id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
700040
|
Langtekkelig fra de fryktløse i Chicago
Bestselgende fantasy-trilogier for tenåringer frister selvfølgelig Hollywood over evne.
Etter to filmer i serien "Dødslekene" kommer "Divergent" om 16-årige Beatrice i Chicagos framtidssamfunn.
"Divergent".
Regi:
Neil Burger.
Med:
Theo James, Shailene Woodley, Kate Winslet, Ashley Judd, Maggie Q, Zoë Kravitz med flere.
USA 2014.
2 timer 19 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Ungdom/Voksen.
Jeg har ikke lest Veronica Roths bøker (Divergent, Insurgent og Allegiant), men antar at de er spekket med detaljer som ikke får plass i en filmatisering.
Den som går med blanke ark til kinosalen, får pent godta et like enkelt som underlig grunnpremiss:
I en ukjent framtid blir folk i Chicago plassert inn i én av fem fraksjoner ut ifra personlighet.
Man er enten uselvisk, fredelig, ærlig, modig eller intelligent.
Kombinasjoner av disse mennesketypene tåles ikke – da er de avvikere, altså divergents.
Velger de fryktløse
Nå vel.
Hovedpersonen Beatrice, "Tris", oppdager at hun har flere sider ved sin personlighet, men velger å flytte fra foreldrene for å gå inn blant de fryktløse.
Mye fungerer godt i starten da Tris gjennomgår spennende prøvelser for å bevise at hun er modig.
Her er lekre scener der det hoppes av og på tog i fart og ned i et sort hull i en skadet bygning.
Men snart tvinges de fryktløse til å slåss mot hverandre for å bli med videre.
Det gir assosiasjoner til "Dødslekene".
"Divergent" mangler likevel den visuelle variasjon og de skuespillerprestasjonene som fantes der.
Shailene Woodley og Kate Winslet gjør fine roller som heltinne og diktator, men det skal mer til for å hamle opp med Jennifer Lawrence (Hunger Games) i uttrykk og de dyktige birolleinnehaverne som omga henne.
Dessverre lar regissør Neil Burger midtpartiet i "Divergent" være altfor langt, med endeløs, voldelig rivalisering mellom de fryktløse.
Han burde gitt Winslets kontrollfreak mer plass for å spisse kampen mellom et autoritært samfunn versus et der individene gis frihet til å bruke ulike egenskaper.
| 0
|
700041
|
Rørende og sanselig hverdagsmagi
Herlig film om de små hverdagshendelsene som blir korsveier i livet
Noen ganger går feil tog til rett stasjon, sies det.
Og I filmperlen "The Lunchbox" får skjer nettopp dette: en feilleveranse av en lunsjboks får store ringvirkninger og gode konsekvenser for mange mennesker.
Visstnok er det intrikate lunsjbokssystemet i den indiske storbyen Mumbai 120 år gammelt, og at det aldri skjer feilleveranser er stoltheten til bedriftene som lever av å lage og levere lunsjbokser til kontorfolk over hele byen.
Mens de fleste får mat fra restauranter, får også noen sine personlige lunsjbokser levert, laget av kona og hentet av bud hver dag.
Hverandres virkelighetsflukt
Ilas mann bare jobber og jobber, og i håp om å vekke hans interesse på ny lager hun stadig lekrere retter til lunsjboksen hans.
Men en gang går det galt.
Mottakeren er i stedet Saajan, en mutt og ensom mann, som er i ferd med å gå av med pensjon.
Han elsker Ilas mat.
Ila fortsetter å sende boksen til Saajan.
De to skriver lapper til hverandre, både om hverdagsfengselet de begge lever i, men også om håp og drømmer for framtiden.
Og samtidig som de to blir hverandres virkelighetsflukt, får de ny giv.
Troverdig og karismatisk
Historiens utvikling er bare herlig rørende, men det beste med "The Lunchbox" er de små detaljene som beskriver dagliglivet i Mumbai på en helt annen måte enn vi er vant til å se India.
Og Ilas ropende konversasjoner med sin tante, Saajans togtur til og fra jobb, overgangen til et digitalt samfunn.
