id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
601703
|
Resirkulering
På slutten av 90-tallet var Westlife et av verdens mestselgende plateband.
I løpet av en 12 år lang karriere har irene solgt 44 millioner album.
I Irland og Storbritannia har de beholdt sin popularitet hele veien, mens det skranter litt her hjemme.
Dette er Westlife sitt 11. studioalbum og akkurat som på fjorårets utgivelse er her i meste laget med svulstige ballader.
Vi har hørt det meste før og «Gravity» fremstår bare som en resirkulering av det bandet har levert tidligere.
Det lukter og smaker produkt fra begynnelse til slutt.
Singelen «Safe» er ålreit nok.
Men også her bedriver Westlife og deres produksjonsteam øvelser som vi har hørt mange ganger tidligere.
Det handler om å snu bunken og gi ut det samme en gang til.
| 0
|
601704
|
Full pakke
Det er fire år siden Jan Werner døde altfor ung.
Låtene han sang, lever.
Her får vi 31 av dem.
Den ene platen i denne samlingen, får vi høre hans største slagere.
Slike som «All by myself», «Time will let you know» og hans tolkning av «Air».
For en stemme, for en kraft.
Jan Werner elsket svulstige, pompøse og voluminøse ballader.
Det ble kanskje i meste laget av og til når det gjelder pompøsitet, men Jan Werner likte å levere full pakke.
Det får du her.
De som ikke har alt som Jan Werner har gitt ut før, må ha «One more time».
Her er nemlig en bonusplate med 13 låter som tidligere ikke er utgitt.
Her er kvaliteten ikke like gjennomgående god, men verdt å lytte til for det.
Bare hør hans versjoner av «You raise me up» og «Jeg ser en dag».
Dette bør bli en av bestselgerne inn i julesalget.
| 1
|
601705
|
Smakløst og overdådig
Britene hyller det tidligere boybandet Take That etter noter.
De kjøper albumet og låtene også, i bøtter og spann.
Det vil neppe skje her hjemme.
Take That gjorde comeback i 2006 uten Robbie Williams.
Med stor kommersiell suksess.
Det samme skjedde to år senere, omtrent samtidig som Robbie Williams ga ut sitt svakeste soloalbum.
Det floppet salgsmessig.
Da var det bare å banke på døra til de tidligere vennene i Take That.
De tok imot ham, men han får aldri lov til å dominere på «Progress».
Han har hovedvokalen på bare noen få spor.
Det spiller ikke noen særlig rolle fra eller til, for dette handler om lett forglemmelig pop som ofte er overdådig og smakløst produsert.
Take That stamper og vasser over støvlekanten mellom disco, trance og 80-talls David Bowie.
Bandet mangler identitet.
De bare stjeler noen linjer og lydfiler fra dette og hint, og serverer en suppe som de fleste har best av å la være å fordøye.
Det fins så utrolig mange popband som er mer spennende enn Take That i dag.
Heldigvis!
| 0
|
601706
|
Smartingen
Helt siden den glimrende debuten, «The college dropout» i 2004, har det aldri vært noen tvil om hvem som er en av de smarteste i den amerikanske hiphopklassen.
På sitt femte album drar Kanye West sin stil og sitt uttrykk enda lengre.
Mannen er full av annen musikk enn hiphop.
På en sterk og stilig måte putter han mer inn i sjangeren enn det noen av de andre superstjernene har gjort før ham.
Med singelen «Power» spiser han seg inn i progrockens verden ved å legge inn snutter fra bandet King Crimson.
Og her er drøssevis med linker og lånte lydspor fra andre sterke rockeartister uten at det går på bekostning av hans egen integritet.
Variasjonen er med andre ord stor og verdig.
Kanye West er både ironisk, sentimental og navlebeskuende.
Ambisjonene er store, uten at det bærer galt av sted av den grunn.
Her er detaljer både i lyrikk og musikk som kan nytes i langdrag veldig lenge.
| 1
|
601707
|
Best i år også
I fjor på denne tiden ga vi her i avisen en sekser på terningen for Helene Bøksle sin juleplate, ”Det hev ei rose sprunge”.
Vi gjør det igjen.
For nå er hun her med en nyutgivelse.
Forandringene er ikke store.
Her er to nye låter.
En av dem er en flott duett med Vidar Johnsen på en norsk versjon av The Pogues sin klassiker ”Fairytale of New York”.
Den andre nye sangen er ”I den søte juletid”.
Den runder av et fantastisk album som det er mulig å nyte fra begynnelse til slutt.
Det skyldes selvsagt først og fremst Helene Bøksle sin fortryllende stemme, men også det organiske og autentiske uttrykket.
Musikken er stappet full av en passe dose med strykere, fløyter og kor.
Og akkurat som i fjor er det den Secret Garden-aktige ”Mitt land” som stikker av med høydepunktet.
Men du verden så mye annet vakkert det kan springe ut av ei rose som Helene Bøksle.
Ikke minst på det nakne og gripende tittelkuttet.
| 1
|
601708
|
En fortettet stemning
Dette er årets mest ujålete juleplate.
Den minner oss om at det fins sterke ressurser overalt.
Også i fengsel.
Altfor mange juleplater er glattprodusert og sjelløse.
De skulle egentlig være det motsatte.
Full av nerve, liv og sjel.
Det har produsent Erik Hillestad forstått.
Han tok med seg Henning Kvitnes inn i Oslo fengsel, kalt Botsen, for å spille inn 10 kjente norske julesanger og to amerikanske frihetssanger.
Koret dannes av innsatte, dirigert av Charlotte Fongen.
Med musikere som gitarist Larry Campbell, trommeslager Barry Blade, bassist Jørun Bøgeberg og Bebe Risenfors på tangenter, kunne dette aldri gå galt.
De to førstnevnte har vært faste musikere for Bob Dylan, Emmylou Harris og Steve Earle.
Henning Kvitnes framstår som svært troverdig i denne sammenhengen.
Hans rue, råe og hese stemme skaper en ekstra dimensjon når det handler om å skape en fortettet stemning det lukter levde liv av.
Her er det heldigvis ikke de perfekte tonene som søkes.
Takk for det!
Bare hør hvor livfullt og ekte det låter på sanger som «Harde tider» og «Deilig er den himmel blå».
Eller hva med den fete koringen på «Mitt hjerte alltid vanker».
Så flott.
Den sterke «Veien som går inn til Betlehem», skrevet av dyktige Shawn Colvin, er oversatt av Ingvar Hovland.
Den har fått et en countryrockpreg som får den ut til å høres ut som om den var spesialskrevet til Henning Kvitnes.
I det hele tatt så er det rørende å høre på dette albumet.
Tittelen «Bortkomne julestjerner» blir ekstra sterk når du ser for deg de innsatte synge julesanger med en lyst og en nerve som er uimotstålig.
Det får oss til å tenke på at det vakreste av alt kan oppstå i det dypeste mørke.
| 1
|
601709
|
Emosjonelt og fint
Tidligere år har det vært langt mer kjente band og artister som har fått æren av å stå bak Frelsesarmeens juleplate.
Silje Hrafa er en julestjerne i seg selv med sin personlige og følelsesladde stemme.
Hun gir julesangene hun synger her et emosjonelt uttrykk man ikke kan fornekte.
Dette er rett og slett vakkert.
Mange av låtene er påført en slags country— og folkstil, mens det er sart og nært i den andre enden.
Svalt og melankolsk i en lekker produksjon med dyktige musikere med på laget.
Her kan du både støtte en enestående organisasjon og sikre deg en virkelig god plate.
| 1
|
601710
|
Småkjedelig
Akkurat som Kurt Nilsen, så blander Silje Nergaard norske og angloamerikanske låter.
Greit nok det, men også hos Silje fungerer det best når hun synger på morsmålet sitt, slik som på «Sonjas sang til julestjernen», hennes egen «Vintersang» og «Det var ein gong».
Sistnevnte med Sigvart Dagsland på duettvokal.
Det låter også fint på Paul McCartney sin «Wonderful Christmas time».
Uttrykket og produksjonen er gjennomgående litt for glatt og polert.
Silje Nergaard har en fin stemme, men her er det likevel lett å savne en sterkere identitet og et større særpreg.
| 0
|
601711
|
Et hakk ned
Hun står på i et høyt tempo.
Bare et drøyt år etter den kommersielle suksessen, «Rated R», er Rihanna (22) fra Barbados tilbake med et nytt album.
Hun burde kanskje ventet litt til og skaffet seg fire-fem sterke låter til.
Albumet begynner bra med den stilige synthpoplåten «S & M».
Det funker også bra på andrelåten, «What's my name», med Drake som rapgjest.
«Cheers (Drink to that)» er også fengende nok sammen med hiten «Only girl (in the world)».
Disse danner albumets høydepunkt sammen med avslutningslåten, «Love the way you lie part 2», med Eminem med tøff rap.
Rihannas stemme er spesiell og forførende, men dette er et lite hakk ned.
| 0
|
601712
|
Stemningsfullt og fint
Nå når det er mørkt på himmelen litt for mange timer i døgnet er det bare å kose seg med Narums andre album.
Søskentrioen leverer et knippe med låter som er så full av god poesi på Toten-dialekt og lavmælt musikalsk melankoli at det bare er å nyte «Alt som var søkk borte» langt og lenge.
Benedikte, Jon Anders og Lars Christian Narum gjorde det bra med debutalbumet «Samme hen du fær».
Låtene er spilt inn i deres eget studio på Toten og de har helt klart blitt mer selvsikre og stilsikre siden sist.
De fleste av de ti låtene er rolige ballader.
Det blir likevel aldri kjedelig.
Det skyldes den nære og varme stemningen som skapes.
Bak den sjelfulle stemmen til Benedikte Narum Jenssen er det skapt et lekkert lydbilde med nydelig spill på ulike strengeinstrumenter, pluss en flott sound av brusende hammondorgel.
Narum beveger seg for det meste innenfor rootssjangeren.
Det låter også veldig flott når de leverer soulballaden «Tida skar gi deg helt andre øvver».
Tekstene til Lars Christian Narum er frodige og fine.
Det meste stemmer når det gjelder Narum.
| 1
|
601713
|
Herlige Kråkesølv
Det er fint å ha Kråkesølv på jorda.
Og dette er definitivt ingen bomtur.
Dette er bandets andre album, ganske nøyaktig ett år etter debuten «Trådnøsting».
De høres et år modnere ut.
De nøster videre i samme lett gjenkjennelige stil, men med større selvsikkerhet i en renere og bedre produksjon.
Her er flere nyanser i lydbildet enn sist.
Flere delikate detaljer.
Uten at bandet har gitt slipp på sitt smårufsete uttrykk og sin småskeive stil.
Ordspillet og metaforene sitter denne gangen også.
Dette var et av bandene Øystein Greni falt for under sin invitasjon av nye band han ønsket å produsere.
Kråkesølv fra Bodø har hatt godt av en omgang i hans studio, uten at det betyr så mye fra eller til.
Bruddet og temaskiftene mellom det vare, det melankolske og de styggvakre gitarriffene drar lytteren ut på en behagelig reise som likevel ikke er uten friksjon og mothaker.
Det ligger stadig noe under overflaten som pirrer og det er ingen svake spor på «Bomtur til jorda».
Sterke låter som «Levanes død», «Glømte barndomsminna», «Lær mæ noe nytt i dag» og «Nordavind mot varme kinn» vil være med på å befeste og kanskje også gi Kråkesølv enda flere tilhengere rundt omkring i landet.
Dette er rett og slett bra.
| 1
|
601714
|
Tar ikke av
Amerikaneren Josh Groban kan synge.
Visst kan han det.
Men hvor er særpreget, sjelen, nerven og den ekstra snerten i stemmen som gjør at man som lytter blir forført og satt ut?
Vi skal ikke kimse av Josh Grobans vanvittige salgstall og hans popularitet, men når man hører på alle de svulstige og pompøse balladene på «Illuminations» er det lett å melde pass.
For her er ingenting som griper og forfører.
Det er godt skapt, fint laget og sterkt gjort av rockeprodusenten Rick Rubin.
Men det tar aldri av selv om lekre strykearrangementer og andre arrangementsmessige godbiter får lov til å regjere.
Dette er bare et middels bra album.
Det skyldes først og fremst veike låter og en artist med en stemme som ikke helt vet om han skal være en klassisk vokalist eller en popvokalist.
| 0
|
601715
|
Kult band, kjipe låter
Hypertext er forfriskende, men mangler det mest essensielle.
Tid:
Onsdag kveld
Sted:
Charlies bar
Publikum: ca. 50
Haugesund-bandet Hypertext er aktuelle med albumet Astronaut Kraut! og beveger seg stort sett i landskapet skranglete rock.
Hypertext vil gjerne lage mye lyd, og det kan vi jo like, men det forutsetter en bedre balanse i lydbildet enn det som er tilfelle på Charlies.
Vi skal ikke gnåle for mye om lyd, men når vokalistene forsvinner i et allerede støyende lydbilde, er det vanskelig å være publikum.
Åpningslåtene «Stellarwind» og «Walk Me Down When I'm Running» lider mest av dette.
Det er nærmeste umulig å høre stemmene til Erik Johan Bringsvor og Susanne Sundfør blant de tre gitarene som strengt tatt fungerer litt mot sin hensikt.
«Static Rhythm» fungerer bedre live enn på albumet, og blir den første indikasjonen på at rogalendingene faktisk har noe å by på.
«Travel Agency» er Hypertext på sitt beste, og på Charlies får vi en bråkete, melodiøs og vellykket versjon.
Susanne Sundfør trekker helt sikkert noen ekstra mennesker til Charlies bare ved hjelp av sitt gode navn og rykte.
Rollen hennes i Hypertext er imidlertid ganske begrenset.
Hun stiller seg riktignok midt på scenen, men noen frontfigur er hun ikke.
Stort sett holder Sundfør seg bak miksebordet, men hun inntar en vellykket hovedrolle under et av kveldens høydepunkt, «Ivy League».
Introen er god, låten er god, fremføringen er strålende, og kontrastene mellom stemmene til Bringsvor og Sundfør er nå mer tydelige i lydbildet.
Innimellom slenges det ut noen lydeffekter som bringer tankene til klassiske Pink Floyd-skiver fra 70-tallet.
Akkurat det går fort over.
Hypertext er på mange måter forfriskende med en spennende sound og en åpenbar lidenskap for det de driver med, men de mangler låtmaterialet som kreves for å gjøre en skikkelig god liveopptreden.
Mye tyder på at bandet er delvis enige i den konklusjonen.
Et sett på 40 minutter kvalifiserer bare akkurat så vidt til å kunne kalles en konsert.
| 0
|
601716
|
Serverer et norrøntrockemonster
Norrøn livskunst (Indie recordings)
Ikke la deg skremme av svartmetallstempelet.
Solefald er så mye mer enn det.
Her er så mange avstikkere til så mange sjangere at man kan få en følelse av schizofreni etter første lytterunde.
Etter den er det bare å dele opp albumet i bolker, før man etter hvert tåler hele den norrøne pakken med livskunst til Solefald.
Først så jeg filmen «Trolljegeren».
I bilen på vei hjem skrudde jeg volumet høyt på «Norrøn livskunst» under en kjøretur under klar himmel og halvmåne.
Flere ganger trodde jeg at troll med tre hoder skulle komme ut i veibanen, men det skjedde heldigvis ikke.
Det var bare Solefald som spilte «Raudedauden».
Nå er det på tide å dyrke norske eventyr.
Men her er altså mer en hissig og dunkende svartmetall med hardcorevokal.
