id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
501232
|
Jul på kjøpesenteret
Kylies første juleplate ender opp som glatt kjøpesenterpop.
I et forsøk på å kategorisere julemusikk identifiserte jeg tre båser jeg føler de fleste plater kan deles inn.
1) Den hjemmekoselige, tradisjonelle
sorten, gjerne av typen Frank Sinatra.
2) Originale låter og nytolkninger av den mer ukonvensjonelle typen — Sufjan Stevens’ juleplater faller for eksempel inn under denne kategorien.
3) Kjøpesentermusikk.
Sistnevnte består av glossy versjoner av kjente og kjære klassikere fra de siste sytti årene.
Tenk Mariah Carey.
Kylie Minogues «Kylie Christmas» faller definitivt innenfor den siste kategorien.
Men man skjønner også fort at platen faktisk har flere ess i ermet.
En av de største overraskelsene er kanskje «Christmas Wrapping», med en gjesteopptreden av selveste Iggy Pop.
Låten er som en aldri så liten tidsmaskin tilbake til Kylies tidlige gullalder på 80-tallet.
Låten har en blåserrekke som gjør at det liksom er litt Madness over det.
«I’m Gonna Be Warm This Winter» og «White December» følger i noen av de samme sporene, og er blant platens sterkeste øyeblikk.
Variasjonen kan være forvirrende når det hoppes fra en posthum duett med Frank Sinatra på «Santa Claus Is Coming To Town» til Chris Martin/Stargate-produserte «Every Day’s Like Christmas».
Det føles som et forsøk på å ha noe for alle aldersgrupper — for hele familien.
Derfor blir platen etterhvert noe retningsløst og desperat.
Kylie Minogue evner fortsatt å mane frem brilliant pop, men ikke med julens tøyler på seg.
Det kjennes distansert og kalkulert, som om det personlige preget har blitt tørket bort.
Juleplater med lav sjarmfaktor er det laget nok av fra før.
| 0
|
501233
|
Funky motgift i en søtladen tid
Sharon Jones & The Dap-Kings greier kunststykket å klemme noe nytt ut av så ihjelspilte låter som «Silent Night» og «White Christmas».
For ni år siden slapp Sufjan Stevens en egen juleutgivelse, en EP-boks kalt «Songs for Christmas».
I omslaget skrev han om særlig to lærdommer
han hadde trukket ut av arbeidet.
For det første at kunsten å spille dombjeller var overraskende vanskelig å mestre («I discovered that sleigh bells are, in fact, difficult to play well»), og for det andre at:
«Christmas music poses a cosmological conundrum (gåte, red.anm.) in requiring us to sing so sweetly and sentimentally about something as terrifying and tragic.»
I det samme spennet finner vi Sharon Jones & The Dap-Kings’ ferd inn i julemusikken — et uavklart lende mellom søtt og skremmende; forventning og vemod.
Mellom barnets boblende glede og voksentilværelsens sentimentale erkjennelse om at «en skulle vøri fire år i romjul’n».
Og ikke minst kjint ei jinte som var nesten fem.
Elleve spor lange «It's a Holiday Soul Party» inneholder både egenkomponerte låter («Big Bulbs», «Ain't No Chimneys in the Projects» — deres svar på James Browns «Santa Claus Go Straight to the Ghetto») og omskrivinger av mer klassiske sesongfavoritter, som «Silent Night», «Silver Bells», «White Christmas», «God Rest Ye Merry Gentlemen» og «Funky Little Drummer Boy».
I tillegg - i tråd med et slags alle skal med-ethos - blir den jødiske høytiden berammet på «8 Days (Of Hanukkah)».
Alt sammen smidd i Sharon Jones & The Dap-Kings’ umiskjennelige og Brooklyn-patenterte retro-soul - med smektende harmonier og potente hornstøt.
Slik greier de sågar å klemme noe nytt ut av så ihjelspilte låter som «Silent Night» og «White Christmas».
Her er altså ingen av de vanskelighetene med å håndtere juleinstrumentene som Sufjan Stevens med litt falsk beskjedenhet hevdet å være hemmet av.
I stedet preges innspillingen av stort overskudd og en sikker hånd på rattet, som tillater akkurat passe mange forbikjøringer på veiskulderen.
En like deler begeistret og melankolsk hyllest til julebudskapet — lidende, håpefull og lovprisende om hverandre.
Det at Sharon Jones de siste årene har lidd av en stadig tilbakevendende kreftsykdom, er med på å gi platen et ekstra anstrøk av alvor.
På «It's a Holiday Soul Party» forenes krybben, nissen og politisk agitasjon («Ain't No Chimneys in the Projects») under en felles soul-himling.
Man kan bli takknemlig av mindre.
| 1
|
501234
|
Juleskygger
Det er mer ved julen enn barnlig glede.
Svensk duo dyrker desembermelankolien til gagns.
Når julelysene skinner som sterkest, kan skyggene bli ekstra mørke.
Midt i desemberkjøret kan selv den lykkeligste iblant oss kjenne et stikk av vemod.
Da kan det være greit å ha «
Stjärnenätter» klar.
Folkemusikkstjernen Sofia Karlsson og rockeveteranen Martin Hederos har laget en saktmodig, dempet og vakker juleplate.
Ved hjelp av et gammelt piano, et stønnende trøorgel, litt fele og Karlssons vakre stemme, skaper de to en fascinerende, nærmest meditativ stemning.
Instrumentene er ikke bare badet i klang, de er også stemt ned et hakk for å finne det rette, melankolske leiet.
Åpningssporet setter standarden — en langsom, tjuktflytende og intim versjon av «O Helga Natt».
Deretter følger en blanding av velkjent materiale og nyskrevne sanger.
Hymnene «Wexford Carol» og «Veni Veni Emmanuel» fungerer flott som instrumentaler i henholdsvis småjazzet stil og folkemusikkdrakt.
Duoens egne komposisjoner preges av tristesse og hjertesorg, men den lavmælte stilen og interessante arrangementer sørger for at sentimentaliteten ikke blir for overveldende.
Enkelte partier tenderer mer mot ambient lydkunst enn tradisjonell julemusikk, men på en varm, peiskos-aktig måte.
Midt i skyggene skaper Karlsson og Hederos et trygt, lite rom hvor man kan slippe sine lodd og la seg løfte av sanger som «Kom med mig».
Et trivelig høydepunkt er «Have Yourself A Merry Little Christmas», med dens knatrende pumpeorgelsolo.
Et annet lysglimt er den relativt livlige «Snowhere», med leken bruk av duosang, tuba og bjeller.
Karlssons sjarmerende, lett gebrokne engelsk skaper en overraskende assosiasjon til finske 22-Pistepirkko.
Den som vil bade i mer vintertristesse, kan godt fortsette der.
| 1
|
501235
|
Sosialisme og familieliv
Uje Brandelius’ fengende soloplate om familieliv og tidsklemmer er en god inngangsport til Doktor Kosmos’ særegne diskografi.
Det å se gjennom fingrene med dumme og intetsigende sangtekster er en så sentral del av å høre på popmusikk at man sjelden reflekterer over det.
Tekstene til Uje Brandelius, kjent som frontfigur i det svenske bandet Doktor Kosmos, er imidlertid så spesifikke og presist formulerte at det skal godt gjøres å ignorere dem.
Dette er både nøkkelen til hans appell og årsaken til at det for enkelte sitter langt inne å omfavne hans mange strålende popmelodier.
Brandelius er en sosialrealistisk poet med en forkjærlighet for en type synthpop som står med ett ben i nyveiv og det andre i en Melodi Grand Prix-inspirert skolerevytradisjon.
Hans første soloalbum «Spring, Uje, Spring» byr på flere skildringer av familieliv enn venstrepolitiske samfunnsanalyser, og selv om kjærlighet fortsatt ikke er viktigere enn fordelingspolitikk, får man i låter som «Tintin på månen», følelsen av at de to er noenlunde jevnbyrdige størrelser.
Lydbildet er noe mer «voksent» enn hos Doktor Kosmos, og når han synger om familien blir den vanligvis så usentimentale Brandelius merkbart varm om hjertet.
På låter som «Spring, Uje, Spring», «Marionett» og «Här Kommer Livet (Och Du Fattar Ingenting)» finner han imidlertid en god balanse mellom de nære ting og de store linjene, og på sitt beste er platen en god oppsummering av det Brandelius gjør bedre enn noen andre — nemlig å kombinere fengende popmusikk med ærlige og presise skildringer av livet i et moderne velferdssamfunn.
| 1
|
501237
|
Frekk fremmarsj
Siste kapittel i André Brattens karriere er forfriskende kompromissløst.
På sin debutplate tolket André Bratten den norske «spacedisco»-sjangeren, som med pionererene Lindstrøm og Prins Thomas er blitt en aldri så liten norsk musikkeksport, på sin helt egen måte.
Siden da er det blitt mer og mer åpenbart at Bratten har sin egen misjon — noe som ytterligere blir understreket på hans nye plate, «Gode».
«Gode» har derfor et slags overraskelseselement — strengt tatt var det vanskelig å vite hva en kunne forvente seg.
Å lage en plate i samme stil som den forrige ville ha vært stilmessig bakpå, og Bratten er smartere enn så.
I stedet gjør han et poeng av å vise ukjente sider, og utforske de sidene ved seg selv som det ikke var plass til sist.
Kanskje er han bare blitt eldre.
Men det virker også som om den relative suksessen han har hatt, har gjort at han har turt å trekke mot de mindre tilgjengelige sidene av sin smak, stil og musikalske interesser.
Det beste eksempelet er «Cascade of Events», som musikalsk er tett på britiske Clark, med Susanne Sundfør på vokal.
Det er en modig og fascinerende progressiv låt som våger å være seig, mystisk og blytung til tross for et stort navn på vokal.
På «Gode» får Bratten utforsket sine teatralske sider, musikken våger å både være minimalistisk og grandios — den vitner om at han har et spekter få norske musikere innen den elektroniske sjanger besitter.
Variasjonen og evnen til å fullstendig miste seg selv i en musikalsk tankerekke gjør platen avhengighetsskapende.
Den tør å være formmessig puristisk.
Et av momentene som gjør «Gode» til slik en interessant affære, er kontrastene tung og florlett; med Brattens måte å kombinere massive beats og myke harmonier er ethvert øyeblikk sanselig stimulerende.
Hans intrikate måter å bygge opp sangene på er forførende komplekse.
Låter som «Space Between Left & Right», «Zero» og «Iconography» er gode eksempler.
Når han selv uttaler at «Gode» drar inspirasjon fra blant annet Brian Eno, Arvo Pärt og Biosphere, gir det fullstendig mening, aller mest på grunn av sin musikalske kompromissløshet og altoppslukende nysgjerrighet rundt elektronisk musikk.
«Gode» er langt fra sjenert.
Det er en plate som våger, og ønsker å utforske mer enn det billedskjønne i musikken.
Den tåler å røre på det ubehagelige, og samtidig sette det side om side med det vakre, som på «Primordial Pit» og «Math Illum Ion».
Vi snakker om en plate det er vanskelig å legge fra seg, å gjøre seg ferdig med, fordi man gang på gang oppdager den på ny.
| 1
|
501242
|
Atter en kongeplate
Debutplate som er lagret lenge, men definitivt verdt å vente på.
Noen band blomstrer allerede på den første demoen, andre trenger betraktelig lengre tid på å finne seg selv.
Kiss Kiss King Kong (KKKK) er et bergensband av sistnevnte sort.
De tre medlemmene startet sine musikerkarrierer i indeband med langt mykere uttrykk (Casiokids, Herr Nilsson), men rundt 2007 fant de sammen i sin kjærlighet til fuzzdrevet hardrock.
Etter den middelmådige syvtommeren «Some Kind of Temptation» (2009), lastet med forutsigbar trailerrock, fikk bandet i løpet av de neste årene stadig mer sansen for et friere uttrykk og løpske jamsessions.
KKKK har brukt mye tid på å finne ut av hvor de hører hjemme, men så låter det da også gjennomført og helstøpt når de først albumdebuterer.
KKKK klarer brasene.
Oppsiktsvekkende lett kombinerer de jazzede jamlek à la Motorpsycho, tung, fuzzy groove som lukter av Fu Manchu, melodinyansene til Fleetwood Macs beste instrumentaler.
Når man i tillegg legger til elementer av sårheten til Dinosaur Jr. og en Kyuss-aktig ørkenrocktåke, har man en herlig cocktail.
Det låter enkelt og tilbakelent, men under overflaten skjuler det seg snedige brudd, hvass riffing og komplekse rytmestrukturer.
Best av alt:
KKKK mister aldri de enkle melodiene av syne, noe som gjør at det er befriende lett å gå i progrock-fellen deres.
«Intro The Night» starter for eksempel med et enkelt og fengende grunnriff som fint kunne båret låten alene, men det tar ikke mange sekundene før KKKK har gjort låten til noe mye større og langt farligere, lenge før man rekker å reagere.
Det er slike ting som gjør «Too High ...» til årets mest potente, norske rockedebut.
| 1
|
501243
|
Den store publikumskvelden
Med slike hengivne fans kan det ikke gå galt
Bergenske Kakkmaddafakka er et merkelig fenomen.
Ikke har de spesielt høy status blant forståsegpåerne her hjemme, men i det meste av Europa og i Latinamerika spiller de for fulle hus.
Og da snakker vi ikke om rockeklubber, men store konsertsaler og festivaler.
Kanskje ikke så rart, for dette er en gjeng som virkelig kan lage fest.
Sist vi kan huske like stor stemning på Verftet var i fjor høst – da bandet hadde sin forrige konsert.
Til tross for minimal markedsføring hadde lørdagens konsert i Røkeriet vært utsolgt i et par uker.
På Facebook-sidene til bandet hadde det de siste dagene ligget et hundretalls meldinger fra desperate fans som var villige til å betale dyrt for en billett.
Muligens hadde et par av dem misforstått og trodd at det dreide seg om Kattmaddafakka.
For både Sølvi og Jennifer tilbød kattene sine i bytte mot en billett.
Nylig spilte de for utsolgt hus både Samfunnet i Trondheim og Rockefeller i Oslo.
En prestasjon de fleste bergenske band kan misunne dem.
Men som en generell regel er det de færreste som bryr seg her på berget.
Den forrige platen ble ikke en gang utgitt fysisk i Norge.
Og i nærheten av VG-lista har de aldri vært – verken på singel eller albumlista.
Ikke hører de med blant dem som er plagsomt mye spilt på radio heller.
Men til våren kommer et nytt album, og kanskje er det på tide med et fremstøt på hjemmefronten.
Fjorårets konsert var et slags tiårsjubileum.
Det viser seg snart at det ikke har skjedd så veldig mye siden den gang.
Men her var da litt nytt materiale og minimalt av det aller eldste.
De nye låtene møter god respons selv om allsangen naturlig nok ikke holder samme nivå som på de gamle, gode og velkjente.
Skal en se rent kynisk på det, er det rikelig å trekke.
Selv etter mer enn ti år på scenen er ikke Kakkmaddafakka verdens stødigste band, men lørdagens show var likevel et hakk opp fra sist.
Sammenlignet med de fleste andre på dette nivået låter det til tider amatørmessig skranglete – både musikalsk og vokalt.
Brødrene Vindenes kan heller ikke ha fulgt særlig godt med i engelsktimene på videregående, for engelskuttalen går både Jagland og Stoltenberg en høy gang.
Heldigvis er kompet rimelig tett, men gitarsoliene er ikke akkurat av det virtuose slaget.
En liten pianosolo fra Sebastian Kittelsen midtveis faller på steingrunn, og maset fra salen overdøver nesten det som kommer fra scenen.Men et feststemt publikum lar seg ikke bry med slikt.
Og merkelig nok gjør kanskje skranglepreget konserten bedre.
For Kakkmaddafakka kommuniserer til de grader med sine fans, og har salen i sin hule hånd fra første til siste tone.
Stemningen er ellevill og gjengen på scenen frir skamløst til en forsamling som ikke lar seg be to ganger.
Allsang, taktfaste rop på bandet og ellevill dans både på scene og i salen.
Bandet begynner som i fjor med «Touching» Den nye singelen «Galapagos» vekker bare sånn passe respons, mens «Self-Esteem» er full allsang.
«Gangsta» med innlagte riff fra Bob Marleys «I Shot The Sheriff» er stjålet så det holder,
— Den neste er fra 1993, og da var vel ikke mange av dere født, introduserer Axel Vindenes det andre ekstranummeret.
Men Haddaway-låten «What Is Love» er tydeligvis velkjent nok skal en dømme etter kraften i allsangen.
Og publikum sørger for det meste av det vokale på de to avslutningslåtene, «Forever Alone» og «Drø sø».
Sistnevnte bandets eneste med norsk tekst.
Den fungerer visstnok utmerket som allsang også på konsertene i Mellom-Europa selv om publikum ikke skjønner et ord av teksten.
Strengt tatt er det vel bare sånn midt på treet rent musikalsk.
Men kombinasjonen band som elsker sitt publikum og publikum som elsker Kakkmaddafakka, gjør at resultatet likevel blir en festkveld av de sjeldne.
| 1
|
501244
|
Poppens problem
Ellie Goulding har dessverre solgt sjelen sin til poppen på sin nye plate.
For å sitere musikkskribent for britiske NME, Matthew Horton:
«Pop music.
It all sounds the same these days, doesn't it?
«
I foruroligende lang tid har populærmusikken, og da snakker vi den som virkelig topper listene, vært påfallende lik.
Det er slående hvor mange av de virkelig store låtene som er blitt skrevet og produsert av de samme menneskene.
Det forsto jeg virkelig da jeg slo opp navnet Max Martin.
Martin Karl Sandberg, som han egentlig heter, er av svensk opprinnelse, men har tilbrakt mesteparten av de siste 20 årene i Los Angeles.
Han er den avdankede rockestjernen som kunne skrive popmusikk, satset stort og i dag dominerer musikkbildet.
Les også:
Martin er ansvarlig for intet mindre enn 21 nummer én-hits, over 135 millioner solgte plater og har skrevet musikk for alt fra Backstreet Boys og Britney Spears til Taylor Swift og Katy Perry.
Sannsynligheten er stor for at han skapt noe du har danset til.
Men dette handler først og fremst om Ellie Goulding.
Problemet, eller poenget, er at Max Martin er en av drivkreftene bak hennes nye album, «Delirium».
Det høres.
Goulding har selv uttalt at hun med «Delirium» ønsket å lage en skikkelig popplate — å gå helt og fullt inn for å gjøre det.
Det har hun også gjort.
Det dumme er at hennes personlighet samtidig har forsvunnet ut vinduet.
Det som gjorde henne unik, hennes karakteristiske stil og store stemme, reduseres her til noe som føles generisk og kaldt.
Det finnes lys i tunnelen i form av «Aftertaste» og «Codes», låter som våger å bevege seg litt utenfor den gjennommarkedsførte rammen.
Men for det meste gir «Delirium» en bitter ettersmak på vegne av Goulding og popmusikken.
Er det ingen av de store som våger lenger?
| 0
|
501247
|
Ambisiøs Andsnes
Ingrid Andsnes bestiger klaverkonsertenes Mount Everest på sin siste plate.
Det er litt av et statement Ingrid Andsnes kommer med her.
På sin første soloplate har hun valgt å spille Beethovens fryktinngytende «33 variasjoner over en vals av Anton Diabelli» (op. 120).
Intet mindre.
Diabelli-variasjonene er klaverlitteraturens Mount Everest, Beethovens siste, store klaververk, verket der han tar et lite, nesten enfoldig valsetema, splitter det i atomer og setter enkeltdelene sammen i stadig nye kombinasjoner slik at vi får sett og hørt ham fra alle sider, fra det mest spøkefulle til det mest dramatiske.
Og det mest krevende.
Og som alltid når det gjelder nye tolkninger av Diabelli-variasjonene, blir spørsmålet:
Hva er grepet?
Hvordan skaper pianisten sammenheng i dette verket?
Hos András Schiff, som spilte inn hele to versjoner for et par år siden, var det fargespillet mellom de ulike variasjonene det dreide seg om.
I Igor Levits versjon, som kom i siste måned, er det den åndeløse, sugende bevegelsen fremover fra variasjon til variasjon det gjelder.
Hvordan ser Ingrid Andsnes da på dette verket?
Det tar alltid en stund å komme seg inn en ny tolking, men omkring variasjon 9, begynner bildet å tegne seg:
«Pesante e risoluto» — vektig og resolutt - skriver Beethoven som tempoangivelse.
Og det kunne for så vidt være mottoet for hele platen.
For dette er - med et kanskje misbrukt ord - en veldig robust Diabelli-tolkning, en sterk, solid tolkning uten lettvinte løsninger.
Les også:
Ingrid Andsnes går inn i verket og spiller besluttsomt, med tyngde og kraft, selv i de mest virtuose og turbulente variasjonene.
Og inne mellom de store, stormfulle utladningene åpner hun små, fredfulle områder der det er rom for ettertanke.
Fugaen i variasjon 24 er en slik vakker oase som trer frem som kontrast til den brede, kraftfulle fugaen i variasjon 32.
Og her bryter verket plutselig sammen:
I stedet for de siste taktene i fugaen kommer noe som høres ut som elektronmusikk.
Men det er, viser det seg, fremdeles Andsnes vi hører.
Hun spiller bare ikke lenger på tangentene, hun bearbeider flygelets strenger med en EBow og fremfører «Diabelli Cadenza», et lite stykke komponert til anledningen av Lars Petter Hagen.
Han skriver selv i tekstheftet at en slik tilføyelse til Diabelli-variasjonene selvsagt er dømt til å mislykkes.
Men når sjokket har gitt seg, virker stykket egentlig som en ganske vellykket kommentar.
Og kontrast.
En kort stund frammaner Ingrid Andsnes en åndeaktig, eterisk — veldig lite robust - klangverden.
Og så er det Beethoven igjen, den siste variasjonen, en menuett, glassklart spilt, med fynd og klem.
| 1
|
501250
|
Fjorden holder koken
Fjorden Baby! har aldri vært så fargerike som de er på sitt fjerde album.
Er alt bare helt tilfeldig?
26. januar 2009 ble loddefisket gjenåpnet, etter å ha vært stengt i flere lange perioder.
Syv dager senere slapp Fjorden Baby! sitt første album, som innledet en ny musikalsk bergensbølge.
Over natten gikk Loddefjord fra å være byens mest utskjelte bydel til å hedres som arnested for heimstaddiktning og underklasserock.
Les også:
Stoltheten er der fremdeles, mye takket være nettopp Fjorden Baby!.
Der andre dyrker fatalistisk sosialrealisme, skildrer Sturle Kvilekval og kompisene bydelen som et fargesprakende karneval.
Fremdeles finner bandet gull i enden av en regnbue som de selv har manet frem.
Fjordfiestaen begynner to minutter ut i åpningssporet «Sigøyneren».
Etter noen enkle vers kun akkompagnert av punkete skurrgitar (og et refreng delvis tyvlånt fra Teenage Fanclubs «Verisimilitude»), melder resten av bandet seg på gjennom et crescendo av hamrende trommer, pianoklasking og svirrende synthlyder.
Med aggresjonen ute av kroppen, bruker kvintetten resten av platen til å leke seg.
«Flashback» har alt fra surfgitar, discotakt og ekkoeffekter til apelyder, pusting og pesing.
«Safari» kunne vært lydsporet til et dataspill satt i jungelen, full av plystrelyder og kompiskoring.
Jubelstemningen fortsetter med «Ka som skjer», hvor bandets Madchester-fascinasjon fører dem tett opp til George Michaels «Freedom 90».
Igjen fungerer låten som et rullende overflødighetshorn hvor all slags falsettkoring, tulleord og frekke lydeffekter strøs utover et gyngende, ustoppelig komp.
Les også:
Idétilfanget er enormt, likevel blir det aldri kaos.
Duperprodusentene Jørgen Træen og Yngve Sætre har hjulpet Fjorden Baby! fullbyrde en grenseløs visjon.
Det er ikke måte på hvor mange nygamle keyboardlyder og snurrige innfall man har plass til, samtidig som de beste melodiene får skinne i fred.
Når det casiopop-eposet «Igjen og igjen» tikker inn midtveis, er det som man undres hvilken John Olav Nilsen & Gjengen-sang bandet har lånt fra – helt til Nilsen selv dukker opp som gjestevokalist.
I selskap med brustne, nasale Kvilekvål låter han som en sølvgutt, en kontrast som bare forsterker låtens følelse av kameratskap.
Les også:
Etter drømmende, svevende «Tryllefløyten» er det så klart for et nytt høydepunkt:
«Har en drøm» — en tilforlatelig enkel fest for banjo og pianoakkorder, som hele tiden truer med å innfri alt det 90-tallet lovet.
Om du noen gang sliter med å forklare hva Fjorden Baby! står for, kan du begynne her.
Mot slutten flater platen litt ut, de siste tre sporene fungerer nesten som et nachspiel.
Bergensrapper Store P gjør et fint innhopp på «Slangetemmer», hvor bandet henter Flat Eric og big beat frem fra glemselen.
Ellers er Fjorden Baby! fremdeles preget av sin forkjærlighet for New Order og Happy Mondays, men på «Oh Yeah!» er dessuten bergensernes leksomhet på nivå med de aller beste: The Beatles omkring «The Magical Mystery Tour» og Knutsen & Ludvigsen på «Juba Juba».
Loddebestanden sliter visstnok fremdeles, men fjorden koker som et psykedelisk boblebad.
| 1
|
501252
|
Svimlende innspillinger fra Levit
Mesterpianisten Igor Levits nye utgivelse består av overdådig og svimlende klavermusikk, til tider på grensen til det uspillelige.
Unge, tysk-russiske Igor Levit er plateaktuell igjen.
Denne gang med tre ekstremt krevende variasjonsverk — Bachs Goldberg-variasjoner, Beethovens Diabelli-variasjoner og den amerikanske avantgardekomponisten Frederic Rzewskis «The People United Will Never be Defeated!» fra 1975.
Tre verk, tre plater, tre timer med overdådig, svimlende klavermusikk.
I intervjuer omtaler Levit disse lange verkene som «reiser»:
Etter presentasjonen av det musikalske materialet - en bassgang, en harmonirekke, en liten melodi - føres vi gjennom et landskap som hele tiden forandrer seg.
Hver ny variasjon gir oss en ny synsvinkel, et nytt perspektiv.
Det er tre veldig forskjellige landskap Levit fører oss inn i på disse platene.
I Goldberg-variasjonene er det utsyn og åpne horisonter.
Musikken står knivskarpt med klar, slank linjeføring.
Tempoet er av og til raskere enn vi er vant til, men musikken virker aldri presset eller forsert.
Levit har ro og overblikk.
Og han får Bachs lange linjer til å synge.
Les også:
I Diabelli-variasjonene går han dypt ned i stoffet, ned i de minste detaljene.
Hver eneste av notetekstens artikulasjonsmarkeringer blir ivaretatt.
Og samtidig får han frem alle oppløsningstendensene, all den indre uroen i verket.
Fremføringen er stormende, kraftfull, noen ganger faller akkordene som smertende slag.
Vi opplever, nesten fysisk, hvordan Beethoven presser stoffet mot det klassiske landskapets ytterste grenser.
Spranget fra Beethoven til Rzewski kan virke langt.