Troverdig og realistisk, og samtidig livsbejaende og eksotisk.
Irrfan Khan, tidligere sett i både "Slumdog millionaire" og "Historien om Pi", er et karismatisk senter i en svært vellaget og velspilt film.
Med sin særegne og sanselige varme fyller filmen oss med smil og optimisme og troen på de små, ubetalelige hendelsene i livet.
| 1
|
700043
|
Gråvakker filmpoesi om sannhet
En langsom liten svart-hvitt film fra Polen er en av årets hittil største og vakreste kinoopplevelser.
Foreldreløse søster Anna er vokst opp i et polsk kloster.
Hun er bare uker fra å avgi sitt endelige klosterløfte om et liv i renhet, fattigdom og ydmykhet tidlig på 60-tallet, da hun får vite om en ukjent tante hun bør avlegge et besøk.
Tante Wanda viser seg å være en smart, frittalende og seksuelt frigjort kvinne.
Hun røper en sjokkerende hemmelighet for Anna:
Egentlig heter hun Ida og er jødisk.
Sammen legger de to svært ulike kvinnene ut på en reise for å finne sannheten om hva som skjedde med familien deres under andre verdenskrig.
Både reisen og sannheten får store konsekvenser for valgene både Wanda og Ida tar for livet videre.
Visuelt perfekt
Pawel Pawlikowski har valgt å bildelegge den betente historien om forholdet mellom jøder og katolikker under andre verdenskrig med vakre, poetiske bilder i svart-hvitt, og i et nærmest kvadratisk format, og med svært iøynefallende utsnitt.
Det, sammen med dvelende nærbilder med kamera på stativ, gir en helt slående sterk og vakker effekt, med sine gråvåte landskaper og levde ansiktsdrag.
Uten svært gode skuespillerprestasjoner kunne det blitt en pretensiøs flopp.
Men her, til det siste, bevegelige bildet, er "Ida" visuelt nærmest perfekt.
Etter sannheten
Men "Ida" er ikke bare form, historien som fortelles så vakkert er sterk og tankevekkende nok.
Vår besatthet av å vite sannheten er kanskje grunnleggende, det er ikke vanskelig å forstå hva som driver Ida og Wanda.
Men så da.
Når du vet, når fortrengningens lise er revet opp til åpne sår.
Blir alt bra da?
Blir det lettere å leve videre da?
Også disse spørsmålene blir vondt og vakkert belyst i en av årets hittil nydeligste filmer.
| 1
|
700045
|
Noah som moderne domsprofet
Det er dristig å lage en storfilm i skjæringspunktet mellom action og religiøst drama, men Darren Aronofsky har stort sett lykkes i kombinasjonen.
"Noah".
Regi:
Darren Aronofsky.
Med:
Russell Crowe, Jennifer Connelly, Emma Watson, Logan Lerman, Douglas Booth, Anthony Hopkins, Nick Nolte, Ray Winstone med flere.
USA 2014.
2 timer 17 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Man kan først tro at introduksjonen av noen spektakulære, digitalskapte steinkjemper er et påfunn fra vår tid.
Men faktisk heter det i 1. Mosebok at historien fant sted da det fantes gudesønner, kjemper og mennesker.
Så selv om det tar litt tid til å venne seg til den snodige tanken, settes kjempene til å bygge Arken.
Det er en morsom idé.
Bedøvede dyr
Den ikoniske bibelfortellingen om Noah er sprø og fascinerende på samme tid.
Hvem har vel ikke lurt på hvordan to eksemplarer av alle dyre— og fugleslag på kloden skulle få plass inni én båt?
Og for et leven det måtte bli!
Den utfordringen løser Aronofsky nesten for lettvint:
Fru Noah koker ihop et bedøvende middel og vips, der sover krypdyr, fir- og tobeinte sin søteste søvn om bord.
Det er nemlig ikke naturen som er problemet i dette dramaet, det er mangelen på rettskafne mennesker.
Fortjener den krigerske menneskeheten å overleve?
Vi husker at det fryktelige svaret er nei (alle drukner utenom Noahs familie).