Her er og vill og vilter pop og rock.
Det låter så fengende at man nesten holder pusten når Agnete Kjølsrud (Animal Alpha) med sin stemme nesten overfaller lytteren på den sprelske «Tittenattenseksti».
På åpneren «Song til stormen» leverer Solefald mektig folkrock.
Da drar også den episke fortellerstilen helt ut på den ni minutter lange «Eukalyptustreet», som begynner rolig og staselig, men som ender opp med et deilig inferno av rocka og symfonisk vellyd.
Hver låt er som et verk i seg selv.
Ankepunktet er at Solefald og deres dyktige medspillere og sangere av og til pøser på med litt for mye når det gjelder lydkaskader.
Det kan bli i meste laget når det gjelder pompøsitet, slik som på den ellers så fengende låten «Vitets vidd i verdi».
| 1
|
601717
|
Småpuslete Sissel
...
Til deg…
(Universal)
Det låter aldri ille.
Men det er til tider kjedelig.
Sissel Kyrkjebø har en av landets flotteste stemmer.
Den har signatur og identitet, og hun kan gå høyere og lengre enn de fleste andre sammenlignbare vokalister.
Likevel klarer hun å lage en så triviell og småkjedelig plate som dette.
Det er synd.
Og det er litt trist.
Produsent og innspillingsleder Bjørn Nessjø tar for få sjanser.
Han holder igjen.
Dermed gjør også Sissel det når det handler om stemmebruk.
For det er planen det er noe galt med her.
Det er utgangspunktet som er feil, og selvsagt ikke kompetansen til alle de dyktige musikerne som er med.
Produksjonen har for få kanter, den er for lite utfordrende.
Her skal man tydeligvis tekke et skandinavisk marked.
Spesielt svensker.
Mange av låtene synges på svensk.
Det er greit nok det.
Sissel må få lov til det.
Men det er faktisk de norske folkemusikkbeslektede låtene som fungerer best her.
Det gjelder den tradisjonelle «Folkestadvisa», og det gjelder enda mer den fargerike Odd Nordstoga-låten «Dagane».
Etter den får vi en flott avslutning med «Goodbye».
Sissel har aldri hatt noen god engelskuttale, men her er balladen så sterk og sunget med en så flott stemmebruk stemme at det bare er å la seg forføre.
Totalt sett er dette likevel ikke noen stor lytteopplevelse selv om her både er strykearrangementer og lekre instrumentalprestasjoner.
På «Levande död» synger hun en låt som fra før er mesterlig tolket av Alison Krauss.
Kanskje det er veien å gå for Sissel neste gang; litt i countryfolkretning.
Dette er i alle fall et album det blir lett å glemme om ganske kort tid.
| 0
|
601718
|
Stemmen fra Færøyene
Hun var 16 år da hun platedebuterte.
Nå er Eivør Palsdottir fra Færøyene 26.
Du har kanskje hørt henne synge på Vamp sitt nye album.
Eivør setter spor etter seg der.
Hun har holdt på med folkemusikklignende musikk hele veien, og er stor stjerne på Færøyene og i Danmark.
Nå kan det samme komme til å skje her hjemme.
Med «Larva» har hun forlatt folkemusikken, og kaster seg ut i nytt farvann og kommer seg i land som et svar på islandske Bjørk.
For her er det snakk om sterk dynamikk i elektroniske arrangementer med et symfonisk tilsnitt.
Eivør synger så bra og sjelfullt at det nesten er nifst.
Hennes vokal regjerer lydbildet.
Produksjonen er renskåret, distinkt og tøff.
Dette er rett og slett både sjelfullt, nervepirrende og fengende.
Låtene er stort sett selvskrevne.
Og gode.
Det er lett å høre akkurat det når Eivørs tolkning av Kate Bush sin «Hounds of love» bare glir inn i helheten uten å toppe noe som helst.
Dette er jevnt bra.
Det er sterkt.
Og med denne platen så kommer Eivør Palsdottir antakelig til å legge til kai i Norge også rett som det er.
Ikke bare når hun skal være gjest hos Vamp.
| 1
|
601719
|
Et nødvendig grep
Han måtte gjøre noe denne gangen.
Noe nytt.
Bjørn Eidsvåg (56) holdt på falle for eget grep ved å gjenta seg selv og sin suksessformel.
Med det utgangspunktet gjør det godt å lytte til og bli kjent med innholdet på «Rundt neste sving».
For dette er hans beste album på veldig mange år.
Samarbeidet med Thomas Dybdahl har gitt vår mestselgende artist de siste femten årene ny piff og nye innfallsvinkler i en lekker og tiltalende produksjon.
Tekstmessig synger Eidsvåg stort sett om de samme temaene som han alltid har gjort.
Om livet og dets mange fasetter.
Om det å være i medvind med en følelse av lykke, og om det å være urolig, nedpå, bekymret og trist.
Pluss mye av det som ligger mellom disse ytterpunktene.
Stemmen til Eidsvåg ligger langt framme i lydbildet.
Heldigvis.
For det er aldri tvil om at dette først og fremst har hans signatur.
Slik vi kjenner ham.
Det nye og friske ligger i arrangementene og i produksjonen.
Noen av låtene fremstår som lekende og lette.
Det skyldes blant annet Geir Sundstøl sitt frodige og delikate strengespill.
Høydepunktet er kanskje når Bjørn Eidsvåg går i duett med Ingrid Olava på «Fragmenter».
Sondre Bratland og Thomas Dybdahl er andre duettanter som frisker opp variasjonen og helhetsinntrykket.
De som likte Eidsvåg best slik han var før, behøver ikke å bekymre seg.
For han er fortsatt seg selv.
Forskjellen fra «Rundt neste sving» og de tre-fire siste albumene hans, er at det denne gangen høres litt morsommere ut å være en folkekjær artist.
Det smitter over på oss som hører på.
| 1
|
601720
|
Fortsatt lovende
Hvor lenge kan man kalle en artist for løfterik og lovende?
Kenneth Ishak har vært der lenge nå.
Uten den store forløsningen.
Han debuterte som sanger og sangskriver i bandet Beezewax i 1997.
De ga ut flere ålreite album, før Kenneth Ishak satset på en solokarriere.
Dette er hans fjerde soloalbum.
Nå med et backingband med sterke musikere som Bent Sæther i Motorpsycho på bass.
Det vil neppe løsne helt for Ishak denne gangen heller sett med kommersielle øyne.
Riktignok er låten ”You lived in a world of your own” fengende nok til å sikre seg noen nye lyttere.
Her er noen andre kremlåter også, men det skinner likevel aldri av Kenneth Ishak og hans velspillende band.
Låtene hans ut som et sted der Sondre Lerche møter Motorpsycho, men det blir aldri originalt eller særlig spennende.
Kenneth Ishak er en låtsnekker som kan faget sitt.
Ikke noe mer enn det.
| 0
|
601721
|
Åpner seg opp
Hennes sterke personlighet fikk vi høre på albumet ”Fortress round my heart”.
Avtrykkene og identiteten er ikke noe mindre her.
Dersom noen trodde at Ida Maria ville spekulere i å lage pop, skreddersydd for det amerikanske markedet, kan glemme akkurat det.
Her er riktignok noen virkelig fengende poplåter som kan plasseres under mainstream, slike som ”Bad Karma” og ”Quite nice people”.
Det gjelder nok også den fengende countryrockballaden ”My shoes”.
Men hele veien er Ida Maria så til stede med sin stemme med sitt spesielle uttrykk, at variasjonen i uttrykket på låtene på ”Katla” bare er en behagelig utfordring for lytteren.
Med et platecoverbilde av en aktiv og lavasprutende vulkan, symboliserer Ida Maria at her også er ild, varme og energi.
Hun har langt fra blitt en ufarlig rockeartist som lefler med det kommersielle markedet.
På den ti minutter lange ”Devil” spruter hun ut tøff, rå, hard og skeiv bluesrock, som antagelig vil bli en livefavoritt når hun drar ut på turné igjen.
Totalt sett er ”Katla” et variert og spennende album som man ikke blir ferdig med så snart.
Det er et kvalitetsstempel i seg selv.
Ida Maria åpner seg opp og viser nye sider av seg selv som artist.
Og uansett hvor bra dette er, og uansett hvordan det går med dette glimrende og uttrykksfulle albumet salgsmessig, så har hun neppe laget sin beste plate ennå.
Vulkaner er uforutsigbare greier.
| 1
|
601722
|
Uimotståelig
Artisten som sang «Crazy» som en av to i Gnarls Barkley for noen år siden, slår her til med et soloalbum som det ikke er lett å fornekte om du liker fengende og smektende soulpop.
Amerikanske Ce
Lo Green har en fyldig og sterk stemme, og i disse lette og lekre arrangementene låter det bra uansett hva han prøver seg på.
Ce Lo Green har en hit akkurat nå med låten «F**k you».
Den er lagt til som et bonusspor.
Tidligere på albumet heter den «Forget you».
Men her er låter som er enda bedre.
Hør bare de 60-tallsinspirerte «It's ok» og «Satisfied».
Fengende og uimotståelig.
Men lydbildet er ikke bare preget av retro og soul av den gammeldagse skolen.
Her er effekter og arrangementer som hører hjemme i 2010, men det er likevel kult når 80-tallsmannen Philip Bailey er vokalgjest på «Fool for you».
Dette er sterkt fra begynnelse til slutt med rikelig med spenstig drama med en herlig serie med sterke låter.
| 1
|
601723
|
Ungdommelig energi
Dirigent:
Peter Sebastian Szilvay
Klaver:
Sveinung Bjelland, klaver
Ludwig van Beethoven (1770 – 1827):
Prometheus Ouverture
Klaverkonsert nr. 1
Symfoni nr. 1
Konserten torsdag kveld for et tallrikt publikum i domkirken fikk en pangstart full av eksplosiv energi fra Peter Szilvay i det Beethovens ungdommelige Prometheus-ouverture fylte rommet til siste stolpe.
Den nokså C-dur-bundne åpningen i klassisistisk stil ga fort etter for lekne synkoper og temperamentsutbrudd en gresk gud verdig under en spenningsladet ledelse.
Selv om en fristes til å forvente en videreføring av Mozart/Haydn-tradisjonen i et slikt ungdommelig verk går det ikke mange sekunder før en begynner å høre Beethovens geniale modulasjoner så skjønnsomt behandlet at returen til tonika finner sted før en har fått «hjemmelengsel» – og før Beethoven begynner på harmoniske reise nr.2. KSOs strykere denne kvelden spilte varmt og vakkert, tett og mørk i klangen med utsøkt samspill og en disponering på scenen som gjorde klangbildet både klarere og rundere.
Kontrabassene hørtes helt annerledes ut foran prekestolen.
Sveinung Bjelland som solist på klaver i Klaverkonsert nr. 1 har mye til felles med dirigenten, en scenemessig intensitet som maner til fordypning hos lytteren.
Han besitter en mer behersket energi som får utløp i en briljant teknikk og elegans.
Fortissimo-partiene er aldri overstyrte eller brutale.
Klaverkonserten i seg selv er både ungdommelig og lang, og høydepunktet i første satsen er naturlig nok den utrolig intrikate og mesterlige kadenzaen.
Den kjente Largoen nøt godt av strykernes svellende non-vibrato fraser som skapte god dramatisk effekt.
Tredje satsen var både leken og folkelig men samtidig majestetisk, og samspillet var stø som fjell selv i de vanskeligste partiene.
Etter pausen kom en litt uryddig start på Beethovens Symfoni.
nr. 1 før orkesteret fant tilbake til sin tidligere energi.
I den følgende sats fikk treblåserne vise sine beste sider i flott samspill og delikat frasering tross noen små urenheter i fløytene.
Messingblåserne hang litt etter i verkets tredje sats, men i den fjerde og mest vellykket sats visste både orkester og dirigent å tømme ut det som var igjen av musikalsk energi, og det var sannelig ikke lite.
Szilvays intensitet, energi og dansende, myndig direksjon uten en bevegelse for mye er svært behagelig å oppleve og vi ser ham gjerne på podiet mange ganger i årene fremover.
Flott levert!
| 1
|
601724
|
Full av kjærlighet
Hvem er den sterkeste og beste popvokalisten her i landet?
Det kan være Sigvart Dagsland.
De fleste som har vært på konsert med ham vil nok føre ham høyt på den listen.
Sigvart Dagsland har alltid vært bedre i levende live på en scene enn i hermetisk plateformat.
Her har han samlet elleve av sine beste låter, og lagt til fire nye.
De blir spilt og fremført av et orkester med noen av våre beste og mest meritterte musikere.
Han kaller dem for et bryllups— og begravelsesorkester, og opptakene ble gjort i Soria Moria Bistro på Torshov i Oslo der musikerne og sangerne fikk godt med spillerom.
Dermed får mange av de gamle låtene til Dagsland en ekstra dimensjon.
Man kan spørre seg om hvor mange ganger en artist kan lage nye versjoner av gamle sanger om igjen uten at det lukter penger med en uggen smak av resirkulering i tillegg.
Det gjør det ikke her.
Hør bare den nydelige trompetsoloen til Mathias Eick på «Sangen om gleden».
Så vakkert!
Strengemester Geir Sundstøl er en av de andre musikerne som setter sitt preg på arrangementene.
Hele albumet og uttrykket er fylt til randen av kjærlighet, og noen ganger av sorg.
Det er det Dagsland ønsker å fortelle og formidle med sitt flotte orkester.
For dette er låter som godt kan passe til begravelser eller bryllup.
Men du behøver verken å være død eller forelsket for å like sanger som «Alt eg såg», «Naken hud» eller «De umulige» i disse arrangementene.
Karoline Krüger er duettvokalist på den flotte og nye låten «Tenk om».
Minst like bra er en av de andre nye sangene, nemlig den besnærende og følsomme «Fra vinduet».
Dette er flott fra ende til annen.
Erik Hillestad er selvsagt produsent.
Hans stilsikre kvalitetskrav gjør dette til en av årets store plater.
| 1
|
601725
|
Eksklusivt og flott
Dette albumet markerer og hyller at Tyrilistiftelsen er tretti år.
Stiftelsen hjelper sterkt rusavhengige, og de fleste låtene på dette albumet ble innspilt i Tyrilis egen bakgård på Kampen i Oslo.
Låtene som bandene og artistene gjør her er eksklusive og levert kun til dette albumet.
Både saken og musikken er god.
Med det samme produsentteamet hele veien, har albumet fått en slags helhet og en stemning over seg som gjør seg godt.
Thom Hell leverer den nydelige poplåten «Counting the days» sammen med sitt glimrende band, Love Connection.
DumDum Boys gir oss låten som bærer tittelen på dette albumet, «Hjertestups».
Både teksten og melodien er DumDum av god rockepoesikvalitet; denne gangen signert Aslak Dørum.
Kaizers Orchestra, Harrys Gym, Moddi, Sivert Høyem og Big Bang er noen av de andre godt kjente artistnavnene her.
Alle leverer sanger av god kvalitet, enten de leverer egne nye originallåter, eller tolker andres materiale slik som Høyem gjør på Lou Reed sin «How do you think it feels».
Det er også fint å stifte bekjentskap med nye navn som Leif & The Future og Casa Murilo.
Så bra.
Og når Elvira og Emil Nikolaisen avslutter det hele med en sterk versjon av Carole Kings «I can't make it alone», blir det så sterkt at det bare er å spille hele denne flotte musikkpakken på nytt.
| 1
|
601726
|
Vellykket igjen
Det måtte komme en oppfølger.
