id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
501737
|
En sviende knyttneve av en film
«Detroit» er nok et essensielt bidrag for å forstå dagens USA.
«Historien er ikke fortid, historien er nå.»
Ordene er James Baldwins, og jeg brukte dem i anmeldelsen av «I Am Not Your Negro» – Raoul Pecks briljante film om den markante forfatteren og borgerrettighetsforkjemperen.
I møte med Kathryn Bigelows «Detroit» kommer ordene tilbake.
For også her får vi en knallsterk påminnelse om at samfunnet vi lever i i dag er et resultat av foregående prosesser, kamper, kriger og idéutviklinger.
Det er også et faktum vi aldri må tillate oss å glemme.
Som i Raoul Pecks film går det også i «Detroit» en direkte linje fra 1960-tallets rasisme til rasismen afroamerikanere utsettes for i dagens USA.
Detroit 1967 kan byttes ut med Los Angeles 1992 eller Ferguson 2014.
Svarte liv synes å bety like lite nå som da.
Ethvert opprør henter næring i historiske erfaringer og oppdemmet raseri.
«Svarte er et mål for politiet.
De blir stoppet og trakassert av politiet uansett hva de gjør.
Mange politifolk er overbevist om at svarte mennesker er farlige gjengmedlemmer.
Hvis du er overbevist om at en person er farlig, vil du reagere raskere og mer voldelig.
Frykt og rasisme er begge faktorer her.»
Sitatet kunne vært en analyse av situasjonen Bigelow beskriver i «Detroit».
Det er det ikke.
Det er fra i fjor, sagt til VG av forsker og USA-ekspert Deborah Kitchen-Døderlein i forbindelse med opptøyene i Dallas i kjølvannet av en demonstrasjon mot politibrutalitet.
Bigelow tar utgangspunkt i situasjonen som oppsto etter en massearrestasjon da politiet raidet det deltakerne selv mente var en privat velkomstfest for en hjemvendt Vietnam-soldat.
Som i Los Angeles 35 år senere eskalerte protestene.
Opptøyene ledet til hærverk, butikkran og ildspåsettelser.
Portforbud ble innført, nasjonalgarden rykket inn.
Filmen foregir ikke å gi en 1:1-gjengivelse av historien, den bygger dels på hva som faktisk skjedde og dels på vitneforklaringer og erindringer.
Det faktisk korrekte er at tre unge afroamerikanere ble skutt og drept av politiet på Algiers Motel.
Dette er hendelsen Bigelow og hennes faste manusforfatter Mark Boal går inn og undersøker.
De gjør det gjennom en nærmest kollektivistisk tilnærming, som i sin tur bringer oss tett på særlig tre ulike aktører:
Den trigger happy politibetjenten Krausser (Will Pulter), Larry (Algee Smith), vokalist i en nystartet soulgruppe, og Dismukes (John Boyega), som jobber som sikkerhetsvakt.
Alle som har sett «The Hurt Locker» og «Zero Dark Thirty», kjenner Bigelows fingerspissfølelse for nervøse stemninger, og hennes evne til å la et sveipende kamera gå så tett på at man nærmest kjenner dunsten av svette, blod og angst.
Den kommer enda mer til sin rett her, i en film som overskrider spenningssjangeren de to foregående skrev seg inn i.
Det vi bevitner her, er et kafkask mareritt, en absurd tragedie der klasse- og raseskiller spiller hovedrollen og politiets brutalitet får fritt spillerom på en scene hvor «rasjonalitet» danner bakteppet og unnlatelsessynder, feighet og ansvarsfraskrivelse lurer i kulissene.
Fordi Bigelow går så tett på, og også bruker autentisk materiale fra nyhetssendinger, oppleves dramaet ekstremt – ofte kvalmende – nært.
Filmen føles brennaktuell også fordi den kommer akkurat i det rasister og nynazister igjen går ut i gatene, i USA som i Norge, bevoktet av politi og legitimert av en amerikansk president som ikke evner å vende pakket ryggen.
«Detroit» viser nettopp hvordan «hvit makt» ter seg på individplan og får konstitusjonell beskyttelse av storsamfunnet.
Igjen kan vi la ordet gå til Baldwin og hans flengende kritikk av den hvite, amerikanske majoritetens ansvarsfraskrivelse.
Noe som i sin tur også bidrar til å fjerne «Detroit» fra kategorien «historisk drama» og gjøre den til et flengende samtidsdrama.
| 1
|
501738
|
Hjernedød popkornaction på autopilot
«The Hitman’s Bodyguard» prøver å sy sammen så mange elementer at stoffet rakner.
I Haag står den hviterussiske ekspresidenten Vladislav Dukhovich (Gary Oldman) tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten.
I et fengsel i Manchester får leiemorderen Darius Kincaid (Samuel L. Jackson) et tilbud han ikke kan avslå:
Hvis han vitner mot Dukhovich, vil hans elskede Sonia (Salma Hayek) bli løslatt fra Amsterdam-fengselet hun soner i.
I London, i en bil som lukter ræv (blir vi ettertrykkelig fortalt) sitter Michael Bryce (Ryan Reynolds) og pisser på flaske, degradert fra jobben som bodyguard av topp klasse.
Han gir ekskjæresten Amelia Roussel (Elodie Yung) skylden for degraderingen.
Men han elsker henne fortsatt.
Hun jobber nå i Interpol og har ansvaret for å frakte Kincaid til Nederland.
Da ting floker seg til, gir hun Bryce oppdraget med å få ham til Haag innen tidsfristen.
Noe som i sin tur kan få ham tilbake på sporet, hvis han lykkes.
Kincaid og Bryce hater hverandre, av mange grunner.
Men det er ikke eneste årsaken til at ferden mot Nederland blir humpete og blodig.
På hjul ligger Dukhovich’ fotsoldater, og de skyr ingen ting.
Som heller ikke Kincaid gjør.
Et opplegg som skapt for to timers popkorngnafsing og moro, med andre ord.
Og visst er her noe å le av.
Særlig i replikkvekslingene mellom Jackson og Reynolds, og i en liten sekvens der de haiker med en minibuss full av syngende nonner.
Men mesteparten av tiden ligger en uggen stemning av manglende inspirasjon over både skuespillere og filmen som helhet.
Det er som om hver og en kjører på autopilot med de ansiktsuttrykkene, frasene og gestene de er eksperter på og ble berømte for.
Reynolds med sitt lett fårete oppsyn, Jackson med sitt gjentatte «motherfucker», Hayek med sin aksent.
Det kunne fungert, gitt at filmen synes å ville være en action med hint av tegneserie og 90-tallsparodi.
Og hadde den vært modigere, mer renskåret, mer elegant og leken – og betydelig mer oppmerksom på sin egen kjerne – kunne den blitt nettopp det: en hurramegrundt-farse av en B-filmparodi som samtidig pirket borti de utydelige skillene mellom institusjonalisert vold, politisk vold og personlig inkarnert vold.
I stedet får vi en film som bare dundrer av gårde, der likene ligger strødd etter «the good guys», mens en annen og stor, menneskelig tragedie danner et aldeles likegyldig bakteppe for et sammensurium av blodig vold, situasjonskomikk, biljakter, utallige skytescener og romantikk, men der ingen av delene henger riktig i hop.
Særlig romantikken virker påklistret, som om filmskaperne trengte et ekstra hjelpemiddel for å putte en smule menneskelighet inn i figurene sine.
Eller som et frieri til kvinnelige publikummere.
Amsterdams kanaler og smale gater utnyttes relativt bra i noen biljaktscener, men rotete klipp og kameraføring gjør dem mer heseblesende hektiske enn godt er.
Og så er det den menneskelige faktoren, som innimellom blir vanskelig, også når man ser en tullefilm som dette.
For det er jo ikke slik at man legger verdens realiteter fra seg når man setter seg i kinosetet, selv om man har lyst.
Å se biler meie rundt langs fortauer fulle av mennesker og en bombelastet trailer dundre inn på en åpen plass i en europeisk storby, er verken spennende eller gøy i disse dager, bare ekkelt.
| 0
|
501739
|
Bassoverdose
Lars Vaular fikk Bergenhus festning til å dirre av skrekk.
Musikk rap, Lars Vaular, Bergenhus festning.
Lars Vaular har laget mye bra musikk i det siste.
666-trilogien har fått anmelderne til å bøye seg i støvet for en moden, stilbevisst rapper som har utfordret konvensjoner og skapt sin egen nisje i et ellers så rus- og råskapsorientert rap-Norge.
Vaular har rappet om farsrollen, frykt, krig og sårbarhet, laget nettserien «Ekte mann» hvor han dissekerer rapperen Lars Vaular og danset seg gjennom sin største musikkvideo i trikot.
Men med unntak av enkelte hederlige unntak har det vært noe litt traust over Vaular den siste tiden; musikalsk har det vært bunnsolid – men også temmelig forutsigbart.
Så – med et smell – dukket de to løsslupne og lekne EP-ene/mikstapene «Loading …» og «Loading …
2» opp fra ingensteds.
Sommeren var reddet.
Vaular var klar for å brenne hett igjen.
Øs pøs regnvær la ingen demper på stemningen.
Innhyllet i røyk, pumpende bass og rosa lys slentret Vaular inn på scenen til de første tonene av «Heartbreak Hotel».
På den myke «Gangbangin» sto han helt fremme på scenekanten og valgte seg ut enkeltpublikummere som han både sang og snakket direkte til.
Regnet hamret ned og Kjetil Møster pumpet så ømt på saksofonen under «Stilen» at showet burde hatt 18-årsgrense, før bassmonsteret «Next Level» fikk publikum til å hoppe opp og ned i ekstase, mens festningsveggene dirret av skrekk.
Mangeårig sekundant Girson (A-laget) er en mester til å jage opp publikum, noe han demonstrerte så til de grader på «Gi meg noe bass» og «Stripar».
Rapmusikk egner seg dårlig for store utendørsscener.
Intimiteten ved at en artist står på scenen og forteller deg personlige historier forsvinner gjerne som dugg for solen med en gang det er gjerder, sikkerhetsvakter og et par meter mellom avsender og mottaker.
Vaular klarer likevel å skape følelsen av at vi er sammen om dette.
Det er definisjonen på en vellykket konsert, selv om det gikk litt over stokk og stein på «Stripar».
Ikke det at Vaular mistet fatningen av den grunn, han er for proff til det.
Det skortet ikke på godlåtene.
«Ung, heit gateflamme»; «Eg e fra Bergen» (med en tent Kamelen på slep); «Panora» (med Unge Ferrari); «Ventet på deg» (med Myra); «Det ordnar seg for pappa» (med rød blondedress).
For ikke å snakke om tidenes hardeste «Rett opp og ned» og «Som i en siste dans», sistnevnte med Jon Olav Nilsen ved sin side.
Etter knappe halvannen time var det over.
Det føltes likevel aldri for kort; i løpet av konserten var Vaular høyt oppe, lavt nede, myk, hard, ettertenksom og arrogant, uten at han mistet taket på publikum eller at det føltes fragmentert.
Etter ti år som soloartist vet han godt hva som skal til for å holde på oppmerksomheten, uavhengig av hva slags stemning han skaper.
Det eneste problemet denne kvelden var at luften gikk litt ut av ballongen på de siste låtene.
Særlig «Champagneting» var ikke det punktumet denne festen hadde fortjent.
| 1
|
501740
|
«Keeperen og havet» er allerede under oversettelse til ti språk
Jeg kan virkelig føle Maria Parrs kjærlighet til både karakterene og leserne sine i «Keeperen og havet».
Maria Parr har ikke skrevet mer enn to romaner og noen korte fortellinger, men er likevel tildelt de fleste litterære prisene en barnebokforfatter kan få her i landet.
«Vaffelhjarte» (2005) er dessuten blitt barne-TV og er oversatt til 28 språk.
«Tonje Glimmerdal» (2009) har nådd teaterscenen og er oversatt til 20.
Likevel når ikke Parr opp når norske organisasjoner nominerer til den såkalte barnelitteraturens Nobelpris, Astrid Lindgren Memorial Award.
Den gis nemlig for hele forfatterskap, og to utgivelser er ikke nok.
Det viktigste med «Keeperen og havet», er at den høyst sannsynlig løfter sunnmøringen opp blant «fullverdige» forfattere av internasjonalt format.
I denne frittstående oppfølgeren til «Vaffelhjarte» har naboene Trille og Lena nådd puberteten.
Vi følger dem gjennom 7. klasse.
Unge lesere som er vant til spenningsbøker, vil kanskje lure på hvor plottet er.
Dette handler om livet selv.
Hverdagslivets dramatikk.
Trilles mamma ligger bekymringsfullt sliten på sofaen.
Farfar nekter trassig å innføre moderne sikkerhetsutstyr i fiskebåten.
Øyens nye fotballtrener plasserer keeperen Lena, lagets eneste jente, på reservebenken.
Og når nederlandske Birgitte kommer flyttende, har Trille plutselig langt mindre tid til Lena og farfar enn før.
Forandringene slår sprekker i idyllen.
Trille er fortsatt den som forteller, og gjennom hans øyne ser vi hvordan frustrasjonen vokser hos bestevennen.
Dette er Lenas bok.
Hennes slagkraftige replikker skaper en egen energi i teksten.
Som etter dette mislykkede forsøket på å krysse fjorden på en hjemmelagd flåte:
«Eg skal søren kverke meg knuse den ferja neste gong eg ser henne, skalv ho.»
Det er sjelden smart å være hissig og impulsiv, likevel er det lett å heie på Lena.
Hun lar seg ikke kue.
Iblant velger hun dessuten klokt.
Når hun dropper musikkskolen, gjør hun det med en innsikt som kan leses som et godt råd fra forfatteren, et tegn på at Parr bryr seg varmt om leserne sine:
«Ein kan ikkje drive og halde på med ting ein hatar».
Selv bryr jeg meg stadig mer om Lena.
Nettopp fordi tankene hennes er skjult for oss, blir jeg opptatt av hvorfor hun oppfører seg så rabiat.
Bak tøffheten sitrer det en sårbarhet som berører.
Ettersom Trilles og Lenas verden blir større, er ingenting like enkelt som før.
Selv mobberen Kai-Tommy har fått gode sider.
Riktig nok følges ikke alle temaer like godt opp.
Sett med nederlandske øyne, tar det seg for eksempel dårlig ut at Trille – med stor selvfølgelighet – spiser hønsefrikassé kokt på Lenas forulykkede yndlingshøne.
Det blir heller et komisk eksempel på kulturforskjeller enn et virkelig problem.
Jeg er likevel mest glad for alt Parr har på hjertet.
Hun viser stor innsikt i livet som 12-13-åring.
I puberteten betyr det så altfor mye hva andre synes om deg.
Da er det vidunderlig å oppleve at Lena er kompromissløst tro mot seg selv.
Oppbyggelig nok sørger Parr for at det lønner seg.
| 1
|
501741
|
Krukken på Vågsallmenningen er et friskt forsøk, men den fungerer ikke
Magne Furuholmen er ikke bare musiker, men også en kjent kunstner.
I Bergen kan du se ett av hans verk, som var omstridt allerede før avdukningen.
For 14 år siden ble en av Magne Furuholmens krukker avduket i Bergen sentrum.
Krukken ble laget i forbindelse med renoveringen av Vågsallmenningen.
Bergen kommune hadde brukt til sammen 19 millioner kroner på å renovere området, hvor Furuholmens krukke var en del av det kunstneriske bidraget.
Krukken er omtrent fire meter høy, og den skal både gløde og gi fra seg damp.
I tillegg skal det også komme musikk ut av den, selv om jeg personlig, i løpet av de siste 14 årene, aldri har hørt noe til det.
Med krukken følger det også en blå flislagt vannrenne signert keramiker Kari Aasen.
Krukken har fått mye oppmerksomhet.
Først og fremst på grunn av Furuholmens bakgrunn fra bandet a-ha, men også på grunn av et saftig søksmål mot Bergen kommune som kom kort tid før avdukingen.
Saksøker var firmaet som leverte fundamentet til krukken, hvor de mente at Bergen kommune hadde lurt seg unna regningen på to av tre fundament.
I den opprinnelige kontrakten til firmaet, hadde kommunen ved en feiltagelse skrevet tre i stedet for én.
Glippen ble rettet opp og partene inngikk en ny muntlig avtale.
Dette skal firmaet ha glemt og opprettet en sak mot kommunen.
Bergen kommune ble frifunnet.
Det at Furuholmen var en kunstner fra andre siden av fjellet, falt ikke i god jord blant flere kunst- og kulturaktører i Bergen.
I et innlegg i BT fra 2002 skriver Elin Nedreaas fra Galleri s.e at man heller burde la lokale kunstnere i Bergen få utsmykke byen:
«Vi har mange høyt kvalifiserte kunstnere, som kunne gjøre jobben på et høyere kunstnerisk nivå enn det vi ser på Vågsallmenningen i dag.»
Dette måtte stoppes, mente hun.
Men krukken ble ikke stoppet.
En desemberdag i 2003 kunne Furuholmen avduke krukken på Vågsallmenningen.
Vi må heller ikke glemme at kunstneren Furuholmen har lang erfaring fra musikkbransjen.
Og musikkbransjen lager ikke bare kunst, den lager også show.
Da får en også kunst deretter, hvor krukken med sine flere funksjoner fungerer som et høyst eksperimentelt bidrag til offentlig utsmykning.
Jeg synes det er friskt av Furuholmen å eksperimentere med ulike medium i ett og samme format – en krukke er plutselig ikke bare en krukke.
Men jeg er usikker på om akkurat dette verket er en suksess.
Jeg har aldri opplevd noe til disse ekstra funksjonene som lysglimt, damp og musikk.
Det ender mer opp med å bli «det snåle barnet» til Kjell Nupens krukke ved Storetveitvannet lenger sør i Bergen.
Med et hint av mindreverdighetskomplekser og dysfunksjonalitet.
| 0
|
501743
|
Både musikk og vær stemte for Hellbillies denne kvelden
Slik skal en god konsertkveld være.
Konsert/rock
Hellbillies
Bastionen, Bergenhus
Det ble en festkveld på Bastionen fredag kveld.
Ikke bare låt Hellbillies minst like bra som forventet, men publikum, cirka 2000 i tallet, var også velsignet med vakkert høstvær.
Dette måtte vel være den første utendørskonserten på Bergenhus denne sommeren at ikke regnet sipet ned.
Slikt hjelper også på stemningen.
Bandet fra Ål i Hallingdal har holdt det gående siden tidlig på 90-tallet og gitt ut et dusin album siden 1992.
Spellemannspriser og nominasjoner i fleng.
For den som hører bandet i dag kan det virke merkelig at Hellbillies alltid ble plassert i countrysjangeren.
De første årene ble da også Hellbillies karakterisert som bygdekøntri uten spesiell kredibilitet i tettbygde strøk.
Da de i sin tid spilte på studentstedet Kvarteret omkring årtusenskiftet trakk de bare knapt 100 tilhørere.
Som konsertband har de alltid vært tyngre og råere enn på plate, og de er ikke akkurat blitt snillere med årene.
I dag må Hellbillies mer karakteriseres som sørstatsrock enn country.
De siste par årene har det riktignok vært et par utskiftinger i bandet.
Ikke intern krangel, slik det ofte blir når musikere har holdt på i noen år.
Men mer et resultat av oppnådd pensjonsalder og et kvart århundre på veien.
Arne Moslåtten ga seg for tre-fire år siden, men har fremdeles en finger med spillet som tekstforfatter.
Bassist Arne Henry Sandum fant ut i en alder av 68 år at det var på tide å roe ned.
I stedet er det kommet inn noen ungdommer på knapt 50 år.
Lars Christian Narum bak tangentene har vært med som konsertmedlem en tid, mens Egil Stemkens er en perfekt erstatter på bass.
Grunnfjellet, brødrene Aslag og Lars Håvard Haugen og trommis Bjørn Gunnar Sando, sørger imidlertid for at Hellbillies fremdeles låter som de skal.
Hellbillies åpner kvelden med «Søvnlaus» fra albumet med samme navnet som kom ut i fjor.
Visst låter det.
Tungt og melodiøst med rikelige doser gitar.
Deretter tilbake til 2007 med «Mørkemann».
«20 år på vegen» fra den nye platen oppsummerer mye av det som har vært bandets liv i mange år.
«Det er fredagskveld i et samfunnshus.
Et venninnelag på stigande rus.
Spør me om e kan, den du veit».
Det er riktignok Bastionen på Bergenhus og et par tusen tilhørere.
Men den salige, gode stemningen er den samme.
Verken plagsomt hipt og moderne, men på ingen måte gammeldags eller baktungt.
Og med «Råka tå ei pil» får publikum akkurat hva de er kommet for denne kvelden.
Det går i en blanding av nytt og gammelt.
Med årene har Hellbillies fått rikelig materiale å velge blant, og noen favoritter mangler selvfølgelig.
Men det er likevel nok igjen.
Det musikalske håndverket er uten lyte, og folk ser ut til å kose seg.
Det skal innrømmes at enkelte blant publikum faller litt av midtveis, men stemningen tar seg virkelig til store høyder når det lir på.
For til slutt kommer selvfølgelig gullrekken.
På «Den finaste eg veit» overtar publikum sangen med bandet som diskret komp.
Og alle kan selvfølgelig teksten.
«Lakafant» bygges ut til en lengre Allman Brothers-pastisj der brødrene Haugen skifter på å overgå hverandre i finurlig gitarspill.
Dette er sørstatsrock fra Hallingdal fullt på høyde med det du kan høre «in the deep south».
På «Krasafaren steinbu» overtar publikum nok en gang det vokale.
Ekstranumrene «Leite etter lykka» og «Røter» fungerer perfekt som avslutning.
Ikke minst når Lars Håvard Haugen avrunder det hele ved å leke gitarvirtuos godt inspirert av Jimi Hendrix.
| 1
|
501744
|
Det er lov å si nei
Velmenende, men noe pludrete og utydelig om utfordringer med å ikke drikke alkohol.
Hadde jeg bodd i et annet land enn Norge ville jeg trodd nordmenn var permanent på fylla etter å ha lest Irina Lees personlige betraktninger om hvor deilig tilværelsen som edru fortoner seg.
Men nordmenn er forhåpentlig oftere edru enn fulle, derfor kunne «Alkoholfri» vært mer tydelig i hvem den henvender seg til og hva den vil.
Stilen er som nevnt personlig.
Lee forteller om overgangen fra hardtarbeidende journalist som avreagerte med øl etter endt arbeidsdag, til å bli avholds.
Alkoholkonsumet har gått kraftig opp de siste årene og mange kjenner seg nok igjen i det Lee skriver om utfordringene med å takke nei til alkohol som jobbpils og annen sosial drikking.
Sånn sett er det en bok som forsøker å adressere et tabu, nemlig stilltiende aksept av alkohol i flere sosiale sammenhenger.
I boken trekker Lee frem hvordan ungdomstid og alkohol går hånd i hånd, og gir eksempler fra egen ungdomstid på hemningsløs drikking som ledet til mye dumt.
Det kan nok mange skrive under på.
Hun har også snakket med ulike avholdende kjendiser som forteller om dumskap, ungdom, og fylla.
Som håndbok og støtte i kunsten å ikke gi etter for drikkepress har boken åpenbart en misjon, men den kunne henvendt seg tydeligere til ungdom i stedet for forsøket på å favne alle aldersgrupper.
Når det kommer til Lees egen erkjennelse av hvorfor hun drakk som voksen blir den personlige stilen vel pludrete.
Vi får vite at Lee kun drakk fordi andre forventet det av henne, og at det krever mot og styrke å bli fri fra alkohol.
Fokuset på selvrealisering og oppvåkning gjør sitt til at «Alkoholfri» får et noe nyfrelst preg.
Vi som var unge på 80-tallet husker dessuten Gry Jannicke Jarlums megahit «Svake mennesker», og jeg har følelsen av at Irina Lee er helt enig med Jannicke når hun synger:
«Kom ikke her og fortell meg at du begynte for at det var godt!
Nei!.. du begynte for at alle andre gjorde det.
Du er svak og tør ikke si nei.
Nei!
Og svak ER stemplet fra meg!»
Det finnes nok flere grunner til at voksne tar seg et glass enn at de er svake mennesker, men de som føler seg utsatt for drikkepress vil ha nytte av bokens konkrete tips og råd.
Lee har dessuten et poeng når hun forteller om forskjellen på folks reaksjoner da at hun sluttet å røyke og da hun sluttet å drikke.
Mens folk applauderte en eks-røykers viljestyrke krevde de forklaring på hvorfor hun ikke lenger drakk.
At det kan være stigmatiserende å være edru i godt lag kan for så vidt også skyldes at folk helst vil ha noen på samme nivå når de fester.
Samtalen med Christer Falck, som synes fulle folk er idioter, bekrefter jo at edru folk ikke har det spesielt moro sammen med animerte festløver.
«Alkoholfri» hadde tjent på å gi et mer nyansert bildet av folks alkoholvaner, for eksempel latt den personlige beretningen fått selskap av mer tallmateriale og fakta om konsum.
For i Lees bok finnes det ingen mellomting mellom den gode alkoholfrie og den onde alkoholdrikkeren.
| 0
|
501745
|
Banalt om seksualitet og selvfølelse
For mange platte beskrivelser av mannlige kjønnsorgan.
Hovedpersonen i Hanne Ørstaviks nye roman følger en kvinnelig forfatter, Irma på reise i Pyreneene i Frankrike.
Hun er der for å gå i fjellene og for å skrive en roman om «seksualitet og kjærlighet og det å gi seg hen».
Tematisk kan den leses som en oppfølger til «På terrassen i mørket» hvor hun tar opp seksualitetens mange uttrykk, og hvor målsettingen er å vise hvor stor betydning seksualiteten har for selvfølelsen vår.
Jeg-personen går i terapi for å komme nærmere seg selv og sitt eget sexliv:
«Kjærligheten som ikke blir virkelig.
Er det derfor jeg har kommet hit.
For å trenge gjennom, for at det ikke skal være stengt i meg mer, ikke noen avstand.
For å undersøke hvordan det står til, hvor åpen jeg er, i kjønnet, i fitta.
For jeg vil så gjerne det.
At kjærligheten skal kunne bli det, bli virkelig.
At jeg skal kunne elske med hele meg».
Parallelt med jeg-personens bestrebelser med å komme nærmere seg selv, sin seksualitet og «gjenforenes» med den lille jenten hun en gang var, utlegges også en fortelling om jødiske Leonie og Wilma, som mot slutten av boken beveger seg over det samme fjellet som den kvinnelige fortelleren.
Historien om dem oppleves som uforløst, bortsett fra at de skal gå samme rute som Wilma, i sporene etter den tyske filosofen Walter Benjamin.
Det er blitt sagt om Ørstavik at hun skriver godt om den uinnfridde lengselen etter kjærlighet, og at ikke mange kan skildre de intense følelsene, de såre sprangene og brå kastene som henne.
Og et sted i boken hvor hun møter en spansk forlegger på et seminar, kommer dette til sin rett.
Hun viser hvordan hovedpersonen gjør alt for å legge til rette for et intimt møte med det nye bekjentskapet, setter frem fiken og vin, men ender opp med å fortære det hele selv, etter at mannen har gått, og tilstått at han har samboer.
I slike scener beskriver Ørstavik godt hvordan vanskelig gripbare følelser får et kroppslig og konkret uttrykk.
Dessverre er det for langt mellom høydepunktene i romanen.
For meg blir de mange beskrivelsene av mannlige kjønnsorganer mer platte og banale, enn et frigjørende uttrykk for det å finne et språk for seksualiteten:
«Kuken hans, om den er stor eller liten, bred, eller tynn og lang, det tenker jeg på, der jeg går stien nedover skråninga mot Spania.
Kanskje får jeg aldri vite.
Han hadde store føtter, det la jeg merke til.
En forfatterkollega i Sverige sa en gang at er det store føtter og stor nese, Då är det stort i byxorna också».
Til tross for slike sitatvennlige passasjer, i hovedsak blir romanen innadvendt og ikke-kommuniserende, med mindre man finner glede i den springende og nærmest esoteriske selvransakelsen som foregår hvor den voksne kvinnen skal lære å «omfavne sitt indre barn».
Blant medlemmene i Hanne Ørstavik Fanklubb sies det at hun er så kompromissløs, hun tør å være pinlig og dårlig.
Men for meg blir det bare det siste, pinlig og dårlig.
| 0
|
501746
|
«Thelma» er et både uhyggelig og lekent frigjøringsdrama
Eili Harboe imponerer med sitt psykologiske portrett av en ung kvinne med overnaturlige krefter.
En uhyggelig prolog peker - i dobbel forstand - mot filmens kjerne:
Thelma, her som liten jente, hennes far, og en hind, en sped og sårbar hjort som gjerne kan leses som et symboltungt bilde på den unge kvinnen Thelma er blitt når vi møter henne igjen som nyslått student på Blindern.
Lik Anders i «Oslo, 31. august» beveger Thelma seg i et fysisk og psykisk landskap som er henne fremmed.
Hun har bakgrunn fra et dypt religiøst miljø i en liten vestlandsbygd der faren er lege.
Hun sliter både med å finne seg til rette i studentmiljøet og med foreldrenes litt for overvåkende omsorg.
Men det virkelig skakende skjer da medstudenten Anja setter seg ved siden av henne på lesesalen.
Et brått, epilepsiliknende anfall får etter hvert følge av flere.
Underlige ting skjer, i nåtid så vel som i tilbakeblikk på barndommen.
Det eneste åpenbare og utvilsomme er at Thelma er forelsket i Anja (Kaya Wilkins), og at dette er følelser hun sliter med å anerkjenne i seg selv.
Selv om man er kjent med Joachim Trier og medmanusforfatter Eskil Vogts kjærlighet til sjangerfilm, kommer «Thelma» seilende som en aldri så liten overraskelse.
En gledelig sådan.
På kløktig vis går Trier og Vogt inn i et både konkret, mystisk og mytisk landskap, og evner å knytte sammen en fortelling om overnaturlige krefter og personlig frigjøring slik at den fungerer på alle plan.
Ved å knytte an til et religiøst miljø, åpner filmskaperne et rom for å forene grøsserelementer og kjente bibelske bilder og myter.
Noen kan ikke nevnes fordi de vil røpe for mye, men her er er ekko av fortellingen om Abraham som sa seg villig til å ofre sitt barn, og av pinseberetningens ildtunger på de troende.
En slange i en drøm peker både mot Bibelens paradisberetning og Freuds drømmetolkningsteorier.
Samtidig kan det som skjer med Thelma leses som et bilde både på erotikkens sterke kraft og på de fryktelige konsekvensene av å undertrykke sinne, sjalusi og begjær.
Trier nærmer seg tematikken med en lekende letthet som ikke skygger for alvoret som ligger til grunn i den tragiske historien, men som speiler med hvilken fryd han (og makker Vogt) har arbeidet frem filmen.
Trier er nesten ublu i sin omgang med kjente grøsserelementer.
Kamera som zoomer mot raslende skog.
Skrikende kråker i sverm.
Blafrende lys.
Uklare skiller mellom drøm, fantasi og virkelighet.
Etter første gangs påsyn fremstår «Thelma» også som en film som inviterer til litt nerdete vareopptelling over andre referanser enn de bibelske.
Regissøren siterer seg selv i en scene fra «Oslo, 31. august», men jeg finner også visuelle spor av Tomas Alfredsons «La den rette komme inn», og en mulig tematisk inspirasjon i Robert Eggers’ «The Witch», også det en film der mennesker forsvinner på overnaturlig vis og en ung kvinne må ta i bruk mystiske krefter for å frigjøre seg.
Som grøsser tyr ikke filmen til store bø-fakter.
Den er mer skremmende på et snikende, subtilt og stemningsskapende vis, der de faktiske realitetene i historien som brettes ut gir like mange frysninger som de overnaturlige.
Med Triers faste fotograf Jakob Ihre bak kamera er filmen også så lekker å se på som man kunne forvente.
Og med Eili Harboe i hovedrollen har Trier funnet den perfekte skuespilleren til å gestalte Thelma.
Hun viste sitt åpenbare talent i «Kyss meg for faen i helvete», «Kompani Orheim» og «Bølgen».
Her slår hun ut i full blomst i en krevende rolle, og leverer et sterkt psykologisk portrett av en kvinne utsatt for uhyggeligheter på flere plan.
«Thelma» åpnet filmfestivalen i Haugesund i dag, og får ordinær kinopremiere 15. september.
| 1
|
501747
|
Syndere i sommersol
Bergensbandet overbeviser stort med en blodig sommerplate.
Sunny Beach er en populær strand ved Svartehavet i Bulgaria, men for rundt ti år siden het den «Bloody Beach» på folkemunne.
Avisene kunne daglig fortelle skrekkhistorier om tenåringsfyll, voldtekter, voldsepisoder og til og med drap.
Det som skulle være et paradis, fremsto som et mareritt.
Sunny Beach hadde en skyggeside; når solen gikk ned ble søvnig strandliv byttet ut med redsler og avmakt.
I dag er Sunny Beach langt på vei rehabilitert, men evig eies kun et dårlig rykte.
Bergensbandet Bloody Beach debuterte med den frekke, lille syvtommeren «Quembo Que» på evig relevante Tellé Records i 2011.
Med forførerisk mørk afrobeat og så smått syrete garasjerock, fikk bandet snart en liten, men hengiven fanskare.
Og det kritikerroste debutalbumet «Bloody Beach Pirate Radio» (2014) ble fulgt opp med ettertraktede festivaljobber på både Øyafestivalen og på Roskilde-festivalen samme år.
Tre år senere er det løsslupne bandet tilbake med en sterk oppfølger.
Bloody Beach har brukt de siste tre årene på å raffinere uttrykket sitt.
I stedet for å hoppe fra sjanger til sjanger, eller krydre seg frem til snodige bismaker, har bandet skåret inn til låtenes musikalske kjerne.
«Mezcal Letters» er en eterisk, berusende sommerdagsdrøm, «You’ll Be Fine» byr på suggererende diskopop og «Maria Magdalena» er en seig og pulserende dub-fantasi.
Låtene har alle sine ulike særegenheter og stemninger, men det låter likevel alltid helhetlig og gjennomført.
«Boys» er ikke uten svakheter.
Vokalist Arne Håkon Tjelle har en kledelig, tilbakelent og nesten livstrett sangstil, men den til tider litt livløse stemmen kan tidvis forsvinne litt i det ellers så komplekse lydbildet.
Produsent Matias Tellez har gitt låtene en levende og varm produksjon, men det hadde ikke skadet om både han og bandet hadde tatt enda større sjanser.
«Boys» tar sjanser, men ikke større enn hva man burde forvente fra et band som dette.
Enkelte låter, som «4 Grams Alive» og «All The Same», ville neppe vært savnet om de var blitt veid og funnet for lette i studioet, og bandet kunne med fordel ha strukket seg enda lengre på instrumentalbitene.
Men alt i alt har «Boys» blitt et spennende, kompetent og nesten farlig album, som aldri lar deg glemme at det alltid syndes under sommersolen.
Få bandnavn er mer treffende.
Bloody Beach er det forføreriske og det ubehagelige om hverandre.
De sommerlette rytmene og de liflige melodiene går hånd i hånd fra strandpromenaden til dårlig opplyste smau; det er de lekne new rave-trommene som brynes mot den snerrende fuzzgitaren, eller de lekre harmoniene som kontrasteres med en frustrert og nesten aggressiv tekstlinje.
Hele albumet er dynket med en nagende uro som for det meste holder lytteren på tå hev.
Ikke dårlig for det som i bunn og grunn «bare» er et skikkelig fengende sommeralbum.
| 1
|
501748
|
Feststemning med Robbie Williams
Kunsten å underholde i et nøtteskall.
Robbie Williams er kanskje ikke verdens mest originale popsanger eller artist.
Men som entertainer er han uovertruffen.
Noe han til de grader beviste for et utsolgt Koengen fredag kveld.
Gigantomani som virkelig fungerte.
En enorm scene, en fantastisk videoproduksjon og lyd – og ikke minst en artist i storform.
Siden han var seksten år gammel har Robbie Williams levd av å være popstjerne.
Først som en av vokalistene i boybandet Take That, som gjorde stor suksess i løpet av årene 1990-95.
Deretter en over 20 år lang solokarriere med et dusin plateutgivelser.
Og kanskje mest imponerende er at alle platene, bortsett fra en, «Reality Killed The Videostar» i 2009, har toppet de engelske hitlistene.
Det albumet nådde bare annenplass.
Så tok det da bare en liten time å selge ut alle de 23.000 billettene til årets Koengen-konsert.
Tidligere denne uken spilte han for 35.000 i Granåsen i Trondheim.
Den forrige platen til Robbie Williams kom ut i fjor og hadde tittelen «The Heavy Entertainment Show».
Det er ikke uventet også navnet på årets turné, og oppsummerer i stor grad hva en konsert med mannen går ut på.
Reinspikka underholdning.
På godt og vondt.
At musikkanmelderne til tider har vært sånn måtelig begeistret for hans merkelige musikalske krumspring på plate, synes ikke å innvirke på populariteten.
For Robbie Williams har alltid vært en uforutsigbar rabagast som gjør nøyaktig som det passer ham.
Riktignok begynner det å regne litt idet han går på scenen presis etter planen klokken 20.45, men det må være det eneste som ikke er hundre prosent etter planen.
Han begynner med tittellåten «The Heavy Entertainment Show» fra den siste platen.
Robbie selv i svart kilt, eller er det et plisseskjørt (?), omkranset av seks lettkledde kvinnelige dansere som med boksehansker forsøker å etterligne Cecilia Brækhus.
Det låter selvfølgelig upåklagelig, og bandet komplett med blåserrekke og korister, er så tett som det kan bli.
Fortsetter så med «Let Me Entertain You» og «Monsoon».
23.000 par med armer på Koengen viftes i takt over hodet.
Så langt er det ingenting å utsette på showet.
«Party Like A Russian» er mest effekter, og «Minnie The Moocher» mest for å vekke publikum til allsang.
Robbie Williams er skamløs til tider.
Vulgær og morsom på en måte som hadde fått ham bannlyst på ethvert amerikansk TV-show.
Publikumsfrieriet kjenner ingen grenser.
Ei heller selvironien.
Et stunt med refrengene til Bon Jovi, Bee Gees, a-ha og diverse andre 90-tallshelter er selvfølgelig bare tull og tøys.
Selv om Koengen synes det er morsomt å synge med.
Det ville vært fullstendig malplassert på enhver rockekonsert, men på en Robbie Williams-konsert virker det helt selvfølgelig og naturlig.
Det spares aldri på konfekten.
Mindre enn 20 minutter ut i konserten har vi allerede fått litt pyro, flammer og hvit konfetti sprøytet ut over Koengen så det ser som det nettopp har snødd.
«Milennium» med sine innslag av John Barrys tema fra James Bond-filmen «You Only Live Twice» er like perfekt som på plate.
Her er det ikke noe rusk i maskineriet.
Tid for enda mer publikumsfrieri.
En jente helt foran blir invitert opp på scenen og får synge med på den gamle Frank og Nancy Sinatra-slageren «Something Stupid».
Hun får en maske foran halve ansiktet, og det er selvfølgelig ikke hun som synger.
Men morsomt er det, og hun får selvfølgelig også ta en selfie med Robbie til slutt.
Robbie Williams er nok bedre som balladesanger enn rapper, og «Rudebox» blir bare et småkjedelig mellomspill.
Da låter «Kids» atskillig bedre, og den kvinnelige vokalisten som synger refrengene som i sin tilhørte Kylie Minogue, gjør virkelig en imponerende jobb.
Den gamle Neil Diamonds-hiten «Sweet Caroline» blir fremført av ingen ringere enn faren til Robbie, med hovedpersonen selv sittende i sofaen og se på.
Pappa Williams får kanskje den største applausen til nå.
«Feel» får på nytt fart i allsangen, før «Rock D.J.» avslutter det ordinære settet.
«She’s The One» som første ekstranummer dediseres til Norge og det norske publikumet.
Det høljer ned som aldri tidligere denne kvelden, men publikum på Koengen synger likevel det første verset på «Angel» a cappella – helt alene med bare Robbie som forsanger.
Her er det bare å bøye seg i regnet.
Mens lasere og fyrverkeriet glitrer over Bergenhus.
«Singing In The Rain» som neste låt står riktignok ikke på settlisten, men virker helt naturlig værforholdene tatt i betraktning.
Og Frank Sinatras «My Way» avslutter det hele.
Slik skal det gjøres når du skal underholde 23.000 mennesker.
| 1
|
501749
|
Nesten like bra som på TV
Highasakite vant ingen nye hjerter på Bergenhus festning.
Highasakite er Norges største popband.
De spiller som regel for utsolgte hus, låtene deres strømmes millioner av ganger, de har laget noen av de vakreste og mest fortryllende enkeltlåtene som tenkes kan, og anmelderne er som regel fra seg av begeistring hver gang de slipper ny musikk.
Rent håndverksmessig sett er det også uhyre sjelden at det er noe å utsette på denne gjengen.
Bergen tok imot Highasakite med våte, åpne armer.
Timevis med 50 nyanser av regn la ingen demper på stemningen da en litt grøtete versjon av «My Mind is a Bad Neighbourhood» strømmet ut over festningen.
«Someone Who’ll Get It» og «Leaving No Traces» fikk publikum til å juble, mens Bon Iver-coverlåten «Heavenly Father» skaper en nærmest sakral stemning mellom murene.
Den siste tiden har vært litt trøblete for Highasakite.
Rykter om bandmedlemmer som er på vei ut og andre som ikke kom særlig godt overens, har fjernet fokus fra selve musikken.
Det var ingen dårlig kjemi å spore denne kvelden, men så var det heller ikke særlig mye kjemi å snakke om i utgangspunktet.
Bandet gjorde få forsøk på å engasjere publikum, ut over det å spørre om folk hadde det bra.
Highasakite er et profesjonelt band med dyktige musikere, og låtskriver Ingrid Helene Håvik har en særegen fingerspissfølelse for låter som kan få hjerter til å briste og sjeler til å lengte.
Om og om igjen.
Men det som kan skape en intens lytteropplevelse foran stereoanlegget eller på ørene, lar seg ikke umiddelbart oversette til livesammenheng.
Det er lite variasjon i låtmaterialet; det er som regel den samme stemningen som går igjen fra låt til låt.
På en konsertscene blir det fort veldig statisk.
Heldigvis har bandet låter som «Deep Sea Diver», hvor publikum mer enn gjerne lot seg lokke med på trampeklapp.
Etter én time og 25 minutter, inkludert de fire ekstralåtene «My Name Is Liar», «God Don’t Leave Me», den ubestridte hiten «Last Wednesday» og «Lover, Where Do You Live», takket Highasakite for seg.
De store øyeblikkene uteble, men bandet var profesjonelle til fingerspissene.
Det er ikke rom for feil når Highasakite først inntar scenen; man kan stole på at de leverer rent teknisk.
På den andre siden er det heller ikke rom for lidenskap.
Highasakite gjorde en helt grei innsats denne kvelden.
Det var nesten like bra som å se dem på TV.
| 0
|
501750
|
«Eg visste at det fantes eit mørke der, men ikkje at det var mitt eige.»
Tormod Hauglands
«Om dyr og syn» er en rik og konsis selvbiografi som viser at det fortsatt er håp for virkelighetslitteraturen.
Ordet «virkelighetslitteratur» er i våre dager i ferd med å bli et skjellsord.
Enten som synonym for forfattere som trakasserer sine nærmeste i romans form, eller forfattere som skriver navlebeskuende om seg selv.
Hauglands femtende bok, «Om dyr og syn», handler tilsynelatende om nettopp Tormod Hauglands oppvekst i Bøvågen på Radøy i Nordhordland.
Men den som tror Hauglands virkelighetslitteratur er trakasserende eller innadvendt, vil få seg en overraskelse.
Den selvbiografiske oppvekstskildringen kan nemlig også leses som et eksempel på hvorfor så mange forfattere bruker egne erfaringer som råmateriale til å skape kunst.
«Om dyr og syn» handler om odelsgutten Tormod, om dyrene på gården og arbeidet som følger med.
