id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
602469
|
Hvem skal tenke på oss nordmenn, om vi ikke gjør det sjæl?
Egoland er noe så uvanlig som morsom og smart politisk satire for barn.
Lars Joachim Grimstad treffer oss midt i egoet, med Finn og faren hans, statsminister Teddy Fahr, som synes det viktigste av alt er å bli likt, men som dessverre bare er tidenes nest mest populære statsminister i Norge.
Hva gjør man egentlig for å bli likt av folket?
Man kan for eksempel bygge verdens største vannsklie ned fra Operaen.
Eller verdens kuleste temapark, på Bislett stadion, ikke Legoland, som tittelen Egoland spiller på, men The V.I.K.I.N.G. Park – The Viking Incredible Killing Interactive Norwegian Game Park, hvor man kan gå inn og kjempe mot virtuelle vikinger i 4D.
For, som statsminister Fahr, stifteren av Merpartiet, sier:
”Hvem skal kose seg, om ikke oss?
Hvem skal tenke på oss nordmenn, om vi ikke gjør det sjæl?”
Men når Fahr skal bygge parkeringskjeller under Slottsparken, møter han knallhard motstand, ikke minst når miljøforkjemperen, den styrtrike Alice Kemp, står fram på tv og viser fram en søt andunge som vil rammes av utbyggingen.
Fahrs popularitet raser, og meningsmålingene viser dessverre at ikke lenger åttisju prosent av alle ugifte damer over trettifem år”... kunne tenke seg å bli sittende fast i en heis sammen med statsministeren”.
Dette er bare begynnelsen.
For skremmende ting begynner å skje i Norge, og statsministerens sønn Finn, må ordne opp.
På veien møter vi en profet med et skummelt budskap, Maria, som danser så fint at hun er ”det motsatte av pappa i underbuksa”, en slesk pr-rådgiver, og en forfengelig bestemor.
Her er et spennende mysterium, troverdig forelskelse, sjalusi og vennskap, men her er framfor alt skarp samfunnskritikk og lun humor.
Dette er tredje boka om statsminister Fahr og sønn, og vi tåler så definitivt flere bøker fra Brage-nominerte Lars Joachim Grimstad.
På tv i Egoland surrer reklamen for kosebamser som ser akkurat ut som Teddy Fahr, med følgende oppfordring:
”Få din egen Teddy i senga”.
Jeg vil ha ham på sengekanten, til en kostelig lesefest med tiåringen.
| 1
|
602471
|
En stor kveld med Truls Mørk
Torsdagskonserten med KSO bød på Wagnersk ekstase, romantiske cellotoner av Dvorak og en fyrig Skjebnesymfoni av Beethoven
Det er ikke comme-il-faut å begynne en konsertanmeldelse med solistens ekstranummer.
Særlig ikke når ekstranummeret er sånn helt enkelt og stillferdig, helt nedpå som vi sier, i forhold til hovedprestasjonen i Dvoraks storslåtte cellokonsert.
Men unntak finnes jo, og slik blir det i dag.
Truls Mørk kvitterte for langvarig jublende applaus med en enkel melodi, visstnok The Song of Birds av Pablo Casals, på sitt fabelaktige instrument.
Det startet nesten som en strofe av Ack Värmland du sköna, men så tok det andre veier, og musikken betok.
Mørks cello synger med varme og intensitet helt ned til toner så svake at de nesten forsvinner.
Samtidig viser rommet, Kildens konsertsal, nettopp sine fremste kvaliteter i slike øyeblikk.
Cello-mesteren hadde for lengst overbevist med sin virtuositet og suverene klangbeherskelse i Dvoraks cello-konsert.
Den er som en reise gjennom landskap, naturlyrisk noen ganger, folkloristisk andre, og mot slutten av sistesatsen er den som en lengtende himmelstreben.
Et beundringsverdig samspill mellom solisten og konsertmesteren i disse stillferdige slutt-takter understreket det nærmest eteriske i musikken, som så fikk blåse ut i tradisjonell men litt utradisjonell full orkestersats til slutt.
Konserten ble innledet med Wagners ouverture til Mestersangerne, fyrig spilt av et orkester som ikke underslo det ekstatiske hos komponisten.
Og så fikk vi Beethovens Skjebnesymfoni til slutt.
Her er dirigent Bellincampi i sitt ess, og sannelig blir ikke også musikerne det.
Jeg innrømmer at jeg ikke lenger synes denne symfonien er artig å høre i høyttaler.
Den er nesten utslitt for meg etter at jeg gjennom et langt lærerliv har brukt den årlig i undervisningen.
Men å se Skjebnesymfonien, ja, å se den, slik den fremstod i Kilden torsdag kveld, det blir noe annet.
Sjelden ser man musikerne så intenst engasjerte, så fremoverlente, og så smilende som i dette øyeblikket.
De liksom hujet Beethoven frem, det ble en stjernestund med KSO i kjempeform og til slutt kunne dirigenten bare stå og se på og nikke fornøyd mens musikerne gjorde musikken levende i pur glede.
| 1
|
602474
|
Stilsikre novellar om språk, ord og liv
Lars Amund Vaage har ei særmerkt men sterk stemme i norsk litteratur, også denne gongen.
«Ord – desse usikre teikn vi helst leier vill med i blindebukkleiken» er ei setning som kvernar i meg etter at eg har lese Lars Amund Vaages siste bok, novellesamlinga Den vesle pianisten.
Setninga er frå eit dikt av ein kjend norsk forfattar.
Vaages bok er på over 200 sider, alle fylte med ord.
Likevel er det ein grunnleggjande tvil om kva ord tyder, kva verknad dei har, og endå meir kva verknad mangel på ord har.
Togn er og ein bodskap, går som ein raud tråd gjennom boka.
Åtte noveller har unge gutar, vaksne eller gamle menn som ein slags hovudperson.
Novellene er fortalde i eg-form eller ikkje sjeldan i du-form.
Du gjer slik og du seier slik, og du tenkjer at dette og hint skulle ikkje vore sagt.
Dette er ein nokså særmerkt måte å fortelje på, men det verkar.
Språket i Vaages prosa har mange poetiske drag, ikkje minst ein rytme som festar seg etter som ein les.
Gjennom dette særmerkte språket veks personar og landskap, ikkje minst hus og heimar, og hyblar, fram.
Etter kvart tykkjest ein kjenne desse menneska.
Dei er i slekt alle saman, ikkje sånn reelt, men dei har trekk som bind dei saman.
Den andre novella heiter Tidleg, og seier mykje om det underlege som skjer med oss menneske i den augneblinken då dagen tek over for natta, då draumar kverv og røyndom veks.
Den siste novella heiter Seint, og syner attende til opninga.
Nå er det natta som kjem som redninga, som glattar over, som gjev livet attende til draumen.
Det er mykje landsbygd i boka, og det handlar ofte om å høyre til eller ikkje høyre til, om å flytte frå det kjende og å vere ukjend i det nye, for så å søkje attende til det gamle og vere ukjend i det også.
Vaage skriv om røter, tradisjon, kulturlandskap og familiekultur.
I forteljinga om Den vesle pianisten les vi om kampen for det kunstnarlege språket, det rette uttrykket, om å meistre eller ikkje, om å kopiere eller skape nytt.
Dette er ei rik bok.
| 1
|
602475
|
En virkelig intim debut
Den unge sangeren og låtskriveren fra Bærum knuser hjertet ditt i første forsøk.
SINGER-SONGWRITER
Siv Jakobsen
"The Nordic Mellow"
(Nordic Mellow/Border Music)
Mer intim musikk enn den på debutalbumet til Siv Jakobsen er det ikke ofte man hører.
Det er nesten så man kvepper til i det åpningslåten "To Leave You" begynner.
Du kan høre fingrene som flytter seg på gitarstrengene og Jakobsen er så nær mikrofonen at hun praktisk talt puster deg i øret.
Og det hun synger ligner mest av alt på betroelser hvisket i soveromsmørket:
"I have built myself a fortress/Where I’ve been hiding/Where I’ve been safe, sound/But now you've dug yourself a hollow in my garden."
Et forsiktigspillende band og noen smakfullt arrangerte strykere skal komme til, men arrangementene forblir like luftige og pyntefri gjennom alle de 10 sporene.
Underveis går tankene noen ganger til moderne indiefolk-artister som Feist og Laura Marling, andre ganger til det britiske folkrock-ikonet Nick Drake.
Det er dessuten vanskelig å høre Siv Jakobsen synge uten å bli minnet om den bevrende intensiteten til Ane Brun.
Mest slående er det likevel hvor moden den 28 år gamle artisten fra Asker i Bærum fremstår.
De fleste trenger å prøve og feile noen ganger.
Siv Jakobsen knuser hjertet ditt i første forsøk.
| 1
|
602476
|
En modig utgivelse
Han kunne gjort det enklere for seg selv enn dette.
Paskalev veksler mellom et massivt lydbilde og snerten pop, men appellen er det så som så med.
Det bor mye musikk i Mikhael Paskalev.
Norskbulgareren fra Ålesund er en av bestekompisene til Jonas Alaska, men i motsetning til Alaska så tøyer og utforsker Paskalev grensene i mange retninger.
Vi hører at han har en grei melodi i bunnen veldig ofte, men så vil han gjøre noe litt sært i stedet for å gjøre låtene så lekre som mulig.
Paskalev ble hyllet både her og der for sitt debutalbum for fire år siden, "What's Life Without Losers", anført av hiten, "I Spy".
Etter det har han tydeligvis gått lei av de vanlige normene og rammene; bort med den akustiske gitaren og inn med synth, trommemaskiner og forvrengt vokal.
Det skulle ikke Paskalev ha gjort, for her skurrer det på ganske mange av de elleve låtene såpass mye at appellen forsvinner.
Det er modig gjort, men det er neppe så mange som vil falle for dette.
De tre første låtene er proppet av et massivt lydbilde.
Det er lett å høre at "Needles In Our Hearts" har en melodi med et fengende refreng, men innpakningen er ikke så veldig fristende.
Nesten hele veien blir det litt for bombastisk og tilgjort.
Paskalev faller litt for sitt eget grep ved å finne den kronglete veien i stedet for å satse på det enkle og umiddelbare.
| 0
|
602477
|
Original og utfordrande roman
«Dam» er ein roman som trefte meg som ein knyttneve i solar plexus.
På vel 180 sider, oppdelt i 20 kapittel, kjem vi under huda på den namnlause hovudpersonen.
Dei 19 første forteljingane er i første person, siste i 3.
Tilsynelatande lever den kvinnelege hovudpersonen eit tilnærma A-4-liv, først i ein eller annan by, seinare i ei hytte på landet, båe stadene namnlause, men i Storbritannia ein stad.
Ein eller annan stad i bakgrunnen anar vi at den anonyme dama har sine demonar, kanskje ei personleg krise?
Ikkje eit ord om utsjånad.
Ein mannleg ven har ho, men han blir svært perifer, og eg skjønar ikkje kvifor forfattaren har teke han med.
For å seie det slik, denne personen er grunnen til at terningkastet ikkje blir 6 men 5.
Kven ho eigentleg skriv om?
Deg og meg – alle vi «vanlege» menneska.
Det er å ta sterkt i, men eg minner om knyttneven i innleiinga.
På godt under 200 sider greier ho å fortelje på – og mellom – linene meir enn mange andre skribentar greier på dobbelt så mange.
Det heile er dessutan fortalt med eit flott, ofte fabulerande språk som flyt lett.
Noka eigentleg episk, samanhengande historie er så godt som fråverande.
I staden kan ho litt filosofisk – og med innslag av britisk prega humor – fortelje om hakking av grønsaker, ein komfyr som ikkje fungerer og – nei, stoppar der.
Boka har så mange aspekt at det er vanskeleg å velje kva som skal nemnast.
Den er på ein måte kåserande, hovudpersonen vender seg direkte til lesaren – av og til med eit skjønar du?
Den delvise dialogforma skaper – i mitt hovud – ei sterk kjensle av intimitet, for ikkje å seie sjølvutlevering.
Kanskje er det ikkje heilt tilfeldig at det er forlaget Karl Ove Knausgård skapte, Pelikanen, som gjev ut romanen i Noreg?
Sjølv om eg ofte synst at det å samanlikne ein forfattar med ein annan ikkje fungerer, hender det at eg gjer det.
Her er det enkelt, eg har ingen å samanlikne med!
«Dam» er så spesiell både i form og innhald at i alle fall eg ikkje har lese noko som liknar.
Eit lite PS til slutt:
Les boka i små porsjonar viss du greier det!
| 1
|
602480
|
Ekte hjemmelaget
En gourmetbok med mat det faktisk går an å lage selv.
Alt ved denne boka er hjemmelaget.
Den kjente kokken Trond Moi bruker sitt eget kjøkken hjemme, og sin egen hage.
Skribenten Pål Hetland er Mois nabo, og Hetland har ført Mois tanker ned på papiret og tilført litt av sitt eget språklige krydder.
Når Moi skal flambere noe, kommenterer Hetland prosessen slik:
«Trond står med en flaske konjakk i den ene hånda og en peislighter i den andre.
Øynene hans har et skummelt drag over seg, og det er plutselig tydelig at vi har med en kvindøl å gjøre.
De elsker å tenne på ting.»
Også bildene er hjemmelaget.
Moi og Hetland har brukt sine egne mobilkameraer, og droppet fotograf og matstylist som ofte bidrar til å øke avstanden vi lesere opplever når vi ser matbildene.
Hvis man jobber for mye med presentasjonen, blir det ikke bare lekkert, det blir uoppnåelig.
Det som virkelig er herlig med denne kokeboka, er samspillet mellom Moi og Hetland.
Kokebøker skrevet av mestekokker har en tendes til å bli i overkant snobbete, eller ta i bruk for mange faguttrykk og ingredienser folk ikke har noe forhold til.
Resultatet er ofte at man blir mer imponert enn mett.
Her forholder det seg annerledes.
Langt de fleste rettene i «Hjemme hos Trond Moi» kan man tilberede hjemme.
Det er folkelig, og det er fristende.
Litt pirk:
Boka kunne med fordel vært litt strammere redigert.
Og et par av bildene er kanskje i overkant hjemmelaget.
Men dette er et flott stykke arbeid som vil bidra til å spre mye matglede til mange kjøkken.
Den anbefales varmt.
| 1
|
602481
|
Jacobsens magi fortsetter
Magien driver denne boka, ikke som overnaturlighet, men som poetisk skildret inderlighet.
Nei, magien har på ingen måte forsvunnet fra Roy Jacobsens fortelling om Ingrid fra Barrøy, slik Aftenpostens anmelder mener.
Slikt handler om øyet som leser, og jeg ble nesten like bergtatt av denne som av forrige bok i trilogien som nå blir oversatt til mange språk.
I denne tredje og siste boka om Barrøy-folket følger vi Ingrid som legger ut på en slags pilegrimstur på jakt etter mannen som befruktet henne.
Året er 1946, den russiske soldaten hun stelte da han drev i land fra et forlis, skal gjenfinnes.
Ingrid binder ungen han ga henne i et klede på magen og ror til fastlandet for å finne «main min».
Resten av boka er reisen hennes, møter med mennesker underveis, og endelig en erkjennelse som lar henne ta turen hjem igjen med en slags ro.
Boka er både en poetisk skildring av personlig besettelse og gir glimt inn i menneskers håndtering av krigens utfordringer.
Jacobsen lar en kar reflektere over at nordmenn nok ikke var så heroiske, og sier mange i 1946 kjente trang til å vaske seg rene:
«Selv de som hadde utrettet noe, visste at de kunne gjort mer».
Også Ingrid kjenner trang til å vaske seg ren.
Det som gjør boka så særegen er skrivemåten, en slags febril fortelling der lite er realistisk, alt er uskarpt og feberhett.
Her er dessuten knapt med dialog og desto mer referat, «Hun fortalte at», «han sa at»...
Jacobsen maler med grov pensel og lar oss kun få små direkte opptrinn.
Ingrid går og går, ungen smiler, de sover her og der under åpen himmel.
Og de treffer folk som snakker gåtefullt og opptrer som om de bærer på hemmeligheter.
Dette skjer ikke bare i handlingen, men også i selve setningene, som ved hjelp av et komma kan bevege seg fra det realistiske over i uklare fornemmelser.
Her er mange usagtheter:
«Han trakk pusten og så ut som han hadde planer om å uttale alle de ord som finnes i et språk, men ikke en lyd kom over leppene hans».
Det er sånne formuleringer som gjør Jacobsen så inderlig lesverdig.
| 1
|
602483
|
Aktuelt om norsk kulturarv
Som et apropos til diskusjonen om norske verdier og norsk kultur i valgkampen, kommer denne boka med en saklig utredning om det samme.
Hva er norske verdier og hva består den norske kulturarven i?
Dette er spørsmål som er høyaktuelle i valgkampen og i den offentlige debatten.
Om dette skriver professor emerita dr. phil.
Else Marie Halvorsen i en fagbok beregnet for studenter.
Forfatteren er nå bosatt i Kristiansand etter at hun i en årrekke har arbeidet ved lærerutdanningen på Notodden.
Hun oppsummerer 50 års engasjement for verdiopplæring i norsk skole, og tillater seg, heldigvis, å komme med noen personlige betraktninger.
Ellers er fremstillingen saklig og akademisk velfundert, og kommer derfor ikke under kategorien «folkelesning».
Likevel finner jeg, som ikke-fagperson på pedagogikkens og skoleutviklingens område, boka leseverdig og interessant, og svært viktig.
Mens politikere diskuterer brunost og hijab, kors og kvikklunsj, nistepakke og Grieg – så kommer Else Marie Halvorsen her med både en historisk gjennomgang, en oppklarende diskusjon og ikke minst noen tydelige anbefalinger når det gjelder vei og verdivalg i skolen i årene som kommer.
«Mitt ideal er at lærere og vi alle ikke skal ha ett kulturbegrep, enten vi nå ser på kultur som noe vi har, eller noe vi er, men det dobbelte kulturbegrep, der begge kulturformer hører med og behandles forskjellig.
Vi trenger en «har»- kultur som vi kan vurdere, der bare det beste er godt nok, men vi trenger også en beskrivelse av vår hverdagsverden eller livsverden, som vi aldeles ikke skal vurdere, men beskrive», heter det, og her inkluderes også den kultur innvandrere har med seg.
Forfatteren er klar på at lærere i skolen må sette seg inn i kulturen den enkelte elev representerer, uansett bakgrunn.
Samtidig er hun tydelig på at skolen må stå for å formidle en kulturarv og at det er elevenes rett å bli kjent med denne.
«Først når de kjenner den, vil de kunne vite hva som synes verdt å ta vare på, hva som bare må forkastes, og hva som kan fornyes».
| 1
|
602484
|
Presisjon av en annen verden
«Jeg har ennå ikke sett verden» har et beundringsverdig litterært overskudd.
Tittelnovellen i Roskva Koritzinskys nylig utkomne novellesamling handler om en kvinne som prøver å takle sin egen sorg etter at kjæresten er død.
Historien om den etterlatte som utforsker savnet og sorgen kretser – som mange av de andre tekstene i «Jeg har ennå ikke sett verden» – rundt melankoli, minnefremkalling, rus og søken etter identitet.
Koritzinsky behandler følelser og stemninger med en så høy grad av språklig presisjon at man som leser føler seg ivaretatt, utfordret og nesten litt overstimulert.
Mange av novellenes hovedpersoner prøver å forstå seg selv, uten å komme til bunns i hvem de er, eller hva de vil.
Kvinnen i åpningsnovellen går fra forhold til forhold.
Hun har alltid den samme lidenskapen i begynnelsen, men etter hvert går hun lei, gjør det slutt og begynner på nytt et annet sted, bare for å få tiden til å gå.
Hun mangler evnen til å danne preferanser, blir sjelden frastøtt og sjelden begeistret.
Koritzinskys noveller har ingen tradisjonell handling eller novelle-dramaturgi.
Historiene kretser rundt relasjoner, som mellom far og datter eller mor og datter, og kommer i form av løsrevne situasjoner og betraktninger.
Selv om fortellingene hopper frem og tilbake i tid, og selv om forfatteren tillater seg mange digresjoner, er det aldri fare for at den røde tråden forsvinner.
Koritzinsky har stålkontroll.
Alt hun skriver oppleves vesentlig, og ingen språklige bilder er forslitte eller klisjéaktige, men tvert imot like slående som de er mørke, som den deprimerte kvinnen i novellen «Bønn og anklager»:
«Hun orket ikke å dele hverdagen med noen, leve i påsyn av et annet menneske, det var som om depresjonen slo til med dobbel styrke når det var andre til stede for å bevitne den.»
«Jeg har ennå ikke sett verden» er nesten som tettpakket poesi.
Dette er et ettertenksomt prosjekt, med et beundringsverdig litterært overskudd.
| 1
|
602485
|
Kari Bremnes er minst like god som før
Hun tar nye grep.
Uttrykket er mer elektronisk, men stemmen og hennes formidling er den samme gode.
Av og til så er det nok med tre små ord:
"Det vi har".
Det er det Kari Bremnes synger om på sitt nye album.
Det vi har er krig og fred, gode dager og vonde dager, og flotte og triste opplevelser og erfaringer.
Kari Bremnes har rundet 60 år.
Hun har gitt ut musikk i 30 år.
Det er fortsatt verdt å lytte til henne.
Stemmen hennes og tekstformidlingen er super nok en gang.
På dette ealbumet er pianoballadene best.
Herligheten begynner allerede på første låt, "Det kunne ha skjedd".
Teksten handler om å ha flaks når man ser døden i øynene.
Mye tyder på at dette er en sang om datteren til broder Lars som overlevde massakren på Utøya.
Hun løp den rette veien.
Det gjorde ikke venninna.
Det er Lars som har skrevet den gode teksten på "Det e min sønn", som har gjort seg klar til å gå ut i krigen.
Ettertenksomt og gripende.
Andre høydepunkter er "Det einaste vi ville" og "En sang fra andre sia".
Tekst og melodi smelter sammen til Bengt Hanssens lekre produksjon, som noen ganger er i overkant elektronisk.
Men også Kari Bremnes må få lov til å fornye seg, og stemmen og tekstene er lette å fange opp og å like.
Kari Bremnes er minst like god som før.
Det er noen låter her som rett og slett er fortryllende gode.
Akkurat som før.
| 1
|
602486
|
Det samme som før
LCD Soundsystem er tilbake etter at de angivelig ble oppløst for seks år siden.
En stor farvel-konsert ble arrangert med et tilhørende livealbum «The Long Goodbye», samt dokumentar.
Tydeligvis fant de sammen igjen mot slutten av 2015 og nå leverer de et album i samme sjikt som de tidligere har gjort.
«American Dream» består av 10 komplekse elektrolåter som svinger seg mellom funk, krautrock, techno, house og disco.
Åpningslåten «Oh Baby» minner noe om den repetitive synthlinjen i The Who sin «Baba O´Riley», men med James Murphy´s melankolske melodi over.
Tema for albumet blir raskt tydelig og omhandler Murphy´s personlige problemer, men gir samtidig humoristiske stikk til dagens politikk og samfunn.
Bandet er ikke redd for å kopiere seg selv, og singelen «Call the Police» minner mye om en av deres største hits «All My Friends» med samme eksplosive oppbygning.
På den andre siden har de låten «How do you sleep?» som er noe helt annet enn hva vi har hørt fra dem før.
Det er synd at LCD Soundsystem ikke tør å gå enda lenger i nytt lydlandskap.
Selv om de bringer et solid album er det lite nytenkende ved det, og man blir sittende igjen med en bismak av nostalgisk hipstermusikk.
| 1
|
602488
|
Godt krimhandverk med mange pluss
Fire psykologisk svært godt teikna ungdomar løfter boka.
«Glasshjerte» er i utgangspunktet ein tradisjonell krim.
16 år gamle Amina blir sporlaust borte.
Syskenbarnet hennar, 19 år gamle Mikkel, som Amina har vore oppteken av på litt spesielt vis, er ein av dei siste som ser henne i live.
Etter litt tid blir ho funnen, valdteken og drepen, og Mikkel blir mistenkt for å stå bak.
Bror til Mikkel, Robin, er utviklingshemma.
Han har sett det meste av det som skjedde med Amina, men manglar evne til å kommunisere det på ein skjønleg måte.
Jus-studenten Inga blir hovudstups forelska i Mikkel, og arbeider intenst med å prove at kjærasten er uskuldig.
Om Boel, ein «gamalkjærast» til Mikkel, skal eg berre nemne at ho etter kvart får ein litt spesiell rolle.
Plottet er profesjonelt lagt opp – og gjennomført – men ikkje spesielt originalt.
Spenningsnivået er høgt, utan å bli heseblesande.
Når siste side er lesen, har nesten alt falle på plass.
Eg nemner eit unntak seinare.
Men, det er ikkje berre det krimtekniske som gjer boka så god.
For meg er skildringa av dei fire ungdomane det som gjer «Glasshjerte» til noko meir enn ein kriminalroman.
Dei stig fram som truverdige personlegdomar, med gode og dårlege sider.
Amina, som har ei mor som har konvertert til islam, har sett strenge krav til livsutfalding.
Alt 13 år gamal trassar ho mora.
Mor til Mikkel er kunstnar, og sonen har arva mykje frå henne, på godt og vondt.
Inga, dotter til ein dyktig advokat, er gjennomført empatisk og sjølvstendig.
Sist, men ikkje minst, skildringa av den sterkt funksjonshemma Robin, psykisk ikkje eldre enn 2-3 år, er flott.
Samspelet mellom han og Mikkel er til tider rørande.
Tidlegare toppadvokat Rivers, som har sona åtte år for drap, er også ein interessant person.
Han har blitt fråteken advokatløyvet, men advokaten til Mikkel engasjerer har som «konsulent».
Det blir klårt at han sjølv er usikker på om han utførde drapet.
Altså ein såkalla «laus tråd».
Utan å seie meir, eg vil ikkje bli overraska om han dukkar opp att i ei komande bok.
Til slutt, ei lita innstramming hadde gjort godt.
| 1
|
602489
|
Brutalt av Børud
Har du ventet på et nytt album fra Extol?
Ventetiden over.
Metal
Fleshkiller
«Awaken»
(Indie Recordings)
Extol sin karakteristiske sound har gjennom frontmannen Ole Børud blitt overført til hans nye prosjekt med det mindre tiltrekkende navnet Fleshkiller.
Låten «Parallel Kingdom» åpner bandets debutalbum i heftig progressiv death og trash metal-stil med Børud sine kjente vokalharmonier og gitar-voicinger.
Man begynner straks å lure på hva forskjellen er mellom hans nye prosjekt og Extol, men etter hvert blir det klart at hans nye medmusikere også har fått en sentral plass i lydbildet.
Med i bandet er Elisha Mullins fra The Burial, Ole Vistnes på bass og Andreas Skorpe Sjøen på trommer.
Mullins sin kraftfulle growling gjør at Fleshkiller fremstår som enda mer brutalt – noe som også bygges opp av mengder av tunge og mørke riff.
