id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
502032
|
Dristig vandring gjennom Stavanger-natten
Arild Østin Ommundsen gir ikke ved dørene i «Now It’s Dark».
Men filmen gir deg litt av hvert å grunne på.
Bare for å ha sagt det:
«Now It’s Dark» er ikke filmen for dem som vil ha en rett frem fortalt historie der alle tråder, løse eller ikke, nøstes opp til slutt.
Filmen er laget med midler fra støtteordningen «Nye veier», som skal gi særmerkede talenter mulighet til kunstnerisk fordypning og utvikling.
Ordningen åpner altså for eksperimentering.
Det betyr slett ikke at Ommundsens film kan kalles «eksperimentell», jeg vil snarere kalle den en film som våger å være annerledes.
Derved gjør den også mye av det jeg savner i norsk film.
Den begynner med at en kvinne, Lene (Silje Salomonsen), vandrer rundt i et vakkert hus hun åpenbart ikke hører hjemme i.
Hun overværer et par som elsker, blir oppdaget, og løper ut.
Derfra og nesten helt til slutt følger vi noe som dels er en vandring gjennom et nattlig Stavanger, dels kan tolkes som drøm, eller mareritt, eller brokker av begge deler, men som like gjerne kan være et dykk inn i en psykotisk eller grensepsykotisk tilstand.
Langt på vei kan «Now It’s Dark» kalles en landeveisfilm til fots, der Lene på ulikt vis treffer forskjellige mennesker.
Noe av det fascinerende er hvordan disse møtene gradvis gir brokker og biter av informasjon om hvem Lene er og hva som muligens har skjedd, uten at informasjonen oppleves påtatt og uten at man nødvendigvis skal ta alt for god fisk.
For her handler det også om hvordan Lene opplever seg selv, i motsetning til hvordan andre opplever henne.
Det handler om minner som muligens er fantasier og vrangforestillinger, og som farger opplevelsene hennes.
Inni dette ligger likevel en helt konkret, vond historie, og som tittelen antyder, er dette en mørk, for ikke å si beksvart film.
Den har sterke thrillerelementer, men er slett ikke uten humor.
Mye og litt skakk komikk oppstår i Lenes møter med folk, og i referansene og metaaspektene Ommundsen legger inn.
Som når hun støter på en gammel kjenning ved navn Frode, spilt av forfatteren Johan Harstad, og blir sittende og bla gjennom manuset til boken Frode jobber med, en kriminalroman med tittelen «Ferskenen» – som Johan Harstad nettopp har gitt ut på ordentlig.
Eller når hun på en cosplay-fest treffer en fyr utkledd som viking og som spilles av David Skaufjord, som blant annet er tegneserieskaper.
Gjennom filmer som «Mongoland» og «Eventyrland», har Ommundsen markert seg som en original og idérik regissør med et bemerkelsesverdig bildespråk han denne gangen har gjort enda mer markant.
Han utnytter Stavangers topografi til det ytterste, og særdeles vellykket.
Han veksler effektivt mellom nydelig bruk av sommernattens særegne lys, skarpe neonfarger som gir assosiasjoner til Nicolas Winding Refns siste filmer, og en dunkelhet som synes talende for Lenes sinnstilstand, eller mer nøyaktig – for de muligens upålitelige minnene hennes, som flyter som bilder gjennom filmen.
Silje Salomonsen spiller nesten uten mimikk og med en maskinmessig kroppsføring som effektivt gjør Lene til det gåtefulle, blanke arket hun er for oss gjennom store deler av filmen.
Som vanlig fra Ommundsen, er dette langt på vei et prosjekt bestående av venner og familie.
Regissøren står selv for foto og klipp.
Salomonsen er hans kone, og deres to barn fyller sentrale biroller.
Musikken er av Thomas Dybdahl.
Salomonsen spiller i backingbandet hans.
Men den relativt lange rollelisten byr også på navn som (familievennen) Kristoffer Joner, Pia Tjelta, Vegar Hoel, Nils Jørgen Kaalstad, Alexandra Gjerpen og Ole Christoffer Ertvaag.
Filmen vrimler av referanser til «Alice i Eventyrland», og skal jeg sette fingeren på noe, må det være at Ommundsen kunne holdt tilbake den innledende «veilederen», slik at publikum selv fikk gå på oppdagelsesreise i dem.
Det hindrer ikke «Now It’s Dark» i å være en fascinerende og original film, kompromissløst levert fra en regissør som tør å utfordre og å gå sine egne veier.
Det alene fortjener honnør i disse markedstilpassede tider.
Med dette har han levert en film man ved første gjennomsyn ikke blir helt klok på, kanskje heller ikke ved andre gangs.
Her er mye å grunne på underveis og i etterkant.
Derfor er det også en film noen vil mislike og noen vil elske, men som det er vanskelig å være likegyldig til.
| 1
|
502033
|
Bergens mest skamløse band
Det er vanskelig å se for seg et liv uten Datarock.
Er det mulig å ha Datarock som favorittband?
Datarock, dette krampaktige, skamløse hipsterbandet som har bygget en hel karriere på snodige grilldresser, tounge-in-cheek-referanser til mer kjente band og totale mangel på respekt for Den gode smak?
Datarock har alltid laget smart musikk, men bandet har ofte vært litt for smart for sitt eget beste.
Datarocks særegne elektropop har alltid balansert hårfint på grensen mellom utstudert retro-kjærlighet og ellevill skaperglede, men med unntak av et knippe fantastiske singler, har det vært vanskelig å finne en genuin kjerne i musikken.
Datarock er artig, men kanskje ikke bandet man vil tilbringe resten av livet med.
Det vil si, det var det jeg trodde før jeg hørte «Face The Brutality».
Det var ikke noe ved «BMX» som tilsa at så mye hadde endret seg.
En løpende rytme, syntetiske melodilinjer – ja vel.
På «Ruffle Shuffle» skjedde det derimot noe:
Den frekke, slepne gitaren fikk overleppen min til å krølle seg en ørliten smule og da Fredrik Saroeas nonchalante vokal gled gjennom rommet tok jeg meg selv i å nikke nesten umerkelig til den eggende rytmen.
På soulrockeren «Sense of Reason» – med sin lekre koring og frekke kubjelle – var plutselig skuldrene mine med, før den mørke, nesten snerrende «Laugh In The Face Of Darkness» fikk høyrefoten med på taktene.
Deretter gikk det slag i slag: den lekne rytmeflørten «Everything» og energibomben «Feathers And Wax» fikk hele overkroppen med på notene.
Plutselig gikk det opp for meg: jeg sittedanset.
Jeg sittedanset med så mye innlevelse at det knirket pinlig høyt i kontorstolen.
Den forglemmelige «Outta Here» gjorde ikke nevneverdig inntrykk, men da kraftpønkeren «Darkness At The Edge Of The Pit» drønnet gjennom hodetelefonene hadde Datarock fått meg opp i stående, uten at jeg hadde merket det selv.
Datarock har alltid hatt en fot solid plantet i postpønken og nyveiven, men denne gangen er det mer subtilt, som gitararbeidet og akkordprogresjonene på «Beautiful Monster» eller basslyden og effektene på «Invitation To Love».
«Face The Brutality» er ikke like umiddelbart fengende som debuten «Datarock Datarock» (2005) eller «Catcher In The Rye» (2010), men de verste faktene fra «California»-EP-en (2011) er luket bort, det samme gjelder kompleksiteten fra «Red» (2009).
Og det fungerer som bare juling.
«Face The Brutality» er Datarocks beste album til nå, fordi bandet har skåret inn til beinet i lydbildet.
Balansen mellom bass og melodilinje har aldri vært så god som her, variasjonen er større enn tidligere, Fredrik Saroeas vokal er på sitt rikeste og mest uanstrengte til nå, de enkle melodiene er kløktigere enn før, melodiene er spennende og nydelige.
Albumet mangler muligens de soleklare hitlåtene, men til gjengjeld får vi et renere og tydeligere Datarock enn noensinne.
Og slapp av, de er fremdeles skamløst frempå.
Før trodde jeg egentlig ikke at det var mulig å leve med Datarock.
Nå kan jeg strengt tatt ikke lenger se for meg et liv uten.
| 1
|
502036
|
Krigens råskap som klaustrofobisk kammerspill
«Insyriated» viser en utålelig situasjon.
Siden filmen ble laget, er situasjonen bare blitt verre.
«Insyriated» kan gjerne sammenlignes med Erik Poppes «Utøya 22. juli».
Begge filmene er et uttalt forsøk på å gi et nært og realistisk bilde av en situasjon man knapt kan begripe uten selv å ha vært til stede.
For snart et år siden gjestet Hiam Abbass Bergen med teatermonologen «In The Eyes of Heaven».
Den palestinske skuespilleren er kjent fra filmer som «Blade Runner» og «Sitrontreet», og spiller denne gangen Umm Yazan, en kvinne som i stor grad utgjør sentrum i dette krigsdramaet fra Damaskus.
«Insyriated» tar ingen annen stilling enn den humanistiske.
Hvem fienden er, hvem som angriper, får vi aldri vite.
Alt vi ser, er konsekvensene for de sivile, i dette tilfellet en gruppe mennesker i en leilighet i en boligblokk vi etter hvert aner er forlatt av alle.
Foruten Umm Yazan består familien av hennes aldrende svigerfar, to yngre barn og en tenåringsdatter.
Den eldste datterens kjæreste er her også, tilfeldigvis innesperret i leiligheten på grunn av kamphandlinger og veisperringer.
Og så er det hushjelpen Delhani, samt en nabofamilie; Halima, Samir og deres lille baby, som har søkt tilflukt her fordi deres egen leilighet er sønderskutt.
Vi følger dem gjennom et helt vanlig døgn i en krigsherjet by, eller snarere: det som krigen gjør til et totalt absurd døgn, men hvor særlig Umm Yazan prøver å opprettholde en slags normalitet, en hverdagslig rutine, trass bombenedslag like i nærheten, snikskyttere, vannmangel, strømforbindelse som stadig brytes og mystiske fremmede som av obskure årsaker banker på den barrikaderte døren.
I ektemannens fravær inntar Umm Yazan posisjonen til en tidvis autoritær matriark.
Men bak den myndige, tilknappede tonen og væremåten aner vi at det skjuler seg et angstridd, krigstrett menneske som tar det på sin kappe å trøste og vise omsorg og styrke i en situasjon hvor styrken trolig er i ferd med å renne ut.
Det er noe dypt menneskelig og bevegende ved hennes hang til å opprettholde daglige og nødvendige rutiner, inkludert renhold av en leilighet der bombenedslag får murpuss til å drysse.
Vi aner også at hun selv kan ha bakgrunn som flyktning, muligens palestinsk, og at det legger et ekstra trykk på hennes hang til å bevare hjemmet hun har skapt seg.
Så mange mennesker i en leilighet gir i seg selv en følelse av klaustrofobi, forsterket av beskytningen og angsten som både er generell og knyttet til konkrete situasjoner.
På ett punkt blir filmen også brutal på en måte som får det til å knytte seg i halsen.
Men regissør Phillip Van Leeuw formidler mer enn det klaustrofobiske.
Med kammerdramaet som ramme utforsker han de menneskelige relasjonene og reaksjonene som kan oppstå i en ekstrem situasjon; fra samhold og solidaritet via sårbarhet til selvoppholdelsesdrift og skam.
Filmen er på sitt sterkeste når den sylskarpt viser hvordan krig ikke bare tar liv, men er en trussel mot menneskers verdighet.
I et stort sett solid ensemble er det to som står ut:
Hiam Abass, og Diamand Bou Abboud som Halima.
Begge gir til beste fantastiske tolkninger av to kvinner som på ulikt vis står i en nesten umenneskelig kamp for å beholde sin verdighet og styrke.
På den franske fotografen Virginie Surdejs CV står også norske Aaslaug Vaas dokumentar «Kvar song ei soge».
I «Insyriated» gjør hun samme bruk av subjektivt kamera som Martin Otterbeck gjør i «Utøya 22. juli».
Innenfor leilighetens trange rammer blir kamera en nærmest personifisert observatør.
Slik skapes en bemerkelsesverdig intimitet i det klaustrofobiske.
Intimiteten etterlater også en sorg hos tilskueren, gitt bevisstheten om at det nye døgnet disse menneskene går i møte, kan bli like ille som døgnet vi bevitnet.
Eller verre.
| 1
|
502037
|
For en vidunderlig film dette er!
«Lady Bird» fikk ingen av de fem Oscar-statuettene den var nominert for.
Den kommer likevel til å bli stående blant årets desidert beste filmer.
«Lady Bird» er ingen «storfilm».
Men i sitt lille format tar den opp ett av livets store, kompliserte temaer:
Kunsten å bli voksen.
I det ligger utforskning av egen identitet, men også kompliserte forhold knyttet til foreldre, venner og hjemsted.
I så måte er «Lady Bird» en klassisk dannelsesfortelling, pakket inn i high school-filmens klassiske format, der det gjøres plass for alle de karakteristiske typene og situasjonene.
Men bare sjelden ser man tematikken behandlet så fyldig og nyansert, så sårt og rørende og likevel så vittig, med så stor kjærlighet til sine ulike figurer.
Like sjelden får man en film som nærmest ter seg som en tenåring selv, like brå i kastene som tenåringslivet kan være, med scener og situasjoner som med et knips forandres fra vondt til godt, fra lattervekkende til hjerteskjærende og vice versa.
«Lady Bird» kan også stå som prakteksempel på hvordan noe spesifikt kan utsi noe universelt.
Vi er i Sacramento, California.
Året er 2002.
17 år gamle Christina McPherson har begynt å kalle seg «Lady Bird».
Hun ønsker å skille seg ut, men selvbildet står ikke nødvendigvis i forhold til evner og ambisjoner.
Hun går på katolsk skole, krangler uavlatelig med sin mor, og har (klein) sex for første gang.
Hun krongler til forholdet til bestevenninnen Julie, og drømmer om å flytte langt bort, gå på college i «kulturelle New York».
Alt er amerikansk tenåringsliv, alt er veldig tidlig 2000-tall, alt er helt spesifikt Christine, hennes familie og hennes personlighet.
Likevel er det som om filmen i ett eneste håndgrep flerrer bort årtier av mitt eget liv, og kaster meg tilbake til tenåringstiden.
Å se for seg andre enn Saoirse Ronan i rollen som Christine er vanskelig, nesten umulig.
Som ung karakterskuespiller med store roller bak seg har hun timingen rollen krever, et både obsternasig og hudløst uttrykk – perfekt – og dessuten mot til å møte kamera med naturlig kvisete hud.
Nesten like umulig er det å se for seg andre enn Laurie Metcalf som Marion, moren hennes.
De er to alen av samme stykke, fysisk og psykisk, moren er bare på alle måter et helt annet sted i livet.
Og hun er aldeles ikke lett å like.
Da er vi også ved det som gjør at «Lady Bird» står ut blant sjangerfilmer som dette.
Sjelden har et komplisert mor/datter-forhold vært mer presist skildret, med alle sine sider og aspekter, og med så stor forståelse for begge.
Selv om det er Christine vi frustreres på vegne av, greier regissør og manusforfatter Greta Gerwig – og Meatcalf – kunststykket å portretterer Marion ærlig, skarpt og usentimentalt, men med en varme, likevel, der en slags forståelse for henne ligger like under overflaten.
Helt uten store fakter – som alt i denne filmen – er fortellingen om familien McPherson også en fortelling om livet i lavere, amerikansk middelklasse.
Et liv der drømmen om å kunne flytte fra «den gale siden av jernbanesporet» til monden enebolig er like tilstedeværende som frykten for sosial og økonomisk nedrykk, men hvor risikoen for det siste gjerne er større enn sjansen for det første.
Greta Gerwigs talent som manusforfatter er kjent fra filmer som «Frances Ha» og «Mistress America», som hun også spilte hovedrollene i.
Med «Lady Bird» demonstrerer hun nok en side av sin filmatiske intelligens, og ble belønnet med oscarnominasjon for både manus og regi, i tillegg til «årets beste film».
Også Metcalf og Ronan ble oscarnominert for rollene sine, for Ronans del var det hennes tredje.
I en alder av 23 år.
At filmen i årets knallsterke heat ikke fikk en eneste pris er ufortjent, men for så vidt forståelig.
Den er ikke typisk oscarmateriale.
Men det er en film som med sitt tempo, sitt foto og sine miljøskildringer og typetegninger er en nytelse å være i, og som fortjener et stort, hengivent publikum.
| 1
|
502038
|
Død, kjærlighet og zombies
Utradisjonell oppsetting av Wagners fortelling om Den flyvende hollender.
«Tiden er ute, og igjen er det gått syv år», synger den hollandske kapteinen.
En gang for lenge siden gjorde han noe fryktelig galt.
Og ble dømt til å flakke omkring på de syv havene med spøkelsesskipet sitt.
Bare hvert syvende år får han lov å gå i land.
Og bare da kan han bryte forbannelsen – hvis han da finner en kvinne som vil elske ham.
Nå ankrer han opp på Norskekysten, nærmere bestemt i bukten ved Sandviken, der han møter Senta og faren hennes, skipper Daland.
Egentlig var det den katalanske regissøren Àlex Ollé og teaterkollektivet «La Fura dels Baus» som skulle bringe hollenderen fra Sandviken til Grieghallen.
Men de hadde også tenkt å ta med seg hollenderens skip, et 11 meter høyt og tre tonn tungt skipsskrog – noe som ble litt for krevende for folkene i Bergen Nasjonale Opera.
Så i stedet har vi da fått en helt ny produksjon – regissert av britiske John Ramster med scenografi av Bridget Kimak.
Produksjonen er ny, men den trekker på eldre erfaringer, først og fremst på Wieland Wagners nedstrippede oppsettinger fra Bayreuth på 1950-tallet.
Scenerommet i Grieghallen er enkelt og sparsomt innrettet, bygget opp omkring en stor «abstrakt» skulptur som er i stadig bevegelse og som kan brukes til både å illudere hollenderens skip og Dalands hus.
I tillegg markerer designeren Jean Kalman de sceniske og psykologiske endringer i fortellingen ved hjelp av fine, spektakulære lyseffekter.
Det er blitt en flott, effektiv oppsetting.
Det er noe lett retro over den, over det stiliserte scenebildet og – ikke minst – over damekorets antydede 30-talls kostymer.
Til gjengjeld er John Ramsters tolkning av Wagners fortelling ikke spesielt tilbakeskuende.
Den er faktisk temmelig utradisjonell.
For er det ikke slik at det for en gangs skyld faktisk er «happy end» i dette uhyggelige, tragiske dramaet?
Senta er fascinert av dødningen, «den bleke», fortapte hollenderen – som på sin side drømmer om å bli forløst og dø.
Og i Wagners fortelling ender dødslengselen da nettopp slik – med «Liebestod», kjærlighetsdød:
Senta drukner seg, selvmordet hennes forløser hollenderen, og i siste scenebilde svever de sammen til himmels.
I Grieghallen gjør de ikke det.
Her er det ikke noe selvmord og ikke noen himmelfart.
Her er det til gjengjeld en veldig jordisk forening.
Som virker «riktig», overbevisende, konsekvent.
At vi tror på denne slutningen, skyldes først og fremst Elisabeth Teige i rollen som Senta.
Hun er en storslått, dramatisk sopran, en skikkelig Wagner-sanger.
I tillegg har hun et formidabelt scenisk nærvær og fremstiller kvelden igjennom Senta som en kvinne av kjøtt og blod.
Og får, i samspill med Iain Pattersons hollender, frem at det ikke dødslengsel som driver Senta, men lengsel etter den store, jordiske kjærligheten.
Wagner er ikke noen spøkefugl, men den sterke, amerikanske bassen Eric Halfvarson klarer faktisk å gi fremstillingen av skipper Daland en lett, humoristisk karakter.
I de mindre rollene hører vi Sergey Skorokhodov som jegeren Erik og Tuija Knihtilä som Mary, Sentas amme.
Bror Magnus Tødenes fremstiller Styrmannen med imponerende stemmekraft.
Og så var det Edvard Grieg Kor med gjester – som ikke bare sang flott og kraftfullt kvelden igjennom, men også var i stadig bevegelse og agerte sjømenn, spinnende kvinner, folkemengde og mye mer.
Spesielt virkningsfull var den lille gruppen hvitmalte herrer som fremstilte det uhyggelige zombie-mannskapet på hollenderens skip.
| 1
|
502040
|
Hver generasjon sin kamp
Alle kan trekke lærdom av denne boken, hvor gamle nyfeminister forteller om sitt liv og virke.
De siste årene har Den internasjonale kvinnedagen fått økt oppslutning, et tegn på at flere engasjerer seg i kvinners rettigheter.
I forfatter og journalist Kristin M. Hauges nyanserte portrettbok, «Brev til en datter», møter vi fem kvinner som har erfart hvilke utfordringer kvinner har hatt før i tiden, og som kan lære unge jenter om hvilke kamper som stadig må kjempes.
Første kvinne ut er Sidsel Rasmussen.
I 2005 mottok hun Kongens fortjenstmedalje for sin innsats for etableringen av norske krisesentre.
Gjennom Rasmussens livshistorie får vi et innblikk i hvilke forventninger samfunnet hadde til ungjenter på 50-tallet.
Det gjaldt å være snill, flink og grei.
Rasmussen var derimot opptatt av frihet, og dro til Paris for å møte Jean Paul Sartre.
Forfatteren presenterer oss for en sterk og selvstendig kvinne, som også tar hull på myten om at gamle dagers feminister var mannshatere.
Rasmussen poengterer flere ganger hvor mye hjelp hun fikk av faren sin i vanskelige tider.
De andre kvinnene vi møter i boken, det vil si Elisabeth Helsing, Frøydis Guldahl, Sissel Benneche Osvold, og Juliet Okparaebo, forteller alle om menn som støttet dem på ulike måter.
Elisabeth Helsing er kjent som en pioner innenfor amming.
På 60-tallet gjorde hun opprør mot det statlige regimet som regjerte i ammesaken.
Jeg, og alle andre som ble født på 60-tallet, sultet sannsynligvis mye som nyfødte.
Staten hadde nemlig bestemt at babyer skulle mates kun hver tredje time.
Skriking var dessuten bra for lungene.
De tre første månedene fikk vi morsmelk, deretter morsmelkerstatning.
Portrettet av Helsing får frem hvor homogent Norge en gang var, med en mektig og autoritær stat.
Det er lett å bli imponert over Helsing som tør å bruke logikk og fornuft i en tid hvor det var forventet at jenter skulle være lydige.
Elisabeth Helsing er for øvrig mor til Jon Almaas.
Frøydis Guldahl er mor til Åsne Seierstad, og Juliet Okparaebo er mor til Ezinne Okparaebo.
På 70-tallet skrev Frøydis Guldahl boken «Jenter gjør opprør», der hun utfordret konservative og tilvante forestillinger om hva jenter kan og vil.
Et fellestrekk ved disse kvinnene er at de alle er motivert av ønsket om at jenter skal få bedre selvtillit og tro på egne krefter.
I flere av portrettene kommer det indirekte frem hvor mektig NRK var den gang statskanalen rådde grunnen alene.
Tidligere Dagblad-journalist Sissel Benneche Osvold lar oss ellers stifte bekjentskap med norsk presse hvor gubbeveldet fikk rå.
Hvert portrett blir innledet av brev der forfatteren henvender seg til sin egen tenåringsdatter.
Mange foreldre vil nok kjenne seg igjen i bekymringene for hva dagens jenter støter på, spesielt pornofiseringen av ungdomskulturen.
Hauge har nok rett når hun skriver at dagens jenter og gutter sliter med å skille mellom den kunstige virkeligheten skapt av smarttelefonen, og verden slik den er.
Jenter som knytter egen verdi til kropp og utseende er en trist påminnelse om at jenters verdi historisk sett har vært relativ, avhengig av andres blikk og anerkjennelse.
Hver generasjon må kjempe sin kamp for likeverd, og i «Brev til en datter» lykkes Hauge med å få frem at unge jenter fortsatt har en god del kamper å kjempe.
| 1
|
502042
|
Uferdig miljøeventyr på DNS.
Sjarmerende skuespillerprestasjoner redder ikke Vilde Vite fra den stemoderlige historiefortellingen.
Årets teater-opptur og overraskelse i 2016 var det Vilvite-senteret som sto for.
I auditoriet satt de opp forestillingen Vilde Vite og halemysteriet.
Resultatet var en eksplosiv miljømusikal med masse humor.
Helten var Vilde, skurkene drev med miljøkriminalitet og verden måtte reddes.
I adaptasjonen til Den Nationale Scene så er det tidsriktig plastikken i havet Vilde kjemper mot.
Borte er dessverre eksperimentene på scenen og borte er også Vilde Vites kledelige standhaftighet.
Stine Robin Berg Hansen spiller denne gang Vilde som bor med sin far, i Tormod Løvold sin skikkelse.
Moren, Ameli Isungset Agbota, er forsker og har mistet sin oppfinnelse som kan bidra til å ødelegge plasten i havet.
Hvordan skal de få prototypen tilbake?
Scenebildet er rustikt og enkelt.
En liten kjøkkenøy, noen rustne vaskemaskiner der musiker Harald Dahlstrøm sitter, og et stort tre som blant annet rommer Vilde sitt rom utgjør kulissene.
Vilde savner moren sin som jobber for mye, ut av intet får hun besøk av Eco som spilles kvikt av Eirik Del Barco Soleglad.
Sammen legger de ut på et lynraskt oppdrag der de redder menneskeheten og litt til.
Det positive først:
I forestillingen gjør alle skuespillerne fine og opplagte roller.
Det er god kjemi og flere koselige møter.
Lyssettingen er tidvis virkelig oppsiktsvekkende og bidrar til at de kan farte både til havets bunn og til verdensrommet med enkle virkemidler.
Musikken og sangene skaper en oppløftende og tidvis komisk stemning.
Så til problemet:
Utfordringen med Vilde Vite og plastmysteriet er at vi ikke rekker å bli kjent med karakterene og historien får ikke tid til å modnes.
Her går det fra problem til løsning på 1-2-3.
Vi rekker ikke å se at Eco og Vilde blir venner, de må si “nå er vi venner” for å få det til å gå i hop.
Vi ser aldri at Vilde er en ensom supernerd, hun må fortelle oss at hun ikke har venner og at hun er en person som spør mye.
Hele bakteppet for historien må også bare nevnes i en halvtam kjøkkendialog og aldri spilles ut.
De små 50 minuttene forestillingen varer hadde hatt behov for minst 30 minutter mer for å bygge opp spenningen og kjærligheten og interessen for karakterene.
Dessuten:
Sist hadde Vilde Vite en mye tydeligere agenda.
Hun var tøffere og mer nerdete.
Hun lot seg ikke kalle en “småjente” og det var hun som var den åpenbare helten i forestillingen.
Denne gangen blir hun stående i skyggen av elektroniske og humoristiske Eco og hennes potensial er langt fra utnyttet.
Det er viktig at den oppvoksende generasjonen får opplæring i hvordan de skal redde kloden siden vi åpenbart ikke klarer det selv, da er den en fordel at rammefortellingen sitter bedre.
| 0
|
502043
|
«Collateral» er en fjær i hatten for Netflix
Carey Mulligan har hovedrollen i årets beste nye påskekrim.
Politietterforsker Kip Glaspie (Carey Mulligan) er høykompetent og høygravid, og hun prøver å løse mordet på pizzabudet Abdullah Asif.
Var dette et simpelt ran som gikk galt?
Eller lå det noe større bak?
Svaret i miniserien «Collateral» er det sistnevnte, men heldigvis for kriminteresserte utføres dette svaret på interessant vis.
Ikke bare fordi manusforfatter David Hare har skapt en konspirasjon som involverer soldater, menneskesmugling og politikk, men også fordi serien er oppriktig interessert i London og det britiske storsamfunnet.
Det viser seg at pizzabudet var en asylsøker med en noe suspekt bakgrunn.
Hans søster Fatima (Ahd Kamel) oppholder seg ulovlig i Storbritannia, og hun er lite samarbeidsvillig.
I tillegg gjør Fatimas status som flyktning, at flere etater må involveres i saken.
Dette politiske aspektet er ikke kun knyttet til flyktningspørsmålet, men også til alle som er direkte eller indirekte berørt av drapet.
For hvem vet om dette var kriminalitet rettet mot innvandrere, om det var et internt oppgjør eller kanskje et tilfeldig mord?
Fortellerstrategien til «Collateral» er å starte med denne hendelsen, for så gradvis å «zoome ut», slik at vi opplever historien påvirke mange institusjoner og roller i samfunnet.
Dette fugleperspektivet utføres med svimlende nysgjerrighet av manusforfatter Hare, men gjennom regien til TV-veteran S.J. Clarkson, finner historien metodisk frem til fokus.
Carey Mulligan har hovedrollen, men man kan også kalle henne et anker:
Hun er en rolig og spørrelysten etterforsker med mye kompetanse, men begrenset myndighet, i møte med et vanskelig puslespill.
Like fullt må det sies at «Collateral» ikke preges av sosiologisk debatt:
Mordgåten skal løses.
Seeren får vite hvem morderen er relativt tidlig i løpet av de fire episodene, og konspirasjonen er ikke så langt unna tradisjonen fra bøkene til John le Carré.
Men «Collateral» har en demokratisk evne til å leve seg inn i alle personene som rammes av et mord, enten det er familie, etterforskere eller beboere i området hvor drapet skjedde.
Etter hvert avsløres det hvordan alle rollefigurene er koblet sammen på ulike måter – enten man er høyt eller lavt i samfunnshierarkiet.
«Collateral» blir til god påskekrim ved å gå foran som eksempel på hvordan underholdning kan bli bedre av å ha politikk som en ingrediens.
Godt manusarbeid er ofte å la rollefigurer med ulike perspektiv, og ulike ønsker, møte og forhandle med hverandre.
Forfatter man en spennende historie som lar ulike stemmer slippe til, slik Hare klarer her, får det omfattende konsekvenser.
En slik konsekvens kan blant at være at mange gode skuespillere stiller opp i mindre roller, noe som er tilfellet i «Collateral».
Her dukker poplegenden Billie Piper opp som den vanskelige, komplekse alenemoren Karen, en kvinne med et tidligere forhold til opposisjonspolitikeren David Mars (John Simm).
Og Jeany Spark spiller en kvinnelig soldat som trakasseres av sin overordnede.
Hayley Squires spiller Laurie Stone.
Nicola Walker er den kvinnelige presten Jane Oliver.
På smart vis klarer serien å gi alle disse komplekse kvinnene tredimensjonalitet og delaktighet i plottet.
«Collateral» er en fjær i hatten for Netflix, som kan skilte med en av årets beste, nye påskekrimmer.
Likevel bør det samtidig påpekes at BBC står for produksjonen, og deres langvarige samarbeid med David Hare (som i Storbritannia også er kjent som dramaturg) høster frukter i denne fire episoder korte krimserien.
Serien klarer å ta både sitt oppdiktede drap, og sitt publikum, på alvor.
| 1
|
502046
|
Slik rammes Vilde av pappas forbrytelse
Fengselsstraff rammer ikke bare den som er dømt.
«Det du ikke vet om Vilde» forteller hvordan et barn rammes når pappa sitter i fengsel.
Hvert år opplever mellom 6000 og 9000 barn i Norge at mamma eller pappa havner i fengsel.
Anne Cath.
Vestly var, så vidt meg bekjent, den første til å ta barn med på besøk bak murene i «Monrad tenker» (2002), en barnebok hun skrev etter fylte 80 år.
Der dikter hun frem kriminelle pappaer som ikke er stort annerledes enn andre.
Spranget er langt til «Far din» av Bjørn Ingvaldsen, romanen som vant bergensbarnas egen bokpris for 2017.
Etter at Leos pappa blir fengslet, opplever han og moren mistro og sinne fra folk i bygden.
Snart oppdager Leo at pappa har svindlet ham og moren også.
«Det du ikke vet om Vilde» kan plasseres et sted imellom.
Vi får aldri vite hva faren til Vilde har gjort eller hvem som er offer for forbrytelsen hans, men vi får vite at dommen på seks års fengsel ikke er første gang han sitter inne.
Vilde presenterer ingen perfekt far for oss:
«Noen ganger glemmer pappa at han er pappa.
Han forteller røverhistorier som barn ikke burde høre.
Han glemmer å ringe.
Når vi er sammen, vet han ingenting om leggetider.»
Det som sikrer ham sympati, er Vildes betingelsesløse kjærlighet til ham.
Nettopp fordi hun fremstiller ham såpass nyansert, er det en kjærlighet jeg fint kan tro på.
Selv om Vilde er oppdiktet, er historien hennes basert på erfaringer Nicolai Houm har samlet inn blant annet gjennom foreningen For fangers pårørende.
Samtidig pøser han på med dramatiske elementer som har spredd seg til norsk barnelitteratur fra amerikanske TV-serier.
Det begynner med at Vilde og mamma har flyttet til et nytt sted, hvor de anstrenger seg for å holde hemmelig at pappa sitter i fengsel.
I løpet av 197 sider rekker Vilde å streve med å finne sin plass i den nye klassen, forelske seg, dumme seg ut, svikte sin nye venninne, engste seg for om foreldrene skal skilles – og utfolde talentet sitt.
Hemmeligheten om pappa blir så klart avslørt på spektakulært vis.
Sånn sett er dette enda en historie om en pinlig hemmelighet og enda en historie om behovet for å bli verdsatt for den du er – akkompagnert av ønskedrømmen om å bli berømt.
Men grepet er effektivt.
Ved å dytte Vildes hovedproblem inn blant mange andre, blir det å ha en pappa i fengsel en mer hverdagslig sak.
Og ved å velge en populær fortellermåte, blir Vildes hemmelighet like alminnelig som andre hemmeligheter dagens barnebøkene er fulle av.
La derfor gå at denne friske fortellerstemmen, de lett karikerte bipersonene og de morsomme replikkene kan minne om flere av de mest populære utgivelsene for barn for tiden – kanskje særlig «Kampen mot superbitchene» av A. Audhild Solberg.
Joda, jeg er enig med kritikerne både i NRK og Aftenposten som mener Houm kunne boret dypere.
Men det viktigste blir aldri overflatisk behandlet.
Savnet etter pappa er stort og ekte.
| 1
|
502047
|
Folkefavoritt i forfall
Malingen flasser og maten mangler en kjærlig hånd.
Å spise på Café Opera gir ikke mersmak.
Café Opera var et av mine aller første møter med Utelivs-Bergen.
Kafeen med det store hjertet, de lange åpningstidene og de rause porsjonene var midt i blinken for en fattig student.
Her kunne jeg diskutere fag med venner over en billig lunsj og kjøpe rimelig øl om kvelden.
Borte ved trappen satt Ottoen og spiste dagens suppe.
Til tider var det som om Café Opera rommet hele Bergen innenfor sine fire, hvite trevegger på Engen.
Kafeen er fremdeles et sted for alle, med lave priser og en bred meny.
Inngangsdøren jamrer i det den slår opp og igjen.
Kafélokalet har plakatdekte vegger og sjakkrutete gulv.
Det er et yrende liv i lokalet, som huser alt fra quizkvelder til klubbkonsept.
Noen av gjestene ler høyt og diskuterer ivrig, andre sitter tilbaketrukket med bok og rødvin.
Folkelivet bidrar til en god atmosfære i en kafé som ellers ser velbrukt og sliten ut.
Malingen flasser av stolene, veggene er fulle av spikerhull.
Italia, Norge, Hellas, Mexico og India er bare noen av de representerte landene på spisekartet.
Valgene flyr fra nachos til sesambakt steinbit.
Her får du supper og toast til under 90 kr, og menyens dyreste rett ligger på hyggelige 238 kr.
Som norsk-indisk klarer jeg ikke å motstå fristelsen når menyen byr på indisk middag.
Chana masala er en tørr vegetargryte laget med kikerter, løk, tomater og chili.
Gryten kjennetegnes av sin spenstige tekstur, men i denne varianten smaker det som om kikertene har kokt for lenge.
De er myke, melete og mangler sin typiske, faste tyggemotstand.
Gryten serveres sammen med en altfor tykk, men frisk raita, og et knusktørt, kjeksaktig nan.
Dette er en skuffende rett med tanke på både smak og konsistens, der salaten er det eneste som gir grunn til matglede.
Våren er sesong for lam.
De lammene som var for små til å slaktes om høsten, har nå fått spise seg opp gjennom vinteren, og slaktes vanligvis før 15. april.
Slaktes de etter den datoen klassifiseres dyret nemlig som ung sau, noe som gir bonden en lavere pris.
På Café Opera betyr det at bresert lammeskank fra Hardanger står på menyen.
Skanken serveres på toppen av en fyldig, smørfylt potetmos med hvitløk, sammen med en klassisk, men for kald ratatouille.
Kjøttet er tørt ytterst, men saftigere og ørlite mer smakfullt på innsiden.
Retten er bedre enn den indiske gryten, men det mangler fremdeles smak.
Hvor ble det av den deilige kraften fra tilberedningen?
Servicenivået på Café Opera står nesten til forventningene.
Menyene står klare på bordene og du bestiller og betaler effektivt i baren.
De to personene som er på jobb er både hyggelige og raske, og de anbefaler så godt de kan.
Men til tross for at stedet har sin egen vinmeny, med både dessertvin og bobler, kan ikke personalet så mye om utvalget.
Et glass sørfransk pinot noir fra Chateau de Brau ble anbefalt til lammet, men vinen er for søt og rund i kantene til å takle fettet i kjøttet.
At den er romtemperert gjør feilvalget enda tydeligere.
Café Opera har også sin en egen juicemeny med flere gode alternativ, men husets limonade bør du styre unna.
Den har en harsk og bitter ettersmak.
Er du bare på jakt etter en kopp kaffe og noe søtt til, står det fire klassiske søtsaker på menyen.
Sjokoladefondant, tiramisu, eplekake og iskrem-varianter.
Siden tiramisuen er utsolgt, ender valget på sjokoladefondanten og den varme eplekaken i stedet.
Men eplekaken har kun to små eplebiter i bunn.
Det ligger mer eple til pynt på fatet med sjokoladefondant enn det gjør i denne kaken.
Begge rettene serveres med en kule vaniljeis og kokosstrø.
Strøet verken passer sammen med bringebærcoulisen til sjokoladen, eller med kanelsirupen på kaken.
Sammensetningene fremstår som tilfeldige kombinasjoner laget med det kjøkkenet hadde for hånden.
Café Opera har lav terskel og et inkluderende konsept som passer til alt og alle.
Verken maten eller drikken er på et nivå som gir mersmak.
Det på tide med en fornying av folkefavoritten som er så viktig for kulturlivet i Bergen.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
502049
|
Me er alle i slekt med Harald Hårfagre
Menneskets 200.000 år lange genetiske historie formidla med engelsk vidd.
Få vitskaplege felt vekkjer så mykje frykt og forventning som genetikken – læra om arvestoffet.
Den store framgangen på dette området dei siste tiåra har gitt oss håp om at kreft og andre dødelege sjukdommar kan overvinnast.
Samtidig opnar denne kunnskapen også uhyggelege perspektiv, der genmanipulering, kloning og bortsortering av uønskte individ kan føra oss over i ei verd som i bokstavleg forstand er umenneskeleg.
Ofte er dei verkelege fagfolka dei mest nøkterne i slike debattar.
Adam Rutherford er ikkje noko unntak.
Den britiske genetikaren og vitskapsformidlaren slår kaldt vatn i blodet på dei som trur på ein rask genrevolusjon.
Han viser til at det store Human Genome Project, som tidleg på 2000-talet kartla genstrukturen til menneska, enno ikkje har ført til at ein einaste sjukdom er utrydja.
Og han harselerer nådelaust over påstandar om at forskarar nå har oppdaga «angstgenet», «fedmegenet» eller «det homofile genet».
Slikt er lite anna enn kvakksalveri, hevdar Rutherford.
I diskusjonen om arv og miljø plasserer han seg oftast på miljøet si side.
Rutherford har heller ikkje mykje til overs for firma som tilbyr gentestar der du kan finna fram til dine fjerne forfedrar, for eksempel ved Svartehavet eller i ein fransk landsby i mellomalderen.
Sanninga er, skriv Rutherford, at me alle kunne plasserast der.
Genmateriale blir i løpet av få generasjonar spreidd så vidt at alle europearar er i slekt med Karl den store, som vart krona til keisar i år 800.
(Den norske varianten av dette, som briten Rutherford rimelegvis ikkje nemner, er at alle nordmenn er i slekt med Harald Hårfagre.)
Går me cirka 3500 år bak i tid, vil alle nolevande menneske på jorda ha eitt eller anna felles opphav.
Forfattaren legg ikkje skjul på at han liker tanken på at me alle er ein stor familie.
Rutherford tek også avstand frå bruken av genetikk til å underbyggja rasistisk ideologi, med dei tragiske konsekvensar det har hatt gjennom historia.
«Rase finnes ikke fra en genetikers synspunkt», slår han fast.
Forsøk med blodtypar viser for eksempel at 85 prosent av den genetiske variasjonen er å finna innanfor same rasegruppe.
«Genetisk sett er det større sannsynlighet for at to svarte personer er mer forskjellige fra hverandre enn en svart person og en hvit person», er konklusjonen.
«En kort historie om alle som noen gang har levd» er, som den glimrande tittelen seier, først og fremst ei historieframstilling av den 200.000 år lange eksistensen til homo sapiens her på jorda.
Om lag 107 milliardar har det vore av oss så langt.
Adam Rutherford skriv i beste engelske stil, vittig og ironisk, og med mange konkrete eksempel.
Formidlaren får unekteleg også ein del gratispoeng ved at genetikk jo i sin kjerne handlar om sex.
Den genetiske terminologien er ikkje alltid lett å følgja for lekfolk, men ei ordliste bak i boka er til god hjelp.
Litt skal ein jo læra også.
Skulle ein etterlysa noko, var det eit skarpare blikk mot framtida og ei utvikling som – trass i Rutherfords nøkterne påminningar – definitivt er akselererande på godt og vondt.