Haugland skriver om rotter som stjeler fôr, om villkatten som stadig får unger, og om Havet, navnet på myrområdet utenfor beitemarkene, der kvigen Dina setter seg fast og dør.
Den unge Tormod tar seg også en tur til Bergen og skriver at folk fra ytre Nordhordland har forestillinger om Bergen som den mørke byen.
«Det var ofte mørkare skyer over Bergen enn ved det låge og ulendte terrenget nordanfor.
I Bergen samla lågtrykka seg på grunn av fjella.
Desse fjella har kvass helling og kan minne om Helheimen i mytane.
Slik var Bergen det næraste ein kom Helvete, og eg visste at det fantes eit mørke der, men ikkje at det var mitt eige.»
Sitatet illustrerer et viktig poeng i «Om dyr og syn», nemlig at virkeligheten sjelden er nøytral.
Fjell fremstår ikke alltid som vakre.
«Om dyr og syn» rommer essayistiske innslag hvor Haugland reflekterer over hvordan innbilningskraften påvirker det en ser, som noe som «forstyrrer blikket».
Det minner forfatteren om febersynene han hadde når han var syk med ørebetennelse.
Og i de episodiske, tilsynelatende hverdagslige oppvekstskildringene av den daglige tralten på gården, klarer Haugland å skape spenninger som legger seg i underteksten.
Dyrene er mer enn dyr i denne boken, de er også «noko anna».
Det samme er slåsshansken som vesle Tormod finner i farens skatoll.
Haugland får den til å bety noe mer.
«Om dyr og syn» er mindre absurd og surrealistisk enn mange av Hauglands tidligere romaner, og jeg opplever bruken av det personlige som en litterær styrke.
Spesielt måten han bruker egne minner til å tematisere forskjeller og likheter mellom kunst og virkelighet.
Forfatteren behersker kunsten i å få egne minner til å bety noe også for leseren.
På midten av 1980-tallet, etter at Haugland var ferdig på gymnaset, gikk han seks år på kunstskole i Bergen for å bli billedkunster.
Og på ett plan handler
«Om dyr og syn» om hvordan visuell og språklig kunst er brødre i ånden.
Det skjer gjennom hvordan han bruker minnet om kvigen Dina i myrhavet.
På kunstskolens avgangsutstilling har Haugland laget visuell kunst som gjør at leseren forstår at hendelsen har gjort enormt inntrykk på ham.
Samtidig gir romanen akkurat denne hendelsen en sterk og merkelig kraft uten at det virker «tenkt» og konstruert.
Dina står i myren i årevis og forvandler seg til skjelett.
Denne hendelsen fra virkeligheten forvandler seg til «noko anna», som berører leseren.
Virkeligheten er råmateriale i «Om dyr og syn», men det er Hauglands forestillingsevne, språklige finfølelse og evne til å skape assosiative forbindelser, som gjør dette til en god roman, rik på betydningslag.
| 1
|
501752
|
Sterkt, rørende og direkte om abort
«24 uker» er noe så usedvanlig som en temafilm med stor filmatisk kraft.
Du er lykkelig og forventningsfull gravid i sjette måned.
Så viser det seg at noe er galt med fosteret.
Bæres det frem, vil både du og barnet stå overfor store og smertelige utfordringer.
Hva velger du – abort, eller å beholde barnet?
Halve jordens befolkning risikerer å stilles overfor det dyptgripende dilemmaet, i hvert fall i de delene av verden der teknologi som kan avdekke fosterskader er tilgjengelig, og hvor kvinnen har mulighet til å velge seinabort.
Dilemmaet griper så dypt fordi det får direkte konsekvenser for livet til den enkelte kvinne, og familien; og samtidig reiser store spørsmål rundt hva som er et verdig liv og hvor langt et samfunn skal legge til rette for å velge bort mennesker med ulike lidelser og tilstander.
Da Aksel Braanen Sterri i vår hevdet i en aviskommentar at mennesker med Downs aldri vil kunne leve fullverdige liv, var debatten i gang igjen.
«24 uker» går direkte inn i problematikken på en måte som kanskje vil provosere noen, men som mest av alt evner å si noe vektig om hva dette handler om for en enkelt kvinne.
Astrid er standupkomiker med suksess, kjæresten Markus er manageren hennes, de har en datter fra før og gleder seg til det nye barnet som skal komme.
Fosteret viser seg å ha Downs syndrom og dessuten en alvorlig hjertefeil som gjør det nødvendig med flere operasjoner like etter fødselen.
De bestemmer seg for å beholde barnet.
Men er det en avgjørelse begge står inne for og kan takle?
Anne Zohra Berracheds film gjør noe av det samme som sommerens kinofilm «Liv til de levende» gjorde rundt organdonasjon.
Den går inn i tematikken med stor filmatisk kraft, og gir verdighet til alle impliserte – også det lille fosteret i Astrids mage.
Det ubegripelig vonde og vanskelige valget belyses fra omtrent alle de kantene det kan belyses fra, uten at filmen et øyeblikk oppleves tung eller skjematisk.
Mye skyldes Friede Clausz’ kameraarbeid, som gir filmen en visuell, poetisk, av og til transparent letthet som kontrasterer tyngden og dybden i tematikken.
Mye skyldes skuespillerne, der særlig Julia Jentsch gjør en fabelaktig og dypt bevegende rolle som Astrid.
Å la henne være komiker er en aldri så liten genistrek, fordi også det tilfører filmen en tiltrengt letthet, og dessuten gir Jentsch et stort repertoar å spille på.
Dette er i det hele tatt en film som beveger og berører på mange plan, uten å bli sentimental.
Den er svært direkte i sin omgang med de medisinske sidene ved en seinabort, men også her greier den å gripe realitetene, sorgen og smerten, med respekt og verdighet.
| 1
|
501753
|
Løst og lekent fra Lars
Lars Vaular kan rappe om å spise hot dog på Flesland, og det er verdt å høre på.
Lars Vaulars produktivitet det siste året er inspirerende, og hans artistkarriere finner stadig nye former.
Det siste slippet fra bergensrapperen i Oslo-eksil er «Loading…», en mikstape ikke helt i ordet rette forstand.
«Loading…» føles som et overskuddsprosjekt - i ordets beste mening.
De knappe seks låtene er på en eller måte tilbakeskuende stilmessig, det er ikke Vaulars mest innovative produksjoner, men de viser frem hans eksepsjonelle evne til å levere rap som harmonerer.
«Håret e tebake» tar et oppgjør med forventningene til ham selv, fra utsiden.
Tittelen er et nikk til at han har grodd ut den karakteristiske frisyren fra starten av karrieren.
Låten føles musikalsk som en hommage til nettopp den tiden; tiden som relativt ukjent bergensrapper - tiden før han ble blant Norges største artister og avsluttet Øyafestivalen.
«Min Feil (Nasrii) Remix» gir noe av den samme ukompliserte, dansbare lyttergleden kun Vaular kan by på.
Andre momenter verdt å bite seg merke ved er «Hot Sauce», som vagt minner om den amerikanske rapperen MF Doom og hans album «Mm.. Food», hvor han fikk parallellene mellom mat og sex til å føles dønn naturlige.
Lars Vaular kan rappe om å spise en hot dog på Flesland, og det er verdt å høre på.
På «Loadin Beat 17» sier han det selv:
«Og de spør meg: LV, når kommer du hem?»
«Loading…» er ingen karrieredefinerende utgivelse, men det er heller ikke meningen.
Det er en verdi i å høre en musiker av Vaulars kaliber leke med formatet, traske fritt mellom ulike lydbilder, å utforske fritt uten å måtte binde seg til albumets store, seriøse rammer.
| 1
|
501754
|
Idris Elba er et lite lyspunkt i «Dark Tower»
Stephen Kings episke verk reduseres til en kompakt, heseblesende og middelmådig film.
I New York strever Jake med å takle savnet etter sin døde far.
På nettene hjemsøkes han av den samme marerittaktige drømmen.
Samtidig rystes byen av en rekke jordskjelv.
I en parallell, westernliknende verden jakter revolvermannen Roland på sortkledde Walter, mørkets og ondskapens fyrste, også han plassert i et eget univers.
Da Jake begynner å forstå sammenhengen mellom drømmene og det som skjer rundt ham, finner han portalen som tar ham over til Rolands verden.
Der blir han sentral både for revolvermannens jakt på Walter, og for Walters higen etter å rive universet i filler.
Stephen Kings bokserie består av åtte bøker, inspirert av så vel 1970-tallets spagettiwestern som et dikt av den britiske 1800-tallspoeten Robert Browning.
Filmen prøver ikke å favne alt.
I stedet trekker den ut noen essenser og knar dem om til en egen historie.
Med i dragsuget går nyanser og lag, og bokverkets originalitet reduseres til en middelmådig dystopi av typen det går tretten på dusinet av.
Fire forfattere er inne på manussiden, og det merkes, blant annet på det hastig og overflatisk presenterte galleriet av personer og skapninger.
Vi kommer tettest på Jake (Tom Taylor), som gjør en god jobb og er den eneste som får såpass av en bakgrunnshistorie at han blir psykologisk begripelig.
Til gjengjeld utstyres han med en stefar så stereotyp at han synes skissert på et stykke mellomlagspapir, og en mor som ikke har annet å gjøre enn å se forgrått ut.
Matthew McConaughey er dyktig nok til å gjøre Walter elegant og forførende farlig.
Men han gis aldri noen motivasjon for sin kalde, ondsinnede ødeleggelseslyst.
Dermed blir han en utvendig påstand som aldri blir farlig nok, eller interessant nok som hovedfiende.
Den som legger en smule sjel og en klype humor til det ellers skjebnetunge materialet, er Idris Elba i rollen som Roland.
Elba lar det hvile en stor ensomhet over skikkelsen, og samtidig en letthet, der den Clint Eastwood-inspirerte skarpskytter gis samuraiens hurtighet og eleganse.
Likevel får heller ikke han kjøtt nok på beina til å fremstå med kompleksiteten som trengs for å gjøre ham til noe mer enn en visuelt fascinerende type.
Dermed får heller ikke filmen hjerte og sjel.
Den oppleves mer som en illustrert klassiker der ingrediensene presenteres og handlingen ruller og går, men så heseblesende og grunt fortalt at verken personer eller det som står på spill får noen betydning.
| 0
|
501755
|
Mesterpianistens mestermøte
Leif Ove Andsnes og hans musikalske kolleger imponerte stort i Rosendal i helgen.
Det er musikkfestivaler overalt på slott og herregårder i Europa for tiden.
Også på Vestlandet.
De siste fire dagene har Leif Ove Andsnes – for andre år på rad – arrangert kammermusikkfestival på Baroniet Rosendal i Kvinnherad.
Men hans festival er på mange måter helt annerledes enn dem du finner ellers i Europa.
Stedet og omgivelsene er selvsagt en del av attraksjonen.
Det finnes større, mer imponerende herregårder rundt om i verden.
Få ligger så vakkert til som Baroniet i det frodige kulturlandskapet mellom fjord og ruvende fjell.
Og så er det selve programmet.
Mange av sommerens europeiske festivaler er basert på at kjente stjerner stikker innom, spiller noe fra sitt faste repertoar og drar igjen.
Ikke så i Rosendal.
Her møter publikum musikere som har kommet til Baroniet for å være sammen en stund og løse en felles oppgave.
Dette er Andsnes’ spesielle grep, som gjør festivalen hans til noe unikt:
Han trekker på en krets av store musikere, folk fra hans egen generasjon, folk han har spilt sammen med tidligere, eller yngre musikere som har deltatt i noen av de mentorprogrammene han har vært involvert i.
Han bringer dem til Rosendal og får dem til å engasjere seg i et felles musikalsk prosjekt.
I fjor dreide det seg om Schubert.
I år gjaldt det Mozart og kammermusikken, utvalgte verk som de tilreisende musikerne fremviste fra nye vinkler eller satte opp i dialog med verk av moderne komponister.
På programmet sto et par av Mozarts mest berømte komposisjoner, blant annet klarinettkvintetten (K. 581) og klaversonaten i C-dur (K. 330).
Men først og fremst fikk vi hørt sjeldent spilte verk – for eksempel en fuge for to klaver (K. 426) konstruert som et forrykende komplisert øvelsesstykke i Bachs ånd og tilsatt en dash perlende rokokko.
Vi kom også helt inn i verkstedet til Mozart og fikk høre et musikalsk fragment, et stykke for to klaverer som aldri ble skrevet ferdig.
Både i fugen og i fragmentet var Andsnes på scenen sammen med den unge sveitsiske pianisten Francesco Piemontesi.
Begge spiller krystallklart og tydelig, men det er forskjeller i tilgangen deres til det musikalske materialet.
Mens Andsnes spiller Mozart robust og kraftfullt, er Piemontesi lekende og grasiøs – og via kontrastene i spillestil får musikken et eget løft, en særegen elektrisk spenning.
Vi hørte Francesco Piemontesi mange andre ganger i løpet av festivalen.
Blant annet ga han klaversonaten i C-dur (K. 330) en delikat tolkning, som fikk det store publikum til å holde pusten og lytte i total stillhet før applausen braket løs.
Underveis i festivalprogrammet fikk vi høre musikerne i Tetzlaff-Kvartetten – Christian Tetzlaff og Elisabeth Kufferath (fioliner), Hanna Weinmeister (bratsj) og Tanja Tetzlaff (cello) – i mange forskjellige konstellasjoner.
Christian Tetzlaff selv ga en intens, lavmælt tolkning av Mozarts sonate i G-dur (K. 379) akkompagnert av Andsnes ved klaveret.
Det var også Tetzlaff-Kvartetten som skapte den musikalske rammen om Martin Fröst i Mozarts klarinettkvintett (K. 581).
Når det gjelder klarinettisten Fröst, er alle superlativer vel egentlig for lengst oppbrukt.
Han spiller med perfekt klang i alle instrumentets registre.
Han former og tydeliggjør solostemmen med svimlende musikalitet, han forgyller enhver frase han kommer i nærheten av.
En kunne frykte at denne fullendte beherskelsen av instrumentet ville virke hemmende under fremføringen av Olivier Messiaens «Quatuor pour la fin du temps» (1941), det frysende dissonante verket for klaver, fiolin, cello og klarinett som var lagt inn i programmet som kontrast til all den mozartske velklangen.
Men det viste seg at nettopp Frösts distinkte fremføring av «Abîme des oiseaux», den langsomme solosatsen for klarinett, skulle bli en av festivalens helt store opplevelser.
Rosendal Kammermusikkfestival 2017 ble avsluttet i går.
Vi lurer allerede på hvilke planer Andsnes har for 2018.
| 1
|
501756
|
«Hjemme i Hampstead» er en ganske daff affære
Diane Keaton og Brendan Gleeson sliter både med rike eiendomsutviklere og kjemien seg imellom.
I utgangspunktet er dette en film jeg så inderlig gjerne skulle likt.
At noen lager fortellinger om aldrende mennesker som forelsker seg, er like strålende som at det skrives roller for godt voksne, kvinnelige skuespillere.
Joel Hopkins gjorde det også i 2008, da han i «Last Chance Harvey» koblet Dustin Hoffman og Emma Thompson.
Den gang lyktes han langt bedre enn han gjør når Diane Keaton og Brendan Gleeson setter hverandre stevne.
Som Emily og Donald deler de nabolag, men det er tilsynelatende også alt de har felles.
Hun er enke, en gang velstående, nå nedsyltet i gjeld, bosatt i et eksklusivt leilighetskompleks med utsikt til den berømte parken Hampstead Heath i London.
Han er en einstøing som i årevis har bodd uoppdaget og ulovlig i parken, i en liten hytte han har bygget av gjenbruksmaterialer, og hvor han lever tilnærmet selvforsynt.
Nå trues livsstilen hans av eiendomsutviklere som vil bygge luksusleiligheter på en tomt like ved.
Gjennom et ikke helt tilfeldig møte utvikler de et vennskap som glir over i kjærlighet parallelt med at de tar opp kampen mot utbyggerne.
Men forholdet har flere odds imot seg.
Med to så erfarne skuespillere i hovedrollene, kunne man forventet et langt bedre og mer romantisk drama enn det er blitt.
Det er flere grunner til at filmen ikke helt fungerer.
Først og fremst skyldes det den manglende kjemien mellom Keaton og Gleeson.
De finner aldri riktig tonen eller gnisten, som selv i en lettbent sak som dette trengs for å gjøre forholdet til en overbevisende affære.
Keaton virker av og til litt stiv og ukomfortabel i rollen, Gleeson skal være ganske mutt og innesluttet, men bare unntaksvis, i små glimt, kommer de varme følelsene frem slik at de når ut av lerretet.
Årsaken kan være at rollefigurene er ganske overflatisk skissert, slik også filmen beveger seg på overflaten av problematikken den hviler på – forskjellen mellom fattige og rike – en problematikk som er langt mer alvorlig enn det som kommer til uttrykk her.
Når så er sagt, har filmen absolutt sine sjarmerende sider.
Småvittig innimellom, dog uten å fremkalle latterbrøl, og med en nesten insisterende vilje til å tusle av gårde i sitt eget, ganske trege tempo.
Den scorer også noen poeng ved å stå solidarisk på den på alle måter eiendomsløse Donalds side.
Men den hadde tålt litt hardere bitt og litt flere følelser.
| 0
|
501757
|
Ho som elskar fiendane sine
Sylvi Listhaug er Norges mest omstridde politikar.
Ho er elska og avskydd med ein intensitet me sjeldan ser her i landet.
For fanklubben er Listhaug ei norsk Jeanne d’Arc, ein frimodig forsvarar av «kristne og norske verdiar» mot den fleirkulturelle trugselen.
For motstandarane er ho ein kynikar som ansvarslaust spelar på framandfrykt og «oss mot dei»-tenking.
Men ingen skal ta frå innvandrings- og inkluderingsministeren det politiske talentet og evna til å setja dagsorden.
I dag står ho fram som klar favoritt til å overta når Siv Jensen trekkjer seg som leiar i Framstegspartiet.
Carl I. Hagen, som tidleg oppdaga henne og hjelpte henne fram, såg ein mogeleg framtidig statsminister i odelsjenta frå Sunnmøre.
Men først er det valkamp.
Og ved inngangen til den kjem Bergens Tidende-kommentator Mathias Fischer med boka «Kors på halsen.
Sannheten om Sylvi Listhaug».
Det er blitt eit presist, objektivt, analytisk og truverdig politikarportrett, skrive på eit enkelt og lettflytande bergensbokmål som er ei glede å lesa.
Fischer viser ærleg og nysgjerrig vilje til å forstå Listhaug-fenomenet.
Nå har ikkje jobben vore så vanskeleg.
Sjølv om den lett pretensiøse undertittelen kan føra tankane mot pikante avsløringar, er sanninga at Sylvi Listhaug ikkje er noko mysterium.
Knapt nokon politikar er lettare å lesa.
Dei mange kjeldene er uvanleg samstemte i karakteristikkane av Listhaug som person og hennar politiske stil.
Sylvi Listhaug er først og fremst ein politikar som søkjer og skaper konfrontasjon.
Ho elskar å stå i striden.
Ho får energi og inspirasjon av å stå opp mot fiendar, anten det er bønder, innvandringsliberalarar eller «elitefeministar».
Formelen er «å snakke kraftfullt om en splittende sak, så de som er enige med henne, virkelig føler at hun taler deres sak,» summerer Fischer opp.
Ho er sta til det kranglevorne, og innrømmer aldri feil.
Ho er uhyre medviten om korleis ho står fram i media.
Og ho er blid og sjarmerande.
«Det er fryktelig at hun er så forbasket sympatisk,» sa ein fortvila SV-politikar.
Baksida av medaljen er at Listhaug har liten sans for kompromiss og for den praktiske oppfølginga av vedtak og utspel.
Det vert gjerne meir støy enn konkrete resultat, som tida hennar i Landbruksdepartementet er eit eksempel på.
Ho er ingen alliansebyggjar, og har få nære venner i politikken.
I ei tid då alle trur at Listhaug snart er klar for Frp-toppen, kjem forfattaren med skarpt observerte innvendingar.
For det første har Sylvi Listhaug bygt opp ein tydeleg kristenkonservativ profil.
Ho fortel gjerne om verdiane ho fekk med seg heimanfrå, særleg frå farmora, som ho arva det nå så kjende krossen av.
Samstundes har Listhaug aldri vore aktivt med i kristenlivet, og sannsynlegvis er det rettast å kalla henne ein kristen av tradisjon, meir enn av tru.
Fischer meiner likevel at verdiengasjementet er ekte, og siterer partifellar på at Listhaug har «ei gammal sjel».
Men dermed plasserer ho seg også på ei ytterfløy i Frp, der fleirtalet, med ungdomspartiet i spissen, er langt meir verdiliberale.
For det andre er Listhaugs stil eigna til å profilera seg sjølv og partiet, men ikkje til å styra landet i samarbeid med andre.
Alt nå knirkar det kraftig i forholdet til Høgre og sentrum.
Og som Fischer skriv, «statsrådene, statssekretærene, stortingsrepresentantene og rådgiverne som nå har fått smaken på makt (…), er neppe fristet til å føre partiet tilbake i protestmodus».
Skal Listhaug bli partileiar, vil mange forventa at ho blir mjukare i kantane.
Fischers bok gjer det tungt å tru på ei slik personlegdomsendring.
Blir ho likevel Frp-leiar, kan Sylvi Listhaug løfta arven etter Carl I. Hagen på den måten at Frp vender tilbake til rolla som det evige opposisjonspartiet, isolert frå det gode selskap.
Det hindrar ikkje at Listhaug kan få ein lang og stormfull karriere i norsk politikk.
Men statsminister vert ho aldri.
Kors på halsen.
Tom Hetland er tidlegare journalist i Stavanger Aftenblad, og er no sakprosameldar for Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad.
Hetland har ingen privat eller profesjonell relasjon til forfattar og BT-kommentator Mathias Fischer.
| 1
|
501758
|
God service og hjemmelaget is hos Fjellskål
Maten er både lokal og lekker.
Det er fasilitetene og prislappen som trekker ned spiseopplevelsen.
–
Her er det alltid en som snakker kinesisk på jobb, forteller servitøren og ler.
–
Vi må være den eneste restauranten som organiserer vaktlistene etter språk.
Det summer rundt bordene inne i Torghallen.
Fransk på den ene siden.
Litt tysk på den andre.
–
De nada, responderer en av servitørene da det takkes på spansk.
Vi har for lengst kastet loss i Bergen og er på god vei inn i internasjonalt farvann.
Med over ti personer på jobb, er Fjellskål klar for å ta imot hvem det skulle være.
Selv om det er få gjester i lokalet da vi kommer i femtiden, tar det ikke lang tid før køen står innover langs baren i glassbygget.
Fra bjelkene henger det tørket fisk.
Bordene balanserer sjarmerende skakt på steingulvet.
–
Jeg er veldig glad i eiket vin til skalldyr, forteller den bergenske servitøren.
–
Da får du en feit og god avslutning sammen med de rene smakene.
Hun snakker overbevisende og entusiastisk om vinvalgene, og deler en av sine personlige favoritter.
–
Denne her, sier hun med forelskelse i stemmen.
Vinen fra Maison Roche de Bellene er fyldig som lovet, med smaker av både honning og treverk.
Den har en behagelig eplesyrlighet, som egner seg perfekt både til forrettene og hovedrettene vi nå skal i gang med.
Noen av råvarene på menyen er sprell levende.
Andre er frosset.
Restauranten gjør en bra jobb med å informere om bakgrunnen til de ulike ingrediensene, der valgene varierer fra supper og salater til kaviar og kongekrabbe.
Vi bestemmer oss for å prøve de fire forskjellige variantene av østers.
«Vesters», en flatøsters fra Bømlo, er første skjell ut.
– Hvordan går det her borte, spør den smilende servitøren.
– Hvilken er favoritten så langt?
Vi peker simultant på den minste.
Den franske østersen er intenst salt.
Den leder lenge konkurransen, men dankes til slutt ut av en vill, norsk stillehavsøsters fra Sveio.
Den er større og søtere, med en mindre kompakt tekstur enn den franske.
En klar favoritt.
Alle østersvariantene presenteres fint på is, med noen enkle grønnsaker og sitronbåter rundt kanten.
De to gratinerte kamskjellene ser også delikate ut.
De ligger pent i sine egne skjell, og er bakt med urtesmør, timian, parmesan og hvitløk.
De smakssterke ingrediensene gjør at retten først og fremst smaker av dem, og ikke kamskjell.
Dette er med andre ord ingen ren sjømatopplevelse sånn smaksmessig, men det er en velsmakende rett.
Neste servering er mer smaksren, men forsinkes av et lite uhell.
Et hår i salaten.
Den ubudne detaljen oppdages akkurat i det retten treffer bordplaten, og servitøren trekker fatet lynraskt tilbake.
Hun forsvinner bort mot det åpne kjøkkenet, der personalet flokker seg sammen for å finne en løsning på problemet.
Kort tid etter er hun tilbake.
Hun beklager inderlig, før et friskt fat kommer seilende.
Som kompensasjon for ulempen, ønsker restauranten å slå av ti prosent på regningen.
Hendelsen håndteres kjapt og effektivt, og den pinlige situasjonen reddes av et profesjonelt personale.
Det tar ikke lang tid før hele håret er glemt.
Skalldyrretten med kongekrabbe og sjøkreps er sjenerøs, og serveres med hvitvinsdampede blåskjell.
På anbefaling fra servitøren får vi sjøkrepsen grillet og kongekrabben kokt.
Råvarene er fint behandlet og har en behagelig konsistens.
Det har også bitene av laks og torsk i fiskesuppen.
De er store og saftige.
–
Dette er en av lunsjfavorittene, forteller servitøren om suppen.
– Selv om den egentlig er oppført som forrett, er den ganske stor.
Det finnes tre typer brød på menyen til Fjellskål, og det er ingen tvil om hvilket som er best:
Rugbrødet.
Det er mykt, saftig og tykt i midten, med en sprø skorpe.
Smaken er mild og lett bitter til den forsiktige sjømaten.
Bagettvariantene har derimot verken smak eller egenart, og er omtrent like spennende som de fire plastpakkene med smør som kommer i tillegg.
Det er dyrt å spise hos Fjellskål, men den gjestfrie og personlige servicen gir meg følelsen av å ha fått valuta for pengene.
–
Du må prøve tyttebærsorbeten også, kommer det som et siste tips fra servitøren, etter at jeg har skrytt uhemmet av den hjemmelagde lakrisisen.
Menyen er enkel med til dels kjedelig tilbehør, men alt er laget på gode råvarer.
Det er synd at de forsømte toalettene og den intense lukten av slo, får trekke ned en god opplevelse.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
501759
|
«Den andre siden av håpet» er en underholdende advarsel mot fremmedfrykt
Den finske mesterregissøren Aki Kaurismäki er tilbake med en av sine beste filmer på lenge.
Syriske Khaled ligner en hulder når han reiser seg fra kullhaugen han har gjemt seg i.
Han snek seg om bord et tankskip og nå vandrer han rundt i Helsingfors på leting etter en dusj.
Så møter vi en finsk herremann og hans misfornøyde kone.
De sier ingenting til hverandre, men tar av seg gifteringene.
Det sier sitt.
Slik starter «Den andre siden av håpet», den nye filmen til den finske mesterregissøren Aki Kaurismäki.
Han har gledet norske kinogjengere tidligere, blant annet med «Mannen uten minne» (2002).
Kaurismäkis stil og tematiske interesser har ikke endret seg mye siden 80-tallet:
Forkjærlighet for dem som har det vanskelig, men fortalt med blek humor.
Kaurismäki liker folk som jobber hardt, men lar dem likevel oppleve uflaks.
Kall det gjerne humanistisk ironi:
Både Khaled (Sherwan Haji) og den finske herremannen, som heter Wikström (Sakari Kuosmanen), kommer til å oppleve det motsatte av det de håper på.
Kaurismäkis genistrek er at vi ler med dem.
«Den andre siden av håpet» handler også om det sjelelige båndet mellom asylsøkere og den finske arbeiderklassen.
Det blir fort åpenbart at de parallelle historiene til Khaled og Wikström vil møtes.
Vi vil forstå at de kan hjelpe hverandre, før de forstår det selv.
Etter hvert forstår vi også hvordan Finland — og Norden — er et samfunn der Khaled og Wikströms utfordringer og potensial er tvunnet sammen i en felles fremtid.
Om dette hadde vært hele essensen av Kaurismäkis underholdende og rare film, ville det vært mer enn nok.
«Den andre siden av håpet» er likevel noe mer:
En advarsel mot å tillate et samfunn der det som er fremmed og vanskelig er noe som bare fjernes.
Kaurismäki gir oss i stedet en liten fabel som viser at det er riktig å møte både løsninger og utfordringer med respekten det fortjener.
At man ikke kommer langt med stengte grenser.
Mine foreldre kjempet mot diktaturet i Chile helt frem til de sto i reell fare for å miste livet.
De kunne valgt andre land å bosette seg i, men det ble Norge.
Grunnen var mer enn økonomi:
Dette landet har demokratiet og velferdsmodellen de selv kjempet for.
Norge hadde en rik kulturhistorie som ungene kunne lære av for å bli globale borgere.
Her var det nok av varer, men ingen overdreven kapitalisme.
«Den andre siden av håpet» er trolig ikke laget med Norges kulturminister, Linda Hofstad Helleland, i tankene.
Det er også lite sannsynlig at Kaurismäki kjenner mine foreldres historie.
Likevel forstår han noe fundamentalt om flyktninger og landet de velger seg:
Helleland opplever nok brunost, Kvikk Lunsj og Ibsen oftere enn mine foreldre, men denne «norske» kulturarven har trolig hatt en sterkere og mer dramatisk betydning for mamma og pappa enn det Helleland noen gang vil oppleve.
Det må påpekes at «Den andre siden av håpet» ikke er en forelesning i samfunnsvitenskap (selv om den burde vises til mange forståsegpåere).
Filmen er først og fremst en hyggelig og snodig fortelling gjort i Kaurismäkis karakteristiske stil.
Den er rik og passe utfordrende.
Det er ikke mye som skjer, men det viktige her er hvordan ting skjer.
Kaurismäkis mesterverk «Drivende skyer» (1996) handler om et par i økonomisk knipe som ønsker å åpne en restaurant, og dette oppsummerer hele den filmen.
Men når femten minutter gjenstår er det ingenting annet i verden som er viktigere for seeren enn at restauranten får åpnet dørene.
Slik er det også med «Den andre siden av håpet»:
Det er en liten historie om Khaleds og Wikströms utfordringer.
Men når denne lille filmen er ferdig, har vi tatt en titt inn i Nordens sjel — intet mindre.
| 1
|
501763
|
Ny runde vittig prat og deilig mat
I «The Trip to Spain» følger Steve Coogan og Rob Brydon sin egen suksessoppskrift.
Og det funker like godt i tredje runde.
Mot tampen av den våteste vestlandssommeren på 53 år kommer denne filmen som bestilt.
For de fleste av oss er ferieukene brukt opp, solen glimrer som et fjernt minne bakom skyene – men se!
Der ligger Spania, badet i gyllent lys.
Og det er altså målet for Coogans og Brydons nye, kulinariske reise.
De møtes riktig nok av et regnskyll av overdådige proporsjoner, men pytt.
Bygen tar fort slutt.
De to britenes «The Trip»-opplegg er opprinnelig en TV-serie som første gang ble overført til filmlerretet i 2010.
Under dekke av å skulle skrive restaurantanmeldelser for The Observer, reiste de da rundt i sitt eget hjemland.
Fire år senere kom «The Trip to Italy».
Felles for alle reisene er at de to kombinerer matopplevelsene med sitt varemerke:
Hysterisk vittige kjendisparodier og imitasjoner, vennskapelige fornærmelser, litt kulturhistorie og noen sveip innom de to skuespillernes mer personlige anliggender.
Som Coogans vanskelige forhold til Hollywood.
Det sto sentralt under turen til Italia, og videreføres her, forsterket av «Philomena», som han skrev manus til, spilte i (mot Judi Dench) og ble Oscar-nominert for.
En suksess han febrilsk prøver å holde blankpusset, som et skjold mot drømmefabrikkens stadige jakt på nye talenter.
Samme sårhet preger de to herrenes forhold til egen alder og måten de omtaler den på, med en selvbevisst påpekning av at de som 52-åringer er helt på høyden i livet, og likevel med en melankolsk erkjennelse av aldring og tid.
Den kommer blant annet til syne gjennom Coogans andre, og ganske pretensiøse formål med turen:
Han vil skrive en bok der han følger sine egne fotspor fra da han som 18-åring dro til Spania og mistet dyden til en 20 år eldre kvinne.
I så måte er det noe både rørende, sjarmerende og dypt menneskelig ved det lett karikerte portrettet de tegner av seg selv – to smått alderstegne herrer som strever litt for ikke å gå på snørra; billedlig og helt konkret, være seg i steinete skråninger, karrieremessig eller i en ensomhet som er mer faretruende for Coogan enn for familiemannen Brydon.
Det gjør i sin tur at dette også er en kompisfilm av beste merke.
Selv om det tilsynelatende går lenge mellom hver gang de to treffes, gir filmen et bilde av et mannlig fellesskap, et kameratskap der reisene deres synes å være en frisone for begge to.
Når så er sagt:
Selv om mye ligger nær deres reelle liv og personlighet, skal neppe alt tas for god fisk.
De to skuespillerne og komikerne blander improvisasjonskunst, skuespill og iscenesettelse på en måte som får sitt visuelle og metaforiske speilbilde i ideen (angivelig avisens) om at de på bildet fra spaniaturen skal opptre som Don Quijote og Sancho Panza – de berømte figurene fra Cervantes’ satiriske roman.
Så er da også 1969-slageren «The Windmills of your Mind» filmens signaturmelodi.
«Don Quijote» foregår i La Mancha, et av de mange områdene duoen spiser seg gjennom og som det serveres overdådig vakre bilder fra.
Og mens denne moderne utgaven av «ridderen av den bedrøvelige skikkelse» og hans godmodige sidekick drar sine imitasjoner og parodier ut i til det elleville, kommer den ene lekkerbiskenen etter den andre seilende inn på bordet.
| 1
|
501764
|
Skal det være en aperitivo?
Radici tar deg tilbake til de italienske røttene.
Til fersk mozzarella og nykuttet bresaola.
Men reisen er dyr, og salaten er dårlig.
Det er alltid litt vanskelig å vende tilbake til rytmen etter en lang ferie.
Ettermiddagsvinen byttes ut med handling på nærbutikken, og de lange, late morgenene erstattes av brutale vekkerklokker.
Før du vet ordet av det, er parasollen i drinken blitt til en paraply i hånden.
Det tok overraskende kort tid før jeg lengtet tilbake til vinrankene i Piemonte og villsvinpølser i Toscana.
Heldigvis er det folk i Bergen som jobber hardt for å bringe den italienske varmen hjem.
Ytterst i gågaten på Nordnes fortsetter Stefano Tavassi å bygge ut sitt italienske imperium.
Bit for bit, biscotti for biscotti.
Nyåpnede Radici er hans tredje spisested i rekken.
Et livlig og uformelt spisested, med både bar og dagligvarer.
Radici er en «ristobar», står det på døren.
Dette begrepet, ristobar, finnes ikke på norsk, men på italiensk brukes det om en bar som også fungerer som en enkel restaurant.
Den har gjerne fokus på lunsj.
Radici har et bredt utvalg lunsjretter og tilbyr mat fra en åpen disk.
På den ene siden av stolpen står varmrettene, og på den andre siden finner du kaker, salater, pizzastykker og croissanter.
Og mye imellom.
Utvalget er bredt, og delvis uoversiktlig.
Noen av rettene står på menyen, andre finner du bare utstilt i disken.
Det finnes også en egen aperitivo-meny og et utvidet vinkart, som du ikke finner ved bordet.
Om dagen bestiller man ved disken.
Fra klokken 16 tar servitørene bestilling ved bordet.
Da utvides også menyen ørlite, med tre pastaretter: Hjorteragu, gnocchi og ravioli.
Benker og bord er bygget av trepaller.
Store, mørkeblå parasoller, pyntet med lyslenker og rottingstoler, gir deg følelsen av å sitte utendørs inne.
Lokalet er hyggelig innredet, men har en voldsom gjenklang og et høyt støynivå.
Servitøren anbefaler en pizza «Italiana», med parmaskinke, mozzarella, cherrytomater og rucola.
– Vil du ha med skinke og ost i skorpene, spør hun og peker på tilvalget på menyen som koster 75 kroner.
–
Det er typisk søritaliensk, og veldig godt, sier hun overbevisende.
Fyllet med ricottaost og strimler som ligner på kokt skinke, gjør at skorpene går fra å være en kjedelig bieffekt til å bli det beste på hele pizzaen.
Skorpene er salte, fete, knasende og saftige.
Men selve pizzaen holdes tilbake av salaten.
For rucolaen er erstattet med en blanding av radicchio rosso og grønne salatblader, som ikke gir den samme nøttaktige smaken.
Ellers er dette en veldig god rett, men 325 kroner er for dyrt.
Min anbefaling er heller å velge en rimeligere variant, som margherita, med fyll i skorpene.
Én av dagens varme retter er en tomatbasert vegetarrett med parmesan og aubergine, parmeggiana di melanzane.
De andre varmrettene i disken er lasagne med kjøttdeig, laks med grønnsaker og ovnsbakte poteter.
Vegetarretten har en fyldig tomatsmak, og serveres med ferskt brød og en salat på siden.
Salaten består av oksiderte salatblader med brune kanter, rødløk og balsamico på toppen.
Den er ubalansert og bitter, uten harmoni i ingrediensene.
Den oppleves først og fremst som fyll på fatet.
Det gjør også retten «frisk salat», som har mye grønt og lite variasjon i ingrediensene.
Denne salaten består av salatblader, hele cherrytomater, rødløk, balsamico og paprika.
Også her er salatbladene oksiderte og flere av tomatene myke og overmodne.
Kakedisken på Radici er trolig en av Bergens mest forlokkende.
I tillegg finnes det tre desserter: sjokoladekake, tiramisu og en crostatina-variant, som er en italiensk terte eller pai med frisk frukt.
Den er fylt med tykk vaniljekrem og toppet med bringebær, og har en perfekt balanse mellom søtt og frisk.
Sjokoladekaken har de ikke denne dagen, men den sjokoladedekte tiramisuen er en grei erstatning.
Radici er på mange måter slik jeg ser for meg at Matbørsen burde være: et levende lokale med høy stemning, mye folk og et bredt utvalg av dagligvarer og delikatesser, som oliven, tomatsauser og brødpinnner.
Burrata, mozzarella og bresaola kjøper du hektovis ved å henvende deg i disken.
Det ligger også et lite utvalg av ost og pølser i fetevareavdelingen, men der ser det ganske tomt ut nå.
Radici er en uformell aperitivoplass med de beste pizzaskorpene i Bergen.
Men salatene er en skuffelse, og enkelte av rettene er priset for høyt.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
501765
|
En råtass av et monument
Olav Kyrre-monumentet i Byparken skapte heftige krangler, og tok nesten livet av kunstneren Knut Steen.
I 1969 vant kunstneren Knut Steen konkurransen om utformingen av et monument tilegnet Bergens grunnlegger:
Olav Kyrre.
Tanken var opprinnelig at monumentet skulle stå i nærheten av rådhuset, som den gang var under bygging.
Men selv om Steen vant konkurransen, var utkastet den gang såpass radikalt at han måtte lage en revidert versjon.
I tillegg ble monumentet foreslått flyttet til der det står i dag; søndre plen i Byparken, like ved Bergen Offentlige Bibliotek.
I prosessen hold Steen motet oppe:
–
Jeg håper reaksjonen vil være positiv.
Det vil fortsette å være en levende prosess så lenge jeg holder på med det, sa Steen til BT i 1971.
Kunstneren så nok ikke for seg nøyaktig hvor lang prosessen skulle være.
Monumentet ble ikke reist før i 1998, 29 år senere.
Bergens kulturliv har levert noen saftige krangler opp gjennom historien, men jeg mener krangelen om Steens monument av Olav Kyrre tar kaken.
De positive reaksjonene lot vente på seg.
Kunstneren måtte i stedet gjennom utskjelling, sinte avisinnlegg og flere bystyremøter.
I 2006 tok BT for seg noen av kranglene rundt offentlig utsmykning.
I artikkelen kan vi lese at billedhoggeren selv skal ha beskrevet det 30 år lange spetakkelet som en prosess som nesten tok livet av ham.
I samme artikkelen får vi også en smakebit av kritikken og reaksjonene som kom etter avduking:
«At det skal være en konge som kommer til hest?
Nei, jeg trodde det var noe skrammel de hadde glemt igjen fra 17. mai», sa søstrene Lillemor og Ingrid (da 73 og 78 år gamle) til BT.
Andre sammenlignet den med et jagerfly.
Tidligere kulturjournalist i BT, Reidar Storaas, derimot, mente i anledning kunstnerens 75-årsdag i 1999 at saken lignet «en hekseprosess».
Det er selvsagt lov ikke å like den, men jeg synes det ville vært et tap om skulpturen aldri hadde kommet på plass.
Skulpturen er en råtass av et monument og var definitivt forut sin tid.
Husk at Steen vant konkurransen i 1969.
Det er nesten femti år siden, men det kunne like gjerne vært i går.
Den fremstår som høyst moderne og minner meg ikke om noen andre skulpturer av viktige statsborgere jeg har sett tidligere.
Og godt er det.
Er det noe Bergen sannsynligvis har nok av, er det bronseskulpturer.
Det som også er interessant, er spørsmålet om hvorvidt denne skulpturen er en konge og bygrunnlegger verdig.
Det synes jeg den er.
Gjennom Steens materialvalg, stil og formspråk gjøres det ekstra stas på en så viktig skikkelse som Olav Kyrre.
Monumentet utstråler også kvaliteter en konge burde ha: mot, styrke og ambisjoner.
Les hva BTs anmelder synes om de andre omstridte skulpturene i serien:
Jeg kan ikke annet enn å ta hatten av for både kunstneren og fagutvalget som sto for den endelig avgjørelsen.
Hadde Steen fremdeles vært i live, ville jeg gitt ham en klem for at han aldri ga opp.
Skulpturen bidrar til en variert og spennende utsmykning av Bergens offentlige rom.
Kilder:
«Skulpturvandring i Bergen», Store Norske Leksikon og Bergens Tidendes arkiv.
| 1
|
501766
|
Slik har du neppe sett Daniel Craig før
«Lucky Logan» er ikke bare en vittig arbeiderklasseversjon av «Ocean’s Eleven» – den har også hjerte, stemning og sjel.
Alene det å la muskelbunten Channing Tatum og den lett anemiske indiestjernen Adam Driver spille brødre, er en så briljant idé at jeg bare smelter.
Legg så til Daniel Craig som overtatovert fengselsfugl og sprengningsekspert med hvitbleket piggsveis – hans navn er Joe Bang – og du har noen av grunnene til at «Lucky Logan» er så deilig.
Uten filmens dype forankring i et sted – Vest-Virginia – og et miljø og dets typer og særegenheter, ville dette bare vært gimmicks og overflate.
Men Steven Soderbergh og skuespillerne greier nettopp det; å få en ustyrtelig morsom film om et ellevilt ran til samtidig å bli en varm skildring av en gruppe mennesker i randsonen mellom lovløshet og dyp og ektefølt anstendighet.
Jimmy og Clyde Logan tilhører en slekt av notoriske ulykkesfugler.
Clyde (Driver) mistet armen i Irak, Jimmy (Tatum) mister jobben på grunn av en permanent kneskade.
Han har en ekskone, Bobbie (Katie Holmes), som ser temmelig foraktfullt på ham – hun har giftet seg på nytt med en strebersk bilselger – og han har en datter, Sadie – noe som resulterer i et av de fineste far/datter-forholdene jeg har sett på film på lenge.
Kan familieforbannelsen oppheves?
Kan lykken snu seg?
Kan fornedrelser hevnes og kan en tilsynelatende enkel arbeiderklassegutt med en uhellsvanger og litt broket fortid pønske ut – og gjennomføre – det perfekte kuppet?
Len deg godt tilbake i kinosetet og følg med.
