id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
603073
|
Minner om Agatha Christie
Spenningsnivået er høgt nok til at det kan kjennast vanskeleg å legge boka frå seg før ho er ferdiglesen.
«Isbjørngåten» er den 8. boka i serien om Kolbjørn Kristiansen (K2) og den fysisk handikappa, men intellektuelt svært sterke rådgjevaren hans, Patricia Borchmann.
Med skam å melde, eg har lese berre ei bok i serien, «Haimennesket» (2015), ei god krimbok i det eg vil karakterisere som «klassisk» form.
Det er «Isbjørngåten også.
I midten av mai 1973 blir tenåringen Jørgen Magnus Kvamme sporlaust borte.
Mora, som lever åleine, kontaktar politiet raskt.
«K2» får saka, som får mykje merksemd når det blir klart at faren hans er «Isbjørnen», i røynda ein rik eksentrisk forretningsmann, Bjørn Christopher Fabricius.
Ganske snart blir det klart at Fabricius så tidleg som 1933, opplevde at den eldste sonen hans som smågut blei kidnappa, og brotsverket er framleis ikkje oppklåra.
Ei konkret opplysning; Bjørn Christopher Fabricius har fått kallenamnet fordi han er høg, brei, kraftig og iskald.
Men eg opplever at han, og dei andre personane, ikkje står heilt til truande psykologisk.
No er ikkje kravet til personteikningar like strenge i krim som i «vanlege» psykologiske utviklingsromanar, men eg saknar litt meir innsikt i personlegdomen til dei mest sentrale aktørane.
Det er freistande å minne om ein forfattar som Agathe Christie, både når det gjeld miljø- og familieskildring.
På plussida kjem også at forfattaren, utan at det på nokon måte kjennest påtrengande, viser sosialt engasjement.
Lahlum er dessutan ein dyktig krimlitterær handverkar.
Spenningsnivået er høgt nok til at det kan kjennast vanskeleg å legge boka frå seg før ho er ferdiglesen.
Forfattaren held korta tett til brystet, og greidde fleire gonger å lure meg til å tru at eg hadde funne kidnapparen.
At eg blei svært overraska når avklåringa kom, er også eit pluss.
| 1
|
603074
|
Dystert i Hundremeterskogen
"Kristoffer Robin og Ole Brumm" kommer ikke til å gjøre verken barn eller voksne glade.
Den Kristoffer vi møter i "Kristoffer Robin og Ole Brumm" er ikke lenger den lille gutten som bor i Hundremeterskogen sammen med kjæledyrvennene sine.
Han har vokst opp, flyttet til London og fått seg en kjip, men fryktelig viktig jobb som effektivitetsansvarlig i et koffertfirma.
Så dukker Ole Brumm opp.
Han kommer for å...
Tja, til syvende og sist er det for å minne sin gamle venn om hva som egentlig betyr noe her i livet.
Den er pen å se på, denne Disney-produserte fortsettelsen på A.A.
Milnes fortellinger, men det er på en utpreget voksen måte:
Brumm og de andre dataanimerte lekedyrene virker nesten malplasserte i gråbrune, smakfulle bilder som signaliserer påkostet periodedrama snarere enn barne- og familiefilm.
Dessverre er historien enda traurigere enn estetikken.
Milne var lett og underfundig selv når han berørte vanskelige temaer.
"Kristoffer Robin og Ole Brumm" er like overtydelig enten den skal være morsom, sentimental eller alvorlig.
For å si det sånn:
Å se Brumm vandre rundt i en fargeløs, regntung Hundremeterskog mens han roper "Er jeg helt alene her?", gjør faktisk ikke annet enn vondt.
| 0
|
603076
|
TV-anmeldelse:Lykkeland
NRKs nye seriesatsing «Lykkeland» er en stor, gledelig overraskelse denne høsten.
Starten på det norske oljeeventyret og hvordan den fattige lille bedehusbyen Stavanger ble Norges oljehovedstad, danner rammen for det fengslende dramaet som har premiere søndag 28. oktober.
Året er 1969 og stemningen i Stavanger er spent.
Amerikanerne har ennå ikke funnet olje og vurderer å flytte operasjonen ut av Norge.
Alt avhenger av ett siste forsøk.
Samtidig følger vi blant andre den unge Anna (Anne Regine Ellingsæter) som akkurat har fått jobb på ordførerens kontor som sekretær.
Hun er nyforlova med sønnen til en av de rikeste familiene i byen som eier en hermetikkfabrikk, mens hun selv er ei fattig gårdsjente.
Det tilspisser seg etter hvert da det viser seg at fabrikken er nær konkurs, svigermoren (Pia Tjelta) har nerveproblemer, det er en veldig kjekk amerikaner som har et godt øye til henne og hun får vite hemmeligheter på jobb hun ikke vet hva hun skal gjøre med.
Manusforfatter Mette Bølstad er kjent for serier som «Nobel» og «Halvbroren», og leverer igjen et sterkt manus med et rikt persongalleri som engasjerer.
Serien var nominert til tre priser under de internasjonale seriedagene i Cannes i april, og vant to av dem for beste manus og beste musikk.
Regissørene Petter Næss («Elling», «Tatt av kvinnen») og Pål Jackman («Detektor», «Jernanger») leverer også på alle plan fra det kunstneriske og visuelle uttrykket, dramaturgien, valg av musikk og scenografi, og får frem det aller beste i både unge debutanter og de mer erfarne skuespillerne.
Det er bare å glede seg.
| 1
|
603077
|
Viktig uroppførelse av Kapstad-verk
Komponisten Egil Kapstad etterlot seg mye musikk.
Uroppførelsen av Empty Street med KSO denne uken, tyder på at det kan bli flere møter med vakker musikk av Kapstad fremover.
For enden av Cissi Kleins gate i Trondheim sitter en liten bronsepike på en bronsebenk – til minne om tretten år unge Cissi Klein, av jødisk familie, som ble hentet på skolen høsten 1942 av norsk politi, sendt til Oslo og videre til Auschwitz hvor hun døde året etter.
Egil Kapstad fikk en dag se denne skulpturen.
Den gjorde dypt inntrykk.
Empty Street ble tittelen på musikkstykket han skrev i 2009, inspirert av og til minne om ikke bare Cissi Klein, men alle de som ble rammet av nazismens raseri mot jødene.
Verket fikk sin uroppførelse i Kilden torsdag kveld.
Det ble en verdig minnestund også for komponisten som døde i fjor.
I sitt spill hadde Kapstad en finslepen teknikk og en utsøkt sans for harmonikk og klang, en nyansenes mester.
Dette blir så tydelig også i hans komposisjoner.
Empty Street ligger nær opp til impresjonismen i stil.
Men nå og da bryter jazz-harmonikk igjennom, små rytmiske rykk bryter overflaten, verket maler ulike stemninger og lar lytteren fri til å tolke.
Hørt som et tonedikt kan en legge mye inn, dikte med.
Dissonanser i blåsere kan være krigens sirener.
Rolige bevegelser kan være vemod, sorg eller velbefinnende.
Det urolige, hurtige midtpartiet kan være barns lek, eller angst.
Trådene samles til slutt som en stille, resignert konklusjon på noe som like mye kan høres som en utelukkende musikalsk vandring i et rikt univers av toner og klang.
Kveldens solist, unge Joseph Moog fra Tyskland, imponerte både i Ravels klaverkonsert i G-dur og i Gershwins to verk etter pause:
Variasjoner over I Got Rhythm og suiten fra Porgy and Bess: Catfish Row.
Ravels førstesats er sterkt jazzinspirert.
Andresatsen derimot er en type meditativ musikk av beste merke, det er nesten så en fristes til å bruke ordet opphøyet.
Tredjesatsen er et fyrverkeri av en finale, vill og eggende, så tydelig skrevet av samme mann som skapte uforlignelige Bolero.
Gershwins verker for orkester og klaver hører vi, etter min mening, altfor sjelden.
Det er fyrig musikk, underholdende, morsom, full av herlige melodier, og så må det være særdeles utfordrende både for pianist, orkester og dirigent.
Scaglione, Moog og KSO løste dette utmerket denne torsdagskvelden.
Vi kan gjerne ha mer av dette.
| 1
|
603078
|
Venom overrasker
Tom Hardys og Sony Pictures’ versjon av antihelten Venom vil overraske Marvel-fans, for den bryter ut av Marvel-universet slik vi kjenner det.
Venom står nemlig i sentrum uten Spider-Man.
Opprinnelig var Venoms første vert Spider-Man, og etter hvert hans erkefiende.
Jeg synes Venom fungerer fint på egen hånd, og Spider-Man døde jo faktisk i «Avengers: Infinity War» for ikke så lenge siden og vi vet ikke hva som skjer der i fremtiden.
Så nullstill det du vet om karakteren fra før og ta inn filmen som en ny historie, hvor det handler om gravejournalisten Eddie Brock (Tom Hardy) som er på sporet av en kjempesak om en lyssky organisasjon ledet av Carlton Drake (Riot).
I sin iver blir Eddie ved et uhell infisert av en symbiote (utenomjordisk livsform).
Han viser seg imidlertid å være den perfekte verten for antihelten-skurken – men også ganske-snille-Venom.
Filmen er litt treg i starten, men tar seg opp etter hvert.
Tom Hardy er perfekt i rollen og Venom er en kul karakter.
Det er en time og 52 minutter med ukomplisert, actionfylt underholdning, ispedd herlig sort humor, som faktisk etterlot meg med ønsket om en oppfølger.
Spesielt etter teaser-klippet som vises midt i rulleteksten med Woody Harrelson i rollen som Kletus Casady (Carnage).
| 1
|
603079
|
Tårer i millionklassen
Ari Behn har sett døden i øynene, og har ingenting interessant å melde.
Siden 2013 har Ari Behn stilt ut og solgt sine egne malerier.
Det har han gitt ham stor suksess, bildene er blitt solgt for opptil flere millioner.
Nå er han også klar med ny bok, og kaller den «roman med malerier».
Det er korte små tekster og dramatiske malerier om hverandre.
Bakerst i boken står det hvem man kan kontakte for å få kjøpt Behns bilder.
Det er nesten så man begynner å mistenke at bokens primære formål er å selge malerier.
Jeg-personen har en smertefull svulst i øret, som antakeligvis skyldes at foreldrene nektet å ta ham med til legen da han som barn hadde øreverk, og heller la stekt løk i et håndkle inntil øret hans.
I tillegg havner han i en bilulykke, og da blir det mye smerte på én gang.
Bortsett fra dette inneholder boken egentlig lite handling, men derimot mye klaging.
Han tror han skal dø, og sier gang på gang dette: «jeg dør».
Jeg-personen har det vondt, det er det ingen tvil om.
Men der andre, bedre forfattere dykker ned i sin egen smerte og finner noe uventet, og kanskje gjenkjennelig for leseren, syns Behn bare enda mer synd på seg selv.
Han når bunnen.
Han ser på bilder av seg selv:
«Bildene viser smerten og ensomheten jeg kjenner.
Jeg smiler ikke.
Jeg gråter ikke.
Jeg er stum og lammet.
Det er ingen som ringer meg.»
Selvmedlidenheten grenser til parodi, og det er vanskelig å si om Behn selv er med på spøken.
Men parodien hadde fungert bedre om den ikke var overlesset med klisjéer:
«Kjære død.
La oss danse sammen.
Du og jeg.
Døden og jeg.»
Tittelen «Inferno» påkaller den vestlige kulturs forestilling om helvete.
Bortsett fra denne tittelen, som altså viser til Dante, er det lite i romanen som peker utover jeg-personen og forfatteren selv.
I Ari Behns litterære univers er det plass til lite annet enn ham selv.
Det er få setninger i denne boken som ikke begynner med ordet jeg.
Han kommer aldri videre.
I beste fall er det selvhjelp, i verste fall drukner det i selvmedlidenhet.
| 0
|
603080
|
Simple skrekkeffekter
Jeg grugledet meg litt til å starte dagen med en film fra «The Conjuring»-universet, men særlig skummelt var det ikke.
For all del, noen ekle enkeltscener fikk hårene til å reise seg, men ofte var det mer komisk enn skremmende.
Og foruten én åpenlys vits, tror jeg ikke det var meningen.
Historien er satt til 1952, altså før hendelsene i de andre fire filmene.
Nonnen dukker opp i «The Conjuring 2» og i «Annabelle 2», og i «The Nun» får vi forhistorien til denne mystiske og skremmende karakteren, som egentlig er en demon med navn Valak.
En ung nonne i et kloster i Romania (hvor Valak er fanget) tar sitt eget liv.
Presten Burke (Demián Bichir), som er spesialist på det overnaturlige, og den unge novisen søster Irene (Taissa Farmiga), blir sendt av Vatikanet for å undersøke om det er noe mystisk rundt dødsfallet.
Hovedproblemet med filmen er selve historien.
Det som er så skummelt med de andre filmene, er at de er inspirert av virkelige personer og hendelser, men i «The Nun» er det lite som oppleves som troverdig.
Scenene mangler skikkelig spenningsoppbygging, og de hviler for mye på hoppe-i-stolen-effekten.
Som de ørten gangene noen står foran et speil eller i en korridor, ser bort, ser tilbake, «quelle suprise» det står noen bak dem.
Det blir for enkelt.
| 0
|
603084
|
«Havormen» har fått egen biografi
Det er i hovedsak det konsekvente miljøperspektivet, kombinert med den nære, personlige skrivestilen som gjør boka til en medrivende opplevelse.
Torolf E. Kroglund er bosatt i Lillesand, lidenskapelig sportsfisker, litteraturviter, forfatter, tidligere leder av Ibsen- og Hamsundagene i Grimstad og nå nylig påmønstret som kultursjef i Risør.
Litt overraskende har han valgt å gi oss et slags globalt portrett, nærmest en litterær biografi, over en av de minst elskede og aktede skapningene i vår marine fauna: nemlig ålen.
Denne «havormen» som er noe herk å få på kroken, for ikke å snakke om å få av kroken, og som vi riktignok vet kan spises, men som de fleste av oss betakker oss for.
Forfatteren tar utgangspunkt i egne fiskeopplevelser, samtaler med lokale fiskere og marinbiologer, og han trenger ikke mange sidene på å vekke vår interesse for denne fascinerende og mysteriøse skapningen.
De fleste av oss synes jo det er ubegripelig hvordan laksen finner veien når den vandrer fra havet og opp i elvene for å gyte, men for ålen er det jo motsatt:
Den klekkes i det fjerne Sargassohavet, hvorpå larvene svømmer og driver med strømmen mot Amerikas og Europas kyster, hvor den tar seg opp i elvene og kan krype over land til vann langt inne på heia.
Her lever den en tid, før den tar fatt på den lange vandringen tilbake til havet og ned i de store dyp, på vei tilbake til Sargasso – tror vi.
Det er en internasjonal skapning vi snakker om.
Og med sitt lokale utgangspunkt tar forfatteren oss med på en global reise som ikke bare handler om biologi og vandringsmønster, men i minst like stor grad om ålen og ålefisket som matressurs og kultur, og i noen tilfelle ukultur.
Denne «jakten på å forstå ålen, både som biologisk vesen, økonomi og kultur bringer oss til Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Spania, Italia, Amerika og Japan.
Men det som driver fortellingen framover er i stor grad det faktum at den europeiske ålen i dag en utrydningstruet art.
Omsetning av ål ble totalforbudt i EU fra 2010, med den konsekvens at dette fisket som spilte en spesielt viktig rolle for de Sørlandske kystfiskerne, ikke lenger kunne fortsette.
Det er i hovedsak det konsekvente miljøperspektivet, kombinert med den nære, personlige skrivestilen som gjør boka til en medrivende opplevelse.
Forfatteren klarer å gjøre ålen til et symbol på menneskenes forhold til naturen, og selv om temaet kanskje kan oppfattes som sært og smalt, så blir det presentert på en måte som angår oss alle.
| 1
|
603085
|
Filmanmeldelse:Grensen
Den svenske filmen "Grensen" er ganske ubehagelig og veldig rørende.
Det finnes ingen annen måte å si det på:
Tina (spilt av Eva Melander) er annerledes.
Hun har grove, nesten dyriske trekk, virker mer avslappet sammen med elg og rev enn med mennesker og kan lukte om folk er redde eller prøver å skjule noe.
Det siste kommer godt med i jobben hennes som tollbetjent.
To hendelser skal snu opp-ned på Tinas liv.
Først blir hun involvert i etterforskningen av en alvorlig kriminalsak, så treffer hun en mann som deler hennes små og store særegenheter.
Denne vanskelig klassifiserbare historien kunne ikke ha vært skrevet av andre enn den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist.
Akkurat som filmatiseringen av hans "La den rette komme inn" (2008), utspiller "Grensen" seg i en virkelighet hvor det hverdagslige og lett gjenkjennelige når som helst kan flyte over i noe overnaturlig og smått bisart.
Og nok en gang skildrer han utenforskap på ømmest tenkelige vis.
At visse sekvenser kan få noen og en hver til å holde seg for øynene – samleiet midtveis tar for eksempel noen mildt sagt uventede vendinger – svekker på ingen måte den følelsesmessige slagkraften til en unik film med et stort hjerte.
| 1
|
603086
|
Freddy Mercury hadde fortjent en mindre ordinær film
Filmen om Freddy Mercury og Queen ligner litt på alle andre rockband-filmer du har sett.
For å ta det mange vil anse som viktigst først:
Rami Malek er veldig, veldig god i rollen som Freddy Mercury.
Ikke bare ser han eksotisk nok ut til å spille en innvandrergutt fra Zanzibar som var "født med fire ekstra hjørnetenner", men han har også den karakteristisk selvsikre gangen og det halvt selvnytende, halvt selvironiske glimtet i øynene inne.
Desto mer synd er det at "Bohemian Rhapsody" som helhet ikke klarer å heve seg over rockbiografi-klisjeene.
Oppstarten i trange kår, den skeptiske faren, de sneversynte plateselskapstypene, konsertscenene som blir stadig større, dekadansen og rusmisbruket, det ensomme livet på toppen...
Vi har sett det før, for å si det mildt.
Og alle som vet noe som helst om Queens historie, skjønner at det hele må ende med bandets triumfartede comeback på Live Aid i 1985.
Ellers er "Bohemian Rhapsody" bra på det musikalske – sceneopptredenene er kraftfulle og filmen tar seg tid til å vise bandet i arbeid i studioet – men merkelig prippen og utvendig i fremstillingen av Mercurys sex- og følelsesliv.
En så ekstraordinær personlighet hadde fortjent en mindre ordinær film.
BOHEMIAN RHAPSODY
USA 2018
Regi:
Bryan Singer, Dexter Fletcher
Skuespillere: Rami Malek, Lucy Boynton, Gwilym Lee, Ben Hardy, Joseph Mazzello, Aidan Gillen, Tom Hollander, Allen Leech, Mike Myers
Musikk:
John Ottman
Aldersgrense: 9 år
| 0
|
603087
|
Et liv i usikkerhet
"Sjarmøren" er en langt mer alvorlig – og severdig! – film enn tittelen kanskje kan gi inntrykk av.
Esmail (Ardalan Esmaili) har én eiendel han tar veldig godt vare på: den koksgrå, ganske stilige dressen han tar på seg når han skal på bar for å sjekke opp danske damer.
Han er ikke på kjøttmarkedet for fornøyelsens skyld.
Hvis han ikke snart får giftet seg, vil Esmail bli sendt tilbake til Iran.
Så, en av disse kveldene på byen, treffer han Sara (Soho Rezanejad).
Hun er også iransk, men lever – i hvert fall så langt moren hennes tillater – som de danske vennene sine.
"Sjarmøren" – huff, den tittelen føles virkelig ikke riktig!
– er en dypt melankolsk film om å betrakte livet fra utsiden og desperat prøve å få en fot innenfor.
Kameraet observerer gjerne Esmail gjennom speil og vinduer mens Ardalan Esmaili (sist sett i den utmerkede spenningsserien "Greyzone" på NRK1) spiller ut usikkerheten hans med jagede øyne.
Hemmelighetene fra Esmails fortid som gradvis avdekkes, bidrar til å gi filmen et til tider nesten thrilleraktig preg.
Mer enn noe annet oppleves "Sjarmøren" likevel som en nøktern, troverdig skildring av situasjoner de fleste av oss heldigvis aldri kommer til å havne i.
| 1
|
603088
|
Lukten av popcorn og blod
Halloween-effektene kommer litt tidligere i butikken for hvert år.
Det samme gjør visst halloween-filmene på kino.
Av alle skrekkfilmens subsjangre er det ingen som har større begrensninger enn slasheren.
Fra begynnelsen med "Halloween" (1978) til det kommersielle toppunktet "Scream" (1996), har det alltid handlet om tenåringer som blir forfulgt og drept av maskerte mordere med stikkvåpen.
"Hell Fest" har ganske nøyaktig én ny vri å tilføre:
Åstedet er et tivoli med horrortema.
Spenningsmomentet blir dermed om ungdommene – som er like klineglade og éndimensjonale som alle andre ungdommer i alle andre slasherfilmer – klarer å skjønne at en ekte drapsmann lusker rundt blant tivoliets juksemonstre og makabre pappmasjékulisser.
Selv om dét ikke er den verste ideen noen sinne, er den langt fra god nok til å holde interessen oppe i halvannen time.
"Hell Fest" kan kanskje ha en slags pervers nostalgisk appell for 80-tallister som så absolutt alt videosjappa hadde i skrekkhyllene.
Muligens kan den også fungere som halloween-underholdning for smågothere som ikke engang var påtenkt på VHS-kassettens tid.
Varig inntrykk kommer likevel ikke denne grunnleggende poengløse filmen til å gjøre på noen.
| 0
|
603091
|
Gjenkjennelig om å få barn
God i sin sjanger.
Hva gjør man når man har vært sammen noen år, har jobb og to inntekter og plutselig virker det som om alle rundt deg får barn?
Denne romanen beskriver godt følelsene mange nok sitter med, når de vurderer det store spørsmålet om man skal gå til det store steget og få en baby.
For når passer det egentlig best?
I 2004 ga Zahl og Grydeland ut romanen « Vi kan godt kysse», om Frank og Erle som etter mye strev finner hverandre.
Zahl skrev historien fra Franks perspektiv, på nynorsk, og Grydelands bokmål fortalte Erles versjon.
Her fortsetter de med samme oppskrift.
Nå er Frank og Erle blitt eldre, og med de nye utfordringene som da følger med.
Allerede når man har bestemt seg for å prøve å få barn, begynner det.
Hvor skal man bo?
Hva skal barnet hete?
Når og til hvem skal man fortelle om graviditeten?
Romanen passer nok ekstra godt for 20- og 30-åringene som er midt oppi dette.
For det handler om moderne utfordringer som mange par møter:
Å sjonglere karrière med småbarnsliv, og samtidig bevare et sprudlende kjæresteforhold.
Oppi dette er det også svigerforeldre, pengetrøbbel, lite søvn, utroskap, bleier og små og store utfordringer.
Det handler om at man nok aldri får det gamle livet sitt tilbake, og om hvordan man skal kunne justere seg inn i et annet hakk for å takle det nye.
De skriver om hvor selvutslettende, men også gledelig, det kan være å få barn.
Og som de skriver i romanen:
"Dei seier det skal vere så givande å få barn, og det stemmer jo.
Men det er ingen som seier høgt kor kjedeleg det er, kor dårleg match det er mellom barnets glede over repetisjon og den vaksne sitt behov for progresjon."
Romanens form, ved å vise både kvinnen og mannens perspektiv fra samme situasjon, minner om tv-serien "The Affair".
I denne romanen kunne de nok ha trukket det ennå lenger, og latt de to versjonene være enda lenger fra hverandre.
Nå kan det til tider være nyanseforskjeller, og da kan det bli lite overraskende å lese versjon to.
Ellers fungerer dette grepet svært godt.
Romanen er feel good, lettlest, humrende gjenkjennelig, og god i sin sjanger.
Anmeldelsen har også stått i Stavanger Aftenblad.
| 1
|
603092
|
Løgn og tvil og mørke hjerter i Kongo
Nikolaj Frobenius skriver seg inn i sitt eget mørke hjerte i sin nye roman «Kongonotatene», som bygger på intervjuer med Joshua French og Tjostolv Moland .
Forfatteren i Nikolaj Frobenius' nye bok reiser til Kongo og de drapsdømte nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French, på oppdrag fra en filmprodusent.
Slik Frobenius selv gjorde for noen år siden.
Men i stedet for film ble det bok, og prosessen rundt forfatterens kamp for å få et grep om sannheten i saken, er blitt bokens materiale.
Romanen følger to linjer, den ene framstår dokumentarisk, i sanntid.
Jeg-personen er forfatter, han skriver om alt fra samtaler i fengselet til søvnproblemer og lokalt øl.
Den andre linjen er fiksjonen denne fiktive forfatteren etter hvert begynner å skrive, fordi han må levere noe til produsenten.
Han leter etter en pragmatisk løsning på det umulige oppdraget; å lage fiksjon av en virkelig historie, der virkeligheten ikke lar seg dokumentere, og der en gitt versjon potensielt vil frikjenne eller dømme på feil grunnlag.
Løsningen blir å lage en uttalt fortolkning av virkelige mennesker.
Den litt haltende dramaturgien dette dilemmaet skaper, står ellers ikke i veien for driv og spenning, langt ifra, Frobenius skriver jo drivende godt.
(Denne delen av romanen er forøvrig satt i skriftfonten courier, filmmanus-fonten).
Jo mer forfatteren grubler på hva som er sant og jo nærmere han kommer de to fangene, jo mer vikler deres historie seg inn i hans egen historie, hans kriminelle ungdomstid.
Uansett:
Forfatteren begynner å identifisere seg med de to, stadig mer forvirret og mørk.
Forvirringen understrekes ytterligere av romanens uklare - men antagelig villede - skille mellom fiksjon og virkelighet.
Underveis lanseres en referanse til Joseph Conrads roman Mørkets hjerte, en utforskning av ondskapens og/eller galskapens vesen – denne ble som kjent til filmklassikeren «Apokalypse nå».
Men til forskjell fra Mørkets hjerte, blir ikke onde handlinger i Kongonotatene forklart som galskap.
I stedet blir de framlagt som valg eller ideologi, ja, en slags krigerholdning.
Det er interessant, troverdig – og ganske skremmende.
| 1
|
603095
|
Nærum i klassisk krim-modus
Gjennomarbeidde, moderne krimnoveller, men i klassisk form og med hint til Andre Bjerke og Agatha Christie.
Boka har undertittelen «Åtte mysterier», og er den 4. boka om Oberon Qvist og den litt vindskeive krimforfattaren Kjell Nilsen.
Eg har berre lese om dei, og registrert at alle tre har fått positive omtalar.
Det overraskar ikkje, for dette er ein mangfaldig krim – med masse humor, ofte tørrvittig.
Slik eg les boka har forfattaren fleire ærend.
Nærum vil underhalde.
Få oss lesarar til å le, meir enn å grøsse, sjølv om folk i tur og orden blir drepne.
