id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
501870
|
God Tobias Santelmann i middelmådig «Grenseland»
Eirik Jensen-saken ligger som en åpenbar inspirasjon for «Grenseland».
Men serien tøyer troverdigheten mer enn den tåler.
Gitt de siste årenes politiskandaler, bør ingen forundres over plottet i «Grenseland».
Spørsmålet er om serieskaperne likevel strekker strikken en smule for langt.
Troverdighet er en kinkig faktor i all fiksjon, både fordi vi som seere har ulik kjennskap til ulike miljøer, og kan oppfatte mennesker og typer høyst forskjellig.
Mye handler om hvordan fiksjonen forfører oss inn i et univers vi tror på som helhet, selv om noe lugger her og der.
Troverdigheten, eller mangelen på sådan, ligger altså ikke nødvendigvis i spørsmålet om dette kunne eller ikke kunne skjedd.
Det handler om premisset slik det presenteres og spilles ut.
Og det er her jeg sliter.
Det første problemet jeg møter i «Grenseland» er politimannen Lars, spilt av Benjamin Helstad.
Han er et svakt punkt i dobbelt forstand.
Dette er en serie om politifolk med urent mel i posen.
Jeg kjøper den.
Men jeg begriper ikke hvordan denne Lars overhodet kom inn på politiskolen.
Ok, han er enkemann og enslig far, og har sikkert sitt å stri med.
Han er, eller prøver å være et snilt og godt menneske, virker det som.
Men mer enn å stå til troende som politi, minner han mest om en sutrete og forvirret guttunge med et seinpubertalt handlingsmønster.
Serien åpner med at den sentrale polititoppen Sven Lindberg (Stig Henrik Hoff) arresteres, mistenkt for korrupsjon.
Likheten med Eirik Jensen-saken er så påfallende at den neppe er tilfeldig.
Lindbergs advokat heter Per Christian Eldheim, tsk tsk.
Forskjellen er at Lindberg også anklages for medvirkning til drap.
Mannen som får polititoppen hektet, heter Nikolai.
På grunn av belastningen internt, ber sjefen ham om å avspasere inntil videre.
Nikolai drar til hjembyen, til nevnte Lars, som er lillebroren hans.
Et drap kamuflert som et selvmord bringer også den pågående, smarte og sympatiske Anniken fra Kripos til småbyen.
Nikolai innlemmes i etterforskningen, og oppdager raskt at Lars er involvert i saken.
Hvis du fulgte NRK-serien «Monster», og syntes at politifolkene der begikk merkverdige politifaglige tabber, så er det bare barnemat mot hva politiet i «Grenseland» foretar seg – og åpenbart tror de skal slippe unna med.
«Monster» spilles ut i et mindre realistisk, mer mytisk univers.
Grenseland foregår innenfor rammene av en realistisk politiserie.
Så blir spørsmålet:
Hvor dumme skal vi tro at politiet faktisk kan være?
Ok.
Shit happens.
Når shit happens, baller det gjerne på seg dersom man ikke straks tar grep.
Men det ser man gjerne etterpå, i etterpåklokskapens grelle lys, eller ett eller annet sted underveis, men i seneste laget når forklaringsproblemene har vokst en over hodet.
Det er dette som skjer i «Grenseland», og det gjelder mange.
Ikke minst gjelder det den i utgangspunktet rettskafne Nikolai.
Behovet for å beskytte lillebroren fører ham inn i en personlig konflikt og en etisk krise som truer med å knekke ham både som menneske og politi.
Innspilt i Halden, med vekslinger til Oslo, spiller tittelen både på dette etiske grenselandet, og på grensetrafikken over til Sverige.
Som figurer er både Nikolai og Anniken troverdige og interessante, og dessuten godt spilt av Tobias Santelmann og Ellen Dorrit Petersen.
Som studium av en mann fanget i et håpløst nett, kan serien vise seg å være god, det gjenstår å se.
Fire av åtte episoder er et for tynt grunnlag å trekke bastante konklusjoner på.
Men etter halvgått løp synes «Grenseland» å hvile litt for tungt på litt for mange elementer som skal gå i hop, og å være litt for fattig på stemning og originalitet til å heve seg over den jevne hopen av politiserier.
TV 2 sender første episode 2. november.
| 0
|
501871
|
Björks musikalske fremtidsutopi
«Utopia» er kanskje Björks mest empatiske verk noensinne.
Björks uforglemmelige, vanvittig sårbare og sørgelige «Vulnicura» (2015) var det siste vi hørte fra henne inntil relativt nylig.
Platen inneholdt beretninger fra en oppbruddstid; det var det som var igjen etter bruddet med hennes partner over mange år, Matthew Barney.
Følelsen av å ikke vite hvordan man skal fungere uten den andre ringer høyt i alle dens hjørner og sorgen er stor, så umåtelig stor.
Hennes evne til å sette ord på det i stor detalj, gjør det til et av hennes mest interessante musikalske reiser så langt, samtidig som det ble starten på et enormt fruktbart samarbeid med den unge, venezuelanske artisten Arca.
På den nye «Utopia», som er en slags motsats til «Vulnicura», når denne duoen sitt ultimate potensial.
Det er den usannsynlige historien om et femti år gammelt musikkikon som har funnet sin ultimate sparringspartner i en elektronikaartist i tyveårene.
Årene mellom albumene har leget sår, og på «Utopia» møter man en artist som endelig ser ting klart igjen.
På den første singelen fra platen, «The Gate» verbaliserer hun nettopp dette:
«My healed chest wound / Transformed into a gate / Where I receive love from / Where I give love from».
Hun tør igjen å være øm, forelsket, kanskje til og med ekstatisk, selv over de små ting, som å utveksle musikk med en ny kjærlighet på «Blissing Me»:
«Sending each other MP3s / Falling in love to a song.»
Björk er i større og større grad blitt en artist som skaper verdener for lytteren å tre inn i, og «Utopia» er kanskje hennes skarpeste landskap hittil.
Det er et vakkert møte mellom Arcas elektroniske tyngde og ornamentikk, og hennes detaljerte kammerorkesterstykker.
Et eksempel er den komplekse «Loss», som parer en hard, mekanisk beat med sart harpe- og fløytespill; samtidig som Björks utenomjordiske vokal leder oss selvsikkert gjennom låten, som om hun står utenfor og ser inn.
Det er en slags dybde i «Loss» som kun kan beskrives som en romlig fornemmelse; det er en låt med tekstur.
Den tar over ethvert rom den høres i.
En av hennes mest uimotståelige kvaliteter som artist er å tale fra hjertets dypeste dyp; hennes evne til å verbalisere de menneskelige emosjonene og impulsene er eksepsjonell.
På «Arisen My Senses», et av albumets vakreste numre, er det umulig å ikke kjenne seg minst like ekstatisk som en nyforelsket Björk, som dirrer av sensasjonen av det første kysset:
«Just that kiss, was all there is / My palms pulsating of /The things I want to do to you».
På «Tabula Rasa» beveger man seg ut i en annen type kjærlighet; det er en appell til hennes barn, med et håp om at de skal få forme sitt eget liv, uten foreldrenes bagasje og tidens tyngde.
«Utopia» er på sett og vis en helt ideell tittel, albumet lyser av en åpenbar optimisme.
Men optimismen er langt fra naiv, den har vokst ut av noe større, mørkere.
Når albumet rundes av med «Future Forever», sitter man igjen med en unik følelse av ro og forløsning.
Det er en utrolig reise Björk tar oss med på.
I en tid som mer og mer føles som dystopi, er hennes versjon av utopi kjærkommen; et lydlandskap bygget opp av lyder av villfugl fra Patagonia, side om side med et islandsk, kvinnelig fløyteorkester og komplekse, tettpakkede elektroniske beats.
«Utopia» er et skritt i en ny retning, og viser Björk på sitt kanskje mest empatiske og elskverdige.
Faktisk virker det helt umulig å ikke følge i hennes fotspor, og falle litt for det hele selv.
| 1
|
501872
|
Høstens vakreste kjærlighetshistorie
«God’s Own Country» forener gjørmete realisme og stillfaren poesi på en bemerkelsesverdig måte.
Spesielt én scene i filmen kommer til å kjøres i repeat i hodet mitt: rumenske Gheorghe, innleid hjelpegutt på Saxby-familiens gård, skjærer forføttene av et dødfødt lam og flår den vesle kroppen nennsomt før han kler et lite kopplam med skinnfellen og sender det inn til søyen.
Hun begynner straks å slikke det, som var det hennes eget.
Da lammet begynner å die, ser vi Johnny, filmens hovedperson, smile for første gang.
Scenen bærer i seg en naken råskap, men er samtidig uendelig vakker, med en særegen poesi i sin korthoggede fortelling om forvandling og tilknytning og et liv som ikke ble noe av, men som likevel kunne videreføres.
Samtidig fanger scenen selve essensen i Frances Lees markante debutfilm.
Og da snakker jeg både om tematisk essens og om Lees bemerkelsesverdige evne til å forene sensualitet, sensitivitet og gjørmete brutalitet.
Vi er på landsbygden i Yorkshire, der det både myke, åpne og barske landskapet brer seg ut som om det kommuniserte direkte med og i kontrast til menneskene vi møter.
I «God’s Own Country» er alt natur og underlagt naturens krefter og luner, være seg landskap, krøtter eller mennesker.
Johnny (Josh O’Conner) lever på gården med sin bestemor Deidre og sin slagrammede far, Martin, nydelig spilt av veteranene Gemma Jones og Ian Hart.
Ingen av dem er i utgangspunktet spesielt enkle å like.
Det hviler ingen eim av anerkjennelse, oppmuntring og omsorg over bruket.
Kommunikasjonen er like sparsom som den kan være på den danske, norske eller finske landsbygden, og den svenske med, for alt jeg vet.
Forbitret av tilværelsens uutholdelige tyngde avreagerer Johnny med fyllerunder på puben og tilfeldig sex, og prøver ellers å få gårdsdriften til å gå rundt.
For å hjelpe under lammingen hyrer Martin inn Gheorghe.
Og nei, det er ikke kjærlighet ved første blikk mellom skeiv, mutt odelsgutt og myk adonis.
Deres første erotiske basketak er omtrent like håndfast og sølete som gårdsarbeidet er.
Johnnys evne til en viss ømhet synes begrenset til kyr og sauer.
Men Gheorghe er som en slags emosjonell boksåpner i verden.
Han stikker et bitte lite hull i Johnnys lukkethet, og maner ømt frem en intimitet som overskrider den rent seksuelle.
Så fra omtrent der vi ser Johnny smile første gang, dreier filmen i en mykere, mer romantisk retning.
Likevel forblir den en usedvanlig jordnær skildring av hvordan kjærligheten kan dukke opp når man trenger den som mest, og gro frem på sin egen odde måte.
Frances Lee forlater knapt det seige gårdsarbeidet; det er som om han utvider kjærlighetsbegrepet til også å gjelde jordbruket, for samtidig å si at slik en gård må vedlikeholdes, må også kjærligheten holdes ved like, av og til repareres, lik et nedrast gjerde der stein må hogges til på nytt for å tilpasses, og der man risikerer sår og skrammer mens man arbeider.
Så kan man innvende at dette er enkle metaforer, men i Lees film fungerer de nettopp fordi de er så konkrete og innvevde i filmens fortelling og stil.
Mange vil nok sammenligne «God’s Own Country» med Ang Lees «Brokeback Mountain», og likhetene er der, gitt miljø og scener såpass sammenfallende at de fremstår som referanser til Ang Lees film.
Men her er også store ulikheter.
Frances Lees film foregår i en annen tid.
Vi ser spor av homofobi, men dette er ikke en film om angst for konsekvensene av å komme ut av skapet.
Det er en film om kjærlighet.
| 1
|
501873
|
Deilig skummel skrekkfilm for barn
Nordisk sommeridyll og gotiske grøss kombineres med stort hell i denne svenske spøkelseshistorien.
Det er ingen tilfeldighet at «Rom 213» fikk årets filmpris på Barnefilmfestivalen i Kristiansand.
Dette er en film som både er skikkelig mystisk og skummel, og samtidig filmatisk interessant.
Dessuten er den konsekvent sett fra de 12-årige jentenes synsvinkel.
I tillegg får de lov til å være både smarte og redde, usikre og modige, nysgjerrige og handlekraftige.
Her er ikke spor av den litt nedlatende fremstillingen av fnisende, selvopptatte ungjenter som mange tilsvarende filmer skjemmes av.
Jentefellesskapet er svært troverdig skildret, de er både venner og av og til sjalu eller misunnelige på hverandre.
Lange blikk mot guttene og gryende, sky og småsjenerte forelskelser skildres med ømhet og varm humor, på en måte som får en aldrende dame til å huske hvordan det var som om det var i går.
Men filmen byr altså ikke bare på deilig romantikk.
I bunnen ligger en mørk mystikk.
Også den behandles overraskende originalt, selv om regissør Emelie Lindblom tar godt for seg av alle virkemidlene den gotiske spøkelseshistorien byr på.
Ting forsvinner, lyset slår seg av og på, dører åpner seg på mystisk vis, skremmende saker viser seg i speil.
Mystiske brev dukker opp.
Skogen er mørk og hemmelighetsfull.
Huset feriekolonien holder til i, ligner et smådystert lite slott.
Hit kommer Elvira for å være en uke.
Venninnen hun skulle reise med, er blitt syk.
Elvira kjenner ingen av de andre, og lurer på om hun vil få venner.
Hun får rom sammen med Meja og Bea, men en vannlekkasje gjør at de må installeres på rom 213, som har stått låst i mange, mange år.
Allerede første natten begynner merkelige ting å skje.
Men skyldes det noe overnaturlig, eller er det bare de tre jentene – eller noen av guttene – som driver ap?
Filmen veksler helt nydelig mellom skrekkeffekter, spenning og rolige passasjer, der skildringen av ungjentene og den lyse, nordiske sommeren sender tankene til så vel svenske som franske klassikere som riktig nok ikke er myntet på barn, men som det er fint å se så lekent integrert i en sjangerfilm som dette.
«Rom 213» bygger på en roman av Ingelin Angerborn.
Flere av bøkene hennes er å få på norsk.
| 1
|
501875
|
Som en billig julegave fra Nille
«A Bad Moms Christmas» er fullstendig klar over hvor dum den er.
Det skal den ha.
Eller kanskje ikke.
Fire ting jeg liker ved denne filmen:
1.
Under alt det tidvis uutholdelig masete fjaset formidler den et nesten ektefølt budskap om at ingen er perfekt.
Og prøver man å være perfekt, ender man opp med å bli som Amys mor.
Altså totalt uspiselig.
2.
Kathryn Hahn i rollen som Carla.
OK, i likhet med resten av rollegalleriet er hun, Mila Kunis (Amy) og Kristen Bell (Kiki) så overtydelig typecastet at de like gjerne kunne gått rundt i en stumfilm med et skilt rundt halsen der det sto «den vulgære», «den kjempesnille» og «den skikkelige».
At en film som liksom prøver å ta slitne mødre i forsvar presterer å gi dem så utrolig lite å spille på, er irriterende over grensen til provoserende.
Hahn, derimot, omtrent brøyter seg inn i rollefiguren sin og gjør den til en storkjeftet badass bitch med mer sjel enn Amy og Kiki – og mødrene deres – til sammen.
Det som er av moro her, er det Kathryn Hahn som står for.
3.
Susan Sarandon i rollen som Carlas mamma.
Men det er fordi jeg alltid liker å se Sarandon.
Her gis hun anledning til å sitte stein, iført cowboyhatt, på en kirkebenk, lent over den kvelende klengete moren til Kiki for å si til Amys kontrollfrik av en mor at «du skal be om unnskyldning.
Det er det normale folk gjør.»
Takk, Sarandon, den satt.
Rett nok leste jeg inn et kodet budskap til filmprodusentene der, men likevel.
4.
Knapt noen gang har Hollywoods mest lettvinte, gjennomsiktige godkjøpspsykologi blitt pakket inn i så gjennomsiktig plast og levert så skjødesløst, med så liten overbevisning.
For selvsagt har ikke filmskaperne til hensikt å si noe verken klokt eller morsomt om morsrollen, det de egentlig vil er å vise at stripperen Ty Swindle (Justin Hartley) er en hjertevarm kar med diger tissefant i den røde juletrusen, og at de gjennom innspillingen greide å få hele skuespillerstaben så julecrazy neddopet på julehysteri og dumme replikker at de til slutt gikk med på å danse med jukkemoves til rulletekstene.
En sånn bånn ærlighet setter jeg umåtelig stor pris på.
| 0
|
501876
|
Opera som spleiselag mellom profesjonelle og amatører – går det an?
Jo da, det går an.
Kirkens Bymisjon beviser det enda en gang.
Da Bymisjonen feiret sitt ti års jubileum i 2007, satte en gruppe ildsjeler opp Puccinis opera «La Bohème» i Korskirken med profesjonelle sangere og musikere i samarbeid med frivillige og brukere fra miljøet i Vågsbunnen.
Det ble det suksess av.
Så stor suksess at oppsettingen ble gjentatt to år senere.
Og nå i år, når Bymisjonen feirer sitt 20 års jubileum, er spleiselaget igjen på plass.
De presenterer enda en gang en flott, fargesprakende oppsetting av Puccinis populære melodrama, en oppsetting der handlingen er flyttet fremover fra 1830-tallets Paris til Bergen og Vågsbunnen «for en stund siden».
Det er store kontraster i denne operaen.
Den starter som en komedie om fire lystige, men fattige kunstnere.
Et tilfeldig møte mellom dikteren Rodolfo og sypiken Mimi blir til stor kjærlighet.
Det blir festivitas med vennene på kafé.
Og det blir kjærlighetsdrama:
Rodolfo forlater Mimi, de møtes igjen, de blir sammen igjen, de skilles igjen.
Og det blir tragedie:
Mimi er syk av tuberkulose.
I siste akt vender hun tilbake til Rodolfos loftsværelse, de forenes og hun dør i armene hans.
Helge Jordal, som har hatt regien i alle oppsettingene i Korskirken, presser de melodramatiske effektene til det ytterste.
Han bruker det spartanske kirkerommet og noen få rekvisitter til å tegne enkle rammer omkring personene og setter så de store, følelsesmessige omskiftelsene i sentrum.
Spesielt har han sans for Puccinis kontraster mellom de intime kjærlighetsscenene og de store masseopptrinnene.
«Studenter, syersker, borgere, butikkeiere, gateselgere, soldater, servitører, gutter, jenter, osv.», står det librettoen.
Jordal får dem alle med.
Han fyller kirkerommet med statister, kjempedukker og Dræggen Buekorps og skaper så mange underfundige påfunn og visuelle opptrinn at det er vanskelig å få overblikk over alt som skjer.
I et hjørne av kirken sitter et bitte lite orkester og spiller en effektiv versjon av Puccinis musikk, under ledelse av Alexey Cherkasov.
Mens orkestersatsen til tider har et nesten kammermusikalsk uttrykk, er det fullt trøkk på de vokale prestasjonene.
Sammensetningen av solistgruppen er nesten uforandret i forhold til den første oppsettingen for ti år siden.
Sopranen Veslemøy Fluge Berg synger Mimis parti med sin store, gnistrende stemme.
Sopranen Marianne Juvik Sæbø tegner et fint, uttrykksfullt bilde av den sjarmerende, men troløse Musetta.
Tenoren Harald Bjørkøy står gjennomgående litt blekere i rollen som Rodolfo, men smeller til og gir kraft og uttrykk til de store, emosjonelle ariene.
Bassen Øystein Skre fremstiller filosofen Colline med imponerende stemmeprakt og stort, scenisk nærvær.
Rodolfos andre kunstnervenner synges av Tore Johannessen (Marcello) og Olav Veierød (Schaunard).
Det er fest og ballade i Korskirken.
Men også sorg og fortvilelse.
Og når Mimi dør helt til slutt, ja, da må du bare overgi deg.
Da kommer tårene.
Som seg hør og bør.
For dette er et ekte melodrama.
| 1
|
501878
|
Bergens grimmeste enmannsband
Bunnsolid syvendealbum fra Taake.
Bergen har fostret mange svartmetallband, men få har klart å holde seg så relevante som Taake.
Det skyldes sannsynligvis at Ørjan «Hoest» Stedjeberg som enmannsband kun må svare for seg selv og sin kunstneriske visjon.
Musikalsk eventyrlyst og en god porsjon beksvart humor har gjort at han har kunnet presse grensene for tradisjonell, norsk svartmetall.
Taake har holdt jevnt høyt nivå på de fleste av sine syv album, men «Stridens Hus» (2014) manglet noe av lekenheten og variasjonen fra særlig «Noregs Vaapen» (2011) og «Taake» (2008).
På «Kong Vinter» er de gode taktene derimot tilbake.
Grim pønkrock, iskalde folketoner og sørgmodige, soniske tablåer kvesses mot elleville rocketoner, svingende riff og snodige stilbrudd, som skurrer litt ved første møte, men viser seg å fungere overraskende bra etter hvert som låtene får utvikle seg.
For eksempel starter «Jernhaand» som klassisk svartmetall fra mørkeste 90-tallet, men den tykke eimen av 70-talls doom metal som gjennomsyrer grunnriffet tar tidsnok overhånd.
«Sverdets Vei» er en hissig, liten rocker, mens «Huset i Havet» frister med både grumsete, seig stonerrock og det som må være Taakes mest fengende partier til nå.
På vokalsiden er Hoest blitt en anelse grimmere enn sist, men ofte blir det litt for gurglete til at tekstene kommer ordentlig frem.
En del unødvendig lange instrumentalpartier trekker også noe ned, men det rokker likevel ikke ved det faktum at Taake fremdeles er det mest interessante og kompromissløse norske bandet innen sjangeren.
| 1
|
501880
|
Solid supersjarm fra Astrid S
Etter tre uker på turné verden rundt, kom Astrid S tilbake til Bergen.
Hun innfridde på alle måter.
Astrid S skuffet på ingen måte de fremmøtte under den utsolgte konserten på Røkeriet på USF.
Stor stemning og et perfekt musikalsk vorspiel for en vellykket lørdagskveld.
Astrid Smeplass het hun da hun for fire år siden deltok i Idol.
Det ble bare en femteplass, men skulle vise seg å bli starten på en karriere som bare ser ut til å gå rett til værs.
Etternavnet ble ganske raskt sløyfet.
Etter kort tid ble en ekstra s lagt til.
Årsak ifølge plateselskapet?
Atskillig flere målrettede treff når du søker på Google.
Halvannet år er gått siden hun sist opptrådte her i byen under Bergenfest.
Den gang som en sjarmerende og talentfull nykommer som bar preg av ennå å være noe uferdig som artist.
Men mye har skjedd siden da.
Det siste året har karrieren på alle måter tatt av – også internasjonalt.
Lørdagens konsert markerte også avslutningen av en tre måneder lang turné verden rundt.
Etter hvert også som øverste navn på konsertplakaten.
Stor jubel når hun entrer scenen, men de to første låtene, «Bloodstream» og «Jump» får bare sånn passe respons.
Men med «Hyde» løsner det virkelig, og derfra er det en ren seiersrunde konserten ut.
Det er ikke store bandet hun har med seg.
Bare trommer og tangenter.
Mye av kompet ligger digitalt og forhåndsprogrammert, men slik er det i elektropopens verden.
Til gjengjeld er Astrid S i høyeste grad sprell levende.
Smiler og danser, og bærer på ingen måte preg av noen tretthetstegn selv etter tre måneder hjemmefra.
Hun skårer stort på sin jordnære sjarm og stemmen holder hele veien.
Midtveis tar de to musikerne seg en tur bak scenen mens hun overtar det hele sittende bak pianoet.
For Astrid S klarer seg minst like bra på egen hånd.
Både «Running Out» og kveldens eneste sang på morsmålet «Vi er perfekt, men verden er ikke det», tilhører like mye publikum i salen som artisten på scenen.
Her er det allsang hele veien, og publikum, i all hovedsak jenter mellom 20 og 30, kan hvert eneste ord.
Siste halvpart blir en ren maktdemonstrasjon i kunsten å kommunisere.
For Røkeriet er i høyeste grad med på notene.
Synger, jubler og danser.
Og avslutningen med ekstranumrene «Paper Thin» og «Hurts So Good» sørger for å gi publikum nøyaktig det de var kommet for.
Sistnevnte låt har da også mer enn 150 millioner treff på Spotify.
Ikke mange artister her til lands kan skryte av slike tall.
Konserten varer riktignok mindre enn en time – inkludert ekstranumre.
For strengt tatt har ikke Astrid S stort mer materiale – foreløpig.
Men skal en dømme av gaulingen rundt meg da «Ain’t No Mountain High Enough» kommer over høyttalerne etterpå, er festen bare så vidt begynt.
| 1
|
501881
|
Frekkere og farligere
På «Cul-de-sac» legger Love Dance for alvor naiviteten på hyllen.
Det har alltid vært en overveldende letthet over det noe mystiske bergensbandet Love Dance.
Det er kanskje en av grunnene til at de har fått «twee»-stempelet på seg, som et band som primært spiller lystig og luftig indiepop preget av musikalsk nostalgi og ømme hjerter.
Det er det slutt på nå.
På «Cul-de-sac» sprenger de sine egne referanserammer og leverer en EP på fem låter som føles fem låter for kort.
Magien er relativt umiddelbar, og slår inn fra første slag på «More & More», en låt hvis bass, bongoperkusjon og iskalde synth målbinder.
Den er forblitt på repeat i flere dager allerede.
På «Cul-de-sac» leker Love Dance virkelig med rytme, og trekker linjer til åttitallets new wave, samtidig som de også drar på referanser til det svenske elektropopbandet The Embassy.
Det merkes spesielt på den komplekse danselåten «From OK to K.O.».
På «Point Of No Return» er det lappeteppet av lyder som overvelder lytteren, det er uimotståelig med bein i nesen.
Det er en overraskende tyngde over det hele, som om de har levd forbi naiviteten og ser på livet med en viss kynisk distanse.
Selv beskriver de det treffende som en «hard og selvsikker» dansepopplate.
Gamle fans vil kanskje savne drømmepoppen og det svevende uttrykket de er blitt kjent for.
For dem kan den Tough Alliance-aktige «All The Time» gjøre nytten.
Låten er for øvrig en ganske modig avslutning, med gospelkor og synth som er som dratt ut av hatten til Pet Shop Boys.
Love Dance har unektelig laget sin beste utgivelse hittil, all nostalgi satt til side.
På «Voice & Loyalty» demonstrer de det bestemt; en ny side av seg selv som vi ikke har sett før, fastere, frekkere og farligere.
«Cul-de-sac» både overrasker og imponerer, og som et slag fra siden slår den Love Dance opp som et av de mest spennende bandene i byen for øyeblikket.
| 1
|
501882
|
Cecilie Løveid skriver utadvendt om kunst og krig
Slående, energiske prosadikt som forstyrrer grensen mellom skjønnhet og styggedom.
Høstens brageprisnominasjoner vakte en viss oppsikt fordi Cecilie Løveids nye diktsamling «Vandreutstillinger» ble nominert før den var utgitt og anmeldt noen steder.
Dermed knytter det seg en del spenning til boken som nylig er ankommet bokhandlene – og det like før prisen blir utdelt den 21. november.
Byr bergenspoeten Cecilie Løveid på dikt som utmerker seg på noen måte?
Har boken vinnersjanser?
Hvis kriteriet er originalitet, stiller «Vandreutstillinger» sterkt.
Flere av diktene i boken tar utgangspunkt i eksisterende kunstverk som fotografier og malerier.
Disse er ikke avbildet i boken, men lar seg beskue på Google, bare et par tastetrykk unna.
Underveis i lesningen søkte jeg opp maleriene som det ble referert til i dikt med titler som:
«Noen av 18. oktober-maleriene.
Gerhard Richter, 18 oktober, 1977, 1988. olje på lerret, 15 malerier».
Vandringen min mellom Google og dikt gjorde lesningen mye mer aktiv enn det vanlige diktsamlinger åpner opp for.
For i diktsamlinger flest trer leseren inn i et annet univers, mens man i «Vandreutstillinger» inviteres ut i verden fra godstolen.
Det er gøy, moderne og originalt.
Løveids dikt oppleves også som friske og utadvendte, fordi de er formet som ulike poetiske tilsvar og reaksjoner på eksisterende kunst og historiske hendelser.
Dette er prosadikt som nærmer seg fortellinger, og er formet som refleksjoner, kommentarer, fortolkninger og alt det som poesi kan være når det er på sitt beste:
Kunstnerisk bearbeidelse av virkeligheten, som treffer hjertet like mye som hjernen.
Hvis du søker opp Gerhard Richters fotografier av Baader-Meinhof-gruppen, spesielt bildene av Gudrun Enslin, og deretter leser diktet til Cecilie Løveid, ser du hvordan diktene tematiserer kunstens evne til å omforme det voldelige og brutale til noe estetisk og flertydig.
«Vandreutstillinger» har også dikt som tar fatt i nyere hendelser som Utøya.
Blant annet et dikt kalt «Straff.
En fantasi», som handler om at terroristen er blitt dømt til å konfronteres med hva han har tatt fra dem som er blitt igjen:
«Som kjent skal han leies frem til hver eneste grav.
/Han skal legge en kurv med fortid og en kurv med/fremtid på graven.
/Han skal ha på seg gallauniform./Han skal i tillegg tømme oppvaskmaskinen/til alle foreldre, gjøre sønners og døtres plikter.
Gå på fotball, gå på trening, synge i korene, han får det/travelt.»
Ingen dikt er dårlige i «Vandreutstillinger», mye fordi Løveid har en helt særegen evne til å få styggedom og skjønnhet til å spille sammen.
Og hele tiden, og på ulike måter, åpner diktene for spørsmål rundt hvordan kunst kan overskride tid og historie.
Noen ganger gis tematikken en ironisk snert som i diktet «Opplysning funkler».
Det tar utgangspunkt i en av Marcel Duchamps «readymades» – ikke det velkjente pissoaret denne gang, men et flasketørkestativ:
«Flaskestativet av 1914 er nå trukket tilbake fra/kunsthallene.
/Posisjonen som kunstobjekt er avvigslet./Grunnen er ganske enkelt grønn makt.
/
Folk vasker flaskene sine selv, og trenger stativene.»
Løveid er en befriende lite selvhøytidelig poet og diktene er åpne og utadvendte helt ned på tegnsettingsnivå.
Løveid bruker nemlig utropstegn opptil flere ganger med den største selvfølge!
Det er sjelden kost i våre tegnasketiske tider, hvor den kjølige akademikerstilen brer om seg.
Jeg håper Cecilie Løveid vinner Brageprisen!
| 1
|
501884
|
Hatten av for Mario!
Med «Mario Odyssey» stadfester Nintendo at de fremdeles er verdens beste spillutvikler.
Spillet er en fest uten like, hvor alle er invitert.
Etter en meget vellykket lansering av Nintendo Switch i vår, og etter at «Zelda: Breath of the Wild» målbandt oss alle, er det nå endelig duket for at hovedpersonen selv skal entre scenen med sin røde hatt, blå bukseseler og spillverdenens mest ikoniske bart.
Mario trenger ingen introduksjon.
Alle som noensinne har hatt et forhold til gaming, har også hatt et forhold til den italienske rørleggeren og hans evige kamp for å redde prinsesse Peach fra den ondsinnede drageøglen Bowser.
Bowser har atter en gang laget en komplisert plan for å tvinge Peach opp kirkegulvet, og Mario må igjen ut på en storslått redningsaksjon.
Sammen med den magiske hatten Cappy reiser han gjennom ørkener, islandskap, strandparadiser og en Manhattan-inspirert storby for å samle kraftmåner som kan hjelpe dem videre i eventyret.
Historien og settingen gir som vanlig lite mening, men fungerer godt som kontekst og motivator mens vi hopper, spretter, svømmer og flyr gjennom nivåene.
Her er nemlig spillopplevelsen viktigst.
«Mario Odyssey» følger i stor grad den kjente og kjære Mario-formelen.
For å piffe opp litt har Nintendo likevel lært Mario noen nye triks siden sist.
Ved å kaste hatten Cappy foran seg som en bumerang kan han gjøre skade på monstre eller samle mynter og objekter.
Mest nyttig blir den når vi kaster Cappy i pannen på et av spillets mange monstre, og da kan ta full kontroll over dem.
Vi kan da bruke disse til å slåss med eller til å nå områder som Mario ellers ikke er i stand til å nå.
Det er virkelig moro å traske rundt med alt fra bitte små frosker til gigantiske, kaldblodige tyrannosauruser.
Dette kunne lett blitt en gimmick som overskygget Mario-elementene, men Nintendo har klart å balansere det på en god måte som hever spillopplevelsen betraktelig.
Heldigvis er dette altså fremdeles et vaskeekte plattformspill som tar vare på sin tretti år lange arv, hvor fokus er på å manøvrere rundt i de fantastiske verdenene Nintendo har skapt og lete etter alle de skjulte områdene og skattene som er gjemt rundt om.
«Mario Odyssey» er virkelig et vakkert spill.
Nintendo har fått større spillerom på deres nye og kraftigere Switch-konsoll til å male en fargerik, barnslig og nydelig spillverden, som oser av den Nintendo-magien vi elsker ved Mario.
Som vanlig er også musikken og lydbildet helt i toppsjiktet, og denne gang får vi også et skikkelig New York- og Broadway-inspirert musikalnummer, som garantert kommer til å være limt til hjernebarken vår i lang tid.
Områdene er store og åpne og er omringet av lange, vakre horisonter på alle kanter.
Dette gir en opplevelse av at vi er i en gigantisk verden.
Men samtidig er kartene kompakt nok til at alle elementer føles som de hører sammen med hverandre – som at hver millimeter er finjustert og polert for en best mulig spillopplevelse.
Som ved Mario-spill flest, er «Mario: Odyssey» så enkelt at en fireåring kan plukke opp kontrolleren og kose seg, men inneholder samtidig kompliserte ekstraoppgaver som kan utfordre de godt voksne blant oss.
Denne spagaten er det bare Nintendo som klarer på en måte som virkelig får alle til å føle seg inkludert.
Sentralt i dette har vært Nintendos nitide fokus på et pedagogisk nivådesign som lærer oss spillet mens vi spiller.
Hvert område er skrudd sammen for å lede oss av gårde, og med enkle knapper og bevegelser løser vi etter hvert de mest avanserte gåter og oppgaver.
Spillet glipper derimot litt når det kommer til læringskurve og tilgjengelighet i de tidlige nivåene, og kan bli litt forvirrende når vi skal lære oss å kontrollere de mange forskjellige skapningene vi kan ta kontroll over.
Dette kan skape en viss frustrasjon blant de yngste.
«Mario Odyssey» snur ikke opp ned på alt som er Mario, og redefinerer ikke sjangeren og serien slik vårens fantastiske «The Legend of Zelda:
Breath of the Wild» gjorde for Zelda- og eventyrspill.
Her handler det heller om å ta det som har gjort dette til den beste plattformspillserien gjennom tre tiår, og legge til akkurat nok for at det skal føles nytt og engasjerende.
Så hatten av for Nintendo, som har skapt et mesterlig Mario-spill, som bringer serien inn i vår tid uten å forandre for mye på det vi elsker ved den.
«Mario Odyssey» er en fargerik, flammende, musikalsk, blokknusende, plattformhoppende, tyrannosaurusridende fest uten like – og alle fra besteforeldre til barnebarn er invitert!
| 1
|
501887
|
Så vanlig, så spesiell
Med popen som plattform for de nære perspektivene.
Tilstedeværelsen er Sigrid Moldestads sterkeste artistiske attributt.
Hun henvender seg direkte til lytteren med nære tekster over vanlige liv, koblet til sterke meninger om verden vi lever i.
Historiene er svøpt inn i lett gjenkjennbare melodier og formidles med et kvalitetstungt band i ryggen, som briljerer i all sin måteholdenhet.
I sentrum står en sterk, velklingende vokal som formidler hver strofe med et alvor som får selv hverdagslige øyeblikk til å framstå som viktige livshendelser.
«Det er godt med desse kveldane når kulden krev at no/lyt vi krype under dynene – gjerne to og to/ein kald fot finn varmen hos ein annan/alt er fint», synger Moldestad og får oss til å glede oss over høsten.
Andre tekster er mer filosofiske, uten å bli mer høytsvevende enn «Skulle funne meg ei strand/sitt og glo der littegrann/langt der ute skulle eg sjå/at store båtar og blir små».
Det er som Moldestad mener at det verbale språket har en begrensning når det gjelder å uttrykke dypere erkjennelse.
«Sjølv om verda er full av ord og språk, finn eg ikkje dei rette til deg», syng ho, men demonstrerer at språket i det minste kan beskrive situasjonene som gir oss innsikt:
«Hysj, ligg heilt stille og lytt/hjarta våre skriv ordlause dikt/det blir snart ei bok som vi kan ta med/ei vi blar i når livet fer vidare».
Hun balanserer hårfint på det nære perspektivet, og unngår for det meste å ramle ned i det pompøse eller platte.
Og når hun hever stemmen for å ytre seg politisk, bærer ordene ekstra godt, som i feministpamfletten «Ikkje kom og sei».
På sitt femte soloalbum tar Moldestad et steg videre bort fra folkemusikken og inn i popen.
Musikalsk kan det etterlate et lite savn, men artisten Moldestad er blitt mer markant av dette valget, og albumet oppleves som hennes mest relevante.
| 1
|
501888
|
Gabriellevill stemning på USF
En gjennomført kveld uten et eneste dødpunkt.
Skal en dømme etter de forventningsfulle skrikene fra publikum på forhånd kan en nesten tro at det er Justin Bieber vi venter på.
Men så er det bare Gabrielle Leithaug som har tatt seg en tur til Bergen og gamle trakter.
Og humørbomben Gabrielle er langt å foretrekke fremfor den canadiske grinegutten.
Og publikum på den utsolgte konserten i Røkeriet, hvorav minst 80 prosent jenter i salen, får nøyaktig det showet de har håpet på – og vel så det.
Riktignok flyttet hun til hovedstaden for noen år siden, men Gabrielle gjør det likevel klinkende klart:
«Hon hasje glømt kor hon kommar fra».
Etter suksessen til Skam-serien, der hun har med en låt, har hun også begynt å gjøre suksess i vårt naboland Sverige.
Men fremdeles går det på rent og uforfalsket «bærgensk».
Hun starter med den to år gamle singelen «Mer».
En hel sal strekker armene taktfast i været og synger med for full hals.
Her snakker vi ikke bare om refrenget.
Det virker nemlig som om alle kan hvert eneste vers utenat.
Stemningen er nesten i taket, og konserten er bare knapt fem minutter gammel.
Deretter går det slag i slag.
Og alle kan tekstene – også på de nyeste sangene.
Gabrielle hopper, danser, løper og synger.
Står ikke stille et eneste sekund.
–
Denne handler om joggesko.
Hvis dokkar kan han så bare syng med.
Selvfølgelig kan alle den nye singelen.
Det skulle da også bare mangle med slike hengivne fans.
Gjennombruddslåten «Ring meg» flettes elegant inn i en medley av de meste kjente sangene fra debutalbumet.
For det meste overlater hun syngingen til salen som selvfølgelig er oppgaven verdig.
Gabrielle har folket i sin hule hånd fra begynnelse til slutt.
Publikumsfrieri?
La oss heller si at hun spiller på lag med sine fans.
At hun angrer på den store genseren hun har tatt på seg, er kanskje ikke så rart slik hun farer omkring på scenen uten stans.
Produksjonen er hundre prosent gjennomført med videosnutter på bakveggen og perfekt lyd.
De fire musikerne hun har med seg, to på keyboard, trommer og gitar, blir kanskje statister denne kvelden, men sørger likevel for at det hele låter perfekt og likevel lever.
Selv om dette er såkalt elektropop, gjør spesielt gitaristen sitt til at det også blir en organisk rockekonsert og aldri kaldt og sterilt slik store innslag av elektroniske instrumenter ofte fører til.
Etter «Mellom skyene» er det tilsynelatende slutt.
Men publikum skriker og hoier så det gjør vondt i ørene, (helt sant), og selvfølgelig kommer det mer.
Først kveldens eneste ballade, «Ingenting», fra det forrige albumet.
Servert helt nedstrippet med bare gitar til komp.
Gabrielle viser det kanskje litt for sjelden, men hun er takler også helt rolig materiale like bra som elektropopen som har gitt henne suksess.
Avslutter, selvfølgelig, med «5 fine frøkner».
Med 35 millioner treff på Spotify utvilsomt hennes største hit – til nå.
Heldigvis er det betonggulv i Røkeriet på USF.
Når 1200 mennesker hopper opp og ned i takt mens de synger av full hals skal det solide lokaliteter til for å tåle påkjenningen.
En virkelig jubelkveld.
| 1
|
501889
|
«American Assasin» prøver hardt å bli en ny Jason Bourne
Her bygges det muskler, både filmatisk og i praksis.
Resultatet er passe potent, men ikke særlig originalt.
Putt TV-serien «Homeland» og «Jason Bourne»-filmene i en kvern, og ut kommer «American Assasin».
Skjønt; det er litt urettferdig.
Den første filmen i en antatt serie baserer seg på en romanserie av Vince Flynn, der første bok kom allerede i 1997.
CIA-agent Mitch Rapp har med andre ord brukt uforholdsmessig lang tid på å nå lerretet.
For lang tid, kanskje, siden han nå oppleves litt som en kopi.
For ordens skyld:
Jeg har ikke lest bøkene.
For regissør Michael Cuesta derimot, befinner skikkelsen seg i et velkjent landskap.
Også hans forrige film, «Kill the Messenger» (ikke vist på kino i Norge) knytter an til CIA.
Cuesta har dessuten vært både produsent og regissør for «Homeland», og evner utvilsomt å skape driv og tette, nervøse stemninger.
Det er kanskje ikke så vanskelig når man samler noen av verdens usleste kjeltringer på ett brett i noen av verdens mest fotogene metropoler.
Men internasjonale skurker er alene ikke nok.
I tillegg til følelsen av déjà vu, byr selve Mitch Rapp på visse utfordringer.
I Dylan O’Briens skikkelse må han jobbe hardt for å bli tatt seriøst av så vel sin overordnede som av en del kinogjengere, vil jeg tro.
Ikke fordi han er en dårlig skuespiller, for det er han ikke.
Men han har et ytre som hele tiden truer med å gjøre Rapp til mer av en overmodig konfirmant enn en fullbefaren agent for CIAs hemmelige anti-terrorist elitelag.
–
La det aldri bli personlig, formaner hans overordnede, den beinharde tøffingen Stan Hurley (fornøyelig spilt av Michael Keaton).
Men det er akkurat hva Rapp gjør.
Han er ledet til CIA via veier og krokveier vi ikke trenger å gå nærmere inn på her, men de har gjort akkurat det: gitt ham et personlig motiv for å ville knerte jihadister.
Han er heller ikke den eneste som drives av ønsket om personlig hevn.
Et sted der ute opererer hans «onde tvilling», kalt Ghost (Taylor Kitsch).
Filmen har altså sin andel ensomme ulver, agenter og dobbeltagenter på begge sider.
Slik skapes en smått paranoid stemning, mens også filmen tar sine krokveier inn i et plott som dessverre viser seg å ikke være like interessant som det den spiller opp til.
For snart sitter noen med den berømte og kanskje oppbrukte thrilleringrediensen plutonium mellom hendene.
Det burde strengt tatt ingen gjøre.
I hvert fall ikke de som gjør det her.
Vi snakker altså om en thriller som foregår på både personlig og internasjonalt nivå.
I så måte har den også likheter med den eminente «The Night Manager», som gikk på TV i fjor påske.
Men «American Assasin» er langt fra så sofistikert, og oppleves heller ikke så relevant, selv om filmen hekter seg på en relativt aktuell, politisk situasjon, og trass i at den forsøksvis snur kamera mot USA i et forsøk på å påpeke eget ansvar for at terrorister odles frem både innenfor og utenfor landets grenser.
Forsøket virker som et noe påtatt virkemiddel for å tilfredsstille dem som ønsker mer politisk kritiske thrillere, og for å dempe det patriotiske skjæret som uvegerlig lett legger seg over denne typen filmer.