Nå blir regissøren overtydelig i sine gjentakelser av syndefallet og Kains brodermord.
Men det nye er at han drar spørsmålet mye lenger:
Fortjener Noah og sønnene hans å få avkom og slik redde arten menneske inn i en ny tilværelse?
Klimatruet nåtid
Straks ser man hvordan det filosofisk-religiøse filmdramaet moderniserer Bibel-fortellingen, grundig påvirket av vår klimatruede tidsalder.
Menneskene har underlagt seg jorden og forgiftet den slik at naturen igjen trues av storflom, så vel som tørke.
Første Mosebok-historien er så knapp at det finnes rikelig med rom for å dikte inn detaljer, i dette tilfelle også å trekke fra.
Opprinnelig står det at Noah og kona tok med seg sine tre sønner Sem, Kam og Jafet og deres koner.
Men så enkelt er det ikke i herværende film, uten at jeg skal røpe hva som endres.
Vellykket vri
Omdiktingen av det bibelske forelegget gjør ingen skade, snarere tvert imot.
Det lager et drama inni Arken mens regnet pøser ned utenfor, en seilas som på filmlerretet ellers ville blitt durabelig kjedelig.
Mer bør ikke røpes, det får holde å si at Aronofsky får Russell Crowe og Jennifer Connelly til å levendegjøre Noah og kona hans slik vi ikke har sett dem før.
Slik blir "Noah" en vellykket vri på katastrofefilmen der det eneste, gjenlevende barnet blir menneskehetens redning.
"Noah" vises i Storstova på Bryne og i Egersund kino, ikke i Sandnes og Stavanger.
| 1
|
700046
|
Overbevisende ungdomsdrama fra Oslo øst
For en imponerende instruksjon av amatørskuespillere!
Regissør Eirik Svensson har laget et livlig portrett av et flerkulturelt ungdomsmiljø i Oslo.
"Natt til 17.".
Regi: Eirik Svensson.
Med:
Samakab Omar, Thea Sofie Loch Næss, Mohammed Alghoul, Burhan Ahmed, Kaan Kozanli, Torkel Dommersnes Soldal, Nora Tyldum Lunør med flere.
Manus: Sebastian Torngren Wartin.
Norge 2014.
1 time 23 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Ungdom.
De friske dialogene mellom 15-årige gutter og jenter triller smidig av sted.
Det kan minne litt om Hanne Myrens metode i forrige ukes filmpremiere, "Elsk meg".
Der spilte rolleinnehaverne seg selv idet manuset mikset ekte erfaring med noe dikting.
Men det dokumentariske er bare tilsynelatende i "Natt til 17.".
Her debuterer Sebastian Torngren Wartin som manusforfatter, noe han stort sett kommer heldig fra.
Vennskapet mellom Sam (bakgrunn fra Somalia) og Amir (Midtøsten) er gullgodt skildret i starten.
Dermed forstår vi hvilket sviende nederlag det er for sistnevnte da han brått får vite at Sam holder på å erobre Thea.
Hun har vært Amirs kjæreste, men hans intense ønske er å gjenerobre henne på en fest natt til 17. mai.
Norske filmer strever ofte med mangelfullt utviklede biroller og altfor knappe miljøskildringer.
Men her planter Svensson og Torngren Wartin trekantkonflikten dypt i omgivelsene.
Guttegjengen utfolder seg med fleip, frekkheter og rapping av øl i nærbutikken.
Hjemme hos Sam får vi møte den energiske norsk-somaliske moren og lillesøsteren.
Fnisende 15-årige jenter stiller til hjemme-alenefest hos Thea etter at hennes i overkant naive overklasseforeldre har reist på hyttetur.
Av og til er manuset vel gjerrig med informasjon.
Det fungerer at vi knapt får vite noe om den ressurssvake bakgrunnen til Amir.
Men hvorfor den eldre tenåringen John er så voldelig, blir jeg sittende og lure på.
Men okeida.
Det viktigste er at forholdet mellom Sam, Amir og Thea spilles godt ut idet natt-til-17. mai-festen kommer ut av kontroll.Her klarer filmskaperne ikke bare å lage ytre dramatikk, men å bore inn til de såreste og vareste følelsene hos disse ungdommene.