Og vær glad for at Soderbergh slett ikke har hast med å sette i gang selve kuppet.
I stedet lar han Jimmy og de andre involverte ta den tiden de trenger på detaljplanlegging og forberedelser, noe som også gir dybde til persontegningene, og oss tid til å bli kjent med dem.
Foruten Jimmy og Clyde består de involverte av søsteren deres, frisørdamen Mellie (Riley Keough), nevnte Joe Bang, samt brødrene hans, Fish og Sam, som nok ikke er skuffens skarpeste kniver.
Problemet er at Clyde sitter inne.
Så for å bryte seg inn, må de få ham ut.
På papiret kan opplegget virke ganske kalkulert og uttenkt.
I praksis greier Soderbergh og skuespillerne å gjøre dette til «Ocean’s»-trilogiens velfungerende motsats – rufsete, menneskelig og folkelig løs i snippen der den var velkledd og glamorøs.
Mye hviler på Soderberghs evne til å skape et univers der mennesker og miljø kjennes ekte og skildret med stor kjærlighet.
Mye hviler også på Tatum og Driver.
Tatums og Soderbergh har samarbeidet flere ganger før, blant annet i «Side Effects», «Magic Mike» og «Haywire», og regissøren vet å la skuespilleren gjøre det han er god til.
Tatum har denne varmen som pipler frem når han får spille roller som dette, og her pipler den særlig ut i samspill med vesle Farrah Mackenzie (Sadie).
Driver får spille på hele sin stoiske særegenhet, og findyrker her den lett kantete måten å snakke på, som vi har sett i andre filmer, særlig «Paterson», hans siste på kino i Norge.
I «Logan Lucky» resulterer det i en storartet rolle og vidunderlig komikk.
Men den som har det gøyest på jobb, er utvilsomt Daniel Craig.
Spranget er stort fra den stilige, kontrollerte rollen han spiller i James Bond til den spretne villbassen han her får slippe løs.
Det ser ut som om han elsker hvert sekund.
Som arbeidsløs befinner Jimmy seg også i en økonomisk randsone.
Målet for kuppet er NASCAR-løpet «Coca-Cola 600» på Charlotte Motor Speedway, en moderne, erkeamerikansk begivenhet.
Det er trolig like lite tilfeldig som at filmen foregår i West Virginia.
Dette er en av statene med høyest arbeidsledighet og lavest inntekt – trass i at den er en av USAs raskest voksende økonomier.
Det gir en politisk dimensjon som ikke skal overdrives, men som man gjerne kan ha i bakhodet mens man humrer og ler seg gjennom filmen.
| 1
|
501767
|
Tom Cruise leverer varene i en underholdende film om en skitten og spinnvill affære
«American Made» kunne blitt en tung, politisk beretning om en av USAs store skandaler.
Men den fungerer helt fint også som lettvekter.
Å, så fristende det er å bruke frasen «Cruise-kontroll»!
For dette er nettopp den typen film der Tom Cruise kan rulle ut hele arsenalet av guttaktig sjarm og slepen eleganse kombinert med velbalansert talent for så vel komisk timing som for å se desperat ut.
På sett og vis er «American Made» en påminnelse om at mye har vært ille også før i USA.
For oss som har levd en stund, blir den dessuten et lite gjennoppfriskningskurs i skuddermudderet som ledet opp til Iran-Contras-skandalen.
For dem som ikke kjenner den:
På 1980-tallet, under krigen mellom Iran og Irak, solgte USA våpen til Iran, i hemmelighet og under dekke av å skulle få frigitt amerikanske gisler i Libanon.
I realiteten ble inntektene fra våpensalget brukt til å skaffe våpen til de CIA-støttede Contras-styrkene, som kjempet mot den venstreorienterte sandinistregjeringen i Nicaragua.
Som så mange av USAs skandaler er både den og forløpet så politisk møkkete, og samtidig så ellevilt kokt i hop, at en erfaren manusforfatter knapt ville våge å dikte opp halvparten.
Men historien om Barry Seal er altså sann, i hvert fall i hovedsak, gi og ta det man må legge inn av kunstneriske friheter for å få den til å fungere innenfor formatet av en to timers film.
Sent på 1970-tallet arbeider Seal (Cruise) som pilot for det amerikanske flyselskapet TWA.
Jobben gir mulighet for litt småsmugling på si, noe CIA kommer under vær med og ser nytten av.
De mener Seal er eslet for større oppgaver.
Den kalde krigen pågår fortsatt, Sovjet støtter de folkelige opprørene i Mellom-Amerika og USA trenger en kyndig flyger som kan driver etterretning fra luften.
Opplegget baller på seg, på alle vis.
Seal pleier snart profesjonell omgang med folk som den colombianske narkobaronen Pablo Escobar og Panamas militære diktator Manuel Noriega.
Kontantene strømmer inn i en fart og en mengde som overgår mulighetene for hvitvasking.
Fart er også stikkord for filmen.
Seals fly flyr fort.
Filmen forflytter seg raskt mellom steder, hendelser og i tid.
Klippingen er kreativt hektisk og kameraføringen håndholdt på en måte du ikke blir sjøsyk av, men som gir filmen en lett vinglete og litt rufsete atmosfære som korresponderer godt med så vel Seal som type som med de lyssky koko-affærene som foregår.
I Tom Cruises skikkelse og Doug Limans regi blir Seal en antihelt som dels er et offer for egen eventyrlyst, manglende impulskontroll og en dose pengebegjær, dels ble en brikke, en løpegutt, i et utenrikspolitisk spill.
Med på laget har Cruse et like suverent castet persongalleri.
Monty Schafer – Seals «føringsoffiser» i CIA – spilles med fandenivoldsk opplagthet av Domhnall Gleeson.
Sarah Wright har den litt for tradisjonelle rollen som kone, men makter likevel å gjøre Lucy, som hun heter, tilstedeværende og relevant.
Et lite stykke uti dukker også Caleb Landry Jones opp som Lucys lillebror Bubba, en like deler komisk og tragisk figur.
Gitt historiens politiske tyngde kunne man valgt å lage en rasende knyttneve av en film.
I stedet tar Liman med seg pulsen fra Jason Bourne-filmene og kommer opp med noe som ligger satiren temmelig nær.
Det gjør «American Made» til en sjarmerende røver av en film.
Aldeles upolitisk er den jo heller ikke.
Hyppig og kreativ bruk av klipp fra reelle fjernsynssendinger bidrar ikke bare til autentisiteten, det kaster på subtilt vis lys over nåtiden.
Som når man hører daværende president Gerald Ford si at «de neste fem årene vil bli verre en de foregående fem».
Jojomenn, sann.
| 1
|
501768
|
Bukkene Bruse avslører skoletrollet
De tre nyskapte bukkene sørger for litt ekstra kiling i magen hos dem som grugleder seg til skolestart.
Bukkene Bruse aner ikke uråd til tross for stavemåten i brevet fra skolen:
«BOKENE BRUSE MÅ BYNE PÅ SKOLEN HILSN NY REKTOR».
Eldstemann er da også den eneste av dem som kan lese.
Men både barn som leser selv, og barn det blir lest høyt for, vil nok forstå at det er noe mistenkelig på gang.
Av sted må de:
«Alle må gå på skolen nå for tida, forklarte den største bukken.»
Dermed er nerven på plass i denne tredje bildeboken i serien som så genialt flytter de tre bukkene fra eventyret og inn i barns moderne hverdag.
Illustratør Gry Moursunds barnlige streker har sjelden passet bedre.
Blant annet tar hun oss med inn på skolebussen i en uventet vri der du først ser hvem som fyller setene når du holder boken på høykant.
Her er mange rare og spennende dyr å bli kjent med – omtrent like overveldende mangfoldige som i virkelighetens førsteklasse.
Den liksom-keitete bruken av fargestifter og tusj imiterer barns egen tegnestil.
Det gir fortellingen et uhøytidelig preg.
Samtidig får det en underliggjørende effekt som oppfordrer til å dvele ved scenene.
Er haren virkelig pyntet med tversoversløyfe?
Anden med matroslue – er det Donald?
Gruer bamsen seg?
Det er dessuten noe opprørsk i å fylle slike velkomponerte collager med figurer i en så anti-pen stil.
Jeg aner et budskap som skapt for skolestart:
Alle er bra nok som de er.
Skilt i bildene bidrar til skolestemningen ved å gi ferske lesere anledning til å stave ord som «MELKEBARTEN SKOLE» og «GLEMMEKASSE».
I skolegården stiger spenningen når noen eldre elever sprer rykter om hvor forferdelig den nye rektoren er.
Og sannelig er det skrekkblandet fryd over hvordan de tre bukkene Bruse – helt uten å mene det – forbryter seg og blir sendt til rektor:
«Hvem er det som banker på mi dør?»
Trollet har så langt i serien laget trøbbel på badeland og på gamlehjem, og boken gir en overbevisende forklaring på hvordan han har havnet på skolen:
«– Det er så vanskelig å få tak i gode skoleledere om dagen, sa kontormannen.
– Han var eneste søker.»
Moursund bidrar sterkt til å gjøre konfrontasjonen bak døren høydramatisk, men hvor blir det av heltegjerningen fra eventyret?
I stedet for at bukkene overvinner trollet, rammes det av en selvforskyldt ulykke.
Den er riktig nok både oppfinnsom og kjempekomisk.
Så når Rørvik lar bukkene Bruse feires som helter også denne gangen, tviler jeg ikke på at leserne vil juble med.
Samtidig er det som om forfatteren leker med vår tids overdrevne kjendisdyrkelse.
De to tidligere bøkene i serien er nemlig solgt i rekordstore 330.000 eksemplarer.
I barnehager landet rundt har bukkene kjendisstatus; festlige sitater fra bøkene har til og med funnet veien inn i barnas lek.
Da behøver man faktisk ikke utrette stort mer enn å vise bukkeskjegget og klemme til med noen treffsikre replikker.
| 1
|
501769
|
En seier for Fyllingsdalen Teater
Stor innsats i alle ledd.
Fyllingsdalen Teater satset stort – og vant stort.
Aldri har teatret i Fyllingsdalen vært i nærheten av et løft som dette, sågar med en oppsetning som i alle deler er nyskrevet, og da er det flott å oppleve at de lyktes så godt i regnværet på Bergenhus festning.
Det vi fikk se var en to timers forestilling preget av overskudd, spilleglede og – mest gledelig av alt – en scenisk sikkerhet i nesten alle ledd som var egnet til å overraske.
Ikke bare de profesjonelle kreftene gjorde jobben sin, også de unge amatørene viste hva som bor i dem.
Uten forkleinelse for noen, kveldens stjerne var nydelige Linnea S. Hellesøy.
Tolvåringen gir den unge hovedpersonen styrke og verdighet og skaper med sin innsats noen vakre scener.
I Marcus Haukland har hun en fin medspiller som jevngamle Peder, venn og hjelper i nødens stund.
Ellers bærer hele oppsetningen tydelig preg av at det har vært lagt ned en stor innsats for å gjøre dette til en gjennomarbeidet forestilling.
Den veksler fint mellom store massescener og mer intime opptrinn, og ikke minst et skikkelig koreografiarbeid gjør massescenene varierte, levende og på alle måter vel verdt å se.
Der har Ann-Terese Aasen gjort et svært godt arbeid.
I Ólafía Zoêgas funksjonelle scenografi tar handlingen oss tilbake til Bergen anno 1665, noen tiår etter at hekseprosessene var på sitt mest intense her i landet.
Men de var på ingen måte over.
Det får 12 år gamle Kristina (Linnea S. Hellesøy) erfare da mormoren hennes (Ragnhild Hiorthøy) arresteres og dømmes for hekseri.
Men før vi kommer så langt etableres en stemning av mistanke, fordommer og lettvint fordømmelse.
Noen ser seg tjent med at hekser utpekes og brennes, og det er mot en slik bakgrunn Kristinas mormor blir pågrepet.
For hun er en heks, men i positiv mening, en som med sin kunnskap og sine krefter utretter gode ting.
En «klok kone».
Mot henne står en biskop, kraftfullt og litt for poserende spilt av Jarl Goli, som kun trår etter makt over sine medmennesker, og som har sikret seg den magiske hekseringen som skal oppfylle drømmene hans.
Han får sin store scene i konfrontasjonen med den fangede «heksen», som avslører ham, men møtes med pyroeffekter som flammer virkningsfullt opp i nattemørket.
I det store rollegalleriet utmerker også Mikkel Gaup seg som Nattmannen, samfunnets utstøtte, som i dette tilfellet viser seg å ha egenskaper som blir avgjørende for utfallet.
Utstøtt opplever også Kristina å bli da bestemoren får heksedom og jentungen mobbes som «hekseunge».
Men så erfarer hun at også hun har noen av bestemorens krefter.
Et høydepunkt i forestillingen er hennes solo i andre akt da hun ser seg som en utvalgt, da formelig gnistrer det av henne.
En fin prestasjon, både sanglig og ellers, leverer Hanne Mellingen som Kristinas mor.
Brødrene Herdlevær, Ronnie og Kurt, står for forestillingens folkekomiske innslag, der de hele tiden er på flukt fra den ikke spesielt oppvakte bøddelen (Jon Anders Løkkevik).
Sammen skaper de tre mange morsomme situasjoner, men det er ikke fritt for at forestillingen spiller litt for mye på dette.
Grepet med en forteller som beveger seg gjennom handlingen og stundom kommenterer den, fungerer fint, og Siv-May Knudsen gjør skikkelsen levende og troverdig.
Ellers er handlingen i dette helt nye stykket grei, lett å følge og med en overraskende vri til slutt.
Og sangtekstene er enkle, men meningsfulle.
Musikken fungerer godt, det står fint til tekstene og har i noen sammenhenger til oppgave å skape eller underbygge en stemning.
Alt i alt en musikalnyskapning som egner seg godt for spill på utescene og som absolutt forsvarer å bli satt opp også i somre som kommer.
| 1
|
501770
|
Ravatn skriver morsomt og klokt om livet på bygden
Velskreven, underholdende og klok bok om å forlate livet i Oslo.
Hvem kunne ikke tenke seg å forlate en sliten toroms i byen til fordel for det gode liv på landet?
Få flere kvadratmeter for pengene, leve i pakt med naturen og søke skogens ro.
Men så kommer usikkerheten, vil man egentlig trives et sted hvor bussen går en gang i timen, og hvor kulturtilbudet begrenses til den årlige lokalrevyen?
Godt da at forfatter Agnes Ravatn har tatt jobben for oss, og melder tilbake med sine stasjonære reisebrev fra et halvår på bygden i en bok som starter slik:
«Det har vore ein slags fantasi som har dukka opp frå tid til anna: vende sivilisasjonen ryggen og flytte på landet.»
Kort sagt, den vellykkede forfatteren Ravatn flytter fra tilværelsen på Frogner og til samboerens barndomshjem.
Planen er å tilbringe foreldrepermisjonen der, men jeg ødelegger ikke leseropplevelsen ved å røpe at eksilet fra hovedstaden blir mer permanent.
Tettstedet Valevåg ligger helt nord i Sveio, sør i Hordaland, og topper kanskje ikke listen over anbefalinger på det digitale turistanbefalingsstedet Tripadvisor til tross for at «Her ligg Valenheimen, sveitservillaen der Fartein Valen budde og komponerte heile sitt vaksne liv.
Her kjem ekstremmetallbandet Enslaved frå.
Her ligg ein kolerakyrkjegard, eit nedlagt fergeleie, ein planteskule, og en gard frå 1500-talet med 17 freda bygningar, der den første sykkelen i landet blei laga.»
Ravatn har håp om å få skrivero, men koketterer også med at hun frykter å bli glemt nå som hun ikke er tilstede på den kulturelle scenen i Oslo:
«Eigentlig er eg ein berømt offentleg person, som har avslått tallause TV-tilbod, tenkte eg av og til i stille fortviling, men alt desse skruppellause lokalpolitikarane ser er ei fantastisk bygdekvinne med fritidsproblem.»
Redselen for å flytte (kanskje uansett hvor) bunner også i det å forlate nære relasjoner og nettverk.
Men her har både skribenten og den biografiske personen Ravatn et trumfkort, nemlig den over 40 år eldre forfattervennen Einar Økland.
Han er nærmeste nabo og samtalene med ham er også en viktig motor i boken.
Øklands kloke livsfilosoferinger beveger seg langt bort fra den populære selvhjelpslitteraturens enkle råd om å «tenke seg selv lykkelig».
Det er også i samtalene med Økland at boken blir noe mer enn morsomme reisebrev, men også en utforsking av hva som skaper mening i livet.
Mens vår tid har fokus på individet, det enestående og spektakulære, sier vismannen fra Valevåg det slik:
«Eg har jo den hypotesen at eg neppe er eineståande i nokon som helst fasong.
Eg vil heller vere den som er vanleg på flest mulige måtar, ikkje den som er vanleg på berre ein måte og så ingenting anna.
Ja ... eg trur i alle fall at lykke som mental tilstand eller eksistensiell endestasjon er språket som har villeia folk, det er ei språkleg feilslutning.»
Ravatn skriver underholdende og morsomt, blant annet om de lange omveiene for å få internett i hus, og om hvordan hun blir forgapt i et selvbergingsmaraton.
Den mest kostelige scenen kommer når hun en mørk natt søler tran utover hele badegulvet, og dette trekker inn i fugene og fører til lukten av død og fordervelse.
Hun og samboeren ender med å kjøpe gården for ikke å måtte avsløre fadesen som førte til kronisk stank i huset.
På veien mot de traninfiserte fugene, har Ravatn vist oss at livet på landet er vel så forlystelig som livet i byen, så lenge man har en god venn.
| 1
|
501771
|
Knut NærumsIbsen er dårlig på den bra måten
Kan det bli for mye Ibsen?
Peer Gynt i badekaret, Peer Gynt i lateks, Peer Gynt i Kairo.
Rett etter William Shakespeare er trolig Ibsen verdens mest spilte.
Litteraturprofessor Jon Haarberg mener nasjonallitteraturen har mistet kraften og har skapt debatt med boken «Nei, vi elsker ikke lenger».
Han hevder at nasjonale litteraturklassikere er gått ut av våre kollektive bevissthet og ikke lenger fungerer som nasjonens bindemiddel.
Men ikke Ibsen, vel?
Eller?
Ibsen aktualiseres, dekonstrueres og moderniseres.
Men kan det bli for mye Ibsen?
Kan vridningene og vendingene, for å få stykkene til å si oss noe om vår egen samtid, bli for søkte og tilgjorte?
Er det egentlig noen grunn til å fortsette å sette ham opp, år etter år, annet enn at teatersjefer liksom føler at de må fordi han er det moderne dramaets far?
Vel, det er nettopp denne problemstillingen som er utgangspunktet for Henrik Ibsens samlede verker på 78 minutter.
Teksten har forfatter og satiriker Knut Nærum skrevet, han har også tidligere skrevet Ibsen på 68 minutter i 2005.
Dette er derimot en helt ny forestilling med nye lokale, politiske og samtidige referanser.
På scenen skal de tre skuespillerne Tormod Løvold, Kjersti Elvik og Kristian Berg Jåtten ta fatt på oppgaven å iscenesette alle Ibsens verker.
Etterpå skal publikum få avgjøre om det har noe for seg å spille ham fremdeles.
Om publikum mener nei, skal Elvik aldri igjen ta på seg en rolle i noen av Ibsens stykker igjen.
Blir det ja, skal Løvold løpe naken rundt statuen av Ibsen nedenfor teatret etter forestillingen (ja, så kan du gjette hvordan det gikk).
«Henrik Ibsens samlede verker på 78 minutter» er bygget opp av ulike shownumre og de veksler i sjangre.
Noen ganger som musikal, som «Game Of Thrones», «Sherlock Holmes», tysk porno eller «Skam».
Jeg merker det høres så teit ut når jeg skriver det sånn, og det er det også.
Men det blir likevel veldig gøy, fordi det er åpenbart skrevet (og fremført) på en bevisst teit måte.
Dette er altså dårlig på den bra måten.
Stadig snakkes det om hva som skal til for å nå kidsa, og capsen på snei og rap skal de væffal ikke gjøre, men så klarer de ikke å la være likevel.
Forestillingen er langt mer underholdende enn informativ, og om du er på jakt etter et sammendrag før du begynner på særoppgaven, er ikke dette stedet å begynne.
Forestillingen er tidvis overraskende og smått absurd, da er den også på sitt beste.
Det er gøy nok med (nok) en Helge Jordal-parodi, men mye morsommere med en kort og effektiv etterligning av Pia Tjelta.
Pornofilmversjon av «Gjengangere» er greit nok, men det er mer kreativt å både parodiere bergensk musikkteater og «Samfunnets støtter» samtidig i en slags mørk musikalscene.
Vitsene om samtidsteater eller «Et dukkehjem» som dukketeater med sokker er bedre utført enn de litt mer forutsigbare vitsene om Trude Drevland eller Bjarte Hjelmeland.
Elvik i rollen som Herbjørg Kråkevik som igjen skal parodiere Kjersti Elvik er helt nydelig.
Forestillingen er både flåsete og smart på en gang, skuespillernes avvæpnende små smil, blikk og fakter hever forestillingen og samspillet de tre mellom fungerer veldig godt.
Både tekstforfatter Nærum og regissør Eirik Del Barco Soleglad er kjente for sin komiske timing, og hvordan man kan bare la et vits henge i luften.
Nettopp dette er blitt en av denne forestillingens styrker, det er gøy når det er kaotisk, men det er nesten enda gøyere når det er rart og nedpå.
| 1
|
501772
|
Lengsel etter kontakt
Olaug Nilssen har skrevet en selvbiografisk og jordnær roman om autisme, om hjelpeapparatet og om det å bli omskapt til en kategori.
De fleste har opplevd tunge tider i sitt liv, og tittelen på Olaug Nilssens sjette bok, «Tung tids tale», er betegnende for innholdet i boken.
I det fortellingen tar til, har Olaug Nilssen, mor til Daniel, brutt sammen.
Hun søker hjelp for å få innvilget mer avlastningstid for sin autistiske sønn på ni år.
De seks månedene det tar fra søknaden er sendt til svaret kommer, utgjør bokens rammefortelling.
I ventetiden får vi innblikk i forfatterens arbeid med ulike søknader og kommunikasjon med ulike offentlige etater.
Disse samtalene har et lettere slør av surrealisme, og lesere med lignende erfaringer kjenner igjen følelsen av å komme til et fremmed land.
Søknadsbehandlingen tar tid fordi Nilssen og ektemannen ikke vil at Daniel skal klassifiseres som psykisk utviklingshemmet:
«–
Vi vil ikkje setje PU-diagnose.
Det er eksistensielt for oss», sier Nilssen til saksbehandlerne.
«Tung tids tale» lykkes godt med å få leseren til å forstå hvorfor det er eksistensielt å unngå diagnosen psykisk utviklingshemmet på Daniel, selv om fagfolk og hjelpeapparatet finner dette uproblematisk.
Daniels autismediagnose kom først i treårsalderen, inntil da utviklet han seg normalt.
Gjennom episodiske tilbakeblikk får vi vite at Daniel var en kvikk liten kar i toårsalderen.
«Du hadde full kontroll på kva du hadde lært, og du lærte namnet til alle slektningane dine og fortalde om dei.
Kva slags hårfarge dei hadde, og kvar dei budde.
– Bestemor jobbar i Turkmenistan, fortalde du, og det var ikkje berre rett, det var også rett og tydeleg uttalt.»
Det er denne gutten som gradvis forsvinner i «Tung tids tale».
Språket blir borte, ferdigheter likeså.
Daniel har vært en vanlig gutt en gang, og kategorier visker ut identitet.
Nilssen skildrer de første møtene med fagfolk før Daniel ble diagnostisert, og disse fagfolkene omtales kun ved titler.
Vi møter barnepsykologen, spesialpedagogen, fastlegen.
Uten egennavn fremstår de som et anonymt apparat av sannhetsforvaltere, som gradvis får et overtak på hvordan Daniel skal forstås.
Uten store ord får Nilssen frem sårbarheten i å få sin sønn forvandlet til en kategori.
Fagterminologi siver også inn i minnene om Daniel, som den gang han ble rasende av et bilde av mamma Kanin i en barnebok fordi hun var kledd i bukse og vest, og ikke kjole.
Den gang tolket Nilssen det symbolsk, men nå i fagspråk.
«Det betydde berre at du hadde festa deg ved kategorikjenneteikn som du ikkje kunne fri deg frå (…)».
I likhet med Lars Amund Vaages kritikerroste roman «Syngja», lykkes Nilssen med den utfordringen det må være å skrive om egne autistiske barn og samtidig bevare deres integritet.
Både Nilssen og Vaage lar omgivelsene, det være seg foreldre, fagfolk eller hjelpeapparat stå i fokus, og «Tung tids tale» er først og fremst en roman fylt med følelser.
Sterkest inntrykk gjør lengselen etter kontakt som ligger på og mellom linjene.
Nilssen skriver også om sinne hos seg selv og Daniel.
Han slår og hun skriver at hun frykter at hun vil slå tilbake:
«Eg sa det til psykologen mot slutten av ein time, eg sa at eg blei for sint, at raseriet overvelda meg, og at eg var redd eg skulle gå laus på deg.
Eg sa at eg var redd at om det skjedde, ville eg rettferdiggjere det, og at det difor ville eskalere».
«Tung tids tale» kan også leses som et talerør for alle pårørende til hjelpetrengende, for den synliggjør hvor mye arbeid det kan ligge i enkle ting som å kle på en sokk eller gå en tur.
Omsorgslønn er også et tema i boken.
De som tror at omsorgsoppgaver kan overlates til familier uten omkostninger, bør lese Nilssens sterke roman.
| 1
|
501773
|
Fandenivoldsk og dødsseriøs Knudsen
Sverre Knudsen, kjent fra The Aller Værste, tegner opp et bekmørkt bilde av vår tid.
Sverre Knudsens andre soloplate er et bekmørkt musikalsk bilde av vår tid.
Det er for mye og for lite, men likevel akkurat nok.
Det er for mye svarte fakta, elektronisk støy, innklippede arkivstemmer, vonde personlige erfaringer og krevende symbolikk i lyder og tekster til å ta inn umiddelbart.
Det er for lite popmelodier og rytmiske repetisjoner og musikalsk flørt til å gli rett inn.
Men det er nettopp denne fandenivoldske og kompromissløse formen som gjør artiststemmen så kraftig, og det er det dødsseriøse og nærmest private innholdet som tvinger en til å ta det på alvor.
Den forrige soloplaten («La det brenne», 2009) var den mest forutsigbare rocken Knudsen har vært med på, og fikk han til å høres gammel ut.
Åtte år senere er han sterkt til stede i sin samtid, fri i forhold til sin egen musikalske fortid, definerer sin egen nå-musikk, og får hjelp av Lasse Marhaug til å uttrykke seg i dyp basspuls og urban musikalsk støy.
Tekstene bidrar til struktur med sine strenge verseformer.
Lyrikken er dels symbolikk vi må strekke oss langt for å forstå, slik har vi hørt Knudsen før.
Men det er også tekster her som er blant det mest direkte og hardtslående han har sunget, f.eks. «Tiden min», om å tømme huset etter en død far, eller den bittersøte kjærlighetshistorien «Nina elsker Georg».
Flere av tekstene på «Vi» er politiske kommentarer.
Platen begynner med Einar Gerhardsen og ender med en følelse av at vi intet har lært.
Det gir albumet en litt paradoksal og veldig trist tidløs kvalitet, som fremheves gjennom Lars Vaulars fremføring av tre reisemonologer som knytter det stedlige til det universelle.
I dette ligger det et potensial til virkelig kunstnerisk storhet i Knudsens verk.
| 1
|
501774
|
Barneboken «Bobla» gir barn dårlig samvittighet
Det er nok nå.
Jeg orker ikke flere barnebøker som gir barn ansvar for å reparere en skadd voksenverden.
Jeg kunne gitt fem hjerter til bokens friske start.
Kine (12) er rasende.
Ikke bare blir hun tvunget til å drikke lettmelk heller enn helmelk.
Hun må ha svømming, selv om hun blir ertet i bassenget.
Og under den forestående juleavslutningen må hun synge iført englevinger.
Hun føler seg som en slave.
Er det ikke en menneskerett å få være i fred?
Men det hjelper ikke at språket er forfriskende og opprørstrangen smittsom.
Det hjelper heller ikke at Siri Pettersen har hatt internasjonal suksess med fantasytrilogien «Odins barn».
Det hjelper ikke engang at hun med elegant selvfølgelighet også her innfører et fantastisk element – en glasskule omtrent som den du kan riste på for å få snøen til å falle over et idyllisk motiv.
Selv ikke den snedige symbolikken duger som formildende omstendighet.
Boblen er stor nok til at Kine kan ta tilflukt i den.
Hit slipper ingen andre inn, og alle materielle ønsker går i oppfyllelse.
Som voksen skjønner jeg at dette er et bilde på forbrukersamfunnet.
Inni boblen er Kine seg selv nok.
Litteraturkritiker Kristine Isaksen i VG gir terningkast fem og kaller det en bok «full av kloke følelser og tanker om å høre til» og «et must å lese før ungdomstida setter inn».
Selv lurer jeg på hva Pettersen egentlig vil i sin første bok for barn.
Det kan godt hende det fins barn som trenger å bli minnet om at du verken blir lykkelig av å skaffe deg skinnjakke eller tiara.
Overdrivelsene kan dessuten ha fin komisk effekt.
En gjennomsnittlig leser vil nok likevel kunne savne litt mer ytre drama – action – der inni boblen.
Selv blir jeg helt matt av det indre dramaet.
Kine blir konfrontert med alle sine synder.
Alle.
«Alt ble feil.
Alltid.
Og nå var det altså hun som vippet hele kloden ut av balanse, smeltet polene og druknet verden.
Alle kom til å dø, og hun ville bli den eneste igjen på jorda.
Et gjenferd som svevde rundt, trygg i ei boble, mens alle andre forsvant rundt henne.»
Tro ikke at Pettersen har tenkt å lette Kines dårlige samvittighet.
I god buddhistisk ånd kommer befrielsen gjennom å ønske seg ingenting.
Resten av romanen er en sammenhengende botsøvelse i mer kristen tradisjon.
Jeg tror ikke at barn flest har noe imot å modnes gjennom litteratur, men her er det som om forfatteren bare later som om hun er på lesernes parti.
Kine gjennomgår en formidabel utvikling.
Siden hun selv har et og annet på samvittigheten, kan hun ikke forlange for mye av andre.
Hun blir medgjørlig og raus.
Jo da, det er bedre å være medfølende og snill enn egoistisk og sur.
Men barn og voksne har langt fra like mye makt.
Da kan de heller ikke ha like mye ansvar.
Like fullt innser Kine at hun ikke egentlig har noen grunn til å føle seg undertrykt.
Lykken er å ta ansvar for fellesskapet og gjøre alle glade.
Som et veltilpasset idealmenneske.
Jeg håper Pettersen heller fortsetter korstoget for en bedre verden i en roman for voksne – gjerne spesialskrevet for finanseliten.
Les også Marius Emanuelsens artikkel «Snille og slemme barn»:
«Der barna i barnelitteraturen ved forrige århundreskifte kunne mobbe læreren sin til døde uten at verden gikk under, blir de i dag satt til å helbrede en skadet voksenverden.»
| 0
|
501776
|
Filmen «The Beguiled» er en imponerende produksjon, men skuffende kunst
Sofia Coppolas nye film blander et psykologisk kammerspill med elementer fra thriller-sjangeren.
«The Beguiled» åpner med at vi ser på himmelen:
Solstrålene skinner gjennom skodde og mektige trær, mens lyden av sirisser og fugler er overveldende og vakker.
Er vi i Eden?
Så hører vi skudd og eksplosjoner i det fjerne.
Vi er i USA, året er 1864.
Borgerkrigen virker ikke å prege den unge sørstatspiken Amy (Oona Laurence).
Hun leter etter sopp, men finner noe annet i skogen:
En sterkt skadet soldat (Colin Farrell) som trenger øyeblikkelig hjelp.
Problemet er at han har kjempet for fienden.
Det skal fort vise seg at det er et like stort problem at han er en mann.
Amy tar ham med seg til internatskolen, hvor hun, rektor Martha Farnsworth (Nicole Kidman), læreren Edwina Morrow (Kirsten Dunst), pluss noen få medelever har isolert seg.
Krigen har ført til at de ikke har noe trygt sted å reise til.
Internatskolen, hvor de lærer fransk og gode manerer, var fri for farer, men tilstedeværelsen til den sjarmerende «fienden» vekker komplekse følelser hos dem.
Etter hvert påvirkes det sosiale samspillet av sjalusi.
Han ligger i sengen med en skadet fot, men innser at han har makt.
«The Beguiled» blander sammen dette psykologiske kammerspillet med elementer hentet fra thriller-sjangeren, og er regissert av Sofia Coppola.
Hun er en interessant filmskaper, og debuterte med «The Virgin Suicides» (1999).
Den handlet om fremmedgjorte piker på 1970-tallet, og privilegerte jenter som ikke blir forstått av omgivelsene sine, er et motiv som går igjen i hennes filmografi.
Et kjennetegn i Coppolas regi er at hun plasserer kameraet med en større distanse til skuespillerne enn det som er vanlig.
Samtidig klarer hun i «The Beguiled», sammen med fotograf Philippe Le Sourd, å isolere rollefigurene i bildeutsnittet, slik at vi sitter igjen med følelsen av at de er alene selv når de er sammen med andre.
Når Coppola og Le Sourd viser oss pikene samlet i bildet, er bildekomposisjonen slik at internatskolen oppleves som stor og skummel.
Slike subtile grep imponerer, det samme gjelder den proffe bruken av de vakre omgivelsene og de tidsriktige kostymene.
Men bortsett fra å kommunisere følelsen av isolasjon og sviktende kameratskap, og at menn ofte er irritasjonsmoment – hvilket jo stemmer – skuffer Coppolas forsøk på å si noe større.
Jeg lurer på om det er fordi «The Beguiled» er en nytolkning av en 1971-film, regissert av Don Siegel.
Coppola har skiftet perspektivet fra soldaten til kvinnene, men dette grepet har få konsekvenser for hvordan fortellingen fungerer:
Det er fortsatt soldaten som driver handlingen.
Kvinnene reagerer.
Slik dynamikk er som regel verre i akkurat den type filmer Siegel – og hans beundrere – pleide å lage:
Tøffe menn med pistoler og blod på nevene.
Kvinnene var jomfruer i nød.
Er «The Beguiled» et forsøk på å kommentere dette, men uten å gjøre om på makten mellom dem?
Coppola må jo ha sett at 1971-filmen styrer sin (parodisk slemme) machohelt over ende i løpet av den siste halvdelen.
Hun har også fjernet en slave-rollefigur, noe som i originalen minnet seeren på at her bør ikke hovedrollene «heies på».
De største forandringene til Coppola handler mest om «stemning», og 2017-filmen er langt mer selvhøytidelig.
Man undres på hvordan man da skal tolke fjerningen av slaver fra fortellingen som noe annet enn feighet.
At en film ikke konfronterer historie akkurat slik man skulle ønske, er ikke det kjipe her – de som bryr seg om historie, uansett politisk ståsted, blir ofte skuffet av underholdning.
Filmer bør være gjennomtenkte, selv det som skal være lett underholdning.
Til slutt var det filmens åpningsscene som best oppsummerer det beste filmen har å si:
Man får ikke ha et Eden i fred hvis det er på bekostning av andre.
Kirsten Dunst har ikke bare vist oss dette i tidligere samarbeid med Coppola («Marie Antoinette»), men også i den langt bedre «Bring It On» (2000).
«The Beguiled» har bedre, påkostet filmproduksjon.
Men som filmkunst mangler den hva «Bring It On» har:
Mot.
| 0
|
501779
|
Tiller har skrevet en av høstens beste romaner
Skarpe, ubehagelige snapshots fra død til fødsel.
La meg begynne med slutten, slik forfatter Carl Frode Tiller også gjør i sin nyeste roman «Begynnelser»:
Dette er en av de beste bøkene i bokhøstene til nå, med umiskjennelig tillersk signatur.
Humoren lever side om side med tungsinnet, gjennom en passiv-aggressiv karakter som tidvis får lyst til å kaldkvele svigermor, men som (selvfølgelig) er for feig til å følge sine handlinger fullt ut.
Dermed ligner de persongalleriet i tidligere Tiller-romaner, særlig i hovedverket, trilogien «Innsirkling», som det tok ti år å fullføre.
I årets roman møter vi Terje som i begynnelsen av boken er hospitalisert som følge av et selvmordsforsøk, og helt på slutten av livet.
Etter den innledende dødsscenen hvor Terje «ser», men ikke blir sett av sine nærmeste, presenteres livet hans i omvendt kronologi.
Livet passerer i revy, som det heter.
Men som vanlig er det ikke akkurat bare komikk som dominerer når Tiller skildrer Hverdags-Norge med sine nådeløse penn.
Gjennom hans snapshots fra ulike stadier i voksenlivet, ungdomstid i opprør og barndom utvides portrettet av karakteren Terje.
For langt på vei går det bra med ham, han tar utdanning, får jobb og familie – til tross for en broket bakgrunn som etter hvert virvles opp.
Terje er miljøvernarbeider i Sør-Trøndelag fylkeskommune.
Jobben fyller han med pasjon, og med dyp bekymring for klimakrisen, men ikke mer enn at han spiser biff og kjører lange turer i bil.
Forholdet til familien er mildt sagt problematisk, både mor og søster er deprimert, og moren selvmedisinerer seg med alkohol.
Søsteren er utenfor arbeidslivet og sitter fast i en offerrolle.
Gjennom å sirkle seg bakover i livet til karakteren, får Tiller frem viktige scener og valg i livet til karakteren, men uten at det oppleves som mekanisk eller fremstår som enkle årsakssammenhenger.
Nå er også en av Tillers styrker at han lader selv tilsynelatende meningstomme scener med usedvanlig fylde.
Jeg husker blant annet en scene fra «Innsirkling»-trilogien hvor et ektepar krangler om hvorvidt det går an å spise vafler til middag.
Forfatteren tør å bli i slike scener over flere sider, og får på den måten frem vesentlige trekk ved sosiale relasjoner ved å lage sylskarpe dialoger over en bagatell.
Til tross for at han behandler alvorlige temaer som alkoholisme, depresjon og samlivsbrudd, er også humoren til stede, representert ved Terjes ofte skeptiske og lakoniske blikk på tilværelsen.
Jeg ler sjelden av norsk samtidslitteratur, men når Tiller beskriver Terje som får øye på det han tror er to overvektige representanter fra Jehovas Vitner som sitter i sofaen, for så å oppdage at det er hans egen far og stemor, sitter latteren løst.
Andre ganger setter Tiller opp et speil foran oss og viser frem smertepunktene i nære relasjoner, som når hovedpersonen legger seg på et annet rom enn konen, og bryskt avviser henne når hun forsøker å nærme seg.
Til tross for at han vet bedre.
Tiller er en forfatter som har funnet sitt helt eget grep og sin egen skrivemåte.
Han borer i sosiale relasjoner på en måte som nesten er ubehagelig gjenkjennelig å lese, samtidig gjør han det med en god dose humor.
De dialogdrevne scenene er dessuten så visuelt beskrevet at de kunne vært et filmmanus.
Så skal det også sies at «Begynnelser» opprinnelig var et teaterstykke, i samarbeid med Motorpsycho.
Adapsjonen er svært vellykket.
Jeg kjenner meg litt som da jeg så Olaug Nilssens «Stort og stygt» på DNS i vår.
Det er en tynn nerve mellom komikk og alvor, avgrunn og latter.
Få skildrer moderne livsvilkår som denne sindige nordtrønderen.
| 1
|
501780
|
Filmen skulle ha vært en publikumssuksess i 1996
«Askeladden i Dovregubbens hall» får til det den prøver på, men prøver ikke på så mye.
Prinsessen (Eili Harboe) nekter å gifte seg med den selvsentrerte, voldelige og – enda verre – danske prinsen Fredrik (Allan Hyde).
Problemet hennes er at et sagn sier at Dovregubben vil rane prinsessen hvis hun ikke har giftet seg før hun fyller 18.
Hun rømmer, men Dovregubben raner henne likevel.
Heldigvis finner den godhjertede, men vimsete Espen Askeladd (Vebjørn Enger) ut at han og brødrene kan klare å redde henne fra både Dovregubben og prinsen.
Både Enger og Harboe er unge og sjarmerende skuespillere fra Stavanger.
Førstnevnte hadde hovedrollen i «Kompani Orheim», mens du kan se Harboe i kinoaktuelle «Thelma».
At de begge er fra Bergens vestlandske rivalby er en interessant detalj av flere grunner:
Den første er at det unektelig er noe «barneteater-aktig» over filmens tilnærming til eventyrene om Askeladden, en tilnærming til formidlingen som minner om det Rogaland Teater (og DNS) er flinke på.
Innflytelsen fra barneteater går igjen i produksjonselementer som scenografi, kostymer og lyd, men også i filmens bruk av humor, spenning og skuespillernes overdrevne fakter.
Det er som om Harboe, Enger og resten av skuespillerne spiller for de som sitter bakerst i kinosalen.
Men Stavanger-bakgrunnen til hovedrolleinnehaverne (Madla-gutten Arthur Berning har også en viktig birolle) er interessant av en annen grunn:
De har begge gitt avkall på dialekten sin til fordel for en utvannet Marienlyst-uttale.
Nå er det riktignok sant at det er få som høres ut som Per Inge Torkelsen i området rundt Dovre, men hvis scenene skal være så overdrevne og enkle som de er i «Askeladden i Dovregubbens hall», vil jeg heller se Enger og Harboe bruke mer energi på å formidle det de tenker og føler og mindre på å snakke ty-de-lig i en film der det likevel er veldig enkelt å henge med.
Denne mangelen på tvetydighet er tydelig etterstrebet.
Regissør Mikkel Brænne Sandemose fortsetter slik han gjorde i «Gåten Ragnarok» og «Fritt Vilt 3»; med koreograferte kameraføringer og spesialeffekter.
Man kan se innflytelsen fra selskapet «Amblin» (stiftet av Steven Spielberg) her, et selskap som er ansvarlig for en rekke filmer som i utgangspunktet var ment for hele familien, men som i sin essens likevel snakker mest til unge gutter.
Slik er det også her:
«Tøffe» jenter som likevel må bli reddet.
Kjipe fedre som skjerper seg og lojalitet blant unge gutter i møte med store fiender.
Slåssing som løsning på problemer.
Slikt kan være verdt å irritere seg over når de symboliserer større problemer både i filmen i seg selv og ved hvordan den har blitt til:
Det er vanskelig å finne noen «sjel» her fordi filmen er et gjennomført «produkt» mer enn det er en film eller en fortelling.
Den beste oppsummeringen er at dette skulle ha vært en stor publikumssuksess i 1996.
Så kan man selv bestemme om dette høres positivt eller negativt ut.
Kommersiell tankegang er ikke feil i seg selv, og i en norsk kontekst er den fullt ut forståelig:
Det er ikke nok folk her til å opprettholde lange karrierer med kun (smal) kunstfilm.
Det er ikke nok folk her til at man kan ta store risikoer med påkostede produksjoner.
«Askeladden i Dovregubbens hall» er en underholdningsfilm som gjør det den skal, men ikke noe mer.
De som ser mange filmer kan godt trekke på smilebåndet her og der og kveppe her og der, men det endrer ikke på at det som binder filmen sammen er et statisk skjema filmen har fulgt.
Derfor ligner «Askeladden i Dovregubbens hall» mer på «Børning»-filmene enn på Ivo Caprinos gamle mesterverk.
| 0
|
501782
|
Et nytt stjerneskudd er født
Overbeviste til de grader.
Hun kom, hun sang og hun vant.
Blant de tusenvis av konserter jeg har anmeldt i årenes løp har jeg aldri vært borti en mer overbevisende debut.
16 år gamle Halie, alias Hannah Emilie Grung fra Bergen, kan allerede bestille flybilletter til neste års Bylarm og sette av tid til jobb på Bergenfest.
For det hun viste i en fullsatt sal i Teglverket på Kvarteret ga bud om at her har Bergen nok en artist som det kommer til å gå gjetord om.
