id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
003706
|
Verre enn verst- Little Fockers
Gjenforening hos Hollywoods pensjonistlag.
Ben Stiller har virkelig blitt voksen nå, mens Robert De Niro virkelig har blitt pensjonist.
Det lukter litt gammelt av deres nye film, Verre enn verst – Little Fockers.
Det er en løs komedie med vag humor og ullen moral, basert på ny verdensrekord i tilfeldigheter som bare skjer på film.
Det gikk forsåvidt greit å kaste bort 100 minutter med denne, men det er ikke en spesielt god komedie.
Det er langt mellom latteren, og enda lenger mellom livsvisdommene som av og til glimter igjennom.
Makta i familien
Igjen møter vi familiemannen Greg Focker (Ben Stiller), som fremdeles har et anstrengt forhold til sin krevende svigerfar Jack Byrnes (Robert De Niro).
Men nå føler Jack at tiden er inne for å la andre være familiens overhode, og han meddeler Greg at han er mannen.
Greg blir smigret, og griper sjansen, men det skal vise seg å bli vanskelig å ta makta i familien.
Middels tøysehumor
Jeg liker at komedier gjenspeiler våre egne liv, og bruker temaer og situasjoner vi kjenner fra hverdagen til å lage humor med.
Verre enn verst
- Little Fockers har noe av dette, som problemene med å holde lidenskapen ved like i et forhold og hvordan familiemenn takler mannsrollekravene.
Men det tulles stort sett vekk i tøysehumor av middels kvalitet.
Jeg skulle faktisk ønske at det var mer alvor i filmen.
Kanskje ville det gjort humoren bedre?
Hyggelig gjenforening
Det er mange hyggelige fjes i filmen.
Foruten Stiller og De Niro ser vi blant andre Owen Wilson, Dustin Hoffman, Barbra Streisand og Harvey Keitel.
Det er solide navn som en gang var blant de største på lerretet, men her føles det mest som en hyggelig gjenforening hos Hollywoods pensjonistlag.
Det betyr også at det ikke akkurat presteres nyskapende og banebrytende humor her.
Barbra Streisand tuller med musikalske kondomer, mens Dustin Hoffman danser flamenco.
Man kan humre, men man kan ikke le.
Jessica Alba i bikini
Og ja, du får se Jessica Alba i bikini.
Kvinner får ha meg unnskyldt for at jeg tar opp dette i denne anmeldelsen, det er selvsagt fullstendig hårreisende, men det har seg slik at mange menn liker å se Jessica Alba i bikini.
Dessverre spiller hun så dårlig og overdrevent at hun står i fare for å motta en Razzie-award for årets verste birolle.
Men hun gjør det i alle fall delvis i bikini!
Søndagsfilm på TV
En liten konklusjon:
Verre enn verst – Little Fockers er ingen katastrofe, men heller ingen film jeg ønsker å se igjen.
Med mindre den går som søndagsfilm på TV og det ikke er noe annet å se på.
| 0
|
003709
|
The Town
Et skikkelig hardkokt krimdrama!
Ben Affleck imponerer igjen!
Han er både skuespiller, regissør og en av manusforfatterne av The Town.
Dette er et skikkelig hardkokt krimdrama med solid miljøskildring, interessante figurer og sitrende spenningssekvenser.
Dette er av typen film der man slett ikke er sikker på om man skal heie på purk eller skurk.
Det er tross alt Jon Hamm fra Mad Men som jakter Ben Affleck og Jeremy Renner.
En vinn-vinn-situasjon for oss som ser på!
Vil endre livet
Doug (Affleck) og hans tre barndomsvenner tar banksjefen Claire (Rebecca Hall) som gissel under et ran.
Senere holder Doug Claire under oppsikt for å forsikre seg om at hun ikke kan identifisere dem, men ender opp med å få mer kontakt med henne enn meningen var.
Doug begynner å ønske seg noe annet enn livet som bankraner, samtidig som FBI-agenten Frawley (Jon Hamm) kommer stadig nærmere.
Arvelig belastet
Handlingen finner sted i Charlestown, en bydel nær Boston med en stor andel av irsk-amerikanere.
Det er dette miljøet Affleck fører oss inn i, og vi får en sterk følelse av samholdet, brorskapet og de uskrevne reglene som gjelder mellom hovedpersonene.
De skildres som arvelig belastede yrkeskriminelle som ikke har mange andre valg.
En følelsesladet scene der Doug besøker faren (Chris Cooper) i fengsel, gir mange hint til hva som formet ham.
Matcher nesten Heat
Det er umulig å ikke tenke på Heat når man ser The Town.
Affleck og hans stab har filmet noen drivende gode actionscener fra brutale bankran, med påfølgende biljakter og skuddvekslinger.
Noen av dem matcher Michael Manns mesterfilm fra 1995.
The Town har kanskje ikke Robert De Niro, Val Kilmer og Al Pacino, men Ben Affleck, Jeremy Renner og Jon Hamm er faktisk ikke en dumme erstatninger.
Afflecks figur har en troverdig ark gjennom historien, Renner er formidabel som løs kanon, mens Hamm er god som målrettet FBI-mann.
Svært kompetent
Ben Afflecks regidebut, Gone Baby Gone, var altså ikke et blaff.
Han viser at han er en svært kompetent regissør, med øyne for både action, miljøskildring og menneskelig drama.
The Town er en fortreffelig film, som kan måle seg med de fleste store i ranssjangeren, som Heat, The Departed, Point Break og State Of Grace.
Godt Affleck godt!
Se trailer for The Town her:
| 1
|
003710
|
Somewhere
Lavmælt om mann i krise.
Sofia Coppolas nye film handler om en skuespiller som bor på hotell og kjeder seg.
Høres kjent ut, ikke sant.
Somewhere er i slekt med hennes Lost In Translation, men har sine egne figurer og skjebner.
Det er en fin og lavmælt skildring av en person som mangler ankerfeste til virkeligheten.
Sofia Coppola viser seg nok en gang som en interessant filmskaper med særpreget stemme.
Absurd kjendisliv
Johnny Marco (Steven Dorff) er filmstjerne, og bor på det gamle kjendishotellet Chateau Marmont i Los Angeles.
Her er han omgitt av sin entourage, flyktige bekjentskaper, strippere og barndomskompisen Sammy (Chris Pontius fra Jackass).
Av og til får han også besøk av sin 11 år gamle datter Cleo (Elle Fanning), hans eneste link til bakkenivå.
Ellers preges livet av absurde møter med presse og fans.
Tittelen henspeiler på hvor han befinner seg i livet.
Han er somewhere.
Med falske smil
Historien subber fremover.
Det skjer mye rundt Johnny, men samtidig ingenting.
Alt oppstyret er kun overfladisk stjernejag.
Dette skildres godt for eksempel når Johnny møter internasjonal presse, og får stilt de mest absurde og tilfeldige spørsmål.
Jeg har selv hørt og sett det i det virkelige liv, og det er uvirkelig.
Coppola viser oss hvordan Johnny omgis av ja-mennesker med falske smil.
Søte og såre scener
Steven Dorff spiller godt i hovedrollen.
Han passer som sliten filmstjerne, som gjør det som forventes av ham, men viser liten glede ved det.
Når selverkjennelsens tid er inne, gjør Dorff det uten å overspille.
Han har også litt av en motspiller i lille Elle Fanning, lillesøster av Dakota.
Hun imponerer som 11-åring som selv forsøker å finne et fotfeste med to fraværende foreldre.
Somewhere har flere scener med disse to som er like søte som de er såre.
Gi denne en sjanse
Filmen avsluttes på en måte som kan tolkes i flere retninger, og gir rom for diskusjon.
Samtidig føler jeg nok at den siste handlingen er av en art du bare finner på film.
Men Somewhere ER en film.
Sofia Coppola vil nok ikke oppleve like stor suksess med denne som med den andre hotellfilmen, men liker du stillferdige, eksistensielle filmer, bør du gi denne en sjanse
| 1
|
003711
|
Tomme tønner 2 – Det Brune Gullet
For lite å le av i denne oppfølgeren.
Tomme tønner 2 –
Det brune gullet forsøker å være det samme som eneren, nemlig uhøytidelig tøys.
Den lykkes av og til, men er dessverre ikke like god.
Filmen har et frodig og fargerikt persongalleri, men mangler et matchende manus.
Det kan virke som om regissørene Sebastian Dalén og Leon Bashir har skrevet det etter innfallsmetoden, der tilfeldigheter driver handlingen fremover.
Jeg ler mistenkelig lite av det brune tullet.
Streit med kebab
Dette skjer:
Ali (Leon Bashir) slipper ut av fengsel, med ambisjoner om å bli streit.
Han vil starte kebabsjappe sammen med kompisene Bobby (Farrack Abbas) og Nico (Jeppe Beck Laursen).
Men de trues av Dansken (Kim Bodnia), og må klekke ut en plan for å skaffe penger.
Planen involverer hester, et sirkus og en verditransport kjørt av Jenny Skavlan.
Tilløp til hysteria
Det finnes scener i filmen som får meg til å trekke på smilebåndet, spesielt når det rølpes over alle støvleskaft.
Å se Maria Bock sprute fotvortevæske i munnen til Stig Frode Henriksen er smakløst morsomt.
Og Jeppe Beck Laursens forberedelser til et travløp har tilløp til hysteria.
Men alt for mange strekk av filmen preges av umotivert preik uten komikk.
Noen scener starter morsomt, men trekker ut i gjesp, som for eksempel trøndersk sauepuling.
Jeg kjenner kjedsomheten komme snikende, og det kan da umulig være et godt tegn?
Kamuflerer lavt budsjett
Tomme tønner 2 –
Det brune gullet er i likhet med eneren produsert på et lavt budsjett, noe som stort sett kamufleres med godt håndverk på den tekniske fronten, bortsett fra en forstyrrende ekstrem bruk av fargefilter.
Unge statister i alle scener er også avslørende.
Hvem skulle for eksempel trodd at 17-åringer er i overtall blant publikum på et travløp?
Hør reportasje fra wrap-partyet etter innspillingen av filmen!
Burde vært bedre
Jeg liker fremdeles at det produseres filmer i Norge som ikke nødvendigvis er laget for å få innpass i Berlin eller Cannes, men for å trekke et ungt publikum.
Likevel føler jeg at Tomme tønner 2 – Det brune gullet kunne og burde vært langt bedre.
Jeg blir ikke moret og underholdt i like stor grad som i den første filmen.
Det brune gullet kan fort vise seg å være bæsj.
| 0
|
003713
|
Treet
Kryper inn i hjertet mitt.
Julie Bertuccellis nye film er - i likhet med debuten Tiden etter Otar - en var og fin skildring av en familie etter tapet av ankerfestet i tilværelsen.
En av hovedrollene spilles av et enormt tre, en fantastisk kulisse som brukes til å illustrere både blomstrende liv og brå død.
Det gir en virkelighetsnær historie et eventyrlig preg etter hvert som naturkrefter katalyserer familien gjennom sorgprosessen.
Tiden etter pappa
Dawn (Charlotte Gainsbourg) bor på den australske landsbygda med mann og fire barn.
Men mannen dør plutselig, og familien sitter lamslåtte tilbake.
Datteren Simone (Morgana Davies) får det for seg at farens sjel lever videre i det enorme treet ved siden av huset, og når Dawn innleder et forhold til en annen mann, reagerer både mennesker og natur.
Lammet av sorg
Charlotte Gainsbourg tegner et troverdig bilde av Dawn.
Jeg har fremdeles hennes intense prestasjon i Lars Von Triers Antichrist ubehagelig friskt i minnet.
Også her spiller hun en pint figur, lammet av sorg og tap, men med mer virkelighetsnære og troverdige handlinger og konsekvenser.
Veslevoksent
Samspillet mellom Gainsbourg og unge Morgana Davies som datteren Simone er imponerende.
Davies har noen veslevoksne replikker som avleveres uten at det virker kunstig, og med et følelsesregister som matcher det langt mer erfarne skuespillere presterer.
Et naturens mesterverk
Julie Bertuccelli forteller historien med poetiske bilder, fulle av hverdagsligheter, men med tung symbolikk.
Først og fremst er treet selvfølgelig et gjennomgående tema, et naturens mesterverk som man kan fortape seg i.
Man kan også fortape seg i denne filmen, som sakte men sikkert kryper inn i hjertet mitt.
Treet er varmt anbefalt
| 1
|
003716
|
Hereafter
Ikke spesielt vellykket fra Eastwood.
I en scene i Hereafter vandrer en kvinne i gangen på et sykehus, og blir stående og stirre på at en annen kvinne dør med sine nærmeste rundt seg.
En professor kommer gående og sier høyt:
- Ja, vi skulle gjerne ha visst hvor hun er på vei hen!
Så rusler de videre og fortsetter en dagligdags samtale som om ingenting har skjedd.
Dette er ett av flere eksempler på hvorfor Clint Eastwoods siste film ikke er spesielt vellykket.
Tre om døden
Filmen introduserer oss for tre figurer med hvert sitt forhold til døden.
Marie (Cécile De France) har vært nær den, Marcus (Frankie og Georgie McLaren) har mistet noen, og George (Matt Damon) kan kontakte de døde.
Vi ser hvordan alle tre takler sine utfordringer, og skjebnen som knytter dem sammen.
Renner bort i klisjéer
Clint Eastwood har holdt et imponerende høyt nivå som regissør de siste årene, men Hereafter er hans dårligste på lenge.
Det finnes gode enkeltscener her, men mye av historien renner bort i klisjeer, som Maries forhold til sjefen, Marcus sin narkoavhengige mor og Georges motvilje til å bruke sine evner.
Jeg har mindre problemer med å takle skildringen av kontakten med de døde, men må det brukes et bassende drønn hver gang Matt Damon får kontakt med det hinsidige?
Søte og flinke
Damon har for øvrig en helt grei dag på jobben, uten å måtte strekke sine egenskaper til det ytterste.
Tvillingbrødrene Frankie og Georgie McLaren er søte og flinke foran kamera, men Eastwood hadde nok trengt enda bedre skuespillere for å gi rollen som Marcus maksimal emosjonell slagkraft.
Men hvor finner man den nye Ricky Shroeder eller Haley Joel Osment?
Et hvilkeskjær
Jeg avslører ikke for mye når jeg sier at de tre historietrådene knyttes sammen til slutt.
Det ligger i kortene hele veien.
Men måten det gjøres på er litt anstrengt.
Jeg kan nok tenke meg til hvordan det går som det går, men der synes jeg Eastwood tar flere beleilige snarveier for å komme i mål.
Hereafter er forhåpentligvis et hvileskjær før den gamle ringreven slår oss i bakken med en ny storfilm!
| 0
|
003717
|
Mørke sjeler
For dårlig for kino!
Det er imponerende at noen brenner så mye for en film at de bruker tre år på innspillingen.
Men Mørke sjeler fremkaller dessverre mer vantro latter, tunge sukk og rulling av øyne enn følelsen av skrekk.
Den befinner seg i en sjanger der filmer ikke trenger å være av Scorsese-kaliber for å være gode, men dette er altfor dårlig for kino.
Svart gørr
Historien er sånn cirka slik:
Tilfeldige mennesker blir overfalt og drillet i hodet i Oslo.
Ofrene dør tilsynelatende, men våkner i en zombielignende tilstand, mens de til stadighet spyr ut svart gørr.
Faren til ett av ofrene (Morten Rudå) starter egen etterforskning for å finne ut hvem som står bak.
Bommer på historien
De norskbaserte franskmennene César Ducasse og Mathieu Peteul har skrevet manus, produsert, klippet og regissert.
Rulleteksten er kort.
Det gjøres flere ålreite ting når det gjelder kamerabruk, lydeffekter, musikk og klipping.
Jeg ser åpenbare referanser til filmer som f.eks. Driller Killer og The Ring, men filmskaperne bommer totalt på historien, og greier heller ikke å sette den rette stemningen.
Det er ikke lett å tro på apokalypsen når drosjer kjører rolig av sted i bakgrunnen.
Intenst overspilt
Mysteriet avdekkes etter hvert, uten å forklare noe om motiv eller den store tanken bak galskapen.
Flere oransjekledde drillere opererer fra en fabrikk, under ledelse av en gammel mann.
Jeg skjønner rett og slett ikke tegninga.
Det er mulig det har noe med norsk oljeboring å gjøre.
Karl Sundby har en ekstremt overspilt rolle som hjemløs ex-Nordsjødykker, men jeg oppfattet ikke alt han sa om det.
I ferd med å sprekke
Forholdsvis kjente fjes som Kyrre Haugen Sydness, Morten Rudå og Ida Elise Broch er med i denne filmen, og de må da på et eller annet tidspunkt ha lurt på om det var særlig smart.
De forsøker å gi historien nødvendig vekt for å forhindre at den stiger til værs som en varmluftsballong, men greier det ikke.
Når Sydness avleverer en liksomkjekk replikk mot slutten av filmen, ser det ut som han selv er i ferd med å sprekke i vantro latter.
Knapper og glansbilder
Jeg skjønner at de fleste av mine innvendinger kan forklares med at en bitteliten stab har prestert en hel film for knapper og glansbilder, i dette tilfellet ca en million kroner.
Det er godt gjort at man har orket alt dette på minibudsjett og i tillegg få vist det på kino.
Men burde filmen være der?
Nei, jeg synes ikke det.
Dette er en skikkelig kinokalkun som passer bedre på DVD for meget spesielt interesserte.
| 0
|
003718
|
Fjellet
En vond og vakker film.
Regissør Ole Giævers debutfilm er en vond og vakker historie, der den ukomfortable samtalen mellom figurene fortrenges.
Vi som observerer skjønner hva som må sies, men forstår også hvorfor det er vanskelig å få det ut.
Det handler om innestengte følelser i et vidt åpent landskap.
Fjellet beveget meg i 73 dirrende minutter.
Pågående sorgprosess
Solveig (Ellen Dorrit Petersen) og Nora (Marte Magnusdotter Solem) er på fjelltur.
De går den samme ruta hvor noe traumatisk skjedde dem to år tidligere.
Kanskje gjør de det for å avslutte en pågående sorgprosess.
Kanskje gjør de det for å redde forholdet.
Landskapet er vidt og åpent.
Det er også utfallet.
Snakker med kroppsspråk
Filmen starter med stiv og kunstig dialog.
Ikke fordi Giæver etteraper norsk film fra 1970-tallet, men fordi det er nettopp slik to partnere i krise snakker sammen.
Filmen lar oss se at de føler dyp kjærlighet for hverandre, men har opplevd noe som gjør det vanskelig å komme videre.
Små handlinger og kommentarer kan velte alt.
Ellen Dorrit Petersen og Marte Magnusdotter Solem snakker like mye med kroppsspråk og ansiktsutrykk som med stemmen.
Rollene er godt besatt og klokt spilt.
Behersket og troverdig
Jeg liker måten filmen utspiller seg på.
Ingen hyling.
Ingen skriking.
Ingen smektende strykere eller andre åpenbare knep for å gjøre øyet stort og vått.
Historien rulles opp rolig, behersket og troverdig.
Det fantastiske fjellandskapet er flott fotografert i mektig cinemascope av Øystein Mamen, og utgjør en majestetisk bakgrunn, og kontrast, til det nære og personlige dramaet som utspiller seg mellom Solveig og Nora.
Finjustert fortellerteknikk
Kvinner som reiser tilbake for å møte fortiden er noe Ole Giæver har utforsket før, i den kritikerroste kortfilmen Sommerhuset.
Også denne gangen handler det mer om følelser formidlet gjennom bilder enn gjennom ord.
Det ligger intelligent og finjustert fortellerteknikk bak Fjellet, som aldri forråder figurene med enkle utveier.
Med dette er Ole Giæver etablert som en av landets mest spennende spillefilmregissører.
Og dersom du synes det du har lest i denne anmeldelsen virker lovende, bør du komme deg på fjelltur!
| 1
|
003719
|
Love and other drugs
Følelsesløs sengekos.
Jake Gyllenhaal er en merkelig skuespiller.
Helt fra han for alvor ble kjent med kultfilmen Donnie Darko, har han oppsøkt utradisjonelle roller.
Det er rett og slett vanskelig å vite hva han vil finne på neste gang.
Brokeback Mountain, Jarhead, Zodiac og Prince of Persia:
The Sands of Time er eksempler på dette.
Vidt forskjellige filmer, med vidt forskjellige filmfigurer.
Derfor er det både overraskende og skuffende å se ham i en så banal rolle som Jamie Randall i Love and other drugs.
Randall er familiens badboy, en halvstudert røver og en skjørtejeger.
Tilsynelatende ute av stand til å føle empati for kvinnene han sjarmerer i senk.
(trykk på bildet øverst for å se videoanmeldelse av filmen)
Alt endrer seg når han møter ei dame som er like kynisk som han er - Anne Hathaway gjør sitt inntog i rollen som den Parkinsons-syke Maggie Murdock.
Alvorlige temaer
Hun er emosjonelt steinhard, på grunn av den brutale sykdommen hun har fått i ung alder.
Dermed er hun også den eneste kvinnen i hele filmen som ligner Randall.
Det er kun de ekstremt vakre som får seg, enten det dreier seg om sex eller følelser.
Den feite og nerdete broren til Randall fremstilles som funksjonshemmet i møtet med andre mennesker.
Rollefigurene er provoserende overfladiske, og betydelige deler av filmens spilletid tilbringes under lakenet med de to Hollywood-stjernene uten at kjemien mellom dem gnistrer.
Hathaway gjør den beste rollen i Love and Other Drugs, selv om det ikke skal tillegges for mye vekt i akkurat denne sammenhengen.
Jeg tror på hennes tolkning og forståelse av sykdommen, og hun overbeviser med sitt kroppsspråk.
Dessverre er hennes replikker langt i fra ektefølte, og det er vanskelig å knytte seg til de problemene hun opplever i hverdagen.
For å si det slik, det er ikke få - Parkinsons i en alder av 26 år er brutalt.
Unødvendig produktplassering
En parallell sidehistorie er Randalls forsøk som selger for medisinprodusenten Pfizer.
Dette henger så dårlig sammen med resten av det personlige dramaet i filmen at en nesten skulle tro at det er noe som er blitt lagt til etter at manuset først var ferdig.
Jeg tror nesten en kunne fjernet de fleste scenene som omhandler denne delen av livet til Randall uten at filmen hadde tatt skade av det.
Her møter vi flere sidefigurer som heller ikke bidrar til fortellingen, blant annet Gabriel Macht (i rollen som Trey Hannigan) og Hank Azaria (i rollen Dr. Knight - og ja, dette er han som har mange stemmer på animasjonsserien The Simpsons).
Regissør Edward Zwick har tidligere vist at han har god kontroll over både skuespillere, fortellerteknikk og komposisjon i blant annet Blood Diamond.
Flate følelser på lerretet
Det kunne vært mange tårevåte øyeblikk i denne filmen, det er tross alt et romantisk drama om en alvorlig sykdom.
Dessverre skygger prestasjonene til både skuespillere og regissør for det som kunne vært et rørende drama om vanskelig kjærlighet.
Først i filmens aller siste del får vi se det menneskelige i rollefigurene, og de går fra å være endimensjonale vesener til faktiske personer.
Halvannen time er i overkant lenge å vente på dette.
Jeg lurer forøvrig på hvor mye penger medisingiganter som Pfizer har betalt for å få profilert sitt navn og sine produkter i denne filmen.
Det flyter bokstavelig talt over med antidepressiva og Viagra-tabletter i en slik mengde at jeg nesten føler meg uvel
| 0
|
003720
|
Get Low
En skikkelig grinebiter.
Etter over 50 år i filmbransjen kan vi trygt kalle Robert Duvall en Hollywood-traver.
Han har spilt i filmer som George Lucas' THX 1138, Apocalypse Now! og Gone in 60 Seconds.
Nå er han blitt en gammel mann, og i Get Low gjør han sin tolkning av det jeg vil kalle "sint-gammel-bitter-mann-filmsjangeren".
Dette er en liten trend blant aldrende stjerner - Jack Nicholsen i About Schmidt er bare et av mange andre eksempler.
Ensom isolasjon
Duvall spiller eneboeren Felix Bush, som har bodd isolert og alene i de amerikanske skogene i over 40 år.
Han nærmer seg livets slutt og har noe uoppgjort han vil ordne opp i før tiden hans renner ut.
Hvorfor ikke tale i sitt eget gravøl?
Her kommer Frank Quinn (Bill Murray) og Buddy Robinson (Lucas Black) inn i bildet - Quinns begravelsesbyrå skal nå arrangere begrevelsesfest for en levende mann.
Det er en meget krevende rolle og en meget kompleks figur Duvall gir seg i kast med, og jeg må si at han lykkes.
Sinne, forvirring, anger og sorg står skrevet i Duvalls værbitte ansikt.
Hans rolletolkning har allerede gitt ham en Hollywood Award-pris og jeg blir ikke overrasket om det kommer flere nominasjoner.
Depresjonen på 30-tallet maler et tidsriktig bilde i filmens fortelling, mennesker slet med penger og hadde sjeldent nok mat til hele familien.
Dermed blir det også stor interesse rundt gravølet, hvor Felix Bush skal lodde vekk hele eiendommen sin - igjen er det Quinn som må ordne opp.
Bortsett fra å gi fortellingen en bakgrunn, brukes ikke 30-tallets spartanske kjennetegn noe mer i filmen.
Flere ganger tok jeg meg selv i å tro at filmen foregikk på 1800-tallet eller 1950-tallet.
Hva driver Murray med?
Bill Murray har skapt seg et navn som en kultskuespiller i mange indie-kretser - spesielt etter sin rolle i den fabelaktige Lost in Translation.
Dessverre betyr det at han ofte blir hentet inn til å gjøre roller hvor figurene er ekstremt like.
Murray spiller sin rolle som Frank Quinn slik han har spilt de fleste rollene sine de siste åra; med total apati og det samme ansiktsuttrykket (se bildet over).
For å forklare litt nærmere:
Ubestemsom og usikker mann med midtlivskrise - usikker på hvor han skal ta livet sitt videre (Lost in Translation, Broken Flowers og Life Aquatic).
Murray må snart begynne å velge seg interessante og varierte roller igjen, ellers risikerer han å avslutte sin karriere med "type-casting".
I Quinns begravelsesbyrå møter vi også Buddy Robinson, spilt av Lucas Black.
Han er mest kjent fra Jarhead, om vi velger å se bort i fra Slingblade fra 1996.
Han overskygger Murray totalt, og gir Duvalls rollefigur et motstykke - den gamle og bitre, mot den unge og ambisiøse.
Jeg må også hedre Sissy Spacek for sin rolle som Mattie Darrow - det er en fryd å se Spacek og Duvall leke seg foran kameraet.
De har en kjemi unge skuespillere bare kan drømme om.
Get Low er regissør Aaron Schneiders langfilmdebut, og det bærer filmen preg av.
Flere sidefigurer er med i filmen og vi får se starten på flere sidehistorier, uten at Schneider velger å følge opp på dette.
Dette gjør at filmen spriker i flere retninger, og vekk fra utgangspunktet.
Filmen er fylt med tidsriktige kostymer og omgivelser, men Schneider utnytter ikke det visuelle i dette.
Fortellingen kunne like gjerne funnet sted på 2000-tallet.
Depresjonen skapte spartanske forhold, som kunne vært brukt mer for å understreke Duvalls rollefigur.
I bunn og grunn er det Duvall som bærer filmen på sine skuldre, noe han gjør med både stolthet og en gammel manns bitterhet
| 0
|
003722
|
Varg Veum- Svarte får
Nok en middelmådig krimfilm.
Det å lage 11 filmer på fem år er ambisiøst, og med Svarte får kan vi nok slå fast en gang for alle at det er for ambisiøst.
Varg Veum-filmene har, med et unntak, vært en øvelse i middelmådig filmkrim.
I Svarte får oppdager Veum at han vet mindre om sin kjæreste Karin, spilt av Lene Nystrøm, enn han trodde.
Når søsteren hennes forsvinner starter en ny nedstigning inn i Bergens undergrunn.
Riktig mann
Det ble en god del oppstuss da Trond Espen Seim fikk rollen som den bergenske privatdetektiven, men han har bevist at han var riktig mann til rollen.
Seim er intens på lerretet og er i høy grad ansvarlig for at filmen kommer i mål.
Mørk, mystisk og tankefull - jeg formelig lurer på hva som skjuler seg i hodet til Veum.
Ujevne replikker
Nystrøm, i rollen som Karin, gjorde sin entré i filmserien i Skriften på veggen.
Hun har fått en større plass i Svarte får, og er nøkkelen til at filmens fortelling drives fremover.
(trykk på bildene for stor versjon)
Både Veum og Karin er komplekse figurer, noe både Nystrøm og Seim formidler godt med sitt kroppsspråk.
Som i de tidligere filmene, er det dialogen som setter en stopper for filmopplevelsen i Svarte får.
Replikkene høres ofte unaturlige ut, og bidrar til at filmen ikke gir meg et sterkt engasjement for figurene.
Undertegnede møtte både regissør Stephan Apelgren og forfatter Gunnar Staalesen før festpremieren på Svarte får i Trondheim - hør intervjuet under.
[audio:http://p3.no/filmpolitiet/wp-content/uploads/2011/01/Varg-Veum-Svarte-får-Apelgren-og-Staalesen-intervju.mp3|titles=Varg Veum:
Svarte får - intervju]
Ikke skitten nok
Bergen er et utmerket sted for å filme denne typen krimfilmer, og naturen i Hordaland gir muligheter til dramatiske bilder.
Regissør Stephan Apelgren, som tidligere har jobbet med Wallander i Sverige, utnytter ikke mulighetene til å skape en mørk og skitten film fra Bergens undergrunnsmiljø.
Apelgren makter ikke å gjenskape den ugne følelsen fortellingen er satt i, slik Morten Tyldum gjorde i Verg Veum
- Falne engler fra 2008.
Jeg sitter igjen med følelsen av at filmen har funnet sted i en fiktiv by, og savner et tydeligere visuelt uttrykk.
Veum-filmene kunne blitt noe av det beste som hadde skjedd norsk underholdningsfilm, men svak dialog og slapp regi gjør at også Svarte får ikke innfrir.
Her kan du finne Filmpolitiets anmeldelser av de andre Varg Veum-filmene:
Har du sett filmen?
Legg inn din mening under - du kan også se videoanmeldelsen av denne filmen ved å trykke på bildet helst øverst
| 0
|
003723
|
Winter’s Bone
Sterk film om sterk jente!
Winter’s Bone er en ubehagelig historie om en ubarmhjertig kulturs neglisjering av en familie i trøbbel.
Det er et kaldt og intenst drama som rulles opp, med imponerende skuespillerprestasjoner, spesielt av Jennifer Lawrence i hovedrollen, og John Hawkes i en viktig birolle.
Handlingen er lagt til en, for meg, ukjent del av amerikansk kultur, som er med på å gjøre dette til en bemerkelsesverdig film.
Farlige miljøer og tvilsomme figurer
Vi er i regionen kalt Ozark Mountains i det sørøstlige USA.
17 år gamle Ree (Jennifer Lawrence) må være den fattige familiens overhode.
Moren er syk, og Ree må ta seg av småsøsknene.
Den kriminelle faren har satt huset på kausjon, og nå må Ree oppsøke farlige miljøer og tvilsomme figurer for å finne faren for å unngå at familien blir kastet ut av hjemmet.
Indre styrke gir håp
Det gjør vondt å se unge Ree bli tvunget til å være voksnere enn en 17-åring skal behøve å være.
Men samtidig viser hun en indre styrke som gir håp.
Hvordan kan en 17-åring være så modig og frempå som Ree er?
Og hvordan har dette harde miljøet, der de fleste kvinner virker å være resignerte, oppfostret en slik tøffing?
Jeg føler med henne og for henne.
En skummel kontrast
Ree fremstår som en sterk figur med uante krefter bak den spinkle fremtoningen.
Jennifer Lawrence gir henne den tyngden hun trenger, og takler rollen på en høyst troverdig måte.
John Hawkes har en uhyggelig fremtoning som den uberegnelige onkelen som kalles Teardrop.
Vi vet aldri riktig helt hvor vi har ham, og han utgjør en skummel kontrast til stakkars Ree.
Begge gjør sterke roller, og er belønnet med hver sin Oscar-nominasjon.
Fjellstø fiksjon
Regissør Debra Granik forteller denne historien med dystert lys, bleke farger og sørgelige omgivelser.
Hun fører oss inn i et fremmed landskap, og vi aner de sterke tradisjonene som råder.
Jeg vet ikke om dette er en spesielt riktig fremstilling av hvordan familiekulturen fungerer i akkurat denne delen av Ozark Mountains, men fiksjonen står i alle fall fjellstøtt!
| 1
|
003724
|
Kvinnen som drømte om en mann
Teatralsk, pompøs og pretensiøs.
Etter den sterke og gripende trilogien Benken, Arven og Drapet er det leit at regissør Per Flys siste film er en gedigen skuffelse.
Kvinnen som drømte om en mann er teatralsk, pompøs, pretensiøs og overlesset med blytung symbolikk.
Emosjoner skrikes, ikke antydes.
En kvinne som roper ”IKKE FORLAT MEG!” mens strykerne hyler.
Aggressiv puling på betong.
Det er vondt å se på, og ikke på en god måte.
Det blir for dumt.
Et stort, kjedelig gjesp
Motefotografen K (Sonja Richter) følger etter en mann (Marcin Dorocinski) på gata i Paris.
Hvorfor?
Hun har sett ham i sine drømmer.
Slikt hender.
Disse drømmene ser ikke ut til å ha noe med virkeligheten å gjøre, men det forhindrer dem ikke fra å innlede et forhold.
Det fortsetter med sex, hyl, skrik og tårer.
Og ender i et stort, kjedelig gjesp.
Dårlig performanceteater
Etter at Flys tre første spillefilmer var viet realismen, er Kvinnen som drømte om en mann satt i et helt annerledes univers.
Det er selvsagt forståelig at Fly hadde ønske om å gjøre noe nytt, men dette forsøket på å lage kunstfilm, en slags dansk Eyes Wide Shut, er et bomskudd.
Scenene utspiller seg som et dårlig performanceteater med amatører.
Den lattervekkende dialogen fremføres på pinlig dårlig engelsk, som om den var instruert av Thor Heyerdahl.
Flate som pannekaker
Man kan selvsagt sitte og fundere på hva som er drøm og virkelighet i denne filmen, men jeg sliter med å opparbeide lyst til det.
Ingen av figurene appellerer til meg.
De er flate som pannekaker og mangler enhver form for troverdighet.
Den eneste forklaringen på deres adferd er at de er sinnsforstyrrede, og jeg tror ikke det er dit filmen egentlig vil.
Styggvakker foto
Er det noe som er bra her?
Jeg må berømme den norske fotografen Harald Gunnar Paalgard, som åpenbart har gjort sitt ytterste for å gi bildene en kunsterisk og drømmende kvalitet.
Det ser veldig styggvakkert ut.
Men det som skjer foran kamera er dessverre ikke særlig beundringsverdig.
| 0
|
003725
|
Burlesque
Tirrer ikke så mye som den burde
Burlesque har nok av lettkledde damer og Christina Agulieras vræling.
Bare synd at det er lite annet i den.
Christina Aguilera spiller rollen som Ali, den ambisiøse jenta fra bygda som skal inn til storbyen og prøve seg i showbiz.
Hun finner fort frem til klubben Burlesque som styres av den knallharde Tess, som spilles av noe som ligner på en CGI-animert Cher.
Etter en del overtalelse får Ali prøve seg på en audition for å opptre på den beryktede klubben.
Etter to klipp viser hun at hun faktisk kan synge og Aguilera stjeler hele showet, bokstavelig talt.
Det føles fullstendig idiotisk å skulle fortelle noe om hva filmen handler om, fordi her er det ingen store overraskelser.
Burlesque er egentlig bare en en rævva versjon av nittitallssmørja Coyote Ugly, og det kan ikke sies å være et enormt kompliment.
Ingen gåsehud
Filmen har også en rekke fullstendig uinteressante bikarakterer, og her har du dem i tilfeldig rekkefølge:
En kjekk bartender med hatten på snei, en slu riking som (som også er kjekk), en bitter og sur konkurrent, en homofil paljett-på-limer, og en masse masse halvnakne jenter som dukker opp fra ingensteds fra for å gi dansenumrene en ekstra gåsehud-feeling.
Bare synd det ikke funker.
Cher overbeviser
Manuset er ufrivillig morsomt, hvor man ler mer av replikkene enn man tar dem alvorlig.
Christina Aguilera har fått en rolle som byr på like mye utfordring som skuespillertalentet hennes antageligvis takler, og plottet er så dørgende uoriginalt at man tar seg selv i sukke tungt.
Cher klarer faktisk å fange oppmerksomheten min og overbeviser som den gjeldstynga nattklubbsjefen som nekter å gi slipp på sin elskede bule.
Likevel klarer man ikke å la seg påvirke av det faktum at Cher burde lagt både spakkelet og parykken på hylla for lenge siden.
Men nå skal man også huske på hva slags type film dette er.
Det er jo showet, dansingen, og musikken som er det viktigste!
Dessverre skårer ikke Burlesque full klaff på dette heller.
Kall meg kravstror, jeg hadde håpet på mer enn en skokk jenter som kaster på håret og klasker seg på rumpa.
Jeg vet at underholdningsformen Burlesk ikke byr på samme type dansing som vi finner i musikaler, men filmen hadde nok underholdt meg mer hvis showene hadde bitt litt hardere fra seg og øket pulsen med noen hakk.
Det som redder Burlesque fra den store døden er Christina Aguilera og stemmen hennes.
