id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
502186
|
Det amerikanske bandet skulle spilt noen timer til!
Cordovas leverte herlig hippiekos på Bergenfest.
Det kunne ha vært tidlig på 70-tallet.
Den gang vi hadde langt hår, haiket til Amsterdam og overnattet i Vondelpark.
Gikk og hørte amerikanske band på Melkweg og Paradiso som var det nærmeste vi kom til California den gang.
Leste Rolling Stone Magazine og kjøpte alle platene som ble anbefalt.
Nesten femti år senere klarer Cordovas fra Nashville å ta oss tilbake.
Magic Mirrors og Bergenfest er kanskje ikke helt det samme som L. A. og San Fransisco, men denne ettermiddagen var det faktisk ikke langt unna.
Perfekte flerstemte harmonier, glimrende gitarspill og det musikalske uttrykket fra band som Allman Brothers, Grateful Dead, Little Feat og tidlig Eagles.
En konsert som bare ble bedre og bedre utover og virkelig løsnet med en perfekt utgave av Grateful Deads «Truckin’».
La gå at ikke alle låtene hadde de nødvendige hitkvaliteter til å lykkes på Spotify, men likevel med denne gode, gamle analoge goodtime-feelingen som ofte savnes i den digitale verden.
Noe å innvende?
Tre kvarter ble i stutteste laget.
Grateful Dead pleide å spille i 3-4 timer.
| 1
|
502188
|
Hjerteknuseren Sigrid overbeviste Bergenfest nok en gang
Slik skal det gjøres.
Det er selvfølgelig smekkfullt på Plenen når lørdagens hovedattraksjon Sigrid kommer på scenen.
I fjor var hun en kommende stjerne på Bastionen.
Et år senere er hun i ferd med å legge verden for sine føtter.
Men Sigrid har i høyeste grad beina på jorden.
Dongeribukse, rød hettegenser og hestehale.
Ingen primadonnanykker her i gården.
–
Jeg har bodd i Bergen i tre år, kommer det fra Ålesund-jenten etter en liten stund.
– Og Bergen er en jævlig bra by.
Og det er et kjempegodt musikkmiljø her.
Nå har jeg sagt det, så nå kan jeg fortsette.
Og hun tryller frem den ene popperlen etter den andre.
Inkludert noen relativt ferske låter – blant annet fra den ferske EP-en «Raw» som kom ut fredag.
«Don’t Kill My Vibe» får selvfølgelig frem allsangen blant publikum, men ellers må vel responsen sies å være sånn midt på treet.
I hvert fall tatt i betraktning publikumsmengden.
Men fremførelsen er det ingenting å utsette på.
Litt mye bass de første minuttene, men både musikerne og ikke minst Sigrid selv leverer så det er en fryd å lytte til.
Hun synger som en gudinne og har sjarm i bøtter og spann.
Overbeviser til de grader.
Og når hun avslutter med «Strangers» er endelig også publikum med på notene.
At solen har gått ned over Bergenhus spiller liksom ingen rolle.
Ikke når vi har en solstråle som Sigrid på scenen.
| 1
|
502189
|
Glitrende bydelsrestaurant i Solheimsviken
Grilling, gatemat og drinker i solen.
Colonialen har utvidet tilbudet i Kranen og gitt Bergen et nytt hverdagssted som virkelig virker.
På den solfylte kaiplassen har sultne gjester og soljegere samlet seg til drikke, mat, sløy jazz og lave solstoler.
–
Det er kveite på grillen, gliser en av naboene, som har benket seg fremfor restauranten med en flaske hvitvin og klar sjøsikt.
På en dag som dette, lever virkelig Solheimsviken opp til navnet sitt.
Med unntak av USF Verftet, finnes det knapt bedre beliggenhet i Bergen.
Det som pleide å være en kafé med begrenset utvalg, er nå blitt en fullverdig restaurant, som serverer enkel frokost, lunsj og middag hele uken.
Lokalet er pusset opp og gitt ny giv, med mørke vegger og småbord som kan tilpasses både store og små grupperinger.
Glassveggene kan åpnes helt opp, og trekken av sjøbris gir raskt følelsen av å sitte utendørs.
Bakeriet som pleide å ligge i den bakre delen av bygget, har flyttet ut på Bontelabo, og det gir kjøkkenet større kapasitet.
Her lager argentinske Pablo Zotello ukomplisert hverdagsmat, som er kreativ og lett for lange sommerdager.
Når han har lyst å lage maten inne, vel å merke.
For kjøkkensjefen er glad i å grille.
Hver dag velger kjøkkenet to retter til lunsj for 195 kr.
Som reker og helgrillet gris, eller asiatisk gatemat.
Til middag står småretter, som sei i blåskjelldashi og vårsalat, på menyen, eller kalveschnitzel, hvis du vil ha noe større.
Prisene stiger med størrelsene på rettene.
Er du en ubesluttsom, sulten sjel som meg, kan du også velge pakkene «sulten» eller «ekstra sulten», et utvalg kjøkkenet bestemmer.
Pablo har familie i Italia og elsker italiensk mat.
–
Det ligger i årene mine, forteller han.
– Pasta, pizza, alt sammen.
Men det er ikke pasta og pizza som står på menyen på Kranen.
Det er den italienske kjærligheten for rene kvalitetsråvarer fra småskala produsenter.
«Ekstra sulten» begynner med spekepølser fra Ask, med pepper, appelsinskall og fennikel.
Brød og luftig Vossasmør.
Og svinesvor med chicharrónsalsa på jalapeño, løk og avokado.
Etter en runde med snacks, er det tid for småretter.
– Kaken er inspirert av kikertpizzaen ceci fra Genova, forteller Pablo i det han plasserer keramikkskålene fra Odd Standard på bordet.
Jeg løfter forsiktig på regnbuegulrøttene og noen flak syltet knutekål, og finner den lille, gule bollen med urter.
Den likner på stekt polenta, men med finere mel.
Kaken er salt og myk.
Den er et overraskende element, men konsistensen utfyller samme funksjon som en av de andre ingrediensene:
Myrdals friske chèvre.
Puffet emmerkorn knaser og gir en kornaktig balanse mellom søte og eplefriske grønnsaker.
Den velkomponerte vegetarretten er like spennende både med og uten kaken.
Retten serveres som én av tre deler, sammen med tomater fra Hanasand, løpstikke og krutonger, og en makrellkrem som gir deg lyst å slikke bollen.
Og en liten vårsalat med piemontesisk Bagna Cauda-saus og gribiche av egg, sennep, sylteagurk og kapers.
Måltidet begynner uten bestikk, men bortsett fra det, har de erfarne servitørene full kontroll.
Selv når det blir travelt med et stort selskap på nabobordet, er serveringen rolig og behagelig.
–
Jeg har sluttet å løpe, sier servitøren med et lurt smil, og fisker frem en flaske sørafrikansk Chenin Blanc fra Testalonga.
Den lukter flint, sitron og mildt animalsk.
Å sette vin til en delemeny er vanskelig, men løses godt gjennom flere halve glass.
Alt på vinkartet kan bestilles som glass.
Kranen serverer mye naturvin, men det handler først og fremst om hva som er godt, forteller vinkelner Eivind Norås.
–
Og hva som er godt for miljøet.
Cuvée Marguerite fra Matassa har sterk struktur som finner tonen med den fruktige økologiske kyllingen, tilberedt med rabarbra, jordbær, stangselleri og granateple.
En rund maiskrem snor tilbehøret til kjøttet som et stramt seil.
Vinene passer også fint til den sprø kalveschnitzelen med en rømmefrisk potetsalat og tynnskåret løk.
Da jeg skrev om Matbaren til Colonialen tidligere i år, fortalte jeg om en hemmelighet jeg helst ikke ville dele.
Det er ganske deilig å sitte med den følelsen en gang til, bare få måneder seinere.
For dette er en solspot som fungerer, med ærlig mat og uformell servering.
Det er rett og slett ingen grunn til å bli hjemme når Pablo griller gris i solnedgangen.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
502190
|
«Pode» skinner som en stjerne når vi spiller sammen
Sammen med den anerkjente komponisten Austin Wintory har bergensstudioet Henchman & Goon skapt et nydelig og barnevennlig spill for liten og stor.
Henchman & Goon var en underdog blant spillutviklerne i Bergen.
Mens Rain Games og D-Pad la verden for sine føtter med «Teslagrad» og «Owlboy», kom det aldri et spill av internasjonalt kaliber fra Henchman.
De prøvde seg i 2015 med «Flem» til Playstation Vita, som var et klassisk utilgivelig plattformspill med stramme spillmekanikker og tidsriktig «er dette laget i 1990?»-pikselgrafikk.
Det hadde interessante spillmekanikker, men føltes upolert og billig, og hadde ikke den x-faktoren som kunne løftet det opp fra mylderet av indiespill på markedet.
Etter kort tid, og antakeligvis dårlige salgstall, ble det musestille rundt både spillet og utvikleren, samtidig som det surret historier om Henchman-utviklere som gikk til fete jobber i oljesektoren.
Hadde noen spurt meg da, hadde jeg hardnakket påstått at studioet var ferdig som spillutvikler.
Men plutselig begynte ting å murre hos den lille bergensutvikleren igjen.
Designeren Yngvill Hopen tok over skuten, og blåste liv i hjertebarnet sitt, «Pode», et sukkersøtt plattformeventyr for to spillere om en liten stein som forsøker å hjelpe en fallen stjerne hjem til himmelen.
Spillet starter enkelt nok med at stjernen faller fra himmelen og treffer bakken.
Her møter den på en hyggelig stein, og de to finner tonen umiddelbart.
Ingen ord blir utvekslet, men bildet drar blikket mitt mot et fjell i det fjerne.
Dit skal de, helt til toppen.
Introen og fortellerteknikken minner mye om Sonys kritikerroste «Journey» fra 2012, hvor spillet forteller minimalt, men samtidig uttrykker enormt mye.
Stilen, spillmekanikkene og historien er umåtelig barnslig, og det er åpenbart at publikum er de aller yngste blant oss.
Visuelt sett likner det på undergrunnsområdene i Rain Games’ 2017-eventyr «World to the West», men med en mer polert fasade.
Nå satt Rain Games og Henchman & Goon lenge vegg-i-vegg i kontorfellesskapet Bergen Game Collective, så det er gjerne ikke overraskende at de låner av hverandre og lar seg inspirere.
Men det er likevel fint å se at sistnevnte har tatt det visuelle uttrykket et steg lenger, og har skapt noe unikt.
Omgivelsene og plattformene er minimalistisk dekorert, mens lyset som stjernefiguren gir fra seg, får det til å gro fargerike planter i omgivelsene og langs avsatsene.
Dette bryter med de harde geometriske linjene i fjellet, og skaper et organisk og vakkert uttrykk.
Samtidig har de hentet inn den anerkjente Journey-komponisten Austin Wintory, som setter et tydelig preg på opplevelsen med nydelige melodier som spiller i bakgrunnen.
Det er vakkert for ørene, men blir kanskje litt anonymt.
Har man Wintory på laget, bør det høres!
«Pode» er utfordrende og artig når jeg spiller alene, hvor jeg kan bytte lett mellom stjernen og steinen med et knappetrykk.
Men spillet blir betydelig mer engasjerende når vi er to som spiller sammen.
Slike samarbeidsspill er blitt en stor greie for skandinaviske spillutviklere i 2018.
Med spill som «A Way Out» og «Unravel Two» – og nå «Pode» – jobber de iherdig for å få oss tilbake i sofaen sammen med venner og kjente, for å spille sammen i stedet for mot hverandre.
Det er altså når jeg deler opplevelsen med min femårige datter, at «Pode» skiller seg fra røkla.
Spillmekanikken og kontrollerne er så enkle at selv små barn kan lære de og ha det moro, samtidig som det byr på oppgaver og hoppeøvelser som krever voksen presisjon og erfaring for å mestre.
Det er en nesten nintendosk kvalitet over dette, og det minner mye om det samspillet foreldre og barn fikk sammen i spill som «Super Mario 3D World».
Spill som «Pode», «Mario Kart» og «Super Mario 3D World» er perfekte nybegynnerspill for voksne som ønsker å spille sammen med barna før de blir så gamle at «Fifa» og «Fortnite» sluker dem.
«Pode» har den x-faktoren «Flem» manglet, og som kan løfte det opp som en av de store indieopplevelsene på Nintendo Switch.
Det er et ambisiøst prosjekt for lille Henchman & Goon, men de haler det godt i land.
Til tross for et enkelt visuelt uttrykk, er det fantastisk vakkert, og komponist Wintory hever opplevelsen med sine lavmælte fiolinmelodier.
«Pode» er eventyrlig opplevelse for liten og stor, og skinner som en stjerne når vi spiller sammen.
| 1
|
502192
|
Vekkelsesmøte, gospelshow og party
Absolutt blant årets mest underholdende på Nattjazz.
Cory Henry kan nok ikke sies å være spesielt berømt her hjemme på berget.
Til tross for et par Grammyer og et par konserter på norske jazzfestivaler.
En rask lytting på de to albumene som ligger ute på Spotify, gjorde da heller ikke all verden for å pirre nysgjerrigheten.
Litt sånn småkjedelig gospelorgel uten å sparke noe særlig.
Live med sitt nye band The Funk Apostles hadde Cory Henry atskillig mer å fare med.
En for det meste fartsfull festforestilling på over to timer torsdag kveld, der bandet omtrent nektet å gå fra scenen.
Til tross for at vi hadde passert klokken ett om natten.
Delvis også takket være et publikum som bare ble mer og mer frelst jo lenger forestillingen varte.
Musikalsk sett må dette mest kalles en slags gospelfunk med stor vekt på orgel.
For Cory Henry var på ingen måte alene om å traktere tangentene.
Med på laget var en ekstra keyboardist, foruten bass, gitar og trommer.
For ikke å nevne de to praktfulle kvinnelige vokalistene, som etter hvert kom inn på scenen.
Hadde Cory Henry bare vært like flink til å skrive låter som han var til å synge og spille orgel.
Spesielt den første timen bar preg av at det manglet en og annen spennende melodilinje, og det ble litt mange utbroderinger av det samme temaet.
Men en skikkelig showmann var han så absolutt, og det vokale kunne til tider minne om Stevie Wonder på sitt mest intense.
Han hadde da også god hjelp av en gjeng samspilte musikere og ikke minst gospelstemmene til Denise Stoudamire og Tiffany Steveson.
Likevel var det først den siste timen det virkelig tok av, med låter av Pointer Sisters og Creedence sin «Proud Mary».
Sistnevnte for øvrig i Tina Turner-utgave.
Og med en femten minutters superfunky «Controversy» av Prince til slutt ble det virkelig partystemning.
I høyeste grad en arbeidsseier.
–
Gi beskjed til alle dere kjenner slik at vi kan komme tilbake, tryglet han sitt publikum mot slutten.
Skal slett ikke se bort fra at han blir bønnhørt.
| 1
|
502193
|
Helt opp i himmelen med Gabrielle
Snakk om bergensk stjerneskudd!
Gabrielle kan virkelig lage fest.
På fjorårets Bergenfest fylte hun Bastionen.
Senere på høsten satte hun et utsolgt hus i Røkeriet på USF i fyr og flamme.
Det går da heller ikke mange minuttene før hun har alle tilhørerne på Plenen i sin hule hånd.
En ren hitparade der publikum er med fra første øyeblikk.
Denne kvelden har hun også en imponerende videoproduksjon i ryggen.
Komplett med flammekastere, pyro og stjerneskudd fra toppen av scenen.
Aldri har jeg hørt henne synge bedre og musikerne er så samspilte at det er en fryd.
Men det er Gabrielle som regjerer.
For en sjarm.
For en livsglede.
Nærbildene på storskjermene lyver ikke.
Her er ikke et kjedelig øyeblikk.
Ikke et dødpunkt.
Når hun avslutter med en halv time over midnatt med «Fem fine frøkner» står alle de 7-8000 på Plenen og hopper begeistret opp og ned med brede smil om munnen.
Og synger i kor.
Og kanskje det beste av alt, folkens.
Hun er fra Bergen.
| 1
|
502194
|
Sognerappen ruler som aldri før
En virkelig festlig kar fra Balestrand.
Det er ingen tvil om at Kjartan Lauritzen, alias Per Kvikne fra Balestrand, er den største rapperen i Sogn og Fjordane.
Og på alle måter den mest underholdende.
På fjorårets Bergenfest spilte Kjartan Lauritzen i teltet Magic Mirrors.
Lang kø som ikke kom inn.
I år er det den atskillig større scenen på Bastionen.
Nok en gang blir en stor del av publikum stående utenfor.
Til neste år blir det kanskje Plenen.
For Kjartan Lauritzen er absolutt en trivelig kar.
Han byr skamløst på seg selv.
Klatrer i sceneriggen.
Tar av seg på overkroppen under «Porno».
Og sjarmerer Bastionen i senk med tonnevis av selvironi og merkelige kommentarer.
Svært så underholdende blir det.
Bortsett fra en fersk låt eller to, har det ellers ikke skjedd så mye nytt siden sist.
Fremdeles har han med seg broren Dj.
Teddy og den bergenske rapperen Adeo546.
Men han har heldigvis kuttet ut knotingen på bergensk og latt sognemålet fått full plass.
Og avslutningen?
Selvfølgelig hans største hit «Fredag» der publikum denne kvelden står for sangen store deler av tiden.
Det skulle da bare mangle.
Det er tross alt en fredag.
| 1
|
502195
|
Det finnes ord for å beskrive hvor sensasjonelt bra Rohey er
Jeg skal bruke en del av dem her.
Når en anmeldelse begynner med «noen ganger er det …» og fortsetter med en parade av jublende superlativer fra øverste hylle, er det all grunn til å være skeptisk.
Jeg håper likevel at jeg kan forklare hvorfor Oslo-bandet Rohey er så svimlende bra.
Kvartetten kunne kanskje ha vært avskrevet som nok et flinkisband fra jazzlinjen ved NTNU i Trondheim, men på Nattjazz torsdag kveld feide de dørken med slike forestillinger.
Rohey ga i alle fall meg en av de største oppturene på Nattjazz siden festivalen flyttet til Verftet.
Det har gått rykter om Rohey siden de spilte for første gang på Nattjazz i fjor, og på Vossajazz i år.
De fleste av dem er grovt underdrevne.
Bandet produserer vital og rå R&B og soul, som drar seg kraftig mot jazzen i de skarpeste svingene.
Publikum var også kokende med på notene fra første låt, og ble nesten personlig såret da bandet ikke kom tilbake for ekstranummer.
Synd.
Rohey har et farlig presist komp, med bassist Kristian Jacobsen og Henrik Lødøen på trommer.
Tangentist Ivan Blomquist er tydeligvis glad i svære og sveipende tepper av synth og Rhodes-piano, som gir musikken en eim av retro-soul og 1980-tall.
Men så:
Rohey Taalah, damen som har gitt navn til bandet.
Gi meg styrke.
Taalah er en helt eksepsjonell vokalist.
Det er vanskelig å beskrive stemmen og utstrålingen hennes uten å begynne å grine.
Den stemmen er så uttrykksfull og full av kraft at den river ned muren av festivalrutine og tøffhetstrynefaktor du måtte ha bygget rundt deg.
Her er det bare å holde hjertet fast i hånden sin, og håpe at det holder til slutt.
25-åringen har en spennvidde og karisma du bare får ved å dyrke et helt unikt talent, kombinert med steinhard jobbing over tid.
Hun danser, smiler, flørter og fraserer som hun har flere tiårs stjerneskole på CV-en.
Det har hun ikke.
Debutplaten kom i fjor, og den kan virke litt flat og overivrig ved første lytt.
Dette er folk som ikke gjør det enkelt for seg selv.
Men på scenen er dette en helt annen opplevelse.
Roheys stemme er som et tidsstrøk fra tidlig Randy Crawford til sein Erykah Badu.
Den er godt forankret i den amerikanske soul-historien, med mye blåtoner og enorm dynamikk, med volum nok til å fylle Røkeriet et par ganger til.
Jeg tror den eneste grunnen til at Rohey ikke er Nordens største stjerne i sjangeren, er at denne typen hybridmusikk får altfor liten plass i offentligheten.
Det gir nok en grunn til å forbanne musikkpolitiet i NRK
P3 og formatert musikkradio herfra til evigheten, men det kan vi gjøre en annen gang.
Akkurat nå er det bedre å la seg marinere av Roheys musikk.
Den er optimistisk, sprek og gir deg troen på menneskeheten tilbake.
| 1
|
502196
|
Bare bedre og bedre
Restaurant Bare inviterer til en gjennomført eksklusiv opplevelse.
Her får du smaker som overrasker og imponerer.
– Skal det være en aperitiff i baren?
Baren til Bare er så vakker at det ville vært et dobbelt tap å si nei da restaurantsjef Morten Båtbukt lokker med en magnumflaske fra champagnehuset Taittinger.
Bartenderen har en lett bringebærfizz som kveldens anbefalte drinkalternativ.
En frisk og fruktig sommerdrikk som sparer sulten til appetittvekkerne som er på vei.
Men først rene hender.
Servitøren kommer med to dampende servietter.
Menyen på Bare er av typen der du legger skjebnen i kokkenes hender.
Kveldens reise på tolv trinn begynner med små «snask».
To minikonvolutter av kålrot og eple er fylt med milde ingredienser, som flatøsters, søl og kamskjell.
De erter skånsomt smaksløkene før to salte biter med kyllingskin og lever og potetlompe med silderogn, treffer tungen som en bombe.
Buljongen laget av røkt svineknoke, vekker matlysten og etterlater en spenning om hva mer som er i vente.
Spisesalen er elegant og mer nedtonet enn den ekstravagante speilbaren.
Det er høyt under taket, kritthvite vegger, og en avslappet kaféstil med klassiske buer rundt vinduene.
Beige gardiner henger ned fra taket og saueull hviler på stolene.
Det gjør rommet lunt, mens de grønne plantene gir liv.
Det eneste som slår sprekker i den visuelle idyllen, er overflaten på de brune skinnbordene.
Bordet vårt er flekkete og oppskrapt, og tyder på at det er vanskelig å holde dem rene uten å ødelegge materialet.
Dette er riktignok en bagatell, men det er nok på tide å bytte dem ut.
På første fat gjemmer en lysing seg under syltet kål og grønne surblad.
Sausen er laget av fermentert kål og pepperrot, som gir en frisk smak av sommer.
Den baner vei for en av signaturrettene.
Sandkaken har vært på menyen og under konstant utvikling i ett år.
Varianten som serveres i dag, er den syvende eller åttende i rekken.
–
Jeg har kommet ut av tellingen, innrømmer kjøkkensjefen, Fred Owe Tofting.
Kaken er laget med stekt fløte, raspede flak av fenalår fra villsau og brunet løkkrem.
Kontrasten mellom det intenst søte og det modne kjøttet gjør denne til den beste av de tre variantene jeg har smakt.
Både sandkaken og det nystekte mysebrødet med fermenterte frø og emmer står for gamle mattradisjoner.
Her kjerner de til og med sitt eget smør.
Men retten av ullgris viser også et moderne kjøkken, som flytter tradisjonen fremover.
Mangalitsasvin, som det egentlig heter, har ikke vært utbredt på norske menyer før de siste årene.
På Bare brukes dyret i en leken rett når de serverer svineterrine «på pinne» – med røkt svinesvor og en syrefrisk solbærrømme til å dyppe i.
Grisen serveres med en saftig beaujolais fra Domaine Mathieu & Camille Lapierre.
Vinkjelleren er fremdeles under konstruksjon, men har hovedvekt fra Burgund og Piemonte.
I glasset får vi likevel både portugisisk og tysk vin, i fin harmoni med maten.
Og det beste av alt:
Du finner alle i bestillingsutvalget til Polet.
Den alkoholfrie menyen med egenkomponerte blandinger, er like spennende som vinpakken.
Osteretten er også kreativ og ser ut som en krysning av snøball og pinnsvin.
De søte «piggene» er laget av fjorårets granskudd, og viser hvordan restauranten bruker nærområdene i jakten på nye smaker.
Det kommer også frem av menyens eneste stygge rett.
Isen av rognebærskudd ser ut som en halv avokado, men smaker som Norges svar på pistasjis.
Blå flammer blafrer i det en av kokkene øser eplebrennevin fra Nordfjord over nougat og tenner på.
Servicen er et velfungerende samspill mellom servitørene og kjøkkenet, og er uhyre veltimet.
Det glipper kun på et forsinket vinglass.
Kveldens siste smak har fått det kleine navnet «Happy ending» og viser at det er plass til humor i serveringen.
En skjør, liten firkant med skall av kakaofett sprekker i munnen, og fyller hver minste krok med svart te med krydder.
Den bitre blandingen smaker som en god versjon av Fernet, med mindre sting, og gir en fyldig avslutning på et spennende måltid som utfordrer.
Menyen på Bare er en tursti gjennom norsk natur.
Serveringen er detaljert ned til minste Skaugum-skje.
Her serveres det lokale råvarer med omtanke for miljøet, av et voksent og faglig tungt team.
Det er bare å lene seg tilbake og nyte.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
502198
|
Ikke en film, ikke en musikal, men en feberfantasi
«Mamma Mia:
Here We Go Again!» gir sjelden mening, men reddes av Abbas popmagi – og Cher.
Vel, det er jo egentlig ikke så viktig at jeg gir «Mamma Mia:
Here We Go Again» en treer.
Jeg tror du allerede vet om du skal se denne filmen, eller om du skal holde deg unna.
«Mamma Mia:
Here We Go Again» er en av de filmene hvor kritikere sjelden kan påvirke besøkstallene.
Publikum oppsøker dem uansett hva som skrives.
Samtidig er slike filmer enten enere eller seksere, altså enten perfekte eller Mordor, avhengig av hvem du spør.
Ingenting i «Mamma Mia:
Here We Go Again» vil endre på de forutbestemtes syn.
I likhet med forgjengeren er ikke handlingen lagt til Hellas, men til «Hellas», et karikert og surrealistisk sted som minner mer om feberfantasi enn virkelighet.
Filmens merkelige lys og farger forklares enkelt:
Nesten hele filmen er spilt inn innendørs i et studio i London.
«Hellas» – som i virkeligheten er Kroatia – filmes av spesialeffektansvarlige og legges til i etterkant.
Ingenting av dette bør være sjokkerende.
Slik bruk av spesialeffekter er vanlig – selv «Heimebane» spilte inn scener i Oslo, men la til Ulsteinvik digitalt i etterkant.
Jeg nevner dette likevel fordi min mangel på entusiasme for «Mamma Mia:
Here We Go Again» ikke handler om Abba, smak eller hvem musikalen retter seg mot.
Det handler om en eim av latskap.
Filmen retter seg nemlig aldri mot andre enn de som har bestemt seg for hva de skal mene på forhånd.
I tilbakeblikk ser vi unge Donna (Lily James) oppsøke øyen Kalokairi etter endt skolegang.
Herfra følger vi hennes ferd mot «mysteriegraviditeten» kjent fra forrige film.
I nåtiden er Donna død.
Nyheten om hennes bortgang får vi med en gang filmen starter.
Datteren Sophie (Amanda Seyfried) skal åpne morens villa som hotell, men blir forstyrret av dårlig vær og ektemannens fravær.
Og der oppsummerte jeg hele filmens handling.
Likevel vil det ikke legge en demper på kinoopplevelsen å vite dette, for plottet er uansett ikke det viktigste her.
Den største overraskelsen i «Mamma Mia:
Here We Go Again» er hvor dypt filmen graver i Abba-katalogen.
Den første filmen kan nok ha «brukt opp» hitene, og låtene «When I Kissed the Teacher» og «Kisses of Fire» fremstår her som tradisjonelle musikalnumre.
Ansvaret for å gi dem nerve ligger hos Lily James, og hun er ikke noe stort musikaltalent.
Men i denne filmen trenger hun ikke å være noe mer enn nordeuropeeres tolkning av en California «beach babe» – bølgete blondt hår og bestemt optimisme.
Omtrent midtveis gir filmskaperne opp å late som om «Mamma Mia:
Here We Go Again» henger sammen gjennom logikk og historiefortelling.
Samtidig gir de også opp å holde seg unna låtene brukt i forrige film.
Filmen unngår heller ikke pinlig karikering av grekere – den kommer omtrent så nært en film kan komme smårasisme uten at filmens målgruppe reagerer.
Denne «kapitulasjonen» fra filmskaperne er interessant.
Siden filmen til slutt bare ramser opp det folk likte fra forrige film, riktignok uten Meryl Streep, konstaterer jeg (og forhåpentlig mange med meg) at filmen først og fremst er laget for å tjene penger, uten noe krav om en spennende historie.
I tillegg er «Mamma Mia:
Here We Go Again» på grensen til surrealistisk.
Ut av det blå dukker artisten Cher opp som Sophies bestemor, og det viser seg at Andy Garcias rollefigur heter Fernando.
Disse to synger sammen mens (heldigitalt) fyrverkeri eksploderer bak dem – ingen Ouzo- eller rosévinrus er i nærheten av slike hallusinatoriske opplevelser.
«Mamma Mia:
Here We Go Again» er ikke en film, ikke en musikal, men en feberfantasi.
Jeg gir filmen tre hjerter.
Ikke fordi det er mye «galt» med den, men fordi flere hjerter blir urettferdig mot bedre musikaler som «La La Land» og «Sing Street».
Redningen her er den samme som i forrige film:
Abbas låter.
Ingen filmkritiker kan si noe som ødelegger gleden av å høre dem.
| 0
|
502199
|
Jeg lo mer av prompehumoren enn av filmens desperate referansebruk
«Hotel Transylvania 3» er fort sett og fort glemt.
Selv om humor gjennomsyrer «Hotel Transylvania 3: Monsterferie», er lite i filmen morsommere enn Grev Draculas bruk av Sony Xperia™: en klønete, vulgær produktplassering som finner sted fordi Sony står bak denne animasjonsfilmen.
Riktignok er detaljen uvesentlig for de fleste, men jeg nevner den likevel.
Slik produktplassering betegner nemlig hvordan dagens familiefilmer ofte bygger på ekstrem kommersialisme, og at dette ofte skjer på bekostning av kreativitet.
Likevel er det vanskelig å la seg hisse opp av «Hotel Transylvania 3».
Filmens handling er akkurat passe enkel for de minste og akkurat passe innviklet for voksne:
Grev Dracula og familien reiser på cruiseferie, og Dracula forelsker seg i den glamorøse kapteinen Ericka (som er modellert etter Judy McCoy i «The Love Boat»), uten å vite at hun tilhører den monsterhatende slekten Van Helsing.
Forviklinger følger.
Selv ble jeg aldri engasjert i handlingen og mistenker at dette skyldes at så få av filmens hendelser får konsekvenser.
Grev Draculas venner og familie virker udødelige.
Vampyrene kan fly!
Rollefigurene er ikke annet enn enkle karikaturer, både på innsiden og utsiden.
Dermed står lite på spill i historien, annet enn å løse opp i den innviklede forelskelsen – og å passe på at Van Helsing-slekten ikke får viljen sin.
Filmskaperne satser i stedet på at «Hotel Transylvania 3» vil blende barn og voksne gjennom lekre farger, enkel visuell humor og et intenst visuelt språk.
Pluss litt prompehumor, da.
Voksne seere får også servert noen referanser her og der.
Blant annet får låten «Macarena», nettdating og DJ-ing betydning for historien, noe jeg tror sier en del om filmskapernes antakelser om småbarnsforeldres alder – at for eksempel (den barnløse) undertegnede er ment å ta med de minste på kino.
Jeg lo mer av prompehumoren enn av filmens desperate referansebruk.
Filmens prompehumor er ikke uinspirert, men drar veksler på animasjonslegenden Chuck Jones.
Hans storhetsperiode var som kunstnerisk ansvarlig for «Looney Tunes», som inneholder rollefigurer som Snurre Sprett og Bippe Stankelbein.
«Hotel Transylvania 3» bruker en liknende absurd humor, men mangler fandenivoldskheten som gjør Jones’ 60 år gamle kortfilmer verdt å se den dag i dag.
«Hotel Transylvania 3» er fort sett og fort glemt.
De eneste som trenger å være fullt ut fornøyde, er aksjonærene i Sony.
De trenger bare å sørge for å tjene penger, og når folk er lei, er det bare å spy ut flere slike broddløse filmer.
Ungene trenger bare å være fornøyde nok.
| 0
|
502201
|
Metaforens mester
Mats Dawgs beste utgivelse så langt gir større plass til ham selv.
I mine øyne er en utgivelse fra Mats Dawg alltid litt av en begivenhet.
Det er noe ironisk med at en rapper fra Bodø er en av de sterkeste stemmene i byen, men sånn er det altså.
Samtidig som han tilhører den etter hvert ikoniske stallen og plateselskapet NMG/G-huset er det ingen tvil om at han skiller seg ut fra resten av sine kolleger.
Mats Dawg dykker liksom dypere ned i sinnet, han graver inn i det ubevisste.
Naturligvis gir det hans tekster en viss tyngde, et visst mørke.
Dessuten er han en soleklar mester når det gjelder å vrikke og vrenge på språket, for eksempel på den nye EP-en «VVS» med hans nesten utrolige talent for billedlig språk og analogier.
Ta høydepunktet «Vepsebol», nærmest en øvelse i naturlivsmetaforer.
Lyrikken er et kapittel for seg selv, den kunne sikkert stått på egne føtter.
Det finnes knapt en gjentakelse i låtene.
Men sammen med hans typiske vekselvis monotone og intense flow, skaper han et oppriktig hypnotisk stykke musikk.
«Sergio» fortsetter i samme linje, så tung av filmreferanser at enhver elsker av spagettiwestern vil svime av.
Låten er oppkalt etter regissøren Sergio Leone, på sett og vis dedikert til hans samarbeid med den legendariske komponisten Ennio Morricone.
Deres klassikere, som «The Good, the Bad and the Ugly», bruker han som springbrett for teksten, som igjen er full av metaforer fra filmens univers overført til våre altfor virkelige liv.
Musikalsk sett har Mats Dawg strippet ned produksjonene, kanskje nettopp for å gjøre plass til hans komplekse og særdeles rike fortellinger.
Det demonstrer åpningslåten «Vannseng».
Beaten ligger der som et forsiktig bakteppe, som harmonerer så godt med hans flyt og rytme, at man knapt legger merke til den i kampens hete.
Til gjengjeld gir det oss hans definitivt mest tilfredsstillende utgivelse så langt.
| 1
|
502202
|
Åpent brev til Dwayne «The Rock»Johnson
Tusen takk for at du stadig leverer gode grunner til at man kan kose seg på kino.
Nå med «Skyscraper».
Kjære Dwayne «The Rock» Johnson.
Tusen takk.
Tusen takk for at du fortsetter å prøve så hardt.
Gang på gang lanseres det filmer med idiotiske konsept og deg i hovedrollen.
Og gang på gang viser disse filmene seg å være mer behagelige kinoopplevelser enn forventet.
For jeg skal være helt ærlig her:
«Skyscraper» virker så uinspirert.
Plottet høres ut som 1988-klassikeren «Aksjon skyskraper» – bedre kjent under tittelen «Die Hard», hvor din rollefigur besøker en moderne skyskraper og må redde familien fra profittjagende leiesoldater.
Det jeg ikke forutså var hvordan filmen skulle gå for en helt annen vibb enn «Die Hard», og hvordan både du og filmskaperne ville lykkes med ambisjonene om å lage noe globalt og upretensiøst.
Jeg visste ikke at «Skyscraper» skulle være en ode til Hong Kong-actionfilm og samtidig en ode til katastrofefilmer som «Independence Day».
Ingenting i «Skyscraper» er i nærheten av å være realistisk.
For eksempel ingeniørkunsten bak den fiktive skyskraperen.
Eller motivasjonen til terroristene (som ikke forklarer hvorfor de angriper denne skyskraperen på så innviklet vis).
Eller hvordan du stadig hopper utrolig mange meter fra utrolige høyder.
Jeg forutså heller ikke at jeg skulle like filmens utseende.
Den er nesten heldigital, overfylt med spesialeffekter.
Men fargepaletten er dynamisk og behagelig, hvor det unaturlige glir fint inn.
Og først under rulleteksten oppdaget jeg at filmens fotograf er selveste Robert Elswit, en veteran som har jobbet med prestisjeregissører som Paul Thomas Anderson.
Jeg så også at du har produsert filmen selv.
Det gir mening.
Jeg har nemlig bitt meg merke i hvordan du sakte, men sikkert har bygget opp navnet ditt til en merkevare som de fleste stoler på.
Fra din karismatiske tilstedeværelse i amerikansk wrestling til din overraskende filmdebut i «Mumien vender tilbake».
Og da jeg trodde du skulle ende opp som en slags kultfigur i actionfilm for unge, spilte du i den merkelige «Southland Tales» – et eksperiment jeg tror jeg er alene om å like.
Siden den gang har du ikke bare blitt en bedre skuespiller, du har også bygget opp en fin figur som kjendis og rollemodell.
Du har vært ydmyk hva angår dine skuespilleregenskaper og fri for pretensjoner.
Folk nevner ditt navn som presidentkandidat, og jeg skjønner hvorfor.
Filmene dine handler egentlig om familier og motgang, og rollefigurene dine tør å ta opp følelser og relasjoner – selv om du er en muskelbunt.
Mange som ser deg, ser musklene først – og de er jo oppblåste og uoppnåelige for de fleste av oss.
Men jeg ser også tatoveringene dine, som symboliserer en flerkulturell bakgrunn som både polynesisk og afroamerikansk.
Filmene dine representerer en global, mangfoldig verden.
I «Skyscraper» er du gift med Neve Campbell, og dere har to nydelige unger.
En ting er hvordan folk – spesielt unge menn – kan projisere sine egne fantasier når du «fikser biffen» hver gang.
Og «Skyscraper» har mange sekvenser der din rollefigur leker seg med problemløsning under press, slåssing og faderlig tilstedeværelse.
Men jeg ser også hvordan du stadig viser oss nettopp slikt som flerkulturelle familier og myk maskulinitet.
Mest takknemlig er jeg for at du stadig leverer gode grunner til at man kan kose seg på kino.
Forrige gang du overrasket meg var ikke så veldig lenge siden.
«Jumanji:
Welcome to the Jungle» hørtes unødvendig ut, men viste seg å være fin film om ikke å skue hunden på hårene.
Det var en lekse jeg burde ha lært da jeg så traileren og plakaten og tenkte «pytt».
| 1
|
502203
|
Fem filmer fra et rikt univers
Billing studerer grensene til det individuelle og kollektive mennesket.
Visningsrommet Entrée kan for tiden tilby et helt spesielt avbrekk.
I 2018 har de transformert sitt lokale til byens minste kunstkino, og viser filmer fra norske og internasjonalt anerkjente kunstnere.
Med tunge gardiner som stenger ute sollyset og enorme sakkosekker som en kan drukne i, vises film- og videokunst på en herlig, annerledes måte.
Over to uker vises fem ulike filmer fra den svenske kunstneren Johanna Billing, én per dag.
I åpningstidene fra klokken 17.00 til 21.00 kan publikum komme og gå som de vil, siden alle filmene loopes.
Å fortelle historier som kan oppleves med like mange startpunkt som sekunder i filmen krever en helt unik forståelse for det cinematiske språket.
Billing snakker dette helt flytende.
Jeg forundrer meg over at det er så problemfritt å følge de ulike narrativene, uansett hvilken «ende» man begynner i.
Onsdagens «Pulheim Jam Session» er ikke et unntak.
Den viser to ulike, men sammenvevde scener som spiller på metaforen «jamming».
Én viser en mer musikalsk fortolkning av ordet med en piano-performance, den andre bærer i en mer irriterende og hverdagslig retning, nemlig til trafikkorken.
Min versjon starter et sted i overgangen mellom disse.
Da jeg kommer inn i lokalet er skjermen fylt av typiske tyske landskaper; åpne åkrer og marker, med snurrende vindmøller, kraftstasjoner og store himler.
Det blåser kraftig, solflekker farer over bakken.
Hvete, rug og kål nærmest danser i vinden.
Først innimellom, etter hvert hyppigere, følger kamera biler som kjører forbi på landeveier skjult bak diverse avlinger.
Tempoet er sakte, og til slutt stopper det helt opp.
Kunstneren har iscenesatt og gjenskapt en stillestående kø, på en av landeveiene i Pulheim.
Denne regionen har et gjennomsnitt på 2,7 biler per husstand, og har med dét ett av de høyeste snittene i Nord-Europa.
Her er kø ikke et ukjent fenomen.
Ved å dokumentere denne helt vanlige situasjonen, spesifikt for dette stedet, tar Billing oss med bak mennesket.
Kanskje verker det i en rygg, kanskje må middagsplaner forskyves eller avlyses.
Kanskje fins det arbeid som må gjøres under forhold som ikke egentlig vil legge til rette for det.
Men i denne fastlåste situasjonen, kan man møte noe ekstra fint i mennesket.
Ingen har noe annet valg enn å få det til å fungere på best mulig måte.
Det er nettopp denne mentaliteten Billing ser ut til å ville understreke.
Klippene viser nærbilder av forskjellige mennesker som tar seg til ulike aktiviteter- noen har piknik på biltaket, noe leker i markene, noen benytter anledningen til å ta frem solsengen fra bagasjerommet.
En ganske romantisk fremstilling, men uten å bli klisjéfull eller sukkersøt.
Her, som i mange av Billings filmer spiller musikken hovedrolle.
Den andre scenen viser en gammel låve hvor musiker Edda Magnasson fremfører en pianokonsert.
Publikum består av en drøss etterlatte biler, samt et lite filmcrew.
Uvanlige nærbilder av hender, pianostrenger, tangenter følger musikeren mens hun jammer med seg selv.
Så er det over og den improviserte konserten pakkes ned og fraktes av sted.
Filmen tar meg etter hvert tilbake til punktet jeg startet på, men jeg vil ikke avslutte.
Jeg vil heller være i denne verdenen.
| 1
|
502204
|
Suksessfull trattoria i Skostredet
Villani serverer spennende pastaretter og klassiske signaturdesserter med egen vri.
Spenningen rundt restauranten som skulle åpne i de gamle T-Michael-lokalene, har bygget seg opp gjennom vinteren og våren.
Bartenderen innrømmer at det ambisiøse prosjektet i Skostredet har tatt lengre tid enn planlagt.
