id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
501521
|
Generisk lyd av 2014
Savnet etter personlighet overdøver det gode.
Indiesjangerenfår ofte et ufortjent dårlig rykte av skeptikere som den flyktige lillebroren til rocken.
Sjanger— båsen inneholder mye forskjellig.
Min teori er at den har en tendens til å avle frem band som i perioder lager påfallende lik musikk - ingenting nytt i det.
Pønk, new wave, rave og så videre oppsto på samme måte - forskjellen er at indie aldri visner hen.
Folk låner av hverandre med større og mindre hell.
Av og til blir det faktisk vanskelig å høre forskjell på musikken.
Craft Spells og hans «Nausea» inkarnerer akkurat dette.
Musikken er fin, den fenger, den er i tiden.
Det minner om så mange av hans sjangerkolleger som nyter stor suksess - Real Estate, Wild Nothing, Toro Y Moi, The Radio Dept.
Samtlige er gode musikere.
Problemet med «Nausea» ligger i denne konstante «Har ikke jeg hørt denne før?»-følelsen.
Her kan man dra inn et ord jeg ikke liker å bruke når jeg prater om musikk; generisk.
Craft Spells’ musikk er ikke generisk som i monoton, men den holder en på avstand, låtene glir over i hverandre og blir likegyldige.
«Nausea» krever lite konsentrasjon, og blir mer bakgrunnsmusikk enn en lytteopplevelse.
Samtidig er det vanskelig å si at det er en dårlig plate - teknisk sett er den helt ok.
Kanskje er det akkurat fordi den gjør så lite ut av seg, at den ikke river en med seg, at den faktisk blir god til sitt formål; å gjøre noe helt annet enn å lytte aktivt.
Det finnes gode momenter også - «Breaking the Angle Against The Tide», «Changing Faces» og «Still Fields (October 10, 1987)», en Brian Eno-esk instrumentallåt.
Men den store personligheten uteblir fullstendig på «Nausea».
| 0
|
501522
|
Gammelt nytt
Mer av det samme — heldigvis.
Allemusikkinteresserte kjenner gleden ved å oppdage en ny artist og dykke ned i en diskografi av mange like plater av varierende kvalitet.
Det å oppdage en ny artist er sjelden like gledelig som innsikten om at artisten har massevis av musikk som høres ut som det man opprinnelig falt for.
Mange av mine største musikkopplevelser handler nettopp om å finne enda et album som er nesten nøyaktig likt det forrige, men som er annerledes nok til at det utvider og forsterker min fascinasjon for artisten.
Samtidig får slike album stadig gjennomgå i musikkanmeldelser, ettersom det ligger i populærmusikkritikkens vesen å bejuble det nye og innovative.
Når man oppdager artisters livsverk, ser man på like plater som en sammenhengende kreativ periode, men når man anmelder musikk er det nærliggende å tolke dette som kunstnerisk stagnasjon.
Bob Moulds «Beauty & Ruin» er et helstøpt rocke-album som veksler mellom å være bra og kjempebra.
Den eneste virkelige innvendingen mot platen at den høres ut som både «The Silver Age» (2012) og Sugars «Copper Blue» (1992) — eller oversatt: at det ikke inspirerer anmeldere til å konstruere nye adjektiver og sammenhenger for musikken.
Her er likevel et forsøk:
Tross alle hans fengende melodier og rettskafne intensitet, er Moulds fremste kjennetegn hans umiskjennelige gitarlyd, som sammen med vokalen liksom folder seg innover seg selv og skaper en kompakt, glassfiberaktig klang.
Dette en klang man stadig hører spor av på tvers av sjangre og innspillingsår.
Det er en tilfeldig «innflytelse», men «Beauty & Ruin» beviser at Mould fortjener all den påvirkningskraften han kan få.
| 1
|
501524
|
Referansemaskinen
Jack White leverer en mulig klassiker av et album.
Om det er én ting Jack White kan, så er det å lage stor bluesrock få andre tangerer.
Han er en naturlig leder, en som tar kontroll i ethvert ensemble og skaper storslåtte og kraftfulle resultater.
For en musikknerd er det alltid pur glede i å sette på en plate — enten det måtte være The White Stripes, The Raconteurs eller hans første soloplate «Blunderbluss» - de er proppfulle av referanser og hyllester til et vidt spekter av rockehelter.
På «Lazaretto» er det ved flere anledninger klassikerne som oppskattes, som Led Zeppelin og Stones.
Platen varierer, fra mild Dolly Parton-aktig koring i det ene øyeblikket, til autentisk, langhåret metall i det neste.
Det hele er uredd og upretensiøst utført - White tar den helt ut.
«Alone In My Home», en Stones-aktig skikkelse, både i lyd og tematikk, er spesielt lekker.
Det er kanskje et poeng i seg selv at en artist ikke skal måtte velge ett bestemt lydbilde til en plate, eller at man skal måtte skrive låter som skal passe sammen.
På «Lazaretto» blir man virkelig kastet fra det ene til det andre.
Poenget er kanskje å ikke lete etter system på platen, men bare gi seg hen til det kaotiske vidunderet?
Det er virkelig en plate som lett kan falle inn i «klassikerkategorien».
Kanskje er det rart å skrive en anmeldelse basert på referanser, men det passer jo også utrolig godt når man skriver om en referanse- maskin som Jack White.
Det er så tight at det nesten grenser til flinkisrock.
Han kjenner godt til musikkhistorien og bruker den selvsikkert som et instrument i seg selv.
| 1
|
501525
|
Kjernenedsmelting
Fucked Up leverer hardcore selvransakelse.
Dersom 2014 makter å diske opp med en bedre sommersingel enn Fucked Ups «Sun Glass», kommer dette til å bli stående som en særdeles god sommer.
«Sun Glass» er tre og et halvt minutt med lagvise gitarer, brølevokal og uimotståelig shoegazekoring, og det beste av alt er at det er opp til en selv å spille den så hyppig at man går lei.
For selv om «Glass Boys» er langt mer rock enn det er hardcore, er bandets uttrykk fortsatt hardt nok til at albumet ikke står i fare for å bli ihjelspilt på radio, TV eller utesteder.
Når Fucked Up fortsatt omtales som et hardcoreband, er det først og fremst på grunn av Damian Abrahams vokal.
Men vel så viktig er det at de fortsatt forholder seg til hardcorescenens verdier.
Hardcore er en av få sjangre hvor kommersiell appell fortsatt anses som noe negativt, og som fremdeles holder seg med et sett ikke-musikalske koder og idealer.
Hardcore er dermed ikke nødvendigvis et godt uttrykk for å skildre personlig vekst, og man finner få sjangre som egner seg dårligere for musikalsk utvikling.
Få hardcorepunkere får lage mer enn én plate hvor de utfordrer hardcorescenens ekthets— fetisjisme og mainstreamfobi, før de enten oppløses eller utdefineres.
Fucked Up har nå laget minst tre slike plater, og «Glass Boys» er et ekstremt ambivalent og selvransakende album.
Tekstmessig handler det gjennomgående om å bli gammel og rund i kantene i en verden hvor dét fremdeles anses som klander- verdig.
Men det er først og fremst en god og bråkete gitarplate som er best når den kombinerer rock, hardcore og shoegaze, som på nevnte «Sun Glass» og det avsluttende tittelsporet.
| 1
|
501526
|
Søstre i sol og skygge
First Aid Kit har verden for sine føtter, men melankolien er med på lasset.
To og et halvt år er gått siden Klara og Johanna Söderberg sveipet over verden med uimotståelige «Emmylou» og et annetalbum fullt av vakker, skyggefull melankoli.
Siden den gang har de skrevet kontrakt med Sony, spilt inn dyre hippievideoer i Los Angeles og — slik presseskriv gjerne sier - skrevet sine mest personlige tekster noensinne.
«Shit gets fucked up» synger i alle fall Klara på «Master Pretender», en sang om å slikke sine sår og komme seg videre.
Eller som det heter på singelen «My Silver Lining», hvor hun nekter å velge den lette veien gjennom livet:
«You’ve got to keep on keeping on».
Søskenparets tredje, fabel-aktige album er fullt av slike lett livstrøtte amerikanismer.
Små drypp av landeveismelankoli og motellrom-blues, fremført uten selvmedlidenhet eller detaljer, bare akkurat nok vemod til å formidle en uro og rastløshet de fleste kan kjenne seg igjen i.
For de to damene ser rastløshet ut til å ha blitt normalen.
Storesøster Johanna, nå 24, sluttet på gymnaset da karrieren begynte å ta av.
Lillesøster Klara, 21, rakk ikke engang å begynne på videregående.
Pappa Benkt, 55 år og gammel rockemusiker selv, skjønte nok at det var nå eller aldri og ble med ut i verden som døtrenes lydtekniker.
En hel ungdomstid senere er de stadig på farten, med vinden i ryggen og rockens viktigste bud i mente:
Livet er noe man må kaste seg uti.
«I am in love and I am lost / But I’d rather be broken than empty / Oh, I’d rather be shattered than hollow.»
Fem år er gått og minst ett hjerte smadret, slik jeg tolker låten «Shattered & Hollow», siden søstrene speidet utover Stockholm og sa til hverandre:
Vi skal komme oss ut herfra.
Veien ut i verden gikk på en bølge av musikk som fremdeles strømmer like uanstrengt og solvarm.
Produsent Mike Mogis styrer skuten fremdeles, nå med et helt lite orkester til rådighet.
Dette er gjennomført episk, folk- basert vestkystpop, i skjæringen mellom «California Dreaming» og Gene Clarks «No Other».
De lettbeinte, skyflende låtene er kledd opp i skimrende, flag-rende gevanter.
Noen eksotiske strykerlinjer her, litt klarinett der, pauker og tamburiner, surklende orgel og et kyss fra en steelgitar - det hele er perfekt avstemt, aldri overlesset, selv når romklangen skrus opp på My Morning Jacket-nivå.
Denne ambisiøse musikken hadde aldri fungert om det ikke var for Klara og Johannas sterke stemmer og klare, selvsikre fremføring.
Sammen synger de seg trygt ut av indie-sekken og inn i tradisjonen etter damer som Dusty Springfield, Carly Simon og Shirley Bassey.
Ikke bli overrasket om First Aid Kit lager tittelsangen til neste James Bond-film.
Storslått, mektig og til tider overveldende, altså.
Platens eneste pustepause kommer helt til slutt, med piano- balladen «A Long Time Ago», men selv der skrus strykerne og intensiteten gradvis opp mot maks.
Akkurat da er det frist-ende å undre hvordan en mer nedstrippet og nær versjon av First Aid Kit ville låte.
Hvis livene deres fortsetter å spille seg ut på ensomme motellrom er det kanskje der de bør spille inn sin neste plate.
| 1
|
501527
|
Streitingpop
Lyden av glasurgenerasjonen.
DAGENS UNGDOM har respekt for de eldre.
De strekker seg langt for å oppfylle andres forventningene til dem, og gjør sitt beste for å ikke stikke seg mer ut enn hva som er sosialt akseptert.
De er oppdratt til å tro at de kan klare alt, selv om det måtte skorte på evner og talent.
Som beskrivelse av en generasjon er det en grov og urettferdig generalisering, men i tilfellet oslobandet Dagens ungdom stemmer det dessverre så altfor godt.
Dagens ungdom (med medlemmer fra de kompetente bandene CCTV, Atlanter og Kulta Beats) er inspirert av blant andre The Go-Betweens, Vampire Weekend og The Smiths, men mangler kompromissløshet og nerve.
I stedet har bandet valgt minste motstands vei med sin myke og pregløse pop.
Arrangementene mangler tekstur og låtene utvikler seg sjelden til noe mer enn hva som avsløres i løpet av de første strofene.
Det får så være at badet opererer innen en naivistisk poptradisjon; når uttrykket er så til de grader minimalistisk, må man kunne lene seg til noen smarte melodilinjer for å ikke drukne i forutsigbarhet.
De melodiene har ikke Dagens ungdom.
Også på tekstsiden tyr bandet til enkle grep.
Ingen dødssynd i seg selv, men der John Olav Nilsen overrasket med uventede sammenstillinger og Kaja Gunnufsen fengsler med sin påtrengde intimitet, sier Dagens ungdom overraskende lite om ganske mye.
Nå er det heller ikke avgjørende å kunne holde en tone eller å uttale tekstene på en noenlunde forståelig måte, men når man i tillegg mangler tilstedeværelse og patos, kommer man til kort som formidler.
Dagens ungdom er noen skikkelige streitinger, uten noe på hjertet.
| 0
|
501528
|
Trygt på tronen
Timbuktu viser hvorfor han fortsatt sitter på toppen av den skandinaviske rapnæringskjeden.
«För Livet Till Döden» er Timbuktus åttende plate.
Det er det åttende tilskuddet til en 15 år lang karriere som Sveriges, kanskje til og med Skandinavias, største hiphopartist.
Han har bygget sitt navn på sin samfunnskritiske rap på skånsk og selv om han begynte med mer lettsindige verdensmusikkbeats, har han sakte, men sikkert gitt seg mer og mer hen til alvoret, og lekt seg med langt mindre allsangvennlige toner.
Platen er en samfunnskommentar i seg selv, og den sender tankene til Jenny Wilsons plate fra tidligere i år som på mange måter har et lignende prosjekt.
Begge ser et Sverige som går i en skremmende retning, mot det mer konservative, innvandringsfiendtlige.
Timbuktu fikk sin start i Malmøs hiphopmiljø, og nettopp Malmö er sentrum for den sterkeste motstandsbevegelsen mot høyreekstremisme i Sverige.
Spesielt «Misstänkt» er mesterlig i sin evne til å kombinere budskap, tekst og seriøst medrivende rytme.
Musikalsk sett er «För Livet Till Döden» et definitivt steg ut av Timbuktus komfortsone.
Platen minner om alt fra vår egen Lars Vaular og tidlig Kanye West til Madlib.
Samtidig er det også mer åpenbare frierier til kommersiell hiphop, som singelen «Spring», som viker fra de ellers ganske varme, soulbaserte beatsene på platen.
Som lyriker er han fortsatt i Europa-toppen, med gjennomtrengende evne til å sette ord på det vanskelige, skarpt og ærlig.
«För Livet Till Döden» viser en artist som er i sitt rette element, det er et album som kommer til å appellere til mang en hiphoplytter med sitt brede referansespekter.
Likevel er det intet publikumsfrieri, kun en artist som har rundet hiphopgamet.
| 1
|
501529
|
Innsiktsfull rock n’ roll-cocktail
Parquet Courts blander knallertpønk og reflekterende stonerrock.
Det blir det god rock av.
Lager man en ekstraordinær førsteplate, må man leve med at alt man lager siden blir sammenlignet med denne.
Dette er definitivt tilfellet for Parquet Courts og deres første fremstøt, «Light Up Gold», en av fjorårets mest solide rockutgivelser.
Man kan man sette mange ord foran ‚rock’, og i Parquet Courts tilfelle trengs mange av dem:
Pønkrock.
Slackerrock.
Indie rock.
Noise rock.
DIY rock.
Det er ikke noen tvil om at det er rock, men det er litt mer komplisert enn som så.
Deres gjenkjennelige lyd veksler mellom to ytterpunkter: voldsom trampeklapp og en hakket mer mediterende, seig tilstand.
Vokalist Andrew Savage sin stoneraktige måte å stutre ut tekstene på — absurde og mer hverdagslige - alt med en selvsikker likegyldighet, går liksom hånd i hånd med de litt skjærende og utbroderte gitarriffene.
Do-it-yourself begrepet kan definitive festes til Parquet Courts.
Den nye platen «Sunbathing Animal» kan ikke være spilt inn i annet enn et hjemmestudio.
Lyden tilsier i hvertfall det - hør bare på «Ducking & Dodging».
«Raw Milk» følger opp dette inntrykket, nesten som en livesession på radio, som om noen har lagt et støvete slør over gitarene.
Det er vanskelig ikke å like disse guttene.
De er latterlig lekne og lager drivende tramperock man lett ender opp med å nikke spastisk til.
Men det er ikke banal sjarm - tekstene de lirer av seg er fulle av skarpe observasjoner av både selvet og menneskene rundt seg.
«Sunbathing Animal» er en plate som nesten krever en låt-for-låt-anmeldelse, men jeg skal prøve å styre meg.
Ved første gjennomlytting er den kanskje mer umiddelbar i bakstykket enn i første halvdel.
Det er også her tempoet skrues litt ned, ting blir seigere.
Balansen mellom knallertlåtene og de mer rolige slackeraktige er cirka 50-50, og det har en slags mirakuløst stimulerende effekt på lytteren.
Disse roligere låtene fremhever Savage’s besynderlige vokal, hvis toneleie beveger seg opp, frem, ned og tilbake på ekstremt uforutsigbart vis.
Det grenser nesten til spoken word, men bare nesten, som på «Dear Ramona».
«She’s Rolling» faller innenfor samme kategori, og slagtrommen slår i en avventende takt til den repeterende vokalen på det som kanskje er et av platens mest massive øyeblikk.
Forventet eller uforventet følges denne av tittellåten «Sunbathing Animal», en hyperaktiv sak med ord som kastes ut i tilsynelatende vill rekkefølge, en slags ultimat kontrast til den foregående, ordknappe låten.
I pønkens tradisjon er låtene korte, enkle, konsise, etterlater et inntrykk, noe som henger igjen.
Det beste sparer de til slutt.
Det er vidunderlige «Instant Disassembly», en rockeballade som tikker inn på intet mindre enn syv minutter.
Den tar akkurat den tiden den trenger og fortjener.
En låt full av selvinnsikt, meditasjoner over livets små kompleksiteter, levert i et utslitt, kanskje til og med bakfullt tempo.
«I can’t breathe, I can’t breathe, it’s hard to inhale» er den angstfylte strofelinjen som runder av det hele, attpåtil med orgel.
Det er nesten en parodi, og det er perfekt.
| 1
|
501530
|
Tornerose i ny tapning
Imponerende, men overflatisk nyfortelling av det gamle eventyret.
En praktfullt utstyrt Angelina Jolie står i sentrum for Disneys siste storsatsing.
Jolie spiller tittelfiguren Maleficent, en fe hjemmehørende i menneskenes naborike, det eventyrlige Heilandet, bebodd av alver og alskens troll.
Grunnet menneskelig grådighet, maktkamp og svik forvandles lykken hennes til iskald hevntørst.
Her er det Tornerose kommer inn.
Hun fødes som Aurora (Elle Fanning), datter av mannen som sviktet Maleficent for å arve menneskelandets kongetrone.
På Auroras dåpsfest sender feen den berømte forbannelsen over henne:
På sin 16 års fødselsdag skal hun stikke seg på en tein og falle i en dødlignende søvn.
Bare et ekte kjærlighetskyss kan vekke henne til live.
Filmen går ikke bare inn i den onde feens bakgrunn, den nyskriver også kysset som kan vekke den sovende prinsessen.
Regidebutant Robert Stromberg fikk Oscar for de visuelle effektene i «Alice i Eventyrland» og «Avatar», og har jobbet med visuelle effekter på en rekke andre storfilmer, som «Hunger games» og «Pans labyrint».
Den erfaringen merkes.
Filmen er spekket med all magien moderne datateknologi kan skape, og som sådan er den flott å se på, selv om 3D-formatet gjør bildet i overkant mørkt innimellom.
Så er det også et langt på vei mørkt eventyr Stromberg og manusforfatter Linda Woolverton forteller.
Mer enn å forholde seg til brødrene Grims opprinnelige eventyr, hviler filmen visuelt på Disney-klassikeren «Sleeping Beauty» fra 1959.
Men som fortelling må den ta litt for mange snarveier for å gå i hop, og selv om den byr både på action, humor og visuell magi, kommer den aldri helt under huden på Maleficent.
Til det er den for overflatisk og glatt, preget av en regissør som nok behersker de visuelle kunstene bedre enn fortellerkunsten.
| 0
|
501531
|
Mesterlig!
Høy gåsehudfaktor og unikt samspill.
Nest sistekveld under Nattjazz, var det liten tvil om at forventningene rakk helt opp tiltaket i Røkeriet.
En time før konsertstart var allerede alle setene opptatteller kapret med jakker, sjal og knyttenever, og like før saksofonlegendenWayne Shorter (80) entret scenen med sin kvartett, var lokalet breddfullt avlytte — og skuelystne.
At så mange folk i alle aldre møter opp vitner om eneventyrlig jazzinteresse i Bergen og omegn.
Og innfridde amerikanerne?
Gjett omde gjorde.
Selv omgruppen - i tillegg til Shorter bestående av Danilo Pérez (piano), John Pattitucci (bass) og Brian Blade(trommer) - er et stjernelag, er det ingen selvfølge at samspillet skal fungerehundre prosent.
De tre kommer fra vidt forskjellige musikalske leire innenforjazzen, men fremviste fredag kveld en telepatisk kommunikasjon man sjeldeneller aldri får se maken til.
Pattituccisellers ganske polerte og tekniske tilnærming satt opp mot Blades rufsete ogsuperdynamiske stil får en helt ny energi.
Gjennom hele konserten tøyde depulsen som en strikk, fra frie passasjer til et infernalsk driv.
Men vi må forall del ikke glemme Pérez, som viste en eventyrlig evne til å spille ball medShorter, hvor han vekslet mellom å legge opp til temaer og hamre ut soloer såmusikken slo gnister.
Han fremstod på mange måter som kvartettens kapellmester.
Fra åbegynne forsiktig og litt prøvende utviklet konserten seg som en uforutsigbarorganisme, og musikken var usedvanlig dynamisk til å være fremført på en såpassstor scene.
Shorter smakte ofte på tonene, kommenterte og akkompagnerte, førhan plutselig eksploderte sammen med trommemirakelet Blade.
Han hadde tydeligautoritet, samtidig som han gav en verden av frihet til sine medmusikere.
Detvar høy gåsehudfaktor på de mest intense passasjene, og mens trommestikkene bletransformert til pinneved var det tydelig at det kokte blant entusiastene isalen.
WayneShorter Quartet sin instrumentering er en av de mest tradisjonelle innenakustisk jazz, men deres musikalske tilnærming er helt unik.
Måten melodier,groover og tema synes å komme ut av ingenting, og hvordan alle - etter først åha spilt fullstendig fritt - plutselig er på nøyaktig samme sted til samme tid,er til tider mystisk.
De kverner ikke gjennom de samme gamle frasene, men viseren ny måte å bruke tradisjonen på - og dette er det en åttiåring som har dyrketfrem.
Etterhalvannen time og to solide ekstranumre takket bandet for seg, og de som vartil stede kunne juble over å tatt del i en av Bergens største musikalskehendelser på lenge.
| 1
|
501533
|
Magisk fra Molvær
Overmåte vellykket sjangerfornyelse.
Jazz, country eller progrock?
Det er sannelig ikke lett åsette merkelapp på Nils Petter Molværs avsluttende konsert i Røkeriet underNattjazzens åpningskveld torsdag.
En svært så vellykket sjangerhybrid somsørget for å trollbinde en nesten fullsatt sal.
Landets kanskje mest berømtejazztrompetist fikk så absolutt vist at han er i stand til å gå nye veier – ogdet uten å miste sin identitet.
Etter snart 20 år i jazzens eliteserie kom Molvær nylig utmed albumet «Switch» som viser en ny og spennende utvikling fra en godtetablert artist.
Mykere og mer melodiøs.
Ikke minst sammenlignet med «BaboonMoon» som kom ut for et par år siden.
Et album som til tider var nesten likemye progrock som jazz.
Ikke minst takket være de bråkete gitarene til Stian Westerhus.Westerhus stiller for øvrig på egen hånd på fredagens Nattjazz med sitt nyeprosjekt Pale Horses.
Denne kvelden låt det atskillig mykere.
Noe som ikke minstskyldes Geir Sundstøls virtuose og i høyeste grad annerledes traktering avpedalsteel-gitaren.
Pedal steel-gitar er et instrument som tradisjoneltforbindes med countrymusikk – eller såkalt hestejazz som sjangeren ofte lettnedlatende kalles.
Men instrumentet kan i de rette hender med svært vellykketresultat skape nye og spennende utrykk og klanger i helt andre sammenhenger.Noe denne konserten ble et godt eksempel på.
Molvær regnes som jazzmusiker , men det er nok ingentilfeldighet at de tre Spellemannsprisene han har mottatt, alle har vært isåkalt åpen klasse og ikke i jazzkategorien.
Ei heller at han hører med blantde norske jazzartistene som har hatt størst kommersiell suksess – både hjemmeog ute.
Dette ble en fem kvarter lang jazzsymfoni med elementerhentet fra de forskjelligste sjangre.
Mer låtbasert enn før, men likevel enkveld der de forskjellige delene umerkelig gled over i hverandre.
Fra heltrolige melodiøse partier der Sundstøls pedalsteelklanger dannet den perfekte kontrasttil Molværs elektroniske trompet.
Via banjo og munnspillsoli fra den samme Sundstøltil Twin Peaks og Ennio Morriconeinfluerte lydlandskap der bassen til Jo BergerMyhre låt som den rene twang-gitaren.
Her var også små rytmeeksplosjoner ogdoven dub og reggae der trommene til Erland Dahlen sørget for dynamikken ogdrev det hele fremover.
Og over det hele svevde Molværs trompet.
Ofteelektronisk behandlet til det ugjenkjennelige men likevel med en varm ogorganisk tone.
Stemningen blant et ytterst lydhørt publikum var andektig ogkvaliteten på både lys og lyd helt optimal.
Mer vellykket kan knapt ennattjazzkveld bli.
| 1
|
501534
|
Musikalsk dyrehage for alle aldre
Engelen anmelder Ylvis-konserten.
Foran noen tusen mennesker på en utendørsscene nytter det ikke med mårhårspensel og tynne strøk.
Her er det bred malekost og husmaling som gjelder.
Og Ylvis sparte ikke på konfekten på Bergenhus fredag kveld.
En glitrende forestilling som på alle måter holdt hva den lovet.
Dette må vi gjøre igjen, sa brødrene Ylvisåker da de forlot scenen.
Gjerne det.
Showet er i stor grad bygget over forestillingen som ble presentert i Oslo Spektrum for to og en halv måned siden.
Som igjen var tuftet på en blanding av tv-sketsjer, YouTube-videoer og innslag fra tidligere Ylvis-forestillinger.
Så er det heller ikke spart på effekter og sceniske løsninger.
Ei heller på musikere og dansere.
Duoen satt etter sigende igjen med underskudd på tross av utsolgt konsert i Oslo, og det spørs om det var spesielt mer lukrativt her i byen selv om plenen på Bergenhus var fylt opp av 6000 tilhørere denne kvelden.
Spesielt musikerne var plukket på øverste hylle når det gjelder godt håndtverk.
Musikalsk var det fullt på høyde med, og til tider faktisk også bedre, enn mange artister som ellers har stått på scenen på Bergenhus om sommeren.
Det skortet riktignok på originaliteten, men det var da også meningen.
For Ylvis tar hver eneste musikalsk sjanger på kornet.
Hver eneste klisje innen moderne underholdning.
Utfører det perfekt til fingerspissene.
De synger som guder og får vist at de både kan spille gitar og saksofon.
Og det er bare reinspikka tull alt sammen.
Den som har sett den klassiske rockparodifilmen «This is Spinal Tap» vil for all fremtid ha store problemer med å ta en rockdokumentar på alvor.
Etter en kveld med Ylvis vil du se med nye øyne på de fleste oppblåste rockeband.
Det hele er likevel gjort med kjærlighet.
Selvfølgelig en parodi, ikke minst de til tider totalt meningsløse tekstene, men samtidig så dyktig utført at det utmerket ville stått som en påle på egenhånd.
Fra showet starte r med brødrene Vegard og Bård Ylvisåker stigende opp fra scenegulvet i ført Michael Jacksonkostyme og med fullt danseshow i «Pressure» og som den norske utgaven av Metallica i «Shabby Chic» noen minutter senere, er det full fart hele veien.
Kombinasjonen hardrock med tre-fire gitarister og en tekst om gamle møbler fungerer bedre enn en kunne tro.
Men kontrasten mellom styggvakker sang og ultravold i slowmotion i «Pie Jesu» var kanskje i sterkeste laget for de aller yngste på plenen denne kvelden.
For Ylvis appellerer tydeligvis til et publikum mellom sju og sytti skulle en dømme etter alderssammensetningen på publikum.
Det aller meste ble fremført live på scenen, men vi fikk også noen videoinnslag.
Calle Hellevang-Larsens utgave av en tv-reklame for klassiske rockelåter på lufthorn var kostelig, og det såkalte Brennpunkt-innslaget om skiltmangel på Averøya likeså.
Som ble etterfulgt av Ylvisversjonen av «Sammen for livet» med et kor av bergenske kjendiser med alt fra Tor Endresen og Kjell Jensen fra Ausekarane til fotballfansene Marit Woldsæter og Doddo.
Om sistnevnte skulle være en tanke deprimert etter en miserabel forestilling på Brann Stadion tidligere på kvelden, burde brødrene Ylvisåker være den perfekte medisin for å få tilbake humøret.
Humørfylt er også den kirgistanske hitlåten «Janym» med østeuropeiske folkedrakter og tekstene på kyrillisk over secenen om noen skulle ønske å synge med.
Powerballader blir ikke det samme etter guttas versjon med Jan Egeland som gjennomgangsfigur.
Komplett med flammer og tonnevis av pyroeffekter.
Selvfølgelig kom den til slutt.
Revelåten «The Fox» som har sørget for berømmelse langt utenfor landets grenser, og som duoen kan takke for at de klarer å samle 6000 mennesker på en utendørskonsert.
Men brødrene Ylvis viste denne kvelden at reven strengt tatt bare er en av de utallige attraksjonene de har å by på i sin forunderlige musikalske dyrehage.
| 1
|
501536
|
Musikalsk åpenbaring
Anja Kløves autentiske, bergenske garagerock er vårens overraskelse.
Ikke helt uten referanser til The Cramps og deres legendariske «Human Fly», sparker Anja Kløve i gang sin debut «Up For Some Fun» med «Buenos Aires».
Her møter garagerocken pønken, til tross for at Kløve hele tiden heller mer mot førstnevnte.
Hun er en av artistene som virkelig har vokst ut av det stadig ekspanderende miljøet rundt klubbkonseptet Mojo Workout, med kjelleren på Garage som fast base.
Mojo Workout har gitt ny næring til bergensere interessert i garage, pønk, rockabilly, surf, soul og beat, og interessen for disse sjangrene har også spredd seg i byen.
Med byens kanskje mest hengivne publikum — de danser, hoier, synger, kler seg opp - er det helt klart noe av det mest solide som skjer på klubbfronten i Bergen.
«Up For Some Fun» kommer som en komet fra intet.
Det er en liten tidsreise tilbake til det sene syttitallet, tidlige åttitallet.
Anja Kløve har mange referansepunkter - The Seeds, The Slits, The Cramps, The Meteors, The Sonics - og litt The Champs.
Det er som seg hør og bør humørfylt, av og til nostalgisk og lokker en til å la seg rives med.
Ikke bare er det de raske rytmene, humoren som hører med, men også Kløves liksom altfor autentiske stemme.
Det er verdt frasen «They just don’t make them that way anymore».
En stemme som hele tiden balanserer mellom forførende og skjelvende nervøs, som på «Hangover».
«Up For Some Fun» er kanskje vårens største musikalske åpenbaring fra Bergen.
Ikke bare fordi den skiller seg ut fra så mye annet som kommer fra byen, men også fordi den har en autentisitet som er sjelden.
Det er en ode til en sjanger, men er like mye artistens særegenhet på utstilling.
| 1
|
501537
|
Bærekraftig postpunk
Montreal-band som er verdt både tid og erfaringer.
Det å høre på populærmusikk handler vel så mye om å ta med seg musikken inn i situasjoner hvor den forankres i minner og berikende konnotasjoner, som det handler om å faktisk lytte.
I den vestlige populærmusikalske tradisjonen er selv de mest formfullendte poplåtene halvfulle glass som trenger lytternes egen emosjonelle og erfaringsmessige innlevelse for å virkelig fullbyrde sitt potensial.
Denne egenandelen representerer musikkanmelderens største utfordring:
Man har rett og slett ikke tid eller følelser nok til virkelig å investere i alt en skal høre, og dermed er det fare for at man bejubler det formfullendte og klassiske på bekostning av de mer åpne og sprikende uttrykkene som har spilt en så viktig rolle for ens egen populærmusikalske forståelse.
Oughts debutalbum «More Than Any Other Day» tilhører definitivt sistnevnte kategori.
Den preges av en tiltalende løshet i instrumentering og låtstrukturer som kan minne om tidlig Pere Ubu eller The Fall anno «Perverted By Language», om enn rundere i kantene.
Det er en plate hvor drivet er mer iørenfallende enn melodiene, og hvor Tim Beelers vokal slynges ut over disse på en måte som til tider minner påfallende om David Byrne.
Og det er et godt album; aldri så likt forbildene at det blir plagsomt.
Man kan naturligvis hevde at postpunk for lengst har blitt en estetisk klisjé.
Men selv om dette er en plate som kunne kommet ut når som helst mellom 1979 og i dag, fremstår den som et album det er verdt å investere både tid og erfaringer i.
For ikke å si en plate som krever en slik egeninnsats for virkelig å komme til sin rett.
| 1
|
501538
|
Psykedelisk melankoli
The Black Keys følger opp suksessplaten «El Camino» med et album som utfordrer og overrasker lytteren.
«Turn Blue»Nonesuch/Warner Music
The Black Keys har alltid hatt noe nostalgisk over seg.
Helt siden Dan Auerbach og Patrick Carney startet Ohio-bandet i 2001 har de laget musikk med et støvete og rustent uttrykk.
Gjennom sin moderne tolkning av bluessjangeren har de mestret å skape et følelsesmessig engasjement hos sitt stadig voksende publikum.
Mengden av støv har dermed ikke alltid vært den samme, for i takt med duoens økende popularitet har også bandets lydbilde ekspandert.
Det som begynte som et kjellerbasert tomannsprosjekt har utviklet seg til å bli en større og mer ambisiøs affære.
Bandets komposisjoner, som tidligere rendyrket duoen, krever i dag flere musikere på scenen for at de skal være mulig å fremføre.
The Black Keys skranglerock er blitt erstattet av heftigere produsert og mer stadionvennlig materiale.
Med den relativt nylige suksessen i bakhodet er det derfor litt av en overraskelse bandet kommer med nå.
«Turn Blue» er nemlig ikke bare bandets åttende studioalbum, men også oppfølgeren til «El Camino» fra 2011 — platen som virkelig sørget for å gi The Black Keys sitt kommersielle gjennombrudd.
De fleste hadde kanskje forventet mer oppløftende og fengende rock fra The Black Keys nyeste utgivelse, men slik er det ikke.
Flere av albumsporene som for eksempel «Fever» og «It’s Up To You Now» viser bandet fra sin enklere og mer tilgjengelige side, men også her har The Black Keys valgt å avansere ytterligere.
Lydbildet er fremdeles stort og gjenkjennelig, men bandet leker og eksperimenterer mer med psykedeliske virkemidler denne gangen.
Temposkifter og uventede avstikkere er også med på å gi låtene en berikende tyngde.
I likhet med flere av bandets tidligere album er også «Turn Blue» produsert av Brian Burton, bedre kjent under navnet Danger Mouse.
Produsenten har på karakteristisk vis satt sin lekende og detaljorienterte signatur på det hele.
Sammenlignet med bandets forrige album dyrker «Turn Blue» likevel et dystrere uttrykk.
Det er muligens en mindre fengende, men langt ifra en mindre givende plate.
Tvert imot viser The Black Keys seg fra en sterkere og mer tankevekkende side, når de gjennom sine sørgmodige melodier stadig bryter med lytterens forventninger.
Dristigheten merkes tidlig, allerede i albumets åpningsspor «Weight Of Love» presenteres en i hovedsak instrumental, syv minutter lang låt.
Albumets vakreste spor «In Our Prime» viser bandet fra sin beste side, når de tar seg tid til å dvele i en herlig sammensatt masse av americana, psykedelisk rock og melankoli.
Som helhet fremstår «Turn Blue» som en vågal utgivelse.
The Black Keys benytter sin nåværende posisjon til å vise seg fra en mer kompleks side, og med det også utfordre sitt publikum ytterligere.
| 1
|
501540
|
Tilfredse legender
Pixies’ redebut mangler det opprørske og impulsive som preget bandet i glansdagene.
23 år er gått siden Pixies slapp sitt forrige album Trompe Le Monde, en plate som sammen med albumklassikerne Surfer Rosa og Doolittle i stor grad har vært med på å gi bandet den legendestatusen det besitter i dag.
Helt siden den tid har intrigene mellom frontfigur Black Francis og bassist Kim Deal nærmest blitt en essensiell del av bandet, men nå ser det altså ut til å være over.
Bandets femte album er nemlig ikke kun en form for nydebut fra Pixies side, men også det første uten Deal, som annonserte sin avgang i fjor sommer.
Det er fristende å spekulere i om det nettopp er Kim Deals fravær som er årsaken til denne platens mangel på frekkhet, overraskelser og turbulens.
Det er en urettferdig slutning, men Indie Cindy sitt underskudd på bandets opprørske og motstandsdyktige uttrykk gjør det vanskelig å ikke tenke tanken.
Platen byr i stor grad på et ømmere og mer tilfreds Pixies enn slik vi kjenner bandet fra deres tidligere utgivelser.
Lydbildet er ofte luftig og i større grad polert.
Bandets karakteristiske skranglerock, som har hatt en tendens til å balansere ypperlig mellom lekende melodier og musikalsk kaos, er nærmest fraværende her.
What Goes Boom åpner platen på lovende vis, Francis stramme hardrockriff og låtens skiftende partier smitter med sitt engasjement.
Sammen med den noe lystigere Jaime Bravo klarer bandet å overbevise om at rebellen i Pixies ikke har sovnet fullstendig.
Helt siden oppstarten på midten av 80-tallet har Pixies trosset og innfridd publikums forventninger.
Det gjør de for så vidt igjen, men mangelen på impulsivitet gjør at Indie Cindy i denne omgang oppfattes som noe for komfortabelt til Pixies å være.
| 0
|
501542
|
Lite smakfull karakterbrist
Kelis’ matplate «Food» smaker uinspirert og får en til å lengte tilbake til «Tasty».
Kelis er et navn mange vil dra kjensel på, men fortjener likevel en introduksjon.
Noen husker henne kanskje som den afrohårede, spinnville kvinnen i musikkvideoen til låten «Caught Out There», med den slående tekstlinjen «I Hate You So Much Right Now», andre fra det langt mer glamorøse albumet «Tasty».
Hun er en kameleon — akkurat som tidene endrer seg, gjør hun det samme.
Hun har hatt et godt grep om popmusikken i snart femten år nå, med ulik grad av kommersiell suksess.
Lite visste jeg at hun i tillegg til alt er faglært kokk (noe sier meg at matlaging ikke nødvendigvis er det hun har brukt mest tid på de siste årene).
Ikke før jeg hørte den nye platen «Food».
Lager man låter som heter «Breakfast» og «Jerk Ribs», bør det ligge historie bak det, og denne gangen er den så enkel som at hun liker å lage mat.
Det er langt fra første gang en artist retter oppmerksomheten mot sine livretter.
Nettstedet Vulture listet nylig «Every Food or Drink Name-Dropped in a Rick Ross song» - et monument av en liste.
Rapperen MF DOOMs definitivt beste plate heter «MM ... FOOD», hvor han bruker metaforer for mat som utgangspunkt for lyrikken sin, enten det er gumbo eller cookies det går i.
Retningen Kelis tar på «Food» minner meg på mange måter om veien Pharrell har gått med sin nyeste plate «Girl».
Begge har lekt seg i den mer eksperimentelle, sjangerkryssende delen av R&B med voldsomt hell.
Etter hvert som de jobbet seg lengre inn mot kjernen av popmusikken myknet lyden deres betydelig opp.
Pharrell gjorde latininspirert pop med Justin Timberlake, Kelis lagde «Tasty», hennes største suksess - en langt mer blankpolert, klubbvennlig affære.
Derfra har det tydeligvis kun gått én vei - det blir mer og mer softcore.
Det kan funke, som på «Cobbler», en låt med nerve, sensualitet og en überdansbar rytme.