Bra.
Norskfinske Eirik Svensson gikk ut fra Den norske filmskolen i 2010 og spillefilmdebuterte i fjor med det på mange vis vellykkede kjærlighetsdramaet "En som deg".
Med "Natt til 17." befester han at han har noe å fare med i norsk film.
| 1
|
700047
|
Stivt snakk og merkelige regigrep fra Nils Gaup
Pussige regigrep fra Nils Gaup og stive replikker fra uerfarne skuespillere trekker ettertrykkelig ned i del 1 av filmtrilogien om kriminaletterforsker Aslak Eira i Tromsø.
Det er synd.
"Glassdukkene!".
Regi: Nils Gaup.
Med:
Stig Henrik Hoff, Lena Kristin Ellingsen, Henrik Mestad, Reidar Sørensen, Anja Saiva B. Bjørnstad, Gard Elvenes, Gjertrud Jynge.
Manus: Stein Leikanger.
Norge 2014.
1 time 32 minutter.
Aldersgrense:
11 år, frarådes barn under 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Man får den dårlige følelsen allerede i åpningsscenene.
Noen lettkledde studiner fester på utestedet Driv, spilt av kvinner med null erfaring foran kamera.
Hadde Gaup vært en god nok personinstruktør, burde setningene kommet lett og naturlig.
Attpåtil lar han legestudent Lisa Beck fike til en mann etter en antatt fornærmelse, noe som virker lite troverdig.
I vår kultur skal det vanvittig mye til for at en kvinne tyr til slag, all den tid hun kan gi ham en iskald skulder.
Ørefiken i starten kunne jeg saktens ha oversett, hadde ikke regissøren gjentatt grepet midtveis.
Da lar han en sint, sørgende mor slå til politietterforsker Eira fordi han ikke har funnet datteren hennes i tide.
Slike detaljer blir man dessverre opphengt i ved synet av denne thrilleren i stedet for å oppleve sitrende spenning.
Altfor mange scener er tatt opp i kjedelige interiører der noen kommer inn en dør og snakker med en annen.
Hvorfor ikke mer oppfinnsomhet i bruken av Tromsø-naturen, Gaup?
Hvorfor Gjertrud Jynges psykolog har ansvar for studinene, får man ingen forklaring på.
Hvorfor filmen heter "Glassdukkene" forblir gåtefullt.
At to Kripos-medarbeidere spiller minimale biroller, blir scenefyll, og politisjefen i Tromsø framtrer som en trøtt parodi.
Ser merkelig ut
Men det merkeligste regigrepet er dette:
Morderen står på en øde vei og forlanger å få drivstoff fylt på tanken i fluktbilen han har kjørt tom.
Bensin helles fra en kanne, mye søles på asfalten.
Sigarett tennes, glo faller, Gaup bygger opp til eksplosjon, men tror dere den kommer?
Hah – nei.
Det ser mildt sagt merkelig ut.
Så synd.
For det pene man kan si om "Glassdukkene", er at Aslak og den nye makkeren hans, Kine, utformes med god energi av de dyktige skuespillerne Stig Henrik Hoff og Lena Kristin Ellingsen (huskes fra "Mammon").
For svak story
Da er det sørgelig at historien de skal nøste opp, ikke er sterk nok.
Den er hentet fra krimforfatter Jorun Thørrings første bok om den samiske etterforskeren Eira, men viser seg å inneholde klisjéfylte elementer av typen moralsk indignasjon over egoistisk selvrealisering blant kvinner så vel som menn.
Unnskyld, men så vagt må det uttrykkes for ikke å røpe hvem som tar unge kvinner av dage.
Eira er en likandes kar og den skikkelsen man blir best kjent med.
Kine er en friskus jeg gjerne skulle sett enda mer av.
La oss håpe at del 2 av den planlagte thrillertrilogien blir langt mer fartsfylt og spennende.
| 0
|
700048
|
Fascinerende fortalt gåtefilm
Iikke at denne velspilte filmen har så mye på hjertet.
Historien den forteller er ikke av den viktige sorten.
