id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
601867
|
Fryktinngytende musikalitet
«International Blackjazz Society» er jazzorkesteret Shinings tredje album siden de fant ut at det egentlig var metalband de ville være.
Og det som virket nytt og radikalt da «Blackjazz» kom i 2010, er for lengst blitt til en formel: blindt raseri + skolerte musikere = blackjazz.
Men til formel å være, føles den ennå forbløffende fresh.
Riktig nok er det øyeblikk på dette albumet hvor aggresjonen står i fare for å tippe over i selvmedlidende tenåringstrass.
Alle «fuck you»-skrikene til Jørgen Munkeby i «Burn It All», for eksempel, blir mer Marilyn Manson-ske enn godt er.
Tomme fraser forblir tomme fraser samme hvor sint man høres ut.
Men, OK, ingen oppsøker Shining på grunn av de kloke tekstene.
Greia er de soniske kickene.
I så måte kommer «International Blackjazz Society» neppe til å skuffe noen.
Gitarriffene har fremdeles iskalde stålkanter.
Trommene hamrer fremdeles med robotisk presisjon.
Og når Munkebys saksofon uten forvarsel får et av sine deliriske anfall, kan hele bandet fremdeles forvandle seg fra Meshuggah til John Zorns Naked City i løpet av ett abrupt taktskifte.
Det er musisering på et nivå som på én og samme tid er festlig, fascinerende og fryktinngytende å lytte til.
| 1
|
601947
|
Litt tynt
Her er tittellåten til den friske og underholdende tv-serien «Schmokk».
Som låt er den ikke all verden.
Unge Silje Kåfjord fra Lindesnes er helt sikkert et bra talent, og det kan godt hende hun vil levere et bra debutalbum med Marius Christiansen som viktig medhjelper utpå nyåret en gang.
Men «Hold Me» er egentlig ganske tynne saker.
Enkelt skal det være.
Refrenget er så enkelt og har såpass lite i seg at man blir lei ganske kjapt.
Den passer best der den foreløpig hører hjemme; i «Schmokk».
| 0
|
601948
|
Særegen solokonsert av Bernhoft
Bernhoft åpnet årets Punktfestival med sin særegne sjarm og store talent.
Sted: Kick Scene, Kristiansand
Tid:
Onsdag kveld
Publikum:
Rundt 750
Jarle Bernhoft er tidligere kjent som vokalist i rockebandet Span, som ble oppløst i 2005.
Nå har han gitt ut to soloalbum, hvorav det siste «Solidarity Breaks» kom ut i januar og har siden da ligget på førsteplass på VG-lista i flere uker.
Han turnerer Norge rundt både som soloartist og med fullt band.
I kveld sto han alene på scenen på et fullt Kick.
Utstyrt med noen gitarer, keyboard, effektpedaler og en loop station skaper han et mektig lydbilde, og om du ikke ser på scenen glemmer du fort at han står der alene.
Loop station, eller «burken min» som han selv refererer til, er det hemmelige våpenet til Bernhoft som gjør at han kan ta opp seg selv slik at «burken» kan repetere dette mens han spiller noe annet.
Dette er en fantastisk idé, men det gjør at de fleste sangene får litt av den samme oppbygningen og man må vente litt før det kommer skikkelig i gang.
Bernhoft har publikum med seg fra første stund, og på låten «So Many Faces» begynner publikum å kore selv uten oppfordring.
Han fremfører låtene med god innlevelse og morsomme ansiktsuttrykk som skaper god stemning blant publikum.
I hvert fall blant dem som fikk stå fremme ved scenen.
Det var mye summing blant publikum, men til gjengjeld har det neppe vært mange artister som har fått et fullstappet Kick til å bli så stille som da hiten og balladen «Stay With Me» ble spilt.
Det er ingen tvil om at det er snakk om en fremragende musiker.
Bernhoft har en klar, soulinspirert stemme som tar deg med i både lyse og mørke registre.
Han skifter mellom gitar, keyboard og beatboxing, men man hører at det er gitaren som er hans sterkeste instrument.
I sangen «Fly Away» serverer han en fin gitarsolo og får publikum med på en liten hoftedans.
Konserten ender med en kraftfremførelse av «A Bad Place to Reside» og man går fra konserten med et smil om munnen.
Dette er en konsert som er litt utenom det vanlige, og det er ikke rart at Bernhoft er en av de hotteste artistene i Norge for tiden.
| 1
|
601951
|
Fargerikt og fengende
Det gjorde godt med litt organisk og autentisk amerikansk poprock.
Jenny & Johnny var både gode og sjarmerende.
Vi snakker om Jenny Lewis, også vokalist i bandet Rilo Kiley, og Jonathan Rice, som også har en karriere som skuespiller.
De har bokstavelig talt funnet tonen.
Både privat og musikalsk.
Deres duoalbum, ”I’m having fun now”, er en typisk femmerplate.
Slik ble det også i regnet på Tromøya.
De koste seg og hadde det moro på scenen, og det gjorde godt å høre på.
Jenny og Johnny bekler flere deler av den amerikanske uttrykkskalaen.
De kan rocke og få det til å svinge, de kan dunke i vei med sugende og fengende country, og de kan synge nakent og mollstemt med bare kassegitar som drahjelp, slik som de gjorde på slutten av den drøyt timelange konserten.
De holdt en hyggelig kommunikasjon mellom låtene med de rundt tusen tilhørerne som gadd å stå ute i regnet.
Det var supertrivelig å høre på låtene deres også.
Variasjonen var god.
Vi fikk både triste og dype låter, avløst med lykke, moro og glede.
Hovedvekten av settet var naturlig nok hentet fra duoalbumet deres, og den rocka og fengende ”Big wave” var kanskje best av dem alle.
Dette var uansett en flott konsert hele veien.
Jenny & Johnny var både gode og sjarmerende.
Vi snakker om Jenny Lewis, også vokalist i bandet Rilo Kiley, og Jonathan Rice, som også har en karriere som skuespiller.
De har bokstavelig talt funnet tonen.
Både privat og musikalsk.
Deres duoalbum, ”I’m having fun now”, er en typisk femmerplate.
Slik ble det også i regnet på Tromøya.
De koste seg og hadde det moro på scenen, og det gjorde godt å høre på.
Jenny og Johnny bekler flere deler av den amerikanske uttrykkskalaen.
De kan rocke og få det til å svinge, de kan dunke i vei med sugende og fengende country, og de kan synge nakent og mollstemt med bare kassegitar som drahjelp, slik som de gjorde på slutten av den drøyt timelange konserten.
De holdt en hyggelig kommunikasjon mellom låtene med de rundt tusen tilhørerne som gadd å stå ute i regnet.
Det var supertrivelig å høre på låtene deres også.
Variasjonen var god.
Vi fikk både triste og dype låter, avløst med lykke, moro og glede.
Hovedvekten av settet var naturlig nok hentet fra duoalbumet deres, og den rocka og fengende ”Big wave” var kanskje best av dem alle.
Dette var uansett en flott konsert hele veien.
| 1
|
601954
|
Dusinvare
Å skrive en hitlåt er helt sikkert en vanskelig øvelse, og Hanne Sørvaag fra Stavanger har klart det flere ganger.
Nå bor hun i Stockholm, og er sangskriver på heltid.
På dette albumet leverer hun noen nye låter i tillegg til å gjøre egne versjoner av for eksempel Melodi Grand Prix–låten «You’re like a melody».
Det låter ikke ille, men setter heller ikke igjen noe varig inntrykk.
Langt verre høres det ut når Sørvaag gjør en naken versjon av den kjedelige balladen «My heart is yours», som Didrik Solli–Tangen fremførte under denne melodikonkurransen i fjor.
Hun har ikke stemme som gir den noe nytt i denne egenversjonen.
Sørvaag gjør også sin egen versjon av hiten hun skrev til Maria Arredondo, nemlig «Brief and beautiful».
Tamt.
Ikke bra.
Hennes stemme er langt svakere enn Arredondos, og da forsvinner selvsagt hele poenget med å gi ut et cover–album av sine egne låter.
Hanne Sørvaag må gjerne fortsette å lage hitlåter som andre artister spiller inn.
Hun bør la det være med det.
| 0
|
601957
|
Vidundermannen
Dette er Sondre Lerches (28) beste plate siden debuten for ti år siden med «Faces down».
Da hørtes det ut som om den tynne og hengslete bergenseren hadde fire tiår med popmusikk inne i seg.
Norge hadde fått sin unge wonderboy som vi kritikere hyllet og et bra stort publikum elsket.
Sondre Lerche har etter det hatt begrenset suksess når det gjelder salgstall og kommersiell appell.
Den smarte mannen ville gjøre så mye, ville bevise at han kunne fikse mange stilarter, akkurat som Elvis Costello.
Akkurat de to fant hverandre på et tidspunkt, og Lerche har vært oppvarmer for Costello på mange turneer.
Lerche flyttet til New York, men nå er han hjemme igjen, og bykompis Mikal Tellé gir ut Lerches selvtitulerte album.
Låtene er gjennomgående sterke og fengende.
Noen av dem sitter med én gang, slik som «Red flags», mens andre spor behøver litt mer tid.
Albumet er innholdsrikt og flott, og det myldrer med spennende detaljer og finesser der musikken veksler mellom lavmælt og rolig pop og låter og partier som tar av med fyrrige og herlige sprell.
Sondre Lerche leker og boltrer seg i dynamikkens voldsomme spenn med nerve og sjel og intensitet.
Det er så fint å lytte til det denne elegante popsnekkeren gjør her.
Hans forrige album, «Heartbeat radio», ble en flopp.
Dette er en karrieretopp.
| 1
|
601959
|
Søtt og dansbart
Tyske The Baseballs har gjort seg rik på å gjøre pop— og rockelåter om til rockabilly.
Underholdende og humørfylt nok, men det blir veldig fort kjedelig om du ikke liker brylkrem og er en danseløve.
Svenske The Playtones er litt mer autentisk og etterettelig.
De skriver noen av låtene selv, i tillegg til å plankekjøre gamle hits som blant annet Jerry Lee Lewis gjorde kjent.
Her er også tolkninger av gamle croonerballader og countrylåter, og inni mellom leverer de egne låter.
Det de scorer på er den smittende spillegleden og formidlingslysten.
Men dette framstår som en uryddig samling med låter som ikke danner noen helhet, bortsett fra at det hele høres ut som gamle dager i et moderne og levende lydbilde.
The Playtones måtte ut med dette etter at de gjorde det bra i Melodi Grand Prix med «The King».
I Sverige er de konger på listene akkurat nå, men det varer neppe lenge.
| 0
|
601960
|
En udødelig hund
Han er gammel, og kanskje litt skrullete også, i positiv forstand.
Amerikanske Seasick Steve går sine egne veier, og han gir blaffen i å søke enkle løsninger som kan gi ham kommersiell uttelling.
Seasick Steve er for en kultartist å regne med lang fartstid.
Han har med seg sine svorne fans hele veien, og noen få nye kommer til for hvert album.
Jack White er blodfan.
Det er også John Paul Jones fra Led Zeppelin.
Han spiller bass på noen av låtene her.
Det meste gjør Seasick Steve selv.
Han spiller banjo og gitarer med ulik lyd og effekter.
Noen av låtene er minimalistiske, mens andre er fylt opp med arrangementer som bluesrockelåter flest.
Hele veien låter dette både sjelfullt, nervepirrende, organisk og autentisk.
Hunden bjeffer.
Det lukter whiskey, fest og påfølgende traumer.
Vi får levert såre ballader, og hunden selv bjeffer så det merkes.
Seasick Steve blir aldri allemannseie.
Han skremmer noen, og forfører andre.
Akkurat som Tom Waits.
| 1
|
601961
|
Hitvarsel
Hun er kommet for å bli, om noen av oss var i tvil om det.
Maria Mena gir verden en helt nydelig forsmak på albumet «Viktoria», som slippes 23. september.
Hun holder seg til stilen fra forgjengeren og storsuksessen, «Cause and effect».
Maria Mena har blitt en slags herlig poputgave av Alanis Morrisette.
Begge sutrer og står for overdrevent føleri, men der Morrisette slår på stortromma, holder Maria Mena litt igjen og pakker sitt emosjonelle univers inn i fløyel.
Dette er en flott låt.
Verset begynner sakralt og mollstemt, mens refrenget bygger seg opp som en forløsende og fyldig topp litt i Coldplay-stil.
Det fungerer som bare det.
«This too shall pass» blir en sommerhit.
| 1
|
601963
|
Grusomt masete
67 minutter med Lady Gaga er nesten en time for mye.
Dette altfor lange albumet er så masete med et så intenst uttrykk at man egentlig blir ferdig med det etter en lytterunde.
Lady Gaga har til sammen solgt rundt femten millioner eksemplarer av «The fame» fra 2008 og den nye versjonen «The fame monster», som ble utgitt året etter.
Hadde hun oppført seg som en gjennomsnittlig popartist, hadde hun antagelig ikke solgt mer en 15.000.
Men med et image med en miks av sex, spekulativ design, ekstrem oppførsel og andre provoserende øvelser, har hun overtatt poptronen etter Madonna.
Pop skal være underholdende, og la nå Lady Gaga holde på med sitt, kan vi si.
Men når man går musikken i sømmene på «Born this way», og holder utenfor alt det andre, blir det vanskelig å forklare hvorfor hun er verdens mest populære artist akkurat nå.
Her er riktignok noen fengende refreng på «Born this way».
Man må være popdøv for ikke å høre det.
Men de holder ikke lenge, refrengene altså.
Til slutt blir hele albumet stående igjen som en plate full av grusomt masete popmusikk.
Lady Gaga og hennes store apparat prøver å tilfredsstille mange deler av verden underveis.
Europa får mest med smakløse discolåter med litt trance i seg, og med mye synth i lydbildet.
Her er også mye annet rart, for eksempel den utrolig svake låten «Government hooker», og for å tiltrekke seg litt oppmerksomhet på den, synger Lady Gaga «Put your hands on me, John F. Kennedy».
«Americano» er omtrent like ille med sitt latinopreg, mens hun under «Sheisse» leverer skitne ord og uttrykk som fansen i Tyskland kommer til å rope ut sammen med henne når hun turnerer der.
Tenk så flott!
Dette er big business.
Forretningsideen er helt klart god, og det er ikke nødvendig å ta dette så seriøst og alvorlig.
Det er likevel irriterende når en artist kan selge så mye med så lite innhold.
På noen felt har ikke verden kommet seg noe lengre.
| 0
|
601967
|
Høyt og lavt med El Cuero
De høres ikke ut som om de kommer fra Kristiansund.
Det gjør ikke noe så lenge El Cuero har laget en av de beste platene internasjonalt sett i år.
Dette er nesten en sekser må vite.
Og det er nesten vanskelig å tro at det er mulig å lage en så frisk og fengende poprocker som de gjør med åpneren «No seats at the Fillmore».
Her legger de igjen en link til legendariske konsertscener i New York og San Francisco fra 70-tallet.
Og El Cuero låter fortsatt litt 70-tall, men ikke så mye som på forgjengeren «A glimmer of hope», der de til tider hørtes ut som Neil Young & Crazy Horse i god elektrisk form.
Lars Håvard Haugen, gitaristen i Hellbillies, har produsert «From mountains to sand».
Han er med på å utvide uttrykket til El Cuero, og bandet har aldri vært så fokusert på den gode melodi som på dette tredjealbumet.
«Footprints» er en av de rolige sangene.
Nydelig og melodiøst.
Den rolige «Did I know you» er også med å skape et behagelig pusterom på et album som oser av energi og spilleglede.
Selve produksjonen, lydbildet og musikken – ja, hele pakken, er full av liv, sjel og nerve med en så stor intensitet at El Cuero kaprer oppmerksomhet fra begynnelse til slutt.
Det er bare å gjøre dem store.
El Cuero fortjener det.
| 1
|
601968
|
Sprudlende bra
Vi strødde rundt oss med lovord da vi anmeldte debutalbumet til norske Earlybird Stringband her i avisen i fjor.
Sekstetten er kjapt ute med oppfølgeren, og det er grunn til å kose seg med bluegrassmusikken deres nok en gang.
Av og til er det herlig å lytte til tidløs musikk som dette.
Vi snakker om en akustisk strengelek med flotte og smektende melodier, eller låter som fyrer og sender lytteren opp på låven eller på brygga til dans.
Earlybird Stringband spiller minst like bra som sist, og vokalharmoniene er minst like velgjort og forførende.
Hør bare «Time of the year» og «Park bench».
Mollstemt og flott.
Og selvsagt skal bandet spille på bluegrassfestivalene i Risør og Langesund i sommer.
Heldig er den som får oppleve dem der.
| 1
|
601971
|
Smektende og stilig
Han er britisk, og dette er TD Lind sitt tredje album.
Siden den forrige platen har han flyttet til Los Angeles, giftet seg og fått barn.
Følelsen av lykke i et nytt liv preger noen av låtene, men Lind leverer også triste låter om ensomhet og savn.
På sitt mest poppa, slik som på de besnærende og nydelige balladene «Coming home» og «Goodnight from Hollywood», er han på popplattformen til artister som James Blunt og Jason Mraz.
Samtidig er han bedre enn dem begge, mye takket være en stilig og levende produksjon der bare noen få instrumenter får bekle lydbildet.
På mange av låtene går TD Lind i sporene til Elvis Presley og Roy Orbison, uten at det låter gammeldags og datert ut for det.
Her er det liv og sjel hele veien med fin variasjon uttrykksmessig.
Lind synger bare så bra.
Flott å høre på.
Lett å like.
| 1
|
601972
|
Middelmådig
Sjuende far i huset
Det begynner å bli mange av dem nå.
Disse bandene som spiller en blanding av pop, rock, folk og country med en såkalt folkelig appell.
Så langt er Hellbillies den ubestridte eneren, men mange forsøker seg litt i samme stil.
Det er fint at norske band og artister synger på morsmålet.
Mange i dette segmentet vi er inne på nå kommer fra Trøndelag eller fra dalene lenger sør.
Sjuende far i huset er fra Verdal i Nord-Trøndelag.
De har sikret seg stor rutine og erfaring etter hvert, og på «Gravøl & dans» har de fått god hjelp av produsent Lars Lien.
Her burde han la bandet få beholde mer av sitt energiske liveuttrykk.
For dette blir for tamt og for flatt.
Tekstene er gode og fargerike, og her er både ballader, midtempo-låter og fyrig folkrock, men lydbildet og produksjonen blir for endimensjonal.
Låtene til sangskriver Sverre Bjarne Inndal har sjarm og appell i utgangspunktet, men det meste ender opp i et middelmådig resultat som neppe vil gjøre bandets musikk evigvarende, som bandnavnet tilsier.
Fint, men litt kjedelig.
| 0
|
601974
|
Viljen til å bli stor
Er dette bare posører med en god forretningsidé?
Tanken på det dukker opp under den første låten på debutalbumet til kvartetten Mona fra Nashville.
Men la det bli med tanken, for dette er band vi behøver akkurat nå etter at The Killers og Kings of Leon antagelig har passert sin karrieretopp.
For ikke å snakke om U2.
Bono og U2 vil nok reagere enten positivt eller negativt på låten «Lines in the sand».
For her låter det så U2 som det er mulig uten at man stiller til anklage for plagiat.
Vokalist Nick Brown høres ut som en ung og energisk Bono.
Det er mulig å like det.
Og digge det.
For det kommer mer i samme stil, med den samme eksplosive energien.
Det er til og med trykk i balladen «Pavement».
Den er fengende så det holder.
Tre av medlemmene i Mona har lært seg å spille sine instrumenter i kirken.
Dermed er linken til Kings of Leon også satt, et band med prestesønner.
Mona er også flink til å lage messende og suggerende rock, uten at det kristne budskapet nødvendigvis ligger i bunnen hele veien.
Dette er pompøs stadionrock i storformat, levert av et band som viser en så sterk vilje til å komme akkurat dit at de antagelig kommer til å havne akkurat der.
Mona kommer som manna fra himmelen i en verden som behøver nye rockestjerner.
Landingen og timingen er perfekt.
| 1
|
601977
|
Gjennomsnittlig
De spilte inn dette albumet i et studio i Dublin.
Det er godt mulig at Ulabrand fra Hokksund synes at de fikk mye ut av det, men som lytter sitter man igjen med en følelse av at disse låtene fungerer bedre i levende live på en pub.
Dette er Ulabrands sitt tredje album, og de låter best på den Henning Kvitnes-lignende låten «Hele helga fri».
De bør også være stolt av sin norskspråklige versjon av «The water is wide», gjort kjent her hjemme av Rita Eriksens.
Her heter den «Står ved ei elv».
Ellers er dette litt tynt, og det er flere norske folkrockband som er mer interessante enn Ulabrand.
| 0
|
601983
|
Søvndyssende
Folk & Røvere
Ulf Nygaard og hans musikkprosjekt var nok langt mer spennende og nyskapende da han debuterte med Folk & Røvere for 15 år siden.
I tillegg til hans egen snakkestemme, fylte Beathe Slettvoll-Lech på med fylde og variasjon med sin vokal.
Her har hennes lillesøster, Therese Lech, overtatt den posisjonen.
Det fikser hun greit.
Dette 35 minutter lange albumet på ni låter blir likevel aldri noen stor lytteopplevelse.
Produksjonen er riktignok behagelig og fin, og musikerne som er med på å dandere en slags behagelig glasur over de rolige låtene gjør antakelig jobben sin som de skal.
Ulph virker likevel tam og kjedelig når han syngeforteller sine erotiske historier og om hvor kjedelig hans synes Norge er.
Låten «Fremmede» blir fremført i Leonard Cohen-stil, uten at Folk & Røvere klarer å røve til seg Cohen sin fortellermagi.
Helt på trynet går det når de forsøker seg på en norsk versjon av «What a wonderful world», kalt «Vidunderlig verden».
Det låter bare platt og dumt.
Mye av resten er ikke så irriterende svakt.
Men det er ikke lett å forstå hva man skal bruke dette til bortsett fra å sløve og sove på solsengen eller på sofaen til denne musikken.
Kan noen hjelpe Ulph å finne veien ut av Grünerløkka og til en storby ute i Europa?
Han er jo lei av dette av landet.
Hør bare «Norge, du har så altfor lite sjel».
Vi vil ikke savne ham.
For heldigvis er det mange her hjemme som lager mye bedre og mer spennende pop akkurat nå enn Folk & Røvere.
| 0
|
601984
|
Fint pyntet
Six feet over.
(VME)
Hun har lang erfaring som bakgrunnsvokalist og korist for andre.
Nå prøver Kristin Minde fra Bergen seg som soloartist.
Hun har fått god hjelp av mange av de dyktige musikerne i byen, ledet av produsent Kato Ådland.
Han har smurt på med tykke lag av massiv lyd her og der, og de tidvis voldsomme kulissene holder nesten på å dekke over og skjule det faktum at Kristin Minde ikke har den helt store stemmen.
Hun synger bra på «Six feet over» teknisk sett, men hun mangler den sterke signaturen som for eksempel sammenlignbare Marit Larsen er i besittelse av.
De lekre lydcollagene på de 60-tallspregede låtene i nærheten av Dusty Springfield fungerer best, slik som på åpneren «The night is drawing near».
Her er dessverre mye som bare fremstår som middels interessant i en lekker staffasje, men der innholdet bare er så som så.
| 0
|
601985
|
For voldsomt
Chair-o-planes part one.
(Universal)
Det blir i meste laget med lyd på dette minialbumet til Ingjerd Østrem Omland, som kaller seg Moi som artist.
Bergensprodusentene Geir Luedy og Erlend Fauske vet hvordan de skal kle en låt med vellyd og prakt, men her går de over streken.
Det blir for voldsomt og pompøst.
Moi har en flott, fyldig og mektig stemme, men her sliter hun med å komme gjennom lydmuren.
Dette er etter sigende første del av to planlagte minialbum.
Litt slik som Robyn gjorde det med sine «Body talk-plater», uten at Moi og Robyn er særlig i slekt stilmessig bortsett fra at de begge satser på fengende pop.
Moi lykkes bra med åpningslåten «After you, sir».
Når melodiene ikke er all verden, så fremstår mye av resten som et middels forsøk på å lage spenstig pop i en fet produksjon.