Hun skriver låter som setter seg kontant i øret.
Foreløpig har hun bare sluppet én sang på Spotify, «Echo», men det er til gjengjeld av det slaget som du ikke får ut av hodet.
Hun har tydeligvis flere på lur.
Og for en stemme.
Klokkeklar med særpreg og stort spekter.
Et glimrende band i ryggen og perfekt lyd sørget for at det hele fungerte fra første tone.
Merkelig nok virket hun heller ikke det minste nervøs, og man skulle ikke tro at dette var første gang hun sto på en scene med fullt band.
At hun allerede har kontrakt med Made, og samarbeider med de samme folkene som står bak Aurora og Sigrid, er heller ikke noe dårlig utgangspunkt.
Foreløpig har hun et par år igjen på videregående før hun kan ofre seg helt for karrieren, men fremtiden ser ut til å være lys.
| 1
|
501783
|
Pergola er en skatt i Skostredet
Sløy jazz og brune farger.
Pergola er en godt gjemt skatt.
Inn gjennom et smau, under en klesvask og videre inn en bakgårdsdør.
Så er du der.
Vinbaren Pergola er godt gjemt i selve kjernen av Skostredet.
Og selv om det er to veier inn, er begge inngangene like hemmelige.
Finner du først veien, åpner det seg et koselig kjellerlokale.
Med en brun trebar, okergule vegger og et gammelt hvelv innerst i rommet.
Bordene er romantisk dekket med levende lys.
Stilen er nesten bohemsk.
Brun og intim, med stillebenmaleri for vinelskere på veggene.
Av gamle flasker med støv og slitte etiketter, ikke så helt ulike flaskene som står utstilte i vinduskarmene.
– Alle de tomme flaskene er drukket her, forteller eieren stolt, mens vi begge ser bort på det som en gang inneholdt en Piemonte-vin laget av Borgogno i 1952.
Det finnes flere skatter for vinelskere i det nye vinskapet.
Pergola har holdt på i syv år, og i løpet av den korte tiden klart å opparbeide seg rundt 400 titler på flaske.
Den dyreste av dem koster rundt 25.000 kr.
Men ser man forbi den, er prisnivået ganske rimelig.
Her får du et stort utvalg viner til under fem hundre kroner.
Og du kan dukke ned i en samling moderat prisede Baroloer til mellom seks og åtte hundrelapper.
Men vil du heller velge glass, har du muligheten til det også.
–
Du får egentlig nesten alt på glass her, forteller vinkelneren.
For i tillegg til alle flaskene på disken som allerede er åpne, bruker Pergola Coravin.
En type sprøyte med smaksnøytral gass, som gir dem anledning til å hente ut ett og ett glass uten at resten av flaskeinnholdet oksiderer.
– Gasspatronene koster litt, så vi må legge på rundt 25 kroner på den type glass, informerer han.
Er du villig til å betale litt ekstra for vin, gir det deg et bredt spekter å velge i.
Matutvalget er derimot enkelt.
Pergola lever opp til sitt italienske navn, og serverer fat med antipasti og pizza.
De italienske smårettene serveres i fem forskjellige størrelser og har ulike sammensetninger av europeisk oster og italienske pølser.
På fatet ligger en mild og fast spansk manchego, en salt fransk roquefort og en moden italiensk parmesan i tykke blokker, og fire forskjellige pølsetyper: parmaskinke, fennikelsalami, ventricina, en salamitype laget med chili og paprika, og en tredje salami laget på villsvin.
Ekte toskansk delikatesse.
Fatet serveres med store, grønne oliven, surdeigsbrød og en litt bitter olivenolje.
På spørsmål om hva man bør drikke til et slikt fat, smiler vinkelneren.
–
Jeg skulle gjerne gitt dere syv forskjellige glass, for alle smakene vil ta dere i forskjellige retninger.
Men hvis dere vil ha noe tungt og kraftig rødt, må det bli denne baroloen, sier han og peker på Bricco Rocca fra Cascina Ballarin.
–
Den har en intens smak med mye av alt, og passer perfekt med parmesanen.
En av mine andre favorittkombinasjoner er en halvtørr riesling fra Steffen Prüm sammen med roqueforten.
Han får rett i alt han sier.
Både Rieslingen og Baroloen passer godt sammen med hver sine oster, mens pølsene ikke passer med noen av dem.
Pizzabunnene lages hos Colonialen og stekes i en enkel pizzasteker av typen man kan kjøpe til å bruke hjemme.
Det er ikke veldig avansert, men et godt tilbud på et sted uten kjøkken.
Toppingen du kan velge mellom, er enten hvit eller rød.
Crème Fraîche eller tomat.
Og pizzaene dekkes med de samme pølsene vi allerede er blitt godt kjent med.
Den hvite varianten er laget med ventricina, og kler saltet og kryddersmakene fra pølsen.
Den røde pizzaen er derimot litt søt, laget med parmaskinke og mozzarella.
Begge er drysset med kvernet sort pepper, noe som passer best på den pizzatypen som allerede har litt krydder i smakene.
Bunnene er syltynne med en krispi knekk i skorpene.
Pergola er en hyggelig og intim vinbar med et hjerte for Italia og det gode italienske liv.
Stedet passer ypperlig for en date, eller et glass for den vininteresserte.
For her importerer de til og med noen av vinene selv.
Det er en god grunn til å dra på skattejakt i Skostredet.
På Pergola får du enkel mat og avansert drikke.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
501784
|
Overbevisende avsløring
En annerledes rap-kveld.
Så var katten ute av sekken.
Bergens mest hemmelige duo er ikke så hemmelig lenger.
Bak navnet Lekende Lett står den godt voksne ringreven Kristian Stockhaus og atskillig yngre Synne Sofi Bårdsdatter Bønes – eller Synni og Krissy, som de spøkefullt presenterte seg som.
Sammenlignet med mye av det som ellers har kommet fra den bergenske rap-scenen i senere år, er Lekende Lett atskillig mer «siviliserte».
Her handler det ikke om bitcher, babes og henge rundt med gjengen.
Derimot lett naive tekster om Nike joggesko, kjedelige somre, å være blakk, nærhet og kjærlighet.
Til tider også med en popflørt som kunne minne om Silja Sol.
På scenen låter Lekende Lett noe tyngre enn på Spotify.
Ikke fullt så preget av kjøkkenbenkelektronikk.
Synne tar seg av det meste av det vokale, mens Kristian styrer det musikalske.
I all hovedsak på minnepinne, men som tidligere frontfigur og gitarist i Ungdomsskulen må han selvfølgelig også få slippe til med et lite soloparti på elgitaren.
Diksjonen er tydeligere enn de fleste andre innen sjangeren.
Her får du med deg hvert eneste ord uten å måtte kunne tekstene på forhånd.
Morsomt er det også når Miami Vice og andre 80-tallshelter flimrer forbi på veggen bak scenen.
Ingen hemmelighet lenger.
Men like spennende for det.
| 1
|
501785
|
Stein Urheim viser mesterlige evner
Strengemesteren Stein Urheim viser på sin siste plate hvilken uhyre interessant musiker han er.
Det er noe tilbaketrukket og nesten litt sjenert over den bergenske strengemesteren Stein Urheims og hans musikalske landskaper.
Sammen med Mari Kvien Brunvoll har han laget tre kritikerroste album som alle utforsker de mindre rom; det lune, det mørke.
Det kjennes aldri som musikk laget for å fylle store konsertsaler.
Derfor kommer det kanskje som en overraskelse at han på sin siste utgivelse «Utopian Tales» er så voldsomt stor i sine penselstrøk, den spiller ofte på massive, modige elementer fremfor det forsiktige.
Monumentale «Just Intonation Island» er seig, utforskende og romslig i sin fremtoning, og den krever sitt av lytteren.
Følelsen av dramatikk er mer enn noen gang til stede i Urheims musikk, og tittelen resonnerer så veldig i nettopp denne låten; det er abstrakt historiefortelling.
«Letter from Walden Two» har en varm og dunkel følelse, med en gradvis oppbygning mot et ultimat spenningspunkt som skal forløses.
Saksofonen blir den ledende nerven på platens kanskje sterkeste øyeblikk.
Kontrastene på «Utopian Tales» kan være overveldende.
Å bevege seg fra proggete «Trouble in Canaticala» til den rolige, velkjente slidegitaren på «Hear the People Sing», er nesten som å komme hjem i trygg havn.
På «The Clown» er han igjen gjenforent med Mari Kvien Brunvoll, og det er låten som kanskje best fremhever det vanvittig kapable ensemblet som har bidratt til platen; Kjetil Møster, Kvien Brunvoll, Per Jørgensen, Ole Morten Vågan, Jørgen Træen og Kåre Opheim.
Låter som «The Selegrend Movement» og «Pala» tilføyer til platens dramatiske kurve og univers, som hele tiden veksler mellom smått og stort, fjærlett og blytungt, repetitivt og uforutsigbart.
«Utopian Tales» er nok et eksempel på Urheims mesterlige evner som komponist og sementerer hans ry som en av Norges mest interessante jazzmusikere.
| 1
|
501787
|
«Mother!» er en ekstrem film som er verdt å se
Noen av de mest minneverdige opplevelsene på kino er «elsk eller hat»-filmer.
«Mother!» er en av dem.
Den nye filmen «Mother!» er en filmanmelders mareritt:
En av disse «elsk eller hat»-filmene som er verdt å anbefale selv når man er usikker på hvem som vil like den.
Her får den fem hjerter, men den kunne like gjerne ha fått to – med en tekst her i avisen med de samme betraktningene om filmens styrker og svakheter.
Ikke bare er filmen vanskelig å vurdere, men premisset og plottet er også såpass freidig lagt opp at det ikke er godt å si hvordan man skal forklare historien.
Man må likevel prøve.
Javier Bardem og Jennifer Lawrence spiller mann og kone.
De lever fredfullt og alene i et stort hus som Lawrence pusser opp.
Så banker noen på døren.
Det er en lege, spilt av Ed Harris, som trenger et sted å bo.
Eller gjør han det?
Så er det et nytt bank på døren.
Denne gangen er det konen til Harris, spilt av Michelle Pfeiffer.
Her er det er noe som ikke stemmer.
Dette er alt du bør vite om «Mother!», den nye, dumdristige filmen fra regissør Darren Aronofsky.
Med filmen «Requiem for a Dream» (2000) markerte han seg som en filmskaper med vågale visuelle ideer og en forkjærlighet for intense sekvenser.
Et behov, som Aronofskys, for å la publikum ta del i rollefigurenes traumer kan slå feil ut, men når han treffer – som i «Black Swan» (2010) – blir det til filmopplevelser som sitter igjen i kropp og sinn.
Denne gangen er det Jennifer Lawrence som geleider publikum inn i et univers hvor det som skjer med henne også skjer med oss.
Nesten hvert eneste klipp er enten av henne, filmet over skulderen hennes eller et subjektivt klipp som viser oss hva hun ser der hun ser det fra.
Det vi ikke får vite, får vi ikke vite fordi rollefiguren hennes ikke får vite det.
Etter hvert skjønner man strategien til Aronofsky:
Klaustrofobien baller på seg.
Men når både vi og Lawrence er i ferd med å nå et kokepunkt, tar filmen enda en overraskende vending – i en film som gjør helomvendinger hver gang du tror du har klart å gjette hva som vil skje videre.
Flere av disse vendingene vil utsette Lawrence for noen av de tøffeste scenene hun har gjort som skuespiller.
Det er ikke kontroversielt å si at Lawrence trolig er verdens største filmstjerne akkurat nå.
Allerede i «Winter’s Bone» (2010) kunne man se henne uttrykke en fascinerende kombinasjon av frykt og mot på samme tid.
Navnet hennes er alene grunn nok til å få pengesterke studioer til å investere i filmer som «Mother!», hvor eksperimentering og gåtefullhet er viktige ingredienser.
Men det er likevel mer enn økonomi som gjør Lawrence til rett person for denne filmen:
Når historien (med vilje) er forvirrende, klarer Lawrence å vise seeren en troverdig, menneskelig reaksjon på de sære tingene «Mother!» er fylt av – logikken er forvirrende, men følelsene er tydelige.
Noen av disse sære tingene vil gi gjenklang for dem som har tilbrakt tid på søndagsskolen.
«Et hus må jo alltid være bygd av noen, men Gud er den som har bygd alt», slik det står i Brevet til hebreerne.
Er det dette som får Ed Harris til å komme på uanmeldt besøk?
«Mother!» lar seg ikke snevre inn av å ha kun én riktig tolkning; det er mye her som er verdt å tenke over og mye som er verdt å diskutere med venner.
Jeg har et par teorier, og det interessante er at noen av disse teoriene om hva filmen er en metafor for, betyr at «Mother!» er en metafor for noe litt pretensiøst og corny.
Men jeg vil heller ha sprø, pretensiøs inderlighet som ønsker å underholde, enn underholdning som ikke tar dristige valg.
Det finnes mange typer gode filmer, noen av dem er lettbeint underholdning, mens andre er gripende dramaer.
De har alle sin plass i vår filmkanon, og det samme gjelder «puslespill» hvor regissører har brukt filmens evne til å gjenskape drømmenes logikk og særegenhet til å formidle noe om psyken og hjertene våre.
Da er jo det å sette ting sammen, bit for bit, en del av pakken.
Det er godt mulig at flere vil si «var dette alt?» når filmen er ferdig.
Men jeg utfordrer folk som ser «Mother!», og som ender opp med å hate den, til å prøve å sette ord på hva filmen er og hva den vil.
Da kan man fort ende opp med å anbefale den videre likevel.
| 1
|
501789
|
Selv om «Aber Bergen» for det meste er kleint, er den bra på sitt beste
Gjengen i TV-serien «Aber Bergen» er tilbake.
Det samme er kvalitetsproblemene til den første sesongen.
«Ja gud, kor eg hadde pult han», sier Trine-Lise (Siv Torin Knudsen Petersen) til kollega Unn (Lykke Kristine Moen).
Denne replikken, hentet fra første episode av «Aber Bergen»s andre sesong, er et vakkert eksempel på hvor lavt denne bergensbaserte TV-serien kan synke.
Den første sesongens store problem er ikke blitt forbedret:
At genuint gode scener, lever side om side med genuint dårlige.
At givende, gode replikker, følges av forbausende håpløse.
Det genuint gode i «Aber Bergen» er det som kretser rundt den stumme, mystiske skotten Doug (Jon Ketil Johnsen).
Sesong to åpner med at han blir plaget av to bøller på togstasjonen i Arna, der den ene er spilt av Robert Eidevik fra bandet Hjerteslag.
Den andre får et kraftig hodeslag, som får dødelig utgang, og dermed må Doug ta sin straff.
Men så blir Erik Aber (Odd-Magnus Williamson) hans forsvarer, og han har selvfølgelig ingen problemer med å få forhindret varetektsfengsling.
For dette var vel uflaks under selvforsvar?
Eller det er noe som ikke stemmer?
Aber prøver å nøste opp trådene og disse er interessante.
Williamsons lekne tilnærming til Erik Aber som en opportunistisk advokat-cowboy fungerer bra, men han har en takknemlig oppgave:
Aber får alltid problemer som må håndteres der og da, og disse knipene får som regel en forløsning.
Slik dramaturgisk drahjelp, er det få andre her som får.
Selv veteranen Line Verndal blir blottstilt når hennes rollefigur Diana Dranges eneste oppgave synes være å kommentere det som foregår.
Abers kone Elea Wessel (Ellen Dorrit Petersen) har også en knipe:
Hun må redde advokatfirmaet Aber Bergen fra konkurs.
Det har seg slik at fiskeoppdretteren Harald Rødeggen (Vegar Hoel) trenger juridisk hjelp til en fusjon.
Om han blir kunde hos Aber Bergen, vil firmaet reddes og gå i pluss.
Hvor langt er Elea villig til å gå?
Rødeggen er svært interessert i å finne ut mer om Elea, og det blir god stemning mellom de to under et møte på DNS.
Der har de sett en oppsetning av «Borkman».
Altså Ibsen-stykket som handler om en mann som blir dømt for bedrageri etter noen ulovlige transaksjoner med kundenes penger.
Hmmmm.
«Aber Bergen» prøver å veksle mellom disse plottene, og flere sideplott, og resultatet blir at kvaliteten svinger for mye.
Ta for eksempel sitatet til Trine-Lise, som ble nevnt i begynnelsen av denne anmeldelsen:
Det er en privat samtale mellom to kvinnelige kolleger og handler om Rødeggen.
Jeg har vanskeligheter med å tro at kvinner snakker slik til hverandre mens de er på jobb.
Dessverre har jeg ikke anledning til å kvalitetssikre denne påstanden, men poenget er at de kvinnelige karakterene er særdeles lite troverdige.
Jeg tror ikke serieskaperne er sexistiske.
Det jeg derimot tror, er at «Aber Bergen» sjelden klarer å dramatisere hva folk ønsker og hva folk er redd for på noe annet vis enn at rollefigurene må si det høyt:
«Vi må unngå konkurs».
Ja vel, men hva står egentlig på spill?
«Rødeggen er deilig».
Ok, men vi venter fortsatt på å se Vegar Hoel gjøre noe deilig-ish, bortsett fra å ikke være like harry som de rundt ham.
Et slikt problem, med at følelser sies høyt i stedet for å dramatiseres, er noe «Aber Bergen» deler med mange andre norske serier.
Til og med noen av dem som blir omtalt som gode, som for eksempel TV 2-vinneren «Dag», som slapp unna med det mest fordi terapi var viktig for premisset dens.
Men «Aber Bergen» har også et annet dramaproblem til felles med andre norske serier, nemlig hvor mye tilfeldigheter har å si for handlingen.
For her dukker nøkkelvitner tilfeldigvis opp i bilen til Aber, og folk ringer ut av det blå med viktig informasjon.
Med «Aber Bergen» ser man konturene av en god TV-serie.
Sånn sett er ikke TV-seriens utfordring en av de verste en TV-produksjon kan ha:
Å omformulere ambisjonene og spisse det man allerede gjør bra.
Kanskje sexismen og de corny linjene kan bli en naturlig del av dette bergenske universet, og konfronteres, i stedet for å fremstå som nødløsninger for skrivingen.
| 0
|
501790
|
Sex, vold og raske penger
Den nye TV-serien «The Deuce» skildrer et nådeløst New York på 70-tallet, og de rare menneskene som skapte den moderne pornofilmen.
«The Deuce» er en ny dramaserie som handler om utgangspunktet for den amerikanske pornoindustrien på 1970-tallet.
Den vises på HBO Nordic, en strømmetjeneste som ikke har noen problemer med å vise oss vold og nakenhet.
Og «The Deuce» har tonnevis med sex, vold og raske penger.
Høres dette spekulativt ut?
Serien er heldigvis både rikere og mer interessant enn hva premisset kan høres ut som.
Til det er det er flere grunner.
Den første grunnen heter David Simon.
Han er en svært innflytelsesrik person i det man ofte kaller TV-dramaets «gullalder»: de ambisiøse seriene vi har fått i kjølvannet av «The Sopranos» (1999-2007).
Simon ble for alvor kjent med miniserien «The Corner» (2000), men var også manusforfatter i den toneangivende serien «Homicide» (1993-1999).
Hans bakgrunn som nyhetsjournalist må ha vært til god hjelp da han senere skapte mesterverket «The Wire» (2002-2008).
Denne sinte, samtidig analytiske, TV-serien handlet om hvordan samfunnsmessige forhold fører til kriminalitet og rusmisbruk.
Simon har nå skapt «The Deuce», og bruker den samme blandingen av analyse og karakterstudie som gjorde «The Wire» til en stadig eskalerende historie:
Når du tror på universet til serien, og når du tror på folks økonomiske behov, så begynner etter hvert selv små ting å ha store følger.
Etter fire episoder av «The Deuce» har mange av prosjektene til rollefigurene fortsatt til gode å komme i gang, og godt er det:
Serien tar seg nemlig tid til både å forklare hvem disse folkene er, som fulle og hele karakterer, og hvordan de er koblet sammen.
Byen og miljøet vises med en grundig detaljrikdom, både i produksjon og i dramaturgi.
Vi får se mye monstrøs atferd, men ingen monstre.
Når noen for eksempel kler av seg for penger, er de likevel ikke erotiske objekter, men snarere tredimensjonale personer vi kan tro på.
Dette leder oss til den andre gode grunnen til at «The Deuce» er verdt å se: skuespiller Maggie Gyllenhaal.
De som har sett henne i den briljante BBC-serien «The Honourable Woman» vet hva hun er god for, men «The Deuce» gir henne dårligere arbeidsforhold.
Hun spiller «Candy» Merrell, en kvinne som prostituerer seg og som samtidig er småbarnsmor – det kunne fort ha blitt en klisjé.
I «The Honourable Woman» hadde Gyllenhaal en historie som kretset rundt henne, hun var med i nesten hver eneste scene, mens Candy på sin side er en (viktig) bestanddel i en historie som veksler mellom et titalls rollefigurer.
Gyllenhaal lyser opp skjermen – nesten bokstavelig talt takket være hennes blonde parykk – hver gang «The Deuce» viser oss Candys vei fra et liv i fare og økonomisk nød, til en optimisme som vekkes når hun møter den voksende pornoindustrien og forstår hvordan denne kan gi henne trygghet – i både økonomisk og psykologisk forstand.
Hun skjønner nemlig raskt at hun har intelligens nok til å lykkes som filmskaper.
Med den lille tiden hun får, skaper Gyllenhaal en tredimensjonalitet, spesielt takket være smarte perspektivskift under scener som fort kunne blitt ydmykende affærer.
Hvilket leder oss til den tredje gode grunnen for hvorfor «The Deuce» er kvalitets-TV: regissør Michelle MacLaren.
De fleste TV-serier benytter seg av flere regissører i løpet av en sesong, men de fleste lar også regissøren av de første episodene – ofte en tungvekter – sette sammen det visuelle språket TV-serien skal følge.
MacLaren har fra før hatt mye av ansvaret for «Breaking Bad», og i «The Deuce» klarer hun et lite kunststykke:
Hun får det til å se ut som om vi er i de skitnere delene av 70-tallets New York, men uten å brife.
Ikke bare ser «The Deuce» troverdig ut, universet høres også troverdig ut.
Lydene av en levende by hviler over historien som et spøkelse, selv private stunder må tåle litt bråk fra naboen.
Troverdigheten er altså noe av det beste med denne serien.
Selv James Franco, som tvillingene Vincent og Frankie Martino, er troverdig – og en TV-serie som klarer å få en så jålete skuespiller til å fungere i en jålete dobbeltrolle, er vel verdt å bruke tiden sin på.
| 1
|
501791
|
Diane Kruger er det sterkeste kortet i Fatih Akins film om nynazismens konsekvenser
«Ut av intet» fungerer godt som nyansert portrett av et terroroffer.
Men den kunne vært hakket kvassere og langt mer original.
I mai i fjor konkurrerte «Ut av intet» om Gullpalmen i Cannes.
Siden da har tematikken bare økt i aktualitet, også i Norge, der nynazister i sommer tok til gatene.
Nå er ikke nynazisme som sådan emne for Fatih Akins film.
Den er mer en psykologisk studie av en kvinne som blir offer for nynazistenes gjerninger.
Diane Kruger spiller Katja, bosatt i Hamburg og gift med tysk-kurdiske Nuri, som hun har en seks år gammel sønn med.
Etter et fengselsopphold for narkokriminalitet, har han fått skikk på livet og driver et lite firma.
En bombe går av utenfor.
Nuri og sønnen blir drept.
Katja er ikke i tvil om at anslaget er rasistisk motivert.
Med sine tre vignetterte akter følger «Ut av intet» det klassiske dramaet, der vi først får en finstemt studie av Katjas tidlige sorgprosess, deretter et like klassisk rettssalsdrama og så en sisteakt drevet frem av Katjas hevntrang.
Finstemtheten er det særlig Kruger som står for, i en velbalansert veksling mellom sårbarhet og styrke, utagerende smerte og en sorg som synes å ha lagt et slør over ansikt og øyne, der minimal mimikk røper sterke reaksjoner og følelser.
Det er en stund siden sist en film av Fatih Akin var å se på ordinær kino i Norge, og det er det kanskje en grunn til.
Den siste var «Soul Kitchen» i 2009.
Før det huskes «Den andre siden» fra 2007 og gjennombruddsfilmen «Mot veggen» fra 2004, begge sterke og energiske filmer om globalisering og identitet.
Det er tråder Akin på sett og vis tar opp også nå.
Men som helhet mangler «In the Fade» den vare, filmatiske kraften som preger hans tidligste og beste filmer.
Særlig rettssalsdramaet oppleves stivt og tungt på labben, og forutsigbart, preget av velkjente forsøk på å mistenkeliggjøre offeret, Katja.
Det gjør førsteakten til filmens mest interessante og relevante.
Originaltittelen er «Aus Dem Nichts» – ut av intet.
I sin skildring av reaksjonen ved brå død, forteller den noe allment om å miste dem man elsker, enten det skjer i en ulykke eller i en terroraksjon – uavhengig av hvem som står bak terroren.
Og selv om det heller ikke her bringer til torgs noen nye innfallsvinkler på sorg, er dette partiet til tider gripende og ganske energisk, især i den fascinerende effektive måten Akin presenterer den lille familiens forhistorie, særegenhet og kjærlighet til hverandre på.
Det gjør at rettssalsdramaet oppleves ekstra stillestående og tungt, overspilt og konstruert.
Særlig fordi det følger like etter en visuelt og emosjonelt gripende scene, der Katja synker stadig lenger ned i badekaret med blodet pumpende ut av snittsår ved håndleddene.
Scenen er et både dramaturgisk og filmatisk vendepunkt.
Telefonen som ringer redder Katjas liv og bekrefter hennes antakelser om et rasistisk motivert bombeangrep.
Men for filmens del går det herfra bare nedover.
At filmen ikke dveler mer ved nynazismen som sådan, eller de to som står anklaget for bombeangrepet, er for så vidt greit.
Dette er som nevnt ikke en film om nazisme, og som sådan er de to anklagede mer som rekvisitter å regne.
Men den nesten skisseaktige presentasjonen av dem, og filmens mangel på krasshet og originalitet, gjør at den oppleves mer som en velspilt, men velkjent historie enn som en slående fortelling om Europa i dag.
(Anmeldelsen ble skrevet i forbindelse med førpremieren på Bergen Internasjonale Filmfestival).
| 0
|
501792
|
Vakker og elegant fremføring
Old school Beethoven og nytolkning av Bruckner.
«En levende legende» var tittelen på torsdagskonserten.
Og Menahem Pressler er jo det.
Med sine 94 år er han verdens eldste aktive konsertpianist.
Han kan se tilbake på en solistkarriere som startet på 1940-tallet og som fortsatte samtidig med at han i over femti år ledet Beaux Arts Trio, et av forrige århundres mest innflytelsesrike kammerensembler.
Trioen ble oppløst for ti år siden, men Pressler sluttet ikke å spille av den grunn.
Han fortsatte som solist.
Han var 90 da han debuterte med Berlinerfilharmonikerne.
Og på torsdag hørte vi ham altså i Grieghallen sammen Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Thomas Dausgaard.
På programmet sto Beethovens første klaverkonsert.
Den er skrevet av en ung kraftfull komponist som var en samtidens største klavervirtuoser.
En kunne selvsagt lure på hvordan en eldre herre som Pressler skulle klare alle de tekniske utfordringene som ligger innvevd i denne konserten.
Og, jo da, det var mange problematiske steder i tolkningen hans – fraseringer som ikke var helt i vater, akkorder og løp som ikke satt knivskarpt, urolige tempi og så videre.
Men det var også myk fleksibilitet i spillet hans, en gammel, erfaren pianists musikalske lek innenfor Beethovens stramme rammer – en fri, «old school» spillemåte som vi sjeldent hører i moderne konsertsaler.
Dausgaard er en eminent dirigent i slike situasjoner.
Han står med hele kroppen vendt mot klaveret og dirigerer samtidig med høyre hånd og etablerer hele tiden den nødvendige kontakten og sammenhengen mellom solist og orkester.
Det satt om lag førti musikere på scenen.
Klangen var lett, transparent – slik vi kjenner det fra Dausgaards fine Beethoven-innspillinger med Det Svenske Kammerorkester.
Etter pausen var antallet musikere nærmest tredoblet.
For nå gjaldt det Anton Bruckner sjette symfoni, en av de store, senromantiske mastodontene.
Johannes Brahms kalte i sin tid Bruckners symfonier for «symfoniske kjempeslanger».
Og det er jo noe kolossalt, noe overveldende, noe «larger than life» over disse voldsomme verkene.
Men det imponerende ved BFOs framføring av den sjette var at Dausgaard her klarte å bringe sine kammermusikalske erfaringer inn i tolkningen.
Det var klare linjeføringer, det var omhu for detaljene, det var blankpolert klang i alle orkestergrupper.
Selvsagt satt de store utblåsningene slik vi forventer det, med ekspansiv, nesten uutholdelig oppbygging til klimaks.
Men strykere og messingblåsere fikk aldri lov å overkjøre treblåserne.
Klangbildet var hele tiden overskuelig og gjennomsiktig.
Vakker og elegant er ord du vanligvis ikke forbinder med Bruckners symfonier.
På torsdag var de på sin plass.
| 1
|
501793
|
Sundfør byr på vakre sanger for en vanskelig tid
Susanne Sundfør går tilbake til røttene på sin nye plate.
Det fungerer strålende.
Ikke bare er Susanne Sundfør en av landets fremste låtskrivere og musikere, hun er også en av de mest produktive.
Knappe 31 år gammel har hun fem suksessplater under beltet, og er nå i ferd med å gi ut sitt sjette album, «Music For People In Trouble».
Hennes bakgrunn fra både klassisk musikk og jazz satte sitt preg på hennes debutalbum og den påfølgende «Take One».
Men når vi ser tilbake på karrieren til Sundfør, er det neppe disse utgivelsene som kommer til å stå som hennes definerende øyeblikk.
Sundfør var på ingen måte den første til å arbeide i krysningen mellom pop, jazz og klassisk.
Det var først da hun introduserte elementer av elektronika, på ikoniske «The Brothel», at det virkelig klaffet for Sundfør.
Det var da hun ble den bautaen i norsk musikkhistorie hun nå er blitt.
Så er det kanskje overraskende, og samtidig ikke, at hun etter ytterligere to utgivelser som fulgte nettopp denne sjangerstien, vender tilbake til det opprinnelige.
Tittelen «Music For People In Trouble» snakker til oss, et folk som i stadig større grad lever i en verden i ubalanse; politisk, klimatisk, sosialt.
Sundfør skriver primært historier fra sitt eget levde liv, og denne platen er på ingen måte et unntak.
Samtidig er den også vendt utover, mot lytterne.
Det er en dialog.
I en turbulent tid finnes det verdi i det stille, det respektfulle og det meditative – en stemme som ikke hever seg unødig.
Og akkurat dette virker det som om Sundfør har forstått på «Music For People In Trouble».
Den første singelen fra platen, «Undercover», er en appell til å snakke sant, å eliminere løgn, manipulasjon.
Det er ikke nødvendigvis håpefullt, faktisk heller indignert og skuffet.
Hun synger nærmest som et slag for naiviteten.
Ut med kynismen, inn med kjærligheten.
Det er et vakkert sammensurium som viser hvordan Sundfør mestrer både det eksperimentelle og det klassiske.
På «Good Luck Bad Luck» er hun sår, men selvsikker, en balanse hun mestrer suverent gjennom hele platen.
Den dramatiske kurven underveis er merkbar, akkurat som om hver låt har sin historie å fortelle.
Når blåseinstrumentene slår inn i enden av låtens knappe tre og et halvt minutter, kjennes det som et kapittel lukkes.
Bekken og fuglene på den etterfølgende «The Sound of War», leder oss inn i et nytt.
Serenaden minner om visetradisjon fra både Sverige og USA, som et ekko av antikrigsfolken som definerte en hel generasjon.
Sundfør er blitt best kjent for det store; hennes musikk har de siste årene hatt så mange, tykke lag.
«Music For People In Trouble» handler derimot om intimitet og det mikroskopiske.
Det er fullkomment nedstrippet, som på «Bedtime Story».
Låter som «No One Believes In Love Anymore» tyder på en nedstemt artist, en som sliter med å holde på optimismen gjennom de mange nederlag – både personlige, og de på avstand.
Det er også denne sinnsstemningen som gjør platen så relatérbar, og et bilde på sin tid.
Frustrasjon preger lyrikken, men mesterstykket ligger i at Susanne Sundfør har omgjort den til noe stille og vakkert, med en sjelden nerve.
Det demonstrerer hun på en av årets mest hjemsøkende låter, «The Golden Age».
«Mountaineers» avslutter platen med verdighet, styrke og håp på nærmest sakralt vis.
Som for å si at voldsomhet, brutalitet og fortvilelse finnes det nok av, uansett.
| 1
|
501795
|
Sterk og engasjert folkrock
Bandet Dig Deeper, som har ett bein i Oslo og ett i Bergen, vender blikket mot kontinentet på sin nye plate.
Dig Deeper har for lengst gjort seg fortjent til tittelen som et av Norges beste folkrockband.
Musikken deres har alltid vært noe nostalgisk i sitt uttrykk, og den blir gjort uforglemmelig av blant annet vokalist Einar Kaupangs uttrykksfulle tekster og emosjonsrike erindringer.
Han skriver mer enn gjerne om eget følelsesliv, fra et innefra-og-ut-perspektiv.
Sånn har det vært helt frem til nylig, da bandet vendte linsen utover, mot et politisk klima hvor de folkevalgte skryter og kjemper om å ha den strengeste innvandringspolitikken.
Det endte i den fabelaktige EP-en «Stars Tonight», som langt på vei byr på bandets mest bevisste og sterke låter.
På den måten er «In Central European Time» en forlengelse av nettopp denne tematikken, og Kaupang skriver om forholdene på kontinentet, om en fiksjonell karakter på vei gjennom Europa, papirløs.
Låtene er skrevet i jeg-perspektiv fordi det er der han føler seg tryggest.
«Don’t Ask Too Much» er en av platens umiddelbart fremragende låter; et musikalsk bilde på desperasjon, forvirring og frykt.
Den begynner mykt, nesten naivt, og avslutter forsonende, men strikt med ordene:
«Feel no shame, for the words you’re crying out now, they’re just echoes of your own fear and doubt».
Amerikansk alt-country og folkrock runger gjennom albumet hele veien, blant annet på kontemplative «The Ticket» og «Stars Tonight (Have You Seen)».
De mer overraskende momentene kommer på postrockinfuserte «How Can I Be Certain» og det suggererende, seige prognummeret «Sky Brown Sky», en av de mer minneverdige avslutninger på en plate på lenge.
«In Central European Time» er et album om samtiden, fortalt fra et fattet, men emosjonelt engasjert perspektiv.
Den peker kun fingre indirekte, ved å fortelle fragmenter av historiene til menneskene som nå beveger seg gjennom kontinentet.
Et stykke musikk som setter spor.
| 1
|
501797
|
Biff:«En fantastisk kvinne» er en nydelig film om retten til å leve sitt eget liv
For tre år siden tok «Gloria» kinogjengernes hjerter med storm.
Nå er Sebastian Leilo tilbake med nok et fascinerende kvinneportrett.
En scene mot slutten av filmen fanger med utsøkt presisjon essensen av hva dette handler om.
Hovedpersonen Marina sitter naken på divanen.
I et lite speil plassert over kjønnsorganet ser hun inn i sitt eget ansikt.
Hva er kjønnsidentitet, og hvor er den plassert?
I hodet?
Mellom beina?
Dette er ikke spørsmål filmen reiser eksplisitt, men de ligger som en understrøm i en film som i bunn og grunn handler om definisjonsmakt.
Vi har å gjøre med et menneske som er født som mann, som oppfatter seg som kvinne, og som spilles – med en blanding av ynde og rå kraft – av Daniela Vega, som selv er transkjønnet.
Marina har en kjæreste, Orlando (Francisco Reyes).
Han er langt eldre enn henne, og da han dør, tyter fordommene mot henne ut fra ulike kriker og kroker.
I politiet; som mistenker at det har skjedd noe kriminelt.
I familien Orlando forlot da han traff Marina.
Hun tvinges inn i ydmykende situasjoner der hun må forsvare seg selv og sin egen verdighet mot så vel uttalt som subtil forakt.
Men som sin eldre medsøster Gloria, nekter hun å innordne seg andres krav til hva og hvordan hun skal være.
Gjennom dette blir vi ikke bare konfrontert med intoleransens usle ansikt, vel så viktig er det at vi blir nådeløst konfrontert med vår hang til klare og avgrensede kategorier – kvinne, mann – og hvordan dette oppleves for en som bryter med dem.
De som så «Gloria» i 2014 har neppe glemt hvordan Leilo og hovedrolleinnehaver Paulina García på dynamisk vis formet en både vittig og fandenivoldsk, melankolsk og befriende fortelling om en kvinne sent i 50-årene.
Vi finner de samme ingrediensene her, men denne gangen spisses det melankolske enda mer mot det fandenivoldske, og med mindre vidd.
Slik må det være, gitt brutaliteten i historien, og sorgen Marina lever med og ikke får uttrykke.
Uten vidd er ikke filmen, men humoren er mer subtil.
Marina tar sangtimer og jobber som nattklubbsangerinne (Daniela Vega er en skolert operasanger).
Om dagen arbeider hun som kelner på et spisested der veggene er dekorert med dinosaurer.
I en scene kopierer Leilo og fotograf Benjamín Echazarreta den berømte scenen i «Jurassic Park», der en bil angripes av en rasende Tyrannosaurus Rex.
Her snus scenen nærmest på hodet.
Det er Marina som går løs på bilen.
Men det er de som sitter inni den, som er dinosaurene.
Med «En fantastisk kvinne» befester Sebastian Leilo sin posisjon som en av Chiles mest interessante regissører.
Hans siste film, «Disobedience», hadde nylig verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto.
I sin første engelskspråklige film fortsetter han sin undersøkelse av kvinneliv, seksualitet og personlig frihet, denne gangen i et ortodokst jødisk miljø i London, og med Rachel Weisz og Rachel McAdams i hovedrollene.
Det er bare å håpe at også den får norsk distribusjon.
«En fantastisk kvinne» har førpremiere på Biff, og ordinær kinopremiere 25. september.
| 1
|
501798
|
Opprykk til A-klassen
Marit Voldsæter er den beste ringevikaren du aldri fikk.
Og i alle fall den morsomste.
I tider da altfor mange politikere generelt (og en kunnskapsminister spesielt) driver og snakker ned læreryrket på inn- og utpust, er det godt verden har Marit Voldsæter.
Det nye showet «Null i biologi» er en herlig selvransakende og effektiv kjærlighetserklæring til alle skolens vrangsider og paradokser, på kontant fyllingsdalsk.
Voldsæter er fremdeles ustyrtelig morsom.
Etter en gymtime med henne, blir fysisk fostring aldri det samme.
Hvis du noen gang lurer på hva begrepet «topptrent i hytten» betyr, ikke spør.
Eller gå og se showet.
Hennes gjennomgang av menneskets evolusjon er også grensesprengende, med animerte kart, pekestokk og følgende eksistensielle konklusjon:
All menneskelig utvikling har ett mål, og det er «å ha seg».
Relativt banalt, jeg ser den, men det er mye morsommere når Voldsæter fremfører resonnementet.
Showet er upretensiøst og relevant for alle som har tilbrakt litt tid som elev.
Marit’n er dagens vikar, med kun et kateter, tavle og enkle effekter.
Hun er sjenerøs med selvironien, og hintene til hennes egen karriere med «Kvinner på randen» og bunnløse fascinasjon for Azar Karadas, krydrer forestillingen og gir den et fint personlig preg.
Ikke minst de drepende telefonsamtalene med «Min mor og di».
Balansen mellom det subtile tilbakeskuende og den fysiske humoren er krevende, men forestillingen er smart sammenskrudd – som en skoledag av det skeive slaget.
Her spares det mest hysteriske til slutt.
Samtidig finnes det en fin rød tråd her.
Fascinasjonen for kunnskap i alle sin bisarre form løper gjennom alle showets sekvenser, som en påminner om hvor herlig skolelivet tross alt kunne være, den gangen nysgjerrighet var en dyd.
Alvoret har også en plass.
Voldsæters satire over krangelen om K’en i KRLE-faget er kvass og presis.
Den viser hvor lattervekkende det kan være når politisk prestisje trumfer sunt skolevett.
Rektorer, lærere, pedagoger, timevikarer og alle som en gang har gått på skole, kan ha godt av en times terapi hos Frøken Voldsæter.
Showet er i bunn og grunn en varm supportersang til alle som driver og oppdrar og tar vare på ungene våre mesteparten av dagene, og lærer dem de underligste, nyttigste og nødvendigste ting i verden.
Ikke rart hun er takknemlig overfor alle som forsøkte.
De er helter, alle sammen.
| 1
|
501799
|
«De fleste vet nok at man bør gjøre sitt ytterste, også det man frykter, når et barn ber om hjelp.»
Personlig om oppvekst med alkoholisert mor, som fortelles med vidsyn og nyanser.
«Hvem har sett hva?
Hvorfor foretok de seg ikke noe?»
Disse to spørsmålene stiller forfatter Anne Bitsch et sted i boken, og etter endt lesning sitter man igjen og lurer på det samme.
Hvorfor grep ingen inn og hjalp Anne Bitsch, og hvor mange barn blir utsatt for noe lignende?
En stor del av drivkraften i denne sjeldent velkomponerte boken er å undersøke hva som gikk galt.
Bokens nåtid er høsten 2016, der forfatteren reiser tilbake til barndommens Danmark.
Det gjør hun for å oppsøke de som burde sett noe.
I boken konfronterer hun dem med spørsmålet:
Hvorfor foretok du deg ingenting?
Boken gjengir disse samtalene samt hvilke refleksjoner Bitsch gjør seg til deres svar.
Ansvarsfraskrivelsen er massiv og deprimerende, men enkelte mennesker lyser opp, med mot og vilje til å ta ansvar.
Anne Bitsch vokste opp hos en alkoholisert mor som på alle måter fremstår som en uskikket omsorgsperson.
Moren døde i 2007, 58 år gammel, noen og førti kilo tung, og boken innledes med en intens og levende skildring av begravelsen hennes.
Leseren forstår fort at Kamma, som moren heter, har forvoldt mye smerte i eget og andres liv.
I «Går du nå, er du ikke lenger min datter» veksler Bitsch på en fruktbar måte mellom levende, litterære skildringer og mer analytiske og reflekterende partier.
Det gjør at leseren kan følge oppveksten sett fra barnets perspektiv parallelt med at Bitsch setter sine opplevelser inn i en større sammenheng.
Gjennom brev, bilder og andre etterlatte papirer skriver hun frem en mor som var politisk engasjert og aktiv på ytre venstreside.
Moren studerte på 70-tallet, og ble gravid med Bitsch med en gift mann i -78.
Moren ser ut til å ha hatt et problematisk forhold til alkohol ganske tidlig, og Bitsch spør seg hvorfor ingen la merke til det.
Det som gjør denne boken til langt mer enn hårreisende dokumentasjon på sviktende omsorg, er at Bitsch styrer unna enkle årsaksforklaringer.
På en grundig måte diskuterer Bitsch, som også er forsker, ulike faktorer som kan ha spilt inn.
Det ene er selvsagt studenttid, spesielt det opposisjonelle 70-tallet hvor løssluppen omgang med alkohol var naturlig.
Bitsch trekker også frem morens personlighet, og et humør som svingte mer enn godt var.
Så sent som i 2001 ble moren diagnostisert som manisk-depressiv, hun brukte altså alkohol som selvmedisinering.
En annen faktor forfatteren trekker frem er den klassereisen moren gjorde da hun ble student og akademiker.
Alkoholikere fra middel- og overklassen er atypiske i forhold til de stereotypiske forestillinger vi har om forsofne drankere på parkbenker.
Morens alkoholisme ble skjult av klassetilhørighet.
I «Går du nå, er du ikke lenger min datter» forteller Anne Bitsch at hun faktisk forsøkte å få hjelp etter hvert.
