse bjørnene leker aller best i eget selskap.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under!
| 0
|
501013
|
Keiserlige hjerteknusere
Solid og gjennomført – som alltid.
Litt over ti år etter det store gjennombruddet med «Ompa til du dør» sitter Kaizers Orchestra fremdeles trygt på tronen.
Tirsdagens utsolgte hus i Peer Gynt-salen var nemlig den tredje ekstrakonserten her i Bergen.
(På tross av den ble avholdt før hovedkonserten på onsdag.)
Selv om stemningen var upåklagelig, blir responsen sannsynligvis enda heftigere på onsdag da den virkelige blodfansen møter opp.
Musikalsk har bandet endret seg en god del siden gjennombruddet for 10 år.
Ompaen er der fremdeles, men i mye mindre grad enn før.
Det låter riktignok småskeivt og til tider bevisst skranglete, men melodiene bærer ikke lenger så mye preg av Tom Waits og østeuropeisk tivolimusikk.
Bandet har etter hvert fått en rikholdig katalog å velge blant, og morsomt er det også å oppdage at mange av de nye låtene fungerer vel så bra som de mer etablerte.
Det begynner med «I ett med verden», før det fortsetter med «Tusen dråper regn» fra det ferske albumet «Violeta, Violeta Vol II.»
Skikkelig respons blir det imidlertid ikke før syv år gamle «Knekker deg til sist» som tredje låt, men deretter er det trygg reise i nesten to timer.
Omtrent halvparten av stoffet var hentet fra de to siste albumene.
Det heter tross alt Violeta, Violeta –turne.
Nå er det tvilsomt om de tre neste kveldene blir noen blåkopi av tirsdagen.
I følge bandet har de øvet inn tre snes låter å velge blant, og foreløpig på turneen har de vært gjennom de fleste.
Selv settlisten inneholdt rikelig både for nye og gamle fans, var det saktens også mye vi savnet.
Janove Ottesen kontrollerer det hele med elegant hånd.
Fleiper og flørter med publikum og band, og dirigerer allsangen.
Selvfølgelig er det meste koreografert, men det virker både naturlig og ekte.
Resten av bandmedlemmene blir nesten statister, selv om gitaristene Geir Zahl og Terje Winterstø Røthing får briljere dann og vann.
Men den unike Kaizersounden skapes av samspillet mellom musikerne, og ikke av enkeltmedlemmer.
Her var også servering av champagne og avsynging av bursdagsangen for et par av crewet som feiret år.
Mot slutten kommer selvfølgelig mange av de mest kjente sangene fra den første tiden, og styrken på responsen blir også deretter.
Janove lar publikum gjøre det meste av det vokale på «Resistansen» og avslutter med hitsingelen «Hjerteknuser».
Om allsangen har hatt litt varierende kraft tidligere på kvelden sitter den her.
Og 1500 tilhørere veiver armene over hodet i takt.
Tre ekstranumre inkludert den siste slageren «Drøm videre Violeta».
En låt ingen som har hørt på radio de siste ukene kan unngå å ha fått med seg, og som sannsynligvis også vil stå på repertoaret både onsdag, torsdag og fredag.
Var du på konserten?
Hva synes du?
| 1
|
501014
|
Førstehjelp for slitne ører
Den perfekte blanding av nostalgisk americana og moderne folkpop.
De svenske søstrene Klara og Johanna Søderberg, alias First Aid Kit, fylte Kvarteret til siste plass torsdag kveld.
Med sine vakre vokalharmonier og myke folkcountry har de vunnet anmeldernes hjerter, og er tydelig også i ferd med å legge publikum for sine føtter.
Nå skal en heller ikke se bort fra den berømmelige Skavlan-effekten.
For etter at søstrene opptrådte i fjernsynsprogrammet forrige fredag ble billettene utsolgt på et blunk, og det spørs om ikke neste besøk her i byen vil finne sted på en større scene enn Kvarteret med plass til 400.
Søstrene Søderberg må sies å ha fått inn musikken med morsmelken.
Pappa Benkt Svennson, som for øvrig også var lydtekniker denne kvelden, var på 80-tallet gitarist i det populære svenske bandet Lolita Pop.
Og jentene behersker også instrumentene sine til fingerspissene.
Johanna står for tangentene, mens Klara tar seg av kassegitaren.
Førstnevnte hadde hatt problemer med stemmen i det siste, og konserten i Teglverket var den første på et par uker der hun kunne delta vokalt på en fullverdig måte.
Nå er det likevel den yngste Klara, som for det meste er forsanger.
Med seg har de også en trommis, og lydbildet er både variert og atskillig mer kraftfullt enn den beskjedne instrumenteringen kunne tilsi.
Så har da også duoen turnert heftig verden rundt de siste årene til tross for de bare er 19 og 21 år gamle.
Det begynte sterkt med «This Old Believer» fra det nye albumet som kom ut for noen uker siden, og fortsatte like bra.
Ikke minst den vakre balladen «Emmylou», som er duoens hengivne hyllest til sine røtter i form Emmylou Harris, Gram Parsons, June Carter og Johnny Cash, er en vordende klassiker.
Men så begynte det å dabbe av litt.
Riktignok har duoen to kritikerroste album bak seg, men alt låtmaterialet holder ikke samme høye nivå.
I hvert fall ikke som konsertstoff, og publikum var begynt å miste litt av interessen.
Men så gjør søstrene et lite genialt trekk.
De forlater mikrofonene og synger «Ghost Town» uten sanganlegg og med bare en kassegitar som komp.
Foran 400 mennesker i en sal som overhode ikke er beregnet for slike utskeielser.
Og publikum skjerpet seg og var lydhøre og stille som mus.
Til og med helt bakerst i salen bar stemmene uten problemer, og det ble noen magiske øyeblikk.
De fortalte at den første gang de gjorde dette, var på sitt første bergensbesøk på Kvarteret for to år siden.
Men den gang var oppmøtet heller labert, og den helakustiske fremførelsen av låten var høyst ufrivillig og skyldtes at lydanlegget i Teglverket tok seg en uventet pause.
Derfra var det ren paradegang, og kontakten med salen var igjen hundre prosent.
Mot slutten svinger det virkelig og da de avslutter med tittellåten fra det nye albumet «The Lion’s Roar» er det med det lange håret svingende i lett 90-talls thrashmetalstil.