Villani strekker seg over to etasjer, har uteservering i front og drømmer om å ferdigstille en bakgård med 200 sitteplasser neste år.
–
Vi kommer til å ha både tak og pizzaovn, forteller servitøren med stjerner i øyene.
–
Men ting tar tid.
Bordet jeg har bestilt, er ikke klart, så jeg blir stående og vente i baren.
Jeg lar stemningen synke inn og studerer menyen, mens en anonym, pæresøt prosecco fra Pasqua ebber ut i glasset.
Villani er innredet for å få deg til å føle deg som hjemme.
På vei opp i andre etasje går vi forbi en vaskeekte kjøkkenkrok, designet for større selskaper, kjøkkenfester og vinsmakinger.
Oppussingen av gjort med øye for detaljer, der hippe grep er harmonisk integrert i originale mursteinsvegger og trebjelker.
Det er lett å falle til ro på de behagelige skinnstolene, omringet av oliventrær og store vintønner.
Og i peisen brenner det godt.
Servitøren rekker oss menyene og har anbefalingene klare.
– Antipastitallerkenen vår er helt fantastisk, sier hun entusiastisk om fatet med utvalgte skinker, oster, mandler og oliven.
Personalet snakker engelsk med gjestene, men slår over til italiensk seg imellom.
Det bidrar til feriefølelsen.
Anbefalingen hennes lyder fristende, men ikke like fristende som pasta med løyrom og kamskjell.
Spagettien ligger snurret som en ball.
Den har god spenst og en rik smak av rømme, hasselnøtter, og salt rogn.
Retten er saftig og stor, med en frisk syrlighet fra sitronzesten som er revet over.
Forretten oppsummerer essensen av italiensk kokkekunst, gjennom sine få ingredienser av høy kvalitet.
Her er det rene råvaresmaker og lite støy.
Dette er en stil som er lett å like, og som fortsetter med kamskjellretten.
Skjellene har fått en kort, intens steking, og den milde smaken rammes inn av frisk ostekrem, rå fennikel, salt panchetta og en syrlig appelsinsaus.
Villani har røttene plantet i Sør-Italia.
Med klassiske hovedretter på menyen, som torsk med caponata, en siciliansk auberginegryte, og napolitansk pizza.
Pizzaen stekes i vedfyrt ovn og skiller seg fra andre ved å ha en tykkere stekeskorpe, kalt cornicione, og en mykere kjerne, slik at du kan brette bitene sammen.
Varianten napoletana er overraskende laget helt uten ost, slik som den tradisjonelle marinaravarianten.
Den har gode skorper, men for mye tomatsaus.
Fyllet av ansjos, kapers, svarte oliven og ferske basilikumblader, ligger kun i midten.
Pastaen lages ikke fersk på huset, men importeres fra Italia.
Den er likevel av høy kvalitet.
Retten pappardelle med sopp består av tykke, al dente pastastrimler i et hav av trøffelskum.
Pastaretten mangler noe som knaser, men har godt balanserte ingredienser av bladpersille, kantareller og østerssopp.
Revet trøffel ville gitt retten mer tekstur og et smaksløft.
Men den ville også gjort tilsvarende for prisen.
Fra bordet vårt ser vi rett inn i vinrommet.
Glasskuben står som et hjerte i lokalet, og knytter de ulike restaurantdelene sammen gjennom årer av italiensk vin.
Men de fleste servitørene tør ikke selv å anbefale vin.
Det er ekstra synd når ikke alle vinene står på menyen.
Men da sommelieren har tid, kommer han bort og deler raust av kunnskapen sin om viner fra områder som Veneto og Alto Aldige.
Til basilikumpannacottaen med rabarbra- og jordbærkompott, skjenker han en Vin Santo, hellig vin fra Chianti, som glir sammen med sødmen i desserten og utfyller retten.
Restauranten vil tjene godt på å la ham trene resten av teamet også.
Det lugger litt i serveringsflyten på Villani, men ellers er det lite som tyder på at de bare har hatt åpent i noen få uker.
Her er pastarettene og dessertene spesielt gode.
Kveldens vanskeligste beslutning blir om du skal ta desserten her, og avslutte med en av de mange grappavariantene på menyen.
Eller om du skal gjøre som italieneren ville gjort, og avslutte med en utendørs iskrem hos Hallaisen rett ved siden av.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
502205
|
Trude Marsteins roman byr på en intrikat komposisjon rundt liv og eksistensens
Livet glir ubønnhørlig av gårde i en roman fylt med gjenkjennelige typer og situasjoner.
«Det var ingen usmak, akkurat», sier Jan Olav, en av personene i Trude Marsteins åttende roman, etter å ha tatt seg en slurk konjakk en ettermiddag i ferieleiligheten på Gran Canaria.
Slike og liknende fraser, som noen hver har hørt i det virkelige liv, er det mange av i denne romanen.
Det handler om de alminnelige tingene i livet.
Gjennom hele sitt forfatterskap har Marstein vist at hun eier et helt spesielt talent for å skrive på grensen til det karikerte, men uten å bikke over i rene karikaturer.
I «Så mye hadde jeg» møter vi den kjærlighetssøkende og lidenskapelige jeg-fortelleren Monika i ulike faser av livet.
Boken består av kapitler om typiske situasjoner i årenes løp.
Den forteller om alt fra hestestrigling, grillselskap, mating av høner, begravelse og dagene før jul.
I første kapittel er handlingen lagt til 1973 og Monika er tretten.
Gjennom sytten kapitler følger vi livet hennes, og boken slutter i januar 2018.
Monikas noe utsvevende liv på kjærlighetsfronten danner en slags rammefortelling.
Det er flust av menn som kommer og går.
Disse mennene er nokså typiske for hvor Monika befinner seg i livet.
Som ungjente har hun frivillig seksuell omgang med en eldre stallgutt.
Ingen blir overrasket av å lese at hun som student etablerer et forhold til en mye eldre litteraturprofessor.
Han er selvsagt gift.
Monika bor i kollektiv og blir så kjæreste med romkameraten.
Det tar slutt.
Via jobben som tekstforfatter møter hun en kokk og får barn.
Etter hvert flytter hun fra ham og går på poesiopplesning.
Der finner hun seg en skjør og følsom dikter.
Slik går det slag i slag gjennom hele boken.
Flere av mennene blir viktige bipersoner seinere.
«Så mye hadde jeg» kan virke som en typisk jenteroman, som er noe monomant opptatt av menn, kjærlighet, og lidenskap.
Det traurige hverdagslivet er alltid en skuffelse for Monika.
Når Monika unngår å bli en karikatur på alle desperate, livsfjerne kvinner, er det fordi hun fremstår som både reflektert og intelligent.
Selvinnsikten er stor nok til at man får sympati med henne.
Hun likner en rekke personer jeg har møtt.
«Så mye hadde jeg» handler også om Monikas nærmeste familie, som opptrer som bipersoner stort sett i alle kapitlene.
En gåte som forblir uforløst i denne familiekrønikeren, er hvorfor far forlot mor da Monika og hennes to søstre var små.
Far kom tilbake etter noen måneder, men motivet forblir ullent og lite utviklet.
Far som forlot mor, for så å gå tilbake til henne, blir i stedet en typisk handling for alle utro menn i «Så mye hadde jeg».
Det gjelder dem Monika møter, men også hennes utro familiemedlemmer.
Monikas søster Elise representerer alle dem som venter der hjemme, de typisk selvoppofrende kvinnene.
Monikas mor fremstår som en annen type kvinne, en som ser problemer i det meste, ofte plaget av hodepine.
I boken går livet sin ubønnhørlige gang med store og små hendelser.
Vi kan innbille oss selv at vi er unike, men denne fortellingen får ubehagelig godt frem at når det gjelder de mest grunnleggende tingene i livet, er vi mennesker ganske så like.
Vi vokser opp, finner en make, parer oss og føder barn.
Og dette har en tendens til å gjenta seg.
«Så mye hadde jeg» er lettlest og kan tilsynelatende virke overflatisk, men ved nærmere ettersyn byr den på en intrikat komposisjon rundt liv og eksistensens.
| 1
|
502206
|
Sinte profeter satte fyr på Røkeriet
En kveld der alt stemte.
Jo visst kan en med rette kalle amerikanske Prophets Of Rage for supergruppe.
Tre femdeler Rage Against The Machine tilsatt litt Public Enemy og Cypress Hill.
For en gangs skyld også et band som virkelig levde opp til betegnelsen super.
Opprinnelig skulle onsdagens konsert gått av stabelen på Bastionen på Bergenhus.
Men grunnet «produksjonstekniske årsaker» (les: svakt billettsalg) ble det hele flyttet innendørs til Røkeriet på USF (det kan da ikke ha vært konkurransen fra VG-lista Topp 20 som var årsaken til manglende interessen?).
Resultatet ble likevel til slutt en utsolgt konsert som utvilsomt fungerte bedre enn om det hadde vært halvfullt på Bergenhus.
Det hele begynner med låten bandet har tatt navnet sitt fra, Public Enemy’s 30 år gamle «Prophets Of Rage».
Solid og tungt, men det er først med de to neste, Rage Against The Machine’s «Testify» og «Take The Power Back», at det virkelig tar av.
Nå har alle disse musikerne vært kjent som menn med meninger.
Det tar da heller ikke lang tid før salen blir bedt om rekke opp hendene dersom de er enige i at «Donald Trump is fucking up the world».
Sånn cirka 1200 tilhørere strekker armene taktfast over hodet.
Og etter «Hail To The Chief» fra bandets første og eneste album, lyder det taktfast «fuck Donald Trump» fra hele Røkeriet.
Men om Prophets Of Rage også er sinte, godt voksne menn, er de først og fremst musikere.
Public Enemys Chuck D har rukket å fylle 57, men er like vital som da han slo gjennom for mer enn 30 år siden.
B-Real fra Cypress
Hill har vært anerkjent for å være blant de fremste hip hop-vokalistene i mer enn et kvart århundre.
Det er likevel trioen fra Rage Against The Machine som imponerer mest.
Etter snart 30 år sammen er trommis Brad Wilk og bassist Tim Commerford så samspilte at det er en fryd.
Men det Tom Morello som virkelig gjør showet.
En av dagens fremste gitarister med en teknikk og oppfinnsomhet som bare er å ta av seg hatten for.
Enten han pumper ut rockeriff eller leverer imponerende soli som knapt noen kan gjøre ham etter.
Identitet kalles det.
Det blir en og annen låt av både Cypress Hill og Public Enemy, inkludert et par hip hop-medleyer.
Men først og fremst er det godt, gammelt Rage Against The Machine-materiale som setter fyr på den overfylte salen.
Ikke minst gullrekken til slutt med «Bulls On Parade», «Freedom» og «Killing In The Name».
Sistnevnte med så godt som hvert eneste menneske i Røkeriet hoppende svett opp og ned mens de gauler «Fuck you.
I won’t do what you tell me!».
Strengt tatt kunne konserten ha sluttet her uten at noen ville klaget.
Men etter noen minutters taktfast applaus lar Prophets Of Rage seg likevel nøde til et ekstranummer i form av «Bombtrack».
En festkveld som vil bli husket.
Kanskje Bergen Live kunne gjøre et nytt forsøk på Bastionen?
Tror faktisk at det ville gått bra neste gang.
| 1
|
502207
|
Vellykket blanding av fakta og fiksjon viser maktkampen som ledet til Francos diktatur
Energisk, sint og vitalt om en ung jentes opplevelser ved utbruddet av den spanske borgerkrigen i 1936.
I 2015 mottok den franske forfatteren Lydie Salvayre Frankrikes mest prestisjetunge litterære pris, Goncourt-prisen for «Ikke gråte».
Oversetter Gøril Eldøen har etter mitt skjønn gjort en knakende god jobb med å fange det som fremstår som et vitalt språk, i en tone som til tider virker rasende, av gode grunner skal det vise seg.
«Ikke gråte» bygger på historien til forfatterens egen mor.
Nåtid er 2011 og moren er nærmere 90 år.
Hun er blitt dement og det meste er visket ut av hukommelsen hennes.
Men det herrens år 1936 er derimot brent inn i hukommelsen hennes med livaktige detaljer.
Morens historie blir dramatisert i denne romanen, som nå og da minner leseren på at den bygger på morens muntlige fortelling.
Moren har fått en hang til å bruke obskøne ord på sine eldre dager.
Eldøen har latt den norske oversettelsen følge originalen, som gjengir morens saftige gloser på originalspråket spansk.
Også den norske utgaven inneholder uttrykk som «coño, me cago en Dias, me cago tu puta madre» og liknende fornærmelser.
De muntlige frekkhetene er oversatt bakerst i boken.
Historien om den da 15-årige Montse (moren) ledsages av sitater fra den franske forfatteren Georges Bernanos.
Han var sterkt kritisk til hvordan den katolske kirke samarbeidet med nasjonalistene i -36.
Motstanderne var kommunister og anarkister.
Formålet var revolusjon; å gi makt til folket.
Salvayre siterer hyppig fra Bernanos bøker og bruker ham som kilde i bokens mer sakprosaliknende partier.
Denne vellykkede blandingen av fakta og fiksjon risser opp det større bildet av maktkampen som ledet til Francos mangeårige diktatur.
Raseriet som rettes mot den katolske kirkes medløperi med nasjonalister og fascister virker berettiget, selv for en uten inngående kunnskap om borgerkrigens forløp.
Her er det ikke mye nestekjærlighet å spore, for å si det sånn.
Den lille fortellingen om forfatterens mor er rik på nyanser når det gjelder helter og skurker.
Salvayre har bakgrunn som psykiater, noe som fremfor alt viser seg i at alle karakterene har sammensatte beveggrunner.
Sjalusi, undertrykt seksualitet, luftige drømmer og paranoia er vel så viktige årsaker til begivenhetene, som handlinger basert på rasjonalitet.
Montse bor i utgangspunktet i en liten landsby med klart hierarki mellom storbonden don Jaime og en rekke småbønder.
Der leves livet slik det er blitt gjort i uminnelige tider.
Ingen stiller spørsmål ved noe før broren José, som har opplevd revolusjonsgnisten på nært hold i byen Lérima, returnerer med glød og handlekraft i behold.
Samtidig har don Jaimes sønn, Diego, blitt bitt av kommunistbasillen.
Montses 15-årige pikehjerte er lett å forføre, i hvert fall for franske poeter, og det er nettopp det som skjer når hun følger med sin revolusjonslystne bror på eventyr.
«Ikke gråte» får godt frem hvor grensesprengende tanken om rettferdig fordeling var i et land med mektige storbønder i allianse med den katolske kirke.
Den gir et dystert bilde av hvor passiviserende politikk og religion er for mennesker som ønsker endring.
Og sist men ikke minst, så advarer «Ikke gråte» mot alle former for dogmatisk tenkning, spesielt det nasjonalistiske tankegodset til Franco og hans menn.
Salvayres refleksjoner om dagens nasjonalisme er verdt å legge på minnet:
«For min egen del er jeg tilbøyelig til å tro at en del av dem som i dag bruker betegnelsen nasjonal (man kan, ser det ut til, ha patriotiske tendenser uten nødvendigvis å være fascist, og i seg selv er betegnelsen verken god eller dårlig) en del av dem, altså, som heiser det som en fane, gjør det ene og alene for å dekke over sitt prosjekt, som dreier seg om å sortere nasjonale fra ikke-nasjonale (med andre ord innføre et system som skiller og rangerer mennesker – jeg tror dette kan kalles en form for nasjonalrasisme) og å nedvurdere de sistnevnte (de ikke-nasjonale) for å deretter å marginalisere dem, for så å kvitte seg med dem, siden nasjonen ikke kan fø dem på bekostning av sine egne barn, og dette på tross av nasjonens umåtelige og moderlige omsorg.»
| 1
|
502208
|
Jeff Beck overbeviste bluespublikum i Skånevik
Innfridde alle forventninger.
Den engelske gitarlegenden Jeff Beck etterlater ingen tvil om at han – i en alder av 74 år – fremdeles er en av verdens mest innovative og unike gitarister.
Noe han beviste til fulle foran et nesten fullsatt festivaltelt under lørdagens konsert på Bluesfestivalen i Skånevik.
Nå er ikke Jeff Beck noen hyppig gjest på norske konsertscener.
Sist var i Molde i 2010 og helgens opptreden på Skånevik Bluesfestival er det eneste showet han gjør her til lands på årets turné.
Han skulle riktignok ha holdt i en utendørskonsert ved Grieghallen i 2011, men denne ble avlyst bare få dager etter at den var annonsert.
Sånn i ettertid var det kanskje like greit, for den dagen Jeff Beck skulle ha spilt regnet det trollkjerringer.
At det knapt finnes noe Jeff Beck-coverband er ingen tilfeldighet.
Det ser så lett og uanstrengt ut, men hans unike spillestil er likevel så godt som umulig å kopiere.
Siden han startet sin karriere i Yardbirds for mer enn 50 år siden – det samme bandet som også har fostret gitarguder som Eric Clapton og Jimmy Page – har Jeff Beck klart å beholde sin status som av verdens ledende gitarister.
Den kommersielle suksessen kan kanskje ikke måle seg med Clapton og Page, men få gitarister kan på samme måte som Beck virkelig kalles en musikers musiker.
For mange kan gjerne halvannen times konsert med ren instrumentalmusikk bli litt kjedelig i lengden.
At Jeff Beck derfor hadde med seg en vokalist på noen av låtene er derfor forståelig.
Bare så synd at han ikke hadde gjort et litt bedre valg.
Vokalist Jimmy Hall ser mest av alt ut som en revisor med rødt pannebånd.
Visst synger han rent, men det er også det beste som kan sies om mannen.
En hvit soulsanger fullstendig uten sjel.
Det hjalp lite at han hadde en viss suksess med bandet Wet Willie på 70-tallet.
En patetisk bryllupssanger i dag.
Takk og pris for at han bare deltok på et fåtall av låtene.
Derimot var det ingenting å utsette på resten av bandet.
Vinnie Colaiuta bak trommene er blant verdens fremste i sitt fag og mang en trommis blant publikum har nesten like mye kommet for å se ham spille som for sjefen selv.
Bassist Rhonda Smith ble gitt rikelig med rom til å briljere, mens cellist Vanessa Freebaim-Smith ble mer diskret i bakgrunnen.
Jeff Beck selv så nesten uforskammet ung og frisk ut.
Knapt eldet det minste de siste 30 årene.
Selv om han har fylt 74, ville han hatt store problemer med å få honnørbillett på bussen.
Fingrene var minst like raske som før.
Ingen tegn til alderdomssvakhet der i gården.
Sammenliknet med mange andre gitarhelter gjør han derimot ikke særlig mye av seg på scenen.
Ingen store fakter.
Bare et fornøyd smil dann og vann.
Til tross for at Jeff Beck har utgitt et lites snes plater de siste 50 årene, var bare et fåtall låter denne kvelden hentet fra hans egen produksjon.
Resten var et assortert utvalg av soul, fusion og blues.
Fra «Little Wing» av Jimi Hendrix til Mahavishnu Orchestra og Sam Cookes soulklassiker «A Change Is Gonna Come».
Til og med hans høyst personlige tolkning «A Day In The Life» av Beatles kom mot slutten av konserten.
Kanskje var årets konsert siste mulighet til å oppleve gitarlegenden Jeff Beck her til lands.
Men med denne mannen kan en ikke være for sikker.
| 1
|
502209
|
Filmskaperne gjorde en tabbe da de lagde en barnefilm som kun kan sees av voksne
Det er synd at «Wildling» ikke er god nok, når metaforen den bygger på er så interessant.
Aldersgrensen til skrekkfilmen «Wildling» er 15 år, men jeg anbefaler en vri:
Kun de under 15 burde se den.
Filmen vil trolig være for infantil for de fleste voksne kinogjengere og er ikke bra nok skrudd sammen.
Det vellykkede aspektet ved filmen er den klare allegorien den bygger på, og denne retter seg mot barn.
Anna (Bel Powley) er en ung jente som blir holdt fanget av den eldre mannen «Daddy» i et forlatt hus i skogen.
Han forteller ekle historier om «Wildling-monsteret» som ønsker å spise henne, og hun får mystiske sprøyter som er ment å hindre hennes menstruasjon.
Så reddes hun av sheriffen Ellen (Liv Tyler).
Men når de mystiske sprøytene forsvinner, får det ekle kroppslige konsekvenser.
Talentet Bel Powley spiller Anna.
Mange vil kjenne henne igjen som prinsesse Margaret i «A Royal Night Out», eller fra hovedrollen i den engasjerende filmen «The Diary of a Teenage Girl».
Begge disse filmene – og for så vidt også «Wildling» – handler om unge jenter i overgangsfasen mellom ung pike og selvstendig kvinne, og alle setter de fokus på «overskridende oppførsel» i denne intense livsperioden.
Den overskridende oppførselen i «Wildling» av den morbide sorten.
Annas fysiske forandringer innebærer en endring i oppførsel, og disse får blodige konsekvenser.
Filmskaperne fremhever blod og gørr på bekostning av troverdige relasjoner, logikk og samfunnsliv.
Nettopp fokuset på blod, skrekk og gørr, samt uforklarlig banning, gjør filmen til en såkalt «voksenfilm».
Og de unødvendige «voksenelementene» er et dumt valg av regissøren.
Her har de en (god) idé om en ung jente som dyttes ut i samfunnet mens hun går gjennom kroppslige forandringer.
Metaforen er interessant, og presentert med subtilitet og grundighet kunne filmens «fantasy» derfor fungert.
Når filmskaperne i stedet går for billige sjokk og dårlige spesialeffekter, mister mange unge sjansen til å se en skrekkfilm med budskap rettet mot dem.
I tillegg gjør det at «Wildling» må konkurrere med langt bedre skrekkfilmer for voksensegmentet.
For eksempel har «Hereditary» (som i skrivende stund går på kino) liknende tematiske trekk.
Og franske «Raw» er en av de beste nye filmene om å vokse opp i kamp mot både samfunnets konvensjoner og mot egen kropp.
Det samme kan også sies om mesterverket «It Follows».
Jeg anbefaler dem over 15 år å heller se disse filmene.
| 0
|
502211
|
Undertrykte følelser og hemmeligheter skaper problemer på Island
Overkokt satire i «Skyggen fra treet».
Smålighet og undertrykte følelser florerer i islandske nabolag, skal vi tro filmen «Skyggen fra treet».
Denne filmen, regissert av Hafsteinn Gunnar Sigurðsson, er en av de filmene som høres spennende ut når en beskriver den:
En småsatirisk fortelling der krangling mellom to nabopar eskalerer så mye at filmen forvandles til en beksvart, småvoldelig tragikomedie.
En slik blanding av ulike toner og sjangre er best når filmskaperne har stålkontroll på faget sitt, og «Skyggen fra treet» er ikke dårlig i den forstand.
Sigurðssons visuelle strategi minner både om realistisk drama og stilig komedie.
Han får også mye ut av filmens skuespillere.
Ta for eksempel hovedpersonen Atli (Steinþór Hróar Steinþórsson).
Han og samboeren Agnes (Lára Jóhanna Jónsdóttir) sovner selv når sexen i naboleiligheten er skremmende høylytt.
Atli og Agnes snakker ikke sammen, og øynene hans forteller hvor dysfunksjonelt forholdet deres er.
Dagen derpå masturberer Atli til et hemmelig videoopptak av han og ekskjærestens sex.
Klart det blir bråk når Agnes oppdager dette.
Agnes tror Atli er utro og nekter å forholde seg til ham.
Han må flytte hjem til foreldrene og dermed til deres konflikt med naboene.
Foreldrenes store tre i bakhagen ødelegger naboens mulighet til å sole seg.
Denne feiden er karikert og tullete, men bak småligheten venter hemmeligheter og undertrykte følelser.
Filmens islandske tittel er «Undir trénu», altså «under treet», og forskjellen er viktigere enn man skulle tro.
For egentlig handler «Skyggen fra treet» om hva som gjemmer seg under overflaten.
Rollefigurenes undertrykte hemmeligheter, sexlyst eller traumer skaper problemer.
I stedet for å ta tak i dem, velger rollefigurene å projisere sine problemer på andre ting og andre folk.
Nå høres dette kanskje ut som noe sannferdig og morsomt, og til tider er «Skyggen fra treet» morsom.
Den er dog ikke særlig overbevisende som satire.
Mye fordi filmskaperne insisterer på at «hvis alle bare slapper litt av og er ærlige med hverandre» er en god løsning på komplekse problemer.
Men en annen grunn til hvorfor filmen ikke funker helt er at denne litt banale, satiriske tanken om våre nordiske liv ikke er en fortelling.
Kun et premiss for en fortelling.
Sigurðsson vet ikke helt hvor filmen skal og når den så eskalerer til vold, er klimakset utroverdig.
Kanskje fordi filmens sympati er med Atli, hvis runking symboliserer et dårlig selvbilde.
Han filmet uten at hun samtykket til opptaket, men filmskaperne vil heller ha oss til å føle sympati med Atlis stakkarslighet enn å behandle betydningen for ekskjæresten.
Det er synd, fordi «Skyggen fra treet» er kjekk å beskrive.
Den burde også være kjekk å tenke over.
| 0
|
502212
|
Iskald svartmetall som lukter svidd
Blodfansen kan puste lettet ut når Immortal gjør comeback.
Immortal fra
Os er blant verdens største og viktigste ekstremmetalband.
Hvert nye album er en begivenhet, og «Northern Chaos Gods» er en svært etterlengtet utgivelse.
Dette er nemlig bandets første album uten publikumsyndlingen og showmannen Olve «Abbath» Eikemo i spissen, men blodfansen kan altså puste lettet ut:
Dette er klassisk Immortal, på godt og vondt.
Med demonsminke og iskald, forrykende musikk, ble osingene Harald «Demonaz» Nævdahl og Abbath fort et av sjangerens mest toneangivende band på 90-tallet.
Bandet var ikke så opptatt av satanisme og slike ting, men skapte i stedet fantasiriket «Blashyrk», fylt med krigerske demoner, mørke skoger og snødekte fjelltopper.
På grunn av sykdom måtte Demonaz legge bort gitaren (men var en aktiv del av bandet som tekstforfatter og manager).
Senere gikk bandet gradvis bort fra den klassiske svartmetallen og eksperimenterte stadig mer med thrash metal og rock ‘n’ roll, noe som falt gamle fans tungt for hjertet.
Etter den solide og påkostede «All Shall Fall» (2009) gikk imidlertid bandet i oppløsning for åpen scene, akkompagnert av pinlige anklager om kreative uenigheter, rusbruk og innsatsvilje.
Abbath tok med seg rockelåtene og satset på en vellykket solokarriere, mens Demonaz overtok rollen som vokalist og gitarist.
Sammen med trommis Reidar «Horgh» Horghagen og innleid bassist Peter Tägtgren (Hypocrisy), styrer Demonaz Immortal-skuten tilbake mot grimmere farvann à la «Battles in The North» (1995), «Blizzard Beasts» (1997) og ikke minst «At The Heart of Winter» (1999).
«Northern Chaos Gods» er et aggressivt album.
Både tittelsporet og «Into Battle Ride» er et nådeløst regn av dobbeltpedaler og hissige, huggende riff.
Demonaz’ har en god svartmetallvokal, men Abbaths særpreg og variasjon glimrer med sitt fravær.
Savnet blir mindre merkbart på mer varierte og melodiske låter som majestetiske «Gates to Blashyrk» og «Where Mountains Rise».
Norsk svartmetall handler i bunn og grunn om opprør og å skape noe helt nytt: band som Emperor, Mayhem, Enslaved, Darkthrone, Dimmu Borgir, Satyricon, Windir og Immortal låt helt forskjellig fra hverandre.
Mens disse bandene har vært i stadig utvikling, har sjangeren som helhet derimot blitt stadig mer konservativ.
Det «autentiske» som fansen krever, er det stikk motsatte av de verdier sjangeren egentlig er tuftet på.
Derfor er det litt skuffende at «nye» Immortal bruker såpass mye tid på gamle takter som her, men selv anonyme låter som «Grim and Dark» og «Blacker of Worlds» er likevel langt mer interessante musikkstykker enn det mange nyere svartmetallband klarer å diske opp med.
På sitt aller beste er «Northern Chaos Gods» en triumf.
På sitt svakeste er det i tryggeste laget.
«Called to Ice» føles som om man har gått seg vill i en musikalsk snøstorm der man kastes mellom en løpsk rytmeseksjon og isnende riffing, mens «Where Mountains Rise» er en nydelig, meditativ sørgemarsj.
«Mighty Ravendark» er dessverre litt for ensformig til å holde på oppmerksomheten alle de ni minuttene den varer, men den er likevel et verdig punktum for et comeback som ofte lukter svidd.
Før var det umulig å se for seg et Immortal uten den karismatiske, lekne Abbath i front, men disputten har i stedet gitt oss to solide band som går i stikk motsatt retning av hverandre.
Alt tyder på at det er til det beste for alle parter – særlig lytterne.
| 1
|
502213
|
Luksus på Norge
Den nye restauranten i andre etasje på Hotel Norge byr på luksus og glamour.
Her kan du spise kaviar, gull og vaktel.
Det høres kanskje ikke slik ut, men Nova er en uformell restaurant.
Servitørene jogger rundt i hvite sneakers og menyen er ren à la carte.
Slik legger Nova seg som en dråpe i restaurantbølgen som skyller opp over Skandinavia nå, med løsere slips, færre lange menyer og kokker som blander nordisk tradisjonsmat med internasjonale smaker.
Og det ingen lek å kjøre kun à la carte.
For kjøkkenet betyr det mindre forutsigbarhet og vanskeligere råvareplanlegging.
For deg gir det større valgfrihet og mer kontroll over måltidet.
Nova ligger i andre etasje på nyoppussede Hotel Norge, og veien opp til restauranten er så stilig at jeg må fiske mobilen ut av vesken for å ta et bilde.
På toppen av rulletrappen åpner det seg nemlig en solnedgang av typen du kun ser på film.
Loungen med det oransje lyset er en del av baren The Lobby.
Oppussingen er tydelig påkostet og gir middagen en eksklusiv ramme.
Det gjør derimot ikke velkomsten.
Servitøren ser oss i døråpningen, men snur i retning av kjøkkenet og forsvinner.
Vi blir stående til en annen kollega kommer forbi.
Det virker som personalet allerede har vennet seg til nysgjerrige hotellgjester som bare vil kikke og gå videre.
– Folk som elsker å spise, er alltid de beste folkene, står det på innsiden av den eksklusive menyen.
Her er det retter med franske, asiatiske og italienske konnotasjoner.
Mange av råvarene er norske og beskrives med hvilket fylke de er fra.
Anden kommer fra Telemark og vaktelen fra Rogaland.
Nova strekker begrepet nordisk mat ved å sette norske råvarer i en internasjonal kontekst, og supplerer med sesongbaserte ingredienser fra utlandet, som for eksempel hvite asparges.
Vaktel er et sjeldent syn på menyene i Bergen, så denne forretten må jeg bare smake.
Den serveres i to deler, og heldigvis viser servitøren hvordan det skal gjøres.
For ellers hadde jeg aldri klart å finne steinsopprisottoen med margerter, som ligger gjemt under det øverste fatet.
Her ligger to saftige fuglebiter med spøtt skinn, sammen med et knasende parmesanflak.
Av rettene vi får servert denne kvelden er denne den mest kreative, selv om alle rettene har sin egen identitet med ulike former og farger på fatene.
Den dyreste forretten, en jordskokksuppe med eple, tapiokaperler og russisk oscietrakaviar, ligger i en rosa, metallisk grop, som gir liv til de duse fargene i retten.
Hellebarn er et annet ord for småkveite.
Fisken er smørstekt og serveres med sprø grønnkålchips, blomkålbuketter, sitronsjy og dampet aubergine med kapers.
Dette er en klassisk rett, men med mye syrlighet og lite smaksvariasjon sammenliknet med hovedretten av and.
Det lettrøykte andrebrystet er mørt og rikt på smak.
Det serveres sammen med et salt konfitert lårkjøtt som står i kontrast til de to søte retningene på fatet: hermetiserte moreller og persillerotmos.
Restauranten har et bredt vinutvalg på glass og en glamorøs produsentliste.
Rosévinen fra Provence som anbefales til vaktelforretten, er fra gården til det tidligere superparet Brad Pitt og Angelina Jolie.
Chateau Miraval Rosé fra 2006 smaker av søte markjordbær og er nydelig balansert.
Den kunne ikke passet bedre til maten.
Til dessert får jeg servert en nesten naturtro sitron, med stilk og det hele.
Den har et hardt ytre av noe som likner hvit sjokolade, og er fylt med en mousse av sitron og yuzu.
Sitronen er frisk, men blir for mektig i lengden.
Den kan gjerne deles.
Kaffecremeuxen, en behagelig mild kaffemousse med smak av melkesjokolade og bladgull på toppen, er lettere.
Ved å gi Bocuse d'Or-vinner Ørjan Johannessen det overordnede ansvaret for hotellets matprofil, sikter Hotel Norge mot stjernene.
Restauranten glipper på en del elementære servicegrep, som å ta imot gjestene og tilby et sted å henge fra seg yttertøy, men klarer likevel å gi en eksklusiv måltidsopplevelse servert av et kunnskapsrikt personale.
Nova er en sanselig hotellrestaurant med en særegen stil, som ikke legger skjul på at de har store ambisjoner.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
502214
|
Spennende siderrestaurant
Utne Hotel byr på mer enn bare epler.
Her bør du også spise middag.
På terrassen foran hotellet avslutter vi – og resten av kveldens spisegjester – en fireretters meny, med øynene plantet på fjorden.
Fatet er dekket med karamell, appelsin og skogengsyre, og i glasset flyter konsentrerte epler.
Dette er det tredje glasset med sider i rekken, og det aller beste.
Edelis fra Åkre gård på Nå lages ved at eplejuicen fryses ned før man skiller ut vannet.
Slik får man den kobberaktige fargen og den intense smaken, med frisk syre, karamelldyp sødme og rene epler.
Slik de bare kan smake i Hardanger.
Utne Hotel ligger usjarmerende til langs veien, midt i fergekøen for reisende over til Kvanndal.
Ikke veldig eksotisk for en vestlending, men kanskje for turistene.
Hotellet, med sine unike rom og godt bevarte historiske detaljer, er likevel så sjarmerende på innsiden at beliggenheten blir helt uvesentlig.
Hotellet er et av Norges eldste og har holdt det gående i snart 300 år.
Torbjørg Utne, som drev hotellet i over 70 av dem, er også kjent som «Mor Utne».
–
Jeg vet ikke om det er Mor Utne som går igjen, men de sier at rom 15 er hjemsøkt, forteller servitøren.
Vi kaster synkront et blikk bort på nøkkelen for å sjekke romnummeret, før hun forklarer appetittvekkeren foran oss.
–
Her har dere fått en fritert potetball med eggemulsjon og ramsløkblomst.
Jeg håper det smaker.
Vi puster lettet ut over å ha fått rom 9, før vi begynner å spise.
I sommer har de fått en ny kokk på Utne Hotel.
Ignas Damanskas har tidligere jobbet på Michelin-restauranten Bloom in the Park i Malmö.
På Utne Hotel prøver han ut noe nytt.
Kjøkkensjefen har kommet over ekstra råvarer og har utvidet kveldens meny fra tre til fire retter.
«Hummer» er en servering med tre flytende smaker i bunn.
En smørsaus laget med hummerkraft, en karrivariant og en gulrotpuré.
Sausene er dekket av smørdampet pak choi-salat, tynne gulrotskiver og en halv hummerhale.
En stor forrett med eksklusive ingredienser.
Karrien er dominerende i møte med den delikate hummersmaken, og legger lokk på smørsausen.
Men retten har en tydelig, egen identitet.
Det er en pirrende start på måltidet, som viser et kreativt kjøkken med øye for detaljer.
Maten får følge av Alde sider fra Bleie gard, en frisk og boblende drikk, med en ren smak som tåler krydder.
Piemonte i Italia er kjent for en lokal pastarett kalt Tajarin, som er flortynn pasta, kokt i oksekraft.
Rett nummer to på menyen minner meg om denne.
Pastaen er byttet ut med tynne strimler savoykål, som serveres med den samme feite, gode smaken av oksekraft og revet kjøtt.
I bunnen av skålen ligger en salt og bitter aspargespuré.
Denne retten utvikler seg lag for lag jo lenger ned i bollen du kommer, og blir mer interessant for hvert tygg.
En ny sider treffer glasset.
Kvitanesen fra Ulvik frukt & cideri er en fyldig Discovery-sider med slakke bobler, som har nok syre til å skjære igjennom det salte fettet.
Før hovedretten kommer servitøren bærende på en litt utradisjonell hvilerett.
Et glass med rykende buljong, laget av tang.
Den er altfor varm på en dag som denne, men fylt med rik umami.
Drikken smaker som konsentrert steinsopp, og har som oppgave å rense paletten før hovedretten, torsk tilberedt sous vide i en lake av sukker og salt.
Tilberedningen gjør at fiskens naturlige smak kommer enda tydeligere frem.
Stykket som har fått en fastere og mer eggeliknende struktur enn normalt, smaker intenst, og minner litt om lutefisk.
Fisken serveres med en spinatsaus med lodderogn, salt stangselleri, syltede neper og stekt grønnkål, og er nydelig presentert på grov keramikk som kler den historiske trestuen.
Til denne retten er sideren byttet ut med en amerikansk og eiketung Chardonnay fra California produsert av Sandhi.
–
Det er ikke så mye sider igjen med den type syrlighet som retten trenger.
Derfor gikk vi for en vin i stedet, forteller servitøren.
Siderrestauranten i Utne Hotel har en stolthet for lokalproduksjon og råvarer i sesong, som gjenspeiles like godt i frokostserveringen som i kveldsserveringen.
Kjøkkenet har en tydelig tradisjon i bunn, uten å være bundet av den.
Det gjør maten spennende.
Det er bare å krysse fingrene for at dette kjøkkenteamet blir værende flere sesonger.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
502215
|
«Sharp Objects» er den beste krimserien akkurat nå
Camille
Preaker er en dårlig journalist og en mislykket storesøster.
Og hun er en av årets beste rollefigurer.
Camille
Preaker er en dårlig journalist, en lusen datter, en mislykket storesøster og en elendig etterforsker.
Hun er også en helt fantastisk rollefigur.
Denne komplekse, sylskarpe kvinnen spilles av Amy Adams – en av vår tids beste skuespillere.
TV-serien «Sharp Objects» lar Adams glitre med grundige detaljer og fortellende blikk.
Premisset er Preakers jobbtur til hjembygden Wind Gap, et gudsforlatt sted preget av sumpområder og svineavl.
Her blusser vonde minner opp igjen.
Hennes oppdrag er å skrive om to uløste drap.
Begge ofrene var unge jenter og Preaker mistenker at noen i den «uskyldige» bygden står bak begge drapene.
Denne mistanken deles av politietterforskeren Willis (Chris Messina), men ikke av byens lokale sheriff Vickery (Matt Craven).
Men Preakers klønete opprulling av fakta, ryktespredning og intriger er bare halve historien.
«Sharp Objects» handler også om den vonde, nesten uutholdelige konfrontasjonen med traumer.
Preaker er helt feil person for en kompleks krimsak, men samtidig helt rett.
Hun vet – dessverre – at Wind Gaps beboere er i stand til å gjøre grufulle ting mot unge piker.
Og så late som ingenting.
Wind Gap ligger helt sør i Missouri.
Staten omtales ofte som «Midwest», men helt nederst i staten finnes det en «hæl» som grenser til både Tennessee og Arkansas.
Denne plasseringen er ingen tilfeldighet.
Serien er basert på boken til Gillian Flynn («Gone Girl») og hun kjenner området godt.
«Sharp Objects» spiller på sjangeren «sørstatsgotikk», en sjanger med bidrag fra forfattere som Truman Capote og Tennessee Williams.
Disse fortellingene preges av fremmedgjorte mennesker fanget i groteske situasjoner.
Og tragiske hendelser som avdekker mørke hemmeligheter og dobbeltmoral.
«Sharp Objects» har en spennende krimgåte som må løses.
Likevel fascineres jeg mest av de rike detaljene i fortellingen om et lokalsamfunn i kollaps – både økonomisk og moralsk.
De litterære referansene underbygges av den canadiske regissøren Jean-Marc Vallée.
Han har regissert alle episodene, slik han gjorde med fjorårets «Big Little Lies».
Vallées enorme musikkinteresse preger «Sharp Objects».
Serien har en særegen «rytme» i klippingen og lydsporet er dynamisk og atmosfærisk.
Her bør du skru opp volumet og nyte nyansene av stillhet, og av rollefigurenes subjektive opplevelser av stemning.
Men ingen erfaringer er viktigere enn Camille Preakers erfaringer.
Hennes arbeidsmetoder er kanskje faglig svake, men TV-skaperne har et poeng med dette:
Hun føler seg frem til hva som den er rette historien å fortelle.
I en situasjon med mange sannheter ender man opp med å velge et perspektiv – og utelukke andre.
Serien gjør oss kjent med hvordan fortid og fordommer preger forståelsen og innsikten i hendelser.
Og da er vi tilbake til hvorfor Preaker er «rett person» – og en så fantastisk rollefigur.
Et av seriens tragiske poeng – en jeg skulle ønske jeg hadde skjønt i min ungdom – er at traumer ikke forholder seg utelukkende til stedet det skjedde, eller til hvem det skjedde med.
Å utsettes for overgrep betyr at «åstedet» også er noens kropp.
Man oppsøker ikke traumene, men bærer dem med seg.
Anmeldelsen er basert på seks episoder.
| 1
|
502218
|
Gutteromsheltenes mørke side
Lasse Gallefoss har skrevet en nyansert, men samtidig klisjefylt krimroman om gutteromsheltene fra etterkrigstiden.
De siste årene har man i norsk skole begynt å fortelle en mer nyansert versjon av de ukritiske heltefortellingene vi fikk høre om norske motstandsmenn under Tysklands okkupasjon av Norge fra 1940-45.
De færreste er bare helter eller bare forrædere – verden er ikke sort og hvit.
Nå har Lasse Gallefoss skrevet krim i samme ærend.
Vi møter først fem menn i en mørk, stinkende torturkjeller rett før krigens slutt, med åpningsreplikken «En i dette rommet er forræder».
Forræderen er hovedperson Storm Steinset, og heldigvis for ham, blir han ikke der og da avslørt som motstandsagent.