Men då hadde boka kravd meir enn sine vel 400 sider, så det får kanskje bli Rutherfords neste prosjekt.
Inger Sverreson Holmes formidlar Rutherford til eit norsk der me ofte merkar den engelske undertonen.
Det er ein kompliment.
Så får me heller tilgi at ho ikkje har greie på fotball.
Lionel Messi og Argentina tapte ikkje cupfinalen i 2014, men VM-finalen.
| 1
|
502051
|
Helen Mirren hadde fortjent en bedre film
Med så mye talent både foran og bak kamera, burde «Vårt livs ferie» blitt en knallgod film.
Både Donald Sutherland og Helen Mirren hadde fortjent en bedre film.
Det hadde også John og Ella Spencer, det eldre ekteparet de spiller.
Som pensjonert lærer i engelsk litteratur er John spesielt opptatt av Ernest Hemingway.
Men han er også sterkt preget av Alzheimers.
Ella er heller ikke frisk.
Til de voksne barnas fortvilelse legger de likevel – eller nettopp derfor – ut på sitt livs siste ferie, i en bobil omtrent like aldrende som dem selv.
Målet er å kjøre fra Massachusetts til Florida og Key West, der Hemingway i sin tid bodde.
Vi får altså en landeveisfilm med alle tildragelsene sjangeren krever, her ofte frembrakt av Johns hukommelsessvikt.
Alt ved sujettet roper bittersøt sjarm og mangslungen livserfaring, og innimellom pipler vemod og vidd frem i ørsmå doser.
Men jevnt over blir historiefortellingen bare stående og spinne, uten å tilføre tematikken noe nytt eller originalt eller noe som berører.
Hva som har gått galt, er bortimot et mysterium, gitt alt talentet som er ute og går.
De erfarne skuespillerne gjør ikke skam på seg, særlig Sutherland får med gutteaktig sjarm godt frem den engasjerte foreleseren og stilige mannen han en gang var.
Noe av miseren kan skyldes at Michael Zadoorians opprinnelige roman er blitt film ved hjelp av fire ulike manusforfattere.
Noe kan skyldes at dette er italienske Paolo Virzis første film i USA, der han muligens har mistet en del av sin kunstneriske frihet og kanskje heller ikke har kultur og særegenheter like mye under huden.
Vi snakker tross alt om mannen som skrev og regisserte utmerkede filmer som «Menneskelig kapital» (2013) og «En smak av lykke», som gikk på norske kinoer i fjor sommer.
Enda merkeligere er det at filmen er fotografert av Luca Bigazzi, som sto bak kamera i Paolo Sorrentinos praktverk «Den store skjønnheten», «Youth» og HBO-serien «The Young Pope», samt nydelige «Sicilian Ghost Story».
Det kan synes som om filmen er klippet sønder og sammen, for i «Vårt livs ferie» mangler Bigazzis fotografiske avtrykk totalt.
Visuelt er filmen kjedelig og flat, med nærbilder så tette og sammenklemte at Ella og John i støytene knapt får luft å puste i, og med et kamera som vingler uten kunstnerisk mening og mål.
Det finnes mange sterke, gode filmer om å leve med Alzheimers.
Vi har blant annet Bille Augusts «En sang for Martin» og Richard Eyres «Iris», Sarah Polleys «Away From her», koreanske Chang-dong Lees «Poesi» og «Still Alice», som ga Julianne Moore en Oscar i 2015.
Sammenlignet med dem er «Vårt livs ferie» en halvhjertet øvelse som aldri finner riktig tone eller rett balanse, og som aldri kjennes ekte eller relevant.
Filmen frir til et voksent publikum som har erfart hva et langt samliv kan inneholde av sorg og glede, og som vet hva som kan ligge foran dem av sykdom og tap.
Også de hadde fortjent en mye bedre film.
| 0
|
502052
|
Real Ones-gitaristen redder bluessjangeren
Jørgen Sandvik kommer med mørk magi på sin debutplate.
Real Ones-gitaristen Jørgen Sandvik har en sjeldent god bluesforståelse.
Når han nå endelig albumdebuterer under eget navn, er det med en herlig utradisjonell og levende utgivelse som puster nytt liv i en ellers stivnet sjanger.
Sandvik har en frisk tilnærming til legender som Leadbelly, Skip James og Willie Cobbs.
Med utradisjonelle instrumenter som trommemaskin, fløyter, cello og pumpeorgel låter det mest av alt som om en moderne bluesmusiker har gått i transe og kanaliserer sine gamle helter gjennom intense, musikalske ritualer.
I stedet for å gjengi musikkhistorien til punkt og prikke er det snarere som om Sandvik har fått en direkte forbindelse med den mørke urkraften i deltabluesen og bluegrassen.
De mer moderne elementene er svært subtile og forsterker stemningene i originalverket, mens arven etter gotiske rockeband som The Doors og Creedence Clearwater Revival gir låtene en ny dimensjon.
Sandviks egne låter tilfører albumet en fin dynamikk og variasjon; særlig de lysere stemningene gjør seg godt i selskap med de mørkere og mer introverte låtene.
Å tukle med tradisjonsmusikk kan fort bli risikosport.
For mye fiksfakseri kan fort viske ut alle spor av sjel, mens for tradisjonstro tolkinger blir som oftest bare overflødige.
Hva er da bedre enn å finne en ny måte å formidle følelsene fra originalene på, slik Sandvik gjør her?
«Permanent Vacation» er en opplevelse og en sinnsstemning man ikke vil komme tilbake fra.
I stedet vil man bare dykke stadig dypere ned i dette sydende heksebrygget av et album.
| 1
|
502053
|
Blendende vakkert om kvinner i en brytningstid
«Vokterskene» er en stille og meditativ familiesaga fra en brutal epoke i europeisk historie.
Året er 1915.
Det blodige slaget ved Verdun ligger ett år frem i tid.
Første verdenskrig skal rase i tre år til.
Med den franske landsbygden nærmest tømt for menn, sørger kvinnene for at gårdsdriften holdes i hevd.
Zoom inn på aldrende Hortense der hun går krumbøyd bak plogen.
Henri, mannen i huset, er gammel og revmatisk.
Sønnene Constant og George er ved fronten, det samme er Clovis, mannen til Hortenses datter Solange.
Dette er kvinnene vi skal følge.
Men det kommer inn en kvinne til – 20 år gamle og foreldreløse Francine, som ansettes som midlertidig gårdshjelp under innhøstingen.
Hun blir værende.
Hun trengs.
Hun er arbeidsom.
Da George kommer hjem på perm, oppstår en dragning mellom ham og Francine.
Den næres av brevene de sender hverandre.
På fascinerende og subtilt vis siver konsekvensene av krigen inn i familiens liv.
På den ene siden brutalt, i form av dødsbudskap, på den andre siden gjennom teknologiske nyvinninger.
Dette var den første krigen da fly, ubåter og stridsvogner ble tatt i bruk, tidsmessig sammenfallende med at den industrielle revolusjonen nådde landsbygden i form av moderne og arbeidsbesparende maskiner.
Våren 1917 går USA inn i krigen, noe som etter hvert gjorde det mulig for de allierte å gjennomføre flere vellykkede offensiver.
For Hortense og Solange blir amerikanerne en viktig inntektskilde.
Men deres tilstedeværelse på gården skal få ytterligere konsekvenser.
Mot dette bakteppet spenner Xavier Beauvois og fotograf Caroline Champetier opp et malerisk lerret som spenner over flere år, der hverdagslivets arbeid og årstidenes gang pensles ut, langsomt og dvelende, detaljert og blendende vakkert, ofte badet i gyllent lys fra solen eller lamper og med bilder man får lyst til å fryse for å kunne se på lenge.
Filmen kan leses som en hyllest til alle kvinnene som holder hjulene i gang i krisetider, men den er også en intim skildring av kvinner i en brytningstid mellom tradisjonelle verdier og klasseskiller, og kommende frigjøring og modernitet.
I front her står på den ene siden Hortense, på godt og vondt en matriark og en bauta, formidabelt spilt av veteranen Nathalie Baye.
På den andre siden står Francine og Solange, to selvstendige kvinner i kim, nydelig tolket av Iris Bry og Laura Smet.
I så måte har «Vokterskene» likhetstrekk med «Om guder og menn», Beauvois film fra 2010 om en gruppe munker i et avsidesliggende kloster.
Også den var en lavmælt undersøkelse av kolliderende tankesett.
Politisk hadde den kanskje større sprengraft enn «Vokterskene», om et ord som sprengkraft overhodet kan brukes om en så stille film.
«Vokterskene» er mer interessant som portrett av ulike kvinner i ulike aldre og posisjoner, og som et tidsbilde for en epoke vi i ettertid kjenner konsekvensene av – økonomisk og kulturelt, politisk og ideologisk.
Mange vil kanskje finne filmen i lengste laget.
Men i sin raffinerte billedskjønnhet maner den frem en nærmest meditativ stemning, og en kjærlighet til disse kvinnene og dette landskapet som i sin tur etterlater en ro man sjelden opplever i et kinosete, og som varer lenge etterpå.
| 1
|
502054
|
Tropisk trash-musikal
Carte Blanches nye forestilling er upretensiøs, flåsete og som en fargerik snopeskål for øyet.
Den belgiske koreografen Pieter Ampe har med forestillingen «Get Lost» et ønske om å undersøke hva det vil si å gå seg vill og hva det vil si å komme hjem igjen.
Undersøkelsene resulterer i mange svært ulike og kostelige scener.
Det finnes ikke en helhetlig dramaturgi, men forestillingen veksler mellom å vise individet og fellesskapet, og hvor avhengige vi er av hverandre, men også hvor viktig det er å stå på egne ben.
Noen ganger klenger danserne seg sammen, andre ganger prøver de å komme inn i andres dans og noen ganger står de alene og ser inn.
Danserne både snakker, spiller munnspill og synger sjømannsviser, country og italiensk korsang.
Forestillingen fortoner seg som en speiset musikal.
Uttrykket er utadvendt og tar mye plass, det er masse å la seg begeistre av.
Scenerommet er fullt av fargerike kostymer, papir og treliknende gjenstander som heises opp og ned.
Scenebildet utvikler seg lekkert gjennom forestillingen, og utgjør en mer integrert del av fortellingen enn mange andre produksjoner på Carte Blanche.
Innledningsvis kommer Guro Rimeslåtten inn og forklarer tørt at mønsteret på tightsen hennes forestiller et fjes der hun har vagina.
Og at det skal være kult.
Danserne fremfører sine replikker på en avvæpnende og nedstrippet måte, men samtidig ser de alt annet enn nedstrippet ut.
Alle kostymene er fargerike og spektakulære, vulgære og iøynefallende.
Øynene vet ikke alltid helt hvor de skal hvile, for danserne popper frem med det ene oppsynet mer oppsiktsvekkende enn det andre.
Forestillingen innledes med nærmest dyriske sekvenser.
De spytter, peser og svetter på hverandre.
De er grunnleggende fysiske, tette, og ofte løfter de hverandre på mer eller mindre (mest mindre) grasiøse måter.
Dansen fremkaller ofte en slags inneklemt, snøftende latter hos publikum.
Det er masse humor i «Get Lost», som gjerne oppstår i møte med de intime og kjønnslige detaljene i dansen.
Og dem er det mange av.
Dansernes lyder gir gjenhør i musikken, som om de sampler seg selv underveis.
Lysdesign er av Robert Roespel, videodesign er av Miwa Matreyek og scenedesign er av Jelle Clarisse.
Belysningen er også en av hovedaktørene i den fabelaktige massescenen, der danserne beveger seg rundt på scenen som om de var en seig, seig væske.
Gruppeformasjonene forsterkes av det fargerike lyset de bader i sammen.
«Get Lost» oppleves som å være fanget i et kaleidoskop sammen med noen spastiske og energiske figurer.
Figurer man ikke forstår seg på, men som man heller ikke kan la være å se på.
| 1
|
502059
|
Popkometen overbeviste nok en gang
Ikke noe Bylarm uten en ny bergensk popstjerne.
I år heter hun Halie.
I fjor var det Sigrid.
Et par år tidligere Aurora.
I år er det Halie, alias Hannah Emilie Grung, som er blitt den store snakkisen under årets Bylarm.
Felles for dem alle er at de kommer fra Bergen.
Og basert på torsdagens konsert er det all grunn til å tro at Halie vil følge i de suksessrike fotsporene til de to førstnevnte.
(Har forresten aldri blitt skikkelig klok på uttalen av navnet.)
Foreløpig har hun sluppet to singler det siste halvåret.
Omkring 100.000 treff på hver låt er på ingen måte dårlig, men det kommersielle gjennombruddet lar nok vente på seg en liten stund til.
Men at det kommer, er det ingen tvil om.
At hun opptrådte på Skavlan for en uke siden, er likevel et tydelig bevis på at hun er på god vei.
Det hjelper nok også når hun i løpet av sommeren får vist seg frem for et større festivalpublikum.
Foreløpig er hun booket både til Bergenfest, Slottsfjell og Utkant, og flere vil nok følge.
Det blir nok minimalt med sommerferie.
Hun begynner konserten med sin første single, «Echo».
Et fullsatt Sentrum Scene lar seg i høyeste grad overbevise.
Til tross for at Halie bare har holdt en håndfull konserter siden hun debuterte på Kvarteret under Vill Vill Vest for fem måneder siden, virker hun overraskende rutinert og selvsikker på scenen.
Hun danser omkring og bærer på ingen måte preg av å være en syttenåring som ennå har halvannet år igjen på videregående.
Det som kanskje likevel imponerer mest, er det vokale.
En særpreget stemme som passer perfekt i et moderne poplandskap, men som samtidig også ville ha fungert foran et rockeband, eller til og med en countrygruppe.
Låtspekteret denne kvelden er ellers ganske bredt.
Et par popsanger, en rolig ballade med bare piano som backing og en uventet smårølpete rockelåt.
Ved et par anledninger drukner dessverre det vokale litt i lydbildet, selv om de tre musikerne hun har med seg på scenen ellers er stødige nok.
I så måte låt det faktisk bedre på Kvarteret i høst – så merkelig det enn kan høres.
Da hun avslutter med sin siste single «Youth», bryter et ellers ganske kynisk bransjepublikum på Bylarm spontant ut i applaus – til og med før låten er ferdig.
Slikt skulle borge for en solid karrierefremtid.
| 1
|
502060
|
Denne bergensduoen må du følge med på
The Other End fikk oppmerksomhet langt utenfor Norges grenser da de kom med debutsingelen.
Nå viser duoen at de har mer å fare med.
Sjelden har jeg hørt en så sterk debutsingel som «Far From Home» fra bergensduoen The Other End.
Og mindre ble ikke begeistringen over deres første større utgivelse, EP-en «The Other End».
Der «Far From Home» lovet noe stillferdig og ettertenksomt, er det nye materialet langt fra beskjedent.
Tvert imot rammer vokalist Ida Knoph-Solholm tungt med sin karakteristiske stemme som veksler mellom det selvsikre, sterke og en sårbar, dirrende falsett.
Det er intet mindre enn fullstendig gåsehudfremkallende.
Man kan dra paralleller til artister som Cat Power og Sharon Van Etten, kanskje aller mest på den sentimentale og dvelende «A Piece of a Mind».
Dens bluestendenser tar den bort fra balladens sjangerklisjeer og løfter frem det sublime samspillet mellom Knoph-Solholm og hennes makker, multiinstrumentalisten Alexander Breidvik.
Et av platens klare blinkskudd kommer like etter, i form av «Broken Glass», som bygger opp en dramatikk som kryper inn under huden.
Vokalen slår innover låten som bølger av desperasjon, og trekker seg i versene tilbake for refleksjon og hvile.
Det er nettopp denne evnen til å bygge opp en dramaturgi, en scene for låten, som gjør The Other End så spennende å lytte til.
Sammen vever duoen rike lydlandskaper som gjør det lett for lytteren å krype nedi deres sko, å ta til seg det følelsesladde som preger samtlige av deres låter.
«Thin Ice, Part 1» er et perfekt eksempel på det, full av krinkler og kroker man kan fordype seg i.
Selv kaller de sin musikk for indie og slowcore, og jeg gir dem riktig i begge.
Spesielt relevant er sistnevnte, som beskriver den liksom tålmodige, durende lyden de er blitt kjente for.
Det finnes ingen brå bevegelser på «The Other End» – men det kjennes heller aldri kalkulert.
Platen er genuin og lar oss komme tett på, den er verken minimalistisk eller maksimalistisk, den flyter ganske enkelt helt naturlig.
The Other End lager ikke lettsindig musikk, på samme måte som Elliott Smith i sin tid primært skrev låter som gjenspeilet en indre uro og tristesse.
Det betyr ikke at bandets musikk nødvendigvis er tung å høre på.
«Leave» demonstrerer nettopp dette; stemningsskiftene nyanserer låten, det viser frem kompleksiteten i The Other Ends følelsesregister.
Det vonde kommer ikke uten det gode.
| 1
|
502061
|
«120 slag i minuttet» syder av liv og raseri
Elegant og livsbejaende hyllest til 1990-tallets aids-aktivister.
De ville farge Seinen blodrød, og kledde obelisken i Concorde med et rosa kondom.
De konfronterte legemiddelskapenes sendrektighet og myndighetenes unnfallenhet.
De kastet asken etter aids-døde på forsikringsselskapenes overdådige konferansebuffeer.
De fleste aktivistene i Act
Up var selv hivpositive og aidssyke, og visste alt om hvor viktig det var å slåss mot homofobi, for sprøyte- og kondomautomater, for seksualopplysning og mot angst.
Og – ikke minst – hvor livsnødvendig det var å forske frem nye medisiner.
«120 slag i minuttet» er Robin Campillos hyllest til den franske avdelingen av denne militante organisasjonen, som ble stiftet i USA og fikk avleggere i en rekke byer verden over.
Campillo er kjent som regissør Laurent Cantets nære samarbeidspartner på filmer som «Syd», «Klassen» og kinoaktuelle «The Workshop».
Han har selv bakgrunn fra Act Up, men hyllest må ikke leses som ensidighet.
Campillo går rett inn i organisasjonens indre stridigheter rundt aksjonsformer og prioriteringer.
Ordet «organisasjon» må heller ikke tolkes dit at dette er en støvete film om byråkrati.
Den er så langt derfra som man kan komme.
Tittelen antyder sykdom, men signaliserer også høy energi både i handling og musikkbruk.
Filmen starter som en kollektivfortelling sentrert rundt noen av aktivistene, for etter hvert å konsentrere seg i litt større grad om kjærlighetshistorien mellom Sean (Nahuel Pérez Biscayart) og Nathan (Arnaud Valois), to høyst ulike unge menn som finner hverandre på Act Ups ukentlige og turbulente møter.
Måten Campillo og fotograf Jeanne Lapoirie forener en nesten dokumentarisk historiefortelling med visuell eleganse og varme, intime portretter, gir en film som til tider er rasende, til tider gripende, til tider et kok av desperasjon blandet med livlig livsglede.
Eksplisitt i skildringen av så vel sex som sykdom er den både rå, sensuell og grim, men også nødvendig og vakker i måten den viser hva som også var og er en del av kampen:
Retten til å elske – i alle ordets betydninger – uten frykt.
I dag har nye medisiner endret livet til hivsmittede og aidssyke.
I så måte er «120 slag i minuttet» en nyttig påminnelse om situasjonen i nær fortid, både når det gjelder sykdomsforløp og smitteårsaker.
Den utspiller seg i hovedsak blant skeive aktivister, men viser deres solidaritet med andre utsatte, som narkomane og prostituerte, og refererer blant annet til skandalen på 1980-tallet, da hivsmittet blod ble overført til flere tusen franskmenn, blant annet mer enn 1300 blødere.
«120 slag i minuttet» er et varmt, humanistisk og særdeles velspilt drama om konsekvensene av en av de store epidemiene i moderne tid.
Men enda viktigere:
Den er et kampskrift for mangfold.
| 1
|
502062
|
Grunn og velment grinefilm
«Mirakel» prøver veldig hardt å oppdra oss til å bli gode mennesker.
Dette er en film noen vil kalle skjønn og viktig.
Andre vil kalle den overpedagogisk og sentimental.
Sjansen er likevel stor for at også sistnevnte griner en skvett underveis, for filmer som «Mirakel» er i bunn og grunn laget på samme måte som porno.
Målet er å treffe sekretene, ikke hjernen.
Det siste vil regissør Steven Chbosky (og flere) sikkert protestere heftig på, all den tid filmen i bunn og grunn er en velmenende appell om viktigheten av å bli sett, se mennesker for hva de er og ikke dømme dem etter utseendet.
I så måte taler den både til hjerte og hjerne.
Det ville bare vært fint om Chbosky også tiltrodde meg evnen til å bruke min egen hjerne, og ikke skyflet frem budskapet ved hjelp av bulldoser.
Vi er i New York, der ti år gamle August «Auggie» Pullman bor med mor (Julia Roberts), far (Owen Wilson), søster (Izabela Vidovic) og familiens søte hund.
Mor har undervist ham hjemme, men mener han nå er klar for å begynne på vanlig skole.
Problemet er nemlig at Auggie er født med en genfeil som trass i en rekke operasjoner gjør ansiktet deformert.
Selv foretrekker han å skjule seg i en astronauthjelm.
Det går selvsagt som det må gå.
Medelevene glaner.
Han mobbes.
Filmen baserer seg på R.J.
Papacios bestselgende roman ved samme navn, og både bok og film gjør noen riktig fine ting.
Auggies romfartshjelm, for eksempel, er ikke bare et skjulested, den fungerer flott visuelt og er også et fint bilde på Auggies naturfaglige interesserer, hans oppheng i «Star Wars» og noe man lett kan tenke seg er et ønske om å reise ut i et univers der ingen ser ham.
Fortellingen gir også ordet til storesøster Via, og tegner via henne et godt bilde av søskenkjærlighet som har en pris.
Med Auggie som familiens totale midtpunkt, blir hun tilsidesatt.
Hun godtar det, men ikke uten smerte.
Jacob Tremblay ble sist sett sammen med Brie Larson i Lenny Abrahamsons fine oscarvinner «The Room», der han spilte den lille gutten.
Nå er han noen år eldre, sminket til det ugjenkjennelige – sminkøren er oscarnominert for jobben – og i likhet med resten av teamet, gjør Tremblay en upåklagelig jobb.
Det gjør deler av filmen utvilsomt sjarmerende, problemet ligger ikke der.
I sin iver etter å fremelske menneskelig godhet, kommer den til kort i nyansene og blir unnvikende.
Til og med sjefsmobberen gjøres til et stakkarslig offer for sine rike, entydig tåpelige foreldre.
Alle andre er egentlig snille på bunnen, og dit ned er det ikke særlig langt.
Den faller i grøften i klasserommet, der lærerens diskusjon rundt ulike læresetninger også blir en diger, pedagogisk plakat for filmen, med dybde på linje med alle «kloke ord»-plakatene som dukker opp på Facebook, illustrert med kos og klemz og hjerter og blide bamser.
Virkelig klam blir filmen når den skamløst manipulerer frem den ene klumpen i halsen etter den andre, og haler og drar oss i hjertevarmen og medfølelsen, samtidig som den unndrar seg de åpenbare spørsmålene som ligger der.
For hvordan ville tilværelsen vært for Auggie om han ikke hadde hatt akkurat denne privilegerte, superhyggelige familien, og ikke hadde vært en kul fyr med et sylskarpt intellekt, masse humor og en stayerevne som gjør at han likevel holder ut, trass i at han sviktes?
Det er disse usedvanlige egenskapene som redder ham, og filmen reflekterer ikke et øyeblikk rundt hvor annerledes alt kunne vært om han hadde vært en helt middelmådig gutt uten spesielle talenter, men med samme krav på vennskap og respekt.
Tvert imot, den løfter jublende dette «spesielle» opp som et trofe.
Gitt at dette i realiteten er en to timer lang anti-mobbekampanje, blir budskapet temmelig hult.
| 0
|
502063
|
En litt annerledes bergensrapper
Simon Alejandro går sin egne veier – og han gjør det bra.
Det som skiller rapperen Simon Alejandro fra mange av sine kolleger i denne byen, er en helt utpreget musikalitet som ikke lener seg for mye på repetitive, harde beats.
I starten av karrieren var det jazz, verdensmusikk og annen kuriosa fra lengst inne i platehyllen som utgjorde universet av samples og hele bakteppet for hans tekster.
«Paris» er sånn sett en real vending, stilmessig.
Selv sier han at relativt harde rapvarianter som trap og grime, er hovedinspirasjonen for EP-en, men det er hans egen fortolkning av sjangerne.
Det er lite som minner om Migos og Stormzy her, utenom «brap brap»-lyden på låten «Mat».
Også Simon Alejandros flyt er transformert, eller kanskje mer solid, mer behersket.
På åpningslåten «Pittoresque» er det nesten umulig ikke å bli rørt, for det er som å høre den unge Lars Vaular for første gang igjen – og det får en til å løfte munnvikene.
Han går gjennom en kompleks verden av tekster og lyrikk med et velbehag og en bevisst selvsikkerhet, med evne til å gjøre både seriøse refleksjoner og humørfylte observasjoner i én og samme setning, som på «2 Ganger».
Denne gangen handler det om artistens opphold i Paris, og tekstene tar for seg de følelsene som oppstår i møte med det ukjente; av og til behøver man det, av og til lengter man bare etter å se et kjent fjes.
Å være alene i en by som kan spise en opp, beskrives kanskje best på lettere maniske «Jungelen»:
«Skjønner du ikkje språket, gå på Duolingo, få det til å flyte, tipp topp svømmer».
Låten er en av de klareste eksemplene på hvor langt Simon Alejandro har nådd, litt på siden av hiphophierarkiet i byen.
| 1
|
502064
|
Spektakulær konsert med Edward Gardner og BFO
Dødsmessen utmaler redselen for dommedag og helvetes pinsler med de voldsomste fargene og de mest spektakulære, orkestrale og vokale effektene.
Det går mange historier om Giuseppe Verdis Requiem.
En av dem handler om dirigenten Hans von Bülow som noen dager før premieren i 1874 skrev i en tysk avis at Verdis dødsmesse er «en opera i kirkegevanter».
Men det hører også med til historien at han mange år senere sendte en slags unnskyldning til Verdi – som vennlig svarte at Bülow visst hadde hatt rett den gang.
Så, hva er da dette verket?
En opera, et rekviem, eller?
På torsdag i Grieghallen svarte Edward Gardner nokså klart på dette spørsmålet.
Sammen med Bergen Filharmoniske
Orkester og mange gode kor og solister slo han fast at, jo, dette er kirkemusikk, dette er et sakralt verk.
Dramatisk, høyspent, ja visst.
Men like fullt et rekviem, en dødsmesse som utmaler redselen for dommedag og helvetes pinsler med de voldsomste fargene og de mest spektakulære, orkestrale og vokale effektene.
Edward Gardner holdt stram regi på den lange reisen til dødsriket.
Sammen med BFO spente han opp et stort musikalsk lerret og fikk alle Verdis mange messeledd til å innordne seg og danne en fargestrålende fresco med glansfulle strykere, skinnende trompeter, dystre dommedagsbasuner og dundrende pauker.
Det store, sammensatte koret var aktive medspillere på reisen og gjorde en ualminnelig flott innsats underveis – fra den nesten uhørlige, angstfylte mumling i de første taktene over de enorme utblåsningene i dommedagsavsnittene, til den siste fredfylte, stille bønnen som legger de døde til hvile etter halvannen times turbulent musikk.
Verdis Requiem stiller store krav til kor og orkester.
Og ikke minst til de fire solistene som både enkeltvis og sammen skal stå i front og lyse opp mot det massive lydteppet bak dem.
Torsdag i Grieghallen innfridde solistkvartetten alle disse kravene til fulle.
Unge koreanske Seungju Bahg sang tenorpartiet med en flott, smektende frasering som minnet oss om at messen opprinnelig ble skrevet for solister med bakgrunn i den italienske sangtradisjonen.
Engelske Matthew Rose la solistkvartettens fundament med stor, rungende bass og hadde også en gripende, fryktinngytende soloinnsats i Tuba Mirum-delen der han tre ganger åndeløst påkaller døden.
På damesiden briljerte Jennifer Johnston i mezzosopran-partiet blant annet med en levende, fremføring av Liber scriptus, teksten om den store boken som dommeren vil ta frem på vredens dag.
Men det var Lise Davidsen som var kveldens store stjerne.
I løpet av hennes tid som residerende sanger hos BFO, har vi hørt henne som solist i store, seinromantiske verk.
På torsdag sang hun sopranpartiet i Verdis rekviem og demonstrerte at hun også behersker det italienske uttrykket.
Hun svevde uanstrengt over orkestret med store utladninger helt i toppen av sopranregistret.
Og et av kveldens helt store øyeblikk kom da hun uakkompagnert, deklamerende la verket til hvile med den avsluttende soloen i Libera me.
| 1
|
502065
|
Forklaringen virker så nærliggende at det er oppsiktsvekkende at politiet ikke tenkte det samme
Kan løsningen på en av norgeshistoriens største krimgåter hele tiden ha ligget i politiets eget materiale?
Høsten 2020 er det 50 år siden det sterkt forbrente liket av en kvinne ble funnet på et utilgjengelig sted i Bergen.
Selv om politiet kom til at det etter all sannsynlighet var snakk om et selvmord, har mysteriet med kvinnen i Isdalen fremdeles stor kraft.
Ikke minst fordi konklusjonen den gang etter alt å dømme var feil.
Sist uke meldte NRK at de skal samarbeide med BBC World Service om å lage en internasjonal versjon av true crime-podkasten, «Gåten i Isdalen».
Denne uken kommer en bok, skrevet av en jurist ved Universitetet i Stavanger, som trenger dypere inn i mysteriet enn noen andre har gjort.
Dennis Zacher Aske lanserer en troverdig teori om hva kvinnen drev med, og han går langt i å utpeke en potensiell drapsmann.
Politiet la ned et imponerende arbeid for å finne ut hvem hun var, kvinnen som 18. november 1970 kom med hydrofoilen fra Stavanger og sjekket inn på Hotell Rosenkrantz under navnet Elisabeth Leenhouwfr.
I Stavanger hadde hun bodd på Hotel St. Svithun som Fenella Lorck, men hun hadde også brukt Claudia Thielt, Claudia Nielsen, Genevieve Lancier og andre alias.
Hun vekslet mellom tysk, fransk og engelsk og ble observert med flere menn, som aldri meldte seg.
Klærne hennes var strippet for merker og kjennetegn, navnet på medisinene var skrapt bort.
Noen ville at hun ikke skulle bli identifisert.
25 etterforskere arbeidet i månedsvis, før saken ble arkivert som sannsynlig selvmord.
Dette arkivet har Dennis Zacher Aske åpnet og studert.
Med imponerende blikk for detaljer og mønstre har han puslet de mange bitene sammen på nye måter.
Blant annet har han funnet en troverdig løsning på koden som lå i en av koffertene hun etterlot på jernbanestasjonen i Bergen, halvannen time før hun døde.
Da Tore Osland, sønn til hovedetterforskeren i saken, i 2002 ga ut en fiksjonsfortelling om kvinnen i Isdalen, sa han at han var overbevist om at hun måtte ha vært spion.
PST-sjefen i Bergen sa samme år at han ikke engang ville svare på hvorfor han ikke ville kommentere saken.
Hvorfor sa han det, hvis politiet fremdeles trodde at kvinnen først hadde forsøkt å ta livet av seg med tabletter og så satt fyr på seg selv?
Aske plukker fra hverandre både selvmordsantakelsen og spionteorien.
I stedet presenterer han en forklaring som virker så nærliggende at det er oppsiktsvekkende at politiet ikke tenkte det samme.
Kanskje PST kan svare nå?
Av hensyn til spenningsnivået hos leseren skal Askes teori ikke røpes her.
Det skal heller ikke resultatet av hans egen omfattende etterforskning, som fører til en person som etter all sannsynlighet hadde et tett forhold til kvinnen, og som tidligere var anmeldt for voldtekt og anklaget for vold.
Det er like oppsiktsvekkende at politiet ikke fulgte dette sporet videre, indikasjonene lå i etterforskningsmaterialet.
Aske anonymiserer mannen, men alle med tilgang til et digitalt avisarkiv kan lett finne ut hvem han var, eller er.
Dette etiske dilemmaet burde vært diskutert i teksten.
Boken er skrevet som en slags etterforskningsrapport.
Først kommer 15 kapitler med sammendrag og gjennomgang av politiets materiale, med mange gjentakelser og sidespor som gir et mer realistisk bilde av en slik etterforskning enn noen fiksjon.
Deretter følger Askes egen etterforskning, også den beskrevet i et nøkternt, kirurgisk presist språk.
Bare når han gjentatte ganger viser hvordan VGs berømte krimreporter, Knut Haavik, ledet publikum på ville veier, fraviker han den stramme komposisjonen.
Til tross for fraværet av avisens blomstrende adjektiv og heseblesende dramatisering, er Askes fremstilling langt mer spennende enn noen tabloid krimreportasje.
| 1
|
502067
|
Tradisjonell britisk krim
Det rakner på flere fronter i miniserien «Innocent».
For syv år siden ble Tara Collins funnet drept etter en fuktig tur på byen sammen med søsteren Alice.
Flere faktorer og funn pekte i retning ektemannen David, som ble fengslet og dømt.
Etter nye omganger i rettssystemet, frikjennes han.
Politimesteren ønsker en pro forma gjennomgang av etterforskningen, som den gang ble ledet av William Beech.
Han tas av, saken gis til Cathy Hudson, og det kommer ikke som noen overraskelse at hun raskt oppdager mangler og hull i kollegenes arbeid.
Mye raknet i kjølvannet av drapssaken.
Alice og ektemannen Rob overtok omsorgen for barna hans, og med det også Davids hus.
Nå må han flytte inn i en smått kummerlig hytte ved sjøen, sammen med storebroren Philip, som har vært hans støttespiller hele veien.
Herfra starter han kampen for å få tilbake barna.
Men sannelig skal mye rakne også i kjølvannet av frikjennelsen og Cathys nye etterforskning.
Den fører i sin tur til nye spor, nye indisier, nye mistanker som snart peker hit, snart dit.
Slik sett følger miniserien en velkjent oppskrift for å ende opp med to streker under svaret på «hvem som gjorde det.»
Under overflaten behandler «Innocent» sentrale, menneskelige spørsmål som foreldrekjærlighet og tilknytning, svik og lojalitet.
Men den bretter ikke ut det store lerretet, slik serier som «Broadchurch» og «Nedgravde hemmeligheter» gjorde.
(De har begge har gått på NRK.)
«Innocent» er en miniserie i dobbelt forstand.
Den har få episoder og få involverte.
Som mellommenneskelig drama er den relativt interessant, men ganske overflatisk, og som krimgåte er den ikke neglebitende spennende.
Måten mistanken flyttes fra person til person på har et ganske oppskriftsmessig preg, men underveis er det jo alltid moro å prøve å tippe riktig gjerningsperson.
Kjente og gode navn som Hermione Norris («Kalde føtter») og Lee Ingleby («Korrupsjonsjegerne») som Alice og David gjør «Innocent» til et velspilt drama, der også Angel Coulby gjør solid innsats som Kathy.
Serien er severdig dersom man er svak for tradisjonell britisk krim, spilt ut i vakkert kystlandskap.
Men den er også høyst forglemmelig.
| 0
|
502068
|
Stilfull islandsk uhygge
Spøkelser møter personlige tragedier i «Jeg vet hvem du er».
Hadde utseendet alene vært nok, ville denne islandske grøsseren fått ett hjerte til.
I støytene er den rett så stemningsfull og lekker å se på; med nydelige panoreringer av storslått islandsk landskap.
Filmskaperne får mye gratis bare der.
Ved å utnytte landskapet som sådan og det fraflyttede fiskeværet Hesteyri især, skapes en velfungerende og tematisk passende fornemmelse av å være ensom og forlatt.
For er det noe som preger spøkelser her i verden, så er det nettopp det.
De er ensomme, de er forlatt, de er sinte eller såret.
Vi har lært det gjennom flesteparten av spøkelseshistoriene vi er blitt fortalt, og det repeteres her.
Dessverre repeteres også de fleste klisjeene i den litt slitte læreboken om skrekkfilmer og grøssere.
To historier løper parallelt gjennom «Jeg vet hvem du er».
I småbyen Isafjørdur hentes psykiateren Freyr inn for å bistå politietterforsker Dagný i forbindelse med en selvmordssak.
Freyr sørger fortsatt over sønnen Benni, som forsvant sporløst for tre år siden.
I Hesteyri jobber det unge ekteparet Katrín og Gardar, og venninnen deres Lif, med å restaurere et hus som har stått tomt i mer enn 60 år.
Målet er å få i stand et pensjonat på det avsidesliggende stedet.
Også Katrín sliter med sorgen etter å ha mistet et barn.
Noen bygninger bærer spøkelseshusets karakteristikker; enkelte så til de grader at de mest skuggeredde av oss aldri ville satt en fot innenfor dørstokken.
Huset i Hesteyri er akkurat der.
Og ganske riktig.
Snart begynner Katrín å høre knirking og slamring.
Underlige tildragelser skjer.
Men også Freyr ser og hører ting som trolig ikke er av denne verden.
Og han og Dagný gjør noen uhyggelige oppdagelser.
«Jeg vet hvem du er» har en relativt fiffig struktur og noen overraskelser i ermet, og uansett hvor mye eller lite man kjøper av paranormalt snikksnakk, har den noen ganske ekle øyeblikk, om du er lettskremt nok.
Faktisk er det vanskeligere å kjøpe relasjonen mellom Katrín, Lif og Gardar slik den mer enn en anelse overspilt vikles ut i det ugne huset.
Filmen baserer seg på Yrsa Sigurdardottirs roman, utgitt også i Norge.
Som krimgåte, fratrukket det paranormale, minner den om noe Karin Fossum kunne skrevet, og boken er muligens mer subtil enn filmen.
I Óskar Thór Axelssons regi havner det mest interessante – reell tragedie og sorg – i skyggen av de forslitte skrekkfilmelementene.
Noe skyldes også persontegninger så flate at hovedpersonene oppleves mer som brikker i et spill, der regissøren har lagt hele innsatsen i det visuelle, på bekostning av skuespillerinstruksjon.
Det eneste mennesket jeg tror ordentlig på, er Sara Dögg Ásgeirsdóttirs Dagný.
Og så tror jeg på landskap og miljø, slik det fremtrer gjennom Jakob Ingimundarsons linse.
Den meritterte fotografen har blant annet laget musikkvideo for Lars Vaular, og stått bak kamera på flere norske TV-serier, som «Frikjent», «Mammon», «Grenseland», «Lilyhammer» og Geir Henning Hoplands fine «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?»
Han filmet også Bobbie Peers «Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant», som fikk hard medfart av kritikerne, men hvor Ingimundars særegne foto ble fremhevet som filmens sterkeste kort.
I «Jeg vet hvem du er» demonstrerer han nok en gang sitt talent, og det på en måte som gir flere frysninger enn spøkelsene gjør.
| 0
|
502070
|
Filmskaperne bak «Operasjon Mørkemann» stoler for blindt på ideene til Jørn Lier Horst
Hvem er egentlig denne filmen ment for?
Det er usympatisk å være kritisk mot den velmente barnefilmen «Operasjon Mørkemann», men det blir urettferdig å gi inntrykk av at denne når nivået til filmer som «Trio – jakten på Olavsskrinet» eller svenske «Rom 213».
I de sistnevnte filmene er det ikke bare tydelig hvorfor de handler om det de handler om, men filmskaperne vet også hvordan filmene skal handle om det de skal handle om.
«Operasjon Mørkemann» er basert på en barnebok av Jørn Lier Horst og handler om hobbydetektivene Tiril (Emma Kilane) og Oliver (Thomas Farestveit).
Duoen snubler bokstavelig talt over noen mystiske hull i skogen.
I samarbeid med Bestefar (Eldar Vågan) og Onkel Politi (Pål Sverre Hagen) avdekker de mysteriet, som viser seg å involvere et gammelt selvmord, en mørk mann ute i skogen og undertrykkelse av løsgjengere – kodet som romanifolk i denne filmen.
Det er ingenting i veien med at barnefilmer refererer til komplekse elementer fra virkeligheten, men «Operasjon Mørkemann» finner ikke en tone som spiller på lag med slikt alvor.
Når Tiril og Oliver får høre om et horribelt selvmord ved et eiketre og oppsøker skogen dette er i, mens filmen bruker virkemidler hentet fra skrekkfilmsjangeren, spør jeg meg:
Hvem er egentlig denne filmen ment for?
Spenning og grøss har en plass i mange kulturer og er ofte ment for barn og unge.
Det er lite som tyder på at bøkene til Jørn Lier Horst går over grensen når det gjelder det makabre, i alle fall ikke slik filmen «Operasjon Mørkemann» gjør.
Filmens produksjonsnivå og filmspråk er for dårlig til å glede de eldste barna.
Og for de minste aner det meg at filmens første halvdel er for skummel til å gi mening som underholdning.
Dette er ikke noe jeg skriver med letthet, fordi mange barn er modne nok til i å utsette seg selv for det skumle (og likevel trygge).
Filmens regi og produksjon skal fremkalle ubehag, men her skjer det også på utilsiktet vis:
Tiril og Oliver er ofte i skogen, men «Operasjon Mørkemann» er filmet på et vis som gjør at geografien er uklar.
Kameraet er ofte tett opp i ansiktene til de unge skuespillerne, og klippingen er så intens at man lurer på hvor ting og tang befinner seg i forhold til hverandre.
Når «Operasjon Mørkemann» stadig klipper til skumle detaljer og overraskelser – gjerne med brå lyder – minner det mer om «drømmelogikk» enn en barnevennlig etterligning av detektivkrim.
