id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
602624
|
Enmannskrig mot terror
Mitch Rapp er en litt sånn James Bond-aktig type, bare amerikansk og fullstendig blottet for humor.
ACTION/THRILLER
"American Assassin"
USA 2017
Regi:
Michael Cuesta
Manus: Marshall Herskovitz, Edward Zwick, Michael Finch, Stephen Schiff
Skuespillere:
Dylan O'Brien, Taylor Kitsch, Scott Adkins, Michael Keaton
Musikk:
Steven Price
Aldersgrense:
15 år
Etter at kjæresten hans ble skutt ned og drept av terrorister så å si i samme øyeblikk som han fridde til henne, har Mitch Rapp (Dylan O'Brien) helt på egen hånd trent seg opp til å bli en temmelig dugandes agent.
Så god er Rapp faktisk, at CIA rekrutterer ham til en av sine "black ops"-grupper.
Stillingsbeskrivelsen er grei:
Å drepe onde folk (islamister) med onde planer (å lage en atombombe).
Som i en annen James Bond-film spretter handlingen fra Ibiza til Tripoli og fra Istanbul til Roma.
Men i motsetning til en James Bond-film, er denne bitter, selvhøytidelig og kompromissløst macho – Rapps sjef, spilt av Michael Keaton, er såpass hard at han slukker sigaretten mellom fingertuppene – og volden til de grader realistisk at blodspruten titt og ofte treffer kameralinsen.
Til gjengjeld er plottet like simpelt som i en Steven Seagal-rulle fra 90-tallet.
Det finnes både bedre og dårligere filmer som ligner fælt på "American Assassin".
Men det må være lov å lure på om amerikanske voldsmenn på personlig hevntokt mot svartmussede arabere strengt tatt er hva verden trenger akkurat nå.
| 0
|
602625
|
Kompromissløst harry
Opp med soltaket og på med pilotbrillene, her er det nye albumet til Kid Rock!
ROCK Kid Rock "Sweet Southern Sugar" (BMG/Warner)
Karrieren til Kid Rock er et bevis på at det å oppfylle den amerikanske drømmen ikke nødvendigvis krever all verden til talent.
Man kan komme langt med bare en breial personlighet.
I tillegg gjelder det selvsagt å kjenne sitt publikum.
Kid Rock lager enkel musikk om enkle gleder.
På sitt beste – i inkluderende, 70-tallsinspirerte låter som "American Rock'n'Roll" og "Back to the Otherside" –maner han frem bilder av åpne highways og bekymringsløse sørstatskvelder.
På sitt verste – den nu metal-aktige katastrofen "Greatest Show on Earth" og det på alle måter fæle hip hop-forsøket "Grandpa's Jam" – bidrar han ikke med annet enn retningsløs, macho aggresjon.
Samtidig vitner coveren av Four Tops' "Sugar Pie, Honey Bunch" om at han antakelig sitter på en ganske kul platesamling.
Han er ikke noe særlig til verken rapper eller sanger.
Tekstene hans er slitne klisjeer stablet på slitne klisjeer.
Og som den Trump-supporteren han er, elsker Kid Rock å utbasunere egen harryhet og politisk ukorrekthet.
Alle som måtte hate MDG, Kygo, hipstere og egentlig alt som hører 2017 til, vil med andre ord finne mye å glede seg over her.
| 0
|
602626
|
Frå barnehagen til skulen
Storarta, gjennomillustrert om overgangen frå barnehagen til skulen.
Forfattaren er frå Kristiansand.
«Fra stor til liten» er ei litt spesiell bok; utgjeven av ein forfattar frå Kristiansand i samarbeid med barnepsykiatrien på Sørlandet sykehus.
Eg skal starte denne omtalen svært uvanleg, med å seie meg lei for at eg ikkje har nokon oldebarn (helst rundt seks år) å lese for.
I botnen av denne småbarnsboka handlar det om overgangen mellom å vere «stor» i barnehagen – og «liten» i første klasse i barneskulen.
Mange små, jenter som gutar, opplever overgangen frå barnehagen til første klasse i barneskulen som problematisk.
Det er ikkje å spøke med, det å endre status frå størst til minst når du er seks år gamal.
På baksida av omslaget blir det heile summert opp slik:
«Du lukker porten til barnehagen for siste gang.
Størst av alle og klar for skulestart.
Sommeren går sakte.
Du kan nesten ikke vente».
Men så, under ei teikning av eit typisk, moderne skulebygg, kjem det:
«Så er første skoledag endelig her, og du føler deg med ett så LITEN.»
Det er gjennomgansfiguren, forteljaren, hovudpersonen – Filip – som ordlegg seg slik i boka som fyller godt 20 sider.
Illustrasjonane tar mykje meir plass enn teksten.
Første gongen eg gjekk gjennom boka, synst eg at illustrasjonane til Jannicke Svardal var nesten påfallande enkle.
Etter å ha lese boka tre-fire gonger til, er dei framleis enkle.
Men, og det er avgjerande, dei illustrerer dei svært korte tekstene, men ikkje berre det.
Teikningane utvidar det teksten seier.
Eg må rett og slett gje eit døme.
I barnehagen, før sommaren, var det alltid nokon vaksne som kom for å hjelpe når han (Filip) hadde vore på do.
Etter sommaren, på skulen, kjem ingen når han ropar «ferdig!»
Kanskje er overgangen frå barnehagen til barneskulen vanskelegast for gutar?
Eg veit ikkje, men både forfattaren og illustratøren er kvinner.
Barne- og for den saks skuld – ungdomsbøker skal ende opp med eit lys i enden av tunnelen.
I «Fra stor til liten» synst eg dette blir overfokusert.
Men – eg skulle gjerne hatt eit oldebarn å formidle det denne boka fortel til.
| 1
|
602628
|
Blodig hevndrama
Kreativ kameraføring, tøffe actionsekvenser og en sterk, kvinnelig hovedrolle, er noe av det du får servert i «The Villainess».
The Villainess
Sør-Korea 2017
Action/gangsterfilm/spenning
Regi:
Byung-gil Jung
Manus: Byung-gil Jung og Byeong-sik Jung
Skuespillere:
Kim Ok-Vin, Shin Ha-Kyun, Sung Joon, Kim Seo-Hyung
Foto: Jung-hun Park
Aldersgrense:
18 år
Ja, og så mengder med blodsprut, da.
Lett årets blodigste film faktisk.
I åpningsscenen for eksempel, ser vi gjennom hovedpersonens øyne mens hun slakter en hel gangsterbande helt alene.
Og takket være filmfotograf Park Jung-hun og kampscenens koreograf Kwon Gui-duck, er det en scene som etterlater deg med åpen munn og en smule svimmel.
Vi følger Sook-hee (Kim Ok-Vin) i både nåtid og fortid, og det er fine overganger og godt driv i historien.
Filmen er tydelig inspirert av filmer som «Kill Bill» og «La femme Nikita», spesielt sistnevnte når det gjelder plottet.
Etter at Sook-he blir arrestert etter nedslaktingen av gangsterne våkner hun nemlig opp hos en hemmelig organisasjon, som vil at hun skal jobbe for dem som leiemorder.
Selv om det er mye likt, har regissør og manusforfatter Byung-gil Jung («Confession of Murder») likevel laget noe mye mer enn en kopi.
Med et pulserende tempo, akrobatiske slåsscener og en fabelaktig, kvinnelig hovedrolle, og med nok tvister og vendinger til å overraske til siste slutt, er dette absolutt et underholdende hevndrama.
| 1
|
602629
|
Det vanskelige popstjernelivet
Sam Smith kommer til å være en av de mestselgende artistene fram mot jul.
Men det er ikke sikkert det gjør ham mer lykkelig.
Den unge briten i midten av tjueårene føler seg som en minoritet.
Han er homo, har psykiske problemer og føler at han av og til brenner opp innvendig.
Det synger han om på "Him" og på "Burning".
Noen som ser på dette utenfra tenker at han bør være glad for at det strømmer inn millioner med pund på kontoen hans, men så lett og enkelt er det altså ikke.
Sam Smith slo gjennom så det holdt med debutalbumet sitt for tre år siden, anført av "Stay with Me".
Etter det har han holdt seg varm med hiten fra James Bond-filmen "Spectre" med "Writing's On The Wall".
Nå er han tilbake med et album som er proppet fullt av ballader, og som antagelig kommer til å toppe listene de neste ukene.
Det låter fett nok, men det hele blir litt for svulstig til at man kan høre på hele pakken sammenhengende.
Det blir rett og slett litt for slitsomt å høre på Sam Smith sin gedigne stemme enten han synger om seg selv og sine problemer, eller om han vender blikket ut fra sin egen, personlige sone og synger om meningsløse kriger der barn blir rammet som på "Pray".
Høydepunktet er nok "Too Good At Goodbyes", med norske Stargate som medhjelpere.
Men mange av de storslåtte arrangementene på mye av resten, blir for pompøse for sitt eget beste.
Sam Smith vil mye.
For mye.
| 0
|
602631
|
Storslått Diktatoren med Lars Funderud Johannessen
Rogaland Teater hadde onsdag kveld en meget vellykket premiere på Diktatoren - etter Chaplins film - med Lars Funderud Johannessen i hovedrollen
Lars Funderud Johannessen gjør Diktatoren.
Ikke bare gjør han selve Diktatoren, altså hans eksellense Hynkel, men også den fattige jødiske barbereren i ghettoen, som Chaplin gjør i filmen.
Som en fullkommen treenighet spiller han også selveste Charlie Chaplin.
Det er første gang Diktatoren presenteres som teater i Norge.
Filmen fra 1940 vises fremdeles på tv og filmlerreter verden over, og er kjent av mange.
Og den er kanskje mer aktuell enn noen gang, så full av diktatorer som verden er nå?
Rogaland Teater lykkes stort i å gjøre filmen til teater.
Forestillingen forteller ikke bare handlingen i filmen.
Den gir også fine innblikk i Chaplins eget liv og kampen for nettopp å realisere dette fredsprosjektet.
Manus er utviklet av Line Hofoss Holm og Morten Joachim som også har regien.
Det er en stor og storslått forestilling med hele 19 aktører på scenen, mange av dem i ulike roller.
Ti av disse er fra Ungdomsteatret, noe som tydelig viser viktigheten av å rekruttere skuespillere fra yngre hold.
Hovedrollene, diktatoren allerede nevnt, er ellers besatt av Helga Guren, Ragnhild Arnestad Mønnes, Glenn André Kaada, Henrik Bjelland og flere, alle skuespillere som holder dette teatrets høye standard.
Men det er Lars Funderud Johannessen som tar kaka.
Han har et unikt kroppsuttrykk, danser som en løve, behøver ikke engang prøve å etterligne Chaplin for å ligne, og så er han blant de norske skuespillere som har best diksjon av alle.
I denne rollen spiller han på så mange strenger, og lykkes så godt på dem alle at en bare må gi seg over, enten han synger, danser, brøler eller kysser.
Da han som barberer kliner barberskum på mikrofonen til Helga Guren, blir det krise på premieren.
Ok, vi tar to minutter, sier han, eller får han beskjed om.
Pianisten i graven tar poenget, spiller opp til dans, og barbereren sjarmerer publikum sønder og sammen med to minutters improvisasjon, og applausen er enorm.
Funderud Johannessen er en av disse mange utvandrede kristiansandere som vi så gjerne skulle ha tilbake på vår egen scene.
Han spilte i unge år i Les Miserables i Kristiansand, senere i Erobringen av Sydpolen, Den Stundesløse og Over Kvåsen på Agder Teater.
Nå må vi ta tog til Stavanger for å oppleve denne store scenekunstneren.
Og det er vel verd turen.
| 1
|
602633
|
Ekte råskap
Den svenske elektroartisten er tilbake med et ektefølt og spennende album.
Åtte år etter at hun gav ut sin solodebut og tre år etter at duoen med sin bror The Knife ble avsluttet, er Karin Dreijer tilbake med sitt andre album «Plunge».
Dreijer har aldri vært redd for å komme med ærlige uttalelser, og denne gangen skifter temaene for hennes rå tekster mellom kjærlighetsforhold, sex og politikk.
”Free abortions and clean water” synger hun på låten «This Country» som avsluttes med å repetere strofen ”This country makes it hard to fuck”.
Det er tydelig, klart og ”in your face”.
Alt fremføres med særegenhet og en stygg-fin stemme som til tider kan minne om Bjørk.
Akkompagnementet går fra fengede dansbar elektropop med enkle melodilinjer som i singelen «To The Moon And Back» til eksperimentell elektronika på «Falling».
Det er variert og fullt av disharmoni.
Fever Ray er ganske uforutsigbar og til tider krevende lytting.
Samtidig er det herlig med en plate og et uttrykk som ikke går på bekostning av det kommersielle.
Hun viser en feministisk råskap som det bare er å nyte.
| 1
|
602634
|
Vond og viktig om søgnedrapet
Søgne kommune kommer ikke godt ut av det i denne boken.
Det er vondt å lese denne boken, for dette er en smertefull historie som dessverre er fra vår egen landsdel.
Forfatter Jon Gangdal får fram hvor dårlige kommuner er til å organisere tjenester for barn og unge, slik at de får den hjelpen de trenger.
Og denne gangen handler det om Søgne kommune.
Den kommer dessverre ikke godt ut av denne boken.
Gangdal forteller om to barn fra Søgne:
14 år gamle Alma Gabriela Knutsen, og den jevnaldrende gutten som drepte henne i 2015.
Hvordan kunne det skje?
Gangdal beskriver barnas oppvekst:
Jenta som blir adoptert fra Colombia, som vokser opp i en stabil familie, som utforsker grenser når hun blir tenåring.
Gutten, som vokser opp med en psykisk syk mor som tar livet sitt når han er 12 år.
Han blir utagerende og voldelig på skolen, elever er redde for ham, men ingen tiltak rundt ham lykkes.
Gangdal er journalistisk grundig.
Han skriver troverdig.
Selv om drapsmannens familie ikke har villet bidra i boken, klarer han å beskrive deres situasjon på en nøktern måte.
Han kommer svært tett på Alma Gabrielas familie, hvor han også får benytte morens private notater i boken.
Her kjenner man en mors desperasjon, sorg og kjærlighet tydelig mellom linjene.
Som når moren går inn på rommet til Alma Gabriela for å finne klær som datteren skal ha på seg i begravelsen:
«Jeg la ansiktet ned i puta hennes og kunne fortsatt kjenne lukten av henne.»
Gangdal gjengir også rap-tekstene til gutten som drepte Alma Gabriela, hvor han skriver om sorgen etter sin mor, samt raseriet mot dem rundt ham.
Vi får også høre om de sjokkerende få rettighetene pårørende, som Alma Gabrielas familie, har når et barn blir drept.
Et minus med boken, er skrivefeil som skjemmer en ellers velskrevet bok.
De kunne lett vært luket ut.
Når det er sagt:
Denne boken burde være obligatorisk lesestoff for alle som jobber med barn og unge.
For foreldre.
Tenåringer.
Politikere.
Og for innbyggerne i Søgne kommune.
| 1
|
602636
|
Dum, smakløs og veldig nordnorsk
En film må ikke absolutt være "god" for å være morsom.
KOMEDIE
"Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta"
Norge 2017
Regi:
Tommy Wirkola og Stig frode Henriksen
Manus: Tommy Wirkola, Stig Frode Henriksen og Jesper Sundnes
Skuespillere:
Stig Frode Henriksen, Jørn Tore Nilsen, Veslemøy Møkrid, Jeppe Beck Laursen, Maria Bock, Marion Ravn, John Sigurd Kristensen, Martin Hykkerud, Ørjan Gamst, Ivar Lykke
Aldersgrense ikke oppgitt
"Kurt Josef Wagle og legenden om fjordheksa" (2010) var den rare, hjemmemekkede skrekkfilmparodien Tommy Wirkola og gjengen hans laget mellom de mer kjente "Kill Buljo"- og "Død snø"-filmene.
Nå som Wirkola lager "ordentlige" filmer i Hollywood, var det vel ingen som hadde forventet en oppfølger.
Men her er altså "Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta".
Og den er akkurat like rar og hjemmemekket som forgjengeren.
Rock Fjellstad, den psykotisk idiotiske kompisen til vår hovedperson Kurt Josef Wagle, har fått seg spillejobb på Hurtigruta, en begivenhet som i følge Kurt er "mindre sannsynlig enn at en pakistaner skulle bli ordfører i Båtsfjord".
Plakaten skal Rock dele med selveste Marion Ravn.
Så skjer et mord.
Ingen – aller minst de som har laget den – ville finne på å kalle dette en "god film".
Manuset dunster nachspielideer.
Skuespillet lukter amatørteater.
Produksjonsverdiene stinker nullbudsjett på lang vei.
Kunsten er å snu den slags svakheter til en styrke:
Alle som setter pris på nordnorsk språkbruk og generell politisk ukorrekthet kommer til å humre godt av "Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta".
| 0
|
602638
|
Fedre er fedre verst
Også julevitser må ha et poeng for å bli morsomme.
KOMEDIE "Daddy's Home 2" USA 2017 Regi:
Sean Anders Manus:
Sean Anders, John Morris Skuespillere: Will Ferrell, Mel Gibson, Mark Wahlberg, John Lithgow, John Cena, Linda Cardellini Aldersgrense: 6 år
De to rivaliserende fedrene fra den første "Daddy's Home"-filmen, supersofte Brad (Will Ferrell) og supermacho Dusty (Mark Wahlberg), har funnet en slags tone siden sist.
Nå er de "sam-pappaer" for sin felles ungeflokk.
Men forholdet skal bli satt på prøve når Brad og Dustys egne fedre (en enda softere John Lithgow og en enda mer macho Mel Gibson) dukker opp for å feire jul.
Dette mannlige motstykket til fremdeles aktuelle "A Bad Moms Christmas" er småfestlig når Ferrell får gjøre den sedvanlige "barnemann uten selvinnsikt"-greia si.
Undertegnede humret også da familien gikk på kino for å se juleeposet "Missile Tow" med Liam Neeson.
Men ellers er "Daddy's Home 2" en bablete film full av lange sekvenser som aldri kommer til noe poeng – her skal åpenbart det at barna drikker seg fulle på de voksnes eggetoddy være nok til at vi ler – og den er ikke i nærheten av å gjøre seg fortjent til sin store, emosjonelle finale.
Målet med filmer som dette er selvsagt at man skal få lyst til å se dem om igjen hver jul.
Men så lenge "Hjelp, vi har juleferie!" og "Alene hjemme" eksisterer, er det ingen som kommer til å ville se "Daddy's Home 2" på nytt.
| 0
|
602639
|
Helt(er) på trynet
Hvem skulle ha trodd at en film som handlet om så lite kunne bli så slitsom?
EVENTYR/ACTION "Justice League" USA 2017 Regi: Zack Snyder Manus:
Chris Terrio Skuespillere:
Ben Affleck, Gal Gadot, Jason Momoa, Henry Cavill, Amy Adams, Ray Fisher, Ezra Miller Aldersgrense:
12 år
Så, her er den altså, filmen som skal knytte sammen trådene fra alle de foregående DC Universe-filmene – "Man of Steel", "Batman v Superman:
Dawn of Justice", "Suicide Squad" og "Wonder Woman" – og samtidig berede grunnen for en bråte nye.
Og problemet med "Justice League" er det samme som med flesteparten av de andre:
Den skal gape over alt for mye.
Paradoksalt nok er det knapt noen historie her.
Superman skal liksom være død, så når en pompøs kjiping truer med å – du gjettet riktig – ødelegge jorden, må Batman (Ben Affleck) ta ansvar og samle et team av typer med "spesielle evner".
Omtrent halve spilletiden går med til å introdusere disse heltene.
Resten består av de sedvanlige dataanimerte masseødeleggelsene.
OK, så er det blitt plass til flere vitser enn i de andre DC-filmene.
The Flash (Ezra Miller) er ganske morsom på sin "Big Bang Theory"-aktige måte.
Men en film som, til tross for at den egentlig ikke handler om noe, varierer i tone fra øyeblikk til øyeblikk – nå er vi i Kansas og nå er vi i Atlantis, nå skal det være ironisk og nå skal det være sentimentalt – oppleves trettende lenge før den er over.
| 0
|
602640
|
Svett søndagskveld på puben
Det var grunn til å forvente country.
I stedet fikk vi årets kanskje tøffeste rock'n'roll-konsert i Kristiansand.
KONSERT Daniel Romano
Håndverkeren i Kristiansand
Søndag 5. november 2017
Sånn er det altså blitt i denne byen:
På en helt vanlig søndagskveld i november kan man tusle bort på puben og få oppleve en låtskriver og et band i verdensklasse.
Hvis du hadde prøvd å forklare ungdommen hvor usannsynlig noe sånt var for bare 10–15 år siden, ville de antakelig tro at du tullet med dem.
Den 32 år gamle canadieren Daniel Romano blir ofte – eller, strengt tatt, alltid – beskrevet som en kameleon.
På de første platene sine ville han gjerne være en klassisk country-låtskriver av Gram Parsons- og Merle Haggard-skolen.
På de siste par utgivelsene har han tatt en dreining mot eksentrisk 60-tallspop à la Lee Hazlewood og Serge Gainsbourg.
På Håndverkeren i kveld går tankene oftest til Elvis Costello and the Attractions slik de hørtes ut på slutten av 70-tallet.
Når han tar to steg tilbake fra mikrofonen og stiller seg inntilbeins bak vintage-gitaren sin, ligner Romano til og med på en ung Costello.
Og han spytter ut de ordrike tekstene sine på akkurat like energisk vis.
Lyden er høy fra første stund, og skal bare bli høyere etter hvert som kvelden går sin gang.
Backingbandet Jazz Police – spretne rytmer, skurrete gitarer og akkurat passe pipete Farfisa-orgel – låter, som engelskmannen ville ha sagt, "tight, but loose".
Man tar seg nesten i å synes synd på publikummere som måtte ha forventet seg en aften med honky tonk-musikk.
Riktig nok gir Romano dem en liten håndfull hjerteknuste ballader – et par med organist Kay Berkel som kledelig duettpartner – men det blir bare så country som det får blitt når trommisen stiller med doble basstrommer.
I stedet hagler de rockhistoriske referansene.
The Everly Brothers' "Gone Gone Gone" glir over i The Whos "My Generation" og en improvisert versjon av Romanos egen "The Pride of Queens" morfer helt naturlig inn i Ramones' "Teenage Lobotomy".
Kult blir bare et alt for fattig ord.
Og alt dette skjedde altså en helt vanlig søndagskveld i Kristiansand.
| 1
|
602641
|
Skitt og romantikk på landet
Ingen skal beskylde "God's Own Country" for å romantisere bondelivet.
Men den røffe overflaten skal vise seg å skjule uante drifter og følelser.
DRAMA
"God's Own Country"
Storbritannia 2017
Regi og manus:
Francis Lee
Skuespillere: Josh O'Connor, Alec Secareanu, Gemma Jones, Ian Hart
Aldersgrense:
15 år
For Johnny (Josh O'Connor), som har hatt ansvaret for familiegården siden faren ble rammet av slag, består dagene av hardt arbeid, hard drikking og tilfeldig sex med menn han treffer på puben.
Han er desillusjonert på en måte ikke noe ungt menneske burde ha rukket å bli.
Muligheten for endring kommer med den rumenske avløseren Gheorghe (Alec Secareanu).
Men hvordan skal Johnny klare å uttrykke sine innerste behov, han som er vant til å tråkke rundt i kuskitt og ellers holde kjeften sin?
Det skal etter hvert bli umulig å ikke tenke på "Brokeback Mountain" (2005), men "God's Own Country" er like typisk britisk som den filmen var typisk amerikansk.
Landskapet er grått, kaldt og fuktig.
Lammefødslene er for slimete til ikke å være ekte.
Og elskovsscenene – i hvert fall de som finner sted i løpet av den første timen – vil ganske sikkert bli stående som årets minst romantiske.
Likevel er det mye ømhet i denne lavmælte, velspilte filmen.
Det er rart med det:
Jo lenger følelser har vært holdt tilbake, jo sterkere virker de når de først får utløp.
| 1
|
602643
|
Årets minst interessante film
Det er ikke så ofte jeg triller eneren på terningen, men «Juleblod» er årets minst interessante film.
Juleblod
Norge 2017
Grøsser/komedie/skrekkfilm/thriller
Regi:
Reinert Kiil
Manus:
Reinert Kiil
Skuespillere:
Stig Henrik Hoff, Sondre Krogtoft Larsen, Truls Svendsen, Marte Sæteren, Jørgen Langhelle, Julia Schacht, Frank Kjosås
Aldersgrense:
15 år
Reinert Kiil («Huset», «Hora») har både skrevet, regissert og produsert filmen som handler om en seriemorder som kler seg ut som nissen og dreper folk.
