id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
501040
|
Dystert, mørkt og trivelig
Perfekt musikk for den mørke årstiden.
Kjærlighetslivet til Bendiks Silje Halstensen er kanskjeikke noe å skryte av.
Men slikt blir det likevel god musikk av.
Foran et fullsatthus på Østre torsdag kveld, noe som tilsier i overkant av 200 fremmøtte, fikkhun til fulle bevist at årets Spellemannsnominasjon er vel fortjent.
Da Bendik deltok i Urørtfinalen i 2012 var det som et band.Tilsvarende da gruppen ga ut debutplaten sin «Drømmen gjør meg ingenting» sammeår.
Bendiks siste album, «No går det over», som kom ut like før jul i fjor, erimidlertid et rent Silje Halstensen-prosjekt og kunne for så vidt like gjernevært utgitt under navnet Silje Halstensen-band.
Platen er nominert til åretsSpellemannspris i klassen indie.
Skal en ta resultatet fra avstemningen påhjemmesidene til Spellemannskomiteen for god fisk, ligger det godt an til enpris.
Men avgjørelsen tas av en egen fagjury, og Silje Halstensen må fremdelesvente til lørdag kveld før hun får den endelige dommen.
Det begynte riktignok ikke helt perfekt.
Litt lydproblemer,og et band som ikke helt satt som det skulle på de par første låtene.
Menderetter var det bare lutter vellyd og en konsert som stadig tok seg opp.
Kveldenble faktisk overraskende vellykket.
Ikke minst med tanke på at dette var denførste konserten med ny besetning.
Både Jan Hovland på tangenter og TobiasØrnes Andersen bak trommene var ferske i Bendiksammenheng, og bare gitarist SimonDolmen Bergseth hadde vært med før.
Bendik blir gjerne plassert i sjangeren indie-rock uten atdet nødvendigvis sier så veldig mye.
Musikalsk hviler det på en slags blandingav småsvevende melodiøs synthpop oppblandet med litt tyngre støyrock dann ogvann.
Materialet besto i all hovedsak av låtene fra Bendiks to albumutgivelser.
Silje Halstensen er oppvokst i Bodø og bor i dag i Oslo.
Menbarneskoene sine trådte hun i Bergen, og hun synger på en ren, uforfalsketbergensdialekt som til og med Jan Eggum ville vært stolt av.
Og det er stemmentil Silje som virkelig imponerer.
En klokkeklar vokal med stor spennvidde.
Påmange av låtene spiller hun også gitar, men det blir av det mer beskjedneslaget denne kvelden.
Det meste av gitarklangene overlater hun til sin sidemannSimon Dolmen Bergseth.
På enkelte av låtene hadde tekstene dessverre en tendenstil å forsvinne i lydbildet.
Ikke minst når de preprogrammerte synthene fikkdominere.
Selv om den småtriste stemningenlikevel alltid var der.
Men om tekstene er aldri så mye er fulle av weltschmerz ogkjærlighetssorg, er det så visst ingenting å utsette på humøret tilfrontfiguren selv.
— Nå er det vinter, og det er da Bendik virkelig er i sittess, kommer det lett selvironisk fra scenen.
Ikke vanskelig å være enig.
| 1
|
501041
|
Imponerende vinterlandskap
Matthias Goerne leverer et dramatisk stykke psykoanalyse – med musikalske midler.
«Nå er verden så dyster, veien innhyllet i snø» — synger den ensomme vandreren.
Han driver omkring i et trøstesløst vinterlandskap.
Han tenker på jenten han ikke fikk.
Han betrakter husene i den lille byen, han går over kirkegården, han hører bjeffende hunder, en kråke, en postvogn som kjører forbi.
«Det er intet annet enn vinter, vinter kald og vill», synger han, en fortapt sjel på selvmordets rand.
Vi møter ham i «Winterreise», Schuberts sangsyklus til tekst av Wilhelm Müller, det verket som mer enn noe annet har gitt den tyske romantikkens svarte stemninger et musikalsk uttrykk.
Matthias Goerne , den store tyske barytonen, kjenner dette døde, frosne landskapet ut og inn.
Han har spilt inn «Winterreise» hele tre ganger - først sammen med pianisten Graham Johnson, i 1997, som ledd i den komplette utgaven av Schuberts lieder på platemerket Hyperion, så i 2004 med Alfred Brendel ved klaveret i et liveopptak fra Wigmore Hall, og nå, ti år senere, sammen med Christoph Eschenbach på den platen som avslutter Goernes egen Schubert-serie på platemerket harmonia mundi.
Goerne nærmer seg de femti, men stemmen hans er like imponerende som før - den myke klangen, den sømløse legatofraseringen, den enorme spennvidden er der fremdeles.
Han beveger seg ubesværet opp i tenorregisteret, og i dybden har han fått enda mer fylde og kraft enn tidligere.
Hans innforståtte, omhyggelige tolkning av Müllers dikt var allerede imponerende da han sang «Winterreise» i 1997.
Men nå da vi kan sammenligne hans tre versjoner, hører vi hvordan han i løpet av de tyve årene som har gått, har arbeidet videre med tekstmaterialet og kommet frem til en dypere forståelse av hva som foregår i denne syklusen.
«Winterreise» tolkes vanligvis som en vemodig fortelling om en manns vei mot katastrofen.
I Goernes nye versjon har katastrofen på en måte allerede skjedd.
Han klarer på forunderlig vis å fremstille hele forløpet som om det var snakk om et tilbakeblikk.
Tekstens «jeg» er ikke lenger en skuffet ung beiler som klager sin nød, men en desperat, voksen mann som reflekterer over hva som har skjedd, hvordan han har havnet der han er nå.
Det er ikke et snev av tåreblendet, selvforelsket melankoli her.
Goernes nye «Winterreise» er et dramatisk stykke psykoanalyse gjennomført med musikalske midler.
| 1
|
501042
|
Sammen er de kryptonitt
Å samle en rapgruppe som Wu-Tang Clan er som å gjete katter.
Det nye albumet er lyden av vrangvilje, kung-fu, og egoer som krasjer.
«A Better Tomorrow»
Wu-Tang Clan
Karakter:
2
«At the height of their fame and glory, they turned on one another
Each struggling in vain for ultimate supremacy
In the passion and depth of their struggle
The very art that had raised them to such Olympian heights was lost
Their techniques vanished.
«
Bær over med meg, jeg siterer kung-fu-filmen «Dragon on Fire», som også ble brukt på Wu-Tang-rapper GZAs soloalbum «Liquid Swords» (1995).
For en rapgruppe som gjorde karriere på å rekontekstualisere gamle soullåter og sitater fra glemte karatefilmer, passer sitatet nesten litt for godt til å beskrive nedoverbakken Wu-Tang Clan har vært i siden slutten av 1990-tallet.
Det er 21 år siden gruppen debuterte med «Enter the Wu-Tang: 36 Chambers», et album som introduserte en helt egen estetikk i hiphop:
Skitten og sampletung, med en virkelighetssans preget på den ene siden av filmer og tegneserier, og på den andre av oppveksten i de harde nabolagene på Staten Island.
Albumet og den første bølgen soloalbum fra gruppens medlemmer revitaliserte New York som raphovedstad, men populariserte også gangsta— og mafiosorappen og banet på ulike måter vei for navn som Nas, Jay-Z og Kanye West.
Wu-Tang Clan kan kalles verdens beste rapgruppe, men debuten er det eneste gode albumet de har laget sammen.
Å samle alle rapperne virker bli en større utfordring for hvert album, for mens noen har svært interessante solokarrierer gående (se Ghostface), er andre opptatt av samfunnsarbeid (GZA jobber med universitetet MIT for å introdusere unge for realfag), mens noen bare trenger noe å gjøre (Cappadonna har blitt observert som drosjesjåfør).
Ol' Dirty Bastard, gruppens avdøde skytshelgen for eksesser, hjemsøker albumet gjennom samplinger.
Chef Raekwon på sin side møtte opp med så stor motvilje at han snart gikk ut i selverklært streik.
Det er mye lyd på «A Better Tomorrow».
Leder og produsent RZA har hentet inn studiomusikerne fra de gamle soulinnspillingene han pleide å sample.
Krysningspunktet mellom syttitallets soul, R & B og rock gir en upresis, løs ramme til en gruppe rappere som alltid har vært best over presise, harde rytmer.
Ett av mange gubbete øyeblikk finner sted når husbandet drar frem 80-tallssaksofonen og kaster seg ut i en jamsession under en nyinnspilling av «Son of a Preacherman».
Det er likevel øyeblikk her hvor flere elementer klaffer.
«Felt» har en hypnotisk rød tråd gjennom alle tekstlinjene, og «Hold the Heater» har en minimal stil som minner om gruppens glansdager.
«Vi lager hiphop for voksne» hevder RZA, men det virker som en misforståelse.
På tross av at gamlefansen nærmer seg 40, har Wu-Tang Clan alltid vært ønskeoppfyllelse for den indre fjortenåringen som får kiling i magen av tegneserieskurker, mafiafilmer, ninjaer og mytoman selvpromotering.
Hvilket bringer oss til Ghostface Killahs ellevte soloalbum.
Han var den femte i klanen som gikk solo etter «36 Chambers», og med sitt enestående talent for historiefortelling - krydret med intern slang, bruk av bevissthetsstrøm og intens vokal levering - har han vært den mest konsistent suksessrike Wu-alumnen de siste tyve årene.
«36 Seasons» er Wu-Tang i tegneseriemodus, hvor Ghostfaces alter ego Tony Starks (merk Marvel-referansen) vender tilbake til New York etter ni år.
Han kjenner seg ikke igjen, kjæresten har funnet seg en ny mann, og det kriminelle territoriet i gatene er annerledes.
Albumet blir raskt et røft epos hvor vår super-anti-helt leverer linjer som «I make murdering fun» over soundtrackfunk og Blacksploitation-referanser.
Albumet kan gjerne ses i forhold til Ghostfaces «Twelve Reasons to Die» fra 2012, som lente seg på klassiske italienske horrorfilmer.
«36 Seasons» er alt det som gjør Wu-klanen relevant selv etter to tiår:
Dyktig utførte og bevisst retro produksjoner, et lekent forhold til egen mytologi, og et avslappet forhold til det å skulle lage «en klassiker» for enhver pris.
| 0
|
501043
|
Årets musikalske julegave
D’Angelo returnerer med et overflødighetshorn av musikalsk kreativitet.
SKAL EN ARTIST først vente fjorten år med å gi ut neste album, er det selvsagt en styrke å komme med noe som får det forrige til å høres litt utdatert ut.
Når den forrige platen var milepælen «Voodoo» — albumet der D’Angelo revitaliserte soulmusikken som en utfordrende, utforskende sjanger - sier det egentlig alt om hvilken triumf «Black Messiah» er:
Her er alt en noen gang kan ønske seg av funky soul, med både sterke historiske røtter og et uttrykk av i dag.
DET HØRES trolig like på hogget og tidsriktig ut som «There’s A Riot Goin’ On» gjorde i 1971, som «Sign O’ The Times» gjorde i 1987, og som George Clintons eskapader gjorde store deler av syttitallet.
Disse referansene er ikke tilfeldige.
D’Angelo sveiper innom det meste, fra djangjo-jazz og philly-soul til p-funk og hiphop, i en psykedelisk r&b-helhet som holdes sammen av en fantastisk fingerspissfølsom rytmeseksjon.
DET ER ET mørkere uttrykk her enn på forgjengeren, representert i mer kaotiske mikser og en vokal som er mer diffus, mer tilbakeholden.
Det står godt til den politiske undertonen til platen, hvis utgivelse er fremskyndet for å være en kommentar/støtte til urolighetene i Ferguson og andre steder der folk står opp og uttrykker behov for endring.
Å lytte til «Black Messiah» er å hengi seg til et overflødighetshorn av musikalske goder, så fengende, så uventet, så detaljrikt, av en artist som samtidig greier å lyde naturlig inntil det henslengte.
Det er en albumopplevelse, der ingen enkeltspor fremstår som åpenbare hiter, men der refrenger og passasjer fester seg etter hvert.
| 1
|
501045
|
En rosa karrierevri
Nicki Minaj leverer en mektig «game-changer» av sjeldent slag.
Det er ingen tvil i verden om at Nicki Minaj for alvor har inntatt eliten innen hiphop og R & B, på lik linje med «kollega» Drake.
De er den nye annengenerasjons Jay-Z og Beyoncé.
Til tross for å klatret både høyt og raskt har karrieren hennes først og fremst dreid seg om hits, ikke de solide albumene.
Etter to plater som strengt tatt har vasset i overproduksjon og stilmessig usikkerhet som på ingen måte reflekterer hennes bilde av seg selv, er det på tide å ordne opp i sakene.
«The Pinkprint» skal gjøre nettopp det.
Navnet er et spill på Jay-Zs «The Blueprint» men fellesnevnerne er ikke mange, bortsett fra at albumet for første gang tillater Minaj å rette all sin oppmerksomhet mot hiphop og bort fra sukkerspinnaktig kliss.
Lyden av Nicki Minaj er denne gang gjennomgående selvsikker, en ledende stemme som hele veien styrer spillet på tross av en hinsides imponerende rekke gjesteartister som Jeremih, Drake, Jessie Ware og Arianna Grande.
Disse er bare brikker i et spill som har ett formål; å få henne til å skinne enda sterkere.
Singlene «Only» (med Drake, Lil Wayne og Chris Brown) og «Anaconda» er valgt med god grunn — de viser Minaj fra hennes beste side, utstyrt med ord som sitter som skudd.
Låtene mellom de store begivenhetene på platen er også verdt din oppmerksomhet.
«Favorite» med Jeremih er underspilt, men gjennomsyret av hans karakteristiske lyd.
«The Crying Game» smelter sammen Jessie Wares sårbarhet og Minajs rå oppriktighet.
«Pills N Potion» er en stadionaktig powerlåt det er lett å bite på.
«The Pinkprint» er mangefaset og interessant, men samtidig syndig og oppriktig avhengighetsskapende.
| 1
|
501046
|
Om guder og mennesker
Bibelhistorien revitaliseres i Ridley Scotts storslagne tolkning av israelittenes utgang fra Egypt.
Med Darren Aronofskys «Noah» og Ridley Scotts «Exodus: Gods and Kings» har 2014 brakt med seg to monumentale tolkninger av historier fra Det gamle testamente.
Mens Aronofsky preket både dommedag og nådens evangelium, lar Scott det løpe en tråd av samtidsrelevans gjennom filmen, tvunnet av sentrale spørsmål rundt tro, identitet og frigjøring.
Det hovedpersonene har felles, er en gjennomgående menneskelighet og en ikke alltid like velsignet nærkontakt med Gud.
Mange ble provosert av lett eksentriske «Noah».
Noen vil bli det av «Exodus» også.
Filmen forkynner ikke.
Scott og manusforfatterne tar noen dristige valg og utelater sentrale elementer.
Vi ser ingen dans rundt gullkalven, ingen knusing av steintavlene.
Gud viser seg for Moses i skikkelsen av et sendebud, Malak (Isaac Andrews), en guttunge hvis nådeløshet kontrasterer hans engleaktige oppsyn.
Samtidig oppfordrer han til egen tenkning.
Og når steintavlene overgis Moses, skjer det i en scene tatt ned til intimt samspill mellom det menneskeskapte og det gudegitte.
Irritasjonen traff meg da jeg hørte språkføringen til faraoene Seti (John Turturro) og Ramses (Joel Edgerton), for så vidt også Moses (Christian Bale).
Men den forsvant etter hvert som spillet deres dro meg inn i handling og konflikter.
Som veik, maktsyk og stormannsgal farao er Edgerton formidabel.
Bale gjør Moses til en rettskaffen mann hvis sindighet utfordres av uretten han ser.
Også den søndagsskolevennlige forhistorien med baby Moses i sivkurven hoppes det over.
Vi møter ham som voksen, sidestilt, men ikke arveberettiget stebror av Ramses, uvitende — enn så lenge - om at han er israelitt.
Det både nære og rivaliserende forholdet mellom brødrene er et emosjonelt motiv gjennom hele filmen.
(Og får sin etterklang i sluttplakatens dedikasjon til Tony, Ridleys bror.)
Da Moses' bakgrunn blir kjent, forvises han fra faraoens palass.
Ut av identitetskonflikten det medfører, parallelt med at gudetroen får større feste i ham, vokser han gradvis frem som frigjøringshelt for et slavefolk stadig hardere rammet av Ramses' skrekkregime.
Regimet har likhetstrekk med våre dagers ditto, undertrykkelsen og de kollektive avstraffelsene gir bilder som korresponderer med bilder vi stadig ser.
Som revolusjonær taktiker, for å mane til folkelig opprør, svarer Moses med noe man i moderne språkdrakt nok ville kalt terrorisme.
Før Gud griper enda mer nådeløst inn, og sender sine landeplager over egypterne.
Faraoens rådgivere setter landeplagene inn i en økologisk sammenheng.
Det er litt til å fnise av, før jeg igjen lar meg overvelde.
Det er andre ting å fnyse eller fnise av i filmen også, avhengig av hvor man står, sjangermessig eller religiøst.
Noen skikkelser får litt for lite plass.
Kvinnene fungerer stort sett som dekor.
Dataanimasjonen skinner litt for tydelig gjennom i scenene ved Rødehavet, men bare der.
Som bibelhistorisk inspirert sand og sandal-film, med ekko fra Cecil B. DeMilles «De 10 bud» fra 1956, er «Exodus» skreddersydd for kommersiell suksess blant et sekulært publikum.
Som sådan byr filmen på action og svimlende øyeblikk så vel som refleksjon.
Den presser ikke på oss noen konklusjon, tro eller overbevisning.
Den forteller en fantastisk historie om en mann med en gedigen oppgave.
Og den lar det stå åpent hva som skjer når israelittene kommer frem til «det lovede land».
| 1
|
501047
|
Punktert sjangerlek
Har Bergen endelig fått sin «Autobahn»?
Ganske uventet lanserte Datarock forrige uke en bauta av en singel, den tretti minutter lange «In E».
En merkelig etappe i karrieren til et band som de siste årene har operert, om noe, innenfor en ganske lettoppfattelig og konsertvennlig stemningsmusikksjanger.
For hva er Datarock uten de røde draktene, og hundrevis av unge fans kledd i samme stil, skrikende, hoppende, dansende?
Bandet har på mange måter blitt sin egen verste fiende, kanskje oppfattet som mer useriøse enn det de egentlig er.Er «In E» et forsøk på å ordne opp i det?
Kanskje.
Det er i hvertfall en singel, eller album — alt etter hvordan du definerer disse begrepene - som utfordrer hele det regjerende bildet av bandet.
Den nærmeste parallell jeg kommer på er Kraftwerks «Autobahn», en i overkant flatterende sammenligning, ja, men «In E» har den samme suggererende, liksom fremadgående kvaliteten.
Musikken er laget til sykkelspillet «Full Cycle», og coveret avbilder en illustrasjon av syklister i oppoverbakke.
Er det samtidig en referanse til Kraftwerks «Tour De France» her?
Største delen av låten er instrumental, og nærmere Ketil Mosnes sideprosjekt Baertur enn noe annet, men den har også en unektelig lyd av Datarock, da gjerne av det tidlige slaget.
Til tider føles det nesten som en jam, som en meditasjon over eget lydbilde.
Et slags «hvordan er det vi egentlig høres ut?», sett av dem selv, utenfra.
Med rundt fem minutter igjen slår den om og åpner opp til et fattet gitarparti som sakte, men sikkert bygger opp til et siste skudd - en melankolsk, litt punktert synth.
Kanskje er det en spoiler, men det kommer altså ingen gulrot til slutt.
Spetakkelet som aldri kommer, avsluttes med et melodramatisk kirkeorgel.
Er dette et slags frempek på at Datarocks siste dager er i emning, mon tro?
| 0
|
501048
|
Fantastiske historier
Et «Game of Thrones»-spill med fortellerglede.
Det virket umulig å lage et godt Game of Thrones-spill.
Men Telltale Games lykkes ved å prioritere historiefortelling over spillmekanismer.
Dataspill har evnen til å fortelle fantastiske historier.
Spill kan ta oss tett på den fiktive verdenen, og deres interaktive natur kan la oss styre retningen en historie skal ta.
Men når vi adapterer en allerede etablert historie fra et annet medie til spillmediet, skaper det sjeldent gode spillopplevelser.
Dette gjelder i aller høyeste grad for bokserien «A Song of Fire and Ice» og den tilhørende TV-serien «Game of Thrones».
Her har den franske utvikleren Cyanide tidligere skapt to spill som de fleste av oss allerede har glemt eller ønsker å glemme.
Men heldigvis har nå Telltale Games tatt over lisensen.
«Game of Thrones: A Telltale Games Series» er en episodisk spillserie som lar oss oppleve maktkampen om jerntronen fra perspektivet til en av de mindre kjente husene i Westeros.
Forrester-huset er så vidt nevnt i en bisetning i bøkene, og er da et perfekt utgangspunkt for å fortelle en historie som går parallelt med bøkene uten å være bundet av dem.
Historien starter like før The Red Wedding blir rødt.
Som våpendrager for Lord Gregor Forrester er vi med på en vinnende militærkampanje under kongen av nord.
Men som vi allerede vet, vil denne kvelden kaste Westeros ut i kaos.
Mens de store aktørene spiller sitt spill om troner er det småfolket som lider.
Som medlem av ett av de små husene må vi da søke indirekte makt der vi kan.
Riktig ord til riktig tid kan være forskjellen på en mektig allianse eller en kniv i magen.
Og der er nettopp disse ordvalgene som gjør spillet interessant.
Ved å bare gi oss noen sekunder til å velge hva vi skal si, tvinger spillet oss også å svare før vi har fått tenkt oss om.
Slik blir dialogen en intensiv spillmekanikk i seg selv.
De andre spillelementene står derimot mer i veien for spillopplevelsen.
Disse handler i stor grad om å trykke på en piltast til riktig tid for å unngå et sverd, eller å mose Q-knappen om noe faller oppå oss.
Det føles kunstig og til tider klumsete.
«Game of Thrones: A Telltale Games Series» er mer en interaktiv tegneserie enn et dataspill.
Det spørs derimot om det lar seg gjøre å oversette en så kompleks historie som «A Song of Fire and Ice» til spillmediet på noen annen måte.
Spillet gir oss et underholdende og spennende dypdykk i det som skjer på grasrota i Westeros, og lar oss ta del i spillet om jerntronen på mikronivå.
Forhåpentlig har resten av serien samme fortellergleden.
| 1
|
501049
|
Blokkfløyte for viderekomne
Verdens mest utskjelte instrument viser seg frem i sitt rette element.
Blokkfløyten er et vanskelig instrument.
Alle som har hørt en gruppe skoleelever prøve seg, skjønner det.
Svenske Dan Laurin, en av verdens førende utøvere på feltet, mener at instrumentet er så krevende at det er helt uegnet for musikalske nybegynnere.
Blokkfløyte er et anliggende for viderekomne, skriver han i tekstheftet til platen «Blockbird», der Caroline Eidsten Dahl, hans tidligere elev, presenterer en rekke norske blokkfløytekomposisjoner og underveis demonstrerer hva dette utskjelte instrumentet rommer av musikalske muligheter og klanglige rikdommer — når det spilles av en fullbefaren musiker.
Syv komponister er representert på platen, blant andre veteraner, som Egil Hovland og Øistein Sommerfeldt, og folk fra etterkrigsgenerasjonen, som Lasse Thoresen, Kjell Mørk Karlsen og Olav Anton Thommessen.
De fleste av verkene er komponert på sytti- og åttitallet, og befinner seg uttrykksmessig i periodens fritonale hovedstrøm.
Det er snakk om åtte, uhøytidelige komposisjoner, melodiøs musikk skrevet med godt håndlag og ofte med et glimt i øyet.
Komponistene forsøker ikke å tråkke nye løyper i det musikalske landskapet, men de leker og eksperimenterer og prøver ut hvor mye det er mulig å få til på dette besværlige instrumentet - som i Morten Gaathaugs «Fugler i min natt», der Caroline Eidsten Dahl trakterer to fløyter samtidig og i tillegg synger mens hun spiller, eller i Bertil Palmar Johansens «Cantus for solo recorder», der hun arbeider med mikrotoner og glissader.
Eidsten Dahl takler alle tekniske utfordringer og spiller seg igjennom de åtte stykkene med klar artikulasjon og frisk musikalitet.
| 1
|
501050
|
Hevn fra roteloftet
Bergensbandet Jeroan Drive gjør et overbevisende comeback.
Syv år er gått siden bergensbandet Jeroan Drive debuterte med «The Stones Remain In Silence», en energisk utgivelse som dessverre ikke skilte seg nevneverdig ut fra den øvrige, norske hardcorehopen.
Dette selvtitulerte albumet markerer en ny start for bandet som ble midlertidig redusert til sideprosjekt for gitarist Yngve Andersen da hans andre band, Blood Command, for alvor slo gjennom for noen år siden.
Andersen har tatt med seg noen av sine melodiøse tilbøyeligheter tilbake til Jeroan Drives nye album, et album som er skrevet over en periode på fem år når Andersen ikke har vært fullt opptatt med sine andre prosjekter.
Harde band som Converge, Refused og Poison Idea er naturlige referanser, men Jeroan Drive skiller seg ut ved å forene elegant dynamikk og renspikket musikalsk brutalitet på ti korte og konsise låter, hvor blytunge metalriff kontrasteres med snertne melodilinjer, elegant dynamikk og forløsende allsang.
Særlig trommeslager Sigurd Haakaas (Blood Command, Girl Army) skal ha mye av æren for at albumet svinger så godt som det gjør.
«Jeroan Drive» er et album som vrir og kaster på seg, men som alltid jages videre i en krystallklar retning.
«Jeroan Drive» har ingen krevende rytmemønstre eller utfordrende brudd som lytteren må bruke flere timer på å dechiffrere.
I stedet har den oppfinnsomme og smarte gitarriff, noen uforskammet fengende melodilinjer, en heseblesende og stilsikker rytmeseksjon, og en vokalist med langt mer tyngde i stemmen enn hva som er vanlig innen sjangeren.
Norsk hardcore har kommet langt de siste 15 årene, men få har kommet så langt som Jeroan Drive.
| 1
|
501051
|
Livet er så sweet
Feelgood-bølgen skyller fremdeles over norsk popmusikk.
Admiral P er den ubestridte kongen av norskspråklig, musikalsk godstemning, men veien dit har ikke vært enkel.
Phillip Boardman, som han egentlig heter, stakk seg ut i norsk popflora med sin zambisk-norske dialekt og moderne tilnærming til reggaesjangeren.
Men Admiral P krummet nakken og hamret ut slager etter slager, og seks år etter den første mikstapen er debutalbumet her.
«Kanskje folk kan relatere seg til det jeg synger og snakker om.
Det er ikke kompliserte ting», uttalte artisten nylig til NRK på spørsmål om hvordan han hadde klart å slå igjennom.
Singelen «Snakke litt» solgte til platina 12 ganger, «Kallenavn» solgte enda mer og «Engel» er 2014s mest spilte norske låt på strømmetjenestene.
Godstemning er god butikk, så det er ikke rart at «Selvtillit & tro» byr på mer av det samme.
Det er albumets store styrke og unektelige svakhet.
Norsk reggae er ikke hverdagskost, men her på berget har vi likevel lang tradisjon for karibiske takter — man må bare vite hvor man skal lete.
Mens bergensbandet The Aller Værste! spant sin unike nyveiv rundt hissig ska og inspirerte flere generasjoner av musikere etter dem, gjorde The Monroes ska-sjangeren til folkeeie ved å lene seg mot engelske Madness, og skrev seg inn i norsk pophistorie takket være fornøyelige melodilinjer og oppsiktsvekkende gode produksjoner.
Bodøbandet Irie Darlings/Manna slo an på Jamaica og høstet stor respekt for sitt autentiske uttrykk; Ras Nas har vært med på å bygge et pulserende reggaemiljø i hovedstaden; rapperen Joddski har åpnet norsk hiphop for karibiske rytmer; bergenske Razika slo igjennom med popfiksert «2 Tone», og stavangerbandet Rub A Dubs har levert en høykvalitets blanding av reggae og den beslektede sjangeren rocksteady siden 1996.
Likevel er sjangeren for mange fremdeles ensbetydende med søvnig Bob Marley og Neil Diamond-låten «Red Red Wine».
Dersom én plate har potensial til å rokke ved den oppfatningen, så er det «Selvtillit & tro».
Platen går hardt ut med tittelsporet, en blytung dancehall-banger for dansegulvet.
«Hodet kaldt» byr på smart, solvarm reggae spekket med lekre detaljer, mens «Fy faen» viser ordsmeden Admiral P fra sin beste side.
Den første nedturen er «Hatere»:
Både Admiral P og OnkelP går temmelig overflatisk til verks på tekstsiden, uten spissfindighetene som kunne hevet det til mer enn en tirade det går 13 på dusinet av.
Heldigvis er «Skakke gi opp» og «Allergi» langt skarpere forsøk på det samme.
Admiral P lykkes svært godt i å oversette hitsnekringen sin til et helt album.
Uttrykket er variert og likevel sammenhengende, med mange ulike farger og fasetter av de samme temaene.
Men «Selvtillit & tro» ville vært enda sterkere dersom Admiral P hadde gitt seg hen til sine mørkere sider, som her bare antydes.
I stedet gjør Admiral P som Nico & Vinz tidligere i år og resirkulerer det tidstypiske mantraet om at enhver er sin egen lykkes smed, og at livet er for kort for negativitet.
I og for seg fornuftige tanker, men som kunst kan det fort bli todimensjonalt og platt.
