id stringlengths 6 6 | review stringlengths 13 22.9k | sentiment int64 0 1 |
|---|---|---|
602768 | Livsviktig historiefortelling
Døveteatret Teater Manu hadde torsdag Norges-premiere på en sterk og viktig forestilling om holocaust
Det er litt underlig å overvære en teaterforestilling skapt for og beregnet for et publikum av døve, og så komme ut i verden etterpå og tenke at dette, denne forestillingen, burde vises for alle elever i videregående skole i hele Norge.
Så viktig er den.
Og så god er den.
Og så effektiv er fortellemåten i tegnspråkteatret når det gjelder å formidle både historie, kunnskap og aller mest følelser.
I tillegg formidles her masse historie gjennom fotos fra førkrigs og krigstid.
Teater Manu (hånd-teatret) ble en realitet i 2003, stiftet av Norges døveforbund etter at Stortinget to år tidligere hadde besluttet at et slikt teater skulle opprettes.
Bentein Baardson har i år både manus og regi for forestillingen.
Her fortelles historien om Hans og Gertrud, to tyske barn født tidlig i forrige århundre, ungdommer i mellomkrigstidens Tyskland da Hitler seiler opp som landets leder.
Hans er født døv, men lar seg fascinere av nazistenes ungdomsorganisasjon, blir medlem og erfarer at på et visst tidspunkt blir hans døve-avdeling av SA, Sturm-Abteilung, avviklet.
Det passet ikke Føreren og hans medhjelpere å ha funksjonshemmede i rekkene.
Gertrud er en vanlig tysk pike.
Skoleflink og flittig, blir lege og fascinert av programmet som skal gjenopprette Tyskland etter første verdenskrig, programmet som skal «Make Germany Great Again» som det tilnærmelsesvis heter i forestillingen, altså programmet for etnisk rensning, rasehygiene og eugenesi, altså utryddelse av alle dårlige gener.
Lite vet hun om sitt jødiske opphav.
På scenen forteller Ipek Mehlum fortellingen til Gertrud – med hendene sine.
Ronny Patrick Jacobsen forteller om Hans.
Eitan Zuckerman bruker både hender og en liten stemme-rest til å binde sammen det hele.
Hånd-språket ligger ikke langt fra figurteatret.
Heller ikke fra mime-teatret.
Selv om man ikke har peiling på døvespråk, er det så uttrykksfullt at en utrenet «leser» blir fjetret.
Legg så til at stemmeskuespiller Kjersti Fjeldstad gir den hørende hele historien, usminket og uten filter, med dyp kvinnerøst, noen ganger nesten nøytral, andre ganger med masse engasjement bare tydelig ved senket volum.
Og du har en komplett forestilling, sterk, bevegende, viktig og nesten helt uten sidestykke i norsk teater.
Jeg nøler ikke med å si:
Den burde vises for alle elever i videregående skole.
Vi har ikke tid og råd til å la være.
| 1 |
602770 | Drama på kunstisen
Det er ikke så mange som kan si at livet deres har blitt til en dramakomedie, men det kan Tonya Harding.
I, Tonya
USA 2017
Biografi/drama/komedie
Regi:
Craig Gillespie
Manus:
Steven Rogers
Skuespillere:
Margot Robbie, Sebastian Stan, Allison Janney, Paul Walter Hauser, Julianne Nicholson, Bobby Cannavale, Mckenna Grace
Aldersgrense:
Ikke oppgitt
Egnethet:
Ungdom/voksen
«I, Tonya» handler om den kontroversielle kunstløperen, som rett før OL på Lillehammer i 1994 ble mistenkt for å ha leid folk til å ødelegge sin rivals (Nancy Kerrigan) kne.
I tillegg til den kontroversielle episoden, får vi også se oppveksten hennes, og får en større forståelse for hvorfor det endte slik det gjorde.
På mange måter er filmen en sort komedie, men lite er endret for dramatisk, eller komisk effekt.
De virkelige personene var faktisk så lite smarte, noe klippene som vises på slutten av filmen beviser.
I hovedrollen finner vi Margot Robbie («Suicide Squad», «The Wolf of Wall Street») leverer sin beste prestasjon så langt i karrieren, som Hardings trippel axel med perfekt landing, og gir flere dimensjoner til en person vi kun har sett på én måte gjennom media.
Regissør Craig Gillespie klarer kunststykket å balansere det humoristiske med det tragiske.
Fortellergrepet med å bytte på fortid og nåtid og la hovedpersonene være fortellerne fungerer også bra, og bidrar til økt nærhet til både historien og karakterene.
For de av oss som husker hendelsen, er det ekstra interessant.
Det er som å bli transportert tilbake i tid.
| 1 |
602771 | Et herlig band
Trondheim har sitt Motorpsycho, Bergen har Real Ones.
De er ikke så ulike, og det er mulig å digge dem begge.
Medlemmene i Real Ones er barndomsvenner, og har holdt på siden 1994.
Dette er deres ellevte album, og for mange har de gått under radaren, eller så har de av noen blitt sett på som et sært folkrockband uten den helt store appellen.
De har hatt enkeltlåter som har blitt spilt mye på radio, vunnet noen Spellemannpriser og har kanskje blitt like godt likt internasjonalt som her hjemme.
Låtrekken her, og innholdet i dem, er lett å like umiddelbart, og de fleste av dem vokser seg større og bedre for hver høring.
Spillegleden og formidlingslysten er smittende.
Kvintetten gjorde det meste unna under ei uke på Havanna i Cuba.
De tok med seg skissene og låtstrukturene hjem, og vips så ble dette deres mest tilgjengelige runde med musikk med litt mindre folkrock og litt mer pop.
En låt som "Not Lost
On Me" høres ut som noe George Harrison kunne ha komponert, og spilt inn av The Beach Boys i 1970.
Et annet høydepunkt er "Birds of Bergen", med høytflyvende og vakker vokal.
Det Real Ones gjør er med andre ord ikke så veldig moderne, men det er tradisjonelle røtter som vokser og gror i musikken deres.
Og Real Ones gjør det på sin egen måte.
Det låter fint også i 2018.
Har du ikke sjekket dem ut før, så bør du kanskje gjøre det nå.
| 1 |
602772 | Svimlende fra Zadie Smith
Det beste med denne romanen er den fengslende rytmen.
Det verste er at det kan være vanskelig å henge med.
Det handler om to venninner fra den fattige delen av London, som begge drømmer om å bli dansere.
Bare den ene har talent.
Den andre fordyper seg i stedet i gamle dansefilmer og drømmer seg bort i musikk, rytme, hun filosoferer over rase, klassetilhørighet - hva som ligger til grunn for hva slags menneske vi ender opp med å bli.
Begge jentene vokser opp med en annen etnisitet enn de andre i nabolaget, og vi får kjenne utenforskapet på kroppen.
Den ene jenta kommer seg ut av fattigdommen, begynner å jobbe for en popstjerne og får reise over hele verden og blant annet se bistandprosjektet på nært hold.
Den andre blir boende i det samme nabolaget.
Man dras mellom de to verdenene jentene lever i, og spørsmålet som stilles mellom linjene, er:
Hva skaper et godt liv?
Og hvor mange av oss ender egentlig opp med det livet vi så for oss?
Hele handlingen blir sett gjennom øynene til den ene jenta, som er britisk-jamaicansk.
Vi kommer ikke så tett innpå henne, og hun er heller ikke en veldig interessant karakter.
Det som gjør denne romanen annerledes, er at vi blir kjent med spennende romanfigurer - gjennom hennes øyne og gjennom hennes tanker og beskrivelser.
Det er et sjansespill fra Zadie Smith.
Det er til tider vanskelig å få tak på hva forfatteren egentlig ønsker å få fram i denne boka.
Som leser, blir tålmodigheten virkelig satt på prøve i denne 510 sider lange romanen, som er fylt med utallige avstikkere og omveier, ideer og nye historier.
Å lese Zadie Smith er som å si ja til å bli med i en virvelvind, hvor det handler om å holde seg fast og håpe at man ikke faller av i fart.
Samtidig er det denne gangen gjort på en såpass kløktig måte at vi akkurat klarer å klamre oss fast.
| 1 |
602774 | Nok en symfonisk milepæl
90 symfonikere gjorde en fantastisk Mahlers 5. i Kilden denne uken
Å få oppleve en Mahlersymfoni i virkeligheten, altså i konsertsalen, med et stort orkester og i god akustikk, er alltid en stor opplevelse.
KSO-konserten torsdag i denne uken føyer seg inn i en etter hvert ganske omfattende rekke av kunstneriske høydepunkt som ikke hadde vært mulig uten at visjonære politikere for en del år siden satset på å bygge Kilden og å skaffe byen et symfoniorkester.
Vokst opp i denne byen, med et musikktilbud som bestod av Ønskekonserten og Meloditimen i radio på 50- og 60-tallet, etter hvert med sporadiske nokså amatørmessige konserter med Byorkesteret, er det så jeg må knipe meg i armen når jeg opplever slikt som denne torsdagskvelden.
Er vi i Kristiansand?
Er det mulig?
Å få gjennomleve 68 minutter Mahlers femte, en strøm av musikk formidlet av 90 musikere og en berømt dirigent, det er som å lese en roman i fem bind med tragedie, angst og fortvilelse, gryende håp, løssluppen dans og så en uendelig vemodig og samtidig trøstefull fjerdesats, for så til slutt å nå fram til en virvlende triumf i musikalsk gledesrus, det er til å bli løftet høyt og langt ut av hverdagen utenfor.
Enda mer glede:
At det er byens egne symfonikere som gjør det.
Med solist-prestasjoner på toppnivå enten vi nå snakker trompet, horn, klarinett eller fløyte, og flere andre, at de bor her og virker her og er «våre»!
Det samme gjelder kveldens første solist, den fantastiske pianisten Mariam Kharatyan fra Armenia, som har bodd her de siste fem år, nå som ansatt ved UiA.
Hun gjorde en formidabel prestasjon i Aram Khachaturians Klaverkonsert i Dess-dur, elegant, lekende lett, nydelig tilslørt når det trengtes, og med en utsøkt pedalbruk, det var musikk og fremførelse til virkelig å bli inspirert og lykkelig av.
Det 90 personer store orkesteret er mulig på grunn av et samarbeid mellom Kilden og UiA, og dertil et samarbeid med tilsvarende avdeling ved UiS (Stavanger).
Det er bare å gratulere med samarbeidet og tilføye at flere slike prosjekter ønskes velkommen.
Og til de som tror at slike konserter bare er for «fiffen», rimeligste billett koster 50 kroner.
Det har de aller fleste råd til.
Og så glemte jeg sagføreren i forbifarten.
I den langsomme satsen i klaverkonserten opptrådte en solist på sag.
Det syns jeg er ganske folkelig.
| 1 |
602775 | Vakkert fra vest
Ekteparet Mari og Tor Egil Kreken er snart flinkere og bedre til å lage americana enn amerikanerne selv.
Thomas Gallatin sitt tommespill er viktig i lydbildet, og han er med på å skape god takt og tone på Darling West sitt tredje album.
De fikk en fortjent Spellemannpris for det forrige, og her er de enda bedre.
Det skyldes først og fremst at de våger å lete etter nye løsninger.
Denne musikkformen der det både er bluesgrass, country, folk og litt rock, har lett for å blitt forutsigbar med låter der du vet hva som skjer i neste sekund.
Slik er det ikke med Darling West.
I tillegg har de funnet sitt eget sound, sitt eget særpreg.
Det gjør at "While I Was Asleep" er god å lytte lenge til.
Musikken har gjerne et dempet bluegrasspreg som utgangspunkt.
Fra der blomstrer det virkelig.
Her er flust med spennende og flotte overganger, og ingen av låtene er egentlig kjedelige.
Dette er helstøpt, og musikken viser hvor dedikerte Darling West er innenfor musikksjangeren.
Den beste låten er kanskje "Ballad Of an Outlaw", men det er mange godbiter som følger hakk i hæl.
Til tross for at Mari og Tor Egil Kreken spiller sammen med et lass med andre artister, er det dette som er deres musikalske hjem.
Og jammen er det godt å besøke dem der.
| 1 |
602776 | Trompetspill av klasse og spenstig program
Tine Thing Helseth i glitrende samspill med symfoniorkesteret
En av de ledende trompetister i sin generasjon kan en godt kalle Tine Thing Helseth som nettopp har bikket de 30.
Torsdag gjestet hun KSO og Kilden, og det med velklingende bravur.
Det er noe fjellstøtt over hennes spill, samtidig er det så følsomt og nydelig nyansert.
Hennes første verk var Trompet Concertino av Penderecki, et kort men virtuost verk fra 2015.
Det fikk sin første fremførelse i Norge denne dagen.
Denne korte trompetkonserten viser instrumentets muligheter fra mange vinkler, både de tradisjonelle signal-funksjoner, lyriske vendinger og mot slutten en sterk grad av krevende virtuositet.
Unge Helseth løste det perfekt i suverent samspill med orkesteret og kveldens dirigent Henrik Schaefer.
Hun briljerte videre i Hummels klassiske trompetkonsert etter pause.
Verket er mye spilt, det er tross alt et begrenset repertoar av konserter for solo trompet.
Men etter Pendereckis lett utfordrende musikk, var det saktens godt å møte noe velkjent.
Kvelden åpnet og sluttet med musikk av Prokofjev.
Horn og messing sørget for en staselig begynnelse da de i stadig tettere og harmonisk sprikende samklang intonerte Romeo og Julie-suite nummer 2, med lyden av maktbrynde og stridslyst i satsen Familiene Montague og Capulet.
Den halvtimelange suiten er satt sammen av ulike momenter fra balletten Romeo og Julie fra 1934-38.
Den utfordrer instrumentgruppene i orkesteret til maksimal presisjon, og den enkelte gruppes solist har svære jobber å gjøre.
KSO løste dette utmerket og tok publikum med fra lystig dans til bunnløs sorg og fortvilelse i sistesatsen:
Romeo ved Julies grav.
Til slutt kom den såkalte Klassisk Symfoni, komponert for nokså nøyaktig hundre år siden.
Den lyder frisk og tiltalende, sprudlende livlig og full av overskudd, og dirigent Schaefer holdt tilsvarende friske tempi, noe som førte til små unøyaktigheter men likevel øyeblikk av stor glede.
Bare i andresatsen savnet jeg en stødigere tone i førstefiolinenes sarte melodi høyt der oppe i diskanten.
Konserten var som helhet av det underholdende slaget, vel verd en kveld i byens storstue.
| 1 |
602777 | Tidenes skuffelse
Vi har ventet på oppfølgeren til «The 20/20 Experience» i fem år.
Smakebiten «Can´t Stop The Feeling» gjorde ikke forventningene noe mindre, derfor er denne skuffelsen ekstra drøy å svelge.
Åpningslåten «Filthy» er et bilde på slik albumet egentlig burde vært.
Den er utforskende, futuristisk spennende og dansbar.
Kanskje ikke en publikumsfavoritt, men et ekstra krydder i dagens musikkverden.
Dessverre når ingen av de andre låtene opp til dette nivået.
Tittellåten er et eksempel på hvor fryktelig galt Timberlake har tråkket i en suppe av sjangerblanding.
Han ønsker å knytte sine sørstat-røtter og roots-musikk til sin metropolske, moderne sound.
Resultatet er countrystemte melodilinjer, soul-orgel, funk-gitar og tidenes mest irriterende marimbalignende bass-sample som hjemsøker hele albumet – kanskje den dårligste fusjonen av sjangre til dags dato.
Litt lenger nede på lista beveger han seg inn i tung hip-hop med låten «Supplies» – sendte låtskriverne denne sangen til feil person?
Med unntak av tema som speiles i låtnavn som «Livin´Off the Land», «Flannel» og «Montana» mangler «Man of the Woods» en skikkelig rød tråd.
Det virker som et desperat forsøk på å være nyskapende som går feil på alle mulige måter.
| 0 |
602778 | Svart horisont
Hvis du skulle være ute etter noe mørkt og mektig å fordrive vintersolen med, er Horizon Ablaze fra Kristiansand ditt kanskje beste alternativ akkurat nå.
METAL
Horizon Ablaze
"The Weight of a Thousand Suns"
(Leviathan/Diger)
Man blir kastet rett ut i malstrømmen: rullende blast beats langt fremme i lydbildet, kvernende gitarer – det høres ut til å være omtrent hundre av dem – plutselige temposkifter, et blodskutt brøl av en stemme, en atmosfære av altoppslukende, knugende, villet mørke.
Ingen skal beskylde Horizon Ablaze for å ha mildnet på sitt album nummer tre.
Rent sjangermessig kombinerer den kristiansandsbaserte trioen, som består av vokalist André Kvebek, gitarist Stian Ruethemann og trommeslager Kevin Kvåle, black metalens infernalske intensitet med death metalens fokus på teknisk presisjon.
Noen fete thrash metal-riff fungerer som energiutløsere, mer melodiske partier tilfører litt hardt tiltrengt oksygen.
Høydepunktene – brutale "Sleep Is the Brother of Death", desperate "Ghost of a Previous Nightmare" og majestetiske "Insidious" – er jevnt spredt ut over de 44 minuttene som til sammen utgjør "The Weight of a Thousand Suns".
Ikke alt der i mellom oppleves like engasjerende.
Men her er det den rensende helheten som teller.
Det er internasjonal klasse over dette.
| 1 |
602779 | Provoserende lite erotisk
Er det fordi boka er så dårlig at forfatteren av denne erotiske romanen må være anonym?
Arve Juritzens siste forsøk på å få oppmerksomhet er en roman full av sex, skrevet av det som angivelig skal være en velkjent norsk kulturpersonlighet.
Den handler om Alfred Åsen, en helt vanlig norsk lærer som bestemmer seg for å prøve ut nettdating.
Men i stedet for famlende blind dates, blir han kjent med Kitty, en velstående, mystisk og erfaren kvinne som vil lære ham opp i «elskovens kunst».
Hun gir ham en rekke oppgaver, som han skal utføre med andre kvinner, før han avlegger rapport til Kitty.
I bunn kan man skimte en fortelling om en mann som forsøker å utfordre sitt forsiktige selv.
Men først og fremst er dette en roman fylt med flaue sexskildringer.
Opplæringen omfatter sex i alt fra naturen til Ibsenmuseet og en sexklubb i Hellas, og alt er beskrevet på like livløst og tørt vis.
Metaforene er ikke bare klisjéfylte, de er dessuten alt annet enn erotiske, i ordets egentlige betydning: sanselig kjærlighet.
Med setninger som «da jeg plantet hodet mitt i kløfta, fikk jeg følelsen av å være inne i et koselig, lite hi», blir det en fornærmelse mot sjangeren å kalle dette en erotisk roman.
Det vulgære og plumpe blandes med husmorporno-aktige ord som «elskovstake», «svulmende lem» «teltstangen min».
Det hele vitner om en forfatter med et fullstendig ubevisst forhold til sitt eget språk.
Det har alltid vært gode grunner til å utgi bøker anonymt.
Enten det har vært reell fare for sikkerhet, eller bare sosiale sanksjoner grunnet normbrudd, har forfattere i ulike tider valgt å være anonyme.
Jens Bjørneboes «Uten en tråd» ble for eksempel skrevet som en parodisk pornografisk bok, med hensikt om å provosere til debatt – noe den også klarte – den ble til og med forbudt.
Hva som er drivkraften bak «Kitty-rapporten» er derimot ikke så lett å si.
I 2018 er det vel de færreste som lar seg provosere av sex i bøker.
Det som i stedet provoserer, er hvor dårlig dette er.
Det er ikke utenkelig at det er bokens elendige nivå som er grunn til at forfatteren har valgt å være anonym.
| 0 |
602780 | Vaskehjelpen og sjømonsteret
Årets mest romantiske film er også den mest usannsynlige.
ROMANTIKK/FANTASY
"The Shape of Water"
USA 2017
Regi:
Guillermo del Toro
Skuespillere:
Sally Hawkins, Octavia Spencer, Michael Shannon, Richard Jenkins, Michael Stuhlbarg, Doug Jones
Aldersgrense:
15 år
Guillermo del Toro lager eventyr for voksne.
Filmene hans – se for eksempel høyt verdsatte "Pans labyrint" (2006) eller undervurderte "Crimson Peak" (2015) – utspiller seg i en verden som ofte er bisarr og noen ganger skremmende, men som også har stort rom for skjønnhet.
"The Shape of Water" kan godt bli stående som den ultimate Guillermo del Toro-filmen.
På papiret kan den riktig nok se ut som noe hentet fra nederste hylle på Outland.
Baltimore, tidlig 60-tall:
Stumme Elisa (Sally Hawkins) jobber som vaskehjelp på topphemmelig laboratorium, støter på mystisk sjøskapning – halvt mann, halvt amfibie – som holdes fanget der, søt musikk oppstår.
Men "The Shape of Water" er veldig mye mer enn et stykke fangirl-fantasy-nonsens.
Den er en spennende røverhistorie fra Den kalde krigen.
Den er en nostalgisk hyllest til det gamle Hollywood.
Den er en melankolsk fortelling om jakten på kjærligheten.
Den er en visuell nytelse i blått og grønt med illevarslende innslag av rødt.
Legg så til at "The Shape of Water" også er temmelig ublu erotisk, og vi har å gjøre med et genuint gripende, aldeles nydelig realisert eventyr for voksne.
| 1 |
602781 | Så bra kan en tidligere Kaizer gjøre det
Musikken er tidvis tung og monumental.
Den er autoritær og forførende.
Janove Ottesen er i storform.
Å komme seg ut av den svære bobla til Kaizers Orchestra, kunne neppe være lett.
Sjefskaizer Janove klarte det bra med solodebuten, "Artisten og Marlene", som kom for et år siden.
Her er han enda bedre.
Låtene er sterkere og mer fokuserte, og de fungerer både hver for seg og i en albumenhet.
Janove og bandet er gira.
Det gnistrer.
Energien og formidlingslysten er smittende god.
Overskudd, med et lass av gode ideer.
Bandet låter tight og sterkt.
Janove fra Bryne har med seg veteraner som kan sitt fag, men som fortsatt elsker å spille.
Spesielt i denne miksen av rock, pop og teatralske øvelser.
For dette er aldri særlig langt unna Kaiizers Orchestra.
Poenget er at Janove og bandet hans er i ferd med å innehente kvaliteten og appellen som de hadde på sitt beste.
Variasjonen er stor og god.
Her er to duetter.
Ane Brun synger med på "Våpen", som er en sterk ballade på seks og et halvt minutt, som har i seg dramatikken og intensiteten som Janove fikser så godt.
På "Drittsekk" er han sammen med OnklP.
Det koker.
Her er både funk, glamrock og saftige midtempolåter.
Det meste er monumentalt, og noe er svulstig, med positivt fortegn.
Lidenskapen blomstrer, og den går noen ganger over styr, uten at det glipper.
Låten "Engel" er en finfin åpner som drar lytteren inn i den overskuddspregede, musikalske sfæren, mens tittelkuttet oser av kraft med sin tunge rytme.
Ingen av de åtte låtene virker ubetydelige.
Det var lett å tro at Janove Ottesen skulle bli mett og slapp av suksessen med Kaizers.
| 1 |
602783 | Mest til lyst og litt til ettertanke
Det morsomste på teater i Kilden siden starten.
Jeg kan ikke stå for fristelsen til å smelle til på sørlandsk vis:
Det var velsigna godt å komme i teater og få lov til å le.
Og det over noe så usørlandsk som utroskap.
For den slags driver vi vel ikke med bak blondegardinane?
Jeg ble en smule fordomsfull da jeg leste Jo Strømgrens uttalelse på forhånd:
«Utroskap er helt normalt og foregår overalt, men på Sørlandet legges det mer lokk på.
Jeg tror mange her nede har godt av å bli mer bevisst på, og i større grad akseptere, at det faktisk også skjer her, sier regissør Jo Strømgren».
Ja, der fikk vi den.
Vi «her nede».
Hovedstadsarroganse, heter det.
Men så kommer teaterforestillingen, skrevet av og regissert av samme Strømgren.
Og så er den en virkelig fulltreffer, en fremragende tekst spilt av et sprudlende ensemble i nydelig regi.