Sangene i musikknumrene er catchy, og passer godt til showene.
Aguilera har også en stemme som kler musikklandskapet av piano, blåsere, og den herlige retro sounden som gjennomgår i store deler av filmen.
Dette er likevel ikke nok til å heve inntrykket jeg fikk av Burlesque.
Gi meg noen flere dansenumre som kunne gitt meg gåsehud, og fyr opp en kjærlighetshistorie jeg kan bry meg om, så skal jeg ikke være så streng neste gang.
Filmselskapet har av en eller annen grunn lagt ut så og si alle musikknumrene fra filmen på Youtube.
Se disse i stedet, spar deg 100 spenn, og du får med deg essensen av filmen.
Følg med på Filmpolitiets nettsider i helgen.
Da legger vi ut vår Topp 5 liste over musikal-filmer, og der finner du garantert mye bra!
| 0
|
003727
|
Black Swan
Eksploderer i visuell og destruktiv energi!
Black Swan er en svimlende film om et forstyrret sinn.
Regissør Darren Aronofsky gir oss en distinkt følelse av paranoia i denne marerittaktige historien, som oppleves som en berusende strøm av mørke sinnsstemninger.
Natalie Portman gjør en av sine aller beste roller som ballettdanser nær sammenbruddets rand.
Black Swan er et visuelt kraftsenter som river meg med!
Jeg lar meg villig forføre.
Prima ballerina
Nina Sayers (Natalie Portman) drømmer om å bli prima ballerina i ballettkompaniets nye oppsetning av Svanesjøen.
Men ei ny jente truer hennes posisjon.
Lily (Mila Kunis) er Ninas rake motsetning.
Hun er frigjort og utadvent, mens Nina er tilknappet og innesluttet.
Og har Lily noe på gang med ballettsjefen Thomas (Vincent Cassel), eller foregår alt i Ninas eget hode?
Ren visuell energi
Samtidig er forholdet mellom Nina og moren (Barbara Hershey) en viktig del av historien.
Moren er overbeskyttende og det finnes antydninger til seksuelt misbruk.
Det forklarer hvordan Nina fremdeles er som et barn på en rekke områder.
Det kan også forklare hennes psykiske problemer.
Jeg liker hvordan Aronofsky antyder dem, i stedet for å fortelle i klartekst.
Og så synes jeg det er deilig når filmen etter hvert eksploderer i ren visuell og destruktiv energi når historien nærmer seg sitt klimaks.
Også jeg dras inn i forstyrrelsen, og jeg elsker det!
Psykologisk forfall
Jeg har noen få, små innvendinger.
Nina er altså en voksen jente som bor på et rosa rom dekorert med teddybjørner.
Moren behandler henne som et lite barn.
Hvordan kan en slik kuet person være i stand til å bli prima ballerina?
Tror vi helt på dette?
Kanskje ikke.
Men realismen er ikke det viktigste i Black Swan.
Aronofsky skildrer psykologisk forfall, og gjør DET overbevisende!
Virtuost filmet og klippet
De fantastiske ballettsekvensene er virtuost filmet og klippet, selvfølgelig ledsaget av Tsjajkovskijs komposisjoner.
Eksperter kan kanskje plukke Natalie Portmans ballettegenskaper fra hverandre, men hun lurer i alle fall meg, både som danser og plaget sjel!
Aronofsky er en mester i å skildre mennesker med manglende virkelighetsforståelse, og gjør det nesten like sterkt her som i hans aller beste film, Rekviem for en drøm.
Black Swan er en imponerende prestasjon!
| 1
|
003729
|
127 timer
En uforglemmelig filmopplevelse!
Du har kanskje hørt historien.
Aron Ralston satte høyrearma bom fast i en bergsprekk under en tur i Utahs øde fjellandskap.
Han hadde ikke med seg mobiltelefon, og hadde ikke fortalt noen hvor han skulle.
127 timer viser hva som skjedde.
Det er en utrolig fortelling om eventyrlyst, dumdristighet, vanvittig uflaks og et umenneskelig mot.
Regissør Danny Boyle plasserer oss skremmende godt sammen med Aron der nede i bergsprekken, og gjør dette til en sterk og uforglemmelig filmopplevelse!
Sjokk og forvirring
Aron (James Franco) blir introdusert som en aktiv villmann, som lever for store utfordringer med fart og spenning.
Han elsker å være i konstant bevegelse, alltid på vei til neste mål.
Derfor blir kontrasten så uendelig stor når han plutselig står helt fastlåst.
Jeg liker hvordan Franco spiller i det øyeblikket Aron innser situasjonen.
Først med sjokk, så forvirring, så vantro.
Han kan ikke tro det som skjer, og bruker tid på å prosessere realitetene, og de potensielle konsekvensene.
Levende filmspråk
Franco imponerer når han makter å kommunisere alle disse følelsene til oss, uten å kunne bruke særlig dialog eller samspill med andre figurer.
Aron er jo helt alene.
Boyle kompenserer for denne ensomheten ved bruk av jevnlige tilbakeblikk og drømmesekvenser, spesielt når Aron blir svakere og desillusjonert.
Den fastlåste situasjonen filmes med et spill levende filmspråk, med blikk for små detaljer og nyanser, samtidig som at vi får følelsen av total isolasjon i et enormt landskap.
Svært tett på
Danny Boyle har igjen samarbeidet med fotografen Anthony Dod Mantle, som fikk Oscar for jobben han gjorde med Slumdog Millionaire.
Der gikk han svært tett på figurer og miljøer med et lite kamera, og samme effekt brukes nede i bergsprekken.
Vi blir plassert på stedet helt inntil Aron.
Det føles som jeg er mer en deltager enn tilskuer.
Skrekkelig enkelt
Det som gjør filmen så bra, er at utgangspunktet er så utrolig, men samtidig så skrekkelig enkelt.
Du står helt fast, uten håp om redning.
Hva gjør du?
Hva ville du ha gjort?
Jeg kjenner at nysgjerrigheten på hva Aron kommer til å gjøre er fryktelig stor, samtidig som jeg husker den virkelige hendelsen og vet hva som skjedde.
Sterke scener
Jeg må advare deg mot at filmen har visse elementer som er ekstremt vanskelig å se.
Det er ikke ofte jeg må snu meg vekk når jeg ser film, men her måtte jeg det.
Men jeg liker at Boyle ikke skjermer oss for hva Aron måtte gå igjennom.
127 timer fikk meg til å gå igjennom det med ham.
| 1
|
003731
|
Kongens tale
Colin Firth gjør en av sine beste roller!
Kongens tale er en elegant oppvisning i god, gammeldags historiefortelling.
Regissør Tom Hooper og manusforfatter David Seidler bringer historiske begivenheter frem i lyset på en måte som underholder godt, uten å overdramatisere.
En stiv og opphøyd kongelig blir personifisert på en nær og personlig måte som gjør det lett å forstå hva som står på spill, og hvorfor.
Et uvanlig vennskap
Hertugen av York (Colin Firth) har et problem.
Han stammer.
Det er uheldig for en kongelig som er forventet å opptre offentlig.
Hertuginnen (Helena Bonham Carter) kontakter talepedagogen Lionel Logue (Geoffrey Rush) som en siste utvei.
Det blir starten på en vanskelig behandling og et uvanlig vennskap.
Det kulminerer når hertugen blir Kong George, andre verdenskrig bryter løs og hans kongelige høyhet må holde sitt livs viktigste tale.
Klasseskillet lever!
Colin Firth gjør en av sine aller beste roller som Hertugen/Kong George.
Her er ikke spor av den minste selvmedlidenhet, men en sterk vilje satt under et enormt press.
Det er interessant å se hvordan denne figuren går i klinsj med den uhøytidelige Logue, spilt av dyktige Geoffrey Rush, som nok oppfører seg på en måte som oppfattes som svært uærbødig overfor en kongelig på 1930-tallet.
Klasseskillet lever i høyeste grad, og kontrastene skaper drama på lerretet!
Tvunget til å tjene
Regissør Tom Hooper har kongelig erfaring.
Han sto bak den imponerende miniserien Elizabeth I i 2005.
I Kongens tale skildrer han et interessant miljø, der vi får et inntrykk av den tøffe posisjon de britiske kongelige ble født inn i, tvunget til å tjene folket.
Alt er filmet ekstremt flott og elegant, med detaljerte kostymer og kulisser.
Jeg er ingen ekspert på hvordan det britiske kongehuset så ut på 1930-tallet, men filmen fremstår som svært troverdig.
En triumf
Historien er altså basert på virkelige figurer og hendelser, men det er vanskelig å vite akkurat hvor korrekt den er, selv om noe av dialogen er basert på Logues egen dagbok.
Dronning Elizabeth, altså dronningmoren som ble 101 år gammel, skildres som en positiv og humørfylt kraftkvinne i Helena Bonham Carters skikkelse.
Derfor høres det litt merkelig ut at hun for 30 år siden skal ha bedt manusforfatter David Seidler om ikke å lage filmen i hennes livstid, fordi minnene fremdeles var så vonde.
Filmversjonen får kongens kamp mot taleproblemet til å fremstå som en triumf!
| 1
|
003734
|
True Grit- Et ekte mannfolk
Morsom western på Coensk!
Ethan og Joel Coen vil underholde deg, og du bør la dem gjøre det!
True Grit – Et ekte mannfolk er en morsom western der brødrene leker med sjangerens kjente elementer:
Tøffe helter, skitne skurker, skarpe dueller, skarpere whisky, menn som må beskytes og kvinner som må beskyttes.
I form og innhold ligner dette en del på den fantastiske tv-serien Deadwood, der dialog og miljøskildring er viktigere enn seksløpere og kruttrøyk.
Resultatet er kanskje ingen filmhistorisk bragd, men udiskutabelt morsomt!
Jakter på morder
Jeg liker ikke så godt historiens epilog, men alt i forkant er godkjent.
14 år gamle Mattie (Hailee Steinfeld) vil hevne farens død.
Hun leier US Marshall Rooster Cogburn (Jeff Bridges) for å jakte på morderen, Chaney (Josh Brolin).
Samtidig møter de Texas Ranger LaBoeuf (Matt Damon), som har sine egne planer for Chaney.
Hvem får tak i ham først?
Herlig skrudde karikaturer
Dette er Coen-brødrenes første forsøk på å lage westernfilm, men det er umiskjennelig westernsk.
Kall det gjerne klisjeer, men noen må bare med for at det skal føles som en ordentlig western.
Den stadige whiskeydrikkingen.
De grusete stemmene.
Håndbevegelser mot pistolbeltet.
Samtidig er persongalleriet fylt av herlig skrudde karikaturer som føles veldig Coensk.
Det er en heldig blanding!
Satt i skyggen
Jeff Bridges breier seg skikkelig ut som Cogburn, en sleip jævel av en gammel ringrev, men som samtidig har en viss æreskodeks.
Matt Damons LaBoeuf er ærgjerrig og pliktoppfyllende, elegant og velkledd.
Begge spiller godt, men blir faktisk satt i skyggen av fantastiske Hailee Steinfeld.
Hun overbeviser som 14-åring med verdens største bein i nesa.
Hennes overmot er kanskje ikke helt troverdig, men det er spennende og se henne ta opp kampen mot det som i utgangspunktet er sterke og farlige menn.
Flotte bilder
True Grit
- Et ekte mannfolk er fabelaktig fotografert av kunstneren Roger Deakins, og har noen sekvenser som fkk meg til å ønske at kinosalen var utstyrt med en pauseknapp, så jeg fikk tid til å studere.
Det får vente til filmen er på Blu-ray, og dette er heldigvis en film verdt å se flere ganger!
Jeg har forresten ikke mye til overs for etterslengen på den norske tittelen, altså Et ekte mannfolk.
Men det er i alle fall bedre enn originalens norske tittel i 1969, Jente med mannsmot
| 1
|
003735
|
Gullivers reiser
Jack Black fremstår som en uvanlig tannløs komiker.
Gullivers reiser mangler alt det den burde ha.
Null eventyrlyst.
Liten 3D effekt.
Dårlig kjemi mellom Jack Black og Amanda Peet.
En latterlig hovedfiende.
Og verst av alt, ingen humor.
Jeg lo ikke en eneste gang.
Det skyldes ikke at jeg er en surmaga kritiker, det er fordi dette er en veldig dårlig film.
Gullivers reiser er en vond Jack Blackout!
Våkner i Lilliput
Lemuel Gulliver (Jack Black) blir sendt på journalistoppdrag til Bermuda-triangelet.
Der havner han i en vannvirvel, og våkner opp i et lilleputtland med bitte små mennesker.
Filmen viser hvordan han tas i mot med stor skepsis, men blir en viktig brikke i Lilliputs kamp mot den fiendtlige naboøya Blefuscu.
Halvhjertet og bortkastet
Filmen er løst basert på Jonathan Swifts bok fra 1725, men der boka blant annet var et satirisk blikk på datidens styresett, er filmen bare ment som tull og klovneri.
Det er skrevet inn en kjærlighetshistorie her, også, som er halvhjertet og bortkastet.
Amanda Peets figur tilfører ikke filmen noe som helst.
Det blir kleint og kvalmt.
Ikke på noe tidspunkt føler jeg noe som helst for noen som helst.
Dårlig 3D skjemmer
Gullivers reiser presenteres i tre dimensjoner på noen kinoer, men jeg fatter ikke hvorfor.
Jeg opplevde ingen spesiell dybdefølelse, og får mistanke om at effekten er slengt på som et markedsføringstiltak, ikke som et kunstnerisk virkemiddel.
Alle kostymer, kulisser og effekter ser ut til å være av godt merke, men dårlig 3D skjemmer kvaliteten.
Uvanlig tannløs
Husker du den gangen Jack Black var morsom?
Filmer som Shallow Hal og School Of Rock?
Han er bare en skygge av sitt gamle jeg i Gullivers reiser.
Mulig aner han at dette er dritt, og gidder ikke anstrenge seg?
Han fremstår i hvert fall som en uvanlig tannløs komiker.
Håper lønna i det minste var god, Jack
| 0
|
003736
|
Jørgen + Anne = sant
Vidunderlig film om barns gryende følelsesliv!
Jørgen + Anne = sant, basert på en bok av Vigdis Hjorth, har blitt en vidunderlig film, takket være regissør Anne Sewitsky, manusforfatter Kamilla Krogsveen og sikkert mange fler.
De har prestert en sjeldent vakker og engasjerende historie om barns gryende følelsesliv.
Det reviderte regnestykket blir altså Jørgen + Anne = HURRA!
Ung kjærlighet
10 år gamle Anne (Maria Annette Tanderø Berglyd) forelsker seg i den nye nabogutten Jørgen (Otto Garli).
Men klassens antatt peneste, Ellen (Vilde Fredriksen Verlo), er også interessert i Jørgen, og Anne legger planer sammen med venninnen Beate (Aurora Bach Rodal) for å finne ut om Jørgen også er interessert i Ellen.
Det fører til vonde og kompliserte intriger, som skjer midt blant voksne som ikke forstår at også tiåringer kan forelske seg på ordentlig.
Skildret strålende
Jeg går personlig god for at fremstillingen av en tiårings univers er sann og ekte.
Filmen kastet meg tilbake til da jeg selv var 10 år.
Da også jeg lå på varm asfalt.
Syklet gjennom lange sommerkvelder.
Famlet med kjæresteri.
Da bare det å sykle ved siden av den søteste jenta var ren lykke.
Det var sånn det var da, og det er sånn det er nå.
Det er herlig å oppleve alt dette skildret strålende på film!
Enorm sjarmfaktor
De unge skuespillerne imponerer med en høy grad av naturlighet foran kamera.
Spesielt ble jeg imponert av Maria Annette Tanderø Berglyd som Anne og Aurora Bach Rodal som Beate.
Noen dialogutvekslinger virker kanskje en smule opplest og innøvd.
Men det de mangler av erfaring, tas igjen med enorm sjarmfaktor.
Jeg fikk samme trang som da jeg så Keeper’n til Liverpool, nemlig å stupe inn i kinolerretet for å omfavne alle som en og si at alt kommer til å gå bra.
Friskt og livlig
Regissør Anne Sewitsky har plutselig to gode spillefilmer på CV’n, og jeg synes Jørgen + Anne = sant er enda mer vellykket enn Sykt lykkelig.
Hun forteller historien med et friskt og livlig filmspråk, som er helt i Annes ånd.
En sprelsk tiåring må nesten formidles slik.
Fotograf Anna Mykings flotte bilder lar oss studere de unike ansiktsuttrykkene hos småjenter som opplever kjærlighetens gleder og sorger for første gang.
Denne filmen er en skikkelig hjertesmelter!
| 1
|
003740
|
Season Of The Witch
Nicolas Cage i nok en kalkunrolle.
Season Of The Witch gjør ting feil vei.
De gode skuespillerne dør først.
Dermed sitter vi igjen med Nicolas Cage i nok en kalkunrolle.
Filmen han er med i er faktisk slett ikke uten underholdningsverdi, til tross for en historie som når langt opp på teithetsskalaen.
Men Season Of The Witch ville vært mye bedre med et skikkelig skrevet manus, og en hovedrolleinnehaver som så ut som han brydde seg.
Farlig reise til kloster
Ridderne Behmen (Nicolas Cage) og Felson (Ron Perlman) tar på seg å frakte en ung kvinne mistenkt for å være heks fra en pestherjet landsby til et kloster for rettergang.
De legger ut på en lang og farlig reise gjennom utrygt terreng sammen med en guide, en prest, en vakt og en altergutt, men er fangen virkelig heks, eller uskyldig?
Løsrevne actionideer
Filmen har ingen stor historie å fortelle.
I stedet brukes mye av den korte spilletiden til actionsekvenser som isolert sett er greie, men virker ikke å høre sammen.
Historien virker å være konstruert rundt løsrevne actionideer, og flyter dermed dårlig.
Cage og Perlman ramler gjennom dette med dårlig skrevet dialog, som om de var med i en buddy cop komedie.
Ropte riddere virkelig ”oh shit” på 1200-tallet?
Parodi på seg selv
Jeg har lenge etterlyst den gamle Nicolas Cage, rettere sagt, den unge versjonen av ham, som var full av energi og villskap på lerretet.
Det er kanskje vanskelig å unngå å bli sedat med årene, men nå fremstår han som en slags parodi på seg selv.
Heller ikke i Season
Of The Witch ser vi glimt av gammel storhet.
Det kan virke som Cage ikke orker.
Han gjennomfører hovedrollen uten å utmerke seg.
Rent og pent
Det finnes fine ting i Season Of The Witch.
Den ser pen ut, effektene er av og til morsomme og lydbildet drønner effektivt.
Regissør Dominic Sena og veteranklipper Mark Helfrich har altså greid å skape noen godkjente actionsekvenser.
Men det blir veldig rent og pent, siden filmselskapet ville ha 13-års grense i USA, som ble 15 i Norge.
Season Of The Witch kunne blitt riktig så bra med bedre handling, smartere dialog, hardere action og en tøffere helt enn Nicolas Cage makter å være i 2011.
| 0
|
003741
|
Rango
En animert fest av en film!
Gjør deg klar for den kuleste tegnefilmhelten på lenge!
Rango er en animert fest av en film, blant annet takket være Pirates Of The Caribbean-duoen Johnny Depp, som har gitt helten stemme, og regissør Gore Verbinski, som imponerer stort med sin første animasjonsfilm.
Jeg fryder meg over den gode historien, de morsomme figurene og den rå humoren!
Tøffing eller løgner?
En øgle vandrer gjennom Mojave-ørkenen etter å ha ramlet av et flyttelass, og kommer til en støvete westernby befolket av krypdyr.
Der innser han at han kan finne opp en ny identitet, og blir Rango, den tøffeste øgla i vesten.
Uheldigvis blir han utnevnt til sheriff, og må lede befolkningen i jakten på det forsvunnede vannet.
Men har Rango virkelig det som skal til, eller blir løgnen avslørt?
Velter seg i referanser
Denne filmen elsker sine westernmyter, og velter seg i referanser som sjangerkjennere vil nikke anerkjennende til.
Leone.
Ford.
Eastwood.
Men også andre sjangere får sine pek.
En jaktsekvens i en ravine er en klar parallell til Star Wars.
Og Johnny Depps stemme kanaliserer hans egen rolle i Frykt og avsky i Las Vegas, noe som understrekes i et hylende morsomt vink.
Det er en smart miks, som fungerer aldeles utmerket!
Nesten magisk
Rango er fantastisk nydelig animert av Industrial Light And Magic, som trer frem som en skikkelig seriøs konkurrent til Pixar.
Det er en nesten magisk kvalitet over mange av sekvensene.
Det føles også befriende at filmen IKKE er laget i 3D, slik nesten alle animerte filmer er for tiden.
Det gir synet mitt ro til å nyte de flotte detaljene fullt ut.
Og dem er det mange av!
Friskt og originalt
Det underliggende budskapet i filmen er kanskje en smule tradisjonelt.
Det handler om å tro på seg selv, overkomme hindre mot alle odds, etc.
Men historien fortelles friskt og originalt, og er engasjerende hele veien.
Den har også tøffe actionscener som river meg med.
Hadde jeg satt en karakter på en skolestil, ville Rango fått 5/6.
Siden terningen ikke har slike nyanser, blir dette en femmer - men en svært sterk en!
Rango har blitt en fantastisk film, som jeg anbefaler med den aller største glede!
| 1
|
003746
|
The Rite
Denne filmen mangler spinnende hoder og ertesuppe!
Jeg har definitivt sett mer spennende filmer om eksorsisme enn The Rite.
Anthony Hopkins sin figur gjør på ett tidspunkt narr av spinnende hoder og ertesuppe, men det hadde faktisk vært å foretrekke i denne filmen.
The Rite er teknisk velgjort, og har noen effektive scener, men er likevel et, stort sett, kjedelig gjesp.
Nerven uteblir, og dermed også min interesse.
Blir sendt på eksorsistkurs
Filmen følger den ganske uinteressante teologistudenten Michael (Colin O’Donoghue) som blir sendt på eksorsistkurs i Roma.
Der blir han med fader Lucas (Anthony Hopkins), som praktiserer sitt virke på byens besatte innbyggere.
Michael er tvilende til både eksorsisme og sin egen gudstro, men opplevelsene med fader Lucas kan kanskje endre på hans overbevisninger.
Skaper ikke spenning
Den svenske regissøren Mikael Håfström (Ondskapen, Derailed, 1408) har prestert en film som er pen på overflaten.
Men overflate er alt den har.
Vakre bilder skaper ikke spenning.
Det gjør heller ikke de endeløse drønnene på lydsporet, som ikke har sitt utspring fra noe synlig sted i billedruta.
Det er lydmikserne som fortvilet forsøker å skape dramatikk som ikke finnes.
Uten den store gnisten
Anthony Hopkins har noen utfordrende scener som jeg synes han mestrer godt, spesielt når han drar frem noen Hannibalske ansiktsuttrykk.
Men i andre deler av filmen spiller han uten den helt store gnisten.
Han får heller ingen drahjelp av motspiller Colin O’Donoghue.
Det er ikke noe spesielt feil med ham, men han fremstår som en uvanlig kjedelig skuespiller i en film av dette formatet.
Savner spinnende hoder
Det finnes noen gode sekvenser i denne filmen, som under den avgjørende djevleutdrivingen.
Men jeg savner spinnende hoder og ertesuppe.
Det er kanskje lite originalt å trekke frem William Friedkins Eksorsisten i denne sammenhengen, men siden selv faderen i The Rite virker å være bevisst på den, vil jeg tro at de fleste kinogjengere vil være det samme.
Og den sammenligningen er The Rite dømt til å tape!
| 0
|
003748
|
Gnomeo og Julie
Kjipe 3D-nisser og glattpolert Elton John-musikk.
Dette hadde jeg ikke ventet.
En animert film med hagenisser og Elton John-musikk basert på William Shakespeare.
Denne komboen virker kanskje såpass vill at det bare måtte bli morsomt, noe Gnomeo og Julie også er i blant, men filmen prøver ofte altfor hardt på å skape latter.
Dialogen knatrer som et maskingevær, så jeg knapt rekker å registrere poengene.
Jeg får heller ikke særlig hjerte for figurene.
Derfor blir dette en filmopplevelse akkurat midt på treet.
Rødnisser mot blånisser
Du skjønner jo hva som er utgangspunktet for historien.
Men her foregår intrigene blant blånisser og rødnisser i hagene til naboene Capulet og Montague i Verona Drive.
Blånissen Gnomeo forelsker seg i rødnissejenta Julie, men kjærligheten forkludres av fiendtlighetene mellom nissefamiliene.
Skikkelig bad taste
Ideen er kanskje sprekere enn utførelsen.
Det er ikke til å komme i fra at hagenissers evne til kroppsspråk og andre bevegelser er begrenset.
Dessuten synes jeg nissefigurer generelt er skikkelige bad taste i enhver hage!
Filmen presenteres i 3D, med for mørke bilder og udefinerte detaljer som resultat.
Det er ikke bra.
Den før nevnte dialogen sitter heller ikke helt som den burde, i alle fall ikke i den norske dubbingen.
Stemmene gjør som de skal, men det jeg mistenker at den originale teksten rett og slett ikke lot seg oversette bedre.
For glattpolert musikk
Filmen er altså co-produsert av Elton John, med hans partner David Furnish som hovedprodusent.
Det er nok derfor filmen er gjennomsyret av Johns slagere, pluss noen nye låter.
Johns figur gjør også en morsom gjesteopptreden.
Men jeg synes ikke filmversjonene av musikken er spesielt gode.
Det blir litt for glattpolert, og jeg skulle ønske de kunne brukt originalversjonene.
For barnslig film
Det finnes spreke actionscener her, og humor som småbarn vil le av, men jeg savner et voksnere lag, som for eksempel Pixar er flinke til å sy inn i sine historier.
Dette blir til syvende og sist for barnslig for meg.
Gi gjerne barna en sjanse til å se denne filmen, men ikke forvent å bli imponert selv.
| 0
|
003749
|
Bambi
Blu-ray-gull fra Disneys dyrerike!
Walt Disney Studios Home Entertainment fortsetter sin imponerende rekke av Blu-ray-utgivelser av gamle Disney-klassikere.
Nå er turen kommet til Bambi fra 1942, som fremdeles fenger både liten og stor med stor fortellerglede og fantastisk animasjon.
Både bilde og lyd er restaurert med den ytterste respekt for materialet.
Dette er en flott Blu-ray for tegnefilmelskere!
Fryktelig sjarmerende
Historien i Bambi er verken spesielt stor eller innviklet, men fryktelig sjarmerende.
Vi følger dådyret Bambi fra fødsel til voksenliv.
Vi får se hvordan han nysgjerrig utforsker miljøet i skogen rundt seg, med både små og store oppdagelser.
Han må også erfare dyrenes harde realiteter i møte med mennesker.
Stemningsskapende bilder
Du har sikkert sett Bambi på glattisen utallige ganger på julaften.
Men det finnes flere flotte sekvenser, som den nydelige introduksjonen av skogen, uværet med regn og torden og skildringen av de ulike årstidene.
Disneys animatører skapte svært stemningsskapende bilder for snart 70 år siden.
Dyrene beveger seg troverdig, og alt dette ble selvsagt prestert uten datagrafikk.
Deres innsats presenterer praktfullt på Blu-ray.
Det er bare å bøye seg i støvet!
De nydeligste komposisjoner
Den andre store stjerna i filmen er musikken.
Frank Churchill og Edward H.
Plumb tonela hele filmen med de nydeligste komposisjoner.
Den ble originalt innspilt i mono, men er remikset med en effektiv stereoklang som åpner lydbildet, uten å ødelegge innspillingen.
Det samme er gjort med filmens lydeffekter, og jeg synes dette er en flott måte å oppfriske gammel filmlyd på.
Døyver sjokket
Bambi har et budskap om dyrenes sårbarhet i forhold til menneskers inngrep, og ber oss respektere deres plass i naturen.
Skal jeg ha én innvending, må det være at stemningen kanskje løftes i overkant manisk opp rett etter filmens dramatiske høydepunkt, som om produsent Walt Disney og regissør David Hand ville døyve det store sjokket for 1940-talls-ungene.
Men det er også det eneste.
Satt som forstenet
Hvor god filmen er, kan forklares med hvordan sønnen min på 8 så den.
Han var overhodet ikke interessert i å se Bambi.
Et søtt rådyr virket nok kjedelig i forhold til dagens superhelter og jediriddere.
Men han satt som forstenet fra da jeg trykket play til filmen var ferdig, akkurat som lillebroren på 5.
Gamle Walt visste nok hva han drev på med
| 1
|
003751
|
Pax
Blytungt filmatisk håndverk.
Dessverre!
Tidlig i Pax ser vi to vilt fremmede.
Hun spør på en mystisk måte om han vet hvor mange muttere det er i et fly, en helt naturlig innledning til enhver samtale.
Han vet ikke.
Hun sier 10365.
De diskuterer dette i noen sekunder, og så har de sex.
I et flyplasskapell med glassvegger.
Og der settes troverdighetsstandarden for resten av filmen.
Alt føles så håpløst konstruert: det blytunge manuset, de stive figurene, den flaue dialogen, de ekstreme sammentreffene og usannsynlighetene som får mine øyne til å rulle av oppgitthet.
Tvinger frem et oppgjør
Historien finner stort sett sted om bord i et fly på vei fra Stockholm til Oslo.
Vi møter et knippe personer som opplever hver sin fortrengte livskrise.
Så eksploderer den ene motoren, og flyet må ned i lavere høyde med kraftig uvær.
Passasjerene forbereder seg på det verste, og denne situasjonen tvinger frem et oppgjør før det kanskje er for seint.
Pax er navnet på flyselskapet, men er også det latinske ordet for det figurene søker, nemlig fred.
Føling i flyet
Jeg beklager, men jeg synes dette er blytungt filmatisk håndverk.
Jeg tror ikke på disse historiene og figurene i dem.
Det snakkes stort og teatralsk, slik det gjøres i gamle filmer vi ler av.
Flere av landets mest kjente skuespillere er med, blant andre Ellen Dorrit Petersen, Kristoffer Joner, Kyrre Haugen Sydness og Ida Elise Broch.
Men de makter ikke å løfte manuset ut av hengemyra.
Persongalleriet blir aldri annet enn kunstige figurer som er nødt til å si teite ting til hverandre.
Dette er ikke føling i fjæra, men i flyet.
Tror ikke på settingen
Det meste av handlingen foregår altså i en flykabin, og dette flyet kunne bare ha vært bygd i et filmstudio.
Det er nemlig ekstremt sjenerøst med plass her, med kun to seter på hver side av en midtgang som er en og en halv meter bred.
Et slikt fly finnes selvsagt ikke.
Alle som noen gang har vært i en flykabin, vil riste på hodet og tenke ”Ja, særlig”.
Tror man ikke på settingen, er det også vanskeligere å tro på historien.
Laber film
Jeg skulle jo ønske at regissør Annette Sjursen hadde en bedre oppfølgerfilm til den lovende debuten Min misunnelige frisør.
Hun og co-manusforfatter Lars Saabye Christensen har store ideer, men de er ikke overført heldig til film.
Mest lovende er tråden der Ellen Dorrit Petersen og Samuel Fröler spiller ekteparet som ennå sliter med uavklarte spørsmål rundt sønnens død i en trafikkulykke.
Kanskje hadde det vært en idé å konsentrere seg om denne historien?
Men heller ikke den får tid på seg til å bli annet enn en flau fotnote i en heller laber film.
Dessverre
| 0
|
003753
|
Norwegian Wood
Birger så ikke filmen, han følte den.
Norwegian Wood er en nydelig poetisk skildring av en manns kjærlighet til to kvinner.
Regissør Tran Ahn Hung (Duften av grønn papaya om morgenen) har filmatisert Haruki Murakamis bok med magiske bilder, fulle av sår savn og vond lengsel.
Jeg sitter nærmest hypnotisert i kinosalen av de ulidelig vakre scenene, det uttrykksfulle skuespillet og den gjennomtrengende musikken.
Filmen har ett og annet feilskjær, men de er så små at filmopplevelsen fremstår som nærmest komplett for den som elsker asiatisk film av den smale sorten.
Valgets kvaler
Vi er i Tokyo i det studentopprørske året 1967.
Men Watanabe (Ken’ichi Matsuyama) har andre ting å tenke på.
Han innleder et forhold til gamlekjæresten til deres felles venn, som tok sitt eget liv.
Naoko (Rinko Kikuchi) sliter med uforløst sorg og trekker seg unna.
Samtidig som han forsøker å gjenopprette kontakten med henne, møter han den friske og livlige studinen Midori (Kiko Mizuhara).
Watanabe lider av valgets kvaler.
Ro og verdighet
Dette høres kanskje ut som et romantisk såpedrama, men er alt annet enn det.
Vi er i kunstfilmland, så derfor fortelles historien med store følelser på det indre plan.
Hovedrolleinnehaverne viser en bemerkelsesverdig ro og verdighet, selv i vanskelige scener.
Vi blir spart for asiatisk overspill gjennom det meste av filmen, med kun et ekte eksempel på føling i fjæra som liten skamplett.
Dirrende atmosfære
Tran Ahn Hung regisserer filmen som om han dirigerer en opera.
Stemningene bølger over lerretet som en symfoni.
Fra første billedrute ble jeg trukket inn i en dirrende atmosfære med bankende hjerter.
Jeg så ikke filmen, jeg følte den.
Svulstige ord, jeg vet, men det er ikke ofte jeg får den fornemmelsen i en kinosal.
Fantastiske komposisjoner
Til slutt må musikken nevnes.
Radiohead-medlem Jonny Greenwood imponerer med fantastiske komposisjoner som effektivt fremhever filmens dramatiske dynamikk og emosjonelle smerte.
Dette er minst like bra som musikken han presterte til There Will Be Blood, og er med på å gjøre Norwegian Wood til en praktfull film.
Og ja, Beatles-låta er også med
| 1
|
003757
|
Klovn: The Movie
Er det lov å le av dette???
Den danske tv-serien Klovn har blitt en kulthit, også her i Norge.
Jeg har aldri sett den, og opplevde derfor Klovn: The Movie med jomfruelige øyne.
Jeg kan godt forstå hvorfor disse gutta er populære, for de tøyer grenser med sin usmakelige humor.
Om filmen ikke er morsom absolutt hele veien, så har den i alle fall figurer og konfliktsituasjoner man kan interessere seg for mellom latterkulene!
Tour de fisse
Frank Hvam og Casper Christensen spiller ekstreme versjoner av seg selv i både serien og filmen.
Når vi møter dem på det store lerretet, er Franks kone gravid, men hun tviler på om han duger som far.
Når Casper vil ta ham med på en vilter kanotur, og Franks 13 år gamle nevø
Bo må bli med, øyner Frank sjansen til å bevise at han faktisk har farspotensiale.
Men Caspers mål for kanoturen kan gjøre dette innviklet.
Han kaller nemlig ferden ”Tour de fisse”.
Sterk forlegenhet
Ja, humoren strekker nok enkeltes evne til å le.
Frank og Casper kommer opp i mildt sagt pinlige situasjoner på sin vei, og setter både seg selv og publikum i sterk forlegenhet.
Det finnes scener i denne filmen som jeg ikke en gang er helt sikker på om det er lov å le av.
Men jeg gjør det likevel, for de hyggelige danskene roter det kraftig til for seg på en uskyldig måte.
Noe ekte bak
Selv om smakløs humor er en viktig bestanddel i filmen, ligger det samtidig noe ekte bak.
Både Frank og Casper er menn av sin tid, med et behov for å teste sin manndom, om du vil, i et fasadesamfunn der maskulinitet fortrenges.
Det er samtidig litt trist å se hvordan Frank strever med å bevise sine kvaliteter, mens Casper ikke innser sin egen alder og er kraftig ute og kjøre.
Jeg ler av dem, men synes samtidig at det er oppriktig synd på dem.
Dansk ekstremhumor
Både Frank og Casper er herlige figurer, som det er lett å like, til tross for deres mange feil og mangler.
Den som fortjener aller mest ros i filmen, er kanskje likevel unge Marcuz Jess Petersen som Bo.
Hans fortapte ansiktsuttrykk er ubetalelig!
Klovn: The Movie er et flott bekjentskap med dansk ekstremhumor.
Nå må jeg sjekke ut serien!
| 1
|
003758
|
Monsterwolf
Fungerer best som romantisk komedie
En gjeng oljeborrere i en klassisk alle-kjenner-alle småby i den amerikanske midtvesten putter enorme mengder C4 i en indianergravplass og sprenger helligdommen til værs.
Bryllupet er Monsterwolfs egentlige klimaks
Når røyken har lagt seg, kommer en hårete satan sprettende og massakrerer hele arbeidslaget.
Monsterwolf er løs!
Oljebråk
Parallellt med den mystiske nedslaktingen ute i skogen jobber det onde oljeselskapet med å utvide leteområdet mens indianerklubben nekter.
Oljeselskapet hyrer inn advokaten Maria for å hjelpe seg, siden hun har vokst opp på stedet.
Dermed er det duket for en småbyskrekkfilm med gamle flammer, onde kapitalkrefter og et vesen som slakter ned noen hvert tjuende minutt.
Litt for sjeldent, synes jeg.
ULV!
Ulven er lagd både digitalt og som dukke, og den ser faktisk ganske realistisk ut.
På en stygg og klumpete måte, selvfølgelig.
Det er jo ikke noen vakker, høyreist Koppangsulv, dette her.
Snarere en anabol hyene med moskuspels.
Når den kommer løpende inn i huset og deiser inn i veggene, er det bra animert.