Men fordi Admiral P og bandet har stålkontroll på håndverket sitt, skal det godt gjøres å ikke la seg rive med likevel.
| 1
|
501054
|
VasstettDrippin
Drippins basstunge lyd set norsk musikk på verdskartet.
I kategorien « bergensmusikarar som ikkje er bergensmusikarar», har vi denne gong kome til Erik «Drippin» Spanne, ein av dei absolutt mest spennande produsentane i norsk elektronika og hiphop om dagen.
Sidan dunk-dunk-artisten flytta til Bergen frå Stavanger for tre år sidan, har han rukke å sette sitt preg på ein sjanger som når langt utanfor bergenske smau.
Ståande med beina godt planta i grime-landskapet, har Drippins basstunge og mørke instrumental hiphop gjort han til ein ettertrakta mann for andre.
Han lagar beats for bergensrapparar som Girson og Lars Vaular («Kokning»; «Tyrannosaurus
Sex«), men ikkje minst har han fanga merksemda til internasjonale bransjefolk.
Derfor er EP-en «Silver Cloak» gitt ut på New York-labelet Lit City Trax.
Denne sju spor lange utgjevinga er blitt ein palett for Drippins sjangersmeltande tilnærming til klubbmusikken, det vere seg drum&bass, dancehall, UK garage eller hiphop.
Lydane til Drippin er ofte harde og metalliske, rytmene assymetriske og repetative, vokalane kutta opp til det ugjenkjennelege.
Det er hypnotisk, messande og godt strukturert, som når dei djupe basslydane kjem inn mot slutten av «Air Jordan».
Eller vokalsamplet som flettar seg saman med dei skingrande lydane i tittelkuttet.
Drippin har heile vegen eitt bein på dansegolvet og ein finger på den kjenslevare pulsen.
Saman med Slick Shoota og Cashmere Cat, tilhøyrer Drippin ein ny generasjon norske produsentar som når langt utanfor våre landegrenser, men får heller lite blest her heime.
Med «Silver Cloak» blir ikkje Drippin nokon Kygo i kommersiell forstand, men nettopp det er nok eit aldri så lite kvalitetsteikn.
| 1
|
501055
|
Gamle plager om igjen
Billy Corgans stormannsgalskap lever videre — i det små.
HVIS DET ER NOEN som virkelig har grunn til å savne 90-tallet, så må det være Billy Corgan.
Joda, folk lo av ham den gangen også, men mange respekterte likevel lederen for Smashing Pumpkins.
Ved hjelp av stor arbeidsdisiplin og enda større ambisjoner manøvrerte Corgan bandet sitt fra grungens andredivisjon til den alternative rockens bølgetopp.
Hvis man skal velge ett album som eksempel på hva amerikanske ungdommer hørte på og følte på den tiden, er det vanskelig å komme utenom «Mellon Collie and the Infinite Sadness».
Med en spilletid på over to timer, ga vel ikke platen lytterne tid til å høre på så mye annet.
Oppfølgeren «Adore» (1998), med sin vending mot elektronisk musikk, solgte dårlig.
Alternativbølgen flatet ut og i 2000 oppløste Corgan det som var igjen av gruppen.
SELV DEDIKERTE FANS må ha pustet lettet ut, for bandlederen var for lengst redusert til en lattermild skikkelse.
Med plirende blikk og brekende stemme passet Corgan bedre som skurken i en Batman-film enn som rockeidol.
Fjorten år senere ler vi fremdeles.
At CNNs Anderson Cooper latterliggjør Corgan for å ha latt seg avbilde med to kattunger på forsiden av et dyrevernsblad, virker kanskje urettferdig.
Corgan gjør det imidlertid ikke lett for seg selv når han kringkaster en åtte timers direkte ambientkonsert eller stiller oppe i en møbelreklame med fribrytertema.
Dessverre skygger morsomhetene ikke bare for mennesket Billy, men også for musikken hans.
Da Smashing Pumpkins ble gjenopprettet i 2007, var det ikke mange som brydde seg.
Prosjektet ble kritisert for at ikke originalmedlemmene James Iha og D’arcy Wretzky var med, men få fikk med seg den vitale villskapen på albumet «Zeitgeist».
I neste runde var også trommis Jimmy Chamberlin ute, mens Corgan atter var grepet av stormannsgalskap.
Han ville lage et 44-spors konseptverk og gi ut én låt i måneden, men gikk etter hvert med på å fordele musikken på tre album.
Det første, «Oceania» (2012), fikk gode kritikker og nå kommer altså nummer to.
MED NI SPOR fordelt på 32 minutter er dette en kort og konsis plate.
Corgan anno 2014 synger mindre brekete enn han har hatt for vane før — og flere av sangene har klare popkvaliteter.
Dessverre har albumet også klare svakheter:
Synthlydene man hører innimellom gitarøset er stort sett stygge.
Tommy Lee er hyret inn som trommis, et valg det bokstavelig talt ikke svinger av.
Og tekstforfatteren Corgan har virkelig lite å komme med.
«My love is strange, run to me,» synger han ett sted, en lite forlokkende invitasjon.
«Lover, you’re strange to me,» heter det fem minutter senere, som om kjærlighet handler om å gjøre seg særest mulig og se hvem som fremdeles viser interesse.
INNIMELLOM UHELDIG flørting med elektropop («Run2Me»), folkrock («Drum + Fife») og U2 («Monuments»), finner man noen ganske gode rockelåter.
Åpningslåten «Tiberius» er vellykket episk grungepop, mens «Being Beige» beveger seg fint fra ballade til storslått rockemodus.
«One and All» er skitten, riffsterk og direkte nok til å høres side om side med det Corgan gjorde for 20 år siden, mens småmasete «Dorian» viser at Corgans fascinasjon for elektronika også kan gi brukbare resultater.
En sprikende og ujevn plate, altså, som det meste Corgan har levert.
Men et hyggelig gjenhør for de som ennå savner 90-tallet.
| 0
|
501056
|
Vinterstemning
Vokalkvintetten Pitsj gjenskaper vinterens magi på "Snø".
Knapt noe er stillere og mykere enn fallende snøflak en fin vinterdag.
Vokalgruppen Pitsj prøver å gjenskape opplevelsen av «stillheten og roen som kan oppstå̊ når vakre, lette snøkrystaller faller rolig mot jorden».
Dette ifølge Anja Eline Skybakmoen, den ene av fem kvinner i Pitsj.
Og det handler spesielt om låten «Snow is Falling» som åpner albumet «Snø».
Dette er den tredje utgivelsen fra den Oslo-baserte a cappella-kvintetten.
Albumet er for så vidt mer vinterstemninger enn direkte julemusikk.
Riktignok finnes «julete» sanger som «Nissen», «Away in a Manger» og de to klassikerne «Deilig er den himmel blå» og «Deilig er jorden».
Men helhetsinntrykket er mer at Pitsj har lyktes i å gjenskape noe av selve vinterens magi, både det myke og det mer barske.
Sangene er enkle, arrangementene sparsomme, de slipper til noen stillferdige gjestemusikere på enkelte kutt.
Pitsj består av Benedikte Kruse, Anine Kruse Skatrud, Ida Roggen, Ane Roggen og Anja Eline Skybakmoen.
På «Snø» er mye av musikken skrevet av Skybakmoen og gruppen selv, men også komponister som Helge Lien og Hanne Hukkelberg har bidratt.
Og Pitsj lar ikke idyllen ta overhånd.
De tar konsekvensen av at vinteren også er en mørk årstid, en periode for savn og sorg.
«Christmas Abyss» beskriver julehøytiden som en avgrunn, en alt annet enn lystig julesang.
Pitsj har også hatt en intensjon om å legge de enkelte sangene til en spesifikk temperatur.
I snø-sangene varierer de mellom den mykeste «nullføre»-stemning og atskillig røffere klang tilpasset mange bitende minusgrader.
«Snø» er en plate med mange dimensjoner, en forfriskende nyskapning i floraen av julemusikk.
| 1
|
501057
|
Skrukkete samarbeid
Beate S.
Lech formidler julestemning med koret midt imot.
Julealbumet er en krevende øvelse.
Hvordan gjøre noe kreativt musikalsk over sanger som er spilt så mange ganger, uten å gripe til ekstremiteter som stenger en ute fra julestuene?
Beate S. Lech, ofte kjent som Beady Belle, forsøker å løse det med å ta utgangspunkt i et litt aparte samarbeid.
På den ene siden Lech, hennes mørke røst og en jazztrio.
På den andre, koret Skruk, under sedvanlig ledelse av Per Oddvar Hildre.
På papiret er dette en spennende sammensetning, særlig gitt at noen av våre vakreste julesanger dominerer listen av sanger.
Lechs sang har en fin balanse, volumet er hverdagslig, mens det er spor av høytid i fraseringen.
Marius Reksjøs bass legger seg tett opptil, ettertenksomt jazzete, mens Andreas Ulvos tangenter antyder både kirkerom og klubbscene.
Disse tre musikalske elementene gir anslag av tolkninger som er både andektige og personlige.
I møtet med Skruks lovsyngende tilnærming til sangene, dør dette anslaget hen.
Alle korets tiår med tradisjonelle tolkninger velter over jazzimpulsene som en flodbølge og skyller dem med seg.
Trommeslager Andreas Bye forsøker det han kan å holde Lechs skute flytende med afrorytmer.
Det bidrar bare til å gi musikken et enda mer gammeldags preg, sammenfallende med den estetikken Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted vanligvis promoterer.
Uttrykket blir således mindre personlig enn det kunne og burde ha vært.
Dermed ikke sagt at det ikke finnes vakker musikk på platen, og da gjerne med musikantene hver for seg, f.eks. når Lech drar i gang «Her kjem me Jesus» eller Skruk innleder «Det hev ei rose sprunge».
Men som musikalsk samarbeid bærer ikke dette deilige dadler.
| 0
|
501058
|
Generisk jul
Juleplate med en flat spenningskurve.
At Tone Damli skal utgi juleplate faller nesten som et selvfølge for meg.
Et klassisk tilfelle av kjendis som er kjent for å være kjent, og ikke fullt så mye for sin musikk, synger kjente og kjære julesanger med blandet hell.
Et visst salg er garantert, generert av vår evne til å akseptere det meste, så lenge det fremkaller en eller annen høytidsstemning og nostalgi.
Og Damli smører tjukt på, med en utelukkende norskspråklig og eksentrisk smørbrødliste av låter — fra klassiske salmer som «Fager e jordi» (nytolkning av «Deilig er jorden«) til Anne Grete Preus’
«Når himmelen dette ned».
Mer uvanlige valg er også å finne i form av en nytolkning av «Jon Blund».
Det er ikke motstand en nødvendigvis ønsker å møte på juleplater, men en form for særegenhet eller karisma må man likevel kunne forvente.
Det er derfor irriterende å møte en temmelig uoriginal og blåøyd Damli utstyr med generiske, vokalanstrengende versjoner av låter som en allerede kan finne minst tre bedre versjoner av.
Hvorfor gidde, når en ikke kan tilføye noe?
Samtidig vil jeg, som andre musikkskribenter har gjort, belønne Damli for å synge på dialekten sin.
Blant annet fordi det i det minste gir henne en slags eierskap over musikken hun presenterer, det føles litt mer ekte, og mindre som et fremtvunget stunt.
Det er en relativt enkel juleplate dette, ingen voldsomme arrangementer, for det meste Damli og en steelgitar, og litt til.
Og det er det beste med Damlis juleplate:
Den tør å være beskjeden.
| 0
|
501059
|
En forundringspakke
En flott julereise som styrer utenom de aller mest trafikkerte løypene.
Gruppen Music for a While , med det bergenske multitalentet Tora Augestad i front, feirer tiårsjubileum.
De utgir for anledningen litt av en forundringspakke.
«Canticles of winter» er en juleplate, jo visst.
Men det er en juleplate av det sjeldne slaget der du aldri kan forutsi hva som venter rundt neste hjørne, for ikke å si neste takt.
Ta for eksempel den første låten:
Du hører noe som ligner på orgeltoner.
Så begynner Tora Augestad å synge den gamle, engelske julesangen «In the Bleak Midwinter», bare akkompagnert av orgeltoner og paukeslag.
Men så kommer det plutselig et merkelig mellomspill på klagende pedal-steelgitar.
Og når Augestad fortsetter med sangen sin, blir hun akkompagnert av et blåseensemble som gir assosiasjoner i retning av Frelsesarmeen.
Om man ikke visste bedre, kunne man tro det var et stort orkester involvert i dette prosjektet.
Men så er det altså bare Tora Augestad og hennes fire følgesvenner i Music for a While.
Stian Carstensens akkordion produserer orgeltonene.
Det er også han som trakterer steelgitaren.
Og på andre numre klarer han å få banjoen sin til å klinge som en lutt.
Det store blåseensemblet består i virkeligheten av bare to musikere:
Mathias Eick på trompet og Martin Taxt på tuba.
I bakgrunnen sitter Pål Hausken og passer trommene og annet slagverk.
Hele herligheten er innspilt i Rainbow Studios i Oslo og flott produsert av Jan Erik Kongshaug.
Det er bare ett enkelt instrumentalstykker på platen, en frisk, swingende sats fra en glemt fiolinsonate fra den italienske barokken.
Resten er sanger, sanger som hører julen og vinteren til, men som i de fleste tilfellene er hentet utenfor de aller mest trafikkerte løypene.
Her er engelske Christmas carols og salmer av Grundtvig og Brorson.
Bach er representert med «Wie soll ich dich empfangen» fra Juleoratoriet, Händel med «Will the sun forget to streak» fra Solomon-oratoriet, og platen slutter med «Now Winter comes slowly» fra The Fairy Queen av Purcell.
Tora Augestad synger de gamle sangene enkelt, nøkternt, med ørsmå forsiringer og uten snev av sentimentalitet.
Det er ikke snakk om aktualisering eller «modernisering», snarere om transformasjoner av et gammelt materiale, om å gjenopplive et eldre følelsesuttrykk, gjenskape det i et nåtidig formspråk — der det virker innlysende riktig at Mathias Eick legger sine lyriske jazzfraser innover salmer og arier, og at multikunstneren Stian Carstensen kommenterer Augestads sang med stadig nye, forunderlig vakre lydeffekter.
| 1
|
501060
|
Farlig lovende
Bejublet osing gjør det vanskelig for seg selv.
Aurora Aksnes fikk sitt første gjennombrudd som låtskriver og vokalist da «Puppets» ble den mest spilte låten på NRK Urørt sent i 2012.
Men det er først i år at brikkene for alvor har begynt å falle på plass med Bylarm, Hovefestivalen og Øyafestivalen.
Når hun nå lanseres i USA og i Europa er det med en svært sterk og markant singel.
«Under Stars» er vaskeekte scandinavian cool.
Den kjølige synthen, den elegante fraseringen, den tunge bassen, den umiddelbare melodilinjen, den naivistiske, men samtidig mørke teksten — alle elementene er her.
Auroras uttrykk er forutsigbart, men perfeksjonert.
Låten dyrker motpolene:
Aksnes’ fokuserte vokal kontrasteres av drømmende korsang, og det kompakte synthteppet veies opp av florlette lydkutt.
De første tekstlinjene leveres nesten forsiktig.
Aurora beveger seg mykt mellom sine lyseste toner, før hun plutselig slår om til en langt mer myndig og direkte stil drøye halvminuttet ut i låten.
Gjennom hele låten veksler hun mellom disse ytterpunktene, men det føles aldri påtatt eller malplassert.
Mange nye, norske popvokalister havner ofte i én av to kategorier:
Enten låser de seg til et bestemt uttrykk i håp om å skape en gjenkjennelig stil og ender opp med et forglemmelig uttrykk, eller så tøyer de stemmene sine til det ekstreme for å imponere og ender opp med å sprike så mye i uttrykket at de mister helheten og melodiøsiteten fullstendig av syne.
Det beste med Aurora er at hun våger å bruke hele registeret sitt, samtidig som hun holder akkurat nok igjen til at hun har full kontroll.
At en så ung vokalist holder et så høyt nivå så tidlig i karrieren, er mildt sagt uvanlig.
«Under Stars» er en uhyre lovende låt, men det betyr ikke at den gjør alt riktig.
For eksempel har den et temmelig repetitivt mellomparti, og låten kunne med fordel vært utviklet videre med flere nyanser av grunntemaet.
Særlig eventyrlysten og leken kan den heller ikke sies å være, men låtens meditative, seriøse kvaliteter henger til gjengjeld tett sammen med den alvorlige tekstmaterien.
Låten ligger også lovlig tett opptil det arketypiske, moderne skandinaviske poputtrykket.
Men det at Aksnes behersker en bestemt sjanger kan like gjerne være en styrke.
Foreløpig er det usikkert om «Under Stars» i det hele tatt vil ende opp på debutalbumet, men som en forsmak på det som skal komme gjør den jobben og vel så det.
Aurora Aksnes har alt som skal til for å bli den naturlige referansen for morgendagens norske popmusikk.
En bedre - og vanskeligere - start kan man neppe få.
| 1
|
501061
|
Et spesielt vennskap
Mary J. Blige krysser verdenshav og sjangergrenser, med stort hell.
Det begynte med Amy Winehouse, akselererte med Adele og Ed Sheeran, fikk uventet støtte fra Jessie Ware og Katy B, og kulminerte med outsiderne Disclosure og Sam Smith.
Amerikanerne har begynt å lytte til britisk musikk igjen.
Pendelen har svingt.
I sommer sto briter for hele førti prosent av det amerikanske platesalget.
Oppsiktsvekkende, eller som produsent Rodney «Darkchild» Jerkins (Michael Jackson, Beyoncé) sier i et intervju med The Guardian:
«California er dødt, alt skjer London».
Det har Mary J. Blige registrert.
Hennes 22 år lange karriere kan vise til tolv kioskveltere og ni Grammyer.
Det har selvfølgelig sammenheng med stemmen hennes, som stadig synger fletta av de fleste, men også nesen.
For «the queen of hiphop soul» har vist en påfallende evne til å snuse opp de til enhver tid riktige samarbeidspartnerne.
På nittitallet allierte hun seg med Sean «Puffy» Combs, før hun ved årtusenskiftet vendte seg mot Dr. Dre.
I fjor snublet hun over en Disclosure-singel, og tok umiddelbart kontakt.
Det skulle bli begynnelsen på et transatlantisk samarbeid, albumet «The London Sessions», der Disclosure er involvert i to av låtene.
Og som for ettertrykkelig å skrive seg inn i Londons stolte musikkhistorie, har hun valgt samme studio som Radioheads «The Bends» og Kim Wildes «Kids in America» ble spilt inn.
Ellers er referansene av nyere dato på et album som underbygger majestetsstatusen til «Queen of Ghetto Love».
Og den gjensidige tiltrekningen mellom popmusikkens to giganter: England og USA.
Nesen til Mary J. Blige har igjen gjort en god jobb.
| 1
|
501062
|
Rap med røtter
Bergen fortsetter å levere den snodigste rappen i Norge, nå også på nordnorsk.
Mats Dawg er den bergenske nordlendingen i miljøet rundt hiphop-kollektivet NMG/G-Huset.
Mats Willassen, som han egentlig heter, har i en årrekke vært en drivende kraft innen det som kommer av musikkvideoer fra det samme miljøet, og det er for sitt øye han har skapt et navn.
Dessuten er det en unektelig forbindelse mellom Willassen og skatemiljøet i Bergen, som om han er den som best klarer å fange dets ånd og essens.
Denne plasseringen med en fot innenfor flere subkulturer gjør ham interessant, både som karakter og artist.
Har en hørt Mats Dawg rappe før, blir en likevel slått i bakken over hans evner.
Årets store rapstjerne, Store P, har satt sitt stempel på produksjonen.
Den er enkel og minimalistisk, men likevel varm og rund i kantene, og ordene flyter helt organisk med den.
De kommer ut så tilbakelent og avslappet at det smitter, som på «Skli»:
«Æ e så glatt, æ bare sklir» sier han, ledsaget av en drømmeaktig og dypt vibrerende beat.
Store P-samarbeidet «Skog» har allerede satt ham på kartet i forkant av lanseringen, men er en låt det fortsatt er verdt å bruke tid på.
Med et imponerende vokabular og kunnskap om norsk flora og fauna klarer de å sette sammen et eller annet slags altoppslukende trap-rap-univers, hvor blant annet analogien «Binne, æ e slagbjørn» er å finne, blant en rekke andre vanvittige utsagn.
Mats Dawg er et friskt pust i bergensrappen, og nå når han forhåpentlig ut til et større publikum.
Måten han fletter sammen ord på, formuleringene, observasjonene og ikke minst de rare, små dryppene livsdom, gjør ham unik.
Klokskap kommer med alder, og tiden har kommet for Mats Dawg og «Daogen».
| 1
|
501063
|
Kongene av kneipp
AC/DC har hatt sitt vanskeligste år på lenge, men musikalsk sett er de like solide som alltid.
«Noen lager bløtkake, Darkthrone lager kneipp», uttalte Gylve Fenris Nagell til NRKs Lydverket.
Han har unektelig et poeng.
Mens stadig flere rockeband lager overveldende, intrikate mesterverk, trives enkelte best med de enkle grepene som ikke gjør annet enn å mette en sulten sjel.
Særlig australske band som Airbourne, Rose Tattoo og selveste AC/DC har lagt sin ære i nettopp dette.
AC/DC er blitt synonymt med vokalistene Bon Scott (1946— 1980) og Brian Johnson, men det var rytmegitaristen i bakgrunnen, Malcolm Young, som gjorde bandet til det de var og er.
Hans dype, grove riff, hvor fraværet av lyd ble til et minst like viktig virkemiddel som selve drønnet fra gitarene, gjorde AC/DC til et av verdens største rockeband.
Da nyheten kom om at han måtte slutte i bandet av helsemessige grunner, spådde mange at dette var slutten.
«Rock Or Bust» tyder ikke på det.
Rock or Bust« er i hovedsak basert på riff Young-brødrene aldri brukte til noe, men dette albumet er et par hakk hvassere enn «Black Ice» (2008).
Melodilinjene er friskere og mer inspirerte, Brian Johnson har fått tilbake litt av trøkket, Angus Young jobber hardt på solopartiene, og nevø Stevie Young (som også var innbytter for sin tre år eldre onkel Malcolm en periode på 80-tallet) viser seg oppgaven som rytmegitarist verdig.
Da kan man heller tilgi at trommeslager Phil Rudd (hvis status i bandet for øyeblikket er uavklart grunnet rusproblemer) sjelden gjør mer enn høyst nødvendig.
Bandet går hardt ut med tittelsporet og «Play Ball», to låter som jager mer enn forventet.
«Rock The Blues Away» snubler litt i egne blødmer, men «Miss Adventure» får opp energien igjen med flere åpenbare referanser til bandets egen musikalske historie.
«Dogs of War» har godt med pondus og driv, men «Got Some Rock & Roll Thunder», «Hard Times» og «Baptism by Fire» gjør overraskende lite ut av riffene sine.
En AC/DC-låt kan virke enkel, på grensen til det simple, men arrangement og dynamikk er ofte langt mer gjennomtenkt enn man skulle tro.
Kanskje det er symptomatisk for måten albumet er blitt til på:
Låtene er satt sammen av småbiter, noe som kan gå på bekostning av helheten.
På den andre siden kan en enkelt låt minne om flere ulike epoker i bandets karriere på én og samme gang, noe som gjør at man alltid sitter med følelsen av at man forholder seg til det «ekte» AC/DC, uansett hvilken retning bandet ser mot.
«Rock The House», «Sweet Candy» og «Emission Control» er alle smarte låter som gir bandet en solid avslutning.
«Rock Or Bust» er ingen perfekt plate, men den er varmblodig og ærlig.
Og viktigst av alt:
Jevnt over er riffene smarte og minneverdige.
Onde tunger skal ha det til at AC/DC strengt tatt bare har laget den samme låten om og om igjen i snart 40 år.
Det er et snev av sannhet i det, men når var siste gang du så en ny, revolusjonerende hammer, spade eller håndsag?
Noen ting her i verden trenger ikke å fornyes, fordi de fremdeles fyller sin funksjon.
AC/DC er kneipp, ikke bløtkake.
Og godt er det.
| 1
|
501064
|
Mann (44) er morsom
Bård Tufte Johansen følger en standardmessig oppskrift, men med noen helt egne unike ingredienser.
Bård Tufte Johansen og Harald Eia var lenge barndommens favoritter gjennom Lille Lørdag og Åpen Post.
Bestevenninnen min og jeg tok toget til Oslo på videregående for å være publikum på Marienlyst, mens vi lo så vi ristet av Kyllingmannen og en rullende Roffe.
Mens makker Harald Eia ble seriøs og ville dekonstruere kjønnsforskningen og slå et slag for biologismen med «Hjernevask» og stadig begår kronikker, har Tufte Johansen stadig hatt trivselen i hovedfokus.
Enten det er med fiskeprogrammene eller fotballserien der han oppsøkte beryktede fotballoppgjør.
Med den for lengst utsolgte stand up forestillingen «Mann (44)» er det igjen hyggen og jakten på den hjertelige latteren som står sentralt.
Scenebildet er nakent.
Et lerret viser et lysende skilt og en murvegg.
To flasker vann og en mic er alt som skal til.
Nesten da.
Premisset for forestillingen er at Tufte Johansen mener at menn over førti er en ganske grå, anonym gruppe som ikke alltid kommer så lett til ordet om sine hverdagslige problemer (vel jaaaaaah).
Der man tidligere er vant til at Tufte Johansen kler seg ut og bruker dialekter han kan sånn passe godt, stiller han i svart dress i rollen som seg selv.
Dialektene som man er vant til (som Midt-nyyytt eller den mjuke Bernaderaktige sørlandsdialekten) dukker likevel opp nå og da, nærmest som en tics.
Han tar utgangspunkt i det som skal fremstå som en overdreven versjon av sitt eget liv og henvender seg direkte til publikum i salen for å dra fortellingen videre.
Han begynner forsiktig og lokalt, med Bybanen og Brann, han er mer trøstende enn frekk (sist jeg var her sa dere at dere skulle sparke Bruun Hanssen, hva skjer?
Måtte dere få på plass Bybanen først?).
Tufte Johansen kommer med eksempler på hvorfor menn over 40 er usynlige og han roter seg natulig og lett ut på små sidespor om Kristen-Bård, bygde-Norge som bruker flom som kildesortering og hva som er greien med helsekost (for dyrt for vanlige matbutikker, men for lite vitenskaplig bevist for apotek).
Fortellingene fortsetter om farsrollen og rollen som kjæreste forteller han om etter en kjent formel der han fletter julebordet på første rad inn i historien.
Han er lett og ledig, uanstrengt og sjarmerende på scenen.
Der bærebjelken i mye gjennomsnittlig stand-up er oppskriftsmessig kjønnslig dynamikk (kona sier vi må på Plantasjen, IKEA eller Operaen for at han skal få utbetalt takknemligheten i sex), evner Bård Tufte Johansen heldigvis nesten hver gang å løfte poenget med noen fine absurditeter og rarheter.
Mot slutten av forestillingen skjer også noen kledelige, aktive brudd for å skape en brydd komiker.
Dessuten henter han frem min favorittvits fra Åpen Post (en nokså anonym vits om Bergen er en liten by eller en så stor by at det er egne utesteder for homofile) og jeg får igjen følelsen av å være 16 og ta toget inn til Oslo for å se på en av de mer sympatiske og morsomme scenepersonlighetene på 44 i landet.
| 1
|
501065
|
Et godt høsttegn
En musikalsk trapeskunstner er tilbake.
Uberegnelige Hanne Kolstø byr på akkurat nok fornyelse og kunstnerisk selvtillit på sin siste utgivelse.
FIRE ÅR ER GÅTT siden sykkylvingen Hanne Kolstø traff Øyvind Røsrud Gundersen, «en av de mest spennende produsentene i undergrunnen i Oslo», som Sunnmørsposten skriver.
De møttes hos en felles bekjent og innledet ganske fort et samarbeid som siden har avstedkommet hele fire plater på like mange år.
Det er nærmest for et høsttegn å regne.
Like sikkert som at rivene tas frem fra redskapsskjulet, kommer en ny plate fra Hanne Kolstø.
Før Kolstø traff Gundersen, hadde hun laget to plater med elektropopduoen Thelma & Clyde, og et par stykker med Love:Fi og POST.
Men, som hun selv medgir i et intervju med Aftenposten:
«Det var alltid noe som ikke stemte.
Jeg var helt lost lydmessig.»
FRA OG MED debutplaten «Riot Break» (2011), der hun er portrettert med en real blåveis på omslaget, ble det imidlertid andre boller.
En norsk artist av internasjonalt kaliber fant seg selv.
«Det var den skiva som startet alt», sier hun.
På den neste utgivelsen kunne vi se henne sage av seg armen på omslaget.
Et godt bilde på at kunstneren gjør klokt i å ikke være så fordømt «hands on» i alle ledd av prosessen, men også overlate litt til produsenten.
Og til Forsynet.
På denne utgivelsen ba hun omslagskunstner Esra Røise om å tegne «en ørn som grafser henne i hodet».
Som for å understreke at hun er blitt voksen?
Du vet, «ørnen tek ikkje unga!».
Platen er utgitt på enmannsselskapet Jansen Plateproduksjon, som virkelig har nese for å fange opp det som gjelder:
I fjor sto blant annet Mona & Maria og Atlanter på utgivelseslisten.
I PRESSESKRIVET annonseres det at «Forever Maybe» åpner «flere sjangerdører enn noensinne», men at Kolstø fremdeles har «luftig vokal», byr på «høye svev under teltduken» og fortsatt høres ut som «noe som kommer rett ut av naturen».