Den lykkes ikke med noen av delene.
Klisjeene er mange og budskapet hamres inn.
Men den har et øyeblikk av dirrende konfrontasjon mellom Hurley og Ghost, og da handler det mindre om den brutale torturen vi blir vitne til, og mer om oppgjør på et, nettopp, personlig plan.
Foreløpig beveger «American Assasin» seg på et plan der den serverer nok spenning og driv for et actionhungrig publikum, men ikke nok originalitet til å skille seg ut.
Slutten lover at det kommer mer.
Så vi kan jo anse dette for det filmen for så vidt er – første treningsøkt i Mitch Rapps karriere.
| 0
|
501890
|
Ikke hett nok i George Clooneys forstadshelvete
«Suburbicon» har alt som skal til for å bli en bitende satire.
Men filmen småbjeffer mer enn den glefser.
Joel og Ethan Coen har levert manus sammen med regissør George Clooney.
Rollelisten paraderer opp sterke navn som Julianne Moore, Oscar Isaac og Matt Damon; sistnevnte nærmest en inkarnasjon av gjennomsnittsamerikaneren, særlig 1950-tallsutgaven, som han gestalter her.
Vi er i forstaden Suburbicon, et amerikansk hjerte så å si, som daglig pumper ut middelklassemenn i biler på vei til kontorjobb, mens pent kledde hjemmefruer lager peanøttsmørbrød til barna.
Men noe er råttent i dette idylliske riket av glansede fasader.
Da den svarte familien Meyers flytter inn i nabolaget, slår den utstuderte vennligheten sprekker.
Så trenger to menn seg inn i Meyers nabohus, der Gardner (Damon) bor med sønnen Nicky, konen Rose og hennes søster Margaret (begge spilt av Moore).
Utfallet blir fatalt.
Mens opptøyene mot familien
Meyer øker i styrke, begynner Gardners sønn å ane at det som skjedde i hjemmet ikke var tilfeldig.
Filmskaperne sparer ikke på konfekten hva angår stil.
Kostymer og produksjonsdesign er så forseggjort at man får vann i munnen.
Uskylden pastellfargene utsondrer står i kledelig kontrast til ondskapen som utfolder seg.
For stoffet som sådan har to i seg til å vrenge frem den amerikanske sjelens mørkeste sider.
Direkte linjer trekkes fra etterkrigstidens åpne rasisme og dobbeltmoral, til dagens.
Så hvorfor er jeg så uberørt?
Kanskje fordi blandingen av svart komedie, underspill og teatrale effekter underminerer satirens brodd, og dermed filmens temperatur.
«Suburbicon» er ikke stram nok og sint nok til å vekke annet enn et skuldertrekk.
Tidvis underholdende, ja.
Men ikke mer.
Coen-brødrenes signatur er tydelig.
Men manus har ligget i en skuff siden 1980-tallet, og det merkes.
At Clooney har freshet det opp hindrer ikke «Suburbicon» i å fremstå mest som en forkastet kladd til «A Serious Man», som utspiller seg i samme omgivelser, men har en helt annen tyngde.
Når så er sagt, gjør unge Noah Jupe en nydelig rolle som Nicky.
Han er på alle måter filmens håp.
| 0
|
501892
|
Hypnose a láElectric Eye
Avhengighetsskapende sterkt fra psychrockerne i Electric Eye.
Psychrockbandet Electric Eye fortsetter sin fremmarsj som et av landets mest interessante og internasjonalt suksessfulle rockeband med spisskompetanse.
Sist spilte de i Israel, som det eneste utenlandske bandet på en av landets største musikkfestivaler.
De har spilt med sjangerstorheter som Clinic og opptrådt over hele verden.
Og nå slipper de sin definitivt beste plate så langt, «From the Poisonous Tree».
Mer enn noe annet er det samspillet mellom psychedelia og prog som setter tonen for platen; det aller mest utsvevende og utbroderte er «redusert» til en mer helhetlig, harmonisk lyd, selv på de aller lengste sesjonene, som «Rock på Norska».
For øvrig må låten være en eller annen form for hommage til svenske Dungen, for man hører dem i enhver krik og krok.
Når låten tenderer til åttitallets heavy metal, er den også et eksempel på bandets evne til å leke med pastisjer.
Magiske, mystiske «Endless Summer» er kanskje noe av det mest utsøkte som har kommet ut i år, med Njål Clementsen og fabelaktige Linn Frøkedal på vokal.
Selv omtaler et av bandmedlemmene dem som «Norges svar på Nick Cave og Kylie Minogue», og jeg kunne ikke vært mer enig.
Aller mest er det opplevelsen av Electric Eye live som er fanget så godt på «From the Poisonous Tree»; musikernes enorme kompetanse, lekenhet og samspill.
«Sometimes You Got To Jump To Lift Your Feet» er eksempel på nettopp det – hvilken massiv energi som står i spissen for musikken.
Det finnes et drøss av lydmessige lag å skrelle av for de interesserte, som den hule gongen og en rekke andre finurligheter på «The Diamond Sutra».
«From the Poisonous Tree» er hypnotisk, men dansbar, eksentrisk og fascinerende.
Det er en intenst selvsikker utgivelse, men med god grunn.
Til syvende og sist er det ingen tvil om at dette ikke bare er deres beste utgivelse så langt, men også en av mine definitive favoritter, helt på tampen av dette året.
| 1
|
501894
|
Heroisk AaFK rykket ned
Vant kampen mot Strømsgodset 4-3, men det hjalp lite når Sogndal knuste Vålerenga.
AaFK og Sogndal byttet på å ha kvalifiseringsplassen flere ganger underveis i siste serierunde.
AaFK hadde den senest etter 68 minutter, da de ledet 2-1 og det sto 2-2 i Sogndal.
Men på seks minutter snudde alt på Fosshaugane Campus og Sogndal ledet plutselig 5-2.
Da ble det blytungt for AaFK som kastet alle mann i angrep.
Det førte også til at Strømsgodset fikk noen enorme muligheter og gikk opp til 2-3 som ville gitt dem bronsemedaljer.
Men AaFK og Mos ville det annerledes ,og i en heroisk innspurt scoret AaFKs toppscorer to ganger slik at hjemmelaget tross alt gikk ned med flagget noenlunde til topps.
Tidlig Sogndal-mål
Utgangspunktet før dagens runde var at både AaFK og Sogndal sto med 29 poeng.
Målforskjellen var også lik (minus 13), men AaFK var foran på antall scorede mål, med ett fattig plussmål!
AaFKs målforskjell var 34-47 mot Sogndals 33-46.
Så på 0-0 både på CLS og Fosshaugane campus, var kvalikplassen fortsatt AaFK sin.
Men dette resultatet sto seg bare i fem minutter.
Da scoret Sogndal!
Dermed var Sogndal på kvalikplass.
Det er uvisst om AaFK-laget fikk denne beskjeden.
Speakeren på Color Line Stadion sa i hvert fall ingenting.
AaFK tilbake på kvalikplass
Uansett, AaFK hang godt med i starten av oppgjøret mot Strømsgodset og var det beste laget, og det var ikke ufortjent da Mos Abdellaoue gav AaFK ledelsen 1-0 i det 12. minutt.
Dermed var det igjen AaFK som hadde kvalifiseringsplassen – ett scoret mål foran Sogndal.
På scoringen kombinerte først unggutta Sondre Fet og Jørgen Hatlehol fint på AaFKs venstreside, før ballen falt i beina på Mos inne i Strømsgodsets sekstenmeter.
Med ryggen mot mål tverrvendte AaFKs toppscorer og satte inn sitt 13. mål for sesongen.
Etter scoringen til hjemmelaget tok Strømsgodset litt over banespillet, uten å komme til noen store sjanser.
Så etter 24 minutter utlignet Vålerenga i Sogndal.
Det betydde i grunnen ikke så mye for tabellposisjonene, for uansett trengte Sogndal kun en scoring til for å gå forbi AaFK.
Men psykologisk hadde det kanskje en effekt.
Kapteinen måtte ut
Men dramaet i Ålesund fortsatte.
For etter 28 minutter måtte AaFKs kaptein Bjørn Helge Riise byttes ut på grunn av en skade.
Inn kom Aron Thrandarson.
Han tok plass på venstre kant, mens Sondre
Fet ble flyttet inn sentralt.
I minuttene etter byttet kjørte Strømsgodset på, og var nærme scoring et par ganger.
Spesielt på dødballer var bortelaget farlig, med ruvende Jakob Glesnes høytflyvende i AaFKs felt.
Utligning i Ålesund og mål i Sogndal
Det lå et mål i lufta, og etter 38 minutter kom det.
Tokmac Nguen løp fra AaFK-forsvaret og slo vakkert tilbake til Bassel Jradi, som enkelt kunne bredside inn 1-1.
Dermed sto det helt likt, både i Ålesund og Sogndal.
AaFK var foran på flere scorede mål.
Men det varte ikke lenge, for i det 41. minutt gikk Sogndal opp til 2-1!
Nå måtte AaFK score for å ha en sjanse til å holde seg i eliteserien.
Men inn mot pause så ikke det særlig realistisk ut.
Strømsgodset var klart best, og skapte det som var av muligheter.
Hvilken pauseprat hadde Trond Fredriksen på lager?
Smell i Molde og glede i Ålesund
AaFK var i hvert fall litt mer med i starten av andre omgang.
De sto høyere med laget og hadde ballen oftere på bortelagets banehalvdel.
Etter 50 minutter kom AaFK på en god overgang og Edwin Gyasi fyrte av – like utenfor mål.
Strømsgodset virket litt tafatte, og kanskje hadde de hørt at Sarpsborg 08 hadde tatt ledelsen med to raske mål i Molde.
Dermed var bronsemedaljen foreløpig godt utenfor rekkevidde for Godset, som var avhengig av uavgjort eller hjemmeseier i rosenes by.
Og vondt skulle bli verre for Strømsgodset, for i det 55. minutt gikk AaFK opp til 2-1 ved Edwin Gyasi, etter nydelig forarbeid av innbytter Thrandarson.
Dermed var AaFK igjen på kvalikplass.
For et drama!
Nå var AaFK virkelig gode i en periode, før Strømsgodset slo tilbake med en kjempesjanse i det 59. minutt.
Nguen fikk ikke stokket beina i avslutningsøyeblikket og ballen trillet inn i hendene til keeper Andreas Lie.
Dette var uansett starten på en offensiv fra bortelaget, som midtveis i omgangen hadde tilrevet seg initiativet i kampen.
Litt som på samme tid i første omgang.
Dramatiske nyheter fra Sogndal
Og så, etter 67 minutter steg stemningen på stadion.
Vålerenga hadde utlignet til 2-2 i Sogndal.
Alle fulgte nok nervøst med på mobil, for speakeren i Ålesund sa ingenting.
Men minuttet senere var det plutselig 3-2 i Sogndal, og dermed var AaFK under streken igjen!
Tre minutter senere ble ting enda verre for AaFK.
Sogndal gikk opp til 4-2.
Dermed måtte AaFK score to ganger til for å holde seg.
Og så ble det 5-2 i Sogndal.
Flaut av Vålerenga, og trist for heroiske AaFK.
AaFK kastet alle mann i angrep, men det gjorde Strømsgodset også.
De måtte vinne for å passere Sarpsborg, som hadde blitt hentet inn til 2-2 i Molde.
Det var skikkelig Hawaii begge veier, men det var Strømsgodset som utnyttet dette best og utlignet til 2-2 ved Jradi i det 81. minutt.
AaFK gikk helt i oppløsning mot slutten og det var ikke overraskende at Marcus Pedersen kunne gi Strømsgodset 2-3 etter 88 minutter.
Bronsen var i Drammen på dette tidspunktet.
AaFK gav imidlertid ikke opp og utlignet til 3-3 sekunder senere.
Det ble også sluttresultatet.
AaFK hadde også et par feite sjanser etter dette, og Mos satte inn utrolig nok inn 4-3 mens Godset halset etter sin egen lederscoring som ville gitt de bronsemedaljer.
Ingen vinnere
Dermed vant til slutt AaFK kampen etter et drama av de sjeldne.
AaFK går til Obos-ligaen i 2018, mens Strømsgodset må nøye seg med fjerdeplass.
| 1
|
501895
|
Laber lunsj i havgapet
Panorama Hotell på Sotra byr enkel lunsj og en ørliten velværeavdeling.
Men utvalget er verken verdt turen eller prisen.
Vi har kjørt i litt over en halvtime, og jo lenger ut på Forland vi kommer, jo sikrere blir vi på at vi har plottet inn feil adresse.
Ifølge GPSen har vi allerede passert hotellet.
Her er det kun rå kystnatur så langt øyet kan se.
Men så kommer Panorama Hotell til syne rett over haugen.
Hotellet, som sto ferdig i 2011, ruver massivt i landskapet.
Det ser eksklusivt ut.
Forventningene til måltidet stiger i takt med skrittene mot døren.
Panorama er eid av Smiths venner, og er ett av flere konferansehotell i Norge der menigheten er involvert.
Her lokkes det med hav-aktiviteter og lokale delikatesser.
I et intervju med Vest 24 forteller kjøkkensjefen at hele 85 prosent av maten som serveres her er lokalprodusert.
Det lover godt for ganen.
I restauranten blir vi tatt imot av en usikker servitør som glemmer å spørre hvilket navn bordet er bestilt på.
Han finner likevel frem.
Bordet vi får tildelt er stort, rundt, og pent dekket med levende lys, vinglass og tøyservietter.
Bak en enkel furuoppsats med glitrende julekuler, brøler havgapet og regnet pisker mot ruten.
– Buffeen finner dere rett bak her, sier servitøren og peker mot et lite utvalg.
–
Det er bare å forsyne seg.
Til venstre på buffé-øyen står et fat som kun inneholder hele salatblader.
Det er etterfulgt av en tallerken med reker, en bulgursalat med kylling og to skinketyper.
På andre siden står tre kalde fiskepålegg, et fat med eggerøre og en karrisalat med kylling.
Buffeen er fint pyntet med nøtter, svisker, salat og små gresskar, men matutvalget er skuffende.
Valgmulighetene er langt færre enn det jeg hadde sett for meg, og serveringen er omtrent like spennende som en uinspirert hotellfrokost.
Både den gule og den brune osten serveres i ferdige skiver, hentet rett fra pakken.
Krabbeklørne som var avbildet på nettet, ligger nok fremdeles i havet.
Den varme fiskeretten resepsjonisten fortalte om på telefonen, er heller ikke å se blant dagens varme retter.
Utvalget som serveres er kjøtt, poteter og stekte grønnsaker.
Kalkunfileten er saftig og dekket med portvinssaus og bakte rosiner.
Kjøttet er fint tilberedt og passer over ens med de milde, stekte grønnsakene.
Men de fløtegratinerte potetene oser av hvitløk og passer ikke til den søte sausen.
Her mangler det en helhetlig tanke.
Utvalget av varmmat er dessuten altfor lite.
Det kan knapt kalles et utvalg.
Brødene ser originale og innbydende ut.
Disse må jo være bakt her, tenker jeg, helt til en av servitørene avkrefter det.
–
Vi får dem tilsendt fra Tyskland, forteller hun.
Fokuset på lokale råvarer fremstår ikke som like sentralt i restauranten som det gjør på hotellets nettsider.
Og når vi for eksempel lurer på hvem som har levert kjøtt og fisk til hotellet, vet ikke servitøren.
Men han mener bestemt at det er fra nabotraktene.
Servitørene er effektive når det kommer til rydding av fat, men glemmer å se over buffeen som går tom for brød.
–
Denne juleøl-varianten er fra Spania.
Vi hadde nettopp en intern smaking med leverandøren, og det var denne som kom best ut.
Jeg håper den faller i smak, sier servitøren og skjenker i et glass med Damm Inedit.
Et hveteøl laget av den verdenskjente kokken Ferran Adrià.
Ølet er et lyst og honningpreget, med en lett avrunding av mørk karamell.
Dette er den beste smaken på hele lunsjen, og ølet fungerer like godt til maten som til de saftige, hjemmelagde kakene.
Gjennom å tilby lunsj med inngang til hotellets velværeavdeling, posisjonerer Panorama Hotell seg som en konkurrent til Solstrands søndagslunsj.
Men det er et hav mellom de to opplevelsene, som faktisk ender på samme pris.
På Panorama er utvalget på lunsjbuffeen lørdag skuffende lite, og velværeavdelingen består kun av et utendørs boblebad og en utvendig badstue.
Det er ikke verdt kjøreturen ut, eller prisen på 590 kroner per person.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
501897
|
Ukomplisert, klassisk og godt
Interiøret på Boha er for lengst utdatert, men maten imponerer.
Tidløse klassikere går aldri av moten.
Menyen til Boha er en reise i smaker, med inspirasjon fra flere matkulturer.
Året 2017 begynte med en tur til Frankrike.
Så kom høsten, og reisen gikk videre til Italia.
Til en ny meny bygget på rene smaker.
I årets siste fase er Boha tilbake i Norge, og på julemenyen finner du pinnekjøtt fra Brakstad i Godvik og lutefisk fra Brødrene Berg i Lofoten.
Men multene har måtte vike for de mer kontinentale dessertene.
Selv på julemenyen er det tydelig at Boha trives i sørlige strøk.
Forretten av pannestekte kamskjell viser den italienske siden av restaurantkonseptet.
Italiensk mattradisjon kjennetegnes av en enkelhet, og rettene bygger ofte på få råvarer.
Det gjør også denne retten.
Kamskjellene er stekt raskt, kun på den ene siden.
Det gjør dem saftige, og lar den naturlige, søte smaken komme tydelig frem.
Sausen – et florlett og forsiktig hvitløksskum – knytter smakene sammen med den jordlige soppen, som bidrar med kjøttaktig umami til retten.
Ruccolabladene er friske og har en nøttaktig bitterhet.
Sofaene er prikkete og stolene dekket med fargerike firkanter.
90-talls interiøret er utdatert for lenge siden, men det er likevel hyggelig og intimt her inne.
Lyset er dempet av oransje glass, og mørkebrune båser verner om privatlivet.
Vasene er pyntet med vinkorker og korn.
Karafler i alle mulige fasonger minner om tradisjonsrike restauranter lenger sør i Europa.
Mellom forrettene og hovedrettene byr kjøkkenet på en siciliansk granita, en lett vann-is laget på rabarbra.
Den duse, rosa munnfullen er frisk og rensende, og akkurat det man trenger for å klargjøre kroppen for neste runde med mat.
Pinnekjøtt er noe av det beste jeg vet, og det er ikke mange retter jeg ville ha valgt fremfor en godt saltet saueribbe.
Den pannestekte breiflabben er et deilig unntak.
Fiskeretten er Boha sin egen vri på ossobouco, en klassisk rett fra Piemonte, nord i Italia.
Retten består normalt av en bresert kalveskank som dekkes med gremolata, et urtetilbehør laget på hvitløk, sitron og bladpersille.
Men i Bohas variant hentes retten hjem til Vestlandet.
Kalvekjøttet er byttet ut med breiflabb, med nok smak og tekstur til å tåle det fremtredende tilbehøret.
Breiflabben er stekt på 205 grader i fem minutter, før den får hvile i tre minutter på 50 grader.
Hvilingen gjør fisken saftig og myk, slik at det hvite kjøttet sklir sammen med en risotto milanese.
– Milaneserne var jo veldig rike, så de er glad i safran, sier servitøren og forklarer at det er nettopp safranen som skiller denne risottotypen fra en vanlig hvit risotto.
Serveringen finner en behagelig jevn takt, mens personalet beriker måltidet med små historier.
– Vinene fra Saint-Aubin er regnet som noen av de beste kjøpene på hvit burgund, forteller servitøren, og legger til at 2014 var en fantastisk årgang som ga hvitvinene litt lavere syre.
Vinen som serveres til den pannestekte breiflabben, er fra huset Les Chataigners i Frankrike.
Den har en fyldig konsentrasjon i smaken, som oppleves helt riktig mot urtene.
Avslutningen er frisk og tørr.
Lukten av årets første pinnekjøtt brer om seg i lokalet.
Det lukter helt fantastisk.
Servitøren kommer småløpende med store, tunge fat i begge hendene.
I den ene har han seks rause pinner.
I den andre, en skål med poteter, rotmos og en mugge med fett.
Han slipper dem nesten på vei ned mot bordflaten, men klarer å rette seg opp igjen i siste liten.
Det er en enorm porsjon, og prisen inkluderer påfyll for dem som har plass.
Pinnene er passelig salte, saftige og har rikelig med kjøtt.
Men den kvernede pepperen på kjøtt og rotmos er helt unødvendig.
Det dekker over smaken.
Desember er en hektisk restaurant-måned.
Derfor har Boha innført en ny regel nå frem mot jul:
Det er kun mulig å bestille menyer på tre, fire eller seks retter etter kl. 20 i helgene.
Det gjør terskelen høyere for å komme på besøk, men breiflabben og sjokolade-panna cottaen gjør det likevel verdt turen.
Boha har et solid kjøkken, med hjerte for klassisk, søreuropeisk kokekunst, og et kunnskapsrikt personale på drikkefronten.
Dette er et klassisk sted du alltid kan vende tilbake til.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
501898
|
Uspennende «Mord på Orientekspressen»
Et kostebinderi av stjerner i flotte kostymer kan ikke redde denne filmen.
Hungeren etter Agatha Christies puslespill-krim synes umettelig.
Slik sett kan ikke Kenneth Branagh lastes for at han lot seg friste til nok en versjon – med seg selv som den eksentriske detektiven Hercule Poirot.
Akkurat den rollen turnerer han med hell.
Resten av rollebesetningen er mer imponerende enn selve filmen.
Judi Dench gjør entré som prinsesse Dragomiroff, ledsaget av Olivia Colman som kammerpike.
Michelle Pfeiffer kommer glidende som Caroline Hubbard, Willem Dafoe spiller Gerhard Hardman, og Penelope Cruiz har rollen som Pilar Estravados – noen navn er gjort om for å få større etnisk bredde blant passasjerene.
Og så er det Johnny Depp som svindleren Edward Ratchett.
Snart skal en av dem ligge død i sovekupeen med like mange knivstikk i kroppen som det er mistenkte om bord i toget der det – med bemerkelsesverdig få passasjerer – suser frem i et landskap som innimellom gjør meg i stuss på om det er «Polarekspressen» eller eksteriørscenene i «Snowpiercer» vi ser.
Branagh synes å ville gi sitt publikum en god, gammeldags Agatha Christie-opplevelse, og skuffer kanskje ikke den svorne fansen.
Men for meg blir dette gammeldags, på grensen til gammelmodig og passé.
Siden historien er så velkjent, skal det godt gjøres å skape særlig spenning rundt løsningen av mysteriet.
Typetegningene kunne blitt filmens force, sammen med Poirots resonnementer.
Branagh vektlegger ingen av delene.
Opplysninger og sammenhenger detter mer eller mindre ned fra himmelen, og persongalleriet blir så stort at ingen av stjernene får rom til å la figurene skinne.
Bortsett fra Poirot.
I all sin eksentrisitet er skikkelsen fornøyelig nok.
Men belgieren blir som barten kostymeavdelingen har utstyrt ham med – en kladasj som tar for mye plass.
Det finnes en menneskelig faktor i forbrytelsen som er begått, en dyp lidelse, og Branagh legger åpenbart vekt på den.
Men filmen og særlig avsløringsscenen er så overflatisk og teatralsk at smerten og dens implikasjoner aldri når frem og berører.
| 0
|
501900
|
En skikkelig drittfilm
«Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta» er akkurat så dum som Wirkola og Henriksen vil at den skal være.
Tommy Wirkola er en på alle måter frittgående fyr på filmfeltet.
Etter suksessen med «Død snø» ble han hentet til Hollywood, der han laget «Hansel and Gretl: Whitch Hunters», og fikk oppdraget med å få «What Happened to Monday» opp fra en ørkesløs tilværelse i skrivebordsskuffen.
Resultatet ble en nesten bemerkelsesverdig humørløs film.
Tilbake på hjemlige trakter tar han ti skritt tilbake når han nå vender tilbake til den førtidspensjonerte fiskeren Kurt Josef Wagle.
De 295 bergenserne som så «Kurt Josef Wagle og legenden om Fjordheksa» i 2010 vet hva det betyr.
Det lave besøkstallet da var grunnen til at Bergen kino først ikke ville vise oppfølgeren.
I Oslo avlyste produsenten pressevisningen fordi komedien er «laget for å underholde en full kinosal», som det het i skrivet kritikerne østpå fikk presentert.
Ja, ja.
Hvor fulle salene blir, gjenstår å se.
Forskjellen fra da og nå er at Wirkola og makker Stig Frode Henriksen cirka dobler mengdene spy og bæsj, og utstyrer Wagle med nekrofile tendenser.
Som manager har Kurt Josef Wagle (Henriksen) skaffet den talentløse trubaduren Rock Fjellstad (Jørn Tore Nilsen) spillejobb på Hurtigruten Dronning Sonja.
Det har også Marion Ravn fått, noe som gir henne anledning til å vise seg som bitch.
Akkurat den selvironien er filmens bitte lille pluss.
Så skjer et drap, og som en blanding av Derreck og Poirot utnevner Kurt Josef Wagle seg selv til sjefetterforsker, med en snei innom djevelutdrivelsens kunst, eller ukunst.
Og sånn ruller nå det stakkars gamle hurtigruteskipet rundt i rom sjø, lastet med nordnorsk underbuksehumor, pubertale sexvitser og ufokusert kameraføring.
Det er billig, det skal se billig ut, og stort mer er det ikke å si om saken.
| 0
|
501901
|
Livet i Fliflets stemme
Gabriel Fliflet på sitt mest sårbare og personlige.
Gabriel Fliflet, folkemusikkforkjemper og grensesprengende musiker med en over 42 år lang karriere bak seg, har aldri sunget så dårlig som nå:
Stemmen sprekker eller skjelver under presset.
Produksjonen forsøker heller ikke å dekke over hvordan det står til – og godt er det:
Sjelden har du hørt så mye levd liv i en og samme sangstemme.
«Sevje» er en enkel og jordnær plate med varme viser om å høre til, enten det dreier seg om steder eller personer.
Fliflets piano og trekkspill har fått selskap av musikerne Arve Henriksen, Anders Røine og Ole Hamre, mens tekstene er skrevet av Kjartan Fløgstad, Robert Burns, Per Olav Kaldestad og Fliflet selv.
Noen av sangene er hentet fra bestillingsverk til Vossa Jazz og Bergenfest.
Likevel passer låtene godt sammen, både tematisk og musikalsk.
Tekstene har brodd, de er smarte og gjenkjennelige, mens de sjarmerende skeive melodiene både egger og henriver.
Lydbildet er grovt, sårt og nakent, men aldri spinkelt eller unnskyldende – her er det kraft i hver tone.
Vi er ikke akkurat bortskjemte med denne typen plater, hvor musikeren skjærer kompromissløst inn til beinet på en sjanger og blottlegger både hele sitt musikalske vesen og alle sine begrensninger.
Det er en krevende og ofte utakknemlig oppgave, hvor man ikke kan søke tilflukt i kompliserte produksjoner eller voldsomme arrangementer.
Da kan man kun stole på melodiene og tilstedeværelsen i vokalen, og kraften disse kan gi hverandre.
Denne kraften som gjør «Sevje» til en av årets vakreste og mest direkte utgivelser.
| 1
|
501902
|
Superhelter uten noe verdt å redde
Etter «Wonder Woman» er den nye storfilmen «Justice League» to skritt tilbake og ett frem.
Vestlendinger bør få med seg «Justice League» på grunn av Sigrid – et musikktalent fra Ålesund bosatt i Bergen.
Hun synger Leonard Cohens «Everybody Knows» under åpningssekvensen og setter dermed tonen for en storfilm med gigantisk budsjett.
Låten avspilles under en montasje som viser oss hva samfunnet er blitt etter Supermanns død i filmen «Batman v Superman:
Dawn of Justice»: superheltene savnes, ekstremisme er det mye av og folk ser pessimistisk på fremtiden.
Slik presenteres filmens univers, akkompagnert av sangteksten «everybody knows that the good guys lost» – selv om jeg mener å huske at «the good guys won» i forrige film.
Man undres hvorfor samfunnet preges av mistro når superheltene reddet jordkloden i forrige film.
Kanskje fordi et univers hvor superhelter tar saken i egne hender er avhengig av at samfunnet rundt er likegyldig:
Mektige individers inngripen er enklere å rettferdiggjøre hvis vanlige mennesker ikke fikser biffen selv.
Og biffen må fikses når den slemme halvguden Steppenwolf dukker opp.
Han ønsker å ta over jordkloden og leter etter tre energikilder som vil fremskynde vår undergang.
Derfor setter Batman sammen et team av hemmelige superhelter for å stanse slemmingen.
«Justice League» er en av disse popkorn-filmene hvor monstre dukker opp, byer invaderes og utrolige hendelser finner sted, men hvor institusjoner likevel glimrer med sitt fravær.
Greit nok er dette en verden med Amazoner, Aquaman og The Flash.
Men finnes det ikke et statlig styrt forsvarsberedskap?
Eller politikere?
Det er godt mulig at det er urettferdig å etterlyse slikt når vi snakker om en film om superhelter og monstre.
Men jeg spør likevel, fordi «Justice League» er en del av et «filmunivers» der filmene har viet mye tid til gnisninger mellom superheltene og storsamfunnet de er en del av.
«Justice League»s mangel på dette er verdt å reflektere over:
Det er et filmunivers som ikke bryr seg om sitt eget univers.
Hva er det da superheltene skal redde?
Som publikummer bes vi om å akseptere at disse filmene er blitt «føljetonger», hvor vi må se alle for å henge med i historien og vite hvordan ting skal ende.
Problemet er at det er vanskelig å føle at historiene har faktiske konsekvenser.
Hvor farlig er det at noe dramatisk skjer når vi vet at det kommer fem nye filmer snart?
Hva er det vi egentlig betaler for?
Grunnene til å betale for storfilmer som «Justice League», er mange:
Spektakulære effekter, virkelighetsflukt og rollefigurer vi ønsker å tilbringe tid med.
«Justice League» klarer å skuffe likevel.
Handlingen er så kjapp i vendingene at rollene mangler personlighet.
Filmen forlater den maleriske og storslåtte visuelle teften regissør Zack Snyder viste i sine forrige superheltfilmer, til fordel for et bokstavelig talt mindre tablå:
Bildene har samme størrelsesforhold som en vanlig widescreen-TV.
Det høres nerdete ut (og det er det), men en av gledene med kinosaler er det vide utsynet et «panorama» gir oss, enten det er til Batman som slåss eller et nærbilde av ansiktet til Robert Redford.
Ta for eksempel introduksjonen av Aquaman i «Justice League».
Han lever livet og drikker whisky rett fra flasken, mens rockelåten «Icky Thump» pumpes ut på lydsporet:
Et herlig, menneskelig øyeblikk i en film fylt av animerte dataeffekter og ødeleggelser så store at de føles ufarlige.
Øyeblikket med Aquaman er en påminnelse av at selv om det er spetakkelet som lokker oss til kinoen, er det menneskelig atferd som underholder best.
Menneskelige følelser gjorde «Wonder Woman» til en suksess.
Denne filmen smaker mer av et investormøte, slik også de andre filmene i dette universet har gjort.
«Justice League» er lite grann bedre enn disse, men med tanke på «Wonder Woman» er det to skritt tilbake og kun ett frem.
| 0
|
501904
|
«Juleblod» er akkurat det den prøver å være.Blodig, brutal og dum.
God jul!
Hilsen nissen med øksen.
Ho ho.
Men er det egentlig så mye å le av her?
–
Det er en film for alle, som både er skummel og morsom, sa regissør Reinert Kiil til TV 2 da han tidligere i år ble intervjuet om «Juleblod».
Det er en sannhet med modifikasjoner.
Jeg vet om ganske mange jeg ikke vil anbefale filmen til.
Og da dreier det seg ikke om å dele ut triggeradvarsler, men om å være bevisst hva splattersjangeren byr på.
Som synet av en ung kvinne som får skrittet flerret opp av en øks.
Eller parterte lik.
Eller tarmer som velter ut av magen, en av splatterens yndlingstropper.
«Juleblod» er splatterfilm etter alle kunstens regler, så til de grader at man må være blodfan for ikke å trøtne av forutsigbarheten.
Den starter bra, med en isende skummel prolog der en liten jente nattetid lister seg ned i stuen for å snikkikke på gavene.
Her viser Kiil et ubestridelig talent for å etablere skrekk som fester seg i ryggmargen, og samtidig krydre uhyggen med sær humor, levert av Truls Svendsens farsskikkelse på en måte som balanserer fnis og gys perfekt.
Kiil gjør det også uten å ty til ledende musikk, kun gjennom nennsom lydbruk og stemningsskapende effekter.
Det er en bragd som får meg til å ønske enda mer av sorten.
Hadde regissøren holdt seg i dette lendet, kunne «Juleblod» blitt en fabelaktig skrekkfilm.
Men som i fjorårsfilmen «Huset», greier han ikke å holde stilen.
I stedet for å gå inn i den subtile stemningen prologen etablerer, vender han tilbake til exploitation/splatter-stilen som debutfilmen «Hora» dels befant seg i.
Derfra og videre surrer «Juleblod» mer og mer på tomgang.
Ikke dermed sagt at filmen er idéfattig.
Filmen ligner et idémyldingsmøte der ingen forslag forkastes.
Men å hyre Jørgen Langhelle til å spille morderisk psyko julenisse, er en liten genistrek.
I en liten scene får han blodet til å fryse til is i årene mine; den er enkel og genial, og – igjen: mer av dette og «Juleblod» ville skrudd seg inn som årets skrekk.
I stedet får vi en film som lener seg tungt på klisjeer og halvgode referanser, og som nøyer seg med å være dum på den måten splatterfansens muligens forventer, men som ikke tar seg bryet med å utfordre eller fornye sjangeren – slik tradisjonell skrekkfilm har sett nødvendigheten av og profittert stort på.
Dermed strømmer det på med kåte, hjemmebrentsupende hillbillies i Honningsvåg, og bimboer som virrer rundt og agerer gamle venninner, uten at vi aner en snev av kjemi eller gamle vennskapsbånd mellom dem.
Trass i at en har reist halve jorden rundt for å feire jul på Magerøya.
Vi får en spyklein kripos-etterforsker (Sondre Krogtoft Larsen) som strever hardt for å se ut som Leonardo DiCaprio og som mangler grunnleggende og relativ allmenn kunnskap om psykopati/sosiopati.
Vi får den sedvanlige rettsmedisineren som spiser lunsj over liket, og en eks-politimann (Stig Henrik Hoff) som har gått lallende i hundene.
En prosess som trolig begynte før han ble involvert i juleblodsaken, siden han går rundt med skuddklar pistol på et åsted politiet allerede er i gang med å undersøke.
Alle pistolskudd avfyres for øvrig med kruttlapp.
Vi får masse puleprat og drittpreik, et knippe vittige replikker og en søt seanse der Rasch spiser en pepperkake og oppdager et mønster i psykonissens drapsmodus.
Rufsete klippet og med merkelige overganger er filmen også så «skitten» som sjangeren krever.
Noen vil kanskje vente spent på når neste øksedrap skjer, og hvem som går fløyten.
Men hendelsesforløpet ligger så åpent at også det fort blir forutsigbart.
Dermed ender filmen ikke bare med å være mer kjedelig enn «skummel og morsom», den er så sjangerkonvensjonell at den føles utdatert.
| 0
|
501907
|
Denne drakten får vi dessverre ikke se i VM
Kvaliteten til laget matcher dessverre ikke drakten denne gang.
Pumas samarbeid med Kamerun har gitt oss mange flotte og nyskapende drakter de siste årene.
2018-utgaven er ikke noe unntak.
Her har Puma laget en drakt med en stilisert utgave av den berømte løven på fronten, drysset på med noe mørkere ermer, en stilig, tynn hals og lagt til de obligatoriske gule og røde stripene.
Når vi i tillegg vet at drakten har det aller nyeste innen draktteknologi fra Puma, kan vi slå fast at dette er en kjempefin drakt.
Dessverre matcher ikke lagets kvalitet denne drakten, for Kamerun kommer ikke til VM i Russland.
Det er synd, for det hadde denne drakten fortjent.
I neste uke kommer det trolig en rekke lanseringer av VM-drakter.
Følg med på Draktbloggen!
Hva synes du?
Legg inn kommentar nederst på siden!
| 1
|
501913
|
Brutale overlevelsesstrategier
Man fødes ikke som kvinne, man blir det.
Musikalen «Hedwig and the Angry Inch» tøyer både kjønn og skjønn.
Musikalen «Hedwig and the Angry Inch» fra 1998 av John Cameron Mitchell and Stephen Trask er en humoristisk og burlesk glamrockmusikal med både såre og vanskelige undertoner.
På lik linje med blant annet «Rocky Horror Show» fra 1975 har også denne musikalen fått kultstatus og fans over hele verden med et aktivt og engasjert publikum i salen ofte.
Og akkurat som «Rocky Horror Show» som tilsynelatende handler om tull og tøys, tøyer også denne musikalen forestillinger om kjønn og seksualitet.
Men med et større alvor.
Forestillingen handler om Hedwig som bor i Øst-Berlin og lever som en gutt.
Etter en fatal operasjon for å skifte kjønn, en reise til USA, en skilsmisse og et liv i en trailerpark oppstår bandet Hedwig and the Angry Inch.
Et band inspirert av det androgyne og glamorøse med blant andre Iggy Pop, Lou Reed og David Bowie.
I drag.
Den Nationale Scene har gjort et lurt valg når de har lagt forestillingen til Dovregubbens Hall under Grieghallen.
Betongen og den industrielle parkeringshus-estetikken kler forestillingen godt og holder på tradisjonen med å sette opp forestillingen i en konsertsal og ikke i et teater.
Det gir både publikum og aktørene på scenen større spillerom.
For Hedwig er en undergrunnsheltinne, og hun forteller at hennes eks Tommy, som har stjålet alle låtene hennes, spiller i hovedsalen i Grieghallen.
Dette er liksom b-showet.
Så synger hun og forteller hele litt liv.
Scenerommet er romslig og publikum sitter på en metalltribune.
Søylene er dekorert med plakater og det er en bar i lokalet.
Salen fylles med røyk.
Yitzhak, spilt av Ameli Isungset Agbota, kommer på scenen og presenterer Hedwig i Pål Rønnings skikkelse.
Bandet kommer på plass bak på scenen.
«Enten dere liker det eller ikke, dette er Hedwig!»
Isungset Agbota og Rønning er de to eneste skuespillerne på scenen i tillegg til bandet bestående av Eirik Sandvik, Reidar Opdal, Chris Holm og Kim Åge Furuhaug.
Sammen spiller, synger og forteller de seg gjennom den svært kronglete livshistorien til Hedwig, som aldri helt har funnet sin plass.
Vi ser hvordan hun går fra å oppleve overgrep til å selv bli en overgriper i sitt eget forhold til Yitzhak, fra mann til kvinne, og alle gråsonene mellom.
Fortellingen er full av fengende låter, glitter og humor på vegne av rocken.
Samtidig er den også en fortelling om ikke å føle seg hjemme i sin egen kropp, familie eller verden.
Gjennom den gjennomteatrale glamrocksjangeren prøver Hedwig å bore gjennom til et «ekte» seg.
Agbota og Rønning fyller så til de grader scenen og når forestillingen er ferdig er det nesten vanskelig å tro at de faktisk bare var de to i tillegg til det stødige bandet.
Rønning spiller ut flere scener der han veksler vellykket mellom ulike karakterer og henvender seg også direkte til publikum gjennom monologer.
Regien er stram og forestillingen er full av nerve.
Der Rønnings rolle har en veldig kraftig energi, et aktivt kroppsspråk og glamorøs og glitrende fremtoning gjør Agbotas Yitzhak nedpå og fattet.
Ikke en eneste bevegelse virker tilfeldig i den avmålte holdningen hans og kontrastene mellom de ulike karakterene er effektiv.
Hva som er maskulint og feminint, biologisk og sosialt kjønn forflyttes og forskyves gjennom forestillingen som stiller alvorlige spørsmål på en tullete måte.
| 1
|
501917
|
Julemarkedet på Festplassen er både bergensk og gjennomført
Det julemarkedet mangler på sjarm og autensitet, tar det igjen ved å tilby noe bergensk som er verdt å besøke.
Som lidenskapelig weihnachtsmarkt-entusiast har jeg hatt blandede følelser for Bergens nye julemarked.
Frykten var at markedet på Festplassen enten skulle være så dårlig at det forpurret sjarmen ved den tyske tradisjonen, eller så likt at det ville gjøre at neste helgs tur til Frankfurt og Stuttgart ikke lenger kunne forsvares som en nødvendighet for julestemningen.
Da er det egentlig fint at Bergen julemarked kommer med en så stor dose av bergensiana at det føles som mer enn bare en importert tradisjon.
Lokale produkter dominerer.
Så vidt jeg vet finnes det ingen andre julemarked som åpner med at Nystemten blir spilt, ikke bare én, men to ganger.
Jeg vurderte å utsette besøket til en dag med bedre vær.
I så fall ville det blitt et større karaktertrekk for de hvite plastteltene, for da ekstremværet Aina herjet under torsdagens åpning, ble den innpakkede løsningen lett å forstå.
Da regnet det så kraftig på teltet at barnekoret nesten ble overdøvet, og det så ut som ordføreren kunne bli tatt av vinden, selv om hun var innendørs.
Smålungeren var i ferd med å gå over sine bredder.
Likevel, å gå innendørs i et telt med glassvegger er ikke det samme som å gå langs de tradisjonelle tømmerbodene.
Med utsalg fra kjente merkevarer som Ting, Dale of Norway, Wallendahl og Bodoni forlag føles det som et pop-up-kjøpesenter.
Det fremstår veldig kommersielt.
Men så startet ikke julemarkedene i Tyskland for et halvt årtusen siden bare for å skape adventsstemning.
Det var faktiske marked, der lokale kjøpmenn solgte sine produkter.
Julen er uansett gjennomkommersialisert.
Er man på jakt etter julegaver eller noe til seg selv, er julemarkedet på Festplassen verdt et besøk.
Det selges langt mer enn bare ubrukelige pyntegjenstander.
Problemet med utformingen av markedet, med disse teltene, er at flere av attraksjonene lett blir gjemt bort.
«Verdens minste pepperkakeby» er for eksempel et sjarmerende bidrag, et som riktignok kun er underholdende i et knapt minutt, men fordi det er i et eget telt med egen dør, litt ved siden av resten, vil nok mange gå rett forbi.
I et annet telt, «Juletorget», finner du lokale utstillere med produkter som saueskinn, keramikk og håndlagde treleker.
Dette er den mest sjarmerende og autentiske delen av markedet, men de fleste utstillerne vil kun være der én eller noen få dager, og dessverre ligger teltet altfor bortgjemt.
Så savner jeg selvsagt bratwurst og brente mandler.
Som erstatning var den engelske innbakte julepølsen med tranebær bare så-som-så, men det er i det minste både crêpes og belgiske vafler å få tak i.
Eller burger fra Royal, også klassikeren «pulled pinnekjøtt».
Likevel:
Norske skjenkeregler er og blir en katastrofe når man ikke kan vandre rundt og søle gløgg der man vil.
I varmestuen, som riktignok ikke er særlig varm eller hundre prosent vanntett, er det til gjengjeld godt utvalg og alle rettigheter.
Et annet savn var musikk.
Jeg legger til grunn at de snart får opp høyttalere som spiller julesanger, både fine klassikere og støyende klisjeer.
De mest sjarmerende julemarkedene på kontinentet er plassert i gamlebyen, med mursteinsbygninger som stemningsskapende kulisser.
At kommunen falt ned på den åpne Festplassen skyldes at med unntak av Torgallmenningen er ikke byens øvrige allmenninger store nok.
Det er synd, for Vågsbunnen eller Bryggen ville vært et mer kledelig bakteppe, ikke minst for å understreke at Die Freie und Hansestadt Bergen har et legitimt krav på tradisjonen.
Bergen julemarked er gjennomført, og ingen billig kopi av utlandet, som julemarkedet i Spikersuppa i Oslo er.