Men på «Food» er hun for det meste pusete, nærmere Corinne Bailey Rae enn Beyoncé.
Det hadde vært greit, hadde det føltes mer naturlig og mindre som en total overgivelse av hele personen hun har bygget seg opp til å være; sterk, spennende, ukonvensjonell.
«Bless The Telephone» er en gitarklimprende ballade som er så fjernt fra vulgære og fantastiske «Milkshake» som det er mulig å få det.
I et forsøk på å lage en altfor lang plate som spriker i alle retninger - se for eksempel på Adele-imitasjonen «Dreamer» - blir «Food» en kaotisk affære.
Et kaos kan ha underholdningsverdi, men «Food» feiler fordi den mislykkes i å være det den litt for åpenlyst prøver på:
Kelis største verk noensinne.
| 0
|
501543
|
Villdyret våkner igjen
Nittitallsrockens farligste soulband er tilbake.
Av alle rockens skakkjørte sjarmører er nok Greg Dulli den skumleste.
I alle fall når han tråkker på gasspedalen til Afghan Whigs, som nå gir ut sin første plate på 16 år.
En gruppe som aldri passet inn i nittitallets båser og nå gjør comeback uten å låte utdatert.
Tunge gitarer og platekontrakt med Sub Pop skaffet Cincinnati-gruppen et grunge-stempel som muligens var innbringende, men egentlig passet dårlig.
Mens Seattle pumpet ut forvokste tenåringer med kortbukser og Black Sabbath-fetisj, kledde Dulli seg i svarte silkeskjorter og snakket varmt om Motown.
Ideen hans var å krysse The Temptations, The Band og Neil Young & Crazy Horse, mens konsertene kunne høres ut som timelange hyllester til Stones-klassikeren «Gimme Shelter».
Andre hadde tyngre riff, men ingen slo Afghan Whigs når det kom til intensitet og uro.
Etter seks album med fullt trøkk tok det slutt i 2001.
Siden da har Dulli fortsatt å dyrke luguber noir-rock med bandet The Twilight Singers, dog uten samme volum.
Gode plater er det blitt, men ingen av dem har hatt samme tyngde, låtkvalitet eller finesse som «Gentlemen» (1993) eller «1965» (1998).
Kanskje var gitaristen Rick McCollum et savn også, men 2014-utgaven av Afghan Whigs klarer seg bra uten ham.
Dulli har trukket inn alt fra Ushers musikalske makker Johnny «Natural» Nagera til et par tidligere medlemmer av Queens Of The Stone Age, men likevel skapt en like helhetlig og representativ plate som noe han har laget tidligere.
Ideen hans var å krysse The
Temptations, The Band og
Neil Young & Crazy Horse.
Åpningslåten «Parked Outside» sier klart fra hvor skapet skal stå:
Enkel, men blytung riffing, Dullis blodsprengte stemme og en tekst som kommer jamrende inn fra gråsonen mellom manisk kjærlighet, psykisk sammenbrudd og voldsepisode.
Etter hvert som musikken baller mer og mer på seg, er det klart at Afghan Whigs anno 2014 låter slik de alltid har gjort — som et sakterennende ras av gitarer og trommer, med en forrykt mann surfende på toppen.
Videre utover platen kommer flere slike partier som er vanskelig å beskrive uten henvisning til elementene.
«Lost in the Woods» flyter inn på flat sjø, men kastes snart vegg- imellom av svære dønninger.
Store, tunge «Lottery» feies over ende av vinden, mens skrikingen på «It Kills» høres ut som om noen er i ferd med å brenne inne.
Et par steder tas uventede elektroniske virkemidler i bruk, uten at det undergraver uttrykket.
Elektrokompet på «Matamoros» passer godt sammen med rask gitarriffing og kaukende fele, mens svevende «Can Rova» fint tåler noen avsluttende dunk-dunk-takter.
Friskest av alle er imidlertid singelen «Algiers», hvor klassiske Supremes-trommer får selskap av mariachiaktig kassegitar og kastanjetter, før Dulli kaster seg ut i et vokalløp som best kan forklares som zombieversjonen av Roy Orbison.
Skummelt, absolutt, men på en deilig besnærende måte.
| 1
|
501544
|
Mutt supergruppe
Kanskje er punken død likevel.
Den er i hvert fall sliten.
Begrepet supergruppe er ofte brukt om Off!, hardcorebandet bestående av legendariske Keith Morris, kjent fra Black Flag og Circle Jerks, Dimitri Coats, Steven Shane McDonald og Mario Rubalcaba, alle med fartstid i definerende band innen sjangeren.
Samtidig kan man kalle det en slags protest.
Til tross for at hardcoren blomstret på nittitallet, så kommer punken aldri til å dø — i hvert fall ikke for dem.
Punk, med alle dogmer og regler som hører med, spesielt i hardcoresjangeren, får på mange måter et forlenget liv i Off!
De gjør det de alltid har gjort best, og man får følelsen av at det er aktuelt, nå som for tyve år siden.
At det i det hele tatt er mulig å gjøre det du alltid har gjort på samme kompromissløse måte som dem, er imponerende.
Annenplaten «Wasted Years» følger suksessen «Off!» fra 2012, men er et noe halvhjertet forsøk på å vise at de fortsatt kan kaste seg inn i ilden og lage noe brennbart de kan stå inne for.
For det er åpenbart at de er eldre og er i ferd med å gå lei.
Vokalist Morris er sitt sedvanlige seg, men han er mer mutt og mindre energisk enn noensinne.
Bestående av sytten korte, hardtslående låter har bandet valgt den minst interessante «Hypnotized» som singel, en avgjørelse jeg ikke helt forstår - det er en av platens dølleste øyeblikk.
Kanskje først og fremst fordi det er bandets lengste låt noensinne, på 02:15 minutter.
«Wasted Years» har glimt av hardcoreekstase, men oppnår liksom aldri det den ønsker - å fremkalle en følelse av at tiden har stått stille.
| 0
|
501547
|
Leken mørkemann
Erlend Ropstad er singer/songwriteren som ble trubadur og visemann.
Rent teknisk er det ikke store forskjellen, men i tilfellet Ropstad var skiftet avgjørende.
På engelsk var han svulstig og klumsete, og hamret popmelodiene sine inn i samme, anonyme form som alle andre singer/songwritere.
Det var åpenbart at Ropstad hadde talent, men det forsvant i uttrykket.
Så kom «Hva om det ikke er sånn som du tror at det er» (2013), en overraskende nær og personlig utgivelse.
Uttrykket var tonet ned og språket lot ham si det han ønsket å få fram.
De to Spellemann-nominasjonene var høyst fortjent.
«Her om natta» er en mørk plate, på mer enn én måte.
Tekstene virker som om de er skrevet på den tiden av døgnet hvor kroppen ikke lenger orker vekten av livsløgnen.
På «Maria» våger Ropstad å gripe etter så enkle følelser at det blir nervepirrende ubehagelig, men han har stålkontroll på ordene og er alltid elegant.
Musikalsk sett er det like mye Radiofantomene, Tolv Volt, Pompel & The Pilts, Madrugada anno «The Nightly Disease», som viser.
Likevel faller puslespillbitene på plass; arrangementene er rike, men samtidig enkle.
Det gir «Her om natta» et lekent preg som forhindrer den i å dykke for langt ned i sinnets mørkeste tjern.
Vokalen presses til det ytterste — tidvis er det nesten som om Ropstad holder på å briste under tyngden av sine egne ord - noe som kler uttrykket godt.
Ropstads enkle språk gjør «Her om natta» til et uvanlig direkte album om usikkerhet, utilstrekkelighet og savn som alltid låter uanstrengt, ærlig og troverdig.
Antall norske musikere som klarer det, kan telles på én hånd.
| 1
|
501552
|
Litt av en menymiks
Med enkle grep kan maten på Eat løftes mange hakk.
Restauranten i Olav Kyrres gate var nokså fullpakket denne høstkvelden da Smith og Smule steg inn.
Men et bord innerst i lokalet var ledig og en smilende kelner var raskt på pletten med menyer og vann.
– Trivelig sted.
Moderne og behagelig innredning, sa Smule mens hun så seg om i lokalet.
Menyen på Eat består av små og mellomstore retter, hovedretter, pizza og kebab.
– Litt av en miks, her var det mye forskjellig.
Spenstig å putte kebab på menyen, sa Smith.
Smule valgte seg Kylling tenders til forrett og Pizza tartuffala til hovedrett, mens Smith på sin side gikk for Capresesalat til forrett og plankstek til hovedrett.
Som akkompagnement til måltidet bestilte de en flaske Prunotto Barbera d’Alba 2011.
Vinen kom raskt i glassene, og falt i smak.
– Fruktig, aromatisk og god syre, sa Smith med nesen i glasset.
–
Denne kommer nok til å passe bra til maten.
Fornuftig priset også.
Her har de ikke brukt tregangen på innkjøpsprisen.
Forrettene kom på bordet.
– Helt greit, kyllingstykkene er møre og smaker saftig, cajunkrydderet smaker industrielt og forglemmelig, sweetchilisausen likeså, sa Smule.
– Greit her også.
Gode tomater, frisk ruccola, grei mozzarella som ikke er laget på bøffelmelk.
Alt servert med en basilikumolje som smaker som pesto på glass, sa Smith.
Så var det hovedrettenes tur.
Smule var nok en gang ambivalent:
– Veldig bra pizzabunn, smakfull med sprø skorpe.
Godt biffkjøtt, god ost og grei sopp.
Men det hele er dynket med en trøffelolje som smaker ramt og industrielt.
Jeg kan også styre meg for paprikaen.
Den passer ikke her.
– Litt det samme her, sa Smith om sin svenske plankestek:
– God biff, velsmakende og passe stekt, medium som jeg bestilte.
God potemos.
Men bearnaisesausen smaker halv— eller helfabrikata og står ikke i stil med resten.
Grønnsakene som fulgte med var det lite piff i.
Til dessert var de to litt eventyrlystne, og bestilte noe som så gøy ut:
Sjokoladefondue for to personer.
Det viste seg å være et godt valg.
Inn kom en bolle med varm og flytende sjokolade sammen med skåler med små biter av melon, ananas, jordbær og mini-marshmallows.
–
Dette var veldig godt, sa Smule mens hun dyppet i vei.
–
Og veldig gøy, sa Smith med sjokolade i fjeset.
Det var tid for oppsummering.
**– Dette var ** en ujevn opplevelse, sa Smule.
–
Det var mange gode råvarer som ble bra tilberedt, mør kylling, god pizzabunn.
Men bruken av industrielle sauser og dipper sto ikke i stil.
Her kan man med relativt enkle grep heve nivået mange hakk.
Sauser laget fra bunnen av på huset ville definitivt gjøre susen.
– Enig.
Biffen min var veldig god, og hadde den blitt servert med en hjemmelaget bearnaise, hadde det vært en meget bra rett, Sa Smith.
–
Nå ble det en opplevelse midt på treet.
Ellers tror jeg med fordel de kunne ha redusert størrelsen på menyen, her var litt mange retter.
Men prisnivået er rimelig og fornuftig.
Og desserten var kjempegod og morsom.
Smule var enig:
– Ingen tvil om at du likte den, du har sjokolade i fjeset fremdeles.
Hva synes du om restauranten?
| 1
|
501555
|
Fra indisk til thai
Har lav pris førsteprioritet her, tro?
Smith og Smule vil helst ha i pose og sekk — gode retter til god pris.
DEN INDISKE EPOKEN i Øvregaten 2 er over, nå er det thai som gjelder.
Smith og Smule fant seg et vindusbord.
Litt kaldt var det, det hadde sikkert hjulpet å tenne noen av lysene som sto på bordene.
De fikk bare se å bestille noe skikkelig «hot».
Menyen var full av retter de kjente fra før:
wok, ris— og nudelretter og ulike variasjoner over et knippe like ingredienser.
Lett tilgjengelig snaddermat, men de ville prøve noe nytt.
HER VAR DET BEST å gå rett til spesialitetene.
Disse ble også anbefalt av servitøren.
Smule lot seg overtale til and i rød karri.
Fisk på thailandsk var en tiltalende idé, i form av stekt tilapia med chili, løk og limeblader.
Ikke noen store overraskelser på menyen når det gjaldt forretter, det gikk i scampi, vårruller og kyllingspyd.
De hev seg over friterte scampi og vårruller med scampi.
Servert med den samme chilisausen og samme salatgarnityr med kulturkrasjende fetaost i olje (!) smakte begge forrettene nesten likt.
Servitøren beklaget tiden det tok før hovedretten ble servert med at det tok tid å tine fisken.
Smith ville på sin side helst leve i uvitenhet om at fisken ikke var fersk, selv om han egentlig visste at tilapia var fanget nærmere ekvator enn 71 grader nord.
Fisken var i alle fall helt og holdent gjennomstekt da den kom på bordet, den var fritert i olje og servert hel på fatet, med en masse krydderier på toppen.
— EKSOTISK, det skal de ha!
Smith gikk løs på fisken med genuin interesse for dens anatomi, og fant raskt ut at bena var lette å skille fra, skinnet kunne spises – og fisken var blitt stekt ganske tørr.
Sausen under fisken var svært god og eneste tilbehør, bortsett fra ris, om man ikke regnet med agurkskivepynten.
Akkurat det var litt kjedelig.
Smule fikk mye mer grønnsaker i sin karri.
Eller egentlig var det mest frukt.
Druer, ananas, litchi og søtpotet i en saus av kokosmelk ble nokså mektig.
Squash, gulrot og minimais lokket frem middagsfølelsen, men den sprøstekte anden som var lovet i karrien, skuffet stort.
– Smaker som gamle, frosne påleggsrester fra julen i forfjor, syntes Smule.
Den tilsynelatende store dessertmenyen var svært kort denne kvelden, de hadde kun sprøstekt banan.
Sticky Rice, som Smule egentlig ville prøve, fikk vente til en annen anledning.
Ikke engang is og frukt kunne de diske opp med.
Ikke umulig at all frukt og bær gikk med til karrien …
| 0
|
501557
|
Søtt+Salt = spenstig
Smith og Smule levde det virkelig søte liv en kveld på Hotel Norge.
— HER SER JO ALT helt ut som før!
Bortsett fra, bemerket Smule, – at lysekronene i døgnfluedesign er byttet ut med noen mer tidløse lamper som matcher hotellet for øvrig.
Søtt+Salt har tatt over restauranten Fish på Hotel Norge.
Interiørmessig var Smith glad for at det meste, inkludert de behagelige stolene, var uforandret.
En aperitiff i form av et glass champagne, Blanc de Blanc fra Vve Godart et Fils, var en kledelig start på det som skulle bli et utsøkt måltid.
Dagens meny besto av en syvretter, som kunne kortes ned til en fem- eller treretter.
En flott meny med hovedvekt på fisk og skalldyr, samt en del trauste, norske grønnsaker som ikke vanligvis får særlig mye «kred».
FØRSTE FORRETT var et vakkert og vårlig tablå: et lettstekt kamskjell, omkranset av oransje og grønt.
Gulrotpuré, biter av appelsinkjøtt, appelsinreduksjon, tynne skiver gulrot og fennikel, samt de sarteste, yndigste stilker fra sukkerertplanten, med bitte små, snurrige klatretråder og blader.
Her var det tre biter av hver komponent, slik at man fikk anledning til virkelig å fornemme smakene, som var upåklagelige.
Hvitvin fra Burgund ble anbefalt, Rijckaert Viré-Clessé L'Épinet 2007.
Den var ikke fet og fyldig som forventet, men lettere, tørrere og med en nesten eksplosiv smak av eik, karamell og frukt.
— Fantastisk.
Verdt hver krone, utbrøt Smith.
Neste forrett var konfitert kveite med ulike variasjoner av selleri, samt dillskum og det siste nye innen feinschmeckeri: dillsnø!
«Snøen» hadde en smak som lå midt mellom marengs og sukkerspinn med dill.
Som snø smeltet den på tungen.
Det gjorde i grunnen kveiten også.
FRA EN KNAKENDE GOD fisk til en annen:
Lysing var første hovedrett, og Smule mente den aspirerte til å bli den nye «It-fisken».
Som kveiten lys og fast og med raffinert smak, men denne var om mulig enda mer sødmefull og saftig.
— Jeg tror dette er noe av det beste jeg har smakt, hvisket Smule.
Lysingen lå på et «rede» av finstrimlet nykål som var tilberedt sammen med noe salt, muligens spekeskinke.
Kraften fra fisken smøg seg innsmigrende med, og knapt noe kunne vært bedre enn sjyen som inneholdt, blant mye annet, kyllingconfit.
Hvite bønner naturell og som puré var nøytralt tilbehør, og søt, karamellisert nepe kompletterte det hele.
Dåhjort fra Svanøy var andre hovedrett, mesterlig tilberedt med kreative utgaver av rødbet og kålrot.
Det syntes uoverkommelig å skulle få plass til dessert etter dette, men sannelig, etter at den kom på bordet i all sin herlighet, fantes der plass.
Valrhona-mousse, melkesorbet og pistasj i form av «snø».
Gå, man!
Hva mener du?
Si din mening her.
| 1
|
501558
|
Best i mørke
Kafé Spesial er suverent god på øl, og maten er bra og billig.
Lokalet, derimot...
— HAR DU SETT på maken!
For et nedslitt sted!
Smule sukket oppgitt over møkkete vinduer, slitte og flekkete møbler, og menyer som var så fillete at de var i ferd med å ramle fra hverandre.
Hun og Smith hadde benket seg over et svart bord (som tydeligvis en gang har vært rødt) i det dunkle lokalet i Vektergården.
— Skjerp deg, gamle, snerpete kjerring – dette er et studentsted!
A hole-in-the-wall for ungdommer skal være litt forsoffent, mente Smith.
Smule tiet klokelig og ga seg i kast med å studere menyen, som viste seg å være meget rikholdig.
Brødmat, suppe, salat og pasta i lange baner.
Pizza i enda lengre baner, og et variert utvalg hovedretter.
— Uslåelig!
126 kroner for den dyreste retten, sa hun imponert.
Hun bestemte seg for å prøve seg på stekt chèvre til forrett og pannestekt steinbit til hovedrett.
Smith gikk for husets salat og pizza.
Til sistnevnte valgte han en frisk og gyllen hveteøl (Weissbier) fra det tyske bryggeriet Erdinger.
— Dette må være byens suverent beste ølsted.
Morsomt at de også har ølomtaler i menyen, kommenterte han.
SALATEN VAR ENKEL, frisk og god, servert med vinaigrette som ikke dominerte for mye.
Smules chèvre var akkurat slik hun liker den:
Forsiktig sprøstekt på hver side, og myk og lun i midten.
Tilbehøret var en miniversjon av Smiths salat, samt brød og en aioli som sikkert var hjemmelaget, men som ikke hadde hatt vondt av litt mer spenst.
— Det blir jo litt kjedelig når hovedretten har nøyaktig samme tilbehøret som forretten, sa Smule skuffet da steinbiten kom på bordet.
Da det attpåtil viste seg at fisken ikke var gjennomstekt, ble hun skikkelig sur.
— Godt at denne retten serveres med potetbåter, stekt med skallet på og kjempegode, sa hun, og lot resten av maten ligge.
SMITH VAR
I HIMMELEN, og omtalte pizzaen som sjeldent god.
Syltynn, sprø bunn, godt krydret pizzasaus og salt og saftig bacon gjorde susen.
Smule nasket et stykke, og måtte si seg helt enig.
Hennes humør steg betraktelig da hun fikk desserten.
En lun smaksnytelse med masse deilig, mørk sjokolade som fløt sammen med fruktcoulisen på tallerkenen.
Saftig, søt og frisk var også Smiths eplekake.
— Pluss for kaffen også, den er brennhet og god, konkluderte han.
Er du enig med våre anmeldere?
Si din mening i kommentarfeltet:
| 0
|
501560
|
Cornelias kule kråkebolle
Smith og Smule fikk oppleve en fisk— og skalldyrsfest av de sjeldne i nyåpnede Cornelia i Kjøttbasaren.
— DETTE ER JO PÅ EN MÅTE søsteren til Cornelius på Holmen, og det lover godt.
Smith hadde spist på Holmen, og ikke minst tatt det flotte anlegget for skjelldyrking i nærmere øyesyn.
Det skulle godt gjøres å toppe beliggenheten på holmen utenfor Bjorøy, men dette lokalet bak matbodene i flotte Kjøttbasaren var ikke til å kimse av, det heller.
Rustikke murvegger, høye vinduer, og ditto høye bord.
— Lurt, for da bli det jo lettere å se ut, observerte Smith.
Han observerte også at det ikke var duker på ellers så elegant dekkede bord, noe som førte til en del unødvendig støy av den skramlende og klirrende arten.
SMULE HADDE ALLEREDE vært ute og tittet på dagens «fangst».
Ved utgangsdøren fantes store akvarier med levende kreps, hummer, skjell og kråkeboller.
Gigantiske sjøkreps spankulerte forbi Smules sultne blikk, mens hun nynnet «Kanskje blir det deg, kanskje blir det trallalei».
Og mer makabert skulle det også bli.
Rå kråkebolle var på menyen, og til miniprisen førtifem kroner stykket måtte jo dette prøves.
De ble servert delt i to på en seng av is, og piggene beveget seg fortsatt, slik at is og persillekvaster roterte rundt på tallerkenen under hele måltidet.
Kun de fire rognposene skulle spises, og det var en besynderlig opplevelse og ikke minst smak.
Salt, men også intenst søtt og metallisk sterkt.
De kunne ikke bli enige i om det var godt eller ei, flere forsøk måtte nok til, men det var fullkommen enighet om valg av drikke til maten; Blanc de blancs, Brut, fra Ruinart.
Champagne laget utelukkende på chardonnaydruer.
En behagelig sjø- og fruktsmakende mirakeleliksir til litt under to ganger polpris.
FORRETTENE VAR BEGGE to sprellende ferske smaksbomber, spesielt retten med kamskjell favnet over et vell av smaker, som passet veldig fint sammen.
Prisen var likevel i høyeste laget.
Skinnstekt lysingfilet var den saftigste fisken Smith hadde fått servert på veldig lenge, og denne retten hadde også mye interessant tilbehør.
Oksehaleragu og trøffelhollandés var en sjelden vri, og gikk utmerket sammen med potetpureen, de friske eplene og den saftige fisken.
Smules store krepsefest besto av sjøkreps naturell, grillet og gratinert.
Servert enkelt med brød, sitron og hvitløksmajones.
Av disse variantene, var naturell desidert best og mest saftig.
Eneste skåret i gleden over å få spise en stor mengde sjøkreps alene, var brødet.
Halvgrovt surdeigsbrød hadde for mye smak i forhold til det tandre skalldyrkjøttet.
Tiltalende desserter; yoghurt i tre smaker fra lokal gård, samt hjemmelaget kanelis og sorbet i krumkake.
Krumkake!
Så enkelt, godt norsk og genialt kan det gjøres.
Hva mener du?
Diskuter saken under!
| 1
|
501562
|
Sykt utvalg
Årets første løvetann fant Smith og Smule i Sentralblokkens tredje etasje.
LØVETANNEN SKINTE mot dem utenpå kaffekoppen, med bud om vår.
Ellers var det ikke en blomst å se.
— Det er jo litt spesielt å spise på et sted der plakater med «Ditt blod redder liv» lyser mot deg fra veggen, mente Smule.
— Enig i det.
Men sannsynligvis er dette et av de mest besøkte spisestedene på hele Vestlandet.
På høy tid å teste det ut, repliserte Smith.
ETTER BESØKET Å DØMME er den enorme kafeteriaen i Sentralblokken et populært samlingssted.
Lokalet, som rommer et par hundre sitteplasser, var nesten fullt den ettermiddagen Smith og Smule kom på besøk.
Og hvilket persongalleri!
Studenter og hvitfrakker, pasienter og pårørende, ung og gammel i skjønn forening.
— Huff, jeg blir så trist av å være på sykehus.
Hvorfor pynter de ikke litt her? sukket Smule og så seg rundt i respatexlokalet.
Smith satte kursen mot de mange matstasjonene, og konstaterte at det var ingenting å utsette på utvalget.
Påsmurt i lange baner, ferske bakervarer, pålegg i porsjonspakker, varmretter, bugnende salatbar, og frukt i stort utvalg.
Og mye mer juice enn brus.
— Kjekt å se at de følger den grønne linje, sa Smule, og kastet seg over salatbaren.
SMITH STO OG HANG ved varmmaten og hadde vanskelig for å bestemme seg.
Både kylling i karri og spagetti carbonara hørtes fristende ut, men valget falt til slutt på de store fiskekakene som lå og fristet i disken til ti kroner stykket.
— Prisene er uslåelige.
Tre av dem med raspet gulrot og røstipotet til under femtilappen!
Smith var i lykkeland.
Men humøret sank litt da han begynte å spise.
Lang kø foran kassen gjorde maten nesten kald.
Og selv om fiskekakene inneholdt både purre og hvitløk, var smaken temmelig tam.
— Ingen usmak.
Bare gørr, sa Smith.
Slik var Smules omelett også.
Og pizzastykket, med en enslig bit ananas og bunn som smakte papp.
— Jeg lurer på om det er forbud mot urter og krydder på sykehus, undret Smith.
— Men salaten var frisk og god.
Det skal de ha, sa Smule.
KAFFEN VAR HELLER IKKE noe å rope hurra for.
Det blir gjerne slik når den kommer på et blunk når man trykker på en knapp.
— Med så mange munner å mette hver dag, kan man kanskje ikke forvente noe annet, mente Smith – og konstaterte at både gulrotkaken og brownien var fersk, saftig og god.
Smule mente det først og fremst er de mange ulike menneskene som gjør stedet verdt et besøk.
–
Tenk hvor mange historier dette rommet til enhver tid rommer, sa hun.
| 0
|
501563
|
Kunsthalls hvite vidunder
«Vi har mat!» sto det på tavlen på trappen til Bergen Kunsthall.
Smith og Smule lot seg friste.
MAT ER KUNST , og kunst er mat, og Landmark er begge deler.
Det hvite, avlange rommet fungerer som kunstkafé på dagtid og utested på kveldstid.
Mest av alt er det spesielle lokalet visningsscene for «nye medier og kulturelle uttrykk som går ut over den tradisjonelle institusjonen og den hvite kubens visningsmuligheter,» som det heter på stedets nettside.
HØRES FINT UT , sant?
Det er det også.
Å stige inn i lokalet føles som å komme til et svalt og eksotisk utland.
For Smith og Smule ble inntrykket forsterket av at mange av gjestene snakket engelsk denne ettermiddagen.
Heldigvis fant de to ledige barstoler ved de brede vinduskarmene.
–
For en utsikt, sukket Smule, og kikket henført ut på en snødekt og solfylt Bypark.
Tavlen i baren bød på fristelser – varme og kalde retter servert fra 12 til 17.
Her var mange spennende smakssammensetninger.
Smørbrød med blåost og anispære, for eksempel.
Eller torskekaker med chutney.
Suppe, pasta og burgere.
Egg og bacon.
SMITH BESTEMTE SEG for å prøve husets burger, og fikk valget mellom blåost eller jarlsberg på toppen.
– Lover bra, hvisket han til Smule, som hadde fordypet seg i synet og duften av kakene på disken.
– Tror det er bananbrød.
Det skal jeg ha, hvisket hun tilbake.
– Mat først, så kake, sa Smith bestemt, og lydig bestilte Smule smørbrød med spinat, salat, urter, ost og krydret chorizopølse.
Smørbrødet var en smaksfest av de sjeldne.
– Førsteklasses råvarer, pølsen smeller i munnen!
Det grønne er friskt og knasende, og er tilsatt litt balsamicoeddik og olivenolje av god kvalitet.
Sånn skal det være, sa Smule.
Smith var også storfornøyd med burgeren sin.
Den ble servert på en tilsvarende seng av grønt, og var saftig og smaksrik – og lett rosa i midten.
Sterk sennep og hjemmelaget majones med urter satte en spiss på retten.
Det gjorde også de provencekrydrede amandinepotetene.
De bar preg av at de først hadde vært bakt i ovn med grovt havsalt, og deretter skåret i to og ristet på pannen.
– Ypperlig, sa Smith.
Det var bare to dessertalternativer på menyen – gulrotkake og bananbrød.
– Mmm, saftig smak av kanel og biter av mørk sjokolade, sa Smule etter første bananbrødbit.
Smith mente hans gulrotkake var minst like saftig og god.
Synd, da, at espressoen de fikk servert ikke var av topp kvalitet, og ei heller rykende varm.
Hva mener du?
Diskuter saken under!
| 1
|
501564
|
Wannabe Ville vesten
— Morgan Kane hadde nok snudd i døren, kommenterte Smith da han sto på dørterskelen til Big Horn Steak House.
SMITH OG SMULE ble stående og betrakte de gigantiske hornene som pryder fasaden til biffspesialisten i Lodin Lepps gate 2b.
— Jeg kan ikke forstå at de har fått lov til å sette opp noe slikt midt i vårt vakreste kulturminneområde, mente Smule.
— Jaja, smaken er som baken.
Smith hadde ulvehunger og dro henne utålmodig inn i lokalet.
Der ble de møtt av flere horn, og et sammensurium av falske præriehjul, hestesko, pistoler og andre remedier fra cowboyland.
— Etter besøket å dømme er dette et populært sted, sa Smule og så seg rundt.
En hyggelig servitør hadde vist dem til det siste ledige vindusbordet.
— Kanskje maten er fantastisk, sa Smith håpefullt.
DET MANGLET I ALLE FALL ikke på valgmuligheter.
Biff i alle tenkelige varianter og størrelser dominerte menyen.
De to matmonsene bestemte seg for å droppe alkoholen, men la merke til at vinkartet var variert og oversiktlig, dominert av rødt, med tips om hvilke viner som passet til hva.
Smule gikk direkte til salatbuffeen, mens Smith ville prøve en kombinasjonsforrett bestående av kyllingvinger, løkringer, scampi og hvitløksbrød.
Den var en nokså tam affære.
Både løkringene og scampien bar preg av å være tilberedt lang tid i forveien.
Det var nok også kyllingvingene, men de var kjøttfulle og saftige og smakte av sterk barbecuesaus.
Salaten retten ble servert på, hang trist med hodet.
— Frisk, sprø salat er mangelvare på restaurantene her i byen, sa Smule.
Innholdet i skålen hennes var til forveksling lik kantinesalaten på jobben.
DA VAR HOVEDRETTENE straks bedre.
Smiths «Surf and Turf» besto av scampi og indrefilet fra grillen, med en klatt lunken boksmais, en halv stekt tomat og pommes frites som kjedelig tilbehør.
— Kjøttet er utmerket.
Saftig og mørt, og perfekt stekt.
Det skal de ha poeng for! sa Smith begeistret.
Smith var enig.
Hennes indrefilet kunne nesten skjæres med gaffel.
Hun konstaterte dessuten også med glede at bearnéssausen hadde den syrlige, deilige smaken av hjemmelaget.
Hun sto over desserten, men Smith ville prøve husets brownie med vaniljeis.
Den var, som de fleste desserter ved byens restauranter, på det jevne.
— Men espressoen var rykende varm og god.
Det skal de ha, sa Smith.
Er du enig med våre anmeldere?
Si din mening i kommentarfeltet:
| 0
|
501565
|
Ikke akkurat Orientekspressen
Pent dekkede bord med knitrende, hvite duker, bordbestilling, servitører med varm mat på fat, propert bestikk og klirrende glass.
Det var realitetene i hine hårde tider.
— JA, JA, NOE VAR bedre før, og noe er bedre nå!
Smith og Smule var på vei til Oslo, og etter
Ål stasjon var det på tide å besøke restaurantvognen.
Etter timer med intens stirring ut gjennom vinduene, vurderte de at de flotteste landskapene var unnagjort, og at god mat og drikke endelig kunne stå for tur.
De var jo klar over at den fine restaurantvognen dessverre ikke eksisterte lenger, men et kafébesøk var bedre enn å vente i evigheter på trillevogn med varm brus og tørre vafler.
ET LEDIG BORD klarte de å kapre, ikke verst bare det.
Smekkfullt tog og mangel på ledige seter førte selvfølgelig til at mange satt i restaurantvognen og ruget på en kaffe eller pils i timevis.
Ingen drømmesituasjon for noen, verken seteløse passasjerer eller relativt tålmodig personale.
— Større plass og flere bord!
Det er jo så koselig å sitte sånn mot hverandre og spise og prate på toget, mente Smule.
Utvalget på menyen var overraskende stort, sett i forhold til de mikroskopiske kjøkkenfasilitetene.
Kaffetrakter, pølsegrill og en bitte liten ovn.
Det var vel stort sett det.
Men så var det meste ferdiglaget og pakket i plast.
Grillen var til pølser, den lille ovnen til å varme ferdigpizza og andre halvferdige produkter.
Frukt, knaskegulrøtter og yoghurt fantes på menyen, sikkert til glede for mange foreldre.
Smule valgte seg wraps med røkelaks og salat, mens Smith gikk for ostebolle med ost og skinke.
Smule hadde flaks, for hennes mat smakte relativt fersk.
Laksen var god, og det var mye knasende sprø salat inni den nokså myke fine tortillaen.
Smith var ikke like fornøyd.
Han svevde i villfarelse om at plasten utenpå osterundstykket muligens holdt brødmaten fersk og fin og sprø.
- Slik plast er nok ikke funnet opp ennå, søte venn!
NASA er sikkert opptatt med viktigere saker.
TRAKTEKAFFEN var ikke nylaget, den heller.
Smule syntes litt synd på ham, og fikk kjøpt noe som var varmt og ferskt - wienerbrød med pekannøtter.
En skikkelig slager som finnes i mange kolonialforretninger rundt om i form av rå deig som tines og stekes på stedet.
Vips, så luktet det nybakt i vognen.
Med litt ekstra lønnesirup var Smiths humør og blodsukker igjen på vei oppover.
Smules kanelbolle var ikke like fersk, men hun fikk den varmet i ovnen, og da ble den nesten som ny.
Aldri sur på tur!
Hva mener du?
Si din mening her.
| 0
|
501566
|
Trés Bien!
Kjusa de heldiggrisene som har Bien som bydelskafé!
Men se opp for rivaliserende gjester fra nord og sør:
Snart kommer Bybanen, og den stopper like utenfor!
— BRRRR, KALDT UTE, og det ser jammen kaldt ut der inne også!
Smith siktet til interiøret, spesielt møblene, der krom og mørkt skinn regjerte sammen med det originale, gamle funkisinteriøret.
Men han ble lurt av de stramme linjene, her hersket en varm atmosfære med både god temperatur og lystige gjester.
– Ikke rart her alltid er smekk fullt på onsdager når det er quiz, hvisket Smule.
Enkel tavlemeny med dagens retter, fem ulike, samt tre desserter.
Smith valgte kveite med potetpuré og rødvinssjy, mens Smule gikk for «Bien Spesial».
— Spesial tolker jeg som unik, eller ulik alle andre, så dette blir spennende.
Skuffet ble hun ikke, da retten viste seg å være pølser fra Solheim Kjøtt med grønne linser og salsa.
Hun ble derimot litt skuffet over utvalget av røde viner, som besto av kun tre ulike, der alle var italienske.
En chianti, pinnevin (Cantina Zaccagnini) og dagens valg – rimelige Sangiovese di Puglia.
Alle tre var anvendelige viner som passet både med og uten mat.
MENS
DE VENTET på maten, kunne de nyte det vakre interiøret fra gamle Bien Apotek og more seg over merkelappene på skuffene som omga dem: graviditetstester, preventiver, sinksalve og flaskesmokker …
Så var maten servert, sjenerøse porsjoner med de herligste ting!
Kveite så hvit og så fin som nysnø.
Med vidunderlig rødvinssjy og grov potetmos.
— Det er virkelig klasse over dette!
Det er enkelt og rustikt, men har liksom et anstrøk av gourmet.
Hva sier du, Smule?
Dette er vel kvalitetsbistro, slik du alltid har ønsket deg det?
Smule var enig!
Pølsene fra Solheim kjøtt var fabelaktige, og kunne være så feite de bare ville, for her var raske karbohydrater på snedig vis byttet ut med sunne, grønne linser og en heit, smakfull salsa.
— Den gode sausen din, Smith.
Var det ikke litt lite?
Spør om mer!
Smith gjorde som befalt, og selv om denne sjyen var av en slik type som måtte monteres der og da, ble det servert mer etter få minutter.
Storartet!
KUNNE KJØKKENET følge opp med dessert av samme kaliber?
Ja, en perfekt crème brûlée og en sitronterte som Smule beskrev som «sjokkerende» god, til en svært god pris.
Ikke overraskende var kaffen også av det bedre slaget.
Alle rettigheter sørget for at også calvados kunne serveres til kaffen.
Litt over åtte hundre kroner totalt!
De var skjønt enige om at hadde det ikke vært for det ensformige utvalget av vin, hadde dette vært en soleklar sekser.
| 1
|
501570
|
Eimen av pølser i fett
Norway – land of pølse!
Det lød ikke bra, syntes Smith, men likevel var det nesten alltid det han tenkte når han kom til Bergen fra utlandet.
DET FØRSTE SOM MØTER besøkende til vårt vakre land og det siste de tar med seg når de drar, er eimen av pølser som grilles sakte, mens de ruller kontinuerlig i sitt eget fett.
Ikke et særlig raffinert første— eller sisteinntrykk, syntes Smith.
Kafeen på Flesland har nylig fått en ansiktsløftning, og tar seg bra ut.
Luftig og ren, med dempede grå, hvite og blå farger, som glir pent inn sammen med friske bilder av norske fjorder og måker og slikt.
God plass til mengder av folk på farten.
HVA KUNNE Smith og Smule spise, mens de ventet på boarding?
Noe måtte de ha til lunsj, for ikke alle flyselskaper serverer mat slik som i gode, gamle dager.
Her var det altså pølse, grillet eller kokt, med eller uten bacon eller ost.
Og klassiske smørbrød med laks og eggerøre, eller karbonade.
Pizzastykker kunne man også få, eller en søvnig salat som hadde sett bedre dager.
Fiskesuppe?
Det hadde de ikke denne dagen.
Da ble det ciabatta med ost og skinke til Smith, og «Luna» med bacon til Smule, som lurte på om dette var de samme blingsene som de hadde på «Deli Eleven».
De lignet i alle fall mistenkelig på noe prefabrikkert servert på bensinstasjoner og kiosker.
Hvitt, halvmåneformet, tynt hvetebrød med mozzarella og bacon inni, som sikkert hadde vært greit nok om det ble varmet i en ovn.
Dette ble imidlertid presset ned i et smørbrødjern, slik at det ble tørt og hardt som fjorårets kakemenn.
Smule så skuffet ut, mens hun kakket på blingsen med gaffelen.
– Syttifire kroner!
Det var det ikke verdt.
Koster det ikke trettini kroner for en slik en, der du vet?
Med drikke til?
Smith foreslo at hun kunne skrape ut det gode inni, men så desperat var hun ikke.
Det endte med at de delte Smiths sekstini kroners ciabatta, som smakte like kjedelig som den så ut.
Ferskpresset juice til femten kroner desiliteren ble drukket med andakt.
Da gjensto bare kaffe.
Traktekaffe fra kanne som slumrer på en varmeplate er jo et særnorsk fenomen, og mange liker det, underlig nok.
Smith og Smule valgte cappuccino fra en maskin, og den var ikke nødvendigvis bedre.
Den var lunken og så svak at espresso neppe var brukt som base.
Muffins pakket i plast fikk ligge i fred.
SÅ HVA ER DET med spisesteder på norske flyplasser?
Er det en regel at de skal ta ublu priser?
Er det i så fall fordi de tenker at reisende er i godt humør og har lommene fulle av oppsparte midler?
Eller de er i ekstase fordi de har «spart» så mye på taxfree-en?
Våre gjester fra andre land er nok ikke like lette å glede.
Ikke bruker de taxfree, og ikke har de særlig mye penger lenger heller.
Da blir det bare trist.
| 0
|
501572
|
Tok bølgen for Bølgen
Det var ikke mye som minnet om jul på Bølgen & Moi.
Men det var all grunn til å rope halleluja.
FORRIGE GANG Smith og Smule var på Bølgen & Moi, var begeistringen stor.
Men det var til lunsj.
Holdt middagsserveringen like god kvalitet, undret de seg, og la av sted.