Og at hun stadig «utgjør en konstant trussel mot lytterens komfort».
Og jo da, til presseskriv å være er dette en ganske sober og presis karakteristikk.
«Forever Maybe» både utvider og bekrefter Kolstø-paletten.
«The Urge to Repeat» er alt annet enn en repetisjonsøvelse, men snarere vel, rock.
Her trer hun over noen grenser som sammenlignbare kunstpopstørrelser som Jenny Hval, Julianna Barwick og Susanne Wallumrød neppe er like beredt til å krysse.
Spor tre, «We don’t see ourselves», er platens mest opplagte singlekandidat.
Mot en samling uidentifiserte instrumenter byr den nærmest på et Enya-aktig refreng, akkurat innenfor grensen av det som er P3— og P13-kompatibelt.
DET ER IMIDLERTID platens høydepunkt, «Nothing to talk about», som best demonstrerer «hva som er greia» med Kolstø:
«I hope I can keep the fire going», synger hun, og antyder noe om veien videre, selv om hun altså, etter eget sigende, «har ingenting å snakke om».
Det er disse motsetningene som definerer artisten Kolstø; hun er alltid i spennet mellom.
Mellom besk og sødmefull; lett og ambisiøs.
Florlett ubekymret og med mutilasjonsfantasier om å sage av sine egne lemmer.
Etter forrige utgivelse trakk hun seg tilbake til Sunnmørsalpene for å «komme seg unna».
Kald klang og dyp bass.
Effortless og anstrengt.
Begge deler, og ingen av delene.
Uberegnelig, men også en artist vi etter hvert «vet hvor vi har».
Fri som fuglen, men også med et sett ørneklør godt plantet i skallen.
«Forever Maybe» slippes 28. november.
| 1
|
501066
|
Avansert og annerledes
Musikk-Bergens outsidere tar innersvingen.
Advanced Language er bergensbandet som alltid har holdt seg under overflaten.
En EP ble annonsert i 2010, men kom aldri.
«Samples» kan vel regnes som albumet som skal gjøre alt godt igjen.
De er «den stygge andungen» i Bergens musikkmiljø, de som aldri helt passer inn i rammene satt av sine kollegaer.
Det er som om de identifiserer seg selv med noe annet, et annet tiår og en annen lyd.
Akkurat hva det er, er vanskelig å peke på.
Ifølge guttene handler låtene på «Samples» for det meste om individets verdensproblemer — som på singlen «Cocaine», som handler om å være avhengig av sympati.
En balanse mellom hva som er viktig og uviktig i livet, komplisert og ukomplisert - og hvordan vi ser det.
Dualiteten er også der i lyden: det låter naivt optimistisk på «Waiting Up», langt mer alvorstungt og dystert på «Somewhere Around Here».
«Seasick» stikker seg ut som helt spesiell låt.
Den bygger opp en spenning som forløses brilliant i refrenget, som om alt ubehaget smuldrer opp i bittert stjernedryss.
Den våger å ta opp plass i rommet, og er suggererende, med en dunkende bass og Petter Berges vokal som er monoton og hypnotisk på samme vis som Nils Bechs kan være.
Det er en låt som krever mange, mange gjenhør.
Mannen bak produksjonen og tangentene i Advanced Language, Njål Paulsberg, bidrar med synth til mangt et band i byen.
Den Paulsberg man hører på «Samples» er langt mindre kantete enn i en del andre prosjekter.
Kanskje er det kombinasjonen mellom de fire komponentene i bandet som kommer sammen i en opphøyet enhet?
Uansett er Advanced Language vitalt og fullstendig avhengighetsskapende.
De er i hvert fall min definitive musikalske forelskelse i Bergen akkurat nå.
| 1
|
501067
|
Lyden av pengar
Nærmar vi oss den uunngåelege slutten på David Guetta?
Det er spørsmålet mange musikkskribentar stiller seg med jamne mellomrom.
Franske David Guetta har blitt sjølve biletet på genren kjent som EDM — electronic dance music.
Guetta, Calvin Harris, Skrillex og Avicii er laptop-artistane som sel ut store stadion.
Dei er popstjerner, med knyttnevane i vêret og eit vesen som får mange til å riste på hovudet.
Men mest av alt, og dette er viktig:
dei er elska av langt fleire.
EDM-universet hadde aldri eksistert utan fansen, hordane av unge som omfamnar musikken og som har gjort ein mann som Guetta til ein særs godt betalt i plateryttar.Han er i det heile tatt ein interessant karakter:
Frå å tråle i undergrunnen på Ibiza gjennom 90-talet, fann Guetta sitt publikum rundt 2009.
Hiten «When Love Takes Over» med Kelly Rowland på vokal, var og er prototyp EDM.
Frå introens repeterande pianoriff til klimakset på Rowlands diva-vokal, går låten innom det ikoniske droppet , der dei syntetiske lydane blir vrengt til nye støyfylte høgder, før låten blir tatt ned og bygd opp att.
Puh.
Poenget er at denne i si tid var ganske så nyskapande og glitrande, som ei doggfrisk blåklokke.
Problemet er at Guetta har gjort absolutt ingenting for å fornye seg etter dette.
Og «Listen» berre sementerer idétørken.
I det minste gjer aktørar som Skrillex og Avicii forsøk på å fornye EDM-genren, ta den i nye retningar og eksperimentere med oppskrifta.
Guetta berre følgjer den, til punkt og prikke.
Nesten alle låtane her EDM til beinet:
Drop-basert i tilnærminga med det eine synthakkordriffet som går att heile tida.
Når albumet klokkar inn på nesten ein time, er det freistande å kalle dette den uunngåelege slutten på David Guetta.
Men mannen er som kjent slitesterk.
Og veldig rik.
| 0
|
501068
|
For sant til å være godt
Forglemmelig og tidvis trøttende debut.
Kaveh albumdebuterer denne uken.
Hva?
Har ikke han debutert for flere år siden?
Ja, det følte jeg også da jeg satte på platen.
Han har jo vært der i årevis alt, med «ung, lovende og talentfull» klistret til seg.
Med rette.
Med en av årets kleineste platetitler «Sannheten sårer» gir Kaveh lovnader om at han skal «si det som det er» og at «mamma, gutten har blitt til en mann».
På tittelsporet blir det kanskje en teskje for mye Møllers tran for unggutten når han rapper «For de spør om jeg er religiøs, jeg svarer ja, samme natten som jeg denger en tøs» (er det forresten ikke enighet om at det bare er her i Bergen det er greit å bruke ordet tøs?).
På Twitter torsdag spurte skribent Marius Emanuelsen hva dette betyr, om han egentlig mener banking eller bare ligging (det heller mot det siste).
Hovedperson selv svarer «Men hva med damene som liker å bli slått?
Skal ikke de få love?
:(»
Det kan godt være Kaveh bare tuller seg, men akkurat denne umodenheten og de utygde linjene og ressonmentene er platen full av.
Først og fremst blir dette dårlig sanglyrikk.
De 15 låtene har mange gjestevokaler, mentor Yosef fra Madcon, LidoLido, Timbuktu og Julia Adams dukker alle opp, uten at det gir platen det løftet den trenger.
Kaveh er snytt ut av nesen til Karpe Diem og Arif, men ikke uten tydelig særpreg.
Platens mest oppsiktsvekkende øyeblikk er det Odd Nordstoga som står for på låten «Aldri komme hjem», der han samples inn i fortellingen om Kaveh sin fars reise fra Teheran til Grünerløkka.
Blandingen av veslevoksen alvorsrap og humorrap funker ikke hele veien og gjør platen tidvis til en småflau opplevelse, til tross for Kavehs store talent.
| 0
|
501069
|
Gravlaksen
Ariel Pink turer frem med å overskride kalenderens diktatur.
Om han så må utslette seg selv i prosessen.
Hvem i alle dager er denne Ariel Marcus Rosenberg?
Stikkordene her er «alle dager».
For i kunstnerisk forstand er ikke ArielPink noen som helst.
Han finnes ikke.
Det er ikke noen «kjerne» eller noe «vesen» der.
Han er simpelthenen representasjon; ettidskolorittens lappeteppe.
I et intervju med denautoritative nettsiden Pitchfork sier han det på likefremt vis:
«Jeg skriver ikke tekster som har noe med meg å gjøre.
Jegbegynte med musikk for å dekke over min egen personlighet.
Jeg ville blitt lykkeligere om jeg ikke hadde noen form foroffentlig tilstedeværelse overhodet, om jegbare kunne gjemme meg bak en stabelmed CD-er.
Stemple ut alt som avslører noe om meg.«
Ta den, Jon Mikkel Broch Ålvik!
Og andre autentisitetsjagendemusikkforskere.
Ariel Pink nærmest insisterer på detmotsatte.
Det finnes ikkeden ting ved ham som er «originalt» eller «ekte» eller «inderlig».
Langt mindre«autentisk».
Alt erbare tjuvlån og rekontekstualisering.
Ariel Pink er bare ensvamp med god sugeevne, som i oppveksten absorberteutilrådelige mengder Hall& Oates, 10cc, Fleetwood Mac, Captain Beefheart, Frank Zappa, Donnie &Joe Emersonog David Bowie.
Og uoversiktlige mengder annen musikk så obskur at det ikke girmye mening å henvise tilden her.
Det er dette som «er» Ariel Pink, hvis virke handler vel så mye arkeologi som å jage en eller annen indre visjon:
En bunt sjangerspredteartefakter innenfor rammene av et nyfikent og organisert kaos.
En noenlunde sømløs pastisj brygget på psych-pop, glamrock oghvit funk der «komponisten» i korte blaff slipper meloditeftensin løs, før hanlike raskt saboterer ethvert tilløp til at det blir altfor iørefallende.
Los Angeles-artistenfikk riktignok en slags hit med «RoundAnd Round» i 2010, men den typen publikumsfrierier fraværende på «Pom Pom», som kan sammenlignes medopplevelsen av å sittesammen med noen som tviholder på fjernkontrollen mens de hvileløst zapper mellomTV-kanalene.
På den bra måten.
I det ene øyeblikket handler det om stripping («BlackBallerina«), i det neste om dessertmat («Jell-O«), og i det tredje omnudister(i surfpoplåten «Nude Beach A G-Go«).
Ariel hopper ufortrødent fra det bisarre og en smule forstyrrede til detimøtekommende og vennligsinnede.
Fra 60-tallet til et udefinert futurumsparadigme.
Gjerne i løpet avén låt.
«Sexual Athletics» kunne vært med på Beefhearts «Safe asMilk», og nevnte «Jell-O» har sine musikalske forelegg i TV— ogradioreklamens jingle-konvensjoner.
«Put Your Number In My Phone» høres ut somnoe The Byrds kunne gitt ut.
Frank Ocean uttalte i fjor at vi har et altfor snevert synpå samtidighet.
Hvem er hans kontemporære?
Hvem konkurrer han mot?
Somhan sa:
«I thinkabout it in macro.
I feel like Elton John just made «Tiny Dancer».
He just madethat shit like last night.
JimiHendrix just burned his fucking guitar onstage.
That's how I look at it.
Like this shit just went down.«
Den samme impulsen til å overskride kalenderens diktatur ser vihos Ariel Pink.
70- og 80-tallet er ikke noe som var; det er noe som er , i oss og rundt oss.
Som for å understreke dette har Ariel på denne platen alliert seg KimFowley, 75-åringen som tidligere var manager for The Runaways.
Og hvorfor skulle han ikkedet?
Det er aldri for sent.
Alt kan bli nytt igjen.
Alt kan bli ferskvare.
Det må bare graves frem.
| 1
|
501070
|
Elvens evige sus
Pink Floyd omfavner tidens elv på sin aller siste utgivelse.
Og klipp— og lim-metoden.
Lengselsfulle, vemodige meditasjoner er ikke noe nytt i Pink Floyd-sammenheng.
Der «Wish You Were Here» (1975) var dedisert til Syd Barrett og hans ferd inn i tåkeheimen, er «The Endless River» en uttalt elegi over Richard Wright, keyboardisten og bandets evige sliter som døde av kreft i 2008.
På omslaget som ikke skyr kitschens motiver, men tvert imot omfavner dem, ser vi ham seile på en skyformasjon inn i evigheten.
Dette er mytemaskinen Pink Floyd i fri utfoldelse.
Du kan sjekke ut av Pink Floyd-ensemblet, men aldri forlate det.
Også Wright var en periode helt ute i kulden, devaluert fra medlemsstatus til innleid arbeidskraft.
«The Endless River» består i hovedsak av outtakes og forlatte låtskisser fra innspillingsprosessen som resulterte «The Division Bell» (1994).
På årets utgivelse er disse utkastene, vignettene og bruddstykkene ekskavert og rekontekstualisert til et noenlunde stringent uttrykk.
Åpningssporet, «Things Left Unsaid», begynner med en uspesifisert stemme som mumler noe om en «unspoken understanding» og «we shout and argue and fight like everyone else», noe som kanskje oppsummerer bandets britiske vesen og sans for underdrivelsen.
Men stemmen antyder også noe om bandets sammenhengskraft .
For alle søksmål, utmeldinger, utfall og oppgjør til tross, det finnes stadig en felles forståelse for at bandet er større enn summen av sine enkeltdeler.
Eller som det heter på albumets avslutningsspor: «We bitch and we fight / Diss each other on sight / But this thing we do / It’s louder than words.«
Nettopp denne overenstemmelsen har stått i veien for at bandet fullstendig har latt seg erodere i smålighetens tildragelser, og skaper en dyp klangbunn på «The Endless River», som ikke bare lener seg på «The Division Bell», men går i dialog med hele bandets diskografi.
På et tidspunkt bryter gitarsoloen fra «Another Brick in the Wall (part 2)» inn; og «Autumn '68» er mer enn et uttalt nikk til «Summer '68» på «Atom Heart Mother» (1970).
Slik pares Richard Wright sitt 45 år gamle orgelopptak med et rykende ferskt gitarparti signert David Gilmour.
Et møte på tvers av tideverv og dødens elv.
To av bandets originalmedlemmer ansikt til ansikt på hver sin side av elven Styx.
Pink Floyd— aficionados kan bli rørt av mindre.
Andre partier er mindre inspirerte, og jeg er fristet til å ta en alvorsprat med den som tok til orde for å inkludere «Skins».
Spor fem på platen er enkelt og greit en to og et halvt minutts lang trommesolo.
Det er få ting som skriker idénød med større desperasjon enn det.
Andre album kan vise til større idétilfang, men «Dark Side Of The Moon» (1973) er og blir deres mest ikoniske utgivelse, og det er denne som mest flittig benyttes som referansepunkt når bandet konsoliderer sitt arvegods.
Hør for eksempel på «Anisina», som helt eksplisitt låner elementer fra 73-årgangens «Us And Them» og «Time».
Der Per Petterson forbanner tidens elv, har Pink Floyd anno 2014 et mer medgjørlig forhold til den.
Elven er tross alt forutsetningen for fredsslutning og tilgivelse.
På «The Endless River» spenner Pink Floyd en forsoningens bue tilbake i historien.
En bro som forener tidligere bandmedlemmer - døde og levende - i et felles skjebnefellesskap.
Ja da, det er kanskje litt kitsch, som albumcoveret.
Men også uendelig vakkert.
| 1
|
501072
|
Popnestorens revansj
HP Gundersen måtte flytte bort for å finne seg selv.
Stjerneprodusent og Den andre bergensbølgens far, HP Gundersen, har hoppet fra det ene prosjektet til det andre den siste tiden.
Og selv om det som regel har vært en rød tråd i arbeidene, kan de ikke akkurat sies å ha vært særlig fokuserte.
Nå har Gundersen fått en ny vår i Los Angeles sammen med skuespilleren og musikeren Viktoria Winge.
Det har åpenbart vært godt for kreativiteten; «You’re So Pretty …» er den mest lekne og humørfylte utgivelsen fra denne kanten på lenge.
Det ville vært en underdrivelse å kalle EvolutionandVik eklektiske.
Grunnstammen er riktignok relativt enkel garasjerock, men på paletten finnes det farger og nyanser fra vaudeville/Tin Pan Alley-tradisjonen så vel som softrock, surfrock, elektrovals og det meste innen indierocken etter Vampire Weekend.
«You’re So Pretty …» fungerer mot all fornuft:
Det burde ikke være mulig å kombinere alle disse ingrediensene uten å lage et salig rot, men det meste er perfekt balansert.
Bandet går ikke av veien for å tilføre litt motstand når musikken er på sitt mest fengende.
Winge har en unik stemme.
Registeret er heller begrenset, og diksjonen er til tider så håpløs at hun noen ganger selv blir et hinder på veien til å forstå hvor EvolutionandVik egentlig er på vei, men hun synger med en overbevisning og en nerve få andre har.
Winge tror på det hun forteller, og lever ut tekstenes minste detaljer.
Det er faktisk det viktigste, uansett hvordan man vrir og vender på det.
«You’re So Pretty ...» tar mye plass, uansett hvordan man tilnærmer seg den.
Det skal den sannelig få lov til også.
| 1
|
501073
|
Et silkemykt déjà vu
Damien Rice:
Pledd-, peis— og rødvinsmusikk fra nederste hylle.
Damien Rice er en usannsynlig popstjerne.
En irsk «lad» som mot alle odds ble en stor greie, kanskje aller mest som følge av at et utall TV-serier brukte hans låter som bakgrunnsspor.
Hans beite innen singer-songwriter-tradisjonen er det utbrettende, emosjonelle, myke og ømme.
Stemmen hans har en evne til å smette inn i de mest innesluttede hjertene, og kjærlighetslåtene hans har en nesten utålelig søt kvalitet.
Den bikker ofte over i det rent ut klissete.
Han er fortsatt blant oss og gjør strengt talt akkurat det samme han alltid har gjort: skriver følelsesladde låter myntet på hans eks-, nåværende eller fiktive partner, om hvor god han har tenkt å være mot han eller henne.
«Come let me love you», som han sier i «Colour Me In».
Musikalsk har tiden også stått stille.
Skillet mellom for eksempel «Blower’s Daughter» fra førsteplaten «O» og «I Don’t Want To Change You» er marginalt.
Strykerne er fortsatt hans eneste ess i ermet, de blir brukt til å løfte låtene til et musikalsk klimaks, gang etter gang.
Den store forandringen ligger i at Damien Rices tredjeplate «My Favorite Faded Fantasy» er langt mer bipolar og dramatisk.
Den veksler mellom det myke og skjøre, og det intense, irrasjonelle og voldsomme, som på låten «The Box».
Det er platens eneste styrke, for det bringer en slags menneskelighet til den skamløst plettfrie musikeren jeg har altfor mange problemer med å tro på.
Rices musikk er fortsatt som skapt for et glass rødvin foran peisen, der man verken møter utfordringer eller ubehag.
Det skader ingen å høre på, men det gir også særdeles lite, foruten litt nostalgi.
| 0
|
501077
|
Tradisjonsformidlerne
Stilsikre Good Time Charlie med nytt kapittel, for voksne denne gangen.
Good Time Charlie har brøytet nytt land med sin bluesplate for barn, på sunnfjordsdialekt.
”Draumeblues og blåsus” fra 2013 har skaffet dem mange nye venner og gjort et pionerarbeid for å gjøre musikkformen kjent blant de aller yngste.
Med ”Diamonds” er tilbake på hovedsporet som er fulgt gjennom mer enn tretti års tjeneste for rhytm & blues og beslektede sjangre.
Bandet under ledelse av Arle Hjelmeland er som alltid stilsikre formidlere av 50— og 60-tallets musikk.
Noe er ganske så ren blues, annet er mer som tidlig soul, rhytm & blues, rockabilly og den helt tidlige rocken.
”Diamonds” er 12 låter, ti av dem skrevet av Hjelmeland og gitarist Karlsen.
De er trygt plassert i tradisjonene bandet dyrker.
Sjangermessig dekker de flere retninger, men likevel er platen helstøpt og umiskjennelig Good Time Charlie.
Dette handler nok mye om frontfigur, sanger og munnspiller Arle Hjelmelands hender på rattet.
De tre andre musikerne holder et høyt nivå.
Gitarist Steinar Karlsen (som også koser seg med orgel og elpiano) behersker epokens gitarstil aldeles utmerket.
Og han er svært viktig for å skape den autentisiteten som bandet har.
Bassist Morten Skage og trommeslager Einar Olsson er mer i bakgrunnen, men sørger bunnsolid fremdrift i låtene.
Alle tre er med som backingvokalister.
Hjelmeland selv gir flotte bidrag på munnspill og synger med sjelfull innlevelse.
Totalen er både energisk og tiltalende.
”Diamonds” representerer ikke noe stilskifte for bandet, fornyelsen består først i fremst at de skaper helt nye låter som er originale og interessante.
Platen er stort sett innspilt live på Vaksdal.
Den kunne like gjerne ha vært gjort i legendariske Sun Studios i Memphis for seksti år siden.
| 1
|
501078
|
Hel ved
Rent trav og historisk fingerspissfølelse på House by the lake sin debut.
For et par år siden snublet jeg ganske uforvarende over nettsingelen «Dark Horse».
Den sakrale, flerstemte skjønnsangen mot en værbitt låvedør; like porsjoner himmel og jord; ånd og materie.
Folk og pop.
Jeg var solgt.
Ja mer, jeg var hodestups forelsket.
Men hvem i alle dager var det som gjemte seg bak dette lett enigmatiske bandnavnet House by the lake?
Det fantes ingen bilder av bandet, men tankene gikk refleksmessig til Lauren Canyon og dens ikonografi: ruteskjorter, skjegg, dongeri og saltvann i håret.
Var de venner av Fleet Foxes, tro?
Vel, ikke helt.
Noen googlerunder senere viste det seg å være skiensgutten Sondre Strandskog Arnesen som gjemte seg bak navnet, fast ansatt ved sosiologisk institutt på Universitetet i Bergen.
House by the lake var ikke engang et band; det var mer noe akademikeren drev og syslet med på si.
Så mye for mytologien.
Men det viktigste er jo det som kommer ut av høyttaleren.
Og dessuten:
I dag er House by the lake for et fullgodt band å regne.
På «Woodlands» er Arnesen backet opp av meritterte forskningsassistenter fra blant annet Ekkolodd og Hypertext.
Og albumet viser at denne hesten var verdt å ta sjansen på.
Som «Dark Horse», stadig deres mest formfullendte minutter, er den varm og innbydende.
Nesten klaustrofobisk i sin referanseomgang, men trekken fra en lett vestkystbris hindrer at svettelukten setter seg.
Velspilt og vellydende; noe mer analytisk enn intuitiv.
Fleet Foxes og deres halvpatenterte blanding av indiefolk og kammerpop er nevnt, og som for å understreke slektskapet:
Både denne og Fleet Foxes sin siste utgivelse begynner med henvisninger til slekt, arv og farskap i den aller første verselinjen.
Musikk tuftet på historisk bevissthet, altså.
Iron & Wine og undervurderte Beachwood sparks kan også antyde noe om hva slags buskvekster vi befinner oss blant.
Et velkuratert og emblematisk syttitallsdestillat, ni stykk mood pieces midt mellom P2 og P3 et sted.
Men det er også unntak for regelen!
På spor seks «Straight from the top» har den californiske solnedgangen fått avveksling av en mer døsig og kjølig-meditativ sound.
Litt mer tøvær og østkyst.
Tenk Real Estate.
Spørs om ikke gitarist Mats Halvorsen, som også har mikset albumet, har hatt en finger med i spillet her.
Et fint pusterom er den uansett.
Gram Parsons snakket i sin tid om «The Cosmic American Music»; det jordnære og tradisjonsbevisste som samtidig rekognoserer utover og oppover i bevissthetens sfærer.
Når en sosiolog ved UiB tilsynelatende ganske ubesværet skriver seg inn i denne tradisjonen, er det bare å bøye seg hatten.
| 1
|
501079
|
Et skattkammer av en debut
Anja Elena Viken får en til å spørre seg selv:
Kan bergensk virkelig høres så fint ut?
Anja Elena Vikens debutplate er virkelig av det etterlengtede slaget.
Som et av byens største stjerneskudd var alt skrevet i kortene for henne.
Etter massiv Bylarm-hype som følge av låten «Klæsser deg ned» for noen år siden, skulle hun gi ut debutplate med påfølgende turné.
Men karrieren ble satt på vent av på grunn av en alvorlig sykdom.
Les også:
Nå er debutplaten «Herfra til i morgen» ute, og det er et bergensk samarbeid i ordets rette forstand.
Matias Tellez, kjent fra egne prosjekt, senest Young Dreams, har produsert platen.
Mannen som har en finger med i det meste som skjer av spennende musikk fra byen for tiden, har skapt et karakteristisk lydbilde:
Det er optimistisk med lette gitarer og svevende vokalharmonier (et av de mest fremtredende elementene i Young Dreams’ musikk).
Låten «Bille» får meg innledningsvis til å tenke over produksjonen:
Lyden er forfriskende, men er dette Tellez-ske uttrykket riktig for alle artistene han produserer?
Blir produsentens eget avtrykk for fremtredende?
Resultatet er uansett vanvittig uventet, og forbasket raffinert.
Ikke i mine villeste drømmer ventet jeg å få høre Vikens tunge bergensdialekt akkompagnert av italienske strykekvartetter, og at jeg da — mot alle odds - kom til å falle så pladask for det.
For borte er alt som heter hjemmelaget, rustent og dårlig timing.
«Herfra til i morgen» er polert til fingerspissene.
Helt fra førstelåten «Bergens Sovjet» er hun sylskarp, observant og veldig konsentrert.
Hver låt er en ny historie, hver har en stemning som er egen og tett på tekstene hennes.
Låtene er tro mot hennes bakgrunn, hennes måte å uttale det som er rundt henne, uten at det blir noen ny «Klæssar deg ned» av det av den grunn.
Et tema som stadig dukker opp i hennes tekster er tilhørighet og identitet.
Det er attityde, det er sårbarhet, det er forvirring og alt som hører med når spørsmålene «hvem er jeg?» og «hvem er alle andre?» stilles.
Jeg-et mot dem-et.
«Løpetaxi» er en fengende låt som kanskje reflekterer mest over dette.
Jeg tror ikke det vil være feil å kalle «Herfra til i morgen» for dette halvårets «Faen Kaja» (Kaja Gunnufsen), platen tar generasjonen på kornet, den snakker til unge på en måte som vi forstår.
Men den viser også en modenhet som er uvant å kjenne på hos en debuterende artist.
Den assosierende måten Viken skriver på tar lytteren både langt og nært, den tar avstand og ser ting utenfra, men holder også hjertet i hånden og åpner det opp for en.
Sa jeg også at hun er den som mestrer den bergenske dialekten best av alle artistene jeg vet om?
Hør bare på «En bra dag».
Høydepunktene er for mange til å telle på en hånd.
«Komatøs», «Født forbryter», «Indianer».
«Herfra til i morgen» er platen jeg gleder meg til å høre igjen og igjen og igjen - det er for mye å gripe om ved de første lyttingene.
Og hva mer kan en ønske seg enn det?
| 1
|
501080
|
For trygg for sitt eget beste
ORBO blir stadig mer anonym.
Ole Reinert Berg-Olsen ble eninstitusjon som bandleder i ORBO and The Longshots, og har som produsent ogstudiomusiker satt sitt lekre preg på mang en utgivelse.
Som soloartist holderderimot osingen på å male seg inn i et hjørne.
EP-en «Man O'War» (2014) var i glattestelaget, men komposisjonene og arrangementene bød på en viss grad av motstand.Det gjorde at utgivelsen fungerte; det var en klar og tydelig visjon som skinteigjennom de fleste av låtene.
Likevel var det noe illevarslende over at en såhabil tradisjonsrocker som ORBO hadde begynt å lefle med radiovennligamericana-softrock.
Med «Safe & Sound» tar ORBO skrittet fullt ut, ogparkerer seg selv i tryggeste poprockland.
«Everything Might Change» durer i vei uten å gjøre nevneverdig, mens «Time» ibeste fall låter som om den kunne vært et forlenget, rolig mellomparti fraåpningslåten.
«Telling You Now» velter seg i de fleste klisjeene som finnesinnen sjangeren, mens countrysoftrockeren «Time To Move On» låter like generiskher som på EP-en fra tidligere i år, bare at den nå er blant likesinnede.
ORBOsstørste problem er at flesteparten av låtene kunne vært skrevet og fremført aven hvilken som helst annen artist innen samme sjanger; det går lenge mellomhver gang man tenker at «dette er typisk ORBO».
Og da er mye tapt.
Hør bare på«You Win Again», en i og for seg velspilt låt som likevel feiler fordi den ikkevil noe som helst annet enn å bare behage.
Det er en ærlig sak, men å bygge ethelt album på en slik taktikk kan bli i meste laget.
Som regel stryker ORBO lytteren med hårenes retning, men i ny og ne rufser hanlikevel til pelsen.
Da åpenbarer det seg en helt annen artist:
«Circus Or TheClown» har noen fine melodilinjer og god dynamikk, og «Ridin' The Waves» gjørmye artig med subtile virkemidler som progresjoner og taktskifter.
Den søvnigeørkenrockeren «Man O'War» fra EP-en med samme navn er fremdeles en flott låt,mens «Man For You» har akkurat nok sjarmerende honkytonk i skjørtekantene tilat den fenger.
ORBO er på sitt beste når han er sentimental uten å ty tilklisjeer og melankoli, det er som regel da han også lar temaene strekke seglitt større enn det som er normalt for poprock av dette slaget.
«Safe & Sound» har et svært begrenset uttrykk.