Jeg forstår hva filmskaperen prøver på, jeg har sett en rekke filmer i denne sjangeren, men det er ikke bare en skikkelig skivebom – det er en total sjangerbom.
Den er for alvorlig til å være komedie, og for latterlig til å tas seriøst.
Og Kiils pubertale humor er ikke bare usmakelig, men direkte kvinnefiendtlig.
Manuset er ubeskrivelig dårlig.
Pakket full av stereotypiske og endimensjonale karakterer som gjør at det fremstår som en ufrivillig parodi.
Og var det meningen at det skulle være en parodi mangler det som sagt en viktig hovedingrediens – humor.
Seriemorderen må besitte noen slags magiske evner for å kunne dukke opp overalt, og forflytte seg med superfart fra et sted til et annet.
Og bortsett fra en lege som mener morderen er ren ondskap, presenteres det ingen interessant bakhistorie for seriemorderen.
Kiil klarer heller ikke å skape en karakter vi kan heie på, noe som er nødvendig for å orke å se hele blodbadet til siste slutt.
For hvis en ikke bryr seg om hvem som blir drept, hva er da poenget?
| 0
|
602645
|
Rett i glemmeboka
«Jigsaw» er åttende film i rekken om morderen og torturisten John Kramer (Toby Bell), og forhåpentligvis den siste.
Jigsaw
Canada/USA 2017
Grøsser/skrekkfilm/thriller
Regi:
Michael Spierig, Peter Spierig
Manus:
Pete Goldfinger, Josh Stolberg
Skuespillere:
Laura Vandervoort, Tobin Bell, Callum Keith Rennie
Aldersgrense:
18 år
Da «Saw» kom i 2004 kunne jeg ikke annet enn å bli fascinert, av både karakteren Jigsaw og det overraskende og kreative plottet.
Men den åttende filmen i rekken, regissert av Spierig-brødrene («Predestination», «Daybreakers»), satte den siste spikeren i kista for det Leigh Whannell og James Wan skapte i 2004 for min del.
Et drap som bærer Jigsaw-morderens signatur får politiet til å lure på om han virkelig er død, eller om det er en annen morder som etterlikner signaturen.
Ellers byr filmen på lite nytt.
Den følger stort sett den samme oppskriften som de andre filmene i serien.
En gruppe mennesker våkner fanget i en eller annen skummel og dødelig torturfelle, og den neste måten de kan komme seg levende fra det er ved å bekjenne sine synder og følge spillets regler.
Manuset er forferdelig tynt og strekker historien så langt at den faller helt fra hverandre.
Skuespillerprestasjonene er på linje med de verste B-filmene, og regien likeså.
Det er ikke en eneste scene som engasjerer, skremmer, eller overrasker, og karakteren som en gang i tiden ga meg gåsehud av verste sort, får meg nå til å gjespe.
Denne filmen skal sporenstreks i glemmeboka.
| 0
|
602647
|
Fredriksen:- Skal ta AaFK tilbake til Eliteserien
AaFK-treneren insisterer på at han er rett mann til få de oransje tilbake til eliteserien.
Aalesund
- Strømsgodset 4–3:
En tydelig preget AaFK-trener sto tappert og svarte på alle kritiske spørsmål etter at det ble klart at laget hans rykket ned i OBOS-ligaen.
Trond Fredriksen mener at han fortsatt er rett mann for AaFK.
- Jeg er ikke redd for å miste jobben.
Sånn er livet som fotballtrener.
Jeg har hele tiden visst at det kan være en mulighet, men det er ikke noe jeg går og tenker på.
Heller ikke nå.
- Jeg har tro på meg selv og de tingene jeg driver med, så ja, jeg mener jeg er rett mann til å få AaFK opp igjen i eliteserien, sier Fredriksen om hans egen rolle.
Han antydet at han allerede har tenkt en del rundt hva som gikk galt denne sesongen, spesielt i perioden hvor AaFK gikk 14 kamper uten seier i høst.
Men dette vil han først ta opp i en intern evaluering av sesongen.
- Det var denne perioden som kostet oss nedrykket, ikke de tre siste kampene (Rosenborg, Sarpsborg 08 og Strømsgodset), hvor vi presterte meget bra.
Hadde vi greid å vise den tælen og stoltheten i de 14 foregående kampene, så hadde vi aldri rykket ned.
Dessverre holdt det ikke med seier i dag, men jeg er stolt over prestasjonen og innsatsen gutta la ned, sier Fredriksen.
Vålerengas kollaps
AaFK gjorde for så vidt sin del av jobben i dag med seieren mot Strømsgodset, men det hjalp lite da Vålerenga ble knust 5-2 av Sogndal.
–
Hva synes du om Vålerengas innsats?
- Vi må ta ansvar for oss selv, så får Vålerenga ta ansvar for seg og sitt, er alt Fredriksen vil si om Vålerenga.
- Vi hadde full kontroll på det som skjedde i den kampen, men så gikk Sogndal veldig fort fra 2-2 til 5-2 i andre omgang.
Da måtte vi gamble og kaste alt i angrep.
Men det holdt ikke, erkjenner en slagen Fredriksen.
Blir med ned
Stemningen var ikke noe bedre blant AaFK-spillerne.
Ord som trist, vondt og skuffende gikk igjen.
- Det ble en merkelig kamp utover i andre omgang.
Vi fikk vite at vi trengte ett mål til, og så enda ett.
Det var en merkelig følelse å jage stadig flere mål.
Men jeg er stolt over det vi presterte i dag.
Det var ikke i dag vi rykket ned.
Som klubb har vi ikke vært god nok gjennom 30 kamper, sier Carlsen som lover å bli med ned i OBOS-ligaen.
- Jeg har to år igjen av kontrakten.
Vi skal rett opp igjen og alle må bidra, sier midtbanekrigeren.
Også kaptein Bjørn Helge Riise antyder at han vil hjelpe AaFK opp igjen til eliten.
- Det er ikke likt meg å gi meg nå.
Jeg skal være med og få AaFK-opp igjen, sier AaFK-kapteinen.
| 1
|
602649
|
Smågrinete superstjerne
Det låter bra.
Produksjonen er selvsagt påkostet og til tider lekker.
Men det høres ut som om Taylor Swift er ferdig som popdronning.
Dette er hennes sjette album.
Det foregående, den snart tre år gamle "1989", var proppet full av uimotståelige og fengende poplåter.
Her er det litt som tittelen forteller, "Reputation".
Ikke bare det; men også en mindre vellykket repetisjon.
Taylor Swift skal ha for at hun leverer et langt album med 15 låter.
Ingen av dem er nevneverdig svake, men vi har på mange måter hørt dette før i miksen av hiphop, RnB og pop.
Produsentene Max
Martin og Shellback vet hva de holder på med.
De gjør det beste ut av en i utgangspunktet tynn sak.
Saken er at Taylor Swift angriper tidligere kjærester, noen av dem like store superstjerner som henne selv, og hun virker hele veien i overkant selvopptatt slik at mange av tekstene tar litt livet av de fengende låtene.
Det låter aldri ille, det låter aldri fælt, men mye av det som vi får på "Reputation" er en strømlinjeformet repetisjon av det hun har gjort før.
Miksen av hip hop, RnB og pop er så A4 som den kan være her.
Det funker forsåvidt ok på "End Game", med gjestene Ed Sheeran og Future på vokal, og det høres ålreit ut på rockeballaden "So It Goes".
Men veldig mye av resten er lett forglemmelig.
Taylor Swift har nok hatt sin "peak".
Dette albumet tyder på det.
| 0
|
602651
|
Historien om 80-tallet sett fra Sandøya
Ketil Bjørnstads prosjekt "Verden som var min" er enormt krevende, mest for forfatteren men også for leseren.
Et decennium er i og for seg en fiksjon.
Men det er nå tilfeldigvis titallsystemet som er rådende hos oss, og derfor oppleves det naturlig når Ketil Bjørnstad skriver om sitt liv i bøker som omhandler det ene tiåret etter det andre.
Han er kommet til perioden 1980 til 1990.
Å skrive hva man minnes vil alltid innebære fiksjon, et element av diktning, mer eller mindre fjernt fra virkeligheten.
Det understrekes også i den overordnede tittel for bokserien:
Verden som var min.
800 sider bindes sammen gjennom en år-for-år disposisjon.
Katten Movitz er også et sammenbindende element, og tilfeldigvis dør han i det siste av disse ti årene.
I denne boka har Bjørnstad gått hardt ut mot en del litteratur- og musikk-kritikere, ved navns nevnelse.
Og han forsvarer seg i boka.
Men det har skapt debatt, og den har rullet såpass lenge i Oslo-pressen at jeg finner det unødvendig å gå inn på dette her.
Den Sandøya-bosatte forfatteren avlegger stadig Kristiansand besøk i denne boka.
Hans nære vennskap med både Leonard Richard og Kjell Nupen, og hans beundring for deres kunst, nevnes ofte, og mot slutten av boka introduseres Per Fronth.
Ketil Bjørnstad skriver om Alf Emil Eik og hans studio på Lund med stor varme og respekt, og ikke minst om Helge Ording og Down Town – «Det viktigste spillestedet jeg hadde i disse årene.
Der kunne jeg prøve ut nye ting, for folk som visste hva jeg holdt på med».
En konsert i det gamle teatret vårt, med Kristiansand Symfoniorkester og Håvard Gimse i Rachmaninovs tredje får følgende karakteristikk:
«… en fantastisk versjon, at alle musikerne på podiet skjønner at det skjer noe ekstraordinært».
Ellers deles her ut både sympatier og antipatier mellom referater fra verdensbegivenheter, drap, attentater, flystyrt og politiske omveltninger.
Treholt-saken er viet mange sider i denne boka som nok en gang er litt for sprekkeferdig av alt for mye.
Likevel verd å lese.
| 1
|
602652
|
Lidenskapelig og nakent
Det bor mye musikk i Ida Jenshus (30).
Det har det gjort helt siden hun droppet ut av videregående skole i Steinkjer for å satse på musikken.
Her viser hun en inderlighet og lidenskap som du enten blir forført av eller skuffet av.
For Ida Jenshus har på sine tidligere album i sin ti år lange karriere framført rock i en americanablanding med låter som stort sett var lett å like både umiddelbart og lenge.
Her gjør hun det ikke like lett verken for seg selv eller lytteren i en dvelende, saktegående stil med få effekter og så godt som uten bass og trommer.
Men etter hvert som man lytter gjentatte ganger, så glir det meste på plass som et album med musikk gjort av en artist som har så mye sjel og nerve i det hun gjør, at man ikke kan forbli uberørt.
Det hele begynner med den nydelige og innstendige "April Child" med en varighet på over fem minutter.
Ida Jenshus synger bare så bra akkompagnert av en elgitar.
Så flott!
Og slik er det på mye av resten av albumet også; nemlig at det er lite arrangementsmessig krydder her, men heller et nakent lydbilde der den flotte stemmen hennes er i fokus.
Det hele bindes sammen med korte mellomspill underveis.
Ida Jenshus har tydeligvis forsøkt å skape en helhet og stemning her i et konsept der to verdener møtes i en kamp mellom det trygge og usikre.
En av nøkkellåtene er den lengtende og vakre,"Greatest Love".
Omtrent like stor og sterk er "Blood Moon", der Ida Jenshus virkelig viser den store stemmen sin.
Det gjør hun egentlig hele veien på et album som gir lytteren utfordringer i det nakne, men sterke lydlandskapet.
Dette er kanskje den melankolske høstplaten du behøver i år?
| 1
|
602653
|
Barneplate med ambisjoner
På "Snydelig" har vår tids Knutsen & Ludvigsen blåst de små sangene sine opp i storformat.
BARN/POP
Meg og kammeraten min
"Snydelig"
(Me/Musikkoperatørene)
De beste barneplatene er gjerne dem som oppfyller følgende kriterier:
1) De er fengende nok til at barna vil høre dem om og om igjen.
2) De er rikholdige nok til at mamma og pappa ikke får fnatt av å høre dem om og om igjen.
Den musikalske mangtsysleren Martin Hagfors (HGH, Home Groan, en mengde solo- og samarbeidsprosjekter) er en av dem som har knekket koden.
Og etter at Håkon Gebhardt tok med seg banjoen sin og stakk for et par år siden, kan det virke som om Hagfors og hans nye "kammerat", multiinstrumentalisten Erik Johannessen (Jaga Jazzist), har hevet ambisjonsnivået flere hakk.
"Snydelig" er nesten Beatles-aktig i sin bredde og variasjon.
Her er surrealistiske tullelåter som "Verdens vakreste fjær" og "Der hvor vi to bor".
Her er de stemningsfulle pop-balladene "Skogen" og "Sover som en stein".
Her er en sang med de fine linjene "Du er ensom/Du er en som jeg liker godt".
Og hele veien bruker Hagfors og Johannessen selveste Kringkastingsorkesteret for alt det er verdt:
Til å legge farge, til å understreke poenger og til å gjøre de i utgangspunktet små sangene sine store som solen.
Dette er en plate som tåler å bli hørt mange, mange ganger.
| 1
|
602654
|
Gjensyn med «Katteprinsen»
Klassikeren «Katteprinsen» fra Studio Ghibli («Chihiro og heksene») er tilbake på det store lerretet.
Katteprinsen
Japan 2002
Animasjon
Regi:
Hiroyuki Morita
Manus: Reiko Yoshida
Norske stemmer:
Kåre Conradi, Siri Nilsen, Helén Vikstvedt, Hildegunn Riise, Harald Heide-Steen, Christoffer Staib, Mariann Aas Hansen
Aldersgrense Tillatt for alle
Den japanske animasjonsfilmen fra 2002 er en kjempefin film for de minste.
Den er noe lysere og lettere enn mange andre av Studio Ghiblis filmer, og derfor en fin anledning til å presentere småtassene for animasjonsfilmstudioets fantastiske verden.
Skolejenta Haru redder en katt fra å bli påkjørt, og til sin store overraskelse reiser katten seg opp på to bein og takker henne.
Han sier også at hun skal bli belønnet.
Det viser seg at han er selveste Katteprinsen, og belønningen er at hun skal få reise til Kattekongeriket og bli Katteprinsesse.
Heldigvis får hun hjelp av den smarte katten Baronen som jobber på Kattekontoret, for hun har nemlig ikke lyst til å bli verken katt eller gift.
Budskapet er enkelt – det handler om å være seg selv.
Og budskapet formidles på en tydelig måte som er lett å forstå.
Alt i alt byr filmen på både humor, spenning og action.
Og ikke minst en rekke fargerike karakterer som den egoistiske Kattekongen, som er forbilledlig dubbet til norsk av Harald Heide-Steen jr.
Det er også artig med en litt annerledes vri på søte, små kattepuser.
| 1
|
602655
|
Fengslende søken
Heidi Sævereids fjerde roman er en sanselig fortelling om ungdommelig søken og vanskelige søsken.
Hedda er en tarot-lesende biologistudent som blir med storebroren Daniel på festival i England.
Der Hedda er forsiktig og påpasselig, elsker Daniel kaos og kaster seg ut i det ukjente.
Når Daniel plutselig blir borte, kastes også Hedda ufrivillig ut i det ukjente.
Heidi Sævareid, fra Kristiansand og Lillesand, har med sine tre første og alle Bragepris-nominerte ungdomsromaner gått inn i ulike miljøer og subkulturer, alt fra kristne sekter til israelsk kampsport.
I «Bruddlinjer» handler det om okkulte ritualer og tarotkort.
I alle bøkene utforsker hun imidlertid den samme identitetsproblematikken:
Hvordan finne seg selv og sin plass i verden som ung voksen.
Fremstillingen av det motsetningsfylte, men gjensidig avhengige søskenforholdet er en av romanens fremste styrker.
Hedda gjør alt for å slippe å ta egne valg.
Hun søker hjelp i tarotkort, og bruker tid og krefter på å finne Daniel, enda alle andre ser ut til å ha akseptert at han fra tid til annen bare blir borte.
Hedda er overbevist om at Daniel trenger henne, at han er hjelpesløs uten henne.
Men søskenparet er som to omvendte magneter:
Når hun nærmer seg, trekker Daniel seg unna.
Hvem er det egentlig som er avhengig av hvem?
I et fengslende og sanselig språk skildrer Sævareid både ytre omgivelser og indre uro.
Hedda søker, og på veien havner hun i Glastonbury og London, i en ørken i Spania og i barcode-bygningene i Oslo – men kommer hun egentlig noe nærmere det hun søker?
Rommet til fortolkning er alltid mindre i ungdomsromaner – også i de gode.
Ikke fordi ungdommer er dummere enn voksne, og trenger å få alt inn med teskje, men fordi ungdommer ofte tviler på seg selv og egen dømmekraft, og trenger forsikringer om at de tenker i riktig retning.
Dette er det mye av i «Bruddlinjer».
Noen ganger blir symbolikken i tarotkortene overtydelig.
Tydeligst er likevel Sævareids evne til å skildre hvordan unge mennesker ofte er både åpne og redde for verden på samme tid.
| 1
|
602659
|
Kjent og ukjent i populær miks
Ønskekonserten trakk også i år et stort publikum, men en fallende tendens kaller kanskje på nytenkning?
Ønskekonserten i Kilden, utviklet i et samarbeid mellom Fædrelandsvennen og Kristiansand Symfoniorkester, er blitt en tradisjon.
Denne fjerde gangen var det ikke «stinn brakke» som det heter så elegant, bare nesten.
Men mye folk var det, og mye varme.
Også i år hadde publikum vært med på å bestemme hva som skulle spilles etter en presentasjon av noen alternativer, presentert i Fædrelandsvennen, og deretter gjenstand for en avstemning.
Det begynte fyrig, virkelig fyrig, med all den energi våre egne symfonikere presterer når de inspirert av verk, dirigent, situasjon og sammenheng, hiver seg frampå og trår til for fullt; med Slavisk dans nr.
8 av Dvorak.
Deretter kom to satser fra en Haydn-symfoni, en orkesterversjon av klaverstykket Clair de Lune av Debussy og Symfonisk dans nr. 3 av Grieg.
Som en hyllest til komponisten og jazzmusikeren Egil Kapstad som døde i sommer og som var blitt kristiansander gjennom sitt liv med Hilde Hefte, framførte Birte Myhrstad en «Hymne» skrevet for henne.
Et særdeles vakkert stykke musikk som føyde seg fint inn etter Debussys måneskinnsmusikk.
Første avdeling ble avsluttet med musikk fra Karelia-suiten av Sibelius, feiende flott og med herlige utladninger i både horn og messingseksjon.
Tredjesatsen fra Brahms fjerde symfoni fikk åpne andre avdeling, ytterst engasjert spilt av orkesteret under dirigent Per Kristian Skalstads ledelse.
En liten Adagietto av Bizet og Fliflet Bræins gedigne
Ut mot havet fulgte, før Grieg igjen fikk lede oss inn i Dovregubbens hall.
Ouverturen til Czardasfyrstinnen av Kalman og John Barrys musikk til filmene om James Bond faller i øret på svært forskjellig vis, og så fikk Julius Fuciks «Gladiatorenes inngang» avslutte det hele med brask og bram.
Programmet er delvis svært populært.
Men enda viktigere er nok at det framføres så utrolig godt av orkesteret.
Kan hende er tiden kommet til å tenke nytt om fenomenet Ønskekonserten?
Den kan gjøres enda viktigere for enda flere.
Og en gang i blant er vel det et poeng?
Ved konsertens begynnelse ønsket kulturredaktør Karen Kristine Blågestad velkommen og introduserte orkesterdirektør Stefan Sköld, som på sitt lune og underfundige vis fikk si noe om hva hans år som leder for dette orkesteret har betydd for ham, og for orkesteret.
Kveldens konferansier var Janne Formoe, hun har nærmest alternert med Bartek Kaminsiki i denne rollen, og hun gjorde det med eleganse og vel innstudert fjolleri denne gangen.
Hun veksler behendig mellom personlige og faglige kommentarer, også med noen svært ufaglige, og hun gjør det sjarmerende og underholdende og med et glimt i øyet som er hennes personlige styrke.
| 1
|
602660
|
Høyrepopulismen i vår tid
Det er på tide å hente frem Otto Nielsens antifascistiske vise med refrenget «He is Dead, but He Won’t Lie Down» fra Søndagsposten 1966.
Noen av oss oldiser erindrer noen av de skarpe poengene.
Spøkelsene fra tretti-årene gikk igjen; i Spania regjerte Franco, i Portugal Salazar, i USA herjet Ku Klux Klan.
Det er nesten uvirkelig, men nå er den ytre høyresiden representert i parlamenter i halve Europa.
Sist inn er Østerrike og Tsjekkia.
Har europeerne glemt de enorme lidelsene de gamle diktatorene med sin menneskeforakt påførte millioner?
Noe enkelt svar finnes ikke, men Simen Ekerns «Folket, der er meg» er en geografisk og mental reise gjennom disse mørke avkrokene av vår gamle verdensdel.
Som i tidligere bøker er Ekern en fremragende reiseleder, utvungen i stilen, analytisk i møte med ideene og menneskene bak dem, enten det nå er Frankrikes Marine Le Pen, Nederlands Geert Wilders, Italias Matteo Salvini eller Tysklands Frauke Petry, som seierssikre møttes i Koblenz i januar 2017.
Med Trumps valgseier og Brexit trodde de på det store gjennomslaget i de kommende valg.
Det gikk ikke helt etter deres optimistiske fremtidstro, men det er for tidlig å puste lettet ut, mener Simen Ekern.
Høyrepopulismen er ikke borte.
Han bruker mest tid på Le Pen og hennes oppgjør med den gamle faren, antisemitten Jean-Marie Le Pen.
Det var nødvendig med en «avdjevlingsstrategi» for å gjøre Nasjonal Front mer akseptabelt i bredere kretser, noe som gav uttelling i antall stemmer ved presidentvalget, selv om hun tapte stort i andre omgang.
Møtene med Le Pen og de andre høyrepopulistene er avslørende høydepunkter i boken.
De vil stenge grensene, redusere eller avvikle EU, skrote euroen, bekjempe islam (særlig gjelder det Wilders).
Det er nasjonen som er fremtidens omdreiningspunkt.
Men i denne nostalgiens illusjon lå de kreftene latent som de nå vekker til live.
| 1
|
602661
|
Sterk dokumentar
Mens journalister i vesten jakter på klikk, blir journalistene i RBSS jaktet på av IS.
City of Ghosts:
Raqqa
USA 2017
Dokumentar/krigsfilm
Regi:
Matthew Heineman
Medvirkende: Abu Bakr Al-Baghdadi, Hamoud, Hassan, Hussam, Naji Jerf, Mohamad
Aldersgrense:
15 år
Motstandsgruppen Raqqa is Being Slaughtered Silently (RBSS) ble dannet av en gruppe syriske menn etter at de hadde kjempet for frihet fra Assad-regimet, og noe enda verre tok makten i byen Raqqa - IS.
Hverdagen ble preget av offentlige henrettelser og halshugginger, ingen skole, eller sykehus, og lite mat.
IS publiserte imidlertid propagandavideoer som fortalte en helt annen historie enn virkeligheten.
Ofte veldig profesjonelt laget med Hollywood-effekter, dramatisk lyssetting og kameraføring.
RBSS tok derfor i bruk sosiale medier og grasrotjournalistikk, og startet en mediakrig mot IS.
Mange modige mennesker risikerer livet hver dag, og flere har blitt drept, for å få sannheten ut til verden.
Filmskaper Matthew Heineman («Cartel Land») har fått innpass hos RBSS, og sammen med hans filmmateriale og deres filmklipp maler filmen et dystert og grusomt bilde som setter mange ting i perspektiv.
Vi ser henrettelser, halshugginger og døde kropper som blir utstilt som advarsel til alle som går imot IS.
Det er sterk kost, men nødvendig, og noe vi må tåle å se, og ikke lukke øynene for.
Filmen treffer hardt og får frem budskapet klart og tydelig, og er en hyllest til de modige menneskene som ikke lar seg kue.
| 1
|
602662
|
Humørfylt frå ein «handy-man»
Om nyttige og unyttige prosjekt for «handy-men» - og andre.
Eg har hatt mange fornøyelege timar med boka til Erik Alfred Tesaker frå Flekkefjord, ein slags Reodor Felgen, og kjent frå NRK 1.
På 170 sider fortel snikkaren og moroklumpen Tesaker laust og fast om unyttige, finurlege, og nyttige oppfinningar.