Samtidig får lytteren noen dynamiske pusterom med melodiske gitarer og vokallinjer mellom slagene.
Det kristne budskapet er også sentralt i Fleshkiller sine tekster selv om det ikke alltid er like lett å tyde.
Bandet viser teknisk overskudd og imponerer gjennom flere av sine låter.
Likevel kunne bandet med fordel tøye grensene enda lenger.
| 1
|
602490
|
Drømmeaktig om sorg
Vi kastes rundt i et menneskes sorg.
For den analytiske delen av hjernen er Rune Christiansens ”Fanny og mysteriet i den sørgende skogen” ugripelig.
Intuitivt og sanselig er den derimot dypt forståelig.
Forfatteren hjelper oss ikke med fortolkning, vi er i sorgen med Fanny og menneskene rundt henne – de som nærmer seg henne, de som hjelper henne, de som avviser henne og, til slutt, den som vil være hennes elskede venn.
Vi lar oss flyte med, eller, snarere, bli kastet rundt på.
Fanny er ei 17 år gammel foreldreløs jente.
Hun har mistet foreldrene i en bilulykke, og forsøker så godt hun kan å klare seg alene.
Det gjør hun ved å leve på overflaten og holde fast i daglige gjøremål.
Men som i sagaen om Orfeus og Evrydike, der Orfeus reiser til dødsriket for å hente sin elskede tilbake til livet, drar Fanny til dødsriket i drømmene.
Ved å nærme seg døden gjennom drømmeverdenen, nettopp en tilstand der vi er underkastet underbevisstheten og ikke har kontroll, viser forfatteren oss det utflytende og oppløsende ved dyp sorg.
Men liv og død er ikke den eneste aksen denne romanen beveger seg langs og heller ikke den viktigste.
Vennskap, eller kanskje snarere relasjoner, er den andre.
”Skyene brydde seg ikke, de seilte av gårde uberørt av hennes eksistens, vinden kastet seg uforstyrret gjennom trekronene, og bilene på riksveien var likegyldige overfor hennes påsyn.
Hun tenkte at hun var den eneste som var avhengig av henne.”
Det er hun altså ikke.
For i sorgarbeidet får Fanny, dels påtvunget, dels tilfeldig og dels ønsket, kontakt med andre mennesker.
Noen av dem hjelper henne.
Og selv om hun ikke helt forstår det, er det noen av dem som også trenger henne.
Det er i dette utvidede rommet denne lille fortellingen beveger seg.
For selv om vi kjenner oss helt alene, selv om vi bare makter å se oss selv i vår smerte, lever vi aldri uten andre.
Derfor er dette heller ingen mørk roman.
Ikke bare.
Den er trist, ja.
Men også besynderlig, varm og håpefull.
| 1
|
602492
|
Skravlete, uspennande krim
Store delar av boka er prega av småprat og direkte langhalm.
Først, «Hun takket gudene» er ikkje ei ny bok.
I 2003 kom boka for første gong, då med tittelen «Firmaknuseren».
I 2010 blei det forlaget kallar ein «thriller» gjeven ut på nytt i Danmark, med tittelen «Hun takket gudene».
Å bruke ordet «thriller» om denne boka på nesten 735 sider er misvisande.
Bortsett frå dei siste vel 100 sidene er boka først og fremst prega av det eg vil kalla langhalm, småprat og forfattarens behov for å vise kor godt han er orientert om den politiske situasjonen i verda generelt omtrent på midten av 1990-talet, og i Europa og Midt-Austen spesielt.
Fleire personar som betyr svært lite, eller ingenting, blir presenterte over mange sider.
Ei lang rekke hendingar blir til overmål utbroderte.
Vi er i Nederland, årstalet er 1996 og hovudpersonane er Peter de Boer, forretningsmann som har spesialisert seg på «slakting» av relativt store verksemder, og ei, i utgangspunktet, indonesisk jente frå gettoen, Nicky Landsaat.
Peter de Boer tilset ho i ei svært godt betalt stilling i firmaet sitt.
Ho har falle pladask for han etter eit TV-program, og forholdet dei imellom blir skildra som sterkt.
Svært sterkt.
Plottet inkluderer irakisk etterretning, «firmaknusing» og fantasifulle spekulasjonar om t.d. Bijlmer-flyulykken i 1992, der eit fly havarerer i ei bustadblokk i Amsterdam.
Slikt kan det bli ein verkeleg thriller av.
Det blir det ikkje, og hovudgrunnen er enkel:
Det blir altfor mange sider.
Ei ganske kraftig innstramming kunne ha gjort boka god, kanskje til og med svært god.
Sjølv om «Firmaknuseren» var den 6. boka til forfattaren, var boka den andre med genrenemninga thriller.
Sagt på ein annan måte, boka er skriven av ein fersk krimforfattar.
Det som undrar meg er at Aschehoug, trass i at mange i forlaget må ha skjøna at boka ikkje held mål, likevel vel å gje ho ut.
Eg kan ikkje sjå nokon annan grunn enn at forfattaren dei siste åra har kome med kvalitetskrim, og eg reknar med at ganske mange kjem til å tru at denne boka held same kvalitet.
| 0
|
602495
|
Rapace spiller syv roller
Den norske regissøren Tommy Wirkola står bak filmer som «Død snø» og "Kill Buljo".
Nå har han laget en sci-fi- thriller.
What Happened to Monday England 2017 Sci-Fi /thriller Regi:
Tommy Wirkola Manus:
Kerry Williamson
Skuespillere:
Noomi Rapace, Willem Dafoe, Glenn Close, Robert Wagner, Pål Sverre Hagen, Christian Rubeck, Cecilie Mosli Aldersgrense:
15 år
I hovedrollen finner vi Noomi Rapace («Menn som hater kvinner»), og hun utfører kunststykket å portrettere intet mindre enn syv ulike personer.
Handlingen finner sted i fremtiden hvor jordens ressurser nesten er brukt opp og familier må begrense seg til ett barn på grunn av overbefolkning.
Får noen flere barn blir disse tatt fra familiene sine og kryogenisk nedfrosset for å kunne bli vekket opp igjen i bedre tider.
Så blir et sett med syvlinger født, og bestefaren deres (Willem Dafoe) nekter å gi fra seg noen av dem.
Han oppkaller dem etter ukedagene, og de får kun gå ut den dagen de er oppkalt etter.
Hjemme får de leve ut sin kreativitet og individualitet, men utad skal de fremstå som én person, Karen Settman.
Så en dag kommer ikke Monday hjem.
Det store høydepunktet i filmen er Noomi Rapace, og de norske skuespillerne Pål Sverre Hagen og Christian Rubeck leverer også gode prestasjoner.
Tommy Wirkola har imidlertid levert mer kreative og stilsikre filmer tidligere.
«What Happened to Monday» mangler hans tydelige signatur og originalitet, og blir i stedet lik veldig mange andre middelmådige filmer i sci-fi-sjangeren.
| 0
|
602496
|
Sveriges Oscar-håp
«The Square» er årets Gullpalme-vinner og Sveriges Oscar-kandidat.
The Square
Sverige 2017
Drama/komedie
Regi:
Ruben Östlund
Manus: Ruben Östlund
Skuespillere:
Claes Bang, Elisabeth Moss, Dominic West
Aldersgrense:
12 år
Filmen byr på et mørkt, men også komisk og satirisk blikk på dagens samfunn.
Regissør og manusforfatter Ruben Östlunds forrige film «Turist» vant blant annet en Golden Globe.
Forventningene var derfor store til hans nyeste prosjekt, og for det meste lever filmen opp til forventningene.
Christian (Claes Bang) er kunstnerisk leder for et samtidsmuseum som er tilknyttet det kongelige palasset i Stockholm.
Museet skal speile samtiden og være en viktig stemme i samfunnsdebatten, men uten å skremme bort sponsorer og mesener, som for øvrig også er museets mest ivrige besøkere.
Museet skal åpne den nye utstillingen «The Square» som tar opp temaer som nestekjærlighet og menneskeverd.
Ting tilspisser seg imidlertid for Christian etter uforutsette hendelser.
Høye idealer kan være vanskelige å leve opp til.
Filmen er for lang med sine to timer og 25 minutter, for mellom de fabelaktige scenene er det mye unødvendig fyllmasse.
Det som er bra, er imidlertid veldig bra, og trekker opp helhetsinntrykket.
Östlund bygger opp en spenningsfølelse i hver scene som gjør at en sitter fremoverlent og bare venter på hva som skal skje.
Men det aller viktigste med Östlunds arbeid er at han har en stemme, og han bruker den.
| 1
|
602497
|
Surrealistisk suppe
Darren Aronofskys («Black Swan») nyeste film «Mother!» er mer surrealistisk enn spennende.
Mother!
USA 2017
Drama/spenning/thriller
Regi:
Darren Aronofsky
Manus:
Darren Aronofsky
Skuespillere Jennifer Lawrence, Domhnall Gleeson, Michelle Pfeiffer, Javier Bardem, Ed Harris
Aldersgrense:
15 år
Filmen handler om et ektepar, spilt av Jennifer Lawrence og Javier Bardem, som lever et isolert liv i hans gamle barndomshjem.
Hun har totalrenovert nesten hele huset egenhendig, mens han prøver å skrive på en ny bok – et nytt mesterverk.
Så en dag ringer et fremmed par på døren på jakt etter husly, og de tvinger seg inn i livene deres.
Det er i alle fall handlingen i første del av filmen, så utvikler handlingen seg til en surrealistisk suppe med en blanding av samfunnskritikk mot vår tids heltedyrkelse, det overnaturlige og en liten dash med skrekk og gru.
Første del henger ikke sammen med andre del, og selv om skuespillerne gjør en bra jobb blir handlingen rett og slett for absurd til å engasjere følelsesmessig.
Den sitrende nerven og spenningen som Aronofsky fikk frem i «Black Swan» er ikke tilstede i denne filmen.
Kanskje litt i første del, hvor Michelle Pfeiffer tilfører et ekstra gys, men så roter filmskaperen seg helt bort og det samfunnskritiske drukner i masse vas.
Tilslutt oppleves det som en vond drøm man ikke klarer å våkne fra.
Det som trekker opp, foruten enkelte skuespillerprestasjoner, er filmfotograf Matthew Libatiques («Black Swan») nydelige håndverk.
| 0
|
602498
|
Tamt og irriterende
Norges nye stjerneskudd skuffer.
POP
Anna Of The North
«Lovers»
(Different Recordings / Border Music Norway)
Anna Of The North har fått en god start på karrieren.
Gjøvik-jenta har allerede vakt internasjonal oppmerksomhet og samarbeidet med blant annet Tyler, The Creator og Frank Ocean.
Nå er hun ute med sin første full-lengder, men dessverre lever hun ikke opp til forventningene.
Det er en energiløs og svevende Anna Of The North man får høre på «Lovers».
Stemmen hennes virker svak og anonym, og i en verden hvor nordisk elektronika har blitt ekstremt populært er man nødt til å skille seg ut.
I seg selv kan stemningen som Anna Lotterud og hennes produsent Brady Daniell-Smith skaper være behagelig og vakker å høre på, men når man får servert hele 10 låter i mer eller mindre nøyaktig samme stil blir man som lytter både rastløs og noe irritert.
Man begynner til og med å tvile på om Lotterud har en stemme i det hele tatt eller om hun bare klarer å hviske.
Det hjelper heller ikke at singelen «Someone» gir flashbacks til Kim Carnes sin versjon av «Betty Davis Eyes».
Tekstene er heller ikke av den mest interessante sorten og består i hovedsak av kjærlighetshistorier hvor tekstleveringen er tam og følelsesløs.
Alt sklir derfor forbi uten at noe fester seg til hukommelsen.
| 0
|
602499
|
Klokt om kjærlighet som snur
Marit Tusvik utforsker hvorfor noen blir værende i et dårlig forhold.
Hvorfor går de ikke?
23 år gamle Sofia har akkurat blitt singel, og er klar for å reise, lage kunst, bo alene.
Så møter hun Frank, en verdensvant, 15 år eldre mann.
Høy, mørk, vakker, amerikansk og spennende.
Hun faller pladask.
I starten er alt bra.
Hun er forelsket.
Han flytter inn, og etterhvert fyller han leiligheten hennes med tingene sine.
Han er øm og varm, strør rundt seg med komplimenter og sjarmerer vennene hennes.
Han virker perfekt.
Men - gradvis, nesten umerkelig, endrer det seg, og forholdet blir stadig mørkere.
Marit Tusvik beskriver disse små dryppene på en mesterlig måte.
Han tar avgjørelser hun stengt tatt burde ta selv.
Han blir mer kritisk og mørkere til sinns.
Han overtaler henne til å flytte til et mer forlatt sted.
Han overbeviser henne om at vennene ikke er bra nok.
Endringene kommer litt og litt, men til slutt får de en skummel undertone.
For hvor langt er Frank villig til gå for å få det som han vil?
Samtidig synes Sofia synd på kjæresten, for han må jo være deprimert?
Og man kan jo ikke bli sint på en som er syk?
Og han trenger henne jo?
Hun bruker forklaringer og unnskyldninger overfor seg selv - senere overfor venner og familie.
Selv måtte jeg legge bort romanen flere ganger i irritasjon.
Til tider er den vond å lese, for som leser ser man hvilken retning forholdet tar.
Sofia kan til tider virke naiv som blir.
Samtidig klarer Tusvik å få oss til å ha sympati med henne, og til å forstå hvorfor hun blir værende.
Tusvik viser på en klok og innsiktsfull måte hvordan smarte og selvstendige kvinner (og sikkert også menn) kan havne et forhold man aldri hadde sett for seg, og hvor vanskelig det kan være å bryte.
Hun beskriver også tidspunktet man innser at man må bli voksen, og ta ansvar for egne valg og eget liv.
På et tidspunkt nytter det ikke lenger å ringe foreldrene for at de skal ordne opp i livet ditt.
| 1
|
602500
|
Skrev bok om egne date-erfaringer
Ellen Sofie Lauritzen prøver å si noe interessant om nettdating-fenomenet Tinder, men lykkes ikke helt.
Da Ellen Sofie Lauritzen var 29 år og bodde i New York fant hun ut at det å gå på Tinder-date med menn var en fin måte å oppdage byen på.
To år senere var hun hekta, og med «Snakkes til uka» tar hun for dating-fenomenet, med utgangspunkt i egne erfaringer.
De fleste under 35 kjenner noen som har brukt den populære date-appen.
Man oppretter en profil med bilder av en selv, legger inn informasjon om alder, samt en kort, fortrinnsvis morsom tekst som sier noe om hvem man er.
Tinder lar deg se andre brukere som befinner seg innenfor en radius på et gitt antall kilometer, og dersom noen liker deg og du liker dem, blir dere en «match».
Det kan lede til dating, kjærlighetsforhold og evig lykke – eller til brutale avvisninger og bortkastet tid.
«Snakkes til uka» er en samling date-anekdoter av den typen man deler på et jentevors.
Det er historier om dater som aldri skulle ha skjedd, dater som skulle bli til flere, men som ikke ble det, om kåte menn, ufølsomme menn, menn som slutter å svare på meldinger, og menn som trakasserer kvinner og kaller dem «hore» når de slutter å svare på meldinger.
Noe av poenget med boka til Lauritzen er å vise fram hva Tinder gjør med dating – og hva det gjør med oss som dater.
Lauritzen skriver feilfritt, og med et lett driv.
Hun gjør iherdige forsøk på å løfte dating-tematikken til et intellektuelt og undrende nivå, ved å ta for seg internettdatingens historie, fenomenets ekspansive vekst, og firmaer som tar seg godt betalt for å hjelpe menn med å få en profil som tiltrekker flere kvinner.
Det er interessant i seg selv, men som intellektuelt prosjekt føles boka tvungen.
Lauritzen anvender for eksempel sosiologiske klasseperspektiver for å vise hvordan smaken vår definerer noe eller noen som «harry» og andre som kule og interessante – uten at innsikten gir noe mer for å forklare det spesielle med Tinder-dating.
Hun sper på mange av sine egne historier ved å vise til litterære referanser som «passer» på ulike dating-fenomener.
Mange av disse referansene, som hvordan Flauberts roman «Madame Bovary» kan belyse fenomenet «ghosting» har et litt pinlig skolestil-preg.
Selv om Lauritzens egne dating-erfaringer er ment for å illustrere menneskelige patologier, og brukes til å dvele over det hun oppfatter som kynisk oppførsel som aldri ville funnet sted i den fysiske verden, blir mange av erfaringene hennes langtekkelige, i overkant dvelende og trivielle:
«Det gikk en dag.
Fortsatt stille.
Jeg sjekket Tinder.
Han var pålogget.
Irritasjonen vokste.
Han sa jo at jeg skulle ta kontakt, hvorfor svarte han ikke?
Var det fordi jeg sa nei da han ville bli med meg hjem?»
Å bli avvist er kjipt, men er det egentlig noe nytt i dette?
| 0
|
602503
|
Godt skrevet om «den andre kvinnen»
Therese Bohman skriver fra en elskerinnes perspektiv.
Hun jobber i oppvasken på sykehusets storkjøkken, og føler seg nederst i hierarkiet, etter legene, sykepleierne og hjelpepleierne.
En dag det regner treffer hun på legen Carl Malmberg som tilbyr henne skyss hjem.
Det blir starten på en kjærlighetshistorie mellom en eldre gift mann og en ung elskerinne.
Therese Bohman ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for denne romanen.
Hun forteller kvinnens historie fra hennes perspektiv.
Kvinnen i romanen forteller hvordan hun klarer å bli den perfekte elskerinne.
Hun vet hvordan hun ikke skal bli oppdaget.
«Jeg lærer meg alle elskerinnereglene så fort at jeg tror jeg har et spesielt talent for dem.»
Hun tar aldri på mye parfyme, slik at mannens ektefelle ikke skal oppdage noe etterpå.
Hun leter etter lange hårstrå på klærne hans før han drar hjem.
Hun endrer aldri innstillingen til passasjersetet i bilen hans.
Hun tar aldri på seg leppestift, så hun ikke skal lage merker på klærne hans.
Og hun sender aldri tekstmeldinger til elskeren når han er hjemme hos kona.
Det blir ubehagelig å lese hvor utspekulert mange av metodene er.
Og hvordan de to klarer å møtes når kona er opptatt med andre ting.
Hovedrollen skryter over hvor dyktig hun er til å skjule forholdet, også til venner, og hvor komfortabel hun er med å være i et slikt forhold.
Helt til hun innser det bitre med å være hans nummer to, mens hun rastløs venter på tekstmeldinger fra ham.
Og - er det kjærlighet?
Denne romanen handler ikke bare om utroskap.
Den gir også innsiktsfulle betraktninger rundt kjærlighet, seksualitet, likestilling og ensomhet.
Den handler også om kjønn og klasseforskjeller, der vi møter den unge, fattige kvinnen, som møter den rike, gamle mannen.
Romanen er til tider morsom og lett, seinere blir den urovekkende og uforutsigbar.
Teksten overrasker, samtidig som den klarer å virke realistisk.
| 1
|
602504
|
En fryd å lese
Ei eksistensiell reise med humor og selvironi.
Å lese tekster skrevet av Agnes Ravatn er en fest man håper aldri går over, men denne nytelsen er dessverre kort ettersom boka bare er på 94 sider.
Det som kjennetegner tekstene til Ravtan er setninger tungt ladet med poetisk mening, skrelt til beinet som lyrikk, både når hun skriver prosa, og som her, essay.
Dessuten er de bredfulle av en livsvisdom det er forunderlig at en tredveåring besitter.
Her er dyp psykologi, filosofi og en stor porsjon selvironi.
Høstens lille bok fra Ravatn er en essaysamling med tekster som tidligere har stått på trykk i avisa Dag og Tid.
De blir ikke mindre lesverdige av den grunn.
De er en form for virkelighetslitteratur, men ikke av den typen som brutalt utnytter og utleverer andre.
Snarere tvert imot, samboeren omtales kun som H og er for statist å regne, og den bitte lille sønnen heter J.
Men den som virkelig utmeisles og finmales i boka er forfatteren Einar Økland.
Jeg vil tro han er innforstått med omtalen, og det gjøres med ømhet og omsorg.
Essayene henger sammen som en historie, og er skrevet i jeg-form.
Agnes Ravatn skriver om seg selv og familien som drar ut på landet i samboerens pappapermisjon med tanke på å oppleve noe eksotisk og annerledes før de vender tilbake til det turbulente, urbane livet i Oslo.
De leier ut leiligheten og forlater «sivilisasjonen» for å havne i ei bygd der det nesten alltid regner og ironien er omgangstone.
Vin har de, men ellers mangler de alt urbaniteten kan by på, inkludert bredbånd.
Naboene viser seg å være Einar Økland og kona, også hun får rollen som statist.
Han derimot, skildres av den nesegrust beundrende Agnes som et oppkomme av livsvisdom.
Store deler av boka skildrer samværet med Økland, hvordan han fisker, spisser blyanter og lager mat.
Og rådene han gir den unge novisen.
Boka blir nærmest et forfatterportrett av ham.
Men den er også en skildring av et eksistensielt verdiskifte, formidlet med sjarm og varme.
| 1
|
602505
|
Farleg når respekten manglar
Psykiatriske eksperiment med menneske gjev boka fart og spenning .
«De dreper pasienter her,» er det siste Krøsus, mannen som var psykiatrisk pasient på Dikemark i vel 50 år, seier før han døyr i 1993.
I 2002 blir Julia, ei jente på 18, som var eit av få menneske som hadde nær kontakt med Krøsus, sporlaust borte frå Enden, ei bygd på Sunnmøre.
Etter år med leiting og resultatlaus etterforsking, reknar dei fleste med at Julia blei drepen.
Så skjer eit nytt drap oppimot notid.
Utan å fortelje korleis og kvifor, dette opnar opp for nye etterforskingsvinklingar når det gjeld forsvinninga til Julia og, ikkje minst, kva som skjedde på ein nerveklinikk i heimbygda til jenta.
Ein privatperson bed Kajsa Coren, journalist og heltinne i fem tidlegare spenningsbøker, om å undersøke nærare forsvinninga til ungjenta.
Litt etter litt kjem ho så nær løysinga på gåta at ho blir farleg.
Berre to ting til, eit ukjent måleri av Munch og eksperimentell psykiatrisk forsking, blir sentrale element.
I eit etterord skriv forfattaren mellom anna:
«I ‘Pasienten’ foregår det eksperimenter på pasienter på Dikemark.
Det er ingenting i mitt researchmateriale som tyder på at dette foregikk i virkeligheten.»
Men, i hovudet til forfattaren har det skjedd, og det er på ein måte sjølve navet, drivkrafta, i denne spennande og velskrivne kriminalromanen.
Her kunne eg ha valt å bli politisk og kommentert nedbygginga av Dikemark og andre omstridde psykiatriske institusjonar.
Eg droppar det, og vel å vurdere boka som krim.
Då er konklusjonen grei.
Eg har lese (men ikkje omtala) den første av krimbøkene med Kajsa Coren, "Noen vet" (2009).
Brukbar krim, men heller ikkje meir.
«Pasienten» viser, etter mi meining, at Teige i løpet av åtte år har blitt ein mykje sikrare og klokare forfattar.
I «Pasienten» møter vi ein politisk medviten journalist og ein etterforskar som enkelt og greitt imponerer meg, ikkje minst som skapar av personar, særleg kvinner, som psykologisk står fram som heilstøypte.
I botnen er dette ei bok som handlar om menneske som ikkje blir behandla med medkjensle og respekt – og kva for farlege følgjer det kan få.
| 1
|
602507
|
Gøy med Lego
For tredje, og garantert ikke siste gang, blir Legos univers filmatisert på det store lerretet.
The Lego® Ninjago Movie
USA 2017
Animasjon
Regi:
Charlie Bean, Paul Fisher
Manus: Bob Logan, Tom Wheeler, William Wheeler, Hilary Winston, Paul Fisher, Bryan Shukoff
Skuespillere: Jackie Chan, Olivia Munn, Zach Woods, Kumail Nanjiani, Dave Franco, Fred Armisen, Michael Peña, Justin Theroux, Abbi Jacobson
Aldersgrense 6 år
De forrige filmene, «The Lego Movie» og «The Lego Batman Movie», har blitt godt mottatt av både kritikere og publikum, og denne gangen er det de unge krigerne i Ninjago som har fått sin egen langfilm.
Unge Lloyd, alias Green Ninja, og sønn av den onde krigsherren Garmadon, må stoppe sin far fra å ta over Ninjago.
Han får god hjelp av sine ninja-kompiser og deres vise leder Master Wu.
Resten av innbyggerne følger spent med mens byen invaderes av haimenn og skumle konstruksjoner som potensielt kan ødelegge byen.
Kan de unge ninjaene virkelig redde dem alle, og vil Lloyd noen gang få et forhold til sin far?
Den tredje lego-filmen følger suksessoppskriften fra de andre filmene og byr på både action, humor og satire, og underholdningsverdien er stor for både store og små.
Det er imponerende å se hvordan alt, ned til den minste detalj, er laget av Lego, og enda mer imponerende er hvordan en glemmer at det er plastklosser en ser på.
For det er ingenting statisk ved karakterene.
De er tvert imot fulle av liv og utstråling med alt fra følelsesladede ansiktsuttrykk til festlig mimikk.
| 1
|
602508
|
Varmt om sykdom og romantikk
Selv den minst romantisk anlagte kan bli varm om hjertet av "The Big Sick".
DRAMA/KOMEDIE
"The Big Sick"
USA 2017
Regi:
Michael Showalter
Manus: Emily V. Gordon Kumail Nanjiani
Skuespillere: Kumail Nanjiani, Zoe Kazan, Ray Romano, Holly Hunter, Aidy Bryant, Kurt Braunohler
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Komikeren Kumail (Kumail Nanjiani) har havnet i en skikkelig skvis.
Samtidig som kjæresten Emily (Zoe Kazan) – som strengt tatt nettopp har gjort det slutt – helt uventet havner i koma, gjør foreldrene hans sitt ytterste for å spleise ham med jenter fra hjemlandet Pakistan.
I verste fall risikerer Kumail både å miste Emily og å bli utstøtt av familien.
Og jammen dukker ikke også moren (Holly Hunter) og faren (Ray Romano) til Emily opp.
På nesten mirakuløst vis klarer "The Big Sick" å styre unna alle de nærliggende romantiske filmklisjeene.
Noe ligger i den finslepne, naturlige dialogen.
Noe ligger i det befriende uhysteriske tempoet.
Men det meste ligger i de mange fine typene – som ikke bare omfatter hovedrollene, men også de mer eller mindre mislykkede komikerspirene og de håpefulle pakistanerne som har det med å dukke opp uinvitert til middag – gitt liv av et knippe skuespillere med kledelig lave skuldre.
Kan hende burde filmen ha vært en liten halvtime kortere.
Men det er ikke enkelt å avgjøre hva som i så fall skulle kuttes.
Dessuten er dette selskapet så godt at man egentlig bare vil at det skal vare.
| 1
|
602510
|
God prosa om en odelsgutt
Solid prosa om å vokse opp på landet.