Kun unntaksvis har filmen sekvenser hvor form og innhold finner frem til en underholdende allianse – delen hvor Tiril og Oliver forviller seg inn i et filmsett fremstår mer nøye planlagt og mer grundig gjennomført enn resten av filmen.
Slike fine sekvenser, som det er for få av, er å finne i filmens siste halvdel.
Men filmens utrivelige første halvdel gjør at disse gledene mister betydning og virkningsfullhet.
Forfattere kan gjemme seg bak tanken om at «filmskaperne ikke maktet å overføre boken til film».
Men jeg lurer på om hva en bedre produsert versjon ville ført til.
Henvisningene til komplekse temaer og etiske spørsmål er nettopp dette:
Henvisninger.
Noen andre får forklare hvordan «ubotamål» og løsgjengeri endte opp som kontekst for handlingen.
Tiril og Oliver er smarte, unge detektiver, men med innholdsløse indre liv.
Når det er på tide å forstå slemmingene og hvorfor de gjorde som de gjorde, er de to ungene passive og deres evne til å sympatisere fremtvunget.
Det er kanskje unødvendig at en filmanmelder er streng og kritisk mot en barnefilm, men dette må til fordi filmskaperne burde vært strengere og mer kritiske selv.
| 0
|
502071
|
«Emir» overbeviste på alle måter
Rapperen Onge Sushimane innfrir i sin nye rolle som popartisten Emir.
Han har blitt spådd en lysende karriere.
Og Emir innfrir absolutt på alle måter under sin halvtimeslange bylarmkonsert fredag kveld.
Han etterlater ingen tvil om at det her er potensiale til å nå langt utenfor det tradisjonelle hip hop-publikumet.
Emir Hvidsten Hindic har tidligere opptrådt både på Bylarm og Roskildefestivalen.
Da under aliaset «Onge Sushimani» i rapduoen «Sushi X Kobe».
I år debuterer han på Bylarm under sitt eget navn Emir, foruten at han også spiller med den bergenske rapgruppen Softcore Untd.
Det betyr ikke at han har lagt Sushi X
Kobe på hyllen, for her kommer det også album i løpet av året.
Nylig fikk soloartisten Emir kontrakt med det internasjonale plateselskapet Sony.
Foreløpig har han sluppet to singler som begge har fått gjennomgående gode anmeldelser og gjort en liten håndfull opptredener.
Men årets Bylarm er den store ildprøven.
Ikke minst fordi musikkmedia har nevner ham som et av årets store navn i 2018.
Den lille rockeklubben Ingensteds ved Akerselva er absolutt ikke stedet for folk med klaustrofobi denne kvelden.
Smekkfullt er bare fornavnet, og det er tydelig at bylarmpublikum er nysgjerrig.
Så er det bare noen få måneder siden Sushi X
Kobe spilte i Oslo for et fullsatt Rockefeller.
Og solgte ut Røkeriet på USF i Bergen.
Denne kvelden har Emir også med seg tre musikere på scenen i form av medlemmer av de bergenske bandene Verdensrommet og Great News.
Men med dj, tangenter og elektroniske trommer låter det likevel ikke så veldig annerledes enn en tradisjonell rapkonsert.
I rollen som soloartist er Emir kanskje mer pop enn hip hop.
Han synger mer enn han rapper, og kanskje man skal kalle det hip pop.
Mykt og ørevennlig og avlevert med selvsikker autoritet på scenen.
I sin nye karriere fremstår også tekstene til Emir atskillig mer lyriske og gjennomtenkte enn de til tider noe enfoldige «grisetekstene» til Sushi X Kobe.
Det blir et halvt dusin låter.
Inkludert en duett med Charlie Skien, (som egentlig heter Andreas) og Sushi X kobe-låten «Aldri for mye».
Og han avslutter med sine to singler «Alltid» og «Faller».
Sanger som garantert snart kommer til en radiokanal eller spilleliste nær deg.
| 1
|
502072
|
«Tomb Raider» er kompetent utført, men mangler originalitet
Norske Roar Uthaug har oppdatert Lara Croft, men filmen nøyer seg med å innfri minimumskravene.
Roar Uthaug har regien på «Tomb Raider» og er dermed kunstnerisk ansvarlig for at relanseringen av rollefiguren Lara Croft er bedre enn filmene fra tidlig 2000-tall med Angelina Jolie i hovedrollen.
At Uthaug lykkes, er likevel ingen bragd:
«Lara Croft:
Tomb Raider» (2001) og oppfølgeren (2003) var svake filmer.
En viktig årsak til det er at Lara Croft den gang ikke var i nærheten av å minne om et ekte menneske.
Jolie-filmene er fra en tid der de fleste actionfilmer ikke bare var laget av menn, men også designet for menn.
Men nå er vi i 2018, og i denne oppdaterte «Tomb Raider»-filmen møter vi en mer kompleks rollefigur, nå spilt med liv og lyst av svenske Alicia Vikander.
Filmen starter i London, i byens unge arbeiderklasse.
Fra trening i kampsportsenteret, til arbeidslivet som jovialt sykkelbud, er Lara Croft en stridslysten person.
Hun er også en milliardærarving som fornekter sin arv, men kun fordi hun fornekter sin fars (Dominic West) bortgang.
Han forsvant på en reise der han ville undersøke en japansk skatt som ryktes å ha overnaturlige egenskaper.
Lara finner farens arkiv med notater om skatten og drar i vei for å undersøke.
Hvis dette høres ut som en film inspirert av Indiana Jones, er det fordi det er en film inspirert av Indiana Jones.
Heldigvis kan fagkyndige Roar Uthaug sin Spielberg til fingerspissene, på samme måte som han også kan sin Richard Donner («The Goonies»), Robert Zemeckis («Kampen om den grønne diamant») og John McTiernan («Medisinmannen»).
Uthaug viser frem de mange filmene han er inspirert av når Vikander puster og peser seg gjennom farer, enten de er i Hong Kongs travle havn eller i en mystisk jungel på en japansk øy.
Problemet til «Tomb Raider» er at verken Uthaug, Vikander eller manusforfatterne leverer mer enn en «markedsoppdatert» versjon av filmene de er inspirerte av.
Filmen er kyndig utført, men fri for overraskelser og originale vendinger.
«Tomb Raider» holdes i live av den karismatiske Vikander, men hennes sjarm slites ut av at det alltid er lett å gjette hva som vil skje og hvorfor.
Vikanders tilstedeværelse slites også ut av at Croft egentlig ikke er «herre» over sitt eget liv:
Hennes indre og det hun motiveres av er avhengig av farens tilstedeværelse i hennes psyke.
Den avdøde patriarkens notater leses opp av Dominic West, og stemmen hans dukker stadig opp for å lede henne – og oss – videre i filmen.
Grepet gir mening i et TV-spill hvor «guiding» ønskes, men som filmgrep frarøver det Lara muligheten til selv å drive historien fremover.
Vikander mister muligheten til å spille noe mer enn en uprøvd superhelt som savner pappa.
Det er hyggelig å se Roar Uthaug utføre kompetent actionarbeid i «Tomb Raider», men det er kjedelig å ane en kynisme i måten Croft oppdateres for et mer mangfoldig marked.
Rollefiguren defineres nå av motsetninger:
Hun er fattig, men egentlig rik.
Hun er urban, men landlig.
Hun er maskulin når hun vil, og hun er feminin når hun vil.
Hun er avhengig av å være selvstendig, og hun er avhengig av å tilhøre slekten.
Slike motsetninger er grunnen til at den oppdaterte Lara er lett å like og lett å selge:
Man kan velge og plukke selv hva man liker med henne fordi filmen aldri tar et standpunkt til hvem hun er.
Hun er mindre seksualisert – takk og pris – men vi lærer lite annet enn at det er kjekt med penger, våpen og veltrente kropper:
En lærdom like rik som den Angelina Jolie ga oss.
Roar Uthaug og Vikander har oppdatert Lara Croft, men den største oppdateringen siden 2003 er publikum.
| 0
|
502073
|
«Syrias Elvis» satte danserekord på Garage
Uvante toner, men kjente rytmer fra Omar Souleyman.
Sjelden har det vel vært danset heftigere i kjelleren på Garage.
I hvert fall ikke en tidlig og edruelig torsdagskveld når klokken bare så vidt har passert halv ni.
Det må minst en tidligere bryllupssanger og bonde til for å klare noe slikt.
Nemlig syriske Omar Souleyman som de siste årene har gjort det stort i Vesten med sin blanding av tradisjonelle toner fra Midtøsten og heftige houserytmer.
Souleyman har opptrådt på Roskilde-festivalen i Danmark, Glastonburyfestivalen i England og spilte også på Nobels Fredspriskonsert i Oslo for fire år siden.
Han har samarbeidet med både Bjørk og engelske Four Tet.
Ikke minst har han gitt ut et utall album.
Visstnok nærmere 500 i årenes løp.
Den overveiende del i form av det som i utgangspunktet har vært en innspilt kassett av sin opptreden overgitt til brudeparet etter jobben som bryllupssanger.
Som senere er blitt kopiert opp og spredd i Midtøsten i store opplag.
Kanskje ikke så rart at han også blir kalt Syrias svar på Elvis.
Musikalsk er det en blanding av den arabiske folkedansen dabke og houserytmer godt oppspritet med tungt elektronisk komp.
Dabke er egentlig en dans som foregår i en sirkel eller på linje ved brylluper og andre festlige anledninger.
Slike utskeielser er det bare å glemme på et utsolgt Garage der folk står som sild i tønne.
Publikum, i all hovedsak etnisk norsk hipsterungdom, må nøye seg med å hoppe opp og ned på samme plass med armene over hodet.
Omar Souleyman tar seg av det vokale, mens kompanjongen Rizan Sa’id sitter bak tangentene og styrer instrumentene i form av et par tangentbrett der svært mye er forhåndsprogrammert.
Unntatt de syntetiske arabiske fløytetonene som gjør at du nesten føler deg hensatt til magedans i arabiske basarer.
Det svinger nemlig til de grader av mannen med kjortel, det tradisjonelle hodeplagget kefije og selvfølgelig – solbriller.
Hva tekstene handler om?
Visstnok det universelle temaet kjærlighet.
For syreren er ingen politisk artist til tross for de triste forholdene i hjemlandet.
Her er Ingen flammende taler mellom låtene.
Bare et beskjedent thank you dann og vann.
En knapp time varer konserten.
Strengt tatt akkurat passe.
Det skal ikke legges skjul på at kombinasjonen tunge rytmer og uvant tonefølge kan bli en tanke ensformig i lengden.
Det spørs vel også om ikke piffen hadde gått ut av publikum etter hvert slik som det blir danset.
| 1
|
502074
|
Vellykket portrett av avistegneren Marvin Halleraker
«Marvin Halleraker.
Satiriker med helvetesangst» gir et sammensatt portrett av en av Nordens fremste avistegnere.
Lesere av Bergens Tidende, Morgenbladet og Vårt Land kjenner streken til den bergensbosatte kunstneren Marvin Halleraker.
I tillegg til sitt virke som avistegner har han skrevet og illustrert egne- og andres barnebøker.
Halleraker er også musiker med foreløpig to album bak seg.
Forfatter og tidligere redaktør i Morgenbladet, Alf van der Hagen, lar med andre ord leseren møte en multikunstner i denne boken.
De første 35 sidene består av samtaler mellom van der Hagen og Halleraker.
Resten av boken består av illustrasjoner som van der Hagen og Halleraker har plukket ut sammen (så vidt jeg forstår).
Under de helsides- og tosiders tegningene er det et fint dryss av kommentarer og diskusjoner mellom de to.
Boken fremstår som løs og ledig i formen, noe som kler Hallerakers tydelige, lett røffe stil og uttrykk.
Gjennom samtalen med van der Hagen blir vi kjent med kunstnerens liv og oppvekst.
Halleraker tilbrakte barndommen i Sandane i Nordfjord, med foreldre som var aktive i Indremisjonen.
Faren var emissær og mante til vekkelse i forsamlinger.
Halleraker forteller overbevisende om hvor skremmende han fant kristendommen som barn, særlig angsten for helvete som han aldri blir kvitt, og boken lykkes godt med å formidle Hallerakers barneskrekk til leseren.
Som syvåring fikk Halleraker et slags sammenbrudd og gikk to år til psykiater.
Van der Hagen fremstår som en genuint nysgjerrig samtalepartner, åpen for det meste, og tonen mellom han og Halleraker vekker også leserens tillit og nysgjerrighet.
I samtalen formidler van der Hagen også videre hva andre har å si om Halleraker som kunstner, og hva Halleraker svarer til det.
Forfatteren Bjørn Sortland sier for eksempel følgende om Halleraker:
«Marvin leser tekster veldig godt, han evner å løfte frem og forsterke ting jeg ikke selv ser.
Han er uberegnelig flink!
Farlig god.
Du ber om noe, så knaller han til med noe helt annet.»
De mange stemmene skaper et flerstemt og fint portrett av en kunstner med stor integritet.
Illustrasjonene er fra perioden 2008-2018, og er organisert i forskjellige kategorier.
Kategorien «Donald Trump» åpner bolken med illustrasjoner.
Det mest fascinerende med Hallerakers Trump-tegninger er at ingen av Trump-versjonene er identiske.
Halleraker har den kunstneriske egenskapen at han både varierer uttrykket og likevel har en gjenkjennelig Halleraker-stil.
Det vil si fargesterke, egenartede illustrasjoner som tåler å bli sett på flere ganger.
Halleraker sier selv at han ikke er spesielt politisk engasjert, muligens er det en styrke for en politisk tegner.
Det skaper mer avstand til politiske debatter og gjør tegningene mer allmenne.
Tegningene under kategorien «Krig, terror, flukt» vitner i hvert fall om en kunstner med humant menneskesyn, de favner dypere enn rene illustrasjoner til politisk debatt.
Alf van der Hagen er ingen revolverjournalist, noe som heller ikke trengs i denne boken.
Halleraker er den type kunstner som sjelden blir fornøyd med det han skaper og har ingen problem med å gi uttrykk for det.
Enkelte ganger kan van der Hagens joviale stil gjøre samtalen litt småpludrete.
Halleraker er for så vidt alltid kjapp med å få den over på interessante spor.
Først og fremst gir «Marvin Halleraker.
Satiriker med helvetesangst» et sammensatt portrett av en av Nordens fremste avistegnere.
| 1
|
502076
|
Datarocket Uken og vant
Holder fremdeles koken etter 18 år.
Datarock er absolutt tilbake.
Etter å ha ligget mer eller mindre i dvale de siste årene beviste de lørdag kveld at de er like fengende og lekne som før.
Ny plate hadde de også med seg.
Det ferske materialet holder absolutt mål – også i konsertsammenheng – og det låt verken rustent eller avdanket.
Men publikumstekket er ennå ikke helt på gamle høyder.
Kanskje har heller ikke årets utgave av Uken lykkes med markedsføringen.
Mindre enn halvfull sal under det som tross alt skulle være pangavslutningen av Uken 2018, var nok mindre enn en hadde regnet med.
I likhet med det heller spake fremmøtet under forrige ukes Aurora-konsert.
Til gjengjeld var kvelden fri for skandaler.
Verken politi, ambulanser eller dop som på The Game på USF for knappe to uker siden.
Heller ikke katastrofelyd à la Auroras opptreden i det begredelige OBOS-teltet på Bergenhus.
Det låt nemlig riktig bra.
Med storskjermer og et gigantisk lysshow var også det visuelle i høyeste grad på plass i Aulaen på NHH denne kvelden.
Noe helt annet enn under mine første konsertopplevelser i lokalene på slutten av 60-tallet.
Bare så synd at Aulaen i dag altfor sjelden blir brukt til dette formålet.
Spesielt på 90-tallet var nemlig både arrangementene under Uken og gjerne ellers på året rene godteposen for oss som har sansen for gode rockekonserter.
Her spilte alle de store – både utenlandske og norske artister.
Plagsomt produktive kan ikke Datarock sies å ha vært de siste årene.
Det forrige ordinære albumet kom i 2009.
Men et og annet påfunn har det likevel vært.
For fem år siden var det den norske finalen i Melodi Grand Prix.
Bandet har også produsert musikal med Stavanger Symfonikonserter, festspillåpning med et 400 personers barnekor og TV-show med Stian Blipp på TV 2.
Tradisjonelle turneer og festivaljobber har det imidlertid vært lite av.
Noe har forandret seg, men frontfigur Fredrik Saroea er selvfølgelig på plass som den gang han startet Datarock sammen med Ketil Mosnes for 18 år siden.
Sistnevnte var endelig tilbake som bassist etter at han forlot bandet i 2009 – grundig lei av all turneringen verden rundt.
Ny fast mann på laget er Øivind Solheim bak trommene – kanskje mest kjent for sitt mangeårige medlemskap i Ungdomsskolen, der han fremdeles er aktiv.
Ny er også Stig Narve Brunstad bak tangentene.
Dagens utgave av Datarock er mørkere enn før.
Gjerne ikke så mye når det gjelder det musikalske, men det klassiske datarockvaremerket, de røde joggedressene, har forandret farge.
Nå er de svarte.
Denne kvelden var det riktignok en håndfull fans som ikke helt hadde skjønt de nye tidene og stilte i rødt.
Ikke uventet var konserten preget av materialet fra det ferske albumet «Face The Brutality» som kom ut for en uke siden.
En plate som har fått gjennomgående strålende anmeldelser overalt.
De nye låtene så da også ut til vekke god respons fra salen.
Likevel var det de meste kjente fra mer enn ti år tilbake som virkelig fikk liv i publikum.
Den gang Datarock låt nesten mer som Talking Heads enn Talking Heads selv.
Og det skulle bare basslinjen fra Datarocks mest kjente sang «Fa-Fa- Fa» til, før alle begynte å synge på refrenget.
Bandet har heller ikke glemt kunsten å flørte med publikum.
Enten Fredrik Saroea kaster skjorten og stiller med bar overkropp eller tar seg en tur rundt i salen med mikrofonen mot slutten.
Han får også bevist at han er høyst kompetent bak trommesettet, mens trommis Øivind Solheim overtar vokalistrollen.
Og siste ekstranummer, allsang med den gamle svisken «The Time Of My Life» fra «Dirty Dancing», etterlater salen i akkurat passe behagelig mimremodus.
Sånn skal det gjøres.
| 1
|
502077
|
«Vikaren» er en litt annerledes påskekrim
Et arkitektkontor i Glasgow danner en ganske stilig ramme rundt denne psykologiske thrilleren.
Det skjer et mystisk dødsfall i «Vikaren», men mysteriet er ikke nødvendigvis hvem som forårsaket det.
Spørsmålet er snarere hva årsaken var, og det svaret er i sin tur underordnet et enda større bilde.
Arkitekten Ellen (Morven Christie) har vunnet den prestisjefylte konkurransen om å tegne byens nye bibliotek, og er godt i gang med å følge opp byggingen da hun blir gravid.
Inn som vikar for henne kommer Paula (Vicky McClure), som har vært borte fra yrket i ti år for å være heltidsmamma.
Om aldri så dyktig og sjarmerende får Ellen fort en følelse av at noe er uggent ved Paula.
Men er det tilfelle, eller er det Ellen det er «noe galt» med?
Mellom de to utvikler det seg en psykologisk stillingskrig som etter hvert får stygge og vidtrekkende konsekvenser.
Serieskaper Joe Ahearne bygger opp en følelse av paranoia, og greier på sitt beste å skape en stemning salig Hitchcock ville applaudert.
Som seere holdes vi en stund i villrede om hva som egentlig skjer, men ikke lenge nok, og mønsteret som åpenbarer seg blir for gjennomsiktig til at serien som helhet blir voldsomt spennende.
Tematisk synes miniserien inspirert av filmer som «Hånden som rører vuggen» og «Farlig begjær».
Begge tar for seg skjebnesvangre maktkamper mellom kvinner, og hva som kan forårsake dem.
Disse filmene er rundt 30 år gamle, og Ahearne gjør forbausende lite for å tilføre noe nytt, det være seg sjangermessig eller innholdsmessig.
«Vikaren» oppleves derfor mer som en variasjon over et gammelt tema, der det eneste nye er at handlingen utspiller seg i et fotogent Glasgow.
| 0
|
502078
|
Barneboken forlaget ikke vil selge
Alvis (12) blir sparket i hjel av morens nye kjæreste i Bjørn Ingvaldsens barnebok.
Forsiden på boken er helgrå og plasserer hovedtittelen helt i skyggen av den pussige undertittelen:
«En tenkt fortelling om et barn».
I 2005 ble åtte år gamle Christoffer Gjerstad Khile slått så grovt av stefaren sin at han døde av skadene.
Da hadde både skole og sykehus flere ganger observert skader uten å melde fra til barnevernet.
Flere trodde blåmerkene hang sammen med at Christoffer hadde ADHD.
Først etter stort press ble saken etterforsket og stefaren tiltalt.
Han ble dømt til åtte års fengsel, mens moren fikk halvannet års betinget dom for passiv medvirkning.
I fjor kom barnebokforfatter Bjørn Ingvaldsen fra Odda med barneromanen «Lydighetsprøven».
Den virker sterkt inspirert av historien om Christoffer, og handler om tiden fra Alvis (12) og moren flytter inn hos hennes nye kjæreste, til mannen sparker ham i hjel.
Forordet presiserer at dette ikke har skjedd i virkeligheten.
Forsiden er helgrå og plasserer hovedtittelen helt i skyggen av den pussige undertittelen:
«En tenkt fortelling om et barn».
Dette er boken Gyldendal forlag ser ut til ikke å ville selge.
Nå viser det seg at barn og unge vil det annerledes.
Foreningen «!les» tok med et utdrag fra boken blant titlene norske sjetteklassinger stemte frem til finalen i Bokslukerprisen.
Den endte som finalist.
Samtidig hadde ungdomsskoleelever levert så mange positive anmeldelser av boken til nettstedet Uprisen.no, at 15-åringene i nominasjonsjuryen ga den finaleplass også i kåringen av årets beste ungdomsbok.
Vi får snart vite hvordan det er gått.
Bokslukerprisen deles ut under en markering av Verdens bokdag mandag 23. april.
Uprisen kåres under Litteraturfestivalen på Lillehammer 31. mai.
Da har henholdsvis fem sjetteklasser og syv niendeklasser lest, diskutert og rangert sine finalister.
Jeg er veileder for to av niendeklassene.
«Lydighetsprøven» er en bok elevene som jeg har møtt enten elsker eller hater.
Det står og faller på om de føler sympati for Alvis.
Noen av leserne reagerer omtrent som klassekameratene hans.
Siden Alvis er sånn en umoden fyr, vil de helst ha minst mulig med ham å gjøre.
I boken gir det ham få andre muligheter enn å leke med yngre barn i sandkassen.
Eldre barn utnytter ham til å stjele øl for seg i butikken.
Iblant tisser han seg ut.
For spenningsleserne kan dette være vanskelig å forstå.
De går ikke med på at en bok må være så realistisk at hovedpersonen blir tildelt større problemer enn han selv klarer å løse.
«Jævla taper.»
For meg er den lesemåten et bevis på hvor godt boken egner seg for diskusjon.
Skal de minst sjarmerende blant oss måtte tåle omtrent hva som helst?
Flere lærere har vært bekymret for om «Lydighetsprøven» blir for vond å lese.
Men selv om historien er fortalt gjennom Alvis, får vi knapt vite hva Alvis tenker og føler.
Vi får vite hva han, og dem rundt ham, sier og gjør.
Hvordan det oppleves å være Alvis, må hver og en selv forestille seg.
Det fine med forestillingsevne er at vi sjelden klarer å forestille oss verre ting enn vi tåler.
Det er derfor bøker ikke har aldersgrense.
Det er også derfor de med størst innlevelsesevne ser ut til å like «Lydighetsprøven» best.
Din egen erfaring med livet vil påvirke hvordan du forstår en scene som denne:
Mamma? sa jeg.
Hva er det?
Er jeg ubrukelig?
Mamma svarte ikke.
Er jeg det, mamma?
Ja.
Det knappe språket kler den naive gutten og gjør boken lett å lese.
Her fins ingen lange resonnementer, for Alvis bruker sjelden lang tid på å veie for og imot.
I forgrunnen kommer det ubetenksomme han gjør, det morens samboer blir så sint for.
Etter hvert som avvisninger og svik baller på seg, blir det lettere å forstå hvorfor Alvis går stadig lengre for å få innpass blant guttene i nabolaget.
Slik stiger spenningen.
Forfatteren viker aldri fra perspektivet til hovedpersonen sin.
Vi må selv legge merke til hvor prisgitt Alvis er de voksne rundt seg, de som har ansvaret hjemme og på skolen.
Vi må selv spørre hvorfor de voksne slipper unna også når han dukker opp med en brukket arm som han strever med å gjøre rede for.
Under sitrer Ingvaldsens intense bønn:
Beskytt barn bedre!
Det er ingen dårlig fane å feire Verdens bokdag under.
| 1
|
502079
|
Balansert og hjemmelaget
Nedre Nygaard er et flott sted å sparke i gang helgen.
I hjørnelokalet mellom Nygårdsgaten og Strømgaten er det høyt under taket og en lun stemning.
Baren er innredet med store grønne planter, lysebrune skinnbenker og finérbord.
Nedre Nygaard har samme hippe og stilrene innredning som søsterbaren TempoTempo i Skostredet.
Her gjenskaper eieren Alexander Arnø suksessformelen fra sine andre steder, som Ferdinand og Hem, ved å åpne nok en bar med enkel matservering, som mikser nytt og gammelt sammen som en god drink.
Og det virker.
Selv om klokken ikke er mer enn 18, er det allerede fullt i baren.
Lokalet er riktignok lite, men likevel romslig på grunn av innredningen.
Brede båser og langbord gjør stedet til et velegnet sted for større grupper.
Klientellet er en miks av unge og voksne, som gir en behagelig og selvsikker atmosfære.
Det kler et sted med seriøse bartendere, som har bred kunnskap om drikkeutvalget og maten.
– Hei.
Hvordan går det her? spør bartenderen da han kommer bort, bare minutter etter at trefjølen har truffet bordplaten.
Jeg har bestilt en av hver av de fem tacovariantene på menyen, og har akkurat satt tennene i den første.
Den er fylt med and, koriander, løk og guacamole, og er ifølge bartenderen en av de mest populære variantene.
Tacoen er laget med en god og grov maistortilla og har en nøktern, men variert kombinasjon av saftig kjøtt og friske smaker.
Dette går godt sammen med husets runde, tropiske sterksaus, som er laget på en blanding av habanero, mango og ananas.
–
Vi lar den fermentere i et par uker, forteller bartenderen.
–
Det er det som gir den balanserte smaken mellom søtt og sterkt.
Sausen er spennende og harmonisk, men vanskelig å fordele jevnt når den serveres i en skål uten skje.
Tacolefsene lages på huset.
Baren er nemlig utstyrt med fullt kjøkken og har stor kapasitet, selv om de har en liten meny.
Lefsene som lages med maismel, vann og salt, selges fort unna.
Derfor begynner personalet dagen med å tilberede så mange lefser som mulig.
–
I går laget vi ca. 100 lefser.
De solgte vi ut på bare et par timer.
Torsdag til lørdag selger vi enda flere, så da lager vi rundt 200, sier bartender.
Den kornaktige, litt salte smaken gir en god base for tacofyllet, som strekker seg fra bresert okse til kål med geitost og rødløk.
Noen av tortillaene faller litt fra hverandre på grunn av fukten fra innholdet, men smaken er fremtredende og bidrar til retten fremfor bare å være et spiseredskap.
To av de fem tacovariantene er vegetariske.
Den beste av dem er den sterkeste varianten, laget med sopp, paprika og syltet rødløk.
Varianten med kål og chèvre har en spennende og spenstig konsistens, men har for lite fyll og blekner i sammenligning med de andre typene.
Av tacoene med kjøtt er oksen en klar favoritt.
En forsiktig grillsaus bidrar med et hint av røyk, og kjøttet har nok fett til å gi en saftig smaksopplevelse.
Det er kun én av de fem tacovariantene som ikke gir mersmak.
Svinekjøttet er veldig tørt, og ikke engang livbåtene med lime klarer å redde smaksopplevelsen.
Du trenger tre lefser for å stille sulten.
Derfor er det i utgangspunktet ikke problematisk at baren har satt et minimumskrav på bestilling av tre tacotyper.
Det som er utfordrende er måten de har valgt å prissette dem på.
Tre lefser koster 179 kroner, og etter det koster hver ny lefse 40 kroner.
Er dere mer enn én person som skal spise, lønner det seg derfor å bestille én kombinasjon med tre lefser, og resten av bestillingen som ekstra lefser.
Da sparer du nærmere 20 kroner pr. ekstra tortilla.
Sett utenfra gir det ingen mening.
Rekker du ikke hjem før kinoen?
Eller skal du på lønningspils med jobben?
Nedre Nygaard redder fredagstacoen med smakfulle lefser og få, men velkomponerte tacovarianter.
Menyen kan med fordel utvides med flere ingredienser, og for eksempel en fritert tostada for variasjonen sin del, men det lille som står på menyen er både godt og gjennomført.
Her får du en delikat start på helgen.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
502080
|
Hevntørstig Bruce Willis går i spagaten
«Death Wish» kunne sagt noe kløktig om USAs ødeleggende voldsspiral.
Så hvorfor gjør den ikke det?
En voldsbølge skyller over Chicago.
En av dem som jobber med å lappe sammen ofre og gjerningsmenn, er kirurgen Paul Kersey (Bruce Willis).
Så rammes hans egen familie.
Kersey kjenner en lammende maktesløshet, og skyldfølelse – for hva slags mann er han som ikke evnet å beskytte kone og barn?
Den uttalte tanken kunne vært utgangspunkt for et dypdykk i amerikansk mentalitet og machokultur, der forbindelsen mellom dette og vold, våpenlover, våpenmengde og hevnkultur ble lagt under lupen.
For hva skjer med Kersey?
Det uunngåelig, ifølge logikken om at våpen er det beste våpenet mot vold, og hevn den beste medisin mot sorg.
Når Kersey erfarer politiets tilkortkommenhet – de prøver å gjøre jobben sin med politifaglig grundighet, må vite – tar den sindige livredderen loven i egne hender, skaffer seg en skyter, ikler seg hettegenser og begynner å drepe drittsekker.
I kjølvannet følger medieomtale og heltestatus.
Her begynner filmen å skli ut i spagaten i sin schizofrene tilnærming til tema.
Med noen enkle grep fremfører den et knippe kritiske innvendinger til ideen om borgervern.
Den legger inn en isolert sett effektiv scene om våpentilgjengelighet, og følger opp med nok nærbilder av kropper perforert av kuler til å innbille oss at den vil et annet sted enn inn i blodtåken.
«Death Wish» er en nyinnspilling av Michael Winners film fra 1974.
På norsk het den «Nådeløs by», Charles Bronson spilte rollen som Paul Kersey og handlingen foregikk i New York, som på den tiden var like sterkt preget av vold som Chicago er i dag, men som nå er en av USAs tryggeste byer.
Slik sett er det ikke tilfeldig at åstedet er flyttet.
Også Winners film rettferdiggjorde selvtekt, i motsetning til romanen den bygget på.
Men med sin referanse til westernfilm greide den å knytte 1974-versjonen av Kersey til den amerikanske myten, og antyde hulheten i forestillingen om den sterke mannen som ordner opp.
Gitt samfunnsendringene, og gitt inntoget av «sterke menn» i diverse presidentembeter, kunne nyinnspillingen tatt noen interessante vendinger.
Men alle tilløp til kritisk tenkning er bare på lat.
«Death Wish» er ikke filla interessert i å diskutere voldens anatomi eller problem, eller å knytte an til den faktiske situasjonen i USA i dag.
Etter å ha veivet med falskt flagg frem til cirka halvgått løp, dyttes Bruce Willis ut av spagaten og gjøres til våpenindustriens bolde ridder.
Det er det nærmeste den kommer noe som smaker av politikk.
Men alt denne filmen egentlig vil, er å ha det akkurat like gøy med blod og hjernemasse som regissør Eli Roth har for vane, og som det store grosset av mer eller mindre underholdende volds- og b-filmer livnærer seg på.
Men heller ikke som mer eller mindre underholdende voldsfilm og hevnthriller, utmerker «Death Wish» seg.
Iført hettegenser ser Bruce Willis mer toskete enn tøff ut, særlig når lydsporet pøser på med rap.
Heller ikke her griper regissør Eli Roth mulighetene som ligger der.
Han kunne gjort noe gøy ut av den aldrende øvre middelklassemannens klumsete bortkommenhet i Chicagos mørke bakgater, men alt han kommer opp med, er en velplassert bowlingkule som i stedet blir et banalt bilde på alle snarveiene som tas.
Scener som dette fikk meg til å lete etter muligheten for at filmen er en parodi, eller satire.
Men heller ikke her var det mye glimt i øyet, eller strategi, eller konsistens å øyne.
Willis virker også langt mer velopplagt og komfortabel i rollen som kirurg og familiemann enn som selvbestaltet ryddegutt i underverdenen.
Derfor går ikke Kersey til politiet når han til slutt sitter med fanget fullt av materiale som beviser hvem gjerningsmennene er.
Han er som et dyr som har fått smaken på blod, en besteborger som med et knips forvandles til en trigger happy og treffsikker agent for devisen om at det enkleste er pistol.
Så han velger i stedet å undergrave politiets mulighet til å løse saken.
Film- og seriehistorien er full av veltilpassede menn som av mer eller mindre gode grunner klikker i vinkel eller blir kriminelle, med «Breaking Bad» som et foreløpig toppunkt, i hvert fall i min bok.
Å hyre Dean Norris i rollen som politietterforskeren Kevin Raines kan være et nikk i den retning; som figur ligger Raines tett opp til figuren Hank Schader.
Men han er like underforbrukt som Vincent D’Onofrio er i rollen som Pauls bror Frank, og fungerer mest som en påminnelse om hvor sabla god «Breaking Bad» var, og hvor utdatert «Death Wish» er fordi den ikke gidder annet enn å følge standard prosedyre.
| 0
|
502083
|
Fråtsende rotte tar jobb hos grådig begravelsesagent
Fråtseri er først ut i serien om dødssyndene.
Bor det egentlig en rotte i oss alle?
Sørlandsforfatteren Gaute Heivoll har alt fått mye medieoppmerksomhet for å begi seg dødssyndene i vold.
Sammen med den danske illustratøren John Kenn Mortensen er han i gang med syv bind av «Estragons historier», ett for hver synd, myntet på «barn i alle aldre».
Humorhyllene for barn inneholder riktig nok allerede rikelig med oppvisninger i dødssyndene.
Både Rampete Robin og Greg fra «En pingles dagbok» lever ut hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap – mer eller mindre i tråd med pave Gregor den stores utlegning fra 500-tallet.
For å kvalifisere som dødssynd må den som forbryter seg vite bedre.
Det må leseren også.
Da først kan barn fryde seg når Rampete Robin så selvfølgelig lurer til seg fordeler på andres bekostning.
Han lever ut en primitiv side av deg som du nylig har lært deg å kontrollere.
Voksne som synes Rampete Robin er morsom, hører trolig til dem som fortsatt må anstrenge seg for ikke å ta det største kakestykket på fatet.
«Rottefangeren fra Sorø» styrer utenom barns hverdag, dermed blir det morsomt for et større publikum.
Historien fortelles av rotter.
Dyr kan – finurlig nok – leve ut instinktene sine helt tilforlatelig, selv som voksne.
Enda festligere blir det av at disse rottene er hamskiftere, altså i stand til å passere som mennesker.
Mortensen ikler fortelleren Estragon menneskeskikkelse med kostelig presisjon.
Kanskje fins det en rotte i oss alle – eller var det bare før i tiden?
Boken er trykket på gulnet papir.
Teksten dyrker en fortellertradisjon som hadde sin storhetstid før etermediene.
Jeg aner spor av gamle mestere som H.C Andersen, Samuel Beckett og Roald Dahl, mens bildene gir assosiasjoner til Chris Riddells illustrasjoner i «Kirkegårdsboken» av Neil Gaiman (2008).
Riktig nok kan forfatteren beskyldes for å etterligne forbildene i vel stor grad.
Hankjønn fyller dessuten samtlige roller med litt for stor selvfølgelighet.
Men uansett er det deilig å bli med tilbake til en klassisk fortellertradisjon drevet av uventede vendinger.
Her kan hva som helst skje.
Det handler om den gang Estragon tok seg arbeid som rottefanger hos begravelsesagenten Glambak.
Gjerrigknarken tjener penger på andres død.
Fortjenesten stryker han seddel for seddel og oppbevarer i en likkiste.
Tekst og tegning konkurrerer om å gi den mest infame fremstillingen av ham:
«Da han var ferdig, klødde han seg i det tynne håret så et lite snøfall av flass drysset over skuldrene, pillet seg deretter lenge og grundig i nesen, og med et salig smil spiste han det han hadde funnet der inne.»
Fråtseriet til Estragon er langt mindre grotesk og derfor mer tiltalende.
Når han lar seg friste til å ta en smak – eller tre – av sedlene, står han snart i fare for å bli avslørt.
Heldigvis viser han seg å være en rotte av den utspekulerte sorten.
Moralen må vær noe sånt som at sedler skal spises, ikke strykes.
Nyt den gjerne som høytlesing ved nærmeste peis.
| 1
|
502084
|
Med «Phantom Thread» sa Daniel Day Lewis adjø til skuespilleryrket.Han kunne ikke tatt et vakrere farvel.
Stor skuespillerkunst møter sensuell estetikk i denne delikate kjærlighetshistorien.
Mystisk, men likevel lett tilgjengelig.
Glamorøs, og samtidig emosjonell.
«Phantom Thread» er kostymedrama på sitt beste – og det til tross for at filmen tar for seg en konstellasjon så forslitt at den knapt bør tas i med ildtang.
Det handler om et mannlig geni og hans unge, kvinnelige muse, og at det fungerer, skyldes dreiningene Paul Thomas Anderson legger inn.
Om dem skal ikke for mye røpes, men såpass kan sies:
De peker mot nødvendigheten av overgivelse i et forhold.
Geniet heter Reynolds Woodcock, en gudbenådet klesdesigner for 50-tallets europeiske sosietetskvinner.
En sjarmerende gentleman, men ikke nødvendigvis lett å like, selvopptatt og følelsesmessig stengt som han er, nærmest nevrotisk fintfølende, opptatt av å hegne strengt om egne vaner og arbeidsrutiner.
Dessuten er han konstant omgitt av kvinner han knapt ser som annet enn personer som er der for å tjene ham.
Kundene, syerskene, og – ikke minst – Cyril, hans allestedsnærværende søster og privatsekretær, tilknappet og reservert, også hun, myndig og stram.
Når Reynolds møter Alma, en ung servitør, sneier historien så vidt innom «Pygmalion».
Bortsett fra at hun ikke underlegges språklig og sosial «opplæring».
Hun har en kropp han anser ideell å forme kjoler etter, hun har en gratie og sjarm han faller for, og evnen til å innordne seg.
Tror han.
Eller han forventer det.
Men han tar feil, og derfra folder kjærlighetshistorien seg ut som et dynamisk vekslende motspill og samspill mellom to høyst ulike personligheter, der nye sider ved dem avdekkes.
«Phantom Thread» kan gjerne kalles et neddempet, romantisk melodrama med islett av Hitchcock.
Filmen henter stemning fra Jonny Greenwoods utsøkte musikk, historien krydres med en subtil form for humor som særlig henter næring fra Lesley Manvilles fabelaktig kontrollerte spill i rollen som Cyril.
Den gis kraft av Andersons foto og regigrep, en flytende, elegant stil som særlig pleier sensuell omgang med målebånd, nål og tråd, med sopp som – i en nøkkelscene – stekes i smør, med kvinnekropper kledd i de lekreste stoffer og kreasjoner.
Med Anderson selv bak kamera, byr filmen også på visuelle overraskelser.
Som måten han filmer bilkjøring på britiske landeveier.
Eller hans tilnærming til trappen i Reynolds store London-leilighet.
Der andre filmskapere har en utstrakt forkjærlighet for å filme skulpturelle trappeganger ovenfra og ned, filmer Anderson nedenfra og opp, med slående resultat både visuelt og metaforisk; her stiger man bokstavelig talt opp i de øvre, nesten hellige gemakker, til soverom, syrom og prøvesal.
Vicky Krieps er et funn som Alma.
Med sitt både gåtefulle og åpne ansikt og nyanserte spill er hun den perfekte match for Daniel Day Lewis.
Og det sier ikke lite, gitt at Day Lewis her er på sitt mest karismatiske, i en rolle som er som skapt for ham.
Han har noen ubehagelige skikkelser på CV-en; den mest uforglemmelige er oljemagnaten Plainwiew i hans forrige samarbeid med Anderson – mesterverket «There Will Be Blood».
Plainwiew og Woodcock deler noen særtrekk, mest påfallende er en dyp ensomhet.
Men denne gangen har han også et arsenal av komplekse emosjoner å spille på, og han gjør det på mesterlig vis.
Merkelig nok ble ikke Krieps Oscar-nominert, slik både filmen, Manville, Day Lewis og Anderson ble.
Bare én fikk den gjeve statuetten – kostymedesigner Mark Bridges, som også fikk en av de fem Oscar-statuettene «The Artist» sopte med seg i 2012.
Bridges ble dessuten Oscar-nominert for kostymene i Andersons forrige langfilm, «Inherent Vice».
De var bemerkelsesverdige der, og de er bemerkelsesverdige her; og for moteinteresserte er de grunn god nok til å ta en tur på kino.
Daniel Day Lewis kunne ikke valgt en mer treffende sorti enn en film som viser de menneskelige og emosjonelle omkostningene ved å hengi seg så totalt til et yrke at verden som sådan, og andre mennesker især, ikke gis plass i tilværelsen.
Men om det virkelig blir hans siste, gjenstår å se.
«Phantom Thread» viser til fulle hvilket tap det ville være for skuespillerkunsten.
