id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
602302
|
Kjærlig farsportrett med tusenvis detaljer
Gunvald Opstads farsportrett drukner i en nesten lammende detaljflom.
”Jeg var stolt av faren min, men flau over han også” skriver Gunvald Opstad som innledning til det siste og mest personlige kapitlet i boka om ”Min far Emanuel”.
Emanuel Hermansen var født i 1901 og levde til 1968.
Hans sønn Gunvald Opstad er kjent som mangeårig kulturjournalist i Fædrelandsvennen og forfatter av en lang rekke bøker, ikke minst kunstnerbiografier.
Utgangspunktet for denne boka om faren, har vært en ganske overveldende mengde notater som faren gjorde gjennom store deler av sitt liv.
Forfatteren betegner notatene som nøkterne, saklige og lite personlige, og han gjengir svært mye av dette.
Boka er i veldig stor grad en oppramsing av inntekter og utgifter i husholdningen, av skiftende forhold i arbeidslivet, omflakkende tilværelse på anlegg av ulike slag, salg og kjøp av varer og tjenester, og ikke minst et tusentalls navn på personer i det relativt begrensede nabolaget Søndeled var på tidlig 1900-tall.
Opstad relaterer farens opplysninger til den politiske virkelighet i tida som omtales.
Og han tillater seg både humoristiske og kritiske kommentarer til fenomener han leser seg til gjennom regnskapsbøkene.
Men det tar lang tid før leseren finner noe personlig og dermed noe som engasjerer mer enn tall og navn.
Først på side 150 utbryter forfatteren et ”Å, jeg husker disse høytidsstundene” når han fikk smake på sesongens første honning, faren var også birøkter.
Boka blir en slags krysning mellom slektshistorie, bygdebok og biografi.
En skal være passelig tålmodig om en har lyst til å vite alle detaljene i husholdningsregnskapet.
Det samme gjelder om man skal interessere seg for alle navnene som er gjengitt.
Først i bokas siste kapittel blir jeg berørt.
Her blir forfatteren personlig og gir oss et farsportrett som interesserer.
Men da har leseren tilbakelagt 340 sider notat-gjengivelser, og det er alt for mye.
Jeg tror de fleste vil ha falt av lenge før siste kapittel.
Hvis smale bøker fins, så er denne veldig smal.
| 0
|
602304
|
Johan Sverdups revolusjonære tante
Hvor fikk Venstre-politiker Johan Sverdrup sine politiske anskuelser og radikale ideer fra?
Få år etter at hans ugifte tante Elisabeth Sverdrup døde i 1865, var flere av den oppfatning at "Fædrelandet skylder henne en ganske særegen tak".
Den radikale Venstre-lederen Johan Sverdrup er gjerne kalt parlamentarismens far, men var han inspirert av en gammel tante, som i tillegg var nesten døv og full av angst?
Hilde Diesen viser i sin velskrevne, varme, personlige og dypt engasjerende tekst at fortiden gjemmer så mange glemte aktører, spesielt kvinner.
Og Elisabeth Sverdrup, født i 1773, forsvant snart ned i den kollektive glemsel.
Elisabeth Sverdrups oppvekst i velstående familie i Namdalen, var preget av kjærlighetsløshet, prøyssisk disiplin, tvang og kanskje vold.
Skyldes hørselstapet mishandling?
Etter denne tyranniske oppveksten og inspirert av den franske revolusjon forfektet hun gjennom sin lange levetid frihetens og demokratiets ideer.
Som så mange ugifte kvinner på denne tiden bodde hun hos familie og venner.
Her virket hun som huslærer.
Da broren Jacob Sverdrup, Johan Sverdrups far, overtok et gods i Jarlsberg, flytter hun til ham.
Fire år gammel blir Johan morløs og det utvikler seg et nært forhold til «tante Lise», som hadde lært seg flere språk og var uvanlig belest.
Fra henne fikk den unge Sverdrup med seg sine radikale ideer ut i livet, er Hilde Diesens tese, ideer han utviklet nærmere som jurist og politiker.
Sene brev mellom dem tyder på en betydelig innflytelse.
Hun gledet seg overmåte over sin skarpskodde disippels politiske innsats.
Boken er en reise, bokstavelig talt til alle de steder Elisabeth kom til å oppholde seg i livet, men også gjennom alt som kan oppspores om og av henne og i arkiver og publikasjoner.
Langsom avdekkes hennes liv, skrapes frem av fortidens glemsel og settes inn i en familiær og idéhistorisk ramme, slik at de mange tilværelsens tråder som formet denne helt spesielle kvinnen, blir synlige, og ikke minst dem hun selv spant, noen like til Stortingets talerstol.
| 1
|
602305
|
Systemet vs. folket
Snakk om overbevisning og utholdenhet.
Ken Loach er forsyne meg blitt 80 år gammel, men fremdeles gjør den gamle raddisen det samme han har gjort siden 1960-tallet: å fortelle om livsvilkårene til den britiske arbeiderklassen.
Og sannelig om ikke filmene hans er mer enn severdige ennå.
For "Jeg, Daniel Blake" fikk Loach Gullpalmen i Cannes i fjor.
Daniel Blake (Dave Johns) er en middelaldrende bygningsarbeider som på grunn av hjerteproblemer må søke om trygd.
Men mens legen sier at Daniel er for syk til å jobbe, sier trygdekontoret at han er for frisk til å få hjelp.
Dermed blir hverdagen en sjeledrepende kanossagang av telefonkøer, skjemautfylling, konsulentmøter, kurs og meningsløs jobbsøking.
Lyspunktet for Daniel er vennskapet med den unge alenemoren Katie (Hayley Squires).
Det er aldri noen tvil om hvor Ken Loach sine sympatier ligger.
Folk flest, mener han, er vennlige og anstendige.
Men systemet, som egentlig skulle være der for å hjelpe, er blitt en Kafka-aktig labyrint som kan knekke selv den sterkeste.
Og selv om Loach smører tykt på etter hvert, skal det godt gjøres å ikke bli grepet av hans tidvis ømme, tidvis opprørende skildring av en velferdsstat i full oppløsning.
| 1
|
602306
|
Gledelig gjensyn med «Unge lovende»
De tre venninnene sliter fremdeles med overgangen til voksenlivet, men det er en fryd å se dem prøve.
Første sesong med «Unge lovende» fikk stor oppmerksomhet da den kom i 2015.
Serien er en blanding av «Skam», men for et mer voksent publikum, og den amerikanske serien «Girls».
Serien er skapt av Siri Seljeseth, som også spiller Elise, og manuset er skrevet av henne sammen med Mads Løken.
Har du gått glipp av den første sesongen, kan du se alle episodene på NRKs nettsider.
I den andre sesongen gjør Elise seg klar til å flytte inn med kjæresten (spilt av Jakob Oftebro), men da han kommer inn på filmskole i London blir hun dumpet.
Dette fører henne inn i en selvdestruktiv bane hvor hun prøver å drikke bort følelsene og har sex med den første hun ser, for så å dele erfaringene sine på stand up-scenen.
Men hvor går egentlig grensen for å være morsom på andres bekostning?
De andre to jentene, Nenne (Gine Cornelia Pedersen) og Alex (Alexandra Gjerpen) strever også fortsatt med overgangen til voksenlivet.
Nenne føler seg fremdeles stigmatisert på grunn av sin fortid med psykiske lidelser, og har ikke klart å skrive noe på lenge.
Alex nærmer seg et gjennombrudd som skuespiller.
Hun har spilt hovedrollen i en spillefilm som snart har premiere, og hun sikter videre mot stjernene.
Dessverre har kjæresten Kimmo (Ole Christoffer Ertvaag), som hun har vært sammen med i ni år, mer lyst på et vanlig familieliv i hjembyen Sandnes.
Hva skal hun velge, karriere eller kjærlighet?
Den andre sesongen lever absolutt opp til forventningene, og jeg engasjerer meg i både historien og karakterene.
Det føles ærlig og ekte, og med alle sine feil og mangler, er de herlige jentene rett og slett en fryd å se på.
Jeg følger dem gjerne i en tredje sesong også.
| 1
|
602307
|
Praktbok om historisk boksamling
Interessant og medrivande om den historiske boksamlinga til «Katta».
Boka har undertittelen «Kristiansand Katedralskoles historiske boksamling», og i utgangspunktet var eg, ærleg talt, litt skeptisk.
I løpet av romjula har denne 300 sider lange, velskrivne og ekstremt flott illustrerte boka gjeve meg mange spennande og lærerike timar.La det vere sagt med ein gong, forfattaren har gjort ein fabelaktig jobb!
Konkret har boka to hovudkapittel:
«Boksamlingen gjennom tidene» og «De enkelte fagene».
Alt i alt er det tale om vel 40 fagområde, og eg skal berre nemne eit lite og nokså tilfeldig utval:
«Filosofi», «Kirkehistorie», «Latinsk litteratur og språk», «Norrøn litteratur og språk», «Verdenshistorie», «Lokalhistorie» og «Geografi».
Ei bok som denne, om eit bibliotek med ca. 10 000 bøker i hyllene, kan fort bli statistikk og tal – altså ikkje særleg interessant for dei fleste.
Atle H.
Evje styrer unna, og konsentrerer seg mellom anna om kven som har skaffa/donert bøkene, og fortel ofte kort og presist om så vel personar som institusjonar – og kjem med litterære referansar.
Når Hegland Evje fortel om korleis latinundervisninga etter kvart møtte motstand og skepsis, refererer han til Kielland:
«Knapt noen norsk skoleelev er mer kjent enn den stakkars lille Markus i Alexander Kiellands roman, ‘Gift’ fra 1881».
Slike små innsmett kryr det av gjennom alle dei 300 sidene i stort format.
«Katta» blei etablert som latinskule i 1651, og blei katedralskule i 1686 då katedralskuleprivilegia blei overførde frå Stavanger til Kristiansand.
Då blir det imponerande at den eldste boka i samlinga er frå 1492:
«Bellum civile / Pharsalie» av Marcus Annaeus Lucanus (ikkje fullført episk dikt om borgarkrigen mellom Julius Cæsar og Pompeius nokre tiår etter år null!).
Kva Atle Evje kan fortelje om boka, skal eg ikkje røpe, men ho er ei av mange svært spesielle bøker – med ei historie forfattaren kjenner og formidlar.
Som byklar, og artianar anno 1962 på Hornnes Landsgymnas, har eg ikkje noko nært forhold til «Katta».
Men denne boka fascinerte – og imponerte meg.
Har du ein gong vore elev på «katta»?
Du har noko å glede deg til!
| 1
|
602309
|
Operagalskap på livet løs
Eir Inderhaugs avskjedsforestilling etter to år som husartist i Kilden, er en operafest som bør fenge langt utover et vanlig operapublikum
Slutten i Donizettis opera Lucia di Lammermoor (1835), den såkalte vanviddscenen, er både bakgrunn og finale i Eir Inderhaugs nyskapte og nyskapende forestilling Jeg ER Lucia.
Premieren var lørdag kveld i Kildens intimscene.
Et begeistret publikum fikk oppleve sangkunst av høy klasse og fikk samtidig et innblikk i operadivaens lykke og ulykke.
Hva er kunst og hva er forfengelighet?
Hva ofrer en operasanger på familielykkens alter?
Hva gjør livet på hoteller og kampen med og mot agenter og dirigenter med en sart sjel som egentlig bare vil prestere det ultimate?
Forestillingen åpner med radiovekking på hotellrommet.
Klokka er 09.00.
Nitimen annonserer dagens gjest:
Eir Inderhaug.
Ut av hotellsengens dyner og lakener vikler seg en sangerinne og et kanskje tilfeldig mannebekjentskap, spilt av Even Rasmussen som bærer en rekke nokså tause roller.
Handlingen utvikles gjennom samtaler i mobiltelefoner.
Operadivaen har fått kontrakt på hovedrollen i Lucia di Lammermoor, men får samtidig tilbud om en annen rolle i konflikt med den første, og blir ikke helt diskret bedt om å bearbeide dirigenten på kroppslig vis for å oppnå gunstige fordeler.
Det ender på asyl.
Og med galskapsscenen fra Lucia di Lammermoor – helt mesterlig gjort.
Under veis får vi scener og arier fra verker av Morton Feldman, Györgi Ligeti, Hans Werner Henze og så altså Donizetti både først og sist.
Et operettenummer av Victor Herbert, Art is calling for me – på norsk, er et forfriskende innslag.
Visst er hun en stor koloratursangerinne.
I tillegg er hun en flott skuespiller, en humorist og en tragedienne.
Med Kristiansand Symfoniorkester i opptak, for henne på scenen selvsagt da uten dirigent, har hun inne både takt og tone så til de grader at man aldri i løpet av 90 minutter er i tvil om at alt blir riktig.
Forestillingen kan sees uten forhåndskjennskap til opera.
Men det skader ikke om du stikker innom YouTube og sjekker denne galskapsscenen på forhånd.
Lyd, lys, scene, video – alt medvirker til å gjøre denne spesielle forestillingen til noe ekstraordinært i Kilden en måneds tid fremover.
| 1
|
602313
|
Gamle Raga ruster ikke
Tiden går.
Raga Rockers består.
KONSERT Raga Rockers Kick scene, Kristiansand 28. januar 2017
Alle som går på Raga-konsert vet akkurat hva de vil ha.
At kjernemedlemmene pusher 60 og publikum stort sett har bikket 40, forandrer ikke på det.
Bandet skal spille sin stramme, strenge rock uten noen form for fiksfakserier.
Vi i salen skal skåle og skråle med på låtene vi kjenner fra tusen vorspiel.
Og mellom oss og dem skal Michael Krohn stå og dirigere det hele som den usårbare rock'n'roll-diktatoren han er.
Det er i hvert fall ideen.
Undertegnede har sett Raga Rockers en liten håndfull ganger opp gjennom årene.
Og de har, når sant skal sies, ikke alltid levd opp til forventningene.
Det var en glissent besøkt konsert på Barrock på 90-tallet en gang.
Det var en studiestartfestival som var så våt og kald at Krohn stilte i grilldress.
Også var det den gangen de, av alle ting, var satt til å varme opp for John Fogerty på Odderøya.
Den eneste gangen Raga virkelig levde opp til sin status som norsk rocks kuleste, mest autoritære band, var da de spilte på Kick etter utgivelsen av comeback-albumet "Übermensch" i 2007.
Konserten begynte riktig nok tamt, men mot slutten stemte absolutt alt.
Jeg minnes et deilig smertefullt lydnivå og en Kong Michael den 1ste som gikk ned på kne mens han hevet mikrofonstativet over hodet i triumf.
Og jammen er det ikke omtrent like fett å se dem 10 år senere.
Jeg har i hvert fall aldri sett dem blidere.
Michael Krohn – som er mer av en Elvis enn en Iggy nå om dagen – gliser mye og bredt, markerer taktskifter med lekne fingre og spiller ut sentrale tekstlinjer med en slags selvironisk form for pantomime.
Kanskje mister en låt som "Stig" noe av sin infame kraft når Krohn tar til å twiste foran pianoet.
Men det er unektelig gøy å se mannen kose seg på jobb.
"Ole og Ali" introduseres som en sang om to "veldig gode naboer".
"Komplex" låter akkurat så mørk og sugende som den skal.
Kjøtt-klassikeren "Jeg vil bli som Jesus" kommer som en hyggelig overraskelse.
Og under ekstranummerne "Noen å hate" og "Slakt" våkner omsider også det litt tilbakeholdne publikummet.
I det hele tatt:
Raga Rockers innfridde igjen.
Denne gangen fikk vi til og med noen smil på kjøpet.
Roy Søbstad
| 1
|
602314
|
En som heller gjør sin plikt
Dette er en merkelig bok, fordi man som leser aldri riktig finner ut hva man er med på.
Skal boka handle om noe, og når kommer det? lurer man.
Men så viser det seg at det er tankestrømmen som er innholdet, summen av refleksjoner den mannlige hovedpersonen har om sitt liv i det han er i ferd med å ta toget fra Sankt Petersburg til Moskva.
Summert handler boka om det å ha levd, eller ikke å ha levd, mens man lever.
Og den er fascinerende, når en først har knekt koden om at den ikke skal ha noen konkret handling, heller ikke opptrinn eller dialog.
Her skjer ingen ting, annet at en eldre mann forteller brokker fra sitt liv i en jevn strøm av tekst, fortalt i fortid i jeg-form.
Men da blir den gripende i all sin understatement.
For dette er (nok en) beretning om en ensom mann som ikke evner å sette ord på sine lengsler; langt mindre å forsøke å tilfredsstille dem.
Vi fornemmer sterk, tilbakeholdt lengt når han forteller om den 20 år gamle kinesiske jenta som en periode ligger ved siden av ham i senga, inntil hun en dag uten forklaring ikke lenger ligger der.
Men etterpå gjør mannen ingenting for å få en ny kvinne til å fylle tomrommet.
Bare fortsetter å gå på sin jobb og gjøre sin plikt, slik menn i årtusener gjør og har gjort.
I setningen etter at den kinesiske jenta har forlatt ham forteller mannen at jobben ga ham sparken med sluttpakke.
Også det fortalt i konstaterende ordelag.
Det er det tilbakeholdte som gir denne romanen kraft; vi kjenner hvordan mannen blir lamslått, men likevel pliktoppfyllende fortsetter arbeidet med å avvikle papirbedriften han leder i Kina.
"Jeg var på langt nær seksti år og allerede like overflødig som den industrien jeg hadde brynet mine åndsevner på", slår han fast, ikke uten ironi.
Geir Pollens bøker er tidligere blitt nominert til Brageprisen og Nordisk råds litteraturpris.
I 2005 fikk han kritikerprisen for oversettelsen av W.G. Sebalds roman "Austerlitz".
Også denne boka er bemerkelsesverdig.
| 1
|
602315
|
Folkeopplysning på sitt beste
Velskrevet og vittig om kvinners seksualitet
”Vi er like glad i uttrykket seksualmoral som Jens Bjørneboe.
Altså liker vi det ikke i det hele tatt,” skriver medisinstudentene Ellen Dahl og Nina Brochmann i ”Gleden med skjeden”, en uttalelse underskrivende helhjertet kan føye seg til.
Derfor er det en glede å lese boken de har skrevet om et av menneskets mest myteomspennende organer.
Dahl og Brochmann knuser myte på myte, alt i et språk som både er saklig, lett forståelig, engasjerende, oppløftende og vittig på en gang – dette er rett og slett helt briljant.
Jeg ble rett og slett glad av å lese denne boka, til tross for beskrivelsene av sykdommer, kjønnslemlestelse og den urett som er begått mot kvinner i den tro at det finnes noen såkalt ”jomfruhinne.”
Grunnen:
En så vennligsinnet og uklein bok om kvinners liv og seksualitet, helt fullstendig blottet for moralsk fordømmelse skal man lete lenger etter.
For så lenge alle parter vil, så er jo sex et av livets goder.
”Mennesket er den eneste dyrearten som skammer seg over å ha sex,” skriver forfatterne, og slik trenger det jo ikke å være.
Det samme gjelder kropp generelt.
Jeg spør:
Vil noen sørge for at denne boka blir pensum på ungdomsskolen?
Og selv om forfatterne skriver i forordet (kalt ”forspill”) at boken er skrevet for kvinner, både de usikre og de som bare vil vite mer om sitt eget underliv, hadde det ikke gjort noe om gutter og menn også leste den – heller tvert i mot.
Når det er sagt, er det ikke bare ungdommer som kan få noe ut av denne boka.
Det er nok mange i ulike aldre som kan lære noe nytt, så godt oppdatert som den er på ny forskning.
Følelsen av aha! kommer mer enn én gang.
Når den er lest, kan den etterpå godt brukes som oppslagsverk – gjerne i mer oppdaterte versjoner siden, alt ettersom ny forskning blir publisert.
Jeg håper virkelig at mange vil ta seg bryet med å lese denne boka, for dette er folkeopplysning på sitt beste!
| 1
|
602319
|
Rystende og nødvendig
Nådde vi målene med krigen?
Hva etterlot vi oss i Afghanistan?
Den danske forfatteren Carsten Jensen har fortsatt sine reiser i Afghanistan med den norske journalisten Anders Sømme Hammer.
De tok opp tråden igjen etter sine omfattende reiser i landet i 2013, og nå har de til sammen besøkt alle delene av landet, noen steder flere ganger.
Sammen har de skrevet en sterk og omfattende samling reportasjer, som dokumenterer et land med helt enorme utfordringer.
Prosjektet deres er viktig.
Det er helt i kjernen av pressens samfunnsoppdrag, men makter bedre enn en vanlig nyhetsredaksjon å svare på spørsmål som:
Nådde vi målene med krigen?
Og hva etterlot vi oss i Afghanistan?
Et underliggende premiss hos Jensen og Hammer er en tanke om at Afghanistan fortsatt er «vår krig».
Både Danmark og Norge har ofret egne soldaters liv på denne slagmarken, brukt et betydelig antall milliarder kroner, og sluppet en del bomber.
Man må av og til stoppe opp og spørre hvorfor man gjorde dette, og om man oppnådde det man håpet på.
De fleste reportasjene er signert av begge forfatterne i fellesskap.
Et par reportasjer og refleksjonstekster har de imidlertid skrevet hver for seg, uten at det svekker kvaliteten.
Det bidrar positivt til dynamikken at leseren blir kjent med to ulike stemmer, som er i konstant dialog med hverandre og dem de møter.
Metoden i boka er å reise omkring, skildre det man observerer, og intervjue befolkningen.
Og det er en stor styrke at forfatterne snakker med folk både høyt og lavt, i en rekke yrker og på alle sider av de mange konfliktlinjene.
Her er både kvinneaktivister, talibanere, regjeringens sikkerhetsstyrker og opiumsbøndene med.
Boka er svært velskrevet, og rikt illustrert med reportasjebilder og portretter.
Den har i det hele alt, med ett unntak: håp.
Det gjør leseropplevelsen ganske rystende.
| 1
|
602322
|
Om overgangen til voksentilværelsen
Du dør ikke er langt fra like god som forgjengeren.
«Du dør ikke» handler om Eva som lever i en monoton tilværelse.
Hun jobber, hun bor; hver dag løper hun mens hun hører på Kent.
Når det er vanskelig i livet, er det ofte lett å klamre seg til vaner, om det er noe som ikke er helt som det skal, så har man i hvert fall vanene.
Man skulle tro at en person som kommer seg opp grytidlig for å løpe, har livet sitt på stell.
Hvem tenker ikke det om menneskene som løper rundt om morgenen, som forserer én mil før de dusjer, spiser og drar på jobb?
For Eva ligger det en trøst i dette:
«På disse tidligere, åpne morgenene, så er det lettere å late som for meg selv også, at jeg er en vanlig person som er oppe tidlig, som skal hjem igjen til samboeren sin og barna sine, en som får det til, en som lever et velfungerende, sunt liv.
En som husker å tøye ut før hun dusjer.»
«Du dør ikke» er en melankolsk roman om noe sikkert mange føler i visse perioder av livet, en følelse av at noe mangler, men man vet ikke helt hva det er som mangler.
I «Du dør ikke» er det også en melankoli over hvordan livet har blitt, hvordan det som var før ikke lenger er, akkompagnert av at hovedpersonens yndlingsband legger opp og starter på sin avslutningsturné.
Temaet er typisk Strømsborg, også «Furuset» handlet om det tomrommet som kan oppstå når man er ferdig med noe, hvordan livet forandres og ikke lenger er som før.
Men der hvor tomrommet oppstod naturlig etter en endt studietid i «Furuset», oppstår tomrommet likesom ut fra ingenting i «Du dør ikke».
Det er vagt, og man tenker:
Hvorfor kan Eva ikke bare gi slipp?
Man åpner ikke opp for ting som kan skje dersom man dveler ved fortiden.
Temaet føles dessuten en smule oppbrukt i «Du dør ikke».
Det er ikke noe i «Du dør ikke» som ikke er gjort (mye) bedre i «Furuset».
Og denne besettelsen av et band virker en smule infantilt.
I det hele tatt er det ganske kjedelig å lese om folks besettelser for band, dersom man ikke skulle slumpe til å være en like stor fan.
| 0
|
602327
|
På fest med Julian Rachlin
Hvor ofte er man på heidundrende fest en torsdagskveld?
Kristiansand Symfoniorkester
Vel, det skjedde denne uka fordi Kristiansand Symfoniorkester hadde valgt en solist og dirigent, i en og samme person, fra øverste hylle og hadde funnet kjemien med ham.
Til festen samvirket både program og fremførelse.
Det lå tykt utenpå musikerne at de hadde det moro denne kvelden.
Den velkjente og feststemte Polonese fra Eugene Onegin av Tsjajkovskij åpnet ballet.
Det er toner og rytme som smører øret og stemmer sinnet til overskridelse.
Og allerede her merket man samspillet mellom dirigent og orkester.
Det var så det struttet av ytelseslyst de korte fire minuttene det stod på.
Så går dirigenten og henter sin 300 år gamle fiolin og gjør en aldeles henrivende Mendelssohns fiolinkonsert, den veldig, veldig kjente.