Jeg tror ikke den rammer sørlendinger mer enn andre.
Den vil slå like godt an i de fleste mindre byer i Norge, i alle fall sør for moralsirkelen, for å kolportere en annen fordom.
Det kalles et melodrama.
Men det ligger sannelig også svært nær komedien.
For ikke å si farsen.
Mange vil huske Boeing, boeing, farsen der en herre holder seg med tre forloveder, praktisk ordnet siden alle tre er flyvertinner, så lenge flyene er i rute da.
I vår tid er det selvsagt mer nærliggende at en dame holder seg med flere herrer.
Tre i tallet, tror vi først.
Men så viser det seg å være sju.
Da Jens Bjørneboe i 1966 utgav Uten en tråd ble den forbudt i Norge.
Vrøvl fra ende til annen, het det.
Saken var vel at hadde boka handlet om en mann som tok for seg av kvinner i flertall, så ville den passert.
Men her var det en kvinne som forsynte seg av menn.
Og det var nærmest naturstridig.
Sånn kan man reflektere, når Kilden Teater nå spiller en utroskapskomedie der en kvinne altså holder seg med en ektemann og seks elskere, eller kanskje den ene faktisk er elskerinne?
For i dette universet av utroskap finnes det flere filer, nydelig illustrert av et tablå av utstillingsdukker som ruller forbi hver gang det er sceneskift, og det er det ofte i den litt mer enn halvannen time forestillingen varer.
Den vesle hånd-drevne dreiescenen gir elegante sceneskift, og i det begrensede rommet på Intimscenen bruker regien hele rommet, også publikumsområdet, som spilleplass.
Skuespillerne gjør fortreffelige roller, med sine egne navn.
Ina Maria Brekke bærer mye og bærer det godt.
Men sannelig om ikke Steffen Mulder imponerer mer enn noen gang der han er fårete, dumskalle, oppriktig forelsket, frustrert, etterpåklok og forsmådd.
Johanns Blåsternes er blæra fra Ullern, henrivende i sin selvnytelse på tross av påstått litenhet der nede, og Ingri Enger Damon er uutgrunnelig psykolog med mer enn et snev av lesbisk dragning.
Lars Emil Nilsen er tryggheten selv i gjengen av elskere, sannelig er han ikke også hjernen bak den geniale løsningen som kanskje skal få det hele til å kunne fortsette?
Men det får vi ikke vite noe om.
Her er ingen fasit.
Katastrofen kommer ikke, heller ikke løsningen.
Slutten skal slett ikke røpes, men konklusjonen er at teater, når det er så godt som her, er «Ej blot til lyst» som det het i gamle dager.
For sannelig kan en reflektere litt over holdninger og fenomener etter å ha møtt Sidespringerne i Kilden Teater.
| 1 |
602785 | Innertier fra Spielberg
Den Oscar-nominerte «The Post» er som en kjærlighetserklæring til journalistikken slik den en gang var, og slik den burde være.
The Post
USA 2017
Biografi/drama/thriller
Regi:
Steven Spielberg
Manus: Liz Hannah, Josh Singer
Skuespillere:
Meryl Streep, Tom Hanks, Alison Brie, Carrie Coon, David Cross, Bruce Greenwood, Tracy Letts, Bob Odenkirk, Sarah Paulson
Aldersgrense 12 år
Og er en aktuell påminnelse i disse Trump-tider om viktigheten av en gravende, uavhengig og fri presse, og hvor pressen på sin side i mange land virker mer opptatt av å løpe etter realitykjendiser.
Spielberg skildrer den sitrende spenningen og nervene som er i høyspenn før deadline, lukten av trykksverte, og følelsen av en rykende fersk avis i hendene som inneholder avsløringer som vil få maktens menn til å skjelve i bukseselene.
Nærbilder av blytypene i pressa forsterker følelsen av ordenes makt i det de hamres inn på avisforsiden, og med det avslører den amerikanske regjeringens dekkoperasjon rundt Vietnamkrigen.
Tom Hanks og Meryl Streep er fantastiske i rollene som avisutgiver Katharine Graham i The Washington Post, og hennes redaktør Ben Bradlee, som risikerte karrierene og fengselsstraff da de publiserte de hemmeligstemplede «Pentagon Papers».
Det var også journalister fra The Post som rett etterpå avslørte Watergate-skandalen.
Noe som vises så vidt i filmen, og understreker at en liten, lokal og familieeid avis kan endre verden like mye som de store aviskjempene.
Lett en av årets beste filmer.
| 1 |
602786 | Et liv i rikt billedspråk
Annabelle Despard fra Kristiansand kommer med sin sjuende diktsamling - et betagende verbalt kunstverk.
I denne diktsamlingen møter vi en eldre kvinne som ser tilbake.
Alderdommens skyggesider trer frem, og livets mange gleder.
Her er varme og humor, men smerten skjules ikke, hverken den som var i eget liv eller den man ser hos andre.
Språket er fullt av blomster, vakre og rare.
Her er så mange overraskelser, så mye vidd og så mange vridde måter å se ting på, så mye underlig og fint og morsomt og leit.
Første del heter «De kroppsfikserte», og det er ikke menneskene på helsestudio det dreier seg om, det er «de som vet alt om årer og skjelett», de som ikke har noe valg fordi «kroppen presser på / ikke som en unggutts brunst / men som en kreditor ved døren».
Maken til spenstige bilder?
«I speilet ser jeg den knuste frontrutes estetikk» heter det aller først.
Og dikteren går seg vill i sitt eget ansikt.
Hun er blitt skjelven på hånden, og «benas tatoveringer er eksotiske».
Men «Sjelen er inntil videre knyttet til meg» - hvis det betyr at hodet er i orden, så går det svært tydelig fram av boka som helhet.
«Kålbladenes epoke» handler om barndom og oppvekst.
Som femåring mistet dikterjeget mor, og det fortelles slik:
«Å ha sin mor i fem år / er ikke alle forunt».
«Hos henne lærte jeg å stå / hun hadde hånden klar / da jeg begynte å gå».
Sårt og nært forteller hun om hvordan barnet taklet tapet ingen våget å snakke om.
Så mister hun far.
«Jeg fullførte barndommen uten ham».
Hun syntes synd på barn i bøker, det skjedde så mye dramatisk med dem.
«Barndommen min var rotete / Ingen god fortelling / ikke ulykkelig nok».
Det var en verden full av tanter – «Tantene er lagt i jord / Der hviler de med bifag / husmorskole og en reise til Italia / kjærlighetssorg og opplevd død» - og onkler, og en bestemor som «bestyrte sommeren».
Voksenliv, barneoppdragelse, alderdom, nytt ekteskap, mer tap og død – alt sammen omtales med denne særegne språklige fantasien som gjør Despards bøker så utrolig fine å lese.
| 1 |
602787 | Mangler hits
Party-artisten Julie Bergan klarer ikke helt å få stemningen til topps med albumet «Turn On The Lights».
Julie Bergan skapte et navn for seg selv allerede før sitt første studioalbum.
Party-låten «Arigato» toppet VG-lista i flere uker i 2016 og førte til nominasjoner til både Spellemann og P3-gull.
Dessverre er det ingen andre låter på hennes debut som når helt opp med samme kraft.
Selv om Bergan og produsentene hennes tilsynelatende gjør alt for å skape den perfekte partylåten, er det fraværet av store hits som er mest alarmerende her.
Åpningssporet «Guilt Trip» og tittelsporet er på god vei, og vil nok være mye spilt på vorspiel rund om i Norge fremover, men ingen av dem skiller seg så ut fra mengden.
Hun klarer å bevise at stemmen er på plass med den kraftfulle popballaden «Second Hand Love», men det hjelper ikke når produsentene kutter opp strofene hennes som i den masete låten «Mantra».
Samtidig smører de tykt på med effekter som vocoder og autotune.
Med låten «Arigato» ble vi kjent med en artist med attityde, og under høydepunktene på dette albumet finner vi også en dose særegenhet.
Irriterende nok drukner Julie Bergan i et overprodusert lydbilde.
| 0 |
602788 | Fifty Shades:Antiklimaks
Takk for alt, Anastasia og Christian.
Det har vært en pine.
DRAMA/ROMANTIKK
"Fifty Shades Freed"
USA 2018
Regi:
James Foley
Manus: E.L. James
Skuespillere:
Dakota Johnson, Jamie Dornan, Rita Ora, Luke Grimes
Musikk:
Danny Elfman
Aldersgrense:
15 år
"Fifty Shades Freed" tar opp tråden der "Fifty Shades Darker" slapp den i fjor: med at go'-jenta Anastasia (Dakota Johnson) og den superrike S&M-entusiasten Christian (Jamie Dornan) gifter seg.
Alt ligger til rette for et liv i ubegrenset luksus – disse filmene er like mye forbrukerpornografi som noe annet – med plenty kinky sex attåt.
Eneste mulige skår i gleden måtte være at Anastasias gamle sjef stadig er like oppsatt på å drepe de to.
Det beste med "Fifty Shades of Grey"-filmene er og blir de søte hovedrolleinnehaverne.
Ellers lider trilogiens siste under akkurat de samme svakhetene som de to første: et plott som kunne ha vært løftet fra en hvilken som helst såpeopera, romantiske opptrinn som er så cheesy at de påkaller fnising, sexscener som er alt for kliniske til å oppleves, vel, sexy.
Når en ukebladfantasi med sadomasochistisk tilsnitt blir et så stort fenomen som "Fifty Shades of Grey" har blitt, sier det sikkert mye om hva slags dunkle drifter som skjuler seg i vår kollektive underbevissthet akkurat nå.
Først og fremst sier det likevel at mange ikke ville ha kjent igjen en møkkafilm om den så ga dem ris på stumpen.
| 0 |
602791 | Klokt og innsiktsfullt om å gå
Kagge har gått meir enn dei fleste, og fortel levande om kvifor det å gå gjer livet rikare.
«...ett skritt av gangen» er undertittelen på denne, etter mi meining, filosofisk vinkla boka om det å gå.
Eg har, med skam å melde, berre lese ei bok av eventyraren, polfararen, og kunstsamlaren; «Stillhet i støyens tid – gleden ved å stenge verden ute».
Eg hadde ikkje lese så mange sider før eg kunne slå fast at «Å gå» eit stykke på veg er eit frittståande framhald, eller kanskje heller ei utdjuping av den nemnde boka.
Eg er i utgangspunktet svært kritisk innstilt til «hjelp-til-sjølvhjelp-bøker», dei fleste har berre ein viss økonomisk verdi – for forfattaren.
Men, «Stillhet i støyens tid – gleden ved å stenge verden ute», er, som «Å gå» skriven av eit menneske som har oppdaga at det finst noko eksistensielt viktig i det å gå.
Tilknytinga til kunst var ein berebjelke i den første, i «Å gå» er natur og så vel daglegdagse som ekstreme, fysiske opplevingar det sentrale, saman med det å gå.
Boka startar slik:
«En dag kunne ikke lenger mormoren min gå.
Den dagen døde hun.
Fysisk levde hun en stund til, men de nye knærne som var operert inn for å erstatte de gamle, var utslitt og maktet ikke å bære kroppen hennes.»
Slutten er ei kort forteljing om morfaren, som i februar 1945 gjekk til skafottet.
Og Erling Kagge skriv:
«..
klarte han å gå høyreist med sikre skritt og vise at de kunne henrette så mange de ville, men at kampen deres uansett ville være forgjeves?
Det er det ingen lenger som vet.»
I boka refererer forfattaren til Sokrates, Arne Næss, Peter Wessel Zappfe – og ei lang rekke andre filosofar – enkelte frå tida før tidsrekninga vår – andre frå mellomalderen, opplysningstida – og vår eiga tid.
Det som kanskje gjer sterkast inntrykk på meg er glimta frå vandringa i kloakknettet under New York.
Lukt, lydar, syn – som etter kvart – nei, eg skal ikkje røpe meir.
Oppsummert, «Å gå» er ei stramt redigert, lettlesen og faktavinkla bok som eg er ganske sikker på at vil overleve lenger enn dei fleste «hjelp-til-sjølvhjelps-bøker.
| 1 |
602792 | Folkhemmet rotnar på rot
Viss det bildet av Säpo som forfattaren teinar er tilnærma sant, gjev det meg frysningar.
Då eg i fjor omtale «Utmarker» av svenske Arne Dahl, som forresten er eit pseudonym for Jan Arnald, fekk omtalen tittelen «Elegant og hardtslåande krim».
Eg kunne godt ha nytta same tittelen på «Innland».
Bok nummer to med radarparet Molly Blom og Sam Berger er spennande, men det er kanskje ikkje tilfeldig at forlaget har sett sjangeren krim i parentes.
Eit underleg – og uferdig – brev frå ein person som kanskje lid av konspirasjonstankar er opptakten, før vi møter hovudpersonane som er på flukt.
Kvifor skal eg ikkje seie noko om, men dei er heilt nord i Sverige, i Lappland, og Berger har lege i tilnærma koma i 14 dagar når han vaknar i eit lite, iskaldt hus på seinhausten.
Etter kvart får dei to eit oppdrag – uoffisielt.
Ein mordar med ein trestokk som våpen går laus, og han drep – på bestialsk vis – kvinner som har barn eller er gravide.
Meir skal eg ikkje røpe om den spenningsdrivande delen av handlinga.
Det svenske hemmelege politiet, Säpo, spelar ein sentral rolle også i denne boka, sjølv om dei – naturleg nok – ikkje akkurat gjer det i dagslys.
Viss det bildet Arne Dahl teiknar av det hemmelege svenske politiet er tilnærma sant, gjev det meg frysningar.
Slikt som menneskerettar for alle, også dei som ikkje er «mors beste barn», finst ikkje.
Molly Blom er, som i «Utmarker», ein person eg ikkje heilt får tak i.
Ho er på ein eller annan måte knytt til Säpo, men korleis?
Det er sikkert heilt medvete frå Dahl, og slutten av denne andre delen kan kanskje peike i retning av at ho skal «avslørast» i neste bok.
Ja, eg er overtydd om at det i alle fall kjem ei tredje bok om duoen Blom & Berger.
«Innland» endar med fleire lause trådar.
Men, og det er det viktigaste slik på tampen, eg opplever kriminalromanane «Utmarker» og «Innland» som ganske skarp og innsiktsfull kritikk av det svenske samfunnet anno 2017.
Slik eg les denne boka, handlar ho om det «svenska folkhemmet» - som rotnar på rot.
| 1 |
602793 | Litt om livets tilblivelse
Det foreldrehåndbøkene ikke forteller.
«Det første mysteriet» er en fin liten bok om hvordan et menneske blir til, fra det unnfanges til det fødes.
Det er mye spennende man får vite om dette underet som er begynnelsen på livet, nøkternt illustrert av forfatterens søster.
En av tingene leseren får vite, er at gravide kvinner har større sannsynlighet for å overleve en hjertesvikt enn ikke-gravide, fordi stamceller fra fosteret iler til morens hjerte for å reparere det.
Det er jo bare helt fantastisk!
Det pirret nysgjerrigheten såpass mye at jeg etter å ha lest ut kapittelet måtte undersøke det nærmere på egenhånd.
Andre interessante ting handler om hvor avansert dette med kjønn er, det er ikke så enkelt som at XX = kvinne og XY = mann.
Det er mye mer komplisert enn som så.
Boken er som nevnt liten, og det er ikke nødvendigvis dårlig, det, men selv tar jeg meg ofte i å tenke at jeg vil vite mer, mer om det ene og mer om det andre.
Det er så mye interessant Vestre kommer inn på, som jeg gjerne skulle visst enda litt til om.
Ikke slutt nå, tenker jeg, fortell meg mer om hva fosteret gjør for mor!
Fortell meg mer om likhetene mellom oss mennesker, bananfluen og reptilene!
Nå skal det sies at undertegnede er masterstudent i genetikk og evolusjon, og synes reproduksjon er i overmåte interessant, men på en annen side – det må da være mange som er interessert i å vite hvor de kommer fra og hvordan livet blir til?
Det er ganske svimlende å tenke på alt som skal klaffe for at et menneske skal bli til.
Som forfatteren selv skriver i forordet:
Det er mye en bildeserie av fosteret som vokser i håndbøker for foreldre ikke forteller, og det er altså disse tingene Vestre så fint og entusiastisk forteller om i denne boken.
Det er mye dårlig populærvitenskap der ute, men «Det første mysteriet» er god videreformidling av naturvitenskap til et bredere publikum.
| 1 |
602796 | Noe lignende har vi ikke hørt før
Dette er både rått og flott.
Tre av våre mest ettertraktede jazzartister har slått seg sammen, og de slår seg virkelig løs.
Det betyr ikke at dette er så eksperimentelt eller avantgardistisk.
Nei, det betyr at de skaper musikk som egentlig ikke ligner på noe annet.
De bruker sine jazzferdigheter til å lage vokaljazz, som egentlig ikke er så veldig jazzete.
De kjører på med en rocka holdning med en intensitet som er forlokkende og forførende.
Av og til er det lett å tenke at dette er soul.
Men det er så mye mer enn det, også.
Gurls består av Rohey Taalah, som nyter stor suksess med bandet Rohey.
Ellen Andrea Wang spiller bass.
Hun har også sitt eget band, og spiller i tillegg i Pixel.
Saxofonist Hanna Paulsberg har gitt ut tre album med Hanna Paulsberg Concept.
Hun har skrevet alle låtene her.
Alle tre har en lang liste med store internasjonale navn som de har spilt med.
Det var egentlig Emilie Nicolas som startet Gurls.
Nå er hun ute, men er likevel med på den stilige låten, "Dis Boy".
De åtte andre sporene er også verdt å få med seg.
Ikke minst den funky åpneren, "Worried Bout Ya" og den langt roligere, "The Boy Who Came To Town".
Man behøver ikke like jazz for å like Gurls.
| 1 |
602798 | Mangelfull regidebut
I byen hvor det skjer flest bankran i hele verden, Los Angeles, regjerer politimannen Big Nick (Gerard Butler) sammen med gjengen The Regulators.
Den of Thieves
USA 2017
Sjanger/action/drama/krim
Regi:
Christian Gudegast
Manus: Christian Gudegast
Skuespillere: Gerard Butler, Pablo Schreiber, O'Shea Jackson Jr., 50 Cent
Aldersgrense:
15 år
De er ikke redde for å bruke uortodokse metoder, og da de mistenker at Merrimen (Pablo Schreiber) og gjengen hans med tidligere elitesoldater planlegger et stort ran, truer de gruppens svakeste ledd til å tyste for dem.
Samtidig følger vi ranerne mens de forbereder seg til sitt største kupp.
«Den of Thieves» er manusforfatter Christian Gudegasts regidebut, og hans manglende erfaring blir altfor tydelig.
Gerard Butler kler rollen dårlig.
Han prøver altfor hardt å være «badass», og blir i stedet stereotypisk og karikert.
Manuset er også mangelfullt, og i iveren etter å overraske med originale plott-vendinger, har filmskaperen glemt at han må presentere en troverdig vei fra a til b.
Filmen er tydelig inspirert av klassiske «heistfilmer» som «Point Break» og «The Italian Job», men den er langt fra i samme klasse som sine inspirasjonskilder.
Scenene som skal være spennende mangler oppbygging og får derfor ikke ønsket effekt, og filmen mangler rytme, stil, kulhet og alt det andre som gjør slike filmer så underholdende.
Den oppleves som en ukoordinert dans utført av amatører, totalt blottet for sjarm og karisma.
| 0 |
602799 | Sparer ikke på noe
Dette er pompøst, mektig, svulstig og bombastisk.
I In Vain sitt tilfelle er det honnørord.
Etter en lytt fra begynnelse til slutt, er det lett å føle seg mett av de voldsomme øvelsene og de lange låtene på "Currents".
Men man blir mett på en god og behagelig måte, og etter litt hvile er det bare å lytte på nytt igjen.
In Vain, med gitarist Johnar Håland og vokalist Sindre Nedland fra Kristiansand i spissen, har med andre ord skapt et altoppslukende rockealbum med monumental og tøff rock som beveger seg i mange retninger.
Det er ikke alltid like lett å få med seg ordene i tekstene, men dette skal speile de store endringene i vår tid med kontinentale strømmer av mennesker, skifte i tradisjoner og der kulturer forenes.
Allerede på åpneren, "Seeker of The Truth", får vi en anelse om hvor dette går og hva dette er; nemlig med låter i en legering mellom symfoniske og slakke partier mikset med ekstrem metal og progrock.
Hør bare på den maktsterke "Blood We Shed", med sin harde og brutale kraft, før vi får et rolig stilbrudd og et mektig og sakralt sangparti.
In Vain sparer ikke på noe her.
Et annet høydepunkt er den symfoniske balladen, "Origin".
En sterk låt.
Og det er mange av dem her.
Eneste minus er kanskje "Ghost Park", som framstår som litt rotete.
Dette er med andre ord en svært så innholdsrik time med In Vain.
Musikken framstår som et overflødighetshorn og en maktdemonstrasjon over hva et band kan bygge opp der det råe og melodiøse nærmest går hånd i hånd.
Den vesle svakheten er at kompetansen er større enn særpreget til bandet.
For det er ikke så lett å høre at dette er In Vain uten å vite det på forhånd.
Men det er lett å høre at dette er et veldig sterkt rockealbum.
Rune Slyngstad
| 1 |
602801 | Kjapt, konsist og klebrig
The Good The Bad & The Zugly slår nok et knallhardt slag for gla'-misantropisk punkrock fra 90-tallet.
PUNK The Good The Bad & The Zugly
"Misanthropical House"
(Fysisk Format/Diger Distro)
Man blir umiddelbart transportert 20–25 år tilbake i tid.
The Good The Bad & The Zugly låter like skitne og ubehøvlede som Turboneger gjorde den gang – hvilket betyr at de også minner kraftig om amerikanske Poison Idea – og balanserer dessuten på akkurat den samme knivseggen mellom dumskap og smartness.
Der den ene låten slår et slag for retten til å gå ut og drikke øl uten å måtte delta i quiz ("I need a place to drink, not a place to think!"), tar den andre utgangspunkt i tankene til filosofen Søren Kierkegaard ("Sickness Unto Death").
Bortsett fra at sistnevnte låt med litt velvilje kan kalles en ballade, representerer ikke hadelendingenes tredje fullengder – den andre med Ivar Nikolaisen fra Silver (og Rogaland) skrikende bak mikrofonen – noe nytt på verken den ene eller andre måten.
Musikken er kjapp, konsis, nesten idiotisk fengende og etterlater, akkurat som festene gjorde på 90-tallet, en klebrig stank av svette og sigarettrøyk i veggene.
Thomas Seltzer burde kjenne mer enn et lite stikk av misunnelse.
Aldri om det kommende Turbo-abumet blir like gøyalt som dette.
| 1 |
602802 | En humanistisk western
Historietimer kan neppe bli mindre romantiserende enn dette.
DRAMA/WESTERN
"
Sweet Country"
Australia 2017
Regi:
Warwick Thornton
Manus: David Tranter, Steven McGregor
Skuespillere: Bryan Brown, Hamilton Morris, Sam Neill, Thomas M. Wright, Ewen Leslie, Gibson John, Natassia Gorey-Furber, Matt Day, Anni Finsterer, Tremayne Doolan, Trevon Doolan
Aldersgrense:
15 år
Australia er en like naturlig setting for westernfilmen som USA.
Ikke bare har de to nasjonene urfolkene, nybyggerne og de endeløse, harde landskapene til felles, men begges historier er også gjennomtrukne av rasisme og vold.
"Sweet Country" er en australsk western som tar utgangspunkt i denne såre tematikken.
Et eller annet sted ute i "The Outback" i årene etter Første verdenskrig, lever de hvite innflytterne – noen av dem forfyllede sadister, noen av dem velmenende kristne – som eneherskere på hvert sitt karrige stykke land.
De sorte synes på sin side å ha akseptert rollen som undersåtter med resignert sørgmodighet.
Alle skal de bli satt på prøve når en sort arbeider tvinges til å drepe en hvit gårdeier i selvforsvar.
"
Sweet Country" er like streng i form som i innhold.
Ingen snakker i utide, lydsporet er lite annet enn vind og surrende fluer, tempoet er nesten pinefullt langsomt, en trussel om brutalitet og fornedrelse ligger som et kvelende teppe over nesten hver eneste scene.