”Om dyr og syn” handler om odelsgutten Tormod som blir voksen.
Gården, dyra og faren, som både er bonde og bankmann, er sentrale i oppveksten på Vestlandet.
Båndene som knytter hovedpersonen til disse er sterke, men ikke ubrytelige og stramme – det tosidige mellom det harde, fysiske arbeidet på gården og hovedpersonens tenkning, lesing og tegning fungerer ikke på hverandre som motsetninger, snarere flettet sammen harmonisk.
Dette beskrives sågar med hovedpersonens egne ord:
”Eg var ferdig utdanna grafikar, men i ferd med å verte bonde.
Og på same tid tenkte eg ikkje på ordet bonde som eit vonde.
For meg var det ope, eit omgrep som kunne innehalde så mange slags liv.
I mitt hovud skulle bondetilværet kunne vere både rikt og mangfaldig.
Eg tenkte på Nikolai Astrup.
Olav H. Hauge.
Eg idylliserte slitet deira.
Eg visste at det kom til å bli tøft, slik kvart liv var ei prøving.”
Et annet sted hvor denne tosidigheten kommer til syne, er der hvor hovedpersonen som ung tenåring tar ferja inn til Bergen for å dra til tannlegen.
Etter den korte timen, har han to timer å slå i hjel i Bergen sentrum før ferja går tilbake til gården, om hva som hender da er kanskje den beste skildringen i romanen.
Forøvrig skrider romanen frem omkring enkeltstående hendelser, uten at de fremstår som fragmentariske – det gir romanen et tilbakeholdent preg.
Dette handler om Tormod, et liv, og interessant er det.
Samtidig har vel de fleste følt på hvordan det er å være knyttet til noe eller/og noen, og hvordan dette legger føringer for andre deler av livet.
Tormod har gjennom romanen altså et valg å ta, men det tar tid.
Heldigvis beskrives ikke dette med noen bitterhet, til tross for andres (i blant negative) reaksjoner på Tormods spørsmål og svar.
Slik blir fortelleren verdt å lytte til, og slik blir videre ”Om dyr og syn” til prosa verdt å lese.
| 1
|
602511
|
Kelneren kler av restaurantgjestene
Artig og tankevekkande om ein observant, halvgamal kelner.
Jeg-personen i denne småpussige romanen har vore kelner på den fiktive Oslorestauranten «The Hills» i 14 år.
Den familiedrivne utestaden har historiske røter tilbake til 1800-talet, og er prega av det vi kanskje kan kalle kontinental kafékultur.
Skildringa av «The Hills» fekk meg til sjå for meg ei blanding av ein såkalla «brun» kafé og Theatercafén, litt herpa, «innrøykt» (frå før Røykelova) og masse historie i veggane.
Den halvgamle, tradisjonsbundne kelneren er augo og øyro til forfattaren, den som observerer og registrerer alt som skjer, diskrét, grundig og profesjonelt.
Som litterært grep er ein slik iakttakarrolle på ingen måte noko nytt.
Eg skal ikkje peike på forfattarar som har nytta dette grepet, men konstatere at unge Faldbakken brukar den tradisjonsbundne kelneren til å – meir eller mindre bokstavleg – kle av stamgjester som «Grisen», «Sellers» og – ikkje minst – den nære venen Edgar og dottera hans Anna.
Anna, ei ung skulejente, blir stadig sittande til altfor seint på kvelden, mens pappa Edvard er på forretningsreise.
Eller – kanskje ikkje?
Samspelet mellom stamgjester og dei fast tilsette generelt, og til kelneren spesielt, har noko rutinemessig over seg.
Dei kontrollerer kvarandre, smilar av kvarandre.
Både gjestene og dei tilsette er skildra som personar med ulike karaktertrekk.
Bortsett frå hovudpersonen, kelneren, kjem vi ikkje under huda på nokon, men forfattaren er flink til likevel å skape personar som står til truande.
Men, og det er viktig å understreke, boka «The Hills» er også ein såkalla kollektivroman, om eit minisamfunn med eit indre liv.
Men så kjem det altså stadig nye som skal gli inn i miljøet.
Enkelte av dei gjer det ikkje, det blir uro og – den indre balansen blir borte.
Det skjer ikkje med brask og bram eller smelling med dører.
Nei, det kjem snikande, til å begynne med nesten umerkeleg.
Eitt ord slo ned i meg, kreft.
Mange kreftformer kjem slik, nesten utan symptom, men etter kvart kjem symptoma – sterkare og sterkare.
Ei god bok med lun, av og til, underfundig humor.
| 1
|
602512
|
Utøya-roman som ikke er om Utøya
Jan Kjærstad har skrevet en roman som egentlig handler om 22. juli men som handler om 23. august
23. august 2008 blir fem mennesker myrdet på bestialsk vis på en hytte i Nordmarka:
Arbeiderparti-høvding Arve Storefjeld, hans kone, datteren Gry, hennes franske kjæreste og datteren på ni.
Drapene og det som følger likner veldig på det som skjedde etter 22. juli 2011.
Et annet år, en annen dato, andre mennesker.
Alt er fiksjon.
Men boka er full av referanser, ja til og med av sitater, fra det som skjedde i etterkant av 22. juli 2011.
Holder det å si at hovedpersonen heter Berge?
Altså et navn som har samme forbokstav som han fra 22. juli?
Boka er i tre deler.
I første del møter vi journalisten Ine Wang som er i bryllup på Hovedøya og får en sms om at det har skjedd noe forferdelig i Nordmarka.
Hun aner muligheter for å bli lagt merke til.
I andre del møter vi Peter Malm, advokat og dommer som lever et tilbaketrukket liv men gjør en jobb som er respektert, og dermed får han jobben som dommer i saken mot den antatte gjerningsmannen for udåden i Nordmarka.
I tredje del møter vi Nicolai Berge selv, han som kanskje har gjort det, eller kanskje ikke, og som kanskje påtar seg skylden for å gi nasjonen en tilfredsstillelse av å ha oppklart noe.
Boka er på mange måter som en kriminalroman uten løsning.
Vi vet faktisk ikke hvem.
Var det terror eller var det en gal mann?
Var det politikk eller var det helt hinsides?
De tre personene som forteller karakteriseres mesterlig.
Jeg fascineres, jeg morer meg, jeg ler litt og smiler mye, og jeg irriterer meg over at karakteristikken noen ganger bikker over i parodien.
Som når Peter Malm står på Vippetangen og «kanskje vippet jeg til og med litt opp og ned på tærne»…
det blir liksom for opplagt.
Det samme er forfengeligheten til Ine Wang som nyter at disse drapene gir henne journalistiske muligheter hun bare har drømt om.
Boka er ulidelig spennende.
Men til slutt spør jeg meg, trenger vi en spenningsroman som egentlig handler om 22 juli?
| 1
|
602515
|
Staselig bok om Raet nasjonalpark
Det er blitt et skikkelig praktverk om Raet nasjonalpark i Aust-Agder.
Det var stor stas da Sørlandet i august kunne åpne sin første nasjonalpark med en flott seremoni på Tromøy.
Som et vakkert perlekjede snor Raet nasjonalpark seg gjennom tre kommuner, Tvedestrand, Arendal og Grimstad, 98 prosent under vann!
Dette er en kystlinje som er skattet av fastboende og tilreisende, enten de ferdes på land eller sjø.
Fra Lyngør til Valøyene ved Fevik finner vi en viktig del av skjærgården, selve sommeren.
Og har vi skaffet oss en nasjonalpark, må det en bok til, helst en praktbok.
Det har tekstforfatter Øivind Berg, forskningssjef Jan Atle Knutsen og tidligere fylkesmann Øystein Djupedal I samarbeid med Bokbyen Forlag sørget for.
"RAET.
Sørlandets nasjonalpark" er blitt en stor og flott bok med en mengde til dels fremragende fotografier.
Tekstene er ikke signert, så de står vel forfatterne solidarisk for.
Prosjektet ble lansert i Djupedals embetstid.
Vi må litt sårt medgi at også trøndere forstår seg på skatter av det sørlandske slaget, skjønt, vi snakker om nasjonale verdier.
Raet blir både en nasjonal og internasjonal merkevare, mener forfatterne.
Selv om fotomaterialet er avgjørende i en kaffebord-bok, må det samspille med en kort og informativ tekst.
Stort sett lykkes dette, selv om redigeringen kunne vært noe strammere.
Enkelte opplysninger gjentas.
Det samme gjelder noen få bilder.
Bøksangeren er en vakker fugl, men det ble vist tre bilder.
Jeg savner også navn på menneskene som er avbildet, særlig der de er nær kameraet.
Boken gir likevel en rik innføring i alt nasjonalparken kan by på av historie, fjell og stein, det marine livet fra dypet til fjæra, alt som gror og vokser, alt som rører seg på land og i lufta, alle de vakre plassene, alle aktivitetene, alle gledene.
Med sin nyvunne status (deler var riktignok vernet fra før) vil denne randen av landsdelen nå være et sted for bærekraftig bruk av oss og fremtidige generasjoner.
Stor stas!
| 1
|
602516
|
Krevende om istidens oppdager
Den som først forstod at landskapet vårt var skapt av isbreer, var en vitenskapsmann knapt noen har hørt om.
For 10-15000 år siden gnurte kilometertykke isbreer ut det barske landskapet vårt.
Den som først forstod at landskapet vårt var skapt av isbreer, var en vitenskapsmann knapt noen har hørt om, Jens Esmark, født i Aarhus i 1763, død i Christiania i 1839.
Han var Norges første professor i bergvitenskap.
Nå har han fått sin biografi, og den er, mildt sagt, av det grundige slaget.
Den allsidige naturforskeren, idé- og vitenskapshistorikeren, professor Geir Hestmark, har brukt 12 år på prosjektet.
Her kan ikke noe være glemt eller oversett.
Noter og litteraturliste utgjør over 230 sider.
Esmark var ansatt ved Kongsberg sølvgruver i noen år, men kom til å gjøre mineralogien dens største tjeneste ved å samle og analysere norske stein, mineraler og fossiler.
Han besteg fjell, blant dem Snøhetta, og målte høydene med selvlagede barometre.
Han var også i vår landsdel, Arendal, Kristiansand og Setesdal, og på Hidra fant han en ny bergart, som han kalte noritt.
Artikkelen der han lanserer oppdagelsen av isbreenes betydning for landskapet, ble publisert i 1825 med bakgrunn i en Eureka-opplevelse ved morenen i Forsand to år tidligere.
Esmarks teori ble kjent gjennom internasjonale tidsskrifter.
Det var viktig, for i denne perioden ble hele Europa undersøkt av ambisiøse forskere.
Esmark tilhørte en generasjon som målte opp verden.
For Esmark omfattet målingene også været.
Esmarks istid-teori var en av flere, og i den langvarige krangelen om temaet, ble han ofte oversett, men Darwin gav ham fortjent ære.
Esmark fulgte merkelig nok ikke opp teorien med flere artikler.
Om Esmark som person er det mer sparsomt i boken.
Her er litt fra barndommen, litt om ham som hjelpsom universitetslærer, og litt om den personlige hygienen.
Han var «møkkete».
Hestmark får særlig godt frem Esmark som pioner i en brytningstid for naturvitenskapelig kunnskap, men teksten krever sin leser.
| 1
|
602517
|
God krim frå Jaklin
Spennande og dramatisk om infiltrasjon og spionasje i Finnmark.
Etterordet til forfattaren, tidlegare spesialsoldat, no journalist i avisa Nordlys, startar slik:
«Dette er fiksjon.
Men handlinga i boka bygger på faktiske, historiske hendelser.»
Eit lik med eit stort sår i hovudet, blir oppdaga utanfor den tidlegare marinebasen Olavsvern i Tromsø.
Mannen viser seg å vere russisk statsborgar, og har notert mobilnummeret til Alexander Winther, reporter i Nordlys.
I november 1944 greier ein sovjetisk soldat i sivile klede, Jurij, å kome seg over på den tyske sida av fronten.
Utan å bli oppdaga blir han ein del av finnmarkingane som blir tvangsevakuert sørover.
Han slår seg ned i Nord-Noreg, gifter seg og blir far til ein son.
Jurij og kona, Nina, har ordre om å spionere for Sovjetunionen.
Det får halde om handlinga, men Jaklin greier på ein overtydande måte å kople hendingar i vår tid til det som skjedde mot slutten av 2. verdskrigen, i Noreg generelt, og i Troms/Finnmark spesielt.
Forfattaren teiknar enkle, men psykologisk truverdige hovudpersonar, og Alexander Winther – til dagleg Axel – greip fatt i meg, meir og meir di lenger eg hadde kome i boka.
Eg har også sans for andre av dei sentrale personane.
Sjefen hans, redaktør Erstad, står fram som både sjef og medmenneske, utan at eg skal gå nærare inn på korleis.
Spenningsnivået er ikkje like høgt gjennom heile boka, men ofte er det ganske umuleg å legge boka frå seg.
Humor manglar heller ikkje, eg både smilte og lo fleire gonger under lesinga.
Nord-norsk humor på sitt beste, men ikkje på sitt grovaste.
Her høyrer det med å nemne at forfattaren openbart er godt orientert om utfiklinga på båe sider av grensa mellom Noreg og Sovjetunionen / Russland frå 1944 til i dag.
Dessutan, han unngår ganske konsekvent å sløse med orda.
Boka er lettlesen, men langt frå lettvinn.
Det er ein rutinert journalist som fører ordet.
Men, i botnen er «Hvite løgner» ei bok om svik, om kven du kan tru på – og kor vanskeleg det kan vere å finne ut av det.
Dessutan maktar forfattaren å skape tidsrette miljø – frå 1944/1945 og vår eiga tid.
| 1
|
602519
|
Katastrofefilmen alle må se
Om man først skulle tvinge alle i hele verden til å se én film, burde den filmen antakelig være "En ubehagelig oppfølger".
DOKUMENTAR
"En ubehagelig oppfølger"
USA 2017
Originaltittel:
An Inconvenient Sequel:
Truth to Power
Regi og manus:
Bonni Cohen, Jon Shenk
Medvirkende:
Al Gore
Musikk:
Jeff Beal
Aldersgrense: 9 år
10 år er gått siden Al Gore og samarbeidspartnerne hans vant en Oscar for klimadokumentaren "En ubehagelig sannhet".
Men fremdeles reiser eks-visepresidenten kloden rundt og snakker med forskere, statsledere og mennesker som har fått føle naturens vrede på kroppen, fremdeles holder han foredrag som kan ta nattesøvnen fra en hver som har fått tildelt hjerte og hjerne.
Med en blanding av harde fakta og bilder fra apokalyptiske branner, syndeflodlignende oversvømmelser og tørkekatastrofer av bibelske dimensjoner, får Gore frem sitt viktigste poeng:
Å gjøre noe for å snu utviklingen er ikke et spørsmål om politikk, det er et spørsmål om moral, sunn fornuft og vår egen overlevelse.
Gore gjør en nærmest heroisk innsats for å etterlate seeren med en følelse av håp snarere enn av frykt.
Men det enkle faktum at spådom etter uhyggelig spådom har gått i oppfyllelse i årene etter "En ubehagelig sannhet" – samt, ikke å forglemme, at amerikanerne har prestert å velge en beinhard klimafornekter til sin øverste leder – gjør denne filmen til en advarsel med enda større kraft.
| 1
|
602520
|
Opera på sitt beste:Sterkt berørende og bevegende
Fire kvelder spilles La Traviata i Kilden og premieren lørdag var både storslått og bejublet av et tusentallig publikum
Emosjonelt er moteordet som brukes når sterke følelser er i sving.
Så da var vi for eksempel et tusentalls mennesker som hadde det veldig emosjonelt i Kilden lørdag kveld.
Selv vil jeg foretrekke å si at Verdis opera La Traviata, når den fremføres godt, evner å kalle på de store følelser, både de såre, de vonde og de glade og ikke minst de triste.
Slik var det i Kilden lørdag kveld.
Rett nok er det i overkant latinske følelser som utspiller seg på scenen, men vi nordboere kan vel saktens være litt latinske vi også, i alle fall inni oss.
«Ingen skal forlate dette huset uberørt» heter det i Kildens motto.
Og sannelig, jeg var nesten i overkant berørt da jeg dro fra huset lørdag kveld.
En nær fullsatt konsertsal fikk del i en operafremførelse av høyeste kvalitet.
Denne versjonen har et sjeldent sterkt fokus på selve musikken.
Kall den semi-scenisk, konsertant eller, som det heter på programheftets forside; gallakonsert.
Det er nemlig ikke på opera-scenen det foregår, men i konsertsalen, med koret bakerst, orkesteret på podiet og solistene fremst på scenekanten.
Så kunne man kanskje tenke at dette blir en sånn stillestående rett-opp-og-ned opera, som man en gang i blant kan se selv på en ekte operascene.
Men dette er en fullverdig operaproduksjon, og det skyldes de talende regigrep som blir tydelige allerede under ouverturen.
Handlingen er like enkel som den er tragisk.
Alfredo Germont kommer fra en fornem familie i Provence.
Han forelsker seg i den viltre, ja faktisk forvillede, Violetta – kurtisane i Paris.
Forholdet ødelegger familien Germonts ære, og pappa Giorgio Germont overtaler Violetta til å gi Alfredo kurven, noe hun motstridende går med på.
De gjennomlever begge kjærlighetens ulykke, og da Violetta er i ferd med å dø av tuberkulose, finner de hverandre igjen og hun møter døden i det de sammen finner tilbake til den største kjærligheten.
Kari Postma (Violetta), Adam Frandsen (Alfredo) og Audun Iversen (Giorgio) er ubestridt enere på scenen.
Alle tre har stemmekvalitet til å fylle de største rollene, og de er skuespillere som gir figurene liv til å tro på.
I den enkle men likevel talende regien som er lagt på det hele, gjør de levende både de øyeblikk av lykke som er der, og ikke minst tragediens dybde.
Så er vi vant til at orkesteret imponerer under Bellincampis ledelse, og det gjør også det fantastiske koret.
Og en rekke mindre solist-roller er besatt dels av korister, dels av UiA-studenter.
Helheten er førsteklasses opera.
Jeg savnet ikke sceneversjonen et øyeblikk.
| 1
|
602522
|
Folkefiolinistens store kveld
Få andre kan som Arve Tellefsen formidle god kunst til folk flest.
Torsdag var det sørlendingenes tur til å nyte trønderens kunst
Hvis kongen vår er Folkekongen, så er Arve Tellefsen Folkekunstneren.
Folkefiolinisten.
At han er elsket av et stort og bredt publikum ble overtydelig i Kilden torsdag kveld.
1160 forventningsfulle mennesker dannet kø både i biler og ved inngangen i timen før konserten begynte.
Stemningen i salen var minst like heftig og entusiastisk som på Last Night of the Proms.
Når ellers opplever vi at publikum synger med, nynner med, tramper og klapper takten, jubler og hoier og sukker av fryd midt under musikken, og enda mer etter hvert nummer?
En kan spørre hva det er med Arve Tellefsen som har gitt ham denne posisjonen, ikke bare i norsk kultur, men i Norge rett og slett.
Han er uhyre dyktig, i mange år trolig den dyktigste, på sitt felt.
Så er han sjarmøren.
Og så har han en ektefølt formidling.
Han er morsom og folkelig.
Han har snert i replikken og evner å fortelle en historie så den blir diamant.
Han tar ikke seg selv høytidelig, men han tar kunsten høytidelig, og han både elsker og har dyp respekt for sitt publikum.
Han er usnobbete, men ytterst elegant, og selv i sin høye alder spiller han så gutane dansar og jentene græt.
Arve Tellefsen bød opp til dans i Kilden, og danseren kom.
Vivian Assal Koohnavard fra Nasjonalballetten tilførte øyeblikk av stor skjønnhet til den personlig fargede konserten, farget både av Tellefsen og av dirigent Bjarte Engeset.
Samhørigheten mellom de to fremst på podiet gjorde inntrykk, to gamle kjenninger og mestere på podiet, og det lyste av dem begge.
Som det også gjorde av musikerne i orkesteret.
Den menneskelige varmen, den sympatiske tonen, den livgivende atmosfæren fra podiet smittet over i salen.
Det ble ett av disse lykkelige og uforglemmelige øyeblikk som heldigvis mange fikk del.
Johan Svendsens «Romanse», Hambo om bakfoten av Asmussen, Ole Bull og Arne Nordheim, Morricone og Johann Strauss, til og med Bergrosa av Sven Nyhus; alt sammen vakkert og velkjent.
Men hvem skulle vel tro at også en sats fra Sjostakovitsjs Fiolinkonsert skulle bli en slager for de åpne hjerter?
Den ble det med Arve Tellefsen.
Velkommen tilbake en annen gang kjære Folkefiolinist.
Snart.
| 1
|
602523
|
Strøken norsk-americana
Nå til dags kan den beste amerikanske musikken like gjerne komme fra Bærum.
AMERICANA Bendik Brænne "The Last Great Country Swindle" (Bendix/Musikkoperatørene)
Han har spilt på plater med DumDum Boys og Kurt Nilsen, er medlem av surfpunk-bandet Los Plantronics og har tidligere gitt ut to svært sympatiske countryrock-album under eget navn.
"The Last Great Country Swindle" må likevel være det flotteste prosjektet Bendik Brænne fra Bærum har vært involvert i så langt.
Spesielt albumets første halvdel er forfriskende saker.
"Runaway" har Lee Hazlewood-aktig melodi, dramatisk strykerarrangement og tøffe mariachi-trompeter.
Bandet utvides med orgel og treblåsere for 60-tallspoplåten "Ain't Nobody Like Me" og nærmer seg ren psykedelia i det "I'll Be Gone Tomorrow" nærmer seg klimaks.
Alt sammen låter stort uten å bli anmassende, gjennomarbeidet uten å bli glatt, melankolsk uten bli sutrete.
I likhet med den kanadiske kritikeryndlingen Daniel Romano – konsertaktuell på Håndverkeren i Kristiansand 5. november! – lager Brænne sjangermusikk som ikke lar seg begrense av sjanger.
Sånn sett er det veldig naturlig at Romano bidrar som korist, instrumentalist og med-produsent her.
Men – hvis du vil ha min helt subjektive mening – det er Brænne som lager den varmeste, mest bevegende musikken av de to.
Roy Søbstad
| 1
|
602524
|
Renberg- Stavangers nye Kielland
Tore Renbergs tredje roman i Teksas-serien er et formidabelt fyrverkeri av moderne skrivekunst i arven etter mesteren Alexander Kielland.
I løpet av ti dager oppunder jul i 2012 skjer det rundt Hillevågsgjengen i Stavanger et politidrap og et mord på en leiemorder.
Omtrent samtidig blir en lokal mafiaboss og hans ferske elskerinne brutalt tatt av dage i gjengens ringe bolig i Hillevåg, alt sammen mens Stavanger flommer over av penger og julehandel.
Gjennom 500 sider forteller Tore Renberg om de utenfra sett håpløse livene, langt utenfor loven, til forbrytersjef Jan Inge, eller Jani, og hans utkårede amerikadukke og taskenspiller Beverly Hinna, gærningen Rudi og stakkars Cecilie som er gravid i fjerde måned med Steven og Jambolena, guttene Rikki, Ben og Dejan, om Nancy Rose Botnevass fra Kvinesdal og hennes og Rudis pornofilmavlede sønn Leif Arne, om Bjørn Stanley og politimannen Tommy Pogo, hans kone Ingrid og elskerinnen Grace Myrtle Bangsgaard og ikke minst om domkirkepresten Joar Moland fra Kristiansand, «Herrens mellomleder».
Og ikke å forglemme vesle Shaun som til nå har vært så mishandlet og misbrukt at han opplever det som å komme til himmelen når han flytter inn i rottereiret i Hillevåg der kjelleren skjuler to parterte lik i tre nyinnkjøpte frysebokser.
Stavangers store forteller fra 1800-tallet kaster skygger.
Som i Garman & Worse er det fiffen og bermen, klasseforskjellen, avstanden mellom Eiganes og Hillevåg, som danner bakteppet.
De fine, de rike er her, i motsetning til hos Kielland hvor de har hovedrollene, summarisk omtalt som barn og foreldre av oljeboomen i Stavanger.
«Stavanger er en permanent ejakulasjon».
Der Kielland dveler mest ved overklassen på Sandsgaard, dveler Renberg ved vår tids West End- beboere, forbryterbanden på Hillevåg og deres omgivelser.
Hos begge forfatterne har kirken en viktig plass, og faktisk kommer institusjonen og dens tjenere nesten bedre ut av det hos Renberg enn hos Kielland.
Dette er tredje bind av Renbergs såkalte Teksas-serie.
De to første heter
Vi ses i morgen (2013) og Angrep fra alle kanter (2014).
I årets bok holder han stilen så det suser.
Når våknet jeg sist klokka halv seks på morgenen og bare skyndte meg i klærne for å få unna de 200 sidene jeg ikke rakk før jeg sovna dagen før?
Så kan en jo spørre hva det er med disse fortellingene som stort sett handler om mennesker som er så inni granskauen rammet av dette som i våre dager heter utenforskap, hva er det som løfter og bærer bøkene inn i den store litteraturen?
Dette er ikke krim, ikke action, ikke skittenrealisme.
Så hva er Teksas-serien?
Energi er et nøkkelord.
Fortelleren holder et voldsomt tempo og har en språklig kraft som blender.
Hver av personene har sin språk-tone.
I tillegg har de hvert sitt kapittel vekslende gjennom boka, noen lange og flere korte.
Og ofte nok sluttes kapitlet med et spenningsmoment så man fristes til å bla litt fremover og finne fortsettelsen.
Men i mellomtiden slipper andre stemmer til.
Det som leder meg inn på parallellen mellom disse to gigantene i Stavangers litterære historie er den overvektige, bibelsprengte, liksomintellektuelle men ganske smarte og ikke så lite patetiske gangsterkongen Janis refleksjoner omkring utviklingen i Stavanger:
«Me komme seint, men me komme godt, pleide folk å si om denne byen».
Det er et Kielland-sitat fra Skipper Worse:
«Vi kommer sent – hr Kunsel – men vi kommer godt».
Ellers er her en sann fryd av litterære allusjoner:
«Det var den drømmen han bar på» heter det om leiemorderen Bjørn Stanley som ønsker seg et hus så jækla langt fra folk at det er umulig å finne, og ei lita dame fra Litauen som han kan ta bakfra flere ganger om dagen.
Men bakom synger Olav H. Hauges vakre dikt om Den draumen vi ber på.
Kontrasten blir nesten blasfemisk.
Forbryterbanden på Hillevåg stemmer Kristelig Folkeparti og går i kirken på julaften.
Omtrent samtlige har vokst opp med kriminelle dophuer som foreldre.
Soknepresten fra Sørlandet, i Stavangers ærverdige middelalderkatedral, skjønner selvsagt ingenting av skriftemålet til Jani, og blir vettskremt når den bekjennende synder vil forsikre seg om at taushetsplikten er absolutt.