Det ser ut som om han ikke har det minste behov for å briljere.
Men så gjør han det likevel i kraft av en suveren teknikk, en dyp musikalitet og ikke minst en inngående kjennskap til hver minste detalj både i soliststemmen og i samtlige orkesterstemmer.
Jeg satt og ble veldig imponert over vårt symfoniorkester som i denne settingen, altså med en spillende dirigent som av den grunn ikke kan lede detaljert gjennom hele konserten, likevel klarte å være årvåkne, presise og tydelig velinstruerte.
Rachlin og orkesteret fikk stående applaus etter Mendelssohns fiolinkonsert.
Det var absolutt fortjent.
Og Rachlin kvitterte med virtuos framførelse av en solofiolin-sats av Eugene Ysaye, til stor jubel.
Og så var det duket for Tsjajkovskijs fjerde symfoni.
Den skjebnetunge.
Men det er mye fest i denne også.
Og orkesterets takling av Scherzo-satsens vanvittige pizzicato-runder var forbløffende.
Dirigent Rachlin viste en suveren beherskelse av verket – uten partitur gjennom hele konserten forresten – og formet musikken på en måte som hjalp oss publikummere til å se og dermed også høre hva som skjer i denne både desperate og samtidig så livsbejaende musikken.
Det ble en fest jeg vil huske lenge.
| 1
|
602328
|
En ordsmed utenom det vanlige
Nok en gang er det bare å la seg underholde og bli betatt av Tønes.
Slik har det vært helt siden han debuterte i 1996.
Egersund-mannen har bare blitt bedre og bedre for hver utgivelse, og mer spiselig for et større publikum.
Etter «Sån av Salve» (2012) forlot han statusen som kultartist, og ble en populær artist for hele landet.
44-åringen hadde planer om å gi ut et helt album i disse dager.
Slik ble det ikke.
I stedet får vi fem nye låter i EP-format; så får vi vente til høsten før vi får en fullengder igjen fra Frank Tønnesen.
Her beviser han nok en gang hvilken ordsmed han er.
For selv om vi kan kalle han både geni og kunstner fra før av, slutter han ikke å imponere.
Festlighetene åpner med den rytmiske og fengende «Maxitaxi» med en fargerik tekst der det store spørsmålet er hvem det er som har bestilt en maxitaxi.
Finurlighetene florerer, og det er bare å la seg rive med i det herlige tekstuniverset.
Tittelkuttet er nesten honkytonk og country i stil og form, mens «Våkna ny» er en tolkning av en av Tønes sine favoritter, Mountain Goats.
Når «Ein tidlig måren» og «Motellblues» fullfører EP’en, fins det mange gode grunner til å høre låtene på nytt mens vi venter på mer.
Miksen mellom det syrlige, vittige og melankolske fungerer påfallende bra.
Akkurat som før
| 1
|
602329
|
En fornøyelse av et debutalbum
Mange ferske band forsøker å høre så flinke ut.
Kvintetten Hajk prøver seg ikke på det; de bare er det.
I rekordfart har de skapt noe som kan høres ut som om de er årets nykommer her hjemme.
Oslobaserte Hajk fikk oppmerksomhet internasjonalt for sine to første singler.
Nemlig «Magazine» og «Common Sense».
Både England, USA og Sverige er på hugget, og det kan allerede nå se ut som om Hajk kan nå så langt som helst.
Og er du litt lei av den prangende og bombastiske popen til Highasakite, så kan det være en fornøyelse og en behagelig opplevelse å senke skuldrene og åpne ørene for dette debutalbumet på 10 låter med en spilletid på drøyt 38 minutter.
Hajk vektlegger melodiene, og strør rundt seg med finesser og delikate instrumentaldetaljer.
Variasjonen og spenningen i deres poprock styrkes av at bandet har to vokalister med to ulike kjønn, Sigrid Aase og Preben Sælid Andersen.
Begge synger uanstrengt og nyansert med en sterk formidlingsevne.
Etter de fire første knallgode låtene, skulle man tro at de hadde svidd av alle godbitene.
Men slik er det ikke.
De klarer å holde det høye nivået albumet ut.
Hajk kan komme til å bli en veldig god venn utover våren.
| 1
|
602330
|
Skjønt og skjørt om små ting fra Sunde
Er du en av dem som synes det er for lite av ord som kalabikker, abdomen og kontaminert i norsk litteratur?
Da har du funnet det du leter etter.
Ole Robert Sunde, født i Kristiansand, har tidligere sagt at han er mer opptatt av det som skjer på setningsnivå enn av selve historien.
På Sundes setningsnivå skjer det til gjengjeld mye.
”Tenk fort” er en samling betraktninger om små ting, for eksempel gress, en champagnekork, en båtkjøl, en arabisk lutt, en skiftenøkkel, eller rur.
Sundes stil nærmer seg det essayistiske, bare mer fabulerende, den nærmer seg novellen, men er mer leksikalsk.
Den nærmer seg sakprosaen, men er mer leken.
I det hele tatt er denne boken vanskelig å sjangerplassere.
Så har da også forlaget kategorisert utgivelsen som prosa – en fortellende tekst, ganske enkelt.
Ikke alltid klarer Sunde å dra oss inn i entusiasmen over å utforske hvordan for eksempel en pære blir gammel (som ikke skjer ved at den blir myk og ettergivende, men tvert imot ved at den bli grovere og hardere), men ofte makter han å legge i teksten noe uventet, noe skarpt, noe krevende eller til og med farlig.
For eksempel når han skriver om kålrabien og flaten der den er skilt fra planten, snittet av en stor kniv – og assosierer videre til hutuene og tutsiene og machetene på dødsmarkene i Rwanda.
På vei gjennom dette landskapet er han innom både etymologi, sorg, foreldrene sine, filosofi og en mistet smokk.
Det Sunde oppnår i dette prosjektet, og det er ikke første gang han skriver om små ting, er å trekke barnets undring og oppdagelse av verden over i det voksne, slik vi, med all vår erfaring, måtte ha sett tingene om vi skulle sett dem med barnets begjærlighet.
”Tenk fort” er for deg som ser det skjønne i det rare, som har sans for naturens underfundigheter og livets absurditeter og som ikke synes det kan bli nok finurligheter i norsk språk.
Og kanskje skal den ikke leses i ett strekk, men snarere dykkes ned i, når man trenger å oppdage verden litt igjen.
| 1
|
602331
|
En sirup av floskler og klisjeer
Et lass med god lyd, en veldandert produksjon og fete arrangementer.
Trine Rein synger bra, og hun har helt klart gode hensikter med dette gjennomarbeidede albumet.
Men særlig interessant blir dette likevel ikke.
Det skyldes først og fremst bruken av floskler og klisjeer som spiser opp helhetsinntrykket.
Trine Rein skapte pophistorie i 1993 med albumet «Finders Keepers».
Fin popmusikk med mange lekre låter med en kommersiell suksess internasjonalt som hun aldri klarte å nå opp til senere.
I 2017 er hun nesten mer kjent som kona til Lars Monsen enn som en artist som er å regne med i det store popbildet.
Dette er Trine Rein sitt sjette studioalbum.
På «The Well» satser hun tungt både når det gjelder utforming og uttrykk.
Tony Carey, kjent fra Whitesnake, er den sentrale samarbeidspartneren.
I tillegg medvirker TNT’s Ronni le Tekrø.
De sørger for at «The Well» har et tungt lydbilde der det bobler og koker hele veien i en slags Meat Loaf-produksjon der litt for mye av det gode er bedre enn det som oftest fungerer best; nemlig «less is more».
Tekstene er fulle av gode intensjoner om at vi må ta vare på jorda, ta vare på vår identitet og drømme og håpe på at vi kan ta vare på hverandre globalt både når det gjelder miljø og kjærlighet.
Så bra.
Men melodiene, lydbildet og innpakningen framstår som både utdatert og lite interessant.
«The Well» er så godt som på dypet av en tørr brønn.
| 0
|
602333
|
Halvdan Sivertsen på sitt beste
Halvdan Sivertsen (67) kunne ha pensjonert seg og tatt livet med ro.
Han gjør ikke det, og gir heller ut et av sine aller beste album.
Dette er hans attende album i rekken.
Karrieren hans har ikke landet ennå, og det er bare å dykke ned i de fargerike og meningsfulle tekstene hans.
Nok en gang.
Men det er ikke bare tekstene som holder mål.
Lydbildet, arrangementene og produksjonen er akustisk, organisk og levende.
Det koker og bobler av liv her med en varme, glød og vellyd.
Det åpenbarer seg allerede på åpneren, «Baklengs om bord», med en tekst som handler om en nødvendig selvransakelse før man går videre i livet.
Det er et tematisk spenn her som viser hvilken sterk tekstforfatter Halvdan Sivertsen er.
Det tematiske rommet er stort, men det meste handler om selve livet, våre styrker og svakheter, og våre holdninger og meninger.
Kjærligheten er likevel viktigst, enten man er ung eller gammel.
Hør bare på den fine visa «Ung», og den siste låten «God-natt visa».
Halvdan Sivertsen tar for seg miljøproblematikk, religiøs fundamentalisme og vår innvandringspolitikk.
Pluss mye mer.
En av de friskeste og tøffeste sangene er «Idol», som handler om frykten og usikkerheten det er å være annerledes.
Til tross for sin alder, utfordrer han holdninger og meninger som om han skulle være på toppen av sin karriere.
Han gjør konsert i Kilden 23. mars.
| 1
|
602334
|
Du kjenner det på kroppen når dei må flykte for livet
Dei har ikkje mat, dei tør ikkje røre seg.
Dei veit ikkje om dei når land før det er for seint.
Ein båt er fylt til randen av menneske.
Ein dykkar på ei øy i Middelhavet leiter etter lik.
Ein norsk turist leiter etter immigrantar.
Kristin Sørsdal frå Arendal er mest kjend for å ha omsett bøkene om Elena Ferrante til norsk.
Det er ingen dårleg ting å vere kjend for.
Men no bør du gjere deg kjend med Sørsdal sin eigen forfattarskap.
«Mare» er tredje boka til Sørsdal.
Middelhavet – Il mare di mezzo, havet imellom – er Marehavet, det bringer død og mareritt.
Men det er òg avstanden mellom oss og dei på den andre sida.
Til og med når flyktningane er komne til øya utanfor kysten til Italia er avstanden der.
Dei vert plasserte bak høge gjerde, passa på av ei vakt som ”med snille auge” fortel katastrofeturist Solveig at dei ikkje kan sleppe ut.
Først må dei DIE, detensjon, identifikasjon og ekspulsjon.
Eg trur berre halvvegs på prosjektet til Solveig, som, litt vagt uttrykt, er å symje blant døde sjeler.
Langt sterkare er romanen når vi føljer ein libysk gut på veg over havet.
Sørsdal seier ikkje så mykje om det dei reiser ifrå.
Men ho antyder ein venskap mellom guten og ein mann på stranda i Libya.
Mannen veit kva som ligg føre guten, og gjer det vesle han kan for å førebu han, lærer han å symje.
Sørsdal balanserer på ei fin line mellom råskap og atterhald i språket sitt.
Ho bruker få adjektiv og er ikkje påtrengjande når ho fortel.
Slik gjer ho det mogleg for oss ikkje å reise eit forsvar, men våge å kjenne på frykta og viljen til å leve.
Forfattaren let oss kjenne forvirringa til guten når han ikkje rekk å seie farvel med venen, redsla til mor hans når ho trur ho vert skilt frå sonen og panikken når han trur han vil døy.
Slik gjer Sørsdal avstanden mellom oss og dei andre litt mindre enn dei 340.000 metrane det er mellom Libya og Italia.
Slik litteratur kan når han er på sitt beste.
| 1
|
602335
|
Pent og forutsigbart fra Kurt
Det var kanskje ikke så mange av oss som trodde at Kurt Nilsen ville gi ut en plate som dette i 2017.
Forrige gang sang han på norsk med «Inni i en god periode», og hadde bra suksess med det albumet.
I stedet for å forsøke å fortsette den gode perioden, spoler han tilbake til noe som ligner på albumet «Rise To The Occasion» for ni år siden.
Kurt Nilsen synger med andre ord på engelsk igjen på en 12 låter lang poppakke der det også er klare spor av country, såkalt mainstream countrypop.
Han må få gjøre det han vil, og han får det egentlig bra til.
Problemet er at låtene til Eirik Grønner og ham selv er i overkant forutsigbare og enkle.
Det høres bra ut de to-tre første lytterundene.
Etter det er det nødvendigvis ikke så mye igjen av pirrende spenningsmomenter.
Det blir rett og slett litt kjedelig.
Stemmen hans er selvsagt fortsatt fyldig, sterk og varm.
Om ikke den hadde vært det, ville halvparten av låtene forsvunnet av seg selv ut i intet.
Men det høres bra ut på den innstendige balladen, «Remember Me», og på «Going All In» med sitt fine og fengende refreng.
Hele veien er det proft gjort, og åpneren, «I’m Hit», kunne godt blitt en hit på countrylistene i USA.
Men det er litt sånn at mange av oss venter noe mer enn dette A4-kjøret fra denne artisten med den fantastiske stemmen.
Julekonsertene hans blir nok de sterkeste han gjør også i år.
Selv om det er lenge til jul.
| 0
|
602336
|
En fascinerende og stille stund
Rolig, drømmende og søkende.
Nakent.
Slik er «Quiet Dreams».
Dette er Hilde Hefte sitt sjuende soloalbum, og er litt annerledes enn det hun har gjort tidligere.
Hederskvinnen fra Kristiansand slutter ikke å utfordre seg selv; det viser hun i løpet av 42 minutter med ganske så utfordrende låter.
De er ikke utfordrende fordi de er så veldig komplekse og introverte, men fordi det går så stille for seg.
Lytteren må være tålmodig, så glir det meste på plass etter hvert.
Aller først får vi den over åtte minutter lange «Come Fly With Me», der det ikke skjer så mye instrumentalt og arrangementsmessig.
Men stemningen som settes er rett og slett betagende.
Deretter får vi bølgeskvulp og lydeffekter i den omtrent like rolige, «The Sea».
Vi snakker her om deler fra bestillingsverket, «Sea Stories».
På tittelkuttet får vi høre og forstå hvorfor Hilde
Hefte av mange blir regnet som en av de store vokalistene her hjemme.
Det er ikke mange som synger så vakkert som henne på «Quiet Dreams».
Et av de stilmessige bruddene får vi med vuggesangen, «Nu til hvile går», som visstnok har vært en gjenganger og tradisjonslåt i hennes familie gjennom mange år.
Det låter fint.
Det gjør også den litt visepregede, «Throw It Away».
Enkelt og flott.
Ektemann Egil Kapstad får lov til å skape en egen stemning på et par instrumentallåter, før det hele avsluttes med smektende vokalharmonier på «The End».
En god slutt på et personlig og sterkt album.
| 1
|
602338
|
Litt alvor og mye moro med Tønes
Norges lureste trubadur blir bare lurere med årene.
KONSERT
Tønes
Konsertsalen i Kilden, Kristiansand
11. februar 2017
Frank «Tønes» Tønnesen fra Sokndal lengst sør i Rogaland har to typer sanger.
Den ene er de revyaktige, ofte ustyrtelig morsomme miniportrettene av folk fra bygda.
Den andre er de kloke, ydmyke, klump-i-halsen-vakre balladene.
I Kilden i kveld spiller han – litt overraskende med tanke på hvor alvorstunge de siste platene hans er – flest av den første typen.
Kanskje er han bare i uvanlig godt slag.
Låtintroduksjonene kan tyde på det.
«Takk,» sier han et stykke ut i konserten.
«Dokke e eit fantastisk publikum, mykje bedre enn dei i Lyngdal.»
En mer eller mindre fullsatt konsertsal responderer med skadefro jubel.
«Men det va jo torsdag der,» fortsetter Tønes så snart han får ørens lyd igjen.
«Dei hadde ikkje tatt like mye narkotika som dokke.»
Undertegnedes transkripsjon yter på ingen måte språket hans rettferdighet.
I levende live fører Tønes en sterk sak for sokndalsdiakekten som Norges mest sjarmerende.
Bandet spiller så smakfullt at man nesten ikke legger merke til hvor gode de er.
De har kontrabass, ganske mange gitarer, noen beskjedne synther og et trommesett selv Ringo ville ha kalt bittelite.
Og som en finfin bonus får vi høre den vanligvis så coole indie-dronningen Anne Lise Frøkedal kore på en sang om yatzy.
Tønes synger om hvor praktisk det er med altandør, om et kjøkkenbord som har vært vitne til mangt et hverdagsdrama og om en fyr i 30-årene som er såre fornøyd med å bo hjemme hos mamma.
Sånt burde ikke fungere.
Det burde bli ukult og kleint.
Men Tønes har observasjons- og formuleringsevnene som skal til.
Kun Egil Hegerberg har vel begått like festlige låter som «Eg går og legge meg» og «Sånn koga eg» i nyere tid.
Så får det være at noen av oss gjerne hadde hørt flere sanger som skimrende vakre «Dråba i sjøen» og dypt bevegende «Lyset».
Det er tross alt ikke ofte man får oppleve at 1000 mennesker klapper takten til en låt om viktigheten av å bruke brillefuttural.
Ordentlig gøy og latterlig bra var det.
| 1
|
602339
|
En deilig, frisk bris fra Nilsen
Dette er det mest stemningsfulle John Olav Nilsen har gjort.
Han forlot bransjen med et slukøret hode.
Trodde vi.
John Olav Nilsen forlot gjengen sin.
Energien og den kreative skaperkraften var borte.
Vi kunne lure på om mannen fra Loddefjord skulle bli borte for godt i musikkbildet.
Feil.
Her er han tilbake med et par nye musikere.
Sammen med dem beveger John Olav Nilsen på bølgene ute i Nordsjøen.
Det lukter ikke olje, men det lukter sjø.
Litt salt, litt søtt.
Ikke storm, men frisk bris.
Dette er det mest stemningsfulle han har gjort.
Han er nærmere den andre siden av Nordsjøen enn sitt vestlandske ståsted.
Nilsen synger norsk, men musikken kunne ikke ha vært skapt slik uten kilder som The Smiths og New Order.
For dette er britpop.
Med tekster på dialekt.
Han vrir seg unna når det gjelder lyrikken.
Nilsen ønsker ikke å være særlig tydelig.
Det har han aldri vært.
Men det gjør ikke noe.
For musikken og helheten er forførende med en blå stemning; melankoli og tristesse, men likevel oppløftende og fengende.
Låten «Inn i min tid» er den mest synthbaserte og en av de mest fengende låtene, men gitarene og riffene er med stort sett hele veien.
John Olav Nilsen sin lett resignerte stemme danner et teppe av blå stemninger, og potten er nesten full når vi snakker om deilige midtempolåter.
Vi har sammenlignet ham med Håkan Hellström før, og det er grunn til å gjøre det igjen.
På «Sjansen i havet» er det nærmeste vi kommer Håkan.
Og det funker som bare det.
John Olav Nilsen kalte sitt første album «For sant til å være godt».
Å ha ham tilbake på denne gode måten er nesten for godt til å være sant.
| 1
|
602340
|
En minneverdig konsert
Dream Theater beviser hvorfor de er så høyt elsket av så mange.
Kristiansand fikk storfint besøk da verdens mest populære progressive metalband gjestet Kilden torsdag kveld.
Dream Theater fyller vanligvis store arenaer, men har nå valgt å belønne trofaste, norske fans med en intimkonsert, og beviser i løpet av kvelden hvorfor de er så høyt elsket av mange.
Konserten starter hardt med "The Dark Eternal Night" hvor bandet allerede setter lista for instrumentalferdigheter.
Man kan ikke annet enn å smile når Jordan Rudess går fram på scenen og spiller solo med keytaren på nakken.
Første del av konserten er viet til et utvalg av låter fra deres lange fartstid og beveger seg fra "Hell's Kitchen" (1997) til "The Gift of Music" (2016).
Dream Theater er et band som har skapt sitt eget uttrykk og vært med på å sette rammer for en sjanger, men de har også hentet mye inspirasjon fra andre.
Dette viser de selv tydelig med å gå over til Metallicas "Enter Sandman" under låten "As I Am".
Så kommer den delen av konserten de fleste har gledet seg ekstra til – framførelsen av albumet "Images And Words" i sin helhet.
25 år har gått siden Dream Theater fikk sitt store gjennombrudd med albumet.
Nå står utgivelsen i historiebøkene som en klassiker og blir av mange fortsatt ansett som den beste plata bandet har i sin lange diskografi.
Luftgitarer og -trommer tas fram og allsangen starter for fullt fra første låt "Pull Me Under".
Stemningen blant publikum som var noe reservert i første del av konserten har nå snudd.
Dessverre er det overraskende nok flere i publikum som prater høylytt under blant annet Rudess sin vakre, improviserte keyboard-solo.
"Learning til Live" blir naturlig et at kveldens høydepunkt og leder oss inn i konsertens avslutningsdel med "A Change of Seasons I – VII".
Bandet spiller tight og følger hverandre som lim gjennom de heftigste unisone riffene og taktskiftene.
Mike Mangini som har tatt over for Mike Portnoy på trommer leverer opp til forventningene dog kanskje ikke like energisk som forgjengeren.
I spissen er gitarist John Petrucci som spiller så prikkfritt gjennom utallige shredderiff og soloer at det går frysninger nedover ryggen.
Dessverre legger vokalist James LaBrie en demper på perfeksjonismen med en begrenset opptreden.
Han har lenge vært bandets svakeste ledd, og i dag er han både ute av pitch og ute av form til å nå de lyseste tonene.
Dream Theater leverer som vanlig en minneverdig konsert og imponerer med sine overlegne instrumentalferdigheter.
Dette er en mimrekveld av de store selv om vokalprestasjonen ødelegger litt for helhetsinntrykket.
| 1
|
602341
|
Pianist med velfortjent stjernestatus
Folk strømmer til og fyller konsertsalene når Leif Ove Andsnes er på besøk.
En klassisk pianist med internasjonal popstjerne-status kan en vel si Leif Ove Andsnes er.
Han fyller konsertsaler som få andre.
Slik også i Kilden torsdag kveld.
Og han spiller igjen på lørdag – det er ennå noen ledige billetter der.
Hvis en undres over dette faktum, at han er en publikumsmagnet, så kan en jo bare sjekke det ut.
Jeg kunne glatt hente fram en haug med velklingende adjektiver for å beskrive hans kunst.
Men det er gjort så ofte av så mange, også av undertegnede, at jeg lar det ligge.
Saken er kort og godt at han gjør også denne, Klaverkonsert nr. 22 av Mozart, på en slik måte at man er glad man er til stede.
Og slik har han gjort en rekke store klaverkonserter.
Det er godt å ha opplevd det.
På samme måte som det hører til mitt livs mange gode erfaringer å ha hørt ham spille kammermusikk i Risør eller å spille for fullsatt Grieghallen under Festspillene – han alene på podiet med et flygel – og man ønsker seg ikke noe mer.
Det er livets gode gaver.
Jeg har lyst til å si noe til de kanskje to tusen som opplever denne konserten torsdag og lørdag i Kristiansand.
Mange av dere glimrer med fravær når KSO spiller sine ukentlige konserter.
Det er slett ikke alltid det er «popstjerner» av Andsnes’ kaliber på podiet.
Men det er ufattelig mye flott program, herlig spill og solistisk raffinement å høre og oppleve.
Så min oppfordring er som ovenfor:
Sjekk det ut.
Beethovens Eroica-symfoni var kveldens andre hovedverk.
Også det ble en stor opplevelse og med den dyptpløyende tolkning dirigent Julian Kuerti og KSO leverte.
Canadiske Kuerti gjester KSO for første gang.
Han leder orkesteret på en samtidig elegant og diskret måte, men slett ikke uten temperament.
Han fikk Beethovens Eroica til å stråle i alle de små nyanser, og til å buldre i de mange utbrudd og musikalske kraftmanifestasjoner som kommer fra sats til sats.
Kuerti hadde også bearbeidet Schuberts Allegro Assai som åpnet konserten.
En fin begynnelse som utmerket sto i stil med resten av kveldens program.
| 1
|
602342
|
Brexit til tross:Gi oss mer britisk musikk
Torsdagskonserten var en kjærkommen anledning til å stifte bekjentskap med ny og gammel britisk musikk
KONSERT
Kristiansand Symfoniorkester
Dirigent Paul Watkins
Klaversolist Huw Watkins
Kilden, konsertsalen
Musikken uttrykker noe annet enn språket.
Derfor kan det å skrive om musikk og musikkopplevelse være en vrien øvelse.
Engelske Edward Elgar (1857–1934) har i Enigma-variasjonene (1899) karakterisert sine venner, og det er lett å gjøre seg noen forestillinger om personene som portretteres gjennom fjorten variasjoner.
Der er ett øyeblikk i denne musikken som jeg ikke kan beskrive på noen annen måte enn ved ordet NÅDE.