Det var en relativt kort konsert på knappe timen.
Men en maktoppvisning i ren og skjær musikalitet fra to søstre som kan komme langt i musikkverdenen.
Var du på konserten?
Si din mening under!
| 1
|
501016
|
Svimmel av glede
Rundt og rundt på badegulvet
Da jeg hørte gjennom en tidlig utgave av John Olav Nilsen & Gjengens andreplate «Det nærmeste du kommer», var dette låten som virkelig boret seg fast i bevisstheten.
Dens sørmodige betraktninger om nye krav, veivalg og lyst til å snu, føltes relevante og rørende der de trillet ut av munnen til en ung mann som sto midt mellom rask suksess og forventninger.
Da platen kom, var låten dessverre ikke med, men nå gis den gledelig nok ut som egen singel.
Med seg har Nilsen fått Nils Bech — elektropopartist kjent fra Oslos kunstmiljø - som synger med sin karakterisktiske og teatralske stemme.
Hardbarkede bergenspatrioter vil kanskje steile eller spytte når de hører Bechs musical-aktige patos, men i disse ører tilfører han låtens postpunkstemning en ekstra dimensjon.
Både musikalsk og tematisk befinner vi oss i et stille, varmt og dunkelt (bade)rom, midt mellom drøm og mareritt, og her henger Bech som en slags beskyttende ånd i taket mens låtens jeg-person ligger utslått på gulvet blant piller og feberfantastier.
Heldigvis ble "Vinterkarusellen" gjort tilgjengelig: en stillferdig, men sterk låt som kommer til å gå rundt og rundt på vinyltallerkenen hele vinteren igjennom.
| 1
|
501018
|
Avkledd på alle måter
Vi anmelder Tones nye video og låt.
Tone Damli Aaberge traff (som vanlig) nettet med et smell da hennes nye singel og tilhørende musikkvideo «Look Back» ble lansert denne uken.
I videoen synger Tone Damli om å forlate en kjæreste og at all denne griningen i the New York rain faktisk begynner å bli litt patetisk.
Hun synger at hun aldri skal se seg tilbake igjen, samtidig som hun ligger på stedet hvil og deiger seg i ulike positurer gjennom hele videoen.
I det samme rommet ligger også mannen som har knust hjertet hennes.
Det virker som om hun ikke kommer seg av flekken, og sånn sett henger det hun synger om og det hun faktisk gjør i fascinerende liten grad sammen.
Å lage gode musikkvideoer er en egen kunst, akkurat som det er en kunst å lage gode poplåter.
Tone Damli er ikke best i klassen på noen av delene, men gjør denne gang et hederlig forsøk på å løse begge oppgavene etter en velkjent oppskrift:
«gjennomsnittlig poplåt skrevet av noen andre enn artisten + lettkledd, fin dame».
Folk klikker på nettet, hun tiltrekker seg oppmerksomhet, det funker, trenger man egentlig å kreve noe mer?
«Når man ikke får ørken, så må man by på litt hud», sa Damli selv om videoen.
Problemet er ikke nødvendigvis at hun byr på hud, men at det tross alt er mye viktigere å kunne by på smart popmusikk.
Musikk som klarer å selge seg selv.
«Skandale hvis hun ikke spilte på utsende sitt», uttalte redaktør i Cosmopolitan, Ingeborg Heldal.
Hvorfor?
Hadde det ikke vært overraskende og forfriskende om Damli hadde laget en musikkvideo som var fullstendig gjennomført og original, en låt som i alle fall gjorde et forsøk på å skille seg ut i mengden.
Hva om ikke nakensjokk (!) i badekar, falske tatoveringer og det at hun (igjen) har blitt voksen og sexy måtte være de bærende elementene i lanseringen?
Kanskje jeg krever for mye.
Problemet til Tone Damli er at det hele er fryktelig identitetsløst og at de store musikalske ambisjonene ser ut til å være fraværende.
Vi ser alle at hun er fryktelig pen, så hvorfor vil hun ikke vise at hun er noe annet enn nok en (lettkledd) kjendis som synger helt ok?
Denne båsen ser ut til å være en plass hun trives i, og som hun på ingen som helst måte har tenkt å sprenge seg ut av denne gangen heller.
Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at Tone Damli egentlig kan være så mye mer enn dette.
Låten er gjenkjennelig Tone Damli med ekkoeffekter og iørefallende refreng.
Den setter seg på hjernen og er skreddersydd for radiokanaler som spiller musikk med minst mulig motstand.
Samtidig er teksten oppsiktsvekkende tam og lite ektefølt.
Linjene «You and I we died, we did» og «You can't see cause you're not smart, but nevertheless you broke my heart» føles nærmest kjemiske og fullstendig blottet for autentisitet og varme.
For noen uker siden presenterte Damlis Idol-kollega Sandra Lyng Haugen sine nye pressebilder, der hun stilte lettkledd i tilgjorte positurer.
Også hun har endelig blitt «voksen» siden sist, plateklar og ikke lenger «søte Sandra».
Dessverre tilsier erfaringene at når (helt gjennomsnittlige) kvinnelig artister lanseres med et nytt, sexy og «voksent» image, så kan du som oftest banne på at en skikkelig gjennomsnittlig plate er på vei.
Si hva du mener om videoen i kommentarfeltet!
| 0
|
501019
|
Sammen for livet
Evig venn i vintermørket
Apropos den siste tidens debatt om servile norske popstjerner og spellemannbråket:
Hver gang jeg ser eller hører William Hut, minnes jeg Spellemannprisutdelingen for 1997, da hans tidligere band Poor Rich Ones knabbet rockeprisen rett foran nesen på de (i mine ører) rettmessige vinnerne i Kåre & the Cavemen.
Det notorisk arrogante og flåkjeftede Harestua-bandet forlot festen i protest, mens de stillferdige melankolikerne fra Bergen sto igjen som vinnere.
Det handlet om kystfraksjoner, image, klær, holdninger.
I de østlandske tv-stuer raste vi foran TV-apparatene.
Det var artige tider.
Mange hårstrå har løsnet fra hodebunner siden den gang, og nå liker visst alle all musikk.