Men «The People United» ble faktisk opprinnelig skrevet til en pianist som ville ha Diabelli-variasjonene og et moderne variasjonsverk på samme konsertprogram.
Den politisk radikale Rzewski løste oppgaven ved å ta utgangspunkt i «¡
El pueblo unido, jamás será vencido!», den chilenske venstresidens kampsang etter det CIA-støttede kuppet mot Salvador Allende i 1973.
Rzewski presenterer først melodien med enkel harmonisering.
Og så blir allting veldig komplisert.
I første variasjon sprenger han melodien i fillebiter og konstruerer noe som minner om Anton Weberns punktmusikk.
Og i de følgende 35 variasjonene bearbeider han melodien med et batteri av moderne komposisjonsteknikker.
Her er ekkoer av Alban Berg og Debussy og Rakhmaninov, her er referanser til Ligetis etyder, her er noe som minner om Keith Jarretts soloimprovisasjoner.
Og innimellom hører vi bassgangen fra Purcells «Music for a While», sitater fra Hanns Eislers «Solidaritätslied» og de italienske partisanenes kampsang «Bandiera Rossa».
Pluss at pianisten fløyter og synger og banker på flygelet.
Les også:
Det er ikke rart at «The People United» sjeldent høres i konsertsalene eller på plate.
Dette er en musikalsk mastodont, et fysisk og mentalt krevende verk på grensen til det uspillelige.
Men Igor Levit har ubegrensede tekniske, musikalske og fysiske ressurser som setter ham i stand til å løse alle knuter, klare alle problem.
Han løfter Rzewskis konstruksjoner opp fra notene og forvandler dem til klingende musikk.
Og demonstrerer at dette er musikk som befinner seg på samme nivå som Bachs og Beethovens monumentale variasjonsverk.
| 1
|
501253
|
En feilet sjangerlek
Annies forsøk på å bruke sjangerklisjéene til sin fordel feiler på hennes nye EP.
Man får følelsen av at tiden har stått helt stille når man setter seg ned for å lytte til Annies nye EP.
Jeg vil heller kanskje si at artisten har tatt noen steg bakover.
På hennes nye EP er det kanskje låten «Dadaday» som illustrerer det best.
Som lytter står en overfor spørsmålet:
Er dette kitsch, eller er det bare tacky?
Er det frivillig rustikt eller er det resultatet av en virkelig vinglete produksjon?
Les også:
Annie har alltid vært stilbevisst, bestemt rundt alle estetiske avgjørelser som skal tas.
Men denne låten høres nærmest uforsvarlig hjemmelaget ut, strippet for den sjarmen som ofte har kjennetegnet henne.
EP-en er et risikabelt prosjekt.
Den er en lek med en sjanger — et forsøk på å identifisere det som gjorde 90-tallets upretensiøse klubbmusikk så enkel å engasjere seg i.
Det handler om de enkle, avhengighetsskapende refrengene og den lekne, lette rytmen.
Annie er ikke redd for å dra på med klisjeene.
Låten «Cara Mia» har den klassiske synthlinjen som gir en gjenkjennelsesfaktor, den er familiær på en måte som gjør at det føles som om en har hørt den før.
EP-ens sterkeste øyeblikk er imidlertid «Out Of Reach».
Den har en eterisk, myk beat som kler Annies karakteristiske skjøre vokal bedre enn mange av de andre låtene.
Og her kommer en til poenget:
Produksjonen på platen er ikke sterk nok - og det er både bokstavelig og metaforisk ment.
Den mangler den energien man kunne ønske seg på en slik plate.
Ironien er at hennes sterkeste kort, nettopp hennes særegne stemme, blir slukt av musikken.
Det som står igjen er for labert til å engasjere, til tross for at «WorkX2» får det til å rykke i dansemusklene, i all sin Madonna-glans.
| 0
|
501254
|
Vamp strekker seg heldigvis litt for langt på nytt album
Med albumet «Liten Fuggel» (2012) fikk Vamp en velfortjent, ny vår, selv om albumet nok var i tryggeste laget.
I 2014 var det likevel bare primus motor Øyvind Stangeland og sønnen Odin tilbake, men inn kom Kjetil Dalland (Vidar Johnsen, Mari Boine), gitarfantomet Bjørn Berge og gamlevokalisten Jan Toft.
Vamp går på mange måter tilbake til røttene, men slår seg ikke til ro med det:
Vaudeville-stemninger blandes med sjømannsviser, bluegrass, fransk folkemusikk, spanske rytmer og klassisk visetradisjon.
Bandet mister likevel aldri sitt eget uttrykk av syne.
Selv når bandet tolker den gamle Bjørn Berge-låten «Who Do You Think You Are», i form av «Du», låter det umiskjennelig som Vamp.
Når folkemusikere lager konseptalbum som portretterer oppdiktede så vel som ekte personer, kan beskrivelsene fort bikke over i karikaturer som forflater snarere enn å allmenngjøre temaene.
Den fellen unngår Vamp; de ulike figurene fremstår som mennesker av kjøtt og blod, med motiver og erfaringer man til en viss grad kan kjenne seg igjen i.
Les også:
Noen skjær i sjøen er det likevel:
Jan Toft er fremdeles en karismatisk vokalist, men det kompenserer ikke for det faktum at stemmeprakten er blitt markant dårligere i løpet av de siste årene.
Dessuten er flere av låtene er i overkant forutsigbare, til tross for den eksperimenterende stilen.
«Populas» har flere svakheter, men det er også en et eventyrlystent, lekende og utfordrende album som våger å gi litt blaffen i hva folk gjerne forventer av Vamp.
Det kler dem.
Av og til er det bra å strekke seg litt for langt.
| 1
|
501255
|
Pompøs tragikomikk
Sarkasme og personlig tragedie er drivstoffet i John Grants musikalske maskineri.
Å lage musikk som balanserer mellom blodig alvor og skjødesløs humor, seriøs samfunnskritikk og simpel fandenskap er på mange måter blitt John Grants spesialitet.
Han er i eskalerende grad ærlig og åpen om alt fra alkohol— og dopmisbruk til hans liv som HIV-positiv, om mislykkede forhold og det å komme ut av skapet i voksen alder.
Det finnes ytterst få som klarer å balansegangen mellom brutal og fullstendig bar som ham.
Man kan kalle Grant pompøs, men aller mest er han dypt, dypt menneskelig i alle sine musikalske sprang.
Platene «Queen of Denmark» og «Pale Green Ghosts» har ikke bare skaffet ham publikumet han fortjener, samt en scene for sitt budskap - åpenhet, transparens - han har dessuten blitt anerkjent som en av vår tids mest begavede lyrikere.
«Glacier» fra «Pale Green Ghosts», en støttende hånd til unge og voksne som sliter med å komme ut, er av et kaliber man sjelden får erfare, den setter spor.
På den forrige platen fikk han perfeksjonert det som ble lyden av John Grant, en blanding av alternativ rock, symfoni og kjølig elektronika, hjulpet av den islandske elektronikapioneren Biggi Veira fra Gus Gus.
Man finner også den stemningen på ”Grey Tickles, Black Pressure”, men lydbildet har skiftet i en mer teatralsk, nærmest gjøglersk retning, som hele tiden veksler mellom fengende og absurd.
Det er først og fremstå høre på den vibrerende, selvsikre ”Snug Slacks”.
I møte med sangen er det lett å trekke paralleller til Prince og til og med Scissor Sisters.
Dette er en mer sensuell, direkte og provoserende John Grant, det er som om all skammen har prellet av.
Helt til en lytter videre.
Grants refleksjoner over selvet og egoet er både latterlige og triste.
På briljante ”Global Warming” lirer han av seg frasen:
”All I got is First World problems, I guess
I better get some of the Third World kind”.
Ying-yang-effekten er kanskje hans sikreste kort, det er få som klarer å beskrive motstridende følelser like fengende og nøyaktig som ham.
Motsetningene lykkelig og ulykkelig, sjenerøs og grådig, narsissist og helgen er noen av dem en oftest treffer på.
Det er en mann som aksepterer sin tilstand — i all sin form og farge - man treffer på ”Grey Tickles, Black Pressure”.
I en sarkastisk tirade om vanskelighetene ved å leve med HIV, ytrer han i full selvmedlidenhet at:
”There are children who have cancer, and so all bets are off, cause I can't compete with that”.
Og det er nettopp det John Grant er best på, å skrive tekster og musikk som er så smarte at en smiler, blir kvalm, føler seg urolig eller betrygget.
Han er opphavet til noen av tiårets beste strofer.
Les også:
Det tredje albumet føles dog ikke like episk, ikke like elegant og overveldende som ”Pale Green Ghosts” — det er ikke like tett mellom låter som ”GMF” og ”Glacier” denne gang.
Men strengt tatt gjør det fint lite.
Dette er John Grant i sitt rette element, det er gøy, det er opplysende, det er medrivende.
Det er hva 2015 har trengt; god fortellerkunst fra en av de mest bedårende sangerne i vår tid.
Med John Grant går sarkasme og personlig tragedie hånd i hånd, og det resulterer i vanvittig god musikk.
Storlåtene uteblir heller ikke fullstendig.
Avslutningssporet ”Geraldine” bekrefter det.
Med hans karakteristiske bruk av strykere og den stødige, dype røsten som skjærer selvsikkert gjennom, er det ett av platens mest rørende øyeblikk.
Glimrende ”No More Tangles” er en selvutleverende, vakker sak som viser at det er mulig å gå lei og å gå videre, å etterlate det dårlige bak seg.
John Grant er sirkuset det er umulig å slutte å se på, å ta del i.
Det har mange grunner.
For det første er det en dypt karismatisk musiker vi snakker om - han forfører lekende lett med sine morsomheter, sin innsikt og sitt verdensbilde.
Men det er også en musiker og lyriker som ser rett gjennom oss, og det trekker en inn i musikken.
Grants utforskende forhold til låtene gjør at det han lager oppfattes som terapeutisk, som en utblåsning.
Kontrasten vondt/godt er drivstoffet i hans musikalske maskineri.
Han er det sorte får som er lett å kjenne seg igjen i.
| 1
|
501256
|
Smart og hjertelig fra Nordstoga
Odd Nordstoga slentrer gjennom et musikalsk portrett av meg og deg.
Noe har skjedd med norskspråklig musikk.
Etter at tekstforfatterne endelig fikk troen på sitt eget språk, har de blitt stadig mer navlebeskuende.
Foruten enkelte rappere, reggaeartister og noen gamle travere, er det oppsiktsvekkende få som forsøker å si noe om noe større enn seg selv og sine nærmeste.
Da er det godt å ha Odd Nordstoga, som alltid evner å se det store i det lille — og motsatt.
«Dette Landet» starter slentrende med singelen «Kunsten å gå».
Fortellerstemmen beskriver det han ser mens han vandrer gatelangs nattetid, men på karakteristisk vis klarer Nordstoga med få ord å si noe om det å kjenne seg selv og verdenen en er en del av.
På tittelsporet løfter Nordstoga blikket en smule og ser seg selv i andre, og forener pur nasjonalromantikk med sosialliberale idealer som frihet, likhet og brorskap.
Det låter kanskje som et alvorlig tilfelle av akutt hybris, men ved hjelp av uventede enderim og finurlige vendinger mister Nordstoga aldri bakkekontakten.
Les også:
«Dette landet» har mange lag.
For eksempel leker den neddempede «Aleine» med språk, forventninger og flere ulike stemninger på forbilledlig vis.
Arrangementet er i utgangspunktet heller saktmodig, men orgelet gjør den likevel mektig.
Samtidig er det også plass til de lette øyeblikkene; Nordstogas forkjærlighet for rotekte americana får særlig komme til uttrykk gjennom «Diesel og bensin» og «Bikkja».
Førstnevnte lener seg tungt på Bruce Springsteen, mens «Bikkja»s blå toner er den mest organiske og naturlige koblingen mellom amerikansk og norsk visetradisjon på aldri så lenge.
Nordstoga byr på et fokusert, smart og hjertelig album som våger å løfte blikket.
Det musikalske er bunnsolid, og David og Ivar Vogt (Real Ones) har gitt det hele et varmt og luftig lydbilde.
«Dette landet» er et album som snakker til hjerne, hjerte og sjel.
| 1
|
501258
|
Nesten helt perfekt
Kompromissløs og overbevisende sjangerlek.
Amerikanske Deafhaven blåser fremdeles i sjangerkonvensjoner og øser på med solvarm svartmetall, svevende postrock, knusende death metal-elementer og de sarteste, mest saktmodige melodilinjene du kan tenke deg.
«New Bermuda» plukker opp tråden fra den melodiøse «Sunbather» (2013), men legger kursen mot farligere farvann.
Intenst, bedøvende og intrikat metal av ypperste klasse, og et must for alle med sans for band som Lifelover, Alcest og Solstafir.
Les også:
| 1
|
501276
|
Noe å tro på
Hjerteslags debutplate består av ti sterke outsider-fortellinger.
Bandet har akkurat nok skavanker til at vi tror på dem.
Beskrivelsen Hjerteslag gir av seg selv på Twitter går som følger:
«Punkere spiller pop, poppere spiller punk».
Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.
For dette er den klassiske fortellingen om misfits, outsidere og rastløshet, om å ikke finne sin plass i verden.
Og musikken er terapien, det er rommet der alt kan sies, der sjelen kan legges bar.
Alt i et svøp av popsensitivitet.
Vokalist Robbie Lie Eidevik er uten make, som et postkort fra en svunnen tid; en poet, en vagabond, et sirkus.
En slags sympatisk Pete Doherty med et langt større hjerte.
Låtene han skriver kan føles i overkant melankolske når de tas ut av kontekst, men når han selv synger dem finnes det ikke et fnugg pinlig.
Stemmen hans utarter som en uforutsigbar og emosjonelt pirrende utbretting av sjelen.
Alt skal på bordet, uavhengig om det er bildeskjønt eller ei.
Guttene i bandet har alle lang fartstid fra ulike bergensband, de fleste kommer fra lang hardere greier enn Hjerteslag.
Debutplaten deres føles likevel ikke som en sellout, mer en knockout.
Det er poppunk med substans.
«Bryllupsplaner og andre fete løgner» er den låten som først virkelig griper tak i en, det er her de gjør det de er best på.
Låten bygges gradvis opp mot det ultimate klimaks, noe som minner meg om indiepop-klassikeren «Sensitive» med bandet The Field Mice.
Dette er også en klassiker, en låt som er enda bedre live.
Det er få som klarer å balansere mellom stygghet og det vakre som Eidevik gjør.
Stemmen hans strekker seg den milelange lengden fra «Linedanserinne», platens skjøreste moment, til helt desperat på «TV-spill».
Man er enten med på det eller ikke.
Han oppfordrer like mye å hate ham som å elske ham, og av den simple grunn er han enda mer uimotståelig.
«Møhlenpris Motell« er på alle måter en uslepen diamant.
Den er røff i kantene, og høres aldri overprodusert ut.
Det er alltid noe som skurer i bakgrunnen, en eller annen lyd som er litt off, men det er faktisk sånn lyden av Hjerteslag er.
Det fascinerende med dette albumet er alle de små detaljene som sniker seg inn, som barnekoret på «Lasaronens Vår», eller kombinasjonen av sentimentalitet og bongotrommer på «Sammen Alene».
Hver sang er en ny historie, en ny musikalsk utfoldelse — det er aldri kjedelig, aldri repetetivt.
Referansespekteret til Hjerteslag fortjener et eget kapittel, men det får forbli usagt.
Her er noe enhver kan falle for, enten det er britpopen på «Papirsvaner» eller The Aller Værste på «Undergrunn» man har mest sansen for.
Hjerteslags debutplate virker å kunne bli enormt viktig for mange.
Den favner om alle og enhver av oss, på tross av våre skavanker og feil.
«Møhlenpris Motell» er hjerteskjærende, stygg, fin og viktig - alt på én og samme gang.
Det er en plate jeg kan tro på.
| 1
|
501283
|
Den absolutte musikken
Flott debutplate som vitner om store kunstneriske ambisjoner.
Han virker som det absolutt motsatte av en konkurransepianist, og likevel vinner han hele tiden konkurranser, skriver det sveitsiske plateselskapet Claves om Joachim Carr.
De har et poeng.
Den unge, stillfarende bergenspianisten henter stadig nye seirer hjem.
I oktober vant han samtlige priser ved den internasjonale Grieg-konkurransen i Bergen.
Og da var det bare et par måneder siden han hadde vunnet konkurranser i Frankrike og Sveits.
Førstepremien i Sveits var en plateinnspilling for Claves.
Platen er Carrs debutplate og den er basert på det programmet han spilte i konkurransen.
Det er et fryktinngytende program, som åpner med Schumanns «Davidsbündlertänze» (op. 6, 1837), fortsetter med Brahms’ «Variationen» (op.
21:1, 1857) og slutter med Alban Bergs «Sonate» (op.
1) fra begynnelsen av 1900-tallet.
«Davidsbündlertänze« er en musikalsk syklus, atten danser bundet sammen via gjentakelser av motiver, temaer, akkordrekker.
Det ligger en personlig historie i bunn.
Schumann bygget opp verket omkring et lite tema av Clara Wieck, hans kommende hustru.
Og han markerte med sitater og initialer i notene at dansene skulle forstås som en dialog mellom de to sidene av hans personlighet.
Men da andreutgaven kom i 1850, slettet han alle disse private, språklige referansene.
Han hadde skjønt at «Davidsbündlertänze» er en ruvende, musikalsk konstruksjon som lever sitt eget liv og utvikler seg etter egne, interne regler.
Carr bruker utgaven fra 1850.
Og han spiller nettopp de atten dansene som ett sammenhengende stykke «absolutt» musikk.
Han konsentrerer seg om de subtile, indre balansene i dansene, om den overgripende formelle og tonale strukturen, om de musikalske elementene som dukker opp i stadig nye forkledninger og får verket til å henge sammen.
Og i de to etterfølgende verkene demonstrerer han på et vis hvorfor «Davidsbündlertänze» ble en milepæl i musikkhistorien.
Han trekker i alle fall frem noen viktige spor etter Schumanns «rene», programløse musikk — først med «Variationen» der Brahms skaper en nærmest symfonisk, «abstrakt» klaversats ved å utsette et enkelt tema for en rekke formelle gjennomarbeidinger.
Til sist på platen kommer kommer to Schumann-sanger i et fargesprakende, nesten kitschy arrangement for klaver signert Franz Liszt.
Carr viser seg i alle disse verkene som sterk, teknisk velfundert pianist.
Spillestilen hans er nøktern, analytisk, reflekterende.
Men aldri tørr og teoretisk.
Han spiller lyttende, med øret vendt mot musikkens egne, indre bevegelser
Hvis du har andre tolkninger av de samme verkene i ørene, kan noen av Carrs valg virke overraskende.
For eksempel toner han ned de lyriske, meditative aspektene av Brahms’ «Variationen».
Uansett slike detaljer, dette en flott debutplate, en plate som sender et sterkt signal om store kunstneriske ambisjoner.
Og om et stort pianistisk talent.
| 1
|
501284
|
Sofistikert og melodiøst
Lavmælt og lyrisk hyllest til «det norske Amerika» fra trompeter med norsk stjernelag.
Mathias Eick (35) har i flere år vært en av de fremste ambassadører for den unge norske jazzen.
Den lyriske melodibaserte musikken, gjerne med en tydelig inspirasjon fra den norske folkemusikkarven, er vel ansett også internasjonalt.
Samtidig har trompeteren fra Vestfold vist seg som en musiker som trives i mange sammenhenger, fra Motif, Jaga Jazzist og Trondheim Jazzorkester til rock med DumDum Boys, Turboneger, Motorpsycho og BigBang.
Han har spilt med metalband og i bandet til Manu Katché, for å nevne noe.
Plateinnspillingene han har deltatt på er svært mange, og trompetspillet hans er ettertraktet blant musikerkollegene.
Selv har han gitt ut platene «Door» i 2008 og «Skala» i 2011.
«Midwest» er hans tredje under eget navn.
Inspirasjonen til «Midwest» er nettopp Midtvesten I USA, «det norske Amerika».
Platen er en hyllest til både natur og mennesker i dette området.
Eick forteller selv at han var på turné i USA, bandet hadde vært på veien i lang tid, og Eick lengtet hjem.
Så kom de til Midtvesten.
«Da (…) følte jeg meg plutselig hjemme.
Jeg forstår hvorfor de tidlige nybyggerne ønsker å bygge sine gårder der.
Området minnet meg veldig mye av deler av Norge».
Slik beskriver Eick bakgrunnen for platen.
Og slik ble det til at Eick koblet Midtvesten og hjemtraktene i Vestfold, amerikansk og nordisk jazz.
Når Mathias Eick komponerer er det ikke slik at melodiene fra folkemusikken er til å kjenne direkte igjen, det er mer snakk om stemning, musikalske motiv og fraser som har nært slektskap til den folkelige musikkarven.
Det var denne musikken nybyggerne hadde med seg til «den nye verden» og det nordiske innslaget er sporbart også i samtidens amerikanske folkemusikk.
Nå er det på ingen måte slik at Eick har laget en plate som kan kalles folkemusikk.
Det er tale om en sober og sofistikert jazz, fremført av et stjernelag av musikere.
Fiolinist Gjermund Larsen har bakgrunn i folkemusikken.
Samspillet med Eicks trompet er betakende vakkert, vevet sammen i en melankolsk grunnstemning som kler platens tema, utvandringen, strevet med å skape seg en ny tilværelse og minnet om det man forlot.
Larsen lar sin folkemusikalske bakgrunn skinne gjennom av og til, men først og fremst er han Eicks melodiske makker.
Pianist Jon Balke bygger oppunder de to solistene med svært lyrisk spill og til tider regjerer han grunnen alene, eller med de to andre i rytmeseksjonen.
Bassist Mats Eilertsen har stort sett en tilbaketrukket rolle, men i enkelte soli er også hans lyriske kraft fremtredende.
Helge Nordbakken sørger for en grunnmur av rytmer.
Stort sett går det stillferdig for seg, men i «Dakota» blir det livligere, og man kan mistenke herrene for å ha lånt ører til den amerikanske urbefolkningens musikalske uttrykk.
«Midwest» er totalt fri for elektroniske krumspring, de fem musikerne forlater heller aldri det melodiske hovedsporet.
Manfred Eicher er produsent, og dermed er produksjonen av klassisk ECM-standard, krystallklar og ren.
«Midwest» er lavmælt som landskapet den henter navnet sitt fra, åpen som slettelandet og med den samme høye himmelen over.
| 1
|
501287
|
Høyt nivå
Flott tolkning av klassisk storverk
Prokofievs «Romeo og Julie» hører til den flotteste orkestermusikken som er skrevet, med store doser drama og lidenskap.
Verket er arrangert for brassband av Svein Henrik Giske, Frode Rydland og Reid Gilje som selv spiller i Eikanger/Bjørsvik.
Resultatet er teknisk ganske imponerende.
Arrangørene har lagt ned musikken en hel tone i forhold til originalen.
Det er kanskje nødvendig av rent instrumentale hensyn, men gjør musikken blekere enn i symfoniorkesterversjon.
Instrumentasjonen er gjort med omhu innenfor de gitte rammer (messing og slagverk), og de kraftfulle partiene fungerer ypperlig.
De neddempede og mykere partiene får litt for mye mute-bruk og viser brassbandets begrensede klanglige ressurser.
Eikanger/Bjørsvik byr på et samspill på virkelig høyt nivå, og Bjarte Engeset leder det hele med mange klarsynte musikalske disposisjoner.
ESPEN SELVIK
Enig med vår anmelder?
Si din mening
| 1
|
501288
|
Hypnotisk
Vakker kormusikk fra Kiev
For de av oss som ikke helt har sansen for dirrende klangmasser i langsom bevegelse mot fjerne horisonter, er «Sacred Works» nok en bedre vei inn i ukrainske Valentin Silvestrovs musikalske univers enn hans uendelig lange symfonier.
På den nye platen er det snakk om kirkemusikk for kor a capella, en rekke ganske korte sanger basert på tradisjonelle temaer fra østkirkelig liturgi.
Alle, bortsett fra to, er skrevet i årene 2005-06 – inspirert av Kievs kammerkor og dirigenten Mykola Hobdytsch, som også fremfører dem på platen.
Dette er sanger som tilfredsstiller alle forventninger om hvordan kormusikk fra det gamle østeuropeiske området bør låte:
Klangen er blankpolert, nesten overjordisk vakker, båret frem på et bassfundament så dypt og så tykt vibrerende at man blir mo i knærne.
Og Silvestrovs minimalistiske melodier har en suggestiv, nærmest hypnotisk karakter.
PETER LARSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening
| 1
|
501291
|
Vakkert fra Veirs
Laura Veirs inn for landing igjen
Den amerikanske singer/songwriteren Laura Veirs driver med en type neo-folk, det er sånn passe småskeivt, men ikke verre enn at det kan spilles på «Grey's Anatomy».
På «Carbon Glacier» og «Year of the meteors» hadde Laura Veirs et høyst eksistensielt tilsnitt med låter om menneskehetens plass i det uendelige verdensrommet.
Med «July Flame» har Laura Veirs landet på bakken igjen, hun har fortsatt et visst eksistensielt preg, men av det det mer håndgripelige slaget.
«July Flame», med sin enkle og hovedsaklig akustiske produksjon, er heller lyden av sene sommerkvelder ute på landet et sted.
Det åpner strålende med den neddempede «I can see your tracks», på «Sun is king» er hun lett countryfisert, mens «Wide Eyed, Legless» er mer poporien-tert med et friskt strykerparti.
Melodiene blir litt svakere mot slutten av platen, men Laura Veirs' tilstedeværelse gjør at låtene holder seg likevel.
Nerven er der hele tiden.
KJETIL KOPREN ULLEBØ
Enig med vår anmelder?
Si din mening
| 1
|
501292
|
Camping feelbad
En høyst uEn høyst underfundig idé tonesatt på formløst vis
Rød Stær skal dokumentere livsformen i et fiktivt samfunn i gresetraktene mellom Norge og Sverige.
Leifson Persbråten og Bård Torgersen presenterer en form for støyete, grumsete camping-feelbad som utover det er vanskelig å definere.
Dette er rimelig sære saker, også for ører som er vant til sjangerkollisjoner og overskrudde miksebord.
Langstrukne passasjer med tunnel-støy og akkorder på kassegitar, akkomagnert av et cover som gir passende beskrivende bilder til musikken.
Naturbildet med bilvraket på forsiden introduserer et album som gjør deg i tvil om hva det egentlig er du hører på.
Flere av passasjene på platen er sterke lydutforskninger, men helhetlig sett er platen usammenhengende, monoton og formløs.
En høyst eksperimentell hyttetur i utmarka er beskrivelsen som faller nærmest.
Og det er kanskje Varmland?
STEPHAN MEIDELL
Enig med vår anmelder?
Si din mening
| 0
|
501293
|
Bassistens blues
Bunnsolid fra veteranbassist
Bassisten William Troiani (Billy T.) har kompet karer som Lightnin' Hopkins og Tom Russell.
Men det var i eldre dager.
Nå bor amerikaneren på Østlandet og har satt sammen et ganske så ungt band.
Her er Billy T. ute med sin andre plate i eget navn.
