id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
602915
|
Oppfriskning av den nære historien
To svært erfarne utenrikskorrespondenter øser av sine kunnskaper.
Ekteparet Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen, født henholdsvis 1953 og 1950, er svært erfarne journalister og utenrikskorrespondenter.
Med året 1968 som prisme gjennomgår forfatterne viktige og kjente begivenheter i verdenshistorien.
Det skjedde mye i 1968.
Det var studentopprør i land etter land.
Det var året da Robert Kennedy og MartinLuther King ble skutt.
Det var året da Sonja og Harald ble forlovet og giftet seg.
Det var året for sultkatastrofen i Biafra.
OL ble arrangert i Mexico og studenter ble massakrert.
Paris og Frankrike kokte over av opprør, Praha ble invadert av sovjetiske tanks, for å nevne noen av de mange historiske hendelser som kapittel for kapittel i denne boka danner bakgrunn for ganske brede historiske sveip.
For folk av forfatternes generasjon vil mye av dette være repetisjon.
Men i tillegg tar de opp ettertidens vurderinger og ikke minst forklaringer og til dels avsløringer som nok har vært kjent en tid, men som man ikke alltid får med seg, fordi slike etterdønninger sjelden skaper like store overskrifter som selve begivenhetene.
For eksempel er det skremmende å lese om hvordan opprørernes motkrefter ved flere anledninger brukte provokatører får å eskalere aksjonene slik at militært personell med våpen kunne settes inn.
Ellers gjør forfatterne sitt beste for å avromantisere og for så vidt avmystifisere begrepet 1968.
Og så er de svært flinke til å trekke linjer både bakover og til årene framover mot vår egen tid.
Kapitlet om Korea-krigen ville trolig sett litt annerledes ut om ikke det var satt punktum for boka så seint som i mars i år.
Boka vil nok også være svært nyttig for yngre mennesker som ønsker grundig informasjon om de siste femti årene av vår historie.
«Det sagnomsuste året 1968 kom på en måte ikke til Norge før sommeren 1970» heter det et sted, og dermed er Norge plassert sånn litt i utkanten av verden, noe som passer med undertegnedes opplevelse av året 1968.
| 1
|
602916
|
Et skikkelig fruktig eventyr
Etter bare en uke er det nå mulig å få et gjensyn – eventuelt stifte bekjentskap – med et av høydepunktene fra årets Barnefilmfestival i Kristiansand.
Elefanten Sebastian og katten Mitcho lever gode og trygge liv i Solby.
Men når byens høyt elskede borgermester plutselig forsvinner – og stillingen hans blir overtatt av den lille, men stormannsgale viseborgermesteren – blir de to vennene nødt til å legge ut på en farefull ferd over havet for å finne ham.
Og ferden foregår i en kraftig forvokst pære.
"Den utrolige historien om den kjempestore pæra", som er basert på barneboken av Jakob Martin Strid og var en fjorårets mest sette filmer på dansk kino, utspiller seg i et univers som er én del Kjell Aukrust (her er flust av makeløse mekaniske manikker), én del Jules Verne (blant mye annet støter vi på en kaptein Nemo-aktig kar med egen undervannsbåt) og flerfoldige deler renspikket, gla'-anarkistisk galskap.
Og på et eller annet mirakuløst vis virker alle disse elementene helt logiske innenfor de rammene filmen tegner opp.
Når den i tillegg har en varm grunntone, et befriende uamerikansk tempo og fantasieggende detaljrik dataanimasjon, skal man være en skikkelig surpomp for ikke å fryde seg.
| 1
|
602917
|
Saft suse for en avskjed!
Sjelden varer applausen så lenge og er så varm som torsdag kveld, da Giordano Bellincampi gjorde sin siste konsert etter fem år som sjefdirigent for vår bys symfoniorkester.
Kristiansand Symfoniorkester:
Grand Finale
Dirigent:
Giordano Bellincampi
Solist på klaver:
Leonardo Colafelice
Kilden, Konsertsalen
Verker av Rachmaninov, Richard Strauss og Ottorino Respighi
Det var dette rare, gamle kraftuttrykket som slo ned i meg da vi stående applauderte Bellincampi etter avsluttet konsert torsdag kveld.
På dansk heter det forresten Saftsusemig, og er visstnok en formildende omskrivning av Kraft knuse mig.
Men det var altså det, at denne kvelden ble nok en ut-av-hverdagen-opplevelse, slik Bellincampi så ofte har gitt oss i de fem årene han har vært sjefdirigent for KSO.
Det begynte med Rachmaninovs andre klaverkonsert, og det er jo både saft og suse fra første øyeblikk.
Den unge italienske pianisten Leonardo Colafelice møtte vi første gang i 2016, da han gjorde Rachmaninovs tredje.
Og publikum gikk like mye av hengslene denne gangen som forrige.
Han er en forrykende dyktig pianist, og spiller med ungdommens vitalitet og, tross sine 22 unge år, med en erfaren musikers oversikt og modenhet.
I en sommerkveld som denne, å kunne hengi seg til de svulmende følelser og den nesten mystisk dragende heftigheten i disse senromantiske tonene fra 1901 er som en gave fra oven.
Allerede fra pianistens åpningsakkorder, der han med stigende crescendo først maner, siden hamrer, akkordene, inntil orkesteret trår til og fyller rommet med romantisk velklang, det var en åpning som lovet alt for denne kvelden, og resten stod i stil.
Det er forresten sikkert flere enn undertegnede som i andresatsen ikke kan la være å nynne på «All by myself» etter at Igudesman og Joo gjorde den i Kilden i 2015.
Så er underholdningsmomentet ivaretatt.
Etter pause kom først Richard Strauss’ suite fra operaen Rosenkavaleren (1911).
Dernest italieneren Ottorino Respighis Pini di Roma, Romas pinjer, fra 1924.
Begge verkene drøyt 20 minutter lange, de kunne gjerne vart dobbelt så lenge.
Orkesteret gjenskapte de ekstatiske valse-øyeblikkene fra Rosenkavaleren med bravur og presisjon, og med et åpenbart engasjement – det der som flytter musikeren helt ytterst på stolen.
Likeså i Romas pinjer, med en Bellincampi så tydelig på hjemmebane og et vidunderlig artilleri av slagverkere og blæsere og alt som hører hjemme når det skal bråke og larme – det ble en klangutfoldelse av det sjeldne slaget til slutt, en Grand Finale, som denne konserten hadde som tittel.
Og applausen ville ingen ende ta.
Bellincampi fikk en storslått avskjed i Kilden torsdag kveld.
Og jeg er enig med orkesterdirektør Geir Rebbestad:
Velkommen tilbake ved en senere anledning.
| 1
|
602920
|
Middelklassehysteri
Vittig om (mangelen) på villa, Volvo og vov-vov.
Med skrekkblandet (skade)fryd leser jeg om Hanne i førtiårene som bor med familien sin i en treroms i en bydel i Bergen.
Familien er samboeren Andreas og deres to små barn Sanne og Sverre.
For Hanne føles leiligheten trang, de har bodd i den langt på overtid – alle de kjenner har flyttet inn i enebolig for lengst.
Faktisk har "alle" de kjenner gjort alt for lenge siden, lenge før Hanne og Andreas.
Bare de får flyttet inn i et hus skal alt bli bra, mener Hanne.
Alt det hun ikke gjør mens de bor i leiligheten, skal hun gjøre så fort de får seg et hus.
Så fort de får seg et hus skal alt bli bra.
Man kan le av Hanne, men det er ikke sikkert hun er så spesiell.
Det er smertelig gjenkjennelig, det å sammenligne seg selv og det man har med det andre har – eller rettere sagt: med det andre tilsynelatende har, det andre viser frem.
I en tid hvor vi deler alt i sosiale medier, er det ikke så lett å vite hva det er vi gjør for vår egen skyld, eller hva det er vi gjør for syns skyld:
”Ho fekk det plutseleg føre seg ein gong at ho skulle dyrke urter.
Ho hadde kjøpt inn kassar på Plantasjen og funne diverse ting til å plante i, som ei gammal rusten tønne, som skulle gi det heile ein urban kjøkkenhagelook.
[...]
Då dei første spirene kom, la ho det straks ut på Facebook og fekk masse likes, men det gjekk ikkje lang tid før ho mista interessa.
Ho orkar verken gjennomføre det ho begynner på, eller fjerne spora etter forsøket.”
Nå kan det virke som om Hanne er litt tafatt, men flere andre ting tyder på at hun snarere er det motsatte.
Spørsmålet er om det kan bli litt for mye handlekraft noen ganger.
For meg som er leser er det interessant å følge med på.
«Gratis og uforpliktande verdivurdering» er en morsom roman om middelklassen i Norge, om hvordan mye vil ha mer, men er også en slags rørende kjærlighetsfortelling – og om hvordan man lett kan glemme hva man har.
| 1
|
602921
|
Amatørmessig action
Rob Cohen, mannen bak filmer som «The Fast and the Furious», leverer med «The Hurricane Heist» en dårlig «Die Hard»-kopi.
En bande planlegger å stjele mange hundre millioner fra U.S. Treasury akkurat når en orkan raser gjennom byen.
Pengene står klare til å makuleres, så ingen vil oppdage at de er borte.
Til tyvenes store fortvilelse har ATF-agenten som har ansvaret for pengene, ikke tenkt å la dem kjøre ut av stormens øye som millionærer.
Filmen kunne ha vært en underholdende action, men det er altfor mye som ikke stemmer og som mangler, som timing og et velskrevet manus.
Det er umulig å ikke sammenlikne med «Die hard»-filmene, for plottet er tilnærmet likt.
Men hvor de filmene har uforglemmelige kommentarer, kreative actionscener, sterke og fargerike karakterer – og ikke minst fabelaktig humor og timing – blir dette bare en kjedelig kopi.
Jeg har sett noen av skuespillerne som Ryan Kwanten gjør bra ting tidligere, men her fremstår hele rollebesetningen som amatører.
I tillegg er scenarioene som utspiller seg lite troverdige, som at de klarer fint å stå oppreist mens alt fra biler og hus svever rundt dem.
Liker du filmer som «Sharknado» er dette filmen for deg, hvis ikke er det best å la «The Hurricane Heist» blåse forbi.
| 0
|
602924
|
Jenteliv i 2018
I denne boka skildrer Line Baugstø fra Kristiansand sjuendeklassingers hverdag i vår tid på en enkel og engasjerende måte.
Enkelt, rett fram og tydelig forteller Line Baugstø en god og aktuell historie om en jentegjeng i syvende klasse.
De er 12-13 år, noen har begynt å få pupper, andre er flate som ei brødfjøl.
De er ikke fjortiser ennå, men forholdet til foreldre, særlig mor, har begynt å krølle seg til.
Klassen er av det flerkulturelle slaget med navn som Yasmin, Ebba, Sarah og Amina, guttene heter Masood, Mads og Emil.
Hun som forteller heter Malin og har en klok og forstandig mor som hun nesten synes er helt ok å ha til mor.
En dag kommer en ny jente til klassen.
Leona kommer fra Nord-Norge og Yasmin skal være hennes «fadder» de første dagene.
Malin er nysgjerrig på den nye, og blir litt misunnelig på at det er Yasmin og ikke henne selv som får oppdraget.
Leona er svært tilbakeholden, skjuler seg nesten, og er vanskelig å komme i kontakt med.
Men Malin står på, og det oppstår et vart vennskap.
Leona er ikke den «løven» Malin ønsket seg i klassen, ei jente som kan hamle opp, ei jente som er sterk og tåler alt.
Midt i boka avsløres, gjennom noe som vel må karakteriseres som et overgrep fra jentene mot den ene, at Leona bærer på en stor hemmelighet.
Hun har guttetiss.
Derfor har hun flyttet fra Nord-Norge, fordi det var viktig å bo nær Rikshospitalet, hvor kjønnsskifte-behandlingen utføres.
Jeg tror ikke jeg fratar noen lesegleden ved å røpe dette.
Det er ikke det å være transkjønnet som er hovedsaken her.
Boka dreier seg om hvordan venninnene, klassekameratene, lærerne og rektor, og ikke minst foreldrene til elevene, takler dette.
Og det skal jeg ikke røpe.
Forholdet mellom Malin og Leona, og den sterke Amina, Malins oppgjør med seg selv, Malins fornuftige mor og hennes takling av situasjonen, og ikke minst godgutten Emil og hans forhold til jentene , det er alt sammen nydelig fremstilt, realistisk og bevegende selv for en eldre mann som ikke har forlest seg på jentelitteratur.
| 1
|
602926
|
Stjernestunder med Bøksle og Grjotheim
Bøksle og Grjotheim er blitt et begrep i Kilden, og to dager denne uken nyter et stort publikum disse stemmene som er så ulike og som kler hverandre så godt.
To kjente og folkekjære artister trakk nesten fullt hus på symfoniorkesterets konsert torsdag kveld.
Helene Bøksle og Espen Grjotheim har for lengst etablert seg på den nasjonale stjernehimmelen, og vakkert var det både å se og å høre dem mot et stjernebesatt bakteppe på konsertsalens store scene.
Med seg hadde de 50 musikere fra KSO og band; Sindre Hotvedt på tangenter, Bernt Rune Stray på gitar, Per-Erik Olsen på elbass, Jan Inge Nilsen på trommer og Tarjei Nysted på nøkkelharpe.
Stjernestundene kom vel egentlig først i andre avdeling.
Det løsnet veldig da de to i duett gjorde «Gje meg handa di, ven» til den velkjente irske folkemelodien, med tekst av Sondre Bratland.
Det var som et gjenkjennelsens stille pust i det store publikum.
Og så kom Espen Grjotheim med «Bring him home» fra Les Miserables, og jeg tror jeg tør påstå at ingen andre norske artister gjør den like sterkt og vakkert som akkurat han, akkurat nå.
I en konsert med program som i stor grad spiller på sentimentale strenger, var det akkurat denne sangen gjort av denne sangeren som pekte langt ut over sentimentalitet og føleri.
Det var et øyeblikk av storhet.
Og så fikk Helene Bøksle trå til med «Heiemo og Nykkjen», folketone fra Åseral, som hun har brakt ut i verden, like til ørkenen i Qatar, og fått ros av selveste Emiren for «this beautiful syrian folksong», i følge en morsom historie hun fortalte i forkant.
I denne, og i Bifrost, filmmusikk fra «Birkebeinerne» - er hun i sitt ess, glitrende ren på toppen og så tar hun ut all sin stemmeprakt i noen imponerende øyeblikk.
En ouverture fra den bebudede musikalen Losen, bygd på fortellingen om Terje Vigen, og en duett fra samme, begge signert Rolf Løvland, duetten med tekst av Petter Skavlan, fikk sin urframførelse, og en kan bare slå fast at det blir spennende når vi en gang får oppleve helheten, i mars 2020.
Programmet, som gjentas fredag kveld, består ellers av musikk signert Abba, Andrew Lloyd-Webber og Rolf Løvland, og hans You raise me up fikk avslutte det hele, til stående applaus fra et begeistret publikum.
Lyden ble kjørt i overkant høyt.
Det nærmet seg forvrengning et par ganger, og solistene ble noen ganger druknet i orkester- og band-klang.
Særlig synes jeg bass, enten det nå var kontrabasser eller el-bass, fikk dominere lydbildet et par ganger.
Det nærmet seg det ubehagelige.
| 1
|
602928
|
Bok vi alle kan lære av
Dette er ikke en bok av og for muslimer.
Det bare virker sånn ved første øyekast.
Hun var 21 år da hun landet i Norge.
Azra Gilani kom til landet som en av de første arbeidsinnvandrerne fra Pakistan på 1970-tallet.
Hun dro fra et fargerikt og moderne Pakistan med sine dufter og liv og moderne klær og mat, til et nærmest primitivt Norge, hvor butikkene stengte tidlig om ettermiddagen, det ble vist svart-hvitt-tv-sendinger og nordmenn var ikke spesielt opptatt av moter og trender.
Her var det heller ingen spennende dufter på gatene, og stillheten var en «selsom opplevelse», skriver Azra.
Hun kom hit fordi ektemannen Shah fikk jobb.
Han er hyggelig, men de kjenner ikke hverandre, forteller hun.
Azra forteller hvordan hun lærer seg å kle seg etter været.
At syntetiske kjoler fra Pakistan ikke duger i norsk vintervær, for eksempel, og hvilke reaksjoner hun får på dette fra sitt eget miljø.
Hun beskriver også hvordan hun lar døtre delta i typiske norske aktiviteter, og hvordan hun etterhvert kritiseres for å ha blitt «for norsk».
Hun sliter så med ekteskapet, og støtes deretter ut fra det pakistanske miljøet.
Boka handler ikke bare om hvordan det var å leve som muslimsk mor på 1970-tallet.
Azra forteller også om den store endringen som har kommet i vårt samfunn.
Mens arbeidsinnvandrere ble godt tatt imot av nordmenn på 70-tallet, hvor hun ble innlemmet i naboers liv, inkludert i middager og båtturer, mener hun at det ikke er slik lenger.
Det er for mange flyktninger, og nordmenn har blitt kaldere, forteller hun.
Og hun har nok dessverre et poeng.
Tittelen på boka er misvisende, mener jeg.
Ved å ha en slik tittel, virker det som om boka handler om muslimske mødre, og at den er for muslimske mødre.
Men slik er det ikke.
Og det er også rart, i og med at Azra påpeker at det religiøse ikke er det viktigste for henne.
En bedre tittel kunne heller vært «En mors kamp?»
For her er det nemlig mye alle foreldre kan kjenne seg igjen i.
Dette er ikke en stor litterær opplevelse.
Men man lærer likevel noe av å lese den.
Den gir et utenfra-blikk på oss nordmenn, og den beskriver hvordan det kan føles å komme hit.
Den oppfordrer andre muslimske mødre til å følge hennes råd, blant annet å bli mer deltakende i det norske samfunnet, la barna gå i barnehage, jobbe og være selvstendige.
I tillegg har den gode budskap til alle foreldre, uansett hvilken kultur og religion de tilhører.
Og der kan denne boka inspirere de fleste.
| 1
|
602930
|
Grufullt om Grønland på 1700-talet
Ei forteljing som stinkar av sveitte, sprit, død og rasisme.
Danskekongen, Fredrik den IV, vil kristne eskimoane på Grønland og bygge opp ein koloni.
Ei brokete blanding av prostituerte og fengselsfuglar utgjer brorparten av «kolonistane.
Behandlinga av dei er grotesk, og mange døyr alt den første vinteren.
I 2014 kom «Profetene i Evighetsfjorden», lagt til slutten av 1700-talet.
«Rød mann/Sort mann» er tidsmessig plassert på 1720- og 1730-talet.
Boka i år er ein 600 sider lang intro til den første boka i det som forfattaren planlegg som ein trilogi.
Forfattaren seier han er 100% dansk og norsk.
Boka kom først på dansk, men forfattaren har sjølv omsett romanen til bokmål.
Båe bøkene fortel om Noreg og Danmark som kolonimakter på Grønland på 1700-talet.
Det er ei historie som stinkar, både bokstavleg og i overført forstand.
Av sveitte, brennevin, lik og død.
Og av etnisk hovmod, religiøs fanatisme og rasisme.
Vi er truleg mange som minnest skildringa av Hans Egede, «Grønlands Apostel», som ein litt streng, men godhjarta misjonær som «frelste» dei stakkars «heidningane».
Stort lenger frå sanninga er det vanskeleg å kome.
Heilt i botnen handlar «Rød mann/Sort mann» om den teologiske og menneskelege kampen mellom Hans Egede (sort mann) og han eg vil kalle angakoken til inuittane på Grønland, Aappaluttoqs (rød mann), som representerer tradisjonell naturreligion.
Då son til Aappaluttoqs blir sjuk, tar Egede seg av guten, som blir frisk.
Men når faren vil ha han tilbake, seier Egede nei.
«Rød mann/Sort mann» er ei bok eg opplevde som forferdeleg, som eit raseriutbrot mot dei groteske overgrepa danskar gjennomførde på første delen av 1700-talet på Grønland.
At det, langt på veg, skjedde i «guds namn», får meg til å bli ekstra opprørd.
Ei lita innvending til slutt, eg trur boka hadde blitt litt betre om sidetalet hadde blitt litt mindre.
| 1
|
602931
|
Fjortis-skrekk
«Truth or Dare» er mer tenåringsunderholdning enn noe annet, og klarer ikke å skape de helt store skrekkopplevelsene.
Filmen handler om en gruppe venner som er på ferie i Mexico og blir utfordret til å spille «Nødt eller sannhet» med en gutt de møter i en bar.
Det viser seg at har de først sagt ja til å spille er de med for alltid, og de må gjøre alt spillet sier de skal gjøre.
Mange av dem har hemmeligheter de ikke vil avsløre, men nekter de å si sannheten er straffen døden.
Regissør Jeff Wadlow har ikke imponert noe særlig så langt i karrieren, med filmer som «Kick-Ass 2» og «Never Back Down».
«Truth or Dare» føyer seg inn i rekken hans av mindre bra filmer rettet mot det yngre publikummet.
Det er imidlertid skuffende at Blumhouse Prroductions står bak denne middelmådige filmen, som tidligere har produsert fabelaktige filmer som «Get Out».
Filmens trekkplaster er tenåringsidolene Lucy Hale («Pretty Little Liars» og Tyler Posey («Teen Wolf»), og de leverer helt greie prestasjoner ut fra hva de har å jobbe med.
Problemet er at manuset er for forutsigbart, og det blir litt for mange skrekk-klisjeer til at det blir særlig interessant.
De forvrengte ansiktene er ganske gufne, men ellers er det lite som er virkelig skremmende.
| 0
|
602933
|
Slapt jungeleventyr
"Jungelgjengen" gjør seg best på tv.
Målgruppen kjenner selvsagt opplegget fra NRK Super, men i tilfelle mamma og pappa ikke skulle ha fulgt med:
Jungelgjengen er en umake bande med selvoppnevnte helter, som under ledelse av Maurits – en pingvin som vokste opp med en tiger til mor og derfor vagger rundt med oransje striper malt på kroppen – hjelper andre dyr med små og store problemer.
Denne gangen truer erkefienden deres, den bombeglade koalaen Igor, like godt med å utslette hele jungelen.
Flere av de animerte tablåene er riktig så flotte.
De voksne får et gjenhør med "Eye of the Tiger".
Den norske talen er for sikkerhets skyld tekstet.
Men konkurransen på dataanimasjonsmarkedet er knallhard – Pixar la listen med "Toy Story" for godt over 20 år siden – og dette i og for seg hederlige franske forsøket kommer til kort på både den ene og andre måten.
Ikke minst merkes det at "Jungelgjengen" egentlig ble skapt for 10–12 minutter lange tv-episoder.
Disse enkle arketypene av noen figurer har rett og slett ikke personlighet nok til å engasjere i over én og en halv time, spesielt ikke når historien er så tynn at den må tværes ut med slapp dialog og umorsomme innfall for å fylle spilletiden.
| 0
|
602935
|
Ekstremt brutalt om utsatte kvinner
Blodige beskrivelser fra forfatter Sara Omar.
Det starter så blodig og brutalt at man øyeblikkelig aner konturene av hva slags bok man er i gang med.
I første scene får en ung pike sin aller første menstruasjon mens hun sykler.
Da faren får øye på blodflekkene på kjolen, tror han at hun har hatt sex for første gang.
I lys av skammen som nå er brakt over familien, må jenta straffes.
Mens tilskuere roper og støtter faren, kutter faren først av datterens tunge med kniv.
Deretter kutter han av ørene inntil kraniet.
Deretter slås hun i hjel.
Og slik settes den dystre og dramatiske tonen.
Utgivelsen av "Dødevaskeren" førte til at forfatter Sara Omar måtte leve under politibeskyttelse, og romanen har blitt en av de mest omdiskuterte bøkene i Danmark siden den har et svært kritisk blikk på islam.
I romanen følger vi pikebarnet Frmesk helt fra hun er født.
Livet hennes starter tragisk nok med å være uønsket av sin far, siden hun er jente.
Deretter får vi beskrevet hvordan jenter og kvinner behandles i dette samfunnet, som finner sted i Kurdistan i 1986.
Bakteppet for historien er en by preget av krig og folkemord.
Tanten hennes er «dødevasker»; altså en som vasker kvinnene som er drept for å unngå skam.
Dette er kvinner som ingen andre vil ta på.
Det er en mørk bok.
Det er beskrivelser av voldtekter, vold og undertrykking av kvinner.
Boka er voldsom, og kanskje unødvendig voldsom.
Og nører den ikke opp under stereotypier?
For dette er ikke en nyansert bok.
Antakeligvis blir den også som bensin på bålet for de islam-fiendtlige.
"Jeg skriver om menneskeretter", kontrer Sara Omar når hun blir spurt om nettopp dette i intervjuer.
Uansett.
Romanen er ikke bare beksvart.
Lyspunktene skimtes mellom linjene.
Om de sterke kvinnene.
Om deres sterke samhold og hva de må holde ut.