Og mange av samtalene hun har med mennesker som burde grepet inn, er hjerteskjærende lesning.
Det var en annen tid, sier noen.
Andre sier at man ikke visste.
Den mest oppskakende samtalen har Bitsch med sin tidligere lærer på ungdomsskolen.
I samtalen kommer det frem at Bitsch’ mor ringte og truet skolen med represalier dersom de foretok seg noe, og at saken deretter ble lagt død.
En alkoholisert, voldelig og kontrollerende mor fikk altså viljen sin gjennom telefontrusler.
Dette er bare en av mange hendelser som vitner om at forfatteren ble utsatt for omfattende systemsvikt.
Boken handler også om at Anne Bitsch ble utsatt for incest, og hvordan omgivelsene reagerte da hun fortalte om hendelsene.
Bitsch ble mistenkeliggjort og overgrepene bagatellisert.
Det er lite lystig lesning.
«Går du nå, er du ikke lenger min datter» er en velskrevet bok og en viktig påminnelse til deg og meg om å gripe inn når barn åpenbart lider:
«Hvis man tillater seg å kjenne etter, vet nok de fleste at man bør gjøre sitt ytterste, også det man frykter, når et barn ber om hjelp.»
Ta ordene som en oppfordring.
| 1
|
501801
|
God barneforestilling om «flink pike-syndromet»
Gro Dahles og Svein Nyhus’ bok «Snill» passer perfekt på scenen.
Et scenekunstkompani som har fått for lite oppmerksomhet i Bergen, er Open Window Theatre.
De driver med figurteater, og i helgen har kompaniet hatt nye visninger av den Bragepris-vinnende boken «Snill» av ekteparet Gro Dahle og Svein Nyhus.
Open Window Theatre har en ambisjon om å skape flerkulturelle og tverrfaglige forestillinger for barn og voksne.
Bruk av dukker og en sterk visuell profil er noen av kjennetegnene ved kompaniet, som ikke er redd for å blande mange virkemidler.
Navnet Open Window Theatre stammer fra et ønske kompaniet har om å være et vindu mot verden og samarbeide med figurteatermiljøet i flere land.
Kompaniet har bakgrunn fra Polen, hvor figurteatertradisjonen står sterkere enn i Norge.
«Snill» handler om en jente som heter Lussi.
Hun er et perfekt lite barn som bare snakker når hun blir snakket til.
Hun gjør alle leksene sine uten feil og hun smiler alltid.
Lussi er så perfekt at hun til slutt en dag forsvinner inn i veggen.
Og siden hun bare er vant til å smile og være pen og pyntelig, klarer hun heller ikke å komme ut derfra.
Moralen kan vel sies å være at om man prøver å være perfekt og som alle andre, ender man til slutt opp med å være ingen.
«Se på munnen til Lussi!
Ser du tennene skinne og blinke og glitre?
Aldri kommet et stygt, skittent, svart ord ut av munnen til Lussi.
For munnen til Lussi er ren og pen.
Hun pusser tenner ti ganger ti ganger ti på hvert sted.
Har du sett noe så pent?
Noe så rent?»
Forestillingen ivaretar bokens formspråk og er sterkt inspirert av illustrasjonene derfra.
Det begynner så skikkelig og pertentlig, før det går veldig galt for Lussi.
Dominika Minkacz-Sira spiller alle de ulike rollene, som Lussi, Lussis mor, far, oldemor, venninne og lærer.
Hun veksler effektivt mellom ulike dukker, masker og egen kropp.
Det ligger nærmest en nervepirrende musikk under hele forestillingen, som gjør at den hele tiden har en ganske nifs grunntone.
De svarte, tomme øyene på de ulike Lussi-dukkene, kan minne om estetikken fra den fantastiske filmen «Coraline».
Med få, men svært virkningsfulle effekter, makter Minkacz-Sira å levere en variert og sammensatt forestilling.
En vegg brukes som lerret, der deler av historien fortelles og statister dukker opp.
Minkacz-Sira har en imponerende kontroll over de ulike dukkene og en nærmest dirrende kontakt med publikum.
Spillestilen er både mørk og mystisk, samtidig finnes det også mye humor her.
«Snill», med sine små 35 minutter, er tett, intens og skummel.
Kompaniet har også en annen, fin forestilling i repertoaret, om man har lyst å sjekke ut dette forfriskende kompaniet.
«Gregor Grinebiter» settes opp igjen på Cornerteateret 22. september og er vel verdt et besøk.
For Open Window Theatre tilbyr kanskje den aller beste scenekunsten for barn i Bergen akkurat nå.
| 1
|
501802
|
Bryggeriet er best på øl
Bryggeriet har unikt øl og en fantastisk utsikt over Vågen, men du får bedre hamburgere andre steder.
Følger du den store trappen opp i tredje etasje på Zachariasbryggen, åpner det seg et stort og luftig lokale, med en stil som ligger midt mellom en låve og et bryggeri.
Herfra er utsikten over Vågen fantastisk.
I alle fall hvis du klarer å kapre et av de fire bordene på den innebygde glassverandaen.
Sitter du inne i selve restaurantlokalet, er atmosfæren litt mindre interessant.
For når det er lite folk, som i dag, oppleves restauranten som hul og tom.
Her er det kun noen få hutrende turister, en student som puster ut med foreldrene etter endt flyttelass og to kjærester.
Musikk ville gjort stemningen hyggeligere og samtalene fra servitørene mindre hørbare.
Bryggeriet er et mikrobryggeri, en scene og en restaurant, som ifølge nettsidene serverer en germansk meny, der øl er en sentral ingrediens i matlagingen.
Ordet «germansk» sier ikke nødvendigvis så mye om menyen.
For matmessig er den verken ensrettet eller utpreget inspirert av det nordeuropeiske området fra Alpene og opp mot Danmark.
Maten på Bryggeriet har tydelige internasjonale trekk, med prosciutto fra Italia, chimichurri fra Sør- og Mellom-Amerika, og tzatziki fra Hellas og Tyrkia.
Spesialitetene er, ifølge servitøren, øl og hamburger.
Men spisekartet har også mer raffinerte retter, som smårettene av kongekrabbe og kamskjell.
Vi går for litt av begge deler.
De tre grillede kamskjellene har et sprøtt ytre.
De er rullet og stekt sammen med skinke, og serveres liggende blant polkadotter med sellerirot- og søtpotet-puré, som er dekorert med små flak av chips, tynne reddikskiver og oxalisblader.
Kamskjellkonsistensen er stekt til det ugjenkjennelige, og sammen med en intens saltsmak oppleves de nærmere en godt stekt fiskekake enn et delikat kamskjell.
Jeg feller nesten en tåre over den ubarmhjertige behandlingen av kamskjellsmaken, men trøstes av et tilbehør som passer godt til.
Kongekrabbebeinet serveres varmt, gratinert med urter og hvitløk til grillede grønnsaker og en iskald avokadosorbet i pistasjpulver.
De varme ingrediensene og den kalde isen er en uharmonisk kombinasjon som kolliderer i munnen og tar oppmerksomheten bort fra smakene.
Men begge smårettene er så elegant og vakkert utformet, at det er tydelig at noen har lagt hjerte og sjel på fatene.
Det er en fryd å se på.
At Bryggeriet lager sitt eget øl, er deres sterkeste kort.
Det gir dem en helt fantastisk mulighet til å eksperimentere med kombinasjoner av mat og øl, slik de har gjort med fish ’n’ chips, som er laget med ølrøre.
Det er derfor veldig skuffende når servitøren kun anbefaler riesling til sjømaten.
Restauranten fremhever selv hvordan bryggingen og menyutviklingen spiller sammen, og bør dermed tilby ølanbefalinger til rettene.
Personlig liker jeg godt fruktig øl med lite bitterhet til sjømat.
Både det og hveteøl ville passet godt her.
Dessverre er servitøren generelt usikker på utvalget og anbefaler kun ut fra egne preferanser.
Til hovedrettene, «Bryggeriets prime burger» og «Indrefilet av okse», bestiller vi to «snitt», små øl på cirka 2 dl, av Bryggeriets egne øl:
«Sunny Hunny» og «Shipping up to Nordnes India pale lager».
Den første lukter av søt og deilig honning, og er et lyst pale ale brygget med lokal honning fra Søylands biegard på Hjellestad.
Rosaskjæret i fargen kommer fra tilsatte solbær, som bidrar med syrlighet og en fruktig undertone i glasset.
Dette ølet passer fint til okseretten, som har kraftige smaker, som bladpersille, hvitløk og chili, i dressingen.
Den bakte poteten serveres med et urtesmør med tydelig dillsmak.
Bryggeriet produserer ikke bare sitt eget øl, de lager også sin egen is.
Og hasselnøttisen, som serveres til desserten av mille-feuille, er ren i nøttesmakene, og søt og fyldig, som om den skulle vært laget av italienske Ferrero selv.
Friske bær gir en god og syrlig kontrast til den sprø vaniljekaken, men midt i den norske bærsesongen skal det ikke være nødvendig å ty til amerikanske blåbær.
Bringebærene smaker dessuten bedre til.
Bryggeriet har fokus på lokale råvarer, og har spennende smaker på menyen, som kveite fra Glitne, eplemost fra Hardanger og egenprodusert øl.
Men hamburgeren som skulle være stedets signaturrett, er en stor skuffelse.
Innholdet er lite spennende og brødet karakterløst.
Fletter Bryggeriet menyen tettere sammen med drikkeutvalget, og brifer servitørene bedre om produktene, vil spiseopplevelsen bli mye bedre.
For i dag står ikke servicenivået og gjennomføringen i samsvar med de høye ambisjonene.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
501803
|
VM-maskoten er fartsglad og dumdristig
Apa fra Vennebyen er som flere av sykkelsportens VM-maskoter hentet fra moralfortellinger.
Selv om han opptrer ubetenksomt, har han litt å lære oss.
Apa fra Vennebyen er ikke valgt som maskot av Sykkel-VM i Bergen på grunn av verdiene han står for.
Hvis jeg forstår markedssjef Helge Stormoen rett, er han valgt for å støtte den lokale bedriften City of Friends AS, som forvalter merkevaren, for at regionen vår skal sitte igjen med størst mulig profitt etter VM (BT 16.01.17).
I anledning VM slippes det naturligvis en ny bok fra Vennebyens univers.
Pussig nok er ikke handlingen spesialskrevet for anledningen.
Men for de fleste som kjøper bøker til aldersgruppen to til fem år, holder det nok dersom tittelen oppleves som aktuell.
«Sykkel-action i Venneskogen» er basert på episode 22 i den animerte TV-serien, du finner den på Youtube som «Extreme Biking».
I likhet med øvrige episoder kan også denne niminutteren betraktes som reklame for alle produktene i Vennebyens sortiment.
Boken stiller på lik linje med ballonger, svettebånd og puslespill.
Det handler om Mia, Morten og kaninen Jumpi på en sykkelbane.
Dels utfører de kule triks, dels gjør de fornuftige øvelser som skal lære dem bedre kontroll over syklene.
Mens spektakulære triks løfter filmen, blir jeg her mer fristet til å teste ut de realistiske øvelsene:
Hvem kan sykle langsomst uten å sette en fot i bakken?
Bildene ligner på TV-seriens 3D-animasjoner.
De er umiddelbart gjenkjennelige og dermed salgbare, serien er tross alt en av Norges største suksesser med distribusjon til over 200 land.
Eller som det står på hjemmesiden til Vennebyen:
«figurer og miljøer [er] fremstilt i en moderne og fargerik stil, tilpasset et internasjonalt familiemarked.»
Dessverre ender gjerne den som vil tekkes flest mulig opp med et pregløst resultat.
Alle trær og sykler er like.
De er hvilke som helst trær og sykler.
Jeg mister lysten til å dvele ved bildene og kjenner ingen trang til å flytte inn i denne byen.
Samtidig må vi kritikere huske at for toåringer fins det knapt klisjeer.
De møter det meste for første gang.
Enkelheten gjør det lett å fokusere på det viktigste.
Apa er politiaspirant og seriens uforutsigbare element.
(Til voksne som får uheldige assosiasjoner til en ape i politiuniform:
Husk at han som oppfant Apa er politimann selv.)
Nå dukker Apa opp på sykkelbanen for å sjekke sikkerheten.
Han faller for fristelsen til å teste hoppet.
Naturligvis går det galt.
Mia blir igjen hos Apa, «for man skal aldri la en skadet person være alene!»
De to guttene får i oppdrag å varsle henholdsvis foreldre og ambulanse.
Disse kjønnsrollene fungerer selv i Saudi-Arabia.
Uansett – barna tar ansvar og viser inspirerende handlekraft.
Dessuten får vi vår faste dose utrykning for fulle sirener.
Apa føyer seg fint inn i rekken av sykkel-VMs maskoter.
Toscana valgte Pinocchio som får lang nese av å lyve, mens Doha satset på en høymoralsk hare, en slik arabisk barnelitteratur bruker til å oppdra barn.
Bergen har valgt en ape som er fartsglad, ubetenksom og dumdristig, men som mener godt, innrømmer sine feil og rydder opp etter seg – på forbilledlig vis.
Lesetips:
Bildeboken «Sykkelløpet» av Max Estes (Cappelen Damm) gir kort innføring i landeveissykling for de aller minste – med stemningssterke illustrasjoner inspirert av vestnorsk landskap.
| 0
|
501806
|
Stor kunst fra Susanne Sundfør
Et skritt tilbake, og noen sjumilssteg fremover
Konsert, Susanne Sundfør, Grieghallen.
Susanne Sundfør slutter aldri å overraske.
Tirsdagens utsolgte konsert i Grieghallen var på mange måter mange steg fremover sammenlignet med det hun har holdt på med de siste årene.
For ikke å snakke om annerledes.
Dette var ikke noen flørt med dansbar elektronika som hennes forrige på USF.
Mer en slags kunstforestilling eller performance.
En totalpakke både musikalsk og visuelt.
Både enklere og mer komplisert på samme tid enn før.
Og aldri så lite pretensiøst må vite.
En konsert som i all sin storslagenhet hadde vært perfekt på Festspillene.
Kvelden ganske enkelt viet hennes siste album, «Music For People In Trouble» som kom ut for et par uker siden.
Verken mer eller mindre.
Fremført i den rekkefølgen låtene fremstår på platen.
Men likevel ingen kopi eller plankekjøring.
Dette var også en konsert som strengt tatt ikke kunne finne sted noen andre steder enn i et konserthus.
Foran hele scenen hang et gjennomsiktig teppe som musikerne befant seg bak.
Dette ble benyttet til å projisere det visuelle som kompletterte tekstene.
Som platetittelen tilsier handler det om forurensing, krig og klodens generelle dårlige helsetilstand.
Ikke akkurat optimistisk.
Helt fra konserten begynner med «Mantra» og Susanne Sundfør med bare kassegitar og vokal, følges albumet slavisk.
Men det låter likevel annerledes.
Mer storslått og majestetisk.
Noe som ikke minst skyldes filmsnuttene og de grafiske elementene – eller kanskje man skal si kunsten - på lerretet i front.
Det er i høyeste grad innadvendt og småsært, men også lett tilgjengelig på samme tid.
Og ikke så lite mørkt og dystert.
Ikke et ord blir sagt mellom låtene.
Både Sundfør og musikerne er iført mørke hettegensere og fremstår forunderlig anonyme.
De presenteres heller ikke til slutt.
Kanskje ville vanlig høflighet ha tilsagt det, men det ville samtidig ha brutt med hele kunstkonseptet.
Stemmen til Susanne Sundfør er bedre enn noensinne.
Hun veksler mellom flygel, elpiano og kassegitar.
Kompet varierer fra det helt spartanske til massivt og dronete.
Det halve dusinet musikere hun har med seg, kontrabass, trommer, kor og tangenter, er både anonyme og virtuose på samme tid.
Det mest uvanlige er likevel benyttelsen av pedal steelgitar som det bærende musikalske instrumentet.
Noe som kanskje fungerer best på de folky og nesten countryaktige låtene, men som samtidig også gir konserten en helt særegen sound.
Her er både elementer av jazz, støy og solosnutter fra musikerne.
Dansbart er det derimot aldri.
Om Susanne Sundfør kan sies å ha vært pretensiøs tidligere, er dette å ta det hele et steg videre.
Men hun lander fjellstøtt.
Sannsynligvis blir det med noen få utvalgte spillejobber og denne ene konserten her i byen.
Konseptet koster nok litt for mye til at det kan tas ut på en lengre turne.
Dessverre, for dette hadde fortjent et atskillig større publikum.
| 1
|
501807
|
Er tiden over for de store ideer?
Forfriskende reiseguide til et Utopia som kanskje er nærmere enn vi tror.
Det er lett å avvise utopiske ideer som nettopp utopiske.
Helt til den tanke melder seg at det engang var utenkelig at kvinner skulle styre landet, at utdanning skulle være gratis for alle og at bilene skulle klare seg uten sjåfør.
De to første er blitt sedvane, den siste er i ferd med å bli virkelighet.
Den nederlandske journalisten og historikeren Rutger Bregman gjør for tiden internasjonal furore med en bok der han frekt og freidig påstår at det er realistisk å se for seg en fremtid der alle får en garantert minstelønn fra staten, hvor den gjennomsnittlige arbeidsuken er på 15 timer, og hvor grensene står åpne.
I tillegg påstår han at det vil være en langt bedre verden enn den vi nå sliter med.
Denne uken kommer han til Kapittel-festivalen for å forklare at Oscar Wilde hadde rett da han sa at et verdenskart som ikke omfatter Utopia, ikke er noe verdt, fordi det alltid er der menneskeheten ender.
I «Utopia for realister» argumenterer Bregman elegant og intenst for at også vår tid trenger store ideer.
Han erkjenner at mange utopier har endt som dystopier, med fascisme, sovjetkommunisme og nazisme som de grelleste eksemplene fra det forrige århundret.
Men han er heller ikke nådig mot det stadig mer sklerotiske forbrukersamfunnet vi nå lever i, er dette virkelig det beste vi kan få til?
Det er forfriskende å lese en bok som kombinerer enorme mengder etablert kunnskap med en vilje til å se inn i det ukjente, og tåle de hånlige avvisningene.
Hvem ville ikke ledd om noen for 100 år siden hadde foreslått at staten skulle betale alle innbyggere lønn resten av livet fra den dagen de fyller 67 år.
Borgerlønn, eller garantert minsteinntekt, flytter bare aldersgrensen til 18 år.
Som sosiologen Albert Hirschman observerte:
Så snart en utopi blir virkelighet, blir den regnet som noe helt alminnelig.
Bregman åpner boken med denne ideen om at staten skal sikre alle et økonomisk gulv, en tanke som er langt mindre utopisk i de nordiske velferdsstatene, enn i USA.
Likevel var det nære på at amerikanerne innførte et slikt system under Richard Nixon.
Inderne vurderer å gjøre det samme nå.
Det gjør også canadierne, skottene, finnene og en lang rekke andre.
Denne utopien trenger seg inn i rommet for det realistiske.
Bregmans bok er bare én av mange som argumenterer for at vi bør ta på alvor all den forskningen og praktiske erfaringen som viser at den beste og billigste måten å fjerne fattigdom på, er å gi de fattige penger.
Den andre utopien, om at arbeidet som er igjen når robotene har gjort sitt, må fordeles tynnere, er heller ikke ny.
I 1930 spådde John Maynard Keynes at i 2030 ville ingen i Vesten trenge å jobbe mer enn 15 timer i uken.
Det var selvsagt en utopi den gang, men det var også åttetimersdagen og fem dagers arbeidsuke 100 år tidligere.
Keynes var bare en realist forut for sin tid.
Den siste av Bregmans tre store ideer, er den mest provoserende; han vil fjerne grensesperringene mellom alle verdens nasjoner.
Mens varer, kapital og tjenester flyter fritt, blir menneskenes bevegelse hindret av stadig flere murer og innreiseforbud.
Dette hemmer den økonomiske utviklingen alvorlig.
Harvard-økonomen Lant Pritchett hevder at fri arbeidsvandring over hele verden vil øke den samlede rikdom med 65 billioner dollar, og utrydde fattigdommen i verden.
Det trengs en 28 årings mot for å presentere en slik tanke, i en tid hvor selv det velfungerende og stort sett lykkelige Sverige kan brukes som skremsel overfor dem som tror at noen tusen innvandrere vil ruinere oss.
Bregman har dette motet, og han kombinerer det med omfattende lesning, medrivende prosa og til tider overbevisende argumentasjon.
Hvis noen om 100 år ser seg tilbake, er det ikke sikkert det er Rutger Bregman de ler mest av.
| 1
|
501808
|
En sviende vittig og ubehagelig film åpner Biff
«The Square» byr på sylskarp sosial satire om kunst og menn og konsekvensen av våre handlinger.
Regissør Ruben Östlund har et helt eget blikk for sosiale relasjoner, interaksjoner og gruppedynamikk.
Det setter sitt særpreg på alle filmene hans, men i årets gullpalmevinner er det nærmest tematisk rendyrket.
Se bare på formålet med «The Square» – den fire ganger fire meter store ruten som gir filmen navn og som også er et prestisjetungt kunstprosjekt som skal stilles ut i et like prestisjetungt kunstgalleri så sentralt i Stockholm at det har direkte inngang til det kongelige slott.
Firkanten betegnes som «en frisone der tillit og omsorg rår.
I den har vi samme rettigheter og plikter, på lik fot.»
Det høres jo litt ut som en kortversjon av det kommunistiske manifest, litt som en naivistisk beskrivelse av skandinavisk sosialdemokrati.
Og det er ikke tilfeldig.
For å si det sånn:
Det er mange tiggere i Östlunds film.
På en stor, åpen plass står også en representant for en veldedig organisasjon og spør forbipasserende om de vil bidra til å redde et menneskes liv.
Det er et tilbud alle som en i sin travelhet takker høflig nei til.
Lyder dette overtydelig?
Til et visst punkt er det overtydelig, ja.
Men i Östlunds filmatiske verden er ikke denne typen tydeligheter noe problem.
De inngår snarere i en miks av infam humor og politisk alvor som unndrar seg å kunne henges på en knagg, og som gir en film full av nyanser så vel som latter, ubehag og pinligheter.
Samt situasjoner som ved første øyesyn kan synes absurde, som den mye omtalte scenen der hovedpersonen Christian blir med journalisten Anne (Elisabeth Moss) hjem, og hun har en sjimpanse gående rundt i leiligheten.
I all sin foruroligende komikk gir scenen mening både som en speiling av en senere situasjon og for filmens tematikk.
Ikke bare fordi sjimpansen synes å være glad i å tegne, mest fordi Östlunds filmer også er en utforskning av mannlighet.
Eller mannlig stakkarslighet, om du vil.
Vi så det i hans forrige – «Turist» – og vi ser det her, denne gangen kanalisert gjennom Christian – utmerket spilt av danske Claes Bang.
Han er galleriets kurator, en fraskilt elegantier med Tesla, sosial samvittighet og to døtre.
Da han en dag blir frastjålet mobiltelefon og lommebok lokkes han ut i ukjent lende både psykologisk og sosialt, eller sosialgeografisk om du vil.
Et lite gjennomtenkt forsøk på å få sakene tilbake får uante konsekvenser, og her er vi ved noe av kjernen i filmen.
I kunstmuseet omtales menneskelig interaksjon på et teoretisk plan og i et kaudervelsk språk som nærmest er en demonstrasjon av grunnlaget for debatten BTs kunstanmelder Silje Sigurdsen reiste i vår.
I virkelighetens verden får handlingene våre helt konkrete konsekvenser for andre mennesker.
Men hva skjer når kunstmuseet lar proffe PR-folk ta hånd om kunstformidlingen?
Og hva skjer når kunsten ikke innordner seg galleriets og museets dannede rammer, men blir vill og voldsom og vulgær?
Svaret skal ikke røpes, men på flere plan blir vi vitne til en moderne variant av eventyret om keiserens nye klær, spilt ut på et selvhøytidelighetens og forfengelighetens marked som er like deler vittig og ubehagelig å være vitne til.
Ruben Östlund besitter noen provokatoriske nådegaver jeg savner blant norske regissører.
For selv om «The Square» blir mer enn godt nok forstått ute i den store verden, er det noe særmerket svensk ved den.
Jeg merket det da jeg så den første gang på filmfestivalen i Toronto; jeg lo på steder der ingen andre lo.
Også her på berget bør det være nok av sorten å ta av.
Filmen føles ikke så lang som den faktisk er, men kunne tjent på noen innstramninger her og der.
Men det er underordnet det faktum at Östlund nok en gang har gitt oss en film som både byr på intelligent underholdning og treffende ubehag.
«The Square» åpner Biff tirsdag, og har ordinær premiere 29. september.
| 1
|
501809
|
På tavernaen med Tove Nilsen
Friksjonsløse postkort om skriving, sorg og forelskelse.
BT beklager:
Deler av denne anmeldelsen inneholder avskrift uten kildehenvisning.
Les mer her.
En av de fineste reiseskildringene jeg vet, er skrevet av den franske filosofen Simone de Beauvoir.
I «Amerika dag for dag» skildrer hun en fire måneders reise til USA i 1947.
Hun er invitert på forelesningsturné og valfarter USA med tog, buss og bil.
Beauvoir skildrer skyskraperne på Manhattan, folkelivet på barene og gangsterne i New York med stor litterær kraft.
Hun er filosofen som ikke vil til sengs før den siste nattklubben er stengt.
Og etter å ha besøkt manusforfattere i Los Angeles, skildrer hun den tiltakende sensuren.
Dessuten kommenterer Beauvoir grove utslag av rasepolitikk i New Orleans.
Men til tross for de kritiske passasjene, lengter hun fortsatt tilbake; «Der borte i natten stråler et digert kontinent.»
Man skal ikke ha lest mange forfatterintervjuer for å vite at øyen som øver samme magnetiske kraft på vår egen Tove Nilsen, er Kreta.
Den greske øyen ble blant annet beskrevet i «Kreta-døgn», hvor romanfortellingen følger forfatteren Tove og kjæresten T. i et nidagers opphold der.
Nå, fjorten år seinere, reiser hun alene – men med et gryende forhold og sorgen over farens død i bagasjen.
Vi møter den aldrende forfatteren som nærmest er rammet av «tomt rede»-syndrom, de voksne barna har flyttet ut.
Hovedpersonen kjenner ensomheten som tynger i å ha all frihet til å gjøre det man vil og ikke være behøvet av noen.
Da gjør hun det hun liker best, nemlig å pakke snippesken og skrivesakene og dra med første og beste fly til Kreta.
Hovedhandlingen utspiller seg her, kronologisk presentert gjennom dagene hun tilbringer i Hellas, men med tilbakeblikk til farens liv og død, og sidesprang til SMS-er og møter med den nye kjæresten.
Vel vitende om at Nilsen trolig treffer en del kvinner (og menn) med sine refleksjoner over det å møte kjærlighet som senior, mener jeg disse passasjene ikke har klart spranget fra det (tilsynelatende) private og selvopplevde til det som kan gis litterært liv.
Da står det mer på spill når Nilsen beskriver det å stå med restene av sin egen far i hendene i urnenedsettelse.
Hun skildrer hvordan hun samtidig er redd for å skitne seg til, mister grepet og «følte meg utilpass og dum med våte bukseknær».
De mange ambivalente følelsene og dunket da jeg-personen mister grepet på urnen, skaper en tragikomisk scene som rykker leseren ut av godstolen.
Og det trengs.
I en stor del av boken får jeg følelsen av å være leseren av en reisereportasje, snarere enn et romanverk.
Hun skildrer vegetasjon og dyr på Kreta, vennskapet med en aldrende taverna-vert og arbeidet med å skrive en bok.
Tidvis blir det blomstrende språket redusert til selvforelskede setninger som «Jeg skriver frem tjern hvor furutopper speiler seg og skyer driver i vannspeilet så vannløperne ser ut som de går på skyene.
Jeg skriver frem frosker som kvekker, og rugder som flyr over tretoppene med den underlige lyden sin.»
Jeg setter også den imaginære retsinaen i halsen over forsøkene på å beskrive flyktningkrisen med en klisjeaktig beskrivelse av alle mobiltelefonene som nå ligger på havets bunn.
Skildringen av forfatteren som hver kveld går til tavernaen for å nyte souvlaki, men skjemmes av karbontavtrykket sitt, for så å tenke på skjebnen til tusenvis av båtflyktninger, burde fått redaktøren til å ta frem kraftig blanco-lakk og utestemme.
Vel er det vanskelig å skrive godt om en humanitær krise, men i en bok som kretser om hovedpersonens egne anliggender og Sydentur, blir det lett ekstra platt.
Som helhet er reisedagboken litt for enkel, konfliktsky og overflatisk til at dette blir en roman som skaper friksjon hos leseren.
Jeg savner mer trøkk og nerve, slik som hos den franske filosofen som får meg til å se USA med et annet blikk og som gjør det med politisk kraft.
| 0
|
501810
|
Slapp VM-åpningsseremoni som heldigvis ender riktig bra
Litt for sprikende og ujevnt program.
Åpningsseremoni sykkel-VM, Torgallmenningen
Dersom Bergen noensinne skulle få arrangere sykkel-VM igjen, har jeg følgende forslag til åpningsseremoni:
La Fargespill utgjøre det meste av forestillingen og gi ordfører, kulturminister og sykkelpresident et halvt minutt hver.
Forresten.
Sløyf gjerne de tre siste.
Ikke slik å forstå at det var noe spesielt å utsette på de andre utøverne under lørdagens åpningsseremoni.
Problemet er bare at i sin iver etter å dekke de fleste kulturuttrykk i kulturbyen Bergen, ender arrangørene opp med en høyst forglemmelig forestilling.
Det hele blir sprikende og til dels usammenhengende.
Ikke nødvendigvis dårlig.
Men kjedelig, og bærer også litt preg av å gå på sparebluss.
I likhet med mye av det såkalte kulturprogrammet under årets sykkel-VM.
Nå var det derimot ikke spart på teknikken.
En enorm scene som nesten dekket Torgallmenningen i hele sin bredde.
Gigantiske storskjermer på hver side og i bakkant.
Så åpner da også seansen med klassisk vestnorsk turistreklame på storskjermene der Helge Jordal resiterer en slags oppdatert utgave av Nystemten.
Lars Vaular som første artist stiller i sin klassiske treningsdrakt og har ikke falt for fristelsen til å iføre seg sykkelbukser.
Det blir med én låt før konferansier Tarjei Strøm overtar.
Det går for det meste på bergensk, men selvfølgelig tekstet på engelsk på storskjermene for de tilreisende fra utlandet.
–
Har vi det bra?
Responsen er det ingenting å utsette på.
Folkemusikkgruppen Spindel, med Sigrid Moldestad og Liv Merete Kroken på hardingfeler, sørger for at det norske folkemusikk-alibiet også blir ivaretatt.
Ordfører Marte Mjøs Persen, naturligvis introdusert med et par slagere fra ett av Bergens mange buekorps, holder seg til engelsk under talen sin.
Men passer heldigvis på å uttale vårt bynavn med bred skarre-r hver gang hun nevner Bergen.
Forbilledlig.
Slik skal det gjøres når du er på hjemmebane.
Tid for litt klassisk med Ole Bull og Edvard Grieg.
Både fiolinist Tor Jaran Apold og sanger Tomine Mikkeline Eide kan sitt fag.
I lengden blir det likevel litt for seriøst og stillferdig til å opprettholde konsentrasjonen hos publikum.
Byoriginalen Ottoen, Otto Fredrik Wollertsen, som døde i fjor vinter, var kanskje Bergens mest berømte syklist – i hvert fall på hjemmebane.
Bjarte Hjelmelands hyllest til ham, fremført av skuespilleren Gerald Pettersen, fungerer sikkert utmerket på en teaterscene.
Men virker dessverre høyst malplassert på en åpningsseremoni som denne.
Det handler ikke bare om å ta doperne, men også ta de rene utøverne, sier kulturminister Linda Hofstad Helleland i sin tale.
Hva i all verden nå hun måtte mene med det.
Saksofonist Kjetil Møsters soloopptreden, stående bakerst ved Sjømannsmonumentet på motsatt side av Torgallmenningen, og overført til storskjermene, er det ingenting å utsette på.
Ei heller dansegruppen Schangs nummer med en blanding av soul og EDM.
Men samtidig fungerer det som nok et bevis på at arrangørene på død liv skal ha med absolutt alt som finnes av kulturelle ytringsformer i byen.
Selvfølgelig er også den offisielle VM-låten «Someone At The Finish Line» på plass.
Men med noe over 5000 treff på Spotify, og knappe 4000 visninger på Youtube for videoen, er det vel tvilsomt om noen husker den når syklistene har reist sin vei neste søndag.
Det er vel også tvilsomt om noen husker sykkelpresident Brian Cooksons offisielle åpningstale.
Selv om han både kunne nevne at Thor Hushovd befant seg foran scenen, og at Bergen var en vakker by.
Sjelden har det vel vært mindre trøkk i avsyngingen av «Nystemten» enn denne kvelden.
I hvert fall med tanke på at det var nærmere 10.000 samlet på Torgallmenningen.
Riktignok er det mange tilreisende i byen i disse tider, men likevel.
Heldigvis hadde man spart det beste til slutt.
Det multikulturelle ensemblet i «Fargespill» var i høyeste grad vel verdt ventetiden.
En vidunderlig blanding av livsglede, musikalitet og virtuositet.
Det synges både på norsk og diverse andre språk.
Det danses og det gjøgles.
Varmer langt inn i sjelen.
Ender sykkel-VM like bra som avslutningen på åpningsseremonien, er det lite å bekymre seg for.
| 0
|
501811
|
Noomi Rapace imponerer mer enn Tommy Wirkolas film
«What Happened to Monday» kunne blitt en spennende dystopi.
I stedet skjærer den ut i humørløse klisjeer, blodig kaos og total tomhet.
I en overbefolket fremtid føder en kvinne eneggede syvlinger.
De vokser opp i skjul hos sin morfar (Willem Dafoe).
Som barn spilles de av Clara Read, som voksne av Noomi Rapace.
Teknisk er det såpass imponerende at jeg nesten ser gjennom fingrene på at de som typer er papirdukkesjablonger, ikke levende mennesker.
Det gjelder for øvrig alle rollefigurene.
Som fremtidsdystopi er historien i utgangspunktet interessant, og filmen begynner lovende, med en medrivende skildring av forholdene som ledet frem til der vi er i dag.
I filmens nåtid har myndighetene innført en ettbarnspolitikk som håndheves så strengt at uheldige søsken sendes inn i en komatisk søvn de først skal vekkes fra når befolkningseksplosjonen ikke lenger truer.
For å slippe unna dette regimet, må de syv søstrene dele identitet.
De er oppkalt etter hver sin ukedag, og på dagen de har navn fra kler den enkelte seg opp som den konstruerte «Karen Settman» og går til bankjobben de deler.
En mandag kommer ikke Monday hjem.
Hva har skjedd?
Glenn Close har en sentral rolle, men med Wirkola som instruktør fjernes alle spor av hennes fortid som seks ganger Oscar-nominert.
Han har også hentet inn norske skuespillere som Pål Sverre Hagen, Christian Rubeck, Vegar Hoel, Stig Frode Henriksen og Cecilie Mosli til diverse mindre roller.
Noen synes knapt på lerretet, de som har litt større roller får lite å spille på, annet enn å se skumle eller morske eller sinte ut.
Til å være en Wirkola-film er den imponerende humørløs.
Han er kanskje ikke en regissør å vente seg så mye subtilitet fra, men derfra og til det oseanet av slappe, overforklarende dialoger filmen bader i, ligger tross alt en mulighet for en smule substans.
Men etter den lovende starten blir filmen bare dummere og dummere.
Alt som tross alt ligger der av brennbare politiske og etiske spørsmål slippes som en våt klut.
I den grad den har underholdningsverdi, er det som klossete, blodig B-film der de som liker å se damer slåss med hverandre, får flust av det, og hvor Rapace ser konstant lidelsesfull ut – også i en sexscene som må være blant filmhistoriens kleineste.
| 0
|
501812
|
«Hannah» viser til fulle hvilken ruvende skuespiller Charlotte Rampling er
Med sparsom dialog tegner filmen et nærgående portrett av en kvinnes langsomme erkjennelsesprosess.
Charlotte Rampling har et ansikt der alt og ingen ting vises.
Det kan ha en sfinxs uutgrunnelighet, for i neste øyeblikk å nærmest smelte i en brå varme, eller briste i et vell av følelser, eller forandres ved bare en ørliten trekning.
De så som henne som Kate i Andrew Haighs «45 år» husker hvordan ansiktsuttrykket helt mot slutten av filmen skifter mens hun danser med sin mann.
Det alene setter punktum for filmen.
Filmatisk er det mye som skiller «Hannah» og «45» år, men tematisk har de et sterkt fellestrekk.
Også her følger vi en eldre kvinne som, konfrontert med realiteter som gradvis avdekkes, må revurdere sin lojalitet til ektemannen.
I den prosessen synes livet hennes å smuldre opp.
I italienske Andrea Pallaoros regi får vi et langsomt, dvelende og filmatisk utsøkt verk, der enkelte bilder og sekvenser nærmest er suggererende i sin særmerkede og subtile kraft.
Et eksempel:
Mens Hannah holder på med noe på utsiden av bildekanten, ser vi ektesengen i et speil; separert markant på midten av en speilramme som danner en langsgående barriere midt i sengen.
Forklart slik, kan bildet virke overtydelig.
Det er det ikke.
Pallaoros fortellerstil er nærmest «undertydelig».
«Hannah» er som et puslespill der tilskueren selv må sette sammen bit for bit, ved hjelp av det vi ser, og ikke minst: det vi hører.
Det er et annet særtrekk ved filmen.
Her sies lite, dialogen er sparsom, og her sies enda mindre helt eksplisitt om det som har skjedd.
Vi ser Hannah følge ektemannen til fengselet, og at hun besøker ham der, men vi får ingen direkte informasjon om hva han har gjort, vi bare aner det, etter hvert.
Samtidig sies mye, indirekte.
Hannah er med i en amatørteatergruppe, de øver inn Ibsens «Et dukkehjem», og utdrag hun leser herfra blir liggende som en mulig refleksjon av Hannahs tanker og sinnstilstand.
Det samme gjør en hissig kjærestekrangel på T-banen.
Det er med andre ord en film som krever sitt av publikum, også fordi den på sin dvelende måte er mettet med handling, men samtidig så stillfaren i sin granskning av Hannahs prosess.
Jeg kan knapt tenke meg noen annen skuespiller som kunne formidlet denne prosessen med så stor tilbakeholdenhet og så mange og ofte ørsmå nyanser som Charlotte Rampling.
Rollen virker nærmest spesialskrevet for henne.
På fullstendig udramatisk vis formidler hun og Pallaoro et sterkt menneskelig og eksistensielt drama, og måten regissøren tar i bruk filmmediets audiovisuelle muligheter på, nærmer seg det mesterlige.
Filmen ble anmeldt under Biff, og har ordinær premiere fredag 13. april.
| 1
|
501813
|
Dette er deilig og dramatisk bergensmetal
Alle mørke hjerter gleder seg over Vulture Industries’ nye plate.
Bergenske Vulture Industries har i over ti år disket opp med svært potent heksebrygg bestående av blant annet ekstremmetall og hardrock.
Debutalbumet «The Dystopia Journals» (2007) er fremdeles en liten genistrek av en plate.
Og selv om mange av bandets nyanser druknet i det musikalske hardkjøret på oppfølgeren «The Malefactor's Bloody Register» (2010), klarte bandet på tredjeplaten, «The Tower», å mane frem noen av de mest ubehagelige stemningene som har kommet fra den bergenske metalscenen.
Ti år etter debuten er bandet tilbake igjen, med sin kanskje mest gjennomførte utgivelse til nå.
De piskende dobbeltpedalene er byttet ut med storslåtte, drømmeaktige melodier.
De har beveget seg litt nærmere David Bowie, Faith No More, Devin Townsend Project og Therapy?, men fremdeles ispedd en solid dose gotisk rock.
Det å pøse på med snirklete arrangementer, kompliserte riff, intrikate rytmemønstre og operatiske soloer er ingen heksekunst.
Det som skiller Vulture Industries fra så mange band innen samme sjanger, er at bandet aldri mister den fengende, fengslende og berusende melodien av syne.
Dette er melodilinjer som gjerne utbroderes og kompliseres, men grunnstammen i dem står fjellstøtt.
Vulture Industries lager melodier du vil høre mer av og historier du vil vite slutten på, og ved å skjære inn til beinet på strukturer og arrangement får bandet disse til å tre frem enda tydeligere enn noen gang før.
«Stranger Times» er et fargerikt album, med mange ulike smaker.
Det føles som om den majestetiske «Tales of Woe» nærmest ruver over lytteren, mens den Ghost-aktige «Strangers» og den My Dying Bride-influerte «Something Vile» på hvert sitt vis messer frem mørke, drømmeaktige tablåer.
For ikke å snakke om den berusende «Midnight Draws Near», en jagende låt som egentlig bare er et eneste deilig, langt crescendo.
Likevel henger det i hop alt sammen; Vulture Industries' karakteristiske stil gjennomsyrer hver eneste takt og tone.
Rocken erklæres død med jevne mellomrom, nå sist i sommer da rapsjangeren for første gang passerte rocken i popularitet – og det i USA, rockens hjemland.
Bandentusiastene blant oss har likevel ingen grunn til å bli bekymret; det er visse stemninger som ikke kan skapes uten bass, gitarer, vokal og trommer.
«Stranger Times» er en slik utgivelse; de hoggende rytmene, de lengtende soloene og en vokalist som får bruke hele sitt register – fra det mye og smektende til de aggressive og desperate – gjør at musikken får en eksplisitt fysisk dimensjon som gjør både godt og vondt.
| 1
|
501814
|
Forlaget har nok satset på at Jahn Otto Johansens navn skal selge denne boken.I så fall gjør de ham en bjørnetjeneste.
Jahn Otto Johansen jakter på sitt opphav, men finner det ikke.
Jahn Otto Johansen har ofte øst av sin overflod.
Denne gang forsøker han å dele av sitt underskudd.
Det går ikke like godt.
Mot slutten av en kort bok om bestemoren Marie og mannen som gjorde henne gravid, skriver han:
«Mye er uklart i denne saken».
Det er dessverre en riktig observasjon, og burde ført til at boken ble utsatt til historien ble noe klarere.
Johansen har tidligere skrevet om vanskelige barndomsår i Grenland.
I «Marie og hennes elsker» gjør han det igjen.
Det er nok et klokt trekk.
Skildringene av oppveksten som dissenterunge med en traumatisert far, i et miljø med sterkt konformitetspress, er det som bærer boken.
Jakten på den forsvunne bestemor og den enda mer forsvunne bestefar blir dessverre bare et sidespor.
Bestemoren Marie forlot Johansens far like etter fødselen, og holdt seg borte.
Hun meldte seg tidlig inn i Nasjonal Samling, og meldte seg inn igjen i april 1945, bare noen uker før krigen var over.
Her ligger det åpenbart en historie, men den klarer ikke Johansen å avdekke.
Sporene han finner i hennes etterlatte papirer er få, og fører ikke til noe mer enn luftige spekulasjoner.
Samtalene han hadde med henne før hun døde, var åpenbart gjerrige på private opplysninger.
Resultatet blir en jakt uten funn.
Underveis skildrer Johansen sin oppvekst, og gjør det innimellom med en ærlighet som griper.
Men det blir med noen korte skissestreker før han haster videre.
Dialogene virker like konstruerte som de må være, noe han for så vidt indirekte innrømmer.
Enkelte ganger tar han seg litt store friheter, som når han påstår at «smellvakre mormonerjenter» blunket til ham, tilbød ham sex han «aldri har kjent maken til» og ville gifte seg med ham, uaktet at han var gift fra før.
Polygami ble avviklet hos mormonerne i Utah i 1890, Johansen kom dit i 1987.
Lite troverdig er også opplysningen om den tilfeldige henvendelsen som på en måte løser gåten om Maries elsker.
Johansen skriver at han ble oppringt av en dame på Sørlandet, som kunne fortelle at hans bestefar også hadde besvangret hennes mor rundt forrige århundreskifte.