Likevel er det deilig å kjenne at Huts låter vekker til live denne gamle feiden, utgangspunktet for mang en musikkrangel:
Hvem holder du egentlig med, den forståelsesfulle melankolikeren – alles venn i vintermørket – eller den frembusende, konfronterende artisten som lager litt bråk i stuekosen?
Gjennom seks soloalbum har Hut dyrket førstnevnte posisjon – med stor suksess.
Han er en dyktig vokalist med trygg og særegen stemme, og en rutinert låtskriver som har funnet et melodiregister han komfortabelt kan bevege seg rundt i.
I løpet av sekunder er det mulig å gjenkjenne mannen bak mikrofonen, slik er det også med nye "The Gathering".
Dette er Hut slik vi kjenner ham – i skjæringspunktet mellom Kurt Nilsen og a-ha – med sparsommelig arrangerte popspor med masse følelser lagt ned i refreng og fremføring.
"The Perfect Storm" har du kanskje lagt merke til på P1, mens "Holding On" og "Love Will Provide" dessverre er enda mer stillestående og anonyme.
Da står det langt bedre til med "Red River Shines" og "Salesman", to spor som skiller seg ut med sine avsluttende gitarparti, som løfter låtene ut av godstolen og inn på motorveien.
"I'm Going Down" er en annen låt det er verdt å merke seg, en velformet countrypopvise der Hut synger krystallklart.
Er du på utkikk etter noe som virkelig rister løs i deg og utvider din horisont, vil du nok haste videre ut i natten etter én gjennomlytting av "The Gathering".
De som allerede har Hut som fast følgesvenn, kan imidlertid trygt samle seg rundt også denne utgivelsen.
Det skal likevel bemerkes at avslutningslåten speiler en uro som skiller seg ut fra den ellers så trøstende, forsonende og tidvis noe ulne Hut-lyrikken:
"Someday I'll raise my fist, 'cause you can't get anywhere without a fight".
Kanskje får vi en skikkelig utblåsning på syvendeplaten?
Hva synes du?
Si din mening.
| 0
|
501020
|
Et hav av klisjeer
Å synge etter Bjella
Det er viktig for en populærartist å ha en tydelig artistisk fremtoning, men det går en grense mellom det tydelige og det karikerte.
53 år gamle Henning Kvitnes beveger seg på begge sider av denne grensen med sitt nye album.
Den gamle, ru stemmen bak det rufsete skjegget.
Den bluesbaserte popmusikken med lidende strenger og svalende blåsere.
Den hverdagslige visdommen i tekstene.
Produsent Kyrre Fritzners milde lyd.
Alt står så godt sammen, du skjønner at dette skal være nedstemt og alvorlig musikk.
Og likevel, når du kommer til platens siste sang og den begynner med linjene «Du har bodd i et fengsel/I dine barne— og ungdomsår/Så langt inn i mørket/At varmen aldri nådde inn til dine sår», da er du unnskyldt om du skrur av, om du føler at du har fått nok.
Ikke fordi sangene er så gripende, men tvert om fordi ordene er så tomme.
Kvitnes’ intensjoner er gode, hans perspektiv til å tro på.
Jeg-et i tekstene har funnet ut hvem han er, ønsker å være til stede for seg og sine i årene som er igjen.
Han er litt kritisk til sin samtid, har litt tid til kvinnene, men mest til minnene.
Og det er der det begynner å bli uinteressant.
Kanskje er det «visepresident» Stein Torleif Bjella som har forvent oss?
Kanskje har han lagt listen for norske visetekster så høyt at de som følger må virke flate, selv en veteran som Kvitnes?
Bjellas grep om lytterne bunner i tekster som er nære både til mannen som synger dem og til situasjonene de handler om.
Både Bjella og Kvitnes sine «jeg» er menn som har hatt nederlag i livet, som er heller ensomme og ikke særlig lykkelige.
Men der Bjellas «jeg» har en uro som peker mot mulig aksjon, er Kvitnes’ resignert og passivt.
Og der Bjella er til stede i et «her og nå», henfaller Kvitnes til blass nostalgi.
Kvitnes sitt jeg er «trøtt nå», han er «en sliten sjel» som hører «en sliten sang», men han insisterer på å gripe dagen.
I denne brytningen mellom livstretthet og troen på en ny start ligger et potensial for innsikt og utforskning.
Kvitnes greier ikke å utnytte det.
Han tyr til tekstlige klisjeer som skaper avstand mellom sangeren og sangene, og det hele ender i en tynn tematikk som verken løfter tekstenes jeg-person eller lytteren.
Det er underlig at et album med så gode instrumentale og melodiske kvaliteter har tekster som viser så springende språklig musikalitet.
Førsteverset i «Tida gled forbi» fortjener en analyse:
«Du er som en gammal båt/Seiler din egen sjø/Med tomme tanker/Men ingen fisker eller brød».
(Seiler gamle båter virkelig sin egen sjø?
Driver de rundt på sjøen?
Og er det å forvente at det er fisker og brød om bord?)
Det blir ikke mer forståelig av at andre vers starter «Veien til himmelen/Den er lang og bratt».
Ja, det skulle en jammen tro for en gammel båt, og mot havets bunn synker det en tekstforfatter.
Det finnes strofer der Kvitnes viser seg både svømme- og flygedyktig.
«Stable ved i ranker» er en flott metafor for å sette seg høye mål.
«Har vært en lang vei ut av skauen/Og fortsatt så går jeg meg vill» er det nivået han burde holdt seg på.
Men når forslitte fraser som «høst i paradiset», «sorgen den kan være som ei elv» og «ny dag på horisonten» besmykker enkel livsvisdom, som at «resten av livet er starten på et nytt», da tømmes språket for mening og tekstene og musikken for innhold.
Er du enig med vår anmelder?
Si din mening i feltet under.
| 0
|
501021
|
Original vare
Dystert på en veldig vakker måte
Sleeping States lager original musikk som i stemning og visjon kan ligne på Bon Iver.
Det er mørk visesang med en høystemt romlighet.
Men der Bon Ivers musikk assosierte til øde vinterlandskap, er det er middelaldersk preg over Sleeping States som gir bilder av overskyede, engelske åser.
Det brukes gitarlag og vokalharmonier her, som balanserer mellom det truende og det sakrale.
Kanskje er det det faktum at Bella Union er selskapet til Cocteau Twins' Robert Guthrie som påvirker lyttingen, men mystikken på platen minner mye om det bandets tidlige utgivelser.