Forrige gang Vamp var i full symfoni med Kringkastingsorkesteret, for fem år siden, solgte de rundt 150.000 album.
Slike salgstall er det nesten ingen som når lenger, men de som velger å kjøpe cd-utgaven får en fin musikkpakke med teksthefte og det hele.
Denne konstellasjonen fungerer utmerket denne gangen også.
De mest vellykkede er nok åpneren «På bredden» og «Et nytt land».
Flere av Vamp sine låter får en ekstra dimensjon med vokalbidrag fra Eivør Palsdottir fra Færøyene.
Hør bare hennes sterke vokalprestasjon på «Tir n'a noir».
Palsdottir får også slippe til med en egen låt.
Dette er flott å lytte til hele veien.
Det er slik det pleier å være med Vamp.
| 1
|
601727
|
Innholdsløst
Tone Damli er pen.
Det har alltid vært en fordel i popindustrien.
Uten å være altfor usaklig, er det grunn til å stille seg spørsmålet om hvor langt hun hadde nådd uten sitt vakre utseende.
Det er til og med godt mulig at Tone Damli Aaberge er kul, men musikken på «Cocool» er ikke kul.
Hennes frasering og engelskuttale er heller ikke kul.
Låtene er dvaske og innholdsløse.
Noen av dem, som for eksempel den velproduserte «No way out», fungerer bra som lydkulisser på radio i bilen mens du kjører og har tankene enn et annet sted enn på musikken.
Noe mer enn det er det ikke å hente her.
Produksjonen er ålreit og velklingende, men veldig strømlinjeformet.
David Eriksen kan faget sitt, men han kan ikke noe særlig mer enn å tvinne og spinne på det som har solgt bra før.
Kaka er fint pyntet, men den smaker ikke særlig godt.
Tone Damli sin stemme har så lite kraft, med en slik tydelig mangel på energi og særpreg at hun veldig ofte på «Cocool» høres ut som en søvnferdig Britney Spears.
Huff!
| 0
|
601728
|
Sterkt tilbake
2 steg från paradise (Universal)
Han er en av mange artister som ga ut sitt beste album først.
Håkan Hellström (36) har hatt problemer med å matche det fantastiske albumet «Känn ingen sorg for mig Göteborg» fra 2000.
Håkan har holdt seg varm via sine utrolige konserter der han gir alt, og vel så det.
Det forrige albumet, «För sent for Edelweiss», står i dag igjen som en parentes i hans platekarrière.
Men med «2 steg från paradise» kommer hans karrière til å bli revitalisert på mange måter.
Her er nemlig et sterkt sett med fargerike og frodige låter fremført på Hellströms sedvanlige skeive måte.
Han synger om å være på kanten av stupet, om «Saknade til havs» og om at man må dø noen ganger før man kan leve skikkelig.
Dette er med andre ord ingen lykkepille av en plate, men musikken og låtene er likevel full av liv og livsglede.
Det topper seg til på den over sju minutter lange, seige og deilige avslutningslåten «Du är snart där» med George Harrisonlyd på sologitaren.
Før du kommer dit har Håkan Hellström forført deg etter noter, om du liker slik skakk rock som dette.
Han kan fortsatt ikke synge særlig bra, dersom vi vurderer prestasjonene rent teknisk.
Det fins mange rockeartister som ikke kan det.
For heldigvis fins det mange måter å formidle tekst og musikk på.
Håkan Hellström er i så måte en skandinavisk helt.
Nå er han nesten like god som for ti år siden.
| 1
|
601729
|
Sorg og glede
SWANLIGHTS (ROUGH TRADE/PLAYGROUND)
Hvem skulle tro at eksentrikeren Antony Hegarty fra New York skulle bli en artist for massene?
Han har i alle fall blitt det, og «Swanlights» vil neppe stoppe den kommersielle fremgangen.
På de to foregående albumene var tekstene og musikken spunnet rundt et tema.
Her synger og fremfører Antony & The Johnsons både sorgtunge sanger om døden og om gleden i det å være glad i noen.
«Thank you for your love» er livsbejaende og flott soul, og det høres også fint ut på «I'm in love».
Björk og Antony synger islandsk på «Fletta», og disse tre låtene blir stående som et høydepunkt på et album fullt av gripende og orkestrerte ballader i en sjelfull og forførende stemning.
| 1
|
601730
|
Hemningsløst
The age of adz (New Jerusalem/Tuba)
Fem år har gått siden Sufjan Stevens ga ut sitt forrige album.
Med «Illinois» var han på god vei mot målet om å lage en sang til hver stat.
Prosjektet har han tydeligvis vraket, og leverer heller en lang og drøy pakke med pop som spriker i alle retninger.
Stevens synger nå om seg selv med den velbrukte tematikken om død, angst og kjærlighet.
Noen av låtene her er så intrikate og så fullproppet av kor, elektronikk og støyende elementer at man kan få angst som lytter også.
Kreativiteten og lysten til å eksperimentere og utfordre skal Stevens ha ros for, men det er ikke enkelt å være lytter når han pøser på med effekter og merkelige løsninger.
Det låter best når han tar en Radiohead på «Now that I’m older».
Mye av resten hadde hatt best av å forbli på roterommet.
| 0
|
601731
|
Bedre på scenen
The return of Moving Oos (Sony)
Per Borten og hans band Moving Oos er hakket bedre på scenen enn på plate.
De tidvis lange 70-tallsinspirerte låtene til dette sjumannsbandet er som sist litt for lang.
Det blir for drygt.
Når vi skriver for langt uten der står særlig mye av interesse, kaller vi det for langhalm.
Moving Oos er rockens langhalmband.
Det skulle jo være slik på 70-tallet.
Lange låter, lange instrumentalpartier.
Grateful Dead hadde ofte en slik løsning.
I tillegg ligner Moving Oos litt på band som Doobie Brothers og Little Feat, pluss litt The Who.
Og selvsagt også på trøndervennene i Motorpsycho.
Men Moving Oos har et stykke igjen til alle disse.
Det låter til tider fett nok, men låtene er for det meste forholdsvis kjedelige.
| 0
|
601732
|
Skuffende
Trioen The Lovell Sisters fikk velfortjent heder og ros for sin delikate, stemningsfulle og velklingende bluegrass— og folkemusikk.
Eldstesøster Jessica bestemte seg for å ta seg en pause fra musikken.
Dermed startet Rebecca og Megan Lovell prosjektet Larkin Poe.
Det begynte med minialbumet «Spring», og nå er de sammen med bandet sitt ute med «Summer».
Det skal visstnok bli plater om høst og vinter også.
På «Summer» har de nesten helt gått bort fra bluegrasstilen, og da Larkin Poe høres med ett ut som et ordinært band som spiller streit americana.
Balladen «Enough for you» er ålreit.
Fin låt.
De tre siste låtene er innspilt live i studioet til The Margarets på Giske med Thom Hell som vokalgjest.
Dette regnes som bonusspor, og på «Summer» er det bonussporene som låter best.
| 0
|
601733
|
Søtt og vakkert
The curse.
(Frode records)
Arne-Johan Rauan fra Larvik styrer popskuta Bellman.
Mange av oss fikk en positive popopplevelse med albumet «Mainly mute» for halvannet år siden.
Her gjør Rauan og hans venner mer av det samme; nemlig å male smektende balladepop med bred pensel.
Egentlig er uttrykket til «The curse» skamløst søtt og nesten irriterende vakkert, men er du i det drømmende hjørnet er det bare å skru opp volumet og la herlige låter som tittelkuttet, «I suppose» og «My sound» styre drømmen din i havn.
Bellman smører tykt på med orkestrerte arrangementer, men kan også lage lett og luftig pop som på «Olivia».
Vi har vel egentlig en artist her hjemme som holder på med omtrent det samme, som synger i det samme høye toneleiet.
Jeg tenker på William Hut.
Bellman er hakket bedre, og med Even Ormestad (Thom Hell, Marit Larsen) som med produsent er popmaker Rauan i de beste hender.
Det er bare å kose seg.
| 1
|
601734
|
Garantert bra!
No guarantees.
(Universal)
Hun gjorde det bra med debuten, “The color of the sun”, med ålreit platesalg og Spellemannpris for to år siden.
Nå er Ida Jenshus tilbake, to år etter – og hun er enda bedre.
Jenshus har med seg omtrent de samme musikerne og medhjelperne, de kaller seg Das Boot, og sammen skaper de variert countryorientert musikk i mange fasetter.
Her er såre og smektende ballader som tittelkuttet, opptempolåter som den fengende ”I waited”, countryswing med ”You got a way”, grasrotekte country på ”Leaving” og fengende countrypop på ”Better day”.
Noen artister har det bare i seg.
Ida Jenshus er artist, sanger og sangskriver i både kropp og sjel.
Du merker lidenskapen hennes fra første låt.
Den er smittende, og den varer albumet ut.
Vi kan strø rundt oss med referanser som Nanci Griffith, Emmylou Harris og bøttevis med andre navn.
Det blir feil uansett.
For dette er Ida Jenshus fra Steinkjer, og ”No guarantees” er garantert bra.
| 1
|
601735
|
Uten X-faktor
Whole new beginning.
(Sony)
Det er ikke nødvendig å diskutere om Elin Gaustad har en fin stemme og om hun kan synge.
Dommer Jan Fredrik Karlsen ga henne platekontrakt på sparket da hun overraskende ble kastet ut av forrige runde med X-faktor.
Karlsen burde tatt bedre vare på henne etterpå.
Han burde gitt henne bedre betingelser og rammer enn det som er tilfelle på «Whole new beginning».
Mange av låtene og det tilhørende uttrykket er puslete og tynt.
På sitt verste høres dette ut som en demo Lene Marlin kunne ha laget på jenterommet sitt da hun gikk på ungdomsskolen.
Tittelkuttet og den ufrivillig sjarmerende «Confessional song» er de eneste lydsporene som er verdt tiden som er brukt her.
Produksjonen og arrangementene er kjedelige.
Og da høres også Elin Gaustad sin stemme slik ut.
Nemlig puslete og kjedelig.
Målet var nok å lage varm og nær og rolig pop.
Men noen hindre på veien gjorde at ingen ville kjøre løpet ut til et kvalitativt og ålreit nivå.
X-faktoren er borte.
| 0
|
601736
|
Tåler ikke dagslys
Waiting for daylight.
(Universal)
På coveret vasser de ut i grumsete vann.
Inne i CD-omslaget er de avbildet med skitt og gjørme i ansiktet.
Tenk om a1 kunne vært tøffere og mer utforskende.
Prøve noe nytt.
Nei da, vi får akkurat som forventet, og det låter ikke fristende.
Vi snakker om dvask og tidvis svulstig og intetsigende, strømlinjeformet pop.
De tre voksne artistene i a1 våger aldri å ta steget ut av boybandstilen som er heftet ved dem.
Det er skuffende.
Men det er ikke sikkert de kan bedre.
A1 er en trio nå.
Christian Ingebrigtsen er selvsagt med, og de bruker norske produsenter og musikere.
Basen er med andre ord Norge.
Deres låt fra Melodi Grand Prix, «Don't wanna lose you again» er selvsagt med.
Den er faktisk en av de beste låtene her.
Det forteller det meste.
Innholdet på «Waiting for daylight» er svakt uansett hvilken tid på døgnet det er.
| 0
|
601737
|
Morgendagens stemme
Tomorrow is.
(Sony)
Christel Alsos (25) har gjort akkurat det som det var naturlig å forvente på hennes andre album.
Hun har utvidet uttrykket, og er ikke så dempet og lavmælt som på debuten «Closing the distance».
Den platen solgte 30.000, og med en bra opptreden på Skavlan sist fredag med låten «Finding gold», vil det nok gå bra også denne gangen kommersielt sett.
«Stories», med Thom Hell på gjestevokal, blir fort en favoritt blant mange lekre og delikat påkledte låter.
Det handler fortsatt aller mest om såre og melankolske ballader.
Om oppgjør med venner og kjærester.
Om lengsel, savn og svik.
Christel Alsos sin dype og fyldige stemme er unik.
Den er så sterk at selv middelmådige låter får et liv og en spesiell substans.
Her tar hun større sjanser enn sist med sin stemme.
Her er mer dynamikk, og mange av låtene til artisten fra Fauske i Nordland er kledt med større, fetere og mer fargerike arrangementer enn sist.
Det er bare å sette av noen rolige høstkvelder med «Tomorrow is» som ledsager.
| 1
|
601738
|
En ravnsvart milepel
Abrahadabra.
(Nuclear Blast/Warner)
Hvordan vil blodfansen til Dimmu Borgir takle dette?
Hmmm!
Ikke godt å si.
«Abrahadabra» er metal koblet med symfoniske sprell fra Kringkastingsorkesteret og Schola Cantorum Choir.
Stilmessig er dette en milepel.
Uttrykket er monumentalt, storslått og episk.
Vokalist Shagrath vræler ut sin hardcorevokal med et messende og velspillende symfoniorkester bak seg.
Det er nesten slik at man må gispe og sjekke om pulsen og pusten er som den skal.
Gitaristene Silenoz og Galder veksler mellom å spille hissige metallriff og symfoniske bevegelser med sin gitar.
To av de faste medlemmene til Dimmu Borgir, Mustis og Vortex, er ikke med på dette albumet, som er bandets niende.
Med forgjengeren «In Sorte Diaboli» ble Dimmu Borgir et band for massene.
De solgte til gull, og toppet salgslistene.
Det kommer de til å gjøre denne gangen også.
«Abrahadabra» er en tittel hentet fra den egyptiske «The book of law» fra 1904.
Her bryter Dimmu Borgir reglene for hva som er lov å gjøre som metallband.
Men dette bandet har vært banebrytende før, og vil komme til å være det igjen.
Denne mektige musikkpakken på rundt tre kvarter er mektig, mystisk og episk.
Noen av låtene kunne ha passet inn i en fantasyfilm.
For dette høres nesten uvirkelig ut.
Det er pompøst og pretensiøst.
Her er et vell av smektende og stilige overganger og broer.
«Abrahadabra» er til å bli svett og sliten av.
Albumet blir likevel fort en god venn.
Av og til er det de beste vennene som gjør deg sliten.
På en behagelig måte.
| 1
|
601739
|
For fansen
Rockens mest produktive oldtimer kunne halvert sin platekatalog.
Da hadde det sett veldig bra ut.
Nesten hvert år må rastløse og urolige Neil Young (65) gi ut et nytt album.
Omtrent halvparten av utgivelsene hans kunne han ha holdt for seg selv.
For er du ikke med på kjøret hans, kan du bare holde deg unna ”Le noise”.
Dette er for fansen.
Neil Young er alene her.
Han lager bråk med gitaren sin.
Fuzz og støy.
Produsent Daniel Lanois fyller på med noen lyder og drønn her og der.
Det er på de to nakne låtene uten støy det fungerer bra.
Slik som på den vakre ”Love and war” og på ”Peaceful valley boulevard”.
På disse to låtene har Neil Young også en historie å fortelle.
På mange av de andre låtene vasser han lyriske floskler.
Det høres ut som om han bare har tatt på seg gitaren, har hatt en tittel klar, og bare latt det stå til på sparket.
Neil Young har gitt oss mange sterke og gode timer og stunder.
Dette er ikke en av dem.
Dette er for fansen.
| 0
|
601740
|
Ullent og blodfattig
Happily lost.
(Cosmos music group)
Paperboys har gjort det bra hele dette tiåret takket være mange fengende og uimotståelige later.
Nå gir vokalist og rapper Vinni ut sin første soloplate.