Litt mer uheldig er det imidlertid at han heller ikke får fortelle om sin egentlige rolle etter krigen:
Kontakten hans i motstandsorganisasjonen klarer å skaffe ham en jobb i politiet, men kollegene hans der, tror han er nazist.
Blant dem er hovedperson nummer to, Robert Rødberg.
Han fikk, tilsynelatende grunnet uflaks, ikke delta i motstandskampene under krigen, og er dermed i etterkrigsoppgjøret fulladet med pågangsmot og moral for å bevise seg som en hedersmann.
Det er imidlertid vanskelig å gjøre når statsadvokaten, altså sjefen hans, bruker ham som en brikke for å fortelle kun den ønskelige delen av historien:
Heltenes mer tvilsomme handlinger skal ikke komme frem i lyset.
Her ligger også mye av premisset for handlingen.
Gåten som skal løses er at 1,2 millioner har forsvunnet fra Norges Bank, og idet etterforskningen begynner, blir tre av fire, etter hvert fem, mistenkte drept.
Samtidig blir det stadig tuklet med beviser, uten at det alltid er klart hvem som utfører tuklingen.
Gallefoss skal ha skryt for selve oppbygningen av historien:
Den er intrikat og overraskende til mer eller mindre siste side.
I tillegg har han tatt med kvinnenes motstand, i dette tilfellet som dobbeltagenter eller kurere for Hjemmefronten, og vist både hvilken betydning det hadde, og at de ikke ble hedret som helter etter krigen.
Mer malplassert er det imidlertid hvor stor plass skurkens seksuelle egenskaper og utskeielser får – både gjennom skildringer av hans egne erfaringer og gjennom den tidligere vennens potensielt misunnelige tanker.
Når det er sagt, tar det lang tid før handlingen faktisk kommer i gang.
Dette handler nok om at Gallefoss ser seg nødt til å presentere alle de ulike personene før selve historien kan begynne – noe som stjeler en del sider.
Også etter at vi har begynt å forstå hva det er som skal etterforskes, holdes handlingen tilbake av at personene stadig blir presentert på nytt, hver gang det er mer enn et halvt kapittel siden de sist opptrådte, eller hver gang det viser seg at de har en litt annen rolle enn først antatt.
Når boken omtrent halvveis også «bytter» hovedperson, mister den det som til da har vært drivkraften:
Robert er nemlig en langt dårligere etterforsker enn Storm.
Dette og et klisjepreget, mystifiserende språk holder tilbake det som ellers kunne ha vært en spennende historisk krimroman.
| 0
|
502219
|
«Mission:Impossible – Fallout» er sommerens store actionfilm.
Og seriens beste film til nå.
Tom Cruise er kanskje riv ruskende gal, men han kanaliserer galskapen slik at vi får topp underholdning på kino.
«Mission:
Impossible – Fallout»
Regi:
Christopher McQuarrie, USA, action, 2 timer 28 minutter, 12 år
Film dreier seg stort sett om å vise oss våre egne fantasier.
Og hvem har vel ikke fantasert om å hoppe ut av et fly i 7500 meters høyde?
Eller rase på motorsykkel gjennom Paris i motgående kjørefelt?
Eller hva med å dingle ut av et flygende helikopter over en fjord?
Det er slike hårreisende stunt som er gleden av å se «Mission:
Impossible – Fallout», den sjette filmen i en av vår tids aller beste «actionfranchiser».
Vågestykker alene er likevel ikke nok.
Den som vil se hårreisende stunt trenger bare å holde seg hjemme, logge seg inn på YouTube, og sjekke ut tusenvis av våghalser der.
Men Mission Impossible-filmene er opphøyd kinofilm:
Innviklede plott, glamorøse reisemål, engasjerende visvas om internasjonal forsvarspolitikk og – ikke minst – verdens største filmstjerne i hovedrollen som superagent Ethan Hunt.
Tom Cruise er nemlig den siste store filmstjernen vi har igjen.
Hans deltakelse betyr økt billettsalg.
Men viktigere er det at han ikke kan være noen andre – han er alltid «Tom Cruise».
Og for at en film med Tom Cruise skal funke, må den ha tatt dette med i betraktning.
I Mission Impossible-filmene er han en alfahann, men en uvillig en, som gang på gang må fikse biffen fordi han tilsynelatende ikke har noe valg.
Da funker både Tom Cruise og «Tom Cruise».
Denne gangen males han opp i et hjørne ved å miste et sett viktige plutoniumskuler.
Kulene er – takket være Kristoffer Joner i en liten birolle – klare til å brukes i atomvåpen.
Hunt og hans team må få disse tilbake før plutoniumet havner i feil hender.
Men hvem kan Hunt og vennene stole på?
Her er det bare å holde seg fast.
Filmskaperne gir publikum få muligheter til å slappe av og trekke pusten.
En del av filmens «heseblesende» action føles intenst og stressende på grunn av subtile skrivetriks:
Filmskaperne legger problemer oppå allerede eksisterende problemer.
Som for eksempel i filmens første scene, der en handel går skeis.
Hjelperen Luther (Ving Rhames) anholdes av slemminger før han får gjort en viktig oppgave – uten at Ethan får dette med seg.
At seeren vet noe hovedpersonene ikke vet, kalles gjerne «dramatisk ironi».
Vi vet at situasjonen går skeis før den går skeis.
Dermed klarer filmskaperne å skape intensitet allerede før halsbrekkende stunt finner sted.
Når stunt først finner sted er de herlige.
Og lange.
Tom Cruise hopper – på ekte – ut av et fly i 7500 meters høyde.
Tom Cruise kjører i stor fart – på ekte – gjennom gatene i Paris.
Han hopper – på ekte – fra et tak til et annet i London.
Og han flyr et helikopter – på ekte – gjennom «Kashmir».
«Kashmir» er en blanding av Norge og New Zealand i «Mission:
Impossible – Fallout».
Landenes topografiske likhet benyttes av filmskaperne som «filmtriks».
Dette er vanlig:
Vancouver har «spilt» nesten alle vestlige storbyer på film.
Island var en fremmed planet i «Interstellar».
I «Mission:
Impossible – Fallout» er bruken av Preikestolen spektakulær, men også funksjonell for handlingen.
Det er det viktigste.
Så kan vi leve med at Preikestolen er i «Kashmir».
Man kan spøkefullt si noe om at våghalsen Tom Cruise er riv ruskende gal når han stadig insisterer på å sette livet sitt i fare til glede for kinogjengere.
Som skuespiller har han liten mulighet til å «forsvinne i rollen».
Som offentlig person er det at han er «riv ruskende gal» blitt en styrke, ikke en svakhet.
For meg er det viktigere at han ikke bare insisterer på å gjøre egne stunt, men også har en erkeamerikansk «valuta for pengene»-holdning kun «The Rock» kan matche i dag.
Forskjellen mellom dem er at kun fantasien setter grenser for hva Tom Cruise er villig til å gjøre for å underholde oss.
| 1
|
502221
|
Vellykket kunstfestival på Landmark
Landmarks enkveldsfestival innfridde alle forventninger - også de jeg ikke visste jeg hadde.
Etter noen lange sommermåneder som likevel gikk for fort, var det lørdag på tide å ønske høstprogrammet til Landmark velkommen.
For fjerde gang kunne man stille spørsmålet:
«Hva skjer når Landmark bringer inn en rekke samarbeidspartnere (Borealis, Konsept X, Ny Musikk Bergen, Playdate, Utmark og Fett) og tar over hele lokalet til Bergen Kunsthall?»
Og svaret ble som før:
Vi får en heftig kick off-fest helt utenom det vanlige.
Dette var virkelig en kveld som favnet bredt, fra introvert lytting, til vill og gal dansing.
Og det beste?
Bortsett fra to menn, så jeg kun damer på scenen.
Jeg gleder meg til å gå en feministisk kunsthøst i møte, og vil rette en stor takk til kurator Eva Rowson som baner vei for dette perspektivet.
Første akt ut var Saxifraga, en nyoppstartet saksofon-kvartett med musikere fra Sjøforsvarets Musikkorps og Griegakademiet.
Da de kom ut på gulvet i Galleri 2 tok det bare sekunder fra første tone ble blåst, til de hadde trollbundet publikum.
Man hører stadig om hvor vanskelig akustikken er i disse hvite gallerirommene.
Derfor ble jeg mildt sagt overrasket over hvordan musikerne kontrollerte, eller rettere sagt, lekte med den.
Jeg synes det til enhver tid hørtes ut som de var dobbelt så mange som de faktisk var.
«Det der var virkelig noe!», sa min sidedame oppspilt.
Og det var det virkelig.
En annen juvel som kan trekkes frem, var performancen til irske multi-instrumentalist Áine O’Dwyer.
I midten av Galleri 1 satt hun stoisk ved et bord fullt av rekvisitter, som en slags lydskulptur fra en annen verden.
Verket heter Imaginary Organ, og er lag på lag med omsorgsfulle og behagelige lyder som ringende bjeller, en våt finger som stryker langs kanten av et glass, føtter som plasker i et lite basseng, rolig lesing som oppfattes som sang.
De skarpe lydene flasker med vann kan lage om man blåser hardt nok, er en kontrast.
En diffus knitrelyd den eneste konstanten.
Mot slutten av fremførelsen bryter hun plutselig ut av transen, og baner seg vei mellom publikum og ut av rommet.
Knitrelyden fortsetter i salen, og vi hører hun gå rundt i de andre rommene mens hun synger.
Publikum ser langt etter henne og ser spørrende rundt på hverandre.
Vi blir sittende akkurat lenge nok til at jeg tror det er meningen at vi skal følge etter.
Til slutt bestemmer jeg meg for å følge etter den første personen som går ut.
Men idet jeg har tatt avgjørelsen, kommer hun tilbake og takker for seg.
Jeg biter meg merke i den behagelige knitrelyden, og lurer på hva den er.
Kanskje en kontaktmikrofon festet til en av salens sakkosekker?
Eller kommer den fra den skjelvende sølvduken som dekker bordet?
Etter endt performance spør jeg lydteknikeren, som forteller meg at det er opptak av lyden av regn på taket.
Det minner meg på at det fine med kunsten er selve undringen.
| 1
|
502222
|
Her skal ingen sitte igjen med en god følelse når de ser filmen
Allerede i første sekund tok den dystre stemningen i «Beast» tak.
Den slapp ikke opp før lenge etter jeg forlot kinosalen.
Det er mange kontraster i «Beast».
Det åpne havet som slår inn over Jerseys dramatiske, bratte klipper, og det lille, isolerte lokalsamfunnet.
Et nyforelsket par, og den truende skyggen som hele tiden henger over dem.
En kvinne som frigjør seg fra sin undertrykkende familie, samtidig som sørgende foreldre må begrave sine drepte døtre.
27 år gamle Moll (Jessie Buckley) bor fortsatt hjemme med familien.
Hun hjelper til med å ta vare på sin syke far, i tillegg til å ha en jobb hun betegner som «midlertidig».
Molls mor Hilary (Geraldine James) er kontrollerende, og behandler henne ennå som en ustyrlig tenåring.
Alle forventer at Moll skal stille opp, alltid.
Selv i sin egen bursdagsfest blir hun satt i andre rekke.
Moll møter den mystiske Pascal Renouf (Johnny Flynn), som slett ikke passer med familiens forventninger.
Han er uflidd, skitten, langt fra svigermors drøm.
Men Moll og Pascal faller for hverandre, og ser seg ikke tilbake.
Så blir Pascal mistenkt for å ha noe å gjøre med en rekke bortføringer og brutale drap.
I løpet av fire år er fire jenter blitt drept, og politiet aner et mønster.
Det siste offeret, en 16-åring, forsvant samme kveld som Moll og Pascal møttes.
Men Moll føler for første gang at hun blir forstått av noen, og velger å forsvare Pascal, koste hva det koste vil.
Handlingen i «Beast» snor seg sakte fremover, og avslører ingenting for tidlig.
Det gjorde at jeg hele tiden funderte over de samme spørsmålene som Moll etter hvert må ta stilling til.
Er det riktig av henne å lyve til politiet for å beskytte mannen hun elsker?
Er han uskyldig, eller er Pascal faktisk en seriemorder og voldtektsmann?
Jessie Buckley gjør en kraftanstrengelse av en prestasjon som Moll.
Buckley får frem at Moll er plaget, skjør og usikker, og ikke minst helt desperat etter å slippe fri.
Molls kamp for å finne styrke nok til å takle familien og det fordomsfulle lokalsamfunnet er vond å se på.
Hun er ikke bare undertrykt av andres demoner, men har et indre mørke selv.
Det kommer frem at Molls mor har en grunn til å behandle henne som hun gjør.
Moll har nemlig en ubehagelig hemmelighet, noe fælt hun gjorde som ung.
En slik hendelse finner hun ut at også Pascal har i sin fortid, enten han er seriemorder eller ei.
Men er forklaringen han gir henne et faretegn, eller et bevis på at han også før har blir mistolket og mislikt?
Hvor like er de to, egentlig?
Alle aspekter av denne filmen bidrar til å mane frem en mørk, utrygg stemning.
Selv de scenene som burde være lette og romantiske domineres av noe uhyggelig.
Lydsporet er like dystert som blåtonene på skjermen er kalde.
Jord blir brukt som et symbol på både liv og død.
Jord finnes under en mistenkt morders fingernegler, og lager befriende skitne merker på en altfor hvit sofa.
Dramatisk klipping, som tidvis er overdreven, gjør det også klart at noe mørkere, mer voldelig, vondere, kan komme når som helst.
Her skal ingen sitte igjen med en god følelse.
Men dette evige dystre gjorde at jeg alltid følte en viss distanse til karakterene.
De rørte meg aldri helt inn til sjelen.
Det er kanskje til det beste, hvis ikke kunne det rett og slett ha blitt for mørkt.
«Beast» er en sterk og virkelig lovende spillefilmdebut fra regissør Michael Pearce, som brukte hele syv år på å lage den.
Jeg (gru)gleder meg til å se hva det neste fra Pearce blir.
| 1
|
502223
|
GertrudeStein er i godt selskap med Picasso og Hemingway
Sær og fornøyelig biografiklassiker som har tålt tidens tann.
«A rose is a rose is a rose» skrev Gertrude Stein i 1913, noe som er blitt det mest kjente sitatet fra hennes penn.
Stein ble født i USA i 1874.
Hun flyttet til Paris i 1903, og bodde der til sin død i 1946.
Hvordan kan det ha seg at et enkelt sitat, som at «en rose er en rose er en rose», gjør en berømt?
Forklaringen finnes blant annet i «Alice B. Toklas’ sjølvbiografi», som ble utgitt for første gang i 1933.
Der har Stein gitt ordet til sin livsledsagerske Alice B. Toklas (selv om boken er skrevet av Stein).
Selvbiografien handler om livet i Paris, om selskapeligheter med sagnomsuste billedkunstnere og forfattere, i en tid hvor modernistisk kunst var ny og grensesprengende.
En rose er en rose er en rose er modernistisk litteratur.
Toklas forteller om selskapeligheter med en rekke berømte kunstnere og forfattere, både Pablo Picasso og Henri Matisse er husvenner av Stein og Toklas.
«Men ho er min einaste venn, sa Picasso, det er den einaste heimen eg vankar i», forteller han til en venn.
Gertrude Stein og Alice B. Toklas holdt lørdagssalonger i Rue de Fleurus 27 i årevis, og det er en enorm mengde personer som paraderer gjennom boken.
Til tider kan stilen bli like oppramsende som i rosesitatet.
Og selv om fortellingen er formet kronologisk, kan Toklas midt i en skildring av hverdagsliv, hoppe over til noe annet, for etter hvert å ta opp tråden sånn noenlunde.
Før første verdenskrig er det mest billedkunstnere som Stern og Toklas har omgang med.
Etter krigen dukker den ene berømte forfatteren etter den andre opp hos paret.
Den kanskje mest berømte av dem alle, Ernest Hemingway, er 26 år da de møtes.
Vi får vite at Stein ikke er spesielt begeistret for tekstene hans.
For mye skildring, begynn på nytt, er ett av rådene hun gir.
Dessuten mener hun at han bør slutte å skrive i avis:
«Dersom du held frem med avisjobbing vil du aldri få sett ting, du vil berre sjå ord og det vil ikkje vere nok, det vil sjølvsagt seie dersom du tenker på å bli forfattar».
Den unge Hemingway sluttet i avisen året etter.
«Alice B. Toklas’ sjølvbiografi» er utmerket oversatt av Brit Bildøen.
I etterordet legger hun vekt på at dette er en veldig morsom bok, i hvert fall for dem som har sans for litt perfid og slem humor.
Gjertrud Steins fornøyelige fremstilling av giganter som Picasso og Hemingway er kanskje litt slem, men mest moro.
| 1
|
502224
|
Vondt i hjertet
Vi trenger Doddos vakre og vonde ord om hverdagshat og apati.
Nynazister paraderer gjennom norske gater med politibeskyttelse.
Lesbiske, homofile, transpersoner og andre skeive bankes opp på grunn av sin legning.
Unge kvinner med skaut trues på livet dersom de våger å si sin mening.
Forskjellene mellom fattige og rike øker i rekordfart, mens noen av landets mektigste er unge mennesker som tjener seg søkkrike på kroppspress, sykdom og misunnelse, alt dette mens utenforskap holder liv i hatbålet som brenner under bena på oss.
Kanskje ikke så rart at Doddo traff en nerve da han slapp singelen «La oss ta en idealist» i fjor høst.
Med enkle tekstlinjer og en imponerende smart melodi løftet han frem absurditeten i hatet og frykten som hadde fått prege samfunnsdebatten og kommentarfeltene de siste årene.
På soloalbumet fortsetter han i samme stil og leverer et av sine beste album noensinne.
«Du vet hva jeg mener» er en malmfull, roots-spettet vise med en mektig, berusende melodi, mens «Israel» er en betraktning rundt hva som skjer når følelser og tro får styre samtalen.
Tematisk sett er Doddo her på sitt mest ubalanserte, men så var nok ikke det poenget heller.
«Den rette» er albumets minst interessante låt.
Både teksten og akkompagnementet er underlig flate; det eneste overraskende med dem er at de er så forutsigbare.
«Tapper» er nok den låten som minner mest om tiden med Unge Frustrerte Menn.
Tekstens store styrke er at fortellerstemmen kan leses på flere ulike måter: den kan representere alle som har ønsket å gjøre noe, men som av ulike grunner kom til kort.
Doddo formidler følelsen av utilstrekkelighet på en sår og jordnær måte, med hjerterom for dem som trenger det.
«Kø» er derimot et velrettet spark i retning alle dem som hadde mulighet til å gjøre noe for sine medmennesker, men som valgte å se en annen vei.
De pumpende gitarene og alle de lekre detaljene gjør dette til et av albumets store høydepunkt, og matcher Doddos uslepne sangstemme perfekt.
«La oss ta en idealist» er et kompromissløst album.
Det tar klare, ubalanserte standpunkt, og går rett i strupen på lytterens dårlige samvittighet.
«Hilsen en nordmann» handler om ikke å se skogen for bare bjelker i ens egne øyne, mens «Klarer ikke å si nei» går rett inn i både #metoo-debatten og den større diskusjonen om det som kalles giftig maskulinitet.
Ord for ord kler Doddo av all verdens dårlige forklaringer og selvbedrag, slik at fortellerstemmens frykt og desperasjon står hudløs igjen.
På sitt skarpeste har Doddo laget renspikket musikalsk aktivisme: dette er samfunnsengasjerte tekster med skarp brodd.
Slik musikk kan likevel ha en begrenset levetid, fordi den (ofte) oppleves som ensidig misjonering.
Imidlertid klarer Doddo å si noe om det grunnleggende menneskelige bak det politiske, noe som gir albumet en ekstra dimensjon.
I dette ligger det et håp om at vi alle kan klare å ta litt bedre vare på hverandre, om vi bare våger.
Eduardo «Doddo» Andersen er Brann-blogger for BT.
Han og musikkanmelder Petter Lønningen har aldri møtt hverandre.
| 1
|
502225
|
Trommeslager på nye eventyr
Obijan bringer arven etter Fjorden Baby! videre på et svært fornøyelig vis.
Det er ingen tvil om at Fjorden Baby! kommer til å bli omtalt som legender når byens nyere musikkhistorie skal nedskrives.
Bandet vokste frem fra samme plass (Loddefjord!) og tid som John Olav Nilsen & Gjengen, men manifesterte seg alltid som hakket mer eksentrisk enn kameratene.
Fjorden!, som de oftest kalles, besto av en gjeng med venner hvis musikalske preferanser stakk i alle retninger og kolliderte i en eksplosjon av rock, punk, new wave, verdensmusikk og elektronika.
Det høres kanskje gammeldags ut, men å høre en ny Fjorden Baby!
-låt var alltid en overveldende frisk opplevelse.
Fremtiden til Fjorden Baby! virker å være ganske uklar.
Det som imidlertid er helt klart, er at soloprosjektet til Fjorden!-trommis Jan Eivind Bertelsen er fullt av mye av det som er bra med moderbandet.
«Obijan’s Himmel» er en passende tittel, det må jo være akkurat sånn Bertelsens paradis høres ut som.
På sett og vis er hans lydbilde det mest «nostalgiske», han arbeider i et landskap der favorittartistene får lov til å stikke godt frem imellom låtene, helt usjenert.
Ta for eksempel den enormt fornøyelige «Elektromagnetisme», som skamløst låner fra en av verdens beste sanger, Talking Heads’ «Take Me To The River».
Strengt talt kan den vel regnes som en direkte hommage, hvor Bertelsen på et unektelig sjarmerende vis omdanner refrenget til norsk:
«Ta meg til elven, ta meg i vannet».
Og Talking Heads’
David Byrne er nemlig en god parallell til Bertelsen fordi han opererer like mye med et spekter av smålyder som faktisk vokal.
Rommet mellom vers og refreng fylles med innpust og utpust, hoi og nynning.
Dette låner tekstur til låtene, og bidrar til en følelse av en sterkt tilstedeværelse av musikalitet i alle ledd.
På «Skylder deg et oppsig» har han med Razikas Marie Amdam på sitt aller, aller mildeste.
Hennes stemme snor seg overraskende harmonisk sammen med Bertelsens mer uhøvlede vokal på et nesten Nick Cave- og Kylie Minogue-aktig vis (eller var det Marion Raven og Meatloaf), i et reggaeinfusert univers som lett bringer tankene til The Specials, et band begge holder kjært.
«Obijan’s Himmel» hopper mellom låter som er så store at man kan komme i fare for å kalle dem episke («Feeling», «Petter», «Flammer») og de små og intime, som på «Les Blues» og «Ta Det Som Det Kommer».
Sistnevnte er det nærmeste han kommer Fjorden Baby! s eklektiske og speisede tone, og er som tatt ut av The Clashs katalog, i dans mellom punk og reggae – på dialekt.
Dette er plate som oppleves svært fornøyelig for en hvilken som helst musikknerd nettopp fordi det er så mange nikk og referanser å bite merke ved.
Samtidig vil jeg påstå at det aldri kjennes som oppgulp av musikkhistorie.
Det er en genuin representasjon av artistens musikalske estetikk, formet av hans egne preferanser.
Det skader heller ikke at Bertelsens har et uant lyrisk talent, med et spraglende, surrealistisk språk som effektivt transporterer en til kjernen av låten.
Som seg hør og bør sparer han en av platens beste låter til sist:
«Universet», en klassisk «bruke-alt-kruttet»-låt, som er en verdig avslutning på det som forhåpentligvis bare er starten på et nytt eventyr.
«Obijan’s Himmel» slippes 7. september.
| 1
|
502226
|
Forutsigbar fortelling fra Tvedt
Chris Tvedts siste kriminalroman er den klart svakeste i serien om Mikael Brenne.
Chris Tvedts kriminalromaner med den bergenske forsvarsadvokaten Mikael Brenne i hovedrollen, har siden Tvedts forfatterdebut i 2005 vært et kjærkomment innslag i den norske krimfloraen.
Forsvarerperspektivet, rettsdramaet som omdreiningspunkt og straffeprosessen som drivhjul i handlingen har gitt fortellingene et originalt preg.
Tvedt, som selv tidligere har virket som advokat, har også vist en særegen evne til å skildre rettens språk og aktører på levende vis, det være seg politiet, forsvarere, dommere og forbrytere (samt eventuelle rollekombinasjoner).
Det er derfor synd at disse positive kvalitetene havner i bakgrunnen i den siste Brenne-romanen, som er den minst vellykkede av de nå totalt syv bøkene som utgjør serien.
I fortellingen er rettsdramaet viet mindre plass og handlingen mangler til tider fremdrift, når Brenne i større grad inntar rollen som en noe inaktiv undersøker.
Utgangspunktet til fortellingens plott, som er inspirert av familietragedien som rystet lokalsamfunnet i Fusa i 1987, kan beskrives som følger:
En mann rømmer fra sikkerhetsavdelingen på Sandviken sykehus, hvor han er tvangsinnlagt etter å ha drept sin egen bror.
Han blir funnet igjen på familiens gård, hvor alt tyder på at han også har tatt livet av resten av familien.
Mikael Brenne karer til seg forsvareroppdraget og regner med verdifull medieoppmerksomhet rundt en sak som tilsynelatende er plankekjøring, siden det er liten tvil om at mannen skal dømmes til tvungen psykisk helsevern.
Men – kanskje ikke så overraskende for den vante Tvedt-leser – er det noen mindre detaljer i saken som skurrer.
Og så er vi i gang.
Tvedt skal ha ros for å ta opp spørsmål rundt galskap og tilregnelighet, men til forskjell fra hans tidligere bøker, er fortellingen i «Bevisets stilling» dessverre altfor forutsigbar.
Ikke bare gis leseren tilgang til hendelser Brenne selv ikke aner noe om, hvilket fører til at man side etter side bare venter på at en passiv Brenne skal komme frem til innsikter leseren allerede har.
I tillegg bidrar romanens hovedperson selv til spenningstap ved å avsløre handlingen gjennom en strøm av gale fornemmelser.
Nærmest hver eneste gang Brenne gjør seg en intuitiv slutning, kan en regne med at fortellingen snart vil avsløre det motsatte.
Spenningen blir på denne måten ikke knyttet til hva som skal komme, men til når Brenne endelig skal innse det leseren allerede vet.
Bokens andre hovedproblem er at romanpersonene er i overkant karikerte.
Brennes nye kollega Clara, er ikke bare tøff, tatovert og samtidig sårbar, med en historie om psykiatriske innleggelser og selvskading, hun har også hjertet på rett plass og liker å skru på motorsykler.
Brenne selv bikker også tidvis over i en latterlig parodi på en aldrende advokat.
Særlig påfallende er hans hang til å løfte frem banaliteter som vesentlig livsvisdom («Vi vil ikke være som våre foreldre, men på en eller annen måte blir vi det allikevel») og hans trang til å understreke komplekser rundt egen alder og livssituasjon.
Det hjelper heller ikke at skildringene av lyst og sex er vel klamme:
«Kanskje det var vinen som begynte å virke, at det var derfor jeg kjente et brått støt av lyst etter henne.
[…] Synne hadde trengt trøst, støtte og vennskap, men jeg hadde tilbudt henne begjær.»
Om Brenne skal fortsette i denne retningen, er han nok moden for pensjon.
| 0
|
502228
|
Folkelig bar med ujevn kvalitet
Ta deg gjerne en øl i solen og slå av en prat med naboen, men planlegg middagen et annet sted.
–
Det er så kult, det bygget her.
Visste du at det pleide å være dusjer langs alle veggene?
Vi sitter på uteserveringen til Dr. Wiesener i Stølen og beundrer det åttekantede folkebadet fra 1889.
I dag er det fremdeles et par badereferanser i lokalet, som ølet Badebrygg fra Voss bryggeri og den lille hæren av badeender ved inngangen.
Nå er folkebadet blitt en folkebar, og mange av stamgjestene har aksjer i restauranten.
Da er det jo merkelig at stedet ikke er bedre holdt.
Her henger wifi-ledningene som en brannfarlig ball oppe i hjørnet av rommet, og malingen flasser.
Bortsett fra de fargerike blomstene som henger litt med hodet, er det ikke gjort mye for å få lokalet koselig.
Menyen finner du på veggen ved bardisken.
Det er også ved bardisken du bestiller.
Og kan for eksempel få plukkfisk, reker og pasta bolognese.
En blanding av originale og klassiske kaféretter fra både sjø og land.
Da jeg spør bartenderen hva han anbefaler, trenger han ikke betenkningstid.
– Skalldyrsuppen, sier han skråsikkert.
Men når gradestokken nærmer seg 30, klarer jeg ikke tanken på varm suppe.
Det blir salat i stedet.
Jeg kaller det en salat.
For selv om retten med hval står oppført som carpaccio, oppleves den mer som en salat.
Det røkte kjøttet fra den nordnorske vågehvalen smaker vilt, med syrlig smak fra røykeprosessen.
Kjøttet serveres i skiver dekket med tyttebær, liggende på en solid mengde vårløk, tynne gulrotskiver og spinatblader med rucola, epler, sjøgress og bladpersille.
Det er en variert og unik miks av ingredienser som kler hverandre overraskende bra.
Men retten trenger flere teksturer.
Surdeigsbrødet fra Colonialen er akkurat det som skal til, og helt nødvendig for at retten ikke skal bli kjedelig.
Salaten kunne for øvrig også trengt en saus eller puré, for å koble det hele sammen.
At salatmiksen passer godt til hvalkjøttet fremstår som tilfeldig, siden den samme salatmiksen også serveres i roastbiffsalaten, og til sjøkrepsene.
Kalvekjøttet fra Voss er seigt og har en bløt tekstur som gjør at det kjennes for rått.
Det mangler også smak.
Retten blir stående, mens jeg heller prøver meg på sjøkrepsene fra Bømlo.
To av dem mangler klør.
Jeg knekker halen og klørne av den tredje, og forsøker å lirke det milde kjøttet ut med kniven.
Det er en vanskelig oppgave uten riktig bestikk.
Uken etter tråkker jeg opp Nye Sandviksveien en gang til, i håp om en bedre matopplevelse denne gangen.
Men skuffelsen kommer tidlig.
Selv om baren er åpen, er ikke kjøkkenet klart.
–
Det nok tar en halvtime før vi kan servere mat, forteller bartenderen.
Siden menyen ikke kan skrives før kjøkkenet er klart, benytter jeg anledningen til å smake husets lyse, fruktige øl med smak av koriander og sitrust.
Den er én av over tjue valg på fat.
Da kjøkkenet endelig er klart, skrives menyen for hånd.
Bartenderen lager derfor bare én som går på rundgang.
Det hele tar lang tid, men når maten endelig kommer på bordet, har både blåskjellpastaen og øl-isen, laget av det belgiske surølet kriek, med salte hasselnøtter, gode kvaliteter.
Uteserveringen på Dr. Wiesener er en perle av en luftlomme, og fungerer som en slags tidskapsel med lyden av Beastie Boys og en bartender i hawaiiskjorte.
Her koker det i solvarmen, og det er flere gjester som kjøler seg ned med en kald pils.
Noen av dem har nok kjølt seg ned litt for lenge, og er synlige beruset.
I løpet av besøket blir jeg ufrivillig vitne til ikke bare én, men to menn som ikke lukker døren inn til do.
Jeg er glad jeg ikke har med meg barn, og slipper å måtte forklare hvorfor en av gjestene sitter og sover oppetter veggen.
Dr.
Wiesener har flere originale retter på menyen, men leverer ujevn kvalitet servert med uorganisert service.
Det er ikke spesielt helsebringende for noen.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
502229
|
Filmatisk latskap
Man må ha bestemt seg på forhånd for å like «Book Club» om man skal ha sjans til å like «Book Club».
For noen uker siden kom jeg i skade for å kalle «Mamma Mia!
Here We Go Again» en feberfantasi, og mamma mia … nå angrer jeg.
«Book Club» viser seg å være enda mer surrealistisk.
Kjedelig nok er surrealismen konsekvensen av latskap.
Filmen munner ut i en blanding av det intetsigende og det utroverdige.
Det er så synd at «Book Club» mislykkes.
Fire godt voksne venninner samles for å snakke om bøker, drikke vin og oppdatere hverandre om livsforhold.
Bra!
Disse fire kvinnene er Diane Keaton, Jane Fonda, Candice Bergen og Mary Steenburgen.
Fire stjerner i sentrum for en kommersiell kinofilm hvor alderen ikke er en svakhet, men grunnen for filmens eksistens.
Men filmens grunnleggende idé – og dermed også målgruppen – behandles med lite respekt.
Venninnenes bokklubb er en rammefortelling for fire små historier.
Diane Keatons historie er den eneste med ektefølte vendinger.
Diane mistet mannen for ett år siden.
Hennes voksne barn har sterke meninger om morens situasjon.
Døtrene Jill (Alicia Silverstone) og Adrianne (Katie Aselton) mener moren er skrøpelig – både mentalt og fysisk.
Derfor ønsker døtrene å endre på Dianes bosituasjon og sosiale liv.
Men de har ikke spurt Diane hva hun selv ønsker.
Og det hun ønsker – i alle fall i «Book Club» – er å tilbringe tid med den sjarmerende, rike piloten Mitchell (Andy Garcia).
Han er en latinodrøm av en mann.
Gode manerer, snille øyne og en Arizona-gård i teglstein med stor bakhage.
Vivian (Jane Fonda) har aldri hatt et langvarig forhold.
Hun er fri, frank og en suksessrik hotelleier.
Så dukker den gamle flammen Arthur (Don Johnson) opp, en kjekk luring som vet å erte og kurtisere i en og samme gest.
Kanskje det er på tide for Vivian å ha et ordentlig forhold?
Sharon (Candice Bergen) har ikke hatt en kjæreste siden skilsmissen – for mer enn femten år siden.
Hun har viet seg til den krevende jobben som rettsdommer.
Inspirert av «Fifty Shades of Grey» tester hun ut nettdating og stevnemøter med (stakkarslige) menn.
Og filmens siste historie handler om Carol (Mary Steenburger) og ektemannen Bruce (Craig T. Nelson).
Han har nylig gått av med pensjon, og mangel på action i sengen er til frustrasjon for Carol.
Hun tyr til lite subtile grep for å piffe opp romantikken mellom dem.
Høres dette greit ut?
Ja visst.
Slik klarer filmer som «Book Club» å tjene penger og tilby tidtrøyte.
Denne filmen – og filmer som for eksempel «Mother’s Day» – har livets rett fordi de (tilsynelatende) tilbyr underernærte kinogjengere en passelig filmopplevelse.
Ved å benytte seg av krystallklare premiss (og smarte valg av skuespillere) blir filmene en utstrakt hånd.
Selv før man har sett den.
Like fullt kommer «Book Club» aldri i gang.
Den er kjedelig regissert, med lite visuell kompetanse fra filmskapernes side.
Interiøret er flatt.
Kostymene er uinspirerte.
Skuespillerne er lite til stede, og noen av filmens små, tålelige øyeblikk refererer til tidligere, bedre filmer.
Historiene og problemene er trivielle.
«Viktige» øyeblikk er sjokkerende ikke-kulturelle.
Ingen brodd – og uten reell konflikt.
Men hovedårsaken, tror jeg, til filmens mangel på inspirasjon er at «eldre kinogjengere» behandles som en markedsgruppe.
Ikke som et publikum interessert i gode historier.
Man må ha bestemt seg på forhånd for å like «Book Club» om man skal ha sjans til å like «Book Club» – så må man nekte å erkjenne hvor lite innsats som ligger bak filmen.
Jeg erkjenner at denne filmen «ikke er for meg».
At jeg bør ta filmen for «det den er».
Og det filmen er, er en film som får to hjerter.
| 0
|
502231
|
Bergenske metalldebutanter imponerer
Bismarcks debut er lagret lenge – og vel verdt å vente på.
Bergensbandet Bismarck tok sine første steg ut i offentligheten for rundt to år siden.
Den første smakebiten på bandets blytunge blanding av groovy metal og psykedelisk rock var singelen «Iron Kingdom» i 2016, men debutalbumet skulle la vente på seg.
I februar i år slapp bandet det på strømmetjenester, mens vinylen kom i april – utgitt selv, alt sammen.
Nå har bandet signert kontrakt med Apollon Records, og dermed er det endelig duket for et ordentlig plateslipp.
Bismark finner ikke opp kruttet på nytt, men det smeller godt likevel.
«Harbinger» er en seig suggererende låt som blander dronemetal à la Earth med Weedeaters skarpe kanter.
«A Golden Throne» heller mer mot Entombed:
Det er bokstavelig talt som om musikken drar en ned under jordoverflaten og omhyller en fullstendig.
På «Iron Kingdom» løfter bandet derimot blikket mot himmelen og nesten progressiv, søvnig metal med spacerock-tendenser à la Ufomammut, før den episke ti minutter lange «Vril-ya» åpenbarer seg som det uekte barnet til Bongripper og Neurosis.
Hardt brytes mot mykt, mørkt mot lyst: dette er en mektig låt, spekket med kontraster og lekre detaljer.
Høydepunktet er likevel «The Usher», hvor bandet på nesten magisk vis syr sammen sakrale stemninger med øredøvende groove og et sonisk fyrverkeri av folketoner og støy.
Det hele er pakket inn i en varm og lodden produksjon fra Skyhammer Studios Chris Fielding (Electric Wizard, Primordial, Winterfylleth).
«Plateselskapenes tid er omme», jublet mange da det ble mulig for uavhengige artister å publisere musikken sin på YouTube, Spotify og iTunes.
Det er riktignok blitt enklere å publisere, men det er slettes ingen garanti for at man blir oppdaget av massene.
I løpet av de siste årene har man derimot sett en motsatt tendens: de store plateselskapene har mer makt enn på lenge, og sitter igjen med en betraktelig større del av potten når strømmeinntektene skal fordeles.
På den andre siden er det nesten umulig å komme seg opp fra undergrunnen uten et lite, lokalt og idealistisk selskap i ryggen – et selskap som tør å ta sjanser på ting de brenner for.
Se bare på for eksempel nettopp Apollon Records, Eget selskap, NMG/G-huset, Loyal Blood Records, TIK Records og Vibbefanger.
I en verden uten små, lokale plateselskap ville «Urkraft» sannsynligvis aldri boblet opp igjen.
Det hadde vært synd.
| 1
|
502232
|
Sart og humoristisk om de nære ting
Skomsvolds selvbiografiske mikrounivers med barn, samliv og fødsel, speiler et makroplan rundt eksistens, liv og død.
Kjersti Annesdatter Skomsvolds femte bok «Barnet», har havnet midt i en pågående litteraturdebatt.
Ifølge Klassekampen kommer det en «tsunami» av barselbøker i høst, noe som har utløst en heftig debatt.
Ifølge Dagbladets litteraturkritiker er bøkene om fødsel, barsel og småbarnsperioden et uttrykk for navlebeskuing og mangel på fantasi.
Handlingen i Skomsvolds roman «Barnet» blir av Endre Ruset i Dagbladet beskrevet i generelle, uforpliktende vendinger som at den «(...) handler om sårbarhet og mangelfullhet.
Om det som var og det som skulle blitt.
Om å ønske seg et rom for seg selv, bort fra alt sammen.»
Dette høres ikke særlig forlokkende ut, bortsett fra at nokså få romaner handler om sterke, perfekte mennesker som ikke lengter etter noe.
Det kan nesten virke som Ruset kritiserer litteratur for å være litteratur.
De som kjenner forfatterskapet til Kjersti Annesdatter Skomsvold vet at hun har skrevet selvbiografisk tidligere, nærmere bestemt romanen «Monstermenneske» fra 2012.
Høstens roman, «Barnet», tar opp tråden fra «Monstermenneske», og nå følger vi Skomsvold videre.
Hun har etablert seg som forfatter og fått familie og barn.
Skomsvold har med rette blitt sammenliknet med Karl Ove Knausgård, men med en viktig forskjell.
Mens Knausgårds far gir «Min Kamp»-bøkene mørk energi, er de destruktive kreftene i Skomsvolds liv av indre art.
I «Monstermenneske» skildrer forfatteren hvor syk hun var av ME, sannsynligvis utløst av kyssesyke.
I mange år lå hun isolert på et rom, knapt i stand til å røre seg.
Det selvbiografiske er med på å løfte «Barnet» fra å være en hverdagsfortelling om å få seg mann og barn.
«Barnet» handler like mye om å takle livet slik det er, full av tilfeldigheter, vanskelig å kontrollere, og all den engstelse og uro som enhver kan kjenne seg igjen i.
I «Barnet» gjør Skomsvold et liknende grep som Knausgård gjør i sine fire årstidsbøker.
Knausgård henvender seg til sin ufødte datter, mens Skomsvold skriver til sin datter, som er fire måneder i det boken tar slutt.
«Barnet» hopper frem og tilbake i tid, zoomer inn på små episoder, som forteller om kjærlighet, liv og samliv.
Det Ruset synes å ha glemt i sin kritikk av barselbøker, er at forskjellen på gode og dårlige forfattere er hvordan de presenterer stoffet.
Skomsvold skriver til sitt barn i en lett naivistisk stil, og den «barnslige» stilen bruker hun litterært.
Hun gir hverdagslige hendelser et forunderlig skjær, mens dramatiske episoder får noe troskyldig over seg.
Slik som når hun forteller om forholdet til barnets far, Bo:
«Like plutselig som bladene begynte å falle av trærne, kom faren din hjem fra Paris.
Denne høsten vil jeg fortelle mer utførlig om seinere, jeg blir så rar i hodet av å tenke på den, kanskje fordi den handlet mest om gipsplater, jeg forteller deg om vinteren i stedet.»
Skomsvold er også en veldig morsom forfatter.
I likhet med Dag Solstad har hun evnen til å få snurrigheter til å virke helt normale, og vice versa.
Som det å kose seg i eget selskap:
«Jeg ler aldri mer enn når jeg er alene.
Da jeg bodde alene lo jeg hele tiden.
Jeg skrev og snakket med meg selv og knakk sammen i latter.
Men betydde det at jeg skulle være alene resten av livet?»
| 1
|
502233
|
Overbevisende utstilling på Bergen Kunsthall
Historiske, samtidige, personlige og generelle bilder blandes sammen på en måte som fremstår helt naturlig og logisk i Andrea Büttners utstilling.
Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente meg da jeg gikk på Bergen Kunsthall, men jeg innrømmer at jeg var ganske spent på å få møte arbeidene til eksperimentelle Andrea Büttner.