Mye av materialet er også hans eget, blant annet tittellåten «L.O.V.E.».
Og bandet er riktig så kompetent.
Gitaristene Håkon Høye og Ian F, Johannessen spiller utmerket, men overdriver ikke.
Trommeslager Alexander Pettersen er tvers igjennom stødig, gamlefar selv sørger for at bassen skaffer den nødvendige pulsen til at dette skal fungere.
Synger riktig så bra gjør han også.
Musikalsk befinner bandet seg i et område fra den elektriske tradisjonelle bluesen til rockabilly og soul.
Curtis MAyfields «Um, Um, Um, Um, Um, Um» pynter seg til og med med strykere uten at Billy T kjører av veien.
Men først og fremst er dette likevel en bluesplate.
En bunnsolid en.
OLAV GORSETH
Enig med vår anmelder?
Si din mening
| 1
|
501295
|
Skjerpet i natten
Lavmælt støyjazz skaper enorm energi
«Insomnia»?
Vel, musikken på Ballroggs andre album er dominert av lavmælt instrumentbruk og flytende improvisasjoner.
Tittelen betegner likevel platen best om den tolkes som tilstanden av ekstrem våkenhet en befinner seg i når ønsket om å sove legges til side og en åpen hjerne ikke yter motstand mot kreative impulser.
Alle lyder blir kraftfulle i natten.
Den lyriske støyen til saksofonist Klaus Ellerhusen Holm og de elegant rytmiske og melodiske vendingene til bassist Roger Arntzen er ikke påtrengende, men spillet er særdeles skjerpet og skaper en fabelaktig energi.
Det er en jazz som strekker seg mot støy— og såkalt samtidsmusikk, og fiolinbidragene fra Ole-Henrik Moe og Kari Rønnekleiv er sånn sett både logiske og ekspanderende.
Ballrogg-duoens musikalske samtale har basis i en gjensidig forståelse som gir mot til å ta opp nye tema uten større forbehold.
Vi er heldige som får høre på.
HELGE OLSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening
| 1
|
501296
|
Sangeren og hans band
Ved inngangen til en ny Tindersticksæra
Sangeren er den viktigste i et band.
Byttes sangeren ut, blir bandet et annet.
Forsvinner trommeslageren, bassisten og multiinstrumentalisten, er bandet likevel det samme, så lenge sangeren er med.
Stuart Staples’ stemme har alltid vært Tindersticks’ tydeligste kjennetegn.
Det er godt mulig, når historien skal skrives, at det bør legges like stor vekt på de andre medlemmenes bidrag.
Men det er Staples’ sorgfulle klang og mørke soul som er bandets signatur.
Kansk je er det dette som skjer:
Seks musikere starter et band.
De tre første albumene spilles inn i den kollektive rusen som oppstår når individer styrker seg på hverandres kreativitet.
Langsomt ebber rusen ut, sakte blir sangerens signatur for kraftig.
Noe må skje.
Hva sk jedde med Tindersticks: Stuart Staples spilte inn soloplater.
Og da bandet møttes igjen i 2008, for å spille inn albumet «The Hungry Saw», hadde tre av medlemmene gitt seg.
Var bandet likevel det samme?
Jo, i lyd, om ikke i kvalitet.
To år senere.
Nytt studioalbum.
Bandets åttende, og det første i et nytt kapittel av historien.
Staples har tatt kontrollen nå.
«Falling Down A Mountain» er vel så mye en forlengelse av hans albumrekke som av Tindersticks’.
Platens st yrke er dens rikdom i uttrykk og sangenes kvaliteter innen blues eller oppstemt soul.
Det er få sanger som følger viseskjemaet til forgjengeren.
Titt elsp oret er åpningssang og setter en uvant tone i voodoojazz og sumpsoul bygd rundt stammen i Dr. Johns «Guilded Splinters».
«Keep You Beautiful» skrur tempoet ned til stemningen blir natteblå vakker.
«Harmony Around My Table» er soulpop så munter det er mulig å tenke seg bandet.
«Peanuts» er Staples i en duett med Mary Margaret O’Hara der sangerne underbyr hverandre i å synge varsomt.
«She Rode Me Down» er Staples i countrypop a la Lee Hazlewood.
Senere følger sanger som assosierer til både Roxy Music og Leonard Cohen, slik vi kjenner Tindersticks fra tidligere.
Når avslutningen kommer i form av den nydelige «Piano Music», har pianoet tatt over førstestemmen.
Denne ordløsh eten demonstrerer paradoksalt nok en av styrkene i Staples’ musikalske prosjekt:
Ordene er, om ikke uvesentlige, så i det minste kjente fra tilsvarende kontekster, fra andre sanger.
Melodiene kan være oppstemte eller blåtonete, og her er de enten eller i fullt sprikende monn, men Staples’ stemme utgjør en konstant i dem.
Stemmen er i seg selv bærer av budskapet, personlig inntil det intime, vakker, sårbar og stolt.
Sangeren er den viktigste.
Hans stemme er nesten det eneste som betyr noe.
HELGE OLSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening
| 1
|
501297
|
Anonyme melankolikere
Storslått og forglemmelig
Etter to album, «In Search of Fame» (2005) og «Lost from Love» (2008), lanserer det ti år gamle bergensbandet nå et nytt format – en mellomting mellom EP og CD som de kaller MCP (Menu de Cinq Plats) bestående av fem låter.
Samtidig lanseres fem videoer, en til hver låt.
I seg selv er dette femlåterskonseptet et format som stiller krav om et minimum av dødpunkter i løpet av de 17 minuttene utgivelsen varer.
Det er et krav Flare ikke innfrir.
Bandet har riktignok et storslått – helt på grensen til pompøst – mørkt uttrykk med et rikt og tiltalende lydbilde som kler Tiam (Truls Dale) sin hulkende vokal.
Men låtene mangler festemiddel.
Og selv etter flere runder i spilleren er de gode anslagene, som absolutt finnes, for eksempel i åpningssporet «Kiss A Beautiful Goodbye»,
HANNE FARESTVEDT
Enig med vår anmelder?
Si din mening
| 0
|
501299
|
Ensporet
Vakre klanger som skaper lite motstand
Kieran Hebden er tilbake i sin Four Tet-habitt etter sine utgranskinger i jazzland sammen med Steve Reid.
Som Four
Tet lager han en klangfull elektronika, med lyder som minner mer om lyder fra vår fysiske hverdag enn sitt elektroniske opphav.
Det er myke, behagelige klanger, satt sammen med en fingerspissføl-else som dyrker et lyst estetisk uttrykk i et rytmisk tempo som byr til lett dans.
Dette sveveriske i musikken gjør den lett å innta, og der ligger også det som påkaller innvendingene.
Sammenliknet med det fabelaktige 2003-albumet «Rounds», er denne platen for ensporet i sitt klangbilde, for sedat i utforskinger av lyder og ideer, og hviler for tungt på artistens store ferdigheter.
Et par sanger («Love Cry» og «Reversing») drar i en mørkere retning og gir en motstand som antyder en større musikalsk verden.
Som album er dette en pustepause i letingen etter ny, elektronisk popmusikk.
HELGE OLSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening
| 0
|
501300
|
Storslagent
Jazzet mørke
Emperors Ihsahn er tilbake med tredje del av sin progressive trilogi.
«After» er en overveldende opplevelse, og vitner om en skapervilje og kreativitet i det øverste sjiktet.
Ihsahn veksler mellom det drømmende og det overveldende storslåtte, og på veien legger han turen innom progressiv, sonisk black metal og melodiøs death metal.
Ikke ulikt de to forrige platene, men denne gangen er det mer fokusert og målrettet.
Måten gitarlagene og bassen på subtilt vis utfyller hverandre, skaper et intrikat og krevende lydbilde.
Samtidig møter vi en leken musiker som byr på hårete heavy-soloer, brutale thrashriff og hissig saksofon (Jørgen Munkeby fra The Shining) som gir en rikere tekstur.
Hver låt har sin utpregede personlighet, den hatske og kakofoniske «A Grave Inverted» er den rake motsetningen til det episke tittelkuttet.
PETTER LØNNINGEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening
| 1
|
501303
|
Uten definisjon
En pen og anonym debut
Dina Misunds debut er en svært renslig pop-affære, uten definisjon.
Her er det kassegitarer med hyggelige, gjenkjennelige akkorder, koringer, tamburiner og tekster om de samme gamle ting.
Misunds stemme er pen og klar, farget av country og folk, med en påtatt uttrykksløshet vi finner igjen hos noen av hennes forbilder.
Hun kunne tjent på å tørre å tre frem litt sterkere, og gjøre noen definerte valg.
Det hele seiler glatt av gårde, og sammen med en hovedsaklig monoton produksjon og kjedelige låter, blir dette en anonym utgivelse.
Misund er i startgropen av karrieren og trenger å gjøre noen nye grep for å tre frem i lyset.
Musikken som presenteres så langt finnes det nok av i CD-hyllene, og om Misund skal få oss til å høre etter, må nok hun og medmusikantene gjøre litt mer av seg.
STEPHAN MEIDELL
Enig med vår anmelder?
Si din mening
| 0
|
501305
|
Uten særpreg
Uoriginal og gjennomsnittlig
Julie Willumsen er fra Bø i Vester-ålen, men bosatt i Oslo.
«Waltz for Valentines» er debutplaten hennes og inneholder tolv popsanger Willumsen har skrevet selv.
Platen glir rett inn i «så nakent, nært og ærlig»-kategorien.
Og dessverre så kjedelig gjennomsnittlig.
Gitarist og produsent Dagfin Hjorth Hovind har satt sammen et pregløst band.
På coveret poserer Willumsen med trekkspill, det er fint lite trekkspill på platen.
Her er Willumsens stemme i fokus og gitar, piano og trommer i lydbildet.
Uoriginale hjerte/smerte tekster med forutsigbare arrangement, midt i den store, ofte noe kjedelige «singer songwriter»-sekken.
Willumsen har en god mørk stemme som ikke kommer til sin rett i de flate låtene.
Noen få unntak finnes det på platen, låten «Cat and Mouse» med jazzpreg, «Smalltown Rose» med orgel og den Aimee Man— artige «Wonderwoman» viser at Willumsen klart har talent og potensial.
CHARLOTTE MYRBRÅTEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening
| 0
|
501306
|
Talent
USA-inspirert norsk debutant
Therese Ulvan fra Hitra har mange kreative år bak seg i utlandet, særlig i USA.
Den amerikanske påvirkningen fra Los Angeles-miljøet ligger opp i dagen på hennes debutalbum, som er jazzifisert, funky pop med mange selvskrevne låter.
Therese fremstilles som en «jazzy Carole King møter en bluesy versjon av Norah Jones», men det er å ta hardt i.
Lydbildet og produksjonen er helproff, musikerne førsteklasses – vokalisten og hovedpersonen synger tålelig bra.
Jeg savner personlighet og nerve i stemmen, der Therese banker på den norske platedøren med et helt opplagt talent og et lite knippe gode låter.
«Too late», som hun har signert selv, er verd å merke seg sammen med «Still the same».
Platens største opplevelse i mine ører er Jimmy Webb-låten «The moon's a harsh mistress» – en lekker og elegant jazzifisert, feminin ballade.
JAN ARILD LARSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening
| 0
|
501308
|
Sterk stemme
Særpreget artist på sine egne veier
Med sin tredje plate har Haddy N'jie levert nok et særpreget og inderlig stykke musikk som unndrar seg enhver båssetting.
Sammen med bandet A few good men har 31-åringen fra Kolbotn med «World of the Free» gitt oss en av de sterkeste stemmene her i landet.
Intens, nær og personlig i stemmebruken, det samme også i tekstene.
N'jie er ikke redd for å ta tak i vanskelige emner, men holder seg godt unna både føleri og klisjeer.
Sangen kan minne om Kristin Asbjørnsen.
«Enemy» som åpner platen kunne ha vært på en av Radka Toneffs legendariske jazzplater.
Men allerede i neste låt, «The Final Fall of Haddy N'jie», er hun over i en tung soulinspirert rockelåt som kunne ha vært hentet fra et av Tom Waits' mangslungne album.
«Alfacar» er mild visepop.
Slik kunne vi fortsette, men poenget er at N'jie går sine egne veier.
N'jie har noe å si.
Og hun sier det klarere, sterkere og mer intenst enn de aller fleste.
OLAV GORSETH
Enig med vår anmelder?
Si din mening
| 1
|
501309
|
Håndverk
Musikk fra den romantiske glemmeboken
Plateselskapet
Sterling har spesialisert seg i glemte verk fra romantikken.
I den norske avdelingen fikk vi siste år to symfonier av Eyvind Alnæs spilt av Latvias nasjonalorkester under ledelse av Terje Mikkelsen.
Nå kommer samme lag med musikk av Ole Olsen – en av de mange komponistene fra slutten av 1800-åra som måtte leve i skyggen av Grieg.
Det er tre orkesterverk på platen:
Olsens eneste symfoni (op.5), det symfoniske diktet «Asgaardsreien» (op.10), og hans Suite for strykeorkester (Op.60), tre verk som demonstrerer — hva folk i samtiden også visste – at Olsen var en solid, profesjonell håndverker med velutviklet formsans, og at han kunne skrive melodiøs musikk med flott, høyromantisk klang, musikk det er lett å følge og lett å like.
Orkestret og Terje Mikkelsen gjør en svært god jobb med denne musikken.
Men kan ikke skjule at den verken er dyp eller original.
PETER LARSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening
| 0
|
501310
|
Minimalisme
Interessant prosjekt, middels resultat
Pat Methenys motto må være at forandring fryder.
Litt improvisasjon her, litt klassisk låtskriving der og aldri langt unna sin indre nerd, er Metheny flink til å unngå å gjenta seg selv hele tiden.
«Orchestrion» er intet unntak og er noe av det mest ambisiøse han har gjort til nå.
Han spiller selv alle instrumenter takket være en musikalsk idé fra 1900-tallet, der Metheny ifølge presseskrivet «styrer en stor musikalsk maskin skapt av 'ekte' instrumenter».
Tittelsporet er en besnærende minimalistisk sak som beveger seg i landskapene til Philip Glass og Steve Reich.
Vakkert på grensen til det hypnotiske.
De øvrige fire sporene klarer ikke helt å følge opp.
Muligens fordi noe av poenget med at Metheny spiller alene forsvinner på plate.
Helst må dette oppleves live for å gi full effekt.
De som ikke får sett ham live kan finne en smakebit av showet på YouTube, der et klipp viser en bråte instrumenter som tilsynelatende spiller på egenhånd.
SVERRE OLE DRØNEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening
| 0
|
501311
|
Salmer om livet
Stillferdig og ekte
Sangerinnen Tone Pedersen fra Grimstad har med utgivelsen «En stille bønn» gjort noen gode grep:
De beste salmene fra den norske og svenske salmetradisjonen fremføres med en blanding av glede og ydmykhet.
Denne tilnærmingen er helt avgjørende når salmer skal formidles, fordi tekstene dermed blir profilert på riktig vis.
Salmene er breddfulle av undring over livet og det guddommelige, og stemmen til Tone Pedersen fanger denne sammenhengen.
Lina Sandells «Blott en dag» er usigelig vakker fordi teksten ikke kveles av en overivrig sangsolist, men har et preg som er nakent og ærlig.
«Mitt hjerte alltid vanker» og «Jeg er i Herrens hender» er andre gode spor som utmerker seg særskilt.
Oscar Jansen (piano), Ole Kristian Kvamme (bass), Per Sigmond (flygelhorn) og Jo Eskild (strykerarr.) er andre viktige bidragsytere til en plate som mange vil ha glede av.
Stillferdig og ekte vare.
ESPEN SELVIK
Enig med vår anmelder?
Si din mening
| 1
|
501314
|
Strålende vokal
Søstertrio gjør Bach til bossanova
Bachs «Air» sunget av en vokaltrio og med tekst på portugisisk kan umiddelbart virke litt underlig.
Men Trio Esperanza fra Brasil nekter seg lite når de går løs på europeiske klassikere med samme strålende stemmeføring som de synger sitt hjemlands smektende bossanova.
Så her kommer Bach-kantater og McCartney-låter som «Blackbird» og «Penny Lane» like naturlig som Jobims «Desafinado».
Søstrene Mário, Regina og Eva med etternavnet Correia José Maria startet karrieren som barnestjerner i 1961.
Senere ble Eva soloartist og erstattet av en annnen søster, Marisa.
Trioen leverer flotte harmonier og bruker forskjellige acapellateknikker i tillegg, noe som ikke minst fungerer strålende på «Blackbird».
Det er en rekke flotte partier bare med de tre stemmene.
Musikalsk blir de diskret støttet opp spesielt av Marcio Faraco på brasiliansk gitar.
Og platen har en rekke flotte bossalåter, elegant fremført.
OLAV GORSETH
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 1
|
501317
|
En nyorientering
Mannen som falt til jorden
Den kan virke bitter, pressemeldingen som følger Jori Hulkkonens nye album.
Ni album, et nasjonalt radioprogram i ti år og tusenvis av dj-sett:
Resultatet er likevel at ingen vet hvem Jori Hulkkonen er.
Men her er ikke bare bitterhet, det er en viss fandeivoldskhet å spore også.
F Communications som ga ut alle Hulkkonens album, har gått inn.
«Man From Earth» en slags ny start.
Det hadde vært flott å kunne melde at albumet er en ny giv for mannen som ga oss kald, skandinavisk følsomhet i discoform på albumet «When no one is watching we are invisible» i 2000.
Men dette bærer preg av å være et sammenrask av dansegulvslåter, nesten samtlige uttværende uten at de har noe å tvære på.
Tonen er mørkere enn tidligere, og med klar acid-innflytelse på mange låter.
Poporienteringen svikter i grunnmuren, og musikalsk låter det tørt og innesluttet.
Middels dansegulvsfyll.
G
WALTER N. WEHUS
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 0
|
501319
|
Glad galopp
Energisk tromming og blås slår muntre gnister
Førsteplaten var strålende energisk postpunk og en oppfinnsom vandring i sporene av The Fall.
Denne oppfølgeren marsjerer og galopperer i helt andre og ganske egne retninger.
Energien og oppfinnsomheten opprettholdes, men nå ytrer de seg gjennom horn og xylofoner og piano og atter blåsere og kolossale trommer og barnekor.
Hornbruken er inspirert av Bjørk, mer samtidsmusikk enn soulblås.
Trommingen og rytmene minner om MIA eller åttitalls tysk Neue Welle.
Melodilinjer og sang er umiskjennelig britiske, og selv om dette verken er pop eller rock i tradisjonell forstand, er det samtidig vanskelig å definere det som noe annet.
Den britiske popfølelsen gjør at oppfinnsomheten aldri blir tøylesløs.
Det er mindre av en begrensning enn en årsak til stadig å vende tilbake til platens lekne omgang med formlene og tøyning av popmusikken.
Strålende munter og fremadstrebende musikk.
HELGE OLSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 1
|
501321
|
Triste greier
Offentlig skittenøysvask fra E.
Bandet Eels hadde en viss suksess på slutten av nittitallet med «Beautiful Freak».
Siden den gang virker det som om Eels, som i praksis er Mark Oliver Everett (også kjent som E), har beveget seg lenger og lenger ut i den amerikanske rockens periferi.
Eels anno 2010 er lyden av en indignert, gammel mann.
«She locked herself in the bathroom again, so I'm pissing in the yard», synger E. på låten «A line in the dirt», en ganske illustrerende tekstlinje fra «End Times».
Platen handler stort sett om E's ferske skilsmisse.
Livskriser kan føre med seg stor musikk, tenk bare på Elliott Smith (hvil i fred).
E's skilsmisse har bare unntaksvis offentlig interesse.
E's hese stemme fungerer bra på nedddempete, akustiske sanger som «The Beginning», men det hjelper ikke mye når han i det neste øyeblikket varter opp med den skrekkelige bluesrock-låten «Paradise blues».
Litt distanse til stoffet hadde nok gjort seg for E, for dette blir bare trist.
KJETIL KOPREN ULLEBØ
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 0
|
501322
|
Furet popfantasi
Gitarene ringer for deg
Duoen Beach House er blitt sammenliknet med Galaxie 500 og Mazzy Star.
Ikke helt rettferdig fordi dette tredje albumet antyder et potensial som disse referansene aldri var i nærheten av.
Ta de ringende gitarene til Alex Scally, som bringer tankene tilbake til Cocteau Twins drømmeaktige lydlandskaper og Mercury Rev.
For ikke å snakke om at stemmen til Victoria Legrand har modnet og hun nå låter like furet og værbitt som en Marianne Faithfull uten filter.
Andre referanser som gjerne kastes rundt er Fleet Foxes og Grizzly Bear, som Beach House for tiden er på turne med.
Mon tro om ikke Beach House overgår sine mer kjente kolleger takket være perler som «10 Mile Stereo» og «Norway».
Sistnevnte må bli en hit her hjemme.
Lett indie, lett folk, lett psykedelisk og med en sensibilitet som plasserer duoen i landskapet mellom listepop og indierock, som publikum ofte overser.
La oss håpe denne platen ikke drukner i mengden.
SVERRE OLE DRØNEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 1
|
501323
|
Stjernens arv
Blander coverlåter og eget stoff
Angelique Kidjo fra Benin er en av de største stjernene fra det afrikanske kontinentet.
På denne platen leverer hun sine egene musikalske inspirasjoner.
Det er blitt en blanding av afrikanske sanger og eget materiale, men føst og fremt er det coverlåter som i og for seg ikke har andre spesielle kvaliteter enn Kidjos fantastiske stemme.
Den beste tolkningen av de kjente låtene er nok hennes versjon av «Petite Fleur».
en låt av Neww Orleans-legenden Sidney Bechet.
«Õ\ö» er Kidjo ellevte album, og de 17 sporene er interessante nok, men Kidjos formidable energi og trøkk som soloartist kommer ikke frem.
Denne gangen har hun valgt å være svært så sofistikert i stilen.
At hun har med seg gjester som Dianne Reeves og John Legend bidrar ikke til å dempe savnet av original musikk, slik vi fikk i overflod på forrige albuum «Djin Djin».
La oss håpe at Kidjo nå har fortalt nok om musikken hun vokste opp med.
OLAV GORSETH
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 0
|
501324
|
Sjarmløs pop
Tilbake på sitt mest radiovennlige
Ordet «unorsk» var et av de mest brukte adjektivene da D´Sound slo gjennom på nittitallet.
Deres blanding av r&b, acidjazz og andre «urbane» sjangre passet godt inn i denne perioden.
Når D´Sound nå er ute med sin sjette plate «Stars and Ends», er det på tide å bytte ut ordet «unorsk» med «rotnorsk».
D´Sound har nemlig hyret inn Jørn Dahl, mannen som de siste årene har produsert Kurt Nilsen, Lene Marlin og Hallelujah-guttene.
Resultatet er en cocktail av radiovennlig, norsk popmusikk — slik norsk popmusikk har hørt ut på slutten av 00-tallet.
Tittelsporet «Stars and Ends» kunne vært med på Kurt Nilsens «Push Push»-plate, D'Sound viser litt mer egenart på den mer funky «All of the time», selv om noen av melodilinjene er farlig nær Elvira Nicolaisens «Egypt Song».
Mest fengende er kanskje den rendyrkede popsangen «Live Forever».
Men D'Sound anno 2010 låter dessverre anonymt og sjarmløst.
KJETIL K. ULLEBØ
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 0
|
501325
|
Rotekte svartmetall
Mørkt, svart, dystert og faktisk riktig trivelig
MENS TRØNDERNE i Keep
Of Kalessin har solgt sin sjel til Grand Prix-sirkuset, holder bergenske Immortal både svartebok og sagaen om Blashyrkh i hevd.
Utsolgt hus i Røkeriet på USF lørdag kveld vitner om at tiden for langhårede menn med liksminke langt fra er over ennå.
Og selv om det bare er Olve «Abbath» Eikemo igjen på scenen av besetningen som gjorde skogene i Lysefjorden utrygge for 20 år siden, er sounden som gjorde norsk blackmetal verdenberømt fremdeles der.
— Denne her er helt ny, men lukter gammel svovel, kommer det fra Abbath.
Og svovel luktet det så visst i Røkeriet denne kvelden.
For Immortal sparer ikke på kruttet når det gjelder pyroeffekter.
Her var både ildkuler, poffbomber og stjerneskudd i megaformat.
Om noen skulle lure på hvor restlageret til fyrverkeriselgerne var blitt av etter nyttårsaften, var det bare å ta seg en tur på USF lørdag kveld.
Selvfølgelig var også glansnummeret på plass.
Abbath som spytter flammer etter å ha fortært en liten liter med lighterbensin.
DET BEGYNTE med et par låter fra det ferske albumet «All Shall Fall» som kom i fjor høst.
Her var det ikke mye rusk i maskineriet.
Med bare tre mann på scenen og minimal sampling, er det hardt arbeid å skulle levere halvannen time uten pause.
Det krever konsentrasjon når tempoet skifter fra 14/37 takt til 7/19 takt.
I så måte leverte Immortal et imponerende show relativt fritt for dødpunkter.
Noe ikke minst bassist Ole Jørgen «Apollyon» Moe og Reidar «Horgh» Horghagen bak trommene må få æren for.
Kanskje kunne
Olves gitarspill ved enkelte anledninger drukne i det kompakte lydbildet, men så er heller ikke akustikken i Røkeriet ideell.
— Gi meg en B!
Gi meg en L!
Gi meg en A.
Hva blir det?
Et lett uforstående publikum forsøker seg med et spakt bla.
Hørte ikke, roper Olve.
På hjemmebane er det ikke like viktig å opprettholde imaget om det dystre og tungsindige bandet fra det kalde nord.
For her var mye selvironi og spiting med rockens tradisjonelle publikumsfrieri.
Immortal er stjerner i utlandet - men i Bergen nytter det ikke å sette nesen i sky.
DA BANDET GÅR av scenen etter siste ordinære låt, blir publikum stående - men uten den tradisjonelle applausen for å få ekstranummer.
Ikke nødvendigvis manglende entusiasme - men mer følelsen av å ha blitt overkjørt av en dampveivals.
For ekstranumrene kommer selvfølgelig.
EINAR ENGELSTAD
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501327
|
Trivelig Tull
Nøyaktig som forventet — på godt og vondt
Det var bare halvfullt hus i Grieghallen denne kvelden.
Med tre konserter i Bergen de siste årene, hvorav de to foregående for fullt hus, er det kanskje ikke rart at publikumsinteressen har dalt en tanke.
Ian Anderson er blitt et år eldre siden han svar i Bergen i juni i fjor.
Bortsett fra det har det ikke skjedd spesielt mye siden sist.
En god del forandringer var det likevel blitt på settlisten.
Noen låter var skiftet ut og noen hadde byttet plass.
Men Tull har for det meste fremdeles begge bena trygt plantet i 70-tallet.
Mye nytt materiale plager ikke bandet sitt publikum med.
Riktignok var det satt av plass til et par ferske sanger, «Hare In The Wine Cup» og «A Change Of Horses».
Det betyr vel kanskje også en ny plate i løpet av de nærmeste årene.
Men så er det også elleve år siden forrige.
Stakkars Ian Anderson sliter minst like mye med stemmen som sist — men bortsett fra på en del av det aller eldste materialet er det ikke altfor plagsomt.