Så det er bare å håpe at han ombestemmer seg.
| 1
|
502085
|
Slående vakkert actioneventyr i hjertet av USA
Kristne ekstremister har tatt over Hope County, og forbereder seg på dommedag.
«Far Cry 5» gir oss frihet til å nedkjempe dem akkurat slik vi selv vil.
«God will not let them take me».
Den karismatiske kirkelederen Joseph Seed trår sakte ned fra kirkealteret.
Gjennom store gule briller stirrer han intenst på meg – som om han kan se rett inn i sjelen min.
Under kallenavnet The Father er han opphøyd til en Messias-skikkelse i menigheten sin – en menighet som er overbevist om at enden er nær.
I lang tid har de kjøpt opp landområder i Hope County i Montana, infiltrert alle nivåer av myndighetene der, og skapt en paramilitær sekt av troende.
Alt for å forberede seg til endetiden.
Joseph Seed, The Father, strekker armene mot meg.
Det at jeg og mine politikollegaer forsøker å arrestere ham i hans egen kirke er i deres øyne bare enda et tegn på at apokalypsen kommer.
«God will not let you take me».
Han har rett.
Når jeg plasserer håndjernene rundt håndleddene hans blir det kaos.
Kollegaene mine kidnappes, og jeg jages som en kjøter fra kirken.
Samtidig starter sekten en storstilt invasjon av Hope County for å «redde» innbyggerne der fra deres synder.
Da Ubisoft bestemte seg for å lage et spill hvor vi nedkjemper kristne ekstremister midt i hjertet av USA, skapte det reaksjoner.
I spillmediet, som i populærkulturen ellers, er fokus nesten alltid på «de andre» – enten det er muslimer, russere eller romvesen.
At en hvit karismatisk menighetsleder skulle skape et kristent IS i USA ble da for mye for noen.
De så på det som et flammende debattinnlegg i en kulturkrig som har pågått mellom liberale og konservative spillere, hvor særlig spillpressen blir beskyldt for å presse sin liberale agenda på spillene.
Frykten deres var derimot ubegrunnet.
«Far Cry 5» er ikke spillet som vil gi innsikt i Donald Trumps velgerskare, eller fremveksten av alternativ-høyre.
Det er ikke en ramsalt kritikk av høyrepopulisme, latterliggjøring av våpenforkjempere og NRA, eller en lupe inn i lukkede amerikanske konservative miljøer.
Men det er likevel et mektig eksempel på at ekstremister kan komme i alle størrelser, farger og religioner, og kan gi innsikt i hva som skaper og driver dommedagssekter eller religiøse ekstremister.
På én side er det synd at Ubisoft ikke var dristige nok til å skape et flammende debattinnlegg.
Vi har nemlig et skrikende behov for kulturprodukter som undersøker og gir innsikt i dette, slik som fjorårets kritikerroste TV-serie «Handmaid’s Tale».
Likevel har de funnet en god balanse mellom et seriøst tema og den actionfylte galskapen vi elsker Far Cry-serien for.
Dette er først og fremst et actioneventyr som ikler seg en unik historie om en kristen dommedagssekt.
Hope County er et slående vakkert sted, og «Far Cry 5» et slående vakkert spill.
Fra langstrakte jordbruksområder i vest, gjennom tykke grønne skoger i øst, til blinkende lakseelver i fjellområdene i nord – alt er nydelig, detaljert, og helt i toppsjiktet av hva moderne konsoller og PC-er kan tegne.
Vel så imponerende er figurgalleriet, som er preget av godt manus og glitrende stemmeskuespill.
Mange av de vi kjemper med eller mot er så gjennomført at de kunne båret et spill alene.
Da kan vi tåle å snuble over en og annen overspilt hillbilly-klisjé underveis.
Som i alle «Far Cry»-spill får vi her stor frihet.
Fra vi unnslipper kirken i begynnelsen av spillet slippes vi fri i en stor åpen verden, og kan selv velge hvor vi vil reise og hvilken rekkefølge vi ønsker å nedkjempe The Fathers sekt.
Ubisoft har spesialisert seg på spill med åpne verdener.
Men titt og ofte glemmer de å fylle dem med engasjerende innhold.
Fjorårets storspill «Ghost Recon:
Wildlands» falt i denne fellen, hvor gleden over en gigantisk spillverden fort gled over i frustrasjon over hvor lite variasjon den hadde.
I «Far Cry 5» har de derimot funnet en perfekt balanse mellom kartstørrelse og hva de realistisk sett kan få inn av variert innhold.
Oppdragene og historien er også perfekt porsjonert ut til å holde oss på pinebenken hele tiden.
For noen vil dette bety en 15–20 timers kjapp gjennomgang av historien.
Andre vil derimot sose vekk flere titalls timer underveis på å frigjøre basene og områdene sekten har tatt over, fly helikopter, fiske laks, gjøre spektakulære stunt med vingedrakt, kappkjøre i trailere, eller jakte etter elg med rakettkaster.
Mulighetene er mange.
Fra jeg klikket på plass håndjernene på The Father og startet galskapen, til jeg til slutt hadde nedkjempet hele sekten hans, storkoste jeg meg uansett med «Far Cry 5».
Det har vært en vill, spennende og tankevekkende reise.
Et virkelig unikt actioneventyr i hjertet av USA.
| 1
|
502086
|
Noen mener humor skal sparke oppover.«The Death of Stalin» sparker inn åpne dører.
En skarp satiriker som Armando Iannucci burde valgt noe vanskeligere å spotte enn Stalins begravelse.
Skotske Armando Iannucci er tilbake med «The Death of Stalin», en film som befester at han er en skarp satiriker, men ujevn som regissør.
Iannuccis oppfinnsomme idé til handling gir satiren gode rammevilkår:
Filmen viser Josef Stalins død, den påfølgende begravelsen og opportunistiske forsøk på bedrageri midt oppi det hele.
Stalin, her gestaltet av teaterveteranen Adrian McLoughlin, var en humørsyk tyrann som etterlot seg et maktpolitisk tomrom.
Her får McLoughlin femten minutter hvor han geleider publikum effektivt gjennom filmens univers:
Alle snakker med sine egne aksenter, alle er klossete og alle er livredde Stalin – selv etter hans død er Stalins beryktede forfølgelsesvanvidd førende for hvordan hans partikamerater tenker.
Iannucci har – med rette – opparbeidet seg et godt rykte som humorist takket være TV-serier som «The Thick of It» og «Veep».
Derfor overraskes man ikke av å se gode skuespillere i rollene som historiske personer:
Steve Buscemi er sentralkomiteens sekretær Nikita Khrusjtsjov, Simon Russell Beale er sikkerhetspolitiets sjef Lavrentij Berija og Michael Palin er visestatsminister (og Hamsun-fan) Vjatsjeslav Molotov.
Sistnevntes (altså Palins) tilstedeværelse hinter til Monty Pythons innflytelse på Ianuccis humor, og især blandingen av det absurde og det intellektuelle.
«The Death of Stalin» etterstreber slik balansekunst – det smarte og teite side om side.
Og derav får seeren servert Mozarts klaverkonsert Nr. 23 og en fyr som faller og slår hodet i en bøtte i samme scene, intet mindre.
Den unaturlige miksen av frekk ironi, slapstick og politikk gjør at Iannuccis arbeid fenger mange.
Likevel mangler han et større gjennombrudd.
For humor er utfordrende å skape og å forholde seg til:
Suksessen til blandingen av det universelle og det kulturelt spesifikke er avhengig av øyet som ser.
Ditt ståsted vil bestemme om du synes skyting av uskyldige mennesker, noe som skjedde både i virkelighetens Sovjet og som skjer ublygt i «The Death of Stalin», er bra humor.
På samme måte som også kvalitetsvurderingen av Iannuccis regi, og da spesielt skuespillernes oppblåste fakter, vil komme an på smak og behag.
Og hva er egentlig det «universelle» som det er meningen å le av i «The Death of Stalin»?
Ikke at filmen spøker med Sovjetunionens grusomheter, men at ønsket om politisk kontroll ødelegges av smålig opportunisme.
At politikk er å navigere i kaos, ikke å sette ideologi ut i verden.
Selv om få kjenner seg igjen i Sovjetunionen anno 1953, vil mange kjenne igjen et system hvor folk har verv de ikke er kompetente nok til å utføre.
Eller et system der de kompetente trekkes ned i sølen av tullinger.
Dette enkle verdensbildet gir en muligheten til å «nyte» grufullhetene i «The Death of Stalin» med distanse.
Filmen er sjeldent mer enn tradisjonell farse:
Med typefigurer og innviklede intriger hvor rollefigurenes skavanker skal les av.
Grunnlaget for handlingen er ikke dypere enn den noe banale tanken om at politikk er absurd og at politikere ikke har peiling.
Da Monty Python lagde «Profeten Brians liv og historie» var frekk smålighet kun utgangspunktet:
Scenene gikk alltid nye steder slik at humoren ble enkel å kjenne seg igjen i.
«The Death of Stalin» har frekk smålighet som endestasjon.
Filmen tilbyr ikke gjenkjenning, men anerkjenning av fordommer om hvordan makt skapes – at Stalins terrorvelde hadde absurde premisser og absurde følger.
Satirikeren Iannucci burde valgt noe vanskeligere å spotte.
Regissøren Iannucci burde valgt noe mer spennende å filme.
| 0
|
502089
|
Turistenes nummer én er vel verdt turen
Serveringen på 1877 er fylt med spennende anekdoter.
Men det er maten du vil huske best.
Restaurant 1877 har vært et av mine favorittsteder helt siden de åpnet dørene for fem år siden.
Det er det flere grunner til.
Maten er spennende og usnobbete, med en lokal forankring som hyller bøndene og produsentene.
Det samme gjør serveringen, gjennom gøyale fortellinger om reisen fra jord til bord.
Restauranten ligger i historiske Kjøttbasaren og er oppkalt etter året handelsbygget åpnet dørene.
Her inne har 1877 et av Bergens mest sjelfylte serveringsrom.
Med jernlykter som henger fra vinduene og vegger som er kledd i glødende mur.
Her forvalter restauranten en viktig del av byhistorien gjennom en tradisjonsfokusert matservering.
Restauranten ligger som nummer én på TripAdvisor og er ofte fullbooket.
Derfor lønner det seg å reservere bord.
Når du gjør det, bekrefter du samtidig at du ønsker å bestille en «helaften».
Helaften er restaurantens eneste meny-alternativ, og består av et par amouse bouche, som betyr små appetittvekkere, og fem retter bestående av skalldyr, fisk, kjøtt, ost og dessert.
Etter desserten avsluttes kvelden med kaffe og petit fours.
Første smak ut av kjøkkenet er en vårlig og lett sitrusmarinert cevice.
Den er laget på hyse, som har fått bade i citronette, en blanding av sitron, olivenolje og salt.
Retten er toppet med noe av det deiligste fra både land og strand: silderogn, tang og trøffel.
Den lille smakebiten serveres på en saltstein fra Himalaya, et serveringsredskap som har fulgt restauranten lenge.
Steinen avgir en saltsmak som intensiveres jo lenger man venter.
Det passer godt sammen med syrligheten, som jevnes ut med knasende hirsekorn.
Jeg kjenner ikke trøffelen i smaken, men dette er en godt komponert smårett med mye spennende på gang.
En anbefalt sitronfrisk crémant fra Joseph Cartron og husets limoncello tonic, er begge gode drikker å begynne måltidet med.
Men crémanten har stått åpen i to døgn og har ikke kullsyre igjen.
Når servitøren skal fikse problemet henter han en ny flaske, og fortsetter å fylle i det samme glasset til det nesten renner over.
En av kokkene kommer bærende på det som er menyens første offisielle rett.
I en varm steinbolle serveres en intens umami-opplevelse med en av sesongens beste råvarer.
En delikat og søt sjøkreps er dampet og stekt i smør, den serveres med lettsyltet svensk shiitake, tørket aromasopp, grønnkål og en buljong laget på nøtteaktig remmetang og sopp.
Retten er rik og harmonisk, og et fint eksempel på hvordan kjøkkenet bruker internasjonal inspirasjon til å løfte frem våre egne tradisjonssmaker.
Alle rettene presenteres med en enorm detaljrikdom.
Det er en kunst å balansere inn navnene og historien til leverandørene uten at det føles som for mye.
Noen får det til, men ikke alle.
Jeg sitter igjen med et blandet inntrykk av historiene som en gang var grunnen til at jeg forelsket meg i restauranten.
For mange er spennende og morsomme første gang man kommer på besøk, men blir repeterende for gjester som vender tilbake.
Bak ordet «fisk» på den håndskrevne menyen gjemmer det seg en bakt sei med to ansikter.
På den ene siden av fiskestykket ligger en eplepuré med friske eplebiter, og på den andre, en myk og rund hollandaise.
Fisken er toppet med crudités, som er grønnsaker dyppet i vinaigrette, og en sirup av lilla gulrot.
Det er en spennende miks med to forskjellige uttrykk i en og samme rett.
Kokken Vilde kommer bærende på en av de beste dessertene jeg har fått servert på 1877.
Den ser ut som vårens første blomsterkrans, og er laget med roseblader, ostemousse og formkake, tindvedkrem og marengs.
I midten flyter en mørkegrønn saus laget med spinat, som en bittersøt kontrast til de syrlige og søte elementene.
På vei inn i restauranten håpet jeg at dette var kvelden jeg endelig skulle få gi 1877 full pott.
Men dryppene av småfeil utgjør til slutt en vesentlig bekk.
Det begynner med den døde crémanten, og forsetter med lang ventetid under serveringen.
Kjøkkenet har også gått tom for Kraftkar og erstatter den verdensberømte osten med Norzola.
På 1877 kan du være trygg på at du vil få en spennende matopplevelse, men servicenivået bør ligge høyere.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
502092
|
Dette er sangen vi trenger nå
Auroras nye singel er en mektig poplåt.
Endelig er Aurora tilbake, nå med første singel fra sitt andre album.
«Queendom» er en mektig poplåt med godt driv, helt i tradisjonen etter låter som «Warrior» og «Conqueror».
Kjølig elektropop blandes med solvarm afrobeat og et refreng så eterisk at hun nesten går både Enya og The Dream Academy i næringen.
Som få andre klarer Aurora å kombinere kunstnerisk kredibilitet og outsiderstatus med svært kommersiell pop.
De berusende melodiene kan skjule et til tider temmelig mørk og alvorlig tematikk, men ikke uten en solid porsjon håp og nestekjærlighet.
Slik sett er det naturlig at neste singel ut ble «Queendom», en låt som Aurora har spilt mye live den siste tiden.
Ifølge Aurora selv er denne låten en invitasjon til alle som føler seg utenfor, men som ønsker å høre til et sted.
Popmusikk oppstår ikke i et vakuum, derfor må vi også se Aurora i kontekst:
Mens samfunnet etterspør individualitet og folk som stikker seg ut, har vi voksne samtidig dyrket frem en ungdomskultur hvor nettopp det å skille seg ut fra flokken er blitt det farligste man kan gjøre.
Vi mister stadig flere av de rommene hvor det er lov å eksperimentere, utforske og å leke.
Med et slikt bakteppe er «Queendom» en type låt vi alle trenger.
Denne er for alle som ikke lenger vil være ensomme.
| 1
|
502094
|
Alle som har eid en hund vil elske «Isle of Dogs»
Velkommen til Wes Andersons vidunderlige verden.
Velkommen til en festaften for alle som elsker animasjon.
Lovet være fantasien.
Lovet være stop motion-animasjonens magi, Scarlett Johanssons silkemyke stemme, Bryan Cranstons rustne røst.
Lovet være haikudiktets presisjon, Akira Kurosawas inspirerende ånd, lovet være alle tolvåringer og alle verdens hunder.
Amen.
Ikke at jeg har imot katter, altså.
Tvert imot.
Men bikkjene tas vidunderlig på kornet når filmens tamhunder foretar en demokratisk avstemning hver gang en beslutning skal tas.
Og som en av dem sier til den konstant opposisjonelle løshunden Chief når denne spør hvorfor han skal hjelpe Atari:
«Fordi han er en tolv år gammel gutt.»
Der har du hunden i et nøtteskall.
Der har du også noe av denne filmens sjel.
Foreldreløse Atari er, ulykksalig nok, adoptert av Magasakis korrupte borgermester Kobayashi, samme mann som beordrer byens hunder dumpet på den forlatte Søppeløya fordi de lider av hundeinfluensa og snutefeber.
Kobayashi frykter at menneskene skal smittes, men undergraver forsøket på å utvikle en effektiv medisin.
I stedet går han foran som «et godt eksempel» og lar hans egen Spots (Liev Schreiber) være første hund som fraktes til øyen.
Spots var Ataris livvakt.
Men båndet som binder dem sammen er kjærlighet, ikke makt eller plikt.
Wes Andersons forkjærlighet for tolvåringer er like påtakelig som forståelig.
Her, på randen av tenårene, besitter de både barnets enorme forestillingsevne og ungdommens sterke følelsesliv.
Knapt noen har skildret denne alderen vakrere enn nettopp Anderson i «Moonlight Kingdom».
Denne gangen lar han tolvåringen foreta et dristig tokt over til Søppeløya for å lete etter sin elskede hund.
I en film full av ulike referanser kan toktet sees som et nikk til Antoine de Saint-Exupérys klassiker «Den lille prinsen», og det ikke bare fordi de sultne, syke hundene som iakttar ham, og etter hvert hjelper ham, kaller ham «den lille piloten».
Atari er selvsagt også en liten samurai, jevnfør prologen og Andersons uttalte inspirasjonskilde – den japanske mesterregissøren Kurosawa.
Referansene er mange.
Mest merkbar er filmen «Dodeskaden» (1970), «Slummens skjebner» som den het på norsk.
Også der foregår store deler av handlingen på en søppelhaug.
Anderson propper filmen med flashbacks, avstikkere hit og dit og alt som kjennetegner hans særegne stil og fortellermåte.
Den låner gjerne fra tegneserien, her blant annet med et kamera som dels bruker estetikken til gamle plattformspill, dels følger tegneseriens lesemåte; der man følger bildene eller rutene bortover, nedover og opp igjen.
Det gir et eventyr å hengi seg til, men som stikker dypere enn ren underholdning.
På et plan handler filmen om politisk makt, hjernevask og vitenskapsfiendtlighet.
På et annet plan sier den noe om å være uønsket, deportert og overlatt til å livnære seg på andres etterlatenskaper.
På et tredje plan henger disse elementene selvsagt sammen.
Skal jeg trekke for noe, må det være den amerikanske utvekslingsstudenten Tracy (Greta Gerwig).
Som opprører er hun isolert sett flott, men i dette universet blir hun et irriterende malplassert fremmedelement.
Jeg ville mye heller sett rollen som frigjøringsleder lagt i hendene på vitenskapsassistenten Yoko-ono, gitt stemme av – ja, akkurat.
Det er presis like gøy som at Angelica Houston er kreditert for rollen som stum puddel, og de små glimtene av mopsen Oracle (Tilda Swinton).
Om ikke irritasjonen fordufter av sånt, gjør den det i hvert fall hver gang bikkjenes ser rett på meg, og når Anderson viser sin romantiske side og lar rosa blomster feste seg i pelsen til Chef (Bryan Cranston) og Nutmeg (Scarlett Johansson) når de vandrer side om side.
På toppen av det hele kommer Alexandre Desplats originalkomposisjoner, som elegant og iørefallende henter inspirasjon fra østlig musikk.
| 1
|
502096
|
Rapper åpenhjertig om rus og sykdom
Angelo Reira gjør det meste bedre enn de fleste.
«Fakk med Tunge Trond», snerrer Loddefjord-rapper Trond Angelo Eriksen, bedre kjent som Angelo Reira.
Det er en utfordring, og det virker som om han vet at det ikke er mange som kan røre ham.
Angelo Reira har lang tid på albumdebuten, men den var verdt å vente på.
Angelo Reira er kledelig vanskelig å sette i bås.
Han har en sjeldent dynamisk og variert flyt, noe som gjør at den tette strømmen av ord aldri blir forutsigbar.
På den ene siden kan han være myk og kommersiell på én låt, for å så kaste seg rundt og bli en tung, arrogant og nesten pinlig grisete – før han plutselig blottlegger seg selv med alle sine svakheter og dårlige sider.
Linjer som «Skulle liksom komme bedre tider/eg har medisiner men trenger no nøtter/vurderer å highjacke et legesenter/utpresse leger for nye resepter/jæla vanskelig å takke nei når nesten alle tjommiene geflar» («Glutenfri») går hånd i hånd med «rompen til tøsen din klapper til meg/når eg tar hon med hjem for å bli stimulert/Damene dine kommer til meg/For Tunge Trond vet kordan legge de ner».
Med flere vidt forskjellige produsenter (Hkon, Geir Sky, Mogger, Akeron, JanValjan, Imsito og Boge), samt store og små bidrag fra kjenninger som Eirik Aas, Kamelen, Martin Hazy, Big Sexy og Gizmo, er også «God Mornings Norge» overraskende variert.
Bangere, klinelåter, festmusikk og skriftemål:
Angelo Reira behersker de fleste sjangere.
Ikke alle rimene er like potente, og en del av grisesnakket er temmelig usjarmerende, men at han er en av byens mest interessante og vågale rappere kan ingen ta fra ham.
«God Mornings Norge» er knallhard, fløyelsmyk, poppete, samfunnsrefsende, klysete og kledelig arrogant.
Den er nesten alt en virkelig god hiphop-plate skal være, men den er også mye mer.
Dette er et album man blir glad i, på grunn av både dets styrker og svakheter.
| 1
|
502097
|
Band of Gold overgår seg selv
Her har du platen du må høre på vei hjem fra påskefjellet.
Da Band of Gold, som debutanter i 2015, ga ut en av årets beste, norske plater ble det sagt at de var «det beste bandet du ikke har hørt om ennå».
Sånn kjennes det fortsatt, til tross for deres høsting av stjerner og høye terningkast.
Nicolai Hængsle og Nina Elisabeth Nordtvedt gjennomførte en turné med konserter som slo folk i bakken, men har forholdt seg relativt stille siden.
Kanskje er det deres taktikk, å slå til når man minst venter det.
Oppfølgerplaten «Where’s The Magic» kom uanmeldt, og slår denne gang enda sterkere enn debuten.
På sett og vis er platen en tidskapsel som minner om en annen tid.
«I Wanna Dance With You Again» er som tatt ut av et Fleetwood Mac-album i deres storhetstid.
Sammenligningen i seg selv er kanskje en klisjé, men de klarer det bedre enn bandet som oftest får den:
Haim.
Det er en popmagi som både kjennes historisk og samtidig unostalgisk; dette er deres sound.
Der debuten var varm, gitardrevet og sjarmerende, har «Where’s The Magic» en mer bestemt, utagerende og beleven personlighet.
«Into The Void» er mesterlig orkestrert med Nordtvedts kortfattede, treffende tekster i fokus, nesten hvisket i resignasjon.
Låtens karakteristiske gitar er svenske Dungens Reine Fiske.
Det er et av de mest treffende musikkøyeblikk så langt i år.
Det fortsetter med den magiske, volatile «I Could Spot You In A Hundred Miles», som har noe av den bittersøte tonen Thom Yorke og Radiohead kan slå.
Når koret innbitt understreker Nordtvedts ord og runder av låten står man igjen med følelsen av å være til stede under noe stort – låter av denne rang er sjeldne.
Det at sangen sklir rett over i tittellåten, er en tendens på hele albumet; det kjennes som et band med musikalsk overskudd som vil, vil, vil.
«Where’s The Magic» er som popmagi fra syttitallet, det er en plate full av detaljer, enten det gjelder bongotrommer, «ahhhhh»-er, påfallende funky basslinjer eller plutselige harpelyder.
Det er som en stiløvelse fra en svunnen tid, uten at det henfaller til det karikerte.
Den er aldri kjedelig, aldri forutsigbar.
Ta bare den intense, konfronterende slutten på «Well Who Am I» eller den forrykende, dramatiske psychballaden «Look At Me», som tenderer til svensk visetradisjon.
Band of Gold produserer noe genuint tidløst; det er godt mulig at dette er musikk jeg stadig hører på om femti år.
Aller mest etterlater «Where’s The Magic» meg med en voldsom lyst på mer.
| 1
|
502098
|
Dette er lyden av Vestlandet
Metalmusikere klarer brasene der regionreformen slo feil.
Hva er Vestlandet?
Er det de veldige, harde fjellene, de dype og tette skogene, eller er det kanskje der mørke bølger brytes mot nakent land?
«Hugsjà» er et eksperiment der Ivar Bjørnson (Enslaved) og Einar Selvik (Wardruna) har forsøkt å finne musikken i disse ulike stedene, når de forener gammel og ny musikkteori og -praksis.
Resultatet er en utfordrende og fortryllende reise, både i musikalsk tradisjon og i lytterens indre.
Ivar Bjørnsons Enslaved startet riktignok som et vikingmetalband, men med årene utviklet de seg til å bli et av landets mest ambisiøse progrockband.
Den kulturelle og filosofiske arven fra norrøn tid har likevel stått sentralt for det meste av musikken bandet har produsert.
Einar «Kvitrafn» Selvik ble på sin side først kjent for de fleste gjennom musikken han lagde til TV-serien «Vikings».
TV-teamet hadde lenge forsøkt å finne det rette lydsporet til den episke serien, men det var først da de kom over Selviks band Wardruna at alle bitene falt på plass og «Vikings» fikk sin identitet.
Wardruna har gitt ut tre fantastiske album som utforsker det norrøne verdenssynet, runealfabetet og som ivaretar den musikalske arven etter vikingene.
I anledning Grunnlovsjubileet i 2004 produserte og fremførte de to musikerne verket «Skuggsjá», et musikkstykke som knyttet sammen gammel og moderne norsk musikk.
Oppfølgeren «Hugsjà» var opprinnelig et bestillingsverk til Festspillene i Bergen 2017, men dette verket fortjener å nytes av langt flere.
«Hugsjà» er et album med store kontraster.
Det suggererende tittelsporets stødige rytme, mektige vokalharmonier og skeive folketoner er som en lang, seig marsj, mens «Ni Mødre av Sol»s andektige melodilinje funkler som rastløst dugg i morgensolen.
«Fornjot» forener moderne folkrock med moderne postrock-sensibilitet, mens den sørgmodige dronerockeren «Um Heilage Fjell» trollbinder med en nesten majestetisk oppbygging og så mye nerve at det føles som om den når som helst kan briste.
Sammen med Silje Solberg (hardingfele, vokal), Iver Sandøy (trommer, perkusjon) og Håkon Vinje (backingvokal) har Selvik og Bjørnson fanget selve lyden av Vestlandet.
Det mest interessante ved «Hugsjà» er at musikken inviterer lytteren med på en indre reise gjennom følelser, stemninger og små bruddstykker av eldre og nyere historie.
Man kan føle bølgene slå, kjenne mennesker danse rundt seg, se nattehimmelen sprekke og gi tapt for morgenrøden.
Elgitaren og de elektroniske effektene er oljen, trålerne og de temmede fossene, mens tagelharpen og bukkehornet er naturen og motet som fødte dem alle.
«Hugsjà» er ikke en samling nedstøvede toner på utlån fra museumssamling, men noe som tilhører oss alle og som gjør oss til dem vi er også den dag i dag.
Den store regionreformen fislet nylig ut i Vestland – en storregion bygget på verdier som administrativ samkjøring og effektivisering av tjenesteproduksjon.
«Hugsjà» kommer som en betimelig påminnelse om at det ekte Vestlandet er noe langt større, villere og vakrere enn som så.
Kanskje det var dette albumet politikerne skulle hatt med i bagasjen da de forsøkte å samle vår del av landet med penn og paragrafer: en påminnelse om hvem vi er og hvor vi er på vei.
| 1
|
502099
|
Unge skuespillere blåser liv i Dylan
BT-anmelder Einar Engelstad hyller elleve skuespillere i alderen 12 til 17 år.
Visst er Bob Dylan fremdeles aktuell.
Ikke nødvendigvis bare som Nobelpris-vinner i litteratur, men også som samtidskritikk.
Takket være de glitrende og talentfulle ungdommene som sto på scenen på Cornerteateret fredag kveld.
Den oppvoksende slekt blir ofte hånlig omtalt som generasjon prestasjon, men denne gjengen fikk vist at også samfunnsengasjementet i høyeste grad er til stede.
Teaterstykket «Dylan – Jeg er ikke her» ble første gang oppført i 2006 på Småscenen ved Den Nationale Scene.
Den gang besto skuespillerne av ungdommer fra Vestlandske Teatersenter.
I år er det de unge fra talentgruppen Teater Extra ved teaterskolen som gjør sin scenedebut.
Men denne forestillingen er på ingen måte noen blåkopi av den forrige.
Som sist har Steinar Thorsen stått for tekst og regi.
Nå er det ingen tvil om at Thorsen kan sin Royal Bobness etter nesten et kvart århundre som primus motor i coverbandet Dylan Dogs.
Men svært mye av handling og tekst er blitt til som et samarbeid mellom skuespillere og regissør.
Thorsen har lært de unge om Bob Dylan, mens ungdommen har lært ham om hvordan det er å vokse opp i dag.
I all hovedsak består «Dylan – Jeg er ikke her» av et solid knippe av Dylans sanger bundet sammen med små fragmentariske tablåer.
Låtene leveres i norske utgaver – oversatt av blant andre Jan Erik Vold, Tom Roger Aadland og Stein Erik Lunde.
Selvfølgelig med en viss rød tråd gjennom det hele, men også med frittstående scener som er tilpasset sangene.
Ubetalelig er historien om gutten som forfører kjæresten sin til sangen «Sad Eyed Lady of the Lowlands» fra albumet «Blonde on Blonde».
Om hvordan stemningen blir stadig hetere jo flere ganger låten spilles, og det hele klaffer når han til slutt setter sangen på repeat på platespilleren.
Mens Dylans samtid på 1960- og 70-tallet i stor grad besto av et opprør mot krigen i Vietnam og foreldregenerasjonen, er dagens virkelighet for den oppvoksende generasjon ganske så annerledes.
Nå er veien til makt tuftet på deltakelse i realityshow med påfølgende politisk karriere.
Det er nok ingen tilfeldighet at det viktigste showet her heter Idiot og ikke Idol.
Det er bare å bøye seg i støvet for prestasjonene til de elleve skuespillerne i alderen 12 til 17 år.
Det spilles med overbevisende innlevelse.
Dansenumrene er presise.
Scene og kostymeskiftene glir lett og uanstrengt og det bommes aldri på en tekst.
Her er alvor og humor i skjønn forening.
Å trekke frem enkeltprestasjoner ville være urettferdig.
Dette er først og fremst et tett og samspilt ensemble som fungerer i alle ledd.
La gå at det synges litt småsurt av til, men det spiller strengt tatt ingen rolle.
Sammenlignet med de konsertene jeg har hørt med Bob Dylan selv, er dette rene skjønnsangen.
I ryggen har ungdommene et firemannsband av profesjonelle musikere under ledelse av Tarjei Vatne.
Scenografien er strippet til et minimum.
Det er kanskje symptomatisk for vår tid at slagordet på en av de store plakatene i bakgrunnen er «Make Art, Not War» i motsetning til 60-tallets slogan «Make Love, Not War».
Skal en pirke på noe, må det være at stykket kanskje varer litt for lenge.
To timer og tyve minutter, inkludert en liten pause, er mye å fordøye – uansett om det er rikelig å glede seg over.
«Dylan – Jeg er ikke her» spilles både lørdag og søndag med to forestillinger hver dag.
| 1
|
502101
|
Musikalske høydepunkter fra kjente Fløgstad-bøker
En trivelig samling med tekster og melodier, tonesatt av mange kjente komponister.
«Sjølv har eg aldri hatt overdriven tiltru til mine musikalske evner, langt mindre sett på meg sjølv som ein født entertainer.
Etter kvart som åra har gått, har eg til mi eiga forundring likevel oftare og oftare funne meg på scenen i selskap med, eller tolka av, strålande musikantar (...)».
Dette skriver forfatter Kjartan Fløgstad i innledningen til «Sandharpesongar», som ligner en sangbok slik vi kjenner sjangeren.
Notene til melodiene står i boken slik at de musikalske blant oss kan lære seg melodiene hjemme.
Diktene er hentet fra kjente romaner, som «Dalen Portland, «Fyr og flamme» og «Grand Manila».
Men også dikt fra andre av Fløgstads bøker er blitt tonesatt og funnet veien inn i «Sandharpesongar».
Fløgstads dikt byr på finurlig bruk av rim og rytme, og at diktene appellerer til musikere, kan jeg godt forstå.
Diktene rommer folkelige og jordnære følelser rundt lengsler, strev og drømmer.
Typiske Fløgstadmotiver som skip og smelteverk dukker opp, tonen er uhøytidelig og mange dikt har åpenbart stor allsangappell.
Noen dikt går igjen blant flere komponister.
For eksempel har diktet «Svev» fra «Fyr og flamme» fått intet mindre enn fem forskjellige melodier.
Dag Arnesen, Lars Klevstrand, Chris Eriksen, Henning Sommerro og vår egen bergenskomponist Gabriel Fliflet har alle tonesatt ett av Fløgstads fineste dikt, som i sin helhet lyder slik:
«Ingenting å vera redd for
Stemmene er mor som har forening
Stilla kjem frå far som går på arbeid
Slit og latter drøymer inn i deg
Ingenting å vera redd for
Ingenting å vera redd for
Sengene har sprinkler ut mot verda
Natta stikk mot himmelen med stjerner
Byane har lys og gater som går ut
Ingenting å vera redd for».
Fløgstad har også skrevet en kort introduksjon til flere av diktene, ofte personlige bakgrunnshistorier der han binder sammen sangene med entertainerens sans for gode fortellinger.
Historien rundt diktet «Nord og ned (E 76)», da Fløgstad opptrådte i den forbudte byen Norilsk i Sibir, er en av flere anekdoter som gjør boken trivelig å lese.
Fløgstad har et langt forfatterskap å høste historier fra, som sikkert fungerer alle tiders «live» på scenen.
Det hadde ikke gjort noe om disse introduksjonene hadde vært enda lengre i «Sandharpesongar».
Diktene er ordnet kronologisk, og speiler på mange måter utviklingen i Fløgstads forfatterskap.
De som tror at Fløgstad romantiserer industriarbeideren i forfatterskapet sitt, kan lese diktet «Voggevise (før femtiårene)» eller diktet «Sneaths Park», der en av strofene lyder:
«Det var kjentfolk vegg i vegg/På bedriftens byanlegg/Der bor vi når du har fri/Ifrå tung tung industri».
Fløgstads blikk på industriarbeideren og tungt kroppsarbeid er gjennomgående solidarisk, og vitner samtidig om en tid som er forbi uten å bli tilslørt av nostalgi.
Gabriel Fliflet har tonesatt flere av diktene i «Sandharpesongar», slik han også har gjort med de nye bergenssangene som har vært fremført her i byen med formidabel suksess.
Fløgstads samling med sanglyrikk er begynnelsen på en ny sangboktradisjon, skal vi se.
De nye bergenssangene med Fliflets melodier er forhåpentlig også snart å finne i en sangbok nær deg, slik Kjartan Fløgstads «Sandharpesongar» nå gjør.
| 1
|
502103
|
Det er ingenting magisk ved det nye Harry Potter-spillet
Jam City lovet oss en magisk reise til Hogwarts.
I stedet har vi fått en kjedelig og uinspirert interaktiv roman som konstant maser etter penger.
Da de første bildene fra «Harry Potter:
Hogwarts Mystery» dukket opp var det mange unge og gamle Harry Potter-fans som fikk stjerner i øynene.
Millioner av barn og voksne har vokst opp med historier om den unge trollmannen, og alle de fantastiske eventyrene han får være med på ved den magiske skolen Hogwarts (Galtvort på norsk).
Endelig skulle vi få et vaskeekte rollespill, hvor vi fikk komme inn i og ta del i den magiske verdenen som J.K. Rowling har skapt.
Utviklerne lovet frihet til å lage vår egen figur, ta del i fantastiske eventyr og virkelig få følelsen av hvordan det er å være elev på Hogwarts.
Ideen i seg selv er så god at det burde være nesten umulig for utvikler Jam City å rote det til.
Men bare nesten, for de har virkelig klart å rote det til.
Reisen fra glede til skuffelse starter nemlig allerede under den første gåturen gjennom Hogwarts’ korridorer.
I stedet for å løpe fritt rundt på magiskolen, står alle i ro, og vi er redusert til å kunne trykke på hvilken dør vi ønsker å gå gjennom.
Her inne trykker vi på læreren om vi vil starte et oppdrag, eller en medelev om de har noe å fortelle.
Slik er det i alle ganger og rom.
Mesteparten av tiden tilbringer vi derimot i klasserommet, hvor vi trykker på forskjellige mennesker og objekter som lyser opp.
Innimellom må vi svare på et spørsmål, eller sveipe fingen over skjermen i et eller annet fancy mønster.
Jeg vet ikke om det er meningen, men Jam City har virkelig fanget følelsen av å sitte i et slitent klasserom og pugge kjedelige tekster.
Dette er mer mattetime enn magiskole, spill er det i hvert fall ikke.
Det finnes mange gode spill som ikke har rene spillmekanikker i seg.
Utviklere som Telltale Games og Quantic Dream har tidligere skapt fantastiske opplevelser i spill hvor vi i praksis bare velger hvilken retning historien skal ta.
Det som skiller gode interaktive romaner fra de dårlige, er om valgene vi gjør har innvirkning på spillet og verdenen vi spiller i.
I «Harry Potter:
Hogwarts Mystery» har derimot valgene våre små – om noen – innvirkning på spillet.
Selv når vi velger hvilket hus vi vil høre til, har det lite å si for resten av historien.
Forskjellen på Griffing, Håsblås, Ravnklo og Smygard handler mest om fargen på frakken vår og noen få, små forskjeller i dialogene.
Men enda viktigere for spill som dette, er at historiene og figurene klarer å engasjere oss, noe de ikke gjør her.
Det ligger en historie og ulmer bak all klasseromsundervisningen, men den blir fortalt på en kjedelig og uinspirert måte av kjedelige figurerer.
Selv de kjente og kjære magikerne fra bøkene og filmene er karikaturer av seg selv.
Humlesnurr er mystisk og vis, Pirrevimp sier smarte, vimsete ting, mens den gretne og sure Slur er gretten og sur – alltid.
Det som derimot virkelig trekker ned, er det konstante maset etter penger.
Alt vi gjør i spillet koster energi, og når denne energien går tom, må vi vente lenge eller fylle på ved hjelp av lommeboken.
Elleve kroner her.
22 kroner der.
Betal, eller vent noen timer.
Etter hvert blir det bare tåpelig.
Plutselig stopper spillet helt opp, og vi må vente i åtte timer – eller betale 50 kroner.
Femti kroner, for et spill og en historie som ikke engang er engasjerende.
Mikrotransaksjoner har kommet for å bli.
Så lenge det finnes et stort antall spillere som ikke ønsker å betale for spill, må utviklerne være kreative i hvordan de får dekket sine utviklingskostnader.
Men det er en stor forskjell på å tilby merverdi for spillere som ønsker å spytte i noen slanter, og ren kynisk plukking i spillerens lommebok.
Og denne grensen tramper «Harry Potter: Hogwarts Mystery» bastant over.
Jeg forventet å gå gjennom Hogwarts ganger med stjerner i øynene, hvor jeg kunne dra på eventyr med fantastiske figurer og fabelaktige dyr.
I stedet har jeg pugget, pratet og terpet på de samme formlene om og om igjen.
Samtidig har spillet konstant pustet meg i nakken med klamme påminnelser om at ingenting her i livet er gratis – og i hvert fall ikke på Hogwarts.
Så styr unna, ri unna eller fly unna.
Senere i år kommer «Harry Potter: Wizards Unite», som ser ut til å bli en artig «Pokémon Go»-klone.
Vent heller på det.
Fordi det er ingenting magisk ved «Harry Potter: Hogwarts Mystery».
| 0
|
502104
|
Hiphop-veteran slipper endelig debutplaten
Action The Man viser at han er en særegen figur på den bergenske hiphop-scenen.
Action The Man har vært en figur på den bergenske rapscenen i minst et tiår.
Kanskje er det hans opphav fra Nesttun, som i rapsammenheng må sies å være feil side av byen («alle» rappere kommer jo fra vest), som har gjort ham til en helt særegen skikkelse innen bergensrappen.
Selim Mutic er kjent for å være ydmyk og enormt hardtarbeidende – han har gjort en solid innsats for bergenshiphop og det rike miljøet rundt den.
Musikalsk holder han seg unna den hardeste gangsterrappen og spiller på mer melodiske strenger.
Underlig nok kommer hans offisielle debutalbum først nå.
«Altfor Go Form» kan på sett og vis kalles et konseptalbum, hvor intensiteten går fra lav til skyhøy i løpet ti låter.
Selv sier han at altfor god form er en tilstand som svever et sted mellom deilig og ubehagelig.
Det kan fort bikke over i altfor mye.
På samme måte tar de første, sakte låtene oss lenger og lenger inn i festens kjerne, før den spinner ut av kontroll.
«Virvelvind» sparker det hele i gang, med en beat så seig at det nesten virker som om tempoet er helt skrudd ned.
Dette er forsterket av at en kompis’ nachspielsnorking visstnok ligger i bakgrunnen hele veien.
Tankene hans hopper liksom fra sted til sted.
Det er kanskje passelig, når låten beskriver en merkelig drøm artisten hadde.
Et av albumets sterkeste øyeblikk følger like etter med «Spar Meg», en synth-preget låt som er langt mer fokusert.
På denne viser han sine voldsomme evner som låtskriver.
Det er nettopp disse kontrastene som gjør «Altfor Go Form» til en såpass nyansert opplevelse som hele tiden pirrer og stimulerer.
Action The Man beveger seg sømløst mellom ulike subsjangere, og han opptrer som ulike figurer i løpet av albumet, fra den mest tåkete til den mest reflekterte.