Hva kommer hun til vise oss her, hun som like gjerne stiller ut sine fars tegninger eller fremfører andre folks forklaringer på «å falle ned»?
Det første jeg legger merke til er veggene i Sal to, hvor utstillingen starter.
Fra midten og ned er de ellers så veldig hvite veggene malt brune, på en tilsynelatende hensynsløs måte.
I kanten er de brune penselstrøkene tydelige, og skaper en malerisk linje som deler veggen i to, rett over hodet mitt.
Det setter en underfundig stemning, som et slags DIY («do it yourself»)-museum.
På veggene henger en serie store, innrammede bilde-collager.
Collage er nok feil ord for å beskrive verket «In Kant’s Critique of the Power of Judgement» – de elleve rammene fremstår mer som en slags fotoalbum, brettet ut og forstørret.
Hvis minnene man sparte på var en visuell oversettelse av Kants konseptuelle tenkning, altså.
Det merkelige er at jeg liksom er med på leken.
Jeg tar meg selv i å se på dem slik man ser på kunst – en arm hviler på tvers av magen og lager en albue-støtte for min andre arm.
På den måten kan haken støttes mellom tommel og pekefinger.
I det jeg kommer over et bilde av Tom Cruise, nikker jeg anerkjennende.
Ja, der er han, ja.
Selvsagt er han inne i denne rammen, sammen med en rekke Bearded collies på hundeshow.
Dette billedutvalget har også vært benyttet i en ny utgivelse av «Kants Kritikk av dømmekraften», publisert av Felix Meiner Verlag – en av de fremste tyske utgiverne av klassisk filosofiske tekster.
Det slår meg at det å få én person til å gå med på ens egen logikk gjennom bilder, er intet annet enn en bragd.
Büttner er kanskje på vei til å overbevise oss alle.
Sal tre er rommet jeg bruker mest tid på.
Her inne vises blant annet installasjonen «Stones with moss», med stein og mose hentet fra nærområdet.
Lukten av jord, skog, selve mosen, henger sterkt i rommet og fungerer som en kroppslig påminnelse om å sakke ned tempo.
Ved siden av denne lille hagen, står to lysbildefremvisere montert på stativ, igjen denne kroppslige kvaliteten.
De projiserer fra øyehøyde hvert sitt bilde ved siden av hverandre på veggen.
«Stereoscopic slide show from the Whitehouse collection (mousses and field trips)» viser akkurat det – mose og feltarbeid.
Men det er utrolig vakre nærbilder av ulike mosearter, samt mennesker i utrolig uvante positurer.
De har ingen anelse om at de blir foreviget, der de kravler rundt på knærne med hodet og øynene klistret til bakken.
Det er behagelig å stå her ved mosekledde steiner og se på bildene.
De to fremviserne skifter slide samtidig, og lyden av mekanikken skaper en meditativ rytme.
Spesielt nærbildene av mosen er fascinerende, og tett på finnes en utrolig variasjon i denne grønne massen.
| 1
|
502236
|
Smidig gjensyn
A-Lagets nye låter er et behagelig gjenhør med gruppen, som uunngåelig nok er blitt bedre med alderen.
Som et lyn fra intet er vi blitt gjenforent med A-Laget, en av byens originale toneangivende rapgrupper.
De startet med sine legendariske mixtapes – gratis, uoffisielle album som de jevnlig slapp på nett og som jeg selv fikk på en USB i mattetimen for over ti år siden.
Siden den tid har de formet det ledende hiphopkollektivet NMG/G-huset, som etter hvert er blitt en inkubator for byens raptalenter, og huser blant annet Jonas V, Angelo Reira og Kamelen.
A-Lagets tre medlemmer har tre vanvittig ulike stiler og forskjellige talenter.
Vågard er kjent for sine kverulerende, ofte poengterte og referansetunge tekster levert med bransjens dypeste røst.
Store P har gjort seg kanskje enda mer berømt enn opprinnelsesbandet med sitt eget soloprosjekt og som produsent for ferskere artister.
Hans speise stemme, flyt og metaforbruk er umiskjennelig, som på én av tre nye låter fra bandet, «Hold ut»:
«Eg kan ikkje lese, kan ikkje det der alfabetet, kan ikkje stave hvis eg ikkje har bokstaver, eg kan forklare om du gir meg noen vokaler.»
Den som kanskje gjør seg minst gjeldende på det nye, enormt ettertraktede materialet til A-Laget, er Girson.
Og nettopp «Hold Ut» er den mest vellykkede av de tre låtene.
Dette er en oppdatert versjon av A-Laget, «A-laget 2018», kan man godt si.
Store Ps touch på produksjonen er mer tilstedeværende, og kanskje mest imponerende er Vågards transformasjon til trap-rapper.
Sistnevnte fortsetter med å utfolde seg kreativt i alskens retninger, som på «Våknet opp for tidlig», hvor han lar autotune bøye stemmen overraskende smidig.
Hans tekster er mer utsøkte enn tidligere; de er velfunderte og fremkaller ofte ettertanke og et smil.
Den siste av de tre låtene, «Coco Chanel», er en sløret og mer typisk låt som smyger fint inn i rekken av småsleske låter i deres katalog.
Gitaren liksom løfter tyngden fra skuldrene på den dype, tunge beaten.
Kombinert med Store Ps absurde, feberfantasiaktige rapping, er den intet mindre enn perfekt for en svett sommer som dette.
| 1
|
502237
|
Dumdum Boys i storform på Bergenhus
Fremdeles bedre enn de fleste andre norske rockeband.
–
Jeg lever i en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops.
Dumdum Boys venter ikke til ekstranumrene med å brenne av kruttet, men starter like godt der det hele begynte.
«En vill en» fra det 30 år gamle debutalbumet «Blodig alvor na na na» sørger for brede smil over hele linjen og allsang fra første refreng.
Torsdagens nesten utsolgte konsert på Bastionen overbeviser nemlig på alle måter de knappe 3500 tilhørerne om at Dumdum Boys fremdeles må regnes blant landets mest solide rockeband.
Når Stones kan turnere etter å ha passert 70, skulle trønderne ennå ha mange år igjen med sin gjennomsnittsalder på rundt 55.
Noen svakhetstegn er det i hvert fall ikke å spore denne kvelden.
Litt detter nok temperaturen på Bergenhus under de to neste låtene, «Lunta brenner» fra albumet «Gravitasjon» og den tre år gamle singelen «Takke faen».
Men for all del.
Det låter riktig bra og er nesten som i gode gamle dager.
Det begynner å nærme seg 35 år siden jeg første gang opplevde trondheimsbandet på det gamle Studentsenteret.
Den gang het de Wannskrækk og var et ukjent punkeband som varmet opp for svenske Joakim Thåström og Imperiet.
Litt etterpå skiftet de navn og omkring slutten av 80-tallet vant de Spellemannsprisen for beste rockalbum tre år på rad.
Sannsynligvis en uslåelig rekord.
Ennå har jeg til gode å oppleve en dårlig Dumdum Boys-konsert, selv om enkelte huskes bedre enn andre.
Ikke minst de heftige konsertene i aulaen på NHH på midten av 90-tallet.
Jeg mener å erindre at vokalist Prepple ved et par anledninger måtte hoppe ned i salen og stagge det lokale vaktkorpset.
På NHH var det nemlig ikke alle vaktene som helt hadde forstått at publikum på en rockekonsert oppførte seg litt mer utagerende enn hva som var praksis på julekonserter på Paradis og i Bærum.
Slike problemer er det ikke blant det godt voksne og allværsjakkekledde publikummet denne kvelden.
Til gjengjeld er det lite å utsette på sangviljen.
Til tider er det nok at Prepple holder mikrofonen ut mot publikum og Bastionen synger refrenget.
Men primus motor i bandet er likevel Kjartan Kristiansen.
Stones har Keith Richards, Dumdum har Kristiansen.
Felles for dem begge er at de står og pumper ut geniale riff på gitar – til tider med en sigarett i munnviken.
«Tid og sted», bandets siste single, innledes med en lengre historie av bassist Aslak Dørum om den gang trommis Sola Jonsen stakk hjemmefra og dro til Bergen som tolvåring.
Her jobbet han i en iskiosk og forelsket seg i en rødhåret jente fra Askøy.
Svært tvilsom sannhetsgehalt må sies, men riktig morsomt.
Siste halvpart av kvelden består i all hovedsak av alle vi husker fra forrige århundre.
«Slave», (inkludert noen takter av den gamle Kiss-låten «I Was Made For Loving You»), «Lunch i det grønne» og ikke minst avslutningen med «Metallic hvit».
Og Prepple har for lengst kastet skjorten og stiller med bar og veltrent overkropp.
Selv om han har sluttet å leke Tarzan og klatre i høyttalerriggene som han gjorde før.
En liten dose ekstranumre må til – inkludert noen bergenske gjesteartister på scenen.
På «Transit» får Prepple og Co hjelp av HP Gundersen på gitar og Calle Hamre og HP Heggli i koret.
Når Dumdum Boys så avslutter kvelden med «Splitter pine» kan allsangen fra Bergenhus sikkert høres både på Nordnes og i halve Sandviken.
| 1
|
502238
|
Rystende suksessoppskrift
«Skjelvet» er imponerende håndverk, og Kristoffer Joner overbeviser.
Filmen «Skjelvet» utspiller seg tre år etter at «Bølgen» (2015) raserte Geiranger.
Geolog Kristian Eikjord (Kristoffer Joner) hylles som en helt etter å ha varslet om katastrofebølgen, men selv er han ennå svært preget, og føler skyld for hvor mange liv som gikk tapt.
Dermed er Joner tilbake i det nevrotiske landskapet som han passer så godt i.
Filmens dramaturgi er ingen overraskelse, men det kan den heller ikke være.
Det er som med naturkatastrofene både «Bølgen» og «Skjelvet» har vokst ut av.
Vi vet at de vil inntreffe, vi vet bare ikke når.
Dette forutsigbare utgangspunktet utnytter selvfølgelig regissør John Andreas Andersen til det fulle.
Spenningen bygges stadig opp med hint og forvarsler om det som skal komme.
Særlig på lydsiden er dette effektivt utført, og enkelte scener er så mørke og utrygge at det nesten glir over i skrekk.
Man skjerper virkelig både øyne og ører for å forsøke å finne ut når det ikke lenger bare er hinting, når det virkelig braker løs, når skjelvet faktisk kommer.
At det er likhetstrekk til handlingen i «Bølgen» er naturlig, men noe er kanskje unødvendig likt.
Kristian er enda en gang den eneste som skjønner hva som er i ferd med å skje, og avfeies som paranoid på grunn av hva han har vært gjennom.
Det er kanskje sannsynlig, og enda mer så når han spilles av Kristoffer Joner, som virkelig overbeviser.
Men man skulle tro at geologen ville blitt tatt mer på alvor med tanke på hvor mange liv som gikk tapt forrige gang noen reagerte for sent på hans advarsel.
Dette er en uoriginal sjangerkonvensjon, men nødvendig, og med hensikt å engasjere.
Og engasjert blir man, for om bare noen hadde lyttet denne gangen, kunne jo så mye skade blitt unngått!
At det som skjedde i og etter «Bølgen» har endt med problemer i Kristian og Iduns (Ane Dahl Torp) forhold, er et bra grep for å høyne hva som står på spill i oppfølgeren.
Ane Dahl Torp gjør store så vel som små følelser troverdige, og får virkelig bruk for hele spekteret i den desperate situasjonen hun atter en gang havner i.
I tillegg har Kristian mye å bevise, for både Idun og barna, noe som tilfører en ekstra emosjonell nerve.
Spesielt Julia (Edith Hagenruud-Sande) er såret av farens fraværenhet, og at familien igjen splittes når katastrofen er nær forestående, gjør det spennende å følge de ulike karakterene.
Men idet situasjonen virkelig blir prekær for enkelte i den lille familien, blir en annens handlingstråd uviktig.
Etter hvert glemte jeg nesten at denne karakteren var med.
Det er likevel ikke et stort problem, nettopp fordi det andre som foregår er så spektakulært.
For når skjelvet først rammer Oslo, er det med en voldsom styrke.
At hovedstaden ikke er et like billedskjønt utgangspunkt å filme som Geiranger, gjør John Christian Rosenlund opp for med virkningsfull kameraføring og dramatiske perspektiver.
Både de med klaustrofobi og høydeskrekk får noe å bryne seg på.
Sammen med de upåklagelige visuelle effektene blir det til rystende bilder av hovedstaden.
Det er en skrekkblandet fryd å se Oslos kjente landemerker rase sammen til ruiner, slik man i årevis har sett store amerikanske byer bli behandlet.
Likevel synes jeg det blir merkelig å fortsette å måle filmer på skalaen over hva som er «bra til å være norsk».
At norsk film virkelig kan gjøre seg godt på kino, og ha så godt håndverk i alle ledd som «Skjelvet», burde ikke lenger være overraskende.
| 1
|
502239
|
En friksjonsfri opplevelse
«Karsten og Petra på skattejakt» er trolig ment å fremmedgjøre så få som overhodet mulig.
Det er vanskelig for meg å skrive om barnefilmen «Karsten og Petra på skattejakt» med filmens påtenkte publikum som rettesnor.
Filmen er designet for flere spesifikke målgrupper, og jeg havner utenfor mange av dem.
Jeg er ofte barnslig, men er snart 32 år gammel.
Jeg har heller ingen barn selv.
Skriveutfordringene mine skyldes filmen – ikke publikum – og spesielt «Karsten og Petra» som filmprosjekt.
Barnefilmene lages med kyndig hånd av flinke filmskapere, men skrider aldri inn i noe kunstnerisk utfordrende.
Av forståelige grunner har filmene lite emosjonelt opprivende innhold.
Faktisk er «Karsten og Petra på skattejakt» trolig ment å fremmedgjøre så få som overhodet mulig.
Smårollingene Karsten (Oliver Dahl) og Petra (Alba Ørbech-Nilssen) drar på hyttetur til Hvaler med besteforeldrene, og nede ved sjøen finner de en mystisk skattkiste.
Denne fører ungene ut på et slags rebusløp som åpner opp bestefarens idylliske barndom for dem.
Selv om småskumle hindringer venter her og der, preges skattejakten av skjærgården, båtliv og fyrtårnbesøk.
«Karsten og Petra på skattejakt» – og den endeløse rekken med trygge, norske barnefilmer på kino – designes strategisk på en måte som gjør det er vanskelig å mene noe stygt om dem.
Filmanmeldelser har ofte som utgangspunkt at teksten bør tilby guiding og ikke utfordring.
Er kinoturen verdt pengene?
Er filmen bedre eller dårligere laget enn gjennomsnittet?
Har filmen aspekter som kan føre til gode diskusjoner etterpå?
Svaret på disse spørsmålene når det gjelder «Karsten og Petra på skattejakt» er ja, men de er kjedelige.
Fordi:
Filmen er kompetent utført nok til at verken unger eller voksne vil irriteres eller kjede seg.
Fordi:
Den er bedre enn noen av konkurrentene, som for eksempel filmene om Gråtass eller Detektivbyrå nr. 2.
Fordi:
Både unger, foreldre og besteforeldre er kloke nok til å ha rike diskusjoner om hendelsene på lerretet.
Et godt, klokt publikum kan nemlig gjøre gull ut av gråstein.
«Karsten og Petra på skattejakt» har – til tross for «skattejakten» – lite gull som er verd å skrive om.
Noen små forsøk på overraskelser finnes likevel:
Ungene lærer om jettegryter.
Karsten er redd for krabber og maneter, og hans angst for bading er filmens eneste tegn på et «plottuavhengig», indre liv.
Kinoopplevelsene jeg selv husker best fra min egen barndom, har lite å gjøre med den type servile filmer «Karsten og Petra på skattejakt» representerer.
Den oppskakende Hamlet-historien i «Løvenes Konge».
Den underlige, abstrakte insektfilmen «Mikrokosmos».
Det franske marerittet «De fortapte barns by», eller «Wallace & Gromit».
Felles for disse filmene er ambisjonen om å vise nye verdener og nye følelser.
Her fryktet ikke filmskaperne å legge igjen spor hos sitt (unge) publikum.
«Karsten og Petra på skattejakt» har derimot stikk motsatt strategi:
En friksjonsfri opplevelse med «diskusjonsstikkord» publikum kan ta med seg videre.
Da NRK lanserte (den nå kansellerte) humorserien «Nesten voksen», ble den møtt med hån og interessant kritikk om «blendahvithet».
Ordet kom, tror jeg, ikke bare fordi TV-serien hadde utelukkende hvite rollefigurer (hvilket også gjelder «Karsten og Petra på skattejakt»), ei heller at den ikke hadde tegn til et kulturelt mangfoldig Norge (også mangelvare i «Karsten og Petra på skattejakt»).
Ordet kom fordi historiene og rollefigurene var sjokkerende ikke-kulturelle.
Den største forskjellen mellom NRK-serien og denne barnefilmen er – selvsagt – kontekst.
Men essensen er den samme:
Underholdning uten motforestillinger.
| 0
|
502241
|
Simon Stranger forteller historien bak en snublestein
Sterk roman der en snublestein leder til en familiehistorie hvor Henry Oliver Rinnan står sentralt.
Falstad leir i Trøndelag ble brukt som fangeleir av tyskerne under krigen.
Mer enn 200 fanger ble skutt i Falstadskogen, som ble benyttet til utenomrettslige henrettelser.
En av de drepte var Hirsch Komissar, som fikk en snublestein til minne om seg utenfor huset sitt i Klostergaten 35 i Trondheim.
Simon Strangers kone Rikke er barnebarn av Komissar.
I en roman bygget på faktiske hendelser, gir Stranger et uhyggelig riss av det omfattende landssviket til Henry Oliver Rinnan.
Boken er strukturert som et leksikon, eller som en ABC.
Hvert kapittel innledes med en bokstav.
Ved bokstaven
Å er krigen slutt og Rinnan blir tatt.
I «Leksikon om lys og mørke» trer Rinnan frem som en romankarakter.
Vi får vite hva han tenker og føler.
Rinnan var bare 1,61 på strømpelesten, og i boken fremstår han som en liten kar full av komplekser, som drømmer om store bragder og anerkjennelse.
Stranger lykkes godt med å gjøre Rinnans brutale fremferd troverdig.
Det er en ynkelig mann vi stifter bekjentskap med.
Rinnan opererte selv som infiltratør i motstandsbevegelsen, og muligens var det hans generelle sniklytting og rapportering til tyskerne som gjorde at Hirsch Komissar ble arrestert.
Stranger har også valgt å skrive Hirsch Komissar inn i boken i form av et du, noe som skaper et særegent nærvær og er en påminnelse om hvor like vi mennesker er.
Det er først og fremst oppholdet på Falstad leir som skildres i form av du:
«D for drikkingen til vaktene i fangeleiren når de har fri og lettheten blir sluppet løs i stemmen deres.
Ofte høres latteren helt opp til cellen der du ligger, og får deg til å huske brokker fra barndommen da du kunne ligge slik i sengen og lytte til de voksne når foreldrene dine hadde selskap og stemmene deres endret seg, ble høyere, gladere.»
Bokstavkapitlene i «Leksikon om lys og mørke» veksler uanstrengt mellom ulike historier og personer.
I tillegg har de en mer sakprosaliknende nåtidsplan, hvor forfatteren forteller om arbeidet med å finne mer ut av det som skjedde med Hirsch selv og resten av familien Komissar.
Tilfeldigheter gjorde at gjenværende familiemedlemmer bodde noen år i Rinnan-bandens hovedkvarter.
Hva det innebar å ha et dagligliv der sporene etter Rinnan-banden fortsatt var å finne, er skildret varsomt og forsiktig.
Stranger skriver med respekt for de etterlatte og lar det bli opp til leseren å trekke konklusjoner.
«Leksikon om lys og mørke» begynner med en bestemt snublestein i Trondheims gater, og forteller om en enkeltstående familie.
Samtidig er den en påminnelse om at det ligger enkelthistorier bak hver eneste en av de seks millioner jøder som ble drept under krigen, og bare en brøkdel vil bli fortalt.
Ordet «landssviker» blir nærmest misbrukt i våre dager, spesielt i diverse kommentarfelt.
Etter å ha lest denne boken er det ingen tvil hva en ekte landssviker er.
Historien om Henry Oliver Rinnan og hans bande er fortellingen om en mann som angir sine landsmenn, dreper tilfeldige mennesker og sender motstandsfolk i døden.
| 1
|
502243
|
Filmen gir en stor og vond klump i magen
Det mest imponerende med «Blindsone» er Pia Tjelta.
At den er filmet i kun én takning, gjør Tjeltas prestasjon enda sterkere.
«Blindsone» handler om det som er vanskelig å få øye på.
Om at et barn sliter, bærer på noe tungt og vanskelig, men holder det for seg selv.
Helt til det er for seint.
Vi kommer tett på traumet som Maria (Pia Tjelta) opplever, og følger henne fra tragedien rammer, gjennom det første sjokket.
Det kommer virkelig brått på Maria, som ikke hadde noen anelse om at datteren Tea gjennomgikk en indre krise.
Hun forstår ikke hva som har skjedd, skjønner ikke hvorfor.
Hun vet heller ikke om hun vil få svar.
Pia Tjeltas prestasjon er enestående, og bærer virkelig hele filmen.
Hun tar oss med gjennom mange ulike nivå av sorg, fra sjokk til desperasjon, redsel, og dyp, dyp smerte.
Den hjerteskjærende sorgen er nesten skremmende troverdig.
Anders Baasmo Christiansen spiller faren Anders, og representerer en annen form for sorgreaksjon, som begynner med sinne og aggresjon.
Det de to foreldrene gjennomgår preger dem sterkt både fysisk og psykisk.
Vi får også et innblikk i arbeidet til pårørendesykepleier Martin (Oddgeir Thune), som gir oss det profesjonelle perspektivet.
Det er han som først avslører for oss at denne familien har en liknende tragedie også i sin fortid.
Dette kan være et forsøk på å gi en form for forklaring på hva som skjedde, men det kan like gjerne være irrelevant, et blindspor.
Det er kanskje poenget.
Det er helt riktig av regissør Tuva Novotny å gjøre denne filmen i en takning, altså 98 minutter uten et eneste klipp.
Det gir filmen kraft, det er det som gjør den så intens.
Vi er med i hvert eneste minutt av gråt og hyperventilering, slipper ikke unna, klipper ikke til en time seinere når ting har roet seg ned, når helsepersonellet kan fortelle hvordan det går.
Det må vi pent vente på.
At filmen er tatt i en takning gjør selvfølgelig at noen scener føles litt lange.
Dette er hovedsakelig i starten av filmen, mens alt ennå er hverdagslig.
Ungdomsprat om ungdomsting er ikke spesielt spennende på film, men er der av en veldig viktig grunn.
Alt skal virke normalt.
Tea er en normal jente, og ingen, ikke engang en nær venninne, kan ane at noe er galt.
Andre scener, som fort kunne blitt kjedelige med en mindre interessant skuespiller i fokus, reddes av Tjelta.
Hun gir deg ikke lov til å kjede deg, bare tid til å kjenne på Marias smerte.
Dette er ikke en popkornfilm, det er ingen morsomme pustepauser, men gir en stor og vond klump i magen.
Og det er nettopp derfor den er så fryktelig viktig å se.
| 1
|
502246
|
Tunge verk for en mørk værtype
Rytmisk driv og skarpe aksenter i regnværet.
Arrangere utendørskonsert i Bergen?
Det er risikosport, det.
Musikerne i Bergen Filharmoniske
Orkester har sikkert lest ukens værmeldinger med bange anelser.
For hvordan skulle det gå med gratiskonsertene på Torgallmenningen torsdag og fredag?
Kanskje noen av dem likefrem har sendt et par bønner oppover og bedt om godt vær.
Torsdag var det i all fall nærmest oppholdsvær da orkestret spilte et program med lettere verk signert Tsjajkovskij, Mascagni, Elgar og Grieg.
På fredag gjaldt det alvorligere saker – en rekke smakebiter fra noen av de verkene sjefdirigent Edward Gardner og musikerne har med seg når de drar på turné nå i helgen for å spille i Amsterdam, London og andre europeiske byer.
Det var tyngre verk.
Og også tyngre værtype.
Ja, faktisk høljet det ned da Gardner sprang inn på scenen og startet konserten.
Men Torgallmenningen var full likevel, full av et stort, entusiastisk publikum av bergensere og turister – som alle var godt forberedt med paraplyer og heldekkende regnklær.
Ouverturen til Wagners opera
«Den flyvende hollender» fikk en flyvende start – med voldsomt rytmisk driv og skarpe aksenter i messingblåsere og slagverk.
Og som vanlig ble orkestret vist på storskjerm slik at vi alle kunne få med oss hva som foregikk oppe på scenen, over alle de våte paraplyene.
Det fortsatte med to av Brahms’ ungarske danser – spilt energisk, med trøkk og smell.
En slik kveld er det ikke rom for sarte musikalske nyanser eller avdempede effekter.
Vi er ute i det fri.
Det musiseres livlig og friskt.
I tillegg blir orkesterklangen forsterket gjennom store høyttalere.
Det er rått, det er effektivt.
Musikken blir formelig sparket ut over rampen.
Men den elektroniske forsterkningen har også sine ulemper.
Den skaper av og til et temmelig unaturlig og til tider ganske uklart lydbilde, med dårlig balanse mellom de enkelte orkestergruppene.
Det ble mer Brahms: de to siste satsene av fiolinkonserten hans, spilt med den canadiske fiolinisten James Ehnes som solist.
Den langsomme satsen fikk en vakker start med en gyllen melodilinje i oboen, og Ehnes gjorde fint og sobert rede for fiolinstemmen, men han var visst ikke helt komfortabel med været eller med lydbildet.
I alle fall var det nyanser som gikk tapt underveis i satsen.
Til gjengjeld kom han sterkt tilbake og brente seg igjennom all støy og lydgrums i sistesatsen.
Og mens han spilte, sluttet regnet.
Og det ble sol og vakkert vær.
Etter et lite mellomspill med Chopins «Grande Valse Brillante» arrangert for orkester av Benjamin Britten, sluttet konserten med en solid fremføring av siste sats fra Sibelius’ femte symfoni.
Det ble applaus, det ble et par-tre fremkallelser av Gardner.
Og det ble ekstranummer.
«Grieg, Grieg», ropte turistene.
Og Grieg ble det, en skarp, piskende orkesterversjon av «Troldtog».
| 1
|
502247
|
Musikk i skyggen av en krig
Festivalen i Rosendal er en frontberetning om musikalske konflikter og oppbrudd i en turbulent periode.
Det var bekmørk himmel og voldsomme skybrudd over Kvinnherad på torsdag – kanskje et passende vær for det temaet Leif Ove Andsnes hadde valgt som ramme om årets kammermusikkfestival på Baroniet i Rosendal.
De to første årene satte han og festivalmusikerne søkelys på en enkelt komponist.
I 2016 gjaldt det kammermusikken til Schubert, siste år var det Mozart.
Men i år har Andsnes valgt et annet grep.
Festivalens overskrift er «I skyggen av en krig».
Nærmere bestemt dreier det seg om første verdenskrig, om musikk skrevet i og omkring årene 1914-1918.
Slik programmet er sammensatt, blir det anledning til å reflektere over hvordan store historiske begivenheter på ulike måter kan slå inn i en periodes musikkliv.
Noen av komponistene som er representert på programmet, hadde selv vært med i krigen, andre var vitne til krigshandlinger på avstand, mange tok krigserfaringer med seg og lot dem farge det musikalske uttrykket.
Men mer enn en konsertrekke om temaet musikk og krig, ble festivalen en slags frontberetning fra musikkens egen, «indre» historie, en beretning om musikalske konflikter og oppbrudd i en turbulent periode.
Man kunne kanskje trodd at dette ville bli en festival med Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern i sentrum.
For i de vanlige musikkhistoriske oversiktene fremstilles årene omkring første verdenskrig som nettopp disse komponistenes periode, de årene da de og andre sentraleuropeiske kolleger sprengte seg ut av det tradisjonelle tonespråket og skapte det som med tiden skulle bli til tolvtonemusikken og den musikalske modernismen.
Men i Rosendal var det ikke noe Schönberg på programmet, og Berg og Webern var bare representert med hver sitt ultrakorte stykke.
Til gjengjeld var programmet stappfullt av komponister som valgte å gå helt andre veier.
Festivalen ble på denne måten et oppgjør med forestillingen om musikkhistorien som en rettlinjet utviklingshistorie og en demonstrasjon av det sprikende, musikalske mangfoldet som preget perioden.
Festivalen åpnet med Andsnes selv i en klar, sterk tolkning av Carl Nielsens klassiskinspirerte Chaconne (op. 32) fra 1916 - etterfulgt av fiolinisten Akiko Suwanai og pianisten Ingrid Andsnes som fremførte Béla Bartóks Rumenske Danser fra 1915.
Og dermed var ett av ytterpunktene i perioden markert:
Komponister fra de europeiske randområdene som skapte sitt eget, personlige uttrykk inspirert av eldre musikalske former eller av folkelige musikktradisjoner.
I tillegg var periodens impresjonistiske strømninger representert på åpningskonserten med den unge, franske pianisten Bertrand Chamayou som ga en forrykende, virtuos fremførelse av Maurice Ravels «Le Tombeau de Couperin» (1914-17).
Fredag formiddag var det fremdeles mørkt og truende vær ute.
Men i den store konsertsalen var det lys og munter stemning da fiolinisten Henning Kraggerud akkompagnert av Ingrid Andsnes startet med Fritz Kreislers spøkefulle «Toy Soldier`s March» fra 1917.
Det ble en påminnelse om at det i denne perioden faktisk også gikk an å skrive lett og festlig underholdningsmusikk.
Og så gikk det løs med tunge, mer alvorlige saker.
Henning Kraggerud var på scenen igjen og ga sammen med den store, russisk-amerikanske pianisten Kirill Gerstein en mørk, robust tolkning av Leoš Janáčeks Fiolinsonate (1914),
Gerstein satt senere alene ved flygelet og spilte en brennende versjon av Alexander Scriabins ekspresjonistiske solostykke «Vers la flamme» (op. 72) fra 1914.
Den helt store opplevelsen fredag formiddag var Alexander Zemlinskys Strykekvartett no. 2 (op. 15) fra årene 1914-17.
Et 40 minutters langt, nesten uutholdelig spennende forløp der korte temaer blir variert og endevendt i lange spenningsbuer, musikk som kjemper med å finne nye veier ut av det tradisjonelle tonespråket – her fremført med kolossal uttrykkskraft av den unge, fantastiske Dover String Quartet.
Fredagen var slett ikke forbi ennå.
For i Kvinnherad kirke var det sent på kvelden enda en konsert:
Schuberts «Winterreise» sunget av Matthias Goerne akkompagnert av Leif Ove Andsnes.
Schuberts storverk fra 1827 passer vel ikke spesielt godt til festivalens tema om musikk i skyggen av Første verdenskrig.
Men det spiller ingen rolle.
Denne kveldskonserten ble fredagens – kanskje årets – musikalske høydepunkt.
I Goernes etterhvert mange plateversjoner av «Winterreise» har vi kunnet følge hvordan han stadig finner nye kvaliteter og nye ekspressive muligheter i dette verket.
Og vi har i andre innspillinger hørt ham ta på seg store, tunge operaroller.
Nå fikk vi så enda en versjon av «Winterreise», sunget live og preget av Goernes operaerfaringer – en mer dramatisk, mer uttrykksfull, mer kraftfull tolkning enn han noen gang tidligere har presentert.
En skjellsettende opplevelse.
Festivalen fortsetter lørdag og søndag.
| 1
|
502248
|
Uten en tråd
«Åpent forhold» er ganske koselig, men fremstår som nokså tilfeldig og sammenrasket.
For ikke å si utdatert.
Henriette Steenstrup og John Brungots forestilling «Åpent forhold» hadde bergenspremiere torsdag.
De har tidligere reist landet rundt med sine mer eller mindre treffsikre karakterer, der mange av dem er blitt det man kaller «folkekjære».
Scenebildet består av en trapp med neonlys, og to musikere tonesetter skuespillernes klassiske revyinngang på scenen.
Det er jazzhands, store påtatte glis og høyt tempo fra første sekund.
Når musikerne slutter å spille, fortsetter hun å synge videre fordi «hun er så revet med at hun ikke merker det» og makkeren må bryte inn; «eh, musikerne har stoppet».
Okai, hæhæ liksom.
Steenstrup og Brungot går inn og ut av massevis av typer, felles for dem alle er at de er akkurat bitte litt for hektiske.
Under paraplyen «deres vennskap» henter de frem sine mest kjente parodier og historier opp av hatten.
Overbygningen med deres vennskap og liv burde vært enda sterkere og brukt tydeligere som en rød tråd i historien.
Nå kommer mange av numrene litt alene og tilfeldig.
De er søte når de forteller at de egentlig ikke bare er «tulle- og tøysekopper», men ekte skuespillere fra Teaterhøgskolen.
Dette kunne også vært utgangspunkt for mye moro, men den ballen blir også lagt død kjapt.
Brungot fortsetter videre med sin helt gjennomsnittlige Leo Ajkic-parodi.
Det likner litt, men mangler likevel masse.
Går Ajkic egentlig rundt og sier «swag»?
Detaljene stemmer ikke og da blir det ikke så morsomt som det kunne vært.
Og et hjertesukk jeg har skrevet her før: nå MÅ det snart være på tide at man slutter å etterlikne Kristian Valen og de skytegreiene hans.
Og egentlig Eyvind Hellstrøm også.
Og Arne Brimi.
Og hvor gøy er det at to rutinerte, superflinke skuespillere kødder med Marcus og Martinus?
Under forestillingen ble jeg sittende med en følelse av at de egentlig kan bedre og at de trenger større utfordringer.
For man ser jo at de åpenbart både kan synge, sjarmere og fortelle, men så mye av det de sier føles så sagt før.
Videre er vi innom miming av dyresex (god til å mime!), ufarlig buktalermoro og en ganske masete sketsj om gluten og laktose (men morsom fordi den er absurd).
Tempoet er gjennomført veldig høyt, og parodiene har ofte til felles at de roper.
Forestillingen får et kjærkomment brudd da Brungot begynner å snakke om den gangen sønnen hans fikk kreft.
Først da er forestillingen overraskende og menneskelig.
Sår og morsom på samme tid.
Det kommer inn noen motsetninger og moment man ikke hadde forventet.
Likevel så passer ikke stilen på dette nummeret inn i noe av det som kommer før eller etter i forestillingen, så det blir litt malplassert.
Men jeg tror likevel forestillingen hadde vært mye sterkere om de hadde brukt seg selv, vennskapet – ja livet, på den sofistikerte måten Brungot gjør i det nevnte nummeret, og hatt mindre fokus på slitte parodier av Nils Gunnar Lie, Tinder og shownummer om fredagsunderholdning på NRK.
For det har iallfall jeg sett nok av.
Jeg mener ikke at alle må drive med politisk humor, sprenge grenser eller bli helt «Nanette» i stilen, men jeg savner et ønske om å utfordre og overliste publikum.
Iallfall litt.
| 0
|
502249
|
Krakow sikter mot eliteserien
Metallbandet Krakow fra Bergen er i ferd med å forløse sitt potensiale.
Allerede på debutalbumet «Monolith» (2009) var det tydelig at Krakow hadde potensial.
Bak de seige dommedagsriffene skjulte det seg et lysere og mer melodisk, søkende lydbilde, og for hvert album fikk dette lysblaffet stadig større plass.
På tredjealbumet «Amarna» (2015) falt endelig alle puslespillbitene på plass, og nå har kvartetten foredlet dette på nær sagt alle måter.
«Black Wandering Sun» hugger mot deg med tunge gitarer og øredøvende trommer, før et luftig parti åpner opp for en hysterisk gitarsolo fra selveste Phil Campbell (Motörhead).
«Sirens» starter som en relativt streit postrocklåt, før de reneste diskotaktene smeller til rundt tominuttersmerket og deretter kaster låten ut i de seigeste stoner doom-riffene bandet har disket opp med siden debuten.
«The Stranger» er et syrete progrock-ritual med funky bassflørt og hissige aksenter, hvor lyst og mørkt er perfekt balansert, mens «From Fire, From Stone» er deilig hypnotisk repetitiv.
Tittelsporet tar det hele ned igjen på landjorden med varme, fine riffmønstre, før «Tidlaus» får avslutte festen med et feiende flott mannskor bestående av noen av Bergens beste metalvokalister.
Det er håpløst å plassere Krakow i en spesiell sjanger.
Bandet blander hard metal med myk postrock, lekne takter med øredøvende gitarvegger, jordnære riff med sjamanistiske mantra.
Problemet med slike ambisjoner er at de ofte fisler ut i noe som i beste fall kan kalles fascinerende stilstudier – men ikke noe man er særlig lysten på å høre om og om igjen.
Det problemet har ikke Krakow.
| 1
|
502252
|
Allmuen er fortsatt et kupp
På Allmuen får du folkelig mat fra hele verden, til priser som gjør at du kan stikke innom så ofte du vil.
Da Allmuen åpnet i 2017 representerte de noe eget på matscenen i Bergen:
En musikalsk bar og bistro med en frigjort innstilling til mattradisjoner og en intens urteglede på kjøkkenet.
Få restauranter har like mange kulturer i gryten som kjøkkenteamet på Allmuen.
Den korte menyen har en grønn bunnlinje, med vegetarretter som beter, grillbrød og falafel, og uformelle hverdagsklassikere som spekepølser, plukkfisk og fiskesuppe med curry.
Åpen mat er navnet på den faste menyen, en forundringspakke på minst seks retter.
Her vet du verken hva du får eller nødvendigvis hvor mye.
– For man skal jo bli skikkelig mett, sier servitøren mot slutten av måltidet og sjekker om vi har plass til en grillet svinenakke på toppen.
Sondre Dyrdal er kjøkkensjef på Allmuen.
Han kommer bærende på to små tallerkener med kremet makrell, sprø chipsbiter, skivede reddiker og raspet pepperrot.
I ekte Allmuen-stil er retten dynket med hakket kjørvel.
Dette er typiske sommersmaker som har fått en ny tvist.
Den klassiske potetsalaten er demontert og gitt en saltere profil ved å fritere potetene.
Rømmen er plassert rundt fisken i stedet.
Det er en lett start på en meny spekket med ujålet mat, der maten serveres nøkternt med knappe beskrivelser.
-Nudelsuppe, nikker servitøren i det rett nummer tre treffer bordet.
Kanten på skålen er drysset med noe som smaker tang og nederst i den rosa plastbollen, under den klare suppen, ligger et stort mørt stykke oksebryst med rikt fett.
De pappardelle-liknende nudelbåndene har en egenart som gjør dem til mer enn magefyll, og den nøytrale smaken er fint balansert mellom syrligheten fra grønnsakene, tonnevis av koriander og frisk vårløk.
Denne bør du spise, og du bør spise den med pinner.
Det ser servitøren i sidesynet.
Pinnene kommer flygende inn fra siden halvveis ned i suppen.
Vinene skjenkes med en setning eller to om hvor de kommer fra og hvordan de smaker.
Men også her er serveringen nedpå, strippet for viderekomne begreper som skallmaserasjon og spontanfermentering.
Med mindre du ber om det.
De tidsriktige pét nat-dråpene, som er navnet på boblende vin uten tilsetninger, serveres med ærlige ord.
– Jeg har ikke helt bestemt meg for om den er tørr eller søt enda, men den er skikkelig god, sier servitøren om den ferskenfargede vinen fra California som dufter av markjordbær og rabarbra.
–
Denne rødvinen er fra samme produsent som den forrige, forteller hun om kveldens tredje vinanbefaling, som skal passe til en kantarellpizza med mozzarella, parmesan og sjalottløk.
Flasken fra tyske Martin & Georg Fusser kommer med en liten historie.
Vinmarken pleide nemlig å tilhøre kirken og det er her navnet «Herrgottsacker» kommer fra.
Den fruktige spätburgunderen har et bittert hint av skogbunn og urter, som kler både soppen og den grillede bunnen med sprø-seige kanter.
Dette er første gang jeg har fått pizza i en flerretters meny.
Men den er liten nok til at det ikke blir for mektig, og retten er god nok til at det oppleves som et spennende valg.
Alt i alt er menyen så sprikende i opprinnelse og stil at mangelen på en rød tråd ender opp med å bli en rød tråd i seg selv.
Maten matcher dessuten den lovløse sammensetningen av servise også, som strekker seg fra Kardemommeby-krus til japansk dekor, og 90-tallsskåler som enda ikke har rukket å bli retro.
Det finnes kun en dessert på spisekartet.
En melkeis med solbær og krokan på solsikkefrø som serveres i en iskald keramikkskål.
Sammenliknet med desserter jeg har spist her tidligere er denne mindre kreativ og enklere sammensatt.
Den er også dyrere.
Men renheten i smakene av frø og bær er briljant i all sin enkelhet.
Og prisen på 600 kr for seks retter av dette kaliberet er et kupp.
Allmuen er et varmt sted for folk flest, både når det kommer til lommebok og gane.
At det også er hyggelig å sitte her og se på bylivet som suser rundt, er en ren bonus.
Her vil du finne deg til rette enten du er i humør for en matbit alene, eller for full pakke med vennegjengen.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
502253
|
Overnaturlig tenåringsromantikk i norsk natur
Den nye Netflix-serien «The Innocents», som delvis er spilt inn i Modalen, prøver å romme både romantikk, nordic noir, fantasy og mysterier, men får det ikke helt til.
June (Sorcha Groundsell) lever under strenge regler og rutiner, og har planlagt å rømme til London med kjæresten Harry (Percelle Ascott).
Like før Junes 16-årsdag klarer de to å flykte, men på veien oppdager de noe som forandrer alt.
June er en «shapeshifter», en hamskifter, som kan skifte utseende til hvem som helst hun tar på.
Det oppdager hun da Steinar (Jóhannes Haukur Jóhannesson) og Alf (Trond Fausa) forsøker å kidnappe henne, for å ta henne med til Norge.
I en liten norsk bygd har forskeren Halvorson (Guy Pearce) samlet en gruppe kvinner som alle er hamskiftere, blant annet Runa (Ingunn Beate Øyen).
Hverdagen i det lille samfunnet forstyrres av Halvorsons plan om å hente June dit.
Serien starter ganske bra.
Før verken vi eller June forstår hvordan hamskiftingen fungerer, og gradvis lærer mer om det overnaturlige, er serien interessant.