Med litt mer musikk, litt bedre vær, og en litt mer åpen utforming, kan Festplassen få en tradisjon som absolutt fortjener å komme tilbake år etter år.
| 1
|
501918
|
De løfter det norske kjøkkenet
Tradisjonsmat trenger ikke være kjedelig.
Bare Vestland vet hva som skal til for å gi klassikerne et løft.
Det er en fryd å se hvordan personalet på Bare Vestland jobber sammen.
De beveger seg rundt hverandre i kjappe bevegelser.
Den ene servitøren tar i mot et selskap i døren som er ute for å feire årets måloppnåelser.
Gutten i oppvasken gir kokken en klapp på skulderen i det han farer forbi med kjeler og kar.
Det er midt i julebordsesongen og det koker i det dunkle kjellerlokalet på Matbørsen, men gjengen på Bare Vestland tar utfordringen med klokkeklar selvtillit.
Her er det god flyt og behagelig stemning.
–
Vi ønsker å være et vindu for det vestnorske bondemarkedet, er det første servitøren forteller oss.
Menyen består av småretter inspirert av vestnorske tradisjonsoppskrifter, og maten lages med lokale råvarer.
–
Vi anbefaler gjerne at man prøver delemenyen, fortsetter han, og peker på de to alternativene med fire eller seks retter.
Begge menyene åpner med lette, kalde retter, før kjøkkenet plukker ut litt varmmat, og kvelden ender i dessertskålen.
–
Hvis dere heller vil plukke fritt, kan dere velge ut fem-seks retter.
Det passer til to personer, veileder servitøren oss mens han heller en juleøl skrått ned i glasset.
Drikkemenyen fokuserer på mikrobryggeri fra Vestlandet, men har også et rikt vinutvalg.
Det tar ikke lang tid før den første serveringen løftes fra kjøkkenbenken og over til barbordet der vi sitter.
Retten er enkelt beskrevet på menyen med ordet «beter», og består av nettopp det.
På bordet står et fat med røde, gule og stripete bete-varianter, skrelt, syltet og bakt for å gi oss essensen av norsk matkultur.
Det smaker jord og kalde vintre, med en lun røyksmak fra rømmen i bakgrunnen.
Retten er en manifestasjon av restaurantens konsept, og en frisk start på måltidet.
En av rettene som viser frem de kreative sidene til restauranten, er «kupudding».
Det er dagens spesialitet, og ifølge den svarte tavlen serveres kjøttpuddingen med havregrøt og svartkål.
–
Det er en gøy rett, forteller servitøren til det eldre paret på nabobordet.
– Gøy? tviles det tilbake.
– Ja.
Og godt er det også, konstaterer han skråsikkert.
Den grove puddingen er varm med fast skorpe.
Kjøttet er for det meste høyrygg, men inneholder også andre deler av dyret.
Puddingen er ren i smaken og godt saltet.
Grøten fungerer i praksis som en norsk polenta, og gir den røffe retten en finesse som i stor grad forbeholdes italiensk og fransk rustikk mat.
Det er kjempegodt.
Maten på Bare Vestland er kreativ, men også tradisjonstro.
Pinnekjøttet fra Sotra serveres som beinfrie stykker med sennepsdressing, brent rosenkål og saltbakt og syltet kålrot.
Vi får en grillet potetlefse hver, og så er det bare å sette i gang.
Her møter gamle mattradisjoner nye, i det vi prøver å stable fyllet inn i en altfor liten lefse, som på en helt vanlig taco-fredag.
Det er få ting som er mer «ekte norsk» enn lefse, lompe og kling.
Slik fornyer kjøkkenet en av våre mest tradisjonelle juleretter, og gir den glød ved å gå tilbake i historien.
Det får de ikke like godt til med svineribben, som er smakfull, men lite variert.
–
Dette her er jul for han der, sier servitøren og nikker i retning av kokken på det åpne kjøkkenet.
Avslutningen er en utvidelse av familieoppskriften hans.
I glasset ligger en tykk vaniljeriskrem med kirsebærsaus, ristede mandler og appelsinzest.
På underskålen ligger en lun mandelkake.
Denne desserten har gode kontraster og variert konsistens.
Den beviser en gang for alle at riskrem ikke trenger å være kjedelig.
Bare Vestland åpnet i 2015, og har funnet roen i et konsept de mestrer svært godt.
Det som holder det sjette hjertet tilbake, er fasilitetene.
Toalettene som restauranten deler med Parken Nattbar, er dårlig holdt, og lukten i gangen mellom stedene er forferdelig.
Ifølge personalet kommer lukten av et vedvarende problem i bygget.
Men ser man bort ifra det, er opplevelsen gjennomgående positiv.
På Bare Vestland lar de råvarene skinne.
Her får du smaken av helnorsk matkultur til en overkommelig pris, og resultatet er både kreativt og tradisjonsrikt.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
501919
|
Brå dramatiske kast fra storm til stille
Bergen Nasjonale Opera presenterer Verdis «Otello» som en vellykket scenisk konsert.
Lyset er dempet i Grieghallen.
Orkesteret er på plass.
Det enorme koret har tatt oppstilling mot bakveggen.
Musikerne stemmer instrumentene.
En mørkkledd skikkelse som har stått gjemt blant celloene, springer plutselig opp på podiet.
Det viser seg å være dirigenten, Edward Gardner, som starter en musikalsk eksplosjon, et inferno av lyd.
Og da er vi med en gang inne i operaen «Otello», inne i den berømte, turbulente åpningsscenen der Giuseppe Verdi med musikalske midler fremstiller et sjøslag i orkan og tordenvær utenfor kysten av Kypros.
Åpningen var brå og dramatisk, og mer dramatikk skulle det bli.
For det er jo en voldsom historie, denne grusomme fortellingen om guvernøren og krigshelten Otello, og om den onde fenriken Jago, som lurer Otello til å tro at hans hustru Desdemona er utro.
Katastrofen er uavvendelig:
Otello mister etter hvert vettet av fortærende sjalusi.
Han kveler sin Desdemona og begår selvmord da Jagos bedrag blir avslørt til sist.
Bergen Nasjonale Opera presenterer Otello som en «scenisk konsert».
Og jo, det er ingen kulisser i denne oppsettingen, solistene går omkring på noen enkle plattformer foran orkesteret, og de er ikke kledd i tradisjonelle operakostymer.
Men scenisk og dramatisk fremstilling blir det like fullt.
Regissøren Peter Mumford skaper rom omkring personene med diskrete midler og bruker effektivt lyssettingen til å gi de enkelte opptrinnene karakter.
At oppsettingen likevel også har et visst preg av «konsert», skyldes først og fremst den stiliserte fremstillingen av begivenhetene.
Det er for eksempel sjelden direkte, fysisk kontakt mellom personene.
Otello og Desdemona synger om å kysse og om å holde hverandres hender, men de fremstiller det aldri konkret på scenen.
Og selv de mest dramatiske handlingene – Desdemonas død og Otellos selvmord – blir bare symbolsk markert.
Stiliseringen er effektiv, den er med på å understreke at det vi ser på scenen, primært er et psykologisk drama, et drama der det viktigste foregår i hodet på Otello, mens han langsomt fanges inn i Jagos spinn av løgner og bedrag.
Sangerne fungerer godt innenfor de stiliserte rammene.
Stuart Skelton, som i utgangspunktet er en heltetenor av wagnersk kaliber, klarer overgangen til Verdis italienske univers med bravur, og fremstiller Otello med fysisk autoritet og stor stemmeprakt.
Den strålende sopranen Latonia Moore er hans intense motspiller i rollen som den lidende Desdemona, og gir blant annet en gripende tolkning av Ave Maria-sekvensen i akt fire.
Barytonen Lester Lynch fremstiller Jagos ondskap med psykologisk kompleksitet og dybde.
I tillegg er det mange fine sangere i birollene – blant andre tenoren Vladimir Dmitruk (Cassio) og mezzosopranen Hanna Hipp (Emilia).
Bassen Jongmin Park har en kort, imponerende innsats mot slutten, i rollen som den venetianske ambassadøren Lodovico.
Vel så viktig som sangerne er den storslåtte musikalske rammen.
Gardner og BFO bidrar til Verdis dramatikk med ekspressive, bevegende lydmalerier som dekker hele registeret fra storm til stille.
Og det store, sammensatte koret bak orkesteret imponerer enda en gang med flotte vokale innsatser.
Pluss at Bergen gutte- og pikekor kommer inn og synger en nydelig hyllest til Desdemona i akt to.
| 1
|
501920
|
Dansevennlig punktum
Datarocks plutselige tilbakekomst er uimotståelig fengende.
Det er vanskelig å si akkurat hvem som er i besetningen til Datarock per dags dato, men hjørnesteinene i bandet har alltid vært Fredrik Saroea og Ketil Mosnes.
Av og til er det lett å avskrive bandet som «tøysete» eller «gimmicky», men så glemmer man også at dette er to musikere hvis ess i ermet er meloditeft og hitsensitivitet.
De er kunnskapsrike – referansene ligger tjukt mellom notene – og ikke minst musikere med en kapasitet til å fenge både den kresne og ikke så kresne lytteren.
I anledning denne anmeldelsen, som først og fremst er av deres nye singel «Ruffle Shuffle», tok jeg frem platen jeg først ble familiær med – deres nasjonale og internasjonale gjennombrudd – «Datarock Datarock» fra 2005.
Så og si hver låt er minneverdig, men det mest slående er nok at hver og en av de også har holdt seg utmerket.
«The Most Beautiful Girl» og «Bulldozer» tåler spesielt godt tidens tann.
På «Ruffle Shuffle», forøvrig en tittel i deres karakteristiske, humoristiske stil, danser de mer på den radiovennlige siden.
Og det er helt ok – det er deres forte.
Saroeas vokal og liksom nonchalante evne til å rive lytteren med i et sammensurium av fengende bass, florlett perkusjon og Casiokids-synth er uimotståelig.
Hvilket punktum for dette året!
| 1
|
501921
|
Norges fremtidige filmskapere viser hva de kan
Som eksamensfilm er «Kometen» god nok.
Men har den noe på kino å gjøre?
«Kometen» er laget av masterstudentene ved Den norske filmskolen på Lillehammer, og må sees som nettopp det:
En demonstrasjon av basiskunnskap om filmhåndverk fra A til Å.
Det gjør filmen mer interessant som forhåndsvarsel om kommende talenter enn som kunstverk.
Ideelt sett burde de første – talentene – avfødt det andre, eller i hvert fall noe som hadde en kime til kunst i seg.
Det er knapt tilfelle her.
Selv om «Kometen» sikter mot ett av universets store gåter – spørsmålet om utenomjordisk liv – er det i praksis ganske traust, norsk sosialrealisme som utfolder seg.
Åtte år gamle Gustav bor med far (Trond Espen Seim) og mor (Cecilie Mosli) på et lite pensjonat de driver i utkanten av en småby.
Så forsvinner far.
Samtidig er Gustav vitne til at en komet passerer jorden så nær at han blendes av lys.
Noe faren sa like før han forsvant, får gutten til å tro at faren er bortført av en UFO.
Ti år senere har han som ung mann etablert kontakt med UFO-forskeren Bill (Jørgen Langhelle).
Sammen forbereder de seg på kometens tilbakekomst.
Med den, tror Gustav (Axel Bøyum), vil faren komme tilbake.
Samtidig møter Gustav en ung kvinne, Charlotte (Theresa Frostad Eggesbø).
Noe som rokker ved det allerede skjøre forholdet mellom Gustav og moren.
Kort oppsummert problematiserer «Kometen» hva man som voksen forteller eller unnlater å fortelle et sårbart barn, og vever det inn i en historie om modning og realitetsorientering.
Det er en fin, allmenngyldig tematikk, selv om den her ikke behandles med mer originalitet enn det ideen om kometen og UFO-en representerer.
Filmskaperne viser at de behersker ulike elementer, fra datagenererte effekter til små kammerspill mellom hovedpersonene, samt ulike toneleier – selv om humor ikke er spesielt fremtredende, heller ikke intensitet og dynamikk.
Trass hyppige sceneskift blir tempoet noe stillestående, og manus skjemmes av forutsigbarhet og for mange forklarende replikker.
I så måte peker en scene seg ut, i positiv forstand:
En restaurantscene mellom Gustav og faren, der små detaljer, gjøremål og ansiktsuttrykk forteller alt, uten en eneste overflødig replikk.
Den kunne nesten fungert som en liten novellefilm, og er en oppvisning i stram, fortettet fortellerkunst.
Det lover godt
Var jeg sensor på filmskolen, ville jeg utvilsomt gitt karakteren bestått.
Som anmelder og publikummer savner jeg større dristighet, originalitet og nerve, gitt at filmen ved å settes opp på kino sikter ganske bredt.
Men så tilhører jeg også dem som heller vil ha film som lugger litt håndverksmessig, så lenge den også lugger i noe i meg, emosjonelt, provokativt eller visuelt.
Jeg håper de på filmskolen også lærer å lage slike filmer.
| 0
|
501924
|
«The Last Jedi» er et grasiøst steg opp i kvalitet for Star Wars-filmene
Regissør Rian Johnson har gitt oss den beste versjonen av filmen vi kunne håpe på.
«Star Wars: The Last Jedi» er en perfekt versjon av hva den prøver å være:
En film som innfrir kravene om å underholde, og samtidig de økonomiske behovene til selskapet som finansierer festen.
«The Last Jedi» sprenger ikke rammene for hva «popkornfilm» kan være, ei heller for hva en «Star Wars»-film kan være – likevel gleder jeg meg til å ta med min far og se den igjen.
For selv om «The Last Jedi» aldri gjør en virkelig sjokkerende vending, eller legger opp en banebrytende handling, kan man se regissør Rian Johnson (som også har skrevet manus) ta publikumet sitt på alvor.
Filmen er velskrevne 2 timer og 30 minutter med action, spesialeffekter, humor og, viktigst av alt, tålmodighet.
«The Last Jedi» tar seg tid til å gi rollefigurene interessante særpreg, og slik får Rey (Daisy Ridley), Finn (John Boyega), Poe Dameron (Oscar Isaac) og Luke Skywalker (Mark Hamill) en tredimensjonalitet som beriker filmens actionfylte siste halvdel.
Vi opplever heltene tenke og reagere.
De får rom til å velge feil og til å lære, og gjennom handling og avgjørelser driver de filmen fremover mot en endelig konfrontasjon.
Men man forstår premisset til «The Last Jedi» best, hvis man har sett den forrige filmen («The Force Awakens» fra 2015).
Vi starter med at det onde imperiet First Order er i hælene på rebellene, som ledes av general Leia Organa (Carrie Fisher i hennes siste rolle).
Hun har sendt Rey til en avsidesliggende planet der Luke befinner seg, for å prøve å overbevise den gamle Jedi-mesteren om å forlate eksiltilværelsen og hjelpe til i kampen mot First Order og den onde Kylo Ren (Adam Driver).
Sistnevntes mørke bruk av «The Force» er et kraftig våpen, noe rebellene håper Luke kan klare å nøytralisere.
Nesten alle filmene i «Star Wars»-sagaen finner tematisk tyngde gjennom konseptet The Force, en metafysisk energi i universet som gjennom trening og meditasjon kan benyttes på overnaturlig vis.
Da George Lucas lanserte sagaen på 1970-tallet, lot han seg inspirere av asiatisk religion, noe som gled fint inn blant Lucas’ filmreferanser til regissør Akira Kurosawa og tegneseriene med Lyn Gordon.
Et problem med «The Force Awakens», var at 2015-filmen lett kunne beskyldes for å være en hyllest til allerede eksisterende «Star Wars»-filmene, i stedet for en organisk fortsettelse av historien.
En av de subtile kunstneriske trekkene Rian Johnson har gjort med «The Last Jedi», er å bygge på de samme referanseverkene som Lucas opprinnelig gjorde, i stedet for å bli inspirert av de eksisterende Star Wars-filmene.
Der «The Force Awakens»-regissør J.J. Abrams lot seg inspirere av seks år med filmhistorie, har Johnson snarere valgt å forholde seg til 90 år.
«The Last Jedi» refererer til filmer så forskjellige som «Wings» (1927) og «Kagemusha – generalens dobbeltgjenger» (1980).
Slik nerdete historiekunnskap er ikke nødvendig for å kunne nyte «The Last Jedi».
Disse referansene er med i filmen fordi de passer til det handlingen forteller oss, og hvordan rollefigurene har det der og da.
Johnsons oppgave har vært å finne et medrivende samvirke mellom form og innhold.
Begge tilnærmingene til «hvordan» man kan se en film er givende, begge får en til å føle på kroppen hvor grasiøst spennende «The Last Jedi» er.
Et eksempel er en lyssverdkamp midt i filmen, som er en av de visuelt beste slåsskampene jeg har sett i en kinosal siden 1999 og «The Matrix».
Scenen illustrerer glitrende at «ikke-banebrytende» popkornfilmer kan frembringe rike kunstneriske opplevelser når mesterlige regissører som Rian Johnson får utfolde seg kreativt innenfor strenge rammer.
Johnson har skapt en film hvor både han og filmen følger lærdommen til Jedi-mestrene:
En grasiøs balanse mellom de lyse og mørke kreftene i universet denne sagaen befinner seg i.
| 1
|
501925
|
En flyktning det føles umulig å avvise
Jeg var lei av flyktningdebatten, av den ene siden som maner til medfølelse, mens den andre maner til besinnelse.
Så ble jeg kjent med oppdiktede Mariam (17).
Den fineste dagen i livet er ikke bare den som topper alt annet du har opplevd.
Den utvider grensene for hvor godt du vet det er mulig å ha det.
Når Mariam forteller om sin fineste dag, minner hun samtidig om hvor dyrebar en sånn dag er:
«I tilfelle noe fælt skulle skje, så må man ha den dagen inni seg.»
Samtidig vet jeg som leser at sannsynligheten for at hun skal få oppleve en like fin dag igjen, den synker for hver side.
For Bjørn Sortland har lagt handlingen til en historisk virkelighet.
Året er 2011, byen er Homs i Syria, den arabiske våren er i gang og snart begynner bombene å falle.
Mariams foreldre er leger.
De søker større trygghet, skaffer jobber i Aleppo og flytter familien på fem dit.
I ettertid vet vi at valget er katastrofalt.
Aleppos sivilbefolkning ble innestengt mellom ulike opprørsstyrker og sønderbombet av president Bashar al-Assad og hans allierte.
Sortland har gjort godt kildearbeid.
Ut av materialet har han spunnet en historie så sår og sterk og sann som bare mulig.
Jeg er mest takknemlig for at han har klart å gjøre Mariams redsler til å holde ut.
Han lar henne beholde verdigheten også etter at hun er blitt alene med lillebroren og setter kursen nordover.
Vi følger en utmagret 17-åring med en alvorlig syk lillebror tvunget til å stole på folk som slett ikke er til å stole på.
«Selv om jeg er sint på Gud, håper jeg likevel at han finnes, så de andre i familien er hos han.
Da har i alle fall noen av oss det bra.»
Helt maktesløs er hun heldigvis ikke.
Det fins fortsatt valg å ta, men det er valg der konsekvensene er umulige å overskue.
Stilen er lettlest og presis.
Jeg får stadig nye innsikter gjennom tankene Mariam gjør seg:
«De bruker kjemikalier i bombene også.
Enda det ikke er lov i krig.
Bare å si at noe ikke er lov i krig, er helt absurd.
Folk som er villige til å drepe barn, driter i hvordan de dreper dem.»
Det oppleves så sant, noe som vitner om hvor godt Sortland skriver.
Likevel er litt for ofte små ord har falt ut eller havnet på gal plass.
Feilene er ikke mange nok til å lage skikkelig trøbbel for folk med lesevansker – slike lesere Sortland har fått økonomisk støtte fra «Leser søker bok» for å ta spesielle språklige hensyn til.
De er likevel mange nok til å flekke den verdigheten Mariam så sårt trenger.
Det står for mye på spill i denne boken til at Sortlands eget Piggsvin forlag kan nøye seg med så slapp korrekturlesing.
Med Mariam har forfatteren skapt en flyktning å gråte for, å rase med, en jente jeg kjenner et oppriktig behov for å strekke ut hånden til.
En som på alle måter har fortjent bedre.
PS:
Vil du lese mer om situasjonen for unge flyktninger etter at de ankommer Norge, anbefaler jeg Taran Bjørnstads ungdomsroman om flyktningjenten Nokokure i boken «Sommer i Norge».
| 1
|
501926
|
Vakkert og rørende
Med en god tekst, fire skuespillere som står godt til hverandre og rollene sine og en følsom regi, kunne ikke dette ende som noe annet enn flott kammerspill.
Tennessee Williams var en dramatiker som på sitt beste kunne kalle frem skiftende stemninger ved hjelp av de fineste detaljer.
«Glassmenasjeriet» (1944), hans første stykke av betydning, er et godt eksempel.
Ytre sett nokså udramatisk, men med desto mer hvilende på henne som spiller den skjøre Laura og på samspillet med den unge mannen som kommer på besøk.
Nå har riktig nok Anne-Karen Hytten valgt å gjøre litt mer enn vanlig ut av de scenene som innbyr til dramatikk, for slik å skape tydeligere kontraster.
Men som helhet fungerer det fint.
Kanskje kunne også de innledende opptrinnene før hovedscenen vært kortet ned noe, for gi den ekstra tyngde, men det går også greit å bygge opp forventningen på den måten hun har gjort.
Handlingen er lagt til St. Louis, Missouri, i 1937.
I en liten leilighet «dyrker» den vare Laura (Kamilla Grønli Hartvig) menasjeriet sitt, en gruppe små dyr av glass som hun nærmest kjæler for.
De representerer en liten verden bortenfor virkeligheten, et sted hun kan søke tilflukt og glemme alt rundt seg.
Dyrene er vakre og sårbare, som hun selv.
Ett dyr skiller seg ut med sitt horn, enhjørningen, som nyter Lauras spesielle kjærlighet.
Laura er litt halt, en defekt hun har forstørret så den er blitt den kanskje aller viktigste delen av personligheten hennes.
Men moren, Amanda Wingfield (Marianne Nielsen) vil se datteren sin «anbrakt», og til det trenger hun hjelp av sønnen Tom (Jonatan Filip).
Han har forfatterambisjoner, men må jobbe på et skotøylager for å tjene penger til familien – mens han drømmer om å flykte langt, langt bort.
Nå vil moren ha ham til å ta med hjem en «kavaler» fra jobben.
Flotte Jim O’Connor (Kim Jøran Olsen) kommer og gjør stor lykke hos den engstelige Laura.
Han får henne til å le, han får henne til å prate, han får henne til å danse.
Og under dansen knuses hornet av enhjørningen – den er blitt som de andre, slik også Laura synes å bli der og da.
Men det er noe Jim har «glemt» å nevne ...
Tom er stykkets forteller, den som med sorg og anger et par år senere ser tilbake på det som skjedde og som slik farger hele stemningen.
(Derav begrepet memory play, som forfatteren kaller stykket og som han definerer som ikke-realistisk.)
Mens Tom tross alt har en drøm, og som forfatter av det langt på vei selvbiografiske stykket senere lykkes, lever de tre andre i ulike grader av fangenskap.
Amanda som den engang attraktive sørstatsskjønnheten som kunne blitt gift med en plantasjeeier, Jim som kunne fått en karriere som både det ene og andre, Laura i en tilværelse som levende død.
DNS-nykomlingen Kim Jøran Olsen gir en fin tolkning av unggutten som ikke har klart å hente ut det som bor i ham, men stadig anstrenger seg for å komme videre.
Og besøket av ham utløser interessante reaksjoner hos de to kvinnene i huset.
Moren spiller ut den forlorne sjarmen som angivelig skulle ha gjort så stor lykke i hennes yngre dager.
I denne rollen får Marianne Nielsen mye å spille på, både som litt engstelig, smånevrotisk mor og dyrker av en fortid som kanskje aldri har eksistert.
En av hennes beste rolletolkninger på DNS.
Mye hviler på Laura, som i denne oppsetningen gis større fysisk frihet enn vanlig, rett og slett fordi regissøren har valgt å la hennes fysiske handikap bli en påstand og ikke noe som hindrer hennes bevegelser.
Kamilla Grønli Hartvig finner talende uttrykk for den unge kvinnens sårbarhet og usikkerhet og – ikke minst – for den «oppvåkning» som skjer da Jim kurtiserer henne.
Likeledes leverer Jonatan Filip godt spill i «dobbeltrollen» som bror og forteller.
Han spiller ut Toms frustrasjon over familiesituasjonen og sin egen tilkortkommenhet, men ikke minst sin varme omsorg for en søster han vet ikke er som alle andre.
| 1
|
501927
|
Julens morsomste komedie
«The Disaster Artist» handler om innspillingen av en av verdens dårligste filmer.
Det blir det god film av.
Aldri har James Franco vært mindre James Franco, for å si det sånn.
Han er så lite James Franco at det tar flere sekunder før jeg kjenner ham igjen.
Innimellom ser han mer ut som heavy metal-utgaven av en ung Liam Neeson.
At han med sine affekterte fakter av og til også minner om vår egen Aune Sand, gjør det hele ekstra vittig, all den tid Sand er mannen bak «Dis», den ypperste av våre hjemlige kultkalkuner.
Franco spiller Tommy Wiseau, skaperen av «The Room».
I USA og blant filmnerder har «The Room» omtrent samme status som «Dis».
De har også likhetstrekk.
Begge er finansiert, skrevet og produsert av en regissør som også spiller hovedrollen.
Begge handler om kjærlighet, og er laget med ektefølt entusiasme.
Selv om Tommy Wiseau, etter lattersalvene på premieren, hevdet at filmen hele tiden var tenkt som en komedie.
Noe de fleste involverte betviler.
Forskjellen er at «Dis» kostet rundt 300.000 kroner å lage i 1995.
Wiseau brukte seks millioner amerikanske dollar for å få laget «The Room».
«Dis» ligger for øvrig som nummer 77 på filmnettstedet IMDbs liste over de mest 100 bunn-noterte filmene.
«The Room» befinner seg ikke der, trolig fordi den knapt ble kinovist og anmeldt etter premieren.
Til gjengjeld kan den smykke seg med tittelen «The Greatest Bad Movie Ever Made».
I ettertid er den blitt populær som såkalt «midnight movie», der publikum kler seg ut som persongalleriet, teller de mange gjentatte replikkene, kaster fotballer til hverandre og hiver en av filmens mange merkelige rekvisitter - plastskjeer - mot lerretet.
Som figur er Wiseau selv både mystisk og mytisk, og gir James Franco et herlig materiale å boltre seg med.
Franco har også regissert filmen, basert på Greg Sesteros memoarbok «The Disaster Artis».
Greg, i filmen spilt av James’ lillebror Dave, møtte Tommy Wiseau på et teaterkurs i San Francisco i 1998.
Et odd vennskap oppsto.
Den langt eldre Wiseau fikk den da 19 år gamle kompisen med seg til Los Angeles, der de begge la bredsiden til for å jobbe seg inn i filmbransjen.
Det gikk trått.
Dermed kom Wiseau på ideen med selv å bli filmskaper.
Pengene hadde han.
Hvor de nå kom fra.
Så om James Franco knapt har vært mindre James Franco, har han knapt vært bedre noen gang, heller.
Rolletolkningen balanserer hårfint mellom komikk og tragedie, latterliggjøring og kjærlighet, spilt ut i det menneskelige rommet der ektefølt patos, stor entusiasme og manglende selvinnsikt flyter sammen i et selvbedrag som i hvert fall kan bli vanskelig håndterbart for omgivelsene, om ikke for personasjen selv.
Franco greier kunststykket å sjonglere alle elementene på en vilt underholdende måte, uten at det går på medmenneskeligheten løs.
Legg så til en gjennomført og uidentifisert aksent, og et ansikt som ombygd for anledningen, og du har en rolleprestasjon som garantert kommer til å høste priser.
I tillegg ser han ut til å elske hvert spilleminutt.
Foruten Alison Brie, Jacki Weaver, Seth Rogen og Zac Efron i større og mindre biroller, dukker Sharon Stone, Melanie Griffith og Bob Odenkirk opp i enda mindre biroller.
I tillegg kommer små gjesteopptredener.
Den kjente produsenten Judd Apatow opptrer som hollywoodprodusent, «Breaking Bad»-skuespiller Bryan Cranston som seg selv.
«The Disaster Artist» er langt på vei en komedie for filmnerder, og disse grepene gjør den ekstra morsom i så måte.
| 1
|
501933
|
Uventet lys i mørket
En liten perle fra Stord.
Stordabuen Cecilie Anna Rønhovde er sannsynligvis et nytt bekjentskap for de aller fleste.
33-åringen har så langt bare et album med bandet Familieforetaket og en singel under eget navn på samvittigheten, men det er en liten mulighet for at det kan endre seg nå.
Hennes ordentlige solodebut er nemlig et sterkt, rent og stilsikkert album hvor slående melodilinjer, direkte tekster og fengslende stemninger får stå i fokus.
«I'm Here» er en personlig og meditativ debut, blottet for overflødige dikkedarer.
Det er et album med enkle virkemidler, kompliserte følelser og en sterk visjon, men som trenger en lytter som er villig til å gi det tid og rom til å puste.
Dette er nemlig et forsiktig album.
Det tvinger seg ikke på, men sirkler lytteren gradvis inn.
Ved hjelp av piano, trompet og flerstemt sang forsøker det å si noe meningsfullt om savn, samhold, styrke og sårbarhet.
Musikalsk sett slekter Cecilie Anna mye på artister som Nick Cave, Leonard Cohen, Maria Mena, Jenny Hval og Susanne Sundfør.
Ikke bare fordi albumet drøfter alvorlige temaer over til dels mørke melodier, men fordi det er preget av en sterk fortellerstemme med en sterk tilstedeværelse i tekstene.
Med tekster som «They say women bleed, men just work at daytime / they say sisters weep, boys just blow their brains out / they say babies cry to find out what their voice is / they say old folks die to find out where their souls hide», snakker Cecilie Anna veldig direkte til lytteren, som regel med små ord og mye innlevelse.
Cecilie Anna er en helt grei sanger.
Hun har et noe begrenset register, er litt for glad i luft som virkemiddel og kan fremstå som i spakeste laget for melodiene sine.
Spørsmålet er likevel om det egentlig spiller noen rolle.
Man kan fint være en teknisk dårlig sanger og likevel synge på en måte som fester seg i sjelen og hjertet til lytterne.
Til syvende og sist vil det alltid handle om tilstedeværelse:
Den beste sangeren er den som får sitt publikum til å tro på ordene som synges.
Og det skal godt gjøres å ikke tro på Cecilie Anna:
Hun formidler med en upolert hjertelighet som langt mer garvede sangere kan se langt etter.
Dette er et personlig album, til minne om faren.
Det er imidlertid ikke privat; Cecilia Annas historier er gjenkjennelige og jordnære.
Det er også et saktmodig album som tar seg veldig god tid, og det er lite utvikling underveis.
De få virkemidlene skaper en helt særegen stemning, men samtidig gjør det at albumet også kan oppleves som noe monotont og langtekkelig.
Det krever en omtenksom lytter som vet å ta seg tid til det albumet forsøker å fortelle.
Det pleier ikke å skorte på smakfulle, rolige album rundt juletider, og i år er intet unntak.
Likevel er det muligens den hittil noe ukjente Cecilie Anna som vil gjøre størst inntrykk på oss i disse dager, når året er på sitt mørkeste og kaldeste.
Hun bringer med seg et lite lys som både varmer og viser vei.
| 1
|
501936
|
Godt voksne menn burde funnet på noe bedre.Her ville det ikke en gang ha hjulpet med bergensk.
Strengt tatt lite å skryte av, men publikum var fornøyd.
I en tid der oljeøkonomien går rett vest og fotballaget Viking rykker ned en divisjon, kan Stavanger i det minste skryte av sitt siste tilskudd på bandfronten.
I hvert fall når det gjelder publikumsoppslutning.
For Stavangerkameratene selger konsertbilletter i bøtter og spann.
Så får en heller bære over med at landets forståsegpåere kan styre sin begeistring.
Onsdagens konsert på Ole Bull Scene var den første av fire denne uken.
Utsolgt selvfølgelig.
De tre neste er nemlig ekstrakonserter etter at billettene til den første ble revet vekk på få minutter.
Nå må for all del ikke Stavangerkameratene forveksles med 70-tallets geniale rockeband Stavangerensemblet.
Denne nye kvartetten består av fire vokalister som alle gjorde en kortlivet karriere i talentshow på fjernsyn for deretter å bli glemt.
Før den geniale ideen om å slå seg sammen dukket opp for halvannet år siden.
Glenn Lyse vant Idol for 10 år siden, og ga ut sitt første (og eneste) soloalbum året etter.
Han har også en ekstrajobb som vokalist i det legendariske rockebandet Aunt Mary.
Bandet ble riktignok oppløst i 1973, og vokalist Lyse ble ikke født før året etter, i 1974.
Merkelig?
Nei, ikke i dagens underholdningsverden.
Så lenge det finnes et bandmedlem i live, i dette tilfelle gitaristen, er det ikke noe som heter oppløst for godt.
38 år gamle Ole Alexander Mæland kan riktignok ikke skryte av stort annet enn å ha vært med i The Voice på TV2 for fem år siden, men har solid erfaring som skuespiller og underholdningsartist i hjembyen.
Tommy Fredvang deltok i X-Faktor på TV2 i 2009 og ga ut plate året etter.
Siden den gang har 35-åringen både vært med i «Skal vi danse» på TV2, den norske finalen i Melodi Grand Prix og Stjernekamp på NRK.
Kjartan Salvesen stakk av med seieren i Idol i 2004, året etter Kurt Nilsen.
Et par delvis suksessfulle plater fulgte de neste par årene, men så ble det stille.
De siste årene har han arbeidet med fotballaget Viking uten at han på noen måte skal få skylden for nedrykket til 1. divisjon.
De starter med begynnelsen og bandets første single, Aviciis «Wake me up», som på stavangersk har fått den geniale tittelen «Vekk meg opp».
Stor stemning og allsang.
Ikke like bra respons på neste låt; Kents «Kärleken väntar».
Ukjent for de fleste og resultatet blir at maset både i salen og på galleriet til tider overdøver det som kommer fra scenen.
Så mye bedre blir det heller ikke på de neste låtene.
Problemet er nemlig at Stavangerkameratene foreløpig bare har et eneste album ute, og det varer bare en knapp halvtime.
For å fylle tiden øser vi derfor på med coverlåter i et heller eklektisk utvalg.
Litt country med Highwaymen fulgt av funk med Prince og Kiss.
Deretter Paul Simon og George Michael.
Å si at de tilfører originalene noe ville være å ta sterkt i.
Men rett skal være rett.
Publikum, i all hovedsak godt voksen ungdom i 30-40 årsalderen ser ut til å ha det trivelig.
Da blir det straks mer fart i salen når de setter i gang med sitt eget materiale som «Du lure ikkje meg» og «Forelska meg i deg igjen».
Selvfølgelig kan de synge.
Spille gitar kan de også alle fire.
Det skulle da bare mangle med de cv-ene.
Og de tre ekstra musikerne på bass, trommer og tangenter er bra nok.
Det er ikke der problemet ligger.
Men det de synger er ikke nemlig all verden å skryte av.
Låtene er fullstendig blottet for originalitet, og fremstår som en saus av platte poplåter, pusete forsøk på en slags EDM og americana.
Unntaket må kanskje gjøres for et par refrenger som sitter i øret.
Men riktig ille blir det først når du hører etter tekstene.
Gullkorn som «Vil du shalalalala med meg, så skal eg shalalalala med deg» og «Tenk hvis det va krig å ingen møtte opp, då ville det vært fred på jordå» kan alltid tolereres når artistene er 11-12 år gammel og heter Marcus og Martinus.
Til nød også fra et boyband i 18-20 årsalderen som synger på engelsk.
Men godt voksne menn burde funnet på noe bedre.
Stavangerkameratene er strengt tatt et boybandprodukt i sin tid satt sammen av et eventbyrå.
Selv om de med en alderssammensetning mellom 35 og 44 kanskje ikke helt satser på å knuse ungpikehjerter.
Nei, da.
Jeg har ikke noe mot verken stavangerdialekten eller band fra samme distrikt.
Men her ville det ikke en gang ha hjulpet med bergensk.
Etter nok et lite mellomspill der de fire får slippe til med en låt hver fra sine respektive karrierer, er det hitsinglene til slutt.
«Vil du shalala med meg» og ikke minst « Bare så du vett det» får virkelig stemningen i taket.
Ikke minst sistnevnte som kan skryte av mer enn syv millioner treff på Spotify.
Til slutt blir det «Bare så du vett det» nok en gang.
Men nå bare med publikum som synger for full hals.
Musikalsk høyst forglemmelig på alle måter.
Men publikum så for det meste ut til å storkose seg.
Så da så.
| 0
|
501937
|
Klisjefylt om heltemot og overlevelsesevne
«Den 12. mann» er mainstream krigsfilm slik sjangeren har vært laget siden 1946.
Det beste som er å si om Harald Zwarts nyfortelling om Jan Baalsrud, er at filmen forteller hederlig og godt om vanlige menneskers innsatsvilje og heltemot.
Baalsrud selv var en instrumentmaker fra Kolbotn.
Det huskes knapt av noen i dag.
Posisjonen hans blant norske krigshelter skyldes hans nesten ufattelige flukt fra tyske soldater; skildret i David Howarths bok «We die alone», som lå til grunn for Arne Skouens film «Ni liv» fra 1957.
Baalsruds overlevelsesevne var nesten ubegripelig.
Mye skyldes hans psykiske og fysiske styrke og utholdenhet.
Mye skyldes at han fikk helt nødvendig hjelp underveis.
Hjelperne var til stede i Skouens film, men mer anonymt.
Harald Zwarts ærend har vært å gjenfortelle historien om Baalsrud for en ny generasjon, og samtidig hedre dem som risikerte livet for å få ham over til Sverige.
Den intensjonen står det respekt av, og i filmen får disse menneskene sin rettmessige og sentrale plass.
Derfor er det ekstra skuffende at filmen for øvrig, som historiefortelling og formidling, legger seg i stabilt og tradisjonelt sideleie, uten å ta en eneste sjanse eller gå noen nye veier.
Allerede i åpningsscenen spilles det opp til det nesten mytologiske etterkrigsbildet av Baalsrud.
Vi er i en militærforlegning i Skottland.
Overleveren Baalsrud står alene, i utkanten, med en hemmeligstemplet rapport trykket mot brystet og blikket bortvendt, rettet mot noe vi aner er minnene om hva som brakte ham dit.
Bildet er så tynget av tydelighet at det mer står ut som en klisjé enn som en opptakt.
Filmen har flere slike scener.
De skal jeg komme tilbake til.
La meg ta den historiske rekapituleringen først.
I mars 1943 er Baalsrud en av fire fra Kompani Linge som sammen med åtte andre soldater tar seg fra Shetland til Senja med fiskeskøyten «Brattholm».
Målet er å opprette sabotasjegrupper i området.
Operasjonen har kodenavnet «Martin Red».
Gjengen blir angitt, «Brattholm» beskutt.
11 av besetningen tas til fange av tyske soldater.
Såret, forfrossen og med bare hundre meters forsprang klarer Baalsrud å komme seg unna.
Gestapo innleder en storstilt jakt på ham.
Med disse historiske fakta som premiss, konstruerer filmskaperne nærmest en mann-mot-mann-kamp mellom Baalsrud, som kjemper for egen overlevelse, og Gestapo-sjef Kurt Stage (Jonathan Rhys Meyers), som kjemper for sin egen posisjon og ære.
Isolert sett er dette et effektivt dramaturgisk grep.
Vi har den godhjertede norske helten mot den kalde, forfengelige nazidrittsekken, og blir tydelig fortalt hvem vi skal heie på.
Veldig tydelig.
For dette klisjébildet av helt og skurk er så oppbrukt i mainstream krigsfilm at det kjennes platt.
Dessuten blir det psykologisk uinteressant innenfor en ramme der Stages eneste karaktertrekk er at han synes å være en iskald og forfengelig narsissist.
Ikke at jeg mistror bildet som tegnes av Stage, overhodet ikke.
Men det finnes andre dramaturgiske muligheter for å skildre heltedåd og flukt.
Å sammenlikne Zwart med Christopher Nolan blir i overkant urettferdig, men med «Dunkirk» viste sistnevnte hvordan drivende god krigsfilm kan lages uten et eneste forslitt skurkebilde, og uten en eneste tysk soldat eller hvesende Gestapo-offiser.
I «Den 12. mann», derimot, kunne man klippet sistnevnte ut av akkurat denne historien, kunne de utgjort persongalleriet i 90 prosent av de siste 70 årenes mainstream krigsfilm.
Innledningsvis gjør filmen det klart at noe er diktet til, men at de mest dramatiske episodene faktisk skjedde.
Problemet er at det som diktes inn virker mer som dramaturgiske halmstrå filmskaperne griper til, dels for å få fortalt Baalsruds bakgrunnshistorie, dels for å skru opp spenningen.
Slike kunstneriske friheter er selvsagt helt legalt.
Men da må det gjøres subtilt, med eleganse.
Her, igjen, skinner skjelettet i manus så tydelig igjennom at man omtrent ser notatene i margen:
«Skriv inn en søt og litt morsom liten pike her.»
«Legg inn noen romantiske hint der.»
Historien om hardhausen Baalsrud og hans hjelpere er så spennende i seg selv at den knapt trenger kunstig drahjelp.
Zwart kunne med fordel stolt mer på tilskuerens evne til å forstå hva som står på spill.
Men det skal han ha.
Når han velger å drive opp spenningen, gjør han det bra.
Selv om man vet hvordan det går, skaper han flere nervepirrende sekvenser og situasjoner som også visuelt utnyttes maksimalt.
En av dem er fluktens siste etappe, med Baalsrud på slede skjult mellom hundrevis av reinsdyr.
Rent produksjonsmessig er det ingen ting å utsette på filmen.
Den ser veldig flott ut, og utnytter det storslåtte tromslandskapet på upåklagelig vis.
Og Thomas Gullestad imponerer i en svært krevende hovedrolle.
Han må ha hatt et helvete under innspillingen.
| 0
|
501938
|
Sissel leverer julepresangene – selv om det er tre uker til julaften
Ingen ekte jul uten Sissel.
Få norske artister er så sterkt forbundet med julen som Sissel Kyrkjebø.
Men selv om hun tar vare på de gamle tradisjonene, har hun samtidig en egen evne til å fornye seg.
Noe hun nok gang fikk vist for en fullsatt sal i Grieghallen mandag kveld.
En blanding av gospel, nye og gamle julesanger.
Og enkelte som strengt tatt ikke har noe med julehøytiden å gjøre – bortsett fra at de passer perfekt inn i «Sissels Jul».
Konserten begynner svært så sakralt og neddempet med et lengre instrumentalparti etterfulgt av Sissel utgave av «Vitae Lux», i sin tid skrevet av Dance With A Stranger-gitaristen Frode Alnæs.
Om ikke direkte det en forbinder med jul, setter det i høyeste grad publikum i stemning.
Stemning sørger også de tre koristene for under «Caravan Of Love».
En soul-låt fra midten av 80- tallet som strengt tatt ikke har noe med julen å gjøre, men med et slags kristent budskap i bunn.
Jul, eller rettere sagt christmas, blir det derimot i høyeste grad med de to tradisjonelle engelske «Deck The Halls» og «God Rest You, Merry Gentlemen».
Før Sissel fortsetter i norske tradisjoner med «Nå tennes tusen julelys».
I motsetning til enkelte andre av gjengangerne på julekonsertfronten hviler ikke Sissel i særlig grad på fortidens bragder.
Ikke stort mer enn en knapp håndfull sanger er hentet fra hennes tidligere plater til tross for at salgssuksessen «Glade Jul» i år kan feire 30-års jubileum.
Norges mest solgte album gjennom alle tider – og en rekord som for all fremtid vil bli stående i disse strømmetider.
Plagsomt forutsigbar er hun heller ikke – noe anmelderen kan bevitne etter et lite dusin julekonserter med gullstrupen gjennom årene.
Der andre artister tilsynelatende bare snur bunken med noteark for hver ny turne, har hun en merkelig evne til å fornye seg.