Resultatet er at selv det minste tegn til ømhet oppleves dypt bevegende.
Akkurat nå kan jeg ikke komme på å ha sett en mer humanistisk western.
| 1 |
602804 | Fengslende fra virkeligheten
Den prisbelønte manusforfatteren Aaron Sorkin («Moneyball», «A Few Good Men»), gjør sin debut som regissør med «Molly’s Game», og får nesten fullt hus.
Molly's Game
USA 2017
Drama/thriller
Regi:
Aaron Sorkin
Manus: Aaron Sorkin, basert på boken «Molly's Game:
From Hollywood's Elite to Wall Street's Billionaire Boys Club, My High-Stakes Adventure in the World of Underground Poker'» av Molly Bloom
Skuespillere: Jessica Chastain, Idris Elba, Michael Cera, Kevin Costner, Chris O'Dowd
Aldersgrense:
12 år
Han har riktignok gode skuespillere med på laget, og den sanne historien om Molly Bloom (Jessica Chastain) inneholder nesten mer dramatikk enn han kunne klart å dikte opp.
Det skal likevel sys sammen og videreformidles, og Sorkin viser igjen hvorfor han er en Oscar-vinnende manusforfatter.
Molly Bloom deltok i OL i freestyle, men hadde en alvorlig ulykke og måtte legge skiene på hylla.
Ved en tilfeldighet får hun innpass i Hollywoods hemmelige pokermiljø med alt fra kjente skuespillere til rike forretningsmenn rundt bordet.
Hun har kontroll en stund, men da det tetter seg til rundt henne og hun blir arrestert av FBI, tvinges hun til å gå «all in».
Jessica Chastain er strålende, og leverer en fabelaktig tolkning av en iskald pokerdronning og samtidig en redd og sårbar kvinne.
Samspillet med Idris Alba som spiller Mollys advokat er også bra, men de mest rørende scenene er mellom Chastain og Kevin Costner som spiller Mollys far.
Til tider blir det litt mye monolog, nesten oppramsing, og dialogen er også noe heseblesende innimellom, men totalt sett er filmen vellaget og velspilt, og forteller en fengslende historie.
| 1 |
602805 | Stresset kanin
"Petter Kanin" er nok en av disse barnefilmene som virker livredd for å kjede sitt publikum.
ANIMASJON
"Petter Kanin"
Australia/England/USA 2018
Originaltittel:
Peter Rabbit
Regi:
Will Gluck
Manus: Will Gluck, Rob Lieber
Skuespillere:
James Corden, Margot Robbie, Elizabeth Debicki, Daisy Ridley, Rose Byrne, Domhall Gleeson, Sam Neill
Norske stemmer:
Christoffer Staib, Anders Bye, Siri Nilsen, Marion Ravn, Ina Svenningsdal, Malin Pettersen, Christian Ingebrigtsen
Aldersgrense: 6 år
Etter to på alle måter svært vellykkede "Paddington"-filmer de siste årene, kommer det ikke overraskende at flere klassiske britiske barnebokfigurer får prøve seg i det samme dataanimasjons- og "live action"-hybridformatet.
"Petter Kanin", løst basert på de drøyt 100 år gamle bøkene til Beatrix
Potter, prøver dessverre litt i hardeste laget.
Vitsene kommer så tett at de er nær ved å slå hverandre i hjel.
Actionsekvensene er heseblesende og til tider direkte voldelige.
Lydsporet domineres av dundrende hip hop og pop.
Når i tillegg ord som "nepotisme", "antropomorfisme" og "hors d'oeuvre" uten videre slenges ut, kan man begynne å lure på hvem dette egentlig er ment for: seksåringer eller foreldrene deres?
Både små og store kommer til å le mer enn én gang – undertegnede likte spesielt godt hanen som blir like forbannet hver gang solen står opp – og animasjonen holder like høy standard som vi etter hvert har lært oss å forvente.
Men mens man med glede tar et andre og tredje gjensyn med go'-bjørnen Paddington, føles det ikke spesielt presserende å treffe hans masete slektning kaninen igjen.
| 0 |
602806 | Den bortkomne datter vender hjem
Én ting skal "Forsvunnet" ha:
Til nederlandsk familiedrama å være, kan den by på usedvanlig mye flott norsk natur.
DRAMA
"Forsvunnet"
Nederland/Norge 2017
Originaltittel:
Verdwijnen
Regi:
Boudewijn Koole
Skuespillere: Jakob Oftebro, Rifka Lodeizen, Elsie de Brauw, Eva Garet
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Nederlandske Roos (Rifka Lodeizen) kommer til iskalde Norge for å besøke moren sin.
De har aldri stått hverandre særlig nær, de to, men nå er det blitt viktig for Roos å oppnå en eller annen form for forsoning.
Hun har en yngre halvbror også – en guttunge i pre-puberteten som lager laptop-elektronika basert på opptak av dryppende istapper og familiemedlemmers hjerteslag – og en gammel flamme (spilt av den for tiden allestedsnærværende Jakob Oftebro) som hun snart skal få varme følelser for igjen.
Mye er og forblir usagt mellom disse menneskene.
Men så er da også "Forsvunnet" en sånn film hvor man gjerne venter til midt under et samleie med å fortelle at man lider av en dødelig sykdom.
Regissør Boudewijn Koole, som også sto bak den fine "Kråkeungen" i 2012, bruker mye tid på å lete etter meningsfull symbolikk i vakker, vintersprengt norsk natur – det er nok snøkledt skog og isdekkede vann her til minst et par sesonger av "Ut i naturen" – men klarer aldri helt å kompensere for en historie som er for tynn og klisjétung til å forsvare full spillefilmlengde.
| 0 |
602807 | I skyggen av Disney World
"The Florida Project" gir et like deler herlig og hjerteskjærende bilde av livet nederst på den amerikanske rangstigen.
DRAMA
"The Florida Project"
USA 2017
Regi:
Sean Baker
Manus:
Sean Baker Chris Bergoch
Skuespillere:
Willem Dafoe, Brooklynn Prince, Valeria Cotto, Bria Vinaite
Aldersgrense: 9 år
Første halvdel av "The Florida Project" kan godt være det mest livsbejaende du vil få se på kino i år.
På et stort motell rett utenfor Walt Disney World i Florida, fører seks år gamle Moonee (Brooklynn Prince) og vennene hennes den rene Huckleberry Finn-tilværelsen.
De gugger på biler, bommer penger av folk på gjennomreise, viser fingeren til rikingene som passerer i helikopter og får – i det hele tatt – livet som lutfattig til å fremstå i et nærmest magisk skjær.
De er frie på en måte du og jeg aldri har vært, disse ungene.
Følelsen underbygges av filmens løse, dokumentaraktige form.
Ikke har den et soundtrack, ikke har den et plott i vanlig forstand og Willem Dafoe, i rollen som motellets hardt prøvede bestyrer, er den eneste skuespilleren alle vil dra kjensel på.
Det er som om noen bare har sluppet et kamera ned i dette minisamfunnet og latt det stå til.
Men veien fra fri oppdragelse til omsorgssvikt er noen ganger kort.
Og om første del av "The Florida Project" får hjertet ditt til å slå litt fortere, kan det hende at avslutningen vil få det til å stoppe helt opp.
| 1 |
602809 | Ny supergruppe skuffer
Med Tool-trommeslager Danny Carey og gitarist Brent Hinds fra Mastodon på medlemslisten skulle man tro at at den nye supergruppen Legend Of The Seagullmen var klare for å imponere.
Dessverre er bandets debutalbum en trist affære.
Åpningslåten «We Are The Seagullmenn» setter stemningen på konseptalbumet med lyder av hav, knirkende skip og måkeskrik.
Noen fengende gitarriff og Careys smakfulle trommespill gjør dette til en relativt god åpning.
Men sammen med David Dreyer på vokal, Jimmy Hayward på gitar og vokal, Tim Dawson på gitar, Pete Griffin på bass og Chris Digiovanni på synth har den alt for store bandbesetningen allerede rodd seg fast i et kaotisk lydbilde.
Vokalen har for mye effekter og ligger så langt tilbake i miksen at teksten blir slørete.
Alle instrumentene er generelt så utydelige at selv om musikerne kjører på i full kraft fremstår musikken som tam og utydelig.
Med unntak av noen fete riff og progressive finurligheter høres dette ut som en blanding av rølpete sjømannsviser og middelmådig metal.
De som hadde håpet på å døyve lengselen etter et nytt Tool-album med dette må nok se seg om etter noe annet.
| 0 |
602810 | Rått om klassekamp og sammenbrudd
Dette er en helt vill bok om menneskets natur og samfunn som bryter sammen.
Klassekamp redder visst ikke verden denne gangen, heller.
«Den villeste, mest frika romanen i Danmark i år», skrev avisen Politiken om «Den danske borgerkrig 2018–24», som er kommet på norsk.
Boka er en dystopi, samfunnet har brutt sammen etter en voldsom borgerkrig, og fortelles av en jegperson, som takket være et stamcelleprosjekt, er blitt 475 år gammel.
Han har for øvrig en hund på 350 år som også er stamcellebehandlet og kan snakke.
Dystopier er litteraturen full av, så det er i og for seg ikke spesielt «frika».
Det er derimot er formen på romanen.
Rammefortellingen til 475-åringen brytes hyppig opp av underfortellinger, noen av dem har ingen åpenbar sammenheng med resten.
Her er brokker av det ene og det andre som til sammen skaper en fragmentert fortelling som for å beskrive et kaos.
Og innimellom alt dette fins det refleksjoner om menneskets natur, om vilkår for selvbevissthet og om kjærlighet.
Vi leser eksempelvis følgende betraktning som hovedpersonen gjør om utviklingen til sin søte og vakre kjæreste under den blodige borgerkrigen:
«Sannheten er at mennesket er et sadistisk vesen, et absurd dyr, som finner dyp og uforfalsket glede i å se andre lide».
Ikke spesielt hyggelig, det her!
Boka blir en slags levendegjøring av synspunktene til franske Thomas Piketty, som er blitt kjent for studiene om utviklingen av ulikhet mellom mennesker under kapitalismen.
Her blir de gitt form som politisk science fiction.
Colling Nielsen ser borgerkrigen som en klassekamp.
Den bryter ut som følge av fallende boligpriser og rådyre huslån med skyhøye blodrenter, og finansfolk og politikere er de første som slaktes.
Interessant er det også at han i en av sine underfortellinger har redusert Danmark til et land som mister industri og produksjon og som blir kolonialisert av dyktige kinesere.
Men verken klassekampen eller romanen munner ut i harmoni.
Her fins «vanlige, dødelige mennesker», og en liten overklasse av stamcellebehandlede folk som fråtser og har orgier, men som har mistet gleden og gløden.
Selv undulater er begynt å begå selvmord.
| 1 |
602812 | Uskumle spøkerier
Det skal mer enn store, mørke hus og massevis av spøkelser til for å skape uhyggelig stemning.
SKREKKFILM
"Winchester - House of Ghosts"
Australia/USA 2017
Regi og manus: Michael Spierig, Peter Spierig
Skuespillere:
Helen Mirren, Jason Clarke, Sarah Snook, Angus Sampson
Aldersgrense:
15 år
I utgangspunktet er man selvsagt velvillig innstilt overfor filmskapere som tar mål av seg til å fortelle en god, gammeldags spøkelseshistorie.
Men dette er en sjanger som krever en annen type fingerspissfølelse – litt mer tilbakeholdenhet, litt mer psykologisk innsikt – enn skrekkfilmer flest, og dessverre viser ikke de australske tvillingbrødrene Michael og Peter Spierig ("Daybreakers", "Jigsaw") seg oppgaven moden.
De har basert seg på den sanne historien om Sara Winchester, enken etter våpenmagnaten William Winchester, som brukte 25 år på å bygge et enormt, victoriansk kråkeslott i San Jose, California.
Huset sies å være hjemsøkt av åndene til alle som noen gang er blitt drept av en Winchester-rifle.
Men ikke engang førsteklasses skuespillere – en Helen Mirren som flyter på naturlig autoritet og en Jason Clarke som får gjøre det meste av arbeidet – kan redde en film som i mangel av ordentlig uhyggestemning stadig må ty til billige "bø!"-effekter.
Ikke engang de åpenbare parallellene til USAs pågående debatt om våpenkontroll, er Spierig-brødrene sofistikerte nok til å få noe ut av.
| 0 |
602814 | Nordstoga holder koken
Det er mulig å stemme fram Odd Nordstoga (45) som landets beste sanger og sangskriver.
Det kunne vi ha gjort før, og nå kan vi gjøre det igjen.
Han har denne enorme teften i sangskriveriet som handler å lage låter som er enkle nok til at de fleste kan like dem, og som likevel har en dybde som man man grave seg ned i og dyrke lenge.
Han har kanskje vært der før, men på dette lange og innholdsrike albumet på 15 låter ligner han mer og mer på vår svenske favoritt, Lars Winnerbäck.
Tittelen "Kløyvd" handler om at Nordstoga denne gangen ønsket å lage et popalbum som folk kunne synge med på under sommerfestivaler og konserter der glede og de enkle løsningene skulle stå i sentrum.
Det ble bare litt slik, og derfor er de 15 låtene delt inn i to deler, der den ene heller handler om bekymringer og savn enn enkel pop.
Odd Nordstoga fikser som vanlig begge elementene, men resultatet er hakket mer variert enn før i en veksel mellom den countryaktige balladen "Hold fast", via den nakne visa "Det ventar" og den rocka "Kjedelig iblant".
Hele veien er musikken lekkert dandert og flott produsert slik at hele pakken står fram som sjelfull, pirrende og full av fargerike vendinger.
Han virker ikke på noen måte trøtt av artistlivet sitt, men fortsetter heller å strø ut gullkorn der tekst og melodi henger sammen som hånd i hanske.
Både innpakningen og uttrykket framstår som en fristende helhet.
De fleste av oss er vel litt "kløyvd"; akkurat som Nordstoga.
Trist i noen perioder, glade og lette til sinns i andre.
Det er mye å fordøye her, mye å dukke ned i sammen med Nordstoga på dette vidunderlige albumet.
| 1 |
602815 | Sterkt om livet som sexslave
Nadia Murad beskriver hvordan hun klarte å flykte fra IS.
Nadia Murad skriver om hvordan livet ble snudd på hodet av IS.
Hun beskriver først hverdagen i sin lille idylliske landsby Kocho, hvor alle kjente alle, og om den trygge, nesten naive, tilværelsen de levde i.
Så kom soldatene fra IS, og inntok landsbyen deres.
Og livet ble aldri det samme.
IS massakrerte menn, barn, og eldre kvinner.
De unge kvinnene skulle bli sexslaver i terrorgruppen.
Nadia endte selv opp som sexslave for IS, og boka viser hvordan hun og andre kvinner prøvde å beskytte seg selv mot overgrepene, blant annet ved å kaste opp over seg selv slik at mennene ikke skulle velge akkurat dem.
Det endte med at de ble tvunget i dusjen, så tvunget til å kle på seg fine kjoler, før de ble banket opp, og voldtatt, igjen og igjen.
Boka beskriver også det sterke samholdet mellom kvinnene i fangenskapet, og det til tider håpløse håpet om å få se sin egen familie igjen.
Nadia er én av mange tusen som ble tatt av IS, og senere solgt på markeder og på Facebook, noen ganger kun for 20 dollar.
Historien er sterk.
Og den er skrevet med en tydelig spenningskurve om de dramatiske dagene i fangenskapet, og om flukten.
Noe av historien minner om Netflix-serien "Handmaid's Tale", av Margareth Atwood, som handler om et dystopisk samfunn, hvor kvinner reduseres til babymaskiner, og hvor mennene er overhoder i et samfunn hvor man ikke kan stole på noen.
Atwoods univers er fiktivt.
Men likhetene til virkeligheten Nadia Murad beskriver, er skremmende.
Som leser, forstår man at Nadia kom levende fra voldtektene og avstraffelsene i IS-fangenskapet.
Men vi vet ikke hvordan, eller hvem som hjalp henne.
Nadias beskrivelser fra månedene i Mosul gir oss god informasjon om hvordan hverdagslivet kan være i en IS-okkupert by.
| 1 |
602816 | Hva diktatur gjør med folk
Sterke poetiske skildringer om folk som ikke har opplevd stort annet enn krig og diktatur.
Ennå en gang har forlaget Oktober gitt ut en bok av den tyske prisvinneren Jenny Erpenbeck.
Denne er skrevet før fjorårets utgivelse, som handlet om tysk asylpolitikk.
Oppvokst som hun er i DDR, skildrer Erpenbeck i «Alle dagers ende» menneskenes erfaringer med serien av diktaturer i det 20. århundre.
Så her fins ingen ting å trekke på smilebåndet av.
I «Alle dagers ende» gjør Erpenbeck det samme som blant andre Paul Auster i sin siste roman; hun lager flere ulike fortellinger i samme bok om hvordan det egentlig kunne ha gått; og det går ille ved alle alternativene.
Bok
I åpner med en traumatisk krybbedød der vi kommer tett på sorgen og tapet, får jødehat brutalt slengt i fleisen og følger en feigt flyktende ektemann til USA fra en liten grenseby i Østerrike i 1902.
I neste bok er barnet likevel ikke dødt, men lever med en yngre søster og foreldrene i Wien.
Heller ikke der ender det godt, mellommenneskelig varme er det lite av.
Deretter havner det ikke døde spedbarnet som voksen idealist i brutale utrenskninger i Moskva i 1938.
Nå blir teksten redusert til en lang monolog der kvinnen forsøker å utforme sin «levnetsbeskrivelse» for å unngå å bli likvidert.
Denne gangen har hun hatt en ektemann hun inderlig har elsket.
Hun ender sine dager i en islagt grav i Sibir; en grav hun selv skrapte fram før telen frøs på.
Det er dystert, dette her.
Og de færreste mennesker har egennavn, ellers utseende.
De skildres som sjablonger, som kanskje bare har en forbokstav som navn.
Det eneste vi vet om kvinnen er at hun har et flammende rødt hår.
I nest siste fortelling er kvinnen en fetert, men ensom kunstner i et Østblokk-land.
Heller ikke i den historien fins det mye lys.
Til slutt er hun nitti år gammel, døende på et sykehjem og opplever verden i brokker av utrygghet.
Dette er godt laget, og det er kanskje ikke annet å vente enn tungsinn fra et område der to verdenskriger, depresjon, en fallert revolusjon og omfattende jødedrap fant sted.
Det er godt gjort å lage poesi om slikt.
| 1 |
602817 | Mangler brodd
«Norske byggeklosser» er inspirert av klassikeren fra 1972 av Pål Bang-Hansen, med Rolv Wesenlund i åtte av rollene.
Norske byggeklosser
Norge 2018
Komedie
Regi:
Arild Fröhlich
Manus:
Atle Antonsen, Arild Fröhlich
Skuespillere:
Atle Antonsen, Anders Baasmo Christiansen, Ine Jansen, Anne Marit Jacobsen
Aldersgrense:
12 år
Arild Fröhlich og Atle Antonsen har imidlertid skrevet et helt nytt manus med nye karakterer og ny handling.
Men når det lages nye versjoner av gamle filmer, forventer jeg at det tilføres noe nytt og bedre, ikke at det snekres en dårlig kopi av originalen.
Jens (Anders Baasmo Christiansen) og Merete (Ine Jansen) har bodd i kjelleren til Jens sin mor i fem år.
Da Merete arver et hus er de overlykkelige over å få et eget sted å bo.
Lykken er imidlertid kortvarig.
Oppussingen blir et mareritt med en svindlende arkitekt og håndverkere som bruker mesteparten av tiden på do.
Atle Antonsen spiller hele 11 roller, blant andre en polsk arbeider, en bankmann og en svindler eller to.
Mens Bang-Hansens film var samfunnssatirisk og nyskapende for sin tid, oppleves denne filmen imidlertid som en serie med sketsjer spikret sammen med for korte spiker og galt trevirke.
Karakterene til Antonsen er for endimensjonale til å bli skikkelig morsomme, og jeg savner samfunnssatire med brodd.
Det er likevel en og annen humreverdig scene og har du ikke noe imot karikerte rollefigurer, eller krav til et troverdig handlingsforløp, vil du kanskje bli underholdt.
| 0 |
602819 | Et innlegg i unnskyldningenes tid
Det sies mye unnskyld i disse #metoo tider, og for noen er det kanskje hjelp å få i denne nokså fremmedkulturelle boka.
Dette er «den ultimate guiden til forståelse og forsoning», sier forlaget.
Og som enhver selvhjelpsbok skal den videre vise «hvordan evnen til å be om unnskyldning på en god måte utgjør kjernen i effektiv ledelse, ekteskap, foreldreskap, vennskap, personlig integritet og ikke minst: Kjærlighet».
Der er ikke småtteri denne boka kan hjelpe for, eller mot.
Forfatteren Harriet Lerner, født 1944, er klinisk psykolog i USA og har arbeidet spesielt med familierelasjoner og feministisk teori, med utgangspunkt i psykoanalytiske metoder.
Hun har publisert et stort antall bøker, ikke minst innenfor selvhjelps-sjangeren.
Nærværende bok står for undertegnede som ekstremt typisk amerikansk.
Og aldri har vi vel vært mer klar over kulturforskjellene mellom USA og Europa, etter at folket gikk hen og valgte en herr Trump til president.
Lerner går i 12 kapitler systematisk og detaljert igjennom ulike former for og grader av tilgivelse og unnskyldninger, hvordan man kan ødelegge en unnskyldning, hvordan man skal takle kritikk, hvordan holdninger til å si unnskyld, eller ikke si det, nedarves i familier, hvordan man strekker ut en hånd og hvordan man tar imot.
Hele veien belegger hun sine råd med eksempler fra eget ekteskap, venneforhold og ikke minst terapeutiske situasjoner.
En masse folk er navngitt, sikkert med fiktive navn, og alle disse navnene blir etter hvert så usigelig likegyldige.
Kom til saken, tenker jeg, og spar meg for Jill og JoAnn, Marsha og Geoffrey, Eleanor og Christian, for å nevne noen.
Boka er oversatt av Hilde Stubhaug, som antakelig har valgt å beholde den amerikanske koloritten gjennom nokså konsekvent å si «selv hvis» (even if) i stedet for «selv om», selve akten, i stedet for selve handlingen, overtreder i stedet for overgriper, ektefølt unnskyldning i stedet for det mye bedre norske helhjertet unnskyldning.
Andre og ganske ubehjelpelige språklige detaljer fins det også, og for undertegnede blir boka av den grunn kanskje dårligere enn den burde være.
| 0 |
602820 | Påskekrim for de nest minste
Den første filmen om Detektivbyrå nr. 2 er jammen blitt ganske skummel!
FAMILIEFILM
"Operasjon Mørkemann"
Norge 2018
Regi:
Grethe Bøe
Manus: Grethe Bøe, Jørn Lier Horst (bok)
Skuespillere:
Emma Kilane, Thomas Farestveit, Finn Schau, Eldar Vågan, Ulrikke Døvingen, Lise Fjeldstad
Aldersgrense: 9 år
Etter et tyvetalls bøker trenger ikke "Operasjon Mørkemann" bruke tid på å introdusere publikum for Detektivbyrå nr. 2.
I stedet kaster den oss rett ut i handlingen:
Tiril (10 år gamle Emma Kilane), Oliver (9 år gamle Thomas Farestveit) og Åtto (basset-hunden Devin, alder ukjent) snubler over noen uforklarlige hull på Fantesletta utenfor Elvestad (et lett gjenkjennelig Tvedestrand) og begynner å nøste opp et mysterium med lokalhistoriske røtter.
Og løsningen på den slags kan man ikke google seg frem til.
Man er nødt til å ta i bruk alle triksene i detektivhåndboken.
Heldigvis vet våre helter hvordan man tar avstøpninger av fotavtrykk, lager periskop av en melkekartong og – med bare litt hjelp av bestefar (Eldar Vågan) – framkaller fotografier på gamlemåten.
Uredde er de også:
Store deler av filmen utspiller seg i – grøss! – dunkle gravkamre og – dobbeltgrøss! – knirkete hus fulle av spindelvev.