Så det er sagt, Nærum skriv definitivt ikkje såkalla «nordic noir»!
For dei mange som kjenner tradisjonell krim frå til dømes England og Noreg, vrimlar det av hint.
Er det noko som er sikkert, så er det at Knut Nærum har eit sterkt forhold til forfattarar som André Bjerke, Agatha Christie og John Dickson Carr, for å ha nemnt nokre av dei mest sentrale.
Eg meiner også å kunne kjenne att Sherlock Holmes/ Dr. Watson – og Stein Riverton, alias Sven Elvestad.
Det er ikkje nødvendig å ha lese klassikarane frå tidleg 1900-tal og fram til 1970, men det er ein fordel, viss du skal få fullt utbytte av «Den gåtefulle Oberon Qvist».
Qvist, som er ein intelligent mann, har ganske mykje til felles med både Sherlock Holmes og Dr. Watson, og det angar på ein måte 1920-talet av boka, sjølv om alle impliserte har mobiltelefon.
«Kvinnen som ingen kunne ha kvalt», «Boken som drepte» og «Ingenting her og ingenting der» - dette er tre av dei åtte forteljingane i boka.
Forresten, eg les alle åtte som noveller.
Tekstene er korte, talet på personar er få, og mykje blir fortalt mellom linjene.
Endeleg, Nærum har alltid ein overraskande slutt på tekstene.
Som sagt, Nærum nyttar klassiske krimform.
Men han skriv frå vår tid, og personane har mobiltelefon – og kan kunsten, for eksempel å kvitte seg med digitale spor.
| 1
|
603099
|
Filmanmeldelse:Mordene i Kongo
Aksel Hennie har gått hardt ut og sagt at sannheten er i filmen.
Det er den ikke.
«Mordene i Kongo» forsterker egentlig bare inntrykket jeg hadde fra før.
Filmen er basert på boka «Et mord i Kongo» av Morten Strøksnes om da Joshua French (Aksel Hennie) og Tjostolv Moland (Tobias Santelmann) ble dømt for drap i Kongo, og delvis Nicolaj Frobenius’ manus.
Sistnevnte trakk seg imidlertid underveis siden han mente det kritiske blikket han hadde i sitt manus ble retusjert bort.
Han valgte i stedet å skrive boken «Kongonotatene», og Stephen Uhlander står nå oppført som manusforfatter.
Og her ligger vel kjernen i analysen av filmen også.
Bare French vet hva som egentlig skjedde da Abedi Kasongo ble drept, og bare French vet hvordan Moland døde.
Og han har servert en rekke løgner og halvsannheter, så det er umulig å vite hva som egentlig er fakta.
Fremstillingen av hendelsesforløpet virker ganske sannsynlig, men hvorfor de tar de mye omtalte bildene underveis klarer filmskaperen ikke å levere en troverdig løsning på.
Hvorfor stopper de for å posere ved et tre mens de jaktes gjennom jungelen av menn med våpen?
Og hvorfor smiler Moland når han tørker Kasongos blod fra forsetet i bilen, og enda mer interessant; hvorfor valgte French å ta bilde akkurat da?
Regissør Marius Holst leverer en svært vellaget film teknisk og visuelt sett, og skuespillerne imponerer.
Særlig Santelmann som leverer en strålende versjon av Moland fra han er en kjepphøy leiesoldat til han blir galere og galere på grunn av malaria.
Jeg sitter ikke med den etiske fasiten, men ingen av dem blir i alle fall fremstilt som helter, og nærmere sannheten kommer vi kanskje aldri.
Men som sagt, forventer du svaret på mordgåten blir du skuffet.
| 0
|
603100
|
46 kvinner deler fødselhistorier
46 kvinner deler sine fødselhistorier.
Blant dem flere sørlandskvinner.
Ideen er så enkel at den er genial.
Å få kvinner til å fortelle om sine fødsler.
Menn forteller andre menn om deres opplevelser i militæret.
Og kvinner forteller hverandre om fødslene sine, forteller Fuglehaug.
Og det er jo en sannhet i det?
De fleste av oss husker detaljer (også de uvesentlige) fra våre egne fødsler.
Og en fødselhistorie har gjerne «alt» - en historie med klassisk oppbygging – en helt skal gjennom noe, det kommer et stort hinder, og så går det som regel bra.
Fuglehaug har møtt kvinner fra Sørlandet til Svalbard og lar dem snakke om deres fødsler.
Her er de som fødte rett etter krigens slutt, de som fødte 22. juli, de som fødte stående i et fly, i et helikopter, på ei ferje, på sitt eget bad eller i baksetet på en Lada med svigermor.
Vi får også høre om taxiturene som har flere passasjerer på slutten enn på begynnelsen.
Det er de som aldri rakk å komme frem til sykehuset.
Og dette er ikke langtekkelige greier, om lang ventetid, om rier, om detaljer som kan være kjedelige rett og slett.
Dette er rett på sak.
Og man får et inntrykk av at dette er sterke kvinner.
Vi treffer 46 kvinner, flere av dem er sørlandskvinner.
Først ut er Helene Langmyr i Gjerstad.
Hun forteller om da hun fødte midt i en snøstorm.
Ambulansen kom, men barnet ville ut - fort - og de rakk ikke fram til sykehuset.
I utkjøringsfeltet , mens snøen lavet ned, kom babyen i ambulansen, og hennes egen far tok imot babyen.
Heldigvis var faren også ambulansearbeider.
Pernille Vea fra Birkenes fødte sitt barn i Kirkenes.
Barnet var stort, over fem kilo.
Og barnet ble født på det spesielle tidspunktet 09.09 klokka 09.09.
Randi Fuglehaug forteller at ideen til boka kom da hun spurte sin 93 år gamle bestemor om hennes fødsler.
Og da rant ordene ut av henne.
Og det er ikke rart.
Det er et av de mest minnerike tidspunktene for mange kvinner, som sitter i resten av livet.
Bokas styrke er den nøkterne beskrivelsen av fødslene, hvordan kvinnene forteller rett fram hvordan det var.
Dette er en feel good-bok.
Men det ligger likevel politiske undertoner her, om at det er for få fødetilbud for de som bor i utkantstrøk.
Men dette skrives elegant mellom linjene.
| 1
|
603101
|
Krangel av dimensjoner
Den libanesiske filmen "Fornærmelsen" viser hvorfor det blir krig i verden.
Det begynner med en filleting.
Den kunne virkelig ikke ha vært mindre betydelig:
Et avløpsrør som stikker ut fra verandaen til Tony lekker vann i nakken på Yasser, Yasser reparerer røret, Tony slår røret i stykker, Yasser kaller Tony en "jævla kødd", Tony krever at Yasser ber om unnskyldning.
Så har de det gående.
Dette kan kanskje høres ut som en klassisk norsk nabokrangel.
Men siden vi befinner oss i Beirut – og Tony er kristen libaneser og Yasser palestinsk flyktning – blir saken umiddelbart viklet inn i spørsmål om religion og politikk og tiår på tiår med blodig historie.
Og når advokatstanden melder seg på, begynner konflikten for alvor å eskalere.
Bildet regissør Ziad Doueiri (fun fact:
Doueiri var kamerassistent på de første filmene til Quentin Tarantino) tegner av hjemlandet Libanon er ikke uten varme, men virkeligheten der er så absurd komplisert at han ikke kan annet enn å riste oppgitt på hodet.
"Er det rart det blir krig i verden?" spør han seg selv og oss.
"Fornærmelsen" er en stilsikker, velbalansert og ofte humreverdig film fra et land vi vanligvis bare ser i korte, nedslående nyhetsinnslag.
| 1
|
603102
|
Morsomt kaffeslabberas
Regissøren av «Notting Hill» har samlet fire av Englands beste skuespillere til kaffeslabberas, og det er overraskende underholdende.
Eileen Atkins («The Crown»), Judi Dench («Skyfall»), Joan Plowright («101 dalmatinere») og Maggie Smith («Downton Abbey»), har preget den britiske scene i en årrekke, og alle har mottatt ærestittelen Dame (kvinnelige varianten av Sir) av det britiske kongehuset for sin formidable innsats i deres felt.
Dokumentaren «Nothing Like a Dame» er spilt inn i huset til Joan Plowright, som hun tidligere delte med sin nå avdøde ektemann og en av verdens største filmlegender, Laurence Olivier.
I tillegg til å filme kvinnene i vante omgivelser, har regissør Roger Michell gjort et annet genialt trekk, nemlig å gjøre så lite som mulig.
Kameraet bare ruller og går og lar venninnene mimre i vei, mens vi innimellom får se gamle filmklipp som viser deres talent og utstråling.
Rundt bordet er de fire kvinnene først og fremst gamle venner og kollegaer, og med humor og glimt i øyet ser de tilbake på livet og karrieren.
Noen ganger blir de penset inn på temaer, og ingen temaer virker tabu.
De snakker rett fra levra mens de ler godt av egne og hverandres historier, og den gode stemningen er veldig smittsom.
| 1
|
603104
|
Tankevekkande om å vere annleis
Grue fortel nøkternt og usentimentalt om å leve «..et liv som ligner deres».
Undertittelen «En levnetsbeskrivelse» fortel i klårtekst kva boka handlar om.
I rammeforteljinga er hovudpersonen 36 år, har ein alvorleg muskelsjukdom, er professor, gift familiefar og rullestolbrukar.
Retrospektivt fortel Grue om ein oppvekst litt utanom det vanlege, fordi han er dårleg til beins.
På knapt 170 sider greier forfattaren, usentimentalt og konkret, å skildre korleis det har vore, og korleis det er, å ikkje ha ein kropp som det store fleirtalet har.
For meg blir tittelen eit stutt dikt:
«Jeg lever / et liv / som ligner / deres.»
Som fiktiv forfattar, både i noveller og romanar, tyr Grue ofte til ekstreme skildringar og mengder av framandord.
I denne boka, ei skildring av levd liv og oppvekst for ein handikappa intellektuell, er språket nøkternt.
Rett nok synst eg han brukar litt mange vitskaplege fagord her også, men språkleg er det ein ny Grue vi møter i boka.
Samfunnskritikken er på plass, men alt er nøkternt og balansert.
Så skal det understrekast at den stillinga han har i dag er resultatet av systematisk hardt arbeid frå ung alder.
Skulle eg prøve på å formulere det som er ein raud tråd gjennom boka, måtte bli noko slikt som dette:
Grue fortel om fakta og draumar, om ein lengt etter det «vanlege» livet for ein mann.
Og det motsette, det uvanlege, som har prega oppveksten hans.
Tittelen er på nytt slåande «…et liv som ligner deres.»
Forfattaren skildrar tallause døme på at livet hans berre liknar ditt og mitt liv.
Eg skal til slutt nemne eit eksempel.
Då kona hans, Ida, skulle føde, kunne han ikkje som fleirtalet av oss, sørge for at bilen er klar, og køyre til klinikken når tida kom.
Nei, han måtte få nokon til å vere på plass når ho hadde termin, ei kvinne som kunne følgje Ida.
Sjølv måtte han kome seg av garde på eit seinare tidspunkt.
| 1
|
603105
|
Om å være verdig som et jeg i verden
Hanne Ørstaviks nye essaysamling utforsker eksistensen og det å være et synlig subjekt i verden, gjennom kropp og språk.
Hanne Ørstavik har i romanform lett etter et selv i kroppen og seksualiteten.
I sin første sakprosabok gjør hun et innstendig forsøk på å finne ut hva som er jeg-ets plass i virkeligheten.
Resultatet åpner, jeg-et blir tydeligere, både som et sted å se fra, som identitet og kropp.
Samlingen er basert på foredrag og essays tilbake til 2001.
De er satt opp kronologisk, nærmest uredigerte.
Ørstavik har mye kunnskap, og bruker mange ulike innganger til temaet, kunst, seksualitet, eget og andres forfatterskap, filosofi, linjer i landskapet, kropp, mellomrom og tekstens holdning, for å nevne noe.
En av inngangene er drømmen tittelen henviser til, «Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap».
Kjøkkenet er forstått som det feminine rommet (forfatteren) og bøkene (lesningen, og særlig filosofien, som er kilden til skrivingen) det maskuline.
I essayet reflekterer hun over at patriarkatet ikke bare finnes i menn og i samfunnet, men at den er kroppsliggjort hos oss alle.
Slik identifiserer hun kampen for å slippe til det mannlige i seg, en kamp hun fører gjennom skrivingen.
Dette er ikke bare et indre erkjennelsesprosjekt, men et forsøk på å «utvide sirkelen av lys», skriver Ørstavik – og slik forstå mer av verden.
Interessant er det også når Ørstavik beskriver seg selv under et av kunstneren Louise Bourgeouis’ verk, «Fillette», som betyr liten jente.
Skulpturen forestiller en kjempekuk, og forfatteren beskriver hvor liten hun blir under den store gummikuken.
Hun erkjenner;
Det var ikke skulpturen som var stilt ut, men selve blikket på den.
Spørsmålet om hvem den som ser er (jeg-et), blir sentralt.
«Og verket sier:
Se meg fra stedet jeg åpner, fra stedet til en liten jente».
Det skjer ikke uten motstand, men, som Ørstavik skriver:
Motstanden mot kunsten kan være motstand mot å være i sannheten verket åpner, og ikke motstand mot verket i seg selv.
Det som blir veldig tydelig med disse tekstene, er deres ærlighet.
Forfatteren er dypt seriøs i sine betraktninger.
Samtidig som dette jeg-et hun forsøker å gripe, ifølge henne selv, sklir unna, er det veldig tydelig for leseren at det hele tiden er tilstede.
Som en overdommer i teksten, som kommenterer refleksjonene og tvilen «... disse tingene jeg så gjerne vil skrive om, jeg vil ikke gi meg (hørte du: gi meg) – men også som jeg-et som hele tiden forsøker å nå fram til et sted å se forsonlig og omfavnende på seg selv.»
| 1
|
603106
|
Som planlagt til KrF-striden
Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen har vært sentrale i utviklingen av norsk kirkeliv de siste femti år og nå kommer de med sin versjon av historien - opplysende og til glede for leseren.
Det stormer på KrF-havet etter at Knut Arild Hareide la om kursen til babord.
Skarpest er typisk nok reaksjonene her sør, hvor vi på ny gir næring til Akersgata og resten av landet når de hevder at det er noe spesielt med Sørlandet.
Her vil man helst at KrF skal samarbeide med både Høyre og FrP.
Typisk.
Som om det skulle være planlagt kommer samtidig ei bok med den provoserende tittelen:
«Da Gud skiftet mening».
Undertittelen; «Femti år som forandret kirken», demper provokasjonen.
Den norske folkekirken har forandret seg veldig, også her sør.
Det er frimenighetene og det såkalt frie organisasjonsliv på Sørlandet, og mange av KrF’s velgere, som har forandret seg mindre.
Boka er ei historiebok som kunne vært nyttig og oppklarende for dem som i dagens diskusjon hevder at Arbeiderpartiet har stått for avkristningen av Norge, og at det dermed blir feil av KrF å gå sammen med dem.
Dette er Fake News, en påstand som blir gjentatt så kjedsommelig ofte at den blir sannhet for mange.
De som tror på dette bør lese denne boka.
Bokas forfattere presiserer innledningsvis at de ikke er objektive.
Til de har de begge vært alt for involvert i utviklingen og i dreiningen mot både det liberale og radikale for å bruke to svært upresise begreper.
Men det er en klargjørende, oppklarende, innsiktsfull og tidvis ganske humørfull beskrivelse av den nevnte kirkehistoriske epoken som rulles ut her.
Utgangspunktet er 1968, studentopprøret og den berømte fjerde generalforsamlingen i Kirkenes Verdensråd som fikk betegnelsen Kirkemøtet i Uppsala og som vedtok en rekke uttalelser som åpnet for en radikalisering av kirkene.
Herfra går ferden gjennom bispemøter, regjeringsbeslutninger, kirkemøter, karismatiske vekkelser, Ten-Sing, Hognestad-saken, kamp mot apartheid og frigjøringsteologer, hippier og jesusrevolusjon, gullstoler i kirkeasyl, skille mellom stat og kirke, dialog og misjon, kort sagt alt som har rørt seg og beveget kirken og kristenheten i Norge og verden i årene siden 1968.
| 1
|
603107
|
Knallgodt fra Jørn Lier Horst
Vi kjenner at vi kunne vært deltaker i denne romanen.
Det er så deilig å lese Jørn Lier Horst!
Det tok meg noen kapitler før jeg fant ut hvorfor; så gikk det opp for meg at det var fordi alt flyter så tilforlatelig rolig at jeg som leser ikke blir oppjaget av de konstante, oppmasende skiftene som preger mye samtidslitteratur.
Det er blitt mer og mer vanlig å skifte synsvinkel, personer og til og med fortelling i så å si hvert kapittel i en slags smitte fra filmverdenens hastige kutt og klipp.
Det krever økt oppmerksomhet, og en blir rett og slett mentalt sliten av å lese sånt.
Å lese Jørn Lier Horst blir som «å komme hjem», hvor den samme fortellingen strømmer videre fra kapittel til kapittel.
Det bidrar også at etterforskeren og familien hans blir framstilt så menneskelige, som en venn, som nesten kunne vært oss selv.
Og i denne krimmen er intrigen veldig god, bedre enn i Liers Horst sin forrige.
En ærverdig Ap-politiker dør, og det blir funnet utenlandsk valuta på hytta hans tilsvarende 70–80 millioner kroner.
Spenningen spinnes rundt spørsmålene om hva dette er for noen penger og hva dette har vært for slags mann.
Og jo mer etterforsker Wisting og datteren Line graver, jo nifsere blir det.
Lier Horst sine erfaringer fra politiet gir fortellingen et preg av ekthet, samtidig som politiskildringene aldri tar overhånd.
Politifolkene skildres nært, som ekte mennesker vi kunne ha truffet hvor som helst.
I Liers Horst’ fiksjonsverden fins ingen supermennesker, heller ikke noen alkoholisert antihelt, kun en helt vanlig, jordnær pappa og bestefar, trolig blek med litt mage og krøllete, ustrøket skjorte, som tilfeldigvis også er etterforsker.
Sammen med datteren og litt bistand fra andre, nøster de opp både ran og mord fra fortiden, samt ideologiske brytninger i en Ap-politikers sinn.
Det siste er blitt ganske så aktualisert i vår politiske samtid der sosialdemokratiene i Europa opplever velgerflukt til partier med andre verdier.
Denne boka synliggjør hvorfor Liers Horst for tiden er den mestselgende forfatteren i Norge.
| 1
|
603108
|
Sterkt, intenst og uvanlig
Alt veller ufordøyd opp fra en primitiv ursuppe i boka skrevet av en kvinne som blir omtalt som en av Norges ti mest lovende unge forfattere.
En blir slått i bakken av den siste boka til Ida Hegazi Høyer, mest for måten hun skriver på, men også for selve fortellingen; men så er de to elementene godt sammenvevd.
Språket i boka er tungt lastet, rett og slett mettet med poesi, bilder, metaforer og fornemmelser.
Aldri her jeg lest noen prosatekst som har vært så spekket med poetisk kraft, så mye at det nesten blir overveldende.
Knapt en eneste setning i boka på nesten 300 sider er ren, lettlest handlingsbeskrivelse.
Som denne:
«Kjærligheten går fra å være ren væske, bortimot livgivende nektar, til å bli en kornete, tilsmussa grøt.
Alt fruktkjøtt blir slagg.»
Dette er del av en lang tirade den kvinnelige hovedpersonen «jeg» uttaler til en av de anonyme unge mennene i boka, som alle kalles «Thomas».
Dette eksemplaret «ligner en engstelig skapning i ferd med å bli forlatt av moren sin (..)».
Han blir ikke mindre satt ut når jeg-personen avslutter talestrømmen sin med:
«Tror du virkelig at hverdagen din er unik nok til ikke å forpeste deg?»
Når denne utgaven av Thomas kommer seg til hektene, «har han allerede glemt alt jeg sa, og endelig kan vi dra hjem og gjøre det som hele konserten og denne haltende bli-kjent-samtalen har vært en pinefull utsettelse av».
Sex, med andre ord.
Og da handler det om rein sex totalt frakoplet føleri, slikt som kvinner tradisjonelt ikke tilkjennes evne til å oppleve.
Men i denne boka fins ikke sminkede følelser.
Alt veller ufordøyd opp fra en primitiv ursuppe, for å si det med bokas billedspråk.
Boka har en fortelling, om tre jenter som bor sammen, etterhvert supplert med en fjerde.
Alle er på sitt vis sterkt dysfunksjonelle med sterkt asosiale trekk, og alle går etter hvert mer eller mindre i oppløsning.
Og jo mer ting faller fra hverandre, jo mer poetisk , hektisk og ekspresjonistisk blir språket.
Alt blir fortalt gjennom denne ene jenta, en jeg-person uten forhistorie eller forankring, uten bånd til virkeligheten.
Når en er ferdig med lesning av fortellingen, kjenner en seg utmattet, og lurer på hva en har vært med på.
Stort var det i alle fall.
Og særdeles sterkt.
Og høyst uvanlig.
| 1
|
603109
|
Sommer på Torvet-stemning
Hundrevis av festglade hadde tatt turen til årets Dark Season-festival som skulle rundes av med velkjente Smokie denne kvelden.
I teltet på Torvet var det rigget med benker og langbord – det hele minnet mest om Sommer på Torvet.
En liten gruppe med blodfans hadde sikret seg plass foran scenen, mens de danseglade hadde funnet seg en liten åpen plass for å svinge seg.
Resten holdt seg ved bordene og førte noen særdeles spennende samtaler som ikke kunne vente til etter konserten.
Her var det ikke en gang tid til å klappe mellom sangene.
Det engelske rockebandet har holdt på helt siden 1964 og har spilt så mye i Norge at de har fått stempelet «Norgesvenner».
Bassist Terry Utteley er det eneste originalmedlemmet som er igjen, og med seg hadde han Mike Craft på vokal, Martin Bullard på keyboard, Mick McConnell på gitar og Steve Pinnell på trommer.
De fremførte låtene med enkelhet, og etter så mange konserter er det en selvfølge.
Dessverre ble den musikalske opplevelsen dempet på grunn av dårlig lyd.
Kanskje ikke så rart i et ljomete partytelt.
Under låten «Wild Wild Angels» prøver Pinnell å få med publikum på å veive med armene - uten hell.
Ingen får heller med seg hva Utteley prøver å formidle etter sangen.
Det var nemlig en cover-låt som skulle til for å fange oppmerksomheten til deler av det snakkesalige publikumet.
«I Don’t Wanna Talk About It» fikk flere til å synge av full hals.
Allsangen ble endelig et faktum da de serverte enda en cover - «Have You Ever Seen the Rain?» av Creedence Clearwater Revival.
Deres store hit fra 1976, «Living Next Door to Alice», fikk selvfølgelig også samme respons.
Det var nok mange som koste seg blant publikum denne kvelden med noen øl og hyggelig lag, men her var det absolutt ikke konserten som var i sentrum.
Det var derfor ikke bare oppsettet som minnet om Sommer på Tovet, men hele stemningen.
Men for all del – man skal ikke bare skylde på publikum.
Smokie kunne med fordel gjort noe mer under konserten.
Kanskje en solo eller to, eller et bedre visuelt show ville gitt dem mer oppmerksomhet.
Heldigvis fikk de det mot slutten av konserten.
| 0
|
603110
|
Funker som bare det
I et rolig nabolag i Slusvik skjuler det seg flere hemmeligheter enn brunsnegler, og de fleste naboene er ikke det de utgir seg for.
Det danner et spennende grunnlag for den nye, norske krimserien «Kielergata», som har premiere på TV2 torsdag kveld.
Serien, som takk og lov ikke er nok en krimserie i nordic noir-sjangeren, handler om Jonas (Thorbjørn Harr) som jobber hardt for å fremstå som den perfekte kjæreste, stefar, nabo og ansatt.
Det tar imidlertid ikke mange minuttene før vi skjønner at Jonas skjuler en mørk fortid, og at han kanskje ikke er den eneste i nabolaget.
Slusvik er for øvrig kåret til Skandinavias minst kriminelle sted.
Stemningen er litt David Lynch-aktig, men serieskaper Patrik Syversen («Rovdyr») kunne med fordel gjort stemningen enda mørkere og rarere.
Plottet er heller ikke spesielt nyskapende og har vært gjort flere ganger før, i filmer som «Arlington Road», «The Good Neighbor» og «A History of Violence».
Men misforstå meg rett, det funker som bare det og tematikken er på ingen måte oppbrukt.
Hvor godt kjenner vi egentlig folk rundt oss?
Noe å tenke på neste gang naboen smiler bredt over stakittgjerdet og byr deg på kaffe.
Kristoffer Joner skulle egentlig spille rollen som Jonas, men ble skadet og Thorbjørn Harr tok over, og hurra for det.
Ikke at jeg ikke liker Joner, men Harr har i utgangspunktet et mer uskyldig ytre, og mørket som ligger under blir derfor ti ganger mer spennende.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene, og så langt er serien en positiv overraskelse som lyser opp høstmørket med både gode skuespillere, stødig regi og et velskrevet manus.
| 1
|
603111
|
Nazisten Marie Hamsun
Velskrevet biografi om den store forfatterens kone.
Mye er skrevet om Knut Hamsun, i «Kjærlighet og mørke» er det hans kone Marie Hamsun vi får lese om.
En stor del av kildematerialet er fra tidligere ukjente brev, til tross for at Marie Hamsun destruerte flere brev i visshet om at de i fremtiden kunne brukes som kildemateriale av litteraturhistorikere.
Det er spesielt en venninne Marie Hamsun utveksler mange brev med, jøssingen Cecilia Aagaard.
Til henne skriver Marie Hamsun om både stort og smått; om slanking, om ekteskapet, om barna, om psykoanalyse og politikk – til hun finner det for godt å avslutte vennskapet fem dager før frigjøringen av Norge.
Slik begrunner Marie Hamsun det:
”Vi har ingenting mer å skrive til hverandre om, jeg føler for deg som for enhver som motarbeider den sak jeg er beredt å dø for – nasjonalsocialismen.”
Til tross for NS-medlemskap (noe Knut Hamsun aldri hadde), dro Marie Hamsun til Oslo i et forsøk på å få deler av en geriljagruppe i motstandsbevegelsen, ledet av major Arne Laudal fra Kristiansand, benådet av Josef Terboven.
Det var fånyttes.
Bortsett fra de to yngste av gruppen på ni, måtte resten bøte med livet.
At hun i det hele tatt prøvde, begrunnet hun riktignok med at NS-erne hadde en overlegen moral:
”[...] Ved å tenke på andre først og sig selv sist [...]”!
Marie Hamsun er blitt anklaget for å være den som ledet Knut Hamsun inn i nasjonalsosialismen, men det tror man neppe etter å ha lest «Kjærlighet og mørke».
Marie Hamsun var på mange måter underdanig Knut Hamsun, men likevel ikke – her leser vi om to sterke personligheter som lever sammen, først i Østerdalen og på Hamarøy, deretter på Nørholm.