Dersom du er såkalla «handy-man» eller «handy-Woman!»
Sjølv har eg tallause tommeltottar, og det faktum at eg likevel opplevde gjennomgangen av boka som både gjevande og spennande er ein honnør til forfattaren.
Iblant lo eg ukontrollert, både av kostelege teikningar (som er laga av forfattaren), artige foto og gøyale formuleringar.
La meg raskt ramse opp nokre hovudoverskrifter, som fortel om breidda i det forfattaren presenterer: Vannhjul, oppfinnarbriller, sykkelkoffert, propell, liverale lekevåpen og drømmeslott.
Men først fortel han litt om familie, seg sjølv og skulegang:
«Jeg kom inn på elektro.
Det var Reform 94, og alt var teoretisert, til og med gym.
… Læreren var en sliten, omskolert industriarbeider.»
For å seie det slik, yrkesskulen/elektro etter planane i 1994 var ikkje noko for han, og han hoppar av etter eit halvt år.
Ein rådgjevar åtvara han; utan utdanning osv.
Som vi veit, Tesaker har greidd seg svært bra som praktisk retta autodidakt.
Forfattaren er ikkje berre «handy-man», jammen skriv han god norsk også.
Godt og informativt – og du skal leite lenge om du skal finne ei unødvendig setning, for ikkje å snakke om eit ikkje naudsynt ord.
Underfundig, til dels grotesk humor, frydar han også oss som lesarar med.
Farfar hadde snekra ei leikehytte til gutane i barneflokken der far til forfattaren var yngst.
Dei laga seg bogar av einer og piler med ein sjutomsspiker som spiss og skaut på ein blink dei hadde feste til døra.
Ein av brørne, Einar, sikta og skaut mot blinken:
«Men akkurat idet han slapp strengen, spratt lillebror ut av døren på hytta, og pilen for rett i det venstre øyet hans.»
Stor ståhei, sjølvsagt.
Og enden på visa?
«Det eneste pappa fikk, var et lite kikkhull i øyelokket, noe som kom godt med når de lekte gjemsel.»
| 1
|
602663
|
Et herlig comeback
Det er omtrent ti år siden de pakket sammen.
Nå er Gåte tilbake.
Takk for det!
Det var en fornøyelse å høre dem både på plate, og ikke minst på konserter.
Søskenparet Sveinung og Gunnhild Sundli, på henholdsvis fele og vokal, leverte den beste folkrocken vi noensinne har hørt i dette landet med en vitalitet, kreativitet og friskhet det var vanskelig å fornekte.
Etter to studioalbum og en konsertplate, pakket de sammen for ti år siden.
Gunnhild Sundli prøvde seg både som skuespiller og soloartist, uten at det helt tok av.
Med dette herlige comebacket, kan det bli bedre tider igjen.
Vi snakker om en EP på fire låter der de nok en gang tar for seg temaer fra Middelalderen her hjemme.
Låtene "Venelite" og "Rideboll og Gullborg" er basert på den perioden, mens Knut Buen har skrevet tekster til to helt nyskrevne melodier.
Det låter friskt og fint hele veien i en uttrykksmessig miks av folk, rock og metal fra de åpner med den tøffe og rocka "Stolt Solvår", til ep-en avsluttes med den litt mer saktegående "Venelite".
Spenstig, tøft og sterkt.
Velkommen tilbake, Gåte!
| 1
|
602666
|
Kalde fakta fra virkeligheten
«Wind River» er en isnende kald thriller inspirert av virkelige hendelser.
Wind River
USA 2017
Action/thriller
Regi:
Taylor Sheridan
Manus:
Taylor Sheridan
Skuespillere:
Elizabeth Olsen, Jeremy Renner, Jon Bernthal, Julia Jones, Graham Greene, Gil Birmingham
Aldersgrense 15 år
I Wind River, et reservat for den amerikanske urbefolkningen, er ifølge en New York Times-artikkel kvinnene mye mer utsatt for både voldtekter, overgrep og drap enn resten av landet.
Og det føres ingen statistikk over savnede kvinner, noe det gjøres med alle andre deler av befolkningen.
Filmen er satt sammen av over tusen virkelige hendelser.
Den lokale jegeren Cory (Jeremy Renner) finner en død jente i snøen.
Hun er barbeint og bærer tydelige spor av å ha vært utsatt for noe kriminelt.
Den veldig ferske FBI-agenten Jane Banner (Elizabeth Olsen) blir satt på saken, men hun forstår at hun trenger hjelp og benytter seg av Corys ekspertise og tilknytning til lokalsamfunnet.
Cory har sine egne grunner for å ville jakte på rovdyret som har tatt livet av den unge jenta.
Regissør og manusforfatter Taylor Sheridan har tidligere gjort seg bemerket som manusforfatter til Oscar-nominerte filmer som «Sicario» og «Hell or High Water», og leverer igjen et velskrevet og fengslende manus.
Det er kun hans andre runde i ringen som regissør, men han leverer tett opp til knockout.
Filmens koloritt er like kald som innholdet, og forsterker opplevelsen av uhygge og urett.
| 1
|
602668
|
Lite julestemning
«Jul i Mummidalen» er en veldig annerledes julefortelling, men karakterene sjarmerer.
Jul i Mummidalen
Finland/Polen 2017
Animasjon/barnefilm/eventyr/familiefilm
Regi:
Ira Carpelan, Jakub Wronski
Manus: Ira Carpelan, basert på Tove Janssons karakterer
Norske stemmer:
Terje Strømdal, Ivar Nørve, Preben Olram, Jan Gunnar Røise
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Mummitrollet og familien hans pleier å gå i dvale for vinteren.
Det har slekten deres gjort i alle generasjoner.
Men hva skjer egentlig om vinteren?
Mummitrollet er veldig nysgjerrig og klarer ikke å sovne.
Spesielt når han får høre at Julen kommer snart.
Hvem er Julen og hvorfor vil han ha pyntet tre, gaver og masse mat?
Han våkner foreldrene som straks setter i gang forberedelser til å ta imot denne Julen, hvem det nå enn er.
Personlig savner jeg animasjonen fra tv-serien.
I filmen presenteres karakterene i form av dukker med et veldig enkelt uttrykk, og jeg savner mer liv i både dukkene og i animasjonen generelt.
Historien er som vanlig litt mørk, spesielt i starten.
Den skumle Hufsetufsa som går rundt og fryser alt til is, som en stakkars sommerfugl og Mummimammas roser.
Noen av de minste vil nok synes at det er litt skummelt til tider.
Etter hvert finner de ut at vinteren kan være ganske fin, og de tar opp temaer som å være en god venn og at meningen med julen kanskje er å gjøre andre glade.
Tove Janssons karakterunivers er sjarmerende, som Mummimamma med håndvesken og rampete Lille My, men som sagt treffer ikke animasjonen og dukkene meg like mye som de originale tegningene.
| 0
|
602669
|
En forbryters løgnaktige liv
«Gulosten» ble han kalt, en av landets mest notorisk kriminelle.
Johannes Sigfrid Andersen (1898-1970) fra Oslo fikk et langt forbryterliv og mye publisitet.
Som en medienes yndling ble hans liv og «gjerning» omspunnet av myter.
Når statsviteren Per E. Hem graver seg ned i dette livet, er det med den grundighet vi kjenner fra biografiene om Jørgen Løvland (2005) og Paal Berg (2012), og stadig velskrevet.
Andersen dikterte selv sine memoarer (1946), men de var mildest talt tilpasset det ettermæle han ønsket å skaffe seg.
Hem påviser punkt for punkt hvor lettfattelig han var i omgang med sannheten.
Samme svakhet hefter ved en biografi av Bjørn Bjørnsen (1968).
Per E. Hem påviser Andersens løgnaktighet ved å gå grundig inn i fengselsprotokoller, rettsreferater, et rikholdig brevmateriale fra Andersens hånd og andre kilder, skriftlige og muntlige.
Forbilledlig.
Det finnes biografier og biografier.
Nærmest et anstendig liv kom Andersen etter krigen.
Han var motstandsmannen som likviderte en Abwehr-agent, ble medlem av Kompani Linge og mannskap på en torpedobåt, der han for øvrig fikk de beste skussmål.
Som krigshelt hadde han plutselig en sosial kapital å tære på, men så skjøt han to tyskere i fylla.
Han greide utrolig nok å bli benådet.
I London hadde han truffet kong Haakon, et bekjentskap han hadde nytte av da han etablerte seg med snekkerverksted i Horten i fredsårene.
Verkstedet fikk tilskudd og lån av fondet som ble samlet inn som en takk til kongen etter krigen.
Igjen gikk det galt.
Gamle venner og en slags ustyrlighet brakte ham tilbake på skråplanet.
Biografien viser en impulsiv personlighet med en vanskelig barndom som trivdes med å være i sentrum for oppmerksomheten, som ikke skilte mellom rett og galt, sant og usant.
Slik sett er den en studie av årsakene til at noen havner feil side, og det godtgjør at Gulosten igjen kommer mellom to permer.
| 1
|
602670
|
Årets beste bøker anmeldt av Emil Otto Syvertsen
Dette er de tre bøkene Emil Otto Syvertsen synes er best av dem han har anmeldt i 2017:
1.
«Skada gods»
Forfatter:
Tore Renberg
Roman
Tredje bok i Tore Renbergs Teksas-serie holder hva de to foregående har lovet.
Den er bare enda litt villere, litt mer fascinerende og engasjerende.
Fortelleren holder et voldsomt tempo og har en språklig kraft som blender.
Hver av personene har sin egen språk-tone og de kommer regelmessig til orde gjennom vekslende synsvinkler fra kapittel til kapittel.
Hillevåg-gjengen med sine liv så langt utenfor loven at en grøsser, blir levende mennesker som jeg som leser må like på tross av alt det avskyelige de steller i stand, både for seg selv og for andre.
Boka har likhetstrekk med Kiellands Stavanger-univers, her er bare så mye mer av de elendige.
2.
«Zoonetter»
Forfatter:
Morten Langeland
Dikt
En gang i blant åpner man ei bok og tenker at den er en bagatell, fort lest og fort glemt.
Jeg var nok fristet til å tenke slik da jeg tok fatt på Morten Langelands Zoonetter.
Men denne boka er så full av merkverdigheter at den umiddelbart fascinerer.
Nyskapende blir liksom litt bleikt i denne sammenheng.
Holdt i en slags form som sonetter, leker han med ord, spidder forestillinger og oppfatninger, lager nye ord der det er behov for det, og røsker i det vi tror vi erfarer når vi for eksempel skulle komme til å tilbringe en natt i Dyreparken.
Lenge etter første lesning har boka ikke sluppet taket.
Leseren finner stadig noe nytt.
3.
«Byens spor»
Forfatter:
Lars Saabye Christensen
Roman
Denne boka er lokallitteratur fra et helt bestemt område i Oslo, nemlig Gjessenløkken, Fagerborg, Majorstuen og Kirkeveien.
Handlingen er tidfestet til 1950-tallet.
Likevel er dette verken lokallitteratur eller 50-talls-idyll.
På mesterlig vis klarer Saabye Christensen å fortelle om dette stedet og denne tiden på en slik måte at det gjelder du og jeg i dag, enten vi nå er i Kristiansand eller på Mosby.
Det er mesterlig fortelling om menneskelivet slik det er, i hverdag og høytid, i nød og sorg, i glede og kjærlighet.
Forfatteren bekrefter nok en gang sitt mesterskap.
| 1
|
602671
|
Hvordan lage en dårlig film
I Norge har vi Aune Sand.
I USA har de Tommy Wiseau.
KOMEDIE "The Disaster Artist" USA 2017 Regi:
James Franco Skuespillere:
James Franco, Dave Franco, Seth Rogen, Alison Brie Aldersgrense:
12 år
"The Disaster Artist" har et nokså snodig utgangspunkt.
Dels forteller den historien om innspillingen av "The Room" (2003), en sånn film som er så dårlig at folk verden over jevnlig samles bare for å le av den.
Dels er den et portrett av Tommy Wiseau, han som skrev, regisserte og spilte hovedrollen i "The Room", en fyr ingen forstår seg på eller vet hvem egentlig er.
Ut av dette har James Franco, som nær sagt selvfølgelig regisserer og spiller hovedrollen her, laget en film det er forunderlig vanskelig å ta øynene fra.
"The Disaster Artist" er en film om store drømmer, bunnløs inkompetanse og en merkelig manns misforståtte forsøk på å skape noe viktig, å bli lagt merke til eller – i det minste – å få seg en ordentlig venn.
Som sådan er den ofte like sår som den er morsom.
Franco ler liksom av og med Wiseau på samme tid.
Til gjengjeld er det lenge siden undertegnede har sett noe festligere enn de nitidig gjenskapte, ulidelig pinlige sexscenene fra "The Room" eller Wiseau – altså Franco – sine forsøk på skuespill.
Omsider har Tim Burtons "Ed Wood" (1994) fått en seriøs utfordrer i kategorien "God film som handler om en dårlig film".
Roy Søbstad
| 1
|
602672
|
Neil Youngs gode intensjoner
Igjen har Neil Young satt seg fore å redde verden med middelmådig musikk.
ROCK Neil Young + Promise of the Real "The Visitor" (Reprise/Warner)
Neil Young lar seg fyre opp av Donald Trump og er bekymret for hva vi gjør med miljøet.
Men han tror på kjærligheten, da.
De som ikke fikk med seg budskapet på plater som "Greendale" (2003), "Living with War" (2006) og "The Monsanto Years" (2015), får det nok en gang banket inn på "The Visitor".
Nå er det i og for seg hjertevarmende at den gamle hippien bryr seg så mye om planeten barnebarna hans skal arve.
Problemet er bare at han, som jo er en av rockens største låtskrivere, ikke lenger tar seg tid til å skrive låter.
Youngs andre studioalbum laget i samarbeid med Promise of the Real, bandet som blant andre teller Willie Nelsons sønner Lukas og Micah, er nok en samling resirkulerte riff, skisseaktige melodier og tekster som har mer til felles med kommentarfeltskriverier enn lyrikk.
Lyden av skurregitaren hans kan fremdeles sende frydefulle ilinger nedover ryggraden.
Og i Promise of the Real har han funnet et backingband med akkurat passe løs snipp.
Men hvis Neil Young virkelig vil inspirere oss alle til å skape en bedre verden, er han nødt til å komme opp med noe adskillig sterkere enn disse ti banale, skjødesløse låtene.
| 0
|
602673
|
Her brukes ingen rosa pensel
Kunnskap bygger ned frykt og fordommer, og denne boka er et viktig bidrag til dette.
Det enkle er ofte det beste, heter det.
Jeg har lest ei enkel bok.
Beskjedent utstyrt, ikke spesielt påkostet, nesten 90 sider, gode tekster og mange bilder, ofte private fotos av og ved de som er omtalt og intervjuet i boka «Et liv å leve».
Leseren møter ti flyktninger og asylsøkere, de fleste fra Syria, noen fra Eritrea, Sudan og Afghanistan.
Alle bor i Kristiansand.
De har involvert seg i og helt sikkert hatt nytte og glede av Kirkens Bymisjons tiltak for flyktninger:
INTER Aktiv, og det er i den sammenheng ekteparet Marianne og Ole Lillesvangstu har møtt disse menneskene.
Boka gir Kristiansandere en flott mulighet til å møte ti av vår bys nye innbyggere.
Teksten, måten personene omtales på, og hva de sier i intervjuene, er lettfattelig og gripende.
Her møter vi enkeltmennesker med savn og traumer, med drømmer som brast og nye drømmer som er kommet til etter at de begynte sin tilværelse i Norge og i Kristiansand.
Her brukes ingen rosa pensel.
Her fortelles rett fram og liketil om hva som var bakgrunn, hvordan flukten var og hvordan livet er akkurat nå, i ny kultur med utfordringer og gleder.
Noen forteller om møte med hjertevarme norske medmennesker som gjør en innsats for å hjelpe.
Andre forteller om usikkerhet og vanskeligheter med å skjønne kulturelle koder, som han som i kassa i supermarkedet fikk spørsmålet:
«Pose?».
Det betyr:
Vil du ha et kyss, på syrisk, men det ante jo ikke kassadama.
«Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal komme ordentlig inn i samfunnet rundt meg.
Jeg tror mange kristiansandere er skeptiske til flyktninger», sier en av dem.
Denne boka kan kanskje hjelpe noen av de engstelige kristiansanderne.
Og kanskje kan den anspore noen til å tenke at, ok, vi får sørge for å bli kjent med, og kanskje venner, med noen av våre nye naboer.
Da har denne boka hatt en verdifull funksjon.
Den deles ut gratis i Bymisjonen og en del kirker.
Ta en og les!
| 1
|
602674
|
Avslørende analyse fra stor tenker
Terje Tvedt har satt seg fore å avdekke samtidens illusjoner og tåkeprat.
Det er vanskelig å forstå sin egen tid.
Terje Tvedt, mannen bak fjernsynsdokumentaren «En reise i vannets fremtid» har gjort nettopp dette til sitt store prosjekt.
I boka «Norske tenkemåter» fra 2016 lanserte han bunnplanken til årets store bok.
Da presenterte han en analyse av hvordan Norges bistand overfor land i Den tredje Verden hadde ført til framveksten av en ny maktelite i Norge, det humanitær-politiske komplekset, som blant andre Jonas Gahr Støre er eksponent for.
I sin siste bok, «Det internasjonale gjennombruddet», setter han dette inn i en større sammenheng, og gir den grundigste og mest avslørende analysen av vår samtid som er formulert.
Tvedt viser seg som en stor intellektuell i det han analyserer den prosessen Norge har gått gjennom siden 1963, i den perioden han kaller det internasjonale gjennombruddet.
Perioden avsluttes med Kongens tale i slottsparken i 2016 der han konkluderer med at alt og ingenting er norsk.
Det beste med analysen er at Tvedt gir oss et språk til å snakke om og forstå den endringsprosessen som har foregått.
Og det er godt når man kjenner at ting er «hakkende gale» - uten å ha begreper å gjøre rede for det med.
Gjennom analyse av stortingsmeldinger viser Tvedt hvordan det som en gang ble tatt for gitt som «norske verdier» gradvis forsvant fra den norske politiske retorikken - for å bli erstattet med svulstige, men upresise formuleringer om «universelle verdier».
Tvedt viser hvordan de nye verdiene aldri er blitt definert eller fylt med innhold, slik at ingen i dag kan peke på hvilke konkrete verdier den norske staten bygger på.
I 2014 vedtok ledelsen i NRK at journalister skal unngå å bruke begrepet «norske verdier», av samme grunn som den nye eliten bannlyser slike ord:
Man må ikke støte eller ekskludere noen, men heller gå rundt grøten.
Tvedt viser hvordan Norge gradvis er blitt forandret uten at er blitt åpent snakket om eller villet - at vi liksom bare gradvis har sklidd over i en ny tilstand av «ikke-norskhet» uten debatt.
Det han dessverre ikke tar opp, er den motstanden som har vokst fram i befolkningen de siste årene mot en slik tenkemåte.
| 1
|
602675
|
Praktverk om vårt eget hav
En praktbok om havets betydning mellom oss og våre nærmeste naboer.
Dette forfattende firkløveret har tidligere fortalt oss om hummer, makrell og sjøørret; tre bøker så langt; og her kom så den fjerde:
«Skagerrak».
Boken beveger seg innenfor en linje strukket fra Lindesnes til Hanstholm, fra Skagen til Trubaduren (Gøteborg); til Færder og nedover vår hjemlige kyst tilbake til Neset.
Det er et havområde som alle egder har et forhold til, gjennom alle tider.
Steinøkser av bergarten diabas, brudt på Skarvøya i Ny Hellesund er gjenfunnet i danske steinaldertufter.
Her øyner man en gryende samhandel over det som den dag i dag er vår viktigste ferdselsåre:
Sjøveien.
Gjennom Skagerrak gikk hele østersjøflåten, og omfanget av trafikken gjenspeiles i Sundtollregisteret (Øresundstollen ) som gjennom de siste år er blitt tilgjengelig på nettet.
Da forstår man viktigheten av fyrene og hvorfor Lindesnes ble anlagt som det aller første (1656).
Fyrene har fått fyldig omtale.
Og selv for dagens seilere med radar, GPS og kartplottere, gir fyrene i det minste en betryggende bekreftelse på at teknikken virker.
Som kulturhistoriske monumenter er de formidable.
Trelastfarten på Østersjøen ble gjennom 1800-tallet en av hovednæringene for sørlandsk sjøfart, men i krig som i fred og under skiftende konjunkturer var der stadig trafikk mellom Agder og Vendsyssel.
Jern og trelast ut - og landbruksprodukter hjem.
I eldre tider snakket man om ”skutefart”.
På 1800-tallet ”sluppefart”.
I humoristiske vendinger også ”kjerringfart”.
For Skagerrak formidlet også en hyppig blanding av gener.
Det bringer tema over på det mer diffuse og mindre målbare ”kulturutveksling”, som kortfattet og fleipende gjør at danskene betrakter oss som ”fjellaper”, og øvrige nordmenn har omtalt sørlendinger som ”reservedansker”.
Kontakten til Bohuslän kommer tydeligere til uttrykk da vi gjennom siste halvpart av 1800-tallet fikk en godt synlig innvandring av fagarbeidere i stein og anlegg.
Om fiskeriene sier «Skagerrak» at sjøen har mange fiskeslag, men ikke så mange av hver art.
Men bokens behandling av fiskeriene og fiskerihistorien forteller at innsig av sild og makrell til tider undergraver påstanden.
Og hjemmefisket var og er viktig.
Det er alltid interessant når geologer, botanikere og naturhistorikere går gjennom landskapet sammen med kulturhistorikere.
Da forklares den underliggende basis for menneskelig liv og virke.
I «Skagerrak» har marinbiologen viktige ting å fortelle.
Her og nå ligger utfordringene i skjøtsel av sjøen:
Sjøen som gjennom århundrer har fungert som søppeldunk, tilsynelatende uoppfyllelig.
Men nå vet vi bedre.
Boken viser til havarier og organiserte dumpingplasser fra Den 2. Verdenskrig.
Den viser hva vi alle ser av plastavfall langs våre strender.
På stille vann, ser man bakevjer i Den norsk strømmen, så fulle av plast, paller, nøter og tauverk at de er ugjennomtrengelige for båter med propell.
Historien om, og beskrivelsen av Skagerrak er godt og folkelig fortalt, flott illustrert.
| 1
|
602676
|
Enda bedre enn den første
Den andre tegneserieromanen fra Kristian Landmark og Ole Bernt Tellefsen fra Kristiansand er enda bedre enn den første.
Kristian Landmark og Ole Bernt Tellefsen har kommet med oppfølgeren til fjorårets tegneserieromandebut, en norsk serie om syv barn med hver sin superkraft.
Én kan styre ting med tankene, en annen er supersmart, én kan forsterke naturfenomener, én har overlegen styrke, én har overfølsomme sanser og én kan gå tvers igjennom vegger og andre fysiske materialer.
Den syvende kan besette mennesker og gjøre dem onde.
Det handler om å redde verden og kjempe mot Den sorte orden, som denne gangen har dyrket fram et helt spesielt biologisk våpen, nemlig enorme mengder japanske monstermaneter, som de skal sette ut i Middelhavet, for å fordrive turister og dernest overta eiendommer og virksomheter til spottpris.
Også denne gangen har de to serieskaperne valgt en relativt ukjent tegner til sitt prosjekt.
Regine Toften Holst har lyktes i å videreføre det beste fra det tegnede universet til Kenneth Iversen i første bok.
Skarpe konturer, intense farger og en eksplosiv stil.
Det jeg liker særlig godt i denne boka, er en bevisst fargebruk, som både henger godt sammen med romanens fargetematikk, der hver energi eller superkraft er knyttet til hver sin farge, og som understreker dramatikken i handlingen og utviklingen i fortellingen.
Selve historien beveger seg raskt mellom scener og fortelles gjennom flere ulike perspektiver.
Debuten var interessant, men brukte naturlig nok litt mange av bokens sider på å gjøre leseren kjent med de syv karakterene historien bygger på.
Nå er vi i gang.
Og vi er meget godt i gang.
Landmark og Tellefsen har skapt en spennende historie som både byr på motgang og helter med sprekker i lakken.
Når historien i tillegg peker framover og antyder at det ligger mørke krefter og lurer under overflaten og at det ennå er mye vi ikke vet, er det bare å lene seg tilbake og glede seg til fortsettelsen.
| 1
|
602677
|
Svart advent på Kick
Fredag kveld sparket Satyricon førjulstiden i gang med autoritær svartmetall.