Overgangen fra åttende til niende variasjon, der en eneste tone, grunntonen G fra den del vi forlater, henger igjen i fiolin og danner tredje tone i Ess-dur som kommer i Nimrod, stille som fra evigheten – det er et øyeblikk så intenst, så sterkt og så rikt på miskunn at jeg vet ikke noe annet ord enn nåde.
Og slik ble det – en nådestund – med vårt symfoniorkester og dirigent Watkins.
Hele programmet var britisk.
Åpningen med tre walisiske folketoner for strykere av dirigentens bror og kveldens klaversolist Huw Watkins var en påminnelse om at det fins en masse musikk på den britiske siden av Kanalen som vi hører alt for lite til her i landet.
Det var samtidig en tydeliggjøring av at KSOs strykere nå er blitt et ensemble å regne med.
Det er en helt annen og mer fullkommen klangverden enn den vi var fornøyde med i mange år da vi hadde 20 strykere i Kristiansand Kammerorkester.
Benjamin Brittens virtuose Klaverkonsert fra 1938/45 fikk en førsteklasses fremføring av Huw Watkins og orkesteret.
Den må være utrolig vrien å spille, som om Britten leker seg med en masse gamle klisjeer fra tidligere klaverkonserter, og lar dem spille ut i et nytt landskap, trolig ganske sterkt formet av det som skjedde både før og under Andre verdenskrig.
Så må jeg bare bruke denne anledningen:
Enigma-variasjonene har i Elgars orkestrering et «Orgel ad libitum» i siste sats.
Jeg savnet orgelets brummende 36-fotere i denne sammenheng, og så lengselsfullt opp på den dårlig skjulte orgelkassen der oppe på veggen bak orkesteret.
Når skal noen med mange penger sørge for å fylle den kassen?
| 1
|
602343
|
«Ung Klassisk» - viktig for Sørlandet
I Arendal og Kristiansand foregår i disse dager konkurransen Ung Klassisk - den er blitt en stor begivenhet for unge musikktalenter her sør
Ung Klassisk er blitt en viktig årlig begivenhet i Arendal.
Denne uken går det av stabelen, og har også nedslagsfelt i Kristiansand, ikke minst fordi det å få være solist med KSO er en av de viktigste premiene i konkurransen.
Mens publikum i Kilden fredag kveld kan glede seg over fjorårets vinnere av KSO-konserten, avgjøres det i Arendal Kulturhus hvem som skal bli neste års solister.
Listen med fjorten kandidater i år er interessant.
Her er unge fra Nodeland, Iveland, Arendal, Kristiansand og noen fra fjernere trakter, som er studenter ved UiA.
Torsdag kveld fikk fjorårets vinnere spille med KSO i Arendal.
Det er lett å fastslå at det er et interessant program publikum får del i.
Med fem verk på programmet, bare ett av dem fra før 1920, ble det en slags ungdommelig preg også over valg av musikkverk.
Først ut var den 23 år unge sopranen Ingrid Margitte Narvesen med intet mindre enn Ave Maria av Fartein Valen, komponert i tilnærmet atonal stil i 1921.
Det er en bragd å velge et slikt verk, og enda større å gjennomføre det så stilsikkert som solisten gjorde her.
De to andre verkene hun gjorde, en opera-arie av Händel fra Giulio Cesare (1726) og arien Trees on the mountain (1953) fra operaen Susannah av Floyd Carlisle viste en velutviklet sopran med strålende høyde, mindre volum i dybden, men en stemme som lover godt for fremtidig karriere.
Den unge pianisten Marit Birkedal Aas (26) fra Kristiansand viste forbløffende sikkerhet og musikalitet i Prokofievs tredje klaverkonsert i C-dur.
Virtuost, presist og med en feminin ynde selv i komponistens mange marsj-aktige partier, ble konserten en fest og et underholdnings-stykke fra først til sist.
Orkesterets fremførelse av Messiaens gedigne kirkemusikalske verk L’Ascension, fire meditasjoner over Kristi himmelfart, er jo på mange måter denne konsertens hovedverk.
Og her fikk dirigent Szilvay orkesteret til å yte hva verket fortjener.
Jeg vil tro det klinger enda bedre i Kildens akustikk fredag kveld.
| 1
|
602344
|
Lerche med dansefeber
Sondre Lerche gjorde sin opptreden på Kick om til en hjemmekoselig stuekonsert.
Sondre Lerche Fredag kveld KICK Scene Publikum: ca. 150
Lerche kommer rett fra By:
Larm-festivalen i Oslo hvor han også var å se for 20 år siden som ung musiker i starten av sin karrière.
Nå er det 16 år siden han ga ut sitt debutalbum og fra da til nå har han blitt et kjent navn både i og utenfor Norge.
Nå er han ute med nytt album; "Pleasure".
Repertoaret for kvelden består av både nye og gamle sanger.
Lerche har gått over til et noe mer elektronikapreget sound på det siste albumet, men er fortsatt tro mot seg selv og sitt særegne og rufsete uttrykk.
Med seg denne kvelden har han et dyktig og samspilt band og selv står han for gitarspillet.
Lerche tar ikke seg selv så høytidelig og har god kommunikasjon med publikum gjennom hele kvelden.
Det er tydelig at han har lang fartstid som musiker bak seg.
Et stykke inn i konserten får ikke Lerche lyd i gitaren, og mens lydtekniker er på saken framfører han likeså godt sangen "My Hands are Shaking" akustisk.
Det er sjeldent så stille blant publikum på Kick, og mot slutten har låten gått over til allsang og blitt til et minneverdig, koselig og spesielt øyeblikk.
Deretter går settet videre til den kjente "Two Way Monologue" som for anledningen er dresset opp med både bass- og trommesolo.
Mot slutten av kvelden framfører til og med trommeslageren fra New Jersey en liten rap på bergensk for oss som et morsomt lite avbrekk.
Miss Tati som var kveldens oppvarmingsartist i tillegg til lokale NINV, ble med for å synge låtene "I'm Always Watching You" og "Bad Law" som avslutning.
Under sistnevnte blir det vanskelig å holde seg stille når disco-grooven tar over, og det er få som ikke lar seg rive med.
Det var nok litt for få folk i salen denne kvelden for å skape den ultimate dansestemningen som Lerche legger opp til, men han takler både dette og uforutsette tekniske problemer godt.
Når han i tillegg velger å avslutte kvelden med å danse energisk blant publikum, kan man ikke annet enn å forlate konserten med et smil om munnen.
| 1
|
602346
|
Veteraner med flott plate
Norske cowboyer er kanskje ikke det mest spennende i mars 2017, men disse "Good Ol' Boys" får det til så det holder.
To nordlendinger som bor i sørpå.
Arne Benoni har lenge hatt eksil i Sandefjord, mens Ottar Big Hand Johansen bor i Oslo.
Veiene deres har krysset hverandre nå og da, og etter en countryfest i Sandefjord for et par år siden, bestemte de seg for å lage noe sammen.
Her er resultatet.
De beste låtene her er knallgode, og de er først og fremst ballader.
Det gjelder ikke minst den nydelige "Lucky", der Big Hand får vist hvilken varm og følsom stemme han har.
"You Make Me Shine" er nesten like fin og behagelig, mens Arne Benoni viser sine vokale fortellerevner på den sterke låten, "The Porch Light is Burning".
Begge to har klart å leve et langt liv med musikken som drivkraft og inntjening.
De har vært tro mot sin sjanger på hver sin måte.
Det gir seg utslag i en stilsikkerhet som er besnærende, samtidig som de utfyller hverandre når det gjelder stemme og uttrykk.
Det er ikke slik at de får poeng og terning for lang og tro tjeneste.
Det er fordi de har satt sammen et album med gode låter som treffer og forfører, og fordi de formidler tekster og historier som det er verdt å lytte til.
Big Hand & Benoni gjør konsert på Kick scene 15. mars og i Lyngdal kulturhus 23. mars.
| 1
|
602347
|
Underholdende, livsbejaende og dyptpløyende
Symfoniorkesterets konsert denne uken var rendyrket klassisk, med spenn fra underholdning til dødelig alvor
Forklarelse er noe annet enn forklaring.
Forklaret er noe annet enn forklart.
Disse nyansene i språket vårt forsvinner nå og resulterer i at tittelen på Richard Strauss’ tonedikt Tod und Verklärung (1889) blir oversatt med Død og transfigurasjon.
Det var et tonedikt om Død og forklarelse vi hørte i torsdag kveld.
Den som får dø på denne måten får en forsonet og forklaret død.
For meg ble dette kveldens høydepunkt, selv om både Mozart-konserten til innledning og Schumann-symfonien til slutt ble vakkert fremført og i seg selv er musikk til å bli glad i og i godt lynne av.
Det er et tidsskille i vår bys musikkhistorie at vi har et orkester som er i stand til å gjøre et verk som Tod und Verklärung med slik tyngde, slik fylde og slikt alvor som det vi opplevde her.
Tidsskillet er ikke akkurat nå, det har nærmet seg og foregått over tid.
Vi har i dag et symfoniorkester som mestrer svært mye og som vokser for hver gang vi får oppleve det, heldigvis nesten hver torsdag.
Dirigent Nathalie Stutzmann er diskret til stede og har gjort unna det meste av jobben under prøvedagene.
Vi opplevde en dirigent uten behov for å posere, men med klare og tydelige mål for musiseringen, og et orkester av inspirerte musikere, klare til å yte sitt beste.
KSO er i særklasse flinke til å invitere kvinner til å dirigere.
Det er både spennende og viktig.
Nå gleder jeg meg veldig til den dagen en damedirigent stiller i glitrende kjole, gjerne med blomster, og ikke prøver å gå i ett med de snippkjolekledte menn i orkesteret.
En Mozart-konsert for fagott som soloinstrument innledet, og Ole Kristian Dahl spilte fantastisk på dette instrumentet, så eksotisk på tross av at det er velkjent.
Men det er vel med fagotten som med bratsjen; de er helt nødvendige og utrolig viktige i orkesteret, men sjelden blir de solister.
Mozart-konserten var en sann fryd fra første til siste takt.
Det samme var Schumanns tredje symfoni, komponistens hyllest til Rhinland, ikke Rihnlandet som det står på forsiden av programheftet.
| 1
|
602348
|
Skjønnhet, glede og dypt alvor
Det er ikke langt unna at forestillingen Spor er noe av det viktigste som skjer i Kilden.
Heldigvis er så mye av det som foregår i Kilden viktig, viktig for publikum, for byen, for landsdelen.
Denne helgen foregikk noe av det aller viktigste.
Spor er en forestilling med hundre ungdommer på scenen.
Mange av dem får fortelle sin egen historie i korte riss.
Og fordi de er så forskjellige de som opptrer, får publikum også del i svært ulike brokker av liv, av forventninger og skuffelser, av lykke og lengting, om å få ting til og om å mislykkes.
De er så rett ut av posen de unge.
De snakker uten alle de beregnende filtre vi eldre bruker.
Men nettopp derfor blir denne forestillingen så frisk, så rett fra levra, så oppsiktsvekkende og tankevekkende, så viktig.
Det som slår meg først er skjønnheten i alle disse unge menneskene.
Her er atleter fra idrettslinja, sangtalenter fra musikk, dans og drama, her er ungdommer med ulik grad av funksjonsnedsettelse, her er noen som bærer og noen som bæres, noen som støttes og noen som støtter.
Og så står de der i rampelyset og stråler i skjønnhet alle sammen.
Det danses og synges og sprudles.
Akrobatikk, sjonglering og ballett, til og med det å spille jojo har fått en plass i forestillingen, som selvsagt er underholdende og morsom, og imponerende.
Men så er det ikke dette som gjør den så viktig.
Det er alvoret som ligger bak og under.
Den menneskelige varmen og omsorgen.
Humanismen som blir så sterk og tydelig.
KSO med dirigent Lars-Thomas Holm er vesentlige i forestillingen og Stig Nordhagens nyskrevne musikk er tydelig inspirerende å forholde seg til.
Det er også scenografien og rekvisittene, ikke minst en flokk dukker, jeg tenker meg at det må være fra den gang Agder Teater satte opp Gilgamesh-eposet?
Her blir de flyktninger som presser på og som stenges ute.
Og så får vi de unges tanker om dette.
Forfriskende i forhold til de messende politikere som har fått det så travelt med å mane til måtehold når det gjelder omsorg og kjærlighet.
Kilden Dialog og elevene ved Kristiansand Katedralskole Gimle med sine entusiastiske og dyktige lærere skaper noe som kan føre til forandring hos mange.
| 1
|
602351
|
En mesterlig konsert
Det er få som klarer å skape et like behagelig og velspilt lydlandskap som Thomas Dybdahl.
Thomas Dybdahl Lørdag kveld Kilden Publikum: ca. 500
Det er få som klarer å skape et like behagelig og velspilt lydlandskap som Thomas Dybdahl.
Det har gått 15 år siden han ga ut sitt første album " …
That Great October Sound".
Med sin blanding av melankoli, country, pop og vakre melodier, har Dybdahl gitt oss låter som smører sjelen.
Nå er han ute med sitt sjuende album "The Great Plains", og setter den gode stemningen for kveldens konsert med spor én; "Paradise Lost".
Det tar ikke lang tid før publikum er i hans hule hånd.
De blir møtt med et perfekt lydbilde og kan nyte hvert sekund.
Stemmen til Dybdahl er som vanlig stødig som fjell og behagelig å høre på.
Ekstra gøy er det å høre at gamle, kjente låter som "A Lovestory" har fått nytt arrangement for anledningen – uten å miste sin identitet.
Dybdahl har ikke spart på noe denne gangen.
Scenen er kledd opp med hvite lerret til å skape et fint lysshow, og han har med seg fem dyktige musikere og utallige instrumenter.
Fokus på det perfekte lydbildet er stort, noe som reflekteres i resultatet.
Vi blir pakket inn i melankoliens vellyd og tatt med inn i store dynamiske høydepunkter som i låten "But We Did".
På den andre siden er scenen satt så rigid opp at hans medmusikanter knapt kan røre seg en meter og blir stående i mørket av lerretene.
Ansiktene dere blir knapt lyst opp når de har solo – de fortjener mer oppmerksomhet enn dette!
Der er ikke før under låten "Cecilia" at Dybdahl begynner å engasjere publikum i allsang.
Han prøver også å hinte om å få folk opp fra setene sine uten hell, til tross for at neste låt "Just A Little Bit" er så fengende at den fortjener å bli danset til.
Høydepunktet denne kvelden er når Dybdahl overrasker med skikkelig gospelstemning under låten "U", samt en frekk orgelsolo fra Ådne Sæverud.
Thomas Dybdahl er en mester i det han gjør, og med sitt vinnende vesen og morsomme kommentarer vinner han publikum som også virker å storkose seg.
Det er alltid like godt å være på konsert med Dybdahl.
| 1
|
602352
|
En kveld for store følelser
Sanger med akkompagnement av fullt orkester kan gjøre dypt inntrykk, og slik ble det torsdag kveld
En av Europas fremste lied-sangere gjestet Kristiansand og KSO torsdag kveld.
Barytonsangeren Thomas Bauer viste med sine tolkninger at han er rangen verdig.
Ikke bare har han en fløyelsmyk stemme som også kan bite fra seg, han er en tekstuttaler og en tekstformidler av rang.
Det var en stor nytelse å møte en sånn kapasitet.
Det er sjelden vi opplever sangkunst på dette nivået i vår by.
Så kan en jo undre seg over at konserten var så dårlig besøkt.
Kilden bruker store summer på markedsføring, men av en eller annen grunn klarer man ikke å fortelle et bredere publikum hva de eventuelt kan oppleve ved å slå til på en kveld som denne.
Det ble en ekte lieder-aften i symfonisk format, det vil si med akkompagnement av fullt orkester, og omrammet av symfonisk musikk, først av Schubert, til slutt av Mahler.
Det er ingen overdrivelse å si at det ble en kveld for de sterke følelser.
Selv om lied’en, eller romansen som vi ofte kaller det på norsk, er en intim kunstform for de små salonger, dikt tonesatt for sang og oftest med akkompagnement av klaver, så gjorde de sene romantikere, særlig Gustav Mahler og Richard Strauss, dette til en større form ved nettopp å utforme dem for sang og orkester.
Gustav Mahlers Lieder eines fahrenden Gesellen ble vårt første møte med Bauer.
Skuffelsen og harmen over ikke gjengjeldt kjærlighet fikk stråle ut i stemme og toner, og fant til slutt en slags fred i en stille resignasjon, både hos sangeren og i orkesteret.
Etter pause fikk vi hele seks romanser av Schubert med orkesterarrangementer av ingen ringere enn Anton Webern, Johannes Brahms, Max Reger og til slutt en genial orkestrering av Erlkönig, utført av en Kurt Gillmann.
Sjelden har jeg opplevd kontraster så voldsomme, fra skjønnhet, fred og harmoni i An die Musik, sangen som hyller musikkens evne til å føre oss bort til en bedre verden, og til grusomheten i Erlkönig, begge blant Schuberts mest kjente sanger.
Det var godt å få Mahlers voldsomme Totenfeier for fullt orkester til slutt.
Alt annet hadde bleknet mot dramatikken i det foregående.
Bellincampi hadde som vanlig sikker hånd om det hele.
| 1
|
602355
|
Kontrollert utblåsning i symfonisk herlighet
Kristiansand Symfoniorkester gjorde Mahlers første symfoni til en sterk opplevelse torsdag kveld
For en lykke for en musikkelsker med hang til det klassiske – å få en Mahlersymfoni i fullformat i Kristiansand, med våre egne symfonikere i strålende form og med maestro Okko Kamu så stilsikkert ledende.
Mahlers symfonier er lange og krevende, både for musikere og publikum, og ganske visst også for dirigenten.
Den første av disse, påbegynt av en 24-åring, fullført da han i 1888 nærmet seg de tretti, fikk vi oppleve i Kilden torsdag i denne uken.
Tanken om å klype seg i armen er nær.
Det begynner som en «naturlyd» som det heter i satsbetegnelsen, som sus i sivet, som morgen i skogen eller som solens rødmen over åker og eng.
En fallende kvart, fra grunntone til kvint for de som forstår seg på den slags, danner ikke en melodi, men et slags motto, et motiv, som blir gjennomgående, og over dette skapes de temaer, melodier, som kommer utover i symfonien.
Og så er det slik at alt sammenfattes til slutt.
Finalen tar opp i seg begynnelsen.
Slutten varsles ganske tidlig.
Det symfoniske mantra som gjelder så mye klassisk musikk, gjennom kamp til seier, gjelder også her.
Selv om kampen hos Mahler kanskje er ekstra hard og lang.
Vi er igjennom en sørgemarsj, og løssluppen dansemusikk fra europajødenes kafeer.
Vi hører lykke og undergang.
Til slutt er det full utblåsning.
Seks hornister reiser seg og feier over strykerne.
Messingen til høyre på podiet svarer med å fjerne enhver sordin – og så bryter jubelen frem mens fem slagverkere hamrer løs i kjøkkenavdelingen, om jeg får være så uhøytidelig.
Etter symfoniens fire satser er man sliten, selv som publikummer.
Men det er den gode slitenheten det handler om.
Den som kommer etter det største.
Maestro Kamu ledet orkesteret med overblikk og vilje til å forme.
Han førte symfonien frem til seier med et suverent overblikk, og fikk meget velfortjent usedvanlig lang og stående applaus.
Så var det jo en Haydn-symfoni før pause.
Men det hadde jeg nesten glemt etter Mahler.
Ikke til forkleinelse for hverken Pappa Haydn eller noen andre.
Det er bare noe som taler mer til vår tid enn annet.
| 1
|
602357
|
Knallgodt om verdens undergang
Revytrioen Nielsen, Pettersen og Hanssen leverer nok en gang en revy til fryd og latter, men også til ettertanke
Årets sommerrevy på Lillesand Hotel Norge er knallgod.
Thomas Gjørstad Pettersen, Lars Emil Nielsen og Trond Hanssen har som trio funnet fram til en form for revy som er noe langt mer en harmløs underholdning.
Den er skarp, frekk, sparker i mange retninger, pirker og pirrer og vekker til refleksjon.
Det er to deler med pause imellom.
Første del er rolig og ettertenksom.
Etter pause slippes galskapen løs.
Tittelen, The Final Countdown, handler om at dommedag er nær, et tema som har vært behandlet i diverse bedehus gjennom mange år, og saktens også i ulike fora innenfor FN.
Til den litt stillferdige avdelingen hører Arne Franks dagbok, mannen fra Lillesand som gjennom alle tider og konflikter de siste 50 årene har søkt ned i et tilfluktsrom på Møglestu, til og med under Kakekrigen, helt til han skjønte det var et TV-program, teksten av Øyvind Angeltveit.
Derpå følger «Men likevel a gitt», en sang om alternative fakta og fake news, herlig både komponert og tekstskrevet av Hanne T. Asheim.
Thomas Pettersens «Donald – et dikt», om hvordan nåværende amerikanske president har ødelagt gleden over Donald Duck, hysterisk og henrivende.
Hele trioen gjør en formidabel prestasjon som kammerorkesteret Titanic, de tre overlevende av de som spilte Nærmere deg min Gud ved den undergangen.
Første del toppes av Lars Emil Nielsen med visa Dommedagstanker på trammen, til Jens Gundersens velkjente melodi og med Hilde Eskilds nye tekst.
Denne går rett inn i den vakre tradisjonen med sørlandsk ettertenksomhet.
Jeg hører etterklanger av Gabriel Scotts Markus og av hans komedie Himmeluret.
Og selvsagt av Jens Gundersens underfundighet.
Bevegende.
Andre avdeling begynner med 64 millioner år gamle standup-komedianter, triposaurusene, og her er det den absolutte løssluppenhet som rår.
Thomas Pettersen er formidabel i sin Lavterskel-trening, tekst Hanne Asheim, og et Gudemøde i form av Debatten er bare så inni granskauen frekt og freidig og fullt av spillopper, at det kaller på det store latterbrølet.
Kort sagt:
I Lillesand er det mye å glede seg over akkurat nå, og noe å tygge på.
| 1
|
602358
|
Ny vri på tradisjonell konsert
"Svulmende hjerter og glødende kinner" er jo høystemt nok, men ellers var det mye som ikke var så velkjent i årets 17. maikonsert i Kilden
Kristiansand Symfoniorkester og Kildens 17. mai Festkonsert var litt mindre tradisjonell i år enn tidligere.
En god del av programmet bestod av musikk som ikke høres så ofte.
Men det ble både interessant og flott.
Johan Halvorsens Norsk festouverture åpnet det hele, etter at dirigent Boye Hansen hadde gratulert oss ettertrykkelig med dagen.
Halvorsens musikk klinger velkjent selv om en ikke har hørt akkurat gjeldende stykke før.
Han visste å skape den rette stemning med musikken sin, og her altså feststemning fra første tone.
Kristiansanderen Kristian Hernes har skrevet seks sanger for kor på bestilling fra Den Norske Turistforening, og fire av disse fikk vi servert i arrangement av Terje Boye Hansen og med Sølvstrupene fulltallig og bunadkledte på galleriet.
Nydelig både å høre og å se.
Tekstene av Ivar Aasen, Ibsen, Olav Aukrust og Per Sivle kunne gjerne vært gjengitt i programmet.
Et verk fra andre siden av Svenske-grensa, Lars-Erik Larssons Romance fra Pastoralsvit, klang vakkert og romantisk fra strykerne.
Begrunnelsen for å spille
Larsson var tydelig:
Han er også mannen bak melodien til Norge i rødt, hvitt og blått, opprinnelig skrevet som reklamemusikk for svenske statsobligasjoner.
Kor og publikum fikk synge med i en Allsangmedley i arrangement av Jon Kleveland; Norge i rødt, hvitt og blått, Vi ere en nasjon vi med og Sønner av Norge.
Det var god løftning over sangen fra et feststemt publikum.
Sverre Berghs to eventyr-tonesettinger er absolutt verd å høre på.
De er holdt i en stil som minner ikke så lite om det mer berømte musikk-eventyret av Prokofiev, om Peter og Ulven.
Hege Enger var engasjert forteller både i De tre bukkene Bruse og Fanden i nøtta.
Christian Blom var komponisten som laget melodien til Sønner av Norge.
Han har også skrevet en Nasjonal festouverture over den samme melodien, og den var jo slett ikke dårlig, vel verd å fremføre.
Det samme gjelder Catharinus Ellings Danser fra operaen Kosakkene som avsluttet det hele før
Ja, vi elsker fikk klinge fra samtlige stemmer med tonefølge fra orkesteret.
Terje Boye Hansen var også konferansier, men dessverre så fungerte mikrofonen hans dårlig, noe som nok la en demper på hans ellers ledige presentasjoner.
| 1
|
602359
|
Disse draktene trenger vi ikke
Lanseringen av de nye draktene til Barcelona og Paris Saint Germain forteller meg en ting:
Det designes alt for mye fotballdrakter her i verden.
Begge draktene forteller meg at designerne virker å ha fått skikkelig idétørke.
De har nok lurt på hvilket nytt grep de skal gjøre denne gangen, og altså kommet opp med design som gjør det veldig tydelig at de like gjerne kunne latt lagene spille med samme drakt i to sesonger på rad.