Flere utdrag er fra brev dem i mellom.
Ved å portrettere Marie Hamsun, får vi også vite mye om Knut Hamsun, om hans egenrådighet og sjalusi.
Anne Hege Simonsen gir et høyst sammensatt bilde av Marie Hamsun, og det er bra.
«Kjærlighet og mørke» er dermed blitt en svært interessant biografi.
| 1
|
603113
|
Sterk norsk filmdebut
«Føniks» er en mørk fortelling om hvordan det er for barn å leve med psykisk syke foreldre.
Jill (14) har tatt morsrollen i den lille familien på tre.
Noen må ta vare på lillebroren Bo.
Moren Astrid bruker mesteparten av dagen på å sove, og når hun er våken veksler hun mellom deprimert og manisk.
Men hvem skal ta vare på Jill?
Jill spilles av debutant Ylva Bjørkaas Thedin, som med sine store, uttrykksfulle øyne klarer å formidle Jills kamp for å holde hodet over vannet, og følelsene for moren som veksler mellom hat og kjærlighet.
Maria Bonnevie er strålende som vanlig, og får godt frem de små nyansene i Astrids stadige humørsvingninger, og vekslingen mellom kjærlig og nesten ondskapsfull mor.
Filmen er skrevet og regissert av Camilla Strøm Henriksen, som gjør sin spillefilmdebut som regissør.
Mye av manuset er basert på egne erfaringer i oppveksten, og selv om det er et velkjent tema kan det ikke belyses nok.
Historien formidles uten noen form for romantisering, så det gjør til tider vondt å se på, men den treffer akkurat der den skal.
Jeg kunne vært noen små ting foruten som Jills hallusinasjoner og at deler av dialogen blir litt stiv og teatralsk noen steder, men alt i alt er det en sterk filmdebut som krøp under huden på meg.
Norge 2018
Drama
Regi:
Camilla Strøm Henriksen
Manus:
Camilla Strøm Henriksen
Skuespillere:
Maria Bonnevie, Ylva Bjørkaas Thedin, Sverrir Gudnason, Casper Falck-Løvås, Kjersti Botn Sandal, Nils Vogt, Renate Reinsve
Aldersgrense:
12 år
| 1
|
603115
|
Til å bli irritert over
Helene Uri briljerer når hun får leseren til å tenke nytt om gamle myter.
“Han sutrer som ei jente.
Han kjører som ei kjerring.
Hun må manne seg opp”
Hvordan snakker og skriver vi om kvinner og menn?
Og hvordan bli de omtalt?
I et av verdens mest likestilte land får Helene Uri fram at et sted er vi overhodet ikke likestilte - nemlig i språket vårt.
I denne boka har Uri gravd dypere ned i hva vi sier, hvordan vi sier det, og hvem som sier hva.
Svaret er til å bli forbannet av.
Mest fordi det bekrefter en del antakelser.
Uri går gjennom språkhistorien med oss, hun deler svar fra forskningsrapporter og egne observasjoner.
Det er overraskelsene hun kommer med som gjør at leseren henger med og ikke kjeder seg gjennom de 364 sidene.
Boka er delt opp i to:
Første del handler om hvordan menn og kvinner bruker språket ulikt, men andre del ser på hvordan kvinner og menn fremstilles og omtales i media og bøker.
Det er ikke slik vi alltid har fått høre, at kvinner skravler og menn holder kjeft.
Forskning viser at menn snakker mest, gjerne i monolog form.
På offentlige møter stiller menn to tredjedeler av spørsmålene.
Hun viser også hvor ofte en kvinnes utseende blir beskrevet i media, selv om saken f.eks handler om kvinnens yrke - og utseendet er irrelevant.
Uri beskriver hvordan kvinners kropp har en tendens til å blande seg inn i tekster om kvinner.
Hvorfor beskriver vi ikke menn på samme måte?
Boka er lettlest, klok, tørrvittig, og til å bli irritert over når man innser at likestillingen ikke har nådd språket vårt.
| 1
|
603116
|
Vrangforestillinger og drømmer
Hvem er vegetarianeren?
"Vegetarianeren", som fikk den internasjonale Booker-prisen i 2016, er nå utkommet i norsk utgave, og godt er det.
Dette er nemlig en roman utenom det vanlige – og la det ikke være noen tvil: jeg mener det i positiv forstand.
"Vegetarianeren" kretser rundt en kvinne, Yeong-hye, som plutselig bestemmer seg for å bli vegetarianer, men vi kommer ikke nærmere henne enn gjennom andres blikk.
Romanen er delt i tre, i hver del får vi høre om Yeong-hye fra synsvinkelen til henholdsvis ektemannen, svogeren og storesøsteren.
Avstanden mellom Yeong-hye og hvordan andre betrakter henne skaper et rom for tolkning:
Hva har skjedd, hvordan ble hun slik, hvem er hun, hvem var hun?
Har Yeong-hye egentlig vært som dette hele tiden, uten at noe så henne?
Samtidig blir vi kjent med menneskene i livet hennes, og hvordan de har det med hverandre, hvilket også er en viktig del av romanen.
Det er ikke ubetydelig hvordan de andre har det, de er ikke i romanen bare for å vise frem vegetarianeren.
Hvordan har de andre påvirket henne?
Men også:
Hvordan har hun påvirket de andre?
I en av delene, kan man få inntrykk av at det har skjedd noe mystisk med Yeong-hye, mens det i en annen del er mer prosaisk.
Beskrivelsene i enkelte avsnitt frembragte så klare bilder at jeg måtte ta pauser i lesingen, det ble rett og slett for mye.
Umiddelbart etter endt lesning, hadde jeg en klar favorittdel, men etter å ha tenkt mye på romanen, er det en annen del som står klart fram som den beste.
Jeg lander ikke på noen klar konklusjon.
Slik skifter romanen stadig, både under lesingen og etterpå; jeg har tenkt på den i flere dager allerede.
Når siste del er over, sitter man ikke igjen med tilfredsstillende svar.
Nye ting (og spørsmål) skrider frem for meg, ting jeg ikke tenkte på i går.
"Vegetarianeren" er en høyst urolig roman, hvis man kan si det – det er en roman man ikke blir ferdig med etter å ha lest den ut.
| 1
|
603118
|
Filmanmeldelse:Bad Times at the El Royale
«Bad Times at the El Royale» er gøy, gal og til tider glimrende.
Perfekt popcorn-underholdning.
The
El Royale er et hotell hvor halve hotellet ligger i California og halve i Nevada.
En rød strek viser hvor grensen går, og gjestene som sjekker inn må velge hvilken stat de vil bo i.
Hotellet var på et tidspunkt stjernenes syndebule nummer en, men nå er det få gjester og de som sjekker inn har enten dårlig råd, eller dårlige hensikter.
Dwight Broadbeck (Jon Hamm) presenterer seg som reisende støvsugerselger, Daniel Flynn (Jeff Bridges) presenterer seg som katolsk prest, Darleene Sweet (Cynthia Erivo) er en kordame som prøver å skape seg en solokarriere, og til slutt sjekker den vakre hippien Emily Summerspring (Dakota Johnson) inn.
Portieren Miles Miller (Lewis Pullman) får hendene fulle som den eneste ansatte på hotellet, men vi skjønner raskt at han også har noe å skjule.
Regissøren av «Cabin in the Woods» har igjen satt en gruppe mennesker sammen på tilmålt plass, men denne gangen i en sexy 70-tallskoloritt og med et stjernelag av skuespillere som får boltre seg i alskens galskap.
Filmen er noe lang, men jeg rekker ikke å kjede meg, for det er stadig nye overraskelser og uventede vendinger i plottet.
Og som en bonus, Chris Hemsworth som gal sektleder i bar overkropp.
| 1
|
603121
|
Veier og omveier til lykke
Selvhjelp for leser eller forfatter?
Boka til kristiansanderen Gunn Hild Lem spriker mellom det tungt faglige og den lettfattelige personlige fortelling.
«Dermed står det klart i hodet mitt at det å bringe glede og glede seg over verden og andres innsats er det mest meningsfulle vi kan foreta oss» heter det på side 254.
Det minner meg om noe vi lærte på søndagsskolen:
Den største glede du kan ha, det er å gjøre andre glad.
Forfatteren er omhyggelig med å fortelle om sin avstand til kristendommen.
Men hun avslutter med noe hun kaller en bønn:
«Måtte du våkne og møte din egen eksistens med kjærlighet, og måtte vi alle kjenne glede ved å finnes».
Dette er de dype sannheter forfatteren Gunn Hild Lem kommer frem til etter å ha gått igjennom hundrevis av bøker om og av filosofer, psykologer, psykiatere, forskere av mange slag, religiøse skrifter i særdeleshet knyttet til buddhismen, ulike meditasjonsteknikker og til slutt yoga.
Hun har gått en lang og omstendelig vei for å bli «Alvorlig lykkelig», som det heter i bokas tittel.
Hun var seksten år, gikk på Kristiansand Katedralskole i 1991, det året Cindy Crawford hang på alle ledige flater i synsfeltet og eksponerte en kropp som gav tenåringer problemer.
Sekstenåringen vendte seg til 1) doskålen og 2) Jesus.
Hun ble ferdig med Jesus etter hvert.
Giftet seg med den profilerte miljøverneren Steinar Lem som døde i 2009.
Døden og tapet av ektefelle, avskjeden, tragedien – alt dette er det dype grunnlaget for jakten på lykken.
Boka er i perioder svært personlig.
Noe oppleves som privat.
Det vedkommer ikke meg hvilke kombinasjoner av piller hun har brukt for å unngå å føle mangel på lykke.
Så blir den faglig, noen ganger i overkant.
Det er avsnitt her som er vanskelige for andre enn fagfolk på området, enten vi nå er i filosofien eller psykiatrien.
Mot slutten blir hun nesten misjonær, både for meditasjonsteknikker og for yoga og buddhistisk tankegods.
Det er vel og bra.
Men som selvhjelpsbok blir det først og fremst forfatterens selvhjelpsbok, kanskje mer enn leserens?
Hun går en lang og omstendelig vei for å finne frem til noe mange vil oppleve som selvfølgeligheter.
| 0
|
603125
|
Oser av overskudd
Mezzoforte leverte en ellevill konsert i Kilden fredag kveld.
MEZZOFORTE
Kilden, Fredag kveld
Publikum: ca. 900 stk.
Fra første låt forstår vi at dette kommer til å bli en minneverdig kveld.
Her er det bare å stålsette seg og la seg imponere.
Det islandske bandet feirer 41-årsjubileum i år.
Med sin funk, jazz og fusion ble de det første islandske bandet til å oppnå internasjonal suksess da de slapp låten «Garden Party» i 1983.
Originalmedlemmene Eythor Gunnarsson på keyboards, Fridrik Karlsson på gitar, Johann Asmundsson på bass og Gulli Briem på trommer er alle på plass i kveld, sammen med Andreas Andersson på saksofon og Ari Bragi Karason på trompet.
Alt er duket for en skikkelig mimrekonsert med et variert repertoar fra deres lange karriere.
Etter å ha kjørt på med fullt trøkk, og blant annet den velkjente sangen «Daybreak», roer bandet ned med låten «Beyond The Horizon».
Selv om de fleste i salen sikkert har kommet for å høre elleville soloer og unisone riff, er introen her en av kveldens høydepunkt.
Karason leverer en melankolsk og sjelfull flygelhorn-solo som går rett hjem.
Det blir heller ikke noe mindre storslagent når den avsluttes med trommesolo til jubel fra publikum.
Mezzoforte spiller hovedsakelig instrumentalmusikk, men for anledningen har de med vokalist Noel McCalla som var med bandet på noen pophiter de hadde på 80-tallet.
Sammen framfører de «Nothing Last Forever», Al Jerreau sin låt «We’re In This Love Together» og «No Limits».
Det blir ikke mer 80-tallsstemning enn sistnevnte, og man kan ikke annet enn å glise.
Ikke misforstå – det var nok av raske unisone riff og imponerende soloer i løpet av konserten også.
De eminente musikerne fikk alle sin plass i spotlighten og leverte den ene eksplosive soloen etter den andre.
Samtidig styrer Asmundsson og Briem skuta med stålkontroll – et prakteksempel på samspill.
Spillegleden og overskuddet til musikerne er stor, og de leker seg gjennom hele konserten som avsluttes med den populære «Garden Party», ekstranummer og stående applaus.
En to timer lang Mezzoforte-konsert er ikke bare en øvelse for musikeren, men publikum også.
Det er mye informasjon å prosessere, og selv om bandet gir rom for dynamikk, er det avansert musikk hele veien.
Likevel kan man ikke annet enn å la seg imponere av deres musikalitet.
| 1
|
603126
|
Musikalsk magi
Jeg roper sjeldent hurra for en remake, men når den er hundre ganger bedre enn originalen og gir oss et av årets beste lydspor, er det bare å juble.
«A Star Is Born» har ikke bare blitt laget én gang siden originalen i 1937, men også i 1954 og i 1976, men denne versjonen er noe helt spesielt.
Den suksessfulle musikeren Jackson Maine (Bradley Cooper), er som så mange artister en plaget sjel som selvmedisinerer seg med alkohol og piller.
Da han en sen og fuktig kveld får høre Ally (Lady Gaga) synge, våkner imidlertid noe til live inni ham.
Hun har gitt opp å slå igjennom etter en rekke avslag, men Jackson ser stjernen i henne.
Men mens han løfter henne frem i lyset, forsvinner han mer og mer inn i mørket.
Bradley Cooper, som står for regi og har vært med på å skrive manuset, har gjort flere geniale ting i denne filmen som å caste Lady Gaga, og å kjenne sin egen stjernefaktor og bruke den for alt det er verdt uten å få det til å fremstå som en selvdiggende egotripp.
Musikken sammen med den rørende kjærlighetshistorien danner et sterkt fundament, og han har klart å navigere rundt i det sentimentale landskapet uten å gå i de verste klisjéfellene.
Filmen er ærlig, usminket, romantisk og den knuste hjertet mitt – på en god måte (ta med lommetørkle).
| 1
|
603127
|
Rå, spekulativ vald
Mislykka krim med vanvittig utpensling av bestialsk, meiningslaus vald.
Boka startar i Oslo.
Dei som bur i ei blokk på Tveita har klaga på forferdeleg lukt frå ein av blokkbustadene.
Då politiet aksjonerer, finn dei ein død mann på kjøkkenet.
I ein frysar finn dei likdelar, blant anna kraniet til Summa Linna, kona til Joona Linna.
Den døde mannen visar seg å vere ein kjend gravskjendar.
At det dermed blir ei dramatisk og svært personleg etterforsking, særleg for Joona Linna er sjølvsagt.
Stort meir om den konkrete handlinga, blir det ikkje frå mi side.
Denne gongen synst eg at det svenske ekteparet bak pseudonymet Lars Kepler, Alexander og Alexandra Ahndoril, er på ville vegar.
Eg har lese berre ei av dei tidlegare bøkene deira, «Sandmannen», men den likte eg.
«Nordic Krim Noir» den og, men på eit heilt anna nivå enn «Lazarus.»
Dette er ei krimbok for vaksne – som likar «skrekk og gru».
Det aksepterer eg også, når det blir presentert slik til dømes Gunnar Staalesen gjer det.
I hans bøker er mordaren, ofte med sadistiske trekk, ein person som psykologisk heng på greip.
I «Lazarus» blir bestialske overgrep fleire gonger presentert omtrent like uengasjert, men detaljert, som ei husmor på 1960-talet fortalde at det var fiskebollar med kvit saus og kokte poteter, gulrøter og kålstuing til middag.
Det kanskje verste er at mangelen på ein psykologisk truverdig massemordar – og «helt» – er så overveldande.
Det er tale om ein, bokstavleg tala, muskelape.
Ein slags «supermann», som systematisk drep overgriparar – i praksis i det meste av Europa.
For meg kom ikkje slutten som ei overrasking, I det heile, Kepler har i denne boka slurva på mange plan.
Sluttsekvensen blir for meg noko nær ein parodi.
Eg likar å kunne ønske ei ny bok om etterforskarar som Joona Linna og Saga Bauer velkomen.
Viss ikkje forfattarparet bak Kepler korrigerer kursen radikalt – eg stoppar her.
| 0
|
603128
|
Rasende poesi
Går det an å skrive poesi om overgrep mot barn?
Ja, viser det seg, i denne boka skjer det, og det er vondt og vanskelig, rått og brutalt.
«Jeg husker alle badeturene i Stampa/……
Jeg husker første gang voksne svikta…../Jeg husker hvordan en voksen penis kjennes i en åtteårings vaginale, anale og orale åpning/ Jeg husker alt det jeg trodde jeg hadde glemt å huske» heter det i den første teksten i denne brutale boka.
Det er en diktsamling, poesi.
Men den som leter etter vakre tanker om døden, havet og kjærligheten, må lete et annet sted.
Der Rudyard Kipling i sitt dikt «If», «Hvis» på norsk, stiller opp leveregler for hvordan en mann skal få et godt og vellykket liv, er denne boka med samme tittel nærmest noe motsatt, en slags negasjon.
«Hvis jeg var deg / ville jeg klart meg» heter det på en hel side her.
Leseren møter en stemme som hele tiden sier «Hvis jeg var….» og så et personnavn; Joe Brainard, C.S. Lewis, Lars Saabye Christensen, David Foster Wallace, Édouard Louis og så videre, disse brukes som et stupebrett:
Hvis jeg var den eller den ville jeg sagt det slik – og så kommer det – den ene voldtekten av et barn etter den andre, stadig mer brutal og bestialsk.
Det er forferdelig vondt å lese, og enda verre å tenke på at dette er virkelighet for noen barn, det totale sviket fra voksenverdenen.
Nokså midt i boka skjer følgende:
«Hvis jeg var Benedict Wells ville jeg sagt at / det jeg skriver er fiksjon / og at det får være opp til leseren å se / hvem sitt blod jeg dypper fjærpennen i».
Wells er den unge, tysk-sveitsiske stjerneforfatteren bak romanen «Ut av ensomheten».
Og på neste side er det Tor Ulven som «er en utenforstående betrakter av mitt eget språk».
Den snart 32 år unge forfatteren er stilsikker og konsekvent.
Slik jeg leser boka bæres tekstene av et intenst sinne.
Et raseri over svik.
I det ligger noe befriende.
Det hindrer skammen i å bli dominerende, slik det så ofte skjer etter overgrep.
Og det skaper også mulighet for å komme videre slik jeg leser teksten «Hvis jeg var en av de lyse dagene».
Det skal en god del sinne, og humor, til at et misbrukt barn i voksen alder kan tenke:
«Og hvis jeg ikke vil stå opp i morgen / kil meg litt under føttene».
| 1
|
603129
|
Kapteinen:Rystende fra virkeligheten
Etter flere kommersielle Hollywood-filmer, vender Robert Schwentke tilbake til Tyskland med en isnende fortelling fra andre verdenskrig.
Filmen er basert på den sanne historien om den tyske soldaten Willi Herold.
Den starter med at han blir jaktet på gjennom skogen som desertør.
Han er iskald og desperat, men nekter å gi opp.
Det er to uker før krigens slutt, og det er kaos ved fronten.
Da Herold kommer over en kapteinsuniform, griper han sjansen.
Han går fullstendig inn i rollen og oppdager at han har et grusomt alter ego.
Som 19-åring blir han massemorder og får kallenavnet Bøddelen fra Emsland.
Filmen er i sort-hvitt, noe som forsterker følelsen av kulde, og samtidig gir den en troverdig og tidsriktig koloritt.
Schwentke skildrer de verste sidene ved menneskets natur, og han gjør det ved å blande ulike sjangre.
Noen ganger er det en svært naturtro skildring, mens han andre ganger iscenesetter nærmest farseliknende sekvenser.
Det at karakterene til tider settes i et komisk lys, undergraver ikke alvoret eller de grusomme handlingene.
Det viser bare galskapen.
Og som en skremmende avslutning trekker han linjene til det som skjer i dagens samfunn og viser hvor fort det kan skje igjen.
Hvis bevæpnete menn herset med folk på gata, hadde du prøvd å stoppe dem?
| 1
|
603131
|
Helnorsk og populært
En drøyt hundre år gammel og nyoppdaget fiolinkonsert av Johan Halvorsen lød riktig flott med Henning Kraggerud som solist med KSO.
Hovedattraksjonen i denne ukens symfonikonsert var fremførelsen av den gjenfunne fiolinkonserten av Johan Halvorsen, han med Bojarenes Inntogsmarsj og sørlandsvisene til Vilhelm Krags tekster, blant annet «Krøllane».
Konserten ble urfremført av Berliner Philharmoniker i 1909 og fikk blandet mottakelse, så blandet at Halvorsen sørget for å få notene brent noen år senere.
Og dermed trodde man den var tapt, inntil den for svært få år siden dukket opp – i Halvorsens håndskrift – i de etterlatte papirene til den kanadiske fiolinisten som hadde urfremført den i 1909.
Så ble den publisert i 2016 og har vært fremført noen få ganger med samme solist og dirigent som gjorde den i Kristiansand torsdag og i Arendal fredag denne uka.
Konserten er flott den.
Man trenger nok å høre den noen flere ganger for å bli fortrolig med den, og det er full mulig, den ligger på Youtube.
Halvorsens fascinasjon for den norske folkemusikken skinner diskret igjennom noen ganger, både helt først, og ikke minst i sistesatsen.
Den opprinnelige kritikken gikk på at den manglet sammenheng, men jeg tror sannelig jeg skal være i stand til å oppdage noen tematiske fellestrekk gjennom satsene etter hvert.
Den var vakker, velspilt av Kraggerud, og gjort av et velinstruert orkester under Engesets ledelse.
Konserten åpnet med Johan Svendsens symfoniske ouverture inspirert av og med navn etter Bjørnsons skuespill Sigurd Slembe.
Den er stort anlagt, og ble ypperlig spilt.
Bjarte Engeset imponerer både ved sin ledige og bestemte ledelse, og ved at han har det hele inne.
Både Svendsens verk og hele Peer Gynt-musikken etter pause dirigerte han uten partitur.
Peer Gynt-musikken var denne gangen mer enn de to suitene.
Og det er noen forfriskende innspill og mellomspill som fins fra Griegs hånd.
«Alle» kjenner den første suiten, med I Dovregubbens hall, Åses død, Morgenstemning og Anitras dans.
Mindre spilt er den andre, og de små stykkene som Grieg selv ikke tok med i suitene er jo ganske lite kjent musikk for mange.
En positiv ting derfor av KSO å gjøre dette levende nok en gang, og det var tydelig populært hos publikum.
| 1
|
603132
|
Overdådig familieforestilling, morsom og ganske forvrøvlet
Kilden Teater slår til med nyskrevet juleforestilling med opprinnelse i Australia, Gutta i Juletrehuset bygger videre på barneboksuksessen Gutta i trehuset.
Overdådig, spektakulær, detaljrik til overmål og dertil passelig forvrøvlet – det er ordene som melder seg først når jeg skal karakterisere Kilden teaters store førjulssatsning.
Teatersjefen har engasjert det australske radarparet, forfatter Andy Griffiths og tegner Terry Denton, karene bak den enorme barneboksuksessen Gutta i trehuset, til å skrive en julefortelling spesielt for Kilden.
Og det har de gjort, og teatersjefen har bearbeidet fortellingen for scenen.
Originalfortellingen foreligger som programhefte til salgs, og her kan man lese den i oversettelse av Jørn Arnold Jensen og se masse bilder fra forestillingen.
På premieren fredag kveld hadde jeg med meg en med-anmelder på ni år.
På veien hjem diskuterte vi terningkast.
Han landet på 6 og jeg på 4.
Så da blir jo resultatet sånn cirka 5, selv om den unge stemme nok bør veie tyngre enn den gamle.
Hans umiddelbare betegnelse var «kult».
Min var nok mer mangslungen.
Handlingen er i all enkelhet slik:
Gutta i trehuset, for anledningen Juletrehuset da, skal feire jul.
Men de får ikke lysene til å virke, og her er det snakk om noen millioner lys.
Og alle som har erfaring med juletrelys (huff, var det i seriekopling eller parallellkopling), vet at når en pære ikke virker, så virker ikke helheten.
Dertil kommer at de venter på julenissen.
Men han faller ned i guttenes klonemaskin, og ut kommer hundrevis.
Hvem er den ekte?
Og hva skal man med gaver?
Er det ikke julegleden som er det viktigste?
Hvordan kan julenissen rekke alle snille barn i verden på en natt?
Her reises mange eksistensielle problemstillinger.
Og det meste løses lykkelig til slutt.
Ikke minst når fru Grevenese, på premieren spilt av Charlotte Nilssen, alternerende med Hanna Balsnes, til slutt ankommer scenen og avleverer en fengende juleklassiker: All I want for Christmas is you, med svingende akkompagnement.
En Grand Finale!
Kilden teaters oppsetning tar Gutta i trehuset-universet helt ut.
Scenografien er fantastisk.
Skuespillere, både de profesjonelle og de unge i Ungdomskilden er velinstruerte og velkoreograferte, her ytes en enorm scenisk innsats, og resultatet er morsomt, innimellom veldig morsomt, og i perioder litt sånn langdrygt.
Det må være tillatt å fremheve stykkets antihelt, bygningskontrolløren, inspektør bobleplast, virkeliggjort av Johannes Blåsternes.
Han gjør en glitrende rollefigur, og han appellerer til voksne på en annen måte enn til barn.
Dessuten er han en uutgrunnelig spåkone med fransk aksent når han dukker opp som Madam Besserwisser.
For anledningen er han rogalending, og det kler rollen godt.
Dialekter er også vesentlige i hovedpersonenes gestaltning; Ghopi Prabaharan som Andy med uforfalsket sunnmørsmål (Fosnavågen) og Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen som Terry med avslepen marnardalsdrei.
De jobber godt, som alle øvrige medvirkende, og skaper en livlig, morsom og underholdende forestilling, som altså også er mer enn vanlig forvrøvlet.
| 1
|
603133
|
«Sorry to Bother You»:Sånn skal satire gjøres
«Sorry to Bother You» er så langt årets mest originale og overraskende film med samfunssatire som du aldri har sett det før.
Filmen handler om Cassius Green (Lakeith Stanfield), en afro-amerikansk ung mann som bor i en alternativ nåtidsversjon av Oakland, California.
Green får jobb som telefonselger, men får det ikke helt til.
En kollega (Danny Glover) sier han må bruke sin «hvite» stemme.
Det viser seg at Green har et spesielt talent for det og rykker raskt opp i gradene, men hvor langt er han egentlig villig til å gå for å oppnå suksess?
Rapperen og aktivisten Boots Riley (The Coup) har tatt all sin lidenskap, kreativitet og samfunnsengasjement og laget en underholdende og morsom film som tar for seg alt fra rasisme til materialisme.
Han har en tydelig kunstnerisk visjon som han har klart å formidle og gjennomføre på en helt særegen måte, og formelig breakdanser seg inn på filmscenen med bøttevis av «swagger».