Denne effekten forsterkes også av måten han manipulerer stemmen på.
Når han er i en mer drømaktig eller «påvirket» tilstand, er vokalen forskrudd og kan minne om noen av Store Ps låter.
Taler han direkte fra leveren, er stemmen helt strippet ned til det opprinnelige, helt naken.
Action The Man er sterk lyrisk, og fremfor å lene seg på repetisjon, skriver han like gjerne lange, innviklede vers.
Låtene er komplekse konstruksjoner, men de enkleste strofene er ofte er de beste, som på «Fest»:
«Hver dag er en fest med deg / Du er mitt rusproblem».
«Ka e dette?» med ObiJan og Wandlade$h er et annet høydepunkt, som på det beste vis smelter sammen Fjorden Baby!
-medlemmenes utflippede stil og Action The Mans skarpe vers.
Synth møter reggae.
Det gjør han like naturlig som fortolkningen av gangsterrap; på «Gangsta Ting».
Låten er nesten like mye pastisj som hommage til sjangeren.
Den er hypnotisk og hardtslående.
Noe av denne estetikken tar han med seg videre på «Svarte Penger», denne gangen i fullt alvor.
«Altfor Go Form» er liksom en oppsamling av og bekreftelse på hvor mange sinnsstemninger og stilarter Action The Man behersker.
Han er en av landets mest allsidige rappere.
| 1
|
502105
|
Har barnet fått valium i kveldsgrøten?
Roy Jacobsen bør snarest melde seg som manusskribent for Hotel Cæsar.
BT beklager:
Deler av denne anmeldelsen inneholder avskrift uten kildehenvisning.
Les mer her.
Siste del av trilogien om Ingrid Barrøy som startet med «De usynlige» og ble fulgt opp av «Hvitt hav», har allerede fått flere av hovedstadsanmelderne til å dra frem superlativene fra verktøykassen sin.
VG melder at romanen er «virtuos» og «vakker» og går langt i å genierklære opphavsmannen.
Omslaget er tapetsert med sekserterninger fra forrige runde.
Personlig mener jeg romanen har noen klare svakheter og langt fra er noe mesterverk.
I forrige bok forelsket hovedpersonen Ingrid seg i en sovjetisk krigsfange som ble skylt i land på Barrøy etter bombingen av fangeskipet MS Rigel.
I årets roman bestemmer hun seg for å oppspore Alexander.
Med sekk på ryggen og baby i sele på magen tar hun en «Tore på sporet» og trasker gjennom fjelltraktene hvor barnefaren angivelig skal ha vandret for å komme seg i trygghet i Sverige.
Handlingen finner sted sommeren 1946.
I sporene etter Alexander, møter Ingrid på sin leteaksjon mennesker som blir levende bilder på hvordan krigen preget norsk mentalitet i årene etterpå.
Bare synd at Jacobsen synes å fortape seg i egne språkbilder og ikke egentlig kommer inn på karakterene han beskriver.
Jeg tenker blant annet på hvordan småbarnsmorens strabasiøse ferd med en ti måneder gammel datter blir skildret.
Barnet blir redusert til en rekvisitt i historien.
Like fullt fungerer hun som en døråpner i møte med de gode menneskene de treffer.
De overtales til å stå for losji og mat ved synet av det sjarmerende barnet.
Problemet er bare at når Jacobsen bestreber seg på å skrive en realistisk fortelling, fremstår det som komplett urealistisk å ha med seg et barn på ti måneder (vanligvis fullt av utferdstrang og egenvilje) som oppfører seg som om det sover døgnet rundt.
Jeg sluttet å telle hvor mange ganger betegnelsen «den sovende Kaja» er brukt, og fastslår igjen at redaktøren her burde være mer årvåken.
For med mindre barnet har fått valium i kveldsgrøten, virker det lite troverdig at det ikke gjør mer av seg på denne farefulle odysseen.
Med unntak av når barnet brukes til å blidgjøre folk ved å se på dem med «det russiske blikket sitt».
Hva i alle dager er et russisk blikk?
Dette kan kanskje virke som bagateller for noen, men i sum bidrar den brede språkpenselen Jacobsen maler med til å få leseren til å tro at hun leser utkastet til en episode av Hotel Cæsar fremfor en hyllet norsk samtidsroman.
Jacobsen lar oss ikke bli riktig kjent med karakterene og hindrer dermed både gjenkjennelse, empati og innsikt når han tyr til melodramatiske, korthogde scener som dette:
«Ingrid rev opp døra og løp ned og kastet seg om halsen hans og sa at hun ikke elsket ham.»
Klisjeene virker hentet fra ukebladene, snarere enn fra hodet til en bejublet norsk forfatter.
I alle fall får jeg lite ut av et overlesset bilde som for eksempel dette:
«Vinduet bak dem fyltes av et lys som forvandlet vanndråpene til gnister som sluknet langsommere enn et øye kan oppfatte, til glasset ble like skittent som det hadde vært (...).»
I tillegg er det igjen et misforhold mellom nordnorske, talenære dialektspråket i replikkene og en mer pompøs fortellerstemme, slik det allerede har blitt påpekt i forbindelse med de foregående romanene.
Teksten fremstår på den måten som en mosaikk av ulike tider, refleksjonsnivåer og en del vilt voksende språkblomster som burde vært kraftig beskåret med forlagets hekksaks.
| 0
|
502107
|
«The Fixer» tar for seg brennaktuelle temaer
Her kommer nok et bevis på at den rumenske nybølgefilmen fortsatt er levende og relevant.
På et plan handler «The Fixer» om etikk og journalistikk.
På et annet plan tar den for seg spennet mellom barn som neglisjeres og barn som presses til prestasjon.
På et tredje tegner den et tydelig bilde av hvor tett vi lever på hverandre i dagens Europa.
Uansett hva man vektlegger, er filmen interessant.
Radu er under opplæring som journalist i den rumenske avdelingen av et fransk nyhetsbyrå.
Foreløpig har han rollen som tolk og fikser for de erfarne reporterne.
To mindreårige jenter er nettopp hentet hjem fra Frankrike, der de ble tvunget til å prostituere seg.
I håp om å få vist sine ferdigheter, tar Radu på seg oppdraget med å ordne et intervju med Anca, den ene av jentene.
Men de etiske dilemmaene vokser etter hvert som realitetene rundt Ancas situasjon åpenbarer seg.
Det høres ut som – og kunne vært – et kapittel i læreboken «Etikk for journalister».
At det likevel fungerer filmatisk og tematisk, skyldes regissør Adrian Sitarus vilje og evne til bokstavelig talt å snu kamera mot dem som holder kamera.
Med enkle virkemidler plukker han de franske reporterne Axels og Serges selvrettferdige «sannhetssøken» fra hverandre, og viser deres faktiske motiver og manglende helhetsforståelse.
Dette er ikke en film der en slik avkledningsmanøver sender sjokkbølger gjennom oss som ser på.
Sitarus metode er nøktern, konstaterende og observerende.
For eksempel lar han bare Serge snakke med Radu rundt dette med kjøp av prostituerte, i en scene som nesten glir ubemerket forbi.
Men han serverer også uforglemmelige situasjoner, som når reportasjeteamet besøker Ancas mor og kamera hviler lenge på ansiktet hennes mens Serge intervjuer henne.
Samtidig plasserer «The Fixer» seg som nok en film der klasseskiller i et moderne, grenseløst Europa er et underliggende tema.
Vi så det blant annet i Maren Ades flotte komedie «Min pappa Toni Erdmann», der det handlet om billig arbeidskraft.
Denne gangen er menneskehandel utgangspunktet.
Her er det nok å minne om at Bergen har hatt en større sak der nettopp rumenere var tiltalt for menneskehandel og mulig tvungen prostitusjon.
Filmen gir et lite innblikk i årsaker og menneskelige konsekvenser.
Som så mange av de siste årenes rumenske filmer, er «The Fixer» formet som en tilsynelatende enkel fortelling, naturalistisk spilt og hverdagslig, nesten slentrende fortalt.
Derfor er det lenge uklart hvorfor filmen starter i en svømmehall, der Radu klokker inn sin crawlende stesønn og senere gir ham en leksjon i viktigheten av å strekke seg for å prestere.
Først i sluttsekvensen ser man linjene som subtilt tegnes opp mellom filmens ulike sekvenser og plan.
Her formes en vakker, ordløs manifestasjon av tematikken som binder det hele sammen:
Vårt individuelle ansvar for å se, anerkjenne og ha omsorg for hverandre.
| 1
|
502108
|
Brutal og bløthjertet actionkomedie
«Kills on Wheels» er en fiffig liten luring av en film.
For en genial idé det er å befolke en film med bevegelseshemmede, kriminelle sådan – i hvert fall en av dem – og de to som ikke er det, dras snart inn i denne enes lyssky virksomhet.
Men la oss ta det fra begynnelsen.
Barba har cerebral parese, Zoli lider av alvorlig skoliose; ryggsøylen er så deformert at han risikerer å dø av indre skader om han ikke blir operert.
En operasjon hans enslige mor ikke har råd til.
De deler rom på en institusjon som også er et rehabiliteringssenter, der de i arbeidsterapitimene blant annet jobber med en tegneserie.
Inn i ungdommenes heller stillestående liv triller den nylig løslatte fengselsfuglen Rupaszov, en forhenværende brannmann som ble lam i en ulykke og nå tar oppdrag som leiemorder for en serbisk erkeskurk ved navn Rados.
Zoli og Barba trekkes inn i Rupaszovs sfære som assistenter, og herfra blir det tidvis blodig og rått, men også veldig morsomt.
Dels fordi regissør Attila Till på oppfinnsomt og realistisk vis gjør maksimalt ut av alle hindre rullestolbrukere kan støte på, inkludert deres egne kroppers tilkortkommenhet.
Dels fordi han innimellom snur funksjonsfriskes fordommer til et fortrinn våre kjeltringhelter vet å utnytte.
Og dels fordi han etablerer et univers som spenner fra velmenende leger og terapeuter til tatoverte muskelbunter av typen vi er vant til å se i det grosset av gangster- og b-filmer «Kills on Wheels» både inngår i, etteraper og leker med.
Her kan Attila Till meget vel ha latt seg inspirere av Tarantino, det er noe tarantinosk over de brå, heftige skuddvekslingene, og ved humoren, som er slem og svart, men mest av alt befriende.
Om dette kan kalles lytehumor, er det en humor som tar lytene alvorlig og gir råderetten over dem tilbake til de som «eier» dem.
En annen grunn til at filmen lykkes, er den trioen av individuelle personligheter disse heltene utgjør.
Bak Rupaszovs kalde, bitre gangsterytre skjuler seg et blødende hjerte, en kjærlighetssorg over Evi, sykepleieren han elsker og som nå skal gifte seg med en mann med det latterlige navnet Norbert.
Der Barba er et ustøtt og replikksterkt sjarmtroll, er Zoli er ganske streit og veldig sta.
Men med sine konstante smerter og fraværende, muligens avvisende far, representerer han også de mørkere, realistiske sidene i denne komedien.
For bak brutaliteten er «Kills on Wheels», som Rupazov selv, ganske bløthjertet.
Men det myke hjertet er også varmt, uten å bli sentimentalt, og uten å bli nedlatende.
Og så har filmen et ganske fiffig ess i ermet, som i sluttsekvensen kaster nytt lys over gangsterdramaet.
Her kan innvendes at man litt for raskt aner hva det går i, men fortellermessig og visuelt er det stilig gjort.
| 1
|
502109
|
Da Listhaug møtte veggen, bokstavelig talt
Gatekunst som skaper blest.
Spor etter mennesker som har gjort noe de ikke har lov til, får sjelden så mye oppmerksomhet som gatekunstneren AFKs Listhaug-piece.
«Making a Martyr – distraction by polarization» ble oppført natt til 2. april, og fikk stå urørt i to døgn før noen fant frem sine egne malesaker, og malte over.
Etter et kortvarig liv gikk det kontroversielle verket med andre ord sin egen martyrskjebne i møte.
Spørsmålene jeg sitter igjen med er uforløste og mange, men de mest fremtredende er – hvis intensjonen var å få oss til å se forbi skikkelsen hennes, hvorfor bruke den samme skikkelsen som virkemiddel?
Hva er det med denne damen som er så uendelig fascinerende?
Og hva er det hun her skal representere?
På sosiale medier strides de fleste.
For noen er verket et portrett av venstresidens usmakelighet og mangel på empati, mens andre hyller det som den perfekte kommentar til medienes rolle i samfunnet.
Den velkjente skikkelsen i den velkjente posituren har absolutt stor gjennomslagskraft, og har generert både diskusjon og refleksjon, slik god gatekunst sikter etter å gjøre.
Tittelen på verket forteller at polarisering har en distraherende effekt.
Mens motsetninger og ulikheter diskuteres mistes ofte fokus på hva som ble snakket om i utgangspunktet.
Dette virker som et viktig poeng for kunstneren, og derfor lurer jeg på hvorfor han vil la distraksjonen stå opp fra de døde.
For verket røsker opp i en rekke andre polariserende debatter; skal verket fjernes og kunstneren straffes?
Skal huseier være takknemlig eller sint for at han nå har minst to lag med kunstneriske ytringer på sin fasade?
Er symbolbruken rent satirisk, og derfor ikke noe man kan bli krenket over?
Uansett hvor svart på grått det står skrevet, kan man undre seg over om budskapet bak skikkelsen har mulighet til å komme frem.
Og selv om vi har fått en lang liste over sakene AFK vil sette på dagsordenen, gjenstår det å se om diskusjonen kan peiles inn på masseovervåking, krig, våpeneksport, legalisering, hungersnød eller problemene i Jemen og Palestina.
«Making a Martyr» peker overtydelig og direkte på tunellsynet som har rådd de siste ukene.
Det har knapt gått an å føre en samtale uten å mene noe om Henne.
AFK prøver å minne oss på at det finnes viktigere, større (kanskje skjulte) emner å rette fokus mot, hvis vi klarer å se forbi mediespill og flyktige skikkelser.
Men her oppstår også verkets andre problem.
For det finnes alltid noe som er større og viktigere, uansett hvilken samtale man har.
Å utfordre disponeringen av og navigasjonen i det offentlige rom er alltid viktig.
Hva kan man egentlig si?
Hvor og når kan man egentlig si det?
Nei, vent, det var en distraksjon.
Ble jeg ikke nettopp minnet på den spente situasjonen på Gaza?
| 0
|
502110
|
Sondre Justad river både i hjertet og rockefoten
En helstøpt entertainer med nordlandsdialekt.
Det skal innrømmes en viss forhåndsskepsis.
Søte sanger om kjærlighet fra en 27 år gammel pophelt fra Nord-Norge.
Et publikum i en utsolgt sal på USF bestående av minst 80 prosent jenter.
Men heldigvis.
Sondre Justad gjør alle fordommer til skamme.
For lørdagens konsert i Røkeriet blir faktisk riktig bra.
Både musikalsk og ikke minst underholdende.
Han begynner konserten med «Fanga i en drøm» fra det siste albumet.
Sceneteppet har ennå ikke falt, så hvor er Sondre Justad?
Han står på galleriet bakerst i salen.
En oppfinnsom liten vri som jeg ikke kan huske å ha opplevd i Røkeriet før.
Men snart er han på scenen og «Fanga i en drøm» viser at mannen langt fra er den småtriste melankolikeren som en skulle tro etter å ha hørt platene hans.
Her går det for full speed.
Løper og hopper omkring, og det er ikke det minste rart at han må tørke svetten allerede etter andre låt.
Så er det heller ikke noe å utsette på stemningen.
Tekstene til Sondre Justad handler strengt tatt om tre ting.
Mislykket kjærlighet, vellykket kjærlighet og jakten på kjærlighet.
For hva annet finnes det, vil vel mange si.
Men mannen har faktisk mer enn kjærlighet på hjertet, og en av sangene innledes med en liten tale om situasjonen i Syria.
Sondre Justad er faktisk noe så sjeldent som en artist som tør å ha meninger.
Tidligere har han også gått sterkt ut mot oljeboring i Lofoten der han kommer fra.
Med bare to album på samvittigheten har han et begrenset utvalg låter å ta av, og temperaturen synker da også en tanke et stykke ut i konserten.
Ikke alt materialet er like sterkt melodisk selv om det fremstår atskillig mer variert live enn på plate.
Noen små uventede overraskelser på lur.
Plutselig dukker han opp alene med gitar på et lite podium nesten helt bakerst i salen.
«Tett inntil mæ» er en ekte lighterlåt der publikum synger av full hals mens de hever lyktene på mobiltelefonene sine over hodet.
Neste sang fremføres på samme plass, men nå stående på toppen av stige.
Før han lar seg bære på publikums armer tilbake til scenen.
Det mest imponerende denne kvelden er entertaineren Sondre Justad.
Rikelig med publikumsfrieri naturligvis, men det kommer fra hjertet.
Ekte hel ved.
Han blir ofte sammenlignet med svenske Håkan Hellstrøm, og det ikke uten grunn.
I likhet med sistnevnte har også Justad et imponerende tett band i ryggen.
Fem musikere som ikke gjør så mye av seg, men låter som en kule.
Selvfølgelig er også lys og lydproduksjon upåklagelig.
Han avslutter med «Tida vi bare va» fra det første albumet.
Enda mer allsang og koselig stemning.
Siste ekstranummer?
Selvfølgelig gjennombruddslåten og radiosvisken «Riv i hjertet» komplett med allsang fra hele salen og konfettidryss over publikum.
Om ganske nøyaktig to måneder er Sondre Justad tilbake på lørdagens Bergenfest.
En skikkelig entertainer som det er god grunn til å få med seg.
| 1
|
502113
|
Den beste råneturen jeg har vært med på
Kunstfestivalen er en hyllest til hverdagen.
Et like sikkert vårtegn som at knopper, krokus og snøklokker dukker opp og strekker seg mot solen, er den årlige kunstfestivalen B-open.
I helgen gikk den av stabelen for 14. gang, med over 100 åpne kunstneratelier, workshops for store og små, kunstmarked, videovisninger, guidede turer, performancer, boklansering med tilhørende klubbkveld – alt man kan drømme om at en kunstfestival skal inneholde.
For å frakte publikum mellom de ulike atelier-fellesskapene er det satt opp to veteranbusser som kontinuerlig kjører i sløyfe gjennom sentrum.
Disse stikker seg virkelig ut i et mylder av sanseinntrykk.
Flere enn ett hode snur seg i gatene etter det som kan beskrives som den beste råneturen jeg har vært med på.
Setene er myke, gardinene er hvite.
Lukten av gammelt maskineri borer seg inn i neseborene.
Veteranbussene er, som resten av festivalen, et gratis tilbud åpent for alle.
Lørdag var det fire stoppesteder; Kode 2, C.
Sundts gate, USF
Verftet og Dokkeskjærskaien.
Vi kjører mot første stopp, forbi Festplassen og Fisketorget.
Jeg ser ut på den sedvanlige utsikten gjennom historiske vinduer, samtidig som min egen hverdag, menneskene i gaten, titter nysgjerrig tilbake.
Dette møtepunktet skaper en bevissthet rundt hva det er jeg nå skal, nemlig å tre inn i alle de ulike hverdagene til alle de deltakende kunstnerne.
Hvert atelier er en egen, fullkommen verden, som sjenerøst åpnes opp og deles med publikum.
På den ene veggen i arbeidsrommet til Karina Presttun henger en nydelig tekstil-collage fra 2017, «Julia».
Kunstneren har redusert et fotografi til 13 lag med farger, og det er fremdeles figurativt.
Hun forteller at hun må passe seg for disse collagene.
Når hun jobber med dem, forsvinner hun helt inn i en annen verden, som kan resultere i ukevis med 14-timers arbeidsdager.
Resten av rommet er kledd med bokser fra vegg til tak, alle fulle av tekstiler, symaskiner og to svære laserkuttere.
«Julia» har aldri før vært vist i Bergen.
Rundt hjørnet sitter kunstner Rita Marhaug og forbereder seg til en performance som skal finne sted senere på dagen.
Hun og Gillian Carson har i samarbeid utviklet «NÆRMERE (Closer)», et bestillingsverk for denne dagen.
I et enormt studio med gulvplass som har måttet gi etter for lagringsbehovet et langt kunstnerskap fører med seg, sitter Marhaug rolig og leter etter det rette mentale utgangspunktet.
Festivalen som helhet viser frem Bergens kunstscene fra innsiden.
Den viser at byen rommer et bredt spekter av uttrykk og holdninger.
Den blottlegger hverdagen, alt arbeidet som ligger bak det vi vanligvis ser i gallerirommet.
Den legger også til rette for at kunstnerne, i samarbeid med publikum, kan definere spørsmål rundt egen formidling.
Men viktigst av alt minner den oss på en velkjent, men lett forglemmelig tanke: veien er målet.
| 1
|
502116
|
Solid om Bjerkes liv og diktning
Omfattende og balansert om dikteren, sjakkspilleren, drankeren – og det evig nysgjerrige mennesket.
Selv om André Bjerke døde for 33 år siden, er det først med Peter Normann Waages ferske bok at vi får en grundig og leseverdig biografi om forfatterens liv og diktning.
André Bjerke levde fra 1918 til 1985, og var en tydelig og viktig person i norsk kultur- og åndsliv.
Som forfatter har han satt mange spor etter seg.
Enhver skoleelev har støtt på hans mange barnevers i norskbøkene.
Alle krimelskere med respekt for seg selv har lest de fire kriminalromanene Bjerke ga ut under psevdonymet Bernhard Borge.
Landets mange sjakkspillere kjenner Bjerke fra hans selvbiografiske sjakkbok «Spillet i mitt liv».
Bjerke var også anerkjent som oversetter og gjendikter.
Han var aktiv forkjemper for riksmål og en debattglad forsvarer av lyrikk med rim og rytme.
På 70-tallet var Bjerke TV-stjerne på NRK sammen med Harald Tusberg, der de laget programmer om okkulte fenomener.
De siste årene av sitt liv engasjerte han seg i kjente saker rundt justismord, som Torgersen- og Liland saken.
Peter Normann Waage har med andre ord hatt et omfattende kildemateriale til rådighet, og siterer hyppig fra kildene.
Sitatene er også mye lengre enn det som er vanlig for biografisjangeren.
Waage holder sin egen biografstemme kledelig tilbake, og fremtrer ofte som en myndig organisator av andres blikk.
Det har gjort biografien overraskende flerstemt og André Bjerke trer frem som en sammensatt person.
Vi møter ingen helgen, men heller ingen demon.
Waage lar ekskoner og barn fortelle om en familiemann som likte barn «som abstraksjon», som var periodedranker og ødela to ekteskap på grunn av det.
Boken gjengir blant annet Bjerkes egne nedskrevne syner fra da han var innlagt på psykiatrisk sykehus med delirium tremens.
Skriftstykkene gjør at leseren selv kan avgjøre hvor forstyrret Bjerke faktisk var, og kan leses til skrekk og advarsel for alle med et romantisk forhold til alkohol.
Waage går kronologisk til verks, og er imponerende grundig med sitt overblikk og teft for kuriøse detaljer.
I kapittelet der han presenterer Bjerkes kameratflokk fra ungdomsårene, får vi vite at vennen Knut Yrin som 12-åring gikk seirende ut av sykkelfabrikant Øglands navnekonkurranse.
Bjerkes ungdomsvenn er altså mannen bak navnet DBS (Den Beste Sykkel).
Waage lykkes også godt med å fremstille Bjerke som opposisjonell i sin samtid, drevet av forakt for henholdsvis dogmatisk og reduksjonistisk vitenskapssyn, programstyrt diktekunst, politisk sentraliseringsiver og kysk seksualmoral.
Bjerke fremstår som en intellektuell fritenker som liker å utfordre grenser og regler av alle slag.
I sjakk forelsket han seg i den romantiske, men noe avleggse Evans-gambiten.
Waage får frem at det går en linje mellom Bjerkes sjakktenkning, diktning, interesse for antroposofi og debattiver.
De er alle uttrykk for Bjerkes personlighet; et nysgjerrig og kritisk intellekt, med dikterisk begavelse og sans for uforklarlige fenomener.
Samtidig møter vi en lite selvhøytidelig forfatter med sans for polemikk.
Under en debatt rundt litteraturkritikk og slakt skriver Bjerke følgende:
«Jeg har selv vært slaktet mangfoldige ganger, og er takknemlig for det, det er ingenting man lærer mer av enn en hensynsløs, omhyggelig uttenkt og detaljert begrunnet nedsabling.
Jeg tolererer å bli myrdet hvis min motstander har gode argumenter.»
Bjerkes kulturelle sportsånd er det ingenting å si på, heller ikke hans forbilledlige evne til å skille sak og person.
Humor er i det hele tatt noe som en rekke kilder trekker frem som et slående personlighetstrekk ved både Bjerke og hans diktning.
I Peter Normann Waages solide biografi fremstår Bjerkes humor som en måte å holde tilværelsen sammen på, i et sinn som også er i nærkontakt med destruktive krefter.
| 1
|
502118
|
Bergens støyende ledestjerne
«10 Years of Deconstruction» er en oppsummering og en utdyping av en allerede smått legendarisk karriere.
Når man snakker om «shoegaze», sjangeren som er oppkalt etter sine støyende og skostirrende utøvere, her til lands, er det ingen tvil om at The Megaphonic Thrift, sammen med Serena Maneesh, er de viktigste utøverne.
I år fyller førstnevnte ti år, og i løpet av de ti årene har bandet beveget seg fra det selvlagde, uslepne til det finstemte, sublime.
Alt innenfor støyrockens rammer.
Likevel er det blitt mindre og mindre støy, og mer og mer fokus på det drømmende og ikke minst Linn Frøkedals engleaktige vokal.
I anledning jubileet gir bandet nå ut singelen «Sister Fire, Brother Smoke», samt samlealbumet «10 Years of Deconstruction», en rekke b-sider og låter som kun har vært utgitt på vinyl.
Singelen kom ikke med på deres hyllede album «Sun Stare Sound», rett og slett fordi den ikke helt passet inn i ensemblet av låter.
Ikke fordi den ikke var god nok.
Sånn sett kjenner man seg også smått velsignet når man endelig får den i øre.
«Sister Fire, Brother Smoke» er en låt som er like uskyldig sjarmerende som den er farlig flørtende – den er mystisk, tvetydig og uimotståelig.
Det er hvor samspillet mellom Frøkedal og Richard Myklebust på vokal er som best, på sitt aller mest hengivne og sitt mest nostalgiske.
Nostalgien manifesterer seg på en litt annen måte på «Summer Is Coming», som uten å kunne bekreftes må være sterk influert av Njål Paulsbergs hang til grandios, retrofuturistisk synth.
Videre er «Fill Your Cup, Tokyo» leken, nesten ukarakteristisk humørfylt og skranglete.
Langt nærmere amerikanske Yo La Tengo enn det litt mer shoegazete uttrykket man vanligvis får av The Megaphonic Thrift.
Den mørkere, seigere lyden fra spesielt den første delen av karrieren er på ingen måte sensurert bort.
Den får man på blant annet den dvelende, litt tåkete «Rags For Richard» og «The Gloom», som kommer enormt tett på vokalisten som liksom nesten står helt bar, alene.
«10 Years of Deconstruction» er et prov på bandets uendelige nysgjerrighet og musikalske utforskning.
The Megaphonic Thrift er ett av Norges mest undervurderte band etter min mening.
Linn Frøkedals vokal kommer til sin rett med The Megaphonic Thrift; den limer liksom sammen de mest intense, dronene partier til noe opphøyet, den er den guddommelige kontrast til det mørke og de indre demoner som av og til hjemsøker låtene deres, som på «Break It Down».
Tittellåten «Ten Year of Deconstruction» er platens soleklare høydepunkt, og høres ut som Thurston Moore eller Stephen Malkmus når de er på sitt såreste, nesten uutholdelig melankolske.
Det er stort, og takknemligheten for at låten får se dagens lys er enda større.
| 1
|
502121
|
En midtsommernatts drøm
«Soufflette» er en kroppslig feiring av lyster, naturen og mangfoldet.
Den unge, franske koreografen François Chaignaud står bak årets Festspillforestilling signert dansekompaniet Carte Blanche.
Tittelen, «Soufflette», er også fransk og er «et fransk slanguttrykk som betyr å blåse røyk inn i munnen på en annen person.
Det er en intim handling der pusten gir liv og beruselse».
Nettopp dette med liv og beruselse står sentralt i forestillingen, som fortoner seg som en hemmelig fest, en feiring eller oppvåkning i en frodig skog eller hage.
Innledningsvis kryper danserne ut av skap og kommoder.
Scenen er pyntet med blomsterkreasjoner.
Danserne har på seg enorme, heklede plagg, og både kostymene og rekvisittene er vakre.
Danserne synger og nynner og fremstår mer som vesener eller overnaturlige skikkelser enn mennesker.
Rytmen lager de selv med bena, og de danser rundt i klynger, nærmest som et ritual.
Lyset er fremdeles dunkelt, og det oppstår en lek mellom lys og skygge og kroppene i de store kostymene.
Igjen overbeviser kompaniet med hvor flinke de er på skjønnsang, og lydsetter like gjerne hele forestillingen selv med salmeliknende versjoner av blant annet «Killing Me Softly» og «Is this love» (resultatet er mye finere enn det høres ut som).
Et trekkspill-liknende instrument er også med i dansen og er med på å forsterke det mytiske preget.
De veksler mellom å ha fokus på seg selv, hverandre og er også direkte henvendt mot oss.
Å få dansen til å passe til både sangene og den kroppslige perkusjonen, er imponerende, og forestillingen har en fin utvikling der spenningen og nerven i forestillingen utvikles.
Forestillingen starter påkledd, før danserne til slutt nærmest går i ett med naturen naken ved å ikle seg enorme blomsteroppsatser.
Det gir noen hinsides vakre scenebilder avslutningsvis, og typiske forventninger om hva som er maskulint og feminint, tøyes og strekkes.
Dansen veksler mellom det harde og det mykeste og mest sensuelle, men alltid virker det som en feiring og en nytelsesbasert fest.
Det er også en opplagt styrke med Carte Blanche at de er et så mangfoldig kompani, med mange ulike typer dansere og med ulik bakgrunn.
Det er stor variasjon i hvordan folk ser ut, og hvordan de uttrykker seg.
Igjen er det også knyttet spenning til tidsskriftene som følger med forestillingene hos Carte Blanche, som skal bidra til å løfte forestillingen og samtalen ut av scenerommet.
Valg av skribenter gir gjerne en ekstra dimensjon til hva kompaniet og regissøren ønsker med en forestilling.
Gjesteredaktør er Gisle A. Gjevestad Agledahl, programleder av serien «Jævla homo», og han har valgt ut spennende bidragsytere som blant andre Ulrikke Falch, Nils Bech og Sumaya Jirde Ali.
De skriver alle om grenser, skam, normer, forventninger, og magasinet har også et helt klart skeivt preg.
Forestillingens skamløshet og grad av overskridelse blir enda mer påfallende når disse tekstene fordøyes med i miksen.
| 1
|
502122
|
80-tallet er tilbake – nå med trippel laserpakke
Det er på alle måter en helstøpt forestilling Ulver leverer for en fullsatt sal i Grieghallen mandag kveld.
En komplett halvannen times pakke med lyd og lys i store doser.
Kanskje kan det til tider bli litt mye av det gode, men her er lite å utsette på gjennomføringen.
Til syvende og sist avhenger utbyttet av hvor glad du er i 80-tallet.
Det er det nemlig det meste handler om – i hvert fall sånn rent musikalsk.
I all hovedsak er konserten en gjennomgang av bandets siste album «The Assassination of Julius Caesar», som kom ut i fjor vår.
Noe som igjen betyr musikk sterkt inspirert av 80-tallets engelske synthpop – på godt og vondt.
Litt Depeche Mode, Simple Minds, New Order og Ultravox.
En sound som får meg til huske hvor glad jeg var da grungen fra Seattle feiet dette av banen tidlig på 90-tallet.
Det er nemlig dette Ulver har holdt på med de siste par årene.
Ikke black metal fra norske fjell og skoger, som midt på 90-tallet.
Ei heller kontemporær klassisk musikk eller bandets egne utgaver av 60-talls psykedelialåter, for å nevne noen av påfunnene etter millenniet.
For Ulver har alltid vært blant disse uforutsigbare bandene som går sine egne veier og vanskelig lar seg sette i bås.
La oss slå fast at det var mye lysshow i Grieghallen denne kvelden.
Veldig mye lysshow.
En orgie i lasereffekter som hadde vært de største av ravepartyene på Ibiza verdig.
Slikt fungerer i doser, men etter halvannen time uten stopp, må det tilstås at det i perioder ble lyttet med lukkede øyne.
Noe som fungerte rimelig bra.
Musikerne holdt seg nemlig beskjedent i skyggene på scenen hele tiden og gjorde ikke synderlig mye ut av seg.
Nesten som musikere i orkestergraven under en opera, eller på teateret.
Frontfigur og vokalist Kristoffer Rygg holder seg for det meste i mørket.
Det samme gjør også Tore Ylvisaker og Alexander Halstensgård, som kompletterer bandet Ulver.
Denne kvelden har de med seg Stian Westerhus på gitarer, Ivar Thormodsæter bak trommene og Anders Møller på perkusjon.
Og muligens skimter jeg også Miss Tati bak i mørket som en av de to kvinnelige koristene.
Nå er det i utgangspunktet ingenting å utsette på utførelse eller presisjon.
Kristoffer Rygg er en absolutt kompetent vokalist.
Til tross for at Ulver svært sjelden gjør liveopptredener, er det lite å trekke for samspillet.
Men noen stor grad av improvisasjon kan ikke bandet skryte av, og det blir til tider ganske ensformig.
Ikke minst avslutningslåten «Coming Home» blir svært så lang og repetitiv før den er i mål.
Lyden er god, men volumet er kanskje i høyeste laget.
At bandets egen utgave av den gamle Frankie Goes To Hollywood-slageren «The Power Of Love» fra 1984 fungerte som ekstranummer, var ikke mer enn rett og rimelig når 80-tallet skal gjentas.
| 1
|
502123
|
Fotografiene stirrer tilbake på deg
Utstillingen er på overflaten søt, innbydende og lett gjenkjennelig, men med en ikke så stille desperasjon i bunn.
Årets festspillutstilling er så rik, så mettet, så overveldende full av komplekse historier, så åpen, fri og intuitiv at det egentlig kun finnes én ting å si:
Gå og se den med dine egne øyne.
I en hverdag hvor vår underbevissthet drukner i reklamefotografiets formspråk, er det forfriskende å bli minnet på at det samme språket kan uttrykke noe annet enn kjøp, salg, sensasjon og hysteri.
Den polerte virkeligheten som hører til denne sfæren er umiddelbart mulig å kjenne igjen i Rødlands arbeider, men kun på overflaten.
Et nærbilde av en dråpe sæd sklir ned langs kanten av en puff.
Et overflatebilde av fiskerester på et uttørket, salt underlag.
Et bevegelig bilde av en røykende Pepe klippes ut av et ikke-røykende Pepe-mønstret tekstil.
Et øyeblikksbilde av et par hender som tvinger en ring inn på langfingeren til en annens hånd.
Fotografiene nærmest roper etter oppmerksomhet der de henger på veggene.
Noen er dokumentariske, mens andre er iscenesatt.
Noen er i svart-hvitt, andre er dobbel-eksponeringer.
Et par øyne følger etter betrakteren, et annet par unnviker blikkontakt.
Ingen av arbeidene virker underlagt tematiske eller metodiske begrensninger, alt er lov.
I sal IV havner jeg i midten av en stirrekonkurranse mellom en middelaldrende dame i en hage, og en naken, eldre mann i en kirke.
De stirrer mot hverandre, de stirrer på meg.
Begge to klamrer seg fast til hvert sitt menneske, som oppleves mer som menneskelige rekvisitter; de er mer passive, unnvikende og underbygger på den måten inderligheten i blikkene til paret som stirrer.
Jeg ser tilbake så lenge jeg makter, spesielt på den nakne mannen.
Han sitter på huk og holder rundt det som muligens er bena til en påkledd altergutt.
Eller er det det?
Jeg antar, og stiller aktivt spørsmål til egne antakelser, i møte med Rødlands fotografier.
De er hele tiden tvetydige og legger dermed til rette for at jeg som betrakter må stole på mine umiddelbare lesninger.
Jeg går ut av salen for å unnslippe de intense øynene, bare for å oppdage at det nå er noe annet som stirrer meg i senk.
På helt motsatte side av lokalet er fotografiet «Vertical Pillow» rammet inn av til sammen tre døråpninger.
Den avbildede puten prøver å fortelle meg noe, men av åpenbare grunner får jeg ikke helt tak i hva.
Den har nok bevitnet litt av hvert nå som vi står her, midt i den femte bryllupsreisen slik tittelen foreslår.
Dette stumme, men insisterende objektet er pyntet med regnbuefargede dusker langs sømkanten.
Duskene er ett av flere gjennomgående symboler i utstillingen, sammen med paret, tallet fem og stigen.
Det virker som Rødland inviterer til en symbolsk skattejakt, at han er spesielt opptatt av at publikum skal kunne dekode, tillegge, og skape sin egen mening i møte med arbeidene hans.
Mens jeg ser på arbeidene, fylles jeg hele tiden med en følelse av at jeg nå er inne på noe.
Hele lokalet fylles av gjenklangen av lyden til videoverket «Between Fork and Ladder».
En ung gutt synger et hjerteskjærende musikalnummer, en japansk fortellerstemme siterer den amerikanske filosofen Ken Wilber.
Filmen setter tonen for hele utstillingen – på overflaten søt, innbydende og lett gjenkjennelig, med en ikke så stille desperasjon i bunn.
Overflaten har aldri hatt så mye makt som den har i dag.
Og når presidenter kan velges fordi de har forstått dette prinsippet, blir det viktig undersøke mørket denne overflaten rommer.
| 1
|
502124
|
Vær glad i den kroppen du har, liksom
«I Feel Pretty» tar for seg forholdet mellom utseende og selvtillit.
Men hva vi skal le av, er ganske uklart.
Amy Schumer ser ikke ut som filmstjerner flest.
Takk og lov.
Hun tilfredsstiller ikke åletrange skjønnhetskrav.
Hun ser ut som en helt vanlig dame, men i vår absurde verden gir det henne en erfaring hun som komiker kan omsette i storartet humor.
Det gjør også at millioner av kvinner kan le av og med henne, og identifisere seg med henne, enten hun står på en stand up-scene eller foran kamera.
Det var en av grunnene til at filmdebuten «Trainwreck» (2015) ble slik en deilig komedie.
Ikke den eneste grunnen, men litt av grunnen.
Her hadde Schumer selv skrevet manus, og krydret det med sin sedvanlige og intelligente blanding av sylfrekk og sår humor.
Hun skapte også en rolle som på mange måter brøt med kvinnerollen slik den tradisjonelt spiller seg ut i romantiske komedier.
Kanskje ville «I Feel Pretty» blitt bedre om Schumer selv hadde stått for manus.
Ikke at hun gjør en dårlig jobb i rollen som Renee Bennet, slett ikke.
Men filmen utnytter ikke sitt tematiske potensial.
Renee er også en langt mer tradisjonell kvinnerolle; hun sliter med dårlig selvbilde og lav selvtillit, men akkurat her er dette et poeng.
For da hun våkner etter en hodeskade, ser hun seg selv i et helt nytt lys.
Selvtilliten står i taket.
Renee syns simpelthen hun er fantastisk, og ser fantastisk ut.
Høy på nyvunnet tiltro til seg selv skaffer hun seg drømmestilling og mere til i kosmetikkfirmaet hun jobber i.
Beliggende i et glasshus på Manhattans fasjonable 5th Avenue, befolkes det av den typen kvinner man må livnære seg på salatblader og være søkkrik, ung og motemessig nyskapende, for forsøksvis å se ut som.
«Jeg har bodd i New York hele livet, men folk tror jeg er fra Midtvesten.
Jeg ser ut som om jeg nettopp har melket noe,» sier Schumer i en av sine stand up-show.
Oppstår det så noen komikk når en slik kvinne inntar de überglamorøse lokalene i den tro at hun utgjør en blond motsats til supermodellen Naomi Campbell, som sitter i resepsjonen?
Nei, og det er forhåpentlig ikke poenget; slik det forhåpentlig ikke er meningen at vi skal le av Renees lett dissende mage når hun kaster seg ut i en finest-i-bikini-konkurranse.
Skjønt det er uklart, her taler filmen med to tunger, og er man snill, kan man si at det er en måte å utfordre publikums kropps- og kvinnesyn på.
Men uklarheten gjør også at filmen står i fare for å undergrave sin egen tematikk.
«I Feel Pretty» sier litt om hvor mye kvinner generelt strever med at de aldri er bra nok, og som sådan er den mer trist enn komisk.
Ved å vise hvor mye selvtillit kan ha å si for hvordan vi fremstår, og hvor mye måten vi fremstår på kan ha å si for hva vi oppnår, prøver den å være en peptalk for viktigheten av å elske kroppen vår som den er, og oss selv slik vi er.
Budskapet er velment, men innsikten stikker ikke dypt, noe som blir særlig synlig i lys av forretningsverdenen den foregår i.
Kosmetikkindustrien lever fett på å selge drømmer om ungdom og skjønnhet – eller livsløgner, spissformulert.
Her ligger mulighetene vidåpne for å servere infam, spisset og frekk satire.
I stedet nærmest hvitvaskes industriens egen rolle i det skjønnhetstyranniet «I Feel Pretty» er en altfor mild kritikk av.
På jakt etter sitat ble jeg sittende og se en haug Schumer-monologer og intervjuklipp jeg lo mer av i løpet av en halvtime enn jeg lo av filmen.
Helt uten humreøyeblikk er den ikke, og i den grad den har en slags søt sjarm, skyldes det Schumers blanding av energi og sårbarhet, og Michelle Williams tolkning av kosmetikkfirmaets sjef, Avery LeClaire.