Slik blir det selvfølgelig ikke.
Både draktprodusentene og klubbene vet hvor store beløp de tjener på å komme med en ny drakt hvert år - og da må det komme en ny drakt - idétørke eller ikke.
Barcelonas drakt synes jeg er det grelleste eksempelet.
For noen sesongen siden kom drakten med stripene på tvers, men i sesongen som nå er over spilte Barca i de klassiske stripene.
I 2017/18 skal laget spille med en drakt som er nesten helt blå, med noen røde striper i et forvirrende mønster på fronten.
Ikke fint, og en helt overflødig drakt.
Det kan en i høyeste grad også si om den nye PSG-drakten.
Hva de fargene på ermene har på denne drakten å gjøre, er ganske uklart.
Trolig er det grunndesignet til Nike som har tvunget det fram.
Noe særlig fint er det i hvert fall ikke.
Den klubben som setter foten ned, og går tilbake til en syklus med ny førstedrakt kun annethvert år, vil få en stor tommel opp fra meg.
Dessverre gjør økonomien i salg av drakter en slik satsing svært usannsynlig.
Hva synes du?
Legg inn kommentar nederst på siden!
| 0
|
602361
|
En messe om å være ungdom i 2017
Rune Belsviks nye tekster til korsatsene i Mozarts Rekviem er fremragende, og det unge koret fikk dem til å gløde
Jeg har sett 101 ungdommer mellom 16 og 18 gjøre noe de aldri vil glemme.
De samme 101 sang slik at jeg alltid vil erindre at jeg både så og hørte dem.
For en fryd det er å erfare at et kompetent lag av lærere, korinstruktører, repetitører og et velsmurt arrangementsapparat i Kilden, og symfoniorkesteret, tar den samme flokken av ungdommer med på en reise inn i det dypeste av Mozarts uutgrunnelige sjel.
De har fått møte noe av det ypperste som er skapt av tonekunst.
De har fått møte en urgammel dødsmessetekst på latin.
Og så har de fått lov til å være med på å gjenskape dette verket i et språk som hører vår tid til.
Og i Rune Belsviks velformulerte nye tekst, inspirert av og langt på vei medskrevet av en gruppe unge med store psykiske utfordringer, har de 101 fått synge om den samme smerte, sorg, lidelse og død, og om trøst, fortrøstning, glimt av lys og håp som fins i den gamle teksten.
Til slutt blandes latin og norsk, med bønnen om skinnet fra det evige lys over menneskene, og konkluderende:
Håpet lever i meg!
De 101 sang med et engasjement og en innlevelse en vel neppe finner hos noen som har forlatt tenårene.
Jeg tok meg i å sitte og saumfare ansiktene der oppe bakerst på podiet.
Så intense i blikket, så åpne i munnen, så tydelige med teksten, så velutviklede og kultiverte i stemmene, uten avvik følgende dirigent Ragnar Rasmussen fra tone til tone, takt til takt, ord til ord.
Scenisk nærvær snakker vi om i teatret.
Vi kan godt snakke om det i konsertsalen også.
Koret var en liten smule forsterket.
Ikke vet jeg om det egentlig var nødvendig, jeg skulle gjerne ha opplevd dem uten høyttalere.
Solistkvartetten var også forsterket, antakelig nødvendig.
De har alle vakre, klare, rene og skinnende stemmer, men mot den massive klangen fra kor og orkester antakelig ikke fylde nok til å bære igjennom.
Nok en gang beviser Kilden Dialog sin berettigelse ved å by på kunstnerisk toppkvalitet i et arrangement som er så langt fra det selvfølgelige som mulig.
Konserten ble da også bejublet med en intensitet som nærmet seg det sydlandske.
Dødsmesse eller livsmesse?
Gleden var enorm både i sal og på scene.
| 1
|
602364
|
Den store hvite flokk i Samtidsmuseet
Tori Wrånes´ performance Sirkling er et åpent kunstverk med rom for utallige tolkninger
Et hundretalls mennesker sitter som på en roterende bryllupskake i flere etasjer, ikke en dreiescene, men en omdreiende seteinnretning slik at vi i langsomt tempo ser rommet fra alle vinkler.
Rommet er befolket av underlige hvite vesener med lang nese og lodden pels.
Wrånes´pågående utstilling i lokalene er nå kulisse og bakgrunn for den merkverdige hendelsen som langsomt utvikler seg.
Bak søyler og vegger tyter de fram, disse ubestemmelige vesenene, litt mummitroll-aktige, litt som slektninger av karakterene i barnetvs Drømmehagen.
De er fremmede, de virker vennlige, men samtidig svært fremmede, og joda, litt trollaktige.
De leker med store baller, nesten som enorme garnnøster.
Allerede har tåkeluren fra Lindesnes fyr anslått tonen.
En hvit ulldott med saksofon følger opp, en annen med horn, en med trombone.
Og så Tori Wrånes´ stemme som har så mange modulasjoner.
Trollenes tall øker.
De fyller rommet.
På ett tidspunkt står de alle i ring rundt publikum, sirkler oss inne.
De stirrer på oss, vender hendene mot oss med håndflaten opp.
Hendene er unaturlig store.
Hva er det de vil, disse fremmede?
Er de gode og tillitsfulle som de ser ut, eller er de truende og fremmede og skremmende?
Musikken, sangen, antar rytmiske og harmoniske former, binder sammen og løser seg opp.
Bevegelsene avtar, lyden stilner, og til slutt opphører publikumsplassens rotasjon.
Skal vi klappe nå?
Er det over?
Vi klapper.
Noen reiser seg og går ut i rommet utenfor, og så blir vi geleidet videre innover i det gamle banklokalet.
Når vi alle er inne i dette neste rommet, belyses de hvite, de står oppover en monumental trapp, 40 lodne fremmede med store neser og stirrende øyne.
De synger hver sin tone.
Det vokser i styrke.
En fremmed harmoni oppstår og klangen øker i omfang og bredde.
En bølge av fremmed musikk skyller over oss.
Koret, den store hvite flokk, trer langsomt høyere og forsvinner ut av synsfeltet, bare klangen er tilbake.
Den slutter brått, og en gjenklang av tåkeluren fra Lindesnes svarer i det fjerne.
Koret kommenterer.
Tåkeluren, nå med trombone, igjen.
Et siste svar.
Og så er det slutt.
| 1
|
602365
|
Manchester Uniteds retrogrep lykkes ikke helt
Nok en gang finner Adidas inspirasjon fra 1990-tallet til en andredrakt for Manchester United.
Nok en gang synes jeg ikke de treffer helt.
I 15/16-sesongen hadde United en mørk tredjedrakt med mønsteret fra 90/92-drakten.
Og i 17/18-sesongen skal altså andredrakten ha det samme mønsteret.
Helt greit det, men var den originale drakten fra 90-tallet så veldig fin og klassisk?
For meg minner mønsteret meg først og fremst om alt det som var galt med draktdesign på 90-tallet:
Litt for mye bruk av virkemidler, og mønstere til å få hodepine av.
Det jeg liker med den nye andredrakten, er at Adidas-stripene fortsatt går ned langs sidene, men en annen ting jeg ikke liker, er at det er plassert et svart felt øverst på skuldrene.
Når stripene først er langs sidene, gir det jo anledning til å la skuldrene være uten annen staffasje enn selve stoffet?
For meg virker det som Adidas-designerne som har ansvaret for Manchester United har forelsket seg litt vel mye i mønsteret fra tidlig 90-tall, siden det dukker opp omtrent alle andre plasser enn på førstedrakten.
Som designer må det vel være lov å lete litt bredere etter inspirasjon?
Adidas skal ha for forsøket, men dette holder bare til terningkast 3 for meg.
Hva synes du?
Legg inn kommentar nederst på siden!
| 0
|
602366
|
Gretarsson på midtbanen mot Sandefjord
Carlsen og Thrandarson tar plass på benken for AaFK, som fortsatt har viktige spillere skadet.
Kaj Rammsteijn er tilbake i midtforsvaret til dagens kamp mot tabellnabo Sandefjord.
Det setter nok trener Trond Fredriksen stor pris på, siden han dermed kan bruke Daniel Gretarsson på sin skadeutsatte midtbane.
Der er som ventet kaptein Bjørn Helge Riise fortsatt skadet, mens ny mann på sykestua er Sondre Fet.
Det betyr også at Marlinho får fornyet tillit på høyre kant.
Godt nytt er det at Aron Thrandarson er på vei tilbake.
Det samme er Fredrik Carlsen.
Begge begynner på benken i dag.
Dermed har AaFK en mye sterkere tropp enn mot Viking 16. mai.
Overrasket
Sandefjord har overrasket i årets serie, og står med 13 poeng så langt, ett bak AaFK.
Men bortelaget fikk seg imidlertid en skikkelig trøkk i forrige serierunde, da de tapte hele 5-0 mot Brann.
AaFK har generelt hatt et godt tak på Sandefjord i eliteserien.
På fire kamper på Color Line Stadion har AaFK to seirer og to tap mot laget fra hvalfangerbyen.
Dagens lagoppstillinger:
AaFK (4-4-2):
Andreas Lie - Adam Örn Arnarson, Kaj Ramsteijn, Oddbjørn Lie, Mikkel Kirkeskov – Marlinho, Vebjørn Hoff, Daniel Leo Gretarsson, Edwin Gyasi - Lars Veldwijk, Mustafa Abdellaoue Benken:
Heigre, Carlsen, Berisha, Thrandarson, Waagan, Solnørdal, Hatlehol.
Sandefjord (3-5-2):
Ingvar Jónsson - Abdoulaye Seck, Christer Reppesgård, Alexander Gabrielsen - Joackim Olsen Solberg, William Kurtovic, Enric Vallès, Andre Sødlund.
Victor Demba Bindia - Pau Morer, Flamur Kastrati Benken:
Øvretveit, Kebbie, Lorentzen, Shamohammad, Mjelde, Holt
Dagens hoveddommer er Rohit Saggi.
| 1
|
602367
|
Beethoven-fest med Bellincampi
Et stort publikum ville nesten ikke slippe Bellincampi av podiet etter Beethovens sjuende symfoni torsdag kveld
Beethovens livlige sjuende symfoni innbyr til dans i første og tredje sats til dels også i fjerde.
Og dans ble det, ikke sånn bokstavelig ment, men inni hodene våre.
Ikke for det, Bellincampi nærmer seg sterkt det dansante når han understreker aksenter, fremhever instrumentgrupper, plutselig demper det hele eller varsler ett av de mange utbrudd som er så typiske for Beethoven.
Andresatsens alvorlige tyngde ble også understreket, både i tempo og uttrykk.
Særlig påfallende var det at de sterke partiene fikk stråle fullt ut.
Og så hvordan lyden nesten forduftet i innledningen til det vidunderlig fugerte partiet mot slutten av satsen.
Det var en kontrastrik Beethoven-symfoni vi fikk, etter min smak akkurat slik Beethoven skal klinge.
Jeg kunne ønske meg en hel serie med samtlige ni symfonier, gjerne med Bellincampi som maestro.
Schumanns cellokonsert fra 1850 fikk en nydelig fremførelse av den unge tyske cellisten Julian Steckel.
Varm, fin tone, et sterkt kroppslig uttrykk, var innlevelse i musikkens vesen, alt gjorde Schumann-konserten til en nytelse for øre og sinn.
Steckel fikk varm og langvarig applaus, og kvitterte med et morsomt stykke av Prokofiev.
Konserten ble innledet med Stig Nordhagens verk Huldra fra 2013.
Når vi skal høre ny musikk er det en ekstra glede at det er en av orkesterets egne som står bak verket.
Han skrev det på bestilling til Ungdomssymfonikernes førtiårsjubileum.
Det er en ganske rocka og temperamentsfull hulder vi hører.
Forankret i tonalitet fra folkemusikken syns jeg også å merke en arv fra Eivind Groven og Geirr Tveitt.
Det er ingen dårlig arv å føre videre.
Her var vel mer eksplosivitet enn mystikk i verket, men med tanke på at det er beregnet på både unge utøvere og et ungt publikum vil jeg si det er et vellykket verk.
Før konserten begynte presenterte styreleder i Sparebanken Sør, Stein Hannevik, en ny stiftelse på ti millioner kroner som skal skaffe gode instrumenter til KSO.
En gledelig melding.
Så tør jeg gjenta mitt ønske fra tidligere, at noen snart sørger for å skaffe Kilden det instrumentet som fullfører konsertsalen, nemlig orgelet.
| 1
|
602370
|
Horneland:− Deilig å få lagt statistikken død
FK Haugesund hadde aldri vunnet en kamp på øverste eller nest øverste nivå i Ålesund.
Det var før dagens oppgjør, som endte med 1-0-seier.
Aalesund
- Haugesund 0–1
−
Vi har hatt det tungt i Ålesund i mange år.
Det var vel noe sånt som 38–10 i målforskjell, og ingen seiere, som var status her oppe.
Og da er det deilig at vi én gang for alle får lagt den statistikken død, sa FKH-trener Eirik Horneland etter at 1–0-seieren var et faktum.
I det tiende minuttet av kampen straffet Haugesund et AaFK-lag som var opptatt med å diskutere et frispark som de mente det ikke ble blåst for.
Ballen gikk i bakrommet, der Ibrahim Shuaibu var sterk og god da han rundet AaFK-keeper Andreas Lie og satte ballen i det åpne målet.
− Høy moral
Etter det skapte Haugesund svært lite med sjanser, men det samme var situasjonen hos vertene.
−
Jeg er svært godt fornøyd med hvordan guttene jobbet i dag.
De viste høy moral, og vi klarte å holde et godt AaFK-lag på trygg avstand, sier Horneland.
Han var spesielt fornøyd med hvordan laget hans responderte på kampplanen.
− AaFK er et lag som spiller god fotball, og som er raske til å flytte seg oppover banen med ball.
Men de etterlater seg store rom når de går i angrep.
Det var først og fremst på dette vi skulle straffe dem.
Det klarte vi greit, selv om jeg gjerne skulle sett at vi klarte å straffe dem enda mer på overgangene enn det vi gjorde.
Men i sum så fikk til mye av det vi hadde fokusert på.
Første seier siden 30. april
Det var ikke bare statistikken i Ålesund Horneland er fornøyd med å ha bedret.
Vel så fornøyd er han med at laget endelig vant en kamp.
Det har ikke FKH gjort siden 3-0-seieren over Stabæk 30. april!
−
Det var en viktig seier for oss i dag.
Vi har vært greit gode på bortebane, og spilt jevnt med de fleste.
Men vi har tatt for lite poeng hjemme.
Det skal vi jobbe knallhardt med å forbedre.
I sum så ligger vi en del bak skjema med tanke på poengfangst.
Jeg håper at denne kampen kan representere et lite vendepunkt for oss, sier Horneland.
Med seieren i Ålesund gjorde FKH et byks på tabellen, fra 14. til 10. plass.
Men det er svært jevnt i årets eliteserie, så bunnsjiktet er på ingen måte lagt bak.
Men den jevne serien gjør også at det er kort veg oppover på tabellen.
−
Det er mye hardt arbeid som ligger foran oss, men samtidig blir det begivenhetsrikt.
Vi har jo også kvalifisering for europacupen i slutten av juni å se frem til.
Så høydepunktene står i kø for oss, avslutter Eirik Horneland.
| 0
|
602374
|
Mektig og mørkt i Ravnedalen
Lørdag kveld bragte flinkisene i Highasakite høydramatisk popmusikk til folket.
Highasakite
Circus Ravnedalen
Kristiansand
Lørdag 10. juni 2017
På papiret er det lite som tilsier at Highasakite skulle bli et av Norges største popnavn.
Musikken deres er kjølig, distansert og selvbevisst «arty».
Tekstene er fulle av mørke, destruktive, ofte direkte voldelige bilder.
Og bandmedlemmene er en gjeng ikke utpreget karismatiske nerder som helt sikkert har skyhøye studiepoeng fra sin tid ved jazzlinjen på NTNU.
Highasakite spiller ikke på verken sjarm eller sex, for å si det sånn.
Men noe er det med dem.
Og det er på scenen dette «noe» kommer best til sin rett.
De åpner med «My Mind Is a Bad Neighborhood» og «Chernobyl».
Den første er hektisk og illevarslende som en av låtene til det svenske elektronika-bandet The Knife.
Den andre, mer filmatiske formelig anger av radioaktivitet, brent jord og generell etter katastrofen-stemning.
Og det låter høvelig mektig fra første stund.
Trommene til Trond Bersu fyller hele Ravnedalen.
Men det er først med den strenge, autoritære marsjen «Someone Who’ll Get It» og drivende, refrengsterke «Leaving No Traces» at Highasakite virkelig når ut til publikum.
Vokalist Ingrid Helene Håvik gjør sine ormeaktige bevegelser med armene mens gitarist og flugabonist (google it!)
Kristoffer
Lo kjører rockshow fra sin plass til venstre for trommesettet.
Veldig interessante å se på er femmannsbandet likevel ikke.
Store deler av tiden er de lite annet enn siluetter i motlys.
Til gjengjeld gjør laserne deres seg stadig bedre etter hvert som mørket faller på.
Midtpartiet av konserten – som blant annet teller den gospel-aktige Bon Iver-coveren «Heavenly Father» og den dypt forstyrrede drapsfantasien «Marianna» – later til å gå over hodet på den mer skravlesyke delen av publikum.
Men hitene «Golden Ticket» og «Since Last Wednesday» er selvsagt sikre stikk.
Og «Lover, Don’t Leave Me» føles som en akkurat passe høystemt avrunding.
Musikken til Highasakite er dramatisk og medrivende som få andres.
Bandet selv fremstår først og fremst som drivende dyktige til det holder på med.
I kveld viste kombinasjonen seg nok en gang umulig å krangle med.
Roy Søbstad
| 1
|
602375
|
Riktig band på riktig festival
Det ble beach party i Kristiansand denne helgen også.
Men med Honningbarna som hovedattraksjon lignet ikke dette nevneverdig på det forrige.
Måkeskrik er et tvers gjennom trivelig, gjør-det-selv-arrangement nede ved strandkanten i Bendiksbukta.
Kall det gjerne anti-Palmesus.
Honningbarna er det stolteste og mest egenrådige bandet Sørlandet noen gang har produsert.
De kommer aldri til å spille på Palmesus.
At Måkeskrik og Honningbarna er en perfekt match, sier seg kort sagt selv.
Så ble da også festivalavrundingen lørdag kveld akkurat den gla'-anarkistiske festen alle hadde håpet på.
Honningbarna har etter hvert en syv–åtte år på baken, men tiden har ikke klart å endre dem nevneverdig.
Om noe er gammelskolepunken deres bare blitt enda hissigere og konsertene deres enda mer kaotiske.
Den ideelle Honningbarna-låten er ikke mer enn et sted mellom ett og et halvt og tre minutter lang, men rekker innom minst et par yppete gitarriff, et ras av rasende slagord, et freakout-parti eller to og noen refrenger det skal godt gjøres å ikke brøle med på.
På Måkeskrik rakk bandet kanskje 15 slike raserianfall fra de tok av klokken kvart over elleve til de landet på slaget midnatt.
Men det var sannelig ikke lett å holde tellingen.
Én ting er at låtene ble avlevert i et rasende tempo.
En annen er alt det utenommusikalske som skjedde.
Før bandet hadde rukket å komme halvveis i åpningslåten "Goldenboy", hadde vokalist Edvard Valberg forsvunnet ut i trengselen foran scenen.
Og mer så vi ikke til ham før et stykke ut i "Drep meg".
Snart stupte gitarist
Christoffer Trædal like godt fra toppen av PA-anlegget, og på ett tidspunkt tok til og med trommis Nils Jørgen Nilsen turen ut til folket.
Det var opplagt storveis moro for dem som turte å stå fremst.
Og sannelig var ikke gøy å betrakte kaoset på trygg avstand også.
Det verste er hvor bra Honningbarna låt midt opp i alt dette: tøft, kontant og forbløffende samspilt.
Og helt til slutt, under ekstranummerne "Prinser av Sarajevo" og "Dødtid", var det flere ikke-musikere enn bandmedlemmer på scenen.
Endelig var publikum og artister ett, og anarkiet komplett.
| 1
|
602376
|
Bokstavene som maktsymboler
Bokstavenes historie handler om politikk, religion og kultur.
Da jeg en gang i tidens morgen kom i journalistlære i en mindre avis vestpå, måtte jeg ta min tørn som ombrekker, det vil si at jeg måtte «sy sammen» avissider.
Dette var i blysatsens krampetrekninger med et setteri full av spennende bokstavtyper.
Jeg ble informert om at vi brukte groteske skrifter til harde nyheter, antikva skrifter til mykere lesestoff.
De groteske skrifttypene er rette uten pynt av noe slag, mens antikva-skriftene har litt pynt på endene (seriffer).
Et eksempel på de siste er dataalderens Times Roman.
Hvordan de ulike skriftene ble som de er, deres lesbarhet, faghistorie og estetikk, er grundig beskrevet av forskere i en omfattende litteratur på flere språk.
Men at dette har med politisk, religiøs og kulturell historie å gjøre, har ikke vært like klart.
Det er det perspektivet typografen og skrifthistorikeren Øyvin Rannem tar for seg i denne innholdsrike, velskrevne, vakre, men kanskje i overkant detaljerte boken.
Bokstaver er mer enn formidlere av innhold, formen er underliggende budskap.
Rannems historiske lerret, som spenner over to tusen år med Roma som omdreiningspunkt, fra antikkens Augustus til fascismens Mussolini, viser hvordan bokstavene skriver historie i dobbel forstand.
Det er fascinerende å ha Rannem som veiviser gjennom bokstavenes omfattende verden.
Mange nordmenn har vandret i Romas gater og sett mangfoldet av innskrifter på bygninger, monumenter, broer og så videre.
Vi har stoppet foran Pantheon med dets vakre inskripsjon av store bokstaver med små seriffer.
De var så nær et keiserlig portrett det gikk an å komme uten å vise ansiktet.
Fascismen var rå makt.
Den groteske bokstavformen formidlet budskapet best.
Roma-turen blir ikke helt den samme etter denne boken.
Min vesle lærdom fra blysetteriet var at bokstavtypene skulle velges etter budskapet.
Det hadde mange av historiens mest kjente navn et bevisst eller intuitivt forhold til.
| 1
|
602377
|
En annerledes reise
«Pop Aye» er en fabelaktig skildring av thailandsk kultur, på en måte jeg ikke har sett før.
Den unge og spennende regissøren og filmfotografen Kirsten Tan er født i Singapore, men har bodd i både Sør-Korea og Thailand før hun landet i New York.
Hun har vunnet en rekke priser for sine kortfilmer, men «Pop Aye» er hennes spillefilmdeubut og har gitt henne internasjonal anerkjennelse og priser.
Under Sundance
Film festival vant hun blant annet den prestisjefulle Grand Jury Prize.
Og det er absolutt en filmopplevelse utenom det vanlige.
Midt i en eksistensiell krise får arkitekten Thana øye på en elefant han kjente som liten på vei hjem fra jobb i Bangkok.
Han kjøper elefanten og vil føre den hjem til barndomshjemmet på landsbygda.
Gjennom Thana og hans følgesvenn, elefanten Pop Aye, får vi ikke bare delta på en sjelelig reise, men på en «road movie» helt utenom det vanlige som skildrer mange ulike sider ved den thailandske kulturen.
Uten å røpe for mye er det selvfølgelig litt av hvert som skjer på veien, og filmen er full av deilig, sort humor, og en rekke overraskende og underholdende øyeblikk.
Begge stjernene i filmen, både mennesket og elefanten, leverer ypperlige prestasjoner, og deres felles reise er forfriskende original og severdig.
| 1
|
602378
|
Ikke akkurat Julius
Den beste av de store Hollywood-"franchisene" blir faktisk bare bedre og bedre.
I "Rise of the Planet of the Apes" (2011) ble alle verdens aper plutselig veldig smarte som følge av litt uheldig menneskelig tukling med naturen.
I "Dawn of the Planet of the Apes" (2014) – nei, de ruller ikke veldig lett av tungen, disse titlene – eskalerte konflikten mellom aper og mennesker.
I "War for the Planet of the Apes" er det, som tittelen antyder, duket for regelrett krig.
Caesar (fabelaktig spilt av Andy Serkis ved hjelp av den etter hvert sømløse "motion capture"-teknikken) og flokken hans har trukket ut i ødemarken, men blir fremdeles drevet klappjakt på av en utbrytermilits fra den amerikanske hæren.
Det hele arter seg som en variant av "The Searchers" (med Caesar i John Wayne-rollen) tilsatt en dose "Apokalypse nå!" (med Woody Harrelson "som"
Marlon Brando), en dose god, gammeldags flukten-fra-fangeleiren-røverhistorie og noen dråper shakespearsk drama om makt og moral.
Slikt blir det lange – og, det må sies, ikke så rent lite melodramatiske – filmer av.