Lovens lange arm i boka, politimannen Tommy Pogo, er alt for kort, ja nærmest amputert av korrupsjon.
Han møter sin triste skjebne i det han strekker strikken for langt både seksuelt og økonomisk.
Når sekstenåringen
Ben knerter ham i ei campinghytte ved Mosvangen, er det nærmest logisk, siden han også får tilbake Hillevågsgjengens mer enn halve million i ransutbytte.
Politimorderen Ben (16), Rikki og Dejan skilles forresten ut i slutten av boka, og her ligger det an til en spennende oppfølger.
Mot slutten er hele gjengen i Stavanger domkirke på julenattsgudstjeneste.
Det er vakkert, og det er fullt av håp for de utstøtte.
Men når de kommer hjem til forbryterreiret sitt, har julenissen selv inntatt gemakkene.
Tidligere har vi hørt Cecilie bønnfalle Rudi om ikke å drepe henne:
«Har vi ikke sett nok eksempler på hvor skikkelig bad det går når papen ikke er heime», hun er jo tross alt gravid med tvillingene man antar er Rudis.
Og man leser jo ikke dette uten å høre Salhuskvintetten synge om at «Det skal bli andre boller når Papen kjem heim».
Og så kommer han hjem.
Oljepappaen fra Amerika som stakk fra sine barn Jani og Cecilie og lot dem så inderlig i stikken.
Jani, Jan Inge Haraldsen, skriver bok.
Og vi får noen kapitler under veis.
I siste kapittel heter det:
«Far er her.
Han sier han har kommet hjem.
Til ungene sine.
Hjelp meg, for han er djevelen».
Her er mange opplegg til en oppfølger.
Det er bare å smøre seg med tålmodighet.
Så hva er Teksas-serien?
Den er unik i norsk litteratur.
Spennende, underholdende, tankevekkende, page-turner, og full av menneskelig varme og sympati for utenforskap, på tross av at blodet spruter og språket tar de mest rabiate vendinger.
Så la omtalen av en slipsknute bli konklusjonen:
Shitsepådetherjæklamarakkelset!
| 1
|
602525
|
Et veldig nordisk gys
Joachim Triers første grøsser ligner ikke stort på grøsserne du er vant til.
Men den er vel så skummel.
GRØSSER
"Thelma"
Norge 2017
Regi:
Joachim Trier
Manus: Eskil Vogt, Joachim Trier
Skuespillere:
Eili Harboe, Kaya Wilkins, Ellen Dorrit Petersen, Henrik Rafaelsen
Aldersgrense:
15 år
De foregående filmene til Joachim Trier, Norges kanskje mest stilsikre filmskaper, har enten vært relasjonsdramaer ("Reprise"), karakterstudier ("Oslo, 31. august") eller en blanding av de to ("Louder Than Bombs").
"Thelma" er hans første sjangerfilm.
Helt ulik de andre er den likevel ikke.
For eksempel spiller Oslo en viktig rolle også her.
Det er hit Thelma (Eili Harboe) kommer for å studere.
Thelma fremstår som selve definisjonen på et gudsord fra landet – oppvokst i et strengt kristent miljø, forknytt i møte med storbyens fristelser, raskt på telefonen til far når hun har pushet grensene – men bærer også på krefter hun verken forstår eller kan kontrollere.
Når hun forelsker seg i en jente, begynner foruroligende ting å skje.
Triers grøsser er full av religiøs angst og nordisk melankoli – det er mer nærliggende å tenke på Ingmar Bergman enn Stephen King, for å si det sånn – men mange av bildene han gir oss er ren marerittføde: anfallet i MR-scanneren, den penetrerende slangen, babyen fanget under isen.
Lenger unna mainstream-horrorens simple sjokkeffekter er det vanskelig å komme.
| 1
|
602527
|
Solid og velskrevet
En endeløs rekke av svart arbeid, momsbedrag og mer alvorlig kriminalitet bindes sammen av god fortellerkunst og en underliggende svart humor.
Ofte kan jobben som journalist gi en følelse av utilstrekkelighet.
Man skildrer små fragmenter av virkeligheten i enkeltartikler, og savner formater hvor de større sammenhengene kan fortelles.
Jeg minnes noen av enkeltartiklene Einar Haakaas har skrevet om kriminalitet i arbeidslivet som gode og velskrevne avsløringer.
Men når man leser dokumentarboka «Svartmaling», er det lett å være glad for at journalisten har tatt i bruk bokformatet.
Det er mye tristesse når man skildrer arbeidsforholdene til dem som murer og maler norske bygg som skal reises eller pusses opp.
Men det kan være store penger i å organisere det som foregår, og det oppstår en del pussige situasjoner.
Opprullingen av virksomheten til en «falsk» italiener vekker lattermusklene.
Han hadde blant annet jobbet med statsministerboligen i Ikognitogaten.
Ikognito betyr å operere med et påtatt navn som tjener til å skjule det virkelige.
Denne «italieneren» hadde ikke mindre enn fem falske identiteter.
Den ekte viste seg å være kosovoalbansk.
Mye av arbeidsmarkedskriminaliteten foregår på private byggeprosjekter, men vesentlige deler har offentlig sektor som byggherre.
Haakaas skildrer kriminelle som har jobbet for politiet, Forsvarsdepartementet, på Regjeringskvartalet, og med oppussing av skoler og kirker og selveste Eidsvollsbygningen.
Mange av pengesporene fører til Balkan, og de fleste trådene Haakaas nøster i leder oss til albanske nettverk.
«Svartmaling» er godt researchet og godt fortalt.
Det kan på sett og vis leses for spenningens skyld.
Men når man skjønner at dette ikke er fiksjon, melder det seg fort et ønske om en ganske grunnleggende opprydding i denne delen av norsk arbeidsliv.
| 1
|
602528
|
Grenseløs religions-satire på vei til Sørlandet
The Book of Mormon kommer til Kristiansand til våren, lørdag var det premiere i Oslo med ekstatisk hallelujastemning for denne herlig drøye religionssatiren
OSLO:
Tåler vi å se en musikal som driver gjøn med religion og bruker ordene Gud, Jesus, Vår Herre og Vår Himmelske Fader sammen med ord som det ville være svært upassende å sette på trykk i denne avisen?
En fullsatt sal med svært høy kjendisfaktor tålte det i Oslo lørdag kveld, da The Book of Mormon hadde premiere på Det Norske Teatret.
Å kalle det halleluja-stemning blir som et understatement.
Publikum var ekstatiske i tiljublingen av det helt fenomenale ensemblet som brakte denne musikalen fra Broadway og London til Norge.
«Det frekkeste jeg har sett»
Den er en tre timer lang religions-satire som overgår hva de fleste av oss har vært vitne til tidligere.
Den kommer til Kristiansand 20. april neste år.
Kilden er nemlig medprodusent.
Dette er det frekkeste jeg har sett på en norsk teaterscene, i alle fall i musikal-form.
Teksten er oversatt til norsk av Are Kalvø.
Den opprinnelige teksten er av Parker og Stone, de som står bak tv-suksessen South Park.
Fans av denne vil vite at Parker og Stone ikke er engstelige for sterke uttrykk.
Grenser brytes
Her bikker det så langt over at det å skulle irritere seg, eller bli støtt på noen måte, blir helt uvesentlig og uaktuelt.
Her brytes så mange grenser at det å lete etter om det fremdeles fins noen, blir dumt.
En må bare gi seg over til latteren og nytelsen av hva eminent teater er.
Musikken er av Robert Lopez og er typisk musikal-musikk av det beste slag, noen ganger rytmisk frekt og freidig, andre ganger akkurat så sentimentalt og deilig som det kan være når noen synger at de er blitt glad i hverandre.
Disneyland
Kort fortalt er vi vitne til at en klasse misjonærstudenter i Mormonerkirken er klare til utsendelse.
Noen blir mer bønnhørt enn andre.
De skal nemlig sendes ut to og to, og de må dra dit Herren befaler.
Det underligste paret, eldste Price og eldste Cunningham må dra til Uganda.
Så fjernt fra Disneyland som vel mulig.
De to er kontraster.
Frank Kjosås er Price, liten og lett og tynn og med en sangstemme de fleste sangere vil misunne ham, Kristoffer Olsen er Cunningham og han er ikke liten, ganske høy og synger godt, helst i de høyere leier.
Brodd
Begge er enere på scenen.
Men like mye er det hele ensemblet som imponerer.
Her synges, danses, rockes og steppes det, det er overraskelser på lur hele veien, både tekstlig og musikalsk, og regimessig.
Og detaljene i scenebildet er så mange at en ikke rekker å legge merke til alt.
Forestillingen har brodd mot all bokstavtro bok-dyrkelse, enten det nå er Mormons bok, Bibelen, Koranen, Maos lille røde eller hva som helst av hellige skrifter.
Den har et humanistisk budskap, og den peker på hvordan enkeltmennesker og menneskegrupper over tid forandrer både Det hellige og De hellige skriftene.
Den stiller en del vesentlige spørsmål.
Men først og fremst underholder den og får oss til å le ikke så rent lite av oss selv.
For vi har vel en liten fundamentalist inni oss de fleste av oss.
Og den kan vi godt få røyket ut.
Og mormonerne?
De er så rause at de har kjøpt annonseplass i programmet og forteller at ”Nå har du sett forestillingen.
Boken er alltid bedre”.
Det står det respekt av.
| 1
|
602531
|
Lite lyd og mye varme
Odd Nordstoga har valgt en annen utgivelsesvri i år.
På forsommeren ga han ut en EPen, "Mykje lyd", som han selv kalte for piggtrådmusikk.
Nå er han ute med tre nye låter i dette prosjektet.
Denne gangen er han nedpå stemningsmessig; litt som skapt for årstiden vi er inne i.
Dette er musikk for mørke høstkvelder med tre ulike, ettertenksomme låter som det gjør fint å høre på med blafrende stearinlys i en avslappet atmosfære.
Sangen, "Det fine som kan bli", er en nydelig ballade omtrent slik som bare Odd Nordstoga kan gjøre det med sin teft for den gode melodi og den sterke poesi.
Harmonisk og fargerikt.
På "Verda var ny" leverer han en nedstrippet folkevise med akustisk gitar der han går i duett og harmoni med den flotte og spesielle stemmen til Frida Ånnevik.
Det handler om snø og vinter, og det hvite og det vakre teppet som legger seg over landskapet.
Anne Grete Preus har kalt et lignende scenario for "Når himmelen faller ned".
Dette er omtrent like flott og like gripende.
Den tredje låten handler om et liljetjern ved hjemplassen satt i en naturkontekst der det nære er det nærmeste og beste i et stort og omfattende verdensbilde med klimprende gitarspill.
Alt dette kan Odd Nordstoga bedre enn de fleste.
Det er poetisk, fint og meningsfullt, og samtidig svært så folkelig.
Odd Nordstoga kommer nok til å spille disse varme sangene når han gjør konserter på Kick scene 28. oktober og på Hunsøya dagen etter.
| 1
|
602532
|
Melankolsk, mørkt og vakkert
Det er USA som ruler for tiden når vi snakker om kvalitetsrock.
Og det er gjerne menn som har levd en stund som får det best til.
Her er det sjuende verket til The National fra Ohio.
Sakte og sikkert har de sikret seg et stort publikum.
Senere i høst fyller de Sentrum scene i Oslo to ganger.
Kvintetten har gitt ut gode album stort sett hele veien, og dette er mer enn en ålreit oppfølger til det gode 2014-albumet, "Trouble Will Find Me".
Musikken er mørk, melankolsk og dyster, men det oppleves likevel som lystbetont og livsbejaende å lytte til The National også denne gangen.
Åpneren "Nobody Else Will Be There" setter standarden når vi snakker om rolig, vemodig og saktegående rock.
Litt mer fengende og oppløftene er "Day I Die".
Lett å like, lett å digge med fett gitarspill.
De bruker enkle grep og knep på "Walk It Back", men det funker, og det låter bare så bra.
Se for deg musikk som er en blanding av Nick Cave, Leonard Cohen og U2, så er vi ganske nærme det som The National holder på med.
Her er egentlig ikke noe svakt spor.
Dette er et typisk album der rekkefølgen på låtene er nøye gjennomtenkt slik at variasjonen blir akkurat passe god og passe stor til at man som lytter føler man må høre på alt; hver gang.
Den aller fineste låten er den fengende og melodiøse, "Carin at The Liquor Store".
Har du ikke hørt hva The National holder på med før, så er tiden for å gjøre det overmoden nå.
| 1
|
602534
|
Sårt om vondt og vanskelig tema
Teksten er svært antydende og stiller utøverne overfor vanskelige oppgaver.
Det er laget en del teater om omsorgssvikt og overgrep.
Tirsdag hadde et slikt stykke premiere på Intimscenen i Kilden.
I forhåndsomtale er det kommet frem at å skrive dette stykket har hatt en terapeutisk funksjon for den ene av de to tekstforfatterne.
En slik omtale vanskeliggjør kritikk.
En vil lett kunne komme til å tråkke på ett eller flere mennesker ved å kritisere sider både ved teksten og fremførelsen.
Jeg skal likevel forsøke, tatt i betraktning at dette er en forestilling som er tatt inn i Kildens kulturprogram og en stor stab av mer eller mindre profesjonelle teaterfolk står bak.
På scenen er det tre skuespillere og en musiker ved klaveret.
Vi møter to søstre, Anne (Malin King) og Tonje (Vibeke Stene) samt den gode nabodamen Maja (Mona-Lisa Sjåvik).
Søstrene har vokst opp i et hjem preget av fyll og vold mellom far og mor.
Vi forstår at de to i stor grad har vært overlatt til seg selv.
En «han» dukker opp i form av bil-lyd og tuting utenfor huset.
Tonje er begeistret for ham og ser ikke, eller vil ikke se, at han misbruker lillesøster Anne.
Den gode Maja aner at noe er fryktelig galt med Anne, men hun dør og siden hun er den eneste Anne tør åpne seg litt for, så mister hun muligheten til å snakke om overgrepene.
Bakveggen er preget av et stort edderkopp-nett.
Skjøre toner av Lille Petter Edderkopp lyder fra klaveret.
Scenen er ellers sort med sorte kasser i ulike funksjoner.
Denne enkelheten krever mye av skuespillerne.
Malin King er ganske god.
Men hun snakker alt for lavt mange ganger.
Og fortvilelsens sukk og stønn blir det i meste laget av.
Samspillet mellom søstrene er også til tider godt, men noen ganger blir samtalen kunstig og overtydelig.
Stykket har også en overtydelighet i symboler.
Edderkopp-nettet er så selvsagt.
Det samme er fuglesymbolikken, fuglen som ikke ser glassruta foran seg.
Den triste historien vil nok røre noen.
For meg blir den 50 minutter med tristesse som ikke riktig tar tak i eller røsker i tilskueren.
Dessuten savner jeg mer av det håpet som ligger i tittelen.
| 0
|
602535
|
Motorpsycho nå og for alltid
Dette bandet kommer aldri noen gang til å gjøre noe halvhjertet.
ROCK
Motorpsycho
"The Tower"
(Rune Grammofon/Musikkoperatørene)
28 år ut i en eksepsjonelt produktiv og fruktbar karriere er det noe nesten rørende over Motorpsychos ambisjoner på rockens vegne.
Mens sjangeren ellers sitter fast i en hengemyr av stagnasjon, kommersialisering og marginalisering, fortsetter trønderne ufortrødent å pushe grensene for hva tre mann kan gjøre med gitar, bass og trommer (pluss, for all del, mellotron, tverrfløyte og massevis av andre, mer eller mindre obskure intrumenter).
Og når det virkelig, virkelig sitter, er det vanskelig å tenke seg noe herligere.
"The Tower" – bassist Bent Sæther og gitarist Hans Magnus Ryans første med Tomas Järmyr bak trommene – er et 84 minutter langt mastodontalbum som låter akkurat like forfriskende som det låter velkjent.
Vi har hørt den bøse riffingen, den wagnerske progen og den pene, pastorale folkrocken før, men her har de fått så rike teksturer og så mange fengende hooks at man bare får lyst til å forbli i den lett psykedeliske lydverdenen musikken maler opp.
Man tar ikke Motorpsycho i å lage likegyldige album.
Noen av dem oppleves likevel mer skjellsettende enn andre.
Akkurat nå tror jeg at "The Tower" vil bli stående som deres viktigste siden "Trust Us" fra 1998.
| 1
|
602536
|
En utrolig reise gjennom vonde følelser
Susanne Sundfør har problemer.
Det gjør fantastisk godt å høre på hennes bekymringer om verdens elendighet og kjærlighetens vanskelige virkelighet.
Hun har blitt en av landets store og sterke signaturstemmer.
Ikke bare i Norge, men i mange andre land, også.
Ikke minst i Storbritannia.
Hun synger som en gudinne, men er samtidig sårbar og er hele veien på en søken etter svar på de store spørsmålene.
"Music For People In Trouble" er nettopp det; det er en reise mellom kontraster, ulike kontinenter og politiske virkeligheter.
Det handler om frykt og en skremmende framtid.
Fra Nord- Korea sine atomvåpen til den klimatisk ødeleggende nedhuggingen av regnskogen i Amazonas.
Vi kunne ha styrt unna de sterke meldingene til Susanne Sundfør, fordi det gjør litt vondt å lytte til dette, men har du først gått inn i dem, så er det lett for å bli der.
Lenge!
Hennes stemme er som på alle andre sanger hun har gitt ut før en sterk lytteopplevelse i seg selv.
På dette albumet, er hun antagelig på sitt toppnivå.
Det er lett å la seg bevege og forføre både når hun synger og framfører sine nakne pianoballader, og når hun og musikerne pøser på med effekter og svulstige bevegelser.
De aller fineste låtene er kanskje de triste og emosjonelle "Undercover" og "No one Believes In Love Anymore".
Men det er så mye mer her.
Det er så vakkert, og samtidig så nifst og så skremmende.
Susanne Sundfør er så full av musikk at det bare er å legge seg flat.
Hun er en artist som utforsker seg selv og sine muligheter for å lage det helt store.
Her har hun gjort det, og hun kommer til å gjøre det igjen.
Til glede for oss som lytter.
Hun skal gjøre konsert i Kilden 29. september.
| 1
|
602537
|
Rått om dokka som vart gløymt att
Elena Ferrante skriv så du verkeleg kjenner det, om korleis det er å vere gløymt av ”mor” si.
I biletboka ”Natt på stranda” får vi vere med dokka Celina på stranda når dei andre har reist heim.
Vi får sjå stranda om natta, då den vondskapsfulle Strandmannen av Solnedgangen kjem med Den Store Raka, då elden sluker alt rask etter badegjestene og bølgjene truar med å drukne deg.
Det handlar om dokka Celina og dokkemor Mati.
Dei er på stranda, slik dei er kvar helg.
Mati snakkar alltid mykje med Celina.
Men denne dagen har far til Mati med ein kattunge i gåve til dottera.
Og no leikar Mati berre med katten.
I tillegg har bror til Mati grave eit hol, og bror til Mati er ofte litt rampete.
Han grev sand over dokka, og då Mati og familien hennar skal dra heim, gløymer dei Celina.
Forfattaren bruker ikkje silkehanskar når ho skildrar forandringa som skjer, for når det kjente forsvinn og mørkret fell over stranda, er det ikkje lenger trygt der.
Den Slemme Strandmannen kjem, dokka har høyrt om han, han stel leikene til barna og han har ei rake med grufulle tenner av skinande jern.
Det vert farleg, ein fare følgjer ein annan, utan at vi skal røpe meir om kva som skjer.
Men medan lyset går frå rosa til fiolett og sanden vert kaldare, vert dokka ikkje berre trist, men òg sint.
Ho er så sint på katten at ho håpar han får diaré, at han kastar opp, slik at Mati blir kvalm og kvittar seg med han.
Ferrante skriv utan å pynte på dei stygge kjenslene.
Heller ikkje illustratør Mara Cerri er redd for å skremme borna.
Redsla lyser frå augo til den stakkars dokka.
Vi får òg kjenne på denne redsla, la oss overvelde.
Innimellom brukar forfattaren små regler, noko som styrkjer kjensla av draum og noko framandt.
Omsetjar Kristin Sørsdal har ei fin kraft i språket sitt, som kler Ferrantes råskap.
Og til slutt?
Eg smilte, meir seier eg ikkje.
| 1
|
602541
|
Visuelt sterkt figurteater
"Poteter har ingen vinger" og "Den fri kjærlighets by" har begge sømløse overganger mellom dukker og skuespillere – men varierende tekstkvalitet.
Med Poteter har ingen vinger og Den fri kjærlighets by er det som om en liten flik av den nå nedlagte Figurfestivalen oppstår igjen på Kilden.
På dagtid er det barne-/familieforestillingen Poteter har ingen vinger, Kildens egen produksjon, som vises – mens Tormod Lindgren og Aina Villanger/Edvard Munchs Den fri kjærlighets by er gjestespill på kveldstid.
Poteter har ingen vinger er skrevet av Christina Veronica Mauer, og ble første gang vist under Dramatikkfestivalen i 2004 og har siden vært vist flere steder i Norge.
Uten at jeg helt forstår hvorfor, da teksten etter min mening er forestillingens svakeste element.
Her møter vi Clara og Fritjolf, et par på omlag førti år, som for syv år siden mistet sin seks år gamle datter Lela.
Det er et par i sorg, som sliter med å finne mening i tilværelsen – helt til de møter Potetjenta.
Sistnevnte er rett og slett en potet, som snakker.
I likhet med Clara og Fritjolf er hun alene i verden – hennes potetforeldre forsvant opp i himmelen via en potetmosfabrikk, som Potetjenta klarte å rømme fra.
Innledningsvis ser vi Clara (Laura C.
B. Vallenes) og Fritjolf (Johannes Blåsternes) legge blomster på en grav.
Her er det skuespillerne som forestiller karakterene, og nærmest sømløst smyges dukkene frem – slik kan Vallenes og Blåsternes veksle i rollene, de kan selv spille Clara og Fritjolf, og de kan bytte på å være Potetjenta.
Noen av forestillingenes fineste øyeblikk skjer i nettopp disse overgangene – som når Fritjolf må redde Potetjenta fra Potetmosmaskinens skarpe kniver, materialisert gjennom Vallenes med hansker med knivfingre som får meg til å tenke på Roald Dahls Heksene og Johnny Depp i filmen Edvard Saksehånd.
Her spiller de på tilskuerens fantasi på en måte jeg skulle ønske det var mer av i forestillingen – både utøverne og scenografien kunne tatt mer plass, spilt mer på drømmens logikk!
Men manus tillater ikke så mange krumspring, det er mye mellommenneskelige relasjoner formidlet gjennom platte replikker.
I Den fri kjærlighets by har derimot drømmelogikken (eller absintrusen?) fått større boltreplass.
Munchs noe fragmenterte tekst fra 1904 er bearbeidet av poet Aina Villanger.
Teksten er en satire over Kristiania-bohemen, hvor karakteren Sangeren (som her er en dukke som ligner på Munch selv) kommer til Den fri kjærlighets by der han søker uforpliktende kjærlighet.
I stedet treffer han Dollarprinsessen, som vil eie ham og gjennom hans ufrihet selv forbli fri.
Forestillingen er scenograf Tormod Lindgrens debut som regissør, hvor han har skapt enhet i rom, objekter og utøvere.
Også her veksler skuespillerne på å spille selv og å være dukkeførere – samt å være begge deler samtidig.
Dukkene oppleves som forlengelser av skuespillerne – eller kanskje er det egentlig omvendt.
Lindgren har latt seg inspirere av karakterene i Munchs malerier når han har laget disse dukkene, og de er karaktersterke og kan minne litt om Steffen Kvernelands tegninger av Munch.
Det virker også som om Lindgren har hatt en friere omgang med Munchs tekst, at han leker med den i stedet for å forsøke å fullbyrde den.
Det tidvis oppstyltede språket overdrives med lange og skarpe konsonanter, med haltende rytme og pompøse stemmer, og det teatrale brukes som et virkemiddel som skaper distanse til materialet, uten at det blir fullstendig latterliggjort.
Det ekspressive og absurde i Munchs tekst speiles med tilsvarende ekspressivitet og absurd, på grensa til obskøn, humor i scenerommet.
Begge forestillingene er eksempler på kompetanse på høyt nivå innen figurteater, med forseggjorte dukker og leken omgang med disse.
I Den fri kjærlighets by blir det også tydelig at fragmentert tekst muligens kler formspråket bedre enn realistisk replikkveksling – og her skulle jeg ønske at Poteter har ingen vinger kunne strøket mer i teksten, eller lagt til mer av det absurde.
Men det er ingen tvil om at med kunstnere som dette kunne figurteaterfestivalen gjenoppstått med større program i Kristiansand.
| 1
|
602542
|
Forsøk på å bidra til fred
Har du noen gang lurt på hva som skiller håp fra optimisme?
Beretningen om den religiøse dialogprosessen i Jerusalem er en viktig del av historien om forsøk på å skape fred i Midtøsten.
Konfliktene er dype, spenningene intense og forholdene mellom partene fortsatt asymmetriske, Men det går an å lære av det som har skjedd.
Trond Bakkevig har siden 1996 ledet arbeidet med å tilrettelegge for dialog mellom religiøse ledere fra tre religioner i Jerusalem.
Kristne, jødiske og muslimske ledere har funnet en samtaleform dette arbeidet.
Tanken er ikke at konflikten er religiøs i sin natur, men at respekt og forståelse mellom religionene er en del av grunnlaget som må være på plass for å kunne håpe på fred.
I denne boken tas vi med gjennom de siste 20 årene av konflikten med perspektivet til Bakkevig fra Norge, som er en nyansert og god betrakter.
Han skriver godt om hvor vanskelig det er å manøvrere i en slik rolle i en konflikt som i sitt vesen er asymmetrisk.
Spesielt på muslimsk side har det vært vanskelig å finne dialogpartnere og ledere som tør delta på samlinger sammen med de som oppfattes som representanter for okkupanten.
Av sensitive saker med stor sprengkraft, bør kanskje skolebøkene trekkes frem her.
Rådet engasjerte seg i en analyse av hvordan palestinske og israelske skolebøker fremstiller den andre siden av konflikten.
Beretningen om hva de fant ut og motstanden de møtte, er verdt hele boka alene, om den enn tar liten plass.
Dagbøker i bearbeidet form er en krevende sjanger å skrive.
Et stykke på vei er det en selvbiografi, og i deler er teksten dokumentarisk.
Den er aldri kjedelig, men kunne nok vunnet noe i lesbarhet hvis en redaktør hadde vært litt strengere med noen overganger og et par av kapitlene.
Bakkevig har bevart håpet, selv om han ikke er noen optimist.
Om du ikke forstår forskjellen, så anbefaler jeg å lese.
| 1
|
602543
|
Et nervepirrende mesterverk
Det kan høres ut som om Erlend Ropstad har gjort sitt beste album.
En god film, ei god bok.
Du glemmer omgivelsene og andre tanker.
Ei god plate.
Her er den.
Her er Erlend Ropstad sin beste så langt.