Men jeg synes ikke den er noe skummel.
Og det er et problem for skrekkfilmen Monsterwolf.
Jeg skvetter ikke én eneste gang.
Begynner med krangel og slutter med...
Som romantisk komedie fungerer Monsterwolf nesten bedre, siden Maria og hennes ungdomskjæreste Yale tidlig finner igjen tonen.
De har noe riktig søtt på gang, og tar veien fra småkjekling til pulings.
Yale:
- You know what they say about us rednecks?
Maria:
- No Yale:
- I dont know, I was hoping you could tell me.
Finale.
Og så: BRYLLUP!
Monsterwolf slutter med et klimaks som innledes ved at noen forstår sitt egentlige kall og kombinerer en hagle med en pyntegjenstand og gjenoppretter ro og orden.
Etterpå blir det giftemål.
Og bryllupet er Monsterwolfs egentlige klimaks, synes jeg.
For det er dét filmen har lagt opp til hele veien, ikke møtet med monsteret.
Monsterwolf er altså en romantisk skrekkfilm med vekt på romantisk.
Den vektinga der skal du få billig av meg
| 0
|
003759
|
Umeå4ever
Humoren er koksgrå der den burde være kullsort.
Umeå4ever er en film jeg gjerne skulle ha likt bedre.
Regissør Geir Grenis vilje til å satse personlig økonomi på prosjektet er imponerende.
Dessverre er filmen kun middels god.
Det er noe ved måten historien fortelles på som ikke klikker.
Den har positive tilløp, men villskapen blir for streit.
Humoren er koksgrå der den burde være kullsort.
Og filmen hadde nok trengt en sterkere hovedrolle for å knytte emosjonelle bånd til sitt publikum.
Vil finne ekskjæreste
Stian (Sondre Krogtoft Larsen) blir dumpa, og opplever en liten livskrise.
Han bestemmer seg for å kjøre fra Oslo til Umeå og finne Robyn, som han forelsket seg i under et taekwondostevne i 1984.
Kompisen Anders (Vegar Hoel) tvinger seg med på reisen for å passe på Stian, men kan han ha skjulte motiver for å bli med?
Burde tråkke hardere til
Dette er en slags roadmovie med noen stopp, blant annet til noen gamle bekjente.
Møtet med et søskenpar på svenskegrensa byr på noen morsomheter.
Men filmen blir bare søt der den burde ha mer brodd og tråkke hardere til.
Av og til benyttes unødvendige overtydeligheter, som for eksempel når Stian drar på seg en stygg OL-genser fra 1994 for å hamre inn at han lever i fortiden.
Anonym hovedrolle
Sondre Krogtoft Larsen gjør en helt grei rolle som Stian.
Men det blir en anelse kjedelig.
Jeg føler filmen kunne trengt et mer kjent ansikt som publikum har et sterkere forutgående forhold til.
En som kunne gitt filmen tyngre ballast fra første billedrute.
Det er altså ingenting direkte feil med Krogtoft Larsens innsats, men han blir for anonym som Stian.
Samspillet med Vegar Hoel er fint, uten at det slår gnister av kameratskapet.
Noen fine overraskelser
Umeå4ever er teknisk kompetent skrudd sammen.
Den ser dyrere ut enn den er.
Soundtracket er godt.
Historien har noen fine overraskelser i vente, selv om hovedtvisten er forholdsvis enkel å gjennomskue.
Jeg føler til syvende og sist at filmen har for lite sprekt å by på til å kunne hevde seg i kinomarkedet i 2011.
Jeg håper hyggelige Geir Greni har økonomiske reserver, eventuelt snille venner.
Sånn i tilfelle
| 0
|
003760
|
Monsters
Hvem er egentlig monstrene her?
Filmen heter kanskje Monsters, men vi ser tittelens skapninger ganske sjelden.
Fokuset ligger på karakterbygging og stemningsskapning, ikke på monsteraction.
Dette er en vellykket lavbudsjettsfilm, med flere spennende ideer og smarte løsninger.
Manuset går kanskje tom for ideer en stund før filmen er ferdig, men har imponert meg godt og vel før det skjer!
Med lange tentakler
Tekstplakater i begynnelsen forklarer at en romsonde har kræsjlandet i mellom-Amerika og sluppet ut prøver som viser seg å være aliens.
På jorda blir de kjempesvære blekksprutlignende skapninger med lange tentakler, som skaper kaos når de angripes.
Freelance-fotografen Andrew (Scoot McNairy) blir beordret av sin redaktør til å evakuere hans datter Samantha (Whitney Able) fra Mexico til USA.
Det skal vise seg å bli mer komplisert enn han trodde.
Romantisk monsterfilm?
Monsters er en visuelt lekker opplevelse, der miljøet suges inn gjennom linsa og slynges ut i kinosalen.
Andrew og Samantha navigerer seg gjennom jungelen samtidig som de finner veien til hverandre.
Det gjør dette til en slags romantisk monsterfilm, fri for kliss.
Jon Hopkins sin stemningsfulle musikk og et omsluttende lydbilde plasserer oss midt i jungelen sammen med de reisende, samtidig som monstrenes klagesang gir dem et sårt aspekt.
De er ufrivillige gjester på en ugjestmild planet.
Fritt til å tolke
Den tilsynelatende enkle historien kan tolkes i flere retninger og settes inn i en større sammenheng.
Romvesenene behandles som fiender, men vi ser dem aldri angripe noen uten provokasjon.
De stenges ute av USA med en stor mur ved grensa.
Er dette en kommentar til vår frykt for det ukjente?
Vårt behov for et fiendebilde?
Grenseproblematikken?
Er monstrene de eller oss?
Her står du fritt til å tolke, selv om jeg mistenker at det ikke er filmens hovedintensjon.
Imponerende billigfilm
Monsters er nesten et enmannsshow.
Gareth Edwards står for regi, manus, fotografi, produksjonsdesign og visuelle effekter.
Han har prestert mye godt på nesten alle felt.
Skildringen av et samfunn i økende kaos er imponerende godt skildret.
Og dette er gjort med et budsjett på skarve 800000 dollar (nesten 4,5 millioner kroner).
Altså en billig film, selv for norske forhold.
Godt gjort!
| 1
|
003761
|
Rødhette og varulven
En mishandling av det originale eventyret!
Det begynner å bli et vant grep fra min side å anklage en varulvfilm for å være blodfattig, men jeg må gjøre det igjen.
Rødhette og varulven er ikke bare blodfattig, men mangler også de andre elementene den later som den har, nemlig et opprivende trekantdrama, en slem prest, en truet landsby og et stort mysterium.
Pene bilder gjør det nesten verre, ikke bedre.
Varulv dreper
Valerie (Amanda Seyfried) er forelsket i Peter (Shiloh Fernandez), men er bortlovet til rikmannssønnen Henry (Max Irons).
Samtidig herjes middelalderlandsbyen av en varulv, som har begynt å drepe etter mange års fred.
Hvorfor skjer dette nå, og hvem av beilerne kan beskytte Valerie mot faren som truer?
Og har bestemora noe med saken å gjøre?
Skal jeg stille flere spørsmål nå?
Lite eventyrfølelse
Rødhette og varulven tar et vagt utgangspunkt i det kjente eventyret, men når Rødhette drømmer de berømte ordene om så store ører, øyne og tenner bestemor har, virker det fryktelig malplassert.
Det er i det hele tatt lite eventyrfølelse over historien.
Den handler altså om ei jente som rives mellom to kjekke menn med en varulv luskende i skogen under en blodrød måne.
Høres dette kanskje litt kjent ut?
Det er ikke tilfeldig.
Regissør Catherine Hardwicke sto også bak den første Twilight-filmen.
Enkelt mysterium
Filmens romanse er iskald.
Skuespillerne er søte og kjekke, men er satt i en ramme av plastikk.
Filmens mysterium er pinlig enkelt å finne ut av.
Det er bare å titte på rollelista, og se hvem av dem som tilsynelatende spiller en uviktig birolle.
Løsningen er klar lenge før den presenteres, og da kommer det ikke akkurat som noe sjokk.
Jeg får heller ikke ståpels av spesialeffektene.
Varulven er den mest åpenbart digitale skapningen jeg har sett på film på lenge, og en gedigen skuffelse.
Og ikke få meg til å forklare hva Gary Oldman gjør i denne filmen.
Jeg aner det simpelthen ikke!
Dette er lureri
Rødhette og varulven føles som en mishandling av det originale eventyret.
Ikke at det er verdens beste historie i utgangspunktet, men her har man tatt ut noen kjente figurer fra populærkulturen, og spunnet en helt ugjenkjennelig historie ut av det.
Som til alt overmål er dårlig.
Det handler om å selge billetter til et publikum som assosierer filmens tittel med noe helt annet.
Lureri, er det!
| 0
|
003762
|
Mutant Girls Squad
Frilynt tentakel-versjon av X-men.
Rin er en helt vanlig sexistisk framstilt japansk skolejente.
Men dagen hun fyller 16 har faren hennes en stor overraskelse på lager.
Han baker henne en kake og viser fram sine store, blodige, pulserende brystvorter og genitalie.
Han er nemlig en "hiruko" - en absurd form for pervers mutant.
Og det er hun også.
Før man egentlig rekker å bli forklart noe særlig mer blir Rins foreldre drept av en gruppe antimutantsoldater med maskingeværmodifiserte penismasker.
Det største problemet er ikke at historien er helt på jordet...
Heldigvis utvilker Rin sine mutantkrefter seg i tide til at hun klarer å drepe alle penismaskeninjaene med monsterhånden sin og unnslippe.
Kampen mot menneskeheten
Etter å ha slakta hele nabolaget, ledet av en gammel dame som vil stoppe henne ut og plassere henne på torget, blir hun tatt hånd om av hiruko-lederen Kisaragi.
Han tar henne med til en treningsleir for tenåringsjenter med mutasjoner hvor hun skal lære å mestre evnene sine for å bruke de mot menneskeheten.
For det er jo selvfølgelig den evinnelige kampen mellom mennesker og mutanter det handler om.
Frilynt tentakel-versjon av X-men
Selv om tematikken er velkjent fra blant annet X-men-filmene tilbyr Mutant Girls Squad et mildt sagt friskt bidrag til mutantuniverset.
Blant jentene i treningsleiren møter vi mutantbegavelser som pupper med samuraisverd, anale utvekster med motorsag og et zombie-fosterhode festet til armene med tarmer.
For ikke å glemme Rins sykerpleieruniformerte vennine Yoshi som med sine tentakelarmer og maurslukermunn penetrerer både det ene og andre i løpet av filmens mange kampscener.
Et par av drapene er utrolig morsomme!
Digitalt blodsøl
Det skal i hvert fall ikke stå på kreativiteten til filmskaperne.
For maken til innovativ lemlesting tror jeg aldri jeg har sett.
Det hele er selvfølgelig akkompagnert med store mengder blodsøl.
Men dessverre er mesteparten av dette skikkelig dårlig digitalt blod som ødelegger mer enn det tilfører.
Og hvor enn mange småfrekke bestialske mord de klarer å diske opp med, så tar jeg meg selv i å titte på klokka.
For historien holder virkelig ikke mål.
Totalt fraværende fortellerteknikk
Det største problemet er ikke at historien i seg selv er helt på jordet, men det totale fraværet av fortellerteknikk.
Det virker som at manusforfatter Jun Tsugita har skrablet ned noe han drømte for et par måneder siden fritt etter hukommelsen.
Jeg hadde neppe klart å følge handligen dersom jeg ikke umiddelbart hadde gjenkjent den som en historie jeg har sett alt for mange ganger før.
Hva i all verden driver japanerne med?
Mutant Girls Squad er nok et stykke kultur som får meg til å lure på hva i all verden japanerne driver med.
Det er ikke det at jeg mener at japansk underholdningskultur nødvendigvis er feil eller dårlig eller noe sånn.
Bare veldig, veldig rart.
Hva filmen angår så utfyller den virkelig ikke sitt potensiale.
Den har som nevnt et fantastisk figurgalleri men historien er syltynn.
Og når jeg endelig tror at filmen skal begynne; så er den ferdig
| 0
|
003763
|
Hjelp, vi er russ!
Sjangerkopiering uten glimt i øyet.
Filmen Hjelp, vi er russ! er en roadkomedie om en gjeng ungdommer som aldri i livet hadde blitt venner om det ikke var for tilfeldighetene:
Russekassa med femti tusen som skulle dekke reise til russetreffet i Stavanger blir stjålet fra Ødvåg skole, og russen blir tvunget til å samarbeide på tvers av mennesketyper for å realisere turen.
Musikken er jeg hundre prosent positiv til.
Hindringene står i kø, for både lensmann, rektor og media er på jakt etter ungdommene.
- Høres det kjent ut?
Ja, det gjør det.
For Hjelp, vi er russ! følger en klassisk oppskrift.
Helt etter boka.
Men hva gjør de når de ikke har noen av ingrediensene, bare noe ræl de fant i skapet?
Vaginavariasjoner
Hjelp, vi er russ! må selvsagt være morsom for at den skal funke.
For å sette det på spissen består humoren i filmen av voksne i rare klær med mye sminke og artige parykker, og en fyr ved navn Kjell Arne som en ti-tolv ganger i løpet av filmen sier at de andre har lovt ham vagina når de kommer frem til Stavanger.
Det spilles ut flere gags og vitser enn som så, men poengene får ikke pønsj nok.
Noe skyldes skuespillertiming, annet skyldes klipp og lydarbeid.
En uheldig kombinasjon, egentlig.
Fyller ikke kravene
Det er åpenbart at det er sjangeren produksjonsteamet har valgt seg som ødelegger for filmen.
Manus, regi og skuespill når ikke opp til kvalitetskravene sjangeren forutsetter, og manus og regi gjør heller ikke egne valg for å veie opp for svakhetene.
Og der forsvinner det potensielle særpreget.
Jeg skulle ønske filmen hadde stolt nok på seg sjøl til å ta egne historiemessige og filmatiske valg, slik at jeg ikke følte at hvert eneste øyeblikk i filmen var en scene fra en onsdagsfilm etter google translate.
Filmen skal berømmes for å bruke dialekt i all sin prakt, men manuset trenger å tilpasses dialekten, ikke omvendt.
Svært mange av replikkene høres usannsynlige ut, og jeg kunne innmari tenkt meg å høre hva fjordingene egentlig ville ha sagt hvis det falt dem naturlig.
Musikken gjør ingen feil
Musikken er jeg hundre prosent positiv til, da.
Låtene er herlige, og sekvensene der bare musikken får herske mens russen ligger og koser seg i bussen er deilige avvekslinger fra resten.
Klar enerfølelse
Det blir en ener på terningen, dette her.
Ingen tvil.
Det var den klareste enerfølelsen jeg har sittet med i kinosalen på lenge, og den bringer meg tilbake til da jeg som fersk anmelder for Filmpolitiet så Epic Movie.
Det er et karakteristisk fellestrekk ved disse to filmene, nemlig: sjangerkopiering uten glimt i øyet.
-Ikke bra.
| 0
|
003764
|
World Invasion:Battle Los Angeles
Soldatglorifisering uten ironi.
Soldatglorifisering helt uten ironisk distanse er ikke bra.
World Invasion:
Battle Los Angeles er fryktelig opptatt av å dyrke personlighetsløse marinesoldater, men dessverre ikke like interessert i å fortelle en god historie.
Jeg sliter med å bry meg om tøffinger som ofrer seg for landet sitt med en eplekjekk kommentar som siste hilsen.
Selv når de gjør det i min favorittsjanger: science fiction.
L.A. invaderes
Vi møter sersjant Nantz (Aaron Eckhart) i det han sier opp jobben sin hos U.S. Marines.
Men så invaderes Los Angeles av romvesener, og han må tilbake i felten med en gruppe unge soldater for å redde sivile som har gjemt seg i en politistasjon.
De må inn og ut før hele området teppebombes.
Et gigantisk tankekors
Jeg elsker altså science fiction, men det er trist å se denne filmen.
En rominvasjon i Los Angeles får meg til å minnes Independence Day, som var 100 ganger bedre.
Den hadde mer action, mer humor og tok seg ikke selv så fordømt høytidelig.
Selv spesialeffektene var bedre i 1996, noe som må være et gigantisk tankekors.
Her ramler roboter og romskip nedi digitalsuppa.
Det ser ikke pent ut.
Lyden er best
Det er åpenbart lagt ned mye jobb i å få Los Angeles til å se ut som et krigsherjet område.
Oversiktsbildene er passe kaotiske, men nede på gateplan er alt disig og tåkete, så der slipper man forholde seg til nærgående effekter.
Vi ser skikkelser, men ikke detaljer.
Vi hører derimot en hel del.
Det fete lydsporet er det beste med hele filmen.
Tunge våpen høres dertil ut.
En hyllest til Aliens
Men jeg heller mot og ikke anbefale World Invasion:
Battle Los Angeles.
Den engasjerer ikke, har en litt for teit historie og regissør Jonathan Liebesman omfavner litt for mange sci-fi-krigsklisjeer.
Et stykke uti filmen får vi en scene som er ment å være en hyllest til Aliens.
Men den fungerer mest som en påminnelse om hvor mye bedre Aliens er
| 0
|
003765
|
Rio
Flott animert slum og karneval!
Hva forventer man av en animert film som heter Rio?
Joda, du får et fargesprakende karneval og flotte sveip innom de mest kjente turistattraksjonene.
Men du får også en morsom historie med minneverdige figurer.
Kanskje er ingen av delene direkte nyskapende eller dype, men jeg lo såpass mye at det ikke bryr meg.
Høytflygende action
Den sjeldne papegøyen Blu blir fraktet til Rio for å møte hunnpapegøyen Jewel og sikre artens fremtid.
Men de blir stjålet av smuglere, og må forsøke å rømme gjennom Rio, samtidig som Blu må lære seg å fly.
Det blir selvsagt mye høytflygende action, bisarre situasjoner og vakre digitale bilder.
Barnevennlig slum
Regissør Carlos Saldana har laget de tre Istid-filmene.
Jeg likte dem, men kritiserte de to første for liten detaljrikdom i animasjonen.
Det kan jeg definitivt ikke påstå nå, for Rio er en svært lekker fremstilling av Rio
De Janeiro med alle dens kontraster, fra skitten slum til glitrende karneval.
Byens verste sider er selvsagt nedtonet, dette skal jo være barnevennlig.
Flotte detaljer
Figurene er også førsteklasses animert, med et rikt kroppsspråk og mimikk.
Legg for eksempel merke til den rike teksturen i nebbene til Blu og Jewel, og kontrastene i fjærpryden.
Dette er detaljer som ville vært flatere i en mindre ambisiøs film.
Saldana og co har også brukt 3D på en klok måte, og gir bildene dybde uten å gjøre oss svimle.
Morsomt for foreldre
Rio er på ingen måte en revolusjonerende animasjonsfilm, men byr på god underholdning basert på en velkjent oppskrift.
Dette er av typen film foreldre gjerne kan ta med ungene på, og ha det morsomt selv.
De fleste vil se den med norsk tale, og Aksel Hennie og Maria Haukaas Mittet (med flere) gir stemmer til hovedfigurene med samme solide ekspertise som vi forventer av norsk dubbing.
| 1
|
003766
|
Varg Veum- Dødens drabanter
Spenningsnivå med en gjennomsnittsepisode av Derrick.
Kvaliteten på Varg Veum-filmene har variert.
Nå virker det som om nivået har stabilisert seg, men dessverre på middels.
Det gode rammeverket er der, med Trond Espen Seim og Bjørn Floberg som interessante motstykker med en inneforstått anerkjennelse av hverandre.
Men Dødens drabanter mangler dessverre alt av spenning, og mysteriet er lett å løse, selv for kinogjengere som aldri har lekt privatdetektiv.
Må hjelpe barnevernsgutt
I denne filmen må Varg Veum hjelpe 16 år gamle Jan Egil, som han kjenner fra sin tid i barnevernet.
Han er mistenkt for å ha drept sine fosterforeldre, men Veum aner at gutten snakker sant når han bedyrer sin uskyld.
Derfor setter han i gang sin egen etterforskning, selv om alle bevis peker mot Jan Egil, og oppdager at fosterfar var innblandet i lyssky virksomhet.
Spennende som Derrick
Historien som rulles opp kunne nok ha blitt til en dramatisk og spennende film, men jeg føler aldri at det egentlig er noe reell fare på ferde her, selv om folk både blør og dør.
Den er teknisk vellaget, og skuespillerne presterer helt ok, men den har et spenningsnivå med en gjennomsnittsepisode av Derrick.
Regissør Stephan Apelgren lar filmen gå på tomgang når han skulle tråkket på gassen.
Får ikke spillerom
Lene Nystrøm ble etablert som Veums kjæreste i Skriften på veggen, og var viktig i Svarte får, men har en minimal rolle å spille her.
Hun kunne like gjerne vært kuttet helt vekk.
I stedet kommer Line Verndal inn som Veums gamle kollega og flamme fra barnevernet.
Det er alltid en glede å se Verndal på lerretet, men heller ikke hun får det spillerommet som trengs for å sette en figur skikkelig.
Spenningen mellom Veum og Cecilie blir ikke utnyttet.
For bleikt for kino
Jeg har lenge ment det var en god idé å lage en serie Veum-filmer, slik svenskene har gjort med Beck og Wallander.
Men dette begynner å bli for bleikt for kino.
Dødens drabanter er et lite skuldertrekk av en kinofilm som godt kunne vært spart til TV
| 0
|
003771
|
Blue Valentine
Ryan Gosling og Michelle Williams spiller stort og fryktløst!
Blue Valentine er en vond og vakker film om et forhold på vei mot stupet.
Ekstra sårt er det fordi filmen ubarmhjertig veksler mellom å skildre den første forelskelsen samtidig som vi ser Dean og Cindy skli fra hverandre.
Hva kan ha skjedd i mellomtiden?
Det skremmende svaret er: ingenting spesielt.
De har fått et barn, et hjem og forsøker å få endene til å møtes i en travel hverdag.
Skygger av seg selv
Høres det kjent ut?
Alle småbarnsfamilier opplever dette.
Fokuset ligger plutselig på helt andre ting enn det man var opptatt av da man møttes.
Det som førte Dean og Cindy sammen eksisterer ikke lenger.
Nå er hverdagen preget av plikter, regninger og familielogistikk.
De personene de en gang var er nå skygger av dem selv.
Ingen av dem takler denne overgangen spesielt godt, og nå truer mangelen på kommunikasjon med å ødelegge det som startet så fint.
Spiller fryktløst
Både Ryan Gosling og Michelle Williams spiller stort og fryktløst i denne filmen.
Når vi først møter Cindy, ligger hun i senga med håret over ansiktet.
Dette er ingen Hollywood-dame som våkner ferdig sminket med nygredd hår.
Cindy er trøtt, overarbeidet og utslitt av et familieliv som ikke funker.
Dean er også merket av den nye tilværelsen.
Den musikalske drømmeren er borte.
Tilbake står en desillusjonert sliter.
Begge figurene spilles med beundringsverdig mot av to svært dyktige skuespillere.
Williams ble Oscar-nominert.
Gosling burde vært det.
Gjør stort inntrykk
Filmens tidshopp er smart planlagt, og understreker avstanden mellom paret som møtes og paret som sliter.
Det er de samme menneskene, men de seks årene som skiller historietrådene har svært forskjellige stemninger og atmosfærer.
Felles for dem er at situasjonene og problemstillingene som skildres virker sanne og ekte, og frie for klisjeer og lettvinte løsninger.
Dermed gjør også filmen et stort inntrykk på meg.
Rotfestet i ekte følelser
Regissør Derek Cianfrance, som også har skrevet manuset med Joey Curtis og Cami Delavigne, utforsker hva som skjer når flammen dør, og de virkelige utfordringene kommer.
Alle involverte presterer til stående applaus.
Tittelen Blue Valentine høres kanskje ut som en romantisk komedie, men er et dypt seriøst drama, rotfestet i ekte mennesker og følelser.
Blue Valentine anbefales på det varmeste til alle som noen gang har funnet og/eller mistet kjærligheten!
| 1
|
003773
|
Tomorrow, When the War Began
En suppe av krig og ungdomskomedie.
Dette fungerer dårlig!
Bland en del action, en del krigsdrama og en dash med high school-komedie, og du får filmen Tomorrow, When the War Began.
Dette er en film mynta på et yngre publikum og det er mulig den vil appellere til 14 år gamle gutter og jenter.
For oss som er litt eldre blir imidlertid Tomorrow, When the War Began tynn og lite troverdig.
Asia invaderer Australia?!
Filmen handler om at en koalisjon av asiatiske land invaderer Australia, for få en jevnere fordeling av resurser og landområder i forhold til den økende populasjonen i Asia.
Vi blir tatt med til en småby på landsbygda i Australia, hvor møter vi guttejenta Ellie (Caitlin Stasey) og vennene hennes.
De bestemmer seg for å dra på telttur før sommerferien er over og skolen starter.
Dette viser seg å være det smarteste de har gjort i hele sitt liv.
Når de kommer tilbake fra utflukten oppdager de at fremmede styrker har invadert landet og at alle sivile er satt i en fangeleir.
Ungdommene finner ut at det nå er opp til dem å slåss for fedreland og frihet.
Helt uten trening setter de igang geriljavirksomhet mot fienden.
Svært urealistisk
Hvis du synes dette høres kjent ut, er ikke det så rart.
Handlingen minner mistenkelig mye om den vi finner i filmen Red Dawn med Patrick Swayze og Charlie Sheen fra 1984.
Ja, jeg vet at Tomorrow, When The War Began er basert på boken med samme navn, men kanskje forfatter John Marsden ble inspirert av den filmen da han skrev boka?
Det kan nesten virke litt sånn.
Uoriginalt er altså et stikkord her, og saken blir ikke bedre av at jeg heller ikke tror på premissene for handlingen.
Vi får aldri vite hvilke land som er med, og for meg høres det ekstremt urealistisk ut at et samlet Asia skal invadere Australia!
Tomorrow, When the War Began er også full av klisjeer, som for eksempel de stereotypiske rollefigurene kjent fra high school-komedier.
Vi har blant andre den tøffe, men kjekke rebellen, guttejenta, den prektige piken, den enkle blondinen og den sløve hasjbomsen.
Manuset gjør det det kan for å understreke stereotypene, noe som fører til platte replikker fulle av kleine klisjeer.
Det er som om filmen er litt schizofren og ikke helt vet om den vil være krigsaction eller ungdomskomedie.
Jeg synes blandingen fungerer særdeles dårlig.
Vi får håpe at neste kapittel i serien blir bedre enn den første.
Kan underholde "ungdommen"
Alt dette til tross, Tomorrow, When the War Began er ikke fullstendig blottet for alt som er bra.
Litt stilig action blir vi jo servert og det er noen kule eksplosjoner her og der.
Et mindre kritisk publikum i alderen 12 til 16 år vil nok la seg underholde av filmen.
Noen må riktignok ha med seg foreldre på kino.
Filmen har aldersgrense 15 år.
Mot slutten tar filmen seg opp en smule og blir litt mer spennende, men akkurat når jeg begynner å like det jeg ser er filmen ferdig.
Dette er bare starten på et lengre eventyr.
Boka handlingen baserer seg på er nemlig første bok i en lengre serie.
Slutten på filmen henger i løse luften og det er helt tydelig at Tomorrow, When the War Began bare er innledningen.
Film nummer to og tre kommer i 2012 og 2013, så vi får håpe at neste kapittel i serien blir bedre enn det første
| 0
|
003774
|
Skrik 4
Nostalgisk skrekkfilm med gammel oppskrift og nye fjes.
Det er over et tiår siden forrige Skrik-film kom ut.
I 2011 er virker det som om regissør Wes Craven lengter mest tilbake til tida hvor en mann med maske og kniv faktisk var nok til å skremme og underholde.
Gjensyn med gammel heltinne
Sidney Prescott (Neve Cambell) kommer hjem til Woodsboro med et nytt liv, klar for å promotere boken sin som handler om hvordan hun startet på nytt etter tidligere massakrene i hjembyen.
Det går ikke lang tid før to tenåringer blir funnet knivstukket, og det er ingen tvil om at den skrik-maskerte morderen står bak.
Han er selvfølgelig ute etter Sidney, men først står en ny generasjon ungdommer klar for slaktebenken.
En ny generasjon offer
Skrik 4 får meg til å lure på hvor Neve Cambell har gjemt seg alle disse årene.
Hun spiller forfriskende oppegående og naturlig i motsetning til plastelina-Courtney, som også er med som den egenrådige forfatteren Gale Weathers.
Jeg liker også den nye generasjonen av ungdommer i Skrik 4. Hayden Panettiere og Emma Roberts er perfekt for sjangeren.
Det er også Rory Culkin, som ser ut som narkolangerversjonen av sin storebror Macaulay.
Dumt og følelsesløst
Ungdommene fyller rollene sine greit, men manuset gir dem ikke mye å spille på.
Det er også mye annet å sette fingeren på.
Donald Duck-politiet i Woodsboro er dummere enn noen gang, og man frykter mer for deres liv enn for ungdommenes.
Det blir også for tåpelig at ungdommene koser seg med skrekkfilm-maraton bare dager etter at bestevenninna deres blir drept.
Det er ingen spor av traumer, sorg, eller sjokk.
Følelser som kanskje ville vært naturlige i denne sammenhengen.
Tro mot sjangeren
Et gjennomgangstema i Skrik-filmene er at ungdommene ofte er fullt utdannet når det kommer til reglene i skrekkfilmer.
De snakker om det, de ser på filmene, og de gjør like mye narr av sjangeren som det vi selv gjør.
Dette hjelper dem selvfølgelig ikke å overleve scenariene de befinner seg i.
De åpner døra, tar telefonen, og går ut på den mørke trappa.
Inn det ene øret - og ut det andre.
Mens vi snakker om idioti:
At Sidney enda ikke har skaffet seg et våpen irriterer meg grenseløst.
Det at hun fortsetter å løpe rundt mellom etasjer og rom med morderen i hælene irriterer meg enda mer.
Gjem deg i et skap med en pistol og vent på morderen der, for svarte!
Nostalgi og sjarm
Wes Craven må være den regissøren i verden som har mest selvironi akkurat nå.
Jeg tror han vet at Skrik 4 ikke er særlig bra, og at han hverken skremmer eller overrasker noen med dette meta-prosjektet.
Jeg tror likevel at noen sikkert kan la seg både sjarmere og underholde av referansene i filmen og den nostalgiske følelsen man sitter igjen med.
Filmen er lik de andre Skrik-filmene fra nittitallet, noe som er ganske behagelig.
Jeg liker at jeg bare trenger å forholde meg til en morder som fyker rundt med en kniv og en maske, uten noe mer hokuspokus.
Det er dette som er Skrik, men virkemidlene er for lengst brukt opp, og er ikke lengre skremmende.
Skrik 4 er en helt grei film, men jeg mistenker at det er nostalgifølelsen som spiller meg et puss.
| 0
|
003775
|
Reykjavik Whale Watching Massacre
Harpunhorror uten brodd.
Bitre, arbeidsløse hvalfangere som jakter på miljøaktivister med harpun høres jo ut som et fantastisk godt utgangspunkt for en horrorfilm.
Dessverre utnytter ikke Reykjavik Whale Watching Massacre potensialet og ender opp med å bli en middelmådig harpunjakt uten brodd.
Riktig oppskrift men lite smak
En fattig og isolert psykopatfamilie sammensatt av en gammel mor og to voksne sønner bor alene på en stor hvalfangstbåt.
Etter at Island forbød jakt på vågehval har de mistet næringsgrunnlaget sitt og nå vil de hedre sin avdøde hvalfanger-pappa ved å bruke båten hans til å jakte på og slakte ned "green-pisset" (miljøaktivister red.anm.) som de mener er skyld i elendigheten.
Vi følger en gruppe stereotypiske turister på hvalsafari langs Islands kyst.
Da kapteinen deres blir drept i en harpunulykke blir de godtroende plukket opp av psykopatfamilien på hvalfangerbåten.
Og det de trodde var deres redning skal vise seg å være deres sikre død.
Hverken skummel eller morsom
Reykjavik Whale Watching Massacre er en pent utført film med fine bilder, gode spesialeffekter og helt greie skuespillere.
Men handlingen er hverken skummel eller morsom, og blødsølet hverken ekkelt eller overdrevent.
Det virker som at filmen ikke helt vet hva slags horrorfilm den skal være, og ender opp med å bli en ganske lite spennende film.
Av og til blir vi servert verbale sklitaklinger som "La oss håpe det finnes en livbåt på dette dødsskipet", men det er såpass få av dem at de virker mer malplasserte enn morsomme.
Islandsk gladrasisme
Den stigmatiserende portretteringen av turistene gir oss en interessant innføring i islendernes syn på omverdenen.
Jeg vet man ikke skal skjære en hel nasjon over én kam, men i Islands tilfelle er det kanskje ikke så farlig?
Det bor jo tross alt bare 318 000 på øya.
Filmen selv er i hvert fall ikke forsiktig med å generalisere "útlendingar".
Blant jaktbyttene til hvalfangerne finner vi tyske, kvinnelige barne-TV-produsenter i 50-årene med forkjærlighet for unge mannebein.
En stakkarslig brite som blir voldtatt på alle skipene hun går ombord i.
En alkoholisert, frekk og vulgær franskmann.
En modig, MacGyver-aktig, kjekk afroamerikaner som selvfølgelig viser seg å være homofil.
En bortskjemt amerikansk drittunge.
Og en kvinnediskriminerende koreansk forretningsmann med kone og kamikazetrent, grådig assistent.
Problemet er at formålet med denne stigmatiseringen er så utydelig skildret at jeg ikke vet om jeg skal betrakte det som islandsk gladrasisme med glimt i øyet, eller bli oppriktig provosert.
Skraper på overflaten
Jeg savner at filmen tar et standpunkt til temaet som problematiseres.
Miljøvern versus næringsliv er et eksplosivt tema som godt kunne vært bedre utnyttet.
Men regissør Júlíus Kemp ender opp med å skrape på overflaten.
Til siste minutt sitter jeg og håper på at det kommer en eller annen kommentar om hvalfangst fra filmskaperne, men den gang ei.
Rejkavik Whale Watching Massacre er en skikkelig middelmådig islandsk grøsser som kunne vært så utrolig mye bedre.
Den er ikke direkte kjedeling, men berører meg like lite som en gjennomsnittlig busstur
| 0
|
003776
|
Thor
Tordenguden lever!
Jeg er ingen religiøs mann, men skulle jeg trodd på noe, måtte det være Odin og Thor.
I Kenneth Branaghs film fremstår de som festlige superhelter i en storslått gudeverden som roper maksimalisme.
Åsgard ser ut som en gal byplanleggers våteste drøm.
Thor avviker nok ganske mye fra den klassiske norrøne mytologien, for dette er basert på tegneserien fra Marvel.
Filmen er storslått, pompøs og prangende, men har heldigvis en passe dose avvæpnende humor, som gjør dette til storartet underholdning!
Bortvises fra Åsgard
Thor (Chris Hemsworth) egger til kamp mot frostkjempene i Jotunheimen mot sin fars vilje, og Odin (Anthony Hopkins) stripper ham derfor for all makt og krefter, og bortviser ham fra Åsgard til jorda.
Der får han hjelp av vitenskapskvinnen Jane (Natalie Portman) og hennes team (Stellan Skarsgård og Kat Dennings).
Men samtidig har Thors bror Loke (Tom Hiddleston) skumle planer hjemme i Åsgard.
Smører tjukt på
Jada, denne historien har et nær latterlig preg, men Branagh vet det, og ruller ut handlingen med tunga rett i munnen.
Derfor blir dette svært underholdende, selv når han smører tjukt på.
Han vet å trykke på humorknappen når det trengs, og greier også å tilføre emosjonell slagkraft i enkelte scener.
Det betente forholdet mellom Thor, Loke og deres far er hele tiden selve kjernen i filmen.
Referer til Tony Stark
Men tro nå ikke at dette er et kammerdrama.
Dette er en fullblods superheltfilm fra et lett gjenkjennelig Marvel-univers.
Her møter vi som forventet de mystiske SHIELD-agentene fra Iron Man-filmene.
Agent Coulson (Clark Gregg) refererer sågar til Tony Stark i en scene.
Vi må tro at alle figurene i filmen også kjenner til Iron Man og dermed har det enklere med å prosessere de utrolige tingene som skjer rundt dem.
Imponert over skalaen
Filmen er full av fantastiske effekter som fikk meg til å juble innvendig.
Det er ufattelig tøft når Thor drar frem hammeren og skaper kaos med sirkulære bevegelser.
Han har også noen rimelig råe skapninger som må bekjempes.
Jeg er imponert over den store skalaen som benyttes, og den gode flyten i actionscenene, som om klasseregissøren Kenneth Branagh aldri har gjort annet enn å lage superheltfilmer.
Ble nesten troende
Selvsagt burde Thor helst spilles av en nordmann.
Men australske Chris Hemsworth fungerer heldigvis utmerket!
Han har den rette fremtoningen, imponerende muskler og en akseptabel karisma.
Han har også god backup fra klasseskuespillere som Natalie Portman, Anthony Hopkins og Stellan Skarsgård.
De er med på å tilføre filmen nødvendig tyngde.
Men Thor er langt i fra en blytung opplevelse.
Jeg ble godt og vel underholdt i den grad at jeg nesten ble en troende mann.
| 1
|
003777
|
My Son, My Son, What Have Ye Done
Fantastiske skuespillere i arbeid
En mann i San Diego begår et drap.
På åstedet, hvor drapsmannen har forskanset seg, får en etterforsker gjenfortalt hendelsene som har ledet opp mot drapet.