Filmen er utrolig bra laget i alle ledd og satiren treffer akkurat der den skal.
Lakeith Stanfield kjent fra blant annet «Get Out» imponerer som den ambisiøse, men samtidig tafatte superselgeren, og Armie Hammer er akkurat passe slesk til å spille rollen som hvit, grisk mann som lurer alt og alle i jakten på nok en dollar i lomma.
| 1
|
603134
|
Hva gjør man hvis strømmen ikke kommer tilbake?
Gro Dahle er ikke redd for at det skal gjøre vondt, og godt er det.
En advarsel:
Denne romanen vil gjøre deg sulten.
Eller mer nøyaktig, den vil gjøre at du setter pris på maten du har i kjøleskapet, og varmen i hjemmet ditt.
Når du har lest ferdig «Dobbel dyne» vil du sannsynligvis ikke lenger ta disse tingene for gitt.
Marie, en selvbevisst, usikker og engstelig bibliotekar bor sammen med sønnen Eivind.
Han snakker ikke til henne, og har låst seg inne på rommet sitt.
Det er januar, det er iskaldt ute, og akkurat når hun trenger det minst slår en solstorm ut strømmen i hele byen.
Først handler det om et vanskelig mor og sønn-forhold.
Men når strømmen aldri kommer tilbake, blir det en roman som om det å overleve.
Det blir kaldere og kaldere, til slutt er leiligheten forvandlet til en fryseboks.
De spiser sirup og buljongterninger, pakket inn i skjerf og dyner.
Som leser blir man sittende og fryse.
Med sitt kroppslige og sanselige språk gjør Dahle skildringene av sulten og kulda uutholdelig intense.
Men like intenst er skildringen av hvordan unntakstilstanden fører mor og sønn nærmere og lenger unna hverandre på samme tid.
Når det etterhvert viser det seg at Marie var usedvanlig ung da hun fikk Eivind, er det plutselig ikke lenger gitt hvem som er voksen og hvem som er barn.
Et livs drømmer og skuffelser kommer langsomt til overflaten mens sulten gnager og utholdenheten settes på prøve.
Bokens sterkeste og mest hjerteskjærende partier er når Marie tviler på om sønnen egentlig liker henne, og angsten for å vise omsorg blir mer lammende enn sulten og kulda.
I desperate forsøk på kontakt forteller hun morsomme fun facts, som at gorillaer raper når de er glade, eller at man ikke kan snorke og drømme samtidig.
Dahles empatiske blikk er krystallklart.
Mange bøker er middelmådige fordi man som leser aldri føler at noe virkelig står på spill.
«Dobbel dyne» er det stikk motsatte.
Dahle graver seg helt til bunns i problemene, helt inn til smertens kjerne.
| 1
|
603136
|
Filmanmeldelse:Girl
Tenåringsforeldre, tenåringer, helsepersonell og lærere – alle burde spurte til kinoen for å se «Girl».
15-årige Lara (Victor Polster) har to veldig sterke ønsker.
Det ene er å bli jente og det andre er å bli ballerina.
Å studere til å bli ballerina er brutalt nok i seg selv, men Lara er i tillegg midt i hormonbehandling.
Puberteten er heller ingen spøk for de fleste, men for Lara er det et mareritt.
Det hjelper ikke at faren støtter henne, for hun er under sterkt press fra alle kanter, mest av alt fra seg selv.
Filmen er regissør Lukas Dhonts spillefilmdebut, og er en av årets sterkeste filmer.
Jeg har aldri sett tematikken skildret så ektefølt og ærlig før.
Hovedrolleinnehaver Victor Polster er helt fantastisk.
Han er i virkeligheten også en dyktig danser, og som skuespiller er han et naturtalent med stor emosjonell rekkevidde.
Han spiller ikke bare Lara, han er Lara, og det er hjerteskjærende å se på.
Kamera er ofte tett på og skaper en følelse av nærhet til personene og situasjonene.
Bruken av naturlig lys er også med på å forsterke det realistiske uttrykket.
Det eneste som trekker litt ned er den brå overgangen på slutten, men det er en bagatell i den store sammenhengen.
Filmen er fantastisk, og jeg hadde klump i halsen fra begynnelse til slutt.
| 1
|
603139
|
Overlord:Underholdende grøsser
En gruppe amerikanske soldater slippes bak fiendens linjer på selve D-dagen under 2. verdenskrig, men det som møter dem er mer enn bare farlige nazister.
I en fransk landsby har nazistene satt opp et radiotårn i en gammel kirke.
Amerikanerne må klare å komme nær nok til å bombe de.
De allierer seg med Chloe (Mathilde Ollivier), en ung kvinne i lokalbefolkningen som bor sammen med sin åtteårige lillebror og sin syke tante.
Det viser seg imidlertid at tyskerne ikke bare sender radiomeldinger inni kirken.
De tar folk fra landsbyen, og hva som skjer med dem er det ingen som vet.
Folkene returneres enten svært syke, eller døde.
Nazistene styres av den ondskapsfulle offiseren Waffner, som spilles mesterlig av danske Pilou Asbæk.
Han kommer på nattlige besøk hos Chloe rett som det er, noe som byr på problemer når hun plutselig har huset fullt av amerikanere.
Filmen er regissert av Julius Avery og det er bare hans andre spillefilm, men den er produsert av J. J. Abrams ("Star Wars").
Filmen er ikke så skummel at du mister nattesøvnen, den er mer som en slags underholdende zombie-action-krigsfilm.
Og liker du slike, er dette en svært vellaget sådan.
I tillegg byr filmen på Asbæk som har det kuleste skurkegliset siden Jack Nicholson spilte Jokeren i «Batman».
| 1
|
603141
|
Stor dansk-norsk symfonisk kveld
Kristiansand Symfoniorkester hadde forrige uke suksess med hel-norsk konsert, denne uken med dansk-norsk program.
«Nej, hvor det var skønt at være i Kildens koncertsal denne uge» fristes man til å utbryte etter den dansk-norske konserten med KSO «i torsdags».
Niels Gades Ossian-ouverture, Griegs a-moll-konsert og Carl Nielsens fjerde symfoni – alt sammen praktstykker av musikk som spenner over et tidsrom fra 1840 til 1916 for de to danskenes del, og med Grieg i mellom med konserten fra 1868, altså for 150 år siden, og urframført i København året etter.
Kveldens hovedattraksjon først: a-moll-konserten, denne gang med kinesisk pianist, Zhang Zuo (30).
Ekstremt høyhælt, lidenskapelig engasjert, med feminin eleganse og suveren teknikk gjorde hun en a- moll-konsert til udelt glede og fryd.
Etter at vi i vår by har hatt den samme konserten med Håvard Gimse i 2012 og 2016, med Gunilla Süssmann i 2013, og ikke minst med Percy Grainger selv på pianola-ruller med vårt eget symfoniorkester og Rolf Gupta, var det en litt mykere, varmere og på mange vis yndigere konsert vi fikk denne gangen.
Litt seigt i andresatsen, og der tenkte jeg at pianist og dirigent var litt uenige om tempo.
Vi får a-moll-konserten tilbake til byen allerede i mars neste år, da med dirigent Vasily Petrenko og pianisten Nikolai Luganskij, til orientering.
På tross av at avstanden mellom Kristiansand og det blide Danmark ikke er større enn at sterke personer kan ro den på et døgns tid i sjekte, er det merkelig hvor lang tid det tar før visse deler av dansk musikk finner veien her nord.
Niels Gade (1817-1890) har mang en gate oppkalt etter seg i Danmark.
Han er representert med én melodi i Norsk Salmebok, nr. 45, med tekst av H.
C. Andersen:
Barn Jesus i en krybbe lå.
Og i Domkirken her i byen fins en dansk organist, og hun gir rett som det er til beste et orgelverk av Gade.
Nå fikk vi hans Ossian-ouverture, vakkert, velklingende og svulmende romantisk, en flott åpning på konserten.
Og så Carl Nielsens vitale fjerde symfoni, Det uudslukkelige, til slutt.
Det som ikke kan slukkes, er livet selv.
Og det høres godt i denne symfonien fra 1916, så innfallsrik og likevel så stramt komponert.
Og så engasjert spilt av KSO under Michael Schønwandts ledelse.
Denne musikken har dirigenten under huden, og det manifesterte seg i musikernes holdning og prestasjon.
Det ble en livsfest, en livsfrise, et friskt pust fra andre siden av Skagerrak.
Og det er bare å si:
Gi oss mer Carl Nielsen.
| 1
|
603143
|
Moro for alle generasjoner
Riksteatret er på Sørlandsturné med Karius og Baktus, en forestilling der to eldre skuespillere gjør en formidabel innsats.
Karius og Baktus er på besøk i Kristiansand et par dager, onsdag og torsdag denne uka.
Jeg opplevde forestillingen onsdag kveld sammen med et barnebarn på seks.
Og vi hadde en stor kveld sammen.
Skjønt kveld – forestillingen tar 35 minutter, ingen evighet akkurat, men et desto herligere øyeblikk.
Ikke minst fordi Riksteatrets Karius og Baktus er underholdning så vel for barnet som for bestefaren.
I en tid da dyrkelsen av ungdom og alt ungdommelig er nærmest grenseløs, er det en sann fryd å oppleve to godt voksne skuespillere, Linda Tørklep (Karius) som faktisk akkurat har nådd pensjonsalderen, 67, og Christine Stoesen (Baktus) som for den sakens skyld kunne ha tatt AFP for lenge siden (64), de to er det som gjør denne forestillingen til noe bortimot det perfekte.
Jeg spurte mitt barnebarn etterpå:
Kunne du merke at det var to damer som spilte Karius og Baktus.
Han tygde litt på det, og var ganske kjapp med en konklusjon:
Nei, og det var i tonefallet nesten som et spørsmål:
Tøyser du nå, morfar?
De to drevne skuespillerne bruker i Arne Lindtner Næss’ regi all den vidunderlige teaterkompetanse de har ervervet gjennom et langt liv som skuespillere.
De overspiller, overdriver, tar det helt ut, gjøgler, ler og gråter og raser i sinne, samtidig som de har en overdreven teatralsk diksjon, hvert ord høres, nesten føles, iblant kjente den eldre seg nesten hensatt til fordums Nationaltheatret, hvor r-ene ble rullet på både lenge og vel, og hvor et rrrrop var et rrrrrop, og en hvisken en hvisken.
Og de fikk publikum med til å rope.
Vi vil ha loff.
Vi vil ha loff.
Det lød som en fanfare, samtidig som de yngste meget vel vet at det er politisk ukorrekt å rope dette i dag.
For barna kjenner jo dette stoffet ut og inn, og har fått det forklart, selv om de fleste av dem ennå ingen erfaring har med tannleger på grunn av tidens bedrede tannhelse.
Så da seksåringen på vei hjem spurte om jeg hadde hatt tannpine, og fortsatte med hodepine og skulderpine, så ble det litt vrient å forklare alt sammen.
Men Riksteatret hadde klart å sette i gang noen tanker.
Og jeg hadde hatt skikkelig moro.
De spiller kommende dager i Mandal, Lyngdal, Kvinesdal og Flekkefjord før de fortsetter til Rogaland etter fire komplett utsolgte hus i Kristiansand.
| 1
|
603145
|
Publikum hyllet ny gjestedirigent
Julian Rachlin begynner nå en periode som Første gjestedirigent for KSO.
Dermed ligger det an til flere lykkestunder med denne fremragende dirigenten og fiolinisten.
«Det lå tykt utenpå musikerne at de hadde det moro denne kvelden» skrev jeg da Julian Rachlin gjestet KSO for snart to år siden.
Den samme setningen passer nå, etter at han torsdag kveld opptrådte som såkalt «første gjestedirigent» for byens orkester.
Det betyr at orkester og publikum får møte ham med jevne mellomrom i noen år fremover, og da kan man belage seg på flere konserter der musikerne har det fint og publikum kan nyte.
Denne gang hadde han med seg som solist sin kone, Sarah McElravy, og i konsertens første stykke, Mozarts stort anlagte Sinfonia Concertante, utviklet han på fiolin og hun på bratsj et utsøkt samspill i intenst samarbeid med orkesteret.
Det ble en feiring av lykke i dette livsbejaende verket, så innsmigrende harmonisk og med en overflødighet av melodisk oppfinnsomhet, og til alt overmål i Ess-dur, denne tonearten som fra gammelt av er blitt assosiert med heltemot, heroisk holdning, majestetisk stemning og slike ting, men som hos Mozart i dette tilfellet blir nærmest å assosiere med lykke, velbefinnende.
Beethovens Coriolan Ouverture, som da går i c-moll, en toneart som er nært beslektet med forrige verks Ess-dur, avrundet med litt mer dramatikk og med Rachlin som svært nærværende dirigent, før pause.
Etterpå innledet Paul Hindemiths Trauermusik, med McElravy som solist igjen, andre avdeling.
Verket, skrevet i mozartsk tempo på noen få timer i 1936 til minne om Englands kong Georg V, avsluttes med en salmetone som for oss er kjent som «Gjør døren høy, gjør porten vid», og her kom orkesterets vare samspill med bratsjistens nærmest avstikkende kommentarer nydelig til uttrykk.
Til slutt Mozart igjen, med den lykkelige og nærmest humørfylte symfoni nr. 36, kalt Linz, siden den ble skrevet under noen gode dager i denne byen.
Rachlin dirigerer på en måte som ikke bare instruerer orkesteret, men også publikum.
Det er som om han tegner musikken i lufta, og viser oss hvordan Mozart leker med temaer og motiver.
Det klang flott, det gjorde godt, og det ble en klassisk kveld av beste kvalitet.
| 1
|
603147
|
Sterkt om sorgarbeid
Det er vanskelig å skrive om sorg.
Maria Navarro Skaranger gjør det enkelt.
Maria Navarro Skarangers nye bok er nøyaktig det tittelen sier: en bok om sorg.
Den er også like rett fram som tittelen.
Det høres ut som en klisjé, men det sterkeste med Skarangers bok er hvor lite tilgjort den er.
Skarangers debutbok «Alle utlendinger har lukka gardiner», ble en sensasjon, fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris og ble rost opp i skyene for måten den dro «kebabnorsken» inn i skjønnlitteraturen.
Den nye boken er noe helt annet, men minst like bra.
Dette er åpenbart et allsidig litterært talent.
«Nils har tippa utfor verandaen».
Nils er broren til jeg-personen, han har vært syk lenge, hørt stemmer i hodet og vært inn og ut av institusjon, og dør i det familien etterpå er usikker på om var selvmord eller en ulykke.
De kaller det «ulykken», men de klarer ikke snakke om det som har skjedd.
De klarer heller ikke komme nærmere hverandre.
Faren er fraværende, og moren takler ikke sorgen noe bra.
Ingen takler det egentlig i det hele tatt, uten at det fremstilles som hverken bra eller dårlig.
Det er ikke en sånn type bok.
Boken består av en lang rekke nummererte dagboksaktige notater.
Det er et distansert, avmålt blikk.
Jeg-personen går i sorggruppe, men klarer ikke bidra når hun får spørsmålet om hva hun føler:
«Jeg vet ikke, sa jeg.
At det er jo ikke noe å gjøre med?
Er det et svar?»
Hva er det som gjør dette så ufattelig virkningsfullt?
Boken handler om sorg, men er ingen selvhjelpsbok.
Det ligger ingen mening i sorgen, den betyr ingenting.
Det er veldig befriende hvordan Skaranger ikke prøver å gjøre tingene til noe mer.
Hun skriver godt om sorg nettopp fordi hun ikke prøver å gjøre den abstrakt eller symbolsk.
Ingen i boken kommer til noen store innsikter i sorgen, livet eller døden, og for leseren er det befriende.
Med sine upretensiøse, hverdagslige notater viser boken hvor meningsløst det føles å miste noen nære.
En mindre begavet forfatter ville kanskje prøvd å få til mer.
Skaranger har skjønt at det enkle holder i massevis.
| 1
|
603148
|
Lite troverdig julekalender-suksess
Maja Lunde har skrevet en barnebok for voksne.
Kan det store flertall av lesere ta feil, og én anmelder ha rett?
«Snøsøsteren» kom ut for bare en drøy måned siden, og med et opplag på 161 000 hittil ligger den allerede an til å bli årets mest solgte bok, uansett sjanger.
Det eneste problemet er at boka er dårlig.
Julian er 11 år, har bursdag på julaften og elsker egentlig julen.
Men ikke i år.
Søsteren hans er død, og ingen i den ellers så lystige familien er til å kjenne igjen.
Så treffer han den rødhårede, Pippi-aktige Hedvig, som er energisk og nysgjerrig, og som elsker julen, en glede som etterhvert smitter over på Julian.
Men det er også noe mystisk ved Hedvig, og gjennom 24 kapitler skal mysteriet oppklares og julestemningen forløses.
Selve fortellingen er grei nok.
Også idéen om å skrive en julekalenderbok som kretser rundt sorg er fin.
For mange, også barn, er det tungt å feire jul når noen viktige er blitt borte.
Derfor er det fint med en historie rettet mot barn som åpner opp for de triste sidene ved julen.
Problemet er først og fremst måten boka er fortalt på.
Det mest ødeleggende er at Lunde har valgt å fortelle boken fra Julians synsvinkel, uten at det fremstår troverdig.
Nesten alle betraktningene er voksne, og Lunde gjør ingen god jobb i å leve seg inn i et barnesinn.
Dette kan synes som en liten innvending, men når hovedpersonen, og dermed også historien som fortelles, blir umulig å tro på, er det dessverre ikke mye igjen.
Følelsene som utløses fremstår påtvungne og sentimentale, og det samme gjør den «magiske stemingen» som baksideteksten lover.
Dessuten er det liten hjelp å få av Lisa Aisatos illustrasjoner, som er pregløse, med få og lite originale kontraster både i ansiktsuttrykk og fargebruk.
Salgstallene tilsier at det er stor etterspørsel etter pent innbundne og forseggjorte barnebøker skrevet i julekalenderformat.
Men både voksne og barn fortjener bedre enn det Maja Lunde og Lisa Aisato har rasket sammen her.
| 0
|
603150
|
Overraskelsen ble konsertens høydepunkt
Fædrelandsvennens Ønskekonsert brakte i år Kim André Rysstad som "hemmelig solist" - og Rysstad gjorde konserten uforglemmelig.
Kristiansand Symfoniorkester
Dirigent Torodd Wigum
Solist:
Kim André Rysstad
Kim André Rysstad var den hemmelige solisten som var annonsert nettopp slik, som en overraskelse, i den etter hvert så tradisjonsrike Fædrelandsvennens Ønskekonsert med Kristiansand Symfoniorkester.
Og det er underlig hvordan en overraskelse i blant kan snu opp ned på en situasjon.
Det som til da, altså i nesten to timer, hadde vært en grei nok konsert med mye kjent musikk og noe mindre kjent, ble plutselig en hjertevarmer og en lykkestund, i sannhet en Ønskekonsert.
Kim André Rysstad entrer scenen i komplett setesdal-mannsdrakt, men brok og det hele.
Og så bare setter han inn sin stillferdige karisma, tydelig berørt selv av situasjonen, lykken ved å ha KSO i ryggen, minnet om første gang han opptrådte med det samme orkesteret i Agder Teaters hus som nå heter Teateret.
Den varme stemmen, den klare teksten, det er så en må finne fram Per Sivles ord om «dei mjuke ord (som) til hjarta gjekk», og akkurat her fikk de vel heller gråten til å vibrere i øyekrokene, heller enn at «dei kunne gråten stogga».
Tre viser, nydelig arrangert for Rysstad og symfoniorkester, gjorde kvelden fullkommen.
Han har noe så rotekte og fint over seg, denne kvedaren, både når han synger og når han snakker.
Og det hadde åpenbart kveldens konferansier og dirigent Torodd Wigum også sett, siden han fra Rysstads inntreden på scenen overlot snakkinga til ham.
Det sagt, så gjorde også Wigum en nydelig innsats som konferansier.
Etter at denne konserten tidligere år har benyttet et par skuespillere som konferansier, var det en befrielse å få de enkelte musikkverk presentert av en person som både kan musikk, som kan formidle, og som kan være morsom når det trengs.
Konsertens svært blandede program, fra Hindemith og Aaron Copland, til Mozart, Beethoven, Schumann, Grieg og ikke minst Waldteufel, bød på rikelig variasjon, og stort sett godt spill.
Nok en gang opplever jeg enkeltstående symfoni-satser som mindre interessante enn korte verk som er fullendte i seg selv.
Å høre andresatsen fra Schumanns tredje symfoni er som å lese en 200-siders roman med å starte på side 50 og slutte på side 100.
| 1
|
603151
|
Widows:Spenningsfilm med klasse
"Widows" er en kjærkommen påminnelse om at amerikansk underholdningsfilm fremdeles kan være noe for voksne mennesker.
Fire yrkeskriminelle blir drept i et mislykket ransforsøk.
Tilbake sitter enkene deres med mer gjeld enn de kan ha noe håp om å betjene og noen svært farlige folk i hælene.
Hellet i uhellet er at bandelederen Rawlings (Liam Neeson) har etterlatt seg en notatbok med planer for et neste kupp.
Dermed tar hans enke Veronica (Viola Davis) jobben selv.
"Widows", som er skrevet av regissør Steve McQueen ("Shame", "12 Years a Slave") i samarbeid med Gillian Flynn ("Gone Girl", tv-serien "Sharp Objects"), er en sjeldent innholdsrik thriller.
Dels fungerer den som en veldreid kuppfilm.
Dels er den et sjeldent velspilt ensembledrama om en gruppe kvinner under press.
Dels byr den på en nesten "The Wire"-aktig analyse av en hel by, Chicago, hvor det ikke er noen nevneverdig forskjell på forbrytere og politikere, og hvor ubehagelige spørsmål om rase og klasse dirrer under stort sett alt som skjer.
I det hele tatt:
"Widows" er akkurat den typen voksen, dyptpløyende, altoppslukende underholdning det er lettere å finne hos strømmetjenestene enn i kinoprogrammet nå til dags.
Drama/Thriller
USA 2018
Regi:
Steve McQueen
Manus:
Steve McQueen, Gillian Flynn
Skuespillere:
Viola Davis, Michelle Rodriguez, Elizabeth Debicki, Cynthia Erivo, Liam Neeson, Colin Farrell, Daniel Kaluuya, Robert Duvall, Brian Tyree Henry, Carrie Coon
Aldersgrense:
15 år
| 1
|
603152
|
Hele greia irriterer vettet av meg
Claire Foy burde holde seg til å spille kongelige, for hun overbeviser ikke som Lisbeth Salander.
Hun har selvfølgelig store sko å følge.
Noomi Rapace er den eneste Lisbeth i mine øyne, men Rooney Mara dreit seg ikke helt ut i den amerikanske versjonen heller.
Dette er imidlertid bare det første av mange problemer med «The Girl in the Spider’s Web».
Filmen bygger på boken med samme navn av David Lagercrantz, altså ikke Stieg Larsson.
Og selv om boken bygger videre på Larssons karakterunivers, mangler den magien fra den originale trilogien og forståelsen av karakterene.
I tillegg tas plottet fra noe nært til noe fjernt.
Fra å granske menneskers mørkeste avkroker satt inn i et gammelt mysterium, til at det nå plutselig handler om atomvåpen og amerikanske NSA-agenter.
I tillegg fremstilles sjefen for Säpo som en slags mystisk Bond-dame i norske Synnøve Macody Lunds skikkelse.
Og når hovedpersonen midt i den verste krisen tar seg tid til å style håret i en sveis som krever mengder med voks og som får henne til å se ut som en slags sort påskekylling, er det litt vanskelig å ta både henne og filmen seriøst.
I tillegg er skurkene like stereotypiske som i actionfilmer fra 80-tallet, skuespillerne snakker engelsk med svensk aksent, og hele greia irriterer vettet av meg.
USA 2018
Krim/thriller
Regi:
Fede Alvarez
Manus:
Fede Alvarez Jay Basu, basert på Stieg Larssons karakterunivers og boken med samme navn av David Lagercrantz
Skuespillere:
Sylvia Hoeks, Claire Foy, Lakeith Stansfield, Stephen Merchant, Sverrir Gudnason
Aldersgrense:
15 år
| 0
|
603153
|
Life Itself:Traumer, tragedier og bla-bla-bla
Lite er så kleint som en banal film som gir seg ut for å være dypsindig.
"Life Itself" er en flettverksfilm av den typen som føltes forfriskende da "Short Cuts" (1993) og "Pulp Fiction" (1994) var nye for rundt regnet 25 år siden.
En tungt medisinert mann forteller psykologen om da han mistet sin gravide kjæreste.
En sint ungjente får ut frustrasjonen sin gjennom å spille dårlig punkrock.
En klisjé av en spansk gårdsarbeider ser sjefen legge an på sin vakre kone.
Alle disse historiene er på et eller annet vis ment å si noe om hvordan livene våre blir formet av traumer, tragedier og kjærlighetens uransaklige veier.
Dan Fogelman, skaperen av tv-serien "This Is Us" (2016–) og manusforfatteren bak "Crazy, Stupid Love" (2011), benytter seg av alskens metatricks, overforklarer alt som overforklares kan og refererer stadig til ordentlig kunst – Bob Dylan-albumet "Time Out of Mind" blir nevnt så mange ganger at selv en fan som undertegnede tar seg i å himle med øynene – uten at historiene hans oppleves det spor mindre melodramatiske eller banale av den grunn.
Ikke engang et knippe dyktige skuespillere kan redde "Life Itself" fra å bli stående årets kanskje mest aktivt irriterende film.
| 0
|
603154
|
Gåsehud 2 – Monsterkvelden:Oppskriftsmessige grøss
Denne lett forsinkede halloween-filmen er mest for dem som aldri har sett "Gremlins" eller "Ghostbusters".
Poenget med en film som "Gåsehud 2 – Monsterkvelden" er ikke at den skal være original.
Tvert imot handler det om å introdusere velprøvde oppskrifter – i dette tilfellet hentet fra 1950-tallets B-grøssere og 1980-tallets eventyrfilmer – for enda en generasjon kinogjengere.
Denne i og for seg sympatiske filmen mangler likevel oppfinnsomheten og det fortellermessige overskuddet som skal til for å gjøre varig inntrykk.
Akkurat som i forgjengeren "Gåsehud" (2015) handler det om driftige amerikanske kids som kommer over en av bøkene til R. L. Stine – han som gjerne blir kalt "barnelitteraturens Stephen King" – og uforvarende slipper løs den ondskapsfulle buktalerdukken Slappy som blir holdt fanget mellom dens permer.
Og selvsagt får Slappy snart følge av et utall andre monstre.
Hør her, selv om undertegnede ikke ble fenget av "Gåsehud 2 – Monsterkvelden", holder jeg muligheten åpen for at 11 år gamle Roy ville ha syntes at den var verdens morsomste, mest spennende og aller kuleste film noen sinne.