Om mennene som mener godt, men som fanges av felleskapets press.
Romanen minner tidvis om Margaret Atwoods roman, og nå tv-serie, "The Handmaid's Tale", som også beskriver kvinner som undertrykkes i brutale samfunn.
Forskjellen er bare at Sara Omar sier hun er inspirert av virkeligheten.
Omar skriver fengende.
Kapitlene er korte, og de avsluttes gjerne med cliffhanger, altså midt i en handling, hvor man tvinges til å bla videre.
Det er en styrke.
Sara Omars budskap gjentas flere ganger i romanen - at Koranen burde tolkes mildere og mindre bokstavelig, og et ønske om å reformere islam.
Og nettopp dette budskapet er så kontroversielt at det har ført til behovet for politibeskyttelse.
| 1
|
602939
|
Ekte skjønnhet kommer innenfra, etc.
"I Feel Pretty" er en middelmådig film for gjennomsnittlige kvinner.
Man kunne nesten tro at hverdagen til Renee (Amy Schumer) var lagt opp slik at hun skal føle seg mest mulig mislykket.
Alle på treningsstudioet er penere og slankere enn henne.
Alle på datingsiden har kulere bilder.
Ingen av klærne i butikken er store nok.
Men alt sammen endrer seg den dagen Renee faller av spinningsykkelen og får et dunk i skolten.
Plutselig strutter denne før så gjennomsnittlige kvinnen av selvtillit, overbevist – helt feilaktig, selvfølgelig – om at hun nå ser ut som den rene supermodellen.
Og sannelig viser ikke livet seg å være utrolig mye enklere for den som føler seg fin.
Ja, det er et budskap her, og for at også de mest tungnemme blant oss skal få det med seg, oppsummerer Renee det hele i en flammende motivasjonstale mot slutten av filmen:
Utseende er ikke alt, ekte skjønnhet kommer innenfra og så videre.
Alt dette er selvsagt vel og bra.
Evige sannheter tåler å bli gjentatt.
Det er likevel ikke til å komme forbi at "I Feel Pretty" er en satire som slår inn åpne dører og en historie man vet akkurat hvordan kommer til å ende.
Amy Schumer er en begavet komiker.
Hun fortjener bedre manus å jobbe med.
| 0
|
602940
|
Tam Solo
"Solo" er enda en "Star Wars"-film i rekken.
Verken mer eller mindre.
Den gode nyheten er at "Solo" – i motsetning til "Rogue One" (2016), den forrige noen lunde frittstående delen av "Star Wars"-sagaen – føles mer som en ordentlig fortelling enn en serie lett omskrevne scener fra tidligere filmer.
Den dårlige nyheten er at "Solo" likevel vil slite med å engasjere andre enn 12-åringer og hardbarkede nerder.
Sistnevnte har til gjengjeld noen ordentlige fanboy-øyeblikk å se frem til: insidenten som ga Han Solo navnet sitt, det første møtet hans med Chewbacca, historien om hvordan de to tusket til seg The Millennium Falcon.
Alden Ehrenreich må dessuten sies å gjøre en brukbart sjarmerende variant av Harrison Fords gamle glansrolle, selv om han blir grundig rundspilt av både Woody Harrelson, Donald Glover og Emilia Clarke.
Men alle som ikke synes at dette virker som noe å hisse seg opp over – eller sliter med å i det hele tatt skjønne hva jeg snakker om – vil neppe oppleve "Solo" som noe mer enn en passe fornøyelig, til tider ganske kjedsommelig western-i-verdensrommet.
Og veteranregissør Ron Howard ("Apollo 13") burde virkelig vite at filmer som dette aldri må få bli over to timer lange.
| 0
|
602941
|
Nytt bibelsk drama
«Paul, Apostle of Christ» er en såkalt «faith film», og er i skrivende stund kun satt opp på kino i Kristiansand.
Historien finner sted etter den store brannen i Roma i år 64, som de kristne fikk skylden for av keiser Nero.
Apostelen Paulus ble sett på som den største provokatøren og ble fengslet i det beryktede Mamertinerfengselet i påvente av å bli henrettet.
Andre kristne ble også forfulgt, og kunne risikere en smertefull død hvis de ble tatt.
I filmen kommer apostelen Lukas (Jim Caviezel) til Roma for å være nær Paulus, og for å skrive ned hans visdomsord før det er for sent.
Det er Caviezels andre film basert på bibelhistorien.
Forrige gang spilte han Jesus i den omstridte «The Passion of the Christ», men hans nye rolle kommer nok ikke til å skape like mange reaksjoner.
Filmskaper Andrew Hyatt har valgt den samme nedtonede stilen som i hans forrige film «Full of Grace» om Maria fra Nasaret, og med det forsvinner spenningen og nerven, og det ender som en film for spesielt interesserte med altfor mye hviskende dialog om bibelske tekster.
Det er også umulig å ikke sammenlikne med filmen «Maria Magdalena» med Rooney Mara og Joaquin Phoenix som hadde premiere i mars, og selv om den har sine mangler er det en mye mer interessant film på alle måter.
| 0
|
602942
|
Jeg trenger deg
Dette er godt laget om lengsel, ensomhet og mannlig mistrøstighet.
Det høres i utgangspunktet dristig ut å lage en hel bok som et brev; typografisk er det det også, i og med at alt er en eneste lang, grå masse uten et eneste avsnitt.
Men det funker, og det til gangs!
Vi treffer en fyr, en ung nordmann i Berlin.
Han sitter alene og skriver til kjæresten som skal være bortreist i to måneder.
Han savner henne veldig og fikser ikke å være alene.
Han fikser i det store og hele ikke noen ting særlig godt, og vi skjønner snart at dette er fortellingen om enda en mistilpasset mannsperson, som norsk litteratur er full av, også hos de unge, åpenbart.
Forfatteren V.S.
Tideman er født i 1980.
Kjæresten er forøvrig også mistilpasset, viser det seg.
Først tar brevet form av ren seksuell lengsel, hvor fyren først og fremst ser ut til å savne kjønnsorganet til jenta.
Lengselen døyver han med onani og store mengder øl.
Hvor pengene kommer fra, fortelles ikke.
Fyren skriver uavlatelig, kun avbrutt av små turer for å bunkre eller drikke med andre fyrer, fortalt i små bisetninger som noe ubetydelig.
Brevet blir fylt av jeg-personens minner og refleksjoner om tidligere relasjoner til andre mennesker, alle miserable.
Faren drakk seg til demens, den forrige damen han var sammen med mislikte han og presset til å ta abort, og et trekantforhold han var innblandet i endte opprivende.
Brevet er en vedvarende strøm av ord, av fornemmelser, av følelser, av svette, onani, røyk og øl, av venting og av fortvilelse, ikke bare over å være alene, men over å være, over å trenge «den andre» for at ikke alt skal være hensiktsløst.
Han skriver om jentas oppvekst og, en serie av mistrøstigheter og opprør.
Vel, så er vi blitt kjent med både hans og hennes sørgeligheter i et evigvarende brev.
Ikke vet vi om kjæresten noen gang får lese det, det er av mindre betydning.
Vi vet hun har vært innlagt i psykiatrien.
Når fyren går kjæresten i møte på siste side, kjenner vi skjørheten hans og hennes.
Og vi kjenner en illevarslende spenning.
Dette er godt laget.
| 1
|
602944
|
Femte runde popcorn og dinosaurer
OK, dette begynner å bli skikkelig teit.
Noe av det som skilte Steven Spielbergs originale "Jurassic Park" (1993) fra den store hopen av generiske monsterfilmer, var at den hadde en viss grad av troverdighet.
Det var ikke umulig å tro på at dinosaurer kunne klones tilbake til livet og det var ikke umulig å tro på at levende dinosaurer kunne bli noe av et problem.
Men det var altså for 25 år og fire filmer siden.
Nå gjenstår bare gjentakelsene og overdrivelsene.
I "Jurassic World:
Fallen Kingdom" blir "dinoverneren" Claire (Bryce Dallas Howard) og "raptortemmeren" Owen (Chris Pratt) hyret for å redde dinosaurene fra et vulkanutbrudd, men det skal snart vise seg at oppdragsgiverne deres har lyssky baktanker.
Dermed er det duket for en endeløs rekke scener som ligner fælt på scener vi har sett mange ganger før – gjerne den hvor noen blir stengt inne i et trangt rom sammen med en skikkelig gretten kjøtteter av et beist – bare med den forskjellen at dinosaurene ikke lenger har noe med virkelighetens dinosaurer å gjøre, men er en slags genspleiset superdino-variant.
"Jurassic World:
Fallen Kingdom" er kort sagt mer eller mindre umulig å skille fra den store hopen av generiske monsterfilmer.
| 0
|
602946
|
Kjempemoro for alle aldre
Sirkus Jesper har i år funnet en form som er morsom, spenstig, artig og underholdende, alt med høy kvalitet.
Det gøyeste var selve sirkusdirektør Jesper, mente min snart seksårige med-anmelder, og så trylledrikken tilføyer han, når det kom røyk ut av ørene på klovnen, og opp av golvet, og klovnen plutselig ble badmintonspiller i mesterklassen.
Håkon Sigernes gjør en flott rollefigur som forhenværende røver, nå sirkusdirektør.
Han er så tydelig hentet inn fra skråplanet, og så åpenbart glad for å ha forbedret seg, og slik sjarmerer han både ved sitt vesen og sin gjøren og laden.
Snart skolegutten falt pladask for denne sjarmerende direktøren.
Bestefar kan langt på vei være enig med ungdommen, men må medgi at trampoline-artisten var den som tok kaka for undertegnede.
Damen ved siden bemerket at jeg virket nervøs når han holdt på som verst der oppunder teltduken, og det var jeg jo.
Engstelig for at han skulle falle utenfor liksom.
Eller at han skulle bomme på stupebrettet.
Men fyren hadde mer enn full kontroll.
Dette var artisteri av klasse.
Sirkus Jesper slik den spilles i Dyreparken i år, er blitt en riktig morsom, hyggelig, artig og spennende familieforestilling.
Jeg tror jeg tør påstå at den passer absolutt for alle.
Men sliter du med å observere ei dame bli løftet høyt opp i lufta etter håret, er du hårsår mener jeg, da bør du kanskje la det være.
Det er høy klasse over akrobatikk og sjonglering, som er en vesentlig del av forestillingen.
Men like mye er denne forestillingen en musikalsk fornøyelse.
Undertegnede hadde stor glede av de fantastiske arrangementene av kjent melodistoff fra Kardemommeby, jazzifisert, dansifisert og koreografert til fryd både for øre og øye.
At både Jesper og Tante Sofie kunne steppe, ble til en frydefull avslutning.
Og Kamomillas «hør hvor fint jeg spiller» ble til en godt mimet konsert i den helt store stil, i retning Tsjaikovskijs b-moll-konsert.
Henrivende for en bestefar.
Selv tante Sofie likte det.
Sirkus Jesper holder tvers igjennom høy kvalitet.
Det er (selvsagt?) ikke dyr med i forestillingen.
Vi er jo i en dyrepark.
Men moderne sirkus driver ikke med dyretemming.
Her er det i stedet mekaniske skilpadder som kan spilles på, en gjenstridig elefant med menneske inni, og ei løve som ikke dukket opp.
Jeg hadde det veldig moro.
Barnebarnet frydet seg og var lykkelig.
La dette være Sirkus Jespers attest for i år.
| 1
|
602947
|
En besettende filmopplevelse
Når dette usedvanlig sterke skrekkfilmåret er over, kan "Hereditary" godt stå igjen som selve høydepunktet.
Ethvert forsøk på å beskrive "Hereditary" vil få den til å høres ut som en hvilken som helst grøsser.
For det første kunne handlingen knapt ha vært mindre original:
En familie på fire har nettopp gravlagt mormor når uforklarlige ting begynner å skje med dem.
For det andre er samtlige troper filmen benytter seg av – barnetegninger, okkulte symboler, avkappede hoder og så videre – blant sjangerens mest utbrukte.
Likevel er det lenge siden jeg har følt maken til uhygge i en kinosal.
Dels handler det om slike ting som godt skuespill – ikke minst fra Toni Collette ("Den sjette sansen") i rollen som sørgende, muligens psykotisk mor – men først og fremst handler det om hvordan regidebutant Ari Aster forteller sin uoriginale historie og benytter seg av sine velprøvde virkemidler.
Først tar han seg god tid til å fortelle om en families forsøk på å takle dyp sorg.
Så tar han seg enda bedre tid til å snu opp ned på alt vi trodde vi hadde forstått.
Og alt gjør han uten å henfalle til simpelt effektmakeri.
Helt seriøst:
Flere timer senere har filmens atmosfære ennå ikke sluppet taket i meg.
| 1
|
602948
|
Den bevegelige verden
Verden forandrer seg, hvordan skal vi mennesker takle det?
I sin tid slutta jeg å studere humaniora for å studere naturvitenskap i stedet.
Hovedgrunnen til det, var at økologi og klima var helt fraværende i førstnevnte.
Denne antologien tar for seg akkurat de tingene jeg savnet den gang – bevisstheten om den økologiske krisen vi befinner oss i.
Ulike folk fra akademia, både humaniora, naturvitenskap og samfunnsvitenskap, skriver her om menneskene med akkurat denne bevisstheten.
Det feilaktige skillet mellom kultur og natur viskes bort.
Det trengs, for naturvitenskap alene er ikke i stand til å ta tak i problemene.
Som en av bidragsyterne, botanikeren Magnus Popp ved Naturhistorisk museum i Oslo skriver i sitt bidrag:
”Det som slo beina under meg, var at møtet ble åpnet av en kunnskapsminister som ga uttrykk for å være imponert over alt det vi, forskerne, fikk til, og som var overbevist om at vi ville klare å løse klimakrisen.
Jeg ble helt knust.
Forskere løser ikke klimakriser.
Forskere redder ikke samfunn.
Alt vi gjør er å beskrive, med stigende presisjon, hvordan alt går til helvete.
Og imens kollapser samfunnet.”
Med noen få unntak, er de fleste tekstene i antologien interessante.
Det er ikke nødvendigvis bidragsyterens feil når fortellinger om stammefolk føles gjentagende, kanskje er det i overkant litt for mange antropologer med i antologien.
I blant kan noen av tekstene være litt for akademiske, jeg må noen ganger le av denne trangen til å fortelle leseren i begynnelsen av avsnitt om hva som kommer til å tas opp i resten av kapittelet.
Bare ta oss med rett dit, du, tenker jeg.
Ser man bort fra disse tingene, er dette en lesverdig bok.
Det er befriende å lese en bok hvor optimismen er fjern, hvor en overgivelse til, og en aksept for, det nå uunngåelige synes å være det sentrale, uten at det blir helt dystopisk av den grunn.
Verden er stadig i forandring, spørsmålet er ikke hvordan vi skal forhindre det, men hvordan vi skal leve med det.
| 1
|
602949
|
Sympatisk show med Rønning
Bye og Rønning er et kjent begrep, men nå reiser Jon Niklas Rønning alene.
Og det går veldig bra for ham i Grimstad.
Sommerens show i Apotekergården, Grimstad, hadde premiere torsdag kveld.
Jon Niklas Rønning er ikke solo på scenen, likevel heter showet «Jeg reiser alene», med klare allusjoner til Ole Paus’ vise.
Og naturligvis må Rønning krediteres for både tekster og framføringer.
Men showet er i stor grad ensemblespill, og det på høyt nivå.
Pernille Øyestad har glitrende øyeblikk med sin vakre stemme, Asbjørn Ribe ditto med både tangenter, sang og trekkspill, Lise Voldsdal og Ragnhild Lien bidrar sterkt med myke strøk over fiolinstrenger og Andreas Haga er stødig som en kontrabassist skal være.
Dermed skjønner man at dette i stor grad er et musikalsk show.
Av 16 shownumre er bare tre tilnærmet verbale, uten komp.
Likevel, i de autentiske Paradisemonologene 2018, hvor Rønning med Nationaltheater-diksjon resiterer «visdomsord» fra ulike Paradise Hotel-deltakere, ledsages han av dertil velegnede musikalske ytringer fra ensemblet.
Showet er sympatisk, feel-good-aktig.
Tekstene er morsomme, og noen har skarp brodd, som visa om Predikantenes oppskrift, der både Jan Hanevold og vår mer lokale telefonhelbreder Pedersen får sine pass påskrevet, og det passet har ikke viseringer for himmelen.
Skam Grimstad er kort og kjapt, men uimotståelig.
«Ingenting nevnt, ingenting glemt» er en bryllupstale-parodi, brudgommens fars tale til sin sønn.
Ikke utpreget original, men så nær opp til virkeligheten at det blir originalt likevel.
En «Ærlig konfirmasjonssang» tar livet av de fleste forsøk på å snekre sammen en tilsvarende.
Høydepunkter er One-Hit-Wonders, samlingen av alle hitlåtene av dem som bare er kjent for denne ene, siden ble det aldri noe mer.
Kavalkaden «Om menn, kvinner og kjærlighetsbrudd» er enestående i alt sitt flommende overskudd.
«Vise til Ole (Paus)» er rørende, et håndslag fra en venn til en venn.
«Valentines-sang for single» har også dette vemodige og berørende uttrykket som gir forestillingen kvaliteter langt ut over latteren og humoren.
Her er det menneskelig varme som får bre seg, på samme vis som i sluttnummeret:
Jeg reiser alene anno 2018.
Rønning omfavner publikum og bereder grunnen for et siste stunt:
Kort intervju med to-tre i publikum, og deretter presentere en vise som handler om dem alle tre.
Et kunststykke, rett og slett.
| 1
|
602950
|
Klokt og klårt om verkeleg fridom
Boka endar sterkt kritisk til både norsk og amerikansk økonomisk politikk i dag
Undertittelen på boka er:
«Jakten på et bedre liv i USA og Norge.»
Det sentrale i denne boka er fridom, eit omgrep som i den såkalla vestlege verda politisk er sentralt.
Men kva er fridom?
Og korleis står det til med fridomen, for folk flest, og kanskje spesielt for kvinner, i Noreg og USA anno 2018?
Boka begynner som ei soge om ein familie på Helgelandskysten, der to systrer veks opp som husmannsdøtrer.
Den eine reiser til Amerika for 100 år sidan, den andre blir i Noreg og arbeider seg ut av fattigdommen.
Det er den politiske utviklinga på 1900-talet, og særleg frå midten av 1930-talet, som gjer boka god.
Roosevelts «New Deal» mot slutten av 1930-talet og det eg vil kalle «Gerhardsen-perioden» i Noreg etter 1945, er, skriv forfattaren, fridomsskapande periodar.
I USA og i Noreg blei fattigfolk – med hjelp av ein sterkt stat – løfta ut av ekstrem fattigdom.
I 1980 blei Ronald Reagan president i USA, i 1981 blei Kåre Willoch norsk statsminister.
Båe to satsa på skattereduksjonar, og mest til dei verkeleg velståande.
Dette grepet skulle skape fart i økonomien, og gje meir fridom fordi folk flest fekk behalde meir av inntekta.
Marsdal viser på ein overtydande måte at det ikkje stimulerte økonomien.
Særleg i USA vart resultatet svært ugunstig for dei som tente minst.
I Noreg hadde, og har, vi eit statleg, svært godt og rimeleg helsevesen.
I USA begynte talet på fattige å auke, slik at det per i dag er 40 millionar fattige, av desse 18 millionar svært fattige.
Medan vi, gjennom skatten vi betalar, bruker på lag 9 prosent av BNP på helse, nyttar USA – der helsevesenet er privat og i sterk grad styrt av forsikringsselskapa – heile 19 prosent, men for det store fleirtalet er det amerikanske helsevesenet ekstremt dårleg.
Også Noreg, med Frp i Finansdepartementet, blir sterkt kritisert fordi kontrollen med bemanningsselskapa ikkje fungerer.
| 1
|
602955
|
Gode anslag, men tvilsomme råd
Øystein Noreng skriver om store og viktige spørsmål.
Men hvor alvorlig skal vi ta rådene fra en mann som avviser vitenskapelig konsensus?
Det er sterk kost å lese Øystein Norengs analyse av det norske samfunnet.
Han skriver om viktige spørsmål, om de grunnleggende økonomiske veivalgene Norge har tatt de siste tiårene.
Om utviklingen i oljesektoren, og hvordan de ekstra inntektene har blitt forvaltet.
Han sparker i flere retninger.
Noreng er økonom, ikke naturviter.
Han er klart sterkest i sin analyse av eksempelvis den økonomiske tenkningen som gjør at Norge ikke har fått fart på utbyggingen av infrastruktur gjennom mange år med god økonomi.
Han viser hvordan land som Sverige, Finland og Danmark planlegger og jobber med å bygge nye veistrekninger og jernbaner.
Han belærer oss på en forståelig måte om hvordan de ulike landene tenker ulikt om hvordan man skal regne på begrepet samfunnsnytte.
Noreng gjør et godt forsøk på å reise samtalen om viktige spørsmål og tenker store tanker.
Men av og til forlater han fagfeltet sitt.
Det vil nok føre til at mange ikke tar rådene hans alvorlig.
Noreng viser nemlig i flere kapitler at han avviser tvert det som er vitenskapelig konsensus om klimaendringene, og advarer mot å planlegge økonomien for å bekjempe problemene.
Rundt 800 forskere og andre eksperter fra 85 land utgjør FNs klimapanels ryggrad, og de baserer seg på all tilgjengelig forskning om de endringene som kan måles og observeres i naturen.
I denne boken foretrekker han å slenge ut et par løsrevne fotnoter og vise til den omstridte danske statistikeren Bjørn Lomborg, og det mener han er tilstrekkelig for å avfeie menneskenes rolle i klimaendringene og ansvaret for å gjøre noe med problemet.
Han han roser Donald Trump for å vrake Paris-avtalen.
Noreng var, før han ble pensjonist, i et sponset professorat fra oljeselskapet Total.
Han kunne med fordel holdt seg til å analysere økonomien som er faget hans, fremfor å ytre sterke meninger også om økologien.
| 0
|
602957
|
Legendene leverte
Regnet øste ned, men likevel var det god stemning og allsang da Dumdum Boys rundet av kvelden på Hunsfest.
HUNSFEST
Dumdum Boys
Lørdag kveld
Selv om arrangørene hadde satt opp partytelt over sitteplassene bakerst på festivalområdet, var det mange som trosset regnet og samlet seg foran scenen da kveldens avslutnings-band entret scenen lørdag kveld.
En av de fire store innen norsk rock skulle servere alle sine kjente sanger og få oss til å glemme været.
Dumdum boys starter med låtene «En vill en» og «Lunta brenner».
Prepple overbeviser raskt med sin fortsatt stødige og særegne stemme.
Han leverer tekstene med innlevelse, og kan ikke annet enn å påpeke ironien når de setter i gang med låten «En vakker dag».
Likevel livner publikum ekstra til når bandet inviterer til allsang under den kjente låten «Englefjes».
Bandet er samspilt, og i løpet av konserten presenterte de et godt utvalg av låter fra deres lange diskografi.
Midt i konserten tar bassist Aslak Dørum seg tid til å fortelle en historie til et noe lite lydhørt publikum.
Bandet rekker å ta seg en røyk, før de fortsetter med den kjente «Slave».
Det er nå konserten tar seg skikkelig opp.
Scenebakgrunnen endres og lysshowet når nye høyder.
Samtidig slipper bandet seg mer løs og vi får servert flere soloer av gitarist Kjartan Kristiansen.
Låter som «Mitt hjertes trell», «Enhjørning» og «Metallic Hvit» runder av setlisten.
Den snart 30 år gamle «Splitter Pine» er selvfølgelig siste ekstranummer, og publikum gir alt når de danser og synger til den folkekjære sangen.
«Det er imponerende at dere gidder å stå ute i regnet og høre på noen gamle musikere som har holdt på i 37 og et halvt år» sier Prepple i løpet av konserten.
Det skulle bare mangle, for det er imponerende at et band kan holde seg aktuelt og samkjørt over så lang tid.
| 1
|
602960
|
Langdrygt om parfyme
Det eneste jeg endte opp med etter å ha lest denne, var at jeg fikk lyst på ny parfyme.
Det handler om 25 år gamle Ingrid, som drar til Grasse i Provence for første gang.
Med seg i kofferten har hun en kasse med mange ulike parfymeessenser, som hun fikk fra sin far som nå er død.
Hun drar til Provence for å finne ut mer om faren som jobbet med parfyme da hun var liten, for hun mistenker at han har en hemmelighet her i Italia.
Derfor oppsøker hun fabrikken hvor han jobbet.
Det tar ikke lang tid før man som leser aner hvilken hemmelighet han har skjult.
Det føles svært forutsigbart hvordan det hele vil ende.
Og det tar jo lurven av lesingen.
Margit Walsø skriver godt når hun beskriver.
Men hun beskriver mye.
Veldig mye.
Det føles som om det er svært mye overflødig tekst her, som lett kunne ha blitt strammet opp.
Og innimellom disse lange og omstendelige beskrivelsene av folk og miljøer og kafeer og dufter, så kommer fakta på fakta om parfyme.