Sleeping States' Marland Starkie bruker imidlertid sin musikkutdannelse for hva den er verdt, i nydelig detaljerte komposisjoner som lar melodier ta ekstrarunder rundt små tema og sanger dvele ved klanger og støy.
Resultatet er vakkert og dystert på samme tid, og støttes opp av tekster som veksler mellom det konkrete og det drømmende.
HELGE OLSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501022
|
Knappeleken
Mye bra i krysset mellom ambient og synthpop.
Inntil nylig ville et bandnavn med Fuck i seg enten være forbeholdt et oppmerksomhetssøkende indieband eller være ment humoristisk.
For sistnevnte tenk fenomenet Bjørn Hellfuck.
Men de siste årene har det dukket opp en ny generasjon Fuck-band som mener alvor.
Fremst av disse er Fuck Buttons, der allerede artistnavnet gir ulike tolkningsmuligheter, en britisk duo som liker å leke seg med elektronisk musikk i all sin klangbredde.
Fra Brian Eno-aktige stemninger til 90-talls acidsynther og Aphex Twin-inspirert lekenhet er dette en stilsikker plate.
Ofte er duoen innom flere avskygninger av elektronika i løpet av én låt, som på lekre «Surf Solar».
Platen handler mer om å skape stemninger enn å snekre enkeltlåter.
Selv om det er tilløp til mer popete ting også på platen, er det helst enkelttemaer man husker fra de skisseaktige sporene som fungerer best om man hører på platen i sin helhet.
SVERRE OLE DRØNEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501025
|
tamt
Lounge-klaver for jazzinteresserte
Svenske Caprice Records har laget sine egne dogmeregler:
De spiller inn soloplater med ulike pianister i en konsertsal i Stockholm.
Om natten.
Musikken er improvisert, det er ingen sjangerkrav, men pianistene får først vite hva som er temaet rett før opptakene begynner.
Den fjerde som forsøker seg på disse betingelsene, er russisk-norske Olga Konkova.
Oppdraget hennes?
Å improvisere over Joni Mitchell-låter.
Den siste uken har jeg lyttet til resultatet.
Igjen og igjen.
Jeg vil så gjerne like denne platen – Caprice-reglene er jo spennende, Mitchell skriver gode låter og Konkova er en sympatisk, fantasifull pianist.
Likevel mister jeg konsentrasjonen.
Hver gang.
Jeg glemmer simpelthen å høre etter.
For det er ikke noe på denne platen som trenger seg på, ikke noe som blir hengende i øret, ikke noe jeg ikke har hørt spilt med større intensitet av Keith Jarrett og mange andre.
Bare elskverdig, høflig, tam klaverimprovisasjon.
Lounge-klaver for jazzinteresserte.
PETER LARSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her
| 0
|
501026
|
Oppdagelser
Litt annerledes Mendelssohn
Her er enda en plate i anledning 200-året for Mendelssohns fødsel.
Det er Gewandhausorchester som spiller, det orkesteret han selv ledet de siste årene av sitt liv, og da må det jo bli godt.
I tillegg har Riccardo Chailly, orkesterets nåværende sjefdirigent, vært i arkivene og studert de originale partiturene og hentet frem varianter.
Så da blir det den «skotske» symfonien i en versjon som Mendelssohn selv fremførte i London i 1842.
Og konsertouverturen «Hebridene» i et førsteutkast fra 1830.
Pluss en moderne rekonstruksjon av den klaverkonserten som skulle bli Mendelssohns tredje men som han aldri fullførte, kanskje fordi den ikke var god nok — slik høres det i alle fall ut.
Mendelssohn-filologer vil sikkert synes det er spennende å sammenligne variantene med de mer vanlige versjonene.
Vi andre kan glede oss over Gewandhaus-orkestrets varme, romantiske klang og Chaillys rause og spenstige direksjon.
Og over velkjente verk som klinger litt annerledes.
PETER LARSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501029
|
Kjærkomment mørke
Karin Parks lekne undergangspop låter mye mer kommersiell enn den egentlig er.
Karin Park er noe så uvanlig innen norsk popbransje som en artist som blåser en lang marsj i alt som heter besøkelsestid.
Enten det er som kommersiell soloartist, krevende Melodi Grand Prix-bidragsyter eller som iskald frontfigur i et pønkete elektrobillyband:
Karin Park har gang på gang brast inn fra sidelinjen, overrasket alle rundt seg, og forsvunnet nesten sporløst igjen før noen forsto hva det var som egentlig traff dem.
Men minst hvert tredje år får vi en påminnelse — som regel i form av et utspekulert og fascinerende album - om at Park er en av norsk popmusikks mest interessante låtskrivere siden Morten Abel.
Sammenlignet med «Highwire Poetry» (2012) er «Apocalypse Pop» er svært tilgjengelig utgivelse.
Mens forgjengeren gjorde det meste vanskelig for både seg selv og lytteren, stryker «Apocalypse Pop» lytteren med hårene.
På overflaten, i det minste.
Park har nemlig funnet rom for en ny type mørke og en annerledes form for motstand denne gangen.
Det viser seg å være et smart trekk.
«Apocalypse Pop« beveger seg uanstrengt mellom det kraftfulle, suggererende og det florlette, nesten uangripelige.
Til tross for at Park har en tydelig retning for albumet, er mange av stemningene likevel tvetydige nok til at man kan lese dem på vidt forskjellige vis.
Park har alltid hatt en uanstrengt, markant vokal, men nå kontrollerer hun den bedre enn noensinne.
Gjennom hele albumet eksperimenterer Park med kombinasjoner av det varme, analoge og det kalde, digitale.
Disse kontrastene gjør lydbildet ekstra dynamisk og levende, og understreker arven fra den gotiske elektropoptradisjonen så vel som at det feirer det tilgjengelige og umiddelbare, og står godt til albumets tema.
Men i en popverden som over lengre tid har vært tilnærmet besatt av det mørke, kan «Apocalypse Pop» innimellom likevel fremstå som en smule tam.
Sett under ett kunne albumet tjent på litt strammere regi.
Noen låter, som «Hard Liquor Man» og «Shake With The Devil», gjør riktignok albumet som helhet mer interessant, men føles mest av alt som uforløste skisser som bare antyder hva som kunne ha vært.