Så enkel er grunnstammen i My Son, My Son, What Have Ye Done, men den gjennomføres langt mer komplisert enn som så.
Det 'Herzogske'
Werner Herzog har latt seg fenge av en sann historie står det i forteksten til filmen.
Jeg lurer på hva det egentlig har å si for det ferdige resultatet, siden Herzog i mine øyne alltid lager filmer som først og fremst er så tydelig 'Herzogske'.
Noen regissører er bare slik, og to andre jeg kommer på i farten er Wes Anderson, Lars von Trier, Terrence Malick og David Lynch.
Felles for disse fire og Herzog er at de klarer å formidle sin helt særegne visjon frem til mottageren.
På produksjonssiden har Herzog denne gang faktisk fått med seg nevnte Lynch, og dermed har to eksentriske regissører møttes i én og samme film.
Det merkes, for maken til urovekkende forstadssekvenser er det lenge siden jeg har sett.
Umiddelbar Lynchfølelse
My Son, My Son, What Have Ye Done er nemlig skremmende uten særlig andre skrekkelementer enn musikken.
Her lemlestes ingen, det er knapt nok blod.
Fryktelige monstre er heller ikke å se, bortsett fra et par vanvittige skuespillerprestasjoner.
Den skremmende musikken i My Son, My Son, What Have Ye Done er musikk som virkelig ikke hører naturlig hjemme i situasjonene og varierer mellom folkemusikk fra flere kulturer, samtidsmusikk og viser.
Jeg får umiddelbart Lynchfølelsen etter bare få minutter.
Handlingen i My Son, My Son, What Have Ye Done foregår ved at vitner og forskjellige bekjente av den hovedmistenkte gjenforteller diverse episoder som mer eller mindre ledet opp til drapet.
Hvorvidt episodene faktisk er relevante eller hva som egentlig er relevant for motivet, blir helt opp til meg å tyde.
Siden jeg sitter og ser en Herzog/Lynch-film er jeg jo forberedt på å ikke skjønne alt med én gang.
Jeg kan kose meg med lekre tekniske gjennomføringer, forundre meg over hvor hinsides mye musikken har å si for filmopplevelsen og se fantastiske skuespillere i arbeid.
Stjernelag
Grace Zabriskie er helt vanvittig skummel som Mrs. McCullum.
Maken til urovekkende kvinnemenneske er det lenge siden jeg har sett på film.
(topp fem psychobitches)
Brad Dourif gløder som onkel Ted.
Det er helt tabu-hysterisk når han beskriver grekere og teaterfolk forøvrig i sin lille, men fantastiske birolle.
Michael Shannon fyller hovedrollen som Brad McCullum, og synes du han var rar i Revolutionary Road, skal du se på f@@n i My Son, My Son, What Have Ye Done.
Willem Dafoe plankekjører rollen som etterforsker Havenhurst, Chloë Sevigny spiller Brads forlovede Ingrid helt greit og Udo Kier spiller Lee Meyers, en rar fyr med rar aksent, på en litt kjedelig måte.
Sekvensene med Sevigny og Kier mot slutten av filmen trekker dessverre helheten ned, og jeg må finne meg i å kjede meg litt.
Som skapt for Blu-ray
Jeg anbefaler deg å se My Son, My Son, What Have Ye Done dersom du er Herzog- eller Lynchfan.
Filmen er nok akkurat for sær for kino, men den er som skapt for Blu-ray på en bra tv.
My Son, My Son, What Have Ye Done er ute på dvd og Blu-ray fra og med 20.04.2011.
| 1
|
003779
|
Nawals hemmelighet – Incendies
Spennende, dramatisk og hjerteskjærende!
La det være sagt med en gang:
Handlingen i Nawals Hemmelighet – Incendies bygger på en vanvittig rekke sammentreff og usannsynligheter.
Ofte tar slikt meg ut av en kinoopplevelse.
Men ikke her.
Filmen er nemlig så utrolig velspilt og strålende regissert at jeg hele tiden venter spent på neste utvikling.
Dette er spennende, dramatisk og hjerteskjærende!
Jakten på fortiden
Nawal (Lubna Azabal) dør i Canada og etterlater seg et spesielt testament til barna Jeanne (Mélissa Désormeaux-Poulin) og Simon (Maxim Gaudette).
De får vite at de har en ukjent far og en bror i midt-Østen.
Morens siste vilje er at de skal finne dem og levere to brev.
I utgangspunktet kan det virke som en umulig oppgave, men det finnes gode grunner til hvorfor Nawal ville ha sine barn til å gå i hennes egne fotspor.
Vi får oppleve deres jakt på fortiden, samtidig som vi får fortalt Nawals sterke historie fra hennes unge år.
Gjennomtrengende nerve
Disse parallelle historiene fortelles med en gjennomtrengende nerve som aldri slipper tak.
Historien inneholder sterke elementer som vi gjenkjenner fra diverse nyhetsbilder, men her ser vi også de langttrekkende konsekvensene av dem, og hvordan slike opplevelser kan forme og forandre et menneske.
Nawals historie er også historien om et krigsherjet folk i et samfunn nær sammenbrudd på grunn av religiøs krigføring.
Utrolig flaks
Det finnes enkeltscener og detaljer i manus som i vanlige tilfeller ville fått meg til å himle høyt med øynene.
Møter og sammentreff over hav av tid og rom.
Leting med utrolig flaks.
Figurer godtar ekstreme forklaringer uten nøling.
Men dette er og blir flisespikkeri i den store sammenhengen, og får ingen store konsekvenser for hvordan jeg opplever filmen.
Jeg ble grepet
Nawals hemmelighet – Incendies ble nominert til Oscar.
Det var fortjent.
Jeg ble grepet av imponerende skuespillere i en sterk historie, svært godt regissert av Denis Villeneuve (Polytechnique).
Denne hemmeligheten er det så absolutt verdt å finne svaret på!
| 1
|
003780
|
Fast & Furious Five
Hollywoods to store muskelmenn braker sammen!
Teit?
Ja.
Dum?
Ja.
Stupid?
Ja.
Fantastisk popcornfilm?
Oh, yes!
Fast & Furious Five vasser i så mange actionklisjeer at latteren sitter befriende løst.
Den pøser på med fartsfylt moro, lekre biler og vanvittige stunts!
Usannsynlighetsfaktoren er svært høy.
Det er heldigvis også underholdningsverdien.
Fast & Furious Five er mye bedre enn en femmer pleier å være.
Men da bør nok filmen sees med store actionøyne.
Mine er vidåpne!
Vin Diesel vs The Rock
Denne gangen har trekløveret Vin Diesel, Paul Walker og Jordana Brewster rømt til Rio de Janeiro.
Der planlegger de ett siste kupp før de trekker seg tilbake til et land uten utleveringstillatelse.
Men å stjele 100 millioner dollar fra narkokongen Reyes blir ikke enkelt, spesielt ikke når de i tillegg har FBI-agent Dwayne ”The Rock” Johnson etter seg.
Og ja, Hollywoods to store muskelmenn braker sammen til glede for oss alle!
Rendyrket overfladisk action
Chris Morgans manus er så forenklet at det nærmer seg minimalistisk filmkunst!
Alle emosjoner uttrykkes med så få ord som mulig.
Selv sorgprosess etter dødsfall er unnagjort på sekunder.
Fast & Furious Five har nemlig ikke tid til dveling.
Denne filmen lever etter mottoet ”don’t bore us, get to the chorus”, og den føles som et eneste langt refreng.
Jeg digger at regissør Justin Lin så til de grader strekker seg etter rendyrket overfladisk action i sin tredje Fast & Furious-film, og jeg synes han lykkes godt.
Hvem trenger Aaron Sorkin-dialog når man kan høre brølet fra en Dodge Charger 1970-modell i stedet?
Vridd metall
Bilkjøring har alltid vært hovedsaken i denne serien, og her har man gått tilbake til røttene.
Det ser ut til at de tidligere oppfølgernes bruk av digitale bilstunts er forkastet, for her virker det ekte, også når lekre doninger reduseres til vrak av vridd metall.
Det gjør filmen bedre i mine øyne.
Jaktscenene gjennom Rios trange gater holder høy hastighet, mens volden er hardere enn tidligere.
Pluss i margen!
En slags moral
Filmens budskap er selvsagt rimelig råttent, nemlig at alle problemer kan løses med en bråte svarte penger, som gjerne må anskaffes ved å rasere en hel by og sette mange uskyldige liv i fare.
Det nærmeste filmen kommer en slags moral, er noe om familieverdier og at venner skal holde sammen.
Noe sånt.
Men hvem bryr seg egentlig om hva filmen handler om, så lenge den leverer velgjort action i hyperoverdrive?
Det gjør Fast & Furious Five!
Rulleteksten signaliserer gudskjelov at sekseren allerede er under planlegging.
Vroom, vroom!
| 1
|
003783
|
Alien vs. Ninja
Ikke en B-film, men en C-film.
Alien vs. Ninja er en film fritt basert på både Alienfilmene og Ninja-sjangeren.
Fritt basert er mildt sagt, for filmen tar seg ekstreme friheter, spesielt når det kommer til alien-elementet.
Akira Kurosawa møter Ridley Scott?
Historien er kort og godt den at en gruppe ninjaer kommer ut for en alien som styrter i skogen i området der ninjaene holder til.
...denne gjengen tar ikke så tungt på det når de lager film.
- Her ser du kanskje for deg en gruppe ninjaer som holder på med det ninjaer holdt på med i de gode, gamle ninjadagene og BOOOM!!!
En Xenomorph fra H.R. Gigers univers!
Hva gjør de åpenbart primitivt utstyrte ninjaene mot dette superavanserte utenomjordiske vesenet som har gjort det til sin livssyklus å plante sine egg i andre truende livsformer med døden til følge?
Noe går alvorlig galt
Vel, Alien vs. Ninja inneholder aliens og ninjaer, men de er ikke som andre aliens og ninjaer.
Ninjaene kan best beskrives som en gjeng hyperaktive drapsmaskiner i mc-utstyr som fyker rundt i skogen og erter hverandre.
De vokter grensene mot de andre ninjaklanene og rapporterer tilbake til den gamle, vansirede sjefen og hans merkelig overdrevent homofile portefølje.
Så langt er alt rart, men ok.
Jeg ser at en japansk regissør og en norsk filmanmelder ikke deler samme type humor
I DET HELE TATT, men jeg er klar for en showdown mellom to raser som på hver sin måte kan å slåss.
Ninjaenes første møte med fienden lover bra, i den forstand at jeg enda ikke får sett romvesenet.
Det fyker nemlig rundt under jorda og drar folk med halvveis ned i bakken slik den legendariske Marksommer gjorde i sin tid (en strålende nittitallsfilm, forøvrig).
Men når romvesenet etterhvert begynner å tre frem i dagen og vise seg i all sin prakt, er det noe som går alvorlig galt.
[spoiler]Prøv å forestille deg en fyr i gummidrakt med et svartlakkert hestehode på toppen, putt litt pigghår på toppen og en god del høl i kraniet, så er vi der.
Nå har du et ok bilde av romvesenet.[/spoiler]I tillegg virker det som romvesenet blir dårligere og dårligere til å slåss etter hvert som jeg ser mer og mer av det.
En lang tradisjon for gummimonstre
At humoren bommer fullstendig på meg kan jeg forholde meg nøytral til, siden jeg ikke hadde ambisjoner om å le i det hele tatt.
Det hadde i så fall vært en uventet bonus.
Coveret på Blu-rayen sier action/splatter, og det er det jeg er her for.
Filmen inneholder mye av begge deler, men siden kampene foregår med det som helt åpenbart er et menneske i en gummidrakt, forsvinner spenningen.
Jørgen, en kompis som jeg så filmen sammen med, har følgende å si om Alien vs. Ninja:
- Som å se en Tromafilm, bare at det ikke er kødd.
Filmen er det Troma ønsker å være, bare at Troma ikke får det til så dårlig fordi de er for selvbevisste.
Japan har en lang tradisjon for gummimonstre, men i et én til én-forhold med menneskene blir et gummimonster rart.
Overgangene fra gummimonster til dataanimasjon er dessuten for tydelige, og en sår-som-gror-raskt-sekvens ser ut som den er gjort i hui og hast på Microsoft Paint.
Ekstramaterialet på Blu-rayen består av en bakomfilm, hvor regissørene og skuespillerne forteller om prosessen underveis kryssklippet med opptak fra settet.
I tillegg inneholder Blu-rayen en trailer for filmen.
Bakomfilmen sier meg at denne gjengen ikke tar så tungt på det når de lager film, de bare refererer til andre filmer og snekrer i hop et eller annet.
Alien vs. Ninja er ikke en B-film, men en C-film.
Og da blir vel terningkast én helt riktig.
Alien vs. Ninja er ute på dvd og Blu-ray den 04.05.2011.
OG DESSUTEN:
Si din mening om filmen i kommentarfeltet under!
| 0
|
003784
|
The Mechanic
Botox-Statham slår til igjen.
Jason Statham har ikke ansiktsmimikk.
Overhodet.
Han spiller leiemorderen Arthur Bishop, som spesialiserer seg på høyprofilerte snikmord på vegne av en hemmelig organisasjon.
En dag kommer oppdraget han har fryktet, den gamle sjefen må av veien.
Snart viser det seg at situasjonen ikke bare er sort og hvit, Bishop må bruke all sin erfaring for å komme levende ut på andre siden av oppdraget.
Spenning før action
Originalfilmen fra 1972 med Charles Bronson i hovedrollen er kjent for sin spesielle åpning.
Det tar hele 16 minutter før vi hører filmens figurer snakke for første gang - et tydelig og dristig spenningsgrep som gav filmen en helt spesiell følelse.
Nyinnspillingen av The Mechanic tar actionhelten Statham inn i ukjent et territorie.
Det er ikke de ekstreme actionsekvensene som står i sentrum, men spenningen som bygges opp mens Bishop forbreder seg til oppdragene han skal utføre.
Da står Statham ganske hjelpesløs igjen, siden han ikke er en god skuespiller.
Og med det mener jeg at han ikke kommer til å motta en Oscar-pris med det første.
Han er derimot en underholdende actionskuespiller.
Bare for å illustrere hva jeg mener med at han ikke har ansiktsmimikk, så kan du ta en titt på disse fire bildene.
De to første er fra selve filmen The Mechanic, mens de to andre er henholdvis fra premieren til The Mechanic og The Expendables.
Et større utsnitt av det første bildet finner du lenger ned i anmeldelsen.
Stilløs
Filmen foregår i New Orleans, den skadeskutte amerikanske storbyen med en helt distinkt historie.
The Mechanic utnytter eller utforsker nær sagt ingen deler av denne spennende amerikanske kulturarven.
Musikken høres ut som den er kastet inn på måfå, og bildebruken utnytter ikke New Orleans sin unike identitet.
Filmen ser og høres stilløs ut, den har ingen rød tråd.
Filmen ender med å fortelle historien uten engasjement.
Regissør Simon West overrasket mange da han debuterte med Con Air i 1997, men har etter det jobbet med nyinspillinger og adapsjoner.
I slike filmprosjekter gies regissøren få friheter, fordi filmen må oppfylle visse krav sett i forhold til original-filmen, -boka eller -spillet.
En av få skuespillere i filmen som skal få ros er Donald Sutherland, han viser oss hvor komplekse figurene i filmen egentlig er.
Hvor sterkt er et vennskap, hva er familie og hva er man villig til å ofre?
Hans rolle er ganske liten, og dermed kan han ikke redde The Mechanic fra middelmådighetstempelet.
Hold deg til actionfilmene Statham
I The Mechanic hviler mye av spenninga på hovedfiguren og hans mystiske person.
Da bør skuespilleren kunne formidle godt uten ord, Statham ser ut som han har forstoppelse hele tida.
Her kommer vi også til sakens kjerne.
The Mechanic er en spenningsfilm mer enn en actionfilm, Jason Statham passer ikke til rollefiguren.
Han kan rett og slett ikke spille på de strengene rollen krever.
The Mechanic er ikke en popkornfest slik den burde vært, men en helt grei DVD-film
| 0
|
003785
|
Midnight In Paris
Lekent og sjarmerende fra Woody Allen.
CANNES:
Hvem har ikke lengtet tilbake til en annen tid, der alt virker bedre, enklere og mer forlokkende?
Woody Allen utforsker dette spørsmålet i den friske og drømmende komedien Midnight In Paris.
Det er en vakker kjærlighetserklæring til den franske hovedstaden, men først og fremst setter den fingeren på den velkjente følelsen av at alt var bedre før.
Dette er gjort lekent og sjarmerende, og viser at Allens filmatiske emner fremdeles er intakte.
Drømmer seg tilbake
Gil Pender (Owen Wilson) besøker Paris med sin forlovede og hennes foreldre.
Han er forelsket i byen og drømmer at han bodde der, helst i 1920-åra.
Ønsket går merkelig nok i en slags oppfyllelse, og sender Gil på en eventyrlig reise gjennom det parisiske kulturliv, der han møter mange av sine kunstneriske og litterære helter.
Vil denne epoken virkelig matche hans forhåpninger?
Stresset og uforløst
Plottet bygges altså rundt en god, gammeldags tidsreise, som løses på en måte som er like enkel som den er nydelig.
Men dette er bare en funksjon handlingen trenger.
Det viktigste er at figurene er basert på ekte menneskelige følelser og tankerekker.
Gil romantiserer fortiden fordi han ikke er helt i stand til å takle en litt stresset og uforløst livssituasjon.
Vi ser hvordan hans drømmer ikke besvares av forloveden (Rachel McAdams).
De befinner seg i samme by, men på hver sin planet.
Owen Wilson er Woody Allen
Owen Wilson glir silkemykt gjennom rollen, med en stadig nysgjerrig undring i ansiktet.
Og hver gang han snakker, hører jeg Woody Allens røst.
Det er jo han som har skrevet ordene Wilson fremfører, og det føles som om han forsøker å kanalisere sin regissør gjennom seg.
Allen ville nok spilt rollen selv for 20 år siden, men Wilson er en utmerket kanalisator!
Andre kjente fjes er Marion Cotillard, Kathy Bates, Adrien Brody og Frankrikes førstedame Carla Bruni.
Men hvilke skikkelser de spiller i filmen, bør du helst oppdage selv.
Gjorde meg litt trist
Midnight In Paris er en fornøyelig film, som kanskje mangler den skarpe snerten fra Woody Allens aller beste, men kvaliteten er fremdeles god.
Det er lett å like denne.
Samtidig gjorde den meg litt trist.
For hvilke aspekter ved 2011 vil noen i fremtiden kunne ønske seg tilbake til?
| 1
|
003787
|
Hands of Steel
Alt en åttitalls actionfilm skal være!
Jeg ser allerede av coveret at dette skal bli en reise i tid og skamvett.
Pianomusikken i dvd-menyen høres ut som den har vært innom førti vhs-kopier før noen brente ut dvden, og med det sier jeg velkommen til dette som vil bli en studie i åttitallsfilmens drøyeste ingredienser.
...en nær perfekt film for oss som liker skit
Kontrollspørsmål:
- Hva må en åttitalls actionfilm ha?
- Jo: enorme gønnere, pupper, ufrivillig humor, ubehjelpelig dialog og akkurat nok blod og gørr!
CHECK ALL!
TRYKK PÅ BILDET ØVERST FOR Å SE VIDEOANMELDELSE!
Hands of Steel er regissert av den italienske regissøren Sergio Martino, og er kjent under flere navn:
Arms of Steel (Norsk VHS-utgivelse), Atomic Cyborg (Frankrike), Fists of Steel (UK), Manden med jernnæven (Danmark) og Return of the Terminator (Malaysia).
Det er fristende å dra det gamle ordtaket, men du tenkte sikkert det samme selv.
"You have no future"
Jeg er i en amerikansk by, og jeg er i fremtiden.
1997, står det på dvd-omslaget.
Jeg ser uteliggere og folk som går til og fra jobb, i det hele tatt daglig storbyliv.
Men her og der henger det store plakater med "You have no future" på - er dette et diktatur?
Etterhvert skjønner jeg at det er noe luftforurensing på gang, og at noen aktivister jobber på spreng for å redusere utslippene mens andre jobber for å fjerne aktivistene.
Inn kommer Daniel Greene som Paco Queruac, en kyborg som alltid er rød og svett og litt støvete i ansiktet.
Han ser helt rusa ut, og det har nok både med skuespillertalentet og rollefiguren å gjøre.
Litt av begge deler.
Paco er skapt for å drepe med sine hands of steel, og han har kroppen til en ekte åttitalls actionhelt.
Håndbakoppgjør i truckermiljøet
Paco danser ikke helt etter de onde miljøsvinenes pipe, og han må gjemme seg på ei veikro hvor han havner midt oppi et håndbakoppgjør i truckermiljøet.
Nå har Paco ordna seg bråk på flere kanter, og det er på dette tidspunktet i filmen at jeg virkelig begynner å kose meg.
Den ondeste av truckerne heter Raoul Morales og kunne vært en av Morten Ramms figurer i Torsdag kveld fra Nydalen.
En annen minneverdig slemming er Hunt, en fyr med khakijakke og pilotbriller som har blitt plassert i bakgrunnen i femti føkkings prosent av filmen, og jeg spør: er denne figuren Ricky Gervais' inspirasjon til Extras eller er paven muslim?
Slåssinga er viktig i åttitallsfilmen, og Paco slåss som en Caprinofigur ville gjort det: armene rett ut eller i 90 graders vinkel mens hoftene gjør mesteparten av jobben.
Det ser utrolig fett og originalt ut, og helt troverdig slik jeg setter pris på at kyborgslåssing skal være.
Dessuten har han spesialslag som dobbeltfik, et helt hysterisk slag som selvfølgelig klipper ned hvem som helst.
Anmeldelsen fortsetter etter bildet av kyborgdama med plastfolieskjørt.
Fullstendig hysterisk
En actionfilm fra åttitallet bør dessuten være ufrivilig morsom, sett med ettertidens øyne.
Hands of Steel er fullstendig hysterisk, og samtlige sekvenser er morsomme selv om de er teknisk velgjorte:
Når Paco innledningsvis må flykte, stjeler han en slags DeLorean-aktig bil og ruser i vei.
Han passerer et "Danger: Acid Rain"-skilt og etterhvert begynner syren å dryppe gjennom taket og kupeen fylles med røyk.
Men Paco bare gasser på og ser tv(!) mens han kjører.
En annen fantastisk sekvens er den hvor bilen stopper helt uten forvarsel ute i ødemarka.
Paco vrir om nøkkelen et par ganger, ser mimikkløst ut i horisonten og det neste jeg ser er en bil som triller utfor et stup.
Andre syltynne, men herlige sekvenser er den hvor slemmingene truer med å ødelegge livsverket til en professor for å få ham til å snakke, og livsverket han gråter over som ser ut som en blanding av ventilasjonsanlegg og salatbar.
Ekstramaterialet
Det mildt sagt spesielle ekstramaterialet består av trailere for pornofilmene
The Pig Keepers Daughter (gladporno fra den amerikanske midtvesten),
The Italian Stallion (der klipperen på forhånd forklarer at de på grunn av det eksplisitte innholdet bare kan vise to sekvenser fra filmen, hvorav Sylvester Stallone løper rundt i snøen i den ene og danser med en sigg i kjeften i den andre),
The Toy Box (hvor en stemme advarer om at de som ikke tåler ren terror og eksplisitt realisme må forlate kinosalen umiddelbart),
Dirty Diaries (a collection of swedish feminist porn),
Destrickted (warning:
Contains strong real sex and strobe effects),
Fantasm ("filmed in Hollywood by australians")
og Viva (hvis Austin Powers hadde vært en pornofilm, eller som produsentene kaller det:
"a new kind of cinematic experience").
Og sist, men ikke minst: en tolv siders TEKST som jeg kan bla i (i dvd-menyen) for å lese et intervju med regissøren.
Himmel og hav.
Anmeldelsen fortsetter etter bildet av datamaskina fra 1997.
Essensiselt elending dubbing
En del dubbing i Hands of Steel treffer ikke helt, og det anser jeg som helt essensielt for sjangeren.
Filmen er en nær perfekt film for oss som liker å se det som andre vil oppfatte som skit:
Dårlige sci-fi-effekter, rare skuespillere som tilfeldigvis fikk en rolle, strippere med ekte pupper og replikker som går rett i sitatboksen:
- Maybe Paco Queruac never even excisted, sier Paco til ei dame og jeg holder på å le meg i hjel.
Deretter følger en ekstremt kort rulletekst.
Hands of Steel gir seg ikke ut for å være noe som helst annet enn en det den er, og det eneste den mangler er litt bedre slemminger.
En klassiker!
Hvis du likte dette, kan jeg informere om at jeg om et par uker skal anmelde regissør Martinos tidligere film 2019:
After the Fall of New York.
Med andre ord, følg med.
| 1
|
003788
|
Restless
Litt dødt om livet.
CANNES:
Gus Van Sant har gitt meg mange store filmopplevelser.
Restless er dessverre ikke blant dem.
Den åpnet det viktige sideprogrammet Un Certain Regard med et blaff.
Henry Hopper og Mia Wasikowska spiller riktignok bra, men mangler en troverdig historie å opptre i.
Her har Van Sant tydeligvis bestemt seg for å lage en snål romantisk komedie, med trykk på snål, men det føles anstrengt, uengasjerende og - verst av alt – kjedelig.
Travelt med å leve
Foreldreløse Enoch (Henry Hopper) liker å krasje begravelser.
I en av dem møter han Annabel (Mia Wasikovska).
De føler et fellesskap og innleder et vennskap med muligheter for utvidelse.
Men Annabel har en voksende hjernesvulst og har det travelt med å leve.
Vil være skrudd
Dette blir litt for banalt for min smak.
Figurene har et kunstig preg over seg.
Jeg får aldri følelsen av at de er ekte.
Filmen vil så gjerne være skrudd, og prøver å få det til ved blant annet å la Enoch kommunisere jevnlig med spøkelset av en japansk kamikazepilot fra andre verdenskrig.
Hva skal det bety, egentlig?
Det virket sikkert som en morsom ide, men har liten innvirkning på historien.
For mye musikk
En annen ting som irriterer meg er at Van Sant gjennomsyrer absolutt hele filmen med lavmælt amerikansk indierock.
Skuespillernes dialog må konkurrere med musikken i nesten hver eneste scene.
Soundtracket til denne filmen må være en dobbel-CD, minst.
Jeg synes det er et forstyrrende element.
Banalt emodrama
Men jeg liker i det minste filmens to skuespillere!
Mia Wasikowska får vist mer av sitt potensiale her enn i hovedrollen i Alice i eventyrland, der hun druknet i alt rundt.
Henry Hopper er et interessant nytt bekjentskap.
Avdøde Dennis Hoppers sønn har et spennende utseende, og virker å ha noe foran kamera og gjøre.
Dessverre er hans spillefilmdebut et litt for banalt emodrama, men det må Gus Van Sant ta på sin kappe.
OBS:
Dato for Norgespremieren er ikke klar
| 0
|
003789
|
Pirates Of The Caribbean:On Stranger Tides
Man skal da ikke kjede seg på en slik film?
Jeg hadde faktisk gledet meg til Captain Jacks retur.
Jeg syntes Rob Marshall var et spennende valg som ny regissør.
Derfor er det ekstra leit å konstatere at filmen sliter.
Den er altfor lang, kjedelig og mangler den fengende underholdning som spesielt den første filmen hadde.
Selv Johnny Depp strever, selv om enkeltscener sitter godt.
Pirates Of The Caribbean:
On Stranger Tides blir sikkert en økonomisk suksess uansett hva jeg måtte mene, men jeg vet ikke om den fortjener det.
Må finne ungdomskilden
Denne gangen møter Jack Sparrow (Johnny Depp) sin hevngjerrige gamlekjæreste Angelica (Penelope Cruz).
Hun tvinger ham om bord på skipet til hennes far, den fryktede piraten Svartskjegg (Ian McShane).
De er på jakt etter selve ungdomskilden, men konkurrerer med både det britiske imperiet og spanjoler.
Hvem finner kilden først?
Sakker farten til sjøs
Filmen åpner lovende når Jack arresteres av kongens soldater i London.
Jack Sparrow er virkelig en herlig fisk på land her, og kommer seg ut av situasjonen på morsomt vis.
Flukten inneholder spreke elementer som gir filmen liv.
Men så snart handlingen er flyttet til havs, sakker farten betraktelig.
Den store gnisten uteblir, og det ser ikke ut til at Jack eller noen av de andre figurene har så mye på spill.
Drukner i bråket
Pirates Of The Caribbean:
On Stranger Tides gir oss gjensyn med gamle kjenninger som Barbossa (Geoffrey Rush) og Gibbs (Kevin McNally) og introduserer i tillegg en ung misjonær og en havfrue som oppnår en spesiell kontakt.
Men denne kjærlighetshistorien drukner i alt bråket rundt, og føles uviktig.
Heller ikke knivingen mellom Depp og Cruz oppnår den helt store temperaturen.
Best er Ian McShane som Svartskjegg, en mørk og brutal figur med glødende hårvekst på haka.
Han er filmens desidert tøffeste figur.
Ser ut som den skal
Det er mange flotte bilder i filmen.
Det tekniske er på topp.
Det er også mange imponerende kostymer, kulisser og effekter.
Alt ser ut slik som en diger blockbuster skal.
Du kan se den i 3D om du vil, men det er egentlig ikke noe stort poeng.
Men så var det underholdningsverdien, da.
Den burde absolutt vært større.
Når filmen slutter etter 2 timer og 10 minutter, føles det som om den har vart det dobbelte.
Det er ikke et godt tegn.
Man skal da ikke kjede seg på en Pirates-film
| 0
|
003791
|
Oslo, 31. august
Forventningene var store - og ble innfridd!
CANNES:
Forventningene var store - og ble innfridd!
Joachim Triers Oslo 31. august er et solid eksistensielt drama, med latter som befriende kontrast til de mørke undertonene.
Trier og Eskil Vogt har skrevet et smart manus om det å føle seg ensom og utilstrekkelig, med elementer som nok vil resonnere hos mange.
Trier har regissert med godt blikk for stemninger, nyanser og personkarakteristikker, og Anders Danielsen Lie gjør en imponerende sterk hovedrolle!
Oppsøker gamle venner
Filmen følger Anders (Anders Danielsen Lie) gjennom ett døgn i hovedstaden.
Han er endelig rusfri etter seks år som narkoman, og forlater institusjonen for å gå på jobbintervju.
Først oppsøker han noen gamle venner, og oppdager at hans fortid som depressiv narkoman har satt dype spor hos dem.
Kan han starte på nytt?
Vil han?
Kvelende trivialiteter
Denne filmen formidler svært godt hvordan Anders oppfatter tilværelsen som full av kvelende trivialiteter.
I en spesielt vellykket scene sitter han på kafé og overhører andres overfladiske samtaler om sine små og hverdagslige prøvelser.
For Anders er dette banaliteter som bare bekrefter hans følelse av at det ikke er noe å hente der ute i samfunnet.
Lukter new-wave
Jeg kjenner igjen mye av det samme stilsikre formspråket som gjorde Joachim Triers debut, Reprise, så god.
Oslo brukes som en aktiv, levende kulisse.
Dette er i høyeste grad en byfilm, med både Frognerparken, Frognerbadet, Vigelandsparken og vanlige bygater som perfekt bakteppe for historiens stille, men likevel intense drama.
Det lukter fransk new-wave av dette, og filmen er da også basert på Pierre Dreu La Rochelles roman Le Feu Follet fra 1931, som Louis Malle lagde filmen
Ta mitt liv av i 1963.
Aner konturene av gammelt vennskap
Jeg liker at Trier har gjort noen uventede valg av skuespillere, akkurat som i Reprise.
Hans Olav Brenner og Ingrid Olava gjør friske og troverdige figurer som et gammelt vennepar i filmens største biroller.
Spesielt Brenner imponerer i flere lange samtalesekvenser, der vi aner konturene av det gamle vennskapet mellom Anders og Thomas, men hvor langt fra hverandre de nå står.
Sår og sta figur
Det er kanskje en floskel, men Anders Danielsen Lie bærer filmen på sine skuldre i en altoverskyggende hovedrolle.
Han skaper en sår og sta figur som nekter å ta i mot sympati, og med så bunnløs selvtillit at han ikke ser for seg noen mulighet til å komme seg opp.
Dette er en prestasjon verdt å merke seg, og det er helt krise for norsk film at Danielsen Lie jobber som lege.
Han burde selvsagt vært skuespiller på heltid.
Kan noen bla opp gryn som matcher legelønna?
Oslo, 31. august er en verdig oppfølger til Reprise, og befester Joachim Triers posisjon som Norges mest spennende regissør.
Jeg anbefaler deg en kinotur for å se hvorfor!
OBS:
Filmen ble vist i programmet Un Certain Regard i Cannes.
Norgespremieren er 31. august.
| 1
|
003794
|
Pokerspilleren
Mye klisjeer og dårlig skuespill - lite spenning.
En fyr kontakter etterforsker Anna Mari i Romapolitiet og vil spille nettpoker med henne om ei jente han har kidnappet.
Hvis han vinner, dør hun.
Hvis Anna ikke vil spille, dør hun.
Den eneste måten å få henne tilbake på, er å vinne i poker.
Det er plottet i Pokerspilleren av italienske Dario Argento, et navn i bransjen på grunn av sine såkalte giallofilmer og sitt samarbeid med Sergio Leone i Once Upon a Time in the West og George A. Romero i Dawn of the Dead.
Jeg vet hvem morderen er fra starten av.
Giallo
Giallosjangeren hadde sin storhetstid på seksti- og syttitallet og bestod av thrillere inneholdende mye blod og lettkledte damer.
Argento har hatt stor innflytelse på sjangeren, som har navnet sitt fra fargen 'giallo' som betyr gul, og nettopp gul var fargen på omslaget til denne typen filmer.
Blod finnes det i Pokerspilleren, det skulle nå bare mangle.
Men for å søke mot et større publikum har damene fått mere klær på og de italienske skuespillerne fått beskjed om å snakke engelsk.
Det første tåler jeg, jeg har aldri blitt trukket til sjangeren av pupper og rumper, men språket kommer dessverre i veien for skuespillerprestasjonene.
Sur irsk gjesteopptreden
Pokerspilleren har med andre ord mistet litt på veien og plukket med seg noe annet underveis, siden den er stappfull av klisjeer og italienere som må snakke engelsk.
Det topper seg allerede etter ti minutter, når den innbitte og sure irske etterforskeren har ankommet og den stuttjukke patologen hopper og danser og synger opera i kjølerommet.
Slike figurer må gjøres med finesse og stor nøyaktighet hvis det skal funke, og hverken den stuttjukke italieneren eller iren Liam Cunningham gjør det bra nok.
Resirkulerte replikker
De stakkars italienske skuespillerne som må gjøre en hel film på engelsk har også sitt å stri med: de virker ikke troverdige på en flekk, siden de må levere resirkulerte replikker fra et dårlig skrevet manus.
Resirkulering kan se ut til å være Argentos greie, for alt annet enn selve spenningsmomentene og den heftige avbildingen av de drepte ofrene er ting jeg har sett tusen ganger før.
Bare langt mindre inspirert gjort.
Nå og da glimter Argento til og viser at han definitivt har peiling på sjangeren, for enkelte sekvenser er veldig spennende.
Hans grep om meg som tilskuer er merkbart, og det er herlig at han veksler mellom å overraske meg og nagle meg til skjermen.
For eksempel tar han livet av flere enn jeg hadde forventet og dessuten byr han på en sekvens som nikker til popkornslasheren Skrik.
Men dessverre vet jeg allerede fra starten av hvem pokerspilleren er, takket være slepphendt regi og skuespilleri.
Dette trenger du bare se dersom du følger Argentos regissørskap, og jeg vil tippe at du ikke kommer til å rangere den særlig høyt da heller.
Kommentarer?
Fyr løs i kommentarfeltet under
| 0
|
003797
|
Milo på Mars
Gjør noe mange filmer har gjort bedre før den
Milo på Mars er en helaftens dataanimert film fra Walt Disney Pictures, basert på Berkeley Breatheds bok Edwurd Fudwupper Fibbed Big.
Filmen handler om Milo, som i sitt sinne over morens normale disiplin roper at han kunne klart seg mye bedre om han ikke hadde hatt noen mor i det hele tatt.
Samme natt våkner Milo av at romvesener kidnapper moren.
Underholdningsverdien av Milo på Mars er lav
Ingen bombe
Det er vel ikke å avsløre for mye at Milo mot alle odds klarer å klore seg med romskipet og ender opp på Mars.
Og at resten av filmen handler om at Milo angrer seg for at han ønsket mora ditt pepperen grodde og gjør alt han kan for å redde henne igjen.
Berkeley Breathed er nok kjent for de fleste, men kanskje ikke som barnebokforfatter.
Men som tegneserieskaper er han derimot stor.
Han står nemlig bak Bloom County, Outland og Opus - alle sammen striper om dagligliv for folk og dyr med menneskelige trekk.
Ispedd en stor dose eksistensialisme, religion og dystopi.
At historien opprinnelig er Breatheds er en god ting i mine ører, men det som har skjedd i regissør Simon Wells' hender, er ikke bra.
Marsboere med apepels
Milo på Mars hører hjemme i kategorien 'dataanimert eventyr rettet mot yngre men også for voksne', og bør derfor være både morsom, underholdende og ha gode stemmeskuespillere, og i tillegg bør den holde et høyt teknisk nivå.
Vel, humoren består grovt sett av en hoppende og ropende gjeng marsboere med apepels og hippieklær og en liten robot som skal forestille en katt.