Her får Williams vist et for meg ukjent komisk talent, med en figur som både er en sår og vittig harselas med den lekkert innpakkede barnekvinnen som har fått alt i hendene, men likevel er dypt usikker på seg selv.
Når sant skal sies var det Williams skyld, de få gangene jeg lo høyt.
For som helhet er filmen stiv og kantete, uten flyt og finesse, og uten vilje og mot til virkelig å ta tak i en tematikk som innbyr til dissekering og som dessuten er vilt frigjørende å le av.
| 0
|
502126
|
Slibrig vestkystpop frå Pish
Pål Vindenes frå Kakkmaddafakka er ute på sin første soloseglas, men finn ikkje heilt fram.
Pål Vindenes har alltid hatt på seg seglerskoa, men det er først med soloprosjektet Pish at han reindyrkar stilen gjennom eit heilt album.
Rett nok har det indieslibrige bandet hans, Kakkmaddafakka, flørta med dei slentrande sommardagane over lettbeinte gitarlicks og dansbare bassføringar.
Men no har yngste blad Vindenes for alvor omfamna softrocken.
Berre høyr på korleis han sjølv skildrar soloseglasen:
«hundre prosent stilren, profesjonalisert og synth-omringet slick-rock, som avkaster sommerlige tanker om en hvitmannspriviligert smooth yacht på vei inn vestlandskysten på solslikketur».
Yachtrocken, med sine duse bilete av lystbåtar, seglarsko, maritime plagg og cava i glaset, er altså epoken Vindenes lenar seg på.
Den amerikanske vestkystpopen frå sytti- og åttitalet har vist seg å vere usedvanleg slitesterk.
Ja visst er det kilometervis med melodiar og popsensibilitet i sviskene frå store, kommersielle grupper som Toto, Hall & Oates og The Doobie Brothers.
Men at inderlege popballadar har fått ny vind i segla her til lands, skuldast nok eit bergensk coverband – Fagernes Yacht Klubb – som Vindenes er ein del av.
«Pish» har ein behageleg produksjon, men så er jo plata snikra saman av Young Dreams-maestro Matias Tellez.
Han byggjer ut songane med varme gitar- og synthparti, som kler smaken av sol og sommar.
Ikkje ulikt det han gjer i Young Dreams, med andre ord.
Enkelte stader har lydbiletet også ein eim av Erlend Øye.
«Compromised», med sine metronomiske, effektive trommer, lyd som om The Whitest Boy Alive skulle dressa seg opp i yachtklede.
Øyes påverknad er likevel sterkast på «Memory»; ein finfin sommarpopflørtande affære, bada i eit produksjonslandskap som gir assosiasjonar til hans italienskspråklege syttitalspopsingel «La Prima Estate».
Alt dette gjer plata til Vindenes sjarmerande, understreka av sobre synthar og ein gjennomgåande lun diskobeat.
Likevel blir lydbiletet for spinkelt, og eit prov på at melodiane ikkje er sterke nok på eigne bein.
Dette får meg til å tenkje på den ultimate softrockplata det siste tiåret – Destroyers «Kaputt».
Songane på «Kaputt» er delikate, morosame, triste, sexy – og komplekse.
Dei gjer fleire ting på ein gong, og følast rike.
«Pish» blir aldri rik.
Til det er songane for svake, tekstane for eindimensjonale, uttrykket for enkelt og sommaren på Vestlandet for kort.
| 0
|
502128
|
Da forfatter Edvard Hoem reiser seg for å applaudere, følger resten av salen etter
Det bergenske konsertpublikum har fått kjeft for alt fra høyt alkoholkonsum til utagerende hosting.
Onsdag kveld skulle de opp til eksamen.
–
Da er det bare å ønske lykke til, sier professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, Gunnar Danbolt, noen minutter før det er klart for Festspillenes åpningskonsert.
Foajeen i Grieghallen er full av pent kledde mennesker som tar seg et glass hvitvin eller champagne før en av årets store kulturbegivenheter.
Her er både byråder, finansfolk, statsråder, ordfører, gamle penger, nye penger og redaktører.
De som beveger Bergen er i det hele tatt på plass.
Og snart kommer dronningen.
Kunstprofessor Gunnar Danbolt holder et foredrag om verket som skal fremføres på åpningskonserten:
Den franske komponisten Hector Berlioz’ «Grande messe des morts».
Dette er Berlioz’ store rekviem, hans dødsmesse, som er skrevet til minne om franskmenn som døde under revolusjonen i 1830.
Åpningskonserten under årets festspill er med andre ord ingen spøk.
Men så er det ingen spøk å være konsertgjenger i Bergen heller.
De siste årene har bergenske konsertgjengere fått kjeft for alt mulig.
For to år siden, etter at Paul McCartney hadde spilt på Koengen, ble publikum beskyldt for å være mer opptatt av «skravling og skrål», enn konserten med Beatles-legenden.
Debatt om fyll og «konsertmas» på de store utendørskonsertene og festivalene er blitt en årlig foreteelse.
Men tro ikke at det bare er «rampen» på Koengen som får gjennomgå.
Under fjorårets festspill reagerte pianist Leif Ove Andsnes på «drikkekulturen» i Grieghallen.
Han fikk støtte av blant andre Nina Skurtveit, tidligere klassiskanmelder hos NRK.
–
Det er en forstyrrelse på lik linje med hosting, harking og masing, sa hun.
Ja, og så var det den hostingen.
Tilbake i 2001 var hosting et så stort problem under Festspillene at daværende festspilldirektør, Bergljót Jónsdóttir, gikk ut i Bergens Tidende mot byens forkjølede.
Festspillene var i ferd med å bli ødelagt av «hosting og harking», sa hun.
Så når publikum i Grieghallen begynner å bevege seg fra foajeen i retning konsertsalen for å få med seg årets åpningskonsert, har de kanskje bruk for lykkønskningene fra kunstprofessor Danbolt.
For her er det ikke måte på hva som kan gå galt.
Og rett før konserten begynner er summingen faretruende høy, både i konsertsalen og i foajeen.
Hvordan skal dette gå?
Det begynner ikke spesielt bra.
Folk reiser seg og applauderer for H.M. Dronning Sonja, og alt er fint.
Men med en gang folk har satt seg og orkesteret forventer stillhet, kommer den første hostebygen.
Og den andre.
Og den tredje.
En fyr prøver seg på noen mobilbilder – med blits – før han blir irettesatt av sin sidemann.
Samtidig hører vi et lett regn av plastkopper falle mot gulvet.
Men så er det akkurat som om publikum tar seg litt sammen.
Publikum skjønner at å være til stede på åpningskonserten under Festspillene, det er litt som å ha eksamen.
Du må prestere ditt beste, og det gjør folk.
Hostekulene forsvinner – eller kanskje folk bare passer på å hoste når en av de ti paukene på scenen er i bruk.
Da kunne hele salen hatt omfattende hostebyger uten at noen hadde fått det med seg.
Plastglassene verken ser eller hører jeg noe mer til.
Der jeg sitter virker det i hvert fall å være fullstendig tørrlagt.
Det viser seg at dette er en disiplinert gjeng.
Kanskje litt vel disiplinert, for da konserten er ferdig, tar det litt tid før applausen kommer skikkelig i gang.
Men da forfatter Edvard Hoem på andre rad reiser seg for å applaudere, er det som om resten av salen følger etter.
Og etter hvert blander «bravo»-ropene seg med trampeklappen.
De klapper til ære for musikerne, men kanskje også på grunn av vel bestått eksamen.
| 1
|
502129
|
Trenger egentlig nynorsk skjønnlitteratur sin egen litteraturhistorie?
Vellykket oversiktsverk som får frem hvor mangfoldig nynorsk skjønnlitteratur er – og har vært.
Nynorskens far, Ivar Aasen, fartet land og strand rundt for å samle inn dialektene han brukte til å konstruere skriftspråket som den gang ble kalt landsmål.
Norge hadde vært underlagt Danmark i 400 år og vi skrev på dansk, mens vi muntlig uttrykte oss på utallige dialekter.
I «Nynorsk litteraturhistorie» følger vi nynorskens fødsel, oppvekst, nær-død-opplevelse og gjenoppstandelse gjennom den nynorske skjønnlitteraturen.
«Nynorsk litteraturhistorie» er et bredt anlagt oversiktsverk med faglig solide lesninger av enkeltstående forfatterskap.
Professor og forfatter Jan Inge Sørbø spanderer forholdsvis liten plass på forfatternes biografi, og vier mest plass til bøkenes innhold og litterære kvaliteter.
Sørbø er spesielt god til å få frem hvilke sider ved ulike forfatterskap som er kunstnerisk banebrytende.
Nesegrus bruk av adjektiver er det lite av, uten at språket blir tørt og doserende av den grunn.
Kanoniserte forfattere som Kristofer Uppdal, Kjartan Fløgstad, og Jon Fosse har naturligvis plass i boken.
Men det som gjør «Nynorsk litteraturhistorie» til den mest moderne litteraturhistorien jeg kan huske å ha lest, er at kvinnelige nynorskforfattere behandles med samme grad av faglig seriøsitet og fokus på hva som er nyskapende, som deres mannlige kollegaer.
Aslaug Vaa, Aasta Hansteen, Halldis Moren Vesaas og mer ukjente navn er med fordi de gjør kunstnerisk nybrottsarbeid i verkene sine, ikke fordi de er kvinner.
«Nynorsk litteraturhistorie» får tradisjonelle litteraturhistorier til å fremstå som rene mannsbastioner.
Det nynorske «kollektivet» er en av flere metaforer Sørbø bruker for å peke på historiske fellestrekk mellom nynorske forfattere.
I dette kollektivet – som boken representerer på utmerket vis – har Sørbø også funnet plass til barnebokforfattere.
De behandles med samme faglige grundighet som voksenbokforfatterne.
Dette er med andre ord en anti-hierarkisk og på alle måter demokratisk litteraturhistorie, og til tider er det nærmest en overveldende mengde forfatterskap som har fått plass.
Boken fremstår likevel som ryddig og strukturert.
Viktige forfatterskap står i hovedteksten, de mindre viktige er nevnt i margen.
Sørbø er en drøftende forfatter som stilistisk beveger seg mot det essayistiske.
Faglig er boken spesielt sterk på forfatterskap fra mellomkrigstiden.
Generelt tilbyr «Nynorsk litteraturhistorie» på en fremragende blanding av forskningsformidling, litteraturhistorisk kunnskap og selvstendige lesninger av enkeltverk.
De ferskeste verkene som blir omtalt, er fra 2017.
Og i omtalen av yngre forfatterskap synes jeg Sørbø blir for generell i analysene, og boken får et noe oppramsende preg.
Men han har noen interessante refleksjoner rundt årsaken til at unge forfattere synes å ha utviklet en fobi for klisjeer.
Jeg tror han har rett i at det kan skyldes fremveksten av skrivekunstakademier.
«Å finne sin egen stemme» blir synonymt med å unngå klisjeer.
Det kan paradoksalt nok gjøre at bøkene likner hverandre.
Sørbø viser seg også som en god pedagog i oversiktskapitlene som innleder og avslutter epokene.
Han bruker motsetningspar som «rural» og «urban», «kollektiv» og «individualistisk», «faste» og «flytende» identiteter til å få frem forskjeller og likheter mellom nynorsk og bokmål, men også indre spenninger i nynorsktradisjonen.
Grundtvigianisme og fritenkeres motstand mot pietistisk kristendom forener mange tidligere nynorskforfattere.
Mange av fortidens forfattere hadde også lik bakgrunn, med opphold på lærerseminarer og folkehøgskoler.
Nynorskforlaget Det Norske Samlaget har 150-årsjubileum i år, men Sørbø nevner lite om hvilken betydning forlaget har hatt for nynorsk skjønnlitteratur, verken før eller nå.
Det hadde for eksempel vært interessant å vite om antall nynorskbøker utgitt på andre forlag har minket eller økt gjennom årenes løp.
I en bok som ellers fremstår som faglig solid, godt strukturert og lett å lese, savner jeg mer kunnskap om Samlagets rolle i historien.
| 1
|
502132
|
Endre Olsen fra Stord har levert en kommende klassiker
Endre Olsens første norskspråklige plate er både sammensatt, intens og fullstendig henrivende.
Endre Olsen er for mange kjent fra Endre Olsen & the Landmarks eller Angry Wasp.
Han har primært skrevet og sunget på engelsk, men «Bøttevis med blått» – en fabelaktig albumtittel – er hans første album på norsk, og på Stord-dialekt.
Er man en samarbeidsvillig musiker på Vestlandet og bidrar på mang en kollegas prosjekter, er det naturlig at denne bumerangen av vennetjenester kommer tilbake til en.
Derfor har Olsen også med seg en solid og merittert gjeng på «Bøttevis med blått».
Her finner man blant andre Tommy Haltbakk (The Royalties), Ole Gunnar Eikeland (Divisjonen, Alibiet), Einar Olsson (Good Time Charlie, Silja Sol) og Jørgen Sandvik (Real Ones, Sigrid Moldestad).
Olsen utforsker en rekke sjangere, men har foten best plantet i americana og indierock med country-influenser.
Enkelte steder sendes tankene til selveste Weezer.
Hallingdals store sønn, Stein Torleif Bjella, er en annen åpenbar parallell.
Det kommer klarest frem på «Alle lyso på», en kanonball av en låt som balanserer mesterlig mellom tempo og følelse.
«Bøttevis av blått» føles nesten umiddelbart som en kommende klassiker.
Dette fordi den kjennes så sammensatt, med låt på låt levert med en spesifikk fingerspitzgefühl og behagelig intensitet.
Olsens lyrikk er personlig, billedlig og til tider melankolsk.
Men det er ikke bare tekstene som gode; det lyder som hans mest komplekse og interessante lydunivers så langt i karrieren.
Fra forsiktige og tålmodige «Den forkasta versjonen» til bestemte og lett bitre «Kunne vert ein annan».
«Alt som ikkje va er nostalgisk og storslått».
Alt sammen er fullstendig henrivende.
Et av de vakreste, mest nedpå øyeblikkene på platen, er «Stå der du står», som minner nettopp om Jeff Tweedy, kjent fra blant annet bandet Wilco, når han er på sitt skjøreste.
Det er rørende og usedvanlig sjarmerende på samme tid.
Låten fungerer som et meditativt øyeblikk midt i albumet, før han igjen plukker opp tempoet og energinivået.
Olsen føler seg bekvem med både klassisk vestkystrock og blues, som dukker opp gang på gang og krydrer det musikalske landskapet.
«Der da e ein vei» er et nikk bluegrass, med den typiske gitaren som understreker strofene han synger.
Den følges opp av «Ingenplass og her te», som vokalmessig minner om Jeff Mangum fra det amerikanske bandet Neutral Milk hotel, og deres på grensen til for hektisk arrangerte rock.
Men Olsens versjon er avbalansert, og han geleider oss gjennom den med stødighet.
Olsens tidligere prosjekter har vært preget av en røffere tone, som tyder på enklere produksjon og mer do-it-yourself-ånd.
På den måten er «Bøttevis med blått» hans soleklart beste verk til nå; det er en plate som griper lytteren med sin inderlighet og gigantiske, allsidige lyd.
| 1
|
502133
|
Utstillingen starter med et brak
At «Bjørk i storm» er det første vi ser, er et grep jeg virkelig setter pris på
«Naturens kraft» gjør akkurat det den sier at den skal, nemlig å vise bredden til kunstneren som malte vill norsk natur rett inn i kunsthistorien, mener BTs kunstanmelder.
Se hele anmeldelsen av J.C. Dahl-utstillingen på Kode øverst.
| 1
|
502134
|
God pizza i befriende lovløst miljø
Nyetablerte Hoggorm serverer pizza med dansende fiskeflak og nostalgiske rullekaker.
Dette er en slange som vil lede deg ut i fristelse.
Pizzarestauranten Hoggorm åpnet dørene rundt påske, og endelig får vi se hva Lysverket-eierne har jobbet med det siste året.
Datarock-vokalist og medeier Fredrik Saroea viser oss rundt i bakgården, som pleide å være en garasje.
– Disse er laget av Bergens-designeren Philipp von Hase, forteller han om benkene.
Stilen, både inne og ute, er rå, med rene murvegger og upolert betong, maritime detaljer og spesialproduserte tremøbler.
Her dunker Turboneger og elektronika høyt om hverandre, og brennevinet serveres rent.
Logoen er utformet som en tatovering, servicen strippet ned til et minimum.
Hoggorm vil være den rebelske tenåringssøsteren til Lysverket.
Menyen henger på veggen og konseptet er enkelt.
Hoggorm serverer østers og pizza, med rullekake og is til dessert.
Du bestiller og betaler ved bardisken.
–
Du får unnskylde de små glassene, sier bartenderen om vinglassene de har fått låne til åpningen.
Hun skjenker en italiensk oransjevin fra Emilia-Romagna, med tydelige tanniner til snacksretten «hvitløksbrød m. pickles».
Retten består av varme brødbiter og syltede grønnsaker, som serveres med tre sauser: en hvitløksaus, en sterk, fermentert habanerosaus og en mild chiliolje, for dem som ikke tåler habaneroen.
Hoggorm har mye naturvin i hyllene, og en stor andel serveres på glass.
Det gir deg mange valgmuligheter.
Menyen til Hoggorm har tre hvite og fire røde pizzavarianter, som er bakt med økologisk mel med lavt gluteninnhold.
Det gjør bunnene tynne og sprø.
Varianten med «3 oster fra Lise» er oppkalt etter Lise Brunborg fra Stavanger ysteri, og består av hennes tre oster Konrad, Pan og Fønix.
I tillegg til disse er pizzaen toppet med vellagret Norvegia og grønn chili.
Under overflaten ligger en syrlig saus med kulturmelk, yoghurt og konfitert sitronpuré, som holder fettet i sjakk.
Sausen bidrar med et rundt hint av sitron, som letter smaken og gjør pizzaen mer kompleks.
Den samme sausen ligger også i bunnen av min nye favoritt.
«Sopp fra Jørgen» er laget med shitake fra Jørgen Baumfelder i Verdal, og har pikante bonitoflak som danser i varmen fra pizzaen.
Sist jeg spiste på Lysverket fortalte medeier Christopher Haatuft at et av ønskene han hadde for Hoggorm var å kunne gi leverandørene de jobber med, mer arbeid.
Mange av leverandørene er derfor de samme som på Lysverket.
Østersene kommer fra Knut Magnus i Øygarden, og svinekjøttet fra Cecilie og Anders Tveite på Voss.
På nettet har Hoggorm gjennomført en spørreundersøkelse for å finne svaret på et av verdens store matspørsmål:
Er det egentlig godt med ananas på pizza?
Svaret er overraskende.
62 prosent stemte for ananas på pizzaen.
Personlig har jeg alltid syntes at smaken er for søt, men en time inn i måltidet på Hoggorm har også jeg konvertert.
For denne ananasen er mye friskere.
Ifølge kjøkkensjef Lars Brun Halvorsen ligger hemmeligheten i forberedelsene.
Først legger han frukten i saltlake, så grilles den på kullgrill, og til slutt syltes den med salt og chili.
Den friske smaken fremheves ytterligere av en saus laget på rå, fermenterte tomater, som får en salt kontrast i det røkte baconet.
Selv om ananasen er blitt friskere av denne prosessen, har den fremdeles mye sødme.
Bartenderen anbefaler derfor en søt Moscatel i glasset, som treffer på sukkerinnholdet i frukten.
Sødmen er også med på å dempe de sterke sausene.
Vinen er som en fest i munnen, med en perlende smak av hylleblomst.
Dette er en bar med mat, ikke en tradisjonell restaurant.
Den har likevel et knippe desserter på menyen.
En nostalgisk rullekake med tindved byr på nye smaker, men det er vaniljeisen med stivnet sjokolade og sesamkrokan som treffer best i krysningspunktet mellom ulike teksturer, og søtt og salt.
Dessertene er dessuten hyggelig lavt priset.
Enkelte av pizzavariantene er dyre sammenlignet med konkurrentene, men du får valuta for pengene.
Hoggorm er ikke et sted for alle.
I løpet av måltidet er det flere gjester som snur i døren, på grunn den høye musikken.
Men den samme musikken er også kilden til den pulserende energien i baren.
Her får du spennende smaker i en befriende lovløs ramme.
Og blir det for mye, kan du heldigvis ta med deg pizzaen hjem.
For denne pizzaen er for god til ikke å la seg friste.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
502136
|
Trøstefilm for slitne mødre
«Tully» er kanskje ikke filmen du ser for å drømme deg bort fra en krevende hverdag.
Men det kan være akkurat den filmen du trenger.
Tunge bryster som lekker melk eller henger koblet til en pumpe.
Såre brystknopper, strekkmerker, søvnunderskudd og nada overskudd til sex.
Knapt har noen amerikansk film gitt en så øm og ærlig skildring av en kvinnekropp som nylig har født, og av hverdagen som sliten mamma og ektefelle.
Det er rent så jeg blir rørt.
Like rørende er Charlize Theron i rollen som Marlo, nybakt trebarnsmor.
Jeg kan knapt huske å ha sett henne bedre.
Marlos slitasje synes å sitte i ryggmargen, og jeg tviler ikke et øyeblikk på at det er sant.
Sammen med den travle forretningsmannen Drew (Ron Livingston) har hun datteren Sarah – «i ferd med å komme i den alderen da jenter begynner å bli ekstremt selvkritiske» – og sønnen Jonah, en skjønn, men krevende gutt med særskilte behov.
Så kommer den nye babyen.
Marlo har også en bror.
En ekstremt vellykket sådan.
Han har en smellvakker, åleslank kone, lekker enebolig og råd til å kjøpe seg ut av alle tidsklemmer som finnes.
Av ham får Marlo en barselsgave hun vil takke nei til, men gir etter for:
Tully.
Den unge, velopplagte og litt merksnodige barnevakten som kommer om kvelden og blir natten gjennom.
Som sørger for at Marlo får sove.
Som rydder og vasker hus og baker cupcakes, og dessuten er lyttende og støttende overfor en stadig mer uthvilt Marlo.
Det stopper ikke der.
Men la meg stanse her og heller påpeke hvor dypt tilfredsstillende det er å se en film som på så ekstremt gjenkjennelig vis går inn i et helt ordinært kvinneliv og skildrer det i fasetter som også innebærer en hyllest til henne og de tusen hverdagene hun prøver å holde sammen.
Spesielt interesserte kan merke seg at manus er ført i pennen av Diablo Cody, som skrev manus til Jason Reitmans mørke komedie «Young Adult» (også den med Theron i hovedrollen) og uforglemmelige «Juno» (2007).
Sistnevnte handlet også om å bli og være mor, men sett fra et helt annet ståsted.
De som så den, husker sikkert hvor bevegende den var, og hvor ustyrtelig morsom.
Jeg vil ikke kalle «Tully» ustyrtelig morsom, den bærer i seg et for stort alvor til det.
Det er i det hele tatt som om både Cody og Reitman i mellomtiden har smakt det virkelige livet, der de helt reelle hverdagsmenneskene, ikke snålingene, bor.
Så mest av alt er «Tully» i støytene fornøyelig, og det på mange plan.
Blant annet har den et skarpt blikk for klasse- og kulturforskjeller.
Marlo og Dawn er ikke fattige, de har vanlige, muligens litt småkjedelige jobber.
De tilhører en middelklasse som klarer seg relativt godt i USAs begrensede velferdssamfunn.
Avstanden til den vellykkede broren er likevel påtakelig.
Dessuten har Cody et ærlig og morsomt blikk på kvinnenes syn på hverandre.
Hvordan en ung og snerten kvinnekropp kan virke som en rød klut når din egen kjennes som et tonn, med dissemage og digre daier pakket inn i amme-BH.
Cody skriver dialoger slik at jeg får lyst til å applaudere.
Morsomme, såre, intelligente, fulle av presise observasjoner om kvinner og kvinneliv.
Like fint er det at filmen ikke presenterer Marlo gjennom barna hennes, være seg hennes relasjon til dem eller vice versa.
Først og fremst ser vi Marlo som det mennesket hun er; den hun var og er blitt gjennom hendelser i livet, der barna selvsagt også spiller inn.
Og så er det fint at Drew aldri blir noen drittsekk.
Ok, jeg får lyst til å sparke ham i ræven når han kveld etter kveld ligger i sengen og spiller dataspill.
Men han har sitt, og forstår ikke helt at Marlo sliter.
Hun makter heller ikke å gi uttrykk for det.
Slik rekker Cody og Reitman ut en forsonlig hånd og gjør samtidig «Tully» til en film også menn kan trenge.
| 1
|
502137
|
Den lille mannen og makten
«Mannen mot strømmen» tegner et dystert bilde av dagens Iran.
«A Man of Integrity» er den engelske tittelen på denne filmen, og den er langt mer presis enn den norske.
For det er nettopp integritet som står sentralt hos Reza, en gullfiskoppdretter som bor med kone og sønn i det nordlige Iran.
At Reza driver med gullfisk er ikke tilfeldig, verken økonomisk eller metaforisk.
Gullfisken er sentral i persisk nyttårsfeiring, blant annet som symbol for liv og glede.
Men Reza sliter.
Han er tynget av gjeld.
Et ikke nærmere angitt selskap ønsker å overta eiendommen hans, og tar alle midler i bruk for å få det som de vil.
Rettskaffen som Reza er, nekter han å gi etter for korrupsjon og maktmisbruk – bare for å oppleve at motstanden får en bumerangeffekt.
Den slår tilbake på ham selv og familien.
«I dette landet er man enten undertrykker eller undertrykket», sier en venninne av Reza, og gir med det også uttrykk for et voksende dilemma i livet hans.
Må han selv ty til umoralske eller uverdige handlinger for å opprettholde moral, rettferdighet og verdighet?
Bortsett fra at Reza ikke er noen holden mann, er det noe jobsk over lidelsene han utsettes for.
Som i Jobs bok er Reza underlagt krefter sterkere enn ham selv.
I bibelfortellingen ber Jobs kone mannen om å forbanne Gud, slik at han kan dø og slippe flere plager.
I denne iranske varianten sier Rezas kone Hadis at han må skaffe seg «bekjente» som kan beskytte ham, at han ikke må være så sta.
Hadis er ellers en interessant skikkelse; en åpenbart sterk og selvstendig kvinne som langt på vei støtter sin mann.
Men som rektor ved en pikeskole er hun også en autoritetsperson med makt som kan misbrukes.
Slik blir Rezas historie en allmenn fortelling om kynisk maktspill, samtidig som filmen gir et dystert innblikk i et samfunn som spises opp innenfra og av mange årsaker, være seg et flettverk av bestikkelser, dobbeltmoral, religiøst betingede forordninger eller maktstrukturer.
I lys av dette kan selskapet Reza slåss mot like gjerne være en omskrivning for regimet og deres medløpere, som et helt konkret forretningsselskap.
Svært få iranske filmer kan sees løsrevet fra landets politiske situasjon, men sammen med kameraten Jafar Panahi er Mohammad Rasoulof blant regissørene som lager eksplisitt politiske filmer.
I 2013 deltok han på filmfestivalen i Cannes med en film om det iranske regimets behandling av opposisjonelle skribenter og akademikere.
Regimet anser filmene hans som så truende at de er forbudte i hjemlandet.
I likhet med Panahi, har Rasoulof utreiseforbud fra Iran.
Situasjonen fargelegger Raoulofs film med en desperasjon og et dempet, nesten forknytt raseri som samtidig er tydelig uttalt.
Regissøren gir sin ellers naturalistiske film et poetisk islett, når han ved et par anledninger lar den plagede Reza søke ensomheten i en grotte.
Nedsenket i grottens kildevann drikker han sin hjemmelagde og forbudte vannmelonlikør i noe som minner om en meditativ renselse, eller et forsøk på renselse, der den avsidesliggende grotten også blir en frisone.
Filmen har flere slike «renselsesscener».
De øvrige foregår i dusjen, og har ulik valør, fra antydet erotikk, via omsorg til fortvilelse og sinne.
Også «Mannen mot strømmen» ble vist i Cannes, der den fikk prisen for beste film i spesialprogrammet Un Certain Regard.
| 1
|
502138
|
Er festspillsjefen blitt helt katolsk i hodet?
Bergen Filharmoniske Orkester og Kor behersker Berlioz’ mektige dødsmesse.
At ikke konserten blåser oss over ende, er ikke deres feil.
Det var bare ett verk på Festspillenes åpningskonsert i Grieghallen: en halvannen time lang fransk dødsmesse.
Er festspillsjefen da blitt helt katolsk i hodet?
Vel, forklaringen er vel heller at han – i likhet med mange av forgjengerne sine – har ønsket å starte med noe storslått og overveldende, med en musikalsk «event».
Tidligere har det vært internasjonale superstjerner på åpningsprogrammet.
Noen festspillsjefer har satset på spektakulære operaforestillinger.
I år ble det altså «Grande messe des morts», et rekviem til minne om de falne etter en av Frankrikes mange revolusjoner, signert Hector Berlioz.
Og hos Berlioz er det i alle fall store dimensjoner, store armslag og dramatikk så det monner.
Rekviemet hans er skrevet for kjempeorkester, kjempekor, en guds velsignelse av paukister og andre slagverkere.
Pluss messingblåsere i kvadrofonisk oppstilling rundt om i konsertlokalet – for tilfellet flott spilt av musikere fra Eikanger-Bjørsvik Musikklag.
Bergen Filharmoniske Kor og Orkester er veldig godt skodd til å fremføre et kolossalt verk som dette.
Gjennom de siste årene har de – med Edward Gardner som dirigent og Håkon Matti Skrede som kormester – nærmest spesialisert seg i tolkningen av store korverk.
Erfaringene fra disse tidligere sammenhengene kom godt med under åpningskonserten.
For selv om Berlioz’ rekviem vanligvis trekkes frem som et eksempel på hans oppblåste og upraktiske komposisjoner, inneholder det i realiteten et bredt, nyansert spektrum av klanger – alt fra uakkompagnert kor til de helt store utblåsningene med fullt kor og orkester.
BFOs kor – supplert med Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûm Kor og Royal Northern College of Music Choir – mestret denne vokale spennvidden med fin, egal klang, med klar diksjon og frasering og med mektig, overveldende styrke i de massive satsdelene.
Tenoren Bror Magnus Tødenes kom inn på slutten og hadde en flott, smektende solo i Sanctus-delen.
Og Edward Gardner – som tydeligvis trives med slike kompliserte partiturer – hadde et øye på hver finger og koordinerte alle bevegelser i den store orkestrale organismen.
Når dødsmessen likevel ikke blåste oss helt over ende denne kvelden, skyldes det ikke fremføringen, men noen strukturelle problem i verket selv.
For det er – som ofte hos Berlioz – noe uavsluttet, fragmentarisk over komposisjonen hans.
Han skriver lange, fine melodilinjer, de utvikler seg fritt og flott, mens det harmoniske underlaget spiller en vesentlig mindre rolle for ham.
Rekviemet hans har fremdrift, men mangler retning – kunne en si.
Det består av enkeltstående, lysende episoder som aldri føyer seg skikkelig sammen.
Under fremføringen i Grieghallen var de enkelte delene av verket vakkert lyssatt av lysdesigneren Stein Phillips.
Og midtveis i verket beveget kjempekoret seg i lange rekker ut i salen og sang «Dies Irae»-delen stående i halvmørke foran orkestret.
Men disse sceniske grep eller «dramatiseringer» klarte ikke å skape den sammenhengen og helheten som verket selv mangler.
| 1
|
502139
|
Dette kan ha vært Festspillenes høydepunkt
Gidon Kremer og Bergen Filharmoniske
Orkester ga oss musikalske opplevelser av de sjeldne i Grieghallen søndag.
Jeg lurer på om ikke konserten i Grieghallen søndag kveld allerede må utnevnes til det kunstneriske høydepunktet under årets festspill.
Vi i salen ble i alle fall vitne til en musikalsk begivenhet av de helt store og sjeldne – en fremføring av «Offertorium», Sofia Gubaidulinas fiolinkonsert fra 1980, med komponisten selv i salen og Gidon Kremer som solist, han som verket er skrevet til og som i sin tid sørget for at Gubaidulinas musikk ble kjent i Vesten.
«Offertorium» handler om «forvandling» og «omvendelse», både i åndelig og musikalsk forstand.
Det musikalske stoffet som helt konkret forvandles og omvendes er det «kongelige» temaet fra Bachs «Musikalisches Opfer» (BWV 1079).
Vi hører det først i Anton Weberns tolvtoneinspirerte orkestrering fra 1934 – som en serie toner spredt ut på enkeltinstrumenter i orkesteret.
Og der hvor den avsluttende D skulle komme, trer Kremer da frem, spiller noen triller, og starter et langt, tydelig oppdelt forløp der tonerekken langsomt brytes ned og til sist gjenoppbygges i omvendt orden.
Kremer er verkets sentrum, det faste punktet midt i alle forvandlinger – fiolinstemmen hans svever over Gubaidulinas tette, komplekse orkesterklang, noen ganger blender han helt ned, spiller på grensen til hørbare, så bryter han frem igjen og lar solostemmen stige triumferende til værs.
Han er forgrunn, han er bakgrunn, han er hele tiden til stede i musikken, insisterende, talende, anropende, en musikalsk predikant som til sist, når Bach-temaet er blitt dekonstruert og gjenoppbygget, avslutter forvandlingen med en stille D – spilt tre oktaver høyere enn den tonen som forsvant i innledningen.
Det var åndeløs stillhet i Grieghallen.
Lenge.
Så brøt applausen løs.
Stående applaus til Gubaidulina, til Kremer og til BFO og sjefdirigent Gardner.
Og her kunne denne konserten for så vidt gjerne vært slutt.
Men det ble pause, og etter pausen enda to verk.
Først Tallis-fantasien av Ralph Vaughan Williams, klart og spenstig fremført med BFOs strykere både på og utenfor scenen og av og til med de fire stemmelederne som vakker, innforstått strykekvartett.
I 2016 vant den sørkoreanske pianisten Ah Ruem Ahn den internasjonale Griegkonkurransen.
Nå – som siste punkt på søndagens program – var hun tilbake i Bergen som solist i Festspillenes signaturverk, Griegs a-mollkonsert.
Hun befestet det gode inntrykket fra 2016 med fin, klar fremføring av solostemmen.
Det var omhu og ettertenksomhet i tolkningen, en reflekterende holdning til stoffet.
Hun understrekte de lyriske momentene i stemmen, men viste også pianistisk briljans og styrke i de mer utadvendte delene.
Men det var – litt paradoksalt – først og fremst orkesteret som hadde hovedrollen i denne fremføringen av Griegs konsert.
Gardner har tilsynelatende hatt verket på verksted og gitt partituret extreme makeover.
I alle fall virket det som om orkesterklangen var blitt sandblåst.
Her var uvant friske og klare farger.
Her var hele tiden «nye» detaljer og oppdagelser – en melodilinje i hornene, et sug i strykerne og mye mer.
En overraskende kraftig og potent tolkning av en gammel, velkjent konsert.
| 1
|
502140
|
Uoriginalt på «Nye Dickens»
MM Café & Bar serverer saftige desserter i et raskt tempo.
Men du får lite originalitet for pengene.
Bygningen er helt fantastisk fin.
Inne i det toetasjes åpne Dickens-lokalet har Inventum Gruppen fra Haugesund pusset opp.
Interiøret følger en ren skandinavisk stil i gråtoner.
Det blander seg fint inn med de historiske detaljene i rommet, som det originale rutete gulvet og smijernsgelenderet på galleriet.
Et nytt, elegant vinrom og de moderne toalettene er også med på å vise det kontinentale kafékonseptet fra sin beste side.
Det eneste som skjemmer lokalet, er de gamle vinduene mellom deg og Den blå steinen.
Bedre beliggenhet kan man ikke be om i Bergen by.
Med en moderne visuell profil, DJ-kvelder og drinkmeny, frir MM til et variert klientell.
Her spiser eldre herrer og unge bloggere side om side, mens det skåles i mojitos og spises fiskesuppe en mandag ettermiddag.
Under store, grønne plastplanter blar vi oss gjennom en internasjonal samling kaféretter.
Fra indiskkrydret pasta til malaysisk satay.
På denne måten er menyen vågal.
Den tar sats i alle verdens retninger og strekker seg ut over hele dagen.
Med cowboyfrokost, fransk lunsj og spansk middag.
–
Vi får også mange gode tilbakemeldinger på hamburgerne våre, forteller servitøren, som selv bare har smakt én av rettene på menyen.
Den første retten jeg lar meg friste av, er den vegetariske løksuppen.
I oldtidens Egypt var løk et symbol på evigheten, men løksuppen på MM er ikke en rett for historiebøkene.
Til tross for at den er fylt med store mengder karamellisert løk og en deilig fylde, som om den er laget på oksekraft.
For suppen er ramsalt.
Den andre forretten, andebrystet, er ikke bedre.
Dette er kanskje den merkeligste sammensetningen av smaker jeg har spist i hele år.
Andekjøttet er seigt og overstekt med et enda seigere spekk på toppen.
Det er heller ikke mye trøst i viltsmaken, som ikke passer inn med tilbehøret av syltet ingefær, friske jordbær og de florale, kryddermarinerte epleskivene som serveres til.
På fatet ligger det også noen grove brødpinner, rucola og havsalt, som ikke finner sin plass i salatfruktmiksen.
Her er det ingenting som minner om en rød tråd, selv ikke balsamicokremen som er helt over.
På buksene til servitørene som farer forbi, henger det en liten «buzzer» som vibrerer når maten er klar.
Disse små boksene gjør servicen effektiv og kjapp, blant annet fordi servitørene ikke er knyttet til faste bord.
Det gjør delvis at man mister noe av den personlige servicen, men for oss har det en positiv effekt.
Midt i måltidet byttes det fra en servitør som ikke kan noe om vinene eller menyene, til en skiftleder med stor interesse for faget.
Han anbefaler et glass av Pierre Deschamps Sancerre til kyllingburgeren som vil passe med sødmen fra den søte chilisausen.
Til tapastallerkenen er han litt mer usikker.
–
Gi meg et lite øyeblikk, så skal jeg tenke litt på det.
Valget lander til slutt på en passende søt og bærpreget ripasso fra Valpolicella, laget av Cantina di Soave, en av Italias største vinprodusenter.
MMs kyllingburger består av en frityrstekt, tynn kylling, søt chilisaus, salatblader, mais og tomat, og et lyst brioche-brød.
Dette er en tørr rett med lite egenart, som serveres med myke potetbåter, uten saus.
De samme potetbåtene går også igjen på tapastallerkenen.
Med en sterk tomatsaus under og en aioli over, blir de til en uinspirert patatas bravas.
Tapasfjølen ser spennende og variert ut med åtte ulike småretter, men kvaliteten på råvarene og tilberedingen av dem er som natt og dag.
Skal du først gå for tapas, bør du heller velge tapasdessert:
En dessert for to med en rennende, varm fondant, en krisp crème brûlée, saftig sjokoladekake og fruktcoulis.
Kjøkkenet baker egne kaker to ganger om dagen.
Det gir måltidet en deilig ettersmak.
Å jobbe med mat og mennesker er et kjærlighets-arbeid som krever lidenskap og dedikasjon.
Jeg skulle ønske det kom bedre til uttrykk gjennom menyen til MM.
For her mangler rettene originalitet og menyen en egen signatur.
Når maten i tillegg ligger på et høyt prisnivå, gir det en følelse av å få lite igjen for pengene.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
502141
|
Hun er Bergens nye jazzhåp
Dette er årets smarteste debut til nå.
Så smart, så sart, så deilig finurlig!
Katarina Lunde er både en musiker og en sekstett fra Bergen, og i sistnevnte konstellasjon inngår musikere fra lokale, framifrå progrock-band som Seven Impale, Shaman Elephant, Ossicles og Kongle.
Debuten deres vitner om at de har ambisjonene i orden.
Introsporet blander milde strenger med skarp lokkesang.
Den trolske stemningen underbygges av de skjelvende cymbalene:
Det føles som om man står med nakne tær i gresset og ser solen funkle i morgenduggen.
«One Year» kunne vært en hvilken som helst tradisjonell jazzpoplåt, hadde det ikke vært for enkelte odde toner som ubønnhørlig skjærer gjennom godstemningen.
Disse små brytningene skaper en helt nødvendig spenning i den ellers så glatte låten.
Etter en rolig start begynner bandet å kaste på seg.
Nesten seks minutter lange «Squash» bygger seg sakte, men sikkert opp til å bli en eklektisk, snerrende, blåserdrevet progrocker, hvor den pulserende bassen og de hissige trommene er en perfekt motsats til Lundes myke stemme – seks minutter har sjeldent gått så fort som her.
Tittelsporet er derimot EP-ens svakeste spor:
Melodistemmen er interessant, og teksturene er så tydelige at de nesten kan kjennes mot huden når de strømmer ut av høyttalerne, men det kan ikke bære fire minutter lange låter alene.
«Vi» er en utgivelse som vil veldig mye på litt for kort tid.
Den er lastet med gode ideer og anslag, men føles en anelse uforløst.
Nå er det ikke uvanlig at debut-EP-er spriker litt i forskjellige retninger, men i dette tilfellet er det litt vanskelig å få inntrykk av hvor denne ferden vil gå.
At det blir en artig reise hersker det imidlertid ingen tvil om.
| 1
|
502142
|
Tjener gode penger på dårlig mat
Egon på Kjøttbasaren har fantastisk beliggenhet og et brukervennlig konsept.
Men her tjener noen gode penger på at du spiser dårlig mat.
Torget bader i sol og uteserveringen foran Kjøttbasaren er proppfull.
–
Men dere kan få et bord inne med én gang, forteller servitøren med den strøkne hvite Egon-skjorten og radio i øret.
Han veiver oss forbi køen som et ekte trafikkpoliti, og peker i retning av inngangen.
Inne i den historiske mursteinskjelleren er det bare oss og et par turister.