Små filmentusiaster som synes at Karsten og Petra har blitt i tammeste laget, kan med andre ord glede seg til en adskillig mer spennende stund på kino.
Ingen burde heller ikke kimse av muligheten til å plukke opp noen nyttige triks.
| 1 |
602821 | Herlig humor
Fra animasjonsstudioet bak filmer som «Flukten fra hønsegården» og «Wallace and Gromit»-filmene, kommer nå en historie om noen av steinalderens mennesker.
Første mann England 2017 Animasjon/eventyr/komedie Regi: Nick Park Manus:
John O'Farrell Mark Burton Skuespillere:
Tom Hiddleston, Eddie Redmayne, Maisie Williams Aldersgrense 6 år
I en liten dal omringet av vulkaner og andre farlige ting, har Døgg og resten av huleboerne og villsvinet Gnøffe, funnet en oase hvor de er ganske så fornøyde med livet.
Bortsett fra Døgg som mener de sikter for lavt med å bare jakte på kaniner, og burde sikte høyere som for eksempel på en mammut.
Men før han rekker å overbevise de andre om at de kan bli superjegere, blir de kastet ut i bronsealderen, som forøvrig minner mer om romertiden bare at det arrangeres fotballkamper i stedet for gladiatorkamper.
Det blir tidenes oppgjør mellom Steinalder United og Real Bronsio om hvem som skal ha rettighetene til dalen.
Taper huleboerne blir de forvist til det farlige området utenfor.
Fra regissør Nick Park skapte karakterene Wallace og Gromit i skoletiden, har det blitt en rekke fantastiske filmer i samarbeid med Aardman Animations.
Fargerike karakterer, flott animasjon og kreative historier pakket full av lun, herlig humor er gjennomgående i alle filmene, også i denne.
Det er et underliggende budskap om lagånd og samarbeid, og selv om filmen er rettet mot det yngre publikummet, er det masse humor for de voksne også.
| 1 |
602822 | En helt egen verden
Det vil ta sin tid å bli ferdig med Jonathan Wilsons tredje album.
ROCK Jonathan Wilson "Rare Birds" (Bella Union/Border Music)
Han er en arbeidsom type, Jonathan Wilson.
Det siste året har han, blant litt av hvert annet, produsert det siste albumet til Father John Misty og turnert som medlem av bandet til den gamle Pink Floyd-sjefen Roger Waters.
Han har også laget dette 80 minutter lange storverket.
Og det låter, så usannsynlig det enn kan virke, som noe midt mellom et Father John Misty- og et Roger Waters-album.
Vel, dét er selvsagt en forenkling:
Her er avstikkere til alt fra country og psykedelia til 80-tallspop og nyklassisk rock i gaten til The War On Drugs.
Langt på vei består "Rare Birds" likevel av langstrakte, velproduserte og veldig Pink Floyd-aktige komposisjoner tilsatt en twist amerikansk vestkyst à la Father John.
Forskjellen på de tre artistene ligger i lynnet.
Mens Waters er en sint, gammel mann og Misty en bitter ironiker, er Wilson hippie god som noen.
Han er den eneste av dem som kunne ha skrevet noe så uforbeholdent livsbejaende som "There Is a Light".
Og strengt tatt yter ikke slike sammenligninger "Rare Birds" rettferdighet.
Dette er et rockalbum av den typen ingen egentlig lager lenger: en helt egen verden av lyder og stemninger man bare får lyst til å bli værende i.
| 1 |
602823 | Håkan Nesser imponerer - igjen
Glitrande, men litt for omfattande om Utkant-Sverige i dag.
Håkan Nesser er mest kjend for dei ti bøkene om Van Veeteren.
Årets bok, «Eugen Kallmanns øyne», er ein frittståande roman med eit drivande godt plott.
Hovudpersonen, Leon, har mist kona og dottera i ei skipsulykke utanfor austkysten av Afrika.
Han flytter til ein liten by i Nord-Sverige, «K», der han får lærarjobben til Eugen Kallmann, som døydde brått og overraskande.
Eit drap?
Haustsemesteret blir dramatisk.
Innvandrarar blir drapstruga.
Hakekrossar dukkar opp.
Ein morgon heng ein død elev, kjend for å ha nazisympatiar, i eit tre.
Forteljarteknikken er spesiell.
Utover på dei vel 500 sidene blir det mange forteljarstemmer, i noko som mest av alt liknar dagbokform.
Hendingar blir skildra ev fleire personar; unge og gamle, kvinner og menn.
Nesser skaper truverdige personar i alle aldrar.
Han er politisk medviten, og sparkar til mange kantar: politiet, skulevesenet – og politikarane på ytste høgreside i Sverige.
Forfattaren «landar» eit samansett og sprikande plott på eksemplarisk vis.
Det kan vere at eit framhald er i kjømda, men mest truleg har Nesser fått uttrykt det han vil i «Eugen Kallmanns øyne».
| 1 |
602826 | Merkelig krimdrama
Jeg visste ikke at alle i Sidney kjenner hverandre, eller er i slekt med hverandre på en eller annen måte.
Det er i alle fall det jeg får inntrykk av når jeg ser Jane Campions «Top of the Lake: China Girl».
Top of the Lake:
China Girl
PÅSKEKRIM
Kanal: TV2, BBC-serie i seks deler
Sendetid:
Mandag 26. mars kl. 21.40, episode 1-2.
Tirsdag 27. mars kl. 21.40, episode 3-4.
Onsdag 28. mars kl. 21.40, episode 5-6
Regi:
Jane Campion
Manus:
Jane Campion
Skuespillere:
Elizabeth Moss, Nicole Kidman, Gwendoline Christie, David Dencik, Alice Englert
Robin Griffin (Elizabeth Moss) har flyttet hjem igjen til Sidney, etter sine opprivende opplevelser i New Zealand i første sesong.
Hun sliter med psyken etter alt hun har vært igjennom men tror jobben vil redde henne.
Da en koffert med liket av en ung asiatisk kvinne skyller i land på Bondi, fordyper hun seg straks i saken.
Det viser seg imidlertid at datteren, som hun adopterte bort for 17 år siden etter at hun ble voldtatt av tre menn, tilfeldigvis er kjæreste med hovedmistenkte som driver bordell og ulovlig salg av barn.
I tillegg er sjefen og hennes nye partner, spilt av Gwendoline Christie fra «Game of Thrones», involvert i saken.
De har nemlig puttet sitt befruktede egg i en av sexarbeiderne.
Campion, som blant annet vant Oscar for manuset til «The Piano», blir av mange sett på som en feministisk filmskaper.
Temaer som seksuelle overgrep, vold og misogyni er tilbakevendende temaer i det meste hun lager, også i denne serien.
Som i den første sesongen handler det mer om Robin og hennes opplevelser enn selve kriminalsaken.
Men mens den første sesongen fant sted i storslått natur, innrammet i mystikk à la «Twin Peaks», og filmet med en poetisk linse som gjorde at slike ting ble mindre viktig, mangler den andre sesongen mye av det særpreget.
I vanlige omgivelser blir handlingsforløpet og dialogen bare rar og lite troverdig.
I tillegg er rollefigurene mer som karikaturer, og alt i alt blir dette en merkelig opplevelse.
| 0 |
602827 | Knallsuksess for Nasjonalballetten Ung
Det unge danseensemblet ved Nasjonalballetten er på turné for å markere at det er 60 år siden vi fikk opera og ballett som institusjon i Norge, og at det er 10 år siden operahuset i Bjørvika stod ferdig.
Onsdag kveld gjestet de Kilden, og fikk applaus som fortjent - jeg vet ikke når jeg sist stod så lenge og klappet mens publikum hujet og ropte bravo.
Denne uka har, antakelig litt tilfeldig, blitt de unges uke i Kilden.
Mandag var det Trollmannen fra Oz.
Onsdag var dagen for Nasjonalballetten Ung.
Og fredag er det Ung Klassisk med KSO og to unge solister som har vunnet solist-rollen etter konkurranse for et år siden.
Et stort publikum fikk gleden av å oppleve Nasjonalballetten Ung.
For en kulturentusiast, undertegnede, som var ti år gammel da Den Norske Opera ble etablert med Kirsten Flagstad som den første sjefen, var det langt på vei en helt spesiell lykkelig kveld.
Dette rare, lange landet så langt mot nord, og så utenfor folkeskikken i mange år, vi har endelig fått Nasjonalballetten Ung, og de viser seg å være helt formidable i dette faget som er så fremmed for så mange.
«Jeg skal på ballett i kveld», hvor mange nordmenn sier det sånn dann og vann?
Og enda mer:
Jeg går på ballettskole?
Så fjernt fra alt vi i hundreårene før oss har regnet for viktig.
Men så er de her altså.
Sytten ungdommer mellom 17 og 23 år, de fleste norske, noen fra andre land.
Og hvordan er det mulig?
Talent Norge har finansiert dette, og Talent Norge AS ble stiftet 21. januar 2015 av Sparebankstiftelsen DNB, Stiftelsen Cultiva og Staten v/Kulturdepartementet.
Bare så det er sagt:
Vi er med.
Dette ballettensemblet er delfinansiert av Cultiva.
Forestillingen varte to timer og ett kvarter, med to pauser under veis.
Dansere skal jo også få igjen pusten.
Det begynte med tåspiss og tutu.
Det endte med elleville løyer der hver av danserne bød opp en partner fra salen.
Og under veis fikk vi del i helt usedvanlige kvaliteter hos et ensemble som nok har noen dansetrinn igjen før de er helt proffe, men som gav en overbevisende oppvisning i avansert dansekunst av både ny og eldre dato.
Fem koreografier, fra Balanchines Valse-Fantasie fra 1967, til helt nye koreografier utviklet sammen med ensemblet.
Den siste, "Minus 16" huskes kanskje best fordi den var så full av humor.
Men en pas de deux med to menn, for en gangs skyld, var helt usedvanlig vakker, på samme måte som duetten Different Futures gjorde dypt inntrykk etter tåspissoppvisningen i første del.
Til slutt ville jubelen ingen ende ta, og det var et lykkelig publikum som forlot Kilden denne ung-dansens kveld.
| 1 |
602828 | Fascinerande og intrikat
Godt krimhandverk med mykje i tillegg.
«Sensommer» er god, sjølv om plottet ikkje er særleg originalt.
Romanen begynner med at bror til Veronica Lindh i 1983 blir sporlaust borte frå familiegarden i Skåne.
Trass i langvarig søk, blir guten aldri funnen.
Bygdefolket peikar på Tommy Rooth som har eit tvilsamt rykte.
Politiet arresterer han, men finn ingenting som knyter han til forsvinninga.
Tragedien blir verre når mor til guten tar sitt eige liv.
Veronica Lindh møter vi 20 år seinare i Stockholm, der ho jobbar som samtaleterapeut.
Ein dag dukkar ein ung mann opp.
Han fortel ei soge som liknar lagnaden til guten.
Kan han vere i live?
«Sensommer» er spesiell fordi forfattaren på ein god måte kombinerer gode personteikningar med høgt spenningsnivå.
Særleg Veronica står psykologisk til truande.
Med sine gode og dårlege sider står ho fram som ekte.
Det er meir som imponerer.
Di lenger eg kom i boka, di oftare dukka Sigrid Undset opp i tankane.
Anders de la Motte nyttar teknikken til Undset; brukar veret til å understreke handlinga.
Når handlinga blir dramatisk, dukkar det opp uver, lyn og torever, sterk varme osv.
Dessutan krydrar forfattaren plottet med fine natur- og miljøskildringar.
Eg synst ofte at krim kan vere «utvatna» med unødvendig småprat.
I denne boka er det ingenting av den slags.
| 1 |
602829 | Macbeth er skrivekunst i verdsklasse
Jo Nesbø på sitt beste – Macbeth er stor skrivekunst.
Macbeth var konge i Skotland på midten av 1000-talet.
Truleg i 1606 brukte William Shakespeare soga om han (av Raphael Holinshed) som utgangspunkt for tragedien «Macbeth», sterkt prega av vald, dobbeltspel, maktbegjær og svik.
Shakespeares Macbeth er i utgangspunktet ein tøff hærførar, Nesbøs er ein ditto politimann i ein namnlaus by på tidleg 1970-tal, prega av arbeidsløyse, rus, spelegalskap, forureining og korrupsjon.
Som hos Shakespeare er det i Nesbøs bok ei kvinne, Lady, som står bak og «triggar» elskaren sin.
Fleire av personane har same namnet i båe bøkene.
Ein ting er i alle fall sikkert, Nesbø må kjenne Shakespeare godt, og må ha bruka mykje tid på å studere «Macbeth».
Eg er ingen Shakespeare-kjennar, men eg las for lenge sidan omsettinga til nynorsk av teaterstykket, signert Hartvig Kiran.
Eg minnest at det den gongen slo meg at hovudpersonen, Macbeth, stod fram som ein, psykologisk sett, svært samansett person.
Det gjer også, i høgste grad, Nesbøs Macbeth.
Han har vakse opp på ein barneheim, der styraren misbrukte han seksuelt, han har misbrukt narkotika, og – nei eg stoppar der.
Jo Nesbø var ein av ei rekke kjende forfattarar som av forlaget Hogarth Shakespeare blei spurt om han ville skrive sin moderne versjon av eit Shakespeare-drama.
Han sa, litt nølande ja, viss han fekk «Macbeth».
Og, så det er sagt med ein gong, eg synst han har løyst utfordringa på ein svært overtydande måte.
Nesbøs «Macbeth» er spennande!
Eg meiner nok at hans Macbeth har fleire trekk som liknar Harry Hole, men kva så?
Hole er heller ikkje så lett å bli klok på, men er ikkje det noko av det som fascinerer oss som lesarar?
Og, på verdsbasis, er det visst tale om på lag 12 millionar lesarar.
Teaterstykket til William Shakespeare er eit av dei kortaste teaterstykka til forfattaren.
Boka til Nesbø fyller over 570 sider.
Det er for mykje.
Ei innstramming hadde, etter mi meining, gjort godt.
Konklusjonen er likevel at Nesbø på nytt har skrive ei sabla god bok, ein krim det smakar fugl av!
| 1 |
602831 | Geniale Greta Gerwig
«Lady Bird» overgår alle forventninger, og jeg besøker gjerne Greta Gerwigs univers igjen.
Lady Bird USA 2017 Komedie Regi:
Greta Gerwig Manus:
Greta Gerwig Skuespillere:
Saoirse Ronan, Laurie Metcalf, Tracy Letts, Timothée Chalamet, Odeya Rush, Lucas Hedges, Beanie Feldstein, Jake McDorman Aldersgrense:
Tillatt for alle
Filmen er Gerwigs solodebut som regissør.
Hun har tidligere regissert «Nights and Weekends» sammen med Joe Swanberg i 2008, men er til nå mest kjent for sine fabelaktige skuespillerprestasjoner i filmer som «Frances Ha».
Med «Lady Bird» har hun skrevet og regissert en varm, rørende og morsom historie basert på egen oppvekst i Sacramento, California.
Christine, spilt mesterlig av stjerneskuddet Saoirse Ronan («Hanna», «Brooklyn»), gjør det hun kan for å skille seg ut.
Hun får alle til å kalle seg Lady Bird og søker på colleger i New York.
17-åringen er stadig i klinsj med moren som er en smule passiv-aggressiv, og hun har ikke helt knekt guttekoden.
Det å være ung og lidenskapelig på en katolsk jenteskole, er en utfordring.
Gerwig har klart å løfte historien til et universelt nivå.
Manuset er utrolig smart og velskrevet, og skuespillerne briljerer.
Bruken av Dave Matthews Bands «Crash Into Me» som lydsporet til viktige hendelser trigger nostalgien for oss rundt 40+, og det er umulig å ikke forelske seg i Gerwigs eiendommelige og sjarmerende karakterer.
Vi trengte en ny vri på den tradisjonelle oppveksthistorien, og filmverdenen trenger virkelig Greta Gerwig.
Cathrine Sordal
| 1 |
602832 | Stor stemning med perler fra operaens verden
Operagalla i Kilden torsdag kveld trakk et stort publikum som kvitterte med stående applaus og nesten sydlandsk stemning til slutt.
Stemningen tok seg opp mange hakk i andre avdeling av Opera Kildens forestilling Bel Canto!
Noe kan kanskje forklares med forfriskningene i pausen, men den viktigste årsaken lå åpenbart i repertoaret.
Første avdeling holdt seg nokså strengt innenfor bel canto-faget, med arier av Rossini, Donizetti og Bellini.
Den iørefallende ouverturen til Italienerinnen i Alger, en typisk Rossini-ouverture som setter en stemning av lyst og liv og som fremviser alle de tekniske finessene denne komponisten behersket litt lengre enn til fingerspissene, åpnet ballet.
Deretter vekslet de tre utmerkede solistene med arier fra Elskovsdrikken, Barberen i Sevilla, Lucia di Lammermoor, I puritani og Don Pasquale.
Sopran Lina Johnson imponerte stort på alle måter, vakkert, presist, med nerve og innlevelse sang hun, og tok den ene høyderekorden etter den andre.
Solide prestasjoner også fra de to svenske herrene, tenoren Tobias Westman og barytonen Anders Larsson.
Andre avdeling ble innledet med Wagners forspill til tredje akt av Lohengrin.
Ekstatisk musikk med et vell av messingklang og følelsesmessig ublåsning, en helt annen type ekstase enn den kultiverte og vakkert-klingende ekstasen i bel-canto-repertoaret.
En vakker og nydelig sunget tenor-arie fra Rosenkavaleren av Richard Strauss, før en utsøkt Mozart-arie:
Deh vieni alla finestra, fra Don Giovanni, herlig sunget av Larsson og like herlig spilt av konsertmesteren med fiolinen som mandolin.
Lina Johnson høstet kraftig bifall for Caro Nome fra Rigoletto av Verdi, hvorpå en rekke tersetter dro opp stemningen både hos solistene og hos publikum.
Leoncavallos Mattinata og operettekomponisten Emmerich Kálmáns «Nimm, Zigeuner, deine Geige» fra Czardasfyrstinnen forløste det store brus hos publikum og det ble vel fortjent stående applaus for alle på scenen.
Dirigent og konferansier Skalstad gjorde en like god jobb i begge roller, og Arild Hellelands regigrep, som å la de fleste sangene begynne med orkester mens solistene kom inn når det var deres tur, litt dans, og en statist som snikende ullteppe, alt løste opp den litt stive stemningen fra første akt.
| 1 |
602833 | Ja til kortreist musikk!
Er det indierock?
Er det verdens mest syrete sørlandsviser?
Eller er det kanskje en ny utgivelse fra Filip Ring og hans Krank Diskoz?
LO-FI Ring/Ørjan "UFO"/"Cactus Land" (Krank Diskoz)
Når kjøkkenbenkplateselskapet Krank gjenoppstår etter noen år i dvale, er det passende nok med noe så 90-tallsk som en tolvtommers split-LP.
På den leverer Filip Ring og Ørjan Amundsen et drøyt kvarter hver med musikk av den stolt hjemmemekkede typen.
Ring har begynt å synge på sørlandsk siden sist, og låter med dét bare enda mer som seg selv: storøyd vandrende gjennom sin egenskapte "freak folk"-verden, stadig like upåvirket av alskens trender og krav til teknisk perfeksjon.
Men de rufsete innspillingene klarer aldri helt å skjule at kristiansandsartisten har sitt talent for iørefallende melodier i behold.
Ørjan Amundsen, video- og installasjonskunstneren fra Søgne, deler Rings forkjærlighet for country-takter, men benytter seg i større grad av trommemaskiner og annen elektronikk.
Dét gir de i utgangspunktet ganske unnselige låtene hans en tiltalende retro-futuristisk atmosfære.
Lo-fi-prosjekter som dette virker ofte morsommere å spille inn enn de er å lytte til.
Men fans av for eksempel Syd Barrett og St. Thomas (som i sin tid ga ut en singel eller to på Krank) vil ganske sikkert ha noe å hente her.
| 0 |
602834 | Moralsk angrep på det moderne Norge
En arrogant antroposof feller sin dom.
Hva er norsk kultur?
Spørsmålet tok opp stor plass i fjorårets stortingsvalgkamp, og nå har den konservative antroposofen Kaj Skagen forsøkt å nærme seg et svar, med en 400 sider lang «personlig norgeshistorie».
Ifølge Skagen vet ikke engang Kongen hva norsk kultur er.
Og det er et problem.
Boken hevder å handle om norsk kultur, men er i virkeligheten Skagens oppgjør med sekulariseringen av Norge.
Som en ond kraft som går inn i mennesker og gjør dem uredelige, har sekulariseringen virket på det moderne Norge, og vendt menneskene bort fra moralen, fellesskapet – og Gud.
Henrik Wergeland, Georg Brandes, Agnar Mykle og Jens Bjørneboe har alle gjort sitt for å forpeste den sunne, norske kulturen, ifølge Skagen.
Hele boken handler om denne utviklingen, og det som ikke passer inn, overses.
Selv er Skagen tilhenger av konservative og ettertenksomme kristne mystikere:
Hans Nielsen Hauge, Christopher Bruun og Marcus Jacob Monrad, som alle forsøkte å finne kompromiss mellom tro og fornuft.
Poenget om at et samfunn uten religion vil sette noe annet i religionens plass, vil de fleste være enige i.
Og en diskusjon om hva dette i vår tid skal være, er både naturlig og ønskelig.
Mange vil kjenne seg igjen når Skagen fordømmer hvordan hedonisme og egoisme har inntatt religionens plass i Norge og Vesten.
Men hans ensidige og polemiske angrep på sekulariseringen blir etter hvert trøttsomt.
«Det karakteristiske ved norsk utviklingsgang er kompromisset og samarbeidet mellom sosiale motsetninger og polære åndsstrømninger» skriver Skagen mot slutten av boka, etter å ha brukt nærmere 400 sider på å hevde det stikk motsatte.
I etterordet er han nyansert, og legger frem utfordringene det moderne Norge står overfor, enten det er klimaspørsmål eller vanlige folks manglende innflytelse på politikken.
Hadde hele boken vært skrevet i denne tonen, hadde den hatt langt større verdi.
| 0 |
602835 | En av våre største rockepoeter
Dette er hans sjuende album.
Og det er hans beste.
Tom Roger Aadland fra Haugesund smir låter på dialekt som en ekte låtsmed.
Han hadde ikke vært den han er uten Bob Dylan.
Det har Aadland vært tydelig på hele veien.
Dylan er størst, Dylan er viktig, og det er han som er den største rockepoeten i USA gjennom tidene.
Tom Roger Aadland leverte et herlig sett med Dylan-låter på albumet "Blondt i blondt" for to år siden.
Nå er det på tide med noe nytt fra Aadland selv, og vi snakker ikke om et album proppet fullt av Dylan-pastisjer.
Neida, for sangfuglen har sin egen greie, sitt eget uttrykk.
Det låter bare så bra.
Aadland ville lage et kort og konsist album med gode melodier.
Det er akkurat det han har klart.
Han holder på intensiteten hele veien enten det handler om rolige ballader som den saktegående og besnærende, "Eg rodde på den djupe fjorden", eller den pulserende og mektige, "Vestland, Vestland".
Hele veien er det så mye liv her i spenstige og herlige arrangementer med en produksjon som gjør at man får lyst til å høre disse ti låtene på 40 minutter om og om igjen.
Uavhengig av låtenes uttrykk, så er dette så intenst, sterkt og forførende på en så autoritær måte, at det er lett å falle pladask for Tom Roger Aadland denne gangen.
Musikere som Kjetil Steensæs på gitar, Tor Egil Kreken på bass og Erland Dahlen må få sin del av æren for at dette har blitt et flott og innholdsrikt album.
Mesteren selv står fram som en stor sangfugl og en viktig rockepoet.
Det blir konsert på Kontoret i Kristiansand 16. mars.
| 1 |
602837 | På vei til å bli en av de største
Sondre Justad (27) gjorde det bra med sitt debutalbum, "Riv i hjertet".
Dette er en veldig god oppfølger.
De som har vært på konsert med ham, har god grunn til å tro at dette er en lystig og glad artist.
Går du inn i tekstene, hører du en sanger og sangskriver som både er bekymret og urolig, og som også har noen livsglade oppturer.