Men "War for the Planet of the Apes" er likevel så engasjerende at man umiddelbart tar seg i å se frem til neste installasjon i serien.
| 1
|
602379
|
Tam Brannmann Sam
Brannmann Sam-filmen har skuffende lite å by på ut over det vi allerede har sett på TV.
Målgruppen kjenner sikkert Brannmann Sam fra NRK Super.
Der redder han innbyggerne i den fiktive walisiske landsbyen Pontypandy fra krisesituasjoner og demonstrerer samtidig fornuftig omgang med ild og den slags for dem som ser på.
I korte trekk er det hva han gjør i kinofilmen sin også.
OK, litt ekstra dramatisk blir det når Pontypandy hjemsøkes av flygende tallerkener og små, grønne menn.
Men ellers er alt ved det samme:
Georg er stadig klønete og selvopptatt og en generelt slett representant for rødhårete guttepjokker, Brannmann Sam er stadig en merkelig traust og lite karismatisk type til "leading man" å være.
Og animasjonsbudsjettet later dessverre ikke til å ha vært høyere enn det er for TV-serien.
Selvsagt ville det være urimelig å forvente Pixar-kvalitet, men "Brannmann Sam – Besøk fra verdensrommet" ser – både hva stofflighet, bevegelser og detaljnivå angår – mest av alt ut som et 20 år gammelt dataspill.
Med en spilletid på én time og ett minutt kan ikke filmen beskyldes for å tvære ut tiden.
Til gjengjeld kan den ikke sies å være all verden til kinoopplevelse heller.
| 0
|
602383
|
Kjærkomment oversiktsverk
I løpet av 300 sider får vi innsikt i sentrale hendelser, bevegelser og debatter som har endret samfunnets syn på kvinner, og kvinners syn på seg selv.
Historiker, frilansskribent og allmennlærer Bodil Erichsen har skrevet et solid og spennende oversiktsverk over norske kvinners liv og kamp fra 1850 til 2000.
I løpet av 300 sider får vi innsikt i sentrale hendelser, bevegelser og debatter som har endret samfunnets syn på kvinner, og kvinners syn på seg selv.
Norske kvinners liv og kamp handler om kvinnen som mannens eiendom, om tjenestepiker, husmorskoler, streik, rødstrømper, kampen for abort, om retten til å være lesbisk, og retten til lik lønn for likt arbeid.
Erichsen forsøker å vise oss hvordan umyndiggjøringen av kvinner har sett ut i Norge opp igjennom århundrene – og hvordan den har blitt nedkjempet.
Det handler om motsetninger mellom borgerlige kvinnesakskvinner og arbeiderkvinnene, om kampen for myndighet og stemmerett, og om oppgjøret med seksualmoral.
Det er også morsomt å lese om de mindre kampene, som rettssaken om «gummiartikler», som handlet om retten til å reklamere for prevensjon, eller om Henriette Bie Lorenzen, som var en av de fem kvinnene fra Sørlandet som ble sendt i konsentrasjonsleiren i Ravensbrück under Andre verdenskrig.
Flere av de korte kapitlene i boka kunne gjort seg som lengre analyser.
Det blir mye realpolitikk og realhistorie, mens ideene blir skjøvet litt til siden.
Kristendommens syn på kvinner opp igjennom tidene og krefter som har motarbeidet likestilling og kvinnekamp i gjennom tidene, er noe jeg gjerne skulle ha sett at hun viet mer plass til.
Erichsen er på sitt beste når hun behandler nettopp spørsmål knyttet til historieskriving – som hvordan kvinner i stor grad har vært usynlige.
Når det kommer til folketelling, var det for eksempel lenge slik at bare familiens hovedforsørger ble oppført i yrkesregisteret.
Dette gav opphav til den merkelige tittelen «fiskerbonde», som egentlig handlet om at mannen var fisker, mens kona passer gårdsbruket hjemme.
Hun gir også eksempler på kvinner som har vært usynlige som ektefeller eller som søstre – og ofte har stått bak store fremskritt uten å bli kreditert.
Lignende spørsmål presser seg også fram i dag.
Tenk på presidentfruene i en verden hvor statslederrollen fremdeles er dominert av menn – hvor mye kan man ikke tenke seg at disse kvinnene har bidratt – og bidrar – til å løse verdensproblemer og konflikter ved å hviske råd inn i sin manns øre?
Her kan man naturligvis bare spekulere, nok en gang fordi kvinnenes uformelle rolle ikke nedfelles i historien på samme måte som mannens offentlige verv.
Har du lest hele Norske kvinners liv og kamp, har du fått vite alt man trenger å kunne om kvinnekamp, kvinnehistorie, feminisme og likestilling.
Selv om du kan google deg fram til mye av det som står i boka, er boka en etterlengtet oppsummering av likestillingskampen som angår ikke bare kvinner, men mennesker av alle kjønn.
| 1
|
602385
|
En flott sommer med Helene Bøksle
Landets beste vokalist viser hvorfor vi kan kalle henne akkurat det.
Nok en gang!
Helene Bøksle skal ut på sommer-turné.
I konsertbagasjen har hun blant annet med seg sanger som hun ga ut i fjor, sammen med far Ivar Bøksle, kalt "Sanger fra vår ø", pluss de fem som fins på denne EP'en.
Tre av dem er helt nye innspillinger.
De fins bare på digitale plattformer.
Noen av sangene er kjente klassikere fra sangboken og salmeboken.
EP'en åpner med "Vi skal ikkje sove bprt sumarnatta" med tekst av Geir Tveitt og melodi Aslaug Låstad Lygre.
Den fins allerede i mange versjoner, men som seg hør og bør så leverer Bøksle den beste til nå.
Hun klarer å gjøre denne sangen til sin egen med sin sterke stemme og med et arrangement som treffer tekstuniverset.
Det er lett å komme i godt sommerhumør når vi hører, "Kom venner".
Akustisk og med tøft og fargerikt felespill.
Tittelsporet er så nydelig og mektig at man får lyst til å sette seg nede ved fjæresteinene eller på svaberget og høre og se bølgene fra havet skvulpe mens måkene skriker og jager etter mer mat.
De to andre låtene er sakrale.
Erik Bye skrev "Blå salme".
Her gjør Helene Bøksle en sterk versjon av den.
Den bygger seg opp, og det låter autoritært og forførende.
Til slutt tar Bøksle for seg den 110 år gamle salmen til Anders Hovden, "Fagert er landet".
Dette er en slags fedrelandssang som mange sang på klasserommet på 50- og 60-tallet.
Det var til og med mange som måtte pugge den.
Helene Bøksle ber ikke om at vi skal pugge den, men hun gjør såpass mye nytt med den at salmen framstår som relevant også i 2017.
Det er slik det er med henne; hun skaper liv i sangene hun synger uansett om de er gamle eller nye.
Det gjør hun fordi hun har den sterkeste stemmen i landet, og fordi hun og musikerne hennes vet hvordan de skal gjøre det nennsomt, betagende, vakkert og fintfølende.
Nasjonalromantikken lever videre med Helene Bøksle.
| 1
|
602387
|
Heigre starter i mål for AaFK
AaFK-keeper Pål Vestly Heigre er vurdert som klar for spill, og starter dagens møte med FK Haugesund.
Pål Vestly Heigre kom til AaFK i vinter for å kjempe om keeperplassen med Andreas Lie.
Det er en kamp som 22 åringen, som har eliteseriespill for Start, Tromsø, og Lillestrøm på CV-en, så langt har gått tapende ut av.
Men førstekeeper Lie må stå over dagens bortemøte med FK Haugesund på grunn av karantene for tre gule kort.
Dermed er det duket for Heigre.
Det var likevel usikkert helt til det siste om Heigre kunne starte dagens oppgjør, og etter all sannsynlighet spiller han kampen med smerter.
For tre uker siden fikk han seg ei kraftig lårhøne i 3. divisjonskampen mot Herd, og har faktisk ikke vært med for fullt på spilløktene med resten av laget siden da.
Så sent som forrige helg, kampen mot Molde, var Heigre ikke en gang på benken.
Der satt unge Sondre Sødergren (20) – som han også gjør det i dag.
Veldwijk benkes
Utover Lie, og langtidsskadede Bjørn Helge Riise, stiller AaFK med fullt mannskap.
Det betyr at Valmir Berisha er tilbake etter å ha sonet tre kampers karantene for rødt kort – også det noe han fikk i 3. divisjonskampen mot Herd for AaFK2.
Siden AaFK-trener Trond Fredriksen stort sett har alle sine foretrukne spillere tilgjengelig, er det litt overraskende at spissen Lars Veldwijk startet på benken.
Dagens kamp er den siste for leiesoldaten fra Nederland, før han legger turen hjem.
Der venter oppgaver for hans nye klubb FC Gröningen.
I stedet for Veldwijk startet Sondre Fet som spissmakker for Mustafa Abdellaoue.
Downperiode for AaFK
AaFK har langt fra overbevist i sine to siste kamper, verken i spill eller resultat.
For to uker siden ble det bortetap mot Sogndal, mens hjemmemøtet med Molde endte med 0-3-nedelag.
Så sent som 4. juni tapte de også hjemme mot nettopp Haugesund.
Det vil vi at laget står med tre tap, en uavgjort og en seier på de siste fem kampene.
Haugesund har på sin side tre seiere og to uavgjort på sine sist fem oppgjør.
Likevel ligger de to plasser bak AaFK på tabellen, på åttende, men med samme poengsum og med én kamp mindre spilt.
Lagene
Lagene
AaFKs LAG (4-4-2):
Pål Vestly Heigre
- Adam Örn Arnarsonm, Kaj Ramsteijn, Daniel Leo Gretarsson, Mikkel Kirkeskov
- Edwin Gyasi, Vebjørn Hoff, Fredrik Carlsen, Aron Elis Thrandarson
- Sondre Fet, Mustafa Abdellaoue.
Benken:
Sødergren, Lie, Berisha, Veldwijk, Marlinho, Hatlehol.
FK HAUGESUNDS LAG (4-4-2):
Per Kristin Bråtveit
- Fredrik Knudsen, Kristoffer Haraldseid, Filip Kiss, Vegard Skjerve - Sondre Tronstad, Fredrik Gytkjær, Alexander Stølås, Bruno Leite - Shuaibu Ibrahim, Liban Abdi.
Benken:
Sandvik, Huseklepp, Andreassen, , Buduson, Hajradinovic, Bjørkkjær, Ikedi.
| 0
|
602391
|
En familie i Europas malstrøm
En krigshistorie fortalt i ettertid.
Det var en tid.
Prahas restauranter og Moldaus bredd var rammen om hotellfamiliens liv og virke.
Slik kunne det fortsatt, men heller ikke familien Gráf kunne unnslippe historiens malstrøm.
De mennesker som har makt til å forme historien, en fører her, en krigsherre der, børster bort skjebner som rusk på jakkeslaget.
Etter turbulente krigsår i Tsjekkoslovakia forlater den 18 år gamle Handula hjemlandet for å studere i Norge.
Snart faller jernteppet, og hun velger det nye landet som hjem for sitt videre liv.
Hun stifter familie med norsk ektefelle, blir lektor på Lillehammer.
På hennes eldre dager bestemmer datteren seg for å vende tilbake til familiens historie i Mellom-Europa.
Moren har lite snakket om de fjerne årene, men nå blir hun kunnskapskilde.
Datteren, bibliotekaren Jana Weidemann (f. 1958), gjenforteller nøkternt, men med takknemlighetens varme.
Hun kjente eldre familiemedlemmer gjennom feriebesøk, men bare moren kunne bygge den broen hun trengte til de innerste familiehemmelighetene og den tsjekkiske kulturen.
Familiehistorien preges av krigsårene.
Bestemoren og en grandtante var fengslet av Gestapo i Berlin i en periode.
Et pensjonatet familien drev ved Moldau, ble åsted for en likvidasjon styrt av Reinhard Heydrich, «slakteren fra Praha».
Grandtanten var i noen år samboer med Otto Strasser, nasjonalsosialisten som Hitler ekskluderte fra partiet sitt.
Store hendelser preget og til dels rystet landet gjennom et turbulent århundre.
Når forfatteren refererer til Smetanas vakre symfoni Moldau, der vannmassene formes av elveleiet, fra de brede stille partiene til turbulente stryk, minner den om historiens malstrøm, slik den formet livet og skjebnen til Europas barn, ett av dem piken som mot livets slutt med sin siste mentale kraft erindrer de fjerne årene.
En gang skal en gutt fra Afghanistan, en pike fra Syra fortelle hvordan dette århundret formet deres skjebne.
| 1
|
602392
|
Krim med mykje attåt
God rettssalskrim som dessutan er ein oppvekst- og psykologisk utviklingsroman.
Malin Persson Giolito er advokat og dotter til Leif G.W. Persson, den legendariske, svenske krimforfattaren.
Kanskje er det feil å nemne røtene hennar – 47 år gamle Giolito står støtt på eigne bein.
Utgangspunktet er ein grufull skulemassakre på beste vestkant i Stockholm, i regi av 17 år gamle Maja og kjærasten hennar, son til ein av Sveriges rikaste menn.
Rammeforteljinga skildrar, sett med augo til Maja, rettssaka etter massakren, der det er klårt at ho har skote og drepe ei nær venninne – og kjærasten Sebastian.
Retrospektivt fortel forfattaren kva som har skjedd før den vonde dagen.
Boka blir lansert som ein krimroman, nærare bestemt ein rettssalskrim – jamfør til dømes Erle Stanley Gardner og Chris Tvedt – men han er mykje meir!
Ein psykologisk utviklingsroman, ein oppvekstroman, ei nærgåande skildring av ein ung mann som med ein rik, bøllete far og ei fråverande mor, endar opp som rusa massedrapsmann.
Først og fremst er det ei fin skildring av ei ung, svensk jente i slutten av tenåra, som ikkje veit korleis ho skal takle livet – og den utilreknelege kjærastens reaksjonar.
Det er ho som fortel, slik ei jente seint i tenåra naturleg vil fortelje; distansert, andre stader tilsynelatande nokså overflatisk.
Det er masse gråt og tårer i løpet av månadane i fengselet før rettssaka, men gjennomgåande er likevel tonen lys – for ikkje å seie lett fleipande.
Grunnleggande handlar denne mangfaldige romanen om Sverige som nasjon, om korleis «medelsvensson» ser på seg sjølv og landet sitt.
For å uttrykke det litt tabloid; medelsvensson ser på landet sitt som politisk ufeilbart.
Sett med mine augo er dessutan «Størst av alt» ein feministisk roman.
Trass i tårer og svevnlause netter, det er kvinnene – og særleg Maja – som er dei sterke, dei som til sjuande og sist vinn fram.
Rett nok er advokatane hennar menn, men det er måten Maja står fram og fortel om det som faktisk hende, som blir avgjerande.
Den einaste innvendinga eg har er at romanen burde ha blitt litt kortare.
| 1
|
602393
|
Anonymt og kjedelig
Astrid S drukner i mengden av masseprodusert pop.
Astrid Smeplass har vokst til å bli en av Norges mest populære artister med sine kommersielle poplåter og ekstreme tilstedeværelse på sosiale medier.
Superstjerne-emnet er der, klar til å bli formet av den kapitalistiske musikkbransjen.
Dessverre har pop blitt til masseproduksjon, noe Astrid S lider under.
Sultne fans venter ikke lenge i disse dager, og det er ikke en overraskelse at valget for utgivelsesformatet er en EP bestående av tre allerede utspilte låter og bare tre nye.
Singlene "Breathe", "Party's Over" og "Bloodstream" viste at hun har vendt inn på et minimalistisk, velprodusert lydbilde preget av synth, dyp bass og perkusjon som er overøst med reverb.
Dette går igjen gjennom alle låtene og gir EP-en et gjennomført uttrykk: et nordisk sound med amerikanske tendenser, men det er også noe vi har hørt så alt for mange ganger før.
Tekstene er banale, repetitive og intetsigende med fest og kjærlighet som tema.
Resultatet er seks låter som flyter forbi uten å gi noe større inntrykk på lytteren.
Astrid S er kanskje populær, men musikken hennes er så anonym og kjedelig at en i seg selv spennende artist drukner i mengden.
| 0
|
602395
|
Lærerik og spennande krim
Førsteklasses krimhandverk med psykoanalytiske overtonar.
Evelyn Heiberg, psykolog og draumtydar, blir funnen drepen med 11 knivstikk i bustaden sin der ho også tok mot pasientar.
Niels Bentzon, ein svært erfaren gisselforhandlar, blir sett på saka.
«Drømmetyderens død er den fjerde boka med Bentzon som hovudperson.
Tidspunktet passar svært dårleg.
Kona, Hannah Lund, har fått kreft, og har kort tid att å leve.
På PC-en til draumetydaren finn Bentzon ein e-post som er sendt til Jung Institutt i Zürich, der Heiberg bed om hjelp til å tolke ein draum ein av pasientane hennar har hatt.
Instituttet i Zürich blir ein viktig nøkkel til å løyse saka.
Bak pseudonymet A. J. Kazinski finn vi Jacob Weinreich (barne- og ungdomsboforfattar) og Anders Rønnow Klarlund (filminstruktør og forfattar).
I forkant har dei studert psykologane Sigmund Freud og Carl Gustav Jung svært grundig.
Det er ikkje plass til å gå inn på tankeverda til dei to i ein kort bokomtale, men forfattarane plasserer ein god del oppdatert kunnskap som bakteppe for eit plott det står respekt av.
Rammeforteljinga er lagt til 2015, men det finst sentrale trådar til OL i Sarajevo i 1984 og til drapet på Franz Ferdinand og starten på den første verdskrigen.
Spenningsnivået er høgt gjennom nesten alle dei vel 400 sidene, la meg i fleng nemne farlege virus og edderkoppar.
Det er ikkje like strenge krav til personteikningar som står til truande i ein krim som i ein psykologisk utviklingsroman.
I denne romanen er hovudpersonane godt skildra.
Spesielt Bentzon, som veit at kona ikkje vil leve mange vekene – og Hannah Lund, som bestemmer seg for å reise til ein klinikk i Sveits som, legalt og mot betaling, tilbyr aktiv dødshjelp, står frem som heilstøypte menneske.
Her må eg skyte inn at boka er ganske krevjande, slik såkalla «faction» – ein miks av fakta og fiksjon – ofte er.
Eigentleg har eg berre ei einaste innvending, ei lita innstramming, særleg i første halvdelen, hadde gjort godt.
Men hovudinntrykket er at den danske duoen har skrive ein drivande god – og svært spennande og lærerik krim.
| 1
|
602396
|
Tar steget opp på toppnivå
Katie Crutchfield fra Alabama var lenge en artist for de få innenfor indiesjangeren.
Nå kan hun nå et langt større publikum.
Dette er Waxahatschee sitt fjerde album, som ligner ganske mye på et soloprosjekt.
Det spiller ingen rolle, for dette låter fett, variert og fyldig med et lass med herlige og småskurrete gitarriff.
Det er mulig å bruke både The Pixies, Velvet Underground og tidlig Blondie som referanser.
Men dette er likevel Katie Crutchfield sin egen greie med ti sterke og flotte låter som bør åpne opp for et langt større publikum.
Noen av låtene er nakne og dempet, men som likevel inneholder en god evne og nerve til å forføre lytteren.
Hør bare på den uimotståelige, "Sparks Fly".
Minst like sterk er "Hear You", med sitt sugende og saftige refreng.
På "No Question" er hun heftig og hissig.
Og ganske så kompromissløs tekstmessig.
Og det er det de fleste tekstene handler om; nemlig om uenighet, brudd og vanskelige forhold.
Stjerneprodusent John Agnello drar de sterke låtene opp og fram, og han er med på å skape den tidvis intense stemningen som er så forførende.
Hør bare den flotte åpneren, "Never Been Wrong" og den rocka og tøffe, "Silver".
Låtene vokser seg skikkelig store etter hvert, og når året er omme kan "Out In The Storm" stå fram som en av de store rockeplatene i 2017.
| 1
|
602397
|
Heisann Norge 2017
Akkurat nå er Norges største og mest relevante artister ute av stand til å gjøre feil.
Ingen – ikke engang Listhaug, Knausgård ellers nasjonens utallige kommentarfeltkrigere – har som Karpe Diem tatt tempen på det norske 2000-tallet.
Det trenger man ikke å være spesielt opptatt av verken hip hop eller popmusikk for å mene.
De to Oslo-karene er frekke, de er morsomme og de har et overblikk over vårt moderne, flerkulturelle samfunn som knapt er mulig å matche.
Dessuten er de blitt helt usannsynlig populære.
Og det betyr at meldingene deres faktisk betyr noe.
Gjennomslagskraften er åpenbar fra det øyeblikket Chirag, Magdi og bandet deres inntar Skral-scenen.
En kjempestor forsamling av veldig unge og veldig klare sørlendinger stemmer i "Attitudeproblem", en tung, gyngende hip hop-låt full av lekne ordspill ("Mord er bare et ord uten M i"), selvironiske rap-referanser ("La meg som OnklP, våknet opp som Ståle Stiil") og sleivete politiske utfall ("Er det bare jeg som mener statsministeren min har blitt...?").
Og Karpe Diem – gjerne bare "Karpe" blant venner – har skjønt akkurat hva jobben deres går ut på i kveld: å spille hits og lage fest.
"Vestkantsvartinga" og "Hvite menn som pusher 50" er tidlige, passe breiale sikkerstikk.
"Påfugl" og "Spis din syvende sans" – sistnevnte strippet ned til gitar, bass, vokal og drahjelp fra en jente som nesten husker teksten – viser Karpe fra sin varmeste, mest ettertenksomme side.
Mellom slagene doserer Magdi som den kuleste ungdomsskolelæreren du aldri hadde.
"Alle moshpits er basert på kjærlighet," formaner han når det blir for mye knuffing fremme ved scenekanten.
"Stjerner", som kommer akkurat i det mørket har fått tak og som rundes av med pyro og gitarsolo, blir konsertens store gåsehudøyeblikk.
Synet av noen tusen unge mennesker som tar av til omkvedet "Mullah, mullah, mullah" i ekstranummeret "Lett å være rebell i kjellerleiligheten din" blir dens mest absurde.
Selv den hvite musikkanmelderen som pusher 46 gliser i skjegget.
Hvis det er dette skattepengene mine går til, er alt som det skal være.
| 1
|
602398
|
Hva er en familie, egentlig?
Når søsknenes 70 år gamle foreldre skiller seg, blir det en katalysator for oppgjør rundt egne livsvalg.
Tre voksne søsken opplever at deres gamle foreldre går fra hverandre.
For Liv, som lever i et stabilt ekteskap, går verden i stykker.
Den yngre søsteren, Ellen, er opptatt av egne problemer, hun er 38 og blir ikke gravid.
Håkon, den yngste, avviser ideen om å forplikte seg til én og er tilsynelatende uberørt.
«En moderne familie» er prisbelønte Helga Flatlands femte roman for voksne.
Boka, som dypest sett handler om hva en familie er, er delt inn i fem.
Vi møter først Liv, så Ellen – de får begge ordet to ganger hver – mens siste kapittel er skrevet fra Håkons synsvinkel.
Dramatikken i våre vanlige liv, dynamikken i relasjonene og hvordan en skilsmisse kan rykke oss ut av posisjon, er beskrevet med stor ømhet, farge og friskhet.
Det er en alvorlig, men ikke sentimental, undertone i boka, og mye gjenkjennelse.
Det mellommenneskelige er godt observert og presist formulert.
Som når Liv imøtegår søsteren, som mener at foreldrene «aldri var særlig nære», og minner om at kjærligheten kan komme til uttrykk på mange vis; «...alle de små tingene de alltid husker og gjør for hverandre, alt det praktiske, mamma som setter frem den lille koppen med varm melk til pappa hver morgen, pappa som setter på varmen i mammas bil når han går på jobb ...».
Og så innser Liv at Ellen ikke forstår, fordi hun ikke elsker på den måten, hun mangler «alt det store» som ligger mellom lidenskap og likegyldighet.
«En moderne familie» har mange kvaliteter, blant annet trer karakterene tydelig fram, som personer å engasjere seg i og tro på.
Det som dessverre trekker noe ned, er siste del.
Håkon er interessant, ikke minst som et speil for de andre karakterene, og jeg skulle derfor gjerne sett denne delen få enda bedre plass.
Slik det er nå, kommer et vendepunkt og en avgjørende utvikling av karakteren, før den har rukket å sette seg ordentlig.
Det blir litt for lite til å være oppbruddets motsvar og historiens paradoks.
| 1
|
602399
|
Briljant frå ein meister
Fantastisk, fritt-talande og fascinerande om å leve .
Handlinga er lagt til tida frå 1985 til 2015 i Tyrkia.
I løpet av dei 30 åra vaks Istanbul frå 5 til 15 millionar innbyggarar.
Forteljaren i det meste av boka, Cem, er 16 i 1985, då kvinna med det raude håret forfører han.
Den 3. delen av romanen er det denne kvinna som fortel, og ikkje så lite fell då på plass, men ikkje slik eg hadde tenkt meg.
Mellom anna hevdar ho at romanen er ein forsvarstale, ein freistnad på å ta realitetane innover seg, sjølv om det gjer vondt.