Flukten fra både Junes far og den snåle duoen Steinar og Alf er spennende.
Men derfra begynner problemene å hope seg opp.
Flere av karakterene oppfører seg uforklarlig merkelig, og skifter mening og motivasjon titt og ofte.
Flere handlingstråder blandes også inn, og en del av disse fremstår enten rotete eller baserer seg på logiske brister.
Blant annet er Harrys mor politi, og oppdager en link mellom en gammel sak og June og Harrys flukt.
I tillegg spisser ting seg til i det kultaktige samfunnet i Norge, men mye blir bare halvveis forklart, og fremstår ikke som mysterier, bare som at noe ikke helt gir mening.
Det går dessverre heller ikke an å la være å legge merke til at flere skuespillere som skal forestille nordmenn egentlig ikke kan språket.
Det gjør vondt i norske ører, men merkes nok ikke av seriens ikke-norske publikum.
Det spiller for så vidt ikke noen rolle for seriens kvalitet ellers.
Til tross for brokete norsk spiller islendingen Jóhannesson godt, særlig i første halvdel av serien.
Også de skuespillerne som faktisk er norske er gode.
Ingunn Beate Øyens karakter er interessant, og hun står for seriens mest rørende øyeblikk.
«The Innocents» gjør et forsøk på å både være et romantisk drama og en overnaturlig, mystisk spenningsserie, og vil så gjerne passe i kategorien nordic noir, men klarer ikke å være alt på en gang.
At den vil så mye, er nok også grunnen til at mye ikke fungerer.
Det er likevel ting å like her, særlig hvis man bryr seg mest om kjærlighetshistorien og ser bort fra rekken av logiske brister.
Jeg tipper serien vil få et stort, men fortrinnsvis ungt publikum – som vel er målgruppen.
Men til tross for en veldig dramatisk sesongavslutning, som klart legger opp til en sesong to, kommer ikke jeg til å følge med videre.
| 0
|
502254
|
Razika legger listen høyt for seg selv
Razika viser seg frem fra sin aller beste side på sin nye singel.
Seinest i går tenkte jeg:
«Hvor i all verden er Razika blitt av?»
Et av Bergens definitivt beste band har vært ganske fraværende fra scenen de siste årene, helt siden de ga ut platen «Ut til de andre».
Da Marie Amdam dukket opp som gjestevokalist på Obijans «Skylder Deg Et Oppsig» for en tid tilbake, meldte også lengselen etter deres poengterte og modige poprock seg for alvor.
Men nå er de tilbake, og takk for det.
«En sjanse til» er den første singelen fra deres kommende album, «Sånn kjennes verden ut», som kommer ut 30. november.
Låten er produsert av Mattias Tellez, som har en finger med i veldig mye av den mest spennende musikken som dukker opp i Bergen.
Tellez + Razika = en voldsom teft for den gode poplåten.
Tellez er også en mester i å tillate litt uventede vendinger i sine produksjoner.
Razikas nye singel er kanskje mer strømlinjeformet enn bandet tidligere har vært;
Det er en polert og poppete versjon av Razika.
Men det går ikke på bekostning av attityden og pønknerven som alltid ligger i bunn hos dem.
«En sjanse til» er på mange måter også en klassisk Razika-låt, med en personlig tekst, og med en rytmisk sans som gjør at ordene liksom spretter på leppene.
Nå finspisser de denne evnen, noe som gjør at låten setter seg på hjernen usedvanlig raskt.
«En sjanse til» er et stykke popmusikk som legger listen høyt for det kommende albumet.
Og det får en til å undre på hvordan Razikas univers, eller kanskje verdensbilde er et mer passende begrep, ser ut noen år seinere.
Når ungdomsforelskelsen, som har inspirert mange av deres tekster, dabber av og visner hen – hva opptar dem?
Det gleder jeg meg til å finne ut av.
«En sjanse til» slippes 7. september
| 1
|
502255
|
Filmen har en inderlighet som dessverre er mangelvare på kino
«Den store stygge reven» er befriende barnslig og tullete.
Den store stygge reven er ingen stor og stygg rev, men en sjarmerende reddhare.
Altså, han er en rev som er lite fryktinngytende og klønete.
Denne «paradoksale» reven er en av de mange fine rollefigurene i erkefranske «Den store stygge reven».
Animasjonsfilmen var opprinnelig ment som en TV-serie.
Det forklarer nok hvorfor filmen er tre historier – novellefilmer, egentlig – med de samme rollefigurene i den samme settingen.
Filmen heter egentlig «Le grand méchant renard et autres contes ...» og er hjertebarnet til animatørene Benjamin Renner og Patrick Imbert.
Formidlingsgleden og entusiasmen merkes.
Selve stilen på animasjonen er minimalistisk, kanskje den til og med kan kalles rustikk.
Dette er tegnet for hånd, men samtidig upretensiøst og smått elegant.
Faktisk synes jeg «Den store stygge reven» var befriende barnslig og tullete.
Alle tre historiene er tydelige, eskalerende, men likevel fjasete.
En stork som mister en baby, og babyen må leveres til en familie i Avignon.
En rev prøver å spise kyllinger, men blir i stedet kyllingenes adoptivmor.
I den siste historien må julen reddes.
Tankene går til flotte barnebøker som «Den lille prinsen» og A.A. Milnes historier om Ole Brumm.
Men også Daffy Duck og Snurre Sprett virker å være inspirasjonskilder.
I en annen anmeldelse i dag skriver jeg om den skuffende filmen «Book Club» og om hvordan den ikke tar sin målgruppe seriøst.
«Den store stygge reven» er rettet mot de aller minste, men er et strålende eksempel på målgruppe gjort riktig.
For det første har filmen mange elementer som ulike folk i alle aldre kan like.
For det andre er filmen gjort med en inderlighet som dessverre er mangelvare på kino.
Samtidig virker ikke «Den store stygge reven» å bry seg så veldig om trender eller andre animasjonsfilmer.
Filmskaperne har valgt den stilen og fortellingene som virker riktige for dem, ikke for «markedet».
Denne respekten for publikums intelligens – ja, selv de aller minste – er verdt å applaudere.
«Den store stygge reven» er altså en fin film å se sammen med de minste.
Historiene er enkle og akkurat passe rampete.
Noen av de moralske valgene som tas av rollefigurene, er passe komplekse.
I god, fransk tradisjon får vi av og til vite at «dette er en film», altså skuespill.
Dermed tilføres disse «enkle» historiene en grad av filosofisk kompleksitet som jeg tror hjelper på barns evne til å forstå sammensatte situasjoner.
| 1
|
502256
|
Andre bind i «Byens spor» er strammere og mørkere enn første bind, og minst like god
Stemningsfylt, med klang fra djevelens piano.
Lars Saabye Christensens forfatterskap består av mer enn 50 utgivelser av fortrinnsvis romaner og lyrikk, noe som gjør ham til en av de mest produktive forfatterne her til lands.
Første bind i «Byens spor» kom i fjor og mottok gode kritikker.
I høstens oppfølger befinner vi oss akkurat på samme sted, nemlig på Fagerborg i Oslo.
Vi følger de samme personene med familien Kristoffersen i begivenhetenes sentrum.
Røde Kors-medlemmet
Maj er blitt enke etter at reklamemannen Ewald døde i forrige bind.
Sønnen Jesper er 15 år i det boken tar til, og Stine som ble født i første bind er nå blitt syv og har begynt på skolen.
Rundt familien
Kristoffersen har Saabye Christensen bygget opp et rikt persongalleri av bipersoner som vi etter hvert er blitt godt kjent med og bryr oss om.
Saabye Christensen beveger seg imponerende sømløst mellom skiftende synsvinkler.
Vi følger Jespers bestevenn Jostein, og sneier innom enkefru
Vik som nå har giftet seg med Olaf Hall.
Pianist Enzo Zanetti har en mer sentral rolle i dette bindet.
Bjørn Stranger er fortsatt med, det samme er doktor Lund og hans kone.
I dette bindet trer Fagerborg mer frem som en landsby, der alle vet det meste om alle.
Også i dette bindet avrunder sitater fra møteprotokollene til Fagerborg Avdeling av Oslo krets av Norges Røde Kors de fleste kapitlene.
Ifølge en bitter Jesper, som får fast følge i løpet av boken, er dette «en veldig sentral for sladder, rykter og refrenger.»
Moralens voktere har også fått sete i Fagerborgs Røde Kors-avdeling, noe Maj får erfare når hun drar på eventyr til Roma.
Mor og sønn, det vil si Maj og Jesper, danner hver sin hovedlinje i bokens fine mylder av mennesker.
Jesper på 15 er en talentfull pianist.
Om høsten får han i oppdrag å spille på vårens skoleavslutning, men det skal vise seg at det er en del skjær i sjøen.
Jespers historie byr ellers på standard pubertetsproblemer, som vansker med å forstå det annet kjønn.
I tillegg til den lette overflaten, tematiserer boken mer kompositoriske sider ved musikk, som klang, lyd, stillhet og melodier.
Bind to har selv en mørk klang.
«Byens spor II» fremstår ikke som en nostalgisk roman over en tapt tid.
Snarere er det en roman som veksler mellom lette hendelser som klassefest og flørt, og tunge tema som unge jenter og selvmord.
Ensomhet og galskap ligger stadig og lurer under den lette overflaten, noe som gjør at selv sitater fra Røde Kors´ møteprotokoll får noe tvetydig over seg:
«For øvrig hygget vi oss med julebakst, uten å overdrive».
Når vi følger Maj minner «Byens spor II» om tv-serien «Mad Men».
Maj begynner nemlig som sekretær i det samme reklamebyrået som hennes mann arbeidet i.
Som i «Mad Men» evner Majs kvinneblikk å se nye og kreative utforminger på ulike reklamekampanjer.
Antakeligvis stemte dette i virkeligheten, dette er en kvelende konform tid hvor selv manglende vindusgardiner medførte klager fra vaktmestere og formenn.
Til tross for at Maj er mer handlekraftig i dette bindet synes jeg likevel hun blir blassere enn i første bind.
I stedet for å utvikle seg i en mer selvstendig retning på arbeidsfronten, blir det typisk nok kjærligheten som skaper mest dramatikk.
Samtidig klarer Saabye Christensen godt å få frem hvilke mekanismer som var i sving for å holde kvinner på plass på 50-tallet.
Også Majs historie forsterker det mollstemte i denne boken, men det ser ut som datteren Stine vil få mer plass i tredje og siste bind.
«Byens spor II» bygger videre på personer og hendelser fra første bind, men er mer handlingsmettet og strammere komponert.
Foreløpig er det noe hemmelig og uavklart over personer som Margrethe Hall og Bjørn Stranger.
Muligens vil de tre tydeligere frem i siste bind av det som ser ut til å bli en rik og mørk trilogi.
| 1
|
502258
|
Flaut å være norsk
«Den norske slavehandelen» er en viktig korreks til norske lærebøker:
Slavehandel var ikke bare noe «de andre» drev med.
Det fins norske jagerflygere som har truffet sivilbefolkning i Afghanistan, og det fins norske selfangere som har brukt ulovlige fangstmetoder.
Du finner dem bare ikke i norsk barnelitteratur.
Selv om det er lenge siden barnebøker ble skrevet for å gjøre barn stolte av sin nasjonalitet, er det fortsatt nokså uhørt å gjøre det flaut å være norsk.
Etter min mening er derimot det sunneste selvbildet et så sant selvbilde som mulig.
Desto større respekt står det derfor av barneboken til journalist og forfatter Anders Totland.
Med «Den norske slavehandelen» gir han oversikt over nordmenn som bidro i slavehandelen mellom 1660 og 1803.
Nasjonalikoner står for fall:
Petter Wessel, kjent som krigshelten Tordenskiold, startet karrieren som matros på et slaveskip.
Jørgen Thormølen, grunnleggeren av bydelen Møhlenpris i Bergen, drev stort i slavehandel.
Blant annet fraktet skipet hans «Cornelia» brennevin til danske-norske fort på Gullkysten (i dag Ghana) og slaver derfra til Danske Vestindia (i dag de amerikanske Jomfruøyene).
Bergen hadde sitt eget raffineri der råsukker fra disse øyene ble omgjort til sukker.
At Norge var underlagt Danmark hindret ikke nordmenn i å være involvert på alle plan: som kolonister, slaveeiere, byråkrater, sjøfolk – og torturister.
Boken åpner med å fortelle hvordan byfogd Engebret Hesselberg på St. Croix piner i hjel 12 slaver så grusomt at ingen senere våger noe opprør på øyen før den endelige frihetskampen i 1848.
Beskrivelsene stammer fra Hesselbergs egne opptegnelser.
Så lang tid tok det for eksempel å dø inneklemt i et lite bur heist opp i et tre:
«For Samuel Hector tok det 42 timar, medan Mikkel heldt ut 91 timar i jernburet.»
Kristian Krohg-Sørensen illustrerer episoden i en stil som minner om tegneserier som Fantomet.
Som om det hele bare er oppdiktet.
Da trenger han ikke underspille lidelsene.
Det er liksom bare en bok.
Samtidig er det et stykke norsk historie som voksne lesere nok kjenner, men som lærebøkene i grunnskolen konsekvent underslår.
«Den norske slavehandelen» kan fint brukes både på mellomtrinnet og i ungdomsskolen.
Det samme kan «Heksejakt og heksebrenning i Europa» av Aina Basso (2016).
Også den er et oppgjør med fortidas ugjerninger skrevet for barn og unge.
Heller ikke her kommer bergenserne særlig heldig ut.
De var tidlig ute både med heksejakt og slavehandel.
I likhet med Basso, viser Totland sterk etisk bevissthet når han avslutter med å trekke trådene helt inn i vår tid.
Men det er synd at han mister nordmenn litt av syne.
Både ofre og overgripere er fra Litauen i historien om to menn som til slutt blir dømt for å tvinge to unge kvinner til å selge sex i Oslo.
Jeg synes fortsatt det er fint at han overlater de moralske vurderingene til leserne, men da behøves flere fakta.
Har du tålt den innledende beskrivelse av Hesselbergs mishandling, tåler du nok også et anslag over hvor mange norske menn som kjøper tjenester hos ufrivillig prostituerte.
| 1
|
502259
|
Åge lever livet og leverer live
Minst like vital som før.
Åge Aleksandersen fyller 70 til neste år.
Det skulle en knapt tro etter fredagens konsert på Bastionen på Bergenhus.
Norges udiskutable største rockikon holder til de grader stilen fremdeles.
Mye har blitt sagt om de såkalt «fire store» innen norsk rock på 80-tallet, men Åge er fremdeles i en klasse for seg selv.
At jeg i 2018 skulle gå på konsert med Åge Aleksandersen hadde jeg aldri forestilt meg da jeg så ham for første gang for nærmere 50 år siden.
Årstallet var 1970, Prudence het bandet og scenen var i aulaen på NHH i Sandviken.
(Åge nevnte forresten at hans første minne fra Bergen var da han spilte på Ugla året før.)
Den gang var det ingen skikkelige rockeartister som var over 30.
Elvis hadde fylt 35, og var etter vår mening moden for gamlehjemmet.
Den eneste «gamlingen» som tross sin fremskredne alder likevel nøt litt respekt var den engelske bluesens bestefar John Mayall.
Han var 37.
Men populariteten til Åge Aleksandersen vokste jo eldre han ble.
På 80-tallet var Åge en av landets mest populære rockeartister og fylte kantinen på det gamle Studentsenteret hvert eneste år.
Med «Levva Livet» og «Eldorado» ble trønderen allemannseie og spilte for utsolgt hus i Grieghallen.
En stor og nystartet studentfestival på Studentsenteret trodde derfor at suksessen var sikret da de hadde kapret Åge til hovedkonserten året etter.
Men studentpublikumet hadde etter hvert fått overdose, og festivalen solgte bare et par hundre billetter.
Kanskje unødvendig å si at det ble med denne ene festivalen.
Siden skulle det gå mange år før Åge Aleksandersen igjen opptrådte i Bergen sentrum.
Platene hans solgte heller ikke så bra lenger og det gamle studentpublikumet var også borte.
Han turnerte dann og vann, men de nærmeste spillejobbene var i Ytre Arna, på Askøy og i Nordhordland.
Men Åge kom sterkt tilbake noen år etter århundreskiftet.
Det siste tiåret har han fylt Røkeriet på USF ved et par anledninger.
Fredagens konsert på Bastionen var den største han noensinne har hatt i Bergen med 2500 tilhørere.
Ikke plagsomt mange tatt i betraktning av at han i løpet av karrieren har solgt mer enn halvannen million plater og innehar omtrent hver eneste hedersbevisning som finnes i norsk musikkbransje.
Han begynner med det som en ville tro var det naturlige ekstranummeret, «Levva livet».
Selvfølgelig stor stemning og allsang fra første stund.
Fortsetter så med den helt ferske «Gå, gå, gå» og gode, gamle « Fire pils og en pizza».
Ingenting å utsette på temperaturen foran scenen.
Å si at det er fullt øs og rock’n roll hele veien ville være å ta sterkt i.
Men han mister aldri taket på sitt publikum.
Ei heller når han til tider roer det hele ned på sitt mest lyriske.
Ikke unaturlig blir det mest materiale fra 80-tallet.
Etter et halvt århundre på scenen vet han hva folk vil ha og hvorfor de har kommet.
Men det blir aldri patetisk mimring.
Det mest imponerende er kanskje musikerne han har med seg.
Her er det absolutt ingenting å trekke.
Verken på arrangementer eller soloprestasjoner.
Små elegante detaljer overalt.
Så har da de fleste vært med siden tidenes morgen.
Gitarist Gunnar Pedersen, keyboardist Terje Tranaas og Bjørn Røstad på saksofon har vært fast mannskap i Sambandet siden 80-tallet og er nesten like gamle som sjefen sjøl.
Bassist Morten Skaget, eller Morty Black som han kalte seg da han spilte med heavybandet TNT, Steinar Krokstad bak trommene og gitarist Skjalg Raaen har vært inventar de siste femten årene.
Sistnevnte er forresten med sine 37 år den eneste som ennå ikke har fylt 50 og stiller i åletrange bukser med sleng og leker ekte gitarhelt fra 70-tallet.
I tillegg har Åge også med en blåserrekke på tre mann som til tider låter som rene storbandet.
Om publikum kan teksten på «Lys og varme»?
Og på «Dains mæ dæ».
De trenger knapt bes før de synger med av full hals.
– Nei ikke ennå, roper Åge da Bastionen begynner på refrenget til «Rio de Janeiro» før han er ferdig med det neste verset.
Og når Åge, Sambandet og ikke minst publikum avslutter med «Min dag», er det virkelig fest på Bergenhus.
Selvfølgelig ekstranummer.
Beatles-klassikeren «Twist And Shout» som Åge forteller at han lærte seg å spille på kosteskaft hjemme i stuen hos mor.
Etterfulgt av refrengene på «Levva livet» nok en gang.
–
Vi takker dokk, sier en beskjeden artist som farvel til sitt publikum.
Strengt tatt er det vel vi som skal takke denne kvelden.
| 1
|
502260
|
Galskapens nedturer og oppturer
Jeg liker starten, og liker slutten.
Problemet er det meste i midten.
«Maniac» er den nye, store serien fra Netflix, som er meget løst basert på den norske serien med samme navn.
Serien begynner godt, og byr på oppturer i fleng, men minst like mange nedturer.
I de første to episodene av «Maniac» introduses vi for to personer som på ulikt vis ender opp med å teste ut et nytt legemiddel, som etter sigende skal kurere alle dine problemer.
Owen Milgrim (Jonah Hill) sliter med å skille mellom virkelighet og fantasi, og er perfekt for testen.
Annie Landsberg (Emma Stone), en ung kvinne med en mørk hendelse i fortiden, har allerede forsøkt legemiddelet, og vil ha mer.
Verdenen de befinner seg i er finurlig, den har et fortidspreg, men likevel med avansert teknologi.
Særlig dette universet fanget interessen min, og gjorde at jeg var spent på å se fortsettelsen.
Vi følger også etter hvert forskerteamet som står bak testen, Dr. Fujita (Sonoya Mizuno) og James Mantleray (Justin Theroux).
Deres intriger er morsomme, og særlig gøy er deres absurde problem med en kunstig intelligent datamaskin som blir deprimert.
Men etter andre episode hadde jeg fremdeles ikke noe videre inntrykk om hva serien egentlig skulle gå ut på, og ikke før i slutten av tredje episode skjønte jeg hva serieskaperne har lånt av norske «Maniac».
For i flere av de påfølgende episodene blir Owen og Annie kastet inn i en fantasiverden.
De blir til andre personer, i andre settinger.
De ulike handlingsforløpene forsøker å si noe om livene som Owen og Annie lever, og de skal på symbolsk vis løse problemene de sliter med.
Hallusinasjonene, om det er det de er, er tidvis spennende, alltid fargesprakende, men ofte rotete.
Hovedproblemet med dem er ikke at de blir for rare, men at det fort blir kjedelig.
Utfordringene Owen og Annie står overfor i de legemiddelinduserte fantasiene sine er stort sett ikke like interessante som deres reelle problemer.
Serieskaperne leker med sjangere, bryter en hel haug med «regler».
Det er greit det altså, men da må det funke.
Det synes jeg litt for ofte at det ikke gjør.
Seriens mest komiske situasjoner utspiller seg på bakrommet, der forskerne styrer med sitt.
Dr. Fujita og James Mantleray var underveis de jeg hadde mest lyst til å se mer av.
Mot slutten av sesongen likner den plutselig på det den gjorde i starten igjen, det jeg opprinnelig ble fascinert av.
Det er pakket inn i hele det merkelige som foregikk i litt for mange, ujevne episoder i midten, og hadde, om jeg forsto det rett, et fint budskap.
Det gjorde at jeg så ferdig serien med en bedre følelse enn jeg forventet midt uti der et sted.
| 0
|
502263
|
Dødsens alvor om egen nonsens
Dette er et vellykket innblikk i karrieren til en kunstner som tar lavterskel humor til nye høyder.
Etter en runde i utstillingen er mitt førsteinntrykk noe sånt som - wow!
Utbruddet er en blanding av beundring for lekenheten i materialbruk, og verdsettelsen av kunstnerens jordnære miks av hverdag, kunst og humor.
Den er så utrolig slående.
Selv om jeg virkelig liker mange av enkelt-arbeidene, og går med en begeistret følelse ut av utstillingsrommet, dukker noen forvirrede spørsmål opp etterhvert.
Det er alltid noe små-ekkelt som skjer i meg når jeg møter så vellykket eksport av amerikansk kultur.
Hvorfor resonnerer disse ikoniske bildene fra Amerika, f.eks. det berømte Hollywood-skiltet, så godt med oss her borte?
Utstillingen viser et utvalg papirarbeid fra 1960-tallet og frem til i dag, samt et video-intervju gjennomført i studioet hans.
Fra ikonisk plakat-design for Dokumenta 5, til innflytelsesrike kunstnerbøker, har Ruscha gjennom en lang karriere etablert seg som en av vår tids fremste kunstnere.
Som igjen får oss til å spørre:
Hvordan blir vi så enige om hva slags kunst vi liker?
I samarbeid med Louisiana Museum of Modern art i Danmark, tar Kode oss med på en liten rundtur i dette kunstnerskapet.
Jeg sier liten, for jeg ønsker meg bare mer.
Som nevnt er fascinasjonen stor for materialbruken.
Vi blir presentert for et bredt spekter, der er serigrafi og litografi, akryl, olje, pastell, pigment og akryl på finérplater, lerret og forskjellige slag papir.
Noen kombinasjoner stikker seg mer ut enn andre, blant annet min yndlingskombinasjon — krutt og vaselin — i verket «Accordian Fold with Vaseline Stains» (1973.)
På åpningen overhører jeg en samtale foran dette verket, hvor en dame kaller til seg vennene sine for å dele sin begeistring:
«Hvordan klarer han å få til disse sarte skyggeleggingene og helt rette linjene samtidig?!
Med krutt!
Og Vaselin!»
I det fulle lokalet blir vi stående der i stille beundring en god stund.
Som sier noe om kraften verket innehar og utstråler.
Ruscha er blant annet kjent for å hente språk og bilder fra hverdagen til kunsten sin.
På den samme måten henter han ofte materialer som ikke vanligvis brukes til kunst, til papirarbeidene sine.
Kode har dedikert et eget rom til noen av disse verkene, med tekstlig informasjon som skulle dekke det meste man skulle hatt av spørsmål.
På plaketten står det at «hans bidrag til den amerikanske paviljongen på Venezia-bienallen i 1970 var en sal med arbeider trykket med sjokolade».
I dette rommet henger serien «News, Mews, Pews, Brews, Stews & Dues», som er trykket med saft fra grønnsaker og frukt.
Et supert eksempel på kunstnerens lavterskelhumor.
Om tittelverket «VERY», har han sagt at han gjerne heller skulle skrive «EXTRAORDINARY», men det hadde alt for mange bokstaver.
Alt i alt er dette et informativt og lekent innblikk i kunstnerskapet til Ruscha.
Vel verdt turen.
| 1
|
502264
|
Solid Veum i Dark Room-krim
Kriminalfortelling som lykkes deprimerende godt med å skildre ringvirkninger av overgrep.
Dark Room-saken har avdekket hvor omfattende misbruk av barn faktisk er.
Og at de som står bak overgrepene er langt flere enn gamle dagers «lokkemenn» i busker og kratt.
I sin 19. kriminalfortelling med Varg Veum i hovedrollen lar Staalesen internett og seksuelt misbruk av barn være hovedtema.
Denne gangen er det derimot ingen oppdragsgiver som setter i gang handlingen.
I begynnelsen av boken forsøker noen å kjøre ned Varg Veum, og privatdetektiven begynner letingen etter motiv og gjerningsmann.
Staalesen bygger plottet rundt fire mistenkte i en Dark Room-liknende sak, der de tiltalte var ferdige med soningen i 2002.
Nåtidshandlingen utspiller seg i januar 2003, og det spesielle med den tidligere sedelighetssaken er at Varg Veum var blant de mistenkte.
Siktelsen ble frafalt og Veum renvasket, men han har bitt seg merke i dødsannonsene til to av de tiltalte.
Samme høst døde begge «brått og uventet».
Mens Varg Veum forsøker avverge et mulig drap på seg selv, nøstes saken opp.
Staalesen holder kortene tett inntil brystet og avslører akkurat så mye som trengs for å holde spenningen og spørsmålene åpne:
Er det noen forbindelse mellom dødsfallene til de løslatte og ham selv?
Hvem har i så fall motiv for å ta saken i egne hender?
Gjennom sine bøker er Gunnar Staalesen den forfatteren som mest konsekvent kombinerer samfunnskritikk og kriminallitteratur i Norge.
I denne boken møter vi mange ofre og en rekke omsorgspersoner som svikter sine barn.
Det gjelder både fedre som har forgrepet seg, og mødre som har lukket øynene for det som skjer.
«Utenfor er hundene» er en mørk og troverdig kriminalfortelling som får frem hvilke store ringvirkninger slike overgrep får.
Staalesen lar opptil flere personer uttrykke glede over dødsfallene til de overgrepsdømte, og får på den måten sagt noe om hvor sterkt hatet mot slike mennesker er blant folk flest.
At noen kan finne på å ta saken i egne hender når domstolene svikter, er troverdig – både i Staalesens krimunivers og i virkeligheten.
I romanen kan leseren nesten ende opp med å heie på morderen, noe Staalesen tar høyde for ved å la sin helt Varg Veum uttrykke noen dystre tanker om overgripere:
«Hvor mange befant det seg der ute?
Var det mulig å rette lyskasterne mot dem, en etter en, så de ble tvunget ut av skyggene, ut i lyset, så vi alle kunne se dem og beskytte oss mot dem.»
Ja, kan man kanskje svare.
For det er nettopp det politiet har gjort gjennom arbeidet med Dark Room-prosjektet.
Dog uten å sette dem i gapestokk.
«Utenfor er hundene» har et rikt persongalleri, som kan være litt krevende å holde rede på, og de avsluttende kampscenene er vel nærmest for klisjeer å regne.
Staalesen skriver derimot utmerket, stilen er nøktern og språket kjemisk fritt for den sjablongmessige språkføringen som ellers preger mye av krimsjangeren.
Dessuten er det lett å like Varg Veum, og lett å være enige i mange av tankene han gjør seg, for eksempel om dagens popmusikk:
«Både trommiser og pianister var erstattet med synthesizere, og vokalistene var så like i stemmen at det var vanskelig å skille den ene fra den andre.
Hvor ble det av neste Ella Fitzgerald, Frank Sinatra, Elvis Presley og Bob Dylan?
Ble de ikke født med slike stemmer lenger?
Ble de sortert bort allerede ved fødselen?»
«Utenfor er hundene» er på alle måter en umiskjennelig Gunnar Staalesen-roman med distinkt særpreg og karakter.
| 1
|
502265
|
Kunsten ikke å bli et gravsted
Det er en takknemlig følelse å bo i en by hvor museumsdirektører jobber for å rette opp i historiske feiltrinn.
Kinasamlingen i Kode 1 er Norges største samling av kinesisk kunst og kunsthåndverk.
Med vel 4000 gjenstander inneholder den alt fra maleri og bøker til vifter, og strekker seg i tidsrom fra yngre steinalder til begynnelsen av 1900-tallet.
Samlingen har vært stengt for publikum de siste årene blant annet som en konsekvens av innbruddene i 2011 og 2013, men fredag var den åpen igjen.
Om enn kun for én kveld.
For lokalet har fungert som kulisser til noen av scenene i filmen «Rehearsing the Museum», en samtaledrevet historie som tar for seg spørsmål om hva et museum er, og hva det kan være.
Hvilken rolle spiller museet overfor sitt publikum?
Hvordan kan det utvikles i takt med resten av samfunnet, slik at det unngår å bli som et gravsted for noe som var?
I filmen møter vi to damer med svært ulik bakgrunn.
Den ene er en yngre jente som drømmer om å bli museumsdirektør, den andre en eiendomsutvikler som tidligere har bygget et museum.
Samtalen deres tar oss med på kritiske refleksjoner rundt blant annet markedet til kinesisk kunst, dens historie og hvordan veien videre muligens vil utarte.
Det går litt fort i svingene av og til, og jeg innrømmer at jeg mellom engelsk tekst og kinesisk tale ikke alltid får med meg hva de snakker om.
Likevel er tankekorsene øyeåpnende.
For eksempel presenteres vi for en mannsstemme som sliter med å se seg selv som en (kunst) samler.
Det er investering som er hans spesialfelt, og det er som investor han vil skrives inn i historiebøkene.
Et annet eksempel å nevne er en eldre dames forsiktige invitasjon til den yngre:
«Det er noe uferdig der, derfor ville jeg at du skulle dra til Bergen».
Hun snakker om det økende presset museene i Vesten står overfor for å møte postkoloniale konsekvenser.
Flerfoldige kinesiske kunstverk ble ført ut av landet for en slikk og ingenting da landet sto i en svakere økonomisk posisjon.
De siste 10–15 årene har verdien på kinesisk kunst gått rett til værs, fordi kineserne har fått råd til å kjøpe tilbake sin kulturelle arv og historie.
Plutselig får Kodes tilbakeføring av syv (av 21) søyler fra det keiserlige sommerpalasset en litt ekkel bismak.
Plutselig blir overvåkingsklippene av innbruddene fra januar 2013, som vi får se i filmen, veldig ekte.
Og mens jeg kjenner på en takknemlig følelse av å bo i en by hvor museumsdirektører jobber for å rette opp i historiske feiltrinn, begynner jeg å lure på om stemmen til investoren er rett.
Er museet en scene?
Det er mye informasjon som skal formidles i filmen, både visuelt og tekstlig.
Jeg må hele tiden ta et valg om hvilken av dem jeg skal følge med på, og som jeg opplever som litt distraherende.
Likevel får jeg med meg tankevekkende poenger, om en historie som vi alle har et ansvar for å kjenne og sette oss inn i.
| 1
|
502266
|
Teknologien trumfer følelseslivet
Kodeknekker William Wenton er så flatt fremstilt at man skulle tro forfatteren ikke bryr seg om ham.
Det er sjelden jeg gir bare tre hjerter til en så spennende bok.
Barn som lar seg oppsluke av oppfinnsomme plot, vil garantert være uenige med meg.
Men en bok så totalt uten ambisjoner om å skape mer enn spenning, har ikke fortjent bedre.
Hva hjelper det om bind fire i serien om kodeknekker William Wenton har en komposisjon som overgår det meste av hva øvrige norske barnebokforfattere er i stand til å prestere?
Spørsmålet er ikke om William klarer å redde verden denne gangen også, men om noe – eller noen – i denne bokens verden er verdt å redde.
Det er fortsatt få tegn til romanse mellom William (14) og makkeren Iscia.
I forrige bind utslettet forfatteren den fornøyelige kostskolen deres ved Institutt for posthuman forskning.
Heretter drives kampen mot den onde Abraham Talley fra den langt mindre sjarmerende kjelleren til Senter for misinformasjon.
Magien de brukte til å hjelpe seg, orbene, er lagt på hyllen.
Klassekampen mellom robotene, seriens festlige tjenerskap, virker å være over.
De er ikke en gang like kjappe i replikken.
Er sotramannen Bobbie Peers i ferd med å gå lei av sitt eget univers?
Denne gangen sender han William og Iscia til Sahara, der Avdeling for umulig arkeologi trenger hjelp til å løse en kode.
Reisen dit er som vanlig høyteknologisk og spektakulær.
Vel fremme handler det ikke bare om å løse koden, men om å finne ut hva de voksne egentlig leter etter.
Detektivarbeid virker mindre klisjéfylt når forfatteren leker litt med dem som har lest lignende ting før:
«Iscia sukket oppgitt og reiste seg.
«Hvorfor skal vi alltid gjøre farlige og dumme ting midt på natta?»
Peers lar heltene våre ri rundt på ekte kameler, til tross for at han har funnet opp robotkameler.
Hvorfor innfører en så drevne filmskaper elementer han ikke utnytter?
Med den enorme internasjonale suksessen til denne serien, har han neppe hatt anledning til å vente på inspirasjon.
Førsteboken er oversatt til 38 språk, noe som plasserer den blant de topp tre mest eksporterte norske barnebøker noen sinne.
«Luridiumstyven» er på høyde med «Doktor Proktors prompepulver» av Jo Nesbø, men er fortsatt langt bak klassikeren «Sofies verden» av Jostein Gaarder.
Her gjelder det nok først og fremst å levere som bestilt.
At Peers leverer kan påvises matematisk.
Halvveis forstår William at det gjelder å finne Apokalypsegeneratoren, en «dommedagsmaskin» med kraft til å utslette verden, før den havner i gale hender.
Nøyaktig 75 prosent ut i handlingsforløpet vet William hvor den er, men da inntreffer det filmindustriens plotmodeller kaller «det store tilbakeslaget».
Store hindringer, ikke minst en forræder, står i veien for å nå frem i tide.
Ti prosent før slutt bygger det seg opp til klimaks på toppen av Eiffeltårnet der helten velger sin dåd:
«Nå var alt opp til ham.
Hjertet hamret i brystet på ham, og han kunne kjenne hvordan adrenalinet fikk hele kroppen til å riste.
Han var fanget i en liten leilighet tre hundre meter over bakken mens en gal gutt på hans egen alder var i ferd med å ødelegge verden.»
Prosentregningen er prikkfri.
Selv husker jeg en gang forfatteren i det minste lot William få savne bestefaren sin.
Det var tider, det.
| 0
|
502267
|
Omriss av relasjoner og tap
Marit O. Kaldhol skriver fine fortellinger om å krakelere, men ikke knuse helt.
I sin nye bok beskriver Marit O. Kaldhol hvordan grensene mellom mennesker og dyr, beskyttelse og omsorgssvikt, foreldrerolle og hjelpeløshet hele tiden er uklare.
Personene sliter med å være foreldre, med å være seg selv, med å ha omsorg for andre.
Og selv om situasjonene de befinner seg i gjerne er desperate, er behandlingen av dem lun, dempet og ofte humoristisk.
Marit Kaldhol geleider leseren gjennom et villfarent, desperat mørke der et overhengende spørsmål er:
Er det mulig å glemme sitt eget barn?
Boken er delt i tre, og fortellingene eller novellene er varierende i lengde.
I første del av boken skildres en våt verden av lengsel og fødsel som er preget av å (bokstavelig talt) glippe tak.
I andre del møter vi ulike mennesker i glimt, glimt av å enten bli ødelagt selv eller ødelegge andre.
Tredje del åpner nærmest apokalyptisk, og er i ferd med å bli et sirkulært tidsrom.
Menneskene krafser etter et håp, en krafsing som i begynnelsen er svak, men som deretter blir sterkere.
Det er her de skarpeste beskrivelsene av sorg finnes:
«Ingen skal lese denne rapporten.
Ingen treng informasjon om at eg har dagar då lite eller ingenting blir gjort.
Dagar då alt ramlar saman, også det som stod støtt før».
Alle gjør så godt de kan, men på nesten tragikomisk vis er ikke det beste spesielt bra.
I tittelnovellen tar en mor vare på barnas melketenner, og reiser bort med dem når barna har flyttet hjemmefra.
Straks etter kommer imidlertid barna tilbake og blir små igjen, mor kommer hjem og oppdrar dem på nytt.
Og mot slutten er det ikke lenger barna som forsvinner, men mor.
En sterkere dysterhet preger de siste novellene, som også tar opp virkelighetsorienterte problemstillinger som arveoppgjør.
Muligens næres imidlertid et (kynisk) håp mot slutten: man kan lage musikk av det utroligste.
| 1
|
502268
|
Milevis fra hitlistene
Beklager folkens.
Musikalsk komedie står det på plakaten.
Men dette er verken spesielt morsomt eller i noe nærheten av å komme på hitlistene.
Historien er rimelig enkel.
Rockemusikeren Jack Johansen er nettopp død – drept av en defekt brødrister.
Noen av hans gamle venner ønsker derfor å lage en minnekonsert, og samles for å diskutere opplegget og settlisten.
Men å bli enige er slett ingen spøk.
Med et slikt utgangspunkt kunne det sikkert ha vært gjort mye spennende.
Enten i musikalform eller som ren slapstick.
For de fire på scenen har solid fartstid, kan sitt fag og viser seg også som kompetente musikere.
Problemet er ganske enkelt storyen.
Eller la oss heller si mangel på sådan.
Å høre denne gjengen sitte og krangle om hvilke sanger som skal fremføres og rekkefølgen, kunne ikke bry oss mindre.
Enhver som har vært i nærheten av et rockeband vet at her snakker vi om en gjeng voksne småbarn der talentet ikke alltid er proporsjonalt med egoet.
Vi kommer dessverre aldri under huden på noen av figurene i stykket.
Småkjeklingen og primadonnanykkene blir bare overflatisk tørrprat som strengt tatt ikke sier noe som helst om verken døden, livet eller kjærligheten.
Nå er det vel ikke noen grunn til å bry seg spesielt med livet til avdøde Jack Johansen.
Ei heller sangene hans som får en til å tenke på det verste fra ml-bevegelsens storhetstid på 70-tallet.
Bedre blir det ikke av at enkelte av poengene blir gjentatt og gjentatt til det kjedsommelige.
Hvor morsomt er det egentlig at Kim, spilt av Ameli Isungset Agbota, gjennom hele forestillingen er på desperat jakt etter et toalett?
Barnehagehumor.
Eller at Gregers, i Håkon Moes skikkelse, har problemer når han skal ordlegge seg mellom sangene.
Riktignok er det mulig å gjenkjenne Hekketveit, rimelig bra gestaltet av Bjørn Willberg Andersen, som den fremfuse frontfiguren som alltid skal ha det på sin egen måte.
Og rivjernet Grethe (Monica Hjelle) som lar sin ektemann sitte og vente i bilen utenfor.
Men det hele blir for tynt til å bære en forestilling på halvannen time.
Rett skal være rett.
Det humres et par ganger i løpet av forestillingen.
Bjørn Willberg Andersens musikalske arrangementer er til tider mer enn godkjent, og både gitarspill og det vokale holder profesjonelle mål.
Men jevnt over er det mest kjedelig.
Dørgende kjedelig.
Scenografien er enkel med en plakat fra Hulen som det eneste som gir en viss lokal tilknytning.
«Gitaristene» er nemlig opprinnelig dansk, og har blitt fremført til gode kritikker i sitt hjemland.
Men skal du se virkelig musikalsk humor, er det bedre å finne frem forrige århundrets geniale filmatiske mesterverk «This Is Spinal Tap».
| 0
|
502271
|
«Vildanden» er ikke opprørsk nok
Ikke morsom nok, alvorlig nok, absurd nok eller tragisk nok.
Bare en ting midt imellom.
Den amerikansk-litauiske regissøren Yana Ross har iscenesatt en oppdatert og modernisert variant av Ibsens berømte drama «Vildanden».
Her har hun har tatt mange nye retninger og valg.
Slik bør det selvsagt være.
Blant annet på slutten er det (kremt) «noen» som endelig tar saken i egne hender.
Men er alle disse nye valgene en styrke og en nødvendighet, eller er de bare fikse ideer?
Litt av begge deler, tenker jeg.
Innledningsvis føres publikum inn i Teaterkjelleren via noen korridorer vi vanligvis ikke har innpass til.
Vi kommer via oberstløytnant Ekdals (Svein Harry Schöttker-Hauge) loft med levende kaniner, utstoppede dyr og blodige kadaver tett i tett.
På et lite rom er massevis av bamser hengt opp på veggen.
Dette skal representere oberstløytnantens jakt og det barnlige ved 14-åringen Hedvig.
På scenen sitter nesten hele gjengen og smatter over en dessert og tilhørende viner.
Atmosfæren er selskapelig og borgerlig, og Hjalmar Ekdal (Jonatan Filip) og Gregers Werle (Frode Bjorøy) oppdaterer hverandre.
Etter hvert dras en av mange hemmeligheter ut på bordet og stemningen blir ødelagt.
Neste scene er et totalt brudd med den typiske, ibsenske stemningen.
Gina Ekdal (Susann Bugge Kambestad) lager fotoshoot, en slags hamburgerreklame.
Der står løytnanten i hel sølvdrakt og Hedvig (Anne Sofie Kvalvik) med en amatørmessig månehjelm.
Gina roper instruksjoner, men løytnanten hører aldri.