Bekymret barn
Hovedpersonen Milo er aldri morsom, siden han selvfølgelig vil redde moren sin og er et bekymret barn.
Gribble, som melder seg som Milos redningsmann, er en sosialt ubehjelpelig fyr med stor teknisk innsikt som heller ikke får latteren til å runge.
Jeg så filmen med norske stemmer, og stemmeskuespillet var helt greit med stemmen til Milo som det mest positive innslag.
Det er mulig Seth Dusky, Dan Fogler, Mindy Sterling, Elisabeth Harnois og Joan Cusack hever nivået generelt med kvalitetsskuespill i originalversjonen, da.
Men...det der er jo E.T.!
Underholdningsverdien av Milo på Mars er lav sammenlignet med de siste års perler i samme kategori.
Jeg har sett alt og mye mer til fra før, og undrer meg i stedet over gjenbruken av E.T.-s ansikt på de ondeste av marsboerne.
Det er merkelig at ingen i produksjonsteamet reagerte og avverget denne uheldige likheten.
Dessuten treffer ikke filmen meg på det emosjonelle planet, og det er kanskje her den hadde truffet hardest hvis det ikke hadde vært for fenomenet 'uncanny valley'.
Kort fortalt går 'uncanny valley' ut på at forseggjorte robotansikter eller dataanimerte ansikter virker frastøtende på mennesker siden de (ennå) ikke klarer å se helt menneskelige ut.
Mor-og-barn-temaet i Milo på Mars legger opp til sterke følelser men de dataanimerte ansiktene makter ikke å ta meg med dit.
Kjærlighet og vennskap og sånn
Til gjengjeld snakkes det mye om kjærlighet og vennskap i Milo på Mars.
Faktisk så mye at det blir litt overdrevent og slitsomt i lengden for min del.
Milo på Mars byr verken på stor underholdning, humor, teknologisk nyskaping eller ettertanke.
Den gjør noe mange filmer har gjort bedre før den.
I 3D
| 0
|
003800
|
Priest
Denne filmen trenger større navn!
Urk!
Flere digitale monstre.
Jeg foretrekker ekte vare.
Dukker.
Masker.
Ansiktsmaling.
Alt annet enn digitale monstre.
Priest er dessverre full av dem.
Jeg ville likt filmen bedre med gammeldagse effekter, og uten den grumsete 3D-konverteringen, som gjør store deler av filmen vond å se på.
- Det finnes lite her jeg ønsker å se mer av.
Dette er en ujevn horrorwestern som føles som en B-film man ville ha sett på VHS i 1987.
Prester mot vampyrer
Historien er satt i en fantasiverden der vampyrene er nedkjempet, og presteordenen som overvant dem er oppløst.
Men så forsvinner en ung jente i det som kan være et nytt vampyrangrep.
Sheriffen Hicks (Cam Gigandet) oppsøker hennes onkel (Paul Bettany), en av de gamle prestekrigerne.
Sammen legger de ut på en jakt som skal gi flere overraskelser.
Voldtatt av 3D
Priest er løst basert på en koreansk tegneserie av Hyung Min-woo, og bærer visse kjennetegn fra den animerte verden.
Actionscener overdrives, klesdesignet låner fra flere tidsepoker og de todimensjonale figurene beveger seg rundt i en mørk verden som kombinerer moderne teknologi med 1800-tallets westernsamfunn.
Jeg tror fotograf Don Burgess i utgangspunktet har gjort en brukbar jobb med å fange opp dette, men at bildene hans er voldtatt av 3D-konverteringen.
Nedtrekk!
Trenger større navn
Jeg sliter med å føle noe for figurene og historien de blir utsatt for.
Paul Bettany gjør en ålreit figur, men har ikke mange strenger å spille på som presten, og det gjør det vanskelig for publikum å knytte de store emosjonelle båndene til ham.
Cam Gigandet er skrekkelig kjekk, men jeg må dessverre bruke samme adjektiv om skuespillet hans.
Skrekkelig!
Han er en lettvekter, og totalt feilplassert i rollen som sheriffen Hicks.
Denne filmen trenger større navn!
Legger opp til oppfølger
Filmen legger åpenlyst opp til oppfølgere.
Men jeg har mine tvil om toeren noen gang vil se dagens lys.
Det finnes lite her jeg ønsker å se mer av.
Kanskje hadde det hjulpet å se Priest med campbriller, men jeg så den dessverre med 3D-briller, og det var ikke godt nok.
Regissør Scott Stewart kan gå og stille seg i skammekroken.
| 0
|
003801
|
Paul
En popkulturell nerdefest.
Det er ikke lenge siden en talentfull brite reiste over dammen for å prøve seg på Hollywood-maskineriet.
Duncan Jones (først kjent for sin sci-fi-film Moon) sin film Source Code var en annerledes Hollywood-opplevelse, samtidig var det tydelig å se hvordan den amerikanske filmbransjen hadde satt sine spor på det britiske regitalentet.
Derfor gikk jeg inn i på pressevisningen av Paul med en sunn dose skepsis - Simon Pegg og Nick Frost har skrevet manus til flere av mine favorittfilmer fra de siste 10 årene, inkludert zombiekomedien Shaun of the Dead (2004) og politifilmparodien Hot Fuzz (2007 - som Torfinn Borkhus gav terningkast 6).
Denne gangen er de aktuell med en science fiction-film - hvordan har komedieduoen taklet det hele?
Grønne menn
Graeme Willy (Pegg) og Clive Gollings (Frost) er på verdens nerdemekka, ComicCon.
Den årlige messa i San Diego som omfavner alt av nerdekultur.
På veien hjem vil de oppsøke de mest kjente UFO-stedene i verden, inkludert Area 51, The Black Mailbox og ikke minst Roswell i New Mexico.
Gutta leier seg en bobil og legger ut på landeveien.
Før de vet ordet av det, får de oppleve nærkontakt av en ganske overraskende grad.
Nå er det på tide med en advarsel; om du ikke kjenner igjen navnene eller filmene jeg nå ramser opp er nok ikke denne filmen for deg.
Referanseflom
Sigourney Weaver (Alien) spiller sjefen for en hemmelig statelig byrå, Jason Bateman (Arrested Development) spiller agenten som jager gutta og deres oppdagelse, Jeffrey Tambor (Hellboy, Muppets from Space) spiller en berømt sci-fi-forfatter, Jane Lynch (Glee, The 40 Year Old Virgin) spiller en hyggelig kafeeier, Seth Rogen (Superbad, Knocked Up, The Green Hornet), og mange fler.
Selv Steven Spielberg og tegneserieartistene Ryan Ottley, Cory Walker og Robert Kirkman har såkalte "cameo"-roller i filmen.
Rollelista vitner om skuespillere som sprer seg ut over hele det popkulturelle spennet - og filmen er i likhet med dette stappet full av tullete, åpenbare, mystiske og skjulte referanser til alt som er å finne i popkulturen.
Er ikke dette ditt felt, er det lett å oppfatte filmen som dum og tullete.
For de som føler de har et grep på referansene er filmen en lang hyllest til science fiction-filmer og tegneserier.
Derfor tok det ikke lang tid før jeg identifiserte meg med de to keitete hypernerdene; for nerd er jeg selv, i løpet av et par minutter var jeg med på eventyret.
Aller mest koste jeg meg da filmen på ærbødigvis pekte på klassikere som Nærkontakt av tredje grad.
Ingen dyp mening
Manuset i Paul fortsetter i samme tradisjon som Pegg og Frost sine tidligere filmer:
To hjelpeløse nerder som møter uventet store utfordringer, og ender opp med å lære litt om både livet og kjærligheten.
Ikke akkurat nyskapende, men hva gjør vel det?
Filmen er også litt ustødig regissert av Superbad-regissør Greg Mottola, igjen - hva gjør vel det?
Alle involverte bidrar til at filmen er fylt til randen med nerdesjarm, en oppriktig interesse for barndomsminner som Star Wars og Nærkontakt av tredje grad.
Alle bortsett fra Seth Rogen bidrar til at dette er en fornøyelig kinoopplevelse.
Rogen har stemmen til det animerte romvesenet Paul, og sliter i starten med å overbevise meg.
Vi får vite lite om bakgrunnen hans, og om hvordan han har klart seg på jorda - aner jeg en prequel-film?
Ikke bare ser Paul litt dårlig animert ut, Rogens stemme passer ikke særlig godt til figuren.
I mine øyne burde han fått en annen rolle i filmen.
Pegg og Frost har ikke tatt skade av å flytte filmen til Hollywood - dette er en polert og artig science fiction-film.
Med både britisk og amerikansk humor og stereotyper under panseret er Paul en uimotståelig komedie, laget av og for nerder
| 1
|
003802
|
Limitless
Hangover-kjekkasen burde holde seg til å spille fyllesjuk.
Eddie Morra er en alkoholisert og mislykket forfatter som fullstendig forandrer livet sitt etter han får tak i det som må være verdens kuleste dop.
Gjennom sin eks-svigerbror får han tak i en superpille som gjør at han klarer å ta i bruk hele hjernens potensiale.
Han lærer seg å spille piano på noen timer, snakker språk flytende etter å bare har hørt noen setninger, og rundjuler fem mannfolk etter minnet av Bruce Lee-filmer han så som liten.
Spennende utgangspunkt
Jeg liker utrolig godt utgangspunktet for filmen, og lar meg alltid fascinere av filmer som handler hva som skjer når vitenskap krysses med hjernens utrolige mekanismer.
Jeg blir gjerne med på Eddies ferd etter hvert som han oppdager hva denne pillen gjør med ham, og hvordan velter seg i kvinnfolk, penger, dyre biler og fantastiske fester.
Men etter alle morsomme fester kommer det en dag etterpå også, og den er som vanlig ganske kjip.
Det er andre der ute som vil ha tak i superpillene, og dette skaper et stressmoment jeg stort sett bare irriterer meg over.
Skuffelsen er stor nå den verste skurken viser seg å være en dum øst-europeisk lånehai som på sitt skumleste drar frem en skinnpung med torturredskaper vi alle vet han aldri kommer til å bruke.
Utover dette består stort sett Eddies utfordringer i å klare å holde på rusen og fortsette livet som supermann.
Historien kommer med stadig nye utfordringer og hindringer for Eddie, uten at dette får noen store konsekvenser for ham.
Slik blir det ikke spennende film av.
Bedre som fyllesjuk
Bradley Cooper (The Hangover, The A-Team) gjør en god figur som bråkjekk lykkejeger med dyr dress og et sjarmerende smil, men med en gang han prøver å sett et intenst blikk i oss ser han bare tom ut.
Her kunne James McAvoy, James Franco, Christian Bale, eller Leonardo DiCaprio gjort prestasjoner som hadde hevet filmen med flere terningkast.
I resten av filmen ramler Cooper rundt i New York like forvirra og sjaber som han var i The Hangover, noe han strengt tatt gjorde bedre i den filmen.
Robert DeNiro er alltid et hyggelig gjensyn på film, og denne gangen som en av New Yorks mektigste investorer.
Jeg skulle gjerne sett ham litt mer fryktinngytende og ruvende, for selv ikke han klarer å gi filmen nok brodd til å holde meg interessert.
Abbie Cornish (Sucker Punch) spiller Eddies kjæreste, et pent fjes som tilfører filmen en spennende scene, men lite annet.
Film for idioter
Jeg skulle ønske Eddie var mer nysgjerrig på hva som faktisk skjer med ham, samtidig som seeren gjerne kunne fått litt mer å tygge når det gjelder vitenskapen bak "superpillen" og de mange konsekvensene avhengigheten tar med seg.
Vi hadde også klart oss fint uten den slitsomme fortellerstemmen til hovedkarakteren som gir meg en følelse av at filmskaperne anser meg som en komplett idiot.
Det er også lenge siden jeg har sett en film som slutter så plutselig og uforløst, og det er ikke på den gode måten.
Jeg fikk den samme følelsen nå som da jeg skrev stiler på ungdomsskolen og sluttet historien med «også våknet han og det hele var en drøm».
Enten fordi jeg ikke gidda mer eller fordi tida rant ut.
En kan jo bare spekulere i hva som var tilfellet her.
Limitless er en helt ok thriller som kan fungere på sommerdager der været svikter, men den mangler fortsatt mye av den intensiteten som gjør en thriller til en fantastisk filmopplevelse.
| 0
|
003803
|
Kung Fu Panda 2
En klumsete karatehelt du vil knusekose!
Kung Fu Panda 2 handler tilsynelatende om Pos oppdagelse av sin indre fred.
Men det egentlige budskapet er at alle problemer kan løses med vold!
Hører dere det, alle foreldre?
Ungene deres vil springe sparkende og slående ut av kinosalene!
De vil elske denne filmen, stappfull som den er av fargerik action, morsomme figurer og enkle vitser.
Jeg hadde også 91 flotte minutter, med en slem påfugl som høydepunkt.
Vil erobre Kina
En landsby angripes av ulver sendt av den onde påfuglen Shen, men slås tilbake av Dragekrigeren Po og De Fantastiske Fem.
Samtidig oppdager
Po et emblem på en av ulvene som vekker bortgjemte minner som kan avdekke hvem han egentlig er.
De går etter Shen for å finne ut mer, men Shen vil erobre Kina, og har et fryktelig våpen til å gjøre jobben.
Steinar Sagen banker Jack Black
Det er selvsagt naturlig å sammenligne denne oppfølgeren med originalen, og den tåler det.
Historien flyter dynamisk, dialogen er morsomt oversatt til norsk, og dyktig dubbet, med blant andre P3s Steinar Sagen som Po.
Savnet av Jack Blacks originale stemme er ikke merkbar.
Samtidig ble jeg ikke like imponert av filmens utseende, kanskje fordi jeg så den i 3D, som gir hjernen min stress.
Men jeg ser at figurene er ekstremt godt animerte, og detaljrikdommen i bakgrunnene stor.
Filmen vises også i 2D, og jeg tror jeg satser på den versjonen neste gang!
Fremdeles elskelig panda
Som toere flest, mangler også Kung Fu Panda 2 nyhetens interesse.
De fleste figurene ble satt i den første filmen, og opplever ikke den helt store utviklingen her.
De Fantastiske
Fem havner for eksempel i skyggen, selv om de er med hele veien.
Fokuset ligger på Po, som tar mye plass, både i bildene og i historien.
Han er heldigvis fremdeles en elskelig figur – en klumsete, keitete karatehelt som du har lyst til å gi en knusekos!
Vil selge et tonn billetter
Kanskje prøver filmen for hardt å formidle mystikken rundt kung fu.
Det oppleves av og til litt tåpelig når meningsløse visdomsord hagler.
Men det ødelegger ikke filmen.
Underholdningsfaktoren er upåklagelig.
Regissør Jennifer Yuh Nelson og hennes team har prestert en verdig oppfølger, som vil selge et tonn med kinobilletter.
Det er ingen grunn til å stoppe her, noe filmen heller ikke sender signaler om
| 1
|
003804
|
Something Borrowed
Jentefilm som menn kun vil se under tvang.
Something Borrowed er et romantisk drama med noen søte scener, men også med anstrengte forsøk på intriger og konfrontasjoner som er mer pinlige enn engasjerende.
Det er bare å innse at dette ikke er ment for meg.
Dette er en jentefilm, som menn kun vil se under tvang, eller - i mitt tilfelle - mot betaling.
Hemmelig forelsket
Dette er et trekantdrama, hvor den ene kanten er uvitende om hva de to andre gjør.
Darcy (Kate Hudson) skal nemlig gifte seg med Dex (Colin Egglesfield), som bestevenninna Rachel (Ginnifer Goodwin) introduserte for henne 6 år tidligere.
Rachel og Dex var imidlertid hemmelig forelsket i hverandre på det tidspunktet, men først nå kommer det frem i lyset.
Gammel kjærlighet flammer opp på et særdeles upassende tidspunkt.
Småforelska i Ginnifer Goodwin
Kate Hudson troner kanskje øverst på rollelista, men hun spiller andrefiolin.
Den egentlige hovedrollen innehas nemlig av Ginnifer Goodwin.
Hun er jeg litt småforelska i, etter å ha sjarmert meg gjennom tre sesonger av HBO-serien Big Love.
Det er på grunn av Ginnifer at filmen havner midt på treet på mitt smaksbarometer.
Overfladisk partyjente
Kate Hudson overspiller gjennom det meste av filmen, og gjør ingen troverdig figur.
Ginnifer Goodwins Rachel lider litt under av at hun liksom skal være den kjipe venninna, som i realiteten er filmens store sjarmør.
Mitt hovedproblem med Something Borrowed, er at de to hovedpersonene er så ulike at jeg ikke tror på at de noen gang har vært så nære venninner som historien påstår.
Darcy er ei overfladisk partyjente, mens Rachel er smart og forsiktig.
Kvalmende kjekk kar
For at jeg som mann virkelig skulle likt denne filmen, måtte den hatt en ålreit fyr som ”love interest”, en jeg kunne sett på som en kompis jeg gjerne ville tatt en øl med.
Men Colin Egglesfield er ikke en sånn fyr.
Han er ikke en dårlig skuespiller, men er kvalmende kjekk, og fremhever at han ligner Tom Cruise.
Han går sågar med pilotbriller, åpen skjorte og utøver sport på stranda.
Det eneste som mangler er en F-14A Tomcat!
Enkle løsninger
Det hender at jeg smiler av det som foregår, spesielt når Ginnifer Goodwin er involvert, men til syvende og sist er Something Borrowed gjennomsnittlig på de fleste områder.
Historiens utvikling avhenger av noen lettvinte problemstillinger, som tynes langt.
Og vi tilbys noen like enkle løsninger på flokene, som om regissør Luke Greenfield vil gjøre absolutt alle til lags, både i filmen og vi som ser den
| 0
|
003806
|
Blitz
Macho og homo mot psyko
Jason Statham er blant de som er mest disponert for vold på filmlerretet om dagen.
Han har bare vokst seg større og grovere og hesere siden Lock, Stock and two Smoking Barrels og akkurat nå er han på toppen av næringskjeden.
Han er alfahannen, og i Blitz dyrkes dette til det ypperste med Statham i rollen som den brutale politietterforskeren Tom Brant.
Den macho og den femi mot den onde
Paddy Considine var på vei til å bli alfahannen etter å ha imponert i Dead Man's Shoes, men han kan by på flere fasetter som skuespiller og har i stedet gått motsatt vei i Blitz.
Han spiller den homofile førstebetjenten Porter Nash, Brant's etterforskningsleder.
Utbrent snut
Ett fellestrekk for både alfahanner og myke menn er at begge kan bli utbrente, og her gjør Blitz et artig og uventet grep.
Brant og Nash bånder gjennom sine felles erfaringer med utbrenthet og kan sammen sette inn støtet for å fange politimorderen Blitz.
Den macho og den femi mot den onde, for å spisse det litt.
Tøff og hard vold
Blitz er en klassisk politi-og-røver-film som tør å bruke tid på det som er viktig og kutte grundig inn til beinet der den kan.
Kan noe fortelles på fem sekunder i stedet for tretti - ja, så gjør den det.
Og viktigst av alt: jeg opplever ikke filmen som stressa.
Blitz holder en håndfull figurer i arbeid og universet er derfor avgrenset og oversiktlig selv når mye fortelles på kort tid.
Volden er grafisk og fin.
Brant liker vold, det er det ingen tvil om.
Jeg liker vold jeg også, når den utøves på lerretet og gjøres så tøft og hardt som her.
- Lyser av hevntørst og ondskap.
Blitz er en sånn "ÅFF, det der må ha gjort vondt"-film, og ÅFF-øyeblikkene er mange.
Det gjør litt vondt å se på, men som regel litt godt også, siden de som tar mest juling er skikkelig usympatiske typer.
Den mest usympatiske er uten tvil Blitz selv, mesterlig spilt av Aidan Gillen (The Wire, Game of Thrones) som lyser av hevntørst og ondskap.
En påfallende kvalitet ved Blitz er at figurene uten unntak har flere sider ved seg, og det fortelles i interessante og uventede sekvenser av jevnt over gode skuespillere.
Blitz er en film for deg som er glad i politi-og-røver-drama og god filmvold.
Da er det en sterk anbefaling.
| 1
|
003807
|
Bad Teacher
Trenger et smartere manus og tøffere humor.
Jeg unner alle barn gode lærere.
Figuren Cameron Diaz spiller i Bad Teacher er, ikke overraskende, en dårlig lærer.
Filmen er midt i mellom god og dårlig, altså middels.
Den har en gjennomgående slem og kynisk tone som jeg liker, men den går ikke langt nok.
Filmen sier A, men tør ikke riktig gå lenger ned i alfabetet.
Cameron Diaz gjør heldigvis en ok figur, selv om det finnes mer treffsikre komikere enn henne.
Lærer mot sin vilje
Elisabeth Halsey (Cameron Diaz) trenger en rik mann, så hun slipper å jobbe som lærer.
Men når hun uventet dumpes av sin forlovede, forstår hun at hun trenger større pupper.
Derfor returnerer hun til skolen, hvor hun legger seg etter den nye vikaren og millionærarvingen (Justin Timberlake), samtidig som hun finner utradisjonelle måter å tjene ekstra gryn til brystoperasjonen.
Burde smøre på litt ekstra
Filmen viser noen lovende takter, men slår seg ikke løs som den burde.
Jeg skulle ønske humoren var villere, mer utpønsket, mer ondskapsfull.
Regissør Jake Kasdan har helt klart ikke hatt problemer med aldersgrensa, for den er tydelig Restricted, så hvorfor ikke smøre på litt ekstra?
Bad Teacher er for snill!
Lite troverdig Timberlake
På forhånd hadde noen kanskje forventninger til at det skulle gnistre mellom gamlekjærestene Cameron Diaz og Justin Timberlake i denne filmen, men Timberlakes figur faller igjennom som svært lite troverdig.
Jeg liker filmen best når humoren er rotfestet i virkelighet, ikke i teit fantasi.
Bedre er Lucy Punch som den kjernesunne læreren som blir Elisabeths nemesis.
Underholder greit
Bad Teacher har scener som fikk meg til å dra på smilebåndet, og den underholder greit i sine 90 minutter.
Men den tar aldri steget opp i komediens eliteserie.
Da hadde den behøvd et smartere manus, tøffere humor og sannsynligvis en komiker som Tina Fey i hovedrollen.
| 0
|
003808
|
Blastfighter
Ikke et høydepunkt for noen av de involverte
Filmtitler som Blastfighter vokser ikke på trær, og det er både en nervøs og en deilig følelse å sette en slik joker fra 1984 i spilleren.
Det første navnet som møter meg i fortekstene er Michael Sopkiw, helten fra 2019:
After the Fall of New York, og selvfølgelig er også den italienske gjengangerskurken George Eastman med.
...når det skytes og drepes er Blastfighter på sitt beste.
Salgbar tittel
Rett-på-dvd-anmeldelsene her i Filmpolitiet foregår på den måten at vi følger med releasekalenderen og sender en epost til distributørene når vi ser noe vi kunne tenke oss å anmelde.
Når jeg så tittelen Blastfighter nølte jeg ikke med å sende den eposten, men jeg visste ingenting annet om filmen enn tittelen.
Derfor lar jeg meg overraske av kjentfolk på rollelisten.
Selvtektssnut
Under fortekstene til Blastfighter forstår jeg også at min mann Sopkiw har fått en litt snodig bart og at han slippes ut fra fengsel.
Jeg ser at han får et spesielt våpen av en fyr og legger seg på et hustak for å skyte en statsadvokat, men han greier ikke å trykke på avtrekkeren.
Det viser seg at Sopkiw heter Tiger i Blastfighter og at han er en eks-purk som en gang i tiden tok loven i egne hender og røk i fengsel for det.
Han reiser tilbake til hjembyen sin og havner i klammeri med de lokale heltene.
Ekstremt brutale overganger
Regissør Lamberto Bava har lagt Blastfighter til nåtiden, og det tjener filmen på.
Countrymusikken på lydsporet og friheten til å filme hva som helst uten å dekke det med aluminiumsfolie først gjør det lettere for regissøren å dvele ved vakre detaljer i virkeligheten.
Men samtidig blir det ekstremt brutale overganger fra godlynt country til futuristisk synthdrønn - italienerene legger ikke fra seg sci-fi-lydene så lett selv om filmen det angår foregår på omtrent samme tid som First Blood.
Fienden i filmen, de lokale heltene, kjører rundt med et lasteplan fullt av alle dyrene i skogen og tjuvjakter for en kineser som lager afrodisiak av dyreblærer og -nyrer og slikt.
Høy Yee-haaw-faktor, med andre ord.
I en sekvens står til og med en blind fyr og spiller banjo i en butikk.
Landbruksoppgjør
De lokale heltene ryker etterhvert skikkelig uklar med Tiger og det ender med et stort oppgjør ute i skogen.
Men når oppgjørets time endelig kommer, har det drøyd altfor lenge og oppgjøret i seg selv varer så altfor kort.
For det er når det skytes og drepes litt skikkelig ute i skogen at Blastfighter er på sitt beste.
Når Tiger endelig får hentet Blastfighteren som jeg har ventet hele filmen på, blir det mannefall og alt som kan eksplodere, eksploderer i ett sett.
Sopkiw imponerer nok en gang med hoppingen sin, og han unngår for eksempel kuler ved å stupe kråke gjennom skogen.
Utestemme i annenhver setning
Blastfighter inneholder egentlig mye kult First Blood-materiale men samlet sett faller den sammen på sin egen forvirring.
Det kvinnelige innslaget bruker utestemmen i annenhver setning og er i beste fall en dårlig skuespiller; folk sier én ting i det ene øyeblikket og noe helt annet i det neste; jeg merker at jeg trekker litt på skuldrene av filmen.
Dessuten er oversettelsen ofte ute og kjøre:
- I cut down trees, worked my ass off.
- Jeg var her og felte trær og ødela ryggen
Vakker og morbid slutt
Avslutningssekvensen er fantastisk vakker og morbid, det skal den ha.
Men dette er ikke et høydepunkt for hverken Sopkiw eller Eastman.
Ikke for regissør Bava heller, håper jeg.
Ekstramaterialet er syltynt og inneholder et slideshow med dårlige stillbilder fra filmen og trailershow for filmene Inferno, Rats, New Barbarians (anmeldes snart her hos oss), Vigilante og Deep Red.
Har du en mening om Blastfighter?
Kommentarfeltet under er ditt!
| 0
|
003809
|
Transformers:Dark of the Moon
Tar maskinkrigen til nye høyder, også for menneskenes del.
Du lurer på om Michael Bay har tatt frem stortromma og om han slår og dæljer på den i to og en halv time?
Svaret er et rungende, metallisk ja.
Men du må forestille deg at Bay ikke bare tar frem tromma, men hele korpset - i paradeuniformer - og sender korpset i 300 kilometer i timen inn i et møtende korps.
Dette er en effektkrig – den beste krigen som finnes.
Romkappløp
Transformers:
Dark of the Moon foregår på jorda og på månen.
På den mørke sida av månen har den russiske og amerikanske regjeringen holdt et kræsjlandet romskip hemmelig siden 60-tallet, og romkappløpet ble igangsatt nettopp på grunn av dette romskipet.
Ombord er en autobot og autobotenes villeste oppfinnelse: en teleport som kan frakte hva som helst, til og med en hel planet.
Denne oppfinnelsen setter i sving det hittil mest spektakulære av Transformers-eventyrene på lerretet og tar maskinkrigen til nye høyder, også for menneskenes del.
«Her er det for mye av alt»:
Transformers:
De beseirede slår tilbake
Myke menn, harde maskiner
I Transformers 3 (som jeg velger å kalle den resten av anmeldelsen) er de gode autobotene og de onde decepticonene i større grad enn i tidligere filmer prisgitt deres menneskelige allierte.
Det blir enormt fengende actionsekvenser av slikt siden actionsekvensene blir fulle av små sårbare mennesker som løper rundt beina på de svære spinnende metallbeistene.
Og når maskinsjefene braker sammen er det selvfølgelig en nytelse for øynene som jeg bare må lene meg tilbake og ta imot.
En av de bedre rominvasjonene
Transformers 3 klarer å skape en av de bedre rominvasjonene på film i senere tid, og Chicago blir hovedoffer.
Stakkars Chicago.
Hadde den ikke bluesen fra før, kan du ta deg på at den fikk det nå.
Transformerne ser selvfølgelig steinbra ut, nok sagt.
Småtransformerne er kanskje nødvendige komiske makkere for de store, men får ikke meg til å le.
De er kanskje myntet på litt yngre fans enn meg, og det er kult.
Filmens heiteste brems
Menneskene i filmen gjør også stort sett fine roller, med John Turturro som Simmons og hans kollega Alan Tudyk som Dutch som høydepunktene.
Shia LaBeouf gnistrer iblant i hovedrollen som Sam Witwicky, spesielt når han tar etter sine herlige foreldre og gjør livet surt for de ignorante myndighetene.
Myndighetene styres av Frances McDormand i rollen som ultimat sjefsrasshøl, og hovedfienden blant menneskene er...nei, det trenger jeg ikke røpe.
Megan Fox er ute av føljetongen, denne gangen spilles Sams kjæreste Carly av Rosie Huntington-Whiteley.
Carly har jeg en blandet opplevelse av siden hun ganske lenge er filmens største brems, og bremser i Transformers er som ironi i en musical.
Stålsymfoni
Og snakker om musikk: lyden av Transformers 3 er som en stålsymfoni i øret: ekstremt kreativ effektbruk, et pompøst orkester og heftig produsering - hånd i hånd i hånd.
Transformers 3 stiller opp for deg som vet å sette pris på gnistrende action uten blod, gørr og krigens tragedie: dette er en effektkrig - den beste krigen som finnes.
Transformers:
Dark of the Moon har premiere onsdag 29.06.2011
Har du en mening om det du nettopp har sett / lest?
Kommentarfeltet under er ditt!
| 1
|
003812
|
The Lincoln Lawyer
Overraskende og sterk krimfilm fra Los Angeles.
En uskyldig mann er på vei til et livslangt opphold i fengsel, kanskje dødsstraff.
Enhver forsvarsadvokat ville jobbet natt og dag for å få sin klient frikjent - så lenge klienten er uskyldig.
Matthew McConaughey, i rollen som advokaten Mick Haller, blir hentet inn av ei styrtrik enke for å få familiens sønn ut av fengsel.
Louis Roulet, spilt av Ryan Phillippe, hevder sin uskyld og Haller jobber natt og dag for å få løslatt ham.
Snart snører nettet rundt advokaten seg sammen, på uventet vis.
Korrupsjon og glamour
Krimthrilleren The Lincoln Lawyer er et steg vekk fra McConaughey sine tidligere filmer.
Etter en sterk start på karrieren på begynnelsen av 90-tallet, har han tatt mange roller som nesten utelukkende spilte på hans kjekkas-image.
Det hele gikk faktisk så langt at hans roller ble tema for stand-up komikere og humorshow (her er et klipp fra The Late Show with David Letterman).
Derfor er det uventet å se McConaughey i en hardslående krimfilm som The Lincoln Lawyer.
Filmen utspiller seg i Los Angeles, en by gjennomsyret av korrupsjon, kriminalitet og glamour.
Og regissør Brad Furman bruker byen som et spennende bakteppe for dramaet som i alle høyeste grad utspiller seg i rettsalen.
Uventede vendinger, smarte grep og overraskende høydepunkt gjør denne filmen til en seerverdig opplevelse.
Lovende regissør
Furman har ikke en lang karriere bak seg i filmbyen, og har kun den ukjente filmen The Take (2003) på merrittlista fra før.
Han bruker mange uventede grep for å holde fokuset på McConaughey, Philips og ikke minst Marisa Tomei.
I tillegg får vi en hyggelig, men relativt kort møte med Coen-favoritten William H. Macy.
Tomei (mest kjent for The Wrestler (2008) og norske Factotum (2005)) er en undervurdert Hollywood-skuespiller.
Det forunder meg at hun ikke får flere hovedroller, hennes talent ligger langt over de mindre birollene vi ser henne i.
Hennes tilstedeværelse på lerretet tilfører The Lincoln Lawyer en troverdighet som er vanskelig å skape i thrillere og krimfilmer.
Lik Olivia Williams i rollen som Ruth Lang i Polansiks Skyggen (2010) bidrar Tomei på subtilt vis til at filmen ikke stanser opp og blir et tørt rettssaldrama.
De to filmene har, tross sine opphavsland og regissører, mye til felles.
Knakende krimthriller
Lydsporet til filmen er kløktig satt sammen med mye amerikansk soul, både originalversjoner og remikser av aktuelle artister fra Los Angeles.
Spesielt åpningssekvensen, akkompagnert av Bobby Blands soul-versjon av låta "Ain't no love in the heart of the city" (trykk for Spotify-lenke), er en av de bedre miljøskildringene av Los Angeles de siste årene.
The Lincoln Lawyer er en knakende god krimthiller fra en spennende ny regissør, jeg kommer defintivt til å følge med på hva Brad Furman gjør videre.
Filmen klarer også å løfte Matthew McConaughey opp fra glemselen, kanskje han nå har funnet sin vei ut fra kjelleren med glemte filmkjendiser fra 90-tallet.
| 1
|
003814
|
Bridesmaids
Mer hysterisk enn smart humor.
Jeg trodde at produsenten av Knocked Up og 40 Year Old Virgin skulle gi meg en jentefilm med humor og damer med bein i nesa.
Bridesmaids er en film med hysterisk humor som ga meg en vond smak i munnen.
Mislykka brudepike
Kristen Wiig spiller Annie, som er mislykka på alle områder i livet.
Hun har lite penger, mistrives i jobben, har et dårlig kjærlighetsliv og har mistet troen på seg selv.
I utgangspunktet liker jeg Wiig, som er kjent fra Saturday Night Live, veldig godt.
Hun er morsom og smart, og gjorde for eksempel en artig og sjarmerende rolle i nerdefilmen Paul.
Hun er gøyal i Bridesmaids også, på en litt rar og keitete måte som jeg liker godt.
Når det blir klart at Annies bestevenninne Lillian skal gifte seg, må Annie være forlover.
Hun må dermed holde kontroll på forlovelsesfest, brudelunsj, gaveselskap og utdrikningslag, samtidig som hun prøver å rydde opp i sitt eget liv.
Lillian har dessuten fått en ny venninne, den velstående og vakre Helen.
Hun vil stjele rollen som bestevenninne og forlover, og skyr ingen midler for å sette Annie i et dårlig lys.
De gode poengene drukner bort
Bridesmaids lider av et ujevnt tempo med lange scener som drar ting akkurat litt for langt.
Annies og Helens konstante kjekling er morsomt en liten stund, men etter hvert går det fra å være artig til å bli irriterende.
Scener som er underholdende i starten trekkes så langt at de både blir kjedelige og for drøye på en gang.
I et av de mer ekstreme eksemplene, blir jentene dårlige av matforgiftning mens de er i en brudesalong for å prøve kjoler.
Jada, bæsj, tiss og promp kan være gøy, men det får da være grenser.
Denne scenen gikk fra å være komisk til å bli grotesk, og var så kvalm at jeg måtte se bort fra kinolerretet.
Bridesmaids har alle de smarte replikkene vi forventer av en film som er skrevet av en så god komiker som Kristen Wiig.
Filmen tar også opp temaet om usikkerhet og selvdestruktivitet på en måte som fungerer.
Jeg synes dessverre at alt dette drukner i de mange hysteriske hendelsene i filmen.
Hvis filmskaperne hadde tonet disse ned litt hadde jeg ledd mer og gremmet meg mindre.
Sjarmerende innslag
Rett etter at jeg hadde sett Bridesmaids var det de overdrevne scenene som dominerte mitt inntrykk filmen.
Heldigvis finnes det likevel gode elementer i Bridesmaids også.
Rebel Wilson (Bargain!) og Matt Lucas (Little Britain) bidrar med humor av den absurde, britiske sorten.
De spiller Annies romkamerater, søskenparet Brynn og Gil, som er to meget spesielle mennesker.
Britisk humor er alltid morsomt og jeg likte de to rollefigurene, men jeg synes likevel at de virket litt malplasserte i denne filmen.
Chris O'Dowd (The IT Crowd, The Boat That Rocked), som spiller den snille og koselige politikonstabelen Nathan, er et sjarmerende avbrekk fra de hysteriske kvinnfolka i filmen.
Melissa Mccarthy (Gilmore Girls) er også forfriskende i sin rolle som Lillians taktløse svigerinne.
Filmen tar seg også noe opp mot slutten og har til og med et øyeblikk der jeg ble litt rørt.
Det er langt mellom de virkelig gode jentefilmene og jeg kunne derfor ønske at jeg likte Bridesmaids.
Filmen har de rette forutsetningene for å bli en god komedie, men ødelegger for seg selv underveis.
Bridesmaids kunne vært en vinner, men snubler heller i brudestasen
| 0
|
003815
|
The Lord Of The Rings: The Motion Picture Trilogy - Extended Edition
12 timers spilletid er akkurat passe!
Det er rart å tenke på at det allerede er 10 år siden Ringens brorskap hadde premiere, den første i en trilogi som for alvor skulle sette preg på starten av 2000-tallet.
Mens vi venter på de to Hobbiten-filmene, kan vi nå nyte The Lord Of The Rings: The Motion Picture Trilogy - Extended Edition på Blu-ray i sine definitive, forlengede versjoner.
Skaper større forståelse for hvordan noen av nøkkelpersonene tenker og føler
Og det er all grunn til å ta frem superlativene, for dette er en praktutgivelse av det som sannsynligvis kommer til å stå igjen som regissør Peter Jacksons livsverk!