Flesteparten av låtene glirover i hverandre, og man skal lete lenge for å finne noen form for motstand ikomposisjonene.
Det gjør at det blir vanskelig å identifisere begrunnelsen foralbumet.
Og det skorter ikke akkurat på enkel og trivelig poprock her i verden.
| 0
|
501083
|
Ærlighet varer lengst
En høstblek nasjonalskatt utvider paletten.
Ifølge plateselskapets presseskriv er dette den ærligste platen til Marit Larsen.
Hun har angivelig vært «i stand til å skrive ærligere enn før», og det var som om «låtene formelig rant ut, uten tanke på hvem som skulle høre dem eller når».
Det samme narrativet tilkjennegis i et intervju i Dagbladet denne uken.
Teksten til tittellåten på albumet, «When the Morning Comes», kunne hun angivelig «ikke ha skrevet for tre år siden».
Det ville blitt «for personlig».
Med andre ord:
Bedre oppreisning kunne ikke musikkviteren Jon Mikkel Broch Ålvik ha bedt om.
Det var jo nettopp dette han forsøkte å si.
I sin mye omtalte og latterliggjorte doktorgradsavhandling hevdet han blant annet at artisten Marit Larsen bruker forestillingene om «ærlig», «ekte» og «naiv» som strategiske virkemidler i iscenesettelsen av sin artistpersona.
Ikke en spesielt original observasjon, men sjelden, om noen gang, har en oppgave produsert ved Institutt for musikkvitenskap vakt slik bestyrtelse i den norske offentligheten.
Mye skyldes det nok en serie klønete uttalelser fra Broch Ålvik himself , men utslagsgivende var det nok også at hele Norges kjæledegge valgte å «slå tilbake».
Som Larsen noe syrlig bemerket på Facebook:
«Jeg registrerer at noen har tatt seg bryet med å skrive en doktoravhandling om hvordan jeg fremstår.»
Dermed hadde Broch Ålvik tapt.
For man legger seg ikke ut med en nasjonalskatt.
For det er det hun er.
Helt siden hun ble nominert til Spellemannprisen som 13-åring i 1996, har Larsens blanding av det søtladne og bittersøte hatt en uimotståelig kraft på det norske folk.
Denne gangen har hun imidlertid «forsøkt å strekke seg bort fra det søte hun forbindes med».
«When the Morning Comes» er Marit Larsens fjerde soloplate.
Som de to foregående, «Spark» og «The Chase», kommer den i månedsskiftet oktober/november.
Det er neppe tilfeldig.
En høstblek Larsen pryder coveret, og låttitler som «Please Don't Fall For Me», «Consider This» og «Before You Fell» mer enn antyder platens gjennomgangsmelodi:
Ettertenksomme og tilbakeskuende meditasjoner over mellommenneskelig forhold.
Klok av skade?
En sommer er iallfall forbi.
Artisten samler håret i en hestehale.
Matt Chamberlain, Larsens «største trommishelt i hele verden», gir platen en tyngre og mindre sødmefull klangbunn enn vi er vant til, som igjen legger til rette for en mindre aktsom stemmebruk hos Larsen.
Et mer uvørent uttrykk som kler henne godt.
Hør bare på «Faith & Science», der det nesten blir for mye av det gode, delvis på bekostning av diksjonen.
Larsen har denne gang tatt produsentansvaret selv, og resultatet kan omtales som et P3-kompatibelt uttrykk med færre strykere og sterkere innslag av perkusjon.
På forrige utgivelse var det gitarene som fikk større plass, denne gangen er det altså trommer og annet slagverk som skyves frem i lydbildet.
I en slags programerklæring før «Under the Surface»-debuten i 2006 uttalte Larsen at:
«Men hei, det jeg holder på med nå er ikke helt Ultimafestivalen heller, altså.
Jeg skriver fortsatt sanger med vers og refreng.»
Like fullt:
Hun ønsket å utvide det norske pop-begrepet.
Intet mindre.
Ni år senere er det bare å medgi at 31-åringen har seiret på begge fronter.
På den ene siden har hun blitt allemannseie med et knippe låter som «alle» kan resitere; og på den andre siden klarer hun hele tiden å utvide paletten.
Da kan hun være så «ekte» hun bare vil.
| 1
|
501145
|
Kan det gjøres stort bedre?
En kveld for historiebøkene.
Tilsynelatende har Aurora Aksnes bare så vidt startet på sin karriere som sangstjerne.
Men etter mandagens konsert på Ole Bull Scene må en bare spørre seg hvor dette skal ende.
Allerede nå leverer 19-åringen fra Os konserter på et nivå som det virkelig står respekt av.
Mandagens utsolgte forestilling på Ole Bull Scene er herved nominert til en av årets desidert beste.
Foreløpig har hun begrenset med låter, og debutalbumet kommer først i mars.
Til gjengjeld er kvaliteten gjennomgående høy på alt materialet hun fremfører denne kvelden.
Vi ble med Aurora til London:
Hun begynner konserten med «We Were Going To Do That» og fortsetter med «Warrior».
Ber ydmykt om unnskyldning for at hun ble syk, og måtte avlyse de planlagte konsertene for noen uker sider.
Ingen fare.
Den som venter o.s.v.
Her er det ingenting å utsette verken på hovedpersonen selv eller musikerne hun har i ryggen.
Det låter ganske enkelt perfekt.
Ikke minst takket være en lydmann som leverer noe av den beste lyden som noensinne er gjort i lokalitetene.
Og da tar jeg med den gang det het Ole Bull Kino, Oleana, Maxime og Ole Bull Teater.
«Runaway», en av hennes største hits til nå, følger så.
Like perfekt.
Stemmen hennes blir bare bedre og bedre for hver eneste konsert.
Her er ingen tegn til slitasje til tross for et heftig program det det siste året.
Og for et band.
Glatt blir det aldri, men her spilles ei heller en tone feil.
Dette blir hennes største konsert noensinne:
Mer lydhørt publikum er det sjelden å oppleve.
Under sangene kan du nesten høre en knappenål falle.
Etter hver låt blir det stille et sekund eller to, før jubelen bryter løs.
Trampeklapp mellom hver eneste sang.
Aurora forteller at
hun denne kvelden har vært ekstra nervøs, men at det er i ferd med å gå over.
Jenten som før helgen opptrådte på Nobelkonserten foran 8000 i salen og utallige millioner fjernsynsseere.
Nervøs?
På hjemmebane foran et publikum som tilber henne?
Men Aurora Aksnes er sin vordende verdenskarriere til tross nøyaktig den samme sjarmerende keitete og spontane som slo i gjennom på Bylarm for mindre enn to år siden.
Ikke mye divafakter der i gården.
Tvert imot virker hun atskillig mer sjenert denne kvelden enn på konsertene vi har hørt med henne tidligere i år.
Jenten som før helgen opptrådte på Nobelkonserten foran 8000 i salen og utallige millioner fjernsynsseere.
Nervøs?
-Den neste heter «Animal Soul» men det er ikke så mange som har hørt den før.
En salig og neddempet låt med bare O. Martins kassegitar som komp.
Like bra og salig er «Murder song» som følger i sammen rolige tempo.
Deretter er det nok et knippe låter med fullt band.
De fleste dukker nok opp på det kommende albumet.
Suksess i Storbritannia:
Har spilt inn Oasis-låt for et stort engelsk varehus:
-Æsj, jeg glemte teksten, utbryter hun noen toner ut i en av sangene.
– Jeg glemmer alltid teksten på minst en av låtene når jeg opptrer, ler hun.
Til slutt avrunder hun det hele med «Running With The Wolves» og «Conquerer».
Inkludert heftig dansing omkring på scenen.
Ekstranumre selvfølgelig.
Først «Half The World Away», Auroras ferske single innspilt som reklame for den engelske kjeden John Lewis.
Den tidligere Oasis-manageren Alan McGee kan mene hva ham vil.
Han kalte nemlig Auroras versjon søppel, men ham om det.
For dette er bare vakkert, og går Gallagherbrødrenes utgave en høy gang.
Til slutt kommer Auroras fantastiske tolkning av David Bowies «Life On Mars» fremført med bare piano og vokal.
The Thin White Duke ville bøyet seg i støvet.
Tirsdagens konsert er selvfølgelig utsolgt den også.
Det skulle da bare mangle.
| 1
|
501146
|
Kultband som tåler comeback
Bergensbandet Pompel & The Pilts gjorde det meste riktig.
Her hører du hvordan.
Bergen har fostret mange gode band, men ikke alle av dem har kjent sin besøkelsestid.
Pompel & The Pilts var blant dem som ga seg mens leken var god.
Bandet holdt koken fra 1988 til 1994, men rakk å slippe et knippe solide utgivelser og spille konserter som sikret dem kultstatus og den samme innflytelsen på kommende generasjoner bergensrockere som The Aller Værste!, Gjennomslag og Radiofantomene.
Pompel & The Pilts låter har vært samlet på utgivelser før, men med unntak fra enkelte spor fra «Kjellerteipen» (1988) og «Leif i Hulen» (1989), er dette så nærme en komplett samling vi har kommet til nå.
Pompel & The Pilts lagde enkel poprock med røtter i bluesrocken, og som mange andre band fra samme tidsrom hadde også Pompel & The Pilts et lite anstrøk av punk og nyveiv.
Likevel har Pompel & The Pilts tålt tidens tann langt bedre enn mange av deres samtidige.
De «dumdumboyske» låtene byr sjelden på de store overraskelsene, men de har som regel noen uventede progresjoner og en og annen atypisk vending for sjangeren.
Som tekstforfatter brukte Per Arne «Piddi» Fjeldstad et enkelt, poengtert og nøkternt språk, noe som gjør at «Mine fineste klær», «Mannen med saksen» og «Hansen» kan låte relevant den dag i dag.
Piddien klarte også å finne det musikalske i bergensdialekten, noe som gjorde at han ikke måtte kjempe mot sin egen stemme, slik mange bergensartister fremdeles gjør.
«Skostredet Forever« dokumenterer bandets utvikling, fra det pønkete og ustø til nærmest perfeksjonert gatepop, på en bred og god måte.
At bandet nå fant det for godt å inkludere noen liveopptak fra deres første konsert noensinne — på Hulen i mars 1989 - er også svært hyggelig; bandet haster av gårde fortere enn hva godt er, men klarer likevel å jage låtene i mål.
Kontrasten til de mer kontrollerte, sobre poplåtene fra 1992-albumet «Det ingen andre vil ha», kunne ikke vært større.
Men det er nettopp dét som gjør «Skostredet Forever» til det historiske dokumentet det er blitt.
Samtidig er det litt ergerlig at albumet strengt tatt bare hadde trengt et par låter ekstra for å bli til den definitive P&TP-samleren det kunne ha vært.
Mange band kan lære mye av «Skostredet Forever».
Det viktigste de kan ta med seg, er at det er lov å gi seg på topp.
Forhåpentlig har Pompel & The Pilts også dette i mente når de feirer seg selv på Garage 22. desember.
Det er de færreste kultband som tåler en ekte gjenforening.
| 1
|
501147
|
Til tider relativt høy David Bowie-faktor
John Grant spilte for et fullsatt Logen teater lørdag kveld.
BTs anmelder likte det han hørte.
Det ble en kveld for vakre ballader og croonersang ispedd både støy og elektronika, da John Grant spilte for et fullsatt Logen Teater lørdag kveld.
Ikke låter av det glatte entertainerslaget, men nydelige og personlige sanger fra en vokalist og komponist med både sjel og særpreg.
Nå er det ikke første gang John Grant er på bergensbesøk.
Han opptrådte på Bergenfest både i 2011 og 2013.
Første gang som en relativt ukjent, kritikerrost artist i det lille teltet.
Neste konsert foran et atskillig større publikum på utendørsscenen Bastionen.
Ferskt album
Denne kvelden i Logen er det med et ferskt album i bagasjen.
En plate som til og med var innom VG-lista tidligere i år.
Riktignok bare en uke og langt nede.
Den 47 år gamle amerikaneren har derimot bygget seg opp en solid status i England, der kritikerne har kåret begge de foregående utgivelsene hans blant årets beste album.
Opprinnelig begynte John Grant karrieren sin i det amerikanske bandet Czars i 1994.
Da bandet ble oppløst fortsatte Grant på egen hånd og ga ut sitt første album «Queen Of Denmark» i 2010.
En dypt personlig plate der han tar et oppgjør med sitt problematiske forhold til dop og alkohol.
For et par år siden opplyste han også at han er hiv-positiv.
I dag bor han på Island, og i fjor deltok han også som komponist på det islandske bidraget til Melodi Grand Prix.
Han begynner konserten med «Geraldine» og «Down Here» fra den nye platen.
Det låter helt ålreit, men det er først når John Grant setter seg ned ved tangentene under tittellåten «Grey Tickles, Black Pressure» at det virkelig begynner å ta av.
Publikums respons er også deretter.
Svulstig crooner
Med seg på scenen har han gitarist, bassist, trommis og keyboardist.
Spesielt mannen bak tangentene er av det virtuose slaget, og viser gang på gang at han ikke har skulket særlig mange av pianotimene i oppveksten.
Men snart forlater John Grant balladene og gir seg ut i elektronikalandskapet.
Til tider relativt høy David Bowie-faktor a la «Scary Monsters».
At det ikke fungerer helt hundre prosent er ikke nødvendigvis John Grants skyld.
Akustikken i Logen har aldri vært ideell for dype basstoner eller høyt volum.
Men snart er det tilbake til roligere materiale.
Det er dette stoffet som virkelig er Grants store styrke.
Han har en fyldig stemme og er en høyst kompetent pianist.
Det hjelper selvfølgelig også at han har en lydmann som absolutt er med på laget og sørger for det riktig fyldige uttrykket.
Visst er det svulstig til tider.
Men på den riktige, tidløse måten slik ekte croonere skal låte.
I den grad noe savnes måtte det være et fullt symfoniorkester i bakgrunnen.
Slik John Grant gjorde på konsert i fjor med BBC Philharmonic Orchestra.
Fire ekstranumre
Glatt blir det aldri.
På «Marz» klarer han til og med å rote det til og må begynne sangen på nytt.
Bare sjarmerende.
For John Grant er absolutt en likandes kar.
Enten han håndhilser på et par av publikummerne foran scenen eller forsøker seg på electric boogie.
Sistnevnte kanskje ikke av det mest elegante slaget.
Mot slutten har Grant virkelig salen i sin hule hånd.
Selv etter fire ekstranumre roper publikum på mer uten at det hjelper.
Men ingen fare.
Han kommer garantert tilbake.
| 1
|
501148
|
Stinker minst like mye som før
La oss håpe det blir med dette.
-Horer og brennevin, lød fansen til kultfenomenet Bjørn Hellfucks faste kamprop på Garage fredag kveld.
Imbesil idioti?
Selvfølgelig, men sammenlignet med tekstene fra scenen ble gaulingen fra salen den rene poesien.
Det skal innrømmes at jeg hadde et lønnlig håp om at det var slutt for godt da Bjørn Hellfuck gikk i hi for tre-fire år siden.
Det er begrenset hvor lenge du kan holde det gående med en karriere som er tuftet på platte griseviser med høyt innslag av såkalte tabuord av det infantile slaget.
Men fredag kveld var han tilbake på Garage.
Om det hadde skjedd noe særlig i løpet av dvalen?
Ingenting dessverre.
Konseptet virket om mulig enda mer barnslig og tåpelig enn før.
Tiss og bæsj og sånn
Selvfølgelig er det morsomt med tiss og bæsj og promp og sånn.
Det syntes i hvert fall ungene den gang jeg i sin tid jobbet i barnehage.
Men når godt voksne menn i lett animert og godt marinert tilstand gir seg til å gaule på det samme, blir det bare patetisk.
Publikum besto nemlig av minst 95 prosent hankjønn.
Sjelden var vel testosteronnivået på en konsert i kjelleren på Garage høyere enn denne kvelden.
I 2010 fylte Hellfuck Peer Gynt-salen.
Et halvår senere måtte en planlagt konsert samme sted flyttes til Ole Bull Scene på grunn av labert billettsalg.
Denne helgen gjør fenomenet Hellfuck to fulle hus på Garage – konserter som ble utsolgt på et par timer da billettene ble lagt ut i salg for et par måneder siden.
Vinteren 2010 kunne VG «avsløre» hvem som skjulte seg bak navnet Bjørn Hellfuck.
Torbjørn Hille Alvøen er navnet, og han har etter hvert fylt 37 år.
Men imaget med maske, parykk og kjole var som alltid på plass denne kvelden.
Mannen vil forståelig nok ikke bli gjenkjent som Hellfuck på gaten.
I intervjuer legger ikke Alvøen skjul på at Hellfuck er musikalsk prostitusjon.
At det er pengene som driver ham.
For hvem kan vel si nei til et honorar på en månedslønn eller to for et par konserter i en helg.
Men det blir ikke særlig mer spiselig av den grunn.
I så måte er det kanskje mest synd på publikum som ikke har bedre smak.
«Krabbeklo» strømmet 4 mill. ganger
I fjor kom debutplaten til Alvøens seriøse bandprosjekt Johnny Laidback.
Uten at noen brydde seg.
Et gjennomsnitt på 3-4000 strømminger pr.låt på Spotify er på linje med sær norsk jazz, og ikke spesielt mye å livnære seg av som rockestjerne.
Til sammenligning er Hellfucks «Krabbeklo» strømmet nesten fire millioner ganger, og de fleste melodiene fra debutplaten ligger på en halv million strømminger.
Musikalsk var det hele en ganske platt og uspennende blanding av ørten musikalske stilarter.
Litt reggae, en dash rap, danseband, danskebåt og folkrock.
Med andre ord det samme som før.
Musikerne i bandet, som selvfølgelig også stilte med masker, var absolutt kompetente nok selv om de aldri ble satt på noen store utfordringer.
Det begynte høylytt nok, i hvert fall fra publikums side.
Men utover i konserten sang stemningen atskillige hakk, selv om allsangen på avslutningslåten «Krabbeklo» saktens var heftig nok.
Kulturfenomen
Som kulturelt fenomen, i den grad en kan kalle denne rølpen kultur, er Hellfuck absolutt interessant.
Basert på en gutteromsinnspilling lagt ut på NRK-Urørt tok det hele av for fem seks år siden, og endte opp som et ganske suksessfullt festivalband.
Det vil si.
En samlet norsk kritikerskare slaktet debutalbumet «Innforjævlig», mens oppfølgeren ble jevnt over forbigått i stillhet.
Slikt bidro kanskje også til suksessen og den folkelige statusen blant menigmann.
I et intervju nylig truet Bjørn Hellfuck med å forsøke seg i utlandet med engelske tekster.
Vær så snill å la være.
Det får saktens greie seg med at fulle turister dummer seg i ut i Syden uten at et tulleband fra Bergen i tillegg skal ødelegge det gode ryktet norsk rock etter hvert har opparbeidet seg.
God vin blir bare bedre med årene.
Søppel stinker dessverre bare mer og mer.
| 0
|
501149
|
Stadiongjesp
Bandet som vokste seg kjedelig
Er det trist at en gang gode band gir ut dårlige plater?
Selvsagt ikke, det gjelder å kunne gi slipp på gamle favoritter.
Alternativene er så mange, det vil alltid finnes andre som tilbyr bedre musikalske opplevelser.
Ta den siste Arctic Monkeys-platen; en skal være veldig nostalgisk for å hevde at den er fantastisk.
Dagbladet (terningkast 5) mener bandet er blitt voksent.
VG (terningkast 5) mener de er blitt som Paul Weller på sitt beste.
Anmelderne har hørt det samme:
Dette er langt fra den spretne, hardtslående, riffbaserte skittenrealismen på debutplaten.
Dette er stadionutgaven av indierock, veloljet, avrundet koserock med lettfordøyde, anonyme melodier og tekster som ikke oppleves som viktige verken for sanger eller lytter.
Det er “voksent” i betydningen “ufarlig” og “Weller” i betydningen “dannet”.
Ordet som mangler er “kjedelig”.
Debuten var en klassiker, fjerdeplaten er et karrieresteg.
Enig med vår anmelder?
Si din mening her!
| 0
|
501152
|
Keiserne av iskrem
Kjemper seg inn i pophimmelen
Du må hate musikk for ikke å finne noe du elsker på det nye albumet til Battles.
Newyorkerne har aldri latt seg begrense av hverken teknikk, sjanger eller sunn fornuft, noe som gjorde debuten «Mirrored» til en delvis fryktsommelig opplevelse.
«Gloss Drop» er derimot som et tonn med jordbæris, om iskremen kunne lage synthpop, spille gitar og hente inn gjestevokalister.
En referanse for lydbildet på det nye albumet kunne være japanske Cornelius, og måten han blander programmerte elementer, rockeriff, vokal og harmoni med kaos.
Høydepunktene på albumet starter tidlig med «Ice Cream» og fortsetter med en blanding av instrumentale spor og vokalsamarbeid.
«Dominican Fade» er ren, mørk karnevalmusikk; «Futura» er Tortoise slik de ville hørtes ut om de hadde base i Tokyo; mens «Sweetie & Shag» er kaotisk synthpop med Kazu Makino fra Blonde Redhead på vokal.
«Gloss Drop» viser et band som vil være mer tilgjengelige, men som ikke har mistet seg selv på veien.
Enig med vår anmelder?
Si din mening her!
| 1
|
501153
|
Endelig fremme
Har funnet seg selv.
SONDRE LERCHE har klart det umulige.
Som purung gutteromsmusikant ble han spådd å egenhendig skulle redde norsk pop; dette var selveste Frelseren.
Han som skulle skrive smarte poplåter som kunne appellere til både hjerte og hjerne – låter som både kunne røre ved ditt hjerte og få den til å tygge på den snedige overgangen og hvordan tekstene sto i direkte opposisjon til det musikalske.
Men den nå ti år gamle «Faces Down» imponerte, og siden da har Lerche fått lov til å utvikle seg utenfor synsfeltet til det nådeløse hypemonsteret.
Det har nå resultert i en av de morsomste og mest underfundige norske platene på veldig lenge.
LAVMÆLTE «Ricochet» får æren av å åpne albumet.
Låten oser av varme, men har også noen underlige brudd i melodilinjen som gjør at man automatisk spisser ører: hårfint balanseres det nesten utstudert mellom det sarte og det grandiose, som om Pink Floyd og Crosby, Stills, Nash og Young skulle forsøkt seg på The Beatles, men rotet seg bort på veien.
Men Lerche mister ikke tråden.
"Private Caller"følger elegant opp på en bittersøt måte (med anstrøk av 80-tallspop gjemt godt bak i lydbildet), før Elvis Costello-taktene fra gamle dager slår tilbake på «Red Flags».
Denne låten strekker seg stadig større og luftigere før den endelig får sin utløsning i en akkordsammensetning man vanligvis bare finner i langt hardere sjangere enn Lerches smartingpop, og etterfølges av tekstlinjen «How do you know your limits, honey».
Det er slike øyeblikk som gjør musikk morsomt.
OVERGANGEN TIL «Go Right Ahead» blir derfor stor: plutselig er Lerche i Madchester-land, bare at han lytter enda mer til sjangeren som for lengst har fått det grusomme og intetsigende navnet «New Rave» – dansbar poprock med tydelig diskopreg.
Men sjokkerende nok fungerer det utmerket: låten gir en herlig storbyfølelse til Lerches ellers så jordnære lydbilde.
«Coliseum Town» kombinerer jazzet crooning med Nick Drakes flyktighet, og «Domino» støyer det nesten litt til.
Lo-fi-spetakkelet «Tied Up To The Tide» og den lettbente «When The River» avslutter et helhetlig, variert, avslappet og spennende.
Låtene vitner om en musiker som endelig har klart å finne det som gjør ham til ham selv.
«Take my hands, they’re all I’ve got/I ain’t got no nothing to prove but I forgot».
Flaks for oss.
Enig med vår anmelder?
Si din mening!
| 1
|
501155
|
Jazz på stolkanten
Vakre ballader og murvegger av trommer.
Tirsdagkveld var det tid for en akustisk jazzkveld av de sjeldne, med noen av Norge ogSveriges mest fremtredende jazzmusikere.
Selv om formatet var relativt likt,tok de to konsertene vidt forskjellig form.
Marylandbestår av pianist Maria Kannegaard, Ole Morten Vågan på bass og Håkon MjåsetJohansen bak trommene – og for anledningen jazzmusikernes førstevalg når detskal improviseres over fjellet – trompetist Per Jørgensen.
Selv om trioenvanligvis fokuserer rundt komponert materiale, ble det denne gangen en ganskegjennomimprovisert seanse.
Settetbegynte med heftig maskinelt underdelende og drivende trommer, hvor det etterhvert ble rocket hardt på kontrabassen, og Jørgensen lekte seg solistisk medstøt i trompeten og hoiende uling i mikrofonen.
Kannegaard inntok hovedsakeligen tilbakelent rolle som akkompagnatør, og Vågan og Jørgensen viste seg som desterkeste drivkreftene i kveldens konstellasjon.
Etter en forrykende start bleforløpet noe mer oppstykket, og selv om ikke ideene alltid fikk blomstre tilsitt fulle potensial, var det en fornøyelig konsert med vågende improvisatorisknerve, groove og nydelige ballader å hvile seg på mellom slagene.
Neste bandut var det etter hvert legendariske Atomic, som har holdt på siden 1999 ogtydeligvis koker mer enn noensinne.Svenskene Fredrik Ljungkvist (saksofon, klarinett) og Magnus Broo(trompet) fikk voldsom skuddekning fra krafttrioen Håvard Wiik (piano),Ingebrigt Håker Flaten (bass) og Paal Nilssen-Love (trommer), der detreffsikkert bombarderte Sardinen med frirytmiske melodier i intrikatekomposisjoner.
Med sitt umiskjennelige sound slutter denne kvintetten aldri åimponere, hvor murvegger av trommer og bass plutselig raser sammen og går overi lette klangflater hvor klarinetten får plass og trommehinnene får hvilt segfra nådeløs trompetmassakre.
Selv omkvintetten fremdeles opererer etter de samme prinsippene og komposisjonstriksenesom for ti år siden, har de funnet en form som er så sterk og ugjennomtrengeligat det kanskje er poengløst å forandre på den.
Rollefordelingen innad i bandeter mesterlig utført, og Atomics mikstur av energisk frijazz, delikatklangbehandling og fasetterte komposisjoner holder lytteren konstant på kantenav stolen.
| 1
|
501157
|
Nyanser
Brasilianske Nelson Freire feirer Liszt
«En ung virtuos er fallet ned fra himmelen», skrev en anmelder etter en konsert i Wien i 1822.
Han var selv himmelfallen.
«Denne guttens spill grenser til det utrolige», skrev han.
Gutten var Franz Liszt.
Som bare var elleve år.
I dag, i tohundreåret for hans fødsel, er det fremdeles dette – den utrolige virtuositeten, den overjordiske teknikken – som preger oppfattelsen av ham og komposisjonene hans.
Men her kommer da den fine, brasilianske pianisten Nelson Freire med en plate som tegner et noe mer nyansert bilde.
Her er selvsagt eksempler på de grandiose, ekstremt virtuose komposisjonene, som for eksempel Ballade i h-moll og Petrarca-sonettene.
Men først og fremst dreier det seg om stykker som viser frem innadvendte, melankolske sider av Liszt.
Det hele blir spilt delikat og briljant, med utsøkt sans for klang og fargespill av Freire – som selv er en del av Liszt— tradisjonen.
Hans første klaverlærer kunne, gjennom tre ledd, føre sin utdannelse tilbake til mesteren selv.
| 1
|
501158
|
Tomt mas
Kjepphøy elektro-hippop-debutant med celeber drahjelp
Semisyntetiske Amanda Blank har i det siste blitt snakket opp som en av den amerikanske undergrunnsmusikkens heteste nye stjerner, og på den 33 minutter lange debutplaten får hun drahjelp av en rekke dyktige folk, fra produsentene Diplo, Switch og Xxxchange til artister som Lykke Li og Spank Rock.
Platen dras i mange retninger, fra pop og indie til elektro og hiphop, og Amanda Blank er tøff i trynet, rapper lynraskt og leverer smektende poplinjer om hverandre.
Hun har en del til felles med både skandalejenterapperen Peaches, samt M.I.A. og Santigold — platen inneholder blant annet en miks av Santigolds «I'm A Lady» og LL Cool Js «I Need Love».
Men der de tre andre soloartistene viser originalitet, forsvinner Amanda Blank inn i mengden.
«I Love You» inneholder stort sett oppbrukte produksjonstriks og samples og dovne tekster om sex og sleaze.
Amanda Blank roper høyt, men har lite å melde under all staffasjen.
HELENE ALEXANDRA AASEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 0
|
501159
|
Trykk på repeat
Vanskelig, vakker og velprodusert
Det er som en stor maskin som starter, underlig og hostende først, deretter farende av gårde i en rytme naturen aldri har sett maken til.
Der man først mistenker Mew for å prøve å være vanskelige, viser det seg at det bare er lytteren som må justere ørene til noe fullstendig originalt og visjonært.
Albumet med det lange navnet kan virke som et konseptalbum, selv om det kan være vanskelig å få grep om konseptet.
En kreativitet på tomgang er et tilbakevendende tema (i tematikken, ikke i selve utførelsen), det samme er fremmedgjorthet.
Albumet er så velprodusert at man hopper i stolen under spesielt brå skift i stemningen, mens lyden spenner fra det tommelfingerstore til det velkjente store og episke.
Den danske trioen har laget et album som er mildt urovekkende i alt fra tekster og musikalske stemninger til valget av fonter i coveret.
WALTER N. WEHUS
Er du enig med vår anmelder?