Det høres ikke så veldig bra ut.
Vinni viser at vennekretsen er stor og ålreit.
Jarle Bernhoft, Timbuktu, Thom Hell, Noora Noor og Tshawe er blant de mange gjestene på «Happily lost».
Thom Hell er med på å sette farge på tittelkuttet.
Det er bra, men selve produksjonen og lydbildet er ullent og lite spennende.
Den hissige og tøffe grooven som gjorde Paperboys til et stort partyband er fraværende.
Styr unna!
| 0
|
601741
|
En stemme for de stemmeløse
Han gjorde konsert under Protestfestivalen i fjor.
Det er lett å skjønne at Capital-«X» er invitert i år også til konsert kommende fredag.
For denne mannen brenner.
Han har en brennende sjel med et sterkt budskap.
Capital-«X» kaller seg stemmen for de stemmeløse.
Det gjør han etter å ha sett og opplevd hva som fins av urettferdighet og korrupsjon på begge sider av murene.
Han er oppvokst i Brooklyn, og hadde en vanskelig oppvekst med foreldre fra Latin-Amerika.
Capital-«X» sin rap er blodig alvor.
Verken han eller andre bør forsvare lovbrudd og kriminalitet, og det er heller ikke det dette handler om.
Det handler om kampen for rettferdighet og menneskerettigheter.
Capital-«X» er med andre ord en politisk aktivist.
Han kaller selv det han gjør for «Raptivism».
Det gjør godt å høre en rapper som ikke bare skryter av seg selv og forteller om alle de fete festene, men som bruker sin stemme i en meningsfull kamp.
Det ekstra flott å høre at han og hans medhjelpere også har et sterkt grep om rytmene, grooven og lydkulissene.
Låtene er gjennomgående sterke med mange friske introer fra ulike taler og hendelser.
Dette lange og innholdsrike albumet på over 73 minutter er full av substans og sterke vibber.
Det er nesten litt nifst å dykke ned i den substansielle dybden av dette.
Prøv likevel.
| 1
|
601742
|
Hypnotisk høstrock
Etter de to-tre første lytterundene virker låtene monotone, likelydende og stillestående.
Det hele løser seg opp etter hvert, og dersom du er villig til å gå inn i Harrys Gym sitt musikalske univers og uttrykk, ligger hypnose og avhengighet rundt neste hjørne.
Harrys Gym er bandet til Anne Lise Frøkedal fra Haugesund.
Etter et sjarmerende og fargerikt debutalbum, takket Frøkedal ja til en plass i stallen til plateselskapet Universal.
Nå skal bandet ut til flere, og det kommer garantert til å skje.
Men noe band for massene blir neppe Harrys Gym med «What was ours can't be yours».
Til det er musikken for lite direkte og for innadvendt.
Stilmessig er de nærme det Bel Canto en gang fikk så bra til på 90-tallet.
Legeringen mellom elektronisk pop og synthrock med en dose drømmende og svevende folkelementer er resepten.
Det høres veldig bra ut.
Spesielt når Harrys Gym åpner seg litt opp med enkel og pulserende rytmikk som på «Toothpaste».
Sterkt!
| 1
|
601743
|
Spenstig visepop
Denne sterke svenske rockeren lovet sist at neste gangskulle han gi ut en plate med glad musikk.
Stefan Sundström påstår at visepop er den nye hippe musikkformen, og slår til med 12 frodige låter som det er veldig lett å bli glad i.
Sundström tok med seg bandet sitt, Jonny Dunders Elektriska Cirkus, ut på landet i august i fjor.
Der brukte de fem dager på å spille inn et dusin fargerike og fristende låter.
Men selv om visene til Sundström har en gjennomgående lystigere tone enn det vi er vant til, er tekstene friske og musikken rufsete og tøff.
Det kan bli en sterk konsert med denne mannen og bandet i Odderøyhallen under Protestfestivalen lørdag 18. september.
| 1
|
601744
|
Lett forglemmelig
Hun hadde kjempesuksess med albumet “One of the boys” i 2008.
Oppkjøringen mot “Teenage dream” har vært like perfekt kommersielt sett med hitsingelen “California gurls”, med Snoop Dogg som gjest.
Dessverre så er det totale innholdet lett å glemme.
Katy Perry og hennes produsenter har sikkert hatt et høyt nok budsjett til å gjøre det de ville, men låtene er tynne og gjennomsiktige.
Tekstene handler selvsagt mye om festing, kjærlighet og sex.
”Teenage dream” høres for så vidt ålreit ut under den første gjennomlyttingen, men spenningsmomentene forsvinner like fort som melodiene glir inn.
Lady Gaga, Pink og Rihanna klarer å engasjere og forføre med sitt artisteri.
Katy Perry havner et stykke bak i den glamorøse popkøen med dette albumet.
| 0
|
601745
|
Sommerstemning og barndomsminner
Kåre Zakariassen (1929 – 1999) står, sammen med Adolf Eikvåg , bak det nærmeste vi kommer en sørlandsk landeplage; visa om "Reinert med beinet".
Svært kjent og kjær er også "Ei lita jente fra Hellesund".
Men Kåre Zakariassen hadde en stor produksjon.
Mest kjent ble han i sine siste år for skuespillene hvorav flere ble urfremført på Agder Teater.
Blant hans etterlatte tekster er også en rekke gode viser, noen
med melodi av ham selv, andre tonesatt av velkjente vise-komponister som Finn Ludt, Jan Erik Usterud, Otto Nielsen og John Lind.
Kåre Zakariassens datter, Lene Jarlsby, har nå sunget inn tolv av farens beste sanger .
Et par er tonesatt i anledning produksjonen av Jon Kleveland, og en av Morten Zakariassen.
Jon Kleveland har meget vellykket arrangert og produsert, og med på laget er en rekke av landsdelens dyktigste musikere.
Lene Jarlsby synger friskt og lett, med stor omsorg for farens tekster.
Det er blitt ei plate til å bli varm av .
Tekstene er gode, til dels ypperlige, noen vare og stemningsfulle, andre mest morsomme.
Sommer med båtliv og terner veksler med et streif av høst og yrende vår.
Et par tekster reflekterer forfatterens opplevelser som sjømann i unge år.
"Reinert med beinet" er selvsagt med.
Og så kommer "Himlens små engler" til slutt, som et vakkert testamente fra en far til sine elskede barn.
| 1
|
601747
|
Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige
Det er rart å tenke på i dag, men på 60-tallet var Scott Walker faktisk popstjerne .
Som en av The Walker Brothers sang han patosfylte kjærlighetssanger med forførende barytonstemme.
Men med årene har musikken hans blitt stadig mørkere og merkeligere.
For mange er de siste albumene hans direkte ugjennomtrengelige.
"Bish Bosch" tar opp tråden der "The Drift" sluttet i 2006.
Om mulig er den bare enda mer ekstrem.
Man kan kanskje si at Scott Walker lager rockmusikk, men det er i så fall en bisarr form for mutantrock.
Hamrende trommer og metalgitarer møter horrorstrykere og den foruroligende lyden av macheter som slipes.
Og i senter av kakafonien synger Walker i et unaturlig høyt register, anspent som en mann med hodet i renneløkken.
Scott Walker har for lengst sluttet å lage musikk for alle .
Men modige lyttere kan prøve å skru volumet opp og lyset av.
Du vil knapt finne en skrekkfilm som er skumlere.
| 1
|
601748
|
Gjør det selv Ke$ha!
Da Ke$ha omtalte sitt nye album "Warrior" som en "Cock Rock"-skive inspirert av hennes forkjærlighet for 70-tallets rock, steg nysgjerrigheten til nye grenser.
Den amerikanske popstjernen ble verdenskjent da hun sang om å feste hele natta i elektro-poplåta "TiK ToK".
Senere har hun blitt kjent for å bruke uante mengder auto tune, og anklaget for ikke å kunne synge.
"Warrior" er hennes rebelske svar .
Auto tune er nærmest borte og man kan høre rocka elementer her og der.
Hun synger til og med en låt med Iggy Pop!
Men i bunn og grunn er det mye av det samme gamle.
Fest, drikking og sex er temaet for tekstene.
Sammen med pumpende bass, overdrevne synth-melodier og hennes irriterende rapping, blir dette den gamle suppa som ironisk nok alltid blir en hit.
Kanskje ikke så rart når hun har med a-laget av låtskrivere som står bak superhits som Maroon 5`s "Moves Like Jagger" og Rihannas nye "Dimonds".
Kanskje hun burde lage låtene selv neste gang.
| 0
|
601749
|
Mister Bombastisk
Alt Joe Cocker trenger for å levere, er et sett velvalgte sanger og et lydbilde som ikke kommer i veien for stemmen hans.
Verre er det ikke.
Gi mannen en enkel kjærlighetssang å synge, og han vil fremføre den med all verdens inderlighet og særpreg.
Dette vet vi.
Det er bare å høre på et av 70-tallsalbumene hans.
Dessverre har Joe Cocker enten veldig dårlig smak eller så hører han på veldig dårlige råd.
"Fire It Up" er nok et album hvor balladene fungerer greit, men som domineres av intetsigende poplåter pakket inn i bombastisk produksjon.
Syntetisk danskebåtfunk, hardrockgitarer og generiske gospelkor burde ha vært et tilbakelagt stadium på 80-tallet.
Og når 68 år gamle Cocker synger om hvor lyst han har til å leke doktor, føles det bare klamt, klamt, klamt.
Det må være love å håpe at soulmannen fra Sheffield har et siste virkelig, vel, sjelfullt album i seg, men utsiktene ser ikke lyse ut.
| 0
|
601751
|
I retning pophimmelen
Dette er det nærmeste man kommer Justin Bieber i tenåringspopularitet .
1D Mania heter bevegelsen.
Disse unge britene holder boybandsjangeren varm.
One Direction ble dannet for å konkurrere i X-factor i England i 2010.
Etter den første singelutgivelsen i fjor med "What Makes You Beautiful", har det bare gått i én
retning; rett til himmels.
I løpet av et drøyt år har One Direction solgt 12 millioner album og singler.
Dette er det nærmeste man kommer Justin Bieber i tenåringspopularitet .
1D Mania heter bevegelsen.
Her er altså album nummer to , og dette er årets mest forhåndssolgte på Platekompaniet.
Det kjøperne får er en solid pakke med glad og lystig pop som handler om forelskelse, festing og rett og slett ha det gøy.
Rutinerte hitmakere er hentet inn som låtsnekkere, og lyden av de tidvis spretne og lekne poplåtene fylles med en offensiv sjarm og et fett lydbilde som det er lett å like umiddelbart.
Men som med de fleste andre boyband , er det ikke mye å finne under overflaten.
Det meste er lett forglemmelig.
Og for de som ikke er inne i 1D Mania-feberen, kan dette lett bare høres ut som en resirkulering av det som Westlife, Take That og Backstreet Boys har gjort før dem.
Disse unge britene holder boybandsjangeren varm.
One Direction ble dannet for å konkurrere i X-factor i England i 2010.
Etter den første singelutgivelsen i fjor med "What Makes You Beautiful", har det bare gått i én
Konserten deres i Telenor Arena 7. mai er for lengst utsolgt, og One Direction er sikret suksess nær sagt i hele verden lenge ennå.
Sånn er det bare.
retning; rett til himmels.
I løpet av et drøyt år har One Direction solgt 12 millioner album og singler.
Her er altså album nummer to , og dette er årets mest forhåndssolgte på Platekompaniet.
Det kjøperne får er en solid pakke med glad og lystig pop som handler om forelskelse, festing og rett og slett ha det gøy.
Rutinerte hitmakere er hentet inn som låtsnekkere, og lyden av de tidvis spretne og lekne poplåtene fylles med en offensiv sjarm og et fett lydbilde som det er lett å like umiddelbart.
Men som med de fleste andre boyband , er det ikke mye å finne under overflaten.
Det meste er lett forglemmelig.
Og for de som ikke er inne i 1D Mania-feberen, kan dette lett bare høres ut som en resirkulering av det som Westlife, Take That og Backstreet Boys har gjort før dem.
Konserten deres i Telenor Arena 7. mai er for lengst utsolgt, og One Direction er sikret suksess nær sagt i hele verden lenge ennå.
Sånn er det bare.
| 0
|
601752
|
Countrymusikkens Hemingway
Det er Jamey Johnson som fronter dette albumet , men hans viktigste rolle her er den musikalske kuratorens.
Prosjektet er å hylle låtskriveren Hank Cochran, "Countrymusikkens Hemingway", som døde i 2010.
Cochran er kanskje ikke kjent for folk flest, men navnene Johnson har samlet for å hylle ham sier sitt om hvilken status han har:
Willie Nelson, Alison Krauss, Elvis Costello, Emmylou Harris, Vince Gill og Leon Russell.
Gammelskole-country som dette skal man helst ha litt livserfaring for å få fullt utbytte av.
Her blir livets opp— og nedturer møtt med akkurat den samme aksepten.
Jamey Johnson og vennene hans fremfører Cochrans ujålete, ukompliserte låter med stor respekt, men ikke uten å sette sitt eget preg på dem.
Det viktigste er at de klarer å ta vare på varmen i musikken.
Fra sin plass ved det beste bordet i låtskriver-himmelen nikker Hank Cochran anerkjennende til tolkningene deres.
| 1
|
601753
|
Kraftpakke
Black-metalbandet God Seed ble dannet etter krangelen i Gorgoroth, da de to medlemmene King ov Hell og Gaahl forsøkte å sparke gitaristen Infernus fra bandet.
Etter den påfølgende rettsaken hvor Infernus fikk beholde navnet Gorgoroth, bestemte Gaahl og King seg for å starte under nytt navn.
Gaahl har også vært omtalt i media for sine voldshandlinger , fengselsdom og sin støtte til kirkebranner.
Dette gjør det vanskelig å respektere han som person, men man kan ikke annet enn å beundre hans musikalske verk denne gangen.
Denne kraftpakken av et debutalbum inneholder små overraskelser gjennom hele.
Blast-beat har selvfølgelig en sentral plass, sammen med growle-vokal og hurtige vreng-gitarriff.
Men samtidig ligger det et smakfullt arrangement bak det hele, med blant annet delikate synth-melodier og kraftfulle korpartier.
De har til og med dratt blackmetal inn i den moderne tid ved å tilføye en liten dose elektroniske elementer i det hele.
| 1
|
601755
|
Gamle rockehelter leverer igjen
En av historiens største rockeband, Aerosmith er ute med sitt først studioalbum med nytt materiale på 11 år – og denne gjengen vet hvordan man skal rocke!
Standarden settes fra første stund med fullt trøkk, tunge riff og gitarsoloer.
Deretter strømmer det på av fete låter.
Aerosmith er mest kjent for sine power-ballader med blant annet "I Don’t Want To Miss A Thing".
Det kommer derfor ikke som noe sjokk at det også er noen å finne på dette albumet.
Ingen av dem når opp til forgjengeren, men "We All Fall Down" er både mektig og flott arrangert.
De gamle rockerne har også bevegd seg innom country og gjør en ballade sammen med Carrie Underwood.
Ikke dem beste låten på plata, men den skaper en fin variasjon.
En morsom overraskelse er at Johnny Depp er med å korer på den tunge låten "Freedom Fighter".
Aerosmith går over all forventing.
De har klart å lage et album som både viser deres gamle sound og røtter, men som også drar inn nye impulser og vitalitet.
| 1
|
601756
|
Blues for bygd og by
De som fremdeles måtte forvente tradisjonell blues fra Amund Maarud, vil få dette albumets åpningsspor, "Hillside", midt i fleisen.