Det er hans sjette, og det er hans tredje på sørlandsdialekt.
Ropstad viser at det er et herlig rockespråk der han vandrer mellom nakne viser og fuzzete rock.
Fine og dempede pianoklanger går hånd i hånd med ufiltrert og rått gitarspill.
Inngangen er en kort og vemodig intsrumentallåt kalt "Vend om".
Deretter braker det løs med den tøffe, "Baby er du våken".
Stilmessig høres det ut som en miks mellom svenske Thåström og David Bowie sin Berlin-periode.
Teksten handler om å være usikker på seg selv, og om å savne noen.
Tekstene og lyrikken er formidabel hele veien i grensen mellom det private, personlige og generelle.
Det funker.
Nøkkellåten er nok den over seks minutter lange, "Det store blå".
Pulserende og suggererende.
Thåström møter Ulf Lundell, men med Erlend Ropstad sin sterke signatur.
Det er litt mer svensk her, også.
På den ålreite, "Alle lysene på Ullevi", nevner han Håkan Hellström sin klassiker, "Ramlar".
Nok om det!
Erlend Ropstad er sin egen herre.
Han synger både om det å være usikker på seg selv, om god og vanskelig kjærlighet, og om det å tenke på flyktninger og innvandrere som i vår fremmedfrykt blir hentet ut om natta og tvangsflyttet hjem til et uvisst liv i landet de flyktet fra.
Ropstad er en mester i å skildre både vennskap, kjærlighet, medmenneskelighet, angst og frykt.
En hel artist, et helt menneske, med andre ord.
Det er nervepirrende å lytte til de ti låtene på "Alt som har hendt".
Men det gjør bare godt.
Og vi har godt av det.
Dette er rufsete rock, enten vi snakker om de rolige balladene eller de tøffe rockelåtene.
Det er ujålete og ekte.
Når alt kommer til alt, er det antagelig det som er best.
For oss alle.
At vi er ekte og ujålete.
| 1
|
602544
|
Svart og sterkt frå gåtemeisteren
Carl Frode Tiller sin siste roman «Begynnelser» begynner med slutten.
«Begynnelser» si første scene er på sjukehuset.
Eg-personen observerer nokre kvinner i rommet.
Han høyrer kva dei seier, merkar agget mellom dei, men òg det underliggande ønsket om å nå einannan.
Han forsøker å smile til dei, seie ”eg er her”, men han når ikkje igjennom.
For denne boka begynner med døden.
Kva som har hendt før denne scena får vi ikkje vite før fleire kapittel seinare.
Handlinga begynner nemleg med slutten, og glid så bakover i tid: to dagar før dette, tre månader før det igjen, åtte år tidlegare, tilbake til barndomen.
Tiller har gjennom heile forfattarskapen sin vist ei eineståande evne til å skildre våre doble bodskap og vise korleis det vi ikkje vil gjere, likevel blir det vi gjer.
”Når ein føler seg makteslaus, får ein behov for å ta store val”, tenker eg-personen med seg sjølve.
Kanskje ikkje fordi ein ønsker endringane valet fører til, men fordi ein vil kjenne på korleis det er å bestemme over seg sjølv, tenker han.
I denne romanen viser Tiller endå ein gong evna menneska har til å såre einannan, på subtile, utspekulerte vis, og korleis vi forsøker å skjule kor mykje vi betyr for kvarandre.
Til dømes vil hovudpersonen i boka så gjerne seie til kona at ho og dottera er alt for han, ”... at dei redda livet mitt kvar einaste dag.”
Men så klarer han ikkje la vere å øydeleggje, å spytte ut ein giftig kommentar.
Carl Frode Tiller er ein gåtemeister, og også her vert lag på lag skrella av, før sanninga trer fram.
Slik er oppbygginga av romanen eit effektivt grep.
For det gjer jo så ekstra vondt å sjå eit øydelagd hjarte når det etter kvart går opp for oss at det ein gong har vore heilt.
| 1
|
602545
|
Sterkt fra Strandberg
«Natta pappa henta oss» forteller om filmskaper Steffan Strandbergs egen oppvekst med sin alkoholiserte mor.
«Natta pappa henta oss»
Norge 2017
Dokumentar
Regi:
Steffan Strandberg
Manus: Steffan Strandberg
Medvirkende:
Steffan Strandberg, Auen Elias Labdon, Gabriel Korneli Hammerseth, Helene Drangsholt, Kurt Baatz Strandberg, Robert Strandberg, Olav Strandberg, Thelma Baatz Strandberg, Tallak Baatz Strandberg, Mia Strandberg
Musikk:
Trond Bjerknes, Erlend Ropstad
Aldersgrense 9 år
Og det gjøres på en helt særegen måte, for dette er ikke en ny opplysningsfilm, eller dokumentar i sin klassiske form med intervjuer og enkelte dramatiseringer.
Det er heller ikke bare for spesielt interesserte.
Strandberg har laget en nydelig, nær og personlig film, som samtidig er veldig universell, og som både dramaturgisk, visuelt og kunstnerisk treffer akkurat der den skal.
Filmen inneholder gamle super 8-opptak, offisielle arkivopptak, gamle foto, nyere opptak gjort av og med Steffan og fabelaktig animasjon av Yoni Goodman («Waltz with Bashir»).
Det veksles mellom barne- og voksenperspektivet.
Mye av historien fortelles av en barnestemme som snakker i presens så vi føler vi er tilstede i øyeblikket.
På den andre siden har vi Strandberg som voksen som prøver å forsone seg med fortiden og moren som, slik han ser det, valgte flaska framfor sine egne barn.
Men selv om det handler om Strandbergs oppgjør med fortiden, er det ikke navlebeskuende.
Filmen vil garantert være en trøst for andre som har opplevd det samme, en inngangsport til debatt og dialog men først og fremst er det en sterk historie fortalt på en veldig god måte.
| 1
|
602546
|
En drøm av en bok!
Boken gir leseren et levende innsyn i en lite tilgjengelig verden med et intelligent, lekende og underholdende språk.
Forfatteren Anne Hope Jahren er en prisvinnende forsker innen plantegeologi, og kåret av Time Magazine til en av verdens 100 mest innflytelsesrike mennesker.
Boken hennes er en plantemanns drøm.
Om alt det han ikke fikk tid til, og samtidig bekreftelsen for hvorfor han valgte annerledes.
For denne damen, Anne Hope Jahren, er virkelig noe av det mest ekstraordinære arbeidsomme, nærmest sykelig nysgjerrige og dedikerte mennesket jeg har lest om.
Boken er mer en selvbiografi enn en bok om hva hun vet om planter.
Men fordi livet hennes nesten utelukkende dreier seg om planter, er det også blitt plass til godbiter innen plantefysiologi og naturvitenskaplige fakta.
Alle kan glede seg over hennes evne til å formidle.
Boken er språklig lekende, lettlest, fylt til randen av historier mellom linjene, og selvironi.
Hun skriver om det hun driver med - grunnforskning, og gir oss en levende innsikt i den frie forskningens hverdag som innebærer stramme budsjetter, eller ingen budsjetter, og veldig lange arbeidsdager.
Hun finner svar på hvordan klimaet kan ha sett ut for mange hundre millioner år siden ved hjelp av molekylstrukturer i mineraler trukket ut fra fossilerte bergarter, og har en «vekt» som kan skille mellom et atom med 12 og et med 13 nøytroner.
Slik finner hun, og analyserer stabile isotoper i fossiler fra forskjellige geologiske tidsepoker.
Det gir oss svært viktig informasjon som brukes til bedre å kunne forstå klimamodeller og hvordan global oppvarming kan forårsakes.
Etter å ha lest flere av hennes vitenskapelige publikasjoner, er det gledelig overraskende å kunne nyte hennes lette uhøytidelige språk, og samtidig nøyaktige tilnærminger i boken.
Hun kan virkelig formidle på en morsom og nærmest selvdestruktiv ærlig måte.
Forfatterens nærhet til planter, og i særdeleshet trær, vises i setninger som «...et lite bjørketre som sonet en langtidsstraff plantet i betong.» eller «Et frø lever mens det venter».
Slik får hun deg til å smile og nikke i medfølelse med dette ulykkelige bjørketreet og tålmodige frøet.
Som selvfølgelig er like levende som alle dyr på jorden.
Forfatteren gir oss full forståelse for hvordan planter må, og kan tenke for å overleve.
Alltid på det samme lettbeinte galgenhumoristiske viset.
Boken gir oss imidlertid først og fremst et intenst og detaljert innsyn i hennes liv som forsker, hennes oppvekst, nysgjerrighet, iver, følelser, kvinnekamp, forskningen på campus og i felten.
Og om Bill, som gir boken en umistelig dimensjon.
Bill Hagopian er mannen som har fulgt henne gjennom hele karrieren, og som idag er fast ansatt ved det nye laboratoriet hennes ved Universitetet i Oslo.
Han er særdeles hardtarbeidende, selvoppofrende, alltid tilstede og er en like naturlig del av forskningen hennes som hun selv.
For leseren er han full av overraskende egenskaper samtidig som han er stødig og forutsigbar.
Den engelske tittelen «Labgirl» er hundre prosent treffende.
Norske passende titler kunne vært; ‘Plantejenta’, ‘Plantedama’, eller ‘Et planteliv’ som boken var tiltenkt for et år siden.
Bokens tittel, «Alt jeg vet om planter», gir et inntrykk av at dette er en bok om hva hun vet om planter.
Det er den ikke.
Jeg gir boken terningkast 6 fordi den gir leseren et særdeles levende innsyn i en lite tilgjengelig verden med et intelligent, lekende og underholdende språk.
Den har riktignok en misvisende tittel, men dette bidrar sannsynligvis til at enda flere blir lokket til å lese om denne damens utrolige innsats.
| 1
|
602549
|
Å vere mor til eit autistisk barn
Sonen syng:
«Jeg tror jeg elsker deg».
Mora snur seg og seier:
«Eg elskar deg òg».
Men så kjem ho på kvar det kjem ifrå.
Det er ei strofe frå ein song.
«Tung tids tale» viser at sorga og kjærleiken ofte er to sider av same sak.
Mora i denne romanen har ein son som var tidleg med alt, men han mistar språket.
Skritt for skritt mistar ho sonen ho hadde og får ein annan son.
Denne nye sonen bit henne, han slår, han skrik, han rømmer frå henne og møter ikkje blikket hennar.
Olaug Nilssen skriv med innsikt, insisterande og ærleg, ein roman som speglar hennar eige liv.
Ho skriv om seg sjølve, ho er «eg», ho vender seg direkte til sonen, i du-form.
Vi kjem tett på, vi blir mora, vi ser sonen.
For dei som har levd tett innpå menneske med særskilde behov, og ikkje minst menneske som utagerer, med store kommunikasjonsvanskar og uro, kjem nok ikkje denne boka som noko sjokk.
Olaug Nilssen har sette ord på noko dei allereie veit.
Dei må òg i all si maktesløyse «stå i det», slik ein av hjelparane så presist formulerer det overfor mora i boka.
Det finst nemleg ingen andre utvegar enn å stå i det.
Det ein då treng minst av alt, er forståsegpåarar som forminskar raseriet og sorga ved å seie at ein blir «meir glad i barna som er annleis».
For når den du er glad i ikkje evnar å ta imot kjærleiken og endå mindre gje tilbake, når du knekk saman og er redd for å skade, kva gjer du då?
Og når ingen er interessert i å sjå korleis barnet ditt var før?
Han klatra, han song, han åt youghurt utan å søle, han telte og snakka, men ingen vil sjå tapet dykkar?
Dei er berre opptekne av at de som foreldre skal sjå kor autistisk han er, kor utviklingshemma han er «... og nok ein gong oppstod dette blikket mellom dei fagkunnige, dette vantru er det nokon tvil h e r?
Og når eg tenkjer på dette, forstår eg at det aldri kan ha funnest nokon meir autistisk gut nokosinne».
Og håpet om at det kunne vere annleis blir sløkt av skam.
Ein psykolog eg veit om, har sagt at om ho hadde vore ein kommune, ein professor, ein med makt eller pengar, skulle ALLE fått denne boka av henne.
Eg er tilbøyeleg til å vere einig.
Olaug Nilssen har nok ein gong vist at ho er ei av Noregs skarpaste forfattarstemmer.
Tung tids tale legg du ikkje frå deg upåverka.
| 1
|
602551
|
Kjærlighet på slakteriet
Vinneren av den prestisjetunge Gullbjørnen under årets filmfestival i Berlin er noe så sjeldent som en romantisk film helt fri for romantiske klisjeer.
DRAMA
"Om kropp og sjel"
Ungarn 2017
Originaltittel:
Teströl és lélekröl
Regi og manus:
Ildikó Enyedi
Skuespillere:
Géza Morcsányi, Alexandra Borbély, Zoltán Schneider, Ervin Nagy, Tamás Jordán, Zsuzsa Járó
Musikk:
Adam Balazs
Aldersgrense:
15 år
Maria (Alexandra Borbély) er en ung dame som virker helt fremmed for vanlige, menneskelige følelser.
Endre (Géza Morcsányi) er en godt voksen mann som har gjort seg sine erfaringer og nå lever et tilbaketrukket liv.
Ved en tilfeldighet oppdager de to, som jobber ved samme slakteri, noe veldig rart:
De drømmer akkurat det samme.
Drømmen handler om et hjortepar – aldeles nydelig filmet i naken vinterskog – som trekkes mot hverandre, støter hverandre bort og finner hverandre igjen.
Slik skal forholdet mellom Maria og Endre også bli.
Og alt det skjøre og fine får sin kontrast i det smålige miljøet og den bokstavelig talt blodige hverdagen ved deres felles arbeidsplass.
Ungarske "Om kropp og sjel" er ikke en film som skaper de helt store sinnsbevegelsene – i hvert fall ikke inntil en smertefull scene helt mot slutten – men den er så finstemt spilt og har funnet en så original innfallsvinkel til den gode, gamle, forslitte historien om kjærlighet mellom outsidere, at man blir fylt opp av varme følelser nesten uten å legge merke til det.
| 1
|
602553
|
Et lys i mørketiden
Bjøro var den selvsagte stjernen da Dark Season feiret seg selv.
KONSERT
Dark Season jubileumskonsert
Med: Bjøro Håland, Bjarne Brøndbo, Henriette Lie, Anne Karin Kaasa, Bjørn Ole Rasch, Annbjørg Lien, Charlie Blackwater og Flekkerøy SoulChildren/Teens
Q42, Kristiansand
Torsdag 26. oktober
20 år er lengre tid i festivalbransjen enn de fleste andre steder.
Derfor skulle det bare mangle om ikke Dark Season hadde unnet seg en skikkelig festaften etter to tiår med oppturer, nedturer og, viktigst av alt, ukuelig stå-på-vilje.
Programmet i Q42s storstue torsdag kveld speilet på en fin måte det som er blitt festivalens profil: bredt, voksent og akkurat passe folkelig.
(OK, så manglet kanskje et engelsktalende trekkplaster fra 70- eller 80-tallet.
Men frykt ikke, retro-fans, The Sweet spiller på torget lørdag kveld.)
Etter at Harald Furre, for anledningen iført cowboyhatt i tillegg til det sedvanlige ordførerkjedet, hadde overrakt festivalsjef Liv Håland en velfortjent blomsterbukett, var det Annbjørg Lien og Bjørn Ole Rasch som fikk åpne forestillingen.
Det låt nøyaktig så lekent og flinkt man forventer at komboen dreven hardangerfelespiller og musikkprofessor med en hang til progrock skal låte.
Kjell Nupen-bildene som ble projisert på bakveggen ga ytterligere dybde til den musikalske mørketidsstemingen.
Henriette Lie, kveldens minst kjente navn, har en skjørhet i stemmen som kler de triste sangene hun hadde valgt.
Og kontrasten kunne ikke ha vært større til Flekkerøy SoulChildren/Teens.
Med 60 tente medlemmer og dansbare rytmer på tape, ble de en påminnelse om at vi, tross alt, befant oss hos Filadelfia.
Positiv energi er liksom bare fornavnet.
Blid var også den lokale munnspillvirtousen Charlie Blackwater.
Med sin helt egne tone i instrumentet fremførte han en medley som omfattet alt fra "Lisa gikk til skolen" og "Summertime" til "Orange Blossom Special" og "Amazing Grace".
En soloopptreden på munnspill kan neppe bli mer underholdende enn som så.
At Bjøro Håland fremførte sine bidrag til ferdiginnspilt komp – hvorfor det når Bjørn Ole Rasch var på huset? – var ikke nok til å ta luven fra vår egen country-gentleman.
Hans "Why Me, Lord?" var et soleklart høydepunkt og sjelden har "Green, Green Grass of Home" blitt fremført på mer ektefølt vis.
Ikke finnes det en nordmann som tar seg bedre ut i Stetson-hatt heller.
Setesdalens Anne Karin Kaasa har tradisjonen i stemmebåndene og er en av disse sjeldne vokalistene som virker ute av stand til å synge en sur eller ikke-gripende tone.
Bjarne Brøndbo er på sin side Norges kanskje minst subtile sanger.
Men det han mangler av sofistikasjon, tar han igjen i trøndersk jovialitet.
Turnéhistoriene hans var genuint morsomme, de gamle
D.D.E.-slagerne gjorde seg overraskende godt i pianoversjon og det vil alltid være oppløftende å se en mann som så til de grader trives i jobben sin.
Og helt til sist samlet hele artistrekken seg for en impromptu "Will the Circle Be Unbroken?"
Takk for festen, Dark Season.
Er det lov å håpe på 20 år til?
| 1
|
602554
|
Hektisk natt i New York
"Good Time" byr på 100 minutter med hjertet i halsen.
THRILLER
"Good Time"
Luxembourg/USA 2017
Regi:
Josh Safdie, Benny Safdie
Manus: Ronald Bronstein, Josh Safdie
Skuespillere:
Robert Pattinson, Benny Safdie, Buddy Duress, Taliah Webster, Barkhad Abdi, Jennifer Jason Leigh
Musikk:
Oneohtrix
Point Never
Aldersgrense:
15 år
Etter et katastrofalt bankran, trenger Connie (Robert Pattinson) 10.000 dollar for å kausjonere sin bror Nick ut av fengsel.
Han prøver kredittkortet til moren til kjæresten.
Han prøver å selge noe syre på en brusflaske.
Han skal til og med prøve å kidnappe Nick.
Men i løpet av den lange, kaotiske natten "Good Time" utspiller seg, synes alt dømt til å gå fra vondt til verre.
Man spør seg uvegerlig hvorfor Connie blandet Nick inn i ranet i første omgang.
Mens førstnevnte er en gatesmart fyr, så god til å improvisere i hårete situasjoner som bare en ekte New York-hustler kan være, befinner sistnevnte seg på det mentale stadiet til en førsteklassing.
Men godtar man først dette lett haltende premisset, blir "Good Time" årets kanskje mest medrivende thriller.
Med kameraet tett på de involverte, elektromusikken som puls og Pattinson som karismatisk midtpunkt – det begynner å bli noen år siden han slo gjennom som hjerteknuser i "Twilight"-filmene nå, gitt – kaster den oss ut på en like deler halsbrekkende og hjerteskjærende reise gjennom bynatten.
Denne filmen er gull for alle som setter større pris på uforutsigbarhet enn høye budsjetter.
| 1
|
602557
|
Reformasjonen i nytt lys
Om reformasjonen som kulturelt, sosialt, politisk og religiøst fenomen i Norge.
Ved Valle kirke i Lindesnes står Gustav Vigelands monument over Peder Claussøn Friis (1545-1614).
Statuen forestiller en streng presteskikkelse som er i ferd med å kaste et «avgudsbilde» på elven.
Motivet er inspirert av et gammel og kjent sagn, som forteller at Hr. Peder var svært ivrig etter å rense kirkene i distriktet for alle spor etter katolisisme, og at han en dag samlet sammen alle helgenbildene i Valle kirke og kastet dem på Audna.
Men en bonde som lå ute og fisket ved Svinør, fikk reddet et av bildene opp i båten og tok det med hjem.
Der fortsatte han å behandle helgenbildet som hellig, helt til det kom presten for øre, og denne igjen fikk tak i bildet, og ødela det.
Sagnet sier ikke så lite om reformasjonen her hjemme, og hvordan den nye kirkeordningen ble oppfattet rundt i bygdene.
I motsetning til mange andre steder i Europa der protestantismen vant frem i første halvdel av 1500-tallet, er det få spor i kildene etter noen reformasjon «nedenfra».
Reformasjonen var i utpreget grad en kongelig affære, og det kunne saktens være vanskelig nok for kongemakten å finne prester som gikk inn for den nye læren med entusiasme, og ikke bare av pliktfølelse.
Peder Claussøns forhold til ny og gammel tro, vet vi mindre om, men det er liten tvil om at Vigeland og sagnet bommer når de utpeker ham som bildestormer.
Han beklaget seg tvert om over dem som hadde plyndret kirker i den tidlige reformasjonstiden, og som «på sørgelig vis ødela det de ikke hadde nytte av, rev ned prektige bygninger, uten nødvendighet brente nyttige bøker og brev, ødela kirkens ornamenter og prydelser, og gjorde Guds hus nakne og bare».
Hr.
Peders biskop, Laurids Scavenius (biskop fra 1604), delte prestens store interesse for historie, topografi og vitenskap.
Men stavangerbispen stod også i nær – og hemmelig – forbindelse med jesuittene i Braunsberg, og skrev i et brev at «nå vet jeg sikkert at det finnes én katolsk kirke, og at det ikke er noen frelse utenfor den.»
Reformasjonen var med andre ord en motsetningsfylt og langtrukken prosess i Norge.
Denne boken handler om reformasjonen som kulturelt, sosialt, politisk og religiøst fenomen.
Den gir et godt innblikk i alt sammen – fra Martin Luther i Wittenberg i 1517 og frem til et delt Europa var et faktum noen tiår senere:
I århundrer hadde den vestlige kristenheten vært ledet av en universell pavekirke.
Nå fikk den konkurranse av lutheranske og kalvinistiske «statskirker» i land etter land.
Bokens redaktører er professorer i henholdsvis kirkehistorie (Rasmussen) og religion (Tjørhom).
De har med seg et kompetent lag, som faktisk evner å kaste nytt lys over reformasjonen.
| 1
|
602559
|
Åpent brev til Eidsvåg og Tindberg
Kjære Bjørn og Svein.
Takk for at dere kom til Kristiansand.
Jeg skjønner at dere begge i løpet av årene har fått en del brev, både hyggelige og mindre hyggelige, kanskje noen anonyme også.
Her i Kristiansand skal dere få et åpent, og undertegnet.
Dere besøker Kilden i disse dager med en forestilling som i lang tid har gått på Det Norske Teatret i Oslo:
Etterlyst:
Jesus.
Du Svein Tindberg har brakt evangeliet til teaterpublikum i hundretusentalls gjennom dine framføringer av Markusevangeliet, Apostlenes gjerninger og Abrahams barn.
Nå er du med på å etterlyse Jesus i Bjørn Eidsvågs prosjekt der han forteller sin troshistorie fra barnetro, via bedehuset i Sauda og teologiske studier på Menighetsfakultet, til standpunkt og ståsted i dag.
Du Bjørn Eidsvåg har blitt en av våre mest folkekjære artister gjennom å formulere, i tekst og musikk, livsvilkår og svar på dem i dagens Norge.
Dere gjør en utrolig viktig jobb.
Og dette gjør dere med en kjærlighet til Jesus og evangeliet, altså til stoffet i forestillingen, som rører og berører oss som får se og høre dere.
Det er usedvanlig dristig både av dere og av teatersjef og regissør Erik Ulfsby å gå for denne forestillingen og å gjøre den slik den presenteres på turné nå i Kilden.
Her sitter vi et tusentalls mennesker og er på teater.
Hva får vi:
Vi får en syndsbekjennelse med reservasjoner, i får et Kyrie Eleison – Herre forbarme deg -, et Credo – altså trosbekjennelsen – med vidunderlige og jordnære kommentarer, og midt i forestillingen blir vi velsignet med Den aronittiske velsignelsen av Bjørn Eidsvåg med utstrakte armer over forsamlingen.
Vi får et Requiem og vi får en preken til slutt.
Og den er til å få både vett og forstand av.
Går det an å komme nærmere en gudstjeneste i et teater?
Samtidig løfter dere fram moderne bibelkritikk, det vil si det som har foregått de siste 150 år uten at det i synderlig grad har kommet folk flest for øre.
Dere åpner opp for oss både Bibelen og dens uendelige muligheter for tolkninger, og dere gir en rettesnor for disse:
Kjærligheten.
En religion som ikke streber etter å gjøre det bedre for de som lider, å trøste de som har det vondt, å utbre kjærlighet og få mennesker til å jobbe i dette kjærlighetsprosjektet, den er ikke noe å samle på.
Og din bønn til slutt, Bjørn, om at de som hadde helvete på jord i alle fall må få komme inn i himmelen, hvis den fins, det er en bønn som slår ned i publikum så vi alle sier Amen.
Og jeg sier takk.
Takk for at dere kom til Kristiansand nær Flekkerøy og Søgne og Vennesla og Konsmo og Eiken med denne forestillingen.
Jeg sier ikke mer.
| 1
|
602560
|
Terje Dragseths åpenbaringer
44 prosadikt av ulik lengde stiller leseren overfor skarpe observasjoner og skaper nødvendigvis også leserens refleksjoner.
Har det gått troll i ord?
Da jeg for to år siden anmeldte Terje Dragseths «Jeg skriver språket» var jeg fristet til å bruke overskriften «Terje Dragseths åpenbaringer», og jeg sa det, men unnlot å bruke den.
Hans nyeste bok heter Epifanier.
Det betyr åpenbaringer, til og med guds-åpenbaringer.
Den vesle boka har 44 prosadikt og er nesten asketisk utstyrt fra forlagets side.
Over 44 sider er spredt tekster av ulik lengde og av ulik kvalitet, og det ligger i tittelen at disse skal være åpenbaringer.
Her stiller Dragseth seg inn i en moderne tradisjon.
Først ute var James Joyce med sine åpenbaringer i svært ung alder.
Senere har mange andre diktere utgitt sine Epifanier, for eksempel danske Klaus Rifbjerg med 70 slike til sin egen 70-årsdag.
Dragseths verdslige åpenbaringer handler om alt fra et oppflisa nylontau rundt dørhåndtaket på en NSB-vogn, en blå plastball, malerfarger, regndråper, et bord, en ballong, bruskasser, rekkehus fra 50-tallet, såpebobler og søppel til kvinner i et konditori og så videre.
Det er skarpe observasjoner, øyeblikksbilder i språk heller enn i foto, og akkurat der syns jeg å ane forfatterens bakgrunn fra film.
De 40 observerte øyeblikkene virker i første omgang tilfeldige.
Senere opplever jeg en slags underlig sammenheng.
Etter hvert ser jeg at det trivielle, det hverdagslige, det banale og det gjenkjennelige får et streif av noe mer, av noe som i min verden nærmer seg Det hellige.