Helt til slutt gjør hun en slapp og kjedelig versjon av Kaizers Orchestra sin flotte «Hjerteknuser».
Den spilte hun inn lenge før hun fikk høre hvordan originalen kom til å bli.
Og det er ingen grunn til å tvile på hvem som er best av keiserne fra Bryne og Ingjerd Østrem Omland fra Moi.
| 0
|
601986
|
Bli med på laget
Team me EP (Propeller recordings)
Dette bandet fra Elverum er på mange måter årets Pony the Pirate.
De smører på med et massivt lydbilde, og er litt i slekt med Arcade Fire.
En enda bedre sammenligning er Håkan Hellström og Broder Daniel når de trår til med pompøse og skamløst herlige refreng.
Team
Me startet egentlig som et soloprosjekt tilhørende Marius Drogsås Hagen.
Han kom til Urørt-finalen i fjor sammen med band som Kvelertak og The Pink Robots.
Mannen forstod kjapt at nå var muligheten der, og han samlet et band med musikere med opphav i Elverum på rekordtid.
Nå er britiske musikkmagasiner fått teften av noe stort, og Team
Me har allerede vært i det store poplandet og spilt seg opp.
Utover vinteren og våren skal de varme opp for både The Wombats og British Sea Power rundt omkring på de britiske øyer.
Dette er en ep med fem låter.
Ingen av dem er svake, men det låter definitivt best på den mektige «Weathervanes and chemicals».
Men det låter fett hele veien.
Og har du ikke hørt dem før, så bør du bli med på laget nå.
| 1
|
601987
|
Skremmende vakkert
Let England shake.
(Universal)
Polly Jean Harvey og hennes musikk har ofte vært for komplisert for sitt eget beste.
Når hennes voldsomme og uttrykksfulle stemme glir over i avantgardistiske øvelser kan det bli for mye å fordøye.
Det skjer bare unntaksvis her.
Harvey skildrer et skremmende bilde av England med soldater i krig og en generell uro og en fremtid full av spøkelser.
Ravnene på plateomslaget er i flukt.
Historien forteller at når ravnene stikker av fra Tower of London, er det over og ut for kongeriket.
Derfor er ravnene vingeklippet.
Men PJ Harvey flyr likevel av sted med en slags patriotisme som holder på troen om at dette likevel kan gå bra.
Musikken er blå.
Den er full av blues og dyster og melankolsk rock.
Musikerne Mick Harvey og John Parish legger sammen med gitarspillet til PJ Harvey igjen et skremmende og vakkert og kontrastfylt uttrykk som man ikke kan forholde seg likegyldig til.
Desperasjonen råder på overflaten.
Under den hører vi en artist som likevel er så inderlig glad i sitt England.
Det tar selvsagt tid å fordøye disse motsetningene.
Men så har aldri PJ Harvey heller aldri gjort det lett for lytterne sine.
| 1
|
601988
|
Forbruksvare
A little romantic.
(Universal)
Det hadde vært kult om et norsk band klarte å skape noe bra i sporene etter band som Green Day, My Chemical Romance og Blink 182.
De unge guttene i Use me fra Tønsberg og Moss prøver så godt de kan i løpet av elleve låter på til sammen 35 minutter.
De stilte med den fengende låten «Daisy» i Melodi Grand Prix, uten å komme seg videre.
Det gjør ingenting at de ikke klarte det, men deltakelse i denne konkurransen viser likevel at lysten på å nå fram og ut til folket er stor.
Låtene til Use me er gjennomgående energisk og fengende.
Sanger og sangskriver Jim André Bergsted er likevel foreløpig en bedre vokalist enn han er låtsnekker.
Entusiasmen og den smittende energien til han og bandet er påfallende, men når du spiller «A little romantic» noen ganger, fremstår låtene som ganske tynne og mer som en forbruksvare enn noe som er minneverdig.
| 0
|
601989
|
Nyskapende og sært
James Blake.
(Universal)
Bass, trommer og en sjelfull stemme.
Britiske James Blake (22) har bakgrunn som dj.
Det er ikke vanskelig å høre det, for Blake er veldig fokusert på tunge bassdrønn og tydelige rytmer.
Men det som gjør musikken hans nyskapende og spesiell, er soulmusikken han mikser inn i sitt stilmessig originale uttrykk.
Mange av låtene er svevende, abstrakte og minimalistiske.
Dette blir nok for sært for folk flest, og da nytter det lite å være en av årets kritikerfavoritter så langt i år rundt omkring i Europa.
Med all respekt så blir vibbene og bassrytmene litt irriterende tunge på noen av låtene.
Det blir til tider for hakkete og lite begripelig.
Det fine med James Blake er at han skaper noe nytt.
Han legger sjelen sin i dette.
Noen av låtene er følsomme og fine med en sakral stemning, av og til med gospel i seg.
Det som ikke er så bra er at når nyhetens interesse forsvinner inn i fortiden, så vil denne platen bli fort glemt.
Etter det får vi se om James Blake har noe mer å by på enn dette.
Han har i alle fall klart å skape buzz rundt sin tunge bass denne gangen.
| 0
|
601990
|
Uforglemmelige melodier
Seasons of my soul.
(Atlantic/Warner)
Hun heter Sarah Joyce, og kaller seg Rumer som artist.
Dette albumet ble utgitt like før jul til store ovasjoner og ei bøtte med superlativer i britisk presse.
Det er velfortjent, for det er som Rumer synger på låten «Blackbird»; at dette er uforglemmelige melodier.
Rumer sitt ståsted er rolige og vakre låter med en litt gammelmodig stil.
De som har hørt de beste platene til Carly Simon og Carole King, vil nikke anerkjennende.
Rumer er også fanget av stilen og låtene til Hal David og Burt Bacharach.
Hun tolker til og med en av dem her, nemlig «Alfie».
Det er kanskje et lite svakhetstegn at det er en av de beste låtene på «Seasons of my soul».
Men resten er også kos og fint.
Dette er fløyelsmykt, sjelfullt, melankolsk, behagelig og vakkert hele veien fra begynnelse til slutt.
| 1
|
601991
|
Maktdemonstrasjon
De gamle er eldst høres ofte bare ut som en dum klisjé.
De siste årene har blant annet hardtrockende band som AC/DC, Metallica og Iron Maiden bevist at floskelen eller ordtaket ikke er så borte vekk likevel.
Her viser Iron Maiden at de fortsatt er sulten, inspirert og lyst til å gjøre noe mer enn å bare gjenta tidligere suksessformler.
«The final frontier» er nemlig en storslått maktdemonstrasjon der Iron Maiden er mer ambisiøse enn på lenge.
De bruker 76 minutter på å kile fansen i ørene, og jeg tror jammen at de som bare har hatt jernjomfruene på venteliste, bør ta seg en lytt denne gangen.
Det er godt mulig å lytte og ha det fint hele veien, men albumet er best mot slutten på de to lange, episke og konseptuelle «The man who would be king» og «When the wild wind blows».
Steve Harris viser hvilken sterk komponist han er på disse to verkene…
Ja, la oss kalle dem for verk.
For Iron Maiden består ikke bare av enormt gode musikere, men også ypperlige komponister.
Hør bare den sfæriske og flotte «El dorado».
Essensen i låtene er så sterk og så full av substans og dynamikk, at det bare er å legge til side at de bruker litt for mye tid på introer og overganger denne gangen.
Dette britiske bandet har kanskje aldri vært mer populær enn nå.
Så fortjent.
Og dette er deres femtende album.
Det føyer seg pent inn på topp fem-listen over deres beste plater.
| 1
|
601992
|
Godt gammelt i ny drakt
Hun er en kunstner av rang, Kirsten Bråten Berg, og har vært en ambassadør for folkemusikken i mange år.
Nå kommer hun med plata rett fra hjertet:
Den med «den fyrste song eg høyre fekk» … bare at akkurat den ikke er med.
Men hun takker altså sin mor og far for sangen i hjemmet da hun var barn.
Ellers er de her alle sammen:
«Vesle Kari vår», «Eg gjekk med opp til seterli», «Blåmann, Blåmann», «Vesle lerka», «Eg ser deg utfor gluggen», «Astrid, mi Astrid» og mange, mange flere.
De er sunget på Kirsten Bråten Bergs karakteristiske kvedar-vis, og det er bare vidunderlig å høre på.
Legg så til Bjørn Ole Rasch på diverse tangenter, Annbjørg Lien på ditto strenger, Arild Andersen på bass, Stian Carstensen på banjo og trekkspill og litt av hvert annet, Leiv Solberg på mandola, torader og harpeleik samt gitar, plystring, munnspel og kor.
Så her har du ei plate du bare må la dine barn og/eller barnebarn vederfares.
Her er alt det du lærte, eller burde ha lært, som barn – selv.
Så ikke undres jeg over at Norsk Kulturråd har støttet denne utgivelsen.
Sjelden har de ytt viktigere støtte.
Og det hele er kokt sammen i Kongshavn Studio i Randesund… lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
| 1
|
601993
|
Forelsket mørkemann
Amerikanske Mark E Everett har gitt ut mange sterke album som Eels.
”Tomorrow morning” er den siste platen i en trilogi som startet med ”Hombre lobo” og som fortsatte med ”End times”, og som nå avrundes med en lykkelig slutt.
Det har tatt Eels bare et drøyt år å fortelle og synge om hvordan man kan gå fra å være en desillusjonert og såret mann til å bli lykkelig sammen med en kvinne der det er veldig fint å se på TV sammen for deretter å gå til køys.
Everett var bedre da han var trist og nedpå med mørke sinnsstemninger.
Hans hviskestemme er ikke så forførende her.
I tillegg er her flere låter med mer elektronikk enn det vi er vant til fra denne pussige artisten.
Den store inspirasjonen og det sterke engasjementet mangler, selv om en flott ballade som ”Oh so lovely” låter bra.
| 0
|
601994
|
Kildefriskt puslespill
De vandrer og krysser sjangere fra begynnelse til slutt på sitt andre album som i et musikalsk puslespill.
Bitene faller på plass som en helhet til slutt.
Hjaltalin fikk mye skryt for debuten, ”Sleepdrunk seasons”.
Her er de sju i bandet tilbake med nok et frodig album som det er vanskelig å plassere stilmessig.
Men det låter veldig bra.
Bandets to hovedvokalister står på mange måter for hver sin greie.
Når Högni Egilsson synger, er stemmen og musikken i nærheten av Sting.
Når Sigridur Thorlacius har hovedvokalen, høres mye ut som musikal— og filmmusikk, slik som på den ultrafengende og flotte ”Feels like sugar”.
Dette er i det hele tatt dampende og varm musikk med litt lava og aske i seg fra et band som neppe kan berge Island ut av finanskrisen, men som likevel kan bli nok en sterkt navn når det handler om musikkeksport fra vulkanøya.
| 1
|
601996
|
Smørsangeren
Han har en flott, sjelfull stemme.
Ingen tvil om det.
Egil Eldøen frontet Lava, og hadde også en vellykket karrière på 80-tallet som soloartist.
Låter fra den tiden er samlet på «The best of me».
Det høres ikke særlig bra ut på gjenhøret med duetten med Anita Skorgan på «We'll make it».
Både der og på mange av de andre låtene hører vi at 80-tallets produksjon ikke har tålt tidens tann.
Albumet har to nye låter.
«Loutro bay» er best av disse to, uten at det er særlig grunn til å juble.
De gamle låtene er minst like kjedelige og lite spennende som da de ble utgitt.
| 0
|
601997
|
Jethro Tull trosset regnet
Spilte for 2000 i Ravnedalen.
B ordet var på ingen måte dekket for Jethro Tull i Ravnedalen i går kveld.
Regnet hadde høljet ned i timevis og tåka hang langt ned i dalen da de britiske legendene entret scenen.
NB, på grunn av fotoforbud har vi ikke bilder av bandet på scenen, men av publikum.
Passende nok ble konserten innledet med innrømmelsen ”Nothing is easy” fra albumet ”Stand Up” fra 1969.
Det er imidlertid sjelden en konsert sitter fra første stund, og så skjedde heller ikke denne gang.
D et tok faktisk nærmere en halvtime før Jethro Tull, som er blant musikkhistoriens mestselgende artister, klarte å koble et skikkelig grep om kvelden.
Hva synes du om konserten?
Del dine meninger og sett karakter i debatten!
Da var regnet i ferd med å lette, mørket hadde senket seg og bandet tok fatt på klassiske ”Thick as a brick” fra 1972.
En svært kortfattet versjon riktignok, for originalinnspillingen varer nærmere tre kvarter.
Det var likevel nok til å gripe skikkelig fatt i publikum, som benyttet anledningen til å ta frem luftgitarer, luftfløyter og diverse andre tilgjengelige luftinstrumenter.
(Les mer under bildet)
For selv om majoriteten av publikum trolig var ungdommer da Jethro Tull hadde sin storhetstid på 70-tallet, så de ingen grunn til å skjule sin barnlige glede over supergruppas tilstedeværelse i Ravnedalen.
O m starten var litt treg for Jethro Tull, ble andre del av konserten en ren seiersmarsj.
Bandet virket motivert og i godt humør, og samspillet satt som man forventer av et band som har holdt på siden tidenes morgen.
F rontfigur Ian Anderson anno 2010 er kanskje ingen spesielt interessant vokalist, men han er virkelig en ypperlig musiker.
I går bar han flere av låtene mer eller mindre alene med sitt originale og karakteristiske fløytespill.
Med jevne mellomrom overlot han imidlertid scenekanten til gitarist Martin Barre, som på sin side har en egen evne til å finne de krystallklare og melodiøse gitarsoloene.
D et er vanskelig å sette Jethro Tull i en musikalsk bås, faktisk er det helt umulig.
Styrken deres er evnen til å inkorporere en rekke forskjellige uttrykk i sangene, og denne variasjonen gjør at de også klarte å holde på oppmerksomheten til den delen av publikum som ikke var blodfans.
B lant høydepunktene utover kvelden var en vakker ”A change of horses” og en magisk ”Budapest”, der bandet fikk vist frem hele sitt register.
Mot slutten fikk vi også naturligvis publikumsfavorittene ”Aqualung” og ”Locomotive breath” til stor begeistring fra de fremmøtte.
Regnet var det ikke lenger noen som brydde seg om.
– Bare litt vanlig norsk sommervær, som Ian Anderson konkluderte fra scenen.
Hva synes du om konserten?
Del dine meninger og sett karakter i debatten!
| 1
|
601998
|
Tysk stormannsgalskap
Disse tyske veteranene synes ikke at mye er nok.
Blind Guardian vil ha mer, og har brukt nesten tre år på å gjøre ferdig dette albumet.
De har en grenseløs trang til å smøre på med tykke lag og kle låtene med fete arrangementer og lydkaskader.
Låter har i seg både progrockelementer, metal, strykere og symfoniske øvelser.
I utgangspunktet er det spennende, men deres stormannsgalskap er på mange måter både deres beste venn og verste fiende.
Sangskriverparet Hansi Kürsch og André Olbrich mangler de gode ideene og den store kreativiteten.
Det forsøker de og resten av bandet å kompensere med et mektig lydbilde som bare kan inntas i små doser.
«At the edge of time» åpner med den smektende hymnen «Sacred worlds», og de er på sitt beste når de trekker inn folkelementer på «Curse my name».
Alt er pompøst og svulstig og veldig forseggjort.
Greit nok det.
Men selv om Blind Guardian satser på å levere melodiøse linjer og spenstige overganger, er låtpakken deres totalt sett i tynneste laget.
| 0
|
601999
|
Litt tynt
I 2010 er det definitivt plass til et band som Sørgekåpe.
Kvartetten fra Askim synger norsk, og stilen og uttrykket de skaper er tuftet på band som CC Cowboys, DumDum Boys og Seigmen.
Men dessverre så er de et drøyt stykke unna nivået og låtkvaliteten disse tre bandene leverer på sitt beste.
Melodiene er litt tynne, mens tekstene er interessante nok med et gjennomgående melankolsk og mørkt innhold.
Det er kanskje også slik sommerfuglen Sørgekåpe har det.
Vokalist Kim Georg Lunde synger bra, men låtene er altså litt for tynne og middelmådige til at vi kan forvente et gjennombrudd med dette debutalbumet.
Her er likevel mye å bygge videre på til neste forsøk.
| 0
|
602000
|
Flotte sanger
Vi hørte ham for første gang i bandet Peyton Place.
Roy Lønhøiden fra Kongsvinger debuterte som soloartist med norske tekster med albumet «Det ensomme landet» i 2004.
Han har gitt ut to plater etter det, og her er oppsummeringen.
«Tilbake i tid» inneholder med andre låter fra Lønhøidens tre album, pluss to låter fra hyllest-platen til Stein Ove Berg, og én helt ny.
Akkurat som med Stein Ove Berg så har Lønhøiden en dempet måte å synge på.
Til å begynne med høres både stemmen og låtene endimensjonale ut, men de glir på plass som lekre godbiter etter hvert.
Hør bare countrylåten «Rekendes på ei fjøl» eller den mollstemte «Det er mørkest like før det gryr».
Denne samleren vil sikkert gi Roy Lønhøiden mange nye lyttere og tilhengere.
Hans monotone stemme og uttrykk har merkelig nok en forførerisk kraft.
Slik som det var med Stein Ove Berg.
| 1
|
602001
|
Nervepirrende og sjelfullt
Mange mener at Jan Toft er den beste vokalisten i Vamp.
Her hører vi hvorfor det er lett å mene det.
For nå er vestlendingen endelig ute med sitt første soloalbum.
Han forlot Vamp i 1998.
Hans stemme er sterk.
Ordene han synger får en tyngde og substans som det er umulig å forholde seg likegyldig til.
Jan Toft er fylt av uro og søken.
Av og til er han rå og kompromissløs som et norsk svar på Tom Waits.
Det er god grunn til å til å linke Toft mot Waits på den skeive og rufsete «Veggane har øyrer» og den frodige og rocka «Snøfnugg».
De som ønsker seg låter litt mer i Vamp-stil, kan kose seg med de nydelige viseballadene «Sommaren uten deg» og «Stille før stormen».
En annen vinner er «Berceuse», et dystert dikt av André Bjerke, som Toft har skrevet en fin visemelodi til.
Der finner vi også ordene som har skapt tittelen til dette glimrende og sterke albumet «Alle e aleina».
| 1
|
602002
|
Drabantbyrock i toppklasse
Dette kanadiske bandet forlater her delvis sitt sakrale preg som satte den mektige og lunefulle stemningen på de første albumene, «Funeral» (2004) og «Neon Bible» (2007).
To mesterverk, for øvrig.
Det låter bra også denne gangen.
Litt annerledes, men du finner fortsatt storslagen og mektig rock hos Arcade Fire som gjør dem til et av verdens mest spennende og beste rockeband i verden akkurat nå.
Noen av oss har sett og hørt dem to ganger under Hovefestivalen.
Det var en stor opplevelse begge ganger.
Ikke bare fordi de lar instrumentene rullere medlemmene mellom, men fordi de også har en stil og innlevelse som fenger og fanger.
Paret Win Butler og Regine Chassagne brenner.
Og det bobler og koker i bandet rundt dem.
«The suburbs» er på mange måter et konseptalbum om hvordan det er å bo i drabantbyer, for eksempel i Montreal der Arcade Fire har sine røtter.
Her er rolige låter i en dempet og sfærisk atmosfære, slik som på «Suburban war».
I den andre enden finner vi den punkete og offensive «Month of May».
Dette lange albumet har appell hele veien, men det tar likevel noen runder for hele pakken sitter.
Jo da, Arcade Fire er fortsatt å regne med.
Blant verdens beste rockeband.
| 1
|
602003
|
Majestetisk og evigvarende
Debutalbumet «Industrial silence» (1999) var best.
Eller kanskje var Madrugada på toppen i 2005 med «The deep end»?
Det kan diskuteres, men det som står fram som ganske klart når bandet oppsummerer sin karriere med en «best of-plate», er at albumene «The nightly disease» (2001) og «Grit» (2002) er deres to minst betydelige.
Disse hadde gode enkeltlåter, som det er delvis er funnet plass til her, men de hadde en litt lurvete helhet.
Dette er en dobbel samleplate med én ny låt.
Det er den rocka og småskitne «All this wanting to be free».
Den høres bare sånn passe interessant ut blant alle kremlåtene denne samleren har å by på.
Noen låter er remastret, noen andre er konsertopptak.
Hele veien fremstår Madrugada med styrke, og som en tung og rocka bandenhet som ingen andre har vært i nærheten av her hjemme i nyere tid.
De kunne ha blitt et rockeband i internasjonal toppklasse om de hadde hatt fokus nok, og pågangsmot nok, til å kjøre løpet helt ut.
Det gjorde de aldri.
Men vi som har likt dem alle disse årene, hører her nok en gang for et fantastisk band dette var.
Folk kommer til å digge Madrugada sine låter i uoverskuelig fremtid.
Så får vi bare vente på Sivert Høyems neste album.
Det tar nok ikke for lang tid før det er her.
| 1
|
602004
|
Absolutt kjedelig
Hva kunne Massive Attack gi oss i begynnelsen av juli 2010?
Som forventet, omtrent ingenting.
ARENDAL:
Årets Hovefestival har hatt mange spennende og friske band på scenen.
Massive Attack var frisk og kul på 90-tallet.
Hvorfor de ble plassert som headliner torsdag, var ufattelig for mange av oss da det skjedde.
Det var like ufattelig etter at de gikk av scenen rundt midnatt.
Den første halvtimen brukte de til å levere de kjedelige låtene fra deres siste album, ”Heligoland”.
Etter hvert dro de i gang noen av sine mest kjente hits fra 90-tallet.
Vokalist Horace Andy sang på noen av dem.
Martine Topley-Bird sang både nytt og gammelt materiale.
Lydbildet var selvsagt rent og pent.
Og statisk og kaldt.
De tunge og gode basslinjene fra storhetsdagene var fraværende.
Bunnen og substansen i Massive Attack var borte.
Eller kanskje var det bare tiden som har løpt fra dem?
Av og til var det ålreit å se på lyseffektene.
Men konserten var bare kjedelig.
Hovefestivalen booket det som bare måtte bli en flopp.
| 0
|
602005
|
I glemmeboka
Han har vært artist i 40 år, og det er ikke dette albumet Joe Cocker vil bli husket for.
Han blir tatt godt vare på når det gjelder musikere, lydmenn og arrangører på dette albumet.
Det låter fett hele veien.
Stemmen til Cocker er fortsatt ru og hes, men likevel full av pondus og kraft.
Musikken likeså.
Det låter aller best når han tolker Dixie Chicks sin ”I hope”.
Men de fleste melodiene er lett å glemme.
De setter heller ikke spor etter seg mens du lytter.
Det må i så fall være noen av balladene som kan gjøre det, for eksempel den mektige og svulstige ”Unforgiven”.
Joe Cocker synger bra.
Balladene er best, men altfor mange av låtene er for svulstige og strømlinjeformet.
Det er slik man gjør det for å skjule at melodiene er tomme og innholdsløse.
| 0
|
602006
|
Middelmådige låter
Below the belt.
(Bad Taste records)
Kanadiske Danko Jones og hans musikere er full av humor og morsomme vendinger og meldinger når de gjør konserter.
De spiller tight og bra.
Det gjør de også på plate, men Danko Jones er hakket gråere og mer middelmådig i dette formatet.
”Below the belt” er hakket råere og mer rocka enn Danko Jones sine siste utgivelser.
Produksjonen er tøff og ålreit, men flere av låtene er likevel stillestående og småkjedelige med for få spennende elementer og momenter i seg til å forføre og imponere.
Vi har hørt de fleste riffene og øvelsene tidligere fra andre band som 70-tallets Thin Lizzy, Nazareth og Deep Purple.
| 0
|
602007
|
Fattigmanns Turboneger
Going to hell.
(MTG Music)
Bob Moen heter Bob Kåre når han er med i partybandet Luxus Leverpostei.
I Iron Fist går han i spann med Bender Midiman og Jonkis fra bandet Nobodies, pluss to medlemmer til.
Disse holder fortsatt på med det som noen vil betegne som partymusikk.