Om den konkrete handlinga skal eg nemne eit par ting til.
Som 16-åring blir Cem brunngravar og stikk av etter ei hending som kunne ha drepe Mahmut, sjefen hans.
Han er utan tvil den ansvarlege.
Det første Cem uttalar i romanen, er at han ønsker å bli forfattar.
I staden blir han altså brunngravar, entreprenør og eigedomsspekulant.
Og svært velståande i den heite bustadmarknaden i Istanbul.
Å omtale ein Orhan Pamuk-roman med maks 2000 anslag, er i utgangspunktet umuleg.
Boka har så mange vinklingar, så mange tema, så mange innspel.
I denne boka fungerer to legender som raude trådar: det iranske eposet «Shahname» (der faren drep son sin) og det tilsvarande greske, om Ødipus, der sonen drep far sin – og gifter seg med mor si.
Eigentleg er ikkje dei lagnadstunge drapa særleg sentrale i nokon av dei to eposa.
Det er derimot det eg vil kalle trua på lagnaden, det uavvendelege, som verken faren, i «Shahname», eller sonen, Ødipus, i det greske eposet, lever opp til.
Med å nytte greske myter og arabiske epos om far-son-, mor-far- og son-mor-forhold, greier Pamuk å skape eit univers, ei eiga verd.
Ein røyndom som handlar om kjærleik og elskov, om hat og gru, om glede og sorg, sjalusi og drap, redsle og flukt, tvil og tru, autoritære regime, stat og fridom, stutt sagt, det tekster som aldri går ut på dato handlar om.
Og dessutan, den som les Pamuks tekst med andakt og innsikt, kan ikkje unngå å legge merke til den til den klåre, kritikken av den politiske eliten i Tyrkia i dag, med Recep Tayyip Erdoğan i brodden.
| 1
|
602400
|
Slapt og forutsigbart
Dette er hans første soloalbum på ti år.
Det vil neppe gå inn i historiebøkene som noe stort verk.
Christian Ingebrigtsen har kanksje passert høydepunktet i sin karriere.
Kommersielt sett ser hans CV bra ut med en rekke hitsingler med a1, et par godt solgte soloalbum og med ei juleplate som slo bra an ute blant folket.
I tillegg har han skrevet mange hits for andre artister.
Her er han tilbake med 12 låter som han synes har vært for personlige til å gi bort til andre.
Han vrenger ikke sjela si for det.
Dette er i hovedsak popballader som virker generelle, og som er fylt opp av klisjeer og forutsigbare vendinger både når vi snakker om melodier og tekster.
Det han leverer er lett gjenkjennelig når det gjelder melodiføring.
Christian Ingebrigtsen har signatur i stemmen sin, men han begir seg ikke ut på noen utfordringer.
Ingebrigtsen synger om god og vanskelig kjærlighet; om medmenneskelighet og ansvar.
Men det mangler en nerve og en sjel her som kan få lytteren til å bli interessert.
Det meste framstår som glatt, slapt og størmlinjeformet.
Han gjør ingen forsøk på å ta tempen på 2017; ikke noe galt i det, men det er lett å tenke at dette har vi hørt før.
Her er noen låter som funker på radio, i bilen eller i andre settinger der musikken framstår som et bakgrunnsteppe.
Låten "Still" er en grei og fengende poplåt.
Det er også den litt mer oppløftende og friske, "Got To Be".
Veldig mye av resten er kjedelig balladepop.
| 0
|
602403
|
En virkelig hedersmann
Han blir snart 67 år.
Det hindrer ikke Rodney Crowell i å gi ut et av sine aller beste album.
Sangeren, sangskriveren og giatristen fra Houston, Texas har fått en rekke utmerkelser opp gjennom årene.
Men han hviler ikke på fordums bravader.
Rodney Crowell har fortsatt noe å fortelle og å synge om.
Denne gangen handler det for det meste om milepæler opp gjennom hans rike liv både som artist og på det private plan.
Rodney Crowell har spilt med berømte og dyktige nøkkelpersoner innen sjangeren americana som har røtter i både country og blues.
I 1975 ble han gitarist i bandet til Emmylou Harris.
De har også gitt ut et duoalbum sammen.
Han har vært gift med Rosanne Cash.
Hun er med på låten, "It Ain't Over Yet"; en slentrende, melodiøs og fin låt som danner et høydepunkt på et sterkt album.
Han synger også om Susanna, som var kona til bestevenn og artist, Guy Clark.
Nå er begge døde.
På "Life Without Susanna" skaper Rodney Crowell gåsehud så det holder.
På den rolige og fine balladen "Forgive Me, Annabelle", høres han nesten ut som en John Lennon i god balladeform.
Mange av låtene er akustiske, men noen er også krydret med elektrisk gitar i gripende og fargerike arrangementer.
Rodney Crowell er rett og slett en artist av høy klasse.
Det fins mange som har en sterkere stemme enn hans, men det er få som har slik sjel og nerve i formidlingen.
| 1
|
602408
|
Et stykke utenfor allfarvei
Denne kvintetten har neppe tenkt at nå skal vi lage hitlåter.
De gjør som de selv vil med det resultat at de ikke kommuniserer godt nok.
Med navnet Ballonger og Sjampanje kan man tenke seg at dette er et partyband.
Slik er det definitivt ikke.
I stedet utforsker de noen av progrockens muligheter mens resten holdes innenfor poprock-sjangeren.
Kjetil Hansen Rynning fra Kristiansand synger på sin dialekt.
Det er ikke så mye sang her, men nok til at Rynning setter sitt preg på deler av noen av låtene.
Bandet har base i Oslo.
De har gitt ut en single før.
Dette er en EP med fire låter.
Tre av dem varer mellom sju og ni minutter.
Den første er kort, en instrumentallåt kalt "Furore".
Den framstår som en forsmak og introduksjon, selv om den ikke ligner særlig mye på resten.
Men denne jazzrock-låten forteller i alle fall at bandet kan spille.
Deretter kommer tittelkuttet; en litt desperat låt om det å være ubetydelig.
Først har den i seg drøyt to minutter med streit poprock.
Så kommer en smektende overgang som fører lytteren inn i en progrocksfære.
Litt Pink Floyd er det lett å tenke.
Vokalen kommer tilbake, før det hele avsluttes med en mektig avslutning.
Den sju minutter lange "Pidestall" er ikke så verst, mens "Alt kan repareres" er litt tung og nedpå.
Totalt sett tror jeg det blir vanskelig for Ballonger og Sjamapnje å nå utenfor vennekretsen med dette.
For dette er i overkant for innadvendt og sært.
| 0
|
602409
|
Lekkert, sofistikert og forførende
Til tross for sitt latinamerikanske navn, så er hun norsk.
Men hun måtte til New York for å få det til å låte så bra som dette.
Charlotte Dos Santos ble en snakkis under Bylarm i 2016.
Hun fikk et stipend under denne bransjefestivalen for å være ung og særdeles lovende.
Deretter ble det litt stille.
Det skyldes først og fremst at hun dro til New York for å få inspirasjon, og til å lage et så bra debutalbum som mulig.
Og bra ble det.
"Cleo" varer bare drøye halvtimen, men det er akkurat lenge nok til å overbevise lytteren om at vi her har med et usedvanlig talent å gjøre.
Hun begynner herligheten med en middelaldersk sang om sommer og fuglesang, "Sumer Is Icumin In".
På denne korte låten får vi etter hvert høre gjøken synge ko-ko.
Humoren og lekenheten er der.
Etter det blir det litt mer alvor, men ikke mer enn at man får en behagelig sommerfølelse når man hører på "Cleo".
Tittelkuttet handler for øvrig om en stilsikker, selvstendig og sterk dame som gjerne tar til motmæle når hun føler at noe er urettferdig.
Teksten handler kanskje om Charlotte Dos Santos selv.
Musikken og sjangeruttrykket får oss til å tenke på artister som Kate Bush, Sade og Mary J. Blige...
Pluss mange andre.
Men Charlotte høres først og fremst ut som seg selv, der hun vandrer og beveger seg gjennom stilarter på en spennende og fortreffelig måte.
Stemmen er hennes beste våpen.
Og du verden som hun treffer med den.
| 1
|
602411
|
Debutroman til å miste pusten av
Denne debutboka er trolig årets beste roman.
«Vi var fiskere.»
Slik begynner debutboka til Chigozie Obioma.
Romanen handler om fire unge brødre fra Vest-Nigeria, og har allerede vunnet mange priser og blitt nominert til den prestisjetunge britiske Booker-prisen.
Den er også oversatt til 24 språk.
Det sier kanskje sitt.
Obioma beskriver livene til fire unge brødre som bor i den lille byen Akure.
Faren jobber i Nigerias nasjonalbank, og blir forflyttet til en by et annet sted i landet.
Han må pendle, og på den måten glipper det autoritære grepet han hadde om de fire guttene.
Brødrene sniker seg ut for å fiske i en mørk og myteomspunnet elv Omi-Ala, hvor foreldrene har forbudt dem å gå.
En dag møter de en «galning», nemlig Abulu.
Mannen spår at femtenårige
Ikenna skal bli drept av en av sine brødre.
Det setter i gang en skjebnesvanger rekke av hendelser, som handler om hevn, hat og død.
Ved første øyekast er romanen en tragisk familiehistorie om å se inn i framtiden - og å tro på skjebnen.
Den gale mannens profetier gjør at vennskapet og kjærligheten mellom de fire brødrene sakte ødelegges.
Utfallet blir fatalt.
Boka minner om en gresk tragedie, hvor broren Ikenna er «helten» som går til grunne etter å ha hørt spådommen om sin død, og etter å ha gått imot farens vilje.
Forfatteren gjør et godt litterært grep når han blander moderne språk, med afrikansk muntlig fortellertradisjon.
Han beskriver også både moren og faren, som bruker lignelser og historier for å få fram et poeng.
Når de skal snakke om for eksempel politikk, må de slå over til engelsk, fordi deres tradisjonelle talemåte mangler de riktige uttrykkene.
Boka beskriver hvor sterkt overtroen stod i Nigeria på 90-tallet, og hvilke ødeleggelser det kunne dra med seg.
Forfatteren fletter også inn politikk i boka.
Og han skriver så tett om barndom at enhver kan kjenne seg igjen i de universelle følelsene man har rundt søsken, foreldre, vennskap og konflikt.
| 1
|
602412
|
En søt historie
Ikke bare hunder kan bli menneskets beste venn.
En pingvin som kjæledegge?
Jo, det går vist an, det også.
Britiske
Tom Michell har skrevet en søt bok om en ung engelskmann som finner «menneskets beste venn» i en forlist, halvdød pingvin i Argentina på 1970-tallet.
Rent litterært er boka ingen høydare, mer som en journalistisk beskrivelse å regne.
Men den er uvanlig, og den er sjarmerende.
Den handler altså om en sånn passelig velstående unge britisk fyr som vil «ut og finne seg sjæl» og velger det eneste kontinentet på kloden hvor han ikke har slektninger, Sør-Amerika.
På ei strand rett nord for den argentinske grensa, på feriestedet Punta del Este i Uruguay, går han tur en dag, og finner tusenvis av oljetilsølte, døde pingviner.
Midt blant dem er det en som beveger seg, en som ennå ikke er omkommet av miljøforurensningen, vill i blikket, intens i bittet, med livsfarlige skarpe klør på føttene.
Jeg-personen tar pingvinen med seg hjem i et handlenett, binder nebb og føtter sammen, vasker den fri for olje, tvangsforer pingvinen med død brisling og gjør seg til venns med dyret.
Resten av boka er en rørende historie om hvordan dyr og mennesker knytter seg til hverandre, et forhold der mennesket leser alle sine lengsler inn i dyrets blikk og tolker dyrets «svar» etter eget behov og ønske.
Pingvinen blir nok et eksempel på hvordan dyrs kravløshet og hengivenhet overfor dets herre overgår menneskers kompliserte relasjoner til egne artsfrender.
Vår britiske jeg-person tar pingvinen med seg til den britiske kostskolen i Argentina hvor han underviser barnebarn av tidligere kolonialister i engelsk, gutter med lengsler og savn.
Til pingvinen på balkongen til læreren går det en strøm av elever og ansatte på skolen, folk som søker varme og forståelse i dyrets blikk.
Og sosial som pingvinen er, viser den begeistring og hengivenhet mot alle.
Dette er en rørende fortelling, et lite glimt av trøst og varme i en ellers ganske tøff litterær verden.
| 0
|
602413
|
Befriende
Newzealandske Lorde tok verden med storm med singelen «Royals» og kommer nå med en verdig oppfølger.
Newzealandske Lorde tok verden med storm med singelen «Royals» og albumet «Pure Heroin».
Hun leverte en monster-hit utenom malen – en låt som brøt med popens rigide rammer og som alle elsket.
Hun hadde erobret verden som 17-åring og kunne lett blitt tatt av materialismens pop-univers, men i stede for trakk hun seg tilbake til sitt hjemland og kokte opp en verdig oppfølger.
Det skal sies at hun ikke står bak denne utgivelsen alene.
På samarbeidslisten står det navn som tidligere har jobbet med Taylor Swift, Rihanna, Beyonce og Justin Bieber, men det viktige elementet her er at de for det meste har klart å forme seg til Lorde sitt særegne uttrykk og ikke omvendt.
«Melodrama» høres derfor fortsatt ut som en naturlig oppfølger til «Pure Heroin».
Det er ikke ofte balladene på albumet tar glansen, men her er det «Liability» og «Writer In Dark» som er høydepunktene.
Inspirasjonen på sistnevnte er tydelig fra Kate Bush, men Lorde gjør det heldigvis med en egen vri som resulterer i en ektefølt og rå vokalfremførelse.
Det er befriende å høre at Lorde fortsatt tørr å gå utenfor komfortsonen og eksperimenterer med sjangeren.
Samtidig beholder hun fengende melodier og smarte tekster som beriker hennes musikk.
| 1
|
602414
|
En oppvisning i besettende progrock
Det var grunn til å være nysgjerrig på Leprous sitt nye verk.
Når du først går inn i det, er det vanskelig å komme seg ut igjen.
Dette er deres femte offisielle albumutgivelse.
Hele veien fram til nå har de mikset metal med melodiøs rock og pop på en helt ålreit måte.
Leprous har blitt bedre og bedre; tatt noen nye steg og erobret et stadig større publikum både her hjemme og ute på kontinentet.
Nå kan det smelle skikkelig kommersielt sett.
Det er kanskje ikke så mye metal igjen bortsett fra et riff her og der.
Vokalist, tangentmann og bandsjef Einar Solberg beveger seg i en luftig sfære der bandet ikke er særlig opphengt i å fikse sjangre.
Det handler mer om å skrive og spille de gode låtene.
Slik sett er det ikke så mange dødpunkter her.
Leprous framfører like gjerne rolige låter som åpneren"Bonneville" som mer rocka saker som "From The Flame".
Men i nesten hver eneste låt ligger det spenningsmomenter.
De handler ofte om overganger; smektende overganger som gjør at man som lytter må følge med på godsakene og de gode grepene og knepene.
Tilbake til "Bonneville" som starter med et jazzete komp.
Så tar det av etter nærmere tre minutter med en herlig overgang.
Låten "Stuck" er en av de mest poppa med et så fengende refreng at hele låten framstår som uimotståelig.
"Leashes" er en mektig ballade der pompøsiteten svulmer og forfører på en mesterlig måte, mens tittelkuttet skaper en sakral stemning for så å bevege seg ut i et mektig og storslått lydbilde der all motstand er nyttesløs.
Nå er det bare for bassist Simen Daniel Børven fra Kristiansand og de andre i Leprous å komme seg ut i Europa.
Det de har å by på holder i massevis.
Dette er levende, dynamisk og organisk rock som pulserer og forfører på grunn av sterke melodier og strålende og besettende overganger.
| 1
|
602415
|
Mørkt og vakkert
Femte album fra denne amerikanske kvartetten.
Det er deres beste.
Det holdt på å ikke bli noe nytt album fra Grizzly Bear.
De flyttet fra hverandre både fysisk og mentalt.
Noen bor på vestkysten, noen på østkysten.
Dermed så det ut til at "Shields" fra 2012 skulle bli deres svanesang.
"Veckatimest" fra 2009 er for øvrig deres beste.
Helt til nå.
De har brukt år og måneder på å sende hverandre lydfiler via internett.
Så møttes de etter hvert til noen sessions i Hollywood og i New York.
Ting begynte å forme seg, låtskissene begynte å bli fullendte, og nå sitter vi med en herlig pakke med 11 låter med en spilletid på 49 minutter.
Og her snakker vi album; det gode, gamle formatet der det er en nøye gjennomtenkt rekkefølge på sporene, der det hele henger sammen til en helhet.
Grizzly Bear er et banddemokrati der de skriver sangene sammen.
Med to sterke hovedvokalister, Ed Droste og Daniel Rossen, skapes det variasjon, selv om noen av låtene i utgangspunktet kan ligne litt på hverandre.
Her er smektende vokalharmonier og et lydbilde der programmerte elementer mikses sammen med ekte instrumenter på en delikat måte.
Her er høydepunkter som den vakre "Mourning Sound" og den rytmiske og friske "Losing All Sense".
Grizzly Bear har blitt kalt for det amerikanske svaret på Radiohead.
Nå er de jammen like gode som dem også.
| 1
|
602416
|
Årets kuleste film
«Baby Driver» er definitivt den kuleste filmen så langt i år, og uten tvil filmen med det beste soundtracket.
Her er det bare å holde seg fast (for det går ganske fort i svingene) og nyte turen.
Baby (Ansel Elgort) er superflink til å kjøre bil på tross av sin unge alder.
Dessverre har han havnet i klørne på kriminelle og tvinges til å kjøre fluktbilene deres under en rekke alvorlige forbrytelser.
Da han møter og forelsker seg i Debora (Lily James) bestemmer han seg for å rømme, men det skal vise seg å bli vanskeligere enn han tror.
Plutselig har han både farlige kriminelle og politiet etter seg, og det er ikke sikkert han klarer å kjøre fra problemene.
Manusforfatter og regissør Edgar Wright («Hot Fuzz», «Shaun of the Dead») har skapt nok en original film, som overrasker og underholder.
Han har skapt noen kule karakterer og et engasjerende plott.
Jon Hamm («Mad Men») kler virkelig skurkerollen, det samme gjør Jamie Foxx, men filmens hovedstjerne er helt klart Ansel Elgort («The Fault in Our Stars», «Divergent»).
Han klarer kunststykket å både være kul og klønete på samme tid, og med all den fabelaktige musikken er det umulig å ikke la seg rive med mens lukten av svidd gummi formelig siver gjennom lerretet.
| 1
|
602419
|
Adjø, Glen Campbell!
Hans siste utgivelse var godt timet med hans bortgang.
Amerikaneren Glen Campbell døde 8. august, omtrent samtidig som hans svanesang, "Adios", ble utgitt.
Når man i dag hører på smektende låter med sangeren og fortellerstemmen til Glen Campbell fra slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, er det bare å nyte det.
Vi snakker om sanger som "Galveston", "Wichita Lineman" og "By The Time I Get to Phoenix".
Han skrev dem ikke selv, det var det Jimmy Webb som gjorde, men han gjorde dem til sine egne med sin innlevelse, nerve, sjel og formidlingslyst.
Etter disse hitlåtene ga Glen Campbell ut en lang rekke med sterke album, men fikk kanskje aldri den hyllesten han fortjente utenfor fanskaren.
Countrypop-musikken han stod for var kanskje litt for glatt og for enkel, men du verden så mange vakre sanger han sang.
Livet tok en vending for Campbell i begynnelsen av dette tiåret.
Han fikk diagnosen alzheimers.
Mange trodde at "Ghost In The Canvas" fra 2011 ble hans siste album, men det er altså nå han sier adjø på ordentlig.
Tittelkuttet er en låt som Linda Ronstadt har tolket før ham.
Campbells versjon er mer enn ålreit, og det høres også fint ut når han gjør den her.
I tillegg synger han flere låter signert Jimmy Webb, blant annet "Everobody's Talking".
Willie Nelson og Vince Gill er duettanter på to av sangene på "Adios".
Det gjør seg.
Stemmen til Glen Campbell holder også fint hele veien.
Adjø!
| 1
|
602421
|
Energisk fulltreffer
Lotta Elstads energi, vittighet og presisjon gjør «Jeg nekter å tenke» til en av årets mest fornøyelige leseropplevelser.
Selv om Hedda Møller med sine 33 år er mer enn «gammel nok» til å bli mor, er det alt annet enn babylykke hun føler når hun får vite at hun er gravid.
Hennes ønske om å gjøre «kort prosess» på legekontoret blir sabotert av en ny regel i helsevesenet som pålegger kvinner å ta en tre dager lang «tenkepause» før de får innvilget abort.
Hedda nekter å tenke – delvis som en protest mot patriarkatet og delvis som et resultat av apatisk fortvilelse.
«Jeg nekter å tenke» er en energisk og totalt underholdende historie om et kvinnelig storbymenneske i krise.
Uttrykket «å havne i ulykka» er selvfølgelig relativt, men Heddas påtvungne tenkepause bringer med seg eksistensiell angst, pengeproblemer og vanskelige dilemmaer.
Ikke bare er hun frilanser uten jobb – hun er også håpløst forelsket i Lukas, en vellykket foredragsholder som har helt andre planer enn å gå inn i noe forpliktende forhold.
Elstad skriver fram det moderne ubehaget gjennom et språk og et driv som er tettpakket med referanser og betraktninger rundt hva det vil si å være fri og uavhengig.
Heddas kynisme og selvrealisering blander seg for eksempel med behov for tilhørighet og trygghet.
Selv om hun er ulykkelig forelsket, avskyr hun konseptet par – det er kun «to mennesker som spør hverandre hva de skal ha til middag resten av livet, to mennesker som stirrer ut i intet på restauranter fordi de vet hva den andre kommer til å si uansett».
«Jeg nekter å tenke» bruker mange elementer fra kioskromaner, som for eksempel den velkjente «Bag of fun»-serien, der den kvinnelige hovedpersonen ofte rives mellom den kjekke, men egoistiske og uoppnåelige mannen på den ene siden, og den rare, men dedikerte fyren som vil gi henne «alt» på den andre siden.
Boka inneholder lite dybde eller «stor» litteratur, men innenfor sin komiske sjanger er den rett og slett perfekt: stimulerende, spennende, morsom, skarp – og litt mørk.
| 1
|
602423
|
Alt eller ingenting
Arcade Fire staker ut kursen for musikk som kunne ha vært skapt av Abba i fellesskap med Daft Punk.
Det funker.
Dette er bandets femte album.
De tre første lignet litt på hverandre med sakrale ballader og tøff rock.
På fjerdealbumet, "Reflektor", tok Arcade Fire et videre blikk mot Haiti og karibiske rytmer.
Resultatet ble bare sånn passe.
Nå tar de pulsen på samtiden med tekster fulle av angst, livets og verdens undergang, samtidig som håpet og troen på framtiden er like rundt hjørnet.
Det koker skikkelig hele veien.
Et lass med funky rytmer blandes med lekre poptoner a la Abba.
Hør bare tittelkuttet.
Den ene i Daft Punk, Thomas Bangalter, har fått leke seg sammen med dette herlige kanadiske bandet.
Han setter spor etter seg.
Det gjør også bassisten fra det britiske bandet Pulp, Steve Mackey.
Under de første høringene kan man riste på hodet og lure på hvorfor Arcade Fire tok dette grepet som det flotte rockebandet de er.
Etter hvert glir låtene inn og blir uimotståelige enten det handler om teknofisert pop eller såre ballader som "We Don't Deserve Love", for ikke å snakke om den besnærende, "Put Your Money On Me".
Dette er rett og slett strålende der kanadiske Arcade Fire tar pulsen på hvordan det står til i verden akkurat nå, slik som på den gnagende og triste, "Creature Comfort".
De gir oss "Everything Now".
Så får vi bare se hvor lenge det holder.
| 1
|
602425
|
Filmatisk musikk
Fra industrirock til filmmusikk.
90-tallets store industrirocker Trent Reznor er godt i gang med sitt nye prosjekt – en EP-trilogi i samarbeid med Atticus Ross som nå har blitt et fullverdig medlem i enkeltpersonbandet til Reznor, Nine Inch Nails.
«Add Violence» er nummer to i rekken som skal utfordre både lytteren og rockens grenser.
Reznor har selv uttalt at dagens rock er kjedelig, generisk og kommersiell.
Målet med denne EP-en skulle derfor være musikk som føles stygg, uvennlig og utfordrende.
Men allerede med første låt «Less Than» føyer han seg inn i sine egne fordommer.
En fengende og enkel melodi med et hardt, men repetitivt komp gjør dette til en låt som lett kan få mye spilletid på radio.
Heldigvis er han også litt tro mot sine egne uttalelser og fortsetter i et mer eksperimentelt lydlandskap.
I dynamiske bølger beveger musikken seg fra monotone partier i krysning mellom elektroniske samples og akustiske piano til ekstrem aggresjon og vrengt lydbilde med Reznors aggressive og energiske uttrykk.