Ikke så mye skjer, og ikke blir det sagt så masse heller.
Men du verden: en briljant fortellerteknikk får oss seere til å sitte fjetret av spenning ytterst på stolsetet.
Fortellerkunst på sitt ypperste – imponerende godt gjort.
Erotikk eller livsfare?
Homofile
Tom drar fra Montreal og langt ut på den kanadiske landsbygda for å delta i sin mannlige kjærestes Guys begravelse.
Han oppdager at kjærestens mor ikke vet at han finnes.
Det gjør derimot broren Francis, en brautende og homofob kvegbonde som tvinger og truer Tom til å jatte med overfor moren.
En ubegripelig og skremmende forbindelse oppstår mellom Tom og Francis.
Er vi vitne til et tilfelle av Stockholm-syndromet?
En erotisk paringslek?
En livsfarlig situasjon?
Det er gåtene som fjetrer.
Linjen "Hotel California":
"You can check out any time you like.
But you can never leave", beskriver stemningen.
Mellom bildene av høstlige jordbruksmarker og dagligliv på bondegården sitrer og syder det som i svovelkulp.
Sorg, savn, fortrengning, brustne drømmer og plutselig vold smelter sammen til en intens følelse av fare.
Stjerneskudd
Kanadiske Xavier Dolan, som både regisserer og spiller hovedrollen som Tom her, er litt av et stjerneskudd i filmbransjen.
"Tom at the farm" er 25-åringens fjerde spillefilm.
Han gjorde seg bemerket med "Laurence anyways" i 2012, mens "Tom at the farm" fikk kritikerprisen på Filmfestivalen i Venezia i fjor.
Han har selv skrevet manuset, som er basert på et teaterstykke.
Lenge vet du ingenting.
Til slutt vet du en del, men de fleste bitene i gåten har du fantasert fram selv.
Og underveis har du hatt en dirrende dramatisk filmopplevelse.
| 1
|
700052
|
Ny, sprø galskap fra annerledes filmskaper
Heldigvis finnes det regissører hvis særpregede filmer peker seg ut i mengden av ordinære actionfantasier og realistiske drama.
Wes Anderson er tilbake, nå med en sprø komedie om en hotell-concierge og hans lobby-gutt.
"The Grand Budapest Hotel".
Regi: Wes Anderson.
Med:
Edward Norton, Saoirse Ronan, Léa Seydoux, Owen Wilson, Bill Murray, Ralph Fiennes, Jude Law, Willem Dafoe, Adrien Brody, Tilda Swinton, Jason Schwartzman, Jeff Goldblum, Harvey Keitel, Tom Wilkinson, Mathieu Amalric med flere.
USA 2014.
1 timer 39 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Har du sett noen av amerikanerens surrealistiske filmer før, vet du at han iscenesetter merksnodige handlinger fra et forunderlig klientell.
I "The Royal Tenenbaums" møtte man en meget rar familie, i "Livet under vann med Steve Zissou" ble vi dratt med på jakt etter en glupsk jaguarhai, ledet av en selvhøytidelig havforsker.
For bare å nevne noe.
Eske på eske
Nå åpner Anderson eske på eske i et nytt eventyr der han forflytter oss til mellomkrigstiden.
Rammefortellingen er i seg selv utsøkt:
En jente entrer en forslitt kirkegård i det fiktive landet Zubrowka et sted i Øst-Europa, lesende på en bok med samme tittel som filmen: The Grand Budapest Hotel.
Fra denne "esken" åpnes døren til 1968.
Da framstår nevnte hotell i et brunt interiør som gir assosiasjoner til dyster kommunistestetikk.
I den mørke foajeen sitter selveste kjekkas-skuespilleren Jude Law, nå kostymert som en ensom og forkommen hotellgjest.
Først da han inviteres til middag av hotellets mystiske eier, Mr. Moustafa, åpnes neste eske:
Det meste av handlingen foregår i 1932 da Ralph Fiennes fyller rollen som den hyperkontrollerende conciergen, Mr. Gustave.
Den gang hadde hotellet et storslått interiør rundt et myldrer av ansatte og formuende gjester, storslått iscenesatt.