Si din mening i kommentarfeltet.
| 1
|
501161
|
Gamle hunder, gamle triks
Green Day er på bedringens vei
De amerikanske poppunk-heltene i Green Day har satt seg fore å slippe tre hardtslående album på fire måneder, og startet med et realt mageplask i form av "¡Uno!", en plate som mest av alt vitnet om hvor lite bandet husket av gamle pønktriks.
Det er heldigvis litt bedring å spore på plate nummer to i trilogien.
"Fuck Time" starter som en litt sidrumpet boogierocker, men refrenget har råskapen bandet overbeviste med på "Kerplunk" (1992), og "Stop When The Red Lights Flash" sjarmerer med fengende, vestkystinspirert rock.
"Makeout Party" er kanskje i treigeste laget, men reddes av nerve og onelinere, mens "Ashley" er det nærmeste bandet har vært ekte pønk på denne siden av "Dookie" (1994).
Problemet med "Nightlife" er en fullstendig skivebom på ska-rytme og rap.
Også andrealbumet i Green Days trilogi er forhastet og uforløst, men situasjonen er ikke så nattsvart som sist.
Gamle hunder har i det minste sjarm, selv om triksene er aldri så gamle.
| 0
|
501162
|
Konger på haugen
Soundgarden er mer grunge enn grungen selv
Uten Van Halen, Sex Pistols, Black Flag og plateselskapet Sub Pops hypemaskineri, ingen grunge.
Som sjangerbegrep er det heller håpløst – det er flere forskjeller enn fellestrekk mellom band som Melvins, Green River og Nirvana – og ga ikke mening før vi fikk 90-tallet på en armlengdes avstand.
Soundgardens comebackplate sveiper innom de fleste av stilretningens hovedtrekk:
Den groovy, "Superunknown"-catchy, hardrockende "Been Away Too Long" smeller festen i gang med et brak; melodiske, så smått psykedeliske "Non-State Actor" viser at bandet fremdeles kan gamle kunster; "By Crooked Steps" er lærebokeksempelet på syrete stonerrock forkledd som populærmusikk; "Bones of Birds" og "Eyelid's Mouth" er så seige, dynamiske og stemningsrike at de er umiddelbare klassikere, mens «Worse Dreams» knuser ethvert fnugg av tvil rundt bandets med sine musikalske tordenskrall.
Soundgarden anno 2012 har fremdeles råskapen, oppriktigheten, intelligensen og lidenskapen som gjorde dem interessante på 80— og 90-tallet.
Det er langt mer enn hva de fleste andre gjenforente, fordums storheter kan skryte av.
| 1
|
501163
|
Siste rapport fra Waffy Town
Sjarmerende fortellinger fra fantasibyen.
Julian Berntzen har levert en ny rapport fra arkivene i Waffy Town, fantasibyen som han presenterte for publikum med sin debutplate i 2003.
Det endte med Spellemannpris, masse oppmerksomhet og 25.000 solgte eksemplarer av "Waffy Town".
Neste kapittel opplevde atskillig skrinnere salg, selv om kritikere var svært positive.
"Ellie & Elliot" avslutter trilogien om Waffy Town.
Hovedpersonene er disse to klovnene, kjæresteparet som flytter tilbake til hjembyen og begynner å jobbe ved teatret.
Konseptalbumsom dette er sjeldne, og det er naturligvis grunner til det.
Multiinstrumentalist, komponist, tekstforfatter og produsent (sammen med Kato Ådland) Julian Berntzen har skapt et univers av sin lille fiktive by og forteller historier om innbyggerne og deres liv.
På den måten får han sagt en god del om tilværelsen slik den arter seg for de fleste av oss.
Det skjer med en vennlig varme overfor de til dels merkverdige innbyggerne i byen hans.
Gjennom det sier han også noe om hvordan han forholder seg til den virkelige verden.
Formatet gir ikke uten videre rom for sanger som kan sendes ut i verden på egne ben.
De hører hjemme i konseptet, slik som Berntzens figurer hører hjemme i Waffy Town.
Det finnes unntak fra dette.
"Heavenly" er et bedårende vakkert spor der han også tar fiolinen fatt.
"The wind" er også en nydelig låt som hviler på elegant pianoakkompagnement, mens "Street Parade" er en lystig kabaretaktig som viser enda en av mange sider ved Julian Berntzens evner til å lage iørefallende musikk.
Dette er låter som står godt på egne ben.
"Snowglobe" derimot fremstår først og fremst som et oppjaget forsøk på å innføre enda flere virkemidler.
Musikalskholder Julian Berntsen seg trofast til sine åpenbare inspirasjonskilder.
Det handler først og fremst om Beatles i andre halvdel av sekstitallet.
"Ellie & Elliot" bringer igjen og igjen tankene i retning av låter som "Eleanor Rigby" fra 1966, selv om Berntzen nok gir sine personer et noe lykkeligere liv enn stakkars ensomme Eleanor.
Berntsen går også lenger enn forbildene når det gjelder å bringe inn forskjellige instrumenter og impulser fra flere sjangre.
Hans forkjærlighet for swingjazzen er åpenbar.
Det gir platen et visst preg av nostalgi, noe hele sekstitallspreget i Julian Berntzens musikk støtter opp om.
Melodiene han skaper er vakre, her handler det om en stilsikker estetiker.
Berntsen har dette året engasjert seg i teater.
Og det er mye teater i denne siste rapporten fra Waffy Town også.
Ikke bare er teatret og forestillinger blant temaene.
Hele platen er på mange måter bygget opp som en forestilling, som lydsporet til en sorgmunter og kanskje litt naivistisk reise tilbake til en liten engelsk by, til noe som var en gang.
Så viser det seg at selv om menneskene som bor der kan nok være litt rare, skjønner vi at de er ganske som oss.
Julian Berntzens trilogi har vist at han kan skape både fin musikk og fortellinger som viser ut over seg selv.
Hans rapporter fra Waffy Town er et avsluttet oppdrag med denne platen.
Det skal bli spennende å se hva han byr på ved neste anledning.
| 1
|
501165
|
Stavangersymptomer
Overthrow kan skremme vannet av et bombefly.
Det er lenge siden Bergen ledet an på den norske rock— og metalscenen.
Og utenfor Kolbotn er det nå strengt tatt bare Rogaland som gjelder.
Det skyldes ikke bare gamle travere som The Deviant, Gehenna, Haggis og Purified in Blood; med Kvelertak, Årabrot, Djevel, The Konsortium og bergensaktuelle Jagged Vision har rogalendingene lagt listen for norsk metal høyere enn noensinne.
Foreløpig siste band ut er Overthrow, som har tatt seg god tid til å perfeksjonere sin saftige blanding av thrashmetall, hardrock og hardcore.
Det har de gjort lurt i, for «Adjust to Darkness» er blitt en bredbent og fargerik blanding av sørgmodige svartmetallriff, festlig thrashpønk à la senere The Exploited og guttural Stockholm-dødsmetall.
Platen er spekket med gruppekoring, seig groove, forrykende soloer og pondus nok til å skremme vannet av et B-52-bombefly.
Overthrow vil nok aldri oppnå samme status som Kvelertak, til det er de kanskje for aggressive og konfronterende.
Men på sitt beste er bandet så fengende at de kan nå ut til mange utenfor kjernepublikummet – forutsatt at folk våger å slippe dette musikalske beistet innpå seg, da.
Enig med vår anmelder?
Si din mening!
| 1
|
501166
|
Rett i jazz
Flying Lotus viser omsider frem sitt Coltrane-slektskap.
Flying Lotus har i løpet av tre album markert seg som spydspissen til den nye generasjonen musikere på Warp, plateselskapet som ga oss navn som Prefuse 73 og Aphex Twin.
29 år gamle Steven Ellison har siden gjennombruddet "Los Angeles" stått for en mer organisk tolkning av Warps elektronika-arv, og på fjerdealbumet "Until the Quiet Comes" kan musikken vel så godt kalles "fusion-jazz" som "elektronika".
Ellison titulerte sitt forrige album – det tunge, intense "Cosmogramma" – som en referanse til grandtanten Alice Coltrane, men det er først nå dette slektskapet virkelig skinner gjennom.
"Until the Quiet Comes" er inspirert av afrikansk trommemusikk, drømmelandskap og psykedelia, men det er likevel et svært behersket lydbilde vi møter.
Det er elementer av glitch i rytmene, klangene er samplepreget, og det er stadig lange strekk av jazz og postrock i låtene.
Kombinasjonen er svært vellykket, og makter å være både iørefallende og utfordrende på samme tid.
Artister som Erykah Badu og Thom Yorke legger vokal på enkelte spor, men de mestrer heldigvis den altfor sjeldne kunsten å kunne bli en del av musikken fremfor å ta fullstendig over låten de gjester.
Enig med vår anmelder?
Si din mening!
| 1
|
501167
|
Seigmens hjemmeseier på bortebane
Seigmen elsker Hulens publikum og kjærligheten er gjensidig.
Velkommen hjem Seigmen, sto det med store bokstaver på Hulens nederste inngang før konserten lørdag kveld.
90-tallsikonene fra Tønsberg var på gamle trakter for å spille den første av to utsolgte konserter i Hulen denne helgen.
Skal en dømme etter responsen, kunne de trygt satt opp en forestilling til.
Strengt tatt ble bandet oppløst i 1999, og har ikke gitt ut noe ferskt materiale siden den gang.
Men en og annen gjenforeningskonsert har det blitt — blant annet i Hulen for seks år siden.
Nå var det sannsynligvis ikke så mange av denne kveldens publikum, som var til stede under den første forestillingen til bandet for nitten år siden.
Men basert på responsen fra salen er det gamle materialet fremdeles kjent stoff.
Til tross for at det ikke hører med til det som blir hyppigst spilt i radio.
Seigmen har alltid vært kjent for sine eksesser på lyd og ikke minst lysproduksjon.
Denne kvelden var da heller intet unntak.
Glimrende lyd og ikke minst enorme mengder lyseffekter.
Strengt tatt planlagt for atskillig større lokaliteter, men det fungerte også i en intim setting som Hulen og tilfører en ekstra dimensjon til det musikalske.
Oppstarten låt skikkelig bra med «Ohm», «Colosseum» og «Slaver av solen».
Dette var Seigmen som vi kjente dem midt på 90-tallet, og uten antydning til slitasje eller materialtretthet.
Tungt, mørkt, industrielt og dystert med kaskader av gitarer og dommedagsstemninger.
Vokalist og frontfigur Alex Møklebust bærer på ingen måte preg av å ha blitt femten år eldre.
Med sin tradisjonelle lugg ned i pannen og svarte hansker på hendene poserte han nøyaktig som i yngre dager, og trengte knapt å fri noe særlig til publikum for å få fart på allsangen..
Noe sank nok temperaturen midtveis, men med tanke på det totale og overveldende uttrykket var det ikke annet å vente.
Nå er det ikke gitt noe løfte om at Seigmen starter opp igjen, men med tre ukjente låter på settlisten, burde det ikke forbløffe noen om vi snart ser et nytt album fra bandet.
Noen ny musikalsk retning tør jeg ikke spå ut fra det vi hørte, selv om den ferske «Tenn alle lys» vitnet om en snillere og mindre dyster gjeng enn før.
Mot slutten kom selvfølgelig det tradisjonelle allsangmaterialet med «Døderlein» og «Hjernen er alene».
Sistnevnte strengt tatt en låt av De Lillos som Seigmen har annektert og gjort til sin egen, og som fungerte perfekt som avslutning.
Kanskje var helgens konserter de aller siste fra Seigmen i Hulen.
Noen bastante planer for bandets videre karriere eksisterer tilsynelatende ikke.
Men basert på mottagelsen er det ingen tvil om at er velkomne tilbake når som helst.
Enig med vår anmelder?
Syng ut her.
| 1
|
501168
|
Den degenererte kjuagutt
John Olav Nilsen og kunsten å selge et vilt og poetisk liv.
Vi får de rockestjernene vi fortjener.
Som de fleste bergenshelter er John Olav Nilsen sjarmerende og irriterende, brautende og bristende, en dyktig posør som får folk til å tro på seg.
Tenk Ludvig Holberg, Davy Wathne og han klessetrynet i Raske Menn.
Nilsen er en degenerert kjuagutt, dratt gjennom tunnelene fra Loddefjord, dyppet i stjernestøv og hengt opp som sprellemann på en barkrakk.
Antihelt med selvtillit
Selv ville han vel kalt seg antihelt.
Etter all suksessen synger han stadig linjer som «Vi er de vakreste taperne».
Og ja, mye talte imot at Nilsen skulle slå gjennom:
Slurvete språk, ustødig stemme, måten han sluker eller tværer ut ord, samt melodilinjene som igjen og igjen følger samme mønsteret, durer flatt fremover og stiger noen hakk mot slutten.
Samtidig har Nilsen noen unike fordeler:
Først og fremst selvtilliten, viljen til å spille seg ut helt uten selvironi.
Dessuten har han Gjengen, glade amatører som er blitt helproffe musikere, med snedig evne til å gjøre fengende gull av tyvlånte gråstein.
Til sist: Publikum, en generasjon som neppe ante hva de ønsket seg før Nilsen sjanglet inn med sin romantiserte nihilisme.
Glad i det britiske
Men la oss snakke om musikken:
«Den eneste veien ut» er den beste platen John Olav Nilsen & Gjengen har laget.
Aldri før har musikken vært så storslått, tøff og vellydende, full av skimrende gitarer, pulserende synthskyer og deilig klang.
Bandet har fått muskler der de før var spinkle, mens Yngve Sætre har fått godt selskap av Anand Chetty på produsentsiden.
Siden debutplaten er låtene i snitt blitt ett minutt lenger, dermed får gruppens teft for dynamikk blomstre.
«Eurosport» er for eksempel deres beste rolige låt hittil, men ender som et stormende tungvektsmonster.
Låtens programmerte trommer er en velkommen nyvinning, samtidig som gruppen fortsatt dyrker sin kjærlighet for klassisk britisk gitarpop i skjæringen mellom The Cure, The Smiths og New Order.
Hør bare kassegitardrevne «Bensinbarn» eller «De vakreste taperne», som begge sjarmerer på småkeitete vis.
Flere låter har dessuten trommegroove og synth som slekter på Happy Mondays og Madchester-bølgen.
Dette avføder bandets lystigste refreng så langt, «På et blunk», så får det våge seg at pratevokalen på versene ikke sitter helt.
Typisk bergensk
Vokalist Nilsen har uansett mye på hjertet.
Igjen er tekstene en bittersøt salat av mismot, hedonistiske instinkter og konformitetsangst, servert som skittenromantisk sosialrealisme.
I denne verden er det et hav mellom «oss» og «dem», jeg-personen ser hele tiden samfunnet utenfra, enten som helt, skurk eller offer.
Helst vil han snu ryggen til seg selv også, men søker tilflukt i øyeblikkenes rus i stedet.
Slik fremstår det på platens beste sang, «Nesten som eg lever», en miniversjon av hele albumet, med effektive gitarriff, tilnærmet discogroove og småhaltende vers som bare gjør det uimotståelige refrenget enda mer forløsende.
Så jo da, vi får de rockebandene vi fortjener.
Det er typisk bergensk å være irriterende god.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under!
| 1
|
501169
|
Rusfri psykedelia
Sterk sesongåpning med sjarmerende amerikanere.
Det er ikke ofte man er på konsert og føler seg så omhyllet av pur musikalitet som under gitarist Bill Frisells sesongåpning på Bergen Jazzforum torsdag kveld.
Han er en av verdens mest anerkjente gitarister, og samtidig den som bruser minst med fjærene.
Frisells sjarmerende, jazzinfluerte spill, med countryaksent, en smak av rock og leken pedalpludring har gjort ham til en favoritt blant mange, og 61-åringens tolkninger av John Lennon-sanger denne kvelden fikk elegant vist frem alle hans fasetter.
Ballet åpnet med reverserte melodilinjer som sugde seg gjennom høyttalerne, og brakte tankene til Beatles’ mer psykedeliske eksperimenter.
Den gang trengtes det timevis i studio, og en bøtte med LSD – nå sto en nøktern mann på over 60 og trykket på en pedal.
Det var mange tilfang av forvirrende melodisløyfer i hurtig og sakte tempo som fløy rundt, og Frisells lek med dem skapte et fascinerende, varmt lydlig bakteppe gjennom hele konserten.
Formen på låtene var relativt lik – der melodiene og riffene ble presentert mer eller mindre gjenkjennelig, og bandet etter hvert gled ut i kakofonisk fri jam-dressur hvor soloene satt løst og kommunikasjonen var leken og god.
Bandet til den smilende strengemannen var ikke til å kimse av:
Kenny Wollesen bak trommene, Tony Scherr med elbass i knehøyde og Greg Leisz på slidegitar er et unikt trekløver som utfyller hovedpersonens tiltalende lydverden.
Slidegitaren blandet seg sømløst i melodiføring og akkorder, og det var en nær telepatiske tilstander når det ble vekslet på soloer og leken pling-plong.
Wollesens rufsete, streite groover var lekkert plassert, og Scherrs gyngende bassformidling viste at instrumentet kun er en forlengelse av ham selv.
Noen av de beste øyeblikkene under konserten, var balladene.
Bandet viste en usedvanlig teft for formutvikling og lyd, og de falt aldri for fristelsen til å bedrive billig publikumsfrieri.
Musikalitet, tilstedeværelse og samspill var tydeligvis nøkkelen for å nå frem til de som hørte på.
Et velfylt lokale satt musestille hele konserten gjennom, før det haglet med applaus til to ekstranumre.
En sterk sesongåpning!
Anmeldt av STEPHAN MEIDELL
Enig med vår anmelder?
Syng ut her.
| 1
|
501170
|
Storslått, svensk melankoli
Kent viser hvorfor de er et av Skandinavias største band.
Sammen med Bob Hund ga Kent den skandinaviske morsålsrocken nytt liv på midten av 90-tallet.
Norsk morsmålsrock var i limbo et sted mellom de fire store (Raga Rockers, Jokke og Valentinerne, deLillos, og Dum Dum Boys), og det nye millenniets norskspråklige rock med alt fra Kaizers Orchestra til John Olav Nilsen og Gjengen.
Kents to første plater ”Kent” og ”Värkligen” var svensk indie/powerpop av etterhvert velkjent merke.
Og med kramgoda singler som ”Kräm (så nära får ingen gå)” og ”Gravitation” viste de fin ”popkänsla”, det ble også klart at bandets gitarister visste akkurat når man skal tråkke på en fuzzboks.
Da Kent spilte på Hulen i 1997, hadde de med seg platen ”Isola” i bagasjen og var i ferd med å bli Nordens største rockeband.
Noen år senere kronet de statusen i hjemlandet med å spille foran 30.000 – alle kledd i hvitt – på Stockholm stadion på den svenske nasjonaldagen.
Kent er fortsatt et av Nordens største rockeband, selv om de lørdag kveld spiller for ”bare” 3500 på en miniutgave av Koengen – nesten ingen av dem kledd i hvitt.
Da bandet åpner konserten med ”Klåparen” fra ”Du og jäg døden”, står de i en et liten boks på scenen som ser ut som et lite øvingslokale.
Det er som om de lengter tilbake til begynnelsen av 90-tallet, da de bare var en kameratgjeng fra Eskilstuna som spilte i band sammen.
Kent fortsetter med låtene ”Ensom lång väg” og ”Petroleum” og viser at det tross alt er en stund siden de forlot øvingslokalet i Eskilstuna.
Vi har å gjøre med Skandinavias fremste eksponenter for stadionpop, og de låter som en svensk, melankolsk utgave av Keane eller Coldplay.
Lydbildet er storslått, og det massive lysshowet skaper en spesiell ramme når mørket flyter innover Koengen.
Kents perfekt timete fuzzmelankoli har for lenge siden måttet vike for et mer elektronisk lydbilde.
Og det er 2000-tallets Kent som preger mesteparten av konserten på Koengen, blant annet årets plate ”Jäg är inte rädd for mörkret”.
Av de elektronisk orienterte låtene sitter ”Jäg sär dig” og ”Ingenting” – med sine, seige herlige basslinjer – spesielt bra.
Det er likevel på noen av eldre låtene, som ”Kärlaken väntar” og ”Musik Non Stop”, Kent virkelig har publikum med seg.
Spesielt ”Musik Non Stop” fra ”Hagnesta Hill”, med sin seige discorytme og drivende bassgang, fungerer bra på Koengen.
Vokalist Jocke Berg avslutter det ordinære settet med å fortelle om konserten på Hulen tilbake på 90-tallet.
Han sier Bergen var det første stedet Kent virkelig slo an utenfor Sverige, til jubel fra publikum, før han og bandet drar i gang den episke ”747” fra ”Isola”.
Kent spiller singlen fra sisteplaten ”999” og "Utan dine andetag" som ekstranummer, og før de avslutter med ”Mannen i den hvita hatten (16 år senare)” har Jocke Berg ett klart budskap til publikum:
”Jäg älskar er”.
Jeg flørtet med Kent i de sene tenårene, men bandets siste plater har gått et stykke under radaren.
Det vil si, de låtene jeg har sjekket ut har gått inn det ene øret ut det andre.
For det er unektelig noe litt intetsigende med hele Kent – noe litt flatt og upersonlig.
Som de selv synger i låten "Ingenting”:
Ingenting.
Först kom ingenting.
Sen kom ingenting.
Sen kom ingenting.
Men selv om det litt upersonlige med Kent også er tilstede på scenen, så er det noe der, og Kent fortsatt et stort liveband.
Til å være ingenting er de tross alt ganske bra.
| 1
|
501173
|
Blodsmak i munnen
Langdistanseløp fra John Olav Nilsen & Gjengen.
«Som artist kan jeg gjøre hva jeg vil, men det er til gjengjeld det eneste jeg kan gjøre», forteller rockemusiker John Olav Nilsen i et intervju i dagens Bergens Tidende.
En typisk John Olav-isme om rastløshet og eksistensiell uro, ord som kanskje speiler en drøm om å være helt fri kombinert med en frykt for å bli helt alene.
Dette følelsesregisteret preger også første låt fra det tredje albumet til Nilsen og gjengen, som kommer i september.
«Eurosport» er en noe uortodoks singel, og hithungrige avisskribenter og radioprodusenter vil kanskje klø seg i hodet og lete etter refrenget.
Her får vi nemlig en over seks minutter lang, ganske monoton og nedstemt vise om «ting ingen ord noen gang kan forsvare» og fly som krasjer i sakte film.
I det hele tatt står teksten til Nilsen fremst i scenelyset her, den får puste og leve i mindre heseblesende omgivelser enn enkelte ganger tidligere.
Flere linjer fester seg, for eksempel den om «polske varer i norske gater, jeg har netter som varer i flere dager» og Springsteen-inspirerte «du har fått deg gjeld ingen ærlig mann kan betale».
Musikalsk minner låten en god del om det skotske kultbandet Arab Strap (sex, dop og depresjoner var blant den gruppens kjerneområder) og deres lumre « Elephant Shoesex»-plate fra slutten av 90-tallet.
Vi hører en saktegående trommemaskin, vemodig gitarspill og tunge skyer av synth som sklir forbi.
Det er lyden av lysten til å trekke dynen over hodet for å stenge verden ute og sove lenger.
Og det er positivt ment:
«Eurosport» makter å skape en verden, et lite univers, som føles både tiltrekkende og ubehagelig å være i.
Et melankolsk svev inn i høsten.
| 1
|
501174
|
En flau Marillion-forestilling
Trofaste fans hadde fortjent noe mer.
Skandale er gjerne å ta for sterkt i.
Likevel hadde Marillions trofaste fans absolutt fortjent en bedre forestilling enn den som ble servert for en nesten fullsatt sal på Rick’s onsdag kveld.
Kombinasjonen av fremragende, men uinspirerte håndverkere på jobb og en vokalist som tydeligvis hadde startet feiringen av turneavslutningen i tidligste laget, gjorde at det hele endte som en skuffende og til tider patetisk utgave av en konsert.
Trøsten får være at her absolutt også var lyspunkter under den to og en halv times det hele varte.
Strengt tatt var det 80-tallet som var Marillions storhetstid.
I hvert fall på den kommersielle fronten.
Ikke minst de første fire albumene med den karismatiske vokalisten Fish havnet høyt oppe på listene både i England og her til lands.
Etter at Fish konsentrerte seg om en solokarriere og overlot vokaljobben til Steve Hogarth i 1989, har Marillion gitt ut mer enn et dusin album med den samme besetningen, men uten den samme suksessen.
Musikalsk ble bandet, spesielt de første årene, sett på som en slags fattigmannkopi av tidlig Genesis.
Progrockstemplet har fulgt bandet i alle år til tross for at den musikalske retningen nok har endret seg en tanke med tiden.
Bandet begynte med «The Invisible Man» og «Cover My Eyes» fra 2004-albumet «Marbles».
God stemning blant publikum og solid allsang.
Selv om det låt rimelig bra, ble det ganske raskt tydelig at stemmen til vokalist Steve Hogarth ikke helt hadde tålt tidens tann.
Teatralske geberder kunne ikke skjule at mannen slet med å holde tonene.
Når så resten av musikerne står som saltstøtter hviler det meste på frontfigur Hogarth, og etter hvert som kvelden skred frem ble det at det ikke bare var på vokalfronten mannen hadde problemer.
Han surret omkring og bar tydelig tegn på at mye av humøret var kommet i flytende form.
Materialet var hentet fra hele Marillions karriere, og i perioder låt det absolutt godkjent.
Andre ganger ble både gitarist Steve Rotherys soli og Mark Kellys tangentarbeid gudsjammerlig langtekkelig, og bedre ble det ikke av at det vokale til tider var pinlig surt
Stemningen blant publikum var det imidlertid lite å utsette på.
Ikke minst da ekstranumrene med blant annet «Easter» og «Kayleigh» ble presentert.
Selv om sistnevnte låt bare var en blek kopi av det den tidligere vokalisten Fish presenterte i de samme lokalene for noen år siden.
Men når Hogarth mot slutten glemmer tekster, spiller «Smoke On The Water» på piano og henger over miksepulten på scenen, vitner det om at enkelte tar sine fans litt for gitt.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under!
| 0
|
501175
|
Koselig gjensyn med Sting
Trivelig kveld for et godt voksent publikum.
Kanskje ikke den mest ekstatiske stemningen jeg har opplevd på Bergenhus.
Til gjengjeld en kveld der samspillet og det virtuose musikalske håndverket var i mesterklassen, og sørger for at gjenhøret med Sting ble nøyaktig så vellykket som de fleste hadde håpet på.
Det er seks år siden Gordon Sumner var i Bergen sist.
Faktisk var konserten med Sting den aller første av de etter hvert svært mange som Bergen Live har arrangert på festningsområdet.
Den gang spilte han for 12.000 publikummere.
Denne kvelden var det bare noe over halvparten så mange fremmøtte på plenen, selv om det vitterlig var utsolgt.
Men så veldig mange flere trekker han vel ikke i dag.
For det bergenske konsertpublikum er blitt både blaserte og godt vant etter hvert.Under forrige konsert var programmet delt mellom Police og Stinglåter, og Sting selv fremsto atskillig mer rockete enn hva vi kanskje hadde forventet ut fra mannens solokarriere.
Denne turneen var en feiring av hans første kvarte århundre på egenhånd, men inneholdt selvfølgelig også en solid dose materiale fra før han gikk solo.
Så mye nytt på popfronten har det heller ikke kommet fra mannen siden forrige besøk.
For det meste har han leflet med klassisk musikk til heller ymse respons fra kritikerne.
På Koengen hadde Sting et rockbasert band bestående av to gitarer, bass og trommer.
Gitarist Dominic Miller var den eneste som også var med for seks år siden, men ellers hadde Sting valgt musikere fra øverste hylle.
Både trommis Vinnie Colauita og tidligere Springsteenkeyboardist David Sancious har spilt med de aller fleste, og med fiolinist David Tickell og korist Jo Lawry med på laget ble lydbildet og uttrykket ganske forskjellig fra forrige gang selv om mange låtene var de samme.
Han begynner som han ellers har gjort under turneen med «All This Time» fra «Soul Cages» og fortsetter med Police-slageren «Every Little Thing Is Magic».
Det låter friskt og livfullt og sekstiåringen Sting ser uforskammet ung og frisk ut der han stiller i t-skjorte og hilser publikum med god kveld på norsk.
«An Englishman In New York» får også plenen til å synge med.
«Be yourself no matter what they say» lyder koret, og mon tro den gamle raddisen Sting ikke har en liten dobbelmening her.
Til tross for at lyden er upåklagelig og bandet låter som en kule, blir stemningen aldri mer enn trivelig
«Seven Days» vekker ikke samme responsen, men så er det også litt mer kompliserte rytmemønstre og taktskifter ute og går.
Tilbake til Police igjen med «Demolition Man».
Kanskje ikke det mest spennende bandet gjorde i sin tid, men Dominic Miller får i det minste anledning til å briljere på gitar.
Til tross for at lyden er upåklagelig og bandet låter som en kule, blir stemningen aldri mer enn trivelig.
Kanskje har det også noe å gjøre med at de 6700 på Bergenhus denne kvelden er i den alderen der begeistringen uttrykkes i litt mer diskret form.
Vakker og koselig er også «Fields Of Gold», men «Message In A Bottle» klarer i det minste å vekke de aller forreste.
«Heavy Cloud No Rain» får publikum til å synge med på refrenget, og tittelen stemmer perfekt med været.
Etter hvert som konserten skrider frem, og musikerne er blitt varme i trøyen, gnistrer det av samspillet.
Korist Jo Lowry får virkelig demonstrert sin stemmeprakt under «Hounds Of Winter» og Sting og David Tickell gjør en liten bass og fiolinduell under «The End Of The Game».