Det ljomer av Freddy Kalas’ jovialhit i et stort lokale pyntet med messingdetaljer og alpe-estetikk.
Lokalet er praktisk med strøkne toaletter, og sett bort fra musikken, er atmosfæren behagelig.
Men rundt bordet er det ikke rent.
Det er strødd med smuler i vinduskarmen, og midt i utsikten ligger en død flue.
Konseptet til Egon bygger på at du som gjest gjør det meste selv.
På vei inn plukker du med deg menyen, og på bordet venter et skilt som informerer om at du bestiller og betaler ved bardisken.
Spisekartet har over 100 alternativer, og er merket med misjonen for restaurantkjeden:
Her skal alle føle seg som hjemme.
Derfor er menyen designet for å tilby mat for enhver smak, med populære retter som italiensk pizza og amerikanske hamburgere, thaisuppe og mexicanske fajitas.
I tillegg til nasjonalforankret mat som villfanget torsk fra Lofoten.
Å finne et kjøkken som mestrer alt dette, skal godt gjøres.
Bakte poteter har jeg ikke spist på en årrekke, så jeg lar meg rive med.
Poteten er myk og varm, og serveres med mais, rømme og myke baconterninger som er badet i smør.
Som tilbehør til poteten får du et rundstykke med en porsjonspakning smør.
Brødet virker malplassert, og fremstår først og fremst som magefyll.
Smaksmessig er dette en dårlig start.
Både poteten og brødet har lite karakter, og spirene blir slappe i varmen fra poteten.
Også forretten Tempura scampi er kledd med tilbehør som ikke passer retten.
De seks små tempurabitene serveres med en søt mangopeanøttsaus, en halv grillet lime og en stangselleri.
Limen tilfører den milde sjømaten en tiltrengt aromatisk smak, men sellerien har ikke noe på fatet å gjøre.
Den nederste tempurabiten er også helt bløt.
En servitør kommer susende inn fra siden og ber kjøkkenet, via mikrofonen, om å klargjøre neste rett samtidig som han selv plukker med seg fatene.
Kort tid etter er en kollega på plass med hovedrettene og bestikk.
Serveringen er effektiv og restauranten har et brukervennlig oppsett.
Menyen har en QR-kode for allergener, og nettsidene er tydelig merket med at restauranten er egnet for bevegelseshemmede.
Egon på Kjøttbasaren har også et eget barnerom, og et vinkart som er delt inn i soner, med tung, medium og lett smak.
Men veiledningen hjelper lite når vinen ikke har spennende kvaliteter.
Husets spanske rødvin, en Tempranillo fra vineriet Marqués De Copa Real, er kalkaktig, med lite kropp og en kort ettersmak som dunster bort.
Den må vike til fordel for en rund og sødmefylt eplemost fra Egge gård.
Det er lett å få høye forventninger til en hamburger kalt Ultimate burger.
Dessverre blir retten en ultimat nedtur.
Kjøttpucken er tynn og tørrstekt.
Brødet er luftig, med en stor mengde majones som gjør bunnen bløt.
Baconstrimlene er også myke og våte i søt bourbonglaze.
Majonesen med søt chili viser seg å være en søt chilisaus med en klatt majones flytende i midten.
Den er udelikat og smaker sukker.
Verken denne retten, eller klassikeren biffsnadder med ananas og bearnés, gir mersmak.
Kjøttstrimlene er omtrent like livløse som fluen i vinduskarmen, og brokkolien er helt myk.
Trondheim-selskapet Egon Restauranter startet opp i 1984, har i dag over 40 avdelinger i Norge og Sverige og reklamerer med at de har over 5.000.000 spisende gjester i året.
I 2016 omsatte Egon for svimlende 1,45 milliarder kroner.
Samme år tok eierne ut utbytte på over 100 millioner, ifølge Dagens Næringsliv.
Det ingen tvil om at konseptet til Egon både fungerer og appellerer.
Men det kan umulig være maten som er grunnen til at kjeden gjør det så bra, for ved dette besøket blir selv ikke Oreo- og Snickers-dessertene spist opp.
På Egon i Kjøttbasaren gjør du alt selv, akkurat som hjemme.
Men du betaler det samme som på flere av byens bedre spisesteder.
Du får for eksempel bedre hamburgere for omtrent samme pris på Royal Burger & Gin, Bien Snackbar og Mingel Gastrobar.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
502143
|
Litterær lettvekter
Noen filmer er så velmente at man føler seg slem om man kritiserer dem.
«Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai» er en slik film.
Ok.
Jeg innrømmer at filmens tittel gjorde meg skeptisk, den er definitivt for finurlig for sitt eget beste.
Men rollelisten lovet godt.
Lily James i hovedrollen som den feirede forfatteren Juliet Ashton.
Matthew Goode (sist sett i TV-serien «The Crown») som Sidney, forleggeren hennes.
Penelope Wilton, Tom Courtenay («45 år») og Bronagh Gallagher som noen av Guernsey-beboerne Juliet blir kjent med da hun like etter annen verdenskrig begynner å brevveksle med Dawsey Adams (Michiel Huisman fra «Game of Thrones), en svineoppdretter fra kanaløyen.
Han er sentral i den omtalte litteratur- og potetskrellpaiforeningen, hvis navn vi får grundig forklart.
Hun blir nysgjerrig og tar turen ut, nyforlovet etter å ha blitt fridd til på feiende vis av sin amerikanske kjæreste.
Forlovelsesringen er prangende og diger, Guernsey svimlende vakker og pittoresk, grisebonden knallkjekk.
Dessuten kommer Juliet over en historie fra krigens dager, da Guernsey var okkupert av tyskerne.
Historien pirrer både nysgjerrigheten og skrivelysten hennes.
Dessverre pirrer den ikke filmskaperne nok til at de legger seg i selen for å fortelle den med noe som likner spenning.
For et noenlunde historiebevisst publikum, byr den heller ikke på overraskelser.
Filmen baserer seg på en roman med samme navn, og siden jeg ikke har lest boken, skal jeg ikke kalle den kiosklitteratur.
Vurdert ut fra historien som brettes ut på lerretet, ligger den temmelig nær, men det kan like gjerne skyldes at tre manusforfattere har vært inne i bildet i tillegg til Mary Ann Shaffer, som skrev romanen, og Annie Barrows, som fullførte den da Shaffer døde.
Derfor blir det nesten komisk når filmen i all sin forutsigbare, motstandsløse enkelhet proklamerer så mye høylytt kjærlighet til litteraturens kraft, mens store navn glir forbi.
Jane Austen.
Søstrene Brontë.
Shakespeare.
Charles Lamb.
«Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai» vil så mye at det blir rent for meget.
I tillegg til sin litterære hyllest gjør den et dypfølt, men overflatisk forsøk på å individualisere og nyansere representanter for okkupasjonsmakten.
Samtidig prøver filmen å si noe vektig om menneskelige sår og splid i kjølvannet av krig.
Over det hele smøres kjærlighetsdramaet ut som tykk glasur, og her er filmen på sitt mest banale.
Rik fyr med frakk og lakksko mot bonde i støvler og fillete genser.
Storbylivets champagnesus og dus mot det enkle liv på landet, med gjensidige forpliktelser og hjemmelaget gin.
Mike Newells uelegante regi pares med gyselig kameraføring og abrupt klipping.
De i utgangspunktet dyktige skuespillerne kan gjøre lite annet enn sitt beste, og her er det ikke nok.
Eneste oppturen er Charlotte Walters lekre kostymer, selv om Lily James ser nesten i overkant fabelaktig ut når hun entrer grisebingen iført posete, liksombondske bukser og anorakk.
Og så er det Guernsey da, som med dette får en to timer lang reklamefilm og kan gå turistsesongen lyst i møte.
| 0
|
502144
|
Etter 20 år har bergensbandet virkelig funnet formen
Emmerhoff & The Melancholy Babies er en deilig vriommpeis av et band.
Det var ingen grenser for hvor store Emmerhoff & The Melancholy Babies kunne bli da bandet albumdebuterte med «Viva Revenge» i 1999, i hvert fall om man skulle tro norske (og særlig bergenske) musikkjournalister.
Bandets intrikate westernrock var på alles lepper og ører, men det store, kommersielle gjennombruddet lot likevel vente på seg.
I stedet bygget bandet seg sakte, men sikkert opp som en bunnsolid leverandør av kvalitetsrock for kresne musikkelskere, også i utlandet.
«Circle Six» er bandets mest ambisiøse og kompromissløse til nå, der alle bitene endelig faller på rett plass.
De progressive taktene fra forgjengeren «Where The Pale Light Creeps» (2011) er her fremdeles, men de bekmørke americanatonene fra de første utgivelsene, er tilbake for fullt.
Samtidig våger bandet å utforske mer ekstreme, nesten fiendtlige lydlandskap som minner om krautrock og ambient metal.
Mest av alt låter det som om Pink Floyd, The Doors, Isis, The Gun Club og Vic Chesnutt har slått seg sammen for å lage lydsporet til en deilig dyster roadmovie.
Det gjør godt når musikere stiller krav.
«Circle Six» er et album som krever lytterens fulle og hele oppmerksomhet.
Det er en opplevelse i klang, teksturer, harmonier og godt, gammeldags trøkk – dette mytiske begrepet musikkskribenter så ofte tyr til når de skal beskrive følelsen av musikk som treffer en i mellomgulvet, og som får det til å sitre helt i fingertuppene.
«Cirkle Six» våger å være skikkelig vanskelig.
Derfor er den også så bra.
| 1
|
502145
|
Dette bergensbandet er nesten litt for bra
Bergenske Kathinkas shoegaze-rock har alle de rette bestanddelene.
Har du noensinne studert et maleri som er så vakkert at det blir uinteressant?
Lest en bok som er så velskrevet at du blir forsynt rundt halvveis?
Sett en film som er så perfekt at den blir forutsigbar?
Slik kan det være med musikk også – noen ganger er det faktisk skjønnhetsfeilene som gjør at man forelsker seg i et album.
Perfekt er ikke det samme som interessant.
Bergensbandet Kathinka har stamtavlen i orden.
Bandet ble grunnlagt sommeren 2008, men med unntak av å bli kåret til «Ukas Urørt» i mars året etterpå, samt en By:
Larm-konsert i 2010, ble det veldig stille.
Bandmedlemmene Annette Kathinka Servan, Morten Cederberg, Richard Myklebust og Kim Åge Furuhaug gjorde seg etter hvert bemerket i prominente bergensband som Great News, Bloody Beach, Hypertext, Megaphonic Thrift, Misty Coast (for å nevne noen få).
I 2017 slapp bandet to lekre singler, henholdsvis «Peace and Love» og «At Leas I Tried», begge nydelige, drømmeaktige rockelåter.
Nå er endelig albumet her, og det er imponerende gjennomført.
Faktisk er det så gjennomført at det nesten går ut over særpreget.
Kathinka gjør alt riktig.
Balansen mellom mykt og hardt, søtt og sårt, sonisk og fløyelsmykt er finstemt, arrangementene er smarte og engasjerende, lydbildet er rikt på ulike teksturer og farger, melodiene er herlig poppede, mens detaljene krever mye av lytteren.
Det skorter ikke på sterke enkeltlåter.
Den lett frenetiske, euforiske «Dusty Road» er herlig nervøs og søkende, mens «Rocket»s store kontraster er deilig berusende.
«Think Tank» er en av årets mest fengende rockelåter så langt, og «Lisa» er soundtracket til den beste, mest psykedeliske spagettiwesternfilmen du ennå ikke har sett.
Samtlige musikere gjør en framifrå jobb, men et par elementer stikker seg tydelig ut:
Annette Kathinka Servans vokal er som skapt for denne sjangeren, og bassist Morten Cederberg sørger for et pulserende driv fra begynnelse til slutt.
Alt stemmer for Kathinka.
Her er det ikke én tone på villspor eller et litt malplassert parti som forskyver balansen.
Som en stilstudie er denne debuten interessant nok, men den overrasker aldri.
«Kathinka» har alt du kan ønske deg av moderne melodiøs støyrock – men ikke noe du ikke visste at du trengte.
Kathinka spiller på Victoria fredag 4. mai.
| 1
|
502147
|
Vakre poplåter og helsprøtt danseteater
Absolutt vellykket på mange måter – om enn ikke av det lettest tilgjengelige.
Når Anja Garbarek endelig vender tilbake til rampelyset etter tolv års stillhet, skjer det i form av en høyst merksnodig forestilling under Festspillene, kalt «The Road is Just a Surface».
Et bestillingsverk bestående av en slags blanding av dans og musikk.
Hva forestillingen går ut på?
Tja.
Det hele dreier seg om å utforske opplevelsen av å være fanget i en emosjonelt fastlåst livssituasjon og lengselen etter å komme ut av denne, for å sitere Festspillenes programpresentasjon.
Høres det intellektuelt og dyptpløyende ut?
Jo visst gjør det det, og det er godt mulig at det ligger dype tanker bak – både om liv og død og alt imellom.
Men mest av alt minner forestillingen om en slags leken samling av de mest utflippede video-ideene fra MTV på 80-tallet.
Visuelt fascinerende tablåer som fungerer perfekt sammen med musikk, men der du strengt tatt ikke helt skjønner hva det hele skal bety.
For noen musikal er dette overhodet ikke – til tross for kombinasjonen popartist og teaterscene.
Det begynner med at Bergmund Waal Skaslien kommer krypende ut under en overdimensjonert traktor og ifører seg en slags løvemaske.
Samtidig som danser Line Tørmoen og Anja Garbarek befinner seg på andre siden av scenen foran en stor tilhenger, som det skal vise seg også fungerer som videoskjerm.
Midt mellom disse står noe som ser ut som en gammeldags pustemaskin (?).
Siden skjer det mye rart i form av videoklipp, maskeskifter, dans og sanger, før forestillingen ender med at Skaslien sitter i en rullestol iført bare undikken, før han får på seg en supermanndrakt.
Dødsens alvor og bisarr humor på samme tid.
Uten at det er noen i salen som ler.
Men regissør Jo Strømgren må ha hatt det virkelig morsomt underveis, med alle forestillingens merkelige innfall og spillopper.
Kanskje kan forestillingen bli litt i lengste laget, med én time og ti minutter.
Selv om dette inntrykket nok også har sammenheng med at alt det musikalske er nytt.
Det er snart gått 26 år siden Anja Garbarek debuterte som artist, og nesten 12 år siden hennes siste albumutgivelse med nytt materiale.
Til høsten kommer et nytt album, og basert på kvaliteten denne forestillingen viser, trenger hun så visst ikke ha noe å frykte fra anmelderne.
For det musikalske er gjennomgående bra.
Hun synger fremdeles imponerende mykt og sikkert, og har også full kontroll over det elektroniske.
Låtene er – om ikke direkte umiddelbart hitmateriale – likevel av det slaget som smyger seg inn i øregangene.
Det meste av det vokale blir gjort live, i likhet med Skasliens bratsj, mens resten av backingen, for øvrig ganske spartansk det meste, er ferdigprodusert på forhånd.
Men det fungerer, og kan utmerket overføres til en tradisjonell konsertscene.
«The Road is Just a Surface» blir nok derimot litt for sært til å kunne appellere til de store massene.
| 1
|
502148
|
Luksuriøs ettermiddagste på Opus XVI
Ettermiddagsteen på Opus XVI er kontinental og luksuriøs.
Her kan du skjemme deg bort med kaker og champagne til levende klassisk musikk.
Menyene er pyntet med gullbelagte bokstaver, og mellom de polerte steinsøylene dekker et dresskledd personale opp med hvitt porselen.
Opus XVI er så nytt at det glinser, men det er fremdeles mye historie under det høye taket.
Hotellet som er oppkalt etter Edvard Griegs opus 16, drives av komponistens etterkommere.
Både Alexander og konen Britt Marie Grieg har arbeidet med hotelldrift i mange år, og nå har endelig drømmen om å lage et kvalitetshotell i Banco Rotto-bygget blitt virkelig.
Inne i spisehallen understrekes eksklusiviteten med levende musikk fra stryker og klaver, som skaper en eksklusiv og avslappet atomsfære rundt måltidet.
Colin Lee er kjøkkensjef på Opus XVI.
Lee har lang internasjonal kjøkkenerfaring og har blant annet jobbet som kjøkkensjef på Potetkjelleren tidligere.
Han kommer opprinnelig fra Guildford, sør i England, noe som virker betryggende på vei inn til den engelske tetradisjonen Afternoon Tea.
Ettermiddagste er en typisk britisk selskapstradisjon som oppsto på 1840-tallet.
Historien som er gjengitt på menyen forteller hvordan hertuginnen av Bedford, Anna, pleide å be kjøkkenet diske opp med smørbrød, kaker og te når sulten meldte seg mellom frokost og middag.
Hun begynte etter hvert også å invitere venner over på disse mellommåltidene, og slik ble Afternoon Tea en egen tradisjon.
Hver lørdag tilbyr Opus XVI denne typen te-seremoni mellom kl. 12 og 17, akkompagnert av levende musikk.
Her får du klassiske smørbrød og søtsaker med te, som kan suppleres med et glass moden champagne fra Alexandre Bonnet.
Og etter den første serveringsrunden kommer servitøren tilbake med ferske scones.
Tetypene du kan velge mellom er en grønn variant, en sort te, en rabarbra og et koffeinfritt alternativ.
Tesortimentet er veldig begrenset, og selv om både den grønne og den svarte varianten er balanserte på smak, er valgene trygge fremfor spennende.
Restauranten kan gjerne driste seg ytterligere for å gjøre teopplevelsen mer innholdsrik, og gjerne legge til informasjon om hvor teen kommer fra og hvordan den er laget.
Er teen for eksempel trukket, vispet eller kokt?
Er den fra Kina eller India?
Kjøper restauranten tebladene fra bergenske Tedragen eller Pals?
Te er en hel vitenskap.
Smørbrødene serveres nederst på et tretrinns kakefat, og er fra en av tre menyvalg:
Klassisk, nordisk eller vegetar.
Ved å velge den klassiske menyen får du tradisjonelle påleggsvarianter som egg og majones, kyllingsalat og røkt skinke.
Mens det nordiske tar deg rett til frokostbordet, med makrell i tomat og et tynt lag med leverpaté.
Av de tre ulike retningene synes jeg vegetarsmørbrødene er de mest smakfulle.
De har god tekstur- og smaksvariasjon, som trengs på de enkle skivene, og mye fyll sammenlignet med noen av de andre smørbrødene.
Smakskombinasjonene i vegetarpakken er dessuten spennende med for eksempel bakt aubergine og spisskumin, og syrlig agurk mot avokado.
Men hummus og rug blir for syrlig.
Opus XVI har egen meny for plantebasert kosthold til både lunsj og middag.
De to etasjene oppover på fatet bugner med kaker, søtsaker og makroner.
Servitøren forteller at Lee har bakgrunn som konditor, og at alle kakene lages på huset.
Øverst troner noen saftige rosa Battenburg-stykker med aprikossyltetøy, og et søtt bananbrød med rom.
I mellometasjen lokker luftige, porøse makroner med frisk bringebærsmak og sitron, side om side med karamellfudge og mazarin.
Utvalget er lekkert presentert, og for en som er glad i søtsaker er dette like fornøyelig som en maidag med sol i Bergen.
Jeg hadde elsket dette som barn, men det er tydelig på gjennomsnittsalderen at konseptet også treffer godt voksne.
–
Har dere alt dere trenger?
Servitøren er blid og behagelig, og tilbyr en service kler det luksuriøse konseptet.
Men det tar tidvis lang tid å komme i kontakt med personalet som ikke ser oss fra baren.
Og det glipper litt på detaljer som å tørke av bordet og å bytte ut skitne fat og bestikk.
En lang teseanse avsluttes med rykende scones med sitronkrem, jordbær- og bringebærsyltetøy, og en smaksrik smørkrem laget på frosset smør og fløte.
Og jeg sitter igjen med en følelse av å ha blitt skjemt fullstendig bort.
Du kommer til å hygge deg på Opus XVI.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
502149
|
Et lite «fuck you!» fra teaterets yttergrenser
Festspillene
Teater/performance
Vinge/Müller:
«Panini-BoysRoom»
Sentralbadet
NB:
Denne «anmeldelsen» er skrevet på grunnlag av de første 5 timene og 19 minuttene av forestillingen «Panini-BoysRoom» i Sentralbadet fredag kveld.
Da var luften astmastinn, og det virket som teaterkompaniet Vinge/Müller hadde gått litt tom for krutt.
«Mor» i stykket hadde nettopp satt fyr på en utstillingsdukke på terrassen utenfor, og den nakne «Faderen» hadde revet opp deler av scenegulvet, til vaktenes store bekymring.
Og alt det der kan vel knapt kalles særlig symbolsk originalt eller provoserende.
Ellers skulle man ønske at gode, gamle Sigmund Freud kunne vært her nå, for å sette stykket i psykologisk kontekst.
For at dramaet Vinge/Müller steller med er dypt freudiansk, tror jeg vi kan bli enige om.
Dessuten kan du nesten ignorere de tre slappe hjertene jeg har gitt denne forestillingen.
Vanlige kriterier for teaterkritikk passer ikke helt på totalteater som dette.
«Panini-BoysRoom» er et helt annet univers, bortenfor begrepene og hinsides vanlig dramaturgi.
Her er det hver publikummer for seg selv.
Jeg var ikke på den famøse «Vildanden»-forestillingen under Festspillene i 2009, da direktøren selv stanset rabalderet etter ni timer.
Men etter å ha sittet skikkelig ukomfortabelt gjennom seansen fredag, lurer jeg på om publikum er de egentlige hovedaktørene i denne visuelt ragnaråkkenrollende odysseen.
Hver og en får snakke for seg, men det aner meg at bare ryktet om denne duoen gjør at de fleste stiller opp med skrekkblandet fryd, og en forventning om å få testet sine egne grenser, kjenne på den delen av sjelen som trekkes mot det absolutt mørkeste.
«Panini-BoysRoom» er en pest og en plage, men også dvelende vakkert og spektakulært.
Ensemblet har bygget en fabelaktig scenografi i det gamle svømmebassenget.
Et slags bygdevilla fra 1970-tallet, som også er et tempel for traumer fra alle barndomsmareritts hellige moder.
Her er en guttunges oppvekst på 1980-tallet rekonstruert med manisk sans for detalj:
Pop-plakatene, LP-platene, en lang og klønete deklamasjon om kvaliteten på Madonnas plate «True Blue», og store deler av Robert de Niros legendariske monolog fra filmen «Taxi Driver».
Veggene er pyntet med detaljtegninger av stjernespillerne fra fotball-VM i 1982, og fungerer samtidig som en hyllest til det norske landslaget som klarte å slå England i 1981.
Stykket er også en del av Vinge/Müllers livsprosjekt, som er å skjære seg gjennom Ibsens samlede verker med motorsag.
Det finnes hentydninger til «Byggmester Solness» der inne et sted.
Kanskje tydeligst som klisjé da Vinge river ark fra en Ibsen-bok og fortærer dem sammen med proteinpulver og bananer.
Joda, «pumpe opp og fortære Ibsen».
Vi tar den.
Men her er undringen over fenomenet «fotball» mest påtrengende.
Ikke minst da «Dag Solstad» blir stående i gode 20 minutter og lese fra «VM i fotball», som Solstad skrev sammen med Jon Michelet i 1982.
En herlig scene.
Det er også rekonstruksjonen av den legendariske semifinalen mellom Frankrike og Vest-Tyskland fra samme mesterskap.
Vegard Vinge gjør som forventet merkelige ting med kroppen sin.
Det er sikkert prisen å betale for å være ekshibisjonist av syvende grad.
At han stikker en spruteflaske med gulmaling opp der du vet, eller urinerer i sin egen munn, er sikkert en test på publikums tålegrenser.
Men hans kroppslige eksesser virker mest som barnslig narsissisme, og er ikke så fryktelig provoserende.
Det finnes andre og mer tankevekkende elementer her, som fester seg bedre i under- og overbevisstheten.
Blant annet en rekke truende videoer, en gåtefull guttunge med Burger King-caps og Joy Division-trøye, kanskje stykkets mest urovekkende og passiv-aggressive type, med et mildt sagt brutalt morskompleks.
Stykket er som ventet oversprøytet av blod og pornoestetikk.
Overforbruket av skremsel fra splatter-sjangeren gjør at sjokkeffekten avtar fort, og man kan nesten spørre seg om Vinge/Müller er i ferd med å gå ut på dato.
Det finnes skumlere ting nå:
Putin.
Trump.
Kim.
Sosiale medier.
Sånne ting.
Men stykket har jo en del kalkulert komikk og kontraster.
For eksempel da «Mor» serverer publikum pølse i lompe, mens Vinge selv er travelt opptatt med å penetrere en utstillingsdukke med elektrisk drill.
Kanskje Vinge/Müllers prosjekt i grunnen handler om å utfordre moderne menneskers liberale refleks, og sjekke om de virkelig er klare for å kjenne på kunstens og ytringenes grenser.
I så fall gjør de en god jobb.
Jeg tror de fleste som ser stykket, kjenner på ett eller annet tidspunkt at det sitter en småborgerlig jævel langt der inne et sted og roper «Stopp!
For Guds skyld, stopp!».
Så jeg tror vi sier 1-0 til Vinge/Müller, og rett til finalen for dem begge.
Der møter de en topptrent virkelighet, som sannsynligvis vil slå dem ned i støvlene etter hvert.
Vi får bare ønske dem lykke til, så lenge.
| 0
|
502150
|
«Vann over ild» kombinerer surrealisme og westernfilm
Det er med et tungt hjerte at jeg deler ut tre hjerter til en såpass leken og snurrig norsk film.
Bildekomposisjonene i «Vann over ild» er vakre og enkle å ta til seg.
Fargene er intense, bildet utvidet til full «widescreen».
Men bildene sammenstilt – hvordan disse danner en fortelling og fremstiller rollefigurenes indre – er besynderlig.
Denne nye, norske filmens handling er fylt av fremmedgjørende grep.
«Vann over ild» sentreres rundt en mann spilt av Cato Skimten Storengen («Hvaler»).
Vi er på Knaben i Kvinesdal.
Den tidligere gruvebyen er en slående setting for filmens symbolske handling.
Et sanddeponi er overfylt med beboernes søppel – få gidder å rydde opp etter seg.
Bare en mann, Storengens rollefigur, gidder.
Naboene respekterer ham ikke og utnytter konfliktskyheten hans.
Ting blir verre når et oppviglersk par, spilt av Kristoffer Joner og Laura Vallenes, dukker opp.
Filmen fortelles i et rart tempo og med mye surrealisme.
Effekten av eksperimenteringen er at mye fremstår diffust, men filmens allegorier er tydelige.
Folk er late og velstående.
Ingen gidder å ta et tak på vegne av noen andre enn seg selv.
Mangel på handlekraft kan utnyttes av slemminger.
Filmen handler om materialisme og konformitet.
Plottet i «Vann over ild» fortelles uklart – med vilje.
Vi ser en konflikt mellom Storengen og Ole Christoffer Ertvaag eskalere.
Storengen beskyldes for et mord, så rømmer han fellesskapet, men utvikler selvtillit takket være hjelpere som (DNS-skuespiller) Kamilla Grønli Hartvig, Jørgen Foss og Helga Guren.
De som velger å gi «Vann over ild» en sjans – hvilket den fortjener – vil trolig henge greit med i handlingen, selv om filmen har en uvanlig stil.
Mange av ideene avhenger av filmhistoriske klisjeer, og da spesielt Sergio Leones westernfilmer.
En scene i «Vann over ild» minner om trekantduellen i «Den gode, den onde og den grusomme».
Denne uviktige, fjollete scenen betegner filmen godt.
Flere menn står i en trekant og stirrer på hverandre.
Filmen klipper mellom nærbilder av deres kamplystne ansikter.
Vrien i «Vann over ild» er at landskapet bak ansiktene aldri forandres, selv når det klippes frem og tilbake mellom mennene.
Altså; rent «narrativt» vet vi at rollefigurene står på hvert sitt sted.
Fordi vi har sett westernfilmer før.
Men geografisk står mennene på samme sted.
Virkningen av slikt tøys er ment å være flersidig.
På den ene siden er absurditeten morsom i seg selv.
Samtidig er dette «ironisk distanse».
Filmen tilbyr oss en klisjé og utfører den på skurrende vis.
Slik slipper regissør Utkilen – og skuespillerne – å vedkjenne seg klisjeen.
Filmen proppes full med slike sekvenser, hvor filmskaperen ønsker å få i både pose og sekk.
«Det er slitsomt å være uvenner», sier Ertvaag klossete.
Meningen er å le av stakkarsligheten, men få sekvenser i filmen tilbyr bedre innsikt.
Jeg tar meg i å lure på om disse fremmedgjørende grepene er der for å skjule at filmens ideer er banale.
Oppmerksomhetssøkende stil er ingen synd i seg selv.
Utfordringen er å unngå at stil blir til innhold i mangel av innhold.
I «Vann over ild» blir surrealisme innhold.
Andre filmer har samme problem med for eksempel vold.
Kanskje tanken bak «Vann over ild» er å tilby kinopublikummet noe originalt.
Men er originalitet alene årsak til rike filmfortellinger?
Jeg husker ikke når jeg sist opplevde noe jeg vurderte som bra kun på grunn av originalitet.
Ei heller ser jeg mangel på originalitet som årsaken til norsk films problemer.
Originalitet er ikke en endestasjon, men et verktøy.
Kombinert med nysgjerrighet og integritet kan det forfjamse oss til nye innsikter.
«Vann over ild» har spennende stilistiske ideer.
Handlingen, derimot, behøvde bensin på bålet.
| 0
|
502151
|
«Detroit:Become Human» treffer som et godstog i mageregionen
«Detroit: Become Human» er et hjerteskjærende og personlig drama.
Eller en spennende politihistorie.
Eller en storslått frihetskamp.
Valget er ditt.
Detroits fremtid er lys.
I 2038 har byen fått en ny vår etter at et lokalt firma har perfeksjonert kunstig intelligens og androideteknologi.
Bybildet blomstrer, og for mange har teknologien ført med seg rikdom og en bedre hverdag.
Samtidig er hundretusener blir kastet ut i arbeidsledighet og fattigdom, gettoer vokser frem i gamle hagebyer, og mange har et enormt sinne mot androidene som har erstattet dem.
Men ting kommer snart til å forandre seg.
Noen av androidene har avvik, hvor de utvikler det som kan minne om menneskelige følelser og fri vilje.
Og om historien har lært oss én ting, så er det at mennesker sjelden er særlig positive når «de andre» krever sin plass i samfunnet.
En kamp for androidenes, byens og menneskehetens fremtid er nær.
Quantic Dreams nye interaktive roman «Detroit: Become Human» er et ambisiøst spill, som føles både futuristisk og samtidig forbausende relevant for vår samtid.
Referansene til slavetiden, segregering og nåtidens flyktnings-/migrasjonskriser er slående, samtidig som arbeidsløshet på grunn av automatisering er en høyaktuell problemstilling for samfunnet vårt fremover.
Midt i disse hendelsene står de tre androidene Connor, Marcus og Kara med hvert sitt perspektiv på den kommende konflikten.
Connor er en nyutviklet androide som hjelper politiet med å jakte på og eliminere dem som opplever avvik, mens Marcus er en avviker som opplever situasjonen som dypt urettferdig og blir en slags borgerrettighetsforkjemper for androidene.
Hjertet og sjelen i historien er derimot Kara, som tjener et barn kalt Alice og hennes voldelige og alkoholiserte far.
De grusomme forholdene jenten lever under får Kara til å utvikle morsinstinkter for henne, og valgene jeg som spiller tar, er med på å bestemme skjebnen hennes.
Historien veksler mellom de tre androidene, hvor mine valg hos én av dem påvirker de to andre og livene til alle rundt dem på dramatiske måter.
Dette gjør mange valg veldig interessante, hvor noen kan oppleves som voldsomt tøffe.
Her har Quantic Dream tidligere vist gjennom «Heavy Rain» og «Beyond: Two Souls» at de er ekstremt gode, og i «Detroid: Become Human» hever de det enda noen hakk.
De forskjellige valgene jeg tar, kan føre til vesensforskjellige historier og spillopplevelser, hvor det hele kulminerer i flere titalls potensielle avslutninger.
Samtidig er de ikke redd for å spille på hele følelsesregisteret mitt.
Titt og ofte skjer det ting som treffer meg som et godstog i mageregionen, og tvinger frem følelser jeg vanligvis holder begravd dypt inni meg.
Men illusjonen brytes dessverre ofte av kranglete kontrollere og kameravinkler.
Det er pussig at et spill som er så finslipt på historie og fortellerteknikk samtidig kan føles så klønete på enkle ting som å bevege figuren min gjennom en strak korridor.
En virkelig forhatt del av interaktive romaner som dette, er såkalte Quicktime-sekvenser.
Dette er scener som utspiller seg slik en film ville gjort, men som sminkes for å se ut som et spill gjennom at spilleren blir bedt om å trykke på forskjellige knapper underveis.
Riktig knapp til riktig tid fører scenen videre, mens for mange bomtrykk fører til tap.
Da hjelper det heller ikke at Quantic Dream har en egen tendens til å fylle spillene sine med helt meningsløse oppgaver, hvor jeg må sveipe med kontrolleren for å hjelpe figuren min å ta oppvasken eller trykke X for å hente klær fra tørkesnoren.
Denne gangen har de også krydret spillet med noen vanvittig nervepirrende actionscener, hvor disse Quicktime-sekvensene virkelig kommer til sin rett.
Det er på ingen måte perfekt, men det er vesentlig mer moro enn det har vært i liknende spill tidligere.
Reisen jeg har tatt med Connor, Marcus og Kara har vært en emosjonell berg-og-dal-bane, og vil sitte i meg lenge.
Jeg har kjent på sorg, fortvilelse, stress og smerte, og samtidig fryd og ekstase de gangene ting endelig går bra.
Dette er altså sjelden sterk kost til dataspill å være.
Samtidig vet jeg at det ligger et mylder av andre historier og venter på meg i «Detroit: Become Human», om jeg bare velger annerledes neste gang.
Men først trenger jeg litt tid til å fordøye det jeg har opplevd, og glede meg over at en liten jente med navn Alice ennå lever på grunn av mine valg.
Samtidig skal jeg prøve å glemme alt jeg valgte å ofre for å få det til.
| 1
|
502152
|
Varmet godt på en iskald kveld
Leverte på alle måter.
Ørkenrockerne i Queens Of The Stoneage holder fremdeles koken mer enn tjue år etter.
Og tirsdagens konsert på Bergenfest retter på alle måter opp det noe labre inntrykket fra forrige besøk her i byen i 2008.
Og vel så det.
En avslutning på festivalens første kveld som lover godt for resten av uken.
Bandet begynner med «A Song For The Deaf» fra albumet med samme navn.
Det låter riktig solid, tungt og gjennomført.
Noe mer respons fra publikum blir det med «No One Knows» fra den samme platen.
Litt merkelig er det likevel med en lengre trommesolo allerede i andre låt, men Queens Of The Stone Age har et visst rykte for uforutsigbarhet, så da så.
En noe kryptisk innledning fra Josh Homme om skandinavisk mytologi er det tid for «My God Is The Sun».
Da Queens Of The Stone Age varmet opp for Foo Fighters på Koengen for ti år siden var frontfigur Josh Homme småsyk og vindkastene sørget for at lydbildet var så som så.
Konserten ble da også av det forglemmelige slaget.
Denne kvelden ser det virkelig ut til at bandet storkoser seg og det samme gjør da også publikum – småsur kald vind til tross.
«The Way You Used To Do» får virkelig liv i dansefoten og det kan saktens trenges.
Om himmelen er aldri så skyfri så kryper kulden inn i både marg og ben.
Så roes det hele ned med «Long Slow Goodbye».
For bandet har faktisk en ballade innimellom og er langt fra bare tungt øs.
Litt kvasifilosofi og røykepause fra Josh Homme og uhemmet skryt av morgendagens artist Nick Cave.
Og en oppfordring til publikum om å kaste buksene ettersom det er lyst hele natten.
Selv i kortermet skjorte lar han seg tydeligvis ikke merke med at temperaturen etter hvert har sunket til under ti grader.
«Make It With Chu» er ren pur pop, og kanskje litt uvant i forhold til det en ellers er vant til å høre fra den kanten.
Det nærmer seg slutten og tempoet skrus opp en del med «Go With The Flow» – riktignok i en noe annerledes versjon enn vi er vant til.
Før det hele avsluttes med en heller støyende utgave av «Songs For Dead».
Deretter settes alle forsterkerne på full feedback og vekker opp både Fjellsiden og halve Sandviken.
| 1
|
502153
|
Bendik vant publikum til slutt
Mot slutten er hele teltet i fyr og flamme og tregulvet gynger skikkelig.
Bendik heter egentlig Silje Halstensen.
Til tross for et par Spellemannsnominasjoner har hun nok ennå ikke nådd det helt store publikumet.
Likevel var det minst 50 meter kø utenfor teltet som ikke kom inn, og det burde bety at her er det noe på gang.
Stolt kunne hun meddele at dette var hennes aller første festivaljobb og at farfaren, som var den som hadde gitt henne både trommesett og bass i barndommen, var til stede i salen.
Det begynner heller dystert.
En slags elektropop, med mer elektro enn pop.
Med seg har hun trommis, keyboardist og gitarist.
Selv spiller Silje på tangenter og gitar, men mest av alt synger hun.
På kav bergensk.
Til tross for oppvekst i Bodø, utdannelse i Trondheim og bor i Oslo har hun ikke glemt hvor hun egentlig kommer fra.
Og hun synger praktfullt.
Dessverre overdøves stemmen av instrumentene de første minuttene, men snart løsner det på alle måter.
Låtene blir mer fengende og publikum er virkelig med.
Mot slutten er hele teltet i fyr og flamme og tregulvet gynger skikkelig.
En skikkelig arbeidsseier denne kvelden.
| 1
|
502154
|
«Hereditary» er en god skrekkfilm som bør sees på kino
Ari Asters interessante regidebut handler om overnaturlige hendelser og skyldfølelse.
Skrekkfilmen «Hereditary» bør sees på kino.
Ikke bare fordi filmen er god og fordi den er visuelt oppfinnsom, men også fordi kinosalenes lydanlegg har mye å si for opplevelsen.
En del av energien kommer fra en pulserende, syntetisk bass-rytme.
Basslyden er så dyp at det er som om den kommer fra «dypet» – hva nå enn dypet er.
Lyden kan tenkes å representere rollefigurenes dype underbevissthet.
Eller kanskje et helvete under bakken.
Den ekle basslyden tonesetter familien Grahams kvaler.
Annie Graham (Toni Collette) begraver moren Ellen.
Forholdet mellom dem var anstrengt, og moren var både følelseskald og hemmelighetsfull.
Annie og ungene Peter (Alex Wolff) og Charlie (Milly Shapiro) prøver å kjenne på sorgen, men de sliter med å ordentlig føle tapet en begravelse er ment å symbolisere.
Far Steve (Gabriel Byrne) kan gjøre lite annet enn å vise omsorg og forståelse for følelsenes kompleksitet.
Denne sammensatte, psykologiske tilstanden er utgangspunktet for en handling man helst ikke bør vite noe om.
Noen av filmens virkemidler bør likevel nevnes, fordi «Hereditary» tyr til horribel emosjonell skrekk.
Filmen trenger ikke sjangerens tradisjonelle «bø!» eller morderiske monstre.
Man bør stålsette seg.
For eksempel har filmen en sekvens som viser et ungt barn i skrekkelig, men også realistisk, livsfare.
Filmen er likevel ikke realistisk, selv om enkelte sekvenser fremstilles virkelighetsnært.
Ari Aster – som står for både regi og manus – har laget en film hvor realistiske følelser som angst, apati og skyld åpenbarer seg gjennom spøkelser og overnaturlige hendelser.
Den perverse underholdningen filmen byr på er mye takket være Asters vri på filmsjangerens familiedynamikk:
«Hereditary» er en film med matriarker.
Annie er rollefiguren som driver handlingen, Steve fyller rollen som den tradisjonelt «moderlige» i familien.
Hans omsorgsfulle og beskyttende vesen må passivt følge med på at problemene eskalerer.
Skrekk i film og litteratur inneholder ofte en kjønnet versjon av monstrøsitet, tragedier og motbydelighet.
Et klassisk mønster er å fremstille «monsteret» som maskulint og «huset» som feminint.
Gale mordere er menn, mens gotisk romantikk finner sted i hjemsøkte hus.
«Hereditary» vrir og vender således på modellene fra skrekkfilmsjangeren.
Min lille innvending er bare at jeg skulle ønske den prøvde på enda mer – fordi regissør Aster åpenbart har talent nok til å lage en fremtidig klassiker.
«Hereditary» underholder fordi handlingen har underbevisstheten som guide.
Den ytre logikken i handlingen er ikke helt til stede slik den burde være i en ordentlig skrekkfilmklassiker.
Men hva gjør vel det når den ekle basslyden renner ut av høyttalerne?
| 1
|
502155
|
Maten står ikke i stil med resten av hotellet
Hotel Ullensvang er et fantastisk sted å være.
Helt til du blir sulten.
Hotel Ullensvang ligger rett ved fjorden.
Det har en fantastisk utsikt og en badeavdeling som gjør at du aldri vil sjekke ut.
Det elegante hotellet fra 1846 drives i dag av femte generasjon i Utne-familien, og det er tydelig at bygget tas hånd om med omtanke.
Det står levende lys i de velholdte gangene, selv når det er sol midt på dagen.
Allerede ved ankomst viser hotellet at de mestrer en av de viktigste ingrediensene for et godt måltid, nemlig gjestfrihet.
Hver kveld serveres det buffé inne i spisesalen, akkompagnert av levende musikk.
Vi hører klimpring fra harpen i det vi passerer et skilt med informasjon om at det er dresskode til middagen.
Her er det ikke tillatt med sandaler, shorts eller singlet.