Billed- og lydkvaliteten er av aller ypperste slag, og ekstrastoffet er omfattende og detaljert.
Dette er en av årets beste Blu-ray-utgivelser!
Overgikk mine forventninger
Ringens brorskap, To tårn og Atter en konge vekket en hel verdens eventyrlyst da de kom mellom 2001 og 2003.
Historien om ringen, hobbiter, riddere, konger, dronninger og mystiske skapninger i Midgard var selvsagt godt kjent gjennom J.R.R. Tolkiens bøker.
Men Peter Jackson visualiserte dem på vidunderlig vis, og har satt fasiten for hvordan vi ser Frodo, Sam, Gandalf, Aragorn, Gollum, Saruman, Galadriel og alle de andre i Tolkiens univers.
Filmene matchet og overgikk de flestes forventninger, inkludert mine.
Gjør alle filmene bedre
De forlengede versjonene ble først utgitt på DVD ca ett år etter kinopremierene, og gjør alle de tre filmene bedre.
Noen scener er helt nye, mens andre er utvidet i forhold til kinoversjonene.
Alt er fullstendig sømløst redigert inn, og det fremheves i de medfølgende heftene at Peter Jackson og klipper John Gilbert behandlet dette materialet som om de klippet en helt ny film.
Dette gir historien mer pusterom mellom høydepunktene og skaper større forståelse for hvordan noen av nøkkelpersonene tenker og føler.
Den samlede spilletiden er på ca 12 timer, noe jeg anser som akkurat passe!
Åpent og ærlig innblikk
Denne utgivelsen kan også skryte av usannsynlige 26 timer med ekstrastoff!
Det er viktig å merke seg at du ikke får noe nytt her, alt er overført fra tidligere utgivelser.
Men de velgjorte dokumentarene er fremdeles like interessante, og gir et åpent og ærlig innblikk i hva som skulle til for å feste trilogien til film, både i form av omfattende intervjuer med rundt 100 av de involverte, og Costa Botes sine flue-på-veggen-dokumentarer fra innspillingen.
Det er bare en hake ved ekstrastoffet.
Alt presenteres i standard definisjon på DVDer.
Forklaringen er enkel:
HD var fremdeles ikke standarden da dokumentarene ble filmet.
Det er lett å tilgi.
Men jeg forstår ikke hvorfor ekstrastoffet er spredd over 9 DVDer når alt hadde fått plass på et par Blu-rayer.
Det spiller likevel mindre rolle.
Imponerende detaljnivå
Den store gulroten med denne utgivelsen, er selvfølgelig at du endelig kan se de forlengede versjonene av filmene i 1080p full HD.
Og jeg tar ikke for hardt i dersom jeg sier at dette er blant de aller vakreste Blu-ray-bildene jeg har sett til nå!
Alle filmene er spredd over to Blu-ray-disker hver for å gi filmene maksimalt med digital plass å breie seg på.
Resultatet er glassklare bilder med et imponerende detaljnivå og en dybdefølelse som gjør 3D overflødig.
Jeg vet noen misliker å måtte bytte disk underveis, men jeg foretrekker helt klart den bedre kvaliteten.
Lyd med referansekvalitet
Lyden blir presentert i 6.1 DTS-HD Master Audio, som sannsynligvis vil gi de heldige med slikt utstyr en fantastisk lydopplevelse.
Jeg hadde dessverre ikke utstyr til å teste DTS-HD-lyd, men opplevde at selv den vanlige 5.1-lyden hadde en dynamikk som spenner fra de svakeste vindpust til de villeste drønn.
I tillegg til de imponerende lydeffektene, gjør kvaliteten også underverker for Howard Shores episke filmmusikk.
Dette holder referansekvalitet!
Og så: litt pirk
Innholdet på diskene er så bra at det føles litt pirkete å skulle klage på noe.
Men om jeg skulle sette fingeren på noe (her kommer det), hadde det vært ønskelig med en enda mer eksklusiv innpakning.
Boksen tar seg fint ut i bokhylla, og er utstyrt med en magnetlås som fjerner slark i lokket.
Men det hadde gjort seg med et medfølgende hefte med bilder, tegninger, etc.
Kanskje også noen essays, eller en hilsen fra Peter Jackson?
Men dette er sikkert ikke siste gang Ringenes Herre-filmene gis ut på Blu-ray.
Skal vi tippe at de kommer sammen med de to Hobbiten-filmene i en overdådig luksuspakke på Blu-ray om noen år?
Men i 2011 er altså The Lord Of The Rings: The Motion Picture Trilogy - Extended Edition en av årets aller beste Blu-ray-utgivelser!
| 1
|
003816
|
Harry Potter og Dødstalismanene- Del 2
En voldsomt spennende finale for Harry Potter.
Ti år med trollmannseventyr er nå over.
Harry Potter og Dødstalismanene
- Del 2 avslutter sagaen om Harry Potter med en usedvanlig spennende film.
Det er ikke fortellingen i filmen som gjør dette til en av årets mest spennende filmer.
Vi vet alle hvordan historien slutter (i alle fall 95% av de som går for å se den på kino).
Spenningen, kampene og actionsekvensene er det som gjør dette til en bokstavelig talt magisk opplevelse.
Filmen starter nesten urovekkende rolig.
Regissør David Yates har hentet inspirasjon fra krimfilmer for å sakte bygge opp, og til slutt forløse den endeløse spenningen.
Etter ti år sammen med Harry, Hermine og Ronny er det en underlig og god følelse å være med på slutten av eventyret jeg har opplevd sammen med dem.
Tilbakeholdt og ekstremt spennende
Det ikke lett å overgå de tidligere filmene i verken voldsomhet eller visuelle overraskelser, selv med teknologien som er tilgjengelig for filmskapere i dag.
Regissør David Yates er mesterlig tilbakeholden og lar ikke effektene komme i veien for de siste valgene som Harry Potter må gjøre.
Fokuset er på Harry og hans opplevelser frem til den uunngåelige konfrontasjonen.
I den første halvdelen fortoner filmen seg som en spenningsfilm, en meget god spenningsfilm.
Jakten på de siste malacruxene er en detektivfortelling som mesterlig holdt meg på kanten av setet.
Det store fokuset på Harry har gitt mindre plass til melodramaet; til de mellommenneskelige forholdene mellom figurene.
Vennskapet mellom de tre, og resten av Harrys venner er viet mindre plass for å ikke miste fokuset på spenningen.
Dette valget har gjort at Yates kan holde et stramt grep om publikums oppmerksomhet, siden det ikke er mye som forstyrrer hovedfortellingen.
Likevel tror jeg ikke filmen ville vært dårligere om den hadde gitt samholdet mellom Harrys støttespillere litt mer plass.
Denne filmen står altså i skarp kontrast til Harry Potter og Dødstalismanene
- Del 1 som på sin side manglet spenningen vi ser i Del 2.
Ser man de to filmene rett etter hverandre, vil nok opplevelsen bli ganske annerledes.
Intense skuespillere
Det merkes at skuespillerne i alle disse filmene har skapt nære bånd til sine respektive filmfigurer i løpet av ti år.
Daniel Radcliffe må leve i all fremtid med vissheten om at han er Harry Potter, og vil være det i øynene til millioner av mennesker.
Nå som han er blitt en voksen mann, tror jeg denne kunnskapen også har tilført ham en bevissthet ovenfor sitt skuespillerarbeid.
Han spiller intens, troverdig og mørk - et sinn plaget av syn et hvert vanlig menneske ville vært foruten.
De andre figurene på hans side i konflikten får ikke like mye oppmerksomhet som Harry, noe som gjør at de heller ikke får vist seg frem i like stor grad.
Matthew Lewis, i rollen som Nilus Langballe, er en av de som likevel peker seg ut i filmen.
Hans tilstedeværelse viser seg også å være helt uunværlig for Harry, og jeg skulle gjerne sett mer av han i de andre filmene også.
Den av skuespillerne som peker seg mest positivt ut er Alan Rickman, som spiller Severus Slur.
Han har utviklet sin rolle i takt med filmene, hvor han i starten var Harry sin hovedfiende - til å bli en svært kompleks filmfigur ved slutten.
Slur er en av de mest spennende figurene i sagaen om Harry Potter, og det er i stor grad Rickmans fortjeneste.
Hans smerter og hemmeligheter har gått like mye inn på meg, som livet til mange av de som har stått ved Harry sin side i kampen mot Voldemort.
3D-forbannelsen
Harry Potter og Dødstalismanene
- Del 2 slipper ikke unna det irriterende mørke bildet som har plaget mange 3D-filmer.
Avslutningen på Harry Potter-sagaen er forståelig nok en mørk affære, hvor vår helt endelig skal møte sin nemesis i et siste oppgjør.
Med et flust av scener i nattemørket tilfører ikke 3D-effekten filmen mye ekstra, siden de mørke filmsekvensene ikke gjør det lett å oppfatte dybden i bildet.
Selve 3D-effekten er dog sparsomt brukt og springer ikke ut av lerretet, noe jeg setter pris på.
Det tyder på at Hollywood og de store filmprodusentene har forstått at 3D også kan være irriterende.
Men til slutt må jeg konkludere med at filmen blir for mørk med 3D-brillene på.
Flere av detaljene i scenene forsvant nesten helt, og omgivelsene fikk en mindre viktig rolle i bildet.
Jeg skal se filmen en gang til, men det blir i 2D.
En endelig slutt
Det er klart at Harry Potter-universet skal leve videre på nett, men jeg kan slå fast at Harry Potter og Dødstalismanene
- Del 2 en utrolig sterk slutt på en fascinerende filmfortelling.
Daniel Radcliffe, David Yates og alle skuespillerne har klart å levere en imponerende (og magisk) spenningsfilm med spenningstopper som nærmest kaster deg ut av kinosetet.
Selv om filmen slutter med noen løse tråder, for eksempel hva som skjedde med Voldemorts hjelpere, føler jeg at et kapittel i populærkulturen nå er avsluttet.
Jeg vil savne gleden over å få være med Harry og vennene hans på nye eventyr.
Hva syns du om filmen?
Legg inn din kommentar under!
| 1
|
003817
|
Faster
Kjedelig fra 'The Rock'.
Dette var det jeg forventet av en film som heter Faster, har 'The Rock' i hovedrollen og et slagord som "Slow justice is no justice":
Faster har ingen av delene.
Hevn og dop
Driver, spilt av Dwayne 'The Rock' Johnson, og hans bror ble blandes inn i en snuskete transaksjon, og blir lurt av en gruppe politiinformanter.
Den ene tar livet av broren Gary, og filmen starter i det Driver er på vei ut av fengselet.
Han gidder ikke vente på rettsvesenet, og tar saken i egne hender.
Som med andre ord betyr at han skal drepe alle de seks menneskene som forrådte ham.
På hans vei møter han den heroinavhengige etterforskeren Cop, spilt av Billy Bob Thornton, som stadig ligger etter skritt bak Driver.
'Bromance'
Faster er en skikkelig bromancefilm, hvor gutta slåss for hverandre og for ære.
Begrepet er blitt veldig populært i USA den siste tida, blant annet igjennom tv-serien Jersey Shore.
Denne filmen er nok rettet mot den samme målgruppa.
Helt i starten av denne anmeldelsen listet jeg opp mine forventninger til en film som dette.
Og så utifra det du har lest så langt er det ingen grunn til å at disse punktene ikke stemmer.
Men saken er at filmen ligner mye mer på en westernfilm, enn en actionfilm.
Filmen snegler seg avgårde mens Driver jakter ned, og skyter, de 'slemme' gutta.
Alle de seks som bidro til brorens død skal taes av dage.
Vi får hele tiden servert tilbakeblikk til den fatale kvelden der Gary ble drept, for å minne oss på at det er en rettferdig hevn som foregår på lerretet.
Likevel klarer jeg ikke å akseptere Driver sin hensynsløse behandling av moral og lov.
Den sidestilles helt i jakten på hevn, og det er ikke noe en ekte helt ville gjort.
Filmfiguren Driver er ikke troverdig som protagonist, og jeg knytter ingen emosjonelle bånd til ham eller hans kamp mot ondskapen.
Siden filmen fokuserer på en veldig neddempet og rolig fortellerstil er det langt i mellom actionsekvensene, og ingen veldig store eksplosjoner.
To av mine fire forventninger knust så langt altså.
Ikke sint nok
'The Rock' er aller best på film når han er sint; veldig sint.
Driver er en sint mann, men hans handlinger er ikke motivert av god gammeldags Arnold-testosteron - handlingene er motivert av sorg for brorens død.
Da er det heller ikke så rart at Johnson føler seg utilpass i filmuniverset som er skapt rundt ham.
Han, og de fleste av birollene, leverer sine sitater og punchlines uten innlevelse.
Filmen er ikke morsom.
Det er heller ikke Billy Bob Thornton, som spiller politimannen Cop.
Han er på vei inn i pensjonistenes rekker, men jeg kan virkelig ikke forstå at en slubbert som han på noen som helst måte kan ha klart å beholde jobben som politimann i over 40 år.
En sidefortelling i filmen er Cops forhold til sin ekskone, og deres felles datter.
Dette melodramaet får uvanlig mye spilletid, og tar fokuset vekk fra Driver og hans hevnaksjon.
Den blir rett og slett forstyrrende, i stedet for å gi Cop en dypere og mer kompleks bakgrunnshistorie.
Billy Bob Thornton er en populær mann i Hollywood, og har spilt inn over 13 filmer de siste seks årene.
Jeg har ikke sett absolutt alle, men tror nok at Faster er en av hans dårligere roller.
Politifiguren hans er både overfladisk, uinteressant og får ikke en sentral rolle i filmens hovedfortelling før 50 minutter av filmens en time og 38 minutter er gått.
Her kan vi nå konkludere med at alle mine fire forventninger til filmen er knust.
Fortellingen er tynn, manuset dårlig, skuespillerne er utilpasse og regien er ustø.
Faster lover mye, men holder ingen av løftene.
I denne anmeldelsen har jeg fokusert på hvordan denne filmen ikke innfridde noen av mine forventninger, der av og den strenge sluttkarakteren.
Er du en ihuga tilhenger av enten 'The Rock' eller Billy Bob Thornton kan kanskje filmen likevel være grei å plukke med seg fra billighaugen i din nærmeste videosjappe
| 0
|
003818
|
Submarine
Varmt og sterkt om ungdomstid.
Richard Ayoade er kjent som komiker og skuespiller, ikke som regissør.
Submarine er hans debutfilm, og plasserer han på toppen av lista over spennende og unge filmskapere i Europa.
For meg er han kjent for sin fabelaktige rolle som den sosialt pinlige Maurice Moss i den britiske tv-serien The IT Crowd.
Og ikke minst for hans arbeid med den absurde 80-tallsparodien Garth Marenghi's Darkplace.
En film som Submarine overrasker ikke bare på grunn av sin delikate behandling av ungdomslivet, men fordi filmen forteller sin historie med en helt annen type humor enn den Ayoade har brukt tidligere.
Mørkeblått
Jeg vegrer meg litt for å sammenligne Ayoade med indiefavoritten Wes Anderson.
Hovedelementene i filmene til de to ligner ikke mye på hverandre, men det gjør måten de velger å sette dysfunksjonelle mennesker i spill med omgivelsene.
Begge regissørene vet at det er menneskene på lerretet som betyr noe, og bruker omgivelsene til å sette stemning på filmfortellingen.
Submarine foregår i den walisiske industribyen Swansea, uten at det forklares eksplisitt.
Det trengs ikke, fordi byen og de mørkeblå omgivelsene kun er kulisser for filmens dysfunksjonelle mennesker.
Oliver Tate, spilt av Craig Roberts, sliter med å passe inn på skolen, og forsøker samtidig å hindre at foreldrenes skjøre ekteskap bryter opp.
Samtidig strever han med sitt forhold til Jordana, fabelaktig spilt av Yasmine Paige.
Vi har alle vært i samme situasjon - det første kysset, den første kjærligheten og det første ligget.
Submarine forteller en oppvekstskildring med et overbevisende blikk.
Mellom alt det rosenrøde Oliver opplever, ligger den kalde harde virkeligheten, den kalde byen Swansea og den harde sannheten om kjærligheten.
Roberts formidler ungdomstidens usikkerhet svært overbevisende, og har sammen med Ayoade skapt noe så sjeldent som en unik filmfigur.
Filmpolitiet har intervjuet den halvt norske regissøren.
Klikk for å høre Richard Ayoade snakke om filmens figurer og sine norske røtter.
Komisk talent
Ayoade viser flere steder i filmen til sin bakgrunn i absurd komikk, og at han har jobbet mye med dialog i serier tidligere.
Dog ikke på en like seriøs måte som i Submarine.
Dette er en kald film, som tar tak i de viktigste tankene som surrer rundt i hjernen til et ungt menneske på vei inn i voksenlivet; kjærlighet, sex, livet, venner og fremtiden.
Og med ordet 'kald' sikter jeg til selve filmbildet og omgivelsene i filmen, menneskene er varme og levende - og de er troverdige.
Den norske filmfotografen Erik Wilson har laget musikkvideoer for både Yeah Yeah Yeahs, Vampire Weekend og Artic Monkeys.
Han overrasket meg flere ganger med bildene, fargene og komposisjonen i Submarine.
De flotte nærbildene av filmens hovedfigurer gav meg en sterk følelse av nærhet til Oliver Tate, samtidig viser Wilson en stilsikker tilnærming til miljøskildringene i filmen.
Når filmens scener smelter sammen med Alex Turners (vokalist og gitarist i bandet The Arctiv Monkeys) spesialkomponerte filmmusikk drar Submarine meg dypt inn i fortellingen.
Dette er den beste tenåringsfilmen jeg har sett på lenge.
Filmen viser sin største svakhet når Oliver møter birollene i fortellingen.
Morens tidligere kjæreste er en 'new age'-forkynner, og er konstruert på en måte som ikke er troverdig.
Hans rollefigur bryter rett og slett med de andre, han er for annerledes til å passe inn i filmens miljø.
LES OGSÅ:
Horrible Bosses er ikke morsom nok!
Lun og rørende
Hovedolleinnehaver Craig Roberts er hovedgrunnen til at Submarine er en så sterk film som den er.
Hans rolletolkning gikk rett i hjerterota mi; en skjør og ung mann, som møter ukjente sider av voksenlivet.
Ayoade har startet filmkarrieren med å fortelle en rørende og lun historie, Submarine er forhåpentligvis kun den første i en lang rekke filmer fra den halvt norske briten.
| 1
|
003819
|
Horrible Bosses
Ikke morsom nok.
Vi har alle følt på det.
Et sterkt ønske om at sjefen bare kunne forsvinne.
Den typiske sjefen er et rasshøl, i hvert fall om vi skal tro på Hollywoods stereotypier.
Horrible Bosses er en komedie om en gjeng karer som bestemmer seg for å bli kvitt sjefene sine, og samtidig ramler ut på et manneeventyr ala The Hangover-filmene.
Nick Hendricks, spilt av Jason Bateman (Arrested Development, Juno), jobber i finansbransjen og har en jævlig sjef.
Kevin Spacey, i rollen som Dave Harken, er et skikkelig rasshøl som ikke lar en eneste anledning til å trakassere sine ansatte gå fra seg.
Dale Arbus, spilt av Charlie Day, jobber som tannlegeassistent og har en ekstremt sexy sjef.
Jennifer Anniston, i rollen som tannlegen Julia Harris, elsker å forgripe seg seksuelt på pasienter og ikke minst Dale.
Kurt Buckman, spilt av Jason Sudekis, har i utgangspunktet verdens beste sjef i kjemifirmaet han jobber ved.
Men så dør sjefen og den kokainavhengige sønnen tar over.
Alle har gode motiv (i følge dem selv) for å legge en plan, slik Olsenbanden pleide å gjøre.
Mangler latterkulene
Forviklinger, artige situasjoner og overraskelser burde ligge ventende rundt hvert eneste hjørne i Horrible Bosses, og med et Osenbanden-aktig opplegg ligger mye til rette for en artig film.
De fleste skuespillerne gjør sitt for at filmen skal vekke lysten til å flire, men sannheten er at manuset er for tynt til at dette kan bli en latterkule.
Det er tydelig at regissør Seth Gordon har fått beskjed om å lage en film i samme tradisjon som The Hangover-filmene, hvor kompiser plutselig blir dratt inn i noe de ikke har kontroll over.
Gordon er tidligere kjent for å stå bak dokumentarene The King of Kong og Freakonomics, og det er dessverre tydelig å se at han ikke har jobbet mye med fortellinger i filmformatet tidligere (om vi da ser bort i fra et par oppdrag på tv-serier som Community og The Office).
Klippingen og rytmen i filmen har ikke komisk timing og dialogen er ikke morsom nok.
Det er skuespillerne som redder Horrible Bosses fra å bli en horribel filmopplevelse.
Jason Bateman er enda en av Hollywoods bedre skuespillere, som ikke har fått den oppmerksomheten han fortjener.
Charlie Day, i rollen som Dale, er en perfekt sidekick.
Han har en nasal og sterk stemme, og var en av få filmfigurer som fikk meg til å flire høyt.
Psycho-Spacey
Dale plages av tannlegen Julia som er ei 'cougar' av ei dame.
Det tok faktisk litt tid før jeg forstod at det faktisk var Jennifer Anniston som var på lerretet.
Hun har kastet av seg sitt gamle Friends-image og er virkelig blitt til en voksen og selvsikker kvinne.
I hvert fall i denne filmen.
Kevin Spacey har spilt rollen som psycho mange ganger.
Denne gangen kombinerer han en type figur vi har sett i tidligere filmer som Se7en, Menn som stirrer på geiter og de nye Superman-filmene (for å nevne noen).
Colin Farrell har også en rolle i Horrible Bosses, som den kokainglade Bobby Pellit; sønnen til Nick sin sjef (han som døde).
Makan til forferdelig figur har jeg ikke vært borti før.
Bobby skal være en usmakelig og lite attraktiv figur, noe som overhodet ikke passer kjekkasfremstillinga til Farrell.
Han spiller ikke overbevisende og klarer ikke å være en troverdig klyse i Horrible Bosses.
Det er mye galt, og for lite godt med denne filmen.
Horrible Bosses blir litt kjedelig på grunn av manuset, den slappe dialogen og den manglende komiske timinga.
På en annen side er den verdt å plukke med seg fra videosjappa når den kommer ut der.
| 0
|
003821
|
Super 8
Morsom, spennende og hyggelig sommerfilm!
Super 8 er regissør J.J. Abrams sin kjærlighetserklæring til sin egen barndom og Steven Spielbergs filmer.
Den inneholder mange likheter og referanser til både E.T. og Nærkontakt av tredje grad.
Og med Spielberg selv som en av produsentene, er vi sikret en kinostund som ikke er direkte original, men som likevel er både spennende og eventyrlig nok.
Fester noe spesielt til film
Året er 1979.
Joe (Joel Courtney) og vennene hans filmer med et Super 8 kamera når de blir vitne til en dramatisk togavsporing.
Like etter begynner merkelige ting å skje i den lille byen.
Hunder forsvinner, strømmen blir borte og hæren rykker inn.
Når filmrullen blir fremkalt, oppdager guttene at de har festet noe helt spesielt til film.
Men hva er det?
Breddfull av mimring
Filmen vekker gode minner fra fantasifilmene jeg så da jeg var liten.
Kanskje var det egentlig ikke så mange av dem, og minnene lyver kanskje om hvor gode de egentlig var, men atmosfæren er breddfull av mimring om en barndom uten internett, dataspill og mobiltelefoner.
Mye var fremdeles overlatt til fantasien, noe filmens herlige vennegjeng bærer preg av.
Mye motlys
Selvsagt ser filmen ut som 100 millioner kroner.
Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker den utstrakte bruken av "lens flare", altså motlysreflekser i linsa, som i blant virker mer distraherende enn kult.
Men tidskoloritten og spesialeffektene er førsteklasses, likeledes Michael Giacchinos flotte filmmusikk.
Tap og forsoning
I tillegg til filmens mysterium, handler historien også om tap og forsoning.
Joe har mistet sin mor, og sorgprosessen er vanskelig.
Politipappaen fordyper seg i arbeid, mens Joe forelsker seg i Alice (Elle Fanning), datteren av mannen som kanskje har noe med morens død å gjøre.
Hun bærer på sin egen sorg, og finner noe av det samme i Joe.
Gjør mye riktig
Manuset går ikke fryktelig dypt inn i denne tap/sorg-materien, men gjør likevel at Super 8 blir litt mer enn ”bare” lett underholdning.
Den kommer nok ikke til å leve like godt og lenge som produsent Spielbergs egne klassikere, men er en morsom, spennende og hyggelig sommerfilm som gjør mye riktig!
| 1
|
003823
|
Biler 2
Pixar har glemt sitt eget motto.
Pixar har skjemt oss bort med mange fantastiske filmer de siste 20 åra.
Derfor er det kanskje ekstra skuffende å se en film som Biler 2.
Den imponerende teknologien er på plass, men ikke hjertet.
Har glemt sitt eget motto
Denne filmen har ingen sjel og ingen identitet.
Og verst av alt:
Pixar ser ut til å ha glemt sitt eget motto ”story is king”.
Manuset vrir ut noen uinteressante klisjeer om vennskap og tillit, mens regissør John Lasseter febrilsk forsøker å holde på småbarns oppmerksomhet ved å skru opp tempoet til helt latterlig nivå.
Innblandet i internasjonal spionasje
Lynet McQueen blir utfordret av den italienske Formel 1-bilen Bernoli til å delta i en ny verdenscup, arrangert av produsenten av et nytt miljøvennlig drivstoff.
Lynet tar med seg teamet, inkludert taubilen Bill, på verdensturné.
Der blir de innblandet i internasjonal spionasje, som kan vise seg å ha noe med cupen å gjøre.
I overkant barnslig
Biler 2 starter bra med en svært James Bond-inspirert actionsekvens fra en oljeplattform.
Men filmen når aldri samme nivå igjen.
Det er vanskelig å engasjere seg for disse figurene.
Snakkende biler føles i overkant barnslig, kanskje?
Noen artige detaljer
Dette er kanskje første gang jeg ser en Pixar-film som kun retter seg mot barn, og ikke har særlig med voksenrelatert innhold.
Noen artige detaljer finnes, som at den britiske dronninga er en Rolls Royce, at japanerne har toaletter med anime-verter og små spark til økologisering.
Samtlige har munndiaré
Men det meste av Biler 2 er nesten plagsomt barneorientert.
Det vil sannsynligvis ikke føles plagsomt for barn, men etter 1 time og 52 minutter var jeg utmattet.
Handlingen raser nemlig av gårde uten at vi rekker å tenke oss om, samtlige figurer i filmen har munndiaré og humoren føles anstrengt.
Lisensierte matbokser
Verden trenger ikke Biler 2.
De eneste som vil nyte godt av dette, er Pixars økonomer.
Selskapet kommer selvsagt til å selge flere tonn med lisensierte matbokser, pysjer, penner og annet stæsj.
Det beste som kan komme ut av dette, er at Pixar tjener så mye penger på Biler 2 at de kan fortsette med det de vanligvis gjør, nemlig å lage skikkelig gode animasjonsfilmer
| 0
|
003824
|
Green Lantern
En helt middels grønn helt.
Green Lantern er den 720. superhelten vi ser på kino i år.
Sånn omtrent.
Enhver ny superhelt må derfor utmerke seg på et eller annet vis.
Green Lantern er grønn.
That’s it.
Sånn omtrent.
I alle fall i denne filmen, basert på den gamle tegneserien fra DC Comics.
Det finnes fine effekter å berømme, men historien er uengasjerende, og Ryan Reynolds spiller helten som om det var en parodi.
Men det er det ikke, dessverre.
Blir valgt av magisk ring
Forhistorien er mildt sagt fantasifull:
Universets voktere har samlet den grønne essensen av all viljestyrke i universet, og bruker kraften til å drive fredsbevarende agenter, utstyrt med hver sin magiske ring og en grønn lanterne.
En av agentene blir dødelig såret i møte med et skrekkelig vesen, krasjer på jorden og lar den grønne ringen velge en verdig etterfølger.
Valget faller på den tøffe piloten Hal Jordan (Ryan Reynolds), som plutselig får superkrefter og må bekjempe intergalaktisk ondskap.
Lirer av seg kvikke replikker
Filmen har et problem med tonen til enkelte hovedfigurer.
De er altfor kule og fattede, selv når de egentlig burde måpe av undring og vantro.
Når Hal Jordan først finner et døende romvesen, og senere blir dratt på langtur i universet av en grønn kraftboble, skulle man tro han kanskje ble litt forvirret av den plutselige endringen i virkelighetsoppfatningen?
Men han lirer av seg noen kvikke replikker, og ferdig med det.
Tar det ikke på alvor
Ryan Reynolds har både karisma og det rette utseende, men jeg føler det mangler litt kjøtt på beinet på rollefiguren hans.
Han spiller som om han ikke tar situasjonen fullt på alvor.
Han er omringet av et ålreit ensemble, som ikke har all verden å spille på.
Blake Lively er den vakre dama, Peter Sarsgaard er plaget vitenskapsmann, Tim Robbins er slu senator, mens Mark Strong er Sinestro, lederen for de grønne lanternene.
De må lire av seg en del tullete dialog, men greier å holde maska.
De som styrer alt
Planeten
Oa, som de grønne lanternene har som base, ser for øvrig helt tjomsete ut.
De gamle herrene som styrer alt, universets voktere, sitter på hver sin 40 meter høye stol gjennom hele filmen.
Hva gjør de når de må gå på do?
Hvordan får de i seg mat?
Blir det ikke kjedelig å sitte der oppe?
Jeg vet at dette er å ta filmen altfor mye på alvor, men jeg kan ikke dy meg.
Antyder en oppfølger
Green Lantern er kun middels god underholdning.
Som superheltfilm, blir den revet i filler av Thor, som også var tøys og tull, men hadde det nødvendige glimtet i øyet.
Green Lantern er en lettvekter i forhold.
Så er da også Thor-regissør Kenneth Branagh av et større kaliber enn Martin Campbell.
Rulleteksten antyder muligheten for en oppfølger.
Vi får nå se på det
| 0
|
003825
|
Gutten med sykkelen
En lavmælt liten filmperle!
Brødrene Jean-Luc og Pierre Dardenne har vært flinke til å vise oss hard og kald realisme fra Europas bakgater, som i Barnet og Lornas stillhet.
Også Gutten med sykkelen foregår i samme miljø, men utstråler håp og varme.
Den er nydelig spilt og godt regissert.
Du skal være bra kald om du ikke berøres av denne!
Søker ankerfeste
Barnehjemsgutten Cyril (Thomas Doret) mister kontakten med faren sin (Jérémie Renier), og legger ut på leting.
Han får hjelp av frisøren Samantha (Cécile de France), som lar ham bo hos seg i helgene.
Men Cyrils søk etter et ankerfeste i livet skal føre ham ut på ville veier.
Innbitt og ubønnhørlig
Det første som slår meg er Thomas Dorets fantastiske skuespill.
Vi forstår bare under åpningsscenen at Cyril er desperat etter et holdepunkt.
For ham er den usikre tilværelsen ikke et alternativ.
Doret får dette frem med innbitt og ubønnhørlig påståelighet, enten det er i jakten på faren, eller under beskyttelsen av sykkelen, hans eneste eiendel av betydning.
Uten store fakter
Brødrene Dardennes tilnærming til stoffet er preget av realisme, uten store fakter.
Her trengs ingen dramaturgiske overdrivelser, historien taler for seg selv.
Akkurat som Nerdrum sier at farger er maleriets største fiende, maler Dardennene en film fri for unødvendige effekter.
De bruker kun bildene som må til for å fortelle historien, ingen flere.
Lavmælt filmperle
Gutten med sykkelen er en intens, men lavmælt liten filmperle.
Selv om utgangspunktet virker hjerteløst, kan jeg love at filmen fører oss til konklusjonen om at det finnes bankende hjerter også mellom asfalt og betong.
En god film med et slikt budskap kan jeg saktens anbefale
| 1
|
003826
|
Heavy Metal
Den ultimate filmen for tenåringsgutter i puberteten.
Heavy Metal fra 1981 er ikke en særlig god film, men den representerer et viktig punkt i populærkulturens historie.
Et opprør mot filmverdenen og samfunnet, og en virkelighetsfjern flukt fra 80-tallets hverdag.
Lydsporet er satt sammen av det ypperste av hva den tunge rocken hadde å by på i 1981; Black Sabbath (med Dio på vokal), Journey, Cheap Trick, Stevie Nicks, Blue Öyster Cult, Devo, og min favoritt Sammy Hagar.
Fra blad til lerret
Universets ondskap manifesterer seg selv om en grønn kule, med den blir vi med på en reise igjennom tid og rom - og inn i en fantasiverden som mest av alt ligner et platecover fra en Iron Maiden-skive.
Filmen består av en rekke fortellinger, hentet fra det smått så legendariske tegneseriebladet med samme navn.
Fortellingene knyttes løst sammen av den grønne kulen, som sprer ondskap der den rammer.
Enten det er i en dystopisk utgave av New York anno 2031, hvor du selv må betale politiet for etterforskning av kriminalitet, eller en fantasiverden styrt av onde grønne menn (som beseires av ei barmfager kvinne).
Fortellingen i disse små kortfilmene er ikke tilpasset filmlerretet, og Heavy Metal bærer preg av å ha en usedvanlig elendig narrativ struktur.
Filmen som helhet henger ikke sammen, og jeg tror nok resultatet hadde blitt veldig annerledes om serieskaperne har valgt å lage en unik og ny historie til filmen.
Når det er sagt, så er Heavy Metal en fest for øyet.
Denne typen voksenanimasjon var nesten uhørt i 1981, og det rikholdige science fiction-universet flommer over av kreativitet.
Tegningene og stilen holder seg svært nær de originale tegneserieheftet.
Svak Blu-ray
Helt siden VHS-utgivelsene på 80-tallet, og DVD-utgivelsene de siste 10 årene, har bildekvaliteten alltid vært omdiskutert.
Denne Blu-ray-utgivelsen har mange av de samme problemene som DVD-utgaven jeg har liggende, og jeg mistenker dessverre at bildet på denne disken kun er har et oppskalert og digitalt behandlet DVD-bilde.
Fargene er ikke levende, noen ganger blasse, og gir ikke rettferdighet til det fargerike filmuniverset.
Formatet holder seg tro til slik filmen ble vist på kino (1:1,85), noe som ikke har vært tilfelle på alle DVD-versjonene de siste årene.
Lyden er digitalt behandlet og presenteres i 5.1-surround, men også her skuffer Blu-ray-utgivelsen.
Kun ved en anledning følte jeg at filmens lydbilde omgav meg, og de heftige rockelåtene manglet tyngde.
Det er nesten litt trist å ikke en gang føle basstrommene til Black Sabbath, selv om jeg så filmen i et rom med store høytalere som blåst ut begge trommehinnene mine.
Ekstramateriale er det også tynt med; en dokumentar om skaperprosessen, noen slettede scener og en grovklippet versjon av filmen med kommentarspor fra tegneserieeksperten Carl Macek.
Hvorfor kunne de ikke gjort noen intervjuer med banda, eller hatt et fokus på musikken?
Kultfilm
Ingen av de tingene jeg har nevnt så langt er av interesse til tenåringsgutter i puberteten, min påstand er at dette var kanskje den ultimate filmen å få tak i på VHS.
Heavy Metal trekker mye inspirasjon fra band med samme sjangerinteresse som filmens navn.
Helter, monstere, magi, narkotika, science fiction, dystopi og kvinner er bare noen stikkord som var viktig for tungrocken - og i denne blandingen finner filmen sin rolle som kultfilm.
Alle kvinnene som opptrer i filmen er fremstilt fra synspunktet til rockere anno 1981, men alle er også sterke og dominante.
Det er damene som holder sverdet og nedkjemper ondskapen.
I dag fremstår disse skildringene som lett komiske, noe popkulturen vet å ta tak i.
TV-serien South Park lagde en egen episode ved navn 'Major Boobage', som en hyllest til filmen.
Og det er i den samme ånden Heavy Metal er verdt å se i dag.
Dette er et referanseverk for mange filmskapere i dag, og for meg er det også et interessant blikk inn i en subkultur som ikke eksisterer på samme måte i dag.
Filmen i seg selv er ikke veldig god, tidvis helt usammenhengende og ganske forvirrende (i sin samtid ble den bare beskrevet som en 'trip', en psykedelisk opplevelse).
Men opplevelsen overgår likevel disse negative punktene.
På mange måter er Heavy Metal i dag et dokument på hvordan popkulturen blander seg inn i både musikk, film og tegneserier - og hvordan den formet en hel generasjon unge gutter.
I tillegg er musikken i filmen helt sykt bad-ass da.
Heavy Metal kom ut på Blu-ray i Norge den 27. juli.
Sjekk også anmeldelsen av 80-tallsfilmen Blastfighter her
| 0
|
003827
|
Rise of the Planet of the Apes
Full av drama, spenning og innslag av svimlende action!
Rise of the Planet of the Apes stiller flere interessante spørsmål omkring menneskets behandling av andre skapninger vi deler jorda med.
Og den gjør det i en god historie som skaper nærhet til figurene, og spenning på både det indre og ytre plan.
Noen karikerte figurer og mindre troverdige faktorer til side, dette er en overraskende god film med høy underholdningsfaktor, som gir deg tidsriktig tankegods på kjøpet.
Ingen oppfølger
Tittelen får deg kanskje til å tro at dette er en oppfølger til Planet of the Apes fra 1968, eller Tim Burtons nyinnspilling fra 2001, men det er ikke tilfelle.