De drivende trommene og det brusende Hammond B3-orgelet minner mer om britisk hardrock fra 70-tallet enn om de amerikanske originalene Led Zeppelin stjal riffene sine fra.
Det låter fyrrig og spill levende, og som noe betydelig mer enn en nostalgiøvelse.
Amund Maaruds andre album under eget navn er også befriende konsist.
10 låter gjøres unna på skarve 37 minutter.
Musikken er tung og stinn av detaljer, men produksjonen sørger for at den har luft til å puste.
Blåsere og gospelkor gir flere spor et anstrøk av soul.Gitarhelten Maarud spiller med testosteron nok for den jevne Joe Bonamassa-fan.
Samtidig er han så stilbevisst at han burde appellere til hipstere som har oppdaget The Black Keys.
Det ligger med andre ord an til fest både på "lokalet" og på rockklubben.
| 1
|
601757
|
Den svenske folkehelten overrasker
Skepsisen er stor når man setter på albumet til en vinner av Melodi Grand Prix.
Dette til tross for at Loreen vant årets finale overlegent, og det faktum at svenske MGP-vinnere har en tendens til å gjøre det stort i etterkant.Det første man møter på det etterlengtete albumet til Sverges nye folkehelt, er en ikke så overraskende dancepop-låt, "In My Head".
Det viser seg fort at dette er temaet for albumet.
Det kommer også noen ballader her og der, men også disse er preget av dancepop.
Men selv om flere av låtene har høy "fest"-faktor, finner vi smakfulle arrangement under det hele.
Melodiene er selvfølgelig fengende, slik som svenskene er så gode på.
Kort oppsummert inneholder "Heal" mange bra låter, men Loreen mangler særpreget og attityden for at det skal nå helt frem.
| 1
|
601758
|
Alternativ medisin
Old Crow Medicine Show har i 15 år spilt bluegrass med dødsforakten til et punkband.
At de på sin fjerde fullengder har jobbet med Ted Hutt, produsenten til Flogging Molly og Dropkick Murphys, virker sånn sett helt naturlig.
Sekstetten spiller kun på akustiske strengeinstrumenter, men låter likevel røffere og mer levende enn de fleste rockeband du kan komme på.
Tekstene understreker at dette handler om noe mer enn bare å spille gammel musikk på virtoust vis.
"We Don't Grow Tobacco" skildrer den moderne bondens kår.
"Levi", den beste sangen her, er historien om sørstatsgutten som må dø i Irak.
Balladene føles også verdifulle, både som pustehull mellom utblåsningene og fordi de viser hvor fint denne gjengen faktisk synger.
I USA er beslektede, mer polerte band som Mumford & Sons og The Avett Brothers blitt store det siste året.
Men Old Crow Medicine Show kom først, og er fremdeles morsommere å høre på.
| 1
|
601760
|
Respektløst
Publikum var kun på jakt etter fire låter under konserten til Nik Kershaw
Nik Kershaw hadde stor suksess på 80-tallet med sine synthpop-hits”The Riddle”, ”I Won’t Let The Sun Go Down On Me” og ”Wouldn’t It Be Good”.
Menselv om publikum mistet interesse på 90-tallet, har han fortsatt å gi ut albumjevnlig.
I høst kom han ut med sitt åttende album ”Ei8th”.
Han har også jobbetmed artister som blant annet Elton John, Bonnie Tyler, Tony Banks og ImogenHeap.
Konserten starter med låta ”TheseTears” fra hans nyeste album, men det tar ikke lang tid før 80-tallssynthen tarover lydbildet med låta ”Dancing Girls”.
Stemningen blant publikum er ikke heltpå topp, og det er glissent foran scenen.
Det viser seg at store deler avpublikum kun har kommet på konserten for å høre de fire mest kjente låtene tilKershaw.
Resten av tiden bruker de til å prate med hverandre.
Ikke at dettekommer som et sjokk for de som har vært ute på konsert i Kristiansand før, mendet fortsetter å være hinsides irriterende.
De fire sangene det er snakk om,er selvfølgelig "The Riddler”, ”The One and Only”, ”Wouldn’t it Be Good”og ”I Won’t Let The Sun Go Down On Me”.
Fremførelsen av førstnevnte ernoe skuffende, men publikum hyler i ekstase over kveldens første hit.
Denganske så merkelige sangen er vanskelig å få til å fenge i en live-setting, ogdet blir noen små-sure toner her og der.
Sistnevnte skaper en fantastiskstemning, og med en groovy slappbass pumpende gjennom kroppen, er det bare ånyte musikken og synge med.
Bandet Kershaw har med seg ikveld er en knippe dyktige freelancemusikere, så det låter samspilt og proft.Frontmannen selv viser også at han er en dyktig musiker, og lirer av seg noengitarsoloer her og der.
Stemmen hans er fortsatt av den karakteristiske nasale,men den har tapt seg litt de siste åra.
Han har tross alt blitt en del eldresiden sin storhetstid på 80-tallet.
Det er kanskje ikke så rart atpublikum ikke fengsles av hele konserten.
Det var kun på de mest kjente sangeneat bandet gav mer energi og faktisk viste at de har lyst til å stå på en scene.Mest sannsynlig ble de preget av et lite energifullt publikum, og resultatetble en helt grei gjennomført konsert.
Selv om det var flere av de nye låtene tilKershaw som var av de beste, ble de ødelagt av et frekt publikum.
Men hva gjørvel det, når publikum fikk de fire låtene de var ute etter og er fornøyd meddet?
Hvem bryr seg vel om musikerne?
| 0
|
601761
|
Smokie imponerte
Smokie har fortsatt tak på musikken etter 38 år i bransjen.
”Are you ready to Rock’n’Roll!?” roper vokalist Mike Craft til et fullstappet Caledonien Hall.
Tilbake får han et rangene ”Jaaaaa” fra publikum, før Smokie rocker videre.
Det engelske bandet Smokie fikk sitt gjennombrudd på 70-tallet, og har siden da utgitt utallige album – noen med mer suksess enn andre.
Bandet har gått gjennom flere skifter av medlemmer og gikk også gjennom en tragedie da turnébussen deres krasjet og vokalist Alan Barton døde av skadene.
Bandet har nå holdt på i 38 år, noe som tilsier en voksen alder på medlemmene og deres publikumsskare.
Men det la absolutt ingen demper på kveldens konsert.
Smokie holder fortsatt tak på musikken og spiller bra med sin rufsete og skitne sound.
Gitarist Mick McConnell gir oss noen flotte soloer, og drar til og med fram en mandolin under låta ”Changing All The Time”.
Stemmen til Mike Craft er stødig, kraftfull og særegen med sin heshet.
Til og med bassist Terry Uttley imponerer med sin stemme når kan korer med heftig falsett under låten ”Wild Wild Angels”.
Med dette klarer de å beholde den karakteristiske spillestilen med blant annet den tette harmonikoringen og akustisk gitar.
Repertoaret til bandet består av både nye og gamle låter.
Sanger som ”Lay Back in the Arms of Someone” og ”Have You Ever Seen The Rain” får hele publikum til å synge med, og noen tar seg til og med en svingom.
Det beste med Smokie er spillegleden de har på scenen.
De viser at de brenner for musikken selv etter så mange år i bransjen, og denne entusiasmen smitter over til publikum.
Konserten avsluttes med bandets største hit, men ironien er stor når bandets storhet er en coverlåt av det australske bandet New World ”Living Next Door To Alice” fra 1976, eller den alternative versjonen ”Who The F**k is Alice”, som ble til i senere tid.
Uttley virker enig og kaller låten ”that stupid song”, under konserten.
Men publikum elsker denne dumme sangen, og stemningen er i taket når Smokie går av scenen.
| 1
|
601762
|
Entreprenørskap og merkevarebygging
Som de lure entreprenørene de er, vet Paul Stanley og Gene Simmons utmerket godt at de ikke kan leve kun av å selge Kiss-flipperspill, Kiss-kondomer og Kiss-kister.
Skal merkevaren leve, må de i blant lage ny Kiss-musikk også.
Gledelig nok tar deres 617. album opp tråden der "Sonic Boom" (2009) slapp den.
Det betyr en "tilbake til røttene"-tilnærming til både låtskriving og produksjon.
Det skal være hardt og konsist, og det er ikke plass til verken ballader, strykere eller synther.
"Monster" låter derfor tøffere enn det meste bandet har gitt ut de siste 30 årene.
Dette kunne godt ha vært oppfølgeren til "Creatures of the Night" (1982).
Noe viktig bidrag til Kiss-katalogen – for ikke å snakke om rockhistorien – er albumet likevel ikke.
Det mangler de minneverdige enkeltlåtene og blir i lengden for oppskriftsmessig.
Men det vil utvilsomt bidra til å holde Kiss-sirkuset på veien i enda noen år.
| 0
|
601763
|
De virkelig store tingene
David Sylvian er popstjernen som gikk over til kunstmusikken.
Jan Bang og Erik Honoré er to erklærte fans som selv har valgt lignende veier.
På "Uncommon Deities" får vi Bang og Honorés bearbeidelse av lydinstallasjonen Sylvian laget til fjorårets Punktfestival i Kristiansand.Den røde tråden på albumet er Sylvian som leser tekster av Paal-Helge Haugen og Nils Christian Moe-Repstad.
Tekstene handler om skapelsen og evigheten – de virkelig store tingene.
Men Bang og Honoré jobber i miniatyr.
Deres skjøre klanger og melodiske fragmenter får aldri overdøve Sylvians stemme.
Trompetist Arve Henriksen og vokalist Sidsel Endresen gir enkelte partier et anstrøk av jazz.
Ellers er det hele befriende sjangerløst.
Bang, Honoré og Sylvian lager dypt alvorlig og ambisiøs musikk som krever sitt av lytteren.
Det man får igjen for innsatsen, er øyeblikk av slående skjønnhet, små drypp av innsikt, en følelse av ro.
| 1
|
601764
|
Forfriskende debut
Etter å ha vært med i Urørtfinalen 2012 har det vært travelt rundt pop-bandet fra Trondheim, Bendik.
Nå er den talentfulle trioen ute med debutalbumet "Drømmen gjør meg ingenting".
Som en kollisjon av pop og ambient støymusikk, har de skapt en helt særegent sound.
Med en liten dose folkemusikk, henspeiler lydbildet deres den norske naturen — mektig, vilt, uforutsigbart og ikke minst vakkert.Stemmen til vokalist Silje Halstensen er både sart og skarp – to kvaliteter som passer bra inn i musikken til tross for at Bergensdialekten til tider kan bli litt masete.
De musikalske ferdighetene til trioen er forfriskende i en sjanger som ofte blir for banal.
Noen svake låter gjør at det mangler en prikk på terningen, men Bendik har med dette skapt et album som vil sette røtter i hjernen din, og få deg til å forstå at pop også kan være et intellektuelt mesterverk.
| 1
|
601767
|
Nasale Nelly
Noen artister burde gitt seg mens de var på topp, og Nelly Furtado er muligens en av dem.
Med sitt gjennombrudd i 2000 erobret hun verden med den søte sangen "I’m Like A Bird".
Hun hadde også en opptur i 2006 da hun endret sin sound fra uskyldig pop til røff r&b i samarbeid med Timberland.
Hennes nye album er i samme stil som sistnevnte, men er langt fra like hardtslående og interessant.
De fleste av låtene er så kjedelige at man egentlig ikke har lyst til å høre slutten, og de som skiller seg ut gjør det ikke på en positiv måte.
Albumets bunnpunkt er låten "Waiting For The Night", som minner om noe dratt ut fra Melodi Grand Prix med trekkspill.
Den nasale stemmen til Furtado gjør heller ikke ting bedre, og blir for undertegnede en slags symbolsk prikk over den nokså uinteressante, slurvete og dårlig skrevne i-en.
| 0
|
601768
|
Onsøymannen
Den beste låten på Tommy Tokyos fjerde album er noe så uhipt som en protestvise.
"Alberta" tar et hardt, men betimelig oppgjør med Statoils tjæresandprosjekt i Canada.
De 13 andre tekstene er stort sett av det mer personlige slaget, men alle har det samme enkle budskapet i bunnen:
Det finnes viktigere ting i livet enn penger.
Ikke mange norske artister tør bære hjertet på jakkeslaget slik Tommy Lorange Ottosen fra Onsøy utenfor Fredrikstad gjør det.
Backingbandet Starving for My Gravy er historie.
I stedet samarbeider Tommy Tokyo her med ringreven Jørn Christensen.
Musikken er fremdeles en slags hjemmesnekret folk-americana-variant, men det låter varmere nå, mer tilbakelent og melodiøst.
Tommy Tokyo fremstår mindre som en halvgal svovelpredikant og mer som en litt sår musikalsk healer.
Og hipt eller ikke, "And The Horse Came Riderless…" er både hans jevneste og mest tilgjengelige album hittil.
| 1
|
601769
|
Til ungdommen
Oslo Ess tar neppe mål av seg til å revolusjonere rocken.
Til dét er inspirasjonskildene deres for åpenbare:
Musikken er tuftet på California-punk av typen Rancid og Bad Religion, tekstene henter både tematikk og stil fra Michael Krohn og Joachim Nielsen.
Slik var det på Oslo Ess sitt første album, og slik er det på deres andre.Men selv om de knapt har en eneste original idé å vise til, er Oslo Ess vanskelige å mislike.
Selv når de blir banale eller snubler i klisjeer, slipper de stort sett unna med det.
Kanskje er det fordi de, tross alt, klarer å formidle en ungdommelig livslyst som føles oppriktig.
Og sånt skal man være temmelig gammel og avstumpet for å fnyse av.
Dessuten skriver de catchy låter – korte, kontante og konsekvent allsangvennlige.
Så snart de kommer opp med sin "Noen å hate" eller "Hvis jeg var deg", er tiden inne for å se på dem som noe mer enn bare en gjeng sympatiske røvere.
| 0
|
601771
|
Rush slutter aldri å overraske
Det er 36 år siden Rush skrev musikkhistorie med konseptalbumet; 2112.
Den gang skapte de en fusjon mellom kraften og aggresjonen fra heavymetal, og elementer som strukturell kompleksitet og form fra progrock.
På 80-tallet falt Rush, som mange andre band, for fristelsen til å lage mer kommersiell musikk.
Deres nye album «Clockwork Angels», er et sted mellom disse to epokene.
Her finner du fengende melodier og riff, men blir hele tiden overrasket av nye elementer i et spennende arrangement.
Noen av sangene på albumet har også en konseptuell tilknytning til hverandre, som for eksempel «BU2B» og «BU2B2».
Dette er avansert musikk hvor man oppdager nye sider av musikken ved hver gjennomlytting.
Musikalsk overlegenhet gjør dette til en godbit for øret.
| 1
|
601772
|
Perfeksjonert raseri
Purified in Blood har kanskje ikke fått like mye omtale som sine medrogalendinger i Kvelertak de siste par årene, men de byr på mye av det samme.
Ikke minst gjelder det et aggresjons— og energinivå som er godt over grensen for det begripelige.
Den viktigste forskjellen er at Purified in Blood er mer av et rendyrket metalband.
Det er ikke vanskelig å peke ut verken Mastodon-aktige riff, Lamb of God-brekk eller Iron Maiden-inspirerte sololøp i låtene deres.
Men det de mangler av originalitet, kompenserer de for med desto mer dynamikk og intensitet.
At vokalist nummer to har sluttet siden forrige plate, merkes knapt.