Bob Moen synger engelsk i Iron Fist, og tekstene er et tvilsomt sammensurium av floskler som selv ikke Hank Von Helvete i Turboneger ville brukt strupen sin på å formidle.
Iron Fist spiller bra.
Trykket er der.
Men melodiene, gitarriffene og flosklene er så påtrengende og overskyggende dumme at man må være ganske beruset for å la seg rive med av dette.
Det er sikkert også meningen at man skal være det sammen med Iron Fist.
| 0
|
602008
|
På listetoppen
Lady Antebellum(terning 3)
Need you know.
(Capitol/EMI)
I USA er denne trioen blant bestselgerne så langt i år med sitt andre album.
To millioner solgte lar seg høre på dagens platemarked, og det er nok først og fremst godt voksne mennesker som faller for Lady Antebellums glatte og strømlinjeformede pop, som blir krydret med lette fnugg av country.
Flere av Nashvilles mest meritterte studiomusikere hjelper til med det.
Tittelkuttet og hitlåten ”Need you now” kan godt komme til å gjøre det bra også her hjemme via mye spilling på de kommersielle radiostasjonene.
Låten er fin nok den, og med vekslende sang mellom en kvinnelig og mannlig vokalist gjennom hele albumet, framstår dette nærmest som en duettplate.
Det er behagelig og pent, men aldri særlig spennende.
Lady Antebellum treffer nok mange av de som falt for Shania Twain i hennes storhetstid.
| 0
|
602009
|
Mesterlig gjort
Keep of Kalessin
Reptilian.
(Indie rec.)
Mange blodfans fikk nok metallriffene i halsen da Keep of Kalessin valgte å stille opp i Melodi Grand Prix med låten “The dragontower”.
Tredjeplassen der vil sikkert føre til økt interesse for trønderbandets femte album, som også er deres beste.
For det er ikke snakk om noen lettvinte, kommersielle løsninger på ”Reptilian”.
Bare en mer finslipt og perfekt versjon av det de har gjort med hell tidligere.
Vi snakker om et band med en selvsikkerhet og med en innsikt og en musikalsk teft som er slående fra begynnelsen med ”Dragon iconography” til de avslutter med den episke og lange ”Reptilian majesty”.
Vi får store doser med fandenivoldske øvelser med tekster om drager, voldsomme kamper og andre mørke situasjoner.
Men utfallet av alt dette går hele veien i positiv retning når det handler om bandets utvikling.
Det er så bra spilt, her er så mange flotte overganger mellom beinharde metallriff og melodiske og symfoniske partier, at det bare er å legge seg flat av beundring.
”The awakening” og ”Judgement” er albumets sterkeste låter fra et band som beveger seg mesterlig mellom det vakre, det storslåtte og det som måtte finnes av råskap i kampen mellom liv og død.
| 1
|
602010
|
Nok er nok
The dance.
(Pias rec.
/VME)
Femten år.
Så lenge har Faithless holdt på uten å gi ut et eneste minneverdig album.
Maxi Jazz, Sister Bliss og Rollo har riktignok flere kule og smarte enkeltlåter å vise til; her mangler de det også.
Her er selvsagt den vanlige miksen av house, symfoniske popsnutter, synthpop, disco og elektronika, men de store og gode låtene må man lete med lys og lykt etter.
De eneste vesle lyspunktene er når Dido slipper til med sin vakre stemme på to låter, og når The Temper Trap-vokalist Dougy Mandagi synger på låten ”Coming around”.
| 0
|
602011
|
Countryrock fra Hallingdal
Hun har tidligere gitt ut to album sammen med sin søster Anita i duoen Bøygard.
Solodebuten til Tove Bøygard er mer country og folk enn det hun har vært med på før.
Hun beveger seg omtrent i samme stilmessige område som Rita Eriksen, og lykkes veldig bra med det.
Tove Bøygard tar utgangspunkt i hjembygda si, som heter Skrindo og befinner seg øverst i Votndalen i Ål i Hallingdal.
Hellbillies liker sikkert det de hører her, i alle fall på de låtene der Bøygard synger på dialekt.
Det gir låtene en egen dimensjon.
Musikere som strengemann Geir Sundstøl og bassist Jørun Bøgeberg borger for kvalitet og innsikt.
Produsent Lars Lien spiller tangenter, og han har på en fin måte sørget for at de flotte, fargerike og fortellersterke låtene på dette albumet fremstår med tyngde, dybde og substans.
Så flott.
Så herlig en lytteopplevelse.
Tove Bøygard fortjener et stort publikum.
| 1
|
602012
|
Forførende og storslagent
Hun ble popstjerne i Sverige med dette albumet.
21 år gamle Amanda Jenssen bor i nabolandet, men er halvt norsk.
Nå skal Norge erobres.
Uttrykket og låtene hun leverer her har likevel ingenting med nordiske musikktradisjoner å gjøre.
Vi snakker om amerikanske og britiske elementer som kan føres helt tilbake til popmusikkens opprinnelse.
Det betyr orkestrerte, storslagne og smektende låter slik som likesinnede artister som Duffy, Paloma Faith, Marina & The Diamonds og Florence & Machine har hatt slik suksess med de siste årene.
Amanda Jenssen gjør det like bra.
Minst.
Dette er forførende, stilig, elegant og fengende nesten hele veien.
Jenssen synger bra enten det handler om deilige ballader eller rytmesterke låter.
Albumet heter «Happyland».
Tittelen er treffende.
Det er bare å hygge og kose seg.
| 1
|
602013
|
Røyk uten ild
Det er fint med band med spilleglede og formidlingslyst.
Smoke Mohawk er et slikt band, men dessverre så snubler de litt låtmessig.
Melodiene er gjennomgående litt for tynne.
Det hører vi spesielt på albumets eneste coverlåt, Little Feat sin «Ratfaced dog».
Den får de andre låtene til å høres litt tomme ut innholdsmessig.
Smoke Mohawk er en kvartett med medlemmer fra We, Gluecifer og My Midnight Creeps.
Den tidligere We-vokalisten Thomas Felberg synger ålreit, og gitarist Rolf Yngve Uggen spiller definitivt bra.
Til tider gnistrer det.
Energien er der.
Stilmessig beveger de seg fra tøff garasjerock via progrock til tungrock.
Men de gode låtene er i mindretall.
| 0
|
602014
|
Dårlig underholdning
Han var finalist under forrige Idol I Storbritannia.
Adam Lambert har en sterk stemme.
Ingen tvil om det.
Her bruker han den på mye rart.
Lambert tar en Mika med fasettsang på refrenget på åpneren «Music again», som er skrevet av Justin Hawkins, og som en gang var sjef i The Darkness.
På neste låt, som er tittelkuttet, tar Adam Lambert seg en Duran Duran.
Med Muse-låten «Soaked» tar han det helt ut i pompøs og svulstig radiopopretning.
Vi hører selvsagt heller på Matthew Bellamy i Muse.
Det skulle bare mangle.
Låtsammensetningen skaper et inntrykk av rot, og at det her er om å gjøre å treffe flest mulig på en gang.
Særlig underholdende blir det aldri.
Britiske
Idolartister er ikke mer spennende enn de er i andre land.
| 0
|
602015
|
Lunt og fint fra Kalvik
Landets beste og mest meritterte visesangere har rundet 60.
Det gjør ikke noe.
Gitarkameratene er fortsatt vitale og gode.
Trond Granlund synger viser som han lærte av faren sin, og Finn Kalvik (62) synger om sin oppvekst på østkanten av Oslo.
Det er fortsatt verdt å høre på dem alle sammen.
Her er Finn Kalvik i spann med forfatter og lyriker Erik Fosnes Hansen.
De vokste opp i samme borettslag på Grorud i en tid da Einar Gerhardsen og Haakon Lie bygget landet.
Kalvik og Fosnes klarer å formidle historier og fortellinger om sin barndom og ungdom uten å bli for sentimentale eller for interne og navlebeskuende.
For her er rikelig med humor og morsomme verbale stikk, enten det handler om «Ellinor Nordby» i blokka eller i «Borettslagsnakk» der beboerne blir truet med at Einar Gerhardsen kommer og tar dem om man ikke følger husreglene.
Den velklingende og lekre instrumenteringen, de flotte arrangementene og de innbydende melodiene, gjør dette til et sterkt album som det gjør godt å lytte til.
Aller finest og best er nok «Drømmen om Groruddalen».
Eller kanskje det er den ribbeduftende «Inne i jula».
Det er nok litt feil årstid for den, men denne plata varer helt sikkert til neste jul, og enda lengre enn det.
Finn Kalviks lune og sterke fortellersangstemme vil nok leve i flere generasjoner enn han selv får oppleve.
| 1
|
602016
|
Enkelte blaff
Taylor Hawkins gjør sine saker bra som trommeslager i Foo Fighters.
Han kan synge også.
Det viser han her med sitt sideprosjekt, som neppe kommer til å bli noe annet enn akkurat det.
Dave Grohl er gjest, for sikkerhets skyld med trommestikker, mens Brian May og Roger Taylor fra Queen er med på å gjøre de kunstrockaktige og glamrocklignende låtene litt hørverdig og spenstig.
Uttrykket låter 70-tall.
Energien og pågangsmotet er til stede i fullt monn.
Men kvaliteten på låtene er mildt sagt av en ujevn kvalitet.
Begynnelsen med «Bad luck» og «Your shoes» er ålreit.
Et par gode blaff.
Men egentlig klarer vi oss lenge med Foo Fighters.
| 0
|
602017
|
Tviholder på 90-tallet
Mandalsbandet deafmazjiiN er etter hvert blitt såpass etablert at de fleste sørlandsrockere vil vite hva en ny EP fra den kanten betyr: seig, blytung rock tuftet på like deler angst, aggresjon og Black Sabbath-aktig riffing.
deafmazjiiN spiller kort og godt grunge, og dét gjør de med en overbevisning så innbitt at man skulle tro de siste 15 årene aldri hadde funnet sted.
Tenker man kommersielt, er nok ikke grunge det verste man kan drive med i 2010.
Alice in Chains gjorde et vellykket comeback i vinter og til sommeren spiller nylig gjenforente Soundgarden på en festival nær deg.
Og er det to band deafmazjiiN slekter på mer enn noen andre, er det nettopp disse
Bandets rockfaglige kompetanse er det heller ikke noe å si på.
Frontmann Per Bertrand Aanonsen har bakgrunn fra både supertøysete Gartnerlosjen, det ikke fullt så tøysete Black Debbath og, ikke minst, Manitou, et av landsdelens mer legendariske metal-band.
Likevel ville det være synd å si at deafmazjiiN tilfører sjangeren noe nytt eller egenartet.
Til det er låtmaterialet for grått og «hørt det før»-faktoren for høy, bandets åpenbare kvaliteter og iherdige innsats til tross.
Dessuten er det ikke til å komme forbi at musikkstilen de tviholder på, for mange av oss føltes utspilt allerede midt på 90-tallet en gang.
| 0
|
602018
|
Nakent repitisjonseksperiment
Innen jazzen, eller all kunst for den saks skyld, er det viktig med eksperimentering.
Både med formater, sjangere og tekst og alle andre tenkelige virkemidler.
Det er slikt som driver kunsten videre og gjør den interessant.
Men da kan det selvsagt slå alle veier hvordan resultatet til slutt blir.
Gunvald Hagen fra Kristiansand har med sitt Gunvald Ensemble valgt å utfordre hele begrepet jazzplate ved å eksperimentere både med formater, sjangerer, instrumentering og tekstbruk.
Formatmessig går eksperimentet ut på å ha spor som er helt fra nede i ti sekunder i lengde og opp til de vanlige tre-fire minuttene.
De korte rene instrumentalpartiene fungerer da som musikalske hvileskjær mellom sangene.
Sjangermessig går det fra Tom Waits-inspirerte små snutter til mer avanserte melodistrukturer inspirert av folk somArvo Pärt ogAlexander Scriabin, alt akkompagnert av Gunvald Hagens diskrete og smakfulle klaverspilling.
Instrumenteringen er enkel og naken, for det meste preget kun av klaver og vekslende vokalister, og noen ganger utfylt med saxofoner og kontrabass.
Det gir mye plass for melodi og tekst, begge deler skrevet av Hagen selv.
Tekstene er korte, poetiske og bittersøte og passer med lydbildet.
Jeg vil veldig gjerne like denne plata.
Både på grunn av ambisjonsnivået og fordi eksperimentering i seg selv er bra.
Men jeg klarer det ikke.
Albumets blanding av melodier med sang og instrumentalpartiene fungerer etter min mening ikke så godt.
Og melodiene blir forutsigbare i all sin uforutsigbarhet.
Det repetitative i melodi og tekst — som Hagen sannsynligvis helt bevisst benytter seg flittig av - ender opp med å irritere mer enn å åpenbare.
| 0
|
602019
|
Påskestemning
J.
S. Bach:
Matteuspasjonen
Kristiansand Symfoniorkester // Nicholas Kraemer dirigent
Kristiansand Solistensemble // Benedictus jentekor
Matthew Hargreaves Kristus // Ben Johnson, Evangelist
Mona Julsrud sopran // Marianne Beate Kielland alt
Magnus Staveland tenor // Halvor Festervoll Melin bass
Matteuspasjonen er et stort og komplekst verk for to kor og orkestre.
Vi er ved kjernen av den kristne tro, beretningen om Gud som ble menneske og gikk i døden for å sone menneskenes synder.
Teksten, hentet fra Matteusevangeliets kap 26 og 27 er med andre ord bærende i verket, og ifølge dirigent Nicholas Kraemer meget vesentlig å lytte til.
For de blant publikum som ikke var så gode i tysk var det en lettelse at fortellerens stemme var oversatt til norsk, og at vi dermed kunne henge med.
Teksten blir til stadighet understreket av musikken, strykere skaper en glorie rundt Jesu ord, og piskeslag høres godt i orkesteret.
Verket er fullt av symbolikk som henspeiler på påskehistorien.
Barokkens komposisjonsteknikker demonstreres til stadighet, men blir på Bachs vis til vidunderlig vakker musikk.
Kristiansand symfoniorkester spilte for to uker siden Beethoven på meget høyt nivå.
Å snu seg rundt for å spille barokkmusikk på det nivået vi hørte i Domkirka i går er intet mindre enn en prestasjon,— det viser en fleksibilitet for sjangre som er stor.
Dirigent Kraemer skal ha mye av æren, bueteknikken hos strykerne har bedret seg mye slik at det svinger også i vibratoløse partier.
Etter mitt syn burde kanskje også blåserne vært mer autentiske, bruken av gambe og teorbe lager et klangbilde som blir litt pussig når fløytene spiller på moderne instrumenter.
Solisteensemblet var doblet i antall, og det ga en stor effekt i variasjonsmuligheter og trøkk.
Spennet i intensitet, hjulpet av pikestemmene fra Benedictus har jeg tidligere ikke opplevd i Domkirka.
Castingen av solister har også vært svært vellykket med en godt sammensatt gruppe, der evangelisten (Ben Johnson) særlig må nevnes for sin framføring.
Balansen mellom kor og orkester var god, Kraemer var våkent med der det trengtes.
Hvorfor er dette et viktig verk å lytte til i 2010?
For troende burde det si seg sjøl.
For andre er det en god repetisjon av påskefortellingen, samt at det er et verk som gir tid til refleksjon, nytelse og avkobling.
Domkirka var godt besøkt i går kveld, og i kveld er det en ny mulighet.
| 1
|
602020
|
Ekstravagant
Borknagar har med to av platetitlene sine beskrevet seg selv på utmerket vis:
«Epic» og «Universal».
Det nære og intime får andre ta seg av; her er det det episke og altomfattende som gjelder.
Borknagar nøyer seg ikke med gitar, bass og trommer så lenge det også finnes rom for vegg-til-vegg-synther og massive kor.
Sturm und Drang-uttrykket toppes med tekster om menneskehetens fall og naturens hevn.
Selv om en stakkar kan bli andpusten av mindre, er det aldri tvil om at bandet vet hva de driver med.
Så har da også grunnlegger og gitarist Øystein G. Brun fra Bergen holdt på med dette siden 1994.
I likhet med mer allment kjente Dimmu Borgir, har Borknagar gått fra å spille tradisjonell black metal til å bli stadig mer melodiøse og ekstravagante.
I dag er musikken deres vel så atmosfærisk som den er aggressiv.
Med til denne utviklingen hører at alskens tangentinstrumenter har fått stor plass i lydbildet.
De siste 10 årene har disse vært traktert av kristiansanderen Lars A. Nedland, som på «Universal» også bidrar som låtskriver og vokalist på et av de mer prog-aktige sporene.
Det sier seg nesten selv at dette er både godt spilt og produsert.
At prosjektet er preget av en heller høytidelig tone, vil vel heller ikke overraske noen.
Desto verre da, at man sitter igjen med en følelse av at idétilfanget ikke helt matcher den voldsomme patosen.
Det er veldig mye lyd på «Universal», men få overraskelser.
Noen ganger er avstanden mellom det storslåtte og det oppblåste forsmedelig kort.
| 0
|
602021
|
Ååååhh, så deilig!
Dirigent:
Giordano Bellincampi
Solist:
Solveig Kringlebotn.
Verker av:
Jean Sibelius, Richard Strauss og Carl Nielsen
Det var sang som kunne smeltet februarsnøen, og orkestertoner som kunne fått krokusen til å sprette fram.
I går laget Solveig Kringlebotn og Kristiansand Symfoniorkester musikkfest i Domkirken.
Programmet var bygget opp om tre komponister som alle var født i løpet av et drøyt år, og allerede i Tuonelas Svan av Jean Sibelius satte dirigent Giordano Bellincamp og orkesteret tonen for kvelden:
Vakker homogen klang, helhetlig formet, og med imponerende solistprestasjoner.
Særlig må Roar Brostrøm på engelsk horn berømmes.
Det var mer enn et svennestykke han gjorde, ja, det var et rent karsstykke.
Solveig Kringlebotn er en norsk eksportvare det alene er verdt å bruke en kveld på.
Hennes tolkninger av i alt sju romanser, signert Sibelius og Richard Strauss, var utsøkte.
Stemmen er fortsatt ungdommelig lett, men nå kombinert med en modenhet som kledte gårsdagens verker.
Uten de store gester formidlet hun troverdig og inn-i-margen-musikalskt tekstene som handlet om kjærlighet, kjærlighet og mer kjærlighet.
Det er sjelden man får høre fremføringer av en slik kvalitet på norske scener.
At dirigent Bellincampi er en ypperlig operamaestro gjorde ikke fremføringen dårligere.
Med store never kjælte han ømt fram det beste fra orkesteret, i en tonevev som høres mye lettere ut å spille enn det faktisk er.
Carl Nielsen er, ved siden av Jean Sibelius, Nordens største symfoniker.
Av hans seks symfonier er den første også den mest tradisjonelle, i form og tonespråk.
For orkesteret er symfonien likevel et svært stykke å gape over, og fordrer gjerne et fullt utbygd orkester med 80 medlemmer.
Desto mer imponerende var det at KSOs 46 musikere maktet slikt trykk og driv at det tidvis virket som om de hadde drahjelp av 30 musikere gjemt på galleriet.
Trykket gikk heller ikke ut over presisjon og intonasjon i en imponerende fremføring.
Bellincampi har bodd i Danmark i mer enn 30 år, og kanskje var det kombinasjonen av det italienske temperament og kjennskapet til det yndig danske som laget dynamitten?
Emil Otto Syvertsen var en eminent konferansier, kunnskapsrik og ord-elegant.
Likevel:
Ikke alle konserter blir bedre av at musikken blandes med det talte ord.
I går kveld kunne tonene talt alene.
De hadde kraft nok til det.
| 1
|
602022
|
Opp blant de store
Det er deilig når man kan sette på ei instrumentalplate og umiddelbart høre hvilket land den kommer fra.
Da spesielt når denne gjenkjenneligheten kommer av at det etter hvert har utviklet seg et eget klang— og lydbilde og en egen sjanger som man, i mangel av noe annet dekkende uttrykk, kan kalle norjazz eller polarjazz.
Eksponenter for denne sjangeren er folk som Garbarek, Molvær og Wesseltoft – og nå også Frøy Aagre med sin tredje album, Cycle of Silcnce.
Spilt inn på to dager sammen med sitt glimrende band (Andreas Ulvo, Audun Ellingsen og Freddy Wike) har Aagre og hennes myke sopransax på Cycle of Silence beveget seg inn i et visuelt lydlandskap som maner frem både vinterlandskap, høststormer og nitrist norsk tristesse av sørgeligste sort.
Det er gjort så tydelig, vakkert og variert at enhver filmskaper som skal ha med bilder av norsk natur fra nå av vet hvor hun skal finne lydfølget til dette.
Man skulle tro at bruken av utelukkende sopransax, piano, trommer og kontrabass etter en stund ville blir kjedelig, men i tilfellet Cycle of Silence er komposisjonene, arrangementene og improvisasjonene rundt melodiene så interessante og harmoniene så uventede at man snarere tar seg i å ønske en enda lenger plate.
Frøy Aagre er i gang med en jazzklubbturné på Sørlandet i disse dager.
Hvis du vil få med deg den neste store innen norsk jazz på en scene nær deg før hun og bandet forsvinner til utlandet så er sjansen der nå.
| 1
|
602023
|
Starten på fortsettelsen
Ida Jenshus kunne ha gjort ting enklere for seg selv.
Steinkjerartistens fjerde album består av kun seks sanger — den første nesten 10 minutter lang, bare den siste kortere enn fire - og bør helst høres som en sammenhengende helhet.
Fullt utbytte krever tid, fordypning og ro.
Belønningen er pur musikalsk nytelse.
Som på de Spellemann-vinnende forgjengerne, har Jenshus jobbet tett med produsenten Kåre Vestrheim og gitaristen Alexander Pettersen.
Og selv om tittelen antyder en ny begynnelse, fremstår «Starting Over Again» som en naturlig fortsettelse av reisen Jenshus har vært på helt siden hun debuterte som banjokneppende countrysanger og som siden har ført henne stadig lenger ut i et landskap av cinematisk rock.
Nå har hun kommet dit at det er fremføringene og atmosfæren, mer enn nynnevennlige refrenger, som bærer musikken hennes.
Samtidig er og blir Emmylou Harris den naturlige referansen når man snakker om Ida Jenshus.
Sangen «Set Us Free» - liksom bare rullende trommer, sølvskimrende gitarer og en stemme full av lengsel og luft - kunne for eksempel ha vært et spor på countrydroningens «Wrecking Ball» (1995).
Høyere kompliment er det i denne sammenhengen knapt mulig å få.
| 1
|
602025
|
Vekker følelser
Å lytte til Björk sin eklektiske musikk er en øvelse i seg selv.
Hun maler et utfordrende lydbilde og strekker grensene fra det kjente til det ukjente.
Her holder det ikke med kun en gjennomlytting, og sangene hennes er overhode ikke egnet som bakgrunnsmusikk.
Dette er musikk som er laget for å høre på mens man konsentrert sitter stille med øynene lukket.
Det er først da man klarer å bli dratt inn i hennes merkverdige, men spennende verden.
Det er kun da magien vil vise seg.
«Vulnicura» er den verdenskjente , islandske artistens åttende album, og fungerer som en audio-biografi om hennes forhold og brudd med multikunstneren Matthew Barney.
I samarbeid med den venezuelanske produsenten Arca og den britiske musikeren The Haxan Cloak, har hun skapt en stemningsfull skive som forener et orkestralt lydbilde med elektroniske beats.
På imponerende vis har hun skrevet alle strykerarrangementene selv.
Det er intenst og går fra det stillferdige og flytende til det dramatiske.
Hele tiden med en mørk og dyster undertone hvor hennes ærlige tekster og stemme svever over.
Björk klarer å skape følelser hos lytteren med dette albumet.
Hennes sorg er smertelig vakker.
| 1
|
602028
|
Hvordan penger dreper musikk
Imagine Dragons startet på topp da de fikk enorm suksess med låtene «Radioactive» og «Deamons» i 2013.
De enkle stadion-rocklåtene gjorde deM verdenskjente selv før debutalbumet var ute.
Den gangen hadde låtene et snev av lidenskap, men denne gangen har de ikke klart å skape det en gang.
«Smoke + Mirrors» er som et skall av et album med mangel på sjel og følelser — en ren pengemaskin.