Den har riktignok likhetstrekk med Conquest of the Planet of the Apes fra 1972, men er en frittstående historie, som kan bli utgangspunkt til en ny serie.
Kimen til opprør
Genforskeren Will (James Franco) har utviklet et retrovirus som han håper kan kurere Alzheimers.
Men testing på sjimpanser gir et uventet resultat, nemlig økt intelligens.
Noe går galt og prosjektet stenges, men Will tar i all hemmelighet til seg en nyfødt sjimpanse, som får navnet Caesar.
Han viser tegn til uvanlig høy intelligens, og når Will tvinges til å sette Caesar i en innhegning for primater, blir kimen til opprør sådd.
Bevegende mimikk og kroppsspråk
James Francos innsats er upåklagelig.
Vi forstår hans edle motiver, skildret gjennom hans forhold til den Alzheimer-syke faren (John Lithgow).
Freida Pinto, kjent fra Slumdog Millionaire, har en mer ledsagende rolle som veterinæren Caroline.
Den virkelig store stjerna i filmen er Andy Serkis, som spiller Caesar.
Han er riktignok digitalisert som ape via motion capture, og det er vanskelig å vurdere en slik rolle, men Serkis er veteran på feltet, etter å ha spilt både Gollum og King Kong med samme teknologi.
Caesars mimikk og kroppsspråk har en sterkt bevegende effekt, og gjør ham til filmens høydepunkt.
Svimlende action
Rise of the Planet of the Apes kommer som en svært hyggelig overraskelse.
Jeg visste knapt at den var på vei, og hadde ingen forventninger, men regissør Rupert Wyatt imponerer.
Filmen hans er full av drama, spenning og innslag av svimlende action.
Den gir oss også et varsko i forhold til vitenskapens lek med genforskning og manipulering.
Budskapet er at selv gode intensjoner kan få negative konsekvenser.
Dette er bra.
Denne må du se!
| 1
|
003828
|
Captain America: The First Avenger
Slik skal en superheltfilm være!
Captain America: The First Avenger er en fest for tegneseriefans, og alle andre som elsker morsom helteaction.
Den har alt – tøffe figurer, barsk humor og saftig action med enorme effekter.
Det kan selvsagt lukte nasjonalisme av en figur som kaller seg Captain America, men av den gode, gamle og ufarlige sorten, fra da alle var på samme side i kampen mot nazi-Tyskland.
Jeg heier på Captain America, og anbefaler deg absolutt til å gjøre det samme!
Bygger supersoldat
Året er 1942, og Steve Rogers (Chris Evans) nektes å bli soldat på grunn av sin spinkle og asmatiske kropp.
Hans pågangsmot blir imidlertid lagt merke til av vitenskapsmannen Erskine (Stanley Tucci), som vil bygge en supersoldat.
Steve kommer ut av laboratoriet som muskuløs kjekkas med store krefter, men i stedet for å bli sendt til frontlinjen, blir han sendt på promoturné for å selge krigsobligasjoner.
Et besøk hos amerikanske tropper i Europa gir ham endelig sjansen til å vise sitt potensiale.
Effektarbeid av høy klasse
Jeg har aldri lest Captain America-tegneseriene fra Marvel, men dette virker likevel som kjent stoff.
Den vanlige mannen som plutselig blir superhelt, er et vanlig utgangspunkt (Spider-Man, Green Lantern, Hulken).
Chris Evans er kanskje ikke verdens mest karismatiske skuespiller, men er troverdig som Captain America.
Kanskje først og fremst på grunn av den høyst troverdige fremstillingen av den spinkle, lille utgaven av Steve i filmens første del, som etablerer Captain Americas personlighet.
Dette er effektarbeid av høy klasse!
Stormannsgal vitenskapsmann
Captain Americas nemesis i denne filmen er Johann Schmidt, vidunderlig slemt spilt av Hugo Weaving, som jeg knapt har sett etter rollen som agent Smith i Matrix-filmene.
Dette er den klassiske stormannsgale vitenskapsmannen, som synes verdensherredømme høres ut som en fin plan.
At sjefen hans heter Hitler, skader heller ikke skurkeimaget.
Vårt første møte med ham skjer for øvrig i Tønsberg, Norge, som ser like lite Tønsbergsk ut som i Marvel-filmen Thor, og med skuespillere som snakker en søt The Thing-variant av det norske språk.
Av andre skuespillere må jeg fremheve Tommy Lee Jones, som utstyrer filmen med velkomne tørrvittigheter.
Kjennere av Marvel-universet vil i tillegg more seg med Howard Stark (Dominic Cooper), faren til den fremtidige Iron Man.
Strålende stilisert
Regissør Joe Johnston er ingen nybegynner.
Han har regissert filmer som de undervurderte The Rocketeer, Jurassic Park III og fantastiske October Sky.
Som effektmann var han med på å designe Yoda og drakten til Boba Fett i Star Wars.
Dette er en mann som omfavner alt det gode ved effektfilmer, og i Captain America fyller han ruta med nostalgiske heltebilder som gjør meg smått rørt.
Alle drakter, våpen og kjøretøy er strålende stilisert i det Johnston selv kaller ”post deco”.
Heftig fighting og enorme eksplosjoner
Captain America: The First Avenger har blitt en fantastisk morsom film.
Og hvis du sitter igjennom hele rulleteksten, får du en forsmak på The Avengers, som samler Marvel-figurer som Thor, Hawkeye, Iron Man, Hulken - og Captain America.
Se hans egen film først!
Superhelter, naziskurker, barske biler, farlige fly, heftig fighting og enorme eksplosjoner – what’s not to like?
| 1
|
003829
|
Cry-baby
Johnny Depps første hovedrolle på Blu-ray!
Fans av Johnny Depp, John Waters, musicals og rockabilly, hør etter!
Endelig er Cry-baby fra 1990 ute på Blu-ray!
Dette er en skrudd, morsom og underholdende film som rocker, morer, sjarmerer og sjokkerer (litt).
Regissør John Waters har laget slemmere filmer, men ikke mer fengende!
Drapes mot Squares
Cry-baby er både en hyllest til og parodi på Grease og gamle filmer fra 1950-tallet der rockere var ungdomsforbrytere som utfordret det etablerte samfunnet.
Wade ”Cry-baby” Walker (Johnny Depp) leder Drapes, de utagerende dongeri- og skinnjakkekledde villstyringene som står i opposisjon til Squares, de skjorte- eller kjolekledde besteborgerne.
Snille Allison er lei av å være skikkelig jente og blir sammen med Cry-baby.
Men dette kan ikke Squares være kjent med, og setter i gang en prosess for å ødelegge romansen.
Depp unslapp TV
Dette var John Waters sin første store studiofilm etter små lavbudsjettsuksesser som Polyester og Hairspray.
Det betød større penger og større stjerner.
Johnny Depp så sitt snitt til å unnslippe sin daværende tv-tilværelse i 21 Jump Street og bevise at han kunne mer.
Han sier selv i den medfølgende dokumentaren at rollen i Cry-baby førte til at han fikk rollen i Tim Burtons Edvard Saksehånd.
Dokumentaren er for øvrig It Came From Baltimore, en 50-minutters velprodusert film der mange av skuespillerne og folka bak kamera mimrer tilbake med glede.
Det er også veldig morsomt å høre John Waters fortelle om innspillingen på kommentarsporet.
Kanaliserer en ung Elvis
Waters skildrer ofte ganske spesielle miljøer i sine filmer, men i Cry-baby måtte han tone det litt ned, siden et stort filmselskap finansierte det hele og krevde 13-års aldersgrense.
Likevel er det nok å elske her.
Jeg synes filmen er herlig.
Jeg storkoser meg hver gang jeg ser den.
Full av heftig musikk, fargerike figurer og skrudd humor.
Johnny Depp er konge i sin første store filmrolle, der han kanaliserer en ung Elvis.
Depp synger kanskje ikke selv (det gjorde James Intveld), men han mimer og danser godt.
Han er også omgitt av et morsomt og skrudd persongalleri, med blant andre Iggy Pop, Traci Lords, Patty Hearst, Willem Dafoe, Ricki Lake og Joe Dallesandro på rollelista.
Dessverre ikke director's cut
Det er lite å si på kvaliteten på denne Blu-ray-utgivelsen, men det er et par ting som irriterer meg.
DVD-utgaven som kom for noen år siden, inneholdt en 7 minutter lengre director’s cut, som er å regne som den definitive versjonen.
På Blu-ray får vi bare kinoversjonen.
Vi får heller ikke se de ekstra scenene som ekstramateriale.
Lyden er kun presentert i stereo, ikke 5.1, men gjør likevel jobben greit nok.
En snill introduksjon
Cry-baby er den eneste John Waters-filmen på Blu-ray til nå.
Det er ikke så dumt, for den kan fungere som en snill introduksjon til hans univers.
Det er kanskje ikke en film for alle, men jeg elsker den!
Kjøp den gjerne på Blu-ray for bedre billedkvalitet, men har du allerede director’s cut-en på DVD, hold på den!
| 1
|
003832
|
Det er aldri for sent, Larry Crowne
Hyggelig Hanks uten brodd
Det overrasker meg at Tom Hanks gadd skrive og regissere
Det er aldri for sent, Larry Crowne, og ikke minst spille hovedrollen i den.
Det er en hyggelig film, men totalt ufarlig, uten brodd og med sliten humor vi ikke ler så mye av lenger.
Jeg dør ikke av å oppholdes et par timer med Det er aldri for sent, Larry Crowne, men sitter igjen med følelsen av at Tom Hanks begynner å bli i overkant fornøyd med seg selv.
Tilbake på skolebenken
Larry (Tom Hanks) blir oppsagt fra kjøpesenterjobben på grunn av manglende utdanning.
Han begynner på et kommunalt college, der han tar et konverseringskurs som ledes av Mercedes Tainot (Julia Roberts).
Litt etter litt begynner Larry å spre livsglede blant sine medelever, og kanskje også hos læreren, som selv sliter på privaten.
Hvordan tror du dette går?
Lett å fordøye
Dette er ikke filmen for de store overraskelser.
Det er filmen for hyggelige scener mellom hyggelige mennesker som vil hverandre vel.
Positiviteten står i høysetet, og de vanskelige elementene glattes lett over.
Det finnes sikkert de som liker en helt ufarlig film som er lett å fordøye.
Det er aldri for sent, Larry Crowne er en slik film.
Men det er ikke så gøy å se en film som så tydelig signaliserer fra starten hvordan alt skal gå til slutt.
Uten troverdighet
Tom Hanks spiller på sjarmen, noe han fremdeles har mye av.
Men jeg synes likevel Larry Crowne har en mistenkelig god evne til å knytte bånd til mennesker rundt seg, uten å egentlig prøve en gang.
Bare se hvordan han blir venn med medstudenten Talia (Gugu Mbata-Row), totalt uten troverdighet.
Hvorfor skulle hun og vennegjengen ta til seg en langt over 50 år gammel gubbe?
På grensa til kjedelig
Hanks bruker kul musikk fra kompisene Jeff Lynne og Tom Petty på lydsporet, som er et kryss i margen i min bok.
Jeg liker spesielt godt hvordan ELOs Hold On Tight sparker filmen i gang.
Hanks er åpenbart ute etter å få oss i godt humør.
Og jeg ble ikke direkte deppa av filmen, men heller ikke overstrømmende glad.
Det er aldri for sent, Larry Crowne er for forutsigbar til det.
På grensa til kjedelig, faktisk.
Det er ikke bra
| 0
|
003833
|
Sønner av Norge
En severdig, sofistikert og rocka film!
En far og sønn i sorg, en familie i krise, et samfunn i endring.
Dette er hovedelementene i Jens Liens Sønner av Norge.
Og om du tror dette er ren tristesse, må du tro om igjen.
Sofistikert og rocka
Historien, skrevet av Nikolaj Frobenius, er full av skarpe og humoristiske observasjoner rundt 1970-tallets generasjonskløfter og kulturkollisjoner, fortalt gjennom øynene til den unge gutten som opplever dem.
Jens Lien dirigerer sinnstemningene og samfunnsstrømningene på mesterlig vis, og gjør Sønner av Norge til en severdig, sofistikert og rocka film!
Pønken kommer
Året er 1978.
Familien på fire flytter inn i et rekkehuskompleks på Rykkinn som far Magnus (Sven Nordin) er arkitekten bak.
Men så dør mor (Sonja Richter) i en ulykke, og familien bryter sammen.
Nikolaj (Åsmund Høeg) finner utløp for sorg og aggresjon i den gryende pønkbølgen, der Johnny Rotten og Sex Pistols er de nye heltene.
Opprørets tid har kommet til Rykkinn, men hva skjer i den andre enden av det?
Imponerende skuespill
Sven Nordin er praktfull som skjeggete og frilynt brumlebasse som er åpen for alt, selv når sønnen friker ut med selvgjort piercing og pønkesveis.
Dette er hans beste filmrolle siden Kjell-Bjarne!
14 år gamle Åsmund Høeg matcher utrolig nok Nordins skuespill i rollen som Nikolaj.
Han har en tilstedeværelse foran kamera som få andre på hans alder har, med uttrykksfulle øyne du ser det foregår noe bak.
Det er også tøft å se den ferske Amanda-vinneren Trond Nilssen (Kongen av Bastøy) i en sylskarp rolle som destruktiv kjellerpunker, som tar Johnny Rottens tekster litt for bokstavelig på alvor.
Store kontraster
Tidskoloritten er troverdig, med alt 1970-tallet hadde å by på av mote, bilder, interiør og arkitektur.
Jeg liker filmens store kontraster mellom de kalde 70-talls-bygningene og de varme menneskene som bor i dem.
På musikksporet er gapet stort mellom Electric Light Orchestras ultrapositive Mr. Blue Sky tidlig i filmen, og Sex Pistols anarkistiske God Save The Queen senere, som formidler alt annet enn lyse utsikter.
Rørende og emosjonell
Jeg var 8 år i 1978, hadde en fortreffelig skjermet barndom, så pønken gikk meg hus forbi.
Sønner av Norge er en morsom tidskapsel, som samtidig minner oss om at ikke alt på 1970-tallet var fargerikt, varmt og godt.
Samtidig er det en rørende og emosjonell far-sønn-historie, der harde gitarriff er det som kanskje kan føre dem sammen igjen.
Alle sønner og døtre av Norge bør se denne filmen!
(Sønner av Norge åpnet Den norske filmfestivalen i Haugesund søndag kveld.
Norgespremieren er 9. september.)
| 1
|
003834
|
Pushwagner
Et fascinerende portrett av en unik skrue!
Dokumentarfilmskaperne Regissørene Even Benestad og August B. Hanssen fulgte kunstneren Pushwagner, a.k.a. Terje Brofos, gjennom tre år.
Resultatet er møter, samtaler og situasjoner som sammen gir oss et inntrykk av mannen bak kunstnermyten.
Den offentlige figuren Pushwagner utfolder seg på godt og vondt, mens vi ser mindre til privatmannen Terje Brofos.
Pushwagner er et fascinerende portrett av en unik skrue.
Vil ta kontrollen
Det blir tidlig i filmen klart at dette ikke blir en vanlig dokumentar om en uvanlig mann.
Pushwagner ønsker ofte å ta kontroll over innspillingen og bestemme hvordan ulike scener skal løses.
Vi blir vitne til en kniving mellom filmskaperne og deres objekt, som forårsaker en rekke anspente situasjoner.
Ved ett tilfelle går Pushwagner til fysisk angrep på Even Benestad.
Slike scener bindes sammen av bilder av kunsteren i ett av sine egne kunstverk, der han styrer alt.
Fokus på personen
Filmen viser med all tydelighet en mann som tidvis har levd meget hardt, men som fremdeles har skapertrangen i behold.
Vi får ikke se så mye til hvordan kunstneren skaper sin kunst.
Det er bevisst valgt vekk for å fokusere mer på personligheten hans, og kanskje er det smart.
Det er jo personligheten som skaper kunsten, ikke teknikken hans.
Understreker kontrastene
Dokumentarfilmen er gjort i et spennende formspråk som effektivt formidler kontrastene i Pushwagners liv og virke.
Intervjuene er gjort i skittenmørke bilder, mens noen av bildene hans presenteres i all sin fargeprakt med tredimensjonalisert dybde.
I en spesielt imponerende sekvens forandres den store kunstveggen i Oslo Rådhus til et Pushwagner-verk.
I tillegg brukes moderne eksperimentell instrumentalmusikk fra Ugress, som understreker kunstens vitalitet.
Dette gjør også filmen vital og interessant.
Lever på kanten
Man må jo bare elske Pushwagner.
Han har levd ut alle kunstnermyter som finnes.
Slike mennesker, som lever på kanten av det etablerte samfunnet, pirrer interessen vår.
Slik er det også med denne flotte dokumentarfilmen.
Her blir vi i tillegg rørt av møtet med en skrøpelig kropp med et skadet sinn.
I en scene blir han spurt om han angrer på noe.
(Filmen ble vist og anmeldt under filmestivalen i Haugesund.
Norgespremieren er 02.09.2011).
| 1
|
003835
|
Hell's Ground
Smal film, laget med kjærlighet og blodig alvor.
Burkahorror.
Smak litt på det ordet.
Tro det eller ei, det lages filmer også i denne sjangeren.
Filmindustrien fra det indiske subkontinentet er verdens største.
Bollywood-filmer sees av milliarder, men vi får se forsvinnende lite til disse i vestlige kinosaler.
Ekstravagante musikaler er det vi vanligvis får se av pakistansk og indisk-filmproduksjon her i vesten, enten det er på TV eller på DVD-utgivelser.
Dermed er det lett å glemme at det er et like stort spenn i sjanger og produksjoner, som det er hos oss i Europa.
Festivaler som Film fra Sør gir et filmfestivaltilbud til Oslo-folk som er sultne på noe annet fra fjerne verdenshjørner.
Hell's Ground (org. tittel: Zibahkhana) fra 2007 ble vist på festivalen i fjor, og er altså en burkahorrorfilm (mitt nye favorittord).
Nei, det er ikke bare damer i burka som løper rundt og er skumle.
Dette er rett og slett en klassisk splatterfilm, som henter mye inspirasjon fra blant annet den italienske legenden Fulci.
Standard splatterplot
En gruppe studenter reiser til byen Doozahk-Pur (oversatt til Hell's Ground), hvor de lokale innbyggerne protesterer mot en fabrikk som forurenser drikkevannet.
Lokale myter forteller om mange mennesker som forsvinner uten spor.
Litt sånn plutselig dukker det opp masse zombier, og våre venner studentene har en lite hyggelig sjebne i vente.
De kjører seg vill og vips så mister de livet på særdeles lite hyggelige måter.
Med andre ord; en ganske standard splatterhistorie.
Effektene i Hell's Ground er gode, men ikke eksepsjonelle.
Den ble filmet på bare 30 dager, og bildekvaliteten bærer preg av at den er skutt på HDV-kameraer i stedet for tradisjonelle 35mm-kameraer.
Overgangen til denne typen produksjon, gjør det mye enklere å få i gang en filmproduksjon.
Det er mye billigere.
Laget av entusiaster
Dessverre har Hell's Grounds et utseende, som i kombinasjon med skuespillet, gjør at den ikke makter å være annet enn en interessant opplevelse for filminteresserte.
Dette er en must-have film for splattertilhengere, og hever seg akkurat forbi kalkunstempelet fordi den på intelligent vis bygger videre på arven fra de italienske legendene.
Dette er også regissør Omar Ali Khan første film i registolen, noe som gjør at den også halter seg igjennom mye av handlingen.
Flere steder stopper den nesten opp mens Khan vil vise frem både hvor mye kunstig blod han har fått tak i, og alle de merkverdige figurene i filmen.
For dem er det mange av.
Samtidig gir alle disse figurene filmen en komisk undertone, og det er helt tydelig at Hell's Ground er laget av ekte filmentusiaster.
Her er det mye kjærlighet!
Spesielt en sekvens som inneholder en pakistansk dvergezombie fikk meg til å flire høyt.
DVD-utgivelsen inkluderer også filmen Dracula in Pakistan fra 1967.
Den gir et historisk innblikk i sjangertyveriene som var populære i land som Tyrkia og i midtøsten på 60-, 70- og 80-tallet.
Hell's Ground er ikke banebrytende, ikke spesielt godt laget og har ikke sterke horrorskuespillere.
Men la oss være dønn ærlige:
Dette er en filmopplevelse du ikke finner noe annet sted, og 'burkahorror' høres jo ut som en ganske interessant filmsjanger.
Hell's Ground' er ute på DVD i Norge, og tilgjengelig fra flere nettbutikker.
| 0
|
003836
|
Poppers pingviner
Trist å se for en som liker Jim Carrey
Det er trist å se en gammel helt som Jim Carrey i rollen som Thomas Popper.
Poppers Pingviner er kanskje en fin familiekomedie med en sprø tvist i bokform, men på lerretet greier ikke en gang Carrey tilføre noe av kvalitet.
...den norske dubbingen gjør alt verre.
Allerede nå må jeg presisere at jeg så filmen i norsk dubbing, og at det er den dubbede versjonen jeg anmelder, ikke originalen.
En siste hilsen fra far
Thomas Popper er en hensynsløs eiendomsmegler som med sine enorme talegaver kan overbevise hvem som helst om å selge til det megalomane entreprenørselskapet han representerer.
Han er skilt, underprioriterer barna sine og sliter med at hans egen far var mye borte fra ham som barn.
Og når den døende faren sender ham en siste hilsen i form av en pingvin, forandres ting.
Naturlig nok.
Poppers Pingviner er en smørje av tungt parfymerte, erkekonservative familieverdier og platte manuspåfunn, der den ene overskygger den andre etter tur.
Popper finner sitt kall i pingvinene og når han forvandler leiligheten sin til et slags ishotell begynner barna å like å være sammen med ham igjen.
Og da fatter plutselig ekskona hans interesse for ham igjen også.
Herr Popper har kanskje blitt sitt gamle jeg igjen, men i mine øyne har han mistet fullstendig det lille han hadde.
Seks dataanimerte pingviner tar kontrollen
Jim Carrey har for meg lenge vært mannen som er fullstendig herre over filmene han er med i, med det resultat at jeg husker filmene som for eksempel 'den Jim Carrey-filmen hvor han er innestengt i ...Truman Show, var det den het!'
I denne filmen tar seks dataanimerte pingviner fra Carrey kontrollen.
Hadde pingvinene vært råfestlige hadde det kanskje blitt en bedre film, men de er dessverre lagd så naturtro at de blir uinteressante.
De naturtro pingvinene snubler og biter og driter på skoene til folk - javel, men det er ikke til å småhumre av en gang.
Her har muligheten for å dataanimere ville dyr sammen med skuespillere av kjøtt og blod gått foran kvalitetssikringen av historien som skal fortelles.
Pinlig å se på
Ved et par anledninger nikkes det til Carreys tidligere storheter, men hva hjelper det meg når han dubbes?
«Quit hitting yourself» på norsk i Poppers pingviner er pinlig å se på, og jeg mistenker at replikken ikke satt som ei kule i originalversjonen heller.
Jeg føler med Carrey og synes han ser nedfor ut.
I en sekvens hvor han ser helt utslitt ut, tenker jeg umiddelbart:
- Er det sånn det er med Jim nå?
Poppers pingviner blir for meg stående som uinspirert ralling fra den ekstremt familievennlige delen av filmbransjen hvor ingenting henger på greip lengre.
Og den norske dubbingen gjør det bare verre.
Det kan godt hende at filmen ville dratt seg opp til to øyne på terningen i originalversjon, uten den forferdelige dubbingen.
Men det får være opp til deg å avgjøre: kommentarfeltet er ditt!
| 0
|
003837
|
Hodejegerne
En gnistrende god thriller!
Det er stilt store forventninger til filmatiseringen av Jo Nesbøs roman Hodejegerne.
Den innfrir dem alle.
Dette er en gnistrende god thriller, der spenningen holder hele veien, uten ett eneste dødpunkt!
Det finnes noen elementer i historien som går på troverdigheten løs, men det tilgis glatt når alt annet holder så høy kvalitet, blant annet en intens Aksel Hennie i en krevende hovedrolle.
En uventet oppdagelse
Roger Brown (Aksel Hennie) er hodejegeren som robber sine kandidaters dyre kunst for å opprettholde levestandarden han føler han må ha for å holde på kjæresten Diana (Synnøve Macody Lund).
Så får han en ny klient, Clas Greve (Nicolaj Coster-Waldau), som har et svært verdifullt maleri i sin besittelse.
Men når Roger bryter seg inn i Greves leilighet for å stjele det, gjør han en uventet oppdagelse som kaster ham ut i store problemer.
Filmen holder grepet
Innføringen i Rogers liv og univers er kortfattet, men akkurat nok til å forstå hans motivasjoner.
Når så spenningen tiltar, holder filmen grepet rundt meg til rulleteksten.
Lars Gudmestad og Ulf Rybergs manus er imponerende stramt, og gjør den uforutsigbare handlingen tett og konsis.
Action med driv
Regissør Morten Tyldum og staben har filmatisert dette svært lekkert, med flott scenografi, nydelig foto, et pågående lydspor og spenningsmettet musikk.
Det er godt driv i actionscenene, og historiens natur gjør at det ikke går lenge mellom høydepunktene.
Likevel får figurene tid til å puste, og skuespillerne makter å gi dem definerte personligheter som vi kan knytte bånd til.
Godt skuespill
Da snakker jeg spesielt om Aksel Hennie, som gjør nok en fabelaktig hovedrolle.
Han spiller Roger som en selvsikker fyr utad, men lar det skinne igjennom at alt han foretar seg har dårlig selvtillit som utgangspunkt.
Synnøve Macody Lund gjør en fin filmdebut i rollen som Diana, med rolig, avbalansert og naturlig skuespill.
Nicolaj Coster-Waldau er en god match i skurkerollen, med fasjonabelt utseende og skumle tilbøyeligheter.
Ble godt underholdt
Det er lite å sette fingeren på her, men det er noe.
Jeg vil ikke avsløre nøyaktig hva, men det jukses litt for åpenbart med geografien i en nøkkelsekvens, det er et teknisk element i historien som virker ganske usannsynlig, det utføres politietterforskning av dårlig kvalitet og det er en ufyselig scene ca midtveis som det bokstavelig talt lukter røverhistorie av.
Men det er jo det denne filmen er – en god røverhistorie.
Og jeg ble virkelig godt underholdt mens den ble fortalt!
| 1
|
003839
|
The Tree Of Life
Stor filmkunst som få tør lage lenger!
Regissør Terrence Malick har skapt et eksepsjonelt filmverk om fedre, mødre, sønner, oppvekst, oppdragelse, kjærlighet, liv, død og tap av uskyld.
The Tree Of Life stiller store spørsmål, men svarene må du i stor grad finne selv.
Filmens tilgjengelighet er nok en smule begrenset, på grunn av et svulstig filmspråk og svevende fortellerteknikk.
Men om du er beredt til å ta i mot, vil du få en rik kinoopplevelse.
Dette er stor filmkunst, av den typen svært få regissører tør lage lenger!
Streng oppdragelse
Malick formidler sine temaer gjennom en amerikansk forstadsfamilie på 1950-tallet.
Konformiteten råder.
Tradisjonelle verdier virker.
Teknologien gir håp.
Hans kamera fanger inn øyeblikk som virker nær magiske i all sin hverdagslighet.
Herr O’Brien (Brad Pitt) oppdrar sine sønner strengt, noe som går spesielt ut over eldstemann Jack (Hunter McKracken).
Fru O’Brien (Jessica Chastain) er den trygge klippen som forsøker å holde familien sammen.
Dette er kjernen i en langt større historie, som også omhandler skyld, anger og universets begynnelse.
Universelle sannheter
Jeg føler sterkt for The Tree Of Life.
Hvorfor?
Fordi jeg er Brad Pitt.
Jeg er også en far som med vekslende hell og dyktighet forsøker å lære sønner forskjell mellom rett og galt.
Jeg er også en sønn som en gang undret over de samme ting som unge Jack.
Er jeg er god eller slem?
Finnes Gud?
Hvor kommer vi fra?
Hvor skal vi hen?
Det finnes universelle sannheter i denne filmen som gjør at jeg tror den vil snakke til mange.
Livets mørke sider
Brad Pitt er god i sin rolle som far som kjemper for å imøtekomme det rådende mannsidealet.
Han er hard, men rettferdig, i hvert fall inntil et visst punkt.
Jessica Chastain takler en større del av følelsesregisteret som moren, en beskyttende sjel som kjemper for å skjerme barna og gi dem trygghet.
Men aller best er Hunter McKracken og Laramie Eppler som brødrene Jack og R.L.
De er strålende representanter for den naive og uskyldsrene barndommen, som etter hvert får forståelse for at livet har mørkere sider.
De spiller imponerende godt!
Magisk hverdagslighet
Terrence Malick maler sine bilder med utsøkt kvalitet, hjulpet frem av fotograf Emmanuel Lubezki.
Hans kamera fanger inn øyeblikk som virker nær magiske i all sin hverdagslighet.
En hånds lek med en sommerfugl.
En fugleflokks dans over himmelen.
Vilter barnelek i en eng.
På lydsiden er stemningene understreket av majestetiske komposisjoner fra blant andre Bach, Berlioz, Smetana, Mahler, Holst, Górecki, Tavener og originale toner fra Alexandre Desplat, som spenner fra den vakreste visking til de kraftigste crescendos.
Et bredere blikk
Dette er en forunderlig film, et slags poetisk filmdikt, som kan tolkes på flere måter.
Historien fortelles ikke på vanlig vis med en start, et midtparti og en slutt.
Vi hopper mellom flere tidsepoker, tablåer, montasjer, stemninger og små øyeblikk.
Jeg har sett den to ganger, og føler den krever flere gjennomsyn.
Det er mye film å ta inn over seg, men jeg føler det er verdt det.
Malick gir meg et bredere blikk på livet jeg lever, og setter hverdagen i et større tidsperspektiv.
Skapt til å forvirre
Helt perfekt er nok filmen likevel ikke.
Sean Penn virker nedklipt i rollen som den voksne Jack, til en grad der det kan settes spørsmålstegn ved hans tilstedeværelse i filmen.
Tye Sheridan, som spiller den tredje broren, har sannsynligvis lidd samme skjebne.
En scene med dinosaurer vil vekke mer latter enn undring.
Og deler av filmen, spesielt slutten, er som skapt til å forvirre.
Men bli ikke fortvilet.
Ingen skjønte slutten av 2001:
En romodyssé, heller – en film det er naturlig å sammenligne med - uten at det har hatt noen betydning for dens plass i filmhistorien.
Terrence Malicks The Tree Of Life fortjener også sin plass.
| 1
|
003840
|
The Blues Brothers
Jake og Elwood endelig på Blu-ray!
The Blues Brothers er en av tidenes kuleste filmer!
Få andre har en like herlig miks av crazy humor, vill action og tøff musikk.
Siden premieren i 1980 har bluesbrødrene blitt et kultfenomen.
Nå kan du nyte den fantastiske filmen på Blu-ray i både kinoversjonen og en director’s cut.
Er du det minste glad i saftig soul, slepen humor og vanvittige biljakter, bør du sjekke ut denne!
- We're getting the band back together
Brødrene Jake og Elwood Blues ble skapt i tv-showet Saturday Night Live.
John Belushi og Dan Aykroyd så potensialet i en film og fikk med seg regissør John Landis.
Filmen handler om hvordan brødrene samler sammen sitt gamle band for å skaffe penger til det nedleggingstruede barnehjemmet de vokste opp på.
I løpet av prosessen skaffer de seg mange forskjellige fiender, blant annet politiet, et countryband og Illinois-nazister, og det ender med tidenes biljakt gjennom 106 miles til Chicago.
- We're on a mission from God
Hvorfor elsker jeg The Blues Brothers?
Fordi brødrene Blues nesten alltid går med hatt og solbriller.
Fordi Bluesmobilen deres har sjel.
Fordi musikken er tidløst herlig.
Fordi de tørrvittige kommentarene står i kø.
Fordi biljaktens stunts fremdeles gir meg hakeslepp.
Filmen innehar fremdeles rekorden i antall bilkræsj.
Ingen har engang forsøkt å slå den!
The Blues Brothers er så kul i nesten alt den gjør at det nesten ikke er til å tro.
Gjesteopptredener av Aretha Franklin, James Brown og Ray Charles er ren bonus!
- Our Lady of Blessed Acceleration, don't fail me now!
Denne Blu-rayen inneholder altså både kinoversjonen og en director’s cut.
Kinoversjonen er fin som den er, med en spilletid på 2 timer og 3 minutter.
Billedkvaliteten er kjempegod.
Director’s cut’en er ca 18 minutter lenger og har flere kule scener som gjør filmen enda bedre.
Den eneste ulempen er at det høyoppløselige Blu-ray-formatet avslører forskjeller i billedkvaliteten der de ekstra scenene er klippet inn.
Det er litt forstyrrende, men ikke veldig.
Jeg synes innholdet veier opp for det.
- That ain't no Hank Williams song!
Jeg må nevne lyden.
Dessverre er den kun presentert i DTS 5.1, ikke i DTS-HD 5.1 Master Audio.
Den som er litt opptatt av lyd vil forstå at vi dermed kun får ”gammeldags” komprimert lyd, akkurat som på en DVD, ikke ukomprimert lyd, som er så godt som standard på Blu-ray-formatet.
Det er synd.
Dette er tross alt en film med flere fete konsertsekvenser.
Lyden ER god, men ville sannsynligvis fremstått enda bedre i et lossless-format.
- The light was yellow, sir.
Blu-rayen har ikke noe nytt ekstrastoff, men overfører gammelt innhold fra tidligere DVD-utgivelser.
Det beste er en timelang dokumentar fra 1998, der de fleste aktørene mimrer, minus John Belushi, som dessverre døde i 1982.
Du får også to andre korte innslag, men jeg føler det er så mye mer å fortelle om Blues Brothers-fenomenet enn hva dette ekstrastoffet makter å formidle.
Men jeg anbefaler likevel The Blues Brothers på Blu-ray så varmt som det går an.
Det finnes nemlig ingen bedre crazykomimusikkactionbilfilm!
OBS:
Den ikke fullt så gode oppfølgeren Blues Brothers 2000 er også utgitt på Blu-ray
| 1
|
003842
|
Cowboys & Aliens
Burde ikke dette være mer morsomt, da?
Comboys.
Aliens.
Daniel Craig.
Harrison Ford.
Steven Spielberg.
Jon Favreau.
Alt dette høres vel og bra ut.
Alt ligger til rette for et skikkelig eventyr på kino.
Men burde ikke dette være mer morsomt, da?
Jeg tror jammen at herr regissør Favreau har glemt hva som gjorde Iron Man-filmene hans så gode, nemlig den humoristiske snerten og den bitende satiren.
Cowboys & Aliens spilles så streit at det nesten blir latterlig.
Westerby angripes
En cowboy (Daniel Craig) våkner ett sted i det ville vesten uten hukommelsen, men med et mystisk apparat på håndleddet.
Han kommer til en liten ørkenby, som snart blir angrepet av flygende maskiner.
Litt etter litt husker cowboyen hva som har skjedd, og legger ut på jakt sammen med stedets store maktfaktor, Dolarhyde (Harrison Ford).
Og så finner de jammen ut hva håndleddapparatet kan brukes til, også!
Mangler humor
Denne filmen hadde virkelig hatt bruk for innslag av humor.
Det er mulig det ikke var en faktor i tegneserien den er basert på, men filmens historie tar seg selv altfor mye på alvor.
Her utspilles tåredryppende dødsscener, mens aliens flyr i bakgrunnen.
Det er mulig at manusforfatterne (blant andre norske Hawk Ostby) ville unngå å havne i samme bås som Will Smiths fiaskofilm Wild Wild West.
Den kombinerte western, sci-fi og komikk, men jeg mener likevel at det hadde vært en bedre kombinasjon enn western, sci-fi og gravalvor.
Det burde produsent Spielberg også sett.
Gjemmer bort storheter
Daniel Craig har kvaliteter som leading man, det er det ingen tvil om.
Med sine stålblå øyne og generelt blodseriøse fremtoning er han ekte westernvare.
Men jeg hadde foretrukket noen som kunne spilt en litt mer løssluppen helteparodi, for eksempel Jeremy Renner eller Bradley Cooper.
Harrison Ford begynner dessverre å passe godt som aldrende grinebiter, og har en mindre rolle i denne filmen enn andrekrediteringen skulle tilsi.
Og så synes jeg det er syndig å ha med storheter som Clancy Brown og Keith Carradine – og gjemme dem bort!
Skuffelsen siger inn
Cowboys & Aliens reddes så vidt i land ved hjelp av udiskutabelt tøffe spesialeffekter, og et lydspor som mildt sagt gir meg bakoversveis.
Det finnes også noen kule enkeltscener, men ikke mange nok til å døyve skuffelsen som siger inn over meg.
Dette kunne og burde blitt så mye, mye bedre
| 0
|
003845
|
Le Havre
En nydelig naiv lykkefilm fra Aki Kaurismäki!
Aki Kaurismäki har med Le Havre begått en nydelig naiv lykkefilm!
Den velter seg i romantiserende klisjeer om alt det franske vi liker.
Gamle Citroëner, Peugeoter, små caféer, små trekkspill, rødvin til frokost og – selvfølgelig – pariserloffer.
Kaurismäkis tørre humor ligger tykt spredt utover.
Du er garantert en smilende munn!
Gutt på rømmen
Skopusseren Marcel (André Wilms) får hverdagen forandret når den hengivne kona Arletty (Kati Outinen) havner på sykehus.