Honnør skal han imidlertid ha for at han ikke forsøker seg med noe digitalt lureri som vi av og til ellers kan oppleve fra gamle helter.
Og på de nye låtene er det ikke merkbart i det hele tatt.
For mannen har fremdeles en av rockens mest definerte stemmer - selv om det ikke lenger er så mye av den.
Selvfølgelig er det musikalske håndverket uangripelig.
Men det gnistrer ikke - i hvert fall ikke den første timen.
Kanskje det er litt for mye å forvente etter 40 års turnering.
Nå skal det innrømmes at det ble atskillig mer punch etter pause.
Gamle maskiner trenger litt tid for å komme opp i fart.
Ikke minst ble det mer kraft i gitarspillet til Martin Barre.
Sjefen sjøl virket for øvrig i god lune, og kan selvfølgelig fremdeles spille tverrfløyte stående på en fot.
Og en konsert som slutter med «My God», «Aqualung» og «Locomootive Breath» er i hvert fall nok til å tilfredsstille både nye og gamle fans.
Hva synes du om Jethro Tull?
| 1
|
501328
|
Ikke god pop
Særpreget som forsvant i jakten på en popdronning
Pophatere begrunner sin misnøye med popsangenes enkle og forutsigbare strukturer samt det faktum at musikken dyttes på oss overalt.
Popelskere forsvarer musikken med at det er nettopp gjenkjennbarheten og eksponeringen som skaper hiter.
Forskjellen på god og dårlig pop er at kvalitetspop gjenkjennes uten mange repetisjoner, men overmanner deg før din kritiske sans kobles inn.
Den lar seg ikke bryte ned i enkeltdeler, men kan løftes av elementer som sangstemme og tekstkvalitet.
Ingeborg Selnes' annetalbum er sammensatt av følgende elementer:
Universals ønske om en moderne norsk popdronning.
Piano som ledende akkompagnement inne i en dur av syntetiske lyder.
En sangstemme hvis eventuelle særpreg er forsvunnet i miksen.
Melodier som refuserte Melodi Grand Prix-bidrag.
Engelske tekster.
Radiokanalenes trolige eksponering av «I Don't Believe» og «Feel It» til tross, «Heartcore» er ikke god pop.
HELGE OLSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 0
|
501329
|
Tungt, rått og litt vått
Ingen store overraskelser, men det gjorde ingenting, skriver Engelen.
Se folkets dom
Mens publikum svikter gamle helter som Simple Minds og Stevie Wonder, er heavytilhengerne fremdeles trofaste mot sine gamle guder.
Og de 20.000 som hadde innfunnet seg på Koengen i går kveld, fikk så visst valuta for pengene.
Fellestrekket for fansen var hankjønn med t-skjorte med Maiden-motiv og ekte og dypfølt begeistring
Artikkelen fortsetter under videoen.
FOLKETS DOM IRON MAIDEN Enten det var de yngste på sju som nylig hadde oppdaget Eddie, eller foreldre og besteforeldregenerasjon som hadde fulgt med siden tidlig på 80-tallet.
Fellestrekket for fansen var hankjønn med t-skjorte med Maiden-motiv og ekte og dypfølt begeistring.
Sist Maiden besøkte Bergen og Vestlandshallen for snart fire år siden, var det i forbindelse med bandets forrige albumutgivelse med nytt materiale, «A Matter Of Life And Death».
Så ble da også albumet den gang spilt i sin helhet, foruten en del eldre materiale.
Årets turne har fått navnet «The Final Frontier» etter Maidens ferske plate som kommer i handelen i neste uke.
Men lyden er likevel topp, og takket være et stativ med delay-høyttalere midt på plassen når musikken også ut til dem som står nærmest Bontelabo
Men denne gang er det bare en ny låt på settlisten.
I stedet konsentrerer bandet seg om materiale fra dette århundret.
Det betyr at publikum gikk glipp av en del av de mest kjente låtene som «Run To The Hills» og «The Trooper», men det spilte strengt tatt liten rolle.
Etter nærmere 30 plateutgivelser, hvorav 14 studioalbum siden 1980, har bandet saktens nok å plukke fra.
Intet stygt sagt om svenske Dark Tranquility som var første band ut denne kvelden.
Men det må innrømmes at det ble en svært fattigslig erstatning for Heaven & Hell med vokalist Ronnie James Dio som opprinnelig sto på plakaten på Koengen.
Dio døde dessverre av kreft i mai i år, og Bruce Dickinson dedikerte også en av låtene, «Blood Brothers», til den avdøde metallegenden.
På denne turneen har maskoten Eddie tydeligvis beveget seg ut i rommet.
Scenedekorasjonen er som en middels romstasjon og Iron Maiden gjør sin ankomst med planeter og stjernetåker farende over de to storskjermene som flankerer scenen.
Bandet er tydeligvis i storslag, og Bruce Dickinson løper og spretter som en jojo omkring på scenen
Som ventet er «The Wicker Man» fra ti år gamle «Brave New World» første låt ut, fulgt av «Ghost Of The Navigator» fra samme album.
En del av naboene på Fjellsiden vil sikkert være uenige, men volumet skulle gjerne ha vært høyere.
Men lyden er likevel topp, og takket være et stativ med delay-høyttalere midt på plassen når musikken også ut til dem som står nærmest Bontelabo.
Tradisjonen tro øker også volumet etter hvert.
Bandet er tydeligvis i storslag, og Bruce Dickinson løper og spretter som en jojo omkring på scenen.
Han må minst løpe en liten maraton i løpet av kvelden.
Men tåkeluren av en stemme holder likevel, og blir bare bedre og kraftigere utover i den nesten to timer lange konserten.
Dave Murray, Adrian Smith og Janick Giers skifter på levere gitarsoli, mens gamlefar bassist Steve Harris står i kortbukse og sørger for stødig komp sammen med trommis Nicko McBrain.
Bruce Dickinson klarer heller ikke å unngå å kommentere omgivelsene.
— A Fucking Viking Castle - That’s cool!, utbryter han begeistret, før den lange og folkemusikkinspirerte «Dance Of Death».
Og publikum danser med.
Selv om mange nok ville ha foretrukket mer gammelt stoff, er det så visst ingen skuffelse å spore.
Bergen Live har tilsynelatende hatt en egen avtale med værgudene.
Til tross for at regnet har dominert mye sommerværet her vestpå, har det vært oppholdsvær under konsertene på Bergenhus og Koengen tidligere i år.
Men intet varer evig.
Under «No More Lies» begynner det å hølje ned, uten at det legger noen demper på humøret.
At mørket har senket seg bidrar også til å heve stemningen.
Regnet til tross.
Men bygen varer bare noen få låter, og når det er tid for ekstranumrene er det opplett.
Og med snart 30 år gamle «Number Of The Beast», «Hallowed Be Thy Name» og «Running Free» får også den eldste fansen sitt.
Komplett med allsang og Bruce Dickinson med engelsk bobby-hjelm på hodet.
Enig med vår anmelder?
Skriv din anmeldelse i kommentarfeltet:
| 1
|
501330
|
En wonderful kveld
Perfekt band, perfekt vær, perfekte låter og Stevie selv i storslag.
En festkveld uten like.
En artist som formelig utstråler varme på scenen og en gjeng musikere som er noe av det mest samspilte som har spilt på en storkonsert i Bergen.
Perfekt vær og en fantastisk stemning.
Strengt tatt alt en kunne ønske seg.
Bortsett fra at det selvfølgelig burde vært flere enn 6000 som hadde fått oppleve dette.
Presis halv ti kommer Stevie Wonder inn på scenen med sin keygitar.
Etter litt instrumenalriff kommer resten av bandet vandrende.
Første låt er My Eyes Don’t Cry.
Kanskje ikke det mest kjente fra mannens hånd, men publikum er med fra første stund.
Ikke så rart, for det svinger som bare det.
6000 mennesker på plenen rekker hendene i været og klapper taktfast.
Master Blaster låter vel så bra, og den gode gamle Beatleslåten ”We can Work It Out” er gjenkjennelig for publikum.
En låt Stevie Wonder spilte inn for nærmere 40 år siden.
Det er litt av et band han har i ryggen.
To gitarister, bass, to trommiser, perkusjon, et par blåsere, to på tangenter og tre korister om vi ikke telte helt feil.
Og musikerne er selvfølgelig så samspilte at det er en fryd.
Det låt kanskje ikke helt perfekt de første par minuttene, men deretter er alt som det skulle være.
Lyden er upåklagelig til tross for enkelte vindkast over Bergenhus.
Takket være trærne som omkranser plenen slipper vi de vanlige Koengen-problemene der lyden har en tendens til å blåse vekk i perioder.
Selvsagt hadde arrangørene Bergen Live ønsket seg flere tilhørere, men det er ingen tvil om at flyttingen til plenen bidro til en bedre og mer intim konsert.
For kvelden blir en perlerad av hits.
Wonder roer det hele ned i perioder med en og annen ballade.
Soulstemmen bærer på ingen måte noe preg av slitasje etter 50 år på scenen, og er fyldig og sjelfull.
Stevie Wonder spøker med både musikere og publikum, og storskjermene bak scenen lyver ikke.
Denne gjengen koser seg minst like mye som publikum.
For ikke å snakke om munnspillet.
Ingen spiller soloer på munnspill som Wonder med sin unike sound.
Han gjør også sin hyllest til sin avdøde venn Michael Jackson med ”Human Nature”.
Og hans egne låter kommer selvfølgelig på rekke og rad.
”Isn’t She Lovely”, Higher Ground”, ”For Once In My Life” og ”Uptight får hver eneste på plenen til å smådanse for seg selv.
”Sir Duke”, Wonders hyllest til Duke Ellington, avleveres i en versjon som er så tett, presis og uangripelig at en knapt kan tro sine ører.
Dette er musikalsk presisjon med musikere i verdensklasse.
Fullt soulkor med et dusin lokale sangere på scenen blir det på ”Free”.
Inkludert en ren vokal duett med publikum der Wonder virkelig viser at han kan kunsten å kommunisere.
Stevie Wonders aller beste/verste sviske (stryk det som ikke passer) ” I Just Called To Say I Love You” er selvfølgelig på plass.
Komplett med allsang fra et publikum som selvfølgelig kan teksten enten de vil eller ei.
Gode, gamle ”Superstition” får alle til å danse nok en gang, og en funky utgave av bursdagsangen og over alle bursdagssanger ”Happy Birthday” er den perfekte avslutning på festkvelden.
EINAR ENGELSTAD
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 1
|
501336
|
Villrosen blomstrer fremdeles
Rå maktoppvisning — 40 år etter.
Det er bare vokalist Anisette som er tilbake av bandet Savage Rose som sto på scenen i Bergenshallen våren 69.
Til gjengjeld var det nok en god del av publikumet på et nesten fullsatt Rick’s som husket de sagnomsuste konsertene bandet hadde her i byen for 30-40 år siden.
Etter at Thomas Koppel døde for fire år siden, fører Anisette fremdeles arven videre.
Hun holder seg imponerende godt.
Gode gener og sunt kosthold må nok ta æren for at hun, i hvert fall på noen meters avstand, knapt ser stort eldre ut enn da hun frontet Skandinavias ledende psykedeliaband for mer enn en mannsalder siden.
62 år fyller hun til høsten og er fremdeles like vever og sensuell der hun danser omkring på scenen.
Det begynner med ”Universal Daughter”, tittelmelodien fra bandets siste album som kom for et par år siden.
Stemmen holder mål fremdeles.
Og strengt tatt er det Anisette som er Savage Rose.
Vokalisten som Rolling Stone Magazine på slutten av 60-tallet i en plateanmeldelse beskrev som en blanding av Janis Joplin og en støvsuger.
(Det var godt ment).
Både kraft og stemmevolum står ikke noe særlig tilbake for gamle dager – noe som ikke minst blir tydelig når hun setter i gang med snart 40 år gamle ”Wild Child”.
Her er det ikke snakk om verken å droppe de mest krevende partiene eller ty til småfaking som vi ellers ofte ser på artister som for lengst har passert sin kreative middagshøyde.
Bandet hennes består av unge musikere, og klarer seg bra.
Gitar, tangenter, bass, trommer og to kordamer.
De gamle låtene holder seg relativt tro mot originalene – på godt og vondt.
For uten Anisette og de gode låtene ville det vært svært så anonymt og pregløst, selv om musikerne viser litt mer muskler i det andre settet.
Og klassikerne er med.
Både ”A Girl I Knew”, ”Open Air Shop” og ”Long Before I Was Born”.
Savage Rose har tjue album bak seg, men velger fornuftig nok i stor grad å holde seg til det aller eldste og det nyeste stoffet.
Spesielt på slutten av 70-tallet og 80-tallet gjorde bandet mye rart musikalsk i pakt med sin rettroende politiske overbevisning, og det er kanskje like bra at denne perioden hoppes over.
Sammenlignet med konserten på Ole Bull under Bergenfest for to år siden, er mye av worldmusic-innflytelsen droppet til fordel for hippie og psykedeliarøttene.
Merkelig låter det likevel verken retro eller plagsomt mimrete.
Takket være en vokalist, som selv om hun har passert 60, ennå er i besittelse av en stemme og en sceneutstråling de fleste ville misunne henne.
ANMELDT AV EINAR ENGELSTAD
Enig med vår anmelder?
| 1
|
501447
|
En helaften på bølgelengde
Gjensidig kjærlighet mellom artist og publikum.
En vellykket konsert handler om kommunikasjon.
Om det gjensidige forholdet mellom artist og publikum.
I så måte må lørdagens lille fest på Madam Felle med vår egen William
Hut og den tidligere frontfiguren i de walisiske 80-tallsheltene The Alarm sies å være en grunnoppskrift i så måte.
Søndag 12. januar 1986 sto The Alarm på scenen i Grieghallen.
12 år gamle Willy Marhaug, alias William Hut, var på sin aller første rockekonsert.
Noe som gjorde så sterkt inntrykk at fremtiden staket ut.
Det ble Poor Rich Ones og deretter karriere som soloartist.
I disse dager er han også aktuell som stemme i fjernsynsserien «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet».
25 år senere turnerer han sammen med sitt store forbilde fra den gang – The Alarm-vokalisten Mike Peters.
Tilfeldighetene ville at de har samme skandinaviske booking-agent og slik ble samarbeidet skapt.
Foreløpig er det imidlertid mest snakk om to separate konserter.
Først ute denne kvelden var William Hut.
Selv om han snart er klar med ny plate, var det for meste eldre låter som ble servert.
William
Hut er sannsynligvis den eneste 38-åringen som kunne vært solist med Sølvguttene.
Stemmen er fremdeles like lys, intens og silkemykt vakker.
Hjemmebane til tross var nok de fleste denne kvelden kommet for å høre Peters, men de sakrale balladene til William Hut fikk en respektfull og varm mottagelse.
Nylig leste vi at Tony Carey aldri mer vil spille på Madam Felle etter den dårlige mottagelsen han fikk for et par uker siden.
Her var det tydeligvis ingen kommunikasjon.
Men når du skilter med heavyband som Rainbow og Planet P på cv-en, og deretter setter i gang med Stones sin «Satisfaction» på taffelpiano, ber du om bråk.
Mike Peters hadde derimot ingen vanskelig oppgave denne lørdagskvelden.
Met et lokale som var fullt av fordums fans – hvorav en anselig prosent hadde vært til stede i Grieghallen for 25 år siden — var det allsang og stor stemning fra første låt.
Hockeysveisen var ikke like høy lenger, men ellers hadde 52-åringen beholdt både stemmen og spontaniteten.
Her var lite planlagt på forhånd, og de gamle The Alarm-låtene kom på rekke og rad etter hvert som publikum ba om dem.
Og salen sang med på refrengene og kunne tekstene på rams.
De lyttet til historiene om den gang Alarm var nesten like store som U2, og ble også fortalt om kreftstiftelsen Mike Peters opprettet da han selv fikk kreft for noen år siden.
Skal en se rent kynisk på det, var det kanskje ikke så store forskjell mellom underholdningen på Sjøboden noen dører nedenfor og Madam Felle.
Enkel kassegitar og fengende refrenger.
Ikke alle de gamle The Alarm-sangene låter heller like spennende lenger.
Men samspillet mellom artist og publikum var unikt denne kvelden, og da fungerer det meste.
Mot slutten kom selvfølgelig «68 Guns», «Marching On» og «The Stand», før William
Hut kom tilbake for å delta på ekstranumre med Peters.
-See you next year sa Mike Peters da han gikk av scenen etter nærmere to og en halv times konsert.
Det samme hadde han sagt i Grieghallen et kvart århundre tidligere.
Sannsynligheten er vel større for at han holder løftet sitt denne gang.
Er du enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501448
|
Godt voksen
Tiltrekkende femteplate fra Magnet.
Nesten fem år er gått siden vi sist hørte fra Even «Magnet» Johansen, da med lommesymfoniske «The Simple Life».
En lavmælt og gyngende plate som ikke bør stues vekk i pappesker når store deler av folks cd-samlinger sendes opp på loftet i disse dager.
Siden sist har Magnet visstnok levd nettopp dette «enkle livet» han sang om på forrige plate.
På gården på Askøy har 41-åringen konsentrert seg om å være til stede for sine unger og dyr.
Og når han har hatt lyst og tid: tuslet inn i hjemmestudioet for å lage låter til femteplaten «Ferrofluid».
Så hvordan låter det?
I USA diskuterer musikkskribenter for tiden om motstrøms indieartister som Wilco, Pavement og Thurston Moore har filt vekk alle sine skarpe kanter og for godt endt opp som adult-contemporary muzak.
Altså lun, velprodusert og flink popmusikk velegnet for kaffebarer og middager med svigers:
Et lydspor til overgangen fra et viltert og utprøvende liv i tjueårene til en tryggere og roligere, men også noe bittersøt tilværelse bestående av barnebrunsjer og en og annen vinklubbkveld med gamlegjengen.
Og på en måte passer Magnets nye plate inn i denne kategorien – ungdomskanalen P3s sjef har også uttalt at Magnet er på vei over i P1-sfæren – men i mine ører er ikke dette noe negativt.
Tvert i mot er det godt å høre at de noe ubestemmelige og esoteriske elektronika-eksperiementene fra starten av 2000-tallet er borte til fordel for et mer tidløst og organisk lydbilde med trommer, gitarflicks (sjekk ut «Nemesis») og befriende få fiksfakserier.
Låtene til Johansen får nå stå fremst, de føles mindre lutryggete enn tidligere, og han fremstår som en erfaren, trygg popkomponist med bred sjangerforståelse.
Tidvis høres det ut som nettopp nyere Wilco, andre ganger som en streit og nyvasket Pete Doherty, men gjennom sine tjue år som artist har han også opparbeidet seg et helt tydelig særpreg.
Også flere tekstlinjer enn tidligere har sting og fester seg, føles det som:
«There’s thirteen to the dozen, of I told you so’s, but If a flower needs shit to grow, more or less, we’re good to go».
«Ferrofluid» låter kanskje voksent, men ikke uten vitalitet og humør.
Jazzpunkveteranene Cloroform fra Stavanger fungerer som Johansens band, noe som har tilført Magnet-uttrykket en mer stakkato puls og tydeligere fremdrift.
I tillegg er det som om et småskeivt og godhjertet smil hele tiden skimtes der inne blant toner og (til tider ganske alvorlige) tekster.
En følelse som underbygges av de tydelige reggaeelementene på platen.
Selv i tolkningen av Shakespeare's Sisters «Stay» lures det inn et snev av Horace Andy-diksjon.
Selv om man kanskje kan savne enkelte virkelige stormkast i musikken, noe som røsker tak i hele kroppen, er «Ferrofluid» blitt en svært tiltrekkende, varm og medmenneskelig plate i en ellers så kaotisk og forblåst tid.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under!
| 1
|
501451
|
Charlie og snopebutikken
En, to tre – og sånn er det med det.
Good Time Charlie og frontrunner Arle Hjelmeland har løpt noen runder og slitt ut halvdusinet med ekvipasjer i sin lange karriere – de i dødens posisjon hovedfeltet medregnet.
Nå er den gamle traveren tilbake til start.
Og har sågar voltet noen runder bakenfor der også.
For det er 50-tallet i lyd, energi og trøkk – pønk før begrepet i det hele tatt eksisterte, nakent, rått og rett på sak.
Lydkoloritten er retro, fra den tiden folk hadde overforbruksmåler og far brutalt skrudde av sikringen bare rørforsterkeren glødet litt der i furupanel-på-betong-kjellerstuen.
Og der ligger også eneste anmerkningen på dette fyrverkeriet av et album – låtene hopper ut og omtrent på deg, du rekker knapt å skifte stemningsleie eller dansepartner før den neste kommer.
Men: det må være et luksusproblem å være kjempegod på plate og enda bedre live – denne anmelder var lykkelig til stede da platen ble sluppet på Garage.
Der og da satt terningsekseren som et vennlig spark i sentralnervesystemet.
Gitarist Stein Karlsen har levert alle melodiene – live serverer han dem høykarbo.
Hjelmeland synger bare bedre og bedre med årene – tekstene plukker han mest sannsynlig fra bluestreet han bare må ha i bakhagen.
Bassist Morten Skage og trommis Einar Olsson kunne holdt et tog på skinner over Ulriken.
Er du enig med vår anmelder?
| 1
|
501452
|
Migrasjonsmusikk
Musikalsk budbringer med tydelige refleksjoner
Trombonisten Øvyind Brække, kjent fra blant annet The Source, står for musikken på Trondheim Jazzorkesters siste utgivelse.
”Migrations” ble påbegynt i 2008.
Blant annet påvirket eskaleringen av Gaza-konflikten komponisten til å fokusere komponeringen rundt sivile ettervirkninger av krig, hvor menneskevandringer står sentralt.
Med musikk som har et overordnet budskap er det lett å forville seg inn i synsing om komposisjonene, improvisasjonene og den generelle formutviklingens betydning – men Brækkes ideer er klare og begripelige.
Låtmessig beveger musikken seg ofte i moderne jazzfarvann, med delvis frittblåsende soloer og rytmiske, intrikate motiver.
Tematikken blir tydelig på for eksempel ”Håvard Hedde”, hvor en norsk folketone møter melodier inspirert av Midtøsten, med en støyende gitar som kontrasterende punktum.
Den musikalske sammenflettingen gjør platen variert, uten å forvirre orkesterets imponerende samklang, og Brække lykkes som orkesterleder, komponist og budbringer.
Er du enig med vår anmelder?
| 1
|
501454
|
Bindingsverk
Klinger typisk Gubaidulina
Verket som Sofia Gubaidulina har tilegnet Geir Draugsvoll, er skrevet for bayan, det klassiske akkordeons russiske fetter.
Tittelen "Fachwerk", "bindingsverk", henspiller på at hun ikke har forsøkt å skjule musikkens skjelett; den bærende konstruksjonen er at så å si synlig fra utsiden.
Hun har trukket frem og understreket solistens veksling mellom det særpregede instrumentets tre registre – og har på denne måten skapt et verk som klinger typisk Gubaidulina, typisk for hennes sene periode.
Her er svevende glissader i strykerne og tunge, fyldige bayan-akkorder med assosiasjoner av kirkeorgel.
Og over og under klangskyene kommer det klare, inntrengende melodilinjer i bayanens diskant og bass.
Det hele blir flott tolket av Draugsvoll og Trondheim-orkesteret dirigert av Øyvind Gimse.
I tillegg rommer platen en nyinnspilling av kammerverket "Silenzio" fra 1991 med Draugsvoll på bayan, sammen med fiolinisten Geir Inge Lotsberg og Øyvind Gimse, nå på cello.
Kjell Wernøe har produsert platen.
Han har hatt mye motgang underveis.
Godt at han endelig fikk det til.
Er du enig med vår anmelder?
| 1
|
501457
|
Hår-house
Radio Radio TV Sleep
Helt siden de debuterte med «Cross» i 2007, har Justice måttet tåle sammenligninger med Daft Punk for sine brutale synther, oppkuttet funk og bustete basslinjer.
På årets oppfølger er det likevel lov å si at gruppene for alvor skiller lag.
Mens Daft Punk på sin andreplate fant inspirasjon i j-pop og soul, har Justice gravd frem 70-tallsvinylen og hørt seg opp på hårete rock.
Med utgangspunkt i fransk filterdisco kanaliserer de Black Sabbath og Led Zeppelin, men de flanerer seg også bort i folk— og progrock.
På låter som «Canon» er synthriffene plukket rett fra outrert hardroc.
Om de var spilt på gitar, ville du ikke kunne plassert musikken i rett tiår uten jukselapp.
Det er et grep som bare fungerer så lenge vitsen er morsom.
Visst finner du stadionhouselåter her, og når de er på sitt beste kan ingen nærme seg Justice i skitten grandiositet.
Men det de har i riffkonstruksjoner, mangler de i låtskriving.
Daft Punk var så gode fordi de laget et album med utelukkende perfekte poplåter.
Justice har laget et album med bred benstilling og lite innhold.
Er du enig med vår anmelder?
| 0
|
501458
|
Ekte helnorsk banjometal
Svartmetall av den helt spesielle sorten.
DER ANDRE BAND innen svartmetallsjangeren topper hitlistene, søker bergenske Taake til det mer ekstreme.
Siden starten i 1993 har primus motor Hoest gjort sitt beste for å bevare selve sjelen i den norske svartmetallen.
Jo visst har det vært en utvikling å spore, men Taakes svartmetall har alltid vært vill, mørk, skremmende, og pønkete.
Satt på spissen:
Taake var nærmest for et museum å regne.
Det er derfor det er så oppsiktsvekkende av Hoest nå gjør noe helt nytt – som å inkludere banjo og mandolin.
HOEST GJØR FREMDELES det meste selv, og trakterer trommer, gitarer, bass og vokal.
Samtidig har han løsnet litt på tøylene, og slipper nå til musikerne fra livebesetningen på soloene.
En del lekre gjestespill er det også plass til, som Bjørnar E. Nilsen (Vulture Industries), Skagg (Gaahlskagg, Deathcult), Attila Chisar (Mayhem) og Nocturno Culto (Darkthrone, Sarke).
Sistnevnte gjør forresten er herlig rå opptreden på «Fra vadested til vaandesmed», som sparker i gang albumet.
Umiddelbart er det ikke mye som føles særlig nytt, men åpningsriffet er så typisk norsk svartmetall anno tidlig 90-tall at man nesten får gåsehud.
Låten endrer deretter karakter, og Nocturno Culto slippes løs på et seigt og groovy riff.
«Orkan» er mer av det samme, men mellompartiet byr på spennende brudd og nesten klassisk rock.
Denne stemningen følger videre inn i «Nordbundet», en helt grei rocker.
«Du ville ville Vestland» byr på effektiv black ’n’ roll, mens «Myr» sleper seg sakte av gårde med nesten obskure partier som virkelig gir lytteren noe å bryne seg på – og en lystig banjosolo.
«Aparte» er en underdrivelse, men det fungerer utmerket.
«Helvetesmakt» er romantisk og sørgmodig med flere lekre, melodiøse partier (og en stor dose humor), og det ti minutter lange avslutningssporet «Dei vil alltid klaga og kyta» med sine mange krumspring setter et verdig punktum for et solid og variert album.