Galskapen triller av gårde
Tro ikke at jeg har røpet for mye av handlingen.
Det er først idet en av conciergens mest trofaste gjester går hen og dør at galskapen virkelig triller av gårde.
Arveoppgjør, tyveri av et kunstmaleri, fengselsopphold, rømningsplaner og makabre avstraffelser inngår i det dramatiske tøyset.
Nå skyldes gleden over Andersons komedie ikke så mye handlingen selv som hans lekkert gjennomførte estetikk.
Legg merke til de stiliserte, overdrevne bevegelsene til skuespillerne.
Eller følg med på kameravinklingene som stadig flyttes skarpt 90 grader for så å fyke inn og ut av dører og pussige tablåer, typisk for regissørens karikerende framstilling.
Festlig Tilda Swinton
Dessuten er det en fryd å se kjente skuespillernavn levendegjøre sine rollefigurer i alskens komiske forkledninger og positurer.
Aller mest fornøyelig er Tilda Swinton.
Hun har latt seg sminke til syk enkefrue med leverflekket ansikt og gedigen hårmanke.
Dernest finnes det et vell av fine detaljer å more seg over i spillet mellom Fiennes' concierge og lobby-gutten Zero (Tony Revolori) som han oppdrar med megen strenghet og lyrikkresitasjoner til aldeles upassende tidspunkter.
Herlig!
Også Willem Dafoe, Adrien Brody, Tom Wilkinson, Harvey Keitel, Edward Norton med flere skaper lattervekkende skikkelser.
"The Great Budapest Hotel" er ikke filmen for de dyptpløyende innsikter, men et overflødighetshorn når det gjelder visuell oppfinnsomhet og karikerende påfunn.
Gå og mor dere.
| 1
|
700059
|
Rørende musikalsk sjarmbombe
Norge har fått sin "Mamma Mia" eller "Hver gang vi møtes"-film, om du vil.
Den funker.
Og svinger!
Ideen er langt fra ny.
Suksessmusikalen "Mamma Mia" har jo nettopp en handling som er basert på bare ABBA-tekster.
Likevel virker det både modig og originalt når vi får en norsk variant, basert på sanger signert Jan Eggum og Halvdan Sivertsen.
Filmen er som en sommerfuggel i vinterland i den norske filmfloraen de siste årene med sin varme, rørende intimitet og herlige musikk.
Jan Eggum og Halvdan Sivertsen har begge et hav av gode, fine viser å øse av.
Og utvalget som danner den enkle, men effektive historien om livet i en idyllisk liten bygård i tre i Oslo, har en fellesnevner: de handler nesten alle om kjærligheten, forelskelse, lidenskapen og alle de andre intime tankene og følelsene som dukker opp når kjærligheten banker på.
Men kjærligheten kan også være komplisert og smertefull, og Sivertsen & Eggum har viser for det også.
Komplisert kjærlighet
Filmen åpner med Eggums fabelaktige "Heksedans" i et knalltøft arrangement.
Alle de fem hovedskuespillerne bidrar med sang: læreren Kari, nordsjøarbeideren og alenefaren Sigurd, komponisten og ekspeditøren Lise, taxisjåføren Per og forretningskvinnen Gry.
Det de fem har til felles er at de bor i den samme idylliske bygården, med et lite hagetun i midten.
Ensomme er de vel mer eller mindre alle sammen, og gradvis oppdager flere av beboerne at "den rette" kan befinne seg i samme bygård.
Men fem er jo en for mye til at det kan bli gjensidighet og lykke for dem alle sammen.
Det uvante i at folk synger istedenfor å snakke blir fort en vane for dem som sliter med slikt.
Alle aktørene, både sangere og skuespillere, behersker rollene sine fint.
De mange tette nærbildene understreker intimiteten: vi kommer svært tett på nabolagets innerste tanker og følelser på en både rørende og gjenkjennelig måte.
Det er ikke nødvendigvis en musikalsk hitparade vi får servert, historien kommer heldigvis først.
Den er enkel, men søt og logisk, og den engasjerer såpass at tekstene får den ekstra oppmerksomheten de fortjener.