Det virker som om forfatteren er aller mest opptatt av å spre kunnskap om parfyme.
Og da kunne kanskje en faktabok om parfyme heller vært veien å gå?
Det som derimot er bra med denne boken, er de mellommenneskelige beskrivelsene.
Blant annet hvor mye en duft rommer - både følelser og minner.
Og hvordan en duft kan få deg til å plutselig gå bakover i tid, til å huske situasjoner og personer og emosjoner og hendelser.
Og dette er flott beskrevet.
Ellers er dette en lettlest roman, noen vil kanskje kalle den chick lit, en slik bok man før kalte «dameroman».
Men - jeg fikk lyst til å kjøpe meg en ny parfyme etterpå.
Og det er da noe.
| 0
|
602962
|
Nesten perfekt om det uperfekte
På Nyklipte Stier presenterer nå sitt niende sommershow i Lillesand – og det er vel verd å oppleve
Årets utgave har fått tittelen Behind the Scenes – bak scenene.
Og trioen som utgjør
På Nyklipte Stier er blitt stadig mer profesjonelle i utøvelsen av revyfaget.
Sommershow kalles det, jeg vil like gjerne si Sommerrevy om akkurat denne forestillingen.
Tirsdag var det premiere i hotellhaven på Lillesand Hotel Norge, og det gikk som det pleier, med fullt hus og stående applaus.
Det er niende gang
På Nyklipte Stier lager sommerrevy i Lillesand.
Nå kan en gjerne slå fast:
Dette teamet står for kvalitet.
Thomas Jørstad Pettersen og Lars Emil Nielsen er en strålende duo.
Men uten den erfarne og nå passert 60, for anledningen med vondt kne, Trond Hanssen, hadde duoen vært nokså nær det perfekte, men perfeksjonen utgjøres av de tre.
Nettopp dette harselerer de uhemmet med i åpningen av forestillingen, på sett og vis utleverer de seg med sine særegenheter og spesialiteter, på et svært sjarmerende vis.
Og når dette kommer tilbake mot slutten, ja så skaper det både jubel og gjenkjennelse.
Forestillingen er tematisk ganske konsentrert om nettopp dette underlige fenomenet i vår tid, så aksentuert i både sosiale og usosiale medier:
At vi som mennesker fremstår med en uangripelig fasade, og egentlig har vi jo ingenting å skjule, men samtidig – her får vi noen glimt bak fasaden, behind the scenes, og det gjør denne revykvelden verd både billetten og tiden.
De tre på scenen strutter av spilleglede og scenisk kompetanse, ja, selv Berit fra Tuna – som aldri har hatt et snev av kompetanse ifølge henne selv – er kompetent så det holder når hun på direkten lager sin podkast:
Tuna-talk.
Med dette er Lars Emil Nielsens figur Berit fra Tuna rykket opp en divisjon og er langt mer spiselig enn før.
Denne gang skal ingen kunne si at hun morer på bekostning av folk som sliter psykisk.
Jeg imponeres av sangprestasjonene i forestillingen.
Lars Emil Nielsen med «Sørlandets hemmelighed» og Thomas Jørstad Pettersen med en drastisk omskrevet «Så gikk vi i land på Skogerøen» – Blærumstypen mot Blindleiainnbyggeren.
Eller samme Lars Emil med en ettertenksom vise om forskjellen på Insta og Face og virkeligheten.
Eller Thomas J. P. med en fabelaktig skildring av familien i samsoving i den digre dobbeltsenga, til å leve med i og til å le med i.
Og Trond Hanssen med sin vise om den første sommerfesten i firmaet.
Skal jeg innvende noe, måtte det være at visse poenger oppleves som brukt før – sørlending/østlending, sommerfyll på firmafest, uten at det sjenerer nevneverdig.
Et glansnummer er ballettscenen fra Nøtteknekkeren, med Trond Hanssen som prima ballerina med navnet Israel Hercegovina Palestina.
Nærmere det uperfekte er det ikke mulig å komme.
| 1
|
602965
|
Boka rammer som et missil
Dronenes missiler har et mål: mennesker.
Har du noen gang lurt på hvordan det er å stå på bakken under dem og høre summingen?
Det summer droner på himmelen.
Av og til skyter de missiler mot husene.
Du aner ikke hvor de vil ramme neste gang.
Under frykten og tilløpene til kaos som råder, skal du forsøke å opprettholde litt normalitet.
Og du skal beskytte familien din.
Det er ikke den første krigen du husker.
Og du vet det ikke blir den siste heller.
Velkommen til Atef Abu Saifs verden.
Han skildrer situasjonen i Gaza under krigen i 2014.
Med tilbakeblikk til tidligere kriger.
Som leser kan man med fordel huske på at det er sivilbefolkning også på den andre siden av grensemuren mot Gaza som lever i frykt for Qassam-rakettene som kommer derfra.
Det vil være bra med en beretning også fra israelsk sivilbefolknings perspektiv.
Boka til Atef Abu Saif er imidlertid veldig god her.
Tilsynelatende handler boka om krig.
Men når man leser og tenker etter, ser man at krigshandlingene bare er en ramme for å skildre noe mer allmennmenneskelig.
Han skriver om frykt og håp, om hva som underkuer oss og hva som gir lyst til å leve videre.
Han skriver om måltidsfellesskapet med familien, samtaler i skyggen av trær mellom gode venner.
Og ja, selvsagt, om frykten og summingen fra israelske droner som plutselig kan sende et missil i din retning.
Det er en politisk bok, dette.
Men den har mye mer å by på enn politikk.
Man leser og tenker at nei, det er ikke «palestinere» som løper omkring og er redde der nede på bakken.
Det er mennesker.
Unge og gamle, noen foreldre.
Noen som har provosert og truet nabolandet, ganske mange som ikke har gjort det.
Nettopp derfor rammer boka hardt som et missil.
Les den.
Men ikke en kveld du leter etter en koselig og underholdende tekst.
| 1
|
602966
|
Fascinerande om sagaøya
Innsiktsfullt og vemodig vakkert om Island for ikkje så lenge sidan.
«Sommerlys», med undertittelen «og så kommer natten», gjennombrotsboka til Jón Kalman Stefánsson, kom alt i 2005.
Det har altså tatt 13 år før denne boka kom på norsk.
Det er for dårleg.
Stefánsson er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2001, 2004, 2007 og 2015.
Det seier det meste.
Eg vil kalle «Sommerlys» ein kollektiv-roman.
Boka er ført i pennen av eit «vi».
«Vi-et» er dei ca. 500 menneska i eit lite bysamfunn på vestkysten av Island, pluss dei på lag 500 som bur i bygdelag i nærleiken.
Utover i boka møter vi mange og ulike menneske, kvinner og menn, velståande og fattige, unge og gamle.
Eg skal ikkje namngje nokon av dei, men dei har nesten alle meir eller mindre realistiske framtidsvisjonar, iblant sære.
Eit døme, ein respektert politimann finn ut at han heller vil bruke tida si på å studere fuglar enn på politiarbeid.
Vi møter levande menneske som elskar og hatar, som druknar sorgene i vodka, som strevar med kvardagane og gjer dumme val i fylla.
Ein raud tråd gjennom boka er dampande erotikk, og skildringane av kjærleiksmøta – i ei seng eller ute under open himmel – fortel svært tydeleg at forfattaren ser opp til kvinnekjønnet.
For å seie det varsamt.
Heilt i botnen av denne fascinerande, mangfaldige boka, teiknar forfattaren eit imponerande og fasettert bilde av eit heimland i nesten eksplosiv endring.
Fellesskap og solidaritet må vike for ekstrem liberalisme.
Prikken over i-en er språket, som har ikkje så lite «hamsunske» trekk.
Sjølve den islandske naturen spelar ein hovudrolle, og forfattaren krydrar det heile med segnstubbar og passasjar med mytologiske trekk.
Stefánsson maktar å formidle sagaøya Island slik at eg som lesar synst eg høyrer, ser og luktar tang og tare, nyslege høy og – nei eg skal stoppe her.
«Sommerlys» er ein fantastisk roman som kjem til å svive i tankane mine – lenge.
| 1
|
602967
|
Massivt Sabeltann-show fascinerer:«Gedigen familieunderholdning»
Storslåtte scenebilder, imponerende pyro-effekter, et veltrimmet ensemble og massiv lyd gjør Sabeltann-forestillingen til gedigen familieunderholdning.
KRISTIANSAND:
- Jeg skvatt ordentlig da det tok fyr på vannet, gjentok seksåringen et par ganger mens vi gikk ut av parkområdet etter Sabeltann-premieren torsdag kveld.
–
Og jeg ble veldig varm.
Varm i panna, fortsatte han.
Han var strålende fornøyd.
Det var enda gøyere enn i fjor, mente han.
Og han vil komme igjen neste år.
Han bekrefter dermed at den primære målgruppa er nådd med utsøkt presisjon.
Bestefaren skvatt også et par ganger.
Og ble svett i panna.
Og jeg var glad jeg hadde gutten på fanget da det flammet og lynte som verst sånn omtrent etter to tredels tid i showet.
Det er et imponerende show som foregår i Dyreparken denne sommeren.
Om det er mer flammer og smell og pyro enn før, vet jeg ikke, men det er heidundrende effektivt alt sammen.
Og fascinerende både for unge og gamle.
Det er massivt, rett og slett.
En fantastisk vannsøyle skyter opp av det vesle havet i Kjuttaviga, men det er bare begynnelsen, det kommer mye mer etter hvert.
På ett punkt ser det ut som om hele skogen bak den idylliske bebyggelsen står i brann, et skummelt syn i disse tørketider.
Ellers er det jo som alltid – på tjueniende året – skattejakt det dreier seg om.
Hvordan det går, skal ikke røpes her.
Men årets Sabeltann, stadig med Kyrre Haugen Sydness inni det velkjente kostymet, fortoner seg for meg som en litt mykere mann enn han har vært før, og det er sympatisk.
Blant annet er han redd for spøkelser.
Scenen der gjenferdet av Grusomme Gabriel dukker opp av vannet er skikkelig spennende.
Det er da Sabeltann gjemmer seg i et palmebuskas for så nesten å bli avslørt av for eksempel Pelle og Pysa, men han redder seg ved å påstå at han leter etter skatten i buskaset.
Årets forestilling har mer humor og munterhet, noe jeg har savnet tidligere.
Tante Bassa er tilbake, i Janne Formoes gestalt, og hun er både myndig og handlekraftig, og har en herlig liten inkonsekvens i dialektbruken.
Pelle (Kai Kenneth Hanson) og Pysa (Frank Ole Sætrang), sammen med Skalken (Frank Robert Skjærstad), er humortrio som før.
Kikki Stormo har en relativt liten rolle som Borgermester i Kjuttaviga, men gjør mye ut av den, blant annet ved å ville gjøre Kjuttenviken great again.
Det er i det hele tatt en god del morsomme småpoeng som de minste nok mister, men som gjør at de voksne har det nesten like moro som barna.
Mathea Pedersen Kilane og Sebastian Sjåstad Overå gjør Sunniva og Pinky til et nydelig lite par, til Sabeltanns store ergrelse.
Både i artikulasjon og bevegelse er de allerede dyktige skuespillere.
Ensemblet som helhet gjør en kjempeinnsats, ikke minst i en rekke godt koreograferte dansescener.
| 1
|
602969
|
Sommersnacks for superheltfans
Marvels morsomste superhelt er tilbake i nok et fartsfylt eventyr, med en noe overraskende slutt.
Jeg røper selvfølgelig ikke for mye, men jeg kan si at det kan virke som om det henger sammen med hva som skjedde med flere av heltene i «Avengers: Infinity War».
Filmen gir oss imdlertid ingen klare svar, egentlig bare flere spørsmål.
Scott/Ant-Man (Paul Rudd) skiller seg fra sine heltekollegaer på flere måter, og det at han hjalp The Avengers i «Captain America: Civil War» uten å si ifra til Dr. Pym (Michael Douglas) og datteren hans Hope (Evangeline Lilly) har etterlatt ham ute i kulda.
Eller egentlig inne.
Han har nemlig sittet i husarrest de siste to årene.
Husarresten nærmer seg slutten, han må bare holde seg inne i huset og utenfor trøbbel i tre dager til.
Så endrer en rar drøm alt, og ikke bare for ham selv.
Selv om flere av Marvel-filmene også har blitt morsommere, som den siste «Thor»-filmen, er uten tvil Ant-Man i Paul Rudds skikkelse den aller morsomste.
Rudd har vært med på å skrive manuset som også lar birollene skinne, som Michael Peña i rollen som Scotts trofaste og til tider hysterisk morsomme venn Luis, og Walton Goggins som småskurken Sonny Burch.
Masse humor, tonnevis av action og spesialeffekter, blir til smakfull sommersnacks for alle superheltfans.
| 1
|
602970
|
Som et slag i mellomgolvet
En vond og sterk bok.
Den førte til forfatterens umiddelbare gjennombrudd, til flere litteraturpriser, og er oversatt til 13 språk.
Smerten oser av denne boka, skrevet med barnets språk, det observerte, uforklarte, uforståtte.
Den er rett og slett vanvittig god; som et slag i mellomgolvet, der kraften ligger i den utradisjonelle formen; i brokker levert av et barn som ikke skjønner sammenhengene, som lever mellom voksne som gjør merkelige ting.
Noen setninger skriker mot oss som egne avsnitt med store bokstaver.
Boka er skrevet av en rumensk kvinne født i 1962, en sirkusartist som ble tatt med av foreldrene som flyktet fra hjemlandets terror og overvåkning da hun var fem år gammel.
Boka er en type virkelighetslitteratur der stoffet er hentet fra forfatterens eget liv, uten å være identisk.
Familien i boka er på alle måter dysfunksjonell.
Ingen ting er normalt, vanlig eller sunt.
Virkningen i boka ligger ikke i beskrivelsene av angst, rus, vold og misbruk, men i barnets blikk på det hele.
Barnet ser seg omkring og beskriver nøkternt det hun ser og hører, faren som får fiskeblikk når han stikker hånden oppunder skjørtet hennes, og moren som febrilsk fastholder hjemlandets skikker og språk, et hjemland som ikke lenger er barnets, men som heller ikke erstattes med noe nytt.
Sammen med søsteren, som er født gjennom stedatterincest, ekspederes hovedpersonen til et barnehjem i Sveits for å gå på skole.
Møtet med den «siviliserte» verden viser seg å ha rigid orden og struktur, men mindre omsorg og varme enn den de kom fra.
Her lærer jentene i det minste å skrive, noe forfatteren selv ikke kunne før hun ble 17.
Det er en brutal verden som beskrives i boka, brutal hjemme og brutal ute.
Mange lesere med flyttebakgrunn vil kunne kjenne seg igjen i rotløsheten, den manglende tilhørigheten og det enorme behovet for frigjøring for å kunne skape seg selv.
Så er også den underlige tittelen blitt tolket slik:
Barnets behov for å slippe løs fra en altoppslukende og definerende mor.
Hvor mange innvandrerbarn kjenner ikke på det ønsket, å få slippe løs fra foreldrenes kultur og få definere sin egen!
Smerten tok overhånd for forfatteren, som druknet seg i Zürichsjøen i 2002.
| 1
|
602971
|
Drivande god krim
Spenningsnivået er høgt, og det blir mange drap.
Debutboka «Wienerbrorskapet» (2015) og oppfølgjaren «Kalypso» (2016) var sidevendarar i verdsformat.
Som lova, i år kjem siste delen av trilogien om politimannen Fredrik Beier, «Korset», som han har brukt bortimot to år på å få ferdig.
Typisk for dei to første bøkene var kompliserte plott som forfattaren «landa» på eksemplarisk vis.
Men, om enn svært gode båe to, dei hekk ikkje så godt i hop.
I «Korset» prøver han å samle lause trådar frå dei to bøkene, og presenterer eit nytt, intrikat plott som inkluderer ein fanatisk, kristen predikant, ein leigedrapsmann, ein kvinneleg «gravejournalist» frå TV – og eit nettverk av maktmenneske på alle plan.
Det siste handlar om biologiske våpen – og har røter tilbake til tidleg 1970-tal.
Berre ein ting til, det nemnde, høgst uoffisielle maktnettverket er også representert i regjeringa.
«Korset» er ein drivande, god krim.
Eg har lese alle tre bøkene grundig, og eg let meg imponere av alle tre.
Politimannen – for ikkje å seie helten – Fredrik Beier – må også i den tredje boka, leve med sine demonar.
Det blir mange drap etter kvart, til dels groteske.
Eit døme – eit par blir drepne mens bilen deira blir vaska.
Han får – rett ut sagt – ei kule på ein sentral stad mellom beina.
Andre blir drukna – også her skal eg stoppe i god tid.
Spenningsnivået er høgt i «Korset» også, men ikkje på same planet som i dei to første.
Dei dramatiske høgdepunkta er ikkje like heftige.
Faktisk er det slik at framdrifta ikkje har den ekstreme intensiteten.
Det har fleire årsaker, men den viktigaste er at det liksom vert for mykje – av alt.
Det er så mange trådar å halde greie på for oss som les.
For mange.
Det same gjeld persongalleriet, eg synst det er for mange som betyr lite for den sentrale handlinga.
Ei viss innstramming hadde gjort godt.
Alle brikkene fell på plass, og gjev meg ei aha-oppleving.
| 1
|
602972
|
En fabelaktig debutroman
Først får vi vite at Glenn Johansen ikke klarer å begå selvmord.
Deretter lurer vi på om han kan komme til å prøve igjen.
«En søndag kveld i april forsøkte Glenn Johansen å henge seg i garasjen».
Nysgjerrigheten blir vakt av en slik start på en roman, og interessen holdes gjennom boka.
Glenn er av det slaget som har vansker med å føle seg bekvem med andre; han vet ikke hva han skal snakke om, og de gangene han vet det, orker han ikke spillet.
Small talk er ikke hans greie.
Aller best har han det når andre er som ham, og lar være å snakke.
Kona Anita har nettopp gått fra ham når Glenn mislykkes med å begå selvmord i garasjen.
Etter hvert fratas han også oppgaver han har hatt på jobb.
En dame han dater forsvinner uten at han merker det, mens han har oppmerksomheten et annet sted.
Sånn er livet til Glenn.
Dette er sorgtungt.
Glenn er ikke bare introvert, han har i det store og hele svært lite behov for å omgås andre; kanskje fem minutter av gangen, men ikke til middagsselskaper, sier han mot slutten når han bestemmer seg for å sette grenser for seg selv, følge sin natur og si nei takk til andres plagsomme nærvær.
Tenk å finne på et sånt konsept for en bok!
Og tenk å gjennomføre det så glitrende, og det endatil som debut!
Det som imponerer mest med fortellingen er hvordan forfatter Mari Kjos Hellum formidler Glenns indre liv.
Hun skildrer hva han ser, hva han hører og hva det gjør med ham uten å «fortelle» det.
Glenn står eksempelvis og ser på mannen kona har forlatt ham for, som står og dunker andre menn lystig på ryggen i et 17. maiselskap.
«Og plutselig kjente Glenn seg underlig beveget av dette synet og måtte svelge flere ganger...(...)
For i hele sitt voksne liv hadde Anita lengtet etter en mann som kunne snakke uten å få direkte spørsmål først..(..) I hele sitt voksne liv hadde Anita ønsket seg dette.
Og nå, i sitt femtiende år, hadde hun fått det».
Deretter går Glenn ut på terrassen og snakker med katten om det eneste temaet han er opptatt av, andre verdenskrig.
Glenn har trolig Asberger, en mild form for autisme, men han er sørgelig gjenkjennelig.
I disse hypersosiale tider med åpne landskap og krav til omgjengelighet, kan nok mange gjenkjenne en Glenn i seg selv.
| 1
|
602976
|
Velformulert svartsyn
Gunnar Kopperuds oppgjør med kontinentet han elsket, med seg selv og med pressen har både dybde, svart humor, skarp observasjonsevne og godt språk.
Det eneste som mangler er håp.
Han reiste omkring i tiår og dekket afrikanske kriger og sultkatstrofer.
I sitt ferske essay «Vi som elsket Afrika» gir journalist og forfatter Gunnar Kopperud oss en reflekterende oppsummering.
Det må ha gjort vondt å skrive denne teksten.
Å lese den, er tidvis også vondt.
Ikke fordi det er vanskelig å la seg rive med av Kopperuds beretninger.
De er fylt av gode formuleringer, vittige små episoder og mye kunnskap.
Men råskapen er tilstede overalt.
Volden forandrer alt, skriver han.
Volden forandrer både offer og gjerningsmann.
Volden forandrer også betrakteren.
Og det er mye vold som er sett, og videreformidlet til Kopperuds lesere gjennom reportasjene han har vært på.
Og mye kynisme.
Kapitlet som gjør sterkest inntrykk er besøket hans i Goma, som han angrer på at han reiste til.
Dit flyktet hutuene etter å ha massakrert tutsier i Rwanda.
Eller kanskje de ikke flyktet, kanskje de rett og slett omgrupperte.
Og hvor går egentlig grensen mellom nødhjelp og krigshjelp mist i en pågående konflikt?
Og hvordan føles det å være på jobb for å skildre lidelse når lidelsen er så omfattende at du knapt kan fatte det, samtidig som du bører på en snikende følelse av å bli misbrukt av andre i en større plan, der utstilling av lidelse er sentralt som virkemiddel?
Kopperuds reiser har skildret krig, borgerkrig, svindel, drap, epidemier, misbruk av barn og folkemord i omfang det er vanskelig å ta helt inn.
Når han oppsummerer og ser tilbake, er det dessverre lite håp å finne.
Så vil jeg innvende at kapitlet hans om pressen er til dels utdatert og unyansert.
Jeg ser en del håp for bransjen, der Kopperud tilsynelatende ikke gjør det.
La oss håpe det samme gjelder for kontinentet han skildrer.
At det finnes en del lyspunkter selv om de ikke er med i denne boka.
| 1
|
602977
|
Masete monsterferie
"Hotell Transylvania 3" forveksler konsekvent humor med hysteri.
Ingen forventer vel at den tredje filmen i en serie – spesielt ikke den tredje filmen i en amerikansk animasjonsfilmserie – skal bringe noe nytt til bordet.
Vrien i "Hotell Transylvania 3" må likevel sies å være lovlig tynn: handlingen ikke er lagt til Transylvania.
Monsterne trenger ferie.
Så de booker seg et cruise.
Varulvene får litt hardt tiltrengt barnefri, Frankenstein får utløp for sin trang til å gamble og sannelig presterer ikke Grev Dracula å bli hodestups forelsket i skipets yndige, kvinnelige og – skandaløst nok! – menneskelige kaptein.
Samtidig konspirerer monsternes gamle erkefiende Van Helsing i skyggene.
Animasjonen er gild.
Tempoet er heseblesende.
Vitsene er fryktelig ujevne.
Og når ståket og bråket – "Hotell Transylvania 3" er sjeldent ståkete og bråkete selv til moderne amerikansk animasjonsfilm å være – omsider er over, sitter man igjen og føler seg like tom som etter en lang lørdagsmorgen tilbragt i selskap med en ungeflokk på sukkerkjøret og Cartoon Network og Disney Channel på full guffe fra hver sin skjerm.
Vel bekomme, alle mødre og fedre.
Anmeldelsen er basert på 2D-versjonen med norske stemmer.
| 0
|
602978
|
Gospel-stemning
Den engelske artisten Rag’n’Bone Man skapte reine gospel-stemningen da han avsluttet tirsdagens konsertrekke på Skral.
Rag’n’Bone Man, også kjent som Roy Charles Graham, har en lang fartstid som artist og fikk sitt store gjennombrudd med låten «Human» i 2016.
Året etter kom albumet med samme navn, noe som førte med seg flere Birt Awards i hjemlandet.
Det er ingen tvil om at Graham har en imponerende stemmekontroll og behersker både melodi og rap.
Hans mørke bass-baryton-stemme er særegen og passer perfekt til hans sound – en blandingen av soul, pop og hiphop.
I tillegg til et helproft band, har han med seg to blåsere og korist under kveldens konsert.
Det låter tight og storslått, og rytmeseksjonen er ekstremt groovey.
Selv om Rag’n’Bone Man ikke har så mange kjente låter, er de av sorten som inviterer til god stemning.
Publikum ser ut til å storkose seg foran hovedscenen.
Av låtene som går rett hjem blant dem er nydelige «Grace».
Rett etter kommer kjente «Skin» som i anledningen blir framført med kun pianoakkompagnement i starten slik at allsangen blir ekstra framtredende.
Graham kan ikke annet enn å smile av responsen han får.
Rag’n’Bone Man leverte et solid musikalsk show, men kunne kanskje gjort sceneshowet enda mer storslått visuelt.
| 1
|
602979
|
Kristiansander i hovedrollen
Kristiansanderen Amir Asgharnejad spiller hovedrollen i NRK-serien «Oslo Zoo», og moren hans spilles av selveste Sarita.