Akkurat så mye at det er grunn til å komme tilbake året etter.
Den svenske julesangen «Koppången», er vakker og neddempet i Sissels versjon.
«Silent Night», fremføres av den engelske vokaltrioen, før Sissel overtar med den tidløse norske utgaven «Glade jul» og salen avslutter med allsang.
«Kimer i klokker» har derimot fått et slags oppjazzet arrangement, og er knapt gjenkjennelig sammenlignet med slik jeg lærte den på Slettebakken Skole tidlig på 60-tallet.
Men strengt tatt er det ikke stort å trekke denne kvelden.
Bandet er plukket fra øverste hylle.
De tre engelske koristene Wayne Hernandez, Phoebe Edwards og Sam White har vært flittig brukt av alt som heter engelske og amerikanske popstjerner.
Den amerikanske keyboardisten Tim Carmon kan skryte av samarbeid med Eric Clapton, Stevie Wonder, Bob Dylan og Paul McCartney bare for å ha nevnt noen av de mest kjente.
De norske musikerne Steffen Isaksen, Håvard Bendiksen og Gjermund Silseth på henholdsvis tangenter, gitarer og bass står heller ikke noe tilbake for sine mer berømte utenlandske bandmedlemmer.
Lyden er selvfølgelig perfekt.
Litt merkelig er det imidlertid med de runde lampekulene som heves og senkes over scenen i tide og utide.
Sikkert godt ment, men litt for ofte tar de oppmerksomheten bort fra det musikalske.
Joni Mitchells «The River» har vært fast på programmet i det siste, og gjør selvfølgelig ikke skam på originalen denne gangen heller.
Kveldens glansnummer er imidlertid «My Tribute (To God Be The Glory)».
En vokalprestasjon der Sissel overgår minst 99,9 prosent (beskjedent uttrykt) av alt som presenteres på julekonserter over det ganske land.
Nesten verdt billettprisen alene.
Litt uventet er hennes utgave av «Lord Protect My Child», en fullstendig ukjent Bob Dylan-låt.
Heller ingen julesang, men ifølge Sissel om utfordringene ved å være foreldre.
Deretter over i mer kjente spor med amerikanske «klassikere» som «Little Drummer Boy» og «Wish Upon A Star».
Den gamle 60-talls Troggs-låten «Love Is All Around» var det vel ingen som forbandt med jul før den dukket opp julefilmen «Love Actually» med Hugh Grant i hovedrollen.
Ekstranumrene med «Imagine» og «O helga natt» er en perfekt avrunding.
Ikke minst sistnevnte som i Sissels utgave nesten kan måle seg med Jussi Bjørlings udødelige versjon fra 1959.
Til slutt er det allsang med «Deilig er jorden» som tradisjonen tilsier på en ekte julekonsert.
| 1
|
501939
|
Norsk raps nye førsteelsker
Vibbefanger-produsenten skrur opp temperaturen.
«Eg ve ha deg/men eg bare dyttar deg vekk/for min usikkerhet gjør meg redd/ingen sa dette var lett/og ingen hadde rett».
Mato Polo (Vibbefanger-produsent Mathias Vetti Olaussen) tar sats sammen med den alltid like lekne Store P, og kaster seg hodestups uti noen av populærmusikkens dypeste fallgruver: åpenhet om egen utilstrekkelighet og dampende elskov.
Heldigvis står nedslaget til 18,5 i stil.
Fløyelsaktige, luftige poptoner, et florlett kor og sylskarpe rytmer er et kledelig bakteppe for rimelig direkte tekstlinjer, som veksler mellom det breiale, nesten grisete og det oppriktig sårbare og sarte.
«Nærmare» er en nesten ubehagelig hudløs låt om det å trenge noen, men å være redd for å risikere å ødelegge alt i prosessen.
Musikkåret 2017 sto i rapens tegn.
Jo visst har enkelte norske popartister gjort suksess utenlands, men på hjemmebane har norske rap- og r'n'b-artister gjort rent bord.
De selger ut landets største konsertscener, skaper politisk engasjement, topper spille- og salgslister, utfordrer sjangergrenser og setter ord på til tider svært vanskelige tanker og følelser.
Like viktig er det at de både skapte et nytt popspråk og løftet språket til en yngre generasjon opp og frem i dagen.
Akkurat nå er det ingen artister i andre sjangre som klarer å være så relevante og meningsbærende som det mange norske rappere er.
Samtidig skjer det så mye i så mange norske byer at det er nærmest umulig å holde oversikt over hva som foregår utenfor ens egen andedam.
Når kvaliteten er såpass høy, er man kanskje unnskyldt.
| 1
|
501942
|
Vidsynt, intelligent og vittig fra Pål Norheim
På tampen av litteraturåret kommer den fineste boken du kan lese i år.
Washington, 4. august 2017.
Vi er i Washington, min mann, vår sønn og jeg, denne dagen.
Den eldste sønnen skal gifte seg i en hage i Maryland.
Det tar en time dit med taxi fra hotellet hvor vi bor.
Brudeparet blir viet på plenen i ettermiddagssol.
Etterpå feirer vi under store, hvite telt til det blir natt.
Fotograferingen tømmer mobilene våre for batterier, og på hjemveien sitter alle og ser ut i mørket.
På hotellrommet lader min mann mobilen mens jeg steller meg på badet.
– Pål Norheim er død, hører jeg ham plutselig si.
Å få dødsbudskap på Facebook er alltid et sjokk.
I Pål Norheims tilfelle var det også først og fremst Facebook jeg kjente ham fra, vi var virtuelle venner i flere år.
Jeg satte stor pris på statusoppdateringene hans, som ikke lignet andres statusoppdateringer.
Norheims oppdateringer var velskrevne og gjennomtenkte.
De var nesten som fremmedelementer blant støyende, hurtigskrevne og hurtigleste oppdateringer i Facebook-strømmen min.
Nå har forlaget gitt ut «Oppdateringer 2», den første kom i 2014, og i bokform kommer den litterære kvaliteten på tekstene til sin fulle rett.
Pål Norheim døde i en alder av 55 år.
Han er en av de sjeldne forfatterne hvor den personlige stilen holder et refleksjonsnivå på høyde med klassiske essayister som franske Montaigne.
Norheims originale assosiasjonsevne gjør at han kan skape forbløffende forbindelser mellom ulike fenomener som toglyd og erkebritiske turister.
Og om tekstene er luftige og fabulerende, er språket alltid presist og klisjefritt.
Eidsvågneset, som de fleste av oss kjører forbi på vei til IKEA, spiller en viktig rolle i «Oppdateringer 2», slik stedet også gjorde i Pål Norheims virkelige liv.
I femten år bodde han der, og arbeidet som nattevakt i et bofellesskap i Åsane.
Alle oppdateringene er påført sted og dato, slik at leseren til enhver tid vet hvor Norheim befant seg da han skrev det han skrev.
Og i boken trer Eidsvågneset frem som et sted hvor en rotløs sjel holder hus:
«Kanskje må man ha vokst opp i denne sovebyen, vært ung og forelsket her, for at synet av en bussholdeplass, en gatelykt, en hage eller et soveromsvindu skal påkalle en fortid.
Jeg kom hit for sent i livet og bor i kulissene til en fremtid jeg allerede som ung mann valgte bort: ektefellen og barna; plenen med sandkasse og trampoline; de to bilene parkert langs veien.»
Vi finner også oppdateringer fra steder som Addis Abeba, Beirut, Berlin, Kairo og Tanger.
Norheim fremstår som en evig nysgjerrig forfatter, alltid i bevegelse både i kropp og sinn.
Han ble født i Mo i Rana i 1961 og vokste opp som misjonærbarn i Etiopia.
På 80- og 90-tallet var han en del av kretsen rund det litterære tidsskriftet Vagant i Oslo, før han bosatte seg i Bergen på 2000-tallet.
Alt dette skriver Norheim om i boken, men også om Facebook, politikk og labyrintiske drømmer, om å berge snegler fra tomme ølbokser, og om alle bilene merket Toyota som kjører rundt i den etiopiske byen Adam.
«Oppdateringer 2» ligner ingen andre bøker som er utgitt i år, og byr på skrivekunst av aller edleste valør.
| 1
|
501943
|
Ute av fengsel, tilbake i studio
Kamelens stordebut mangler det lille ekstra som understreker hans raptalenter.
Sammen med Melkaren-karakteren FL3X er Kamelen helt klart den mest myteomspunnede rappersonligheten i Bergen.
Hans suksess hviler for det meste på singelen «Si Ingenting», som nådde en astronomisk buzz da den ble sluppet samtidig som den nyss fengslede artisten var på flukt fra politiet.
Katt-og-mus-leken var imidlertid kortlevd og Kamelen ble anholdt etter en konsert.
Dette lanserte også en av musikkhistoriens mest absurde hashtags, #frikamelen.
Siden den tid har han sonet sin straff, og sluppet fri med en hel del låter under armen.
Alt dette fyrer selvsagt opp under kredibilitetsflammen, men får en også til å lure på om det egentlig er noe mer der?
Kamelen kommer med en viss tyngde til det; debutalbumet «Ambivalent» oppleves nesten som en forklaring på egen person, en rekke fortellinger om hvor han kommer fra, refleksjoner over livet han har levd og vil leve.
Det kommer ikke med noen anbefaling om å følge samme livsvei, noe som kanskje er aller mest tydelig på «Ville Vesten».
Samtidig som «Beng Beng Beng» og «D E Digg» oppleves som musikalske høydepunkt, får det en til å undre:
Er det noe nytt under solen hos NMG/G-huset-gjengen, som har dominert den bergenske hip hop-scenen i alle disse år?
Store P er unntaket som bekrefter regelen, ellers blir artistenes traprap-estetikk og stil mer og mer ensartet.
Det er først når Store P dukker opp sammen med A-Laget at det blir virkelig interessant, på «Jiggy».
I en tid hvor artister som Sushi x Kobe og Cezinando pusher sjangergrensene og lager noe som virkelig dytter tilbake, savner jeg mer musikalsk substans hos Kamelen.
At han er en rapper med eksepsjonell flyt er det ingen tvil om.
Da er det synd at han forsvinner i mengden av musikere som tilsynelatende rapper over samme beats.
.
.
.
| 0
|
501946
|
Situasjonskomikk på det jevne
Ok typetegninger gjør «Nesten voksen» til tilforlatelig underholdning.
Tittelen «Nesten voksen» drypper av ironi.
For dette handler ikke om tenåringer på randen av myndighetsalder, det handler om mennesker så voksne at enkelte har rukket å skille seg og inngå nye forhold, med påfølgende «dine» og «mine» barn.
Eller, som det heter i NRKs forhåndsomtale:
I en alder av rundt 30 har de fått voksenlivet kastet på seg.
Situasjonskomedien beveger seg med andre ord i velkjent landskap, både tematisk og geografisk – mesteparten av handlingen utspiller seg på Grünerløkka i Oslo.
De som søker gjenkjennelse, vil nok finne det.
Jakter man derimot på noe nytt og frekt og banebrytende, er ikke dette serien man setter seg ned med.
Ikke at serien er kjedelig, på sitt tilforlatelige vis er den småmorsom nok, med enkelte gode situasjoner og med figurer som er tydelig tegnet uten å bli rene klisjeer.
Best er Renate Reinsves Siri.
Ikke fordi den enslige, hyperstressede advokaten med datingproblemer og manglende evne til small talk er en spesielt interessant figur.
Mest fordi Reinsve spiller henne så godt, med perfekt balanse i underspill og timing.
God er også Hans Olav Brenner.
Han spiller Truls, en happy go lucky type av en broremann som på ubestemt tid har flyttet inn hos søsteren Ida (Kjersti Tveterås) og hennes mann, Espen (Mattis Herman Nyquist).
De er nybakte foreldre.
Og Truls tar på alle måter opp mye plass i en relativt liten leilighet.
Ida er venninne med Siri og med Camilla (Jenny Skavlan), som i sin tur er mamma til Magnus og nyslått samboer med musikkprodusenten Thomas (Nils Jørgen Kaalstad).
Han på sin side har to barn, Lykke og Trym.
Her er det altså duket for bonusfamilie-krøll.
Basert på tre episoder synes seriens problem at den følger et noe stivt og ganske forutsigbart mønster, samtidig som den i flyt og enkelte situasjonsbeskrivelser også virker litt stiv innimellom.
Så langt i serien henger miljøbeskrivelsen også litt i tomme luften.
Det er som om serieskaperne vegrer seg for å forankre Grünerløkka skikkelig som åsted, og ta bydelen ordentlig i bruk.
Paradoksalt nok fører det ikke til det universelle inntrykket som kanskje var intensjonen, det kjennes mer som et fravær av rammer og markører som kunne levendegjort typene mer enn leilighetene deres gjør.
Basert på de enkelte typenes særegenheter leverer skuespillerne helt greit.
Jeg humrer av alltid gode Laila Goodys gjesteopptreden når Ida tar Siri med på kurs i meditativ «mandalategning», og av Truls sine evner til å få det som han vil.
Men jeg savner en større frekkhet, mer galskap, og en større vilje til å utfordre så vel persongalleriet som sjangeren som sådan.
Med fem episoder å gå på, kan det selvsagt komme, men jeg frykter det da er i seneste laget.
Til det fremstår seriestarten mer som ålreit tidtrøyte, ikke noe man umiddelbart blir hektet på.
| 0
|
501948
|
Lina Wolff er akkurat passe satirisk
Prisvinnende roman som harselerer med kjønn, litteratur og makt.
Våre dagers nettdating-tjenester gjør jakten på kjærligheten tilsynelatende enklere enn i gamle dager, da folk møttes ansikt til ansikt for å finne seg en partner.
Et amorøst eventyr basert på nettdating setter handlingen i gang i svenske Linda Wolffs tredje roman, «De polyglotte elskerne», som fikk Sveriges høythengende litteraturpris, Augustprisen, i 2016.
Den kvinnelige helten, Ellinor, er bokens første jeg-foreller.
Hun forlater småbygden og reiser til Stockholm for å treffe sin nettflørt, den ukjente Callisto.
Han viser seg å være en resignert litteraturkritiker som har tatt på seg jobben med å lese et manus det finnes bare ett eksemplar av, et manus Ellinor brenner i affekt.
Tittelen på det brente manuset er «De polyglotte elskerne», med andre ord samme tittel som på Wolffs roman.
Boken er spekket med slike og lignende selvkommenterende referanser som signaliserer at historien ikke skal leses helt bokstavelig.
«De polyglotte elskerne» gir en humoristisk og lett karikert skildring av typer man har møtt, spesielt i det litterære miljøet.
Ellinor er for øvrig helt uinteressert i litteratur, men blir likevel nysgjerrig på romanene til franske Michel Houellebecq, som hun snubler over i litteraturkritikerens bokhyller.
Houllebecqs desillusjonerte univers finner ironisk gjenklang i skildringen av Ellinors liv som «hemmafru» hos Callisto.
Ellinor ser på TV, lager mat, har sex.
Referansene i denne romanen gjør den dobbeltbunnet, og boken retter tvetydige, satiriske spark mot mannlige, selvhøytidelige forfattere (-og kritikere).
Den andre jeg-fortelleren er nemlig forfatteren av det brente manuset, Max.
Han forteller om den rystende hendelsen som ga ham ideen til «De polyglotte elskerne».
Wolffs infame fremstilling av Max som selvopptatt forfatter er fornøyelig lesning.
Språket er omtrent like pompøst som typen.
Max forteller at han gjerne vil skrive om kvinner, men sliter:
«Problemet», sa jeg, «er at hvis man skriver om noe annet enn menn, så blir det politikk».
Den tredje og siste fortellerstemmen tilhører den italienske rikmannsdatteren Lucrezia.
Gjennom henne får vi vite hvor Max befant seg da han skrev «De polyglotte elskerne» og litt av innholdet, som selvsagt handler om sex og kvinner.
Portrettet av Lucrezias hardtarbeidende farmor er ellers et litterært høydepunkt i boken, mer ømhjertet enn den satiriske tonen som ellers dominerer.
Selvkommenterende romaner kan til tider virke som de henvender seg til «de allerede innvidde».
Denne romanen klarer å unngå å bli for intern, mye på grunn av humoren.
Wolffs harselering med mannlige forfattere som tenker med «feil hode» kan riktignok virke henvendt til en svensk litterær offentlighet.
Vårt naboland har vært ridd av skandaler som involverer kulturmenn av samme type som Max.
Men det er ikke bare i Sverige man finner menn med makt som dyrker selvspeilende myter om egen originalitet.
Med humor og feministisk brodd omformer «De polyglotte elskerne» mannlige kunstnermyter til klisjeer.
| 1
|
501949
|
«Coco» er en film hele familien kommer til å elske
En morsom film om døden?
Ja.
Og den renner over av farger, musikk og sjarm.
Mennesker dør.
Men forsvinner de?
Eller rettere:
Når forsvinner de?
Det er bunnlinjen i «Coco».
Over dette store spørsmålet, som er mer filosofisk enn religiøst, reiser filmen et digert univers av fantastiske figurer.
Dyr og mennesker, levende og døde, og noen mytologiske – i dobbelt forstand.
Maleren Frida Kahlo dukker opp med apen sin på skulderen.
Og selv om Rivera sikkert er et vanlig navn i Mexico, er det kanskje ikke helt tilfeldig at vår helt, unge Miguel, bærer dette etternavnet.
Selv om han er kunstner på et annet felt enn Kahlos ektemann Diego.
Som musikalsk talent av dimensjoner drømmer Miguel om å bli som sitt idol, legendariske Ernesto de la Cruz.
Men familien – skomakere i generasjoner – krever at han blir ved sin lest.
Ikke nødvendigvis for å holde det tradisjonelle håndverket i hevd, problemet stikker dypere.
Familien Rivera hater musikk, og tåler ikke synet av instrumenter.
Det har sin grunn.
Miguel vil ikke slippe drømmen.
Han sikter seg inn på talentkonkurransen som arrangeres under feiringen av «De dødes dag».
I stedet havner han selv i selve dødsriket.
Her er det livsfarlig å være for lenge.
Men det er også her han kanskje kan finne nøkkelen til det, eller den, som kan gjøre en musikalsk karriere mulig.
Heller ikke denne gangen svikter Pixar når det kommer til kvalitet.
Det viktigste de gjør, er å ta historien, og menneskene de kreerer, alvorlig.
Relasjonene er ikke friksjonsfrie, men friksjonen skyldes reelle problemer, ikke oppkonstruerte motsetninger mellom «ondt» og «godt».
I sin kjerne handler dette om familier som holder sine barn fanget i egne tabuer og forestillinger, være seg rasjonelle eller irrasjonelle.
Og det gjøres, genialt nok, ved hjelp av noe så ufarlig som musikk.
Slik styrer fortellingen unna stigmatisering, og åpner i stedet for gjenkjennelse og undring.
Teknisk er dette til å falle i staver av.
Fargene slår mot deg som glødende lava.
Menneskene gis liv gjennom detaljer som helt og fullt gjør dem til genuine enkeltindivider, inkludert de døde der de skrangler rundt med klær over bengrinden og umiskjennelige særtrekk i dødningefjesene sine.
I Pixars strek blir Miguel en gutt jeg får lyst til å gi en gitar og en klem.
Til og med bestemor Abuelita blir jeg glad i, dette rivjernet av ei kjeftesmelle er som uavlatelig dobbeltkommuniser og likevel utstråler kjærlighet og omsorg under autoriteten til den mater familias hun er.
Aller, aller finest er likevel portrettet av Miguels oldemor, en sammensunket, rynket skikkelse i rullestol, i ferd med å synke inn i demens.
Slik blir hun historiens viktigste bifigur, og som det også hovedfigur i en scene der lommetørkleet er greit å ha på lur.
For det er også en av Pixars fortrinn.
Filmene deres vet hvordan de skal røre og berøre uten å sause seg inn i sentimentalitet.
Et annet deilig aspekt ved Pixars filmer, er at de er kjemisk fri for det enerverende maset og det oppskrudde tempoet som rir det store grosset av amerikanske animasjoner.
Likevel greier de å skape spenning og fart og løyer i fullt monn.
Fans av «Toy Story»-filmene kan merke seg at medregissør Lee Unkrich også hadde regi på seriens fantastiske treer, og dessuten var medregissør på toeren, pluss «Oppdrag Nemo».
Oscar-nominerte «Coco» er nesten i klasse med disse.
Underholdningsfaktoren er høy, hjertet stort – og etter filmen åpner det seg fine muligheter for å snakke sammen om både gode og vanskelige tema.
| 1
|
501955
|
Frances McDormand fortjener hver eneste pris hun får for denne rollen
I «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» krystes tragikomikk, sorg og sinne sammen på elskelig vis.
For å gå rett på konklusjonen:
Du skal ikke undervurdere en rasende, middelaldrende kvinne.
Aldri.
Skjønt; rasende er kanskje ikke helt dekkende for Mildred Hayes’ sinnstilstand.
Det er snarere snakk om en tærende sorg.
For syv måneder siden ble tenåringsdatteren hennes brutalt voldtatt og drept.
I Mildreds øyne gjør ikke politiet nok for å finne gjerningsmannen.
Så hun leier tre reklameskilt på den øde veistrekningen der ugjerningen skjedde, og bruker dem til å stille politisjef Willoughby (Woody Harrelson) offentlig til veggs.
Det faller innbyggerne i den lille byen tungt for brystet.
Willoughby er en elsket mann.
Han er også dødssyk.
Mildred kunne ikke bry seg mindre om bysbarnas reaksjoner.
Hun er en kvinne med lite å tape annet enn sønnen Robbies tynnslitte lojalitet, og intet annet å vinne enn rettferdighet for datteren.
Hun gjør det hun synes hun må.
Kunne noen andre enn Frances McDormand spilt denne slitne, seige, helt vanlige og helt ekstraordinære kvinnen?
Nei.
McDormands usminkede, kjeledresskledde gestaltning er som en trykkoker, der besluttsomheten bobler under lokket og damp slipper ut i form av bitre, bitende replikker.
Samtidig er hun mer enn det vi umiddelbart ser.
Er Willoughby den unnasluntreren Mildred anklager ham for å være?
Nei, han er snarere enn mann som gjør så godt han kan og lite kan gjøre.
Handlekraften er det politibetjent Dixon som besitter.
Problemet er bare at han er en stokk dum dust.
Med småbyen i Midtvesten som ramme, tar «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» umiskjennelig form av en moderne western, forsterket av utsøkt americana på lydsporet.
Stilen er ujålete, skuespillet fabelaktig, med Woody Harrelson i en rolle like skreddersydd for ham som McDormands er for henne.
(Mildred er skrevet spesielt for henne.)
Rollen som Dixon krever hårfin balanse for ikke å overspilles, og Sam Rockwell mestrer det perfekt, med figuren så internert i egen kropp at jeg glemmer alle andre roller jeg har sett ham i.
Noen av filmens mange strålende øyeblikk er scenene mellom ham og hans gamle mor, spilt av Sandy Martin.
Mange husker sikkert Martin McDonaghs overraskende og vittige debutfilm «Undercover i Brügge» («In Bruges»).
Den neste, «Seven Psychopaths», var langt mer forglemmelig.
«Three Billboards ...» representerer i så måte et syvmilsskritt for briten.
Filmen er umiskjennelig hans, men det er også en snev av brødrene Coen over stil og stemning.
Av og til underveis fikk jeg følelsen av at det snurret en usynlig bumerang gjennom handlingsløpet, og det var umulig å forutse hvem den ville treffe, og hvor.
Det mest bemerkelsesverdige er likevel hvordan McDonagh greier å balansere situasjonskomikk og vidd med tragedie, uten at det går ut over det store alvoret og den vonde sårheten som bærer fortellingen.
Da Martin McDonagh skrev og regisserte «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri», forutså han neppe hvilken skjerpet aktualitet filmen skulle få.
Den synes laget i ektefølt raseri over det faktum at noen syndere slipper unna med sine overgrep.
Og den kommer på kino i en tid da rasende Mildreder verden over ikke lenger finner seg i det.
I kjølvannet av det er det særdeles vakkert at filmen også tiltror mennesker evne til forandring.
| 1
|
501956
|
Politiske scener fra et ekteskap
«Savnet» er nok et storverk fra regissøren bak filmer som «Tilbake» og «Leviatan».
Zhenja og Boris skal skilles.
Forakten de nærer for hverandre er like intens som deres individuelle ønsker om å komme videre i det som skal bli deres nye liv.
Begge har skaffet seg nye kjærester.
Blokkleiligheten de bor i er lagt ut for salg.
Det er bare en hake her.
Klipp tilbake til litt ute i åpningssekvensen, der ekteparets 12 år gamle sønn Aljosha på vei hjem fra skolen plukker opp restene av et sperrebånd, snurrer det rundt en kjepp, leker litt med det før han kaster det opp i et tre, der det blir hengende som en løypemarkør, et varselsflagg, et fremmedelement i den høstlige løvskogen.
Haken er Aljosha.
Hvem skal ha omsorgen for ham?
Som en negasjon til «Kramer mot Kramer» slåss begge foreldrene for å slippe.
I et mørkt rom ser vi sønnens stumme skrik lydlagt av foreldrenes krangling.
Så forsvinner han.
Med dette scenarioet som bakteppe får vi et relasjonsdrama med thrillerelementer, der den russiske middelklassens aspirasjoner og individualisme – eller umodne selvopptatthet om du vil – dissekeres.
Samtidig foretar Zvjagintsev en gradvis utzooming, der et større bilde tegner seg.
Slik blir «Savnet» også en film som tar pulsen på nasjonens tilstand – på en måte nesten bare Zvjagintsev kan.
Her finnes noen gåtefulle bilder, men knapt en overflødig scene, og nesten alt er ladet med emosjoner eller informasjon.
Blikk rettet mot iphone-skjermer, kommunikasjon frakoblet den forsøksvise samtalen i rommet.
Brokker av nyhetssendinger.
Som regissør står Zvjagintsev i tradisjonen etter landsmannen Andrej Tarkovskij, med et malende, dvelende og ofte symboltung billedspråk, og en kraftfull evne til å visualisere tema og ideer.
Som den siterte scenen fra åpningssekvensen, eller i noen potente scener fra søket etter Aljosha, der letemannskapet tar seg inn i to forfalne bygninger fra fordums storhetstid.
I denne samtidsruinen naturen er i ferd med å ta tilbake, lyder et ekko fra «Leviatan» (2015), der vind, regn og bølger var i ferd med å slite ned bygninger som ikke bare vitnet om et samfunn som var gått i stå, men som også tjente som symbol på moralsk, menneskelig og politisk oppløsning.
Naturens rolle, konkret og symbolsk, og samspillet mellom natur og kultur, har vært kraftfullt nærværende i Zvjagintsevs filmer siden den bemerkelsesverdige debutfilmen «Tilbake» fra 2003.
I «Savnet» ser vi det også i dvelingen ved forvridde, snødekte trær, de minner om hvalskjelettet i «Leviatan», og i skogen Aljosha går gjennom, der den står både som et tettvokst friområde og et barrikaderende grenseland mot tårnende boligblokker, med et åpent rom i overgangen mellom skog og boligområde.
Å se en film av Zvjagintsev er en stadig påminnelse om hva film kan være, som billedfortelling.
Få greier som han å fylle en film med så mange lag, og lade den med inntrykk som overskriver den helt konkrete historien.
Få greier som han å lage så hypnotiserende vakker film, også når den – som her – er så isende uhyggelig.
Æren for det siste deler han med sin faste fotograf Mikhail Krichman.
Også Evgenij og Sacha Galperines fantastiske originalmusikk må nevnes.
Den kommer som et hurtigtog mot deg idet filmen starter, og setter deg i en øyeblikkelig alarmberedskap som holdes ved like gjennom hele filmen.
Ikke uten grunn har filmen på engelsk fått tittelen «Loveless».
På individ- og relasjonsplan ser vi hvordan kjærlighetsløshet avler kjærlighetsløshet.
På et større plan ser vi konturene av et samfunn som, snart 30 år etter Sovjets fall, befinner seg i en dyp og vedvarende krise.
Vil man, kan man se Aljosha som symbol på en fremtid russerne – og moderlandet – har fraskrevet seg ansvaret for, og som ingen for øyeblikket vet hvor befinner seg.
| 1
|
501958
|
Kunstanmelder Silje Sigurdsen finner mye bra kunst på Haukeland sykehus, men også flere ting som er kritikkverdige
Mye av kunsten utendørs og oppover i etasjene i sentralblokken er preget av slitasje.
Noen kunstverk virker rett og slett glemt.
Haukeland universitetssjukehus er Bergens største arbeidsplass med omtrent 12.000 ansatte.
Sykehuset ble grunnlagt i 1912 og har i over 100 år gjort en flott innsats i å behandle pasienter.
Men hvordan behandler sykehuset kunsten og utsmykningen sin?
De siste fire årene har sykehuset aktivt jobbet med å få på plass en oppdatert liste over utsmykningen.
På den stadig voksende listen er det så langt registrert over 700 verk.
Utsmykningen viser muskler når det kommer til variasjon.
Alt fra stensilkunst, treverk, malerier, trykk, skulpturer, forseggjorte og pent innrammede barnetegninger, til mosaikk, utskjæringer og lyskunst.
Noe av utsmykningen er kjøpt inn, mye er kommet som gaver og noe har pasienter laget selv.
Store deler av sykehuset er utsmykket.
Og godt er det, fordi de få områdene som er blottet for estetikk, oppleves som kalde og deprimerende.
For meg virker det som om kunsten på sykehus har én hovedfunksjon:
Som en distraksjon fra lidelsen, angsten, ubehaget og usikkerheten som kan finnes på et sykehus.
Kunsten oppleves som snill mot øyet, som en passe behagelig påminnelse om at livet er mer enn sykdom.
Det mest imponerende er utsmykningen på den nye barne- og ungdomsklinikken.
Her er det satset på en litt mer livlig, fjong og høykvalitets samtidskunst.
For å nevne noen: verket «Color Cloud» (2017) laget av Miriam Sleeman og Thomas Sloan.
Et iøynefallende og lysende veggpanel i ulike farger som endrer seg etter dagslys og sesong.
Eller serien «Perler» (2017) laget av Mari Røysamb og Ole Rosèn.
Serien er satt sammen av fire blanke og runde skulpturer som ligner overdimensjonerte perler.
Det er mye positivt å si om sykehusets utsmykning, med godbiter her og der som bidrar til å løfte standarden.
Men det er også ting ved den som er kritikkverdig.
Først og fremst vedlikehold.
Haukeland universitetssykehus er riktignok et sykehus, så det er på sin plass at pasienter og ansatte blir prioritert i budsjettet.
Men når en først velger å satse på kunst, bør en også regne inn vedlikehold i budsjettet.
Mye av kunsten utendørs og oppover i etasjene i sentralblokken er preget av slitasje.
Noe av kunsten virker rett og slett glemt.
Som for eksempel verket «Rullesteinstranden» laget av Steinar Christensen og Svein Rønning.
Det består av armeringsjern, betong og rullestein og er todelt.
Første del ligger ved busstoppet på nordsiden av sykehuset, andre del står ved oppkjørselen på sørsiden.
Delen ved nordsiden er svært nedtagget og er skadet av boss og ugress.
Dette er faktisk det mest skadede kunstverket jeg har sett.
Det er også kritikkverdig at en ordentlig registreringsprosess ikke ser ut til å ha vært prioritert før de siste fire årene.
Hadde det ikke vært for utsmykningen ved nye barne- og ungdomsklinikken, noen fine verk i uteområdet og i kreftavdelingen, og satsingen på å få en god oversikt på plass, hadde Haukeland universitetssjukehus’ utsmykning vært stusslig.
| 0
|
501960
|
Aldri har en norsk fjord sett så snål ut som i «Downsizing»
Bergen er åsted for en sensasjonell oppfinnelse.
Men blir det god film av det?
«Downsizing» var en av filmene som fikk mye oppmerksomhet fordi deler av innspillingen ble lagt til Norge og Bergen.
Den andre var «Snømannen», som floppet.
Fullt så ille går det ikke med Alexander Paynes film.
Men er du blant dem som vanligvis elsker filmene hans, er det lurt å skru ned forventningene.
Som komedie er den ikke morsom nok, som sosial satire ikke skarp nok.
Filmen har et par fine figurer og gode scener, men den har også scener som får meg til å ... eh ... krympe i kinosetet.
Mer om det senere.
Først til Bergen, der Jørgen Asbjørnsen (Rolf Lassgård) etter mange års forskning finner en metode for å krympe mennesker ned til ca. 13 centimeters høyde.
Hei hei, Teskjekjerringa og Tommeliten.
Hensikten er god.
Det handler om økologisk bærekraft.
Bitte små mennesker forbruker og forsøpler langt mindre enn fullskala-folk.
Etter at Norge har fått verdens første koloni for miniatyrmennesker, spres ideen til resten av verden.
Særlig USA.
Å bygge for miniatyrmennesker er billig.
Å bli liten gir fornyet kjøpekraft.
Middelklassen kan krympe seg ned til et liv i luksus.
Paradoksalt nok, tenker man underveis.
Det vil nok også Payne ha oss til å tenke.
Ekteparet Paul og Audrey Safranek (Matt Damon og Kirsten Wiig) hopper på.
I Leisureland har de råd til et langt større hus enn det de ikke har råd til i Omaha.
Men ting blir ikke helt som de tenkte.
Faren for bivirkninger er heller ikke så minimal som Jørgen Asbjørnsen så for seg.
Teknologien kan misbrukes av korrupte stater, av terrorister og menneskesmuglere, eller for å utvikle svart økonomi.
Og som Safraneks serbiske nabo Dusan (Christoph Waltz) sier:
«I det øyeblikket du blir liten, er du rik.
Med mindre du er fattig.
Da er du bare liten.»
Matt Damon er et opplagt valg som anstendig gjennomsnittsamerikaner, her med uoppfylte drømmer og et hjerte av gull.
Men verken han eller de andre skuespillerne virker helt komfortable i rollene.
Det er som om de ikke riktig vet hvor Payne vil, og dermed heller ikke helt finner rollefigurenes sjel og plass i fortellingen.
Waltz er god, best Hong Chau som Ngoc Lan Tran, ufrivillig krympet dissident.
I vekslingen mellom et fysisk, tragisk og humoristisk spillerom former hun et fint portrett av en av dem som også i denne «vakre, nye verdenen» befinner seg aller nederst.
Alexander Payne har gitt oss filmer som «Sideways», «The Descendants» og nydelige «Nebraska».
På idéplan kunne også «Downsizing» blitt en sviende, dystopisk komedie.
Men selv om den er aldri så oppfinnsom, er det som om Payne verken greier å få opp dampen eller helt å samle trådene, eller de emosjonelle lagene, mer presist.
Særlig i siste del blir den mer påtatt høyttravende økopolitisk enn godt er.
Filmen har en odd sjarm, særlig når minimennesker og folk i full størrelse opptrer i samme bilde.
Scenen der sykepleiere går med små spader for å skyfle de ferdigkrympede over på et mer tilpasset leie står ut både i kraft av seg selv og som eksempel på hva filmen kunne trengt mer av.
For amerikanere og andre er det sikkert eksotisk å se Trollfjorden tre frem for fullt (les svulstig), og å bivåne Safranek og kompanis båttur – med vodkaflasker på slep – inn til den norske urkolonien for miniatyrmennesker.
For meg ble dette en av de merkeligste fjordturene jeg har sett.
Mye handler om at filmen her rent teknisk svikter i å illudere at det dreier seg om mennesker som er 13 cm, i en bitte liten båt.
Mye fordi kolonien åpenbarer seg som en gjeng bonderomantiske hippier omgitt av sauer, fjordinger og fjell, spilt ut som nasjonalromantisk amatørteater.
Kanskje prøver Payne å leke med norsk eventyrtradisjon.
Resultatet er uansett så snålt at det blir komisk, men kanskje ikke på den måten regissøren hadde tenkt.
| 0
|
501961
|
Akustisk mimrekveld for rocka pensjonister
Trivelig nok, men knapt noen stor musikalsk opplevelse
konsert
Frontm3n
Peer Gyntsalen, Grieghallen
Om det var aldri så mye vokalistene fra legendariske bandnavn som The Hollies, 10 cc og The Sweet som under navnet Frontm3n sto på scenen i Peer Gynt-salen lørdag kveld, snakker vi strengt tatt ikke om «the real thing».
Mer om tre kompetente håndverkere som i dag lever bra som reserver og innbyttere i band som knapt har gjort noe nytt og spennende på 40-50 år.
Band som med et par originalmedlemmer i live fremdeles turnerer med sine gamle hits.
Peter Howarth er sanger og gitarist i 60 og 70-tallsbandet The Hollies som har avlagt Bergen flere besøk de senere årene – sist i høst.
Den jobben har han riktignok bare hatt de siste 13-14 årene, og var således aldri involvert under bandets storhetstid for 40-50 år siden.
Sammen med 10 cc har Mick Wilson også besøkt oss ved et par anledninger i det siste.
I likhet med Peter Howarth fra Hollies var heller ikke Wilson noe bandmedlem før etter årtusenskiftet.
Mens 10 cc hadde sine største suksesser på 70 og første halvdel av 80-tallet.
Pete Lincoln kan skryte av å være frontmann i The Sweet.
Han begynte likevel ikke i bandet før i 2006 -nesten 30 år etter at The Sweet sluttet å herje på hitlistene.
I dag er bare to av de fire medlemmene fra storhetstiden fremdeles i live, og begge turnerer med hver sin utgave av bandnavnet.
Lincoln er med i det ene.
Med tiden er det nemlig blitt stadig færre av de gode, gamle rockeheltene.
De få som fremdeles er igjen reiser som oftest rundt med nytt mannskap.
Eller de har latt moderne teknologi overta.
I romjulen skulle tungrocklegenden Dio stått på scenen på Rockefeller i Oslo.
Konserten ble imidlertid avlyst på grunn av sviktende billettsalg i likhet med tilsvarende event i Sverige.
Kanskje ikke så rart at publikum var skeptisk.
Ronnie James Dio døde nemlig i 2010 og skulle bare fremstå i hologramutgave på scenen.
Til neste år har Abba planlagt å reise på turne med fullt band.
De fire medlemmene vil riktignok bare fremstå som hologrammer – slik de så ut sist de turnerte i 1979.
Selv blir de hjemme i Sverige.
Denne kvelden var det i hvert fall tre ekte mennesker som sto på scenen i Peer Gynt-salen.
Ingenting i veien med verken sangstemmer eller gitarspill.
Og publikum i en fullsatt sal lot absolutt ut til å kose seg.
Trioen starter med Hollies-låten «Bus Stop», fortsetter med The Sweets «Co Co» og «Poppa Joe» før det blir 10 cc og «The Things We Do For Love».
Deretter går det slag i slag med låter fra repertoaret fra de tre bandene trioen arbeider med til daglig.
Velkjente gamle svisker for dem som har levd en stund.
Et par av Cliff Richards gamle sanger blir det også plass til.
Medlemmene i Frontm3n møtte hverandre nemlig første gang da de spilte i bandet til Sir Cliff for et kvart århundre siden.
Det låter helt ålreit.
Rutinert og uanstrengt.
Sammenlignet med tilsvarende konserter med fullt band blir det likevel noe anemisk over det hele.
Litt for mye kos med kassegitar rundt leirbålet.
–
Denne sangen var en hit lenge før dere var født, kom det fra scenen flere ganger.
I høyeste grad en sannhet med modifikasjoner.
Det hører nemlig med til sjeldenhetene at anmelderen, som vitterlig har vært deltidspensjonist i mer enn tre år, hører med blant de yngste i salen.
Her var knapt noen låter mindre enn 40 år gamle.
Det eneste unntaket måtte være de tre selvskrevne sangene, en for hver mann, som vokalistene fremførte hver for seg på scenen.
Knapt nok hitmateriale fra noen av dem.
Frontm3ns eneste plateutgivelse – trioens utgave av Cliff Richards hit «Lucky Lips» fra 1963 – ble imidlertid droppet denne kvelden.
Så har da låten også mindre enn 1000 treff på Spotify.
Et antall selv de mest ukjente rapperne fra Loddefjord slår ned i støvlene.
Det ble likevel en over to og en halv times trivelig mimrestund.
(Inkludert pause og ekstranumre.)
Men noen stor musikalsk opplevelse kunne det knapt kalles.
Hadde trioen tatt med en Dylan-låt og et par av Creedence kunne det til forveksling ha vært en kveld på Sjøboden eller en av de andre av byens puber med levende musikk.
| 0
|
501962
|
En hemningsløs konsert
Hadde det ikke vært for all ølkastingen, hadde Sushi x Kobe greid målet sitt om å brenne ned USF.
Det begynner å bli en stund siden bergensrapperne Sushi (Emir Hvidsten Hindic) og Kobe (Kristoffer Uthaug) har hatt konsert på hjemmebane, og det merkes at publikum har savnet dem.
Ikke bare var konserten på USF
Røkeriet utsolgt, men det er ikke ofte det kastes en BH opp på scenen i løpet av de første fem minuttene.
Duoen svarer de drøyt 1250 publikummerne med en vanvittig energi på scenen, og dette er nok blant de mest intense, rølpete og hemningsløse konsertene på en større konsertscene i Bergen de siste årene.
Det er svett, plastglassene med øl kastes jevnt og trutt gjennom salen og på et tidspunkt flyr en paraply gjennom salen.
Avslutningsvis arrangerer de metal-glade guttene det de håper er «Bergens største moshpit», altså at publikum braker sammen i en vanvittig og brautende dans.
Sushi og Kobe er en sterk duo, som er gode på å spille på hverandres sterke sider.
Der Sushi som vanlig kaster klærne på overkroppen og virrer rundt på scenen, er Kobe av den noe mer rolige sorten, men fortsatt like stødig i verselinjene.
Duoen har tidligere blitt noe utskjelt for sine seksualiserte og provoserende tekster, men det virker det ikke som om publikum bryr seg så mye om.
Da «Tenker Feil» spilles avslutningsvis, som er en av deres grovere, tar publikum virkelig av.
Underveis i låten drukner vokalen til rapperne i allsangen fra publikum.
Den største faren i forkant var at de ikke akkurat har verdens største katalog å spille på, og fjorårets konsert på Rockefeller varte visstnok rundt 40 minutter.
Det hadde nok ikke publikum sett på som valuta for pengene.
Men de greier overraskende nok å holde det svette rapshowet gående i overkant av en time.
Underveis i konserten spiller de også en ny låt, «Lyst», som skiller seg stort fra resten av materialet.
Der det eldre materialet deres går lynraskt, er proppfullt av absurde verselinjer og hyllester til seg selv og Japan-referanser, er denne mer pompøs og mektig.
Også dette kler dem, og låten er et friskt pust midtveis i konserten.
Det ligner noe soloprosjektet til Sushi, Emir.
Sushi og Kobe er sterkest når de spiller sine mest popvennlige låter, som «Tenker Feil» og «Aldri for Mye» samt på de særeste og mest intense bidragene.
De harde technotonene helt på tampen av konserten, og intense «Inntrykk» forvandler USF
Røkeriet til en skikkelig nattklubb.
Men det er en del låter midt imellom som faller litt gjennom.
De er også sterkere live enn de er på plate.
Det uttalte målet til Sushi og Kobe før konserten var å «brenne ned Verftet».
Og hadde det ikke vært for all svetten fra publikum og den jevne strømmen av øl som haglet fra øst og vest hadde de nok kanskje nådd målet sitt.
For til tross for at de ikke har all verdens låter å velge mellom, og at noen av låtene er litt forglemmelige, er dette nok en av de mest intense konsertopplevelsene i Bergen de siste årene.
Sushi og Kobe beviser at de er suverene på scenen.
| 1
|
501963
|
Sjelfull, tøff og særegen dame
L.U:N.A spiller på to strenger i samme låt: sårbarhet og styrke.
Sist gang vi hørte noe fra L.U:N.A på låten «Eg e lei», sammenliknet jeg henne med kvinnen ansvarlig for fjorårets beste plate, SZA.
Den likheten fortsetter, og på «Rød Neglelakk» trer L.U:N.A enda lengre ut i terrenget og leverer en låt som balanserer mesterlig mellom listepop, sjelfull R&B og hip hop.