Som «Den bleike lille gutten med store, brune øyne og en iskremforma godtepose».
Han leder en blind og «prater liksom uanfektet med seg selv, og passerer verdig menneskene de møter på fortauet».
Her er øyeblikk så usigelig vakre, så fulle av menneskelig varme og skjønnhet.
Det topper seg – kanskje litt spesielt for en musikknerd som undertegnede – i beskrivelsen av Bachs Goldbergvariasjoner i åpenbaring nummer 43, før «gjensynets glede og lys» bryter fram på side 44.
| 1
|
602561
|
Lang natts ferd mot dag
De færreste rockartister lager sin beste musikk etter fylte 40 eller 50.
Thåström (60) er en av de få.
ROCK
Thåström
"Centralmassivet"
(Razzia/Sony)
Ingen gjør nattstemning som Joakim Thåström.
I det "Centralmassivet" begynner, er "klokkan två på natten", vinduet står åpent og han lytter til containertogene som dundrer forbi.
"Jag älskar dom här ostämda symfonierna," synger han, "dom låter som kärlekskranka delfiner".
Tre kvarter senere har vi vært innom både Malmö, Oslo, Krakow og Houston, og solen er i ferd med å stå opp.
"Har vi kört hela natten för det här?," messer han da.
Sånn er Thåström:
Alltid er det mørkt, aldri står han stille.
Musikalsk fortsetter "Centralmassivet" på den kursen "Skebokvarnsv.
209" staket ut i 2005.
Men det som den gang – mens man fremdeles tenkte på Thåström som han bråkmakeren fra Ebba Grön og Imperiet – låt nesten sjokkerende nært og personlig, har med årene ekspandert til en form for blytung, industriell blues (eller "bloos" som det heter her).
Dryppene av gospelkoring får Nordens mest karismatiske rockvokalist til å høres ut som den predikanten han vel egentlig alltid har vært.
Som en kompis helt korrekt oppsummerte her om dagen:
"Fint som F.
Må sette pris på de rockeheltene man har, i disse dager."
| 1
|
602562
|
Fotografier om et annerledes liv
Magne Bøe har maktet å balansere mellom rollen som pappa og som fotokunstner.
Magne Geir Bøes fotoprosjekt om sin funksjonshemmede datter Maria er en ambisiøs balansekunst.
På den ene siden er Bøe pappa til fotoobjektet Maria, på den annen side gjør han livet hennes til et kunstprosjekt.
Prosjektet skal altså både romme noe dypt personlig, samt formidle til et allment publikum.
Faren er at prosjektet kan bli for internt og for sentimentalt.
Jeg mener at Bøe lykkes i denne balansegangen takket være gjennomtenkte estetiske valg.
Fotografiene i boka er analoge, et bevisst grep fra Bøe som ønsker å gi dem tid, som han sier.
Denne betoningen av sakte tid og prosess er et godt grep for å dvele ved Marias annerledeshet, og gir et godt bilde av nettopp hennes tid der alt går saktere enn i vår tid.
Fotografiene er videre bevisst holdt i at abstraherende sort/hvitt som reflekterer Marias språkløse, mindre konkrete virkelighet.
Bøe har fulgt datteren sin i en to-års periode med kamera, i en fase der Maria er i puberteten, konfirmeres, og der hun lærer seg å gå.
Han gir oss innblikk i et liv som er veldig annerledes fra andre tenåringers liv.
Boka har en viss tematisk inndeling, og det er de fotografiene som fanger Maria hjemme, og ikke i en terapi- eller institusjonssammenheng, som er de sterkeste.
Det er også i disse motivene Bøe tydeligste nærmer seg et poetisk og abstrakt billedspråk.
Her lar han elementer som lysspill, komposisjon, dybde og kontrast virke friere slik at vi føres inn i Marias verden.
Fotografiet der hun sitter i mørket som med en lysglorie er veldig vakkert, og fotografiet der hun speiler seg i vinduet og liksom blir en annen person i sitt eget speilbilde er underfundig.
Bøes fotobok viser øyeblikksbilder fra et liv, og hans poetiske nærlesning der Marias tilstedeværelse er i fokus danner en sterk ramme for refleksjoner omkring menneskeverd og sorteringssamfunnet.
Boka ønsker å være en optimistisk lesning av et annerledes liv, men er i tillegg en samling av gode fotografier som står støtt alene.
| 1
|
602564
|
Glitrande underhaldning
På det ytre planet liknar fortellingen på Sigrid Undset i «Kristin Lavransdatter.»
Ken Follet trivst i det heilt store formatet.
Handlinga er lagt til England (og litt til Paris), og det geografiske utgangspunktet er på nytt den oppdikta byen Kingsbridge sør i landet.
Tidsmessig dekker dei om lag 860 sidene åra frå 1558 til 1606, av mange rekna som den kulturelle og politiske gullalderen til øyriket, den såkalla «elisabethanske» tida.
I store delar av Europa, inkludert England, har Martin Luthers religiøse reformasjon fått fotfeste, og i England er det mange som meiner at Elisabeth I er den rette tronarvingen, men det er også mange som er overtydde om at det er den katolsk-truande Maria Stuart – som dels held til i Paris.
I ein stutt omtale er det umuleg å gå i detaljar, men rundt dei to kvinnelege tronkrevjarane, har Follett dikta inn den unge Ned Willard, ein hemmeleg agent som skal verne Elisabeth mot intrigane til Maria Stuart.
Dermed har han hamna på feil side – jenta han er glad i er katolikk og Stuart-tilhengar.
Maria Stuart har ein rimeleg fanatisk tilhengar, Pierre Aumande, og dermed er det duka for dramatikk.
Det amerikanske uttrykket «faction» er – etter mi meining – det som karakteriserer dei fleste av bøkene til Ken Follet.
Nokre oppdikta personar, viktigast i denne boka er Ned Willard og Pierre Aumande, og nokre som er reelle personar – dei to viktigaste her er Elisabeth I og Maria Stuart.
På det ytre planet liknar det på Sigrid Undset i «Kristin Lavransdatter.»
Men, og det er viktig, medan Undsets trilogi er ein psykologisk utviklingsroman, er Follets murstein mest prega av miljøskildringar, svik, mangel på lojalitet, intrigar, heftig sex – og ein imponerande rikdom på detaljar om alt muleg.
Som lesarar er vi også til stades til dømes når huginottar i tusental blir massakrerte i Paris, og når den spanske armadaen blir knust i den engelske kanalen.
Boka er spennande underhaldning, lærerik populærhistorie også, men den reint litterære verdien er ikkje stor.
Man, som underhaldar har Follett, etter mi meining, få eller ingen konkurrentar.
| 1
|
602565
|
Boka som burde bli pensum
Monica Flatabøs bok viser hvor forvirret mange norske ungdommer er i dag.
Hva er sex?
Hva er overgrep?
Og hvor går grensene?
Monica Flatabø gir deg bakoversveis når hun beskriver et ungdomsmiljø på Østlandet, hvor hun treffer ungdommer som har blitt utsatt for overgrep, og hun snakker med overgriperne.
Journalist og forfatter Flatabø skriver om de vanligste voldtektene vi har i Norge - de som skjer i forhold og i forbindelse med fest.
Over 80 prosent av alle anmeldte voldtekter faller inn i en av disse to kategoriene.
I boka er fokuset på jenter og kvinner som blir voldtatt.
Hun beskriver overgrep som skjer på toalettet på fest, hvor andre står og filmer via Snapchat mens det skjer, og hvor resten av festdeltakerne får se hva som skjer i naborommet.
Hun får fram hva mange ungdommer er usikre på, og har et skjevt bilde av, nemlig hva en voldtekt er.
Hun skriver om såkalte «voldtektsmyter», altså hva mange av oss tror voldtekt er.
De fleste ser da for seg en ukjent mann og et plutselig overfall.
De tenker at overgrepsmannen er brutal og ukjent.
Det stemmer som regel ikke.
De aller fleste voldtekter i Norge begås av en offeret kjenner, kanskje til og med liker.
Det viktigste og mest interessante med boken, er at den får fram ungdommenes forvirring om hvor grensene går.
Tenåringene snakker om angresex, fyllesex eller gråsonesex, når det i virkeligheten er straffbare overgrep.
Ingen har lært dem forskjellen.
Jussen forklares også.
Som at å stikke en finger eller et fremmedlegeme inn i en jente som er sanseløst full, ikke er noe å le av på fest.
Det er en fullbyrdet voldtekt, og minstestraffen er tre år i fengsel.
I boka forteller Flatabø også historien til Marthe Stavrum, som var samboer med Julio Kopseng, en mann politiet senere har beskrevet som Norges mest notoriske voldtektsmann.
Det er en viktig historie, men blir et sidespor.
Flatabø gir oss et innblikk i hvilke mekanismer som kan slå inn hos overgrepsofre, som gjør at de blir værende hos en voldelig partner.
Denne boken er viktig.
Kunnskapen den gir oss om ungdomsmiljøer og synet de har på sex og overgrep, burde bli pensum på skoler i Norge.
Både elever, lærere og foreldre burde lese denne.
| 1
|
602566
|
Vellykket spillefilmdebut
Regissør og manusforfatter Jonas Matzow Gulbrandsens spillefilmdebut «Skyggenes dal» utforsker landskapet mellom fantasi og virkelighet.
Skyggenes dal
Seks år gamle Aslak (Adam Ekeli) bor med sin mor i en liten bygd på Vestlandet.
Aslak er innadvendt og bærer preg av å vokse opp med skyggen av sin eldre, narkomane bror hengende over seg.
Moren sliter også med dette og er til tider svært fraværende, og Aslak rømmer inn i sin egen fantasiverden.
Nabogutten viser ham noen døde sauer som han sier er blitt drept av en varulv som gjemmer seg i den mørke skogen på fjellet.
Da hunden til Aslak forsvinner inn i skogen, går han etter for å redde den fra monsteret.
Vandrende rundt inni skogen - redd, våt og sulten - opplever han litt av hvert, men er det virkelighet eller fantasi, og hva er det egentlig monsteret representerer?
Regissøren fra Kristiansand leverer en modig debutfilm, for den er bygget opp av lange, dvelende scener nesten uten dialog, og den krever at publikum selv leser mellom linjene.
Men det funker.
Filmen er både sår, nifs, trist, melankolsk og vakker på samme tid.
Filmens location er også viktig og blir som en karakter i seg selv.
Det hele er nydelig filmet på 35mm-film av Marius Matzow Gulbrandsen, som får de visuelle uttrykkene til å rulle over deg som tåka mellom trærne.
| 1
|
602568
|
Ungdomsbok med brun saus
Forfatteren er verken nazist eller rasist, men leker uhemmet med tankegods og form som lett assosieres med slike holdninger
Cornelius Jakhelln eller Cornelius von Jackhelln, har utgitt sin første ungdomsbok.
«Nazi Jihad» handler om gymnasiastene Erik Daland og Zahid Haram, først fiender dernest medsammensvorne i en dramatisk radikalisering.
Litt spesielt er det, her i Kristiansand, at pappa Daland heter Norman Daland.
I det autoritære samfunnet Kraftreich går de i klasse 3F på Kraft-Gymnasium.
Skolen er «et mentalt fangehull».
Først er Zahid, som leder av Killaz-gjengen, nær ved å drepe Erik.
Siden blir de venner i hatet mot alt og alle.
Første del av boka har flere mulige utganger, men det ligger nær å anta at de begge dør i et eller annet selvmordsangrep.
I andre del havner de i en mellomstasjon, en skjærsild?
De er dekksgutter på ei skute med en mystisk kaptein som viser seg å være 1600-tallsfilosofen Baruch Spinoza.
Han fører en slags sokratisk samtale med de to, for om mulig å forhindre at de havner i helvetet.
Jeg strever med formen i denne boka.
Så mye er tyskifisert, eller nazifisert om en vil.
Navn på personer og steder, og på land, er fordreid.
Tidsregningen begynner i 1945.
Vi er altså sånn cirka i år 70, det vil som omtrent nå.
Kraftreich er autoritært og overvåket.
Ukens dager har nye navn, det samme har månedene.
Personer heter Major Schweinefresser, Heinrich Höll og Schicklgruber, de er rett nok plassert i Adolfsvær, det nærmeste man kommer helvete langt nord i Kraftreich.
Dataindustrien domineres av Comifrost, altså litt vridd Microsoft, konkurrenten heter Leppa.
Kjente steder i Oslo får navn som Markstrasse og Sophienberg, for ikke å snakke om Kraft-parken med sine ytterst maskuline skulpturer.
Kjekkeste bilen er Gamborhini.
Her er med andre ord mye lek med ord.
I tillegg lekes det med design og skrifttyper, ikke minst fraktur.
Ei guttebok er det, for nerder med sans for merkverdigheter.
Jenter fins kun i erotiske drømmer i denne boka.
Til gjengjeld er her mye Wagner, både Rienzi, Tannhäuser og Flyvende Hollender.
| 0
|
602569
|
Altfor sukkersøtt
«My Little Pony: The Movie» er nok en barnefilm basert på en tv-serie.
Den klarer ikke helt spranget til det store lerretet.
«My Little Pony: The Movie»
USA 2017
Regi Jayson Thiessen
Manus: Meghan McCarthy, Joe Ballarini m.fl. basert på tv-serien av Lauren Faust
Skuespillere:
Emily Blunt, Taye Diggs, Michael Peña, Zoe Saldana, Liev Schreiber, Sia
Norske stemmer: Lise Mæland, Gaute Boris Skjegstad, Jannike Kruse, Stine Skårdal Jensen, Hanne Dancke Arnesen, Anniken Marie Nielsen, Anine Kruse Skaterud, Lena Meieran, Tiril Heide-Steen
Aldersgrense 6 år
Pastellponniene ble på 80-tallet skapt av leketøyskjeden Hasbro og rettet seg kun mot jenter.
Det ble laget en spillefilm med samme navn i 1986 med navn som Danny DeVito på rollelisten.
Den ble dårlig mottatt av både publikum og kritikere.
Og ikke mye har endret seg siden 80-tallet, bortsett fra at hovene er blitt tynnere, håret mer glitrende og øynene enda større.
Filmen handler om Twilight Sparkle, Applejack, Rainbow Dash, Pinkie Pie, Fluttershy, og Rarity, som må finne en måte å redde Equestria fra The Storm King og hans høyre hånd ponnien Tempest Shadow.
Hun har blitt slem på grunn av mobbing i oppveksten og fordi hornet hennes er ødelagt, men med kjærlighet, klemmer, snillhet og nye vennskap kan hun kanskje bli snill igjen.
De har fått med seg en rekke stjerner som Emily Blunt, Michael Peña og Liev Schreiber, men foruten sangen til Sia, betyr dette lite for de norske barna.
Uten stjernefaktoren er det et par voksenreferanser, en del fengende sanger, og et par festlige karakterer, men filmen er først og fremst for fans.
Det er altfor sukkersøtt på utsiden, og veldig lite spennende på innholdssiden.
| 0
|
602570
|
Rått og godt om unge på flukt
Brennaktuell bok om flyktningstraumen frå Afrikas Horn til Europa.
I «Fem stjerner» av Lars Petter Sveen rømer Aisha og Said, barnesoldatar i Somalia, frå eit veritabelt helvete hos Al-shabaab.
Etter kvart møter dei Isir, Aaliyah og Khadar som også er på flukt.
Dei fem ungdomane kjempar seg fram frå Somalia, via Etiopia til Tripoli.
To av jentene prostituerer seg, gutane grip til ran for å finansiere turen gjennom øydemarka og over Middelhavet.
Boka grip fatt i eitt av dei sentrale problema i vår tid; flyktningstraumen frå Nord-Afrika til Europa.
«Fem stjerner» var vond å lese.
Den ufattelege råskapen, forakta for kvinner, den seksuelle utnyttinga av ungjenter – alt saman grove menneskerettsbrot – gjorde meg ganske enkelt rasande.
Fortvila.
Og eg sat att med «ei kjensla av hjelpelaus» for å sitere Sivle.
Så slo det meg, det finst formelle krav til ein roman.
Eg las heile boka på nytt.
Med andakt, heldt eg på å skrive.
Og oppdaga at Sveen, som for debutboka, «Køyre frå Fræna», fekk Tarjei Vesaas’ debutantpris, har skapt fem unge menneske, to gutar og tre jenter, som på 250 sider står fram som heilstøypte personlegdomar.
Ikkje berre det, dei endrar seg psykologisk på ein måte eg trur på.
Det handlar om fem unge, alle under 20 år, som har mist absolutt alt, på flukt til kva?
Ingenting?
Kanskje det.
Men, det handlar også om von om eit betre liv, om samhald og fellesskap.
Teoretisk ser eg at det kan settast eit spørsmålsteikn med vinklinga forfattaren har valt.
Det meste er sett med «vestlege augo».
For meg er dette irrelevant.
Handlinga er fiksjon, men alle oppegåande menneske i Noreg veit at det som blir skildra ikkje er verre enn det vi veit at faktisk skjer.
Poenget er at menneskerettsbrota er så grove og nedverdigande at alt snakk om «kulturelle» skilnader blir meiningslaust.
Det er ikkje så ofte eg trekker inn andre forfattarar, men har skal eg gjere eit unntak.
Særleg den andre gjennomlesinga fekk meg til å tenke på «Ikaros (1957) av Axel Jensen.
Eg las boka som 17-åring.
Ei nær eksplosiv oppleving.
Som «Fem stjerner».
| 1
|
602571
|
Fengende for de minste
Elias er tilbake på det store lerretet.
Denne gangen får han jobb som redningsskøyte i Storehavn, etter å ha risikert livet i en redningsaksjon.
Elias og Storegaps hemmelighet
Norge 2017
Animasjon/barnefilm
Regi:
Simen Alsvik
Skuespillere:
Henriette Steenstrup, Dennis Storhøi, Marie Blokhus
Manus:
Karsten Fullu og Simen Alsvik.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Men i sin iver glemmer han å ta vare på vennene sine, og opplever at livet i den store og hektiske havna ikke er helt som han drømte om.
Sigurd Slåttebrekk og Alf Knutsens fortelling om den lille redningsskøyta Elias og de andre karakterene i fiskeværet Lunvik, har resultert i flere bøker, tre spillefilmer og en tv-serie på totalt 91 episoder.
Tv-serien er solgt til over 100 land og spin-off-produktene har solgt for over 400 millioner kroner bare i Skandinavia.
Så det er klart at de treffer målgruppen sin.
Det som trekker ned med spillefilmene, foruten den første «Elias og Kongeskipet» som fungerte ganske bra, er at det blir mer som en utstrukket episode av tv-serien enn en fengslende spillefilm.
Store deler av filmen er også veldig heseblesende hvor det hastes fra scene til scene, og den mangler timing og naturlig flyt i både handling og dialog.
De minste vil nok likevel la seg underholde av fargerike karakterer og fengende musikk.
| 0
|
602572
|
En ild som ikke lar seg slukke
Er det noen fra 1960- og 70-årenes rock-aristokrati som eldes bedre enn Led Zeppelin-vokalist Robert Plant?
FOLK/ROCK Robert Plant "Carry Fire" (Nonesuch/Warner)
Ingen av artistene det virker relevant å sammenligne ham med – størrelser av typen Stones, McCartney, Waters og Young – er i nærheten av å være en like vital plateartist som Robert Plant.
Ikke bare gir mannen fortsatt ut ny musikk mer eller mindre regelmessig, men han virker også genuint uinteressert i å hvile på sine gamle Led Zeppelin-laurbær.
Riktig nok kan man finne et og annet spor av zeppelinsk bluesrock på "Carry Fire".
Og låttittelen "The May Queen" blunker selvsagt lurt til "Stairway to Heaven".
Likevel er dette albumet først og fremst en videreføring av det Plant og bandet The Sensational Space Shifters har drevet med i senere år: en form for hybridmusikk hvor rock, folk og elektronika glir naturlig over i hverandre, hvor afrikansk-inspirerte rytmer og østlig-klingende melodilinjer sømløst går sammen med vestlige låtstrukturer.
Det hele låter varmt, tilbakelent og veldig mye mer iørefallende enn man kanskje skulle tro.
Et sted her gjentar Robert Plant ordene "The dimming of my light" nærmest som et mantra.
Men ingenting tyder på at han er klar for å legge inn årene med det første.
| 1
|
602573
|
Jonas virker utømmelig
Han trenger seg ikke på.
Men om du lytter godt, og litt lenge, så faller brikkene på plass nok en gang.
Dette er Jonas Alaska sitt fjerde album på seks år.
Han er som skapt for dette.
Talentet hans er udiskutabelt.
Det har det antagelig vært siden tidenes morgen.
Akkurat som før hviler det et skjær av Bob Dylan og Paul McCartney her.
Tenk for en miks det er.
Men han gjør det til sitt eget.
Han etterligner ikke noen, han er bare seg selv med sine inspirasjonskilder luskende bak.
Det han gjør er tidløst, men har likevel røttene med seg.
Denne gangen handler det mye om frykt og demoner som lurer i bakhodet, akkurat som tittelen "Fear Is a Demon" tilsier.
Det er litt nifst å bli veldig forelsket, for tenk om man mister den man er så veldig glad i.
Det ligger også litt frykt i det at mange av de store artistene blir gamle og dør.
Slik sett er hyllesten til David Bowie et nøkkelspor her, kalt "Diamond In The Shadow".
Jonas Alaska skriver engelske tekster så lekende lett med et så fargerikt språk at dersom melodiene ikke helt er på høyden, så låter det bra for det.
Et par av låtene handler om oppveksten på Åmli, både om gylne øyeblikk og om fryktsomme opplevelser.
Variasjonen i uttrykket gjør at dette albumet aldri blir kjedelig.
Her er rolige og fine kjærlighetsviser som "Love You Right" og "Never Knew I Was in Trouble" og spretne låter som "Back To School".
Det er nervepirrende og sjelfullt.
Det er vakkert og det er trist.
Jonas Alaska virker utømmelig som en av våre flotteste sangere og sangskrivere.
| 1
|
602574
|
Humørfylt Thor
Marvels «Thor: Ragnarok» tar opp tråden fra forrige film, men i en mye lystigere stemning takket være regissør Taika Waititi.
Thor: Ragnarok
Action/drama/fantasy
USA 2017
Regi:
Taika Waititi
Manus: Craig Kyle, Christopher Yost, Stephany Folsom, Eric Pearson
Skuespillere: Chris Hemsworth, Tom Hiddleston, Cate Blanchett, Idris Elba, Jeff Goldblum, Tessa Thompson, Karl Urban, Mark Ruffalo, Anthony Hopkins
Aldersgrense 12 år
Filmskaperen og skuespilleren er fra New Zealand, har blant annet en Oscar-nominasjon for kortfilmen «Two Cars, One Night», og sammen med Jemaine Clement har han skrevet en av de morsomste filmene jeg vet om, «What We Do in the Shadows».
Men han er langt fra tradisjonell, og superheltfilmer er ikke hans spesialitet.
Heldigvis.
For superheltverdenen trengte å røskes litt opp i spør du meg, selv om det av og til nesten blir så mye humor at det minner mer om en komedie.
På papiret ser det ut som en vanlig dag på kontoret for tordenguden.
Thor må hamle opp med diverse onde skapninger for å redde Åsgard og stoppe Ragnarok, men dialogen, karakterene og hendelsene rundt er mer fargerike og underholdende enn noen gang før, som The Grandmaster spilt av Jeff Goldblum og Korg spilt av Waititi selv.
Den ligger litt i samme gate som Marvels «Guardians of the Galaxy»-filmene, og Chris Hemsworth imponerer med å være vel så morsom som Chris Pratt.
Neste gang Thor dukker opp er i «Avengers:
Infinity War» i 2018, og det blir spennende å se om Thor får beholde sine komiske sider, eller om han går tilbake til å bli en nokså endimensjonal muskelbunt.
| 1
|
602575
|
Vamp på tomgang
De har gitt ut gode album siden 1993.
Dette er det svakeste fra folkekjære Vamp.
Det hele virker litt sammenrasket og uferdig.
Ikke alt, men mye av det.
Årsaken ligger i melodiene.
Vamp har alltid hatt en god håndfull med umiddelbare, fengende og friske låter på sine album.
En fin miks av saftige ballader og energiske folkrocklåter.
Her må man lete en stund for å finne dem.
Jan Toft er vokalist også her, dersom noen skulle være forvirret av bandets mange utskiftninger.
Han synger selvsagt bra, selv om han er i overkant ivrig på noen av låtene.
Det virker nesten som om han prøver å dekke over det faktum at enkelte melodier er ganske så tynne.
Tekstene er fargerike og verdt å lytte til, og mange av dem er skrevet av lyrikere som Ingvar Hovland, Lars Saabye Christensen og Helge Torvund.
Albumet har bare ni låter; de fleste av dem ganske korte.
To av dem stikker seg ut i positiv retning, nemlig den kraftige og mektige folklåten, "Onkel Holger" og den vemodige balladen og avslutningslåten, "Fløyel".
Mye av resten er godt spilt, men utgangspunktet har ikke vært slik som man kan tro inngangen til andre plateinnspillinger med Vamp har vært; nemlig at råmaterialet har vært bedre enn her.
Vamp fortsetter sin utrolige konsertreise som et av landets mest populære band.
De selger ut Kilden, og har nok av kremlåter å formidle.
Men her er det ikke så mange av dem.
"La la la" blir antagelig stående som en parentes i deres karriere.
| 0
|
602579
|
Fremtiden 35 år senere
«Blade Runner 2049» er ikke noe så simpelt som en «oppfølger».
Den er noe nær en perfekt videreføring av en klassisk film.
Blade Runner» ble ikke en umiddelbar klassiker da den kom i 1982.
Antakelig forventet publikum noe fartsfylt av en science fiction-film – dette var jo like etter at «Star Wars» hadde satt standarden for den slags – og ikke noe så melankolsk som Ridley Scotts fremtids-noir viste seg å være.
Med tiden har «Blade Runner» likevel fått statusen den fortjener.
Når den uunngåelige oppfølgeren nå omsider er her, er det en lettelse å kunne konstatere følgende:
«Blade Runner 2049» gjør ikke skam på originalen.
Tvert i mot viderefører regissør Denis Villeneuve («Arrival») både historien, tematikken og estetikken på forbilledlig vis.
Igjen er vi i et nedkjørt, hyperfuturistisk Los Angeles.
Igjen møter vi en replikant – K (Ryan Gosling) denne gangen, men Deckard (Harrison Ford) skal dukke opp, han også – hvis oppgave det er å likvidere andre kunstig skapte mennesker.
Igjen handler det om å søke noe ekte i en gjennomteknologisert verden.
Og igjen har vi å gjøre med en film som er så innholdsrik og kompleks at den nesten krever å bli sett flere ganger.
Jeg gleder meg allerede.
| 1
|
602580
|
Med uimotståelig kraft og tyngde
Det bobler og koker her.
Fra alle kanter.
Det er lidenskap, innsikt og musikalsk forløsning som gjør dette albumet til en positiv besettelse.