TAAKE ER KORTREIST, økologisk svartmetall, og det høres.
Akkurat som kjennere kan smake på pølsen hva dyret har beitet på, kan man her se for seg omgivelsene Hoest er inspirert av.
Slik brasilianske Sepultura, indiske Rudra og taiwanske Chthonic inkorporerer sin musikkultur i ekstremmetallen, maner Taake frem veldige fjell, tåkefylte daler, urørte vestlandsskoger og iskalde snøstormer.
Dette er i og for seg ikke noe nytt, men Hoest klarer på imponerende vis å få instrumenter som mellotron, banjo og mandolin til å låte helt naturlig i denne konteksten.
Det er intet mindre enn imponerende.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under!
| 1
|
501459
|
Vinner i beskjedent format
En intim og nedstrippet kveld med svenskenes nye nasjonalpoet
I SVERIGE har Lars Winnerbäck snart samme status som ikonene Ulf Lundell og Cornelis Vreeswijk, og her til lands har fanskaren stadig økt.
Tirsdag kveld samlet han utsolgt hus på Ole Bull Teater og i skrivende stund er det bare få billetter igjen til onsdagens ekstraforestilling.
To er gått siden sist Lars Winnerbäck var i Bergen.
Den gang solgte han ut Logen på vårparten og fylte nesten Peer Gynt-salen samme høst.
Men det er likevel ikke så veldig lenge siden han spilte for et beskjedent publikum på Madam Felle og Kamelon på begynnelsen av århundreskiftet.
SIST HAN VAR
I BYEN var det med ferskt album i bagasjen og stort band i ryggen.
Denne kvelden var formatet atskillig mer nedstrippet og noen ny plate har han heller ikke gitt ut siden sist.
Men ettersom vi fikk presentert fire nye låter, så er den er sikkert ikke langt unna.
Selv om Winnerbäck trekker fulle hus både i hjemlandet og her i Norge, er han strengt tatt ingen stadionrocker, slik han til en viss grad fremsto ved forrige besøk.
Han kler det beskjedne og stillferdige formatet best.
Ikke minst når han har et publikum som er så lydhørt som denne kvelden.
Da kommer også poeten Winnerbäck virkelig til sin rett og denne kvelden var det heller aldri noe problem å høre tekstene.
For det er Winnerbäcks små historier som virkelig hever ham over den jevne svenske visesanger.
HAN BEGYNTE med den nye "Vem som helst blues" før han fortsatte med "Faller" og "Över gränsen".
Her var bare et par låter fra den forrige platen, men desto mer av det eldre stoffet.
Noe også salen lot til å sette pris på.
Det beskjedne kompet denne kvelden, cello, perkusjon, trompet og piano for det meste, bidro også til å fremheve stemningen.
Med bare tre ekstra musikere på scenen slipper du også at arrangementene slår i hjel de musikalske fortellingene.
Han har alltid vært kjent som en beskjeden mann på scenen, og bortsett fra et par små fortellinger foran noen av låtene var det mest Winnerbäck og hans sanger.
Men litt allsang ble det likevel på de mest kjente låtene, som "Hugger i sten" og "Søndermarken".
Det ble nesten to timer, inkludert to sett med ekstranumre før han avsluttet med "Elegi" og "Elden".
Og hadde det vært opp til et ekstatisk publikum, hadde han sikkert stått på scenen fremdeles.
Enig med vår anmelder?
Si din mening under!
| 1
|
501461
|
Luksuspsycho
To og en halv times intim himmelfart.
— Velkommen til gards, hilser bassist Bent Sæther.
Sammen med gitarist Hans Magnus “Snah” Ryan og trommis Kenneth Kapstad er han klar for det som er Motorpsychos minste konsert her i byen på mange år.
Med knapt 200 dedikerte og forventningsfulle tilhørere foran scenen på Landmark.
Landmark er utgangspunktet ikke noe stort konsertlokale, og plassen blir ikke akkurat bedre når sceneoppsettet dekker en fjerdedel av gulvet.
Men slikt blir det intim stemning av, og lyden var det heller ingenting å utsette på.
Selv om bandet tradisjonen tro lesser på med desibel når de trår til for fullt.
Men om det var lite og intimt, var det rikelig med instrumenter på plass.
Fem el-gitarer, tre akustiske og tre basser foruten basspedaler og et utall effektbokser og pedaler.
Det begynner tungt og rått på tradisjonelt Motorpsycho-vis.
Og låter som en kule.
Så kommer kassegitarene frem.
-Denne er fra den første demokassetten som vi spilte inn i 1990.
Jeg tror teksten sitter fremdeles, kommer det fra Bent.
Selv om anmelderen har opplevd et godt snes med Motorpsycho-konserter gjennom årene, er dette den første gangen jeg har hørt dem med kassegitar.
Riktignok har de hatt sine mykere perioder, men på scenen har det alltid vært full høyspenning.
Et trivelig, eksklusivt og sjeldent innslag, men samtidig heller ingen stor grunn til å gjøre dette til en vane.
Nå spiller det strengt tatt ikke all verdens rolle hvilke låter som står på settlisten under en Motorpsychokonsert.
Både fordi bandet har mye bra materiale å velge fra etter 20 års aktivitet.
Men kanskje i enda større grad fordi låtene bare fungerer som et utgangspunkt.
Et slags rammeverk som musikerne bekler med de heftigste improvisasjoner og utbroderer til det ugjenkjennelige til tider.
Enkelte ganger beveger de seg ganske langt bort fra utgangspunktet, men i det du begynner å lure på hva som skjer, er trioen tilbake på fast grunn igjen.
Det hele er improvisert, men dette bandet er så samspilt at de aldri mister tråden.
Store deler av konserten baserte seg på stoff fra det forrige albumet “Heavy Metal Fruit”.
Selvfølgelig låt det helt annerledes enn sist bandet var i byen i fjor.
Mot slutten ble det også en liten sjarmetappe der bandet gikk tilbake til røttene.
Blant annet en heftig versjon av “All Is Loneliness”.
For ikke å snakke om “Nothing To Say” fra Demon Box.
Full allsang fra hele salen, og Bent og Snah forsøkte seg til og med på noen dansetrinn i takt som om de skulle ha spilt i Shadows anno 1965.
Anmeldelsen er basert på torsdagens konsert.
Fredagens kommer garantert til å være ganske forskjellig.
Men sannsynligvis minst like bra.
EINAR ENGELSTAD
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501462
|
Keiserlig underholdning
Full kontroll fra første tone til siste ekstranummer.
Det spørs vel etter hvert om ikke de tradisjonelt fire store norske — DeLillos, Raga Rockers, DumDum Boys og Jokke - snart må utvides til fem, og inkludere Kaizers Orchestra.
For fredagens konsert etterlot ingen tvil.
Ti år etter sitt gjennombrudd sitter keiserne trygt øverst på tronen.
Ingen store overraskelser, men dette var et hundre prosent helstøpt og gjennomarbeidet show fra et band som oste av overskudd og spilleglede.
Det begynner rolig og fredelig med en instrumental fra bandet.
Så kommer vokalist Janove Ottesen rolig slentrende og smådansende inn på scenen.
Den overstadige jubelen fra salen minner sterkt om det som det norske skilandslaget hadde opplevd på Universitetsplassen i Oslo halvannen time tidligere.
Med salen fylt av 1500 elleville og helfrelste fans hadde Kaizers-sjefen i utgangspunktet en lett jobb.
Fra første stund er stemningen ekstatisk - en ekstase som holder seg til siste ekstranummer et par timer senere.
På scenen er det Janove Ottesen det meste dreier seg om, og han styrer sitt publikum med fast hånd.
Et publikum som aldri må nødes eller bes to ganger.
Etter noen toner av «Resistansen» overlater han og bandet melodien til salen som synger a cappella av full hals.
Her snakker vi ikke bare om refrenget, men hele vers som publikum kan utenat på rams.
Og det kommer ganske så spontant og uten plagsomt publikumsfrieri fra scenen.
På mange måter kan det synes underlig den enorme populariteten Kaizers har fått.
Dette er langt fra standard angloamerikansk popmusikk, selv om røttene herfra også er plass.
Det formelig oser dekadanse, tysk mellomkrigstid og Kurt Weill over de fleste av låtene.
Pumpeorgelet, det småskeive og lett skranglete uttrykket og rytmene med balkansk krydderblanding.
Ikke akkurat Idol eller X-Faktor.
Etter en lett oppvarming kommer en bolk som i hovedsak består av materiale fra bandets ferske album «Violeta, Violeta Vol.
1».
Selv om platen bare har vært i salg et par uker, kan store deler av publikum allerede tekstene utenat og synger med.
Ikke minst på «Hjerteknuser», Kaizers første skikkelige radiohit.
Settingen er enkel og rekvisittene færre enn ved tidligere besøk.
En gassmaske, en hjelm, et par oljefat, felger og noen kubein er selvfølgelig på plass.
Det samme er et enkelt videoshow bak bandet, og lysdesign og lyd er naturligvis også så bra som en ville forvente.
Siste del av konserten er viet gamle låter, og stemningen blir også deretter.
Med «Ompa Til Du Dør» og «Maestro» når jubelen og allsangen stadig nye høyder.
Selvsagt er det en del sanger som savnes.
En gjeng står og roper på «Die Polizei» uten å bli bønnhørt.
Imponerende var også mannen vi traff etter konserten, som kom slepende på et 250 liters oljefat.
Han hadde fått en av rekvisittene som Kaizers hadde brukt på scenen, og skulle ha det med seg hjem som suvenir.
— Tar det med meg på Bybanen.
Kjøper en ekstra billett til oljefatet i tilfelle det blir kontroll.
Ikke alle band kan skryte av å ha slike dedikerte fans.
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501464
|
Overskuddshorn
Perfekt balanse
BORTSKJEMTE BERGENSERE har mange band å holde styr på.
I hypens umiddelbare terrorvelde kan band som Real Ones derfor tidvis forsvinne fra radaren, men maskineriet putrer og går.
Fra tid til annen stikker de heldigvis hodet opp og minner oss om hvilket fantastisk band de faktisk er.
Et snaut snes år siden bandmedlemmene begynte å leke sammen for første gang er de bedre enn noensinne.
For hver utgivelse har bandets lydbilde modnet; popteften er blitt sterkere, og viljen til å eksperimentere likeså.
«First Night
On Earth» er et naturlig skritt videre fra bandets to forrige utgivelser.
«All For The Neighbourhood» var for avhengig av standardløsningene, mens bestillingsverket «EKKO» (instrumental) ble noen hakk for formålsløst i plateversjon (det gikk langt bedre da musikken slapp løs på en scene), men nå har Real Ones' mange tilløp endelig smeltet sammen til en helhet det oser kvalitet av.
ORIENTALISTISK ROCK er ikke akkurat nyskapende.
Siden slutten av 60-tallet har altfor mange band rotet seg fullstendig bort i en uspiselig suppe av sitarer og tablaer.
Psykedelia er ikke alltid et gode; se bare på The Pretty Things.
Men så altså Real Ones.
Fremdeles er det mye The Band, The Flaming Lips og Edgar Broughton Band å spore (sistnevnte ligger sterkt i bunn på den nydelige «Yaya», og godt er det), men aldri før har bandet klart å få låtene til å kommunisere så godt med hverandre som her.
Ingen stilendring virker underlig; ballroom-aktig rock glir ubemerket over i soulpreget dronepop og derfra via meditativ, nordamerikansk folkemusikk paret med florlett, orientalsk suggesjon, til country og blomsterrock.
DEN FORRYKENDE «Bridges»; den smektende «Saskatoon»; den drømmende «Sister To All» (med en Susanne Sundfør i storslag) — hver eneste låt har en klar og tydelig signatur.
Her er mye å dechiffrere, det formelig velter ut spennende vellyd fra Real Ones overskuddshorn.
La gå at albumet ikke byr på noe revolusjonerende nytt, det moderne lydbildet til tross.
Det magiske ved platen er måten bandet spleiser de ulike virkemidlene på, og hvordan de halvveis lurer lytteren til å tro at terrenget er kartlagt for å slå forsiktig om og vri det hele over i noe nytt og uventet (men likevel fullstendig naturlig).
«First Night
On Earth» er kulminasjonen av alt det Real Ones har drømt om siden de satte kursen mot India for første gang.
PETTER LØNNINGEN
Er du enig i hva vår anmelder syntes om platen?
Kom med dine synspunkter i kommentarfeltet under
| 1
|
501465
|
Fabelaktig flyt
Tidløse kvaliteter med gammelt preg
Det går så mange år mellom hvert album sørlandsrapperen Salvador gir ut, at en hver gang får den samme aha— opplevelsen:
Finnes det egentlig bedre hiphop på norsk?
For selv om Salvador kanskje skorter litt på hitpotensiale og kommersiell sprengkraft, er det ingen som lager så slitesterk, elegant og kvalitetsbevisst hiphop her til lands.
Solodebuten i 2000 imponerte, Darkside Of The Force-platen i 2006 fikk spellemannspris.
«Happy Daze» er funky som få.
Referansene til hiphopens gammelskole er mange, kanskje litt vel mange.
Men kvalitet er tidløs, og produksjonen oser av selvtillit, kunnskaper og ferdigheter.
Salvadors stemme er blitt enda mer moden, fått enda mer tyngde.
Vokalen veksler elegant mellom spansk og engelsk, i sjangertro tekster med linjer og rytmer som flyter og spretter fabelaktig etter musikken.
Dette er en norsk hiphopplate en ikke går fort lei av.
HELGE OLSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501466
|
Elektrojoik
Elektroorgansiske lydeksperimenter
Med «Transmission» tar Johan Sara jr på seg oppgaven å overføre vokale uttrykk og lyder til et elektronisk lydbilde — en sammensmelting mellom det organiske og det elektroniske.
Ikke uvanlig, men her handler det om nordlige, «kalde» naturlyder, sammen med sang og til tider joik.Det hele har en vågende ro i utviklingen, og påfallende mangel på klimaks, med spor mellom ti og nitten minutter - noe som indikerer at her skal teksturene tale for seg.
Det er konseptuelt spennende, og en frisk innfallsvinkel i krysningen mellom samtid og urtid.
Sara's lydbehandling skaper store meditative rom med tydelige samiske trekk, og til tider dyriske urkrefter.
Den drivende «Bohcco Guolga - Colour Of Reindeers» bruk av rytmikk, sang og røst er en besettende ur-elektronisk affære, og «Muohtacalbmi - Snowflake» står som et av de vakreste innslagene, med tiltalende harmonier og dronesang rundt en tett samisk fortellerstemme.
STEPHAN MEIDELL
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 1
|
501467
|
Rytmeditasjon
Et album som krever like mye som det gir
Dan Weiss.
På tysk ville dette bety «Dan vet» — og det vil nok de fleste være enige i.
Noen vil også tilføye - «for mye».
Med inngående kunnskaper om indisk rytmikk og atomisk presis trommeteknikk har han nok skremt mang en musikalsk pilegrim i jazzens Mekka, New York.
Det er lett å mistenke ham for å kunne den periodiske tabellen baklengs, men han klarer likevel å formidle musikk som går dypt, er tiltalende og imponerende organisert.
«Timshel» er en meditativ affære, med mange tanker rundt hver komposisjon, som avslører en musiker som søker mer intenst enn de fleste.
Med sine sjelevenner og minst like elegante musikere Thomas Morgan (bass) og Jacob Sacks (piano) leverer han et album som bringer jazzen dit den sjelden er, med referanser fra indisk tabla og klassiske mestere til Al Pacino.
Weiss krever at man tar seg tid til virkelig å lytte.
Det er verdt innsatsen.
STEPHAN MEIDELL
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 1
|
501468
|
Monstermølje
Et psykedelisk blendverk som tar pusten fra deg
Er du klar for en sonisk utblåsning av episke dimensjoner?
Jason Buehler og Mark Shirazi fra Portland debuterer på Warp med albumet «Extra Wow», og de har tatt med seg masse ekstra wow til denne timelange monstermøljen.
Ett lag av Nice Nice kan høres ut som de psykedeliske brødrene til FourTet, med glitrende synthlag og samplinger som er umulige å spore opp.
Men på dette albumet er det lag på lag på lag, med vestkystrock, syre, punk, krautrock, elektronika, folktronika og glitch eksisterende over hverandre i et sett med låter som det er overveiende sannsynlig at er ment å oppleves sammenhengende.
Låtene er stort sett dronende affærer som likevel er overraskende lettbeinte takket være et akustisk slagverk som jorder musikken.
Feedbacken sitter svært løst på låter som «Make it Gold», mens åpneren «Set and Setting» er det nærmeste man kommer punk i denne sammenhengen.
Det er vakkert og skjærende på samme tid, og er enda et blinkskudd for Warp.
WALTER N. WEHUS
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 1
|
501470
|
Jazzmani
Mellom postrock og jazz i cowboyland
«Tonbruket», Dan Berglunds første album etter Esbjörn Svensson Trio, er lydsporet til en utflippet westernfilm som trygler om å bli laget.
En film som latterliggjør Tarantino med flerrende syttitalsfunk som tar av i utflytende jazzstøy; der barpianisten drømmer seg vekk i slowbilder av flagrende hestemaner og lyden av samtidsklunk; der bassisten spiller rollene både som den gode, den onde og den grusomt schizofrene, med dur og drønn og bue.
Her er de obligatoriske scener i psykedeliske farger, den ensomme rytters ferd i farefylt ødeland, byfolkets taktfaste lynsjemas, trommende trefninger ved daggry.
En oppfinnsom bassist (Berglund), en ettertenksom pianist (Martin Hederos), en trofast uforutsigbar trommeslager (Andreas Werlin) og en gitarist med røtter og vidsyn (Johan Lindstrøm) viser selv i de roligste låtene en manisk energi som leder dem ut av postrocken og inn i de evige jazzmarker.
HELGE OLSEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 1
|
501471
|
Dystopia
California sett på vrangen
Liars debuterte i 2001 og ga fra seg et ekko av postpunkartister som Pop Group, Gang of Four og Suicide.
Passende nok bidrar Alan Vega fra sistnevnte med en remix i forbindelse med «Sisterworld», som er den australsk-amerikanske trioens femte album.
Helt fra starten har Liars vært opptatt av perkusjon og har gradvis utviklet sin egen vri på primitive rytmer.
I sin eksperimentvilje har trioen en del til felles med Sonic Youth, et band de passende nok varmet opp for da de besøkte London for å promovere debutalbumet.
Det sier mye om Liars ambisjoner at de i sin tid laget et temaalbum om heksejakt.
Denne gang er de inspirert av forfallet de ser rundt seg i LA, hvor bandet nå er basert.
Men heller enn tannpastaglisene og den drepende optimismen som kjennetegner California, ser Liars aggresjon og vold.
Deres syn på byen er sint, engasjert og tidvis med en beksvart humor.
«Sisterworld» krever sin lytter.
SVERRE OLE DRØNEN
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 1
|
501473
|
Stille tekstmagi
Veteran med sanger fra kjeksfabrikken
Tomas Andersson Wij (37) hadde allerede åtte album bak seg da han ble lei av seg selv.
I tillegg døde to gamle venner, samtidig med at han selv fikk barn.
Hvilket bedre tidspunkt for å gjenoppfinne sitt eget uttrykk?
For første gang samarbeider Wij med produsent Tobias Fröberg, som har plassert musikeren alene i et atelier i den gamle kjeksfabrikken i Stockholm:
Et lokale med nakne betongvegger og pussig akustikk.
Her sitter Wij på gulvet — «jeg kan til og med ligge i sofaen og synge», har han sagt - med ytterst få virkemidler utover kassegitaren.
Om det høres grusomt introspektivt ut, har du til en viss grad rett.
Men Wij skriver noen av de beste sangtekstene du finner i nabolandet, noe du blant annet finner i «Stjärnorna» og den mørkt humoristiske «Svenska zombies».
«Spår» er et album som blomstrer ytterst forsiktig i hodetelefonene.Men det kommer til å vokse ytterligere utover våren.
WALTER N. WEHUS
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 1
|
501476
|
Redde gutter og nådeløse menn
Norsk bygdeliv møter storkjeltringer i en tradisjonell, men veldreid og velspilt spenningsserie.
I en brakke i skogen utenfor Mysen blir to 15— 16 år gamle gutter vitner til drap.
De har sine grunner til å holde kjeft om det de så.
Eller snarere: lyve.
Men angsten biter seg fast.
Ble de sett av gjerningsmannen?
Situasjonen blir ikke bedre etter hvert som etterforskningen skrider frem.
Den ene gutten, Philip, er nemlig fostersønn til lensmannen, Helene Sikkeland (Anniken von der Lippe), en tidligere Kripos-etterforsker som har flyttet på landet med ektemannen (Bjørn Skagestad).
Fostersønnens stilltielse og løgn påvirker familieforholdet så vel som relasjonen mellom Philip og vennen hans, Henning.
Drapene viser seg å ha forgreininger til så vel MC-miljø som østeuropeisk mafia.
Hvilket bringer Oslo-politiets spesialavdeling for organisert kriminalitet på banen, frontet av makkerne Lars (Tobias Santelmann) og Camilla (Yngvild Støen Grotmol).
«Øyevitne» er ingen tradisjonell hvem-gjorde-det-krim.
Vi vet hele tiden hvem drapsmannen er.
Spørsmålet er dels hvorfor, men spenningen knytter seg først og fremst til hva som kan skje hvis, eller når, han får vite at det var vitner til udåden.
Serien er ikke nyskapende på noe vis.
Den hadde tålt større originalitet, men vinner på å være en ujålete og - hvis ikke alt går av stag i siste episode - relativt realistisk politikrim med innslag av psykologisk drama.
I det dramaet er den både modne, sårbare og forstrekte Philip mest sentral og mest interessant.
På et overordnet plan viser serien hvordan internasjonal kriminalitet kan slå ned i et lite samfunn og rokke ved både trygghet og relasjoner.
I det perspektivet kan opplegget ses som en likandes fusjon mellom Karin Fossums lavmælte, menneskelige bygde- og småbykrim og de hardkokte elementene vi finner hos for eksempel Jo Nesbø - men uten Nesbøs påhitt og ofte tvilsomme konstruksjoner.
Ingen av de mest sentrale rollefigurene synes mer fortegnet enn nødvendig er for å gjøre dem tydelige og nyanserte.
Personlighetene åpenbarer seg etter hvert.
Noen driver dobbeltspill, flere befinner seg etter hvert mellom barken og veden.
Noen har «greier» de skal hanskes med, men her er ingen drikkfeldigheter eller diagnoser ute og går.
Bortsett fra hos Philips rusavhengige mor (Cecilie Mosli), og gjerningsmannen, som nok kan påklistres noen psykopatiske trekk.
Strålende spilt av Per Kjerstad, er han frastøtende og full av tiltrekningskraft på samme tid; en fengslende gærning som får nakkehårene til å reise seg.
Anniken von der Lippe gjør igjen en praktfull tolkning av en kvinne i en maktposisjon.
Som Philip og Henning, seriens nav, imponerer debutantene Axel Gehrken Bøyum og Odin Waage med sitt naturlige, dempede spill, og samspill.
Velspilthet er i det hele tatt et gjennomgående trekk ved «Øyevitne».
Det gjelder stort sett over hele linjen og på tross av en og annen replikk og skrivebordsdialog som nok kan lugge litt, men som fungerer innenfor helheten.
Regissør og manusforfatter Jarl Emsell Larsen står blant annet bak NRK-serier som «Offshore», «Svarte penger, hvite løgner» og «Kodenavn Hunter».
Denne gangen får han god drahjelp fra den danske fotografen Lars Vestergaard, som filmet seriesuksesser som «Ørnen», «Rejseholdet» og «Borgen».
Sammen skaper de et univers der natur og miljø spiller med og utgjør kontraster, uten å virke karikert eller fortegnet.
Anmeldelsen baserer seg på fem av i alt seks timelange episoder.
Første episode vises i kveld.
| 1
|
501477
|
Best før
Høyre er glad i ordene «solid» og «robust».
Platen til påtroppende byrådsleder Martin Smith-Sivertsen «Og mysteriet med den glemte sangen» er nok ingen av delene.
To ting du ikke visste om Bergens påtroppende byrådsleder Martin Smith-Sivertsen.
For det første at han på nittitallet tjente til livets opphold som fasade— og stillasklatrer på kirketak og andre høydedrag rundt omkring i byen.
Det er altså ikke bakkekontakten som definerer mannen som nå flytter inn i toppetasjen av Rådhuset.
Vittige tunger vil kanskje også påpeke at den nye jobbeskrivelsen strengt tatt ikke er så radikalt annerledes:
Det handler fremdeles om å ivareta en god og pyntelig fasade.
For det andre:
At Martin Smith-Sivertsen har fortid som trommis i bandet med det ugjennomtrengelige navnet Alzheimer/Silverspurs, som i 1993 ga ut albumet «Og mysteriet med den glemte sangen» til forholdsvis stor begeistring.
Med litt velvilje kan bandet kategoriseres som en av de fire store i den første bergensbølgen, sammen med noe mer renommerte Barbie Bones, Chocolate Overdose og Pogo Pops.
Ifølge en eldre artikkel i Dag og Tid markerte trommeslageren seg «med ein særeigen teknikk for å halde den pyntelege panneluggen ute av augo samstundes med at han heldt dampen oppe på trommene.»
Og de sier at høyrefolk er striglet!
Alzheimer/Silverspurs hadde imidlertid kort levetid, og bandet ble oppløst kort tid etter plateslippet.
Med unntak av en gjenforeningskonsert i 1999 på Hulen i anledning studenthusets trettiårsjubileum, for øvrig samme år som Martin Smith-Sivertsen stilte som ordførerkandidat, har det lenge vært stilt rundt bandet.
I øyeblikket har derfor Alzheimer/Silverspurs beskjedne elleve «likes» på Facebook, men, hvem vet, kanskje kravene om gjenforening intensiveres nå som trommisen er «høyaktuell» og vokalisten Jo Gjedrem sakte men sikkert stiger i gradene i Forbrukerombudet?
Den tidligere seksjonssjefen, som tidligere sang om «Dødspakten» og «Den siste salmen», er i dag fagdirektør med ansvar for finansielle tjenester.
Så hvordan låter bandet eneste utgivelse i dag, 21 år etter slippet?
Tja, tiden har ikke bare fart varsomt med den.
Det ligger kanskje i sjangerens natur.
Relativt høyenergisk punkrock mot et industrielt lydtablå er nærmest for ferskvare å regne, og skal først og fremst gjøre susen der og da.
Den har sjelden uttalte vyer om å være tidløs eller eviggyldig.
Tvert om.
Den skal gripe sin tid.
Med hud og hår.
Ved gjenhør er derfor «Og mysteriet med den glemte sangen» mer en tidsreise enn et møte med noe som har stått seg spesielt godt, understreket av platas daterte ikonografi, blant annet et plateomslag som gir assosiasjoner til The Melvins og nittitallsinkarnasjonen av Red Hot Chili Peppers.
Høyre er glad i ordene «solid» og «robust».
«Og mysteriet med den glemte sangen» er nok ingen av delene.
Og trommene?
Jo da, Smith-Sivertsen er utvilsomt en energisk fyr med anlegg for multitasking.
Og nå som han ikke lenger trenger å tenke på panneluggen, får han kanskje enda bedre tid til å konsentrere seg om å holde orden i rekkene.