L.
U:N.A handler om sårbarhet og styrke; hennes tekster tar mer enn gjerne for seg problemer som sjeldent blir behandlet lyrisk i populærmusikken, for eksempel hvorfor det er så få kvinner i norsk hiphop.
Hun leder oss gjennom hver låt med en sublim selvsikkerhet, og en utrolig sympatisk evne til å vise medmenneskelighet.
På «Rød Neglelakk» legger hun sjelen bar, og snakker om indre og uro, lykke og angsten som kommer og går.
Flyten hennes har på kun to singler rukket å bli «karakteristisk», så fantastisk gjenkjennelig.
Kanskje er det fordi hun legger seg så tett på hiphoppen at hun musikalsk virker å stå som en øy for seg selv, som en kontrast til øvrige praktiserende R&B-artister i Norge.
Unikumet L.U:N.A er en artist jeg mildt sagt gleder meg til å høre mer fra i 2018.
| 1
|
501964
|
Når ikke helt opp på høyden
På Alléhjørnet Thai får du det du betaler for, men den store restaurantopplevelsen uteblir.
Her er det på tide med en oppussing.
Inne på Alléhjørnet sitter latteren løst mellom de fire jentene bak baren.
– Hei.
Velkommen.
Spise her? kommer det fra en av de andre bak disken, mens vi børster snøen av jakkene.
Hun står klar med et bredt smil og to menyer i hånden.
Vi nikker bekreftende tilbake og hun går målrettet mot en av båsene ved vinduet.
Sofabenken dunker i takt med sparkene fra seksåringen på nabobordet.
I tillegg til oss er det to småbarnsfamilier og et studentpar i restauranten.
Alléhjørnet Thai er et typisk nabolagssted med et inkluderende prisnivå.
Over baren stikker et delvis kunstig hustak ut av veggen.
En detalj som fører tankene i retning av den thailandske gatemat-tradisjonen.
Bangkok er nemlig kjent for å ha et av verdens beste tilbud av enkel mat, tilberedt og solgt på gaten.
Bortsett fra denne takkanten er det ikke gjort mye for å gi den slitte restauranten sjarm.
Det er hull i sofasetene, og menyene er både fysisk og innholdsmessig mangelfulle.
Flere av rettene er streket ut med tusj, og enkelte av sidene er festet med tape.
Men til tross for at de er slitte, byr de på ekte thailandske spesialiteter, med nudler, ris, karri og wok.
Mattradisjonen i Thailand blander seg med nabolandenes, som en god kryddermiks.
En av rettene som deles med Kina, er wonton.
De kjøttbollestore, frityrstekte pakkene er laget på risnuddeldeig.
–
Dette er typisk gatemat, forteller servitøren om vegetarvarianten som er fylt med gresskar og koriander.
Men til stor skuffelse verken smaker eller ser det ut som om det er brukt koriander i blandingen.
Servitøren forklarer at de bruker både bladene og den hvite roten, men ikke så mye om gangen.
–
Det er ikke alle kundene som liker koriander, forklarer hun.
Satay kai er en av de andre forrettene.
Dette er også typisk gatemat, men med røtter i Malaysia.
De to kyllingspydene serveres på samme måte som wontonforretten, med en mengde salatblader og strimlede gulrotstaver, smaksatt med frisk ingefær.
Kjøttet er litt tørt, men retten har en tykk og deilig, søt saus, med store peanøttbiter.
Den er absolutt verdt den nette summen av 40 kroner.
– Nummer 154 er litt spesiell, forklarer servitøren.
–
Vi anbefaler den egentlig ikke, med mindre du er vant med thailandsk mat, sier hun, mens hun samtidig presiserer at sterk, thailandsk mat ofte er sterkere enn sterk mat fra andre kjøkkentradisjoner.
Det er grunnen til at styrkegraden er tydelig markert ved siden av alle rettene.
Til hovedrett velger vi derfor en sterk biffsuppe, om sab neu, og en medium sterk salat med svin, nam tok kor moo yang.
Vi bestiller også klassisk thailandsk kald snacks, nung gai tod, som er fritert kyllingskinn med chilisaus.
Det thailandske kjøkkenet kjennetegnes spesielt av en detaljert balanse mellom søtt og surt, salt og bittert, som oppnås i samspillet mellom de mange ingrediensene.
Den rykende suppen jeg får er et godt eksempel på dette.
Basen av koriander surres sammen med olje og hvitløk, før man tilsetter sukker, soyasaus og østerssaus.
Det gir en markant sødme, som rundes av med en fyldig smak fra møre biter med oksekjøtt.
Suppen er rik og spennende, og et langt bedre valg enn salaten.
For i denne er svinekjøttet kaldt og tungt å tygge.
Porsjonene på Alléhjørnet Thai er rause, så da vi kommer til desserten, er det nesten ikke plass til den.
Vi deler en skål med kluai buat chi, banan med sesamfrø kokt i saltet kokosmelk.
Desserten er en varm, spennende og mektig avslutning på måltidet.
Alléhjørnet Thai er en nabolagsrestaurant med et bredt utvalg ta-med-mat, og et greit alternativ de dagene du ikke orker å stå for maten selv.
Her er prisene lave nok til at en student kan unne seg både middag og en Chang-øl.
Men koselig er det ikke der.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
501965
|
Velmenende og ufarlig
Savoys tilbakekomst er velmenende, men aldri særlig medrivende.
Savoy har på sett og vis alltid vært hjemsøkt av tilknytningen de har til popveteranene A-ha, som Paul Waaktaar-Savoy er best kjent fra.
Samtidig har de på alle måter distansert seg fra arven musikalsk:
Savoys låter er enklere, mer nedpå og personlige – det er tross alt et skille mellom pop og alternativ rock.
Lauren Waaktaar-Savoys myke, nærmest pleiende vokal vever seg subtilt gjennom mange av deres største låter, blant annet klassikeren «Star».
På albumet «See the Beauty In Your Drab Hometown» treffer man dog på både den alternative poprocken de er best kjent for, og et mer overraskende element: synthpop.
Åpneren «Night Watch» og «A Month Of Sundays» er intense, suggererende og påfallende nøkterne; det er et kjølig mørke som nærmest kan lyde som Depeche Mode i langt snillere versjon.
Dette er ikke en plate for «Velvet»-nostalgikerne, men det betyr ikke at de nesten britpopaktige vibbene som alltid har hengt latent over Savoy, er borte.
Ta bare vidunderlig seige «Manmade Lake».
Låten kjennes klassisk: moden, med et bakoverskuende blikk.
Det som taler mot Savoys sak er selve albumet som en helhet:
Det kjennes berøvet for de store høydepunkt og oppleves i overkant harmløst.
Man savner noe som rører mer ved en, noe som provoserer, noe som overrasker.
Det er tross alt tilbakekomstalbumets dilemma:
Hvordan gjøre inntrykk når det har gått så lenge?
Låter som «Bump», «Shy Teens Suffering Silently» og «Sunlit Byways» ender opp med å føles hule, nettopp fordi de savner det lille musikalske ekstra.
Det mangler nerve.
I stedet er det de synthdrevne låtene som løfter albumet fra kollaps.
«January Thaw» er et godt eksempel: sterk, interessant og drevet av en slags rytmisk, hysterisk beat.
Den blir lett albumets høydepunkt.
| 0
|
501967
|
Årets film fra Woody Allen er en melodramatisk bagatell
Blendende vakkert foto og lys redder «Wonder Wheel» fra det totalt forglemmelige.
Vi skal til 1950-tallets Coney Island, badet i gyllent sollys og rosa sukkerspinn.
Karusellene spinner, stranden er overfylt, men fornøyelsesparken i Brooklyn, New York, har hatt sin storhetstid.
Slitasjen er merkbar, skjønnheten fallert.
Dette er fakta Justin Timberlakes fortellerstemme redegjør for mens kamera zoomer inn stedet, glir over badegjester og spisesteder, helt til det stanser ved Timberlakes rollefigur, Mickey, en badevakt med litterære ambisjoner og sans for romantikk og melodrama.
Det kunne også vært en billedlig fremstilling av Woody Allens karriere generelt og «Wonder Wheel» spesielt.
I en alder av 82 står han bak mer enn 50 filmer.
Fire av dem ga ham en Oscar, den siste i 2011 for «Midnight in Paris».
Samtidig har de siste årenes produksjon variert noe voldsomt, og innimellom gitt en følelse av at regissøren har snudd og stokket litt på gamle manusbunker.
Så også nå.
Timberlakes Mickey trer inn i rollen Allen selv en gang hadde, med en fortellerstemme som tidvis taler direkte til kamera.
Inn på scenen – i dette tilfellet Coney Islands strandpromenade – henter han en annen kjent Allen-figur:
Den unge og mildt uskyldige kvinnen, her representert ved Carolina (Juno Temple).
Hun er i livsfare, og søker tilflukt hos sin far, Humpty (Jim Belushi), en karuselloperatør hun ikke har vært på talefot med på flere år.
Humpty bor midt i fornøyelsesparken sammen med sin nye og mildt sagt frustrerte kone Ginny (Kate Winslet), en forhenværende skuespiller som foruten å ha en serveringsjobb hun hater, også har en sønn hun sliter med.
Samt en tynget samvittighet og et udekket kjærlighetsbehov.
Ut av dette spinnes et av Mickey forhåndsvarslet melodrama.
Det er fylt av naive drømmer, svik, sjalusi og store fakter, og det kunne vært fint.
Både fordi melodrama kan være underholdende eller rørende å bivåne, fordi Allen åpenbart leker med melodramaet som et metaaspekt her, og fordi det utspiller seg blant mennesker jeg har lyst til å like.
De er underdogs.
De strever for å få endene til å møtes.
De lever livet sitt i skyggen av alt som ikke ble slik de håpte eller forestilte seg.
Det er ikke uten grunn at Allen lar Micky gi Ginny en bok av Eugene O’Neill i 40-årspresang.
Men der Allen i sine beste filmer viser stor innsikt i menneskelige følelser og relasjoner, er det som om han i skildringen av disse livets stebarn går på tomgang.
Dermed virker de store faktene – de er som hentet fra teaterscenen – mer som skalkeskjul for manglende dybde enn som en måte å uttrykke overveldende, vanskelige og ofte motstridende følelser på.
Redningsmannens navn er Vittorio Storaro, den store filmfotografen med blant annet «Apocalypse nå!» og «Den siste keiseren» på CV-en.
I 2016 gjorde han «Cafe Society», en annen av Allens lettvektere, til en visuell lekkerbisken, og sannelig gjør han det samme nå.
Ved å la store deler av filmen – og Winslet og Temples ansikter – bade i gyllent lys, legger han et bittersøtt, nostalgisk skjær over tristessen, samtidig som han på en forbløffende virkningsfull måte skaper nydelige stemningsskifter.
Suzy Benzinger har på det nærmeste vært Allens faste kostymedesigner de siste årene, og her gjør hennes kostymer nesten samme underverk for filmen som Storaros kameraarbeid.
At de sammen synes å gå opp i en høyere enhet vitner om tett samarbeid.
Det gjør at «Wonder Wheel» muligens vil huskes som en visuell nytelse, om ikke annet.
| 0
|
501968
|
Han kom, han så, han erobret
Treffsikker og selvsikker soloshow-debut fra Christoffer Schjelderup.
Som oftest blir noe mye morsommere uten at det gir seg ut for å være morsomt.
At en smart bok er gøyal i tillegg, for eksempel.
Eller en teaterforestilling som både er tragisk og komisk på samme tid.
Eller en foreleser som sier mye smart, men på en så tørr måte at komikk oppstår.
Det er liksom morsommere at humoren er underordnet en annen kvalitet med kunstverket eller situasjonen.
Ikke noe press liksom.
Med standup er alt annerledes.
Det er som hen på festen som starter en fortelling med «vil du høre noe sykt vittig?».
Og så sitter man bare bekymret hele historien og er redd for å ikke skulle synes det er noe gøy eller kanskje gøy på feil sted.
Stakkars folk som driver med standup.
De kan aldri overraske ved tilfeldigvis å være morsom også, de er på scenen først og fremst for å få folk til å le.
Er det ikke morsomt så er det ikke bra.
Heldigvis fremstår det typiske standup-publikumet mindre anspent og nervøs enn meg på vegne av den som har valgt å gå på en scene under mottoet «jeg er morsom og nå skal dere kose dere!».
Allerede fra den første vitsen til Christoffer Schjelderup fra Fana ler alle hjertelig med.
Det er ikke rart.
Og det de ler av er noe helt annet enn de middelmådige «han er fra Sotra»-joksene eller noe irriterende «konemor har funnet på»-vitsene jeg er blitt utsatt for et par ganger for mye på standup.
Sånne vitser som gjør at guarden min kanskje er i overkant høy på Ricks denne lørdagskvelden.
For her er det virkelig ingenting å frykte.
Schjelderup glir umerkelig over både personlige og politiske problemstillinger, klasse og kultur, hverdagslige og eksistensielle spørsmål og varierer å sentrere vitsene rundt skrittet og hjernen.
Det hele begynner friskt med å gå i dialog med rapperne i Dårlig Vane og Cæsars sitat «Veni, vidi, vici».
Det er et smart valg.
Schjelderup har dessuten en sånn søt og smattende måte å fortelle på som gjør at han fremstår avslappet og tilbakelent.
Da blir jeg også mer tilbakelent.
Sømløst fletter han ulike beretninger om ungdomstiden sin over i samtiden, og den røde tråden er akkurat tydelig nok til at forestillingen er godt strukturert, samtidig som det er masse plass til avstikkere.
Et annet klokt valg er å henvende seg til publikum, men ikke å bry seg om svarene.
Det letter på trykket, samtidig som han tuller med sjangeren.
Og så klarer han både å berøre tyngre (#metoo og hvorfor hvite, kjente menn runker på tilfeldige damer) og lette (hvorfor heter det ubåt?!
Båten er strengt tatt I vannet og ikke under jordskorpen) tema.
Ett av mange høydepunkt er da han beskriver interiøret i kjelleren på Kvinneklinikken, klassisk eksempel på «hvordan det går når menn bevilger penger og det er damer som må jobbe der», som et skrekkfilmaktig scenario.
Der både stygge fliser, niffy klistremerkefotspor og heslige gardiner beskrives grundig.
Og som alle som noen gang har vært på KK vet:
It is funny because it is true.
Han fremlegger også påstanden om at det nok ville vært betraktelig freshere om det var menn som fødte og at en manneklinikk selvsagt ville fått mer ressurser.
Så det er kanskje på tide å innse det.
Standup er kanskje ikke den ultimate kunstformen for meg.
Jeg er for nervøs, og så synes jeg det ofte blir for anstrengt.
For ofte bare helt ok.
Men så er det de gangene som nå, hvor ting virkelig funker.
At jeg får lyst til å klappe på steder ingen andre klapper og kanskje ta med en kompis for å se forestillingen en gang til og sånn.
Tro, hat og ærlighet er først og fremst en veldig morsom forestilling, men også både overraskende, original og til og med litt viktig.
| 1
|
501971
|
Ingen god fredagsfølelse
Sure servitører og skitne bord.
Det frister ikke til gjentakelse.
Restaurantkjeden TGI Friday’s åpnet sin første avdeling i New York i 1965.
Opphavsmannen Alan Stillmans åpnet baren som et ledd i sin private datingplan.
Håpet var at baren ville hjelpe ham og andre single på østsiden av Manhattan, med å møte damer.
I dag markedsfører TGI Friday’s seg som et typisk sted for et glass etter jobb, eller for en uformell matbit.
De har et rikt barkart med fokus på drinker og milkshakes, og en smeltedigelmeny som viser hvor sentral innvandringen har vært for den amerikanske mattradisjonen.
Konseptet virker lovede, men besøket begynner dårlig.
Til servitørens store fortvilelse kommer jeg en halvtime før bordet er bestilt.
Hun sukker, tydelig oppgitt.
– Sett dere i baren.
Jeg sier ifra når bordet er klart, kommanderer hun, og peker innover i lokalet.
Uten et smil.
Uten et velkommen.
Baren ligger som en øy inne i det feststemte og smekkfulle lokalet.
Her er de brune veggene dekorert med «stars and stripes» og en skjeggete Uncle Sam peker ned på oss.
– Hi!
What can I get you? spør bartenderen i den stripete uniformen.
Jeg tar en titt på det skitne barkartet, og bestiller en negroni og en «fresh & trendy» Henrick’s cooler, som ifølge bartenderen skal være et friskt alternativ.
Drinken er laget med gin, eplelikør og agurkpuré, og toppes av med litt sprite.
Det er skikkelig søtt.
Negroni kjennetegnes vanligvis av en frisk, men tydelig bitterhet i ettersmaken.
Men ikke i denne varianten.
Den er bare veldig søt.
Bordet vårt er klart og den første servitøren kommer tilbake med en ny ordre.
– Kom med meg.
Hun marsjerer fremfor oss, og viser oss til bordet.
Både menyen og armene mine klistrer seg til den skitne bordflaten.
Matkartet er formet som en avis og byr på grillretter, hamburgere og quesedillas, sammen med europeiske salatklassikere som cæsar og nicoise.
Signaturen til restauranten er en Jack Daniel’s-glaze laget med Tennessee-whiskey som base.
En glaze brukes for å smaksette kjøttet og påføres etter grillingen.
Det er enten en krydret eller søt form for marinade.
Siden restauranten er tom for tre av syv forretter, blir det en runde med sesame Jack strips i stedet for de planlagte kyllingvingene.
Retten består av friterte kyllingbiter, dyppet i signaturglazen med sesamfrø på.
Kjøttet er tørt og glazen søt og klissete, men den har en god fylde fra brennevinet i bunn.
Lune Louisiana-reker er en av de andre appetittvekkerne på menyen.
Du kan bestille retten som forrett, eller som en av flere deleretter.
De kremete kongerekene er dekket med syltet løk og agurk, og ørlite ingefær.
Men retten mangler de sprø hvitløksbitene fra menyen, og chipotledressingen har langt mindre smak enn forventet.
Denne retten er heller ingen suksess.
Begge servitørene er amerikanske.
Men den amerikanske vennligheten må vi se langt etter.
–
Hvem skal ha ribbene, spør servitøren på engelsk, mens hun ser en helt annen vei.
Når hun får svar, smeller begge fatene i bordet og hun kaster et «enjoy» bak seg, halvveis opp trappen.
Vi har ventet lenge på maten, men matlysten forsvinner med den frekke servitøren.
Siderettene grillet paprika og portobellosopp står for kveldens beste smaker.
Begge valgene passer fint til de to hovedrettene fra grillen:
Et saftig entrecôtestykke og kjøttfylte spareribs.
Men porsjonene ender med for mye fett og frityr, og har for lite variasjon.
Entrecôten er dekket med et dominerende kryddersmør og trenger ikke mer fett fra aiolien som serveres til.
Ribbene har mer av signaturglazen, og sammen med friterte løkringer og anbefalte, myke søtpotetfries blir det igjen for mye sødme.
Den friske coleslawen med epler og selleri er rettens eneste friske pust, og bidrar med livsviktig syrlighet.
Å spise på TGI Friday’s har noen fordeler.
Restauranten har egne aktivitetsmenyer til barn, brusen kommer med gratis påfyll og de har barnemat på glass.
Det er ekstraservice som kan virke forlokkende.
Men pengene du har jobbet hardt for hele uken, fortjener å bli brukt på et sted som setter pris på dem.
Slik var det ikke da jeg var på besøk.
På TGI Friday’s kan du se langt etter den gode fredagsfølelsen.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
501972
|
Gøy på landet
Bergenske cowboyrockere har funnet formen.
Det tar tid å skape sitt eget uttrykk.
Bergenske Übertøs har brukt rundt 13 år på å finne sin egen stemme.
På veien har de vært innom flere sjangre, men fundamentet har alltid vært upolert, primitiv rock og americana.
Debutalbumet «We Do Eat Lions» (2014) hadde flere gode enkeltlåter (særlig «Bleed» og «Cut And Come Again» vitnet om et band med en sjeldent god melodiforståelse), men falt litt mellom to stoler.
Denne gangen har de imidlertid funnet en formel som for det meste fungerer svært godt.
Den harde «Night Riders» er et smart åpningsspor.
Med sitt kompromissløse driv setter den effektivt stemningen for albumet, før den herlig melodiøse honkytonkrockeren «Hot Damn Emmylou» leder albumet over i rotekte americana.
Den sørgmodige countryrockeren «Betty Jack» er den perfekte overgangen til «Lucinda», en låt som smaker av sene kvelder, tomme flasker og fulle askebegre.
På «Nuttie Home» gir bandet seg bluegrassen i vold.
Det hele er en salig blanding av Dead Moon, Kitty Wells, Vic Chestnutt og The Dead Milkmen:
De myke tradisjonstonene kontrasteres med hvasse gitarer og en kledelig desperat vokal.
På mange måter ivaretar Übertøs ånden fra tradisjonsmusikken mye bedre enn mange langt mer konservative band gjør.
«Shake Off» er et kort album.
Da er det litt underlig at bandet har funnet plass til mer anonyme spor som «Wicked Joe» og «Help Me Rocky».
Dette er slettes ikke dårlige låter, men de blekner i forhold til resten.
Heldigvis er det fremdeles slik at kvalitet trumfer kvantitet.
| 1
|
501973
|
Det smaker Oscar av Gary Oldmans Churchill-portrett
Virtuos film om en europeisk skjebnetime.
Tidligere denne uken kunne Gary Oldman plassere en Golden Globe-statuett på peishyllen.
Ingen bør bli forundret om den etter 4. mars får selskap av en Oscar.
Fortjenstfullheten skyldes ikke den nesten altomfattende transformasjonen Oldman gjennomgår for å kroppsliggjøre Winston Churchill, selv om også den er bemerkelsesverdig.
Bragden ligger vel så mye i måten Oldham menneskeliggjør den britiske statsmannen.
Hvordan han går bak det oratoriske geniet og viser en ufullkommen mann som både er høy på seg selv og samtidig full av tvil og usikkerhet.
Bemerkelsesverdig nok greier Oldman, og regissør Joe Wright, å gjøre det uten å slippe det retoriske av syne.
«Darkest Hour» er en film om et avgjørende øyeblikk i britisk og europeisk historie, men den er også en film om språkets makt.
Samtidig viser den retorikerens kamp for å finne frem dette språket.
Vi befinner oss på nøyaktig samme punkt i historien som Christopher Nolan tar for seg i «Dunkirk».
Filmene bruker ulike kunstneriske virkemidler og kan som sådan ikke sammenlignes, men de utfyller hverandre.
Der Nolan viser enkeltmenneskenes innsats for å evakuere 340.000 allierte soldater fra et kringsatt Dunkerque, viser «Darkest Hour» den politiske opptakten til aksjonen.
Det er mai 1940, og Chamberlain (Ronald Pickup) har nettopp overgitt statsministerstolen til Churchill.
Den tyske fremrykningen er massiv.
Storbritannia kan stå foran en snarlig invasjon.
Britenes konservative utenriksminister, Viscount Halifax (Stephen Dillane), ivrer for fredsforhandlinger med Hitler via den italienske fascistlederen Mussolini.
En politisk svak og til dels uglesett Churchill må fatte en beslutning.
Filmatiske historietimer som denne, kan fort bli stive og tunge på labben, slik tilfellet er med Jonathan Teplitzkys «Churchill».
Her er det Brian Cox som gestalter statsmannen, denne gangen i timene før invasjonen av Normandie.
Også det et drama av dimensjoner, men i Teplitzkys konvensjonelle regi redusert til en tørr fremvisning av snakkende, alvorlige menn som vandrer inn og ut av dører og gjennom maktens korridorer.
Korridorer og snakkende, alvorlige menn er ikke akkurat mangelvare i Joe Wrights film heller.
Og som historisk drama er også den langt på vei konvensjonell.
Men som regissør er Joe Wright nærmest for ballettkoreograf å regne.
Han står bak filmer som «Stolthet og fordom», «Om forlatelse», actionfilmen «Hanna» og en særmerket, fascinerende versjon av «Anna Karenina», der han nærmest overfører teaterets dreiescene til kinolerretet, og gjennom et glidende kamera foretar noen forbløffende sceneskift.
I «Darkest Hour» tar han med seg mye av det teatrale, og lar fotograf Bruno Delonnel føre kamera på omtrent samme vis, observerende, flytende, vekslende mellom tette nærbilder og et fugleperspektiv som maler ut det politiske så vel som og det krigsherjede landskapet vi befinner oss i.
Det gir filmen en betakende, malerisk visualitet, og en fortellermessig eleganse og varme, supplert av en porsjon humor så liten at den ikke tar brodden fra det historiske alvoret, men stor nok til at også det bidrar til å gjøre dette til mer av et menneskelig portrett enn et helteportrett.
Filmen følger Churchill så tett at vi til og med blir med ham på do, der han snakker i telefonen med den amerikanske presidenten.
Wrights faste komponist, Dario Marianelli, står for musikken.
Den er mesterlig, og understreker, sammen med kameraflyten, den nærværende følelsen av alt som står på spill.
Så kunne man ønske at filmen ga større rom til de eneste kvinnene som får plass i fortellingen, begge betegnende nok knyttet til Churchill som henholdsvis sekretær (Lily James) og ektefelle (Kristin Scott Thomas).
Scott Thomas gjør likevel det ytterste ut av de få og viktige scenene hun er med i.
Kanskje ville det å gi dem større plass også fordret en annen film.
Vi snakker tross alt om en situasjon der Lily James’ Elizabeth Layton får beskjed om at kvinner ikke har adgang til kartrommet.
Jeg skulle også ønske at Wright og manusforfatter Anthony McCarten ikke hadde sendt Churchill ut på egen hånd med undergrunnsbanen.
Ikke fordi turen neppe fant sted; ifølge McCarten kunne den det – gjennom krigsårene hendte det ofte at Churchill dukket opp blant vanlige mennesker i London, og bega seg i snakk med dem for å lodde stemningen.
Slik sett er dette en kunstnerisk frihet som bidrar i bildet som tegnes av Churchill.
Men sekvensen er et litt for tydelig dramaturgisk påhitt, med snev av en nesten sentimental skjønnmaling.
Det svekker likevel ikke filmen som helhet.
Som historietime makter den kunsten å gjøre politikk underholdende, på en tiltalende måte.
Og som historisk drama sender den, med sin sluttreplikk, et stikk til vår tid, der talen til verdens mektigste mann består av imbesile enstavelsesord.
| 1
|
501974
|
Audrey Hornes beste
1980-tallet tok aldri slutt, det ble bare bedre i stedet.
Ekte rock 'n' roll er ingen heksekunst.
Alt som skal til er et riff du kan nynne på, en rytme som setter seg i hoftene, en gitarsolo som snakker til hjertet og en tekst du kan kjenne deg igjen i.
Likevel er dette noe altfor mange band sliter med å få til.
De burde ta seg fem minutter og lytte til «Blackout» i stedet.
På begynnelsen av 2000-tallet var Audrey Horne et annerledes rockeband.
Tekstene var dype og til tider vonde, riffene uforutsigbare og nesten ubehagelige.
På fjerdeplaten «Youngblood» (2013) snudde bandet 180 grader og kastet seg med hodet først ut i herlig festrock i skjæringspunktet mellom Thin Lizzy, Iron Maiden, UFO og Kiss.
«Pure Heavy» (2014) manglet imidlertid overraskelsesmomentet til forgjengeren og gikk for det meste opp gamle stier, men med «Blackout» har bandet endelig funnet den rette balansen mellom lys og mørke, fest og alvor.
Særlig den forrykende «Light Your Way», hjertelige «This Man» og ikke minst den nesten urimelig fengende «This Is War» er bare noen av svært mange høydepunkt.
Men for hver bredbeinte klisjé er det tilsvarende alvor og dybde, alt marinert i riff og melodier som låter som om 80-tallet aldri tok slutt – det ble bare bedre i stedet.
«Blackout» er ingen komplisert plate.
Det mest overraskende ved den er at bandet får klassiske oppskrifter til å låte vitale og smarte.
Dette er dønn ærlig hardrock som handler om det å være et fullstendig menneske, med alt det innebærer av styrker og svakheter.
Det er ganske sjelden vare.
| 1
|
501975
|
Åpent og drøftende om menneskets sinn
Hustvedt kombinerer vitenskapsformidling med selvstendig tenkning, og viser at tverrfaglighet har noe for seg.
På midten av 1990-tallet utspilte den såkalte «Sokal-debatten» seg, en debatt som i ettertid nærmest har blitt et symbol på hvor galt det kan gå når humanister blander sammen fagfelt.
Debatten ble satt i gang av fysikeren Alan Sokal, som skrev en svadaartikkel som ble tatt seriøst og trykket i det postmoderne tidsskriftet Social Text.
Sokals hensikt var å avsløre den overflatiske, mer eller mindre lemfeldige referansen til naturvitenskap i postmoderne teori.
I kjølvannet av debatten er forsøk på tverrfaglig tenkning blitt møtt med skepsis.
Noen ganger med god grunn, men ikke alltid.
Alan Sokal mente også at forskere svikter idealene fra opplysningstiden når de reproduserer postmoderne teori uten å bedrive kritisk og selvstendig tenkning.
Tidligere elev ved Bergen katedralskole, nå anerkjent amerikansk forfatter, Siri Hustvedt, viser relevansen av tverrfaglig tenkning i «På sviktende grunn».
I tillegg følger hun opplysningstidens idealer om å tvile på «alt», også kjent som metoden til filosofen Descartes.
I dette essayet som omhandler menneskesinnet, fremstår Hustvedt som tvilende og spørrende, mer enn bastant og konkluderende.
Hensikten er å drøfte hva et sinn er.
Forfatterens metodiske tvil leder leseren gjennom en mengde forskning rundt sinnet, og får frem hvor mye som fortsatt er dunkelt og gåtefullt.
Man blir opplyst av å lese «På sviktende grunn», ikke minst fordi Hustvedt evner å skrive klart og tydelig om komplekse vitenskapelige spørsmål.
Sinnet er som nevnt, under lupen i essayet, men også den tanketradisjonen som har skapt vår forståelse av menneskesinnet.
Det er en tanketradisjon som ordner verden i motsetninger.
Gjennom en mengde eksempler hentet fra virkeligheten, viser Hustvedt til grensetilfeller som placeboeffekten, hypnose, morkaken, epigenetikk og andre fenomener som forstyrrer motsetningen mellom kropp og sinn, arv og miljø, fornuft og følelser, forstand og fantasi.
Den faktiske virkeligheten er langt mer uryddig og mangfoldig enn som så.
Sinnet er blitt forstått som noe beregnende og kalkulerende (oversetter Bodil Engen bruker fagbegrepet komputasjon).
Hustvedt mener at modellen er feilslått, noe hun blant annet underbygger med å referere til forskning på kunstig intelligens.
Det faktum at vi fortsatt ikke har skapt roboter om til mennesker indikerer at sinnet er mye mer sammensatt enn rådende forklaringsmodeller makter å fange opp.
Hustvedt mener at et paradigmeskifte er nødvendig, og at en tverrfaglig tilnærming til sinnet er en mer fruktbar vei å gå.
Om dette essayet bringer ulike fagfelt nærmere hverandre, gjenstår å se.
Personlig tror jeg Hustvedt har rett i at for mye spesialisering skaper blindpunkter, og at generalister (på en god dag) kan se ting i nye sammenhenger, slik Hustvedt forsøker med boken om sinnet.
Samtidig synes jeg hun tilkjennegir en noe arrogant holdning til spesialisert forskning.
Man kan like gjerne innvende mot generalistene at de stort sett reproduserer gjengs tankegods, mens spesialistene bedriver nyskapende forskning.
I «På sviktende grunn» er heldigvis Siri Hustvedt mer moderat enn polemisk, og åpent spørrende i god opplysningsånd.
Sinnet fremstår nettopp som det feltet hvor fag kan møtes for å undersøke nærmere hva det vil si å være menneske.
| 1
|
501976
|
Farlig god rockemagi
Bergensbandet låter som det beste fra 70- og 80-tallet.
Man skal ha en god porsjon pågangsmot for å sysle med hardrock og heavy metal, særlig her til lands.
Det er lite penger å tjene på virtuose gitarsoloer, trange bukser og langt hår, og rent kunstnerisk sett var sjangeren strengt tatt på topp for drøye 25–30 år siden.
Likevel er det noen som stadig krummer nakken og går på, koste hva det koste vil, selv om bare de færreste av dem klarer å drive det til noe særlig.
Magick Touch er blant de få bandene som virkelig har potensial, men da må de først våge å ta skrittet fullt ut.
Bergenstrioen fikk med rette mye oppmerksomhet for debutplaten «Electrick Sorcery» (2015), i både norske og utenlandske musikkmagasiner, men selv i Bergen er bandet fremdeles en godt bevart hemmelighet utenfor musikkmiljøet.
Det er urettferdig, for Hans Kristian «HK» Rein (gitar, vokal), Bård «Heavy» Nordvik (trommer) og Christer Ottesen (bass, vokal) låner mye av det beste fra kjente band som Thin Lizzy, Queen, Whitesnake og Kiss og gjør det om til noe helt spesielt.
«Blades, Chains, Whips and Fire» er et variert album.
Åpningssporet «Under the Gun» er en hvass og sleazy hardrocker som smaker av bensin og sene netter.
Første singel ut, «The Great Escape», er fremdeles helt skrullete fengende festrock, mens «Believe in Magick» overvelder med sine svulstige melodilinjer.
Potente «After the Fire» snuser på powerballaden, mens tittelsporet er et seks minutter langt, snirklete og stemningsfullt rockeepos med nesten progressive tendenser.
Heavy metal og hardrock er underlagt ganske strenge regler for hva som kan passere uten at det går på bekostning av autentisiteten.
I motsetning til rap, pønkrock, jazz, country, rock'n'roll og visesang har heavy og hardrock alltid vært et arbeiderklassefenomen preget av konservatisme og autentisitetskrav.
Det har gitt mindre rom for eksperimentering, også når det kommer til mote og verdisett.
Et annet problem er at de aller fleste av de beste riffene ble skrevet på 70- og 80-tallet.
Alt dette gjør at det er betraktelig mindre plass til nye navn innen sjangeren:
Hva skal man med et nytt, lokalt band hvis man allerede har for eksempel TNT, eller om en inkarnasjon av Deep Purple stadig turnerer?
Heldigvis gjør Magick Touch nesten alt riktig.
Nostalgi er ikke lenger hva det en gang var, sies det.
Løsningen er å stjele med stil, noe Magick Touch gjør til gagns:
Mens grunnriffene følger god, gammel oppskrift, tar melodiene og særlig refrengene langt større sjanser.
«Blades ...» høres aldri som noe som kunne vært gitt ut på 70- eller 80-tallet – låtene er for smarte og uforutsigbare til det.
Det eneste som holder albumet tilbake, er de mange direkte referansene til bandets inspirasjonskilder og frykten for å kjøre løpet helt ut.
Produksjonen er litt i tammeste laget; solopartiene kunne vært enda mer virtuose; allsangen kunne fått ta overhånd.
Hardrock og heavy metal er nemlig sjangre som er bygget på herlige overdrivelser, utilslørte følelser og tøylesløs lek.
Da trenger man ikke låte som om man forsøker å begrense seg.
Til tross for dette er «Blades ...» et farlig godt heksebrygg.
| 1
|
501978
|
Krim for unge følger oppskriften til punkt og prikke
CLUE-serien er Norges svar på «Frøken detektiv» og «Hardy-guttene».
For norske barn betyr CLUE-serien omtrent det samme som «Frøken detektiv» og «Hardy-guttene» betydde for deres besteforeldre.
Med «Triangelgåten» runder serien et opplag på 450.000.
For tolvte gang foregår det mystiske ting rundt Perlen pensjonat i Skutebukta.
Her holder Clue-gjengen til:
Cecilia er datter av pensjonatets eier, Leo er sønn av daglig leder, mens Une og hunden Egon er nære naboer.
Jeg husker hvor deilig det var som barn å lese om en slik forenklet verden.
Trioen har knapt kranglet siden de fant hverandre for ett år siden.
Uansett hvor mange lik som måtte drive inn i fjæren, er nysgjerrighet den eneste følelsen som varer i over tretti sekunder.
Mer ukompliserte barn skal du lete lenge etter.
De har riktig nok en lei tendens til å «låne» pensjonatets hovednøkkel i resepsjonen når etterforskningen krever undersøkelser i gjestenes rom.
Men hvor ofte i moderne barnelitteratur finner man slike setninger:
«De fikk det travelt med å spise og rydde etter seg».
Miljøet kan minne om bøker fra krimforfatterens egen barndomstid, men Lier Horst vet godt at han skriver for lesere på mellomtrinnet som vanskelig kan forestille seg et liv uten mobil.
Denne gangen har han hentet inspirasjon fra aktuell populærvitenskap.
Selv The Guardian har formidlet den tvilsomme teorien om at enorme gassbobler fra reservoar på havbunnen er i stand til å senke skip, og at dette kan forklare de mange forsvunne skipene i Bermudatriangelet.
I «Triangelgåten» kommer to forskere til pensjonatet for å finne ut hvorfor så mange båter har forlist i et triangel utenfor Skutebukta.
Deres flyfotografering av landskapet skaper problemer for to andre mystiske gjester.
De viser seg å ha sluppet ut av fengsel nylig.
Nå leter de etter et nedgravd ransutbytte i heien bak pensjonatet.
Først gjelder det å finne ut hvem som forkludrer arbeidet til forskerne, deretter gjelder det å komme først til pengene.
Egentlig har ranerne altså lite med de mystiske forlisene å gjøre, de parallelle mysteriene avsporer hverandre og gjør boken til en av seriens dårligste.
Men hvem bryr seg?
Å være slukleser betyr å være så opptatt av hva som skal skje på neste side at du ikke stusser over hvor beleilig det stikker frem en konvolutt med gåtefulle fotografier under et skap.
Eller hvorfor det er nok at Leo rister på hodet når Cecilia lurer på om det ikke er på tide å involvere de voksne.
Lettvinthetene er mange, men plottet går som alltid opp på finurlig vis.
Kunsten er å gjøre det komplisert nok til at leserne ikke kan forutse hvordan ting henger sammen, men enkelt nok til at flest mulig kan følge sammenhengene som avdekkes.
Absurd nok kan barna forfølge hva det måtte være av skurker, men som den ansvarlige eks-politimannen Jørn Lier Horst er, lar han alltid politiet overta til slutt.
Det skal sies at hunden ikke utretter noe av betydning denne gangen.
Ellers er oppskriften fulgt nesten til punkt og prikke.
| 0
|
501979
|
Et komplisert comeback
Young Dreams' comeback er til å drømme seg bort i.
Men pass deg for marerittene.
Young Dreams skulle erobre verden, i hvert fall hvis man skulle tro norsk musikkbransje.
Det var kanskje en i overkant stor bør å legge på skuldrene til et så ferskt band med så unge musikere, men er det noe musikkbransjen elsker, så er det historien om et stjerneskudd.
Det skadet heller ikke at Young Dreams og primus motor Matias Tellez på nesten mystisk vis klarte å bygge bro mellom barokk, mørk og dyster Beach Boys-estetikk og moderne, dansbar indierock à la Vampire Weekend.
Debutalbumet «Between Places» (2012) sikret bandet en Spellemannpris, de viktige konsertene kom på rekke og rad – og så ble det stille.
Tellez fikk kyssesyken og ble satt ut i flere år.
Matias Tellez fortsatte å jobbe, men det tok tid.
Den første nye singelen, «Of the City» kom ikke før i 2016.
BTs anmelder Alisa Larsen var fra seg av begeistring og kalte den «eventyrlig god», men vet du hva?
Det var ikke plass til den på albumet.
Ikke er den savnet heller; «Waves 2 You» har nemlig ikke tid til å se seg tilbake.
Det er vanskelig å komme utenom navn som Brian Wilson, Phil Spector, Paul McCartney og George Martin når man snakker om Young Dreams.
Dette er stor, kompleks og mektig musikk, skrevet for et band i studio.
Hør bare på «Demolition»; den starter som en enkel danselåt før den endrer karakter fullstendig etter bare 20 sekunder.
Lydbildet er rikt og kompakt, lastet med vellydende vibrasjoner.
Drøye 26 sekunder etter det igjen har Tellez på nesten umerkelig vis koblet de to visjonene sammen igjen, før det hele bygges opp med et vell av programmeringsteknikker, gitarer og synth.
Men det stopper ikke der:
Med over minuttet igjen lar Young Dreams låten bryte fullstendig sammen og forvrenges til det nesten ugjenkjennelige.
Det hele vitner om en musikalsk eventyrlyst av de sjeldne.
Nevnte jeg at det hele også er uforskammet melodiøst og fengende?
«Waves 2 You» er en lek med ytterpunkter.
Tellez og resten av bandet har utnyttet studioets muligheter til det fulle, og kombinerer ulike produksjonsteknikker fra vilt ulike stilarter til noe helt nytt.
Med små endringer kunne «Gun of Light» passert som hitlistekandidat både på 70-, 80-, 90- og 2000-tallet, alt etter hvilke partier som hadde fått dominere i miksen.
Der «My Brain on Love» er en nesten tanketom, deilig kjærlighetslåt, fengsler «Astral Plane» med sin intense, nesten dronete støy.
«Cells» balanserer en luftig melodilinje med et urovekkende, underliggende mørke, mens «take My Lungs» kanaliserer både Beach Boys og David Lynch på en nesten marerittaktig måte.
Denne platen kommer etter alt å dømme ikke til å sette Young Dreams på verdenskartet, til det er den litt for krevende og innadvendt.
Men de som vet å verdsette kompliserte, utfordrende og kløktige poplåter, skrudd sammen av en av landets mest ambisiøse produsenter, vil garantert finne mye å glede seg over også denne gangen.
Young Dreams er et av landets desidert fineste band, og det virker som om det er noe de kan leve helt fint med.
| 1
|
501980
|
Politisk gourmet
Lysverket er mer enn bare en restaurant.
Med et ambisiøst råvarefokus og et bevisst forhold til leverandørene, tar restauranten deg med på en dykketur langs vestkysten.
–
Målet er å kjenne alle jeg handler med.
Dette er jo livsprosjektet mitt, sier kjøkkensjef Christopher Haatuft.
Han ser nøye over etikettene i vinskapet og løfter frem et par gode eksempler på produsenter han kjenner.
De fleste vinene i skapet er enten økologiske eller biodynamiske.
–
Det er viktig at produsentene har en bærekraftig produksjon for at vi skal ta inn varene, fastslår Haatuft.
Lysverket er den eneste restauranten i Bergen som er nevnt i Michelin-guiden, men topprestauranten er langt fra et stivt sted.
I baren kan du bestille enkle retter, som viltgryte og bergensk fiskesuppe.
På andre siden av sofaveggen får du en flerretters meny på fire til åtte serveringer.
I alle fall inntil videre.
–
Vi kommer til å endre litt på serveringen fremover, forteller kjøkkensjefen ivrig, mens han deler visjonen om en kortere og kjappere meny.
–
I tillegg vil à la cartemenyen bli tilgjengelig både i restauranten og i baren.
Målet er å gjøre det gøyere for gjestene, og gøyere for dem som serverer.
De tre munnfullene som åpner smaksmenyen, oppsummerer restauranten, kort og konsist.
Den første er en mini kystkebab av potetlefse, østersemulsjon, rabarbra og kuskjell.
Det er et lekent og humoristisk tygg, med snev av selvironi.
For det er jo litt vittig å åpne en ambisiøs smaksmeny med en rullekebab.
Den andre, en tynn kjeks med rødbetsalat, eggekrem og søl – en type tang – som ligger ved siden av, viser til restaurantens mer seriøse side.
Her er de økologiske grønnsakene og næringen fra havet i fokus.
Og i bitene av rugbrød med makrell skifter tradisjonstunge hverdagssmaker ham, og finner en ny form som elegant appetittvekker.
De tre smakene setter kursen for resten av måltidet.
Råvarefokuset på Lysverket er lokalt og ser vestover.
Ut mot havet.
Størsteparten av menyen er sjømatbasert.
Kamskjellene fra Øygarden er hentet opp av dykkeren Knut Magnus Persson, som restauranten samarbeider med og skryter uhemmet av.