Kanskje følger filmen teksten litt vel bokstavelig i blant, men det bidrar til gjengjeld got på den folkelige sjarmskalaen.
Rørende sjangerperle
"Ta meg med!" er en sjangerperle som gir sol i sjelen, med masse skjønn musikk i flotte arrangementer.
Hele familien kan kose seg med denne sammen.
For romantikkens skyld.
For spenningens skyld.
For musikkens skyld.
Eller for hele pakken.
| 1
|
700060
|
Betagende eldgamle vampyrsjeler
Cinemateket byr på en ny godbit fra kultregissør Jim Jarmusch denne uken.
Når kultregissøren Jim Jarmusch hiver seg på den nå snart utdøende vampyrbølgen i populærkulturen, er det selvsagt med sin egen særegne signatur.
Dvelende, hipt, affektert og helt uimotståelig styggvakkert skildres livet og kjærligheten mellom Adam og Eve, to vampyrer som har levd og elsket hverandre i århundrer.
Filmen er en moderne vampyrklassiker: gotisk i stil og stemning, med en dunkel sydende, underliggende følelse av fare, rus og erotikk.
Tidens gang er relativ for Adam og Eve:
87 års adskillelse fra Eves krevende og barnslige lillesøster Ava (Mia Wrsikowska) er ifølge Adam altfor kort tid.
Musikeren Adam jobbet sammen med flere av verdenshistoriens store kunstnere, men har alltid selv operert i bakgrunnen.
Den evige livserfaring
I nåtiden nyter Eve nattelivet i Tanger, mens Adam komponerer sin mørke, psykedeliske musikk i avfolkede Detroit.
Etter lang atskillelse finner de sammen igjen.
Men etter flere hundre års trening er det fortsatt vanskelig for vampyrene å finne seg til rette i stadig skiftende samfunnsforhold.
Samtidig gir deres evige livserfaring dem muligheten til å reflektere over historiens gang og meningen med livet på en helt særegen måte.
Og å drepe for blod er SÅ to århundrer siden.
Magisk mørke
Den mørke, intense musikken framhever de eminente bildene og interiørene, og er nesten verd hele kinobesøket alene.
Men også Swinton og Hiddleston bidrar til å gjøre filmen til en sitrende, betagende opplevelse med sine blekvakre skikkelser.
I fjor var "Only lovers left alive" med i kampen om Gullpalmen i Cannes.
At den ikke har fått ordinær kinodistribusjon i Norge er både synd og merkelig.
"Only lovers left alive" vises i Cinemateket på Sølvberget i Stavanger torsdag, fredag og lørdag denne uken, samt onsdag i neste uke.
| 1
|
700061
|
Glitrende om 70-talls-svindlere i USA
Å bruke en oppdiktet sjeik for å lure penger av folk er ikke et vilt påfunn fra Hollywoods manusskrivere.
"American Hustle" er blitt en skikkelig underholdende film om en bedrageriskandale som fant sted i 1978.
"American Hustle".
Regi: David O. Russell.
Med:
Christian Bale, Jeremy Renner, Amy Adams, Bradley Cooper, Robert De Niro, Jennifer Lawrence.
USA 2013.
2 time 17 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
"Bygd på en sann historie", står det gjerne i en undertekst, men regissør David O. Russell lar bare – beskjedent, men elegant – en radioreporter si "noe av dette skjedde".
Så fyrer han løs med en presentasjon av Irving Rosenfeld (en oppfetet Christian Bale) som limer en tupé på sin blanke isse.
Snart treffer skurken sine medsammensvorne – en FBI-agent og en elskerinne – og forsøker å få en borgermester til å ta imot bestikkelser.
Slik avslører "American Hustle" på fascinerende vis skandalen rundt den virkelige lurendreieren Mel Weinberg.
Sammen med et britisk kvinnfolk lokket han ofre i pengenød med løfter om store lån mot et klekkelig honorar.
Da paret ble avslørt, slapp de påtale mot at de samarbeidet med FBI for å avsløre korrupte politikere og forretningsfolk.