Man hører godt paralleller til filmmusikk som Reznor og Ross har jobbet sammen om tidligere, noe som gjør lytteopplevelsen ekstra spennende.
| 1
|
602427
|
Skuffer aldri
Et nytt album fra prog-geniet Steven Wilson.
Steven Wilson er ute med sitt femte album etter at han forlot Porcupine Tree.
Siden da har vi fått servert noen av tiårets beste album.
«The Raven That Refused to Sing» fra 2013 og «Hand Cannot Erase» har vist Wilson fra sin beste side både som musiker, tekstforfatter og produsent.
Tittellåten fra førstnevnte er en enestående komposisjon, men i stedet for å prøve å gjenskape gamle kunstner går Wilson fortsatt nye veier.
Denne gangen har han entret pop-musikken.
Det er nok flere fans som har ant at dette ville skje og gruet seg, men resultatet er overraskende.
Wilson blander progressiv tankegang og sin særegenhet inn med den kommersielle sjangeren.
Historiefortelleren er der fortsatt med sterke temaer.
Under låten «People Who Eats Darkness» synger han om det å bo ved siden av en terrorist, og bruk av religion til å legitimere fundamentalistiske handlinger er tema for sangen «Detonation».
Han har selv uttalt at Peter Gabriel og Kate Bush er inspirasjonskilder, og man kan dra paralleller til da Gabriel dreide progen inn mot pop med suksess-albumet «So».
Dessverre lever vi i en tidsalder hvor kvalitetsmusikk ikke lenger tilsier stor suksess.
| 1
|
602428
|
Et under har skjedd
Rocken vant over rusen.
Det skjedde for fem år siden.
Nå har britiske Peter Perrett (65) gitt ut et av årets beste rockealbum.
Det er neppe mange som husker bandet The Only Ones på slutten av 70-tallet da punken regjerte rockebildet.
Bandet hadde et par hitlåter, og ga ut noen album, men det var for mye styr og rot til at de kunne fortsette.
Frontmann Peter Perrett ble også borte.
Narkotika og tilhørende problemer ødela talentet og gutsen.
For 20 år siden ga han ut et soloalbum, som ikke særlig mange brydde seg om.
Men veldig mange bør bry seg om "How The West Was Won".
Det er nesten slik at man kan si at et under har skjedd.
Underet handler om Peter Perrett sitt vendepunkt i livet i 2012.
Han ble rusfri, og følte seg kreativ igjen.
Hans kone og hans sønner fikk ham til å rocke igjen, skrive gode låter og synge om livets gode og vanskelige sider.
Peter Perrett gjør ingenting nytt her som utvikler rocken, men han er en del av den; de gamle old school-reglene der tekst og musikk skal flyte av sted med deilige rockeriff og en gnagende fortellerstemme.
Perrett synger litt slik som Lou Reed gjorde, og litt Bob Dylan på sitt mest tydelige.
Det er nødvendigvis ikke vakkert, men det er fargerikt og forførende.
Tekstene og det musikalske uttrykket er stappet til randen av et rockeliv der gitar, bass og trommer regjerer.
Vi kunne ha sagt at dette er gammeldagse saker som tilhører 70-tallet.
Sannheten er at dette passer utmerket også i 2017.
Bare hør!
| 1
|
602430
|
Finsk filmkunst
Kaurismäki er kjent for sin beksvarte humor, bruk av satire og sin minimalistiske fortellerstil.
«Den andre siden av håpet» er noe lysere enn hans tidligere filmer, men den treffer der den skal.
Han fortsetter tematikken fra «Le Havre» (2011) hvor en afrikansk gutt som kommer til Frankrike får uventet hjelp av en skopusser.
I hans nyeste film kommer Khaled (Sherwan Haji) fra Syria hvor han har mistet alt, til Finland for å søke asyl.
Etter å ha fått avslag på søknaden, rømmer han og møter tilfeldigvis den tidligere salgsmannen Wikström (Sakari Kuosmanen) som nettopp har kjøpt en mindre suksessfull restaurant.
Wikström hjelper Khaled med både jobb og husly, og sammen med de andre kollegaene på restauranten, Den gylne halvliter, prøver de ut nye konsepter som sushi med saltsild og en kilo wasabi.
Den særegne filmskaperen som nekter å bli digital men sverger til 35mm-film, vant Sølvbjørnen for beste regi under filmfestivalen i Berlin.
Hvor han for øvrig annonserte at dette var hans siste film, noe jeg håper ikke stemmer.
Hans visuelle uttrykk er like minimalistisk som fortellerstilen, han blander gjerne det moderne med retro, og hans nydelige bruk av komposisjoner og farger skaper uforglemmelige bilder som fester seg på netthinnen.
| 1
|
602431
|
Kunsten å være kunstner
Filmen om mannen bak "Blue Velvet" og "Twin Peaks" handler nesten ikke om film i det hele tatt.
Likevel sier den det meste vi trenger å vite.
I et atelier i en bratt skråning i Hollywood Hills sitter David Lynch og forteller om livet sitt.
Stemmen er nasal og oppoversveisen hvit, i hånden har han nesten alltid en sigarett.
Noen av anekdotene – som den om da han så en naken, blodig kvinne komme nedover gaten eller den om da han kjørte bil etter å ha røyket pot – fører tankene til motiver i filmene hans.
Men det skal gå nesten en time før han i det hele tatt nevner noe om film.
"David Lynch: The Art Life" handler om opplevelsene som formet kunstneren.
Monologen er illustrert med hans egne bilder og tonesatt med hans egen musikk.
Vi får være flue på veggen når han arbeider – underlige, urovekkende collager blir til gjennom iherdig maling, snekring og sammenliming av organiske objekter – og vi ser ham i samspill med den lille datteren Lula.
Og smått om senn blir det tydelig at bildene, filmene og livet egentlig er én og samme ting.
For å si det sånn:
Man må ikke være fan for å bli inspirert av "David Lynch: The Art Life", det holder lenge med litt sunn nysjerrighet på livet og kunsten.
| 1
|
602432
|
Youtubere med egen film
«Prebz og Dennis: The Movie» er først og fremst for fansen, og det er vel strengt tatt mer en samling sketsjer enn en film.
Prebz og Dennis har tjent millioner på Youtube-kanalen sin, og de blir hyllet som helter av sine fans (som er svært unge).
Med over 200.000 følgere er de størst i Norge, men heller enn å hylle dem for det hadde jeg likt å se en interessant dokumentar som undersøkte fenomenet, og hva det er de egentlig treffer hos barna.
Guttene startet Youtube-eventyret med å filme seg selv mens de gamet, og så har de utviklet repertoaret sitt til å bli en light-versjon av serier som «Jackass» og «Punk’d».
Med andre ord leverer de ikke det mest nyskapende materialet.
I filmen skal Preben komme seg i form og får hjelp av Dag Otto Lauritzen, og Dennis prøver å ta lappen og får kjøretimer av Martin Schanche.
Ellers gir de Dennis støt mens han prøver å sjekke opp damer på gata, og slår hverandre i testiklene hver sjans de får.
Når det er sagt har de klart å sette sammen de ulike klippene på en måte som gjør at det oppleves som en sammenhengende historie, noe som er filmskaperne Kaspar Synnevåg og Henrik Hylland Uhlvings fortjeneste, men alt i alt sier det mer om samfunnet vårt at Prebz og Dennis er blitt så populære, enn at det de lager er av særlig høy kvalitet.
| 0
|
602433
|
Grundig analyse av «tilfellet»Sylvi
Boka om Sylvi Listhaug gir et grundig og fascinerende innblikk i fremveksten av Norges mest kontroversielle toppolitiker.
–
Det er mange politikere som tåler en storm, men Sylvi er den eneste jeg kjenner som faktisk oppsøker dem.
Sitatet tilhører Landbruks- og matminister Jon Georg Dale, og gjengis i den uautoriserte biografien skrevet av Bergens Tidende-kommentator Mathias Fischer.
I «Kors på halsen – Sannheten om Sylvi Listhaug» forteller han historien om hvordan vår tids kanskje mest kontroversielle toppolitiker kjempet seg opp i FrP, og inn i det innerste av norsk politikk, gjennom en rendyrket splitt og hersk-strategi.
«Hylekor».
«Godhetstyranni».
«Feministeliten».
Uttrykkene har til felles at de i løpet av de siste årene er tatt i bruk av innvandringsminister Sylvi Listhaug for å karakterisere venstresidens holdninger og politikk.
Ifølge Fischer er en av Listhaugs fremste egenskaper nettopp evnen til å lage karikaturer av sine meningsmotstandere – karikaturer som treffer – og som tilsynelatende blir hengende ved i det offentlige ordskiftet.
Venstresiden må slutte å «sleike imamer opp etter ryggen», og flyktninger skal ikke «bæres inn i Norge på gullstol».
Måten Listhaug ordlegger seg på, gjør at offentligheten tar fullstendig fyr.
Det blir splid, konflikt, raseri, motinnlegg i sosiale medier og kronikker i avisene.
Hvorfor i all verden velger Listhaug å være så giftig?
«Kors på halsen» er fremfor noe nettopp en grundig analyse av hvorfor Sylvi Listhaug har lyktes i politikken ved å bruke en splittende retorikk.
Har hun lykkes på tross av, eller på grunn av sin væremåte?
Det mest påfallende ved boka er hvordan «tilfellet» Listhaug best forklares som en vandrende selvmotsigelse, eller som Fischer beskriver det: «hun er oppvokst på familiegården, men ble bøndenes hatobjekt.
Hun går med kors rundt halsen, men raljerer mot den norske kirken».
Poenget til forfatteren, som bankes inn gjennom alle de 280 sidene, er at Listhaug vet akkurat hva hun gjør.
Konfliktene lages med vilje, rett og slett fordi det genererer oppmerksomhet for FrP, partiet Listhaug har levd og åndet for siden hun var tenåring.
Fischer har brukt mange sentrale personer i FrP som kilder til boka, deriblant Carl I. Hagen.
Hagen er en av de som tidlig oppdaget det politiske talentet til Listhaug, som løftet henne fram i partiet, og sørget for at hun tidlig fikk sentrale posisjoner og verv.
Listhaug portretteres som en utålmodig politiker.
Hun hiver seg over nye oppgaver med den største vellyst.
Hun kommer med utspill som ikke angår hennes saksområder, som når hun som sittende byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo angriper Pride-paraden for at de «halvnakne deltakerne» har en «voldsom trang til å markere seg».
Fra hjembygda er det mer sparsomt med kilder.
Fischer henter mye av stoffet fra tidligere portrettintervjuer i aviser.
De som kjente Listhaug under oppveksten har tilsynelatende lite å by på.
Listhaug beskrives som «kjekk og grei» og som «ikke spesielt skoleflink».
Hun spiller fotball, og er ekstremt glad i sin kristne bestemor som bor på loftet hjemme på foreldrenes melkegård.
Stort mer får vi egentlig ikke vite om tenåringsjenta Sylvi, og boka mangler anekdoter eller informasjon som kan belyse en kontroversiell og fascinerende personlighet i støpeskjeen.
Fischers bok om Listhaug gir ikke bare et spennende og analytisk bidrag til forståelsen av «tilfellet» Sylvi.
Boka er også spekket med spennende FrP-historie, som veien inn i Oslos bystyre, erobringen av regjeringskorridorene sammen med Høyre i 2013, fremveksten av en folkelig populisme og kampen mellom hvorvidt konservative eller liberale verdier skal definere partiets politikk.
Listhaugs selvpålagte rolle er hele tiden som agitator.
Som Landbruks- og matminister provoserer hun med vilje under jordbruksoppgjøret i 2014.
Som innvandringsminister har hun stilt skikkelser som Siv Jensen og Per Sandberg fullstendig i skyggen.
Det er Sylvi som er blitt den nye fienden av venstresiden.
Listhaugs forhold til partileder Siv Jensen er i dette henseendet svært interessant, men behandles dessverre i liten grad av Fischer.
Grovt sett kan man si at det finnes to typer sakprosa.
Den første typen begeistrer uavhengig av tema, ved at forfatteren graver dypt, skriver godt, og forteller en spennende historie.
Den andre typen er ikke nødvendigvis så spennende eller dyptpløyende, men metter et behov for helhetlig informasjon rundt et fenomen i tiden.
«Kors på halsen» er definitivt i sistnevnte kategori.
Listhaugs motstandere vil kunne få svar på hvordan det retoriske «monsteret» ble skapt, mens hennes tilhengere vil kunne studere oppskriften på politisk, men også kostbar suksess.
| 1
|
602435
|
Tyler åpner opp
Tyler, The Creator er kjent for å tøye grenser og har vært et lite mysterium for mange, men denne gangen får vi endelig vite mer om den omstridte hiphop-artisten.
Tyler, The Creator er bannlyst fra Storbritannia som mener han utgjør en trussel for samfunnet ved å oppfordre til homofobi og terrorisme på grunn av tidligere tekster.
Det kommer derfor som et sjokk for mange når vi får servert tekstlinjer som «I´ve been kissing white boys since 2004» i låten «I Ain´t Got Time» fra hans siste album.
Det er en mer personlig, tankefull og ydmyk rapper vi får høre denne gangen.
Som alle andre artister innen sin sjanger har han en lang gjesteliste.
På toppen står selvfølgelig Frank Ocean – den mest kjente i hip hop kollektivet Odd Future som Tyler opprettet for 10 år siden i Los Angeles.
Men det er ikke bare Hip Hop-gjester her.
Under låten «Boredom» bidrar norske Anna Of The North med svevende vokallinjer.
Akkompagnementet kan oppfattes som kaotisk.
Her er alle regler kastet ut av vinduet, og man vet aldri hva som kommer i neste takt.
Det går fra tung hip hop i «Who Dat Boy» til svevende og vakre stykker med uventede akkordprogresjoner som i nydelige «Garden Shed».
Tyler leverer med dette sitt mest gjennomførte og givende album noen sinne.
| 1
|
602437
|
Rock mot terror
Eagles of Death Metal møter ondskapen med kåthet, glede og sånn passe seriøs rock'n'roll.
ROCK Eagles of Death Metal "I Love You All the Time – Live at the Olympia in Paris" (Eagle Rock/Universal)
Ingen andre artister har gått gjennom det samme som Eagles of Death Metal.
Det var de som sto på scenen da islamistister angrep klubben Bataclan i Paris 13. november 2015, det var de som så 89 mennesker bli drept foran øyene sine.
At bandet bare et drøyt år senere igjen spilte i den franske hovedstaden – utvilsomt med noen dype arr på sjelen, men med akkurat samme hedonistiske innstilling til livet og musikken – var jevngodt med å vise fingeren til ondskapen.
Dette opptaket fra gjenoppstandelseskonserten må likevel sies å ha større symbolsk enn musikalsk verdi.
Og størst emosjonell kraft har ganske sikkert dvd-versjonen.
EoDM-frontmann Jesse Hughes gjør seg best i all sin svette, jukkende prakt, nemlig.
Som sanger er han mer av den funksjonelle typen.
Vokal drahjelp fra bestekompis Josh Homme (Queens of the Stoneage), solid, glamrockete komp med mye kubjelle fra bandet og overstrømmende varm mottakelse fra publikum, er ikke nok til at man kommer til å spille "I Love You All the Time – Live at the Olympia in Paris" veldig mange ganger.
Men det er godt å ha dokumentert at denne kvelden faktisk fant sted.
| 0
|
602438
|
Oppskriftsmessig motormoro
Det blir mye "vroom-vroom" og en god del "snufs-snufs" også i den tredje filmen om Lynet McQueen og vennene hans.
Med fare for å få alle verdens seksåringer på nakken:
De er ikke Pixars mest spennende, disse "Biler"-filmene.
Fargerike, vellagede og sympatiske som de er, har de også noe samlebåndspreget over seg.
Denne gangen får vår helt Lynet McQueen en ny konkurrent på racingbanen.
Jackson Storm – en svartlakkert sak som ikke ligner så lite på bilen til Rudolf Blodstrupmoen – er så high-tech og rask at Lynet enten må legge konkurransedekkene på hylla eller prøve å henge med i tiden, han også.
Igjen er de levende bilene forbløffende uttrykksfulle og bakgrunnene nesten mer virkelighetstro enn virkeligheten selv.
Billøpene er dessuten akkurat like intense, komikken akkurat like søt, pausene akkurat like sentimentale og – i det hele tatt – alt er akkurat som de foregående filmene har lært oss å forvente.
OK, litt overraskende kommer det når "Biler 3" legger opp til at jentebilen Cruz Ramirez skal få hovedrollen neste gang.
Men – igjen med fare for å få kidsa på nakken – hadde det ikke vært morsommere om de superdyktige folkene hos Pixar hadde turt å leke seg bare litt mer med formelen?
| 0
|
602439
|
De som stemte på Trump
J.D Vance vokste opp i et voldelig og alkoholisert hjem, men endte opp som Yale-utdannet advokat.
I «Hillbillyens klagesang» forteller han sin historie om USAs fattige underklasse.
Da Donald Trump nokså uventet gikk av med seieren i det amerikanske presidentvalget i fjor høst, var det mange som begynte å lete etter forklaringer på hva som hadde gått galt i det amerikanske samfunnet slik at dette kunne skje.
Hvem stemte på Trump, og hvorfor?
I kjølvannet av valgseieren ble boka til J.D Vance trukket frem som en troverdig fortelling og analyse av samfunnsforholdene som hadde skapt grobunn for Trumps ideer og oppslutning.
«Hillbillyens klagesang» er Vances’ egen personlige fortelling om en oppvekst preget av vold, rusproblemer og fattigdom – en type oppvekst som gjør at svært få unge med samme bakgrunn som Vance klarer å få et bedre liv enn sine foreldre.
Vance er oppvokst i Middeltown, Ohio, midt i det såkalte Rustbeltet.
Kallenavnet stammer fra kollapsen stålindustrien, og det var her Trump gjorde et brakvalg – fordi han lovet å bringe tilbake de hundretusenvis av arbeidsplassene som har gått tapt de siste årene.
Det er i dette miljøet, i skyggen av den en gang så mektige stålfabrikken «Armco», i en by preget av fattigdom, rus og store forskjeller, at Vances’ historie utspiller seg.
Vance vokser opp med en ustabil og aggressiv mor.
Hans far har ikke bare forlatt ham, men faktisk adoptert bort sønnen, for å slippe å ha noe med ham å gjøre.
Moren til Vance går inn og ut av usunne og destruktive forhold.
Det er alltid en ny «stefar» i huset, en farsskikkelse som forsvinner like fort som han kom.
Vances’ eneste trygge sted er hos besteforeldrene.
De er de som oppdrar ham, og som beskytter ham når moren er for dypt inne i rusen til å ta seg av ham.
I «Hillbillyens klagesang» gir Vance hjerteskjærende skildringer av en ødelagt familie i et ødelagt samfunn.
Vance beskriver for eksempel hvordan moren hans en dag kommer og trygler sønnen om å tisse i et beger.
Hun må bestå en narkotest på sykehuset, men har ikke klart å holde seg nykter, og trenger sønnens urin.
Historien er et treffende og konkret bilde på dypt mennesker synker når de er desperate, hvor klaustrofobisk det er for barn å vokse opp i et kaotisk og ustabilt hjem, og hvor dype spor en slik oppvekst setter i voksenlivet.
Selv om Vance i sin diskusjon av hva som har skapt det samfunnet han har vokst opp i, retter en pekefinger mot «systemet», altså kapitalismen, myndigheter og feilslått politikk, er han heller ikke nådig mot det han mener er tiltaksløse individer som selv er skyld i sin ulykke.
Han mener «hillbillyer», som er betegnelsen på den hvite befolkningen fra området, har lært seg å skylde på alle andre enn seg selv når livet går dårlig.
Vance mener det finnes en ukultur for manglende arbeidsmoral og manglende vilje til å ta ansvar for sitt eget liv i denne gruppen.
Og han mener det er denne ukulturen som hindrer unge, som ham selv, fra å skape seg et bedre liv, og som fører til økt oppslutning for populistiske politikere som skylder på innvandrere og globalisering, i stedet for å være ærlige om hvor problemene ligger.
«Hillbillyens klagesang» kan og bør leses som en oppvekstskildring med et politisk tilsnitt.
Selv om Vance tilbyr få løsninger på de individuelle problemene som fører til high school dropouts og generasjoner som lever i fattigdom og rus, gir boka – selv om den ikke eksplisitt omtaler Donald Trump – et troverdig og spennende utgangspunkt for å forstå hvilke krefter som bidro til å skape republikanernes seier i presidentvalget i fjor.
| 1
|
602440
|
Tom Cruise som narkosmugler
Piloten Barry Seal (Tom Cruise) jobber for flyselskapet TWA mens han smugler litt kubanske sigarer på si.
Så blir han rekruttert av CIA.
Plutselig er han hovedpersonen i en av Amerikas største hemmelige operasjoner, og han havner raskt på radaren til mer tvilsomme folk som Pablo Escobar og resten av Medellín-kartellet.
Det tar ikke lang tid før han har tidenes sideoperasjon på gang, og mer penger enn han kan håndtere.
«American Made» er basert på virkelige hendelser, og er et godt eksempel på at virkeligheten ofte er mye galere og mer spennende enn noe en kan klare å finne på.
Regissør Doug Liman («Mr. & Mrs.
Smith», «The Bourne Supremacy») forteller historien med humor, og underholdningsverdien er stor, men det var nok ikke riktig så gøyalt i virkeligheten.
Den ekte Barry Seal ble tross alt skutt på grunn av sitt dobbeltspill.
Tom Cruise er veldig Tom Cruise, og med solbrillene og flykjøringen minner det til tider veldig om «Top Gun», men det funker på et vis.
Han har nok sjarm til å vri seg overbevisende ut av knipe etter knipe, og noe av den glatte sjarmen må den ekte Barry Seal også ha hatt for å utføre de villeste ting.
Men det villeste av alt er vel egentlig det vi får vite om CIA på 70- og 80-tallet, og ikke minst Ronald Reagan.
| 1
|
602441
|
Lavmælt og litt skuffende
Trioen London Grammer slo skikkelig gjennom med debutalbumet, "If You Wait", for tre år siden.
Oppfølgeren er ikke så god som man kunne håpe på.
Vi snakker om drømmepop med en slags folkfølelse takket være den særegne stemmen til Hannah Reid.
Det høres nesten ut som om hun har noe i halsen eller i stemmebåndene som hindrer henne i å synge ut med full kraft.
Det er først og fremst det som skaper identiteten til London Grammar.
Tekstene er fulle av poesi, skildringer og betraktninger rundt kjærlighetens mange irrganger pluss andre medmenneskelige utfordringer.
Susanne Sundfør og Kate Bush holder på med mye av det samme, men Hannah Reid og London Grammar har ikke den samme styrken og de samme gode finessene som dem.
Tittelkuttet avslutter det hele; en naken ballade med paino og stemmen til Reid.
På noen av de andre låtene fylles det opp med mektige syntharrangementer og programmert perkusjon.
På et par-tre av låtene får vi til og med høre lyden av gitar.
Men hovedproblemet til at dette andrealbumet ikke når opp mot debuten, er at mye virker uforløst og litt kjedelig.
Kanskje ble London Grammar skremt av den umiddelbare suksessen de fikk og ble rammet av prestasjonsangst.
Dette er i alle fall litt skuffende.
De er kanskje ute i mørket allerede nå, og jeg tipper at neste gang Hannah Reid gir ut musikk, så er det som soloartist.
| 0
|
602443
|
Fornøyelige lurendreierier
Førsteklasses skuespillere + en filmskaper som vet å leke seg = god stemning i kinosalen
Steven Soderbergh er USAs mest uforutsigbare filmskaper.
Han kan lage sære, små indie-filmer og stjernespekkede Hollywood-produksjoner om hverandre.
I "Logan Lucky" gjør han litt begge deler på én gang.
Dette er, akkurat som hans "Ocean's Eleven" (2001), en kuppfilm.
Og akkurat som i den filmen ligger halve moroa i å se et knippe gode skuespillere – pluss Seth MacFarlane – virkelig kose seg med rollene sine.
Channing Tatum og Adam Driver spiller Jimmy og Clyde Logan, to trailer trash-brødre som legger en plan for å rane det gigantiske NASCAR-løpet Coca-Cola 600.
Daniel Craig er deres medsammensvorne Joe Bang, en fengselsfugl som kan fremstille en bombe bare ved hjelp av flekkfjerner og gummibjørner.
Soderbergh har gitt filmen et tempo som speiler sørstatsmiljøet den utspiller seg i – altså laidback – og virker vel så opptatt av typene og dialogen som av selve ranet.
Men i god kuppfilm-tradisjon skal selvsagt brødrenes plan vise seg å være mer utspekulert enn den ved første øyekast kan virke.
"Logan Lucky" er en smart film som ikke på noen måte gir seg ut for å være dyp.
Sånt bør alle koste på seg iblant.
| 1
|
602446
|
Utfordrende om abort
«24 uker» tar opp et svært vanskelig og omdiskutert tema, men gjør det på en varm og nær måte.