Skjellene røykes i cirka en halvtime og får en spennende kant av den tydelige røyksmaken.
Teksturen er sylfersk, og den spenstige motstanden fremheves mot en bløt gelé laget på sommerens granskudd.
I utgangspunktet er dette en frisk rett, som holdes igjen av for mye pepper.
Kreasjonen er urnorsk med milde og delikate smaker, men restauranten er heller ikke redd for å leke med sterkere uttrykk.
På det neste fatet ligger en kinesiskinspirert, grillet knutekål.
Khang Doan, en av kokkene på kjøkkenet, har ansvaret for å lage den komplekse XO-sausen som lages med konjakk, skalldyr, chili, hvitløk og løk.
Ikke bare er dette en spennende saus, med lag på lag av smak, men den har også en funksjon i restaurantens eget økosystem.
Restene av skalldyr og skjell som blir igjen gjennom uken, tørkes og brukes for å gi sausen smak og dybde.
I tillegg til å smake godt, holder sausen svinnet nede.
Etter en elegant rett med grillet sjøkreps, kål og syrlig habanerosmørsaus, serveres et solid stykke dampet torsk med fritert og fermentert rosenkål.
Begge rettene baner en spennende vei mot menyens høydepunkt:
Blåskjell med saltbakt sellerirot og tindvedbær.
Denne retten ligger forsiktig gjemt under tre flak med rischips, som er smakt til med karri, løpstikke og blåskjell.
Skjellene er vakuumert og dampet, og har en fastere konsistens som skifter fokuset bort fra den typiske gummiaktige teksturen som blåskjell kan ha, og over på den rene smaken.
Dette er en unik sjørett som har alt.
Vinene som serveres til maten, er syretunge med funky smaker av gummi og fjøs.
De er utradisjonelle og til dels krevende, men passer for det meste til maten.
Tidligere i år fikk Lysverket ny barsjef, og i kveld disker Kasper Lygre Gulbrandsen opp med to alkoholfrie drinker som utvider matopplevelsen.
De er begge langt mer spennende enn den ensformige rekken med eplemost som ellers kommer i den alkoholfrie pakken.
En syrlig nougatinedrink laget med sitronsaft og hasselnøtter, er både søt, syrlig og lekkert presentert.
Den ligger i skje med desserten, som er en kjempevannbakkels med syrlig og kaldt eplefyll.
Det er en god ting at Lysverket nå går inn for å endre menyoppsettet.
Den hyggelige og informative serveringen flyter litt saktere for hver rett, og før vi runder av, har det gått nærmere fem timer.
En kortere og kjappere meny vil gjøre spiseopplevelsen bedre, og lettere å finne tid til.
En middag på Lysverket er mer enn bare mat.
Den er også politikk.
Gjennom innsamlingsaksjoner, boikott av israelske råvarer og bruktmarkedarrangement i restauranten, appellerer Lysverket til både ganen og til hodet.
Her får du deilig mat med mening.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
501982
|
Noe mangler på Akvariet
Biologen Akvariet ønsker å være et brasseri, men er ikke mer enn en kafé.
Den dagen jeg besøker Akvariet, er de midt i en ombyggingsprosess.
Hovedinngangen er stengt, og all trafikk går inn og ut igjennom brasseriet.
Det gjør lokalet iskaldt.
Men det er likevel hyggelig her.
Å kalle seg brasseri er ambisiøst, og det synes på den fine innredningen.
Restauranten har grove trevegger og store vinduer ut mot bassengene.
Her kan vi praktisk talt spise sammen med selene, som mates på andre siden av glasset.
Bokhyllen er fylt med eplemost fra Hardanger-produsenten Spildegarden, og langveggen er pyntet med matbøker og vinblad.
Det virker som menneskene bak Biologen er en svært matinteressert gjeng, men vi legger raskt merke til hvor rotete og skittent det er i lokalet.
–
Vi har nettopp hatt et sushikurs for barn, forteller servitøren da jeg spør om det har vært en travel lørdag.
Han er restaurantens eneste servitør, og løper rundt for å rydde av bordene, som er lesset med skitne kar og rester.
På de rene bordene mangler både kniver, servietter og glass.
Fokuset på småskalaprodusenter er synlig gjennom menyen og i hyllene på «Mattorget», kioskdelen av spiseavdelingen.
Siden servitøren er for travel til å ta bestillinger ved bordene, både bestiller og betaler jeg her.
I pølsedisken ligger det wienerpølser fra Fana Kjøtt, og på kioskhyllen ved kassen står en olje fra rogalandsprodusenten Eikenberg.
Muffinsene fra Nesttun-baserte Flying Cakery lyser opp og gjør at jeg allerede gleder meg til dessert.
Disse har jeg nemlig smakt før.
Men først var det altså middagen.
Menyen er kort og har få valg.
Voksne kan velge mellom hamburger, fiskesuppe, kyllingsalat og bacalao.
Barna har bare to valg: toast eller wienerpølse.
Fiskekakene fra Madam Bergen er det tomt for.
Fiskesuppen er laget på blåskjellkraft som spes ut med fiskekraft.
Den helles over i skålen ved bordet og legger seg som en innsjø rundt stekte laksestrimler og syltet purreløk.
Suppen har en rik smak, som vokser sammen med urteoljen.
Men det mangler et par ingredienser.
Både rogn og gulrøtter som sto beskrevet på menyen, mangler.
Én av de to kokkene beklager, og forteller at de er tomme.
Det burde servitøren ha gitt beskjed om.
Men til tross for manglene, er det en velsmakende rett.
Begge barnerettene serveres med samme salatblanding.
Den består av store biter friséesalat, radicchio rosso og litt tomat.
Wienerpølsene smaker slik de skal, med en mild, lett syrlig smak fra svinekjøttet og en distinkt smak av røyk.
Denne retten er ikke spesielt spennende, og det er heller ikke sannsynlig at den uinspirerte salaten vil klare å overtale barna dine til å spise mer grønnsaker.
Den ferdigsaltede chipsen, derimot, kommer de nok til å like.
Toasten er laget med cheddar og en tykk variant av kokt skinke, også den fra Fana Kjøtt.
Den halve, doble skiven har mye pålegg, men også her er den samme kjedelige salaten.
Retten smaker greit, men er ikke verdt sine 125 kroner.
Til kyllingsalaten og hamburgeren fortsetter kjøkkenet med den samme salaten.
Jeg ser lengtende bort på skapet der det dyrkes grønne, ferske urter og spirer, som kunne gjort underverker for flere av rettene.
Kyllingsalaten består ellers av saftig pestomarinert kyllingkjøtt, sylteagurk og krutonger, og en rund, lett syrlig remulade.
Burgeren er også saftig med rennende cheddar, et søtt briochebrød og en solid kjøttpuck.
På vei ned til haitunnelen står en vegg med salatblader på toppen av et fiskebasseng.
Systemet illustrerer prinsippene bak «aquaponics», der fiskens avfallsprodukter omdannes og tilføres som næring til plantene.
Vannet blir deretter ført tilbake til fiskene, og sirkelen sluttes.
Det er et spennende eksperiment, som på sikt forhåpentlig også kan bidra til en mer spennende salat i restauranten.
Biologen er inne på noe bra.
De bruker gode småskala-produsenter, og forsøker å gjøre mat spennende for barn.
Det gjør de gjennom matkurs og ved å tilby alternativ til vanlig brus og snop.
Men å kalle det et brasseri, er å strekke konseptet langt, for menyen er altfor liten og i dag er det heller ingen servering ved bordene.
Biologen Akvariet oppleves mer som en kafé med få valg fra lokale leverandører.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
501983
|
Harry Dean Stanton kunne ikke bedt om en mer passende film å ta farvel med
Før han døde rakk Stanton å gjøre «Lucky», en film som handler om å gjøre seg klar for døden.
Av og til dukker det opp filmer som får meg til å savne ærverdige Forum Kino på Danmarks plass, og «Lucky» er en av dem.
Filmen minner om gamle westernfilmer, med John Wayne i hovedrollen:
Panoramabilder av ikonisk ørkenlandskap og med en hardhaus som hovedperson.
«Lucky»s tørre, brune farger spretter ut av lerretet, og en mektig blå himmel viser seg i all sin prakt.
Dette smarte, nostalgiske arbeidet til fotograf Tim Suhrstedt hadde fortjent en stor kinosal.
Men fotoarbeidet er også merkverdig, fordi historien som fortelles i «Lucky» er så liten og intim.
90 år gamle Lucky begynner å innse at kroppen er i ferd med å visne bort.
Og selv om einstøingen har klart seg alene (til nå) med sin forbausende gode helse, må Lucky nå forsone seg med at døden nærmer seg.
Men det er ikke det praktiske som opptar ham.
Lucky har tilsynelatende ingen familie og lever et enkelt liv.
Problemet er av en filosofisk art.
Han har aldri trodd på Gud eller et liv etter døden.
Hva nå?
Denne personligheten understrekes av regien.
Lucky filmes som om han til enhver tid befinner seg i en hypotetisk pistolduell, selv når han bare skal til den lokale baren, eller når han kjøper melk og sigg i nærbutikken.
Og filmen omringer ham med smarte, morsomme valg av duellanter.
David Lynch spiller en nabo som har mistet landskilpadden sin.
Tom Skerritt («Alien») dukker opp som en krigsveteran på besøk.
Beth Grant («No Country For Old Men») spiller en rå dame som driver en saloon, og som du ikke bør kødde med.
Like fullt er det hovedrolleinnehaver Harry Dean Stanton som fortjener all hyllesten.
Den legendariske skuespilleren gikk dessverre bort i september i fjor, noe som merkelig nok føltes som altfor tidlig, selv om Stanton var 91 år ung da han døde.
Kanskje fordi gjennombruddet hans kom så sent i livet, med den merkelige «Paris, Texas» (1984).
Også dét en film som refererer til amerikansk mytologi og ørkenlandskap – og som i likhet med «Lucky» tar opp filosofiske temaer rundt det å leve og hvorfor man lever.
Heldigvis er «Lucky» mer enn en enkel, galgenhumoristisk film om døden.
Etter hvert som vi blir med på denne indre, filosofiske reisen, er det et nytt tema som synliggjøres; at man bør etterlate verden som et bedre sted enn hva den var da man var ung.
Lucky er litt som heltene vi vokste opp med (på Forum kino).
Han er en hardhaus, en einstøing og ikke redd for en duell med hvem som helst.
Men omsorg og generasjonsskifte er ikke bare praktiske spørsmål.
«Lucky» undersøker en moralsk lærdom om det å bry seg – og hvordan gi plass til de unge.
Denne filosofiske transformasjonen tar vanligvis mange år, men i «Lucky» får vi se den skje i 90 velfotograferte minutter.
Harry Dean Stanton kunne ikke bedt om en mer passende film å ta farvel med.
Filmen symboliserer hans kulhet og tilstedeværelse, og at Stanton formidlet hvordan det var å leve med tvil og tillit – side om side.
Han ble dessverre ikke en stjerne som John Wayne eller Steve McQueen, men han hadde fortjent å bli betraktet slik store kinosaler legger opp til.
| 1
|
501984
|
Slik vart fjellet norsk
Eit ti år gammalt verk om fjellheimen er gitt ut på nytt.
Det har fått ny aktualitet, men kunne ha vore utvikla meir.
«Da fjellet ble dannet» er ikkje ei ny bok.
Den er med små endringar identisk med 11 kapittel i Rune Slagstads verk «(Sporten).
En idéhistorisk studie», som kom i 2008.
Det er kritikkverdig at Dreyer Forlag ikkje understrekar dette tydelegare i presentasjonen av boka, og det er forunderleg at ikkje Slagstad nyttar sjansen til å vidareutvikla teksten meir etter ti år.
Når det er sagt, er tidspunktet svært høveleg for ei nyutgiving.
Den Norske Turistforening (DNT) feirar i desse dagar 150-årsjubileum, og me har igjen fått ein debatt om kva som er kjernen i «det norske».
Rune Slagstads bok handlar om korleis fjellet frå 1800-talet og fram til i dag er blitt ein sentral del av norsk identitet, og om menneska som gjorde at det vart slik.
Dei var kunstmalarar, diktarar, fotografar, vitskapsmenn, ingeniørar, vandrarar og klatrarar.
I deira univers kompenserte mektige norske fjelltoppar for mangelen på monument i granitt og bronse.
Parallelt vart den romantiske førestellinga om sjølvstendige menneske i fri natur utvikla – Norge vart Nordens svar på Sveits.
Slagstad er på sitt aller beste når han viser korleis jubilanten Den Norske Turistforening, i dag med om lag 300.000 medlemmer, frå første stund vart ein samlande berar av denne identiteten.
Knapt nokon organisasjon har i større grad enn DNT samla menneske på tvers av kløfter i det norske samfunnet.
Embetsmenn og byborgarar i Kristiania dominerte organisasjonen dei første åra, men det var også eit sterkt innslag frå det som Slagstad kallar «folkedanninga».
Såleis vart den første årboka opna med eit dikt på landsmål av Aasmund Olavsson Vinje:
«A! kjære Bymann gakk ei stjur og stiv, men kom her upp og kjenn eit annat Liv!»
Venstres sjefsideolog Ernst Sars og den fremste motstandaren hans blant historikarane, Høgres Yngvar Nielsen, møttest i ei felles dyrking av norsk fjellnatur.
Sistnemnde var formann i DNT i 18 år og forfattar av «Reisehaandbog for Norge», i ei årrekkje den viktigaste guiden for turistar her i landet.
Også arbeidarrørsla hadde sans for eit prosjekt som skulle gjera det lett og billeg å oppleva storslått natur.
Endeleg appellerte DNT til nordmenns nøysame, lutherske moral med sin bodskap om at du må yta før du kan nyta, også i naturen.
Organisasjonen bygde dermed ein ideologisk himmel over friluftslivet som dei aller fleste nordmenn på ein eller annan måte kunne finna seg til rette under.
Likevel var heller ikkje fjellheimen utan konfliktar.
Mot den vaknande naturvernrørsla stod DNT for ei pragmatisk linje.
Organisasjonen sat med eigarrettar som lenge stoppa utbygginga av Skjeggedalsfossen og Tyssestrengene ved Odda, men valde i 1920 å selja seg ut og nytta gevinsten til tiltak som gav meir turisme for pengane.
Mot den demokratiske tilrettelegginga for fjellvandring for alle stod ein meir eksklusiv tradisjon med røter tilbake til dei engelske alpinklubbane, som rekrutterte dei første turistane til norske fjell tidleg på 1800-talet.
Denne eliten dyrka fjellklatring i trygg avstand frå dei vederstyggelege t-merka løypene, men vart etter kvart ein minoritet også i klatremiljøet.
«Den frie bonden» som ifølgje identitetsmyten skulle ha sin heim i den norske fjellnaturen, stod lenge uforståande til den romantiske fjelldyrkinga.
Fjella var stygge og unyttige, sa bøndene til Vinje i hans «Ferdaminne» frå sommaren 1860.
Engelskmannen William Slingsby meinte fjellføraren Knut Lykken var «lat og feig» då han ikkje ville vera med heilt til topps på Store Skagastølstind i 1876.
Slagstad viser at det nok heller var snakk om ein kulturkollisjon.
Valdrisen Lykken var ennå prega av bygdenorma om at ein ikkje skulle gå «ærendslaus» på fjellet.
I dag er også fjellbonden stolt av naturen sin.
Men ulvestriden er eit aktuelt døme på at det framleis fort kan blussa opp konfliktar mellom by og land med bakgrunn i ulikt natursyn.
Her kunne Slagstad hatt interessante refleksjonar å koma med i ein meir oppdatert versjon.
Rune Slagstad viser også i denne boka sin skarpe sans for dei store liner, for forteljingane som har forma oss som nasjon.
Han skriv presist og godt, men enkelt er det ikkje alltid å følgja han – Slagstad formulerer seg som den raffinerte intellektuelle han er.
Han gjer det også unødvendig krevjande med sine lange sitat frå 1800-talsskribentar på dansk-norsk.
Men for dei som vil forstå nordmenns forhold til fjellet, er Rune Slagstads arbeid frå 2008 framleis eit standardverk.
Eit pluss er også at boka er rikt illustrert med mange klassiske maleri, teikningar og foto.
| 1
|
501986
|
Viagra, biff, bearnéssaus og et heidundrende liv på USF
Gøy på landet – midt i byen.
Konsert/country
Gunslingers/Rotlaus
Røkeriet, USF
Det ble en kveld det virkelig var grunn til å svinge med cowboyhatten.
En kveld der selv en kynisk kultursnobb av en anmelder storkoste seg på Veftet i selskap med Gunslingers, Rotlaus og 1200 elleville countryfans.
Vi snakker tross alt om country – populærmusikkens pariakaste.
En tanke mer kredibelt enn svenske danseband og trekkspillmusikk, men ikke særlig mye.
Utskjelt og hatet – ikke minst i urbane strøk.
Ekte landsens fjøscountry på godt og vondt.
Telecaster-gitar og pedal steel.
Real Nashville.
Ikke det moteriktige slaget fra Austin som kalles americana og som for lengst er godtatt av urbane hipstere.
Hovedattraksjonen Gunslingers har sin opprinnelse fra Tørvikbygd i Hardanger, men populariteten har etter hvert nådd langt forbi både Norheimsund og Øystese.
Et raskt søk i Bergens Tidendes arkiver viser likevel null treff på bandet.
Til tross for at gruppen har eksistert i ti år, spiller på de største countryfestivalene og etter hvert selger ut store haller resten av året.
Til sammenligning har en annen musiserende harding, realitybonden Lothepus, godt over 50 treff på BTs sider.
Sukk!
Et halvt dusin album har Gunslingers utgitt disse årene, og den mest populære låten «32-18» har for lengst passert fire millioner treff på Spotify.
Rotlaus fra Ørsta er atskillig ferskere i gamet.
I motsetning til hardingene, som i stor grad har satt norske tekster til mer eller mindre kjente amerikanske popcountrylåter, skriver sunnmøringene stoffet sitt for det meste selv.
Også de kan skryte av millioner Spotify-treff på de mest populære sangene sine.
Nå blir ofte countrysjangeren regnet som gamlismusikk.
Desto mer overraskende derfor at publikum i Røkeriet denne kvelden i all hovedsak besto av folk mellom 20 og 30.
Konserten hadde dessuten vært utsolgt i lang tid.
Til tross for at den kolliderte med et tilsvarende arrangement i Framohallen i Fyllingsdalen der Vassendgutane og Ausekarane sto på scenen.
Ikke mange countryhatter å se sammenlignet med en countryfestival på Breim eller i Seljord.
Derimot var prosenten tilreisende på USF atskillig høyere enn vanlig.
Folk som snakket bergensdialekt var absolutt i mindretall, og her var knapt en tradisjonell USF-konsertgjenger å se.
Gunslingers både startet og avsluttet den vel tre timer lange konserten.
For merkelig nok var konserten delt opp i tre deler – til tross for at det bare var to band på plakaten.
Om det var noen god idé kan absolutt diskuteres.
At Gunslingers er et heidundrende bra band er derimot udiskutabelt.
Her var det bånn gass og nærkontakt med publikum fra første stund.
Et publikum som tilsynelatende kunne teksten på hver eneste sang på rams.
Og sang uoppfordret med av full hals.
Folkelig må det absolutt kalles.
Enten det handlet om hiakktreff på Osterøy, fulle sjømenn eller vanskelige kvinnfolk.
Men refrenger som «Viagra, biff og bearnéssaus, konjakk og countrymusikk» aspirerer vel knapt til noen Nobelpris i litteratur.
Frontfigur og tekstforfatter Frode Måkestad hadde salen i sin hule hånd fra første stund.
Kanskje enda mer imponerende var duoen på elgitar og pedal steel, Jan Ove Johansen og Dan Mikal Ripe Frøystad.
Virkelig virtuose kunstnere på instrumentene sine.
Rotlaus hadde erstattet countrymusikkens varemerke pedal steelgitar med trekkspill.
I tillegg til et snev av skotsk folkemusikk.
Absolutt høy kvalitet både på låter og utførelse, men i lengden manglet noe av variasjonen som forrige band kunne vise til.
En tanke Hellbillies light, og temperaturen i salen sank da også noen hakk etter hvert.
Til gjengjeld var det fullt øs da Gunslingers kom tilbake og avsluttet det hele.
Greide til og med å få med noen riff fra AC/DCs «Thunderstruck» helt på tampen.
| 1
|
501987
|
Heimstadkjærleiken dør aldri
«Heim» er vitalt og litt springande teater, frå det nær platte til det poetiske, vittige, melankolske og komplekse, nett som vestlendingen sjølv.
Under teatersjef Solrun Toft Iversen verkar det som om Hordaland Teater fått sving på sveisen, hudfargen er sunnare og lyden av ambisjonar høgare.
Musikalstykket «Heim del 1, 1965-1975», som hadde premiere fredag kveld, er første del av ein serie på tre.
I tre år framover skal teateret fortelje soga om Vestlandet, sett nedanfrå og på tvers, tiår for tiår.
Det tyder også på at teateret har behov for å restarte seg sjølv, med å finne ein betre plass i dette forunderlege fylket, som framleis rivest mellom tradisjon, framsteg og forvirring.
«Heim» er i så fall ein god stad å begynne: morosamt, leikent, livlig.
Det er alltid ein fare for at denne typen heimstadteater imploderer i klisjeane om idealvestlendingen.
Han og ho vi har sett på samfunnshus-scener over heile Hordaland sidan Ivar Medaas gjekk i shorts.
Føringane er så tunge, det meste om oss er sagt før.
Men kostebinderiet av skribentar og forfattarar bak denne oppsettinga skriv seg likevel eit hakk lenger inn i sjela til strilen, fjordfolket, kystmannen og -kvinna.
Tekstane er skrivne med øm og raus penn, og blottlegg karakterar og karakterbrister som berre ein dyktig observatør kan gjere.
Forestillinga er sett saman av episodar, der småfolk knyt seg til kvarandre og til store hendingar der ute i verda.
Dette tiåret ramla Vestlandet ut av det jordbundne gardssamfunnet, og på trynet inn i industrialisering, måneferd, kaldkrig, olje og ny musikk.
Det må vere krevjande å sy saman ein forestilling av tekstar skrivne av ni ulike forfattarar.
Ikkje alle scenene står støtt på eigne bein, og somme av dei kunne kanskje ha vore stramma inn.
Men det finst fleire fine scener her, spesielt Finn Tokvam sin vaklande passiv-aggressive konfirmasjonstale (Mongstad 9. mai 1970), glitrande framført av Sigurd Sele.
Claus Sellevoll og Sigrid Moldestad er også musikksterke skodespelarar.
Scena frå Fleischers Hotell på Voss (13. mars 1970), skriven av Moldestad sjølv, er eit kompakt og svingande tidsbilete på slit, strev og det sterke ønsket om å kome seg vekk.
Og nettopp her finst den raude tråden i forestillinga.
Den vestlandske rastløysa, det sterke ønsket om å bryta opp frå småmannsveldet og reise ut, men som stort sett er fåfengt, fordi røtene sit så djupt der dei sit.
Som i episoden frå Etne (12. mai 1967), der Anne Wiig drøymer sårt om bli flyvertinne.
Timinga for «Heim» er fin, fordi stykket kjem på ei tid då det synest som om dei fleste går rundt og leiter etter sjela si ein eller annan stad.
Identitet er vorte eit vanskeleg omgrep, det vert kasta rundt i det offentlege som en slegge, som om trongen til å streke opp grensa mellom oss og dei andre er sterkare enn på lenge.
Nasjonalisme og populisme gjer det vanskelegare å snakke om forteljinga om oss sjølve.
Det er ikkje enkelt å navigere i denne blautmyra av ømskinna symbol og krav til rett tru og tanke.
Men «Heim» er frigjerande frisk og hjartevarm.
Sjølv om stykket løfter fram dei komponentane som utgjer ein Vestlending; pessimismen, tungsinnet, kompleksa, pågangsmotet og overmotet, er dette også universelle storleikar.
«Heim» er ikkje strileteater, det er ei historie om menneske som plagast av mindreverdskjensler, usagde ambisjonar og utferdstrang, men som er svinebundne av eigen mangel på sjølvkjensle eller vågemot.
Det er sånn du finn over heile verda, der den kvasiurbane hybrisen og arrogansen ikkje har teke fullstendig makta over menneska.
Siste akt går føre seg i garderoben på Odda stadion i oktober 1973.
Den er skriven av Frode Grytten, som eit nydeleg punktum på forteljinga om alt vi baksar med.
Der sit fotballspelaren Harry og slit med seg sjølv, og vissa om at han ikkje er heilt som alle trur.
Ingen er vel heilt som alle trur.
| 1
|
501988
|
«Norske byggeklosser» er ingen komedie, den er et langtrukkent gjesp
Å resirkulere gamle klassikere er ikke nødvendigvis noen god idé.
Superfans av Atle Antonsen kan kanskje ha glede av «Norske byggeklosser».
Hvis jeg telte riktig, opptrer han i elleve forskjellige roller – tre mer enn Rolv Wesenlund gjorde i originalen fra 1972.
Rett skal være rett.
Antonsen er veldig god til å skifte ham, han er god på ulike dialekter og flink til å få frem særegenhetene ved ulike typer norske menn – noe jeg antar er mesteparten av vitsen, gitt at Pål Bang Hansens opprinnelige film var ment som en uttalt parodi på Norge.
Fanger så «Norske byggeklosser» anno 2018 opp endringene som har skjedd på disse 40–50 årene?
Tja.
Håndverkerne er blitt østeuropeiske, noen flere nordmenn er blitt veldig mye rikere og vi har begynt å kildesortere.
Byråkratiet er på sett og vis det samme.
Er det alene nok til å gjøre nyversjonen gøy?
Nei.
«Norske byggeklosser» har ikke spor av en eneste original tanke, ikke en eneste dristig idé, ikke en eneste uforutsigbar vending.
Filmskaperne driver plankekjøring av velkjente slapstickinnslag og ditto Antonsen-gimmicker, ispedd uttværet dohumor.
Vitsingen med håndverkere er kjedsommelig resirkulering.
Noen typetegninger kunne fungert fint som korte innslag i en humorserie på TV, isolert sett fungerer de mer eller mindre ok her også, hadde filmen hatt bedre bærende elementer.
Det har den ikke.
En god anmelderregel er at man skal forholde seg til filmen man har sett, ikke filmen man ønsker seg.
Men hvis manusforfatterne Atle Antonsen og Arild Fröhlich ville parodiere samtids-Norge, hvorfor skapte de da et ektepar som leier billig hageleilighet hos moren hans, og brått arver et hus som må renoveres?
Ligger det ikke et større komisk potensial i at nordmenn er Europas mest oppussingskåte befolkning?
I fjor pusset vi opp hus og hytter for 86 milliarder kroner.
Ok, en del av dette er nødvendig vedlikehold, men likevel.
Et ti år gammelt kjøkken anses for «gammelt».
Maler man en vegg, fordrer det ny sofa.
På TV mates behovet for forandring via interiør- og oppussingsprogram.
Man behøver ikke engang se noe smått patologisk ved fenomenet for å streife den tanken at man kan ha mye moro med det.
Kanskje kunne en slik vinkling også malt et skarpere, mer allment bilde av det nyrike Norge enn Antonsens infame portrett av naboen med ræven full av penger.
Han er godt tegnet, for all del, men i en totalt tannløs komedie får han ingen annen funksjon enn å være en av mange gjenkjennelige typer man kan humre et lite hø hø til.
Rollen som «litt veik, men godslig» seiler opp som en paradegrein for Anders Baasmo Christiansen, her understreket av den kleineste frisyren sett i noen norsk film så langt på 2010-tallet.
Christiansen gjør maksimalt ut av den, det skal han ha, særlig fordi han gjør det i form av minimale gester.
Verken han eller Ine F. Jansen fortjener tyn for jobben de gjør som Jens og Merete, paret som arver hus.
Heller ikke Anne Marit Jacobsen som den ikke helt vatrede moren hans.
Det er totalen av manuset som er for tynt.
| 0
|
501989
|
Førsteklasses bergenskrim
Den tredje kriminalromanen med BA-journalist Alice Bratt er jordnær, troverdig og intenst uhyggelig.
Barnevernet er stadig oppe til diskusjon i mediene, og ofte i form av kritikk mot etaten.
Historier om maktmisbruk er mange, det samme er fortellinger om vedtak med fatale konsekvenser.
De som sjelden tar ordet er barnevernet selv, naturlig nok, siden de er bundet av taushetsplikt.
Men i den tredje kriminalromanen om BA-journalisten Alice Bratt, «Graven», lar forfatter og tidligere BA-journalist Monika N.
Yndestad barnevernet selv komme til orde.
Det gjør hun ved å la etiske dilemma jeg antar barnevernsarbeidere stadig støter på, spille en sentral rolle i kriminalfortellingen.
De etiske dilemma handler om lojalitet.
Skal man være lojal overfor unge som betror seg og ber om at ting holdes hemmelig?
Eller skal man opprette sak med alt hva det medfører av offentlige inngrep?
Og skal anonyme bekymringsmeldinger følges opp for enhver pris?
Gjennom de tre kriminalfortellingene om Alice Bratt har Monika N.
Yndestad etablert seg som en solid forfatter som kombinerer krim og samfunnskritikk.
Det er krim som vil mer enn å underholde.
I et hverdagslig, jordnært og klisjéfritt språk, og med en uvanlig god observasjonsevne, har Yndestad også denne gang skrevet en uhyggelig og virkelighetsnær fortelling fra bergensområdet.
Plotet er en klassiker, nemlig «ung pike forsvunnet».
I ”Graven" handler det om to forsvinningssaker.
En ung jente ble brått borte i 1993, da Bratt var fersk BA-journalist.
Saken ble aldri oppklart.
I 2010 forsvinner en annen ung jente, og de to forsvinningssakene har enkelte fellestrekk som involverer barnevernet.
Yndestad skriver stedsnært på en måte som forsterker historiens troverdighet.
Ungdom ved Sandsli videregående skole samler inn penger ved Lagunen kjøpesenter.
Livets Ord, senere Credo-kirken på Bønes spiller en sentral rolle, det samme gjør de gamle bunkersene ved Knappenfjellet.
Yndestad drar veksler på egne erfaringer som mangeårig BA-journalist, og det er en fornøyelse å lese om livet i redaksjonen.
Leseren får innblikk i hvordan saker utvikles, og boken inneholder fiktive artikler som kunne stått i hvilken som helst avis.
Litt heroisk på avisens vegne er Yndestad også.
Alice Bratt bedriver så god og undersøkende journalistikk at avisen blir nyhetsledende.
NRK Hordaland leser opp fra BA på luften.
Små stikk til herværende avis, BT, finner vi også.
Mens BA står på, har BT et tvilsomt sponsorsamarbeid pågående med en av byens velgjørere.
I «Graven» har lille BA ingen nyhetskonkurrenter.
Boken får godt frem likhetene mellom kriminaletterforskning og undersøkende journalistikk.
Den gir barnevernet et menneskelig ansikt ved å fremstille enkeltpersoner i etaten med både samvittighet og moral.
Løsningen på mysteriene blir noe påklistret etter min mening, og slutten bryter med den realistiske stilen som ellers dominerer.
Samtidig er det noe befriende med måten boken unngår stereotypiske forestillinger om kvinner og menn, og fordeler djevelskap jevnt mellom kjønnene.
| 1
|
501992
|
Spennende fransk krim
Et snedig plott gjør leseren like paranoid som etterforskeren i en krim full av lidenskap, sjalusi og hevntørst.
TV-serien «Le Bureau» har gitt vind i seilene til fransk populærkultur.
Bernard Miniers andre kriminalroman om politietterforskeren Martin Servaz, «En sang for druknede sjeler», lokker forhåpentlig TV-tittere over til bøkenes verden, så god som den er.
Boken er utmerket oversatt av Christina Revold.
Første bok om Martin Servaz kom på norsk i fjor, og selv om en del av personene går igjen i dette bindet, står historien støtt på egen hånd.
Og som kriminalromaner flest i våre dager, låner også Bernard Manier fortellermåte fra tv-seriers kryssklipping mellom ulike personer og scener.
Dette gir fortellingen fint driv og holder spenningsnivået oppe i mer enn 600 sider.
Et kvalitetskriterium for god krim er at løsningen overrasker leseren, og likevel er logisk.
På side 500 er både etterforsker (og leser) noe oppgitt over sakens utvikling:
«De nærmet seg slett ikke sannheten.
De fjernet seg tvert imot stadig lengre fra den.
Siden etterforskningen startet, hadde de aldri vært så til de grader på villspor som nå.
Hvis da ikke ...
Servaz så tankefullt på de andre.
Hvis han da ikke hadde streifet den uten å være klar over det ...»
Historien begynner i det den vakre lærerinnen Claire Diemar blir funnet druknet i sitt eget badekar.
Hennes unge elev og elsker, Hugo, sitter ruset hjemme hos henne og bures straks inn.
Han blånekter, og sporene på åstedet peker mot ulike gjerningsmenn.
Diemars e-poster er slettet.
En cd med musikk av Mahler sto på i det politiet ankom.
Og hvorfor lå det masse dukker og fløt i Diemars basseng?
Maniers politietterforsker skiller seg fra kriminallitteraturens flokk med forsofne etterforskere med trøblete privatliv.
Hans fortid er langt rikere og mer sammensatt enn det som er vanlig.
Vår egen Varg Veum har enkelte likhetstrekk med Martin Servaz.
Forskjellen er at Servaz en gang planla å bli forfatter og ikke etterforsker.
En gang gikk han på eliteskole i den vesle byen Marsac utenfor Toulouse, som i «En sang for druknede sjeler» spiller en lignende rolle som Oxford gjør i «Morse».
Manier klarer dessuten å gi sine mange personer langt mer psykologisk dybde enn de noe endimensjonale karakterene som ellers opptrer i sjangeren.
Den etter hvert stereotype skikkelsen «gal seriemorder» har fått en overraskende vri i denne kriminalromanen.
Julian Hirtman heter seriemorderen, som var viktig i første bind.
Nå er han rømt fra psykiatrisk sykehus og befinner seg muligens i nærheten.
Paranoiaen til Servaz smitter definitivt over på leseren, ikke minst fordi Manier kan kunsten å kryssklippe mellom scener i avgjørende øyeblikk.
Forfatteren foretar ellers en rekke elegante manøvre for å villede politi og leser.
I tillegg til å være kriminalroman, gir boken en troverdig skildring av sjalusi og misunnelse som ødeleggende drivkrefter mellom kamerater.
Boken er noe omstendelig i begynnelsen og skildringene av lyn, torden og regn blir vel utbrodert.
Men ellers er «En sang for druknede sjeler» en solid og spennende kriminalroman.
| 1
|
501994
|
Bergens beste service
På Colonialen får du rene smaksopplevelser, lokale råvarer og en service som er lukseriøs, personlig og godt timet.
–
Dette er en vin som gjør meg glad, forteller sommelieren med et smil om munnen.
Han har akkurat kommet tilbake til Bergen etter å ha jobbet på den danske Michelin-restauranten Geranium.
Nå står han fremfor oss med en flaske Gran Reserva Rioja i hendene.
Betegnelsen betyr at vinen har fått minst to år på eik og tre år på flaske.
Han skyver forsiktig en filtklut under flaska, og lar den stå på bordet mens vi smaker på vinen.
Den har en solid tyngde.
–
Jeg drakk mye av denne i Spania i sommer, sier han og forteller om fjorårets familieferie.
For en stund tilbake kunne man bestille á la carte retter i hovedrestauranten til Colonialen.
I dag er frittstående retter forbeholdt Matbaren, Colonialens vinbar vegg i vegg med restauranten.
Slik skiller de to konseptene seg fra hverandre.
I hovedrestauranten er det hele eller halve smaksmenyen som gjelder.
Det innebærer en servering på fem eller ti retter.
Måltidet åpner med amuse-bouche, fransk for små appetittvekkere.
En minipai med crème fraîche, røkt bacon og trøffeltang fra Tekslo, er på størrelse med en femmer.
Den spises med to fingre, og er borte på et blunk.
Den rekker å indikere hvilken retning måltidet skal ta.
For smaken er begynnelsen på en serie små serveringer, laget på lokale råvarer fra land og strand.
Den følges opp med flatbrød, kyllinglever og pære, og en grønnkål-snack med soppemulsjon.
De første riktige rettene byr på klassisk norske smaker.
Et delikat, pannestekt kamskjell med strimlet knutekål har fått lov til å beholde skjellet sitt, og ligger som strandet på en saltdyne på fatet.
Lange strimler av knutekål gjør retten vanskelig å spise med skje, men til gjengjeld får vi med oss hele den raffinerte sausen laget på løpstikke, kefir og fermenterte erter.
Retten etterfølges av tre feite makrellbiter.
De ligger side om side med små potetstykker, i en dam av røkt rømme.
Retten er tradisjonell i smakene, men kreativ i utformingen, der sprø filodeig farget med blekksprutblekk skjuler kjernen.
Både kamskjellet og makrellretten kombineres med syrefriske hvitviner, eller alkoholfri kombucha laget på humle og grønn te.
Enten du velger med eller uten alkohol, er drikkeserveringen gjennomgående variert og spennende.
Til neste rett, hummerravioli, kommer vinkelneren med en nøtteaktig og varm siciliansk hvitvin.
2016-årgangen av Etna Bianco fra vinprodusenten Graci har en blanding av mineralske og tropiske smaker med hvit pepper i bakgrunnen.
Det er en nydelig vin som kler ingrediensene av sitrus og revet hummerrogn.
Servicen ligger et skritt foran hele kvelden.
I det trangen melder seg, står det allerede en person klar og åpner døren inn til toalettet.
Når servitøren skimter at min bedre halvdel stjeler en slurk av glasset mitt, er hun der med en gang.
–
Har du lyst på et glass med kullsyrevann, du også?
Servicen er skremmende velkalkulert og deilig luksuriøs.
Og alle rettene kommer i et behagelig tempo.
Byfjellslammet er antagelig kveldens mest kortreist råvare.
Et stort kjøttstykke serveres med en salt, krydret lammepølse, brent rosenkål og brent knutekål, syltet kålrot og en enkel gnocchi.
Sammensetningen er variert og spennende, men retten er porsjonert litt ujevnt.
Kjøttstykket er for stort og tykt, og vipper en ellers harmonisk rett av pinnen.
Menyens mest sammensatte retter er jordskokk med østersemulsjon og kyllingkraft, og en stilren tallerken med torsk, selleri og tang.
Her trekker smakene i samme retning og integreres i hverandre, slik at summen blir mer enn delene.
Som avslutning på kvelden henter sommelieren frem et lite bord.
Han brygger en grønn kinesisk te, som blir servert i forvarmede glass, sammen med en te-is og finske pinner.
Serveringen er et spennende møte mellom varmt og kaldt, der isen forsterker smakene i teen.
Den asiatiskinspirerte retten oppsummerer det Colonialen gjør aller best:
De gir rene smaksopplevelser som ser enkle ut, men som skjuler en enorm detaljrikdom.
Servicen på Colonialen har alltid vært prikkfri, men nå har den også blitt mer personlig.
Det beriker den elegante matopplevelsen.
Full meny med vin koster 500 kr mer her enn på Restaurant Bare.
Selv om det svir i lommeboken, er opplevelsen vel verdt pengene.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
501995
|
«Black Panther» er rikere enn «en vanlig» superheltfilm
Filmen har en brodd som har manglet i sjangeren siden «The Dark Knight Rises»
Med «Black Panther» får vi mer enn bare et etterlengtet afrikansk tilskudd til superhelter på kino:
Vi får oppleve en brodd som har manglet i sjangeren siden «The Dark Knight Rises».
For selv om hovedingrediensene her er slåssing, humor, kule spesialeffekter og et virvar av lyder, er «Black Panther» overraskende moden i sin utforskning av sammensatte problemer.
Trolig var det en del av planen, fordi regi- og manusjobben ble gitt til Ryan Coogler.
Denne unge afroamerikanske filmskaperen beviste for alvor at han hadde evnen til å lage smart underholdning med den subtile boksefilmen «Creed» (2015) og den bitre filmen «Fruitvale Station» (2013).
I begge disse har den lovende skuespilleren Michael B. Jordan hovedrollen, og Jordan har også en sentral rolle i «Black Panther» som amerikanske «Killmonger».
Han er uenig i hvordan monarkiet Wakanda (hvor filmen i stor grad foregår) styres, og prøver å destabilisere den afrikanske nasjonen.
Skjønt, Wakanda er ikke en hvilken som helst nasjon.
Det fiktive landet har en spesiell plass i superheltuniverset til selskapet Marvel og en populær plass i «afrofuturismen»; en kunstretning hvor afrikansk historie blandes med science fiction, og som er ment å være en motvekt til hvordan Afrika vanligvis omtales og forestilles i fiksjon.
Tegneseriene som filmen er basert på er forfattet av tungvektere som Roxane Gay og Ta-Nehisi Coates.
Sistnevnte er i dag en verdensberømt essayist og ble oversatt til norsk («Mellom verden og meg»).
Men den intellektuelle tyngden hindrer ikke «Black Panther» i å være en film det er lett å like.
Filmen introduserer nasjonen og rollefigurene på en uanstrengt måte i det vi møter T’Challa (Chadwick Boseman) og hans familie.
«Black Panther» starter med at han arver tronen etter farens død, og møter de politiske forpliktelsene som venter i et land som har valgt å holde sin rikdom skjult for omverdenen.
Komplikasjonen er at Ulysses Klaw (Andy Serkis) kjenner til landets hemmeligheter, og sammen med nevnte Killmonger setter de to i gang et komplott som vil utfordre T’Challa og den skjøre politiske alliansen han er ansvarlig for.
Filmen tar seg tid før (kom)plottet sparkes helt i gang:
Det er som om filmskaperne frydes over muligheten til å forestille seg et afrikansk land uberørt av voldelige kolonimakter, og viser derfor heller frem landets særegenhet.
Og hvorfor skal de ikke det?
Wakanda har en herlig fargepalett, med pastell, brunt og lilla, men også med avansert, kald teknologi.
Filmens produksjonsdesign er merkverdig nok til å kunne nytes i seg selv.
Men filmen har en emosjonelt engasjerende fortelling – og en relasjon med den virkelige verdenen som publikum befinner seg i.
«Black Panther» tar et dristig valg når Killmongers motivasjon og hevnlyst viser seg å være enkelt å identifisere seg med.
Det er en vågal strategi i en fortelling at «skurken» er den rollefiguren som ligner mest på en person fra den virkelige verden.
Han er en outsider blant krigere og ledere, og han er den slemme i en film som handler om at det å være god er vanskelig.
Dette er noe rikere enn «en vanlig» superheltfilm.
Fordi «Black Panther» handler om mer enn det å være heltemodig, og mer enn om lederskap.
Den handler også om at det å regjere krever modenhet.
«Black Panther» er kanskje en superheltfilm for hele familien, men i sin fantasering om en alternativ verden, og i sin fortelling om det å gjøre seg fortjent til makt, er «Black Panther» en film som ønsker modenhet fra sitt publikum.
Også dette var etterlengtet:
En film som ser heltemot i sitt publikum.
| 1
|
501996
|
Velkommen tilbake, «Unge lovende»!
Hvorfor er denne serien så bra?
Fordi den hele tiden føles som ekte liv.
Det lød et samstemmig hurrarop fra seere og anmeldere da første sesong av «Unge lovende» kom i 2015.
Andre sesong fulgte godt opp.
Nå er tredje sesong her, og for min del kan historien om Elise, Alex og Nenne bare fortsette og fortsette.
Så glad er jeg blitt i disse jentene.
Litt paradoksalt er det jo, all den tid serien ikke er myntet på en dame som kunne vært moren deres.
Hjernen bak, Siri Seljeseth, fikk ideen fordi hun ikke fant noe på TV som hun kunne identifisere seg med.
At et generasjonsportrett likevel treffer så bredt, sier mye om kvaliteten.
For å rekapitulere litt fra foregående sesong:
Elise (Siri Seljeseth) forlot stand up-scenen til fordel for (forsøksvis) jobbing med TV.