Karakteren han spiller, som også heter Amir, er en arbeidsledig sosialantropolog som prøver å skjule pengeproblemene for kjæresten (Eline Grødal).
Han lyver og sier at han har fått fast jobb på Blindern.
For å tjene penger mens han venter på en faktisk stilling hvor han kan bruke universitetsgraden sin, begynner han å jobbe som Uber-sjåfør.
Jobben viser seg å være ganske utfordrende, og han havner i den ene rare situasjoner etter den andre.
En rekke fargerike personer dukker opp i hver episode, og preger Amirs liv på ulike måter.
Serien byr på masse hverdagskomikk som en kan kjenne seg igjen i, selv om Amirs opplevelser er noe mer uvanlig enn det de fleste av oss opplever.
Som å havne i et kvinnelig utdrikningslag han absolutt ikke vil være i.
Manuset av Øyvind Holtmons, Eirik Holsve og Steinar Klouman Hallert er velskrevet og morsomt.
Men det som virkelig gjør serien for meg, er Asgharnejad.
Han leverer replikkene, selvfølgelig med kristiansandsdialekt, med troverdighet og uten å overspille.
Jeg la spesielt merke til ham i «Jul i Blodfjell» også, selv om han bare hadde en liten rolle.
En annen morsom sørlending som dukker opp, er Trond Aukland som Amirs gamle klassekamerat Erik.
Han er svært overrasket over å se Amir i live, og har veldig dårlig samvittighet for at han ikke kom i begravelsen.
Serien består av åtte ganske korte episoder.
Klarer du ikke å vente en uke på neste episode kan du jafse i deg hele serien på NRK TV.
Uansett hvordan du konsumerer den, vil den garantert falle i smak.
| 1
|
602980
|
Småfrekk og avslørande
«Subutex» skildrar ein geneasjon rockarar osande av rus og utan illusjonar.
Virginie Despentes (49) er fransk musikar, filmskapar og forfattar.
Den einaste boka eg veit at tidlegare er omsett til norsk, er debutboka,«Blaise-moi» (Knull meg).
No har Gyldendal bestemt seg for å gje ut trilogien om Vernon Dubutex.
Boka skuffar ikkje.
Vernon Subutex
(NB etternamnet) var eigar av platebutikken «Revolver», kjend for å ha det nyaste innan punk & rock.
Når vi møter han, nærmar han seg femti, «Revolver» er konkurs og Subutex er i ferd med å «gå i hundane».
Ei tid lever han av å selje samleobjekt.
Venen, Alexandre Bleach, indie-rockesongar, gjev han også pengar når det trengst.
Men så døyr Bleach av ein overdose, og Subutex endar på gata.
I ein bag har han tre kassettar med videoar som Bleach gjorde av seg sjølv før han døydde.
Utan å fortelje korleis, dette blir kjent i Paris, og dermed er diverse personar ute etter han.
La meg nemne eit par av dei mest spesielle; ein manusforfattar det osar rasisme av – og eit profesjonelt «nettroll» som lever godt av å sverte menneske.
Eg ser at Gyldendal samanliknar Virginie Despentes med Balzac.
Ja, det er eg med på, men kva med Françoise Sagan og «Vel møtt vemod» frå 1954?
Boka til Despentes skildrar skadeskotne personar, det ligg eit slags vemod, eller «tristesse», over det heile.
Sagans bok var, då ho kom, ganske provoserande.
Elskarinnene til faren, både mange og mangfaldige, har mykje til felles med damene som husar Subutex.
Meiner eg.
Subutex er ein god roman.
Dei etter kvart svært mange personane teiknar eit samansett bilde av Paris anno 2016.
Livstrøytte menneske som har mist alle illusjonar, skaper eit dystert bilde av byen.
Egosentriske menneske slenger om seg med ord og vendingar som iblant osar av ein kynisme nesten utan grenser.
I botnen er romanen ein giftig geip med vårt moderne, vestlege samfunn.
| 1
|
602981
|
En opplagt vinner av Nordisk råds litteraturpris
Kirsten Thorup fikk i fjor Nordisk råds litteraturpris for "Erindring om kjærligheten" - et forståelig og meget godt valg.
«Nå kunne hun ikke oppnå mer i dette livet, nå hadde hun gjort sitt og kunne dø med fred i sjelen, så lett om hjertet, så gjennomsiktig lykkelig» heter det, nesten som i Lukas 2, 29, om hovedpersonen Tara, en mislykket mor som endelig skal bli bestemor og som på mirakuløst vis får en forsoning med datteren Siri.
Siri har gjennom ungdomstid og tidlig voksen alder nærmest vært på flukt fra denne dysfunksjonelle moren.
Mor vil så gjerne være der for sitt barn, men har aldri klart det.
På et tidspunkt forsvinner mor, blir uteligger i den aller mørkeste utkant i København.
Når hun endelig gjenfinnes, forkommen og utslitt, er det for å møte en datter som ser henne og er i stand til å vise kjærlighet.
Kirsten Thorup fikk Nordisk råds litteraturpris for denne romanen.
Det forstår man.
Thorup har vært en ledende forfatter i Danmark siden 60-tallet, og denne boka gir på mange måter tre kvinneportretter fra hele perioden fra 50-tallet til i dag.
Vi blir litt kjent med Taras mor.
Enda mer med hennes datter.
Men Tara oppleves som en hovedperson.
Ett av hennes uendelig mange herrebekjentskaper kaller henne «livsforskrekket», en god beskrivelse av denne kvinnen som har så mye omsorg, så mye kjærlighet, så mye varme, men som ikke på noen måte klarer å disponere disse gode egenskapene rett.
Det er nesten slik at alt går galt.
Hun har tenkt å gjøre noe hyggelig, noe fint, noe vakkert, og som leser opplever man etter hvert nærmest å lete etter signalet på når det går galt.
«Hun var aldri blitt formet til en personlighet».
Kirsten Thorup klarer både å formidle vesentlige innsikter om samliv og kjærlighet, om samfunnsutvikling og politikk, om tid og sted i utvikling og forandring, samtidig som hun holder grepet stramt om leseren.
Hør bare på denne:
«De ansatte i supermarkedkjedene har ordre ovenfra om å helle klor over varene som er utgått på dato, for på den måten å hindre defekte forbrukere i å sabotere forbrukersamfunnets grunnlov og hindre at gratiskulturen brer om seg».
| 1
|
602982
|
En rasende far i skogen
Birger Emanuelsens forferdelig intense fjerde roman, om en far og en sønn i verden av i dag, med all dens farer, usikkerhet og terror.
Jon er lærer, og har tidligere jobbet for Leger uten grenser i Zimbabwe.
Han er gift med Vilje og sammen har de fem år gamle Andreas.
Men livet deres er på ingen måte noen idyllisk og beskyttet boble:
Jon blir stadig plutselig rasende, og han lar seg hele tiden besette av terrorangrepene som inntreffer både nært og fjernt, og når meldingene om et nytt angrep i Frankrike tikker inn på telefonen, skjer det noe i Jon.
Han tar med seg Andreas ut i skogen ut fra en nærmest manisk tanke om at sønnen skal herdes og bli mann.
«Jeg skal beskytte deg» er en bok man raser gjennom, i alle ordets betydninger:
Det går fort, de ofte bare en- og to-siders kapitlene løper inn i hverandre, og ruller den stadig mer intense fortellingen videre.
Men rase kan også bety å være sint, å skjelle og smelle, og det gjør både leseren og hovedpersonen.
Emanuelsen gjør Jons redsel og sinne til leserens.
Det er som om det hele tiden bobler under overflaten, alt kan når som helst eksplodere.
Boken handler om å være far, og alle de voldsomme følelsene farskapet bringer med seg, både kjærlighet og sinne, stolthet og selvforakt.
I likhet med en annen, kjent forfatter fra Tromøy, skildrer Emanuelsen en moderne fars kamp med maskulinitet og sårbarhet.
I ønsket om å være en god far som vil gjøre sønnen sin sterk, modig og uavhengig, balanserer Jon farlig nær grensen mellom omtanke og galskap.
Alt han vil er å beskytte sønnen sin mot verden.
Men gjennom hele boken blir leseren tvunget til å stille det ubehagelige spørsmålet:
Beskytter han sønnen, eller er han sønnens største trussel?
Hvordan beskytter man sin egen sønn fra seg selv?
Emanuelsen graver og graver seg ned i disse spørsmålene.
Det er vond, til tider rystende lesning.
På nesten umerkelig vis fører Emanuelsen oss inn under huden på Jon.
Det er mesterlig gjort.
| 1
|
602983
|
Ikke blant hennes beste
Grei tidtrøyte, men ikke mer.
Denne krimmen er ikke Hanne Kristin Rohdes beste.
Den er lang - på 376 sider - som ikke fylles av fortellingen.
Og når spenningen i selve plottet ikke er er høy nok, trer andre svakheter tydeligere fram.
Da merkes det at Rohdes styrke ikke ligger på det rent litterære, men på det mer politifaglige.
Noen krimmer har gode psykologiske skildringer.
Det har denne heller ikke.
Så den er verken nifs, spennende eller god rent litterært.
Som leser tar man seg i å hoppe over skildringer og passasjer som ikke bringer historien framover, som kun er fyll - som de stadige beskrivelsene av klær og sminke.
Alt som nevnes bør ha betydning for plottet, og når det ikke har det, oppleves det som irriterende mas.
Romanen starter med at det oppdages en naken, død mann med revepels i sengen til hovedpersonene - et par der kvinnen er psykiater og mannen advokat.
De har kun vært gift i et par år, og han skal ha vært kvinnens pasient og dertil ha «ligget i rennestenen».
Liten sannsynlig begge deler.
I tillegg har kvinnen bipolar lidelse og en homofil bror med en usympatisk fortid.
Han er i tillegg minister.
På toppen har hun en sønn som er aktivist i dyrevernorganisasjonen NOAH.
Så her dynges det på med litt av hvert.
Kanskje litt for mye.
Hovedinnvendingen er at det hele aldri blir spennende nok, og at fortellingen dermed ikke får kraft nok til å oppveie det som virker søkt og haltende.
Boka lar seg lese greit på en solseng på en dorsk feriedag, men huskes neppe når siste side klappes igjen.
| 0
|
602985
|
Sår sommer
Denne spanske filmen lykkes med noe veldig vanskelig: å skildre en barndom slik barnet selv opplever den.
Den store tragedien har allerede funnet sted i det "Sommer 1993" begynner.
Gode venner er i ferd med å rydde ut av leiligheten og seks år gamle Frida blir kjørt ut på landet for å bo hos slektninger.
Hva som har skjedd med mammaen og pappaen hennes, skal det ta tid før vi får vite.
Slik er denne spanske Oscar-kandidaten og debutantprisvinneren fra fjorårets filmfestival i Berlin:
Uten videre kaster den oss inn i situasjoner, og aldri forklarer den mer enn høyst nødvendig.
Likevel forstår vi det viktigste.
Frida er et barn i sorg.
Som i en dokumentarfilm henger kameraet tett på mens hun leker med sin nye lillesøster, tester ut grensene til sine nye foreldre og prøver å avfinne seg med sin nye livssituasjon.
Og vi bare venter på følelsene som før eller siden vil måtte komme til uttrykk.
Lille Laia Artigas er et funn i hovedrollen – naturlig tilstedeværende i en hver situasjon som stort sett bare barn kan være – og "Sommer 1993" i seg selv blir en studie i ujålete, tilbakeholden fortellerteknikk.
Sannelig er det heller ikke ofte man ser sommeren fanget på like tiltalende sanselig vis.
| 1
|
602987
|
Benicio briljerer
I «Sicario 2: Soldado» blir vi igjen tatt med ned i Mexicos underverden, hvor kartellene nå smugler terrorister over grensa.
Den første filmen også skrevet av Taylor Sheridan med regi av Denis Villeneuve («Blade Runner 2049») var en av de beste filmene som kom i 2015.
Forventningene var derfor store foran oppfølgeren.
Regissør Stefano Sollima leverer ikke helt på Villeneuves nivå, men bra er det.
Matt Graver (Josh Brolin) hentes inn nok en gang for å gjøre de skitne jobbene den amerikanske regjeringen ikke vil vedkjennes, og han samler det vanlige laget sitt.
Til tider blir det vel mye testosteron og machomenn, men det balanseres gjennom vennskapet som utvikler seg mellom Alejandro (Benicio Del Toro) og den unge jenta Isabel (Isabela Moner).
Isabel er datteren til en av de øverste kartellsjefene, og Alejandro har ingen betenkeligheter med å hjelpe Graver å kidnappe henne.
Sheridan har skrevet nok et komplekst manus hvor en får servert informasjonen litt etter litt, og som stadig overrasker.
Innimellom savner jeg en type karakter som Emily Blunt spilte i den første filmen.
Hennes menneskelige reaksjoner var en virkningsfull motvekt til det kalde og følelsesløse, men hallo (!) – filmen byr på action og spenning i lange baner, og Benicio Del Toro er verdt hver billettkrone.
| 1
|
602989
|
Intenst om valg og ansvar fra Marstein
Jeg tror faktisk dette blir Trude Marsteins bokhøst.
Når Trude Marsteins nye romankarakter Monika overrasker seg selv, får det henne til å bli en annen.
Og Monika vil hele tiden være en annen.
Romanen «Så mye hadde jeg» handler om valgene vi tar.
Om å forlate og søke nye og bedre relasjoner, om å velge samvær med en fersk kjæreste framfor å få med seg datterens skoleforestilling, velge lidenskapen framfor sjelevennen, en hyggelig kveld på byen framfor en filmkveld med datteren.
Monika skuffer.
Hun bortforklarer.
Hun forandrer på virkeligheten.
Hun velger Frank, hun velger Roar.
Tollef.
Bob.
Øystein.
Roar igjen.
Geir.
Trond Henrik.
Roar igjen.
Terje.
Stadig velger hun å lystre følelsene og forfølge tvilen, for det hun har er vel ikke alt livet har å by på?
Vi følger henne i sprang gjennom voksenlivet, fra hun er 12.
Hele tiden gir hun seg selv lov til å rykkes ut av noe, ut av ansvaret og inn i friheten, om du vil.
Mennene som blir forlatt, ofres ikke så mange kalorier.
Og Marstein lar sin hovedperson være udømt, hun får leve seg igjennom svik og oppbrudd gjennom fire tiår, uten moralisering fra forfatteren og uten nevneverdige konfrontasjoner fra omgivelsene.
Nettopp dette fraværet av en uttalt etisk bevissthet i teksten understreker det selvsentrerte og den manglende evnen til forpliktelse og innlevelse i andre mennesker som hovedpersonen uttrykker.
Det er nydelig sett og drivende godt skrevet.
Noe småpirk er det, noe man trodde skulle være viktig, (en fetter, en tante, et dødt barn) forsvinner litt underveis, noe overforklares (hun angrer, men det har vi forstått forlengst) – men disse innvendingene er knapt verd å nevne.
For dette er rett og slett et heftig portrett av et vanlig og litt selvsentrert menneske.
Er det så dette man sitter igjen med når man skal gjøre opp regnskap, en erkjennelse av tap, at man har litt mindre enn man hadde da man startet leken?
Tittelen indikerer det, «Så mye hadde jeg» spiller på leken der du kaster småstein eller sand opp i lufta og ser hvor mye du får igjen når du tar imot det igjen.
Uansett.
Det leseren sitter igjen med – tross fortellerstemmens ikke-moralske imperativ – er muligens dette; at frihet koster.
| 1
|
602990
|
Den fødte liveartist
Kveldssola skinner på Groos og den godt plasserte strandscenen.
Alt var perfekt og duket for allsang da Cezinando framførte sine låter for Skral-publikummet.
GRIMSTAD:
Kritikerroste og prisvinnende Cezinando har tatt Norge med storm med sine ærlige tekster og fengende melodilinjer.
Den talentfulle tekstforfatteren har grepet dagens ungdom og sangene hans har gått rett hjem.
Med seg på scenen har han en strykekvartett, trompetist, trombonist og trommeslager.
Sammen med backingtracks skaper de et mektig lydbilde med åpningslåtene «Uansett» og «Heia Meg».
Synthbassen dundrer over anlegget og publikum hyler når de oppdager at neste låt er «Ingenting blir det samme men samme for meg».
Allsangen er i gang og gåsehuden sniker seg på etter en heftig oppbygning.
Cezinando har en fantastisk scenekarisma.
Han kommuniserer godt med publikum og er uredd både i framtoning og tekster.
Sistnevnte lever han til perfeksjon med en inderlig innlevelse.
Som publikum må man ignorere de fulleste og mest høylytte folkene, men når man klarer det er universet Cezinando og bandet skaper helt perfekt å være i.
Dessverre er det vanskelig å ignorere overdøvende prating under rolige låter som «Bilder på veggen jeg aldri ser på».
Hans nye singel «Ingen lager helvete som vi» starter allsangen som varer ut avslutningslåtene «Vi er perfekt men verden er ikke det», «Håper du har plass» og «Er dette alt».
Det er få blant publikum som står stille til de velkjente låtene.
Cezinando er ikke bare en god tekstforfatter med meloditeft.
Han er også den fødte liveartist som virker å elske det å stå på scenen.
For en heftig konsert på Skral sin første dag!
| 1
|
602991
|
Forbudt kjærlighet
«Ulydighet» er en sterk historie om forbudt kjærlighet i et lukket jødisk-ortodoks miljø.
Ronit (Rachel Weisz) har alltid vært familiens sorte får.
Faren er en respektert rabbi i en jødisk-ortodoks kirke i London.
Da han dør, må hun reise hjem til det hun rømte fra, og en gammel flamme blusser opp igjen.
Problemet er at det er hennes barndomsvenninne Esti (Rachel McAdams), som nå er gift med barndomskompisen Dovid (Alessandro Nivola) og lever et konservativt liv.
Sebastian Lelio («En fantastisk kvinne») debuterer med sin første engelskspråklige film, med en historie basert på Naomi Aldermans bok med samme navn.
Alderman har uttalt at hun startet på boken som praktiserende jøde, men avsluttet som ikke-troende.
Og det er tydelig at filmen er vinklet på at det mer sekulære har rett og det ortodokse har feil.
Samtidig fremstår Dovid som både kjærlig og forståelsesfull, så alt er ikke helt svart-hvitt.
Historien fortelles på en ganske lavmælt måte hvor alle mer eller mindre holder følelsene sine på innsiden, og derfor blir også effekten større når de først viser følelser.
Filmen inneholder en noe spesiell sexscene, men igjen er det en virkningsfull kontrast til den fargeløse paletten og det monotone som ellers preger filmen.
| 1
|
602993
|
Stor musikk i liten dal
At de nye låtene til The Waterboys er ganske dølle, gjør ikke så mye når de gamle blir framført med sånn overbevisning.
The Waterboys er, og har vært i 35 år nå, Mike Scott sitt livsprosjekt.
Raggete, grå hårtjafser stikker fram fra under cowboyhatten, men den 59 år gamle skotten er fremdeles mulig å kjenne igjen fra den gang bandet hans lå an til å bli stadionrockere i U2-klassen.
De går ut med to typisk episke låter fra nettopp den perioden.
Felespiller Steve Wickham, Scotts mest trofaste følgesvenn opp gjennom årene, og to aldri stillestående kordamer gir "Medicine Bow" og "All the Things She Gave Me" et drag av keltisk folk og amerikansk soul.
Vi skjønner at dette ikke kommer til å bli halvhjertet.
Nå har The Waterboys også en del nyere låter de gjerne vil spille for oss.
Fjorårsalbumet "Out of All This Blue" vitner – med sine utallige spor og forsøksvis moderne produksjon – om at Mike Scott fortsatt har uttrykksbehovet i behold.
Dessverre mangler de nye låtene det høydramatiske, ekstatiske elementet som er selve poenget med klassikerne.
Så er det da også med gamle "We Will Not Be Lovers" at konserten tar fyr.
Mens kordamene ser farlig forførende ut i sorte karnevalsmasker, kaster Wickham seg over det repetitive feleriffet med djevelsk fryd og engasjerer Hammond B3-mannen Brother Paul (han heter visst så) til en lang, kvernende og stadig villere soloduell.
Organisten er et eneste stort glis under en sky av hvitt hår.
I publikum blir det danset jig når Scott og Wickham framfører den irske trad.-låten "The Raggle Taggle Gypsy" som duo.
80-tallsanthemet "Don't Bang the Drum", strippet ned til fele og piano, blir sunget med imponerende pasjon av mannen som skrev den for tre og et halvt tiår siden.
Og da får man heller tilgi Mike Scott at han velger å bruke verdifull spilletid på den sidrumpete bluesen "Still a Freak".
Finalen blir en forutsigbar triumf:
"The Whole of the Moon" føles forbløffende nok ennå ikke utspilt og "Fisherman's Blues" – her med "legendary viking" Askil Holm som gjestevokalist – er og forblir et av rockens mest jublende perfekte øyeblikk.
Og helt til slutt, i det klokka har passert midnatt og man frykter at kommuneoverlege Dagfinn Haarr skal komme løpende med støymåleren sin, drar The Waterboys "How Long Will I Love You?" for liksom bare å understreke hvor gøy de fremdeles synes det er å spille.
Og vi kan ikke annet enn å takke.
| 1
|
602994
|
Flott høglesingsbok om døden
Pedagogisk, nært og ærleg om døden for små barn.
Det er ingenting som er sikrare når eit menneske blir født enn at det skal døy.
I dag er døden meir fråverande enn for hundre år sidan – eller meir.
Dei gamle døyr ikkje lenger så ofte heime, men på ein institusjonein, t.d. ein aldersheim eller eit sjukehus.
Døden blir noko fjernt for alle, men mest for barn.
Forfattaren er frå Mandal, pedagogisk utdanna og har arbeidd i barneskulen.
No, som 55-åring, driv ho gravferdsbyrå.
Til Fædrelandsvennen sa ho mellom mykje anna dette i oktober 2015:
«Det er egentlig ikke så kontrastfylt som det kan høres ut.
Å ha med barn å gjøre er å møte mennesker som er ærlige og ofte sårbare, akkurat slik jeg nå møter mennesker som har mistet en av sine kjære.»
Det står ikkje skrive, verken direkte eller indirekte, men skulle eg summere opp det forfattaren fortel med ord som 4 – 5-åringar skjønar, er det følgjande:
«Det å døy er ein del av livet.
Ein uunngåeleg del av livet.
Det er naturleg å bli lei seg, sørge og gråte.»
Illustratøren, Jurgen Bender, har greidd i fortelje det same; med fargar og enkle strek utdjupar han bodskapen til forfattaren.
Kosebamsen til Vilma er ein raud tråd gjennom heile boka.
Eg har lagt merke til ei hending i den vesle boka på knapt 40 sider.
Dagen før bestemor døyr, besøker Vilma og mamma henne på sjukeheimen.
Vilma har alltid slått jul i den lange gangen i 3. etasje.
Eigentleg har ho ikkje lyst til å gjere det når ho veit at bestemor skal døy.
Men så gjer ho det likevel.
Men sitte attmed mormor som pustar rart, det vil ho ikkje.
Teikninga til Bender viser ei lita jente med gule fletter med hovudet ned og føtene opp.
Andletsuttrykket er nøytralt, verken prega av glede eller sorg.
Livet må gå vidare.
Alle barnebarna mine er for gamle for denne boka.
Skulle eg bli oldefar til eit barn i 4 – 7-årsalderen, skal eg finne fram denne boka.
Ei innvending, forlaget burde ha spandert A-4-format.
| 1
|
602995
|
Romantikk etter oppskrift
Ærlig talt, tenåringsjenter fortjener bedre filmer enn dette.
"Midnight Sun" er en sånn film hvor knapt et eneste øyeblikk oppleves ekte.
Ikke bare ligner handlingen forstyrrende mye på handlingen i et utall andre romantiske tåreperser myntet på unge jenter – ikke minst fjorårets langt mer tiltalende "Everything, Everything" – men man får også en følelse av at alt regissør, skuespillere og manusforfattere vet om livet, har de lært fra film og tv.
Katie (Bella Thorne) lider av en ekstrem følsomhet for ultrafiolett lys.
Den minste eksponering for sollys vil være nok til å ta drepen på henne.
Håpet om et lykkelig liv tennes likevel når hun en dag etter mørkets frembrudd tar turen ut for å spille gitar – vår tragiske heltinne er ikke bare smellvakker, hun er også en talentfull singer–songwriter – og møter den sympatiske kjekkasen Charlie (Patrick Schwarzenegger).
Problemet er bare hvordan hun skal få fortalt ham om sykdommen.
"Midnight Sun" fungerer pussig nok best når den er på sitt mest alvorlige.
Dessverre blir alle gode tilløp kvalt av teite tenåringsfilmklisjeer – ellevill hjemme alene-fest og overlykkelig forelskelsesmontasje inkludert – og kjip, kynisk spekulasjon i følelsene våre.
| 0
|
602996
|
Intern fransk humor
Dany Boon er tilbake med nok en film inspirert av sin egen oppvekst i Nord-Frankrike, og igjen er det mye som går tapt i oversettelsen.