Jeg har tross alt fortsatt vage minner om hvordan det var å oppleve noe for først gang.
| 0
|
603157
|
«Colette»:Vakkert om skandaløs forfatter
Sidonie-Gabrielle Colette var kjent som den mest skandaløse kvinnen i Paris på begynnelsen av 1900-tallet, og er fremdeles en av de mest solgte franske forfatterne.
Colette (Keira Knightley) inspirerte unge kvinner med sine skildringer av den moderne kvinnen.
Foregangskvinnen viste også åpent at hun var tiltrukket av både menn og kvinner, og hun nektet å innrette seg etter samfunnets vanlige normer og regler.
Hun hadde blant annet et lengre forhold til transseksuelle Matilde de Morny (Denise Gough).
Filmen tar ikke for seg hele hennes skandaløse og frigjorte livsstil, men handler først og fremst om ekteskapet hennes med den 15 år eldre Willy (Dominic West), starten på hennes litterære karriere og hennes frigjøring.
I mange år skrev hun flere suksessfulle romaner basert på egen oppvekst og erfaringer som ble publisert under Willys navn, og han fikk all æren.
Keira Knightley er fabelaktig i rollen og får frem Colettes komplekse personlighet, og Dominic West skildrer den selvsentrerte Willy på en så troverdig måte at han blir direkte uspiselig.
Filmen er vakkert filmet med nydelige detaljer og tidsriktig koloritt.
Men mest av alt er det en veldig relevant film, og et fortjent portrett av en sterk og uredd kvinne.
Samtidig er det tankevekkende at vi ikke har kommet lengre på over 100 år.
| 1
|
603158
|
Essays til å bli forført av
Knausgårds skrivekunst bærer gjennom de fleste artiklene i denne boka, enten man er enig eller uenig i hans påstander og konklusjoner.
Knausgårds siste bok er en samling essays, de eldste fra 2009.
Tittel-essayet står sentralt, midt i boka, og er en durabelig harselas over svensk mentalitet og kultur samtidig som det er et harmdirrende forsvar for litteraturens frihet.
Han er i Dagens Nyheter blitt beskyldt for å være skjult homofil, nazist og pedofil.
Dette faller naturligvis forfatteren tungt for brystet og han avslutter slik:
«Å bli kalt pedofil i kyklopenes største avis er ingen god opplevelse.
Jeg har fire barn, de eldste har begynt å lese aviser, jeg venter bare på spørsmålet «Pappa, hva er pedofili?
Hvorfor sier hun at du er pedofil?
Er du pedofil?».
For ordens skyld:
En kyklop er en enøyd kjempe i gresk mytologi.
Men her altså i betydningen svenske.
Det er så mye hat og redsel blant kyklopene, sier han, og det er fordi de nekter å høre noe om de delene av virkeligheten som ikke er slik de burde være.
Artikkelen gir et interessant perspektiv både på norsk og dansk kultur og mentalitet, sammenlignet med tilsvarende svensk.
Lesningen av denne mangfoldige boka oppleves som en manuduksjon.
Ordet brukte vi på universitetet når en eldre student veiledet en yngre.
Egentlig betyr det å lede ved hånden.
Slik er det å følge de knausgårdske tankerekkene, enten det nå handler om å reise i Amerika, hjernekirurgi, drømmer og drømmetydning, billedkunst eller altså svensker.
Jeg lar meg forføre av Knausgårds skrivekunst, jeg kan være enig eller uenig, like spennende er det uansett.
Under bilkjøring langt inne i nord-amerikanske skoger kommer følgende:
«Mine besteforeldre tilhørte den siste generasjonen for hvem kristendommen var en selvsagt del av livet.
For mine foreldres og min egen generasjon er det å tro på Jesus og Gud en anomali, som fører til en mild sosial stigmatisering, siden det ikke bare vitner om en viss naivitet, men også om dårlig smak.
Dette gjør ikke bare amerikansk politikk og retorikk ubegripelig for oss, men også kulturen til de siste tiårenes muslimske innvandrere».
| 1
|
603160
|
Spennende om Agder-kvinners utvandring
"Alle blei affecta av den amerikanske stilen", sier en av de seksten Agder-kvinnene som forteller om livet i Brooklyn på 1950-tallet.
Siv Ringdals fra Lista sin 400 siders, rikt illustrerte, bok om Agder-kvinner som utvandret til Amerika på 1950-tallet, er fascinerende lesning.
Den forteller en del av kulturhistorien som eldre mennesker i dag vil ha et sterkt forhold til.
Hvem av oss hadde vel ikke en tante eller onkel, en fjernere slektning, eller noen i nabolaget som reiste over.
Noen kom aldri tilbake.
Noen kom hyppig, kanskje årlig, til «gamlelandet», og vi som bare holdt oss her, så forandringen både i klesveien, i kroppsholdning, i språk og kultur i bred forstand.
Norsk-amerikanere, enten de nå var fra Lista eller Vågsbygd, Lillesand eller Kvinesdal, var annerledes.
Mange av oss husker også lukten av amerikapakkene som kom hver jul.
Ikke bare var det tyll og taft til jentene, sannelig var det ikke også et lekkert dollarglis i miniatyr til guttene.
Og alt luktet Amerika.
Boka gir mer enn nostalgiske minner.
Den gir perspektiver på dagens innvandring og utvandring og politikken knyttet til denne.
På 50-tallet møtte kvinner (og menn) fra Norge nærmest en åpen favn når de kom til USA for å jobbe.
I dag møter de som kommer til vårt land i stor grad stengte dører, problemer og motstand.
Paradoksalt nok har det innvandringsfiendtlige partiet FrP overveldende støtte i Agder, regionen der tusenvis emigrerte til USA for å skaffe seg et bedre liv enn de hadde på Konsmo.
Og Trump bygger gjerde mot Mexico.
Bokas tittel røper sans for humor:
På høye hæler i Amerika.
Og humoren dukker stadig opp, særlig i en masse fornøyelige sitater fra de 16 intervjuede kvinnene, holdt i norsk-amerikansk og ofte vest-fylke-dialekt:
«For eksempel sånn som æ vokste opp, i Kvinesdal, så enten så gjekk du te kjørka eller så gjorde du ikkje.
Æ meine hvis du gjekk på dans på lørdagskvelden så hadde du ingen business å gå i kjørka på søndagen.
That’s pretty much how it was».
Boka bygger på en doktoravhandling.
Populariseringen av stoffet er absolutt vellykket.
Og flommen av bilder taler nesten mer enn teksten.
| 1
|
603161
|
En delikat kjærlighetshistorie
Boka som er vanskelig å legge fra seg.
I Benedict Wells roman lokkes vi inn i de store temaene.
Kjærlighet, sorg, ensomhet og meningen med livet.
Og det er på sin plass med en advarsel:
Tårekanalene dine kommer sannsynligvis til å få kjørt seg.
Denne romanen har allerede rukket å bli et fenomen.
Den tysk-sveitsiske forfatteren Benedict Wells' roman er oversatt til mer enn tretti språk og har solgt i tre hundre tusen eksemplarer bare i Tyskland.
Og det med god grunn.
Vi følger tre søsken i 30 år, fra de er barn til unge voksne.
Foreldrene deres dør i en bilulykke når de er barn, og siden må de bo på et statlig pensjonat.
Det blir begynnelsen på mange år preget av ensomhet og savn, og hvor tapet av foreldrene preger de tre søsknene på ulike måter, både som barn og senere i livet.
Jeg-personen er minstemann Jules, som møter sitt livs store kjærlighet, Alva, på skolen.
Etter skolen mister de kontakten, men Alva forblir hans store kjærlighet.
Han klarer ikke å glemme henne, selv ikke når hun får seg kjæreste.
Spørsmålet man stiller seg gjennom boka er:
Klarer de likevel å finne sammen igjen?
Wells skriver troverdige og interessante karakterer, han klarer å holde leserens interesse og han skriver gjenkjennelig om aldring og feil vi alle kan gjøre i livet.
Som leser blir man nysgjerrig på hvordan det kommer til å gå med karakterene.
Men - han beveger på knivseggen til å bli klissete.
Bare nyanser gjør at det ikke tipper over med alle tragediene og alle livets store spørsmål.
Benedict Wells skriver briljant om livet - om det og dem man mister på veien og mulighetene man aldri tok.
Det handler om å tørre å følge sine drømmer, og jakten på et menneske du kan dele livet med.
| 1
|
603162
|
"Fabeldyr – Grindelwalds forbrytelser":Oppblåst fabel
Filmanmeldelse:
Denne gangen tar J.K.
Rowling eventyret litt vel mye på alvor.
"Fabeldyr og hvor de er å finne" (2016) hadde det meste man kan ønske seg av en eventyrfilm: sjarm, humor og plenty fargerik CGI-action.
Dessverre var den bare første installasjon i det som lover å bli en serie adskillig mer selvhøytidelige filmer.
"Grindelwalds forbrytelser" tar utgangspunkt i tittelens Grindelwald (Johnny Depp) – en trollmann med klare fascistiske trekk – og hans bestrebelser på å kue alle ikke-magiske vesener.
Men selv om dette er en betimelig metafor for urovekkende politiske strømninger i vår tid, er den nær ved å drukne i alt det andre manusforfatter J.K. Rowling gjerne vil fortelle om:
Forholdet mellom Salmander Fisle (Eddie Redmayne) og svartspaneren Tina, forholdet mellom Salmander og hans bror i Det britiske magidepartementet, forholdet mellom Grindelwald og den unge Albus Humlesnurr, forhistorien til den ulykkelige Konstans...
Og, ja, det blir mye å holde rede på, ja.
Når det i tillegg er lite igjen av sjarmen og humoren fra den første filmen, sitter vi igjen med et to timer og 20 minutter såpeopera av et eventyr som først og fremst vil glede dem som knapt kan vente til film nummer 3.
Roy Søbstad
| 0
|
603164
|
Den motvillige presidentfruen
Michelle Obama liker verken politikk eller rampelys, og det gjør memoarene hennes bedre.
Da herr og fru Obama i 2017 sammen signerte en bokavtale for over 500 millioner kroner, var det ingen tvil om at forventningene var høye.
Michelle er først ut, og nå legger hun ut på en bokturné der billetter selges for opp mot 6000 kroner.
Det er neppe verdt det.
Det er ingen dårlig bok, men den utmerker seg heller aldri spesielt, verken når det gjelder avsløringer, morsomme anekdoter, eller stor skrivekunst.
Den som leser boka for å få et inngående portrett av Barack Obama, har valgt feil bok.
Den avgåtte presidenten skildres med et særegent blikk, som er både nært og fjernt.
Men det er aldri tvil om at hun skriver sin egen historie, og den er ganske annerledes enn ektemannens.
Hun er for eksempel ikke interessert i politikk.
Hun setter familien først, alltid.
Når hun skriver at hun aldri kan tilgi Donald Trump, så er det med bakgrunn i at han satt hennes barns liv i fare ved å oppildne ekstremister gjennom påstanden om at Barack ikke egentlig var amerikansk statsborger.
Hun er langt mer lidenskapelig når hun skriver om sine desperate forsøk på å hegne om familiens privatliv, enn når hun omtaler de ulike politiske prosjektene hun jobbet med i Det hvite hus.
Det er interessant at noe av den likegyldigheten, for ikke å si politikerforakten, som preger USA i dag, finnes også hos den tidligere førstedamen.
Gjennom Baracks politiske karrière må hun hele veien dras motvillig med.
Michelle Obama er aldri mer lidenskapelig enn når hun snakker om muligheten til å være anonym.
Det er lite som tyder på at hun syns all oppmerksomheten egentlig var verdt det.
Det gjør likevel boka forfriskende sammenliknet med andre politiske selvbiografier.
Oversettelsen er svak, med stivt språk og utallige anglisismer, og er preget av å ha blitt gjort på kort tid.
Det gjør særlig de mer følelsesladde øyeblikkene i boken, som kunne vært høydepunkter, utilgjengelige.
| 0
|
603165
|
«Suspiria»:Årets merkeligste film
Liker du performance kunst med masse visuelle uttrykk og rare lyder uten noe særlig mål og mening?
Ja, da er «Suspiria» en film for deg, men den er definitivt ikke for alle.
Filmen er inspirert av Dario Argentos grøsserklassiker med samme navn fra 1977, og på papiret ser det hele spennende ut med navn som Tilda Swinton på rollelisten, og musikk av Radioheads vokalist Thom Yorke.
Dessverre lever den ikke helt opp til forventningene.
Filmen handler om ballettstudenten Susie (Dakota Johnson) som selv uten formell dansetrening kommer inn på en kjent ballettskole i Berlin.
Det har blitt en ledig plass fordi en av studentene, Patricia (Chloë Grace Moretz), har sluttet.
Det er i alle fall det de sier på skolen, men sannheten er noe helt annet og det er ikke den eneste mørke hemmeligheten skolen skjuler.
Luca Guadagnino («Call Me By Your Name») har endret så mye i forhold til originalen at det har blitt som en annen film, og den nye versjonen er verken det ene eller det andre.
Ikke er den direkte skummel, og ikke har den noe å si.
Historien henger dårlig sammen, og slutten blir direkte tåpelig.
Det eneste som trekker opp, foruten Tilda Swinton som alltid er fengslende å se på, er fantastiske scener med moderne dans, og filmens sterke visuelle uttrykk.
| 0
|
603166
|
Alle sider må belyses
Det er avgjørende at historien stadig belyses fra ulike vinkler, det er slik vi unngår at historien gjentar seg.
Marte Michelets bok «Hva visste Hjemmefronten?» har utfordret historien om motstandsbevegelsen under andre verdenskrig.
Michelet stiller for første gang spørsmål ved norske motstandsfolks rolle i forbindelse med aksjonen mot de norske jødene i oktober 1942.
Det at ingen visste, har blitt framholdt som en av årsakene til at få norske jøder ble reddet.
Dette førte til, i motsetning til i Danmark, at de fleste norske jøder ble arrestert og etter hvert deportert og drept.
At ingen visste, har vært historien om jødearrestasjonene helt fram til nå.
Michelet legger fram kilder i boken som viser at den norske hjemmefronten allerede sommeren 1942 visste om arrestasjonene som skulle komme i oktober.
Michelet peker ikke bare på Hjemmefrontens unnvikenhet under aksjonen mot de norske jødene, hun viser også til det kollektive ansvaret som lå i samfunnet.
Hvorfor ble det ikke satt i gang en redningsaksjon for jødene, hvis man visste hva som skulle skje med dem?
Et av svarene Michelet gir, ligger i at jødene i Norge aldri ble oppfattet som fullgode norske innbyggere.
De representerte noe fremmed og var ikke en del av det norske samfunnet.
Michelet forsøker i sin bok å fortelle historien sett fra jødenes perspektiv.
En del av kritikken mot henne har gått på at hun tilpasser kildene.
Dette er en kritikk de fleste historieskrivere med en agenda vil møte.
Michelet på sin side kritiserer tidligere historikere for mye av det samme.
Hun viser til hvordan informasjon og kilder er blitt utelatt for at hjemmefronten skulle framstå i et godt lys.
Boken er ikke en standard historiebok.
I partier har boken en spenningsromans oppbygging hvor både plot og persongalleri blir presentert over de første sidene.
Michelet tar for seg fremmedfrykten og antisemittismen som preget deler av samfunnslivet i tiden før og under andre verdenskrig.
Dette perspektivet gjør boken viktig.
Det er avgjørende at historien stadig belyses fra ulike vinkler, det er slik vi unngår at historien gjentar seg.
| 1
|
603167
|
"The Wife":Om ekteskap og forfatterskap
Filmanmeldelse:
Glenn Close begår en av årets store skuespillerprestasjoner i "The Wife".
Joan (Glenn Close) var den talentfulle forfatterspiren som la sin egen skriving til side for å hjelpe ektemannen Joe (Jonathan Pryce) med hans.
Når Joe mange år senere vinner Nobelprisen i litteratur – og paret tar turen til Stockholm for at han skal kunne motta hyllesten som hører med – utløser det en hel rekke ubehagelige spørsmål om både ekteskapet og forfatterskapet.
"The Wife" er en sober film om voksne, velartikulerte mennesker.
Bare dét er nok til at man får lyst til å gi den en varm anbefaling.
Men her er også mye subtil, sort humor, en rekke velplasserte kilevinker til den mannsdominerte litteraturverdenen – "Det er menn som driver forlagene, menn som skriver anmeldelsene og menn som bestemmer hvem som skal settes på pidestall" – og, ikke minst, et velkomment gjensyn med en skuespiller som ikke har gjort all verden av seg på 2000-tallet.
Og Glenn Close har oss fra så å si første bilde:
Når Joan hører at mannen har fått den store prisen, spiller hun ut en hel serie til dels motstridende følelser – vantro, stolthet og noe som kan være sinne – uten annet enn øynene til hjelp.
Mesterlig kaller man sånt.
Roy Søbstad
| 1
|
603168
|
«Troll – Kongens hale»:Temmede troll
Filmanmeldelse:
Trollene i den norske storsatsingen «Troll – Kongens hale» føles alt annet enn norske.
Trym er en liten trollprins med underbitt, store føtter og hedmarksdialekt.
Når faren hans, kong Grom, lures i en felle og blir til stein, må Trym – sammen med trolljenta Freia og tohodingen Jutul – legge ut på en farefull ferd for å finne halen som kan vekke ham til liv igjen.
Mislykkes de, vil Tryms sleipe onkel Grimmer bli ny konge.
«Troll – Kongens hale» er en norsk storsatsing laget for å konkurrere på det internasjonale markedet.
Dét forklarer antakelig opplevelsen av at filmen kunne ha vært laget hvor som helst.
I stedet for å rendyrke et eget, rotnorsk uttrykk – slik bruken av folkeeventyr og norrøn mytologi inviterer til – lånes det litt herfra og derfra:
Figurdesignet er litt Asterix, litt Miyazaki og litt lykketroll, trollskogen er liksom bare en generell animasjonsfilmskog.
«Troll – Kongens hale» har sine småfestlige sekvenser og den rekker aldri å bli kjedelig.
Men sammenligner man med for eksempel Disneys «Vaiana» – en på mange måter lik film med et 10 ganger så høyt budsjett – er den nesten dømt til å komme til kort på det tekniske planet.
Litt særpreg kunne ha gjort hele forskjellen.
Premiere 25. desember.
Roy Søbstad
| 0
|
603170
|
«Sonja»:Iskald isprinsesse
Filmanmeldelse:
Var Sonja Henie virkelig så kjip som filmen om henne gir inntrykk av?
At livet til Sonja Henie (1912–1969) – kunstløperess, hollywoodstjerne og en god kandidat til mest berømte nordmann noen sinne – er vel verdt å lage film om, sier seg i grunnen selv.
Om «Sonja» er den filmen Sonja Henie har fortjent, er et helt annet spørsmål.
Bildene er tidvis riktig lekre.
Ine Marie Wilmann («De nærmeste») er overbevisende som Henie.
Bruken av rock, hip hop og elektronika gir enkelte sekvenser en velkommen touch av noe dristig og uforutsigbart.
Det springende punktet er bildet som tegnes av Sonja Henie selv.
Undertegnede vet ikke hvordan hun var som menneske.
Men skal vi tro denne ofte harelabbete fremstillingen, var hun et eneste stort, selvsikkert glis så lenge karrieren var på vei oppover, og sutrete og slem under hele den lange, fullstendig selvforskyldte nedturen.
Man rekker å bli grundig lei av henne før én time og 57 minutter er gått, for å si det sånn.
Nå er det i og for seg prisverdig at regissør Anne Sewitsky («De nærmeste», «Sykt lykkelig») ikke har falt for fristelsen til å lage enda en norsk heltehistorie.
Vi har saktens sett nok slike de siste årene.
Men en gripende film er «Sonja» ikke blitt.
Premiere 25. desember.
Roy Søbstad
| 0
|
603173
|
«Once Upon a Deadpool»:Samme, men likevel ikke
«Once Upon a Deadpool» er en julegave til de som ønsket å se «Deadpool 2» men var for unge, 20th Century Fox og Fudge Cancer.
Kreftorganisasjonen får en dollar per solgte billett.
Det var Ryan Reynolds’ krav for å lage en familievennlig versjon av «Deadpool 2».
Han har til nå nektet å innfri 20th Century Fox’ ønske om å gjøre «Deadpool»-filmene tilpasset et bredere publikum, men selv om den nye versjonen har et utelukkende økonomisk motiv vil den likevel glede mange mennesker, og de har laget en morsom vri på det hele.
I de nye scenene har Deadpool kidnappet Fred Savage, skuespilleren fra 80-tallsklassikeren «The Princess Bride», som handler om en liten gutt som ligger i sengen mens bestefaren leser et spennende eventyr for ham.
Og mens han leser blir eventyret innimellom avbrutt av den lille guttens spørsmål.
Gutten er ikke så liten lenger, men premisset er det samme.
Og det funker jammen meg denne gangen også.
Det som er klippet bort er ubetydelig for helheten og den er like morsom og actionfylt som originalfilmen.
Og for dere som har sett «Deadpool 2», er det nok nytt til at den er verdt å se en gang til.
Jeg oppdaget faktisk noen ting jeg hadde gått glipp av den første gangen.
Det er ekstremt mange 80-tallsreferanser som nok vil gå litt over hodet på barna, men gøy er det uansett.
| 1
|
603174
|
Høystemt og lystig Odd Nordstoga
Var det ikke dét vi visste:
Odd Nordstoga og julen er som skapt for hverandre.
Det er rart å oppdage at Odd Nordstoga aldri har vært på juleturné før.
Her snakker vi om en artist som bidro med brorparten av sangene til den superpopulære NRK-serien «Jul i Svingen» og som for snart 10 år siden laget det megaselgende «Strålande jul»-abumet sammen med Sissel Kyrkjebø.
Men julekonsertmarkedet har han altså ikke prøvd seg på før nå.
Nordstoga kunne sikkert ha gjort som sin store helt Bruce Springsteen nylig gjorde på Broadway – laget et enmannsshow kun armert med gitar, trekkspill og noen gode historier – eller han kunne ha tatt med seg et tett, lite band.
I stedet kommer han med saksofonisten Trygve Seim, multiinstrumentalisten Kåre Vestrheim og 16 strykere fra Det Norske Kammerorkester.
Det skal bli en kveld hvor veldig mye forskjellig musikk smeltes sammen.
Kammermusikerne spiller et par utdrag fra den britiske komponisten Peter Warlock sin «Capriol Suite» – renessanseinspirert musikk som er lettbent og lettfattelig nok til å fenge selv en rockfyr som Fædrelandsvennens utsendte – og vi får julestandardlåtene «Eg synger jolekvad», «Det hev ei rose sprunge» og «Det lyser i stille grender».
Men hovedvekten av repertoaret ligger imponerende nok på Nordstogas egne komposisjoner.
«Jul i Svingen», en barnesang som fungerer like fint for voksne, gir seg vel selv, men låtskriveren klarer også å smette inn den spretne countrylåten «Heim te mor» og alltid like rørende «Ein farfar i livet».
Aller flottest blir kanskje likevel sangene fra årets helt korrekt titulerte album «Jul» – «Nissens song», «Maria på veg», «Fire roser uti snøen» og «Ein kveld i Verona» – hvor klassiske arrangementer og norsk tradisjonsmusikk sammen går opp i en enhet hvor det ikke lenger er noe skille mellom det høystemte og det folkelige.
Og luringen fra Vinje i Telemark syr det hele sammen med lange, varme monologer om alt fra julekaker og riskrem til Tarjei og Haldis Moren Vesaas.
Den rungende applausen helt til slutt kunne ikke ha vært mer fortjent.
Roy Søbstad
| 1
|
603176
|
Om utfordringen fra Kina
Hvem er egentlig Xi Jinping, Kinas nye og sterke leder?
Hva vil han med landet sitt og hva slags ambisjoner har landet, som påvirker verden utenfor, og oss?
Slike spørsmål stiller Kerry Brown i sin nye bok, og han makter å skrive om det på en måte som har appell til oss som ikke holder på med en mastergrad i Kina-studier.
Og det gjelder jo de fleste av oss.
Grepet forfatteren gjør for å lære oss noe grunnleggende om denne epoken i kinesisk politikk, er å skildre forskjellene mellom de viktigste lederne forut for Xi Jinping, i tillegg til å gi oss deler av hans livshistorie.
Som vestlig leser, vokst opp i en liberal og demokratisk tradisjon, kan man nikke gjenkjennende når Brown konstaterer at hver gang Kina velger en ny leder, leter Vesten etter tegn på at her er en ny demokratisk reformator.
Denne boka gir et korrektiv til den måten å tenke på.
Kina, mener Brown, må forstås på sine egne premisser.
«Asias syke mann» har reist seg etter et svært langt sykeleie og ønsker ikke holdes tilbake.
Xi Jinping skildres som en meget sterk leder som har gjenreist kommunistpartiets makt, uten egentlig å kunne beskrives som tradisjonell maoist.
Han beskrives snarere som realist og maktpolitiker.
Og han beskrives som partiets mann i større grad enn Hu Jianto og Jiang Zemin.
Som en mann opptatt av antikorrupsjon som middel for både renselse og maktkamp, som ser langt fremover for å nå landets mål.
Dette er faglig formidlig for et bredt publikum, utført på en meget god måte.
Forfatteren er professor i Kina-studier ved Kings College i London.
Boka er ypperlig oversatt av Knut Johansen.
| 1
|
603178
|
En bloggers bekjennelser
Etter å ha lest boka, sitter man igjen med en følelse:
At kosmetisk kirurgi ikke gjør deg lykkelig.
Men at en trygg oppvekst kanskje kan.
Det er en sterk historie hun deler, bloggeren Isabel Raad.
Om å vokse opp i en turbulent og voldelig familie, der å måtte dra på krisesenteret ble ganske normalt for henne som barn.
Og hun beskriver en oppvekst midt mellom det norske og det irakiske.
Bokas styrke er beskrivelsene av tenåringen som havner hos en fosterfamilie, og de motstridende følelsene man har for sin egen familie.
Og kjærligheten man får for fosterfamilien - som man aldri føler at man kan bli en ordentlig del av.
Det klarer hun å sette ord på.
Hun forteller også om anoreksien, og om aborten hun måtte ta som ung.
I dag er Isabel Raad kjent for noen fra sin deltagelse i realityprogrammet Paradise Hotel, og siden som blogger og influencer.
Pennen føres av Kjersti Kvam, og språket er lett.
I boka forteller Raad at hun, med unntak av under anoreksien, ikke har gått i terapi.
At hun ikke har hatt behov for det.
Men når man leser at hun har byttet navn, operert nesa, brystene, rumpa, og brukt såkalte fillers i ansiktet, så kan man jo lure.
I alle fall når hun skriver at hun ikke vet hva hun skal svare når folk spør om hun ikke synes det er trist at hun ikke ligner på mammaen sin lenger, etter alle operasjonene:
"Jeg synes ikke det er trist.
Ikke fordi hun ikke er fin.
Jeg vil bare ikke se ut som hun som satt der og så på at barna hennes ble mishandlet".
Isabel Raad har utvilsomt en sterk historie.