Nenne (Gine Cornelia Pedersen) ga ut romanen sin, og slet i forholdet til Leo (Benjamin Helstad) – et klæssetryne (unnskyld meg) av en kjæreste.
Alex (Alexandra Gjerpen) dro til New York for å prøve lykken som skuespiller der.
Tredje sesong går inn i livene deres et halvt år senere.
New York viser seg som et ensomt åsted for endeløse prøvespillinger som ikke fører noe sted.
Elise er i gang med å utvikle en humoristisk liksomdokumentar om livet som stand up-er, noe som bringer henne i nærkontakt med den svenske komikeren Katinka (Bianca Kronlöf).
Nenne gjør litterær suksess, men sliter fortsatt i kjæresteforholdet, som er alt annet enn godt for henne.
Fortsatt handler det om hvor stor avstanden kan være mellom kreative drømmer og beiske realiteter, om selvfølelse som ikke alltid står i forhold til resultater og forventninger, og om den vanskelig håndterbare kjærligheten.
Vi får med andre ord mer av det samme, men hva gjør det når det er så bra?
Serieskaperne har funnet den perfekte balansen mellom humor og sårhet, oppturer og pinligheter, enerverende småprat og de vanskelige ordene som betyr noe, trassig energi og erkjennelsen av at voksenlivet stadig rykker nærmere.
Det gir denne sesongen et litt større alvor, og en følelse av at enda mer står på spill.
Men det går ikke på bekostning av det genuint morsomme.
Det gjør også at serien holder fast ved sitt tvisynte, men skarpe blikk på underholdningsbransjen Elise og Alex sikter seg inn på.
Manusforfatterne Siri Seljeset og Mads Løken viser i det hele tatt en fabelaktig evne til å observere situasjoner og sosiale relasjoner, og å omforme dem til drama og komikk.
Av og til resulterer det i pute-TV, men like ofte i identifikasjon og gjenkjennelse – gjerne i samme scene, selv om man ikke nødvendigvis har vært i akkurat den situasjonen selv.
Nok en gang viser regissørene Eirik Svensson og Patrik Syversen hvilken heldig hånd de har med filmer og serier om ungdom og unge voksne.
Manus er strålende, men ville neppe båret like sterkt om det ikke var for skuespill i toppklasse.
Siri Seljeseth, Alexandra Gjerpen og Gine Cornelia Pedersen har alle tre den unike evnen til å manøvrere perfekt mellom komisk timing og nakne emosjoner, uten at det en eneste gang oppleves «spilt».
Alt av nærvær og autentisitet er på plass.
Ikke en eneste replikk kjennes påtatt eller feil.
At de tre fiktive figurene låner trekk fra skuespillernes egne liv, bidrar også.
Men først og fremst greier de å spille frem en opplevelse av at dette dreier seg om ekte liv og erfaring.
Det er også grunnen til at serien når langt ut over aldersgruppen den opprinnelig siktet seg inn på.
Og har du ennå ikke sett den, ligger de to foregående sesongene ute på NRKs nett-TV.
| 1
|
501997
|
Skjønnhet møter grusomhet i «Sweet Country»
Rasistisk forakt og fornedrelse spilles ut i et storslått, australsk landskap.
Åpningsbildet er ikke subtilt, men det er talende.
En gryte med sydende væske.
En stor neve svart pulver helles i, så en neve hvitt.
Gryten kan stå på et leirbål, det som koker stadig heftigere kan være kaffe.
Uansett er symbolikken åpenbar.
Warwick Thorntons australske western tar oss med til de nordlige territoriene.
I Europa ligger første verdenskrig et par år tilbake i tid.
Harry March sloss ved Vestfronten.
Om han nå er tilbake i gamlelandet, eller har emigrert for å få en ny start, vites ikke.
Men han er her, som landeier.
Krigstraumatisert, drikkfeldig – og full av forakt for aboriginene som jobber for hans hvite naboer i bushen.
En av dem er Sam Kelly, som sammen med konen Lizzie jobber for Fred Smith (Sam Neill).
Som sådan er Sam og Lizzie heldigere stilt enn de fleste.
Fred er en fredsæl, dypt religiøs mann som behandler sine ansatte med respekt.
Likevel skal det gå fryktelig galt for Sam.
Spørsmålet er om det finnes rettferdighet skapt for en svart mann i et land der sivilisasjonen knapt er internalisert og koloniseringen fortsatt pågår – på urbefolkningens bekostning.
Tittelen «Sweet Country» spiller på de store og – i de hvites øyne – ubebodde landområdene som ligger fristende til for nybyggere.
Men tittelen kan like gjerne leses ironisk, og filmen kunne like gjerne hett «Nådeløst land».
Det digre landskapet er like vakkert som det er krevende, både å underlegge seg og å ferdes i.
Eller leve i, være seg for nybyggere eller for svarte som er i ferd med å miste sin historie og kultur.
Dette er et aspekt regissør Warwick Thornton, selv aborigin, tar opp på en måte som vekker ubehag langt ut over ubehaget det er å høre en hvit mann omtale svarte som «beholdning».
De herskendes tanker er de herskende tanker, sa Karl Marx, og her får vi se ett aspekt ved det: hvordan den undertrykte tar opp i seg undertrykkerens ideer om egenverdi og rolle.
Slik blir den undertrykte sin egen undertrykker, og et redskap for å holde andre nede og opprettholde herskerens makt.
Som de fleste nyere westernfilmer, skriver også Thorntons seg inn i den revisjonistiske tradisjonen, der perspektiv og sympati ligger hos urbefolkningen, som tradisjonelt var fienden, og hvor nybyggerne ikke er ubetinget helter, men inntar en rekke menneskelige valører.
Thorntons stil er både flytende og abrupt, med innklipp som viser små glimt av hva som har skjedd og hva som skal komme.
Midt i all grusomheten bærer «Sweet Country» i seg en stor, filmatisk skjønnhet og en relevans som strekker seg ut over den historiske betydningen filmen har rent indremedisinsk i Australia.
For man behøver ikke være troende for å låne øre til Freds bibellesning.
Et av de første versene han leser peker direkte mot vår tid, og er fra Salme 8 i Det gamle testamente:
«Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?»
| 1
|
501998
|
Enkelte uvaner er det ingen grunn til å endre på
Solid bergensrap – fra Loddefjord selvfølgelig.
Konsert/hiphop Dårlig Vane Røkeriet, USF
Lars Vaular har reist til Oslo.
A-laget har for lengst lagt inn årene.
Men så lenge vi fremdeles har Dårlig Vane er det likevel ingen fare.
Noe trioen fra Loddefjord grundig beviser på USF fredag kveld.
I en tid da konserter for dem under 18 hører til sjeldenhetene, (med mindre du er Marcus og Martinus-fan), er det absolutt sympatisk at konserten også er tillatt for den yngre garde.
De må riktignok stå på et eget avgrenset område og det var bare lagt ut 200 billetter.
Men de er til gjengjeld utsolgt.
Utsolgt er det derimot ikke i resten av Røkeriet denne kvelden.
Men mer enn 800 tilhørere er absolutt akseptabelt – vinterferiestart tatt i betraktning.
Og som seg hør og bør er det flere på plakaten denne kvelden.
Først ute er nykommerne i duoen Zeni Bois.
Forholdsvis myke rytmer og stødig nok, men med litt for mye autotune og stemmeforvrengning for undertegnedes smak.
Tretten år gamle MachoMayne har allerede varmet opp for både Cezinando og Kjartan Lauritzen -sin unge alder til tross.
Egentlig heter han Kaj Gripsrud Hjelmeland, og kaller det han driver med for gangsta-rap.
Men med tekster om det å stå på ski og SFO må han absolutt regnes blant de snillere gangsterne i klassen.
Han gjør en solid figur, men mangler nok fremdeles noe av den autoriteten på scenen som kjennetegner den litt eldre garde i gamet.
Men er likevel ikke mer beskjeden enn at han kaster seg ut fra scenen og lar seg bære på publikums armer rundt i salen på den siste låten.
Autoritet er det så visst ingen mangel på hos kveldens hovedattraksjon Dårlig Vane.
Ei heller erfaring.
En av låtene deres har vært med i TV-serien Skam og i fjor vår vant trioen førsteplassen under NRK- Urørt-finalen på Bylarm.
Noe som med tiden har resultert i mer enn seks millioner treff på Spotify for den mest kjente låten «Gikk i bakken».
Det tok da heller ikke mange minuttene å få publikum med på allsang, eller kanskje vi heller skal kalle det allrap.
Låter som «Vetsje bedre», «Fugler i bur» og «71» viser en trio som behersker sin tunge, taktfaste rap til fingerspissene.
At kompet og beaten, for øvrig styrt av assosiert bandmedlem DJ Girson, ikke hører med blant de mest kompliserte spiller liksom ingen rolle.
Desto lettere for publikum å hoppe opp og ned til takten.
For denne gjengen har Røkeriet i sin hule hånd.
Da det blir tilløp til litt knuffing foran scenen, kommer meldingen fra bandet kontant.
– Den som lager trøbbel kan bare glemme å forsøke å komme inn på en rapkonsert i Bergen de nærmeste årene.
Kompisen Angelo Reira blir med på hiten «2 blå», og overtar deretter scenen med en av sine egne låter.
En liten kontrast til Dårlig Vane.
Mykere, mildere og mer melodiøst.
Angelo Reira er forresten klar for årets Bylarm i Oslo i neste uke, og burde absolutt ha muligheter til å hevde seg.
Før trioen fra Loddefjord kommer tilbake og avslutter med den heidundrende signaturlåten «Rett i bakken».
Et svett og slitent publikum holder seg riktignok på bena, men det er bare så vidt.
| 1
|
501999
|
Great News’ debutplate er berusende
Bergensbandet er både fengende og komplekse på debutplaten.
Bergens musikkmiljø har en helt vanvittig evne til å reformere seg, og hver kyndige musiker fungerer som en brikke som kan falle sammen i uendelig mange konstellasjoner.
The Megaphonic Thrifts medlemmer kan spores til en hel rekke andre band som nyter stor suksess, for eksempel.
Enda et eksempel på dette er Great News.
Bandet består av Ole Kristian Einarsen, som blant annet har vært med i verdensmusikkbandet Forza.
Kim Åge Furuhaug er en nomadetrommis som har spilt med alt fra Casiokids til Electric Eye og Lars Vaular.
Og plommen i egget, Even Kjelsby, finner her sin havn som vokalist i trioen.
Selve produksjonen har i følge bandet vært en formende opplevelse, det er et lappeteppe de har stelt i stand helt på egenhånd.
Å realisere det har på en måte vært å realisere seg selv, en måte å gi fingeren til det å la seg hindre av å ikke ha nok penger, feil utstyr eller mangel derpå – å hoppe i det fordi inget annet gir mening.
Sammen har de stått for alle låter, innspilling og produksjon.
Resultatet er komplekst og mangefasettert – samtidig som det er svært umiddelbart.
Great News balanserer på en sofistikert måte mellom nåtid og fortid.
Bandet har en fot plantet i åttitallets eklektiske rock, og tankene sendes til band som New Order og til og med The Police, spesielt på låten «Make Me Feel».
2000-tallets tidlige indiehelter er også tilstede - tenk på band som The Strokes og The Kooks.
«Secrets» er et av platens unektelige høydepunkt, hvor Kjelsby kanskje best får demonstrert sine evner som vokalist.
Hans stemme kan være både kjølig distansert og medrivende, og den har en til dels hypnotiserende egenskap.
Den havner liksom et sted mellom favoritter som Arne Håkon Tjelle fra bergenske Bloody Beach og Soft Ride, og svenske The Embassys Fredrik Lindson.
Det er på platens andre halvdel Great News best får vist frem sitt spesielle detaljefokus.
Rundt hvert et hjørne på en låt dukker det opp uventede vendinger; de introduserer plutselig nye riff og melodier, og lar hver av musikerne få sin tid til å skinne.
Dette gir låtene tekstur så de nesten er til å ta og føle på.
«Told» er en slik låt som forblir uforglemmelig; et sted mellom det fengende og uforuroligende.
Great News er ikke redde for å leke med det cheesy og nostalgiske, som på den dypt melankolske «Untouchable», et sted mellom begravelsesmarsj og rockballade.
De er en annen form for pompøs på «Love Her», en sjarmerende og ukomplisert kjærlighetslåt med dype indierøtter, som en serenade til det lettbeinte.
Det relativt typiske, «den klassiske rockelåten», er et gjeldende motiv på «Wonderfault».
Den dukker opp i flere versjoner, kanskje i størst grad på «You’re Mine», som med sin lettere naive synth trollbinder lytteren.
Den fremkaller gåsehud når Kjelsby hvisker «You’re mine, you’re mine, you’re mine» om og om igjen i mikrofonen, som det perfekte bilde på forelskelsens besettelse og eiersyke.
«It’s Easy» er et annet eksempel på fenomenet; langsomt og gradvis oppbygget, med en stillferdig selvsikkerhet i alt fra den tunge basslinje til trommenes bestemte rytme.
Når det hele forløser seg i et behagelig kaos av bongotrommer og elektrisk gitar er det inget sted man heller vil være.
«Wonderfault» er som lagd for tung rotasjon; den er berusende catchy og likevel fylt av kompleksiteter som får en til å stoppe opp og tenke.
«Wondervault» er ute 16.2.
| 1
|
502001
|
Den nye store popstemmen
Bergenske Halie viser på sin nye singel hvorfor hun snart kan bli artisten «alle» snakker om.
Det neste store, bergenske pophåpet blir etter alt å dømme Hannah Emilie Grung.
Under artistnavnet Halie har hun med den fengende singelen «Echo» (2017) fått oppmerksomhet for sine slående vokalprestasjoner, og det går allerede gjetord om en usedvanlig scenevant artist.
En artist som etter bare fire konserter inntar scenen på «Skavlan», Nordens største talkshow.
Her siktes det mot stjernene.
«Youth» er en trygg låt; den er tilgjengelig nok til å kunne gjøre det stort på kommersielle radiostasjoner, men den har også en skarp nerve som gjør at den skiller seg ut i mengden.
Sammen med låtsnekker og produsent Magnus Skyldstad (Aurora, Anja Elena Viken, Carl Espen) har Halie laget en mektig, nesten drømmeaktig låt om det å fri seg fra alle forventninger og å bare nyte ungdomstiden mens man har den:
Her brytes klassisk popnostalgi mot eventyrlyst og utbrytertrang.
Temaet er velkjent, men akkurat som Sigrid har Halie en god dose fandenivoldskhet i stemmen, noe som gjør at låten stikker litt dypere i hjertet enn den ville gjort med en annen vokalist.
Musikalsk sett låner «Youth» litt fra så vel Eurythmics som Sigrid; versene er forsiktige og nesten nølende, mens refrenget er kraftfullt og kompromissløst.
Den pulserende rytmen gir låten en nesten uimotståelig, dyrisk energi, men dette balanseres fint med den florlette melodien.
Halie og Skylstad har vært smarte nok til å bruke elementer fra klassisk 80-tallspop, EDM og moderne R'n'B, noe som kan gi låten et potensielt bredere nedslagsfelt enn hva mange sammenlignbare artister har fått til på sine debuter.
Et bedre utgangspunkt for en popkarriere kan man neppe be om.
| 1
|
502003
|
Fin musikk og litt rufsete sjarm er ikke nok til å redde «Los Bando»
Når kommer det en norsk barne- og ungdomsfilm som virkelig har ambisjoner om å se flott ut og fortelle en gøy og viktig historie?
I årene like før og like etter 2010 markerte Norge seg som særlig god på filmer for større barn og yngre ungdom.
I tur og orden fikk vi Gunnar Vikenes «Vegas», Anne Sewitzkys «Jørgen + Anne = sant» og Arild Andresens «Keeper’n til Liverpool» og «Kompani Orheim».
Filmer som tok sitt publikum alvorlig, også når de ville underholde, og som holdt høy produksjonsmessig standard.
Siste film ut i rekken var Eirik Svenssons «Natt til 17.», selv om den siktet seg inn på litt eldre ungdommer.
Den kom i 2014.
Påfølgende filmer må jeg anstrenge meg for å huske, og husker jeg dem, er det mer eller mindre med et skuldertrekk.
Hvem «Los Bando» sikter seg inn på, er sannelig ikke godt å si.
Gitt at filmen muligens er tenkt for segmentet syv til tretten, og muligens kan tiltrekke seg noen fjorten-femtenåringer på grunn av Jonas Hoff Oftebro, snakker vi uansett om en gruppe som er godt vant med godt skrevne serier – her er NRK i front – og dessuten har stort tilfang av særlig amerikansk underholdningsfilm.
Mye av vekslende kvalitet, det skal sies, men produksjonsmessig så solid som man kan få det når man opererer på hollywoodbudsjett.
Det gjør ikke «Los Bando».
Men behøver den av den grunn å se så billig ut?
Og hvor er ambisjonene om å gi sitt publikum en film med trøkk?
Premisset for historien er sånn:
Grim (Tage Johansen Hogness) og Aksel (Jakob Dyrud) spiller i et garasjeband.
Førstnevnte er trommis, sistnevnte gudbenådet gitarist og elendig vokalist – noe Grim fikser digitalt på demoen.
Men det gjør dem ubrukelige som liveband.
Nå er de plukket ut til NM i rock i Tromsø.
Mest fordi Aksel ser det som en mulighet til endelig å få Linda, klassens femme fatale, på kroken.
Så må de også komme seg til Tromsø.
Løsningen blir Martin (Oftebro), som ser sitt snitt til å komme unna nok en helgejobb på farens bilverksted.
«Los Bando» har tilløp til litt rufsete sjarm, men bare ett originalt grep.
Hun heter Thilda (Tiril Marie Høistad Berger), er ni år, spiller cello, og er dessuten et mobbeoffer som også vil bort og vekk.
Innimellom ser hun ut som en skikkelse hentet fra «Addams Family» eller spøkelsesfilmen «Orphan».
Hun er den eneste som melder seg da Grim og Aksel søker bassist, og hun fungerer glimrende musikalsk.
Hele skikkelsen er ganske odd, men den er odd på en fruktbar og lett uforutsigbar måte filmen kunne trukket enda større veksler på.
Dette er den andre norske landeveisfilmen på kort tid.
Henrik M. Dahlsbakkens «Rett vest» kom i januar, og i den forbindelse etterlyste jeg flere av sorten.
Slik sett burde «Los Bando» være godt nytt.
Problemet er at de ulike stedene aldri blir annet enn tilfeldige tablåer i forbifarten.
Man aner stort sett ikke hvor reisefølget er, og i den grad gjengen stopper opp og stedet får en slags betydning, er det bebodd av karikaturer.
Bygdefolk er ikke de eneste som karikeres.
Grims foreldre på randen av skilsmisse er skåret ut i papp, Ingar Helge Gimles lensmann likens.
Og Martins pappa, spilt av Nils Ole Oftebro.
Og Martins bror, spilt av Frank Kjosås.
Han gjøres til en gladkristen med aggresjonsproblemer, men har ikke annen funksjon enn å være leverandør av en bobil som Martin forvandler til bandbil, og av beroligende piller som spiller en rolle i en scene som aldri blir så underholdende som den sikkert var tenkt.
Selv om de unge hovedrolleinnehaverne har mye sjarm, mangler «Los Bando» snerten som trengs for å bli en velfungerende komedie.
Filmen greier heller ikke å balansere slapstick-komikk med de mer alvorlige undertonene.
Budskapet filmen vil formidle, er at man skal følge drømmen, og at foreldre ikke har noen rett til å tre egne forventninger og krav nedover ørene på avkommet.
Det er ikke spesielt originalt, og formidles ikke med dypføltheten som trengs for å skape ekte feelgood.
Da hjelper det ikke at Motorpshycos «Feel» spiller en ganske sentral rolle.
Det er forsonende, men ikke nok.
| 0
|
502004
|
God mat og drikke i kunstneriske omgivelser
Lunsjen på Landmark er som skapt for å dele.
Her får du internasjonale småretter i en kunstnerisk setting.
Inne på Landmark pumper bergensk rap fra høyttalerne.
Den lange, hvite veggen er dekorert med en livestrømming av det yrende bylivet rundt Smålungeren.
På den måten går du ikke glipp av noe mens du trekker inn for å spise lunsj.
Inne i kafeen er bare halvparten av bordene fylt.
Det gir en roligere atmosfære enn hva for eksempel Smakverket og Amalies Hage ofte byr på rundt lunsjtider.
Likevel har både kopper og kar allerede rukket å hope seg opp i vinduskarmen.
Teamet som driver kafeen på Landmark er en godt sammensatt gjeng med lang erfaring.
Jan Richter Lorentzen eier og driver kaffebarene Kaffemisjonen og Blom.
Og kjærligheten for gode kaffebønner har han tatt med seg videre inn i baren på Landmark.
Her tilbys både brasilianske og kenyanske kaffebønner med ulike typer håndbrygget filterkaffe.
Som en del av Bergen Kunsthall, følger kafeen åpningstidene til museet.
Kjøkkenet tilbereder varmretter fra 11-16, mens kafeen holder åpent frem til klokken 17.
Kjøkkensjef Torjus Raknes har blant annet med seg erfaring fra den vestnorske tapasbaren Bare Vestland.
Men på Landmark har maten fått en mer internasjonal vri.
Her kan du blant annet velge mellom bergensk panert pale, marokkansk gryte og falafel fra Midtøsten.
Men det vet du ikke før du får snakket med personalet.
For rettene omtales med enkle ord som: Greens, meat, fish.
Alle rettene er relativt små, og egner seg egentlig best som deleretter der man kombinerer flere.
– Grønnsakene fermenterer vi her på huset, forteller vinkelneren om grønnsaksretten, som i dag er koreansk kimchi.
Det er en overraskende sterk miks av kål, chili, purreløk og rotgrønnsaker, som river god i munnen.
Dagens kjøttrett er egentlig tartar av nyretapp, men siden kjøkkenet er tom for kjøttypen, får vi i stedet en vri laget på entrecôte.
Kjøttet serveres med majones, rogn og hele kapers, som smelter fint sammen.
Fatet kjøttet serveres på, er pyntet med den gamle logoen til gourmetrestauranten Villa Amorini, som pleide å holde til her.
Navnet ble senere videreført til en av byens legendariske klubber.
–
Jeg vil at folk skal drikke, forteller Niklas Kleppe med entusiasme.
Den tatoverte bergenseren har et målrettet fokus på naturvin, og deler raust av både kunnskap og vin.
Prispåslaget er nemlig forholdsvis lavt.
Han fisker frem en vin fra Rémi Poujol, med et navn som betyr «tiden gjør alt».
Her tilsetter ikke produsenten noe, og tar heller ikke noe fra.
Han lar bare tiden jobbe.
Vinen kler godt den sterke kimchien, som trenger en del sødme.
De portugisiske klippfiskbollene med potet – bolhinos – er saftige, varme og myke, og serveres med chilimajones.
Det er en deilig og smaksrik rett, men størrelsesmessig holder den ikke som lunsjrett alene.
Den kan gjerne kombineres med dagens grønne, eller – hvis du er veldig sulten – med shakshuka på siden.
Det er en tomatbasert suppe med paprika, chili og et posjert egg.
Alle rettene serveres med surdeigsbrød og smør.
80-tallsklassikeren panert pale kommer med en syrlig, kremet saus laget på sjalottløk, kapers og gressløk.
Sausen kunne det gjerne vært dobbelt så mye av.
For selv om den er salt, er den avhengighetsskapende.
På menyen finnes det også noen småmatalternativ, som yoghurt, gulrotkake og croissant.
–
Det gikk mye smoothies de morgenene vi arrangerte Klubb Frokost, sier daglig leder Mats Kornerud, mens han forteller om konseptet som dro alt fra bestemødre med barnebarn til rave-entusiaster som ønsket en dans før soloppgang.
Han er ikke fremmed for at det blir flere slike event fremover, i tillegg til matkonseptet Etepub.
Det arrangeres jevnlig, på kveldstid, med skiftende matkonsept som vinger og vin, lutefisk og krabbelag.
Maten på Landmark beveger seg mellom flere land og er gjennomtrengende ujålete.
Menyene er skitne og lokalene litt rufsete, men god mat og drikke veier opp.
Dette er et herlig sted å spise lunsj.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
502005
|
«Far» er en nyansert fortelling om kjærlighet og sykdom
Stig Amdams portrett av demente André vekker både medynk, empati og irritasjon.
Demens er tematikken i Florian Zellers stykke «Far» fra 2012, som nå har norgespremiere på Den Nationale Scene.
Det er ikke lenge siden Frode Gryttens «Albert og Anna» ble spilt samme sted, et stykke som også handlet om hvordan det er ikke å huske lenger, når sykdommen spiser en opp innvendig, og ødelegger relasjonene man er i.
Stig Amdam spiller André.
En ingeniør som en gang hadde kontroll på alt.
Nå tror han både at han har jobbet på sirkus og kan steppe.
En streng familiefar som plutselig alltid glemmer hvor klokken er.
Så begynner han å glemme hvor datteren er, før han til slutt også glemmer seg selv.
Kamilla Grønli Hartvig spiller Anne, som setter sitt liv på vent for faren.
Som takk får hun bare mistenksomhet igjen, og en far som helst skulle ønske den andre datteren var der isteden.
Dette er kanskje det vondeste, men også viktigste aspektet ved forestillingen.
Hva slags ansvar har barn for foreldrene når de blir syke?
Og spesielt når det handler om foreldre som man kanskje aldri har hatt et nært forhold til.
Scenebildet på Teaterkjelleren er sparsomt innredet.
Rekvisittene er få, og litt etter litt ribbes også disse bort.
Det er et bord og noen stoler som flyttes rundt (litt for mye til at jeg blir helt klok på hvorfor) og seks svære rammer, eller grinder som deler inn scenen.
De gir rommene tidvis følelsen av å være fengsel, som jo treffende matcher Andrés følelser, men likevel gir et litt rotete preg når de skyves frem og tilbake.
I første scene er det bursdagsfeiring for far.
Alle kikker spent bort på ham, og nærmest tripper rundt ham før et brudd skjer, og hverdagen er i gang.
Det å skulle ta imot hjelp når man er syk (og spesielt når man ikke vet man er syk) er vanskelig for mange, og utgangspunktet for gnisningene mellom far og datter i forestillingen.
Teksten er skrevet med utgangspunkt i farens forvirring i sitt eget liv, men gir også innsikt i hvordan det er å være pårørende.
Forvirringen han opplever om hva som er fortid og nåtid, og hvem som er hvem på scenen, tar publikum del i.
Vi er med på å nøste opp trådene og vi vet, som ham, hele tiden ikke alt.
I tillegg er det lagt inn noen fascinerende (nifse) snubletråder, som egentlig kunne fått enda større plass.
Noen ganger er vi like forvirret som ham.
Amdam gir liv til en person det er lett å forstå seg på, han lar oss få masse empati med karakteren, samtidig som han også får frem en nådeløs hardhet.
Han gir oss glimt av den han var, i kontrast til den han er nå og kommer til å bli.
Med få, men svært velfungerende endringer i kostymet hans, opplever vi en mann stadig mer i fritt fall.
Vi liker ham hele tiden, men forstår også hvorfor noen er rasende på ham.
Hartvig spiller, som i «Glassmenasjeriet», rollen som en altoppofrende, pliktoppfyllende og flink jente.
Hun har et behersket kroppsspråk, armene ofte rett ned, og mens faren ofte har hjertet utenpå skjorten, prøver hun først og fremst å tenke fornuftig.
De to uttrykkene kler hverandre.
Llikevel må jeg si at jeg gleder meg til å se henne i noen helt andre roller.
Marianne Nielsen, Jonatan Filip, Kim Gøran Olsen og Reny M. G. Folgerø spiller alle mindre, men solide roller, som pårørende og helsepersonell som bidrar til å få frem ulike personlighetstrekk ved faren og sykdomsbildet.
Mot slutten av forestillingen males dramatikken ut med vel bred pensel, men likevel er «Far» er en nyansert fortelling om tålmodighet og kjærlighet, sykdom og maktesløshet, og om grensesetting.
| 1
|
502007
|
Et fantastisk eventyr om kjærlighet og empati
Det er ikke tilfeldig at «The Shape of Water» er nominert til hele tretten Oscar-statuetter.
Kanskje kommer det noe godt ut av Donald Trumps inntreden på den politiske arenaen.
Hollywood har i hvert fall sparket i gang et knippe filmer som kan sees som svar på presidentens retorikk.
Et eksempel er animasjonsfilmen «Coco», som hyller mexicansk kultur.
Et annet er Steven Spielbergs «The Post», som belyser pressefrihet og -uavhengighet.
Å komme opp med en episk, romantisk fabel er likevel en av de mer overraskende måtene å lage politisk film på.
Men det er akkurat hva Guillermo del Toro gjør.
Vi befinner oss i Baltimore i 1962, og det er ikke tilfeldig.
USA fører krig i Vietnam, mellom Sovjet og USA er det kald krig.
Svarte borgerrettsforkjemper har tatt opp kampen mot undertrykking.
Homofile er rettighetsløse.
Det er et tiår der frykt, mistenksomhet og fiendtlighet rår, en tid der det på begge sider av de politiske og ideologiske skillelinjene handler om «dem» og «oss».
Altså en tid ikke ulik vår egen.
På en hemmelig base kommer det en dag inn et kreatur, en fiskeliknende skapning som av politiske og strategiske årsaker underlegges torturliknende eksperimenter, anført av en sadistisk militær ved navn Richard Strickland (Michael Shannon på sitt mest demoniske).
Den eneste som fatter human interesse for skapningen er Elisa (Sally Hawkins), som sammen med Zelda (Octavia Spencer) jobber som rengjører på basen.
Zelda er farget, Elisa stum.
Hun er også filmens hovedperson og heltinne.
«The Shape of Water» kan sees som en politisert, feministisk voksenutgave av eventyret om skjønnheten og udyret.
Forskjellen er at vi her ikke har å gjøre med en opphøyd prinsesse, men med en helt vanlig kvinne som vet noe om hva det vil si å ikke bli sett, hørt og forstått.
Det er heller ikke tilfeldig at hennes nære venn og nabo Giles (Richard Jenkins) er homofil, og på papiret kan alle disse elementene virke lite subtile.
Men nå er vi ved det fantastiske.
For selv om «The Shape of Water» er særdeles enkel å tolke, greier del Toro å skape god, gammeldags filmmagi.
Han velter seg hemningsløst i alt hva tidsepoken og fabelformen gir av muligheter, fra dobbeltagenter, romfartskappløp, reklameestetikk og pastisjer fra b-filmer, like ned til de karakteristiske brosjene Elisa og Zelda bærer på kåpeslagene.
(Kostymedesigner Luis Sequeira er blant de oscarnominerte).
Brokker av klassiske filmer siver inn i handlingen via TV-skjermen og kinoen i første etasje i bygningen Elisa bor i.
For jammen santen er dette også en musikal, om ikke av sorten der skuespillerne uavlatelig bryter ut i sang og dans.
Det skjer små danseopptrinn, og i en vidunderlig sekvens går filmen over i svart/hvitt og sender ut en ektefølt og i dobbelt forstand kjærlighetsfylt hommage både til – nettopp – «Skjønnheten og udyret», og til Hollywoods klassiske, gylne musikaler.
Scenen er det mest slående eksempelet på de lekende frihetene del Toro har tatt seg i arbeidet med dette eventyret.
Men filmen springer også ut av et uttalt behov for å forkynne kjærlighetens, empatiens og solidaritetens nødvendighet.
Resultatet er en film som trass i flere brutale tilsnitt renner over av ømhet, er full av underfundig humor, og som visuelt er et skattkammer av lekre detaljer og effekter.
Danske Dan Laustsens kamera flyter av og til av gårde som om det drev på vann, et element filmen ellers er fylt av.
Han er oscarnominert, han også.
Selv kan jeg ikke huske å ha sett Sally Hawkins så god på årevis.
Rollen er krevende, ikke bare fordi hun spiller stum og filmen stilisert på en måte som langt på vei umuliggjør en naturalistisk spillestil.
Det skyldes like mye det på sett og vis grensesprengende samspillet med skapningen Doug Jones gestalter.
Også det en krevende, ordløs rolle.
«The Shape of Water» krever vilje til å hengi seg til fabelens drømmeaktige sfære, og en viss svakhet for søt romantikk.
Er du der, er det bare å gå på kino og bli lykkelig.
| 1
|
502009
|
Versjonen av «Peer Gynt» er verdt hele platen
Dirigent Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester lykkes med sin nye Grieg-innspilling.
Samarbeidet mellom Bergen Filharmoniske Orkester, sjefdirigent Edward Gardner og plateselskapet Chandos har etter hvert gitt oss mange fine plater.
I dag kommer enda en.
Denne gang gjelder det Edvard Grieg – klaverkonserten hans pluss scenemusikken til Henrik Ibsens «Peer Gynt».
Nå er det jo ikke slik at det mangler plater med disse verkene – i nettbutikkene kan du for tiden velge mellom to-tre hundre forskjellige innspillinger av hver.
Men det er selvsagt noe ekstra spesielt når Griegs eget orkester tar for seg denne musikken.
BFO bærer på en tolkningstradisjon som er blitt formidlet via generasjoner av musikere.
Og en skjønner godt at Edward Gardner har hatt lyst til å arbeide med Grieg og dra nytte av orkestrets spesielle erfaringer.
Men Gardner selv har også noe å tilføye musikken.
Spesielt får han «Peer Gynt» til å blomstre skikkelig opp.
Grieg skrev om lag 25 kortere og lengre stykker scenemusikk beregnet til å farge og illustrere handlingen i Ibsens dramatiske dikt.
Senere konstruerte han to suiter av de mest populære stykkene, og det er disse suitene vi oftest hører i dag.
Gardner og BFO går en annen vei.
De spiller stykkene i den opprinnelige rekkefølgen – ikke all musikken riktignok, men et utvalg som er stort nok til at du kan følge Ibsens fortelling.
Du merker den dramatiske spenningen, de brå skiftene i følelser og stemninger.
Og alt dette blir formidlet med musikalske midler.
Det er pangstart med fullt orkester og skarpe rytmiske markeringer.
Vi er på bryllup.
Vi hører bruddstykker av en melodi som peker fremover mot Solveigs sorgfylte sang i fjerde akt.
Håkon Høgemo trer frem i lydbildet og spiller en halling og en springar på hardingfelen sin.
Og så er vi i gang – i gang med å bla oss gjennom en musikalsk bildebok der nasjonalromantikk og norske folketoner brytes med kolorerte «orientalske» tablåer.
Musikken er fra 1800-tallet, men tolkningen er nåtidig – sprek, skarp, med hvasse kast i blåserne og store, lengselsfulle sukk i strykerne.
Og så har Gardner og BFO fått med seg flere forskjellige veltrimmede kor og et stjernelag av solister.
Det er klang av Wagners Rhindøtre når sopranene Lise Davidsen, Ann-Helen Moen og Victoria Nava smeller til i rollene som kåte seterjenter.
Lise Davidsen fortsetter Wagner-assosiasjonene i en mørk, demonisk tolkning av arabiske Anitras sang, og Ann-Helen Moen er en rørende og gripende Solveig.
Johannes Weisser har noe mindre å synge på i rollen som Peer Gynt, men han gir en fin versjon av Peers serenade.
Gardner og BFOs versjon av Peer Gynt er fargesprakende og kraftfull.
Og den kommer først på platen – noe som kanskje er med til å få det etterfølgende verket, Griegs klaverkonsert, til å virke noe blekt.
Franske Jean-Efflam Bavouzet spiller solostemmen presist og profesjonelt med god sans for de mer lyriske delene.
Og BFO og Gardner følger ham opp, sobert og effektivt.
Men som helhet virker fremføringen litt tam og uengasjert.
Du får aldri inntrykket av at det er noe viktig på spill her.
| 1
|
502010
|
Aksel Hennie har ingen sjans i denne bomturen av en Netflix-film
Filmen «The Cloverfield Paradox» holder ikke mål.
Var det derfor den ble sluppet som en «overraskelse»?
Det sies at overraskelser aldri bør komme uventet og «The Cloverfield Paradox» er en svært uventet en.
Samt et spektakulært stunt fra Netflix sin side:
Helt ut av det blå har strømmetjenesten sluppet en science fiction-film med et budsjett på 310 millioner kroner.
For da litt over 100 millioner amerikanere fulgte med på «Super Bowl» i helgen, annonserte Netflix, i en reklamepause, at en ny, påkostet film ventet på dem etter at kampen var ferdig.
Og ikke nok med det:
Filmen er et nytt innslag i det smått populære konseptet «Cloverfield» — et univers skapt av J.J. Abrams hvor science fiction blandes med thriller-sjangeren.
Dette er en oppsiktsvekkende måte å bruke så mye penger på.
Men filmen bør også være god.
Dessverre er «The Cloverfield Paradox» en bomtur av dimensjoner.
Filmen sløser vekk et spennende premiss og den sløser vekk gode skuespillere.
Best av dem alle er Gugu Mbatha-Raw i rollen som astronauten Ava, som sørger etter å ha mistet de to barna sine.
Hun jobber i et internasjonalt team ved en romstasjon hvor de utvikler en eksperimentell energikilde som skal løse fremtidens energikrise på jorden.
Mange land samarbeider om denne nyskapende teknologien, men når en avansert generator aktiveres, går det galt:
Romstasjonen havner i et parallelt univers.
I dette nye universet oppdager Ava at barna hennes fortsatt lever — en emosjonell oppdagelse som får filmen til å høres bedre ut enn den er.
Problemet er at «The Cloverfield Paradox» i tillegg presser inn mange flere premiss.
Som for eksempel at samarbeidslandene er i konflikt med hverandre — noe som uttrykkes i filmen gjennom overdreven mistillit mellom astronautene ved romstasjonen.
En av dem er russer — spilt av norske Aksel Hennie — som er så karikert at han hadde passet bedre inn i en gammel James Bond-film enn i denne filmens univers.
Skjønt, det er jo flere univers i «The Cloverfield Paradox».
Men det er likevel ingen unnskyldning for et filmspråk og skuespill som er såpass sprikende og varierende at det både er slitsomt å henge med og vanskelig å tro på situasjonene som oppstår.
Aksel Hennie er ingen dårlig skuespiller, men i en film hvor selv veldig flinke skuespillere som David Oyelowo og Elizabeth Debicki ikke klarer å fremstå overbevisende, har Hennie ingen sjans.
Er det regissør Julius Onah sin feil at dette gikk dårlig?
Kanskje, kanskje ikke.
Store deler av filmen — spesielt siste tredjedel — virker påklistret i etterkant.
Noen av sekvensene er «landskapsbilder» av universet og romstasjonen, med dialog som åpenbart er spilt inn i ettertid: et tegn på at handlingen er blitt gjort om etter at innspillingen ble ferdig.
Med så mye penger involvert er det lett å se for seg at noen andre enn regissøren har ansvaret for dette.
Og for at filmen endte opp som et stunt for verdens største strømmetjeneste.
«The Cloverfield Paradox» er ikke en kinofilm.
I stedet er det en dårlig Netflix-film hvor lanseringsmetoden tåkelegger at det kunstneriske resultatet ikke holder mål.
Filmen er som en klassisk «videobutikkfilm», som når man i gamle dager tok turen ut til videobutikken og oppdaget en ny science fiction-film man aldri hadde hørt om.
Der noen av skuespillerne er kule, og premisset virker lovende.
Men så leier man den og oppdager at det var en god grunn til at den aldri kom på kino.
| 0
|
502011
|
Treffsikker Robin Hood på scenen i Fyllingsdalen
Fyllingsdalen har gjort Robin Hood til sin egen.
Resultatet er både dramatisk og imponerende.
«Robin Hood» er kanskje ikke det mest kreative valget å sette opp, men når klassikeren nå har fått sin helt egen stil, er det likevel greit.
Fyllingsdalen
Teater har de siste årene blitt stadig mer treffsikker, og denne oppsetningen er intet unntak.
Andreas Roksvåg fra Absence Crew spiller en hissig og spenstig Robin Hood.
Han både danser og synger bra, og får frem karakterens indre raseri godt.
Han lever som lovløs i skogen sammen med gjengen sin.
Han stjeler som kjent fra de rike for å gi til de fattige.
For mens Rikard Løvehjerte er vekke, har hans feige og talentløse bror Prins Johan, spilt av Jørn Kvist, tatt over.
Han får sin lite nådige sheriff, Sturle Igland Bjordal, til å behandle folket hardt og krever høye skatter og truer med mye vold.
Temaene er med andre ord mørke.
Det er snakk om innkreving av skatt, henging og mord.
Scenografien er praktisk og veksler mellom å forestille en landsby og den mørkeste delen av skogen der Hood holder til.
Det er hovedsakelig gangbroer, treverk og tau som utnyttes godt.
Det er flere nivåer og dybder, og scenerommet er både praktisk og visuelt vakkert.
Robin Hood møter sin overkvinne i Marion, obsternasig og røft spilt av Hanne Mellingen.
(Men altså, come on!
Få henne ut av det stramme skinnkorsettet hun spretter rundt i.
Det ser ut som hun ikke får puste.
Dette er virkelig ikke klær som tøffe jenter slåss i.)
Jørn Lavoll og Linn Kathrin Taklo har laget ny musikk til stykket og er en av forestillingens absolutte styrker.
Kanskje jeg er vel sentimentalt anlagt, men lite gir så mye gåsehud som små unger i jordfargede fattigfolk-kostymer som synger om folk, frihet og rettferdighet over en Les Misérables-aktig melodi.
Slåss-scenene er elegante og nærmest løst som en dans.
Og det som nærmest er blitt en vane på Fyllingsdalen Teater; alle de yngste imponerer og har åpenbart talent.
Det som svekker forestillingens helhetsinntrykk, er blandingen mellom humor og alvor, lys og mørke, komikk og tragedie.
All humoren er hovedsakelig kjørt inn i to roller, og i scenene de rollene medvirker, er det virkelig totalt slapstick.
Det matcher for eksempel scenene der Hood drømmer om sin døde søster med en sentimental dans svært dårlig.
Enten er det veldig seriøst eller utrolig, utrolig tullete.
Balansen er fullstendig fraværende.
Forestillingen hadde kledd mer bearbeidelse av de ulike uttrykkene for å få en bedre helhet.
Likevel er altså denne turen inn i den magiske Sherwood-skogen svært severdig.
| 1
|
502012
|
Denne barneboken gjør meg både trist og klok – og litt modigere
Likevel må jeg nok lete før jeg finner det rette barnet å lese denne perlen sammen med.
Selv forlaget synes visst at teksten til poet Synne Lea kan virke i overkant gåtefull.
Innledningsvis lurer lillebror på hva det er med søsteren.
Hun oppfordrer ham til å forestille seg at han bare har en eneste venn han bryr seg om.
Plutselig må vennen flytte til den andre siden av havet.
Til et sted det er umulig å reise på besøk.
I baksideteksten har forlaget allerede gitt forklaringen:
«Du og jeg er en fortelling om å være redd for å miste den du er glad i.»
Det handler om å forsone seg med at bestefars siste reise nærmer seg.
Under barnebarnas rotur med den gamle mannen begynner vi langsomt å ane hva dette tapet kommer til å innebære.
Det er som å ro inn i tilværelsens iboende usikkerhet.
I dypet dirrer et spørsmål uten svar:
Hvordan går det an å klare seg uten den du er mest glad i?
Rundt båten skaper Stian Hole en drømmende reise i tid og rom.
Dødsmasker av skikkelser fra tidligere tider flyter forbi.
Ser jeg et glimt av Virginia Woolf?
Hun minner om Ophelia i et maleri av John Everett Millais.
Trøsten er heldigvis ikke langt unna.
I et fargesprakende korallrev under båten er det plass både til å puste og å leke.
Blant sjøplantene ser jeg en marihøne og en dansende gammel tante fra Holes egen bildebok «Garmanns sommer» (2006).
Også den handler om å grue seg – men da til å begynne på skolen.
«Bestefar synes det hjelper å tenke på natten som den dypeste lommen i den beste buksen han har.»
På stjernehimmelen over den lille robåten mener jeg å kjenne igjen ikoniske motiver: Titanic, Golden gate, Hagia Sofia og Longboat fyr.
Båten får sin lille plass i kulturhistorien og viser nettopp hvor svimlende store sammenhenger vi alle inngår i.