— Her har skjedd noe! utbrøt Smith idet de kom inn.
— Jepp, sa Smule.
- De har fått ny kunst på veggene.
Det vil si, gammel kunst.
Det to matmonsene var enige om at portrettene i gullrammer fra 1700-tallet var et meget vellykket tilskudd i det luftige og moderne lokalet.
Bordene var - som alltid her - dekket til fest med bestikk og glass i kunstferdige formasjoner.
På papirduk!
— Greit til lunsj med fargestifter til, men ikke når man ser for seg en førsteklasses middag, sa Smule surt.
MENYEN BESTÅR AV litt av hvert til ulik pris.
Dagens femretter varierer, og fra denne kan man velge tre, fire eller fem retter.
På den faste menyen er dyreste hovedrett lam fra Hardanger til 290 kroner, etterfulgt av stekt kveite til 285.
Men her er også rimeligere klassikere, som Bølgens elleville burger.
Også vinkartet er variert - med et godt utvalg viner på glass.
Noe som passet Smith godt, da Smule hadde bestemt seg for å kjøre hjem denne kvelden.
De ble enige om å slå på stortrommen og bestilte hele femretteren, begge to.
— Skal bli! sa en ung og smilende servitør.
Meget representativ for Bølgen & Moi, der servitører som har passert 30 er en sjeldenhet.
Magene romlet, og redningen ble en lun focaccia med nydelig tomat-aïoli som kom raskt på bordet, sammen med en bitte liten svineterrin fra kokken.
— Mmm, smak av jul, sa Smule.
Så var det slutt på julen.
Ballet ble åpnet av en smaksbombe av en kremet hummersuppe, så salt og kraftfull at den var nesten på grensen til å tippe over.
Til den valgte Smith et glass frisk og spenstig Grüner Veltliner fra Østerrike, og var i himmelen.
SÅ KOM TORSKEN.
Perfekt stekt med sprø panchetta på toppen.
Fisken var servert på en luftig potetpure.
Omkranset av en sødmefylt og frisk grønn erterstuing, knasende grønnsaker og en drøm av en smørsaus med smak av vermouth.
— En fest både for øye og gane, mente Smith, som valgte en lett, italiensk rødvin til.
Indrefileten som fulgte, var rosastekt, og hadde følge av både gåselever og trøffelsaus.
Og meget smaksrike pommes Anna og en symfoni av ulike grønnsaker.
— En fin rett med fantastiske råvarer, men ikke særlig original, påpekte Smule.
Så fulgte nydelige oster fra den franske byen Mons, som er blant verdens beste.
Say no more.
Og avslutningen - sjokolademousse med hjemmelaget romrosinis, var en søt og herlig drøm.
— Her er det bare å ta bølgen, sa Smith.
| 1
|
501574
|
Kan bli topp med enkle grep
Flekker på duken og nedbrente stearinlys holdt på å skremme Smith og Smule bort fra Ma Ma-Thai.
Men de var for så vidt glade de ble.
LA DET VÆRE sagt med en gang:
Ma Ma-Thai er ikke stedet for deg som liker minimalisme og stivete, hvite duker.
Kan du derimot se gjennom fingrene med et slitt interiør malt i fargetoner som gir assosiasjoner til sennep og ketchup, kan du få en god restaurantopplevelse.
Her serveres thaimat som til dels sparker skikkelig fra, og du får mye mat for pengene.
DEN LILLE RESTAURANTEN i Kaigaten har etter hvert fått mange år på baken.
Etter besøket å dømme, har den antakelig også et stort antall stamgjester.
Men det er på tide å våkne fra Tornerose-dvalen.
— Stedet trenger en skikkelig overhaling.
Menyene er så krøllet og fulle av flekker at det er vanskelig å lese dem, sukket Smule.
Hun valgte thailandsk vårrull til forrett.
Den var sprø og meget god, men hadde følge av en gørr kjedelig salat uten dressing og en chilisaus som bar preg av å komme fra flaske.
DA VAR SMITH straks mer fornøyd med sin tom yam-suppe med kylling.
Her konkurrerte kraftfulle smaker av lime, chili, ingefær, sitrongress og koriander om oppmerksomheten, sammen med store biter kylling, sjampinjong og andre grønnsaker.
— En fest, mente Smith, som måtte tørke svetteperler av nese og panne.
Han hadde bestilt suppen middels sterk, og var glad han ikke hadde vært dristigere.
Glad var han også for glasset med Singha som sto foran ham - et lett, søtlig øl som gir god balanse mot den sterke maten.
— Øl er ubestridt det beste følge til thaimat, slo han fast.
Sterk og fyldig var også Smules kylling i rød karri.
— Søt kokosmelk mot sterk karri.
Og friske limeblader innimellom.
Sausen er «fingerslikkende» god, utbrøt Smule.
Smith hadde bestilt medium styrke på retten med kongereker.
Den var en heller tam affære.
Men scampiene var perfekt stekt, og grønnsakene bare lett woket, noe som hjalp godt på helhetsinntrykket.
MA MA-THAIS dessertmeny var en skuffelse, i alle fall for den som ikke vil ha is.
Smith bestilte frityrstekt banan - og mente den definitivt holdt mål.
Sprø utenpå og søt og bløt inni.
— Men vaniljeisen som serveres til, er neppe hjemmelaget, sa Smith.
Smule ble sittende og filosofere litt over espressoen, som inneholdt altfor mye vann etter hennes smak.
— Med ganske enkle grep kunne dette stedet blitt helt topp, mente hun.
— Enig, sa Smith.
- Men noe må gjøres.
| 0
|
501575
|
Høy snackfaktor
Små barn og store barn trekkes mot T.G.I. Fridays som Hans og Grete til sukkertøyhuset.
Smith og Smule lot seg trekke med av en sulten og ivrig Junior, mens de undret seg over begeistringen.
KAN DET VÆRE de røde og hvite stripene som gir assosiasjoner til sukkerstang?
Ballongene?
Nei, mange steder har jo ballonger.
De hyperaktive servitørene?
Nei, de har jo omsider funnet roen, i god skandinavisk ånd.
Smith holdt en knapp på det maskuline «All American»-sportsbar temaet, mens Smule på sin side mente det var vår umettelige trang til søppelmat.
Junior mente hardnakket at de hadde byens desidert beste burger.
I alle fall av de barnemenyene han noensinne hadde smakt, så det så.
Omfattende og rikt illustrert meny, mange får nok vann i munnen av denne.
Et knippe av rettene fantes også som lunsjmeny — burgere, sandwicher, caesar-salat og pasta.
Alle til 98 kroner.
Smith falt for «Blackened Cajun Chicken Sandwich», presentert som kraftig krydret kyllingbryst på varm ciabatta, med majones, tomat, salat og smeltet ost.
Med pommes frites.
— Såpass!
Smule hevet lett på øyenbrynene.
- Håper alle kaloriene er verdt det!
Hva er din forventning, eller skal jeg si dine forhåpninger, til dette måltidet?
— Jo, nå skal du høre!
Kraften fra det krydrede, varme og saftige kyllingkjøttet vil blande seg med majonesen, som er en uovertruffen smaksforsterker.
Disse liflige aromaene vil igjen blandes med den søte, urteaktige smaken av solmodne tomater, slik at søtt, sterkt og salt kan møte lett syrlig, men akk så kremet og myk, smeltet ost.
Det hele perfekt holdt på plass av knasende, florlett hveteciabatta, som også hindrer at godsakene drypper ned på håndleddene, drømte Smith.
DREAM ON.
Kyllingen var ikke saftig i det hele tatt, de to mikroskopiske tomatbitene smakte ingenting.
Det annonserte krydderet eksisterte nesten ikke.
En lett snurt Smith gadd ikke å spise den andre halvdelen av sandwichen, og kastet seg i stedet over porsjonen med pommes frites, som heldigvis var skikkelig god.
Og de hadde hatt nykvernet pepper på den.
Smule var i vitaminmodus, så hun nøyde seg med tortillachips og dip, mens vitaminene ble inntatt flytende.
Hun hadde oppdaget et vell av ulike smoothies, og «Gold Medalist» var en vellykket, søt sak, med mye frukt og bær.
Den gikk ned på høykant, mens chipsen fikk stå i fred.
De var ikke engang varmet, og salsaen var en tam affære.
Hun tok heller kaffe og kake, et mikrovarmet, supersøtt, mektig sjokoladekakestykke med varm sjokoladesaus og is.
Overveldende!
Som skapt for å deles.
På tre!
Den som var mest fornøyd, var nok Junior.
Burgeren gikk ned på høykant.
Enig med våre anmeldere?
Si din mening her.
| 0
|
501576
|
Det lille ekstra
En seksretters på Colonialen er ikke noe man kan gjøre hver uke, men absolutt noe en matelsker bør unne seg en sjelden gang dersom finansene tillater det.
— DET HANDLER OM prioriteringer, fastslo Smith.
- For noen er jo dette et mye større kick enn å kjøpe seg et nytt klesplagg, er du ikke enig?
Smule så beskjemmet ned i duken.
Hun hadde jo akkurat shoppet et nytt plagg for anledningen.
Det hadde imidlertid slett ikke vært nødvendig.
Selv om gjestene var passende pent kledd, hersket en avslappet, om enn forventningsfull, stemning i den lille restauranten med de komfortable stolene.
På Colonialen er ukens meny forhåndsbestemt, og gjestene kan velge syv, seks eller fem retter fra denne.
Vinpakke anbefales, men det er selvsagt mulig å velge en flaske fra husets utvalg.
Smith og Smule gikk for seks retter, som kunne by på blåskjell, geitost, jordskokksuppe med kongekrabbe, kveite, pølse med kylling og foie gras, lam, og ost eller en variasjon over epler til dessert.
FØRSTE RETT besto av to deler: blåskjell escabeche og en bitte liten terrin med to typer chèvre.
Den unnselige biten viste seg å være en smakseksplosjon av de sjeldne.
Smith og Smule så euforiske på hverandre.
De var klar for en bit til.
Men i skålen var det ... tomt!
— Museostebit! snerret Smule.
— Og den Hugo-vinen var ikke så spesiell.
Smule var snurt.
Men ikke mer enn at neste vin fikk det til å spinne av fryd i hjernens duftsenter.
Pietramarina fra Sicilia, servert til en liten jordskokksuppe med unødvendig eggekrem, mye parmesanskum og utsøkt kongekrabbe.
Og deretter en pouilly fuisse så fet og honningdryppende aromatisk at den posjerte kveiten nesten, bare nesten, fikk problemer med å henge med i svingene.
Mørk, blank, forførende estragonsjy og spretne, smakfulle biter med panchetta fikk dem inn på rett kjøl igjen.
Kyllingpølsen med foie gras var også aldeles nydelig.
- VI KUNNE GJERNE hatt en større porsjon av denne også, hvisket Smith, selv om han følte seg litt usofistikert over å klage på de bittesmå porsjonene.
Kveldens hovedrett var vestlandslam med kantareller, spinat og sjy, akkompagnert av en overraskende god rioja, Vinas de Gain 2006.
En morsom detalj under middagen var at vinkelneren skjenket oppi glassene uten et ord, for så å forsvinne en liten stund, slik at gjestene fikk tid til å lukte, smake og gjette seg frem til opprinnelse, før han kom tilbake med fasit.
Ost på Colonialen er alltid ekstraordinært på grunn av det imponerende utvalget.
Her gjelder det å notere flittig, slik at man ikke roter seg bort når innkjøpene skal gjøres ved en senere anledning.
— Dette er som teater fremfor kino, konkluderte Smule.
- Det er underholdende, interessant, storslått og bent frem eventyrlig.
Og også litt dyrere.
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 1
|
501577
|
Marmor og glamour
Banco Rotto har gjenoppstått.
Med hvit damask på bordene og krystall fra taket, og full trøkk både på scenen og kjøkkenet.
SMITH OG SMULE ville teste magemålet og dansefoten på Banco Rotto, som gjenåpnet for ikke lenge siden.
Konseptet er dansemusikk og underholdning, i kombinasjon med og mat og drikke for folk som har passert 25 med god margin.
De kunne velge mellom matservering i to avdelinger:
Filialen Brasserie eller det mer eksklusive Banken À la Carte.
De valgte det siste.
— Her har de visst ikke spart på noe.
Jeg føler at jeg har havnet på et fransk slott, hvisket Smule til Smith idet de ble vist til bordet i de indre gemakker.
LOKALET ER NYOPPUSSET og fremstår som finanskrisens store kontrast.
Her glitrer det i gull og marmor.
En champagnebar like innenfor inngangspartiet setter tonen — det gjør også noen enorme lysekroner i krystall lenger inne i det gamle banklokalet.
MENYEN VITNET OM kjøkkensjefer med sans for kortreist, norsk kvalitetsmat og spennende smakskombinasjoner.
Og lokal tradisjonsmat.
Her sto både persetorsk med ramsløk og surstek med epler og bringebær på kartet.
Smith valgte varmrøykt andebryst til forrett, og smørstekt kveitefilet til hovedrett, mens Smule ville prøve hjemmelaget cannelloni med kongekrabbe, etterfulgt av lammefilet fra Jæren.
Til maten valgte de en fruktig italiener som var et fint kompromissfølge til begge hovedrettene.
De ble ikke skuffet.
Smiths and var perfekt rosastekt, og den milde røykesmaken ble fint balansert av en frisk urtesalat og søt nøttehonning.
Smules cannelloni og kongekrabbe kunne lett ha blitt litt tam på smak, men ble reddet av en kraftig skalldyrsaus som sparket skikkelig ifra.
FESTEN FORTSATTE da hovedretten kom.
Kveitefileten var stor og saftig, akkurat passe stekt, og smakte himmelsk mot knasende grønnsaker, en nydelig smørsaus og noen skiver sprø, røykt skinke.
Smules lam var ikke fullt så fantastisk.
DESSERTENE VAR til å svelge tungen ned etter.
Hjemmelagde iser av blant annet plomme og tyttebær - i kombinasjon med mørk sjokolade.
Enig med våre anmeldere?
Si din mening her.
| 1
|
501580
|
Nybakt nostalgi
Det enkle er ofte det beste.
Spesielt når det er hjemmebakt.
ET MÅLTID på Retro klosteret er en vandring i barndommens mimredal – i alle fall for folk som har levd en stund.
Ikke bare er interiøret fra det glade 60— og 70-tall, men duften av bakverk og nybrent kaffe er påtrengende vidunderlig.
— Mmm, dette minner om mormors hjemmebakte brød med ripsgelé, mimret Smith.
Retro er et lite hjørnelokale på Klosteret med et virvar av bord og stoler i ulike fasonger og størrelser.
Særlig stoler er det mange av - så mange at lokalet er på grensen til overfylt.
— Til og med en gyngestol lik den naboen hadde på landet!
Den vil jeg sitte i, utbrøt Smule begeistret.
MENYEN på tavlen var ikke lang.
Her serveres egg og bacon (Retro serverer også frokost), omelett, skiver og rundstykker med forskjellig pålegg, samt Retros yoghurt med eple, honning og valnøtter.
— Jeg savner en salat, sa Smule.
— Jeg har tenkt på det, sa en smilende servitør.
Smith bestemte seg for omeletten, mens Smule prøvde seg på et økologisk hjemmebakt rundstykke med fransk salami.
Begge rettene kom raskt til bordet.
— Omeletten er nystekt og nydelig, med diskré smak av urter, sa Smith.
Retten ble servert med et rundstykke og oppskårne tomater.
Enkelt og greit.
— Deilig å få mat som går an å få i seg uten å grise til hele seg, mente han.
SMULE VAR ENIG .
Hennes rundstykke ble servert med godt smør, oppskåret agurk og en nydelig, fet, fransk salami med urter.
— Her får alle smakene komme til sin rett.
Brødet er intet mindre enn et eventyr! sa hun.
Mindre euforisk ble hun ikke da en saftig, varm eplekake ble satt foran henne.
Ifølge servitøren var hemmeligheten kefir og spelt.
— Ren magi, mente Smule etter første bit, og der kom servitøren med kaffe.
Hun bemerket, lett unnskyldende, at regnet hadde gjort melken i Smiths cappuccino flat.
— Vittig, sa Smith, som aldri hadde hørt om et slikt femomen.
— Ingenting å si på smaken i alle fall.
Kaffen er sterk og meget god, konkluderte han.
— Og min espresso likeså.
Den er også brennende varm, sa Smule, som er temmelig lei av å bli servert lunken espresso ved byens restauranter.
Har vi vært i overkant positive i dag? undret Smule da de to mette matmonsene vandret ut i sommerregnet.
— Vi skal ære det ekte.
Det er til og med skinnende rent der, og det er ingen selvfølge på den type kafeer, sa Smith.
Enig med vår anmelder?
Si din mening her.
| 1
|
501581
|
Mye godt på menyen
Smith og Smule ante ikke hvor mange det var på kjøkkenet, men servitøren kjørte et prikkfritt enmannsshow.
DET VAR IKKE STAPPFULLT hus denne regntunge lørdagskvelden, men det var nok gjester til å holde servitøren på tå hev, og vel så det.
Noe som ikke så ut til å stresse ham nevneverdig.
— Og du som alltid sier at multitasking er en paradegrein for kvinner?
Smith var i godlune, og følte seg litt konge på haugen der i Finnegårdens annen etasje.
Ute tordnet og lynte det, inne var det lunt og behagelig, og alle ønsker ble effektuert elegant og prompte.
MYE GODT PÅ MENYEN, det var de enige om, så fordelingen av godene gikk relativt smertefritt unna.
Smule øremerket risotto og kylling, mens Smith var i lune for lam og carpaccio.
Det forenklet valg av vin, og servitøren introduserte dem for husets utvalg av røde.
Spesielt mye skryt fikk Montepulciano d'Abruzzoen «San Clemente» fra Zaccagnini.
Dette skulle være den gjeveste vinen av de beste druene, fra produsenten av velkjente Cantina Zaccagnini.
Vellykket valg, den var rik og spennende.
Ingen ublu pris, heller.
Smiths carpaccio fikk også superlativene på glid.
Den var garnert med grønn pesto, noe som lett kunne trukket retten ned i veikrosjiktet om den hadde vært fra glass.
Men den var helt frisk, parmesanen var nyrevet, oljen var tykk og pepperen nykvernet.
Utmerket.
FRA DEN ENE KJØTTRETTEN til den andre; hovedretten besto av lammefilet med ratatouille og potetsalat.
Helt ok, selv om potetsalaten var litt kjedelig.
Smith hadde forventet noe annet enn varme poteter i fancy biter, etter beskrivelsen «varm italiensk potetsalat».
Da var Smules kylling i en høyere liga.
For dette ville Smule gjerne spise igjen.
Saftig, fylt kyllingkjøtt mot myk hvitløkspotetpuré og himmelsk sitron-beurre blanc.
Asparges grillet med serranoskinke som kraftig sidekick.
Denne retten hadde snert, og et smaksbilde helt annerledes enn forventet.
Snert hadde også jordbærene, enkelt servert i lime- og vaniljemarinerte biter, med knust marengs.
Og en god tiramisu kunne heller ikke spises for ofte, det var de skjønt enige om.
Enig med våre anmeldere Smith og Smule?
Si din mening her.
| 1
|
501585
|
Summende ungdomsfavoritt
Ungdomsversjonen av Smith og Smule har vurdert en av byens favoritter blant den yngre garde — Sumo.
ER DET MULIG å yte god service og servere fantastisk mat mens det koker i lokalet?
På Sumo er svaret ja.
–
Er dere klare til å bestille?
Ungdomsversjonen av Smith og Smule hadde sittet ved vindusplassene på Sumo i kun få minutter før en tredje smørblid servitør dukket opp.
To ganger før hadde de bedt om mer tid til å bestemme seg.
–
Denne gangen tror jeg vi er klare, svarte Smith.
Lokalet var smekkfullt, og servitørene hastet rundt, mens gjestene forsøkte etter beste evne å overdøve hverandre.
Stemningen var like høy som lydnivået.
SMITH VALGTE en «Sumo scampi tempura» til forrett, mens Smule tok en «Tom Yum-suppe».
Scampien smakte nydelig sammen med chilimajonesen som var til, og suppen var en bombe.
–
Denne var sterk! gispet Smule mellom skjeene med nudelsuppe.
Smith nølte da hovedrettene skulle velges.
Han hadde lyst til å prøve sushi, men hans eneste tidligere møte med den japanske nasjonalretten, var en lunken wasabi.
Han bestemte seg for å lytte til den blide servitøren, som fortalte utfyllende om de forskjellige sushitypene og hva som passet best for en novise.
–
Jeg tror servitøren vår kunne overtalt enhver, mumlet Smith etter at han hadde bestilt to biter lakse-nigiri i tillegg til hovedretten sin, «Hot Pot»; kongescampi, biff, kylling, grønnsaker og shanghaisaus.
Smule på sin side tok to biter med nigiri av kokt reke og «Sumos rød curry».
Til det hele valgte de to hver sin øl fra Østen; japanske «Kirin» og singaporske «Tiger».
Smule ville også prøve japansk risvin, så de bestilte en liten flaske «Masumi Karakuchi Gold Sake» på deling.
–DENNE VAR STERK og god, men ikke slik at smaken overdøves, sa Smule om sin røde curry.
Smiths «Hot Pot» var en blandet opplevelse.
Rekene og kjøttbitene smakte godt med shanghaisausen, men det hele var preget av bønneskudd og revet gulrot.
– Lurer på hvorfor maten alltid skal gjemmes bort bak bønneskudd? lurte Smith.
Resten av tallerkenen var fortreffelig, med unntak av de seige bitene tofu som gjemte seg blant kjøttet.
– Husker ikke å ha lest noe om tofu på menyen ... undret Smule og tok en slurk av den oppvarmede saken som overgikk alle forventninger.
Til dessert fikk Smith servert en fantastisk appelsinsorbet, mens Smule fornøyd kastet seg over sin meget gjennomførte crème brûlée.
Et festmåltid for snaue tusenlappen!
Enig med vår anmeldere Smith og Smule?
Si din mening her.
| 1
|
501586
|
Tilbake til fremtiden
Italiensk mat tilberedt på italiensk vis.
Det var det Smith og Smule var ute etter på Stragiotti.
OG ITALIENERNE innfridde.
Absolutt!
– Hvorfor er det så mange sprikende meninger om maten på Stragiotti?
Man kan jo oppleve alt fra pottesure bemerkninger til stående applaus om én og samme rett, sukket Smule.
Det dreier seg selvsagt om smak og behag, men Smule trodde også at folks forventninger kunne være årsaken.
–
Vi som var unge og lovende på 70— og 80-tallet, er jo indoktrinert fra fødselen av med at italiensk – det er pasta i pulverbaserte, tykke sauser, med et tykt lag smeltet norvegia på toppen.
Slikt tar det gjerne noen generasjoner å få bukt med, mente hun.
Men hun hadde også merket seg at dagens generasjon unge mennesker har større kunnskap om mat enn hun selv hadde i ungdommen, og spesielt om mat fra andre land.
UNDERETASJEN VAR stengt av, og menyen var blitt kortere.
Kanskje var den en sommervariant?
Men Smule fikk konstatert at en del av slagerne fortsatt fantes, og menyen var også supplert med andre klassiske retter, som saltimbocca.
Vinkartet var også litt mer slunkent enn de husket fra forrige besøk, selv om ferieavvikling neppe var årsaken.
En Soave Classico, frisk, men ikke for syrlig vin fra Veneto, Italia, ble anbefalt til forrettene, der de endte opp med asparges og blåskjell.
Perfekt tilberedt asparges, sikkert norske, for de var veldig søte, sprø og gressgrønne.
Med parmesan.
Enkel og god antipasti.
Porsjonen med blåskjell var egentlig i største laget som forrett, men Smule nektet å forlate stedet uten.
De var som forventet – himmelske muslinger i utsøkt kraft.
SULTEN PÅ flere frukter fra havet valgte Smule «Risotto Frutti Mare» som hovedrett.
En flott rett i utgangspunktet, mye fine skalldyr og god tyggemotstand i risen, men av uforståelige grunner var det også mye olje i den.
En påtrengende oransje olje som fulgte hver eneste munnfull.
Hun skjøv fatet unna, og fikset en dessertmeny i en fei.
Alt gikk egentlig raskt denne kvelden, både servering, rydding og mat.
Mens Smule var opptatt med å skanne menyen, satt Smith mer eller mindre i transe over sin saltimbocca.
Smørmyke tynne skiver av kalv og parmaskinke var stekt raskt og lagt ved siden av en lun haug kremet båndpasta, slik at utsøkt kraft fra kalv og parma smeltet sammen med fløten til en magisk emulsjon.
TIL DESSERT ble det pannacotta til Smule og affogato til Smith.
Denne desserten var like enkel som den var genial: et lite glass vaniljeis med en espresso helt over.
Priset til langt under hundre kroner, som seg hør og bør.
Enig med vår anmeldere Smith og Smule?
Si din mening her.
| 1
|
501587
|
Zuppe og hvin
På Zupperia får du god, varm suppe og babyhvin til lunsj.
– JØSS!
HER MÅ gjennomsnittsalderen være under 15, utbrøt Smule forbauset.
Zupperia var fylt til randen av barnevogner, mødre og skallete små hoder da Smith og Smule ankom en regntung septemberdag.
Slikt blir det mye lyd av.
– Bare koselig, det, mente Smule.
– En fin kontrast til alt som er for gammelt på dette stedet.
Menyene, for eksempel.
Zupperia trenger fornyelse, ingen tvil om det.
Menyene er så slitte at de knapt er lesbare.
Fluer i vinduspostene vitner om at støvkluten har vært gjemt bort en stund.
–
Men maten er god her, især suppene, som alle er kokt på ordentlig kraft, sa Smith.
–
Og konseptet med en skikkelig suppemeny er enestående, sa Smule og konstaterte at hun kunne velge mellom hele 11 supper.
I tillegg til massevis av lunsj— og hovedretter fra ulike hjørner av verden.
VALGET FALT på en av favorittsuppene hennes:
Tom Ka Gai.
Smith bestemte seg for å prøve seg på et av husets smørbrød.
Smiths åpne smørbrød var gigantisk.
En voksen lun bagett med aioli, store stykker salat, agurk, paprika og rødløk, toppet med parmaskinke og revet parmesan.
– Ingenting å si på grønnsakenes friskhet, men jeg savner litt god olje og eddik, eller mer aioli.
Retten trenger å piffes litt opp, sa Smith.
Det hjalp riktignok litt at det var smurt pesto rundt tallerkenkantene – det var bare så altfor lite.
–
Og en annen ting ..., sa Smith mellom munnfullene, – ... er at jeg er lei av å spise parmaskinke som har vært vakuumpakket.
Så mye parmaskinke som det serveres rundt om på byens restauranter, skulle man tro at det måtte gå an å få den nyskåret!
SMULE FIKK SERVERT en rykende varm suppe som duftet vidunderlig av ingefær, lime, koriander, kokosmelk, sitrongress og andre godbiter fra Østens kjøkken.
En raus porsjon, servert med nudler, som dessverre hadde kokt for lenge.
Suppen ble servert med kylling i store biter, samt biter med sopp, rødløk, agurk, paprika og gulrot.
Alle med god tyggemotstand.
– Nydelig!
Suppen har en herlig, lang ettersmak, men jeg savner litt sting på slutten, sa Smule.
Hun var redd kakene som sto i kjøledisken skulle være tørre, men tok sjansen likevel.
Men både cappuccinokaken og gulrotkaken var søte og saftige, sistnevnte med en herlig ettersmak av kanel.
Synd, da, i en slik lykkestund, at Smules espresso ble servert lunken.
Enig med vår anmeldere Smith og Smule?
Si din mening her.
| 0
|
501612
|
Mer surt enn søtt hos China Palace
Med over 130 punkt på menyen gaper restauranten for høyt, med en service som ikke klarer å holde tritt.
Siden 1988 har China Palace bydd på en smakebit av hvordan asiatisk overdådig luksus kan se ut.
I midten av rommet svømmer levende fisk i en utsmykket karpedam med fontene.
Innredningen er påkostet og lekker.
Her har selv takplatene egne ornamenter.
Ifølge hjemmesiden tok det hele to år å bygge restauranten, som skal gjenspeile et keiserlig palass.
I dag slår idyllen sprekker med laminerte plastskilt og slitte stoler.
De elektriske massasjestolene i gangen gir alt annet enn et eksklusivt førsteinntrykk.
Servitøren står klar til å ta bestillinger i det vi setter oss.
Men spisekartet på China Palace er tykkere enn et atlas.
Det tar tid å finne riktig rute gjennom seks ulike kjøttyper, veganske retter, ris og nudler frem til enden av reisen, dessertene.
Selv om alle rettene er avbildet.
For menyen inneholder over hundre valg.
Og selv om flere av sausene går igjen til ulike kjøtt-typer, gir utvalget rom for bekymring.
Hvordan skal servitørene klare å holde styr på all den informasjonen?
I dette tilfellet kommer svaret raskt:
Det klarer de ikke.
Vårrullen jeg får servert til forrett er stor, firkantet, føyelig og sprø.
Den serveres med en frisk salat av tynn-strimlet kinakål og gulrøtter.
Retten er fylt med en salt velsmakende blanding av kjøtt og grønnsaker.
Noe mer spesifikt svar angående ingrediensene får vi ikke fra servitøren.
–
Det er i hvert fall svinekjøtt, bemerker hun.
Svinekjøtt og biff.
Eller var det kylling?
– Kylling var det ja, sier hun idet hun rydder av fatene.
Også ved hovedrettene viser det seg at det store menyutvalget stikker kjepper i hjulene for serveringen.
For hovedretten av hummer med krabbesaus kan ikke bestilles.
Ifølge vår servitør har det vært helt umulig å oppspore taskekrabber i Bergen denne uken.
Ikke engang butikkene i området har hatt krabber, forteller hun.
Det høres merkelig ut, for senest på vei bort til restauranten gikk jeg forbi en butikk med full krabbedisk.
Servitøren anbefaler heller en sterk, tomatisert bønnesaus fra sichuan-provinsen.
Et godt valg.
Den litt fyrige sausen passer utmerket sammen med både hummeren, som må kjempes ut av skallet med kniv og gaffel, og grønnsakene av asparges og sopp.
Men grønnskjellene får en syrlig bitter ettersmak.
Det sprøstekte andebrystet à l’orange er en enormt søt rett, med en appelsinsaus av flytende sukker.
Appelsinskivene frisker opp et kjøtt med fin fettbalanse, sammen med søte frukter som litchi og melon.
Dessert etterpå er nesten overflødig.
Spesielt når den sprøstekte bananen bader i sirup.
Men det er en klassisk og god dessert.
Det er også den hjemmelagde ostekaken med tykk kjeks-bunn.
Kaffe og te serveres i store, elegante porselenskanner.
Men det blir nesten komisk når den som har bestilt kaffe får te, og omvendt.
Koppene endres, kannene blir stående.
Dermed blir det følgefeil i etterskjenkingen også.
Kunnskapen om vin er fraværende.
Det eneste servitøren kan tilby er husets vin.
Hun vet ikke hva den heter eller hvor den er fra, kun at den er halvtørr.
Hun virker lettet da valget i stedet faller på en eplejuice.
Serveringen gjennomføres med en enorm høflighet, men den er likevel full av mangler:
Det tar lang til før middagen ryddes.
Og det huskes ikke hvem som har bestilt hva.
China Palace markedsfører seg som en eksklusiv kinarestaurant, og da bør servicenivået være der etter.
Tre hjerter indikerer en skuffende opplevelse, mens to viser til faktiske feil ved måltidet.
Den store menyen er utvilsomt en utfordring for personalet.
Menyene er skitne med matrester på sidene.
En av menyene mangler en side.
På bordene står åpne glass med saus som blir stående fra en gjest til en annen.
Det løse toalettsetet gjør at jeg nesten deiser i bakken.
Slikt er ikke greit.
Det skal mer til enn et vakkert lokale for å skape ett palass.
| 0
|
501614
|
Herlig hjemme-restaurant
Søtt+Salt har ikke drevet restaurant siden 2012.
Nå gir de deg følelsen av å være på restaurant hjemme.
Noen helger vil jeg bare være hjemme.
Sno meg inn i et teppe med Netflix-maraton og vite at det ikke finnes noen forpliktelser før mandagen står for tur.
Andre helger er fylt med avtaler, bursdager, dugnader og gjøremål.
Mat må man ha uansett.
Og når det først er helg vil man jo ha noe ekstra godt.
Mat for to-konseptet til Søtt+Salt gir deg restaurantopplevelsen rett hjem i stuen, uten at det koster deg verken tid eller energi.
Dyrt er det heller ikke.
Konseptet er såre enkelt.
Hver fredag og lørdag kan du hente en pose med ferdiglaget mat, kokt fra bunnen av, fra fem ulike hentepunkter i Bergen.
Maten må bestilles innen torsdag kl. 12, samme uke.
Hvilke retter som står på menyen annonseres på hjemmesiden, hvor man bestiller og betaler for maten.
Menyen består av deleretter som serveres på samme tid, og innholdet fornyes hver uke.
Testuken består middagen av lam, blåskjell, grønnsaker, to salater, et hjemmelaget brød, dressing og smør.
En boks med dessert hører selvfølgelig også med, en tykk og fyldig tiramisu dekket av grove sjokoladebiter.
Alle rettene er elegant dandert med garnityr.
Min eneste oppgave er tilsynelatende å sette lammet i ovnen og helle meg et glass vin mens jeg venter på at kjøttet blir varmt.
Etter nøyaktig 15 minutter løfter jeg den rykende gryten ut av ovnen, og setter den på bordet ved de andre rettene.
I en av småskålene ligger det spenstige blåskjell med sommerkål og safran.
De smaker deilig friskt av hav med en dillkvast på toppen.
Dette er den eneste av de fem rettene som ikke passer helt inn i samspill med de andre.
Det gjør den ypperlig til forrett.
Det breserte lammebrystet er mørt, og nesten helt uten krydder.
Kun litt pepper er tilsatt for å forsterke de allerede markante smakene i det fettrike og saftfulle kjøttet.
Kjøttet strimler seg fra hverandre bare du ser på det.
Sammen med rosenkålblader og røde og gule beter er dette en rett du fint kunne ha spist alene.
Det eneste jeg savner er litt større biter av rosenkål, for de tynne bladene gir lite smak.
I de andre småskålene på bordet finnes det litt av hvert å velge mellom.
Ratatouillen er klassisk med paprika, tomater og squash.
Den smaker litt bittert av urter som kan minne om oregano.
Retten er velsmakende, men jeg angrer på at jeg ikke varmet den sammen med lammet.
Det hadde gjort opplevelsen av retten bedre.
I skålen ved siden av finnes en salat med risoni, en pastatype som er formet som ris.
Dette er også en kaldrett, med karse, sjalottløk og paprika.
Den har en syrlig og lett smak, og passer nydelig sammen med den runde og fete lammesmaken.
I posen er det mange retter som beveger seg i ulike retninger.
Noe er søtt, og noe er salt.
Det gir en balanse i smaksbildet og gjør måltidet spennende.
Salaten av rucola og parmesan er laget med en ferskost som bidrar med både urter, variasjon og fuktighet.
Flakene av parmesan er store og ikke raspet.
Slik gir de mye smak.
Det samme gjør krutongene.
De er lagt i en egen boks for å beholde sprøheten, og smaker salt og fett som et godt potetgull.
Det er kun to elementer som bryter idyllen.
For brødet er tørt, og sesam-humusen smaker intenst røkt, nesten mot svidd gummi.
Rettene ser for øvrig så vakre og hjemmelagde ut at du kan lett komme unna med det om du skryter på deg å ha laget maten selv.
Ingen vil kunne gjette at denne maten lå i bokser for få minutter siden.
I 2012 stengte Søtt+Salt restauranten på Hotel Norge.
Siden da har Frode Alræk og Fredrik Herud Sørensen fokusert driften rundt kantiner, kurs og selskapsservering.
Med mat for to kan du nå gjenoppleve Søtt+Salt på privaten.
Og godt er det.
For teamet vet hvordan de skal få Bergen til å smake bedre.
Om ikke på en restaurant, så der du drives best.
Hjemme, på hytten eller på besøk hos venner.
| 1
|
501615
|
Dekket for date
Restauranten Trancher serverer kun én hovedrett:
Saftig biff, med utmerket service på siden.
Etter Bergens tørreste og vakreste høst på 75 år, er regnet tilbake.
Det pisker mot rutene av Tranchers nye lokale, vis-à-vis kinoen i Magnus Barfots gate.
Dette er Tranchers tredje avdeling, og den første utenfor Oslo.
Det intime lokalet strekker seg over to etasjer.
I kjelleren er det et lite toalett og en kubås fylt med vinflasker.
Det er oppe på galleriet magien skjer, blant smijernslykter, trelamper og en elegant lysekrone.
Det rustikke lokalet er bygget av murstein og grove treplanker.
Her flakker det romantisk i stearinlys og lykter mellom bordene, mens det siver en høstlig blanding av Sade, 90-tallsrock og indiepop ut av høyttalerne.
Det er kaldt ute, men her inne er det lunt og hyggelig.
Trancher spesialiserer seg på entrecôte, og er en renspikket biffrestaurant.
Navnet kommer fra den franske betegnelsen for å skjære opp kjøtt.
Du kan velge mellom tre forretter, ulike tilbehør til kjøttet og tre desserter.
Det er et lite utvalg, men med stor nok variasjon til at det ikke oppleves som begrenset.
På det oransje fatet mitt ligger en fargerik rett av tynnskåret kamskjell laget på asiatisk vis, svømmende i mangosaus og dekket med ingefær, chili, lime og hakkede korianderblader.
Retten foie gras terrine på andre siden av bordet er laget med en portvinssaus, syrlige epler, hasselnøtter og knasende toast.
Det smaker virkelig godt.
Spesielt siden servitøren nekter å la oss smake retten uten en slurk av en søt auslese-vin.
Kjøttet Trancher spesialiserer seg på er nakkestykker fra Prima Jæren som tilberedes over lang tid på lav temperatur.
Kjøttstykkene skjæres deretter opp i tre størrelser: liten på rundt 150 gram, medium på ca. 200 gram, og stor på rundt 280 gram.
Stekegraden anbefales på medium, fordi det gir en saftig entrecôte med en myk konsistens.
Kjøttet er nesten uten motstand og smelter i munnen.
Smakene er rene med kun et hint av de ferske persillebladene.
Flere ganger i løpet av kvelden glimter servitøren til når han uoppfordret anbefaler smakskombinasjoner vi kanskje ikke ville ha valgt selv.
Når jeg ikke klarer å bestemme meg for hvilken saus jeg skal velge mellom bearnés og rødvinssjy, gjør han det enkelt.
–
Jeg tar med én av hver til deg.
Bearnésen er nemlig helt klart best til pommes frites, mens rødvinssjyen er best til kjøttet.
Det oppleves raust og hyggelig når sausene er inkludert i prisen for kjøttet.
En venn av meg definerer god service som at du får mer enn hva du forventer.
Det er en fin beskrivelse for oppvartningen vi får hos Trancher, av en servitør som hele tiden gir det lille ekstra.
To ganger blir jeg sittende litt alene.
Da kommer han bort for å fortelle om bakgrunnen til produktene.
Da vi bestemmer oss for å prøve ostetallerkenen med tre franske oster, mener han det blir best med en smak av suternes, og henter nok en gang en liten smak, selv om vi ikke ber om det.
Tannpirkerne settes på bordet idet siste bit av biffen svelges unna.
Servicen er omtenksom helt til siste slutt når døren åpnes på vei ut etter to desserter av mørk sjokolademousse med bær og en enkel crème brûlée.
Det har skjedd en endring i Neumannsgate.
Der kebab og smågodt har regjert, kommer det nå flere og flere restauranter.
Det er perfekt når du skal på date.
For middag og kino hører sammen som hånd i hanske.
Hos Trancher er det romantisk stemning, saftig biff og god service.
Her kommer det til å bli fullt.
| 1
|
501616
|
Glimrende hverdagsmat på Colonialen
Raffinerte husmannsretter og kunnskapsrik service gjør besøket på Litteraturhuset til en fantastisk opplevelse.
Når vi kommer til Litteraturhuset stiger vi først inn i den lyse og uformelle kafeen.