Men det blir mye oppsummeringer over hva som har skjedd, uten at hun stanser opp og gjør seg så mange refleksjoner om barndom, til hvordan hun er i dag, med eksponeringen på blogg og i sosiale medier.
Det blir litt for enkelt.
Etter å ha lest boka sitter man uansett igjen med en følelse:
At kosmetisk kirurgi ikke gjør deg lykkelig.
Men at en trygg oppvekst kanskje kan.
| 0
|
603179
|
Til å le og gråte av
Vellykka byhistorie gjennom mellom 300 og 400 år.
Boka har undertittelen «Det nordvestre hjørnet», og tar for seg delar av Tordenskjolds gate, Kristian IVs gate, Henrik Wergelands gate, Skippergaten og Festningsgaten.
I tillegg kjem «Hospitalet» og Hospitalets løkke».
Denne boka, 300 store sider i tilnærma A4-format, er 14. og siste del av eit svært imponerande, kjempeflott verk om Kristiansand gjennom mellom 300 og 400 år.
For ein byklar, som i eit par år på 1960-talet budde i byen som Christian IV grunnla i 1641, har det vore ein spennande og lærerik tur rundt i det som er Byen – med stor forbokstav – for nesten alle setesdølar.
Først og fremst handlar det om menneske gjennom hundreåra.
Boka fortel om kvardagsmenneske som slit og strevar, om spesielle menneske som trør til i krisesituasjonar, om utfattige, barnerike familiar og – nei, eg stoppar der.
Forfattarane fortel stutte stubbar eller anekdotar om diverse originalar, enkelte til å smile av, andre til å gråte.
Det handlar også om fleire, forferdelege brannar, den verste – storbrannen i 1734.
Kristiansandarane bygde opp att byen sin, ganske raskt, gong etter gong.
Boka har tallause bilde av gater, av hus, av friluftsområde, planteikningar, måleri osv.
Flest i svart kvitt, men ein del også i fargar.
Ei rekke med annonsar for alt frå matvarer til verktøy osv.
nesten i det uendelege, fortel ei eiga soge om handel og vandel gjennom hundreåra.
Fleire stader slepper forfattarane til skriveføre, nolevande menneske.
Dei fortel om familiane sine, om oppvekst i byen for 50 – 60 – 70 år sidan.
Mange av desse korte historiene er det eg vil kalle lokal kulturhistorie på sitt beste.
Ikkje minst dei som handlar om 2. verdskrigen dei første etterkrigsåra, er fascinerande lesnad.
Forteljarglede, grundige kunnskapar, det heilt nære og ekte pregar boka.
Kort sagt, det er ei bok som treffer meg rett i solar plexus!
| 1
|
603181
|
Fra hjerte til hjerte
Domkirken i Kristiansand var overfylt da Helene Bøksle holdt sin adventskonsert på hjemmebane og fikk stående applaus.
KRISTIANSAND:
Helene Bøksle har sunget seg inn i folks hjerter.
Tusen forventningsfulle mennesker i alle aldere fylte domkirken i Kristiansand til siste plass søndag kveld.
Applausen mellom hvert nummer var behersket.
Jeg tolker det som et uttrykk for stille beundring og inderlig glede.
Det er nemlig så hjertelig det hun gjør fra kirkens høye kor.
Det er så fra hjerte til hjerte, så alvorlig ment og så fullt av gode tanker, enten hun nå synger eller binder sammen sangene med små anekdoter eller nydelige fremførelser av utenatlærte bibeltekster.
Hun fremstår som en sanger som vil fremheve kunsten, sangen, teksten heller enn seg selv.
Hun er en dyktig formidler med hele sitt vesen og med en eksellent tekstuttale.
Imponerende rent synger hun, og uanstrengt, svinger seg elegant fra dybder til høyder, vrenger til med solid volum noen ganger, men hovedinntrykket er noe dempet, lavmælt, reservert.
Hun har åpenbart ikke behov for å briljere, men gjør det naturlig uten å ville det.
Stødig på sine to ben står hun, uten store fakter, men med håndbevegelser som understreker rytme og av og til tekst, og synger seg rett inn i hjertene, hun synger oss hjem til oss selv.
Programmet er egentlig veldig tradisjonelt og i tråd med det vanlige for slike adventskonserter.
Hun kommer inn bak altertavlen syngende uten akkompagnement; Å skjønnest rose på vår jord, en engelsk 1400-talls tekst med tone av Iver Kleive.
Ordene løftes under kirkens hvelv.
Dyktige musikere kommer lekent til og utbroderer tonebildet.
Res miranda.
Gaudeamus.
Alleluia.
De latinske ordene knytter an til kirkens to tusenårige tradisjon.
Å kom alle sjeler, er neste sang, med den kjente engelske 1700-talls melodien til Adeste Fideles.
Så leser hun første del av juleevangeliet fra Lukas.
Naturlig følger engelske carols på norsk, sanger av Sondre Bratland og Ole Paus, og flere julesanger:
Det hev ei rose sprunge og Mitt hjerte alltid vanker.
Da er et stort barne- og ungdomskor kommet inn og blir med på å løfte klangen.
O helga natt, Du er mitt land, Tenn lys, I den kalde vinter, Deilig er jorden og til slutt en ny tekst på en gammel melodi:
Signe nordvesten – til folketone fra Ryfylke som vi kjenner som melodien til salmen Jesus din søte forening å smake.
Alt sammen akkompagnert med finesse, et par ganger med alt for mye bass dessverre.
Men smakfullt satt sammen, smakfullt fremført, og med en inderlighet som varmer selv et hjerte som gjennom årene har hatt overdoser med julekonserter.
I år ble det denne.
Og det var et godt valg.
| 1
|
603182
|
«Aquaman»:Vassen vannhelt
James Wan har gjort suksess med sine skrekkfilmer, men «Aquaman» er dessverre et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå når en går seg vill i spesialeffekter og glemmer historieformidlingen.
Kjente og flinke skuespillere er ikke nok til å redde filmen.
Det virker også som de sliter med å levere dialogen med en troverdig mine, og hvorfor Nicole Kidman har sagt ja til rollen som dronning av Atlantis vet jeg ikke, men hun kler rollen dårlig.
Filmene basert på DC Comics’ karakterunivers er generelt mye mørkere enn filmene basert på Marvels univers som er fulle av humor, og nå virker det som om Warner Bros. prøver seg på samme oppskrift.
Dessverre er det stort sett mer flaut enn morsomt.
Vitsene er uoriginale, og timingen er skikkelig skivebom.
Jason Mamoa fungerer bra som Aquaman, men han får heller ikke vist sitt fulle potensial og må hoste opp mye dårlig dialog.
Det tar for lang tid før filmen kommer ordentlig i gang, og når det endelig skjer noe blir det overflod.
To forskjellige skurker, hvor ingen av dem er særlig spennende, og bokstavelig talt et hav av spesialeffekter og heseblesende action.
Midt i det hele utspiller det seg en kjærlighetshistorie, men kjemien mellom Mamoa og Amber Heard (prinsesse Mera), er ikke mer elektrisk enn ei middels sparepære.
Premiere 25. desember
Av Cathrine Sordal
| 0
|
603185
|
Fantasieggande og fascinerande barnebok
Forlaget burde ha tatt kostnadene med å trykke boka til Nina Bay frå Evje i minst A-4-format.
«Eksplodera og heksefesten» er den 5. boka om den vesle heksa.
Namnet er ikkje tilfeldig, ho er litt av ein hissigpropp, men ikkje større enn ein sommarfugl.
Første laurdagen i september steller Eksplodera til stor fest.
At det blir mørkare i skogen må feirast.
Festen har eit høgdepunkt, konserten til det syngande sivet.
Dersom konserten lykkast, får Eksplodera ein eksklusiv billett av domaren, Buldrehuldra, til det store haustmøtet til heksene på Bloksberg.
Draken er også invitert, sjølv om han året før øydela festen med latteren sin.
Men, Eksplodera har ein plan…
Eg har lese denne fascinerande barneboka (frå 3-4 år og oppover) med knapt 70 sider tekst/teikningar tre gonger.
Første gongen eg las boka følte eg at ho var litt overflatisk.
Den andre og tredje gjennomlesinga endra inntrykket ettertrykkeleg.
«Eksplodera og heksefesten» er ei av dei bøkene som må lesast fleire gonger.
Det er i seg sjølv eit kvalitetsteikn.
Forteljinga er enkel og spennande nok til at barna blir rivne med.
Forfattaren, som er frå Evje, morar seg sjølv og ungane med å skape nyord.
Ho har baka kaker til festen, og så kjem det:
«Noen av dem (kakene) er pyntet med sjokoladehatter.
Flere har havrekremfontener og små karamellvulkaner».
Illustrasjonane til Jonas A. Larsen er også tilsynelatande enkle, men då eg las boka på nytt, oppdaga eg nok eit kvalitetsteikn.
Larsen utdjupar teksten, små og større detaljar ikkje berre fortel det teksten fortel, men utvidar og tolkar innhaldet.
Sagt på ein annan måte, fargeteikningane tilfører teksten noko viktig som – etter mi meining – gjer at tekst og illustrasjonar forbetrar kvarandre.
Til slutt, eg synst det er rart at forlaget ikkje oppdaga kor godt eit stykke arbeid dei fekk i hendene.
Boka hadde blitt endå betre om ho hadde blitt produsert i – minst – A-4-format.
I eit betydeleg større format, ville denne bokmeldaren ha trilla ein seksar på terningen.
| 1
|
603186
|
Vakkert, varmt og verdig
En konsert i Kilden med tittel «Juleevangeliet» er blitt en kjær tradisjon like før jul.
Årets utgave topper de foregående.
Det ble en stille stund tross mye musikk og velklang.
Det ble en påminnelse om hva julen er.
Og det ble et budskap om å skape fred.
Så ble denne stille stunden i Kildens konsertsal også hva Kilden lover i sitt slagord om å løfte folk ut av hverdagen.
Men det påfallende med denne konserten var også dens sterke budskap om å gå ut igjen i den samme hverdagen og skape fred.
Juleevangeliet fra Det Nye Testamente får lyde i sin helhet, både Johannes-versjonen og den fra Lukas, alle tekstene vakkert fremført av fire damer fra teatergruppen Fotspor.
Jeg opplever at Kilden på denne måten tar ansvar for solid og tradisjonell kulturformidling, i den forstand at det kristne budskapet er en del av den norske kulturen.
Måten den gamle pilegrimssangen «Deilig er jorden» fikk avslutte det hele er illustrerende.
I Terje Kvams vakre arrangement, med både Thom Hell og Kim Rysstad som solister foran mannskoret Vestergabet og Kildens store seniorkor Sølvstrupene – i denne utgaven begynner det stille, ikke slik at man slår fast at jorden er deilig, men slik at man undrer seg, spør forsiktig, og så vokser det og det lyder fra sjel til sjel, det blir en sang for alle livets pilegrimer, og det er så vakkert at det blir vanskelig å synge med.
Før det gjorde Thom Hell «Hellige natt» – Adolphe Adams velkjente julemelodi med den nye teksten av Ole Paus.
Jeg hadde ikke lagt merke til at det stod i programmet at det var Paus’ tekst.
Men da Thom Hell sang den, tenkte jeg at dette begynner jo å ligne en bønn, for å si det med Ole Paus.
Kim Andre Rysstad og Thom Hell har det til felles at de er stillferdige, at de synger uten fakter og uten utvendige effekter.
I hver sine ulike sanger var de så velplasserte i nettopp denne sammenhengen, deres bidrag er så ektefølt og ekte gjort.
Silje Hansen
Flemmen har vært regissør og prosjektleder, og har skapt en konsertforestilling av edelt merke.
Orkesteret har sørget for utsøkte arrangementer, enten det nå er Jon Klevelands, Jan Martin Smørdals eller David Willcocks.
Denne utgaven av Juleevangeliet har kvaliteter både i opplegg og utførelse som gjør at jeg tenker tiden må være kommet til å ha flere spilledager neste år.
| 1
|
603187
|
«Kapernaum»:Brutalt fra Beirut
Fra Libanon kommer en av årets sterkeste filmer, om en 12 år gammel gutt som saksøker foreldrene for å ha satt ham til verden.
Zain (Zain Al Rafeea) bor med familien sin i Beirut.
Han vet ikke hvor gammel han er, han har ingen fødselsattest, og det er som om han egentlig ikke eksisterer.
Han jobber beinhardt fra morgen til kveld, går ikke på skole, er svært underernært og ser mye yngre ut enn det han er.
Foreldrene har satt så mange barn til verden at det er vanskelig å telle dem, og flere av de eldste barna sitter i fengsel.
Uten å røpe for mye eskalerer Zains vanskelige situasjon, og det leder til slutt til at han også blir sendt i fengsel.
Han nekter imidlertid å la det knekke seg og vil at foreldrene også skal stå til ansvar, så han saksøker dem.
Regissør Nadine Labaki («Karamell») er en prisbelønt filmskaper fra Libanon, og nok en gang imponerer hun med sin formidlingsevne.
Hun får frem mange ulike nyanser fra det harde livet mange lever i Beirut, og både historien og personene oppleves troverdig og ekte.
Zain kryper rett inn i hjertet og blir der, sammen med de andre barna i filmen.
Det er en rørende og viktig film alle burde se, og en fin film å se sammen med tenåringene i huset.
Premiere 25. desember
Av Cathrine Sordal
| 1
|
700001
|
Tøys i verdensrommet
Noen ganger, når man forsøker å gjøre litt for mange ting på en gang, kan man risikere å ende opp med en film som denne.
Vanligvis er Marvels tegneserieunivers velegnet for det store lerretet, og visuelt sett er ikke denne varianten noe unntak.
Sånn rent bortsett fra at man til tider får følelsen av at noen har vært en tur på George Lucas' reservelager etter å ha rasket med seg det de fant av Star Trek-rekvisitter.
Historien er omtrent så tynnslitt som man kan forvente av en tullballactionfilm som denne:
Ung gutt blir bortført av romskip, vokser opp i fremmed galakse, løper rundt og oppfører seg som en bråkjekk småskurk, roter seg opp i trøbbel, avslører en ond galnings plan om å utslette verden.
På veien anskaffer han seg noen snodige medsammensvorne:
En grønn, kvinnelig drapsmaskin, et hevngjerrig muskelberg uten humor, en rappkjefta, modifisert vaskebjørn og hans underlige venn Groot, som er en slags blanding av Treebeard og Hodor.
Sammen kløner de rundt for å redde galaksen fra en pompøs Darth Maul-fyr som det er fullstendig umulig å ta på alvor.
Det er de hyppige reisene langt inn i parodien som tar brodden av det som ellers kunne vært en vellykket og passe tøysete actionfilm.
Det skjer altfor ofte at det som skulle vært skummelt blir komisk, det som skulle vært dramatisk blir plumpt, og det som kunne vært romantisk blir ødelagt av dårlige vitser.
Humor er ofte et vellykket element i actionfilmer, men da må det være god humor.
Eller i det minste litt mindre dårlig enn dette.
Her er vitsene på nivå med de irriterende seriene ungene ser på Disney channel.
De har jarjarbinkset i stykker en ellers god idé.
Synd, for filmen er et overflødighetshorn av spektakulære krasj-boom-bang-scener, stilige spesialeffekter og kul katastrofefilmmusikk.
| 0
|
700002
|
En helt uimotståelig filmbagatell
Etter fjorårets formidable "Blue Jasmine" har Woody Allen i år begått en lekker og vakker film blott til lyst.
Regissør og manusforfatter Woody Allen (78) har virkelig gjort mye av seg det siste året.
Cate Blanchett fikk Oscar for sin formidable innsats i hans forrige film "Blue Jasmine", den gamle Mia Farrow-skandalen fikk nytt liv, og han er skuespiller som sitt sedvanlig, nevrotiske jeg i "Fading gigolo".
Og nå "Magic in the moonlight", nok en Allen-film som har filmskaperens fingeravtrykk på hvert bilde, hver tone, hver replikk.
Ikke like formidabelt lidenskapelig og velspilt som "Blue jasmine", ikke på noen måte banebrytende eller original, men minst like underholdende, lekker og finurlig som for eksempel suksessen "Midnight in Paris" (2011).
Skeptisk ateist
Denne gangen skal vi til den franske riviera med et for Allen ganske så nytt skuespillerensemble.
Epoken er sent 20-tall og det er deilig, gullskimrende sommer.
Britiske Stanley (Colin Firth), alias magikeren Wei Ling Soo, reiser verden rundt på turné med sitt fabelaktige trylleshow.
Som bigesjeft avslører han alskens sjarlataner som påstår at de har synske evner eller kan kommunisere med avdøde.
Som den vitenskapsorienterte ateisten han er, har det for lengst gått prestisje i skepsisen hans.
Og siden han kan alle trylletriksene, har det alltid vært enkelt for ham å avsløre svindlerne.
Da en god venn og tryllekunstnerkollega ber ham om å ta en titt på den unge amerikanerinnen Sophie (Emma Stone), som har tatt sosieteten på den franske rivieraen med storm med sin påståtte synskhet og evner som medium, er han ikke vanskelig å be.
Proppfull av sarkasme og en hang til å si rett ut hva han tenker, treffer han den søte Sophie.
Som viser seg slett ikke å være så enkel å gjøre kål på.
Filosofiske dilemma
Personlige og profesjonelle komplikasjoner følger.
Sammen med filosofiske dilemma som "om det finnes bankende ånder, er det også et bevis på at det finnes en Gud?" eller "Så lenge forskere oppdager stadig nye ting, hvem kan bestemme hva som er mulig og umulig?"
Firth og den atskillig yngre Stone har en fantastisk kjemi, hver scene de er sammen og hver replikk er ren nytelse.
Såpass at samtalene med og mellom de mer perifere rollefigurene, som det er ganske så mange av, tidvis virker som jabbete fyllstoff.
Spenningen i filmen ligger i hvorvidt Sophie er synsk eller ei, og om Stanley greier å finne ut sannheten.
Den holder oss på alerten, men er likevel ikke avgjørende for at "Magic in the moonlight" er en så skjønn filmopplevelse.
Tid og sted
Få, om noen, er så fabelaktig gode til både å fange essensen av tid og sted og la det prege hele filmen som Woody Allen.
Musikken, lyssettingen, klærne, interiørene, dialogen, selskapeligheten.
Hver en liten detalj har fått omtanke og den rette, nostalgiske patinaen.
Rollefigurene er både typiske og interessante.
Humoren er underfundig og karakterbasert.
Den romantiske linjen er nærmest banal, men søt så det holder.
I det store perspektivet er ikke "Magic in the moonlight" en film som vil havne på noen toppliste over Woody Allens beste filmer.
Men denne søte bagatellen av en film er likevel helt må ses-uimotståelig.
| 1
|
700005
|
Sexfilm med splittet personlighet
Dustete nettjakt på en amatørsexfilm ødelegger for en ellers småmorsom og koselig standardkomedie.
"Sex Tape" er som om noen har tatt to helt forskjellige filmer og klippet sammen til én.
Den ene er en søt og gjenkjennelig film om hvordan intenst sexliv og romantikk forvitrer når ekteskap, unger, jobber, hus og hjem tar over all tid og alle samtaleemner.
Den andre handler om et distré par som, i et desperat forsøk på å piffe opp et ikke-eksisterende sexliv, filmer seg selv i en tre timer lang Kama Sutra-seanse.
En dum tabbe sprer filmen på internett, og så må paret kjempe for å få filmen fjernet.
Kryssklipperne har nesten greid å få til en logisk forklart overgang mellom de to filmdelene.
Nesten.
Vi følger altså paret Annie (Cameron Diaz) og Jay (Jason Segel) over en tiårsperiode, fra de første, intenst sexy møtene da de begge var studenter, til de sitter der med et hjemmelaget sexfilm-problem.
Hun skriver en suksessfull mammablogg om livet som kone, mamma og husmor, han jobber på en radiostasjon og er en lidenskapelig distributør av spillelister fra sitt rikholdige musikkbibliotek.
Derfor deler han ut iPader med spillelistene til gode venner og familiemedlemmer.
Eksklusiv klubb
Når Annie får et svært lukrativt tilbud om bloggen sin, velger paret å feire med å sende barna bort på overnatting for en kveld med heftig sex som i gamle dager.
Yada yada yada, amatørsexfilm på avveie.
Akkurat som Pamela Anderson, Paris Hilton, Vince Neils – og Rob Lowe – sine.
Akkurat DER mageplasker filmen, som fram til da har vært en ufarlig, søt, humremorsom med mange fine situasjoner og samtaleemner som både tidsklemmefolk og deres omgangskrets kan kjenne igjen.
Den datatekniske forklaringen på uhellet er både helt ubegripelig og lite troverdig, og får alt for mye plass.
Dessuten er jakten på alle de sexfilminfiserte iPadene direkte kjedelig.
Med noen svært hederlige unntak.
Et desidert høydepunkt er når Annie og Jay oppsøker Annies kommende sjef Hank (Rob Lowe), for å stjele ipaden han har fått.
Den tidligere fløtepusen Lowe, som jo selv er et sexfilmoffer, har de senere årene gjort seg bemerket med flere helt suverene biroller, blant annet i tv-serien "Californication".
Her stjeler han hele showet igjen med sitt vannkjemmede ytre og svært så overraskende mørke, grumsete indre.
Også Jack Black er fin som pornomann i liten, sexfilmdoserende birolle.
Pinlig moral
Heldigvis er ikke "Sex tape" så heseblesende som traileren antyder, men her nok av umotiverte sprell som er mer teite enn morsomme.
Diaz og Segel er standard-troverdige i rollene, og har en fin kjemi.
Til tross for tematikken og en del ganske heftige sexscener:
"Sex tape" er nok en tradisjonell amerikansk Hollywood-komedie: noe søtt, noe bittert, noe glatt og noe direkte tåpelig.
Som vanlig, når man ønsker seg et stort publikum, er sex og kropp framstilt som noe litt pinlig.
Og selvfølgelig: en ypperlig kilde til billige ha ha-poeng og litt moral på kjøpet.
| 0
|
700007
|
En klissete smørje
«Blandede følelser» («Blended») følger en oppskrift som er omtrent like avansert som formelen for eggedosis.
Og da mener jeg den amerikanske varianten – som jeg antar har ekstra mye sukker.
Eggedosis er riktignok godt i små doser, men man kommer ikke unna at det er en klissete smørje.
Har du sett noen av de andre filmene til Happy Madison Production med Adam Sandler i hovedrollen, vet du sannsynligvis hva jeg snakker om.
Det begynner å bli lenge siden "Billy Madison" (1995) og "Happy Gilmore" (1996).
Etter dette er det vel få som vil beskrive Sandler som nybrottsarbeidernes mester.
Det mest "moderne" med "Blandede følelser", er tematikken familiekonstellasjoner med mine og dine barn, og godt voksne mennesker som går på blind-date.
Det er nemlig på denne måten Jim (Adam Sandler) og Lauren (Drew Barrymore) møtes for første gang.
Selvfølgelig går det ikke bra.
Og selvfølgelig møtes de igjen.
Og igjen.
Og plutselig er de på familieferie sammen i et stereotypisk Afrika.
Frekke kommentarer, masete unger og et utrolig irriterende kor som dukker opp overalt til upassende tider, er på en måte den røde tråden som leder filmen inn i det erkeamerikanske feel good-sporet vi kjenner så godt fra før.
Heldigvis er ikke alt fullstendig håpløst.
Drew Barrymore klarer seg ganske så fint og jeg har sett Sandler verre.
Noe av den forutsigbare humoren er også til å leve med.
Men alt i alt er dette en film du allerede har glemt idet rulleteksten popper opp og skuespillerne får vise hvor flinke de er blitt til å danse afrikansk dans.
Se traileren her:
| 0
|
700008
|
Mann mot metall = mye oljesøl
Men «Transformers:
Age of Extinction (3D)» hører ikke hjemme på skraphaugen.
Konseptet om utenomjordiske metallroboter som søker tilflukt fra andre utenomjordiske metallroboter på planet jorden, er ganske oppbrukt gjennom allerede tre middels bra til noe dårlige Transformers-filmer.
Men når det er sagt — nummer fire i rekka hører ikke hjemme på skraphaugen av den grunn.
Regissør Michael Bay har igjen resirkulert de fargerike metallheltene - denne gang med noe hell.
Hovedpersonene vi ble så godt kjent med i de tre første filmene, er byttet ut med et friskt skuespillerpust, hvor Mark Wahlberg gjør en brukbar jobb som machomann og overbeskyttende pappa, Cade Yeager.
Sammen med tenåringsdatteren Tessa Yeager (Nicola Peltz) og hennes kjekkas av en kjæreste, Shane Dyson (Jack Reynor), skal de tre, og en håndfull gjenlevende Autobots, redde verden fra de svært oljetørste Decepticons.
Vi får også møte en ond skapning ved navn Lockdown, men får vel egentlig aldri greie på hvem han er.
Uttalelsen "Vi jobber alle for noen" er det nærmeste vi kommer til et svar.
Vi er slemmingene
Én ting er endret fra tidligere manus, i tillegg til nye skuespillere:
Denne gang kriger myndighetene sammen med the bad guys.
Etter den massivt ødeleggende metallkrigen i Chicago, som vi ble vitne til i film nummer tre, er de amerikanske myndighetene skjelvne i buksene.
Aller helst vil de ha kloden — og den fantastiske robotteknologien - for seg selv, og går derfor til angrep på våre tidligere allierte - The Autobots.Vi vil ikke lenger ha deres utenomjordiske beskyttelse, men deres metall - såkalt Transformium.
Hvorfor?
Fordi vi vil lage overlegne krigsvåpen og drapsmaskiner ingen verden har sett maken til.
Til denne planlagte robotutryddelsen trengs det hjelp fra de onde og deres noe mer avanserte våpen.
Jada.
Reglene er endret, og det er ikke lenger mennesker og Autobots sammen mot slemmingene.
Nå er det vi som er slemmingene, og jammen lager vi et klisset oljesøl.
Visulle virkemidler på topp
"Transformers:
Age of Extiction" er ingen film jeg vil anbefale til mannen i gata, men til dere som allerede er inne i dette metalliske, kaotiske universet.
Robotromvesner - konseptet er ikke spiselig for alle, men de visuelle virkemidlene smaker i det minste godt - bedre enn tidligere.
Robotene ser mer ekte ut, de gjør mye kulere ting, de er større og de stygge er blitt enda styggere.
Filmen egner seg i utgangspunktet veldig godt i 3D, men den er alt for lang.
Etter nesten tre timer er du utslitt i både øyne og ører.
I 3D får du også et par metalliske dinosaurhaleklask i ansiktet.
Jada, det kommer også dinosaurroboter til unnsetning.
Såkalte Dinobots — de farligste av alle Transformers-robotene.Som dere kanskje skjønner, er filmen like rotete og forvirrende som denne anmeldelsen.
For å henge med, bør du ha sett forgjengerne.
Og hvis du har det - og liker dem - tror jeg ikke du vil bli veldig skuffet.
Nummer fire i rekka er ikke den dårligste.