Dette er en oppsetning der mobiltelefoner, colaflasker og Tottenham- og United-drakter er en del av scenebildet.
Alt er moderne på den moderne måten.
Når Hedvig fyller 14 år, er det utkledningsfest med Harry Potter-tema.
Dette fører til en morsom scene, der Håkon Werle (Jon Ketil Johnsen) står utkledd som Voldemort, og spør om han er et monster etter nok en familiekrangel.
Slike avvæpninger av Ibsen finnes det flere av.
Den berømte replikken om at «dersom man tar livsløgnen fra et menneske», blir for eksempel latterliggjort med grimaser og køddete stemmer.
Vi får også være med inn på loftet bak scenen under forestillingen, via film på et stort lerret.
Det er her konsekvensene av alle løgnene utspiller seg.
Kvalvik spiller en fin og fandenivoldsk Hedvig, som avslører løgnene i familien.
Hun har en avvæpnende måte å fremføre replikkene på, som gjør at rollen hennes som joker i forestillingen forsterkes.
Jonatan Filip som klikker når han oppdager hvor familiens penger egentlig kommer fra, og danser til Lionel Richies «All Night Long», er et annet høydepunkt.
Samspillet til Bugge Kambestad, Bjorøy og Sigmund Njøs Hovind (Relling) er tidvis morsomt og intenst.
Irene Waage er for øvrig kostelig i rollen som Berta Sørby, som prøver å få alle til å kose seg, men som aldri finner sin plass.
Mimikken og oppmerksomheten hun gir til de andre karakterene er helt strålende.
Men det er noe med scenespråket og måten historien fortelles på som ikke fungerer.
Når man etter hvert er vant til Vinges og Müllers radbrekking av Ibsen, føles denne utgaven nesten litt kjedelig.
Mye er ment morsomt, men blir bare halvveis.
De absurde tilløpene blir ikke utnyttet godt nok, og tragedien som skal komme blir bare en dårlig vits.
Til tross for overraskende kostymevalg, semisprø innfall og nye tolkninger, er forestillingen ikke opprørsk nok og forblir derfor aldri mer enn gjennomsnittlig.
| 0
|
502275
|
Ni-til-fire-jazz
Med «States Of Minds» har Kjetil Møster og band stempla inn på jobb i offentleg sektor.
«States of Minds», den nye utgjevinga til bergenssaksofonisten Kjetil Møster, er ei plate som aldri heilt veit kva ho vil vere.
Ho sprikar såpass mykje i sjanger og form at eg aldri får taket på kva musikarane vil kommunisere.
Møster og resten av besetninga – gitaristen Hans Magnus «Snah» Ryan frå Motorpsycho, produsent og multiinstrumentalist Jørgen Træen, bassgitarist Nikolai Hængsle og perkusjonist Kenneth Kapstad – verkar rett og slett uinspirerte på jobben.
Det kan lyde som om dei har stempla inn og ut av kontoret på eit fast tidspunkt, nøgde med dagens arbeidsdag, nøgde med å gjere akkurat det dei skal, men heller ikkje stort meir.
Kjensla av at noko står på spel får eg ikkje i møtet med «States of Minds» – som på betre engelsk vel ville heitt «Mindstates».
Dette er nok eit eksempel på «norsk skjeringspunktjazz», som her kryssar bru til rock, blues og funk, alt saman dyppa i elektroniske lydar.
Saksofonen til Kjetil Møster er for eksempel fleire stader forvrengt og køyrt gjennom elektronikk til det nær ugjenkjennelege.
Gjennomgåande går han og bandet for langstrakte lydlandskap og oppbyggjande komposisjonar.
To av spora passerer jamvel 20 minutt, men er skjemma av sjangerforvirring og manglande samanheng, som på opninga «Brainwave Entrainment».
Etter seks minutt endrar sporet heilt karakter – og ikkje til det betre.
Låten vil vere leikande og funky, men endar opp med å låte harry.
Alle involverte er utan tvil glitrande musikarar, og det er fleire vakre parti gjennom plata.
Særleg Snah merkjer seg ut på gitaren.
Møster sjølv gjer sitt beste for å halde briljansen på armlengdes avstand.
Framfor å vere farleg og leikande med instrumentet, går han for den typisk norsk lyden.
Det vil seie enkel, polert og litt silkeglatt.
Møsters store helt, John Coltrane, var oppteken av det ikkje-konkrete i musikken, og det verkar som Møster har freista å følgje saksofonguruen på dette feltet.
Fleire av komposisjonane her går nemleg ingen konkret stad.
Der Coltrane skapte musikk ut frå ei større (religiøs) meining, slit eg med å finne noko djupare spirituelt i «States of Minds».
Det er dette som er den «vonde trua» til plata:
Møster og bandet gir seg ut for å vere store og søkjande, som at dei meiner noko med musikken, men endar likevel opp med å lyde skjematiske og sjellause.
Det er derimot eitt spor som reddar skiva.
«Unhorsed By Chivalry» er eit spektakulært høgdepunkt, ein augneblink av magi, der bandet verkar inspirert og genuint søkjande.
Snahs gitarlyd er fantastisk, Møsters saksofon pløyer inn i overskridande dimensjonar og heile kreasjonen har eit driv og ein groove som manglar andre stader.
Låten vitnar om den stordommen som «States of Minds» kunne ha vore.
| 0
|
502276
|
Tvetydig roman med underfundig humor
I den pågående krigen mellom kunst og virkelighet bidrar Vigdis Hjorth med en vittig og lett satirisk roman.
Høstens roman fra Vigdis Hjorth, «Lærerinnens sang», har fått blandet mottakelse fra kritikerhold.
Det er gått to år siden hennes forrige bok, «Arv og miljø», kom ut.
I fjor kom motsvaret fra søsteren Helga Hjorth i form av romanen «Fri vilje».
Flere enn meg har nok ventet i spenning på hvordan Hjorth vil håndtere situasjonen.
Vil hun skrive en giftig roman om en advokatsøster?
Vil hun angre sine synder og be om unnskyldning i romans form?
Eller vil hun late som ingenting og fortsette som før?
«Lærerinnens sang» er en snedig løsning på flere problemstillinger som debatten har reist.
I fiksjons form leker Hjorth her med ulike tema som har rast i mediene i lang tid, uten å verken forsvare, forklare eller utdype noe som helst.
«Lærerinnens sang» er mer teoretisk og abstrakt enn «Arv og miljø», og tilhører den siden av Hjorths forfatterskap som tester ut og analyserer problemstillinger.
Dette i motsetning til de febrile, besettende romanene der «Arv og miljø» hører hjemme, sammen med den enda mer besettende «Om bare» fra 2001.
Hjorth skriver om kunst og krig med en viss klang av selvbiografiske elementer, men fortettet og vridd slik gode forfattere gjør.
Hovedpersonen i «Lærerinnens sang» er den 57 år gamle kunsthøyskolelæreren Lotte Bøk, som underviser i Berthold Brechts dramatiske verker.
Hun er meget godt fornøyd med sin innlevende og dramatiserende undervisningsmetode.
Det hun derimot ikke er fornøyd med er studentene, spesielt deres mobilbruk og lite engasjerende oppførsel under forelesningene.
Hjorth har valgt å fortelle om Bøk i tredje person.
Fortellerstemmen har en munter, nesten slentrende stil.
Det signaliserer en humoristisk distanse til Bøks refleksjoner og kvaler rundt livet, undervisningen, og alt som ellers vederfares henne i løpet av romanens handlingsforløp på noen uker.
Lotte Bøk blir rystet ut av komfortsonen av studenten Tage Bast.
Han er i gang med et kunstprosjekt, en slags reality-dokumentar rundt problemstillingen rundt forholdet mellom liv og undervisning, eller liv og lære som det heter.
Prosjektet setter i gang en identitetskrise hos Lotte Bøk, som bare lar seg dempe av hyppige skogsturer.
Satiren er såpass neddempet at Bøk aldri blir en karikatur på en intellektuell kvinne med korrekt moralsk samvittighet.
Moralismen fra virkelighetsdebatten er elegant bakt inn i Bøks forelesninger om Brecht.
Boken byr på interessante refleksjoner rundt krig som unntakstilstand, og vi får gjengitt innholdet i forelesningene underveis.
Interessant nok er det i vurderingen av disse forelesningene at kritikken spriker mest.
Ingunn Økland i Aftenposten mener de er dårlige, mens Erik Bjerck Hagen i Morgenbladet mener de er noe av det beste i boken.
Spriket i kvalitetsvurderingen får frem det som synes å være romanens hovedpoeng; nemlig at vi vurderer og oppfatter ting avhengig av sammenhengen den står i, hva man forventer å se, og vårt eget ståsted.
En litteraturprofessor leser med andre briller enn en journalist.
Plottet i «Lærerinnens sang» er bygget ganske tydelig rundt denne tematikken.
For Vigdis Hjorth må det ha vært en selsom opplevelse å erfare hvordan elementer fra forrige bok ble satt i en ny kontekst og brukt i krigen mellom kunst og virkelighet.
Lest med satirebriller på, er «Lærerinnens sang» et intelligent og tvetydig tilsvar i debatten rundt forrige bok og en av høstens mest underfundige romaner.
| 1
|
502277
|
En litterær bragd fra begynnelse til slutt
Jon Michelet har gitt liv til en side ved norsk krigshistorie som sannsynligvis ellers aldri ville blitt fortalt.
Jon Michelet rakk akkurat å få ferdig sjette og siste bind i serien om sjømann og krigsseiler Halvor Skramstads opplevelser til havs under andre verdenskrig.
Det siste bindet har møtt stående ovasjoner fra et samlet kritikerkorps, og det er intet som tyder på hastverksarbeid i «En sjøens helt.
Krigerens hjemkomst».
Snarere er dette en av de beste bøkene i serien.
Med sikker hånd trekker Michelet i ulike tråder som vever hendelser og mennesker fra de tidligere bindene inn i den siste fortellingen om Skramstad.
Dialogene er skarpe, med mye sjømannshumor av det folkelige slaget.
Michelet har også et godt grep om presentasjonen av faktastoff i dette siste bindet, der førstedelen av handlingen utspiller seg i Stillehavet.
Vi er på slutten av 1944, og japanerne og amerikanerne er fremdeles i krig.
Tidligere kunne generell kunnskap bli noe hastig lagt i munnen på kapteiner, sjømenn og andre som tilfeldigvis var i nærheten.
I dette bindet har Michelet brukt sitt talent som forfatter til å skape realistiske situasjoner hvor informasjon og fakta inngår som naturlige ingredienser i fortellingen.
Gjennom alle bindene bestreber Michelet seg på å ligge så tett på faktiske hendelser som mulig, og en enorm mengde kildemateriale ligger til grunn for denne romanserien.
Det som kanskje burde vært løftet mer frem i lyset og hadde fortjent enda mer ros, er den kreative og fantasirike måten Jon Michelet har bearbeidet tung og faktaorientert krigshistorie.
I romanene veksler Michelet mellom en rekke litterære sjangre som skaper liv og troverdighet.
Det kommer brev og telegrammer med ny informasjon.
Halvor fører dagbøker som gir fortellingen personlig karakter.
For hvert av bindene skifter Halvor skip og nytt mannskap blir del av nye fortellinger.
Siden rammen er andre verdenskrig er spenningen til å ta og føle på, noe Michelet utnytter til fulle med diverse frampek og ytre dramatikk.
Jon Michelet hadde en helt spesiell forståelse for hvor plastisk romanformen kan være, og et egenartet talent for å utnytte denne plastisiteten til å skape god litteratur.
Han kunne kunsten å skrive realistiske spenningsromaner, der leseren samtidig lærer om historiske hendelser.
I kjølvannet av all realismen får man nå og da følelsen av det ligger en lengsel mot det frie og franke sjømannslivet, og tilværelsen som vagabond.
| 1
|
502279
|
Spider-Man utfordrer Batman
Her har du et av de artigste og mest ambisiøse superheltspillene som noen gang er laget.
Spider-Man er blitt voksen.
Gutten under masken, Peter Parker, er nå midt i tjueårene, og har ristet av seg tenåringsangsten og de første klønete årene som superheltaspirant.
Etter år med trening og heltedåder har han mestret bijobben sin, og New York er stort sett et fredelig sted.
Samtidig har Parker funnet en slags balanse i livet mellom å svinge seg mellom New Yorks skyskrapere for å redde mennesker i nød, og det å ha et noenlunde normalt liv når han tar av masken.
Men idyllen snur raskt til kaos når vi tidlig i «Spider-Man» hjelper Parker med å fange mafiabossen Wilson «Kingpin» Fisk.
Politiet har knapt klikket håndjernene på plass, før rivaliserende gjenger tar til gatene for å dele opp og kjempe om territoriene hans.
De neste tjue timene skal vi få guide edderkoppgutten gjennom et storslått eventyr hvor han serverer grisebank til mafiosoer, redder mennesker fra veltede biler, rensker opp i New Yorks forurensning og jager duer – alt det som hører med til livet som en «friendly neighbourhood Spider-Man».
Marvel er virkelig i vinden, og har hatt vill suksess med sitt filmunivers.
«Avengers: Infinity War» satte nylig komma bak ti år med kappekledd tegneserieaction på filmlerretet, og lover flere år med nye historier før de setter punktum.
Men det er først nå nylig at frontfiguren Spider-Man er blitt en del av filmuniverset.
I ren toskeskap solgte nemlig en da pengelens Marvel rettighetene til edderkoppgutten i 1985, og i dag holder Sony en klam hånd over dem.
Det er det blitt tre ålreite og to dårlige kinofilmer av, i tillegg til en rekke tegnefilmer og serier – til Marvel nylig fikk låne rettighetene og etablert ham i sitt eget univers i «Captain America: Civil War» og «Spider-Man:
Homecoming».
På spillfronten har derimot både Marvel og Sony sittet i passasjersetet mens rivalen DC Comics har ledet an, hvor særlig «Arkham»-trilogien med Batman i hovedrollen redefinerte hva et superheltspill kunne og burde være.
Her fikk vi engasjerende historier, sylskarpe figurer, detektivoppdrag som virkelig fikk superhjernen til å knake og et umåtelig presist kampsystem.
Men både spillutviklere og superskurker gjør lurt i ikke å undervurdere Spider-Man.
Den nettslyngende edderkoppen har hatt hovedrollen i mer enn tretti spill, og dukker stadig opp i gjesteroller i andres eventyr.
Om noen skulle ha nubbesjangs til å hamle opp med Batman, så er det nettopp han.
Det gjør han ved å nærmest kopiere det som gjorde Arkham-spillene så gode, spesielt det fantastiske kampsystemet.
Få ting gir mer tilfredsstillende å mestre angrepskombinasjoner som får et titalls mafiosoer til å flakse vegg imellom, og i kampens hete er det stort sett bare fargen på drakten som skiller Spider-Man fra Batman.
Samtidig har utvikler Insomniac virkelig latt seg inspirere av spillverdenen «Arkham Knight» fra 2016, og gir oss en stor åpen verden å utforske.
Gotham er nå selvfølgelig byttet ut med New York, og fargespekteret er flyttet opp noen toner fra Batmans dystre gotiske by.
Å svinge seg mellom skyskraperne i Manhattan er en fryd.
Det er litt knotete i begynnelsen, men med litt øving seiler vi av gårde med fart og presisjon.
I løpet av en omfattende historiekampanje dras vi gjennom byen, og kjemper i og rundt en rekke kjente landemerker fra tegneseriene og det ekte Manhattan.
Dette er en av de største, peneste og mest ambisiøse versjonene jeg har sett av byen.
Men store spillverdener har sin pris.
Det er vanskelig å fylle dem med innhold uten å ty til kjedelige og repeterende oppgaver for spilleren.
Det er når adrenalinrusen fra hovedhistorien legger seg, og vi utforsker alle tilleggsoppgavene byen har å tilby, at «Spider-Man» er på sitt svakeste.
På det beste får vi tidsriktige oppdrag hvor vi redder miljøet ved å kombinere vitenskap og Spider-Mans unike akrobatikk for å renske luften eller redde økosystemet i Central Park.
På det verste jager vi duer – fordi utvikleren antakeligvis følte at akkurat den delen av byen ikke hadde nok aktiviteter.
Men så lenge vi fokuserer på historien og de aktivitetene «Spider-Man» gjør bra, er dette en sjarmerende og eksplosiv superheltopplevelse som nesten når opp til Batman.
Og det sier mye.
| 1
|
502281
|
Mellom det fantastiske og det virkelige
Den nye platen er verden sett gjennom Auroras fantastiske, eventyrlige optikk.
Auroras første album «All My Demons Greeting Me As A Friend», og den sagnomsuste veien til utgivelsen, er en av Musikk-Norges største suksesshistorier.
Enten er dette tidenes motivasjon for den knapt 21 år gamle artisten.
Eller så er det en tung last å bære.
Nå er hun tilbake, uannonsert, og det er ingen tvil om at hun har brukt tiden vel.
«Infections Of A Different Kind – Step 1» er Auroras steg ut av det indre og ut i en konfliktfylt verden full av motsetninger.
Artisten sier selv at det er en måte å møte kaoset på, og at det hjelper henne med å forstå det bedre.
På platen tar hun sitt spesielle uttrykk med seg videre, med «new age»-estetikken som karakteriserer lydbildet hennes.
Derfor er det også lett å trekke paralleller til nittitallets artister som Enya, Madonna og Björk.
Ta for eksempel «Churchyard» som nettopp flørter med det retrofuturistiske, og er like mye Kate Bush som Massive Attack.
Uttrykket strekker seg videre i oppfølgeren «Soft Universe», en av platens sterkeste låter.
På åpningen «Queendom» er denne måten å mikse kontemporær elektronika med Auroras utenomjordiske og tidløse vokal sterkt til stede.
Det grenser til cheesy, men kjennes samtidig ærlig, moderne og bevisst.
Låten takler tematikk som feminisme og kjønnsroller, men favner også bredere; ikke bare til kvinnen, men også til samholdet, til alle som vil vokse ut av rammene vi er gitt.
Disse kampropene er litt av spesialitet som dukker opp ved flere anledninger, kanskje aller best på «Gentle Earthquakes».
Albumet er co-produsert av den britiske duoen MyRiot og norske Askjell, men Aurora har insistert på å ha stor kunstnerisk kontroll over materialet.
Dette fordi det er hennes emosjonelle indre som utforskes, og fordi det kjennes merkelig at menn skal være dem som skal kuratere dette musikalsk.
Auroras vokaltalent var det som først fanget folkets oppmerksomhet, og det er spesielt interessant å se hvordan hun fortsetter å vokse inn i sine evner.
Her strekker hun seg fra det storslåtte og melodiøse, det som kan bære en hel låt på egen hånd, til det eksperimentelle, hvor hun leker med kontrastene mellom det skjønne og det stygge.
Videre kan hun også opptre forsiktig, øm og ernærende på en måte vi ikke har sett før.
Dette høres på «Infections Of A Different Kind» og på eteriske «It Happened Quiet», hjulpet av Florence & The Machine-harpist Ruth Potter.
Sakte vokser den seg nesten sakral, med bidrag fra et tretti mann stort mannskor.
«Infections Of A Different Kind – Step 1» blir det moderne og våre utfordringer sett gjennom Auroras fantastiske, eventyrlige optikk.
Slik blir det et vidunderlig møte mellom det ubehagelig reelle og en virkelighetsflukt, en indre oase.
| 1
|
502288
|
Nydelig om outsidere i USA
Gjennom et vakkert skildret far/datter-forhold foretar «Leave No Trace» en nennsom utforskning av forholdet mellom samhørighet, avhengighet og løsrivelse.
Kan man lære noe om gjensidig tillit over en bikube?
Ja, mener Debra Granik, og lar en eldre, kvinnelig birøkter fortelle en tenåringsjente hvordan, hvor lang tid det tar, og hvilken glede tilliten medfører – alt mens vi iakttar det yrende livet i kuben.
Replikkvekslingen er liten, scenen er heller ikke lang, men den er så mettet, og så vakker, at den brenner seg fast.
Scenen er også et prakteksempel på et av Graniks særmerker som regissør, slik vi så det mesterlig utført i «Winter’s Bone».
Akkurat som den er «Leave No Trace» et lavmælt drama der det aldri ytres et ord for mye, eller for lite, men hvor regissøren med enkle grep formidler et stort og sammensatt drama.
Tittelen alene speiler kompleksiteten i Debra Graniks film.
Krig, definert som organisert, institusjonalisert og kollektiv vold, har satt så sterke spor i Will (Ben Foster) at han har trukket seg fullstendig tilbake fra det organiserte og institusjonaliserte samfunnet.
Sammen med 13 år gamle Tom (Thomasin Harcourt McKenzie) – den nevnte tenåringsjenten – lever han ulovlig i et stort skogsområde nær Portland, Oregon.
Det er en hånd-til-munn-tilværelse som også innebærer trening i å skjule alle spor etter seg og gjøre seg usynlig for andre som ferdes i skogen.
Ett lite feilgrep, og de oppdages, men tas hånd om av en sosialtjeneste som slett ikke stiller seg uforstående til Wills behov.
Sosialarbeiderne kommer opp med en løsning med bolig og jobb synes som synes helt riktig for Will og Tom, men som likevel blir feil for ham.
Tematisk beveger «Leave No Trace» seg i samme landskap som «Winter’s Bone».
Også her tas vi med inn i dype skoger.
Vi møter mennesker som lever avsondret fra det amerikanske storsamfunnet, og som sjelden får sin tilværelse skildret i amerikansk film.
Også denne gangen handler det om en tenåringsjente som bærer et digert ansvar på sine skuldre, og om en far.
Men «Leave No Trace» er mer poetisk, og også lysere, både i skildringen av forholdet mellom far og datter, og i måten den skildrer amerikanske outsidere på.
Foster og McKenzie gestalter et bånd mellom far og datter som synes nesten ubrytelig.
Samtidig stiller filmen spørsmål rundt hvor langt foreldre kan gå i å la egne behov, eller ideer, bli bestemmende for barnas liv, hvor store veksler som kan trekkes på kjærlighet og lojalitet, og når – eller om – en smertefull løsrivelse er nødvendig.
Matt Ross gjorde noe av det samme i «Captain Fantastic», selv om Viggo Mortensen der spilte en helt annen og langt mer idealistisk type far.
Graniks film lodder tematisk og emosjonelt langt dypere.
I sin kjerne, og på Graniks lavmælte vis, peker filmen på skismaet mellom total frihet og den sosiale isolasjonen det kan medføre, og de sosiale og menneskelige forpliktelsene og båndene som oppstår når vi inngår i et fellesskap.
Med Thomasin Harcourt McKenzie har Granik også denne gangen funnet en skuespiller som forvalter disse emosjonene med stor følsomhet.
Alderen tatt i betraktning har 18-åringen fra New Zealand allerede betydelig skuespillererfaring.
Slik rollen som Ree i «Winter’s Bone» ble det store gjennombrudd for Jennifer Lawrence, kan rollen som Tom meget vel bli det samme for McKenzie.
| 1
|
502291
|
Overnaturlig klisjefest
En forlokkende vampyrserie som hadde hatt godt av å tone ned romantikken litt.
Jeg får bare tilstå med en gang:
Jeg er svak for sjarmerende vampyrer.
Jeg var midt i målgruppen da den første «Twilight»-filmen kom i 2009, og har nok av den grunn et romantisk syn på de bleike blodsugerne.
Det gjør at “A Discovery of Witches”, til tross for sine mange mangler og klisjeer, ser ut til å kunne bli en guilty pleasure.
Med vekt på guilty.
For dem som foretrekker mer klassiske, skumle vampyrer og onde hekser, blir dette garantert for tamt.
Diana Bishop (Teresa Palmer) er heks og historiker, men fornekter den magiske siden ved seg selv.
Da hun kommer over det historiske manuskriptet «Ashmole 782», som viser seg å være forbundet med det overnaturlige, blir hun tvunget til å lære mer om sitt opphav og sine krefter.
Funnet av manuskriptet vekker en rekke andre skapningers interesse, og setter Diana i fare.
Vampyren Matthew Clairmont (Matthew Goode) tilbyr å hjelpe henne, og det blir starten på en forbudt romanse.
Kongregasjonen som styrer over hekser, vampyrer og demoner har nemlig bestemt at det er ulovlig med forhold mellom ulike arter.
Med Oxfords pittoreske arkitektur som bakgrunn, og en dus fargepalett som tilsynelatende er til for å fremheve Palmers blå øyne, har serien et forlokkende visuelt uttrykk.
Goode er perfekt som mystisk, sexy vampyr.
Etter første episode øynet jeg et håp om at dette kunne bli en grei serie, som kanskje tok noen nye vendinger.
Det hintes tidlig om konspirasjoner blant heksene, og ting tyder på at overnaturlige skapninger står i fare for å dø ut.
Akkurat det føles nytt, men blir ikke brukt nok tid på.
For det som dominerer er, ikke overraskende, kjærlighetshistorien.
Jeg hadde ikke blitt det minste overrasket om noen fortalte meg at dette var «Twilight»-fan fiction, for det er faktisk påfallende hvor mye romansen likner Edward og Bellas.
Og selv etter fire episoder er det uklart om heksene og vampyrene har andre egenskaper enn i tidligere varianter av denne fortellingen.
Vampyrene ser ikke ut til å glitre i solen, men virker heller ikke som om de skyr den.
Og hva er egentlig en demon?
Jeg aner ikke.
Halvveis i sesongen har såpass mange klisjeer hopet seg opp at det begynner å bli mye selv for meg, som så velvillig sluker halvveis troverdig overnaturlig romantikk.
Så jeg håper virkelig serien overrasker i siste halvdel, og gjør det litt enklere å forsvare hvorfor jeg kommer til å fortsette å følge med.
| 0
|
502294
|
Bergen fortjener bedre enn dette
Tenk at en tidsreise gjennom Bergens rike historie kan være såpass kjedelig.
Sett at det var mulig å reise bakover i tid, for eksempel ved å klyve ned i kjelleren under Musikkpaviljongen, hviske frem en kode og vips, så var man på Stadion den fenomenale kvelden i 1963 da Norge slo Skottland – eller på Nordnes da den pur unge Amalie Skram lekte i gatene der, og det første buekorpset nettopp var etablert.
Rundt denne ideen har Finn Bjørn Tønder spunnet en fortelling som henter litt fra Tom Egeland og Dan Browns univers av Illuminati og andre hemmelige brorskap, litt fra true crime-sjangeren og mye fra sin egen journalistiske karriere og lokalhistoriske interesse.
En tidligere BT-journalist med god kjennskap til Den Nationale Scenes irrganger støter på en mann som har vært død i 22 år.
Mannen er skremt, men ikke mer enn at han i løpet av forbløffende kort tid innvier journalisten både i strukturen til den hemmelige organisasjonen «de», og i muligheten for å bruke Musikkpaviljongen som en slags bystasjon for tidsreiser.
Alt dette dytter Tønder inn i en rammefortelling som skal gi den endelige forklaring på hvem hun var, kvinnen i Isdalen.
Tønder har fulgt saken i flere tiår, nå får han endelig sjansen til å knytte sammen alle de løse trådene.
Dessverre ender forsøket i en floke, der de logiske bristene er for mange og spenningen for liten.
Det er i beste fall en syltynn sammenheng mellom noen av de ulike historiene, mens andre peker frem mot den endelige løsningen på mysteriet i Isdalen, i hvert fall inntil vi får den neste.
Bokens jeg-person flakker tilsynelatende på måfå rundt i byhistorien.
Han kommer seg så vidt unna eksplosjonen i Vågen i april 1944, diskuterer Reksten-saken med Christian Michelsen og ser eldre damer sjekke opp unge menn på Reimers Conditori på 1970-tallet.
Innimellom er det fine beskrivelser av byen slik den var.
Det hele kunne blitt en morsom, lokalhistorisk tankelek om ikke boken sprikte slik i alle retninger og var så full av sjangermessig småjuks.
Det er et fikst grep å ta med seg en iPhone tilbake til 1970 for å fotografere kvinnen fra Isdalen og mannen hun kanskje eller kanskje ikke forlot Hotell Hordaheimen sammen med.
Men når telefonen i tillegg blir brukt til å google, 48 år før Google ble etablert og nesten like lenge før det var noe som liknet på et mobilnett i Bergen, sliter selv den mest velvillige leser med å akseptere premissene.
Språket er enkelt og vipper ofte på grensen til det banale.
Det blir for mange formuleringer av typen:
«Kunst og kultur er viktig for samfunnet.»
Det virker i det hele tatt som Tønder har valgt minste motstands vei, både når han har valgt stilnivå, konstruert strukturen og utpenslet de scenene som faktisk kunne gjort teksten til det den utgir seg for å være – en spenningsroman.
Det samme gjelder faktasjekken.
Julius Cæsar ble ikke drept i Forum Romanum, noe en hvilken som helst tidsreisende lett kan kontrollere.
Finn Bjørn Tønder er tidligere journalist i BT.
Sven Egil Omdal er litteraturanmelder i Stavanger Aftenblad
| 0
|
502295
|
Instrumentalt funky
En ny generasjon har falt for instrumentalmusikken.
Det vi mangler i dag, er instrumentalmusikk som virkelig fenger, som fjerner seg fra den klassiske musikkens klamme hender.
Texas-bandet Khruangbin har revolusjonert sjangeren, og kverner ut fengende og eksotisk funkrock som får en til å glemme at det knapt finnes vokal på noen av låtene deres.
En norsk parallell er Orions Belte, et flinkisprosjekt dannet av Chris Holm, Kim Åge Furuhaug og Øyvind Blomstrøm.
Flinkis, fordi alle er suksessfulle turnémusikere, forent av en drøm om å lage bra instrumentalrock.
Det har de lyktes med.
«Mint» er en gavepakke av historier og musikalske referansepunkter fra hele verden.
Hver låt fungerer som en portal til et stilisert øyeblikk eller sted; det er et postkort fra den franske rivieraen eller en nattklubb i Laos, som de selv sier det.
«New Year’s Eve #2» er en frisk sommerbris; lett, ledig og vidunderlig bekymringsløs.
Den minner om en blanding av Mac Demarco og gitarcroonerne Santo & Johnny.
Den vakre og lettere sentimentale «Papillon», samt den seigere, mer sexy «Joe Frazier» bringer Khruangbins typiske ørkenrock til tankene.
«Atlantic Surfing» bygger opp en stigende bølge av spenning og progressiv psychrock som skyller inn over en i et forløsende, sonisk klimaks.
«Mint» slutter aldri å være funky.
Den gjør det instrumentalmusikk utenfor klubbsjangeren nesten aldri klarer:
Den er henrivende, trampevennlig og dansbar.
De syr sammen musikk fra alle verdenshjørner med eleganse, som på «Delmonte».
Det er en forkjærlighet for all verdens strengeinstrumenter og kuriosa, som minner om svenske Dan Lissvik.
Sistelåten «Alnitak» opptrer som en pastisj som tatt ut av en TV-serie fra åttitallet og hadde den vært hakket skumlere, kunne den sklidd rett inn i Twin Peaks.
Ja, det er lett å sammenlikne, men sannheten er at Orions Belte skaper plenty egenverdi og leverer en av årets genuint mest fornøyelige lydopplevelser.
| 1
|
502296
|
En fengende ærlighet
Thea Hjelmeland er uredd og ærlig.
Hennes misjon er å både fenge og konfrontere.
Thea Hjelmeland har alltid vært eksepsjonell til det å smelte historiefortelling, ganske konkret, inn i sine sangtekster.
Faktisk er det som om låtene helt lyrisk står som små og store anekdoter som kaster lys over menneskets og livets opp- og nedturer.
Hennes forrige plate, suksessen «Solar Plexus», tok for seg det å behandle sorg og viften av relaterte emosjoner som plutselig opptrer rundt mørket.
Sånn sett kan man si at hennes nye album «KULLA» er en form for kontrast, uten at den fremstår som frivol eller uten kompleksitet.
«KULLA» er nemlig en frisk, sjangerflørtende affære, som hopper mellom sinnsstemninger og erindringer fra et nytt verdensbilde.
Dette kommer kanskje fra de siste årene tilbrakt borte fra musikken, i møte med foreldrerollen – eller tidens generelle, intense og polariserte tilstand.
Hva vet jeg.
Hjelmeland har en fin evne til å diskutere nettopp vårt forskrudde syn på kropp, alder og estetikk («Reincarnation», for eksempel).
Gjennom det musikalske våger hun å ta dype dykk i problematikken.
Hun gjør det på et så uimotståelig, fengslende og fengende vis, at det er intet mindre enn genialt.
«Placenta» (livmor) er en for noen konfronterende tittel, men den er også en av platens mest vellykkede poplåter, som dessuten tar en kvinnes erfaring av å gå gjennom en graviditet og den intense emosjonskurven på alvor.
Transparensen og forfriskende rett på sak-likhet, hånd i hånd med noen av hennes sterkeste melodier, gjør «KULLA» til en plate som blir igjen i hode og kropp lenge etter man har hørt gjennom den.
Stemmen svever ett eller annet sted mellom Kate Bush, Florence & The Machine og Jenny Hval.
Hjelmelands lyst til å bevege seg mellom sjangere, så selvsikkert at det nesten fremstår cocky, er tydelig i overgangen mellom catchy og melankolske «My Girl», til den langt mer tradisjonelle stemningen på den norske bygdavisen «Born».
«Vacuum» er ett av albumets definitive høydepunkter.
Her demonstrerer hun også hvordan hun kan manipulere vokalen til en vifte av uttrykk.
Hun balanserer hårfint på grensen mellom det skjærende vakre og det ubehagelige, akkurat slik Jenny Hval gjør.
Kontrastene dukker opp mer enn én gang og bidrar til en interessant stemningskurve, fordi hun som så sømløst går fra de store hitene til de suggererende, innadvendte låtene, som «Kvardag».
Likevel kan bruddene i atmosfære føles som harde, når de dytter deg frem og tilbake, akkurat når du har falt inn i et spesifikt sinnsrom.
For eksempel med «Nemesis», en låt som på egen hånd står ganske sterkt.
Platens siste spor står også frem som dens svakeste, fordi de (blant annet «Ritual») er så vanskelige å se i sammenheng med resten av platens 16 låter.
Et unntak er Durutti Column-aktige «Pleasure» som viser frem Hjelmelands utrolige vokal, så full av tilbakeholdenhet og selvtillit.
Det er som om hun erter oss og slipper små dråper av lyst og lengsel.
Og det i seg selv er uimotståelig.
| 1
|
502298
|
Vakre verk om stygg tematikk
Mens jeg skrev disse ordene ble 711,8 tonn plast sluppet ut i havet.
Kunstmuseet Kabuso ligger i Øystese, med utsikt mot Hardangerfjorden.
Akkurat nå vises den nye utstillingen «Jugs» av Sandra Vaka, som består av en rekke fotografier og glass-skulpturer, som kretser rundt vann som tema.
Vann er noe mange snakker om for tiden, om det så handler om klimaendringer og økende vannstand eller plastsuppen i Stillehavet.
På NRK.no ligger det en artikkel om en student som har bygget et flytende plastoppsamlingssystem, som har som mål å hente opp 90 prosent av all plast i havet i løpet av 2040.
I bunnen av artikkelen står det at 52,8 tonn plast er blitt sluppet ut i havet mens jeg leste.
Og tallet øker kraftig mens jeg ser på.
Det er jo ikke noe annet enn skrekkelig.
Vi er vel enige om det?
Jugs oppleves først og fremst som vakre og fargesterke abstraksjoner.
Men det tar ikke lang tid før en får tak i den vonde krisen som ligger bak motivene.
For min del er det nok glass-skulpturen av et sugerør som illustrerer dette best.
Midt på gulvet ligger det.
Sugerøret fungerer som en påminnelse om enkeltindividets ansvar i vår tidsalder.
Vi har vel sett videoene som florerer på nett om sugerørene som dras ut av skilpadders neser?
Eller den alt for treffende kommentaren «Det går sikkert fint, denne ene gangen».
Når seks milliarder mennesker sier sånt, og stikker nok et sugerør i drikken sin, blir det faretruende.
I tillegg til sugerøret av glass, presenteres en serie glass-skulpturer som ligner forvridde vannkanner.
Oppstilt på rekke og rad i vinduet, fremstår de som vanlige, men de er helt uten funksjonalitet.
De har ingen åpninger, så det å fylle på og tømme vann av dem vil være umulig.
De får meg til å tenke på luften som er fanget inne i dem.
Og jeg drar paralleller til den objektorienterte ontologien.
For utenom å diskutere hvorvidt vi er små objekt, fanget inne i større og større objekter, hevder disse tenkerne blant annet at det ikke finnes noe «borte» (There is no Away, T. Morton).
Hvor skal vi gjøre av plasten, når den er kommet opp av havet?
Fotografiene i utstillingen er presentert som C-print montert i bokser av pleksiglass.
Litt som en forfinet variant av informasjonsplakettene man finner på museum.
Og i selve glasset har kunstneren slipt ut små, mikrobeaktige graveringer.
Mitt eget gjenskinn forfølger meg gjennom hele utstillingen, og spesielt når jeg står foran fotografiene.
Igjen blir jeg minnet på umuligheten man som enkeltindivid står ovenfor i denne ufattelige krisen.
Å bli presentert for denne ekle tematikken – på en så åpen måte – er noe jeg virkelig setter pris på.
I utstillingsteksten står det at mugger (jugs) kan være en vulgær slang for kvinnebryst, men vannkannen kan også forstås som et symbol for liv, sjenerøsitet og historisk sett – for grådighet.
Det er som om verkene tar meg i hånden og leier meg inn i problemet.
Uten å rette pekefinger eller virke belærende, belyser de tema.
Vaka kobler sammen kroppen og grådigheten på svært vellykket vis.
| 1
|
502299
|
Ikke for sarte sjeler
Biff-filmen «Lords of Chaos» er et brutalt, overraskende morsomt kaos.
Filmen «Lords of Chaos» poengterer at den baserer seg på både sannhet og løgner om Euronymous, Greven, kirkebrann og drap.
For mange vil den være for mørk og brutal, for grotesk i skildringene av det som utspilte seg i black-metal miljøet i Norge tidlig på 90-tallet.
Historien er kjent.
«True Norwegian Black Metal» vokser frem under ledelse av Øystein «Euronymous» Aarseth (Rory Culkin).
Han gjør seg kjent gjennom bandet Mayhem og en rekke sjokkerende publisitetsstunt, og snakker stort om å skape kaos og lidelse.
Så kommer unge Kristian Vikernes (Emory Cohen), som seinere bytter navn til Varg, og gjør Euronymous’ ord til sannhet.
Dette utvikler seg til en kamp mellom to unge menns ego.
Greven er født, kirkebrann og drap følger.
Historien er fortalt på en overraskende humoristisk måte.
Fordi Euronymous, som er filmens fortellerstemme, tar seg selv og sitt «oppdrag» så blodig alvorlig, blir ting morsomme.
Hans intensjoner, hans forskrudde verdensbilde, stemmer ofte ikke med det vi ser.
Tidvis blir jeg likevel usikker på om det jeg ler av er ment å være morsomt.
Flere scener fremstår som nærmest parodiske, og virker som om de latterliggjør menneskene, musikksjangeren, black metal-miljøet.
Det tror jeg ikke var poenget i utgangspunktet.
Men takk og lov for humoren, for ellers er det meste mørkt.
Flere scener er direkte ekle, og spesielt en skildring av et selvmord blir i meste laget.
Alle foran meg i salen byttet på å se vekk, kremte og lage ulike lyder av ubehag.
Sjokkeffekten er uten tvil tilsiktet, på lik linje med Mayhems groteske sceneshow i sin tid.
Det passer i filmen, men samtidig ikke.
Detaljerte bilder av at noen kutter over sine egne hovedpulsårer er ikke forenelig med humor, til tross for at også den er mørk.
Samtidig som han sjokkerer, forsøker regissør Jonas Åkerlund på et vis å menneskeliggjøre både Øystein «Euronymous» Aarseth og Varg Vikernes.
Rory Culkin spiller Euronymous på en måte som fremstiller ham som like deler løgnaktig, følsom, ekkel og stakkarslig.
Vikernes kommer inn som en outsider som ser opp til Euronymous, men som blir stormannsgal når han skjønner hva han er kapabel til.
Rollen er godt spilt av Emory Cohen.
Hans gutteaktige ansikt bak langt mørkt hår, står i sterk kontrast til Vargs handlinger.
Mot slutten finnes flere scener som virker som seriøse forsøk på å røre seerne, eller i hvert fall å vekke sympati.
Men etter kaoset av humor og brutalitet i vill blanding, fungerer virkelig ikke dette grepet.
| 0
|
502300
|
Langt fra en bagatell
BIFF-aktuelle «Fornærmelsen» er et gripende og aktuelt rettssalsdrama.
På papiret høres kanskje «Fornærmelsen» ut som et tørt, politisk drama.
Men i realiteten byr filmen på et både spennende, lærerikt og nyansert bilde av en anspent, dagsaktuell konflikt.
Filmen åpner med en disclaimer om at filmen ikke representerer libanesiske myndigheters politiske ståsted, og med det blir det tydelig hvor anspent tematikken er.
Regissør Ziad Doueiri er ikke subtil i sin kritikk, men det behøver han heller ikke å være.
Det hele begynner med en fornærmelse, en tilsynelatende bagatell.
Yasser (Kamel El Basha) er palestinsk flyktning i Beirut, og jobber med reparasjoner i gaten hvor den libanesiske, konservative kristne Tony Hanna (Adel Karam) bor.
Tony vanner planter på verandaen sin, og vannet som renner ut av et rør treffer Yasser i ansiktet.
I irritasjon roper Yasser at Tony er noe sånt som en «jævla drittsekk».
Tony svarer med et mye mer graverende utsagn.
Derfra eskalerer konflikten i skremmende fart.
For snart blir det rettssak, mennene får rivaliserende advokater, pressen stimler til, og plutselig har saken engasjert hele Libanon.
Det blir opptøyer i gatene.
Libanons historie er preget av krig og personlige traumer, og ut fra rettssalen bobler både sinne og sorg til overflaten.
Bakteppet til denne filmen er altså flere tiår med borgerkrig, og politisk og religiøs uenighet.
Til tross for at Tony er en hissigpropp, og at Yasser er sta som bare juling, hadde ikke konflikten gått på langt nær så langt om ikke det var for historien.
At Tony tilhører den kristne høyresiden, og at Yasser er palestinsk, har alt å si.