Man får raskt en følelse av at bandet higer etter å bli sammenlignet med storheter som Coldplay og U2.
De mangler rett og slett egen identitet.
Under første låt «Shots» er det nærmest som å høre Chris Martin.
Låtstrukturen er som vanlig enkel og albumet er generelt overprodusert.
Bandet har heller ikke klart å bestemme seg om de ønsker et standard rock-lydbilde eller pop med en overdose av synth.
Den første låten som har litt råskap i seg er «I’m So Sorry».
Dessverre blir den etterfulgt av «I Bet My Life» som minner om en stresset og mer storslått The Lumineers-låt.
Det hjelper heller ikke at tekstforfatterskapet er av lavmål.
Tekstene Dan Raynolds fremfører er sytete og fulle av unnskyldninger - det skulle bare mangle når man uforskammet leverer et dårlig produkt som kommer til å gjøre ham rik uansett.
| 0
|
602030
|
Father vår
Ikke mange artister har gjenoppfunnet seg seg selv på like vellykket vis som Joshua Tillman gjorde i 2012.
Inntil da hadde han spilt trommer med indiefolk-heltene Fleet Foxes og gitt ut kompromissløst dystre album under navnet J. Tillman.
Men med utgivelsen av «Fear Fun» fremsto han plutselig som en helt ny artist med et helt nytt prosjekt.
Nå kalte han seg Father John Misty og laget musikk som var mye friskere — og veldig mye morsommere - enn noe annet han hadde vært involvert i.
Det var som om han skrudde på lyset og avslørte at han hadde på seg en frakk i psykedeliske farger.
På «I Love You, Honeybear» rendyrker Tillman både musikken og Father John Misty-personaen til perfeksjon.
Han skriver melodier som et enmanns Beatles.
Han skriver de mest sarkasmedryppende tekstene siden Randy Newman.
Og sammen med Jonathan Wilson - mannen bak det beslektede, men mer rock- og retroorienterte «Fanfare» (2013) - bader han sangene i orkestrert vellyd.
Sjelden har det giftige virket mer forførende eller det vakre mer urovekkende.
Vi kan like gjerne la den dekadente, deprimerte vismannen Father John Misty definere hele 2015 for oss:
«Getting high on the mattress, while the global market crashes.«
| 1
|
602031
|
Driter i alt
Det er ikke noe nytt at amerikanske rappere idoliserer seg selv i sine tekster, men det er ikke så ofte vi hører det fra en nordmann med janteloven hengende over skulderen.
Nå skal dette endres og hvem andre enn en av Norges fremste rappere med fødebyen Bergen kunne gjort dette bedre enn Lars Vaular?
Vi vet alle at Vaular har evnen til å lage dype tekster med tunge tema som opptar han, men denne gangen er det egoet som skal dyrkes.
Med lave skuldre og noe som høres ut som et glis om munnen, spytter han ut linjer hvor han omtaler seg selv som «en ung, heit gateflamme», allerede under første låt.
Deretter glir det behagelig over i låten «Nordisk design» produsert av Frode Flatland.
Lydbildet er delikat og moderne, med mengder av fine detaljer.
Under låten «Renter» har han med den selverklærte Grønlands store sønn Arshad Maimouni, og vi blir servert noen fengende melodier før det går over i den minimalistiske singelen «DD EG gjør».
Mot slutten av denne korte utgivelsen tar Vaular oss også med tilbake til 90-tallet med retro-sound.
Denne 23 minutter lange EPen er både variert og balansert.
En perfekt dose med selvsentrert musikk hvor man driter i alt uten at det blir for mye av det gode.
| 1
|
602032
|
Noe for enhver smak
Det amerikanske progmetal-bandet Periphery feirer sitt 10-årsjubileum med et hardtslående dobbeltalbum ved navn «Juggernaut: Alpha» og «Juggernaut: Omega».
Her snakker vi om et av bandene som har vært med på å definere undersjangeren djent, men dette er muligens deres beste utgivelse i karrieren.
Periphery har fått mye kritikk fra metalfans for sin bruk av clean vokal og noe snillere sound.
Denne ganger er det nærmest likevekt mellom growling og vanlig vokal, noe som vil tilfredsstille alle parter.
Musikken er som vanlig ekstremt komplisert bygd opp og teknisk avansert, men til tider er låtene så fengende at radiostasjoner vil plukke det opp.
Her er det nemlig en fusjon av flere forskjellige sjangre og stemninger.
Det går fra svevende til tungt, og plutselig er vi inne på et jazz-parti eller noe som minner om en ren poplåt.
Det er ganske sprøtt, og man trenger en del gjennomlyttinger for å få med seg alle detaljene.
Låtene smelter over i hverandre på en smart og detaljert måte og begge albumene virker ekstremt gjennomtenkte.
Man vet aldri hva som kommer her og dette blir som en spennende oppdagelsesreise.
Det blir aldri kjedelig når man hører på Perihery.
| 1
|
602033
|
Kometer full av appell
Comet Kid er kanskje litt vanskelig å plassere stilmessig , men de har mye roots og americana i seg.
Vi kan også høre konturene av britiske band som Franz Ferdinand og Arctic Monkeys.
Det bobler og koker i musikkgryta, og det er like pirrende å høre på den litt lange og oppbyggende «Lay Me Down», som den intense «Sally» og den ultrafengende «Batman».
Dette kan godt komme til å bli det nye favorittbandet for mange utover året, og de klarer helt sikkert akkurat som Violet Road å kapre nye blodfans på grunn av sin sjarm og spilleglede på scenen.
På «Forces of Nature» høres det ut som om det bare er dette Comet Kid vil.
Og bare det!
Det er bare et år siden debuten «Roots» .
Oslobaserte Comet Kid er tilbake med et kort album på sju låter.
Alle er stappet full av energi og appell, og musikken deres er bortimot umulig å mislike.
Vokalist Andreas Kjøll er langt framme i lydbildet og regjerer.
Det er bra, for han har en drive og en sjel i stemmen som forfører.
Energien er på topp fra start med singelen «Sweet Love» til albumet avsluttes med tittelkuttet; en herlig soul-rock-blues-ballade som piskes fram på en episk måte med spenst og styrke mot et vidunderlig klimaks.
Comet Kid er kanskje litt vanskelig å plassere stilmessig , men de har mye roots og americana i seg.
Vi kan også høre konturene av britiske band som Franz Ferdinand og Arctic Monkeys.
Det bobler og koker i musikkgryta, og det er like pirrende å høre på den litt lange og oppbyggende «Lay Me Down», som den intense «Sally» og den ultrafengende «Batman».
Dette kan godt komme til å bli det nye favorittbandet for mange utover året, og de klarer helt sikkert akkurat som Violet Road å kapre nye blodfans på grunn av sin sjarm og spilleglede på scenen.
På «Forces of Nature» høres det ut som om det bare er dette Comet Kid vil.
Og bare det!
| 1
|
602035
|
Mister seg selv
Det forrige albumet til Los Angeles-rapperen gikk rett til topp på hitlistene og fikk mye skyt fra publikum og media.
Nå har 28-åringen fått mersmak på suksessen, og har med seg tunge navn på oppfølgeren.
Navn som Usher, R. Kelly, Tray Songz og Chris Brown står på listen som bidrar.
Med svært lite markedsføring kom hans tredje studioalbum nærmest overraskende på oss, men selv ikke A-laget kan redde dette.
Albumet starter tungt og tar oss med tilbake til old school, mørk klubb-R&B, men det tar ikke lang tid før vi er tilbake i glamouren av radiovennlige låter.
Under «Body Language» med Usher og Tinashe, er all attityde borte og erstattet av Lille Havfruen-lignende synth-lyder, klisjé-tekster, overdådige koringer og slitsomt fengende melodier.
«Dolo» med R. Kelly er litt av den samme regla , men er mer ryddig enn den forrige.
Misforstå ikke — det er ofte dette publikum vil ha, men samtidig er det ikke bedre levert enn middelmådig.
Når hans mørke låter heller ikke tar skikkelig tak, gjør det ikke saken bedre.
Kid Ink mister seg selv blant alle gjestene sine og når ikke opp til samme nivå som han gjorde med forgjengeren.
| 0
|
602038
|
Rawk'n'roll!
Fjorårets toppmøte innen tung trøndersk rock viser seg heldigvis å ikke være noen engangsforeteelse.
Og enda mer gledelig:
Selv om utgangspunktet fremdeles er bluesbasert hardrock et sted i spennet mellom Black Sabbath, Thin Lizzy og The Who, er «Spidergawd II» et bedre album enn forgjengeren.
Spidergawd er et band med massivt trøkk .
Det skyldes selvsagt at de har Norges ypperste rytmeseksjon — motorpsykoene Bent Sæther og Kenneth Kapstad - i bunnen.
Ytterligere forsterket av Rolf Martin Snustad (Hopalong Knut) på brummende barytonsaksofon, oppnår de på samme tid sentrifugalaktig driv og monolittisk tyngde.
I tilfellet Spidergawd har kompet alene kraft til å transportere deg.
Denne gangen har dessuten gitarist og primalvokalist Per Borten gitt bandet tvers gjennom sterkt materiale å jobbe med.
Borten skriver låter som er mer tøffe enn de er dype - tankene går oftere til hans gamle band Cadillac enn til Motorpsycho, for å si det sånn - men på sitt vis er de perfekte: dynamiske, riffsterke, uhyre stilbevisste.
Noen av dem er til og med melodiøse nok til at man kan gaule med.
11. februar spiller Spidergawd på TrashPop i Kristiansand.
Det blir moro.
Bare husk å ta med ørepropper.
| 1
|
602039
|
En nikkedukke
Bandet kjører på med fete detaljer , kraft og energi.
Det driver godt, men dessverre faller alt sammen med en slapp vokalprestasjon av Marion Ravn.
Åpningslåten «Kicks In» kunne vært en energi-fremkaller, men det eneste den får frem er irritasjon og en trang til å gi Ravn et lite spark.
Dette er hennes andre album på fire måneder og oppfølgeren til «Scandal Vol.
1» som fikk lunkne anmeldelser i de fleste aviser.
Det er ikke mye som tilsier at det blir noe bedre denne gangen, selv om hun har tatt med seg flere kjente navn.
«The Flame» gir sterke assosiasjoner til Morten Abel, og etter en liten titt på samarbeidslisten dukket hans navn opp.
Mot slutten av låten kan man høre det som er nødt å være hans stemme på koring.
På samme liste står Thom Hell, og man kan høre ham som et ekko i låten «Running».
Helthetlig sett er ikke dette så ille.
Låtene er mer eller mindre fengende og flere av tekstene er treffende som et resultat av god formidlingsevne.
Det store problemet er fraværet av originalitet.
Marion Ravn virker som en nikkedukke for andre med ønsker å bruke et kjent navn.
Når man går albumet etter i sømmene oppdager man en utgivelse som blander andres særegenhet uten å skape sin egen.
| 0
|
602041
|
Vinterens festalbum
Vi har allerede hørt singelen «Uptown Funk» tusenvis av ganger som den mest funky låten på hitlistene for tiden.
Selveste Bruno Mars står for vokalen, men den mindre kjente musikeren, produsenten og DJ-en Mark Ronson er hjernen bak låten og albumet den tilhører.
Til vår store glede er ikke singelen det beste på plata.
Her er det nemlig mye snacks , og selveste Stevie Wonder er med på åpning— og avslutningssangen.
Variasjon er et stort stikkord her, og det går fra soul-sangen «Summer Breaking» til James Brown-funky «Feel Right».
«I Can´t Lose» tar oss med til R&B og groover så godt med sine dype, forvrengte synther at du knapt kan sitte stille.
Albumets beste låt «Daffodils» viser at Ronson tørr å utforske et sakte, bevegende lydlandskap og trekke musikken inn i det repetitive.
Ha volumet høyt under denne sangen for her skal du få høre en av tidenes feteste synth-bass.
En klar gåsehudfaktor!
Mark Ronson har med hjelp av kjente venner, skapt et heftig og variert album.
Han viser lekenhet i sin produksjon, men samtidig oser det av detaljert perfeksjon.
På lytteren brer smilet seg fort over ansiktet og det er bare å la seg rive med.
Dette er et skikkelig festalbum!
| 1
|
602042
|
Blek mørkemann
Trent Reznor har klart noe hans gamle kumpan Marilyn Manson ikke virker å være i stand til: å utvikle seg.
Mens Reznor i en alder av 50 kan opptre med sitt Nine Inch Nails uten at det blir kleint, skriker Manson fremdeles om dop, djevler og seriemord.
Han er en middelaldrende mann på leting etter et goth-party alle forlot for 15 år siden.
At de tre beste låtene på Mansons niende album er skrevet av en innleid hånd
— Tyler Bates, komponisten bak «Guardians of the Galaxy»-soundtracket - svekker ikke akkurat inntrykket av musikalsk og mental stagnasjon.
«Third Day of a Seven Day Binge» og «Cupid Carries a Gun» er catchy glamrock av den typen Manson flørtet med rundt årtusenskiftet, «Deep Six» har Metallica-aktige gitarer og et refreng som faktisk løfter.
Resten, hovedpersonens egne låter, er noen seige, selvhøytidelige greier.
En gang i tiden kunne man med litt velvilje betrakte Marilyn Manson som en slags performancekunstner.
Om ikke annet kunne man more seg over all den moralske harmen han klarte å vekke.
Men nå som han ikke lenger har provoserende kraft - og «The Pale Emperor» viser seg å være bare enda et middelmådig album i rekken - er det ingen grunn til å bruke mer tid på ham.
| 0
|
602043
|
Mektig og monumentalt
De forskanset seg i forsamlingshuset Vonheimpå Vestlandet.
Resultatet ble så bra at de like godt kalte bandet sitt for det samme.
Von er som kjent håp på nynorsk, og nå spørs det hvor stort håpet er for at denne kvintetten med ganske så middelaldrende menn kan nå ut til folket og de store massene.
Det som vi likevel kan slå fast allerede nå, er at dette er musikk som du bør sjekke ut om du liker mektig rock à la Muse og tidlig Radiohead.
Ankepunktet mot Vonheim sin mektige og monumentale rock kan vi komme med allerede nå; nemlig at det store særpreget mangler.
Men pytt pytt, det er ikke alltid det betyr noe fra eller til.
For bandet viser muskler her.
De viser innsikt på hvordan man skaper det store og svære lydbildet som forfører en lytter som liker slikt.
Vokalist Erlend Vesteraas fra Toten skal ha mye av æren for at dette framstår så sterkt som det gjør på de åtte låtene.
Det er hans mektige stemme som utløser det helt store, og det er ikke bare tull når vi linker hans vokal mot Matthew Bellamy i Muse.
Hele dette forholdsvis nystartede bandet har mye erfaring og kompetanse i seg.
To nordlendinger er med.
Og to sørlendinger også.
Det er Trond Rasmussen fra Kristiansand og Mats Wennerberg fra Vennesla.
Sammen har de skapt et åtte spor langt album som kan få lytteren til å løfte hodet og åpne ørene.
For min del skjer det allerede på den nesten fem minutter lange åpneren, «Look At Me Now».
En sugende, svevende og svær rockelåt.
Gitarbasert.
Intenst og tøft.
Resten av reisen er omtrent like bra.
Det blir enda litt tyngre rock på tittelkuttet med sitt flørtende stadionrock-refreng.
Denne låten kunne ha passet inn på Muse sin klassiker, «Origin of Symmetry».
Den blir fulgt av «Dig A Hole», som ikke er fullt så kraftfull og spennende.
Da låter det hakket bedre på den hissige og massive «Don’t Have a Name», før «Bring It On» kommer, og som framstår som et høydepunkt med sitt dramatiske brudd og med dynamikk så det holder.
Vi er heldigvis ikke ferdig ennå; for nå kommer den rocka og tøffe «Breaking Out», etterfulgt av den umiddelbart fengende «Leave It All Behind».
Og det er lett å høre at Vonheim har hatt en usedvanlig kreativ prosess når de avslutter med «Solitude».
Problemet er at dette godt kan bli et av albumene som forsvinner i mengden og ut i intet denne vinteren og våren.
Vonheim fortjener ikke det.
For kvintetten har funnet en slags største felles multiplum her.
Der det aller meste stemmer.
Et slags kreativt toppnivå fra fem musikere som har spilt mye, men ikke så mye sammen.
De forskanset seg i forsamlingshuset Vonheimpå Vestlandet.
Resultatet ble så bra at de like godt kalte bandet sitt for det samme.
Von er som kjent håp på nynorsk, og nå spørs det hvor stort håpet er for at denne kvintetten med ganske så middelaldrende menn kan nå ut til folket og de store massene.
Det som vi likevel kan slå fast allerede nå, er at dette er musikk som du bør sjekke ut om du liker mektig rock à la Muse og tidlig Radiohead.
Ankepunktet mot Vonheim sin mektige og monumentale rock kan vi komme med allerede nå; nemlig at det store særpreget mangler.
Men pytt pytt, det er ikke alltid det betyr noe fra eller til.
For bandet viser muskler her.
De viser innsikt på hvordan man skaper det store og svære lydbildet som forfører en lytter som liker slikt.
Vokalist Erlend Vesteraas fra Toten skal ha mye av æren for at dette framstår så sterkt som det gjør på de åtte låtene.
Det er hans mektige stemme som utløser det helt store, og det er ikke bare tull når vi linker hans vokal mot Matthew Bellamy i Muse.
Hele dette forholdsvis nystartede bandet har mye erfaring og kompetanse i seg.
To nordlendinger er med.
Og to sørlendinger også.
Det er Trond Rasmussen fra Kristiansand og Mats Wennerberg fra Vennesla.
Sammen har de skapt et åtte spor langt album som kan få lytteren til å løfte hodet og åpne ørene.
For min del skjer det allerede på den nesten fem minutter lange åpneren, «Look At Me Now».
En sugende, svevende og svær rockelåt.
Gitarbasert.
Intenst og tøft.
Resten av reisen er omtrent like bra.
Det blir enda litt tyngre rock på tittelkuttet med sitt flørtende stadionrock-refreng.
Denne låten kunne ha passet inn på Muse sin klassiker, «Origin of Symmetry».
Den blir fulgt av «Dig A Hole», som ikke er fullt så kraftfull og spennende.
Da låter det hakket bedre på den hissige og massive «Don’t Have a Name», før «Bring It On» kommer, og som framstår som et høydepunkt med sitt dramatiske brudd og med dynamikk så det holder.
Vi er heldigvis ikke ferdig ennå; for nå kommer den rocka og tøffe «Breaking Out», etterfulgt av den umiddelbart fengende «Leave It All Behind».
Og det er lett å høre at Vonheim har hatt en usedvanlig kreativ prosess når de avslutter med «Solitude».
Problemet er at dette godt kan bli et av albumene som forsvinner i mengden og ut i intet denne vinteren og våren.
Vonheim fortjener ikke det.
For kvintetten har funnet en slags største felles multiplum her.
Der det aller meste stemmer.
Et slags kreativt toppnivå fra fem musikere som har spilt mye, men ikke så mye sammen.
| 1
|
602045
|
Hissig og slagkraftig
Kun 9 måneder etter utgivelsen av albumet «The Tears Are Voodoo» er The Dogs allerede ute med et nytt.
TV-personligheten Kristopher Schau er både frontmann og låtskriver i bandet, og har uttalt at han har laget over 100 låter og at enda en oppfølger er under produksjon.
Om alt er av like god kvalitet er ennå uvisst.
«Black Chameleon Prayer» viderefører deres garagerock-stil fra tidligere utgivelser.
Musikken er skittent, punkete, røft og har mengder av energi.
Låtene er ektefølte og bærer preg av gode riff og fantastiske orgel-fils.
Over har de lagt noen melodiøse og lett gjenkjennelige vokallinjer.
Det er enkelt og fengende.
«G.U.I.L.T.Y» og «Those Blackouts» er blant platas beste og grenser over til dyster doom-rock med en seigere rytme og hissig, vrengt vokal.
Sangene er varierte og skifter i tempo og stemning.
Noen ganger blir det for mye energi som i låten «Why I Lie».
Uten dynamikk, tipper den over til det masete.
Sikkert en bra live-låt, men det fungerer ikke på plate.
The Dogs gir jernet hele veien og har hentet inspirasjoner fra god, gammel musikk.
Noen ganger treffer de blink og har en helt egen nerve i sine låter som bare må oppleves.
| 1
|
602049
|
Frekt
Det starter friskt, funky og frekt, og foten begynner å rykke til i takt.
«Stepping Up» er Ole Børud sitt tredje album og åpningslåten «Think Twice» gjenspeiler hans musikalitet perfekt.
Stramt riff, blåserekke og fete koringer.
Ingen får det til å groove bedre enn han på en så nådeløs måte, med mindre man tar turen over til USA.
Etter denne pang-åpningen roes det ned til soul og vestkystpop-landskapet.
Ole Børud er et stort multitalent og har skrevet og produsert all musikken selv.
Mange kjenner han fra Børudgjengen eller det kristne progmetal-bandet Extol som kom ut med nytt album for drøye ett år siden.
Denne gangen viderefører han sin sound fra albumet «Keep Movin» fra 2011.
Tittellåten og «Driving» er skolebokeksempelet på perfeksjonert låtskriving i skikkelig Steely Dan-stil.
Det er smakfullt arrangert og inneholder mange lekne elementer.
Det går fra full storbandstil til minimalistisk og rent.
Her ligger nemlig sjarmen i detaljene!
For mange vil det kanskje virke som noe nerdete, men hva gjør vel det?
Børud utmerker seg både som musiker og komponist her, og leverer et album som er på sitt beste når han tørr å ta helt av.
| 1
|
602050
|
Bedrøvet jul
Det er litt av et å r han har hatt, Mark Kozelek.
Det begynte bra — med mye velfortjent ros til Sun Kil Moon-albumet «Benji» - men ble snart trøblete.
Ikke bare dro han i gang årets store indie-feide da han la seg ut med The War on Drugs, men han har også brukt mye tid på å skjelle ut sitt eget publikum.
Kanskje er dette julealbumet ment å fungere som en slags forsoning?
Det minimalistiske uttrykke t på «Sings Christmas Carols» - stort sett fingerplukkede nylonstrenger og bedrøvet stemme - er Kozelek akkurat slik vi kjenner ham.
Men der den intime formen ga ekstra nerve til de personlige sangene på «Benji», ribber den her noen fine gamle sanger for det samme.
Dette er et julealbum nærmest fritt for julestemning.
Helt uten verdi er det likevel ikke.
Korarrangementene til «O Come All ye Faithful» og «God Rest Ye Merry, Gentlemen» er fikse.
The Pretenders' «2000 Miles» og Greg Lakes «I Believe in Father Christmas» er inspirerte låtvalg.
Og «Christmas Time Is Here», hentet fra julefilmen til Knøttene, gjør det klart én gang for alle:
Mark Kozelek er singer-songwriternes Baltus.
«Christmas time is here, happiness and cheer,» synger han - og høres ut som om han er blitt glemt av Julenissen.
| 0
|
602051
|
Tidens puls
Er det egentlig noen vits i å gi ut album i strømmingens tidsalder?
Spørsmålet er mer betimelig i David Guettas tilfelle enn i de fleste andres.
For det første har han et publikum som for lengst har sluttet å kjøpe CD-er.
For det andre får han lite annet ut av albumformatet enn å tydeliggjøre hvor like låtene hans er.
Som for å illustrere problemstillingen , har den franske DJ-en — «verdens nest best betalte», du vet - nettopp sluppet sitt album nummer seks.
Det består av 14 erkekommersielle EDM- slash poplåter som hver for seg er helt OK, men som hørt på rappen slår hverandre i hjel.
Den typiske Guetta-låten begynner nedpå - gjerne akustisk og gjerne litegrann melankolsk - før den bygger seg opp til det uunngåelige stadiondrønnet.
Derfra veksler den mellom tunge beats, drops og takeoffs før den til slutt toner ut i nye nedpå-partier.
Å tilføre komposisjonen særpreg er helt opp til de mange gjestevokalistene.
Utvalget av gullstruper vitne r til gjengjeld om at 47 år gamle Guetta stadig har fingeren på tidens puls.
Alt fra etablerte stjerner som John Legend til nyere navn som Nicki Minaj bidrar.