Her serverer Colonialen egg og müsli til frokost, kalvelever, supper og sandwicher til lunsj og uformelle middagsretter.
Det er lite som tyder på at det finnes et lokale til.
Men når vi kommer forbi den lange disken og runder hjørnet ved kjøkkenet, åpner det seg enda et rom.
Her serveres det kun middag.
Colonialen har et øye for detaljer, både når det kommer til mat og til interiør.
Den unike, minimalistiske, nordiske stilen strekker seg som et blodsbånd mellom alle deres seks avdelinger.
Stilen markerer tydelig at til tross for ulike konsept, stammer alle avdelingene fra samme familie.
Familien til Ken Petter Skorge-Kristiansen og Laila Skorge.
I restauranten står firkantede bord tett i tett.
Lokalet er luftig, med veggdekkende vinduer.
Metallsprossene på rutene gir en passende innramming av brosteinen og smuget med graffiti-kunstverket av Otto med sykkelen.
Bordene er dekket med en symbolsk hvit duk laget av tykk papp, som understreker det uformelle konseptet.
Menyen serveres på solide treplater og åpner med tre typer snacks: østers, parmaskinke og beter med chèvre.
Vi bestiller tre østers på deling.
Den høflige servitøren tar bestillingen og fordufter inn på kjøkkenet.
Etter et par sekunder kommer han løpende tilbake.
Kjøkkenet er tomme for østers.
Siden han ikke anbefaler noe annet, går vi rett på forrettene.
Det angrer vi ikke på.
Det knallrosa oksekjøttet er blandet sammen med bladpersille, salt og pepper, og formet som en sirkel.
Oksetartaren er omkranset av syrlige tilbehør.
På fatet ligger det små sylteagurker, syltede rødbeter, kapers, syltet sjalottløk, og sprø surdeigstoast sammen med en majones laget på benmarg.
På toppen av kjøttet dupper eggeplommen i et halvt eggeskall.
Retten er hele tiden i endring ved at jeg kan veksle mellom tilbehøret.
Dette er en av de beste tartarrettene jeg har smakt.
Både den og forretten av kongekrabbe med gremolata, leverer over forventningene.
Pastaen som kommer til, er finstemt og saftig, dynket i purresmør.
To trinn opp fra der vi sitter, jobber kokkene bak et vindu med utsikt ut over hele restauranten.
Bak krukker med krydder, syltede oliven, remser av tørket hvitløk og panner, er kjøkkenet i full sving med det som skal bli våre to hovedretter, bresert okse og coq au vin.
Mens grytene putrer kommer servitøren for å diskutere drikken.
Han har én liste for viner på glass, én for flaskeutvalg og én for øl.
Drikke-anbefalingene vi får er personlige, og kommer fra et genuint engasjement.
Jeg skulle ønske han hadde presentert maten på samme måte, for menyen er sparsom med detaljer.
Jeg skulle også ønske at han fortalte at det fantes en egen meny med dagens treretter.
Hadde det ikke vært for at vi overhørte samtalen på bordet ved siden av, ville vi aldri fått vite at den fantes.
Den breserte oksen er mør og saftig.
Som forventet faller kjøttet fra hverandre, før det synker ned i en tykk risotto milanese, laget med safran og dekket av et ost.
To biter med margben serveres rykende på toppen av kjøttet.
Denne retten er mektig.
Det er ikke kyllinggryten coq au vin.
Den er veldig mager.
Kyllingen har lite kjøtt på både lår og vinge.
Det gjør retten vanskelig å spise og litt ubalansert i forhold til baconmengden.
Hver dag serveres det en rimelig middagsrett i brasseriet fra 15.00-17.00.
På vinkartet finnes en grappa laget på Barolo fra 1985.
Colonialen favner bredt på tvers av prisklasser og kan tilfredsstille de fleste, med glimrende hverdagsmat fra inn- og utland.
| 1
|
501620
|
Sprø pizza, mangelfull service
Med smakfull pizza og god hamburger blåser Clarion-hotellet nytt liv i restaurantlokalet på Torgallmenningen 13.
Det er servicen det skorter på.
Man kan ikke spare seg til suksess, er det noe som heter.
Det gjelder for restauranter på linje med alle andre.
Har man for få servitører på jobb og ventetiden blir like lang som i kveld, er sannsynligheten stor for at gjestene ikke kommer tilbake.
La oss håpe det ikke skjer for No. 13.
For pizzaen deres er sprø og god.
Og burgeren lages på smakfullt kjøtt.
Det veier delvis opp for langtekkelig bevertning.
Restaurant No. 13. er plassert på gateplan på Torgallmenningen.
Gjennom den elegante fasaden med høye vinduer, tar utsikten pulsen på hjertet av Bergen.
Som en del av Nordic Choice-kjeden er ikke rommet redd for store uttrykk.
I taket lyser et hundre år gammelt fargesprakende glassbilde med blomstrende motiv.
Det veggdekkende maleriet av Anna Karenina er det angivelig de filminteresserte eierne av bygget som står bak.
Uttrykket er både unikt og moderne.
Men lokalet oppleves likevel litt hult.
Kanskje fordi underetasjen står tom.
Dette er langt ifra en kreativ fusjon:
Fra bordene skuler sultne turister etter fatene med lengselsfulle blikk.
Det er et internasjonalt klientell her i kveld.
Det høres.
Dette kan tyde på at de fleste som bruker restauranten er gjester som bor på hotellet.
Menyen er kort og kan enkelt oppsummeres med tre retter: Pizza, hamburgere og salater.
I tillegg finnes det et knippe sideretter, med små elementer som skiller dem fra et standard tilbehør.
Over løkringene er det dryppet en søt, tykk dressing.
Korianderbladene gir dem en asiatisk tvist.
Ovnsbakte grønnsaker viser seg å være potetbåter krydret med røkt paprika og en frisk dressing på siden.
Dette er No. 13. sin versjon av frites.
Smaksmessig er de et godt, mindre salt alternativ, men båtene burde vært sprø.
Hamburgeren, The New Yorker, består av to små kjøttpucker på 90 gram hver.
De er tykke og har tydelige smaker med mye salt og pepper.
Innsiden av brødet er dekket med trøffelmajones, røkt cheddar og manchego.
Ellers er det kun isbergsalat og syltet rødløk som pryder burgeren.
Smakene er rene.
Toppen av brødet er dynket i svarte og lyse sesamfrø som gir en rund, nøtteaktig smak til burgeren.
Skal være eksklusiv, men:
Av fire pizza-varianter er to av dem vegetar.
En serveres med hummer.
Av ren nysgjerrighet, og et snev av frykt for om vi har drept en hummer uten grunn, går jeg for den siste.
Dette er menyens dyreste pizza.
Om den er verdt det?
Det kan diskuteres.
Men den er god.
Virkelig god.
For den hvite pizzaen har en herlig tynn bunn, en passelig mengde ost.
Den er toppet med pinjekjerner, ruccola og saftig hummer.
På siden serveres en halv grillet sitron, noe som gir retten et lett og friskt preg.
Pizzaen er neddempet, men smakfull.
Noe av det første vi ble lovet av vår blide, men stressede servitør, var vann.
Så kom vinen, som for øvrig var veldig varm, og vi ble igjen lovet vann.
Det samme skjedde da maten kom.
Vi ble igjen lovet vann.
Og lenge ble vi sittende i håpet om at alle gode ting var tre, men vannet kom aldri.
Les også:
Nederst på menyen bes det om at maten bestilles i baren.
Men ordrene tas likevel ved bordene.
Det er en hyggelig overraskelse, som oppleves riktig, men det er også antakelig grunnen til at de to servitørene ikke rekker rundt.
Restauranten som kun har vært åpen en kort stund leter fremdeles etter sin form, både når det gjelder serveringsform og meny.
Retten ostekake med is av sitronverbena klinger kreativt, men er en rett uten harmonerende smaker og med en is som har skilt seg i to.
Den nyåpnede restauranten driftes av hotellet selv, og søker seg mot det vante og det trygge med en kort meny av kjente retter.
Det fungerer godt, men denne kvelden er ventetiden er for lang og kunnskapsnivået om drikken for lav.
| 0
|
501622
|
Lite luksuriøst
Soya skal ha eksklusiv asiatisk mat, men serverer ferdiglagde dumplings fra frysedisken, og har fat med hvite skår.
Finnegårdsgaten 6
Meny: Middagsservering.
À la carte eller delemeny
Profil :
Internasjonalt med hovedvekt på kinesisk
Pris: Forretter, 69— 149 kr. Hovedretter, 168- 298 kr. Dessert, 95- 125 kr. Delemeny, 545 kr.
Kort oppsummert:
Høye ambisjoner, lavt servicenivå.
Soya er et av stedene jeg har gledet meg til å besøke.
Restauranten som gjemmer seg bak Kjøttbasaren markedsfører seg selv med en eksklusiv asiatisk profil.
Som en restaurant med autentisk, moderne, kinesisk kvalitetsmat.
Bare tanken får meg til å drømme om saftige dim sum til lyden av klingende bronseklokker.
Til å begynne med ser det ut til at forventningene skal innfris.
For lokalet er stilig og moderne.
Veggene er svarte med lyssatte vaser og skulpturer, stolene trukket i turkis velur.
Det ser elegant ut.
Alt bortsett fra baren, vel å merke.
Den jodler høyfjellshotell mer enn moderne kjøkken.
Men om kvelden lyser den opp og gir rommet glød.
Interiøret bygger opp til en behagelig atmosfære.
Les også:
Servicen begynner effektivt.
Jeg blir møtt i døren, og i løpet av få minutter er menyer, vannglass og drikkebestilling på plass.
Men så setter servitøren seg ned på nabobordet sammen med en av de andre ansatte.
Etter det går det nedover.
De to ansatte ler høylytt, viser hverandre bilder på mobilen og lager alene mer støy i lokalet enn de øvrige 30 gjestene.
Deling av mat og matopplevelser har vært veldig i vinden de siste årene, og Soya viker heller ikke unna trenden.
Ifølge menyen er mat et viktig sosialt bindeledd i Kina, der måltidet er ment å deles i fellesskap med andre.
Derfor har de en egen delemeny på spisekartet.
Måltidet åpnes med fire typer dim sum og en saftig aromatisk sauvignon blanc fra New Zealand.
Ha kow, Wonton og Goyza er navnene på de tre små dumpling-pakkene som ligger i bambus-damperen foran oss.
De er fylt med reker, andekjøtt og kylling.
To av dem er dampet, én av dem fritert.
Den første er myk og smakløs, den andre er i overkant sprø.
På forespørsel om hvordan de lages, trekker servitøren litt på svaret.
Hun ser nesten litt ukomfortabel ut.
Det viser seg at to av dumplingene er kjøpt i en butikk i Bergen, frosne og dampet opp på kjøkkenet.
Kun den siste lager de selv.
For en restaurant som fremhever kvalitet som et av sine viktigste prinsipp oppleves svaret vi får som et tillitsbrudd.
Selv om masseprodusert dim sum blir mer og mer vanlig på grunn av tidsbruk og arbeidskraft, betyr det ikke at dette er riktig vei å gå for en restaurant som vil være eksklusiv.
Ved siden av de tre dumplingene serveres det en skål med marinerte små svineribber.
Ribbene er saftige og sprø på samme tid.
Sterke nok til at det svir litt på leppene.
Svinekjøttet er godt tilberedt og smakfullt.
Det er også Pekinganden som serveres som rett nummer to.
Den serveres med sliketynne pannekaker, hoisin-saus og strimlede grønnsaker, i rause porsjoner.
Men presentasjonen dras ned av et slitent servise.
Samtlige av de limegrønne tallerkenene har hvite skår på alle kanter.
De burde for lengst ha vært byttet ut.
Tegnene på manglende detalj-fokus er gjennomgående i hele måltidet.
Nye retter settes på sølete bord.
Det blir aldri tatt ny drikkebestilling eller hentet nytt vann.
Vi får ikke nye fat til neste rett.
Servitørene løper i trappene og sukker når de går forbi.
Les også:
Daglig leder for Soya er oppført med tilsvarende rolle for fire andre selskaper.
Om det er dette som gjør at gjennomføringen ikke samsvarer med ambisjonene, er vanskelig å si.
Men opplevelsen av kvelden er alt annet enn luksuriøs.
For selv om de påfølgende rettene av pepperbiff, tigerreker og sjokolademousse er velsmakende, overskygges serveringen av en likegyldighet til maten og til konseptet.
Det er lite eksklusivt med krystallisert is, samme garnityr til tre av rettene, og en applauderende kollega når servitøren klarer å presentere ingrediensene i maten som serveres.
| 0
|
501624
|
Nykommer prøver på for mye
I Øvregaten, Bergens eldste gate, har det åpnet en ny restaurant.
Tasty Restaurant lokker med både italiensk og thai.
Det er å gape over en verdensdel for mye.
Øvregaten 14
Meny: Italiensk, thailandsk og sushi
Profil:
Hverdagsrestaurant.
Lunsj, middag og mat til å ta med.
Pris: Forretter, 45-105 kr. Hovedretter, 99-289 kr. Maki, 75-99 kr.
Kort oppsummert:
Halvveis italiensk, halvveis thailandsk.
En god restaurant trenger ikke å være eksklusiv.
Den trenger ikke å være pen en gang.
Men maten må være god, og du må føle deg velkommen.
En av mine favorittrestauranter er en liten indisk kafé midt på Grønlands torg i Oslo.
Her får du hjemmelaget indisk til 69 kr.
Lokalet er falleferdig og det er like før du får taket i hodet, men maten er rik og upretensiøs, akkurat som min indiske bestemor ville laget den.
Hos Tasty går opplevelsen motsatt vei.
Lokalene er trivelige, med friske orkideer i de store vinduskarmene.
Møblene ser nye ut.
Og på veggene henger det pene svart-hvitt bilder som minner om hvor vakkert det er i både Italia og Thailand.
Men mat og service står ikke i stil.
En måned etter åpning avslører de flekkete menyene allerede forfall.
Flere av rettene er strøket over med penn.
Lukten av fukt og luftrenser gir en følelse av at man forsøker å dekke over noe.
Les også:
Tasty har to menyer.
Én tosiders meny med italienske retter.
Én tosiders med mat fra Thailand og japansk sushi.
Det er enormt mange retter å velge mellom, ikke rart at flere er tatt av menyen allerede.
Det er en umulig oppgave å skulle ha en fornuftig sirkulasjon på så mange ingredienser.
Vårrullene er rykende varme, sprø og velsmakende, med rotgrønnsaker og glassnudler.
De serveres to og to, uten tilbehør eller garnityr, liggende i en hvit porselensskål med et plastbeger sursøt saus.
Hele retten bærer preg av å være beregnet til å ta med hjem, men vårrullene er gode og koster bare 45 kr.
Det er nesten samme pris som hos Asian streetfood.
84 kr billigere enn hos Sumo.
Kyllingspydene er også velsmakende og billige.
Kjøttet er gult av marinade med en søt saus av peanøtter.
Smaken er intens av karri og gurkemeie; men ikke sterk.
Den friske salaten består av cherrytomater, salatblader, rødløk og agurk.
En grei salat, men som ikke henger sammen med smakene i retten.
Den er først og fremst til pynt.
Gleng Phed er en rød karrirett, med medium sterke smaker.
Den er akkurat krydret nok til at det prikker litt på tungen.
Gryten serveres med kylling, paprika, brokkoli, blomkål, babymais og gulrot.
Grønnsakene er myke i teksturen.
Risen som serveres ved siden av, er overkokt.
Les også:
Lokalet til Tasty ligger midt mellom noen av byens sterkeste konkurrenter.
Siam Ratree er en etablert thairestaurant bare et par hus bortenfor.
Nama i gaten nedenfor, serverer flott sushi.
Her vil Tasty få en tøff jobb.
Men kanskje er det den italienske maten de kommer til å ta over nabolaget med?
Jeg tror ikke det.
For hvis carbonaraen er representativ for resten av den italienske menyen, lover det ikke godt.
Spagettien flyter i en suppe av fløte.
Du kan smake hint av både ost og egg, som en carbonara skal ha, men smaken er vag og udefinert.
Nesten litt syrlig.
Soppen og baconet er i tynne skiver, uten spenst og giv.
Baconet er mykt.
Både smak og konsistens gjør retten til en begredelig opplevelse.
Vi blir sittende en stund og vente på regningen før vi bestemmer oss for å gjøre opp ved kassen.
Først da blir vi informert om at restauranten, som har vært åpen i en måned, ikke har bankterminal.
De skal få det.
Men inntil da er det Vipps som gjelder.
Det gjør at betalingen tar lang tid.
Dette er noe gjestene må informeres om i forkant.
Øvregaten 14 har hatt stort gjennomtrekk.
Det er vanskelig å si om det er beliggenheten til lokalet eller konseptene som har vært grunnen.
Men hvis Tasty skal ha en mulighet til å overleve, må de definere tydeligere hvem de er og gi kundene en god opplevelse, med nye menyer og velduftende lokaler.
| 0
|
501625
|
Uformell luksus
Forventningene er skyhøye når man drar til Bekkjarvik gjestgiveri.
De blir nesten infridd.
Meny: Lunsj og middag, à la carte eller fast meny.
Profil:
Sjømat i norsk og internasjonal stil.
Pris: Lunsj, 140 — 310kr.
Middagsmeny, 650 - 850kr.
Vinpakke til fem retter, 550kr.
Kort oppsummert:
Elegant mat i landlige omgivelser.
Gjestgiveriet fra 1600-tallet ligger lunt til i viken, som en fredelig luftspeiling fra havet.
Vi er på vei opp trappene for å sjekke inn for natten, slik gjester har gjort i århundrer.
En full middag med vinpakke her ute innebærer gjerne det.
For med mindre du bor i Bekkjarvik, er det båt, bil eller overnatting som gjelder.
Den smale veien på Austevoll snor seg utover øyene, gjennom vakker natur og frittbeitende villsauer.
På kjøkkenet er det Bocuse d’Or vinneren Ørjan Johannessen og hans tvillingbror Arnt Johannessen, vinneren av Årets kjøkkensjef, som regjerer.
De vokste opp under kjøkkenbenkene, mellom beina på mor og far.
Begge foreldrene er kokker.
Det ble også sønnene.
Les også:
Der terrassen tidligere hvilte foran gjestgiveriet, står det nå en paviljong.
Den ble bygget i 2015 og det er her middagsserveringen foregår.
Bygget er av glass.
Her får du delvis opplevelsen av å sitte ute, samtidig som du er beskyttet for den kalde vinden.
De beste bordene finner du midt i lokalet.
Her ser man akkurat over de forstyrrende bjelkene i øyehøyde, og får sett mer av omgivelsene.
Servitøren vår er en av de mange lærlingene på Bekkjarvik gjestgiveri.
Han er hyggelig, kunnskapsrik og mestrer fint balansen mellom en personlig og profesjonell servering.
Han er tydelig stolt av produktene han serverer.
Det smitter og sprer glede.
Serveringen på Bekkjarvik har en kontinental eleganse over seg.
Servitørene er kledd i tradisjonelle uniformer med vest.
Rytmen i måltidet begynner godt, men etter tredje rett faller takten.
Det påpeker servitøren selv når han kommer med regningen.
Laks Tataki av norsk villaks er første punkt på smaksmenyen.
Retten oppleves som eksotisk og spennende, delvis på grunn av smakskombinasjonene, med koriander, ristede sesamfrø, mangosalsa, agurkkuler, og eple tapioka.
Og delvis på grunn av en leken rikdom i ulike teksturer, med variasjon mellom knasende frø, vannis, myke geléaktige perler og flakende fisk.
Måltidet, bestående av fem retter, åpnes og lukkes med de mest spenstige innslagene.
Desserten av rabarbra er like fragmentert i tekstur og smak som laksen.
En vakker kreasjon med vanilje, karamell og sjokolade i ulike former og temperaturer.
De tre rettene i midten er mindre kreative i det visuelle uttrykket, men smakfulle og herlig tradisjonelle.
Kveiten med kjørvel, tomat og urteolje er litt tørr, men har til gjengjeld den rikeste skalldyrsausen jeg har smakt.
Les også:
Lokalet står ikke helt i samsvar med det kulinariske nivået.
TV-skjermen på veggen er en av detaljene som bidrar til det.
Ølkaggen under avlastningsbordet en annen.
Men dette er pirk.
Måltidet ligger generelt i et skjæringspunkt mellom rottingmøbler og lysekroner, det hverdagslige og det luksuriøse.
Det gjør måltidet mindre formelt.
Prisene for to superpakker, inkludert overnatting og en signert bok, er 3690 kr.
Det er ikke inkludert vin.
Det er en grei pris for opplevelsen.
Men rommet vi får for natten, skuffer.
Hovedsakelig fordi det er langt unna hovedhuset, og fordi rommet er både lytt og lyst.
Det finnes ikke noen hakk over verdensmester.
Forventningene er dermed skyhøye når man drar til Bekkjarvik.
Og ser man bort ifra noen småting i lokalet, og forhåpningene vi hadde til overnattingen, lever Bekkjarvik gjestgiveri opp til forventningene med en minneverdig matopplevelse i vakre omgivelser.
| 1
|
501628
|
Tam Sjø på Flesland
Utvalget er fantasiløst og prisene høye på restauranten Sjø på Flesland, men én rett utmerker seg som perlen blant gråstein.
Meny: Sushi og tradisjonelle retter som fiskesuppe og rekesmørbrød
Pris:
Småretter 49 -189 kr. Varme retter 169— 229 kr. Diverse sushi 59- 249 kr. Desserter 39- 89 kr.
Kort oppsummert:
Sjømatrestaurant med små retter og lavt servicenivå.
Sukiyabashi Jiro er navnet på verdens første sushirestaurant med tre Michelin-stjerner.
Overraskende nok holder restauranten til midt i en undergrunnsstasjon.
Sushi er hurtigmat, og det gjør maten ideell for steder med mye folk i bevegelse.
Sjø, sjømatrestauranten på innenriksavdelingen på Flesland, har skjønt akkurat det.
For her utgjør sushi store deler av menyen.
Som kunde er det en fryd å kunne velge sushi fremfor Ola-skiver, pølser og pizza.
Men sushiutvalget kan forbedres på flere vis.
Sushien hos Sjø er først og fremst et praktisk og sunt alternativ til annen hurtigmat av sukker og fett.
Særlig mer enn det er den ikke.
For utvalget er fantasiløst med en overvekt av laks.
Smaksmessig er den tam.
Utformingen kunne ha vært mer forseggjort.
Maki-bitene er oppsiktsvekkende små.
Les også:
Combo
De Lux er en kombinasjonspakke med både nigiri, sashimi og maki.
Ifølge menyen skal den inneholde både laks, kveite, hamachi, kamskjell og reker.
Det gjør den ikke.
Både hamachi og reker mangler.
Ifølge servitøren bak disken skyldes det en skrivefeil på menyen.
Det kan han ikke gjøre noe med, er svaret.
Problemet får altså ingen løsning, og de få bitene ender opp med å være svært dyre.
Restauranten har en egen sushikokk.
Det lover godt.
Men han er ikke der gjennom hele åpningstiden.
Ifølge vår henslengte servitør pakker sushikokken knivene sammen og rusler hjemover mellom 16 og 17 på hverdagene.
Skal du ha fersk sushi må du altså være der før fem.
Og ikke i helgene.
Alternativet du får servert da, er de ferdigpakkede sushiboksene som står utstilt i kjøleskapet rundt hjørnet.
Prisen er den samme.
Det er ikke all maten som holder seg like spenstig over tid.
Makien har en grei tekstur, men edamamebelgene er bløte.
På toppen av laksetartaren har avokadostrimlene oksidert og er blitt brune.
Laksetartaren er dessuten overpriset.
99 kroner for et lite plastbeger med laksestrimler er for mye.Prisen for et glass chablis fra Louis Moreau nærmer seg også farlig flaskeprisen på polet, med sine 120 kr.
Sancerren de har på menyen, er lavere priset og et mye bedre valg i møte med sushien.
Den spenstige syrestrukturen i vinen gir den syltede ingefæren luft under vingene, og den passer perfekt mellom sushibitene.
For å være en flyplassrestaurant synes jeg Sjø har klart å skape en avskjermet og behagelig atmosfære.
Man merker ikke stort til trafikken rundt, her man sitter mellom grove planker, marine blåfarger og bryggeaktige bord.
Men atmosfæren preges av at personalet er vant med at folk skal haste videre med neste fly.
For her ryddes det ikke.
Verken før eller etter maten er servert.
Det er gir en dårlig opplevelse.
Les også:
I tillegg til sushi serveres det sandwicher, varme sjøretter, fiskesuppe og desserter.
«Plukkfisk»-brandaden og Sjøfood-risottoen er to av de varme sjømatrettene.
Begge er små i størrelsen (plukkfisken veier 300 gram).
Det gjør dem helt greie for et lett måltid, men for små til en full middag.
Risottoen er helt klart retten som smaker best.
Den er seig og passe tykk, med balanserte smaker av paprika og sjøsalt kongekrabbe.
Fiskebitene er forholdsvis saftige og glir godt sammen med de myke bitene av squash.
Brandaden smaker på sin side bare hvitløk.
Den ville jeg holdt meg unna.
Les også:
Måltidet avsluttes med en saftig og smakfull eplekake med mye kanel, og en dæsj krem fra sprayboks.
Hvor tidsbesparende disse sprayflaske egentlig er, kan diskuteres.
Men det som ikke kan diskuteres, er at den her gjør mer skade enn nytte for desserten.
Kaken er bedre uten.
Konseptet til Sjø er bra, men gjennomføringen er mangelfull.
Flere av rettene på menyen har de ikke, og sushi-porsjonene er små.
Når det heller ikke ryddes, blir det lite igjen å hygge seg med mens man venter på neste fly.
Men, på flyplasser er det ikke alltid man har noe valg.
Skal du først spise på Sjø, bør du gå for risotto og eplekake.
| 0
|
501630
|
Shabby sushiopplevelse på Zachen
I stearinlyset ligger det er ferdigtygget tyggis.
På bordet ligger det smuler.
Besøket hos Ichiban på Torget ble en nedtur.
Meny: Sushi og forretter.
Ingen dessert
Profil:
Enkelt restaurant og mat til å ta med
Pris:
Forretter 79-105 kr, maki 85-120 kr, sashimi 95-115 kr, nigiri 89-109 kr
Kort oppsummert:
Uinspirert sushi i uflidde lokaler.
Utenfor det store og levende restauranthuset blir vi møtt med rød løper og en feststemning som hører få tirsdager til.
Det skrur opp forventningene til sushimåltidet.
Andre etasje byr på sjøutsikt, solstråler og varme.
Lokalet er stort.
Her finnes det svære gevir-konstruksjoner i taket, selskinnssofaer og tømmer.
Neonlys, divaner og lysekroner.
Interiøret er maksimalistisk, men klarer likevel ikke å fylle lokalet.
Fraværet av gjester er med på å bekrefte tomheten, og ved første øyekast forstår jeg det labre oppmøtet.
For bordene er skitne og menyene lefsete.
Det lover dårlig for et sted som serverer rå fisk.
Det kan virke som lokalet er for stort for servitøren også.
Hun rekker nemlig ikke over restauranten alene.
Menyene hentes ved bardisken.
Det er tydelig fremhevet på drikkemenyen at mat bestilles i disken hos Ichiban, og drikken bestilles hos baren vegg-i-vegg.
Det viser seg å være feil når servitøren kommer til bordet og tar bestilling for begge deler.
Heldigvis.
Det gir en mye bedre opplevelse for gjesten å bestille alt samtidig.
Men dessverre vet servitøren ingenting om vinen.
Og ikke viser hun vilje til å finne ut av det heller.
Les også:
Bartenderen er raskt klar med to glass vin på brettet.
Et glass Chablis fra Alain Geoffroy og litt Sancerre fra Matthias et Emilie Roblin.
Sancerren har en merkelig ettersmak, noe bartenderen også bekrefter.
Han finner straks en ny flaske, og skjenker i et ferskt glass.
Dette er en frisk og god vin som står godt til de syrligere smakene, som syltet ingefær.
Chablisen derimot passer best til det søte, som for eksempel sushibitene med teriyakisaus.
Begge vinene er dyre, med glasspriser mellom 125 og 133 kr.
Menyen hos Iciban er relativt lang, men ensformig.
16 av alternativene er friterte.
Det utgjør halvparten av alle maki-typene.
Menyen bærer i stor grad preg av å være fornorsket med uthevede bestselgere, som de sandwich-formede lakse-pakkene med smeltet ost i.
Den er for så vidt veldig god, men verken smaker eller ser ut som sushi.
Euto-makien med navnet Viking Roll forsterker inntrykket.
Her er skal nordmennene overvinnes.
Med røkelaks, kremost, agurk, kapers og majones.
Av de seks maki-rullene vi bestiller, er det klassikeren California maki, med kongekrabbe, avokado og fiskerogn som har best tekstur og de reneste smakene.
Er du derimot på jakt etter mye smak, er det Lava maki du bør gå for.
Men pass på.
Den er sterk.
Lava maki passer også godt dersom du blir fort mett, og vil prøve litt forskjellig.
Her er nemlig rullen todelt.
Fire biter med tunfisk inni er toppet med laks.
Fire er toppet med kveite.
Alle åtte er dekket med rød chillisaus og en krydret majones på innsiden.
Det svir deilig på tungen.
Men rullen er veldig ujevn og gir plutselig en brennende overraskelse.
Les også:
I Norge har bruken av begrepene scampi og reker glidd litt ut.
Men hos Ichiban brukes det i sin rette betydning.
Reke på menyen er altså tiger prawns.
Noe vi ofte kaller scampi i Norge.
Det kan være greit å vite i møte med menyen.
Sashimien av kamskjellene er tynn og smelter på tungen.
Den serveres sammen med en salt og frisk saus med ingefær og vårløk.
Den er spennende og smakfull og gir en variasjon fra den klassiske soyasausen.
Stykkene av kveite er dessverre altfor tykke og gir en trevlete følelse i munnen, selv om fisken er fersk og god.
Både sashimien og nigirien er priset fem til ti kroner høyere per enhet enn på søster-avdelingen i Håkonsgaten.
Det er de ikke verdt.
Ordet ichiban kan enkelt oversettes med den beste, eller nummer en.
Skal Ichiban på Zachariasbryggen bli det, må de gjøre noen grep for å hevde seg i sushikrigen.
Den gode opplevelsen begynner med rene lokaler.
| 0
|
501635
|
Fallitt på Fløyen
Menyen tyder på at Fløien Folkerestaurant vil, de får det bare ikke helt til.
Det er trist om dette blir turistenes førsteinntrykk av gastronomibyen Bergen.
Meny: Kafé og lunsjbretter, tebrød og kaker.
Profil:
Enkel norsk og europeisk hverdagsmat.
Pris:
Lunsjretter fra 155-185 kr. Supper 145 kr. Lørdagsgrøt 65 kr. Småretter og bakst 35-135 kr.
Kort oppsummert:
Kaféretter med lite smak i slitte omgivelser.
Restauranten er foreløpig kun åpen lørdag og søndag 11-17.
Det er sol, det er lørdag og hele Bergen er her.
Dette er hele byens storstue i ekte norsk stil.
Her kan du ta med deg barna på lørdagsgrøt og slå deg ned i turtøyet ved store trebord.
Til og med norsk køkultur får du med på kjøpet.
Men det er ikke spesielt hyggelig å begynne måltidet i en stampende rekke.
Fløien Folkerestaurant har et stort og uformelt lokale.
Det er åpent, avslappet og høyt under taket i det ærverdige trebygget.
Du bestiller ved disken, får med deg et plastskilt med bestillingsnummer og venter på enkle kaféretter som serveres ved bordene.
Et system som tilsynelatende fungerer sånn midt på treet for den store restauranten, for vår smilende servitør leter lenge før han finner frem til riktig bord.
Man kan tenke at Fløien Folkerestaurant har et ekstra ansvar knyttet til norsk matkultur, som en del av Bergens største turistattraksjon.
For i 2015 kom 1,5 millioner besøkende opp med Fløibanen.
Samtidig ble Bergen innlemmet i det helligste av det mathellige, som en av Unescos 18 kreative byer innenfor gastronomi.
Representanter for eiersiden for Fløien Folkerestaurant var faktisk delaktig i Unesco-søknaden.
Da kunne man kanskje tro at restauranten ville gå i bresjen for denne nye æraen for vestnorsk matkultur.
Dessverre er det ikke noe som vitner om det i dag.
For restauranten som burde vise Bergen fra sin beste side, fremstår i stedet som et offer for omsorgssvikt.
Les også:
Lokkene på suppegrytene mangler håndtak og må løftes av etter skruen.
Vinduskarmene flasser.
Det er sprekker i taket og lampeskjermer fulle av støv.
Bestikket er skittent og det finnes ikke glass til å drikke av.
De slitne, grå plaststolene som står på terrassen, er et av de mange elementene på Fløien Folkerestaurant som viser at driften mangler stolthet og omtanke.
Blomkålsuppen er tynn som vann og har en smak midt mellom mel og utvannet melk.
I midten av skålen drukner en ensom blomkålbit.
Av tilbehør finnes det kringler, flatbrød og noe som ser ut som masseprodusert ciabatta.
Konseptet med suppebuffet er helt i tråd med begrepet folkerestaurant — litt varme i kroppen etter litt frisk fjelluft.
Suppene koster 149 kr, men selv om det er spis-så-mye-du-vil er det begrenset hvor mye suppe du orker.
Blomkålsuppen burde vært mye mektigere.
Den er ikke verdt prisen.
Det er heller ikke den kjøleskapskalde pastasalaten.
Salaten ser bugnende ut i friske farger når den seiler inn på bordet, men der stopper nytelsen.
For pastaskruene er harde.
Pestoen som dekker retten, har ingen smak.
Og selv om ørreten smaker bra, synes jeg det er udelikat at skivene blir servert på den samme sammenklistrede måten som fiskeskivene som kommer fra en påleggs-pakke i butikken.
Quiche Lorraine laget med osten Jørnsberg er derimot en god lunsjrett med både friske, salte og feite ingredienser.
Den er deilig sprø i kantene med salt ost, bacon, røkt skinke og løk, servert med saftige tomatbåter, rødløk og salatblader på siden.
Den skal ifølge menyen serveres med vinaigrette, men kommer likevel med aioli.
Les også:
Menyen på Fløien Folkerestaurant forteller om et bredt utvalg enkle kaféretter med beskrivelser av ekte husmannskost, laget fra bunnen av.
Her kan du lese om hjemmelagde supper og tilbehør, sesongens grønnsaker og lokale oster.
Resultatet på bordet er noe annet.
For meg bærer både pastasalaten, suppen, lokalet og servicen preg av hurtige og kostnadsbesparende løsninger.
Prisene er dessuten høyere enn hos konkurrentene, og kvaliteten på maten lavere.
På Fløien Folkerestaurant får kafémat et ufortjent dårlig rykte.
| 0
|
501636
|
En tur til Suppologen
Er det noe Bergen trenger, så er det en suppolog man kan henvende seg til de dagene det regner fra bakken og opp i stiv kuling.
Starvhusgaten 3
Meny:
Supper og wraps
Profil:
Suppe-bar med småmat til å ta med
Pris:
For liten suppe 49 kr, for stor suppe 98 kr. 10 kr ekstra for brød og smør.
Wraps koster 49 kr.
Kort oppsummert:
Supper og wraps i farta.
Lenge hang den der.
Plakaten som dekket vinduene med lovnader om lunsj og verdensvante supper.
Samtidig begynte det å summe om at Søstrene Hagelin var i gang med et nytt konsept.
Det viste seg å være Supplogen;
En suppe-bar med internasjonale smaker.
Suppologen ligger i krysningspunktet mellom utsalgssted og kafé.
Her får du sunn ta-med-mat i farten.
Den nye suppe-baren har tatt over de gamle lokalitetene til Skyss i Starvhusgaten.
Her har de 12 trange, men behagelige og myke sitteplasser.
To kobber-lamper henger over spisedisken i vinduet og trebordene er enkle men pene.
Rommet er hyggelig innredet, men de nakne, mørkegrå veggene gir rommet en hul følelse.
Hos Suppologen får du syv ulike suppetyper.
Denne uken er det blant annet asiatisk kyllingsuppe, norsk betasuppe, gulrot og koriandersuppe de kan friste med.
Eller hva med tomatsuppe, skogsoppsuppe, fisk— og skalldyrsuppe eller klassisk gulasj?
Alle er avbildet på menyen over bestillings-disken.
Menyen kommer til å endres fortløpende, forteller den hyggelige servitøren.
Servicen er imøtekommende, men preges av slurv.
Ved begge mine besøk ble deler av bestillingen, drikken eller bestikket glemt.
Les også:
Medisinen fra Suppologen serveres i to størrelser, 2 og 4 dl.
Det er praktisk for dem som serverer, men ikke nødvendigvis for kundene.
For meg blir den lille størrelsen for liten, og den store for stor.
Likevel, faste størrelser gjør serveringen hurtig for travle lunsjgjester.
Og bestillingen er unnagjort i en fei.
En stor suppe med brød og smør ender på 108 kr.
Det er litt for dyrt.
For samme pris kan du nemlig spise suppe på Zupperia, en fullverdig restaurant med større lokaler, flere ansatte og kostnader deretter.
Drikken er derimot veldig rimelig.
Et glass med eplejuice koster kun 20 kr.
Les også:
Suppene er smaksrike og velbalanserte.
Ikke minst et praktisk og sunt alternativ for folk i farten som ønsker noe annet enn brødmat.
Men jeg skulle ønske at man ikke serverte smør i porsjonspakninger, og drikken i plast for gjester som velger bli sittende.For selv om Suppologen i hovedsak er et sted for ta-med-mat, er interiøret gjennomtenkt og gjenspeiler et ønske om at det skal være hyggelig å spise her.
Da bør man slippe å få deler av måltidet servert i engangsemballasje.
Gulrot— og koriandersuppen er mektig, med linser, paprikabiter og revet kyllingkjøtt.
Kyllingkjøttet hører egentlig ikke hjemme her, men i den asiatiske kyllingsuppen.
Garnityret, som man for øvrig velger selv, er rett og slett plassert i feil suppe.
Feilen er heldigvis velsmakende.
Kyllingen gjør seg godt i den krydrede og fyldige suppen.
Den asiatiske kyllingsuppen blir på sin side mer som en tynn linsesuppe.
Jeg får den servert med hakkede nøtter som gir en fyldig ettersmak, til en suppe som ellers er tynn og frisk med smak av sitrongress og koriander.
Er du veldig sulten, er betasuppen eller gulasj mer fyllende kost.
Begge er smaksrike og mektige.
Les også:
Det hjemmelagde brødet er godt.
Helt ferskt og syrlig, men med i overkant mye mel på.
Brødet gir en variasjon til suppen og metter litt ekstra.
Men siden det er veldig fuktig, viser det seg at å servere brødet i servietter, er en dårlig idé.
Papiret sitter som klistret og må pirkes bort.
Med sitt internasjonale suppekonsept ønsker Søstrene Hagelin å satse landsdekkende med Suppologen.
Det håper jeg de får til, for det er alltid vanskelig å finne sunn mat i farta.
Ikke minst for vegetarianere og allergikere.
Hvor finner man rask mat til å ta med hvis man er glutenallergiker?
Suppologen har svaret.
Men både mat og drikkeutvalget kan med fordel utvides, og suppene er litt i overkant priset.
| 0
|
501637
|
I bestemors stue
I Kjøttbasaren serverer restaurant 1877 smaksopplevelser på serviset til din bestemor.
Her er det lett å føle seg hjemme.
Vetrlidsallmenningen 2
Meny:
Fast middagsmeny med tre eller fem retter
Profil:
Norsk tradisjonsmat med en ny vri
Pris:
Fem retter koster 725 kr pr. person, med tilsvarende pris for vinpakke.
Tre retter koster 595 kr, og 435 for vinpakken.
Og ostetallerken 169 kr pr. person.
Kort oppsummert:
I historiske omgivelser får du ny, norsk tradisjonsmat servert med kunnskap.
Innenfor de nyromantiske murveggene er det eier og kjøkkensjef Christer Økland som tar imot oss.
Jakkene henges i garderoben, og på saueskinn og høye stoler seiler vi inn i en kveld full av historier, bilder og veibeskrivelser.