Treeren på terningen er ganske solid, og den lukter så vidt på fireren i sin sjanger.
Det hjalp å endre litt på manus, og få inn noen nye fjes, men den når likevel ikke helt opp.
Kanskje alle gode ting er fem?
Dette er nok ikke den siste Transformers-filmen vi kan vente oss, skal vi tolke filmens sluttscene.
Det burde det kanskje ha vært.
Se traileren her:
| 0
|
700009
|
"Mamma Mia"-kopi med kalkulert sommerstemning
Vakkert, fargesprakende og spekket med herlige 80-tallshits.
Men "Walking on sunshine" er en for sommerkinotilpasset film.
"Walking on sunshine" har knekt sommerfilmkoden!
Banal som en sommerhitlåt, vakker som en sandstrand i solen, fargesprudlende som musikkvideoene til Whams "Wake me up before you go-go" og Cyndi Laupers "Girls just wanna have fun".
Og fullstappet av 80-tallshits vi kan teksten på: fra Madonnas "Holiday" til Billy Idols "White wedding".
Med intens sommerforelskelse og superkjekk stranditaliener, vakre mennesker og den skjønne italienske byen Puglia som kulisse.
I utgangspunktet vel verd å slå i hjel noen sommerkveldtimer på.
Samme italieneren
Impulsive Maddie lurer sin seriøse studentsøster Taylor til Puglia på sommerferie.
Overraskelse nummer én er at hun etter fem ukers ferie skal gifte seg med en råkjekk italiener!
Overraskelse nummer to er at dette er den samme italieneren Taylor hadde en het sommerflørt med tre år tidligere, og som hun ennå ikke helt har glemt...
Forviklinger følger i nok en damefilm som egentlig handler om menn.
Selv om det kan være lett å bli revet med av solen, sommeren, musikken og romantikken, tar det ikke så lang til før "Walking on sunshine" mister sommergløden.
"Mamma Mia"-inspirasjonen er bare for dominerende, historien er bare for forutsigbar og banal.
Vel er låtvalget fengende, men veldig kalkulert og opplagt.
Det er så man nesten blir litt brydd av når man synger litt med og tross alt lar seg beruse litt av det som er et alt for beregnende publikumsfrieri.
Og hvor mye har Puglia betalt for turistprofileringen?
Sang og dans
Som i "Mamma Mia" framfører skuespillerne hitsene og bryter ut i dans med den stemmen og kroppen de har.
Mens Annabel Scholey (Maddie) gjør en god innsats, er Hanna Arterton (Taylor) mer middelmådig.
| 0
|
700010
|
Når det onde smitter
Jeg ventet en ubehagelig grøsser med blodige hendelser og fæle lik.
Jo, det får man til gagns, men dertil også en svært interessant drøftiing i ondskapens vesen.
"Deliver us from evil".
Regi:
Scott Derrickson.
Med:
Eric Bana, Olivia Munn, Édgar Ramírez.
USA 2014.
1 time 58 minutter.
Aldersgrense:
15 år – frarådes ungdom under 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Protestantisk teologi bidrar så å si aldri til gode, norske filmmanus om tilværelsens gåtefulle sider.
I det sekulære Norge synes filmskapere å ha allergi mot eksistensielle problemstillinger med religiøse konnotasjoner.
Det er rett og slett et tankesett man ikke behersker.
Et hederlig unntak er regissør Erik Poppe og hans manusforfatter Harald Rosenløw Eeg (De Usynlige).
I filmlandet USA er situasjonen ganske annerledes fordi den katolske tro har satt sine tydelige avtrykk, også hos regissører og manusforfattere.
Mens man her hjemme nok aldri vil våge seg på å filmatisere en djevelutdrivelse uten å lande i en ren karikatur, lykkes "Deliver us from evil" (Frels oss fra det onde) i å skildre eksorsismen uten at det blir parodisk, men i stedet skremmende, fascinerende og med filmatisk nerve.
Filmen har fått merkelappen "bygger på sanne hendelser".
Men nå er ikke poenget om vi publikummerne tror at djevelen kan besette et menneske eller ei.
I så fall begrenser man seg til en banal, bokstavelig tenkemåte om at den onde makt biter seg fast med en slags rabiessmitte og tar bolig i amerikanske soldater i en mystisk hule midt under krigen i Irak.
Nei, folkens, dere er utrustet med mer avanserte fortolkningsferdigheter enn som så og vet at det er mulig å tolke filmhandlinger symbolsk, filosofisk, psykologisk, ja, gjerne også religiøst.
Altså, politietterforsker Ralph Sarchie og hans kollega Mendoza tar de mest utfordrende og dystre oppdrag nattestid i New York en tid etter at USAs hærstyrke har forlatt Irak.
Det leder dem en kveld inn i en kjede av husbråk, brutale drap og sinnsforvirrede handlinger som da en kvinne kaster barnet sitt ned i en vollgrav ved byens zoologiske hage.
Hvilken kraft driver fram alt dette?
Vil mer enn å skremme
Regissør Scott Derrickson har god trening fra tidligere filmer (Sinister, The Exorcism of Emily Rose) i å lage filmer i skjæringspunktet mellom krim og grøss og gru.
Her er et vell av klaustrofobiske korridorer, lamper der strømmen går, lommelykter som slutter å lyse, ille tilredte – levende og døde – som hovedpersonene på ulike vis ramler over eller overfalles av.
Men filmen vil mye mer enn å skremme.
Snart borer den inn i sinnet til Sarchie, en hovedperson som har sett mye grusomt.
Hva gjør det med ham?
Hvordan blir den pressede politimannen å leve i hus med for kona og deres datter?
Og kan virkelig en katolsk prest som jobber blant byens mest utsatte, være til hjelp?
Det vil dere like å finne ut, så fremt dere tåler blodige scener.
Skuespilleriet fra samtlige er aldeles utmerket.
Slik handlingen utvikler seg, går assosiasjonene til et aftenbladintervju med psykolog Per Isdal i vår der han beskrev hvordan han ble smittet av all volden han fikk høre om gjennom tusenvis av timer i samtale med voldsmenn og overgripere om deres mørkeste sider.
"Frels fra det onde" tematiserer samme problematikk.
Jeg hadde virkelig ikke trodd jeg skulle bli så fascinert, men dette holdt i hele to timer.
| 1
|
700012
|
Helter og skurker i kaotisk krig
Den andre filmen om Hikken og Tannlaus er kanskje spennende og spektakulær, men er også dynket i lettvinte klisjeer.
Den første "Dragetreneren"-filmen, i det som skal bli en trilogi basert på Cressida Cowells bøker, ble en eventyrlig kassasuksess for Dreamworks.
I oppfølgeren, som godt kan sees uavhengig av den første filmen, blir det enda flere og fargerike drager, enda mer spenning – og veldig mye krig i en heseblesende, flimrende actionanimasjon, tydelig inspirert av "Star Wars".
Ond dragetrener
Det har gått fem år siden vikinghøvdingsønnen Hikken forente vikinger og drager til harmonisk samvær.
Nå har han en flørt på gang med tøffe Astrid, men aller kjekkest er det bare å utforske verden og dra på heftige flygeturer med dragen Tannlaus.
På en av turene kommer Hikken og Tannlaus over en hemmelig ishule med hundrevis av ville drager, og oppdager også en stor trussel i form av den onde dragetreneren Drago.
Ikke bare mot dragene, men mot hele eksistensen til vikingene på Borkøy.
Selv Hikken, som alltid har vært en forkjemper for dialog framfor væpnet kamp, innser at man ikke kan argumentere med dem som kriger bare for krigens skyld.
Væpna kamp må til.
Vikingklijseer
Er ikke denne kampen mellom det gode og onde, der den onde er grunnløst blodtørstig, oppbrukt snart?
Den er kanskje spennende og spektakulært fortalt, men plottet i "Dragetreneren 2" er av enkleste sort, det samme er rollefigurene.
Vikingene har hjelmer med horn og hus som likner stavkirker.
Her har man ikke kastet bort tid på faktasjekk, men gått for den velkjente klisjeen.
De "snille" snakker med irsk aksent, de "dumme" med britisk aksent.
Det vage temaet om menneskers følelsesmessige tilknytning til "uskyldige" dyr drukner i krigen og kaoset.
Settes opp i 3D/2D, begge både norsk og engelsk tale.
Anmeldelse basert på 2D engelsk.
Jeg ble altså ikke blåst helt av banen av animasjonen og effektene, så 3D anbefales.
| 0
|
700014
|
For dem som savner rølpete action-parodi
"22 Jump Street".
Regi:
Christopher Miller, Phil Lord.
Med:
Channing Tatum, Peter Stormare med flere.
USA 2014.
1 time 51 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungd./voksen.
I fjor på denne tida infiltrerte de dumme politimennene Jenko & Schmidt en high school.
Årets oppfølger er å gå undercover på et college for å finne en narkolanger som selger et nytt, farlig dop.
Regissørene Phil Lord og Christopher Miller har fulgt opp en tidligere tv-serie med et hurra-meg-rundt-konsept for kino som kan ende med en årlig rølpekomedie med Channing Tatum og Jonah Hill.
I fjor het filmen «21 Jump Street», nå «22 Jump Street» og sånn vil det kunne fortsette hvis publikum kommer.
Helan og Halvan
De to skuespillerne utgjør et slags Helan og Halvan-par, den ene passe muskuløs, kjekk og naiv, den andre tykkfallen og enkel.
Som ekstra trekkplaster er rapperen Ice Cube med som ekstremt kjeftete politisjef.
Han sender de to ut på oppdrag, denne gang til et college.
Det muliggjør en masse sketsjer der Jenko & Schmidt mobbes for å være gamliser og gjennomskues som narkospanere.
Humoren ligger i all dumskapen de to oppviser, samt parodiene på college-liv og seriøse filmer i action— og undercoversjangeren.
To timer er for langt
Filmen preges av en lunefull blanding av underholdende action-stunt og tåpelig situasjonskomikk.
I starten vrir man seg i stolen idet Channing og Tatum forsøker å snakke med latino-aksent for å lure en skurkegjeng, men i neste øyeblikk ler jeg godt av en kjørescene der de to sjonglerer i tau på taket av skurkenes trailer.
Det finnes altså flere tilløp til god parodi.
Problemet er bare at regissørene tværer ut de sprø innfallene i stedet for å klippe seg inn til det beste materialet.
Nesten to timer kjennes virkelig for langt.
Rulleteksten illustreres - humoristisk - med utallige eksempler på kommende Jump Street-filmer der de to tullingene infiltrerer alt fra fagskoler i medisin til militæret.
Måtte vi slippe å se dem virkeliggjort, er min stille bønn.
| 0
|
700015
|
Klossete om romansens merkelapp
Det som kunne vært en fin-fin film om det vriene øyeblikket da romansen skal få navn, ble i stedet klossete og forutsigbar.
— Så.
Hvor fører dette hen?
"That awkward moment" handler om dette nifse så-øyeblikket, der en av partene trenger å få avklart hvordan en gryende romanse vil utvikle seg videre.
Går det mot ekteskap, barn og stasjonsvogn?
Eller er romansen bare en sexy pausefiskaffære mens man fortsatt leter etter den rette?
Jason og Daniel er lykkelig single, da den tredje collegekompisen Mikey blir skilt.
I solidaritet med sin deppa venn, lover Jason og Daniel at de skal forbli frie, slik at de kan nyte singellivet sammen alle tre.
Men så dukker den ene kjekke jenta etter den andre opp....
God idé
Etter alle disse årene og utallige titler, er det nok ikke lett å lage en romantisk komedie som ikke føles forutsigbar og uoriginal.
Denne tar i det minste utgangspunkt i et varmt og hjertefølt manus basert på en helt ny idé, som er både til å kjenne seg igjen i og til å engasjere seg i.
Synsvinkelen ligger hos de tre guttene, men målgruppen er først og fremst jenter som er nysgjerrige på hvordan gutter tenker.
Et fiffig grep.
Imogen Potts, den nye Cameron Diaz, er supersjarmerende som Ellie, og resten av det unge skuespillerensemblet er også helt ok.
Men så er det dette med miksen av komedie og romantikk, jente- og guttepublikum.
Og det er her regissøren ikke få delene til å gå opp i en større enhet.
Feigt og nervøst
Allerede etter ti minutter vet du både hvordan filmen vil utvikle seg og ende.
Dialogen er kjapp-kjapp, men er etter hvert mer slitsom enn morsom: mange ord er ikke det samme som mye innhold.
Og den penisfikserte humoren krasjer ulekkert med de dype tankene om følelser og forhold.
Så synd, for dette kunne vært en fin-fin romkom med mindre feig og nervøs markedstilpasning.
| 0
|
700016
|
Fornøyelig animasjonseventyr fra Belgia
Det er lett å tenke at bare de erfarne tegne— og animasjonsfilmselskapene i Hollywood (Pixar, Disney) mestrer sjangeren.
Men denne belgisk familiefilmen sparker like godt fra seg som landet gjorde i VM-kampen mot Algerie.
"Torden og Magi".
(Le Manoir Magique) Regi:
Jeremy Degruson og Ben Stassen.
Belgia 2013.
1 timer 15 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Familie.
Oppskriften er velprøvd:
La noen søte dyr få hovedrollen, animer dem godt og gi dem menneskelige egenskaper og utfordringer, så er vi med.
I sentrum står en sjarmerende, men stakkars kattunge som en dag kastes nådeløst ut av familien sin mens de er på biltur.
Etter å ha fristet en farlig tilværelse som husløs ute på gatene, lister det lille dyret seg inn i et slitt gammelt hus.
Ingen søvnig idyll
Det er her hovedpersonen får sitt navn – Torden – av den snille, pensjonerte tryllekunstneren Laurits.
Men selv om gamlingen er raus og gjestfri, blir det slett ingen søvnig idyll for vår pusekatthelt.
Det nye hjemmet viser seg å være befolket – i tillegg til en anselig mengde merksnodige dokkefigurer – av en kanin og en mus som ikke kan fordra husets nye beboer.
Av slikt blir det bråk, kan dere tro.
Et sentralt grep for regissørene Jeremy Degruson og Ben Stassen er å la Torden gjennomleve stadig nye farer for slik å teste det kjente ordtaket om kattens ni liv.
Prøvelsene øker idet tryllekunstnerens nevø, en kynisk eiendomsmegler, forsøker å få onkel Laurits på pleiehjem slik at han kan selge den gamle kåken.
Dermed har filmskaperne skaffet seg rikelig med muligheter for intriger som setter dokker og dyr, tryllekunstner og eiendomsmegler i helspenn for å vinne kontroll.
Animasjonen er utmerket laget.
Særlig fin er gjengivelsen av dyrenes bevegelser, ikke minst av kattungen.
Tempoet i de dramatiske jaktscenene er høyt og visuelt oppfinnsomt, godt hjulpet av at det svære, gamle huset er overfylt av rare gjenstander som aktørene kan gjemme seg bak og flytte på.
Riktig fornøyelig er skildringen av høyst ulike kunder som den frekke eiendomsmeglernevøen lokker til huset etter at onkel Laurits ufrivillig har havnet på sykehus.
Manuset i "Torden og Magi" sørger i det hele tatt for at fortellingen pendler mellom det lett skumle og det overraskende og morsomme.
Det skumle skapes ved at kattungen stadig synes å tape kampen mot den slemme nevøen og den fiendtlig innstilte kaninen og musa.
Men like ofte berges Torden – i siste sekund – av små hjelpere av ulikt slag og av det herlig utnyttede poenget at eiendomsmegleren er ekstremt allergisk mot katter.
Til slutt grep jeg meg i å juble da "dødsstøtet" traff hans kjæreste eiendel.
Fulltreffer fra Belgia!
Filmen er flott dubbet med norske stemmer.
Gå og kos dere på sommerkino, små og store.
| 1
|
700017
|
Ekkel pøl av blod, tortur og lik
Kanskje er alt blodet og lemlestingen realistisk hverdag rundt narkokartellene.
Men i "Sabotage" skygger sjokkeffektene fullstendig for budskapet.
"Sabotage" inneholder så mye sprutende blod, utrevne innvoller og lemlestede likdeler at 18-årsgrensen er innlysende.
Et desperat grep for å skape litt følelser og sjokk i der interessante rollefigurer og en troverdig historie er mangelvare.
Men resultatet er både uspennende og ekkelt.
Alt som kunne vært bra, er klønete og uelegant gjennomført.
Spiser av lasset
John "Breacher" Wharton (Arnold Schwarzenegger) er sjefen for en merkelig elitegruppe av narkoetterforskere, som tilsynelatende enten jobber sammen eller drikker og ser på strippere sammen.
Da agentene kommer over mange hundre millioner dollar under en aksjon hos et narkotikakartell, putter de en del av pengene i egen lomme.
Men pengene forsvinner.
Så begynner en mystisk drapsmann å likvidere teammedlemmene på blodig-kleint vis, en etter en.
Er drapene en hevn fra narkotikakartellet?
Eller er har drapene noe med de stjålne pengene å gjøre?
Kan i så fall en i teamet stå bak?
Vi skal gjennom mye skyting, tortur og gørr før det viser seg at "Sabotage" er en klassisk "hvem gjorde det"-krim i tillegg til en splatterliknende politiaction og et stakkarslig forsøk på å gi en vettug skildring av gråsonene mellom gode og dårlige politifolk.
På rollelisten er det på papiret mange fine og egnede folk, for eksempel Terrence Howard, Mireille Enos og Joe Mangianello.
Men hva hjelper det når rollefigurene er endimensjonale og karikerte?
Treige-Arnold
Eks-guvernør Arnold Schwarzenegger er fortsatt litt av et muskelberg, men virker for treig til rollen som teamsjefen, og steinansiktet er som vanlig nesten umulig å lese.
Ikke en gang litt sedvanlig Arnold-humor har de funnet plass til her.
Men det største problemet er at "Sabotage" er så vinglete at actionthrilleren er nesten totalt blottet for spenning, bare noen pauser mellom all skytingen, biljaktene og gørret.
| 0
|
700018
|
Bommer på balansen
Det kommer an på humoren i filmer som handler om kreftpasienter, ellers holder vi ikke ut å se frykten i møte med en dødelig sykdom.
Dessverre bommer "The Fault in Our Stars" på balansen mellom smil og alvor.
"The Fault in Our Stars".
Regi: Josh Boone.
Med:
Shailene Woodley, Ansel Elgort, Laura Dern, Sam Trammell, Willem Dafoe.
USA 2014.
1 time 59 minutter.
Aldersgrense: 7 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Det er utmerket med filmdramaer som skildrer det at barn og unge får uhelbredelig kreft.
Men slike vonde fortellinger kan falle i flere grøfter:
Den sentimentale, den overdrevent festlige, den kyniske.
Den spanske filmen "4. etasje" (2004) balanserte ualminnelig godt.
Hovedrollene ble spilt av tre tenåringer som åpenbart selv var rammet av kreft.
Med amputerte beinstumper kjørte de villmann med rullestolene i sykehuskorridorene, snek seg inn på røntgenavdelingen om nettene og runket foran en yppig pinup-plakat.
Også "The Fault in Our Stars" prøver å mikse sorg og latter, omsorg og raseri, men regissør Josh Boone tråkker stadig feil.
I noen sekunder kjennes det galt å skrive dette, for hvem er jeg som kan dømme om følelsesregisteret til kreftsyke og deres pårørende?
Vel, jeg fortsetter i den tro at den friskes antenner ikke er milevidt unna reaksjonene til de som selv er rammet.
Filmen er en kjærlighetshistorie mellom to tenåringer som vet at døden kan innhente dem altfor tidlig.
Hazel er koblet til en oksygenflaske som hun triller rundt med fordi lungene hennes er infisert av kreftceller.
Augustus går med beinprotese etter en amputasjon.
Masete omsorg, kynisk protest
Den første timen preges av mye masete omsorg fra omgivelsene (særlig Laura Derns følelsesladede morsskikkelse).
Så roter manuset inn besøket hos en fordrukken forfatter (Willem Dafoe) for å få svar på hva som venter et menneske etter døden.
Boone lar ham klaske til med en rasende protest mot all trøst, men på en så umusikalsk måte at det velter den hederlige hensikt.
Å lage god film i møte med brutal, meningsløs død er vanskelig.
Få heller tak i "4. etasje" av Antonio Mercero.
| 0
|
700019
|
Mesterlig om forbudt kjærlighet
Dette en perle av en film – av to grunner:
Det graves dypt i begjærets irrganger gjennom fortellingen om en kvinnelig lærer som forelsker seg i en ungdomsskoleelev.
Monologen om det hele framføres glitrende av Andrea Bræin Hovig.
"Det er meg du vil ha".
Regi:
Dag Johan Haugerud.
Med:
Andrea Bræin Hovig.
Manus: Sonja Evang.
Land:
Norge 2014.
Lengde:
52 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Litteratur— og filmhistorien er jevnlig innom temaet der en voksen innleder et lidenskapelig forhold til en mindreårig.
Oftest handler det om mannen som faller for den purunge, seksuelt bråmodne jenta, mest berømt uttrykt i Vladimir Nabokovs skandaleombruste roman «Lolita» fra 1955.
I 1998 kom det hele tre filmer med Lolita-tematikk ("Trees Lounge", «Babyface» og «Lolita») som alle ender med at omgivelsenes raseri mot den voksne elskeren får utløp i vold, til og med mord.
Til tross for at 1998-innspillingen av "Lolita" var hyllet i et superromantisk slør – akkompagnert av smektende fioliner – for å idyllisere historien om læreren Humbert som forelsker seg i en 12-åring, klistrer ord som pedofil og overgriper seg raskt til den slags forhold.
Følgelig er det knapt mulig å si noe nytt og interessant om en asymmetrisk kjærlighetsrelasjon der den voksne er en mann og tenåringen ei jente.
Kvinne - gutt
For å omgå de mest tyngende assosiasjonene tyr manusforfatter Sonja Evang og regissør Dag Johan Haugerud til en 32 år gammel kvinnelig, gift lærer og en 15 år gammel, bråmoden gutt.
Det kan minne om forholdet mellom den voksne kvinnen (Kate Winslet) og tenåringen i "The Reader", men hun manglet enhver innsikt i at hun kontrollerte et barn.
Monologen i "Det er meg du vil ha" viser derimot at læreren utmerket godt vet at en seksuell relasjon til en elev er forbudt.
Hun siterer sågar at "den som har seksuell omgang med en som er under 16 år, kan ifølge straffelovens § 196 straffes med fengsel i inntil 6 år (...)".
(Det var blant annet etter den paragrafen at ordføreren i Vågå ble dømt.)
Nå oppfatter jeg ikke Haugerud som en apostel for å få endret samfunnets straffereaksjon og strenghet overfor den forbudte lidenskapen.
Det monologen derimot lykkes svært godt med, er å vise spriket mellom den subjektive, irrasjonelle opplevelsen av et seksuelt forhold og omgivelsenes fornuftstyrte tolkning av det samme.
Vi får utelukkende høre historien gjennom kvinnens perspektiv, fortalt 10 år seinere på en ærlig og nøktern måte.
Det fascinerende med Evangs manus er opprullingen av hvordan den rasjonelle kontrollen brøt sammen hos læreren gjennom årene med Daniel som elev.
Hun følte først en underlig, nesten skremmende dragning mot 8-klassegutten som brått vokste til en 1,90 centimeter høy, reflektert ungdom.
Da han gikk i 10. klasse, én måned før han fylte 16, ble dragningen fullbyrdet i seksuell omgang.
Hjerte fullt av gåter
På imponerende troverdig vis formidler skuespiller Andrea Bræin Hovig hvordan lidenskapen tok over styringen i kvinnens sinn.
Det hører med at forholdet til hennes voksne kjæreste, etter hvert ektemann ikke var det beste.
Slik forstår man lettere at begjæret og lengslene fant et annet mål enn ham.
Ektefelle, venner eller skoleledelse aksepterte aldri hva hun hadde gjort.
Bare guttens mor godtok at kjærlighetsforholdet var liv laga.
Det siste er det vanskeligst å tro på.
Men Haugerud klarer til fulle å vise at menneskehjertet er fullt av gåter.
| 1
|
700021
|
Enda en katastrofe- og monsterfilm
Skap noen fæle monstere i datamaskinen, sørg for at sivilisasjonen bryter sammen og la noen stakkars helter slåss for å berge det hele.
Slik er oppskriften på filmene som Hollywood spyr ut over oss i vår.
"Edge of Tomorrow".
Regi: Doug Liman.
Med:
Tom Cruise, Emily Blunt, Jeremy Piven, Bill Paxton, Charlotte Riley, Jonas Armstrong med flere.
USA 2014.
1 time 53 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Først fikk vi "Noah" og "Pompeii", begge katastrofefilmer fra fjern fortid der naturkreftene løper fullstendig løpsk.
Så feide "Godzilla" inn over kinolerretet, fylt med digitale slåsskamper mellom bevingede monstre og superøglen Godzilla.
I forrige uke fikk vi nok en X-men-film om kampen mellom sentineler og mutanter, på to tidsplan og med mange spektakulære scener.
Etteraperne tar oss
Men ikke nok med det.
Nå skal Tom Cruise og Emily Blunt berge verden fra noen blekksprutlignende datastygginger – kalt etterapere – som har tatt kontroll over jorda, i særdeleshet Vest-Europa.
Det er iallfall morsomt å se hvordan filmskaperne har fått filme på Trafalgar Square i hjertet av London, trolig grytidlig i en stille soloppgangstime.
Fra britisk jord skal invasjonen av Frankrike skje fordi monstrene har satt seg fast langs Seinen og erobret Paris.
Lek med tiden og døden
Også i denne storyen er det en lek med tidsplan.
Hvem har ikke ønsket å kunne skru tiden tilbake og begynne på nytt for å handle på en bedre måte?
Det får Tom Cruise anledning til, igjen og igjen, i møte med de uovervinnelige monstrene.
Ideen er jo fascinerende:
Han drepes og drepes og drepes av dem, men får hver gang muligheten til å gjenoppstå som var forrige dødsfall bare et mareritt.
Så er det på'n igjen.
Filmatisk innebærer dette at Cruiser'n i rollen som den kampvegrende offiseren Bill Cage langsomt lærer å slåss mot fienden.
I de beste øyeblikkene vris gjentakelsene i en litt ny retning på en måte som gir en artig effekt.
Mang en publikummer kan nøye seg med å nyte stadig nye versjoner av de dataspill-lignende actionscenene, vel vitende om at hver gang regissør Doug Liman trykker på repeat-knappen, endrer han nok til at Emily Blunt og Tom Cruise lærer seg nye knep og kan vinne til slutt.
Men beklager, jeg ender med å føle at de mange repetisjonene blir monotone, bortimot søvndyssende kjedelige.
Man blir lei av å se stadig nye forsøk på å skyte beistene i fillebiter.
Filmen mangler de oppfinnsomme og morsomme stuntene og figurene som X-men-filmen er full av.
Hva med Mona Lisa?
Så griper jeg meg i å bli opptatt av hvordan plassen foran Louvre mørklegges og ramponeres.