Det er 117 år siden.
Forlaget har nok satset på at Jahn Otto Johansens navn skal selge denne boken.
I så fall gjør de ham en bjørnetjeneste.
| 0
|
501815
|
«Victoria og Abdul» er fornærmende fordummende
En kompleks tid og et rikt vennskap blir til en forglemmelig film.
Hvem vil ikke ha en god venn?
En lojal kompanjong som samtidig utvider horisonten din?
Spørsmålet er strengt tatt kjernen i vår moderne filmhistorie – helt fra Chaplins «Småen» (1925) til «Star Wars: The Force Awakens».
Det er lettere å juble for en seier hvis heltene har noen å juble sammen med.
Dette er også kjernen i den nye filmen «Victoria og Abdul», der Judi Dench spiller dronning Victoria og Bollywood-stjernen Ali Fazal spiller hennes (muslimske) tjener, og senere nære venn, Abdul Karim.
«Victoria og Abdul» tar også opp et annet viktig tema fra filmhistorien:
Rettferdighet.
Fra Chaplin til «Kongens nei» har rett skullet være rett.
Men det å velge å fortelle en historie med et viktig tema, er ikke det samme som at man klarer å fortelle den på et spennende vis.
Og det er heller lite i «Victoria og Abdul» som tyder på at filmskaperne har hatt noe på hjertet annet enn å ramme inn en kompleks tid i enkle former.
For å nyte «Victoria og Abdul» slik filmen vil, må du la være å tenke på et par ting.
Først og fremst bør du ikke bry deg om de grusomme overgrepene India ble utsatt for av det britiske imperiet.
Og i alle fall glemme at dronning Victoria ga sin tilslutning til en hissig politikk, hvor britene tydde til krigføring og maktmisbruk for å få økonomisk makt over andres landområder.
Du bør la være å huske de gode, subtile filmene til regissør Frears, som «Farlige forbindelser» (1988) og «Fikserne» (1990).
Kanskje du også skal la være å bry deg om at gjengivelsene av 1880-tallets India, Firenze og London er gjort med dårlig dataanimasjon.
Og så bør du overse at Judi Dench – en av Storbritannias absolutte legender – har valgt å spille dronning Victoria som en klovnete dame som minner mer om Miss Sophie fra «Grevinnen og hovmesteren», enn et statsoverhode med ansvaret for en milliard medmennesker.
Dersom du klarer å glemme hvor støtende det kan være med historier der rasisme blir redusert til noe folk gjør «bare fordi» de er slemme og maktsyke, og at «vi har så mye å lære» av livsgleden til enkle, fattige mennesker, og dersom du klarer å la være å tenke på hvor svak historiefortellingen er når store, komplekse problemer blir løst bare folk lærer seg å slappe av litt og slutte med å være kjipe, da kan det være at «Victoria og Abdul» er en helt grei film for deg.
| 0
|
501816
|
Fenomenalt fra «fenomenet»
Verdens beste sognerapper fortsetter å lage gode låter og hysteriske tekster.
Da bygdegutten Per Áki Kvikne Sigurdsson begynte å rappe under artistnavnet Kjartan Lauritzen, var det tullerap på bergensk.
På balestrandsartistens tredje EP, «Fenomenet», er kanskje parodikarakteren han brukte borte, men referansene til fortiden er der hele tiden.
Det samme er humoren, som er blant Lauritzens sterkeste virkemiddel.
Det er ikke uten grunn at Kjartan Lauritzen kan kalle EP-en «Fenomenet», artisten har virkelig tatt Norge med storm det siste året.
Hans to desidert mest kjente låter, «Havanna» og «Fredag», er begge avspilt rundt to og en halv millioner ganger på Spotify, og han har et liverykte nesten uten sidestykke.
I sommer var det «bare så vidt at tregulvet i Magic Mirrors på Bergenfest holdt» ifølge BTs anmelder på stedet.
I tillegg er han blitt kjent for mange utenfor bergensområdet gjennom rare og hysteriske TV- og radiointervju.
Ferske «Fenomenet» fungerer bedre å høre fra A til Å enn de to forrige EP-ene «Under Skyen» og «Mestertyv», og det er forfriskende å høre at det er en slags rød tråd her.
Ikke bare henger lydbildet bedre sammen fra låt til låt enn tidligere, men det virker også som om det er en rød tråd i teksten.
Fra låt til låt greier han ut om oppturene han har hatt, og hans (ofte) latterlige og hysteriske responser på det.
Som seg bør og hør på en utgivelse kalt «Fenomenet».
«Vips, så ble jeg den største nerden» synger han på andrelåten «Porno», som nok også står for utgivelsens beste tekststykker.
Innimellom de grovere tekstpartiene på «Pappa» legger han ut om at han ikke tar seg tid til plateselskapet Sony.
På tittelsporet «Fenomenet» får vi en mer breial Lauritzen, men EP-en som helhet er en fin miks av hedonistisk selvskryt og humoristiske og nære betraktninger rundt hele artistsituasjonen.
Noe av det viktigste for Lauritzen virker å være at låtene skal fungere godt live.
Refrengene er catchy, og lette å huske.
De to låtene med mest hitpotensial på EPen, «Fenomenalt» og «Nyte D», har allerede vært ute som singler en god stund.
Han gjorde et godt valg i å ta med seg kompis Primadanna på femtelåten «I kveld», som blir et lite avbrekk før den store finalen i tittellåten «Fenomenet».
Stemmen til Lauritzen er intens, og akkurat her trengs det litt variasjon.
Lauritzen, som også har produsert EP-en, har satt sammen en solid utgivelse.
Han greier å lage store låter med små personlige avbrekk, uten at det blir forstyrrende, og han er en referanse- og oneliner-mester.
Han oppsummerer seg selv godt på låten «Porno»:
«Litt på ekte, litt på dumt».
| 1
|
501817
|
Tam texmex på Casa del Toro
Har du en god oppskrift på guacamole?
Da kan du like gjerne lage texmex hjemme.
For Casa del Toro har hyggelig service, men maten er for enkel.
Da min lillesøster fikk seg dansk kjæreste, var fredagstaco et av de første integreringspunktene på programmet.
Nordmenn elsker virkelig taco.
Er det noe vi gleder oss til når uken er på hell, er det nettopp taco.
Casa del Toro er ifølge nettsidene sine Bergens «eneste texmex-restaurant med et høyt fokus på ferske råvarer for å produsere god mat inspirert fra den mexicanske matkulturen.»
Det klinger som et mariachiorkester i ørene på en tilhenger av enkel hverdagsmat.
Menyene lokker med mexicanske tapasretter og klassikere som kyllingvinger, nachos og burritos.
Den har også fem grillretter, med et par varianter av entrecôte, ribber og en texmex-burger, som viser til Texas-siden av mattradisjonen.
–
Men det er ikke burgeren vi er spesielt kjent for, gå heller for en av disse variantene, sier servitøren.
Fingeren dras nedover på listen og stopper ved rettene quesedilla, burrito, enchiladas og tostada.
–
Hva er forskjellen på dem? spør jeg, fordi beskrivelsene er ganske like.
–
Det er egentlig ikke så stor forskjell.
De er ganske like, alle sammen, forteller han.
Servitøren er blid og hyggelig.
Men han briljerer ikke med sine kunnskaper om texmex, og klarer ikke å forklare oss hva som er forskjellen mellom rettene.
Så han gjør ikke valget enkelt.
Han forteller brutalt ærlig at nachosen kan vi like gjerne kjøpe på butikken.
Det senker forventningene om en autentisk opplevelse.
Forventningene til servicen nedjusteres også raskt.
For da hovedrettene kommer på bordet, må vi spørre hvor det er blitt av forretten.
Siden hovedrettene allerede er laget, begynner vi med dem.
«Fajitas originale» er fremhevet på menyen som husets spesialitet, og består av fire hvetetortillaer servert i en slitt plastboks, revet ost, salsa, rømme og hjemmelaget guacamole.
Navnet fajita kommer fra navnet på oksens bryststykke, som er det originale fyllet i en fajita.
Men det finnes mange variasjoner.
På Casa del Toro står valgene mellom kylling, biff, scampi og grønnsaker.
Biffstrimlene er forsiktig krydret, og serveres fresende i en jernpanne sammen med paprika og løk.
Guacamolen er hjemmelaget, men salsaen er kjøpt.
Det bekrefter kjøkkenet da servitøren går for å spørre.
Ser man bort fra kjøttet, er retten svært lik en enkel tacokveld hjemme, med et glass Old El Paso og ferdigrevet ost.
Spareribsene har omtrent den mengden kjøtt som forventes.
Og de smaker også omtrent som forventet, med en søt og tykk saus uten særlig røyksmak.
Det som bryter med forventningene, er smaken på de frityrstekte potetstrimlene.
Hadde jeg smakt dem i blinde, ville jeg trodd at desserten sto på bordet allerede.
For chipsen smaker fritert banan.
Det er rett nummer tre på dessertlisten.
På tapastallerkenen får du litt av alt.
To gratinerte potetskall med bacon, osteboller, nachos, salat med grillet scampi og to mini-quesedilla, som er to halve, fylte tortilla med smeltet ost.
Fatet har generelt mye smeltet ost.
Og overvekten av ost gjør potetskallene myke.
Smaken fra stekeprosessen er besk, og i bunnen av salaten ligger brun mais.
Definisjonen på tre hjerter er en skuffende opplevelse, som er noe dårligere enn forventet.
Noe på Casa del Toro er over forventning.
Som det enkle, men gode ølutvalget.
Her kan du bestille mexicansk øl, som Sol, eller gå for norske Ægir.
Vinen er representert ved gode produsenter som Wongraven, men har ingen viktig posisjon i serveringen.
Matmessig hadde jeg forventet mer av Bergens eldste texmex-restaurant.
For tacoen lager du like bra hjemme.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
501819
|
«The Big Sick» er årets mest romantiske komedie
Denne filmen får deg til å le med muslimer, kulturkrasj, sex og kunstig koma.
Hvorfor er så mange romantiske komedier middelmådige?
Hvorfor er klassikerne til sjangeren såpass gode?
Hadde jeg hatt kloke svar, ville jeg flyttet til Hollywood for å prøve lykken.
Tillat meg likevel å lansere noen teorier her i Bergens Tidende.
Jeg starter med denne:
En romantisk komedie bør klare å vise deg en forelskelse gradvis bygge seg opp, mellom to tenkende mennesker, i stedet for å ty til dramaturgiske forkortelser
Eksempler på slike dårlige dramaturgiske forenklinger kan irritere dem som tror på kjærlighetens komplekse natur; filmer som nøyer seg med «kjærlighet ved første blikk», eller møter som er så kleine at den ene parten prøver imponere, men mest for ikke Å tape ansikt.
En annen å mislike:
Når to personer som ikke liker hverandre tilfeldigvis tvinges inn i en situasjon der de «må» gjøre noe romantisk.
Egentlig ønsker vi å se disse klisjeene.
Det er bare det at de bør fortelles på idérike, sjarmerende og overraskende måter.
Dette klarer «The Big Sick».
Det aner oss at filmen vil ende godt, men det er veien dit som gir oss et smil rundt munnen.
Kumail – spilt av en sjarmerende Kumail Nanjiani – prøver å lykkes som komiker, men må også forholde seg til familiens forsøk på å arrangere et ekteskap for ham.
De er innvandrere fra Pakistan og Kumail later som han vurderer morens velmente forslag til amerikansk-pakistanske koner seriøst.
Det de ikke vet er at Kumail har møtt Emily – spilt av en sjarmerende Zoe Kaza – en ung psykologistudent fra North Carolina.
For å si det slik:
Hun er ikke muslim.
Dette forholdet skjules for familien, noe som etter hvert gjør Emily til et offer i dragsuget av Kumails bedragerske konfliktskyhet.
Hun får ikke møte hans familie og får heller ikke muligheten til å lære om utfordringene som ville ventet.
Kumail frykter at familien vil fryse ham ut for å ha valgt en «all-american girl».
Men hvis han egentlig elsker henne, burde han ikke introdusere henne for familien likevel?
Dette premisset høres ut som et belærende drama om kulturkrasj, religion og fordommer.
I stedet er «The Big Sick» en morsom og idérik publikumsvinner, som tar en uventet retning når Emily legges i kunstig koma etter en stygg infeksjon.
Denne dramatiske hendelsen er såpass tilfeldig at den nesten må ha rot i virkeligheten, og ja da:
Filmen er skrevet av Nanjiani og hans kone Emily Gordon.
Så bra at den ekte Emily Gordon har vært med på å skrive filmen:
Hennes rollefigur har nemlig fått en emosjonell dybde som dessverre er sjelden vare i sjangeren.
Her er Emily en likeverdig partner når det gjelder å drive handlingen fremover, til tross for at hun ligger i koma i store deler av den.
Kanskje er dette fordi hun speiles gjennom sine foreldre, når mor (Holly Hunter) og far (Ray Romano) må organisere Emilys sykehusopphold.
Her møter de Kumail, og de får legitime grunner til å være skeptiske mot ham.
Dette er et av «The Big Sick»s mange små triks:
Vi lærer noe om Kumails forhold til familien sin gjennom at han blir bedre kjent med Emilys.
Vi lærer at vi alle speiler våre foreldre og at de speiler oss – og likevel gis vi muligheten til å bli selvstendige individ.
Som nevnt er klisjeen om folk som ikke liker hverandre, men som tvinges inn i en romantisk situasjon, kjip.
Vel, «The Big Sick» var jøye meg en kul vri:
Et par som egentlig liker hverandre, tvinges inn i en uromantisk situasjon, og så får filmen oss likevel til å le.
Med dem.
Så her er en teori til om hva som gjør en romantisk komedie til en klassiker: at du virkelig forstår hvorfor noen er verdt å bry seg om, og hvorfor du bør skjerpe deg for dem.
Emily er mer enn en søt «all-american girl»:
Hun har egne mål, ambisjoner og vilje – ikke noen man «kjemper for», men en man ønsker å alliere seg med.
«The Big Sick»s fine syn på romantikk er at denne er en del av et rikt liv, ikke en løsning på alt.
Filmen stiller vanskelige spørsmål, og gir noen kloke svar.
Vi bør være takknemlige for at Kumail Nanjiani og Emily Gordon flyttet til Hollywood for å prøve lykken.
| 1
|
501820
|
Paret har gitt ut et glimrende album
Debutplaten til Misty Coast er både nostalgisk og original.
Misty Coast består av paret Linn Frøkedal og Richard Myklebust, best kjent fra et av Bergens soleklart beste band, The Megaphonic Thrift.
I dette sideprosjektet får de imidlertid utforske et terreng som ikke er for langt vekk fra støyrocken de vanligvis beskjeftiger seg med, men som har en helt klart mykere og mer poppede natur.
Uten at musikken kan sies å være faretruende streit av den grunn.
Et av de beste eksemplene på møtet mellom det harde og det langt mer dansbare, er «Strange Girl», plassert et sted mellom Sonic Youth og Broadcast.
Videre på albumet demonstrer de gang på gang sin evne til å lage musikk med enorm nerve, skjønnhet og luftighet, som på «Trash Talk Smile», en kort, men vakker affære.
Deres musikalske landskap er som sagt støyende.
Men man hører også elementer av åttitallsfavorittene New Order, «shoegaze»-heltene Slowdive og de svenske indie-favorittene i The Radio Dept.
Misty Coast lyder påfallende tidløst, kanskje spesielt på grunn av Linn Frøkedals stemme.
Og det tar ikke langt tid før jeg tenker at dette er en bergensk klassiker – hør bare på eksepsjonelle «Take Off /Mess Up»
Parets referansespekter er stort, men det kjennes aldri som en etterligning, som en hyllest til dem de ser opp til.
De har et eierskap og en bestemt originalitet i sine låter som gjør det desto mer imponerende at platen fremstår så sammensatt, helhetlig og fullendt.
På samme måte er Misty Coasts debutalbum full av overraskelser, som på krystallklare, spretne «Asteroid», som er spekket med uventet energi.
Paret viser at de har en usedvanlig meloditeft, og platen er full av detaljer som setter seg på hjernebarken.
| 1
|
501821
|
Bløtt med bein i nesen
Strange Hellos mestrer poprock med hjerte og bitt på «Chromatic».
Det er noe så vanvittig sjarmerende med bandsammensetningen i Strange Hellos; to unge, lovende musikere satt sammen med to av byens best kjente musikktryner.
De to førstnevnte er Birgitta Alida Hole, bedre kjent fra Lumikide, og Even Kjelby fra Great News.
«Mentorene», om man får være så frekk, er supermusikere Fredrik Vogsborg, fra blant annet Casiokids og The Megaphonic Thrift, og Odd Martin Skålnes, som sist har turnert land og strand med byens stolthet, Aurora.
O.
Martin, som han også går under, har dessuten fungert som produsent på debutalbumet «Chromatic», som helt klart er en slags maktdemonstrasjon av den subtile typen.
Det er et åpenlyst stilmessig avtrykk på produsentsiden, samtidig som Skålnes legger opp til og fremhever spesielt Holes sterke vokal.
Bandet har hatt intet mindre enn fem singler spillelistet på P3, og det slår meg ikke som annet enn ytterst selvsagt.
Det er noe med Strange Hellos lyd som kjennes duggfriskt og lettbeint, uten at det mangler kompleksitet.
Det er mer rock enn indie, men ikke uten at de slipper inn akkurat passe vennlige mengder shoegaze – i likhet med, men ikke akkurat på samme måte som kompisene i Misty Coast.
Her havner referansene etter deres egen mening hos det legendariske skotske bandet Cocteau Twins, og kanskje enda mer presist hos noen andre skotter, Teenage Fanclub.
Det er nettopp Teenage Fanclubs tilgjengelighet og relaterbarhet man kjenner igjen i Strange Hellos.
Dette kommer best frem på den nærmest bamsete og naive «Is It Me?», som fremstår som uimotståelig keitete og sender tankene til britpop på sitt mykeste.
De andre låtene følger en rød tråd, men har ytterpunkter.
Høydepunktene kommer som perler på en snor, i form av shoegazepowerpoplåten «The Prime», som stråler av spilleglede og eimer av bein i nesen.
Det er verken bløtt eller hardt, rock eller pop – det er en egen hybrid som høres ut som Strange Hellos destillert.
Så møter man en helt annen side av bandet på platens kanskje beste låt, «Monumental», hvor Hole briljerer som sårbar og stormforelsket, noe som merkes både på lyrikk og vokalbruk.
«Albert», derimot, er et delvis mislykket forsøk på noe som katastrofalt lander mellom First Aid Kit, Abba og Oasis.
Det er en folklåt som faller gjennom, fordi den mangler den nerven og selvsikkerheten man finner på resten av albumet.
Ironisk er det da at den følges opp av bastante og episke «The Way Home», en låt som får frem ståpelsen fra første trommeslag.
Det er et eksempel på hvordan de alle tilføyer noe større til et felles lydbilde, og er kanskje det aller sterkeste argumentet for å kalle Strange Hellos en «supergruppe».
Generelt sett er det nettopp dette samspillet mellom musikerne, deres musikalske preferanser og tilhørigheter som gjør Strange Hellos så attraktive.
De har en voldsom fornemmelse for sjangertrekk som de liker å leke med og kombinere til nye uttrykk – egne uttrykk, om man får si det.
Det kjennes som at «Chromatic» skal bli hengende ved i lang tid fremover.
| 1
|
501822
|
Store P leverer absurd suksessrap
Norges snåleste rapper vender tilbake med en plate som får en til å lengte etter mer.
Man kan se på Store P som mange ting – en syngerapper, en snåling, en av rikets beste beatmakers.
Aller mest er han kanskje Norges merkeligste rapsuksess.
Han skilte seg alltid ut i den bergenske gruppen A-laget.
Han var «underdogen» alle kan kjenne seg igjen i, som ser verden litt skeivt.
Det er kanskje også grunnen til at han alltid har holdt seg i bakgrunnen, Store P roper aldri høyest.
Hans soloprosjekt er en forlengelse av denne personen – man ser og hører ham liksom gjennom en tåke, som om han er ut av fokus, i bakgrunnen.
Det betyr dog ikke at musikken er uten personlighet, tvert imot.
Store Ps lyd er vanvittig gjenkjennelig.
«Regnmannen» fra 2014 ble en massiv suksess nettopp fordi den stakk seg ut og var så karakteristisk.
Platen er et absurdistisk mesterverk som appellerte musikalsk med sine uvanlige beats og eksentriske tekster («Eg e Regnmannen, eg regner på deg.»).
Den ble i høyeste grad et eksempel på hvor unik Store P er som både musiker og produsent i et til tider ensartet norsk hiphopklima.
Tre år senere vender Store P tilbake med «Rommet» som på mange måter fortsetter på det samme sporet som «Regnmannen».
Likevel er det åpenbart at han er blitt rundere i kantene, og lener seg på et hakket mindre edgy lydbilde.
Det gjør ikke ting dårligere, faktisk åpner det opp for en friere utforskning av det musikalske.
Av og til blir det vanskelig å avgjøre om det er snakk om hiphop eller pop, som på spretne, tyggegummiaktige «E det her», med tendenser til tropical house.
Med seg underveis har han noen av sine typiske assosierte, et knippe av Norges flinkeste rappere, blant andre Mats Dawg og Unge Ferrari på høydepunktet «Kombo».
De A-laget-nostalgiske får dessuten et aldri så lite tilbakefall i form av låten «Nais body», som minner en på akkurat hvor grov i kjeften Vågard Unstad kan være, og hvor magisk trioen kan være sammen.
Stående som de mest interessante øyeblikkene er blant annet «Meg meg meg», en slags musikalsk selfie og en skamløs selvdyrkning i tidens ånd, omfavnet av en bløt, harpelignende hook som setter tennene dypt i sinnet.
Den rykker direkte opp på listen over årets beste låter.
«Dypt» spiller på de samme tangentene, bare «Eg, eg, eg» denne gangen; selvet blir nemlig grundig gransket på «Rommet».
Prikken over i-en kommer i form av bonuslåten «Struttar som en struts» med Mats Dawg, Cezinando og Macho Mayne.
Låten er tettere på «Regnmannens» blytunge lyd, og kommer inn som en slags påminnelse om Store Ps avsindige, mangefasetterte univers.
| 1
|
501823
|
Biff avslutter med en beksvart og suggererende film
«The Killing of a Sacred Deer» er både iskald, skremmende og full av mørk humor.
«Det er en metafor.
Symbolsk,» sier unggutten Martin i en av filmens blodige scener; og sannelig – så vel handlingen som ledsager replikken som filmen som sådan er metaforisk så det holder.
Spørsmålet er bare hvordan man skal tolke metaforen.
Mulighetene er mange, og filmen vil garantert få sine analytiske hovedoppgaver på diverse filmstudier rundt omkring.
Martin (Barry Keoghan) er den unge mannen som på inntrengende og mystisk vis invaderer livet til legeparet Steven og Anna Murphy.
Med fatale følger.
Steven er kardiolog, Anna oftalmolog.
Hjerte og øyne, altså.
Tilfeldig?
Neppe.
Dette er også en film der det fysiske og kroppslige kolliderer med det psykiske og muligens overnaturlige, ganske konkret, med også i form av hva man kan kalle skjebne, eller karma.
Det høres mumbjumbo ut, noen vil også synes at det er det.
Men så har vi heller ikke å gjøre med en realistisk film.
Som filmskaper befinner Yorgos Lanthimos seg i absurdismen.
Nicole Kidman har rollen som Anna, og er, med sin litt stramme stivhet som skapt for den.
Til å spille
Steven har Lanthimos tatt med seg Colin Farrell over fra «The Lobster».
Og hvis du syns «The Lobster» var en pussig skrue av en film, gjør du lurt i ikke å forvente mer av det samme.
Jo, likhetene er der.
Som i den, og i gjennombruddsfilmen «Dogtooth», konstruerer Lanthimos et univers som ved første øyekast og på overflaten er likt vårt eget, men hvor det snart blir klart at det ikke bare er Johnnie Burns atonale lydspor som skaper skurr og dissonans.
Den største forskjellen handler om uhygge.
Her synes Lanthimos å nærme seg Haneke, både i evnen til å suggerere frem et fryktelig ubehag, og i enkelte scener.
Noe av det fascinerende med Lanthimos to siste filmer, er måten han rendyrker en mekanisk, lidenskapsløs spillestil og talemåter fulle av høflige konvensjoner og fraser.
Like fascinerende er hvilken effekt det får.
Mens det i «The Lobster» fikk frem en tidvis rørende menneskelighet i figurer som synes fremmedgjorte for sine indre og dypere lengsler og behov, bidrar det i «The Killing ...» til å understreke den kalde, ugne følelsen vi får straks vi introduseres for denne tilsynelatende perfekte, borgerlige familien, samlet rundt et middagsbord i et på alle måter ordentlig møblert hjem.
Datteren Kim på 14 kaster raskt lange blikk på Martin da han dukker opp på besøk med medbrakte roser til Anna og små vennskapsgaver til henne og lillebroren Bob.
24 år gamle Barry Keoghan er virkelig en skuespiller å se opp for.
Vi så det i «Dunkirk», og vi ser det her, hvor han balanserer en tilsynelatende kontaktsøkende, men ellers normal ung mann opp mot et stort og i dobbelt forstand ubegripelig mørke.
At «The Killing ...» åpner med nærbildet av et bankende hjerte og toner fra Mozarts Rekviem (hvis jeg ikke tar feil), er bloddryppende ironisk gitt filmens nesten numne følelsesløshet.
Men åpningen gir også noen tolkingsmessige ledetråder.
For hva er han, kardiologen med sin skalpell, annet enn en jordisk hersker over liv og død?
Og hva er han i familien, denne Steven, annet enn en skjeggete patriark som må innse sin tilkortkommenhet, og for å unnslippe djevelens verk velger ut et offerlam?
Det er i hvert fall en mulig innfallsvinkel til metaforen(e).
Men her kan man gå både til Bibelen, greske tragedier og et moderne klassesamfunn for å finne tolkingsmessige innfallsvinkler.
Man kan også lese inn en kritikk av familien som institusjon og sosial konstruksjon, gitt dens muligheter for makt og derav følgende avmakt og utestengelse.
I så måte danner den linjer tilbake til «Dogtooth», og tar opp elementer fra «The Lobster».
Uansett tolkning er dette en film som er like fascinerende som den er breddfull av nerve og ubehageligheter.
Det er også en film mange nok vil vende ryggen.
I Cannes ble den møtt med både buing og begeistring.
I Bergen avslutter den Biff og får ordinær kinopremiere 24. november.
| 1
|
501824
|
Nydelig Askepott i sprelsk eventyr
En Askepott som hentet ut av eventyret.
Eventyr er ikke noe for småunger.
Det har DNS tatt konsekvensen av og forlatt den Disney-søte linjen.
Resultatet er bare til å glede seg over.
Riktig nok er historien om Askepott ganske kort, så man har måttet dikte til litt og ellers strekke strikken ganske langt for å få en «helaftens» forestilling ut av materialet.
Et grep i den anledning er å hente inn noen skikkelige sprekinger i rollene som duer og hunder, noe som gir fart og spenst – selv om det stundom går på bekostning av fremdriften i selve historien.
Men den er jo godt kjent i alle fall, så det spiller kanskje ikke så stor rolle.
Og koreograf Ane Smørås bruker danserne sine for alt de er verdt.
Morsomme situasjoner oppstår også i «dialogen» mellom duene og særlig prinsen.
Scenograf Camilla Bjørnvad lar den berømte slottstrappen fra eventyret dominere scenen.
Der blir det sågar plass til graven til Isobels/Askepotts mor, og der klatrer, løper og danser man opp og ned.
Heldigvis er det også lagt inn noen scener hvor roen får falle over Askepott og hjelperne hennes.
Ved siden av graven vokser et magisk tre frem, det skal vise seg å bli redningen for Askepott ved flere anledninger.
I en oppsetning der det søtladne stort sett er vasket bort, får ondskapen større spillerom og dens uttrykk blir tydeligere.
Det gjelder ikke bare sluttscenen med kutting av tær og hæl (som egentlig ikke blir så skrekkelig, selv for barneteater), men gjennomgående er tonen tøffere enn vi er vant til i slike forestillinger.
I Ameli Isungset Agbota har teatret funnet en nydelig Askepott.
Ikke rart at den sjarmerende prinsen (Sverre Breivik) faller for en så inntagende ungjente.
Å spille en jente som skal holde hjertet «varmt og åpent», er ingen drømmeoppgave, men Amelis Askepott får også anledning til å vise at hun har temperament.
Med sin utstråling, mimikk og fine kroppsspråk gir hun oss en Askepott som hentet ut av eventyret.
Høydepunktet i forestillingen inntreffer da prinsen samtaler med det han tror er en mannlig jeger, men som selvsagt er Askepott i forkledning.
Når han skildrer hvilke egenskaper han ønsker at hans tilkommende skal ha, og vi vet hvordan dette passer perfekt for henne han snakker til, oppstår vakre vibrasjoner.
Men hun har noen eitler til motstandere.
Stemoren og døtrene hennes skulle vært sperret inne.
Katrine Lunde MacKenzkies stemor er akkurat passe ond og autoritær, og Irene Waage og Linn Pettersen skaper noen ufyselige stesøstre som det er lett å ønske alt som galt er.
Kravstore, selvopptatte og tvers igjennom ufordragelige.
Reny Gaassand Folgerø gjør mye ut av dobbeltrollen som hvit kråke og fe, den viktigste av Askepotts hjelpere.
Baronen/Askepotts far gjør Kim Kalsås akkurat så blind og dum som datteren i et opphisset øyeblikk beskylder ham for å være.
Deler av dialogen er skrevet på rim, men poesien er av det enkle slaget.
Noen sanger er også med, men ingen av dem ble sittende i øregangene mine.
For øvrig er heller ikke denne forestillingen aldeles fri for en av DNS’ barneteatersykdommer – overspill.
Men DNS fortjener ros for å ville gå nye veier.
Regissør Maria Kjærgaard-Sunesen har tatt utfordringen med bravur og laget minneverdig barneteater av en gammel traver.
Og moralen holder, selv om den stundom kan være krevende:
«Man må ta styring over sitt eget liv.»
| 1
|
501825
|
Det er lett å rappe på norsk, men er det lett å høres bra ut?
Norsk hiphop har gått fra å være dominert av strenge regler, til en tanke om at alt er lov.
Heldigvis.
Fredag kveld er det premiere på en miniserie om norsk hiphop av Pål Laache.
Dokumentaren har forutsigbart nok fått tittelen «Takin’ ova» etter Tommy Tees låt og innsats for norsk musikk.
Fire episoder på ca. 30 minutter tar for seg hva som har skjedd disse 33 årene etter rap, graffiti og breaking gjorde sitt inntog i norsk kultur.
Den gang fra undergrunnsfenomen til populærkulturell pådriver i dag.
Resultatet er en enkel og morsom oversikt som viser en tydelig tidslinje krydret med gode historier og sterke personligheter.
Likevel er resultatet overraskende koselig og forsonende.
Dokumentarserien er velproporsjonert og gir seeren beretningen om hvordan miljøet har gått fra å være oversiktlig og dominert av en liten gjeng i Oslo, til å spre seg over hele landet og til dagens uoversiktlige og rike flora.
Med langt mer fokus på fortiden enn fremtiden uten å bli for nostalgisk.
Hele eventyret starter med filmen «Beat Street» fra 1984 som kommer til Norge og ringvirkningene den skapte for den første generasjonen.
Dette kombineres med klipp av Lars Vaular og Cezinando.
Førstnevnte sier han jo ikke var født når den kom og sistnevnte vet at det er en viktig film om hiphop, men han har ikke sett den.
NRK sitter på massevis av klipp som er gøye å se på.
Fra mannen i gaten som er fremmedgjort og til ungdommelige reportere som gjør sitt beste for å forklare «headspin» og «body waves», oppfunnet av «gategutter i New York og Los Angeles».
Dokumentaren er først og fremst et intervju med dem som drev med musikk eller plateselskap selv, med få ekspertuttalelser eller blikk utenfra.
Journalist og kritiker Martin Bjørnersen forteller at i 1987/88 var det 100 som drev med hiphop i Oslo, og man la merke til om noen gikk med caps.
Første episode er viet A-Team, Tommy Tees påvirkning, radioprogrammet Radio Strictly hiphop, National Rapshow og Warlocks.
Det er mye snakk om regler om hvor viktig følelsen av å være ekte var.
Dokumentaren er raskt innom den lange krigen mot Oslo Sporveier og hvordan miljøet ble kriminalisert (som kan leses mer om i den dypt fascinerende og grundige boken Gategallerier av kriminolog Cecilie Høigård).
André Eriksen fra Warlocks beskriver morsomt hvordan gjengen kom seg inn for å filme i togvogner og spontant begynner å knuse vognene.
«Jeg var veldig redd Warlocks en stund.» sier Vaular.
«Jo flere elementer man behersket jo mere respekt fikk man.
Sånn sett var Warlock untouchable», mener Karpe Diem.
Dokumentaren forklarer altså hvordan hiphopen kom til Norge og det naturlige var å rappe på engelsk.
Ståle Stil, Pizzafyll-reklame og Ute til lunsj gjorde det for mange utenkelig å skulle rappe på norsk.
Å rappe på norsk var nesten som å stå på revyscenen, forklarer Bjørnersen.
Nå prøver stadig flere og flere seg på norsk, og hiphop blir heimstaddiktning for folk som Vaular, Dirty Oppland og Sidebrok.
Episode tre er viet kranglene.
Vaular hater Spetakkel, mange hater Klovner i kamp, alle misliker Gatas Parlament, Don Martin og Oral Bee bråker, OnklP og Karpe er langt fra venner og det er musikkindustri-krig mellom Tee og Falck.
Hiphop-kranglingen når et av sine mytiske klimaks når Falck blir omringet og pisset på av John Dee og løper livredd hjem.
Selv om dokumentaren gir dagens rappere mulighet til å hevde at de er best, avslører de skjeve flirene i fjesene at det hersker en annen tankegang nå.
Det er plass til flere og krangler er kanskje ikke like sterk motivasjon for å bli en bedre rapper nå.
Samarbeidet står sterkere.
I siste del tar dokumentaren for seg hvordan virkemiddelhierarkiet er brutt ned.
Alt er lov nå, hevder flere, og fremtiden er mangefasettert for norsk hiphop.
Oral Bee virker ikke fornøyd med at «kjoler og skinny jeans» er et naturlig del av estetikken nå.
Han om det.
Hva som er real og hva som er sell out er slitsomme begreper.
Norsk hiphops suksess viser at det går an å være kommersiell, kunstnerisk og kompromissløs på samme tid.
For Arif, Vaular, Sushi x Kobe og Cezinando er det viktigere å sprenge rammer enn å prøve å passe inn i dem.
Warlocks-Eriksens monologer og tankerekker er fascinerende og beskriver med innlevelse hvor strenge reglene faktisk var.
«Jeg lagde ikke musikk ut fra hva jeg hadde lyst til å lage, men ut fra reglene som var satt», sier han.
Han synes, i motsetning til Leo Fossen fra banebrytendee B.O.L.T Warheads som hevder alt ble ødelagt etter Klovner i kamp, at norsk hiphop er bra.
Selv om den kanskje er blitt blidere, mer tullete, mer kommersiell, mer norsk og rarere enn den var i sin spede begynnelse.
Avslutningsvis kommer Eriksen fra Warlocks med kanskje den viktigste oppfordringen til den nye generasjonen:
Å drite i hva gamle hiphopere mener.
| 1
|
501828
|
Vill og utemmet litteratur fra Nødtvedt
Rabiat og vilter veiroman med strekningen Lærdal – Filefjell som motstandssymbol.
Et fellestrekk hos vestlendinger og finnmarkinger er at vi misliker overmakt og sentralstyring fra dem vi finnmarkinger kaller for «søringer», og som vestlendinger kaller «østlendinger».
Med boken «Vestlandet» har Erlend O. Nødtvedt fått denne anmelderen på sin side allerede fra begynnelsen, og da særlig i måten den lumske Austmannen ser ut til å forfølge og true med å utslette alt vestlandsk særpreg.
Vi finnmarkinger vet hva det er snakk om.
Bergenseren Nødtvedt er en anerkjent poet med tre diktsamlinger bak seg, og i hans første roman «Vestlandet», er det lett å finne igjen poetens evne til å bygge lag på lag med flertydighet.
Denne veiromanen består av utallige stikkveier til det mytiske og reelle Vestlandet.
Romanen er kokt i hop på det man kan kalle typiske vestlandsingredienser, ispedd en vilter sans for overdrivelser og en hel rekke artige metainnslag.
Dette er altså en roman som er både dobbelt- og trippelbunnet, og som aldri inngår kompromisser med hva enn «austmenn» mener er godkjente skrivemåter.
«Vestlandet» er et praktfullt eksempel på aktiv motstandskamp mot standardisering av romanformen.
I boken befinner vi oss stort sett på en mengde vestlandsveier.
Turen skal ende i Lærdal, hvor bokens Erlend og hans billedkunstner-kamerat Yngve skal bringe hodeskallen til lærdølen Anders Lysne hjem.
Bakgrunnshistorien til Lysne blir servert stykkevis og delt gjennom boken, og bygger på faktiske hendelser.
Gjennom en avtale med kongen ble veien mellom Lærdal og Filefjell holdt ved like av menn fra Lærdal i flere århundrer.
Som betaling for slitet slapp lærdølene unna sesjon og militærtjeneste.
I 1799 ble avtalen opphevet og lærdølene innkalt til tjeneste.
Anders Lysne sto i bresjen for lærdølenes opprør og ble halshogget i Bergen en tid etterpå.
Historien om Anders Lysne gjør at veistrekningen Lærdal-Filefjell og alle de gamle vestlandsveiene blir mer enn transportruter i «Vestlandet».
De bærer vestlandsk identitet og historie.
Erlend og Yngve farter rundt som to lovløse drukkenbolter på disse vestlandsveiene, og det er ikke bare regn og alkohol som flyter i boken.
Her er uklare grenser mellom tid og rom, levende og døde, realisme og eventyr, fortid og nåtid.
Dette skaper et surrealistisk univers med Twin Peaks-assosiasjoner, ispedd godt humør.
De oppsøker steder hvor kjente vestlandsforfattere har holdt hus, som Olav H. Hauge i Ulvik.
Også Per Sivle, Rolf Sagen og Jon Fosse opptrer i lettere crazy versjoner.
Selvironi er det også rom for, som da Rolf Sagen spør bokens Erlend hvordan det går med skrivingen.
«Det var jo ganske skralt med deg då du gjekk på akademiet.»
«Jeg prøver meg faktisk på prosa for tiden, men det blir dessverre stort sett transportetapper», svarer Erlend i en bok som bokstavelig talt dreier seg om å transportere en hodeskalle til Lærdal.
«Vestlandet» byr også på noen underlige og fine partier der Nødtvedt skriver trolsk og musikalsk uten ironi:
«musklene river skulderbladene mot hverandre, rytme og klank, opp bue klank, opp bue klank, time etter time, dumpe klank, opp bue klank, hellene deler seg, tumler, en helle legger på tuml, samler seg i røys, i gravrøys, hellene tuml, små ras, heller, opp bue klank ras, og så klakk når hellen tar det siste spranget og blir røys, Anders Lysne spiser av krotakaken lent mot sleggen (…)»
«Vestlandet» er sterkt å anbefale for alle dem som liker vill og utemmet litteratur.
| 1
|
501829
|
Dessverre går bergensbandet på autopilot
Det føles som om litt av eventyrlysten til Kakkmaddafakka har forsvunnet.
God pop og rock handler i bunn og grunn om følelser og gjenkjennelse, derfor er likegyldigheten populærmusikkens største fiende.
Dessverre er det vanskelig å føle noe annet enn nettopp det når man hører Kakkmaddafakkas siste album.
Med sine elleville opptredener, fascinerende arrangementer, gode melodier, særegne humor og ikke minst imponerende musikalske ferdigheter, har bergensbandet fått en hengiven fanskare.
Med årene har imidlertid litt av eventyrlysten forsvunnet, noe albumet «KMF» (2016) bar preg av.
Den tendensen fortsetter på «Hus».
Albumet starter med den lengtende «Neighbourhood», en rastløs og lettbeint låt om å ville bort fra alt og alle.
Dette er klassisk Kakkmaddafakka, med gladtrist tekst, florlette gitarer og luftig produksjon.
«Boy» fortsetter i samme spor, før «Holding Me Back» roer det hele flere hakk ned med sine nakne toner og dempede rytmeseksjon.
«Save Yourself» er et overflødig hvileskjær før litt av magien fra bandets to første utgivelser kommer tilbake på «All I Want To Hear (ÅÅÅ)».
Et lett 80-tallspreg gjør at «Don Juan» og «Summer Melancholy» skiller seg litt ut, men både «Blue Eyes» og «Games» låter som om de er skrevet på autopilot.
Først på «Hillside» våger bandet å ta litt sjanser med uttrykket sitt; bevæpnet med litt farlige melodilinjer og hvassere effekter blir Kakkmaddafakka riktig så interessante.
Men så er det også over.
Alt vi sitter igjen med er et album det er vanskelig å føle noe som helst for.
| 0
|
501831
|
«Geostorm» ser ut som om den var laget for 20 år siden
Katastrofefilmen er tilbake, og den ser skikkelig sjaskete ut.
Er det noe som trekker alvorlig ned i actionfilmer, så er det sånt som dette:
Alarmen går.
En hel bønsj av folk man må anta er drillet for katastrofer gjør det de skal; løpe i samlet flokk i en retning, og det er ikke for mye forlangt å anta at det i sakens anledning er riktig retning.
Likevel står denne sjefen der og roper «Løp!
Løp!
Skynd dere, skynd dere!»
Eller dette:
Jordens undergang er nær, vi vet det fordi vi stadig ser en klokke telle ned.
Men selv om det bare er to minutter igjen til katastrofen, og mye som skal fikses for å forhindre den, tar hovedpersonene seg tid til en skikkelig lang, seig og sentimental samtale.
«Geostorm» er full av den slags, pluss replikker som forklarer alt vi allerede vet, og som vi vet at de replikken sies til også vet, eller burde vite.
Den starter undergravingen av sitt eget premiss allerede med det faktum at Jake (Gerard Butler) – geniet som konstruerte satellittnettverket som beskytter jordens klima – er den eneste som kan fikse det når noe går galt, tre år etter at han fikk sparken og trass i at systemet styres av et internasjonalt og velkvalifisert team.
Og dette sies av en som ellers svelger de underligste plott, forutsatt at filmen er så vellaget at jeg forføres inn i dette universet.
Det gjør jeg ikke her.
Også fordi selve konstruksjonen i filmen er så gjennomsiktig.
Jakes bror Max (Jim Sturgess), som Jake er i konflikt med, er for eksempel og beleilig nok kjæreste med Secret Service-agenten (Abbie Cornish) som er en av presidentens livvakter.
Cornish ser ellers ut som om hun strever med å holde latteren tilbake.
Som film der folk på dramatisk vis svever rundt ute i rommet, gjør den ingen ting som «Gravity» ikke gjorde hundre ganger bedre og mer poetisk.
«Geostorm» ter seg som om dataanimasjon som fag har stått stille siden Roland Emmerich kom med sine katastrofe-sci fi-filmer for over 20 år siden, bare at de sannsynligvis var bedre.
CGI-en i «Geostorm» er sjaskete, den virker billig, og forringes ytterligere av 3D-formatets tendens til å formørke filmen og gjøre den grumsete.
Den skal ha for å ta opp et aktuelt tema, klimaendringer, selv om den heller ikke her kommer opp med særlig mye nytt.
Men har man aldri sett en katastrofe-sci fi før, kan «Geostorm» fungere som en helt grei inngang til sjangeren.
| 0
|
501832
|
Lille Italia på Nordnes
Tvers over gaten for lille Da Stefano, satser italienske Stefano Tavassi enda større i sin nye restaurant.
Lokalet er stilrent og elegant.
Med matte, duse vegger, eksklusive detaljer og moderne fliser har lokalet et ekstravagant utseende og en lun atmosfære.
Innerst i lokalet brenner det i peisen.