Filmen er ikke en oppfølger til Boons film «Velkommen til Shti'ene» (2009) som var en megasuksess i Frankrike, men mer som en spin-off.
Den nye filmen handler om Valentin (Dany Boon) som er en anerkjent interiørarkitekt og møbeldesigner, og driver et suksessfullt firma med sin kone.
For å bli godkjent av snobbene i Paris har han omskapt seg selv, og sier blant annet at han er foreldreløs.
Da hans uskolerte bondefamilie plutselig dukker opp på hans nye utstilling, raser korthuset han så omhyggelig har bygget.
I tillegg blir han påkjørt og mister hukommelsen, og forviklingene vil ingen ende ta.
Hovedproblemet med denne filmen er at 90 prosent av humoren ligger i den franske dialekten familien hans snakker.
For alle som ikke snakker fransk, er det vanskelig å høre forskjell.
Selv om oversetteren har gjort et forsøk blir det ikke morsomt å lese en tekst hvor alle ordene bare har fått noen ekstra bokstaver foran, som «schlå flått».
Plottet er også tynt, og når en ikke har noe forhold til folk som snakker shti-dialekt blir det lite underholdende.
Det blir som å få franskmenn til å forstå vitsene til Oluf.
| 0
|
602997
|
Filmstjerner på ferie
"Mamma Mia"-oppfølgeren er et fnisete jentevorspiel av en film.
Mamma Mia:
Here We Go Again!
Komedie/Musikal
USA 2017
Regi og manus:
Ol Parker
Skuespillere:
Amanda Seyfried, Pierce Brosnan, Meryl Streep, Colin Firth, Stellan Skarsgård, Cher, Andy Garcia, Julie Walters, Christine Baranski, Lily James
Aldersgrense:
Tillatt for alle
"Mamma Mia" (2008) hadde alt: pittoreske greske omgivelser, florlette romantiske forviklinger og en hel bande filmstjerner i tilbakelent, uhøytidelig feriemodus.
Og rett som det var brøt disse filmstjernene ut i kjente og kjære ABBA-slagere.
Det finnes knapt en kvinne i vår del av verden som har vært den samme siden.
I oppfølgeren er mye av handlingen lagt til 70-tallet, og Meryl Streep – selve hjertet i forrige film – er ikke lenger med.
Men hva gjør vel dét når humoren er like lettbent, nostalgien er like skamløs og Cher dukker opp for å synge "Fernando" i duett med Andy Garcia?
Og hvem gidder vel henge seg opp i at plottet bare er en unnskyldning for å føre oss fra sang til sang?
Og hvilken rolle spiller det om den unge og den eldre Donna har forskjellig farge på øynene?
Dette er jo likevel bare tull og tøys og kitsch.
Dere vet selv hvem dere er, dere som kommer til å elske denne filmen samme hva anmelderne måtte mene.
Undertegnede, derimot, har nå sett to "Mamma Mia"-filmer på ett døgn – jeg kunne jo ikke vurdere toeren uten å ha sjekket ut eneren – og har sjelden følt sterkere trang til å leie noe med Chuck Norris.
| 0
|
602999
|
Når villjenta våkner
"Wildling" er en ikke helt vellykket vri på den gamle historien om det ville barnet.
Anna (Bel Powley) er vokst opp i fangenskap.
En mann som kaller seg "Pappa" (Brad Dourif) har holdt henne innesperret, gitt henne østrogenhemmende medisiner og skremt henne med historier om "vildlinger", udyr som spiser små barn.
Når Anna omsider slipper fri – og den snille politibetjenten Ellen (Liv Tyler) blir moren hun aldri har hatt – er det ikke bare som en fremmed i en fremmed verden, men kroppen hennes går også gjennom noen urovekkende endringer.
"Wildling" har en hel del til felles med Brian De Palmas klassiske Stephen King-filmatisering "Carrie" (1976) og Joachim Triers "Thelma" (2017) – ikke minst i sin skildring av utenforskap og gryende kvinnelig seksualitet – men kommer dessverre til kort både som skrekkfilm og psykologisk dybdestudium.
Klisjeene hoper seg opp uten at regidebutant Fritz Böhm noen gang klarer å skape ordentlig uhyggestemning.
Men han har i hvert fall en god hovedrolleinnehaver.
I Bel Powleys skikkelse er Anna akkurat slik man tenker seg at et barn som har vokst opp på siden av sivilisasjonen må være: storøyd undrende, skremmende uforutsigbar og helt umulig å ta øynene fra.
| 0
|
603000
|
Nostalgisk gjensyn med nostalgisk klassiker
Ingen filmelsker burde gå glipp av sjansen til å se "Cinema Paradiso" der den hører hjemme: på kino.
Det er sannelig ikke for ofte at gamle klassikere er å se på vanlig norsk kino.
Men 30-årsjubileet til italienske "Cinema Paradiso" – som takket være 4K-restaureringsteknologi nå ser bedre ut enn noen gang – kunne vel strengt tatt ikke markeres på annen måte.
Vi snakker tross alt om filmhistoriens ømmeste hyllest til nettopp film og kino.
Nyheten om at hans beste venn fra barndommen, kinomaskinisten Alfredo, er død, utløser et skred av minner hos regissøren Salvatore "Totò" Cascio.
Med ett husker han alle timene med Alfredo i projeksjonsrommet, han husker hvordan hele landsbyen kom sammen i kinosalen, han husker filmene som for en stakket stund løftet dem ut av hverdagen og han husker – å, som han husker! – sin første kjærlighet.
"Cinema Paradiso" er og blir pur nostalgi.
Men selv det sorteste hjerte er simpelthen nødt til å smelte i møte med alle de snodige situasjonene, Ennio Morricones vakre musikk og – kanskje aller finest – samspillet mellom Philippe Noiret som Alfredo og Salvatore Cascio som lille-Totò.
Og alt sammen skal lede opp til den mest rørende montasjen noen film kan by på.
| 1
|
603001
|
Drapsmaskinen Denzel
Nok en gang dreper Denzel Washington folk.
Fordi de fortjener det.
Robert McCall (Denzel Washington), den tidligere CIA-agenten som slaktet et utall ufyselige russiske mafiatyper i "The Equalizer" (2014), har nå tatt seg jobb som Uber-sjåfør.
Som Travis Bickle i "Taxi Driver" kjører han rundt og observerer byens elendighet, som en Batman med gønner deler han på fritiden ut straff til dem som fortjener det.
Så blir en av McCalls få nære venner myrdet.
"Equalizer"-filmene er mer sofistikerte i utførelsen enn de på mange måter sammenlignbare "Taken"- og "Death Wish"-seriene – ikke minst er de mye stiligere rent visuelt – men det moralske universet som tegnes opp er akkurat det samme:
De gode er gode, de onde er noe så innmari onde og det er opp til den siste sterke, rettskafne mannen å sørge for at rettferdigheten skjer fyllest.
"Equalizer 2" er kort sagt en simpel selvtektsfantasi.
Til tider er den en kvalmende sadistisk én også.
Hadde det ikke vært for den sindige, verdige tilstedeværelsen til Denzel Washington – en av disse sjeldne skuespillerne det er umulig å ikke like selv om han i blant gjør ting som får magen til å vrenge seg – ville den ha vært mer eller mindre ulidelig.
| 0
|
603003
|
En håndbok som ikke er en håndbok
Spørsmålet er:
Hva er en hånd?
Gunstein Bakke svarer heldigvis ikke slik vi vil.
En hånd er et redskap til å kvitte seg med saker, slippe mat ned i munnen, noe man kan suge på, slikke rein, skriver Gunstein Bakke fra Bygland i sin nye diktsamling «Håndbok», et redskap som kjenner, holder og slipper i ett og samme grep.
Et tre som spriker mot himmelen.
En sjøstjerne.
Man kunne tenke seg at Bakke ønsket å spille på den doble betydningen av tittelordet håndbok, men samlingen er ingen veiledningstekst.
Snarere er det en lang rekke fortolkninger av hånden Bakke gir oss, slik vi kunne sett for oss at en billedkunstner ville gjort det, bildesterkt og sanselig, der tittelordet noen ganger er sentralt, andre ganger er med i leserens bevissthet som en klangbunn.
Hjemme er et sted du aldri har vært før, heter det i et av diktene, et sted du ikke gjenkjenner.
Og det er på sett og vis dette hjemmet – kroppen og verden – Bakke tegner opp for oss.
Ikke slik at det blir mer forståelig, ikke i intellektuell forstand.
For dette er ikke dikt der den ene setningen sømløst og logisk bygger på eller utledes av den andre.
Men gjennom brudd og vendinger, og ikke minst gjennom Gunstein Bakkes kraftfulle poetiske språk, oppstår en annen og mer kroppslig (håndfast?) forståelse.
Diktene kretser rundt lemmene, elementene og vekstene, de flettes i hverandre eller vokser ut av hverandre.
Grusen blir hud, den mørke, grove huden ruller – skjelettet er gjort av hundre stemmer, og sølvfisk krysser hjernebarken på vei mot øynene.
Motiver gjentas, snus på hodet, utvides og finner gjenklang i nye sammenhenger.
En gutt blir et lønnetre, så en park han selv går inn i.
En spillemann blir gatene han går på mellom to byer.
Det blir både vakkert, merkelig og sterkt, som her:
«Og han skal spille fra bunnen av byen helt til den blir en brønn»
Og gjennom å se alt dette, løftes vi, slik dikteren formulerer det, «inn i tyngden verden innebærer».
Selv om vi fortsatt bare forstår en brøkdel av hva det betyr å lukke og åpne en hånd.
| 1
|
603004
|
Spioner på tull
Huskeregel for filmfolk:
Lette actionkomedier burde aldri få bli to timer lange.
Audrey (Mila Kunis) og Morgan (Kate McKinnoon) er to ganske vanlige venninner fra Los Angeles – sånn passe oppegående, ikke akkurat selvhøytidelige – som får livet snudd på hodet når eksen til førstnevnte viser seg å være en hemmelig agent involvert i internasjonale intriger.
Og snart beveger denne lettbeinte komedien seg, som om den var en hvilken som helst spionthriller, fra land til land og by til by i heseblesende tempo.
Flere festlige øyeblikk oppstår når umodne amerikanere møter antatt mer sofistikerte europeere:
Audrey og Morgan som prøver å flykte i en stjålet Mercedes med manuelt gir, en leiemorder som prøver å sikte seg frem til to dumme amerikanske turister i en by full av dumme amerikanske turister.
Og i sånn omtrent en times tid er "The Spy Who Dumped Me" riktig underholdende.
Actionsekvensene er bedre utført enn de pleier å være i denne typen filmer og "Saturday Night Live"-komikeren McKinnoon tilfører noen doser tiltalende uforutsigbar energi.
Hvis nå bare filmskaperne hadde hatt vett til å runde av mens plottet ennå var fengende og vitsene ennå var morsomme, kunne dette ha vært en vinner.
| 0
|
603007
|
Pangstart for KSO og Stutzmann
Den nye sjefdirigenten for KSO, Nathalie Stutzmann, gjorde en strålende sesongåpning med vårt symfoniorkester, og fullsatt sal svarte med stor begeistring.
«Heldige Kristiansand Symfoniorkester som får Nathalie Stutzmann som sjefdirigent», skrev Aftenpostens anmelder Maren Ørstavik etter en bemerkelsesverdig Messias-fremførelse med Oslo-filharmonien sist november.
Videre skrev hun at Stutzmanns ledelse var «fylt av elegante fraseringer, rytmisk humør og store emosjonelle kontraster som stadig rørte borti de guddommelige rammene for verket».
Det har med andre ord bygget seg opp et sett av forventninger til denne nye sjefdirigentens ankomst.
Nå er hun her.
Konserten med KSO torsdag kveld innfridde på alle vis.
Det var skikkelig sug og drag i Wagners Tannhäuser-ouverture som innledet det hele.
Når tre trombonister reiser seg og pøser tonene som vi kjenner fra Pilegrimskoret utover salen og langt inn i evigheten er det vanskelig å forholde seg nøytral, om det skulle være et mål.
Her blir man med på leken, på samme vis som orkesteret gjør når Stutzmann leker med dem.
Henning Kraggerud er både dyktig og populær.
Han gjorde Tsjaikovskys Fiolinkonsert på strak arm, virtuost og med innlevelse.
Man skjønner den opprinnelige kritikken mot denne konserten, at den var uspillelig.
Men når kapasiteter som Kraggerud tar fatt, blir det vakker musikk.
Begeistret registrerte jeg hvordan både han og Stutzmann fikk polonesen i første sats til virkelig å bli det, nettopp polonese.
Og det var så mye dans i denne fremførelsen at begeistringen satt løst hos publikum – som lot applausen runge både titt og ofte.
Brahms til slutt.
Den andre symfonien, den lyseste av hans fire.
Stutzmann tar ut alle kontraster, fra den dypeste nesten-stillhet til det ekstatiske fortissimo.
Hun dveler ved fermater og rubatoer, og kjører på der tempo skal opp igjen.
Det blir romantisk til ytterste konsekvens, en torsdagskvelds åndelige eliksir, og et begeistret publikum ville nesten ikke slippe orkester og dirigent av scenen.
Så var det dette med applausen.
Jeg skal ikke reise noen diskusjon om det.
Bare si at når folk klapper mellom stasene i en symfoni eller en fiolinkonsert, så forteller det meg at her er det en god del mennesker som er nye i konsertsalen.
Og det er det viktigste.
Etter hvert bør man nok ta dirigentens elegante hint, det vises tydelig når hun vil slippe applausen løs og når hun ikke vil det.
Men at KSO denne torsdagen kunne ønske velkommen 1100 mennesker – det er en betydelig seier på hjemmebane.
Gratulerer og velkommen, Nathalie Stutzmann.
| 1
|
603008
|
Spenning per telefon
Et godt manus, en god skuespiller og to–tre telefoner:
Det er samtlige ingredienser i en av årets aller mest intense thrillere.
Politibetjent Asger Holm (Jakob Cedergren) er en anspent og irritabel mann.
Mange av telefonene som kommer inn til alarmsentralen i København, hvor han høyst ufrivillig sitter kveldsvakt, besvarer han med en blanding av likegyldighet og frekkhet.
Men det er bare inntil han får en kidnappet kvinne på tråden.
Da ser Holm en mulighet til å gjøre bot for sine synder.
"Den skyldige" er en sånn film som ganske sikkert vil fungere bedre jo mindre du vet om den på forhånd.
Men det store cluet er dette:
Kameraet forlater aldri alarmsentralen.
Vår eneste kontakt med liv-og-død-dramaet som utspiller seg i Køpenhavns gater, er gjennom telefonsamtalene til den stadig mer pressede politibetjent Holm.
Og den spenningsmessige uttellingen er noe nær total:
Sjelden har en ringetone hatt en mer skjebnesvanger klang, sjelden har en svetteperle i pannen hatt større tyngde og sjelden har fantasien til oss i kinosalen fått like mange muligheter til å fylle ut med sine egne, uhyggelige bilder.
"Den skyldige" er et lite mesterstykke av fortettet, minimalistisk fortellerkunst.
| 1
|
603009
|
Lekent og overdådig
Barokke innfall fra den fremragende sørlandspoeten.
Nils Chr. Moe-Repstad er aldri fremmed for å tenke stort om det lille Sørlandet.
I sin nye diktsamling ser han for seg «den greske guden Okeanos drikke alt klorvannet i Vågsbygd samfunnshus’ basseng».
Den nye samlingen til Sørlandets fremste poet er beskjeden, sammenliknet med sin forgjenger, den 848 sider lange Brage- og Kritikerpris-nominerte «Wunderkammer» fra 2016.
Samtidig er den langt løsere i formen.
Der samtlige dikt i forgjengeren var på tre linjer, er det denne gangen stor variasjon:
Her finnes alt fra prosadikt til figurdikt, som ser ut som timeglass, trekanter og bølger.
I sin tiende bok har Moe-Repstad latt seg inspirere av barokken.
Stilretningen er kjent for sin overdådighet og ekstravagante ornamentikk.
Den barokke stilen «uttømmer sine egne muligheter» siteres den argentinske forfatteren Jorge Louis Borges i begynnelsen av boken, men etter endt lesning føles det ikke som om Moe-Repstad har uttømt noen muligheter, snarere tvert imot.
Og godt er det.
Bruddstykker av sanseinntrykk, samtaler, refleksjoner og minner glir inn og ut av hverandre, og holdes sammen og styres videre av forfatterens lekne bruk av ordspill og assosiasjoner.
Titlene på diktene er som dikt i seg selv, som står i et uavklart forhold til diktene under.
Det er desorienterende, men samtidig forlokkende.
Et eksempel på en tittel:
«FRA EN USYNLIG BY, HAR DE BEGYNT, Å SNAKKE, OVER DE DØDE, KAN DE NÅ, ELSKE»
I det ene øyeblikket er man i en sørlandsk barndom, i det neste i den italienske barokken.
Jeg tar meg selv i å google ord, navn og koordinater, som leder meg til byer, kunstnere og naturfenomener på tvers av kloden og historien.
Både klimaendringene og flyktningkrisen finnes i bokens univers, uten at man kan beskylde Moe-Repstad for å fremme politiske eller moralske standpunkter.
Gjennom assosiasjoner og paralleller demonstrerer Moe-Repstad i stedet språkets og poesiens evne til å sammenføre det uventede.
I diktet «Byste» sammenliknes ansiktet i en skulptur fra barokken med en selvmordsbombers avrevne hode.
Det de to har til felles er redselen i blikket.
Parallellføringen mellom nåtidens og historiens grusomheter går som en understrøm gjennom samlingen.
Det er ingen kjerne i disse diktene, og de ender ingen steder.
Diktene løper i tusen forskjellige retninger hele tiden, men mister aldri leseren, i hvert fall ikke denne.
Setningsoppbygning og tankerekker er oppløst.
Det som er igjen er assosiative tankesprang, som krever at man skjerper oppmerksomheten og tør å kaste seg ut i det usikre: man må ta sjanser for å få noe ut av disse diktene.
Noen ganger befinner man seg på dypet, i mørket, uten lys eller land i sikte.
Og da er det desto mer givende når man finner noe som gir mening, som fester seg og skaper forståelse.
| 1
|
603010
|
Ein skremmande roman
Spennande og innsiktsfull avslutning på «Mino-serien» .
Zoo Europa» er den femte boka i Mino-serien av Nygårdshaug.
Dei fire første er «Mengele Zoo» 1989, «Afrodites basseng» 2003, «Himmelblomsttreets muligheter» 2011 og «Chimera» 2012.
«Europa zoo» kan lesast som ein roman som står trygt på eigne bein, som eit framhald av «Mengele zoo», og som ein roman som samlar lause trådar frå dei tre andre bøkene i serien.
Boka startar nokre tiår etter vår tid.
Det har vore ein forferdeleg borgarkrig i Europa.
Radikaliserte innvandrarar, som minner om dagens IS, har kjempa mot ekstreme nasjonalistar og nazigrupper.
Utan å røpe korleis, grunnvatnet er forgifta og ein øydeleggande, ekstremt rasktveksande skog spreier seg.
Nygårdshaug tyr altså til overnaturlege grep – også.
Hovudpersonane frå Mino-serien (Mino er helten i «Mengele Zoo») får ekstreme utfordringar.
All moderne infrastruktur er øydelagt, elektrisk straum finst ikkje, Internett er borte osv.
Stort meir skal eg ikkje røpe av den konkrete handlinga, men la det vere sagt:
«Zoo Europa» er skrivekunst eg berre kan beundre.
Sjølv om boka er rein fiksjon, fortel Nygårdshaug i eit etterord om svært omfattande «research».
Forresten, la meg også nemne at ein viss Anders Behring Breivik, utan at han blir namngjeven direkte, er blitt ein slags «martyr» for dei ekstreme høgregruppene…
Nygårdshaug er, etter mi meining, ein av dei mest sentrale blant nolevande, norske forfattarar.
«Zoo Europa» er ein tankevekkande, spennande og – i botnen – skremmande roman.
Det Europa han skildrar nokre 10-år fram i tid, er skremmande.
Eg skulle ønske at eg kunne skrive at visjonen hans er totalt urealistisk.
Det kan eg ikkje.
Reaksjonære grupper i ei rekke land i Europa – Ungarn, Hellas, Sverige og England er døme – gjer meg redd.
IS-krigarar som vender tilbake frå Midt-Austen er ein realitet.
Eg stiller meg litt tvilande til at Nygådshaug har vikla inn personar frå «Afrodites bassen», Himmelblomsttreet» og «Chimera».
Persongalleriet blir stort.
| 1
|
603011
|
Fotballens skjulte homoer, finnes de?
NFF Agder, altså den lokale delen av fotballforbundet, inviterte sammen med Fri Sør og Kilden til gratisforestillingen «Ingen er homo i 2. divisjon».
Ikke mange kom.
Likevel var det viktig.
Forestillingen ble vist to ganger lørdag kveld.
På tross av at det var et gratistilbud, var det ikke alt for mange som fant veien.
Lørdagskvelden, Marcus og Martinus, feststemningen etter den flotte Pride-paraden tidligere på dagen, alt dette får ta skylden for at ikke det var fullt hus to ganger i Kilden denne kvelden.
Vi som var der fikk oppleve en 45-minutters monolog, til slutt dialog, et teaterforedrag, eller en-manns-show, selv om de var to?
- nok om det – i alle fall en fremragende prestasjon og presentasjon av det uomtvistelige faktum at i fotballen, enten vi nå snakker Norge eller verden, der fins det ingen homoer.
Stykkets Kristian er homo.
Han spiller for Raufoss.
Han leter etter andre homoer i fotballmiljøet.
Han har en fotballgruppe på homonettstedet Gaysir, og chatter med en person som er stor i norsk fotball og som innrømmer at han er homo.
Han vil ikke være åpen, han har tenkt seg en mulig internasjonal karriere.
Kristian kaller chatte-vennen Ingen.
Ingen er homo.
Kristian har lært seg diskresjonens regler.
Men han forelsker seg i den ukjente chatte-vennen.
Gjennom tre kvarter bretter han ut en rekke problemstillinger, stiller mange spørsmål og får ikke like mange svar, om hvorfor det er slik i fotballen?
Han sammenlikner med jentene.
Det er ok å være lesbe i jentehåndball, og kanskje i fotball?
Hva er det med gutta, mennene, fansen, supporterne, spillerne.
Selv kirka ligger foran fotballen i anerkjennelse av at noen blant oss er homo.
Andreas Kvisgaard gjør en høyst troverdig Kristian, og når hans drømmer blir oppfylt mot slutten, og «medvirkende» Peder Ulven gjør sin meget kroppslige entré, da føles forestillingen som fullendt, fullbrakt og lykkelig forløst.
Nevnes må det at noen av Alf Prøysens tekster er elegant innvevd i forestillingen og gir den dybde og nerve.
Dette er en viktig forestilling.
Den er underholdende og formidler kunnskap.
Den er utfordrende, vakker, poetisk og morsom.
Det er nærliggende å si at kulturelle skolesekker bør kjenne sin besøkelsestid.
| 1
|
603013
|
SKAM anno 1957
Andre bind av Saabye Christensens bebudede trilogi «Byens spor» mer enn innfrir forventningene som ble skapt etter fjorårets bok.
Kameratene Jesper og Jostein på Fagerborg og Majorstua i Oslo er blitt 15 år.
Sommeren 1956 var nesten like varm som den i 2018.
Her sør kalte vi den Riksmesse-sommeren og mange av oss eldre husker den, sommeren som aldri tok slutt.
Sovjet invaderte Ungarn og mange flyktninger kom til Norge.
Det blir vinter og vår, og Jesper blir realskoleelev på Fagerborg mens Jostein går i slakterlære i farens bedrift.
Boka har undertittelen Maj.
Det er Jespers mor, enke etter første bok, som er en slags hovedperson.
Hun skaper dramatikk både i familien og i Fagerborg-avdelingen av Røde Kors når hun reiser til Roma med sønnens pianolærer og etterlater de to barna hjemme i en hel uke, «den fineste uken i livet».
Men hun blir gravid i sitt førtiende år, og må bære skammen enten ved å få et uønsket barn eller å ta det bort ulovlig.
Ei jente i klassen til Jesper tar livet av seg etter en klassefest.
Jostein slår ned en fyr, og Jesper blir slått ned av fetteren til han som Jostein fornærmet.
Bare for å ha nevnt at her skjer det saker og ting.
Bind to er mer dramatisk enn første bok.
Mamma
Maj skammer seg over så mye.
Og når det er som verst sies det at «Hun vet ikke om hun er skamfull eller rasende.
Hun er begge deler.
Hun er rasende og skamfull».
Det slår meg som leser og som barn på 1950-tallet at det var mye mer som var skamfullt den gang enn i dag.
Forfatterens språk er noen ganger som poesi, andre ganger flommer det av ordrike kaskader som nærmer seg Mykle, og rett som det er kommer det pregnante aforismer:
«Hvis Jesus noensinne kommer tilbake må det være i rulletrappen på Magasin du Nord».