Til avsidesliggende hønsegårder, bratte tyske vinmarker og til ysterier langs veien mellom Bergen og Stavanger.
Siri er navnet på den ene servitøren.
Vilde heter kokken som presenterer første og siste rett.
Til og med surdeigsbrødet blir vi kjent med her.
Lucy.
Sure Lucy heter hun.
Surdeigen som ble påbegynt med epler for en årrekke siden, og har vokst side om side med restauranten som åpnet i 2013.
Les også:
Det er en stolt nærhet til leverandørene som preger kvelden.
Fra de to appetittvekkerne av fiskesuppe og svinesvor med svinekrem, gjennom de fem rettene, den valgfrie ostetallerkenen, og videre til både petit fours og vin.
Skjellbrosmen, bifangsten fra Nordhordland fiskemottak, er fisket av Leif.
Kyllingene, som serveres med brokkoli er det Bjørn og Els som leverer.
Og vinmaker Kevin Judd, han er faktisk avholdsmann.
Menyen ligger klar på bordet i form av et håndskrevet brev forseglet med voks.
Her nevnes rettene sparsomt med stikkord som skalldyr, fisk, potet, kjøtt, dessert.
Hva som gjemmer seg bak, får du vite når kokken serverer rettene.
1877 er årstallet da Kjøttbasaren åpnet.
Byens basar som den også het, var bygget hvor torghandelen skulle kontrolleres.
Her inne, i lokalet med murstein og treverk, messingplater og smijernslykter, sørget salgsbodene for en hygienisk og kontrollert handel.
Gjennom et sterkt fokus på lokale råvarer og historisk-kulturelle referanser i bruk av mat, fat, bestikk og karafler, forvalter restaurant 1877 arven i Kjøttbasaren vel.
Det er to ting man ikke kommer utenom på 1877, ifølge Økland selv.
Det er saus og poteter.
Derfor har også poteten fått sin egen rett; en liten kjele med potetmos, surmelk, varm chips, og sprøtt potetskall.
Servert med ferske ramsløk-blader og -olje.
Enkelt, men variert nok i smak og tekstur.
Sausen finner vi på kyllingretten med brokkoli og aspargesbønner.
Jeg er enig i at den er nødvendig, men den er i overkant salt.Av rettene er det desserten, barndomsminnet som Vilde så fint kaller den, som oppsummerer kjærligheten til den norske mattradisjonen best.
Isen minner om det kalde glasset med melk.
Det flortynne, sprø vaffelhjertet med bringebær og havre minner om kjøkkenbenken til mor.
Og brunosten.
Den kommer man ikke unna.
Det hele serveres i mormors gamle glass-skåler.
Les også:
Vinpakken leveres med fortellinger som gjør at vinen huskes for mer enn smaken.
Ja, faktisk vil historiene huskes lenger enn smaken.
For selv om vinene er gode, er de ikke spennende.
Personlig tror jeg også at historiefortellingen vil oppleves mer naturlig dersom vinen skjenkes ved bordet.
Det gir servitørene noe å gjøre under presentasjonen, og gjestene et sted å feste øynene.
Temperaturen er for lav på de hvite vinene, noe som gjør at det tar litt tid før de kommer til sin rett i møte med maten.
Menyen er tradisjonell, men samtidig leken.
Bergens fiskesuppe forvandles til en fast munnfull av lyr med gulrot, purre, sitronvinaigrette og gelé, servert på en saltstein fra Himalaya.
Les også:
Midt i måltidet kommer kjøkkenet med en utfordring.
Hver gjest får servert et glass juice og må gjette ingrediensene ut fra lukt, utseende og smak.
Det er en artig og enkel erstatning for hvilerett.
Menyen er verdt prisen, men tilbehør — som alkoholfrie drikker - og ostetallerkenen er for dyrt.
1877 balanserer i et vanskelig grenseland mellom å være traust, med oster som Jørnsberg og den salte sausen, og å være kreativ.
Men det er nok av de uforutsigbare innslagene, som sagogryn med snøkrabbe og champagne- og østersskum, til at opplevelsen heller mot riktig side.
Og kaffen, den serveres i tynt gullbelagt porselen, akkurat som du ville fått den etter et bedre måltid hos bestemor.
| 1
|
501638
|
Kortreist kinomat
Tvers overfor inngangen til Konsertpaleet finner du Bergens største gin-utvalg, og et kreativt utvalg av saftige burgere.
Royal Gourmetburger & Gin leverer pasjon og uformell gjestfrihet.
Neumansgate 2A
Profil:
Uformelt spisested/bar med mulighet for mat til å ta med
Meny:
Burgere med tilbehør
Pris:
For to gin & tonic, to burgere, royal fries, søtpotet fries, en sidesalat og to milkshakes ender regningen på 1013 kr.
Det er ikke til å legge skjul på: Royal Gourmetburger & Gin er ett av mine favorittsteder i Bergen når jeg skal ha en rask matbit.
Ikke bare fordi jeg elsker å gå på kino, men også fordi jeg vet hva jeg får; enkel, men saftig burger-mat med en ny burger hver måned, et godt drikke-utvalg og et personale som er dedikert.
Les også:
Lidenskapen skinner gjennom allerede ved gin-bestillingen.
For gin er ikke bare gin.
Den engasjerte mannen bak bardisken forteller på strak arm og med en glede som er helt nødvendig for å huske små detaljer.
Og når vi kommer med spørsmål, trekker han til og med frem et par godt brukte bøker for å utdype.
Gin Mare, som her serveres med tomater og oliven, er for eksempel produsert i et gammelt kapell utenfor Barcelona.
Slike små detaljer gir hele måltidet en ekstra smak.
Jeg blir anbefalt en Old English med granateple.
En av bestselgerene på menyen over gin & tonics.
Med det samme drikken treffer leppene skjønner jeg hvorfor; det smaker både fruktig og friskt.
1724, som er navnet på tonicen fra Andesfjellene hvor kinin ble oppdaget, er lav på bitterhet og har bløte bobler.
Den har en frisk sitrussyrlighet som lar ginen skinne og knekker fettet i maten.
Et godt valg.
Royal Gourmetburger & Gin er gutterommet som har åpnet opp for offentligheten.
Med skranglete, melodiøs, rock på høyttalerne, spill-automat i hjørnet og lekne plakater av Supergirl og Wolverine.
Gatekunst og spreke gulvfliser er blandet med treplanker, industri og røde betongflater.
Spisestedet er uformelt og hverdagslig med serviett-dispensere på bordene og selvbetjent vannstasjon.
Her bestiller du i baren, men får oppfølging ved bordene.
Les også:
Hver måned finner du en ny burger på menyen.
Pinnekjøttburgeren til jul var et sprekt forsøk på å bringe inn litt julestemning.
Og det virket.
Det samme gjør retro-burgeren med bearnés og asparges.
Den er gjennomtenkt, balansert i smaken og helt tidsriktig.
Med en feit og god syrlighet, med bacon, tomat og salat, skyter burgeren i gang våren og aspargessesongen.
Selve burgeren, pucken laget på kjøtt fra Brakstad, serveres medium stekt og er saftig.
Men burgeren Moody Pig mangler noe.
Den har lite smak, til tross for kraftige ingredienser som blåmuggost og sennep.
Flere av leverandørene til Royal Gourmetburger & Gin er småskalaprodusenter, valgt med omhu.
Milkshakene er for eksempel laget med iskrem fra Charlottes iskremfabrikk på Vågå.
Hun lager langsom iskrem, med mye luft, mye fløte og lite sukker.
Det er verdt de ekstra kronene som skiller dem fra shakene hos større kjeder.
Nevnte jeg at shaken var pyntet med frysetørkede bær?
Les også:
Tilbehøret til burgerne vitner om at gutten på gutterommet er blitt voksen.
Han som bestemte at burgere og milkshakes var det beste i hele verden, men som nå har utviklet smaksløkene sine.
For trøffelaiolien og sidesalaten med syltet løk, chili og hummus er ikke gutte-streker, men derimot smaksmessige originale tilbehør.
Dessuten er gutten blitt gammel nok til å få utviklet sitt eget øl; Burgerbajer fra Ekangersmuget, Bergens minste ølbryggeri.
Royal fries er sprø og salte på smak, men dyre.
Det samme er de originale søtpotetchipsene, som koster 69 kroner.
Samtidig er de jo så gode at skålen er skrapet når vi er ferdige.
Søtpotetchipsene passer perfekt med den søte honning og sennepssausen.
Men plastbeholderne som dressingene serveres i, bør med tanke på både miljøet og estetikken, byttes ut med skåler av glass eller keramikk.
Prismessig ligger Royal Gourmetburger & Gin akkurat litt over middels.
Noe av tilbehøret er på grensen til dyrt.
Men, her får du kvalitetsvarer i et hyggelig miljø.
Det gir regningen en bedre smak.
| 1
|
501640
|
Tenåringstempura
Isushi Minde tilbyr en forsiktig start for sushi-skeptikeren, med lite rå fisk på menyen.
Fridalsveien 42, tlf.
55 19 50 00.
Profil:
Spisested med fokus på mat til å ta med.
Meny:
Småretter og hovedretter.
Sushi, supper, wok og nudler.
Ingen dessert.
Priser: 718 kroner for smårett-miks, fem maki, to typer sashimi, sjøgress, chilimajones og to mineralvann.
Med sin plan om 25 avdelinger innen 2020, er Isushi og Roger Johannessen i ferd med å legge Norge for sine føtter.
Målet:
Å skape hyggelige spisesteder hvor familier og venner kan møtes.
I lokalene på Minde er det pent, men ikke direkte hyggelig.
Lokalet er tomt og kaldt, og de få gjestene som stikker innom er der for å hente maten.
Kjapt inn — kjapt ut igjen.
Restauranten er striglet, moderne og velholdt i sushi-kjedens egne farger:
Oransje og svart.
Grønne planter frisker opp langs inngangspartiet.
Glasslampene i kobber gjør at lokalet ser varmt og innbydende ut.
Det visuelle stemmer overens med forventningene, men følelsen av å være på restaurant får jeg aldri.
Isushi Minde er først og fremst et sted for utkjøring eller henting av mat, dermed er det ingen som sier hei og tar imot deg.
Ingen forklarer hva som er hva av maten din uten hvis ikke du spør.
Og ingen sier farvel når du går.
Dette er ikke stedet du drar på date, eller for å spise middag med mor.
Men kanskje du drar hit hvis du er 15 år og skal møte kompisene.
Her får du servert brus i plastflasker til hitlisten med tropical house.
Prisene har en vennlig innvirkning på et strengt ukelønnsbudsjett.
Les også:
Spisekartet ligger klar på bordene som er enkelt, men pent dekket med glass og pinner.
Menyen ser variert ut, med et knippe asiatiske varmretter, i tillegg til sushi-utvalget.
Mange av ingrediensene i makiene går igjen.
Som kokt reke og kokt laks.
Utvalget av sashimi og nigiri er lite, med kun fem valgmuligheter.
Etter å ha bestilt ved bardisken innerst i lokalet, får vi med oss brusflaskene tilbake til bordet, og venter på smårett-miksen.
Den består av mozzarella-sticks, kylling-nuggets, vårruller med grønnsaker og kyllingspyd.
Kyllingspydene er møre, saftige og mildt marinerte.
De er stablet sammen med de øvrige rettene på en tallerken med noen enkle ringer av vårløk som garnityr.
Nuggetsene er sprø og salte med en tydelig smak av sprø mais.
Konsistensen tyder på at de er laget på skikkelig kjøtt.
Vårrullene er derimot smakløse og helt avhengige av den søte chilisausen for å ha en funksjon.
De fire bestanddelene i retten har for øvrig lite med hverandre å gjøre og gir ikke en spesielt spennende smaksopplevelse.
Men det er mye mat for pengene.
Vi betaler kun 89 kroner for hele tallerkenen.
Midt i smårettene kommer damen fra bestillingsdisken bærende på et stort, delikat skifer-fat dekket av maki og sashimi.
I hjørnet ligger det fire biter med laks og agurk, sake supreme, formet som en stjerne.
Neongrønne biter av california-maki lyser opp blant wasabi-roser og rene, tykke biter av kveite og kamskjell.
Fatet bærer preg av å være lagt opp med kjærlighet.
Men kjærlighet alene klarer ikke å bære syv ulike sushi-varianter.Sashimien av kveite er for tykk og får en seig konsistens.
Spicy hotate er mild og har lite smak, med kun få dråper chilimajones på innsiden.
Chilimajonesen er veldig god, men den er en gjenganger.
Den finnes nemlig også både i softshell, med fritert krabbe, agurk, avokado og teriyaki, og i crunchy tamago.
Sashimi av kamskjell er det beste på tallerkenen med sin rene smak.
Her passer tykkelsen bedre for det myke kjøttet som smelter i munnen.
Les også:
Isushi Minde er foreløpig den eneste avdelingen i kjeden som tilbyr varmretter, både i restauranten og til å ta med.
De har mye å vinne på å kunne tilby kundene et alternativ.
For sushien bærer preg av å være laget for dem som ikke liker rå fisk.
Av 23 makier med sjømat er 13 av dem varmebehandlet.
For noen er det en nedtur.
For andre er det en måte å få ungene til å spise fisk på.
I tillegg til at utvalget på menyen er magert, faller restauranten delvis gjennom på kvalitet og brutte løfter.
For det er viktig at risen ikke er klissete, at sprø mat er sprø, og at sterk mat faktisk smaker sterkt.
Skal man overbevise en skeptiker, må man levere det man lover.
| 0
|
501641
|
Ski og sjømat i skjønn harmoni
Tidligere Bocuse d’Or-vinner Geir Skeie har tatt over grytene på Skarsnuten Hotell.
I enden av skiheisen venter det hummer og sjøkreps.
Holdeskaret, 3560 Hemsedal, tlf.
32 06 17 00.
Profil:
Sjømatrestaurant med lunsj og middag.
Meny:
Både store og små enkeltretter, samt fastsatt meny til middag.
Pris:
Lunsjrettene koster mellom 165 og 285 kr. Middagsretter eller fast meny fra 155 til 575 kr.
Brygga11 ruver over bakkene hvor jibberne suser fremoverlent forbi vinduene.
Solen skinner over fjelltoppene og inn gjennom den store glassbaugen på hotellet.
I tråd med resten av bygget er restauranten innredet for å gi deg følelsen av å være på hytten.
Stolene er brune og kraftige.
Teppet på gulvet, gasspeisen og kobberlampene skaper varme.
Dette er det nærmeste du kommer alpene i Norge.
At menyen er for liten, er for så vidt et kompliment like mye som det er et forbedringspotensial.
For selv om det er mange spisesteder man kan benytte seg av i Hemsedal, frister det mest å ta skiheisen opp igjen til Brygga11.
Resultatet er at før vi er halvveis inn i helgen, har vi allerede spist oss gjennom det meste på menyen.
Les også:
Lunsjmenyen inneholder mange av de samme rettene som middagsmenyen; cæsarsalat, fiskesuppe, fiskeburger, pizza og blåskjell.
Og selv om det er velkomponerte og raske retter, er det ikke fristende å spise den samme fiskesuppen til både lunsj og som forrett til middagen.
Størrelsen er den samme.
Som forrett blir den for mektig.
Men fiskesuppen er smaksrik, med store, myke blåskjell.
Laksen er perfekt temperert og fremdeles litt rå på innsiden.
Jeg savner en fyldigere konsistens i suppen og mer dybde i smakene, men retten er deilig, og varmer godt i kroppen.
Fiskeburgeren er også en sikker lunsjvinner etter en kald økt i bakken.
Den serveres med hjemmelaget, ristet surdeigsbrød, hjertesalat, grillet rødløk, sennepsdressing og pommes bistro.
Et smakfullt og litt sunnere alternativ til den klassiske hamburgeren med hvitt burgerbrød.
Den dekker likevel behovet for fett og salt, og får deg raskt ut igjen.
Etter lunsjen pumpes musikken gradvis opp i baren.
Slalåmstøvlene tramper opp steintrappene.
Med snøroser i kinnene og svette ulltrøyer er det tid for afterski.
Sammenlignet med Stavkroa lenger nede i baken har Skarsnuten et roligere og mer voksent alternativ.
Også her stiller de med egen DJ og grønne lys, men ettermiddagen oppleves mer som en seanse med DJ Friendly enn en russefest.
Og det aller beste; Skarsnuten har egen ginbar.
Her finner du en seriøs lidenskap for faget, og hele 35 ulike typer gin.
Les også:
I tillegg til à la carte-menyen finnes det en middagsmeny hvor du kan velge mellom tre og fire retter.
Både fredag og lørdag er det lakse-tataki, maissuppe, stekt torsk og brødpudding som står for tur.
Det er en fryd nesten helt til siste slutt.
Da ryker dessverre snøret.
Brødpuddingen har nemlig lite smak og oppleves nesten som en klumpete bakt risgrøt når det kommer til tekstur.
Sammen med ananasen med chili som ligger på toppen, og en litt tørr marengstopp, blir hele retten sprikende og udefinerbar.
Servitørene er dyktige og personlige.
Faktisk fremstår de så profesjonelle med sine flotte uniformer, effektivitet og kontroll at jeg stusser over de grunnleggende feilene som gjøres.
Et eksempel er at det ikke hentes glutenfritt brød når en av bordets gjester informerer om glutenallergi.
Konfekten som bestilles blir ikke presentert.
Og når en av gjestene begynner å skjenke vann fra flasken selv, kommer servitøren og griper den demonstrativt ut av hånden hans.
Dette er hendelser som blir små i løpet av en vellykket helg, men de er viktige for meg som gjest.
Restauranten på Skarsnuten lever opp til forventningene med nydelig utsikt, et varmt personale og potensielt en av Norges mest dedikerte bartendere.
Her kan du spise sunt og godt, i en atmosfære hvor dunjakken og ulltrøyen føles naturlig.
Prisen kan du i noen grad bestemme selv.
For menyen har flere ulike nivå.
Og spiser man seg lei den lille menyen, kan man alltids drikke gin i stedet.
Deilig gin, med friske bær, grillet sitron og roseblader.
Les også:
| 1
|
501642
|
Sent, men godt
Den som venter på noe godt, må vente lenge på Horn of Africa.
Men ikke forgjeves.
Her serveres smakfull og autentisk mat til lave priser.
Strandgaten 212, tlf.
95 42 52 50.
Profil:
Etiopisk og eritreisk mat.
Meny: Middagsservering.
Tradisjonelle gryter og deleretter.
Pris: 861 kr for seksretteres kirchatmix for to personer, tre glass vin, to sjokoladekaker og en kaffeseremoni.
Horn of Africa er det eritreisk-etiopiske kjøkkenet som ligger ute på Nordnes.
Restauranten drives av paret Lensa Guluma og Yonas Beyene.
Etter å ha vært stengt for oppussing i litt over en måned, åpnet de dørene igjen i midten av februar.
Endringene i lokalet er store og til det bedre.
Restauranten, som tidligere så ut som et omgjort lager, er nå blitt intimt og mer oversiktlig.
Lokalet er fargerikt, i røde, og gule farger, med lyssatte glassbilder og malerier på veggene.
Restauranten er fremdeles liten med plass til rundt 30 gjester.
Les også:
Menyen er også liten, men variert.
Den består av fem hovedretter, og tre ulike typer kirchat.
Kirchat er et stort brett med flere ulike retter som varierer i smak.
Disse brettene minner meg om indisk thali.
Her har du noe søtt, noe salt, sterkt og mildt om hverandre.
Prisene er veldig lave, og gir deg mulighet til å fråtse uten dårlig samvittighet.
Vi bestiller to kirchat-brett, med seks ulike retter, og to glass rødvin.
Kort tid etter får vi drikken, og så venter vi.
Og vi venter.
Og venter.
Dette var første besøket hos Horn of Africa.
En og en halv time tok det før maten kom på bordet.
Det er det lengste jeg noen gang har ventet på maten på en restaurant.
Men med kun én person i restauranten, og kun én på kjøkkenet, er det ikke rart at vi ventet lenge.
Når jeg besøker restauranten på nytt etter oppussingen, er ventetiden mye kortere.
Men det er fremdeles merkbart at det er for få hender i restauranten.
Noen av gjestene blir stående og vente lenge før de får bord.
En av de andre gjestene forsøker lenge å få kontakt ved bardisken.
Det er gjestfriheten og roen som redder opplevelsen.
Les også:
Måltidet begynner med en varm våtserviett.
Vi vasker hendene, men før vi kan kaste oss over maten får vi en demonstrasjon av hvordan den skal spises.
Her spiser man nemlig ikke med kniv og gaffel, men med en type syrlige pannekaker.
De kalles injera.
Yonas forklarer entusiastisk at versjonene de har her er laget på en blanding av byggmel, hvetemel og teff, for å få riktig konsistens og smak i møte med det norske vannet.
Originalt lages de kun av teff.
Tre av de seks rettene er vegetariske:
Kikert-puré, spinat og rotgrønnsaker med krydder.
To av kjøttrettene er av okse.
En med krydder og en uten.
Den sjette og siste retten er en kyllinggryte med egg, Doro Wet.
Sausen er en tykk, deilig smaksbombe av tomater og berbere.
Dette er en krydderblanding som blant annet inneholder mye paprika.
Det er godt.
Og grisete nok til at du bør ha den våte kluten lett tilgjengelig.
Etiopia er verdenskjent for sin unike kaffeseremoni, og det er både eksotisk og spennende at Lensa og Yonas har seremonien som et eget punkt på menyen.
Kaffebønnene brennes på kjøkkenet og tas med inn til bordet.
Duften sprer seg i lokalet, før stekepannen forsvinner inn igjen på kjøkkenet der kaffen brygges.
Når den er ferdig serveres kaffen fra en tradisjonell kokekanne kalt jebena.
Under seremonien brennes det røkelse og serveres popkorn.
Hvorfor popkorn, er jeg ikke helt sikker på.
Ikke Yonas heller.
Men det smaker godt med noe salt til den søte, kruttsterke kaffen.
Les også:
Hvis du ser bort fra dessertene, som er sjokoladekake eller iskrem, gir Horn of Africa deg en tradisjonell og spesiell opplevelse.
Og snart skal den nye annenetasjen utformes til avdeling med autentiske bord og stoler.
Jeg håper at de innen den tid har fått litt ekstra hjelp i restauranten.
For selv om ventetiden er lang, er maten god og billig.
Og gjestfriheten er stor.
| 0
|
501644
|
Hjemme hos fru Bjelland
I et bortgjemt lokale på Nordnes kokkelerer Randi Bjelland slik hun alltid har gjort det, med en sjelden nærhet til både mat og mennesker.
Strandgaten 201, tlf.
55 90 02 44
Profil:
Hjemmelaget norsk husmannskost
Meny:
Hovedretter til lunsj og middag, rundstykker og smørbrød.
Ingen dessert
Pris: 470 kr for to hovedretter, to mineralvann og to kopper kaffe
Det er alltid godt å komme inn til fru Bjelland.
Ski-kommentatoren på radioen summer lavt i bakgrunnen, og kjøkkenviften durer som den gjør rundt middagstider hjemme.
Lokalet ser ut som et hjem også.
Veggene er dekket av blått panel og disken er i treverk.
Skapdørene husker jeg fra da jeg var liten, og komfyren ser ut som en klassisk Grepa.
Dette er en unik restaurant, uten trykte menyer, og uten vinkart.
Dette er kjøkkenet til fru Bjelland.
Damen bak grytene er en levende kjøkkenlegende.
Randi Bjelland er 82 år.
Etter 65 år i kokkefaget driver hun spisestedet Bjellands kjøkken alene.
Og hun er ikke redd for å si hva hun synes om utviklingen mot ferdigmat:
Folk får i seg for mye næringsfattig mat.
Da fru Bjelland kom til Bergen i 1951 var det ikke noe som het fryseboks.
Alt skal gå så fort i dag, sier hun.
Skikkelig mat har man ikke tid til.
Men tid er noe Randi Bjelland tar seg.
For smakfulle torsketunger trenger lang steking, og de må snus jevnlig, skal de bli skikkelige.
— Dessuten, man må spise ordentlig mat hvis man skal holde seg frisk, sier hun.
Les også:
På tallerkenen min ligger det ti små, brune stykker med saftige torsketunger.
Alle med en sprø skorpe og myk innside.
De små hvite kjøttstykkene glir ut av sitt gode, salte skinn.
Tre halve poteter fungerer som et lerret for fisken og bidrar med en helt nødvendig sødme.
En solid dose raspet eple og gulrot er friskt smakssatt med litt sitronsaft.
Den rydder plass til enda mer fisk, og en tykk, syrlig remulade med kapers.
Dette er ekte husmannskost.
Fisken får Bjelland fra Lofoten.
Kvalitet, sier hun kontant om varene.
Det må være kvalitet.
Hvis ikke, går varene rett i retur.
Spesielt har det vært utfordringer med å få god nok kvalitet på hvalkjøttet, forteller hun.
Men denne, den er perfekt.
— Se her, sier hun og holder opp et blodig kjøttstykke for å vise meg hvor mykt kjøttet er.
Hun trykker fingeren tvers igjennom.
Slik skal kjøttet være, bekrefter hun og smiler.
Bjelland snakker om mat med åpenbar glede.
— Har du smakt kjaker?
Torskekjaker?
Jeg venter på dem nå.
De er fulle av smak.
Les også:
Alle vil snakke med fru Bjelland og fru Bjelland vil snakke med alle.
En av gjestene står på kjøkkenet for å lære hemmeligheten bak matlagingen hennes.
En annen kommer inn med sin sønn, og takker for sist.
Å være hos Bjelland er som å være hos bestemor.
En bestemor som serverer mat på gamlemåten, og som kommer med litt råd underveis.
En av hjertesakene hennes er at de voksne må snakke med de unge.
Og de unge må lytte.
Hvert år kommer turistene for å smake på hvalkjøttet som Bjelland lager.
Det er ikke så vanskelig å tilberede hval så lenge du vet hvordan, forklarer hun.
Kjøttet bankes helt flatt, før det stekes raskt på høy varme.
Pannen må være skikkelig varm, ellers blir ikke kjøttet slik det skal være.
Under ett minutt på hver side, litt stekt løk i pannen, kraft og et oppkok.
Og voilà.
Kjøttet er rødt på innsiden og smaker særegent av jern, salt, søtt og litt brent.
Det er en utrolig god og rik smak.
Med en frisk salat av paprika, isbergsalat og tomater, samt poteter på siden, er retten komplett.
Les også:
Du må sette av tid hvis du vil spise hos fru Bjelland.
God mat kan nemlig ikke hastes.
Her spiser du til lyden av gulrøtter som raspes, i tykk os fra fisk som stekes.
Som på kjøkkenet til mormor.
Hele opplevelsen gjør at du spiser på en annen måte.
Mer ærbødig.
Og du rydder gledelig av tallerkenen selv.
Det er slik det er å være gjest hos Fru Bjelland.
Hvor ingen ringere enn kronprinsparet og Jesus våker over matlagingen fra sin plass på veggen.
| 1
|
501646
|
Myrkdalsstovo
Billig frukt, flere kassepunkt, og lokal hamburger, men få sitteplasser, spartansk lokale og lite smak på maten.
Pris: 292 kr for en suppe, en gryte og to mineralvann.
Myrkdalsstovo er spisestedet nærmest trekket.
Her kan du suse rett inn fra bakken, sparke av deg skiene og få deg noen kjappe kalorier.
Trehytten er stappfull og dampende.
Det er lite sannsynlig at du finner en sitteplass, men hvis du har dårlig tid og vil ha en billig matbit uten å måtte ta av deg jakken, da finner du det her.
Utvalget er som man forventer i en kafé på et alpinsenter:
Næringsfattige klassikere som pølser, hamburgere, kyllingvinger, muffins og pommes frites.
Men også sunnere alternativer som salater og supper.
Les også:
Både gulasj-suppen og vegetarretten chili con carne, som ironisk nok betyr chili med kjøtt, varmer godt i kroppen.
Massen som ligner på kjøttdeig er ifølge personalet laget på blant annet sopp, hvitløk, tomater og løk.
Det er rett og slett en chili con carne uten carne.
Og enda viktigere, uten smak av chili.
Begge rettene smaker lite, selv om de er kjent for å ha mye smak.
Rundstykket er en blanding av luft og gummi.
Menyen i Myrkdalsstovo er litt sunnere enn hva man får servert på de fleste idrettsarrangementer og barnemenyer.
Her kan du kjøpe oppskåret frukt til bare fem kroner.
Men, skal barna velge å spise sunt og næringsrikt, må maten ha smak.
Og den må se innbydende ut.
Det gjør ikke plastpakkede melonskiver på papptallerken.
«Vi kan ikke tillate at barn og unge får servert noe som har lavere kvalitet enn det vi gir til de voksne», sa et av de klokeste menneskene jeg har møtt.
Og selv om sitatet ble brukt i en annen sammenheng, mener jeg det er minst like viktig når det gjelder mat.
Barn skal vokse, klatre i trær, og hoppe på rails i bakken.
Da trenger de god og næringsrik mat.
| 0
|
501649
|
Enmannsforetaket
Når maten ikke engang tilberedes av en kokk, er jeg usikker på om Von Tangen kan kalles en restaurant.
Kanskje er det derfor de kaller seg for Fiskebar.
En restaurantopplevelse skal nemlig romme mer enn mat på et fat.
Von Tangen er det noble navnet på Bellevues siste tilskudd på menyen.
En sjømatrestaurant i samme historiske tradisjon som de øvrige restaurantene til Eric Saudan; På Bryggen, Fløyen, Trollhaugen og Lyststedet.
Det er blitt liv i Sandviksboden igjen, med det nyåpnede Fiskerimuseet og det som trolig er Bergens eneste fiskebar.
Biter av røkt hyse, sammen med kål, hjerteskjell, poteter og beter, ligger i en klar, mild kraft.
Fisken er salt, fast og har en behagelig flakende motstand.
Denne retten er den beste av seks vi får servert.
Og det sier egentlig ikke så mye, for denne retten er vassen og smakløs.
Men den er fremdeles bedre enn krukken med syltet makrell og uer.
For den er kjøleskapskald og med tykke, slimete fiskebiter i en gusjen farge.
Sjelden har jeg følt mer sympati med en måke i det jeg svelger ti cm store, syrlige fiskebiter med skinn.
Lokalet er tomt og sparsomt innredet.
Men luftig, gammelt og sjarmerende rustikt.
Lukten av sjø, og utsikten til de gamle båtene og havet er spesielt.
Her kan man legge til med båt en fin sommerdag, blir vi fortalt.
Restaurantens Facebook-side sier derimot det motsatte.
Men den store uteserveringen passer uansett perfekt for en slik dag.
Og historien til bygget er til å ta og føle på.
Fra bordet kan vi se servitøren jobbe kontinuerlig og hardt.
Men når det kommer til vinanbefalinger og informasjon om maten, mangler hun både kunnskap og kjennskap.
Hun svarer så godt hun kan, men unnviker enkle spørsmål som hvilken vin som kan passe til maten.
Etter en stund går det opp for meg hvorfor hun ikke kommer tilbake med mer informasjon; Hun er faktisk alene på jobb.
Med det mener jeg ikke at hun er den eneste servitøren.
Hun er faktisk den eneste kokken også.
Og oppvaskhjelpen.
Og sommelieren.
Ut fra ventetiden, servicen og kvaliteten på maten er det tydelig at dette er for lite.
Når servitøren må lage klar middagsretter til et seksmannsbord, er det ikke lett å be om vann.
Jeg synes synd på henne.
Besøket gir meg dårlig samvittighet, og en følelse av å ha tråkket inn i en fremmeds hjem og bedt henne å diske opp en haug med retter.
Menyen består av tradisjonelle retter med en kreativ tvist.
Som krabbe med grapefrukt til lunsj og råmarinert ingefær-kveite med rosiner og nøtter til middag.
Sistnevnte er en kombinasjon som høres bedre ut enn den smaker.
For når rosinene og nøttene tygges med fisken blir det en sammenblanding av teksturer og smaker som spriker i alle retninger.
Det samme gjelder for sjokolademoussekake med hard appelsinchutney og marinerte kirsebær.
Da er de tilslørte fiskarjentene bedre.
Pisket krem, rabarbra og smørristede brødsmuler smelter sammen i munnen.
Jeg blir ikke helt klok på hva slags sted Von Tangen ønsker å være.
For plastdisken med småkakene og designvalget som er tatt på dispenserne gir meg følelsen av å være i en skolekantine.
Menyprisene, mellom 125 og 165 kroner for en forrett, og mellom 185 og 245 for en hovedrett, tyder på at dette er en restaurant.
Da forventer jeg at maten lages på stedet og at noen vet hvordan den lages.
Von Tangen må ta noen valg.
For hvis de ønsker å være en restaurant, foreslår jeg at servitøren får noen å jobbe sammen med.
Det er en umulig oppgave å drive restaurant alene.
| 0
|
501650
|
Ti år med Colonialen
Fem og en halv time tok det.
Kvelden da vi ble med på feiringen av Colonialen.
En feiring som er vel fortjent.
For dette er ikke en vanlig middag.
Jubileumsmiddagen som serveres i august og deler av september er en maraton, og Colonialen setter ny pers.
Det hele begynte på Engen i 2005.
Restauranten i kjelleren ble raskt kjent for å være en av de beste i byen.
I etasjen over fikk man kjøpt det meste av delikatesser.
Brød, nybrente kaffebønner, oster og skinker.
Laila Skorge og Ken Kristiansen klarte i løpet av få år å skape et imperium som er blitt en viktig del av Bergens identitet og matkultur.
Les også:
I dag har Colonialen fem utsalg og spisesteder i Bergen.
Fokuset på kolonialvarer av kvalitet er deres styrke.
For kunnskapen og nærheten til produktene er tydelig i restauranten hvor Jacobs Bar & Kjøkken pleide å ligge.
De har brød fra eget bakeri, egen kaffeblanding, konfekt og noen utrolig kreative egenkomponerte retter.
Det gir dem en historie å fortelle.
Menyen er en hyllest til naturen, og en fremheving av ekspertise uten at det går på bekostning av råvarene
Det er viktig å varme opp før en maraton.
Dette vet kjøkkenet.
Ut sender de tre munnfuller for å få smaksløkene i gang:
En spiseskje med syltet sei og hjemmelaget pancetta, et reagensglass med klarifisert tomatjuice, og en kikert-polenta med hjemmelaget bresaola og brønnkarse.
Vi er så vidt begynt å bli varme i trøyen.
Jubileumsmenyen med 20 retter er en utvidelse av den normale menyen.
I tillegg til de vanlige 12, har kokkene hentet frem noen gamle klassikere.
Nypotet og nypotetskum med rogn, og pølse av kongekrabbe med syltede sennepsfrø, er to av dem.
De er vakkert presentert på trepinner og stein.
Og selv om det er verdt det, må man ikke løpe hele lengden.
Det finnes også en syvretters smaksmeny og en à la carte meny for dem som vil ta en kortere distanse.
Les også:
Flere av servitørene bærer en F på brystet.
F for faglig kvalitet.
F for fagutdannet.
Dette gagner både restauranten og kundene.
Glassene er alltid fylt med vann.
Servietten brettes når du går fra bordet.
Og alle spørsmål kan besvares på stående fot.
Men såpass må det også være med en pris på 5980 kr for to personer.
Dette er over Michelin-priser, og opplevelsen må måles deretter.
På nivå med restauranter som Statholdergården og Maeemo.
Med det i bakhodet burde det ha vært tilstrekkelig med håndklær på toalettene.
Det burde ha vært mulig å justere ned varmen i det kokende lokalet.
Og middagen kunne med fordel vært kortere.
Servitøren nevner at noen av rettene kanskje burde ha vært slått sammen.
Jeg er enig.
For kvelden er lang.
Men tempoet i serveringen er upåklagelig.
Vinene og ølet er nøye valgt.
Et par av produsentene går igjen flere ganger, noe som gir oss en mulighet til å bli skikkelig kjent.
Men to av vinene er ustemte og harmonerer ikke med maten.
Magnumflasken med champagne sirkulerer og blir ikke kald nok.
Men smaken smelter likevel perfekt sammen med vår første rett.
Et foie gras fyllt egg av kamille-gelé med okseterrine.
For et startskudd.
Les også:
Gjennom hele menyen trekkes det en grønn tråd av hjemmedyrkede urter fra drivhuset i bakgården.
Menyen er en hyllest til naturen, og en fremheving av ekspertise uten at det går på bekostning av råvarene.
Som nykokt krabbe liggende på en varm stein.
Men det finnes noen sidespor.
Pølsene av lammebrissel og kongekrabbe er mindre rene, mindre interessante, og råvarene mindre tydelige enn i de andre rettene.
Med en ostetallerken og sjokoladeganache ramler vi slitne, gode og mette over målstreken.
Med jubileumsmenyen viser Colonialen at de blir her i ti nye år.
Det ser jeg frem til.
Les også:
| 1
|
501652
|
Fiskelykke på Torget
Bak turistifisert sydenestetikk, dukker de opp.
Smaksperlene som får smaksløkene til å mykne av nasjonal stolthet.
Torget er ikke bare for turistene.
Det er helg.
Det er bondens marked, og det yrer av liv mellom bodene på fisketorget.
Torget har for meg vært et sted som jeg nevner for besøkende, men selv haster forbi.
Jevnlig hører vi klager over prisnivået, og stadig blåser det hardt rundt Fisketorget.
Mellom akkar og berg av kråkeboller skimtes tegn på at Syden og Fisketorget ikke er så langt fra hverandre som man skulle ønske.
Er torget også noe for oss som bor i Bergen?
Jeg husker godt de falmede bildene i menyene fra min sommer på Santorini.
De samme bildene møter meg i det jeg kommer inn på torget.
Ferdige retter i pappbeger står utstilt, både innenfor og utenfor Torghallen.
Et stekt laksestykke drukner i et hav av pommes frites under teltet på en av bodene.
Et skrikende skilt forteller at retten koster 220 kr. Hvis du tar den med.
Enda dyrere om du velger å spise den der.
Men inne i den nye Torghallen bugner diskene av fersk lyr, steinbit, torsk og kveite, i spiseriet og butikken til Fish Me. Lokale oster, syltetøy og ulike typer kaviar er pent oppstilt.
Synlige bevis på lokal stolthet.
Avhengig av hva du velger ligger lunsj og middagrettene mellom 120 kr og 550 kr. Lommeboken din bestemmer.
Og rettene serveres i porselen, dersom du ønsker å spise maten der.
De store rettene er store nok til å deles, informerer vår servitør.
Hun foreslår å prøve et lite utvalg.
Rekene er lune og saftige.
Sushien, en blanding av maki og nigiri med laks og tunfisk, er pakket i tørr ris.
De er milde på smak, uten noen overraskelser.
Blåskjellene bader i en kremet, rund fløtesaus med løk og pepper.
Sausen er deilig søt og smaksrik.
Til drikke blir vi anbefalt å gå for Domaine de Varuox Cablis 2012 eller Fumees Blanches Sauvignon Blanc, to av de tre hvitvinene på menyen.
Da jeg spør hvordan sistnevnte er på smak, henter servitøren en smaksprøve.
Hun er hjelpsom, rask og informativ.
En positiv overraskelse, siden menyen ber oss bestille ved disken.
Den gratinerte kongekrabben dufter lett av hvitløk.
Både den og hummeren er litt tørr og trevlete sammenlignet med sjøkrepsen, som er saftig og myk.
Det hele serveres med kniv og gaffel, som gjør det vanskelig å hente ut godsakene fra klørne.
Heldigvis finnes det våtservietter.
Aiolien er fersk med biter av smakfull, fersk, hvitløk i.
Både den, og soyasausen serveres i plast, noe som gir måltidet en litt billig følelse.
Det, sammen med partyteltet utendørs og at man må betale for å bruke toalettene er med på å dra ned opplevelsen.
Fish
Me har sin egen gresskarmuffins, et rimelig og godt bakverk som passer vel så bra å ta med seg ut på bryggekanten, som å spise inne i lokalene.
Den er saftig, fylt med tørket frukt og havre på toppen.
Enten du velger å sitte inne eller ute hos Fish
Me er følelsen mye den samme.
Dørene er åpne på begge sider av lokalet, det er varmelamper både inne og ute, og brosteinen strekker seg fra en ende til en annen.