På tekstsiden blir Park også tidvis noe forutsigbar, men hun leverer med så mye innlevelse at det kan stå sin prøve.
Og noen ganger, når hun unngår de mest åpenbare fellene og heller våger å være ubehagelig direkte, treffer hun en uvant nerve.
Karin Park er tilbake, med et mer fullendt uttrykk enn noensinne før.
Hun er fremdeles ikke enkel å ha med å gjøre, men «Apocalypse Pop» gjør alt den kan for å gi lytteren lyst på mer.
Og det fungerer.
La oss krysse fingrene for at hun ikke forsvinner igjen med det første.
| 1
|
501030
|
Støyete smeltedigel
Bergensbandet The Megaphonic Thrift åpner opp støyen på sin nye plate.
Støyrocken er på ingen måter en yndet sjanger i dette landet.
Kilt mellom forkjærligheten for metall og indierock, har den tidvis hatt det vanskelig.
The Megaphonic Thrift er bandet som skal lokke deg ut på nye baner, få deg til å snuse litt på støyen.
Bestående av Richard Myklebust, Linn Frøkedal og Njål Clementsen fra The Low Frequency In Stereo og Fredrik Vogsborg fra Casiokids, har de turnert verden over og fått en hel del kudos for å smelle sammen i et alltid forførende musikalsk kaos.
«Sun Stare Sound« vitner om en aldri så liten popfase i karrieren, platen er betydelig mykere i kantene med et vanvittig melodiøst driv.
Det går ikke på bekostning av selvet, og det føles på ingen måte som et forsøk på publikumsfrieri.
Det er naturlig, et godt eksempel på band som beveger seg fremover musikalsk og lar inspirere av det som møter dem på veien.
En av mine absolutte bergensbaserte produsenter, Jørgen Træen, har også hatt noen fingre med i spillet.
«If You Shiver« er hard, nesten militant i sin perkusjon, og viser ett av The Megaphonic Thrifts mange ansikt.
Bandet kan veksle fra den poppede «Interlopers» til mer sjangertypiske «No Sleep, No Dreams».
Sistnevnte er et resultat av genialt musikalsk veveri.
Her tvinnes en dyp, vibrerende bass sammen med brutal, drivende perkusjon.
Når det hele settes sammen med Linn Frøkedals bestemte og samtidig milde vokal, er det ett ord som faller inn: «tidløst».
Snur man det oppmerksomme øret til, er det også et utall små detaljer å oppdage, som det rungende strengeinstrumentet som geleider refrenget, enten det er gitar eller harpe det er snakk om.
Det er mange slike overraskelser på «Sun Stare Sound».
En karakteritisk kvalitet hos The Megaphonic Thrift er deres evne til å kombinere støy som river og biter, med det overraskende myke og ømme.
Likevel er det påfallende hvor mye av materialet på albumet som føles poppete, på samme måte som Sonic Youth i ny og ne kan føles lett fordøyelig.
«Bergen Revels» faller inn i denne kategorien.
Dette momentet er også den største innsigelsen mot platen.
At den kan falle litt mellom to stoler.
Den er verken kraftig nok til at man bare kan rocke ut til platen, eller vågal nok til at den hele tiden blir interessant som popmusikk.
Men kanskje er det ikke bandets mål å gjøre noen av delene.
«Sun Stare Sound» er ikke umiddelbar, den er ujevn og seig som bare det.
Men jo mer man lytter, desto mer kommer man under den tykke huden.
Og da kan man ikke gjøre annet enn å lene seg tilbake og la seg rive med av symbiosen av Frøkedal og Myklebusts vokaler ikledd lag av støyende gitarer og liksom tikkende bass, som på «Occam’s Razor» og «The Experiment».
Man blir trett av å sammenligne The Megaphonic Thrift med sjangerdefinerene band som My Bloody Valentine og Sonic Youth, men det er umulig å unngå.
De ligger tidvis tett opp til de nevnte bandene, spesielt på sirupsseige affærer som «Slower».
«Sun Stare Sound» er likevel et vellykket eksperiment, et bevis på et stort musikalsk spenn.
Og som med et hvilket som helst eksperiment faller noe gjennom, mens andre løsninger er mer levedyktige.
Her finnes litt av begge.
| 1
|
501034
|
Det som funker
Lars Vaular leverer en innertier som bare han kan.
Å leke med albumformatet er noe Lars Vaular er godt vant med.
2013s «1001 Hjem» ble lansert som et visuelt album og viste at den bergenske rapperen kunne gjøre som han ville, strekke det så langt som han følte for, alt uten å harme sitt eget omry.
En rapper med kunstnerisk integritet og gatekredibilitet.
Slike vokser ikke på trær.
Når han over ett år senere vender tilbake er det i nok et utradisjonelt format; en albumserie.
I stedet for å samle alt på en plate, kommer han med en rekke utgivelser som på en eller annen måte hører sammen.
Håpet er at alle platene holder nivået som på «666 ALT», den første i rekken.
Det vil være en prestasjon.
«666 ALT» er nemlig platen jeg har savnet i Vaulars katalog.
Den som syr sammen ærligheten og den konfronterende stemmen du møter på de første platene og den utforskende, og den lekende særgenheten man er vitne til på «1001 Hjem».
Det er et overraskende møte mellom det maskuline og det feminine, det myke og harde, ømt og tøft.
Mest tøft, som på singelen «D D Eg Gjør».
Sammen med klikken i NMG-huset kverner Lars Vaular ut noen av de mest smittsomme melodiene og beatsene i det norske rapgamet.
«666 ALT» er en slags musikalsk stollek mellom ulike hiphopgreiner, fra den sleske, smoothe rapballaden til god gammel gangsterrap.
Det høye kvalitetsnivået kan vel ikke sies å kun være Vaulars verk — han har tross alt privilegiet av å samarbeide med de beste musikerne og produsentene i Norge.
«Nordisk Design» beviser at ordsmien kan rappe om hva som helst, om form og funksjonalitet, kasjmirsjal og silke - det handle vel rett og slett om variasjoner på samme tema; penger.
Han tar nåtidens Norge på kornet, i all sin forfengelighet og overdådige forbruk.
Språket på «666 ALT» er så eksplisitt bergensk, ja, det er faktisk det mest språklig lojale jeg har hørt på lenge.