Standupkomikeren Astrid og hennes manager-kjæreste Markus venter sitt andre barn, men i sjette måned får de beskjed om at ting ikke er helt som det skal.
Siden Astrid er en kjent person må hun foreta sitt livs vanskeligste, private valg i offentlighetens søkelys.
Skal hun beholde det syke barnet, eller skal hun ta abort?
Filmen vant publikumsprosjektet Scope100 i Norge, der 100 filmentusiaster stemte den frem til kinodistribusjon i konkurranse med seks andre europeiske filmer.
Den var også med i hovedkonkurransen under filmfestivalen i Berlin i 2016.
Det er regissør og manusforfatter Anne Zohra Berracheds andre spillefilm, og tar opp den samfunnsengasjerte tråden fra hennes debutfilm «Zwei Mütter» («To mødre», 2013) som handler om et lesbisk par som ønsker seg barn.
«24 uker» er en rørende og sterk film som gir et ganske nyansert blikk på et debattområde som preges av fordommer og polarisering.
Men samtidig som filmskaperen får frem mange av dilemmaene og synspunktene i debatten, gjør hun også lurt i å fokusere bare på én families historie.
Alle vil ikke være enig med deres valg, men uansett ståsted får filmen tankeprosessene i gang og utfordrer fordommene våre.
| 1
|
602447
|
God mat, fornøyelig prat
For tredje gang får vi gleden av å følge to av Englands morsomste menn på tur.
Alle som har sett "The Trip" og "The Trip to Italy", vet akkurat hva de kan forvente av "The Trip to Spain": en løst strukturert blanding av reiseprogram, realityshow og improvisert komedie, hvori de britiske skuespillerne Steve Coogan og Rob Brydon spiller – får vi tro – lett karikerte versjoner av seg selv.
Heller ikke denne gangen skjer det all verden.
Brydon skal anmelde spanske restauranter, Coogan fabler om en selvbiografisk bok og ellers går det i spising og prating i pittoreske omgivelser.
Men når konversasjonen befinner seg på dette nivået, blir det en fornøyelse å være flue på veggen likevel.
De to herrene gjør til enhver tid sitt ytterste for å overgå hverandre i namedropping, historiekunnskap, populærkulturelle fun facts og – selve paradegrenen – imitasjon av kjente mennesker.
Begge er kultiverte nok til å kunne sitere lange passasjer fra både Shakespeare og Monty Python, begge kan gjøre hysterisk presise etterligninger av alle fra Roger Moore til Mick Jagger.
Og under det hele synger en tone av mild, mannlig midtlivskrise.
Det er så man ved reisens ende får lyst til å takke for turen.
| 1
|
602448
|
Nå synger hun
Tine Thing Helseth har nettopp fylt 30.
Hun har vært på musikkstjernehimmelen siden hun var i tenårene.
Nå følte hun at hun måtte beskrive følelsene og tankene sine med ord og vokal, og ikke bare via trompeten.
Ni låter i en fyldig og fin produksjon.
Mathias Eick har produsert.
I tillegg spiller han orgel og flere andre instrumenter.
Jarle Storløkken spiller gitar, Aksel Jensen bass og Olaf Olsen perkusjon.
Med fire damer fra Oslo strings i tillegg, fyller de opp lydbildet så det holder.
Tine Thing Helseth synger helt ålreit, selv om hun ikke har den helt store identiteten i stemmen sin.
Teknisk sett bra, men uten at man som lytter sitter og måper, full av beundring.
Låtene er i hovedsak og i utgangspunktet rolige i en slags balladeform.
Dette er pop, kan vi si, med en naturlig dimensjon av jazz her og der.
Av og til litt nærme det Silje Nergaard holder på med.
Tekstene er selvsagt viktige når hun først tar trompeten fra munnen og bruker stemmen sin.
Tittelkuttet forteller at Helseth har vært inne i en vanskelig periode, men at hun nå er ferdig med den.
Hun vil aldri tilbake til bortkastet gråt, og til faren ved å være alene, synger hun på "Never Going Back".
Hun synger om smerte og om spøkelser, men at hun etter hvert føler seg fri.
Tine Thing Helseth har sammen med sine gode samarbeidspartnere skapt lekker og fin musikk.
Men til tross for at tekstene er sterke nok, så framstår ikke musikken som helhet som det.
Det er noe spakt over dette, og det skyldes først og fremst at låtmaterialet er litt kjedelig.
| 0
|
602451
|
Et eventyr som ikke er et eventyr
Filmatiseringen av Stephen Kings mest episke fortelling vil antakelig skuffe både Stephen King-fans og Stephen King selv.
Det har seg visst omtrent slik:
Midt i universet står et tårn.
Tårnet beskytter oss mot mørket og monstrene som befinner seg på utsiden av universet.
Den sortkledde (Matthew McConaughey) kjemper for å rive tårnet, Revolvermannen (Idris Elba) kjemper for å forsvare det.
Og midt oppe i kampen havner den synske tenåringsgutten Jake (Tom Taylor).
Produsentenes uttalte mål har vært at "The Dark Tower" skal sparke i gang en hel film- og TV-"franchise".
Det spørs om de fremdeles er like lystne på å satse pengene sine etter å ha sett det ferdige produktet.
At McConaughey ikke gjør annet enn å sprade rundt som en jålete, avdanket rockstjerne og at Elba må bruke det meste av tiden sin til å forklare den trettsomt kompliserte bakgrunnshistorien, er problemer vi til nød kan leve med.
Verre er det at "The Dark Tower" aldri føles som et ordentlig eventyr.
Filmen kaster oss fra den ene verdenen til den andre, men ikke får vi noe å undre oss over, ikke blir det særlig spennende og gøy blir det i hvert fall ikke.
Og da må det være lov å lure på hva vitsen egentlig skal være.
Roy Søbstad
| 0
|
602453
|
Stjernene redder filmen
Ryan Reynolds, Samuel L. Jackson, Salma Hayek og Gary Oldman i en og samme actionkomedie, burde jo bli bra.
Dessverre er filmen full av dårlige klisjeer, og halvparten av tiden oppleves den som veldig amatørmessig.
For det første er manuset verken nyskapende eller originalt.
Det er manusforfatter Tom O’Connors andre manus, og han hadde ikke noe videre suksess med sitt første manus til filmen «Fire with Fire» (2012) heller.
I «The Hitman’s Bodyguard» må en av verdens beste livvakter (Ryan Reynolds) passe på en av verdens beste leiemordere (Samuel L. Jackson), som for øvrig har prøvd å drepe ham en rekke ganger.
Leiemorderen skal nemlig vitne mot en grusom diktator (Gary Oldman).
Scenene mellom Reynolds og Jackson trekker opp med deres ekstremt ulike personligheter som skaper en spennende dynamikk, og morsomme øyeblikk.
Det er også disse scenene som fremstår som profesjonelle, mens resten er mer som en dårlig B-film.
Regissør Patrick Hughes har kun tre filmer under beltet fra før med varierende kvalitet, men han har definitivt potensial og byr på en rekke kreative actionsekvenser som også bidrar til å øke underholdningsverdien.
For actionfans er den absolutt severdig, men uten filmens stjerner hadde den nok gått rett på video.
| 0
|
602454
|
Tramp på en emoji
Har du noen gang hatt lyst til å se en film om livet inne i en smarttelefon?
Selvsagt har du ikke det.
Filmer kan baseres på så mangt.
Alt fra romaner, skuespill, tegneserier og sit-coms til dataspill kan fungere.
De kan fungere fordi filmskaperne får et univers og et sett karakterer å ta utgangspunkt i.
Men at det også skulle være mulig å lage en severdig film om emojis – altså de teite, små symbolene folk henger på meldingene sine når de ikke klarer å uttrykke seg med ord – kan herved anses som grundig motbevist.
"Emojifilmen" følger en gul runding som heter Gene i hans forsøk på å bli en emoji som alle de andre emojiene.
Ferden går gjennom en grell, absurd marerittverden av apper og levendegjorte nettroll og mobilvirus.
"LEGO®filmen" (2014) lyktes helt sykt mye bedre i sitt forsøk på å blande reklame med satire.
"Innsiden ut" (2015) lyktes helt sykt mye bedre med å gi liv til noe så abstrakt som følelser.
"Emojifilmen" er kun et masete, skravlete, desperat forsøk på å tjene penger på noe som er i tiden.
Foreldre, vær så snill å ikke ta med ungene på denne filmen.
Ikke bare risikerer dere å gjøre deres egne avkom dummere, men Sony kan også bli oppmuntret til å lage flere emojifilmer.
| 0
|
602455
|
Lekkert, lekent og melodiøst
Chris Robinson og hans bandmedlemmer er imponerende produktive.
Dette er det femte albumet på fem år etter at han forlot det langt mer sørstatsrocka The Black Crowes.
Du som liker musikkstilen americana, som liker miksen av rock, folk og country, bør sjekke ut Chris Robinson Brotherhood.
Denne skjeggete gjengen med de gode instrumentale ferdighetene har jeg for min del bare hørt litt på før dette albumet.
Deres femte, altså.
Og kanskje også deres beste.
Det de gjør er både tiltalende og fengende.
Her er masse finesser i hver låt, enten de krydrer låtene sine med akustisk og elektrisk gitarspill, en litt gammeldags moog eller smektende vokalharmonier.
Med dette albumet er de helt i flytsonen når det gjelder gode, flotte melodier, fargerike arrangementer og en delikat produksjon.
Det høres så lekende lett ut når de formidler den slentrende countryfolk-låten, "She Shares My Blanket", eller når de leverer den smektende "Dog Eat Sun".
Her er elementer av blues og soul, og deilige vokalharmonier a la Crosby, Stills & Nash.
Chris Robinson Brotherhood beveger seg mellom og gjennom mange stilarter uten at det går på bekostning av helheten.
Ti låter på tre kvarter.
Ingen grunn til å vrake noen av dem.
Dette er rett og slett så velspilt og flott at hele pakken framstår som en herlig lytteopplevelse.
Og nå er det bare å gå i dybden med resten av katalogen deres, også.
| 1
|
602458
|
Enda en fin roman av Ferrante
En liten roman om blandede følelser for sine døtre.
Her i landet har vi først blitt kjent med Ferrante gjennom Napoli-kvartetten.
”Den dunkle dottera” er en liten roman som i opprinnelseslandet kom før kvartetten.
Nå er den blitt oversatt til norsk og er lett gjenkjennelig som ”typisk Ferrante”:
Den handler om en middelaldrende, skilt akademiker og hennes ambivalente følelser til døtrene.
Temaet er gjennomgående i Ferrantes forfatterskap.
Jeg klarer ikke å la være å tenke at dette har jeg lest før, men jeg synes overhodet ikke at det gjør noe.
”Den dunkle dottera” er en kort roman, men er full av historier.
Enkelte avsnitt er som fortellinger alene, f. eks. dette:
”Lukta av harpiks er lukta av ferie, av sommarleikar frå barndommen.
Ein knekk frå ei tørr pinjekongle, eit dump mot bakken, den mørke fargen på pinjekjernane får meg til å hugse munnen til mor mi som ler mens ho knekker skalet, får ut dei gylne pinjekjernane, gir dei til dei bråkete søstrene mine, som kranglar om kven som skal ha først, og til meg, som ventar stille, eller ho et dei sjølv og blir full av svart støv på leppene og seier for å lære meg å vere mindre sjenert:
Der ser du, du får ingenting, du er verre enn ei grøn kongle.”
Romanen utspiller seg i løpet av noen dager i en ferieby, stort sett er hovedpersonen på stranden og i ferieleiligheten, likevel får Ferrante til å fortelle om et helt liv ved å ta utgangspunkt i de små tingene, som pinjetreet.
Typisk Ferrante er også hvordan de ikke gitte handlingene også virker selvfølgelige.
Jeg vil ikke si at det som skjer er overraskende, heller at det som skjer ikke er opplagt, uten at man blir direkte overrumplet.
Ferrante håndterer denne balansen.
Romanen forteller dessuten så mange ting, lag på lag har den, det er ikke bare én datter i denne romanen, men mange.
Mest handler det om hovedpersonen, men handler det ikke også om de mange andre døtrene?
Jo, og det er fint.
I sum en velskrevet og fin roman.
| 1
|
602462
|
Krigshelten på Spitsbergen
Sverdrup-navnet ruvar i norsk historie.
Den gåverike Sverdrup-slekta har gjort seg sterkt gjeldande som politikarar og embetsmenn.
Einar Sverdrup (1895-1942), ein av dei mindre kjende i slekta, kom til å hente sin sterkaste inspirasjon frå polarforskaren Otto Sverdrup.
Den eldre broren Harald Ulrik Sverdrup fekk eit internasjonalt namn som polfarar og oseanograf.
Ikkje å undrast over at Einar Sverdrup òg vende seg mot nord.
På Spitsbergen fekk han bruk for all si arbeidskraft, strategiske kløkt og sitt pågangsmot, noko som kjem godt fram i Svein Sæthers bok «Kongen av Svalbard».
Her får Einar Sverdrup eit verdig og vel fortent ettermæle.
Sverdrup var utdanna offiser og bergverksingeniør og hadde såleis gode føresetnader for oppgåva som direktør for Store Norske Spitsbergen Kulkompani.
Longyearbyen med sine gruver var ved starten av siste verdskrigen det ruvande livsverket hans.
Dei allierte frykta at Tyskland ville invadere Spitsbergen og sikre seg herredøme over gruvedrifta.
Difor blei det vedteke å øydeleggje gruvene og evakuere det vesle lokalsamfunnet.
Einar Sverdup kjempa innbitt imot avgjerda.
Spitsbergen var eit strategisk punkt for å forsvare krigsforsyningsruta til Murmansk, og gruvene ville bli viktige i oppbygginga av landet etter krigen.
Kampen var fånyttes.
I 1941 blei 800 menneske evakuerte frå Longyearbyen, husdyra drepne og gruvene herja.
Sæter, ein av våre beste sakprosaforfattarar, får fint fram den energien og klokskapen Sverdrup synte i denne situasjonen, og ikkje minst då han fekk overtydd den norske regjeringa i London og etter kvart britane om at Spitsbergen måtte takast tilbake frå tyskarane.
Han fekk organisert ein ekspedisjon med 82 mann, men med fatal utgang.
Han var ein av dei 14 som omkom då tyske fly senka ekspedisjonsskipet «Isbjørn».
Sæters bok syner at endå ein Sverdrup har plass i vårt lands historie, ein samfunnsbyggjar og krigshelt.
| 1
|
602463
|
Lite minneverdig
Selv om filmen byr på to stjerneskuespillere, blir den aldri mer enn middelmådig.
«Hampstead» er løselig basert på den sanne historien om Harry Hallowes, men i stedet for å fortelle hans David mot Goliat-historie har det blitt til en romantisk komedie uten de helt store høydepunktene.
Emily (Diane Keaton) har mistet sin mann og drukner i gjeld.
Hun føler seg fremmed i sitt eget liv, og vet ikke hva hun skal gjøre.
Så møter hun Donald (Brendan Gleeson) som har bodd i parken Hampstead Heath i ei lita hytte laget av materialer han har funnet, uten å betale så mye som ei krone til landeier i 17 år.
Han dyrker sin egen mat og bader i dammen hvor han også ulovlig fisker middagen sin.
Så skal det bygges luksusleiligheter der han bor, og Emily hjelper Donald med å ta opp kampen mot utbyggerne.
Filmens største svakhet er kjemien mellom hovedpersonene.
Karakterene blir også noe endimensjonale, og filmen flyter bare på overflaten i stedet for å utforske dybden i personenes historier og liv.
Dette fører til at jeg aldri blir ordentlig engasjert.
Filmens styrke er den lette, sjarmerende stemningen, som følelsen av å ligge i gresset en varm søndag.
Skuespillerne leverer også noen fine scener innimellom, men det går fort i glemmeboken.
| 0
|
602464
|
Ingen god bok
Noen små gullkorn innimellom er ikke nok til å lese boka ferdig.
«Internasjonal bestselger» står det på forsida av boka, og «En nydelig roman».
Slike løfter kan slå begge veier, og kan føre til stor skuffelse når en ikke oppdager det «fantasirike og fascinerende» som forlaget lover.
Victoria Hislops siste bok kommer neppe til å bli noen bestselger, slik hennes første, «Øya», var.
Det er ikke fordi Hislop har vandret enda et hakk videre inn i kitschen, for det ser ikke ut til å avskrekke den store, kvinnelige leserskaren.
Problemet med hennes siste kjærlighetserklæring til Hellas er at boka er for usammenhengende, fragmentarisk, og til dels direkte kjedelig.
Den er komponert som mange bitte små fortellinger inni en stor og en annen mindre stor rammefortelling.
I starten skaper dette betydelig forvirring og gir ulyst til videre lesing.
Boka starter med en kvinne som lever et mistrøstig liv alene i en mørk kjellerleilighet og en like traurig jobb i London.
Så dukker det opp en serie med postkort fra Hellas, skrevet av en mann som savner sin kjæreste, som skal ha samme adresse som hovedpersonen - som forøvrig aldri riktig blir noen hovedperson i boka.
Postkortene og en liten bok mannen sender gjør kvinnen så nysgjerrig at hun drar til Hellas på ferie.
Derfra er boka vekselvis mannens referat-opptegnelser fulgt av små punktnoveller i fiksjonsform.
Vi må forstå dette slik at kvinnen fra London leser disse opptegnelsene.
Hun forsvinner tidlig fra fortellingen for å dukke opp igjen på side 191, for så å forsvinne igjen, inntil hun er på plass i siste kapittel og alt ender slik underholdningslitteratur gjør, forutsigbart og lite fantasifullt.
Det som gjør at boka ikke faller helt igjennom er at en del av de små punktnovellene er riktig gode.
Men noen sammenheng i det hele, er det ikke, annet enn forfatterens konstruksjon om noen postkort som inngang til steder der det skapes en fortelling.
Dette er en bok jeg aldri hadde lest ferdig om den ikke skulle anmeldes.
| 0
|
602466
|
Filmmusikk med galaktisk orkesterprakt
KSO feirer filmmusikkens mester John Williams med hele tre konserter denne uken og onsdag var det fullt hus og stor jubel.
Da Star Wars-musikken tonet ut i rommets uendelighet med både Main Theme, Princess Lea’s Theme, Imperial March, Yodas Theme og Throne Room and End Title jublet publikum.
Williams musikk har både det majestetiske, det pompøse, det lyriske og mystiske, det høytidelige og det innimellom banale, og så igjen det superpompøse.
Sjelden opplever man en konsert der alle instrumentene i ytterkanten har så mye å gjøre.
Celestaens glass-klokke-toner, harpens toneras, cymbalenes skingren og skarptrommens virvler suppleres av pauker som nesten ikke har pause og stortromme i massevis.
Dertil kommer fire trompeter og tre tromboner, tuba og fem horn som rett som det er blåser ut i unisone melodier mens strykerne for en gangs skyld er det rytmiske kompet som hakker i vei på skarpe formler uten melodi men med masse energi.
Konserten presenterte musikk fra filmene Indiana Jones, Haiene, Terminalen, Lincoln, E.T., Harry Potter og Schindlers Liste – i tillegg til altså Star Wars.
Denne musikken kan så godt stå alene, altså uten filmen og handlingen.
Det er ikke musikk med en utvikling i den forstand vi forbinder med klassisk musikk, snarere er det musikk der effekt og affekt står i fokus.
Derfor møter vi så ofte et fulltonende orkester der ressursene tas ut i det nesten ekstreme.
Men det er melodisk lettfattelig, harmonisk sterkt krydret og rytmisk pirrende musikk som dessuten vinner publikum gjennom den alltid kjærkomne gjenkjennelsen.
Dirigent Nobin hadde en stø hånd om det hele, diskret og åpenbart på bølgelengde med orkesteret.
Han er en kommende stjerne i Norden og vi kommer nok til å se mer til ham.
Fire av orkesterets musikere gjorde sterke prestasjoner som solister; Jens Forus på trompet, Stig Nordhagen på klarinett, Daniel Perek på fiolin og – ikke foran men bak til venstre, James Duddle på celesta.
Konferansier Hans Christian Vadseth var kort, konsis og morsom.
Da han til slutt kom inn med Darth Vader-maske og lasersverd, var jeg nesten lei meg for at ikke mitt barnebarn på fem var med.
Tidligere denne dagen for han rundt med Darth Vader-kostyme og lette etter masken.
Og da jeg fortalte jeg skulle høre denne musikken om kvelden, fikk han bokstavelig talt stjerner i øynene.
Konserten gjentas to ganger torsdag.
| 1
|
602467
|
Godt om å leve med ein kromosomfeil
Sterkt og klokt om å leve med ein svært alvorleg diagnose.
Eg-personen, som sit i rullestol, vil sjå nærare på avstanden mellom Longyearbyen og Nordpolen på eit kart som ligg på golvet.
Så dett han ut av rullestolen, og tenker – mellom anna – «Jeg ser opp på mobilen, som ligger igjen på hylla, sammen med trygghetsalarmen.
Sunniva kommer tilbake først om en uke.
Datteren vår, Karoline, har langhelg med kjæresten i Berlin, og min personlige assistent har ferie.»
Dette skjer på rundt side 20, og det er katastrofalt for ein mann som har ein kromosomfeil som fører til at fleire og fleire musklar sluttar å fungere.
Som barn og ungdom var han ein lovande skihoppar, litt etter litt må han akseptere at han treng rullestol.
Korleis det endar?
Nei, det seier eg ingenting om.
Like før advent får eg-personen ein telefon frå ei dame som påstår at ho er kusina hans.
Om morssida til familien har det aldri blitt snakka større om, men no blir han kjend med fleire ukjende slektningar.
Mange familieløyndomar kjem opp i dagen, og eg-personen prøver å få mora i tale.
Retrospektivt får vi eit visst innsyn i korleis sjukdomen har utvikla seg.
Forfattaren har den sjukdomen som eg-personen har.
Kor mykje som er sjølvbiografisk er umuleg å vite, men boka blir gjeven ut som roman.
La meg likevel nemne at han i eit intervju i tidsskriftet «Syn og Segn (Nr 4 i 2016) fortalde:
«Eg går og lurar så innmari på hemmeleghaldet til mora mi.»
Så det er sagt, «Det hvite badehuset» er ein god roman.
Litt skuldast det sjølvsagt at han sjølv har opplevd endringane i kroppen.
I det same intervjuet eg nemnde i sta sa han også:
«Eg ønskjer å skrive bøkene ingen andre skrive.»
Men, det skal også leggast til at Steen er litterær handverkar i første divisjon.
Romanen fyller knapt 180 sider, og er stramt og gjennomtenkt redigert.
Det har slått meg at boka kunne ha blitt ein jeremiade, eit åtak på familien generelt – og mora spesielt – men det har Steen styrt unna.
I staden har det blitt ei klok bok.
Timane eg har brukt på «Det hvite badehuset» – og det er ganske mange – har vore lærerike.
| 1
|
602468
|
Brutalt ærlig om å få barn
Gråt og glede.
Amming og puppebiting.
Samliv og mammagrupper.
Debutant Kristin Storrusten setter ord på barseltiden.
Kolikk og amming, velmenende, men irriterende, råd og illusjonene vi bærer på - før vi blir foreldre.
Morsmelk, mammamafiaen og ensomhet.
Det er noe av det Kristin Storrusten skriver om i sin debutbok.
«Barsel» består av 50 dikt.
Flere handler om å være ensom, midt oppi det altoppslukende familielivet.
Å føle seg bundet av det som ser ut som en «endeløs rekke arbeidsoppgaver», slik forfatteren beskriver det.
Andre dikt setter ord på timevis med kolikkgråting, eller hvordan det føles når partneren drar på jobbreise midt i babykaoset.
Storrusten setter ord på utfordringene nybakte mammaer og pappaer kan oppleve, men som vi kanskje ikke har lest før.
For noen er barseltiden brutal og tung.
Og det er også bra at vi kan lese noe noe annet enn sukkersøte beskrivelser av barseltiden, for den består jo av både tårer og blod og melkespreng og altfor, altfor lite søvn.
Storrusten latterliggjør ikke de nybakte foreldrene.
Hun klarer å skrive med medfølelse mens hun sveiper innom humor og selvironi.
Selv lo jeg høyt flere ganger av gjenkjennelse.
Som når hun beskriver et babyshower hun var i, som den eneste med barn.
De andre gruet seg til fødsel, for tenk om de måtte sys.
Selv tenkte hun:
«Fødselen er over etter et døgn.
Ingen tenker på etterpå.»
Eller når hun beskriver seiersfølelsen av å finne smokken i mørket på barnerommet.
Eller hvor irritert du kan bli på dem rundt deg, når du er sliten selv:
«Tenk at du er gift med en som ikke klarer å finne den satans smokken engang.»
I diktene skriver Storrusten om alt ingen forteller deg om tiden etter fødsel.
Diktboka er en vellykket debut, som belyser viktige temaer, blant annet fødseldepresjon, hvordan et forhold kan endre seg når man går fra kjæreste til forelder, og om å prøve å finne tilbake til seg selv etter å ha fått barn.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.