Maten kan du dermed gjerne ta med på en tur ut i båten, eller på benken i solvarmen.
For det kan fort bli folksomt og travelt på torget.
Da er det flott å kunne plukke opp noen ferske kamskjell og en brunost med akevitt på veien videre.
| 0
|
501674
|
Maktdemonstrasjon fra Cohen
Popmusikkens gentleman leverte over tre timer med magi på Koengen.
Onde tunger ville ha det til at «gubbene» hadde tatt fullstendig over sommerens konsertprogram på Bergenhus.
Og etter konserter med 63 år gamle Bruce Springsteen og 71 år gamle Paul Simon, var det tirsdag duket for den eldste av dem alle: 78 år gamle Leonard Cohen.
Og du skal ikke se helt bort fra at de gamle faktisk ér eldst.
Leonard Cohen tar de rundt 11.000 på Koengen med på en musikalsk og lyrisk reise det skal mye til for å overgå.
Fra 1967 og «Suzanne» til årets «Old ideas» , er vi innom det meste vi kjenner fra Cohen-universet: klassisk, akustisk pop, jazz, sigøynermusikk og klezmer-innslag.
Alt mens Cohens mørke, men ofte morsomme tekster ligger og flyter perfekt mellom lyden av instrumentene.
Lenge siden sist
Man skal som kjent ikke glede seg over andre menneskers ulykke.
Men hadde det ikke vært for at manageren til Cohen stakk av med pengene hans en gang på 2000-tallet, er det ikke sikkert at han hadde begynt å turnere igjen.
I 2008, etter 15 år uten konserter, var det ut på veien igjen for Cohen.
Og ganske presis klokken 19.30 tirsdag kveld var det igjen klart for Leonard Cohen i Bergen, litt over 24 år siden forrige gang han var på besøk.
Cohen starter med «Dance Me To The End of Love» fra «Various Positions», med sine nydelige korpartier ogden dystre tekstlinjen «Dance me to your beauty with a burning violin».
Lyden er fin, men fremføringen mangler kanskje noe av den råskapen som ligger latent i låten.
Cohen og hans ni medmusikere fortsetter med «The Future», før de drar i gang med en av konsertens første store høydepunkter:
«Bird on a Wire».
Den klassiske Cohen-balladen blir spilt med et sterkt innslag av gospel, og med Cohens dirrende, bekmørke stemme fyller låten Koengen på vakkert vis.
Etter «Everybody knows» og «Who by fire» tar Cohen et par låter fra årets «Old ideas»-plate.
Da han på «Darkness» synger «I’ve got no future», «I know my days are few», minner han oss på at dette etter alt å dømme er siste gang vi ser kanadieren på scenen i Bergen.
Cohen avslutter første del av konserten med «Anthem», hvor han på generøst vis bruker god tid på å introdusere bandet.
Og selv om det ikke ertvil om hvem som er midtpunktet på scenen, blir jeg i løpet av konserten likeofte stående og lytte til koringene til Sharon Robinson og Webb-søstrene, ellerde klokkerene gitarpartiene til Javier Mas.
Cohen har virkelig med seg etmusikalsk stjernelag til Bergen.
Magisk
På begynnelsen av konserten takker Cohen trærne på Koengen; de svinger seg så fint til musikken der de står og vaier i vinden, sier han.
Vinden er imidlertid ikke hele tiden like snill med tonene til Cohen og resten av bandet.
Tidvis forsvinner noe av lyden i vindkastene, men heldigvis bedrer det seg.
Cohen og bandet innleder del to av konserten med «Tower of Song», før Koengen får en magisk utgave av «Suzanne».
Dynamikken mellom Cohen og koristene når nye høyder – samtidig som scenelysene skaper en elegant silhuett av Cohen bak på sceneteppet.
Generøsiteten til Cohen er nevnt, og i konsertens andre del kommer høydepunktene på rekke og rad:
«Coming Home»,«Heart With no Companion», «I’m your man» og «Hallelujah».
Publikums allsang på sistnevnte er av varierende kvalitet, men det gjør ikke så mye.
Da Leonard Cohen spilte i Grieghallen i 1988, skrev BTs anmelder i sin panegyrisk anmeldelse:
«Man føler etter konserten å ha værtmed på en sterk, sensuell opplevelse.»
Det er ingen tvil om at Cohen er en forfører, og han har ikke store problemer med å overvinne publikum på Koengen.
Etter nesten treog en halv time dukker «First we take Mannhatten» opp, og Cohen viser at han danser ganske bra til å være 78 år gammel.
Og da Cohan avslutter maratonkvelden med «Famous Blue Raincoat», «Closing Time» og «I tried to leave you», er det liten tvil å spore.
Leonard Cohen er vår mann.
Enig med vår anmelder?
Si din mening.
| 1
|
501675
|
–Det første som møter meg er en mann full av vorter og byller
Kunstanmeldelse:
Utstillingen av samtidskunst på Kode er kanskje liten, men den er verken patetisk eller slapp.
På Kode 2 vises flere verk laget av vår tids beste samtidskunstnere.
Da utstillingen åpnet i 2013, skrev BTs kunstanmelder at den var patetisk og slapp.
I slutten av februar skal den ned.
Men før det skjer tenker jeg den er verdt en siste titt.
Utstillingen består av seks rom.
Det første som møter meg er en mann full av vorter og byller, Tony Matellis skulptur «Total Torpor Mad Malaise» (2003).
Skulpturens byller og søppel er pent plassert sammen med Bjarne Melgaards peniser og rike fargepalett.
Det kjennes ut som om man blir kastet ut i noe av samtidskunstens mest sære og kaotiske uttrykk, og det kan være mye å ta innover seg.
Jeg syntes det er både vågalt og lekent av Kode å åpne utstillingen slik.
Rommet ved siden av er stikk motsatt, med en minimalisme bestående av sort, hvitt og ulike gråtoner.
Felles for verkene er at de ser forholdsvis enkle ut, men med litt innsats er det som om de åpner seg.
Og jeg forstår hvilket hardt arbeid som ligger bak hver og én av dem.
Jeg blir vitne til eleganse og skjønnhet.
Jan Groths vevde teppe «Sign» (1998–99) er for meg den store juvelen i Kodes utstilling.
En stor sort flate, vevd med den tidkrevende teknikken gobelin, med en hvit strek som skjærer imellom.
Streken er grunnlaget i alt Groth lager, og har brakt hans verker til noen av de største museene i verden.
Streken er enkel, samtidig som den har kraft som et lynnedslag.
Faktisk er noen av Groths tepper noe av den mest eksklusive kunsten man kan kjøpe.
Dette er Norges dyreste strek.
Heidi Kennedy Skjerves heklede verk «Grey Writing» (2004–2005) henger på motsatt side av Groth.
Hvis du ser på verket fra avstand, ser det ut som en kjedelig grå flate.
Men hvis du går tettere på, ser du hvilken konsentrasjon og innsats som ligger i bunn.
Det er stort, kanskje over 4 x 4 meter, laget med tynne, grå tråder festet på flere små spikre.
Etter å ha sett hele utstillingen, er det én ting jeg reagerer på:
Den kunne rett og slett vært større.
Det er få verk her og jeg kommer meg fort gjennom utstillingen.
På den andre siden viser den et mangfold av ulike verk fra ulike stilarter og perioder.
Kurator Eli Okkenhaug består med glans.
I tillegg viser Kode muskler med flere av innkjøpene.
Utstillingen oppleves som verken patetisk eller slapp, men heller vågal, leken, og ikke minst, gjennomført.
| 1
|
501677
|
Leo Ajkic går i flyktningenes fotspor, og tar oss med der det gjør vondt
Statusrapport fra verden i dag:
Drøyt 65 millioner mennesker er på flukt.
Leo Ajkic viser oss hvem noen av dem er, hvordan de lever og hva de drømmer om.
«Flukt» begynner akkurat der den må begynne:
I huset i Mostar, Bosnia, som Leo Ajkic selv måtte flykte fra sammen med familien i 1994.
Han var syv år gammel.
Det gjør Ajkic til en velkvalifisert og langt fra objektiv programleder for NRKs serie om mennesker på flukt.
Likevel er han en nøktern og usentimental programleder, og samtidig varm og nær, med en ganske annen image enn den breikjeftede bosniske bergenseren vi er vant til å se ham som.
Og med en helt spesiell evne til å få kontakt med barn.
Ajkic tar oss med til Libanon, til Beirut og familien Asaad, som venter på å bli innkalt til samtale med UDI, eller det Ajkic kaller «en talentkonkurranse der man i stedet for å bli stjerne blir Ola nordmann».
Gjennom enkle spørsmål og korte intervjuer får han frem hva det gjør med mennesker når alt de kjenner og er glad i plutselig blir borte, og alt som ligger foran dem er uvisshet.
Han går om bord i redningsskipet Siem Pilot i Middelhavet, og han spør hva slags liv flyktningene reddes til.
Blant de mange svarene er fattigdom, nitriste flyktningleirer og økte motsetninger i de landene flyktningene kommer til.
Ajkic tar også en prat med representanter for den organiserte innvandringsmotstanden.
Basert på tre av fem programmer, fremstår prosjektet til Ajkic og regissør Lars Petter Gallefoss å være entydig humanistisk.
De vil vise menneskene bak nyhetsbildet.
Gjerne på begge sider av konfliktlinjene som har utviklet seg i kjølvannet av økt migrasjon.
Men først og fremst er det flyktningene som individer de er opptatt av.
Som programleder tar Ajkic et tydelig, men inviterende standpunkt.
«I stedet for å se 34.000 nye, daglige flyktninger som et problem, må vi se dem som 34.000 muligheter», sier han, og bruker gjennomgående sin egen historie, og Mostar og Jugoslavias skjebne på 1990-tallet, for å belyse dagens situasjon og argumentere som han gjør.
Bergensbaserte Pandora Film begynte på programserien midt under den store migrasjonsbølgen i 2015.
Gitt nyhetsbildet da og nå bringer ikke serien noe nytt til torgs.
Men den er en viktig påminnelse om situasjonen.
Den stiller spørsmål rundt hvordan flyktningene vil forme vår egen fremtid og inviterer dermed til refleksjon.
Dessuten byr den på korte, men varme og ofte rørende møter med de ulike menneskene som står midt i det.
| 1
|
501679
|
Lite magi på Bergtatt
I øverste etasje på Magic Hotel på Danmarks plass ligger en ny italiensk restaurant.
Maten har noen lysglimt, men det er mye som gjenstår før Bergtatt står fjellstøtt.
Det er torsdag ettermiddag og jeg ringer nummeret på Facebook-siden for å bestille et bord på et av Bergens nye restauranttilskudd, Bergtatt.
Personen i andre enden beklager seg.
Hun jobber dessverre ikke ved restauranten lenger, og kan heller ikke hjelpe meg med riktig nummer dit.
Det ender med at jeg sender en e-post i stedet.
Jeg ber om å få reservere et bord, men får aldri noe svar.
Da jeg ringer opp til resepsjonen, kan de heller ikke bekrefte bestillingen, men det er bare å komme opp, sier de.
Det er sikkert ledig.
Slik begynner stigningen mot Bergtatt, i ullent terreng.
Men vi karrer oss til topps, selv om vi først går feil på grunn av manglende merking i heisen.
Vel oppe i restauranten kommer belønningen.
Utsikten over Bergen er fortryllende.
Magic Hotel eies av bergensinvestoren Tom Rune Pedersens selskap AB eiendommer.
Fra før av eier selskapet flere sentrale eiendommer, som for eksempel Kløverhuset og Exhibition.
Selskapet Magic Bergatt AS, med Pedersens datter Benedikte som styreleder, driver restauranten.
I restauranten roper de to servitørene støyende beskjeder til hverandre fra hver sin ende av lokalet.
De sjonglerer arbeidsoppgavene i et voldsomt tempo.
Effektivt, men forstyrrende og uvørent.
En bankterminal her, en meny der, og så kjapt videre til neste kunde for bestilling.
For meg ser det ut som de har jobbet mest i bar.
For en restaurantgjest kan det oppleves som litt voldsomt.
Barfølelsen forsterkes når måltidet begynner med tilbudet om en vodka-red bull.
Selv om Bergtatt har vært åpen en stund, er barutvalget mangelfullt, på alt fra alkohol til kaffe og te.
Vinlisten er enkel, med få valg på glass.
Servitøren oppsummerer vinfokuset slik:
–
Jeg pleier å bruke en app for å skanne etikettene slik at jeg får litt informasjon jeg kan fortelle til kunden.
Menyen er klassisk italiensk, med forretter av minestrone og parmaskinke, etterfulgt av pizza, pasta, fisk og okse.
Mens vi venter på de bestilte rettene, får vi servert varmt brød med gresskarkjerner, og en basilikum-aioli.
Brødet smaker like godt alene som til minestronen.
Suppen har en fyldig smak fra oksekjøttet og rene grønnsakssmaker – fra bitene av gulrøtter, selleri og squash – som er fremhevet med parmesan.
Dette er en italiensk hverdagsrett som er godt gjennomført.
Også parmaskinen smaker deilig rent, drysset med ost og dryppet med olje.
Interiøret på Magic-hotellet er utformet av den canadisk-amerikanske industridesigneren Karim Rashid.
Hele hotellet er futuristisk innredet i geometriske former, av plast, med hvite klare linjer og sterke farger i rosa og blått.
Bortsett fra restauranten.
Her er det lunere, roligere og mer organisk.
Figurene og mønsteret i treverket lyssetter rommet på en spennende måte.
De heldekkende vinduene og bar-øyen midt i rommet gjør lokalet levende, sammen med det åpne passet inn til kjøkkenet.
En ripasso fra Veneto treffer godt på trøffelsausen til møre stykker av oksekjøtt.
Denne retten er godt sammensatt med både poteter og rotmos.
Det er kun gulrøttene som ikke harmonerer med en hard tekstur.
De blir liggende på fatet.
Samme vin anbefales også til pizzaen, men den tunge, intense sødmen i vinen går ikke over ens med syrligheten i tomatsausen.
Det gjør vinen besk i ettersmaken.
Pizzaen er helt myk og mangler en sprø bunn, men salamien er av høy kvalitet og har mye smak.
Sjokoladeterten med pisket crème fraîche viser seg å være en helt grei fondant med vaniljeis.
Av de to dessertene anbefaler jeg heller å velge rom- og rosin-parfaiten med biscotti, selv om isen er krystallisert.
Biscottiskivene er tynne, søte og nøttaktige.
De er smaksmessig det mest spennende på dessertmenyen.
Måneder etter åpningen sliter Bergtatt fremdeles med logistikk-feil som forringer måltidet.
De har ennå ikke fått kaffemaskinen, og heller ikke de vinene de egentlig skal ha.
Baren har fremdeles et begrenset utvalg, og toalettdispenserene virker ikke.
Det er mange unnskyldninger og for lite magi på Bergtatt.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
501680
|
Preben Hodneland skaper en uforglemmelig Hamlet
En Hamlet som er bedre enn «Hamlet».
For en Hamlet Preben Hodneland ga oss!
Virtuost, mangfoldig og med stor energi gestalter han en sceneskikkelse som med sitt sterke nærvær bærer hele forestillingen.
Han spiller på så mange strenger og utstråler en slik kraft at fraværet merkes litt for godt i de få scenene hvor han ikke er med.
I Stefan Larssons moderniserte versjon møter vi også en Hamlet som har frigjort seg fra de fleste sceniske konvensjoner, som med den største sikkerhet veksler mellom nærhet og avstand i sitt spill og utfolder seg på måter som får en til å lure på om det er gamle, gode Shakespeare vi er vitne til.
Det er det, uten tvil.
Men også en svensk regissør uten altfor stor respekt for verken manus eller dem som har omskapt dette til teater før ham.
Sist Stefan Larsson satte opp «Hamlet», i 2011 på Aarhus Teater, gjorde han stykket til en komedie med revyinnslag.
Den tankegangen har ikke helt forlatt ham denne gangen, heller.
På DNS serverer han det han selv kaller en «dødsfarse», hvor spillet på det humoristiske og karikerte skikkelser skaper en effektiv kontrast til det dypt tragiske som dette stykket jo handler om.
Noen ganger blir det likevel i meste laget.
Allerede i de første scenene truer det med å skeie ut i fyll og spying.
Dette slår an en tone som ikke bærer gjennom hele forestillingen – og takk og pris for det!
For selv om brodermorderen kong Claudius (Bjørn Willberg Andersen) og dronning Gertrud (Ane Skumsvoll) gjøres til karikaturer innledningsvis, og hun forblir drukken og vulgær ganske lenge, er «Hamlet» fortsatt å anse som en tragedie – og bør spilles deretter.
Forestillingen går rett på Hamlets møte med farens gjenferd.
For en regissør som er mest opptatt av hovedpersonens indre kamp, virker det som et fornuftig valg.
Allerede da Hamlet entrer scenen, bærende på en liten «røykmaskin», skjønner vi at det er ikke den tragiske helten i klassisk tapning vi har foran oss.
Snarere en ung, nevrotisk opprører som ønsker seg bort fra et hoff han ikke trives ved, som dypt sørger over sin fars død og som opplever Kronborg slott som en verden hvor kjærligheten ikke lenger har noen plass.
En verden som fyller ham med avsky.
Et litt problematisk trekk er at den sorgtyngede, melankolske Hamlet gjøres så frisk og uvøren i mange scener, også der han ikke spiller gal.
Larsson gir oss en moderne Hamlet.
Men får han sagt noe nytt om denne personen og hans indre konflikter?
Ikke som jeg er i stand til å se.
Preben Hodneland løfter frem ulike sider ved Hamlet-skikkelsen, absolutt ett og annet vi ikke har vært vant til å se.
Men vinklingen gir likevel ikke et nytt totalbilde.
Underveis tenkte jeg på noe forfatteren Aldous Huxley engang skrev, at Hamlet ikke har noen personlighet i det hele tatt, han er bare en serie mer eller mindre uensartede tilstander.
Jeg kan vanskelig se at DNS-oppsetningen direkte «motbeviser» en slik tese.
Moderniseringen innebærer også at det trumpske «grab them by the pussy» og Brexit veves inn i teksten, til liks med andre referanser til vår samtid.
Eller at publikum dras med i forestillingen, f.eks. ved at Hamlet gir oss begynnelsen på det berømte sitatet «Å være eller ikke være …», så skal salen si resten.
Dette er typisk moderne påfunn som ikke tilfører noe som helst.
Den problematiske sluttscenen, med sitt mannefall, er ikke lett å gjøre troverdig i vår tid.
Larsson lager en slapp fektekamp, som ikke er ment å skape illusjon av noe som helst, og en dødsscene som forekommer meg å være demonstrativt anti-patetisk.
Men heller ikke denne løsningen er noe å juble over.
Mye må kuttes når Shakespeares lengste drama skal settes opp.
Både den mest berømte scenen av alle, der Hamlet fremfører sin monolog med hodeskallen til narren Yorick i hånden, og sluttreplikken «Nå brast et edelt hjerte» er strøket.
Disse er bare to av mange eksempler på regissørens intensjon om å gjøre tonen mindre høytidelig.
I lys av det, stusser jeg over at man har valgt André Bjerkes snart 60 år gamle og litt gammelmodige riksmålsgjendiktning.
Det fins langt nyere, som også bringer oss tettere inn på personene.
F.eks.
Shakespeare-kjenneren Kristian Smidts litt mindre «opphøyde», mindre poetiske, lettere forståelige og språklig klarere versjon.
All den tid denne oppsetningen i kostymer og scenografi også har et klart samtidspreg, blir dette valget desto underligere
Det er stygt å si det, men Hodneland reduserer sine medspillere til statister.
Noen henger seg også så mye opp i de shakespearske blankvers at de blir for deklamerende, om det da ikke er et pålegg fra regissøren.
Men de gjør alle en fin jobb, ikke minst Stine Robin Berg Hansen som den romsdalstalende Ofelia.
| 1
|
501681
|
Allerede fra første takt skjønner du at noe stort er på gang
Fantastisk kveld med Bergen Filharmoniske Orkester i Grieghallen.
Thomas Dausgaard kommer inn på scenen, går raskt opp på podiet, løfter taktstokken.
Og da er orkesteret i gang.
Det er Beethoven som står på programmet, hans tredje Leonore-ouverture.
Og allerede fra første takt skjønner du at noe stort er på gang.
Det er en sitrende, elektrisk spenning i innledningen og et fyrverkeri av eksplosive utladninger når hovedtemaet setter inn.
Alle aksenter og detaljer i Beethovens partitur står lysende klart, framførelsen er smidig, skarp, nesten kammermusikalsk.
Det er sikkert mange faktorer som spiller inn her – musikerne er i toppform etter Englandsturneen, og Dausgaard er en visjonær dirigent som alltid klarer å rive et orkester med seg og få det til løfte mektige oppgaver.
I alle fall ble Leonore-ouverturen innledningen til en av de helt store konsertene i Grieghallen.
Etter Beethoven fulgte Tsjaikovskijs første klaverkonsert med Behzod Abduraimov som solist.
Den unge, usbekiske pianisten har i løpet av de siste årene spilt seg opp i det internasjonale toppsjiktet med et repertoar der Liszt, Rakhmaninov, Busoni og andre av de gamle klavermastodontene står sentralt.
Hans versjon av Tsjaikovskij på torsdag var ungdommelig, kraftfull, blendende virtuos – og helt uten de overfladiske manerene som ofte preger dette repertoaret.
I Abduraimovs og BFOs framførelse ble verket vevet sammen til en musikalsk helhet gjennom konstant, lydhørt samspill og dialog mellom klaver og orkester.
«Musikk er liv» – sa Carl Nielsen.
Og som det sto i programmet da hans fjerde symfoni hadde premiere i København i 1916:
«Livet er ukuelig og uutslukkelig, det kjempes, brytes, avles og fortæres i dag som i går, i morgen som i dag, og allting vender tilbake».
Det er dette «uutslukkelige», denne stadige, gjenkommende, skapende og nedbrytende kraften som han tar for seg og viser fram i den fjerde symfonien, det merkeligste, mest overveldende verket han skrev.
«Det uutslukkelige» var siste nummer på torsdagskonserten – i en tolkning der alle BFOs instrumentgrupper fikk spille seg ut i konstant flombelysning.
Under Dausgaards lidenskapelige ledelse viste musikerne fram alt det kaotiske og sprikende i Nielsens musikk, alle de store kollisjonene mellom de ulike materialformene, og fikk samtidig hele dette ustoppelige mylderet av ideer og stoff til å danne store sammenhenger og skape musikalsk mening.
Bedre kan denne symfonien neppe spilles.
| 1
|
501682
|
Med Hope og hjerte
Christine Hope er både uforutsigbar og smart i sin nye forestilling.
Etter tre år er komiker Christine Hope tilbake på Ole Bull Scene med den nye en-kvinne forestillingen «Hope, skulder, kne og tå».
I omtrent 75 minutter kombinerer hun monologer, dans og fysiske krumspring med stor letthet.
Hun har med seg veldig mange ulike tekstforfattere som springer fra blant andre Agnes Ravatn, Pernille Sørensen til Eduardo Doddo Andersen, og resultatet blir derfor en mangfoldig og variert liten forestilling.
Det er ikke en helhetlig fortelling med en klar rød tråd, men mer eller mindre løst sammensatte sketsjer der Hope viser ha hun er god for.
Scenografien er forseggjort, effektiv og stilig.
Fire store lysende bokstaver, HOPE, flyttes rundt og brukes praktisk.
Det hele åpnes med fyrrig gitarspill av Thomas Valeur.
Hans små gitarsnutter binder forestillingen sammen der Hope selv ikke kan være på scenen og må gjøre nødvendige kostymeskift.
Noe hun for øvrig gjør voldsomt raskt.
Den musikalske broen mellom de ulike scenenumrene fungerer greit, ikke alltid like integrert og naturlig del av forestillingen, men praktisk nok.
Hope er en komiker med mange talenter, hun er svært fysisk, hun behersker mange dialekter og hun har et stort spekter av karakterer hun kan gå inn og ut av raskt.
Det er befriende å se en komiker som stort sett unngår de typiske og lettvinte parodiene og heller strekker seg litt lengre og kanskje gjør det litt vanskeligere for seg selv.
Det er ikke opplagt at et nummer som «Moren til Karoline Krüger» som snakker (rapper) om sitt rappende barnebarn Sophie skal fungere, men det gjør det her.
Et annet høydepunkt er «Foreldremøte i 9c» som handler om hvordan man fysisk kan slippe unna det å bli valgt inn i FAU, på Rowan Atkinson-vis.
En ofte umulig oppgave.
Noen nummer er tatt fra en virkelighet så nitrist at de nesten blir mer såre og ettertenksomme enn direkte morsomme, for selv med overdrivelser på scenen så overgår de ikke den drøye virkeligheten.
Det gjelder et nummer når Hope glir inn i rollen som en jente som drømmer om skoleballet og alt presset det fører med seg og også når Hope og gitaristen tolker samtidens russelåter musikalsk i dansebandsjangeren.
Når det er sagt finnes det også noen mer middelmådige numre i forestillingen.
Etterligningen av Aurora, skrevet av Jon Niklas Rønning og Trond Hanssen, er grei nok, men mangler de språklige detaljene og snerten for å virkelig løfte den og når Hope plutselig er i rollen som sau på scenen matcher ikke teksten det absurde kostymet og potensialet i den merkelige karakteren som dukker opp.
Christine Hope er en åpenbart sjarmerende scenepersonlighet og som har et stort spekter, timing og utstråling.
Hun kan både være veldig rar og folkelig samtidig, og løse en idé scenisk på en overraskende måte.
| 1
|
501685
|
Humørfylt og raus Ugelvik
Virtuose Ellen Ugelvik presenterer klavermusikk av Magne Hegdal.
Platen åpner med Magne Hegdals «Konsertstykke i tre deler», en klaverkonsert fremført av pianisten Ellen Ugelvik og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Bjarte Engeset.
Den er skrevet i anledning grunnlovsjubileet i 2014.
Og den er fylt med referanser til wienerklassikken og tiden omkring 1814.
Det høres kanskje alvorlig ut.
Men er ikke det.
For Hegdal bruker det gamle stoffet og utvikler det på sin helt egen måte.
Det er hele tiden noe du synes du kjenner igjen i dette verket, noen melodistumper, noen harmonisekvenser, noen tradisjonelle grep i orkestersatsen – og så beveger musikken seg likevel i helt andre, uventede og uforutsigbare retninger.
Dette er humørfylt, raus musikk med den virtuose Ugelvik i konstant ertende og utfordrende samspill med orkesteret.
I siste sats tar det helt av.
Ugelvik skal spille den tradisjonelle solokadensen.
Men det er ingen noter i klaverstemmen, Hegdal har bare tegnet noen fugler og trær pluss Eidsvoll-bygningen, løven i riksvåpenet og slikt.
Og da er det opp til Ugelvik å improvisere seg frem og omsette tegningene til musikk – noe hun gjør med imponerende fornemmelse for Hegdals tonespråk, slik at det blir nesten sømløse overganger mellom hans og hennes bidrag til jubileumsfesten.
Det andre Hegdal-verket på platen er «Songs and Flowers», en samling korte krystallinske klaverstykker skrevet i 2004 til minne om samtidsmusikkens grand old lady, pianisten Elisabeth Klein.
Ugelvik spiller dem skarpt, konsist – og merkelig bevegende.
Og spiller også, innimellom Hegdals verk, to klaverøvelser av den aparte wienerklassikeren Anton Reicha – som hun får til å høres helt moderne ut.
| 1
|
501686
|
Astrup skal ut av skyggen til Munch
Etter en større utstillingsturné til London, Emden og Oslo, er Astrup endelig tilbake i Bergen.
«He should be as famous as Edvard Munch», skrev den anerkjente britiske avisen The Guardian like før utstillingsåpningen i London i 2016.
Store ord.
Kode lar oss stupe rett inn i selve essensen av Astrups kunstnerskap – det gåtefulle og frodige Vestlandet, kombinert med stemningen han fikk av naturinntrykkene.
Fordi Astrup slet med astma, var han også ofte tvunget ut av sengen, enten midt på natten eller ved morgenens skumring.
De første rommene er derfor dedikert til Astrups mer «nattlige», og mest kjente, motiver fra Jølster-området.
Kode viser også Astrups grafikk.
Det som er spesielt kult med Astrups trykkemetode, er at han også noen ganger malte på trykkene eller trykket på maleriene.
Ifølge Kode var dette i europeisk sammenheng aldri blitt gjort før, noe som gjør Astrup til en eksperimentell kunstner.
I utstillingen er det dessverre ikke ett eksempel å finne av sistnevnte – hvor Astrup skal ha trykket på lerret.
Kanskje var det ment som en «fun fact» på sidelinjen fra kuratorens side under omvisningen?
Synd.
Jeg skulle gjerne ha sett det.
Utstillingen får med hvordan Astrup blir lysere i motivene.
Vi er nå midtveis i hans karriere.
Året er 1902 og Astrup har vært utenlands.
Her ble han spesielt inspirert av franske Henri Rousseaus (1844–1910) naive, men også strammere stil.
På tross av dette bevarer Astrup noe av det gåtefulle.
Hvorfor det?
Kanskje for å holde oss som betraktere nysgjerrig?
Vips, så avsluttes utstillingen.
Det går brått opp for meg at den ikke er spesielt stor, rundt 60 verk.
Men i dette tilfellet er det en bra ting.
Astrup opparbeidet seg et rikt kunstnerskap.
Det kunne fort blitt litt for mye av det gode.
I stedet har Kode gått for nøye utvalgte verk og med en spesielt utvalgt vinkling – Astrups forhold til naturen.
Den oppleves som helhetlig og porsjonert.
Et smart trekk.
Siste verk på veggen er et portrett av Astrup, malt av hans venn Moritz Kaland (1869–1947) i 1914.
Her ser vi Astrup i profil, vandre alene i skogens mørke med lut rygg.
Han ser langhårete ut og har på seg runde briller.
Litt som dagens hipstere.
Tankefull og melankolsk.
Retningen er inngangspartiet.
Det er som om han følger meg ut.
Etter at dørene lukker seg bak meg går tankene tilbake til portrettet av Astrup.
Han som på grunn av sykdom måtte gjøre natten til sin beste venn.
Hva hadde kunsten og kunstneren vært uten astmaen?
Det som har holdt Astrup tilbake fra «verdensherredømme» er nettopp noe av Astrups største kunstneriske styrke – dette litt sære og gåtefulle uttrykket, og som speiler kunstnerens liv og lynne.
Kanskje noen skinner bedre i skyggen enn andre?
Ikke misforstå.
Jeg forstår Kodes satsing godt.
Astrup er unik.
Han ga det klassiske og ellers skoleflinke landskapsmotivet et friskt pust.
Men jeg mistenker det skal mer til enn én utenlandsturné og et par varme omtaler i internasjonal presse, før Astrup blir like verdensberømt som Munch.
Det er med andre ord et stykke igjen før Astrup er helt ute av skyggen.
Og det er helt greit.
| 1
|
501687
|
–Det er sjelden jeg elsker en utstilling, men denne gjør inntrykk
BTs kunstanmelder har sett Audun Alvestads utstilling i Galleri Christinegaard.
Hun har bare en liten ting å utsette.
Les andre kunstanmeldelser av Silje Sigurdsen her:
| 1
|
501689
|
Klanglig styrke og presisjon
BFUng presenterer norsk og fransk musikk.
De kommer vidt omkring i repertoaret, de unge musikerne i Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester – eller BFUng som de kalles.
For et par uker siden spilte de torsdagskonsert med spansk musikk og en Beethoven-symfoni på programmet.
Og fredag i siste uke var de igjen på plass i Grieghallen, nå med nyere norsk musikk pluss verk av franske impresjonister.
Ungdomsorkesterets sjefdirigent, Kjell Seim, ledet den norske avdelingen – som åpnet med Arne Nordheims «Floating».
Nordheim skrev verket i 1970, i en periode da han var begynt å utnytte elektromusikalske komposisjonsteknikker i arbeidet med store orkesterverk og levende musikere.
I «Floating» er det tidsforskyving som er det bærende prinsippet.
Det musikalske materialet består av noen små, veldig enkle melodiske motiver som med vekslende forsinkelser settes i spill inn igjennom de ulike instrumentgruppene – slik at det hele tiden oppstår nye konstellasjoner, en flytende «fortetting og fortynning av klanger» som Nordheim selv uttrykte det i sin tid.
«Floating» er et utrolig komplekst verk – som ungdomsorkesteret klarte med imponerende klanglig styrke og presisjon.
Her fikk vi virkelig oppleve Nordheims store, massive klangmasser i flytende bevegelse og kunne samtidig høre hvordan disse massene og bevegelsene ble skapt i kraft av et underliggende filigransarbeid i orkestergruppene – som for eksempel når alle strykerne i lange perioder spilte hver sin individuelle stemme uten at satsen ble ustødig.
Etter Nordheim og 1970 gikk det bakover mot et annerledes musikalsk uttrykk, nemlig «Tri fjordar» fra 1965, Geirr Tveitts andre konsert for hardingfele og orkester.
Solostemmen som Tveitt skrev til – og i samarbeid med – den legendariske Sigbjørn Bernhoft Osa fra Voss, ble på fredag spilt av Ragnhild Hemsing – skarpt og virtuost, med en nesten improviserende frihet som skapte friske spenninger og kontraster mellom det folkloristiske stoffet og Tveitts modernistiske orkestersats.
Etter pausen overtok Edward Gardner dirigentstokken.
Dagen før hadde vi hørt ham og BFO på torsdagskonserten der de blant annet ga en helt fantastisk tolkning av Béla Bartóks «Dansesuite».
Nå gjaldt det BFUng og fransk musikk.
Først «La Mer», Claude Debussys impresjonistiske havfantasi, som fikk en fin framføring med vakre klangfarger i første sats og musikalsk visualisering av bølger og stormer i de to siste.
Og da var det tid for kveldens siste verk, Maurice Ravels populære Boléro – et kvarter med skarptrommens stødige rytme i bunnen mens alle orkestergruppene fikk vist seg frem.
Et ungdomsorkester – jo visst.
Men når konserten er i gang, tenker du ikke på det.
Du glemmer fort at dette er musikere som fremdeles er under utdanning.
I løpet av den tiden som er gått siden etableringen i 2015, har BFUng oppnådd et musikalsk nivå som gjør det til en fornøyelse å høre dem på konsert.
| 1
|
501690
|
Sterkt gjensyn med «Broadchurch»
Olivia Coleman, David Tennant og et aktuelt drama er gode kort i seriens tredje sesong.
Mens jubelen ingen ende ville ta da «Broadchurch» gikk på NRK i 2014, var noen av oss en smule mer tilbakeholdne da dramaet rundt drapet på 11 år gamle Daniel Latimer fortsatte i sesong to.
Men selv om den ikke holdt helt samme standard som starten, holdt den stand som oppslukende, engasjerende og vond.
Om tredje sesong har samme kvaliteter skal jeg ikke kategorisk slå fast, til det har jeg sett for få episoder.
Men at mange vil sitte klistret foran skjermen også denne gangen, tror jeg garantert.
Noe av seriens appell er de dypt menneskelige aspektene den berører, så lett gjenkjennelige for alle som besitter bare en tøddel empati.
Og så er det Ellie Miller (Olivia Coleman) og Alec Hardy (David Tennant), et råsterkt parti både på etterforskningsfronten og som typer.
Ellies store hjerte, den litt kantete skotten, det ikke helt knirkefrie samarbeidet dem imellom, og nå:
Alt vi vet om dem og hva de har vært gjennom.
Tre år er gått siden den fryktelige sannheten kom for en dag i de to sakene som ble vevet sammen sist – drapet på Danny og den noe eldre Sandbrook-saken.
Det som skjedde ligger fortsatt som et sår hos de berørte, for noen åpnere enn for andre.
Men kriminalgåten er ny.
Som i TV 2s påskekrim «Apple Tree Yard» handler det om voldtekt.
Også her er offeret en middelaldrende kvinne, Trish.
Hun ble også voldtatt på en fest.
Også for henne endevendes tilværelsen, samtidig som hun må tåle at livet generelt og seksuallivet spesielt gås etter i sømmene under etterforskningen.
Om man dermed kan snakke om en ny trend innen krim skal være usagt, seksuelle overgrep og etterdønningene av dem har lenge vært tema i krim spesielt og film generelt.
Det som kan synes nytt, er en dreining fra hevn som drivkraft, over på et større bilde knyttet til mer psykologiske, samfunnsmessige og politiske faktorer som konsekvenser for den utsatte, samfunnets og populærkulturens kvinnesyn og synet på kvinners seksualitet.
Det større alvoret som nå ligger i bunnen reduserer den ofte ubehagelige følelsen av at et alvorlig samfunnsproblem og en personlig katastrofe brukes som underholdning.
Det betyr også at man kommer tettere på traumet – med alt det impliserer, være seg innsikt for dem som ikke har erfart, og smerte for dem som har erfart.
Bortimot 50 menn var gjester på den aktuelle festen.
Det alene gir en stor mengde potensielle gjerningsmenn.
Dessuten holder Trish noe tilbake.
Hva?
Hvorfor?
Flere personer fra foregående sesonger dukker opp.
Redaktøren i lokalavisen føler mediekrisen på kroppen.
Dannys foreldre, Beth og Mark Latimer (Jodie Whittaker og Andrew Buchan) har skilt lag.
Han har skrevet bok om sønnen, men er dypt frustrert over at drapsmannen er ute i det fri.
Beth er relativt nytilsatt rådgiver for et senter for voldsutsatte kvinner.
Litt for beleilig, kanskje, får hun Trish som klient.
Men plausibelt, gitt så liten og sammenvevd som byen Broadchurch er.
Nettopp derfor litt snodig at den første samtalen dem imellom skjer på en offentlig kafé.
Noen slike usannsynligheter lugget litt i sesong to, og det bør ikke være for mange av dem her heller.
Særlig fordi småbyens beskaffenhet og befolkningens berøringspunkter ligger som bakteppe også denne gangen.
Om tyngden fra første sesong matches nå, gjenstår å se.
Men miljøskildringene, landskapet i Dorset, å følge Ellie og Alec, og skuespillernes glimrende rolletolkninger, gjør «Broadchurch» severdig uansett.
| 1
|
501692
|
«Nedgravde hemmeligheter» er like spennende som i fjor
De som så «Nedgravde hemmeligheter» forrige påske, kjenner igjen malen.
Den fungerer like godt i år.
Velkommen tilbake til Cassie Stuart og Sunny Khan, Scotland Yards spesialetterforskere i sjangeren gamle, uløste saker.
Forrige gang gravde de seg ned i en nærmere 40 år gammel forsvinningssak.
Det gjør de for så vidt i år også.
I en elv i utkanten av London dukker en koffert opp.
I den ligger et lik.
Det kan ha ligget der i alt fra fem til 20 år, og være levningene av en av flere tusen som forsvant i det tidsrommet.
Etter hvert sirkler etterforskerne inn hvem han var.
Og at han ikke begikk selvmord, slik konen og sønnen har trodd i alle de år.
Men hvem drepte David Walker, og hvorfor?
Det er ikke bare Walker som sirkles inn.
I år som i fjor presenteres vi tidlig for et knippe høyst ulike mennesker vi skjønner må ha en forbindelse til mannen, selv om den for enkelte ikke er like åpenbar som for andre.
Slik blir «Nedgravde hemmeligheter» noe mer enn en på alle vis klassisk «hvem-gjorde-det-krim».
Britene kan dette territoriet til fingerspissene, både når det gjelder å skape spenning, og – når de er på sitt beste – å tråkle inn detaljene som løfter en serie.
I så måte er «Nedgravde hemmeligheter» forbilledlig i måten den bygger personlighet, miljø, relasjoner og historier rundt persongalleriet.
Slik skapes nærmest minihistorier i den store historien, samtidig som seerne får et bredt persongalleri der man finner folk man liker, bryr seg om eller interesserer seg for.
Eller identifiserer seg med.
For ikke alle av oss lever, eller har levd, et A4-liv.
Ikke alle av oss ville synes det var like stas å bli konfrontert med fortiden.
Selv om de færreste av oss befinner oss i en situasjonen der fortiden kan knyttes opp til et drap.
Selv ble jeg i fjor like forelsket i Nicola Walkers Cassie som jeg ble i Olivia Colmans Ellie Miller fra «Broadchurch».