«Flight of a Dying Sun» er en drøy halv time med et raseri så perfeksjonert at en stakkar ikke kan annet enn å la seg overkjøre – og glise som en idiot.
I juli spiller Purified in Blood på festivalen Måkeskrik i Kristiansand.
Ta dét som en anbefaling eller en advarsel, alt etter som.
| 1
|
601773
|
Hørt det før
Jørn Lande er en veldig bra vokalist og alle kjenner han igjen fra blant annet fotballandslagets sang «Alt for Norge».
Denne gangen skal han tydeligvis bringe heavyrock til landet med sitt soloprosjekt; Jorn.
Dette gjør han med mengder av vrengt gitar, shreddesoloer, tunge riff og en sound i stemmen som passer perfekt inn i sjangeren.
Derimot er sangene jevnt over svake.
Etter utallige gjennomhøringer av albumet er det fortsatt ingen som sitter igjen på hjernen.
Jorn har en del gode ideer og riff gjennom albumet, men resultatet blir til standard heavyrocklåter som vi har hørt så mange ganger før.
Det hjelper heller ikke at låten «Black Morning» er en av tidenes mest klisjéfylte powerballader, med gitarwailing og damekor i bakgrunnen.
| 0
|
601776
|
Lyder fra ingenmannsland
En av de største hitlåtene i 2008 var “That’s Not My Name”.
Duoen Katie White og Jules de Martino i The Ting Tings fra Manchester prøver så godt de kan på å lage en ny versjon av den med låten ”Hang It Up”.
Men det blir bare en dårlig kopi.
De ni andre låtene på ”Sounds From Nowheresville” går både hit og dit i stil og innhold.
Låten med den merkelige tittelen ”Guggenheim” er albumets beste med sin intensitet og den forførende og sleske vokalen til Katie White.
Låten ”Soul Killing” har også en slags underholdningsverdi med sine reggaerytmer og Boney M–lignende vokal.
The Ting Tings sine låter passer nok aller best i et klubblokale sent på natten der folk er opptatt av rytmer og fest, og ikke noe mer enn det.
I en annen setting låter dette tomt og meningsløst.
| 0
|
601777
|
Litt uforløst
Mildrid og Ranveig Seljemark er fra Sømna i Nordland, men har nå base i Trondheim.
Der har de to vokalistene funnet seg et knippe musikere som er veldig flink til å spille, noe som også bidrar til at dette høres litt glatt og kjedelig ut.
Søstrene Seljemark og låtene til Kjetil Sandnes hadde nok hatt bedre av en innpakning i retning folk og country, og ikke mot lett jazz som er tilfelle på mange av låtene her.
”Min sang” har noen grå låter det ikke er så lett å bite seg merke i, men her er også noen spor som er fornøyelig og fengende nok.
Det gjelder blant annet ”Speil på veggen” og tittelsporet.
Hele prosjektet virker totalt sett litt uforløst og stivt.
| 0
|
601778
|
Har mistet grepet
Hun har gitt ut plater siden 1978, og var ganske stor her hjemme på begynnelsen av 90-tallet med album som “Other Voices, Other Rooms” og “Flyer”.
Dette albumet vil neppe bringe henne tilbake dit.
I motsetning til sammenlignbare Emmylou Harris, så har Nanci Griffith hatt en nedadgående kurve både når det gjelder form, innhold og appell.
Flere av sporene på ”Intersection” er tiltalende nok, men Griffith og hennes musikere klarer ikke å skape den gode stemningen og besnærende atmosfæren som preger mange av hennes beste album.
Det er heller ikke noe godt tegn at hun begynner å spille inn sine mest kjente låter på nytt, slik som hun gjør her med ”Just Another Morning Here”.
Den låt bedre på 1991-albumet ”Late Night Grande Hotel”.
Nanci Griffith (58) fra Texas har nok hatt sine beste stunder som artist.
| 0
|
601779
|
Oppturen
Terje Nordgarden fra Hamar har holdt på i ti år nå.
Reist rundt omkring i verden og spilt.
Bodd mye i Italia.
Spilt mye der.
Nå er hans base Oslo, men hans musikkhjerte banker fortsatt for USA.
Det fins en anselig mengde sangere og sangskrivere som er inspirert av Bruce Springsteeen og Ryan Adams.
Nordgarden er også der.
Ved hjelp av sine usedvanlige evner som låtsnekker, klarer han å stikke seg ut.
Han synger bra med en flott snert i stemmen, er flink til å skildre sine observasjoner og fortelle historier.
Nordgarden er ingen standard sangskriver.
Flere av låtene her har instrumentale temaer som dukker opp når man skulle tro at låten var slutt.
Dette er med på å sette farge på et album som det er mulig å kose seg med vel og lenge.
| 1
|
601780
|
Lyrisk folkpop
Kvintetten Ulabrand med tilholdssted i Drammen fikk ikke særlig med respons utenfor lokalmiljøet med sitt debutalbum.
Det bør gå litt bedre denne gangen.
Akkurat som sist har brødrene Terje og Trond Wagelid tonesatt melodier til dikt av Hans Aleksander Hansen, Per Einar Jensen og Herman Wildenvey.
Låtene deres er folkelige og enkle i en slags viseform der musikken er krydret med mange akustiske strengeinstrumenter.
Vokalist Olav Aas har kanskje ikke landets mest frodige og uttrykksfulle stemme, men han synger tekstene på en grei måte.
Ulabrand framstår med dette albumet som et ålreit band, men ligger et stykke bak i kraft og styrke og autoritet som et sammenlignbart band som LoMsk.
Dette blir litt for flatt og for lite spennende.
Rune Slyngstad
| 1
|
601781
|
Stemningsfulle toner
Splashgirl må finne seg i at det blir stilt høye forventinger til deres andre album.
Både norsk og internasjonal jazzpresse var rause med godordene om debuten «Doors. Keys.», og om fjorårets konsert på Punktfestivalen var de direkte overstrømmende.
Bandet, som blant andre teller de tidligere «Konsen»-studentene Andreas Stensland Løwe og Anders Hofstad Sørås, møter forventingene med å ta det hele ned.
De skarpeste jazzkantene fra debutalbumet er slipt vekk til fordel for melodier som beveger seg i lange, rene linjer.
Splashgirl unngår all solobriljering.
I stedet improviserer de sammen over noen få, renskårne temaer.
Og de tar seg god tid.
Musikken bare flyter av sted i sitt eget, uanfektede tempo.
Bruddene kommer først når det hele står i fare for å bli stillestående og kjedelig.
Resultatet er en plate som er rik på stemninger og som gir lytteren en nærmest filmatisk opplevelse.
«Arbor» fungerer like fint som soundtrack til dagligdagse gjøremål som til konsentrert lytting.
Et begrep som «improvisasjonsmusikk» – eller, for den del, «jazz» – kan sikkert virke avskrekkende på mange.
Men for eksempel fans av de islandske post-rockerne Sigur Rós burde kunne ha glede av Splashgirl.
Det samme gjelder de som liker en lyttervennlig, klassisk komponist som Erik Satie.
Splashgirl er ikke skumlere enn som så.
Nå som novembermørket kleber seg til vindusrutene, finner selv en gammel rocker som undertegnede roen til musikken deres.
| 1
|
601782
|
Frem fra glemselen
**Elisabeth Tandberg, sopran
Per Arne Frantzen, klaver**
En sopran og en pianist har tatt for seg noen (til sammen 22) av de svært mange (over 300) tonesettinger som fins til Vilhelm Krags dikt fra hans unge år, det vil si årene 1891-92 – da han var i begynnelsen av tyveårsalderen og full av nyromantisk, ungdommelig dødsdrift, lengsel mot gud-vet-hva og besatt av naturen med all dens mystiske nattsvermeri, ulende ugler og svermende fugler.
Sannheten er at en hærskare (om så mange fantes da) av komponister i samtiden fattet mer enn alminnelig interesse for disse diktene.
Og satte melodi til.
Med de 22 spor denne plata presenterer er følgende mer eller mindre glemte komponister representert:
Johan Backer Lunde, Agathe Backer Grøndahl, Alf Hurum, Eyvind Alnæs, Christian Sinding og Sverre Jordan.
Edvard Grieg er verken glemt eller utelatt, men bare representert med en romanse på dette albumet.
Og det er desidert platas beste.
Bare synd at ikke mesterverket
«Og jeg vil ha meg en hjertenskjær» er blitt med.
Det ruger lummer sommernatt, og dødskald høstkveld, og «der synger ingen fugle mer i skoven» i de fleste av disse diktene.
De representerer en annen tid, andre idealer og helt andre holdninger enn vi forfekter i dag, mer enn hundre år senere.
Og musikken, romansen, den er vel mer enn ofte erklært død og nesten begravet.
Men rett som det er glimter det til med romansepresentasjoner som forteller lytteren at jo da, romansen har fremdeles noe å si til menneskene på jorden i det Herrens år 2009.
Så ikke her.
Det kan godt være jeg ville ha opplevd disse romansene annerledes på en konsert.
Det er noe med å se sangeren og pianisten i aksjon, føle formidlingen nær og kroppslig.
Det skjer ikke på denne cd’en.
Sopranen Elisabeth Tandberg er ekspert på tekstlig uttale i romanser.
Likevel strever jeg med å få tak i ordene, uten å sitte med diktene for øyet.
Og – hun har en voldsom vibrato som forstyrrer melodilinjen, i tillegg til at hun noen, riktig nok få, ganger havner en mikrotone under tonen, og dermed spolerer den gode opplevelsen.
Som cd-utgivelse tjener denne verken Vilhelm Krag eller romansekunsten.
Det måtte i så fall være for de få liebhabere av de gamle, gode dage.
| 0
|
601783
|
Solotur med mening
Bandmedlemmer som gir ut soloplater er ikke uvanlig.
Men det er sjelden noen lykkes så bra som Julian Casablancas (31).
The Strokes fra New York var på vei til å bli et av dette tiårets mest populære rockeband da de begynte så bra med albumet ”Is this it” i 2001.
De kunne ha kjempet på toppen sammen med The Killers.
Alt lå til rette for det, men The Strokes ga etter hvert ut bare smågode plater.
De siste to årene har de ulike bandmedlemmene gitt ut soloplater, og nå er det vokalist Julian Casablancas sin tur før The Strokes melder seg på igjen i løpet av 2010.
Med ”Phrazes for the young” kjører Casablancas fred som et gjennomgående tema, mens musikken og uttrykket preges sterkt av 80-tallets synthrock.
De 40 minuttene dette scenarioet på ni låter varer, er av en overraskende god kvalitet.
Låtene bør også ha bred appell enten det handler om den catchy singelen ”11th dimension” eller den countrylignende ”Ludlow St.”.
Bandmedlemmer som gir ut soloplater er ikke uvanlig.
Men det er sjelden noen lykkes så bra som Julian Casablancas (31).
Stemmen til Julian er selvsagt et bærende element hele veien.
Vokalen er autoritær og sterk.
Sjekk ut dette albumet.
The Strokes fra New York var på vei til å bli et av dette tiårets mest populære rockeband da de begynte så bra med albumet ”Is this it” i 2001.
De kunne ha kjempet på toppen sammen med The Killers.
Alt lå til rette for det, men The Strokes ga etter hvert ut bare smågode plater.
De siste to årene har de ulike bandmedlemmene gitt ut soloplater, og nå er det vokalist Julian Casablancas sin tur før The Strokes melder seg på igjen i løpet av 2010.
Med ”Phrazes for the young” kjører Casablancas fred som et gjennomgående tema, mens musikken og uttrykket preges sterkt av 80-tallets synthrock.
De 40 minuttene dette scenarioet på ni låter varer, er av en overraskende god kvalitet.
Låtene bør også ha bred appell enten det handler om den catchy singelen ”11th dimension” eller den countrylignende ”Ludlow St.”.
Stemmen til Julian er selvsagt et bærende element hele veien.
Vokalen er autoritær og sterk.
Sjekk ut dette albumet.
| 1
|
601784
|
God, dårlig og plutselig interessant
Både musikere og innspilling holder høy klasse.
Desertion.
Ponda Jazz Records
Det tok sin tid å bli enig med seg selv om «Desertion» var ei interessant plate eller bare noe man bare forbigår og fort glemmer.
Er det et godt eller dårlig tegn?
Av gode tegn er det at både musikere og innspilling holder høy klasse.
Det låter nydelig, utført av folk som definitivt vet hva de driver med og som visste hva de ville ha fram på disse ni instrumentallåtene komponert av gitarist og bandleder Michael Aadal fra Evje.
Det er også av det gode at sekstetten blant annet består av det innen jazzen uvanlige instrumentet pedal steelgitar, noe som spesielt kommer fram på «Where are we going», men dessverre få andre steder.
Og da er vi ved det som er det dårlige tegnet for platas overlevelse i platehyller gjennom årene som kommer; komposisjonene.
Det er umiddelbart rett og slett ikke komposisjoner her som enten lugger eller stryker denne anmelder nok til å ville ta plata fram igjen om et halvt år for å oppleve det på nytt.
Selv om referansene til alt fra Bill Frisell til Keith Jarrett er tydelige og fine her, mangler sangene og temaene på «Desertion» de interessante turene ut i det ukjente eller emosjonelle som gjør sangene til nevnte referanser nettopp interessante og noe man tar opp igjen gang etter gang.
Vakkert?
Ja visst.
Men det er det utrolig mye som er.
Nå skjedde det noe rart akkurat i det jeg skrev disse ordene, samtidig som jeg hørte på sistesporet «Breakdown».
Se der var det en interessant komposisjon likevel.
Det var som om Radiohead plutselig hadde begynt å lage bra jazz.
Og det er slik «Desertion» er.
Umulig å bli helt enig med seg selv om.
Derfor er det en interessant plate, tross sine mangler.
| 1
|
601786
|
Jokke møter Hellström
Veldig ofte er norsk musikk er best på norsk.
For sant til å være godt.
(VME)
Hypen har lagt som et tykt og klamt teppe rundt John Olav Nilsen & Gjengen i nesten et år nå.
Heldigvis holder guttene fra Loddefjord utenfor Bergen det de har bebudet og lovet oss, nemlig at debutplaten deres er et rockealbum som skurrer og skarrer herlig av sted med en sterk bunke låter sunget på dialekt.
Tekstene er til og med gode.
Og gitarspillet er fortreffelig.
Stilmessig handler dette om det musikalske veikrysset der Håkan Hellström møter Jokke.
John Olav Nilsen synger ikke særlig bedre enn noen av dem, men de gode låtene, det tøffe lydbildet og den entusiastiske formidlingen er forførende dersom du tåler småsur vokal og en serie med prangende tekstmeldinger og underfundig poesi.
«For sant til å være godt» er fylt av sårhet og lengsel, lykke og ulykke, men har likevel en oppløftende og livfull stemning i seg.
Veldig ofte er norsk musikk er best på norsk.
| 1
|
601787
|
Behagelig trøstemusikk
Hun har vist sitt solide talent som jazzvokalist lenge.
Tarpan seasons.
(Universal)
Men det var først med julealbumet fra i fjor, «Natt i Betlehem», at Solveig Slettahjell fikk sitt kommersielle gjennombrudd med 22.000 solgte plater.
Nå kan det komme til å komme til å gå samme vei med hennes sjuende album siden hun startet med bandprosjektet Slow Motion Orchestra.
«Tarpan seasons» inneholder låter som i hovedsak ble presentert som et bestillingsverk under årets Vossajazz.
Det er tolv av dem, og det er vanskelig å finne noe som bare er middels eller svakt.