Sprangene mellom de mange stilartene er like svimlende.
Hermelek med verdenskunsten hører til Holes spesialiteter og er sjelden dratt så langt som her.
Veien er kort fra nesten fotografisk gjengitte hender ved årene til surrealistiske fabeldyr fra gamle sjøkart – akkurat som veien er kort fra hverdagens gjøremål til livets store spørsmål:
«Jeg vet godt hvordan jeg skal være alene, jeg vil bare vite hvem som skal være alene sammen med meg.»
Siden boken er ment også for barn, skuffer det likevel at Hole har fylt så mange av bildene med referanser som bare gir gjenklang for voksne.
I hver sin lille båt på det store havet ser jeg både statsminister Neville Chamberlain og filmstjernen Doris Day.
Hvorfor ikke Beyoncé, Mette-Marit og Willy Wonka?
Og er virkelig denne digitale kollasjteknikken så bundet av kildene Hole klipper fra at bestefars plaster må bytte hånd og barten hans forandre lengde underveis?
Det gjelder å finne det rette barnet å lese sammen med.
Akkurat som et underfundig dikt krever «Du og jeg» flere gangers lesing for å komme til sin rett.
Det er som en spiral.
For hver runde når du et nytt nivå av erkjennelse.
«En morgen må jeg øse båten selv».
Det er det lov å grue seg til.
Men «Du og jeg» viser samtidig at er mulig å klare mer enn man tror.
| 1
|
502014
|
Mer opptatt av penisforlengere enn god sex
«Fifty Shades Freed» er som gjennomsnittlig sex:
Verken god eller dårlig.
«Fifty Shades Freed» er tredje film i historien om forholdet mellom Anastasia (Dakota Johnson) og Mr. Grey (Jamie Dornan), og det er den beste til nå.
Men den er ikke særlig mye bedre enn de forrige.
Ikke nok med det:
De som nøt de forrige filmene vil ikke nødvendigvis like denne bedre.
Handlingen er skåret ned til benet og unødvendig dilldall kuttet vekk.
Det som står igjen er en (fortsatt tynn) handling som rører sammen en thrillerfilm om skumle forfølgere med en konservativ fantasi om å ha masse penger uten at noen plager deg.
For hva er det disse filmene og bøkene bruker forestillingsevnen på?
Det er egentlig ikke «BDSM» – altså seksuell aktivitet hvor det å gi eller bli påført fysisk smerte er en ingrediens – og det er ikke engang «hot sex» det fantaseres om her.
I stedet er det rikdom og velstand som dyrkes.
«Fifty Shades Freed» fortsetter der de andre filmene slapp:
Med sportsbiler, privatfly, villaoppkjøp og ferieturer til Aspen (USAs Geilo).
Men «Fifty Shades Freed» har fordelen av å begynne der de fleste eventyr slutter:
Med et bryllup.
Den nye dynamikken mellom Mr. Grey og Anastasia er enklere å tro på fordi et ekteskap er en kontrakt – bokstavelig talt – hvor roller må avklares og ansvar fordeles.
I de forrige filmene var dramaturgien så mangelfull at denne «maktkampen» lignet sosiopati.
«Fifty Shades Freed» har derfor en mer troverdig Mr. Grey:
En usikker mann som kompenserer med å fremstå som playboy.
Og den har en mer troverdig Anastasia:
En ung kvinne som må tenke over sin uavhengighet og identitet, og samtidig rollen som noens kone.
Og klart sex har mye med saken å gjøre.
På bryllupsreisen ønsker hun blant annet å sole seg toppløs på stranden.
Alle andre gjør det, og hva er egentlig problemet?
Mr. Grey protesterer, men hans kontrollbehov blir tilbakevist av Anastasia.
Til tider er «Fifty Shades Freed» overraskende i insisteringen på at kjønnsroller kan fremstå som likeverdige i en patriarkalsk, pengegrisk verden – trolig fordi filmene er laget av en gjeng mennesker som har tenkt på disse spørsmålene med større nysgjerrighet enn hva forfatter E.L. James gjorde i bøkene filmene er basert på.
Filmen har dessuten en genuint god sekvens som krever en setning jeg aldri hadde trodd jeg skulle skrive i en seriøs avis:
Scenen der Anastasia og Mr. Grey bruker en motorisert dildo utvikler seg til et øyeblikk der tillit, ambisjoner, psyke og sex får en psykologisk dybde som serien har manglet til nå.
Budskapet er at det er lavmål å bruke sex med andre mennesker som en forlengelse av ens egne psykologiske problemer.
Men filmen gir Mr. Grey muligheten til å forlenge sin penis:
For i all denne sexpositiviteten er «Fifty Shades Freed» fortsatt et trist eksempel på hvor ukritisk underholdning kan være på hva vi ser på som «det gode liv».
Filmen har ingen sympati eller nysgjerrighet på tjenerne og sikkerhetsvaktene som Anastasia omgir seg med:
Disse menneskene er kun et krydder i hennes (ufortjente) luksus.
Det mest interessante med «Fifty Shades Freed» at filmen viser at Anastasias kamp, mellom egen identitet og en tilværelse som Mr. Grey sin kone, er en kamp mellom et multikulturelt liv «på bakken» og et blankt, kritthvitt liv i sus og dus.
Om hun tar farvel med den kursen hun har staket ut for seg selv, tar hun også farvel med mennesker i mange fasonger og med mange hudfarger.
En tilværelse i et bokforlag der hun kommer i kontakt med mange perspektiv og ideer, men som med Mr. Grey vil være et emosjonelt ensformig liv.
Et interessant spørsmål, og et som bøkene har et ufattelig kjedelig svar på.
| 0
|
502015
|
En av de beste debutplatene på lenge
Bandet Closing Eyes låner fra gamle helter på sin debutplate, men skaper noe helt eget.
Closing Eyes’ «Soft Years» er en av de mest fortreffelige debutene jeg har hørt på lenge.
Bandet er hjertebarnet til Eirik Asker Pettersen, kjent fra band som Maribel og Lovecult, og platen er produsert i samarbeid med orakel og Serena Maneesh-frontmann Emil Nikolaisen.
Hver enkelt låt har liksom en egen historie å fortelle - noe spesifikt og særegent lydmessig.
Her vandres det sømløst mellom sjangere og referanser, med en fabelaktig oppspinnet rød tråd som utgjør deres egen unike, selvsikre stil.
Bandet opererer dog primært innenfor rock, støypop og psych.
Referansene på platen er mange, og man kan helt klart merke Pettersens musikksmak i låtene.
I et intervju med Tidal uttalte han selv at platen er «nesten like mye som en kult kuratert spilleliste som et klassisk album».
Låtene er foret med nikk til indiehelter som Spiritualized og The Pastels.
Skiftene i stemning kan være massive.
Fra luftige og sensuelle «Cyrkles» til den mørke og mystiske «Vivid You», som nærmest er en hommage til det amerikanske bandet The Brian Jonestown Massacre.
Sistnevnte låt er ren rockmagi.
En annen høydare er «Sundazed», som preges av støy og en forførende og uskyldig vokal.
Låten kverner seg ekspansivt fremover og vokser seg liksom større sekund for sekund, før den ender i stilhet.
Det er et intenst øyeblikk som griper oppmerksomheten.
På «Soft Years» går Closing Eyes gjennom et spekter av følelser og sinnstemninger; fra ekstatiske «It’s All Too Much» og bittersøte «Close To Me» til den emosjonelt blytunge «Silent Water».
Resultatet er en drøm av en førsteplate.
Den gir ikke en lyst på «mer» musikk, bare mer tid med det som allerede eksisterer.
| 1
|
502018
|
Real Ones er spennende igjen!
Bergensveteranene våger å tråkke feil på sin nye plate.
Real Ones kan ikke lage dårlige album.
De har det rett og slett ikke i seg.
Bergensbandet er litt for flinke og har litt for god smak til å gå på en skikkelig smell.
Etter 24 år, nesten 1000 konserter over hele verden, ti album og to spellemannpriser, har ikke dette bandet stort mer å bevise.
Problemet er at det har gjort dem litt forutsigbare; Real Ones-utgivelser betyr som regel detaljrik, solid og trivelig musikk med inspirasjon fra øst og vest, nord og sør.
Det er godt og trygt, men ikke alltid så mye mer.
Allerede fra første takt skjønner man at det er noe annerledes ved «Hey Future ...».
Åpningslåten «Hey Junior» starter med smektende eksotiske rytmer, bare i et tydelig datert, elektronisk uttrykk, og med det som meget mulig er en av deres fineste melodilinjer til nå.
Det er som om bandet vever en drøm av 80-talls synthpop, moderne indierock og 70-talls progrock, før de slår oss i bakken med «Back On My Feet», som på uforståelig vis klarer å sause sammen en frekk blanding av calypsoflørt og et refreng som ville passet perfekt inn på Elton Johns «Goodbye Yellow Brick Road» (1973)
Den elegante softrockeren «Not Lost
On Me» føles mest av alt som en enorm ullgenser, som mykt og forsiktig svøper en i ømme, varme toner.
Albumets første, lille nedtur er «Birds of Bergen», en sjarmerende, men fullstendig overflødig låt som med et litt glattere akkompagnement like gjerne kunne vært en typisk Englebert Humperdinck-sviske.
Den lille perlen «Past» roer det hele ned med en underskjønn kombinasjon av americana, norsk folkemusikk og stillehavsromantikk, mens «Easy To Be Loved» er vakker, men litt for pregløs til at man kan elske den.
«One Two Three Four Five Six (Yes Mom)» og «Five Six Seven Eight» er akkurat vakre og innfløkte nok til at de fanger oppmerksomheten, men er til syvende og sist såpass flyktige at det eneste som sitter igjen er en uforskammet fengende melodilinje som muligens har litt vel mye til felles med Kim Larsens «Papirklip».
Heldigvis avslutter bandet på topp:
«Fall Back
On Me» har en melodi som snytt ut av nesen på gamle altenativrockehelter som Blind Melon og The Presidents of The United States of America.
Med litt programmering, et kledelig countrypreg og et artig kor er dette den perfekte avslutningen på et variert, spennende og underholdende album som tør å ta noen sjanser.
«Hey Future …» er et vakkert og spennende album som lar Real Ones vise seg frem fra en ny side, hvor staffasje og intrikate arrangementer og progresjoner har måttet vike en smule for sterke melodier og stemning.
Det gjør dette til et annerledes – og dermed også mer interessant – Real Ones-album.
Plaeten har sine skjønnhetsfeil, men den innehar også en lekenhet av de sjeldne.
| 1
|
502019
|
Alle som vurderer å se «Utøya 22. juli» må tenke seg nøye om.Dette er hard kost.
Erik Poppes rekonstruksjon av terroren er årets vondeste og viktigste film.
For mange vil det aldri være noe riktig tidspunkt å lage film om Utøya på.
Det vil være for tidlig uansett.
Den holdningen skal man skal ha dyp respekt for.
Samtidig er dette et personlig og nasjonalt traume som nødvendigvis må nedfelle seg i kunsten, på ulikt vis.
Erik Poppe er den første som nærmer seg tragedien så direkte.
Filmen foregår i sanntid gjennom de 72 minuttene massakren på øyen varte, pluss en innledende sekvens som bringer oss nær noen av ungdommene, med den fiktive karakteren Kaja i sentrum.
Filmet i ungdommenes øyehøyde og hele tiden tett på Kaja, blir Martin Otterbecks kamera nærmest personifisert.
Mer enn å være en observatør eller flue på veggen er kamera som en vettskremt ungdom som panisk fanger hendelsene, hører skuddene og skrikene, leter etter fluktveier, løper gjennom skogen og langs sjøen, og ved ett tilfelle fanger synet av terroristen i et glimt.
Det er eneste gangen vi ser ham, og jeg nevner det fordi en innvending mot film om 22. juli er at det tjener som plattform for terroristen, eller gir ham oppmerksomhet.
Poppes film gir ham verken ansikt eller oppmerksomhet.
Den viser utelukkende konsekvensene av hans uhyrlige handlinger.
Den viser hva skytevåpen gjør med en kropp.
Men også her er Poppe tilbakeholden.
Filmen viker ikke unna døden, men er mer et hyperrealistisk nærbilde av panikken og angsten, av forvirringen og behovet for å hjelpe, for å ta ansvar, og dilemmaene som oppstår når det å ta ansvar for andre kan bety at man setter seg selv i fare.
Manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen har skrevet manus på bakgrunn av vitneskildringer og fakta, og i nært samarbeid med noen av de overlevende.
Det gir en autentisitet som strekker seg fra reaksjonsmønstre til replikker.
18 år gamle Kaja gestaltes av Andrea Berntzen, en amatørskuespiller som med dette gjør en bemerkelsesverdig filmdebut.
Ikke bare er hun i fokus nærmest hele tiden, rollen og innspillingsform må også ha vært uhyre krevende psykisk og fysisk.
Og hun spiller himmelropende godt.
Er «Utøya 22. juli» en nødvendig film?
Før jeg så den, var jeg i tvil.
Ikke fordi vi ikke trenger filmer som tar for seg en rekke aspekter ved det som hendte.
Mer fordi jeg betvilte at vi trengte en film for å forstå hvilket helvete som utspant seg på Utøya.
Så gjør Poppe dette:
I åpningsscenen lar han Kaja snu seg og si direkte i kamera at «dere kommer aldri til å forstå».
Det tok noen sekunder før jeg forsto at hun snakket i telefonen.
Men replikken har en dobbel funksjon.
Vi som ikke opplevde terroren på nært hold, kan bare forstå til et visst punkt.
Poppe gir oss muligheten til å forstå bare litt mer.
Via lerretet gir han oss angsten nærmest intravenøst.
Dette er 90 minutter med kroppen i helspenn, med kvalmen i halsen.
Det er en film som både fysisk og psykisk er så gjennomborende vond å se, at den påkaller en advarsel.
Det er en film du skal vite på forhånd at du tåler å se.
Og likevel er smerten og sorgen jeg føler i kinosetet bare en brøkdel av virkelighetens.
Jeg er trygg i en kinosal.
Barnet mitt er trygt.
Jeg kan aldri helt forstå.
Det er vi også ved en av filmens kanskje viktigste funksjoner.
Den fiksjonaliserer virkeligheten på en måte svært få filmer makter.
Den er en påminnelse om hvilken massiv strøm av fiktiv vold vi utsettes visuelt for, og hva det gjør med oss, hvor numne vi blir, hvor likegyldige vi blir til de reelle konsekvensene.
«Utøya 22 juli» er en 90 minutter lang oppvåkningsalarm, en påminnelse om hva vold og terror faktisk er.
I den manøveren beveger Poppe seg forbi det politiske og patologiske, forbi diskusjoner om straffemetoder og minnesmerker.
Han tilbakefører historien til dem som fremdeles bærer konsekvensene på og i kroppen.
Vi blir minnet om hvem de er, slik vi blir minnet hvem de var, barna og ungdommene vi mistet.
Det betyr ikke at filmen er apolitisk.
Tvert imot.
I denne påminnelsen ligger et tydelig, politisk budskap.
Filmen deltar i hovedkonkurransen under filmfestivalen i Berlin, som pågår nå.
Den får ordinær premiere 9. mars.
| 1
|
502020
|
Sterk trønder-debut fra Bergen
«Misantropesommer» byr på humørfylt visepop med alvorlige undertoner.
Trønderen Johannes Holtmon har lenge holdt på i Bergens musikkliv, men han har kanskje holdt litt lav profil.
Men etter en rekke singelutgivelser, har han omsider kommet i mål med sin første fullengder, «Misantropesommer».
Holtmon har en umiskjennelig trønderdialekt, men det er ikke det som stjeler fokuset.
I stedet trer låtene frem med sterke, billedlige tekster, fulle av fantasirike og fyldige scenarioer.
Albumet har blitt produsert sammen med med Eirik Marinius Sandvik, som har hatt en finger med i utallige bandprosjekter og er kjent for sin evne til å balansere det eksentriske og psykedeliske med en avslappet popteft.
Og det er nettopp denne kombinasjonen «Misantropesommer» lyser av
Holtmon er ofte personlig, selvransakende og selvkritisk, men på en ytterst uimotståelig måte.
Hans evne til å balansere det forsiktige med det utsvevende kommer kanskje best til syne på «Alien Alein», en luftig poplåt som ryker av vårfølelse og ukomplisert tilværelse.
Den blir etterfulgt av en overraskende mektig og selvsikker synthdrevet «Åpenbaring», og gir liksom en ny dimensjon til vår oppfatning av artisten; Holtmon er langt fra bare trygg og myk.
Hans stillferdighet er forførende og hans måte å bruke språket på drar lytteren helt inn til kjernen av låtene - han får oss til å pakke de ut, å lese oss selv inn i dem.
Det er en imponerende sak fra en debutantvisesanger «Tyven» er et fabelaktig eksempel på det.
«Misantropesommer» er hverdagslig og humørfylt uten å være traust, og det er på «Kometen Kommer» at man først fatter hvor magisk det kan bli når tekstene møter florlette, sammensatte musikalske landskap.
| 1
|
502023
|
«The Florida Project» er en av tiårets sterkeste filmer om barndom
Gjør deg klar til å møte seks år gamle Moonee, et lite menneskebarn du sent vil glemme.
For et under av en film dette er!
Den gjør alt en god film skal gjøre.
Den er morsom og varm, tragisk og opprørende, og den får deg sannsynligvis til å grine.
«The Florida Project» er også en film som kommer ganske bakpå deg.
Lenge tror du at du sitter og ser en moderne versjon av «Rakkerungene», TV-serien som ble laget på 1950-tallet og vist på norsk TV på 80-tallet.
Den handler om en gjeng små bøllefrø som driver ap med de voksne og med hverandre.
Moonee, denne fascinerende og uforglemmelige hjerteknuseren – og hovedpersonen – er på alle vis en slik rakkerunge der hun fyker rundt sammen med vennene sine på det som er hjemstedet hennes; et merkverdig, fargesprakende univers av billige moteller i utkanten av Disney World, omgitt av tarvelige spisesteder, motorveier og tomme, forfalne boligkomplekser.
Men filmen vil noe mer enn bare å more oss med hennes replikker og eskapader.
I sin kjerne handler den om kampen for tilværelsen.
Den handler om en form for hjemløshet mange av oss ikke er klar over at eksisterer.
Det er en film om fattigdommens Amerika slik den utspiller seg i fantasibildet Amerika, drømmens Amerika, eller – rettere sagt – de kommersialiserte drømmenes Amerika, materialisert i Disney Worlds falske slott og svære eventyrfigurer.
På et overordnet plan er det derfor en film om kapitalismens Amerika, fargelagt i forlokkende og forløyede pastellfarger under en fluffy himmel.
Med dette som bakteppe har regissør Sean Baker laget en film som i sitt fiksjonsunivers har en nesten dokumentarisk form og kvalitet – understreket av at Willem Dafoe og Caleb Landry Jones er filmens eneste kjente fjes.
Den åpner vilt energisk, og panorerer sted og miljø før den gradvis zoomer seg stadig tettere på menneskene den handler om:
Bestemor Stacey (Josie Olivio), nærmest en fattig, amerikansk kusine av norske Marte Svennerud, hun som i Barbara Rings fortelling gjorde kort prosess da barna i Hansen-familien ble foreldreløse:
«Je tar alle syv.
Itte no knussel,» sa Marte.
Den tidvis hardt prøvede motellbestyreren Bobby, det nærmeste vi kommer en slags farsfigur i dette universet; en nydelig tolket rolle som har gitt Willem Dafoe en vel fortjent Oscar-nominasjon.
Og fremfor alt Moonee (naturtalentet Brooklynn Prince) og moren Halley (en fabelaktig Bria Vinaite), bosatt på korttidsleie i et lite rom på motellet «The Magic Castle».
En sintere filmskaper enn Baker ville gjort langt mer ut av denne ironien, og av de talende og paradoksale omgivelsene.
Men heldigvis er dette i ett og alt også en film som lar tilskueren tenke og konkludere selv.
Og enda bedre:
Uten å lede oss inn i bastante konklusjoner, trekker den oss inn i ettertanken.
Med sin store kjærlighet til og innlevelse i persongalleriet greier filmen å balansere tematisk tragedie og livsbejaende oppdrift.
Dette er en av de mest empatiske filmene jeg har sett siden Ken Loach’ «Jeg, Daniel Blake» – en film «The Florida Project» har tematiske likheter med.
Det mest gripende er likevel hvordan filmen formidler at disse glorete, shabby omgivelsene faktisk er Moonee og vennenes barndomsparadis.
Et sted fylt av fortryllelse, eventyr og spenning.
Filmens største under er at den vedlikeholder dette perspektivet, samtidig som den aldri underslår de grimme realitetene i dette barndomslandet.
Det er en regi- og fortellermessig bragd, og det alene gjør dette til en av de rikeste og sterkeste beretningene om barndom jeg har sett.
| 1
|
502024
|
Norsk landskap møter nederlandsk melankoli i «Forsvunnet»
Jakob Oftebro har en flott motspiller i Rifka Lodeizen.
Filmentusiaster generelt og godt voksne kinogjengere spesielt vil huske Ingmar Bergmans «Høstsonaten» fra 1978, med Ingrid Bergman og Liv Ullmann i rollene som mor og datter.
Det er en film som spiller opp til «Forsvunnet» på så mange måter at sistnevnte like gjerne kunne hett «Vintersonaten».
Også her har vi å gjøre med en mor med en mangeårig karriere som konsertpianist bak seg, og en voksen datter som hungrer etter hennes kjærlighet og anerkjennelse.
Louise, moren i «Forsvunnet», har etter en skilsmisse flyttet til et avsidesliggende sted i Norge, der hun gir pianotimer og driver med sledehunder.
Hun har også en 13 år gammel sønn, Bengt, som dyrker en helt spesiell musikalsk interesse.
Hit kommer datteren Roos med et ærend.
Det strekker seg ut over ønsket om å komme nær den ganske distanserte, kjølige moren.
Innspilt i Troms lykkes filmen godt i å utnytte det storslåtte landskapet.
Den hvite vinterkulden korresponderer med kulden mellom mor og datter.
Langsomt fallende snø og musikken Bengt fremkaller fra is, pust og hjerteslag korresponderer med den stille, poetiske og melankolske tonen som gjennomsyrer filmen – kontrastert av det livlige og lett erotisk ertende forholdet mellom Bengt og Roos.
Fint spilt av debutanten Marcus Hanssen er Bengt den ene som blåser latter og liv inn i Roos; den andre er Johnny (Jakob Oftebro) som hun nå gjenopptar sitt tidligere forhold til.
Det finnes en konfrontasjon i «Forsvunnet», men dette er ikke primært en film som søker konfrontasjon og konflikt.
Med sitt stille vesen er det mer en film som forsiktig søker seg frem i et emosjonelt tilfrosset landskap – også det nydelig billedlagt ved hjelp av to hull i den helt konkrete isen.
Ett stort, der Bengt lokker Roos til et hutrende bad, og ett lite, der Johnny og Roos fisker og flørter.
Langt mindre subtil, og langt mindre poetisk i bildebruken, blir regissør Boudewijn Koole når det kommer til en høyst forutsigbar kollisjon med en elg, der en derpå følgende slakting også innebærer at en død kalv dras ut av elgskrotten.
Filmens andre svakhet er at den fortellermessig mangler originalitet.
Vanskelige mor/datter-forhold er et såpass forterpet tema at det må helt nye innfallsvinkler eller synsvinkler til for å gjøre motivet virkelig interessant.
Verken Elsie de Brauws Louise eller forholdet mellom henne og Roos får nok kjøtt på beina til at det helt engasjerer meg.
Roos, derimot, interesserer meg.
Også hun kunne fått litt mer fortid, men Rifka Lodeizen vet å spille maksimalt på det hun har og er i nåtid.
Lodeizen har også en særmerket utstråling som bidrar til å gjøre skikkelsen interessant.
Når det er sagt, har jeg sans for at en film som utspiller seg i et stort landskap våger å være liten og meditativ.
Meditativ er også inntrykket den etterlater seg, og det er en styrke, selv om den ellers kommer noe til kort.
| 0
|
502026
|
Den triste historien om Christopher Robin
Bøkene om Ole Brumm tok verden med storm.
«Adjø, Christopher Robin» viser omkostningene for barnet som ble ufrivillig kjendis.
«Det var ikke særlig klokt sagt, Brumm», sa Nasse Nøff.
«Det var klokt da det var inni hodet mitt, men så skjedde det noe på veien ut,» svarte Ole Brumm.
Slik var det kanskje også med filmen om forfatteren A.A.
Milne og hans forhold til sønnen Christopher Robin.
Den var klok da den var inni hodet til regissør Simon Curtis, men på vei ut skjedde det noe som gjorde den mer sentimental enn klok, og ga den mindre brodd og autentisitet enn den kunne og burde hatt.
«Adjø, Christopher Robin» følger tre linjer, som hver for seg er interessante og aktuelle.
Den ene handler om forfatteren A.A. Milne.
Traumatisert etter å ha overlevd første verdenskrigs skyttergraver, ønsker han å gi sine landsmenn litteratur som kan gi dem håp.
Han er allerede en kjent essayist og dramatiker, men det er bøkene om Winnie the Poo –Ole Brumm – som skal gjøre ham verdensberømt.
Den andre linjen handler om Milne og konen Daphne som representanter for en overklasse som distanserer seg fra så vel underklassen som sine egne barn, og lar barnepiker og kostskoler ta seg av omsorgen for ungene.
Den tredje handler om barnet som blir en litterær figur, og som mot sin vilje presses inn i en offentlig rolle han er ukomfortabel med og opplever fremmedgjørende.
De to siste linjene har klare paralleller til vår tid, der økt rikdom har resultert i en ny overklasse, og hvor kjendisdyrkelse har ført flere barn ut i et rampelys de vanskelig kan skjerme seg mot uten hjelp av foreldrenes klokskap.
En klokskap A.A. Milne og Daphne trolig manglet.
At dette peket mot vår tid er borte i Curtis’ film, blir feil å si.
Det ligger som et premiss man lett kan lese ut av i det biografiske materialet filmen er smidd rundt.
Det handler mer om at filmen oppleves gammeldags på grensen til det støvete, befolket av et persongalleri som aldri blir troverdige og livaktige.
Ellers solide Domhnall Gleeson har rollen som A.A. Milne, Margot Robbie spiller Daphne – en skikkelse som både psykologisk og klassemessig er den rake motsetningen til rollen vi sist så Robbie i, som Tonya Harding i «I, Tonya».
Derfor skuffer det stort å se hvordan Curtis’ regi reduserer Robbie og Gleeson til to stive, sjelløse skikkelser.
Noe handler om rollefigurene som sådan, og klassen de tilhører, men først og fremst handler det om at figurene aldri får kjøtt og blod og liv, slik heller ikke miljøet og fortellingen oppleves autentisk.
Det hjelper ikke at Curtis og fotograf Ben Smithard bader landsbygden i Sussex og virkelighetens hundremetersskog i gyllent lys, så lenge skuespillet som serveres består av utvendig, teatral mimikk, ledsaget av sukkersøt, manipulerende musikk.
Best ut av det kommer unge Will Tilston som vesle Christopher Robin – gutten som skulle få hele livet sitt dominert av farens fire bøker om Ole Brumm.
Det alene gjør skikkelsen rørende, forsterket av morens hang til å kle ham i kitler og holde håret hans langt – hun ønsket seg egentlig en datter – og av foreldrenes stadige fravær og guttens nære bånd til barnepiken Olive, kalt Nou (Kelly Macdonald).
Tilston spiller ham med en avslappet sjarm som bare forsterker de voksne skuespillernes stivhet.
For Gleesons del slipper den ikke engang taket på det tidspunktet i livet da far og sønn var såpass nær hverandre at det oppsto en lek som skulle bli litteratur.
At Gleesons Milne skal ha forfattet det som er kåret til tidenes mest skattede barnebok, er ubegripelig.
Men den slags paradokser er litteraturen og kunsten full av, og filmen ville tjent på å skildre paradokset langt skarpere og mer nyansert.
| 0
|
502027
|
Auður Ava Ólafsdóttir skriver ømt og tragikomisk om fortapte sjeler
Island har en sterk kandidat til Nordisk råds litteraturpris i år, med en underfundig, vittig og velskrevet roman om en handyman som finner livet meningsløst.
Hvis den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir vinner Nordisk råds litteraturpris til høsten, er det en verdig og god kandidat som får den.
Ólafsdóttir var også nominert i 2009 for boken «Stiklingen», og «Arr» er hennes tredje bok som er oversatt til norsk.
Tone Myklebost har gjort en overbevisende jobb med å overføre bokens lettere surrealistiske stil og mange gode setninger til norsk.
I «Arr» møter vi den 49-årige fraskilte jeg-fortelleren Jonás.
Han har kommet frem til at livet er meningsløst.
Den dagen vi møter ham, får han tatovert en vannlilje på brystet, besøker sin tynne, krigselskende mor på sykehjemmet, før han går for å låne geværet til naboen Svanur.
Å fullføre prosjektet med å skyte seg byr derimot på flere problemer.
Blant annet synes han det er feil at datteren skal være nødt å rydde boden, som han selv har utsatt å gjøre i årevis.
Jonás bestemmer seg for heller å reise til et ikke-navngitt land som nylig har vært herjet av krig, og ta livet av seg på hotellet.
Dermed bærer det av sted med nesten bare verktøy som bagasje.
Blant annet har han med en drill han skal bruke til å henge opp en krok i taket på hotellrommet.
«Arr» lar seg lese på flere plan, kanskje mest av alt som kjærlig harselering med moderne manns- og kvinneroller.
Det vil si moderne, tause menn, hvis identitet enten er å reparere eller være tøffelhelt.
Da Jonás besøker Svanur, baker han glutenfrie kaker til sin kone Áróra.
Svanur lurer på hvorfor Jonás ble skilt fra Gudrún:
«Han ser bekymret ut og vil vite om det hadde ligget noen signaler i luften før Gudrún gikk sin vei.
Jeg tenker meg om.
– Hun sa jeg gjentok alt hun sa.
Han er forvirret.
– Gjentok, hvordan da?
–
Jo, hun sa at når hun sa noe til meg, så svarte jeg ved å gjenta det hun sa, for eksempel ved å forandre en påstand til et spørsmål.
Svanur ser ut som et eneste spørsmålstegn.
Jeg forklarer.
–
Når hun sa:
Vatnalilja ringte, så svarte jeg, ja ringte Vatnalilja?
Det kalles gjentagelse sa hun.
Svanur ser ut som jeg har kastet frem en hypotese om den fysiske loven om tidens svarte hull.
Han spør nølende:
– Er det ikke i orden å gjenta, da?
– Nei, Gudrún syntes ikke det var i orden.»
«Arr»s naivistiske stil og lett absurde univers har likhetstrekk med bøkene til finske Arto Paasilinna og vår egen Erlend Loe, som også har skrevet om den moderne manns trøblete identitet.
På hotell Silence blir selvmordsprosjektet til Jonás forstyrret av alt han må reparere, i et land som ligger i ruiner og som mangler det aller meste (spesielt verktøy som drill).
Indirekte skildrer «Arr» en moderne mann som finner mening med livet ved å være til nytte for andre, og at det aldri kan bli for mange reparatører.
Forfatteren viser stor ømhet for sitt snodige persongalleri i «Arr».
Noe av det beste med boken er hvordan hun lar folkene i byen representere grunnleggende følelser som håp og optimisme, til tross for grusomheter som nylig har funnet sted.
Omgivelsene forminsker Jonás´ meningstomhet, og når begjæret endelig våkner til liv igjen, tennes livsgnisten på nytt.
«Arr» kan også leses som en oppmuntring til moderne kvinner om å bruke mindre tid på gluten – og mer tid på kyss.
| 1
|
502028
|
Jo Nesbøs politiske Macbeth treffer tidsånden
Nesbø har hentet ut essensen fra Shakespeares klassiker og gjort den meget aktuell for vår tid.
Den engelske forfatteren Virginia Woolf opprettet i sin tid forlaget Hogarth, som i 2016 begynte med sin Shakespeare-serie i anledning 400-årsjubileet for dikterens død.
I serien har de invitert berømte forfattere til å lage egne coverversjoner av Shakespeares klassiske skuespill.
Jo Nesbø er invitert med i dette celebre selskapet sammen med størrelser som Margaret Atwood og Anne Tyler.
Jo Nesbøs «Macbeth» er den syvende boken i serien.
Bortsett fra romanens noe omstendelige begynnelse, hvor det til tider er vanskelig å holde rede på alle de involverte, kommer Nesbø godt fra oppgaven.
Ikke minst har forfatteren lyktes i å gjøre det fire hundre år gamle stykket relevant for vår tid.
Trofaste lesere av Nesbø vil gjenkjenne romanens politimiljø fra Harry Hole-bøkene.
Og i likhet med kriminalromanene handler også «Macbeth» om forbrytelser som må skjules.
I «Macbeth» er det heller ikke noen å stole på.
I Shakespeares «Macbeth» slåss Macbeth for Duncan, den eneveldige, men sympatiske kongen av Skottland.
Hos Nesbø er Duncan politimester i en navnløs by, et mørkt samfunn hvor industrien er lagt ned, lovens voktere er korrumpert av narkotikagjenger som slåss om markedet.
Politimester Duncan er en redelig fyr med planer om å få byen på rett kjøl.
De som kjenner Shakespeares «Macbeth» vet at Duncan henger i en tynn tråd, og historien forløper likt i begge fortellingene.
Nesbø har modernisert stykkets berømte hekser, som spår at Macbeth kommer til å overta Duncans trone.
Hos Nesbø jobber heksene for den allmektige narkokongen Hekate.
Han blir kalt «den usynlige hånd».
Nesbøs tragiske helt har fått en moderne karakterbrist.
Macbeth har nemlig fortid som narkoman.
Hekate styrer Macbeths skjebne slik de gamle gudene gjorde.
I Nesbøs versjon har den slu og maktsyke lady Macbeth blitt til en moderne, selvstendig forretningskvinne som driver et kasino.
I Nesbøs versjon av «Macbeth» handler makt også om politiske ideologier og klasse.
Byens elite er korrupt.
Arbeiderklassegutten Macbeth vil ha rettferdighet for alle.
Marx ville nok nikket gjenkjennende til målsettingen.
Adam Smith lanserte i sin tid begrepet «markedets usynlige hånd».
Hvis staten holdt seg unna, ville markedet regulere seg selv.
Maktkampen som utspiller seg i Nesbøs «Macbeth» representerer ulike ideologier.
Men både «den usynlige hånden»
Hekate og den eneveldige politimester Macbeth er begge korrumpert av makt.
Nesbøs «Macbeth» treffer tidsånden ved å gjøre Shakespeares drama til en kamp mellom moderne ideologier.
Boken skildrer også hvordan renkespill, feighet og frykt blir brukt som mektige hjelpemidler av dem som vil beholde makten.
Mye i Nesbøs «Macbeth» får ellers tankene hen på dagens amerikanske tilstander, men også den hjemlige politiske debatt.
Både hos Shakespeare og Nesbø er menneskets egenverdi et tema.
I begge «Macbeth»-versjonene kan mennesker ofres for en større sak, hvis hensikten helliger middelet.
På slutten av Nesbøs «Macbeth» sier en gutt som har sitt å hevne:
«Er det ikke merkelig, forresten, at vi bruker akkurat ordet humant, altså menneskelig, om det gode og barmhjertige?»
Gutten tok frem kniven og lot knivbladet sprette ut.
«Med tanke på alt vi har gjort mot hverandre opp gjennom historien, mener jeg.»
Nesbø lykkes godt med å hente ut essensen fra Shakespeares «Macbeth».
Romanen gir også tidløse elementer – som fravær av godhet og barmhjertighet – fornyet aktualitet.
Begge versjonene av «Macbeth» forteller hva som skjer hvis vi tar vekk det menneskelige i oss.
| 1
|
502029
|
Vinen imponerer, det gjør ikke maten
Restaurant Elysée på Park Hotel har en vinkjeller med 35.000 flasker.
Maten derimot, er på et helt annet nivå.
Innredningen minner om høyfjellshotellene jeg har bodd på i Dolomittene.
Gulvet er kledd i rødt vegg-til-vegg teppe, og rommet er inndelt med tunge trekonstruksjoner som rammer inn og løfter opp et par av bordene.
Det ser nesten kongelig ut å sitte der oppe, mellom søylene med utskjæringer og speil.
Interiøret er like overdådig som forsiden av menyen, der to hender strekker seg mot hverandre, i ekte Michelangelo-stil, med en drueklase mellom fingrene.
Stilen er unorsk og en blanding av elegant og utdatert.
Menyene har også sett bedre dager, begge revet halvveis i to på midten.
Maten på Elysée er i hovedsak fransk, krydret med litt norsk.
Derfor passer det å begynne måltidet på ekte fransk vis, med en aperitiff i glasset.
Servitøren forteller at vi kan velge mellom champagne og prosecco.
På spørsmål om hvordan de smaker, forteller hun at champagnen fra Jean Milan smaker som champagne, mens proseccoen fra Signore Guiseppe nok har litt lavere kvalitet.
Kunnskapen om de to vinene er skuffende lav, med tanke på at det tross alt er vinen som er Elysées spesialitet.
Restauranten har en vinliste på 212 sider og en av Norges største vinkjellere.
Til aperitiffen kommer det en liten smaksvekker fra kjøkkenet, en liten, rundt toast med laks, rogn, remulade og kruspersille.
Ingenting nyskapende, men en velsmakende og representativt munnfull for det tradisjonelle menyutvalget.
Fisk- og skalldyrsuppen er allerede kald da den kommer til bordet, og forretten smaker overraskende lite annet enn fløte.
Her er det ingen rik kraft i bunnen, fra verken fisk eller skalldyr.
De stekte kamskjellene har mye motstand, og det ene har fått en grå, udelikat farge rundt kanten.
Den andre forretten, en svineknoke og oksehaleterrine, er mye bedre.
Den lett syrlige smaken tar meg rett til Lyon.
Terrinen er laget med pistasjnøtter, og serveres med syltede beter, kalde biter av ovnsbakt sopp, en urteolje og tre buketter med kruspersille.
Det er en rustikk og harmonisk rett, som hadde blitt enda bedre med et annet garnityr.
Kruspersillen har ingen funksjon.
Til hovedrettene av okse og and får vi anbefalt en flaske Brunello di Montalcino laget av huset Conti Costanti.
– 2003 er en veldig spesiell årgang.
På grunn av en intens hetebølge i Europa dette året, ble druene høstet rekordtidlig, sier vinkelneren.
Han forteller detaljert om året, vinstokkene og om hvilken spesifikk dato druene ble plukket.
Andebrystet er ikke like sprøtt som forventet, men er perfekt stekt på innsiden.
Retten fremstår som en slags to-i-en variant, der kjøkkenet ikke har tatt et tydelig valg.
På den ene siden av fatet ligger en løkkompott, rosiner og en luftig pastinakkpuré.
Og på den andre siden en smørsaus med rødvin og appelsin, asparges og overkokte gulrøtter.
Det er mange inntrykk på en gang, som ikke passer sammen.
Vinen harmonerer nydelig med kjøttet, men på grunn av bitterheten passer den ikke med grønnsakene.
Entrecôte med bearnés og pommes frites er en klassiker, og et bedre valg enn andebrystet.
Også her er kjøttet mørt og tilberedt til riktig temperatur.
Dette er kjøtt med generelt mye fiber, som krever en vin med både mye tanniner og en tydelig syrlighet.
Brunelloen er en strålende anbefaling til maten.
Den franske aksenten får også siste ord på menyen.
Vi avslutter kvelden med sjokoladeparfait og ostetallerkenen «Norske oster».
Servitøren forteller først at ostene er lokale, men må trekke det tilbake når det viser seg at de er franske og nederlandske.
De serveres med tre kjekstyper, som kommer fra en eske med Sætres beste.
Det er verken kreativt eller godt nok.
Når det gjelder mat, bringer ikke Restaurant Elysée spesielt mye godt til bordet.
Flere av ingrediensene er overbehandlet og sammensetningene av smaker er mangelfulle.
Men er du på jakt etter noe spesielt i glasset, har du kommet til riktig sted.
For Park hotell har et unikt utvalg av hvite og røde burgundere, og et rikt utvalg på glass.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
502031
|
Det er bedre å høre på «Kygo – Live at the Hollywood Bowl» enn å se den
En lite nysgjerrig konsertfilm om et show med lite på hjertet.
Det er ikke sjokkerende at «Kygo – Live at the Hollywood Bowl» er reklame for konsertopplevelsen Kygo:
Konsertfilmer som overskrider markedsføring er sjelden vare.
Og «Live at the Hollywood Bowl» har ikke noe overskridende ved seg.
Den fokuserer på Kygos pyro- og lasershow, og ikke på Kyrre Gørvell-Dahll (som han egentlig heter), selv når vi serveres korte innblikk i livet backstage.
I disse små, friksjonsløse stundene møter vi Kygo som tar imot gjestevokalistene sine.
Vi ser dem slappe av i californisk sol og snakke om «et stort øyeblikk».
Og det er stort med konsert på amfiteateret Hollywood Bowl.
Legendariske artister har spilt der, og så er det også midt i smørøyet – Hollywood! – hvor følelsen av det å se og bli sett er håndgripelig.
Kygo sier at dette er en fjær i hatten for karrieren.
Men hva innebærer seieren?
Vi får lite innsyn i noe annet enn kommersiell suksess: en Espen Askeladd i sentrum for «show business», men som ikke engang tar seg tid til å nyte dette i opptredenen, for han raser gjennom konserten, med gjestevokalister kjapt inn og kjapt ut.
Kanskje er det urettferdig å be en ung og relativt uprøvd artist om å være like til stede som noen av konsertformatets mestere.
Justin Timberlake hadde 25 års erfaring da Netflix slapp den flotte «Justin Timberlake + The Tennessee Kids», regissert av legendariske Jonathan Demme.
Kygos produksjon er heller ikke i nærheten av nivået til for eksempel U2 eller inspirasjonskilden Jean-Michel Jarre.
Men problemene er mer komplekse enn at andre er bedre.
For selv når man anerkjenner dette som «enkel popmusikk», av en type mange setter pris på, klarer ikke filmen, musikken eller sceneproduksjonen å demonstrere at dette kun kan komme fra Kyrre Gørvell-Dahll.
Konsertstarten med fine «Stole the Show», en brukbar poplåt, er det eneste Kygo-høydepunktet herfra og frem til avslutningen «Firestone» (en av de bedre kommersielle poplåtene fra Norge de siste årene).
Sangeren Seal dukker opp, men for å synge en remiks av Marvin Gayes «Sexual Healing».
Å høre låtene etter hverandre gjør en fortrolig med hvordan de samme musikalske grepene tys til om og om igjen.
Det samme gjelder den udynamiske konsertproduksjonen:
Lyset og fargene forandrer seg, men showet endres aldri på et idéplan.
Når utgangspunktet er Kygos logo, blir man heller ikke frigjort fra bevisstheten rundt konserten som reklame.
Det er flere grunner til at «reklame»-aspektet er verdt å tenke over.
For eksempel klippes det utelukkende til unge kvinner når det vises personer som koser seg til musikken, noe som får en underlig klang når Kygo kun er omringet av mannlige kreative samarbeidspartnere – Julia Michaels er den eneste kvinnelige gjestevokalisten, og hun er ikke engang fysisk til stede.
Et annet er at Kygos karriere springer ut fra «tropical house», en stil med opphav i «deep house»: en sjanger fra et miljø av afroamerikanere, latinoer, homofile og arbeiderklassen i Chicago og Detroit.
«Live at the Hollywood Bowl» befester at Kygo tilhører en generasjon som aldri så disse artistene gi verden bakoversveis med nytenkende musikk.
Han vokste i stedet opp med de bleke – bokstavelig talt – kopiene.
«Kygo – Live at the Hollywood Bowl» er en time med popreklame, men uten nysgjerrighet eller dialog, verken med stedet eller med musikkens kontekst.
Hvis en artist fra Bergen ikke er interessert i å vise frem en form for utveksling, hvorfor skryte av hvor man har havnet?
Det er ikke et retorisk spørsmål.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.