«Ingenting er så troløst som et varemagasin».
«Hvis man synger på Fagerborg hører alle det».
Jostein hopper på ski i Frognerparken:
«Han satte utfor om vinteren og landet i våronna».
«Alle ansatte blusser på Bristol i desember».
På et punkt i boka dukker forfatteren selv opp og reflekterer over skrivingen:
«Før skrev jeg for å huske.
Nå skriver jeg for å glemme».
Og:
«Det er ikke ytringsfriheten som får meg til å dikte.
Det er taushetsplikten».
Resultatet er uansett i litteraturens øverste klasse.
| 1
|
603014
|
Tom Cruise holder koken
Tom Cruise fylte akkurat 56 år, men i stedet for å ta det med ro blir stuntene bare villere og villere.
I «Mission:
Impossible – Fallout» får vi blant annet se ham i fritt fall fra 25.000 fot gjennom lyn og torden, få juling på toppen av Preikestolen, og i halsbrekkende motorsykkel-, helikopter- og biljakter.
Det er imponerende med tanke på hvor mye av stuntene han faktisk utfører selv, og han sprenger hele tiden nye grenser for å overraske og underholde.
Denne gangen må Ethan Hunt igjen hamle opp med det mystiske og farlige Syndikatet, men samtidig blir han motarbeidet fra egne rekker, som gjør oppdraget nesten umulig.
Men ingenting er jo umulig for Ethan Hunt, og han får som vanlig god hjelp fra sine trofaste medarbeidere, Luther (Ving Rhames) og Benji (Simon Pegg), som også bidrar til mye av humoren i filmen.
Spesielt sistnevnte.
Kristoffer Joner representerer Norge på beste vis i rollen som den fanatiske anarkisten Dr. Nils Debruuk, og det gjør ingenting at Preikestolen plutselig er i India.
De majestetiske bildene og rå scenene på og utenfor fjellet, kommer garantert til å få folk i hele verden til å google innspillingstedet.
Men først og fremst er det action i særklasse, og befester Tom Cruise som den ultimate actionhelten.
| 1
|
603015
|
Brutal boksefilm
«A Prayer Before Dawn» er et brutalt og realistisk innblikk i helvete på jord, og hvordan William Moore måtte slå seg ut av det.
Filmen er basert på Moores selvbiografi om da han som ung gutt havnet i et av Thailands verste fengsler.
Som ung brenner den engelske bokseren lyset i begge ender i Thailand med salg og bruk av yaba (the madness drug) ved siden av å bokse for penger.
Men den røffe livsstilen på utsiden, forberedte ham likevel ikke på den farlige tilværelsen bak murene.
Fengselsmyndighetene tillater ham etter hvert å delta i thai-boksingturneringer, og gjennom det får han noe annet enn dop å fokusere på.
Bokserne i fengselet har det litt bedre enn resten av fangene, og han innser at det er hans eneste sjanse til å overleve.
Regissør Jean-Stéphane Sauvaire («Johnny Mad Dog») har valgt å fortelle historien så realistisk som mulig.
Kamera er tett på og det er ingen musikk.
Mye av dialogen på thai er uten tekst for å forsterke følelsen av å være i et fremmed fengsel uten å forstå språket, og opptakene er gjort i et beryktet thailandsk fengsel hvor flere av skuespillerne er virkelige innsatte.
Joe Coles («Peaky Blinders») prestasjon er også som en hard uppercut, og selv om det ikke er en typisk boksefilm, slo den knockout på meg.
| 1
|
603017
|
Bjørnstads nitti-tall engasjerer
Fjerde bind av Bjørnstads enorme bokprosjekt
- Verden som var min - holder leseren fanget på samme vis som de foregående.
«Å minnes med kjærlighet.
Verden som var min.
Seks bøker.
Seks tiår.
Hovedmotivet er det samme som da Fellini laget Amarcord.
Å minnes de menneskene som var der, som fikk meg til å le, til å forstå, til å gråte og til å elske den gangen», skriver Bjørnstad på side 229.
Han skriver så gjerne om de beundringsverdige, de unike, de fantastiske, og ugjerne om de andre.
«De andre» må vel da være de han ikke beundrer, og noen får sitt pass påskrevet på en måte som er diskutabel.
Fjerde bind av serien handler om nitti-tallet.
Muren faller, Nelson Mandela settes fri, Scandinavian Star brenner, kong Olav dør, Risør kammermusikkfest etableres, Arne Myrdal herjer, Arne Treholt benådes, William Nygaard blir skutt utenfor huset sitt, folkemord i Rwanda, Norge sier nei til EU, Diana dør, Norge slår Brasil i Fotball-VM og Myggen og Henning går på Paradise Club Privé og drikker øl.
Det er lett å minnes sammen med Bjørnstad.
Boka er tykk nok som den er, 766 sider, så takk og pris at han ikke har tatt med alt og alle.
Det er først og fremst et kunstnerliv og et kunstnermiljø som står i sentrum.
Og et oppbrudd fra «den andre» til et forhold med «C.», VG-journalist som reiser mye, blant annet til Bangladesh.
Sandøya-perioden og samlivet med «den andre» varte i 16 år, men slutter i 1991.
«Løgnens tiår» kaller han de siste ti av dette samlivet.
Det første han gjør etter oppbruddet er å holde konsert på Down Town i Kristiansand – «en konsert full av feilslag og brå overganger».
«Når to mennesker skiller lag, er det en sivilisasjon som går under», sier han ett sted.
Det vrimler av sørlendinger i boka.
Mange ganger spiller han med «musikere fra øverste hylle», og da dukker Per Kolstad, Sigurd Køhn, Bruce Rasmussen, Einar Mjåland og Per Fronth opp.
Sistnevnte spiller en viktig rolle for Bjørnstad under et besøk i TriBeCa, New York.
Mye tid vies til omtaler av innspillingsperioder og skriveperioder.
Kirkelig Kulturverksted står sentralt, det samme gjør mer og mer ECM med Manfred Eicher.
Interessant er Bjørnstads refleksjoner over hvordan noen mennesker utøver makt på en positiv måte, og hvordan det noen ganger slår over i en motsetning, makten blir ikke til å tåle.
Dan Lidholm som var så viktig som autoritet i Bjørnstads unge år, mister mer og mer av sin glans i forfatterens minne.
Dypt inntrykk gjør en rekke små «portretter» av folk som betyr noe for Bjørnstad-gutten, som han ofte kaller seg selv.
Åse Marie Nesse blir tegnet med korte riss så det ikke er til å glemme.
Bentein Baardson:
«Folk sier ofte til meg at jeg brenner lyset mitt i begge ender, men Bentein Baardson er en brann, et leirbål helt alene».
Erik Bye, Ferdinand Finne og Lars (Saabye Christensen) portretteres så man blir rørt og berørt.
Bjørnstad deler ut sympatier og antipatier i rikt monn.
Noen ganger syns jeg han kunne spart seg for antipatiene, som når en maler kalt Sigve, «en redd liten gutt fra Klepp», egentlig bare ønsket å bli sett og kjøpt av olje-millionærene hjemme i Stavanger og ellers karakteriseres som tvers igjennom usympatisk.
| 1
|
603018
|
Forbløffende presist om å få barn
Kjersti Annesdatter Skomsvold setter ord på det nære og store i livet som mange av oss sikkert har følt, men kanskje ikke snakket om.
Hun har en helt egen evne til å sette ord på de store ting i livet som mange av oss har tenkt og følt, men kanskje aldri satt ord på.
Slik er det også i denne romanen «Barnet».
Over 121 sider beskriver Kjersti Annesdatter Skomsvold først en fødsel - riene, smertene, tankene.
Hun skildrer barnet som blir født, på en måte jeg aldri har lest før - en miks mellom brutalt og vakkert, presist og poetisk.
Hun forteller hvordan hun møtte barnets far, en historie som ikke bare er sukkersøt.
Og hun viser fram barseltiden, med dens våkenetter, gråting og kjærlighet.
Hun er presis i sin beskrivelse av permisjonstiden, en søvnløs tid hvor hun er utslitt og har vondt i kroppen og ikke lenger klarer å skrive, som har vært hennes lidenskap.
Hvor hun mister seg selv og livet hun hadde, mens andre sier til henne:
«Nyt denne tiden», mens jeg-personen i boka føler aller mest på ensomhet og uro.
«... å bære fram et barn er å forfalle, skjelettet ramlet fra hverandre, bekkenet løsner, kroppen revner, det er å bli minnet om at jeg skal smuldre opp og bli til jord, det er å fremskynde prosessen.»
Eller når ukene går, og brikkene faller på plass, og man får en slags rutine på livet.
Så ser man dem.
De gravide:
«... jeg la merke til alle edderkoppkroppene, med stor mage og tynne bein, enda mer enn da jeg hadde vært gravid selv, og jeg tenkte på hva de snart skulle gjennom, syntes så synd på dem.
Men jeg kunne jo ikke si noe, for nå var det for sent, de kunne ikke slippe unna nå, jeg bare nikket og smilte, lot som ingenting.»
Hun har overraskende iakttakelser, en underfundig svart, humrende humor, og setninger som er så fine og underfundige at de må leses flere ganger.
Skomsvold klarer igjen å berøre lesere med et svært enkelt og lett språk, om de største ting i livet.
| 1
|
603019
|
Mega hai, middels film
Hvis du skulle være i humør til å se en helt OK film om en kjempediger hai som spiser folk, er "Megalodon" et helt OK alternativ.
B-filmopplegget kunne neppe ha vært mer oppskriftsmessig.
En gruppe forskere kommer i skade for å lokke en forhistorisk, antatt utdødd hai – 4–5 ganger så stor som den i "Haisommer" – opp til overflaten, og må be den forfyllede eks-dykkeren Jonas Taylor (Jason Statham) om hjelp.
Mye plasking i vann og mange "Oh, my God!"-utrop følger.
Det meste ved "Megalodon" er i grunnen som det burde være.
Humoren er så klein at den nesten virker naturlig.
Statham er og blir en av de mer tiltalende actionheltene.
Haien ser akkurat så grinete ut som et nyss våknet dypvannsbeist burde gjøre.
At regissør Jon Turteltaub ("National Treasure"-filmene) i tillegg skulle ha en Spielbergs lag med spenningsoppbygging – situasjon etter situasjon som burde ha vært melket for alt de er verdt, er over lenge før vi har rukket å leve oss ordentlig inn i dem – ville kanskje ha vært for mye forlangt.
Hele prosjektet har tross alt en sånn tilforlatelig "Hei, vi fullt klar over at dette ikke akkurat er Oscar-materiale!"-aura som gjør at man føler seg fornøyd så lenge det ikke blir kjedelig.
| 0
|
603020
|
Om makt og ondskap
Simon Strangers siste roman handler mest om mørke, men tonen i den er ikke så mørk.
Simon Strangers litterære prosjekter er ikke navlebeskuende; enten det er dystopier eller romaner tett på virkeligheten.
Han har skrevet om flyktninger, godhet, spiseforstyrrelser og krig.
I «Leksikon om lys og mørke», dykker han inn i tematikk om makt og ondskap.
Han tar utgangspunkt i sin egen families historie.
På et besøk i Trondheim, ser han en såkalt snublestein i gata, en brostein av messing, med navnet Hirsch Kommisar inngravert.
Slike snublesteiner, til minne om nazismens ofre, finnes over hele Europa.
Kommisar var tippoldefar til Strangers egne barn, og han ble arrestert og henrettet under krigen.
Enda mer spesiell blir historien, når det kommer fram at sønnen til Hirsch etter krigen flyttet inn i huset til den beryktede Rinnan-banden, og at hans datter, Strangers svigermor, vokste opp der.
Akkurat dette punktet kunne Stranger dramaturgisk sett ha utnyttet enda mer, klimakset dette dramatiske paradokset kunne utløst, uteblir.
Men med dette som utgangspunkt, nøster Stranger opp en oppsiktsvekkende og skakende historie, fra refleksjoner i nåtid, via egen familiehistorie, til den utspekulerte infiltratøren og torturisten Henry Oliver Rinnans barndomsår og krigsår, alt litterært utlagt, i et smidig og direkte språk.
Strangers «leksikon» har slett ikke noe leksikalsk ved seg, likevel er leksikonets struktur ordnende ramme.
Ord i alfabetisk rekkefølge opptrer som små poetiske snublesteiner gjennom boka.
De fungerer som referansepunkter, av og til med en logisk sammenheng seg imellom, andre ganger fra tilsynelatende forskjellige kilder, og etter hvert som de utvides gjennom historien, får de en dypere og mørkere klang.
Slik insisterer forfatteren på at romanen også handler om å sette ord ned på papiret.
Ifølge jødisk tradisjon er nettopp ord med på å videreføre livet.
Står navnet ditt et sted etter at du er død, lever du videre.
Slik ber denne romanen om å få stå som en garantist for at noe aldri blir glemt.
| 1
|
603022
|
Hvor mye tåler morskjærligheten?
Kan en mor elske et autistisk barn som slår, skriker, hyler, snerrer, biter og blir sterkere for hvert år?
Olaug Nilssens roman Tung tids tale er blitt teater.
Premieren i Nydalen i Oslo fredag var meget vellykket.
Onsdag kommer stykket til Kristiansand.
På samme vis som romanen grep tak i tusenvis av lesere, vil nok dette teaterstykket også gripe, berøre og engasjere.
Olaug Nilssens mye solgte, kritikerroste og Bragepris-vinnende roman fra i fjor er blitt ikke bare særdeles severdig teater, det er blitt sterkt, medrivende, og tankevekkende.
På halvannen time leder fire skuespillere i stram og meningsfull regi publikum gjennom et sant helvete av vonde følelser, til en avslutning med en smal liten stripe av håp:
Et smil møter et smil i frontrute-speilet i bilen.
Olaug kjører, bak sitter sønnen Daniel, autist, nå også med ny diagnose som utviklingshemmet for å passe inn i velferdssamfunnets system av institusjoner.
Begge med en, svært ulik, erfaring av at hjelpeapparatet endelig har skjønt hva som er på ferde i dette lille menneskets liv.
Dramatiseringen er ved forfatteren sammen med Toril Solvang og Marit Moum Aune som også er regissør.
Tre kvinner og en mann er på scenen.
De veksler på å spille Olaug.
Og de spiller også Daniel i flere sekvenser.
De spiller med sterkt engasjement, med dedikasjon til stoffet, med mye kropp og tydelig tung tids tale.
De er behandlingsapparat, kommunesentralbord, barnepsykolog, naboer med vellykkede barn og så videre.
Alle skift foregår sømløst, man er innom en kube midt på scenen, og vips kommer man ut som en annen enn den man var.
Kostymer og sminke er holdt i gråtoner, bortsett fra behandlingsapparatets hvite frakker.
Det er effektivt, kjapt og tidvis urolig teater.
Man blir revet med.
Stykket er veldreid i den forstand at det følger et gammelt mønster, en innledning, en oppbygning, en dramatisk hendelse godt og vel halvveis, en roligere vending mot slutten og så altså denne strimen av lys, eller av håp.
Den oppleves sunn og ekte, ikke påklistret.
Vi ler en del underveis.
Det oppstår noen komiske situasjoner.
Noen karikeres.
Men det blir aldri urettferdig uthengning av for eksempel den kommunale sendrektighet i behandling av søknader.
Det blir mer en speiling av virkeligheten, som mor Olaug er klok nok til å skjønne bakgrunnen for:
Man kan ikke ha tomme behandlingsplasser stående ledig til enhver tid i tilfelle det skulle melde seg et vanskelig tilfelle.
Så er det mest slående i dette stykket at Daniel ikke fremstilles som «et tilfelle».
Han er barn.
Han er sønn.
Han er menneske, selv om han snerrer, biter, brøler, slår og er uspiselig.
Og Olaug er mor, som tross alt ikke klarer å miste barnet av syne, selv om det går på livet løs.
Jeg tror jeg nå har fått fram at dette er verd å oppleve.
| 1
|
603023
|
Mangelfull ungdomsdystopi
«The Darkest Minds» er enda en film basert på en populær bokserie om ungdommer i et dystopisk samfunn.
Problemet med en sjangertrend er at det er mange andre som lager akkurat det samme.
Det skal mye til for å tilføre noe nytt og måle seg med de beste som «Hunger Games»-filmene og «Divergent»-serien.
Filmen finner sted i USA en gang i framtida hvor en sykdom tar livet av nesten alle barna, og de som overlever utvikler spesielle evner.
Barna ses på en trussel av regjeringen og blir derfor satt i leirer hvor de blir forsket på.
De blir delt inn i ulike fargekategorier, hvor de røde og oransje ses på som farlige.
Ruby (Amandla Stenberg) er oransje, og må rømme for å redde livet.
På veien møter hun noen andre tenåringer som også har klart å rømme, og sammen leter de etter en trygg plass å være.
Filmens styrke er ungdommene på rømmen.
Forelskelsen mellom Ruby og Liam, lille Zu med de gule gummihanskene og den nerdete Chubs som alltid har en smart kommentar på lur.
Filmens svakhet er amatørmessig regi av Jennifer Yuh Nelson, som tidligere bare har hatt regien på animasjonsfilmene «Kung Fu Panda 2 og 3».
Scenene blir klisjéfylte og forutsigbare, og hun får ikke fram det beste i skuespillerne som ofte blir karikerte.
Manuset er også irriterende mangelfullt.
| 0
|
603024
|
Takk for nå, Karsten og Petra
Den syvende filmen om Karsten og Petra skal også være den siste.
Det er i grunnen helt greit.
"Karsten og Petra på skattejakt" føyer seg pent inn i rekken av enkle, godhjertede filmer om de to fem år gamle bestevennene.
Denne gangen er handlingen lagt til skjærgården utenfor Hvaler, hvor familien til Petra har hytte.
Og innimellom all badingen og krabbefiskingen som hører slike turer til, får Karsten og Petra også tid til å nøste opp i et mysterium fra morfars barndom.
Og som i de foregående filmene er det kunstneriske ambisjonsnivået moderat.
Spenningsnivået blir aldri mer enn så som så.
Humoren er av «nå-faller-pappa-i-sjøen»-typen.
Skuespillet er først og fremst funksjonelt.
Kameraet prøver knapt å få noe ut av de vakre omgivelsene.
Og spørsmålene vi får svar på, pirrer ikke akkurat fantasien:
Hvem var Kong Olav?
Hva er en jettegryte?
Hva er et signalflagg?
Nå er det i og for seg ikke noe galt i koselige filmer – noen og enhver trenger vel litt kos innimellom – men undertegnede føler seg ganske sikker på at dagens fire–femåringer er godt rustet til å takle adskilig friskere og mer komplekse historier enn dem de får av Karsten og Petra.
Sant å si fortjener de det også.
| 0
|
603025
|
Svulstig om krigen på sørlandsbygda
Skjøtene synes for godt i Gaute Heivolls lappeteppe.
Gaute Heivoll har alltid fortalt historier som peker utover.
Der mange samtidsforfattere skriver tett på seg selv og sin livssituasjon, skriver Heivoll personlig på en helt annen måte:
Med utgangspunkt i det lokale forteller Finslands store sønn historier fra hjembygda.
Han har en prisverdig evne til å finne gode synsvinkler og vilje til å formidle hjemstedets definerende øyeblikk.
Dessverre er ikke resultatene alltid like gode.
Særlig ikke i hans nye roman, som handler om andre verdenskrig i Finsland, et av stedene i landet der NS fikk best feste.
Vi møter den unge gutten Andreas, som viser seg for å ha et sterkt musikalsk talent.
Musikken strømmer ustanselig gjennom ham, og han begynner i ung alder å spille i gudstjenestene i kirken.
Parallelt gjør krigen og tyskerne sitt inntog i bygda.
Likevel blir Andreas aldri en ordentlig hovedperson i boka.
I stedet har Heivoll valgt seg et tydelig grep, der bygda selv står i sentrum.
Det kunne blitt originalt, men mislykkes imidlertid da man aldri fester seg ved noen av karakterene.
Man blir ikke ordentlig kjent med dem, i stedet haster det videre til neste familie.
Hver gang man prøver å sette seg, faller man bare mellom stolene.
Boka har to hovedspor, der det ene handler om hvordan krigen fór gjennom bygda og herjet med innbyggerne, og det andre om musikken som det bestandige.
Men i stedet for å flettes sammen, føres de parallelt, og møtes aldri på noe meningsfylt vis.
Musikken i Andreas og NS i bygda fremstår tidvis som en kamp mellom det gode og det onde, men motsetningen faller litt sammen.
Heivoll vil så veldig gjerne formidle hva musikk kan gjøre med menneskes indre, men det blir til syvende og sist for svulstig og intetsigende.
Løftet om musikkens forsonende kraft fremstår mest naivt og hult.
Gjennom små portretter og innblikk i de ulike familienes liv forsøker Heivoll å vise hvorfor det gikk som det gikk i Finsland.
I stedet får vi et lappeteppe, der skjøtene syns og innsikten uteblir.
| 0
|
603026
|
Dyrisk morsomt
Hvis du ikke ler av denne, må du rett og slett være en veldig kjedelig person.
To ting vi må kunne være enige om:
Franske komedier er noe man skal nærme seg med varsomhet og ikke-amerikanske animasjonsfilmer har det med å bli pretensiøse.
"Den store stygge reven" er unntaket som bekrefter begge regler.
Tre historier utspiller seg på og rundt samme bondegård.
I den ene prøver en ansvarsfull gris (med herlig trønderdialekt) og et impulsivt and-og-kanin-radarpar å bringe en menneskebaby hjem til foreldrene sine.
I den andre ender en mislykket jeger av en rev opp som mamma for tre små kyllinger.
I den tredje tar trioen fra den første historien på seg å redde julen for alle sammen.
Rent visuelt har håndtegnede "Den store stygge reven" mye til felles med den forrige filmen til regissør Benjamin Renner og animatør Patrick Imbert, den fine, Oscar-nominerte "Ernest & Celestine" (2013), men her er snippen betydelig løsere:
Knall-og-fall-komikken er av den gamle Warner Bros.-skolen, dialogen er full av kvikke, godt oversatte gullkorn og tonen er liksom lun og lettbent på én og samme gang.
Dette er kort sagt et av de sjeldne tilfellene hvor barn og voksne kommer til å more seg akkurat like mye.
| 1
|
603027
|
Viktig og varm forestilling for barn
Kilden teaters dramatisering av den berømte boka "Den lille prinsen" er blitt vakkert og viktig teater som gjerne kan sendes ut til alle skoler i fylket.
Publikum sitter inni noe som skal være et telt.
Over lyser stjerner og planeter.
Rundt veggene skjer det solnedganger i skiftende farger.
De fleste sitter på gulvet.
Skoene står igjen i garderoben ute i gangen.
Inn kommer piloten med flyet godt festet rundt magen, propellen sviver, men flyet får problemer og må nødlande i en ørken.
Piloten prøver å anrope tårnet men får ingen kontakt.
Så sitter han der i sanden, fortvilet og ulykkelig, tørst og sulten etter hvert.
Da dukker det opp en prins.
Den lille prinsen.
Han er kledt i lysegrønt, håpets farge.
Han ber piloten tegne forskjellige ting, blant annet en sau.
Piloten tegner en eske, og påstår at inni der er en sau.
Prinsen er helt med.
Lars Emil Nielsen spiller Den lille prinsen, og han gjør det rett og slett nydelig.
Betagende.
Dette er en rolle som kler ham, og han kler rollen.
Det har noe med hans troskyldige blikk å gjøre, hans evne til å vise undring, til å veksle mellom det høystemte og det hverdagslige.
Ulrik Waarli Grimstad er piloten, og under veis i den snaue timen spillet varer går han ut og inn i flere andre roller, overbevisende og med en god porsjon humor.
På gitar lager Marius C.
Karlsrud passende lydkulisser, og han går også inn i roller under veis, glir umerkelig ut av musikeren og inn i en rose, for eksempel.
Barna blant publikum er hundre prosent med.
De svarer villig på spørsmål, ikke alltid det forventede svar, men skuespillerne takler åpenbart også det uventede.
De voksne humrer og smiler.
Teaterversjonen av Antoine de Saint-Exupérys berømte bok fra 1943, dramatisert av og i regi av Endre Sannes Hadland er blitt en vakker og viktig liten forestilling som nå skal spilles noen ganger i Kilden før den sendes ut til alle barneskoler i fylket.
Med den tanken i bakhodet sitter anmelderen som er bestefar til to førsteklassinger og blir både rørt og glad.
For dette er teater som vil engasjere og glede, og som bringer noen visdomsord ut til by og bygd, til de unge håpefulle.
Her løftes barnets fantasi og ofte tilsynelatende absurde tanker frem som verdifulle og riktige.
De voksne får sitt pass påskrevet, i alle fall de som har glemt barnet i seg og som har sluttet å tenke med hjertet.
Prinsen og piloten blir venner og viser hva vennskap betyr.
Og det er en god moral.
| 1
|
603029
|
Når livet vender
"Blindsone" er en prestasjon av alle foran og bak kamera.