Orkesteret hennes, med folk som Sjur Miljeteig (blåseinstrumenter), Morten Qvenild (tangenter) og Andreas Ulvo (orgel), danderer og utfører lekre godbiter bak den uttrykksfulle stemmen til Slettahjell.
Ikke noen overraskelse akkurat det.
For minst like viktig for sluttresultatet er de vakre og nennsomt skrevne melodiene til hovedartisten selv.
Slettahjell har for første gang komponert de fleste av dem.
For selv pop— og rockentusiaster må bøye seg i støvet over det vi får høre på «Tarpan seasons».
Dette er så langt fra bare jazz.
Det er like mye saktegående og dvelende soul, country og gospel.
Alt sammen er behagelig trøstemusikk dersom du har behov for å roe ned etter en hektisk sommer.
| 1
|
601788
|
Sterke, unge tradisjonsberarar
Felespelaren Daniel Sandén Warg og munnharpespelaren Sigurd Brokke er ute med si andre plate med tittelen «Rammeslag», nå med eit romartal to lagt til.
Dei to unge folkemusikarane held stilen frå førre album, og vel så det.
Etnisk Musikklubb står bak utgjevinga og innspelinga er gjort i Garane grendehus i Brokke i januar i år.
CD-boka er svært velutstyrt, vakker i design og med eit rikt biletstoff, og velforma kommentarar til kvar einaste slått.
Ikkje minst vert det gjort reide for korleis slåttane har vandra frå spelemann til spelemann, nokre gonger både fram og attende over Atlanteren, før det har fått den utforminga me høyrer på akkurat denne plata.
Gangarar dominerer, men her er og funne plass til slåttar i 6/8 takt, som til dømes den lyriske Faremoen.
Her er slåttar med trollstille og gorrlaust spel, og her er munnharpespel som ein knapt trudde mogeleg.
Eit særpreg hos båe musikarar er eit svært klårt uttrykk, eit stramt og drivande spel, med stø rytme markert med både føter, finger og boge – stundom reint fortrollande i uttrykket.
Dei er tradisjonsberarar, ja vel, men dei er og fornyarar innanfor sjangeren.
Med tradisjonen som springbrett er dei rett som det er i ferd med å skape noko nytt.
Både musikalsk og teknisk er det toppkvalitet over denne innspelinga.
| 1
|
601791
|
På grensen til perfeksjon
I løpet av den siste måneden har Lars Vaular sluppet sitt femte album i fire etapper på sin internettside.
Nå er albumet fullkomment og bergensrapperen imponerer med sitt versatile uttrykk og godt musikalsk håndverk.
Vaular viser seg som en mester i tekstskriving.
Noen av emnene han tar opp treffer den enkelte mer enn andre, men Vaular skal ha skryt for å holde seg til temaer som står hamS selv nært.
Men det som er mer imponerende er hvordan kompet er skreddersydd til hans tekstlige uttrykk.
Den beste parallellen finner vi i sangen hvor Vaular hyller fotballspilleren Garry Speed, som startet sin karriere i Leeds på 80-tallet.
Med fantastiske 80-talls tromme-samples og synth svøpt av et overdrevent klangbruk, er dette en perfekt match.
Lydbildet går fra det moderne til det retro, fra pulserende dansegulvrytmer til svevende strykerarrangement med delikate detaljer.
Fellesnevneren er det minimalistiske, som gjør at teksten kommer i fokus.
Det er på grensen til perfeksjon.
| 1
|
601794
|
Komplekst og originalt
Jan Bang trenger ingen introduksjon her på Sørlandet – spesielt etter en helg med Punktfestivalen hvor han er både arrangør og aktiv deltaker.
Denne gangen holdt han også release-konsert for sitt nye album, sammen med Arve Henriksen.Bang er en ekspert på det eksperimentelle og leverer som vanlig komplekse og originale verk.
Dynamikk er et av hans sterkeste virkemidler, men der musikken blir lagt som en skygge i bakgrunnen, føles også et savn av tilstedeværelse.
Hans mange samarbeidspartnere har resultert i et variert album med elementer fra flere musikksjangre som klassisk, jazz, vise og armensk folkemusikk.
På listen finner vi blant annet Arve Henriksen, Erik Honoré, pianist Tigran Hamasyan, gitaristene Stian Westerhus og Eivind Aarseth, og stemmekunstneren Sidsel Endresen.
| 1
|
601795
|
Litt trist og litt glad
Tidlig på 2000-tallet hadde Pete Doherty en brukbar sjanse til å bli virkelig stor.
Men i dag er nok de som husker skandaleoppslagene adskillig flere enn de som kan nynne en Babyshambles-låt.
Seks år etter forrige album har Doherty og vennene hans likevel sin sleivete, erkebritiske sjarm i behold.
Låter som den country-aktige "Picture Me in a Hospital" og ska-utskeielsen "Dr. No" lykkes på et eller annet vis med å høres både muntre og triste ut på en gang.
Men det er hele 16 spor på "Sequel To The Prequel", og de halvforløste ideene er langt flere enn de fullt ut realiserte sangene.
Man får følelsen av at en bedre plate ligger begravet like under overflaten her, men at bandet ikke har hatt ork til å spa den frem.
Pete Doherty og Babyshambles kommer ikke til å rykke opp i rockens førstedivisjon i 2013 heller.
Antakelig kommer de aldri til å gjøre det.
Og med tanke på helsen deres, er det kanskje like greit.
| 0
|
601797
|
Sort messe
Å spille med klassiske orkestre er gjerne noe rockband gjør når de vil fjonge seg litt ekstra.
Men i akkurat Ulvers tilfelle virker det bare som en riktig ting å gjøre.
Bandet har alltid – også da de var en del av 90-tallets black metal-bølge – dyrket det episke og høystemte.
Musikken deres kler virkelig den ekstra klangdimensjonen ekte strykere gir.
"Messe I.X–VI.X" er laget i samarbeid med Tromsø Kammerorkester , og består av seks nesten smertefullt sakteflytende stykker.
Melodiske instrumentalpartier, foruroligende lydcollager og elektroniske klanger glir over i hverandre.
Ingen vokal er å høre før nærmere en halv time er gått.
Den underliggende melankolien er det som gir albumet helhetsfølelse.
Dette er musikk for begravelser og søvnløse netter , fjernt fra hva de fleste vil forbinde med rock.
Men når de knugende lydlandskapene først åpner seg opp, blir de store og vakre som nattehimmelen selv.
| 1
|
601799
|
Rudberg vs. Rudberg
Rune Rudbergs største hinder for å bli tatt seriøst som artist, er ham selv.
Akkurat som Ari Behn eller Charlie Sheen vil han aldri klare å lage noe som kan overskygge sitt eget privatliv.Om ikke annet gir alle de velpubliserte opp— og nedturene ham solid bakgrunn for å skrive countrysanger.
Dette nye, norskspråklige albumet er da også blitt like mye en country- som en dansebandplate, rikelig dandert med feler og steelgitarer som det er.
Tekstene er floskler stablet på floskler og produksjonen er alt for pastellfarget til å bli kalt smakfull.
Låtene egner seg likevel godt til både dans og bilkjøring.
Rudberg synger dessuten med mer innlevelse og særpreg enn de fleste i sjangeren, og han holder den fryktede "Ut mot havet"-vibratoen i sjakk.
Om ikke "Tro" kommer til å endre folks oppfatning av Rune Rudberg, vil det i hvert fall gi ham forlenget levetid på "Dansefot jukeboks", "Country jukeboks" og "lokalet".
| 0
|
601800
|
Aggressivt og usensurert
Det er en aggressiv, usensurert og nærmest narsissistisk Kanye West som presenterer sitt sjette album, "Yeezus".
Med sanger ved navn "I Am A God" og tekster som grenser til både rasisme og kvinnehat, ytrer han klart sine meninger om seg og sin overlegenhet.
West er en mann som elsker å skape sterke reaksjoner, og har blant annet skrevet Gud som medmusiker på en av sangene.
Men på tross av til tider kvalmende tekster, er det noe ved albumet som gjør det fengslende.
Kanye West har igjen klart å skape noe nytt innen en ganske uttørket sjanger med et variert lydlandskap av beats og samples, som samtidig har det hele et slør av retro over seg.
Det hele er en kraftpakke av aggresjon og meninger som er urovekkende maktfremkallende å synge med på for en nordmann med janteloven i bagasjen.
| 1
|
601803
|
Denne gangen er det personlig
Jason Isbell har tatt farvel med bror alkohol, sluttet i bandet og slått seg til ro med en ny kvinne.
Den begavede låtskriveren er ikke mer enn 34 år gammel, men tiden er inne for å ta en kritisk kikk på seg selv og livet så langt.En gang var Isbell med i det hardtrockende sørstatsbandet Drive-By Truckers, og fremdeles kan han tråkke fuzzpedalen til bunns hvis det trengs.
Men på "Southeastern" er det de akustiske gitarene som dominerer – perfekt avstemt til gråbleke fortellinger om sene kvelder og nådeløse morgener.
Tekstene er som litterære bekjennelser, melodiene har klassiske kvaliteter, håndverket er pur klasse.
Unge, sultne menn som våger å være personlige har laget gripende musikk før.
Ryan Adams har sin "Heartbreaker" og Springsteen har sin "Tunnel of Love".
Å sammenligne dette nær fullendte albumet med slike bautaer føles ikke bare nærliggende, men også helt på sin plass.
Så god er faktisk Jason Isbell.
| 1
|
601805
|
Krampetrekninger fra en døende karriere
Megadeth regnes som en av de fire store bandene bak skapelsen og populariseringen av trash metal-sjangeren sammen med Metallica, Slayer og Anthrax.
Men storheten er langt fra til stede på deres nyeste album "Super Collider" – ja, man må til og med lete lenge etter noe som i det hele tatt kan sammenlignes med trash metal.Albumet er et bevis på at hovedpersonen Dave Mustaine har gitt opp for lenge siden, og at dette kun er krampetrekninger for å få enda litt mer penger skvist ut fra en døende musikkarriere.
Tekstene hans er banale og uinteressante, og vokalprestasjonene er energifattige og middelmådige.
Bandet gjør ingen større innsats med uoriginale og harry arrangement som minner mer om kjedelig heavy rock enn trash metal.
Dette er enda et skuffende album av ett band som har sine beste år bak seg, men som har for liten respekt for seg selv til å gi opp helt enda.
| 0
|
601806
|
Overlegent musikalsk håndverk
I farvannet av Meshuggah, har det dukket opp flere spennende band innen sub-sjangeren "djent" — en videreutvikling av progressiv metal.
Engelske Tesseract er en pioner innen denne bevegelsen, og omfavner dempede, dype og forvrengte gitarer, polyrytmikk og teknisk kompleksitet.
Dette er en sjanger som imponerer, og med sitt nye album gjør Tesseract at du sitter med hakeslepp i flere dager.Med den nye vokalisten Ashe O'Hara, har de skapt et nytt sound uten growling eller scream – og selv om sikkert mange fans vil klage, mener jeg det passer perfekt.
Stemmen hans virker som en behagelig motpol til det hardtslående kompet.
Musikken er uforutsigbar med store dynamiske sprang, saksofonsolo, funky basslinjer og mer til, men fortsatt står melodien i fokus slik at det hele virker urovekkende naturlig.
Dette er et håndverk som det bare er å bøye seg i støvet for, og som vil stå som et av årets musikalske høydepunkt.
| 1
|
601807
|
Årets beste album
Det er ikke mange som lager mer gripende musikk enn Patty Griffin på sitt beste.
Hun har en evne til å skape portretter av levende, sårbare mennesker som bare noen veldig få låtskrivere kan matche.
På sitt syvende album synger hun om livet til sin nylig avdøde far, veteran fra Andre verdenskrig og syvbarnspappa, og som en metodeskuespiller kaster hun seg inn i roller som både kvinne og mann, taper og vinner, alkis og elsker.Og Patty Griffin kombinerer sin menneskelige innlevelsesevne med en bunnsolid følelse for country, folk og gospel – selve den amerikanske urmusikken.
Akustiske instrumenter dominerer, trommer brukes bare i de mest drivende partiene.
Og i front ligger hele tiden Griffins klare, kraftfulle stemme – i tre låter backet opp av spøkelsesaktige harmonier fra Robert Plant.
Dette dyptloddende, dypt bevegende og helt tidløse albumet vil bli stående igjen som et av årets aller beste, garantert.
| 1
|
601809
|
Når man blir seksogseksti
Ingen, absolutt ingen, likte "The Weirdness", det første gjenforeningsalbumet til The Stooges, da det kom i 2007.
"Ready to Die" oppleves sånn sett som en forbedring.
Den gjør i hvert fall ikke skam på bandets formidable rykte.
Dagens Stooges-besetning – med James Williamson som erstatter for den avdøde gitaristen Ron Asheton – er tilnærmet lik den som laget "Raw Power" i 1973, og primalrock-klassikeren siteres flittig i både tekst og musikk.
På sitt beste låter det faktisk ganske friskt.
Problemet til The Stooges er likevel et uoverstigelig et:
Selv om de kan gjenskape lyden av seg selv for 40 år siden, var det i den eksplosive cocktailen av kreativitet og destruktivitet at den virkelige magien lå.
Og den gikk tapt med deres egen ungdom.
Iggy Pop – 66 for et par uker siden – synger om en verden som er slem og at han liker store pupper.
Men samme hvor mye han banner, høres han mer godmodig enn farlig ut.
| 0
|
601811
|
Et mislykket frieri
Volbeat har blitt populære i Norge og er en av hoved-artistene på årets Hovefestival, men det er tydelig hvor danskene har mest lyst til å slå gjennom.
Deres nye album er nærmest som et frieri til USA — både med tanke på tekst og musikk.
Som man allerede ser i tittelen på albumet, er flere av tekstene inspirert av klassikere innen spaghettiwestern-sjangeren.Musikken er en blanding av klassisk 50-tallsrock, country og metal hvor gitar og riffing står i sentrum – en grei oppskrift til suksess, men det er et irritasjonsmoment med Volbeat som ødelegger hele den musikalske opplevelsen.
Vokalist og gitarist Michael Poulsen har tydeligvis hørt alt for mye på Metallica, noe som har ført til at han synger helt likt James Hetfield.
Dette gjør at den beste sangen på albumet er "Room 24" hvor King Diamond er gjesteartist og vi får en liten pause fra Paulsen.
| 0
|
601812
|
Episk genistrek
Noen ganger er musikk så hjerteskjærende vakkert at man nærmest feller en tåre mens gåsehuden jubler av glede.
Det er akkurat dette Steven Wilson har fått til med sitt andre soloalbum, som er spekket med det melankolske uttrykket og de delikate arrangementene han er så kjent for.Men Porcupine Tree-frontmannen gir seg ikke der!
Han byr også på rocka og fengende låter som binder progressiv rock fra 70-tallet sammen med nåtidens eksperimentelle musikk.
For å gjøre det hele perfekt har han med ingen ringere enn legenden Alan Parson som produsent og tekniker, og Guthrie Govan på gitar.
Sammen med Theo Travis på fløyte og saksofon, spiller Govan soloer og riff så rått at du får lyst til å plukke opp gitaren og spille med.
Undertegnede vil gå så langt som å gi Steven Wilson et genistempel med en albumutgivelse som garantert vil stå blant de beste dette året.
| 1
|
601813
|
Uskylden selv
På begynnelsen av 2000-tallet var Dido alle følsomme ungpikers favoritt – og en "guilty pleasure" for en del av oss som egentlig hørte på tøffere ting.Det var noe med den svale, sårbare stemmen hennes.