Trist og glad på samme album.
Denne våren og sommeren har nordlendingen allerede solgt ut mange av de store scenene i landet.
Tiden til Sondre Justad er nå, og med "Ingenting i paradis", vil antagelig suksessen rulle videre.
For låtene her, og selve atmosfæren og uttrykket, er lett å bli revet med på.
Han sang om det sist, "Riv i hjertet".
Det river enda mer i hjertet nå.
Ikke alle låtene har like stor appell, men det er noen høydepunkter her som er uimoståelige.
Det gjelder ikke minst, "Ingenting", som er en kommentar til flyktningekrisen; om mennesker på flukt til Europa, om mennesker som ikke har noen framtid.
Himmelen forsvinner, tida renner ut.
De er ingenting.
Ingenting fins lenger, synger en sår og oppgitt Justad.
På "Gjør det igjen" får vi endelig noen gitarriff etter mange synthbaserte arrangementer.
Flott låt!
Den blir etterfulgt av albumets sterkeste.
Den heter "Ilden", og høres ut som noe det svenske bandet Kent kunne ha gjort på sitt beste.
Låten "Paradis" er også sterk sammen med den fengende, "Alt var mye bedre før".
Det hele ebber ut med en sang om kjærligheten, "Ikke som de andre", og det er en flott exit fra en artist som både er modig og sårbar.
En artist som både er trist og glad.
Akkurat slik som livet er.
| 1 |
602838 | Tre imponerende unge musikere
Ung Klassisk går av stabelen denne uka, i Arendal og i Kristiansand.
KSO inviterer til ungdommelig musisering av ypperlig kvalitet.
Ung Klassisk er blitt en institusjon og tradisjon.
Selv om Arendal Grieg-festival (1993-2008) er forsvunnet, arrangeres i Arendal noen vinterlige musikkdager for unge musikere, også med en konkurranse.
I fjor vant cellisten Andreas Kaleb Øhrn fra Kristiansand, 24 år frem til lørdag, og fløytisten Irina Emelianova, 24 hun også, masterstudent ved UiA.
Premien er å spille med KSO.
Til å lede denne konserten har orkesteret engasjert en 22 år ung dirigent fra Finland, Klaus Mäkelä, og det skulle vise seg å være en genistrek.
Et beskjedent publikum i Arendal (ca. 130) fikk en konsert det står dyp respekt av.
For det første er programmet, som gjentas i Kristiansand fredag kveld, av det utsøkte slag, med Brahms Haydn-variasjoner, en cellokonsert av Haydn, en fløytekonsert av en Bach-sønn og til slutt Sibelius’ siste store verk:
Tapiola fra 1926.
Det hender vel ikke for ofte at dirigenten er yngst på podiet?
Jeg tror det måtte være sånn denne gangen.
Klaus Mäkelä står trolig foran en formidabel karriere.
Han var ikke bare ekspressiv, snarere eksplosiv, som inspirator.
Brahms Haydn-variasjoner er alltid en sikker vinner, og ble det så desidert med Mäkelä som leder.
Dernest entret kristiansanderen Andreas Kaleb Øhrn podiet, og leverte en flott og underholdende Haydn-konsert (D-dur, 1783), teknisk briljant og både musikalsk velformet og musikantisk sprudlende med stort overskudd.
Nydelig tone har han, som nok vil kle Kildens akustikk enda bedre enn den i Arendals kulturhus.
Irina Emelianova fikk åpne andre avdeling med en suveren fremførelse av Carl Philipp Emanuel Bachs fløytekonsert fra 1748.
Ikke bare er hun teknisk briljant.
Samspillet med en fyrig dirigent som i siste sats valgte et farlig tempo, fungerte utmerket.
Og sjelden har jeg sett og hørt en dirigent som så til de grader lar solisten dominere når hun skal, og som trekker orkesteret tilbake så elegant som her.
Det var en herlig raushet i det samspillet.
Tapiola (1926) til slutt, dette finske tonediktet som maler skogsguden fram i toner, ble et virkelig eventyr av klang og mystikk, og da det til slutt, etter femten minutters urolig søken, finner ro i en dyp, dyp klang av harmoni, var det som et stille gys av forløsning, et fullbrakt, som vel kan være et verdig punktum for Sibelius som deretter la ned sin penn.
Jeg behøver vel ikke si at Mäkelä meislet dette verket som en, ja, nettopp, mystisk skogsgud.
| 1 |
602839 | 72 grufulle minutter
Vi som ikke var der kommer aldri til å forstå fullt ut.
Men "Utøya 22. juli" hjelper oss et stykke på vei.
Utrolig nok er det mindre enn syv år siden 69 helt vanlige, helt forsvarløse norske ungdommer ble brutalt jaktet ned og drept på en øy i Tyrifjorden.
"Utøya 22. juli" prøver ikke å tolke det som skjedde.
Den setter heller ingenting i kontekst.
Og morderen får vi bare et par korte glimt av.
I stedet fanger Erik Poppe, til vanlig regissør av langt mer publikumsvennlige filmer som "Kongens nei" (2016), følelsen av å være midt oppe i marerittet.
"Utøya 22. juli" utspiller seg i sanntid.
Tilsynelatende er den gjort i én eneste lang tagning.
I 72 minutter henger vi i hælene på Kaja – spilt med 100 prosent troverdighet av ukjente Andrea Berntzen – mens hun løper for livet, krymper seg i dødsangst og desperat leter etter søsteren sin.
Og hele tiden i bakgrunnen: skuddene og skrikene.
Det er mer enn bare nervepirrende.
Det er mer enn bare hjerteskjærende.
Det er knapt til å holde ut.
Andre filmer kommer til å skildre de samme hendelsene med andre innfallsvinkler og andre virkemidler.
Noen av dem vil ganske sikkert være mer reflekterte.
Men det spørs om noen vil gjøre sterkere inntrykk.
| 1 |
602840 | Koselig for de minste
«Brillebjørn på bondegården» kan ikke klassifiseres som spillefilm, men en koselig time for de aller, aller minste.
Brillebjørn på bondegården
Norge 2018
Barnefilm
Regi:
Maiken Marstrander
Manus: Maiken Marstrander, Eda Syvertsen, Kristine Hübert, Jonas Ravn
Skuespillere:
Thomas Hildebrand, Lucy Garrett Prestø Aldersgrense Tillatt for alle
Lucy skal besøke bestemor og bestefar på bondegården, og hun både gleder og gruer seg.
Da er det godt hun har med seg sin trofaste venn og kosebamse Brillebjørn.
I tillegg til at han trøster henne, har han fantasimagi som hjelper mot alt fra separasjonsangst til frykt for kuer.
Kosebamsen Brillebjørn er fram til nå kjent fra tv.
Som så mange andre tv-program for barn som tar spranget til det store lerretet, sliter de med overgangen.
Filmen er satt sammen av småsjarmerende scener avbrutt innimellom av Brillebjørn som gjør dansen sin for at målgruppen, som er treåringer, ikke skal bli rastløse underveis.
Den mangler imidlertid dramaturgi.
Den har lite som driver historien framover, karakterene er endimensjonale og det er ikke noe skikkelig spenningspunkt eller klimaks.
Det blir rett og slett for simpelt til å engasjere, men som sagt vil nok de aller minste kose seg.
Den har imidlertid ingen underholdningsverdi for voksne, og dette er heller ikke filmen å ta med større søsken på.
De vil kjede seg.
Brillebjørn fungerer som små snutter på barne-tv.
Som kinofilm blir det lite interessant.
| 0 |
602841 | Kommune-Norge tatt på kornet
TV 2-serien «Roeng» leverer herlig satire om kommune-Norge, og hvor galt det potensielt kan gå.
Serien starter med at ordføreren svever i en rakett i bane rundt jorden, og gjennom hver episode avsløres mer og mer av hendelsene som leder til at han bokstavelig talt mister bakkekontakten.
Ordfører Tom Eide (Fridtjov Såheim) oppdager at kommunens cellulosefond har blitt plassert i høyrisikoinvesteringer, og frykter at de står foran en stor finansskandale.
Men i motsetning til Terra-kommunene, som i 2007 tapte flere hundre millioner offentlige kroner på børsen, viser det seg Roeng har tjent over fire milliarder kroner.
Plutselig ser livet lysere ut for den lille kommunen, og i stedet for kutt og innsparinger kan de plutselig innfri alle valgløfter de noen gang har gitt.
Det skal imidlertid vise seg at å ha veldig mange penger byr på like mange utfordringer som å ha for lite.
Kristiansanderen Tomas Solli samarbeider igjen med skaperne av «Lilyhammer» Eilif Skodvin og Anne Bjørnstad, men denne gangen er han med både som manusforfatter og regissør.
Og igjen har de klart å lage en serie med brodd, fargerike og gjenkjennbare rollefigurer, og masse sort humor.
Selv om serien vil at vi skal le og bli underholdt er det hele tiden en mørk undertone og scener til ettertanke.
Hvor mye skal egentlig til for at vi blir korrumpert?
Hva gjør rikdom med oss som mennesker, og hva har det gjort med oss som nordmenn å vokse opp i et av verdens rikeste land?
Serieskaperne har virkelig klart å ta kommune-Norge på kornet, og med fabelaktige skuespillere og et smart, velskrevet og morsomt manus, er dette virkelig en severdig opplevelse.
| 1 |
602842 | Oppløftende og sterkt
The Decemberists fra Portland i Oregon har holdt på lenge.
Dette er deres åttende album, og kanskje deres aller beste.
Bandet har vel på en måte holdt seg innenfor det noen kaller indierock med musikk for fanskaren og en engere krets av lyttere.
Denne gangen er de tydeligere, enklere og mer direkte med låter som stort sett er veldig fengende.
The Decemberists er med andre ord klar for større scener og stadioner med "I'll Be Your Girl".
De har hele veien vært inspirert av britisk folkrock.
Det er de også her, og om Fairport Convention hadde vært et moderne folkrockband i dag, så hadde mange av låtene her hørtes ut som dem.
Allerede på åpneren, "Once In My Life", formidler de majestetisk folkrock på en låt som bygger seg opp underveis for å ende opp med en mektig avslutning.
De strør rundt seg med godbiter underveis med Colin Meloy sin autoritære stemme.
Den er ikke nødvendigvis så spesiell, stemmen altså, men han fronter melodiene på en utmerket måte slik at man får lyst til å lytte videre.
Mange av låtene har et slags 70-tallspreg uten at det høres datert ut for det.
Vekslingen mellom rocka spor i den ene enden og en sterk ballade i den andre enden, slik som med "Sucker's Prayer", gjør at dette blir et helstøpt album med en flott og frisk spennvidde.
Herlig!
| 1 |
602843 | Deilig dansk og heftig russisk
Gjennom årene som sjefdirigent for Kristiansand Symfoniorkester har Bellincampi vunnet både publikum og orkester, noe som viste seg i stor begeistring i ukas torsdagskonsert.
Unge mennesker snakker ofte om å se en konsert.
«Nei, den konserten så jeg ikke», kan de si.
En meningsløs ytring for en som alltid har ment at en konsert er noe man hører.
Man skjønner jo at det har med sceneshow og lys og røyk pyro og alt det der å gjøre.
Å se torsdagens konsert med KSO i Kilden var nesten en like stor glede som å høre den.
Bellincampi var tilbake på dirigentpulten for første gang i år.
Det var svært tydelig at både orkester og publikum satte pris på dette, hans tredje siste besøk som sjefdirigent for KSO.
Det var som om han omfavnet orkesteret, og likeledes under publikums stående ovasjoner til slutt, som om han ønsket å omfavne hele salen.
Det var et stort øyeblikk.
Han hadde ledet orkesteret gjennom Tsjaikovskijs ladninger og utladninger i den femte symfonien.
Noen ganger abdiserte han som dirigent, bare sto der og nøt spillet.
Andre ganger virret han mer enn 180 grader rundt på podiet, nesten som om han ønsket å si til publikum:
Hør, hør hvor fantastisk de spiller.
For det var et orkester på alerten som musiserte, og det ble en Tsjaikovskijs femte som berørte, som overveldet, og som tok tak i meg som tilhører.
Tidligere i konserten var han like mye på hjemmebane i Carl Nielsens fiolinkonsert.
Og her utfoldet kveldens solist Kolja Blacher en virtuos solostemme, behersket og klar, samtidig med temperament og stor frihet, ikke minst i de to omfangsrike kadensene.
Carl Nielsens fiolinkonsert begynner litt skummelt, men snart vokser den inn i en deilig fynsk sommerdag med smektende melodier og musikantisk overskudd.
Alt ble godt ivaretatt av solist og dirigent.
Konserten åpnet fint med Mozarts ouverture til Don Giovanni.
KSO har spilt Tsjaikovskijs femte med Ingar Bergby i 2015, den sjette gjorde de i 2015, og Stavanger Symfoniorkester gjestet med den sammen i 2013.
Av Carl Nielsen har vi fått hans fjerde symfoni i 2012 (Orkester Norden) og 2013, den tredje i 2015.
Det er snart tid til å gå videre både med Tsjaikovskij og Nielsen – her er mye fint å øse av.
Og – kan vi få tilbake listen over dem som spiller i programmet?
Det hadde vært fint å vite hva kveldens konsertmester og for eksempel horn-solisten heter.
| 1 |
602845 | Ny saga i gamal sagatradisjon
Sirdølen Tore Kvævens andre bok med handling frå norrøn tid gjer han til ein stor forfattar i ein sjanger som er heller sjeldan i vår tid.
Som bokmeldar hender det ein får ei bok i hand og blir beden om å lese og vurdere.
Det kan vere spanande.
Stundom vert det eit ork.
Andre gonger ei glede.
Ei stor glede blei det denne gongen, med sirdølen Tore Kvævens andre store bok med tema frå norrøn tid:
Når landet mørknar.
Eg hadde ikkje kjennskap til den første boka hans, «Hard er mitt lands lov», frå 2011, og var difor «blank» når eg tok til å lese.
Det gjekk ikkje lang tid før eg vart fanga.
Stoffet, handlinga og språket fengsla meg.
Å lese Kvæven er ikkje ulikt å lese ei islandsk ættesoge.
Dei blei ofte omsett frå norrønt til eit heller arkaisk nynorsk.
Språket til Kvæven er på sett og vis gamalt, men det flyt lett og har poetiske kvalitetar ein ikkje for ofte finn i nye norske romanar.
Han må ha utruleg mykje kunnskap om norrøn tid, og om den norrøne bosettinga på Grønland på 1200-talet spesielt.
Han er ein meister når han skildrar dei harde naturtilhøva, og like mykje når han skildrar dei få døgn av sommar eller vår, av varme og groing, av geiterams i bløming og av kjærleik og varme kjensler mellom menneska.
Og så er her, som i islendingesagaen, brutale avsnitt med kamp og drap, våpengny og hemn.
Til og med dyrelivet blir skildra innanfrå, ein er inni isbjørnen som har kome på vidvanke etter at han dreiv av stad på eit isflak, eller inni grønlandshaien som siklar etter isbjørnen men ikkje tør gå til åtak.
Stundom er det som ei Fønhus-verd som utfaldar seg.
Men i sentrum av forteljinga står kjæresteparet Eir og Arnar – som Julie og Romeo – og som alle desse andre som eigentleg ikkje kunne få einannan, men som likevel tok einannan og dermed sette i gang i lekkje av ulukker.
Arnar er ein lyshåra yngling, andletet hans er lytefritt og mildt.
Han er som lykkemannen i sagaen.
Og Eir er den fagraste kvinna, ei slik kvinne som så ofte i sagaen set mannen i brann, ein brann som leier til den høgste lukke og den største ulukke.
Etter lesinga sit eg att med bilete inni meg som seint vil kverve.
| 1 |
602846 | Herlig roman fra Indonesia
En frodig fortelling som vandrer mellom overtro og realisme.
Mann, tiger er den andre boka av Eka Kurniawan som er utgitt på norsk.
Det er ikke akkurat hverdagskost at indonesiske bøker oversettes til norsk, og så er ikke denne heller direkte oversatt, men en oversettelse fra den engelske versjonen – uten at det ser ut til å påvirke negativt, heldigvis.
Vi finner igjen det magisk realistiske universet fra «Skjønnhet er et sår» i «Mann, tiger», denne fantastiske blandingen av realisme og overtro, om enn noe kledelig nedtonet her enn i forgjengeren (i originalversjon kom riktignok «Mann, tiger ut først»).
Jeg forstår godt sammenligningen med Gabriel García Márquez, men samtidig er dette universet ikke bare noe Eka Kurniawan har funnet på, for jeg som har indonesisk mor, vet at en del av fortellingen om Indonesia inneholder historier om overtro, om spøkelser og svart magi, en virkelig verden hvor mystiske ting skjer.
Eka Kurniawan har ikke bare funnet på dette, men på en treffende måte beskrevet hvordan slik overtro kan være en del av hverdagen, hvordan overtro er å finne side om side med religion og arvefeider.
Romanen begynner med et drap av den unge mannen Margio, og spørsmålet er hvorfor dette drapet ble begått.
Gjennom romanen får vi vite mer om menneskene i landsbyen, og bi-historier fletter seg inn.
En av dem er en herlig fortelling om en gammel enke med store eiendommer som hun lar innbyggerne bo gratis på.
Hun vil ikke arve dem bort til sine åtte grådige barn, og løser saken ved å selge eiendommene for minstepris til de som allerede bor på dem.
Hva hun gjør med pengene etterpå, skal jeg la leseren selv finne ut av, men poenget er at romanen handler om hvordan menneskers liv krysser hverandre.
Her er både humor, tristesse og sjalusi, ja, alle følelser som hører livet og en landsby til.
For dette er ikke bare en roman om Margio.
Kurniawan skildrer landsbyen og kulturen høyst levende, og til sammen gjør dette «Mann, tiger» til et frisk pust av en roman.
| 1 |
602849 | Fransk, god, litt ordrik
Fransk vri på nordisk krim «noir».
Boka er eit frittståande framhald av «Hvis Helvete var av is».
Boka er lagt til Toulouse, og dekker ei veke under VM (2010) i fotball.
VM er ein raud tråd gjennom boka.
Kriminalførstebetjent Servaz får eit grotesk drap i fanget: ein ung, kvinneleg lærar blir funnen død i eit badekar, bunden og drukna.
Ein av elevane hennar, Hugo, blir arrestert sittande på kanten av symjebassenget, der det flyt ein masse dokker.
Hugo verkar apatisk.
Då eg omtala fjorårsboka, skreiv eg mot slutten:
Minst ein laus tråd gjer at eg reknar med at det kjem minst ei bok til med dei sentrale personane i krimmen.
Den lause tråden var, og er, massemordaren Julian Hirtmann.
Han er på rømmen, og er ute etter både Servaz og dotter hans.
Kan han også vere den som drap den kvinnelege læraren?
Det blir etter kvart mange personar å halde greie på; snørrhovne frå akademia, aust-europeiske bøller og korrupte politikarar.
Minier brukar mange av dei om lag 630 sidene boka fyller til å harselere med maktmenneske.
Spenningsnivået er ikkje svært høgt i starten, men slutten er eit heftig klimaks.
Boka er for lang.
Særleg dei 200 første sidene er skjemde av mykje unødvendig småprating.
Filosofering rundt diverse ordtak, mange på latin, kan vere greie nok, men det blir for mykje av den slags.
| 1 |
602850 | Guffen stemning
En kvinne henger seg i en kirke.
På ryggen er hun full av kutt og arr som ser ut som kors.
«Jeg vet hvem du er»
Island 2017
Grøsser/krim
Regi:
Óskar Thór Axelsson
Manus:
Otto Geir Borg
Skuespillere:
Jóhannes Haukur Jóhannesson, Thor Kristjansson, Ágústa Eva Erlendsdóttir, Sara Dögg Ásgeirsdóttir, Anna Gunndís Guðmundsdóttir
Aldersgrense:
15 år
Og før hun hang seg skrev hun ordet uren på veggen.
Derfor tilkaller politiet psykiateren Freyr for å se om han har noe å tilføre etterforskningen.
Privat sliter Freyr imidlertid med å takle at sønnen hans forsvant sporløst for noen år siden, og aldri har blitt funnet.
Parallelt fortelles historien om et ungt ektepar og deres venninne som har bestemt seg for å pusse opp et gammelt hus i et fraflyttet fiskevær, og gjøre det om til et «Bed and Breakfast»-hotell.
Fiskeværet er kun tilgjengelig med båt og den kommer ikke tilbake før om en uke.
Det er heller ikke telefondekning.
Det tar selvfølgelig ikke lang tid før de merker at de ikke er alene.
«Jeg vet hvem du er» er regissør Óskar Thór Axelssons andre spillefilm, og baserer seg på boken med samme navn av Yrsa Sigurdardottìr.
Og som boka, sliter filmen med en del løse tråder og mindre troverdige scenarier.
Filmskaperen har imidlertid klart å skape en skikkelige guffen stemning.
Tror du på spøkelser, vil du garantert bli skremt.
Jeg irriterte meg dessverre for mye over ulogisk og usammenhengende handlingsforløp, og bruken av altfor høy, tåkeluraktig musikk hver gang det skal skje noe skummelt.
| 0 |
602851 | Småkrypenes forunderlige verden
Gøy om de minste av oss.
Tilfeldighetene skal ha det til at i ukene før jeg leste denne boka, strevde vi med bananfluer hjemme.
Mens kjæresten lagde feller på kjøkkenet, fortalte jeg ham at bananfluer faktisk er et av de mest populære dyrene i forskning.
Det er så mye vi vet takket være disse dyrene.
Og som en slags fortsettelse, etter at bananfluene hadde forsvunnet fra vårt hjem, kunne jeg lese i boka til Sverdrup-Thygeson at bananflua har sørget for hele seks nobelpriser!
Så skriver hun nettopp videre:
”Mens du rigger en passende bananfluefelle, kan du i det minste hviske et lite ”takk” – til et av de aller viktigeste dyra i biomedisinsk forskning”, og inni meg roper jeg ja, sånn burde det være!
Det er så mye vi har å takke insektene for.
Det mest opplagte er muligens all pollineringen.
Uten pollinering, ingen frukt.
Og selv plantene som kan vindpollineres, får bedre kvalitet på frukten dersom de pollineres av insekter.
Men det er også mye annet insektene driver med, som ikke er like kjent.
F.eks. forteller forfatteren om et eksperiment hvor maur ble fjernet fra skogbunnen.
Urter fikk vokse i fred, aktiviteten hos nedbrytere økte.
Det fikk store ringvirkninger som endte med at skogen fikk redusert sin evne til å lagre karbon og nitrogen!
Tenk at så små vesener kan ha så stor påvirkning på atmosfæren.
Om ikke det er fascinerende, så vet ikke jeg.
Boka er fylt av spennende beskrivelser og historier av og om insekter.
Jeg leser kapittelet om insekter i næringskjeden med skrekkblandet fryd.
Sverdrup
-Thygeson skriver om zombier og sjeleslurpere, svermageddon, maurmatpakker, robotbier, biller som går fra å være gamle til å bli unge (wow!), hallusinogen honning og mye annet, og det er så gøy.
Stadig vekk måtte jeg fortelle folk om hva jeg nettopp hadde lest, hør på dette!
Et sted siterer forfatteren en forsker:
”Verden er så rik på små undre – men så fattig på øyne som ser dem.”
I «Insektenes planet» får man god hjelp til å se.
| 1 |
602852 | Kraften i det lavmælte
"Vokterskene" snakker med lav stemme om store ting: arbeid og forsakelse, krig og kjærlighet, kvinner og menn.
DRAMA
"Vokterskene"
Frankrike/Sveits 2017
Originaltittel:
«Les Gardiennes»
Regi:
Xavier Beauvois
Manus: Xavier Beauvois, Frédérique Moreau, Marie-Julie Maille
Skuespillere:
Nathalie Baye, Laura Smet, Iris Bry, Cyril Descours, Gilbert Bonneau, Olivier Rabourdin, Nicolas Giraud, Mathilde Viseux-Ely
Musikk:
Michel Legrand
Aldersgrense:
12 år
Under første verdenskrig var det kvinnene som holdt Frankrike i gang.
Mennene, i hvert fall de yngre av dem, var ved fronten for å drepe tyskere.