Den er også en påkjenning å se.
Tuva Novotny, kjent som skuespiller i blant annet "Kongens nei", har ikke gjort det enkelt for seg selv når hun nå debuterer som manusforfatter og spillefilmregissør.
"Blindsone" er filmet i én 98 minutter lang tagning og handler om noe så tungt som det å være pårørende i en krisesituasjon.
Uten videre plasserer Novotny oss i et lite stykke norsk virkelighet.
Kameraet henger seg liksom bare på tenåringsjenta
Tea en helt vanlig høstkveld, og følger henne inntil livet – uten at vi har fått noen form for kontekst eller dramatisk oppbygging – tar en sjokkartet vending.
Da er det med ett mamma (Pia Tjelta) som dominerer bildet, og det hverdagslige er blitt fortrengt av ambulanser, sykehuskorridorer og de vondest tenkelige av følelser.
Man kan undre seg over hvordan det har vært mulig å filme alt dette uten å gjøre et eneste klipp.
Man kan grøsse over hvordan det må ha vært for Tjelta å spille denne mildt sagt intense rollen.
Men det man først og fremst sitter igjen med etter at Novotny har skrudd av kameraet, er en veldig enkel sannhet:
Vi er så fryktelig, hjerteskjærende sårbare, vi mennesker.
| 1
|
603030
|
Michelet er formidabel
Boka er eit innsiktsfullt og engasjert oppgjør med norske politikarar og reiarar i etterkrigstida.
Denne 6. og siste boka med Halvor Skramstad, «Skogsmatrosen» i sentrum, har undertittelen «Krigerens hjemkomst».
Den 5. og nest siste boka enda med at Skramstad blei slegen ut av ein japansk sjølvmordsflygar.
Skogsmatrosen overlever, så vidt.
Forfattaren fortel om dei siste krampetrekningane til naziregimet i Tyskland fram til freden den 8. mai 1945.
Vidare følgjer vi krigsutviklinga i Stillehavet sommaren 1945, fram til Japan kapitulerer 2. september 1945.
Då har to atombomber utradert Hiroshima og Nagasaki.
Michelet er formidabel.
Skramstad & co opplever harde åtak frå japanske sjølvmordsflygarar.
Hovudfokuset i boka er «Krigerens hjemkomst».
Det å kome heim er, eit antiklimaks.
Halvor Skramstad og kollegaene hans har blitt tuta øyro fulle av lovnader om store etterbetalingar frå det hemmelege fondet til «Northraship».
Det fondet har tusenvis av krigssiglarar betalt store summar til, og reknar med at dei skal få ein viss kompensasjon for det eg vil kalle helvetet dei har opplevd i årevis.
Det er umuleg i ein stutt omtale å gå i detaljar, men Michelet har granska arkiv både heime og i London, og fører prov for at krigssiglarane blei snytte for store summar, som gjekk til reiarane.
Verken regjering eller Storting greip inn.
Som så mange av krigssiglarane tyr også Halvor Skramstad til alkohol.
Dei psykiske påkjenningane har vore ekstreme.
Mens mange andre drakk seg i hel, har Skramstad ein irsk kjærast, Muriel, som han gifter seg med, og blir pappa.
Det reddar livet hans.
6-bindsverket om krigssiglarane, ca.3500 sider, er eit unikt storverk, skrive av ein dyktig, engasjert forfattar, som dessutan briljerer med detaljkunnskapar om sjømannsskap under 2, verdskrigen.
Sjømennene han fortel om er teikna med varme og forståing, medan maktmenneske, politikarar og skipsreiarar spesielt, får så hatten passar.
Romanen i år er eit verdig punktum, ei bok Michelet brukte sine aller siste krefter til å fullføre.
| 1
|
603031
|
Superheltfamilien er tilbake
14 år etter den Oscar-vinnende animasjonsfilmen «The Incredibles», er oppfølgeren her.
Også denne gangen med Oscar-vinner Brad Bird («Mission:
Impossible – Ghost Protocol», «Ratatouille») som manusforfatter og regissør.
Den første filmen skilte seg fra andre animasjonsfilmer på den tiden ved å ta opp alt fra ekteskapsproblemer til midtlivskrise, og oppfølgeren inneholder også «voksentemaer» som likestilling og at far er hjemme med barna mens mor jobber med å redde verden.
Familien Parr, mor Helen, far Bob, 14 år gamle Violet, 10 år gamle Dash og lille baby Jack-Jack, har levd i skjul siden det ble forbudt med superhelter, men plutselig entrer en rik velgjører banen.
Han vil at Helen skal lede en kampanje for å få superheltene frem i lyset igjen.
Oppdraget tar imidlertid en uventet retning da en mystisk ny skurk dukker opp, og da må hele familien trå til – også lille Jack-Jack som oppdager sine egne superkrefter.
Jeg synes to timer og fem minutter er for langt for en barnefilm, men når det er sagt er det ikke et kjedelig øyeblikk.
Det er faktisk litt i overkant mye action til tider, og de roligere scenene er en kjærkommen pustepause.
Filmen går garantert rett hjem hos det yngre publikummet, men den er absolutt underholdende for voksne også.
| 1
|
603032
|
Klokt om å vere menneske
Ei bok om liv og død.
Denne boka, berre ca. 130 sider lang, har undertittelen «En liten fortelling om nesten alt.»
Det kan virke svært ambisiøst, men eg skjønar godt kvifor forfattaren har valt ein slik undertittel.
Boka handlar om liv og død.
Starten på forteljinga (?) er at gut (Albert) møter jente (Eirin) på Universitetet i Oslo hausten 1972.
Dei blir forelska, og ein biltur på Austlandet endar etter kvart ein stad i nærleiken av Tyrifjorden, Glitretjern.
Innmed vatnet står det ei lita hytte.
Dei bryt seg inn, og rekk å bruke alle dei tre sengene i hytta i løpet av natta.
I 2009 køyrer Albert åleine til hytta, som dei har kjøpt.
Han har akkurat fått vite at han har ein sjeldan sjukdom som i løpet av relativt kort tid, først vil gjere han totalt avhengig av hjelp 24 timar i døgnet.
Døden er også sikker, om eitt år eller kanskje meir/mindre.
Kort og brutalt, og utan å bruke orda til Albert, spør han seg gjennom natta medan han skriv; skal eg velje å pålegge Eirin og barna mine masse problem over kanskje eit år – eller skal eg avslutte livet innan 24 timar?
Det var ungdomsromanen «Sofies verden» (1991), som hadde undertittelen «Roman om filosofiens historie» som gjorde Gaarder kjend over heile verda.
Boka i år er definitivt ikkje ei ungdomsbok, og ho er ikkje lett tilgjengeleg.
Men ho handlar om liv.
Om død.
Om kjærleik.
Ansvar.
Osv.
«Starten på forteljinga» skreiv eg tidlegare i denne omtalen med eit spørsmålsteikn etter.
Det var ikkje tilfeldig, for eigentleg meiner eg at «Akkurat passe» ikkje er ei forteljing, men eit essay.
Ordet er fransk, og betyr forsøk.
Forsøk på kva?
For meg er boka eit forsøk på å orientere seg fram til eit standpunkt som, bokstavleg tala, handlar om liv og død.
Eg synst at Gaarder med denne vesle boka på ein måte har tatt steget attende til det som er det grunnleggande i «Sofies verden», dei vestleg filosofanes tankar om det å leve/døy.
| 1
|
603034
|
Livet på utsiden
"Leave No Trace" er en troverdig, uhyre velspilt film om dem som har vendt ryggen til det amerikanske samfunnet.
Tenåringsjenta Tom (Thomasin McKenzie) og hennes far Will (Ben Foster) fører et fredelig, mer eller mindre selvberget liv i skogene utenfor Portland, Oregon.
Han verken kan eller vil innordne seg storsamfunnets regler, hun kjenner ganske enkelt ikke til noen annen tilværelse.
Hele tiden lever de med frykten for at myndighetene skal komme og tvinge dem inn i folden.
I rystende "Winter's Bone" (2010) skildret regissør Debra Granik et grisgrendt utkant-USA som er i ferd med å bli revet i stykker av fattigdom og narkotikamisbruk.
I den like usentimentale, like gripende "Leave No Trace" tar hun oss med enda lenger mot ytterkanten: til krigsveteraner og andre skadete sjeler som har meldt seg ut, som vil klare seg selv, som bare ønsker å være i fred.
Og akkurat som "Winter's Bone" gjorde for den pur unge Jennifer Lawrence, kommer "Leave No Trace" til å gjøre Thomasin McKenzie til en stor stjerne.
Samspillet hennes med alltid stødige Ben Foster (sist sett i "Hell Or High Water" i 2016) er av et kaliber som bare må markere begynnelsen på en lang og gullkantet karriere.
| 1
|
603035
|
Ole nesten Askeladd
Helge Røed har skrevet et fyrverkeri av en biografi som slår de fleste spenningsromaner.
Jeg skulle gjerne ha kjent Ole Colbjørnsen — den begavede Risørgutten som ble et av de største navnene i norsk arbeiderbevegelses historie, som før det var kommunist og med på arbeidet med de første femårsplanene i Russland, som i 1940 fikk ansvaret for å redde den norske gullbeholdningen over til England, og som deltok sammen med Keynes i Bretton-Woods-forhandlingene etter krigen.
Jeg kunne kanskje ha truffet ham.
Han døde først i 1973 og han var ofte på besøk hos familien i Risør, så jeg må ha hatt 27 år med muligheter.
Det er imidlertid først nå at jeg har fått, og grepet, sjansen.
Helge Røed har skrevet et fyrverkeri av en biografi.
Den slår de fleste spenningsromaner i en fortelling som handler om sult og sykdom og suksess, om Einstein, Lenin, Stalin og Keynes, og om Det norske Arbeiderpartis ferd fra revolusjonslyst til sosialdemokratisk reformiver og videre til statsbærende ærverdighet.
Bare det gjør den verd å lese.
Boken er allikevel først og fremst et nært, menneskelig portrett av personen Ole Colbjørnsen.
Da jeg var ferdig, satt jeg med følelsen av endelig å ha blitt kjent med ham.
Eller hadde jeg det?
Det er to spørsmål en sitter igjen med.
Det ene stiller Helge Røed selv:
Hvorfor ble Colbjørnsen aldri med i regjering?
Han hadde vært en av arkitektene bak Arbeiderpartiets valgseier i 1933, men ble ikke med i Nygaardsvold-regjeringen.
Han virket selvskrevet til finans- eller planleggingsminister etter krigen, men heller ikke Gerhardsen tok ham inn.
Helge Røeds forklaring er at Nygaardsvold ikke hadde sans for ham og at statsrådsposten i 1945 glapp på grunn av et sett av uheldige omstendigheter, blant annet at Colbjørnsen var i USA da regjeringskabalen ble lagt i Oslo.
Det er mulig at han har rett.
Det andre spørsmålet er vanskeligere:
Hvorfor ble den unge, lovende Colbjørnsen aldri ferdig med sine studier i fysikk?
Helge Røeds forklaring er at han var så fattig og syk at han rett og slett måtte gi opp.
Fattigdom og sykdom til tross, klarte han imidlertid å engasjere seg i maktkampen på venstresiden i norsk politikk.
Det finnes en alternativ forklaring.
Den Ole jeg er blitt kjent med gjennom boken er en gutt — jeg velger ordet bevisst — med et uvanlig godt hode og stor evne til å la seg begeistre av nye, gjerne alternative, måter å tenke på.
Han lot seg begeistre av Einstein og relativitetsteorien.
Han lot seg begeistre første gang han hørte et foredrag om sosialismen.
Han lot seg begeistre av Bukharin og Lenin etter den russiske revolusjon.
Han lot seg begeistre av Keynes da han var i London først på 1930-tallet.
Hver ny begeistring fikk ham til å endre kurs — kanskje til det beste for Norge, men muligens ikke for ham selv.
Legger en til at han var vennlig og gjestfri, men av natur ikke spesielt sosial, er det ikke usannsynlig at han rett og slett ble oppfattet som for uforutsigbar for de ansvarstunge mennene rundt Nygaardsvold og Gerhardsen.
Har jeg rett, liker jeg Ole Colbjørnsen enda bedre.
| 1
|
603036
|
Lett underholdning
Teddy Walker (Kevin Hart) må tilbake på skolebenken, noe som byr på utfordringer siden han har store lære- og skrivevansker.
Heldigvis har han en engasjert lærer som finner nye og uortodokse måter å lære ham på.
Forloveden derimot vet ikke hva som foregår.
Og rektoren, som han gikk på high school med, hater ham.
«Night School» er laget av Kevin Hart og produsent Will Packer, som også samarbeidet på filmer som «Think Like A Man» og «Ride Along»-filmene, og regissør Malcolm D. Lee («Girls Trip»).
Filmen er lett og underholdende, men uten de helt store høydepunktene.
Den inneholder mange morsomme enkeltscener og et fargerikt persongalleri.
Men fyllmassen innimellom blir til tider litt kjedelig, og de største latterkulene uteble for undertegnede.
Hovedgrunnen er at karakterene blir vel stereotypiske, både de hvite og de afrikansk-amerikanske.
Vi har sett og hørt det meste før, foruten hurtigmatkjeden Teddy jobber for, Heavenly Taste!
Christian Chicken, som er noe av det morsomste og mest originale i filmen.
Skuespillerne leverer gode prestasjoner, både hoved- og birolleinnehaverne, og er med på å løfte helhetsinntrykket og kompenserer for noen av manusets svakheter og verste klisjéer.
| 0
|
603039
|
Stutzmanns andre med seier for Beethovens femte
Symfoniorkesterets nye sjefdirigent var i byen denne uken og gjorde for andre gang, for et stort og entusiastisk publikum, en fantastisk konsert i Kilden
Nok en gang tar hun både musikken, orkesteret og publikum med storm, «vår» nye sjefdirigent Nathalie Stutzmann.
Med et program som kunne ha blitt en kjedelig repetisjon av alt for kjent stoff, løfter hun musikken frem og påkaller Beethoven i all hans lunefulle genialitet.
Hun tar Skjebnesymfonien og Keiserkonserten på ramme alvor.
Slik får hun også frem humoristen Beethoven, den folkelige Beethoven, en Ludwig som er lett på dansefoten.
Og den intellektuelle som visste alt om å skru sammen store musikkformer av små musikalske formuleringer, motiver som går igjen og skaper enhet, sammenheng, syklus, som bygger bro mellom temperamenter og skaper enhet i mangfold.
I Beethovens femte klaverkonsert, den såkalte Keiserkonserten, fikk publikum i Kristiansand for første gang møte den unge sveitsiske pianisten Francesco Piemontesi.
Han gjorde klaverpartiet med elegant og varm autoritet, teknisk ubesværet og musikalsk intimt samarbeidende med dirigenten.
Det ble en helhet der alle medvirkende, orkester, solist og dirigent gav denne berømte klaverkonserten alt den har av patos og overskudd.
Publikum belønnet med langvarig applaus, og den sympatiske pianisten kvitterte meget passende med en sånn typisk helt nedpå langsom sats av den meditative sorten, noe å hvile i.
Jeg har i perioder av mitt liv hatt et anstrengt forhold til Beethovens femte symfoni.
Både ble den brukt som analyseeksempel i min tid som musikkstudent, og selv har jeg brukt den i min skolevirksomhet gjennom mange år.
Det er så lett å demonstrere en del av musikkens hemmeligheter med nettopp denne symfonien.
Det har hendt jeg har latt være å gå når jeg har sett at den står på programmet.
Men så kommer Nathalie Stutzmann med den.
Tar den så utrolig på alvor.
Skaper noen øyeblikk der orkesterklangen nærmer seg stillhet.
Og andre der alt får lov å tute av full kraft.
Når dette sjeldne musikalske øyeblikket Beethoven skapte i overgangen fra tredje til fjerde sats inntrer, der han lar instrumentene gnure seg fram og vri en c-mollstemt atmosfære til vidunderlig og triumferende C-dur, og Stutzmann har kommandert to hornister, to trompetister, tre trombonister til i samme øyeblikk å reise seg – blåse det ut – da har hun selvsagt fridd til publikum, og vi sier ja-takk, begge deler, eller alt i hop.
| 1
|
603040
|
Voldelig fra Wahlberg
«Mile 22» er pakket full av action, blodsprut, brutal vold og kuler som flyr veggimellom.
Det den ikke har, er et sammenhengende manus og troverdige karakterer.
Hovedpersonen John Silva (Mark Wahlberg) presenteres som et vidunderbarn, men et svært ustabilt og voldelig sådan.
Han ble som ung rekruttert til å jobbe i en av CIA s spesialgrupper som dreper folk i øst og vest.
Nå må de finne et radioaktivt stoff som er på avveie et sted i Sørøst-Asia, og få en avhopper trygt over til Amerika.
Silva er superintens og snakker nesten mer enn han skyter og blir kalt alt fra bipolar til narsissistisk, men uansett hva han egentlig skal fremstå som er det lite troverdig.
Det er heller ikke troverdig at en av kvinnene i gruppen balanserer det å være leiesoldat/morder for CIA med å diskutere med eksmannen om hun rekker hjem til morsdagen eller ikke, og om hun rekker å bake blå muffins.
Filmen er regissør og skuespiller Peter Berg og Wahlbergs femte samarbeid, men denne gangen er det skivebom.
Det eneste positive i filmen er «The Raid»-stjernen Iko Uwais’ scener, men de er dessverre nesten kuttet i stykker.
Plottet spriker i alle mulige retninger, og hvis målet var å gjøre publikum totalt forvirret, har de lykkes.
| 0
|
603045
|
Sånn passe parodi
"Johnny English Strikes Again" vil først og fremst få deg til å savne Sorte orm og Mr. Bean.
Når identiteten til samtlige av agentene deres blir avslørt i et dataangrep, har ikke britiske myndigheter annet valg enn å nok en gang innkalle Johnny English (Rowan Atkinson).
Han ser seg selv som en spion av James Bond-skolen, men er i virkeligheten mer av en inspektør Clouseau: i stand til å skape livsfarlige situasjoner når som helst og hvor som helst.
Det meste av humoren i denne tredje Johnny English-filmen er spunnet rundt hvor akterutseilt 1960-tallets kvinnenedleggende, Aston Martin-kjørende agent-type framstår i dagens heldigitale verden.
Dette fører til en og annen småfestlig sekvens – ikke minst en hvor vår antihelt surrer rundt i Londons gater iført virtual reality-briller – men langt fra mange nok til å forsvare en spilletid på så lite som 89 minutter.
Det hjelper heller ikke at Austin Powers- og The Kingsman-filmene for lengst har tøyset med akkurat de samme tingene.
I en alder av 63 har Rowan Atkinson fortsatt sitt uforlignelige oppsyn og talent for fysisk komikk i behold.
Men det er garantert ikke "Johnny English Strikes Again" han vil bli husket for.
| 0
|
603046
|
Humor med mørk undertone
Spike Lees film «BlacKkKlansman» tar utgangspunkt i en oppsiktsvekkende historie fra 70-tallet, og knytter det sammen med aktuelle hendelser fra vår tid.
Filmen er basert på selvbiografien til Ron Stallworth (John David Washington), som var Colorado Springs aller første svarte politimann.
Han tok muligheten han fikk med begge hender og bestemte seg for å infiltrere Ku Klux Klan.
Det går greit over telefon, men da de vil møte ham, må han sende kollegaen Zimmerman (Adam Driver).
Sammen lurer de organisasjonen helt opp til Grand Wizard David Duke (Topher Grace), som i dag er en stor tilhenger av Donald Trump.
Lees filmer tar ofte opp kontroversielle sosiale og politiske temaer, og filmen får godt fram – uten å gå rundt grøten – akkurat hva han mener om Trumps politikk og tilhengere.
På slutten vises flere klipp fra virkelige hendelser som viser at lite kanskje er endret på de siste 50 årene.
Med unntak av den brutale avslutningen, er filmen underholdende og full av humor med en mørk undertone.
Jeg måtte ofte minne meg på at dette faktisk har skjedd, for det er ganske absurd til tider.
Filmen har en troverdig 70-tallskoloritt, og John David Washington (ja, han er sønn av Denzel Washington) imponerer i rollen som den kløktige politimannen.
| 1
|
603048
|
Mye muskler, lite mening
Riley (Jennifer Garner) ser familien bli brutalt drept.
Når gjerningsmennene slipper straff, bestemmer hun seg for å oppnå rettferdighet på egen hånd.
Hun forsvinner helt i fem år før hun kommer tilbake som tidenes drapsmaskin.
Hvordan hun går fra vanlig husmor til actionheltinne får vi ikke vite så mye om, annet enn noen små hint her og der fra FBIs etterforskning av henne da gjengmedlemmer begynner å dø en etter en.
Det er ikke første gangen Jennifer Garner («Alias», «Elektra», «Daredevil») viser muskler på film, men det er en stund siden sist.
Hun har ikke mistet formen, tvert imot.
Men dessverre behandler «Taken»-regissør Pierre Morel henne som en lettvekter.
Garner kan så utrolig mye mer enn det hun får vist her.
Såkalte hevnfilmer har det blitt ganske mange av etter hvert, og manuset av Chad St. John er lite originalt, fullt av klisjéer og stereotyper.
Og ikke minst usannsynligheter, som at hun har klart å henge tre tunge menn opp ned høyt oppe i luften fra et pariserhjul.
Når vi først får en kvinne i en rolle som oftest er forbeholdt menn, og Garner er absolutt rett kvinne for rollen, er det synd at rollen ikke er mer interessant og nyskapende.
Med unntak av en ganske kreativ skytescene i en pinatabutikk, har jeg sett alt før – bare bedre.
| 0
|
603050
|
Aktuell spenning
Det er vanskelig å tenke seg en mer relevant thriller enn "Searching" akkurat nå.
"Searching" er historien om en tenåringsjente som forsvinner og faren som desperat prøver å finne henne igjen.
Og mer er det, som alltid når man snakker om et kriminalmysterium, vanskelig å si uten å røpe for mye.
Men i dette tilfellet spiller også filmens form en helt avgjørende rolle.
Her er det ikke brukt et eneste konvensjonelt kamera.
"Searching" er i sin helhet satt sammen av e-poster, tekstmeldinger, telefonsamtaler, FaceTime-videoer, YouTube-klipp, Google-søk og alt det andre som dokumenterer jentas liv og som faren må gå gjennom for å finne ut hva hun har drevet med, hvordan hun har hatt det og om hun virkelig var den personen han trodde hun var.
Dette er ikke halvparten så sært som det kanskje kan høres ut.
Dels forteller "Searching" en genuint spennende historie – undertegnedes tanker gikk innimellom til Gillian Flynn-thrillerne "Gone Girl" og "Sharp Objects" – og dels er virvaret av skjermbilder lett gjenkjennelig fra hverdagen til de fleste av oss.
Man blir sittende som på nåler så lenge det varer.
Og etterpå gjør man seg noen tanker om hva vår nye, digitale virkelighet egentlig gjør med oss.
| 1
|
603053
|
Folkemusikk med humør og overskudd
Et lydhørt publikum fikk oppleve musikere av rang i folkemusikk med bakgrunn fra Marnardal og den store verden.
Duoen Nergaard/Krumins med fele og gitar er et lykketreff.
Jeg mener – at de to møtte hverandre.
Sammen skaper de musikk med smil, som avler smil og humring hos publikum.
Fem kvarter i Kilden onsdag kveld gikk som en røyk, og mer enn en gang hadde jeg lyst til å danse, selv om jeg egentlig ikke er glad i å danse.
De to har begge en lokal tilknytning, Nergaard som spillemann fra Marnardal, solid plantet i Agder-tradisjon.
Krumins har studert musikk ved UiA og blant annet vært del av Green Carnation.
I fjor utgav de to sammen albumet «Å legge på svøm».
De er globetrottere begge to.
Sverige, Nederland, Paris, afrikanske land, mange steder har de vært, og så er de musikere av det slag som lar seg inspirere av musikken de møter der de er.
Nergaard er også en dyktig forteller.
Og i konserten i Kilden drar han mange av historiene bak låtenes tilblivelse.
Så er det dette med betegnelsene da.
Låter, slåtter, viser, melodier?
Folkemusikk, world music, folk, fele-jazz, Django Reinhardt – alt kan med.
Eller en kan kalle det den nye folkemusikken som skapes på bakgrunn ikke bare av tradisjon, men av musikalsk overskudd, av kreativ holdning til både det gamle og til verden omkring.
Dermed er dette blitt musikken til Nergaard/Krumins.
Og den er inspirerende, ansporende, lykkebringende, særlig sammen med Nergaards underfundige fortellinger om da han møtte fanden sjøl i Marnardal, eller da han møtte et gjenferd i Norges Hus i Paris, eller da han skapte en «Reinlender i myggnetting» i Malawi.
Og så kommer han med små politiske utspill, små stikk i en eller annen retning, og han er selvironisk, rett og slett en god entertainer.
Konserten onsdag foregikk i Multisalen i Kilden.
Vi var kanskje 40-50 tilhørere.