Den fikk henne til å høres ut som uskylden selv, og det var umulig å ikke føle sympati med henne når hun ble skuffet i kjærligheten.
Og skuffet ble hun i sang etter sang.
Utrolige 29 millioner plater solgte go'jenta fra London.
10–12 år senere er det meste – for ikke å si alt – ved det samme.
Dido lager fortsatt pen og passe trist popmusikk, hjertet hennes er akkurat like knust.
Forsiktige, elektroniske oppdateringer av lydbildet, gjestevers fra fjorårets hip hop-favoritt Kendrick Lamar og produsentbidrag fra Brian Eno, er ikke nok til å unngå en følelse av tomgang.
Det låter smakfullt og fint – og ikke så lite enstonig i lengden.
Men jammen får man ikke lyst til å gi Dido en god klem for det.
| 0
|
601814
|
Bunnsolid, sikker, trygg og virtuos – og 20 år
Andreas Øhrn Kyllingstad fikk velfortjent stående applaus for sin tolkning av Lalos cellokonsert.
Dirigent:
Bjarte Engeset
Han er langt på vei en fullbefaren musiker unge Andreas Øhrn Kyllingstad fra Kristiansand, som i går gjorde en fremragende prestasjon som solist i den kompliserte cellokonserten til den ikke så veldig kjente romantiske komponisten Edouard Lalo (1833-1897).
For å si det sånn:
Jeg savnet ingenting i hans spill.
Det var så behersket, så musikalsk velutviklet, så sikkert og trygt, samtidig slett ikke hele veien med sikkerhetsnett – det var en sann fryd å følge konserteringen mellom solist og orkester under Bjarte Engesets rolige og varme ledelse.
Den unge solisten rår over et stort uttrykksregister på sitt instrument, noe som ble tydelig i de raske skift i klangfarger som noen ganger er nødvendige i Lalos ganske livlige musikk.
Lalo var fransk, med spanske aner, svermet for Wagner og hadde Schumann som sitt forbilde – nærmere en all-europeisk romantisk musikk er det vanskelig å komme.
Den tolkningen vi fikk i Kilden i går var både vakker, spennende og imponerende.
Resten av konserten bestod av Brahms «Ungarsk dans» nr. 1 til innledning, og Brahms Symfoni nr. 3 etter pause.
For anledningen var kontrabass-rekka plassert helt bakerst på midt-veggen.
Deretter celli midt i orkesteret.
En glimrende plassering for å understreke den mørke orkesterklangen Brahms tilstrebet.
Den tredje symfonien er den korteste av Brahms-symfoniene.
Med to stormfulle yttersatser og to særdeles romantiske og rolige mellomsatser, tar den opp i seg det idegrunnlag Beethoven utviklet, dette med den edle kampen for å nå fram til lyset.
KSO viser svært godt grep om Brahms, ikke minst slik en opplevde det i går med Engeset ved roret og den litt spesielle oppstillingen.
Tross strykergruppenes mindretall i forhold til et såkalt fullt utbygd orkester, er det lite å savne slik vi fikk Brahms tredje i går.
De voldsomme kontrastene ble meget godt ivaretatt, fra det sarteste pianissimo til de heftigere utbrudd, og det er vidunderlig presisjon over alle detaljene både fra treblås og messing.
En stor Brahms-kveld ble det .
Ifølge programmet var det første gang KSO spilte en Brahms-symfoni i Kilden.
Da er spørsmålet:
Er ikke tiden moden for en komplett Brahms-sesong ganske snart?
| 1
|
601818
|
Egner for liten og Egner for stor
Selvsagt fortjener en komponist av Thorbjørn Egners format en hyllestplate i det som ville ha vært hans hundrede år.
Men selv om "Vi har den ære" er laget med de beste intensjoner, spriker resultatet mer enn godt er.
Her er litt for barn, litt for voksne og litt for fans av de respektive artistene, og det er vanskelig å tenke seg at noen vil orke å høre albumet fra begynnelse til slutt.
Alexander Rybak, Noora Noor og Ravi blir alle litt sånn kokett barnslige når de skal synge Egner.
The Blacksheeps gjør MPGjr-greia si en gang til, komplett med et vers på samisk.
Da kommer Kråkesølv bedre ut av det med å bare være sitt vanlige, indie-søte selv i "Politimester Bastians vise".
Og "Røvervise" er som skapt for et Kaizers Orchestras i fullt Tom Waits-modus.
Best – og morsomst – er likevel Jaa9 og Onklp .
Opplandsrapperne passer nesten påfallende godt i rollen som gatesmarte Karius og Baktus anno 2012.
| 0
|
601851
|
Burde gi seg
R.
Kelly følger opp «Black Panties» med sitt trettende album «The Buffet».
Det store spørsmålet — er han like opptatt av å synge om sex, eller slipper vi unna denne gangen?
Svaret kommer raskt med introduksjonen «The Poem» og den påfølgende låten «Poetic Sex».
Håpet slukner.
Hva er denne trangen til å fortelle om sine egne ferdigheter i senga?
Det må da finnes bedre temaer som opptar en snart 50-år gammel mann?
Etter flere låter i samme dur, vender R. Kelly plutselig om og leverer en duo med datteren Aruurayé.
En mer malplassert låt skal man lete lenge etter.
«Wanna Be There» er også ubeskrivelig kjedelig og blir fulgt opp med en like deprimerende «All My Fault».
En av de mer spennende sporene på denne plata er «Switch Up».
Dessverre høres det ut som en Kendrick Lamar-kopi, uten å kunne måle seg med dagens største talent.
R.
Kelly har ironisk nok kalt plata «The Buffet» på grunn av alle de forskjellige sjangerkombinasjonene her - soul, r&b, hiphop og pop.
Men selv om en buffet kan bestå av mange gode enkeltelementer, blir som regel resultatet en tallerken med alt for mye og svært dårlige kombinasjoner.
Kanskje på tide å legge opp dersom du ikke har noe bedre å komme med, R. Kelly?
| 0
|
601854
|
En ny stjerne
Elektronika-pop har blitt blant dette tiårets største sjangre.
Hitlistene bugner over med det, og utallige band og artister prøver desperat å lykkes med akkurat denne stilen.
Dette har resultert i at sjangeren har økt i sin vanskelighetsgrad.
Til nå har vi sett til England for de beste, men denne gangen kommer det også et spark fra Australia med deres nye talent Troye Sivan.
20-åringen har allerede blitt hyllet av Taylor Swift, Adele og Sam Smith.
Hans melankolske melodier og såre stemme overgår sistnevnte, men det som plasserer han i toppen er også en mektig produksjon.
Her er det lag på lag med smakfulle samples som man kan grave seg gjennom og oppdage noe nytt hele tiden.
Det er til de grader detaljert.
Det eneste som kan bli litt for mye på dette albumet er Troye sine tekster.
Det blir litt for stort fokus på tidenes mest brukte tema — kjærlighet.
Når man lager en plate som ser fremover i tid kan man vel også prøve å være litt nyskapende i tekstene?
På den andre siden treffer Troye tenårings-målgruppen sin perfekt med det de er mest opptatt av.
Troye Sivan er på vei opp mot stjernehimmelen, og om han holder denne retningen vil han bli blant verdens største.
| 1
|
601856
|
Grå Grohl
Foo Fighters ROCK
Ære være Dave Grohl for at han har tatt på seg jobben som rockens ambassadør til verden.
Hvis noen skal ha en sjanse til å redde den utrydningstruede sjangeren — jo, god, gammeldags bandbasert gitarrock er faktisk det - kan det godt være ham.
Desto mer synd er det at hans egen musikk etter hvert føles så grå.
På denne gratis-EP-en fremstår Foo Fighters litegrann løsere i snippen enn på fjorårets gørrkjedelige «Sonic Highways»-album.
Dessverre viser det seg at snippen ikke gjør all verden til forskjell.
«Saint Cecilia» er riktig nok en god, klebrig powerpop-låt.
Men «Sean» greier ikke å heve seg over det uhyre typiske.
Og «Saviour Breath» er så insisterende hektisk og hard at den ender opp som en slags metalparodi.
Og balladen «Iron Rooster», melodifattig som den er, står på stedet hvil.
Om «The Neverending Sigh», se «Sean».
Alle gode intensjoner til tross, viser Dave Grohl seg nok en gang som en heller begrenset komponist og Foo Fighters som et heller begrenset band.
Mens jeg skrev det ovenstående, ble en video publisert på YouTube hvor Onkel Rockende Dave møter Animal fra «The Muppet Show» til trommeduell.
Å se den var ærlig talt kulere enn å høre på den nye til Foo Fighters.
| 0
|
601857
|
Telefonens tidsepoke
Erykah Badu R&B
Neo-Soul-dronningen Erykah Badu har allerede bevist hva hun er god for.
Hun har utgitt betydningsfulle album og satt sitt spor i historien.
Derfor kan hun nå lene seg tilbake og bruke humor og lekenhet for å sette sammen en mixtape med et tema om dingsen vi mennesker er mest opptatt av — telefonen.
Hun åpner med «Caint Use My Phone (Suite)» og presenterer grooves fra sin egen låt «Tyrone» fra 1997.
Starten på reisen tilbake i hiphop-historien har dermed begynt.
Gjennom denne mikstapen henter hun frem telefon-relaterte låter fra 40 år tilbake i tid.
Her er blant annet Isley Brothers sin «Hello», «You Don´t Have To Call» av Usher, New Editions «Telephone Man» , Egyptian Lovers «Dial-A-Freak» og Todd Rundgrens “Hello, It’s Me”.
Drakes kjente «Hotline Bling» og beats fra Timmy Thomas sin låt «Why Can´t We Live Together» forener både gammelt, nytt, r&b og hiphop i den delikate produserte låten «Cel U Lar Device».
Mixtapen er limt sammen av humoristiske og mer seriøse tanker om samfunnets største distraksjon via Badu sin fantastiske stemme.
De fleste sporene kan egentlig ikke omtales som fullverdige låter og hele utgivelsen er svært så surrealistisk, men man kan ikke annet enn å digge det!
| 1
|
601858
|
Spar oss!
Kylie Minogue er en kjent artist i julen etter hennes versjon av «Santa Baby».
Kanskje dette er grunnen til at hun nå piner oss gjennom en full-lengder som heller burde vært årets julegave til hennes egen familie, og ikke i CD-hyllene rundt om i verden.De tre første låtene på albumet er orkestrale storband-numre med kjente, klassiske julesanger.
En av dem er «Winter Wonderland» fremført med så sløv artikulasjon at teksten blir «waging in a winder wonder land».
Hun har også puttet sin egen stemme på klassikeren «Santa Claus Is Coming To Town» med avdøde Frank Sinatra.
Dette er allerede oppbrukte låter, og det blir ikke noe festligere med Minogue sin stemme.
Deretter hopper hun rett ut av sjangeren og inn i pop-rocken med The Waitress sin «Christmas Wrapping».
Stemmen til duettpartneren Iggy Pop har en helt elendig lydkvalitet, er malplassert, og gjør denne sangen til tidenes kleineste og masete julesang.
Av platas nye sanger finner vi «Every Day Is Like Christmas» skrevet av Max Martin og produsert av norske Stargate.
Låten høres ut som en Coldplay-låt iført juledrakt med bjeller på — en av platas beste, men samtidig helt middelmådig.
Dette kunne du spart oss for Kylie.
| 0
|
601860
|
Skriver historie
Lars Vaular er ute med avslutningen på 666-triologien.
Denne gangen forener han de to forgjengerne og skaper et verdig punktum for historien.Vaular er blant Norges beste rappere.
Han har imponerende rapiditet og flyt i sin tekst-fremføringer og viser at han er i en klasse for seg selv som tekstforfatter.
Han er ikke redd for å kaste seg inn i politiske diskusjoner og dundrer inn i en av de største vi står ovenfor akkurat nå.
”Alle lyger på mikrofoner, men ka sier de i stuene?
Ka sier de på kjøkkenet, på rommet når lysene blir slukket?
Så slukket at det er mørkere enn dørken på en båt i flukt” rapper han over en arabisk-influert melodi.
Soundet produsent Frode Flatland bringer til musikken gir oss fortsatt flashbacks fra 80-tallet på låter som «For ung til å dø», «Déjà Vu» og «Ballerina».
Svevende synth, klangfull perkusjon og delikate detaljer gir låtene det lille ekstra.
Thomas Eriksens produksjon bryter så det hele opp med en mer minimalistisk og old school tilnærming med låtene «Strippar» og «Dessverre».
Vaular topper ikke seg selv med dette albumet, men komplimenterer seg selv med avslutningen på en triologi som vil stå i historien blant de store verkene innen norsk Hip Hop
| 1
|
601861
|
Siste natt med gjengen
Alle som er gamle nok til å ha overlevd noen generasjoner boyband, har hørt verre enn One Direction.
Den irsk-engelske kvartetten er i besittelse av en viss rufsete sjarm og henfaller bare unntaksvis til føleri og selvhøytidelighet
Den musikalske profilen deres er det likevel ikke lett å få øye på.
På album nummer 5, det siste før bandet tar pause på ubestemt tid, kommer de beste låtene helt først og helt sist.
Åpningstrioen «Hey Angel», «Drag Me Down» og «Perfect» er enkel og effektiv ungdomsskolerock — som skapt for å høre på i storefri.
«What a Feeling» og «Love You, Goodbye» har begge noe tiltalende Fleetwood Mac-ish over seg.
«I Want to Write You a Song» er den kledelig uhøytidelige avskjedshilsenen:
Kassegitar og rene leirbålstemningen.
Dessverre ligger det mye fyllmasse mellom høydepunktene.
«Infinity» og «End of the Day» er anonym pop forsøkt gitt liv med store, Coldplay-aktige klimaks.
Balladene «If I Could Fly» og «Long Way Down» er påminnelser om at 1D aldri har vært noe særlig til smørsangere.
Og «Never Enough» og «Olivia» er nærmest for kuriositeter regne.
Selvsagt er det gøy at et band som dette tør å tenke utenfor boksen, men sangene i seg selv er forglemmelige.
| 0
|
601864
|
Band of Gold:24 karat
Debutalbumet til Band of Gold er et slikt som får musikkanmelderhjernen til å gå i spinn.
Først er det den varme, akustiske 70-tallsklangen i «No Way Around».
Så er det trommemaskinen som får «Wishes» til å minne om noe Prince kunne ha laget i tiåret etter og den boblende rytmen som får «But in the Movie Baby» til å høres ut som et av samarbeidene til Robyn og Röyksopp.
Mot slutten er det de prog-psykedeliske utbruddene i «I Picture Movies» og «For You».
Og som røde tråder gjennom helheten:
Fleetwood Mac-ske melodilinjer parret med ABBA-aktig vokal.
Man kan bli lykkelig — og litegrann ør - av mindre.
De trenger noen runder for å feste seg, disse sangene, men til gjengjeld fortsetter de bare å vokse.
Balladen «Ready» kan for eksempel virke nokså unnselig.
Men over tid skal den vise seg som selve albumets gravitasjonspunkt.
Du kjenner det på gåsehuden som alltid kommer i det siste vers tar av mot himmelen.
Nina Elisabeth Mortvedt skriver, spiller og synger.
Nikolai Hængsle Eilertsen (BigBang, Elephant9) skriver, spiller og produserer.
Alle studioflinkisene fra en viss generasjon bidrar.
Men la ikke referansene skremme deg.
Band of Gold er for bra til bare å bli hørt av musikkanmeldere.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.