På familiegården der det meste av "Vokterskene" utspiller seg, er det kvinner som pløyer, sår og høster, kvinner som steller dyrene og gjør de tunge løftene, kvinner som tar alle de viktige avgjørelsene.
De av mennene som kommer tilbake, er ikke lenger som de pleide å være.
Regissør Xavier Beauvois, som sto bak fine "Om guder og mennesker" i 2010, skildrer dette karrige livet med utsøkt tilbakeholdenhet.
Bildene er maleriske.
Lyset er naturlig og fargene få.
Hver scene får god tid til å spille seg ut.
I flere avgjørende øyeblikk er det ikke annet enn stillhet å høre.
Effekten, sånn rent bortsett fra at man føler seg hensatt til en annen tid, er at når noe dramatisk først skjer med disse tause, tilkneppede menneskene, så får det en voldsom emosjonell tyngde.
Og da kan man faktisk leve med at visse aspekter av historien – tjenestepiken som blir med barn, ikke minst – strengt tatt nærmer seg det skillingsviseaktig sentimentale.
| 1 |
602853 | Mangfold og glede i vellykket Fargespill
Det er bevegende å oppleve en Fargespill-forestilling slik vi hadde den i Kilden denne helgen, og det er utrolig viktig for byen vår.
Forestillingen Fargespill er heldigvis blitt en tradisjon.
Det er en god tradisjon.
For en gangs skyld er det fargerike fellesskapet like stort i salen som på scenen.
Sånn blir det når barn og unge fra 30 ulike nasjonaliteter drilles og trimmes i sang og dans, koreografi og scenisk nærvær, og alle disse barnas små og store familier selvsagt må komme for å se på den ene eller de mange håpefulle.
To skoleforestillinger fredag og to åpne forestillinger lørdag tilsier at nær 2500 mennesker har opplevd dette fyrverkeri av internasjonal sang og dans.
Fargespill begynte som fenomen i Bergen allerede i 2003, initiert av musiker og komponist Ole Hamre.
Han ville «skape en kontrast til kulturskoleelevene, som er flinke på grunn av noe, ved å benytte aktører som er flinke på tross av noe.
Her var barn og unge som nettopp hadde ankommet som flyktninger en av aktørgruppene», heter det på hjemmesida til Fargespill Norge.
Kristiansand har, i likhet med andre byer, fått sin egen avlegger, med en egen vri.
Og de som arbeider med dette er tydelige på at prosessen er det viktigste, en vellykket forestilling er en god bonus.
Bak forestillingen ligger masse arbeid, mange og lange prøver med alle disse barna og ungdommene.
Her blir de kjent med hverandre på tross av ulike kulturer og bakgrunner, her får de vise hverandre hva de bærer med seg av unik kultur.
Og for å sette det litt på spissen:
Jeg tror ikke de medvirkende i Fargespill er hyppig representert i voldelige episoder i byen nattestid.
Så kommer vi nysgjerrige publikummere og får bare nyte, bare se og bare fryde oss, og det er slett ikke «bare».
Det er frydefullt.
Både fordi forestillingen, slik den var i Kilden denne helgen, er god og inspirerende, men enda mer fordi vi ser oss rundt i salen og ser at her kommer folk som ellers aldri hadde funnet veien ut på Silokaia.
Så tenker jeg, særlig etter en liten konsultasjon med min ledsager for ettermiddagen, barnebarn på ni år, at denne forestillingen kanskje var litt mindre fyrig enn det jeg har sett før, at vekten på det lyriske og det rolige var større enn på det eksplosive.
I alle fall, niåringens konklusjon var at det var «litt moro».
Min konklusjon:
Viktigere enn det meste av kulturarbeid i byen vår.
| 1 |
602854 | Her skal metallskapet stå
De gamle forblir visst eldst en stund til.
METAL
Judas Priest
"Firepower"
(Columbia/Sony)
Mer lojale mennesker enn metal-fans finnes ikke.
Entusiasmen Judas Priests nye album er blitt møtt med, er likevel tuftet på mer enn bare gammel kjærlighet.
"Firepower" kan faktisk – og dette er noe man ytterst sjelden kan si om band som har holdt det gående i nærmere 50 år – vise seg å bli stående som en av de jevneste, friskestlydende låtsamlingene Priest noen gang har kommet opp med.
Det er ikke dermed sagt at de finner opp kruttet på nytt.
Tvert i mot har de vel aldri hørtes mer ut som seg selv.
Dét innebærer både et antall akkordprogresjoner som føles mildt sagt familiære og noen nesten beundringsverdig idiotiske tekster.
Men her gjelder det å huske at ingen har større rett til å benytte seg av klisjeene.
Det var tross alt denne gjengen fra Birmingham som i sin tid fant dem opp.
Og når låtmaterialet deres er så fullt av hooks og produksjonen er så fet som her – Tom Allom og Andy Sneap gir Judas Priest mer tyngde og trøkk enn de noen gang har hatt – er det fremdeles ingen som gjør disse greiene bedre.
Dessuten, viktigst av alt:
Nå som Ronnie James Dio ikke lenger er blant oss, er det ingen – absolutt ingen – som synger om å bekjempe drapsroboter fra fremtiden med større overbevisning enn Rob Halford.
| 1 |
602857 | Fengslende familietragedie
Hvor godt kjenner vi egentlig hverandre?
Kan vi ha en morder i familien uten å vite det?
Innocent
PÅSKEKRIM
Kanal:
TV2 og TV2 Sumo, serie i fire deler.
Sendetid:
Episode 1-2 skjærtorsdag 29. mars kl. 21.40, episode 3-4 langfredag 30. mars kl. 21.40
Regi:
Richard Clark
Manus: Matthew Arlidge, Chris Lang
Skuespillere:
Angel Coulby, Lee Ingleby, Hermione Norris, Adrian Rawlins, Daniel Ryan
Miniserien «Innocent» i fire deler, utforsker dette.
Første episode starter med å vise David (Lee Ingleby) som har sittet sju år i fengsel for drapet på sin kone.
Hans svigerinne (Hermione Norris) og mannen har oppdratt barna hans som sine egne, og absolutt alle han kjenner tror at han er skyldig.
Bortsett fra broren hans, som har kjempet for å få ham løslatt helt siden han ble fengslet.
Og endelig lykkes de å få ham ut på grunn usikre bevis i den tekniske etterforskningen.
Noe som ikke faller i god jord hos svigerinnen og resten av befolkningen i den lille byen.
Politibetjenten som hadde saken da drapet fant sted, må vike unna for den unge overbetjenten Cathy Hudson (Angel Coulby), som har tenkt å finne sannheten uansett om det stiller politiet i et dårlig lys.
Historien trekker deg inn fra første stund, og serieskaperne klarer å komme med nok vendinger og overraskelser til å holde meg interessert helt til siste slutt.
Og skuespillerne gjør en bra jobb, spesielt Hermione Norris kjent fra «Kalde føtter».
Liker du dyster, britisk krim à la «Broadchurch» vil du digge denne.
| 1 |
602858 | Perfekt påskeuhygge
Leif G. W. Perssons politietterforsker Lars Martin Johansson, løser sin aller siste sak i «Den døende detektiven».
«Den døende detektiven»
PÅSKEKRIM
Kanal:
NRK1, serie i tre deler
Sendetid:
Alle tre episodene sendes på langfredag fra kl. 21.10
Regi:
Kristian Petri
Manus: Sara Heldt, basert på Leif G.W. Perssons bok med samme navn.
Skuespillere: Rolf Lassgård, Helena av Sandeberg, Henrik Norlén, Alexej Manvelov
Johansson våkner opp på akutten etter å ha fått blodpropp i hjernen.
Siden han er pensjonert, og kjent for å være en av Sveriges beste etterforskere, forteller legen hans om ei ung jente som ble drept for 30 år siden i håp om at han vil ta saken.
Ni år gamle Yasmine ble brutalt voldtatt og drept, men politiet fant aldri gjerningsmannen.
Hvis han fremdeles er i live, er det stor sjanse for at han har skadet andre unge jenter, og Johansson har ikke tenkt å gi seg før den skyldige har fått sin straff.
Miniserien er basert på Leif G. W. Perssons trilogi med samme navn.
I den første delen av tv-trilogien «En pilgrims død», etterforskes mordet på Olaf Palme, og i den andre delen «Den fjerde mannen», foregikk handlingen rundt gisseldramaet ved den tyske ambassaden i Oslo.
Den avsluttende delen er den mest personlige, og Rolf Lassgård portretterer den aldrende etterforskeren med akkurat passe grettenhet, skarphet og glimt i øyet.
Serien er på mange måter klassisk krim, men det fargerike persongalleriet gir den et særpreg som skiller seg fra andre serier i sjangeren.
Den er ikke like mørk og dyster som for eksempel «Broen», solen skinner faktisk opptil flere ganger.
Men forbrytelsene som skildres, er beksvarte.
Og det at det hele har funnet sted i et av byens finere strøk, hvor barna liksom skal være trygge, gjør det egentlig bare mer skremmende.
Perfekt påskeuhygge.
| 1 |
602861 | Ny NRK-serie:Vellaget, interessant og underholdende drama
«Heimebane» var den første norske tv-serien til å ha verdenspremiere på filmfestivalen i Berlin, nå har den endelig norsk premiere.
Dramaserien fra Motlys og NRK, handler om Helena Mikkelsen (Ane Dahl Torp) som blir Norges første, kvinnelige fotballtrener for et herrelag i eliteserien.
For mange er dette kanskje på linje med muligheten for en kvinnelig president i Russland, og i serien får hun heller ikke jobben uten vanskeligheter.
I tillegg til fordommer fra styret, folk i bygda og spillerne selv, må hun kjempe mot fotballstjerna Michael Ellingsen (John Carew) som også vil ha jobben.
Johan Fasting har skrevet et interessant manus som setter fingeren på mye i dagens samfunn.
Ikke bare om fordommen om at kvinner ikke kan noe om fotball, men hvordan kvinner som tør å stikke hodet litt frem, spesielt i mannsdominerte yrker, blir behandlet.
Når det gjelder fotballen peker han på mange interessante aspekter og utfordrer de mer etablerte sannhetene om hvordan man for eksempel best utvikler talenter.
Du trenger ikke å være interessert i fotball for å like denne serien.
Den har et spennende persongalleri, selv om det er en og annen stereotype innimellom.
John Carew viser at han kan mer enn å løpe etter ballen, og det er et gledelig gjensyn med Axel Bøyum («Øyevitne») som er et av våre største skuespillertalenter for tiden.
Bra manus, flinke skuespillere og flinke regissører som Arild Andresen og Cecilie Mosli, kombinert med en spennende tematikk, gjør dette til et vellaget, interessant og underholdende drama, som gjerne kan sees sammen med tenåringene i huset.
| 1 |
602862 | Vikings drakt holder i hvert fall toppnivå
Før seriestart er det stor spenning til hvordan Viking vil gjøre det i 1. divisjon etter nedrykket.
Draktmessig holder i hvert fall klubben fortsatt toppnivå.
Draktbloggen kan nå presentere Vikings 2018-drakt.
Den er nok en flott drakt laget av Diadora.
Nytt i år er at den runde halsen er byttet ut med en stilig hvit v-hals, og at det er striper med sjateringer av blått på drakten.
– Inspirasjonen bak drakten er en ny start, lysere tider og et Viking som skal bety mest mulig for flest mulig.
Vi ønsket en endring, en spenning og noe som tok umiddelbart tak i øynene til våre kjære fans, sier Kjartan Salvesen i Viking til Draktbloggen.
– Mottakelsen på et lukket arrangement for våre sesongkortholdere var fantastisk.
Så vi føler at vi har truffet en nerve her og gleder oss til å se drakten i aksjon, sier Salvesen.
Jeg synes denne drakten føyer seg inn i rekken av flotte drakter fra de mørkeblå siden Diadora overtok i 2011.
Det er ganske mange logoer på fronten, og det som trekkr ned fra sekseren for meg, er sponsorlogoene på skuldrene.
Hadde de vært i hvitt, hadde det vært helt topp.
Men jeg skjønner at en klubb som sårt trenger penger ikke kan stille så mye krav overfor sponsorene.
Tommel opp, men ikke helt toppkarakter fra meg, med andre ord.
Jeg vil for øvrig tro at den hvite andredrakten kanskje blir enda finere.
Hva synes du?
Legg inn kommentar nederst på siden!
Her kan du se hele drakten, trykk på bildet for å få det større:
| 1 |
602863 | Skrivekunst på høgt nivå
Ein svært mystikkprega krim frå Hurumlandet.
I 2015 debuterte Ingebjørg Berg Holm med «Stjerner over, mørke under», og blei nominert til Rivertonprisen.
Den har eg berre lese om, men boka i år er bygd opp etter same malen som debuten.
I «Barføtt over isen» fortel lensmannen i Hurum, Thomas Tinnvik, historia i brev til broren i Amerika.
Tidsmessig er vi på 1870-talet.
Frå lensmannsgarden kan han sjå Palasset, som eit tårn.
I tårnet bur ei gamal, rik, men sjuk dame, jomfru Parelius.
I resten av huset bur veninna, enkefru Ritter og dotter hennar.
Dei psykologiske spenningane mellom dei tre kvinnene, og i jula også Lucilius Blom, nevøen til frøken Ritter, er skrivekunst på høgt nivå.
Sentral er også Tinners oppgjør med sine demonar i fortida.
Dessutan planlegg han eit drap.
Meir skal eg ikkje røpe av handlinga, men eg understrekar; «Barføtt over isen» er ingen «action-roman.
I denne boka er spenninga på det indre planet.
Skal det vere muleg, må personteikningane vere gode, og det er dei.
Klassiske bokverk betyr også ein del.
Ein raud tråd gjennom boka er ei eldgamal tsjekkisk myte.
Golem, eit menneskeskapt uhyre som folk misser kontrollen over.
At lensmann Thomas Tinnvik for seg sjølv erkjenner at han er homofil, er sentralt.
Akkurat korleis og kvifor skal eg ikkje røpe, men på 1870-talet var det å leve ut ei homofil legning, straffbart.
| 1 |
602864 | Norsk-svensk eventyrblanding
Roar Uthaug er dyktig og Alicia Vikander er tøff.
Likevel er "nye" Lara Croft blitt skuffende blek.
ACTION/EVENTYR
"Tomb Raider"
USA 2017
Regi:
Roar Uthaug
Skuespillere: Alicia Vikander, Walton Goggins, Daniel Wu, Dominic West
Aldersgrense:
12 år
15 år etter at Angelina Jolie spilte rollen som dataspillfiguren Lara Croft for andre og siste gang, er det svenske Alicia Vikander sin tur til å ikle seg den karakteristiske, skittengrå singleten.
Og regien er denne gangen ved Roar Uthaug fra Lørenskog, som – etter å ha vist at han kan lage både slasherfilm ("Fritt vilt") og katastrofefilm ("Bølgen") – med dette får prøve seg på et klassisk eventyr av Indiana Jones-skolen.
Dessverre går det norsk-svenske samarbeidet bare sånn passe.
Lara Croft er det tilsynelatende helt vanlige London-sykkelbudet som, på leting etter sin forsvunne far, kommer over myten om en skummel japansk trollkvinne og ender opp sammen med en gjeng gravrøvere på en øy i Djevelens hav.
(Reiselystne kan merke seg at Djevelens hav later til å ligge utenfor Japan et sted.)
Hver generasjon kinogjengere fortjener sin inngang til eventyrfilmens gleder og klisjeer, og kan hende vil "Tomb Raider" vekke de rette frydefulle følelsene hos 12-åringen.
Men Uthaugs forsøk er til syvende og sist verken spennende eller oppfinnsomt nok til å gjøre sånn ordentlig, varig inntrykk.
| 0 |
602865 | Sex, sadisme og spionasje
Forskjellen på å være hore og spion er visst ikke så stor som man har gått rundt og trodd.
THRILLER "Red Sparrow" USA 2018 Regi:
Francis Lawrence Manus:
Eric Warren Singer, Justin Haythe Skuespillere:
Jennifer Lawrence, Joel Edgerton, Charlotte Rampling, Jeremy Irons, Mary-Louise Parker, Ciarán Hinds Aldersgrense:
15 år
Dominika (Jennifer Lawrence) er den tidligere ballettdanseren som tvinges til å gå gjennom russernes aller tøffeste og mest hemmelige spionprogram.
Der skal hun lære å forføre, drepe og, i det hele tatt, bli et nyttig våpen i den fremdeles pågående kalde krigen med USA.
"Red Sparrow" vil veldig gjerne være en sexy og sofistikert thriller.
Rollelisten er full av britiske klasseskuespillere – Charlotte Rampling, Ciarán Hinds og Jeremy Irons stiller alle med sine beste russiske aksenter – og estetikken er skamløst rappet fra 2011-versjonen av "Muldvarpen".
Mest å by på har filmen likevel for dem som måtte ønske å se Jennifer Lawrence i den ene seksuelt ydmykende situasjonen etter den andre: med bena spredt foran et helt klasserom, med hånden i skrittet på en ekkel mannsgris, penetrert av et annet svin i samme øyeblikk som han får halsen skåret over.
På toppen av alt skal hun også bli torturert på det groveste.
Det er jammen ikke rart at hun ser så sørgmodig ut hele tiden.
"Red Sparrow" har sine øyeblikk av fiffige spion-lurendreierier.
Men vær forberedt på å sitte igjen med en emmen smak i munnen.
Roy Søbstad
| 0 |
602866 | Draumen om landet bak regnbogen har stor appell
Det var smekkfullt i Kilden måndag kveld då Riksteatret gjesta med Trollmannen frå Oz, i den store teater- og operasalen.
«Over regnbogen der er himlen blå, der ligg landet vi song om den gong då vi var små.
Over regnbogen ligg det blåe land; der blir draumen du vågar drøyme for alltid sann» – heiter det i gjendiktinga til legendariske Bjørn Endreson (1922-1998), som Riksteatret har valt å nytte i denne produksjonen.
Songen, Somwhere over the Rainbow, som nær sagt «alle» kan, får tyngd og meining nesten like mykje som orda i Olav H. Hauges enno ikkje verdskjende dikt:
«Det er den draumen me ber på».
Dette var assosiasjonen min medan eg var i Kilden måndag kveld.
Tysdag er dei i Buen i Mandal – einaste stad her sør som får sjå framsyninga, i tillegg til Kristiansand.
Niåringen som var med meg hadde ein stor kveld i Kilden, proppfull av inntrykk og med ei god oppleving av spennande og gjevande teater.
Trollmannen frå Oz, denne snart 120 år gamle boka som blei verdskjend film i 1939 med Judy Garland i hovudrolla, og som seinare har vorte teater mellom anna gjennom The Royal Shakespeare Company, tek lesaren, sjåaren, lyttaren inn i ei eventyrverd med klåre trekk frå kjende eventyr verda over.
Hos oss har vi Oskeladden med hjelparane sine.
I Amerika blei det Dorothy frå Kansas – med tri gode hjelparar:
Eit fugleskremsle utan hjerne, ein blikkboksmann utan hjarte og ei løve utan mot.
Regissør Alan Lucien Øyen har skapt ei sceneverd som har sterk appell både til born og vaksne.
Fargesprakande er det, lette element snur opp ned og trill rundt på den eine scenen etter den andre.
Ljos og lyd, ikkje minst videodesign, skapar stormen som fører Dorothy frå heimen i Kansas til landet bak regnbogen.
Mari Lerberg Fossum er flott som Dorothy, både med songstemme og spel.
Det same må ein seie om dei tre hjelparane, Eirik Risholm Velle som fugleskremselet, Sebastian Skytterud Myers som Blekkboksmannen og Thomas Jørstad Pettersen som Løva.
Dessutan er alle medverkande dugelege dansarar, for her er mykje dans, slik det skal vere i ein musikal, med koreografi av Daniel Proietto.
Framsyninga har hausta svært god kritikk på si reise rundt landet.
I den store teatersalen i Kilden var tilhøva ikkje optimale for Riksteatret si enklare scene.
Og det var problem med lyd, slik at det stundom var vanskeleg å høyre replikkane.
| 1 |
602867 | I progresjon
Det amerikanske progressiv metal-bandet Between The Buried And
Me er ute med første del av et planlagt dobbeltalbum.
Konseptet for utgivelsene tar for seg en historie som kunne vært hentet rett ut fra en Black Mirror-episode – et dystopisk samfunn hvor drømmer er blir kringkastet som underholdning uten at hovedpersonen selv vet det.
En fengslende historie som er tonesatt til
perfeksjon.
Selv om åpningslåten «Condemned to the Gallows» åpner med et akustisk gitarriff med en frekk taktart, viser «Automante I» seg som et tyngre album enn deres forgjenger «Coma Ecliptic» fra 2015.
Det tar ikke lang tid før bandet er inne på tung riffing, blast-beat og growling.
Skifte mellom det melodiske «myke», og det perkusive «harde» er hyppig, og gjennom hele albumet er det store dynamiske forskjeller.
Between The Buried And
Me har som mål å hele tiden utvikle seg men samtidig beholde den sounden de er kjent for – og det har de klart.
Hele bandet viser teknisk overskudd og kaster seg inn i vanskelige temaer og rytmer uten problem.
Man vet aldri hva som kommer i neste del, og det er en fryd å høre på.
| 1 |
602869 | Stort publikum for populær symfoni
"Fra den nye verden" var tittelen på denne ukas konsert med symfoniorkesteret, og det er tittelen på en av verdens mest kjente symfonier.
Mange ville høre den.
Da Dvoraks niende symfoni som har fått tittelen «Fra den nye verden», ble urframført i desember 1893 i Carnegie Hall i New York, av New York Philharmonic Orchestra, ble den umiddelbart så godt likt at folk klappet etter hver eneste sats, og Dvorak selv så seg nødsaget til å stå opp og bukke og takke.
Nå var han, av naturlige grunner, ikke til stede i Kilden torsdag kveld, men like fullt klappet folk mellom hver av de fire satsene.
Denne symfonien er uhyre populær, en av de aller mest spilte i sitt slag.
Det viste seg også i Kristiansand.
Da applausen, og bravo-ropene, kom mellom satsene, tenkte jeg at dette er fint.
Dette er nye toner i konsertsalen.
Dette tyder på at her er det en god del mennesker som ikke kjenner kodene, som ikke vet at man ikke klapper mellom satsene.
Og det må jo være en stor fryd for våre symfonikere at nye folk kommer, og jeg tror de var lokket av nettopp tonene «Fra den nye verden».
Den ble godt spilt under ledelse av den unge dirigenten Eun Sun Kim, opprinnelig fra Seoul.
Et så til de grader velkjent verk er mer sårbart enn mindre kjent musikk, nettopp fordi mange i publikum kjenner det fra diverse «perfekte» innspillinger.
Når man da får det «live» som her, så hører man fort de minste uregelmessigheter.
Men det gjør jo ikke framførelsen dårlig.
Tvert om, den blir levende og fengende, på tross av små ujevnheter i noen få ansatser.
Det store svevet kommer likevel.
Konsertens første del bestod av to store verk for kor og orkester av Johannes Brahms.
Schicksalslied (1868-1871) behandler musikalsk tanken om menneskenes harde skjebne kontra gudenes lykksalighet.
Det store, sammensatte koret klang svært godt og presist i de tre Hölderlin-strofene.
Litt annerledes ble det i Alt-rapsodien (1869) som fulgte, der solist Tone Kummervold gjorde sitt parti aldeles nydelig, mens det seksten-stemmers mannskoret ble litt for beskjedent og en smule sprikende stemmemessig.
Men verket ble likevel uttrykksfullt og betagende med tanke på den ulykkelige kjærlighet som ligger bak, fra komponistens side.
| 1 |
602872 | Hjertevarm «road movie»
Et gammelt ektepar ønsker retten til å bestemme over egne liv helt til siste slutt.
Derfor rømmer de i bobilen.
«Vårt livs ferie»
USA 2017
Drama
Regi:
Paolo Virzì
Manus: Stephen Amidon, Francesca Archibugi, Paolo Virzì, Francesco Piccolo
Skuespillere:
Helen Mirren, Donald Sutherland
Aldersgrense 12 år
Ella (Helen Mirren) og John (Donald Sutherland) kjører fra deres to voksne og sjefete barn, for en aller siste ferie i den gamle bobilen fra 1978.