Det gjør også de norske stolthetene Nico & Vinz - dessverre på et av albumets blekere spor.
| 0
|
602052
|
Ensformig
Norsk-afrikanske Phillip Admiral P
Boardman har toppet singellistene siden 2011, men har ikke kommet med debutalbumet før nå.
Sanger som «Snakke litt» og «Kallenavn» er bevis på at denne mannen har funnet oppskriften på hvordan man lager irriterende, fengende melodier.
Dette tviholder han på gjennom hele albumet.
Her er det nemlig mengder av gjentakelser.
Melodilinjene skal bankes inn i hodet ditt før nye elementer introduseres.
I refrenget skal frasene avsluttes med sukkersøt jentekoring og gebrokken norsk skal gi sjarm eller eventuelt sette et autentisk preg på enkle reggae-rytmer.
Det fungerer på låter som «Selvtillit & Tro» hvor det store budskapet er å tro på seg selv, være positiv og ikke være redd for å feile eller prøve nye ting.
Denne positiviteten hjelper Admiral P frem og gir en varme gjennom albumet, men masete «Fy Faen» og «Dama Mi» er beviset på hvordan oppskriften slår feil.
Med kjedelig mekanisk komp og middels tekster, blir man fort lei av de nedadgående vokallinjene og up-beat.
Selv om han kan skryte av en lang liste med sjangerfusjoner som dancehall, one drop, rub-a-dub, ska og blues, blir denne låtsamlingen for ensformig.
| 0
|
602053
|
Rester av gammel storhet
Joda, det låter som Pink Floyd.
Trommeslager Nick Mason holder tempoet på akkurat den rette siden av dovent.
Richard Wright legger tepper av atmosfærisk synth og krydrer med jazz-aktige pianoakkorder.
David Gilmour får rikelig med plass til å vise at han stadig er en av rockens mest elegante gitarsolister.
Og det er et besnærende sound , det skal de ha.
Dessverre er det også alt som er igjen av gammel storhet: et sound.
Alle med den minste interesse har vel fått med seg bakgrunnen for denne utgivelsen nå.
«The Endless River» består av 17 instrumentaler og én konvensjonell sang spilt inn i forbindelse med «The Division Bell» (1994).
Disse er blitt pusset på av Gilmour og Mason, og gis ut som en hyllest til avdøde Wright.
Og det aller meste her høres ut som akkurat det det er: fragmenter og halvt utviklede ideer.
Musikken er full av lån fra egen katalog — ikke minst fra «Wish You Were Here» (1975), «The Wall» (1979) og «The Division Bell» - og formidler fint lite ut over en stemning av veltemperert nostalgi.
Har man et forhold til Pink Floyd, skal man selvsagt koste på seg å høre «The Endless River».
Men noe mer enn en fotnote til bandets 50 år lange historie, bør ingen forvente seg.
| 0
|
602054
|
Smelter pikehjerter
Finlands svar på Justin Bieber smelter unge pikehjerter verden over med sine kjærlighetslåter.
Nå er Isac Elliot ute med enda flere sanger av samme sort.
Allerede under første låt får vi slengt alle klisjeene i trynet.
Banal tekst om ung kjærlighet, den klassiske trance-oppbygningen, popmelodi, autotune og finpolert produksjon.
Det går fra up-beat danselåter til rolige ballader, men ingen av dem imponerer spesielt.
Absolutt alle sangene handler om kjærlighet, og teksten «My heart goes bom, bom», bom fra låten «Recklessy» er som et ekko fra 90-tallet.
Vi har hørt det så mange ganger før, men vi skal ikke avskrive han helt enda.
Elliot og hans team gjør tross alt jobben sin, som er å nå ut til de mellom 10 til 15 år.
I alle år har det vært akkurat slike låter som går rett hjem hos denne aldersgruppen.
De ønsker det enkelt og det er nettopp det de får her.
Unntaket er låten «Engine» som viser at Elliot har et håp om en litt mer moden framtid, og inneholder spor av funky riff og noen spennende harmoniseringer.
Frem til den tid kommer, skal han smelte enda flere hjerter, og dette albumet vil nok gjøre akkurat det.
Vi gamlinger kan bare ignorere dette albumet som en fotnote i historien.
| 0
|
602056
|
Lokalt metal-band imponerer
Hardt og brutalt kjører Timewaves på fra første stund.
Det går fra blast-beat til half-time og vanlig groove med aggressiv basstromme på kun få sekunder.
Over ligger det hissige gitar-riff og growle-vokal.
Bandet fra Kristiansand er tidligere kjent under navnet Remorse is for the Dead, og «Malady» er deres andre EP.
Denne gangen har de fått låtene mixet og mastret av svenske Daniel Bergstrand som har jobbet med blant annet Meshuggah og In Flames.
Det låter heldigvis bedre enn In Flames-albumet Bergstrand jobbet med sist, men basstrommen stikker noen ganger litt for mye frem i lydbildet når den blir for aktiv.
Bandet har derimot gjort en god jobb med arrangeringen av de fire sangene på ep-en.
Det låter modent og det er alltid noen nye og spennende elementer som dukker opp.
På låten «Resurrection» gjør de blant annet en frekk, liten detalj ved å fusjonere de to hoved-riffene i låten.
De har også med flere symfoniske partier som gir et fint melodisk pust til utgivelsen.
Låtene virker å ha en sammenhengende rød tråd, og viser starten på en egen sound for bandet.
Headbanging-faktoren ligger lett, da det til tider groover helt vilt bra.
Imponerende!
Her er det bare å glede seg til et album.
| 1
|
602060
|
Hel ved
Dikteren Hans Børli var fra Eidskog i Hedmark, og livnærte seg hele sitt voksne liv som skogsarbeider.
Det var skogen han jobbet i og skogen han skrev om.
Tekstene hans er blitt tonesatt før, men aldri riktig som her.
Jazztrioen In the Country og sanger-låtskriveren Frida Ånnevik har laget et album som nærmest anger av granbar og lyng.
Lik en skogsbekk flyter musikken liksom bare av sted i sitt eget, uanfektede tempo.
Bandet briljerer i det stille, Morten Qvenilds piano sildrer som sollys gjennom tretopper.
Noen av de vakreste øyeblikkene kommer når pedal steel-gitaristen BJ Cole tar føringen.
Da får Børlis nøkterne ord om hardt arbeid og nattlig ettertanke en undertone av noe nesten trolsk.
Og ordene er det Ånnevik med sin karakteristisk hese, litt sørgmodige stemme som målbærer.
De eneste gangene albumet nærmer seg det høystemte, er når hun skal resitere i stedet for å synge.
Men stort sett holder hun, som selv kommer fra Hamar-traktene, akkurat den jordnære tonen som kler hedmark'sk tømmerhuggerpoesi aller best.
Det må være lov å tro at Hans Børli, som døde for 25 år siden, ville satt pris på hvordan disse kunstnerne fra en helt annen generasjon har forvaltet arven hans.
| 1
|
602061
|
Den perfekte høstmusikken
I 2007 ble Valkyrien Allstars norgeskjente med hiten «Å Gjev Du Batt Meg» som fikk folk i alle aldre til å danse med.
Nå har det gått syv år, men musikken på deres tredje album er fremdeles hentet fra gammel tid.
Stemningen og arrangementene har dog blitt mer voksent og bærer preg av visemusikken mer enn felespill.
Denne gangen har felespiller Ole Hilmer tatt pause fra bandet og det er muligens dette som er grunn til bandets nye uttrykk med mindre felespill enn tidligere.
Som alltid smelter de sammen vår musikktradisjon med elementer fra pop og rock, men de har også med flere selvskrevne låter her.
«Dårlig morgenstemning» er en av dem, skrevet av Tuva Livsdatter Syvertsen.
En vakker og ærlig låt som Syvertsen fremfører perfekt med sin karakteristiske stemme.
Plata er også vakkert produsert sammen med Bugge Wesseltoft og Bård Ingebrigtsen.
Det låter varmt og pakker seg rundt deg som et godt teppe.
Det beste med hele albumet er dens evne til å overraske.
Musikken er uforutsigbar med spennende arrangement, alternative taktarter og uvante melodiføringer.
Dette er den perfekte musikken for småkalde høstkvelder i godstolen foran peisen, under teppet med noe varmt å drikke.
| 1
|
602062
|
Tapt uskyld
U2 og deres kumpaner i Apple oppnådde akkurat det de ville da de uten forvarsel ga «Songs of Innocence» til alle verdens iTunes-brukere: en masse oppstyr og 26 millioner nedlastinger.
Nå er albumet også ute i diverse fysiske formater med diverse bonusspor.
Og etter at den verste støyen har stilnet, er det omsider mulig å høre på musikken som bare, vel, musikk.
Den er åpenbart laget av et band som har noe å bevise.
De to siste utgivelsene deres ble heller kjølig mottatt, og U2 skal nok en gang vise hvor store og viktige og relevante de fremdeles er.
Dessverre er ikke pur vilje nok til å veie opp for en mangel på friske ideer.
Det er selvsagt helt greit at U2 og deres hær av produsenter skuler til bandets egne klassikere fra 80— og 90-tallet.
Men når de stjeler fra sine egne etterfølgere - all «oh-oh-oh»-ingen i «The Miracle (Of Joey Ramone)» er jo som snytt ut av nesen på Coldplay - virker det bare desperat.
De beste sangene her er de minst typiske.
Selv om verken Kraftwerk-pulserende «Sleep Like a Baby Tonight» eller Lykke Li-duetten «The Troubles» vil bli stående som høydepunkter i U2-katalogen, har de i hvert fall en tilbakelenthet som mesteparten av dette albumet er blottet for.
| 0
|
602065
|
En våt sokk
Da Lenny Kravitz debuterte med «Let Love Rule» for ganske nøyaktig 25 år siden, var det faktisk noe forfriskende over ham.
Ingen blandet 70-tallsrock, -funk og -soul riktig som han gjorde.
I 2014, derimot, er stort sett all rock retrobasert, og Kravitz selv har resirkulert de samme gamle ideene helt siden album nummer tre eller fire.
Til sitt tiende har han da heller ikke klart å komme opp med ett eneste originalt riff eller inspirert arrangement.
Ikke har han tatt seg bryet med å skrive skikkelige låter heller.
Singelen «The Chamber» er riktig nok helt OK harryrock og «The Pleasure and the Pain» er helt OK soulrock.
Men den avsluttende Smokey Robinson-coveren «Ooo Baby Baby» tjener bare til å synliggjøre hvor fattig resten av låtmaterialet er på grunnleggende ting som melodier, hooks og refrenger.
Det hjelper selvsagt ikke at 50 år gamle Lenny Kravitz skriver tekster som en skolelei fjortis.
Så godt som alle låtene på «Strut» handler om sex, men å lytte til dem føles omtrent like opphissende som å bli dasket i ansiktet med en våt sokk.
Jeg skulle til å foreslå et gjenhør med Kravitz' «Greatest Hits»-abum som et alternativ, men hvorfor ikke heller finne frem noe gammel Prince?
| 0
|
602066
|
Ektefølt og ærlig
Thea Hjelmeland har skapt et album som kan få blodet til å fryse og hjertet til å knuse.
Solar Plexus er definitivt blant årets mest følelsesladde album.
Hjelmeland brukte låtskriverprosessen som terapi etter at hennes store kjærlighet døde samtidig som hun var gravid med deres barn.
En stor tragedie som gjennomsyrer hennes siste utgivelse.
Musikken hun har skapt befinner seg innen folkpop med røtter i verdensmusikken, samt et hint av elektronika.
Det er stor variasjon fra låt til låt både med tanke på stemning og instrumentsammensetning.
Lydbildet er generelt minimalistisk, men samtidig spekket av unike detaljer.
Det er utforskende og særegent.
På toppen ligger Hjelmeland sin ærlige og versatile stemme.
Hun forteller tekstene sine med en intensitet som til tider er overveldende.
Det går fra å være personlig til å bli privat.
Men sorgen har ikke tatt henne helt, og man kan også skimte lekenhet blant låtene.
Produksjonen er nær, varm og organisk, men Hjelmeland er heller ikke redd for å utforske det stygge for å få frem følelser som for eksempel i låten «Nylons».
Hjelmeland har med dette gitt oss en vakker og terapeutisk samling låter.
En ektefølt hyllest til kjærligheten.
| 1
|
602067
|
Lytt til de eldre
«It's not because I'm old, it's not the life I've led,» brummer Leonard Cohen helt til å begynne med på sitt 13. album på 47 år.
«I have always liked it slow.»
Selvinnsikten og selvironien har 80-åringen med andre ord i behold.
Rent musikalsk er han — på sitt lett gammelmannsaktige vis - i det lekne hjørnet.
Grunntonen er gjennomgående bluesy, men sangene er dandert med beats, blåsere, fele og - selvsagt - kvinnelige korister.
Eksotiske, arabisklydende harmonier er med på å gjøre «Nevermind» til et av albumets beste spor.
Likevel er det Cohens ord og stemme som bærer det hele.
Utrolig nok later gravrøsten hans til å ha blitt enda dypere.
Den har dessuten fått en rå og ru kvalitet.
Tidligere tiders forfører høres nå mest av alt ut som en gammel vismann.
Og det er en rolle som passer like godt til både den buddhistiske munken og den jødiske poeten i ham.
Noen ganger synger han til Gud og noen ganger til kvinnene, noen ganger om krig og noen ganger om kjærlighet.
Ofte er det vanskelig å vite hvem som er hvem og hva som er hva.
Men at sangene hans kan fremstå som gåter, vil bare være med på å gi dem lenger levetid.
I motsetning til artisten og oss som lytter, kommer de ikke til å eldes.
| 1
|
602068
|
Musikkglede på plate
Det er mange som klarer å formidle musikk, men å formidle musikkglede er en helt annen sak.
Det er dette Audrey Horne gjør med sitt siste album «Pure Heavy».
Starten på plata med låten «Wolf in My Heart», er et slag tilbake til 60-tallet og The Who, og herfra går vi helt frem til 90-tallet i referanser.
Enkle melodier og lett gjenkjennelige hooks er den velkjente oppskriften Audrey Horne lever opp til.
Selv om dette er gode egenskaper, kan det også føre til anonymitet, men det er der bergensbandet har en hemmelig ingrediens.
Energi!
Akkompagnementet går fra fengede riff, tostemte gitarmelodier og soloer til ballader med arpeggiobasert kassegitar.
Gitarist Thomas Tofthagen er et kapittel for seg selv her, og fyrer av den ene imponerende soloen etter den andre.
Det eneste som mangler er litt mer variasjon.
Bandet gjør det klart best når de kjører på med alt de har, og man kan ikke annet enn å ha et glis om munnen når alle referansene til god, gammel hardrock ljomer over anlegget.
Det må være utrolig gøy å spille slik musikk, og lekenheten smitter over på lytteren.
Det oser av amerikansk attityde og man blir sittende å digge med musikken.
Pure Heavy er rett og slett en ren fornøyelse.
| 1
|
602070
|
Ingen mål eller mening
Det har blitt et slags syndrom blant flere band: de har sin storhetstid, men klarer ikke holde det ved like.
De klamrer seg fast i en æra som for lengst er over, prøver å fornye seg selv mens fansen himler med øynene.
In Flames er blant dem som hadde sin storhetstid på 90-tallet med doble gitarriff og lyttervennlig metal.
Nå virker det som en tapt tid.
«Siren Charms» er den første utgivelsen med Niclas Engelin som fast gitarist.
Denne gangen har de valgt å spille inn i Berlin og Hansa Ton Studios med produsent Roberto Laghi og Daniel Bergstrand.
Dette viser seg å være feilgrep nummer en.
Lydbildet er så overkomprimert at det begynner å minne om selveste «St. Anger».
Katastrofe.
Komposisjonene kan heller ikke redde dette albumet.
Låten «Through Oblivion» inneholder et av de drøyeste klisjé-refrengene i bandets historie, og ledes så inn i en like ille «With Eyes Wide Open», som er mer pop enn noe annet.
Tittelsporet har i hvert fall noen spennende elementer i kompet, men går det rett inn i «When the World Explodes» hvor metalcore er stikkordet og et refreng med en forferdelig kvinnelig vokal.
In Flames virker sjangerforvirret og ubesluttsomme med et album som verken har mål eller mening.
| 0
|
602071
|
Videre, alltid videre
Mens hans gamle Led Zeppelin-makker Jimmy Page sitter og gnukker på opptak fra 70-tallet, har Robert Plant fremdeles blikket festet fremover.
Og dedikasjonen til å alltid gå videre betaler seg.
Soloalbum nummer 10 kan godt være hans beste til dato.
«Little Maggie» slår an tonen: en urgammel trad-låt arrangert som noe midt mellom irsk jig, folkrock og trip hop.
Plant synger med en stemme som drypper av honning mens banjo og beats går opp i en høyere, varmere enhet.
Dette er musikk med dype røtter, men det er ingenting konservativt over den.
Utover på albumet går tankene vel så ofte til Tinariwens maliske ørkenblues som til rock i tradisjonell forstand.
Samtidig er materialet alltid forankret i skikkelige melodier.
Låter som «Poor Howard» og «Somebody There» burde være noe for alle som likte Plants samarbeid med bluegrassdronningen Alison Krauss.
Han hever seg heller ikke over å gjøre en helt streit pianoballade.
Hør bare på smellvakre «A Stolen Kiss».
«lullaby and... The Ceaseless Roar» er neppe hva de mest ortodokse blant Zeppelin-fans ønsker seg.
Men så lenge han kan lage ny musikk av dette kaliberet, er det lett å forstå at 66 år gamle Robert Plant nekter å hvile på sine laurbær.
| 1
|
602072
|
Livløst og kjedelig
Vi ble kjent med Maroon 5 for tolv år siden.
Et lovende pop-rock band med mye energi.
Nå har de gått fra røft til glattpolert og overkomprimert elektropop med tekster så klisjéfulle at det tidvis går over til å bli ekkelt.
Med Adam Levine i spissen, får du servert den ene kjærlighetserklæringen etter den andre.
Albumet er spekket med tekster og melodier som kun er til for å blidgjøre en middelmådig lytter.
En av de få oppturene på dette albumet er låten «It Was Always You» som minner svært om Seal sin «Crazy», og den eneste låten som får kroppen til å bevege seg litt er «Feelings».
Ellers er alt av følelser dødt overfor plata med den standhaftige V-en.
Nå er det også på tide å ta opp Levine som vokalist.
Det gikk greit da han kunne lene seg på et rockeband, men nå står han alene med all fokus på seg selv og sin nasale og slitsomme stemme.
Det låter som en alt for dårlig versjon av Sting.
Kompet er ganske så begredelig.
Kjedelig, intetsigende og forutsigbart.
I et tiår hvor det finnes så mange gode elektropop-artister og sjangeren er i konstant bevegelse, blir V for tamt.
Dette albumet blir et eneste langt frieri.
Elsk meg, kjøp meg, gjør meg enda rikere enn jeg allerede er.
| 0
|
602073
|
Poplykke
«Strangers and Lovers» er et popalbum av den aller beste typen: fullt av låter som fenger allerede første gang man hører dem — og som bare vokser ved gjentatt lytting.
Arendalsfødte Thea Glenton Raknes (fra nå oppløste Norma Sass) har skrevet dem alle.
Sammen med Kenneth Ishak (Heyerdahl) har hun dessuten produsert og spilt alt på platen.
Uttrykket de har skapt er like deler lyst og mørkt, dansbart og lyttevennlig, tidløst og moderne.
Når Thea er på sitt mest sommerlig oppspilte, kan hun minne om fjorårsfavorittene Haim.
Når 80-tallssynthene og den høstlige melankolien får dominere, er det lett å tenke på Lykke Lis andre album.
Snevet av ungdommelig naivitet i vokal og tekster oppleves ikke som annet enn sjarmerende.
Undertegnede har de siste dagene fått stadig nye Thea & The Wild-favoritter.
Ved første gjennomlytting var det de refrengsterke «Ropes» og «Mourning Song».
Så ble det den svale, nydelig titulerte balladen «Roy Orbison».
Akkurat nå lurer jeg på om ikke indierockete «Trains» er aller kulest.
Og det stopper ikke der.
Alt i alt kan dette bemerkelsesverdige debutalbumet by på 11 låter med like sterk og tydelig karakter.
Det kommer til å få et langt liv i spilleren.
| 1
|
602079
|
Julefryd på Måltid
For snart et år siden besøkte Rosmarin og Estragon Måltid i Agder og lot seg begeistre og forføre av gode smaker.
Siden den gang har restauranten hentet Kim Wiuff og Linn Mjelde fra Engø gård ved Tjøme som nytt vertskap.
Ville de videreføre den gode trenden på Måltid?
Det er desember og juletid, og Rosmarin og Estragon var klare for å se om julematen holdt nivå .
På Måltid må man forhåndsbestille pinnekjøtt og lutefisk, men det gjør ikke så mye; dette er ikke et spisested man bare spontant dumper innom.
Sesongmenyen er gjennomtenkt, men liten i omfang.
Desemberkartet består som vanlig av åtte retter, men med mulighet for å forhåndsbestille tradisjonell julemat som hovedrett.
En relativt enkel variant med forrett, hovedrett og dessert ble bestemt.
Estragon sirklet inn en saltmarinert kveite til forrett.
Rosmarin syntes nesten hun kunne kjenne duftene fra sjøkrepssuppen fra kjøkkenet og gikk for den.
Lutefisk og pinnekjøtt lurte i kulissene som hovedretter.
Servitørlærlingene som jobber på Måltid skal ha ros for entusiasme og velvillighet , og sammen med dansk erfarenhet føler man seg velkommen.
Men rot og smuler på duken gjennom hele måltidet, sennepsskåler plassert oppå Rosmarins serviett, og ingen som ønsket gjestene vel hjem som sist, gjorde at serviceinntrykket ikke ble perfekt.
Huset bød på intet mindre enn tre appetittvekkere før selve måltidet, og det er noe matelskere setter pris på.
På delikate, tynne steinheller kom selleriravioli med råmarinerte reker, karamellisert kål med karsekrem og en aldeles nydelig oksetartar med ramsløkspirer og knuste enebær .
Deilige munnfuller med gjennomtenkte smakskombinasjoner.
Bare en overdrevet bruk av dill trekker ned en liten smule.
– Tror du noen merker om jeg slikker denne steinplata ren ? undret Rosmarin med tartar i blikket.
Det var å håpe at det ville fortsette slik.
Servitøren ble utfordret på å finne et glass hvitvin til forrettene og øl og akevitt til hovedretten.
Som ledsager til kreps og rå kveite ble det skjenket henholdsvis Riesling Trocken fra produsenten Von Buhl og Niepoort Coche fra Douro i Portugal.
Den siste, en eksklusiv godbit som lokket fram smilet hos Rosmarin.
Da forrettene sto på bordet foran dem, var det lett å se at det fremdeles satses på det visuelle og kreative.
Nydelig dandert kveite og delikat farge på suppen satte fart i forventningene.
Det ble stille en liten stund.
Lette smattelyder.
Anerkjennende blikk.–
Jo, dette er meget godt , mente Rosmarin om sjøkrepssuppen som hadde et deilig lakrisaktig innslag av fennikelfrø.
– Lever godt med denne også , kontret Estragon.
Det hvite fiskekjøttet hadde gjennom saltbehandlingen fått en fløyelsmyk konsistens uten at kveitesmaken hadde forsvunnet.
Rømmedressing med løyromkaviar og sprø biter av syrlige epler og jordskokkskiver var en fantastisk god sammensetning.
Rosmarin lot en skje med kremet suppe bli etterfulgt av portugiseren.
– Jeg opplever synergi!
Smakene i suppen og vinen forsterker hverandre.
Er det ikke det handler om?
Servitøren var borte med God jul fra Nøgne Ø.
– Dette er 2011-årgangen, den vil passe utmerket sammen med julematen.
Det skulle vise seg å være rett.
En linjeakevitt fra Løiten ble også plassert innen rekkevidde.
— Jeg er spent på om norsk juletradisjon ivaretas eller om det innovative har tatt overhånd, lurte Estragon på.
Svaret kom like etter.
Store varme tallerkener ble båret inn, og lukten fikk barndommens minner til å presse seg fram.