Beste spor:
«Dødspakten».
PS.
Hele platen er tilgjengelig på streamingtjenester som Wimp og Spotify.
Platekompaniet har følgende beskjed:
«Denne varen er for tiden dessverre ute av produksjon.»
| 0
|
501482
|
En rå og skinnende bergensdebut
Silja Sol er den nye bergensklikkens siste stjerne.
Hun er helt unik.
Bergen har fått en ny klikk.
De gjenger seg sammen; lager musikk sammen, drikker sammen, reiser sammen, spiller i hverandres band, produserer hverandre, backer hverandre opp.
Er det rart at de da liksom har en eim av likhet over seg og sin musikk?
Nei, og det er faktisk ingenting galt i det heller.
Det er en viss romantikk, en skjønnhet i det som har blomstret frem i Bergen i det siste.
Den nye bølgen har raskere enn noensinne fostret frem O. Martin, Hjerteslag, Aurora Aksnes og Silja Sol.
Det har knapt gått et år siden denne ballen for alvor begynte å rulle.
Nå er det Silja Sol sin tur til å skinne.
Et eller sted mellom Hjerteslag og Aurora Aksnes har hun altså kommet seg frem, langt fra lik noen av dem.
Poenget er bare at den definitive oppmerksomheten har latt seg vente litt på.
Med debutalbumet «På Hjertet», produsert av Kato Ådland, manifesterer hun seg som noe av det aller beste klikken har å by på.
I forbifarten hørte jeg at Silja Sol ble sammenlignet med den britiske singer-songwriteren King Krule.
Sånn umiddelbart hørtes det ut som tull, men det er faktisk noe i det.
De har den samme rå lyden, det er ikke noe som føles overflødig.
På samme måte er også tekstene hennes ærlige, poengterte og modige.
De er overraskende, observante og nysgjerrige.
Og fremfor alt er de langt fra klisjefylte.
Det er tilfredsstillende med noen som sier det som det er, peker på ting vi faktisk ser rundt oss, i stedet for å lyge på seg erfaringer eller gi seg hen til utbrodert romantikk og poesi.
Tekstene til Silja
Sol er poetiske også, ikke misforstå, men det er på mikroplanet.
Hun danser mellom folken, visesangene og pønken, og det er vanvittig oppslukende.
Ta for eksempel «Monstre» — den har et format som er perfekt for hennes dønn konfronterende og poengterte sangtekster.
«Bærene» er platens definitive «banger», en pønkete rockelåt av episke dimensjoner.
«Stemning» er roligere, men ikke nødvendigvis mer pysete for det.
Det er det som karakteriserer henne, denne evnen til å veksle mellom ulike sinnsstemninger og lyder uten å falle hen til melankolien.
Til syvende og sist er hun en visesanger, i mine øyne og ører.
Det er ikke fordi hun synger på norsk og høres ut som hun gjør.
Det er på grunn av hennes evne til å smi sammen tekster som står på egne ben, med en selvsikkerhet som få andre klarer å vise.
Når hun i tillegg har mye på hjertet kan det ikke bli feil.
Silja Sol spiller på Doddos Viseklubb torsdag 9. oktober .
| 1
|
501483
|
Original Nilsen
Stemmen er flott, sangene er vakre, men først og fremst er Siri Nilsen en stor formidler.
Siri Nilsen fyller rommet, insisterer på å bli lyttet til.
Stemmen er glassklar og kraftig klingende selv i de stilleste strofene.
Hun svøper ordene inn i en mild musikalitet og slynger dem mot lytteren med en skarptrommesnert som får frem hver eneste stavelse.
Tekstene formidler en søken etter fellesskap, kjærlighet, ut fra en posisjon av eksistensiell ensomhet.
Det er sterk uro under det positive blikket, elegant ivaretatt av gjennomgående språkbilder.
«Havet» står for uendelighet og muligheter, «søvnen» står for ro og adskillelse.
Gjennom ti sanger, innenfor rammen av et album, blir Nilsens tekstunivers en tydelig artistisk signatur.
Musikken er gjennomgående vakre viser.
Noen har god popfaktor med et fint tempo og veldig fengende refrenger.
«Passasjer» og «Jeg lover» er allerede sluppet som singler.
Andre dyrker det lavmælte og langsomme.
Både tittelsporet og avsluttende «Utenat» er nydelige viser der lag av stemmer gir en drømmerisk effekt.
Produsentene Øyvind Røsrud Gundersen og Jens Carelius var med også på Nilsens forrige album, og viser henne stor respekt med en neddempet, men karaktergivende instrumentering.
Blåsere og strykere gir underliggende farge, uten å dominere detaljene.
Andre strengeinstrumenter støtter lekkert opp under naturmetaforene i tekstene, mens rytmene legger seg opp til rytmen i Nilsens sang.
Slik faller alle musikkens elementer sammen i et sterkt helhetlig uttrykk.
Tekster, arrangementer, instrumenter, melodier — alt legges til rette for at Siri Nilsen kan få stå frem som den store formidleren hun er - unik og helt original.
| 1
|
501484
|
Når nok er nok
Beskyldninger og unnskyldninger fra Weezer.
Weezer er bandet som muligens har en av de mest ukritisk hengivne fanbasene.
De fleste av oss er enige om at de første platene til bandet var deres definitive høydare, men det er enkelte som hevder at Weezer var og fortsatt er noe av det beste som har skjedd rock.
De klamrer seg fast for livet, til tross for at det lenge har vært prat om at lyset kanskje har brent ut.
Når «Everything Will Be Alright In The End», deres niende studioalbum, kommer ut fire år etter forrige plate, føles det som et slags «nå eller aldri».
En spiker i kisten eller et spark ut i renessanse.
Så hva blir det til?
Bandet går tilbake til det opprinnelige Weezer på denne platen.
Det er prepubertalt, det er enkelt og det er litt sytete på den sjarmerende måten.
Tematikken er enkel, og det samme gjelder musikken og tekstene.
«Jeg vil ikke på skolen og foreldrene mine forstår meg ikke» — for voksne.
Banalt, og som følge av det, litt søtt.
Spørsmålet er hvor relevant det er i 2014.
«Back To The Shack» og «Cleopatra» har klassisk weezersk hitpotensial, men hører til en svunnen tid, rundt 1996.
Nerdete, gitartung poppunk er på ingen måte en lett flamme å holde fyr i, men den har likevel sin appell med sin ukompliserte, raske og humørfylte stil.
Dette er selve definisjonen av Weezer, og man finner dette jevnt spredd utover platen.
Platen føles likevel som tilbakeskuende latskap.
De har forarget tilhengerne i snart ti år, og her føles det som om de endelig kryper til korset.
Her er både beskyldninger mot og unnskyldninger til fansen.
Ganske sørgelig, det er som en trettiåring med voksesmerter.
| 0
|
501485
|
Berømmelsens pris
Norges nye suksessduo sitter rolig i båten på sin debutplate.
Antall norske artister som har fått et reelt gjennombrudd i utlandet — det vil si USA - kan telles på én hånd.
Og det kan være vanskelig å ta inn over seg det Nico & Vinz faktisk har fått til, men følgende setter det hele litt mer i perspektiv:
«Am I Wrong» nådde fjerdeplass på den amerikanske Billboard-listen og førsteplass i Storbritannia.
Samme låt toppet søkelisten hos Shazam, verdens største musikkgjenkjenningsapplikasjon, og er spilt av på Spotify 177 millioner ganger.
Tospannet har turnert med Bruno Mars, og Usher venter på tur.
Når debutalbumet kommer, har de derfor bare én eneste oppgave: å holde fokus.
Med «Am I Wrong« får duoen den største hitlåten unnagjort.
Deretter går det slag i slag med den euforiske «Last Time» og den overflatisk innsiktsfulle, men akk så suggererende «Know What I’m Not».
«Miracles» skjærer med svært enkle virkemidler inn til kjernen av det som kjennetegner en ekte poplåt.
«My Melody» balanserer godt mellom afrikansk tradisjonsmusikk og ekte popsensibilitet, mens «Homeless» er så smart at Paul Simon sikkert er grønn av misunnelse.
Låtene er runde og fine i uttrykket, spekket av lekre detaljer og mini-refreng som fester seg umiddelbart hos en kravstor, tidspresset lytter.
Produksjonene er utsøkte, og uttrykket låner elegant farge og tekstur fra afrikansk tradisjonsmusikk, samtidig som musikken har fylden og de fengende melodilinjene man forventer av internasjonale hitmakere.
Det som gjør Nico & Vinz unike, er at de kombinerer dette med en skandinavisk nøkternhet og minimalisme i arrangementene.
Legg så til tekster om gjenkjennelige, ufarlige temaer, sunget av to vokalister med uttrykksfulle, karakteristiske stemmer, og du har en potent blanding som nekter å la seg ignorere.
«Black Star Elephant« har generelt få svakheter.
Det eneste som får en til å stusse er at foruten de mange introduksjonene og mellomspillene, teller utgivelsen hele 14 låter - minst fem mer enn det som egentlig kvalifiserer til et album - og alle er ikke like essensielle.
Det virker underlig reaksjonært å tviholde på dette formatet i en tid hvor albumet for lengst har utspilt sin rolle, fremfor å fôre publikum med mindre, hyppigere utgivelser.
Et album som «Black Star Elephant» skal ikke tøye grenser eller vise nye, ukjente sider av artisten.
Det er slikt man sparer til «den vanskelige andreplaten» eller det gigantomane konsept-dobbeltalbumet.
Den eneste oppgaven et slikt album som dette har, er å utnytte posisjonen artisten/bandet har fått med gjennombruddssingelen og få lytteren til å føle at det vil være mer kostnadseffektivt å fortsette å lytte til artisten/bandet fremfor å lete videre etter alternativer.
I så måte lykkes Nico & Vinz:
«Black Star Elephant» er mer av den samme, gode stemningen, stadig med ambisjoner om verdensherredømme.
En såkalt «smart» utgivelse, altså.
Det er prisen man må betale for berømmelsen.
| 1
|
501486
|
Seks gitarer, hornbriller og hatt
Trivelig kveld med gammelt punkeikon.
Det er ikke stort mer enn litt over et år siden ElvisCostello nesten fylte Røkeriet på USF sammen med sitt band The Imposters.
Onsdagkveld var han tilbake i Bergen – denne gang helt alene for utsolgt hus påLogens scene med bare gitar.
Eller hele seks eksemplarer for å være nøyaktig.
I fjor uttalte Costello at han hadde tenkt å gi seg somplateartist og bare spille en og annen konsert når han trengte penger.
Nå hardet likevel ikke vært vanskelig å få øye på den engelske artisten de sistedagene.
Fredag kveld var han på Skavlan på NRK, og tirsdag stilte han opp somkapellmester i det direktesendte tv-showet til brødrene Ylvisåker på TVNorge.Kanskje vi snart kan kalle ham Ylvis Costello.
23 album har Declan MacManus, som han ble døpt for 60 årsiden, gitt ut innen et assortert utvalg musikalske sjangre.
Fra en suksessfullkarriere som alternativ punkeartist på 70-tallet, via countrylåter, jazz ogsamarbeid med Burt Bacharach.
Kveldens konsert ble et assortert utvalg sangerog historier fra mannens snart 40-årige musikalske karriere.
Det ble likevel intet publikumsfrieri med alle de mestkjente.
Tvert i mot.
Basert på publikums respons var det langt fra alt somvakte umiddelbar gjenkjennelse.
Uten at det dermed var noe å utsette påmottagelsen.
Fra han startet med «Jack Of All Trades» via et skjønnsomt utvalgfra sine nesten 40 år i popbransjen.
Som vokalist er han lett gjenkjennelig.
Både den spesiellestemmen og hans særpregede fraseringer.
En stemme som har holdt segoverraskende godt og muligens er bedre nå enn noensinne.
De fleste låtene ble kompet med effektiv kassegitar.
Duskulle være svært godt bevandret i mannens produksjon for å gjenkjenne allelåtene.
Men selvfølgelig kom det også mange av de mest populære.
«She» bledenne kvelden gjennomført i sin helhet.
I motsetning til de fire-fem mislykkedeforsøkene han hadde gjort med samme sang på Ylvis kvelden før.
«Watching The Detectives»fikk Jarle Bernhoft-behandling med ekko og looper på elgitar.
Mens «Allison»som siste sang ble fremført uten mikrofon.
Takket være et lydhørt og andektigpublikum fungerte de som en drøm.
Kvelden ble lett oppblandet med små historier.
Costello fortalteom sine sønner på sju år som likte å høre ham synge «Walking My Baby back Home»når de kom hjem fra skolen.
Han leverte en lang og morsom historie om den ganghan debuterte som 17-åring på scenen i badebyen Blackpool sammen med sin far.
Ekstranumre selvfølgelig.
Først en liten halvtime der hanble backet av amerikanske Larkin Poe.
En duo bestående av søstrene Rebecca ogMegan Lovell på koring, mandolin og slidegitar.
Virkelig praktfullt og visteElvis Costello fra nok en side.
Deretter nok et sett med ekstranumre alene.
Blantannet en intens utgave av Robert Wyatts «Shipbuilding» med el-piano.
En ganske annerledes kveld enn den på Røkeriet i fjor.
Menminst like bra.
La oss håpe at han snart trenger penger og kommer tilbake.
| 1
|
501487
|
Fremdeles forbannet
Hardcorelegendenes bestenotering siden debuten.
NOEN BAND ELDES med verdighet, andre nekter å innfinne seg med nye tider.
28 år etter debuten gjør amerikanske Sick Of It All (SOIA) begge deler:
«Last Act
Of Defiance» er en bakstreversk utgivelse som likevel gjør det aller meste riktig.
Det SOIA mangler i teknisk finesse, kløktige overganger og besnærende tvetydighet, tar de igjen i rå kraft, fengende melodier med høy allsangfaktor, poengterte tekster og smarte brudd.
Melodilinjene er uhyre enkle, men likevel snor de seg steder man ikke hadde forutsett.
De aller fleste låtene er også svært dynamiske, takket være et par fornuftige temposkifter der det trengs mest.
Det mest slående er likevel hvor balansert alt låter, samtidig som «Last Act » er 100 prosent konsentrert aggresjon.
Hardcoresjangeren har gjennomgått en rivende utvikling i løpet av de siste 20 årene.
Undersjangeren emo — med sitt introverte fokus på følelser og personlige anliggender - var en motreaksjon på den hypermaskuline, politiske hardcoren, og endte opp med å endre modersjangeren fullstendig: i dag skal man lete lenge utenfor undergrunnen for å finne hardcoretekster som tar for seg noe som kan lukte av systemkritikk og politisk opposisjon.
SOIA har sett trender komme og gå, men nekter fremdeles å gjøre som alle andre.
De spiller fremdeles riff snekret over samme lest som da de debuterte, og tekstene handler fremdeles om motstand mot et korrupt system som undertrykker gjennom reguleringer og konformitetspress.
Men når det gjøres på en så fokusert måte som på «Last Act », er det bare kjærkomment.
| 1
|
501489
|
Rasende og storslått
Amerikanske Perfume Genius legger ikke bånd på seg på platen som kan bli hans gjennombrudd.
Makabert og ekstravagant teater med Perfume Genius i manesjen
Å få et definitivt gjennombrudd med plate nummer tre er vanskelig, på grensen til umulig, men det har skjedd før.
Dog er det å holde ut en av de største bragdene ved å senere oppnå suksess.
Er man fulltidsmusiker må dette kreve nerver av stål.
Av og til reflekterer jeg over at jeg er virkelig glad for at enkelte musikere orket, at de ikke ga opp.
En av disse er Perfume Genius, eller Mike Hadreas som Seattle-musikeren egentlig heter.
Det skal saktens sies at Perfume Genius ikke har vært uten en fanskare siden plate én i 2010.
Han har vært en yndling for den melankolske hipsteren lenge, med velkomponerte låter som er strippet ned til basics som vokal og piano.
En foruroligende vakker stemme til tross, han klarte ikke helt å fascinere tvers gjennom.
Men potensialet har liksom alltid ligget der uforløst, på en nesten irriterende måte.
Heldigvis er det flere som har sett og hørt talentet.
Matador, et av de definerende plateselskapene for uavhengig rock og pop, huket tak i Perfume Genius og gjorde det som måtte gjøres:
De ga ham midlene til å gjøre det ordentlig og virkelig stort, noe som har resultert i platen «Too Bright».
Bak en tidligere tilsynelatende rolig, innesluttet og nostalgitung artist skjuler det seg altså et aldri så lite monster, en som vil opp og frem, en som vil være synlig og i fokus.
Det åpenbarte seg med «Queen», førstesingelen fra albumet, som er cocky og lyser av selvtillit og ekstravaganse.
Det er nærmest en rockeballade i ekte barokk åttitallsstil, som hele tiden balanserer på kanten av hva som er for mye.
Herfra fortsetter historien med neste låt «Fool», som starter like nonchalant som låten før, men viser et enda større spekter.
Den viser en evne til å lage noe fengende og litt cheesy, som kombineres med tilbakeholdenhet og et vokalspekter som slår en i bakken.
Dette er musikk en bare vil fortsette og fortsette å høre på.
Pianoballadene har også sin plass på «Too Bright», men de er nå en del av noe langt større enn før.
Det er en del av den nye lyden til Perfume Genius, men også av den nye personaen han inkarnerer — en mer teatralsk person med hodet på et langt mer makabert og dystert sted.
Overgangen fra milde og behagelige «Don’t Let Them In» til «Grid» er nesten brutal, men gir også mening i artistens univers.
Skrikene som flyter inn og ut av låten bygger igjen oppunder det nye mørket i ham.
Musikkvideoen, en absurdistisk morsom sak, viser en artist i forstyrrende omgivelser, glisende med blod i kjeften.
Det er teater, og Perfume Genius styrer showet.
Han leker seg også med langt mer enn akustiske elementer denne gangen.
Og spesielt den kraftige, uredde perkusjonen kommer godt med, i tillegg til de elektroniske elementene som gjør låter som «Queen», «Fool» og «Grid» til det de er.
Et av de mest oppslukende momentene kommer på låtene «Longpig» og «I Am A Mother», som simpelthen ikke kan sammenlignes med annet enn svenske The Knife, på to helt forskjellige måter.
Førstemann er sterk, elektronikabasert, kjølig - andremann langdryg og melankolsk med vokalen i slow motion.
«Too Bright» er intet mindre enn et fascinerende verk fra ende til slutt, og ingenting er bedre enn en sann overraskelse når en aller minst skulle vente det.
OPPGJØR:
Perfume Genius, eller Mike Hadreas som han egentlig heter, tar blant annet et oppgjør med homofobi på sin tredjeplate.
Det er en plate som bør opp-dages av et større publikum enn de innsert hipsterkretser, skriver BTs anmelder.
| 1
|
501490
|
Hybrid på flere plan
Albumet er en USB-pinne, med en konsertfilm.
Den danske sangeren Trinelise Væring har fått med seg den svensk-finske pianisten Jonas Berg og ensemblet Barokksolistene, som ledes av nordmannen Bjarte Eike.
Dessuten inviterte hun publikum til filmopptak av en konsert i studio.
Resultatet er «OH Purity», utsendt som en USB-brikke, der en kan både lytte til musikken og oppleve den gjennom filmen «OH Purity in Watching Landscapes».
Filmen gir også rom for Værings forklaringer om hvorfor hun har valgt å samarbeide med akkurat barokksolistene og hva hun vil oppnå med det.
Instruktør for filmen er Frigge Fri.
Dette er altså mer en dokumentarfilm om musikken og det å spille inn en plate i studio, enn det er en musikkvideo.
Formålet er, ifølge skaperne selv, å gi publikum et tettere innblikk i musikknisjen de holder til i.
Selv kaller Væring musikken for «indie-barokk».
Den er hentet fra en sangsyklus som Væring og Berg skrev til festivalen Wundergrund i 2010.
Musikken er i et svevende grenseland mellom rockeballader og melodiøs jazz, der barokkmusikerne bidrar til et svært så organisk lydbilde som kler Værings vokal aldeles utmerket.
Væring synger ikke med store fakter, det er snarere en viss enkelhet over uttrykket.
Dette funger fint med pianist Bergs avdempede spillestil.
Gjennom å være forsiktige med virkemidlene skaper de to, sammen med Barokksolistene, en akustisk stemningsfull musikk som virker både ekte og jordnær.
Rickie Lee Jones nevnes ofte som referanse når det er snakk om Trinelise Væring, og det med god grunn.
Den slentrende «Shadowdance» fremstår som den sterkeste av de seks melodiene på «Oh Purity!», den skiller seg også ut ved å ha et noe lystigere tempo enn resten av låtene på dette vennlige albumet.
| 1
|
501491
|
Kong Klang
Kim Hiorthøys nedstrippede pianoøvelser fengsler.
«Fargeløs».
Slik kan multikunstner Kim Hiorthøys siste utgivelse beskrives, men det betyr ikke at den ikke er rik på nyanser.
«Dogs» er et enklere og mer direkte album enn tidligere utgivelser, men denne gangen er Hiorthøy langt mer ambisiøs med sine subtile virkemidler.
Tangenter danner basisen for de ni sporene.
Lydbildet er knusktørt, og friksjonen er å finne i hver eneste tone.
Melodilinjene er enkle, men små synkoper og endringer i tonearten holder lytteren på tå hev.
En ørliten disharmoni her og der bryter fortellinger, og gir de enkle komposisjonene verdifull uro og motstand.
«Dogs«' ambiente folketoner fyller hver eneste krik og krok i lydbildet med sin mektig og gjennomtrengende klang; hver tone gjaller med en kraft som truer med å rokke ved hele fundamentet for innspillingene.
De musikalske tablåene er bleke og rene, men den pulserende klangen tvinger lytteren stadig dypere inn i musikken, alltid med en advarsel om at undergangen bare er sekunder unna.
Likevel rir komposisjonene stormen av, hver eneste gang.
Det er lett å trekke paralleller til Jan Johanssons økonomiske gjendiktninger av svenske og russiske folkeviser, men disse er kun overflatiske.
Hiorthøy gir også små hint til at det foregår noe på utsiden av det musikalske rommet vi befinner oss i, som vi ikke kan ta del i.
Dette gir de repetitive melodiene en ekstra dimensjon; de blir både tvangstrøyer og livliner på én og samme gang,
«Dogs» strekker seg stadig høyere, men det er hele tiden en undring i uttrykket, som om albumet selv ikke helt vet om det vil klare å nå opp i himmelen.
Det er vanskelig å ikke heie på forsøket.
| 1
|
501492
|
Mesterlig verdensjazz
«Som spor» er nok en søyle i Karl Seglems omfattende plateproduksjon.
Selv kaller Karl Seglem musikken på sin siste plate «world jazz».
Og på mange måte fanger de to ordene essensen i mye av det Seglem skaper.
Materialet på «Som spor» ble først fremført som tingingsverk til Vossa Jazz i 2012, senere er det fremført som «Morgonspor» under Moldejazz.
Opptakene til platen er gjort på Nasjonal Jazzscene i Oslo, og selv ser Seglem på verket som et høydepunkt i sin egen karriere.
Og det er vel sjelden at «world jazz» er mer presist enn på «Som spor».
Seglems melodier er tett knyttet til den vestnorske folkemusikkarven.
På hans forrige utgivelse, «NyeSongar.no», (sammen med Eple trio) var uttrykket lavmælt, akustisk og inderlig.
På «Som spor» spenner han opp et mye større lerret.
Selv trakterer han antilopehorn, bukkehorn og tenorsaksofon, Håkon Høgemo og Sigrid Moldestad spiller hardingfele, Lars Jacob Rudjord tar seg av tangenter, Andreas Ulvo piano og andre tangenter, Stefan Bergman spiller bass og elgitar og Kåre Opheim tar seg av rytmene med trommer og diverse perkusjon.
Med utgangspunkt i melodiene bygger musikerne opp helhetlige låter der folkemusikken og jazzen smelter sammen.
Seglem fremstår som alt fra var solist på sine naturhorn til fresende saksofonist langt inne i Coltrane-land.
Dette er ikke folkemusikk med jazzkomp, eller jazz med folkemusikkpreg.
Seglem skaper sitt eget uttrykk, omtrent sin egen sjanger.
«Som spor» er som et nytt, utvidet og videreutviklet kapittel i det han gjorde sammen med Høgemo og Terje Isungset i Utla, «verdensjazz».
«Som spor« har allerede fått mye heder.
I 2012 ble det blant annet kåret til Årets Verk av den norske foreningen for komponister og tekstforfattere, NOPA.
Nå er det altså dokumentert på plate, og er et godt eksempel på at bestillingsverk kan ha et liv også etter urfremføringen.
Det skulle da også bare mangle.
«Som spor» står som nok en søyle i Seglems omfattende plateproduksjon, og det vil ikke være overraskende om det får stor oppmerksomhet utenfor landets grenser.
Det er elleve kutt på «Som spor», hver for seg utforsker de dynamikken mellom det folkemusikalske og jazzen på forskjellig vis.
Seglem og musikerne skaper mesterlige landskaper av lyd, kontrastfylte som det vestnorske landskapet de er inspirert av.
Høydepunkt i mine ører er avslutningen «Bregne», «Springar ved fjord» og «Endelaus slette».
Men det er i helheten den virkelige storheten ligger.
Det er fristende å sitere Seglems egne dikt på plateomslaget:
«All lyd er inne i oss
me er der alt er inne i
all lyd er utenfor oss
me er det alt er utenfor»
| 1
|
501493
|
Møsters kompromissløse vulkanutbrudd
Intenst dypdykk i den musikalske underverdenen
«The Inner Earth» har saksofonisten Kjetil Møster satt som tittel på sitt nye album som kom ut for en uke siden.
En musikalsk reise til jordens indre med alt det som forefinnes av lava og merkelige skapninger under overflaten.
Og som ble presentert for det bergenske publikum fredag kveld.
Det er i høyeste grad et stjernelag av musikere Datarock-saksofonisten har satt sammen.
På frenetisk bass Nikolai Hængsle Eilertsen med fartstid både i BigBang og Elephant 9.
Resten av kvartetten utgjøres av to tredeler Motorpsycho med Hans Magnus «Snah» Ryan på oppfinnsom og rølpete gitar og Kenneth Kapstad som den rene tornadoen bak trommene.
I to år har gruppen eksistert som et sideprosjekt til musikernes mer faste band med sporadiske konserter på jazzfestivaler – blant annet årets Vossajazz og Nattjazz i fjor.
Selv om det er fullsatt i Sardinen på USF, kan ikke publikumsoppslutningen måle seg med Morten Harkets utsolgte konsert i nabolokalet Røkeriet på samme tid.
For musikalsk er Møster! en grenseløs blanding av prog, frijazz, jazzpunk, psykedelia, krautrock og støy.
En krevende smeltedigel som sannsynligvis aldri vil kunne nå noe massepublikum.
Det blir nøyaktig like heftig og kompromissløst som forventet.
Hovedparten av konserten er en ren gjennomgang av den nye platen.
Fra en lett eksperimentell start der musikerne føler hverandre (og publikum) på tennene – via mer melodiøse partier med 70-talls prog og krauttendenser til lett småfunky tema.
Men med Møster! er det strengt tatt håpløst å snakke om musikalske sjangre.