For når er vi egentlig for syke, eller for gamle til å bestemme selv?
Fra Massachusetts setter de kursen mot Florida og Hemingways hus, noe som alltid har vært Johns drøm.
Han har Alzheimers og husker mindre og mindre, men heldigvis har han ikke glemt hvordan han kjører bil, eller at han elsker sin kone.
Ella har uhelbredelig kreft, men nekter å tilbringe den siste tiden i en sykeseng uten sin mann gjennom 50 år ved sin side.
Filmen er basert på boken «En siste ferie» av Michael Zadoorian.
Dette er en nydelig og hjertevarm historie om livet, kjærligheten og døden.
Den rutinerte og prisvinnende regissøren og manusforfatteren, Paolo Virzì, er en mester i å balansere humor og drama.
Filmen er full av komiske situasjoner, galgenhumor og selvfølgelig rørende scener som trigger tårekanalene.
Filmens aller største styrke er imidlertid Sutherlands og Mirrens skuespillerprestasjoner som er helt fabelaktige.
Den beviser en gang for alle at de virkelig gode skuespillerne ikke har noen utløpsdato.
| 1 |
602873 | Lissie holder koken
Dette er hennes fjerde album.
Det er fortsatt mange gode grunner til å lytte på henne om du liker storslått og fengende poprock som høres bra ut med én gang, og som låter bedre og bedre for hver gang.
Lissie har fått et godt fotfeste i Norge etter mange konserter.
Den amerikanske artisten, født og oppvokst i Rock Island i Illinois, flyttet til Los Angeles for å starte en musikkarriere.
Der tok hun opp den milde og fengende vestkystpoprocken i sporene etter blant annet Fleetwood Mac sin storhetsperiode.
For noen år siden kjøpte Lissie Maurus (35) seg en gård i Iowa for å starte et nytt liv.
Der har hun en biefarm, dyrker grønnsaker og lever et liv langt unna det glamorøse rock'n roll-livet.
Og det var det hun sang om på det glimrende albumet for to år siden, "My Wild West".
Hun holder koken her med sin sterke stemme med tretten låter som tikker inn på tre kvarter.
Tittelkuttet, "Castles", er mektig og fett.
Det handler om hva du ønsker å bygge livet ditt med.
Låten "Feels Good" er et annet høydepunkt; en poplåt med et slags 60-tallspreg.
Nesten like fin er den rolige "Somewhere", og hele veien er det lett å bli glad i den flotte stemmen til Lissie.
Kraftballaden, "Sand", er herlig.
Det er sjel og nerve her.
Fra begynnelse til slutt.
Lissie har fortsatt en formidlingslyst som er smittende.
Det er bare å kose seg med hennes flotte og storslåtte poprock.
Nok en gang.
| 1 |
602878 | Samfunnsengasjert spenning
Barnevernpolitikken, pornoindustrien og lugubre sekter blir fillerista.
Monika N.
Yndestad (1964) debuterte med «Jentene fra balletten» i 2012, og fekk «Maurits Hansen-prisen – Nytt Blod» som beste krimdebutant.
I februar i år kom tredje boka med BA-journalisten Alice Bratt som hovudperson.
Som rein krimforfattar er Yndestad på det jamne; spenning nok til at det kostar å legge boka bort.
Men, ho kombinerer spenning med samfunnsengasjement på flott vis.
I 1993 besøker Pia, 15 år, det lokale barnevernkontoret utan å få hjelp.
Like etterpå blir ho borte.
Som frilansjournalist leitar Alice Bratt etter svar både i organisasjonen «Levende ord», og i eit selskap som produserer porno!
17 år seinare blir eit tilfluktsrom sprengt i lufta, og det blir klårt at Pia har vore innestengt der.
Så blir ei ny ungjente borte.
Bratt, som no er erfaren journalist, leitar etter svar.
Samarbeidet med politiet er ikkje godt.
Barnevernet blir fillerista, og dermed også politikarane som t.d. har bestemt at «bekymringsmeldingar» kan leverast inn anonymt.
Skarp er også kritikken mot lugubre, små, kristne organisasjonar som fungerer som skalkeskjul for svindel.
Ja, og så sjølvsagt pornoindustrien.
Forfattaren er sparsam med skildringa av hovudpersonen i denne boka.
For lesarar som ikkje har lese dei to første bøkene, er det eit minus.
| 1 |
602880 | Vakkert og mørkt om kjærlighet
Daniel Day-Lewis spiller sin aller siste rolle i den seks ganger Oscar-nominerte «Phantom Thread».
I alle fall ifølge skuespilleren selv, men jeg håper at lukten av sagmugg blir overveldende og at han igjen finner veien til manesjen.
«Phantom Thread» føyer seg inn i rekken av filmer som «La La Land» og «The Shape of Water», som er inspirert av, og hyller de gamle Hollywood-filmene.
Historien utspiller seg i London i 1955, hvor den fasjonable og eksentriske designeren Reynolds Woodcock (Daniel Day-Lewis) skreddersyr lekre kjoler til sosietetskvinner.
Men mens kundene er tilfredse, er privatlivet fullt av forsmådde, unge kvinner.
Så møter han Alma, og for første gang en verdig motstander.
Hun lar seg nemlig ikke avfeie som de andre, og er villig til å bruke ekstreme metoder for å få ham til å elske henne.
Paul Thomas Anderson («Magnolia», «There Will be Blood», «Boogie Nights») har laget en estetisk og visuelt vakker film.
Det er en kjærlighetshistorie med mørke undertoner, og minner sterkt om Hitchcocks filmer.
Daniel Day-Lewis er like fengslende som alltid, men jeg må si jeg har sett ham i mer utfordrende roller, og er litt skuffet over at dette er hans store sorti.
Når det er sagt er det en svært vellaget og severdig film.
| 1 |
602883 | Underlig, vidunderlig og nyskapende
Det er som julaften hver gang Wes Anderson kommer med ny film, og «Isle of Dogs» er en skikkelig gladpakke.
Wes Anderson står bak filmer som «Grand Budapest Hotel og The Royal Tenenbaums», har vært Oscar-nominert seks ganger, og er uten tvil en av vår tids mest originale og kreative filmskapere.
«Isle of Dogs» handler om en korrupt borgermester i en by i Japan, som bestemmer seg for å kvitte seg med alle hundene i byen.
Han deporterer dem til byens søppeldepot som er på ei øy.
En dag krasjlander 12 år gamle Atari på øya.
Han er det første mennesket som har kommet for å lete etter hunden sin, og det varmer hundehjertene til Chief (Bryan Cranston), Rex (Edward Norton), Boss (Bill Murray), Duke (Jeff Goldblum) og King (Bob Balaban), og sammen legger de ut på et farefullt eventyr med borgermesterens onde menn i hælene.
Selv om Anderson bruker den klassiske stop motion-teknikken, er både utseende og innholdet ulikt noe annet.
Manuset er velskrevet med masse underfundig humor, god dialog levert av mange av våre største stjerner og ikke minst et originalt plott med fargerike og sjarmerende karakterer.
Anderson bruker litt fra mange ulike sjangre og blander det sammen til sin egen unike sjanger.
Det «andersonske» universet er underlig, vidunderlig og alltid nyskapende.
| 1 |
602884 | Når jeg-et svulmer som en flått
Få ting er så hypet i vår tid som jeg-et.
Selvhjelpsboka til Kathrine Aspaas lar oss ikke et øyeblikk tenke på noe annet.
For 10 år siden hoppet Kathrine Aspaas av jobbkarusellen som økonomijournalist og kommentator i Aftenposten.
Hun er blant de flinke folkene som skrev horisontutvidende - og som forsvant med sluttpakke.
Dette har åpenbart falt sammen med en slags personlig krise, som hun delvis redegjør for i sin nyeste bok, «Den emosjonelle revolusjon».
Tittelen kan skape inntrykk av at boka er en drøfting av et fenomen, men det blodige, røde «hjertet» på omslaget, ikke ulikt det i gamle Jesusbilder, signaliserer noe annet.
Forfatteren er ferdig med å være «flink pike».
Det er ikke saklig resonnement som er hennes agenda nå.
Hun har kastet av seg den gamle «rustningen», forteller hun, den som fikk henne til å opptre med «ironisk distanse, kunnskapskonkurranse, besk humor og skråsikkerhet.
(..) Jeg ble ufølsom (..) barsk og selvhevdende, og gradvis mistet jeg meg selv».
Siden hun hoppet av, har Aspaas livnært seg som farende fant uti foredragsvirksomhet om sin «omvendelse» og «hvordan bli et bedre menneske».
Dette er hennes tredje bok der hun skriver om utviklingen hun har gjennomgått og tanker hun gjør seg, formulert som råd til selvhjelp for andre - som en variant av «Tenk positivt».
Derfor er det ikke så overraskende at «jeg-et» blir sentralt og svulmende, som en sprekkferdig flått.
Boka har en dæsj av det ene og det andre av synspunkt, erfaringer og teorier hentet fra haugevis av tenkere og skribenter, presentert kjapt og summarisk sammen med tårer, haugevis av utropstegn og like mange retoriske spørsmål.
Aspaas forteller om en dresskledd mann som tripper rundt henne etter et foredrag, ivrig etter å fortelle at han har det som henne, også han går med «rustning» uten å slippe sitt egentlige følsomme jeg fram.
Trolig fungerer et slikt budskap bedre fortalt til et levende publikum.
Som bok fungerer det ikke like sterkt.
| 0 |
602885 | Satirisk mesterverk
Kongen av politisk satire, manusforfatter og regissør Armando Iannucci, blander virkelighetens galskap med herlig, sort humor i «The Death of Stalin».
The Death of Stalin
England/Frankrike 2017
Biografi/Drama/komedie
Regi:
Armando Iannucci
Manus: Fabien Nury, Armando Iannucci, David Schneider, Ian Martin, Thierry Robin
Skuespillere:
Steve Buscemi, Jason Isaacs, Jeffrey Tambor, Andrea Riseborough, Olga Kurylenko, Rupert Friend, Paddy Considine
Aldersgrense:
15 år
Han har tidligere tatt for seg både det britiske og det amerikanske politiske systemet i de prisbelønte tv-seriene «The Thick of It» og «Veep».
Denne gangen skildrer han noen av historiens mørkeste og mektigste menn og et beksvart kapittel i verdenshistorien.
Stalin og hans allierte stod bak massehenrettelser, tortur, voldtekter, fengslinger, hungersnød og deportasjoner til arbeidsleirer, som resulterte i at mange millioner mennesker døde.
Det foregikk samtidig en intern maktkamp.
Da tyrannen plutselig døde, var gribbene raskt på plass for å slåss om den største biten av hans til da suverene makt.
Manuset, som er inspirert av tegneserieromanen med samme navn av Fabien Nury og Thierry Robin, er velskrevet og til tider hysterisk morsomt.
Noen synes kanskje det er usmakelig å lage humor av forferdelige hendelser.
Men gjennom Iannuccis evne til å balansere det morsomme i det grusomme, er humoren et sterkt virkemiddel for å illustrere galskapen og ondskapen som får leve og gro i et totalitært styre, og hva for mye makt gjør med enkelte.
Både underholdnings- og opplysningsverdien er stor i dette satiriske mesterverket.
| 1 |
602886 | Mektig og sterkt debutalbum
Hypen er der.
Det snakkes, og det er forventninger knyttet til I am K sitt debutalbum.
De innfrir.
Men la det være sagt med én gang; kvintetten høres litt ut som andre norske suksesshistorier, nemlig for eksempel Highasakite, Emilie Nicolas og Susanne Sundfør.
Det er der de ligger, i skjæringspunktet mellom elektronika og rock med en kvinnelig vokalist i front.
Det som måtte være av særpreg i popen og rocken til I am K ligger i stemmen til Oda Ulvøy, og alle bruddene og de smektende overgangene og gitarøset til Nicholas Van Eck.
Vi får en intens og fengende åpning med «Fly».
Det er litt slik det hele avsluttes, også, med det rocka og forførende tittelkuttet.
De åtte låtene mellom denne rammen har også sine gode stunder.
«I’ll Be better» begynner med litt stillestående effekter før det bygger seg opp til de store høydene.
Mange av låtene har en slik utvikling; det begynner litt rolig og elektronisk før det tar av med et crescendo av et gitarspill.
En låt som «Golden Bridges» kunne like gjerne vært gjort av U2.
Og det funker for I am K sin del.
På «Moving On» får bandet mye ut av lite.
Slik er det andre steder også, nemlig at bandet ikke har de aller beste og tøffeste låtene, men at de med hjelp av dynamiske og andre sterke virkemidler likevel holder på lytteren hele veien.
På et ganske så jevnt album, er «I Come Alive» et av høydepunktene.
Fengende, herlig og mektig med et tøft og hardtslående refreng.
«Stars» er også litt av godbit; rocka og hardtslående.
Og når alt kommer til alt; når man har hørt på albumet noen ganger, så faller de fleste bitene på plass.
Ikke så veldig originalt i den norske musikkfloraen våren 2018.
Men det er noe som pirrer her, noe som gjør lytteren nysgjerrig og som til slutt fører til en hengivenhet.
Sjekk ut «Humans».
| 1 |
602887 | Håpet seiler over Atlanteren
Spennende roman om dansk slavehandel.
«Håpet» er navnet på skipet som står sentralt i denne romanen – en roman fortalt gjennom brev, loggføringer og dagboknotater.
De skrivende (og altså fortellende) er mange, det er blant andre skipsrederen, hans datter Maria, kapteinen på skipet og en plantasjeeier.
Dansker er de alle sammen, for dette handler om slavehandelen og sukkerplantasjene i Dansk Vestindia, det som nå er de amerikanske Jomfruøyene.
Romanen har god driv, og de ulike stemmene som fletter sammen og bygger opp romanen fungerer godt og evner i tillegg å vise ulike sider av de viktigste karakterene, i hvert fall de mannlige (skipsreder Frederiksen, professor Eide og plantasjeeier Marcussen).
Skipsrederdatter Maria er en mer flat karakter, det er nesten som om hun er blitt spart fra å få sine mørkere sider eksponert – hennes tvil og savn etter moren i København beskrives, men føles ikke, til tross for at hun bare er femten år når hun får seile med «Håpet» for første gang.
Jeg lurer også på om det ikke var litt vanskeligere å være av blandet herkomst i Danmark rundt 1800 enn det virker som fra skildringene av Maria, særlig med tanke på påstandene Marcussen gjør seg om professor Eide fra København som knapt har sett et svart menneske.
Beskrivelsene av Dansk Vestindia og sukkerproduksjonen er også gode.
Jeg kan levende se for meg Dansk Vestindia, havet, strendene, byene som beskrives (Charlotte Amalie og St. Croix), og finner skildringene av sukkerproduksjonen interessante, særlig prosessen hvor sukkerrørene kokes, under oppsyn av kokemesteren, og om hvordan melasse ble sett på som et avfallsprodukt før noen fant ut at det gikk an å lage brennevin på det – nemlig det som skulle bli rom.
Den danske slavehandelen, som var svært viktig for Danmark-Norge på 1700-tallet, er noe jeg vet lite om, og derfor er det gledelig å lese en så spennende og velskrevet roman som Vraa her har skrevet om temaet.
| 1 |
602888 | Gå til Vigdis og bli klok
Om litteraturens frihet.
«Å tale og å tie» er en samling med essays som alle på et vis går inn på tittelens tematikk.
Når bør forfatteren tie og når bør forfatteren tale?
Eller skal vi si: har vi som lesere og kritikere noen rett til å kreve det ene eller det andre av en forfatter?
Tre essays går inn på forfatterskapet til fire avdøde, norske forfattere:
Agnar Mykle, Rolf Jacobsen, Alf Prøysen og Alexander Kielland.
I ”Alf og Rolf” sammenligner Hjorth de to poetene; Prøysen, mest kjent for sine barneviser og Jacobsen, den store modernisten.
Sammenligningen, og særlig perspektivet på Prøysen, er interessant.
Et sted skriver Hjorth at hun setter pris på at Prøysen ikke bruker fellesord på tingene, men i stedet bruker mer nøyaktige betegnelser, for slik kommer tingene i verden bedre til syne; det er ikke bare trær i skogen, men ”asp, osp, bjørk, furu, gråpæretre”, og jeg er enig, ja, så fint!
Interessante er også essayene om Mykle og Kielland.
I essayet om Mykle skriver Hjorth:
”Det er ikke en lesers eller kritikers sak av moralske eller oppbyggelige grunner å etterlyse perspektiver eller synspunkter i en roman som forfatteren har valgt å holde utenfor.
I en skjønnlitterær tekst kan tekstens jeg sitte ved bredden av en elv uten å være forpliktet til å beskrive hva som skjer på den andre siden av den.”
Det kan synes opplagt, men jeg har lest mange kritikere som synder mot dette.
Hvem er disse menneskene til å si hva forfatteren burde ha skrevet?
Å ønske at en forfatter burde ha skrevet om det og det, er noe helt annet enn å kritisere det forfatteren faktisk har skrevet.
Samtidig kan alt det som ikke er eksplisitt skrevet, fortelle mye, noe Hjorth går inn i på i essayet om Kiellands opptegnelser til en selvbiografi.
Sammen fungerer essayene godt, og det gjør meg oppstemt å lese Hjorths syn på litteratur, der så mange taler for dens innskrenkning og moralske plikter, er det ingenting å finne av det her.
| 1 |
602889 | Flott animasjon, tynn historie
«Sherlock Gnomes» er oppfølgeren til «Gnomeo og Julie», og nå har hagegnomene flyttet til byen.
Men det blir en kortvarig glede, for allerede første dagen forsvinner alle utenom Gnomeo og Julie på mystisk vis.
Heldigvis er den berømte detektiven Sherlock Gnomes og hans trofaste gnom Watson på saken.
I originalversjonen med engelsk tale er det kjente navn som Johnny Depp som trekkplaster, og selv om Vidar Magnussen er blant våre beste komiske skuespillere, har han ikke stor nok stjernefaktor til å dekke over det tynne manuset.
Med Elton John som produsent er det kanskje ikke overraskende at lydsporet består av en samling av hans gamle sanger, men det er med varierende hell.
Regissør John Stevenson («Kung Fu Panda») og den debuterende manusforfatteren Ben Zazove kunne med fordel ha brukt mer tid på historien og karakterene.
Sherlock Gnomes’ erkefiende Moriarty er for eksempel en stor skuffelse, og handlingsforløpet er til tider et stort gjesp.
Når det er sagt er animasjonen fra Micros Animation («Kaptein Supertruse», «Den lille prinsen») fargesterk og levende, det er morsomme scener innimellom, et par festlige vitser og referanser for oss voksne, og masse action som vil glede og underholde de minste.
| 0 |
602893 | En episk seilas
Øystein Lønn henter en verden opp fra havet.
I sin bok av året tar Øystein Lønn oss med til havets bunn.
«Der nede, i den fordømte sjøen, lå noe og ventet på ham.
Han skulle ikke dø der, men det plaget ham likevel å vite det» heter det i «Berners datter», den hittil siste fortellingen fra en av den sørlandske prosaens største mestere.
Peder Ross bor på en liten øy, lever av å dykke etter skjell, og vil helst ikke ha verden inn på seg.
Det er som om han dykker ned i havet for å slippe unna verden, enda han hater det.
En dag finner han noen små figurer blant restene etter en forlist, baltisk redningsflåte, og mistenker at de kan ha stor verdi.
Slik finner han der nede i mørket likevel en inngang til verden, og blir tvunget ut på det åpne hav, mot et oppgjør med sin egen fortid.
I et underfundig og enkelt språk skriver Lønn fram en allegorisk fortelling om et lite liv som utfordres og åpnes mot verden.
Det er alltid mye som ikke sies hos Lønn, og denne gang fungerer det spesielt godt, når vi møter tre avmålte, alvorlige menn som sammen legger ut på en risikabel seilas over Skagerrak.
De lever i værets vold og sier ikke mer enn det som er strengt tatt nødvendig.
Det er tilsynelatende med stor letthet at Lønn skildrer små tilfeldigheters store konsekvenser for det enkelte mennesket.
Denne kunsten mestrer han som få andre.
I motsetning til de fleste av Lønns bøker utspiller ikke «Berners datter» seg i moderne omgivelser (selv om den sørlandske skjærgården vil være velkjent for dagens lesere).
Fortellingen foregår i en tid uten strøm eller andre moderne kommunikasjonsmidler, men vilkårene som skildres er i bunn og grunn de samme.
Det handler om hvorvidt man skal la seg innhente av fortiden eller ikke, og om hvorvidt mennesker klarer seg på egen hånd.
Hos Øystein Lønn gjør de tilsynelatende det.
Samlivet er ingen nødvendighet, men noe man velger.
I en fortettet fortelling full av vær, vind og bølger, blottstiller Lønn disse menneskelige grunnvilkårene på mesterlig vis.
| 1 |
602895 | Fransk eleganse og spansk ekstravaganse
Ukens symfonikonsert presenterte fransk og spansk musikk fra tidlig 1900-tall, virtuost utført av vårt eget orkester.
Med musikk av franske Lili Boulanger (1893-1918) og Maurice Ravel (1875-1937) og spanske Manuel de Falla (1876-1946) presenterte KSO denne uken et heller uvanlig program, i sin helhet preget av de impresjonistiske strømninger i fransk musikk for hundre år siden, og med de Fallas spansk-folkloristiske tilnærming som kontrast.
Mange har nok tenkt at dette er litt for ukjent for meg, og det var derfor glissent i benkeradene.
Synd at man tenker slik.
For dette var en kveld med KSO i strålende utfoldelse, enten det nå var i drømmeaktige sekvenser i Ravels «Gåsemors fortellinger» eller i kontrasten mellom humoristiske kammermusikalske innslag i veksling med øredøvende spanske danserytmer i de Fallas ballettmusikk til fortellingen om Den trekantede hatten, eller Borgermesteren og møllerens kone, musikk som opprinnelig var laget til Djaghilevs Balletts Russes.
Balletten fikk sin urpremiere i London i 1919, med ingen ringere enn Picasso som scenograf.
I Kilden fikk vi altså «bare» musikken.
Men det var sannelig ikke lite.
Da siste tone ble slått av, av kveldens stilige dirigent, Rossen Milanov fra Bulgaria, fikk han og orkesteret stående applaus for å ha utfoldet musisering på høyt nivå.
Verket krever en mezzosopran, og her fikk vi møte Stepanka Pucalkova fra Tsjekkia i to korte øyeblikk, høyreist, superslank og elegant med spansk antrekk fra topp til tå, og med praktfull stemme.
Men hvor lenge varte det?
Fire minutter til sammen?
Det hadde vært fint å få møte denne stemmen i et annet verk, når hun først er her.
Eller sagt på en annen måte:
KSO må ha god råd når de kan invitere en sangerinne fra langt borte til å medvirke i fire minutter?
Ravels «Gåsemors fortellinger» er umiskjennelig Ravels impresjonisme, maken til elegant orkestrering skal en lete lenge etter, og KSO innfridde i måten de gjorde dette innsmigrende verket på.
Og så innledet de med skjebnetunge
«Om en trist kveld» av 24 år unge Lili Boulanger, som kanskje visste at hun skulle dø noen uker senere, noe man synes å ane i den rådvillhet som toner fram gjennom hennes tungt orkestrerte tolv minutters meditasjon.
Sterkt.
| 1 |
602896 | Orkesterkveld med bakoversveis
Både solist og orkester innfridde denne uken med "virtuos kraftprestasjon" som det het i programmet.
Ikke for ofte opplever vi at en solist får umiddelbar stående applaus og bravorop, men slik ble det i Kildens konsertsal denne torsdagen.
«Fiolinist Guro Kleven Hagen i virtuos kraftprestasjon» het det i programmet, og det holdt det hva det lovet.
Damen er snart 24 år, nettopp tiltrådt som tidenes yngste konsertmester i Den norske opera og ballett.
Bare det ved hennes karriere blir et rykte som løper foran og lover noe stort.
Konserter for orkester med en solist, enten det nå er klaverkonsert, fiolinkonsert eller cellokonsert, for den saks skyld trompetkonsert, skal gjerne – i motsetning til symfoniene – ha et visst underholdende preg.