Selv med begrenset kunnskap om situasjonen i Libanon, får man underveis den informasjonen som er nødvendig for å forstå konflikten, og for å følge hvordan ting eskalerer.
Gradvis nyanseres de to mennene, gradvis får man vite mer om deres bakgrunn, og forstår dem begge bedre.
Tony, til tross for at han i starten fremstår som rett frem usympatisk, vil i utgangspunktet bare ha en unnskyldning.
Problemet er at han egentlig vil ha en unnskyldning for noe mye større enn Yasser kan stilles ansvarlig for.
Advokatene som engasjerer seg personlig for saken, på hver sin side, bringer også to ulike perspektiv til konflikten.
Tonys advokat (Camille Salameh) er en eldre mann, som forsøker å vinne saken ved å spille på sin generasjons sinne og traumer.
Yassers advokat er en ung kvinne (Diamand Bou Abboud), som representerer den yngre generasjonens noe mer nyanserte syn på historien.
Skuespillet i «Fornærmelsen» er generelt på veldig høyt nivå, men blir tidvis hakket for melodramatisk i rettssalen.
Dette er særlig på grunn av de to advokatene, som selvfølgelig har en relasjon som gjør det ekstra viktig å vinne over hverandre.
Et rettssalsdrama kan kanskje by på veldig store overraskelser, men akkurat her hadde det ikke skadet med en uforutsigbar tvist.
Jeg har følelsen av at filmen kanskje vil kunne virke litt for opplagt, hvis man har grundigere forståelse for Libanons historie og politiske situasjon enn jeg kan påberope meg å ha.
Men det viktigste denne filmen gjør er kanskje nettopp å forklare den fremdeles svært anspente konflikten i Libanon.
Da skader det heller ikke at den gjør det på et så underholdende, gripende vis.
| 1
|
502303
|
Lite begeistrer på Bergtatt
Bergtatt serverer overkokt pasta til rå pris.
Pizzaen er god, men ikke grunn nok til å ta turen alene.
Sist jeg var på Bergtatt, var besøket skuffende.
Nå kan det se ut som om ting har har endret seg.
På Facebook får restauranten på Magic Hotel Solheimsviken fem av fem stjerner, basert på anmeldelser fra over 120 gjester.
Det er høyere enn flere av de beste restaurantene i Bergen.
Det er mer enn både Colonialen Restaurant og Bare Vestland.
Det virker lovende.
Det er ikke usannsynlig at det er utsikten som er grunnen til den svimlende høye poengsummen.
For synet av Bergen i skumringen fra takterrassen er helt vidunderlig.
Utsikten bergtar, som navnet lover.
Terrassen er møblert med knallblå sofaer som viderefører den fargespreke, livlige stilen fra resten av hotellet.
Dette er en fin plass for solskinnsdager.
Også innendørs er kulissene hyggelige.
Stolene er komfortabelt dype, kledd i mørkeblå velur.
Baren står som et iøynefallende monument lyssatt i rødt, mens serveringen sirkler rundt.
– Kan jeg finne dere noe å drikke, spør en av servitørene samtidig som hun kommer med menyene.
Baren har ingen egne signaturdrinker, men hun kan anbefale å starte med en Aperol Spritz eller en leskende Moscow mule.
Til husets speketallerken anbefaler hun vanligvis et glass Trebbiano fra Abruzzo-området.
–
Men den er jeg tom for i dag.
Kanskje en Chablis i stedet, spør hun.
Glasset skjenkes bak baren før hun tar det med bort til bordet.
Vinen fra Jean Deligny har en frisk duft av sjø og sitrus, og mandler i ettersmaken.
Den er et greit valg.
Spekefatet med ost er et av byens billigere antipastifat.
Retten koster kun 210 kroner, men du får lite for pengene.
Trefjølen inneholder tre skiver parmaskinke, fem ruccolablader, et par cherrytomater og tre oster:
Brie, parmesan og gorgonzola.
Servitøren vet ikke hvor ostene kommer fra.
Kjøkkenet var heller ikke helt sikker, forteller hun.
–
Men brien er i hvertfall fransk og parmesanen kommer fra Italia, forteller hun om de tempererte ostene.
Parmesanen er knusktørr og foccaciaen for fuktig.
Litt olje ville i det minste knyttet dem sammen.
Dagens sjømatrett er en klassiker på italienske restauranter i Norge.
Linguine med scampi, tomat, hvitløk og chili koster 259 kr på Bergtatt.
Samme rett på italienske Villani koster 198 kr.
På Pasta Sentral koster en lignende variant 145 kr.
Forskjellen på 61 og 114 kroner er ikke retten verdt.
Pastaen er overkokt og myk, og like slapp som ruccolabladene på toppen.
Scampiene smaker flatt.
Kvaliteten er under pari, og det gjelder lammeskanken også.
For selv om kjøttet er mørt med mye smak, har den kompakte potetmosen for mye hvitløk.
Gulrøttene smaker som om de er stekt i blåmuggost.
Det er ikke en god kombinasjon.
Pizza eller hamburger er bedre valg på Bergtatt.
Pizzaen med fire oster har en tynn bunn og slanke sprø skorper som du fint kan spise uten å være redd for å bli for mett.
Hamburgeren er solid, tykk og saftig, med toastet brioche.
Sist jeg besøkte Bergtatt hadde de ikke fått kaffemaskinen.
Denne gangen er kaffemaskinen i ustand.
Servitøren må dermed ty til espressomaskinen i stedet.
Den har hun aldri brukt før.
– Bare gi meg et øyeblikk, sier hun og henter en medhjelper fra kjøkkenet.
Det kommer til slutt en kruttsterk kopp.
Varm eplekake er noe av det enkleste og beste man kan servere.
Noen egg, epler, bakepulver og hvetemel, sukker og smør.
Voilà, en rykende fersk kjærlighetserklæring.
Bergtatt kjøper vanligvis eplekaken sin ferdig laget, men i dag har de hverken eplekake eller hvit sjokoladefondant, selv om vi er kveldens to første gjester.
Det blir en vaniljerik crème brûlée og en mørk fondant i stedet.
Det virker ikke som Bergtatt har ambisjoner om å være mer enn et sted der hotellgjestene kan stille sulten.
Det klarer de til dels.
Men bor du ikke på hotellet, er det ingen grunn til å stikke innom.
Det vokser stadig frem spennende kvalitetsspisesteder i bydelene i Bergen.
Bergtatt er ikke et av dem.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
502305
|
Hotellet fra himmelen/helvetet
Overraskende historie fortalt på en frisk måte der særlig scenografi og musikkbruk imponerer.
«Hotell Norge»
Kriminalkomedie, Den Nationale Scene.
«Og så våknet hun og det viste seg at det hele var en drøm...»
Slik var min, og sikkert mange andres, foretrukne enkle måte å avslutte norskstiler på ungdomsskolen.
Det var en perfekt måte å komme seg ut av det når man hadde skrevet seg opp i et hjørne, der den ene syke tingen overgikk den andre.
Hva som er drøm og hva som er virkelig er også en helt sentral del av den nyskrevne forestillingen Hotel Norge av Yngve Sundvor, som også flittig tar i grep dette finurlige barndommens skrivegrep på en både morsom og nifs måte.
Hotel Norge spilles ut, ja på nettopp Hotel Norge.
Et ærverdig hotell i oransje, med lysekroner, neonskilt, lamper som blinker og rom som spøker.
Etterforsker Benjamin Lange (Pål Rønning) sjekker inn for å etterforske drapet på Sonja (Stine Robin Berg Hansen).
I resepsjonen møter han på resepsjonisten Georg (Eirik del Barco Soleglad) og det tar ikke lang tid før både han og vi merker at noe ikke er helt sånn som det skal.
Etterforskeren vil at de ansatte skal snakke ut, men hele tiden merker vi at sterke krefter, inkludert hotellet selv, er villig til å gå langt for å få siggende stuepiker, portierer og kjøkkensjefer til å holde kjeft.
Kulissene er helt nydelige, et stort dyrehode henger over resepsjonen og det er en slags falmende storhet over det hele.
Store blokker snus og vendes om og varierer mellom rom og resepsjon.
Det kunne vært klumsete mye vridninger, men det blir det motsatte.
Ved hjelp av strålende musikk og lysbruk og målbevisste ansatte ser hvert sceneskift nærmest ut som en liten dans.
Musikken er for øvrig også en virkelig stemningsskaper hele forestillingen.
Selve temamusikken bygger opp atmosfæren på hotellet på en perfekt måte.
The Zombies Time Of The Season, for eksempel, går igjen for å bygge opp sinnsstemningen rundt en bestemt karakter og alt fremstår rett og slett som veldig stilbevisst.
«You can check out anytime you like, but you can never leave» heter det i den der låten, noe mange av våre personer på scenen også erfarer.
I sin etterforskning tar politimannen oss med tilbake i tid gjennom sine rastløse drømmer i hotellsengen.
Hotellets rolle under bybrannen, krigen og eksplosjonen i Vågen spilles ut blant annet.
Bruk av lys, røyk og vind er også enkelt, men sjeldent virkningsfullt utført.
Rønning og del Barco Soleglad har en god dynamikk som den tullete duo som stadig blir mer lei av hverandre.
Resten av ensemblet gjør også gode roller, og er kledd opp med kostymer som matcher scenografien perfekt.
Følelsen av at alle vet mer enn de egentlig sier ligger og ulmer under forestillingen og det finnes ingen svake ledd (eller flere av skuespillerne kløner det til med dialektene de veksler mellom flere ganger, men det legger likevel ingen demper.)
Hotel Norge fremstår som en bevisst sjangerlek og byr opp klisjeene til dans, og forestillingen klarer å være både ekkel og morsom på samme tid.
Hotel Norge er et sted der Roald Dahl møter Harold Pinter.
Den fremstår nærmest filmatisk der Den sjette sansen møter The Others og Quentin Tarantino møter Grand Hotel Budapest.
Anmeldelsen er basert på generalprøven.
| 1
|
502306
|
Else Kåss Furuseth har skrevet en viktig bok som ufarliggjør terapi
Gjennom 29 dialoger får vi et rørende, interessant og lærerikt innblikk i hvordan psykolog og pasient arbeider sammen.
Komiker Else Kåss Furuseth har vært åpen om selvmordene til hennes mor og bror, og nylig mottok hun Mental Helses Åpenhetspris 2018 for arbeidet hun gjør med å gi stemme til pårørende i forestillingene sine.
I «Else går til psykolog» fortsetter hun arbeidet med å bruke seg selv til å ha fokus på mental helse.
I perioden 2015 -2017 gikk hun i terapi, og boken består av transkriberte lydopptak av disse timene, gjengitt så autentisk som mulig.
Psykologens stemme er markert med kursiv, slik at leseren aldri er i tvil om hvem som har ordet.
Det muntlige og hverdagslige forsterkes ved at lyder som snufsing, skurr og støy og andre små forstyrrelser blir oppgitt i parentes.
Utformingen, med lite tekst på sidene og mye luft mellom linjene, virker gjennomtenkt.
Utformingen av boken gjør at også de med liten leselyst vil føle seg velkommen inn i «Else går til psykolog».
Med Else Kåss Furuseth som pasient og en anonym psykolog som terapeut, får leseren innblikk i hva det «å gå i terapi» innebærer.
Boken slår hull på en rekke fordommer, og kan gjerne leses som god, gammeldags folkeopplysning.
Terapeuten fremstår som en klok og reflektert person, og dessuten så profesjonell i sin yrkesutøvelse at det var først på side 58 jeg forsto at psykologen var mann.
Inntil da tok jeg for gitt at
Else snakket med en kvinne.
Gjennom samtalene mellom Else og psykologen blir vi kjent med Elses liv og familiehistorie, hvordan det er å være pårørende for en psykisk syk og bli etterlatt når han tar livet sitt.
De 29 samtalene handler om langt mer enn sykdom.
De handler om Else som singel, litt om kropp og overvekt, og ellers om livets små og store utfordringer.
Boken får spesielt godt frem at terapi ikke handler om å grave i problemer, men å avdekke uheldige reaksjonsmønstre som kan gjøres noe med.
Og terapeuten fremstår som eksemplarisk dyktig til å få sin pasient til å gjenkjenne sider som virker uheldige og hemmende for henne, både som singel kvinne som ønsker seg kjæreste, men og rent faglig som komiker.
«Else går til psykolog» er med andre ord både folkeopplysning og en lærebok i hvordan følelser og minner kan styre livet mer enn man er klar over.
Gjennom de to årene med terapi får leseren gradvis vite mer om Else, og det skjer en utvikling som er rørende og fascinerende på samme tid.
Rørende fordi hun gjør seg så åpen og sårbar, fascinerende fordi det tar lang tid og mange terapitimer før leseren får vite mer om Elses spesielle boforhold.
Hun flytter i det terapien er over.
Else Kåss Furuseth er et komisk talent, kvikk og slagferdig selv i terapisituasjoner.
Overfor psykologen er hun til tider voldsomt selvkritisk og lite sjenerøs på egne vegne.
For meg som bare kjenner henne fra medienes rampelys er dette overraskende, men det gjør boken til noe annet enn en variant av «kjendis står frem med problemer».
Else Kåss Furuseth fremstår som et jordnært og lite selvhøytidelig menneske, og det som kommer frem er av allmenn interesse.
«Else går til psykolog» henvender seg til de som er nysgjerrige på hva som foregår hos psykologen.
For dem som sliter og kanskje trenger hjelp er det en viktig bok som ufarliggjør terapi.
| 1
|
502308
|
«The Miseducation of Cameron Post» er en viktig film
Filmen gir et nyansert bilde av «konverteringsterapi» for homofil ungdom.
«The Miseducation of Cameron Post» er både morsom og vond, og gir et nyansert bilde av såkalt konverteringsterapi.
Jeg sitter likevel igjen med en følelse av at noe er uforløst.
I en konservativ liten by i Montana tidlig på 1990-tallet blir Cameron Post (Chloë Grace Moretz) tatt på fersken mens hun kliner med en jente fra bibelgruppen.
Cameron sendes til God’s Promise, en leir som gjennom «conversion therapy» skal omvende skeive tenåringer til det som anses som den eneste rette, kristne seksualitet.
Småbyens heteronormative verdier settes fra start.
Cameron går i bibelgruppe, og drar på skoleball i følge med en gutt.
Når hun og venninnen blir fersket sammen, er det ingen overraskelse at det ikke blir godt mottatt.
Camerons leiropphold blir en nyansert reise, hvor hun opplever at det hun lærer er feil, men også at vranglæren får henne til å bli kvalm av seg selv.
På leiren blir hun fortalt at homoseksualitet ikke finnes, kun fristelse og synd.
I terapitimer skal hun finne årsakene til sin «kjønnsforvirring».
Terapien, eller rettere sagt den emosjonelle mishandlingens effekt på Cameron, blir glimrende spilt av Moretz.
Flere av ungdommene på leiren er religiøse, og virker å oppriktig ønske å bli «friske», å bli kvitt det som omtales som likekjønnet tiltrekning.
Men de som blir Camerons beste venner, Jane (Sasha Lane) og Adam (Forrest Goodluck), tar ikke terapien til seg, venter bare på å få dra derfra.
De blir Camerons virkelighetssjekk, de som minner henne på at vranglæren er – nettopp – vrang.
Det er tydelig at terapien ikke fører noe godt med seg.
Likevel fremstilles ikke leirlederne som direkte onde, også her er det nyanser.
Særlig Reverend Rick (John Gallagher Jr.), som selv har «slitt» men er blitt «bedre», vil egentlig bare godt.
Han er selv offer for vranglæren.
Tross nyansene, humor, varmt og vondt om hverandre, er det noe som holder «The Miseducation of Cameron Post» litt igjen.
Jeg savner at noen sparker ordentlig ifra, slipper ut frustrasjon, gjør ordentlig opprør.
Bortsett fra i én scene er selv de vondeste samtaler lavmælte.
Til slutt føles noe ennå uforløst.
«The Miseducation of Cameron Post» er utvilsomt en viktig film, som belyser noe som utrolig nok fremdeles er et problem.
Jeg håper virkelig at flere enn den mest åpenbare målgruppen får den med seg, men de som kanskje tror «avhomsing» har noe for seg, vil vel uansett styre unna.
Det er nok derfor jeg savner sinne.
| 1
|
502310
|
Det norske fellesskapet før traktorens tid
Røyrane og Apneseth fortsetter med å nyansere historien om det norske bondesamfunnet.
De gamle klyngetunene minner om små landsbyer.
Forfatter Eva Røyrane skriver at de var urbane innslag i det ellers tynt befolkede landet vårt.
Fremstillingen av odelsbonden som det norskeste av det norske er med andre ord en sannhet med mange små modifikasjoner.
Boken handler om hvordan folk langs norskekysten bodde og arbeidet sammen, før den moderne tiden tvang seg på.
På Vestlandet, Sørlandet og langs kysten til Nord-Norge bodde mange bønder i klyngetun frem til utskiftningslovene kom.
Røyrane redegjør for hvorfor lovene kom, noe som førte til at mange klyngetun forsvant mellom 1850 og 1920.
Årsaken var blant annet opplysningstiden, som agiterte for et mer effektivt jordbruk.
I Norge var jorden delt i jordlapper, teiger, etter rettferdighetsprinsippet.
Før hadde bøndene en liten jordlapp her og der, og boken «Klyngetunet» har bilder av gamle kart som viser den lappeteppe-aktige fordelingen av jorden.
Bøndene bodde i klyngetun, som utgjorde et arbeidsfellesskap.
Da de nye lovene kom, ble jorden fordelt slik at hver bonde fikk et større og sammenhengende areal med dyrkbar mark.
Samtidig forsvant mange av disse gamle fellesskapene.
Parhestene Eva Røyrane og Oddleiv Apneseth har tidligere gjort seg bemerket gjennom bøkene «Norges låver» og «Av stein».
I «Klyngetunet» reiser Eva Røyrane og Oddleiv Apneseth rundt til klyngetun som fortsatt eksisterer på en eller annen måte.
Oddleiv Apneseths bilder dokumenterer fenomener i kulturlandskapet, og tekstene trekker linjer mellom før og nå.
Noen klyngetun er fredet og blitt til museum, andre byr på boliger for folk den dag i dag.
Noen vedlikeholdes av nevenyttige ildsjeler, mens andre blir tatt vare på av riksantikvaren.
Inntrykket jeg sitter igjen med, er at det ikke eksisterer noen helhetlig plan for hvordan klyngetunene skal bevares.
Uten for eksempel Elsa Bjerck Eikaas’ innsats for Nedrebø i Jølster, hadde klyngetunet der sannsynligvis vært ødelagt for godt.
Sånn sett kan «Klyngetunet» godt leses som et kulturpolitisk innspill til bevilgende myndigheter.
Røyrane og Apneseth byr på korte og leseverdige reportasjereiser fra klyngetun til klyngetun.
Underveis møter vi folk som forteller om forskjeller og likheter mellom nå og gamle dager.
Reportasjene gir godt innblikk i vestlendinger, sørlendinger og nordlendingers levemåter.
De drev i stor grad mangesysleri.
Fiske var like viktig som jordbruk, de drev med jakt og var skipsredere på langfart.
Fra Eidsbo ved Tvedestrand seilte de til Kina med selvlaget tauverk av hamp.
Vestlendinger og nordlendinger seilte frem og tilbake langs kysten med fisk.
Jordbruk var med andre ord bare en del av det de livnærte seg av, en tradisjon dagens klyngetunbeboere ser ut til å videreføre gjennom reportasjene i «Klyngetunet».
«Klyngetunet» er rik på illustrasjoner og utgitt i typisk «coffe table»-format.
Oddleiv Apneseths mange fotografier av varierende størrelse kommer til sin rett i denne boken.
Kartillustrasjonene som viser teigdelingen før utskiftning ble foretatt, blir tydelige i stort format.
Boken byr også på gamle fotografier og arkitekttegninger av forskjellige klyngetun.
Det rike billedmaterialet gjør «Klyngetunet» velegnet å bla i, eller man kan lese den fra perm til perm.
Ved å fortelle om et forholdsvis ukjent levesett som eksisterte siden middelalderen, nyanserer parhestene Røyrane/Apneseth også historien om den norske bonden.
| 1
|
502311
|
Årets vakreste kjærlighetsfilm
«Cold War» er filmkunst av ypperste merke.
I strømmen av svære, gøye, ståkete filmer fulle av effektmakeri, er det lett å glemme hva film også er, eller kan være.
At film er billedkunst, med vekt på både bilde og kunst.
At en historie kan fortelles på knappe halvannen time, og likevel være rik.
Alle som husker Oscar-vinneren «Ida» fra 2014, vet hvilken mester Pawel Pawlikowski er i filmfaget.
Hvordan han komponerer sine svart/hvitt-filmer slik at ikke et eneste bilde kjennes overflødig, men mettet med informasjon, med malerisk skjønnhet, og dessuten fyller dem med musikk, og med brå glimt av humor, også det på sin helt særegne måte.
Med «Cold War» gjør han noe av det samme som han gjorde i «Ida».
Begge filmene er en utforskning av Polens nære historie, formidlet gjennom intime relasjonsdramaer.
I «Ida» handlet det om en ung, kysk nonne med jødisk bakgrunn, og hennes alkoholiserte og på alle måter frilynte tante.
I «Cold War» følger vi et turbulent kjærlighetsforhold fra sin spede begynnelse i 1949, i et Polen fortsatt preget av krigen, og frem til 1964.
Wiktor (Tomasz Kot) arbeider som musikalsk leder for et team skal bygge opp et nasjonalt ensemble for folkedans og -sang.
Blant de mange som melder seg er Zula (Joanna Kulig), en ung kvinne med sangtalent, en helt spesiell utstråling – og en forhistorie.
Wiktor og Zula er på alle måter som natt og dag, de har ulik bakgrunn, ulikt temperament, ulike mål i livet.
De faller for hverandre.
Det kan ikke vare.
Likevel varer det, på sitt turbulente, uforutsigbare vis, gjennom skiftende tider og forskjellige byer.
Warszawa, Paris, Berlin, mot et bakteppe der tittelens kalde krig slår inn i forholdet deres og preger det på ofte paradoksalt vis, men hvor tittelen også kan leses som en skildring av forholdet som sådan.
Joanna Kulig var også å se i Anne Fontains fine «Agnus Dei», en av julefilmene for to år siden.
Denne gangen kommer Kulig nærmest ut av kinolerretet.
Både utseendemessig og i talent kan hun sees som en polsk ekvivalent til Jennifer Lawrence, og hun spiller Zula med en energi som både er voldsom og særdeles kontrollert.
Emosjonelt treffer ikke «Cold War» like hardt som «Ida», gitt sistnevntes smertefulle og bokstavelige graving i det europeiske traumet holocaust er.
«Cold War» er mer en sann og sofistikert fryd av episodiske øyeblikksbilder, snart her, snart der, geografisk, følelsesmessig og politisk.
Her kommer også humoren inn.
Fra partiapparatets dulgte spørsmål om hvorvidt ensemblet også kan fremføre sanger om landbruksreformene, til koret står der og synger hyllestsanger til Stalin.
Og så, knips, en grenseovergang i Berlin, før muren.
Et nytt knips, til en jazzklubb i Paris.
Seinere: rockens ankomst.
Nye tider.
Men et annet sted har vi sett en mann ramle ned fra stigen idet han skulle henge opp et banner der det står «Vi ønsker morgendagen velkommen.»
Og ensemblet blir ved å synge sine tradisjonelle folkesanger.
De er visselig tilbakeskuende, men vakre er de.
Kanskje må vi helt tilbake til Kieslowskis «Veronicas to liv» fra 1991 for å finne en film som i like stor grad bruker korsang som en del av historiefortellingen.
Pawlikowski høyner dessuten til kjærlighetssanger generelt, inkludert musikalske sjangerskifter, for å utdype forholdet mellom Zula og Tomasz.
Og han gjør det med samme eleganse.
| 1
|
502312
|
«Venom» er ikke giftig nok
En gjennomsnittlig superheltfilm i antiheltforkledning
Jeg skulle ønske jeg kunne si at «Venom» var mer enn helt grei superheltaction, men dessverre er ikke sterke skuespillere nok til å løfte den tamme standardhistorien.
Journalisten Eddie Brock (Tom Hardy) fremstår som en badboy, men med et godt hjerte.
Han forsøker å avsløre at Life Foundation og Carlton Drake (Riz Ahmed) utfører eksperimenter med mennesker, som har resultert i mange dødsfall.
Mens han undersøker eksperimentene kommer Eddie for nær Venom, en alien «symbiote», som tar over kroppen hans og gir ham overnaturlige krefter.
For å overleve må Eddie bli ett med de brutale, farlige kreftene til Venom.
Sist vi så Venom på skjermen var som Spider-Mans fiende i «Spider-Man 3» (2007), hvor Eddie Brock ble spilt av Topher Grace.
I denne versjonen, derimot, er Venom en mørk antihelt - eller markedsføres i alle fall hardt som det.
Verken antihelten eller historien er egentlig så dyster som den later som.
Eddie vil ikke ha noe med Venom å gjøre.
Han blir skremt av skapningen som har tatt bolig i hans kropp, men superkreftene kommer godt med når man har irritert på seg en som Carlton Drake.
Etter hvert gir Venom en ganske tynn forklaring for at også han vil stoppe Drake.
Først da slutter Eddie å kjempe imot, og gradvis blir de to et «vi».
Venom snakker til Eddie som en stemme i hodet hans, og Eddie svarer tilbake.
Altså går mye av filmen med til kjekling, til at de to småkrangler om ting.
Her er dialogen forsøksvis humoristisk, men oftere flaut dårlig enn morsomt.
Det som er morsomt, er stort sett Tom Hardys fortjeneste.
Han gjør en relativt god jobb, til tross for omstendighetene, og passer utvilsomt både som helt og skurk.
Antiheltrollen burde være ypperlig.
Jeg skulle så gjerne sett Hardy få bryne seg på noe bedre enn dette.
Michelle Williams spiller Anne Weying, Eddies forlovede, men også hun hadde fortjent en bedre rolle.
Anne er kjedelig, inkonsekvent, og er vel egentlig bare med fordi enhver helt tydeligvis må ha en kvinne å kjempe for.
Carlton Drake er i utgangspunktet en god skurk som spilles kaldt og kontrollert av Riz Ahmed, men også her skorter karakteren noe.
Etter å ha sett solide kjeltringer i Marvel-universet dette året, er jeg kanskje særlig bevisst at skurkerollene ble gode fordi de hadde troverdige, om enn forskrudde motivasjoner for sine handlinger.
Ikke alle skurker må ha en god forklaring.
De kan godt bare være grusomme og ville verden vondt, men når det først kommer frem at noe ligger bak ondskapen, må det gjøres ordentlig.
Drakes motivasjon nevnes bare så vidt, og ikke tydelig nok.
«Venom» er fremdeles underholdende.
Skuespillerne er gode, og handlingen er like engasjerende som i de fleste andre gjennomsnittlige superheltfilmer.
Det kunne bare vært så mye bedre.
Kanskje spesielt hvis Venom hadde fått forbli skurk, og ikke måtte tvinges inn i en helterolle.
| 0
|
502318
|
Glimrende film om Neil Armstrong
«First Man» føyer seg inn i rekken av fantastiske filmer fra regissør Damien Chazelle.
Etter suksessen med både La La Land (2016) og Whiplash (2014) er det rimelig å forvente store ting fra regissør Damien Chazelle.
Han innfrir med den største naturlighet.
«First Man» handler om Neil Armstrongs (Ryan Gosling) liv, i årene frem til 1969 da han ble det første mennesket til å sette fot på månen.
Filmen detaljerer forberedelsene og farene ved å skulle reise til månen, og gir et innblikk i astronautens familieliv.
Armstrong mistet den tre år gamle datteren Karen kort tid før han ble valgt ut til Nasa-oppdraget.
Den triste historien om Karen får ta plass i fortellingen som en del av Armstrongs drivkraft.
Kombinasjonen av oppdragets storhet og en fars sorg blir forent på nydelig vis.
Armstrong fremstilles av Gosling som en tilbakeholden mann av få ord, og få synlige følelser.
Denne evnen til å holde seg rolig, som er hans styrke i jobben, tærer på forholdet til konen Janet (Claire Foy).
Claire Foy (kjent fra The Crown) spiller Janet Armstrong med velkjent, dronningaktig verdighet.
Hun må leve med mye tap, sorg, og ikke minst frykt for tap.
Hennes mann snakker aldri om at han preges av å miste venner og kolleger i testflyginger, og hun må tvinge ham til å fortelle sønnene deres om muligheten for at han ikke kommer hjem fra måneferden.
Hvordan denne frykten påvirket Janets liv kunne jeg gjerne sett mer av.
En film som denne kunne fort blitt veldig amerikaforherligende, men har endt med å skape debatt i USA for å være for «upatriotisk».
Både romkappløpet mot Sovjet og debatten om hvorvidt dette var verdt å finansiere med amerikanske skattepenger nevnes, men det tar altså ikke fokus.
Det som har vakt oppmerksomhet er at vi etter månelandingen ikke får se det amerikanske flagget bli plantet.
Og godt er det, for istedenfor får vi en scene som forteller mye mer om mannen Neil Armstrong enn et flagg kan gjøre.
Jeg forventet ikke bare en god film, men også et godt lydspor fra regissøren.
Chazelle og hans samarbeidspartner, komponist Justin Hurwitz, beviser at filmen ikke trenger å handle om musikk for å briljere på lydsiden.
Ikke minst fordi de sparer på stillheten til det øyeblikket den får maks effekt.
Månelandingen er tilført spenning, og den legendariske astronauten får dybde.
Sluttresultatet er glimrende og gripende, og gjør at «First Man» med selvfølgelighet føyer seg inn i rekken av fantastiske filmer fra regissør Damien Chazelle.
| 1
|
502321
|
Stormannsgalskap du bare må elske
Etter å ha sunket gradvis mot å bli digital hurtigmat, har Assassin’s Creed-serien nå endelig funnet tilbake til gammel storhet.
Spyd mot skjold.
Sverd mot sverd.
Soldater som brøler, før de blir meid ned av et hav med piler.
Leonidas og hans tapre soldater kjemper en innbitt – men tapende – kamp mot en overveldende persisk hær.
I en eksplosiv introduksjonssekvens styrer jeg den legendariske kongen i slaget han tapte for at Hellas skulle seire, og får føle i fingrene hvor utrolig mye bedre Assassin’s Creeds kampsystem er blitt.
Med presise kontrollere slenger jeg rundt meg med spyd og spartansk råskap.
Leonidas’ offer gir «Assassin’s Creed Odyssey» en legendarisk start.
Men derfra varierer opplevelsen mellom det middelmådige og det storslåtte – men heldigvis er det mest av det storslåtte.
Assassin’s Creed er en populær spillserie, hvor vi styrer forskjellige historiske personer som er en del av en hemmelig snikmorder-orden.
Her utforsker vi en rekke kjente epoker med et «hva om verdenshistorien ble påvirket og formet av hemmelige organisasjoner»-skråblikk.
Det hele er veldig Da Vinci Koden’sk.
Tidligere har vi sloss oss gjennom Jerusalem under korstogene, Roma under Caesar Augustus’ storhetstid, Amerika under uavhengighetskrigen og Paris under den franske revolusjonen.
Men etter å ha temmet den industrielle revolusjonen i London i 2015-spillet «Assassin’s Creed Syndicate», var mye av gleden i spillene brukt opp.
Med ni spill på like mange år sier det seg nesten selv at serien utviklet seg i retning av å bli digital hurtigmat.
Ubisoft tok seg derfor ett års tenkepause i 2016, og kom sterkere tilbake med «Assassin’s Creed Origins» året etter.
I antikkens Egypt hadde de tatt serien flere steg i retning av rollespillsjangeren, og gitt kampsystemet en solid overhaling – forbedringer som «Assassin’s Creed Odyssey» nå nyter godt av.
Etter at Leonidas trekker sitt siste pust i den intensive introsekvensen går derimot spillet mer i stå.
Fokus flyttes til barnebarna hans som har flyktet til øyen Kefalonia øst i Hellas, hvor vi får velge mellom å spille som Kassandra eller broren Alexios.
Den deilige følelsen av fritt å utforske denne første øyen ødelegges av en uengasjert historie, altfor mange irrelevante mellomfilmer, og kjedelige samtaler med karikerte figurer.
Det føles rett og slett ikke som starten på det storslåtte eventyret jeg forventet.
Heller som et vakkert, men generisk, rollespill med billig manus.
Men der de første fem timene i «Assassin’s Creed Odyssey» er litt trauste, er de neste 50 timene strålende.
For når vi endelig får tilgang på vårt eget skip og seiler fra hjemøyen vår, åpner en gigantisk verden seg.
Nesten hele antikkens Hellas ligger klar for oss i horisonten, med sine landsbyer, bystater, skip, skoger, templer og guder.
Landet er på randen av storkonflikt, og er delt omtrent på midten mellom bystatene Sparta og Athen.
Samtidig driver pirater og maktsøkende mennesker og karrer til seg smulene, mens en hemmelig kult ligger i bakgrunnen og trekker i trådene for å forme verden i sitt bilde.
Det er altså nok å ta tak i underveis.
Selve spillverdenen er så stor, detaljert og full av liv at det tidvis blir overveldende.
Men det er samtidig så vakkert at det kan ta pusten fra deg.
Det er en stormannsgalskap i «Assassin’s Creed Odyssey» som man bare må elske.
Og der kommer vi inn, og med spyd, sverd og Leonidas’ blod pumpende i årene skal vi forme denne verdenen i vårt bilde.
Skal vi kjempe for Athen eller Sparta?
Plyndre pirater, eller være pirat selv?
Eller fokusere alt på å jakte ned den hemmelige kulten?
I en lang og etterhvert ganske engasjerende historie reiser vi gjennom historiske steder som Athen, Sparta og Korint, og møter Sokrates, Perikles, Hippokrates og en rekke historiske figurer som jeg burde huske fra historietimene.
Samtidig har valgene vi tar stor påvirkning på hvordan historien og spillet utvikler seg.
Tidlig i spillet reddet jeg en familie fra å bli drept av en prest og noen soldater, som ville drepe de fordi de var syke.
Fordi hvem ville ikke reddet en barnefamilie fra krakilske prester?
Noen timer med spilling senere får jeg en sympatisk hånd plassert på skulderen.
En pest har spredd seg til hele hjemøyen min.
Ved å vise barmhjertighet har jeg i praksis dømt hele øyen til sykdom og død.
Og det er når de brutale konsekvensene av valgene mine utspiller seg, at «Assassin’s Creed Odyssey» føles som noe mer enn spartansk råskap og et storslått actionspill.
Ikke en jevnt over legendarisk opplevelse, men likevel en fantastisk reise og et av de beste Assassin’s Creed-spillene til nå.
| 1
|
502322
|
For fort i svingene
Il Forno lover «alt du forventer av en italiensk restaurant».
Nå ja.
Veggene er betonggrå.
Gulvet også.
Il Forno, «ovnen» på italiensk, er moderne, hverdagslig og stilrent, på grensen til tomt.
Bak benken med de hvite flisene, gløder en steinovn med nærmere 350 grader.
Il Forno spesialiserer seg på retter fra denne, som lasagne, pizza og calzone med forskjellig fyll.
– Sjømatpastaene er også veldig gode, forteller servitøren og peker ned på menyarket.
–
Og denne.
Spaghetti med gorgonzola, italiensk skinke og sjampinjong.
Lenger oppe på menyen står en av mine absolutte livretter, forretten Prosciutto e melone, skinke og melon på norsk.
For meg er dette en av de ultimate italienske rettene, fordi den er så ren.
Retten består kun av to ingredienser som utfyller hverandre på smak, med søt frukt mot salt kjøtt, og på tekstur, med bløtt mot tørt.
Om den er god eller dårlig, hviler egentlig kun på råvarekvaliteten og hvordan retten legges opp.
Med kun to ingredienser er det ikke mulig å skjule noe.
Retten fra Il Forno er dessverre ikke en av dem jeg kommer til å huske.
Honningmelonen serveres i store båter med skallet på, noe som gjør dem upraktiske å spise.
Skallet har også skader som visuelt drar ned.
Og ekstra ingredienser som ruccola, parmesan og sorte oliven dekker over smaken av melon og skinke.
Spekekjøttet har i utgangspunktet en deilig smak, men er industrielt kuttet i for tykke skiver, og kommer ferdigpakket i plast.
Det gir ikke den beste konsistensen.
En av rettene som overrasker i positiv forstand er Chitarrini nero al granchio.
En spaghettiformet pasta med egg typisk for Abruzzo-området.
Ordet nero betyr svart og viser til at pastaen er farget med blekksprutblekk, før den blandes sammen med krabbekjøtt, olje, hvitløk, tomater og chili, for en sterk og smakfull finish.
Kokken surrer pastaen sammen med en pinsett og løfter den over i skålen, som dekoreres med urter og krydder langs kanten, og en sitronbåt for syrlighet.
Dette er en original rett med god spenst, som er fint lagt opp.
Veneto er et av områdene i Italia jeg har besøkt flest ganger.
Her kan du knapt ferdes uten å legge merke til et Masi-skilt langs vinmarkene.
Vinprodusenten er dominerende i området, og det er de også på Il Forno.
Både husets hvite, røde og rosé produseres av Masi.
Drikkekartet har få produsenter, og er skuffende for en vinelsker.
Det finnes bare én hvitvin å bestille på glass, og kun to rødviner hvis du ikke vil gå for en flaske.
Ølutvalget er også begrenset, og kun et av alternativene er italiensk.
Den oversiktlige restauranten tar i overkant av 40 gjester.
I løpet av minutter går lokalet fra å være tilnærmet tomt til å koke med familier og par på jakt etter et godt ettermiddagsmåltid.
Kokken, som allerede jobber på spreng alene på kjøkkenet, øker tempoet så godt han kan.
Servitøren, som også har jobbet alene til nå, får bistand fra søsterrestauranten.
Inn flyr to servitører med MM Café & Bar-logo på brystlommen, som redder kvelden fra den hektiske stemningen som bygger seg opp.
Kanskje er det det høye tempoet som gjør at pizzabunnen ikke er helt gjennomstekt.
Skorpene har fin smak og konsistens fra finmalt durumhvete, men bunnen er for bløt i midten.
Enkelte av pepperonibitene er for store og tykke, og midt i blant dem ligger det plutselig en skinkebit som antyder at det har gått litt for fort.
Det er flere gode grunner til at tiramisu er en gjenganger på italienske restauranter.
Med en perfekt balanse mellom søtt sukker, bitter espresso og sjokolade, er en god tiramisu uimotståelig.
Men varianten til Il Forno mangler spenn i smakene, og er en tam avslutning på måltidet, uten tilstrekkelig fylde fra mascarponen og de andre ingrediensene.
Skålen med mangosorbet er ingen hit, med en kunstig smak og uinspirert pynt av jordbær og blåbær.
Sammenligner man kvalitet og pris med andre italienske restauranter i Bergen, har Il Forno dyrere hovedretter og mindre sjarm.
Restauranten har litt å gå på før de kan innfri slagordet «alt du forventer av en italiensk restaurant».
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
502323
|
«En affære» er en stilig film om upassende, seksuell spenning mellom lærer og elev
En ulovlig, men spennende affære.
Det er sjelden man ser en film hvor man hele veien håper på at ting skal gå galt for hovedpersonen, at hun ikke skal oppnå målet sitt, at hun ikke skal få den hun er forelsket i – eller rettere sagt er besatt av.
I «En affære» følte jeg det derimot akkurat slik.
Det er forfriskende å se en kvinnelig rolle på skjermen som gjør ting hun vet er galt, som hun ikke burde gjøre.
Det fungerer godt, og skaper spenning – også seksuell.
Den tidligere turneren Anita (Andrea Bræin Hovig) får jobb som gymlærer på en videregående skole, og legger snart merke til 16 år gamle Markus (Tarjei Sandvik Moe, kjent fra «Skam»).
Han er selvsikker, og flørter åpenbart med henne.
Dette blir starten på et forbudt, seksuelt forhold mellom lærer og elev.
Det er ingen tvil om at forholdet er upassende, direkte galt.
Anita vet det selv, konstaterer at «dette er så usmart», men stopper ikke Markus’ tilnærminger av den grunn.
Stemningen er satt fra start, og skrus enda mer til underveis.
For det som begynner som en elevs besettelse, blir snudd om.
Anita leder an, vil ha mer, uansett hvilke konsekvenser det måtte få.
Denne tvisten gjør at det føles enda mer upassende enn i starten, da Markus var initiativtaker.
Nå er spørsmålet nøyaktig hvor galt og langt dette vil gå.
Både Sandvik Moe og Bræin Hovig spiller den ulovlige tiltrekningen godt og troverdig, samtidig som den gir en uggen følelse.
Bræin Hovig viser seg som en sterk hovedrolleinnehaver, og får tydelig frem Anitas utvikling, fra fnisete til desperat, fra valg som er upassende til helt uforståelige handlinger.
Sandvik
Moe har allerede vist i «Skam» at han er god på seksuell spenning, men får her frem at han har mer å by på enn rollen som Isak.
Filmen er satt til et finere strøk i Oslo, og spiller også på hvor mye fasade betyr.
Det hintes kraftig til at Anita ikke er den eneste som gir inn for sine forbudte lyster.
Det passer godt at dette forblir hint, og ikke gjøres eksplisitt.
Anita virker ikke helt som hun når opp til det glansbildet ektemannen hennes, og de andre rundt dem, fremstiller seg som.
Det er kanskje en del av grunnen til at Anita nyter bekreftelsen fra noen så mye yngre enn seg selv, men det blir likevel aldri fremstilt som en unnskyldning for det hun gjør.
«En affære» klarer altså å være en stilig og engasjerende film, selv om den omhandler et svært ustilig, uakseptabelt forhold.
| 1
|
502326
|
Ensomhetens driv og apati
Per Petterson, Norges beste skildrer av mannlig ensomhet, er tilbake.
I Per Petterson har vi sannsynligvis vår tids største skald av mannlig ensomhet, skyldfølelse og selvrefleksjon.
I «Menn i min situasjon» får denne egenskapen utfolde seg i enda større grad enn i hans tidligere bøker – den får også nye armer, og utforsker nye temaer.
Dette er Petterson på sitt beste.
Året er 1992, og tre år er gått siden handlingen i «Jeg forbanner tidens elv» (2008).