Man kan spørre seg om Vaulars musikk faktisk gir et av de mest sanne bildene på det unge bergenske språk i dag.
Det grunnleggende NMG-vokabularet er selvsagt på plass, hvis fremste eksempel er «Ung Heit Gateflamme».
Men Vaular har alltid vært en mester med ord, helt utenom det vanlige.
Fremmedordene sniker seg inn, så fornorskes de og blir en del av det hele.
«Raving» blir til «reiving», og at det beriker musikken, spesielt i en hiphopkonsekst, er åpenbart.
Det brukes som et musikalsk verktøy, og det er genialt.
Nettopp «Reiving» er låten som får æren av å avslutte kalaset, og det går totalt av skaftet.
En finner dype spor av dancehall og en humor som ikke sjelden dukker opp i Vaulars musikk, midt oppi mørket og fordervelsen.
Her går det i ett, med et snev absurdisme:
«Bank, bank, kem e det?
Hasj.
Hasj?
Hasj.
Kem?
Hasje aning, hasje nåkke utdanning».
Teksten runger stort gjennom beaten, den blir musikken.
På «666 ALT» er Vaular atter en gang i storform, og når det er skikkelig bra er det fullstendig avhengighetsskapende.
Faktisk ender man fort opp med å høre de seks altfor korte låtene ti ganger i strekk, uten at man helt merker det selv.
Her er ingen ord overflødige, og det er ingenting som er bedre enn å tenke på enn at det er mer musikk på vei, veldig snart.
| 1
|
501035
|
Historiefortelleren Andsnes
Strålende historiefortellinger med Leif Ove Andsnes og Bergen Filharmoniske Orkester
Fem musikere sitter i et hjørne av Grieghallen og spiller en sats fra en klaverkvintett av Boccherini, en liten, elegant rokokkomenuett — og så, uten overgang, smeller det store orkesteret til med Leonard Bernsteins dundrende «Candide»-ouverture.
Og etterpå kommer det en strøm av musikkstykker, enkeltsatser fra klaverkonserter og symfonier, en Bach-transkripsjon, et korverk.
Nei, dette var ingen vanlig torsdag i Grieghallen, ikke en konsert etter det gamle, velkjente mønsteret.
Dette var en konsert der Leif Ove Andsnes tegnet et bilde, sitt bilde, av Bergen Filharmoniske Orkester i anledning 250-års jubileet.
Han hadde vært på skattejakt i arkivene og funnet frem begivenheter og verk fra orkesterets lange historie - han fortalte om starten i 1765, om overgangen fra amatørmusikk til profesjonelt orkester, om okkupasjonsårene, om Festspillene i 1953 med den store Stokowski som dirigent.
Og han flettet sine egne erindringer inn i denne historien - om sitt første møte med orkesteret, om å høre Mahlers symfoniske verk som tenåring, om sin debut med orkesteret som solist i Griegs klaverkonsert under Festspillene i 1988.
Og mye mer.
Det ble en rørende, personlig farget fortelling om orkesteret og dets betydning for byen, for oss, med Andsnes i en imponerende dobbeltrolle - en engasjert, morsom formidler som uten omsvøp kan gå bort til klaveret og la det brake løs med tredje sats av Beethovens første klaverkonsert i et halsbrekkende tempo.
Bak seg hadde Andsnes dirigenten Eivind Gullberg Jensen og et orkester i toppform.
BFO løftet og støttet solostemmene både i Beethoven-satsen og i den drømmende, andresatsen av Griegs klaverkonsert.
Og Gullberg Jensen imponerte med en stram, presist regissert tolkning av den dramatiske sistesatsen i Gustav Mahlers første symfoni.
I Mahler ble alle BFOs enorme klangressurser satt i spill.
I Stokowskis orkestertranskripsjon av Bachs koralpreludium «Nun komm, der Heiden Heiland» ble det spilt med mindre besetning, med nesten kammermusikalsk fargelegging og med blomstrende solistiske innsatser i treblåserne.
Andsnes var ikke den eneste solisten denne kvelden.
Underveis hørte vi Ragnhild Hemsings fiolin i en gnistrende flott versjon av Ole Bulls virtuose Polacca Guerriera.
Til finalen hadde Andsnes valgt Beethovens «Korfantasi».
Siste år hørte vi ham spille den på Festspillene sammen med Mahler Chamber Orchestra og Det Norske Solistkor.
Torsdag kveld var det store koret sammensatt av lokale krefter, av Bergen Filharmoniske Kor og en rekke amatørkor fra Nordhordland, alle under ledelse av Håkon Matti Skrede.
Beethovens sammensatte verk ble en feiende avslutning på en fin kveld:
Først Andsnes alene ved klaveret i den lange, virtuose improvisasjonssatsen, så dukker hovedtemaet opp i tett samspill mellom klaver og orkesteret.
Og så braker det løs med 160 korstemmer som synger om kjærlighetens forløsende kraft.
«Musikere er strålende historiefortellere», skriver Bernt E. Bauge i katalogen til BFOs 250-års feiring.
Leif Ove Andsnes, musikerne og sangerne demonstrerte det torsdag kveld.
| 1
|
501036
|
Fantastiske Thea
Her er det bare å bøye seg i støvet.
Årets beste så langt?
Thea Hjelmeland imponerte en utsolgtsal på Lille Ole Bull tirsdag kveld.
En konsert som til de grader overbevisteom at her har vi et musikalsk talent av de virkelig sjeldne.
For halvannen uke siden vant Thea Hjelmeland enspellemannspris i klassen indie for albumet «Solar Plexus», og var ogsånominert i klassen for beste tekstforfatter.
Nå sier ikke sjangerbetegnelsen indieså veldig mye.
En sjanger som ofte er mest kjent for velmenende skrangleband påsmå og uavhengige plateselskap.
For Thea Hjelmeland er strengt tatt litt av alt– men skranglete er det i hvert fall aldri.
Hun begynner med «Feathery», hennes mest kjente låt fra detsiste albumet, og fortsetter med et assortert og variert utvalg sanger fra sineto plater.
Det går det i en blanding av visesang, verdensmusikk, litt småjazzetsamba, poplåter og hårreisende vokaleksperimenter.