At Satyricon ikke er et band i vanlig forstand, blir ekstra tydelig når man ser dem på scenen.
Der handler det meste om Sigurd Wongraven.
Riktig nok er Kjetil-Vidar Haraldstad et syn der han hamrer løs på trommene sine som noe midt i mellom en viking og en toppidrettsutøver, men de fire øvrige musikerne later til å være leid inn for å fremføre Wongravens komposisjoner, headbange absolutt hele tiden og ellers holde kjeft.
Og alles øyne er på vokalisten.
Sigurd Wongraven har hvitfarget ansikt, tilbakestrøket hår og trang skinnjakke, og fører seg med en myndighet det er vanskelig å ikke oppfatte som arrogant.
Men overlegenheten står helt i stil med Satyricons autoritære musikalske uttrykk.
Hos dem finnes ikke rom for slike ting som improvisasjon.
Med unntak av én eller to låter har setlisten deres – i hvert fall hvis man skal tro på Setlist.fm – vært eksakt den samme under hele høstens turné.
Låtene fremføres dessuten akkurat som på plate.
Den viktigste forskjellen er at innslagene fra sistealbumet "Deep Calleth Upon Deep" her får mer kjøtt på benet enn de har i den vel sterile studioproduksjonen.
Låter som "Black Crow on a Tombstone", "Now, Diabolical" og lavaseige "To Your Brethren in the Dark" demonstrerer hva Satyricon har som metalband flest mangler: groove og hooks.
De får nakkemusklene til å stramme seg og de fester seg på hjernen.
Rasende "Walker Upon the Wind" og iskalde, episke "Mother North" – settets eldste låt, den stammer fra 1996 – kommer som for å minne oss på at Satyricon, tross alt, fortsatt er i svartmetallbransjen.
Et samlet Kick synger riffet i sistnevnte.
Ekstranummerne blir en svart parademarsj.
Wongraven henger på seg en Flying V-gitar for "The Pentagram Burns".
Haraldstads doble basstrommer treffer brystregionen med voldsom kraft i "To the Mountains".
"Fuel for Hatred" utløser en liten pit på gulvet og stor bekymring hos vaktene.
Helt til sist, etter en kontant avlevert "K.I.N.G.", hytter Sigurd Wongraven neven mot oss en en siste gang.
Han smiler ikke.
Han har ikke smilt i hele kveld.
Men diktatoren har bestemt seg for å la oss leve litt til.
| 1
|
602678
|
Film for hele familien
Den store oksen med det enda større hjertet har endelig fått sin egen langfilm.
Ferdinand USA 2017 Animasjon/barnefilm/komedie Regi:
Carlos Saldanha Manus:
Jordan Roberts Skuespillere:
David Tennant, Anthony Anderson, Jet Jurgensmeyer, Miguel Angel Silvestre Aldersgrense Tillatt for alle
79 år etter boken «The Story of Ferdinand» av Munro Leaf, og 77 år siden den Oscar-vinnende kortfilmen «Ferdinand the Bull» av Disney kom til verden, har 20th Century Fox sammen med Blue Sky Studios og Davis Entertainment tatt tyren ved hornene og skapt en nesten to timer lang animasjonsfilm om den snille oksen.
Helt siden Ferdinand var liten har han heller villet lukte på blomster enn å slåss med de andre oksene.
Det passer dårlig siden han bor på en gård hvor de avler okser til å brukes i tyrefekting.
Og da faren en dag ikke kommer tilbake fra kamparenaen, innser lille Ferdinand at han må rømme.
Han får et nytt liv med en ny familie, og mer kjærlighet og blomster enn han kunne drømme om, men skjebnen fører ham tilbake der han kom fra, og igjen er livet hans i fare.
Heldigvis får han noen nye venner på veien som er gode å ha i en knipe, som ei sjarmerende geit og noen kreative pinnsvin.
Filmen er tro mot kjernen i den opprinnelige historien, men har samtidig løftet den frem til 2017 med fartsfylte biljakter, fengende rytmer og mange fargerike og morsomme karakterer.
Den er veldig morsom, men tar også opp alvorlige temaer som mobbing.
En fin film for hele familien.
| 1
|
602680
|
En alvorlig farse
"The Party" er noe så sjeldent – og velkomment! – som en intellektuell underholdningsfilm.
KOMEDIE "The Party" Storbritannia 2017 Regi og manus:
Sally Potter Skuespillere:
Kristin Scott Thomas, Timothy Spall, Patricia Clarkson, Bruno Ganz, Cherry Jones, Emily Mortimer, Cillian Murphy Aldersgrense:
12 år
Det er noe tiltalende renskåret over selve formatet på Sally Potter ("Orlando") sin nye film: en liten gruppe skuespillere samlet i en liten leilighet, strengt svart-hvitt-foto og en spilletid på 71 effektive minutter, store spørsmål tatt opp på en leken måte.
Janet (Kristin Scott Thomas) er nettopp blitt utnevnt til helseminister, og har invitert noen av sine nærmeste venner på champagne og kanapeer.
Men et eller annet plager ektemannen Bill (Timothy Spall).
Han bare sitter pal i stuen, hører på blues og bøtter rødvin.
Og etter hvert som gjestene – en umake forsamling av akademikere og forretningsmenn, av idealister og kynikere – ankommer, blir sprekkene i den småborgerlige fasaden stadig tydeligere:
Hemmeligheter skal komme frem og alle skal bli satt på prøve.
Alt som mangler er et våpen på avveie, og du har oppskriften på, vel, en farse.
Humoren er riktig nok av den helsvarte typen.
Og man kan sikkert argumentere for at Potter slenger ut flere vidløftige temaer enn hun klarer å lande.
"The Party" oppleves likevel som en sjelden liten fryd.
Et voksent publikum har å kjenne sin besøkelsestid.
Roy Søbstad
| 1
|
602681
|
En unødvendig bok
Boka har selvfølgelig noen rørende avsnitt, men som hele engasjerer den ikke.
Det var en overraskelse å lese høstens bok fra krimforfatter Unni Lindell.
Både forsiden og markedsføringen av den lover en beretning om forholdet hennes til katten hun har levd med i 18 år.
Den hadde jeg gledet meg til.
Overraskelsen går både på formen, selve språket i boka, men også på at boka ikke bare handler om forholdet til katten Knut, men vel så mye om Lindells oppvekst og familiehistorie.
Alt dette kunne vært bra dersom det var kunstferdig utført, men det er det ikke.
Hver gang leseren forventer at Lindell skal fordype seg i kjærligheten til katten, bryter hun av, og forteller nøkternt og saklig om oppveksten sin med kranglende foreldre i fattigslige kår i Oslo.
Det er ikke slik at bare fordi to deler blir plassert ved siden av hverandre, eller som her, blir tredd inn i hverandre, så vil de bli oppfattet som ett hele.
I denne boka blir Lindells to fortellinger to atskilte, som hun riktignok på slutten forsøker å bygge bro mellom ved å si at faren hennes og katten Knut er av samme ulla, eller pelsen.
Det fins selvfølgelig enkelte avsnitt i boka hvor en blir berørt, men i hovedsak er dette en for lite engasjerende tekst skrevet i et temmelig flatt, upoetisk språk.
Her er vel mye «tellinging» og altfor lite «showing», for å si det sånn; for mye sak og for lite diktning.
Forlaget hadde neppe tatt sjansen på å utgi denne boka dersom den ikke hadde vært skrevet av en kjendisforfatter.
Men nå er Lindell det, og det kan kanskje ha interesse for fanskaren å lese om oppveksten hennes, om ME-lidelsen, om hennes elskelige ektemann, om Lindells ymse hang-ups og særegenheter, og ikke minst om forholdet til katten Knut.
Dette kunne blitt en vakker historie dersom hun hadde holdt seg til, og fordypet seg i kjærligheten til katten; og om hun hadde gjort det som skjønnlitteratur mer enn som en slags dagbokreferater.
| 0
|
602682
|
Aktuell og underholdende kjønnskamp
«Battle of the Sexes» sklir rett inn i #MeeToo-kampanjen, og får frem likestillings- og LHBT-kampen på en forbilledlig måte.
Battle of the Sexes Storbritannia/USA 2017 Romantikk/komedie Regi: Jonathan Dayton, Valerie Faris Manus:
Simon Beaufoy Skuespillere:
Emma Stone, Andrea Riseborough, Steve Carell, Natalie Morales, Sarah Silverman, Bill Pullman, Alan Cumming, Elisabeth Shue Aldersgrense Tillatt for alle
Og dessverre er det veldig mye i filmen som er like aktuelt i dag.
Filmen handler om hendelsene som ledet opp til tenniskampen mellom Billie Jean King (Emma Stone) og den pensjonerte tennisspilleren, og selverklærte mannssjåvinisten, Bobby Riggs (Steve Carell).
Vi får et godt innblikk i hvordan mennene som styrte sporten rettferdiggjorde de enorme forskjellene i premiepenger og lønninger for kvinnelige og mannlige spillere.
Det var også stort sett menn som kommenterte sporten, og det var helt vanlig å kommentere utseende på de kvinnelige utøverne, som når en kommentator sier om King:
«Hadde hun bare latt håret gro ut og kvittet seg med brillene, kunne hun vært Hollywood-materiale».
Filmen holder seg for det meste tett opp til hva som faktisk skjedde, foruten en liten romantisering rundt kjærlighetsforholdet mellom King og Marilyn Barnett og noen friheter når det gjelder årstall og tidsforløpet på enkelte hendelser.
Det betyr imidlertid lite, for regissørene Jonathan Dayton og Valerie Faris («Little Miss Sunshine») har laget en film som ikke bare er underholdende, men som treffer hardt også i dag.
Og da snakker jeg ikke om tennisballer.
| 1
|
602683
|
U2 på sitt beste
Likte du U2 før, så kommer du til å digge dette.
Kvartetten har ikke hørtes så bra ut siden tusenårsskiftet.
De har vært bandkompiser i 41 år, og det er 37 år siden U2 ga ut debutalbumet "Boy".
Det har gått 30 siden de ga ut sin store klassiker, "The Joshua Tree", og nå er de litt overraskende tilbake med et album som er proppet full av det noen hater dem for, men som veldig mange elsker.
Nemlig pompøsiteten, selvhøytideligheten og de svulstige stadionrocklåtene.
Her er også noen nakne, innstendige og følsomme låter som U2-fansen vil elske.
For selv om bandet har blitt så stort at de har sluttet å gjøre konserter i lille Norge, så har de likevel i seg bandfølelsen som har fulgt dem siden starten.
De høres svært så inspirerte ut på "Songs Of Experience", som egentlig skulle være del to av det langt svakere albumet, "Songs Of The Innocence" i 2014.
U2 valgte å utsette utgivelsen for å ta pulsen på verden og dagens problemer, men de har likevel stort sett endt opp med å synge og lage et album der det kun er kjærligheten som teller.
På "Landlady" hyller Bono sin kjære kone, mens det på "Red Flag Day" handler om å ta sjanser og ansvar.
Det svakeste sporet er nok den litt harde og stillestående, "American Soul".
Variasjonen er god både når det gjelder lyrikken og uttrykket til låtene i en fin miks av gitarhooks og mer eller mindre svulstige ballader.
Overraskende bra, dette!
| 1
|
602685
|
Digge Miguel
Forrige gang oste det sex av utgivelsen til den eksperimentelle artisten Miguel.
Hans nye album «War & Leisure» viderefører det samme uttrykket, men er hakket dypere.
Miguel fortsetter eksperimenteringen og dykker dypere ned i psykedelia med en smakfull blanding av forskjellige sjangre.
Han fortsetter også den røde tråden fra forrige album med låten «Pineapple Skies».
En 80-talls inspirert funky låt som nærmest er en hyllest til Marvin Gaye og «Sexual Healing».
Man får til og med et lite snev av sommerfølelse midt i vintermørket.
Like etter får vi et eksempel på hans evne til å skape spennende og nyskapende hits.
«Sky Walker» er en minimalistisk låt som er vanskelig å få tak på, men etter hvert skiller den seg ut og får kroppen til å gynge i takt.
Tekstlig tar han denne gangen også tak i politikken.
Trump får blant annet gjennomgå i låten «Come Through and Chill».
”Know you´ve been on my mind like Kaepernick kneelin´.
Or police killings, or Trump sayin´slick shit.” synger han.
Miguel tør å skille seg ut, og har samtidig truffet superhit-knappen med «Sky Walker».
Her får repeat-funksjonen kjørt seg og ”I'm Luke Skywalkin' on these haters” blir definitivt årets tekstlinje.
Dette må høres!
| 1
|
602686
|
Ei folkebok om reformasjonen
Vestens historie de siste 500 år er hva denne boka dypest sett handler om, fortalt for folk flest.
En rekke bøker om Luther og reformasjonen er utkommet i løpet av dette året.
Anledningen er selvsagt at det i 2017 er 500 år siden Martin Luther ville fremprovosere store forandringer i Den katolske kirke.
Slik gikk det altså ikke.
Han ble lyst i bann på grunn av sine påstander, og 1517 ble starten på en gjennomgripende forandring av kristenheten, en oppsplitting som etter hvert ledet til det virvar av ulike kristne konfesjoner som vi har i verden i dag.
Typisk for denne boka er at den diskuterer om det var de religiøse omveltningene som skapte de politiske endringene i Europa, eller om det var de politiske endringene som skapte den religiøse utviklingen.
Frank Aarebrot var en stor formidler av sitt fag, statsvitenskap.
Som valgkommentator og foredragsholder i NRK hadde han en stor tilhengerskare.
Han døde i høst.
Denne boka er skrevet sammen med hans yngre kollega Kjetil Evjen.
De to har statsviterens blikk på historien, også på denne delen av den som ellers oftest blir behandlet som kirkehistorie.
Men der kirkehistorikeren også vil ha teologiske briller på, har disse to forfatterne i høy grad samfunnsvitenskapelige og ikke minst politiske briller på.
Leseren lærer ikke mye om Martin Luther.
Men desto mer lærer man om de prosessene som førte til og skapte reformasjonen på 1500-tallet.
Og man lærer om konsekvensene på to måter:
Både hvilke konsekvenser de ulike kirkeretningene fikk for samfunnsutviklingen, og hvordan samfunnsutviklingen fikk følger for kirkelige valg.
Mange ganger under lesningen minnes jeg om dette med høna og egget, fordi forfatterne trekker linjer som åpner for forskjellige tolkninger.
Boka trekker de store linjene, og rett som det er møter vi de små detaljene.
Vi møter andre reformatorer enn Luther, og deres ulike tenkesett.
Og nær sagt hvert eneste kirkesamfunn som eksisterer i dag blir kommentert.
Relevante spørsmål for Den norske kirke i dag danner en åpen og utfordrende slutt på boka.
| 1
|
602687
|
Internasjonal klasse over juleballett
Kildens Nøtteknekkeren er skjønnhet i dans og musikk og en milepæl i byens kunsthistorie
Kan vi begynne med Blomstervalsen?
Det var da det virkelig tok av under premieren på Nøtteknekkeren i Kilden lørdag ettermiddag.
For første gang produserer Kilden en helaftens ballettforestilling.
Hele symfoniorkesteret er i graven, og på scenen 26 profesjonelle dansere fra Balletto di Milano og 11 ungdommer fra Sharrons Dansestudio i Kristiansand.
Vi er et stykke ut i andre akt.
Hovedpersonen Clara har fått sin magiske nøtteknekker-dukke i julegave og sover.
Det myldrer frem av vakre danser, og dansere, fra mange verdenshjørner.
Det danses spansk, arabisk, russisk og kinesisk.
Og så begynner selv blomstene å danse.
På det tidspunkt fikk jeg opplevelsen av noe uvirkelig.
Dette skjer her.
På Silokaia i Kristiansand.
Musikken flommer opp av orkestergraven og danserne gir oss tåspiss og strutteskjørt og stram trikot slik det gjøres på de største scener på det kontinentet vi så vidt er en del av takket være ei hurtigferje.
Skjønnhet for øye og øre beleirer publikum og når inn til hjertet.
Men det stopper ikke der.
Det kommer en pas-de-deux, en duett-dans, altså, og så solodanser, og deretter flere ensembler, de eksotiske er tilbake igjen, og før Clara våkner av juledrømmen sin har vi fått demonstrert klassisk ballett av høy internasjonal standard.
Første akten er løsere i kantene, for den saks skyld i snippen.
Det er juleselskap hos familien Stahlbaum, og onkel Drosselmeyer kommer med en nøtteknekker formet som en soldat-dukke, og den skal vise seg å ha magiske evner.
I denne avdelingen medvirker de unge dansere fra Kristiansand, og de gjør det utmerket.
De er ikke minst med på å gjøre scenen mangfoldig og rik, og de er intenst til stede i den koreografi de har fått øve inn.
Scenebildet er enkelt og nesten tidløst.
Kostymene, designet i Italia, er holdt i stil fra 1920-tallet, ikke 1800-talls stil som ellers så ofte.
En kan komme til å tenke at forestillingen som helhet savner en frodighet og en ekstravaganse som en ellers ser i større produksjoner.
Men når det er sagt; dette er stort for Kristiansand og enestående i norsk sammenheng; at et produserende teater- og musikkhus utenfor hovedstaden kan frembringe en så storslått forestilling med dansere av internasjonalt format og fullt orkester.
Giordana Roberto og Federico Mella som danser hovedrollene er helt til å få bakoversveis av.
Så jeg tenkte med meg selv at det er godt mulig jeg vil se dette mer enn en gang, hvis det er mulig å få billetter utover i desember.
| 1
|
602688
|
Har sine høydepunkt
Husker du da Maroon 5 ble kjent med låten «This is Love» på starten av 00-tallet?
Bandet skapte en perfekt blanding av pop og rock, men klarte ikke helt å fenge med oppfølgeralbumet og forsvant.
Men plutselig var de der igjen – denne gangen med pumpende synthbass og landeplagen «Moves Like Jagger».
De hadde endelig fått oppmerksomhet og siden da har ikke Adam Levine sett seg tilbake.
Det er derfor i kjent stil når første låt ut «Best 4 U» har et komp bestående av lag på lag med synth.
Åpningslåtene er både fengende, lettspiselige og dansbare.
Singelen «What Lovers Do» er en klar hit og «Wait» er en deilig, seig popballade, men deretter går det nedover.
«Lips On You» kunne vært en høydare om noen andre enn Levine hadde fremført den.
Dessverre blir den nasale vokalen til Levine bare irriterende.
Deretter går vi inn i en rekke av låter som flyr forbi uten å feste seg noe mer.
Den verste av dem er den afrikansk-inspirerte «Girls Like You» og reggae-rytmene i «Visions».
Maroon 5 overrasker med den 11 minutter lange «Closure» hvor synthen tar pause og vi får servert en lang vamp med blant annet hammondorgel og saksofon.
Plata avsluttes noe sterkere med Kendrick Lamar for Future som gjester, men her var det mye dere kunne spart oss for Maroon 5.
| 0
|
602690
|
Sukkersøtt
Popstjernen Sia overrasker med julealbum.
Sia Furler har skrevet flere monster-hits som David Guetta sin «Titanium», «Diamonds» med Rihanna og «Wild Ones» med Flo Rida før hun selv ble verdenskjent med låten «Chandelier» i 2014.
Hun skriver fortsatt for verdenskjente artister samtidig som hun holder sin egen karriere varm.
Denne gangen overrasker hun med å satse på et julealbum.
Med samarbeidspartner Greg Kurstin har hun kokt sammen alle klisjeene et julealbum skal ha.
Lydbildet er inspirert av 50-talls og 60-talls klassikere i rockabilly-stil med blåsere, klokkespill og bjeller.
Hun stør om seg med candy canes, puppies, snowflakes, snowman og misteltoe, men fortsatt skal man lete lenge etter julestemningen her.
Maset starter allerede på låten «Candy Cane Lane» hvor hun sukkersøtt synger repetitive linjer – er du ikke stressa for julestria allerede, så blir du det nå!
Heldigvis får vi noen pusterom med balladene «Snowman» og «Snowflake» i ekte Sia-stil før vi blir kastet inn i noen av årets verste låter «Ho Ho Ho» og «Puppies Are Forever».
Nå skal det sies at det muligens er en liten humoristisk undertone bak dette albumet og derfor er det verdt å sjekke ut, men dette blir nok ikke en ny tradisjon.
| 0
|
602691
|
Nye slåttar frå Marnardal og Maputo
Gard Nergaard og Michael Krumins tek lokale tradisjonar frå Agder ut i verda og skapar ny og fengande musikk
Gard Nergaard og Michael Krumins utvider folkemusikkens grenser på denne cd’en.
Nergaard har sine folkemusikalske røter i Marnardal, men har dei seinaste åra levd både i Paris, Mosambik og Malawi.
Me kan vel kalle han ein globetrottar.
Slåtte-tradisjonen held han ved like både i spelemåte og i dåm.
Men han skapar heile tida nytt.
Her er slåttar frå Malawi og Paris, frå Maputo og frå Marnardal.
Kvar nye låt har ei stutt forteljing knytt til seg.
Og meir enn ein gong fortel komponisten korleis slåtten «kom til meg», anten om natta, i en draum, eller under spesielle høve på reise.
Den musikalske forma han nyttar er til dømes reinlender, vals eller gangar.
Og han fortel, ikkje så reint lite myteskapande, om korleis musikken er knytt til ulike hendingar.
Nergaard og Krumins har funne eit sams uttrykk der gitar og fele på det næraste vert ein heilskap.
Det er stundom vanskeleg å avgjere om det er pizzicato på fela eller gitarlyd me høyrer.
Og bakom dei marnardalske skogar syng atterklangar av både Django Reinhardt og Stephane Grappelli.
Utgjevinga er illustrert av lena Trydal og kvar slått har fått sitt eige visuelle uttrykk.
| 1
|
602693
|
Nesten i eliteklassen
Høgt spenningsnivå gjennom heile boka.
Ei rik, gamal dame blir ekstremt brutalt rana i heimen der ho bur.
Det endar med at den gamle kvinna døyr.
Dermed har politietterforskar Roy Grace i Brighton, hovudpersonen i ei lang rekke krimbøker, fått ei ny komplisert drapssak å etterforske.
Han har rundt seg eit dyktig team av ekspertar på mange område.
Antikvitetar for millionar er søkk borte, men det er i første rekke ei klokke, nærare bestemt eit gamalt armbandsur med stor, såkalla affeksjonsverdi, som får familiemedlemer til å engasjere seg.
For å seie det slik, dei bryr seg ikkje alltid om det dei gjer er lovleg.
Det finst personar i Brighton som ikkje spør kvar kostbare antikvitetar kjem frå, og det er desse som etter kvart gjer at Roy og gruppa hans zoomar inn New York på 1920-talet.
Berre ei opplysning til, mafiakrig i «The Big Apple.»
Peter James (1948) hadde suksess som filmprodusent i USA før han flutte tilbake til England og blei krimforfattar.
Eg synst den bakgrunnen set sitt spesielle preg på krimbøkene hans.
Dei er visuelle, kapitla i bøkene hans er alltid relativt korte – og poengterte.
Hovudpersonen, Roy Grace, er truverdig og ein ganske samansett personlegdom, både på godt og vondt.
Eg har ikkje lese alle bøkene med Grace som hovudperson, men mange nok til at eg føler at forfattaren ikkje berre har skapt ein truverdig helt, men også ei gruppe rundt han som eg synst eg kjenner.
Grundig «research» pregar alt James har skrive, og han har sjølv fortalt til media at han så ofte han kan, følgjer politipatruljar ute på oppdrag.
«Død manns tid» er, etter mi meining, krim på nesten toppnivå.
Plottet er godt, men ikkje spesielt originalt.
Spenningsnivået er høgt gjennom heile boka.
Dessutan fell til slutt alle brikkene på plass – på elegant vis.
Då eg las dei siste om lag 300 sidene (av til saman vel 500 sider) for andre gong, oppdaga eg at James med fordel kunne ha kutta ein del sider, særleg mot slutten.
Det er greitt å skildre detaljar som inventar, klede, frisyre osv., men det blir i meste laget i denne boka.
| 1
|
602694
|
Ein personskildrar av Guds nåde
Spenning og dramatikk frå ein småby i det sørlege USA.
Starten på boka er dramatisk.
To menn tvingar to unge jenter til å gå inn i tett skog utanfor Pikeville.
Den eine av jentene greier å røme, den andre blir verande.
Det som skjer med båe to er hjarterått, og pregar dei for resten av livet.
Etter 28 år opplever Pikeville, ein fiktiv småby i det sørlege USA, ein skulemassakre.To personar blir drepne, den eine er ei jente i sjuårsalderen.