For denne kvelden er like mye de fem musikernes kveld som frontfigur Stings.
Mot slutten blir det selvfølgelig mer Police, men verken «Every Breath You Take» eller en (mildt sagt) sterkt omarbeidet versjon av «Next To You» låter helt som vi husker dem på 80-tallet.
Uenig?
Skriv din egen anmeldelse under!
| 1
|
501179
|
I strandsonen
Behagelig låt som neppe river deg ut av hengekøyen.
Det skulle kanskje være unødvendig å si, men mye har forandret seg siden bergenske Stig van Eijk representerte Norge i Melodi Grand Prix i 1999 med «Living My Life Without You».
Etter mange år utenfor søkelyset til de fleste av oss, er han nå tilbake med solosingelen «Never Say Never», der han både ser og høres annerledes ut enn sist.
Til alle håperfulle beliebers: nei, dette er ikke en versjon av Justin Bieber og sønnen til Will Smith sin låt ved samme navn.
Tvert om (og heldigvis?) får vi sommerlig, tilbakelent soulpop à la Jason Mraz, med «spanske» gitarer og reggae-komp.
For de som de siste årene har fulgt med på van Eijks band Soul Express Orchestra, kan låten beskrives som en dempet videreføring av deres livsglade, lett gjøglete jam i parken -uttrykk.
«Never Say Never» er behagelig og strandsone-vennlig, men mangler dessverre sterk nok melodilinje og slående nok produksjon til at den får deg til å titte opp fra livets hengekøye.
| 0
|
501180
|
Det ordnet seg
Takket være Timbuktu ble livet litt bedre i kveld.
«Vi har blandet sammen litt funk, litt hiphop, litt andre greier, og enda litt flere andre greier», forklarer svenske Jason «Timbuktu» Diakité den musikalske eventyrblandingen han bringer til torgs denne siste Nattjazz-kvelden.
Med seg har han sitt åttemannsband Damn! (blåserrekke, trommer, perkusjonsrigg, trekkspill, tangenter og gitar), med blant annet ska, balkanboogie, Minneapolis— og Sørstats-funk på repertoaret.
Grep om hoftene
Timbuktu har omtalt Damn! som «sitt eget Dap-Kings».
Like glimrende som backingbandet til Sharon Jones og Amy Winehouse er de riktignok ikke – hos svenskene er trøkk og ablegøyer viktigere enn finesse og virtuoseri – men det er likevel en dynamisk og sprudlende gjeng vi får se og høre.
Musik skall byggas utav glädje av glädje bygger man musik Timbuktu
Sammen med karisma-karlen Timbuktu jobber de frem en energisk, referanserik og gledesspredende konsert for hele familien.
Dette er minste felles multiplums-rap ingen kan unngå å like.
«Musik skall byggas utav glädje av glädje bygger man musik.
Musik, det får ni ändå medge gör glädjen ännu mera glädjerik», hører man gjerne svensken si.
Og snart tøt det folk ut av alskens takvinduer, sprekker og åpninger i de omkringliggende husene, lokket frem av den gode stemningen og spillegleden på scenen.
Og selv om kveldens musikk kanskje ikke røsket tak i oss på det virkelig metafysiske nivået, tok den et solid grep om hoftene, som for å løse opp forkalkede, stivfrosne ledd.
Livet ble litt bedre.
Krem under øynene
Vi får inspirerte versjoner av både gammelt og nytt materiale:
Bakrus-klagesangen «The båtten is nådd» føles som helende serum mot mørke ringer under øynene på denne ellevte (!) Nattjazz-dagen, mens den noe enerverende kjempehiten «Alla vill till himmelen, men ingen vill dö» fremføres med et forfriskende afrobeat-parti i midten.
Nidvisen «Resten av ditt liv» utmerket seg, slik den også gjør på eteren, før vi fikk «Strö lite socker på mig» fremført to ganger på rad – med ulike arrangementer.
En vågal, men vellykket hyllest til musikken.
Fra fans til fans.Den omfavnende og varme stemningen øker ytterligere mot slutten av konserten, når Timbuktu og Damn! lar «Malmø» gli over i en variasjon rundt hovedtemaet fra filmen «Underground», skrevet av balkanmusikeren Goran Bregovic som jo åpnet årets festival for en drøy uke siden.
Dermed var ringen sluttet.
Takk for i år!
| 1
|
501182
|
Risikosport
Frossent orkester i forrykende form.
«Risikosport og utekonsert i Bergen, det er en og samme ting, det…» innledet en forfrossen Stian Carstensen den forrykende konsertkvelden på Kaien med, mens røykmaskinene spydde forgjeves ut over den forblåste scenen, og musikerne pustet varme inn nevene.
Farmers Market har vært gjengangerne på Norges jazzfestivaler i en årrekke, og dette var til og med andre året på rad at de besøkte Nattjazz – men, det så ikke ut til at publikum hadde gått lei.
De er plateaktuelle i disse dager, og har høstet mye skryt for «Slav To The Rhythm» – og spilte hovedsakelig materiale fra denne.
Litt mer åttitalls gitarheltestetikk å spore, men ellers en velkjent kombinasjon av hasardiøse, hurtige balkanrytmer – og melodier, ispedd populærmusikalske medleyer i skjeve taktarter og instrumentale fingerferdigheter av en annen verden.
Carstensens trekkspill låt like mye som et orgel denne gangen, og han vekslet mellom denne og gitaren som en rastløs spellemann med kaffenerver.
Gitarist Nils-Olav Johansen viste nok en gang at han er Norges mest undervurderte gitarist, mens Finn Guttormsen og Jarle Vespestad hadde en vanlig dag på jobben med sigg i kjeften og null problemer med å holde takten, selv om tyngdepunktet endret seg hvert andre sekund.
Trifon Trifonov på saksofon var mer beskjeden med soloene denne gang – kanskje grunnet et iskaldt horn, mens hans makker (som dessverre ikke er å finne navnet på) gjorde opp dette ved å improvisere hele konserten igjennom, med små livsnødvendige avbrekk for å puste.
Det ble mange dansbare rytmer i nitakt, og om du lurer på hva det er, kan du se for deg at du danser lett brisen på brostein med stiletthæler, eller går ned en trapp og glemmer det siste trinnet.
Det ble gjort god humor ut av taktleken, og særlig når publikum ble bedt om å klappe til musikken, viste Carstensen og co hvilke gode entertainere de er.
Kunsten å begrense seg bryr dette bandet seg lite om, og etter en million noter med sylspiss lyd, begynte det å bli nok for slitne ører og kalde kropper.
Men det var god moro så lenge det varte.
Risikosport og Farmers Market – DET er samme ting, det.
| 1
|
501183
|
Eksotisk melankoli
Sakrale salmer og vakre folketoner fra foten av Uralfjellene
Det er ikke godt å vite hva man kan vente når to jazzmusikere fra Finland kommer sammen med trompetist/vokalist Per Jørgensen fra Dale for å dykke ned i kulturelle røtter som det finske og russiske folket har til felles gjennom ugrisk språk og stammekultur.
«Kuára», som betyr lyd på ugrisk, tar utgangspunkt i russiske salmer og folketoner fra Vepsä, Karelen og Udmurtia ved Uralfjellene.
Og på en såpass eksotisk musikalsk reise kunne man kanskje forvente ekstreme forhold og store ytterpunkter.
Men det som preger denne utgivelsen er først og fremst de enkle, vakre og dypt melankolske melodiene som sakte utbroderes, får vokse seg kraftfulle og utvikle mothaker i samspillet mellom Ounaskari (trommer) og Mikkonen (tangenter) — og Per Jørgensens trompet, ikke minst.
Hans mektige vokal er dessuten nesten alltid intenst rørende.
Denne utgivelsen er intet unntak i så måte.
HANNE FARESTVEDT
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501185
|
Japanske konstruksjoner
Tre orkesterverk av Knut Vaage på ny plate med BFO
«JEG MISUNNER de japanske kunstnerne for den utrolig ryddige klarheten som alle deres verker har», skrev van Gogh om de japanske fargetresnittene som kom til Europa på slutten av 1800-tallet.
I likhet med mange kolleger begynte han selv å lage «japanske» bilder — ikke direkte kopier, men bilder inspirert av ulike grep i de japanske verkene.
Samtidens franske kritikere kalte tendensen for «japonisme».
Knut Vaages «Hokkaidos hager» (2005), som nå er kommet ut på plate, er på sett og vis et stykke moderne, musikalsk japonisme.
DET ER snakk om en klaverkonsert skrevet til Einar Røttingen som fremfører den på platen sammen med BFO under ledelse av Ingar Bergby.
Utgangspunktet er inntrykk fra en reise til Hokkaido, Japans nordligste øy, inntrykk som i verket omsettes til musikk ved hjelp av instrumentasjon og rytmiske effekter med «japanske» assosiasjoner.
Det starter med klirrende klanger, fallende glissandoer i strykerne, en enslig tone i harpen, en liten staccato gestus i klaveret og korte innsatser fra ulike slagverksinstrumenter.
Det klinger japansk, men er selvsagt en musikalsk konstruksjon, Japan filtrert gjennom en moderne, europeisk bevissthet, hørt med europeiske ører, så å si.
Etter den korte introduksjonen presenterer klaveret en stigende, skalaaktig figur som i resten av verket varieres på mange forskjellige måter og spilles av mange forskjellige instrumenter, slik at klaversolisten nesten aldri er solist i tradisjonell forstand, men heller i dialog eller kamp med andre musikere.
VERKET, som bare har én sats, er tydelig inndelt i seksjoner.
Det er en langsom meditativ sekvens, det er en sekvens med hamrende rytme, og det er hele tiden ulike «japanske» referanser.
«Hokkaidos hager» er en rik orkestersats strukturert med enkle, effektive kontraster i dynamikk og rytmikk.
«Det er aldri kjedelig, og du får aldri inntrykk av at de har det travelt», skrev van Gogh om de japanske bildekunstnerne.
Noe tilsvarende kunne man si både om «Hokkaidos hager» og om Røttingens og BFOs tolkning av det.
DET ER to andre verker av Vaage på platen:
Orkesterverket «Cyklops», der BFO dirigeres av Eivind Aadland, og «Chaconne», et variasjonsverk for fløyte, harpe og orkester med Gro Sandvik og Turid Kniejski som solister, pluss Ole Kristian Ruud som dirigent.
Også her er det fine orkestrale passasjer, og i Chaconne har Vaage skrevet flotte partier for solistene.
Men som helhet virker disse verkene mindre klare i strukturen og mindre overbevisende enn «Hokkaidos hager».
PETER LARSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501186
|
Bursdagspresang
Perfekt arrangert, grenseløst vakkert
Historien bak denne utgivelsen er nesten like vakker som musikken den inneholder:
Den georgiske komponisten Giya Kancheli ga i 2009 ut en sangbok med pianomusikk med melodiske tema fra hans komposisjoner helt tilbake fra sekstitallet.
Mange av dem var en del av hans store produksjon for film og scene, og påvirket hans mer seriøse komposisjoner.
I forbindelse med komponistens 75-årsdag, har ECM samlet bandoneonspiller Dino Saluzzi, fiolinist Gidon Kremer og vibrasjonist Andrei Pusjkarev til frie tolkninger av hans temaer.
Den instrumentelle sammensetningen står vidunderlig til den filmatiske konteksten, og innenfor de vakre rammene fremvises ypperlig musikalsk innlevelse og dialog.
Det er fascinerende hvordan temaer med lokalt opphav gjøres universelle gjennom filmmediets lydspråk og musikernes annerledes lokale forankringer.
Litt av en bursdagspresang til jubilanten!
HELGE OLSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501189
|
Jaktet høyt og lavt
A-ha snudde nesten hver stein i jakten på en verdig avskjed med fansen.
A-HA ER MER enn lettbeint popmusikk med en sørgmodig undertone.
Det er mer enn Morten Harkets soveromsblikk og luftige frisyrer.
På sitt beste viste a-ha at også vi nordmenn kunne fange verdens oppmerksomhet med noe annet enn polferder og en strategisk interessant kystlinje.
Derfor var det så viktig at bandets siste konserter i Norge ble vellykket:
Det handlet ikke bare om hvordan vi skulle huske a-ha som band, men også om hvordan vi skulle huske Norge som popnasjon.
«The Sun Always Shines On TV.» er en utmerket åpningslåt.
Til tross for en heller dyster tekst, er det få poplåter som på samme måte kan blåse bort enhver bekymring for grå skyer og gufsete vind.
Live denne kvelden låter det rundere og mer innstendig enn på plate.
Vel er Morten Harket et godt stykke unna gamle høyder, men han går hardt og lyst ut, og står støtt.
«Move To Memphis» varmer godt og lekent, før «The Blood That Moves The Body» på en flørtete måte drar publikum med tilbake til synthpopland.
Saken fortsetter under videospilleren .
DEN GIGANTISKE scenen er vanskelig å fylle, særlig for et band hvis katalog i hovedsak består av melodier sarte som sommerfuglvinger.
Det må videoskjermer av en viss dimensjon til for at inderligheten i «Stay On These Roads» skal nå ut til over 25.000 mennesker.
Dessuten gir det noe ekstra å se Morten Harket på storskjerm, omkranset av mindre skjermer fylt med vinkende fans, mens han synger «wave goodbye» på «Manhattan Skyline».
Så også når man kan se at Harket skjelver en anelse på overleppen når publikum overtar refrenget på «Hunting High And Low».
Slik tilfører de overveldende dimensjonene en følelse av nærhet.
NYTT MATERIALE hører med, det er tross alt hele bandets karriere som er festens midtpunkt denne kvelden.
Likevel er det ikke til å komme fra at låter som «The Bandstand» lider av manglende særpreg.
Slike låter kunne vært laget av hvem som helst.
Den nyeste singelen, «Butterfly, Butterfly (The Last Hurrah)», er også tatt med.
Forståelig nok, i og med at det er bandets siste utgivelse, men det er strengt tatt ikke slik vi ønsker å huske dem.
A-ha skal være storslåtte og forføreriske, ikke statiske og forutsigbare.
LYDEN BÆRER langt og er alltid klar og lett, og banker gjennom jorden og opp i beina.
Musikken får svøpe publikum i deilige minner uten at noen nyanser går tapt, og kommunikasjonen mellom scene og publikum er utmerket.
Sant skal sies: følgespotene trengte aldri bevege seg særlig mye under konserten, men det at bandet sto i ro mesteparten av tiden gikk ikke nevneverdig ut over konsertopplevelsen.
Bandet har tråkket opp igjen gamle stier og snudd nesten hver eneste stein for å finne godbiter til fansen.
Det betyr at enkelte antatt opplagte låter, som «The Swing Of Things» er utelatt til fordel for nyere materiale.
For eksempel er det ikke «Analogue» folk først og fremst trekker frem når de skal nevne sine favorittlåter.
Likevel, «Forever Not Yours» og «Cry Wolf» får publikum til å huske hvorfor a-ha var så viktige, og da er kvelden vellykket.
Og «Take On Me»?
Selvfølgelig avsluttet den festen, akkurat så overveldende som da den herjet radiobølgene i 1985.
«Ending on a High Note»-turneen er et verdig farvel med Norges største musikalske eksportartikkel gjennom tidene, og dimensjonene rundt hvordan band og publikum tok farvel med hverandre virket aldri gigantomane.
Bare veldig passende.
PETTER LØNNINGEN
Hva synes du om konserten?
Skriv din mening i kommentarfeltet nedenfor!
| 1
|
501191
|
Fnisefremkallende
Lettkledde keisere, lettvinte riff.
Avenged Sevenfold (A7X) har vært i en konstant metamorfose.
Fra den herlig løsslupne hurra-trashen og metalcoren på «Sounding the Seventh Trumpet» (2001), via heavy metal-tendenser («Waking the Fallen», 2003).
Siden har bandet forsøkte seg på cheesy hardrock («City of Evil», 2005), mens den selvtitulerte platen fra 2007 bød på en blanding av gotisk og symfonisk hardrock — og for hver av disse platene er musikken blitt enda mer intetsigende og forutsigbar.
På «Nightmare» (2010) fant de riktignok formen igjen, men på «Hail To The King» er alt håp ute for det som var spådd å bli fremtidens metalmajesteter.
Gigantomane arrangementer; kjedsommelige riff; retningsløse tappesoloer forkledd som virtuositet; grovt stiltyveri (å rappe fra Metallica, Led Zeppelin, Megadeth og Guns 'n' Roses er kanskje modig, men da må tyveriet være stilfullt); fnisefremkallende tekster — alt i et sterilt og kraftløst lydbilde.
Keiseren er kanskje ikke helt naken («Shepherd of Fire» og «Heretic» er begge solide låter), men han fryktelig lettkledd der han løper rundt på jakt etter andre rockekonger å låne klær av.
| 0
|
501192
|
En fremmed vender tilbake
Friskt, nytt lys i musikalsk mørkedal.
— Well, fuck it, sier Bob Dylan.
*
— Jeg skulle ønske disse folkene bare ville glemme meg.
60-tallet ligger for døden og tiårets store helt er lei.
De romantiske folk-dagene er for lengst forbi, flørten med protestbevegelsen har kjølnet og elektrisitet provoserer ikke noen lenger.
Motkulturen er tynnet ut til en sursøt hippiesuppe som nå oversvømmer Dylans fristed i Woodstock og forpester hans gamle trakter i New York.
En generasjon av unge mennesker forventer stadig at han skal være deres talerør og leder, noe som byr ham sterkt imot.
28-åringen legger en plan.
— Jeg har lyst til å gjøre noe de umulig kan like eller relatere seg til.
Så vil de se det, lytte og si:
«Jaja, la oss bevege oss videre til nestemann.
Han her gir oss ikke lenger det vi vil ha.»
«What is this shit?»
Planen virket og den virket altfor godt.
«Self Portrait» (1970) ble Bob Dylans mest utskjelte album og kan fremdeles være en påkjenning å lytte til.
Rolling Stone-skribenten Greil Marcus satte ord på det mange følte da han åpnet sin anmeldelse av platen med de berømte ordene «What is this shit?»
Driten det dreide seg om var et dobbeltalbum med tradisjonelle viser, coverlåter, liveopptak og ujevne, egne komposisjoner.
Mye var spilt inn uten tanke om å gi det ut, helt til Dylan fant ut at han ville ta opp konkurransen med den voksende bootleg-industrien - uten å advare publikum.
Fremmedgjøringen ble ikke noe mindre av at han sang flere låter med sin smørkvalme Nashville-stemme, mens produsent Bob Johnston pakket dem inn i keitete orkester- og korarrangement som skjulte det meste av spontanitet og spilleglede.
La gå, alt var ikke bare elendighet.
Albumet hadde flere gode spor, men som helhet var det like utflytende og trøstesløst som selvportrettet Dylan smurte sammen til coveret.
43 år senere prøver man nå å justere det inntrykket.
«Another Self Portrait» følger i sporene fra de beste utgivelsene i Dylans skoledannende «Bootleg Series».
Her finner man to cder med uutgitt materiale fra samme periode og alternative versjoner av låter fra «Self Portrait» og den langt bedre oppfølgeren, «New Morning«.
Deluxe-utgaven inkluderer også hele Dylan og The Bands konsert fra Isle of Wight-festivalen i 1970, den remastrede originalutgaven av «Self Portrait» og to pene bøker, men det er altså de 35 første sporene som betyr noe.
For en som blir sjøsyk av de pålessede arrangementene på originalen er det en lettelse å høre låter som «Little Sadie», «Copper Kettle» og «Belle Isle» komme til sin rett i nedstrippede utgaver.
Enda bedre er uutgitt tradisjonsmateriale som «Pretty Saro», «Spanish Is The Loving Tongue», lune «This Evening So Soon» eller hese, pianoslamrende «Bring Me A Little Water», samt de friske folkcoverne «Thirsty Boots» (Eric Andersen) og «Annie’s Going To Sing Her Song» (Tom Paxton).
Lek med George Harrison
Innimellom er det mer lek enn alvor, som når George Harrison stikker innom for å jamme på «Time Passes Slowly».
Samtidig gir både denne, «I Threw It All Away», «If Not For You» og en live-utgave av «Highway 61 Revisited» interessante innblikk i hvordan Dylan hele tiden omkalfatrer og utfordrer sitt eget materiale.
Sånn sett reflekterer kunsten også livet og karrieren:
Robert Zimmermann er en av få artister med mot nok til å ikke bry seg med hva andre måtte mene er de definitive versjonene av hans låter, hans plater eller ham selv.
«Another Self Portrait», med et nytt, rart selvportrett på omslaget, er ikke et forsøk på å rette opp i feilene fra i går, men et bidrag til ytterligere forvirring og enda mer fornøyelse.
Samtidig er platen på sitt beste, og Dylan på sitt næreste, når man møter ham nesten alene — som på demoen av «Went To See The Gypsy», et uutgitt opptak av «Only A Hobo» (skrevet i 1963) og en fullstendig nydelig pianoversjon av «When I Paint My Masterpiece».
| 1
|
501193
|
Storslått popkunst
Vakker, storslegen og ambisiøs popmusikk frå Julia Holter.
På sitt tredje album tar den amerikanske popentreprenøren Julia Holter bokstaveleg talt steget ut av soverommet (ho har produsert dei to første platene på jenterommet).
«Loud City Song» er ein ni songar lang symfoni, sentrert rundt store veggar av lyd, og er på ingen måtar enkel musikk.
Dette er avantgarde pop av det krevjande slaget.
Songane er skrella for kommersielt frieri — her blir det appellert til det sanselege og det sjelelege.
Å lytte på Holters tredjealbum er som å stire ut i haustmørkret medan vinden tek tak i trea.
Det heile er dramatisk, nesten litt skummelt — som på sporet «Horns Surrounding Me», som gir ein klaustrofobisk effekt når synthen samanfall med lyden av horn og den suggererande beaten.
Ein del av dette kan minne om det landskapet vår eigen Jenny Hval utforskar, både med bruken av spoken word og inkorporeringa av jazz og klassisk musikk i eit elektronisk lydbilete.
«Loud City Song» er vakker, storslegen og ambisiøs musikk, som tidvis er nesten litt for mykje å ta innover seg.
Men så, når ein trur at Holter har fanga deg i mørkret, kjem den opplyftande «This is a True Heart».
Alle gode ting er utvilsamt tre for Holter.
| 1
|
501195
|
Uspektakulært bra
Indiebandet Superchunk eldes med verdighet.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har bedre kjennskap til trommeslager Jon Wursters virke som komiker i radioprogrammet The Best Show enn jeg har til Superchunks diskografi.
Men comebackplaten «Majesty Shredding» fra 2010 var en usedvanlig tilgjengelig inngangsport til et band som har gjort mer eller mindre det samme — og gjort det bra - siden de ble dannet i 1989.
Bandets nye plate mangler det umiddelbart overveldende triumviratet av poplåter som «Majesty Shredding» hadde i «My Gap Feels Weird», «Rosemarie» og «Crossed Wires», men alt i alt - det vil si, kanskje nettopp derfor - fremstår den som et mer helstøpt album.
«I Hate Music» er lyden av håndverk og rutine snarere enn inspirasjon, men når håndverket er så godt som dette blir denne dikotomien langt på vei meningsløs.
Dette er en fengende og bunnsolid powerpopplate uten dødpunkter — et album som gjør det maktpåliggende å insistere på at ord som «traust», «beskjeden» og «uspektakulær» i visse sammenhenger kan være svært positivt ladede adjektiver.
Alt kan ikke bare være eufori og skjellsettende øyeblikk hele tiden.
| 1
|
501196
|
ipadtestBOK
Lokale artister klarer brasene når «Statsraad Lehmkuhl» feirer 100 år.
«The Bergen Wave Goes Sailing» er en gavepakke av sjantier og maritime sanger fra byens musikkmiljø til «Statsraad Lehmkuhl» i anledning skipets 100-årsjubileum.
Som konsept klarer albumet aldri å sette sjøbein, men mange nok artister utfordrer seg selv og sjangeren nok til at albumet gir godfølelsen man kan få av å seile på slør.
Variasjonen er det ikke noe å si på: Pogo Pops gjør en herlig energisk boogierockversjon av «Leaving of Liverpool» (hvorfor bandet aldri slo seg på mer pønkete takter er komplett uforståelig);
Magnet føler i fjæren med en rustikk tolkning av «They Call The Wind Mariah»; metalbandet Enslaved finner tilbake til vikingrøttene sine med «Ægirs armar»; Kakkmaddafakka funkler på Ivar Medaas’
«Dar kjem dampen» — takket være deres talent og at de vet å snu sine begrensninger til en styrke.
Sjantiens forbannelse er at den er strengt regelbundet.
Først og fremst måtte rytmen være tilpasset arbeidet, slik at et slitent mannskap kunne yte maksimalt i situasjonen.
Dernest bør melodilinjene være forutsigbare nok til at lytteren dekoder sangen fort, samtidig som tonerekkene må inneholde noen små overraskelser som gjør at den tåler gjenhør.
Å tolke berømte sjantier på nytt er derfor en krevende oppgave, men de aller fleste artistene kommer fra det med æren i behold:
Casiokids’ kjølige elektrotilnærming til Erik Byes
«Så lenge skuta kan gå» er henrivende; Thea Hjelmelands insisterende vokal gjør «The Cry of a Man» til noe skjønt og forstyrrende på samme tid; Fjorden Baby! går berserk i arven etter Boney M med det som sannsynligvis er tidenes mest forskrudde versjon av «Leave Her, Johnny».
Som et helhetlig prosjekt er ikke «The Bergen Wave …» særlig potent; til det er det for sprikende og har for mange anonyme låter.
Men gaven bør likevel falle i smak; dette er artister som gir av hele seg.
| 1
|
501197
|
ipadtestscene
Lokale artister klarer brasene når «Statsraad Lehmkuhl» feirer 100 år.
«The Bergen Wave Goes Sailing» er en gavepakke av sjantier og maritime sanger fra byens musikkmiljø til «Statsraad Lehmkuhl» i anledning skipets 100-årsjubileum.
Som konsept klarer albumet aldri å sette sjøbein, men mange nok artister utfordrer seg selv og sjangeren nok til at albumet gir godfølelsen man kan få av å seile på slør.
Variasjonen er det ikke noe å si på: Pogo Pops gjør en herlig energisk boogierockversjon av «Leaving of Liverpool» (hvorfor bandet aldri slo seg på mer pønkete takter er komplett uforståelig);
Magnet føler i fjæren med en rustikk tolkning av «They Call The Wind Mariah»; metalbandet Enslaved finner tilbake til vikingrøttene sine med «Ægirs armar»; Kakkmaddafakka funkler på Ivar Medaas’
«Dar kjem dampen» — takket være deres talent og at de vet å snu sine begrensninger til en styrke.
Sjantiens forbannelse er at den er strengt regelbundet.
Først og fremst måtte rytmen være tilpasset arbeidet, slik at et slitent mannskap kunne yte maksimalt i situasjonen.
Dernest bør melodilinjene være forutsigbare nok til at lytteren dekoder sangen fort, samtidig som tonerekkene må inneholde noen små overraskelser som gjør at den tåler gjenhør.
Å tolke berømte sjantier på nytt er derfor en krevende oppgave, men de aller fleste artistene kommer fra det med æren i behold:
Casiokids’ kjølige elektrotilnærming til Erik Byes
«Så lenge skuta kan gå» er henrivende; Thea Hjelmelands insisterende vokal gjør «The Cry of a Man» til noe skjønt og forstyrrende på samme tid; Fjorden Baby! går berserk i arven etter Boney M med det som sannsynligvis er tidenes mest forskrudde versjon av «Leave Her, Johnny».
Som et helhetlig prosjekt er ikke «The Bergen Wave …» særlig potent; til det er det for sprikende og har for mange anonyme låter.
Men gaven bør likevel falle i smak; dette er artister som gir av hele seg.
| 1
|
501198
|
ipadtestfilm
Lokale artister klarer brasene når «Statsraad Lehmkuhl» feirer 100 år.
«The Bergen Wave Goes Sailing» er en gavepakke av sjantier og maritime sanger fra byens musikkmiljø til «Statsraad Lehmkuhl» i anledning skipets 100-årsjubileum.
Som konsept klarer albumet aldri å sette sjøbein, men mange nok artister utfordrer seg selv og sjangeren nok til at albumet gir godfølelsen man kan få av å seile på slør.
Variasjonen er det ikke noe å si på: Pogo Pops gjør en herlig energisk boogierockversjon av «Leaving of Liverpool» (hvorfor bandet aldri slo seg på mer pønkete takter er komplett uforståelig);
Magnet føler i fjæren med en rustikk tolkning av «They Call The Wind Mariah»; metalbandet Enslaved finner tilbake til vikingrøttene sine med «Ægirs armar»; Kakkmaddafakka funkler på Ivar Medaas’
«Dar kjem dampen» — takket være deres talent og at de vet å snu sine begrensninger til en styrke.
Sjantiens forbannelse er at den er strengt regelbundet.
Først og fremst måtte rytmen være tilpasset arbeidet, slik at et slitent mannskap kunne yte maksimalt i situasjonen.
Dernest bør melodilinjene være forutsigbare nok til at lytteren dekoder sangen fort, samtidig som tonerekkene må inneholde noen små overraskelser som gjør at den tåler gjenhør.
Å tolke berømte sjantier på nytt er derfor en krevende oppgave, men de aller fleste artistene kommer fra det med æren i behold:
Casiokids’ kjølige elektrotilnærming til Erik Byes
«Så lenge skuta kan gå» er henrivende; Thea Hjelmelands insisterende vokal gjør «The Cry of a Man» til noe skjønt og forstyrrende på samme tid; Fjorden Baby! går berserk i arven etter Boney M med det som sannsynligvis er tidenes mest forskrudde versjon av «Leave Her, Johnny».