Kjedelig er det aldri etsekund og selv om spennvidden er stor låter det alltid som – Thea Hjelmeland.
Tiltross for at hun er vanskelig å sette i bås, blir det aldri verken sært ellerutilgjengelig.
Hun er en kløpper på alle slags strengeinstrumenter – detvære seg gitarer, banjo, mandolin eller dulcimer.
Likevel er det stemmen somimponerer mest.
Full kontroll på hver eneste tone og et register fra detdypeste dype til de aller høyeste i registeret.
For ikke å snakke omdynamikken.
Thea Hjelmeland kan virkelig kunsten å gjøre det meste ut av detsom i utgangspunktet er en relativt streit melodi.
Så har Hjelmeland også god hjelp av Peter Baden.
Et heltenmannsband på perkusjon, trommer, strengeinstrumenter, kor og diverseelektronikk.
Og duoen er så samspilt at det er en ren fryd.
Noe som også er endyd av nødvendighet for å lykkes på de største musikalske krumspringene.
Nevnesmå også kveldens lydmann som sørget for det perfekte lydbilde, og en lydhørforsamling som visste å sette pris på en konsertopplevelse av de sjeldne.
Sjarm og utstråling er det ingenting å utsette på, og påbred førdedialekt gir hun uttrykk for stoltheten over Spellemannsprisen og hvorkry hun er over at hun for første gang har solgt ut en konsert i Bergen.
Helttil slutt får salen også servert en helt fersk låt – etter sigende skrevetkvelden før.
Uhøytidelig og spontant, men sangen er riktig bra den.
Sjelden har vel publikums stående applaus vært merberettiget og velfortjent enn denne kvelden.
Enig?
Diskuter anmeldelsen under!
| 1
|
501037
|
Tor Endresen fikser Lennon
Lykkes nesten hundre prosent.
Tor Endresen fikser det meste.
Både julekonserter og Melodi Grand Prix.
Tar han på seg runde briller og en dongerijakke klarer han til og med å fremstå som en troverdig utgave av John Lennon, slik han gjorde på Ricks torsdag kveld.
En solid musikalsk historielekse som med ord, toner og litt humor ga et innblikk i livet til Beatles-idolet fra 60 og 70-tallet..
Forestillingen bygger på den engelske skuespilleren John Waters’ «Looking Through A Glass Onion», et show som har vært fremført over hele verden de siste 20 årene.
En fortelling om John Lennons liv og musikk fremført som en monolog av Lennon selv.
Men dette er ingen kopi av den engelske utgaven.
Den musikalske grunnstammen er riktignok beholdt, men mange av låtene er også byttet ut.
Teksten er oversatt og delvis nyskrevet av Tore Nysæther som også har regien.
Den engelske utgaven fremføres bare med gitar og tangenter, mens Tor Endresen har et fire manns band i ryggen.
Det starter og slutter med Mark David Chapmans fem skudd som tok livet av John Lennon en desemberkveld i New York i 1980.
I løpet av to timer forteller så Lennon om sitt liv.
Om barndommen i Liverpool, tiden med The Beatles og de kaotiske årene som soloartist i New York.
Historien blir fortalt med et bergensk gatespråk.
Det er det eneste som ville fungert for Tor Endresen, men gjør likevel at det ikke alltid stemmer hundre prosent.
For det skal innrømmes at man aldri helt kommer under huden på hovedpersonen.
Noe som også er en nesten uoverkommelig oppgave i en to timer lang forestilling der mye av stoffet utgjøres av det musikalske.
I all hovedsak er monologen bygget på intervjuer og Lennons eget skriftlige materiale.
Men her må også være en del som er omformet for å passe inn i settingen.
Uttrykk som bamseklubben på Playa Del Ingles er vel tvilsomt om kommer fra Lennon selv.
Da Endresen nevner Lennons elskerinne May Pang, og trommis Nyheim utbryter «Meir peng?» får han selvfølgelig publikum til å le.
Men det har lite med Lennon å gjøre.
Slike kjipe morsomheter er det heldigvis få av.
Da fungerer det atskillig bedre når det første verset på Beatleslåten «Girl» fremføres med indisk dialekt som en parodi på guruen Maharishi Yogi som Beatlesmedlemmene var opptatt av i en kort periode.
Det musikalske er det derimot lite å utsette på.
Tor Endresen klarer faktisk til tider å høres ut som Lennon selv med sin spesielle og lett nasale stemme, og her skurrer det aldri.
Verken på gammelrocklåtene, Beatles eller stoffet fra soloalbumene.
Totalt inneholder kvelden mer enn 30 sanger – en lett blanding fra hele Lennons produksjon.
Ikke alle fremføres i sin helhet, men riktig bra låter det uten unntak.
Det hjelper selvsagt at de fire musikerne har fått Beatles inn med morsmelken.
Ofte er de ganske tro mot originalen som under «Lucy In The Sky With Diamonds».
Men også når de leverer mer frie tolkninger som «Working Class Hero», blir det hundre prosent riktig.
Til og med det å flette den første Beatles-singelen «Love Me Do» midt inne i en versjon av Lennons «Crippled Inside» er helt som det skal være.
Bandet bestående av Daniel Birkeland på gitar, Kai Taule på bass, Dag Øivind Rebnord bak tangentene og trommis Helge Nyheim klarer virkelig å gjenskape både Beatles og Lennon på en måte som det står respekt av.
Som musikalsk forestilling lykkes «Lennon» hundre prosent.
Som historielekse er den derimot ikke helt uten små svakheter.
Likevel så bra at Tor Endresen allerede nå burde søke skoleverket om få fremført forestillingen som pensum for den oppvoksende generasjon.
EINAR ENGELSTAD
| 1
|
501038
|
Sanger fra hjertets tyranni
Bergens beste popgruppe har perfeksjonert seg selv.
For hjertet er popmusikken enkel:
Det slår dobbelt så fort når refrenget kommer.
En god melodi får pulsen til å stige brått, men skal blodpumpen virkelig løpe løpsk bør musikken også bære i seg følelser det er umulig å være likegyldig til.
Dette har Razika skjønt på sitt tredje og beste album.
Det er sjelden man får høre en så rendyrket, poppete rockeplate.
«Ut til de andre» består av tolv gode — tildels suverene - popsanger, skrevet og fremført med rockens egosentriske intensitet.