Presentasjonen var enkel, men delikat.
Lutefisktallerkenen bestod av et stort og fast stykke fisk og et irrgrønt blikkfang av en ertepure.
Resten av tilbehøret kom i skåler, og de var det mange av.
Her var det bacon, flere typer sennep, lefser og lønnesirup.
Lutefiskfantasten Rosmarin nikket anerkjennende både før og etter hun hadde smakt:
– Konsistensen er perfekt, og den har det spissa saltnivået som løfter smaken.
Og den nordskånske sennepen … jeg ser en flik av Paradis her.
Pinnekjøttet til Estragon var også en innertier.
Det var passelig salt og med masse smak i kjøttet, servert med grov rotmos og en potetpurevariant med smørstekt brødrasp på toppen.
Sprøtt og kontrastrikt.
Den mørke karamellaktige God jul fra Nøgne Ø med ett års lagringstid i restauranten åpnet seg med den kraftige maten.
–
Både urter og krydder dukker fram her , sa Estragon.
Om juleølet ga mersmak, ble det virkelig stemning og forventing i luften da servitøren foreslo en flaske Sweet Horizon fra samme bryggeri sammen med husets sjokoladedessert.
–
Det er ikke hver dag man får tilgang på denne dessertølen, mente Estragon.
Og det ble en stor avslutning.
Sjokoladekrem laget på Valrhona 40 % gourmetsjokolade, sammen med kirsebærbrennevinis.
Konsistens av fløyel, men med sterke og gode etterdønninger i smaken fra Kirschwasser.
Og ølen?
– Fantastisk ! ble det sagt i kor.
Sweet Horizon er egentlig fyldig og søt som en dessert alene, har mokkaundertoner som en kaffedrikk, og alkoholprosent på 14 gjør den til nesten til en avec.
Tre ting på en gang altså.
Likevel fungerte den godt sammen med sjokoladen og var verdt sine 250 kroner.
Det koster litt ekstra å spise på Måltid i Agder , men så får man en del ekstra også.
2300 kroner for tre retter og meget godt drikke er nivået det ligger på når man kompromissløst skal være i toppsjiktet.
Og vertskapet har videreført den gode, lokale mattradisjonen; det blir man glad av.
Folk hastet til og fra de langåpne butikkene i en opplyst og julepyntet Markens gate.
Lønnlig iblant dem gikk to matanmeldere.
- Kall det naivt og gjerne blasfemisk, men mat kan skape julefryd og evig fryd , konstaterte en Estragon i begynnende julestemning.
| 1
|
602080
|
I skyggen av baren
Går man en tid tilbake, var Bakgården Restaurant et av de ledende og mest ambisiøse spisestedene i Kristiansand.
Det er en stund siden, det.
For nå er det mer barkonseptet enn restauranten som er verdt å juble for.
Rosmarin og Estragon lot blikket gli over det avlange spiselokalet.
Rosmarin følte tilfeldighetene hadde fått lov å dominere i dekoreringsavdelingen.
– Bildene på veggen faller ikke inn i noen større interiørsammenheng, her, mente hun.
– Det mangler en ren linje.
Menyen på Bakgården virker bygget opp rundt tapaskonseptet.
Det er en rekke tapasretter å velge mellom, og de synes å erstatte forrettene.
Blant de fem hovedrettene på menyen var tre av dem indrefilet av okse i en eller annen variant.
Utover dette var det én fiskerett og en hamburgerrett.
Det blir litt tynt, særlig med tanke på at menyen ikke skiftes ut med hyppige mellomrom.
Med en nesten full restaurant virket servitørene en smule stresset og hadde liten tid til å dvele ved bordene.
Mat ble hastig båret ut og inn, og som så mange ganger før, var det lite å hente når det ble spurt om noe utover menyens tekst.
Når svaret på Estragons spørsmål om hvilke øltyper de kunne friste med som aperitiff er at vi har en del forskjellig som du kan se der borte i hyllene, logrer ikke akkurat øl-hunder med halen.
Rosmarin og Estragon bestilte en tapaskombinasjon av lun lammecarré og lefse med røkelaks og Snøfrisk til forrett .
Rosmarin ville prøve seg på lettsaltet, pannestekt torsk til hovedrett.
Fra Estragon tok servitøren med seg bestilling på en klassisk Coeur de Filet Provençale, eller indrefilet med provençalske krydder og hvitløk.
Fra vinlista plukket Estragon en Châteauneuf-du-Pape, forsøkt som et bindeledd mellom kjøtt— og fiskeretten.
(artikkelen fortsetter under bildet)
Det varte og rakk før maten viste seg .
Men etter en god stund dukket servitøren opp med tapas servert på hjemmespikket planke som det skiltes med i menyen.
Lammecarréen var meget mør og velsmakende og et rykende ferskt foccaciabrød var nesten som et fullgodt tilbehør.
Når det kom til lefserullen med røkelaks, er det dessverre ikke så mye å skrive om.
Den minte om utallige tapasbord hvor lefseruller med slikt innhold ofte er gjengangere .
I restaurantsammenheng kunne man ønske at det var gjort noe ekstra ut av det.
Lefse, laks, Snøfrisk, uten det lille ekstra, blir det ikke fest over.
Om det var lang ventetid på forretten, kom hovedrettene før rødvinen hadde rukket å bli skjenket i glasset.
– Hovedrettene må ha stått klare på kjøkkenet , hvisket Estragon.
Begynnende hinne på sausen er tydelig tegn på at maten har ventet på gjestene og ikke omvendt.
Rosmarin smakte på fisken, som var fin og hvit i kjøttet, men stekt ganske så hardt på begge sider, og det er litt uvanlig.
– Oj, dette var lettsaltet og vel så det, slapp det fra hennes munn.
Fisken var saltere enn den burde ha vært, og det var nok kjøkkenet klar over, for grønnsakstilbehøret ble forsøkt kompensert usaltet.
Men mat er heldigvis ikke matematikk.
Faktorenes orden er ikke uvesentlig , og salte bestanddeler kan ikke utlignes av andre deler helt uten salt.
Retten til Rosmarin skal ha pluss for en kreativ potetpuré med innslag av sennep, og sammen med rotmos av selleripuré var det gode smaker sammen.
Rødvinen, en Clos de L'Oratorie des Papes fra Sør-Rhone, gikk godt sammen med maten og er i tillegg sympatisk priset på Bakgården.
Estragon tittet opp fra sin Provence-inspirerte kjøttrett.
– For mye stekt.
Kjøttet mister egenarten sin med nesten grå kjerne.
Nesten helt gjennomstekt indrefilet er misbruk av gode råvarer.
Det var en antydning av provencalsk smak over Estragons rett, men den karakteristiske urte— og hvitløksmaken var erstattet av litt frisk timian, og da blir det ikke den helt ekte opplevelsen.
Alt i alt var det smakfullt, men manglet en del for at kjøkkenet skal bli beskyldt for entusiasme og kreativitet.
Dessertkartet besto av fire muligheter .
Én av dem var ostetallerken, og da var ikke Estragon vanskelig å be.
Servitøren så ut som et aldri så lite spørsmåltegn da han ble spurt om hvilke oster det var snakk om, men på oppfordring tok han turen ut på kjøkkenet om kom tilbake med en jukselapp hvor de fire ostene sto skrevet ned.
Estragon sa ja til en runde manchego, ramsløkost, roquefort og brie.
Rosmarin endte opp med Skogsbærpannacotta .
Restaurant Bakgården skal ha ros for at de anbefaler avec til dessertene , og Rosmarin fikk et overraskende, men likevel passende glass rom, mens Estragon ble tildelt en madeira (etter først å ha fått feilservert portvin).
Panna cottaen var fin i konsistensen, men smakte lite av ekte vanilje.
«The proof is in the pudding» er det noe som heter.
Vaniljefrø er lett å få øye på, og i Rosmarins dessert var det få svarte prikker.
Estragon koste seg med ostene sine, men følte den lille skjeen med ferskenkompott ikke var nok til å sette preg på avslutningen.
Regningen på ca 1700 kroner er det ikke noe å si på , men det sprudler ikke av denne restauranten.
I naborommet var helgen sparket ordentlig i gang, og Bakgården Bar sine mange gjester var allerede i ferd med å farge kvelden.
Bar kan de her, det er helt sikkert.
Det atriumsaktige uteområdet med nattehimmelen som tak, setter stemningen.
Anmelderparet bestilte en mojito.
Og resten står skrivd i stjernene.
| 0
|
602081
|
Mandals kulinariske verksted
Med nesten hele Kristiansands restaurantverden som referansebakgrunn, var turen kommet til nabobyen Mandal.
Spisestedet Provianten mener alvor, og tross kronglete logistikk for sultne kristiansandere, er en anbefaling på sin plass.
— Spennende , falt det ut av Estragon.
Fædrelandsvennens restaurantanmeldere var i ferd med å innta Mandals mest interessante restaurant, skulle man lytte til ryktebørsen.
Det spontane utbruddet til Estragon ble utløst av synet på innsiden av døren:
Delikatesseutsalg, bakeri, kaffebrenneri, mikrobryggeri og restaurant i ett og samme lokale.
Det gir et førsteinntrykk man skal lete lenge etter på Sørlandet.
Rosmarin og Estragon ble geleidet innover i spiseavdelingen og fikk bord med utsikt over elva og kulturhuset Buen i vakker silhuett.
— Ingen gal plassering av et spisested , mente Estragon.
Menyen på Provianten er mangfoldig og interessant.
Det er en tydelig håndverklinje, det er kortreist matprinsipp og det aller meste lages helt fra bunnen.
Hva kunne bordets oppvarter fortelle om menyen?
Dessverre var det ikke all verdens å hente på kunnskapsfronten her.
( artikkelen fortsetter under bildet )
— Kan du forstå at de ikke vet hva slags del av hjorten som serveres ? hvisket Rosmarin da servitøren måtte ha nødhjelp fra kjøkkenet.
- Eller fra hvilket dyr retten «Indrefilet» stammer fra, repliserte Estragon etter kelnerens tur nummer to til kunnskapsbanken.
Servitøren var blid og hyggelig, det sto ikke på det, men et sted med en så tydelig matfilosofisk retning bør kunne mer om råvarer og mat generelt enn det som var tilfelle her.
Rosmarin bestilte kamskjell med pancetta til forrett og indrefilet av okse (sic!) til hovedrett, mens Estragon gjerne ville prøve asparges med hollandaisesaus før «Hjort» (som viste seg å være indrefilet) til hovedrett.
For å temme dyrene ble det bestilt en flaske Crozes Hermitage, samt et glass Riesling Cultus til forrettene.
Forventingene til måltidet var skrudd opp flere hakk etter å ha blitt kjent med lokalet og sett hvordan det satses på særegenhet og ekthet.
— Synd de velger bort tøyservietter til fordel for disse kjipe papirserviettene her, mente Rosmarin.
Hun var tidlig inne på at et sted som dette kunne ha sekserpotensial på miljøterningen.
— Det hadde heller ikke gjort noe med stearinlys på bordet.
Det mangler litt på detaljene , kvitterte Estragon med munnen full av brød som i mellomtiden hadde ankommet bordet – nærmest rykende ferskt og fantastisk godt.
Minst tre typer brød fra eget bakeri er en sjeldenhet, men forbilledlig og gir en god start på måltidet.
Estragon smakte på sin forrett.
— Du ser ikke helt overbevist ut , mente Rosmarin fra sin side av bordet.
Og hun hadde nok litt rett.
Hollandaisen var veldig syrlig.
Så sent på sesongen er det også vanskelig å finne asparges som har så mye sødme at de hadde fylt ut syrenivået i denne sausen.
— Det er absolutt godt, men jeg ville nok ha skrellet den nederste delen av stilkene.
Det blir litt småtrevlete, dette , var dommen over den ene forretten.
Rosmarin koste seg på sin side med kamskjellene som var delikat pakket inn i pancetta; det italienske urøkte baconet.
Smakene harmonerte og ble toppet med en sterk og god pesto.
Det hadde vært spennende å vite om pancettaen hadde lokal opprinnelse eller var importvare, men med servitører som kun leverer ut mat og rydder inn etterpå, blir slike ting godt bevarte hemmeligheter.
Den tyske rieslingen var tørr, frisk og hadde sitrustoner i smaken.
Den var godt følge til kamskjellene, men litt lett til den krevende hollandaisesausen.
Hovedrettene på Provianten har spennende tilbehør.
Og det er godt , for indrefilet av okse og hjort kan stå i fare for å bli litt kjedelig på smak.
I dette tilfellet var det langt fra kjedelig.
Rosmarins okse fra Jens Eides sortiment i Lillesand ble ledsaget av en velsmakende søtpotetpuré, sautert sellerirot og fin reduksjon av en rødvinsbasert saus.
— Smakene klinger godt sammen , slo Rosmarin fast.
Kjøttet var i overkant mye stekt; medium pluss-kjerne er for mye dersom det ikke er bestilt av kunden.
Estragons hjort fikk også godt følge.
En syrlig rødvinssaus ble balansert av søte fiken, og en sprøstekt potetkake gikk godt sammen med innslagene av velsmakende grønnsaker.
Crozes-Hermitagen var et fint valg med tanke på de ganske ulike kjøttrettene den skulle matche.
Med mørke bær i smaken, saftig, men samtidig frisk, ble den syrah-baserte vinen fra nord i Rhone-dalen et godt følge til hovedrettene.
— Jeg er spent på dessertene , sa Rosmarin, Hun fant hjemmelaget vaniljeis i samspill med en Apple & Cinnamon Crumble, bakt i vedovn i menyen.
Estragon valgte seg Honeycake med lokal honning fra Holum.
Det ble raskt klart at koldtkjøkkenet holdt mål og vel så det.
Begge dessertene var nydelig i konsistens, og særlig Rosmarins eple- og kaneldessert hadde et vidt spenn i smaker.
Og den hjemmelagede isen?
- Meget god! konkluderte en fornøyd isentusiast.
Selvfølgelig ble måltidet avsluttet med litt hjemmebrent kaffe.
Prisnivået på Provianten er ikke spesielt lavt.
Det koster litt for en skikkelig kveld – drøye 2200 kroner for treretteren denne kvelden.
Godt håndverk koster, og da er det verdt det.
Dette er solid.
Konseptet er spennende.
Det mangler noe på detaljene.
Med enda mer entusiasme og kunnskap i servitøravdelingen kan dette bli en skikkelig godbit på Sørlandets restaurantkart.
| 1
|
602082
|
Trivelig trengsel hos naboen
Hos naboen er café på dagtid og à la carte-restaurant på kvelden.
Etter en kveld med tre retter og vin, føles det nok mer som café også etter mørkets frembrudd.
Servicen er i alle fall ikke på restaurant-nivå.
Lyden fra soundchecken til kveldens intimkonsert i kjelleren ønsket Rosmarin og Estragon velkommen til et pulserende restaurantlokale.
Hos naboen kunne skilte med nesten stinn brakke på en ukedag, og det er fristende å tro at konsertrekken denne høsten var medvirkende årsak til belegget.
Et lite tomannsbord sto ledig, og anmelderparet slo seg ned med få centimeters margin til neste bord.
Her må man dyrke naboskapets gode ånd og ha forståelse for nærkontakt med servitører som må åle seg forbi til nabobordene.
I serien café på dagen , restaurant på kvelden, framstår Hos naboen som spennende og annerledes.
Interiøret er særegent og personlig, og menyen er forseggjort, delikat og språklig lekker.
Tekstene i menyen forplikter, for her kan vi lese:
Når et måltid er riktig koreografert i en ballett av salt, surt, bittert og søtt, da kan det skje at enkelte biter danser lystig opp på gaffelen.
Helt av seg selv .
Fine ord, men Rosmarin og Estragon er usikker på i hvilken grad dette sitatet innfridde.
Mens middagsmenyen ble studert, bestilte de to en øl til aperitiff.
Flaskene ble satt rett på bordet foran dem.
På spørsmål om det var mulig å få glass til heinekenflaske, var det nesten som om servitøren syntes det var et merkelig spørsmål .
Etter hvert ble en annen servitør gjort oppmerksom på situasjonen, og glass kom på bordet.
(artikkelen fortsetter under bildet)
Det er fem forretter, fem hovedretter og fire desserter å velge mellom i kveldsmenyen.
Dette er i tillegg til en del småretter.
Rosmarin og Estragon ville ha sjømat til forrett.
Tigerreker og røkelaks ble bestilt som kick off på måltidet, før lammecarré og indrefilet av okse skulle utgjøre hovedrettene.
Ølen sto seg greit sammen med forrettene, og til kjøttet foreslo Estragon en Amarone del Valpolicella, en kraftpakke av en rødvin, men likevel balansert nok til å tåle både lam og storfe .
Hos naboen serverer store tigerreker hele, ikke bare halen, og det er et kreativt valg.
Det gir et staselig inntrykk på tallerkenen.
Smaken minte litt om vår egen skalldyrfauna.
— Så mye dyrere hadde det vel ikke blitt med en blodfersk sjøkreps , lurte Estragon på, som også følte tilbehøret ikke var mer spennende enn det måtte være.
Litt salat og en slags vårrull med grønnsaker og søt chilisaus er enkelt, men også godt.
Rosmarin satt på andre siden av det lille bordet og analyserte sin røkelaksrett.
— God laks, men det er liksom ikke mer heller .
I menyen sto det listet ruccolagelé, men den geleen var erstattet av salatblader og rømme.
Det ble dermed tre bestanddeler på tallerkenen uten den helt store harmonien.
Amaronen som etter hvert kom på bordet gjorde både Rosmarin og Estragon medgjørlige og forventningsfulle til gode kjøttsmaker som skulle utfylle den gode vinen.
Det ble en betydelig ventetid på hovedrettene.
Langt om lenge kom kjøttet.
Lammet til Rosmarin var i likhet med forrige gangs anmeldelse stekt for mye, og mistet derfor mye av sin potensielle saftighet.
Rosmarin smakte på tilbehøret.
– Gulrotpureen er ikke bare kald, den er iskald.
Det er risikosport å servere iskaldt tilbehør på kjølige høstkvelder, og valget overbeviste ikke Rosmarin.
–
Men kjøttet er mørt, det skal kjøkkenet ha.
Indrefileten til Estragon var stekt til medium minus som bestilt, og tålte den knallrøde kjernen.
— Hvordan smakte det? spurte Rosmarin med et carrébein i venstre munnvik.
Estragon smattet og analyserte samspillet mellom kjøtt og peppersaus.
— Sausen har masse peppersmak, men selve kjøttet kan umulig være hverken saltet eller pepret.
Når det i tillegg bare er fint salt på bordet og ikke et mer raffinert maldonliknende fingersalt, blir det en dimensjon som forsvinner i smaken.
De sprø aspargesene var imidlertid veldig gode, det samme var røstipotetene, som i alle fall til denne retten danket ut kioskvelteren amadinepotet, som er på fleste restaurantbord for tiden.
— Jeg har lyst på ost til dessert , sa Estragon, som fremdeles hadde deilige røde dråper igjen i glasset.
Det er spenstig å stille med ostetallerken på menyen, flere burde gjøre det; særlig med tanke på alle de gode ostene som Norge klarer å produsere for tiden.
Nå var det ikke noe kortreist tenkning rundt disse ostene, men det lokket likevel Estragon til å prøve.
Rosmarin gikk for sjokoladefondanten, som ble servert sammen med is og bringebærsaus.
Det var mindre venting på denne retten, men da servitøren ble spurt om en liten innføring i ostens verden, var det ikke mye å hente.
— Har ikke peiling , var det eneste han sa før han snudde og ga seg i kast med andre oppgaver.
— Makan , hvisket Estragon, som samtidig oppdaget at den annonserte brien glimret med sitt fravær.
Fire oster var blitt til tre, men ingen forklaring.
Gorgonzola, talegio og manchego sammen med litt fikensyltetøy smakte likevel godt.
Det er nesten så man kan konkludere med at det kjøres caféstil både på dag- og kveldstid.
I alle fall når det kommer til servitørnivået.
| 0
|
602083
|
Noen glepp på Glipp
Med sin varierte meny og sentrale beliggenhet skulle utgangspunktet være det beste.
Men ikke alt stemmer på Glipp, verken blant servitører eller på kjøkkenet.
KRISTIANSAND :
Med stadig fallende utetemperaturer var det godt å komme inn på Glipp.
Vegg i vegg med biblioteket ligger denne hybriden mellom kafé og restaurant og tilbyr et rikt utvalg av småretter, sine pizzawok-er og en kveldsmeny for restaurantgjester.
Rosmarin og Estragon slo seg ned ved et ledig bord, og denne kvelden var det ikke trangt om plassen.
— Kanskje vi får prøve litt tapas først, for det er ingenting som listes som forretter her, forkynte en Estragon som så smått begynte å gjenvinne varmen i kroppen.
Servitøren, en av den smilende sorten, men med et kunnskapsnivå om stedets mat som skulle vise seg å være lavt, leverte ut menyen, men ikke så mye mer.
Man kommer langt med smil og høflighet, men for dem som er interessert i mat og drikke, ble fraværende kunnskapsoverlevering fra kjøkken til servitører veldig tydelig denne kvelden.
— Kanskje noen hurtigstekte scampi med chili, ingefær og hvitløk ?
Rosmarin veide de ulike tapasrettene fram og tilbake.
- Og jeg har lyst på lammecarré til hovedrett , repliserte Estragon, som syntes navnet på retten
Får fra gård var morsomt (men hadde vært enda morsommere om servitøren hadde vært i nærheten av å vite området gården stammet fra).
Med pastaretten Snill okse; grillet, strimlet indrefilet av okse med rotgrønnsaker og steinsoppsaus til Rosmarin, var valgets kval unnagjort.
Et rødt glass Tinto Crianza fra Castillio Perelada, Spania, ble også bestilt.
Forretten, som ikke var alt for spennende presentert, var likevel sympatisk på smak.
Men verken ingefæren, chilien eller hvitløken var tilsatt retten i en form som maktet å prege smaksbildet.
Heldigvis var ikke scampiene mer stekt enn at sprøheten i kjøttet var beholdt, og da ble det en mild, men behagelig start på måltidet.
Hovedrettene ankom bordet, de og ga et godt førsteinntrykk.
Lammeretten til Estragon var seksjonert på en avlang, hvit tallerken.
Carréstykker, ratatouille og saus var dandert hver for seg.
Kjøttet fra filetkammen er et takknemlig utgangspunkt for å skape en velsmakende rett, og de karakteristiske ryggbeinspipene i carréen avgir gode smaker i stekeprosessen.
På Glipp hadde de stekt kjøttet i meste laget, og den rosa fargen lammekjøtt fra sadelen bør ha, hadde glidd over i grålige toner.
Smaken var likevel god, men det var verre med tilbehøret.
Ratatouille er på mange måter helt ok, men som eneste tilbehør mister man en viktig bestanddel av tyggemotstand.
— Jeg savner noe sprøtt og noe med enda tydeligere syre- og fargefaktor , sa Estragon som samtidig slet med sausen.
Den smakte sterkt av buljong, og jevningen gjorde den blass i farge og seig i konsistens.
— Her er det kraftig forbedringspotensial , var dommen over den mørke sausen.
Rosmarin var mer tilfreds på sin side av bordet.
Pastaretten med grillet strimler av indrefilet av okse var behagelig på smak.
Steinsoppsausen smakte tydelig av nettopp en av skogens høstkardinaler, og føltes sesongriktig.
— Velsmakende, men det hadde jo vært lov å håpe at soppen hadde vært fersk på denne tiden av året , sa Rosmarin med en anelse skuffelse i stemmen.
Realitetsorienteringen plasserte fort soppen i avdelingen tørket på glass.
Noen av biffbitene var møre som smør, mens andre krevde uforholdsmessig mye arbeid å tygge gjennom.
Manglende trimming av kjøttet er sannsynligvis forklaringen på det, men skulle vært mulig å unngå når man serverer indrefilet.
Den spanske rødvinen fra Katalonia gjorde seg fint og framsto med friskhet i finishen.
— Dere har kanskje lyst på noe dessert til slutt ?
Servitøren ryddet bordet og anbefalte samtidig sjokoladebrûlée.
Rosmarin hadde få problemer med å skulle prøve denne avarten av den mer kjente creme brûlée, med rene vaniljesmaker.