Skyttaren er ei lite oppvakt jente i slutten av tenåra – eller er det ikkje så enkelt?
Som vanleg, helt eg på å skrive, held denne forfattaren korta tett til brystet.
Då endeleg alt fall på plass, fekk eg meg ei overrasking.
Les gjerne, forfattaren lura meg!
Like godt først som sist, Slaughter er ein uhyre dyktig krimhandverkar.
Spenningsnivået er rimeleg høgt gjennom alle dei vel 530 sidene.
Det blir raskt klårt at skuleskytinga heng nært i hop med det som skjedde i skogen 28 år tidlegare.
Marerittet frå 28 år sidan kjem til overflata att, og skildringa av korleis dei to jentene, som i notid er pluss-minus førti, er framifrå.
Slaughter er ein personskildrar av Guds nåde, etter mi meining spesielt av jenter og kvinner, og i denne boka briljerer ho.
Begge jentene, som er sysken, har sine vonde demonar, men reagerer på kvar sitt vis.
Utanfrå kan miljøet i småbyen Pikeville verke nesten idyllisk.
Røynda er ei heilt anna.
Rasistiske haldningar florerer, politiet vel lettvinne løysingar, ja, boka kan lesast som eit skarpt oppgjør med politietatane i det sørlege USA.
Skulemassakren bryt ned idyllen, sterke og til dels destruktive haldningar kjem opp i dagen.
Både person- og miljøskildringane er råkande så det held.
La meg bli litt kryptisk, Slaughter brukar oppattaking på ein spesiell og elegant måte.
Eg har likevel to innvendingar.
For det første står «skurkane» i boka ikkje heilt til truande.
I motsetnad til dei to jentene/kvinnene, er dei grovt rissa opp, og psykologisk synst eg ikkje dei heng i hop.
Dessutan er, etter mi meining, boka litt for lang.
Ei viss innstramming hadde gjort godt.
| 1
|
602695
|
«Broen» er tilbake for siste gang
«Broen» er tilbake med en fjerde sesong.
Men så er det slutt.
«Broen» TV-SERIE Kanal:
NRK1 Tid:
Sesongpremiere mandag 1. januar kl. 21.45 Manus:
Hans Rosenfeldt Regi:
Henrik Georgsson Skuespillere:
Sofia Helin, Thure Lindhardt, Thomas W. Gabrielsson, Sarah Boberg, Mikael Birkkjær
For fjerde sesong er ifølge seriens produsenter aller siste gang, og for en start på sesongen.
Det har gått noen år siden Saga Norén ble dømt for drapet på sin mor, og hun sitter fremdeles i fengsel.
Hun holder så vidt hodet over vannet og sliter med at hun ikke kan kontrollere egne rutiner, og med å sosialisere med de andre innsatte.
Utenfor murene skjer det igjen et mord ved broovergangen mellom Sverige og Danmark.
En kvinne blir brutalt drept ved steining.
Offeret er Margrethe Thormod, direktør for det danske utlendingsdirektoratet, og motivet knyttes opp mot en skandale i forbindelse med en utvisningssak.
De tidligere sesongene har også omhandlet tidsriktige og aktuelle temaer, som miljøterrorisme, dyrevern, feminisme, ytringsfrihet og homofiles rettigheter, og denne gangen er det altså innvandringspolitikk som danner rammen.
Men inni rammen er innholdet mer personlig, og både Saga og hennes danske kollega Henrik Sabroe (Thure Lindhardt) møter store utfordringer.
Både på jobb og privat.
Jeg sier ikke mer.
Serien følger den samme oppskriften som i de forrige sesongene, men det er mer enn nok overraskelser, uventede vendinger og interessante karakterer til at det blir vel så spennende som forrige sesong.
Historien drar deg inn, og hver episode avsluttes med en cliffhanger som gjør at du bare vil se mer.
Etter å ha sett de fire første episodene vet jeg ikke hvordan dette skal ende, og hvordan de skal klare å samle alle trådene, men jeg følger spent med på reisen helt til siste slutt.
| 1
|
602696
|
En bjørneklem av en film
Hurra!
Den andre Paddington-filmen er akkurat like god som den første.
FAMILIEFILM
"Paddington 2"
England 2017
Regi:
Paul King
Manus: Simon Farnaby, Paul King, Jon Croker, Michael Bond
Skuespillere: Hugh Bonneville, Sally Hawkins, Hugh Grant, Ben Whishaw, Brendan Gleeson, Jim Broadbent
Aldersgrense: 6 år
Etter sin svært vellykkede comeback-film i 2014, har den lille, snakkende, marmeladeelskende bjørnen Paddington funnet seg godt til rette hos familien Brun i London.
Han har til og med fått seg jobb.
Pengene skal han bruke på en antikk pop-up-bok til sin gamle tante i Peru, men så blir boken stjålet, Paddington får skylden og forviklingene er i gang.
Det er sannelig ikke ofte man ser så forseggjorte familiefilmer som denne.
Visuelt er "Paddington 2" preget av overskudd (fantasisekvensen hvor vår helt viser tante rundt i den engelske hovedstaden vil gi de voksne en tåre i øyekroken).
Den fysiske komikken er mesterlig timet (scenen der Paddington prøver seg som frisør er helt på høyde med baderomskatastrofen i forrige film).
Og det er en fryd å se de mange kjente skuespillerne – ikke minst en herlig "camp" Hugh Grant – slå seg løs i samspill med det som jo faktisk bare er en veldig godt dataanimert bjørnunge.
Viktigst er likevel den varme følelsen man sitter igjen med når det hele er over.
"Paddington 2" er ikke en film som prøver å tre et budskap over hodet på oss, men den humane grunntonen er ikke til å ta feil av.
| 1
|
602697
|
Drømmende musikk
På den andre siden av kald, nordisk synthpop har du en varm, ektefølt og jovial visepop med norsk tekst.
I bresjen for denne sjangeren finner du Oslo-bandet «No. 4».
Ikke misforstå – denne trioen har holdt på lenge og kjempet seg opp i musikk-Norge, men debutalbumet kom ikke før i 2016.
Utsolgte konserter, priser og nominasjoner fulgte etter og nå er oppfølgeralbumet ute.
Det er noe drømmende over «No. 4».
Fokus er på tekst og formidling av små hverdagshistorier om kjærlighet, familie, og relasjoner i livet generelt på en nær måte.
Melodiene spinner rundt stavelsene og harmoniene utvikler seg fra enkle til frekke akkordprogresjoner.
I tillegg er deres sterkeste kjennetegn bevart med mengder med koringer.
Det er kanskje litt sukkersøtt til tider, men dansbare «Alexander B» veier opp som en mer kraftfull sang og er albumets sterkeste sammen med den svevende «Familie».
«No.
4» treffer tiden godt og gjør norsk visepop på en ung og vital måte som er lett å like.
| 1
|
602701
|
Fersk tungetale
Arnulf Øverland kalte uforståelig modernisme for tungetale.
Uttrykket er stadig aktuelt.
Epistemologisk, gargantuisk, begjærslinje, infeksiøs, skatologisk, humoralpatologiens væskebalanse, raljerende aminosyrer, filantropiske skolopendere, trangføring, kataklysme, fantasmagorisk, saturert, ktonisk, transversal sats –
et lite utvalg gloser og sammensetninger i Appelsiniakomplekset, ført i pennen av billedkunstneren Jan Freuchen og forfatteren Sigurd Tenningen – begge fra Kristiansand.
«Appelsiniakomplekset tar for seg vyer, fallgruver og muligheter rappet fra en bred og eklektisk kunsthistorie, og det på en leken og klok måte.
Himmelstormere, flittige maur og appolinske demagoger finner sammen i en synestetisk cocktail av innfall og ekskurser», heter det i presentasjonen av denne boka på Møllebyen Litteraturfestivals hjemmeside.
Min første reaksjon under lesning av dette merkverdige verket var en undring, hva i all verden ønsker de to å uttrykke, å si, og til hvem?
De er for gamle og for etablerte til å ha behov for å vise at de er flinke.
Boka kalles novellesamling.
De to første tekstene er noveller.
Den tredje er det ikke, snarere et essay.
Det handler nok om kunst og kunstens (og arkitekturens) muligheter, ja.
Men hvorfor taler man i tunger om dette?
Fortellingen om musikeren V. som blir en legende og lever i 130 år eller noe slikt, og som ender med å sette i gang sfærenes harmoni, er morsom, kanskje fordi jeg selv kan ganske mye om musikk.
Fortellingen om kunstnerdamen Wilma Kuhn og hennes maleri-historie er også fascinerende når man leser den om igjen.
Men jeg skulle ønske forfatterne, med all denne kunnskapen om ord og begreper, også visste forskjellen på et våningshus og ei løe.
Den tredje teksten, om arkitekturens historie, begriper jeg ikke så mye av, annet enn at den gir tittelen til boka, Appelsiniakomplekset:
Appelsinia er «oppdagelsen av en anskuelsesform: en transcendental kopling mellom tingenes selv og maskinenes grenseløse rike».
Godt å vite.
| 0
|
602704
|
En maktdemonstrasjon på 20 minutter
De ga kanskje ut sitt beste album først med "La alarmane gå" i 2011.
Her er Honningbarna veldig nærme med å slå den.
Vi lar likevel debuten stå som deres beste så langt.
"Voldelig lyd" er deres femte, og de åtte låtene som tikker inn på 20 minutter går unna i en rasende fart både når det gjelder tekst og lyd.
Alle som trodde at spruten og energien skulle gå ut av denne gjengen etter hvert som årene har gått, får seg en på trynet.
Kjartan Kristiansen fra Dum Dum Boys er helt sikkert en stor fan av Honningbarna.
Her forvalter han lyden og produksjonen, noe som fører til at bandet aldri har hørt så distinkte og sylskarpe ut.
Det eneste som mangler nå er at Edvard Valberg sin vokal kommer lengre fram i lydbildet slik at vi hører ordene han synger om i de utfordrende og tøffe tekstene.
Men det betyr kanskje ikke så mye likevel, for Honningbarna er tross alt et internasjonalt rockband som kan spille i mange byer utenfor Norge der de i alle fall ikke forstår språket og dialekten.
Det går unna i en rasende fart, men interessen og ørene holdes oppe ved at her er et passe knippe med temaskifter og taktskifter slik at pønkekjøret får et slags melodiøst preg over seg.
Det er bare å la seg forføre av den hardtslående, "Pyongyang Freedom Fighter", og den litt mer poppa låten, "Penthouse perfekt", med Haley Shea fra Sløtface på medvokal.
Her er vel egentlig ingen svake låter, og uttrykksmessig er dette en maktdemonstrasjon og et varsel om at de unge rockerne i Honningbarna blir litt eldre med stil og med en vedvarende holdning om at de fortsatt er borgerskapets utakknemlige sønner.
| 1
|
602706
|
Vellykket stjerneeventyr
«Star Wars: The Last Jedi» er en frisk og underholdende fortsettelse av Skywalker-sagaen, og byr på flere overraskelser.
Star Wars:
The Last Jedi USA 2017 Action/eventyr/fantasy/sci-fi Regi: Rian Johnson Manus: Rian Johnson, basert på George Lucas’ karakterunivers Skuespillere:
Daisy Ridley, Adam Driver, Oscar Isaac, Benicio Del Toro, Mark Hamill, Carrie Fisher, John Boyega Aldersgrense:
12
Den andre filmen i den nye trilogien, og den åttende totalt sett hvis vi ser bort fra «Rogue One», fortsetter rett der «Star Wars: The Force Awakens» sluttet.
De onde kreftene i The First Order holder på å vinne over opprørerne og det kan virke som de snart går tom for muligheter, men så snakker vi selvfølgelig om jedier og Kraften over alle krefter, så de gir ikke opp uten en real kamp.
Jeg ønsker ikke å si så mye mer om handlingen for ikke å ødelegge mange gøye tvister og vendinger, noe som også gjør at filmen tar et langt steg videre og ikke ender som en nostalgitripp som den forrige filmen av J.J. Abrams.
Manusforfatter og regissør Rian Johnson («Looper, «Brick») klarer kunststykket å blåse nytt liv i historien.
Det er noen tilbakeblikk og referanser til de eldre filmene denne gangen også, men de er relevante og er ikke til hindring for fremdriften.
Og det går jammen fort i svingene det meste av tiden.
Det er bare å holde seg fast og nyte det actionpakkete stjerneeventyret.
Samtidig balanseres actionscenene med sterke karakterdramaer på flere kanter, som gir filmen dybde og gjør det hele mer interessant.
| 1
|
602708
|
Ømt, sårbart og sterkt
Når Tordis Ørjasæter forteller historien om sin handicappede sønn gjennom hans eget språk, trenger hun inn i sin egen kjærlighet og sorg.
«Jeg har en sønn som aldri får fortalt hva han ønsker av livet, som aldri kan stille et spørsmål eller svare når vi spør ham.
Som ikke kan fortelle.»
Da Tordis Ørjasæter fikk sønnen Dag Tore, trodde hun og mannen først at alt var i orden, og at han var en frisk liten gutt.
Litt etter litt merket de at noe ikke var som det skulle.
Dag Tore snakket ikke.
Kun noen få ord kom ut av den snart fire år gamle gutten.
På slutten av 1950-tallet var forklaringene på slike tilfeller orientert mot «kalde» mødre.
Var Tordis Ørjasæter virkelig en slik mor?
Hadde hun gjort noe galt mot sin sønn i hans første leveår?
«Kjærligheten har sitt eget språk» er på den ene siden historien om det å være mor til et psykisk utviklingshemmet barn gjennom 60 år.
På den andre siden er det historien om en 90 år gammel kvinne som ser tilbake på livet sitt, mens hun forsoner seg med at hun snart skal dø.
Begge historiene er rørende betraktninger av hva det vil si å være et menneske.
Ørjasæter tar leseren med gjennom mye interessant institusjons- og diagnose-historie.
Før ble de handicappede barna kalt «åndssvake», «mongoloide» og «evneretarderte».
De ble plassert på lukkede institusjoner uten at de fikk komme hjem til familien mer enn en sjelden gang.
Ettersom Dag Tore vokste opp, utviklet også det norske institusjonssamfunnet seg.
Psykisk utviklingshemmede fikk egne hjem, de gikk fra å være «pasienter» til å bli «brukere».
De ble individer som snakker sitt eget språk, som man i dag forsøker å lytte til.
Dag Tore har et slikt språk, og hans mor forsøker i boka å snakke om, og med sin sønn gjennom dette språket.
«Jeg lar ham selv fortelle gjennom sine få ord», skriver Ørjasæter.
Dag Tore sier «gi meg en hånd» når han går i brakke bakker, «slapp av» når stemningen er amper eller noen er i dårlig humør.
Ørjasæter dekoder og spekulerer på en omsorgsfull måte hva sønnen mener med det han sier.
Av og til sier Dag Tore for eksempel «00»:
«Kanskje har du registrert at det lyser rødt når platene står på, og det skal være 00 når vi går sammen ut?»
Hun erkjenner samtidig at noen av tolkningene hennes kan være ren ønsketenkning, og at det i virkeligheten er usikkert hvor mye Dag Tore forstår.
Dette kommer særlig fram når Ørjasæter forteller om terroren den 22. juli 2011, da Dag Tore var lykkelig i feriemodus, mens hele Norge var i sjokk.
«Men for hvilken gang måtte jeg erkjenne hvor tilbakestående du er, hvor totalt du lever i din egen verden.
For du sang du, på din egen måte, hele den 22. juli og påfølgende dager også, som du gjør når livet er særlig godt, slik det var for deg denne sommerdagen i 2011».
Fremfor noe klarer Tordis Ørjasæter, både gjennom sine tolkninger av Dag Tores språk, men også gjennom beretningen om sitt liv som mor til to friske døtre, og en sønn som krevde så mye av hennes oppmerksomhet, å virkelig trenge inn i, og forklare for oss andre den spesielle kjærligheten man føler når ens barn aldri blir voksent.
Det eneste savnet ved boka er at Ørjasæter burde vært mer åpen om det hun kaller «søskenslitasje» – om hvordan livet med en handicappet sønn har vært krevende for familien.
Men den lille boka lykkes med det den setter seg fore: å snakke omsorgens, og kjærlighetens språk.
| 1
|
602709
|
Solid krimhandverk av Läckberg
Flott plott, denne gongen inklusive politiske spark.
Fire år gamle Linnea blir sporlaust borte frå ein gard i nærleiken av Fjällbacka.
Det vekker til live vonde minne.
30 år tidlegare forsvann fireåringen Stella frå same garden.
To 13 år gamle jenter tilstod å ha tatt livet av Stella, men trekte etter ei tid tilståinga tilbake.
Domstolen fann dei likevel skuldige, men dei var for unge til å bli sette i fengsel.
Etter omfattande søk blir Linnea funnen naken på same staden som Stella.
Forfattaren Erica Falck og politimannen Patrik Hedström er for 10. gong radarparet som etterforskar saka.
Dei spør seg, sjølvsagt, kan det vere noko som bind dei to drapa saman?
Läckberg legg inn ei forteljing om ein hekseprosess frå same distriktet i 1671/1672.
Ein opprivande, grueleg prosess, som på grotesk vis syner korleis heksegalskapen den gongen demoniserte kvinner (og nokre få menn).
Eg har lese dei to første krimbøkene med duoen Falck og Hedström i sentrum.
Denne boka er litt annleis.
For det første er ho meir omfattande (650 sider).
Kvinnesak spela også i dei tidlege bøkene ein viss rolle, men i denne boka er forfattaren hardare i klypa.
Dessutan har det politiske blitt viktigare; til dømes rasisme, mobbing og svensk flyktningpolitikk.
Uvettig bruk av såkalla «sosiale media», særleg blant unge, blir også kommentert.
Endringane eg nemner kan slå båe vegar, men i denne boka er verknaden positiv.
Meiningsytringane er ein del av heilskapen, dei er integrerte, ikkje utanpåklistra.
Personskildringane er også gode, men skildringa av ein av sjefane til Hedström, klossete Mellberg, blir for parodisk.
Ein god krim må alltid ha eit godt plot, eit handlingsmønster som skaper spenning og dessutan inviterer lesaren til å identifisere skurkane.
Eit verkeleg godt plott skal helst få lesarane til å «gå i baret», altså måtte innrømma et forfattaren har lura han trill rundt.
Lenge.
«Heksen» er ein slik krim.
Slutten tok meg fullstendig på senga!
Ikkje berre auka spenninga til eit fenomenalt nivå, eg opplevde løysinga som ei skikkeleg «aha-oppleving».
| 1
|
602710
|
En annerledes julekonsert
Det er 1. desember og en fullsatt Kilden konsertsal hungrer etter å starte adventstiden med en god dose julestemning.
Ekteparet Karoline Krüger og Sigvart Dagsland gav i 2013 ut jule-albumet «Jul» sammen.
Siden da har de vært å se i mylderet av artister som turnerer Norge rundt med sine julekonserter.
Denne gangen starter de sin ferd i Kristiansand.
Blant kveldens første låter var en vakker urfremførelse av «Carol of the bells», oversatt av Dagsland.
Norsk skulle være stikkord for kvelden hvor alle låtene bortsett fra én ble fremført med norsk tekst.
Krüger og Dagsland skifter på å ta plass bak klaveret.
Sammen med Iver Olav Erstad på tangenter, Kristian Kvalvåg på gitar, Tittan Folkvord på bass, Jango Nilsen på trommer, Mari Kreken på gitar og sang og Hans Marius Andersen på trompet skaper de et variert og mektig lydbilde.
Mellom sangene forteller de diverse historier hvor Dagsland kommer med flere humoristiske avbrekk.
Men det var ikke bare julesanger på repertoaret denne kvelden.
Flere salmer hadde fått plass.
Trompetist Anderson imponerer spesielt med klokkeklart spill på salmen «Lov Jesus Namn og Herredom».
Like etter blir Dagslands mest kjente låt «Ka E Du Redd For» fremført.
Både Krüger og Dagsland fremfører låtene til perfeksjon både som solister og i duett.
Publikum kunne bare lene seg tilbake å nyte musikken.
Samtidig er allsang og publikums-medvirkning en viktig del av julekonsertene.
Derfor var det merkelig og litt skuffende at vi ikke ble invitert med på en eneste sang.
Om publikum fikk den julestemningen de var på jakt etter er derfor uvisst, men de fikk i hvert fall en variert og annerledes konsert med dyktige musikere.
| 1
|
602711
|
Vakkert om uthavnene på Sørlandet
Sørlandets uthavner fremstår i stor prakt i denne boka, et apropos til arbeidet med å gjøre havnene til en del av UNESCOs verdensarv.
På 300 sider i stort format gir fotograf og forfatter Rune Nylund Larsen et storslått bilde av de sørlandske uthavnene fra Portør og Lyngør i øst til Kirkehavn og Rasvåg i vest.
Ei fotobok er det først og fremst, og fra side til side stråler hvite hus med blondegardiner i vinduene imot den som leser og blar.
Husene ligger der de har ligget i hundrer av år, trygt forankret mellom brygger og svaberg.
Det er solgangsbris og sommervarme på de fleste bildene, det blomstrer og gror, og man kan nesten høre motorsjektenes dunk-dunk fra side til side.
Og så vrimler det selvsagt av både røde og gule sjøbuer.
Joda, det er ei ganske romantisk bok Nylund Larsen presenterer.
Men det er ved første blikk.
Ser man nærmere etter, kommer det ett og annet vintermotiv.
Og innimellom skimtes så vidt antydninger til forfall, eller mangel på maling.
Men uvær og storm forekommer ikke i denne boka.
Teksten har forfatteren all ære av.
Han har korte omtaler av hver uthavn.
Og innimellom kommer temakapitler, gjerne knyttet til en bestemt havn, men med relevans for alle eller flere.
Temaene er Slaget ved Lyngør, Skogen som eksportvare, Losene, Fraflytting og emigrasjon samt Kaperfart – og flere.
Slik gir han leseren bakgrunn for å forstå historien bak disse enestående småstedene som nå er under utredning fra fylkeskommunene med hensyn til å få plass på UNESCOs liste over verdensarv.
Dette har ført til «en aksept av at uthavnene ikke bare er feriehjem for velstående østlendinger, men også en viktig del av vår felles kulturarv» sier forfatteren i en kommentar til dette.
Han tar også opp problemet med at mange av havnene og bryggene i stor grad er privatisert og at det for båtturister er vanskelig å oppleve disse stedene på nært hold.
Her reiser han problemer som nødvendigvis må løses i det videre arbeidet med verdensarvsaken, men det kan han overlate til andre.
Nylund Larsen har levert ei vellykka opplevelsesbok.
| 1
|
602712
|
Et enda større deLillos
De holder koken, og mange av sangene deres høres enda bedre ut når Kringkastingsorkesteret fyller opp med symfonisk lyd.
Det var på sensommeren disse opptakene ble gjort.
DeLillos gjorde to utsolgte konserter på Frognerseteren sammen med KORK.
Låtrekken kunne ha vært enda mer preget av de største hitene til deLillos, men de valgte å ta med noen mindre kjente sanger også.
Det var lurt, for dette evigvarende bandet har gitt ut noen skikkelige godbiter i nyere tid.
Dette doble albumet på 18 låter er så innholdsrikt at det er grunn til å dele det inn i lytterunder.
Å høre alt på en gang, blir kanskje i meste laget.
Det fine er at det ikke bare er KORK som fyller lydbildet, men også gitarene og rytmene til bandet selv.
DeLillos svever over byen med den stemningsfulle, "Halvveis rundt jorden", på en utmerket måte.
Den tøffe rockelåten, "Brød", gjør at det er lett å forstå at bandet har et arsenal med sanger som burde ha blitt mer aktet og mer kjent enn de har blitt.
I denne settingen får vi en sår versjon av "Suser avgårde".
Det funker som bare det.
De gjør en ny vri med "Tøff i pysjamas", før de avslutter det hele med en smektende versjon av "Neste sommer".
Det er grunn til å tro at det er mange somre før deLillos gir seg.
Til glede for alle oss som følger dem.
Og selv om du har det meste fra før, er det verdt å lytte til det de gjør sammen med KORK.
| 1
|
602713
|
Bjørgumspel til Taddeivs minne
Bok, CD og DVD formidlar kunnskap om og oppleving av setesdalsspel gjennom fleire generasjonar
Denne utgjevinga er ei stor hending ikkje berre for setesdalsmusikken, men for norsk folkemusikk i det heile.
Her er ei bok på nesten 60 sider, CD med speletid på ein time og DVD med halvannan times opptak av Torleiv Bjørgum, Taddeiv, mesteparten gjort i 1988, to år før den heiderskronte spelemannen døydde i 1990.