Som et helhetlig prosjekt er ikke «The Bergen Wave …» særlig potent; til det er det for sprikende og har for mange anonyme låter.
Men gaven bør likevel falle i smak; dette er artister som gir av hele seg.
| 1
|
501199
|
IPADTEST bare plate
Lokale artister klarer brasene når «Statsraad Lehmkuhl» feirer 100 år.
«The Bergen Wave Goes Sailing» er en gavepakke av sjantier og maritime sanger fra byens musikkmiljø til «Statsraad Lehmkuhl» i anledning skipets 100-årsjubileum.
Som konsept klarer albumet aldri å sette sjøbein, men mange nok artister utfordrer seg selv og sjangeren nok til at albumet gir godfølelsen man kan få av å seile på slør.
Variasjonen er det ikke noe å si på: Pogo Pops gjør en herlig energisk boogierockversjon av «Leaving of Liverpool» (hvorfor bandet aldri slo seg på mer pønkete takter er komplett uforståelig);
Magnet føler i fjæren med en rustikk tolkning av «They Call The Wind Mariah»; metalbandet Enslaved finner tilbake til vikingrøttene sine med «Ægirs armar»; Kakkmaddafakka funkler på Ivar Medaas’
«Dar kjem dampen» — takket være deres talent og at de vet å snu sine begrensninger til en styrke.
Sjantiens forbannelse er at den er strengt regelbundet.
Først og fremst måtte rytmen være tilpasset arbeidet, slik at et slitent mannskap kunne yte maksimalt i situasjonen.
Dernest bør melodilinjene være forutsigbare nok til at lytteren dekoder sangen fort, samtidig som tonerekkene må inneholde noen små overraskelser som gjør at den tåler gjenhør.
Å tolke berømte sjantier på nytt er derfor en krevende oppgave, men de aller fleste artistene kommer fra det med æren i behold:
Casiokids’ kjølige elektrotilnærming til Erik Byes
«Så lenge skuta kan gå» er henrivende; Thea Hjelmelands insisterende vokal gjør «The Cry of a Man» til noe skjønt og forstyrrende på samme tid; Fjorden Baby! går berserk i arven etter Boney M med det som sannsynligvis er tidenes mest forskrudde versjon av «Leave Her, Johnny».
Som et helhetlig prosjekt er ikke «The Bergen Wave …» særlig potent; til det er det for sprikende og har for mange anonyme låter.
Men gaven bør likevel falle i smak; dette er artister som gir av hele seg.
| 1
|
501200
|
Beth Hart varmet plenen
God gitarist og ikke minst en fantastisk vokalist.
Imponerende 5000 tilhørere hadde møtt opp på plenen på Bergenhus lørdag kveld for å høre den amerikanske stjernegitaristen Joe Bonamassa og bandet hans med tåkeluren Beth Hart som vokalist.
Men det var Hart som stjal showet.
Både Joe Bonamassa og Beth Hart har vært i Bergen før.
Og selvfølgelig på bluesfestivalen i Skånevik der Hart også står på programmet om et par uker.
Men aldri har de stilt opp sammen.
Lørdagens konsert her i byen er faktisk blant de første der begge stiller opp på samme scene.
Intet stygt sagt om Bonamassa, men dette er virkelig Beth Harts store kveld
Til tross for at de for noen uker siden slapp sitt andre samarbeidsprosjekt på albumfronten, har de aldri turnert sammen.
Bergenhuskonserten er også den første på en miniturne som ender i Amsterdam med to utsolgte konserter neste helg.
Disse er også planlagt innspilt og utgitt på dvd, og i så måte kunne kanskje kvelden sees som en oppvarming og innkjøring.
Verdens beste
Joe Bonamassa regnes som en av verdens beste gitarister i nyere tid og får stadig større tilhengerskare.
Men mannen er først og fremst en inspirert og dyktig håndverker som kan få det til å låte som de aller beste.
En spesiell signatur og unik identitet kan likevel ofte savnes.
For Bonamassa kan låte både som Hendrix, Clapton, Page og Lofgren.
Da blir det straks verre når han skal høres ut som seg selv.
Men med en rå vokalist som Beth Hart til å hjelpe seg, blir resultatet likevel unikt.
Den amerikanske bluesringreven Robben Ford hadde fått æren av å varme opp før hovedattraksjonene.
En oppgave han løste på lett tilbakelent vis.
Lett jazzy blues komplett med ståbass, trommer og orgel.
Så er det tid for Hart og Bonamassa.
Bandet begynner med Billie Holidays «Them There Eyes» fra 1939.
Trivelig, men det låter ikke all verden.
De tre blåserne har tydeligvis ennå ikke stilt seg helt inn, og sammenlignet med det perfekte lydbildet Jools Holland hadde for en uke siden er lyden elendig.
På neste melodi, Ray Charles’ «Sinner’s Prayer», har blåserne tatt seg en pause og både trøkk og tempo øker.
For smårusket i oppstarten er heldigvis forbigående, og herfra blir det bare bedre og bedre.
Og Beth Hart virkelig glitrer.
Rå og upolert er også hennes versjon av Lucinda Williams «Can’ Let Go».
Etter hvert får stjernegitaristen også vist seg frem på et par praktfulle soli.
Harts store kveld
Intet stygt sagt om Bonamassa, men dette er virkelig Beth Harts store kveld.
En helt annen vokalist enn den mer neddempede utgaven hun serverte sist hun var i Bergen for knappe tre år siden.
Med en røst som er en tåkelur verdig dominerer hun fullstendig scenen.
Småsnakker med publikum og sørger for å få opp temperaturen på en ellers kjølig kveld.
Og synger som en gudinne mens hun fyker omkring på scenen på noen imponerende høye stiletthæler.
Det meste av materialet er hentet fra de to albumene duoen har gitt ut sammen.
Tolkninger av så forskjellige artister som Etta James, Billie Holiday og Tom Waits.
En blanding av ballader og up tempolåter upåklagelig fremført.
Selv om det er de rockete låtene som fungerer best, er tolkningen hennes av Melody Gardots «Your Heart Is Black As Night» et tydelig eksempel på at hun også er i stand til å håndtere det mer neddempede stoffet.
Skyggen
Men uten Beth Hart ville det bare blitt en middels bra blueskonsert.
Noe som blir veldig tydelig når Bonamassa overtar som vokalist.
Denne kvelden må han finne seg i å stille seg i skyggen av sin langt friskere frontfigur.
Selv om musikerne han har med seg er bunnsolide.
— Jeg husker at jeg som 16-åring kjørte ned til Lake Tahoe med en kompis og vi hørte på musikk på bilspilleren, sier Beth Hart.
— Kompisen tok ut kassetten og kastet den ut vinduet, og sa at jeg jeg heller måtte høre på denne.
Og jeg hørte Aretha Franklins «See Saw» for første gang.
En sang som tydeligvis gjorde nok inntrykk til at det har blitt tittelen på duoens siste album.
Avslutningen, Tina Turners «Nutbush City Limits», fremføres med en vitalitet som ville gjort den gamle souldronningen stolt.
Var du på konserten?
Enig i anmeldelsen?
| 1
|
501201
|
1000 watt
Høyt hopp over listen.
Den amerikanskekomikeren, musikeren og performanceartisten Reggie Watts har de siste årene opparbeidet seg en betydelig fanskare over hele verden takket være en kombinasjon av live opptredener, musikkvideoer og et voksende antall youtube-klipp.
Lista hang med andre ord høyt når han var med å avrunde Nattjazz på Røkeriet lørdag kveld.
Med en mildt sagt eksperimentell klesstil, pondusen dirrende mellom bukseselene og en gigantisk vaiende afro, gjorde han raskt lattermusklene parate med et lurt blikk ut i salen.
Watts er et talent uten sidestykke.
For det første er han en improvisator av rang.
Det var kanskje ikke alle som visste dette før lørdagens konsert, men alt Watts gjorde var fritt improvisert.
Fra meningsløst liksomspråk til morbid Eurovision sang, for ikke å glemme den umiddelbare hip-hop hiten «Give me the fisk».
Velsignet med en enestående musikalitet og en stemme som kan høres ut som nær sagt hvem som helst, looper Watts rytmer, kordamer, rappere og souldivaer på direkten, og får det til å høres som en hitparade.
Det eneste som avslører at han improviserer, er de lurvete tekstene, og det er det som gjør det ekstra moro.
Det er en fantastisk nerve når Watts går på scenen.
Du merker at han begynner med blanke ark, og langsomt bygger opp tillit hos publikummet.
Det han sier henger ikke helt sammen — hva er det han snakker om?
Er det virkelige ord?
Ikke alltid.
Han bare setter igang snakketøyet og ser hvor det tar ham.
Han er tullespråkets mester, der han jamrer i vei på noe som høres ut som en kombinasjon av fransk og nederlandsk.
Men han kan også dikte tekster som ingen annen.
Vi fikk blant annet servert en ballade, hvor han beskrev hvor flott en kvinne er, med tenner i kraniet, organer i kroppen og et skjelett som gjør at de kan gå.
Det hele ble gjort som en blaut soulsviske, og et glimt i øyet som kan lyse opp et helt rom.
Lange tirader endte opp i hylende morsom surrealisme.
Virkelighet og fiksjon gikk i hverandre, og det samme gjorde humor og alvor.
Watts balanserer på en hårfin linje mellom ironi og seriøsitet, og du er alltid litt i tvil om hvor han befinner seg.
Musikken er så grundig og gjennomført, samtidig som det hele tiden ligger en kommentar til popmusikkens standardiserte ensformighet under.
«You probably heard this song many times before, with a different text», synger han med den mest intense soulkraft du kan tenke deg.
Om Karpe Diem fredag kveld ikke var jazz, var definitivt dette det.
Improvisasjon fra øverste hylle, fremført av en glimrende musiker og fantastisk humorist.
Og om du gikk glipp av Nattjazz' morsomste konsert, kan du trøste deg med at du sikkert får sett det meste på Youtube om et par dager.
Det var nok av smarttelefoner som fanget opp moroa.
| 1
|
501202
|
Psykedelisk ørkenblues fra Mali
Absolutt annerledes, men ikke det minste sært.
Forskjellen mellom syrete psykedelia fra San Fransisco anno 1967 og etnisk ngonimusikk fra Mali anno 2013 er faktisk ikke så stor som en gjerne skulle tro.
I hvert fall ikke slik det ble fremført av en instrumentets største mestere under mandagens Nattjazz i Røkeriet.
Så er da også Bassekou Kouyate blitt kalt dette strengeinstrumentets svar på Jimi Hendrix.
Basselou Kouyate spiller på ngoni.
En slags vestafrikansk lutt med fire strenger, og mannen regnes som en av verdens fremste på sitt instrument.
Så har han da også spilt med både Bonnie Raitt og Bono og blitt omtalt i varme ordelag av Eric Clapton.
Men Kouyate har videreført og modernisert ngonien og unnslår seg heller ikke for å bruke wahwah-pedal dann og vann.
Med seg hadde han som alltid bandet Ngoni Ba.
En samspilt gjeng som i tillegg til å være fremragende instrumentalister også viste seg som dyktige sangere.
At alle på scenen virket som eneste stor familie, var kanskje ikke så rart.
Den kvinnelige vokalisten var gift med Kouyate.
Den ene sønnen spilte bassngoni og den andre vanlig ngoni.
Nevøen trakterte samme instrument.
Hvilken familietilknytning de to siste musikerne på henholdsvis trommer og perkusjon hadde, oppfattet jeg ikke, men sannsynligvis var det også nær slekt.
De utradisjonelle instrumentene til tross er musikken lett tilgjengelig også for et publikum som er oppflasket på tradisjonell vestlig popmusikk.
Både fordi det er både rytmisk, funky og inneholder de samme toneskalaene som rock og blues.
Men også fordi Kouyate legger seg til tider tett opp til moderne rock og psykedelia, og benytter mange av de samme improvisasjonene.
Han unnslår seg heller ikke for genuint publikumsfrieri til tider.
Men ettersom det bare benyttes fire strenger, og halsen er uten bånd til å skille tonene fra hverandre, er det umulig å spille akkorder som på en tradisjonell gitar.
Etterklangen er også svært kort, og det medfører at musikerne må spille desto flere toner for å få melodiene til å flyte.
Litt statisk og repeterende kunne nok enkelte av låtene virke, men det ble til gjengjeld grundig kompensert ved humørfylt fremførelse og glitrende solopartier.
Ikke minst fra mannen som spilte håndholdt tromme.
| 1
|
501203
|
Sanger rundt leirbålet
Bonnie «Prince» Billy med intim innføring i The Everly Brothers sangskatt.
Sist gang Bonnie «Prince» Billy (eller Will Oldham, som han heter) var i byen, da også på Nattjazzen, spilte han et utvalg låter fra hele sin rikholdige og sterke platekatalog.
Oldham har i over tjue år laget alternativ country for en moderne tid.
På sitt beste blander han motsetninger som skam og lyst, humor og tungsinn, tradisjon og nyskapning på en uovertruffen måte.
Søndag kveld var han tilbake i Bergen.
Denne gang med Dawn McCarthy (fra Faun Fables) og den ferske platen «What The Brothers Sang» i lommen.
Her tolker de to eviggrønne perler fra The Everly Brothers-katalogen.
Platen vil ikke bli stående som det mest spennende Oldham har gjort, men er interessant fordi den viser hvor mye han lært av Everly Brothers.
Hør hans bittersøte melodiføring, for eksempel, og det blir tydelig at han har vokst opp med og levd tett på duoens mange bidrag til Den store sangboken.
Med bustete skjegg, stor snekkerbukse og små tics minner Oldham mest av alt om en hjemmebrenner fra det rurale Kentucky, der han rusler inn på scenen sammen med McCarthy, gitarist Emmet Kelly og Ben Vida på diverse effekter.
De setter seg rundt en felles mikrofon og gjenskaper en intim og avslappet leirbålstemning.
McCarthys stokk— og pinnebaserte perkusjonsspill illuderer også lyden av en støvelhæl mot porch -planker.
Her er det ikke så viktig om alle vokalharmoniene sitter perfekt eller om musikerne treffer litt feil på strengene.
Her er stemningen viktigere enn stemmingen .
Vi får stort sett høre låter man assosierer med The Everly Brothers - «What Am I Living For», «Omaha», «Milk Train» - men også et par kutt fra Oldhams «The Letting Go»-album fra 2006 («Strange Form of Life», «Cursed Sleep» og «Love Comes To MeK).
Det er helt umulig ikke å savne flere låter fra Oldhams mange gode album, selv om det er lett å se at musikerne på scenen koser seg med konseptet de har valgt for denne turneen.
Å spille julesangen «Christmas Eve Can Kill You» i slutten av mai føles likevel som en unødvendig trofast handling mot kveldens Everly Brothers-tema.
Det skal likevel være mulig å leve med, takket være humøret, musikaliteten og formidlingsgleden på scenen.
En stor del av opplevelsen er å høre Oldhams underlige og vittige historier mellom låtene - om alt fra Kris Kristoffersons utseende til Ibsen-statuen (med «crazy eyes») utenfor DNS og om Will Smiths sønn som ønsket «å skille seg fra sine foreldre».
Det er ikke bare underholdende fordi Oldham er rar som rå graut.
Fortellingene tydeliggjør også musikerens forhold til materialet de tolker.
De delene av «What The Brothers Sang»-prosjektet som ikke engasjerer noe særlig på plate, ga plutselig mer mening.
Konsertens store høydepunkt kom da Susanna Wallumrød og Led Zeppelin-legenden John Paul Jones ble invitert inn rundt «bålet» for å fremføre megasvisken «Let It Be Me».
Rørende og overskuddspreget.
For min del kunne de holdt på hele natten.
| 1
|
501204
|
Hjerneføde
Den perfekte versjon av en klassisk låt.
Poing er en garvet trio som spiller samtidsmusikk iforskjellige former og har samarbeidet med en rekke norske artister.
En instrumenteringi form av akkordeon, saksofoner og kontrabass er gjerne ikke det som trekkerstørst publikum.
Men med Lars Lillo Stenberg og Stian Westerhus med på lagetsom gitarister, burde nysgjerrigheten absolutt være vakt.
Likevel var det bare noe over halvfullt iSardinen sent søndag kveld ettersom de fleste nattjazzgjestene befant seg iRøkeriet for å lytte til Bonnie Prince Billy.
-Vi har tenkt å ta utgangspunkt i en enkel melodi.
Ellerrettere sagt inngangspunkt, sier Lars Lillo Stenberg da bandet går på scenen.
Hvilken melodi det er tale om sier han ingenting om.
Det erda heller ikke lett å skjønne.
For dette låter som passe sær samtidsmusikkfremført med mer vekt på klanger og stemninger enn tradisjonell melodiføring ogtakt.
Det blir riktignok en anelse mer melodisk da Lars Lillo Stenberg leverernoen harmoniske akkorder på flygelet, men det varer ikke lenge før kaos ogkakofoni på nytt råder grunnen.
Deler av publikum har da også trukket inn tillettere tilgjengelig visesang i Røkeriet.
Etter en god halvtime begynner imidlertid musikerne å samleseg.
Frode Haltlis akkordeon låter som sounden en kjenner fra klassisk tango,og kontrabassen til Håkon Thelin går over i en rytmisk groove.
Rolf-ErikNystrøms saksofon tar opp en melodi, og gitaren til Stian Westerhus har roetned de mest ekstreme klangene.
Lars Lillo har på nytt satt seg ned ved flygeletog slår an akkorder vi synes å dra kjensel på.
Er det ikke?
Jovisst er det «Hjernen er alene», DeLillosklassiske låt fra 1989 hentet fra albumet med samme navn.
En melodi mange ogsåkjenner fra Seigmens versjon som kom fem år etterpå.
Og Lars Lillo Stenbergsynger den klassiske teksten om paranoia og depresjon.
Resultatet erfremragende.
Lydsporet til en klassisk skrekkfilm full av nok dystre stemningertil å skremme fanden på flat mark.
Det hele ender som en mektig og litt småsærrockesymfoni.
Desidert den beste versjonen jeg har hørt av låten gjennom årene.
| 1
|
501205
|
Søte referanser
God smak, men begrenset virkning fra Stig van Eijk.
Bergensartisten Stig van Eijk fortsetter sitt lille prosjekt med å riste av seg alt hva fordums Eurovision-suksess måtte tynge ham, og spille den musikken som ligger hans hjerte og ryggrad nærmest, reggaen.
Albumtittelen kan tas bokstavelig.
Dette er van Eijk slik han ønsker å være kjent, og gjennom musikken fremstår han som en type med god smak og de edleste hensikter:
La oss spille litt sommerlett musikk, noen behagelige reggaerytmer, med melodiene og sangene i sentrum, krydre med litt soul, mye moderne pop og en liten dæsj latino.
Her er søte referanser både til reggaens klassikere og dagens millionselgere.
Platen har en tydeligere profil enn hans Soul Express Orchestra fra noen år tilbake, rytmene sitter bedre, det er en fin flyt i sangene.
Samtidig legger Van Eijk seg ofte nært opptil det som er topp listepop for tiden, og da er han nødt til å tape i sammenligningen.
Stemmen hans er markant, men av begrenset kvalitet.
Sangene er streite komposisjoner, men ikke særlig minneverdige.
Dermed fremstår Stig van Eijk alt i alt som en det er hyggeligere å spille plater med enn av .
Enig med vår anmelder?
Si din mening!
| 0
|
501206
|
Ferrarijazz
Vitale herrer i full fres.
80-tallets helter stod for tur onsdag kveldi Bergen.
Mens amerikanerne i Bon Jovi stod på Koengen og gjorde sitt for åvarme publikum med fordums glød, ble Røkeriet besøkt av en ydmyk jazzkvartettfra samme land.
Det var litt av et stjernelag som spilte påNattjazzens åpningsdag.
Både Mike Stern (gitar) og Bill Evans (saksofon)turnerte med trompetlegenden Miles Davis på det tidlige åttitallet, ogtrommeslager Dave Weckl har vært en av instrumentets tekniske fyrster siden hanentret scenen rundt 1985.
Bassist Tom Kennedy er nok for mange mer ukjent, menhans første solistiske prestasjon denne kvelden viste at han kan feste med destore gutta.
Etter å ha varmet knakkpølsene et par solorunder i normalt tempo,tok han like greit et par til i tredobbel hastighet, uten en eneste pause.
Vanskeligå argumentere for musikalsk sett, men det gav ham tydeligvis en høy stjerne hospublikum.
Lista henger høyt med et fullsatt Røkerietog navnet godt oppe på festivalplakaten, og det var tidlig tydelig atamerikanerne ønsket å tilfredsstille publikum.
Stern hadde holdt stadig blikkontaktmed de oppmøtte, og smilte og hoiet langt mer enn en gjennomsnitts introvertjazzmusiker.
Mellom halsbrekkende melodilinjer og ivrig akkompagneringformidlet han en helhjertelig entusiasme, som er nokså imponerende når man harspilt konsert hver eneste dag i fire uker og reist — som de påstod -«milliarder av miles».
Nuvel, amerikanere liker vel å overdrive, ogdet gjør de vitterlig også i soloene.
Det er ikke til å stikke under en stol -fusionjazz i 2013 er ikke det hippeste på markedet.
Men om man skulle tolkeapplausen, fikk festivalgjengere valuta for pengene.
Dette var mesterlig fremørt fusion: littkjedelige komposisjoner, men et avsindig råkjør teknisk sett, som fikk publikumtil å riste på hodene i vantro.
Sterns soloer låt stort sett likt hver gang,mens Evans var noe mer varierte.
Sammenlignet med gitaristens 80-tallssignaturlyd, som låter litt som et spinkelt hammondorgel - var saksofonistenstidløs: rund og fyldig.
Den virkelige åttitalls nostalgien tikketinn rundt halv ett, og selv om Weckl forlengst har kvittet seg med sinflagrende hockeypels, var backbeatet fremdeles det samme gamle.
Han imponertenår han fikk briljere alene, men ellers var han relativt anonym, og så ut til åbare ha en vanlig dag på jobben.
Om du var kommet for å høre noe nytt ogfriskt, hadde du kommet til feil plass, men om du ønsket å se om de gamleheltene fremdeles hadde saft i knoklene, etterlot de liten tvil.
Til tross forgråtonene i de vikende hårmankene, var det som om tiden hadde stått stille - ogdet er kanskje like greit at visse ting ikke forandrer seg?
Var du på konserten?
Si din mening under!
| 1
|
501207
|
Kurts store dag før den store dagen
Jordnær musikalsk festkveld fra en ekte kjuagutt.
— Hei venner.
For ti år siden sto eg på audition borte i gaten.
Det forandret livet mitt.
Takket være dokkar står eg no her.
Utsolgt plen med nærmere 7000 mennesker.
Brann har gruset Ålesund og været holder seg noenlunde bra.
Kurt Nilsen på hjemmebane fikser det som verken Stevie Wonder, Paul Simon, Simple Minds eller Patti Smith klarte.
Få bergenserne til å fylle Bergenhus sammen med et assortert utvalg gjester og kompiser fra sine ti år som artist.
Men alle gjestene til tross – dette er Kurts store kveld.
Han sparker det hele i gang med Fenrik Lanes «Hate How You Say Goodbye», riktignok uten gamlebandet, og følger opp med «Reality Kicks».
— Ka sier dokkar?
To – null.
Enkelt.
Eg bare sier dokkar.
Dette blir en gledens aften, kommer det fra en overveldet Kurt.
Ingen tvil om at publikum koser seg gløgg.
Ekstatisk kan det vel ikke kalles, men så er heller ikke Kurt Nilsen den som noensinne har stått for de store eksessene eller utskeielsene.
En bergensk kjuagutt av det jordnære slaget.
Det er tid for gjester.
Først ut er Venke Knutson som gjør «Stars Go Blue» sammen med Kurt.
Bare kassegitar og piano sørger for en varm, nedstrippet duett med to stemmer som virkelig kler hverandre.
Norges rockegudfar kaller Kurt Nilsen neste gjest og vi får «Lost Higway» med Åge Aleksandersen og Kurt.
Så overtar Åge hovedrollen og har fått med seg Sambandets gitarist Skjalg Raaen.
«Levva Livet» svinger som juling med fem gitarister i heftig samspill og noen tusen stemmer synger med.
Stemning er bare fornavnet.
— Eg skal vedde på at det var mange som var på Stadion i kveld og koste seg.
Eg tror det e mange som e enig med meg at vi e inne i en god periode.
Og låten med samme tittel settes i gang.
Sørstatsrock på norsk med glitrende gitardueller.
Bandet Kurt Nilsen har med seg denne kvelden består av noen av landets beste musikere.
Hyperstødige Lars «Tittan» Folkvord på bass, Bjørn Sæter bak trommene og Eirik Sortland på keyboards.
For ikke å snakke om de to gitaristene.
Både Tommy Kristiansen og Truls Hval fikk rikelig plass til å boltre seg på, og sørget for å heve det musikalske nivået til å være et tiårsjubileum verdig.
Kveldens konsert ble også filmet for TV2, og dukker sikkert opp på skjermen om ikke lenge.
Årets vinner av Idol, Siri Vølstad Jensen, blir behørig presentert og får en duett med Idoldommer Kurt.
Tom Pettys «I Won’t Back Down» blir etterfulgt av en ellevill utgave av «I Got A Woman» med Stian Blipp og Allejandro Fuentes i hovedrollene.
Årets nummer to i Idol, Eirik Søfteland, gjør Beatleslåten «Back In The USSR».
Kanskje ikke kveldens største musikalske begivenhet, men trivelig nok.
Til slutt kommer selvfølgelig Kurt Nilsen store gjennombruddslåt fra ti år tilbake, «She’s So High».
En noe annerledes utgave enn vi har vært vant til uten at det legger noen stor demper på allsangen.
-Det mange som spør meg.
Skal du ikke flytte til Oslo.
Ikkje faen, skriker Kurt til publikums store begeistring og følger opp med sin hyllest til hjembyen «My Hometown» sammen med Magnus Grønneberg.
Til slutt «It’s A Beautiful Day».
De første regndråpene er begynt å falle, men likevel.
Det har vært en trivelig kveld.
Enig med vår anmelder?
Syng ut her.
| 1
|
501210
|
Greni & Co. leverte som alltid
Intet kjempesmell, men riktig trivelig likevel.
Selv om konserten ikke var helt utsolgt, viser likevel over 1000fremmøtte i Røkeriet denne lørdagen at Bigbang og Øystein Greni fremdeles harsine trofaste fans.
Det er tross alt mindre enn fire måneder siden de spilteher i byen sist.
Men med en ny plate i bagasjen var det likevel klart at detteville bli noe annet enn den tradisjonelle ønskekonserten før jul.
Kvelden begynner med den ferske «Lazy Eye» før detfortsetter med gamle populære allsangperler som «Wild Bird» og «I Don't Wanna».
Nå kan det kanskje virke noe underlig å servere noen av de mest kjente låteneså tidlig i settet, men Bigbang vet nøyaktig hva de gjør.
Slår an den godestemningen og får salen til å føle seg vel.
Øystein Greni er heller ikke densom unnslår seg for litt godlynt publikumsfrieri.
Skryter uhemmet avlokalitetene og Bergen mens han skåler med salen.
Allsangen fungerer og det nyestoffet blir godt mottatt.
Og trivelig er det så absolutt — selv omtemperaturen ikke er like høy hele tiden.
Sjefen selv er fremdeles gitarhelt, men i en atskillig merbeskjeden rolle enn før om årene.
De elegante detaljene er hele tiden der, menbare unntaksvis gir han seg hen til lengre soli på instrumentet sitt.
Til ogmed da fatter han seg i relativ korthet.
I stedet er det melodiene som kommer iførste rekke, og denne kvelden fungerer det.
Ikke minst fordi det ferskealbumet «The Oslo Bowl» inneholder et solid knippe gode poplåter som stårfjellstøtt på egne ben.
Selv om det musikalske uttrykket på den nye platen er sværtakustisk sammenlignet med tidligere, blir likevel det nye stoffet servert medel-gitar.
Det eneste unntaket er tittellåten «The Oslo Bowl» der både Greni og bassistEilertsen stiller rent akustisk.
Med publikum på kor.
Det kan faktisk minnelitt om de akustiske avdelingene Led Zeppelin gjorde under konsertene sine midtpå 70-tallet.
For min del kunne Bigbang gjerne ha gjort mer av dette slaget og hellerha droppet et par av de ordinære og støyete rockelåtene.
Men ellers er det som det det pleier å være.
Som at engitarspillende Greni mot slutten kaster seg ut fra scenen på «To TheMountains», og blir tatt i mot av publikums armer.
Slikt er garantert å vekkebegeistring.
At det tilsynelatende spontane innfallet er god planlagt påforhånd, gjør ingen ting.
Da det første settet med ekstranumre avsluttes med «Girl inOslo».
Med en ellevill Øystein Greni hoppende opp og ned på scenen og et likeellevilt publikum i salen, kunne for så vidt konserten vært over uten at noenhadde gått skuffet hjem.
Da bandet så kommer tilbake med «Something Special»blir det aldri så liten nedtur.
Til gjengjeld fungerer avslutningen med «LikeAmericans Do» som en kule.
En låt som bygger seg opp fra en rolig akustisk intromed mandolin til et støyende elektrisk crescendo med full fuzz og feedback motslutten.
| 1
|
501212
|
Kollektivets gleder og sorger
Søte drømmer fra Young Dreams.