Jeg savner atmosfære for en slik konsert i dette lokalet.
Vel fikk de et lydhørt og veldig ordentlig lyttende publikum.
Men i en løsere setting hadde nok stemningen blitt høyere, enda gladere og livligere, jeg syns både musikken og artistene innbyr til det.
| 1
|
603054
|
Litt mørkt og veldig morsomt
Satiretegneren John Callahan var både elsket og hatet for sine kontroversielle tegninger, som tok opp alle mulige tabuer.
Han var adoptert og utviklet et alkoholproblem da han var 13 år, og var stort sett full siden.
Til og med en ulykke som gjorde ham lam og lenket til rullestolen, var ikke nok til å sette korken på flaska med en gang.
Etter hvert klarer han likevel å slutte, og må finne andre ting å fylle tomrommet med og begynner å tegne.
Og selv om han er lam fra brystet og ned, er fremdeles humoren intakt.
Han begynner også å gå på AA-møter, hvor han blant andre treffer Donnie (Jonah Hill) som lærer ham å tro på noe høyere enn seg selv, som i Callahans tilfelle er Rachel Welch’ private deler.
Filmen er basert på Callahans selvbiografi, og de fleste scenene er tett opp mot hans egne beskrivelser.
Den største kunstneriske friheten, og det som er minst troverdig i filmen, er kjærlighetsforholdet med flyvertinnen Annu (Rooney Mara).
Men regissør Gus Van Sants («Good Will Hunting») evne til å lage noe ekstraordinært ut av det ordinære og hans herlige svarte humor, sammen med Joaquin Phoenix’ skuespillerprestasjon og hans uvanlige evne til å forvandle seg totalt til rollene han spiller, gjør at det får liten betydning for helheten som er helt i Callahans ånd.
FILMFAKTA:
* USA 2018
* Drama/komedie/biografi
* Regi:
Gus Van Sant
* Manus:
Gus Van Sant, basert på John Callahans biografi med samme navn
* Skuespillere: Joaquin Phoenix, Jonah Hill, Rooney Mara, Jack Black, Mark Webber, Udo Kier, Carrie Brownstein, Beth Ditto, Kim Gordon
* Aldersgrense:
12 år
| 1
|
603057
|
Simpel pubertal humor
«The Happytime Murders» er regissert av sønnen til dukkemakeren Jim Henson, som stod bak «Sesame Street» og «The Muppets».
Sønnen Brian Henson har tatt over, men The Jim Henson Companys første rene voksenfilm, er veldig simpel.
Plottet er bygd opp som en klassisk detektivhistorie satt i en verden hvor dukker og mennesker lever sammen.
Dukken Phil, tidligere detektiv i LAPD, jobber nå som privatdetektiv etter en uheldig skyteepisode som førte til at dukker ikke lenger kan jobbe som politi.
Så blir en gruppe dukker og en kvinne (Elizabeth Banks) som spilte i en populær tv-serie på 80-tallet, drept en etter en, og Phil må samarbeide med sin tidligere partner (Melissa McCarthy) for å fange morderen.
På papiret er smussete, halvkriminelle dukker ikke nødvendigvis en dårlig idé, og flere har hatt suksess med det tidligere («Ted», «Meet the Feebles»).
«The Happytime Murders» bringer imidlertid lite nytt, og til å være en film for voksne er humoren altfor pubertal.
Som når en av dukkene ejakulerer Silly String (spagetti på boks) over hele kontoret, eller når en ku blir melket (på en seksuell måte) av en blekksprut på bakrommet i ei pornosjappe.
Den eneste som kommer ut av filmen med æren i behold, er Maya Rudolph i rollen som Phils sekretær.
| 0
|
603059
|
Om ran og romantikk
Etter en frisk og frekk første time, fisler "Racer and the Jailbird" liksom bare ut.
Bibi og Gigi lever begge farlig.
Hun (spilt av Adèle Exarchopouloss fra "Blå er den varmeste fargen") er en racerbilsjåfør som liker å kjøre fort og uansvarlig også på fritiden, han (Matthias Schoenaerts fra "Red Sparrow") begår spektakulære ran av banker og pengetransporter sammen med kompisgjengen fra ungdommen.
Bibi og Gigi blir forelsket i samme øyeblikk som øynene deres møtes.
Lenge oppleves denne belgiske filmen som et hederlig forsøk på å lage en europeisk variant av "Heat" (1995).
Det handler om den yrkeskriminelle og hun som venter der hjemme, om fete biler og sexy mennesker som bare ikke kan la være å gjøre "ett kupp til".
Og om Exarchopouloss og Schoenaerts formelig oser filmstjernekarisma hver for seg, gjør de det dobbelt opp som par.
Desto mer synd er det at "Racer and the Jailbird" gradvis tappes for energi i sin stadig mer melodramatiske andre halvdel.
Det er som om regissør Michaël R. Roskam, som laget den fine "The Drop" med Tom Hardy i 2014, et eller annet sted på veien glemte hva slags film han skulle lage, og endte opp med en traurig tragedie i stedet for en real kriminell romanse.
| 0
|
603060
|
Er dette stor litteratur?
Å skrive ned hva en drømmer kan være spennende, men å utgi det i bokform er et dristig prosjekt.
Fra 1. august 2016 til 31. juli 2017 har Terje Dragseth skrevet ned sine drømmer.
Nå kommer resultatet i «Drømmeboka – en okkult dagbok», som det heter på omslaget.
Mange har nok i perioder forsøkt noe liknende, altså å skrive ned hva man har drømt, med varierende og blandet resultat, i de fleste tilfeller kanskje ikke verd å trykkes utgis i bokform.
Mange forfattere har beskjeftiget seg med drømmer.
Dragseth siterer mange av dem, hva de har sagt og ment om drømmers egenskaper og funksjon i menneskenes liv.
Psykologi og psykiatri beskjeftiger seg med drømmer, vel kjent er Sigmund Freuds «Drømmetydning» fra 1899 og ikke minst Carl Gustav Jungs arbeider med drøm og symboler.
Og så har vi jo middelalderdiktet Draumkvedet som forteller om himmel og helvete.
Dragseth verken analyserer eller diskuterer betydning av drømmer.
Han gjenforteller.
Og han gjør det med den erfarne forfatters verktøykasse, et rikt språk, formskapende evne, og med stram økonomi.
Ytre sett fremstår boka som en rekke korte fortellinger, drøyt 60 i tallet.
Det tyder på stram redigering av notater gjennom et helt år.
Forfatteren velger å fortelle i du-form.
Jeg undrer meg litt over hvorfor han ikke forteller i jeg-form.
Er det et forsøk på å skape distanse til egne drømmer?
Bare når han siterer utsagn som «du» kommer med i drømmen, velger han å bruke jeg.
I en drøm spør noen:
Er du poeten Terje Dragseth? sånn midt i boka omtrent.
Her opptrer mange personer, de er stort sett anonymisert med bare store forbokstaver.
Liv Ullman nevnes ved fullt navn, men blir siden LU.
Drømmenes sted er noen ganger ubestemmelige, andre ganger er det Kristiansand, København og Christiania, Danskebåten, Hotell Caledonien.
Fortellingene følger ingen lover.
Det er som et tankenes anarki som brettes ut.
Mye er gjenkjennelig.
Mens annet nok refererer spesielt til drømmerens/forfatterens egen erfaringsverden.
Hvorfor kalles boka «okkult»?
Det okkulte er det skjulte, det som ikke skal deles med alle, det som binder hemmelige fellesskap sammen.
Strindbergs Ockulta Dagboken som han skrev som en slags selv-terapi i angst for å bli vanvittig, er antakelig en inspirasjon.
Hos Dragseth forekommer noen utbrudd til «Store O», som en slags religiøs påkallelse, uten at jeg skjønner hva O er.
Natt til fredag 9. juni 2017 er drømmen bare dette:
Store O:
«Alle mennesker over heile jorda forpliktiger seg til å felle éi tann».
Natt til onsdag 17. mai 2017 er drømmen slik:
«Vekk ham hver time– si han skal henrettes!»
Og den aller første drømmen avsluttes slik:
«Hvorfor lar jeg meg ikke fange», StoreO?
Jeg er usikker på om dette er stor litteratur.
Her er noen ganger logiske brist i setninger, men det reflekterer vel mangelen på logisk sammenheng i drømmene?
Ikke alt er til å forstå, men slik er jo også drømmer.
Noen har underholdningsverdi.
Noen er bare rare, bisarre.
Har ikke Dragseth erotiske drømmer? tenkte jeg lenge.
Men så kom de, også noen våte, utover i september.
| 0
|
603061
|
Knausgård om hvorfor han skriver
Det kommer ikke noe fasitsvar, men både hans lesere og andre skriveinteresserte vil ha glede av Knausgårds forsøk på å forklare hvorfor han skriver.
«Denne teksten er selvfølgelig så prokrastinerende og unnvikende fordi jeg egentlig ikke vet hvorfor jeg skriver, og heller ikke riktig vet hva det er å skrive.
Det tror jeg ikke noen vet helt, for å være ærlig, i alle fall ikke på en måte som lar seg redegjøre for», heter det midt i dette fascinerende essayet på 75 små sider.
For ordens skyld, prokrastinering defineres som «kronisk utsettelsesatferd» i Store norske leksikon.
Knausgård sier med andre ord at teksten er full av utsettelse, den nøler med å komme med påstander og konklusjoner.
Han er invitert til å skrive et svar på spørsmålet om hvorfor han skriver.
Essayet har fått tittelen «Uforvarende» - et ord som passer veldig godt inn i forfatterens velkjente hang gammelmodige uttrykk, et ord som jeg tror unge mennesker i dag sjelden bruker.
Kan man tenke seg en attenåring si at jeg kom uforvarende til å bli deltaker i en demonstrasjon, for eksempel?
«…. bare dette jeg skriver nå, ble mulig å skrive.
Det ble det som ble tilgjengelig, og ikke alt det andre» sier han på samme side, og begrunner det med at det han må komme uforvarende over det han skal skrive, eller det må komme uforvarende over ham.
Jeg opplever ikke dette som en mystifisering av skriveprosessen.
Snarere leser jeg det som forfatterens forklaring på hvorfor hans eget etter hvert enorme forfatterskap er blitt som det er blitt.
Essayet gir glimt av forfatterens barndom og utvikling, mye er velkjent for hans lesere.
Han forteller om idealer og mål, om drømmer og håp.
Han forklarer hva han synes er det høyest tenkelige litterære uttrykk, eksemplifisert med Celan og Mallarmé, og medgir at han selv har et annet forfatterideal:
«…. en gang å skrive noe som er så sentralt og viktig at det kan nå alle mennesker, fordi det er sant eller relevant for alle, uavhengig av kjønn, klasse, kultur.
Disse to idealene er direkte motstridende, det er som om kvalitet utelukker henvendelse».
| 1
|
603062
|
Enorm gospel-stemning i Q42
Kirk Franklin fikk konsertsalen i Q42 til å riste av gospelmusikk og allsang, torsdag kveld.
Allerede som 11-åring ble Kirk Franklin tilbudt platekontrakt og ledet gospelkoret i kirken hvor han vokste opp.
Den prisbelønte artisten har solgt 12 millioner album og vært å finne både på kristne topplister og Billboard opptil flere ganger.
Hans unike blanding av gospel, hiphop, pop og R&B har gjort Franklin til den mest kjente artisten innen moderne gospel.
Kort tid etter at gospelkoret Voice of Joy varmet opp publikumet, entret Kirk Franklin scenen.
Tittelen på kveldens konsert er «Twenty years in one night», så det er ikke overraskende at vi får et bredt utvalg sanger fra hele hans karriere denne kvelden.
Han kjører på fra start med blant annet «He Reigns» som ender i en enorm allsang fra salen.
Dette skulle vise seg å være et nøkkelord denne konserten, for her var det mange sangglade blant publikum.
Det skulle bare noen få akkorder til før de var i full gang uten mer oppmuntring fra scenen utover kvelden.
Med seg på scenen har han fullt band, samt fire kvinnelige og en mannlig vokalist med noen fantastiske stemmer.
Franklin har plukket ut noen av de beste musikerne innen sjangeren og blant dem er pianist Shaun Martin, kjent fra Snarky Puppy.
Det er nesten unødvendig å skrive at denne gjengen spiller bra.
Tightere og mer groovy kan man ikke få det.
Hovedpersonen selv synger lite, men bytter på å danse energisk rundt på scenen, levere shout outs, ta snapchat-videoer med publikum og spille keyboard.
Kirk Franklin har en enorm scenepersonlighet og han har publikum i sin hule hånd fra første stund.
Det hele tar helt av under låten «Hosanna».
Gulvet rister av et hoppende publikum og allsangen vibrerer i veggene - høyere og høyere med hver modulasjon.
En heldig mann med navn Jørgen fikk til og med være med på scenen, men han var ikke den eneste denne kvelden.
Under den velkjente låten «Lean On Me» imponerte flere publikummere med sin stemmeprakt da de fikk komme opp på scenen.
Kirk Franklin imponerte ikke bare med sitt fantastiske band, dyktige vokalister og scenekarisma, men med et inkluderende show som skapte en enorm stemning blant publikum.
| 1
|
603064
|
Kjærlighet mellom menn
"For vi er gutta" stiller både korsang og menn i best tenkelige lys.
Mannskoret er en gjeng selverklært middelmådige menn som hver tirsdag samles på Kampen Bistro i Oslo for å øve og drikke øl.
Noen av dem – Dumdum Boys-vokalist Prepple Houmb, musikkbransjeprofil Svein Bjørge, programledertypene Rune Gokstad og Geir Schau – vil de fleste dra kjensel på.
Men alle sammen virker som fine, solide typer, sånne man godt kunne tenke seg å være kompis med.
Dette miljøet kunne i seg selv ha vært et brukbart utgangspunkt for en dokumentar.
"For vi er gutta" kunne ha blitt en "Heftig og begeistret" (2001) for en annen, mer rocka og urban generasjon.
Men i det dirigent Ivar Krogh Hovd – på samme tid som koret forbereder seg til å varme opp 10.000 mennesker for Black Sabbath på Tons of Rock-festivalen – får beskjed om at han kun har noen få måneder igjen å leve, blir filmen med ett noe ganske annet.
Da får de grove vitsene en sår undertone og de tøffe sangene blir forunderlig gripende.
Det er ikke stort som tilsier at denne formmessig helt streite dokumentaren må oppleves på kino.
Gå og se den likevel.
Du kommer til å ville gi kameraten eller kjæresten din en lang og varm klem etterpå.
| 1
|
603068
|
Lytt til uerfarne fjellfolk
Ut på tur, aldri sur?
For et par uker siden forsøkte jeg å lokke kjæresten min opp et fjell ved å si at det var ølservering på toppen.
Dette ble besvart med et spørsmål om hvorfor man skulle opp et fjell for å drikke øl, når man fint kan bli igjen i byen og drikke øl der?
Det samme lurer Are Kalvø på i «Hyttebok frå helvete»: på hvorfor (nesten alle) vennene hans er blitt så opptatt av å være i naturen; hva det er med å gå fra hytte til hytte på fjellet som er så fantastisk; hvorfor dra på tur og spise vond frysetørket lapskaus og drikke kjip lavkarbo-øl (fordi det er det eneste som er igjen) når man kan bli i byen hvor restauranter med all verdens ølsorter er tilgjengelig?
Kalvø tar med seg kjæreste og venner på tur for å finne ut av det, og det er det blitt en gjenkjennelig og morsom bok av.
Før fjellvettreglene ble revidert i 2016, het det at man skulle lytte til erfarne fjellfolk.
Når man leser Kalvøs bok forstår man hvorfor regelen forsvant: folk man møter på fjellet har en tendens til å skryte på seg hvor lett ting er.
Utrykket ”rett rundt hjørnet” betyr alltid én mil.
Ingen bakker er noe problem!
Alle gjentar at det er godt å bruke kroppen, og ingen tør å innrømme at en tur opp på Besseggen når det er tåke egentlig er ganske kjipt.
Kalvø harselerer med fjellfolks selvforherligelse, og selv om det er tullete, er det jo sant – for ja, hva er egentlig greia med at det å være ute i naturen langt fra folk liksom skal være en mer opphøyet aktivitet enn å gå fra pub til pub på fredagskvelden?
Fortidens mennesker måtte være ute i naturen, det var slitsomme greier.
Å bevege seg ut i naturen for moro skyld er en nymotens aktivitet som har lite med forfedrene våre å gjøre.
Jeg har alltid hatt en følelse av å være utenfor når jeg går fra hytte til hytte, og kanskje i blant tenkt at det er meg det er noe galt med, men etter å ha ledd meg igjennom «Hyttebok frå helvete», føler jeg meg ikke så rar likevel.
| 1
|
603069
|
Et friskt pust i Punkt-programmet
Elephant9 skapte nok ekstra høye forventninger til sine liveshow da de slapp albumet «Greatest Show On Earth» tidligere i år.
Heldigvis levde de opp til forventningene under årets Punkt festival.
De åpner i det stille med «Way of Return», men det tar ikke lange tiden før de eminente musikerne kjører på i både intensitet og dynamikk.
Trioen med Ståle Storløkken på keyboards, Nicolai Hængsle Eilertsen på bass og Torstein Lofthus på trommer er alle kjent fra forskjellige band, men dannet Elephant9 for å eksperimentere med noen felles favoritt-sjangre.
Resultatet ble en blanding av jazz, fusion og 70-tallets progressive rock.
Rytmeseksjonen Eilertsen og Lofthus driver låtene framover og spiller så tight som det er mulig å få det.
De repetitive basslinjene blir hele tiden utfordret av Storløkken sin lekenhet og fargelegging med alternative harmonier og melodilinjer.
En fryd
Sammen beveger trioen seg mellom skiftende taktarter som om det var det letteste i verden.
Det er både imponerende og en fryd å oppleve.
I løpet av den altfor korte konserten fikk vi smakebiter fra flere album.
Det er gøy å høre hvordan de leker seg med låtene og leverer heftige liveversjoner.
Lofthus er den som tar seg mest frihet og kaster seg inn i det ene trommefillet etter det andre.
Uforståelig at det ikke ble moshpit
Før konserten fikk vi beskjed av kveldens konferansier at alle stolene måtte ryddes bort etter konserten.
Dette kunne gjerne blitt gjort før, for å sitte å se et så rått og heftig band som Elephant9 er en skam.
At publikum klarte å sitte stille og ikke bryte ut i moshpit under siste ordinære låt, «John Tinnick» er helt uforståelig.
Elephant9 var virkelig et friskt pust i årets Punkt-program.
| 1
|
603070
|
Tro, håp og kjærlighet
«I Can Only Imagine» forteller den sanne historien bak den mestselgende kristne sangen noensinne, eller i alle fall nesten sannheten.
Bart Millard (J.
Michael Finley) vokser opp i Texas med sin voldelige far (Dennis Quaid).
Moren reiser fra dem begge og Bart må bli igjen med faren (i virkeligheten hadde han en bror, og moren tok bare ut skilsmisse).
Etter en skade som gjør at han ikke kan spille fotball mer, blir han oppdaget av musikklæreren på skolen, og plutselig synger han hovedrollen i «Oklahoma», som om han aldri har gjort noe annet.
Her blir J. Michael Finleys bakgrunn fra Broadway veldig synlig, og selv om stemmen er upåklagelig, blir det til tider litt for stivt og teatralsk.
Det hjelper heller ikke at han ser ut som han er 35 år med full skjeggvekst gjennom hele filmen, også når han går på high school.
Historien om Bart og faren, som løftes av at Quaid spiller faren, er til tider rørende.
Men Erwin-brødrene som er eksperter på sjangeren, holder hele tiden tonen lett og håpefull, og selv om det nok gleder den kristne målgruppen blir det mindre interessant rent filmfaglig.
Historien rundt hvordan sangen blir til og oppdaget, er nok en oppdiktning, og det blir vel sukkersøtt.
Trenger du derimot påfyll av tro, håp og kjærlighet er den midt i blinken.
| 0
|
603071
|
Vakkert og voldsomt på Aladdin
Høststormene fikk et passende lydspor da post-rockfestivalen Vivid gikk av stabelen på gamle Aladdin kino i helgen.
Post-rock?
Ja, det er lov å spørre.
Post-rock er en litt ullen sjanger.
Men det handler om gitarbasert, hovedsaklig instrumental musikk som gjennom langstrakte komposisjoner – mer en type mini-symfonier enn låter i tradisjonell forstand – bygger seg opp mot voldsomme klimaks.
Post-rock kan være vakker, den kan være uhyggelig og den kan være emosjonelt forløsende.
Den kan i grunnen være alt bortsett fra utadvent og allsangvennlig.
Kall det gjerne kunstmusikk for folk som liker trommer og gitarer.
På Vivid-festivalen – tenk det, Kristiansand har sin egen post-rockfestival! – legger man spesiell vekt på post-rockens iboende visuelle kvaliteter.
Konserten til Oslo-bandet The Samuel Jackson Five ble ledsaget av alt fra norsk vinter til synkronsvømming på kinolerretet de hadde i ryggen.
De var også det av lørdagskveldens band som kom nærmest streit rock:
Låtene deres er korte og konsise, kastene går brått fra det pent melodiøse til noe som er funky og brutalt på én og samme tid.
Hvis Vivid-publikummet hadde vært av det danseglade slaget – noe de så visst ikke er – ville dette ha vært konserten de slo seg løs på.
All den fornøyde ruggingen og kløingen i fyldige skjegg vitnet likevel om stor tilfredshet.
Med elektrisk cello som førende instrument, har Mooncake – noe så sjeldent på disse kanter som et russisk band – et mykere, mer atmosfærisk uttrykk.
Animasjonen på lerretet understreket at de før eller siden er nødt til å ende opp på et naturfilm- eller science fiction-soundtrack.
I undertegnedes ører ble Mooncake likevel nokså anonyme sammenlignet med Caspian.
Massachusetts-bandet – tre gitarister, bassist og en svært angrepshissig trommeslager – oppnådde nesten metal-aktig intensitet fra første stund.
Og hver gang de spilte seg opp til et av sine massive, majestetiske crescendoer, føltes det som å stirre rett inn i solen i øyeblikket før den skal eksplodere.
Nå er det ikke fritt for at post-rocksjangeren sliter med en viss forutsigbarhet – låtene som høres ut som eviglange Pink Floyd-introer, musikerne som står i silhuett mot flimrende bakprojeksjoner – og etter noen timer på Vivid må det være lov å føle at man har fått sin dose for en stund.
Men – jøje meg, altså – høydepunktene denne kvelden var kraftfulle nok til å løfte en hver sliten stakkar ut av hverdagen, ut av høstmørket og ut av seg selv.
Og mer kan ingen ønske seg av musikk.
| 1
|
603072
|
Hva vil hun egentlig si?
Ukultur på Kunsthøgskolen?
«Lærerinnens sang» handler om 57 år gamle Lotte Bøk som underviser ved Kunsthøgskolen i Oslo.
En dag henvender en student seg til henne og spør om hun vil delta i avgangsprosjektet hans.
Tage Bast, som studenten heter, vil se på sammenhengen mellom liv og undervisning.
I den anledning ønsker han å filme flere av lærerne ved skolen.
Lotte Bøk tenker over det, hun blir med, og i romanen får vi følge med når Tage Bast filmer Lotte Bøk både privat og på skolen.
På skolen underviser hun skuespillerstudentene om Bertolt Brecht, vi tas gjennom hele tre Brecht-stykker, og det hele er umiskjennelig Hjorth.
Fra forklaringen om hvordan hovedpersonen fikk huset sitt, setningene (”Omsider samlet hun seg nok til at hun klarte å karre seg hjem, hvorfor heter det å karre seg”), de korte fortellingene inni den store fortellingen (romanen) (jeg liker spesielt historien om venninnen og skoene, og om granen Lotte Bøk tar vare på), Brecht, tematikken, humoren, til ikke minst hovedpersonen, selv om hun riktignok er en av de mindre nevrotiske.
Tage Bast lager en film om Lotte Bøk, en film hun ikke er fornøyd med.
Hun er kanskje litt for sikker på seg selv, litt for bastant, er det derfor hun havner i den situasjonen hun havner i?
Eller er hun bare er offer for en urettferdig fremstilling, i Tage Basts prosjekt?
Har han manipulert henne, eller har hun redd denne sengen selv?
Et sted i romanen kommer Tage Bast med en kritikk av Lotte Bøk, og det hele kommer like overraskende på meg som på Lotte Bøk, enda det er blitt skrevet om henne i tredjeperson.
Hva er det ved Lotte Bøk som gjør at hun fortjener dette; fortjener hun det som skjer med henne i det hele tatt?
Jeg vet ikke, dette må jeg tenke litt på.
Det er kanskje det, det uklare, det at romanen etterlater meg tenkende på Lotte Bøk og om hun virkelig fortjente det som skjedde med henne (gjorde hun? gjorde hun ikke?), som gjør at denne romanen løfter seg til noe mer enn bare ”litt av alt Hjorth har skrevet før”.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.