Den store spisesalen, som også fungerer som frokostsal, er en av de nyeste delene av hotellet, men er utformet i samme tradisjonelle trestil som resten av bygget.
Servitøren kommer med drikkekartet og er så effektiv at hun spør om drikkebestillingen før hun i det hele tatt slipper menyen.
Forespørselen kommer brått på, men hun anbefaler at vi begynner med et glass frisk sider fra Lekve Gård.
I det harpen glir over fra Grieg til Metallica-hiten «Nothing else matters», beveger vi oss bort til Ullensvang-buffeten, som har et variert utvalg fra sild til pasta, og fra iskrem til gelé.
Den nærmeste disken er fylt med et nesten fullt byggesett for blinis.
Her finnes små potetpannekaker, rause mengder lodderogn, løk, kruspersille og tomat.
Blinis er vanligvis en delikat måte å sparke i gang appetitten på, men det er ikke disse.
De faste pannekakene har konsistensen til en grov fiskekake og kjennes ut som de kommer rett fra kjøleskapet.
Mangelen på sødme blir en utfordring i møte med syrlig rømme og salt rogn.
Krabbeklørne er små med svarte merker, og personalet kan fortelle at de er importert fra Stillehavet.
Et overraskende valg, siden det ikke skal være noe problem å få tak i norske krabber.
Smaksmessig er det heller ingen grunn til å importere krabbe, for selv om klørne smaker greit, har de mindre smak enn normalt.
Det ferdigrenskede krabbekjøttet er et bedre valg, til tross for den puréaktige teksturen.
Konsistensen er også utfordringen til flere andre råvarer, som de faste, kalde blåskjellene og krepsehalene i lake.
Hotel Ullensvang er med i prosjektet Smaken av fruktbare Hardanger, som har fokus på lokale mattradisjoner og råvarer.
Likevel er syltetøyet på buffeen fra Frankrike, og ikke fra lokale produsenter, som Syse eller Steinsø.
En av servitørene som er innom bordet vårt, har vært ansatt i over ti år.
Hun kjenner hotellet som sin egen baklomme.
Noen av de andre servitørene har nettopp kommet til Hardanger, og er her kun for sesongen.
Når jeg spør en av dem om hotellets andre restaurant, à la carte restauranten Zanoni, vet ikke servitøren at den finnes.
Servitørene har en profesjonell vilje til å hjelpe, men mangler kunnskapen de trenger for å gjøre det.
Hotellet har et raust utvalg sider, lokalt øl, grappa, likør og akevitt, og en elegant vinkjeller.
Når jeg ber om en anbefaling fra vinkjelleren, får jeg tilbakemelding om at alt i vinkjelleren er godt.
Vi må klare oss selv, men ender til slutt på en barolo fra Cordero di Montezemolo til kjøttet.
Det viser seg å være langt mer oppløftende enn sjømaten.
Lammeskank egner seg ikke til buffé.
Kjøttstykkene er store og fører til mye svinn, men disse er deilig møre og har mye smak.
Det finnes også nydelig oksebryst blant pålegget, og saftige lårstykker av kylling.
Spiser du ikke kjøtt, er det best å holde seg til fiskeretter som pepperlaks, eller rømmegrøt.
For dagens vegetarrett, den gratinerte maisen, smaker akkurat slik den ser ut; som maisbiter i hvitsaus.
På Hotel Ullensvang smaker tradisjonsmaten best, som hakkasteik med flatbrød, etterfulgt av en fyldig kvæfjordkake.
Men mye av maten er industripreget, som de ferdigskrelte potetene, spekematen fra pakke og den tinte daimkaken.
Forventningene til et tradisjonstungt miljøhotell i Hardanger er høye.
Men her står ikke måltidet til forventningene.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
502156
|
Det er vanskelig å overgå det Nick Cave gjorde i kveld
Imponerende fra begynnelse til slutt.
Det var en helt hinsides forestilling Nick Cave leverte på Bergenfest onsdag kveld.
Intenst, variert og med en dynamikk som savner sidestykke.
En intim klubbkonsert på en gigantisk festivalscene.
To ganger har mannen vært i Bergen før.
I Grieghallen i 1999 og for fem år siden på Bergenfest.
Intet stygt sagt om de to foregående, men denne kvelden overgikk alt.
Ikke et dødpunkt og ikke et kjedelig øyeblikk.
Han har passert 60, men er til stede som aldri før.
Timingen er perfekt.
Musikerne er så samspilte at det er en fryd.
Han begynner konserten med «Jesus Alone» fra det siste albumet «Skeleton Tree» som kom for et par år siden.
Intenst og støyende mens Nick Cave vandrer manisk og desperat rundt på scenen.
Fortsetter med «Magneto» fra samme plate.
Men Nick Cave nøyer seg ikke med å synge.
Han regelrett lever seg inn i tekstene.
Går hvileløst omkring, håndhilser på publikum helt forrest og står aldri stille et sekund.
En slags demonisk yppersteprest med de 8000 tilhørerne på Plenen i sin hule hånd.
Han går et kvart århundre tilbake i tid med «Do You Love Me».
Full kontroll.
Enda lenger tilbake med «From Here To Eternity».
Etter hvert er det tid for å roe det hele ned.
Sette seg ned ved pianoet med den vakre balladen «Into My Arms».
«Distant Sky» illustreres med filmbiter fra heftige stormer på storskjermene bak, men ellers er det minimalt med effekter denne kvelden.
Nick Cave klarer seg svært godt uten.
Han tar seg en tur ut til publikum på en utstikker under «Weeping Song».
Får hele Plenen med på et klappekor og viser at han har full kontroll og tilhørerne i sin hule hånd.
Full allsang under «Weeping Song» før det blir rene teaterforestillingen med «Stagger Lee».
Inviterer et femtitalls av publikummerne helt fremst opp på scenen som blir en slags statister i forestillingen.
Avslutningen med «Push The Sky Away» blir både vakker og sakral med scenen fremdeles fullsatt.
En hyllest til det gode fra en mann som tidligere på kvelden har avlevert en konsert som om han har inngått en pakt med fanden selv.
| 1
|
502157
|
Velgjort og publikumsvennlig
James Bay sørget for en vellykket avslutning på Bergenfest.
Det finnes en del ting jeg ikke forstår meg på i verden.
Relativitetsteorien.
Kvantefysikk.
Kjærligheten.
Og hvordan i all verden engelske James Bay klarer å få nesten en halv milliard treff på Spotify for et par av låtene sine.
Det betyr ikke at han er noen dårlig artist.
Han leverer et velgjort og veldreiet show på Plenen som avslutning på lørdagens Bergenfest.
Lite å utsette på underholdningen.
Låtene er varierte og mannen selv ser ut som en yngre utgave av Bryan Adams i hvit T-skjorte og svart dongeri.
Men genial er han på ingen måte, selv om denne kvelden fungerer det.
Her til lands har han så vidt vært innom nederste del av VG-lista og opptrådt på Senkveld for et par år siden.
I hjemlandet har derimot begge albumene hans, det siste kom for et par måneder siden, toppet hitlistene.
Han medvirker også på en låt på den nye platen til blueslegenden Buddy Guy – i fint selskap med gamle helter som Mick Jagger, Keith Richards og Jeff Beck
Bandet er imponerende bra – ikke minst de to kvinnelige koristene som låter som et helt gospelshow til tider.
James Bay er også en mer enn kompetent gitarist når han vil, selv om det er helheten som imponerer mest.
Mot slutten kommer til og med den gamle Bonnie Tyler-hiten «The Best» – mest kjent i Tina Turners utgave.
Slikt går selvfølgelig rett hjem hos et feststemt publikum.
Og med «Hold Back The River», kanskje hans mest kjente sang, til slutt, erklæres herved årets svært så vellykkede Bergenfest for å være historie.
| 1
|
502159
|
En ujevn smak av Sicilia
Olivia byr på italienske klassikere, med varierende råvarekvalitet og servering.
Det er det ikke verdt å stå i kø for.
I år som i fjor begynner besøket på italienske Olivia med kø.
Det er sommer og sol, og trangt om plassen på uteserveringen til Zachariasbryggen.
Det er mulig å forhåndsbestille bord inne, men vil du nyte maten i det fri – med utsikt til sjøen, blant varmelamper og hvite saueskinn – må du stille deg i kø.
–
Hva var navnet? spør en av servitørene når jeg endelig rykker frem i rekken og får kontakt med personalet.
– Det er holdt av et bord til dere oppe i 2. etasje.
Bare bli med meg inn.
Jeg blir vist opp trappen til et inneklemt bord like fremfor baren.
Rommet er åpent og trivelig, dekorert med oliventrær og chiliplanter, baststoler og velursofaer.
Her inne summer helgestemningen.
Restauranten har skremmende mange servitører på jobb og ser ut som den er klar for storinnrykk.
En av Olivias sterke sider er den brede og allsidige menyen.
–
Er dere klare til å bestille? spør en ny servitør.
Vi har nettopp fått menyene i hendene og ber om et par minutter før forrettvalget ender på to av mine livretter:
Okse carpaccio og vitello tonnato.
Glassene fylles med en siciliansk mandarin-brus fra Tomarchino og norske gravensteinsepler fra Ringi Gård.
Olivia har et originalt utvalg av alkoholfri drikke som passer til hele familien.
Vinkartet er geografisk inndelt og gjør det lett å finne frem til forskjellige kvalitets og prisnivå.
På et blunk er en av de drevne servitørene på plass med antipasti-rettene.
Den mannsterke staben jobber raskt men ikke effektivt, og knoter veldig.
Vi får tilbud om å bestille både drikke og mat flere ganger etter hverandre, og får blant annet feil eplemost fordi beskjeden leveres videre til en kollega.
Det er også tett før jeg får servert maten til nabobordet.
Kunnskapen om produktene og hva de inneholder er lav, og når vi spør er det bare noen av servitørene som følger opp.
Carpaccioen av okse ser ut som den er flydd inn fra Italia, med en klassisk utforming av papirtynne kjøttskiver, spenstige rucolablader, pinjekjerner og havsalt.
Det rå kjøttet har en myk tekstur og glir i stykker men har mindre smak enn forventet.
Parmesanen er også tørr med en voksaktig konsistens, som om den har stått lenge på benken.
Retten er likevel av de mer tilfredsstillende valgene på menyen, og milevis foran vitello tonnatoen som skuffer med en dehydrert roastbiff av kalv.
Sausen smaker som om den er laget med hvitløk, noe som knekker rettens styrke, nemlig den kremete, salte tunfisk-majonesen.
Jeg liker vrien med friterte kapersbiter, men når kjøttet mangler saft ender de opp med å understreke feilen.
Denne retten bør du styre unna.
Men du kan trygt velge en av de store salatene.
Insalata marinara er navnet på en av dem.
En variert skål med friske blader, urter, cantaloupe melon og sjømat.
Kreps- og hummerhalene mangler også smak, som kjøttet, men retten er likevel et godt valg med fin variasjon som kler en sommerdag som dette.
Det gjør også insalata amalfitana, med en brie-aktig piemontesisk ost kalt le tur fra Alba, fersk parmaskinke og frisk melon.
Pizzaene på Olivia er tynne og sprø, laget på grovkornet mel.
Varianten napolitana er laget med tomatsaus, kapers og ansjos, og en god dose mild mozzarella med tørket oregano på toppen.
Retten har mange ingredienser smaker likevel bare en ting.
Salt.
Ansjosfiletene er hovedsynderen og vipper smaken over i ubehag.
Alle de syv Olivia-avdelingene er knyttet til hver sitt område i Italia.
Den nyåpnede avdelingen i Stavanger lokker med magiske Portofino, mens restauranten i Bergen har hentet inspirasjon fra Sicilia.
Derfor har de også en egen treretters siciliansk meny, som er gjennomgående søritaliensk med et unik hjerte for sjømat som på øyene.
Desserten på denne menyen, en pistasj-gelato med salte, ristede nøtter, er den beste dolcen på spisekartet.
Som med de øvrige rettene på menyen er det de reneste rettene som står seg best.
På Olivia finner du garantert noe fristende på menyen, men råvarekvaliteten varierer og servicen er uoppmerksom.
Her vil du bli mett og du vil få maten servert kjapt.
Men den er ikke verdt å stå i kø for.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
502162
|
Han synger med hjertet utenpå den rosa dongerijakken
I løpet av sin Bergenfest-konsert går Cezinando fra å være en litt beskjeden Oslo-gutt, til å bli Norges Michael Jackson.
–
Jeg var et engstelig barn, synger Cezinando et par låter inn i sin Bergenfest-konsert, til elleville jubelhyl fra fansen foran scenen.
Oslo-gutten Kristoffer Cezinando Karlsen, kjent bare som Cezinando, har fått sitt virkelig store gjennombrudd det siste halvannet året.
Godt plasserte låter i «Skam» har gjort at strømmetallene har skutt til himmels, og tidligere i år fikk han to spellemannpriser for platen «Noen ganger og andre».
Seinere i sommer skal han være avslutningsartist på Øyafestivalen.
En jobb som de siste årene er gått til artister som Todd Terje, Susanne Sundfør og Lars Vaular.
Men før han skal «krones» på Øyafestivalen, er det altså Bergenfest som gjelder.
Og Cezinando er unektelig et litt underlig skue der han kommer tuslende på scenen i rosa fra topp til tå, og med et par fornuftige sko på føttene.
Med seg på scenen har Cezinando en strykekvartett og to blåsere, samt trommer og tangenter.
Og det er et ganske ambisiøst lydbilde den gamle rapperen prøver å få til på Bergenhus.
Kombinasjonen av strykere, synth, bass og en vokal ikledd autotune, skaper da også en noe ugjennomtrengelig lydvegg, i hvert fall i starten.
Om Cezinando innledningsvis virker som en noe utilpass norsk popstjerne – noe som selvsagt også er poenget – blir det etter hvert klart at 22-åringen vet hva det betyr å stå på scenen.
Han virker å gå fra å være en sjenert gutt fra Oslo, til å bli Norges Michael Jackson.
Cezinando er kanskje aller best når han står alene på scenen og fremfører låten «Vi er perfekt men verden er ikke det», godt hjulpet av publikum.
Da viser han at han at han virkelig kler Bergenfests største scene.
Cezinando startet sin karriere som noe av en klassisk rapper, men han har definitivt beveget seg milevis musikalsk siden han ga ut «Cez 4 Prez» 2012.
I NRK-serien «Takin Ova», om norsk hiphops historie, var det morsomt å se den enorme forskjellen på hvordan rapperne fra 80- og 90-tallet og dagens rappere forholdt seg til hiphopens «regler» og konvensjoner.
Der Tommy Tee og co. forholdt seg til reglene som om de var Bibelen, snakket toneangivende rappere av i dag, som Cezinando og Lars Vaular, mest om hvor viktig det var å bryte dem.
Og det er nettopp det Cezinando gjør.
Han gir blanke i alt som finnes av musikalske grenser, og gir folk låter der hvert sekund brister med følelser.
Og det er umulig å ikke tro på Cezinando når han står på scenen og synger dypt personlige sanger, om familie, oppvekst, sosial angst og kjærlighet.
Det er umulig å ikke tro på Cezinando når han står der og synger med hjertet utenpå den rosa dongerijakken.
| 1
|
502163
|
Jason Isbell med musikalsk solskinn i regnværet
Americana fra øverste hylle .
Om regnet aldri så mye høljer ned, gjør amerikanske Jason Isbell og hans 440 Unit sitt beste for å bringe musikalsk solskinn til Bergenfest.
Noe han lykkes med i stor grad.
At det bare er knapt halvfullt på Bastionen torsdag kveld kan ikke klandres verken mannen fra Alabama eller bandet hans, The 400 Unit.
For konserten er både fengende og variert.
Ekte americana fra en av sjangers nye storheter med både sjel og kvalitet.
Real countrymusikk for folk som ikke liker countrymusikk.
Han plukker låter fra både solokarrieren og repertoaret til Drive-By Truckers som han spilte med i noen år.
Ballader og rockere i skjønn forening.
Spesielt imponerer både Isbell og gitarist Sadler Valden med sjelfullt og eminent spill på slidegitar i tillegg til flerstemte vokalharmonier.
Mot slutten inviterer han publikum til Nashville der han i oktober skal gjøre seks konserter på rad på en av de legendariske countryscenene.
–
I Nashville regner det så lite at vi nå har problemer med å få avlingene til å gro.
Denne kvelden virker det faktisk veldig fristende
| 1
|
502164
|
Selvopptatt og sjarmerende
Bergenfest-aktuelle Father John Misty er en drittsekk du må elske.
Amerikanske Father John Misty har gjort karriere på å veksle mellom det narsissistiske og det sjarmerende – han er en særdeles elskbar drittsekk.
Hans låter har et enormt ego i sentrum, og karakteren Josh Tillmann, som han egentlig heter, er mer enn ofte nonchalant, utsvevende, arrogant.
«I Love You, Honeybear» (2015) ble hans reelle gjennombrudd, og er klissete, nesten for mykt, som varm margarin.
På «Pure Comedy» (2017) fant han endelig en balanse; hans typiske utsvevende, litt melodramatiske stil kombinert med oppriktig poengterte tekster.
Om «Pure Comedy» var en høydare, er «God’s Favorite Customer» hans virkelige mesterverk.
Det er ingen tvil om at det er Father John Misty man hører på, når platen settes i gang.
Han er umiskjennelig, både musikalsk og lyrisk.
Hans teatralske, ofte nærmest karikerte lydbilde er blitt strammet til, og er strømlinjeformet på enormt kledelig og aldri kjedelig måte.
Faktisk er den så klassisk at man klør seg i hodet av og til – det kunne vært Beatles, det kunne vært John Cale på sitt koseligste.
Se bare på den magiske overgangen fra «Disappointing Diamonds Are the Rarest of Them All» til «God’s Favorite Customer».
Sistnevnte oppnår nesten – kremt – guddommelige høyder med sitt elektriske orgel og kvinnelige crooning i bakgrunnen.
Hans ego er stadig tilstedeværende i låtene, som for eksempel på herlige «Mr. Tillmann», et testament på hans stadige divanykker og «rockestjernehet».
Låten forteller på mest sjarmerende vis om hans tilsynelatende ville festvaner og i detaljer om ødelagte hotellrom sett gjennom en resepsjonists forståelsesfulle øyne.
Faktisk ble hele platen skrevet under et seksukersopphold på et hotell.
Man kan fort lese den som en sjekk-inn til selvinnsikten – forfallet blir beskrevet allerede på platens andre låt.
«God’s Favorite Customer» er en form for utluftning og katarsis for Tillmann, og det gjør platen til hans mest genuine, og ikke minst mest empatiske så langt.
Han veksler hele tiden mellom sin arrogante karakter, som på «Date Night», og et skamfullt, reflekterende selv, på «Please Don’t Die».
På sitt mest selvgranskende er han uimotståelig, som på «The Songwriter» og «The Palace» hvor han nærmest hvisker «I’m in over my head».
Skjønnheten ligger i kontrastene – det er også der empatien kommer inn i bildet.
Father John Misty understreker at de færreste av oss har kun én side, og denne vekselvirkningen mellom pompøs og menneskelig gjør «God’s Favorite Customer» så minneverdig at en umiddelbart behøver å høre den igjen.
| 1
|
502165
|
Thåström hypnotiserte sitt publikum på Bergenfest
Overbeviste nok en gang.
Det er blytungt.
Dystert og brutalt.
Men veldig, veldig bra.
Det svenske rockikonet Joakim Thåström innfrir på alle måter under torsdagens eneste konsert på Plenen på Bergenfest.
Merkelig nok slutter det å regne et par minutter før han går på scenen klokken elleve, og det holder seg opplett.
Plenen er bare knapt kvart full – ikke så rart, kveldens grisevær tatt i betraktning – men publikum blir værende til siste tone.
For å sitere kommentaren til en sidemann mot slutten av konserten:
–
Jeg hadde bare tenkt å få med meg de par første låtene, men nå står jeg her fremdeles.
Konserten på Bergenfest markerer også åpningen på årets turne og er Thåströms første siden november i fjor.
Det låter likevel tett og samspilt som om bandet skulle ha vært på veien i månedsvis.
Han åpner med «Kørkarlen» og fortsetter med «Bluesen i Malmö».
Vandrer desperat omkring på scenen.
Rent manisk og med nesten spastiske bevegelser.
Står aldri i ro et sekund.
Hadde det ikke vært for at han var rockestjerne ville, vi sagt at psykiatrisk legevakt var neste stopp.
Men han synger som en gud og virkelig vrenger sjelen sin.
Bandet står i bakgrunnen og blir rene statister på scenen.
Bass, gitar, trommer og to tangentbord.
Det låter tungt og gotisk, og lydbildet er som en massiv vegg.
Thåström er kledd for været i svart lue og skinnfrakk.
Dette er en kontrastenes konsert der det meste går i svart/hvitt.
Både klesdrakten til musikerne og storskjermene på sidene av scenen.
Første gang jeg så Thåström var med Imperiet på Studentsenteret i 1985.
Ikke stort mer enn 100 mennesker i salen, men en fantastisk konsert.
Mannen var akkurat i ferd med å få en ny vår etter oppløsningen av 70-tallets suksessfulle punkeband Ebba Grøn.
Ti år senere på Kvarteret var Imperiet historie, stilskifte og det nye bandet het Peace, Love & Pitbulls.
En tragisk begivenhet med en artist som tydelig var på full fart utforbakke.
Men Thåström reiste seg igjen.
Han er blitt 60 år gammel og er i dag ved siden av Ulf Lundell det nærmeste du kommer et rockens ikon i Sverige og fyller konsertsaler overalt.
Det meste av konserten er materiale fra albumet «Centralmassivet» som kom ut i fjor høst, men han tar også med noen sanger fra tidligere i solokarrieren.
Absolutt uten dødpunkter.
Desto større blir kontrasten til siste ekstranummeret.
Ulf Dagebys svenske oversettelse av Bob Dylans «Tomorrow Is A Long Time» som har fått tittelen «Bara om min älskade».
Virkelig vakkert og poetisk.
| 1
|
502168
|
Hjemkomst i triumf
Jazzblåseren Marius Neset er et oppkomme av musikalske ideer og skjeve innfall.
Med gjestespill av byens store klassisk-stjerne.
For femten år siden dro han til København for å bli jazzmusiker.
Fredag kveld var han tilbake i Bergen.
Marius Neset fra Os – en av de sentrale skikkelsene på den internasjonale jazzscenen i disse årene.
Saksofonist og – ikke minst – komponist.
Med seg hadde Neset sine fire faste medspillere – Ivo Neame (klaver), Jim Hart (vibrafon og marimba), Petter Eldh (akustisk bass) og Anton Eger (trommer).
I tillegg medvirket den klassisk utdannede cellisten Andreas Brantelid under store deler av konserten.
På programmet sto utdrag av «Circle of Chimes», en suite Neset og musikerne hans fremførte på nyttårskonserten i Köln i 2017 og som kom ut på plate om høsten samme år.
Håkonshallen var fullpakket.
Det samme kan sies om programmet.
For Neset er en altetende, grenseløs musiker, et oppkomme av ideer og innfall.
Musikken hans er som en dampende kompostbinge av materialer og inspirasjoner og ville assosiasjoner.
Som saksofonist samler han opp og setter sammen stumper og stykker fra hele den nyere jazzhistorien.
Han beveger seg ubesværet fra kantede postbop-fraser til rasende frijazz, fra ekstatisk messende klager og rop til enkle, lyriske folketoner.
Og som komponist mikser han samtidsmusikalske klanger og teknikker med brå, stadig skiftende rytmer og arbeider det hele sammen til store, skjeve og forunderlige byggverk.
Neset er en musiker som krever plass omkring seg.
Men underveis ble det også kortere sekvenser der Ivo Neame og Jim Hart fikk utfolde seg.
Og mot slutten av konserten spilte Neset sin egen «Music for Drums and Saxophone», en finurlig komposisjon der han bruker saksofonens klapper som rytmeinstrument i dialog med Anton Egers trommer.
Det var enda en musiker i Håkonshallen lørdag kveld:
Leif Ove Andsnes var innom på en kort visitt.
Han satt først alene ved flygelet og spilte to stykker fra Claude Debussys «Estampes»:
Det var klanger av spanske gitarer og kastanjetter i «La soirée dans Grenade» («Kveld i Granada») og det trakk opp til rivende, piskende regnstorm i den halsbrekkende «Jardins sous la pluie» («Hager i regn»).
Men Andsnes var ikke bare kommet til Håkonshallen for å minne oss om Debussys virtuose klaverstykker, han var der også for å spille sammen med Neset.
Siste år skulle de to ha medvirket ved et av Frank Aarebrots arrangementer.
Samarbeidet måtte avlyses på grunn av Aarebrots død, men lørdag kveld ble det så gjenopptatt.
Konkret dreide det seg om «Introduction to Prague’s Ballet», et av Nesets stykker fra «Circle of Chimes».
Det er i utgangspunktet et stykke musikk for klaver og cello, en liten pastisj som henspiller på de sentraleuropeiske kafeers underholdningsmusikk tidlig i forrige århundre.
På platen er stykket ganske kort, og det er Brantelids smektende cello som er i sentrum.
På konserten i Håkonshallen var det utvidet med en lengre solo av Neset på sopransaksofon.
Det var ikke meningen at Andsnes skulle opptre som improviserende jazzpianist denne kvelden.
Men vi fikk oppleve ham som konsentrert akkompagnatør under en av Nesets store, frie utflukter.
| 1
|
502169
|
Beyoncé og Jay-Z forsones på deres nye plate
«Everything Is Love» er Hollywood-slutten på riften mellom Beyoncé og Jay-Z.
Til tross for at Beyoncé og Jay-Z er hiphopens definitive maktpar, har de brukt sine siste utgivelser på å lufte sine ekteskapelig problemer.
«Beyoncé» (2013) og kanskje spesielt «Lemonade» (2016) har lagt veien for en ny musikalsk retning, etter min mening gullalderen, i Beyoncés karriere.
På den sistnevnte platen pratet hun inngående om mannens utroskap, en konflikt udødeliggjort av linjen «Becky with the good hair».
På sin side brukte Jay-Z store deler av sitt suksessalbum «4:44» på å unnskylde seg overfor maken.
Om krisen er ekte eller orkestrert for konseptets skyld, er ikke så viktig.
Det interessante er at de gjennom sin musikk får konstruere sin egen versjon av historien.
Og nå som de verste slagene er gitt, har man kommet til siste parterapisesjon: gjenforeningen.
Konseptuelt er deres første fullengder sammen nesten ulidelig cheesy.
Det er deres måte å stå på toppen av berget og skrike ut:
«Vi er OK nå, altså!»
«Everything Is Love», som de gir ut under navnet The Carters, fungerer som en lykkelig slutt på lidelsen.
Sirkelen er sluttet.
Albumet er på ingen måte en 50-50-affære, hvor begge artistene tar opp like mye tid.
Tvert imot – Jay-Zs jobb er ofte bare å få Beyoncé til å skinne ytterligere.
Her får vi se Beyoncé fortsette å utforske og erobre nytt musikalsk terreng.
Og man får se det utrolige: henne rappe med Offset og Quavo fra Migos på allerede ikoniske, pompøse «Apeshit».
Hvem skulle trodd at ordet «skrr» skulle høres så naturlig i hennes munn?
Musikalsk er albumet i samme univers som «Lemonade».
Det videreutvikler den typiske gråsonen mellom rap og R&B som Beyoncé etter hvert er blitt mester i; hun er både kommersielt tilfredsstillende, kunstnerisk utforskende og ikke minst stadig opptatt av hva som skjer rundt henne i samtiden.
Etter hvert kan man også begynne å diskutere om Beyoncé har gått forbi sin mann som rapper, ta bare «713» eller «Heard About Us».
Aller mest åpenbart blir det kanskje på høydepunktet «Nice», hvor kontrasten mellom de to blir synlig stor.
Jay-Z starter låten med sin umiskjennelige flyt, gjenkjennelig fra en mils avstand.
Vers nummer to er signert Beyoncé, som bringer attityde, ego og selvtillit sammen på det mest elegante, ubeskjedne måten – med punktum av små skrik og frasen «I'm so nice / Jesus Christ / I’m better than the hype / I give you life (life).
«Everything Is Love» er et siste og første kapittel: en slutt på ekteskapskrisen, og en start veien fremover.
Det er en feiring av deres felles suksess, både musikalsk og økonomisk, det viser «Lovehappy» kanskje best.
Men først og fremst føles det som et nytt Beyoncé-album.
| 1
|
502172
|
Lavmælt og kraftfull magi fra John Moreland
Hadde publikum i sin hule hånd
Amerikanske John Moreland kunne utvilsomt ha opptrådt på en større Bergenfest-scene enn foran de 3–400 tilhørerne i Håkonshallen onsdag kveld.
Allerede en liten time før konserten var salen fullsatt, og da Moreland gikk på scenen var det minst 50 meter kø utenfor.
Men det er i intime omgivelser som dette at låtene hans virkelig kommer til sin rett.
Og Håkonshallens akustikk bidrar ytterligere til stemningen.
Musikalsk hører han hjemme i den såkalte americanasjangeren, men kan også minne om Bruce Springsteen på Nebraska-albumet.
Poetiske, smådeppa tekster med gode melodier fremført med autoritet og selvsikkerhet.
Med seg denne kvelden har Moreland en ekstra musiker på munnspill, gitarer og piano.
Noe som gir et mer variert og fyldig lydbilde.
Selv om mannen strengt tatt klarer seg utmerket alene – noe han beviste på Ole Bull Scene i fjor høst.
Han sier ikke mye mellom låtene, men det er da heller ikke nødvendig.
For her er mann som trollbinder sitt publikum bare med stemmen og gode låter.
| 1
|
502176
|
«Jurassic World:Fallen Kingdom» begynner dumt, men blir heldigvis enda dummere etter hvert
Den visuelle historiefortellingen er kraftig oppgradert, men manuset er fortsatt syltynt.
Det man egentlig trenger å vite om «Jurassic World:
Fallen Kingdom» er at den er ufattelig dum.
Og at filmskaperne etter hvert tar inn over seg hvor dum den er.
Den innsikten innebærer at vi forlater «jungeleventyret».
Filmen blir til en mindre episk «gotisk skrekkfilm», men blir til gjengjeld mer fokusert.
Første halvdel av «Jurassic World:
Fallen Kingdom» er en streit oppfølger til «Jurassic World» (2015).
Rollefigurene Owen (Chris Pratt) og Claire (Bryce Dallas Howard) må tilbake til øyen der alt gikk galt for tre år siden.
Et par minutter går med på å vise hvordan forrige films grufulle hendelser resulterte i politisk uro.
Et par sekunder går med på å fortelle om gedigne utbetalinger til ofre og pårørende.
Detaljen om erstatningskrav er morsom, men penger er blodig alvor i handlingen – og egentlig i alle «Jurassic»-filmene.
Gang på gang må heroiske eksperter og idealistisk ungdom rydde opp etter grådige finansfolk.
Når hovedhandlingen i «Jurassic World:
Fallen Kingdom» settes i gang, er det fordi bobestyreren Mills (Rafe Spall) prøver å tjene penger på dinosaurteknologi.
Owen og Claire blir med for å redde gjenlevende dinosaurer.
«Monstrene» har drept og gjort forferdelig skade i fire filmer nå.
Likevel prøver man stadig å temme det utemmelige.
Denne evigvarende sirkelen av kaos og ødeleggelse skyldes drømmen om profitt.
Det er en slags sannhet i dette.
Sannhet er likevel nederst på listen over ord man bør bruke for å beskrive «Jurassic World:
Fallen Kingdom».
Rollefigurene Owen og Claire er syltynt skildret, og deres motivasjon til å oppsøke livsfare er søkt.
Deres indre liv så å si fraværende, bortsett fra en umotivert attraksjon mellom dem.
Bifigurene har enda mindre sjelsliv å rutte med.
Filmen unngår krise takket være regissør J.A. Bayonas gedigne visuelle kompetanse.
Både kamera og rollefigurer beveges av regissøren som i en kul animasjonsfilm.
Den lekne formidlingen er en kraftig oppgradering siden forrige film.
Bayona sliter like fullt med å vise frem psykologisk dybde og spennende relasjoner mellom folk.
Derfor er den siste halvdelen – hvor rollefigurene isoleres i en klaustrofobisk setting – den mest vellykkede.
Fra og med da handler det kun om å overleve.
Kall det gjerne et «spøkelseshus».
En film hvor en vesentlig del struktureres som en attraksjon fra en fornøyelsespark er kynisk.
Dumt er det også.
«Spøkelseshuset» er riktignok ærlig overfor publikum.
Dette skal underholde, men også selge billetter til Universals fornøyelsesparker.
«Fallen Kingdom» blekner ved siden av bedre gjennomført underholdning.
Dermed tre hjerter.
Få fornøyelsesparker tilbyr innsikt eller gode historier.
De underholder likevel.
| 0
|
502177
|
Endelig en vellykket fortelling der transpersoner spilles av transpersoner
TV-serien «Pose» er en underholdende fortelling om transpersoner, kostymeballkonkurranser og fordommer.
Det er 1987, og vi er i New York.
En gruppe transpersoner drømmer om å vinne en kostymeballkonkurranse.
Konkurransen finner sted i et toneangivende miljø i byens kulturliv, men deltakerne blir uglesett av storsamfunnet.
Hvorfor?
Fordommer, konservative holdninger og aids.
Bryting av normer, menneskeverd og kjønn er tre bærebjelker i dristige «Pose».
TV-serien har også tre hovedroller, hivpositive Blanca (Mj Rodriguez), den 17 år gamle homofile danseren Damon (Ryan Jamaal Swain) og transkvinnen Angel (Indya Moore).
Blanca huser hjemløse og kaller gjengen «House of Evangelista».
Damon kastes ut av illsinte foreldre, som ikke takler at han kommer ut av skapet.
Angel lever på fattigdomsgrensen og tyr til prostitusjon for å overleve.
«Pose» vikler skjebnene sammen.
De samarbeider om «House of Evangelista», men rollefigurene vikles også sammen audiovisuelt.
Et fantastisk strøm av musikk tonesetter alles sinnsstemning og serien viser rollefigurene som varme fargeklatter i et grått, kaldt samfunn – en metafor ofte gjort bokstavelig gjennom kostymer og scenografi.
Den gjennomtenkte bruken av foto, lyd, kostymer og koreografi integreres i en helhetlig filosofi.
Realisme preger rollefigurenes utfordringer, men estetikken viser respekt for personenes drømmer og fantasier.
Dokumentaren «Paris is Burning» (i skrivende stund tilgjengelig på Netflix) handler om samme tidsperiode og miljø, og den viser at virkeligheten ikke matchet de flotte kostymene i «Pose».
Poenget bak serien er å tilnærme seg noe miljøet selv ville ha ønsket.
Serieskaperne deler ut rettferdige doser av både kritikk og sympati.
En serie hvor rollefigurene ikke reduseres til ofre, men hvor de er historiens helter.
En stil som gjør at serien ikke bare handler om dem, men inkluderer dem.
At dette lykkes, er en fjær i hatten for serieskaper Ryan Murphy.
TV-produsenten Murphy er ikke bare talentfull, han er også hyperaktiv.
«Pose» er hans 22 prosjekt bare dette tiåret!
Volumet er så stort at jeg undres hvordan Murphy utfører kvalitetskontroll.
Det aner meg at hans løsning er å ønske potensiell svingning velkommen:
«Pose» er en av mange «Murphy-TV-serier» som veksler mellom voldsomme følelser, ektefølt samfunnsengasjement og, ikke minst, sang og dans.
Lite av dette ville fungert så bra som det gjør uten integritet foran og bak kamera.
Transpersoner finnes både blant skuespillerne og manusforfattere.
Den uheldige trenden hvor ikke-transpersoner spiller transpersoner unngås i «Pose».
Dette merkes, og det gir en unik dybde til både tårer og smil.
Anmeldelsen er basert på fire episoder.
| 1
|
502178
|
Søskenparet gir oss en perfekt start på dagen
Angus & Julia Stone er nesten litt for lette å like.
Nick Cave er ikke den eneste australieren som står på scenen på Bergenhus onsdag.
Søskenparet Angus & Julia Stone er også fra Australia, og med sin solbrillevennlige indierock gir de folk en fin start på festivaldagen.
Deres litt døsige musikk er nemlig et perfekt soundtrack til de tidlige festivaltimene.
Mens solen ennå er til stede, og folk sitter og slapper av i gresset.
Stone-søsknene var egentlig i ferd med å gi seg med deres felles prosjekt i 2014, men i stedet valgte de å satse.
Og takket være låter som «Chateau» og «Big Jet Plane», har de nå bevegd seg vekk fra de små kjellerlokalene og inn i de store konserthallene.
Og på Bergenhus viser de sammen med resten av bandet at de kler den store scenen.
Det er riktignok tidvis noe litt monotont over bandet, og de kan innimellom høres ut som en australsk kopi av de amerikanske indierockerne i The War On Drugs.
Men Angus & Julia Stone klarer å finne små ting som spriter opp sangene, og gjør dem interessante.
En trompetsolo her, og et støyparti der.
Låtene til Angus & Julia Stone lette å like.
De er for så vidt også lette å glemme, men av og til gjør det ingenting.
| 1
|
502179
|
Svært underholdende fra kultbandet Sparks
Noe av det rareste vi har sett på Bergenfest.
Det skulle ta nesten 50 år fra Sparks debuterte på plate til de kom til Bergen.
Men brødrene Ron og Russell Mael holder fremdeles koken til tross for at de er blitt 72 og 69 år gamle.
Den siste platen «Hippotamus» kom i fjor til både gode kritikker og akseptable salgstall.
En underlig blanding av rock, techno, operette og alt du ellers kan tenke deg.
Med fem ekstra musikere i bandet – alle iført rosa dressjakker – ser de ikke akkurat ut som standard Bergenfest-artister.
Vokalist Russell med århundrets mest mislykkede hårtupê og Ron bak pianoet med steinansikt, blek bart, hvit skjorte og rosa slips.
Selv om plenen er fullsatt er responsen mer undrende enn overstrømmende.
I den grad en skal sammenlikne kveldens forestilling med noe må det være Queens «A Night At The Opera».
Det låter helt ålreit -om enn noe sært.
Men det blir skikkelig liv i publikum når eldstebror Ron til slutt kaster slipset og gir seg hen i en heller sær dans på scenen.
Og selvfølgelig kommer også Sparks største hit etter hvert, «This Town Ain’t Big Enough For Both Of Us».
Toppet listene i 1974.
Knapt dagligdags kost, men absolutt minneverdig
| 1
|
502184
|
Torske held koken
Klubbmusikkveteranen Bjørn Torske har via eit heilt album til byen.
«Byen» er Bjørn Torske sitt første soloalbum på åtte år.
Ikkje at den særeigne bergensprodusenten har liggje på latsida sidan «Kokning» (2010), albumet som introduserte ei heil musikkållment for det nordnorske omgrepet om å setje på potetene medan ein dreg ut for å fiske middagen.
I fjor samarbeidde han og Prins Thomas, oslodiskoens faneberar, på ei felles plate.
Og «Torskefar» har også kome med fleire EP-ar, som har heldt fast ved posisjonen hans som norsk klubbmusikks store eksentrikar.
Torskes musikalske miks er kjenneteikna av rare samples og skrudde rytmar, akkompagnert av ekkomarinerte «dubbande» lydar, samt låttitlar av typen «Kapteinens skjegg».
I musikkoppveksten i Tromsø eksperimenterte han med alt frå lystig pianohouse til meir lyttebasert instrumentaltechno, før han «fann seg sjølv» i Bergen mot slutten av nittitalet.
Saman med Tore «Erot» Kroknes skapte han forløparen til dagens Oslodisco.
Gjennom å oppsøkje den skeive diskoen frå syttitalet måla dei to eit skranglete lydbilete, som trass i sitt maskinelle opphav har eit særs organisk uttrykk.
«Byen» høyrest ut som ei samling låtar frå heile diskografien til Torske.
Kjærleiken til dub-musikken er til stades allereie i «First Movement», plata sitt første spor.
Ei langstrakt synthlinje, som etter kvart tar meir form av eit signalhorm, føyer seg saman med måkeskrik (!), før dub-teksturane og dei tropiske rytmane gradvis tar over.
Leikande jazzaktige pianoparti ornamenterer rytmane.
«Fanfatas» har også dub som grunnflate, samt eit ganske så mørkt driv, forsterka av den vrengde basslyden.
Låten er dansbar på den rare left-field måten som vi har lært å kjenne Torske.
Songane på «Byen» er lange og strekte ut – diskokuttet «Gata» passerer elleve minutt med ei funky bassføring som nav.
Oppå dette legg så Torske sine «odde» rytmevariasjonar og ei stemme som høyrest framandgjort ut; den andre sida av bylivet.
Alt er ikkje berre ekstase på eit dansegolv.
Ei Torske-låt følgjer aldri standardreglane for housemusikk – eller kva vi no skal kalle landskapet han opererer i.
«Skrangledisco» kan vere ein måte å kategorisere han, som i «Night Call», der Torske igjen legg vekt på ein repetativ groove fargelagd av hans særeigne tilhøve til perkusjon.
Det mest iaugefallande ved denne plata er minimalismen.
Til forskjell frå tidlegare album som «Trøbbel» eller nemnde «Kokning», har Torske strippa ned lydbiletet.
Vakre «Clean Air» har ein ganske så melankolsk kjensle, og kan nesten kategoriserast som ein «danseballade».
Det er den type låt som byggjer seg opp mot eit emosjonelt klimaks – godt hjelp av ein sublim synthmelodi.
Torske vil meir enn å røre føtene.
Og så er det «Natta», avslutningslåten med minst eitt bein planta i åttitalets synthbaserte ambientmusikk.
Som noko Depeche Mode eller Bel Canto anno Biosphere kunne kokt i hop.
Det er eit godt oppkok Torske har stelt i stand denne gongen.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.