Idet den stilige glasspyramiden som pariserne bygget på 1980-tallet, går i tusen knas, lurer jeg på om også den smilende Mona Lisa inni museet vil gå med i dragsuget.
Ikke bry dere om å finne svaret.
Gå heller og se "Noah" eller "X-men: Days of Future Past".
| 0
|
700023
|
For mye hjerne, for lite logikk
Verdens smarteste hjerner ser seg blinde på teknologiens muligheter.
Sånt blir det dum og ulogisk film av.
Dr. Will Caster (Johnny Depp) er godt i gang med å utvikle verdens mest avanserte kunstige intelligens: superintelligens kombinert med følelser og selvbevissthet.
For å redde liv, økosystemet og avskaffe fattigdom, sier han.
Men en terrorgruppe synes teknologien er oppskrytt og farlig, og vil bli av med hele sulamitten.
Når disse lykkes i å skade Caster dødelig, laster kona Evelyn ham opp på nett, med hjerne og sjel.
Så kan de jobbe videre med livsverket.
Men det som først var reinspikka idealisme, utvikler seg til noe annet.
Ikke troverdig
For at man skal kunne leve seg inn i fantasy, superheltuniverser og framtidsvisjoner, må det være en indre logikk i magien som historien troverdighet.
"Transcendence" mangler denne fullstendig.
For hvordan kan verdens såkalt smarteste forskere fullstendig overse de politiske konsekvensene av sitt arbeid?
Hvordan kan de ignorere sammenhengen og konsekvensene mellom evig liv, rent økosystem og fattigdom, og tror at fullstendig overvåking er en grei pris å betale?
Det hjelper ikke at konklusjonen blir "riktig" til slutt: dette blir bare for dumt og søkt.
Visuelle pluss
"Transcendence" er for liksom-virkelighetsnær til å tro på.
For dum til å være visjonær.
For overfladisk til å skape engasjement.
Der Spike Jonzes "Her" med samme tematikk greide å skape noe vakkert og visjonært, er "Transcendence" en ulekker mølje av slagord, teknologi og tradisjonell action.
At det er er en del visuelt lekre detaljer her er blant de få plussene.
"Transcendence" kunne kanskje vært en grei murstein av en pocketbok, da kunne historien i det minste fått litt nødvendig dybde og perspektiv.
Som film drukner det forvirrede poenget i ledninger, tastaturer og skjermer.
| 0
|
700028
|
Fis, fjas og fine folk i Ville Vesten
Velspilt og vakker, men for langdryg og sprikende westernparodi med Hollywoods A-liste foran kamera.
Det var harde tider i den ville vesten.
Ble du ikke drept av revolvermenn, klapperslanger eller smittsomme sykdommer, fantes det en million andre måter å dø på i en æra uten HR-avdeling og hjelm.
Likevel har den veike sauebonden Albert blitt voksen uten å løsne skudd.
Og etter at han på feigt vis prøver å snakke seg ut av en duell, mister han sin store kjærlighet, Louise.
Den vakre Anna, hemmelig gift med den ondeste mannen i Ville Vesten, forbarmer seg over ham.
Lærer ham å skyte og prøver å gjøre ham litt tøffere, slik at han kanskje kan vinne Louise tilbake.
For mye og for langt
Seth MacFarlane, mannen bak tv-serien "Family Guy og filmen "Ted" har en finger med i både manus, regi, produksjon og skuespill i en westernkomedie som gaper over det meste og spriker i alle retninger.
Her får vi én del parodi (eller hyllest) til den klassiske westernfilmen, én del parodi av særegenhter i nåtiden sett fra westernæraen og omvendt, og én del modernisert westernfilm med skurker, skyting, spenning og romantikk.
Litt av det meste, men trøttandes og lite engasjerende i lengden.
Plottet er tynt som spikersuppe, i snaue to timer (altfor lenge!) får du servert sketsjer og gags og fisehumor og pornosjargong løselig bundet sammen med masse jabb og en slags rød tråd.
Morsomt er det slett ikke alltid.
Visuell nytelse
På den positive siden er det mange herlige rollefigurer å engasjere seg i her, og med en stjernespekket rollebesetning er den svært så velspilt.
Visuelt er den en nytelse.
Et desidert høydepunkt er Alberts (MacFarlane) noiasekvens da han ble dopet i en indianerleir.
Og de nærgående, glidende bildene i vakre, storslagne, westernklassiske Monument Valley er nesten verd kinobesøket alene.
| 0
|
700029
|
Langdrygt til glede for X-men-fansen
Vil du ha en handling som henger på greip, ligg unna den nye X-men-filmen.
Holder det å nyte visuelle eksplosjoner, finnes det nok å glede seg over.
"X-men: Days of Future Past".
Regi: Bryan Singer.
Med:
Jennifer Lawrence, Nicholas Hoult, Hugh Jackman, James McAvoy, Michael Fassbender, Halle Berry, Ian McKellen, Patrick Stewart med flere.
USA 2014.
2 timer 11 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Eventyrfigurene fra de amerikanske Marvel-tegneseriene "X-men" – kalt mutanter – har hver sine fascinerende kjennetegn, levendegjort i en rekke filmatiseringer der moderne datateknologi kommer til sin rett.
Slik overvinnes de irriterende naturlovene som begrenser oss mennesker.
Mutanter med særpreg
Mutanten Raven (spilt av flotte Jennifer Lawrence) forkler seg som en hvilken som helst person og forvandles brått til en blå, skjelldekket skikkelse med knallrødt hår.
Muskelbunten Hugh Jackman tar seg av jerven Wolverine som gror gedigne stålklør i en fei straks motstandere må nedkjempes.
Den iskalde Michael Fassbender framstiller Magneto med evne til å dra til seg alt av jern.
Denne gang flytter han min santen et helt kjempestadion og trer det ned over Det hvite hus.
Pendling mellom tidsplan
Sånn kan man ramse opp, men det får holde.
Det som gjør handlingen så uoversiktlig og oppstykket, er pendlingen mellom et framtidsplan og et fortidsplan.
Tidsreisen fra framtida tilbake til 1973 skyldes et ønske om å endre på hendelsene og nedkjempe den onde Dr. Trask som har skapt sentineler – roboter med evne til å identifisere mutanter og drepe dem.
Sentinel-bekjempelsen lykkes ikke bedre enn at det blir rikelig med slåssing på begge tidsplan.
Vel.
I framtida er det de opprinnelige X-Men-figurene (spilt av Ian McKellen, Patrick Stewart med flere) som sender Wolverine tilbake til 1973 der skuespillerne fra 2011-filmen (X-men:
First Class) utfolder seg:
Lawrence, James McAvoy, Michael Fassbender og så videre.
Eksperter på X-men-universet kan fråtse i detaljer.
Vi andre strever med å holde orden på alt og alle og synes ni kvarter blir langdrygt.
| 0
|
700030
|
Utvendig drama fra uinteressant skatteparadis
Det er vrient å lage en spennende biografifilm der knapt finnes dramatisk materiale.
"Grace av Monaco" skildrer en kvinne som påstås å berge fyrstedømmet hun har giftet seg til.
Men det berører aldri.
"Grace av Monaco".
Regi:
Olivier Dahan.
Med:
Nicole Kidman, Paz Vega, Tim Roth, Parker Posey.
Frankrike/Luxembourg/USA 2014.
1 time 42 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Voksen.
Hovedproblemet med filmen om den vakre Grace Kelly, skuespilleren fra USA som giftet seg med fyrst Rainier den 3., er at storyen aldri blir interessant nok.
Og det selv om Hollywoods manussnekrere prøver å sprite opp virkeligheten med dramaturgiske knep.
"Dette er fiksjon bygd på sanne hendelser", sies det i starten.
Hva som er dikt og hva som er "sannhet", får man gjette seg til.
Nå stemmer det at fyrstedømmet var på randen av konkurs og måtte skaffe inntekter og innbyggere ved hjelp av kasinoer og skattefordeler.
Men president de Gaulle mislikte at rike undersåtter flyttet til Monaco for å slippe å betale skatt til Frankrike.
I 1962 truet han fyrsten med blokade.
Filmen lar konflikten mellom de to landene forstyrre det private forholdet mellom Rainier og hans fru.
Tim Roth spiller den bekymrede fyrsten som slåss for å berge selvråderetten til miniputtstaten.
Det gjør ham til en trøtt og kjedelig figur som aldri klarer å vekke sympati med disse rikingene på en klippe ved den franske riviera, der også den kyniske kaksen Aristoteles Onassis har bitt seg fast.
Nicole Kidman forsøker så godt hun kan å levendegjøre den 13 år yngre skjønnheten Grace som rakk å spille i 30 filmer før hun giftet seg til Monacos trone.
Visst får kostyme— og sminkeavdelingen henne til å se flott ut ved å iscenesette henne som det moteikon hun ble.
Visuelt sett er det mye snop for øynene.
Men manuset Kidman skal fylle, svikter.
Handlingen engasjerer aldri like sterkt som det regissør Olivier Dahans kamera så gjerne vil hver gang han velger en ultranær (ofte merkelig uskarp) filming av ansiktet hennes.
Dilemmaet Grace strir med – skal hun si ja til nok en rolle i en Hitchcock-film (Marnie) eller skal hun vie sitt liv til å berge Monaco – blir aldri tyngende nok.
Og den lange talen som fyrstinnen får framføre mot slutten, breddfull av store ord om kjærlighetens kraft overfor storpolitikkens maktmenn, er det rene svada staset opp med gallakjole, sølvkjede og et overdådig diadem.
| 0
|
700032
|
Teit Godzilla-historie, kjedelig film
Herlighet, som Hollywood har snudd opp ned på den japanske historien om kjempeøglen Godzilla.
Resultatet er blitt ganske teit.
"Godzilla".
Regi: Gareth Edwards.
Med:
Aaron Taylor-Johnson, Bryan Cranston, Elizabeth Olsen, Juliette Binoche, Sally Hawkins, David Strathairn med flere.
USA 2014.
2 timer 2 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Rett nok har manusforfatterne beholdt at den japanske Godjira-figuren stiger opp av havet som en krysning mellom hval og dinosaurlignende skrekkøgle.
Opprinnelig, i 1954, livnærte monsteret seg på radioaktivt stoff og symboliserte atombombene som ødela Hiroshima og Nagasaki.
Men 60 år senere har regissør Gareth Edwards behov for en ny moral:
Menneskene må slutte å tro at de kan herske over naturen.
Den generelle og dermed intetsigende påstanden får manussnekrerne til å finne opp et hann— og et hunnmonster med kjempevinger som livnærer seg på radioaktivt stoff.
De truer med å kopulere og føde tusener av dødbringende babyøgler.
Men forklaringen på udyrenes motiver og ambisjoner er rotete formidlet og uklart fortalt.
Monsterkopuleringen får vi aldri se.
Godzilla, viser det seg, tar menneskenes parti.
Dermed blir det uendelig med slåssing på øglenivå mellom skyskraperne i San Francisco (ikke Manhattan som i 1998-filmen).
Med mindre man bare er ute etter å se visuelle effekter eller glo på amerikanske soldater som forgjeves skyter på monstrene, blir det i lengden kjedelig.
Det flotteste er fallskjermsoldater som hopper ut mens røde røyksøyler stiger fra hælene deres.
Svak helt
For øvrig er menneskene hjelpeløse tilskuere til alt som bryter sammen.
Best er Joe Brody (Bryan Cranston) i sin fortvilelse over den kommende katastrofen, men han og kona (Juliette Binoche) dør raskt ut av storyen.
Den unge helten Ford Brody (Aaron Taylor-Johnson) er stort sett et passivt vitne til truslene.
At han skal berge en japansk guttunge, fisler lettvint ut.
At han kan hindre et stridshode fra å eksplodere, mislykkes.
Man blir aldri sittende på nåler av å følge en redningsmann som stadig ser vettskremt ut.
Bare ett smart grep gjør han for å ødelegge øglerugingen.
Men, å ja, det er Naturen (les Godzilla) som er helten denne gang.
Jaja.
| 0
|
700033
|
Askefast actioneventyr i Pompeii
Hollywood dikter i vei for å levendegjøre vulkanutbruddet som la Pompeii i ruiner og drepte tusener.
Men om utblåsningen er overbevisende laget digitalt, er det verre å tro på den innflettede romantikken.
"Pompeii".
Regi: Paul W.S. Anderson.
Med:
Kit Harington, Emily Browning, Carrie-Anne Moss, Kiefer Sutherland, Jared Harris, Adewale Akinnuoye-Agbaje med flere.
USA 2014.
1 time 44 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Fjerne historiske hendelser gir manusforfattere frihet.
Følgelig starter filmen sånn cirka seint på 50-tallet etter Kristus et sted nordvest i Europa.
Hæh? kan du si.
Men jo, her blir den kommende filmhelten formet:
Den keltiske guttungen Milo ser sine foreldre bli brutalt drept av romere.
I år 79, da vulkanen Vesuv buldrer og snart skal eksplodere, møter vi ham igjen.
Nå er han alet opp til en råsterk gladiator som må forlyste romersk overklasse i deres amfiteater i Pompeii.
Det tar litt tid å slutte å smile av at både slaver og herrefolk snakker pent britisk engelsk.
Og bare dersom vi kobler sjangerforventningen om historisk actiondrama sammen med eventyr, kan man svelge at det oppstår søt musikk mellom Milo og datter av byens mektigste mann.
Men akk, hun må selvfølgelig gifte seg med en kynisk senator (infamt spilt av Kiefer Sutherland) som vil at gladiatorene tas av dage i teateret.
Dermed blir vulkanen rasende, jordskjelv ryster colosseum og helten kan ri ut på den hvite hesten for å redde prinsessen mens alt bryter sammen.
Rikelig med slåssing
På vei mot undergangen besørger regissør Paul W.S. Anderson rikelig med slåssing, solidaritet mellom slaver samt imponerende framvisning av pyroklastisk strøm, det vil si at vulkanen spyr ut eksploderende steiner.
I mitt minne forbandt jeg Vesuv-utbruddet bare med at innbyggerne om natta ble dekket av askestøv og stivnet slik de lå.
Men manusforfatterne har lest leksa si:
Katastrofen foregikk over et par dager, og de smarteste og rikeste rakk nok å rømme.
Men at Milo på hesten skulle greie å tenke på kyssing før døden, vel vel.
| 0
|
700034
|
Mesterverk om mobbing
Mobbeofferet Anna benytter nostalgisk klassegjenforening til å konfrontere sine tidligere klassekamerater og plageånder.
Barne— og ungdomskolegjengen treffes igjen på fest 20 år etterpå, og plutselig er det som om man er 15 år igjen.
Følelsene og minnene fra den gang, iblandet alkohol og utvalgte gode minner sørger for topp stemning.
Så klinger Anna på glasset og reiser seg.
Forteller en annen historie om "samholdet" og minnene.
For det Anna husker fra skoletiden er mobbingen, utestengningen, skjellsordene.
Boblene går helt ut av festen.
Med håndholdt kamera i øyenhøyde, er det som om vi selv er til stede på gjenforeningsfesten og kjenner alle følelsene rundt de vonde konfrontasjonene som følger.
Det gjør nesten fysisk vondt.
Ikke bare å føle gjennom Anna, men også å kjenne på følelsene og reaksjonene til klassekameratene.
Hva kunne skjedd?
Den kontroversielle, svenske kunstneren Anna Odell spiller seg selv i sin regidebut.
Kanskje er mobbefortiden selvopplevd, men gjenforeningsfesten er det ikke.
For Anna ble nemlig ikke invitert til klassens 20 års jubileum.
Derfor laget hun en spillefilm om festen slik den kunne ha skjedd om hun var blitt bedt, og om hun hadde møtt opp og konfrontert sin gamle klasse.
Ville de endelig sett henne da?
Ville de bedt om tilgivelse for sine tankeløse handlinger?
Eller ville de bare blitt irriterte fordi hun ødela feststemningen?
Men Odell stopper ikke der, selve festen er bare halve "Gjenforeningen".
Da det blir klart at "gjenforeningen" er fiksjon, inviterer Anna sine gamle klassekamerater til å se filmen og diskutere den, en etter en.
Konfrontasjonene er oppsiktsvekkende, både i form og innhold.
Og gradvis tegnes det et bilde av både nåtid og fortid som ikke bare er svart- hvitt.
I "Gjenforeningen" belyses altså temaet mobbing gjennom direkte konfrontasjon mellom mobbeoffer og mobber på en voldsomt effektiv og nifst tankevekkende måte.
Det er så lett å fordømme handlinger og reaksjoner.
Men hvordan ville vi selv reagert?
Som et gnagsår kverner tankene, særlig fordi det slett ikke er så opplagt hvilken knagg vi skal henge vår sympati og antipati på.
Minst like interessant og mesterlig som selve mobbetemaet er håndtert, er Anna Odells kunstneriske prosjekt med "Gjenforeningen".
Som med Karl Ove Knausgårds "Min kamp" kan "Gjenforeningen" være utlevering av virkelige mennesker, forkledd som "drama".
Eller er det egentlig motsatt:
Fiksjon forkledd som halvdokumentar?
Sterkt er det uansett.
Intens konfrontasjon
Skillet mellom virkelighet og fiksjon er uansett sømløst, og egentlig ikke så viktig.
Offerets behov for oppgjør gjennom konfrontasjon er det som driver historien framover og får oss til å følge fjetret med.
Selve konfrontasjonen, upassende og sosialt uintelligent, men samtidig logisk og helt på sin plass, er det som får følelsene til å syde og tankene til å kverne.
Og gjenkjenneligheten.
Feigheten.
Selvforsvaret.
Selvopptattheten.
Sånn er vi altså: alltid oss selv nærmest.
Alle som en.
"Gjenforeningen" er tvers gjennom imponerende.
Den sier mer om mobbingens natur enn tusen holdningskampanjer.
Uten å gi noe svar.
| 1
|
700036
|
Mest for parkour-interesserte
Hvordan bruke kroppen så smidig at man kan slippe unna alskens hindre og kjeltringer som står i veien?
Det demonstreres ettertrykkelig i denne action-filmen.
Storyen i seg selv er bare sånn passe.
"Brick Mansions".
Regi:
Camille Delamarre.
Med:
Paul Walker, David Belle, RZA med flere.
Canada/Frankrike.
1 time 30 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Franske David Belle utviklet sporten parkour der det gjelder å forsere diverse hindringer i høyt tempo med spenstig kroppsbruk.
Nå spiller han Lino, en beboer i den forfalne bydelen Brick Mansions i Detroit, som legger seg ut med narkokongen Tremaine.
Slik får han vist spektakulære stunt, klippet i en heftig rytme, idet han flykter fra hissige forfølgere.
Mange hopp er skikkelig imponerende selv når man trekker fra den ekstra farten som klipperytmen gir.
Mest opptatt av det visuelle
Regissør Camille Delamarre legger sin sjel i det visuelle, med heseblesende biljakt-, skyte— og forfølgelsesscener.
På parti med Lino kommer narkospaneren Damien, spilt av nå avdøde Paul Walker fra Fast & Furious-filmene.
Av og til spanderer regissøren humoristiske kommentarer mellom de to da Walker jo ikke er like god i parkour som Belle.
Filmen hadde vunnet på flere slike replikker.
Skurken Tremaine som de skal hamle opp med, framstilles kjølig og drevent av rapperen RZA (Robert F. Diggs).
Han er omgitt av en gjeng middels begavete fyrer, fra tjukkasen som ikke fikser oppdragene sine, til kjempen kalt Hormonfeilen som ser uovervinnelig ut, men ikke er det likevel.
En slåsskamp mellom to rivaliserende kvinner – kjærestene til Tremaine og Lino – er visuelt fyll.
Klisjéfylt med egen vri
Handlingen går lenge i det klisjéfylte sporet med en tidsinnstilt bombe som vil ødelegge hele Detroit hvis ikke heltene skynder seg noe voldsomt.
Idet man er på nippet til å sovne av de etter hvert ensformige jaktscenene, overrasker filmen med en fiffig vri på siste-sekund-redningen.
Slik ender byens outcasts med å bli rettferdiggjort og Detroits påståtte velgjørere med å bli avslørt.
| 0
|
700037
|
Original roadmovie fra grå, amerikansk bakevje
Her er en svart-hvit perle av en film – lavmæl, usentimental og rørende om forholdet mellom en far og hans voksne sønn.
"Nebraska" Regi:
Alexander Payne.
Med:
Bruce Dern, Bob Odenkirk, Will Forte, June Squibb med flere.
USA 2013.
1 time 55 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Voksen.
Hvem har ikke villet tro på annonsen som påstår at du har vunnet en svær pengesum?
Regissør Alexander Payne har fått et originalt manus mellom hendene der den alkoholiserte, desillusjonerte Woody Grant biter på brevet om at én million dollar venter ham i Lincoln, Nebraska, mange mil fra der han selv bor.
Fordi gamlingen nekter å høre snakk om at gevinsten ikke finnes, velger yngstesønnen David å kjøre ham av sted.
Av slikt får vi en herlig, lett surrealistisk roadmovie som på det indre plan gradvis avdekker røttene til pappa Grant slik at vi faktisk får sympati med ham.
Aller mest godhug får jeg for David som utholder alskens fortredeligheter for å vise faren respekt.
Et vell av scener formidles med underspilt, ofte bisarr humor, som da far og sønn leter etter gebisset til oldingen etter et fall mellom toglinjene.
Eller ta sofascenen hjemme hos Woodys eldre bror der to frekke døgenikter av noen feite fettere oser av forakt for alle andre.
De mange skuespillerne glir perfekt inn i rollene som slitne, utstudert kjedelige amerikanere fra søvnige småbyer i Midtvesten.
For eksempel imponerer 84 år gamle June Squibb som den eddiksure kona til Woody, skjønt man ikke et øyeblikk ville orke å være i hus med henne.
Den svart-hvite fargeskalaen framhever det grå og hverdagslige i skikkelsenes liv.
Men om disse folka av bondeætt er ute av stand til å føre hyggelige samtaler med hverandre, blir de desto mer kontaktsøkende da Woody er så dum å røpe at han har vunnet dollarmillionen.
Straks oppstår giftige konfliktscener der det avsløres hvem som er grådig og hvem som unner ham alt godt.
Bra.
Den ytre jakten på gevinsten ender elendig.
Men den indre historien – å gjenreise pappa Grants selvrespekt går riktig godt.
| 1
|
700038
|
Den lille elektrikeren som ble en stor leder
Dette er en viktig film.
Den frisker opp vår korte historiske hukommelse om hvordan Lech Walesa skapte revolusjon i Polen på 1980-tallet gjennom solidaritet.
Påminnelsen trenger vi nå 30 år senere da arbeidstakeres rettigheter over hele Europa er truet.
"Walesa — håpets mann" Regi: Andrzej Wajda.
Med:
Robert Wieckiewicz, Agnieszka Grochowska, Zbigniew Zamachowski, Cezary Kosinski, Maria Rosaria Omaggio med flere.
Polen 2013.
2 timer 4 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Regissør Andrzej Wajda har gjort et smart grep ved å lage en festlig rammefortelling av et intervju som den italienske stjernejournalisten Orania Fallaci gjorde med Walesa i mars1981.
Slik får hovedrolleinnehaver Robert Wieckiewicz anledning til å framstille Walesa med en personlighet som virker forunderlig uredd og irriterende selvsikker.
Det er riktig morsomt å høre ham si at de intellektuelle trengte timer på å komme fram til løsninger han selv brukte fem minutter på å tenke ut.
Walesas lederegenskaper viser seg dernest i iscenesettelser av skjellsettende hendelser i 1970 (politidrap på flere titall arbeidere på Lenin-verftet i Gdansk) samt 1980-tallets storstreiker da maktkampen mellom Walesa, fagforeningen Solidarinosc og de kommunistiske myndighetene spisset seg til.
Når filmen er blitt så god, skyldes det også at Walesas kone, Danuta, spilles med stor kraft og ynde av Agnieszka Grochowska.
Samspillet mellom ektefellene får fram kraften i deres kjærlighet, religiøse tro og vilje til å stå imot overvåkningssamfunnet og overmakten.
Aldri hele sannheten
Biografisk film (og litteratur) forteller aldri hele sannheten.
Regissør Wajda antyder vagt at Walesa samarbeidet med sikkerhetspolitiet i en tidlig fase, uten at det blir helt klart om dette bare er rykter.
Filmen stanser før hovedpersonen ble valgt til president i 1990, med påfølgende konfrontasjoner med tidligere allierte og fiender.
Dette er ikke store innvendinger.
Ingen kan ta fra den lille elektrikeren at han med sitt mot og sin stahet veltet kommuniststyret i Polen i 1989, noe som førte til kommunismens sammenbrudd i hele Øst-Europa.
Ikke rart mannen ble tildelt Nobels fredspris.
Gå og se.
| 1
|
700039
|
Mislykket som provokasjon og satire
Skal "De umoralske" provosere oss med historien om to amoralske kjærester?
Eller er dette en satire over en uansvarlig generasjon voksne?
Ingen av delene lykkes for regissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen.
"De umoralske" Regi:
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen.
Med:
Hanne Backe-Hansen, Kjetil Krogstad Skrede, Daniel Gjerde.
Norge 2014.
1 time 26 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Gjennom et plagsomt håndholdt kamera presenteres vi for enslig mor Camilla med fem måneder gammel baby.
Jobben som sosialkontoret har skaffet henne, orker hun ikke fortsette med.
Ergo rømmer hun med lille Ida og kjæresten William for å slippe unna alt mas.
Skal vi få en "på parti med skurkeparet"-film, en norsk versjon av Bonnie & Clyde eller Mickey og Mallory?
Nei da.
Det småskurken William er god for, er å egle seg innpå en tenåring som bor alene i et funkishus fordi de rike foreldrene hans har reist på ferie og/eller jobb.
Snart har kjæresteparet gjort villaen om til et bordell med Camilla som eneste hore og tenåringen som hjelpeløst vitne.
Det er ikke provoserende, bare teit.
Null satirisk snert
Hva er så poenget med denne ulidelige historien om to usympatiske lystløgnere som lurer andre og til slutt hverandre?
Mens Krutzkoff Jacobsen strever med å bestemme seg, veksler Camillas elskovsrunder med vise— og schlager-sang av typen "Nei gut, no må du sitta pent til bords" og "Et minne dypt i hjertet mitt jeg gjemmer", uten at dette gir det minste satirisk snert.
Jeg skal ikke røpe slutten.
Bare nevne at filmen i rulleteksten kalles for "Skillingsvise fra vår tid", ved siden av et forkomment barn.
Jaså.
Vil regissøren skildre foreldre som ikke fikser å ta seg av barna sine?
Det klarte regissør Gunnar Vikene langt bedre i "Vegas" (2009).
Når omtanken for de oversette barna blir så lite troverdig i "De umoralske", skyldes det at de fire (mannlige) manusforfatterne gjennom det meste av filmen glemmer at baby Ida ville forstyrret Camilla med stadige skrik etter ny bleie og mer melk.
Men det ble vel for strevsomt å spille inn så trivielle scener.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.