Ronnie Jacobsen har vist sin kompetanse innen bluessjangeren tidligere.
Hans gitarspill er blendende sterkt, men her stormer det mer i ham og rundt ham enn noen gang.
Han kaller det selv for en oppsummering av hans musikalske kreativitet de siste ti årene.
Det fins ingen grunner til å motsi ham på akkurat på det.
"These Blues In Me" er mer enn bare sterk musikk.
Prosjektet har et mål om å skape økt bevissthet rundt forholdet mellom musikk og helse med støtte fra avdelingen for barn og unges psykiske helse ved Sørlandets sykehus.
Fokuset er at musikk kan lindre, skape inspirasjon og forløse og bearbeide problemer.
Tanken er god, men hadde ikke vært verdt ei krone eller en forbrent kalori om ikke musikken hadde vært god nok.
Det er den.
Musikken er god nok til å få hjerte og sjel til å reagere på en positiv måte.
For her er det snakk om en slik kraft og tyngde at man blir oppslukt og dratt inn i en aura og atmosfære som forfører og løfter lytteren opp.
Likevel hagler det med problemer tematisk sett fra de altoppslukende meldingene fra den lange, monumentale og desperate bluesåten "Ghetto Life" til den mektige soulballaden, "Don't Let Me Down".
Ronnie Jacobsen og hans glimrende medhjelpere og musikere er også innom popen, slik som på den friske "Come Take A Walk With Me", med sine friske dansevibber til den lekne og smektende, "On My Way".
Mye av resten er mer eller mindre pulserende blues med et vell av gripende instrumentalpartier.
Et par av låtene er kanskje bare sånn middels interessante, men innpakningen de får gjør at dette framstår som et album man kan høre fra begynnelse til slutt.
Ikke bare to-tre ganger, men hele høsten, og vel så det.
| 1
|
602581
|
En maktdemonstrasjon av en debut
De mener alvor.
Dette er musikk som treffer nerver og sjel.
På sitt beste helt besettende.
VIAN fra Kristiansand er årets Highasakite.
De ligner bare litt på dem, Highasakite, altså.
Men de har den samme miksen mellom elektroniske grep og spill på organiske instrumenter.
Det skaper kontraster mellom svart og hvitt, mellom det abstrakte og konkrete.
Mellom gitarer og synth.
Akkurat som Highasakite og mer sammenlignbare Bendik, har VIAN en kvinnelig vokalist i front.
Elisabet Mjanger drar det vokale lasset med en stemme som både kan være skjør og pågående.
Hun har også skrevet alle tekstene og melodiene på "Diafon".
Tekstene hennes kan tolkes hit og dit.
Akkurat som musikken er de sfæriske, svevende og flytende.
Det er ikke godt å si og analysere hva hun mener.
Men det er både sanger om et vanskelig liv her, og om kjærlighet som nesten når den store lykkefølelsen.
Her er både sanger om desperasjon, angst og døden, men også noen med oppløftende og positive temaer.
Mange av låtene begynner rolig og søkende.
Så aksellererer de mot lydkaskader som er uimoståelige i all sin kraft og tyngde.
Gripende og monumentalt.
Det skjer allerede på åpneren, "Tid", og det skjer også på den lange og stemningsfulle avslutingslåten, "Tom for ord".
Elisabet Mjanger viser sin store styrke som vokalist på "Går der vinden blåser".
Du verden så flott det er å lytte til henne.
En av de mest fengende og gripende låtene er nok likevel den fengende "Våken".
Og når alt kommer til alt, er dette et album man bør lytte til fra begynnelse til slutt.
Det henger litt sammen som et slags konseptalbum, og det er lett å bli mer forført og svimeslått for hver lytting.
Noen vil kalle musikken for bombastisk, høytidelig og pompøs.
Javel, men det er i så fall positivt i dette tilfelle.
VIAN kan nå langt.
Veldig langt!
| 1
|
602582
|
NRK-serien du ikke må gå glipp av
Hemmeligheter, skumle sektmedlemmer, rituelle drap og Bjørn Sundquist i en uforglemmelig nakenslåsskamp, er bare noe av det du får se i «Monster».
Monster
TV-SERIE
Kanal:
NRK1, serie i sju deler
Premiere:
Mandag 9. oktober, kl. 21.30
Regi:
Anne Sewitsky, Pål Jackman
Manus: Hans Christian Storrøsten, Anne Sewitsky
Musikk:
Magnus Beite
Skuespillere:
Ingvild Holthe Bygdnes, Jakob Oftebro, Bjørn Sundquist, Gørild Mauseth, Per Kjerstad, Sverre Porsanger, Lars Arentz-Hansen
Handlingen finner sted i en fiktiv småby i Nord-Norge.
Hedda (Ingvild Holthe Bygdnes) har flyttet hjem igjen for å pleie sin syke far, etter noen år sør i landet.
Hun har fått et vikariat på den lokale politistasjonen, og ganske raskt begynner ting å skje.
En ung jente forsvinner sporløst og hennes unge kjæreste blir drept.
De får hjelp sørfra av politimennene Jacobi (Lars Arentz-Hansen) og Dreyer (Jakob Oftebro), men da Jacobi også blir drept er plutselig hele bygda mistenkte.
«Monster» er Hans Christian Storrøstens aller første tv-seriemanus, og for en debut.
Serien er allerede før premieren kjøpt opp av den amerikanske kanalen Starz, som er tilgjengelig for 31 millioner husstander, og vant den prestisjetunge kringkastingsprisen Prix Europa for beste tv-fiksjon.
Serien har en lang rekke ting å rope hurra for.
Fabelaktig regi av Anne Sewitsky og Pål Jackman.
Skuespillerne er i en klasse for seg, med Gørild Mauseth som du aldri har sett henne før og i perfekt samspill med blant andre Bjørn Sundquist.
Visuelt er serien helt nydelig filmet og omgivelsene skaper et perfekt bakteppe for den dramatiske handlingen.
Men best av alt er det underlige, mørke og mystiske universet Storrøsten har skapt (med litt hjelp fra Sewitsky).
Skumle sektmedlemmer, rituelle drap og en rekke hemmeligheter og mysterier som driver historien fremover.
Karakterene er komplekse og spennende, og dette er langt fra en klassisk politi- eller krimserie.
Den er noe helt annet, noe mer, og noe du ikke må gå glipp av.
| 1
|
602583
|
Konspirasjoner og katastrofer
Klimaapokalypsen – nå også som popcorn-film!
ACTION/SCIENCE FICTION
"Geostorm"
USA 2017
Regi:
Dean Devlin
Manus: Dean Devlin, Paul Guyot
Skuespillere: Gerard Butler, Katheryn Winnick, Abbie Cornish, Jim Sturgess, Ed Harris, Robert Sheehan, Andy Garcia
Aldersgrense:
12 år
"Geostorm" begynner som en av Al Gores "En ubehagelig sannhet"-dokumentarer – med bekymret fortellerstemme og en nyhetscollage av apokalyptiske miljøødeleggelser – men der opphører også filmens berøringspunkter med virkeligheten.
Her har alle verdens nasjoner gått sammen om et bokstavelig talt verdensomspennende satelittnettverk for å beskytte seg mot planetens løpske klima.
Og når noen med onde hensikter begynner å bruke satelittene som våpen i stedet for beskyttelse, må den staute ingeniøren Jake (Gerard Butler fra "300" og "Olympus Has Fallen") ut i rommet og ordne opp.
Derfra og ut skal "Geostorm" bli progressivt mer dustete og klisjéfull.
Oppskriften er halvt om halvt katastrofefilm og konspirasjonsthriller – når vi ikke får storbyer som tilintetgjøres av tsunamier eller voldsomme temperatursvingninger, får vi folk som stirrer intenst på dataskjermer eller løper rundt og vifter med pistoler – og den føles ikke spesielt tilfredsstillende som noen av delene.
Og hvis det skulle ligge et miljøbudskap i bunnen her et sted, blir det grundig undergravet av filmskapernes dårlig skjulte entusiasme for sine egne, datagenererte masseødeleggelser.
| 0
|
602584
|
Tøyer strikken akkurat nok
Enslaved er ute med sitt fjortende album.
Siden oppstarten i 1991 har de vært med på å skape en sjanger, samt strekke dens grenser.
For Enslaved er grensene fortsatt tøyelige, men noen ganger går det på bekostning av musikken.
Åpningsnummeret er noe spesielt med hestevrinsk og psykedelisk gitarspill.
Har de tatt en helt ny vei?
Heldigvis er psykedeliaen bare en liten klein flørt før bandet spinner videre inn i noe som kan minne om koringer i Børud-stil fra Extol.
Også dette virket noe underlig, og den 10 minutter lange låten gjør seg ikke selv rett før halvveis hvor man endelig får en smakebit på noe av hva som er i vente – heftige gitarriff og grovy komp.
Det er tydelig at Enslaved byr på et variert album.
Gjennomsnittet på låtene er rundt 7 minutter og inneholder alt fra blastbeat med vokal hentet fra vikingmetal til gitarklimpring, fuglesang og hammondorgel.
I låten «Hiindsiight» tar bandet med lytteren i heftige partier med seige akkordprogresjoner og skeive taktarter hvor det til og med har blitt gjort plass til en saksofonsolo.
Enslaved holder seg fortsatt aktuelle med et slikt album og fansen vil nok ta det godt imot.
| 1
|
602586
|
Barndom utan frykt i fryktens tid
Vi har det sams, Arnhild Skre og eg, at vi vaks opp i etterkrigstida, men ho meiner det vanlege «etterkrigsbarn» er eit forskjønnande omgrep på vår generasjon.
Det får ikkje fram at vi vaks opp i ei tid prega av kald krig og frykt for atombomber.
Men vi har òg det sams at vi vaks opp i trygge miljø og heimar og lite forstod av det politiske spelet mellom stormaktene, kva dei vaksne kviskra om.
Det var Cuba-krisa i 1962 som gjorde oss medvitne om alt der ute i den store verda som var brutalt og farleg.
Eg hugsar godt dei tunge røystene som las Dagsnytt-meldingane og høyrer sukka frå mormor.
Eg trudde lenge eg ikkje kom til å bli gamle karen.
For å forstå dei første åra ho levde, 1950-tallet, blar Arnhild Skre seg attende i magasin og aviser, historikkar og forskingsmateriale, intervjuar tidsvitne og får sjå mappa til ein god granne som var så langt ute på venstresida at han blei overvaka.
Som vi veit frå Lund-kommisjonens arbeid, var det i alt alvoret noko absurd over samfunnet vårt på det området.
Dei vaksne måtte leve med meir enn angsten for atomkreftene.
Det gjekk lys levande kommunistar mellom oss, og dei hadde Gerhardsen åtvara mot.
Vi borna las Donald Duck, Arnhild Skre hadde ei bestemor som las Det Beste, eg ein grandonkel som kom heim frå Amerika med Reader’s Digest.
Den amerikanske påverkinga var enorm og endra heile kulturen, men vi som var midt oppe i det, forstod det ikkje.
Når ein så stilsikker og rutinert biograf og essayist som historikaren Arnhild Skre (f.
1952) grev seg ned i alt det som hende og prega desse åra, og flettar det saman med eigne minneglimt, blir det både interessant og opplysande.
Skal ein forstå eigen barndom, må ein til kjelder utanom seg sjølv.
Men sjølv om verda og tida var kald, opplevde eg barndommen som varm.
Det var ei tid då solidaritet var til.
At vi var barn av den kalde krigen, forstod vi ikkje då, men ei gild bok blei det.
| 1
|
602587
|
Cellist av format
Leonardo
Sesenna briljerte med sitt spill i KSO-konserten torsdag kveld
Endelig fikk vi Leonardo Sesenna fremst på podiet.
Vanligvis sitter han sånn litt til høyre for dirigenten og er enten ledende eller nestledende for cellogruppen.
Vi har hørt ham i solistiske episoder i store verk, og det har vært rikelig anledning også til å høre ham i ulike kammermusikk-ensembler i lørdagskonserter i Kilden og på Kunstmuseet.
Dette har skapt forventninger.
Vi synes vi har hørt noe helt spesielt i hans spill.
Nå fikk vi beviset.
I to verk, ikke de mest prangende og velkjente i cello-litteraturen, nittenåringen Richard Strauss’ nydelige Romanse i F-dur fra 1883 og Ottorino Respighis Adagio med variasjoner fra 1921, spilte 35-åringen fra Parma seg inn i publikums hjerter.
Når Leonardo Sesenna spiller, er det som om musikken begynner et sted inni ham, brer seg gjennom armen ut i buen, over i celloen og ut i salen – det er som en organisk sammenheng mellom musikeren og instrumentet.
Man ser det også i hele hans uttrykk; konsentrert, henført, innsunket i arbeidet og likevel vendt ut mot salen og publikum som skal ta imot.
Og hva hjerter gjelder – ekstranummeret ble Svanen av Saint-Saëns, svisken over alle svisker.
Selv den gjorde han, sammen med harpens klang fra Johanna Engedals fingre, slik at ikke bare jentene gret, jeg tror sannelig noen av gutane også gjorde det.
«Jeg velter meg i lykke» skal 21-åringen Felix Mendelssohn ha skrevet hjem etter ankomsten til Venezia i 1830.
Faren sendte ham på dannelsesreise, og turen gikk videre til Roma, Bologna og Firenze.
Jeg kom selv til Roma første gang som 21-åring.
I Mendelssohns musikk gjenkjenner jeg den sitrende gleden, gjengitt i treblåsernes raske rytmiske akkorder og fiolinenes ekstatiske hovedtema, alt dette som gjennomstrømmer denne livsbejaende og hektisk ungdommelige musikken.
Bellincampi og KSO gjorde den med herlig overskudd og temperament.
Andresatsen passelig vemodig light, tredjesatsen glødende og fjerdesatsen helt vill, en Saltarello så både gutane og jentene dansa.
Ingen gret.
Og kveldens solist satt diskret tilbake i orkesteret – på siste benk.
La oss få ham frem igjen, snart!
| 1
|
602592
|
Sterk framføring av ny kormusikk
Kilden Vokalensemble gav lørdag til beste noe så sjeldent som en konsert med moderne korverk i profesjonell utførelse
Den skotske komponisten James Macmillans tidlige verk Cantos Sagrados (1989) – hellige sanger – hadde gitt tittel til Kilden Vokalensembles bemerkelsesverdige konsert lørdag kveld.
Tekstene i dette kompliserte verket for kor og orgel består dels av katolske messeledd, dels av tekster av Ariel Dorfman og Ana Maria Mendoza.
En av tekstene har som et slags omkved:
«Forgive me, companero….» som altså var konsertens tittel.
Komponisten var, da han skrev verket, inspirert av latinamerikansk frigjøringsteologi og opptatt av den langsomme terror som består i at politiske fanger bare forsvinner.
Det hadde vært nyttig om denne informasjonen var tilgjengelig i programmet for konserten.
Programheftet var som helhet ytterst spartansk med opplysninger.
Likevel, verket gjorde dypt inntrykk ved sin rikdom i korklang og samspillet med orgel.
Profesjonell korsang er ikke hverdagskost i Kristiansand.
Med et knippe ganske moderne korverk på programmet, signert komponistene Eric Whitacre (født 1970 i USA), Eriks Esenvalds (født 1977 i Latvia) og altså James Macmillan (født 1959) fikk et publikum på et par hundre møte ny kormusikk fremført på riktig profesjonelt vis av 16 håndplukkede sangere, noen med lokal bakgrunn, andre hentet inn for anledningen.
Kilden har ambisjoner om å bygge et profesjonelt kor, og etter noen år med usikker økonomi for dette, ser det nå ut til at forholdene ligger bedre til rette.
Et kor må bygges og utvikles over tid.
Det er tydelig i en konsert som denne, at det trengs mer tid for å kultivere koret.
Men for all del, det var ytterst velklingende det vi hørte.
Og ikke minst var det overraskende og befriende å få møte så nytt og spennende kor-repertoar.
Og det med sangere som også brukte perkusjon og spilte på stettglass når det trengtes.
Dirigent Ragnar Rasmussen evner å instruere og lede slik at sangerne yter maksimalt både i volum og presisjon, men det kan nok ta lengre tid å virkelig polere uttrykket slik at det skinner.
Mellom korsatsene framførte organist Erling With Aasgård Maurice Duruflés Preludium og Fuge over navnet d’Alain, og det var interessant å høre et elektronisk konsertorgel av slike kvaliteter, for anledningen leid inn av Kilden.
Men – det trigger i alle fall meg til i enda større grad å påpeke at Kildens konsertsal ikke er komplett før et skikkelig pipeorgel er på plass i orgelkassen.
| 1
|
602593
|
Politikrim som held mål
Glimrande om nokre høgdramatiske døgn i Fjellberghamn.
«Guden» er den 10. boka med Cecilie Hopen og Ole Vik i sentrale roller.
Hopen er framleis politioverbetjent, men Ole Vik er ikkje lensmann lenger.
Mange av dei fastbuande i Fjellberghavn har samla seg på torget for å høyre kva ordførar Janne Wold har på hjartet.
Med seg på scenen har ho politistasjonssjef Marte Melling, varaordførar Tor Siem og Magne Dalseid som leier Destinasjon Fjellberghavn.
Brått ropar ei stemme i folkemassen «Allahu akbar!», så følgjer tre skot, og alle fire på scenen blir borte.
To kraftige smell frå sentrum fører til endå meir panikk, og til at politiet klør seg ekstra i hovudet.
Det er stort sett det eg vil fortelje om den konkrete handlinga i boka, som fyller 490 sider.
Men, så det er sagt, «Guden» er ein velkomponert krim der spenninga er høg heile vegen.
Eg har lese to av dei tidlegare romanane til Jæger, og eg synst at Cecilie Hopen har «vakse» som etterforskar.
Ho har sine demonar, men ho greier å halde dei i sjakk.
Andre av hovudpersonane har også sitt å stri med.
Eg må så vidt nemne litt om tittelen, «Guden».
Han (eller ho) er fullstendig ukjend for nesten alle, men han/ho har tilknyting til nådelaus, russisk mafia.
Slutten er rå.
På 1980- og 1990-talet skreiv Jæger ein del noveller for norsk vekepresse.
Sagt på ein annan måte, han kan kunsten å kommunisere i korte tekster.
Det pregar i høg grad denne boka, sjølv om ho fyller nesten 490 sider.
Poenget er at mange av dei 75 kapitla romanen er delt inn i, faktisk kan lesast som anslag til noveller, enkelte er faktisk korte noveller.
Alt då eg i 2003 las «Skyggejakten», slo det meg at forfattaren viser, ikkje berre spesiell interesse for kvinner i politiet, men også at han formidlar beundring for damer i politiet.
Det utkrystalliserer seg svært tydeleg i denne boka.
Tøffingen Torstein Vågenes kan hamre tvilsame eksistensar opp imot ein murvegg – knurrande – men det er Cecilie Hopen som er den verkelege heltinna i denne boka.
Som sagt, ho strevar psykisk, men viser seg å vere sterk nok til å gjere ein god politijobb likevel.
| 1
|
602594
|
Liv, slit og kjærlighet i Oslo Vest
Varme, sympati og evne til å leve med er kjennetegn for denne romanen som skildrer livet i Oslo rett etter andre verdenskrig
Forfatteren er for lengst anerkjent, prisbelønt og en viktig stemme i vår litterære samtid.
Nå har han begynt på det som skal bli en trebindsroman om livet i Oslo i årene etter andre verdenskrig.
Begynnelsen er ikke god.
Den er fremragende, besnærende, fortryllende og henrivende.
Jeg har lest omtrent 450 sider om en helt vanlig familie i etterkrigstidens Oslo:
Mor Maj, hjemmeværende husmor med engasjement i Røde Kors, pappa Ewald i reklamebyrå, sønnen Jesper, født 1942, og med utsatt skolebegynnelse siden han kanskje er litt langsom.
Men følsom er han, det har familien en legeerklæring på.
Omgivelsene:
Gjessenløkken, Fagerborg, Majorstuen og Kirkeveien – alt sammen i Oslo for de som måtte være i tvil.
Og Hotel Bristol med Den Mauriske Hall og tilstøtende bar-fasiliteter.
Her tegnes et tidsbilde fra Oslo
Vest som går glatt inn i tradisjonen etter Johan Borgen og Agnar Mykle.
I denne romanen skjer det ikke særlig mye annet enn at en mor sliter, en far får lungekreft og dør, en sønn strever med forhold både til mor og far og en kamerat som er tunghørt på grunn av en ulykke.
De går vill i hverandres liv og forventninger, og de finner hjem igjen.
De snakker og de er tause.
De evner ikke å si det som er vesentlig, men de sier noe, og noen ganger er det nok.
Andre ganger mer enn nok.
Hva ville jeg si?
Saabye Christensen har mer enn noen gang begått en fortelling som når meg langt inn i hjerterøttene.
Vennskapet mellom guttene Jesper og Jostein, ekteskapet mellom Maj og Ewald, forholdet mellom enkefru Margrethe Vik og enkemann Olaf Hall og all tvil knyttet dertil, det er verd å oppleve og å gjennomleve for vår tids mennesker.
Boka er dessuten spekket med referater fra lokalmøter i Røde Kors på Fagerborg, og de gir innsikt og oversikt over tingenes tilstand slik det var den gang da de virkelig stod på, de som bygde landet etter krigen 1940 til 45.
Min anbefaling er:
Les dette.
| 1
|
602596
|
Drivende spenning fra Dan Brown
Nesten 500 spennende sider; nesten ikke til å legge fra seg.
Hvor kommer vi fra?
Og hvor skal vi hen?
Det er de store spørsmålene Dan Brown skriver om i sin gigantiske thriller «Opprinnelse», boka som «alle» i Vesten for tiden leser.
Brown durte inn på scenen og fascinerte lesere med «Da Vinci-koden» i 2003.
Boka som fulgte den var ikke like spennende, så Brown forsvant litt i glemselen.
Men nå tar det nok av igjen, for årets bok er spennende.
Den omhandler de evige spørsmålene om meningen med tilværelsen og vår plass i den - pakket inn i thriller-form.
Mens «Da Vinci-koden» handlet om jakten på den evige gral, handler årets roman om å avdekke et angivelig «disruptivt» svar på de store spørsmålene.
En aparte forsker mener å ha funnet det endelige svaret på hvor menneskeheten og resten av verden «kommer fra» og dermed også svaret på hvor vi skal.
Han dør imidlertid før han får kringkastet hemmelighetene sine, og helten, som selvfølgelig er mann, tar på seg oppgaven med å finne ut hva den avdøde forskeren var i ferd med å offentliggjøre.
Dette gjør han sammen med en, riktignok glup og med direktørtittel, vakker dame med dådyrøyne og tettsittende kjole.
Fri for klisjeer er boka ikke.
Dama er til og med forlovet med den spanske arveprinsen.
Alt er pakket inn i vår tids IT-teknologi, med blogger, kunstig intelligens, Uber, fake news, selvkjørende Tesla og et frieri på direktesendt tv med den spanske prinsen i hovedrollen.
Avsløringen er heseblesende, som i en James Bond-film, med helikoptre, hemmelige agenter og det hele.
Men handlingen bremses innimellom av til dels lange avsnitt med beskrivelser og forklaringer på såvel vitenskapelige som teologiske forhold.
Brown spenner opp et stort lerret når han varsler å ha funnet svaret på de stor spørsmålene.
Slikt kan ende med magaplask når løsningen på gåten skal avsløres, men sannelig klarer han det ikke!!
Og den helt siste avsløringen om hvem som står bak både drap og spredning av «fake news» er egentlig ganske så kreativ.
Boka er skikkelig underholdende!
| 1
|
602598
|
Stemmen du må høre
Regnet strømmer ned utenfor og flommen truer, men inne på KICK står Kristian Kristensen på scenen og gjør publikum varme med svulstig pop og sin vakre stemme.
25-åringen fra Harstad ble kjent gjennom deltakelsen i The Voice for fire år siden.
Siden da har han vunnet Urørt-finalen til NRK
P3 og sluppet en rekke selvskrevne låter, samt hans nyeste EP «Gressholmen» som kom tidligere i høst.
Sist vi så han i Kristiansand varmet han opp for selveste Elton John, men denne gangen er det han som er trekkplasteret.
Konserten åpner melankolskt og rolig før det blir skikkelig gospel-stemning under låten «Tårnet».
Deretter kjører han rett på med en av sine hits «Kan Du Lære Mæ?».
Den fengende låten får allsangen til å starte.
Kristensen leker seg mellom overgangene fra falset til brystklang og gåsehuden kommer snikende i takt med dynamikken.
«Kristiansand!
Er dere klar for kveldens tristeste låt eller!», roper Kristensen før han introduserer «Gressholmen».
Lydbildet strippes ned til drone-synth og vocoder – publikum er muse stille og stemningen er god.
Kristensen har med seg et stødig band som skaper et mektig og variert lydbilde.
De får ikke lange pausen for neste låt ut er enda en allsang-låt, «Lyset».
Her viser det seg også at han har med seg et band som ikke er redde for å bli med i spotlighten og bevege seg litt for en gangs skyld.
Han har ikke akkurat gjort det lett for seg når han har laget melodilinjene til låtene sine.
Derfor er det en imponerende vokalprestasjon vi er vitne til å kveld.
I tillegg er han flink til å få med publikum, og vi blir stående og gynge eller småsynge med store deler av konserten.
Når det gjelder stor-fansen på første rad inkluderer dette også energisk hopping og sang av full hals.
I så stor grad at Kristensen bryter ut i latter under låten «Alltid Elske Dæ».
Kristian Kristensen leverer en nydelig konsert med både humor og talent.
På onsdag spiller han på Bluebox i Grimstad – så det er bare å ta turen!
| 1
|
602599
|
For deg som elsker «Fifty Shades»
En ung singel kvinne faller for sjefen sin.
Han er dominerende, styrtrik og skjuler en mørk hemmelighet.
Hørt det før?
Det handler om Reese, en singel ung kvinne som bor i New York.
Når hun er på en kjedelig date, planlegger hun å lure seg unna, men oppringningen til venninnen blir overhørt av en fremmed mann.
Han synes hun er kynisk.
Hun synes han er kjekk.
Så viser det seg etterhvert at han er hennes nye sjef.
Selvfølgelig.
Hvor lurt er det egentlig å innlede et seksuelt forhold til sin egen sjef?
Forfatter Vi Keeland prøver å beskrive disse kvalene til Reese, som ikke er veldig troverdige.
For hun rekker knapt å stille spørsmålet, før det kun handler om flørting, hersketeknikker og detaljerte sex-skildringer på kontoret.
Sjefen, som heter Chase, viser seg å være overraskende lik den mannlige hovedkarakteren i suksessbøkene «Fifty Shades of Grey».
Altså handler det om en dominerende alfahann, som selvfølgelig er styrtrik og suksessfull, som ikke tar nei for et nei.
Og den kvinnelige karakteren er også lik den kvinnelige karakteren i «Fifty Shades», nemlig hjelpeløs, forelsket, naiv, sjenert.