Og solisten skal få vise sine ferdigheter.
Sjostakovitsjs Fiolinkonsert nr. 1 i a-moll (urframført 1955) er langt fra underholdningsmusikk.
Dyptpløyende, alvorlig, tidvis smertefull og hele veien seriøs, er denne konserten likevel en anledning for utøveren til å vise sine ferdigheter.
Så la oss bare minnes innledningen, eller overgangen, kadensen, mellom tredjesatsens mektige Passacaglia og fjerdesatsens ville Burlesca, og hva Kleven Hagen gjorde med nettopp dette øyeblikket.
Det begynner så stille, så reservert.
Og så vokser det, øker på, strømmer ut, og på ett tidspunkt er kadensen omtrent som Fanitullen, en fristes til å tenke at en fremmed makt har tatt tak i både instrument og lyd.
Inntil alt forløses når orkesteret igjen slipper til.
Guro Kleven Hagen visste hva hun ville med dette øyeblikket.
Og hun hadde ingen problemer med å oppnå hva hun ville.
Ikke rart man jublet etterpå.
Bartoks Konsert for orkester (1944) gir omtrent alle i orkesteret anledning til å vise fram sine ferdigheter.
Her settes instrumentgrupper opp mot hverandre, her konserterer de solistansatte i ulike grupper mot hverandre.
Og Kristiansand Symfoniorkester under ledelse av sloveneren Marko Letonja har solister og instrumentalister som i alle ledd gjør denne konserten til en fulltreffer.
Noe dirigent Letonja visste å sette pris på der han vandret mellom instrumentgruppene for å gi den enkelte musiker ære og heder etter store prestasjoner.
| 1 |
602897 | Et mesterverk som bør skremme Hydro
Morskjærlighet vevd sammen med miljøvern og magisk realisme gir en skrekkinngytende blanding.
Dette er den sterkeste og mest opprivende boken jeg har lest på mange år.
Ikke så mye på grunn av temaet, som for måten boken er skrevet på.
Denne lille romanen på kun 108 sider er aldeles skrekkelig, og så annerledes god at den bør få priser i både fjern og nær.
Og den bør få folkene i Norsk Hydro til å skjelve i buksene.
Vi treffer to mennesker som ligger ved siden av hverandre, utmattet og kraftløse, utenfor vår tidsregning og normaltilstand, fulle av feberfantasier.
Vi vet ikke hvorfor de ligger der.
De hvisker sammen.
De viser seg å være en voksen kvinne og et barn; han spør og hun svarer.
Barnet ber henne fortelle alt hun husker, har sett og gjort.
Vi skjønner etter hvert at noe har hendt som skal rulles opp.
Samtalen flyter inn og ut av feber og virkelighet, i søramerikansk overtro og magisk realisme.
Bitvis avdekkes en fryktskapende virkelighet ved hjelp av en sjeldent kreativt oppbygd litterær spenning.
Forfatteren lar barnet være allvitende, som lokker brokker fram fra kvinnen.
Hun er opptatt av «bergingsavstanden» hun har til datteren sin Nina, den avstanden hun til enhver tid beregner for å kunne gripe inn og redde henne fra fare.
Nina har små, lubne ben og jordskitne fingre.
Vi hører henne le og ser henne løpe rundt huset av glede.
Spenningen stiger mellom de to fortellingene, mellom de to menneskene som ligger utstrakt, og i hendelsene som kvinnen husker og forteller.
Etter hvert skjønner vi den dramatiske tegningen om hva som har skjedd, og av hva som stadig skjer i dette lille, navnløse lokalsamfunnet et sted i Argentina.
Historien ender ikke som en sosialrealistisk samfunnskritikk, men med en mors fortvilelse over at hun ikke klarte å sikre «bergingsavstanden».
Hun sviktet som mor.
Hun enset ikke faren.
I disse dager med Hydros utslipp i Brasil gir morens skrekk og fortvilelse denne boka ekstra kraft.
«Feberdrøm» er rett og slett et lite mesterverk.
| 1 |
602898 | Frekk og fin fabel om grådighet
Jeg hadde ikke tid til å anmelde denne boka.
Helt til jeg så omslaget, tegnet av danske John Kenn Mortensen.
Boka lanseres kommende fredag.
Den prisbelønnede danske illustratørens tegninger er små eggende fortellinger i seg selv, mørke, gotiske, som finurlige filigransmykker, fulle av humor og fulle av gåter.
Mortensen har illustrert danske utgaver av store navn som Roald Dahl og Neil Gaiman.
I Gaute Heivolls nye barnebok, «Estragons historier Rottefangeren fra Sorø», bidrar han til å utvide og forsterke forfatterens narrativ.
Rottene blir mer utkrøpne – eller noen ganger mer engstelige – sakføreren mer enfoldig, presten mer godtroende og begravelsesagenten ondere.
Historien?
Den er et lite eventyr, rar, spennende, av og til litt forvirrende, men definitivt interessant.
Vi møter Siful, organisten med hemmelige rom og ganger bak orgelpipene.
Gangene fører ned under jorda, ned til den pengeglupske og nesten blinde rotta Estragons hule.
Estragon forteller historier, og Siful betaler for dem med penger fra søndagens kollekt.
Ved inngangen har Estragon et skår fra et knust speil.
Speilet har tidligere hengt hos salmedikteren B.S. Ingemann, mannen som forfattet «Deilig er jorden».
Her møter virkeligheten illusjonen.
I speilet ser man nemlig seg selv svakt fordreid, «som om man ser seg selv for første gang.
Eller en man har kjent for lenge siden.»
Eller er det kanskje sannheten om seg selv man ser?
Uansett varsler forfatteren at vi er med på en erkjennelsesreise.
«Rottefangeren fra Sorø» er nemlig den første av sju planlagte bøker basert på de sju dødssyndene, og temaet for denne første boka er grådighet.
Ganske fornøyelig er det når Estragon faktisk spiser pengesedler.
Han begynner med å ta en ørliten bit, og det viser seg å være uimotståelig «... å slikke på dem.
Å få dem i munnen, tygge seddelmassen og svelge alt sammen langsomt».
Jo, penger smaker godt, vi tror på Estragon og Gaute Heivoll.
Og egentlig slutter historien omtrent her, den forløses ikke i en tydelig etikk eller formaning, den får lov til å være rar og frekk og full av spørsmål.
Og det er riktig fint.
| 1 |
602899 | Vond, vakker og tankevekkende
I Fenway Park er Boston Red Sox og jubel byttet ut med galger, og i The Boston Globes lokaler har det skjedd en massakre.
Det er klart for andre sesong av «The Handmaid’s Tale».
Første sesongen håvet inn både Emmy- og Golden Globe-priser.
Dermed har forventningene til den nye sesongen vært enorme.
Les vår anmeldelse av sesong 1 her:
Handlingen foregår i det totalitære samfunnet Gilead, som tidligere var en del av Nord-Amerika.
Etter miljøkatastrofer og stadig flere mennesker med fertilitetsproblemer, har religiøse fundamentalister tatt over.
Homofili er forbudt og fruktbare kvinner tvinges til å jobbe som «handmaids», en fin måte å si rugekasse eller sexslave på, for de øverste lederne og overklassen.
Andre sesong fortsetter der første sesong sluttet.
Gravide Offred (Elisabeth Moss) er på rømmen med hele Gilead i hælene.
Ofglen (Alexis Bledel), som led en forferdelig skjebne i første sesong da hun blant annet ble kjønnslemlestet, har havnet i en brutal arbeidsleir.
Samtidig fortsetter tilbakeblikkene til deres tidligere liv, og hendelsene som ledet til opprettelsen av Gilead.
Serien er vellaget i alle ledd, og skuespillerprestasjonene er uten sidestykke.
Det er vondt, vakkert, viktig og ikke minst tankevekkende, og jeg kan ikke få nok.
Med et velskrevet og fengslende manus av Bruce Miller og Margareth Atwood, basert på Atwoods prisbelønte roman med samme navn, trekkes vi inn i en dystopisk og skremmende aktuell verden.
Det kan trekkes mange paralleller til vårt eget samfunn og til verdenshistorien.
Serien har et unikt visuelt uttrykk.
Det veksles sømløst mellom objektiv og subjektiv kameraføring.
Kombinert med fabelaktig bruk av lys, lyd og farger skaper det sterke inntrykk som fester seg på netthinnen for alltid.
| 1 |
602901 | Grumsete hevnfantasi
Eli Roth og Bruce Willis holder et bloddryppende innlegg for selvtekt og mot våpenkontroll.
Chicago herjes av en voldsbølge.
Dr. Kersey (Bruce Willis) har alltid gjort et poeng av å behandle ofre og kjeltringer på samme vis, men dét skal brått endre seg den kvelden hans egen kone og datter blir rullet inn på akuttmottaket.
Da tar han til gatene med pistol.
Det er grumsete farvann regissør Eli Roth ("Hostel") beveger seg i her.
I en tid da amerikanske studenter marsjerer for strengere våpenlover, er det vanskelig å ikke se "Death Wish" – en nyinnspilling av Charles Bronson-rullen fra 1974 – som et bloddryppende reaksjonært innlegg for at skikkelige borgere bør bunkre opp med gønnere og ta loven i egne hender.
Innvendingene mot den hvite, middelaldrende familiemannens hevntokt er i hvert fall få og spake, slemmingene framstilles aldri som annet enn skadedyr uten verken personlighet eller forhistorie.
I tillegg har "Death Wish" plenty av kjennetegnene til det vi anmeldere på fagspråk kaller "en dårlig film": slett skuespill, fantasiløst plott og rollefigurer som kan være fredsommelige leger i det ene øyeblikket og iskalde drapsmaskiner i det neste.
Bli hjemme og se "Dagsrevyen" i stedet.
| 0 |
602904 | Medrivende om en dikter og hans tid
Ordkunstneren, rimsmeden, poeten, lyrikeren, kriminalforfatteren, debattanten og alt dette andre som André Bjerke var gjennom store deler av forrige århundre.
Svært mange har et forhold til tekster av André Bjerke (1918-1985), selv nå, 33 år etter hans død.
Et stikkord kan være Farao på ferie hos farmora og mormora, så er vi der.
Så har vi ham.
Ordkunstneren, rimsmeden, poeten, lyrikeren, kriminalforfatteren, debattanten og alt dette andre som denne markante kulturpersonligheten var gjennom store deler av forrige århundre.
Dette er den store biografien om ham, en omfattende, detaljrik og velorganisert bok på over 500 sider.
Samtidig er det et portrett av en tid, samtiden til dem som var foreldre til oss som nå begynner å bli gamle.
Han var ungdom på 30-tallet, russ i 1936, ung voksen under krigen, og ble etter krigen en av de mest sentrale ikke bare i den litterære debatten, men også i det bredere kulturfeltet, ikke minst moral- og språkdebatt.
Bare å lese om russetiden er en stor fornøyelse, om gymnasiast Bjerkes og hans russevenners drabelige utspill i russeprogrammet med oppfordring til «Yppersteprestinner i Satans tempel!
Nu er tiden inne.
Nu gjelder det.
Det står i deres makt å ta knekken på bluferdigheten», osv.
Hvorpå Oslos domprost Johs.
Hygen i Aftenposten setter seg til dommer over ungdommene:
«Dette er det råeste og mest svinske jeg i mitt liv har sett.
De som har skrevet dette stempler seg som rennestenspøbel».
Det er da man undres om ikke dagens russ er bedre enn sitt rykte?
Fornøyelig er også beretningen om unge Bjerkes meritter i Gymnasiesamfundet på Fagerborg skole.
Og hans vesle fascinasjon for nazismen, som raskt ble kurert.
Peter Normann Waage går grundig til verks med å vise André Bjerkes tvers igjennom nasjonale holdning og går i rette med det som skjedde i forfatterforeningen etter krigen.
Det handler mye om alkohol, som var en svøpe like mye for André Bjerke som for hans fetter, to år yngre Jens Bjørneboe.
Detaljrikdommen er bokas styrke og svakhet, men leseren belønnes med innsikt i en tid og et menneskeliv.
| 1 |
602906 | Ikkje færra te Mexico
Hva skal vi med "Gringo" når vi allerede har "Fargo"?
KRIM/KOMEDIE
"Gringo"
Australia/USA 2018
Regi:
Nash Edgerton
Skuespillere:
David Oyelowo, Charlize Theron, Joel Edgerton, Sharlto Copley, Amanda Seyfried, Paris Jackson, Thandie Newton, Michael Angarano
Aldersgrense:
15 år
Det er nærliggende å se "Gringo" som et forsøk på å lage en "Fargo"-variant i meksikansk setting.
Humoren er like svart.
Persongalleriet er like stort.
Plottet er like innfløkt.
Voldsinnslagene kommer like abrupt.
"Gringo" mangler i grunnen bare det som gjør at "Fargo" tåler utallige gjensyn: vidd og fingerspissfølelse.
Ting går ikke veien for hederlige, hardtarbeidende Harold (David Oyelowo).
Kona bedrar ham og de to drittsekkene han har til sjefer (Joel Edgerton og Charlize Theron) planlegger å gi ham fyken.
Så når muligheten byr seg på en forretningsreise til Mexico, later Harold som om han er blitt kidnappet av et narkokartell.
David Oyelowos naturlig sympatiske utstråling gjør ham lett å heie på i en film som, på Coen-brødrene-aktig vis, ellers nesten utelukkende befolkes av svinepelser og døgenikter.
Dessverre kommer "Gringo" til kort på både dialog-, handlings- og typetegningsfronten.
Og til slutt sitter man igjen og tenker at Nash Edgerton burde ha funnet et enklere prosjekt å regidebutere med.
Joel og Ethan Coen hadde tross alt skrevet og regissert ikke mindre enn fem filmer innen de ga seg i kast med "Fargo".
| 0 |
602909 | Godt om norsk politi
Økland hevdar bestemt at vi i Noreg ikkje har «svenske tilstander».
Boka har undertittelen «Bak frontlinjen i Norges tøffeste politidistrikt.»
Ståle Økland har i vel eit år vore «fluge» på veggen i det som truleg er den mest krevjande politikretsen i Noreg, Stovner i Oslo.
I Groruddalen er det etniske mangfaldet svært stort.
Eg skal vere krystallklår; i utgangspunktet var eg ganske skeptisk til prosjektet til Økland.
Etter kvart som eg las meg gjennom dei 250 sidene, blei eg stadig meir sikker på at journalisten, forfattaren og kåsøren Økland har gjort ein god jobb på Stovner.
For det første, Økland presenterer oss ikkje for nokon «Harry Hole.»
For det andre, dei kriminelle miljøa i Groruddalen er steintøffe.
Ekstrem radikalisering, kriminelle gjengmiljø og såkalla grov æresvald er ein del av kvardagen der.
Sjølv om enkelte politifolk blir presenterte under sitt eige namn, er det mange som er anonymiserte.
Stovner politistasjon er ein av dei største i Noreg, med rundt rekna 200 tilsette.
Det betyr at stasjonen har eit sterkt fagmiljø.
Det kjem då også godt fram i boka.
Sjølv om politireforma 2016/2017 peika på at det trengst breiare fagmiljø, er norsk politi framleis desentralisert og lokalt forankra.
Forfattaren understrekar fleire gonger på det sterkaste at vi ikkje – i alle fall i dag – har såkalla «svenske tilstander», til dømes bydelar der politiet har mist oversynet og kontrollen.
Slik eg les Økland skuldast ikkje det primært eit tøft politi.
Sjølvsagt må politiet også av og til gå hardt fram, men – ifølgje Økland – når tilhøva i Groruddalen ikkje kan samanliknast med for eksempel Rinkeby, skuldast det først og fremst at politiet held kontakt med innbyggarane, at dei kommuniserer med alle.
Dei arbeider mot såkalla «utanforskap», og radikalisering.
La meg bruke ekstremistkontakten på Stovner som døme:..Strikkegenser, bustete hår, bur i kollektiv, køyrer Saab og held ein låg profil – slik presenterer forfattaren han.
Hovudjobben hans er å finne fram til ungdom som er i ferd med å radikaliserast, eller som alt er det.
Oppsummert – god journalistikk.
| 1 |
602910 | Fremragende pianist på besøk
Torsdagens konsert med KSO var godt besøkt, ikke minst fordi Christian Ihle Hadland som kveldens solist er en fremragende kunstner.
«Er fuhrt ‘ne famose linke Hand», heter det om pianisten i Alexander Kiellands språklige vidunder av en novellette fra 1880, Siesta.
Og siden denne ukens solist med KSO, Christian Ihle Hadland, er fra Kiellands by Stavanger, finner jeg det opportunt å sitere mer fra denne novelletten:
«Imidlertid spillede den Fremmede videre – jævnt og uden Anstrængelse, let bøiet tilvenstre, forat faa Kraft i Bassen.
Det lød, somom han havde tyve Fingre – alle af Staal; de myldrende Toner forstod han at samle, saaat Instrumentet fik en mægtig, enkelt Klang.
Uden nogen Stands, uden at markere Overgangene holdt han ved bestandigt nye Overraskelser, Hentydninger og geniale Kombinationer Interessen fast, saaat selv den mindst musikalske maatte følge i Spænding», heter det i Siesta.
Den pianisten spilte revolusjonen inn i et dekadent pariserborgerskap.
Akkurat der var vi vel ikke i Kildens konsertsal torsdag kveld.
Men unge Hadland fører to famøse hender, både den høyre og den venstre, og beskrivelsen ovenfor kunne ikke treffe bedre.
Han får klaveret til å synge sammen med orkesteret, han gir instrumentet en orkestral klang som nettopp i Beethovens fjerde klaverkonsert blir så utrolig vellykket fordi gamle Beethoven har laget en orkestersats som er intimt knyttet opp mot klaveret og som Bellincampi visste å understreke.
Konsertens andre del var et relativt lite spilt verk av Johannes Brahms, hans første Serenade, i D-dur, fra 1858, arrangert for stort orkester året etter.
En serenade er opprinnelig en sang til den elskedes ære, gjerne fremført under hennes vindu en sen nattetime.
Gjennom årene ble det utviklet til en type underholdningsmusikk, kall det gjerne aftenunderholdning – i flere satser, gjerne med en invitt til å danse.
Slik er denne Brahms-serenaden, nok en forstudie til større orkesterverker og den symfoniske form som han strevde så med.
Og så gir den i særdeleshet treblåsere og horn en fantastisk mulighet til å vise sine sterke sider.
Hvilket KSO’s slike gjorde denne kvelden.
Men som match til konsertens første del, ble dette en nedtur.
Kunne jeg ønske fritt, ville jeg langt heller hatt en Beethoven-symfoni eller en Brahms-symfoni for å fullende kvelden.
| 1 |
602911 | Genial grøsser
«A Quiet Place» er en grøsser i særklasse.
A Quiet Place
USA 2017
Drama/skrekkfilm/thriller
Regi:
John Krasinski
Manus: Scott Beck, John Krasinski
Skuespillere: John Krasinski, Emily Blunt, Millicent Simmonds, Noah Jupe
Aldersgrense:
15 år
Merkelig nok er årets beste skrekkfilm laget av en komiker, noe fjorårets beste grøsser «Get Out» av Jordan Peele også var.
Om det er som med klovner at komikere har et mørkt indre, vet jeg ikke.
Men John Krasinski («The Office») leverer en original og fengslende film med både hjerteskjærende drama og neglebitende spenning.
Filmen handler om at menneskene på jorden er nesten utryddet av vesener som tiltrekkes av lyd.
Noen få familier har klart å overleve ved å være så stille som mulig, og bruker tegnspråk for å kommunisere.
Moren i familien er imidlertid gravid med et nytt barn.
Hvordan skal hun klare å føde uten en lyd?
Og babyer er jo heller ikke akkurat lydfrie.
Krasinski spiller selv en av hovedrollene mot sin kone Emily Blunt («The Girl on the Train»), og de leverer strålende prestasjoner sammen med de unge skuespillerne Millicent Simmonds og Noah Jupe.
Rollene er krevende for historien formidles for det meste gjennom kroppsspråk og ansiktsuttrykk.
Det aller største kunststykket er imidlertid at Krasinski har klart å lage en film om utenomjordiske vesener, som føles jordnær, troverdig og som treffer meg midt i hjertet.
I tillegg er den full av hoppe-i-stolen-øyeblikk, og grøss på grøss.
| 1 |
602912 | En fin og flink fyr, rett og slett
Vinneren av årets "Stjernekamp" har tydeligvis plukket opp et og annet om å underholde på en lørdagskveld.
KONSERT Adam Douglas Konsertsalen i Kilden Lørdag 12. mai
Adam Douglas har kanskje skapt seg et navn gjennom lørdagsunderholdningen på NRK1 – i et program hvor artistene tvinges inn i sjangre de ikke nødvendigvis har verken talent eller interesse for – men egentlig representerer han tradisjonelle singer–songwriter-verdier: egenskrevne låter, skikkelig musikalsk håndverk og en klar forståelse av at man helst skal møte sitt publikum ansikt til ansikt.
I dette ligger det at ingen noen gang kommer til å kalle Adam Douglas en spennende artist.
Men det den Oklahoma-fødte, Hadeland-bosatte 37-åringen mangler i originalitet, tar han grundig igjen i stilsikkerhet, profesjonalitet og sjarm.
I Kilden stiller han med signaturbrillene, signaturhatten og Fender Stratocaster – noe annet skulle vel tatt seg ut – samt et fire mann og én kor- og tamburindame-sterkt band.
Repertoaret består av materiale fra det tre år gamle debutalbumet "I May Never Learn", nyskrevne låter fra oppfølgeren som skal komme til høsten og et utvalg covers som sier det meste om hvilket musikalsk landskap Douglas føler seg mest hjemme i:
Van Morrisons "Crazy Love", Vince Gills "I Can't Do This", Roy Orbisons "You Got It" og Joe Cockers "Space Captain".
Av hans egne er det soulballaden "Swept Away" – hvor vår mann både får anledning til å demonstrere sin fine falsett, et godt håndlag med sliden og utmerket humoristisk timing – som gjør sterkest inntrykk.
Forsøket på oppjaget, Bernhoft-aktig funk i "Wanted You to Know" føles mer anstrengt, men viser seg å først og fremst være et springbrett for en runde inspirerte piano- og gitarsoli.
Hele veien fremstår Adam Douglas genuint takknemlig for at vi har kommet for å høre på ham.
"Takk for at dere er så snille med oss," sier han flere ganger på akkurat passe gebrokkent norsk-amerikansk.
Og når han runder av med å synge livskiten ut av soulstandarden "A Change Is Gonna Come", føles det overhodet ikke som noe tap å ha gått glipp av kveldens musikkonkurranse på tv.
| 1 |
602913 | Sjarmerende om fordommer
«Ordets makt» er en lett og sjarmerende film, men ikke uten tyngde og med svært aktuell tematikk.
Neïla Salah (Camélia Jordana) er en ung, fransk kvinne som bærer preg av sin fattige oppvekst og sitt arabiske opphav.
Hun har piggene ute, og mindreverdighetskompleksene lyser lang vei.
På tross av dette har hun kommet inn på jusstudiet ved universitetet.
Der møter hun blant annet den kjente foreleseren Pierre Mazard (Daniel Auteuil), som ikke legger skjul på sine mannssjåvinistiske og rasistiske synspunkter.
Etter at en av tiradene hans, som går grovt utover Neïla, blir filmet og lagt ut på Youtube, må han gjøre en innsats for å blidgjøre skoleledelsen.
Han overtaler Neïla til å melde seg på en prestisjefull retorikk-konkurranse med ham selv som mentor.
Det vil sette både han og skolen i et godt lys.
Et usannsynlig vennskap formes mellom dem, men hva skjer når Neïla får vite at hun bare er en brikke i et pr-spill?
Manusforfatter og regissør Yvan Attal har en frisk og humoristisk tilnærming til vanskelige temaer uten å bagatellisere dem.
Og selv om han presenterer to stereotypiske karakterer, er de interessante nok til å ikke fremstå som klisjéer.
Skuespillerne leverer troverdige prestasjoner, og filmens budskap kommer fram klart og tydelig – og med en god dose håp.
| 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.