Så oppdager han den afrikanske gutten Indrissa (Blondin Miguel), som har rømt fra en container på havna.
Politiet er etter ham, men Marcel gjemmer gutten, og begynner å finne ut hvordan han kan hjelpe ham.
Morsomme anakronismer
Jeg elsker filmens formspråk, der Kaurismäki og fotograf Timo Salminen får Le Havres særdeles stygge havnemiljø til å fremstå som et slags fransk Kardemommeby.
Det er også morsomt at alle involverte ser ut til å befinne seg på 1950-tallet, både når det gjelder kostymer, kjøretøy og karakteristikker, mens bakteppet er umiskjennelig 2000-tallsk.
Men denne filmen vet hva den er!
Maksimalt bedårende Outinen
André Wilms er superb i rollen som Marcel, en karikert figur som lever i nuet og ser en positiv utgang på alle problemer.
Kati Outinens ansikt burde være kjent for de som har sett tidligere Kaurismäki-filmer som Drivende skyer, Juha og Mannen uten minne.
Hennes svært ufranske utseende og finske aksent, gjør Arletty minimalt troverdig, men maksimalt bedårende, som fransk kone av det gamle slaget.
Politimannen Monet (Jean-Pierre Darroussin) ser ut til å oppsummere hvordan en fransk politietterforsker så ut i gamle filmer.
Og bare vent til du blir kjent med den virkelige artisten Little Bob!
Selv de slemme er snille
Le Havre har noen fabelaktige figurer, et stort bankende hjerte og nydelige kontraster mellom stygt bymiljø og vakre handlinger.
I denne filmen er alle snille, selv de slemme, og – spoiler alert - alt går bra til slutt.
Kanskje.
Dette bør du absolutt sjekke ut selv.
Jeg tør gå god for at Le Havre vil gi deg en god dag!
Filmen, altså.
Ikke nødvendigvis byen
| 1
|
003846
|
Star Wars:The Complete Saga
Stjerneklar stjernekrig på Blu-ray!
Star Wars:
The Complete Saga er her i stjerneklar HD!
Dette er ikke en anmeldelse av filmene i seg selv, men av hvordan de tar seg ut i denne Blu-ray-utgivelsen.
Den byr på noe av det ypperste innen lyd- og billedkvalitet, samt et stort utvalg ekstrastoff som gjør meg fornøyd.
Dette er virkelig den store godteposen jeg har lengtet etter.
Det er bare en ting som mangler:
Originalversjonene.
Mer om det siden.
En anbefalt investering
Du får altså alle seks Star Wars-filmene i The Complete Saga.
Samtidig utgis de to trilogiene hver for seg, i fall du kun ønsker The Original Trilogy eller The Prequel Trilogy.
Men ønsker du full pakke med ekstrastoff, må du gå for The Complete Saga, og det er absolutt en anbefalt investering.
Imponerende klarhet
De eldste filmene er restaurert, slik at de både ser og høres bedre ut enn de noensinne har gjort.
Bildene fremstår med imponerende klarhet, dybde og sortnivå, som om de ble filmet i fjor.
Her kan du få øye på detaljer og nyanser som du kanskje gikk glipp av på kino.
Lucasfilm har gjort en førsteklasses jobb med denne Blu-ray-overføringen!
Ny lyd på ep.
IV
Også lyden på de eldste filmene har fått en gjennomgang.
Lyden på Episode IV:
Et nytt håp er bygget opp fra grunnen av, men høres ut til å være en tro gjenskapning av den originale miksen, bare med større detaljrikdom og dynamikk.
6.1 DTS-HD Master Audio er det som gjelder, og spesielt prequel-trilogien har lyd som virkelig vil teste surround-anlegget ditt, om du har ett.
Omfattende ekstrastoff
Ekstrastoffet spenner over 3 Blu-ray-disker, og er ekstremt omfattende.
Jeg har ikke hatt tid til å se igjennom alt, siden jeg fikk anmeldereksemplaret svært sent.
På de to første bonusdiskene er innholdet delt inn i forskjellige grupper, etter planeter handlingen foregår på.
Her kan du se mange intervjuer, bilder og filmklipp, blant annet en hel del slettede scener.
Noen av dem er med rette kuttet vekk.
Andre er faktisk gode, som den opprinnelige introduksjonen av Luke Skywalker.
Du kan også se detaljerte modeller av romskip og roboter, samt concept art for alle filmene.
Det er mye å bla seg igjennom, og du må trykke mange knapper for å navigere deg frem og tilbake.
Stoffet er bra, men det er en del jobb å finne frem til det.
Savner ny dokumentar
Den tredje bonusdisken inneholder flere lange dokumentarer, blant annet om Star Wars-teknologien, Star Wars-fansen og tre gamle dokumentarer om de originale filmene.
De sistnevnte er morsomme, men ble altså laget da filmene kom, og er gammeldagse i form og innhold.
Jeg hadde gjerne sett en gedigen, dyptpløyende, nyprodusert Star Wars-dokumentar, a la Dangerous Days på Blu-ray-utgivelsen av Blade Runner: The Final Cut.
Det nærmeste vi kommer, er A Conversation With The Masters.
Dette er et halvtimes program om innspillingen av Imperiet slår tilbake, med nye intervjuer, blant annet med regissør Irvin Kershner, som døde tidligere i år.
Mer av dette hadde smakt!
Legger til og trekker fra
Men så er det altså ett aspekt ved denne utgivelsen som irriterer noen.
George Lucas fortsetter å forandre på de kjente og kjære filmene.
Småfeil og mangler ble utbedret allerede i spesialversjonene i 1997 og i DVD-utgavene i 2004, men er nå ytterligere forbedret ved hjelp av moderne teknologi.
Dette har jeg ingenting i mot.
Problemet er at han også legger til og trekker fra ting.
Ikke alle forandringene er like store, og det kan argumenteres for at noen av dem sågar gjør filmene bedre.
Men noen få av dem oppleves som inngrep i filmhistorien.
Han Solo skyter fremdeles ikke først i A New Hope, og Darth Vader roper fra nå av ”Nooooooo” når han kaster keiseren i døden i Return Of The Jedi.
Les også:
Han Solo-debatten
- Fansen som aldri blir fornøyd.
Han skyter først - i ekstrastoffet
George Lucas har full rett til å gjøre dette.
Men av respekt for filmhistorien, og fansen som har holdt sagaen levende i over 30 år, burde han samtidig gjort sitt ytterste for å bevare og tilgjengeliggjøre de originale filmene, slik de fremsto da de gikk på kino for første gang.
Men du kan faktisk se Han Solo skyte først i ekstrastoffet, i en tidlig råklipp av Cantina-scenen, som også avslører at Han Solo faktisk hadde kvinnelig selskap da han ble oppsøkt av Obi-Wan og Luke.
Slike gullkorn gjør Star Wars:
The Complete Saga til en gullgruve
| 1
|
003847
|
Kong Curling
Inne i boet, men et stykke fra midten.
Curling er morsomt hvert fjerde år, når det er OL.
Resten av tiden er dette en smal sport for spesielt interesserte.
Det spørs om ikke Kong Curling også retter seg mot en målgruppe på samme størrelse.
Ikke på grunn av sporten, men på grunn av den litt smale humoren.
Filmen har mange visuelle lekkerheter, flere fargerike figurer og underfundigheter.
Noen av landets beste komikere er stilt opp foran kamera, som Atle Antonsen, Linn Skåber, Steinar Sagen og Else Kåss Furuseth.
Jeg lo litt, men dette er ikke den store latterfesten jeg hadde forventet.
Vil redde treneren
Truls Paulsen (Atle Antonsen) blir mentalt syk av å være curlinghelt, og havner på institusjon.
10 år senere slipper han ut, med streng beskjed om ikke å oppsøke sitt gamle miljø.
Kona Sigrid (Linn Skåber) skal sørge for det som verge.
Men så blir den gamle treneren Gordon (Ingar Helge Gimle) alvorlig lungesyk, og Truls trosser forbudet for å samle sitt gamle lag, vinne curling-NM og redde treneren med premiepengene.
Kjente fjes som rekvisitter
Dette lille sammendraget høres kanskje enkelt og greit ut, men filmen bruker unødvendig lang tid på å etablere historien.
Det brukes mye tid på å sette ulike figurer, som resten av historien egentlig ikke har særlig bruk for.
Enkelte kjente fjes er kun rekvisitter.
Det virker som om talentenes blotte nærvær er ment å fremkalle latteren, men jeg synes underholdningsverdien er middels.
Vi vet at alle involverte er gode for mer, så jeg aner at det kanskje skorter litt på manusfronten.
Sykelig detaljfokus
Kong Curling er full av styggvakre detaljer, for eksempel i Linn Skåbers gyselige rosarede, Ane Dahl Torps hårete kunstmaling og Kåre Conradis overdådige krølleparykk.
Den har også noen morsomme småroller, som Trond Fausa Aurvåg som fuglekikker og Bård Tufte Johansen og Harald Eia som curlingkommentatorer.
Og filmen er morsomst når den dyrker sitt sykelige detaljfokus på curlingteknikk, noe den gjør litt for sjeldent.
For svak historie
Kong Curling er en blandet opplevelse for meg.
På en side liker jeg den skrudde humoren som Atle Antonsen og regissør Ole Endresen også var med på å levere i den geniale tv-serien
Ut i vår hage.
På den annen side føler jeg at historien som fortelles blir for svak.
Dette er jo egentlig en sportskomedie som prøver å skjule at den følger en velkjent Hollywood-oppskrift.
Kanskje burde oppskriften følges tettere?
Jeg tror for eksempel at det kunne vært en fordel å styrke konkurranseforholdet mellom Team Paulsen og Kåre Conradis Team Ravndal.
For å bruke sportens egne begreper:
Kong Curling er inne i boet, men et stykke fra midten
| 0
|
003851
|
Johnny English Reborn
Rowan Atkinson er ikke morsom nok!
Rowan Atkinson må ha meg unnskyldt.
Riktignok har han gitt meg noen av mitt livs største latterkick, spesielt den første episoden av Sorte Orm, og visse scener med Mr. Bean.
Men Johnny English Reborn er nesten dødfødt.
Den er kompetent filmet, klippet og lydlagt.
Den har noen fine skuespillere foran kamera, og en absurd historie som gir oss Bond-vibrasjoner.
Men, den har en akutt mangel på humor.
Den er rett og slett ikke morsom nok.
Skal stoppe terrorgruppe
Johnny English (Rowan Atkinson) fikk sparken som agent i MI7 etter en uheldig episode i Mosambik, men får jobben tilbake fordi han er den eneste en viktig kontakt vil snakke med.
Det viser seg at en terrorgruppe kalt Vortex har planer om å drepe den kinesiske statsministeren.
Johnny English blir sendt ut for å stoppe dem, men forkludrer kanskje mer enn han forhindrer.
Mild Bond-parodi
Det er ingen tvil om at Rowan Atkinson fremdeles har talent som komiker, men han virker slappere nå enn før.
Humoren er ren og pen.
Ufarlig.
Åpenbart svært familievennlig.
Jeg skulle ønske tøffere, skarpere og råere komikk.
En agentparodi innbyr jo til det, men Atkinson nøyer seg med uskyldig moro.
Dette er kun en mild parodi på James Bond-filmene.
Digger alpefortet
Jeg liker filmens internasjonale preg.
Handlingen tar oss med til både Kina, Afrika, England og Sveits.
Jeg liker filmens utseende, spesielt designet på alpefortet som mye av filmens action er lagt til.
Disse scenene minner meg om både Ørneredet og den undervurderte Bond-filmen On Her Majesty’s Secret Service.
Filmen har også et fint persongalleri, gestaltet av blant andre Dominic West (The Wire), Gillian Anderson (The X-Files) og Rosamund Pike (Bond-pike i Die Another Day).
Lever på gummiansikt
Men så var det humoren, da.
Den er mistenkelig døll, og nesten fraværende i deler av filmen.
Enten har Rowan Atkinson mistet grepet, eller så er ikke humoren hans like morsom lenger.
Det er kanskje grenser for hvor lenge man kan leve på et gummiansikt.
Johnny English Reborn er dessverre ikke på høyde med det vi har vært vant til fra Atkinson.
Men han er tilgitt.
Han er tross alt Sorte Orm
| 0
|
003852
|
Småspioner 4D
Denne filmen stinker, bokstavelig talt!
Regissør Robert Rodriguez veksler mellom å lage hardbarket action for voksne og uskyldig action for barn.
Det er åpenbart at han lykkes i å nå de minste, for ungene mine elsker de tre foregående Småspioner-filmene, som ble produsert mellom 2001 og 2003.
8 år senere er det altså duket for Småspioner 4D, der den fjerde dimensjonen er lukt.
Dette er en bortkastet gimmick i en, dessverre, dårlig barnefilm.
Stjeler verdens tid
Den hemmelige spionen Marissa (Jessica Alba) er på sporet av en skurk som er i ferd med å stjele verdens tid.
Ungene hennes, Rebecca (Rowan Blanchard) og Cecil (Mason Cook) blir automatisk evakuert til agentsenteret OSS, der de møter en av de originale småspionene, Carmen Cortez (Alexa Vega).
Hun forteller dem om det nå nedlagte småspionerprosjektet, og inspirerer dem til å starte sin egen kamp mot tidstyven.
Varierende skuespill
Denne filmen er ikke god.
Dens største feil er at den handler altfor mye om voksne og altfor lite om barn.
Rebecca og Cecil er altså den nye generasjonen småspioner, men må finne seg i å stå i skyggen av både Jessica Alba, Jeremy Piven, Joel McHale og de originale småspionene, Alexa Vega og Daryl Sabara.
Barn elsker å se barn som helter på kino, men disse barna får verken plass eller tid til å skinne.
Jeg tror ikke voksenrollene vil appellere til målgruppa i særlig grad.
Skuespillet varierer dessuten fra middels til dårlig.
Hallo, Jessica Alba?
Forstyrrende irritasjon
Gimmicken med luktekort er altså totalt bortkastet.
8 lukteruter skal skrapes og luktes når tallene 1 til 8 blinker i bildet.
Men alt luktet det samme, en ubestemmelig kunstig dunst som ikke korresponderte med noe av det som øynene så.
Hele greia var en forstyrrende irritasjon.
Jeg skulle ønske Rodriguez hadde konsentrert seg mer om å lage en god film enn å putte inn slike teite påfunn.
Bortkastet innsats
Ok, det var gøy å se de originale småspionene igjen.
Jeg er en uhelbredelig nostalgiker.
Alexa Vega har vokst opp til å bli ung, vakker kvinne, Daryl Sabara en kjekk, ung mann.
Men det er også det mest positive jeg kan si om Småspioner 4D.
Og det er ikke all verden.
Historien er tynn, effektene billige og filmens fokus bommer.
Dette har dessverre vært en bortkastet innsats fra herr Robert Rodriguez.
| 0
|
003853
|
Abduction
Kunne ikke noen ha kidnappet denne filmen?
Jeg skal gi Taylor Lautner litt kred.
Det kan ikke være bare lett å leve opp til forventningene som poster boy verden over etter Twilight-filmene.
Abduction er et halvhjertet forsøk på å gi ham status som actionhelt, men dessverre har den dialog til å le av og blodfattige actionsekvenser som virker haltende skrudd sammen.
Og så er Taylor Lautner blottet for karisma.
Hunk?
Ja.
Men en dørgende kjedelig hunk.
På rømmen fra agenter
Nathan (Taylor Lautner) oppdager et bilde av seg selv på en nettside om savnede barn.
Han kontakter nettsiden, noe som får katastrofale følger.
Nathan og nabojenta Karen (Lily Collins) må legge på rømmen med agenter fra både CIA og et fremmed land etter seg.
Men hvorfor?
Og hvem er Nathan egentlig?
Bare på film
Regissør John Singleton (Boyz n the hood, 2 Fast 2 Furious) må kanskje ta litt av skylda, men deler med manusforfatter Shawn Christensen.
Manuset er nemlig fryktelig klossete skrevet.
En far straffer en fyllesjuk sønn med fullkontakts kampsport mens mor ser på og ler?
Bare på film.
En øst-europeisk kriminell lager en intrikat nettfelle i tilfelle Nathan skulle få en skoleoppgave å sjekke ut nettsider om savnede personer?
Bare på film.
Ei nabojente velger heller å legge ut på farlig flukt enn å gå hjem rett over gata?
Bare på film.
En helt vanlig tenåring kan plutselig nedkjempe durkdrevne agenter?
Bare på film.
Virker meningsløst
Rollelista er imponerende.
Alfred Molina er CIA-agent.
Michael Nyqvist er hans motstykke.
Maria Bello er mor og Sigourney Weaver er terapeut.
Men det føles litt trist å se slike storheter i en slik film.
De er nødt til å si og gjøre ting som utvilsomt må ha medført svelging av kameler.
Og hvordan føler de det å ha Taylor Lautner som motspiller?
Han har utseende med seg, men er helt tom som skuespiller.
Replikkene avleveres dødt.
Det virker meningsløst å lide seg igjennom en film med ham i hovedrollen.
Tror ikke på det
Det er ingen fres i figuren han skaper her.
Og innimellom må Lautner si teite, selvsikre ting for å få oss til å glemme at figuren hans egentlig skulle vært fra seg av redsel.
Bare vent til dama uttrykker frykt for å dø, og han sier ”I won’t let that happen to you”, og later som om han tror på det selv.
Barn som leker voksne
Jeg tror filmen ville vært bedre om figurene i den hadde en mer naturlig emosjonell utvikling.
Nå ser de ut som barn som leker voksne.
Det greier jeg ikke å ta fullt på alvor.
Spesielt ikke når Taylor Lautner spiller hovedrollen så lite overbevisende.
Filmen heter Abduction, men ingen blir kidnappet i den.
Kunne ikke noen ha kidnappet denne filmen, så vi slapp å se den
| 0
|
003854
|
Tropa de Elite - Nådeløs fiende
Dette er hardt, brutalt og en smule utmattende!
Rio de Janeiros bakgater i Tropa de Elite – Nådeløs fiende får Oslos farlige strøk til å virke som Kardemommeby.
Det er et dystert bilde av en by der kriminaliteten vinner, fordi den har infisert alle lag av samfunnet.
En tekstplakat opplyser før start at dette er fiksjon, til tross for likheter med virkeligheten.
Jeg har mistanke om at forskjellene er små.
Dette er hardt, brutalt og en smule utmattende.
Men filmen lever, til tross for mye død.
Oppdager nye fiender
I denne oppfølgeren til 2007-filmen må politioffiser Nascimento (Wagner Moura) forlate elitestyrken BOPE etter en kontroversiell massakre i et toppsikret fengsel.
Men han er populær blant Rios velgere, og blir derfor forfremmet til statssekretær.
Derfra kan han styrke BOPE for å knekke byens narkogjenger en gang for alle, men oppdager nye fiender i egne rekker.
Finnes ikke dødtid
Regissør José Padilha har gitt filmen en energi som jeg bare må applaudere.
Fra begynnelse til slutt er det situasjon etter situasjon.
Det finnes ikke dødtid her.
Spørsmålet er om det kanskje burde vært det?
Dette er en historie som strekker seg over flere år, og det er godt gjort å presse inn så mye historie i løpet av to timer.
Men jeg ble litt matt av råkjøret.
Hjernen min kunne trengt noen pauser.
Innbitt energi
Jeg liker Wagner Moura veldig godt i rollen som Nascimento, en hardbarka, konservativ realist som ser med avsky på liberale snillister.
Men det skal skje ting i løpet av filmen som endrer Nascimentos virkelighetsbilde.
Denne figuren har en rivende utvikling, mot alle odds, og Moura takler overgangen med innbitt energi.
Han har triste ståløyne som du vil huske!
Harde løsninger
Tropa de Elite – Nådeløs fiende er en tøff film, med interessante problemstillinger og harde løsninger.
Av og til ser figurene veldig svart/hvitt på problemene de må overkomme, men dette er ikke filmen for detaljrike gråsoner.
Midt i trynet
Nå skal José Padilha lage en ny versjon av Paul Verhoevens klassiker RoboCop, og selv om jeg er generelt skeptisk til nyinnspillinger, kan Padilha være rett mann til jobben.
Tropa de Elite – Nådeløs fiende viser at han ikke er redd for å skape filmopplevelser som treffer oss midt i trynet.
| 1
|
003857
|
Sangen i mitt hjerte
Tore på sporet gjør dette bedre!
Det er en potensielt interessant historie som rulles opp i Sangen i mitt hjerte.
Men et sted på veien slutter den å overraske, og klimakset annonseres lenge før filmen er over.
Flere av skuespillerne presterer godt, og filmen gjør bra nytte av sine locations i Buenos Aires.
Men kjedsomheten kom krypende, og jeg trakk på mine skuldre.
En god idé er kjedelig utført.
Ukjent fortid
Tyske Maria (Jessica Schwarz) mellomlander i Buenos Aires, og blir satt ut når hun overhører en vuggesang i terminalen.
Hun oppdager at hun kan den utenat på et språk hun ikke kan.
Maria blir værende i byen, og når faren Anton (Michael Gwisdek) plutselig kommer flygende fra Tyskland, skjønner hun at det er noe ved hennes fortid hun ikke vet.
Hva er hennes kobling til Buenos Aires og Argentina?
Flaut og kleint
Man kunne jo tro at dette var et godt utgangspunkt for en mystisk thriller, men historien holdes på et ytterst sobert nivå.
Dette kan ligne en fiksjonalisert Tore på sporet-episode, der Maria legger ut på leting etter røttene hun ikke visste hun hadde.
Jeg kan avsløre såpass at hun finner noen, men at dette ikke fører til den helt store dramatikken.
Det blir bare litt flaut og kleint, litt som det kanskje pleier å bli når folk som egentlig ikke kjenner hverandre blir nødt til å forholde seg til hverandre.
Søvndyssende tempo
Det irriterer meg også at helt opplagte spørsmål ikke stilles.
Situasjonen Maria havner i er basert på en rekke grunnleggende uklarheter vedrørende hennes egen opprinnelse, og mye av filmens spilletid kunne vært unngått om hun hadde stilt de naturlige spørsmålene som skriker etter å bli spurt.
Så kan man bare lure på hvorfor det ikke gjøres.
Det kan til dels skyldes at hun har det vanskelig med å innse realitetene.
Men det medfører at filmen lusker av gårde i et heller søvndyssende tempo, uten særlig nerve.
Sliter med entusiasmen
Sangen i mitt hjerte er middels vellykket.
Regissør Florian Cossen kaster bort mange muligheter til å gi filmen nødvendig drama og nerve.
Jeg sliter med å opparbeide meg noe entusiasme for verken historien eller figurene i den.
Er dette det beste tysk film kan gi oss for øyeblikket?
| 0
|
003859
|
Drive
En fryktelig kul krimfilm!
Drive er ikke en bilfilm.
Det tilbringes riktignok en del tid bak rattet, du får se noen jaktsekvenser og et par krasj, men dette er egentlig et iskaldt drama om en mann som oppdager hjertevarme.
Ryan Gosling spiller glimrende i hovedrollen, mens den danske regissøren Nicolas Winding Refn skildrer de mørke sidene av englenes by i en knivskarp thriller med brodd og sjel.
Truet av lånehaier
Ryan Gosling spiller en mekaniker i Los Angeles med en sidejobb.
Han er fluktsjåføren som sørger for at ransmenn slipper unna åstedene sine.
På privatfronten får han et godt forhold til naboen Irene (Carey Mulligan) og sønnen, men når hennes mann (Oscar Isaac) slipper ut av fengsel, og hele familien trues av farlige lånehaier, trår sjåføren til med sine egenskaper.
Det skal vise seg å få fatale følger.
Spirer til godhet
Dette er altså filmen som ble saksøkt av en amerikansk kvinne som mener hun ble lurt av traileren til å tro at dette var en actionfilm a la Fast & Furious-serien.
Søksmålet er søkt, men hun har et poeng, for dette er langt i fra glanset bilporno.
Drive er et lavmælt drama med sparsom dialog, avbrutt av sjokksekvenser med eksplosiv vold.
Filmen skildrer dunkle stemninger, usagte ord og fortrengte følelser.
Den forteller også om menneskelig håp mellom asfalt og betong, der det finnes spirer til godhet selv blant de tilsynelatende fortapte.
Sterke virkemidler
Drive har noen virkelig stygge voldsscener, men Winding Refn bruker de sterke virkemidlene bare når det er bruk for dem.
Blodet sprutes når dette har en funksjon, der historien må hamre inn et poeng.
Volden brukes ikke til å tilfredsstille publikums blodtørst, der en annen regissør gladelig ville gitt oss utløp for opparbeidet aggresjon.
Winding Refn gir oss ingenting, om det ikke finnes en god grunn for det.
Kul og kalkulert Gosling
Ryan Gosling er superb i hovedrollen.
Han fremstår som kul, kalkulert og konsekvent, selv i ekstreme situasjoner.
Desto sterkere er da virkningen senere i filmen, i en sekvens der sjåføren fysisk uttrykker hvor dypt vann han har begitt seg ut på.
Bryan Cranston, kjent fra hovedrollen i Breaking Bad, spiller verkstedsjef og oppdragsgiver, sjåførens nærmeste allierte.
Cranston har spilt masse roller tidligere, blant annet i en episode av The X-Files som pussig nok het Drive.
Han gjør en fin liten rolle som det nærmeste den mystiske sjåføren har en farsfigur.
Veterankomiker Albert Brooks spiller på helt andre strenger som skurken Bernie, som fremstår fryktinngytende nettopp fordi han ser tilsynelatende ufarlig ut.
Det er annerledes med Ron Perlman i en annen skurkerolle, som fremstår overdrevent karikert, filmens kanskje eneste overtramp.
Kompromissløs regissør
Drive er en fryktelig kul krimfilm som befester inntrykket av Nicolas Winding Refn som en kompromissløs regissør med et helt spesielt filmatisk uttrykk.
Dette er en nær perfekt kombinasjon av kjølig eleganse, lavmælt drama, tilbakeholdent føleri og eksplosjonsartet vold.
| 1
|
003860
|
Jeg fatter ikke hvordan hun får det til
Ja ja, filmen heter i det minste ikke Tidsklemme til besvær!
Jeg fatter ikke hvordan hun får det til er navnet på en romantisk komedie om noe så hverdagslig som tidsklemma alle småbarnsfamilier opplever.
Man skulle tro dette var noe mange kunne kjenne seg igjen i, men samtidig stoler ikke regissør Douglas McGrath helt på sin egen handling, og legger inn flere absurditeter som fjerner oss fra det realistiske grunnlaget historien er basert på.
Dermed blir ikke filmen så morsom som den kunne ha vært.
Judd Apatow, hvor var du?
Private prøvelser
Kate (Sarah Jessica Parker) er en finanskvinne som må sjonglere mellom en travel jobb og familien på fire.
Når hun får muligheten til å starte et nytt fond sammen med finanskjempen Jack Abelhammer (Pierce Brosnan), setter det familieforholdene på prøve.
Mannen Richard (Greg Kinnear) er nemlig også svært opptatt i ny jobb.
Privatlivet går ikke opp.
Hvordan skal hun få det til?
Ikke helt 2011
Manuset er skrevet av Aline Brosh McKenna, basert på en roman av Allison Pearson, og forteller helt klart fra en kvinnes synsvinkel.
Her tas det som en selvfølge at det er kvinnen som tar ansvar i en familie, mens mannen er naturlig fritatt for slike forpliktelser.
Ikke helt 2011, kanskje.
Selv om tidsklemma er reell nok, virker deler av historien både utdatert, gammeldags og irrelevant.
Påtatt komikk
Filmen har sine morsomme øyeblikk, med detaljer som virker mistenkelig kjent fra min egen tilværelse som småbarnsfar, spesielt det med aldri å ha tid nok.
Men jeg skulle ønske at det var mer å le av.
Ofte er komikken ganske påtatt, som hver gang kameraet intervjuer enkelte av rollefigurene, som om vi så på en dokumentar.
Dette synes jeg ikke fungerer spesielt godt.
Filmen er best når humoren springer ut av dagligdagse situasjoner vi kan kjenne oss igjen i.
Mistenkelig mye energi
Jeg fatter ikke hvordan hun får det til havner dermed midt på treet på min uskrevne rangering av hverdagskomedier.
Jeg hadde heller sett en oppfølger av Knocked Up, med Katherine Heigl og Seth Rogen i tidsklemma.
Her må vi nøye oss med Sarah Jessica Parker.
Hun har sine fans, mest på grunn av Sex og singleliv, mens andre rynker på nesa, mest på grunn av Sex og singleliv.
Det synes jeg ikke man skal gjøre av en skuespiller som tross alt har greid å holde karrieren i gang i over 20 år.
Men kanskje overspiller hun litt her.
Hun har en mistenkelig god superenergi til å være småbarnsmor.
Jeg skulle nesten til å si, jeg fatter ikke hvordan hun får det til
| 0
|
003862
|
What's Your Number?
En sukkersøt romantisk komedie med en klype rå humor.
Hvor mange er det greit å ha hatt sex med før tallet blir et problem?
Det er temet i What's Your Number?.
Dette er en jentefilm gutta, til nød, kan tvinges til å se.
Den passer best på en lat søndag med pledd og en bolle iskrem i sofaen.
Ingen overraskelser
Anna Faris spiller Ally Darling, en dame med en hel haug misslykka forhold bak seg.
Når hun leser i et dameblad at kvinner som har hatt sex med 21 menn eller flere sannsynligvis aldri blir gift er krisen et faktum.
Ally kan ikke øke antallet og har dermed kun én mulighet igjen for å finne sin kommende prins - hun må ut å svømme i den gamle dammen med tidligere kjærester for å finne ut hvem som fortjener en ny sjanse.
Hun får sin rundbrenner av en nabo Colin, spilt av Chris Evans, til å hjelpe henne med å spore opp de gamle flammene.
Dermed tilbringer Ally og Colin mer og mer tid sammen - vi vet alle hvordan det går.
Handlingen i filmen følger den forslitte malen vi kjenner så godt.
Jeg visste selvsagt hvordan filmen kom til å ende før jeg hadde sett den, og det kom ingen overraskelser underveis.
Likevel har ikke What's Your Number? noe problem med å få meg til å trekke på smilebåndet.
Du vet hva du får når du ser denne filmen, og du må ta den for det den er - lettbeint underholdning mynta på den kvinnelige halvdelen av befolkningen.
God kjemi
What's Your Number? har flere artige øyeblikk.
Anna Faris er sjarmerende i rollen som forvirra dame på jakt etter kjærligheten.
Jeg har alltid hatt sansen for Faris, siden hun ikke er den typiske Hollywood-piken.
Hun er riktignok ikke på høyde med Emma Stone, som er en av mine favoritter om dagen, men hun er i samme sjanger.
Det liker jeg godt.
Faris har god kjemi med Chris Evans og jeg tar meg selv i å smile fornøyd når de er sammen på lerretet.
Jeg likte også Ari Graynor (Fringe, Mystic River) sin birolle som Allys lillesøster.
Hun er sukkersøt, men likevel troverdig.
Kan nytes i høstmørket
Det er mange mer eller mindre velkjente fjes i filmen.
I rollene som Allys ekskjærester finner vi blant andre britiske Martin Freeman, Lonely Islands Andy Samberg og komiker Thomas Lennon.
Allys møter med eksene er morsomme, men flaue.
Det er et par scener jeg skulle vært foruten og filmen har noen puteøyeblikk som fikk meg til å skjemmes innvendig.
Spesielt et kleint øyeblikk med tenåringsutgaven av Andy Sambergs rollefigur Gerry Perry fikk meg til å ville forsvinne i kinostolen.
Sex og buktaling er ikke en god kombinasjon!
Tross flaue scener og en forutsigbar handling så er What's Your Number? en artig film.
Den er ikke akkurat den beste jentefilmen jeg har sett, men filmen kan være et koselig innslag i høstmørket.
What's Your Number? er sukkersøt, med en klype rå humor slik jentefilmer skal være.
Ta filmen for det den er, så vil du nyte denne romantiske komedien
| 0
|
003864
|
Page One:Inside The New York Times
Vil The New York Times overleve avisdøden?
BIFF:
En verden uten aviser?
Ikke en umulighet, skal vi tro dokumentarfilmen Page One:
Inside The New York Times.
Den tar oss med til en av verdens mest respektable avisredaksjoner, og viser hvordan også de merker de dårlige tidene i papiravisbransjen.
Denne filmen vil få deg til å tenke deg om neste gang du fnyser av tanken om å måtte betale for å lese nyheter.
De store bildene
Hvorfor skal man måtte betale for nyheter?
De får vi da gratis på internett?
Filmen argumenterer for viktigheten av å ha journalister og publikasjoner som kan gå bak nyhetene, dypere inn i materien og vise oss de store bildene.
Den hevder også at de aller fleste store gravende nyhetssaker i USA kan spores tilbake til The New York Times.
Her får vi se hvordan noen av dem blir til.
Burde være pensum
Page One lar oss møte vaskeekte journalister og redaktører av den gamle sorten.
De som drives av andre motivasjoner enn sensasjonsoverskrifter eller antall klikk på en nettside.
Det morsomste møtet er med stjernereporter David Carr.
Det er morsomt å se ham irettesette en kjekk tv-personlighet som nesten skryter av at han ikke er journalist.
Carr er litt av en figur, som burde være pensum for alle journaliststudenter.
Nyheter er ikke gratis
En av journalistene forteller at det nå råder en oppfatning blant unge mennesker om at alt skal være gratis på nettet, inkludert nyheter.
Men nyheter har aldri vært gratis, sier han.
For at noen skal skrive nyheter, må det betales på ett eller annet vis.
Nyheter lager seg ikke selv.
Filmen viser hvordan også The New York Times er tvunget til å tenke nytt om hvordan de skal kunne tjene penger på sin journalistikk i fremtiden.
De har valgt å ta betalt for sine nettjenester.
Tiden vil vise om de kan overleve på det.
Bør se filmen
Jeg finner Page One:
Inside The New York Times uhyre interessant.
Den gir oss et verdifullt innblikk i de store utfordringene som avisbransjen står overfor, der tekniske nyvinninger står i fare for å utradere den tradisjonelle papiravisa.
Er du avisleser, bør du se denne filmen, om du kan!
Page One:
Inside The New York Times vises nå på BIFF
- Bergen Internasjonale Filmfestival.
| 1
|
003866
|
På eventyr med Tintin:Enhjørningens hemmelighet
Actioneventyr med mesterlig fortellerglede!
Jeg har alltid vært klar over Tintins eksistens i populærkulturen, men har aldri lest en eneste av Hergés historier.
Hvilken fantastisk introduksjon det da er å oppleve Tintin i regi av Steven Spielberg!
Dette er et feiende flott actioneventyr som oser av mesterlig fortellerglede!
Kombinert med vanvittig god kvalitet på animasjon og grafikk, er dette en super familiefilm!
Et uvanlig radarpar
Den unge reporteren Tintin snubler over en modell av det legendariske skipet Enhjørningen.
Flere er svært interesserte i modellen, for det skjuler nemlig et spor etter en tapt skatt.
Tintin kidnappes av skurken Zacharine, som har overtatt kommandoen på kaptein Haddocks skip.
Tintin og Haddock blir et uvanlig radarpar, som må overvinne en rekke utfordringer i det som siden skjer.
Gutteaktig sjarme
De morsomme fortekstene gir oss en kjapp innføring i Tintins univers, slik at både figuren og verden han beveger seg i allerede er satt når ”directed by Steven Spielberg” har glitret over lerretet.
Dette er en fargerik verden der farer truer rundt hvert hjørne, men stemningen er likevel lys og lett.
Tintin er som en krysning av Indiana Jones og Hardy-guttene, med stort ungdommelig mot, en gutteaktig sjarme og en egen evne til å rote seg inn i spennende farligheter.
Et øye for detaljer
Denne historien setter farten opp etter de første ti minuttene, og mister den aldri igjen.
Figurene er i konstant bevegelse, og møter stadig nye hindre som må forseres.
Vi befinner oss bokstavelig talt både til lands, til vanns og i luften.
Steven Spielberg loser oss gjennom kaoset med stil, eleganse og et godt øye for detaljer.
Legg for eksempel merke til hvor smart filmen tipper hatten til Hergés tegneserier i en tidlig scene.
Digitale kvantesprang
Filmen er skapt ved hjelp av motion capture, og det er tydelig at teknologien har gjort kvantesprang de siste årene.
Figurene er levendegjort på en imponerende måte, med et utseende som er helt i Hergés ånd.
Tidligere var det spesielt vanskelig å få til troverdige øyne.
Det er et tilbakelagt stadium nå.
De digitale øynene i denne filmen er de beste jeg har sett til nå.
Storartet underholdning
På eventyr med Tintin:
Enhjørningens hemmelighet er en herlig eventyrstund for både store og små.
Volden er kanskje litt i hardeste laget for de aller minste, og det er kanskje vanskelig å investere de helt store følelsene for figurene, men dette er likevel storartet underholdning!
Vil ha flere oppfølgere
Peter Jackson, som er en av produsentene her, skal regissere den neste Tintin-filmen, hvis den får grønt lys.
Den bare MÅ få det.
Jeg håper det kommer enda flere oppfølgere.
Om de makter å holde kvalitetsnivået til denne filmen, har vi mange flotte opplevelser i vente!
Filmen er utmerket dubbet til norsk med Erik Solbakken, Kåre Conradi og Paul Ottar Haga i de viktigste rollene.
I den engelske versjonen hører du Jamie Bell, Daniel Craig og Andy Serkis.
Du kan også velge mellom å se filmen i 2D og 3D.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.