Det er son hans, like heiderskront spelemann, Hallvard T. Bjørgum som står bak utgjevinga, saman med ei rad gode hjelparar.
På CD-en høyrer ein Hallvard spele hardingfele og kvede, og Daniel Sandén-Warg både på fele og munnharpe.
Om det så var berre CD-plata, så er ho både variert og innhaldsrik, og syner svært ulike sider ved setesdalsmusikken.
Men så er det DVD-plata.
Det er denne som kanskje fyrst og fremst gjer inntrykk.
Her er gode opptak av Taddeiv der han fortel om tradisjonar, om oppvekst og vilkår i unge år, om politiske rørsler, om kven han såg opp til og kven han lærde av når det kjem til musikken.
Det er levande, gode opptak av høg kvalitet.
Lenge sat eg og såg og tenkte, kvifor har dei ikkje filma føtene hans som gjev så god rytme til spelet, og sanneleg, med eitt kom føtene fram, og omgjevnadene, og der sit den gamle meister i ei stove med fleire folkemusikarar og dansarar rundt seg, og så blir det liv, må vite.
Legg så til boka med fleire gode tekstar, samla gjennom fleire år, og ikkje minst eit rikeleg utval gamle bilete.
Hallvard Bjørgum skriv sjølv om korleis feletradisjonen i Setesdal oppstod, ein artikkel frå Årbok for norsk folkemusikk for 1996.
Her er utdrag frå «Gamalt or Sætesdal» om Peter Strømsing, spelemannen som levde frå 1759 til 1836.
Vidare kan ein lese om Faremoane, om Knut Jonson Heddi, om Petter Veum frå Fyresdal og om Hallvard Rysstad.
Og til kvar slått på CD-plata er det utfyllande opplysningar om opphav og ulike tolkingar.
På eitt punkt, spor nummer 8, er det ein feil anten i teksten eller på cd-en, det er munnharpespel i staden for felespel som teksten seier.
Og skulle eg gje ein annan kritisk merknad til utgjevinga, måtte det vere at DVD-filmen ikkje er teksta.
Sjølv er eg ganske god på å skjøne setesdalsmål, men det kan ein vel knapt seie om fleirtalet av Noregs folk.
| 1
|
602714
|
Musikk som medisin
Et bedre avbrekk i julestresset skal man lete lenge etter.
Det er i underkant av to uker til selveste julaften og de fleste av oss føler på stresset.
Derfor var det som å komme til en oase av ro og fred da Bugge Wesseltoft fremførte sine smakfulle tolkninger av kjente og kjære julesanger tirsdag kveld.
For 20 år siden ga Wesseltoft ut et helt annerledes julealbum, «It´s Snowing on My Piano», etter en oppfordring fra et tysk plateselskap.
Betingelsen han selv satte for prosjektet var at han ville gjøre det på sin egen måte, og resultatet ble et stemningsfullt julealbum hvor tradisjonelle julelåter er strippet ned til luftig og leken improvisasjon med kun piano.
I kveld fikk vi servert låter fra både jubileumsalbumet og oppfølgeren «Everybody Loves Angels» - en samling av Wesseltofts tolkning av låter han har et sterkt forholdt til.
Han starter med sistnevnte og blant de utvalgte var «Bridge over Trouble Water».
Det tar ikke lang tid før den harmoniske julestemningen melder sin ankomst når det kjente temaet fra «In Dulce Jubilo» blir tydelig.
Wesseltoft leker med sangenes melodier og harmonier og trekker dem utenfor boksen før han så kommer tilbake til de kjente temaene.
Han bruker pausene som virkemidler inn i improvisasjonen og skaper både ro, luft og spenning.
Og det er akkurat denne stemningen han setter fokus på.
Det er minimalt med prating mellom låtene - det er bare han og pianoet.
Han spør publikum om vi fortsatt er våkne før han setter igang med «Det Kimer Nå Til Julefest».
I anledningen får vi en funky versjon med en sterkere dynamikk før han viser sin tekniske hurtighet med «What Child Is This».
Etter en nydelig versjon av «Mitt Hjerte Alltid Vanker» avslutter han konserten med «Blowing in the Wind» og «Let It Be».
For å toppe det hele tar han «Glade Jul» som avslutningsnummer og publikum får lov til å synge med.
Bugge Wesseltoft viser musikalsk og spilleteknisk overskudd som imponerer.
Kveldens konsert var som medisin for sjelen.
Et bedre avbrekk i julestresset skal man lete lenge etter.
| 1
|
602715
|
O jul med ditt alvor
Onsdag kveld bragte Sondre Bratland med seg stemningen fra Fødselskirken i Betlehem til domkirken i Kristiansand.
JULEKONSERT "Rosa frå Betlehem"
Med:
Sondre Bratland, Knut Reiersrud, Iver Kleive og Paolo Vinaccia Kristiansand domkirke Onsdag 20. desember 2017
Man tar det nesten for gitt at denne kvelden skal bli spesiell.
Fire dager før julaften er vi noen hundre mennesker som har forsamlet oss i domkirken for julekonsert.
Men dette er ikke noen hvilken som helst julekonsert.
Vi er her for å høre Norges fineste juleplate fremført av Norges fineste musikere.
I 2017 er det 25 år siden albumet "Rosa frå Betlehem" – det med det ikoniske Odd Nerdrum-omslaget – ble spilt inn i Fødselskirken i Betlehem.
Klassikerstatus har det vel hatt siden dagen det ble sluppet, og kraften i musikken er på ingen måte blitt svekket med tiden.
Snarere tvert i mot:
I det regionen der innspillingen foregikk igjen preges av uro og usikkerhet, fremstår det grenseoverskridende, altinkluderende prosjektet til Sondre Bratland mer riktig enn noen gang.
Musikerne er de samme som på platen – perkusjonist Paolo Vinaccia, gitarist Knut Reiersrud og organist Iver Kleive – men de nøyer seg aldri med å kopiere sine egne opptak.
I stedet lar de kjente strofer fra salmer og folketoner blø over i uredd improvisasjon og stemningsmettede lydmalerier.
Og midt blant dem, sortkledd og hvithåret, står Sondre Bratland og utstråler mild, faderlig autoritet.
Stemmen hans kan til å begynne med virke litt ru, men snart – omtrent der en mektig "Stille natt" toner over i "O, du herlige" – begynner han å ornamentere melodier og verselinjer som bare de mest erfarne folkesangerne kan.
Under "Mitt hjerte alltid vanker" tar avisens avisens utsendte, som ikke er religiøs og som gjør sitt beste for å holde et slags profesjonelt fokus, seg selv i å sitte andektig og henført med en enslig tåre strykende nedover kinnet.
Ikke et vondt ord om Kurt Nilsen og alle andre som prøver å gi den norske julen et dryss av glitrende, swingende amerikansk showbiz – vi kan trenge saktens litt av den slags også – men uten et alvor i bunnen gir det jo ingen mening å feire jul i det hele tatt.
Etter en time og et kvarter rundes konserten av med "Et barn er født i Betlehem" og et opptak av kirkeklokkene i Fødselskirken.
Og det er vanskelig å tenke seg at høytiden kunne ha fått en vakrere eller mer verdig inngang.
| 1
|
602717
|
En overdose porno
Temaet er interessant.
Likevel forsvinner poengene.
Mattis vokser opp i Oslo på 90-tallet.
Det begynner uskyldig, når han snikleser i pornoblader.
Seinere ser han porno på TV1000 med svart firkant foran filmene.
Han utforsker seksualiteten med nabojenta Maja, noe som raskt eskalerer.
En dag kommer politiet.
Maja er gravid, og har anmeldt ham for voldtekt.
Derifra går det nedover med Mattis.
Politimann og krimforfatter Erik Husby Sæther beskriver en gutt som mister kontakt med seg selv og egne følelser i takt med at han ser mer og mer porno.
Han dømmes for voldtekt, branntiftelse og vold.
Han har vansker med å knytte seg til mennesker, og er ensom.
Det eneste som får ham til å føle noe som helst, er å se stadig grovere porno.
Første halvdel av romanen føles som en haug av gjentakelser, nemlig at for mye porno kan være skadelig.
Men hvorfor gjenta seg selv i det uendelige, i stedet for å la det blir værende mellom linjene?
Som når han gir forklaringen på hendelser:
«Den egentlige grunnen til at hun ba meg om å tilstå ugjerningen, var at hun ville holde barnevernet unna sitt eget hjem.»
Eller når forfatteren bryter inn, og ikke klarer å overlate noe til leseren.
Som når han skal forklare at det største problemet blant unge menn i dag er at de ikke klarer å få orgasme.
«De blir ikke tent nok fordi de har sett alt på internett, og hvis ikke jenta gjør de samme tingene, blir de rett og slett ikke kåte.»
Forfatteren har likevel gode poenger gjemt i teksten sin.
Som at ungdom vet mye om sex, men lite eller ingenting om seksuelle gråsoner og grenser.
Han forteller at pornofilmer i dag kan minne om voldtekter, med bruk av tvang og vold, og hvor dette normaliseres.
Hva gjør dette med unge sinn, og hvordan påvirker det deres syn på kvinner?
Dette er viktig i samfunnsdebatten.
Men det funker ikke helt i denne oppvekstromanen.
| 0
|
602719
|
I-landsproblemer
Det er ikke noe nytt at hiphop-artister slenger janteloven ut av vinduet og gir seg selv til gudestatus.
Amerikanske G-Eazy er blant dem, men det mest imponerende med det 20 spors lange fjerde-albumet hans, er evnen til å rappe om i-landsproblemer til det kjedsommelige over så lang tid.
«The Beautiful & Damned» er oppkalt etter Scott Fitzgerald sin novelle med samme navn fra 1922.
På overflaten er temaene like – melankolsk historie om en rik og trist party-boy med alkoholproblemer.
Men der Fitzgerald går i dybden, er G-Eazy overfladisk og selvskrytende.
Hva skal han gjøre med alle disse pengene og hvordan takle kjendisstatusen?
Det hele blir fremført monotont og lite troverdig.
Han får også hjelp av kjæresten Halsey på låten «Him & I».
En klisje-låt uten sidestykke som kun bæres av hennes særegne stemme.
Han overgås også av flere av hans andre gjester, og blant dem er norske Anna Of The North på låten «Pick Me Up».
Dessverre er det ingen gjester eller tunge beats som kan redde denne overproduserte og glatte utgivelsen.
Nå er det på tide at G-Eazy tar sitt selvsentrerte blikk ut av sin egen navle og faktisk oppdager noen ekte problemer med verden han lever i.
| 0
|
602721
|
Spennande frå farao-tida i Egypt
Nådelaus kamp om farao-tittelen for fleire tusen år sidan.
Wilbur Smith fyller 85 i 2018, men han skriv enno historiske spenningsromanar det er gildt å lese.
Denne gongen er det ei ny bok i serien om det gamle Egypt, «Farao», den 6. i serien, med Taita som hovudperson.
Med skam å melde, eg har berre lese om dei tidlegare bøkene, men eg let meg fascinere av dei dramatiske skildringane han får plass til på 380 sider.
Nokre fakta; Farao Tamos er i ferd med å døy.
Hovudstaden Luxor er kringsett av store hyksosstyrkar, og den egyptiske hæren er på vikande front.
Tamos døyr, og den grufulle Utterik – som ikkje er den rette arvtakaren etter Tamos – tar over styret av Egypt.
Taita, for lenge sidan slave, no øvstkommanderande for hæren til Tamos, trassar dårlege odds.
Han får overraskande hjelp av ein gamal ven.
Når Taita blir fanga av Utterik, skaper forfattaren ein tidleg spenningstopp.
Mykje meir skal eg ikkje røpe om handlinga, men spenningsnivået er høgt heile vegen.
Den rettmessige arvtakaren etter Tamos, Rameses, blir etter kvart sentral, og forfattaren skaper ein slutt som berre må lesast i ein jafs.
På det eg vil kalle bibelsk vis let forfattaren gudane gripe inn i handlinga, på godt og vondt.
Slik får forfattaren formidla kunnskap om egyptisk mytologi – utan at det kjennest påklistra.
Når Wilbur Smith fortel om heltemodige menn/kvinner, kan han, iblant vippe over mot det sentimentale, for ikkje å seie det panegyriske.
Eg opplever det likevel som ekte.
Han kan, diskret, fleipe litt med feminine karakteristikkar, og atletiske muskelmenn.
Men, det er godlynt; og som lesar anar eg eit smil bakom formuleringane.
Kanskje ein liten geip også.
Sjølv om eg ikkje har lese nokon av dei fem tidlegare bøkene frå farao-tida i Egypt, har eg lese nokre andre bøker av Smith.
Det som slår meg er at han på ein måte liknar Ken Follett.
Båe to skriv historiske romanar, svært underhaldande og baserte på grundig research, men reint litterært er, i alle fall etter mi meining, kvaliteten ikkje like god.
| 1
|
602722
|
Uviktig bok om viktig tema
Nyansene mangler i denne boken om æresvold og æresdrap.
Det handler om en kvinne med det fiktive navnet Sarah.
En ung muslimsk kvinne, som måtte rømme og leve i skjul som 16-åring for å unngå å bli tvangsgiftet med en afghansk slektning.
Nå er hun 27 år og lever fortsatt i skjul i Norge, etter at hun har fått drapstrusler av familien.
Denne historien er utgangspunket for Wenche Fuglehaugs bok.
Temaet er spennende.
Nærmere 600 mennesker bor på hemmelig adresse i Norge, fordi noen ønsker å skade dem.
Mange av disse er unge kvinner som utsettes for æresvold, sosial kontroll og drapstrusler, ifølge Fuglehaug.
Hun vil vise hvor viktig det er å ansvarliggjøre foreldre og tydeliggjøre at æresvold er kriminelle handlinger.
Så langt, alt vel.
Temaet er viktig.
Veldig viktig.
Men - det er ikke mange nyanser å hente i denne teksten.
Et viktig budskap drukner i utvalgt forskning som understreker hennes poeng, igjen og igjen og igjen.
Problemet er at det dessverre blir unyansert om en svært kompleks og vanskelig problematikk.
Setninger som «Alle muslimske jenter skal oppdras til å være lydige og dydige».
Skal de det?
Hvem sier det?
Har hun virkelig snakket med «alle» muslimer?
Finnes det virkelig ingen gråsoner, ingen kontraster, finnes det ikke motstemmer her?
For det er nettopp motstemmer som mangler i denne boken.
I stedet for å ha norske eksperter som moraliserer over muslimske kvinner som fremstår kun som ofre, så lurer jeg på hvor muslimene selv er.
Hva synes imamer om dette?
Hva synes velintegrerte muslimer i Norge om det?
Kjenner de seg igjen?
Og hva vil de skal gjøres med problemet?
Ikke før på tampen av boken ramser Fuglehaug opp problemet med stereotypier når man omtaler muslimske kvinner, at de dekker seg til under burka, er undertrykte, sladrer, føder mange barn.
Så sier hun at muslimske kvinner selvfølgelig er like ulike som kristne kvinner, jødiske kvinner og ateistiske kvinner.
Hvorfor kommer ikke dette før på side 182?
Før dette har hun bygd opp under de samme stereotypiene.
Slik boka er løst nå, er det for lettvint skrevet om et svært viktig tema.
| 0
|
602723
|
Pianistisk filigransarbeid i musikalsk drømmeland
KSO vartet opp med en fenomenal russiskfødt pianist i konserten denne uken
Andresatsen i Beethovens klaverkonsert nr. 1 i C-dur har tempobetegnelsen Largo; meget langsomt.
Den unge pianisten Pavel Kolesnikov spilte den enda litt langsommere.
Det var som om han gikk sammen med Beethoven inn i en drømmetilværelse der alt er skjønnhet og håp og kjærlighet.
Dirigent Aadland var ytterst var for pianistens vei og lot orkesteret, litt ukonsentrert i begynnelsen, følge hans spor.
Den unge, spedbygde pianisten, faktisk 29 om en måned, utfoldet en musikalsk autoritet av sjelden kvalitet der han ikke bare gjorde andresatsen til en lengselsfull og stillferdig andakt, men like mye der han ekvilibristisk utfoldet et pianistisk filigransarbeid med sin overlege teknikk, enten vi nå snakker om første eller siste sats.
Den lange kadensen (solo-partiet mot slutten av første sats der orkesteret tier) ble en oppvisning full av overraskende vendinger samtidig som alt var klart, nærmest avklaret.
Sjelden har jeg sett og hørt maken til elegant pedalarbeid.
Konserten ble innledet med en urframføring av svenske Rolf Martinssons tretten minutters verk Shimmering Islands.
Jeg prøvde forgjeves å se for meg sommerskimmer over Bragdøya eller Dvergsøya, uten å klare det.
Men verket var spennende nok uten tittel.
Det åpnet med først en stigende rekke tonetrinn, dernest en synkende, litt avvikende fra den første, og dette elementet var gjenkjennelig utover i verket, mens de orkestrale kontraster ble stilt eksplisitt til skue, kontrafagottens nederste leie mot piccolofløytas øverste, messing i glissandi og fioliner i tremolo, her manglet det ikke på spennende orkestrering.
Sibelius’ femte symfoni til slutt:
En herlig utfoldelse av romantiske spenninger, forløst i siste satsens insisterende akkord- og melodi-mønster først i horn, så i messing, med en nesten pop-aktig melodiføring over det hele, før det kulminerer i noen vanvittige slutt-akkorder, saftig og svulstig så det holder og nydelig ledet av Eivind Aadland, ikke for ingenting student av finske Sibelius-pris-vinner og dirigent-guru Jorma Panula.
| 1
|
602724
|
Ren galskap
Det er sju år siden sist N.E.R.D slapp et album.
Siden da har Pharrell Williams tatt steget som soloartist og blitt verdenskjent.
Denne gangen har trioen samlet A-laget innen dagens populærmusikk som gjesteartister.
Forventningene er store og man merker raskt at det er Williams som styrer showet.
Plata åpner med den hissige singelen «Lemon» med Rihanna på sitt kuleste, før Williams fører oss inn i den funky låta «Deep Down Body Thurst».
Derfra og ut er det klart at grensene for standard låtskriving skal sprenges.
Et av høydepunktene er «Don´t Don´t Do It!» hvor Frank Ocean står som medlåtskriver sammen med Williams.
Når Kendrick Lamar også blir kastet inn i det, er det mye som skal til for at det ikke blir gull.
Den funky låten tar et oppgjør med politiskytingen i USA og spesielt Keith Scott-saken – et tema som også går igjen i flere av sangene.
«Lightning Fire Magic Prayer» er platas vakreste spor.
Samtidig kan man lure på hvor høy Williams var da disse låtene ble laget, for eksperimenteringen og psykedeliafaktoren her er høy.
Alt fungerer ikke like bra, men når det klaffer er det ren magi.
«NO ONE EVER REALLY DIES» er ikke stedet du skal se etter superhits, men etter flere gjennomlyttinger blir du mer og mer glad i denne galskapen.
| 1
|
602727
|
Venstrehåndsarbeid fra Waaktaar-Savoy
Han har levert mye bra på utsiden av a-ha.
Her lunter og slentrer Paal Waaktaar-Savoy uten mål og mening.
Han bør kanskje ikke få skylden alene for at dette albumet er verdt å holde seg unna.
Savoy er tross alt en trio, med hans kone med på laget, og med Frode Unneland som tredjemedlem, men det er Paal som er den store sangskriveren.
Han var i alle fall det før.
Men Paal er et godt stykke unna sine beste melodisnekker-øyeblikk på dette albumet.
Savoy leverte så det holdt med sitt debutalbum i 1996 «Mary Is Coming».
Det hørtes ganske bra ut på de neste albumene også.
Det er ti år siden siste utgivelse, og her går det meste på tomgang.
Musikken er mer programmert nå enn før, og Paal synger de fleste låtene med skrudd vokal i autotune.
Det kunne ha funket om låtmaterialet hadde vært bedre, men slik er det altså ikke.
Det ti låter lange albumet åpner forholdsvis bra med "Night Watch".
Låten er stemningsfull med et langt instrumentalt mellomspill.
Det høres heller ikke så verst ut på den gitarbaserte, "Manmade Lake" og på den småfengende "Sunlit Byways".
Men mesteparten av resten er skurrete, haltende og uferdig.
Savoy var mye bedre for tjue år siden.
Nå virker det som om gnisten har sluknet i Paal sitt sangskriverhjerte.
Overskuddet til å gjøre noe bra og sterkt med Savoy er i alle fall fraværende på dette albumet.
| 0
|
602728
|
Høy showfaktor
Hugh Jackman har tatt på seg danseskoene for å portrettere showmannen og visjonæren P. T. Barnum.
The Greatest Showman
USA 2017
Biografi/drama/musikal
Regi Michael Gracey
Manus: Jenny Bicks, Bill Condon, Michael Arndt
Skuespillere: Hugh Jackman, Zac Efron, Michelle Williams, Zendaya, Ellis Rubin
Musikk:
Justin Paul, Benj Pasek
Aldersgrense: 6 år
Virkeligheten var både mørkere, skitnere og ikke innbakt i rosa, romantisk glød.
Men Barnum hadde nok likt at livet hans blir formidlet med en god dose illusjon, fantasi, farger, høy showfaktor – og ikke minst glede.
For var det noe han gjorde bra, var det nettopp å underholde og fascinere sitt publikum med fantasifulle beretninger og karakterer, som damer med skjegg, kortvokste og siamesiske tvillinger.
Siden både dansenummerne, sangene og musikken er fra vårt århundre og ikke 1800-tallet, velger jeg å anmelde filmen på musikalens premisser, og ikke som en historisk biografi eller dramafilm.
Og som musikal fungerer den riktig bra.
I tillegg til fengende og rørende sangnummer av Oscar-vinnerne Benj Pasek og Justin Paul («La La Land»), er det også flere spektakulære dansescener koreografert av Ashley Wallen som gir deg bakoversveis hvis du kan noe som helst om dans.
Det er regissør Michael Greys første spillefilm, og dette er en absolutt godkjent debut.
Til tider kunne han med fordel ha styrt skuta ut i litt mørkere farvann (som musikalen «Moulin Rouge!»), for å tilføre filmen flere dimensjoner og gjøre karakterene mer interessante, men alt i alt ble jeg grundig underholdt.
| 1
|
602729
|
Middels medium
Den fjerde "Insidious"-filmen kan godt være seriens beste så langt.
Dessverre sier dét mest om de andre filmene.
SKREKKFILM
"Insidious: The Last Key"
USA 2018
Regi:
Adam Robitel
Manus: Leigh Whannell
Skuespillere:
Lin Shaye, Josh Stewart, Tessa Ferrer, Leigh Whannell, Spencer Locke, Angus Sampson
Aldersgrense:
15 år
For "Insidious"-fans vil det mest spennende med "The Last Key" – som utspiller seg før film nummer 1, men etter nummer 3 – være at vi får vite en god del mer om bakgrunnen til mediet Elise (Lin Shaye).
Her reiser hun tilbake til barndomshjemmet sitt i New Mexico og blir konfrontert med en demon hun selv slapp løs som liten jente.
Det hører med til sjeldenhetene at godt voksne damer får spille hovedrollen i grøssere.
Og langt på vei er det den milde, intelligente tilstedeværelsen til Lin Shaye som tilfører "Insidious: The Last Key" det slike filmer så alt for ofte mangler: noe å bli følelsesmessig engasjert i.
Dessverre er ikke dét nok til å skape en virkelig minneverdig skrekkopplevelse.
Regissør Adam Robitel og manusforfatter Leigh Whannell (som også spiller en av Elises forsøksvis komiske assistenter) skal riktig nok ha for at de tar seg tid til å etablere en høvelig guffen atmosfære.
De mange lange sekvensene med famling i mørke kjellere og det overtydelige lyddesignet – BOOM!
Det står en død dame bak deg! – gjør likevel at man går lei i god tid før det hele er over.
| 0
|
602731
|
Statsministerens nei
Stor statsmannskunst møter stor skuespillerkunst i storslått historisk drama.
DRAMA/KRIGSFILM
"Darkest Hour"
England 2017
Regi:
Joe Wright
Manus: Anthony McCarten
Skuespillere: Gary Oldman, Lily James, Ben Mendelsohn, Kristin Scott Thomas
Aldersgrense: 9 år
Mai 1940.
Én etter én har Vest-Europas nasjoner måttet kapitulere for Hitler.
Den engelske hæren sitter fast i Frankrike, og en invasjon av Storbritannia synes uunngåelig.