Panna cotta med bringebærsorbet ble bestilt i retning Estragons dessertmage.
Sjokoladebrüleen manglet det karakteristiske sprø sukkerskjoldet som kjennetegner denne desserten, men hadde en konsistens som var tiltalende og myk.
Vanilje- og karamellsmaken var naturlig skjøvet til side for sjokoladenyanser, men smaken var likevel ikke veldig spennende.
En råere sjokolade med høyere kakaoinnhold og en anelse mokka fra bitter espresso hadde nok falt mer heldig ut.
Noen friske bær var med på å løfte smaksspekteret, og alt i alt kom Rosmarins avslutning greit ut.
Panna cotta og bringebærsorbé er en god kombinasjon.
Det er en enkel variant for kjøkkenet, særlig med tanke på at sorbeten ikke stammet fra kokken selv.
Men for vaniljeentusiaster (og de er det mange av) som lever greit med kjøpte iskremvarianter (og de er det også mange av), vil denne desserten framstå som et godt punktum på et måltid.
— Jeg tror mangfoldet i menyen og den avslappete atmosfæren lokker mange hit selv om det mangler en del på perfeksjonismen, konkluderte Estragon.
Regningen på i underkant av 1200 kroner for to retter og to glass vin plasserer Glipp i et behagelig prissjikt.
Mere kunnskap blant servitørene, detaljorientert kjøkken og noen oppussingskroner lagt i potten ville likevel løftet stedet.
| 0
|
602086
|
Lun stemning på Hartmanns Brygge
Det er potensial på Hartmanns Brygge.
Restauranten med suveren beliggenhet kan bli et in-sted om det jobbes med kvaliteten i flere ledd.
Rosmarin og Estragon har besøkt de fleste av de såkalte sjønære restaurantene i Kristiansand, og Hartmanns Brygge sorterer også under spisesteder med nær tilknytning til Kvadraturens strandlinje.
Menyene har flere fellestrekk.
Kremet fiskesuppe går igjen.
–
Jeg savner at flere virkelig prøver å skille seg ut og tilbyr noe ut over det vanlige , mente Estragon.
Hartmanns Brygge er likevel annerledes på interiørfronten.
Der naboene dyrker det maritime, er Hartmanns brygge mer hjemmekoselig og nøytral i sin innredning.
–
Det er litt som å være på en fin hytte, sa Rosmarin, som hadde sine interiørbriller langt framme på nesen, som vanlig.
Menyen på Hartmanns er ikke nevneverdig stor.
Tre forretter, seks hovedretter og tre desserter er lite, men kan forsvares med perfeksjon i alle ledd.
Dessverre manglet det en del på flere punkt i både smak og presentasjon.
Servitøren som først trakterte de to , virket middels motivert.
Anbefalingene var få, feil mat levert og ubesvarte spørsmål om produsenter og detaljer ved maten var dessverre symptomatisk for deler av personalet denne kvelden.
Det var aldri snakk om å etterfylle vinglassene, og stearinlyset måtte Rosmarin tenne selv.
Forrettsvalget ble tunfiskcarpaccio og norsk asparges, og ovnsbakt lysing og kalv fra filetkammen til hovedrett.
Med en langt mer oppgående kelner som etter hvert overtok bordets servering, ble en Borgogno Barbera d’Alba et kompromiss fra drikkekartet.
Denne røde italieneren skulle prøve å matche all maten utenom tunfisken.
Riktige forretter kom etter hvert på bordet, og så langt var i alle fall synsinntrykket sympatisk.
Tunfisken var lekkert dandert, men smaken av wasabikrem og kaviar klarte ikke helt å utfylle den rå fisken.
India Pale Ale fra Ægir Bryggeri i Flåm var friskt og godt sammen med Estragons helt ordinære forrett.
Rosmarins grillete asparges var gode på smak selv om råvarene her ikke holdt helt topp klasse.
Litt slappe i stilken, mistet de den sprø, fantastiske konsistensen som denne grønnsaken kan ha på sitt aller beste.
Til aspargesen ble det servert grillet serranoskinke, som hadde mistet noe av sin saftighet gjennom varmebehandlingen.
Innrammingen av rødvinssirup var et godt valg.
— Det er ikke helt lett å se filosofien bak menyvalget , reflekterte Estragon.
Han fortsatte:
– Det gjøres et poeng ut av det norske opphavet på noen retter, mens skinkevalget er spansk og tunfisken har vært på langtur før den nådde kjøkkenet .
De lokale råvarene er så bra at det ville blitt vel så spennende med kortreist mat.
Kalvefilet er et lyst og usedvanlig mørt kjøtt.
Estragon forlangte medium minus stekingsgrad, og det fikset kjøkkenet fint.
Kjøttet smeltet i munnen og valget av søtpotetpuré og madeirasaus var med på å framheve kjøttets egenart.
Dette er en vellykket rett som holdt godt mål, både smaks- og presentasjonsmessig.
Vinen fra Piemonte hadde passelig med tanniner og falt fint inn med resten av denne retten.
Rosmarin ble sittende og se på sin hovedrett.
Lysing er et interessant menyvalg.
Denne torskefisken som man finner på få restaurantbord i Norge (men ofte i Sør-Europa), har mye til felles med sin mer kjente torsketremenning, og det er flott at noen velger å løfte fram slike fiskearter.
Men det var skuffelse å ane i Rosmarins blikk.
Ett lite stykke hvit fisk lå på et hav av salat i en dyp tallerken.
Det så nærmest ut som om en pakke blandet salat var strødd utover, ispedd store biter soltørkede tomater og en salsadressing med hint av kapers og eple.
–
Her mangler det mye på presentasjon , slo hun fast.
– … og på smak , fortsatte hun etter noen munnfuller.
Fisken var bakt for lenge, noe som gjorde at spensten i fiskekjøttet glimret med sitt fravær, og salaten ble for dominerende, både for øye og ganen.
For 278 kroner burde en slik rett ha fått et annet preg og satt sammen på en langt mer kreativ måte.
Dessertprioriteringen syntes også å være en del nedtonet her.
Som på mange andre av byens spisesteder velger også Hartmanns Brygge å presentere en dessertmeny med minimalt av hjemmelagede innslag.
Brownies var det eneste genuine servitøren kunne stå inne for, også den retten med god hjelp av Hennig-Olsens islager.
Det er skuffende at ikke flere velger å lage dessertene sine selv, enkelt og greit.
Browniekaken var imidlertid god .
Det var ikke spart på ekte sjokolade i den, og den ble servert lun.
Noen skiver importert jordbær og vaniljeis var gode smaker sammen, anmeldernes iboende kjøpeisskepsis til tross.
Det finnes en bryggemeny for de som vil ha det mer avslappet, tyne det siste ut av sensommeren med himmelen som tak, og spare lommeboken for noen lapper.
Regningen på 1500 kroner for Rosmarin og Estragons treretter er gjennomsnittlig, prismessig.
Totalinntrykket er dessverre ikke i toppklassen, men restauranten har potensial.
Ny meny med tydeligere matfilosofi og et skjerpet vertskap vil kunne løfte spisestedet flere hakk.
| 0
|
602087
|
Skjær i sikte ved Sjøhuset
Beliggenheten er fantastisk, og stemningen rundt og i restauranten Sjøhuset er upåklagelig.
Men maten og servicen står ikke helt i stil, der Markens møter havet.
Solen hadde lokket mange til Sjøhusets uteservering denne kvelden, og det var nesten naturstridig for Rosmarin og Estragon å trekke inn i hovedrestauranten.
De store vinduene og den flotte utsikten fikk Rosmarin til å utbryte i det dunkle lyset:
–
Det føles litt som å være om bord på et skip, dette.
Så er det kanskje litt av tanken med interiøret også.
Skipsdekorasjoner er et tydelig tema.
Det er ofte et krevende konsept å kombinere en stor og populær bryggekafé med masse gjester, sommermeny (og full à la carte i deler av uteseksjonen) med en stor restaurant innendørs.
Det skulle vise seg å bli lang ventetid på mat og en service som ikke helt holdt mål.
Menyen på Sjøhuset er naturlig nok preget av havet, både innen skalldyr og fisk.
Men for de som sverger til kjøtt, er det også alternativer.
–
Vi holder vel oss til hvitvin i kveld? spurte Estragon retorisk og hadde fått los på en skalldyr-plateau, et skikkelig berg av et fat som skulle inneholde det meste av skalldyr og duge både som forrett og hovedrett.
Men til en pris på over 600 kroner var det også mye forventninger i lufta.
–
Jeg tror jeg prøver en skalldyrbisque til forrett og breiflabb til hovedrett, slo Rosmarin fast.
Med en flaske Joseph Mellot Pouilly-Fumé lå det til rette for gode smaker.
Menyvalget ble i stor grad gjort uten bistand fra servitøren tildelt anmeldernes bord.
Det var ikke så mye hjelp til anbefalinger verken på mat eller drikke, og kontrastene blir store til dansk dynamitt i Ny-Hellesund, som de opplevde ved forrige restaurantsjekk.
Forretten til Rosmarin ble servert, og den sterkt reduserte bisquen med sjøkrepshale og julienne-kuttede grønnsaker så tiltalende ut.
Men smaken var ramsalt.
–
Det må nesten ha skjedd en feil på kjøkkenet, hvisket Rosmarin litt brydd, som ikke klarte å spise mer enn et par skjeer, samt dyppe biter av brødet i den salte suppen.
Estragon, som ennå ikke hadde sett noe til sin kombinasjonsrett, smakte og var enig.
–
Det kan virke som om kokken har saltet kraften før den ble redusert, da går det fort galt.
Med galgenhumor skulle man tro det opprinnelige saltlageret fra 1892 bygningen en gang var, fremdeles satt i kjøkkenveggene.
Estragon begynte å bli utålmodig.
På en restaurant som selv proklamerer høy kvalitet både på mat og service, er det underlig ikke å tenke på den ventetiden som gjorde seg gjeldende denne kvelden.
–
Det føles litt som å vente på Godot, sa Estragon matt da det hadde gått fem kvarter siden de bestilte.
– Men Godot kom jo aldri, kjære Estragon , svarte Rosmarin som hadde fått øye på servitøren som kom bærende på hovedrettene.
Rosmarin fikk sin breiflabb, dampet med en liten grillfinish i overflaten, dandert med savoykål, bacon og skalldyrsaus.
Det tok ikke mange bitene for å merke at dette var godt.
Riktig tilberedt fisk og smakfullt tilbehør.
Estragons skalldyrkombinasjon kom på et fat i to etasjer og så riktig så innbydende ut da det ble plassert foran ham.
Øverst var det dampede blåskjell og panneristede kamskjell.
Det var velsmakende selv om ferske kamskjell med rogn hadde vært enda bedre enn frosne.
Å bevege seg til underetasjen av kreasjonen var derimot en skuffelse.
Tilsynelatende fine råvarer; reker, kongekrabbe, krabbe og hummer høres tiltalende og fristende ut for skalldyrfantaster.
Men kokt canadisk hummer, som ikke smakte som den ble levert levende til kjøkkenet, fylt krabbeskjell, slik man får det i nærbutikken og kongekrabbe som kom helt naturell, blir ikke det helt store.
–
Jeg savner tilbehør og kreative løsninger , slo Estragon fast.
Det var ingen sauser, hjemmelaget majones, aioli, focacciabrød eller annet som hadde løftet råvarene (majones og aioli stod i menyen og ble nok bare glemt).
–
Du var den heldige i dag, Rosmarin, vi skulle holdt oss til de varme hovedrettene .
Det er viktig å vektlegge det som er bra, og breiflabben var god.
Skalldyrtallerkenen innfridde på sin side absolutt ikke, mye på grunn av manglende helhet og valg av råvarer.
Sjøhuset har fem desserter på menyen.
Mangosuppe hørtes mest spennende ut, men da karamellisen ikke kunne tilskrives kjøkkenet, falt valget på Vår lille fristelse (to kuler hjemmelaget sorbet) og sjokoladefondant med nougat.
Det var ikke dårlige valg, og dessertene ble en fin avslutning på måltidet.
Sorbeten hadde kraftig bjørnebærsmak, små biter av kiwi og granateple passet godt sammen.
Estragons fondant hadde sterk og konsentrert sjokoladesmak.
Den kom med en kule is, som dessverre ikke var hjemmelaget, samt friske bær.
–
Dette var litt ujevnt, konkluderte Rosmarin.
Det gode utgangspunktet med beliggenhet og lokaler kunne gitt en perle av perfeksjonisme om det var ønske om å satse på mat og detaljer i stil med rammene rundt dette stedet.
Papirservietter og papirduker, smør i aluminiumskåler, og servitører som ikke vasker og rydder bordet mellom hovedrett og dessert, er dessverre ikke et slikt sted helt verdig.
Prisnivået, regningen kom på rett under to tusen, er i toppsjiktet, maten var dessverre ikke helt i samme stil.
| 0
|
602088
|
Fandango i havgapet
De naturskjønne omgivelsene danner rammen rundt den helt spesielle opplevelsen det er å spise og drikke godt på Bølgen & Moi i Ny-Hellesund.
For mange vil også båtturen være en del av det spektakulære.
En kveld på Verftet kan anbefales.
NY-HELLESUND:
Idet man går i land på brygga ved Verftet i Ny-Hellesund, skjønner man at det er noe annerledes over dette stedet.
Idyllisk plassert i den gamle uthavnen i Ny-Hellesund, er det som om man kan føle skipstrafikken fra fordums dager og gjenoppleve knutepunktet stedet en gang var.
Det historiske suset paret med innovativ tenkning og offensiv satsning merkes fra første sekund.
Rosmarin og Estragon ble tatt imot på utsiden.
Det er ikke hverdagskost på deres anmelderrunde i Kristiansand og omegn, og byens blideste servitør (og restaurantsjef) skulle vise seg å holde mål hele veien.
Inne i restaurant Bølgen & Moi er det gjenkjennelig, men likevel egenartet.
Per Fronths dekorasjoner og installasjoner går igjen, både ute og inne.
Det er rustikt, men elegant.
Det tok ikke den danske servitøren lang tid å overbevise de to om at en syvretters surprise meny var det eneste riktige.
– Bare overrask og imponer oss, du , smilte Estragon.
–
Det skal vi sgu saktens ordne , kontret servitøren og levnet ingen tvil om at denne ukes meny tålte dagens lys.
Vinmeny ble også bestilt.
På det mikroskopiske kjøkkenet, plassert med fullt innsyn for alle gjester, var det hektisk aktivitet, og det er imponerende at den tilmålte plassen kan traktere de 30–50 gjestene en full restaurant utgjør.
Etter en appetittvekker i form av kongekrabbesalat, som scoret mer på presentasjon enn faktisk kulinarisk verdi, kom det lekkerbiskener på løpende bånd.
Porsjonene er små, men i en stor meny er det en gave for de aller fleste.
Marinerte reker og kamskjell åpnet ballet.
Grønne jordbær satte et fint, syrlig preg på retten, og sammen med pepperrot var det en forrett med mange gode smaker.
Kokkens egen rabarbra-gazpacho var et deilig innslag.
Et glass Giacosa Fratelli Gavi fra Piemonte passet fint til den sterke smaken av pepperrot.
En lett gravet laks overtok stafettpinnen.
Smaken var mild, kanskje i mildeste laget, men sammensetningen av en pittoresk dillmajones, syltet økologisk agurk, knasende sprø reddik og løyromkaviar skapte helhet i retten.
I glasset var det kommet Petit Chablis, fruktig og relativt god fylde.
En fin burgunder med et hint av eik i smaken.
Den neste retten var tyngre i uttrykk og smak.
Breiflabb-kjaker med purre og potetskum.
Blain Gagnard Chassagne Montrachet 2008 fikk Rosmarin til å sperre øynene opp.
–
Dette er en vinopplevelse fra Burgund!
Bacon-consommé med posjerte vaktelegg var siste stopp før hovedretten og var et godt menyvalg.
Store biter av bacon og sjalottløk passet nydelig sammen med de delikate vakteleggene.
–
Jeg er spent på hovedretten , sa Estragon og tømte siste rest av hvitvinen før røde ripassodråper fra Cecilie Beretta skulle ledsage kjøttet.
–
Har nyslaktet lam nådd kjøkkenet, mon tro? tenkte Rosmarin høyt og drømmende.
Hun skulle vise seg å være sanndrømt.
Indrefilet og brissel av lam fra Nærbø på Jæren var en fryd for øye og gane.
Lammebrissel er sjelden på norske menyer, og det er synd, for det er fantastisk godt.
Sellerirotpure passet fint, men blir sikkert byttet ut til fordel for jordskokk når det er sesong for den.
Rødvinen fra Veneto med en anelse lakris i smaken gjorde seg godt sammen med kjøttet og den sterkt reduserte sausen.
Før desserten foreslo den til en hver tid oppmerksomme servitøren at maten kunne få synke litt, og at det var verdt å ta turen ut og sjekke omgivelsene.
På en annerledes kveld er det nettopp slikt som passer.
Verftet i Ny-Hellesund er intet mindre enn spennende.
Konferanselokaler, overnattingsmuligheter og bryggekafé rammer inn Bølgen & Moi-restauranten, det pulserende hjertet i denne organismen.
Tankene rundt lokale råvarer, egendyrking av urter og grønnsaker er ikke nytt i Trond Moi-sammenheng, men omgivelsene her ute er så unike.
–
Det mangler bare de lett irriterende lydene fra vaktler og dverghøns og synet av egne lam som uvitende spankulerer i strandkanten , sa Estragon begeistret.
–
Det er ikke umulig at det skjer, kunne restaurantsjefen fortelle da Estragon lanserte sine ideer ved dessertbordet like etter.
To desserter sto på menyen og ble servert i rask rekkefølge.
Det gjorde ingenting, for smakene harmonerte fint.
På den ene tallerkenen sto en potent karamellparfait og dirret, som sammen med frisk rabarbra og nyplukket syreblader fra egne bed ble en søt, liten fandango.
Nydelig kombinert med Riciotto di Soave og Borgo Maragliano Brachetto.
To gode dessertviner avstemt til ulike deler av desserten.
Måltidet ble avsluttet med jordbær og hvit sjokolademousse.
Kokkens valg av frisk estragon og estragonsirup var meget smart, og smakene satt lenge i munnen.
– Knallbra , konkluderte Rosmarin idet lyden av taxibåten nådde dem.
Prisene er heller ikke avskrekkende.
Ca 2500 kroner for to personer med full pakke er ikke noe å si på.
Da båten rundet neset og man kunne skimte Vilhelm Krags Havbukta, hvor han i sin tid bodde, nærmest hvisket Rosmarin ut i sommernatten:
"Akk, herre, det lider mot høstens tid og Persiens roser de faller.
Og duggen gråter på nellikens munn, og løvet visner, o herre."
De ble stående på dekk innover.
| 1
|
602089
|
Sommerkveld i biffens tegn
Er man kjøttsulten og lysten på en mør biff, er Slakter Sørensen sannsynligvis et fornuftig valg.
Servitørene er hyggelige, men kunnskapsnivået er varierende.
KRISTIANSAND:
— Jeg er spent om de virkelig satser på spennende kjøttprodusenter og lokale råvarer slik hjemmesiden antyder , sa Estragon etter at de hadde fått anvist et hyggelig bord innerst i lokalet.
Reklamelogoen til Gilde svarte for seg selv.
- Det hadde i alle fall vært interessant om de hadde skiltet med spesifikke kjøttferaser som for eksempel charolais eller limousin, som er en del av Gildes sortiment, mente Rosmarin og leste seg gjennom menyen som bestod av fire forretter, ni hovedretter og fire desserter.
Det går naturlig nok mye i kjøtt hos Slakter Sørensen, og hovedrettvalget falt på to biffvarianter.
Den sympatiske servitøren kunne med overbevisning anbefale churrascosteak, en argentinsk gauchobiff.
Med norsk storfekjøtt på menyen (utelukkende fra overnevnte monopolprodusent) er vel det å betrakte som en litt forfinet benevning på grillet entrecôte.
Estragon lot seg uansett lokke.
Rosmarin bestilte ‘Biffhusets Tournedos’, som er grillet indrefilet, servert med béarnaisesaus, sauterte grønnsaker og fløtegratinerte poteter.
Argentineren var i selskap med båtpoteter, coleslaw og chimichurrisaus.
Det siste er en argentinsk klassiker, ofte som følge til grillet kjøtt, og er en kald persille- og hvitløksbasert urtesaus ispedd sterke kryddere og olivenolje.
- Denne er vår signaturrett om sommeren , kunne servitøren opplyse om mens han også tok forrettbestillingen på sørlandsk fiskesuppe og andebrystrullade.
Slakter Sørensen er en del av Mat & Uteliv, og interiøret følger opp i samme gjennomførte stil som på Makrellen.
Ulikt selvfølgelig, men med en tydelig tanke rundt konsept, tema og utforming.
Forrettene ble servert, og brødet som landet sammen med fiskesuppa er verdt å stoppe opp ved.
Fersk focaccia med Kviteseidsmør løftet nivået umiddelbart.
Sørensens fiskesuppe trengte drahjelp fra brødfatet, for den var ikke all verden å skryte av.
Lite smak og lavt saltinnhold gjorde sitt til at Rosmarins forrett bare ble én av mange sørlandske fiskesupper i rekken.
Pluss for ferske blåskjell, men rekene synes å lide under høye innkjøpspriser og var enten lakebaserte eller varmebehandlet alt for lenge.
— Etter kroppsspråket ditt å dømme, tror jeg at jeg var mer heldig med min andebrystrullade , sa Estragon mens han langet innpå urtedressing og frisk timian som passet utmerket.
Dette var en fin variant og godt valg for en sommerlig meny på torget.
Rosmarin og Estragon delte en pale ale til forrettene.
En noe uortodoks mat og drikke-kombinasjon som ikke servitøren skal lastes for.
Ølet passet godt til andebrystet, mens suppa i større grad skrek etter hvitvin.
Få glassalternativer på drikkekartet gjør imidlertid det valget komplisert.
Fra bordet innerst i lokalet var det god oversikt, og Estragon kunne tydelig registrere at også Slakter Sørensen benytter seg av til dels unge og som oftest da uerfarne servitører.
I dette tilfellet meget unge.
- Det er lett å skjønne at det er lønnsutgifter å spare, men det er en kvalitetspris å betale.
Selv om alle involverte kelnere på testernes bord denne kvelden var smilet selv, og noen i staben er erfarne, blir kunnskapsnivået for lavt på sommervikarene når man skal ha en helaften med mye penger i potten.
Det er ikke så ofte Estragon og Rosmarin gir seg biffverdenen i vold.
Det er så mye annet på mathimmelen som er verdt å prøve.
Men i kveld sto hovedrettene i biffens tegn.
Og det gjorde ingenting, skulle det vise seg.
Noe overfylte tallerkener med salater og coleslaw sto ikke i veien for at smaken var meget god.
Både Estragons entrecôte og indrefileten til Rosmarin holdt kvalitativt høyt nivå, både hva smak og mørhet angikk.
Chimichurrisausen som rammet inn entrecôten ga et deilig anslag av sterke smaker, samtidig som kjøttets egenart ble beholdt.
Rosmarins indrefilet var mør og smakfull.
Hun hadde likevel sitt kritiske blikk på plass:
- Jeg hadde nok foretrukket en béarnaise med mer syre i bunn.
Den er fløyelsmyk, men mangler sting.
De sauterte grønnsakene var mer på det jevne, og hun savnet knasende sprø asparges eller liknende.
Rosmarin lot de røde dråper av den californiske Woodbridge Zinfandel rulle rundt i glasset.
Den dyp røde vinen, hadde innslag av pepper og krydderier.
- Leverer de på desserter her, er dette i øvre sjiktet her i byen, hvisket Rosmarin.
Den mektige porsjonen av fløtegratinerte poteter hindret ikke ønsket om en søt avslutning.
Svaret kom på bordet noe senere.
‘New York Cheesecake’ og ‘Sjokoladefristelse’ ble anbrakt bordet.
Rosmarin gjøv løs på kaken, mens Estragon smilte seg gjennom glasset med sjokoladekrem, toppet med bringebærpuré.