Kjærligheten blusser opp ved gjensyn.
Det er noe med disse jordnære, nøkterne og likevel skarpe damene som helt uglamorøst gjør jobben sin – i tilfellet Cassie med slik varm, myk vennlighet at jeg får lyst til å krype inn i armkroken hennes.
Og så er det samspillet hennes med den noe mer tilbaketrukne Sunny, de små replikkvekslingene deres, hverdagslivet som siver inn midt i den pågående, møysommelige etterforskningen.
Det er ikke originalt, bare deilig.
Og det gir pustehullene som trengs i en serie som etter hvert bretter ut en historie som ikke nødvendigvis er original, men som er nødvendig å fortelle, gang på gang, og som treffer like hardt hver gang.
Ha lommetørkle for hånden i siste episode.
I lys av dette har også originaltittelen «Unforgotten» en dobbelthet som berører.
Fortiden forblir en del av oss, selv om årene går og livet endres.
Ved å beskrive samfunnet rundt den tiden forbrytelsen fant sted, setter serien menneskene den handler om inn i en historisk fortelling og viser hvordan man tenkte den gang, og hvordan samfunnet har endret seg – eller kanskje ikke.
Det er et like spennende gravearbeid som selve løsningen av mysteriet.
Og det gir en krimserie med både hjerne og hjerte – og en etisk dimensjon.
| 1
|
501693
|
Deila om matchvinneren:− Han har en begavet høyrefot
Vålerenga-trener Ronny Deila roser målscorer Hermann Stengel og hans høyrefot opp i skyene etter 1-0-seieren over Aalesund.
- Han er en intelligent og hardtarbeidende spiller, og har en begavet høyrefot.
Det var rett og slett en kjempescoring.
Kan ikke gjøres bedre, sier Vålerenga-treneren.
Scoringen kom like før pause, og bare sekunder etter at AaFK hadde sin aller største sjanse i kampen.
Robert Sandberg reddet skuddet fra Edwin Gyasi med et tigersprang, og i det påfølgende angrepet straffet Herman Stengel et passivt AaFK-forsvar.
Han førte oppover mot ryggende AaFK-ere, og hamret til fra 25 meter.
Ballen gikk i perfekt bane over Andreas Lie – utagbart i krysset.
VIDEO: SE SCORINGEN HER:
− Viser klasse
Herman Stengel startet kampen på benken, men kom inn for Christian Grindheim allerede før det var spilt ti minutter.
−
I stedet for å sutre over å starte på benken, gikk han inn og viste hvorfor han fortjener å spille fra start.
Det er det klasse over, mener Deila.
Seieren mot AaFK var Vålerengas første på bortebane i år.
Og at rekken av bortetap er brutt er noe Deila skjønner viktigheten av.
− Dette gjorde kjempegodt.
Uansett om det er borte eller hjemme er det deilig med en seier, men det er kjennes greit ut å ha tatt den første borteseieren for året.
Vi har satt oss selv i en svært vanskelig situasjon i åpningen av sesongen, men dette er noe vi kan bygge videre på, sier han.
−
Jeg er virkelig imponert over den jobben gutta legger ned i dag.
Vi har ny kamp allerede på tirsdag, en vanskelig kamp mot Kristiansund.
Og det er mye enklere for oss å gå til den kampen med denne seieren i lomma, sier Deila videre.
| 0
|
501697
|
«Humorkontoret» kunne vært mye frekkere
Thomas Seltzer og co. ville snakke om humor.
Var det egentlig så lurt?
Kan man snakke om humor, hva som er gøy og hvorfor?
Selvsagt kan man det.
Men det blir litt som å forklare vitser.
Eller snakke om sex.
Det er praktiseringen som er gøyal, ikke praten.
Derfor artet «Humorkontoret» seg innimellom som rene politikerdebatten, eller byråkratdiskusjonen, der humoren forsøksvis ble analysert og dissekert inntil det kjedsommelige.
Skylden er ikke nødvendigvis Thomas Seltzers.
På sitt beste er NRK-programmet «Trygdekontoret» en usedvanlig god miks av humor, frekkhet og seriøs evne til å bore dypt i kontroversielle og/eller vanskelige temaer.
Der har han færre gjester, og det var det andre problemet med «Humorkontoret» på Ole Bull Scene.
Panelet besto av komiker Dag Sørås, Ap-politiker Jette Christensen, forfatter Frode Grytten, komiker Marte Vedde Blindheim, advokat og Frp-politiker Ove Vanebo og skuespilleren Odd Magnus Williamson.
«En rart konstruert gjeng», som Seltzer sa, og det hadde han rett i.
De ble for mange, og for forskjellige til at det oppsto noen dynamikk og kjemi mellom dem.
De kom til orde i varierende grad, og ikke alle var like inspirerte.
Med advarselen «dette blir kvelden da humoren døde» hadde Seltzer to temaer på agendaen.
Spørsmålet om nordmenn er et lettkrenket folk, gitt anklagene om mobbing og krenkelser som har haglet over humorister og debattanter den siste tiden.
Og en diskusjon rundt hva som er høyre- og venstrehumor; et resultat av Kringkastingsrådets uttalelse om at satiren i NRK generelt har en slagside mot venstre, med derpå følgende oppfordring om å etablere et satiremiljø med ståsted på høyresiden.
I seg selv komikk av klasse.
Frode Grytten anføre at Bergen er den eneste byen der folk tar krenking som et kjærtegn.
Selv hadde han bare drevet småskalakrenking, blant annet av Trude Drevland, som han hadde kalt «Maggie Thatcher på partydop».
Hvilket fikk Drevland, som satt i salen, til å protestere.
I seg selv ikke hylende morsomt, men vittig nok, og et eksempel på at den beste humoren enten var den som oppsto spontant og litt utenfor diskusjonen, eller faktisk var humor – som eksemplene gjestene hadde tatt med for å vise hva de ler av, og hvorfor.
Resultatet ble en slags minnebok, eller påminningsbok, om det havet av vittigheter og satire som eksisterer i verden.
Og igjen, at god humor kan være den helt utilsiktede, demonstrert av Williamsons potpurri av sammenklipte videoer.
I hans bok består nemlig god humor av morsomme dyrevideoer, og av situasjoner der folk opplever et aldri så lite fall i status eller egen iscenesettelse.
Her kombinert i situasjoner der katter og hunder trer inn på heller intime scener, for å si det slik.
Odd Magnus Williamson var i det hele tatt den desidert mest opplagte og inspirerte av de seks gjestene.
I god «Trygdekontoret»-tradisjon dro han avslutningsvis frem kassegitaren og serverte et nytt potpurri, nå i tradisjonen etter Ingrid Bjørnov – om Lommemannen.
Ubehagelig, vittig og frekt.
Altså alt det seansen som helhet hadde for lite av.
| 0
|
501701
|
Ingen vei tilbake for gatekunstneren Dolk
Dolk viser muskler ved å inngå et samarbeid med fasjonable Galleri Brandsrup.
I fjor sommer åpnet kunstneren Dolk utstillingene Rip
On og Rip Off på Galleri s.e i Bergen.
Med utstillingene gjorde Dolk et brudd med den typiske gatekunsten han var blitt så kjent for.
Mens deler av fanskaren var skeptisk, ble de nye verkene applaudert av andre.
Aftenpostens kritiker elsket det han så.
Verkene var abstrakte, minimalistiske og svært posh.
Med lakkerte og skinnende aluminiumslerret og med nitidige stiftede lerret, tok Dolk «estetisk vandalisme» til et nytt nivå.
Siden har det ikke vært noen vei tilbake.
Det ballet på seg med to utstillinger i Danmark, den ene på kanskje Skandinavias mest spennende og suksessfulle museum, AROS Kunstmuseum, og hos Galleri Jacob Bjørn i Århus.
Nå er han klar for en ny runde, med utstillingen «Feint» hos fasjonable Galleri Brandstrup på Tjuvholmen i Oslo.
I fjor var det som om et plaster ble revet av:
Smertefullt for noen, men samtidig helt nødvendig for kunstneren selv.
Det vi ser hos Galleri Brandstrup kan være etterdønningene av sjokket etter at han forlot gaten og trådte inn i de større galleriene.
Nå har kunstneren fått litt tid til å modne.
Riktignok leker Dolk seg med noe av det samme han gjorde i «Rip On»-serien.
Også den nye utstillingen er preget av minimalistiske, store aluminiumslerret laget av kostbare materialer og med en tidkrevende lakkering.
Men de er svært forskjellige fra det vi har sett tidligere.
Denne gangen handler det ikke om skinnende og glamorøse overflater, om såre riper eller nitid stiftearbeid, men om noe så alvorlig som sensur.
Verkene er roligere og har en mattere lakkering.
I tillegg er de ikke like «perfekte» som «Rip»-seriene.
Men Dolk er like ambisiøs.
Verkene på Brandstrup inneholder en dobbelthet.
På den ene siden er de minimalistiske med en gjennomført lakkering.
På den andre siden har de noe som roter det hele til.
Dette grove laget med maling er ifølge kunstneren mønsteret på et malingsrulle-brett.
Et slags overtramp og en maktdemonstrasjon, hvor en maler over noe.
Eller «buffing», som det heter på gatekunst-språket.
Det minner om det som kommuner og Statens vegvesen faktisk gjorde etter at gatekunstnere hadde satt sitt preg på bybildet - de malte over.
Helt fri for «gateelement» er han altså ikke.
Som kunsthistoriker er det uansett helt andre ting jeg først og fremst forbinder de nye verkene med:
Referanser til minimalisten selv, Mark Rothko eller Frank Stella sitt skulpturelle og abstraherte uttrykk, og ikke minst, den litt sølete og rå Robert Motherwell.
Dolk er fortsatt anonym.
I fjor, da han lanserte sitt brudd med stensilkunsten, tenkte jeg at det å bevare anonymiteten virket en smule unødvendig, på grensen til pompøst.
Men nå når jeg står her i utstillingen skjønner jeg det.
Dolks valg om å forbli anonym bidrar til å skille kunsten fra personen som lager den.
Det er kunsten som er i fokus.
Alt annet er overflødig.
Det som begynte som en nødvendighet i gatekunstens til tider ulovlige virke (spraying i offentlig rom), er nå blitt en av Dolks store styrker: et personvern, en fred og ro til å rendyrke kunsten.
Det synes.
Det er krevende lage en oppfølgingsutstilling etter en så stor suksess som «Rip»-seriene.
Jeg ser på den nye utstillingen som mange kanskje ser på en musikers plate nummer to - den vanskelige oppfølgeren.
Dolk er en hardtarbeidende og gjennomtenkt kunstner, og jeg mener at han innfrir forventningene.
Dolks kunstneriske skifte og verkene vi ser hos Brandstrup ett år senere, får meg til å tenke på en bok skrevet av Cal Newport, lektor i datavitenskap ved Georgetown University i USA.
I 2012 skrev han «So Good They Can't Ignore You», hvor han argumenterer for at hardt arbeid og utholdenhet er viktigere enn lidenskap dersom man ønsker å gjøre karriere.
Ifølge ham handler det altså ikke om hva du gjør, men om hvordan du gjør det.
Galleri Brandstrup er litt av et nøkkelhull å komme igjennom.
Galleriet er svært kresent, og det er internasjonalt konkurransedyktig.
De satser tungt på å få kunstnerne sine ut i den store verden, og Dolk viser helt klart muskler ved å inngå et samarbeid med dem.
Det venter et større og internasjonalt publikum like rundt svingen nå.
| 1
|
501703
|
Det viktige tankeeksperimentet
Dansekompaniet Carte Blanche etterlyser mer empati og utfordrer publikum til å gå i andres sko i sin nye forestilling.
Avtroppende dansesjef Hooman Sharifi har aldri lagt skjul på at politikk og dansens samfunnsansvar er en viktig motivasjon i alt han gjør.
Denne gangen er det den store flyktningekrisen verden står overfor han utforsker kunstnerisk.
Sharifi kom selv til Norge alene som asylsøker, og i forestillingens forseggjorte programhefte, er det nettopp unge flyktninger som forteller sine historier om forflytning.
Forfatter Odveig Klyve snakker med ni personer om reisene de har gjort, og hva de drømmer om og lengter etter.
Dialog og samtale er også viktig innledningsvis i forestillingen.
Danserne beveger seg rundt blant publikum mens vi strømmer inn.
De forteller ulike reisehistorier.
Danseren Einar Nikkerud forteller oss at han er en 41 år gammel mann fra Aleppo.
Han forteller at han savner og elsker konen og jentungen sin hjemme.
Han bor nå i Drammen og håper på at han snart kan få sendt penger slik at de også kan komme til Norge.
Ved å gå inn i andres sko og historier oppmuntrer danserne publikum til å gjøre det samme.
Det er et effektfullt grep å dekonstruere «flyktningemassen» og ta utgangspunkt i noen nære historier.
Etter danserne har snakket med oss, fortrolig og nærme, går de ned på scenen og noen av danserne forteller flyktningers reisedagbok:
«Jeg er Ismael fra Aleppo.
Jeg er 17 år.»
Scenerommet er udekorert og nakent bortsett fra et enormt gullfolieaktig klede som dekker bakre vegg.
Det gir assosiasjon til alle bildene fra media med flyktninger pakket inn i folie som desperat prøver å holde varmen etter en livstruende ferd over havet.
Klede brukes samtidig også effektivt i forestillingen, og både kan gi assosiasjoner til solen og havet.
På vei hjem fra forestillingen lander et helikopter med voldsom lyd ved huset mitt, og det er som om lydbildet fra forestillingen fortsetter.
Helge Sten har skapt et urovekkende lydbilde der det høres ut som om en redningsaksjon er iverksatt.
Det er uoversiktlig og durende, som lyder fra fly, helikopter eller båter.
Lyden av rotor og motor.
Det er effektivt og passer til de svartkledde danserne som ser ut som hvem som helst og som iscenesetter andres historier.
Den drøye timen som utspiller seg på gulvet fremstår som en kamp.
Først danser de med blikket vendt ned, individuelt og innadvendt, men eksplosivt likevel.
Som om danserne kjemper mot noe, og hele tiden må bruke hele seg og bevege seg over hele scenerommet.
Det er visuelt slående vakkert og samtidig fysisk vondt med tanke på forestillingens tematikk.
Ole Martin Meland danser så hardt at det høres ut som et hjerte som banker.
Flere dansere beveger seg så rastløst over scenen så det nesten ser ut til at de letter, og silhuettene av danserne skaper vakre scenebilder.
De befinner seg på ulike nivåer helt til et vendepunkt skjer og de må hjelpe hverandre.
De sleper på hverandres kropper, tungt og seigt, mens kroppene tappes for energi.
Før de igjen kvikner til, men ikke vet hvor de skal og hvor de kan hvile.
«While They Are Floating» er en vakker og tankevekkende tittel til en forestilling som mestrer å kombinere samfunnsansvar og estetikk.
Som til tross for den vonde tematikken aldri er overtydelig eller lar en politisk overbevisning gå på bekostning av selve danseopplevelsen.
| 1
|
501704
|
Velsmakende nok.Men for mye av det gode er heller ikke bra.
Manglet dessverre evnen til å begrense seg.
Forventningene var virkelig store da progjazztrioen Elephant9 hadde fått med seg den gamle gitarmaestroen Terje Rypdal under nattjazzåpningen i Røkeriet fredag kveld.
Og lenge så det ut til at det skulle bli en festkveld av de sjeldne.
Men så gikk det som det av og til går – også i den musikalske gastronomiens verden.
Om det er aldri så bra, kan det av og til bli for mye av det gode.
Jon Skjerdal kan gjerne skryte av å ha vært sjef for Nattjazz de siste 25 årene, men ingen slår likevel Terje Rypdal når det gjelder lang fartstid.
Den gang Terje Rypdal gjestet Nattjazz for første gang i Håndverkeren (dagens Rick’s) i 1976, var ikke nattjazzgeneralen gammel nok til at han en gang hadde kommet inn med falsk legitimasjon.
Og mange husker fremdeles Rypdals og Chasers legendariske konserter på Studentsenteret på 80 og 90-tallet.
Når gitarhelten i tillegg har følge av Elephant9, eller Storløkken/Eilertsen/Lofthus som de kalte seg den gang de ga nattjazzpublikum bakoversveis for 10–11 år siden, må det vel være duket for årets nattjazzbegivenhet.
Eller?
Det begynner noe tungt og dystert, men etter et par minutter går kompet over i en enkel bluesgroove.
Konsertsalen er fullpakket.
Ståle Storløkken bak tangentene får det til å svinge på en måte vi knapt trodde var mulig lenger.
Det låter organisk og analogt.
Regelrett herlig gammeldags.
Omtrent som den gang Keith Emerson på tidlig 70-tall gikk løs på Hammondorgelet med kniv.
Rå vreng og fuzz.
Dette er milevis fra det sterile digitale lydbildet som ellers har satt sitt preg på populærmusikken de senere årene.
Bassist Nikolai Eilertsen og Torstein Lofthus bak trommene ville fått ethvert kunstig rytmespor til å kortslutte i ren misunnelse.
Terje Rypdal får også slippe til dann og vann, selv om det i stor grad er Ståle Storløkken som styrer showet.
Men den gamle mesteren har så visst ikke glemt sine kunster.
Det låter umiskjennelig klassisk Rypdal i hver tone som kommer fra gitaren.
Han sitter ellers rolig på en stol under hele konserten, men så fyller han da også 70 til høsten.
Men fingrene er det så visst ingenting å utsette på.
Ikke minst når han får slippe til med eget materiale i form av en nydelig ballade.
Sakralt, vakkert og med den rypdalske signatursounden på plass.
Men etter tre kvarter og fire låter er det langt fra så trangt i Røkeriet som ved konsertstart.
Det skal også innrømmes at den musikalske temperaturen har sunket et hakk eller to.
Fremdeles svinger det som bare juling, men i lengden blir det litt for lite variasjon.
Ikke minst når låtmaterialet i utgangspunktet består av ganske enkle melodilinjer og riff.
En halv time senere er det mindre enn halvfullt i lokalet.
Og så sørgelig det enn må være å innrømme det.
Vi er begynt å kjede oss.
En konsert som ville vært ideell om den hadde vart en times tid, har blitt en litt for langdryg affære.
Hadde bandet gått av scenen en halv time tidligere, ville salen ha skreket etter mer.
Og sagt seg fornøyd med et lite ekstranummer.
Det er slik det bør gjøres neste gang.
| 1
|
501705
|
Får gåsehud av Jan Groths Festspillutstilling
Med utstillingen i Bergen Kunsthall er det som om Jan Groth får en renessanse.
Jan Groth er en av de norske kunstnerne jeg respekterer mest.
Noensinne.
Jeg hører meg selv si det, og jeg ser hvordan det for noen kan virke overdrevent, til og med fjollete.
Men det er sant.
For meg er Groth noe mer enn en billedkunstner.
Jeg beundrer mennesket Jan Groth, kunsten hans og lojaliteten han har til sitt eget uttrykk.
Mens karrieren til Groth har gått så det suser i utlandet, med utstillinger og innkjøp av noen av de viktigste museer i Europa og USA, har det tatt noe tid før han kom inn i varmen her hjemme.
Mildt sagt.
Riktignok har Groth fått en del klapp på skulderen i Norge også, med blant annet utstilling hos Henie Onstad Kunstsenter og tildeling av St. Olavs-orden, for å nevne noe.
Likevel er det som om det er nå han virkelig skinner.
Groth er mest kjent for sine monumentale tepper, eller gobelin, som de heter på godt fagspråk.
Teppene er laget med en avansert og tidkrevende fransk/nederlandsk veveteknikk fra 1600-tallet.
De laget han sammen med sin medarbeider og ekskone, Benedikte Groth (1933-2015), i perioden mellom 1961–2006.
For anledningen (og noe symbolsk) er det det siste teppet han laget med Benedikte som er utstilt.
Motivet er selvsagt Groths karakteristiske strek, eller riktignok to streker som strekker seg over midten av teppet, hvor de nesten møtes, men blir brutt.
Groth har siden den gang gått videre og vokst som kunstner.
Litt over et tiår senere står han klar med en av de vakreste utstillingene jeg noensinne har sett.
Selve streken til Groth er analysert og skrevet om opp-og-ned, frem-og-tilbake.
Den har blitt beskrevet som alt fra skjør til konsekvent, fra enkel til kompleks.
Det er ingen tvil om at det går en dobbelthet gjennom Groths uttrykk.
Men hvis jeg skal forsøke å beskrive det med egne ord, velger jeg å beskrive det som kunst uten et stort ego.
Ingen fiksfakseri.
Kun en enestående, selvsikker og selvtilstrekkelig strek; en strek som er blitt til gjennom hardt og konsekvent arbeid.
Det maleriske er også noe som har gått igjen i analysen av Groths verk.
At vi må se til maleriet for å forstå både teppene og streken bedre.
Det maleriske trekket går også igjen i de helt nye (og tidligere aldri utført) store veggtegningene som Groth har laget for anledningen.
Dandert utover veggene i Bergen Kunsthall, er det som om streken virkelig har fått et eget liv.
Som om den strekker seg mot taket og opp mot skyene.
Spesielt rommet med veggtegningene stikker seg ut.
Her får vi i tillegg store skulpturer, som også strekker seg mot taket.
Kombinasjonen bidrar til at bare det å gå inn i rommet gir meg gåsehud.
Kanskje er dette noe av det nærmeste en «kunsthimmelsk» opplevelse jeg kan komme.
Dette er Groths univers, og her kan jeg bli lenge.
Det er synd det ikke er en benk her.
Samtidig kunne en benk ha forstyrret og «brutt opp» den rolige energien man kan finne her.
Jeg beveger meg videre inn til motsatt del av utstillingen, hvor vi får serier med mindre skulpturer plassert opp mot veggen og nye tegninger.
Begge deler virker vitale, som om Groth har fått et nytt ungdommelig mot.
En renessanse i en alder av nesten åtti år.
Spesielt de nye tegningene utstråler en ny giv og energi.
Jeg vil ikke legge skjul på det.
Jeg lar meg forføre, hvor alt jeg kan gjøre fra nå av, er å gi meg fullstendig over til dans med Groth i hans nyvunne glans.
Er det noe kunsthistorie-studiet og livets reise (så langt) har lært meg, så er det hvilken verdi timing kan ha i ens persons liv og karriere.
På 60-tallet tok Groth med seg ideene, arbeidsviljen og verkene til utlandet.
Danmark og USA er land hvor Groths kunst har utmerket seg.
Med tanke på alt som foregikk innad i kunstmiljøet i USA på den tiden, kan det i dag virke som om Groth nesten var dømt til å lykkes.
I en tid hvor det skjedde en omfavnelse av minimalismen og det abstrakte uttrykket, med amerikanske Barnett Newman (1905–1970) som forbilde for unge kunstnere.
Litt over femti år senere gasser Groth på med nye vitale verk.
Samtidig er han bevisst sin historie og alt han og (ekskonen) Benedikte har oppnådd.
Teppet, selve kronen i utstillingen, fungerer for meg som en heroisk, men også en litt deilig og sår påminnelse om hvilken kunstner vi har med å gjøre.
Det Groth gjør her er å sette et solid fotavtrykk i norsk kunsthistorie, en gang for alle.
Resten av utstillingen viser en kunstner som har sett verdien av å ta risiko.
Spesielt risikoen med å la en strek stå alene.
Verkene har en gang blitt kalt «keiserens nye klær» for deres enkelhet.
Men det har ikke stoppet Groth i å tro på sitt uttrykk, sin strek og deretter rendyrke den i flere tiår.
Det står det enormt respekt av.
| 1
|
501707
|
Kong Håkan av Sverige regjerte Grieghallen
Bedre kan det knapt gjøres.
Punktum.
Glem kong Karl Gustaf, dronning Silvia, prinsesse Victoria, Madeleine og prins Carl Philip.
Den nye ubestridte svenskekongen heter Håkan Hellström og kommer fra Göteborg.
Og jammen hadde han ikke også med seg en norsk dronning i Grieghallen.
Den evigunge tidligere kulturministeren Åse Kleveland.
Festkveld i Grieghallen?
La oss heller si at stort nærmere himmelen kommer du ikke i en norsk konsertsal i disse dager.
Første gang Hellström spilte her i byen var under Ole Blues-festivalen 2001.
Stedet var Maxime, nåværende Ole Bull Scene, og svensken stilte i matrosdress med hyperenergi.
Sist var i Peer Gynt-salen under Bergenfest for seks år siden.
Et ekstatisk publikum og panegyriske aviskritikker med blant annet en udiskutabel sekser på terningen fra undertegnede anmelder.
I dag er Håkan Hellström uten tvil svenskenes største artist.
Åtte album har han gitt ut siden debuten i 2000, og han kan tapetsere veggene med gull- og platinaplater.
I 2014 satte han skandinavisk publikumsrekord med en konsert på Ullevi i Göteborg.
69.349 var til stede på stadion.
I fjor slo Hellström den tidligere rekorden ned i støvlene med to påfølgende show med 70.091 og 70.144 tilhørere.
En rekord som det må en gjenforening av Abba til for å slette.
Eller kanskje de to konsertene Hellström skal spille på Ullevi om en måneds tid.
Sjelden har det vel vært lettere å finne en unnskyldning for en svensketur.
Spesielt i sin hjemby Göteborg er Hellström et ikon.
I fornøyelsesparken Liseberg er det til og med et eget utstillingsområde tilegnet bysbarnet der du kan ta elektronisk selfie med idolet.
Årets turné har Hellström kalt Rullande Åska (det svenske ordet for torden), oppkalt etter Dylans turné Rolling Thunder Revue midt på 70-tallet.
I likhet med nobelprisvinner Bob har også Håkan med seg diverse gjester underveis og til Bergen er det Erik Lundin.
Heller ukjent her til lands, men han stakk av med to priser under fjorårets svenske Grammis – som årets tekstforfatter og årets hiphop/soul-artist.
Det merkeligste ved lørdagens konsert må vel være at det bare var solgt et par tusen billetter på forhånd.
Noe som gjorde at den planlagte utendørskonserten på Plenen på Bergenhus uten store problemer kunne flyttes innendørs til Grieghallen med utvidet publikumskapasitet.
Hellström begynner festkvelden med «Vãllkomen hem» og «Dom dãr jag kommer från».
Han får hjelp av Erik Lundin på første låten, men overtar showet selv med «Tro och tvivel» og «En vãn med en bil».
Vi mistenker et sterkt innslag av svensker i salen for her er det allsang fra første stund.
Og for et band han har i ryggen.
Dette må være det svenske svaret på Bruce Springsteens E-Streetband.
Bare at her er det et lite snes musikere – komplett med strykere, blåsere, korister og full rockeoppsetning.
Det låter som en kule.
Detaljrikt og tett uten at det blir sterilt et eneste sekund.
Håkan Hellström har en slags utrigger ned blant publikum i salen, og den benytter han for alt hva den er verdt.
Snakk om folkeforfører.
Enten han forteller små historier underveis eller leder an under allsangen.
Hele salen gauler med og roper taktfast Håkan mellom låtene.
Og da er konserten bare halvveis og stemningen er fremdeles for oppadgående.
Og sjefen danser, hopper omkring og bruker hele scenen som tumleplass.
Han har tydeligvis også lært et og annet dansesteg fra moonwalken til Michael Jackson.
Dette er publikumsfrieri av høy klasse.
Men av den glade sorten.
For salen lar seg ikke be to ganger.
Om de ikke alltid kan teksten, kan de i hvert fall klappe takten, hoppe og juble.
Selvfølgelig gjennomkoreografert, men det kommer fra hjertet.
På «Valborg» setter han seg ned på scenekanten og overlater store deler av sangen til publikum.
Visst kan de teksten.
Og perlene kommer på rekke og rad.
«Shelley», Klubbland», «13» og «En midsommarnattsdrøm».
Før han avslutter det hele med «Din tid kommer».
Men det kan da ikke være ferdig allerede nå – og det er det selvfølgelig ikke.
For inn på scenen kommer ingen ringere enn Åse Kleveland og synger duett med Hellström på «Det er så jag sãger det».
Selvfølgelig får vi også de mest kjente som «Kãnn ingen sorg før meg Göteborg» og «Det kommer aldrig va over før mig».
– Jag er sexton år, gauler de på benken med bak meg.
Her er det tydeligvis mimrestund så det holder.
Og etter «Kom igjen Lena» roer Hellström det hele ned med en rolig ballade til slutt, før Beatles og gode, gamle «Hey Jude» låter over anlegget.
Er det rart at to og et halvt tusen småsvette publikummere forlater Grieghallen med et salig glis i ansiktet.
| 1
|
501711
|
Bli med inn i den nye utstillingen på Bergen Kjøtt
Tonje Bøe Birkeland åpner første utstilling på Bergen Kjøtt etter at konflikten løste seg.
Se flere kunstanmeldelser her:
| 1
|
501712
|
En av byens beste matopplevelser på Bare
Bare i Børsen er luksuriøst, internasjonalt og storslagent.
Restauranten gir en av Bergens beste måltidsopplevelser.
Det er lett å se for seg at sigarrøyken en gang lå tett i det gamle handelskammeret på Bergen Børs Hotel.
Det storslåtte bygget ble i sin tid tegnet av Franz Wilhelm Schiertz, og sto ferdig i 1862.
Nå er det pusset opp i samarbeid med det svenske arkitektkontoret Claesson Koivisto Rune.
Restaurant Bare, som tidligere holdt til på Hotel Norge, har gjenåpnet med stil.
Inne i Handelskammersalen er mange av de originale detaljene bevart.
Søylene ved dørene holder oppe to byster av de to første børskommissærene.
Lampene i taket er like skinnende og flotte som man kan tenke seg at de var for 155 år siden.
Tradisjonene er bevart, men Smørås-familien og deres samarbeidspartnere har klart å transformere rommet inn i vår tid.
Veggene er dekket med hundrevis av glitrende speilflater.
Og midt i rommet står en massiv, tidløs, artdeco-inspirert marmorbar.
Stilen blander det nye, luksuriøse og glamorøse med den bergenske historien.
Dette er en restaurant i ekte Gatsby-stil.
Her drar man for å imponere.
Kjøkkensjef Fred Owe Tofting har en bred og spennende erfaring fra steder som norske Statholdergaarden, danske Noma og Heston Blumenthals The Fat Duck i England.
Både han og souschef Kristian Vangen kommer ut i restauranten for å presentere rettene som jevnt over viser det beste, og kanskje det verste, norsk mathistorie har å by på.
Menyen på 12 serveringer åpner med tre smakfulle «snask», som det kalles på menyen.
Så er det duket for første rett.
Den er så uventet at jeg må lese teksten to ganger.
Strutseving, står det.
Det er navnet på en bregne som restauranten får levert fra Askøy.
De grønne knollene kan så vidt skimtes under hvite flak av kjernemelk og portulakk-blader.
Den subtile retten serveres med en passende Sancerre og en juice av hylleblomst og eple.
Vinpakken er generelt syrefrisk og lett, med nedtonede smaker.
Og juicepakken følger samme stil.
Den boblende tindvedjuicen som åpner ballet er salt og ren, og agurkjuicen til sjøkrepsen er leskende og frisk.
En rødbetjuice med Eir-epler gir en pepperaktig og jordlig smak.
De egenkomponerte juicene utvider opplevelsen av maten, og gjør det alkoholfrie alternativet interessant.
Er dere to, og ikke redd for å dele glass, anbefaler jeg å prøve en drikkemeny av hver.
De påfølgende rettene dras hjem i et garn av vestnorske råvarer.
Vi får sjøkreps med fermentert purre, der alle delene av dyret er brukt.
Halen er pannestekt, og hodet blitt til smør.
På rugknekkebrødet ved siden av er kraften på skallet redusert til gelé.
Videre på menyen er det silderogn, lyr og kuskjell som står for tur, før møtet med en mør ullgris fra Voss.
Siste akt åpnes med en av menyens dristigste retter.
Dravle er en tradisjonstung melkerett som mange har et elsk-hat-forhold til.
Ostestoffet er mykt og søtt, og serveres med karamellisert myse og en knurrende, mannevond gammelost fra Vik.
Jeg liker den kompromissløse tankegangen til kjøkkenet, men klarer ikke å spise opp på grunn av den intense smaken.
Helhetsopplevelsen ville blitt enda bedre med en litt snillere variant.
Heller ikke den påfølgende hvileretten treffer helt blink.
Hasselnøttkrem og bær er tungt for å være en hvilerett, og ender opp i spagat mellom fyldige nøtter og syrlige, fermenterte bær.
Den oppleves som et unødvendig stopp før en fantastisk dessert laget over tre døgn.
Rug-is og maltkaramell, er navnet på desserten med en rugkjeks i bunn.
Kjeksen har ligget i melk i to døgn, før melken siles av og blir til is.
Det gir isen en nedtonet sødme og en tydelig aroma fra det karamelliserte rugbrødet.
På linje med resten av menyen er smakene nedtonet og viser en norsk nøysom mathistorie på en ny og spennende måte.
Fra servitøren tar jakken vår, til siste karamell med stekt ferskgjær er fortært, er vi i ekstremt gode og kunnskapsrike hender.
Det gir oss en luksuriøs kveld vel verdt pengene.
Hos Bare vil du få en minneverdig opplevelse, uansett om du nøyer deg med en drink i baren eller går for en full meny.
| 1
|
501713
|
– Utstillingen er helt sci-fi
Bli med inn i utstilling til kunstner Toril Johannessen.
Se andre kunstanmeldelser:
| 1
|
501714
|
Nye takter fra Aurora
Litt annerledes og en tanke mer moden.
Nye låter og nye musikere.
Det er likevel den samme gode, gamle Aurora som entrer scenen foran et rimelig søkkvått publikum på en nesten fullsatt Plenen lørdag kveld.
Det låter likevel ikke helt som før under tidligere konserter.
Noe som merkes allerede under åpningslåten «Winter Bird».
Litt mer symfonisk, dvelende og elektronisk, men likevel umiskjennelig Aurora.
Kanskje også litt mørkere og dystrere enn før.
Noe av årsaken er nok de nye musikerne.
Gitarist Fredrik Vogtsborg har riktignok vært medlem av turnébandet til Aurora, og Silja Sol er tilbake bak tangentene og som korist slik hun var den første tiden.
Men Njål Paulsberg, kjent blant annet fra Young Dreams, er ny på laget.
Trommisen kunne ellers feire bursdag på Bergenfest.
–
Dere ser sikkert at jeg har på meg en sau på scenen, kommer det fra Aurora som henviser til det spektakulære antrekket som er tegnet av søster Viktoria.
–
Men jeg kan forsikre om at sauen har det bra og lever fremdeles i beste velgående.
Tre nye låter presenterer hun på Bergenfest, «In Bottles», «Feeling I Can Fight» og «Soft Universe».
Ingen direkte umiddelbare hits, men den samme umiskjennelige kvaliteten.
200 konserter gjorde hun etter sigende i fjor.
Det har likevel ikke gått ut over stemmeprakten som er fullt på høyde med før og vel så det.
Men sceneopptredenen er blitt mer selvsikker.
Det kommer ikke så mange rare og keitede kommentarer mellom låtene lenger.
At konsertopplevelsen ikke blir den samme denne kvelden som forrige gang på Bergenfest for to år siden, kan ikke nødvendigvis lastes Aurora.
Men regnværet setter unektelig sitt preg på humøret til både publikum og anmelderen.
0,1 til 0,3 millimeter nedbør sa væmeldingen.
Jeg har en stygg følelse av at det er noe galt med metermålet oppe på Meteorologisk Institutt.
Hun glemmer litt av teksten på «Running with The Wolves» og må stoppe opp et øyeblikk og spørre publikum.
Sjarmerende.
Før hun avslutter med «Conqueror».
Nå står det kritiske andrealbumet for tur.
Det vil likevel ikke forbause noen om hun er tilbake på Bergenfest om et par år.
| 1
|
501716
|
Popdronningen kom hjem til Bergen
Gabrielle viste hvor langt hun er kommet siden hun brakdebuterte med «Ring Meg».
Jeg kan ikke huske sist gang jeg så en artist skape like stor stemning som Gabrielle gjorde da hun avsluttet sin Bergenfest-konsert med «5 Fine Frøkner».
Ikke ett menneske sto stille foran Bastionen-scenen da hun spilte hiten fra 2014, som fikk nytt liv etter at den ble spilt i en episode av «Skam».
«5 Fine Frøkener» er nå spilt mer enn 30 millioner ganger på Spotify.
Gabrielle kom tilsynelatende fra ingenting da hun 2011 plutselig toppet VG-listen med «Ring Meg».
Låten var uhyre fengende, og en smule irriterende, noe som også kan sies om oppfølgeren «Bordet».
Siden den gang er låtene hennes bare blitt bedre og bedre.
Og hvis du blir irritert nå, er det muligens fordi du ikke liker popmusikk.
Et godt eksempel på hvor langt artisten Gabrielle er kommet, er den nye singelen «Vekk meg opp».
Det er en strålende vakker og sår poplåt, som kan minne litt om Lars Vaulars «En Eneste».
På Bastionen har Gabrielle publikum i sin hule hånd fra første stund.
Det er stappfullt foran scenen, og det virker som om hele Bergenfest prøver å komme seg inn på konserten.
Og da partiet på «5 Fine Frøkner», der hun synger «Du får meg til å kjøre meg opp, det e’ ingenting som kan kjøre meg ned» kommer, tar det helt av.
Popdronningen er kommet hjem.
| 1
|
501717
|
Skuffet Aalesund-trener:- Det gikk for tregt med oss
−
Vi klarte rett og slett ikke å få nok tempo i det offensive spillet til å skape sjanser.
Derfor vinner vi ikke i dag, sa en skuffet Trond Fredriksen etter 0–1-tapet for FK Haugesund.
AALESUND
- HAUGESUND 0–1
Statistikk, tabellposisjon og formtabell skulle tilsi at FK Haugesund ikke skulle reise fra Ålesund med poeng.
Men nok en gang klarte ikke AaFK å innfri mens favorittstempelet var hektet på dem.
−Det er ikke sånn at det å være favoritter er noe som virker hemmende på oss.
Vi har svært lite fokus, om noe, på sånt.
For oss handler det alltid, uansett hvem vi møter, om hvordan vi skal angripe kampen for å vinne.
I dag klarte vi dessverre ikke å gjennomføre det som var planlagt, sier AaFK-trener Trond Fredriksen.
Savnet klar linje fra dommeren
AaFK tapte 0-1 etter en tidlig scoring av Ibrahim Shuaibu.
Han lurte seg inn i bakrommet og kjempet seg forbi Andreas Lie, før han satte inn 0-1 i det åpne målet.
Like i forkant av scoringen var det mange som mente at Lars Veldwijk skulle hatt frispark.
Han ble helt klart blokkert i det han skulle løpe forbi Haugesund-forsvareren, men dommer Kai Erik Steen vinket spillet videre.
Og sekunder senere lå ballen i AaFK-målet.
−
Om det skulle vært frispark i den situasjonen vet jeg ikke.
Men det som er helt sikkert er at det var mye annet i kampen som det ble blåst på, som ikke skulle vært avblåst.
Dommeren la seg på ei linje som ingen skjønte noen verdens ting av, mener AaFK-treneren.
Uten at han vil ta bort at årsaken til tapet lå på dem selv.
−Svært skuffet
AaFK var langt unna det nivået som brakte dem til 5. plass på tabellen før dagens kamp.
−
Det skuffer meg stort.
Vi klarte ikke å skape tempo i det vi gjorde.
Vi brukte to og tre touch, som tok ned balltempoet.
Vi klarte heller ikke å vende spillet med tempo, og hadde for lite bevegelse.
Dermed klarte vi ikke å skape overtall i angrep, og det ble skapt svært få sjanser.
Vi klarte heller ikke å omsette de vi skapte i scoring, sier han.
Og fortsetter:
− Vi har vært gode lenge.
På 12 kamper har vi 18 poeng, etter en god start på sesongen.
I dag er det skuffelsen etter prestasjonen mot Haugesund som henger i hodet.
I dag er vi 20 prosent under der vi bruker å være.
Eliteserien er så jevn at når du ikke er 100 prosent på, så bikker resultatene bikker i vår disfavør.
Både Mostafa «Mos» Abdelllaoue og Veldwijk hadde sjanser av den gigantiske sorten i første omgang.