Det er i denne skjebnetimen for vår sivilisasjon rollen som statsminister tilfaller Winston Churchill, en dranker og politisk vinglepetter som ikke under noen omstendighet vil sette seg ned og forhandle om fred.
Christopher Nolan fortalte den samme historien fra soldatperspektiv i fjorårets "Dunkirk".
I "Darkest Hour" gir Joe Wright oss dramaet slik det utspilte seg blant de høye herrer i Westminster.
Mye står og faller på Gary Oldman i hovedrollen.
Heldigvis er han glemt før man har lagt merke til ham.
Oldman har holdningen til Churchill, han har en overbevisende variant av den særegne talemåten hans og sannelig er han ikke – takket være en bemerkelsesverdig make-up-jobb – snarlik også.
Når Wright i tillegg klarer å balansere sin forståelige fascinasjon for den store statsmannens mange eksentriske sider – dette er en fyr som gjerne tok diktat fra badekaret – med alvoret i situasjonen, har vi fått et historisk drama av ypperste klasse.
| 1
|
602732
|
Kald, varm og besk
Tekstene er fulle av kjærlighet, satire og beske beskrivelser.
Melodiene er mer enn gode nok.
Stian Fjelldal har gjort alt selv på sitt fjerde album.
Han holder et høyt tempo i sin artistkarriere.
Lørdag 13. januar skal lyngdølen holde plateslippkonsert i bygdas kulturhus.
Der vil folk få høre et sett med en miks av viser og elektropop.
Sist var det mer elektronisk enn her med albumet "Blindtarm".
Før det har Stian Fjelldal vist sin teft for å lage fengende poplåter med høyt fokus på tekster.
Sangen "Håbløs" er nok hans mest kjente og mest spilte.
Den beste sangen her heter, "Lille venn".
Her kjører han på med kontraster både verbalt og uttrykksmessig.
"Lille venn" er det store høydepunktet.
Vi snakker om en enkel melodi uten staffasje der en liten venn som har mistet sin familie i en terrorhandling blir satt opp mot store mediehendelser i Norge om en stein som ligner på en pikk og en svane som mangler folkeskikk.
Elegant gjort.
Før det får vi høre om hvordan en åtteåring og hans venneflokk opplever en fest som de voksne har stelt i stand med høy partyfaktor.
Hele veien blander Stian Fjelldall sin musikalske sfære og sitt lyriske univers med søtt og salt.
Sort og hvitt.
Kontraster.
Ikke akkurat noen ukjente virkemidler dette, men Fjelldal fikser det bedre enn de fleste.
Stilmessig trykker han på Paul McCartney-knappen i "Angre, angre".
Det funker bra.
Det aller fineste og beste med Stian Fjelldal er at det hele virker så ekte.
Tekstene og melodiene er stemplet med hans særpreg hele veien, enten låtene varer i litt over tre minutter eller over sju.
Ikke alle instrumentalpartiene er like spennende, men de er likevel med på å danne en helhet som gjør dette til et spesielt bra album.
| 1
|
602733
|
Bernstein og Broadway – et fyrverkeri av rytmer og vitalitet
Nyttårskonserten i Kilden presenterer musikk av Leonard Bernstein – og det blir fyrverkeri godt nok for tusener
Å fylle en hel nyttårskonsert med musikk av én eneste komponist kunne vært et hasardiøst prosjekt, dersom ikke komponisten het Leonard Bernstein.
Selv ikke Wiener Philharmoniker holder seg til én Strauss, men lar hele familien få utspille seg i nyttårsfeiringen.
I Kristiansand har tradisjonen siden den første nyttårskonserten i 2000 vært å flytte seg fra land til land, og dermed kunne nytte musikk av en rekke komponister.
Under årets «Bernstein on Broadway»-program i Kilden tok jeg meg i å undres over hvilken annen komponist som kunne ha fylt en hel festkveld med så mye bravur og energi, så mye livsglede og vitalitet som nettopp Leonard Bernstein.
Han ville dessuten ha fylt 100 år i år, og det gir jo ekstra grunn til å feire.
Hun har rett, konferansier Evelyn Jons når hun mot slutten antyder at publikum vel har hørt en del musikk som de ikke har hørt før.
«Alle» kjenner West Side Story (1957), mange kjenner Candide (1956), men hvem har hørt musikalene Wonderful Town (1953) eller On the Town (1944)?
Likevel var hele konserten en real nyttårsfest fra begynnelse til slutt.
Trolig er mange enige når jeg sier at vi kunne hatt mer av West Side Story, denne fantastiske musikken som vi ble ekstra godt kjent med for seks år siden da den ble den store åpningsmusikalen i Kilden.
Tre utmerkede svenske solister, sopranen Alexandra Büchel, tenoren Christer Nerfont og mezzosopranen Evelyn Jons, sistnevnte også som konferansier, bidro hver for seg og samlet til at det ble en festkveld.
Nerfont med sin stødige og innsmigrende tenor, Büchel med eksellense i den vanvittig vanskelige Glitter and be Gay fra Candide, og Jons med utpreget musikaltilpasset stemme og vittige introduksjoner, og avslutninger, både med språk og kroppsspråk.
Dirigent Case Scaglione ledet det hele på utmerket vis, elegant, diskret og med stor rytmisk sans for å utfolde nettopp Bernstein-musikken, musikerne var helt med og Champagnegaloppen til slutt klarte de sannelig uten dirigent også.
Et åpenbart stilbrudd, men – den hører jo med.
| 1
|
602734
|
Dobbel dose Romano
Hvilken artist har så mange bra låter at han bare kan gi bort to hele album på nettet?
ROCK/FOLK
Daniel Romano
"Nerveless"/"Human Touch"
(Daniel Romano)
Da canadiske Daniel Romano spilte på Håndverkeren i Kristiansand i fjor høst, skrev undertegnede at det var årets tøffeste rock'n'roll-konsert i denne byen.
Flere som var der mente at jeg tok alt for forsiktig i.
Og kanskje hadde de rett:
Daniel Romano har en energi, en kulhet og – ikke minst – en låtkatalog som tilsier at han egentlig hører til på langt større scener.
Produktiv er fyren også.
Etter å ha gitt ut fem album på like mange år, er han nå plutselig ute med to helt nye, helt forskjellige utgivelser.
"Nerveless" tar opp tråden fra de siste par Romano-platene, hvilket betyr iørefallende, bittersøt poprock med 60-tallspreg.
"Vacancy", for eksempel, høres ut som en glemt Roy Orbison-perle.
Søsteralbumet "Human Touch" later på sin side til å være spilt inn rundt et stearinlys klokken tre om natten.
Noen vil sikkert synes at det blir i mest molefunkne laget, andre vil simpelthen smelte i møte med en countryballade som "Blue Champagne".
Det er bare én eneste hake ved dette på alle måter rause overskuddsprosjektet:
Albumene er kun tilgjengelige på Bandcamp.com og vil bli fjernet ved utgangen av denne måneden.
| 1
|
602737
|
På vei mot digitalt diktatur?
Forfatteren mener vi er på vei nedover en sleip og glatt glideskala av dataalgoritmer, og lurer på om det er mulig å unngå å gli ned i fortapelsen.
Tittelen til denne anmeldelsen er stjålet fra en kommentarartikkel i Dagen Næringslivs lørdagsutgave.
Den handler om at forfatteren av boka «Homo deus» nylig snakket til verdens toppsjefer i Davos om nettopp dette:
At han frykter mennesket er på vei inn i et viljeløst, ustyrbart digitalt helvete.
Kronprins Haakon var blant dem som lyttet til budskapet til bestselgerforfatteren Harari.
Årets bok er en oppfølger av hans forrige, «Sapiens» fra 2014, som skal ha vært verdens mest solgte bok det året, oversatt til over 30 språk.
Mens «Sapiens» skildrer menneskets utvikling fra vår spede begynnelse for 70.000 år siden, er oppfølgeren, som undertittelen sier, «En kort historie om i morgen».
Her er mye overlapping fra forrige bok, og lange partier er for detaljerte og oppramsende, og følgelig litt kjedelige.
Derimot er resten av boka fascinerende.
Harari er historiker, men heller enn å være opptatt av hendelser i fortiden, er hans anliggende å forstå betingelsene for de historiene folk lager seg, altså mentalhistorien.
Ideer kan kun få fotfeste og oppslutning når teknologien i samfunnet er moden for dem, mener han.
Og nå frykter Harari at vår tids rivende digitale utvikling skal undergrave den «historien», de verdiene, vi har bygd siviliserte samfunn på siden den franske revolusjonen på 1789 da individ og frihet ble gjort «hellige».
Måten teknologien etter innføringen av internett funger, åpner for at individets selvråderett rives i stykker av maskinenes lynraske algoritmer og big data-innsamling og prosessering.
En ting er at dette gjør overvåking og diktatur mulig, en annen ting er at selve tenkningen vår vil endres, mener Harari.
Selve ideen om frihet, likhet og broderskap vil tilhøre en forgangen tid, trolig avløst av en ny «religion», den som setter informasjonsflyt foran alt, foran privatliv, personvern og egne valg.
For hva vil det si når maskinene vet bedre enn oss hva vi liker, ønsker og foretrekker?
Harari tror ikke det må bli slik, og vil ha leseren å tenke ut hvordan vi vil forholde oss til utfordringen.
Slikt er spennende.
| 1
|
602738
|
Rotete og svak ungdomsroman
Denne ungdomsromanen har ikkje dei kvalitetane ein skikkeleg ein må ha.
Då eg hadde lese halvparten av denne boka på 350 sider, tenkte eg; dette er bortkasta tid.
Så las eg resten, og boka tok seg litt opp mot slutten.
Lite grann om innhaldet først.
Henry Page, 17, meiner sjølv at han er ein notorisk romantikar, men forelska har han aldri vore.
Ei ny jente i klassen, Grace, som går med stokk, kledd i guteklede, sminkar seg ikkje – og står til vanleg fram som ustelt.
Ikkje akkurat draumejenta, men han fell for henne.
Det blir eit ganske spesielt forhold; dels stormande, dels forvirrande – og ofte uforståeleg for meg – for ikkje å bruke endå sterkare ord.
Eit faktum til, Grace hadde hatt ein kjærast som køyrde seg i hel, og ho føler at ho har – utan rot i røynda – skulda for ulykka.
Forfattaren, 27 år gamal, har hatt ambisjonar om å skildre den første forelskinga til ein gut i tenåra.
Oppturane og nedturane, er ho like glad i meg som eg i henne?
Eg-personen Henry Page er i sentrum, men eg synst ikkje forfattaren greier å teikne eit truverdig bilde av 17-åringen.
Rett nok er tenåra ein periode i livet der skillet mellom glede og sorg er stutt, og der ein er på leiting etter seg sjølv som vaksen – men først heilt mot slutten kjem enkelte trekk som heng på greip fram.
Der kjem også, på sett og vis, ei forklåring på den litt kryptiske tittelen.
Heller ikkje den kjenner eg meg att i – frå den gongen eg sjølv var tenåring.
Det er litt brutalt å seie det om ein debutant, men eg synst altså ikkje at denne ungdomsromanen har dei kvalitetane ein skikkeleg ein må ha.
Boka handlar også om venskap og familie, om sorg og sinne, om ei litt rebelsk storesyster, og foreldra til Henry eg ikkje får fatt i.
Den mest truverdige personen er Grace, sjølv om vi berre møter henne i svara og SMS-ane til Henry.
Språkleg kan eg vel strekke meg til å meine at boka er på det jamne.
Det kan skuldast omsettaren, Stian Omland, men med den bakgrunnen han har, og blant anna Bastianprisen 2016, for omsettinga av David Arnolds «Mygglandet», tvilar eg sterkt på det.
Originalen på engelsk er ikkje god nok.
| 0
|
602741
|
Sorg, raseri og rock
Nytt år betyr ny – og enda litt bedre – skive fra The Dogs.
ROCK
The Dogs
"The Grief Manual"
(Drabant/Musikkoperatørene)
The Dogs har de siste årene etablert seg som et betydelig navn innen norsk rock, og dét har de gjort på gamlemåten: ved å turnere så mye som mulig og gi ut ny plate hver 12. måned.
Og den strenge disiplinen har ikke bare gitt popularitetsmessig uttelling.
"The Grief Manual" er Oslo-sekstettens sterkeste låtsamling til nå.
Fremdeles handler det meste om rå, maskulin, så vidt tøylet energi.
Og tekstene til Kristopher Schau er bare blitt mørkere med tiden.
"Give up on hope/Give up on your dreams/There's less to the sky than meets the eye/We work and we sleep and we fuck and we die," brøler han så man formelig kan kjenne spyttdråpene treffe ansiktet.
Innimellom klarer likevel noen bleke lysstrimer å trenge gjennom veggen av nihilisme og støy.
"Primitive Etchings" og "Her Last Song" er mer triste enn sinte.
Låter som "Hindsight" og "Oh Why" er like mye powerpop som garasjerock.
Vennesla-idolet Jorun Stiansen tilfører "Prelude to Murder" et kvinnelig touch.
Men, noen nye nyanser til tross, det sjette The Dogs-abumet har den samme effekten som de foregående:
Etter 10 låter sitter man der med blodsmak i kjeften og gleder seg til neste konsert og neste skive.
| 1
|
602742
|
Ei grenseløs reise gjennom Setesdal
52 musikere fra 18 forskjellige land er med og tolker tradisjonsmusikk fra Setesdal.
Produsent Bjørn Ole Rasch fester grepet på en utmerket måte.
Som oftest er det best med lett pop og fyrrig rock for mange av oss.
Av og til gjør det godt å komme seg ut av komfortsonen som lytter også.
Her er det en god mulighet til å gjøre det.
Dette albumet, kalt "Ferd", handler ikke bare om folkemusikk fra Setesdal, men også om hvordan ektefølte og sjelfulle møter mellom musikere fra mange land kan skape noe sammen til et nytt univers.
Nå er det nok slik at de mange tradisjonelle låtene fra Setesdal har overlevd sin basiske tilværelse uten at noen har tuklet så mye med dem.
Her får de påfyll.
Det skjer med at mange sangere og musikere fra 18 land har blitt invitert til å bidra fra sitt lands ståsted.
Innspillingene er gjort med en interaktiv prosess med portable studioer slik at deltakerne kunne arbeide sammen med materialet.
Det høres smektende og flott ut når musikere fra Indonesia, fra India og Iran, Kina og Mongolia, fra Palestina og Romania, leverer sine tilskudd til denne urnorske folkemusikken.
Musikk har ingen grenser, og det var det Bjørn Ole Rasch, Annbjørg Lien, Hallvard T. Bjørgum og Kirsten Bråten Berg ville utforske da de satte i gang med denne usedvanlige reisen og dette spesielle samarbeidet.
Mye skjer; det er mye å fordøye.
Den heftige versjonen av "Fanten" framstår som et høydepunkt med sin heftige rytmikk.
"Bånsullar" har en spennende utvikling fra begynnelse til slutt.
Det meste er grenseløst, stilig og tøft utført med mange gode stemmer og mye fett felespill.
Dette er musikk uten grenser, men med et midtpunkt i Setesdal sine lange og gode tradisjoner.
| 1
|
602743
|
Stalins lille spurv
Vi velger ikke våre foreldre.
De fleste av oss lever godt med det, men for Svetlana Allilujeva ble livet i skyggen av Josef Stalins navn og ettermæle knapt til å bære.
Hennes livslange flukt fra sin herkomst og det politiske systemet som despoten skapte, ble også en reise fra seg selv.
Hun var konstant på flyttefot, hadde tre ekteskap i Sovjet, ett i USA og ymse kjærlighetsaffærer.
Med stor grundighet tar den kanadiske professoren Rosemary Sullivan (f. 1947) fatt på denne uvanlige menneskeskjebnen.
Etter års arkivstudier og intervjuer med mennesker som stod Svetlana nær, ikke minst datteren Olga, tegner hun et portrett av Stalin-datterens omskiftelige liv som vekker medfølelse.
Det begynte i 1927 med en trygg og beskyttet tilværelse i Kreml og lykkelige dager med en stor familie på sommerstedet.
I gode stunder viste faren kjærlighet og kalte småpiken sin lille spurv og andre kjælenavn, men en voldsom smerte seg inn over henne da hun forstod at faren hadde ansvaret for at nære familiemedlemmer forsvant, at han var årsaken til at moren begikk selvmord da Svetlana var seks år, at millioner ble drept eller sendt til Gulag.
Da det i 1967 lyktes henne å hoppe av under et opphold i India, utspant det seg en triller av stort format med CIA, KGB, advokater, diplomater og toppolitikere i mange land involvert.
Ankommet USA var hun med sine bokavtaler en rik kvinne, men hun forstod seg ikke på penger og gav vekk eller tapte det meste.
Hun oppholdt seg i England en tid, før hun døde av kreft i USA i 2011.
Hun var endelig fri etter et liv datten mente hun ikke mestret helt.
Hennes mor kunne overleve, men ikke leve, noe livsskildringen til Sullivan må sies å gi henne rett i.
«Stalins datter» er en sterk og levende skildring i en stort sett flytende oversettelse, men det er ille at bastarden «bekymringsverdig» har sneket seg inn.
Bekymringsfullt, spør du meg.
| 1
|
602744
|
Ellevilt, men kjedelig
«Det elleville nøttekuppet 2» er absolutt ellevilt.
Klisjéer, oppbrukt slapstick-humor og dårlige vitser spyttes ut i et heseblesende tempo.
Det elleville nøttekuppet 2
USA 2017
Animasjon/barnefilm
Regi:
Cal Brunker
Manus: Bob Barlen, Cal Brunker, Scott Bindley
Skuespillere: Will Arnett, Katherine Heigl, Maya Rudolph, Jackie Chan
Norske stemmer:
Anders Bye, Siri Nilsen, Linda Mahala, Duc Mai-The, Tiril Heide-Steen, Per Christian Ellefsen
Aldersgrense 6 år
Dialogen går i tillegg så fort, og er til tider så utydelig, at det er umulig å få med seg alt som blir sagt.
Siden forrige film har ekornet Egon og hans dyrevenner levd det glade liv i kjelleren på en nøttebutikk, og de har nesten glemt hvordan det er å finne mat ute i naturen.
Bortsett fra ekornet Annie som hele tiden prøver å overbevise dem om at livet ute i parken er mye bedre.
Helt til parken står i fare fordi den korrupte borgermesteren planlegger å bygge en fornøyelsespark i stedet.
Sammen må de ta opp kampen mot de slemme menneskene.
Oppfølgeren er stort sett lik den første filmen, og verken karakterene, humoren eller animasjonen har blitt nevneverdig bedre.
Filmen henger også mye på Hollywood-stjernene som har stemmene, og de norske stemmene har ikke samme appellen.
Actionscenene og et par sjarmerende karakterer er kanskje nok til å holde de minste underholdt.
Men for oss andre som forventer noe mer etter å ha sett fabelaktige animasjonsfilmer fra studioer som Pixar – hvor det flettes inn humor for voksne, og karakterene har dybde – blir dette forutsigbar, kjedelig og middelmådig underholdning.
| 0
|
602745
|
Solid om Lillesands historie
Berit Eide Johnsen har en uovertruffen lokalkunnskap om Lillesand som har ført til en særdeles lesbar bok om byens historie.
For to hundre år siden var Lillesand et livskraftig, men lite strandsted.
I 1801 hadde stedet så vidt over hundre innbyggere, og Brekkestø og andre uthavner mellom Lillesand og Kristiansand hadde like høyt eller høyere folketall.
Et halvt århundre senere hadde Lillesand fått formelle ladestedsrettigheter, og befolkningen var mangedoblet, mens uthavnenes storhetstid var i ferd med å ebbe ut.
Om denne ekspansive og spennende perioden handler Berit Eide Johnsens nye bok om Lillesands historie.
Det ambisiøse prosjektet «Lillesands historie» har rundet ti år, og det begynner å bære frukter.
Prosjektet er et samarbeid mellom Lillesand kommune og Lillesands Sparebank, og skal etter hvert munne ut i åtte bind (!) med gårds- og slektshistorie for de tidligere kommunene Høvåg og Vestre Moland (tre av dem er utgitt til nå), i tillegg til tre bind med mer generell historie.
I disse dager foreligger altså bindet som tar for seg perioden 1800 til 1850.
Det er blitt en særdeles lesbar bok.
Det er ikke bare tettstedet Sanden, det senere ladestedet Lillesand, som er tema.
Hele området innenfor dagens kommunegrenser omhandles.
I et interessant innledningskapittel reflekterer Eide Johnsen over temavalg, geografisk avgrensning og metode, og hun peker på forhold som både binder sammen og skiller de ulike delene av storkommunen, og først og fremst på forskjellene mellom Høvåg, med sin tradisjonelle sterke tilknytning vestover, til Kristiansand, på den ene siden og Vestre Moland og Lillesand på den andre.
Videre tenker hun høyt om sin egen bakgrunn og rolle, og fordelen og ulempene det medfører å være så tett knyttet til Lillesand som hun er gjennom egen slektsbakgrunn, oppvekst og voksenliv.
Fordelene overgår klart ulempene, synes denne anmelder.
Berit Eide Johnsens uovertrufne lokalkunnskap matcher utmerket hennes generelle kjennskap til perioden og temaene hun har valgt å fokusere på.
Hun har funnet en god balanse mellom lokalt, nasjonalt og internasjonalt utblikk.
Næringslivet og spesielt skipsfarten har fått behørig plass, og det samme har årene med krig og kaperfart, samt utviklingen av det lokale selvstyret.
| 1
|
602746
|
Paranoia på pendlertoget
"The Commuter" minner litt om "Speed", litt om "Strangers on a Train" og litt om hver eneste Liam Neeson-thriller fra de siste 10 årene.
ACTION/THRILLER
"The Commuter"
USA 2017
Regi:
Jaume Collet-Serra
Manus:
Philip de Blasi, Byron Willinger
Skuespillere: Liam Neeson, Vera Farmiga, Patrick Wilson, Sam Neill, Jonathan Banks, Elizabeth McGovern
Aldersgrense:
15 år
Siden Liam Neeson allerede har laget tre filmer sammen med den spanske regissøren Jaume Collet-Serra – "Ukjent ID", "Non-Stop" og “Run All Night" – er det ingen premie for å gjette at "The Commuter" er nok en effektiv, men litt gammeldags og egentlig ganske dustete thriller.
Neeson spiller en eks-politimann – gjør han ikke alltid det? – som nå lever et hektisk forsikringsselgerliv.
En dag kommer en fremmed kvinne (alltid severdige Vera Farmiga) til ham med et tilbud:
Hvis han klarer å identifisere en viss person på toget hjem, skal han få 100.000 dollar.
Men tilbudet blir snart til en trussel:
Hvis han ikke klarer oppgaven, kommer kona og sønnen hans til å bli drept.
Vendingene i plottet vil antakelig få deg til å himle med øynene mer enn én gang.
Men skulle du først sette pris på effektive dustethrillere – slike hvor en stadig mer paranoid, men likevel aldri usympatisk Liam Neeson løper fra togvogn til togvogn og slår folk på kjeften – kommer du i det minste ikke til å kjede deg.
Sånn sett må "The Commuter" sies å fungere akkurat slik B-filmer skal.
| 0
|
602747
|
Nesten, men ikke helt
«Rett vest» er den nye filmen til den selvlærte filmskaperen Henrik M. Dahlsbakken.
Rett Vest
Norge 2017
Komedie
Regi:
Henrik M. Dahlsbakken
Manus: Henrik M. Dahlsbakken
Skuespillere:
Benjamin Helstad, Ingar Helge Gimle, Iben Akerlie, Anne Krigsvoll, Reidar Sørensen, Trine Wiggen, Ine Jansen
Aldersgrense: 6 år
Historien er mildt sjarmerende, og handler om Kasper (Benjamin Helstad) som akkurat har mistet sin mor og jobben som vikarlærer i musikk, og faren hans Georg Margrethe (Ingar Helge Gimle).
De sliter med å takle sorgen og bestemmer seg for å delta på morens vegne i norgesmesterskapet i quilting, som hun kvalifiserte seg til rett før hun døde.
Filmen byr på noen fine enkeltscener og bra skuespill, men dialogen er kunstig, mange av rollefigurene blir for karikerte og handlingene deres er lite troverdig.
Og som i Dahlsbakkens forrige film, «Cave», er det litt for mange løse tråder som aldri blir samlet, og en rekke tråder som ikke er festet til nøstet i det hele tatt.
Manuset er mangelfullt og personskildringene er for tynne, og de få gangene det skjer noe som kunne vært interessant og spennende mellom karakterene, sklir handlingen fort videre og inn en ny floskel eller klisjé.