Og materialet fra platen er mest en ramme og et utgangspunkt for improvisasjon.
Det er intenst, krevende og definitivt ikke noe for sarte ører.
Høyt og brutalt.
Ikke alltid like lett å følge med i svingene selv om den røde tråden hele tiden er til stede.
Med titler som «Descending Into This Crater», «Mount Vesuvio» og «Magma Movement» er det ingen overraskelse at det både buldrer og bråker av både vulkaner og flytende lava.
Det var heller ikke vanskelig å gripe den skumle stemningen i låten «Tearatorn» som omhandler et skummelt uhyre i dypet.
Samspillet fungerer perfekt.
Og publikum, som vet hva de har gått til, er ellevilt begeistret.
I motsetning til under fjorårets Nattjazz der halve salen forsvant etter kort tid.
Som avslutning og ekstranumre et par av låtene fra Møsters første album som kom ut for et par år siden.
Blant annet «Ransom Bird».
– Vår lille hitlåt som Kjetil Møster lett ironisk uttrykte det.
| 1
|
501495
|
Fin årgang
Leonard Cohen markerer sin 80-årsdag med en intens, leken og giftig gavepakke.
Låtskrivere flest misunner Leonard Cohens sangtekster:
Cohen går rett til kjernen av det han vil formidle, og maler ærlige, enkle bilder med en rytme som ikke lar seg kopiere.
Samtidig er dette også litt av problemet med mange Cohen-utgivelser.
Det ryddige og direkte tekstuniverset står i sterk kontrast til resten av produksjonen; der ordene alene kan slå luften ut av lytteren, mister de mye av sin kraft når de må kjempe om oppmerksomheten mot glatte arrangementer og overivrige korister.
Kroneksempelet er «Ten New Songs» (2001), hvor Cohens rue ord nesten mistet all karakter i de bløtkakeaktige komposisjonene.
Heldigvis fikk produsentene Patrick Leonard og Ed Sanders Cohen tilbake på rett spor med «Old Ideas» (2012), en plate som fremhevet Cohens unike sider og førte ham til topps på bestselgerlistene.
Nå er Patrick Leonard tilbake i produsentstolen, og godt er det:
«Popular Problems» er den nære, hjertelige, lekne og giftige Cohen «Old Problems» bare antydet.
«Popular Problems» er en sterk utgivelse som kjenner sin besøkelsestid.
Cohen utnytter de ni låtene til det fulle, noe som gir hver av dem deres egen, tydelige identitet.
Den pumpende, seige «Slow» sleper seg myndig av gårde, «Almost Like The Blues» er en dramatisk Cohen på sitt mest insisterende, «Did I Ever Love You» lener seg godt på moderne folkrock av det gode slaget, «My Oh My» overrasker med hvasse blåsere på et ellers så ordinært komp, «Nevermind», med sin pulserende rytme, slekter på Cohens 80-tallsperiode, men uten å låte datert, «You Got Me Singing» er en herlig, liten sviske.
De fleste vil kunne finne «sin» Leonard Cohen på «Popular Problems».
Å forvente at 80 år gamle Cohen fremdeles skulle ha den samme stemmeprakten som før, ville vært grovt urettferdig.
Men det er ikke til å komme ifra at registeret begynner å bli rimelig tynt.
Så lenge Cohen holder seg til de mørkeste og mest dystre fasettene, er han på solid grunn.
Men med en gang låtene krever en sanger — i motsetning til den sedvanlig sjelfulle, melankolske deklameringen av gode ord - er Cohen fort nærmere Tom Waits enn noen gang tidligere, med alt det innebærer.
Produksjonen i seg selv er verdt å nevne:
Det basstunge, lune lydbildet låter tidløst, men med små grep, som gitarens fraseringer og perkusjonistens markeringer på ridecymbalen, låter det likevel friskt.
Dette gir en ekstra spenning til de allerede dynamiske låtene.
Musikere så etablerte som Cohen tar sjelden særlig med sjanser i denne perioden av karrieren.
Det trenger de kanskje ikke heller.
De har gjerne for lengst utforsket og blitt såpass kjent med sine begrensninger og styrker, at de vet bedre enn å begi seg ut i ukjent terreng.
I stedet forsøker de å finne tilbake til det som utgjør deres musikalske kjerne, ofte med patosladet og baktungt resultat.
Men veiledet av en dyktig produsent, kan de fleste artister finne frem til nettopp kjernen i seg selv.
Det er akkurat dét Cohen gjør her, og bedre bursdagspresang til både seg selv og fansen finnes kanskje ikke.
| 1
|
501496
|
Forfriskende familiært
Wilco-sjefen fyller sitt første soloalbum med 20 låter og sønnen Spencers tromming.
Etter nærmere 20 album som leder eller medlem av diverse band, har Jeff Tweedy laget sin første virkelige soloplate.
Bakgrunnen er en blanding av kreativt overskudd og behov for distraksjon:
Mens Tweedy jobbet med platen, fikk konen Susan konstatert ondartet lymfekreft.
Hun er fremdeles under behandling og det er nærmest som man hører mannen og sønnens nervøse engstelse her.
«Sukierea» (tittelen er Susans klengenavn) dyrker en rastløs, lett famlende stemning som man tidligere bare har kunnet ane i bakgrunnen på Wilcos senere plater.
Lydbildet er dempet, med tørre gitarer, sparsom tangentbruk og diskré damekoring her og der.
Det viktigste instrumentet, utenom Tweedys stemme, er trommene.
Sønnen Spencer har ikke bare en intuitiv forståelse av hva faren vil, han har sitt eget uttrykk: mykt, nærmest flytende, med en oppfinnsom bruk av slagverkets muligheter.
Det kommer godt med, for Tweedy selv er ikke alltid på sitt mest umiddelbare her.
«Slow Love» og «Diamond Light Pt.
1» er innadvendte stemningsstykker som likevel blir høydepunkt, takket være teppet av jazzede, drivende trommer.
Andre steder er det Tweedys talent for enkle, folkaktige låter som får skinne:
«Nobody Dies Anymore» vokser fra en lavmælt, ruslende ballade til et sårt mantra mot døden.
Samtidig er det ikke en dyster plate — popinstinktet er i vigør, fra «yeah yeah yeah»-koringen på riffete «I’ll Sing It» til platens mest Wilco-aktige spor, «Low Key».
Aller best er nok «Summer Noon», med sin enkle melodi og bittersøte advarsel om forelskelsens fare:
«Never leave your mother’s womb, unless you wanna see how hard a broken heart can swoon».
Far og sønn Tweedy bruker ikke store ord eller effekter, men jammen får de sagt mye likevel.
| 1
|
501497
|
Uten mål og mening
Blonde Redhead lager fin, døsig og retningsløs pop.
Blonde Redhead er at navn som har betydd mye for mange.
Enten de har drevet med jazzinfluert noise, rock eller de siste årenes mer ordnede, rolige tilstander.
De har definitivt blitt mykere i kantene, men etter min oppfatning også noen hakk kjedeligere.
Denne liksom løsslupne selvbeherskelsen, fortsatt som en gjeng rufsete tenåringer (alle i førtiårene nå) som jammer og synger serenader, viser at de til en viss grad har mestret kunsten å bli eldre.
Kazu Makinos umiskjennelige vokal kaller som alltid på frysninger, den er både selvsikker og øm på samme tid.
Samtidig er det ikke til å komme fra at hardcorefansen ikke nødvendigvis har satt pris på overgangen til stadig mer sart og silkemyk.
Spørsmålet blir da:
Er de blitt kjedeligere?
Har de mistet stemmen de hadde før, og har musikken de lager nå mindreverdige kvaliteteter?
Låter som «Cat On Tin Roof» motbeviser det med sin tunge, enkle bass og monotone, nesten banale vokal.
Det er minimalistisk, men besynderlig varmt og Yo La Tengoesk.
«Seven Two», en stillferdig og hypnotisk avslutning, beviser at man ikke trenger å skrike av full hals for å holde på oppmerksomheten.
Men de tar seg også friheter som «Mind To Be Had» — en ni minutter lang(dryg), progressiv låt som også slipper Simone Pace til på vokal.
Det er her det faller gjennom - engasjementet virker ikke å helt være tilstede, som om de har noe mer å si.
Kanskje Blonde Redhead er gått tomme for inspirasjon?
Altfor mange av låtene på er døsige uten at det betyr «fint» eller «koselig», på samme måte som Mazzy Star.
Det er særdeles lyttbart, men også fullstendig glembart.
Er det likevel bakgrunnsmusikk man er på jakt etter, er dette perfekt.
| 0
|
501498
|
Sjarmløs sirenesang
In Flames klarer ikke å holde liv i glørne.
Hvor mye har et band egentlig lov til å endre seg?
Svaret er selvfølgelig at ethvert band står fritt til å gjøre akkurat det de ønsker med musikken sin, og skylder ikke fansen noen form for forklaring.
Men da bør de også være forberedte på misnøye.
Svenske In Flames har mer erfaring med dette enn de fleste andre; på 90-tallet slo de seg opp og frem med herlig, kald dødsmetall, men fra og med «Soundtrack To Your Escape» (2004) søkte bandet i stadig større grad søkt mot de mer melodiøse fasettene av uttrykket sitt.
Det gjorde In Flames til ett av verdens største metalband, men på veien mistet de mange av lytterne som hadde fulgt dem siden begynnelsen.
«Sounds of a Playground Fading» (2011) — som manglet både mål og mening - var en foreløpig bunnotering, men med «Siren Charms» legger bandet listen enda lavere.
Kan In Flames fremdeles kalle seg for In Flames?
Jo da; det er en klar, rød tråd å spore gjennom bandets karriere, og bandets utvikling tatt i betraktning er «Siren Charms» det eneste naturlige steget bandet kunne ta: et ærlig og tilgjengelig alternativ rock-album med metalkrydder der det passer seg.
Men samtidig er gitarene tonet betraktelig ned i lydbildet; det virtuose spillet er omtrent borte; låtene er enda mer forutsigbare enn før.
Det største problemet er at vokalist Anders Fridén låter spak og flat, uten den fylden, kraften og karismaen som trengs for å dra den nye stilretningen i land.
Ifølge legenden skal oldtidens sirener ha lokket til seg villfarne sjømenn med sin vakre sang.
«Siren Charms» er ikke mer forlokkende enn ventemusikken i en hvilken som helst telefonkø.
| 0
|
501499
|
Adams' prakt
For første gang på lenge er det deilig å høre en ny Ryan Adams-plate igjen.
Tre år er gått siden Ryan Adams ga ut noe nytt.
Er det noen som har savnet ham?
Ikke for å være frekk, men altcountryens store helt har undergravd sitt gode navn i årevis.
Etter å ha gått solo i 2000, ga han ut 13 album på elleve år.
Det første, «Heartbreaker», var fantastisk og det neste, «Gold», sabla bra.
Siden gikk det nedover.
De siste tolv årene har man bare sett korte glimt av det nivået Adams holdt, alene og med Whiskeytown, rundt årtusenskiftet.
Jo da, han laget noen knallåter iblant og satt sammen et sterkt backingband, The Cardinals.
Likevel var album etter album skjemt/skjemte av fikse ideer, konturløst fyllmateriale eller usjarmerende sutring.
Til slutt gikk han trøtt selv, også.
I januar 2009, etter å ha fått problemer med hørselen, sluttet Adams i The Cardinals og sa farvel til musikkindustrien.
Han giftet seg, men klarte ikke å holde seg unna gitaren.
Hørselen må ha kommet seg også, for høsten 2011 var Adams tilbake med lovende «Ashes & Fire».
Til tider svulstig og balladetung, men med bedre enkeltlåter enn man hadde hørt fra Adams på lenge.
Pausen hadde gjort ham godt.
Og denne gang har han vært borte enda litt lenger.
Kanskje den nye platen er enda litt bedre?
Ja, den er det.
Vurderer du å gi mannen en sjanse igjen, så er dette rette anledningen.
Åpningslåten «Gimme Something Good» setter listen høyt.
Orgelet, det kvasse gitarriffet og den seige grooven skaper sterke assosiasjoner til Rolling Stones på 80-tallet, før sangen blomstrer ut i et tydelig og umiddelbart refreng.
Neste spor, «Kim», er enda sterkere.
Både lydbildet, melodien og det såre savnet kunne glidd fint inn på «Heartbreaker».
Igjen er det også noe Stones-aktig over gitarene.
I det hele tatt er det mye klassiske rocketakter på platen, som om Adams har forvillet seg inn på de samme nærradioene som fremdeles spiller navnebroren Bryan.
Det er ikke det dummeste han kunne gjort.
Både «Trouble» og «I Just Might» kanaliserer Bruce Springsteen — den ene fremoverlent og muskuløs, den andre dyster og intens.
«Stay With Me» ligger nærmere Tom Petty og «Shadows» tenderer mot U2, mens dempede kassegitarer driver den fine «Am I Safe» et godt stykke inn i vestkystrocken.
Referansene sitter løst, altså, men låter ikke påtatt.
Dessuten sitter refrengene enda løsere, det er flere låter her som kunne gjort seg på nevnte nærradio.
For en gangs skyld nøyer han seg også med én eneste sakteflytende ballade, pene og besnærende «My Wrecking Ball».
Enda finere er imidlertid den dempede avslutningslåten, «Let Go», som igjen gir assosiasjoner til de første soloplatene.
Ikke verst for en artist det lenge var lettere å avskrive enn å virkelig lytte til.
Fordi det var denne versjonen av Ryan Adams vi savnet.
| 1
|
501500
|
Et godt slag i magen
Thea Hjelmelands andreplate er sorgarbeid i musikkform.
Det er en oppløftende opplevelse.
«Skin and bones are all that is left», synger Thea Hjelmeland på Cold Hands, avslutningslåten på Solar Plexus.
Sorg og tap er tema som gjennomsyrer Førde-jentens andreplate.
Kanskje ikke så rart da hun opplevde at samboeren ble livstruende syk samtidig som de to skulle ha barn sammen.
Men til tross for at sorgen hele tiden er tilstede, er ikke Solar Plexus blitt en mørk og monoton plate.
Den har snarere noe oppløftende ved seg.Mitt første møte med Thea Hjelmeland var da hun dukket opp på Lars Vaular-låten «En av oss to» på albumet «Helt Om Natten, Helt Om Dagen» (2010), en låt som i dag fremstår som en av platens aller beste.
Noen år senere inntok hun John Olav Nilsens univers da hun tolket John Olav Nilsen & Gjengen-låter i Frode Grytten-stykket «Sånne Som Oss» på Den Nationale Scene.
Nilsen+Hjelmeland var en vellykket affære, men når vi skal beskrive musikken til Thea Hjelmeland, må vi nok bevege oss et godt stykke vekk fra bergenske drabantbyblokker.
Hjelmelands særegne folkpop er preget av åpne landskap og natur, snarere enn lukkede bylandskap og betong.
«Sometimes I mistake myself for a bird.
Please, let me be a bird», synger Hjelmeland på den fine Feathery.
Hjelmeland setter an tonen med det sterke åpningsporet «Cornwall», hvor Jørgen Træens produksjon og strengemester Stein Urheim markerer seg.
Låten har dette litt skakke, organiske lydbildet, et sted mellom folk, jazz og pop, som kan minne om bergensbandet Building Instrument og andre Mari Kvien Brunvoll-prosjekter.
Hjelmeland imponerer også på neddempede låter som Define og Quererte, der hun ikke har noen stor produskjon å gjemme seg bak, og stemmen må stå for bærejobben.
Thea Hjelmelands debut Oh, The Third..
hadde noen mangler, det var som om hun ikke helt hadde klart å omsette sin musikalske visjon på plate.
Eller kanskje det bare var det at jeg var tilstede på den fantastiske konserten hun holdt på Nasjonal Jazzscene i Oslo rett i forkant av slippet, en konsert som gjorde det vanskelig for plateartisten Hjelmeland å måle seg.
Andreplaten Solar Plexus innfrir imidlertid.
Den avsluttes med nevnte Cold Hands, en tilsyneltande mørk låt om livet som er i ferd med å forsvinne.
Likevel er det noe oppløftende og håpefullt ved låten, kanskje det er lettelsen over å få sagt det som må sies vi hører.
| 1
|
501501
|
Slakk superpop
Team Mes indiepop er storslått og velprodusert, men den mangler nerve.
2010-tallet er tiåret der det så langt har vært langt mellom de norske superbandene.
Ingen Big Bang, ingen Madrugada, ingen Kings of Convenience.
Det er vel ikke helt sant, men disse gjør strengt talt lite ut av seg, forutenom en og annen turné.
Da gir det vel mening at det er på tide for noen nykommere å komme på banen og kapre større publikumsandeler.
Team
Me var blant mange spådd å være det nye store norske bandet, et band som også kunne gjøre det stort i utlandet.
Vi anmeldere havner ofte på tynn is når vi sammenlikner artister med hverandre, og noen av sammenlikningene som er blitt slengt Team Mes vei er strengt talt litt i overkant.
Kanadiske Arcade Fire er en av de som oftest blir nevnt, men det er bare å trekke linjer mellom verdens største indieband og ett av Norges største.
Parallellen blir litt for flatterende, og ikke minst misvisende.
Men mange av elementene fra Arcade Fires sisteplate «Reflektor» er åpenbart tilstede også på Team Mes nye plate «Blind As Night».
Den voldsomme, storslåtte energien og perkusjonen, strykerne, synthene.
Vokalen heller mer i retning av et lettere innpåsliten à la Neutral Milk Hotel, en stil som pleier å være så utbredt og oppskattet i Oslos musikkscene.
Aldri for langt fra Weezer.
«Man Eating» demonstrerer just det, igjen med et pompøst og ekstravagant arrangement, en tendens som går igjen på hele albumet.
Det er kult at noen i et ganske beskjedent musikkklima tør å satse så stort og kjører løpet helt ut, men det er heller ikke nok til at det blir imponerende i seg selv.
Singelen «F
For Faker' er brutalt catchy og ekstremt slitsom, og det er forvirrende.
På samme måte som man likte mange skatepunkband på det tidlige 2000-tallet — som Blink 182 og Good Charlotte - minner dette smertefullt nostalgisk om noe.
Det minner om noe en er mettet på, noe som ønskes å forbli glemt.
Blind As Night er på ingen måte er uten sjarmerende kvaliteter.
Det er en solid produksjon, albumet er tidvis både fengende og følsomt.
Et av de eneste åpenbare høydepunktene for min del er Bat For Lashes-aktige «Steven», en vakker, vakker låt som kommer litt for sent og alene.
For platen mangler en nerve, en oppriktighet som verken skinner gjennom musikalsk eller lyrisk.
Resultatet blir paradoksalt nok et album som handler om følelser, men som er noe sjelløst.
| 0
|
501502
|
En sterk stemme
Thea & The Wild overbeviser med en eksepsjonell meloditeft og nydelig vokal.
Thea Gleston Raknes aka Thea & The Wild har klart å bygge opp noen spinnville forventninger til sitt debutplate, etter å ha gitt ut tre singler som alle har vært i tung rotasjon på radio og mang en Spotify-liste.
Godt er det da å se at også albumet viser en spesiell artist i storform.
Det som skiller Thea fra andre er eksepsjonell meloditeft som byr på det uventede, fengende og enkle.
Det er ikke minimalistisk, men heller konsentrert og hun evner å se kvalitetene i noen få, solide elementer.
I tillegg har hun kalt inn noen av Norges mest interessante musikere til å hjelpe seg, blant annet Åsne Meisfjord fra tidligere 120 Days og Kenneth Ishak kjent fra blant annet Heyerdahl.
Det er dog ikke bare de små, intrikate og mangefasede musikalske konstruksjonene hennes som imponerer.
Vokalmessig besitter hun en sensitivitet og underliggende følelsesspekter som kun kan minne om dronning Stevie Nicks (Fleetwood Mac).
«Stealers And Lovers» er en av låtene som viser frem det fremragende lynnet hun besitter, fra sint («Trains«) til sår («Roy Orbison«).
Stemmen hennes tangerer dessuten en Jenny Hvalsk utenomjordiskhet som kler henne og gir melodiene en minneverdig kvalitet som fester seg dypt.
Det er ikke spennende fordi hun er ny og sterk kvinnelig vokalist, men rett og slett fordi hun er en helt egen artist med en uventet sjelden nerve og teft for hva en god låt er.
Igjen er det bare å ikke gi seg hen til en stadig mer ekstravagant lyd, men å tørre å trumfe gjennom med sitt definitive ess — hennes stemme.
Thea & The Wild trekker ut det beste innen norsk musikk dag og tilfører det en helt egen magi.
En artist man bare kan glede seg til å høre mer fra.
| 1
|
501503
|
Ingen jenterock, nei
Frøken Fryds fornemmelse for rock preges av for lave ambisjoner.
Kalenderen viser 2014 og jentene i det småpunkete bandet Frøken Fryd føler de må understreke følgende på sin hjemmeside:
«These girls don’t play any girly rock”.»
Slik bidrar de til å holde liv i den fastgrodde løgnen om at rock er en gutteting, eller at det finnes en «jenterock» som lyder annerledes enn «gutterock».
Sist var det Audun Vinger som var ute i Dagens Næringsliv og — riktig nok i et forsøk på å distansere seg fra kjønnsstereotypiene - gjentok forestillingen om «rockens iboende kvinneforakt», som om sjangeren passer best for det ene kjønnet.
Historien er full av eksempler på det motsatte.
Det interessante med Frøken Fryd er ikke at de spiller rock som ingen andre jenter gjør det, for det stemmer ikke.
Det interessante er hvor lite kjønnet deres har å si, f.eks. i en sammenlikning med guttene i Oslo Ess.
Musikken lider under de samme svakhetene; et fravær av den aggresjonen som definerer god punk og løfter god powerpop, riff og refrenger som ikke skiller seg ut fra dusinvarer, og uengasjerende tekster bygd på slapp språkføring.
Forskjellene mellom bandene (lys og tydelig vokal versus mørk og grov; innslaget av blåere toner hos Oslo Ess) trenger heller ikke forklares med musikantenes ulike kjønn.
Og det litt forknytte uttrykket til Frøken Fryd er nok mer en konsekvens av forestillinger om hvordan rock skal spilles enn av kjønnsdefinerte forventninger.
Paradokset er jo at bandet selv er et bevis på at begrepet «girly rock» ikke har noen verdi, og at oppfattelsen av forholdet mellom rock og kjønn avhenger helt av hvilke historier som fortelles.
Derfor er det på tide at også Frøken Fryd forteller andre historier.
Men aller best hadde det vært om de hevet sine egne musikalske ambisjoner.
| 0
|
501505
|
Rockens piffikrydder
Ty Segall gjør det mulig å tro på rocken.
Ty Segall er fyren som forener de som digger syttitallsrock, glam rock, garage rock, punk rock, psych, og støy — han er en rockeyndling.
Og det betyr ikke at lydbildet hans spriker i alle retninger - tvert imot
- Segall er tight og bestemt som bare det.
Og nå gir unggutten på skarve 27 år ut et temmelig modig dobbeltalbum som et farvel til hjembyen sin, San Francisco, som han nå har forlatt til fordel for Los Angeles.
Resultatet er et album som aldri helt slipper tak i en - det er drivende og kanskje det aller mest gjennomførte han har gjort til nå.
Kanskje mister jeg noen kreddpoeng for å si dette, men dette minner faktisk om Jack White og Wolfmother innimellom.
Og det er ingenting galt i det - selv om de okkuperer en annen «kommersiell gruppering» innen rocken.
Han flørter vilt med alt og alle, men inngår ingen kompromisser på bekostning av sin musikk.
«It's Over» smelter sammen garage rock à King Khan & the Shrines med glamrock, og det funker mot alle odds.
Samtidig har han langt lettere momenter, som «Tall Man, Skinny Lady» og «Mister Main» - kledd i praktfulle arrangementer.
Det vitner om en artist som har tatt seg tid til å kle låtene opp slik de fortjener å fremstå.
Noen av favorittene kommer mot slutten, og for meg blir det hele en maktdemonstrasjon.
«Se!
Jeg kan dette!»
Det er ikke cocky, men det er noe selvsikkert over det hele.
Låter som «Who's Producing You» og «Stick Around» gir meg troen på rocken tilbake igjen - det er ikke mange som klarer å få til nå til dags.
Dette er rett og slett all-round rock som vil appellere til manges preferanser.
Et slags rockens piffikrydder?
| 1
|
501506
|
Kvinnen i grått
Ariana Grande inntar stjernehimmelen med gråtoner og kvalitetspop.
En av de fascinerende tingene med dagens kommersielle popmusikk er at den kan høres ut som alt og ingenting, et eksempel er Ariana Grandes monsterhit «Problem».
Den starter med en saksofon-loop og går over til å bli et stykke organisk R&B, ikke ulik Rich Harrison-produserte låter som «1 Thing» (Amerie) og «Crazy in Love» (Beyoncé).
Noen frekke overganger og et bass-drop senere, dukker australske Iggy Azalea opp og setter skapet på plass med linjen «I got 99 problems but you won’t be one».
Grandes «Problem» har vært en av årets store sommerlåter, og nå er albumet «My Everything» her.
Ariana Grande ga ifjor ut det sympatiske debutalbumet «Yours Truly», en plate som ofte sendte tankene til Mariah Carey og 90-tallsmøter mellom pop og R&B.
«My Everything» er en mer påkostet og ikke ikke minst bedre plate.
Den inneholder riktignok de obligatoriske balladene, David Guetta-låtene («One Last Time» er også produsert av Guetta) samt et knippe passe interessante rapvers .
Men platen inneholder også overaskelser, som den spretne «Break Your Heart Back» (bygget opp rundt Diana Ross-samplingen som også er kjent fra Notorious B.I.G.s «Mo’ Money Mo’ Problems») og den elegante elektroballaden «Love me Harder» med The Weeknd.
«My Everything» er i det hele tatt full av kvalitet, og Grande er en popstjerne man har lyst til å like.
Hennes personlighet forblir litt anonym sammenlignet med artister som Rihanna og Lana Del Rey, noe som står i stil med gråtonene på «My Everything»-coveret.
Det er vanskelig å peke på egenskapene som definerer henne.
Men kanskje den gylne middelvei er den nye popvinen?
| 1
|
501507
|
Gøy uten støy
J.
Mascis er vant med å skjule seg bak en vegg av skurring, men trives også på en seng av kassegitarer.
Få band låter like umiddelbart gjenkjennelig som Dinosaur Jr.
Det trengs sjelden mer enn noen sekunder av den mettede, skurrende gitarlyden før man skjønner at det er J. Mascis som har skrudd volumet på maks og begynt å trekke i strengene.
Indierockens største gitarist har en så distinkt lyd og spillestil at det er vanskelig å skjønne hvorfor Fender-fabrikken ventet helt til 2007 med å lage en egen, lilla Jazzmaster-modell med Mascis sitt navn på.
Kanskje var de snurt over at han brukte sin første soloplate til å hylle en av deres største konkurrenter, kassegitarprodusenten Martin.
For oss som var vant til det voldsomme gitarøset kom uansett den akustiske liveplaten «Martin + Me» (1996) som en gledelig overraskelse:
Både låtene og stemmen til Mascis klarte seg jo fint uten støypedaler.