«Mos» rotet bort sin med et forferdelig touch, mens Veldwijk skjøt like utenfor fra seks meter.
Etter hvilen var et par halvsjanser den enste beholdningen.
Kampen sett under ett var både uten tempo og trykk, og det virket energitomt og uinspirert av hjemmelaget.
Nødvendig hvile
Landskamppause gir spillerne nå et lite pusterom, etter en periode med mange kamper på relativt kort tid.
−
Nå er det 13 dager til neste kamp.
Vi har hatt et tett, men artig program i det siste, og mange av spillerne er nok preget kampbelastningen.
Nå skal vi bruke noen dager til å få hvile litt, før vi skal få lagt inn noen gode økter som gjør oss klare til bortemøtet med Kristiansund.
Til tross for tapet beholder AaFK 5. plassen på tabellen, men avstanden opp til de aller beste er blitt litt større etter denne runden.
| 0
|
501720
|
Fet starter som back for Aalesund
Unggutten Sondre Brunstad
Fet starter kampen mot Odd som høyre back, ettersom Adam Arnarson er ute med karantene.
Adam Örn Arnarson soner karantene for tre gule kort i dagens oppgjør mot Odd - høyrebacken som har startet 11 av AaFKs 13 kamper til nå i år.
I hans sted kommer Sondre Fet inn, i det som er en veldig uvant posisjon for unggutten.
Han har til nå først og fremst fått utløp for sine offensive fibre, på kant og som spiss.
Det var ventet at Vebjørn Hoff, som har spilt back tidligere, skulle være erstatter for Arnarsson.
Men han har vært plaget med sykdom siste uken, og starter i dag på benken.
Dermed har AaFK-trener Trond Fredriksen måttet ta noen flere grep.
Han har flyttet Daniel Gretarson opp på midtabanen, og satt Oddbjørn Lie inn som midtstopper sammen med Kaj Ramsteijn.
Skiller to poeng
Det er to lag som figurerer med to poengs differanse på tabellen som møtes i dag.
Ut fra spådommer og forventninger før serieåpningen er nok Odd litt skuffet over sin 4. plass.
AaFK er på sin side litt mer positivt overrasket over å inneha 6. plassen etter 13 serierunder – og med bare fem poeng opp til medaljeplass.
Opp til Odd er det to poeng for AaFK.
Selv om 6. plass til nå for de oransje i høyeste grad får karakteren «godkjent», kommer vi likevel ikke unna hvordan det hadde sett ut dersom sjansesløseriet i forrige serierunde mot Kristiansund ikke var så totalt, og uten den svært dårlige prestasjonen i forrige hjemmekamp mot Haugesund.
Sterkest borte
AaFK har først og fremst lagt grunnlaget for den gode tabellposisjonen ved å være gode på bortebane, der de kun har tapt én kamp i år.
På eget kunstgress står de med tre seire og tre tap.
Odd står med tre tap, to seiere og uavgjort på bortebane.
Hjemmelaget har hatt for vane å slite med Odd.
De siste ti årene har lagene møttes 19 ganger – der ett oppgjør var semifinale i cupen i 2009.
På disse oppgjørene har 11 endte med s eier til Odd, mens AaFK har funnet fem oppgjør.
Men verdt å merke seg er at alle disse fem kampene er vunnet i Ålesund.
Od har vunnet fire ganger i Ålesund.
Tilsvarende kamp i fjor endte med 1-0-seier til AaFK.
Lagene
AaFKs LAGOPPSTILLING (4-4-2):
Andreas Lie - Sondre Fet, Kaj Ramsteijn, Oddbjørn Lie, Mikkel Kirkeskov
- Edwin Gyasi, Fredrik Carlsen, Daniel Gretarsson, Aron Elis Thrandarson
- Lars Veldwijk Mustafa Abdellaoue.
Benken:
Heigre, Berisha, Marlinho, Hoff, Waagan, Barstad, Hatlehol
ODDs STARTELLEVER (4-3-3):
Sondre Rossbach – Espen Ruud, Vegard bergan, Fredrik Semb Berge, Joakim Våge Nilsen – Jone Samuelsen, Fredrik Nordkvelle, Fredrik oldrup Jensen – Olivier Ocean, Rafik Zekhnini, Riku Riski.
Benken:
Myra, Berg, Broberg, Agdestein, Haugen, Hagen Diouf.
| 0
|
501721
|
Sjarmløst uten formildende omstendigheter
Dette var riktig, riktig fælt.
Konsert
Lothepus
Bastionen, Bergenhus
Ekte lidelse har et navn.
Brann.
Men etter lørdagens merkverdige seanse på Bergenhus må begrepet sies å ha fått ny mening.
Nesten halvannen times konsert med Lothepus.
Dette må være det svakeste som noensinne har vært levert fra en scene i løpet av alle år med utendørskonserter her i byen.
Kom tilbake, Sputnik.
Alt er tilgitt.
Det er ikke riktignok musikken som har sørget for at Lothepus er berømt.
Uten Fjorden Cowboys og Kjendisfarmen hadde han vel knapt ha fylt de minste av byens rockeklubber.
Denne kvelden hadde han samlet 1500 tilhørere på Bastionen på Bergenhus.
På forhånd visste nok de fleste hva de gikk til, og strengt tatt var det vel ikke noen som gikk skuffet hjem.
Uten at det dermed var noe å skryte av.
Nå er ikke Lothepus noen nybegynner innen sangkunsten.
Selv om det til tider kan virke sånn.
Han debuterte i 2009 med «Sallaren», en relativt lavmælt viseplate, mens oppfølgeren «Cowboyhjarte» kom i 2014 og hadde atskillig fyldigere instrumentering.
Sistnevnte var til og med innom VG-lista – om enn bare en stakkars uke på 35. plass.
Men plater har han likevel solgt – i bøtter og spann.
I et intervju med BT for tre år siden fortalte han at han hadde solgt 8000 cd-er, noe som er et imponerende tall i disse strømmetider.
Og med nærmere en million treff på den mest populære låten på Spotify må det sannelig sies at han også har truffet nye lyttere.
Dette dreier seg selvfølgelig ikke om musikk.
Her snakker vi butikk og moderne heldekkende vegg til vegg underholdningsbransje.
For Lothepus skal i dag ha betalt for å la seg intervjue av media.
Han låner ut navnet sitt til det meste mellom himmel og jord, inkludert lansering av et nytt ølmerke denne kvelden.
Resten selger han selv på postordre via egen nettbutikk.
Der Sputnik i sin tid solgte undikker har entrepenøren fra Hardanger tatt skrittet fullt ut og selger kondomer.
Han begynner showet med «Heimatt til Hardanger».
Og kanskje hadde vært like bra om han hadde gjort alvor av det hele allerede etter første låt.
Det er synd å måtte si det, men dette henger ikke på greip.
Her hører det med til unntakene at han i det hele tatt treffer en ren tone.
Bandet er for så vidt kompetent nok, men ingenting kan berge dette.
Det minner mest om enkelte konserter du har vært på der det står en sveiseblind gjeng og gauler falsk og fælt i øret ditt.
Problemet er at her kommer det fra scenen.
Rett skal være rett.
Når Lothepus roer det hele ned er det faktisk ikke alltid like ille.
Men bra blir det dessverre aldri.
Selv om Vidar Berge gjør en absolutt akseptabel gitarsolo under «Cowboyhjarte» i rent Mark Knopflersk ånd.
Men det er ikke bare regnet som så vidt er begynt å dryppe som fører til at publikum etter hvert maser mer med hverandre enn å høre på det som kommer fra scenen.
Det lunter avgårde.
Musikerne han har med seg, bassist Alvin Vestrheim, Tor-Bjarne Bjelland på slagverk og Ove Gaassand bak tangentene kan sine saker.
Men intet lag er sterkere enn det svakeste ledd, og her er det dessverre sjefen sjøl.
At den vakre balladen «Syng meg heim» er akseptabel, skyldes ganske enkelt at de to koristene, Tanita Kolås og Ingrid Leithaug Mjanger tar de to første versene.
Men så overtar Lothepus.
Sukk.
Vidar Skeie kommer med et lite kampinnlegg i jordbruksforhandlingene før Lothepusen ødelegger det hele med den verste utgaven av en tango jeg noensinne har hørt.
Nok til å bli nektet innreise i Argentina på livstid.
Til og med refrenget på «Jakusi» er så surt at det knapt nok kan unnskyldes.
Den æren skal han imidlertid ha, han Lothepus.
Han knoter ikke.
Rent og uforfalsket hardangermål.
At han også kommer unna med macho-imaget sitt er kanskje ikke så fantastisk.
Det spørs hvor lenge dette kan vare.
En variert turne må det absolutt sies at han foran seg.
Det smaker vel knapt nok fugl av arenaer som Rosfjord Beachparty i Lyngdal, Treskofestivalen i Hovsherad, Røldalsgarasjen Afterski & Bar og Tangspræll 2017 i Flatanger.
Til slutt er det «Heimatt til Hardanger» nok en gang.
Inkludert fyrverkeri og reklame for marsjandisen og mulighet for å ta selfies med sjefen sjøl.
Etter at han hadde fått seg en røyk må vite.
| 0
|
501723
|
Bydelskos på Møllendal Fetevare
Her får du noen av Norges aller beste smaker.
Ett av mine beste matminner så langt i sommer er besøket jeg hadde på restauranten Egget i Stavanger.
I et lite, mørkt kjellerlokale fikk jeg servert et kyllingstykke med en chilisaus som med ett ble en ny favoritt.
Midsummer Hot Sauce lages på norskprodusert chili som lagres i ni måneder.
Fermenteringen gjør sausen søt, fyldig og frisk.
Dette er et av de mange spennende produktene du finner i hyllene på Møllendal Fetevare.
Der er hylle opp og hylle ned fylt med delikatesser fra innland og utland.
Glassene med kapers kjenner jeg igjen fra Italia.
Andre produkter husker jeg fra fjorårets matfestivaler.
Som kakepynten av tørkede kornblomster.
Lokalet til Møllendal Fetevare er designbevisst, moderne og koselig, med muligheter for å sitte utendørs på pene dager.
På veggen over bardisken står en enkel meny med sandwicher, fetevarepizza, en salat, boller og bakst.
Av drikke til finnes det både øl og vin, frisk eplemost og en sprudlende kombucha fra Ask.
Møllendal Fetevare har også en fullstendig kaffemeny med mørkbrente bønner fra Stavanger kaffebrenneri.
Disken er fylt med et rikt osteutvalg og spekemat, som brukes som base til det meste på menyen.
Brokkolinisalaten er eksempelvis fylt med skiver av geitosten Lille aske, laget av Bo Jensen i Rogaland.
Osten har en ren og mild smak, med en forsiktig syrlig avslutning.
Osten er nydelig, men salaten som helhet oppleves som enkel og lite variert i smakene.
Den består av to salatblad-typer, basilikum, tomat og brokkolini, i tillegg til osten.
Det smaker først og fremst grønt, og salaten kunne eksempelvis hatt glede av mer olivenolje, en vinaigrette eller nøtter for større variasjon.
Men det er ikke noe å si på råvarene.
Alle ingrediensene er ferske og av høy kvalitet.
I vinduskarmen dyrker kafeen selv frem både karse og irrgrønn basilikum.
Møllendal Fetevare har en egen sandwichmeny med 12 forskjellige smørbrødvarianter.
Pålegget varierer fra sleggesalami med sennep, til blåmuggosten Kraftkar med løvetannsirup.
Og du velger selv om du vil ha en, to, tre eller fire skiver, når du bestiller en sandwichfjøl.
Jeg blir stående lenge og studere menyen.
Hockey coppa med trøffel og steinsopp, pastrami og pickles …
Jeg synes alt ser godt ut, og må be om hjelp til å plukke ut fire typer.
Så blir vi blir sittende og vente.
Lenge.
–
Var det her det var en fjøl med fire skiver, spør servitøren i det hun runder hjørnet av bordet, og setter en rund trefjøl mellom oss.
–
Denne er laget med fennikelsalami og tørket tomat, sier hun og peker på den første skiven.
–
Så har vi en med spekeskinke fra Suldal og oliventapenade her, lille aske med bringebær, og til sist, fenalår og eggerøre.
Brødet er et surdeigsbrød fra Lysverket.
Jeg håper det smaker, sier hun, før hun rygger ut igjen på kjøkkenet.
Eggerøren er feit og saftig, og fenalåret har intenst mye smak.
En av skivene er drysset med syrlige frysetørkede bringebær som passer godt mot en feit ost.
Alle ingrediensene er kvalitetsprodukter.
Det kjennes på dybden i smakene.
Og kombinasjonene er minst like gode.
Servitørene vet dessverre lite om hvor ostene er fra, og hvem som har laget de forskjellige variantene.
Men på veggen finnes det hjelp.
Der står det utstilt informasjonsplakater for dem som er litt ekstra nysgjerrige.
Serveringen er heller ikke veldig fleksibel.
Vi spør om å få betale på slutten.
Men det får vi ikke, og må betale i flere omganger.
Og når det først skal betales, bruker servitøren veldig lang tid på å finne ut hvordan man slår inn ting på kassen.
Hun slår til slutt inn en høyere pris fordi hun ikke klarer å finne den riktige.
Slik service står ikke i samsvar med et serveringssted som har tydelige ambisjoner når det kommer til kvalitet og utvalg.
Kvalitetsfokuset på Møllendal Fetevare er gjennomført og strekker seg fra bunnen av brownien, som har en herlig kontrast mellom harde biter av hvit sjokolade og en smeltende kjerne, og nesten helt ut til servicen.
Til høsten planlegger Møllendal Fetevare også å utvide med gastromeny på kveldstid.
Da kommer jeg gjerne tilbake.
For dette er en skikkelig bydelsperle.
NB:
Møllendal Fetevare har ferie ut juli, og åpner igjen 1. august.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
501726
|
Det mest oppsiktsvekkende er at Kygo banner
Kygo blir fremstilt som selveste frelseren i dokumentarfilmen «Stole The Show».
Men filmen er best når vi får se en helt annen side av superstjernen.
«Shut the fuck up, Myles», sier en småforbannet Kygo til manageren Myles Shear et stykke ut i dokumentarfilmen «Stole The Show».
Det er like før den bergenske superstjernen skal holde konsert foran 13.000 mennesker i New York, og alt er ikke helt på stell.
Kygos hyperaktive manager er i ferd med å miste fatningen, og Kyrre Gørvell-Dahll, bedre kjent som Kygo, virker å ha fått nok av maset hans.
Og det er altså da det skjer: Kygo banner.
Høflige Kyrre Gørvell-Dahll fra Fana sier ordet «fuck».
Dessverre er Kygos lille bannesekvens det eneste oppsiktsvekkende øyeblikket i den nye dokumentarfilmen «Stole The Show», som man kan se på strømmetjenesten Apple Music.
Da jeg nylig var i Italia på ferie, fant jeg ut at Kygo er blitt en kinderegg-figur.
Kinderegg har laget en serie kalt Teen Idols, der du får små figurer som skal forestille ulike kjente mennesker.
Jeg forsto ikke helt logikken i serien, men 25 år gamle Kyrre fra Fana var uansett i selskap med alt fra Cristiano Ronaldo til Albert Einstein.
Også i «Stole The Show», som er produsert av Kygo-gjengen selv, blir hovedpersonen plassert i litt av et selskap.
Bono fra U2 dukker opp og sier noe litt svevende om at Kygo er unik fordi musikken hans handler om «lyder, melodier og ord», noe som visstnok ikke er vanlig innen elektronisk musikk.
Litt senere blir Kygo sammenlignet med Mozart og Bach.
Men på kontoen for ubeskjedenhet, er det imidlertid traileren til «Stole The Show» som tar kaken.
Der heter det nemlig:
«Discover the phenomenon.
Who got the world on the right track».
Det kan for så vidt diskuteres om «Stole The Show» i det hele tatt er en dokumentarfilm eller om den ikke heller bør sees som en 50 minutter lang reklamefilm for Kygo og Apple Music.
Kampen mellom strømmetjenester som Spotify, Tidal og Apple Music blir stadig mer tilspisset.
Tjenestene vil ha eksklusivt innhold – noe denne filmen er et eksempel på.
Filmen virker å være mer laget for å lokke nye brukere til Apple Music, enn for å gi en oppriktig og interessant fortelling om Kygos fascinerende vei fra gutterommet i Fana til strømmehimmelen.
Men selv om det meste føles iscenesatt i «Stole The Show», som et skrytebilde på Instagram, har filmen sine øyeblikk.
For eksempel innblikket i forholdet mellom Kygo og manageren Myles.
Det er det mest interessante i filmen, og det er også det som driver fortellingen fremover.
På den ene siden har du den tilbakelente og litt beskjedne gutten fra Fana i Bergen.
På den andre siden har du en pågående og fullstendig skamløs amerikaner, som trolig aldri har hørt ordet beskjeden.
Hvis jeg skulle lagd en «mockumentary» om musikkbransjen i 2017, en slags «This Is Spinal Tap» satt til den elektroniske dansemusikkens univers, hadde jeg bedt manager-typen oppføre seg akkurat som Myles Shear.
Kanskje det ikke er så lett å lage en interessant dokumentarfilm om Kygo.
Noe av fascinasjonen ved ham er jo nettopp det at han er en helt vanlig gutt fra Fana med capsen bak-frem.
En helt vanlig og høflig gutt som plutselig befinner seg i den internasjonale popmusikkens elitedivisjon.
Men nå har vi i hvert fall hørt Kygo banne.
| 0
|
501727
|
–Jeg hadde aldri trodd at en film om aper med maskingevær skulle bli min første sekser som filmanmelder
Emilio Sanhueza mener «War for the Planet of the Apes» er en genistrek.
Det høres nok snodig ut for mange, men en av de beste kinofilmene på lenge handler om en krig mellom aper og mennesker.
Noen av apene kan snakke, og de bruker maskingevær.
Det høres ut som tullete science fiction, såkalt «hjernedød underholdning».
Men det jeg fikk se var langt fra hjernedødt.
Det var – utrolig nok – en kunstnerisk vågal film som er fylt med hjerte, teknisk bravur og tankevekkende politiske metaforer.
«War for the Planet of the Apes» er en genistrek.
Hvordan er det mulig?
Vel, «War for the Planet of the Apes» er tredje film ut i serien filmer basert på 1968-filmen «Apeplaneten» med Charlton Heston.
Det startet med «Rise of the Planet of the Apes» (2011), som var en fiffig idé:
Forskere prøver å kurere Alzheimers sykdom gjennom eksperimentering på aper, noe som får uventede konsekvenser.
En mutasjon hos apene øker dyrenes intelligens, men skaper også et virus som mennesker blir alvorlig syke av.
I oppfølgeren «Dawn of the Planet of the Apes» (2014) ser vi apene prøve å bygge et eget samfunn, mens konflikten med menneskene tilspisser seg.
Matt Reeves hadde regi på sistnevnte og følger nå opp med «War for the Planet of the Apes», hvor han virkelig beviser han at han er en visjonær visuell historieforteller.
Her lykkes han med å snike kunst inn i underholdningsfilm bakveien, innbakt i forrykende action, en spennende historie og utrolige spesialeffekter.
De beste av disse spesialeffektene er apene:
Digitale kreasjoner, men med troverdig fotorealisme.
Kanskje er det den menneskelige faktoren, muliggjort med teknologien som ble kjent gjennom «Gollum» i Ringenes Herre-filmene, som skaper troverdigheten:
Skuespillere har på seg spesialdrakter under innspillingen og draktene sender ut digitale signaler, som senere blir gjort om til aper.
Denne metoden gir regissøren større frihet til å bruke kameraet slik han ønsker, og samtidig mer spillerom for skuespillerne.
«Gollum» ble spilt av britiske Andy Serkis, som her har hovedrollen som sjimpansen «Caesar», en ape som kan snakke gebrokkent engelsk og er apeflokkens leder.
Flokken jaktes på av en rabiat oberst (Woody Harrelson), og et forsøk på fredsmegling går alvorlig galt.
Situasjonen eskalerer gjennom hovmod, sinne, overlevelsesinstinkt og offer – fortalt i sin helhet fra apenes perspektiv.
Det er nettopp valget av perspektiv som muliggjør filmens store styrker, og dens annerledeshet.
En historie som fortelles gjennom aper, og hvor dyr driver handlingen gjennom aktive valg og etiske dilemmaer, gir mening når formidlingen er visuell og ikke avhengig av dialog.
I samarbeid med fotograf Michael Seresin, presenterer Reeves action med en sammenstilling av bilder og geografi, som på det store kinolerretet blir nesten overveldende:
Episke landskap og intim action.
Regissøren viser oppfinnsomme referanser til westernfilm, krigsfilm og til mesterregissøren Akira Kurosawa.
Og komponisten Michael Giacchino, en allerede anerkjent musiker, leverer her sitt beste arbeid noensinne.
Like fullt er det mer enn kun teknisk dyktighet som må til for å skape en ordentlig god film.
Man bør også ha noe interessant på hjertet.
«War for the Planet of the Apes» tar noen ubehagelige vendinger, med tydelige referanser til noen av de mørkeste kapitlene i USAs historie.
Disse kan lett misforstås, men denne filmen kommuniserer et sinne mot dem som ønsker å bruke makt over andre og et hjerte for dem som nekter å bli urettferdig behandlet.
Et slikt tydelig standpunkt har jeg savnet i langt mer selvhøytidelige filmer enn denne.
Jeg hadde aldri trodd at en film om aper med maskingevær skulle bli min første sekser som filmanmelder.
| 1
|
501729
|
Statuen er ikke interessant nok
BTs kunstanmelder, Silje Sigurdsen, ser på de fem mest omdiskuterte skulpturene i Bergen.
Hun er ikke imponert over «Skateren».
Arne Mælands omdiskuterte skulptur «Skateren» sto ferdig i 2011 og ble satt opp i Kronstadparken tre år senere, til tross for at den i første omgang var uønsket av Bergen kommune og Fondet for kunstnerisk utsmykning.
Tidligere Kode-direktør, Erlend G. Høyersten, var en av dem som mente at skulpturen ikke holdt mål.
I et senere intervju med BT i 2012 kalte Høyersten skulpturen for uambisiøs kunst:
«Vi har nok kunst av Mæland i byen.
Rådet vårt var veldig tydelig.
Valget av dette kunstverket er for tilfeldig og uambisiøst.»
Senere kom Knut Galtung Døsvigs kommentar til Høyerstens uttalelser, hvor han i BT kaller Høyersten for «en tusseladd» og «et finkulturelt fjols», og at Høyersten bør overlate til det folket å bestemme hva kunst er.
Og så var det i gang.
Det utviklet seg til en krangel i media.
Skulpturen fikk også journalist og skribent i BA, Erling Gjelsvik, til å se rødt:
«De stive, klossete, klisjeaktige figurene er så frastøtende i all sin amatørisme at enhver med et minimum av estetisk sans går i en lang bue utenom.»
Det ble ikke spart på kruttet.
Gjelsvik beskriver også Mæland som en som får viljen sin gjennom vennskap med de rike:
«Tydeligvis har [Mæland] en egen evne til å pisse seg inn med de rike og mektige.»
Og her er vi ved sakens kjerne.
At nettverk og penger gjør det mulig for noen å omgå faglige vurderinger.
Men hva med skatemiljøets dom?
«Jo, de digget den».
I en NRK-reportasje ble tilfeldige forbipasserende spurt hva de synes.
Var den fin?
Passer den i det offentlige rom?
Svaret var et rungende ja.
Først og fremst:
Det er ingen tvil om hva denne statuen er.
Både tittel og form banker det inn – en skater.
Fra et kunsthistorisk perspektiv er det også kult at det nettopp er en skater.
Det er en figur av vår tid.
For meg representerer en skater lekenhet, relativt god fysikk, ungdommelighet, fremtiden, det urbane, fart, mot og spenning.
Denne skulpturen får meg dessverre ikke til å kjenne på noe av dette.
Fra et faglig ståsted har kritikerne flere gode poeng.
Statuen er ikke interessant nok.
Den er klossete og klisjeaktig, som Gjelsvik så pent sa det.
I tillegg fremstår den for meg som klumpete og gammeldags i både utforming og materialvalg.
Bronseskulpturer er vi litt ferdig med.
Etter å ha sett på skulpturen i en god time velger jeg likevel å være optimistisk på både Døsvig og Mæland sine vegne.
Jeg har jo så lyst å elske denne kule og urbane skateren.
Jeg tar en siste titt.
Nei.
Det går ikke.
Men ideen og viljen er god fra Mæland og Døsvig sin side.
Optimismen river derfor fremdeles i meg på vei hjem.
Jeg tenker også på Gjelsviks uttalelse om Mæland som en som smisker for de rike.
Hvis Gjelsvik har rett, blir jeg fristet til pent å rekke opp hånden og spørre «Lobbykunstner Mæland» og «Onkel Skrue-Døsvig»:
Kanskje vi kan få penger til en ny?
| 0
|
501730
|
Sjømannsmonumentet er en usjarmerende kasse
Men den har grodd fast, både på Torgallmenningen og i hjertene til bergensere flest.
Med «Sjømannsmonumentet» kunne Kaptein Amund Utne slå i bordet med en hyllest til norske sjøfolk, som siden vikingtiden og frem til det 20. århundre har vist mot på sjøen.
Det er ingen tvil om at både tanken og moralen var god, men mottakelsen opp gjennom årene har vært svært splittet – og til tider direkte ufin.
For eksempel kalte den kjente Bergens-arkitekten, Ole Landmark, monumentet for et «skulpturelt misfoster».
Mens komponist og kapellmester, Sverre Jordan, kalte det for «en geitost, en uskjønn vorte i Bergens så sjeldent vakre ansikt».
Noen mente også at monumentet tok for mye plass på Torgallmenningen, og at det blokket for fritt utsyn over området.
For å være et såpass konservativt og velment verk, er det kanskje også, ironisk nok, et av de mest kontroversielle.
Dessverre ser monumentet mer ut som en stor kasse enn et stykke skjønn kunst.
Men noe stor og vakker kunst var det vel heller ikke ment å være.
Jeg tviler på at det var estetikken som sto i fokus hos atelier Vaa for 70 år siden.
Det skulle nok handle om funksjon fremfor nytelse.
Monumentets jobb var å formidle, bevisstgjøre og, ikke minst, minne publikum om Norges rike historie innen sjøfart.
Slik sett har Vaa lykkes.
Men så skal vi også leve med dette monumentet, og som kunstverk har det feilet.
Det er synd at Vaa – og fagutvalget for den slags skyld – ikke ser ut til å ha klart å holde to tanker i hodet samtidig.
Noe som også er litt pussig.
Vi skal vel strengt tatt stille høye krav til estetiske kvaliteter når det kommer til offentlig utsmykning.
Eller?
Legg merke til hvor mange turister som tar bilde av monumentet neste gang du er på Torgallmenningen.
Kanskje tenker de:
«Bergen.
Der var vi, og der så vi blant annet «Sjømannsmonumentet».»
Kanskje reiser turistene videre til andre byer i Europa, når de først er på kontinentet.
Frankrike har Triumfbuen på Champs-Élysées og Eiffeltårnet.
Italia har forseggjorte Trevi-fontenen og Colosseum.
Det blir derfor litt småkleint at det er nettopp «Sjømannsmonumentet» som skal speile Norges rike sjøfartshistorie.
Uansett, hvis kommunen i fremtiden kommer med et seriøst forslag om å få monumentet byttet ut, tror jeg vi kan vente oss både demonstrasjonstog og sprengte kommentarfelt.
Denne litt usjarmerende kassen av et monument har grodd fast, både på Torgallmenningen og i hjertene til bergensere flest.
| 0
|
501731
|
Pasta Sentral er en fallen familiefavoritt
Slett service og mangelfull mat.
Pastasentralen har sett bedre tider.
Pasta Sentral er det egentlige navnet på Pastasentralen, en italiensk institusjon som har vært selve kilden til billig italiensk mat i Bergen i nærmere 30 år.
Kjærligheten til opprinnelseslandet, til maten og restauranten, gjenspeiles på veggene.
De er dekket med store malerier av familier som spiser sammen, og bilder av blide kjendiser som poserer med en sjarmerende og smilende eier.
Sammen med de utallige italienske referansene, bidrar motivene til en lys, livlig og hverdagslig stemning.
Men ser man litt nærmere etter, blir det straks synlig at sentrumsavdelingen til Pasta Sentral har sett bedre dager.
De røde skinnsofaene er hullete og slitte.
Flere av dukene har store hull.
Kontrasten mellom gleden i bildene og det slitte lokalet, er stor.
Det er nesten ikke til å forstå hvor lidenskapen har tatt veien.
Menyen er lang som sommeroperaen i Verona.
–
Jeg har ombestemt meg syv ganger nå, kommer det, med et sukk, fra en av de eldste i familien på nabobordet.
Menyen inneholder 95 retter, 44 av dem er pasta, 27 er pizza.
Så kommer desserter, egenkomponerte primi- og secondi-kombinasjoner, og varer du kan kjøpe med deg hjem.
Sauser, hjemmelaget pasta, olivenolje og balsamico selges over disk.
Og prisene er lave.
Et halvt kilo saus koster bare 38 kroner.
Dagens pastarett med en liten brus koster 119 kroner.
Det er et prisnivå som passer for hele familien.
Ved nabobordet gjør familiefaren sitt beste for å memorere alle ønskene, før han går frem og stiller seg i køen.
For her bestiller og betaler du ved bardisken.
Så henter du bestikk, fat, glass og servietter, og returnerer til bordet for å vente på maten.
Det er en effektiv og grei løsning.
Kjøkkenet er også effektivt, og antipastitallerkenen kommer raskt til bordet.
På toppen av to skinker, to salamivarianter og noen biter med parmesan og gorgonzola, ligger to grønne oliven.
Én til hver av oss.
Olivenene har god smak, men myk konsistens.
De mangler spenst, på samme måte som de tørre og tykke skinkene.
Under dem ligger en liten haug strimlet isbergsalat.
De soltørkede tomatene som sto i beskrivelsen, mangler.
Fatet blir en skuffende start på måltidet, som avbrytes halvveis da en av hovedrettene allerede kommer til bordet.
Den som la inn bestillingene, har glemt å gi beskjed til kjøkkenet om at første rett var en forrett, og dermed kommer bestillingene oppå hverandre.
Servitøren snur uten et ord og forsvinner ut igjen med pizzaen.
Fatene fra forretten står fremdeles på bordet da pizzaen kommer ut igjen, og servitøren spør om vi kan flytte dem slik at hovedrettene får plass.
Vi stabler dem sammen innerst på bordet, og der blir de stående – til lenge etter at hovedrettene er spist.
Servitørene går forbi bordet flere ganger, uten å rydde.
Servicen er gjennomgående unnvikende fra begynnelse til slutt, og flere ganger ser vi servitørene henge over disken.
Dessertene uteblir, og når vi etterlyser bestillingen, får vi fortalt at kjøkkenet er tom for vaniljeis.
Først da kommer spørsmålet om hvilken is vi vil ha i stedet.
Hadde maten vært himmelsk, kunne det ha reddet noe av opplevelsen med den skuffende servicen.
Men torsken er tørr, og pastaen er bløt.
Tre av fem retter mangler ingredienser som står oppført i menyen.
Og når den manglende ansjosen i pastaretten etterlyses, går det ikke videre inn på servitøren.
–
Det skal egentlig være store biter med ansjos, sier servitøren etter å ha sjekket med kjøkkenet, og går videre.
Det er en trist affære å besøke Pastasentralen denne dagen, og det er liten trøst i at vi ikke er alene.
Foran disken står en fortvilet kunde og etterlyser halve bestillingen sin.
Vil jeg anbefale deg å ta turen til Pastasentralen for en hyggelig familiemiddag denne helgen?
Svaret er dessverre nei.
For fasaden til den sjarmerende italienske familierestauranten slår sprekker, og servicen er totalt fraværende.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
501732
|
«Jølster hotell.Historier frå eit asylmottak» er en av årets beste sakprosabøker
Godhetstyrannene slår tilbake, skriver Sven Egil Omdal.
De kom syklende over Storskog, de landet på Gardermoen eller kjørte buss over Svinesund.
I løpet av 2015 ble de 31.145 som søkte asyl i Norge.
Et tall, en masse, en størrelse som er vanskelig å få tak på.
Bassel Mtan fra Syria er derimot et enkelt menneske som står foran oss og ber om hjelp.
Vi vet at han har fem barn med Fatima og at gardinbutikken og restauranten han drev i Daraa ikke lenger finnes.
Slik er det også med Hayat fra Sudan, Malek fra Syria, Milka fra Etiopia og de andre beboerne på asylmottaket på gamle Jølster hotell.
De forteller om sine liv til Katrine Sele og etterpå er det umulig å la dem gli tilbake i statistikkens anonymitet.
Historiene deres er ulike, naturligvis.
De er mennesker.
Temperamentet er forskjellig, forventningene spriker, reaksjonene på det de blir tilbudt varierer fra varm takknemlighet til misfornøyd sutring over brennmerker i kjøkkenbenken.
Flukten var ikke rasjonell kalkyle.
De visste ikke hva de valgte, de visste bare hva de måtte bort fra.
Noen blir fryktelig skuffet når de havner i en øde bygd der det er kino én gang i måneden.
«Flukta mi var ein stor feil, eg ser ikkje vegen framfor meg», sier Yamen, en ung mann fra Damaskus.
Anger er også en del av flyktningenes erfaring.
Sele legger ikke skjul på at hun har brukt teknikken til Svetlana Aleksijevitsj, og hun kan være godt bekjent av lånet.
Hun har lyttet og lyttet igjen.
I likhet med den ukrainske nobelprisvinneren har hun så brutt opp de mange monologene og satt dem sammen til en større mosaikk, alt i et presist og rikt språk som samtidig er deres og hennes.
Perspektivet er, uten at det blir nevnt, Angela Merkels:
«Dette klarer vi».
Sele skriver mer om et samfunn som tar imot og vil hjelpe, enn et som stenger og er vanskelig.
Byråkratiet og Sylvi Listhaug er der borte et sted, og beslutningene fra UDI er noen ganger ikke til å begripe.
Men nær flyktningene er ansatte og frivillige, naboer og arbeidsgivere, som forsøker å finne bedre hus til dem, som strever med å få TV-en deres til å virke, som gir dem skyss, inviterer dem på mat og lar seg invitere.
Hun beskriver Vestlandet og Norge på sitt aller beste.
Det vakreste avsnittet i en bok full av slike, er politikvinnen på Gardermoen som møter den engstelige syriske flyktningen med ordene:
«Ikkje ver redd lenger.
Du er trygg.
Du er framme.»
Noen har forstått hva asyl betyr.
Innimellom monologene beskriver Sele også politikken, som hardnet til da presset mot grensene økte.
Ansvaret for asylmottakene ble flyttet fra Sosialdepartementet til Justisdepartementet, fra omsorg til kontroll.
Hun viser hvordan ventingen på vedtakene fra Oslo blir en del av fluktens traume, som overskygger gleden ved å ha nådd tryggheten.
Gjestene på Jølster Hotell har fått sitt liv delt i to.
Katrine Sele bruker sitt eget oppbrudd fra ekteskapet for å forstå savnet som kan utløses av valg du selv har foretatt.
Det er et dristig grep, men hun gjør det så diskret og sikkert at det bærer.
Alt bærer.
Det vil ikke være noen overraskelse om «Jølster Hotell» får Bragepris-juryens oppmerksomhet, dette er aktuell sakprosa på sitt aller beste.
| 1
|
501734
|
Kunstnerisk fadermord for åpen scene
Verken Ane Dahl Torp eller Jakob Oftebro greier å løfte «Rivalene» ut av det fornøyelige, men lett forglemmelige.
Alle som har fulgt debatten om den såkalte kulturmannen, vil kjenne ham igjen i Søren Mallings Simen-figur.
Her i velbeslått bohem-tapning; billedkunstner med et ego like stort som suksessen, med en vakker kone (Ane Dahl Torp) som også er manageren hans, og med en drøss assistenter som står på tå hev for ham – inkludert purunge Lai (Sus Wilkins), som også er hans elskerinne.
Inn på arenaen kommer sønnen han aldri har kjent, Casper (Jakob Oftebro), en muligens Banksy-inspirert gatekunstner som skal vise seg å bli Simons utfordrer på flere plan.
Det er selvsagt en utfordring Simon ikke tåler.
Regissør Charlotte Sieling har lang erfaring fra TV-serier, blant annet som episoderegissør for spenningsserier som «Forbrytelsen», «Broen» og amerikanske «Homeland».
«Rivalene» er en helt annen type drama, så direkte sammenligning blir urettferdig.
Men det hadde ikke skadet om Sieling hadde tatt med seg noen spenningsskapende triks når hun gikk i gang med å regissere sitt eget manus.
Selv om settingen er interessevekkende, med fine typetegninger fra så vel Malling som Torp og Oftebro, blir dramaet som sådan stående i stampe.
De menneskelige berøringspunktene og konfliktene forløses aldri nok til å bli medrivende eller interessevekkende ut over det fornøyelige i å se en oppblåst og selvsentrert figur bli utlevert såpass nådeløst som Simon blir.
Som type er han nokså endimensjonal, men i det blir han også en ganske presis representant for mennesker – de finnes i alle yrker – som har gjort suksess og latt den gå seg til hode, men som fortsatt bærer i seg en usikkerhet som gjør at de frykter konkurranse fra yngre kolleger og er ute av stand til å se kvalitetene i det de gjør.
Sluffende rundt i pyjamas og eksentriske gensere gjør Malling Simon til et intellektuelt guttebarn.
Opp mot Malling/Simons utagerende stil, stiller Oftebro med en nesten brennende tilstedeværelse, der det meste spilles ut gjennom små gester og blikk.
Han har vokst ut som en formidabel skuespiller, og lyser, selv i en middelmådig film.
| 0
|
501735
|
Ganske anstendig om å ha omsorg for et vidunderbarn
Gitt tematikken kunne «Gifted» blitt en skikkelig søtsuppe.
Den trykker riktig nok på noen tåreknapper, men spiller mest på godhjertet sjarm.
Amerikansk film er så breddfull av veslevoksne, replikksterke barn at de som type for lengst er blitt mer en irriterende klisjé enn en forfriskelse.
Seks år gamle Mary har to i seg til å toppe dem alle.
Men i tråd med filmens grunnholdning, holder Marc Webb såpass mye tilbake at den vesle jenten faktisk kommer ut av det med sjarm og verdighet i behold.
Og hva er så filmens grunnholdning?
At barn først og fremst skal få være barn, uansett hvilke enestående egenskaper de måtte være utstyrt med.
Mary er et matematisk geni.
Slik bestemoren hennes er.
Og moren, som tok livet av seg av grunner filmen gradvis avdekker.
Jenten vokser opp hos onkelen Frank (Chris Evans).
De lever i enkle kår.
Alt Frank vil, er at Mary skal ha en helt vanlig barndom.
Så kommer bestemor Evelyn (Lindsay Duncan) på banen – en hard nøtt, som krever omsorgen for jenten og vil at hun skal gå på spesialskole for særlig begavede barn.
«Giftet» er ingen stor filmopplevelse, verken visuelt eller fortellermessig.
Tradisjonell og enkel i formen drasser den også med seg noen klisjeer – som forholdet mellom Frank og Marys lærer, spilt av Jenny Slate.
Den vingler mellom rettssals-, familie- og moraldrama uten å knytte de tre delene spesielt elegant sammen.
Men den vinner mye på sin ærlige, ukunstlede tilnærming til tematikken og sin ektefølte vilje til å si noe om kostnadene ved å vokse opp med foreldre som er i overkant ambisiøse på barnas vegne.
Samtidig peker den på nødvendigheten av at barn med særskilte talent blir stimulert og får utvikle seg – av hensyn til så vel barnet selv som samfunnets behov for deres intellekt og tankekraft.
Etter en endeløs rekke superheltfilmer av variabel kvalitet, får Chris Evans endelig mulighet til å spille en nedpå og dypt menneskelig rolle.
Noe av det beste ved filmen er nettopp forholdet mellom ham og McKenna Grace, som spiller Mary med oppsiktsvekkende troverdighet.
Samspillet mellom dem er like ukunstlet som filmen selv, og byr på noen fine øyeblikk av samhørighet og bøtter av sjarm.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.