Her kan du sitte i ro og mak med et glass Amarone i hånden.
Restauranten er delt i to rom, med et åpent kjøkken i midten.
Det skjermer gjestene fra en del trafikk.
En tradisjonell trattoria er et mindre formelt spisested enn en ristorante.
Porsjonene skal være rause, og maten lavt nok priset til at du kan gå hit ofte.
Prismessig ligger nivået til Trattoria Italiana nokså likt som hos Prego og Ruccola.
Det er ikke dyrt.
For råvarene er gode og pastaen er fersk.
Det italienske kjøkkenet er kjent og elsket for sine rene smaker og grenseløse stolthet.
Jeg blir derfor litt skuffet over forrettene når de har for mye tilbehør som stjeler fokuset.
Mozzarella er en ren, lett og relativt frisk ost.
Når den er fersk, flyter den i munnen din som et glass kald melk.
Sammen med salat, oregano og appelsin drukner den.
Både osten og den historiske parmaskinken står best på egne bein.
Det samme gjelder for vitello tonnatoen, med den samme salaten og den samme appelsinen.
Kalvekjøttet er mørt, og sammen med tunfisksaus og kapers har retten alt den trenger.
Litt tyggemotstand, en behagelig syrlighet og en fyldig smaksrik saus.
Salaten bidrar verken visuelt eller med smak her heller.
Mindre er mer.
Men råvarene som benyttes er ferske og har mye smak.
Vinen vi får anbefalt til måltidet er en nebbiolo fra Langhe, sør i Alba.
Den er rund i kantene, lett, og blander seg ubemerket sammen med de kremete rettene.
Til kjøttrettene kunne vi nok hatt noe med mer struktur og fylde, men spør gjerne personalet hva de anbefaler.
For på ekte italiensk vis er det ikke alle godsakene som finnes på listen.
Som jeg så smertefullt glemmer hver gang jeg kommer til Italia, er det ikke noe poeng i å begi seg ut på det klassiske oppsettet med fire retter.
Med mindre du vil bli båret hjem.
For forrett, pasta, kjøtt og dessert er rett og slett for mye mat.
Hver eneste gang.
Og når maten er så god at du ikke klarer å stoppe, da har du fort et problem.
Det merker vi allerede ved pastaen.
Skålene kommer på bordet, og Stefano ser hva som er i ferd med å skje.
Han beroliger oss med at det ikke er nødvendig å spise opp.
Pappardelle, tykke pastabånd med steinsopp og fersk trøffel fra Alba, er kremet, salt og fyldig.
Den er kjempegod, men det knaser litt uheldig i soppen.
Tagliatellen med hjorteragu smelter på tungen, men den gode smaken forsvinner sørgelig fort.
Kalven med sitronsaus er noe av det beste jeg har spist av italiensk mat.
Her er kommer virkelig de rene smakene frem.
Men begge hovedrettene har samme tilbehør som forrettene.
Oksekjøttet på spyd er litt mindre heldig med sammensetningen.
Når menyen er så liten og konsekvent bør det også være større variasjon mellom ingrediensene i rettene.
Det gjelder for så vidt også for dessertsymfonien.
De tre kakene er relativt like i konsistens og smaker.
Stefano har høye ambisjoner for Trattoria Italiana.
De skal være best på italiensk hverdagsmat.
Jeg synes de ligger godt an.
Med nok en restaurant, og et nytt bakeri på vei på samme sted, har Stefano brakt Italia til Nordnes.
Her har til og med kokkene det italienske flagget på kragene.
Stefano har lyktes med å skape en av de mest gjestfrie restaurantene i Bergen.
Her håndhilser man som om man kommer hjem til en gammel venn, og slår seg ned foran peisen i stuen.
| 1
|
501833
|
«Monster» viser scener du neppe har sett i noen krimserie før
Tidligere DNS-skuespiller knalldebuterer i et velspilt og nyansert drama fra Finnmark.
Dette kan bli høstens samlingspunkt foran TV-skjermen.
–
Hvor godt kjenner du henne?
Hun er jo ikke helt god, sier Einar Hershoug til datteren Hedda.
– Nei, hvem er nå det? lyder svaret.
Replikkvekslingen fanger essensen i en krimserie der ingen ting er svart eller hvitt, og som handler vel så mye om relasjoner.
De skal vise seg å være mange, og i tillegg til å spørre hvem som gjorde det, stilles det eksistensielle og ubehagelige spørsmålet:
Hvor godt kjenner vi hverandre og våre nærmeste?
Hvor godt kjenner vi oss selv?
Og hvordan håndterer vi det vi får vite?
Nå er ikke det i seg selv en spesielt original tematikk i et krimdrama.
Originaliteten ligger i hvordan temaet håndteres.
Der kommer «Monster» ut som intelligent, velspilt og velregissert krim, full av komplekse karakterer og med en handling som folder seg ut i storslått landskap.
Med naturen som så vel medspiller som motspiller går serien inn i et univers der så vel selvoppholdelsesdrift som åndelighet legger premisser for menneskers handling.
Her synes NRK å ha lært av islendingenes evne til å utnytte lokale særegenheter og natur.
Panorerte vidder og store, øde landskap, hav og brottsjø; men også klaustrofobisk skog, søkkvåt synkemyr og trange bygdegater danner en så vel konkret som metaforisk ramme rundt fortellingen.
Og gjør den, selvsagt, eksotisk attraktiv for et internasjonalt publikum.
Samtidig legges inn delikate hint av americana.
Motellet.
Den lokale baren med sin diner-avdeling.
Hedda er politibetjenten som kommer hjem til Finnmark for et kort vikariat, og for å ta seg av sin syke far (Reidar Sørensen).
Da ungjenten Tyra blir funnet drept, liggende i noe som ser ut som en rituell grav, kommer søringene Joel Dreyer (Jakob Oftebro) og Thomas Jacobi (Lars Arentz-Hansen) opp for å bistå Hedda og den gamle politisjefen, Ed Arvola i etterforskningen.
Har drapet noen sammenheng med en 30 år gammel sak der tre kvinner forsvant?
To av dem var medlemmer av en religiøs sekt som fortsatt er aktiv under ledelse av karismatiske Hans Nilsen (Per Kjerstad).
Tyra tilhørte menigheten.
Hun var også nær venninne av Nilsens datter Renate (Karoline Arntzen), og Jani (Agnes Born) – datter av Margot van Gemert, bygdens mektige dronning av lyssky virksomheter.
Slik legges hint og tråder ut for å lokke oss inn i alskens antakelser.
Det i seg selv er gjort med nennsom og imponerende fiffighet.
Ledsaget av Magnus Beites stemningsskapende musikk og en distinkt lyddesign, skapes en snikende, uggen følelse.
Men det ville vært ytre staffasje og lite verdt om ikke skuespillerne hadde gestaltet sine roller så overbevisende.
Det gjelder alle, men tre står særlig ut.
La oss ta nykommeren og hovedrolleinnehaveren først.
Ingvild Holthe Bygdnes er kjent for det bergenske teaterpublikummet, hun har jobbet på DNS.
På skjermen er hun ny.
Og for en TV-debut!
Med sitt nyanserte spill og fascinerende blanding av tilstedeværelse og naturlig, ujålete tilbakeholdenhet, skaper hun en Hedda som ikke bare er troverdig, men som vekker interesse, nysgjerrighet og empati.
Så er det Margot, fryktinngytende spilt av Gørild Mauseth.
Skikkelsen kunne blitt en uutholdelig klisjé, men Mauseth fyller henne med en blanding av iskald fasthet og uutgrunnelig desperasjon som gjør at hun står ut som mater families norsk drama knapt har sett maken til.
Jeg har ikke sett Mauseth i alle rollene hun har spilt, men jeg har aldri sett henne så god.
Som Ed Arvola har Bjørn Sundquist en både sentral og litt tilbaketrukket rolle.
Vi vet jo hva Sundquist er god for, men jeg kan ikke huske å ha sett ham så sårbar før.
Ed sover dårlig, men det er mer enn søvnmangel som setter sitt preg på øyne og blikk.
Sundquist får æren av å spille en scene du neppe har sett i noen krimserie før, og som neppe kunne foregått i noe annet enn en nordisk noir.
To nakne menn slåss på liv og død i snøen.
For ti år siden lot David Cronenberg muskuløse og tatoverte Viggo Mortensen gjøre noe lignende i «Eastern Promises», men da i et tyrkisk bad.
Med Sundquists 69 år gammel kropp i iskaldt Finnmarksvær står scenen nærmest som en negasjon av Cronenbergs, og tjener som ett av flere eksempel på kreative referanser og regigrep som bidrar til å gjøre «Monster» severdig, original og overraskende.
Den første av syv episoder vises på NRK1 mandag kveld.
| 1
|
501834
|
«All verden er en scene» i et telt på Nøstet
B-sidene av styggvakre Bergen vises frem i denne perlen av en forestilling.
«Hei vesle by.
Tett inntil sjøen.
Kan du ta meg ned?»
Vi sitter tett i tett i et telt og en container på Nøstetorget.
Publikum har på seg øreklokker og lager ikke en lyd.
Bare hører på poet Eli Fossdal Vaages mildt sagt radiovennlige stemme lese dikt for oss.
Det handler om regn, og om en by som snart synker ut i sjøen igjen.
I Bergen finnes det etterhvert så mange verk og dikt om været at det nesten minner om en overlevelsesstrategi å dikte om det.
Men hva kan en gjøre, i en by der det gjerne kan regne 80 dager i strekk.
Og denne kvelden er selvsagt ikke noe unntak.
Radio B-town omtales av Teaterfestivalen Meteor som en «mobil kikkeklubb med lokalradio.
Et miniteater i telt med inngangsparti og resepsjon, amfi, backstage, bar og radiostudio.
Scenen er bybildet der installasjonen blir plassert».
Som publikum blir vi sluset inn fem og fem.
Vi bytter ut gummistøvlene våre med tøfler, ullsokker og øreklokker.
Lydløst får vi valget mellom te eller kaffe i en liten bar før vi plasseres sammen på små benker i et telt.
Hele veien forklarer stemmer på øret hva vi skal gjøre og at vi gjerne må tulle oss inn i pleddet før radiosendingen begynner.
De siste årene har det oppstått en interesse for å høre på radio sammen.
I fjor hadde biblioteket flere felleslyttinger av dokumentarer og i København finnes det en hel festival som er viet til at folk hører på radio sammen.
Det er tanken på at vi hører på radio sammen (men likevel alene i egne øreklokker) som er utgangspunkt for forestillingen, men B-town er også veldig mye mer.
Et scenisk dikt med byen som hovedrolle.
Et teppe blir dratt opp og et vindu ut mot lyskrysset på Nøstet åpenbarer seg.
Vi ser bort på Trikken pub, Sentralbadet, trafikken og alle menneskene som skal hit og dit.
En løper med en pose over hodet for å beskytte seg mot regnet, tre tynnkledde unge menn i kortermet uniform som ser ut som de kommer fra Hurtigruten løper forbi vinduet vårt og biler stopper på rødt og kjører raskt videre.
Bybildet er scenen for oss, akkurat den timen i døgnet der dagen blir kveld og lyset blir mørke.
Gjennom tre akter hører vi både historiefortellinger fra Bergen, musikk og dikt fra byen.
Arnt Robert Leganger intervjues langt der ute på gaten og forteller om hvordan det tidligere var på Nøstet.
En historisk rapport.
Den styggfine byen iscenesetter seg selv og alle som trasker der ute vet fint lite om at de er en del av vårt scenebilde, mens vi hører på sanger av Vilde Tuv, fortellinger om Amalie Skram eller opptak av Erlend O. Nødtvedt sine våte dikt om byen.
Det oppstår rett og slett noe magisk der i all urbaniteten med taxier med lys på taket som kjører forbi og Fossdal Vaages beroligende og omsorgsfulle røst.
Det er omtrent som å sitte i trafikken selv, bare at vi på samme tid er avskjermet og har det forholdsvis lunt.
Utvalget av artister, lydklipp og samples passer dessuten særdeles godt.
Forestillingen er full av snedige detaljer og nye ting å oppdage, samtidig som den har et slags impropreg.
Alt kan skje, men det innebærer aldri noen risiko for publikum.
Kombinasjonen av hørespill, dikt, musikk, skyggeteater, figurteater og spill ute på gaten utgjør rett og slett 90 minutter med scenekunstmagi.
Spesielt om du elsker Bergen (eller bare elsker å hate litt på Bergen).
«All verden er en scene» sa en gang en klok kis.
Jeg tror det må være denne forestillingen han tenkte på da.
| 1
|
501835
|
Tidsriktig uformelt hos Colonialen
Fine dining er ut.
Nå er det ujålete spiseopplevelser som gjelder.
Med den nye Matbaren beveger Colonialen seg i den retningen.
Colonialen-familiens siste kosttilskudd ligger vegg i vegg med hovedrestauranten i Kong Oscars gate.
Maten kommer fra det samme kjøkkenet, men inngangen finner du bak bygningen.
Innenfor døren står eier Laila Skorge og ønsker oss velkommen.
Sammen med ektemannen Ken har hun bygget opp en av Bergens mest kjente restaurantinstitusjoner i løpet av få år.
–
Jeg synes fremdeles det er rart å gå forbi det gamle lokalet på Engen, sier hun.
–
Det var jo der det hele begynte.
For 12 år siden besto Colonialen av bare tre ansatte.
I dag står det 87 personer på lønningslisten.
Suksessformelen?
–
Vi forsøker hele tiden å endre litt og utvikle oss, sier hun.
Matbaren er nettopp det.
En endring i konseptet.
For Colonialen har flere forskjellige avdelinger, men ingen bar.
Det har de fått nå, i det gamle selskapslokalet til restauranten.
Her inne flyter en massiv, mørk, og elegant bar-øy i et dunkelt, rektangulært rom.
Rundt den er det plass til cirka 25 personer.
Det gir en intim atmosfære.
Musikken svinger mellom Elvis Costello og mer kantete, rolig rock.
Veggene gjenspeiler historien til både lokalet og eierne med livsordene til Jon Olav Nilsen og gjengen:
«Ikkje fåkk med kjærligheten».
Og bildet til Ingri Egeberg som var en bryllupsgave til eier-duoen.
Atmosfæren i Matbaren er litt røffere enn hva jeg vanligvis forbinder Colonialen med, men kler det uformelle konseptet bra.
Menyen med snacks og småretter står skriblet i stikkordsform på en tavle ved inngangen til kjøkkenet.
Som ost, brød og søtt.
Makrell, oksehale og steambuns.
Bak ordet «ølpølse» gjemmer det seg en raus skål med pølsebiter fra Ask og tykke skiver med hjemmelaget bresaola.
Dette er en spennende snacks-variant for bare 60 kr.
En av de andre smårettene du bør prøve, er de friterte bitene av piggvarfett, som serveres med majones på dulsetang fra Sotra og en båt sitron.
Det myke fettet strammes opp av et sprøtt ytre, og gir snacksen en god konsistens.
Det er salt, godt og med en ettersmak fra tangen.
De tre rettene oksehale, kveite og makrell koster 150 kr per stykk, og er dyrere enn de andre smårettene på menyen.
Derfor tenker jeg umiddelbart at de er større enn snacks-variantene, men det stemmer ikke.
For makrellretten er på størrelse med en fyrstikkeske.
Retten består av små biter med forsiktig røkt makrell, stikkelsbær, dillolje, karse og grønne eplestrimler.
På toppen balanserer to tynne toastflak.
Det er en spennende, men ikke finstemt, ørliten rett, som bærer tydelig preg av å være et trinn i hovedmenyen til restauranten.
Den er ikke modifisert til å passe inn i barkonseptet.
Den lettspekte og pannestekte kveiten metter mer, og er dessuten utrolig velbalansert.
Søtlig krisp overflate, salt smørsaus, ørretrogn og søte voksbønnebiter.
Den gir deg best valuta for pengene.
Den mest spennende smaksopplevelsen på menyen er den syrlige oksehale-suppen, servert med en oransjevin fra Radikon.
Vinen har plommeaktige undertoner og en frisk rabarbrasødme.
Colonialen har et enormt vinspekter, med stort utvalg innenfor både naturvin og klassisk tradisjon.
På tapp får du merker som Austmann, Hansa og Nøgne Ø.
«Fun dining» er et begrep som stadig dukker opp i matverdenen, og som har vokst frem som en egen restaurantsjanger de siste par årene.
På norsk kan begrepet forklares som en restaurant eller bar med ujålete kvalitetsmat i en uformell setting.
Det å spise ute skal være gøy.
Ikke stivt.
Men uten at det går på bekostning av matkvaliteten.
Restauranter som jobber på denne måten, er for eksempel Bass, Galt, Brutus og Pjotergeist i Oslo.
I Bergen har vi steder som Allmuen og Bare Vestland, som leverer mat av toppkvalitet i en ramme som ikke er så høytidelig.
Her trenger du ikke lure på om det er rett eller galt med albuene på bordet, eller om det var den lille eller store kniven som skulle brukes først.
Her skal det bare nytes.
Med den nyåpnede Matbaren treffer Colonialen tidsriktig, med gøye smaksopplevelser i en avslappet bar.
Men de kan fremdeles distansere konseptet enda mer fra hovedrestauranten, ved å tilpasse noen av rettene til pris og situasjon.
Noen hemmeligheter er så gode at jeg nesten ikke har lyst å dele dem, og bakgården til Colonialen er en slik.
Nå når konseptet har åpnet opp for flere hverdagsnære besøk, er den endelig mer tilgjengelig.
Et glass vin her på kvelden er en mulighet av de sjeldne.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
501836
|
På Waldemars restaurant er det tradisjonsrikt, men tregt
Dette lokalet er altfor vakkert til å ha så fraværende service.
Hos Waldemars restaurant på Kalfaret må du beregne god tid.
Kalfaret Brygghus huser en av Bergens best gjemte restauranter, og et av byens fineste festlokaler.
Å komme inn føles litt som å stige inn i et museum.
Her er veggene dekket med gamle sorthvitt-bilder, og fliser som har gått fra moderne til retro.
På det sjakkrutete gulvet, midt i restauranten, står en diger øltank i skinnende messing.
Her har Hansa brygget øl siden Waldemar Stoud Platou etablerte selskapet i 1891.
Nå er det Waldemars Mikrobryggeri som tar videre denne bergenske bryggehistorien.
Da vi kommer til Waldemars restaurant, er det helt tomt i lokalet.
Vi får litt tid for oss selv før servitøren kommer overrasket frem fra bak baren.
– Hei, velkommen, smiler hun.
– Hvor har dere lyst å sitte?
Alle bordene er ledige, men ikke alle er rene.
Servitøren rydder et til oss, mens hun forteller om lokalet og byggets historie.
–
I de to øltankene der borte tilsatte de humle.
Og etterpå fraktet de ølet rett ut her, med hest og kjerre, sier hun og peker.
Waldemars restaurant er en gastrobar, og mikrobryggeriet gir dem muligheten til å by på noe eget.
Her har de fem egenproduserte ølsorter, og rundt 40 varianter fra andre bryggerier.
Servitøren foreslår automatisk husets drikkespesialitet: en planke med fire av deres egne brygg.
Jeg bestiller en slik og en skogsoppsuppe til å begynne med.
Suppen er en av de relativt få rettene på pub-menyen.
Den er fyldig, med krydderaktige undertoner fra hele biter av stjerneanis.
De gir en spennende og overraskende lakrislignende smak når du tygger på dem.
Suppen er veldig god, men altfor salt.
Utvalget på menyen består ellers av tre pizzavarianter, en osteburger, en vegetarrett og et par tradisjonelle, sesongbetonte hovedretter.
Menyen skiftes omtrent hver sjette uke.
På ølplanken er glassene satt opp med den mildeste varianten til venstre og den kraftigste til høyre.
–
Det letteste er satt ytterst for at du skal få minst mulig påvirkning fra smakene, forteller servitøren.
Ingen av disse øltypene passer spesielt godt med suppen, men det er en spennende måte å bli kjent med utvalget og bryggeriet på.
Pilsneren smaker litt nøttaktig, og har den karakteristiske hansasmaken fra den originale gjæren de har brukt siden 1920-årene.
Pale Ginger har en frisk og søt smak av ingefær, mens Bohemian Lager er en litt mer floral og fyldig variant.
Dette er min favoritt.
Siste drikk ut, Red Hot Mama, lukter intenst av malt, og har en bitter ettersmak av habanero.
For å prøve begge retningene på menyen, bestiller vi to hovedretter.
En tradisjonell lammeskank og pizzaen med lokalnavnet Nonnestien.
Lammeskanken er liten, men saftig, med et mørt og smakfullt kjøtt.
Dette er en klassisk rett, med tykk sjysaus, smørtung potetmos og ovnsbakte gulrøtter.
Vinen som vi får anbefalt til, er en moden Shiraz med solfylte hint av bær og sort pepper i ettersmaken.
Dette er en kombinasjon som gir deg en fin høstopplevelse.
Men pizzaen får du bedre andre steder.
For sammensetningen av kjøttboller, bacon, paprika, rødløk og rucola gir retten lite særpreg.
Servitøren fungerer mer som en museumsvert enn som en servitør, og engasjerer seg lite i gjestene.
Paret som sitter på bordet ved siden av oss, vurderer å gå igjen allerede før de får bestilt.
De er det eneste bordet utenom oss, men det tar likevel 15 minutter fra hovedretten blir ryddet til servitøren kommer ut igjen i lokalet.
Heller ikke da får vi spørsmål om hvordan vi har det, eller om vi ønsker noe mer.
Servitøren plukker opp en mugge og går ut igjen.
Hun er halvveis ute på kjøkkenet igjen før jeg spør om vi kan få bestille en sjokoladefondant til dessert.
– Ja.
Sier hun uten å snu seg, og går videre.
–
Og en kaffe?
– Ja.
Lokalet har ikke musikk, og det er nesten ingen gjester her i løpet av hele kvelden.
Når servitøren heller ikke er tilstedeværende, blir atmosfæren tom og kald, selv i et pent lokale med levende lys på bordene.
Servicen trenger et løft før Waldemars restaurant er klar for årets julebordsesong.
Over 45 minutter pr. rett er for tregt når man nesten er alene i lokalet.
| 0
|
501837
|
Vakker å se på, lite verdt å tenke over
«Blade Runner 2049» er for selvhøytidelig og banal for sitt eget beste.
Jeg lurer på om «Blade Runner 2049» prøver seg på en spøk:
Den handler om androider, roboter som ser ut som mennesker, men som mangler sjel.
Det vittige er at filmen er vakker å se på og denne estetiske skjønnheten behager i 163 lange minutter, men når det gjelder kompleksitet og sjelelige aspekter, så bare later den som.
All behandling av filosofiske spørsmål – en viktig ingrediens i sjangeren «science fiction» – er såpass overflatisk at man lurer på om mangelen på dybde er ment å gjenspeile de kunstige menneskene som «Blade Runner 2049» handler om.
Akkurat som i originalen, følger vi også her en politidetektiv jakte «replikanter» (humanoide roboter) i et USA som har gått i hundene, denne gangen i form av Ryan Gosling som spiller en barsk detektiv med det Kafka-inspirerte navnet «K».
Og akkurat som forrige gang er historiens utgangspunkt et enkelt oppdrag som skal vise seg å avsløre en stor konspirasjon.
Vi møter geniale vitenskapsmenn (Jared Leto) og maktsyke byråkrater (Robin Wright), som alle gjør sitt for å komplisere et ellers enkelt plott:
Finn en mystisk, verdifull replikant før de andre gjør det.
«Blade Runner» ble regissert av Ridley Scott, og i likhet med den aktuelle oppfølgeren er filmen stilig og påkostet.
Dessverre floppet den på kino i 1982, men etter at Scott senere klippet den om, fikk «Blade Runner» en ny vår.
Filmens problem var ikke at den var forut sin tid.
Problemet var «tonen», i den forstand at dens visjon av et skakkjørt USA og totalitært politi ikke lød så bra i et Ronald Reagan-styrt land som var i propagandakrig med Sovjetunionen.
Sånn sett har «Blade Runner 2049» og regissør Denis Villeneuve langt bedre forutsetninger for suksess:
Ikke bare lever vi i urolige politiske tider, men vi er også i en tid der kinomarkedet er preget av gjenopplivede konsepter og univers.
Hvorfor?
Fordi det stort sett funker å spille på nostalgi og kjente merkevarer.
Annonseringen av «Blade Runner 2049» ville sjokkert for ti år siden, men i en tid der «Star Wars»-universet er blitt relansert og enda en versjon av Stephen Kings «It» slår alle rekorder, gir det økonomisk mening å gå tilbake til kjente, men likevel mystiske univers.
Nostalgi er likevel ingen garanti for suksess, og produksjonsselskapet Sony gjør lurt i satse tungt på produksjonen.
Flere ting signaliserer kvalitet for den filmfrelste:
De viktigste nøkkelpersonene er tilbake (manusforfattere, produsenter og Harrison Ford), mens regissør Villeneuve og Ryan Gosling er spreke, kreative menn.
Roger Deakins – verdens beste filmfotograf – skaper et visuelt univers så vakkert at man får lyst til å kjøpe billett simpelthen så man kan se et nyte disse fagpersonene levere arbeid som er langt, langt over gjennomsnittet.
Denne høye produksjonsverdien er samtidig hovedkilden til det meste man kan finne mellom linjene i «Blade Runner 2049»:
De ulike neonfargene som antyder en verden overøst med reklame, eller en verden der klimaet har ødelagt det naturlige sollyset.
Kostymene som hinter om et forskjellssamfunn.
Scenografi og arkitektur som viser oss paranoide institusjoner.
Men når det er på tide for skuespillerne å åpne kjeften, så renner det ut «teknobabbel» hvor folk diskuterer filmens univers som om de er konkurrerende prester – og «Blade Runner» den hellige teksten.
Effekten er at «Blade Runner 2049» fremstår som mer selvhøytidelig enn den trenger å være.
Det er den ikke smart nok til å slippe unna med.
Etter 163 vakre minutter sitter vi igjen med et enkelt thrillerplott som tilhører den samme «detektivkrim»-sjangeren den prøver å overskride.
Handlingen bygger rundt frigjøring av fortrengte traumer som ikke bare minner om scientologi, men også om filmen «Ghost In The Shell».
Disse filmene er begge vakre, selvhøytidelige science fiction filmer om identitet og sjelens essens.
De er begge like overflatiske som skjønnheten de prøver å lokke oss med.
Forskjellen?
«Blade Runner 2049» er dyrere.
Men den er resultatet av det samme systemet som den later som om den kritiserer.
| 0
|
501838
|
Norges beste metalband overgår seg selv – igjen
Nesten 25 år etter debuten imponerer Enslaved med sitt mest varierte album til nå.
Et nytt Enslaved-album er alltid en begivenhet.
Ikke fordi man er spent på å høre om det er like godt som forgjengeren, men fordi man alltid lurer på hvordan bandet har utviklet uttrykket sitt siden sist.
Enslaved har ikke laget noe som kan minne om en middelmådig utgivelse siden «Ruun» (2006) – og selv det albumet har noen fantastiske enkeltlåter.
Helt siden «Mardraum – Beyond The Within» (2000) har det tidligere svart- og vikingmetallbandet blitt stadig mer progressive i uttrykket, men denne gangen byr Enslaved like mye på en hyllest til 80-tallets midtempo-metal og de enklere virkemidlene.
«Storm Son» starter som et drømmeaktig, meditativt lydlandskap, men midtveis hardner det betraktelig til.
Mot slutten av det snaue 11 minutter lange åpningssporet er vi godt tilbake i gamle ekstremmetall-trakter med heseblesende dobbeltpedaler og drønnende gitarer.
«The River’s Mouth» roer tempoet betraktelig ned med rene rocketakter, før albumets første, store høydepunkt, «Sacred Horse», åpenbarer seg.
De huggende gitarene flankeres av tangenter som smaker kraftig av lodden 70-tallsprogrock, før mektige trommer hamrer vikingelementene tilbake i bandets uttrykk.
«Axis of the Worlds» er intet mindre enn en hard og kompleks heavy metal-låt, mens «Feathers of Eohl» fortryller med sine enorme kontraster når den går fra nesten atonal riffing til den desidert vakreste melodilinjen bandet noensinne har skrevet.
«Hiindsiight» kunne blitt en blek, mer moderne progrock-låt, hadde det ikke vært for blåseinstrumentene som tilføyer en kledelig dose karakter og humør.
Overgangen til «Djupet» kunne ikke vært større; denne deilige, brutale rockeren ruller over lytteren som en dampveivals, før den stuper inn i seig og tung doom metal.
Hele sulamitten toppes med den elleville Röyksopp-coveren «What Else Is There», en låt som har langt mer til felles med 80-talls postpunk og gothrock enn ekstremmetallen bandet fikk sitt gjennombrudd med.
«E» trekker linjer tilbake til alle stilartene Enslaved har vært innom i løpet av de 25 årene som har gått siden de spilte inn sin første demo i 1992.
På imponerende vis klarer bandet å kombinere sine meditative stemninger og progressive tilbøyeligheter med mer klassisk hardrock og heavy metal innenfor et rent og ryddig uttrykk.
«E» er en forbløffende tydelig og fokusert plate, sine mange ulike bestanddeler til tross.
Dette er et tilbakelent Enslaved med mer glimt i øyet enn på veldig lenge.
| 1
|
501839
|
«Om kropp og sjel» er filmen for dem som ønsker en litt annerledes kjærlighetshistorie
Du må tåle synet av blod for å se årets Gullbjørn-vinner i Berlin.
Det skal sies:
Sjelden har blod fått så poetisk behandling som det gjør i denne fine ungarske filmen.
Det er nesten paradoksalt, gitt at blodet også er helt konkret, vi er tross alt på et slakteri.
Men filmen har flere slike vakre paradokser.
Kyrne som ledes til slaktebenken er kommende kjøtt, vi ser dem forvandles til kjøtt, men før det må vi se dem i øynene, eller se øynene deres.
Aldri har blikket fra en ku vært mindre tomt.
Og aldri har vel en film om berøringsangst vært mer taktil.
Maria er nyansatt kvalitetskontrollør på slakteriet.
Det viser seg at hun og økonomisjefen, den langt eldre Endre, om natten drømmer samme drøm.
De er hjortedyr i en skog.
Vær forberedt på vilt vakre fremstillinger av drømmene.
Du trenger ikke være psykolog for å forstå at det hefter noen særheter, eller en sjelelig skade, ved Maria.
Berøringsangsten er hennes, og bare ett av flere symptom på noe filmen aldri navngir.
Endre, på sin side, er lam i en arm.
På sitt spesielle vis prøver de å nærme seg hverandre.
Men ingen ting er forutsigbart her.
Det som er sikkert, er at du blir med på en langsom, litt kronglete og underfundig morsom ferd gjennom et ungarsk hverdagsliv, som ved hjelp av Máté Herbais kamera veksler fra det gjennomrealistiske til det utsøkt poetiske.
Nevrotiske Maria kunne vært den enkleste å gjøre narr av, slik kollegaene på slakteriet gjør.
Regissør og manusforfatter Ildikó Enyedi faller selvsagt aldri for fristelsen.
Man kan ane et skjevt, men varmt lite smil innimellom, som når hun fortsatt går i terapi hos en barnepsykolog.
Men det er også en faktor som peker på hvor dypt Maria er skadd.
Så det vi får – gjennom Alexandra Borbélys delikate spill – er først og fremst et vart og rørende portrett av en ung kvinnes forsøk på å overskride sine egne begrensninger.
Dessuten skal Ildikó Enyedi ha takk for et strålende miniportrett av en eldre vaskedame.
Bruken av dyr, være seg storfeet på slakteriet eller drømmenes hjortedyr, innbyr til en rekke refleksjoner, særlig rundt distinksjonene fri/ufri.
Dyrene menneskeliggjøres, særlig hjortene naturlig nok, siden de opptrer i to menneskers drømmer.
Men det er ikke antropomorfisme Enyedi bedriver, det er mer en besjeling som muligens gjør hjortene til et bindeledd, eller mellomstadium, mellom menneske og dyr.
Kanskje er det dette vi ser reflektert i kyrnes øyne før de slaktes.
Filmen bærer ikke publikumsvinnerens varemerke.
Dessverre.
For den er ikke spesielt arty farty eller sær, bare litt uglamorøst ukonvensjonell i kroppen og med en dypt menneskelig sjel.
Så vil du bli fortalt en kjærlighetshistorie det ikke går fjorten på dusinet av – her er den.
| 1
|
501842
|
–Jeg ender opp med å føle meg i veien
Nye Fakultet for kunst, musikk og design åpnet offisielt dørene på Møllendal forrige uke.
BTs kunstanmelder mener byggets utsmykning halter.
Forrige uke åpnet dørene til Fakultet for kunst, musikk og design (KMD), tidligere kjent som Kunsthøyskolen i Bergen.
Bygget har kostet omtrent en milliard kroner og er tegnet av arkitektselskapet Snøhetta.
Bergens kulturliv og skolens administrasjon virker stolt og full av forventninger til det som er byens første Snøhetta-bygg.
Frode Bjerkestrand beskrev det som «et kulturmoderskip som oser av selvtillit og appetitt på fremtiden.»
Men hva med byggets utsmykning?
«Moderskipet» slipper meg inn gjennom hypermoderne, mekaniske og svarte skyvedører.
Bygget består hovedsakelig av utilslørt betong, svarte flater, store vindu og stålelement.
Et tydelig industrielt preg.
Litt stilig, men mest av alt upersonlig.
Videre blir jeg sluset inn mot én av to trappeoppganger, hvor første (og så langt eneste) del av kunstprosjektet henger.
Sammen har kurator Nora C. Nerdrum og Merete Røstad fått opp samlingen «Ephemerality – A Permanent Collection».
Samlingen består av forarbeider, skisser og idéutkast fra nærmere 200 tidligere studenter ved kunst- og designfagene.
Arbeidene henger tett på hverandre, som en klynge på veggen.
De skiller seg sterkt fra hverandre i stil og materialvalg, med alt fra foto, tegning, skulptur, gjenstander, tekst og notatbøker, trykk og maling.
Ett av målene til samlingen er å vise skolens utvikling.
Ikke bare dens skiftende pedagogiske prioriteringer, men også de interne strømningene og menneskene som har preget skolen gjennom årene.
Men dessverre bommer kuratorene på dette ved å henge mesteparten av arbeidene for høyt opp.
Riktignok følger det med en bok med bilder av hvert enkelt arbeid og navn på kunstnerne, men det oppleves som knotete å skulle finne ut av hvem sitt arbeid som henger hvor.
Boken gir heller ingen indikasjon på hvem som gikk på skolen når.
I tillegg er det vanskelig å nyte og lære når trappeoppgangene er godt trafikkert.
Jeg ender opp med å føle meg i veien.
Samlingen har også som mål å fokusere på prosessen i det å lage kunst, og ikke nødvendigvis det ferdige resultatet.
Dette lykkes den heldigvis med og oppleves som en fin påminnelse om hva som faktisk skjer på huset: idéutveksling, kunstneriske og kreative prosesser, lek og eksperimentering.
Det er jo en skole og en trappeoppgang, ikke et polert kunstgalleri.
Jeg liker også hvordan samlingen på denne måten gjør bygget hakket mer personlig og koselig.
Det blir spennende å se hva som kommer i neste del av kunstprosjektet og utsmykningen.
Så langt føles det generelt litt stusslig, litt tomt, men mest av alt kaldt.
| 0
|
501843
|
Tine Taules sangkarriere er både til å le av – og bli imponert over
Et humoristisk tilbakeblikk på en – i all hovedsak – vellykket sangkarriere
Det kan gjerne høres noe høytidelig ut, men Tine Taules nye show på Lille Ole Bull er på ingen måte så alvorlig som tittelen kan gi inntrykk av.
Når 42-åringen bekjenner sin barndoms fascinasjon for Madonna, sine håpløse pianotimer og forsøket på å omdanne Sotra til Harlem i gospelens tegn, er det nemlig umulig å ikke le med.
Spesielt hennes første forsøk på å skrive triste poplåter på norsk er hysterisk morsomme.
Legger en så til en fantastisk stemme, en varm og naturlig sceneutstråling og et skjønnsomt utvalg klassiske poplåter fra forrige århundre, har en oppskriften på en vellykket forestilling.
Tine Taule har sunget hele livet.
Fra hun som barn i Fyllingsdalen gjorde sin første opptreden under det lokale karnevalet, via gospelshow på Sotra og senere popstjerne i duoen Splean. l dag er hun en godt garvet allround entertainer med solid erfaring fra teaterscenen og som soloartist.
De fleste av bekjennelsene denne kvelden dreier seg om oppveksten.
I så måte hoppes popstjernekarrieren galant over.
Kanskje bortsett fra den spede begynnelsen med fremvisning av gamle avisutklipp der hun ble betegnet som Sotra svar på Sissel og opptrådte på fjernsyn med Muffe og Gækki fra popgruppen Drama.
Her er sannelig ikke mye å trekke når det gjelder fremføringen.
Tine fikser både Aretha Franklin, Eurythmics, gospel og flamenco med like stor selvfølgelighet.
Ektemann Kai Taule og makker Christian Øvreaas har vel knapt hatt en vanlig jobb i hele sine liv.
Men spille kan de.
Til de grader.
Enten det gjelder piano, bass, gitarer og perkusjon.
Sangstemmene er det heller ikke noe å utsette på.
Ei heller humoren.
Noe har de utvilsomt plukket opp fra sine karrierer som sidemenn på utallige revyscener.
Selv om det er Tine Taule som har hovedrollen, er det nesten like mye samspillet mellom de tre som gjør det hele så vellykket.
Regien er ved radarparet Arvid Ones og Hilde Sol Erdal som også har hatt en hånd med på tekstene.
Det hele glir uanstrengt av sted, og er ganske så fritt for dødpunkter.
På mange måter er forestillingen delt i to.
Humoristen Tine får fritt boltre seg i første halvdel mens den mer seriøse sangerinnen Tine spiller hovedrollen i den siste halvtimen.
Kanskje skulle vi ha ønsket oss noen flere morsomme poenger på slutten, men som Tine selv uttrykker det:
Jobben som musiker og sanger foregår både i brylluper og begravelser.
| 1
|
501845
|
Velsmakende på Vossevangen
Tre Brør satser på lokale råvarer og kvalitetskaffe.
Det gir gode resultater.
Tre Brør ligger i et flott gammelt trehus midt på Torget, med en stor uteservering i front og en lun kafé på innsiden.
Lokalet har grove tregulv, tretak og trevegger.
En erkenorsk hytte-stil som gjør kafeen koselig og uformell.
Bordene er laget av bred plank, og stolene i «stuen» er en miks av slitte skolestoler og nymalt kjøkkenmøblement.
I hjørnet står en retrosofa som gir sjel til storstuen på Voss.
Det er over ni år siden Tre Brør åpnet dørene på Vossevangen.
I 2015 fikk stedet nye eiere, og i dag drives kafeen av Hannah Lie Brunborg og Anders Fretheim.
De har som mål å skape et etisk bærekraftig og miljøvennlig bidrag til lokalsamfunnet.
Grønnsakene leveres fra Finnegården på Voss, og kyllingen får de fra Homlagarden i Hardanger.
Iskremen er det Laurien Geerse og Guus Morel som lager.
De driver Alm gård i Feios.
Også mye av drikkeutvalget kommer fra nærområdet, med bringebærlimonade fra Lærdal og et tett samarbeid med Voss Bryggeri.
Tre Brør har tre bein å stå på.
I kafeen serveres det lunsj og middag, og på kvelden åpner baren i kjelleren.
Litt lengre borti gaten finner du «Tre Brør leskebutikk».
En spesialforretning med leskedrikker og lokale ølvarianter.
I det vi besøker kafeen er det lunsjmenyen som møter oss, med salater, varme retter og sandwicher eller toast.
Risottoen med sopp er en av de få varme rettene på menyen.
Det er kanskje noe av det aller beste man kan lage, og spise, på denne tiden av året.
Som menyen lover, er risottoen kremet og seig, laget med rikelige mengder parmesan og store kantarellbiter.
Mellom riskornene skimtes små, lilla biter av løk.
Smaken på risottoen er salt og fyldig, med en krydderaktig smak fra soppen.
Retten er pyntet med en bukett av små, hvite korianderblomster på toppen, og striper med balsamico på siden.
Smaksmessig trenger retten ingen av dem, men det er en pen presentasjon.
Risottoen står støtt, og har en variert konsistens.
Dette er en mektig høstrett som varmer helt inntil beinet.
Sandwichen med ørret og eggerøre er en enkel lunsjrett uten store overraskelser.
På tallerkenen ligger en toastet surdeigsskive dekket med fire flater av smakfull, feit fisk.
Når jeg spør hvor fisken kommer fra, er det ingen som helt vet.
–
Den er nok fra en av fjordene, tipper den raske og effektive servitøren.
Salatblandingen er uinspirerende, med hovedsakelig grønne blader og en skive tomat i midten.
Men den smaker bedre enn den ser ut.
Eggerøren er bløt, og kremosten frisk.
Også denne retten er dekorert med de hvite korianderblomstene.
Rundt halvparten av valgene på lunsjmenyen er vegetarretter, tydelig markerte med en grønn «V».
«Avokadosalat med valnøtter, fersk basilikumpesto og pinjekjerner» er en av dem.
Det er en rett som smaker tilnærmet ingenting.
Salaten har forsiktige, friske smaker av avokado og agurk, men mangler både fett og salt for å bli en hel rett.
Parmesan eller rømme ville ha gitt den en bedre fylde i smakene.
Det medfølgende brødet blir servert med verken smør eller olje, så her er det ikke noen hjelp å hente.
Å lage kaffe av ypperste kvalitet, er en prosess som består av mange valg.
Først må man finne de riktige bønnene, med den riktige aromatiske profilen.
Så må bønnene behandles riktig, ut fra klima og smak.
Deretter brennes de grønne kaffebønnene, før de finner veien ut til hjem, restauranter og kafeer.
Baristaens oppgave er å legge den siste hånden på verket, og hente frem det beste potensialet i kaffebønnene.
Det er en kunst de mestrer på Tre Brør.
Bak disken står topputstyr for å lage både håndbrygget kaffe og espresso.
Kaffen fra Mexico serveres i porselenskopper fra Figgjo, spesiallaget for å fremheve syrlighet i kaffe.
Det smaker mildt av søt fersken og kakao.
Det er ingen tvil om at Tre Brør tar kaffe seriøst, men utvalget av kaffemat er for lite.
I kakedisken finnes det rosinboller, croissanter og muffins med flytende bringebærkjerne og sitron.
Bollene ser ut som de er hjemmelagde, men muffinsene blir ferdig levert.
–
Vi har dessverre ikke kapasitet til å lage dem her, forteller baristaen med ekte skuffelse i stemmen.
Et besøk på Tre Brør er obligatorisk på vei forbi eller innom Voss.
Utvalget av kaker og boller er lite, men her får du kafémat med lokale råvarer, og en kopp med kvalitetskaffe, brygget med kjærlighet og godt utstyr.
Er du heldig, står også Smoltringkokaren Vidar utenfor med ferske smultringer.
Et perfekt tilskudd i bilen på veien inn i høstferien.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
501846
|
En kjærkommen «godhetstyrann»
Eduardo «Doddo» Andersen har laget årets mest politiske låt.
Og den er god.
Kan Doddo – musikeren og fotballentusiasten – være politisk?
Og enda viktigere: kan han få det til å låte bra?
Svaret på begge deler er et høyt og tydelig «ja».
Det er lenge siden popmusikere våget å være politiske.
Av store, norske artister med bred, kommersiell appell er det egentlig bare rapgruppen Karpe Diem som bruker tekstene til å si noe tydelig om hvordan de opplever at verden fungerer.
Selv undergrunnsartistene fokuserer mer på det politiske i det personlige, noen fordi det er det som interesserer dem mest, andre fordi de vet at det å si sin ærlige mening om samfunnsutvikling og politikk ofte har en høy pris.
Eduardo «Doddo» Andersen er på et sted i karrieren og livet hvor han kan si akkurat hva han føler for.
Men i stedet for å bruke denne anledningen til å hamre løs med harde ord og hardere akkorder, velger han å oppfordre lytteren til å tenke selv.