«I 2013 har ikke alle et søskenbarn på Gjøvik, men en svirebror i Young Dreams», ble jeg nylig fortalt av en kollega.
Han siktet nok først og fremst til bandets svære besetning og vidtspennende tilknytning til det bergenske musikkmiljøets mange fløyer.
I omslaget til deres debutplate «Between Places» står det nemlig listet opp hele femten bandmedlemmer man kan spore til Casiokids, The Megaphonic Thrift, The Alexandria Quartet, Bloody Beach, Put Your Hands Up For Neo-Tokyo, for å nevne noen.
Samtidig handler ikke det innledende sitatet nødvendigvis om faktiske venneforhold, men like gjerne om metaforiske kamerater.
Om drømmevenner.
Young Dreams musikk føles nemlig som et tverrsnitt av det alle som har vært opptatt av i populærmusikk i Bergen har tenkt på, hørt på og snakket om de siste årene.
Som den verdensbyen Bergen er, innebærer dette et sammensurium av impulser fra California, Barcelona, Berlin, Brasil, New York og Gøteborg.
Imponerende musikalitet
På papiret ser dermed Young Dreams ut som et logistikkaos det neppe kan komme annet enn ubesvarte anrop og avlyste avtaler ut av.
Men de mange musikerne og kreative tilskyndelsene har heldigvis sitt samlende punkt i 24 år gamle Matias Tellez.
Han har over en lengre periode invitert venner inn i sitt egenbygde studio og boltreplass for å jobbe med materialet på denne platen.
Vi vet at han har fått andre til å stille seg bak mikrofonen, fordi han er misfornøyd med sin egen stemme.
Men ellers er det vanskelig å høre hvem som gjør hva her.
Dette er lyden av mange ulike tråder som flettes sammen.
Vi hører stor og klangrik pop som er full av detaljer, orkestrering, symfoniske partier og finurlige pålegg.
Her er spor av afrobeat og tropicália, men også elektronika og ikke minst 60-tallets kammerpop.
Likevel føles aldri «Between Places» tung og overlesset, men tvert om porøs og svevedyktig.
Platen er full av tålmodige og intrikate melodier som vokser i øret.
I bunn ligger hele tiden en imponerende musikkforståelse.
Friskt perspektiv
Både metoden og lydbildet – dette er utpreget studiomusikk – gjør det nærmest umulig å ikke nevne Van Dyke Parks og Brian Wilson.
Eller Sufjan Stevens, for den saks skyld.
I et ferskt intervju med Dagsavisen prøver Tellez imidlertid å frigjøre seg fra referansene til «det gale geniet» som fortaper seg i det moderne lydstudioets mange muligheter.
«Stor lyd hadde vært laget før Phil Spector», sier Tellez og trekker linjer til Bach og Rachmaninov.
Dette speiler en ung popmusiker med en historieforståelse som strekker seg forbi, eller bakenfor, det åpenbare.
I tillegg reflekterer han her rundt hvor kortvarig «vår moderne tid» faktisk er i den store sammenhengen.
I et intervju med magasinet GQ pekte Frank Ocean nylig på noe av det samme:
«I never think about myself as an artist working in this time.
I think about it in macro.
I feel like Elton John just made 'Tiny Dancer'.
He just made that shit like last night».
En slik bevissthet er forfriskende og ganske sikkert et godt utgangspunkt om man skal lage popmusikk som peker bakover og inn i fremtiden, men også føles relevant i nået.
Hjerter på google
Noe av det samme tankegodset gjenspeiles i Young Dreams tekster om forventninger, drømmer og en gjenkjennelig følelse av å ville gå fremover, samtidig som man lengter tilbake til en tapt tid.
«Wounded hearts surpass/On Google Street View», synges det et sted på platen i et fint og oppdatert bilde på tidløse følelser.
Selv om «Between Places» har en melankolsk og blå grunntone, er dette også en plate om håp og tilstedeværelse.
På sitt beste minner den oss på å nyte tilværelsens små øyeblikk av sitrende, svimlende glede.
Enten den utløses av kjærlighet, kunst eller vennskap.
Som det heter på et av platens beste spor «The First Days of Something» (en låttittel som for øvrige fanger følelsen på «Between Places» mer presist enn noen ordrik anmeldelse):
«I want to go walking and listen to songs/ that tell me/what I feel has grown/into the unknown».
« Between Places» slippes fredag 22. februar.
Young Dreams spiller på Landmark 23. februar.
| 1
|
501214
|
Spenstig og moderne
Spenstig og moderne bruk av tradisjonen
Bassekou Kouyate og hans band Ngoni ba imponerte alle som var til stede da de spilte på Bergenfest i år.
Kouyate er en formidabel utøver på strengeinstrumentet Ngoni, et instrument som har vært brukt i hans hjemland Mali siden 1300-tallet.
Men Koyate har fornyet bruken av ngonien, blant annet med å koble den til forsterkere.
Også musikalsk er musikken hans spenstig og moderne, selv om røttene ikke er til å ta feil av.
Kouyate spilte med Ali Farka Toure i flere år, og også Kouyates musikk har klare likhetstrekk med blues.
Den eneste tradisjonslåten her, «Bambugu Blues», er som å høre en blues fra Missisippideltaet.
Men det meste av musikken er både raskere og mer livlig enn dette kuttet.
Vokalist Amy Sacko er for øvrig med på å gi albumet et flott særpreg.
Gjestemusikerne er også velkjente verdensmusikere som Kasse Mady Diabate, Vieux Farka Toure og Toumani Diabate for å nevne tre.
OLAV GORSETH
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501215
|
Forførende tenorer
Publikumsflørt og musikalske perler
«Nytt show», Nordic Tenors og Sjur Hjeltnes, Logen
I vår lekte Nordic Tenors seg med Finn Tokvam i rollen som quizmaster.
Nå er det høst, og de fire scenekunstnerne er tilbake i sitt vante format – til vederkvegelse for dem som syntes vårens show ble mye morsom quiz og litt for lite sang.
Anmeldelsen fortsetter under videospilleren...
Vanen tro har trio-kvartetten dukket dypt ned i den musikalske skattkisten, for å hente opp et bredt utvalg perler og rariteter fra de fleste sjangre, presentert med overskudd og vidd.
Aldeles ubesværet beveger de seg fra italienske operasvisker via blues, Beatles, Taube og Lillebjørn Nilsen til ellevill jodling og Grieg.
De er croonere og gjøglere, lett og ledig plassert foran regissør Tore Nysæters lekre scenograf og med hyppig direktekontakt med salen.
Scenografien kler de fire og deres elegante flørt med både publikum og sjangre.
Innimellom leker de seg også verbalt, som når Aasmund Kaldestad demonstrerer en av tenorenes fremste fordeler – at de kan innynde seg hos damene på sitt «morsmål», italiensk.
Eller når pianist (og danser!) Sjur Hjeltnes forteller om bestemoren eller sin ungdoms interrailtur.
Som scenekunstnere har de bøtter av lun sjarm, som sangere utfyller de hverandre, og som komikere har de mye å spille på, pluss ett talent som utmerker seg:
Jan-Tore Saltnes.
Han utfolder seg på stort lerret med en Elvisparodi der makkernes innsats som korister overskygger selv de mest grandiose Grand Prix-korister.
Han snakker tungeknekkende gælisk, oversatt av en ire fra Åsane, i et nummer som ender med både allsang og dans.
Og som bifigur legger han legger alen til moroa med sin mimikk.
Så her er et tips: hold et særlig øye med ham.
Også denne gangen er det rom for en liten quiz og betraktninger rundt fotball.
De har funnet plass til en vakker Michael Jackson-hyllest – og en hyllest til de ordentlige pingvinene de drømmer om å bli i sitt neste liv.
Nydelig.
De av publikum som ikke allerede hadde smeltet, gjorde det i alle fall da det hele rundet av i en forførerisk versjon av Puccinis Nessum dorma.
Om det måtte ekstranummer til før publikum ga seg?
Ja.
BRITT SØRENSEN
Var du på showet?
Bruk kommentarfeltet.
| 1
|
501216
|
Iskaldt mørke
Udødelige riff
Helt siden starten på begynnelsen av 90-tallet skilte Immortal seg ut fra hopen.
I stedet for det sedvanlige satankjøret, skapte bandet sin egen mytologi, og red majestetiske riff fremfor evinnelige dobbeltpedaler.
Heldigvis har lite endret seg i Immortal-leiren.
Arven etter Bathory henger fremdeles tungt igjen; svartmalt, melodisk thrash iblandes de karakteristiske Immortal-riffene fra «At The Heart Of Winter», samtidig som villskapen fra «Blizzard Beasts» og rocken fra «Damned In Black» er bevart.
Immortal anno 2009 er intet mindre enn klassisk Immortal, bare mer velbalansert og gjennomført.
Produksjonen gir låtene en ekstra tyngde, og selv om Abbaths vokal er grimmere enn på lenge, kommer de poetiske tekstene til sin rett.
Samtidig er følelsen av å befinne seg midt i en snøstorm bevart gjennom gitarenes ubønnhørlige brøl.
«All Shall Fall» er blottet for nybrottsarbeid, men til gjengjeld er det Immortal på sitt mest udødelige.
PETTER LØNNINGEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501217
|
Nattmusikk
Den siste romantiker
Den sveitsiske komponisten Othmar Schoeck (1886-1957) er stort sett glemt i dag.
Han var ikke noen enkel person og traff mange uheldige valg i livet sitt.
På 1920-tallet kom han i utakt med den musikalske modernismen.
På 1930— og 40-tallet ble han ansett som landsforræder på grunn av sine litt for tette forbindelser til Nazi-Tyskland.
På 1950-tallet ble han betraktet som en levning fra et tilbakelagt musikkhistorisk stadium.
Han var konservativ, rasende antimodernistisk, en hissig og ofte irrasjonell kritiker av andres verker.
Men – som vi hører på denne nye ECM-platen – han kunne faktisk skrive vakker musikk.
Det er ikke for ingenting de kalte ham «den siste romantiker».
Hans «Notturno» (1931–03) for baryton og strykekvartett er et ekspressivt verk fra grenselandet der senromantikken møter den andre Wiener-skole, fem nattemørke satser bygget opp om melankolske dikt av 1800-talspoeten Nikolaus Lenau, sunget enkelt og likefremt av den store barytonen Christian Gerhaher og spilt med kraft og glød av Rosamunde-kvartetten.
PETER LARSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501218
|
Tradisjonsforvaltning
Spontant og komponert
Didrik Ingvaldsen har vært en del av den stavangerske jazzscenen i lang tid.
Etter å ha spilt mye med Frode Gjerstad er det ikke minst med Pocket Corner han har vært hørt.
Pocket Corner er en litt løst sammensatt enhet, men på denne platen er det kvintettbesetning, der vi i tillegg til Ingvaldsen på trompet hører Glenn Brun Henriksen på altsaksofon, Vidar K. Schanke på gitar, Mikaell Olsson på bass og Ståle Birkeland på trommer.
Både besetningene og sounden bringer tankene hen både til Ornette Colemans klassiske kvartett og til John Zorns band Masada, også selv om Schankes gitar legger noe til den klassiske «pianoløse» frijazzbesetningen.
Noen av sporene på platen, som for eksempel «E-gernika», lyder som noe Masada kunne ha spilt, med et svakt orientalsk-folkemusikalsk tema over en gyngende rytme.
Samtidig er platen veldig variert, og har strålende kombinasjoner mellom komponerte og improviserte elementer.
Dette er tradisjonsforvaltning av frijazz, men er samtidig en plate som burde treffe et mye større publikum enn den harde frijazzkjernen.
ERIK STEINSKOG
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501219
|
Stramt
Nordisk Beethoven-samarbeid.
Vi er kommet til bind ti i serien med Beethovens orkesterverk som danske Thomas Dausgaard og Svenska Kammarorkestern, Örebro spiller inn for norske Simax.
Denne gang er det nieren det dreier seg om, den store korsymfonien, et verk man har hørt så mange ganger at man nesten er blitt døv for det.
Men så klinger det likevel nytt og friskt.
De svenske musikerne spiller ikke på periodeinstrumenter, men de og Dausgaard har lært av oppførelsespraktikernes erfaringer og gir oss en stram, «mean and lean»
Beethoven uten vibrato, med voldsomt trøkk i de raske satsene, med smekk på alle aksenter og med maksimal markering av alle dynamiske kontraster.
At det bare er 38 musikere i orkestret, gir klarhet og gjennomsiktighet i satsbildet, uten at fortepassasjene blir påfallende svake av den grunn.
Med seg har de Danmarks Radios veltrimmede kor og fire sangsolister der spesielt Inger Dam-Jensen og Lars Cleveman utmerker seg.
PETER LARSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501220
|
Operamesterverk
Vellykket samling av ukjent materiale
Når komponister feirer større jubileer, støvsuges gjerne arkiver for å finne nytt og ukjent stoff.
Puccini hadde 150-års dag i fjor, og utgivelsen «Ritrovato» er overraskende god.
Her er en blanding av ukjent materiale og nye versjoner av kjente arier.
Orkesterverket «Preludio a orchestra» fra 1876 viser på glimrende vis hvilken eminent komponist vi har med å gjøre.
Tonespråket er breddfullt av følelser, men innpakket i en konsis og effektiv instrumentering.
Mest inntrykk gjør den originale versjonen av «Madama Butterflys» tragiske sluttscene fra 1904.
Denne sekvensen overgår det meste av det operalitteraturen kan by på, og versjonen på denne platen ble brukt på premieren ved La Scala samme år.
Wienerfilharmonikerne passer forresten ypperlig til å formidle Puccini.
Dirigent Alberto Veronesi har en riktig blanding av italiensk temperament og østerriksk grundighet i detaljene.
Plácido Domingo løser solistoppgavene greit, selv om stemmen hans har tapt seg litt med årene.
ESPEN SELVIK
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501221
|
En hyggestund
Muntre toner med alvor bak
Caledonia Jazzband fra Oslo holder seg trofast til musikkarven fra New Orleans når de er ute med ny plate, 12 år etter sin forrige.
Bandets klarinettist, Carl Petter Opsahl, har signert åtte av platens elleve låter.
De tre andre er franske viser.
Selv om musikken har klare trekk av den muntre lystigheten som preger New Orleans brass og gateparadetradisjon, ligger det også andre dybder under overflaten.
Gateprest Opsahl beskriver musikken på platen som en solidaritetserklæring overfor alle som av forskjellige grunner må leve på gaten.
Det knyttes politiske budskap til flere av melodiene, det gjelder blant annet «Palestina» som bandet ga ut for 20 år siden.
Den er med også denne gang, fordi temaet er like aktuelt den dag i dag.
Caledonien spiller med varme og eleganse, de seks musikerne trives åpenbart i samspillet.
Rett og slett hyggelig å høre på.
Lystig og lett, tilsynelatende, men altså med et engasjert alvor bak livligheten.
OLAV GORSETH
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501222
|
Silkemykt
Musikalsk voksenkos til fredag kveld
Når Diana Krall er produsent sammen med Tommy LiPuma, og menyen er komponert av romantiske popjazz-evergreens, da vet du hva Barbra Streisands første studioalbum på fire år rommer – før du har hørt en strofe!
Min antakelse slo ikke feil.
67 år gamle Barbra serverer oss en sensuell og personlig versjon av begrepet silkemykt, der hun stilig og hyperkontrollert glir gjennom pene, melodiøse amerikanske, eviggrønne låter.
Litt pianomagi fra Diana Krall her og der, en ørliten dash bossanova – alt profesjonelt og glatt innpakket i fløyelsmykt orkesteri.
Albumet som er perfekt voksenkos til rødvinen fredag kveld, kan fort bikke over i det kjedelige.
Det meste går i samme lytefrie dur, men jeg registrerer at Barbra synger nasalt praktfullt som alltid, og at perfeksjonisten har kontrollen – helt ut til fingerspissene.
«In the wee small hours of the morning» er min favoritt blant flere i samme dur.
JAN ARILD LARSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501223
|
Saftig saus
På det fjerde skal det skje
The Cumshots har alltid sauset sammen forskjellige uttrykk, men denne gangen smaker det bedre enn noensinne.
På sitt fjerde album blander bandet sjangere som death metal, stoner og southern rock med stort hell.
«A Life Less Necessary» er en uhyre vellykket plate.
Melodiske partier, minneverdige riff, og et driv som kan gjøre selv det hissigste ekspresstog misunnelig — The Cumshots har ikke bare skapt et unikt lydbilde, men bandets særegne identitet skinner igjennom i samtlige låter.
Schaus tekster er fremdeles ubehagelig enkle, men kombinasjonen av klisjeer og uventede ordsammenstillinger gjør at nerven beholdes.
Det eneste som hindrer platen fra å bli det komplette mesterverk, er de til tider overdrevent patosfylte arrangementene.
Balansegangen mellom det beinharde og det såre er ikke alltid like elegant, men til gjengjeld gir det musikken en voldsom tilstedeværelse.
Takk for denne, gutter!
PETTER LØNNINGEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501224
|
Storslått sopptur
Vel verdt ventingen.
Til tross for at elektronikaduoen Torbjørn Brundtland og Svein Berge både bor og arbeider i Bergen, er det syv år siden sist Röyksopp sto på en scene her i byen.
Det var derfor kanskje ikke så rart at Røkeriet var fullsatt under Ekkofestivalen fredag kveld.
Siden forrige gang har de også vokst atskillig som sceneband, og de nærmere tusen tilhørerne i Røkeriet fikk en virkelig festkveld av det svette og trange slaget.
For Röyksopp er fremdeles internasjonale storstjerner.
Kanskje ikke så omsvermet som da gjennombruddsalbumet Melody A.M. kom ut i 2001, men likevel oppe i tetsjiktet.
Og på ingen måte uten grunn.
Musikalsk har det sjelden vært noe å utsette på bandet, men spesielt karismatiske pleide de ikke å være på scenen i gamle dager.
To musikere som sto foran hvert sitt keyboard og trigget et i stor grad prefabrikkert lydbilde.
Med årene har de heldigvis tatt konsekvensene av dette, og fredagens konsert var både variert, utadvendt og dynamisk.
Til å være elektronika, som ofte blir kaldt og klinisk på scenen, har Röyksopp også klart å trylle frem en organisk og menneskelig sound.
Men her er fremdeles mye å hente både når det gjelder oppbygning og regi.
Med seg på scenen hadde Brundtland og Berge bassist Ole Vegard Skauge og en ekstra musiker på fiolin.
Men det som virkelig gjorde susen var vokalist Anneli Drecker.
Iført et assortert antall kostymer og fuglemasker er hun den visuelle frontfiguren vi savnet hos Röyksopp i gamle dager.
Selv om bandet bare har tre album å plukke fra, er det ikke mangel på gode poplåter.
Vi fikk dem alle.
Både «Eple», «Happy Up Here», «Remind Me», «Only This Moment» og «Poor Leno».
Til og med en ny låt var det også plass til i form av en duett mellom Drecker og Berge.
Og Anneli Dreckers imponerende vokalprestasjon på «What Else Is There», som var siste låt før ekstranumrene, sto på ingen måte tilbake for Karin Dreijers på originalinnspillingen.
Midtveis i settet dukket det også opp en hettekledd person på scenen.
Jo, da.
Det var svenske Robyn som gjorde «The Girl And The Robot» til publikums store begeistring.
På slutten var det full samling med både Anneli og Robyn under «Poor Leno».
Et lite tilsynelatende improvisert ekstraekstranummer ble det også plass til.
Kanskje ikke konsertens mest spennende øyeblikk, men til gjengjeld et bevis på at både musikere og publikum fant hverandre denne kvelden.
EINAR ENGELSTAD
Enig med vår anmelder?
Syng ut i kommentarfeltet.
| 1
|
501225
|
Popjazzplagiat
Det særegne lydbildet til Pat Metheny Group lurer ofte i bakgrunnen når plate nummer to fra hardingen Gisle Torvik gjør sine runder i cd-spilleren.
Gitaristen fra Tørvikbygd har alliert seg med vokalisten Hilde Norbakken og laget en plate som i løpet av snaue tre kvarter og ti melodisterke låter til stadighet forsyner seg av den amerikanske gitaristens lydrike.
Kun ved et par anledninger klarer Torvik å befri seg fra stempelet av å figurere som en Metheny-wannabe.
For hangen til å bruke tette syngende Metheny-riff over lett rullende rytmer blir tidvis påtrengende og nesten plagsom:
I mine ører opplever Torvik som en musiker som ikke helt har klart å finne sin egen stemme.
Det er synd, for Torvik er vitterlig en dyktig gitarist med finslepen teknikk, men han mangler opplagt en personlig signatur i det han foretar seg.
Dette lett fordøyelige popjazz – passe pregløs og med en sjarmfaktor som, spor for spor, dessverre nærmer seg frysepunktet.
GEIR DAHLE
Enig med vår anmelder?
Si din mening her!
| 0
|
501226
|
Rett til himmels
Sjelden har du hørt en så potent norsk debutplate som dette.
MED RAKETTFART har Loddefjord-kollektivet John Olav Nilsen og Gjengen blitt skutt opp i elitedivisjonen av norsk musikk.
Media her til lands har en tendens til å skape blest rundt nye, norske artister, så det er forståelig om du kjenner en viss skepsis, men dette er virkelig et band du bør få opp øynene for.
«For Sant Til Å Være Godt» er nemlig en sånn plate du forelsker deg i.
FØRST OG FREMST er Nilsen en fremragende tekstforfatter.
Han leker med ord, Loddefjord-slang og rytme, og meningene tvinnes om hverandre mens han stønner og haler i ord om en rastløs tilværelse full av tvil og kortvarte gleder.
Allsang og publikummere med tårer i øyenkroken preger bandets konserter, og denne magien lever videre på platen.
Det er umulig ikke å la seg påvirke, fra såre låter som «Diamanter & Kirsebær» som river deg i hjerterøttene, til episke rockeverk som «Ting Eg Lærte Mens Eg Ventet
På Bussen» og «Ti Ganger Tusen».
MUSIKKEN GÅR som hånd i hanske med tekstene og er både dynamisk og mektig.
Selvfølgelig finnes det referanser og likhetstrekk til andre artister (The Clash, The Smiths, New Order, Radiofantomene, The Aller Værste), men summen her er noe helt unikt.
«For Sant Til Å Være Godt» er nemlig mer enn bare en god plate, den har noe av den flyktige eksistensielle fortvil-elsen og gledesrusen som musikken alltid har prøvd å fange.
Låter om desillusjon og outsidere har vi hørt før, men John Olav Nilsen er en av få norske artister akkurat nå som besitter rockens kanskje viktigste egenskap; autentisitet.
Han lever låtene, skriver fra hjertet og utleverer seg selv og sin egen tilværelse — maner frem et eget univers hvor han selv står i sentrum som nevrotisk og håpløs romantiker.
VI HAR ALLE en John Olav Nilsen i oss, den selverklærte «taperen», antihelten vi har sympatisert med i utallige romaner og på kinolerretet - det tjuende århundrets populærkulturelle legende om den unge mannen som ødelegger alt han rører, rebellen som ikke passer inn noe sted.
Av og til får du ta del i øyeblikket der en tilsynelatende vanlig person blir forvandlet til noe helt spektakulært.
Følg godt med nå, ellers går du glipp av det.
Dette er bare begynnelsen.
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501227
|
Glitrende samspill
Sober kvartettjazz for spesiell anledning
Denne kvartetten er satt sammen spesielt for Monterey-festivalen i 2007.
Bassist Steve Holland, saksofonist Chris Potter, pianist, Gonzalo Rubalcaba og trommeslager Eric Harland er et sterkt lag, og platen viser til fulle at karene har funnet tonen, for å bruke et forslitt uttrykk.
De fire har skrevet to låter hver, og platen fremstår som et både dynamisk og enhetlig verk.
Det er sober kvartettjazz skapt av utøvere med både evne til å levere flotte soli og drive musikken fremover i intenst samspill.
Dave Hollands syngende bass preger platen, blant annet i hans egne «Step To It», og ikke minst «Veil of Tears», der Potter lister seg inn i vellyden sammen med Rubalcaba of Harland etter en stund.
Så trer ensemblet i aksjon og låten folder seg nydelig ut.
Denne vekslingen mellom enkeltmusikeres prestasjoner og sobert samspill fungerer glitrende gjennom denne platen.
På samme vis veksler også albumet mellom vakre partier og mer energiske utblåsninger, ikke minst fra Potters tenor.
OLAV GORSETH
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501229
|
Den evige trompet
Imponerende debut fra Radøy-trompetist.
Trompetisten Erlend Vetås Aagaard-Nilsen kommer fra Radøy og har sine musikalske røtter i det sterke brassbandmiljøet omkring folkehøyskolen på Manger.
Han platedebuterer i disse dagene med «Perpetuum Trompetuum» der han spiller norsk samtidsmusikk, ni verk skrevet spesielt til ham og i mange tilfeller urframført i forbindelse med studiene hans ved Griegakademiet i Bergen og NTNU i Trondheim.
På platen finner vi stykker for trompet og klaver signert Bjørn Bolstad Skjelbred, Ketil Hvoslef og Aagaard-Nilsens far, komponisten Torstein Aagard-Nilsen.
Det er snakk om spreke fritonale, melodiøse komposisjoner som gir unge Aagaard-Nilsen anledning til å imponere med sin flotte teknikk og sin blanke, strålende messingtone.
Pianisten Jarle Rotevatn akkompagnerer og fungerer blant annet som piskende, aktiv motspiller i det stykket som har gitt platen navn, Hvoslefs «Perpetuum Trompetuum» — der de to musikerne jager hverandre og det nesten virker som om det skulle lykkes for dem å skape en «perpetuum mobile», en evighetsmaskin, en «evig bevegelse».
I tillegg til disse relativt tradisjonelle stykkene for trompet og klaver rommer platen også mer eksperimenterende verk, blant annet Sigurd Fischer Olsens «Three lamento movements» der de to instrumentene brukes til å skape en sær, hvislende og skrøpelig klangverden.
Og i siste verk på platen, Knut Vaages «multiMORF IV», spiller Aagaard-Nilsen og ni messingblåsere fra Manger Musikklag en serie komponerte forløp som manipuleres elektronisk via et sanntids dataprogram.
| 1
|
501230
|
Marias popforløsning
Maria Mena har tatt farvel med voksenpopen på sin nye plate.
Få norske sangere når Maria Mena til knærne.
Jo visst finnes det vokalister som er mer teknisk kompetente og som har et langt rikere register, men Mena har en unik tilstedeværelse i alt hun gjør.
Legg så til at hun er en kløpper til å skrive kløktige melodilinjer og samarbeider med noen av landets dyktigste popsnekkere, og det er ikke vanskelig å forstå hvordan hun har klart å bli en av landets mest populære popmusikere.
Likevel har hun aldri klart å forløse sitt virkelige potensial.
Det vil si, ikke før nå.
Mena har en av popnorges reneste og mest uttrykksfulle stemmer; det er få som kan legge så mye sjel i hver eneste frasering som henne.
Etter den sterke debuten tok imidlertid denne kraften fullstendig overhånd, hvert nye album forsøkte å overgå det forrige i patos og nerve, bevæpnet med søtladen voksenpop.
Men så, på «Viktoria» (2011) kunne man ane en mer reservert vokalist.
Tekstene var som vanlig nesten ubehagelig selvutleverende, men det var noe i den mer tilbakeholdne fortellerstemmen som fascinerte.
Tendensen ble enda sterkere på «Weapon in Mind» (2013), særlig på de klubborienterte låtene viste Mena seg fra stadig nye sider.
Med «Growing Pains» legger hun listen høyere enn noen gang før.
Mena er fremdeles svært ærlig og direkte, men våger å være enklere i uttrykket nå.
Det kler de ellers så komplekse vokallinjene godt.
De kjølige, elektroniske arrangementene matcher den varme stemmen hennes perfekt og gir melodiene rikelig med rom til å puste og vokse, slik at ikke ett eneste spor føles overflødig.
| 1
|
501231
|
Juleklassikere som bakgrunnsstøy
Eggum gir noe mening til ny lansering av Nergaards julealbum
Finnes det en vanskeligere sjanger enn juleplater?
Det er litt dumdristig å forsøke lage ny musikk til en høytid som er så forbundet med tradisjoner.
Hva skal vel ikke til for å danke ut sanger som i mange juler har fått oss i den rette, høye stemning?
Ny sanger, selvsagt, som griper oss, men vi er ikke så åpne for slikt i adventen.
Er det rart de fleste artister satser på kjente sanger på julealbumene?
Silje Nergaard fulgte den oppskriften i 2010, med Joni Mitchells «River» og Bing Crosbys «Is Christmas Only A Tree» som relative høydepunkt.
Nergaards lyse jazzstemme er alltid likende, men mangler koloritt og tyngde nok til å gjøre juleklassikerne til annet enn sesongriktig bakgrunnsstøy.
Det beste som kan sies om denne nyutgivelsen, er at hun i hvert fall ikke kommer med enda en middelmådig juleplate, siden det altså er den samme.
To nye sanger går i samme spor som de andre.
Det at Karin Krog synger på en av dem, er selvsagt noe å få med seg, men det er ikke bemerkelsesverdig på annen måte enn at den unge og den gamle stemmen utligner heller enn løfter hverandre.
En tredje sang står det større respekt av, siden den er et helhjertet forsøk på å lage en ny julesang av betydning.
«En liten klem» er en duett med tekstens forfatter Jan Eggum og handler om et møte mellom familien og dens utstøtte medlem.
Det er en fin fortelling med et litt likegyldig refreng.
Den greier ikke balansegangen mellom det sødmefulle og det opphøyde, som julescenariet stiller så vanskelige krav til, og tipper over i det første.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.