Den dominerende Chase viser seg å ha mørke hemmeligheter, og snart viser hans dystre sider seg.Deretter handler det om hvordan Reese skal klare å komme under huden på denne mannen og avsløre hans hemmelige og mørke fortid.
Innimellom dette, er det så klart klemt inn flørting og heftige sex-beskrivelser på sjefens skrivebord.
Når det som skal være bokens klimaks kommer, altså hva sjefen egentlig skjuler, går lufta fullstendig ut av ballongen.
Romanen føles halvferdig.
Språket er lettlest, noen ganger vittig, og underholdende, på sin måte.
Men dette er ingen intelligent bok.
Den er heller ikke realistisk.
Og den er forutsigbar.
Men elsket du «Fifty Shades of Grey»-bøkene, kan du komme til å like denne også.
| 0
|
602600
|
Snømannen som ble til en sølepytt
Årets største filmskuffelse er et faktum.
"Snømannen"
England 2017
Originaltittel The Snowman
Regi:
Tomas Alfredson
Manus:
Matthew Michael Carnahan
Skuespillere: Michael Fassbender, Rebecca Ferguson, James D'Arcy, Charlotte Gainsbourg, Ronan Vibert, Irina Kara, Silvia Busuioc, Michael Yates, Jakob Oftebro, Sofia Helin, Chloë Sevigny, J.K.
Simmons, Toby Jones, Val Kilmer
Aldersgrense:
15 år
Skal vi se...
Bok av Jo Nesbø?
Check.
Tomas Alfredson bak kameraet?
Check.
Martin Scorsese som produsent?
Check.
Michael Fassbender i hovedrollen?
Check.
Hva som kan gå galt med et slikt utgangspunkt?
Det aller meste, skal det vise seg.
"Snømannen" åpner med et flashback som dessverre er betegnende for filmen som helhet.
Brutal far hører engstelig sønn i lekser.
Så har far og mor sex mens sønn lager snømann.
Etterpå truer far med å forlate mor og sønn.
Det hele ender med at mor begår selvmord på spektakulært vis.
Meningen er angivelig å vise hvorfor sønnen vokste opp til å bli en seriemorder som dreper kvinner og etterlater seg snømenn som en slags signatur.
Nei, det er ikke lett å forstå.
Og sånn skal det fortsette.
Den engelske dialogen, de geografiske umulighetene og det ikke-eksisterende forholdet til røykeloven er småplukk vi innfødte må tåle i en film beregnet på et internasjonalt publikum.
Men slikt som de odde settingene og bisarre musikkvalgene – "Popcorn"!
To ganger! – bidrar til lite annet enn å ta oss ut av historien.
Verst er det likevel at "Snømannen" ikke finnes spennende.
Snarere er den forvirrende, langtekkelig og ofte direkte dum.
| 0
|
602602
|
Kan være årets beste juleplate
Klar for å komme i julestemning?
Sjekk ut Hekla Stålstrenga!
Det er beskjedent med nye, norske juleplater i år.
Den beste og mest spennende av dem er antagelig Hekla Stålstrenga med "Velkommen inn".
Folkemusikkvintetten fra Nordland og Troms har i et lite tiår vokst fram som et av våre beste og mest fargerike band.
De får også julesanger til å låte usedvanlig fristende og friske med sin fortreffelige strengelek og veldanderte perkusjon.
Bandet har hentet noen få sanger fra den berømmelige julekatalogen.
Slike som Trygve Hoff sin evigvarende "Nordnorsk julesalme", og "Det lyser i stille grender".
De tolker også en nyere sang som Halvdan Sivertsen sin "Josefs julevise".
Men mest av alt er dette nye sanger tonesatt av Hekla Stålstrenga med tekster av ulike skribenter og forfattere.
Det låter fint hele veien, og noe av den gode stemningen skapes av felespillet til Ragnhild Furebotten og den litt småskjøre og gode stemmen til Anne Nymo Trulsen.
Høydepunktet er nok når de kjører på med en av de mest fengende julesangene som har vært skrevet av et rockenavn; nemlig Robbie Robertson og The Band sin herlige "Christmas Must Be Tonight".
Her heter den "Julekvelden".
Godt utført av Hekla Stålstrenga.
Det meste av resten fører også til en god lytteopplevelse.
Ikke minst den viltre instrumentalen, "Et juleeventyr".
Det hele avsluttes med den sakrale og rolige, "Stille natt".
Etter den er det fristende å begynne på nytt.
For dette er både ekte, folkelig, stemningsfullt, ujålete og hverdagslig.
Det er bare å si som Hekla Stålstrenga; velkommen inn!
| 1
|
602603
|
Sommarhusopplevingar
Det handlar om sommarhus.
Og mykje meir.
Vidar Kvalshaug har skrive romanar, barnebøker og ei reiseskildring, men det er novellesjangeren han handterer betre enn dei fleste norske forfattarar i dag.
I 2013 las eg og omtala novellesamlinga «Trampolinedans», ei samling som handla om foreldre/barn, men spesielt om farsrollen.
«Blodbøksommer» er i endå større grad det eg vil kalle «tematisert» – alle novellene er direkte eller indirekte knytte til sommarhus/hytter.
Medan eg, i små porsjonar, las denne novellesamlinga, kom eg til å minnast noko ein norsklærar på lærarskulen i Kristiansand på midten av 1960-talet sa:
«Ei verkeleg god novelle skal på 20 sider fortelje like mykje som ein roman på 200 sider.»
Akkurat det gjer dei 12 novellene som til saman fyller knapt 240 sider.
Eit sommarhus/ei hytte, eller – for den saks skuld – det gamle huset til ein beste- eller oldefar, har ei soge, eller fleire å fortelje.
Ein slik bygning er ein død ting.
I «Blodbøksommer» fortel Kvalshaug om skilsmisser som skaper trøbbel, om forsoning – og det motsette.
Ei enno ung jente og ein ung mann leitar etter stadane der dei som tenåringar opplevde – nei eg skal ikkje røpe meir.
Vi lærer å kjenne ein musikar som, varsamt sagt, har eit turbulent liv bak seg.
Sterkast inntrykk gjer kanskje novella der to brør – etter å ha utestengt kvarandre – begynner å samtale medan dei reparerer eit skur som knapt heng i hop.
Eg skal ikkje seie meir konkret om novellesamlinga til Kvalshaug.
Ei novelle skal handle om kort tid, ifølgje akademia.
Kvalshaug bryr seg ikkje om den slags.
Ei novelle skal helst ha få (sentrale) personar.
Kvalshaug følgjer, stort sett, denne regelen i samlinga si.
Men, ei novelle skal helst peike utover seg sjølv.
«Antydningens kunst» heiter det på konservativt bokmål.
På nynorsk likar eg å bruke ordet hint.
Eller påminning.
Eg let meg i høg grad imponere av novellesnekkaren Vidar Kvalshaug.
Levande, ulike menneske, gamle og unge, kvinner og menn som har opplevd noko godt eller vondt i ein sommarbustad.
Slikt blir det noveller av, glitrande, gode noveller.
| 1
|
602605
|
Gnistrende pågangsmot
Det er bare ni måneder siden Daniel Kvammen ga ut "Vektlaus".
Nå er han tilbake med "Maktlaus", som slår fast at artisten fra Geilo er et våre sterkeste popnavn i 2017.
28-åringen vakte oppsikt og skaffet seg mange fans med debuten, "Fremad i alle retninger".
Etter det har det gått fort og godt i mange retninger for Daniel Kvammen.
Han begynte som en typisk sanger og sangskriver i sporene etter Springsteen, Dylan og andre tradisjonelle låtsnekkere i det formatet.
Kvammen fant fort ut at han ville noe annet.
Det viste han med den synthbaserte "Vektlaus" i februar i år.
Her gjør han mer av det samme med "Maktlaus", men noen av låtene er faktisk enda bedre.
Hele veien kaprer han lytteren med en formidlingslyst som er forførende med låter som er forlokkende.
Den vanskelige kjærligheten er et gjennomgående tema enten det handler om bombastiske og synthpregede låter eller på rolige kutt som "Alt og ingenting" og "Så godt at det gjør vondt».
Vi snakker om ni låter som til sammen varer i over 37 minutter.
Daniel Kvammen er full av puls og iver hele veien, og på noen av låtene topper det seg til med smarte og lekre arrangementer som på "Der går fortida".
Kvammen er i storform enten det handler om spretne syntpoplåter eller dvelende ballader.
På "Som om himmelen revna" kommer Lars Vaular inn med et bombastisk og tøft brudd som nærmest er umulig å fornekte.
Det meste funker for Daniel Kvammen om dagen.
Maktlaus er han i alle fall ikke.
| 1
|
602606
|
Mødre er mødre verst
"A Bad Moms Christmas" vil være både rølpete og sentimental, ender opp med å bli verken fugl eller fisk.
KOMEDIE
"A Bad Moms Christmas"
USA 2017
Regi og manus:
Jon Lucas, Scott Moore
Skuespillere:
Mila Kunis, Kirsten Bell, Kathryn Hahn, Christine Baranski, Cheryl Hines, Susan Sarandon
Aldersgrense:
Tillatt for alle
I den grad frustrerte, overarbeidede småbarnsmødre har tid til å gå på kino, var fjorårets "Bad Moms" filmen for dem: dels en langfinger mot utakknemlige unger, ansvarsløse menn og de mødrene som får til alt, dels et passe harry forsvar for kvinners rett til å griseprate og drikke brennevin midt på dagen.
Når vi møter fraskilte Amy (Mila Kunis), superstreite Kiki (Kristen Bell) og utagerende Carla (Kathryn Hahn) igjen, er det jul – "årets mest stressende tid for mødre" – og alle tre har fått sine egne, mildt sagt krevende opphav på besøk.
Dessverre skal det snart vise seg at de skarpeste mammavitsene ble brukt opp i forrige omgang.
En film som kan få et romantisk øyeblikk ut av voksing av pung, kan riktig nok ikke sies å være helt uten inspirerte øyeblikk.
Men når halve spilletiden går med til den obligatoriske sentimentale avrundingen – dette er en amerikansk julefilm, tross alt – mister den sakte, men sikkert det meste av energi, originalitet og satirisk punch.
Og ikke klarer den å skape ordentlig julestemning heller.
Både din og min mamma fortjener bedre enn som så.
| 0
|
602607
|
KRIM:Mislykka krim frå Hawkins
Krimdronninga Paula Hawkins forvirrar og forargar med laber krim i kollektivromanform.
Etter å ha lese nesten 200 sider av denne boka, var eg overraska, forvirra, forarga og innstilt på å legge ho bort – utan å lese ho ut.
Kor mange gonger eg hadde måtta lese om att fleire titals sider, veit eg ikkje, men det var mange!
Det har seg slik at «Ut i vannet» er ein kriminalroman i kollektivform.
Kor mange forteljarstemmer det er tale om, har eg gjeve opp å finne heilt sikkert ut av, men eg trur det er 11!
Hadde endå dei mange hovudpersonane vore verkelege personlegdomar, kunne det kanskje ha gått bra.
Eit par er det, men dei fleste er irriterande like, og det gjeld både kvinner og menn.
Hadde eg ikkje lese og omtala «Piken på toget» av same forfattaren i 2015, hadde eg valt å ikkje lese boka ut.
Dessutan, den tidlegare The Times-journalisten skriv både presist og stringent.
Men det er ikkje nok til å redde ein mislykka krim.
Grunnleggande handlar «Ut i vannet» om kvinnelagnader i Beckford, plassert ein eller annan stad nord i England.
Ei rekke kvinner har drukna – eller blitt drepne – i eit stillvetne nær Beckford.
Det store fleirtalet blir fortalt om retrospektivt.
I 2015, som er årstalet for rammeforteljinga, er det ei tenåringsjente og mor til besteveninna hennar, som er i ferd med å skrive ei bok om Beckford som druknar.
Litt etter litt får vi, retrospektivt, innsyn i stadig meir av det som har skjedd med kvinner – flest unge – i distriktet.
Noko hovudtema er det ikkje, men boka formidlar også samtidskritikk, særleg kvinnepolitisk.
Sjølv om det primært er tale om tilhøve i England, treffer forfattaren godt når det gjeld norske forhold også.
Dei siste om lag 100 sidene er bra.
Kollektivromanforma skurrar heile vegen, men den tidlegare journalisten er svært sikker språkleg.
Spenninga stig kraftig, og slutten blei for meg ei aha-oppleving.
Akkurat det er alltid eit stort pluss i ein kriminalroman.
Men – det er dessverre ikkje nok.
Hovudinntrykket blir likevel at «Ut i vannet» ikkje på noko vis held mål.
Snarare tvert imot.
| 0
|
602611
|
Vakkert om forholdet til mor
Ved å skildre moren ett gjennom barnets øyne er teksten blitt poetisk.
Historien om en mor, bygd på autentiske dagboknotater kunne blitt enda en betent bok i virkelighetslitteraturen.
Det har Niels Fredrik Dahl unngått.
Boken er øm, nær og bare unntaksvis avslørende.
Heller enn å sitere sin mors smertefulle nedtegnelser i detalj, har Dahl i hovedsak valgt å skildre barnets opplevelse av sin mor.
Dette er en bok Dahl har skrevet på bakgrunn av de følelsene som er blitt vakt i ham mange år etter at moren ga ham sine private dag-, eller rettere, nattboknotater da hun visste hun skulle dø.
Hun oppfordret ham til å skrive om dem, hvis han ville.
Så han hadde tillatelse til å avsløre hennes hemmeligheter.
Han har håndtert dem nennsomt.
Grepet med å se morens smerte, depresjon og tilbaketrekning gjennom barnets øyne tilfører historien en annen dimensjon enn om han skulle ha diktet opp hullene i morens historie i et realistisk språk.
Det er vekslingen mellom sønnens opplevelse som barn og forklaringene på morens atferd som kommer fram som konsentrerte drypp fra morens notater som gir boka poetisk kraft.
Det barnet ikke forstår eller oppfatter blir et grep for å skildre at Dahl som voksen heller ikke kjenner sin mor, selv etter lesing av notatene hennes.
Moren blir som et såpestykke som stadig smetter ut av grepet.
Vi får aldri vite ordrett hva moren skrev til psykiateren hun gikk til behandling hos, bare at det er mange smertefulle tekster.
Jo, da, vi får høre at hun blir besatt av behandleren, slik pasienter gjerne blir, og vi får lese sønnens forskrekkelse av å lære at moren har hatt sterke lyster.
Dermed blir dette mer en bok om en sønns opplevelse av sin mor enn morens egen historie.
Den er fylt av tanker ethvert voksent barn gjør seg om sine avdøde foreldre, personer vi egentlig aldri riktig kjente, men kun opplevde.
Innimellom er det noen kapitler om forfatterens eget liv, om kvinner som kommer og går, forhold han ikke engasjerer seg i og folk han er mentalt fraværende i forhold til.
De forteller om en sønn som har noen av morens egenskaper, men tekstene kunne like gjerne vært utelatt slik at forholdet til moren sto renskåret fram.
| 1
|
602613
|
Fra tropefest til uoriginalt publikumsfrieri
Kygo har oppnådd en enorm suksess og skaffet seg et nettverk verden over.
Alt ligger klart for å fortsette suksessen og ta den til nye høyder.
POP
Kygo
«Kids in Love»
(Sony Music)
På kredit-listen kan man se at Kygo har holdt seg langt unna tekstene til låtene på sitt nye album.
Det virker rart at han ikke ønsker å kvalitetssikre sine egne sanger.
Eller kanskje han syns det er helt topp med kjedelige og banale tekster.
For selv om han snakker varmt om «Kids in Love» som kjærligheten til det å lage musikk, så kommer det lite til syne gjennom lyrikken.
Det er tydeligvis musikken som står i fokus for Kygo, og den skal være enkel, lettspiselig og behagelig feststemt.
Hans karakteristiske tropical house med mengder av panfløyte-synth er dempet helt ned og erstattet av standard amerikansk EDM.
Dessverre tipper det over til å bli anonymt og kjedelig selv om tittelsporet snuser på noen gode ideer med samples fra The Who.
Kygo spådde selv dårlig mottakelse av sitt nye album fra norsk presse, og dessverre har han rett.
Ønsket om å gi en hardtarbeidende norsk produsent en god terning er der, men det nytter ikke når arbeidet er uoriginalt og lite spennende.
| 0
|
602614
|
Litt for tørt fra Hoem
Det er noe som mangler i Edvard Hoems storslåtte slektskrønike.
I fjerde og siste bind av Edvard Hoems storslåtte og ambisiøse slektshistorie møter vi igjen forfatterens forfedre, og følger deres liv i Canada fra slutten av 20-tallet og frem mot 60-tallet.
Som i de to foregående bøkene er hovedpersonen Eilert Knutson, enkemann og alene ansvarlig for syv barn.
Han strever med ansvaret for familien, avlingene og gjeld på jorda han har kjøpt.
Over fem hundre sider fortelles historien om økonomiske nedgangstider og teknologiske fremskritt gjennom skjebnen til en norskættet familie på den canadiske landsbygda, med enkelte svippturer til den gamle familien hjemme i Norge.
Romanen er, som de foregående, bredt anlagt, men knapp i formen.
Det er noe prisverdig respektfullt over Hoems tilsynelatende vegring mot å gå inn i sine forfedres og romanpersoners hoder, og spekulere i hvordan de tenkte, følte og sanset.
Mye av fortellingen er kjølig og detaljert gjengivelse av faktiske forhold, som er tildelt akkurat tilstrekkelig med litterære trekk til at det kan kalles en roman.
Likevel skulle jeg ønske Hoem tok seg større friheter, og gjorde disse menneskene, som jo faktisk har levd, mer levende for oss.
Det blir dog bedre jo nærmere vår egen tid vi kommer.
Hva vil Hoem egentlig med denne avmålte fortellingen om sine stoiske, kristne forfedre?
Først og fremst dokumentere deres liv, virker det som.
Men hvor stor verdi har dette for leseren?
Som dokumentarisk historiebok og kilde til innsikt i norske emigranters liv i Amerika er boken utvilsomt verdifull.
Og romanens fremste styrke, og dens kraft, ligger i hvordan den sobre, andektige gjenfortellingen av liv står i stil med den roen de norske utvandrerne bevarer, til tross for store mengder motgang i dårlige tider.
Likevel er det noe som mangler.
Som roman, som psykologiske portretter og skildring av menneskeskjebner fra en annen tid enn vår egen, bruker «Liv andre har levd» litt for mye plass på å gi oss litt for lite.
| 0
|
602616
|
Forsøk på å gjøre skam på æreskulturen
Interessant prosjekt, men ender opp som stor ståhei for lite.
"Skamløs" handler om æreskultur og hvordan man skal ta et oppgjør med den.
Bile, Srour og Herz forteller om sine egne opplevelser og om opplevelser de har blitt fortalt.
”Fortelle” er stikkordet her, for opplevelsene deres kommer stort sett fram gjennom nedskrevne dialoger.
Her har ikke korrekturlesningen vært god, i tillegg til at for mange banaliteter har fått bli stående.
Det føles ikke nødvendig å ta med alle morsomhetene og de nølende, halvferdige kommentarene til de unge kvinnene.
Jeg stiller meg spørsmålet om de ikke kunne ha skrevet om alt de snakket om i en lengre sammenhengende tekst fremfor å gjengi samtalene i en bok.
Innimellom er det illustrasjoner, lister og tekster, men selv disse tekstene er korte.
Det springer fort fra en sak til en annen, og jeg savner at forfatterne går mer i dybden på disse strukturelle problemene – slik som det fortelles om i "Skamløs" blir det litt vel anekdotisk og usammenhengende.
De presenterer noe fakta og statistikk, men dette havner i skyggen av den søte innpakningen og oppsettet.
Selv om dette er en bok beregnet for unge mennesker, trenger man ikke å undervurdere dem – unge mennesker burde være i stand til å lese.
I tillegg synes jeg at det flere steder sies A uten å si B, f.eks. er det rart at det i dialogen om hijab ikke nevnes at en av forfatterne ikke lenger er troende muslim.
Faktisk er det rart at dette ikke nevnes før nesten helt til slutt.
Plutselig stilles mye av tematikken i et annet lys.
Kulturen som forfatterne skriver om er jo uløselig knyttet til religion.
Når det er sagt, synes jeg prosjektet til forfatterne er viktig og interessant – mye av det forfatterne forteller om kan man også dra paralleller til i vestens majoritetskultur.
Feministene har altså fortsatt mye å gjøre både her og der.
| 0
|
602619
|
Nostalgisk vandring i travel gate
Bilder og tekst vekker minner, selv lukten av slakteri og tobakksfabrikk kommer tilbake.
Årets rusletur går i Kirkegaten og her er det masse å fortelle om i tekst og bilder gjennom 280 sider.
Handelsgym, Katedralskolen og Domkirken hører naturlig til i Kirkegaten, og de tre institusjonene har fått bred omtale.
Forfatterne har brukt et omfattende kildemateriale i tillegg til intervjuer og opplysninger fra folk som enten har bodd i husene eller jobbet der.
Teksten varierer mellom nokså summariske oppregninger av hvem som gjennom tidene har bodd og virket på de enkelte gatenummer, og levende beretninger om hvordan folk har opplevd slit og strev, etableringer og konkurser, branner og ulykker, suksesser og fall i alt fra skipsrederier til brennevinsutskjenkninger, skobutikker og ikke minst slakterier.
Det har flytt mye blod i Kirkegaten.
Mer enn tidligere opplever jeg som leser og bilde-betrakter gjenkjennelsens glede.
Det henger selvsagt sammen med at jeg har vokst opp mindre enn 100 meter fra Kirkegaten.
Dermed er både firmanavn, personer på bilder, for lengst revne hus og eksteriører for meg et gjensyn med gamle dager.
Det gir denne boka en spesiell verdi for meg.
Og det er vel slik med alle disse rusleturbøkene, at de appellerer til oss ulikt, avhengig av i hvilken grad vi kjenner stedene, husene og menneskene fra før.
Benny på Fruktlaget, Anna Histøl i urmakerforretningen, Annemor Sundbø som smårolling (ikke så lett gjenkjennelig), klassekamerat Viggo Sørensen i ei vaskebalje, Einar Haakon Sørensen med samme bart som kong Håkon og som inngjød dyp respekt når han kom kjørende i sin mørkegrønne 1947-modell Buick.
Nørgaard Jensen Frukt hadde jeg glemt, men husker jo nå at vi handlet der rett som det var.
At Stumpf-gården hadde fostret en mann som tok OL-gull i 1906 var nytt for meg, enda jeg vokste opp rett over gaten og husker hylene fra grisene som antakelig skjønte at deres siste time var kommet.
Til og med luktene vender tilbake med denne boka.
| 1
|
602622
|
Juleevangeliet som slapstick
Hva slags film er det som kan ha fått Egil Svartdahl og Knut Arild Hareide til å stille opp som dubbere, mon tro?
ANIMASJON/FAMILIEFILM
"Stjernen"
USA 2017
Originaltittel:
The Star
Regi:
Timothy Reckart
Skuespillere: Zachary Levi, Tyler Perry, Keegan-Michael Key, Gina Rodriguez, Kristin Chenoweth, Ving Rhames, Steven Yeun, Oprah Winfrey, Mariah Carey
Norske stemmer: Sigbjørn Solheim, Jan Gunnar Røise, May Kristin Kaspersen, Kine Fossheim, Silje Hagrim Dahl, Knut Erik Engemoen, Henrik Horge, Christian Greger Strøm, Mia Gundersen, Stig Henrik Hoff, Knut Anders Sørum, Lisa Børud, Egil Svartdahl, Knut Arild Hareide
Aldersgrense: 6 år
De siste årene har vist at det finnes et veldig stort marked for kristne filmer på vanlig norsk kino.
Dermed var det selvsagt bare et tidsspørsmål før også de kristne barnefilmene ville dukke opp.
Og i "Stjernen" får vi selve grunnfortellingen fra Det nye testamente:
Juleevangeliet.
Den viktigste vrien i denne varianten er ikke at filmen er dataanimert eller at den har en utpreget lettbent tone, men at vi får oppleve Jesu fødsel fra dyrenes perspektiv.
Så stor plass tar faktisk våre animalske venner – det lille eselet Bo, duen David, sauen Ruth, kamelene til
De tre vise menn og en hel mengde andre – at "den flotteste historien som noen gang er blitt fortalt" ofte står i fare for å drukne i gags og elleville forfølgelsesscener.
Fordelen for oss ikke-religiøse er at det sjelden føles som om "Stjernen" preker til oss.
Bakdelen er at den minner om absolutt alle andre animasjonsfilmer med snakkende dyr i rollene.
På den lyse siden kan det noteres at selv om "Stjernen" skulle gå aldri så godt på kino, er det vanskelig å se for seg at Sony kommer til å lage en oppfølger.
| 0
|
602623
|
Han dyrker språket vårt for framtida
Morten Langeland fra Kristiansand begår det ene kunststykket etter det andre, nå med spennende dikt med referanser til Dyreparken og dens innbyggere.
«Vi har gjort visuelle og funksjonalitetmessige forbedringer i bookingen vår basert på tilbakemeldinger fra våre brukere.
(…) Si gjerne fra hva du synes» står det øverst på Dyreparkens hjemmeside for tiden.
Morten Langeland sier ifra med ei diktbok.
Zoonetter kan leses som netter i zoologisk hage, altså Zoo-netter.
Men formen er sonettens, i noen av de mange variantene som finnes siden den ble til i Italia på 1200-tallet og fant sin form hos Petrarca.
Boka er trykt på svart papir.
Hvit skrift.
Det nattlige er tydelig nok.
Den er videre todelt, på den måten at en halvdel heter «menneske» og den andre halvdel heter «dyret» - og du må snu boka opp ned og begynne fra venstre for å få lese det ene eller det andre.
Boka er med andre ord ikke bare i det grafiske, men også i det helt fysiske, med to permer og en bak-bok og en for-bok et eksperiment.
Zoonettene er fulle av merkverdigheter.
Her omtales «Noahs ark hotellopplevelser», her anropes Kapteinen, her fins Sirkus Jesper og barn, eller kids, eller kidz, som blir konfirmert i gullgraving, og en havepsyke (sic!) som trenger brensel.
Her er undring over hvordan «vesen alltid endres til «de ville»», med dårlig skjult allusjon til Reinert med beinet.
Jeg leser om gen-gangere og tenker på Ibsens «Gengangere», og blir innprentet at jeg må unngå LTU! fulgt av kuruke, og der er jo Jan Erik Vold med sitt Kulturuke-dikt.
Panda Rei heter det, altså ikke Panta rei, som hos Heraklit, men alt flyter, som i Tømmerrenna.
En chill padde trenger en veterinærheten etter at antilopen kuslapp fjerten og spiddet sjiraffåtsel.
Henger du med?
Morten Langeland har i sin fjerde diktsamling innfridd hva han overhodet ikke har lovet.
Det er ustyrtelig morsomt å følge ham på ferden.
Han leker og spidder, fråtser i ord og skaper nytt hvor det trengs.
Han er en poet for framtida og kommer til å selge omtrent ingenting.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.