- Vanskeligere enn dette trenger det ikke å være for å gi et hjemmelaget og ekte preg på dessertmenyen, mente Estragon som alltid har vært svak for den syrlige bringebærsmaken i kombinasjon med sjokolade.
Den amerikanske ostekaken med egg i kremen var mektig, men veldig god.
Med unntak av en noe kjedelig fiskesuppe, innfridde Slakter Sørensen og er et friskt restaurantpust, strategisk plassert midt på torget.
For de kjøtthungrige er dette et godt alternativ.
Prisene er ikke avskrekkende.
1600 kroner for tre retter og vin er forsvarlig.
| 1
|
602091
|
Makrell uten sting
Nærmere sjøen kommer man ikke når man spiser på Makrellen, og om sommeren syder det av liv på utsiden.
Dunkingen fra totakters tresnekker er fine lydkulisser.
Det er likevel en stykke igjen på matfronten.
Og på servicen.
KRISTIANSAND:
Sommeren er kommet til Sørlandet og fiskebrygga.
Fra vinduet på restaurant
Makrellen kunne man skue båter i alle prisklasser cruise forbi bare noen meter fra vinduet der Rosmarin og Estragon fikk bord denne varme kvelden.
Makrellen er en del av Mat & Uteliv-konseptet her i Kristiansand, og det er positivt at nestor Geir Legreid tør å satse.
Estragon ser blant annet fram til det nye mikrobryggeriet som åpner i Tollbogata i august.
- Det kan bli et løft for byen, håper de brygger pale ale , sa han drømmende.
Menyen på Makrellen er ikke påfallende stor.
Skal vi forstå det riktig, er det et sommerlig touch som er ment å prege de tre forrettene og de åtte kjøtt— og fiskerettene som tilbys gjestene som velger å spise inne i restaurantavdelingen.
I uteseksjonen har turistene allerede begynt å innta byen.
Ikke minst på beach-baren Barracuda, hvor sesongen nettopp er sparket i gang.
Servitøren, som etter hvert kom til bordet, hadde ikke så mange anbefalinger, men mente at den langstekte ytrefileten var en vinner.
- Breiflabb på meg, slo Rosmarin fast etter å ha studert de tre kjøttrettene og de fem alternativene fra havet i menyen.
Uten overbevisende veiledning fra en helt midt på treet servitør-avdeling denne kvelden, ble det kamskjell- og tunfisktartar og lun makrellfilet til forrett og langstekt ytrefilet og breiflabb til hovedrett.
Vann ble satt på bordet, men skjenke i glassene måtte gjestene gjøre selv.
Vinkartet er forseggjort.
Det er kvalitetsviner både i rød og hvit utgave, og det ble bestilt en Sancerre, Comte Lafond (2009), til forrettene og fisken, mens Estragons kjøttrett skulle få følge av et glass Shiraz Rolling fra Australia.
Skilt og annen pynt fra alle verdenshjørner i samspill med sørlandsikoner preger veggene, både ute og inne, men det er lite av dette som gjenspeiles i matvalget.
Det gjør at miljø og mat ikke synes og forenes til en rendyrket stil.
Det var kort ventetid på maten denne tidlige kvelden.
Samtidig med at hvitvinen ble skjenket, ankom makrellen og tartaren.
Rettene var pent og delikat anrettet på tallerkenen.
Tartaren til Rosmarin var grovkuttet, passelig salt og spisset med et pepperdryss.
Den var rammet inn av en litt ubestemmelig saus, som servitøren ikke visste hva var (og heller ikke tenkte tanken på å spørre kjøkkenet om).
Sausen var etter alt å dømme hvitvinsbasert med innslag av skalldyrkraft.
Den manglet litt fylde og kunne med fordel ha vært kokt mer inn.
Den milde smaken av rå kamskjell og tunfisk hadde kanskje trengt en mer komplementær saus.
— Makrellfileten smaker av sommer og Sørlandet, og avruga-kaviar (rogn fra sild) er et godt valg.
Estragon mente sin forrett var god på smak og fint komponert.
— ?
Dette var mistenkelig likt, kom det fra Rosmarin da hovedrettene sto på bordet foran dem.
Riktignok var det ytrefilet av storfe på ene tallerkenen og breiflabb på den andre, men poteter og garnityr var identisk, og det virket påfallende.
Blomkålpureen, annonsert i menyen, var vanskelig å finne på fisketallerkenen.
Når begge rettene var akkompagnert av rødvinssaus som smakte svært likt, blir det for lite tanke og kreativitet bak menykomponeringen.
Servitøren fortalte at ytrefileten var langstekt.
Hele 12 timer på 54 grader.
- Det høres ut som en kokk som står opp tidlig her, hvisket Estragon, som konstaterte at dette kjøttet var stekt ganske mye mer enn til medium, som lovet .
En nesten helt gjennomstekt filetkam er vanskelig å beholde saftigheten i, og kveldens kjøttrett opplevdes derfor ikke som en vinner på biffmarkedet.
Breiflabben var en nok langt bedre valg.
Den var også bakt litt for lenge slik at den karakteristiske skalldyrsmaken i en perfekt tilberedt breiflabb var borte.
Men det var likevel godt.
Portvinen som i følge menyen skulle være tilsatt rødvinssausen, var imidlertid vanskelig å ane.
Det er kun to glass-alternativer for røde og hvite viner, og det kompliserer valgene når man er to stykker som skal spise.
To hele flasker vin er for mange for dyrt og for mye til en middag for to.
Hvitvinen gikk fint til forrettene og fisken, men kjøttet skulle nok gjerne hatt følge av en noe kraftigere vin enn den som kom i glasset til Estragon.
- Det hadde heller ikke gjort noe om vinen hadde vært servert kjøligere enn dette.
Romtempererte rødviner er sjelden optimalt.
Særlig ikke i sommervarmen .
Dessertene på Makrellen var dog både sommerlige og friske.
Estragon gledet seg over friske jordbær med mascarponekrem og vaniljeis.
Kremen var passelig syrlig sammen med bærene.
Vaniljeisen kom fra byens iskremproduserende hjørnesteinsbedrift og var sånn sett ikke til Makrellens fortjeneste eller forkleinelse.
Rosmarins rabarbratallerken gikk ned på høykant, også den fint avstemt i forholdet mellom sødme og syre.
- Jeg tror kanskje Barracudaen biter mer fra seg en Makrellen, gitt, konkluderte Estragon .
Regningen for treretteren med vin stanset på 1750 kroner.
Litt dyrt for hva man får igjen, til tross for at man spiser med tean i tanga, som det skiltes med.
| 0
|
602092
|
Høyt og ganske herlig
Man føler seg høyt oppe på mange slags vis når man inntar Hovden Alpin Lodge.
For de som ikke ønsker høy musikk, full bass og teenagerstemning i baren, er dette et godt alternativ for både ski in-lunsj, raffinert afterski eller middag i solnedgangen.
BYKLE :
— For en utsikt!
Rosmarin trippet rundt på uteterrassen og nøt naturen og den kalde, rene fjellufta.
Estragon tok interiøret nøyere i ettersyn og fant tegn på at inspirasjonen til både arkitektur og materialvalg var hentet fra det store utland.
Menyen ligger og venter på bordet.
Tilbudene å velge mellom her er ikke all verdens.
Fire alternativer av både forrett, hovedrett og dessert.
Det er i minste laget, særlig med tanke på at restauranten vil vise fram sin region.
Setesdal har mye spennende å by på, og menyen yter ikke mangfoldet full rettferdighet.
Gjestene trakteres av et helsvensk team, den ene blidere og mer jovial enn den andre.
Det er både jobb- og matglede å spore.
Det er flott å møte på denne type kelnere som liker å være der for gjestene og som ikke blir for påtatte i sine roller.
Med deres blide åsyn og trendy Moods of Norway-skjorter er de med å gi stedet karakter.
Med svenske anbefalinger i bunn gikk bestillingene i boks.
I tillegg til de fire hovedrettene skilter restauranten med en såkalt Setesdalstallerken – smaken av Setesdal, et utvalg av lokale delikatesser til 210 kroner.
Den måtte selvsagt prøves.
Det var uproblematisk å dele én tallerken som en alternativ forrett.
Vår imøtekommende stockholmer innvilget på stedet.
En halv porsjon soppsuppe fra den ordinære forrettsmenyen klarte hun også å få til.
Rosmarin ville prøve kveite til hovedrett, tross lang avstand til havet.
Den skulle serveres med estragonpuré og potetkake.
Estragon valgte Oksefilet Provencale med ristet hvitløkskrem, potetkake og hvitvinssaus.
Suppen kom på bordet sammen med et sprøtt og godt ostebrød.
Et glass rød burgunder (Rouge La Vignée) til 105 kroner glasset (570,— /flaske) var allerede på plass.
Vinen var passelig lett og fruktig og etterlot dessverre et større inntrykk enn suppen.
Med naturen rett på utsiden som hver høst bugner av kremler, kantareller og steinsopp klare for tørking eller forvelling, er det litt skuffende at det er butikksjampinjonger som vaker i suppen.
Det er ikke mye som slår en potent soppsuppe med smak av skog.
Denne får ikke medalje.
Noen dråper trøffelolje på toppen reddet ikke helheten.
Setesdalstallerkenen var imidlertid en morsom liten reise i lokal mattradisjon.
Som en tapasanretning ble det servert hjemmelaget flatbrød, tørket indrefilet av reinsdyr, lokalt fenalår, deilig chevre fra Haukeli og en spennende røkt viltpølse.
Til og med eggene i en lun eggerøre var setesdalske.
- Dette er et interessant møte med lokale produsenter , mente Rosmarin.
Estragon var enig.
- Den vellagrede chevren smaker som om den kommer fra et knøttlite ysteri, ikke fra Tine, som jeg mistenker kontrollerer Haukeliostene.
Rosmarin fikk anbefalt en Sancerre (Franc Millet 2010) til fisken.
I Estragons glass kom det spanske dråper.
Castillo Perelada fra Rioja skulle temme tyren.
Hovedrettene framsto litt ujevne i kvalitet.
Kveiten var dessverre noe underdampet, og valget av saus matchet ikke helt.
Hvitvinssausen smakte for mye av vin, og mistankene gikk i retning av at det var restalkohol igjen i sausen.
Da får man en smak som kveler den rene fiskesmaken.
Tilbehøret var ellers godt.
Estragonpureen var smaksrik (og hadde holdt som saustilbehør).
Estragon var langt mer fornøyd med oksefileten sin.
Det kom mange godlyder fra den siden av bordet.
– Den smelter i munnen, og potetkaken passer utmerket i smaksbildet.
Riojaen var passelig eikepreget og harmonerte med rødvinssausen hvis syre ikke var for gjennomtrengende.
— Jag skulle rekommendera Creme Brulee och vår glass och sorbet .
Det var desserttid.
Allerede småmette, fant Rosmarin og Estragon liten grunn til å argumentere mot svensk overbevisning.
Creme Brulee med kokossorbet og marinert ananas gikk i Estragons retning, mens Rosmarin ryddet plass til is og sorbet med smak av appelsin, ferskost og noe som ble opplyst som tindebær.
Tross litt svensk-norsk forvirring kom svaret etter hvert på bordet.
Bær fra busken Tindved .
Små gule perler med ekstremkonsentrat av vitaminer bearbeidet til is.
Tindved lyder kanskje ikke som et ekko fra Setesdalen – den vokser fra Trondheimsfjorden og nordover i landet.
Men Rosmarin var henrykt over dette nye møtet og synes hele paletten med de tre ulike smakene var en nydelig avslutning.
Estragons dessert var mer på det jevne, konsistensen var litt slapp, på grensen til rennende, og kokossorbeten ble i søteste laget.
- Det spriker litt i prestasjonene her , konkluderte Estragon, som bare halvveis fikk bifall fra en dessertforført makker på den andre siden av bordet.
- Du har nok rett, fire måneder burde være nok til å drille inn en så vidt liten meny , kom det til slutt.
Hovden Alpin Lodge har truffet på miljø og sikret seg en proff stab som får gjestene til virkelig å føle seg hjemme.
Det er litt sånn after ski for de rike, dette, selv om snaue 1500 kroner for tre retter og vin ikke er en ublu pris.
Rosmarin og Estragon kneppet jakkene og begynte nedturen gjennom Hovden Lodge.
Tett i tett står millionprosjektene.
Til salgs-skiltene var så vidt synlige i lyset fra downlights og skinnet fra en stjerneklar aften.
| 1
|
602094
|
Kulinarisk møte med India
Når det blåser og regner i Kristiansand, er det lett å varme seg på maten som serveres på Mother India.
17 år i sammenhengende drift har ikke tatt bort evnen til å vise entusiasme og sette sammen gode smaker.
KRISTIANSAND :
Kvadraturen kan være rimelig forblåst og hustrig, og denne kvelden var en slik en.
Rosmarin og Estragon hutret seg gjennom Markens, ankom døra til Mother India og steg inn og ned i en verden av annerledes lukter.
Indiske krydder og røkelse trigget med en gang sansene, og mage og gane ble innstilt på smaker og opplevelser langt fra vår egen andedam.
— Det skiltes med et nordindisk kjøkken , forklarte Estragon.
Det betyr at kjøkkentradisjoner fra Dehli-, Punjab- og helt opp til Kashmirområdene er inspirasjonskildene til gründer Sarita Sehjpal og hennes familiebedrift.
— India er jo et svært sammensatt land, både hva kultur og mat angår , kontret Rosmarin og rensket det siste som var av papadam og hvit myntedip som alltid blir satt på bordet til å begynne med.
Vår behagelige servitør geleidet de to gjennom menyen.
Det er mye fristende, og for vegetarianere er det mange alternativer.
Det ble bestemt en treretter bestående av løkringer, kongereke, lam og kylling.
Til forrett bestilte Rosmarin en Onion Bhaji (friterte løkringer, innbakt i kikertmel), mens Estragon ville ha Jhinga Pakora (marinerte og friterte kongereker i linsemel).
Til denne appetittvekkeren anbefalte servitøren indiske Kingfisher.
Et lett, men forfriskende øl.
— Tilbehøret er det mest spennende her, synes jeg.
Estragon forsynte seg raust av mangochutney, koriander- og mintblandingen og den syltede mangoen som satte et genuint preg på forrettene.
Både løkringene og rekene hadde det indiske kryddertouchet, men dippene som ledsaget smårettene, var det som satt igjen.
— Perfekt kombinasjon av syre og sødme i denne chutneyen , mente Rosmarin.
Valget av hovedrett falt på to ganske ulike varianter.
Estragon ville ha tandoori, kjøtt tilberedt i denne spesielle leirovnen, som setter den karakteristiske rustikke smaken på kjøttet.
— Murg ka tikka, takk .
Høflig smil fra servitøren som oppfattet Estragons middels gode ordspill.
Murg ka tikka er benfrie kyllingbiter.
Servitøren anbefalte Dahi Wala Gosht, og Rosmarin lot seg forføre av tanken på kokt lam i en saus av yoghurt, tomater, urter og krydderier.
— Vi får krydderne våre spesialbestilt fra England , fikk de vite av servitøren.
— Jeg vil ikke ha mer enn styrke 3 , sa Rosmarin.
Styrkegraden på Mother India går fra 1-6 (hvor 6 er nærmest brannfarlig), og Rosmarin mener mange generelt velger for sterk mat når de spiser indisk.
— Smaksspekteret snevres inn når chilien tar overhånd , mente hun.
Estragon er mer en femmer og nyter den herlige brennende smaken som følger sausen.
Naan-brød (stekt i tandoori-ovnen) er et selvsagt følge.
Estragon ville gjerne prøve rødvin til hovedretten.
Prisene her er sympatiske.
En Zenato Valpolicella Ripassa til under 400 kroner er et meget godt kjøp.
Etter anbefalinger ble det en indisk vin (riktignok distribuert av franske hender), Grover Cabernet Sauvignon og Shiraz (2008).
Rosmarin kikket seg rundt i lokalet mens de ventet på hovedretten.
Selv på en ukedag var det nesten fullt i restauranten..
— Ikke mye som minner om Nattergalen her , mimret Estragon.
— Var det ikke her Ritas Lolitas hadde debutkonsert for nesten 20 år siden , lurte Rosmarin på.
Da lå røyken så tjukk i lokalet at man nesten ikke så halvliteren foran seg på bordene.
Nostalgien ble avløst av luktene fra de nylig ankomne hovedrettene.
— Deilig saus og mørt lammekjøtt , konstaterte Rosmarin.
Retten hadde en deilig kompleks smak, og man kunne tydelig kjenne hvordan lammet hadde mørnet i marinader og gjennom varmebehandlingen.
Den fresende lyden av tandoori på glovarm jernplate, skapte forventning og vann i munnen hos Estragon.
Og smaken skuffet ikke.
Den raske steketiden i leirovnen gjør at saftigheten i kjøttet beholdes, og man får den delikate røde stekeoverflaten fra tandoorikrydder-blandingen.
Rødvinen gikk fint til en mat som ypper til strid.
Blandingen av Cabernet- og Shiraz-druer temmet det meste av krydderet i disse rettene.
Sarita var hjertelig til stede i restauranten og tok seg god tid til å snakke med gjestene.
Hun bevegde seg langs de litt for tett plasserte bordene og virket oppriktig interessert i sine besøkende.
Det er matentusiasme til fingerspissene.
Hun er selve Mor India i denne kjelleren.
India er ikke et land med desserter i høysetet.
En klassisk indisk avslutning på et måltid ville sannsynligvis blitt alt for søt for de fleste europeere.
Mother India forsøker seg med tre tilpassede varianter for norske ganer.
Estragon fikk smake en mangokrem, og Rosmarin bestilte en Shahi Kulfa, en parfaitliknende indisk iskrem med innslag av kardemomme.
Mangodesserten var god på smak, men konsistensen ble litt udefinert (tykk, men rennende), og Rosmarins is bar preg av lang tid i frysen (iskrystaller).
Man besøker nok ikke Mother India spesielt eller indiske restauranter generelt for å velte seg i dessertopplevelser.
Likevel er det grunn til å nevne at avslutningen på måltidet gjerne kunne få større prioritet her.
Med en eksotisk ettersmak i munnen og beskjedne 1200 kroner fattigere, steg anmelderparet opp trappene fra dypet og forberedte seg på møtet med Sørlandets monsoonregntunge aften.
| 1
|
602095
|
Rått og hot
Når de automatiske dørene på Food Asylum glir opp og man kommer inn i denne restauranten, er det nesten som om man forlater Kristiansand.
Og maten, den er også grensesprengende.
KRISTIANSAND : Rosmarin og Estragon ble sittende å se seg rundt.
Øynene vandret fra detalj til detalj i et interiør som kan imponere de mest kresne.
–
Det er som om å komme til en kosmopolitisk oase i en ellers ikke altfor pulserende utelivsby , kom det fra Rosmarin.
Estragon fant også likheter med restauranter i byer man nesten ikke tør å sammenlikne seg med.
–
Håper maten matcher måten de tenker miljø på , responderte han, allerede langt inn i de to elegante menyene som lå på bordet.
På Food Asylum flagges sticks ‘n’ sushi.
Sushi har etter hvert mistet sitt eksotiske stempel og blitt normalmat over hele verden, og sticks er rett og slett små delikate grillspyd med ulike kjøttvarianter med tilpassete sauser og marinader.
Kanskje et smalt utgangspunkt, men her er så mange variasjoner over tema at man skal være meget kresen for ikke å finne noe som kan behage ganen (og øynene).
Tidlig skulle det likevel vise seg at kveldens servitører ikke sto helt i stil med førsteinntrykket av perfeksjonisme.
De omfattende menyene, én a la carte og én med kombinasjonsretter inviterer til personell som er flinke til å anbefale, dyktige til å føle på gjestenes behov og inngangsverdier.
Estragon ville gjerne ha en variert matreise, men servitøren klarte ikke helt å finne fram i egen meny for å tilfredsstille et slikt ønske.
–
Vi har en tasting menu som kokken kan anbefale , opplyste servitøren.
–
Og hva består den av, lurte Rosmarin på.
( artikkelen fortsetter under bildet )
– Nei, vi har ikke solgt den i dag, så jeg vet ikke , var svaret.
Rosmarin og Estragon gikk tilbake til de delikate og forseggjorte menyene.
En servitør nummer to var litt mer på hugget og veiledet det krevende paret fram til en spennende sammensatt kombinasjon.Til forrett ble det Duck Tataki og Tempura Seafood Signature Roll.
Begge disse rettene kommer lune og lekkert anrettet.
Presentasjonene på Food Asylum vitner om matglede og estetisk sans.
Ande-tataki er andebryst, grillet over åpen flamme, servert i tynne skiver.
Det smakte veldig godt; lett røyksmak fra ildstedet satte en tydelig spiss på kjøttsmaken, men Estragon syntes andebrystet var i overkant mye stekt.
Man mister noe av smaksrikdommen i dette kjøttet når det er helt gjennomstekt.
Den andre forretten, makirull (ris, fisk og grønnsaker rullet inn i nori-papir), var aldeles nydelig.
Smaken var sammensatt, og signaturrullen bestod både av laks, tunfisk, hvit fisk, avokado, agurk, kremost, scichimi-majones og unagi-saus (basert på ferskvannsål).
Disse fem bitene var en opplevelse for ganen og lokket fram smilet både hos Rosmarin og Estragon.
– Kjenn på den lange ettersmaken, dette er godt komponert , slo Rosmarin fast.
I glassene kom det en Sancerre-vin.
La Terre des Anges (2010).
Det er en god, sitruspreget og klassisk Loire-vin som taklet maten og løftet smakene.
690 kroner er mer enn fire ganger polprisen, og på dette feltet forsvinner i alle fall den europeiske storbyfølelsen, og man er veldig i Norge …
Valget på hovedrett falt på en Combo de luxe – et fat for to med både sushiinspirerte biter, samt et utvalg sticks.
For virkelig å prøve ut mangfoldet, ble det også bestilt en foie gras signaturrull, altså en makivariant med gåselever.
Etikken rundt gåsas leve— og matings-vilkår før den havner på kokkenes kjøkkenbenker lar vi ligge denne gangen.
Estragon var litt skeptisk til gåselever i en slik matkontekst, men måtte fort gjøre tvil til skamme.
Blandingen av gåselever, oksekjøtt, shiitakesopp iblandet en sterk og smakfull soyareduksjon var god, men mektig.
På det store kombinasjonsfatet var det lekre biter av nigiri (laks og reke), ulike uramaki-varianter (risen ytterst) og enda en signaturrull med laks.
Det var tre ulike sticks med kylling, svinenakke og oksekjøtt, og som om ikke det var nok, var det også plass til såkalte rispapir-wraps med andekjøtt (Duck nama harumaki) og små bites av tempura-reke og soyabønner.
Estragon smattet fornøyd og lot en slurk lokal YK 70-sake fra Nøgne Ø og en bit alaska-roll forsterke hverandre i smakene, før de begge ga seg i kast med en runde sticks.
Etter oppturen så langt falt opplevelsen noe.
–
Jeg synes de er harde på varmen her , mente Estragon.
Rosmarin nikket.
– Kyllingen blir i tørreste laget når den kjøres så lenge på grillen , repliserte hun.
Svinenakken var den som klarte seg best, og bbq-sausen var passelig søt og gikk godt til det relativt fete kjøttet.
Dessertmagene er alltid beredt til den gode avslutning.
Om mangfoldet er stort på sushi og sticks, er dessertmenyen det motsatte.
Kun en nylig lansert tempura-iskrem (frityrstekt is(!)) og sjokolade-sticks står på lista.
Den minimalistiske sjokoladedesserten smakte godt sammen med en kruttsterk espresso.
Tempurastekt is er innovativt, spennende og glir inn i tenkesettet til Food Asylum, men verken Estragon eller Rosmarin ble helt overbevist.
At iskremen ikke er hjemmelaget, trekker også ned inntrykket.
– Kontrasten ble vel stor mellom den søte isen og tempurasmaken .
Rosmarin sukket likevel fornøyd.
Et langt måltid var i ferd med å ebbe ut.
Food Asylum holder høyt nivå og fortjener sin plass i restaurantsolen.
PS .
Toalettet på Food Asylum er verdt et besøk alene.
Om man ikke har speilskrekk, da.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.