Ingen hvileskjær, bare sterke melodier, klare budskap og full tilstedeværelse.
Utgangspunktet er den samme ska-popen som før.
Blåserrekken er imidlertid bare med på noen få sanger, i stedet bruker bandet heller gitar og fuzzboks når de skal bite ekstra fra seg.
Gruppen melder selv at de har beveget seg i mer punkete retning, noe som understrekes av småtung riffing flere steder.
Samtidig renner albumet over av fengende strofer og fiffige detaljer av klassisk popmerke.
«Gutten i dongerijakke» er nærmest en renspikket femtitallsballade, med en herlig smektende vokal fra Marie Amdam.
Både denne og flere andre sanger løftes av fantasifulle koringer som kan minne om alt fra Beach Boys og sekstitallets jentegrupper til syttitallets tyggegummipop.
Rytmisk klarer bandet dessuten å kombinere skasjangerens baktakt med klassiske Motown-referanser og noen reale discopartier.
Så ja, her er referanser til The Buzzcocks og The Undertones, men man hører også klangfull Shadows-gitar og ekko av The Beatles.
Kanskje skramler det litt et par steder, men sanger som «Faen ta deg», «Kjedelig» og «Det Embla sa» føles likevel helt uimotståelige.
Arrangementene byr på noe spennende hele tiden, uten at det blir rotete - musikken er bare kontinuerlig i bevegelse.
Det samme er visst de fire razikaene også, om vi skal tolke tekstene personlig.
Livet består av å spille plater, drikke vin, gå på byen og jage gutter.
Kanskje får man selskap natten gjennom, kanskje blir man avvist, uansett er man fanget i forgapelsens diktatur, hvor det som skjer i hjertet overstyrer alt annet.
Unntaket er venninnegjengen, tilværelsens trygge ramme.
Fellesskapet fordøyer motstand, foredler misnøye og spytter ut enkle, geniale motsvar som «Om du ikke vil ha meg, så vær så god og faen ta deg!»
At slike linjer også fungerer som refreng er det som virkelig gjør platen så god.
Dette er popmusikk som ikke beliter seg.
Razika er ingen dydsmønstre, de flørter med andres kjærester og rakker ned på rivalinner, men krever likevel mer av livet og den mannlige befolkningen.Det er som om refrengene henter styrke fra en voldsom desperasjon — alle i bandet fyller 24 år i 2015, men synger allerede om å kjenne alderen tynge.
Hvor lenge har de igjen før tekstenes gutter og jenter blir til kvinner og menn?
Må de snart «Ut til de andre» i det voksne livet?
Uansett, for popmusikken er hjertet enkelt:
Det slår som om hvert slag kan bli det siste.
Razika skildrer en tilværelse som smaker intenst, men også koster noe.
Deres største styrke er direkte tale, men én metafor har de kostet på seg.
På oppbruddssangen «Før vi sovner» synger Maria Råkil at «vi er forbi, nå skal jeg lære meg å fly».
Har bandet også så himmelhøye ambisjoner?
Med «Ut til de andre» har i hvert fall Razika perfeksjonert det de har holdt på med siden starten.
Skal gruppen bli bedre nå, må den antagelig også bli noe annet.
| 1
|
501039
|
Harmonien på sitt aller beste
Et samspilt og førsteklasses orkester spruter av barnlig spilleglede.
Spenstig artikulasjon og presisjon til fingerspissene skapte en gnistrende versjon av Prokofjevs klassiske symfoni og satte an tonen i ukens torsdagskonsert.
Gavotten i tredje sats hadde et herlig, ironisk «skjemt i blikket» mot denne gamle, franske dansesatsens litt tunge, klossete karakter, og vi fikk en musikalsk forrett som ga mersmak.
Denne konserten tok orkestret inn i en ny tidsalder, da det var første gang man også kunne høre konserten gjennom «live streaming» på nett!
Olav Bergs konsert for bratsj og orkester fremsto som et sympatisk verk.
Det var en førstegangsfremførelse skrevet til orkesterets egen solobratsjist, Ilze Klava.
Hun fremviste en klangrikdom i instrumentet som komponisten forståelig nok hadde latt seg inspirere av.
Det var tydelig at Klava hadde trengt dypt inn i verket og gjorde absolutt maksimalt ut av solostemmen.
Balansen mellom solist og orkester var gjennomgående god, noe som både kan krediteres Bergs finvevede orkestrering og et lydhørt samspill på scenen.
Berg gir liv til den klassiske solokonserten — duellen mellom solist og orkester - men lar den gjenfødes i en konsentrert form, så langt unna de lange romantiske konsertene som det er mulig komme.
Dette likte jeg.
Det skapte form og sammenheng mellom ideene.
Verket inneholdt også en spennende klaverstemme som foldet seg ut i dialog med perkusjonsgruppen.
Berg skaper både retning og utvikling gjennom dynamiske og rytmiske fortetninger, og resultatet er et verk som jeg håper og tror vil bli hyppig spilt av flere bratsjister i vårt århundre.
Tsjajkovskij sprengte konstruksjonen for den klassiske symfonien da han i 1888 skrev sin femte symfoni i en syklisk form der temaene fra første sats vender tilbake.
Denne symfonien bretter ut sitt narrative paradigme fra tragedie til seier, og det var i dette verket vi fikk oppleve Litton og Bergen Filharmoniske Orkester på sitt aller beste.
Det er tydelig at de lenge har vært drillet i det kraftfulle, romantiske repertoaret, for dette var et spill preget av totalt overskudd.
Kanskje var vi også vitne til noe så unikt som full kjemi mellom musikk, dirigent og orkester?
Den vanskelige, men vakre hornsoloen i andresatsen ble mesterlig fremført av Ilene Chanon.
I siste sats fikk messinggruppen virkelig vist hva de er gode for, og dirigent Andrew Litton ba dem innstendig om ikke holde noe tilbake.
Når Tsjajkovskij repeterer det sørgemarsjaktige molltemaet fra første sats i dur i siste sats, og i tillegg legger på en triumferende karakter, er det på grensen til kitsch.
Men det virker - fordi musikerne tror på det - og de gir alt.
Orkesteret spruter av barnlig spilleglede, og vi ble smittet av en gjensidig kjærlighet til musikken fra det som fremstår som et samspilt, førsteklasses orkester.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.