Doddo formaner ikke; dette handler ikke om kritikk av venstre- eller høyresiden i norsk politikk.
I stedet beskriver Doddo dagligdagse situasjoner og holdninger, spiller dem opp mot hverandre og viser hvordan de henger sammen.
Det enkle språket og de finurlige rimene gjør at man blir genuint overrasket og engasjert.
Det er sjelden vare.
Arrangementet er sobert og elegant, noe som understreker alvoret i teksten.
Samtidig er det rikt på farge, nyanse og stemning; også musikalsk sett er «La oss ta en idealist» en sårbar og hjertelig låt, uten overflødige dikkedarer eller påtrengende sentimentalitet.
| 1
|
501848
|
Nils Økland Band leverer helt særegen musikk
Det er ikke lett å plassere musikken til Nils Økland.
Men det er heller ikke så viktig.
Det står en mann og spiller hardingfele.
En kort, langsom frase.
Kanskje er det en strofe av en gammel, melankolsk folketone han spiller.
Han gjentar frasen, spiller den om og om igjen, utbroderer den med stadig nye forsiringer.
Vi skjønner at rommet omkring ham er stort, men vi er samtidig tett på ham, så tett at vi av og til kan høre hvordan fingrene hans gnir bortover felestrengene.
Fingrene tilhører felespilleren Nils Økland, som trygt kan sies å være en av Norges mer særegne musikere for tiden.
Han er blant annet bergensaktuell med musikk til teaterstykket «Glassmenasjeriet», som har premiere på Den Nationale Scene i desember.
Men før den tid slipper han albumet «Lysning» med Nils Økland Band.
Åpningslåten er et lydmaleri som heter «Drøm», og bak lyden av Øklands fele hører vi noen – eller noe – som puster.
Kanskje belgene i et orgel?
I alle fall høres det etter hvert ut som om felen blir akkompagnert av tunge, mørke orgelklanger.
Men også av svevende, hvinende lydflater som minner om elektronisk musikk fra gamle science fiction-filmer.
Klangrommet omkring felespilleren blir mer og mer komplekst – og så er det plutselig slutt.
Fem minutters oppbygging av et vakkert lydmaleri er forbi.
«Lysning» er Nils Øklands første utgivelse på plateselskapet Hubro.
Med seg har han de samme musikerne som da han i 2014 utga platen «Kjølvatn» på ECM.
Han spiller selv hardingfele, viola d'amore og fiolin, Rolf-Erik Nystrøm spiller alt- og barytonsaksofon, Sigbjørn Apeland harmonium, Håkon Mørch Stene perkusjon, vibrafon og elektrisk gitar og Mats Eilertsen kontrabass.
Det meste av «Lysning» er spilt inn i en steinkirke i Oppland.
Gjenklangen fra kirkerommet er en viktig faktor i lydbildet.
Den skaper en rumlende dybde og får instrumentene til å blande seg med hverandre slik at det ofte er vanskelig å si presist hvilket hvem som spiller hva.
Og samtidig bearbeider musikerne instrumentene sine og fremkaller særegne lydeffekter.
For eksempel høres klappene og flisene på Nystrøms saksofoner av og til ut som slagverk, mens etterklangen av Mørch Stenes vibrafon smelter sammen med Apelands harmonium osv.
Kanskje det sakrale rommet også har noe å si for selve fremføringen.
I alle fall er det mange langsomme, meditative spor på platen.
Det er avsnitt der Øklands fele virker nesten deklamerende, som om han prediker for en menighet.
Og det er hele tiden ekkoer av salmer og religiøse folketoner i musikken – som for eksempel i den mørke, tunge «Blåmyr» der Brorsons pietistiske salme «Opp all den ting» plutselig dukker opp og spøker i bakgrunnen.
Det er ni låter på platen, ni forløp som er vanskelig å plassere i tradisjonelle musikalske kategorier.
Klangen av hardingfelen og Øklands improvisasjoner gir mye av musikken folketonepreg.
Men samtidig blander den norske tradisjonsmusikken seg med frijazzsekvenser og med musikk fra andre folkelige tradisjoner.
Blant annet peker noen av de raske låtene i retning Balkan og Midtøsten.
Hva man skal kalle alt dette, er kanskje ikke så interessant.
Det viktigste er at Økland og bandet hans klarer å få alle disse inspirasjonene og assosiasjonene og klangeksperimentene til å smelte sammen og bli til store, vakre lydbilder som utvikler seg etter en helt særegen musikalsk dramaturgi.
| 1
|
501849
|
Nedslående lesning
Boken belyser fenomener som tvangsgifting og æreskultur fra flere perspektiver, og etterlater inntrykk av en hjerteløs foreldregenerasjon.
Lever du på «kode seks», befinner du deg på nest høyest sikkerhetsnivå for statlig beskyttelse.
Neste nivå er fiktiv identitet, noe rundt syv personer har her til lands.
I journalist Wenche Fuglehaugs bok om æresvold følger vi norsk-afghanske Sara (dekknavn) i to og et halvt år.
Sara lever på «kode seks» fordi hun nektet å gifte seg med sin fetter som 16-åring.
Hun er nå 27 år.
Fuglehaug bruker tredjepersonsfortelling til å skape en litterært fengende historie rundt Sara, et grep vi kjenner fra Åsne Seierstads dokumentarbøker.
Boken har også vanlige sakprosa-kapitler som belyser fenomener som æresvold og æresdrap fra mange perspektiver.
Den fremstår som faglig solid og kildebasert, men med en klar hensikt:
«Æresrelatert vold er en cocktail av religiøse og kulturelle årsaker, som ikke kan godtas uansett forklaring».
Fuglehaug skriver boken for å få slutt på denne ukulturen som majoritetssamfunnet generelt og feminister spesielt har akseptert altfor lenge.
Jeg kunne ikke vært mer enig.
Saras liv på «kode seks» er en del av en mistrøstig trend hvor døtre blir brukt som transaksjonsmiddel i form av tvangsgifting.
Fuglehaug skiller ikke mellom tvangsgifting og arrangerte ekteskap, for begge deler handler om at jenter fra enkelte minoritetskulturer blir fratatt muligheten til å leve som de vil.
Forfatteren gjør flere hederlige forsøk på å drøfte hva «æreskodeks» innebærer innenfor forskjellige kulturer.
Etter hvert skriver hun likevel noe resignert:
«Å forstå logikken bak æresvold og æresdrap er nærmest umulig for utenforstående».
Intervjuet med pakistanske Aslam Ahsan, som har bodd femti år i Norge, er direkte nedslående lesning.
Ashans to døtre ble tvangsgiftet og endte opp med voldelige ektemenn, og Fuglehaug spør om han skammer seg over det:
«Hadde det bare vært meg som opplevde slike hendelser, ville jeg kjent på både tapt ære og skam.
Men familievold har vært alminnelig i de fleste hjem med importerte svigersønner, så jeg synes ikke spørsmålet er relevant».
Foreldregenerasjonen gifter altså bort døtrene sine vel vitende om at vold er regelen mer enn unntaket.
Det er nesten ikke til å tro.
Enkelte av kapitlene kunne nok vært bedre gjennomarbeidet, men dette er ingen akademisk avhandling.
Det er et forsvar for at elementære menneskerettigheter også skal gjelde jenter fra æreskulturer.
Fuglehaug lykkes dessverre også godt med å vise at det er en lang vei frem.
| 1
|
501852
|
En spennende lek med alfabetet
ABC-bøkene tilhører en så ærverdig sjanger at berømte bidragsytere iblant har tenkt mer på kunstuttrykket enn på små lesere.
Stort sett viser Mari Kanstad Johnsen heldigvis sine kunster slik barn liker det best.
Jeg hadde ennå ikke begynt på skolen, og jeg husker ikke hvem sitt fang jeg satt på.
Men jeg husker ABC-boken det ble lest fra.
Og aller best husker jeg lengselen etter å knekke den der forlokkende og forbannede lesekoden.
Alfabetet var en magisk port til de voksnes verden.
Men det var også en utfordring som kunne tippe over i prestasjonsangst og mas.
Derfor er jeg mest glad i ABC-bøker som leker med alfabetlæringen.
Bergenskunstner Mari Kanstad Johnsen tar virkelig leken helt ut.
Ser vi litt voksent på det, er alfabetet et ordnet system basert på fornuft og kjent som veien til kunnskap.
Da er det befriende å oppleve en ABC som pøser på med kreative overraskelser.
Den elleville oppfinnsomheten er en kunstnerisk påminnelse om at bokstavene like mye er en inngang til fantasiens verden, som til fornuften.
Rammefortellingen gir leserne ekstra drahjelp.
En ring faller ned fra himmelen utenfor en høyblokk, og mormor lover Anna ringen dersom ingen eier den.
Vil hun få beholde den?
De må innom alle i blokken for å spørre.
Dørene er merket med bokstaver.
Hva som skjuler seg bak dem, gjør det ekstra spennende å bla om.
For boken overrasker på nytt og på nytt.
Bak dør H holder hundepasserne til.
Rommet er fylt av hunder, men også en hummer med hikke og en hamster i løpehjul.
Utenfor vinduet ser vi et helikopter løfte en hest.
Bildene er ikke utstyrt med ord som fasit.
De stiller oss fritt og innbyr heller til samarbeid med den som leser høyt.
Den naive tegnestilen med tilsynelatende kjappe streker og stedvis utflytende vannfarger, kunne fort blitt for upresis i en sammenheng hvor det faktisk er et poeng å skille en hamster fra et marsvin.
Jeg er forbløffet over hvor gjenkjennelige figurene likevel fremstår.
Samtidig er det bra at bildene ikke gjør det for lett, for da tåler boken å bli lest flere ganger.
Den upresise streken bidrar dessuten til å gi dyrene personlighet.
Men iblant blir de fint avstemte fargene unødig kladdete.
Å imitere barns tegnemåte også når den ikke er helt vellykket, forteller riktig nok små lesere at deres tegninger er bra nok som de er.
Likevel blir noen skuffet over slike bilder når de vet at boken er laget av en voksen.
Mange barn stiller med andre forventning til et profesjonelt uttrykk.
Kanskje er det like fullt dette styggpene som gjør samspillet mellom Anna og hennes fascinerende androgyne mormor så uttrykksfullt.
Johnsen har i alle fall vunnet internasjonal anerkjennelse for sine stiliserte figurer gjennom utgivelser som «Vivaldi» (tekst av Helge Torvund).
«ABC» vitner om hvor langt vi har kommet siden den første ABC-boken så dagens lys i Tyskland på 1500-tallet.
Tradisjonelt hørte den til i hyllen ved siden av Bibelen, salmeboken og katekismen.
Denne langt mer uhøytidelige versjonen har kjappe replikker, som i en tegneserie.
Variasjonen bak dørene gjør fortellingen virkelig uforutsigbar.
Og aldri hadde jeg trodd at jeg noen gang skulle si dette om en ABC:
Slutten røper jeg ikke!
Andre fine ABC-bøker på barns premisser:
«Alfabetfesten» av Max Estes (Cappelen Damm 2011) og «ABC-boka mi» av Kari Grossmann (Gyldendal 2000).
Hvis målet er å underholde også voksne høytlesere, anbefaler jeg «Jorda rundt på 29 bokstaver» av Kristin Roskifte.
| 1
|
501854
|
Skal vi heie på skamløshet?
«Skamløs» er en bibel for minoritetsjenter.
Spørsmålet er hvor klokt det er å kuppe et ord vi fortsatt trenger til å stemple lovbrytere.
Norsk-somaliske Amina Bile (19), norsk-libanesiske Sofia Nesrine Srour (21) og Nancy Herz (21) tilhører de såkalt skamløse jentene.
I muslimske innvandrermiljøer blir de kritisert for å være for norske, for nordmenn blir de aldri norske nok.
De opplever stadig å bli begrenset, korrigert og skambelagt.
Kampen mot urettferdighetene har de ført i avisspalter, debattpanel og på sosiale medier.
De er belønnet blant annet med Fritt Ords honnørpris 2017.
Nå kommer opprøret i bokform.
Levende portrettfotografier viser at de tre kvinnene ikke først og fremst representerer en gruppe.
De er seg selv, med hver sin styrke og sårbarhet, og inngår i Maria Gossés prisbelønte serie om den fjerde bølgen av feminister.
Fotografens mål er å motarbeide stereotypier som at feminister er stygge, sinte, mangler humor og hater menn.
Smilende poserer Amina med hijab, Sofia og Nancy poserer uten.
Det finnes ikke én fasit på hva det vil si å være fri.
De gir autentiske eksempler på urettferdigheter og diskuterer dem i engasjerte samtaler.
Det handler om svømmetimer med alternativ badedrakt, om å forelske seg i ikke-muslimer og om å bli møtt med strengere krav enn broren sin.
Med slike nyanser snakker bare de som har opplevd noe lignende selv.
Trioen forstår virkelig hvilke utfordringer minoritetsungdommer sliter med.
Kampen mot ukultur går ut på å gjøre leserne i stand til selv å vurdere hvilke normer som er rimelige og hvilke som bare tjener undertrykkere og ideen om familiens ære.
Kvinnene krever å få kle seg som de vil, omgås menn fritt og bestemme sin egen fremtid.
Rettighetene er slike jeg tar for gitt.
Innsikten i vilkårene de lever under gjør meg desto mer imponert over kampen de fører.
Det inkluderer kampen mot bedreviterske nordmenn.
Etter å ha lest «Skamløs» er jeg overbevist om at å nekte noen å bære hijab er omtrent som å nekte folk å barbere leggene.
For meg er det underordnet om det er skjønnhetsindustrien eller undertrykkende imamer som får kvinner til å oppleve seg som skitne av å vise for mye hår.
Frihet er å velge selv.
Eier ikke disse kvinnene skam?
Selv vil de nok svare at du ikke kan eie skam når du ikke har noe å skamme deg over.
Forsøket på å gjøre ordet skamløs til noe positivt kan sammenlignes med en strategi brukt blant homofile.
Når du med stolthet kaller deg selv lesbe, tar du kraften fra dem som bruker det nedsettende.
Men hvis en skamløs jente er et frigjort forbilde, hva skal jeg da kalle mennene på Tahrir-plassen som brukte nyttårsaften til trakassering?
Trioen er ikke imot all sosial kontroll, og jeg forstår godt at kampen mot negativ sosial kontroll i minoritetsmiljøene handler om å frigjøre guttene også.
Men språksenteret i hjernen min slår ut på Richters skala når Amina sier:
«Jeg gleder meg til å bli kjent med de skamløse gutta.»
Opprøret blir vanskeligere å støtte når det er basert på et ord som ikke automatisk skiller mellom lovbrytere og dem som kjemper mot unødvendig sosial kontroll.
Å påføre bøller skam en av de viktigste formene for regulering samfunnet vårt har.
Gyldendal viser i det hele tatt en unnfallende holdning til språket i boken.
Visst kjennes det nært og friskt at trioen ordlegger seg på en muntlig måte som minner om TV-serien Skam.
Ordet «liksom» behøver likevel ikke å forekomme 100 ganger.
Sett fra Bergen virker det dessuten nokså vilkårlig hvilke arabiske begreper og andre fremmedord som blir forklart.
Slikt svekker kvinnenes gjennomslagskraft.
Det er synd for en bevegelse som ønsker å bli tatt på alvor også utenfor sitt eget miljø.
| 1
|
501855
|
Sorry Bergen.«Snømannen» er virkelig en flopp.
Ryktet om «Snømannen»s beskaffenhet har løpt i forveien, og taler sant.
Her har mye gått galt.
Intet er mer dødt enn en filmfigur som kaver rundt i en rolle han eller hun aldri kommer under huden på.
Eller jo, et hodeløst lik er jo steindødt, men det forventer vi.
Vi forventer ikke så mye livløshet hos Michael Fassbender, Rebecca Ferguson og Charlotte Gainsbourg.
Ideelt sett skal en kritiker gå til filmen med åpent sinn og upåvirket sjel.
Av og til kan det være vanskelig, slik tilfellet er med «Snømannen», hvis grusomme slakt begynte å tikke inn kvelden før jeg selv skulle anmelde den.
Jeg gjorde likevel et forsøk.
Det hender jo at anmelderne er uenige.
Dessuten er jeg ikke særlig fan av Jo Nesbøs Harry Hole-bøker.
På ett tidspunkt fikk jeg evig nok av alle bestialitetene.
«Snømannen» var den siste av bøkene hans jeg leste.
Jeg er derimot stor fan av Tomas Alfredson.
Med «La den rette komme inn» og «Muldvarpen» greide han nettopp det han ikke greier i «Snømannen» – å overføre litterære verk til lerretet, med elegante, dyptloddende filmer som resultat.
Det var dette jeg, tross forhåndsvarslene, håpte han skulle gjøre også denne gangen.
I stedet fremstår filmen tømt for elementet som tross alt ligger et sted under alle de blodige drapene i Nesbøs bok: den plagede menneskesjelen.
Visst forsøker de å få den frem.
Men den blir et postulat i Fassbenders kropp der han som Hole sover ut rusen i snøen, og den trenger aldri inn i blikkene til de andre som jages av sin skjebne.
Fortellingen males ut med en pensel så bred at man ser malingsstripene.
Sammen med stygge tendenser til overspill og fullstendig mangel på undertekst, gjør den «Snømannen» sjelløs og tom.
Verken Fassbender, Ferguson, som spiller politietterforsker Katrine Bratt, eller Gainsbourg, i rollen som Holes ekskjæreste Rakel, greier å gi liv og menneskelighet til rollefigurene sine.
Dermed får de heller ingen kjemi seg imellom.
For de som mot formodning ikke kjenner historien:
Det handler altså om en seriemorder, i seg selv et så forterpet thrillerelement at det – særlig etter «Seven» – skal krutt til for å tilføre noe som kjennes relevant.
Særlig i et land der seriemordere knapt eksisterer.
En kvinne forsvinner.
En litt merkelig snømann står i hagen.
Så dukker det opp et maltraktert lik.
Og enda en snømann.
Samtidig får Harry Hole et mystisk brev, signert, nettopp, med en snømann.
Hva knytter sakene sammen?
Og har dagens saker noen sammenheng med en gammel forsvinningssak fra Bergen?
Det skal sies:
Bergen gjør ikke skam på seg.
Å se byen panorert er alltid like deilig, selv når den viser seg frem i gufsent vintervær.
For de 40 milionene i insentivmidler får tilbake mer enn mye fint å se på.
Bergen, Rjukan, Oslo og Øygarden er filmens desidert sterkeste kort.
Selv om naturen kun fungerer som kulisser, tilfører den filmen mer dramatikk enn hva de andre virkemidlene gjør.
Mye må ha gått galt i Hossein Amini og Peter Straughans manus, som gir et rotete forelegg der enkelte scener virker umotiverte, andre overforklarte.
Det vil irritere alle dem som kjenner boken, og forvirre dem som ikke har lest den.
Som pageturner fungerer Nesbøs bok, men den drives også frem av gjennomskuelige triks som blir enda mer gjennomsiktige når de overføres til lerretet.
Her tas snarveier, og her begås overganger som i beste fall er platte, i verste fall uelegante.
Verst ut på vidden havner Val Kilmer i rollen som den bergenske politimannen Gert Rafto.
Det er like pinlig å se på som de parodiske skurkene i de dårligste Varg Veum-filmene, for de som husker dem.
| 0
|
501860
|
En av de fineste kunstutstillingene jeg har sett
Utstillingen av japanske Chiharu Shiota er et av årets kunstneriske høydepunkter.
Ikke bare i Bergen, men i Norge.
Kode 2 åpner dørene etter åtte måneder med oppussing.
Vegger i Stenersensalen er revet ned og rommet har fått en åpen løsning.
Målet er å gjøre rommet mer fleksibelt og at hver enkelt kunstner står friere til å lage en unik kunstopplevelse.
Først ut er japanske og internasjonalt anerkjente, Chiharu Shiota, med utstillingen «Direction».
Jeg kommer rett inn i en enorm installasjon laget med flere hundre meter rød tråd.
Installasjonen er montert med stifter og den fyller rommet.
Førsteinntrykket er overveldende, men det kjølner forbausende raskt.
Kroppens respons i møte med kunst er viktig for Shiota og går igjen i hennes kunstnerskap.
Hun jobber også aktivt med å trigge minner i oss besøkende ved å «flette inn» gjenstander i installasjonene sine.
Denne gangen forsøker hun å gjøre det med fire gamle trebåter fra Vestlandet, som er plassert i midten av rommet.
I andre del av utstillingen henger en serie med fotografier av Shiota, hvor hun blant annet er tilgriset med noe som kan minne om blod.
I denne delen er det også skulpturer, tegninger, malerier og lerret brodert med sort tråd.
Sist, men ikke minst, et videoverk hvor Shiota ligger i ulike krampaktige stillinger på et gulv.
Hun er omkranset av tynne og gjennomsiktige ledninger, slik vi vanligvis ser koblet til pasienter på sykehus.
Gjennom ledningene ledes også noe som kan minne om blod.
Ti assistenter og fjorten dager har det tatt å få opp utstillingen.
I forkant av åpningen er forventningene blitt pumpet opp av Kodes bildedeling på sosiale medier.
Utstillingen er supervisuell og som skreddersydd for både Instagram og Kodes nyoppussede sal.
Et smart trekk av Kode å åpne med en kunstner som vet å utnytte rom.
Men det var litt skuffende at den fullt ut kroppslige responsen, som Shiota er så opptatt av, ikke kom før siste verk – videoverket.
Å se Shiota koblet til ledninger mens hun gjør noen krampaktige bevegelser var direkte ubehagelig.
Det er også det som gjør kunst til noe magisk.
At den er visuell, noe du kan se, samtidig som at den kan kjennes på kroppen.
På den måten har hun nådd målet sitt.
Installasjonen derimot skulle jeg gjerne blitt «pakket mer inn i».
At den kom tettere på kroppen og forhåpentlig gitt en mer altoppslukende opplevelse.
På den andre siden, jeg kan ha vært farget av urimelig høye forventninger.
Utstillingen er faktisk en av de vakreste og mest sofistikerte jeg noensinne har sett.
Shiota mestrer utmerket balansen mellom det voldsomme (blod, liv og død, vold og aggressivitet) og det skjøre (trådverket, minner og nostalgi).
Shiota er også en nytenkende kunstner.
Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende verk i kunsthistorien tidligere.
Utstillingen er rett og slett et av årets kunstneriske høydepunkter.
Ikke bare i Bergen, men i Norge.
Se andre kunstanmeldelser av Silje Sigurdsen her:
| 1
|
501861
|
Hvor fattig blir språket av å skrive lettlest?BTs anmelder tok utfordringen.
Et lettlest språk kan virke blodfattig.
Da hjelper det godt med en blodig handling.
Få ting er vanskeligere enn å skrive lettlest.
Enkle setninger fyller korte avsnitt.
Overflødige ord styrkes.
Språklige bilder er forbudt.
Solen går ikke ned som en rødmende gullkule over åsen.
Den går ned.
Skumringsserien til Mangschou forsøker å skape størst mulig spenning
med færrest mulig ord.
Det gjelder å hekte leselei ungdom fra første side.
Kanskje forvirrer starten litt.
«Hevner» går rett inn i en scene ved bensinstasjonen,
da tar det litt tid å oppfatte hvem ungdommene i dialogen er.
Men replikkene gir effektivt inntrykk av ulike personligheter.
Dialogen gir driv som i et drama på TV.
Snart kommer Urban syklende.
Han blir banket opp av Damian og gjengen
mens kjæresten Ella står og ser på.
Så er vi i gang.
Røssland forklarer akkurat nok om hvorfor folk handler som de gjør.
Nok til at de fleste kan forstå hva som driver Damian til å mobbe.
Nok til å skape medfølelse både med Damian og Urban.
Selv nøler jeg sammen med Ella.
Ville jeg også ha stått passiv og sett på?
Kapitlene følger Damian og Ella vekselvis.
De er tydelig merket:
«Ella.
Tirsdag 21:15».
«Damian.
Tirsdag 21:30».
Romantikken blir tynn i en så knapp stil.
Det gjør ikke så mye,
for spenningen er viktigst.
En av mobberne blir nemlig kidnappet.
Hvem er fyren bak finlandshetten?
Boken har så langt bare presentert én person som passer til beskrivelsen.
Dessverre er det en svakhet ved å skrive enkelt.
Forfatteren lar like godt kidnapperen avsløre seg selv for fangen sin.
Personen var selv et mobbeoffer.
Nå vil hen ha hevn.
Men det vet ikke Ella.
Hun vet bare at Damian ikke er på skolen.
Hjelp, så skummelt det kan være å vite mer enn hovedpersonen.
Thrilleren er snedig skrudd sammen, snedigere enn lettlestbøker flest.
Noen lesere har sikkert opplevd mobbing selv,
de kan kose seg med blodig hevn gjennom stedfortreder.
Men Røssland skaper ikke hevn bare for hevnens skyld.
Tenk om hevn lønner seg.
Tenk om livet bare blir bedre når mobberne forsvinner.
Hva da med dem som sto passivt og så på?
Hva skal vi gjøre med dem?
Den knappe stilen virker blodfattig i en bokanmeldelse.
Røssland er heldigvis langt bedre til dette enn jeg.
| 1
|
501862
|
«Neruda» er en vågal film om jakten på kommunisme
Filmen har mer til felles med «Fight Club» enn med «Motorsykkeldagbøkene».
Pablo Neruda er en legende i Chile.
Som landets største poet – han fikk Nobelprisen i 1971 – opplevde han å se sin lyrikk bli kanonisert og ble berømt over hele verden.
Nerudas var politiker i det kommunistiske partiet, og siden han var en beryktet intellektuell, ble han forhatt av Chiles ytre høyre.
Derfor er Nerudas liv relevant for å forstå landets moderne og vonde historie.
Men filmregissør Pablo Larraín, er ikke interessert i å lage en ordinær film om fortiden.
Regissør Larraín var sist å se på norske kinoer med den amerikanske filmen «Jackie».
Både den og hans gjennombruddsfilm «Stem nei» var eksperimentelle forsøk på å gjenfortelle historiske hendelser, men samtidig kommentere hvordan man aldri kan være sikker på hva som er sant og hva som er myte.
Larraín samarbeider igjen med den mexicanske superstjernen Gael García Bernal (og som spilte «Che» Guevara i «Motorsykkeldagbøkene»).
Sistnevnte spiller politimannen Peluchonneau som har fått i oppdrag å arrestere Neruda for oppvigleri.
Men han har også fått oppdraget med å fortelle oss publikummere historien om denne jakten.
Etter hvert forstår vi at Peluchonneau er en svært upålitelig forteller.
Kan vi egentlig stole på det vi ser?
Det vil sikkert irritere mange at en film om en såpass viktig person i en såpass sårbar periode tar slike vågale, kunstneriske sjanser.
«Neruda» har mer til felles med puslespill-krim à la «Fight Club» (1997) eller «De Mistenkte» (1995) enn med «Motorsykkeldagbøkene».
Men den sier noe interessant om virkelighetens maktforhold, berømmelse og ære likevel.
Den får oss til å tenke på mer enn bare politiske tragedier i Chile, og på forfattere som Neruda og Borges.
Av og til er det «legenden» og ikke landet som bør utforskes.
| 1
|
501863
|
Paranoia med humoristisk vri
Ikke så muntert som før, men like bra.
I serien av ti forestillinger med omskrivning av norsk historie fra 1066 til 2066, er gjengen fra Statsteatret med sitt skjeve blikk og sans for det humoristiske nå kommet til episode 7.
Den tar for seg kald krig, overvåking, forsøk på manipulasjon av menneskesinnet, spionasje og kommunistjakt.
Men også noen av de hverdagslige detaljene på hjemmefronten.
Her går NATO og Coca Cola-reklame tidvis hånd i hånd.
Femtiårene var også preget av en gryende fremtidsoptimisme, og den får i noen grad sette farge på oppsetningen gjennom tidsriktige reklameinnslag.
Forestillingen har fire medvirkende, pianolærerinne Astrid Høyer (Karoline Krüger), som også besørger musikkinnslagene – i spennet mellom Bach og evergreens, den sjarmerende støvsugerselgeren Frank Øye (Per Kjerstad), lege og lobotomielsker Carl Jakobsen (Kim Sørensen) og overvåker/spion Ronald Olsen (Gard B. Eidsvoll), som driver avlytting fra en bunker under Ruseløkka skole.
Men kanskje er ikke Olsen den eneste spionen av disse.
Kan en eller flere – eller alle de andre – være spioner?
Hvem spionerer de i tilfelle for?
Og på?
Og hvorfor?
1950-tallets fryktstemning med tilhørende paranoia er satt.
Dette var jo den tiden da det ikke var så lett å se forskjell på Arbeiderpartiet og overvåkingspolitiet.
Gradvis skrur den episodiske handlingen seg til.
Bruken av medisiner som kan endre personligheten gjør at Astrid Høyer etter hvert knapt aner hvem hun er, eller hvem de rundt henne er.
Det blir et slags høk over høk-spill, der hallusinasjoner og «virkelighet» overgår og kanskje går over i hverandre.
Og ingen kan være sikker på noe idet spillet tar slutt.
Slik blir dette også en historie om identitet.
Musikken og sangene – alle fremført av pianolærerinne Høyer – kommer så tett at forestillingen stundom nesten får karakter av kabaret.
Og Karoline Krüger gjør det meste ut av det materialet hun har fått.
Hun kan jo både synge og spille – piano og teater, og blir den dominerende skikkelsen i forestillingen.
Helt suverent, og makeløst, er hva hun gjør ut av en helt spesiell Kalinka-versjon.
Det er noe film noir-aktig over forestillingen: menn i dress med vest, hatt og frakk, med bukseseler og briller, beveger seg rundt i dårlig belyste omgivelser.
Av og til fornemmer jeg ekko av Radioteatrets klassiske «Dickie Dick Dickens» og mer eller mindre vellykkede gangster- og agentfilmer.
«1950 – spionen» er blitt en velspilt og tidvis morsom dramakomedie, som tar mye ved tiden på kornet og gjennom komiske situasjoner, god utnyttelse av bagateller og et drøss av populærkulturelle referanser, musikalske og andre, gjenskaper en periode mange ser tilbake på med atskillig ambivalens.
For så underlig som forestillingen på mange måter er, klarer den likevel å gjenskape noe av tidsånden fra 1950-tallet.
Kvartetten på scenen er samspilt, vi merker at disse ablegøyene har pågått en stund.
Forestillingen virker upretensiøs og uhøytidelig, men det betyr ikke at ikke skuespillerne yter maks, for det gjør de.
Og det er folk som kan sitt fag.
Ved siden av Karoline Krügers bærende innsats, gjør særlig Gard B. Eidsvoll mye ut av rollen som overvåkeren som må høre på langt mer enn ørene hans er skapt for.
Et stort øyeblikk er scenen der han skjuler seg i garderoben som dress hengende på en kleshenger.
Men også Per Kjerstad og Kim Sørensen skaper velfungerende skikkelser i det kaoset som forestillingen legger opp til.
| 1
|
501864
|
Dynamiske «Good Time» gir Robert Pattison mye å spille på
God gammeldags ransfilm med interessant vri.
Frempek på film - eller i litteraturen - kan være ganske kleine og gjennomskuelige.
Som når en kniv dukker opp, og kamera zoomer inn mens intensiteten i musikken øker.
Av og til kommer det dog en riktig elegant variant, som her, der frempeket også utgjør åpningsscenen og en effektiv presentasjon av det - eller han - som utgjør hele filmens premiss.
Han heter Nick Nikas, er hørselssvekket og lett tilbakestående.
Eminent spilt av Benny Safdie, filmens ene regissør, ser vi ham i samtale med en terapeut som prøver å kartlegge språkforståelsen hans.
Terapeuten spør hvordan Nick tolker uttrykket «katt og mus», ordtak som «du skal ikke telle kyllingene før de er klekket» og «det er det knirkende hjulet som blir smurt», samt hva han tenker når han hører begrepene «saks» og «stekepanne».
Elegansen ligger i hvor plausibelt det er at terapeuten stiller akkurat disse spørsmålene - Nicks svar gir et bilde av evnen hans til abstraksjon.
De åpner også for en emosjonell reaksjon hos Nick, som gir innblikk i bakgrunnshistorien hans.
Men de forteller også litt om hva vi har i vente.
For like etterpå entrer Nicks bror Connie (Robert Pattison) banen.
Filmens tempo skifter, ransfilmen tar over - og som vi vet:
Det finnes kanskje noen perfekte ran, men de er uhyre sjeldne.
«Man skal ikke selge kyllingene før de er klekket.»
Også her går noe galt.
Den som tas er - selvsagt - Nick, og derfra og videre får vi en stilfull, energisk, pulserende film om Connies stadig skiftende katt og mus-lek for å få den sårbare broren ut av fengsel.
Det gjør «Good Time» til Pattisons film nesten helt og holdent, og det er en lise å se ham få muligheten til å spille en virkelig god, kompleks rolle.
Som kjeltring er Connie en uhyre interessant figur.
Snartenkt og slu, voldelig om han må, men også sympatisk på en måte som gjør det vanskelig ikke å like ham.
Også fordi han primært ikke er ute etter å redde sitt eget skinn, selv om det også er en dimensjon her.
Connies desperate ferd gjennom New Yorks gater, i stadige møter med ulike mennesker, har også en sosial dimensjon.
I glimt får vi innblikk i utsatthet, fattigdom, rusmisbruk, mistenksomhet og isolasjon, men også tillit og vilje til å stille opp for hverandre.
Gjerne i situasjoner der man som tilskuer tenker «ville jeg gjort som henne?», men uten at troverdigheten går tapt.
«Good Time» ble priset i Cannes for Daniel Lopatins soundtrack.
Fullt forståelig.
Sammen med Sean Price Williams' håndholdte kamera bidrar det til filmens særegne rytme og urbane rastløshet.
Men det som særlig skiller den fra ransfilmer flest, er at den midt sitt neonfargede mørke har et varmt hjerte.
| 1
|
501866
|
Angst for terror blir tidtrøyte i «Berlin Station»
TV-seere tåler å se langt mer kompliserte historier enn det «Berlin Station» tilbyr.
Til tross for kjente skuespillere som Rhys Ifans («Notting Hill») og Richard Jenkins («Burn After Reading») har ikke spiondramaet «Berlin Station» klart å bli anerkjent på lik linje med «Homeland» eller «The Americans».
Til seriens forsvar er dette sammenligninger som få TV-serier vil tåle, men ambisjonsnivået til «Berlin Station» er såpass høyt at det er en sammenligning den må tåle.
De som likte sesongen av «Homeland» der Claire Danes bor i Berlin og roter seg borti en europeisk konspirasjon vil finne noe positivt i «Berlin Station»:
Utgangspunktet for den sesongen av «Homeland» er også basis for denne HBO Nordic-aktuelle serien.
Men en viktig forskjell er at «Berlin Station» tar seg mer tid til å utforske politiske intriger og politiske forhold enn det «Homeland» hadde mulighet til.
Det sistnevnte henger trolig sammen med at «Berlin Station» er skapt av den amerikanske forfatteren Olen Steinhauer, blant annet kjent for bøkene «Turist» og «Exit», som i sitt forfatterskap har han fokusert på politiske intriger i Øst-Europa.
Gjennom «Berlin Station» har han funnet ut noe som flere av oss har lagt merke til i det siste; at Tyskland er i ferd med å etablere seg som en politisk stormakt og dermed er blitt et ypperlig hjem for internasjonal etterretning.
Steinhauer og resten av serieskaperne tyr likevel til en del enkle klisjeer og løsninger.
Skuespiller Richard Armitage er tilbake som «helten» Daniel Miller, og sesongen starter med at han går under dekke inn i et nynazistmiljø som planlegger et større terrorangrep.
Vi får vite at nynazistene prøver å få til et angrep som skal fremstå som terror fra islamister – og dermed svinge det nærliggende valget i favør av en nasjonalistisk politiker.
En serie tilfeldigheter gjør så at Rhys Ifans rollefigur tvinges tilbake til spionverden fra «pensjonisttilværelsen».
Disse tilfeldighetene er dessverre litt for vanskelige å tro på.
Richard Armitage en er habil skuespiller, men som hovedperson for intrikate spionthrillere er han ingen Claire Danes.
Han mangler dynamikken til «Homeland»-stjernen.
Du kan se at Armitage holder tilbake som skuespiller, og det aner meg at det er fordi «Berlin Station» ikke tør å utfordre hvordan barske menn kan fremstå på TV.
Jeg husker godt da serien «24» (med Kiefer Sutherland) ble en internasjonal sensasjon.
Den ble skrevet og produsert før terrorhendelsene den 11. september 2001, men selve «tonen» til TV-serien var en merkelig treffende gjenspeiling av hvordan vi da forholdt oss til internasjonale trusler og farer:
Maskerte fiender som konspirerer om spektakulær vold.
Siden den gang har flere TV-serier prøvd å dramatisere at mange føler seg utrygge i offentlige rom og fantasere om myndighetenes manglende evne til å forhindre globalisert krangling:
«Homeland», «Okkupert», «Farlig spill» og «Nobel» er gode eksempler på hvordan utenriksnyheter setter opp premisser og univers for nervepirrende drama mellom rollefigurer som må ta vanskelige valg.
«Berlin Station» er et eksempel på at denne politiske angsten ikke bare kan benyttes til å lage nervepirrende problemer, men at virkelighetens voldspotensial til og med er litt «sexy» – i den forstand av at vi til stadig vier vår fantasi og oppmerksomhet til en tenkt vold ment å ødelegge vår trygge hverdag.
Problemet til «Berlin Station» er at den ikke viser oss noe mer enn denne enkle fantasien.
I denne seriens univers er ikke politisk vold et samfunnsproblem som bør løses, men heller såpass opprivende at det i seg selv er nok:
«Berlin Station» har få kommentarer og lite innsikt i hva dette egentlig er og hvorfor det skjer.
Det er greit nok som tidtrøyte, men TV-seere tåler å se langt mer kompliserte historier enn det «Berlin Station» tilbyr.
P.S. «Berlin Station» har spilt inn flere scener i Bergen, men vår vakre by dukket ikke opp i episodene som ble gjort tilgjengelig for anmeldere.
| 0
|
501867
|
Intenst om undertrykkende æreskultur
Noen filmer er laget med større nødvendighet enn andre.
«Hva vil folk si» er en slik film.
«Hun er helt uten skam.»
Replikken faller atskillige ganger i løpet av denne odysseen gjennom noen avgjørende måneder i 16 år gamle Nishas liv.
Men Nisha er ikke uten skam.
Hun er en helt vanlig tenåringsjente, skoleflink og pliktoppfyllende.
Problemet er at hun lever i skvis mellom det norske samfunnet hun er født inn i og foreldrenes krav om innordning og ærbarhet.
Helvete bryter løs da faren fersker henne i en – sett med vestlige øyne – helt uskyldig situasjon med kjæresten.
Nishas ære, eller snarere familiens, er besudlet.
Som straff fraktes hun mot sin vilje til Pakistan, der hun plasseres hos slektninger som får i oppgave å lære henne opp i kvinnelige dyder.
Bakom aner man en plan om også å finne en passende ektemann til henne.
Foreldre vil bare det beste for barna, men hva når deres oppfatning av «det beste» er forankret i holdninger og handlinger som er til skade for barnet?
Med denne problemstillingen går «Hva vil folk si» rett inn i den norske samtiden, og forteller en historie som ikke kan isoleres til et «innvandrerproblem».
Det er våre medsøstre som rammes av denne formen for sosial kontroll.
Vi gjør også lurt i å huske at vi som samfunn selv har en nær fortid der vold og undertrykkelse ble utøvd innenfor hjemmets fire vegger, beskyttet av «privatlivets fred», samt religiøse miljøer der barn generelt og kvinner spesielt har vært og i noen grad fortsatt er underlagt strenge restriksjoner.
Dette er blant annet noe av grunnlaget for Joachim Triers kinoaktuelle «Thelma».
Iram Haqs film er inspirert av hennes egne erfaringer, der en lignende historie førte til mangeårig brudd med egen familie.
Hun rakk å bli forsont med sin far før han døde, og denne forsoningen legger et nyanserikt slør over filmen – uten at den dermed blir ufarlig.
Haq går rett i strupen på en patriarkalsk kultur der menn har makten og kvinnene har adoptert og underordnet seg deres tankesett.
Innimellom smeller hun til med skildringer av situasjoner og kvinnesyn som får det til å velte seg i en.
Det gjør «Hva vil folk si» til en tidvis intens og opprørende film.
Men Haqs film er ingen svart/hvit skildring av det pakistanske miljøet.
Filmen åpner med å vise hvordan Nisha spurter hjem en kveld for å rekke farens kveldsritual, der han med et både kontrollerende og kjærlig blikk kikker inn på soverommet til døtrene for å se at de er vel i seng.
Nettopp dette blikket, og små situasjoner som viser båndet mellom far og datter, er med på å fargelegge filmen.
Både fordi det gjør at sviket oppleves så stort når han tvangsplasserer henne i Pakistan, og fordi vi aner – eller håper på – en mulig kim til endring hos ham.
Men Haq underslår heller ikke den motsatte muligheten – at det bak et kjærlig blikk, som hardner når datteren ikke innordner seg, kan skjule seg en mann som er villig til å drepe barnet sitt for ærens skyld.
Faren Mizra spilles av Adil Hussain, som har medvirket i en rekke pakistanske filmer.
Men nykommeren Maria Mozhdah i hovedrollen står overhodet ikke tilbake for ham.
Med sin naturlige spillestil er hun et funn, og formidler gripende Nishras ulike sinnsstemninger etter som situasjonen utvikler seg.
«Hva vil folk si» er en relativt rett frem fortalt tematisk film som ikke gjør noen store kunstneriske krumspring.
Men den er laget med stødig og formsikker hånd, og formidles med en innstendighet som holder seeren fanget.
Visuelt og dramaturgisk er den sterkest i det lange partiet fra Pakistan (filmet i India) der farger, lys og folkeliv gir intensitet til tragedien, men også viser glimt av livsglede og skjønnhet.
Filmen vises på Biff mandag og tirsdag, og får ordinær premiere 6. oktober.
| 1
|
501868
|
Kiming til noe nytt
Alt du kunne ønske av jazz, men ikke greide å spørre om.
Hvordan skape musikk som kan oppleves som ny, i en sjanger som har så lang historie i improvisasjon at det knapt finnes et taktskifte, tonesprang eller stemningsleie som ikke er beheftet med store navn og utslitte adjektiv?
Det er jazz det er snakk om, så da blir det galt ikke å forsøke seg, i det minste, på å tenke nytt.
En strategi er å sette et spesielt utgangspunkt, som her, der de første minuttene henstiller lytteren til et intensivt studium av kirkeklokkers kiming.
Det viser ensemblespillets grunnelementer, i handlingsrommet mellom klokkenes planlagte klang og takt og de variasjoner fra disse som skyldes både ytre faktorer og klokkenes individualitet.
Nesets ensemble underbygger klokkene, først nennsomt, så demonstrativt for å slå fast hva lytteren har i vente – sjangerhopp og stor rytmisk variasjon.
Her går det fra det klassisk lyriske i en akkord, til norsk folk i den neste, rett over i improer understøttet av vilter rytmikk.
Det er kos og kaos i forbløffende vendinger.
Musikalsk dyktighet er et annet godt utgangspunkt for nyskapning, åpenbart hos Neset selv, denne gang mer eksplisitt i sine variasjoner, mer dyrkende i de ulike leiene, varmt og vakkert når det er på sin plass, halsbrekkende briljant når det går utfor.
Resten av ensemblet står ikke tilbake, særlig cellist Andreas Brantelids intuisjon og Anton Egers lekne perkusjon bidrar til musikkens karakter.
Men først og fremst dreier dette seg om hvor en henter impulser fra (her får f.eks. den beninske gitaristen og vokalisten Lionel Loueke farge musikken), og hva en gjør med disse.
Der stiller Neset i en særklasse som komponist – dette er oppsiktsvekkende innfallsrikt.
Lytteren etterlates med en følelse av at en ikke helt vet hva en har vært med på – og et stort glis rundt munnen.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.