Det er synd for det ligger noe fint i bunnen, og filmskaperen har absolutt potensial og talent.
Men det er fremdeles en vei å gå før han blir en god historieforteller.
Han burde også fokusere på kvalitet framfor kvantitet.
Fire filmer på to år, og ytterlige fem filmer som skal lages i 2018/2019 er i overkant mye.
| 0
|
602748
|
Henger ikke med i tiden
Eminem er den mestselgende rapperen gjennom tidene og kunne lett lent seg tilbake for å nyte sine bragder.
Likevel kommer han tilbake i et forsøk på å leve opp til skyhøye forventinger i en stadig endrende sjanger.
De fleste av oss har nok slått fra oss tanken om at Eminem skal klare å toppe sin storhetstid, og i første spor «Walk On Water» får vi bekreftet at hovedpersonen selv er ambivalent.
«Always in search of the verse that I haven’t spit yet / Will this step just be another misstep?» spør han seg selv før konklusjonen kommer «But as long as I got a mic, I´m godlike/ So me and you are not alike / Bitch, I wrote “Stan“».
Marshall Mathers har spisset pennen og herser med alt fra presidentskapet til politivold.
I høst imponerte han med å spytte ut krasse anklager mot Trump under BET Hip Hop Awards.
Oppfølgeren er å finne på albumet hvor Alicia Keys synger patriotiske tekster i refrengene på låten «Like Home».
Det høres ut som en vinner, men den alt for pop´a og låten mangler nerven freestyle-stykket han leverte i høst hadde.
På sitt beste beviser Eminem at han fremdeles har god flyt og timing i låter som «Framed», men så kommer syndefeil med oppbrukte samples fra «I Love Rock‘n’Roll».
Håper Eminem legger poprocken til side neste gang.
| 0
|
602749
|
Vi som elsket Morrissey
Morrissey gjør sitt beste for å skremme bort det han måtte ha igjen av publikum.
ROCK
- Morrissey
"Low in High School" (BMG/Warner)
Morrissey har i senere år gjort seg selv til en skikkelse det er nesten umulig å like.
Her er mannen som syntes at Utøya-massakren i 2011 var en passende anledning til nok en gang å slå et slag for sin fanatiske vegetarisme.
Før noen engang hadde rukket å tørke tårene, uttalte han at "dette er ingenting mot det som skjer på McDonald's og Kentucky Fried Shit hver dag".
Ikke har de siste albumene hans vært noe å rope hurra for heller.
Nå finnes det glimt av gammel storhet også på "Low in High School".
Men selv de i utgangspunktet mest tiltalende låtene – "My Love, I'd Do Anything for You", "Jacky's Only Happy When She's Up on the Stage" og "Spent the Day in Bed" – forsures av Morrisseys høyst diskutable politiske analyser og generelle misantropi.
Han pleide å ha vidd.
Nå er han bare kjip.
Og det hjelper ikke at de musikalske arrangementene er bombastiske der The Smiths og de tidlige soloalbumene pleide å være elegante.
Å lytte til en låt som "Who Will Protect Us from the Police?", føles som å lytte til et gubbete Facebook-innlegg tonesatt med en kakofoni av billige synther og dundrende trommer.
Tenk at det skulle ende slik.
| 0
|
602750
|
Å leve åleine etter samanbrot
Skremmande og tankevekkande science fiction med mykje attåt
«Lysår» er den andre boka/dystopien eg har lese denne bokhausten som har såkalla solstormar som utgangspunkt.
Den første, Morten Øens bok, «Norge om våren», skildrar ein røyndom her på jorda, prega av anarki, grenselaus vald og kannibalisme.
I «Lysår» er det verre – planeten vår er i ferd med å bli umuleg for menneske å leve vidare på.
Når det skjer er uklårt, men i boka til Didrik Morits Hallstrøm er eit digert romskip, 900 meter langt, med namnet «Vita» (liv), på veg mot den næraste planeten der menneskeslekta kan leve vidare.
Den næraste planeten der (kanskje) menneska kan leve vidare, er 12,76 lysår unna, og reisa dit skal ta godt over 300 år.
Alle om bord har blitt ribba for minne, og ligg i såkalla «kryosvevn» når dei ikkje har «vakt».
Mange land har ei kvinne eller ein mann om bord, ein av dei heiter Norge, og det er han som er vaken når boka startar.
Han har seks veker att av vaktperioden når han på ein måte eg ikkje skal røpe, får tilgang til minna frå jorda.
Då blir det etter kvart svært vanskeleg – og dramatisk.
«Lysår» er ein mangslungen roman på berre 150 sider.
På den eine sida er boka det eg vil kalle sjangertru science fiction, med kjennemerke som «selektiv minnedestruksjon», «kryosvevn» osv.
Klisjear?
Ja, i science fiction-sjangeren er slik klisjear.
Boka er ein dystopi, men ho er mykje meir.
Ein thriller?
Absolutt, den indre spenninga er høg.
Dessutan meiner eg boka er ein psykologisk studie av menneske som må leve åleine i lange periodar.
Skildringa av Norge, særleg etter at han har fått tilbake minna frå jorda, fekk meg til å tenke på ein nær ven som blei råka av alzheimer i 70-årsalderen.
Uroa, rastløysa, mangelen på kontakt med omverda.
Det er ei god stund sidan eg har brukt så mykje tid på 150 sider.
Det er, etter mi meining, eit kvalitetsteikn.
Forfattaren evnar å fortelje mykje mellom linjene.
På linjene kan eg lese dei 150 sidene på fleire plan.
«Lysår» ville halde fram med å surre i hovudet mitt – lenge.
| 1
|
602751
|
Drømmende og svevende indiepop
Dette albumet satt langt inne for vidunderbarnet, Matias Tellez.
Men nå er det bare å slå fast at han og de tre andre i Young Dreams har skapt musikk du kan høre på hele vinteren, og lengre enn det også.
Bergensfødte Tellez ble genierklært da han som tenåring ga ut to soloalbum som var oppsiktsvekkende gode med en bra dose originalitet og særpreg.
Debutalbumet til hans band Young Dreams i 2013, fikk også mye positiv oppmerksomhet.
Etter det skulle det ikke gå like glatt.
Matias Tellez festet mye.
Musikklivet fikk feil fokus, og det ble ikke bedre med en lang periode med kyssesyke og hjernehinnebetennelse.
Han og Young Dreams valgte å starte på nytt med innspillingene, og det vi får her er både tøft og vakkert med et så sterkt innhold at det vil vare lenge.
Allerede på åpneren "Cells" får vi en godbit på fem og et halvt minutt med svevende og drømmende indiepop.
Det låter enda bedre på den fengende "Wildwind".
Et annet høydepunkt er den over seks minutter lange, "My Brain On Love".
På noen låter høres det hele kanskje litt ullent og utydelig ut til å begynne med.
Men de fleste av de 12 låtene har noe i seg, og de vokser seg sterke og store ved gjentatte høringer.
Dette er rett og slett innholdsrikt og flott fra et band som henter masse elementer fra 70-tallets softrock, men som likevel høres svært så moderne ut i januar 2018.
| 1
|
602753
|
Middelmådig fra Woody Allen
Woody Allens nye film er stjernespekket, men det er ikke nok for å få filmen til å skinne.
Wonder Wheel
USA 2018
Drama
Regi:
Woody Allen
Manus: Woody Allen
Skuespillere:
Kate Winslet, Justin Timberlake, Juno Temple, James Belushi
Aldersgrense: 6 år
Den Oscar-vinnende filmskaperen har rukket å bli 82 år gammel, men han er fortsatt like produktiv og det kommer stort sett en ny film hvert eneste år.
Kvaliteten er derimot veldig varierende, fra det nærmest geniale til det intetsigende.
Hans nyeste film «Wonder Wheel» tilhører dessverre den sistnevnte kategorien.
Historien utspiller seg på Coney Island i 1950-tallets New York.
Av og til fortelles historien gjennom badevakten Mickey (Justin Timberlake), som ønsker å bli dramatiker, og han advarer oss derfor mot at skildringene hans er farget av dette.
Han har også en sentral rolle som elsker til den desillusjonerte Ginny (Kate Winslet), som er utro mot sin andre ektemann Humpty (Jim Belushi).
Hans voksne datter dukker opp på flukt fra mafiaen, og Mickey får et godt øye til henne.
Sjalusidramaet er i gang.
Filmen oppleves mer som et teaterstykke.
Det kunne ha fungert, men historien mangler en skikkelig retning og ender opp med å føre ingensteds hen.
Akkurat samme historie har blitt fortalt så uendelig mange ganger før, og bedre.
Scenografien og koloritten er sjarmerende, men det er Kate Winslets prestasjon som redder stumpene, og gjør filmen middels severdig.
| 0
|
602754
|
En stor forteller med en vond fortelling
Rune Andersens Lykkeliten vil berøre enhver som ser den, så full av kjærlighet, humor og varme som den er, og så smertefull
Barn har alltid elsket når den eldre, mor eller far, bestemor eller bestefar, forteller fra gamle dager, da de gamle selv var barn.
Alle eldre har en historie å fortelle.
Noen har mye å fortelle.
Andre lite.
Noen vil ikke eller kan ikke fortelle.
Rune Andersen måtte bli over 50 før han maktet å fortelle.
Først søsknene imellom.
Så på TV.
Og nå på scenen.
Fortellingen egner seg ikke for barn.
Men den er uhyre viktig for barn.
Og voksne.
Han brer ut et vidt og stort lerret i åpningen, nesten som Jan Erik Vold gjør det:
«Tenk at jeg er født – hvor urimelig det er at jeg skulle bli født, jeg ……».
Han inkluderer publikum, vi får tenke over hvor usannsynlig det er at jeg er meg, at akkurat jeg fikk leve opp og bli den jeg er.
Og så forteller han.
Fra barndommen i blokka i Kjempeveien.
Nevner navn og karakteriserer naboer og familie, tegner et bilde av en trygg og god oppvekst, varme naboer, elskelige lærere, gode kamerater, og han gjør det med glimt av selvironi, og med stor kjærlighet, og alt er til å kjenne igjen.
Men så er det bare dette ene.
At far slår, denger, knuser, herjer når han innimellom er hjemme fra sjømannslivet.
Som vonde avbrekk i den morsomme fortellingen om utviklingen av en komiker, kommer tre særdeles stygge episoder fra ulike år i barndommen.
Til slutt kommer ønsket om å drepe far.
Og fortellingen om da det nesten skjedde.
Samt refleksjonen over hvordan livet hadde vært hvis så hadde skjedd.
Lykkeliten som var født da alle himlens stjerner var tent, går igjen som et omkved.
Rune Andersen beretter som stjernene i sitt liv.
Om mor, søsken, læreren, og ikke minst naboen Fru Schjølberg som tok ham med til Jomfruland og gav ham den sommeren han aldri glemmer.
Og så den kostelige historien om hvordan han fikk takket henne.
Else Kåss Furuseth har trolig banet veien for denne typen komi-fortellinger med sin fortelling om morens og brorens selvmord, på Nationaltheatrets hovedscene.
Rune Andersen føyer et nytt kapittel til denne type dramatikk med dypt alvor og komikk, og han gjør det som en kjærlig mester, full av menneskelig varme.
| 1
|
602755
|
En magisk fortelling
En stor forfatter viser oss nye måter å oppfatte «de andre» på.
Det er umulig å bli uberørt av historien til de to elskede i den siste roman til pakistanske Mohsin Hamid.
Den handler om en kvinne og en mann i et ikke-definert, trolig muslimsk land, som ris av borgerkrig; et par som finner hverandre, som flykter og hva som så videre skjer med dem i deres nye verden.
Det som gjør boka annerledes og dermed ekstra lesverdig er at den bruker surrealisme og en slags magisk realisme til å skape en poetisk avstand til både smerte og grusomheter.
Og noen ganger blir løsrevne brokker fra hendelser andre steder med ukjente personer puttet inn i hovedfortellingen uten å skape annen sammenheng enn at de står der.
Leseren får selv skape mening av sammenstillingen.
Boka er dystopisk i den forstand at den beskriver samfunn som bryter sammen, både der de to flykter fra, men også dit de kommer, altså hos «oss».
Og den skildrer måten de to klarer seg under de nye betingelsene.
Lesingen vekker assosiasjoner til vinner av Nobelprisen i litteratur José Saramagos «En beretning om blindhet» fra 1995.
Mohsin Hamids bøker er oversatt til flere enn 30 språk, og har vunnet mange priser.
Både denne romanen og «Den motvillige fundamentalist» er nominert til Man Booker-prisen, og sistnevnte er filmatisert.
«Exit vest» er interessant også ved at den sparker bena under vestlige forestillinger om hvordan kvinner i den muslimske verden tenker, lever og har det.
Den lar oss ikke betrakte dem som «stakkarslige».
Kvinnen i denne boka, som riktignok er et utdannet middelklassemenneske, er til forveksling lik selvstendige vestlige kvinner, mens det er den mannlige hovedpersonen som er mest preget av å stå til knærne nedsunket i slektens kulturelle forestillinger.
Der Saramago var uttalt pessimist, gir Hamid sin fortelling en ganske optimistisk utvikling.
Han tillater sine hovedpersoner å utvikle seg individuelt og lar dem stake ut hver sin foretrukne livskurs fri fra de straffe- og reaksjonsmåtene vi gjerne forbinder med muslimsk og pakistansk kultur.
Dett er en bok til ettertanke.
| 1
|
602756
|
Absolutt ingen røverhistorier
Terje Formoe har brukt halve livet på Kaptein Sabeltann.
Her viser han til fulle at det fins et artistliv utenfor røverskuta.
Det bobler og koker her.
Ikke fordi musikken er så rocka og så rytmisk, men det fins en kjemi og et lydteppe bak de gode tekstene som griper og forfører.
Terje Formoe dro til Paris for å spille inn dette albumet med Alf Emil Eik på lasset.
Sammen med norske og franske musikere har de skapt tolv brikker i et puslespill der det ender opp med et fullendt og fullstendig bilde.
Terje Formoe skapte flott visepop allerede på begynnelsen av 80-tallet.
Det 37 år gamle albumet, "Scenespill", er fortsatt verdt å lytte til.
I 2015 kom Formoe tilbake, og dette er hans tredje utgivelse i hans nye og revitaliserte fase som sanger og sangskriver.
Til å begynne med kan "Minnebrikker" høres ut som en grei samling sanger, og ikke noe mer enn det.
Men det ligger noe under overflaten her som forfører.
Det gjelder først og fremst spillet til musikerne og arrangementene til Alf Emil Eik.
Bak de gode tekstene og de velformulerte fortellingene framført av den litt forsiktige, men den likevel inderlige stemmen til Formoe, skapes det en intensitet som forfører, og som gjør at du får lyst til å lytte mer og mer.
Oftere og oftere.
Godbitene står i kø.
De beste brikkene er nok "Tegn" med et fett strykearrangement, og den monumentale visen, "Sangeren".
Den aller fineste sangen er nok likevel balladen, "Å leve", med en tekst som mange nok vil kjenne seg igjen i.
Det 12 låter lange albumet på tre kvarter avsluttes med den flotte, vakre og vemodige, "I siste timen".
Den handler om å oppleve det som skjer i den siste timen før daggry.
Formoe er et stykke unna å være verdens beste vokalist.
Men det svekker ikke helhetsinntrykket, for dette er så ekte og så levende at det gjør fantastisk godt å bevege seg inn i lengselen, savnet og den gode kjærligheten som fins på "Minnebrikker".
| 1
|
602757
|
Motsatt av #MeToo
«Pitch Perfect»-filmene er tidenes mest innbringende musikalfilmserie.
Det sier mer om publikum enn om kvaliteten på filmene.
Pitch Perfect 3
USA 2017
Komedie
Regi:
Trish Sie
Manus: Kay Cannon
Skuespillere:
Hailee Steinfeld, Anna Kendrick, Elizabeth Banks, Brittany Snow, Rebel Wilson, Ruby Rose, John Lithgow
Aldersgrense 9 år
For selv om de inneholder talentfulle skuespillere og sangere, er rollefigurene stereotypiske og endimensjonale.
Jentene i a capella-gruppa The Barden Bellas er nå uteksaminert fra college og sliter med å klare seg ute i den virkelige verden.
Når de får sjansen til å synge sammen igjen på en militærturné hvor vinneren får åpne for DJ Khaled (som spiller seg selv), kaster de derfor alt annet til side.
Mens de to første filmene var mildt underholdende på en pute-tv-aktig måte, er den tredje i rekken en uengasjerende mølje av diskriminerende vitser, og et plott som er direkte tåpelig.
Filmen er også det totalt motsatte av #MeToo og #TimesUp, og det er utrolig at en film med kvinnelig regissør og manusforfatter, synes det er greit at hovedpersonene «horer seg opp» (kler seg utfordrende) for å imponere mennene i musikkbransjen.
Ser en bort fra alt som er pinlig og vondt å se på, er det et musikalnummer eller to som imponerer.
Og det krever sin skuespiller å komme seg gjennom det manuset med en viss verdighet og innlevelse.
Anna Kendrick kan imidlertid gjøre rollen i søvne, og forhåpentligvis får vi se henne i mer utfordrende roller i fremtiden.
| 0
|
602758
|
Tankevekkande frå Lapidus
God krim der forfattaren også viser samfunnsengasjement
Jens Lapidus blir av dei fleste sett på som ein av dei fremste krimskribentane i Sverige i dag.
Eg er einig, og for meg står «Top Dogg» fram som eit prov på at han er det.
Fleire av personane i denne boka, møtte vi i «VIP-rommet (2014) og «Sthlm» (2015), først og fremst den tidlegare gansteren «Teddy» (Najdan Matsumic) og advokaten Emilie Jansson.
I fleire tiår har eit hemmeleg nettverk i Stockholm-området misbrukt unge jenter seksuelt.
Politiet stangar hovudet i veggen, og ei årsak er at medlemene sosialt tilhøyrer elitegrupper i samfunnet.
I «Topp Dog» blir Teddy og Emelie også engasjerte i jakta på pedofiliringen.
Utan å røpe for mykje, særleg Teddy har personlege grunnar til engasjementet.
På klassisk vis bygger forfattaren opp til eit dramatisk klimaks det luktar svidd av.
Eit av kjenneteikna til Lapidus som krimsnekkar var lenge heidundrande «action».
I dei siste bøkene, særleg markert i «Top Dogg», har han rydda plass for meir refleksjon og ettertanke.
Personteikningane har blitt betre og meir samansette, og kritikken av det svenske «folkhemmet» har blitt skarpare.
Dei kriminelle parallellsamfunna, der mange unge – ofte innvandrarar – strevar utan å lykkast.
Endå skarpare er kritikken av det rike borgarskapet, finanseliten, der grådigskapskulturen er grenselaus.
Ikkje minst mot slutten, der Lapidus presist og brutalt kler av denne ukulturen, rann to verselinjer av Arne Garborg meg i hugen:
«Ver eit svin, men utanpå blank og fin».
Forfattaren har også funne plass til å fortelje noko lite om ei festglad jente med namnet Roksana.
Ho kjem uforvarande over eit relativt stort narkolager, og festar og spanderer i aust og vest.
Bakmennene oppdagar det sjølvsagt, og krev ein million svenske kroner i kontantar.
Viss ho og kjærasten hennar ikkje skaffar pengane, vil faren hennar bli drepen.
Det er ein meir ettertenksam og «sinna» Lapidus vi møter i denne boka.
Men, så det er sagt, bortsett frå litt småprat i starten er «Top Dogg» også kjempegodt krimhandverk, med spenning så det held.
| 1
|
602760
|
En fabelaktig sorti
«Lucky» er et rørende farvel med en flott skuespiller, og Harry Dean Stanton leverer en glimrende prestasjon.
Lucky
USA 2017
Drama/komedie
Regi:
John Carroll Lynch
Manus: Logan Sparks, Drago Sumonja
Skuespillere: Harry Dean Stanton, David Lynch, Ed Begley Jr., Tom Skerrit, Beth Grant
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Egnethet:
Ungdom/voksen
Stanton rakk akkurat å spille ferdig filmen, og oppleve sin 91. bursdag, før han døde 15. september 2017.
John Carroll Lynch’ regidebut, er også noe helt utenom det vanlige.
Lucky er en 90 år gammel ungkar.
Livet hans er preget av rutiner.
Han går på autopilot helt til han faller om på kjøkkenet, og går til legen for å finne ut hva som er galt.
Diagnosen er at han simpelthen begynner å bli gammel, og selv om han er i god form for alderen, er det ingen som lever evig.
Han er ateist og tror ikke på noe liv etter døden.
Hva gjør man med det faktum når en nærmer seg endestasjonen?
Han bruker de få vennene han har rundt seg, som kompisen Howard (David Lynch), til å filosofere rundt dette.
Han er redd, og han leter etter en måte å forsone seg med livet han har levd, og døden som venter.
Filmen er et mesterverk og en filmperle av de sjeldne.
I tillegg til å gi alle skuespillerne sin plass til å skinne, klarer den å ta opp og utforske mange av de virkelig store spørsmålene uten å bruke floskler, og uten å snuble i klisjégropen.
Den siste scenen samler alle trådene på en fabelaktig måte som gir deg gåsehud, samtidig som tårene og smilet presser på.
Filmkunst, rett og slett.
| 1
|
602766
|
Turboneger?Turbonerder!
Én gang var de et skummelt punkband.
Nå lager de poprock med ufine tekster.
ROCK
Turbonegro
"ROCKNROLL MACHINE"
(Scandinavian Leather/Universal)
Hvorfor fortsetter Turboneger å lage plater?
Er det fordi Thomas Seltzer trenger utløp for sin trang til å skrive dustete ordspilltekster?
Er det fordi Knut Schreiner vil vise hvor mange rockhistoriske referanser han kan lure inn i enhver låt?
Eller er det fordi Seltzer, Schreiner og resten av det middelaldrende hobbybandet skal få tatt seg en heisatur til sommerens festivaler?
Bare én ting er sikkert:
Tvingende nødvendig kan det umulig være.
Det nye på "ROCKNROLL MACHINE" er den utstrakte bruken av 80-tallssynther.
Mens "Skinhead Rock & Roll" høres ut som noe midt mellom en hyllest til og en parodi på Van Halens "1984", er usannsynlig titulerte "John Carpenter Powder Ballad" en pastisj på hver eneste AOR-låt du kan komme på.
Ellers er det bare å krysse av for litt AC/DC-grynting her, litt Black Sabbath-hosting der og – gjennomgående fra A til Å – et oppheng i kinky sex som virker ekstra upassende når det kommer fra en gjeng småbarnsfedre i førtiårene.
Humor har alltid vært en viktig del av uttrykket til Turboneger, men de pleide å balansere den med uforskammet deathpunk.
"ROCKNROLL MACHINE" er ikke stort mer enn en "in-joke" klekket ut av noen nerder med veldig god tid i studio.
| 0
|
602767
|
Svak avslutning på trilogi
«Maze Runner: The Death Cure» avslutter trilogien, men klarer ikke helt å samle trådene.
Maze Runner:
The Death Cure
USA 2018
Action/spenning/thriller
Regi: Wes Ball Manus:
T.S. Nowlin, basert på James Dashners bok med samme navn
Skuespillere: Kaya Scodelario, Dylan O'Brien, Walton Goggins, Katherine McNamara, Thomas Brodie-Sangster, Nathalie Emmanuel
Aldersgrense:
12 år
Filmen starter hvor den forrige filmen «Maze Runner: The Scorch Trials» sluttet, med at Thomas (Dylan O’Brian) ble sviktet av Teresa (Kaya Scodelario), og nå er opprørerne i full krig mot det onde selskapet WCKD (uttales wicked).
Det største problemet jeg har med denne trilogien er selve historien, og det blir enda tydeligere denne gangen.
Som for eksempel jakten på kuren som skal redde menneskeheten fra å bli til zombier.
Gjennom tre filmer har WCKD fanget og torturert ungdommer for å finne kuren, men (uten å røpe for mye) blir det klart i den siste filmen at dette egentlig var ganske unødvendig.
Da faller alt sammen som et korthus i stiv kuling.
Og det som startet som en interessant og spennende ungdomsserie, har utviklet seg til å bli en zombie-action som prøver litt for hardt å være kul.
Jeg rekker ikke å lande fra én heseblesende sekvens med flere nær-døden-opplevelser for hovedpersonene, før de kastets ut i en ny.
Etter hvert føles den neste scenen lik den forrige, og det hele blir veldig forutsigbart.
Filmen har også en svak avslutning med altfor mange løse tråder og ubesvarte spørsmål, og det sentimentale føles anstrengt og kunstig.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.