Arild Jansen er alene:
Hele hans familie, utenom en bror (og den broren som var død fra før), har gått bort i Scandinavian Star-brannen.
Og ikke nok med det:
Turid har, slik forrige bok også varslet, forlatt ham.
I romanen følger vi Arild hovedsakelig gjennom det første året etter han har blitt skilt – ser hvordan han fjerner seg fra dem som betyr noe, og famler etter kontakt med folk, som om han har glemt hvordan det gjøres.
Han frekventerer barer og sjekker damer.
Noen av interaksjonene er nesten vellykkede, men de fleste klønete og uhåndgripelige.
Han får ikke helt til å skrive, og han er usikker på hvordan han skal takle denne nye måten å være forelder på.
Arild er nesten helt isolert, men syns allikevel ikke synd på seg selv.
Han skuffer de rundt seg, men klarer ikke slutte, klarer heller ikke alltid å identifisere hvor det går galt.
Han mister kontakten med sin eldste venn, eksen stoler mindre og mindre på ham, og han blir, i alle fall etter hvert, usikker på hvor trygge barna føler seg hos ham.
Alt dette forholder han seg nærmest helt apatisk til, og gjør lite for å endre det.
Kun i én scene, som åpner boken, klarer han å være helt fast og trygg, og sette rammer for seg selv og andre – i dette tilfellet Turid.
I begynnelsen etter «Turids frafall», som han kaller det, har han de tre døtrene ganske ofte:
De er hos ham annenhver helg og en onsdag nå og da.
Han gjør så godt han kan for at ingenting skal være forandret, og lager planer og tar med døtrene på bilturer for å kompensere for at ting er annerledes.
Og lenge går det bra, frem til det ikke gjør det lenger – etter et nesten-kræsj på biltur, vil de ikke lenger komme til ham.
Både før og etter ulykken er Arild bekymret for hvor mye døtrene – spesielt Vigdis, den eldste – ser og forstår.
Vigdis er tolv, og hører moren sin gråte om natten.
Hun drar med faren på biltur, bare de to, for å fortelle om det, og si at hun tror moren angrer.
Vigdis ser faren tømme ut en brennevinsflaske, men kommenterer det ikke.
Av og til besvimer hun.
«Menn i min situasjon» følger Arild og tidvis Turid gjennom ulike situasjoner og stadier i møte med ensomheten etter en skilsmisse.
For eksempel med uttalelser som «men jeg jugde ikke, jeg huska det annerledes», viser han hvordan sannheten og våre egne minner kan forandre seg over tid, hvordan oppfatningen vår av hendelser kan være både spontan og i endring.
Per Pettersons stilsikre språk gjør dette til en bok som tillater den nødvendige mengden desperasjon og bitterhet, men holder teksten samtidig lun og god.
Teksten er på sitt beste når den slipper andre emner inn i ensomheten:
Spørsmål om skyld og om foreldreomsorg, om rasjonalitet og affekt.
Kan vi noe for hvem barna våre blir – hvor mye påvirker vi dem?
Ville det gjort en forskjell om vi fortsatt var sammen?
| 1
|
502328
|
Tomas Espedal har skrevet en problematisk roman om døden
Espedals siste roman er et ytterligere tegn på at et av Norges beste forfatterskap står i stampe.
Boken er også et etisk problematisk stykke virkelighetslitteratur.
Tomas Espedal har i løpet av de siste 20 årene som forfatter utgitt romaner om seg selv og de store temaene, som kunsten, kjærligheten, sorgen og livet.
Gjennom sine bøker, fotografier, offentlige opptredener og sist gjennom et filmportrett, har han latt liv og litteratur smelte sammen.
Han har gjort seg selv til en mytologisert skikkelse:
Et romantisk forfattergeni som lever «vilt og poetisk», gjerne livskraftig vandrende, dresskledd opp et fjell i Petrarcas fotspor, med rødvin i sekken, sigaretter på innerlommen og vakre setninger på tungen.
Forfatterskapets store styrke har vært Espedals språklige bevissthet og særegne evne til å skildre det skjønne som vakkert og å fremstille det alminnelige og triste i et nytt, forvandlende lys.
«Elsken» skiller seg fra Espedals foregående romaner ved at den er fortalt i tredjeperson, et skille som for øvrig nærmest utviskes ettersom hovedpersonen heter «Jeg».
Dette grepet fører tidvis til en underliggjørende perspektivlek, men fremstår først og fremst som et enkelt virkemiddel for liksom å drive litt gjøn med det selvbiografiske, som forfatteren ikke desto mindre ser ut til å sitte helt fast i.
Det blir uansett raskt klart at «Jeg» er den samme personen som vi har lært å kjenne i Espedals tidligere bøker.
Fortellingen handler om en mann som etter å ha levd alene etter et kjærlighetsbrudd, bestemmer seg for at det neste året skal bli hans siste, en avgjørelse som fører til at han begynner å sanse og oppleve livet mer intenst enn tidligere.
Tanken er at «det finnes to gode ytterpunkter i alle opplevelser»:
Den første gangen du erfarer noe, og den siste.
Det er flere sedvanlige Espedalske kvaliteter i boken.
Særlig forholdet mellom hovedpersonen og den nye kjæresten er tidvis godt fremstilt.
Det samme er den korte, såre skildringen av morens sykdom.
Tross noen fine partier, kan romanen imidlertid ikke sies å være vellykket.
Til det er det for vanskelig å tro på selve romanprosjektet og på hovedpersonen.
Tonen i romanen er for lett for den alvorlige dødstematikken, og selve dødsønsket virker mest som et påskudd for at Espedals «Jeg» skal kunne oppføre seg som om han nå levde og følte enda sterkere og enda mer intenst enn ellers.
Selve døden fylles på sin side med så mange betydninger at den nesten mister sin mening.
Ekskjæresten har dødens navn, barndomshjemmet er «de dødes hus», og uansett:
«man dør flere ganger i løpet av et liv».
«Elsken» er i tillegg en etisk problematisk bok.
I et parti fortelles det nemlig, med allusjoner til Kafkas «Prosessen», at romanens hovedperson blir innkalt til avhør på bakgrunn av at det har blitt fremmet voldtektsanklager mot ham.
Espedals «Jeg» opplever det hele som et sjokk:
«Et slag mot hele Jegs vesen, mot hele hans person, mot hele hans liv og livsførsel, mot hans anstendighet og moral, mot det innerste i hans følsomhet og sårbarhet:
Jeg var ikke og kunne aldri bli en overgriper.
En voldtektsmann.
Det var ikke mulig».
Espedals «Jeg» avviser ikke bare anklagene med sin egen karakter og en påstand om frivillighet:
«Men Jeg var en elsker.
Han hadde ingen skitne tilbøyeligheter og hadde ikke utført noen overgrep.
Han hadde elsket med [henne].
[ ...]
I denne situasjonen var Jeg et offer».
Han spekulerer også i kvinnes motiver, forteller om private ting i hennes liv, og avskriver henne som hevngjerrig og psykisk ustabil.
Dersom disse anklagene, disse avhørene, faktisk har funnet sted, er Espedals bok klart etisk problematisk, selv om kvinnen er anonymisert.
For det første fordi Espedal forteller om og dermed offentliggjør private ting fra kvinnens liv og historie, som han ikke har noen rett til å dele.
For det andre benytter han seg av en klar maktposisjon, ved at han er forfatter med fullstendig kontroll over den eneste versjonen som kommer ut til leserne.
Ved å velge romanens form til sitt eget partsinnlegg, fratar Espedal også kvinnen muligheten til å ta til motmæle, å komme med sin egen versjon, uten selv å ta steget inn i offentligheten med alt det krever.
Slik skaper han komfortabelt en autoritativ versjon om hendelsene og kvinnen han omtaler, en historie som for evig blir stående i boken, i litteraturen og kanskje også i offentligheten.
Espedal har dermed levert et etisk høyst problematisk bidrag til virkelighetslitteraturen, som bringer ny aktualitet til debatten om sjangerens utfordringer og forfatterens etiske ansvar.
| 0
|
502329
|
Kunstneren ser på hvordan kjærlighet legger til rette for vold
Når kunstner Terre Thaemlitz besøker Bergen, er det for å tilby en skeptisk holdning til konsepter som gjestfrihet og kjærlighet.
Det er åpent, undrende og treffende.
I vår tid, hvor podkaster florerer og det å dokumentere er viktigere enn å oppleve, skiller radioshowet «Gjestfrihet, hemmelighold og andre ubrukelige bevegelser» seg ut i mengden.
Det skjedde nemlig bare én gang.
Og om du ikke var i salen, lyttet til radioen eller streamingen, er poenget at du aldri skal få oppleve det.
Det blir gjenkjennelig fordi kunstneren Terre Thaemlitz ikke står alene om å ha en kritisk holdning til vår sosiale organisering og behov for over-deling i hverdagskulturen.
Ugjenkjennelig fordi å stenge ute potensielle lyttere blir kategorisert av kunstinstitusjonen som en inkluderende handling.
Sendingen streames direkte fra Landmark i samarbeid med feministradioen radiOrakel.
Siden muligheten er der, velger jeg å oppleve det gjennom den komfortable rammen av min egen stue.
Til å begynne med får vi lytte til en drøy halvtime med Terres musikk.
Hun har selv beskrevet musikken sin som en lek med individuelle relasjoner til og rundt spesielle lyder, og det er ingen tvil om hvorfor.
En mann holder et slags foredrag, mens en latterboks responderer på hans ytringer.
Stemmen blir brukt som en rytme; de samme korte setningene blir sagt om og om igjen.
Over dette ligger lag av forskjellig knitring, samt en følsom pianokomposisjon spilt på de svarte tangentene.
Lydene fra min egen omgivelse blandes sømløst inn i det hele.
Eller inneholder lydbildet en kvitrende undulat fra før?
Musikken glir etter hvert over i samtale, hvor kveldens første bud er at panelet skal prøve å feile.
Jo mindre minneverdige de klarer å være, jo mer suksessfulle synes de selv at de er.
Målet er at publikum skal forlate lokalet med en deprimert holdning, uten å ha følt seg det spor underholdt.
De feiler.
Kan tilbaketrekning og usynlighet være en strategi for overlevelse?
Kunstneren innrømmer at hun opplever det som en umulighet.
For eksempel gis det alltid streng beskjed om at publikum ikke skal ta opp eller filme performance-kveldene hennes.
Likevel dukker de opp på YouTube fem år seinere.
Og for å få fjernet en YouTube-video, må man selv være medlem av kanalen.
Usynlighet er ikke et valg.
Ønsket om egen ikke-tilstedeværelse er en tanke det bygges videre på neste kveld.
Gjennom en live-presentasjon av audio/videoverket «Lovebomb (2003)» får vi et innblikk i den utemmede råskapen som kan finnes i Midtvesten, hvor Terre vokste opp.
Videoen tar oss med på en reise inn i kjærlighetens mørke side.
Det er fengende, men smertefullt å se på.
Startposisjonen til kunstneren er å se på hvordan kjærlighet legger til rette for vold.
I lys av Erna Solbergs unnskyldning til tyskerjentene samme dag, er det ikke akkurat vanskelig å akseptere dette som sannhet.
| 1
|
502333
|
Sushi x Kobe lager noe av den mest grenseoverskridende, konfronterende hiphopen i Norden i dag
Platen «Døden lever lengst» er et karrierehøydepunkt som beveger seg mellom barnlig glede og dystopi.
Sushi x Kobe er ikke for alle.
Og det er helt klart ikke for dem som er på jakt etter komfort i form av harmoniske rytmer og melodi.
Det er ikke det Sushi x Kobe gir inntrykk av i den misvisende pusete åpningslåten «Døden lever lengst» på den nye platen med samme navn.
Effekten av eksplosjonen «C’est La Mort» som følger like etter, gir en form for sjokkeffekt som røsker lytteren direkte inn i kampens hete.
Man sier at de fleste av oss støter på en vegg og revurderer livet hvert femte år.
I år feirer duoen femårsjubileum og markerer selvsagt dette med en plate som nettopp gransker livet så langt.
Hva gikk galt, hva kunne de ikke ha vært foruten og hvor vil de nå?
Denne eksistensialismen fortolkes i en usedvanlig variert vifte av musikalske uttrykk.
I spissen står deres karakteristiske estetikk som kan beskrives som en slags futuristisk tekno-dystopi.
Det er tydeligst på «Inntrykk» eller «Tid/sted/ingenting».
Rappernes beats og rytme river og skraper på en måte på musikkens overflate og er hele tiden på grensen til ulidelig og samtidig så taktilt at det kryper under huden på en.
«Jeg har levd, jeg er fornøyd» og «metadon & Subutex» er to typiske eksempel på nettopp dette møtet mellom fornemmelser.
Når Kobe synger «Kniv!
Kniv!
Kniv!» på sistnevnte låt er det levert som tre skarpe stikk; ordene er til å ta og føle på.
På sett og vis ligger det musikalske universet på «Døden lever lengst» tett på klubbmusikken; når man hører «Camp Locust», «Inntrykk» eller «Rust», dukker artister som Jlin, Oneohtrix
Point Never og Tim Hecker opp.
Hecker arbeider nettopp med den samme vekselvise følelsen av angst og rytme side om side – i en helt annen sjanger.
Men det er ikke bare eksistensialisme og elendighet å finne på «Døden lever lengst».
Onge $ushimane, aka Emir, besitter en kvalitet få klarer å matche.
Han kan bevege seg sømløst fra en nærmest barnlig glede til blodig alvor.
Nettopp denne barnligheten blir helt uimotståelig når han synger «Zoom, zoom, zoom» i kor med sampelen som åpner låten.
Det er en øvelse i å bruke ordenes fart og trykk til å bygge rytme.
Resultatet er hypnotisk og mektig.
En av de største overraskelsene på platen er den silkemyke «Skyller ned» med Charlie Skien, og kommer som en nødvendig sonisk pause i kjernen av platen.
$ushimane crooner seg gjennom den mesterlig oppbygde låten på en måte som gjør ham til en kandidat til Norges Drake, uten at noe av dette egentlig kjennetegner ham som artist.
Det er også første gang Kobe gjør et rolig vers.
Et annet høydepunkt er publikumsfrieriet «Overtenning», en rytmebombe som er umulig å riste av seg med det første.
Her utfyller de to rapperne hverandre perfekt, og det blir tydelig at de kjenner hverandre ut og inn.
Sushi x Kobe lager noe av den mest grenseoverskridende, konfronterende hiphopen i Norden i dag – det er det ingen tvil om.
Her finnes det ingen kompromisser.
| 1
|
502334
|
Ved hjelp av et par vitser oppsummerer Tusvik og Tønne 100 kronikker og oppdragende taler
«Tusvik & Tønne på oppdragelsesreise» gir en gjennomført leken leksjon i hvordan det personlige er politisk.
Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne har vært parhester i norsk komikerbransje lenge nå.
De kjenner hverandre godt, og det er en klar styrke for dynamikken i duoen.
De er knallharde med hverandre – og seg selv, men når de er varme, er de virkelig varme.
Med mykt gitarspill og visen om livet.
Konseptet for forestillingen er arv og miljø.
Hvordan blir man den man er?
De går til sine egne foreldre og ser hva de har lært.
Videre ser de på hvordan de selv bygger familier.
Jeg ler mest når Tusvik parodierer sin far, Samlagets Sverre Tusvik og hans vestlandsmentalitet, og ganske mye mindre når de etterligner Marcus og broren hans eller Siv Jensen som røyker mye.
Det er derimot nydelig når Tønne legger frem hvordan hun som trønder med bakgrunn fra Iran følte det når balladen om Sandberg og Letnes kom i gang.
Når temaet er Sigrids samboer Martin er det også mye gull i detaljene.
Tusvik gjør noen nummer som Mette Marit.
Å etterlikne kronprinsessen på en scene kunne virkelig vært noe av det døveste, men det fungerer likevel.
Både fordi tekstmaterialet er så ute å kjøre, og fordi etterlikningen er så dårlig.
Jeg ler når de setter i gang med parodier, men plutselig starter på feil dialekt.
Eller at parodien rakner underveis.
De er derimot mer originale i valg av materiale når de går løs på gutter som jobber i eventbyrå, nærmere bestemt Gyro, med stramme snuslepper og som skal «være på ballen».
Og videre gjør de narr av artister (inkludert seg selv) som tar disse eventjobbene.
Tønne og Tusvik blander ganske voldsomme, private opplevelser med lette «sånn danser damer over 40»-sketsjer.
De har en vinkling på både voldtekt og #metoo som burde sendes ut til alle ungdomsskoler i hele landet.
Så absurd, overraskende, men samtidig så viktig.
Ved hjelp av et par vitser oppsummeres 100 kronikker og oppdragende taler.
Selv om denne forestillingen har blitt spilt lenge andre steder i landet, har de en varhet for hverandres uttalelser og utspill.
Den fremstår som ny og spontan hele veien.
De bygger hverandre opp og kommer seg logisk og uanstrengt videre i forestillingen.
Det er åpenbart at de vitser om for eksempel utroskap og fødeskader fordi de mener vi trenger å snakke mer om det også utenfor scenen – som samfunnsproblem.
Men det ligger en dobbelthet i mange av tingene de sier, som også gjør forestillingen mindre velmenende enn man skulle tro.
Å være politisk korrekt og provoserende på samme tid er en kunst.
En siste ting:
Å vitse om at en norsk, kvinnelig toppolitiker er tjukk kan vi vel overlate til nettroll.
Det er bare kleint.
| 1
|
502335
|
Virkelig skummelt – og skrekkelig bra
Skal du få den ekte halloweenstemningen er Cornerteateret det rette stedet i disse dager.
En virkelig grøssende og skummel teaterforestilling og musikal.
Og ikke minst – skrekkelig bra.
Bak det hele står en kvartett som kaller seg Musikaljentene.
Cecilia Strønen Damm, Mathilde Strønen Damm, Selma Strønen Damm og Lovise Espeland, alle mellom 16 og 19 år gamle, har til tross for sin unge alder allerede satt opp musikalforestillinger i flere år på rad.
Når det gjelder «Marerittet» har de gjort absolutt alt selv.
Både manus, sanger, koreografi og regi.
Handlingen tar utgangspunkt i fosterbarnet Johanne som har kommet til nok en ny familie.
Moren er død og faren vil ikke vite av henne.
Til tross for en varm velkomst fra den nye familien, er Johanne negativ og har mest lyst til å stikke av.
Da hun så ut på kvelden skal legge seg, kommer det alle barn frykter.
Marerittene.
På et underlig vis blir hun så ført til Marerittets Slott der den onde figuren Dorion regjerer.
Her treffer hun på andre barn som alle har det til felles at de har hatt det vanskelig i den virkelige verden.
Og som nå alle er fanget i de vonde drømmenes verden.
Resultatet er blitt en virkelig imponerende forestilling som fungerer på alle nivåer.
Både som musikal, dans, teater og ikke minst et skikkelig grøss godt egnet til å skremme både barn og voksne.
Til og med anmelderen, som ikke regner seg blant det mest lettskremte, kvapp flere ganger underveis i stolen sin.
Det ville vært en overveldende musikal uansett hvor den hadde blitt satt opp.
Og tatt i betraktning at skuespillerne i all hovedsak er barn og ungdommer mellom 10 og 19 er det bare å bøye seg i støvet.
Selv om forestillingen varer i halvannen time finnes det ikke et dødpunkt.
Det bommes ikke på en tekst og det synges ikke en falsk tone.
Forestillingen skifter hele tiden mellom tradisjonelt skuespill, sang og dansenumre.
Og de unge skuespillerne viser en innlevelse som er enhver skrekkfilm verdig når de vandrer omkring på scenen som bloddryppende zombier og skakkjørte barn.
For «Marerittet» er ikke bare skummelt, men forteller også noe om mange unges oppvekstvilkår og hva som kan bli resultatet når det går galt.
Dansenumrene er varierte og imponerende koreografert.
Når så du forresten skuespillere slå hjul på en scene sist?
Sangene er, om ikke nødvendigvis hitmateriale, likevel av bra standard og står ikke noe tilbake for mer berømte musikaler.
Scenografien er ganske enkel med et stort, svart scenerom som perfekt bakteppe for alle mørkets makter.
Spesielt Alisah Sussmann gjør virkelig en fantastisk figur i rollen som fosterbarnet Johanne.
Steinar Thorsen og Jorun Lullau har beskjedne biroller som foreldre, og Jan Holden er den skumle sjefen Dorion i Marerittets Slott.
Men mest av alt er det de unge skuespillerne som gjør forestillingen.
«Marerittet» er en forestilling som fungerer like bra både for barn og voksne, selv om den kanskje er i det skumleste laget for de aller yngste.
Og ja.
Det går bra til slutt.
| 1
|
502336
|
Ekstatisk, nostalgisk og intimt
Boy Pablo lager musikk som om sommeren aldri tok slutt.
Indierocken var kanskje ikke død likevel.
Det var i hvert fall det jeg tenkte da jeg hørte den norsk-chilenske osingen Boy Pablos nye EP, «Soy Pablo».
Indierocken har så og si blitt utryddet som sjanger, nettopp av vår tendens til å stadig fremavle nye, eksotiske subsjangere.
Den har svinnet hen, blitt utvannet.
Det er satt på spissen.
Men sånn føles det altså i en by hvis største musikalske eksport på et tidspunkt nettopp var band som dyrket denne litt mykere do-it-yourself tilnærmingen til rock.
Heldigvis har festivalen og konsertarrangøren Perfect Sounds Forever holdt et lys i flammen med sine glimrende bookinger.
Og så kommer Boy Pablo.
Han er kjent for sin vanvittige meloditeft og talent for å skape låter som graver seg dypt inn i øregangen, uten at det skranter på god stil.
Faktisk har hans lille katalog, ledet av singelen «Everytime», skjenket ham mer enn 50 millioner lyttinger på Apple og Spotify.
Denne nesen for øreorm fremprovoserer fabelaktige poplåter som «Feeling Lonely» hvor han akkurat som svenske Jens Lekman klarer å lage gledesdans ut av temaer som ensomhet, lengsel og savn.
Han snur alt opp ned.
Boy Pablo praktiserer en form for ekstatisk indiepoprock som man har lengtet etter - den besitter en optimistisk kvalitet som er så sjelden.
Dette manifesterer seg både musikalsk og gjennom unge Pablos voldsomt energiske, nesten eksplosive fester av noen liveshow.
Den skranglete gitaren som ligger i hver pore av «Sick Feeling» kan kanskje minne om en annen indiestjerne, Mac DeMarco, men er en overfladisk sammenligning med tanke på at Boy Pablos lydbilde er krydret med så mye mer finesse, grandeur og popmagi - spesielt her.
Noe som slår meg ved «Soy Pablo» er gjenkjennelighetsfaktoren.
Deler av platen er mikset av Matias Tellez.
Pablo adopterer en stil som ligger tett på Tellez' egne prosjekter, blant annet.
Det åpenbarer seg på flere låter, blant annet på «Feeling Lonely».
At Boy Pablo fungerer som en svamp for inntrykk og formes av folk rundt ham, kan potensielt tilskrives hans unge alder.
Uansett fremstår det mer som et lykkelig ekteskap enn en vag kopi.
Ta for eksempel «TKM», hvor hans såre og nostalgiske gitar geleider oss ut av låten på en medrivende måte som kun kan gjøres av ham.
| 1
|
502338
|
Perfekt i høstmørket
Elida Høgalmens debut er som skapt for tunge og regnvåte kvelder.
Endelig er høsten her.
Våte bukselår, regnpiskede hender, klamme sokker, rødgult løv og lange, mørke stearinlysnetter.
For ikke å snakke om musikken som lokker oss nesten skremmende dypt inn i oss selv, akkurat slik musikk som Elida Høgalmen har tryllet frem på sin fortryllende debut-EP «Past».
Høgalmens musikk er dempet, men dramatisk.
«Past» er en utgivelse preget av motsetninger; de mørke tonene får verden til å skjelve, mens de lyse tonene bringer håp og ro.
Høgalmens stemme er godt utviklet og bærer et stort alvor i seg, men har samtidig nesten barnlige, naivistiske kvaliteter som gjør at man hele tiden stiller spørsmål ved det man hører.
Ikke overraskende er denne EP-en en rimelig melankolsk affære, men Høgalmen ser også opp og frem.
Nettopp denne dobbeltheten, balansegangen mellom det rolige og det urolige, er med på å gjøre «Past» til en av årets fineste utgivelser.
Den bergensbaserte stryningen kommer egentlig fra Oldedalen, en liten bygd ved Jostedalsbreen, og droppet ut av jazzstudiene ved Griegakademiet for å skape noe eget.
Det har hun lyktes langt på vei med:
Sammen med bandmedlemmene Per Elling Kobberstad (Yolobrothers), Andreas Naustdal og Kevin Maung Aye har hun skapt et musikalsk univers.
Det slekter på artister og komponister som Julee Cruise, Jenny Hvals Rockettothesky og Danny Elfman, men med tydelig særpreg.
Ved hjelp av uortodoks skalabruk, skarpe kontraster og en god dose motstand maler musikerne frem et lydbilde det er lett å fortape seg i.
Sakrale «Slowly» slår an tonen for EP-en på effektivt vis.
Innledningsvis messer Høgalmen linjen «One of these days» gjentatte ganger med en tydelig lengsel i stemmen.
Men hun følger snart opp med «I’m gonna start searching for the life you want for me» – det er nesten så man mister pusten.
«Fall #2» er en dronete vuggesang om et vondt brudd, mens den mer jazzede, disharmoniske tittellåten gjør oppriktig vondt i hjertet.
Skjelvende «Strangers» med sitt såre gitarspill, og den håpefulle, varmende «Winter Sun», får æren av å avslutte en musikkopplevelse som sitter i kroppen, lenge etter at de siste tonene har stilnet.
«Past» er ingen nyskapende utgivelse.
Både tematikken og virkemidlene er velkjente, men det er måten Høgalmen bruker dem på som er så overveldende.
De utfyller hverandre og løfter frem den renskårede essensen i musikken.
Dessuten er denne EP-en så rik på lekre teksturer, store kontraster og drømmeaktige stemninger at man fort kommer over det faktum at den kan være en smule forutsigbar.
Akkurat det vi trenger når mørketiden setter inn.
| 1
|
502339
|
Lovende start for «Kielergata»
Den nye norske TV-serien har et interessant karaktergalleri jeg gleder meg til å se mer av.
Etter to episoder av «Kielergata», er jeg virkelig spent på fortsettelsen.
Mest fordi karakterene i serien er så interessante.
Jonas (Thorbjørn Harr) har startet på nytt i det som omtales som Skandinavias minst kriminelle småby, Slusvik.
Her har han klart å distansere seg fra sin mørke fortid, og lever et rolig og normalt liv.
Serien begynner med et idyllisk bilde av småbyen Slusvik og Kielergata, hvor Jonas, kjæresten Elin (Andrea Bræin Hovig) og hennes datter Sofie (Ylva Fuglerud) bor.
Ganske snart skjønner vi at noe uhyggelig ulmer under den tilsynelatende perfekte overflaten, for Jonas har lik i lasten – bokstavelig talt.
Noe uforutsett skjer.
Noen blir drept.
Med det står Jonas’ hemmeligheter i fare for å avsløres, samtidig som han finner ut at han er langt fra den eneste i nabolaget som skjuler noe.
Allerede noen minutter inn i første episode sitter man altså med mange spørsmål om Jonas, hans fortid, og om hvordan ting vil utspille seg herfra.
Kristoffer Joner skulle opprinnelig spille hovedrollen i «Kielergata», men ble forhindret da han knakk foten under innspilling av «Skjelvet».
Selv om Joner sikkert også hadde gjort Jonas til en spennende karakter, savner jeg ham på ingen måte.
Dette er ikke kritikk av Joner, heller et stort klapp på skulderen til Thorbjørn Harr.
Han klarer på kort tid å gjøre karakteren sin interessant på en måte som gjør det vanskelig å forestille seg noen andre i samme rolle.
Jonas veksler mellom å være varm familiemann og kald morder, og Harr spiller øyeblikkene hvor temperaturskiftene inntreffer skummelt godt.
I episode to begynner det å hintes om hvem Jonas var, den gang han hadde et annet navn, et annet sted.
En mystisk Ingrid Bolsø Berdal forklarer hvordan han skal starte sitt nye liv, med ny identitet, i Slusvik.
Fremdeles er veldig få spørsmål besvart.
Karakterer man blir nysgjerrig på er det virkelig flust av i Slusvik.
Småbyen minner meg som smått om «Fargo», med sine snåle, men gjenkjennelige innbyggere.
De innpåslitne, overentusiastiske naboene.
Han småskumle fyren med hockeysveis.
Politifolkene som kun har små skøyerstreker å ta hånd om, og spiser søtsaker på den lokale dineren i lunsjen.
Han kverulante fyren som stjeler varer fra handlekurven din.
Og ennå er det flere skuespillere vi vet er med i serien, som vi ikke har sett noe til.
Ved siden av Jonas er likevel den karakteren jeg til nå er mest spent på å se mer av hans bonusdatter Sofie.
Ylva Fuglerud får frem det skiftende humøret til en sta tenåringsjente mye bedre enn jeg kan huske å ha sett i en dramaserie på lenge.
Sofie har også sine hemmeligheter, som jeg lurer på om vil vise seg å være vanlig tenåringsdrama, eller utvikle seg til noe mørkere det også.
Det er lenge siden jeg har gledet meg så mye til neste episode av en norsk serie.
Det er bare å håpe at «Kielergata» fortsetter like bra som sine to første episoder.
| 1
|
502340
|
Roman som utvider tankene
Øyehaug skaper et sinnrikt og flertydig romanunivers med parallelle verdener.
Mens jeg leser Gunnhild Øyehaugs nye bok, ligger det en toppsak på NRK.no med tittelen:
«Forskere har for første gang funnet mikroplast i mennesket».
I boken kommer følgende hjertesukk fra Anna, en av personene i «Presens maskin»:
«Ho kan ikkje skrive ein roman om språket.
Det er i konflikt med tidsånda.
Ho er i eigen person i konflikt med tidsånda.
Ho bør skrive ein roman om mikroplast.»
Det ligger noe profetisk i hjertesukket til Anna.
Hennes grublerier om språkets opprinnelse fyller romanen med tankeutvidende stoff.
«Presens Maskin» er bygget opp rundt en tematikk om parallelle verdener.
Samtidig er det en roman hvor forfatteren stadig vekk bryter inn for å kommentere handling og personer med oss lesere.
Vi blir altså minnet på at romanuniverset har en skaper.
Denne skaperen er et jeg som holder til et sted i fremtiden, hvor nettopp mikroplast i havene har ødelagt for menneskene.
«Presens Maskin» kan leses profetisk og ender illevarslende.
Romanens nåtid er 2019.
Vi følger den 24 årige Laura som venter barn med musikeren Lars Peder.
De bor på Møhlenpris, og leter etter mer egnet leilighet for barn.
Parallelt med Laura og Lars Peder, følger vi den allerede nevnte Anna.
Hun er mor til Laura, noe ingen av dem vet.
For i det herrens år 1998, da fysikerne lanserte multivers-teorien (universet ekspanderer og består av en uendelig mengde parallelle universer) skapte Anna et nytt univers ved å feillese et ord.
I Øyehaugs litterære multivers skapte ordet en parallell verden som Anna forsvant inn i.
I den verden hvor hun var mor, ble Anna visket ut.
Det kan unektelig høres ut som Øyehaug har laget en hjemlig versjon av tidsreisefilmer, og boken refererer flere ganger til filmen «Interstellar».
Hele romanen kan leses som fabulering rundt tanken om at universet består av parallelle verdener.
I Øyehaugs litterære univers blir fenomener som UFO-samfunn og idéen om bortføring til andre verdener flettet inn som en sidehistorie.
Det samme blir virtuelle verdener som Facebook og Instagram.
Slike velkjente og nærmest dagligdagse konstruerte verdener skaper fruktbare assosiasjoner til multiversteorien.
I «Presens Maskin» blir Erik Saties stykke «Vexations», brukt som bilde på fysikkens strengteori (teorien om universets minste byggesteiner).
Strengteori er ingen enkel sak å forstå.
Men «Presens Maskin» bruker musikk som en byggestein som forener bokens parallelle verdener, slik vann er en byggestein som forener alt jordisk liv - i det vi er på vei inn i mikroplastens æra.
| 1
|
502343
|
En annerledes festkveld med Thea
Her er strengt tatt ingenting å trekke.
Konsert/pop
Thea Hjelmeland
Røkeriet, USF
–
Eg er dritnervøs, kom det på uforfalsket førdedialekt i begynnelsen av konserten.
Men Thea Hjelmeland hadde strengt tatt ingenting å bekymre seg for.
Fra første stund hadde hun publikum i sin hule hånd, og etter hvert som premierenervene slapp taket, ble det en ganske løssluppen kveld.
Og ikke minst annerledes.
En slik konsert du husker.
Konserten markerer også starten på en liten miniturné med stoffet fra det ferske albumet «Kulla» som kom ut for et par uker siden.
En plate som har fått panegyrisk omtale fra et samlet norsk anmelderkorps.
Røkeriet på USF er i utgangspunktet et ganske stort lokale, men denne kvelden var det gjort mer intimt ved hjelp av ekstra vegger og forheng.
Noe som gjorde at selv med bare litt over 300 tilhørere til stede ble det akkurat passe fullt.
Aldri før har jeg vært borte i et mer lydhørt og veloppdragent publikum på Verftet.
Under de roligste og mest akustiske partiene kunne du nesten høre en knappenål falle.
Det ble en blanding av de ferske låtene fra «Kulla» supplert med stoff fra det forrige albumet «Solar Plexus».
En plate hun fikk Spellemannsprisen for i klassen indie.
Selv om Thea Hjelmeland strengt tatt er umulig å sette i noen musikalsk bås.
Multikunstner er et begrep som i høyeste grad kan settes på Thea.
Hun har skrevet musikk både for film og teater og drevet med performancekunst.
Kanskje ikke så rart at deler av konserten ble fremført stående på et podium midt i lokalet.
Kvelden ble en salig blanding av jazz, verdensmusikk, kveding, elektropop, visesang og alt imellom.
Og merkelig nok fungerte det uansett sjanger.
Fra hun startet med «Hands Off» fra den siste platen til ekstranummeret «Define» halvannen time senere.
Hun har en imponerende stemmeprakt og dynamikk.
Bommet aldri på en tone og hadde full kontroll.
I tillegg til å være vokalist spilte hun også elektrisk gitar, mandolin, dulcimer og keyboard.
Det nyeste materialet hadde et mer poppreg enn før.
Noe som nok har sammenheng med at sorgprosessen som preget den forrige platen, nå har måttet vike for mer humørfylt og dansbar musikk.
Låtene fra tre år gamle «Solar Plexus» hadde også fått en helt ny innpakning sammenliknet med den minneverdige konserten på Lille Ole Bull for tre og et halvt år siden.
Da ble det seks hjerter fra denne anmelderen.
Den gang stilte hun på scenen med en ekstra musiker, mens hun nå hadde fullt band i ryggen.
I stor grad de samme musikerne som medvirker på «Kulla».
Det betyr Matias Tellez (gitar), Chris Holm (bass), Ivar Thormodsæter bak trommene og Njål Paulsberg bak tangentene.
Ingenting å trekke selvfølgelig.
Men strengt tatt er Thea Hjelmeland et helt lite band for seg selv.
| 1
|
502344
|
Ikke akkurat en «snill pike»
Nyanserikt portrett av en intelligent og egenrådig kvinne.
Forfatteren Knut Hamsun var en omstridt skikkelse både i sin levetid og etter sin død, og ved jevne mellomrom kommer nylesninger av forfatterskapet eller mannen.
Mindre interesse har det vært for hans forfatterkone Marie.
I «Kjærlighet og mørke» foretar journalist, forsker og forfatter Anne Hege Simonsen på mange måter et nybrottsarbeid.
Hun justerer både bildet Marie har skapt av seg selv i sine to erindringsbøker, og måten hun er blitt fremstilt på i ulike biografier.
Marie Hamsun var nazist og medlem av Nasjonal Samling under krigen, og hun angret seg aldri.
Forfatteren fremstiller Marie Hamsun og hennes liv med blikk for talende episoder som sier mye om Maries personlighet.
Ved hjelp av et vell med kildemateriale, spesielt den omfattende brevsamlingen Marie Hamsun etterlot seg, klarer forfatteren å gjøre mange av valgene hennes mer forståelig for leseren.
«I kjærlighet og mørke» fremstår Marie verken som engel, offer eller demon.
Hun var åpenbart en intelligent og egenrådig kvinne.
Hun var glad i store følelser, noe som kommer spesielt godt til uttrykk i det ville og heftige ekteskapet med den 22 år eldre forfatteren (og hustyrannen) Knut Hamsun.
Simonsen fører en lett og elegant penn, og en mindre god forfatter kunne fort ha fremstått som bestyrtet på Maries vegne i ekteskapet med den eiesyke Knut.
Simonsen har valgt å fremstille Knuts voldsomme sjalusi og vedvarende nykker i en kledelig uærbødig tone.
På Hamarøy lå Marie gravid og kvalm til sengs da Knut skulle ta farvel før han reiste av gårde for å skrive slik han pleide, og Simonsen skriver:
«Hun ga ham venstre hånd for å slippe å røre seg, noe han oppfattet som en grenseløs fornærmelse.
Det skulle mer til enn et brev eller to for å rette opp dette, så da hun kom seg på beina igjen, reiste hun etter ham til Ellingsens pensjonat på Sortland.
Det var storm på Vestfjorden, men gjensynet var varmt og godt, han bar henne mer eller mindre i land.»
Knuts skiftende temperament og sjalusi er en gjennomgangsmelodi i beskrivelsen av ekteskapet.
Men boken får også frem at Marie selv ikke var helt fremmed for denne «lett antennelige demonen».
Forkjærlighet for heftige følelser fremstår som et personlighetstrekk hos Marie, uten at boken underslår at hun var prisgitt en krevende ektemann.
Knut har en dominerende plass i «Kjærlighet og mørke», men boken forteller også om Maries liv før han kom på banen.
Etter en omflakkende oppvekst med konkursrammet far og ni yngre søsken, tok Marie artium og arbeidet som lærerinne.
Hun var utdannet og kunne forsørge seg selv da hun møtte Knut som 27-åring.
I flere år livnærte hun seg som skuespiller, og bodde sammen med skuespiller Dore Lavik fra Eksingedalen uten å være gift.
Til sin bergenske venn Johan Køhler Olsen skrev Hamsun dette om deres første møte:
«Du kan sikkert se paa denne min Skønskrift at jeg netop er hjemvendt fra Byen, fordrukket, forhoret og – giv Akt!- forelsket.
Fan søkke mig, jeg har aldri været ute for værre!»
I «Kjærlighet og mørke» trer Marie Hamsun frem som en oppvakt og egenrådig skikkelse.
Noen «snill pike» var hun aldri.
| 1
|
502345
|
En uvanlig film om annerledeshet
Nordisk folklore møter beinhard realisme i den originale filmen «Grensen».
Hva er da et menneske?
Spørsmålet har vært reist av filosofer, forfattere, geistlige og hvermannsen siden Homo sapiens ble i stand til å reflektere over sin plass på jorden.
En av de mer originale tilnærmingene står John Ajvide Lindqvist for i novellen «Grensen», som nå er blitt film.
Lindqvist huskes særlig for romanen «La den rette komme inn», som i Tomas Alfredsons regi ble en særdeles vakker film som også fikk en unødvendig, men vellykket, amerikansk nyinnspilling.
De som har sett dem, eller lest Lindqvists bøker, kjenner til hans fabelaktige evne til å forene realisme med fantasy i en miks som overskrider skrekksjangeren og tvinger oss til å stille grunnleggende spørsmål ved oss selv og vårt forhold til «de andre».
Han gjør det samme her.
Lindqvist har vært innom vampyrer, zombier og andre overnaturlige vesener.
Denne gangen legger han nordisk folklore til grunn, og leker med mytene litt på samme måte som Aleksander Nordaas gjorde i den norske filmen «Thale».
De to fortellingene har flere berøringspunkter; begge rommer et humanistisk og filosofisk element knyttet til sårbarhet og identitet, men Ali Abbasis filmatisering av Lindqvists novelle maler med en langt bredere pensel.
Tina er ikke som andre tollinspektører.
I tillegg til et litt spesielt utseende har hun en sjette sans.
Hun kan lukte menneskers sinne, skam og skyld.
Slik plukker hun lett ut smuglere, og blir også en utradisjonell, men verdifull medhjelper for politiet i opprullingen av en stygg kriminalsak.
Slik snuser hun seg også frem til Vore, av litt andre grunner, dog, og med vidtrekkende konsekvenser for den spesielle kvinnen.
For den mystiske Vore har også sine hemmeligheter, og mellom de to vokser det frem en usedvanlig kjærlighetshistorie som balanserer nydelig mellom mørke og en skjønnhet som får sin helt spesielle kraft slik den spiller seg ut, i naturen, og mellom to som ikke akkurat oppfyller vår tids snevre skjønnhetsidealer.
Eva Melander og makker Eero Milonoff gjør en fantastisk jobb som Tina og Vore, men særlig Melander må fremheves.
Ikke bare bærer hun filmen, bak krevende maske og sminke skal hun attpåtil uttrykke et vell av skiftende følelser som, gitt figuren hun spiller, aldri kan komme for tydelig ut.
Det gjør hun med glans.
Dette er ikke en film som foregår i hurtigtogsfart.
Den skrider frem i sitt eget tempo.
Historien tar ikke bare mange vendinger, den balanserer hårfint, men perfekt, mellom alvor og komikk.
Som allegori peker eventyret i særlig to retninger, som til dels henger innbyrdes sammen.
Den ene er måten vi i Skandinavia har behandlet nasjonale minoriteter, være seg romani eller urbefolkning.
Den andre er integrasjonens konsekvenser for kultur og identitet.
Og ser man fenomenet «identitet» isolert, dras spørsmålet her også over i det kjønnsspesifikke, eller uspesifikke, om du vil, på en særegen, lekende og samtidig dypt alvorlig måte.
Så hva er da et menneske?
Hva er menneskelig?
Hva vil det si å være et menneske?
Hvilke forpliktelser pålegger det oss?
Og hva skiller oss mennesker fra andre vesener?
Slike digre spørsmål inviteres vi til å gruble over underveis i filmen og etterpå.
Og det har vi sannelig godt av å gruble på.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.