At skeptikerne syntes han sang som en kråke fikk så være, han var i alle fall vår kråke.
Jo da, Mascis hadde dratt frem kassegitaren før.
Helt siden «Green Mind» (1991) har Mascis lagt inn et rolig pusterom på hver eneste Dinosaur Jr.-plate.
Ofte, kanskje takket være kontrastens styrke, har disse vært blant de sterkeste sporene på sine album:
Spinkle, skjøre «Flying Cloud», den intense falsettballaden «Not The Same», enkle og bedende «Seemed Like The Thing To Do» og den enda enklere «I Got Lost» fra comebacket i 2007.
Etter at originalbesetningen ble samlet igjen har naturlig nok ståkerocken fått dominere.
Innimellom tunge riff var det imidlertid noe mykere som ville ut.
Mascis dro i studio med noen kompiser og laget sin første fullverdige soloplate, «Several Shades of Why» (2011).
Nå var det ikke lenger snakk om å dra noen låter alene på kassegitaren, her fikk man gjennomarbeidede arrangement med fiolin og fløyte, steelgitar og særpreget fingerspill.
Igjen var det slående hvor godt selve uttrykket til Mascis sto seg når trommene og veggen av støy ble borte.
Det samme kan sies om «Tied To A Star», selv om den ikke er like sterk som forgjengeren.
Mascis spiller nesten alt denne gang, deriblant litt trommer og skurrgitar.
Musikken har likevel et lavmælt preg, først når man skrur opp volumet kommer flere spor hoppende ut av høyttalerne.
Instrumentalen «Drifter» er besnærende, en spretten sak som gir assosiasjoner til folkemusikk fra både øst og vest.
Noe lignende skjer mot slutten av «Heal The Star», en fremoverlent poplåt som plutselig peiser avgårde gjennom et indiskinspirert dronelandskap.
Singelen «Every Morning» er mer typisk, med høggende takt og innstendig refreng, mens «Stumble» viser at Mascis fremdeles kan komme seg pent gjennom en hel låt i falsett.
Aller best er «Wide Awake», hvor Mascis briljerer med trillende fingerspill, mens Chan Marshall (aka Cat Power) sniker seg bort til mikrofonen og legger sin vakre stemme rolig inntil hovedpersonens brustne røst.
Et flott øyeblikk, hvor ingen kan savne den bredbente strengeskjenderen Mascis.
Samtidig er det jo deilig når han et par spor senere smører høyspente gitarsoloer utover alt sammen igjen.
| 1
|
501510
|
Bedre enn man kunne frykte
ANMELDELSE:
Filmatiseringen av Beatles slår ikke helt an.
Nå skal man være forsiktig med å sammenligne bok og film.
Alle vet at mange av romanens nyanser forsvinner på ferden til filmduken.
«Beatles» er intet unntak
Overfladisk
Boken, som er lest av svært mange nordmenn siden Lars Saabye Christensen kom med romanen i 1984, vil bli gjennomgått med lupe.
Og mange vil nok bli overrasket.
For viktige passasjer og personer er kuttet ut.
Filmen hopper også bukk over de dystre partiene i boken, særlig i siste halvdel.
Det som er av mørke situasjoner, blir veldig overflatisk behandlet.
Det er trist, for det er så mye å hente ut av både sorger og gleder i romanen.
Målet er 600.000
Plottet er velkjent:
Vi følger barndomskameratene Kim, Seb, Ola og Gunnar på slutten av 1960-tallet.
De har en åpenbar fellesnevner:
Kjærligheten til The Beatles.
Gjengen bor på Oslos nest beste vestkant, Frogner, og med Kim som en klar fortellerstemme, følger vi guttene på veien mot å starte sitt eget band.
Kim møter sin første kjærlighet i Nina, men det er overklassejenten Cecilie som blir hans store forelskelse.
Filmen fokuserer mye på deres litt håpløse og vanskelige tilnærmingsmåter.
Og det er her filmskaperne tøtsjer innom det som kunne gitt grobunn for et mye større emosjonelt fyrverkeri.
Produsenten har sagt at målet er å trekke 600.000 på kino i Norge.
I mitt hode er det et altfor høyt anslag.
For jeg tviler faktisk på at filmen vil treffe målgruppen, tenåringer, så veldig sterkt.
De som har et nært forhold til boken, folk over 40, er også et ustabilt publikum.
Hoppet av
Den bredt anlagte generasjonsromanen til Saabye Christensen er blitt mye mer fragmentarisk og overflatisk i filmversjonen — slik sett burde nok man tenkt som NRK gjorde med «Halvbroren»; lage en TV-serie.
Opprinnelig skulle de norske gullguttene Espen Sandberg og Joachim Rønning regissere «Beatles», men de hoppet av i tolvte time da de fikk tilbudet om å lage den femte filmen i «Pirates of the Carribean»-serien.
Forståelig nok.
De er med i kulissene som utøvende produsenter.
Og fikk til sak mot hovedprodusentene fordi de mente at filmen ikke fulgte deres visjoner, at filmen ble noe annen enn de hadde forespeilet seg.
Dette ble selvsagt løst på kammerset - og jeg er ikke sikker på at Sandberg/Rønning ville ha laget en bedre film enn dagens «Beatles» - men det forteller litt om de vanskelige valgene man måtte ta underveis.
Danske Peter Flinth er et underlig regissørvalg uansett.
Han har vist seg å være en flink håndverker («Arn»-filmene, Annika Bengtzon-filmene), men kan knapt kalles kunstner eller visjonær.
Han lager en film «etter boken»:
Fin tidskoloritt, morsomme enkeltscener, ok skuespillerprestasjoner.
Litt for barnslig
Og tilgangen til Beatles-låter gir filmen en sterkere autentisk klang.
Men dette er en film som hadde trengt en regissør som brenner for stoffet, som kjenner miljøet, som hadde klart å komme under huden på karakterene.
Nå blir det rett og slett litt for barnslig.
Sårheten og mørket blir bare pirket i.
Resultatet er en film som ikke klarer å utmerke seg eller skille seg ut i mengden av oppvekstskildringer.
En morsom kuriositet:
Bergensgjengen i Hvitmalt
Gjerde spiller det flinke bandet i filmen, The Snowflakes.
De kommer godt ut av oppgaven.
| 0
|
501513
|
Et hypnotiserende stjerneskudd
FKA Twigs tar britisk R&B til nye høyder på sin sjangerdefinerende debutplate.
FKA Twigs er R&B-scenens nye stjerneskudd.
Litt av en måte å starte karrieren på; en karriere som inntil nylig bare har bestått av en fire låter kort EP, og som nå beveger seg ut i albumterreng.
Hvordan har hun klart å få en plass på stjernehimmelen så raskt?
Først og fremst er det ikke til å nekte for at hun vekker mange assosiasjoner til avdøde Aaliyah — artisten som er blitt en bauta i R&B-historien etter noen fantastiske utgivelser rundt millenniumsskiftet.
Med henne døde også litt av sjangerens storhetstid, hun var den ultimate, den mest talentfulle, den yngste og den mest lovende.
Håpet var ute.
Eller kanskje ikke?
FKA Twigs har mange av de samme egenskapene som gjorde Aaliyah unik.
Det er en mystikk, noe eksotisk der - hun har rett og slett en fullstendig forførende personlighet.
Det er vanskelig å ikke gi seg hen.
Samtidig er musikken hennes dypt knyttet til samtidens hiphop og R&B.
Jeg tenker på Kelela, Jessie Ware, Sampha og SBTRKT.
Den minimalistiske R&B-en med røtter i britisk klubbkultur, som blir stadig mer raffinert og finspisset.
Og med artister som FKA Twigs når den britiske R&B-en virkelig nye høyder.
Nærhet og seksualitet har siden dag én vært de viktigste temaene i FKA Twigs’ låter, og musikken har ikke mindre enn én gang blitt kategorisert som «love making music».
Når det ikke er snakk om sex i fysisk forstand, er sjalusi, begjær, forvirring, tillit og ren skjær forelskelse temaer hun mer enn gjerne fordyper seg i.
Kun to av låtene på albumet har vært tilgjengelige i forkant av albumslippet.
Åtte av ti låter nytt og uhørt materiale er temmelig sjeldent nå til dags.
Det gjør det til en desto større overraskelse at det ikke finnes en eneste overflødig låt på «LP1».
Alle låtene utfyller hverandre på en eller annen måte.
Uskyldigheten og lettheten på «Lights On» («When I trust you
we can do it with the lights on») går så godt sammen med begjæret, sårbarheten og de tunge, episke beatsene på «Two Weeks».
Den bitre ettersmaken kommer med «Video Girl» og dens åpenlyse sjalusi:
«Was she the girl that’s from the video?
Stop, stop lying to me.
... You lie, you lie, you lie.»
2014-problematikk, much?
FKA Twigs’ musikk er unik fordi den ikke gir seg hen til den cheesy bestanddelen av R&B, men heller kjører en nesten hundre prosent elektronisk lyd.
Beatsene er kanskje det mest fascinerende, skiftene mellom florlett og brutal tyngde, alt tvinnet sammen av hennes milde vokal.
Kontrastene er mange.
«Give Up» har like mye innflytelse fra Grimes som triphop.
Det er merkelig, og det er fabelaktig.
Den er fulgt av den tilsynelatende fløyelsmyke «Kicks», som også eskalerer til en langt mer dansevennlig sak.
Uansett om man setter på «LP1» med forventninger og håp eller ei, er det vanskelig å ikke miste seg selv i den.
Den er hypnotisk.
Det er virkelig en unik sak fra en helt spesiell artist.
FKA Twigs er tidligere bakgrunnsdanser, og det er kanskje i skyggen av andre hun vokste seg til å bli en ydmyk, lite oppmerksomhetssøkende artist.
For det er noe så påfallende lite flashy og ekstremt sympatisk ved dette temmelig erotiske kjærlighetseposet hun har laget.
Og det er bare en av grunnene til at jeg tør å påstå at dette er en av årets desidert beste R&B-plate.
| 1
|
501514
|
Ingen musiker for gamlehjemmet
Virilt, og i høyeste grad potent rock fra en aldrende gentleman, mener Engelen om Tom Jones anno 2014.
Tom Jones, alias Sir Thomas Jones Woodward, imponerte stort på Koengen torsdag kveld.
Han har etter hvert rukket å bli 74 år, men dette var ingen mann for gamlehjemmet.
Det låt storveies og bar på ingen måte preg av at mannen strengt tatt var langt over gjennomsnittlig pensjonsalder.
En velprodusert forestilling fra en entertainer med et halvt århundres erfaring fra scenen.
Fra midten av 60-tallet hadde den walisiske sangeren og gruvearbeidersønnen mer enn et dusin låter på hitlistene, eget fjernsynsshow og klippekort til scenene i Las Vegas.
Strengt tatt var vel karrieren over tidlig på 70-tallet, og ingen hadde vel regnet med at han noensinne ville komme tilbake.
Han fortsatte riktignok å gi ut plater, men bortsett fra noen streiftog innom de amerikanske og kanadiske countrylistene var han ikke i nærheten av Topp 20 på mange år.
Selv i sitt hjemland England var han så godt som glemt.
Mot slutten av 90-tallet var han imidlertid tilbake på hitlistene.
Ofte i duetter og samarbeidsprosjekter med andre artister.
Her til lands har han bare toppet singlelistene en eneste gang – med «Green, Green Grass Of Home» i 1967.
Noe bedre har det gått på albumlistene, men også det begynner stygt å nærme seg 50 år siden siste topp.
Blir det så en smågeriatrisk forestilling fra en avdanket Las Vega-crooner?
Tvert i mot.
Han begynner i hvert fall rått og brutalt med John Lee Hookers «Burning Hell».
Rufsete gitarer og ekte rockesound.
Riktig bra låter det, og ungdommelig nok.
Det vokale er det lite å utsette på.
Her er ingen antydning til småfusking eller triksing med ekstra lureri på tape.
Han ser imponerende bra ut.
Håret er blitt kledelig grått etter at han har sluttet å farge det.
Det grå skjegget er etter sigende anlagt for å skjule arrene etter utallig plastiske operasjoner gjennom årene.
Stemmen har han imidlertid ikke behøvd å pynte på, og han synger nesten like bra som i glansdagene på 60-tallet.
Deretter er det over i «Mama Told Me Not To Come».
Låten er riktignok 45 år gammel, men høres frisk og fersk ut.
«Sex Bomb» avleveres i swingutgave, og er svært forskjellig fra melodien som herjet hitlistene fra 15 år siden.
Bandet på scenen er i mellomtiden blitt forsterket med blant annet blåsere, og teller ti musikere til sammen.
Så er det over til nytt materiale fra det kommende albumet.
Her er det sangeren Tom Jones som står i forreste rekke.
Noe sedat må det sies å låte, selv om det er en blanding av gospel og trad-låter.
Kanskje ikke det helt stor slagerpotensiale, men i høyeste grad trivelig nok.
Og bandet låter selvfølgelig upåklagelig.
Publikum, ca. 3500 i antall, virker i hvert fall å kose seg.
Opprinnelig skulle konserten vært arrangert på Plenen, men ble av praktiske årsaker flyttet til selve Koengen.
Gjennomsnittsalderen er nok noe høyere enn på Bergenfest, men her er likevel knapt noen på alder med hovedpersonen selv.
Og Tom Jones er i høyeste grad en rocker.
Det swinger som juling.
Gamle blueslåter avleveres med en intensitet som de fleste vokalister bare halvparten så gamle ville misunt ham.
Den gode gamle svisken «Delilah» får selvfølgelig også publikum til å synge med på refrenget.
Mest imponerende er kanskje tolkingen hans av Leonard Cohens «Tower Of Song».
En trist sang om det å bli gammel.
Illustrert av en Jones som ettertenksom aldrende mann på storskjermene bakerst på scenen.
Gripende.
Tid for litt friskere materiale.
Både «Shake A Hand» og Ry Cooders «Crazy ‘bout An Automobile” er gode klassiske gammelrocklåter.
Det er derimot ikke «Green, Green Grass Of Home».
En skikkelig klinelåt fra striledansenes tid.
Akkurat så seig som vi husker den, og komplett med snakkevers.
Så kommer sviskene på rekke og rad.
«It’s Not Unusual».
«You Can Leave Your Hat On».
Enda flere rockelåter der bandet får vist seg frem.
Tittellåten fra “Thunderball” må være med for syns skyld, men hørtes noe bedre ut den gang Sean Connery var James Bond i 1965.
«Kiss» låter funky nok, men her foretrekkes originalen til Prince.
For ikke å snakke om at Prince er atskillig sprekere.
For selv om stemmen til Tom Jones er imponerende nok, bærer bevegelsene på scenen tydelig preg av at han ikke er så sprek som før.
Han avslutter det hele med en en gospelrockcountrysoul-låt som han kaller det.
Sister Rosetta Tharpes «Strange Things Happen Everyday» ble opprinnelig spilt inn i 1945, men er i likhet med Sir
Tom et tydelig bevis på at alder er bare et tall.
Var du på Koengen?
Er du enig med Engelstad om at det var en god konsert?
Diskuter gjerne i kommentarfeltet under.
| 1
|
501515
|
På stedet hvil
MGP-Carl Espens nye singel kommer ikke i gang før den er over.
**For litt over
** **et halvt å** r siden var det ikke mye som tydet på at ostringen Carl Espen Thorbjørnsen skulle bli en av Norges mest populære vokalister.
Frem til Melodi Grand Prix hadde han bare en talentiade på Osterøy og en ørliten Idol-affære i beltet.
Men med åttendeplassen i Eurovision Song Contest overbeviste Carl Espen.
«Holding On» er hans første singel som selvstendig artist.
Holding
On
Det starter ømt og sart: med kun tangenter å støtte seg på tar Carl Espen på myndig vis kontroll over historien.
Det vokalen mangler i trøkk og fylde veies opp av karakter og farge, og når trommene melder sin ankomst etter nesten ett minutt, bærer de lovnad om at det er en stor og energisk låt som er i anmarsj.
Som på «Silent Storm» er det kusinen Josefin Winther som krediteres som låtskriver, og hun og Carl Espen passer godt sammen.
Winther ha r alltid visst hvordan man skal snekre storslått popmusikk som også har nerve og et knippe overraskelser i bakhånd, og melodien lar Carl Espen spille på sine beste sider.
Lenge fungerer det godt, men forløsningen kommer altfor sent.
Det tar hele to minutter før den første oppbyggingen når et slags klimaks, og selv da holdes arrangementet så hardt i tøylene at vi ikke kan snakke om en fullt utviklet låt før det gjenstår knappe ett minutt.
Mange låtskrivere har mye å lære av Winthers generelle måtehold, men i dette tilfellet blir det litt for lite, litt for sent.
Resultatet er at Carl Espen ikke rekker å bygge en identitet som vokalist, noe han sårt trenger for å bryte ut av Eurovision-båsen.
Tekstmessig sett blir «Holding On» temmelig utmattende.
Verselinjene er akkurat så korte at de forutsigbare enderimene kommer altfor tett på hverandre:
«I have seen a different side/I don't wanna run and hide/Once I was in a place like you/from up here there's a different view».
Teksten i seg selv er temmelig banal og rett på sak; der «Silent Storm» hadde flere interessante lag, har ikke «Holding On» plass til slikt på grunn av tempo og rimstruktur.
Altså er det ikke mye rom for Carl Espen til å leke seg, men han forsøker likevel å gjøre mest mulig ut av strofene.
Dessverre er utgangspunktet i tynneste laget, noe som gjør at det føles anstrengt og masete.
Carl Espen kan synge .
Winther kan skrive låter.
Men «Holding On» er kun gjennomsnittlig poprock og ikke den låten tospannet fortjener.
| 0
|
501517
|
Tungt og mastodontisk
Leverte som de skulle.
De kom sent, (nærmere ett om natten), men de kom godt.
Og de gjorde virkelig jobben sin.
Til stor begeistring for dem som holdt ut til siste slutt.
Men det skal innrømmes at de par tusen som hadde innfunnet seg foran da Mastodon gikk på scenen, ble betraktelig færre utover i konserten.
Uten at bandet direkte kan lastes for det.
Det er begrenset hvor mye komplisert gitarspill og intrikate temposkifter en tilhører makter når festen har holdt på i mange timer.
Bandet kommenterte da også at det var tydelig at enkelte publikummere hadde drukket øl hele dagen
Mastodons musikk er heller ikke nødvendigvis det letteste materialet å hanskes med for uøvde ører.
I så måte må det sies at både Skambankt og ikke minst Karpe Diem, som begge spilte tidligere på kvelden, hadde et helt annet grep på det jevne publikum.
Men amerikanerne har med årene spilt seg opp i eliteserien innen metalsjangeren, og regnes i dag med blant de aller største.
For noen uker siden kom bandet med et nytt album, «Once More ‘Round The Sun», men konserten på Malakoff besto i stor grad av materiale fra deres fem foregående plater ispedd et par ferske låter.
Lyd og lysdesign fungerte som en drøm.
Riktignok mangler scenen på Nordfjordeid storskjermer slik det ellers er blitt for vane under større konserter av dette slaget, og ei heller var det pyro og fyrverkeri.
Men nærheten til publikum gjør at det aldri blir noe problem og effektene var aldri savnet.
Det var ellers lite å utsette på spilleferdighetene til medlemmene.
Variert, tett og ekstremt samspilt.
Det vokale var derimot heller ymse.
Så lenge gitarist Brett Hinds og bassist Troy Sanders brummet og holdt seg i det nederste stemmeleiet, fungerte det på et vis.
Men når de skulle prøve seg på skjønnsang traff de ikke alltid helt på tonene.
Det gjorde heller ikke den andre gitaristen, Bill Kelliher, når han forsøkte seg på koring.
Trommis Bran Dallor hadde derimot atskillig mer hellet med seg når han fikk slippe til.
Men det er først og fremst virtuositeten og variasjonen som imponerer.
Og det ble virkelig jobbet.
Ikke alle låtene er like spennende, men til tider svinger det virkelig.
Og konserten hadde en fin stigning med en majestetisk og imponerende «The Sparrow» som avslutning.
Da var klokken blitt to natt til lørdag, og det hadde begynt å lysne i øst.
Til slutt kommer trommis Bran Dailor frem og gjør en liten takketale til publikum.
Han forteller at Mastodon kommer tilbake i desember, og at de da vil spille mye mer av stoffet fra det nye albumet.
Det spørs vel likevel om Nordjordeid oppunder jul står på turnelisten.
| 1
|
501518
|
Powerballader for hipsteren
How To Dress Well bygger ned konvensjonene rundt hva R&B skal og bør være.
Tom Krell, også kjent som How To Dress Well, er en kuriositet i R&B-verden.
Denne spinkle, høye figuren som lenge har brukt teknikk til å vri stemmen sin til det resultatet han ønsker, har alltid flørtet tungt med elektronisk musikk.
Uansett har hans vanvittige falsett alltid vært berusende god, med en pur sensitivitet og evne til å si det som det er.
Det har mangt en gang vært hjerteskjærende.
På «What Is This Heart?» slipper han tak på vokalvrengingen og har en langt mer klar fremtoning — musikken er i stor grad elektronisk, men stemmen til Krell er helt nedstrippet.
Tematikken er gjennomgående og veksler mellom umulig begjær, frykten for fremtiden og til syvende og sist døden.
Store greier.
Av og til føles det nesten som at låtene er fremført med øyene lukket, kanskje til og med med tårer i dem, som på «Face Again» og «A Power».
Det er en sånn voldsom skjørhet og følsomhet i hver tone av Krells stemme at det er vanskelig å ikke kjenne hjertet gjøre litt vondt.
Hvor mesterstykket åpenbart ligger er i stor grad i det uventede; enten det er de ekstatiske, til tider åttitallshappy tonene som på «Repeat Pleasure» og «Very Best Friend» eller de strykerne på tårevåte, vakre «Pour Cyril», som gir en nesten Enyaesk opplevelse.
Hvem visste at han hadde det i seg?
Låtene er skrudd sammen på en enormt intelligent måte.
På grensen til sippete, men reddes alltid inn av en følelse av retning og selvbevissthet, som på den ebbende powerballaden «Words I Don't Remember».
How To Dress Well leker med konvensjonene rundt R&B, og lager noe som knuser forventningene og bygger dem opp igjen, til en helt annen form.
| 1
|
501519
|
Stockholm - ikke et værende sted
Hyndes stemme er god musikk i seg selv, men i her dør den i støyen av tam powerpop.
Chrissie Hynde proklamerer at hennes første album under eget navn skal høres ut som en blanding av Abba og John Lennon.
Det høres ut som et realistisk mål, og som et uttalt ønske om å spille på egne styrker.
I sin storhetstid var Pretenders nettopp dette friske innslaget av enkel, lystig pop i en gravalvorlig postpunkinnpakning.
Og det var Chrissie Hyndes sjelfulle og hardkantede stemme som sikret musikken avspilling både i inne— og utelivet.
Kanskje har hun opp gjennom årene vært for tro mot bandet til å ta steget helt over i superstjernestatusen.
Det virker derfor smart å gi Björn Yttling (fra Peter, Björn and John) en aktiv rolle som samarbeidspartner, for å rendyrke poppotensialet.
Men noe er forsvunnet på veien til ferdig album, og det kan oppsummeres i spørsmålet:
Hvor ble det av det der med John Lennon?
Hvor ble det av den bitende siden av musikken, den der «jeg er med på leken, men innerst inne ler jeg av den»?
Stemmen hennes har holdt seg imponerende bra, alle gode særtrekk er ivaretatt, og platen er sånn sett et hyggelig gjenhør.
Men fra en dame som tidligere har kunnet gjort sanger om klesvask til medrivende musikalske opplevelser, er det skuffende lite engasjement i musikken på dette albumet.
Selv de friskeste sangene, som «You Or No One» og «Like In Movies», mangler nødvendige aggressive undertoner til å bli mer enn kjedelig powerpop.
Den noe mørkere avslutningssangen «Adding The Blue» har større karakter, men forsterker egentlig bare inntrykket av at «Stockholm» i beste fall bare er et transittsted i Chrissie Hyndes karriere.
| 0
|
501520
|
Lyden av storhet
Amerikanske Mastodon gjorde uventet kommersiell suksess med sin progressive metal.
På sitt nye album er de enda mer tilgjengelige – og på mange måter bedre – enn før.
Å kalle Mastodon for en folkefavoritt er kanskje å ta litt for hardt i, men hvor mange band innen progressiv sludge metal-sjangeren kan egentlig skryte av en 6. plass på VG-listens Topp 40?
Amerikanerne fikk sitt globale gjennombrudd med den megalomane «Crack The Skye» (2009), og den langt mer tilgjengelige oppfølgeren «The Hunter» (2011) slo uventet godt an i det brede lag.
Men noe skurret: som så mange andre amerikanske metalband på den tiden låt Mastodon — et band som gjerne bikker både ni og tretten minutter i sine mer utagerende øyeblikk - skremmende sterilt.
Så for å blåse all tvil av banen først som sist: gromlyden er tilbake.
Produsent Nick Raskulinecz (Deftones, Ghost, Death Angel) har luftet ut det komprimerte lydbildet fra forgjengeren, og rytmeseksjonen låter faktisk som ekte instrumenter igjen.
Det runde, varme og rufsete uttrykket kler bandets komplekse låtstrukturer godt.
Den største forskjellen fra tidligere album er refrengene.
Mastodon har alltid hatt en egen fingerspissfølelse for snertne melodilinjer, men antall låter med gjennomført fengende refreng har som regel vært i klart mindretall.
Denne gangen er det allsangtendenser nesten fra begynnelse til slutt.
Grunnriffene er tydeligere, og temaene utvikles på smarteste vis låtene igjennom.
Det viktigste bandet har tatt med seg fra «The Hunter» er den økonomiske regien; «Once More ...» er en uhyre fokusert affære, med overraskende lite dødtid.
Bandmedlemmene har ved flere anledninger ytret ønske om å gjøre noe annet enn tematisk sammenhengende konseptalbum.
Derfor var det ingen overraskelse at «Once More ...» ble annonsert som «en samling sanger» snarere enn en ny «Leviathan» (2004) eller en «Crack The Skye» (2009), album hvor bandet forteller en noenlunde sammenhengende historie fra begynnelse til slutt.
«Once More ...» er likevel en minst like helhetlig opplevelse som over nevnte utgivelser, men det låter strammere og mer rett på sak.
Dette betyr riktignok også at bandet er blitt ett aspekt fattigere: den musikalske eventyrlysten er ikke like sterk som tidligere.
Mastodon er ikke metalmusikere, de er musikere.
Det er derfor de alltid har blandet inn forskjellige sjangere og virkemidler i heksebrygget sitt, men denne gangen er disse elementene i hovedsak henvist til overgangene og anslagene.
På den andre siden har versene fått betraktelig mer tyngde og groove siden sist, noe som til dels veier opp for den relativt tryggere retningen bandet har tatt denne gangen.
«Once More ...» vil sannsynligvis skuffe de aller fleste som falt for Mastodon da bandet var på sitt mest, vel, mastodontiske.
For dem vil det som en gang var verdens kanskje fineste, progressive sludge metalband nå «kun» låte som et usedvanlig fikst hardrockband som i mangel av en karismatisk vokalist må lene seg på noen virkelig smarte riff.
Men det finnes da verre skjebner.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.