Lokkematen var å arrangere møter med en påstått formuende, men akk så falsk sjeik.
Av slikt følger en herlig scene der en meksikaner kles ut som araber for å overbevise politikere og mafia om sin eksistens.
Det som gjør filmen så severdig er dyktige skuespillere i alle ledd, utspjåket i til dels lattervekkende seint-70-talls-klær og hårfrisyrer (Jeremy Renner som borgermesteren, haha).
Bale og Amy Adams er fantastiske som skurkeparet, Jennifer Lawrence vidunderlig som Rosenfelds temperamentsfulle kone, Bradley Cooper overbevisende som den selvopptatte FBI-agenten, og Robert De Niro skaper en giftig mafia-sjef som nesten velter hele komplottet.
Gjennomført vellaget.
Gå og mor dere.
| 1
|
700062
|
Skuffende tristesse fra Coen-brødrene
Man gleder seg alltid til å se en ny film av brødrene Coen og lurer på hva de har funnet på denne gang.
Dessverre har de lagt seg i et ualminnelig melankolsk hjørne med fortellingen om en visesanger på 1960-tallet som aldri slo igjennom slik Bob Dylan gjorde.
"Inside Llewyn Davis."
Regi/manus: Ethan Coen, Joel Coen.
Med:
Oscar Isaac, Carey Mulligan, John Goodman, Justin Timberlake, Garrett Hedlund.
Frankrike/USA 2013.
1 time 44 minutter.
Aldersgrense: 7 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Nå er det aldri dårlig, det Joel og Ethan gjør, men faren er at man går lei av den tafatte hovedpersonen de har diktet seg:
Llewyn Davis, en mann med gitar og utmerket sangstemme, men som likevel går nedenom i løpet av den vinterkalde uka som handlingen varer.
Det er forståelige grunner til at Davis er nedfor.
Kompisen har akkurat tatt livet sitt.
Dama det muligens er han som har gjort gravid, skjeller ham ut og vil heller være kjæreste med en annen artist.
Og plata han nettopp har gitt ut med tittelen "Inside Llewyn Davis" (inspirert av sangene til den virkelig eksisterende artisten Dave van Ronk) selger dårlig.
I en slik tristesse har regissørene hatt vett til å legge inn svarthumoristiske grep og komiske detaljer som får oss til å le av og med den stakkars trubaduren.
Morsomst er episodene med en rødhåret katt, eid av et par av hans få venner.
Dyret steller i stand utallige fortredeligheter.
Lattervekkende er også John Goodman (The Big Lebowski) som levendegjør en jazzmusiker på storslått arrogant vis før også han bryter sammen.
Men det holder ikke for en hel film.
Er det av nostalgiske årsaker Coen-brødrene iscenesetter denne sørgelige historien til minne om 60-tallets musikkmiljø i New Yorks Greenwich Village?
Mens man lurer på det, får man glede seg over folk music-låtene som låtskriver T Bone Burnett har forsynt skuespillerne med.
Oscar Isaac, Carey Mulligan og Justin Timberlake synger utmerket, dog med et ironisk tvisyn som gjør at du mistenker regissørene for ikke å være så glad i sjangeren likevel.
| 0
|
700063
|
Lekent, originalt og velspilt om sexlengsel
Glem romantiske komedier, legg til side forventningen om et tradisjonelt psykologisk-realistisk drama.
Regissør Eskil Vogt har laget en film der han bevisst gjør oss usikre på hva som er fantasi og virkelighet.
"Blind".
Regi/manus: Eskil Vogt.
Med:
Ellen Dorrit Petersen, Henrik Rafaelsen, Vera Vitali, Marius Kolbenstvedt.
Norge 2014.
1 time 37 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet:
Voksen.
Og da mener jeg selvfølgelig sant og oppdiktet innenfor den fiksjonen han som manusforfatter har skapt.
Det er klart at vi møter en ung kvinne, Ingrid, som i voksen alder er blitt blind.
Det er også pålitelig at hun er gift med Morten.
Men utover det gjør filmens skikkelser gradvis såpass merksnodige ting at du vil begynne å lure.
En dag går Morten på kafé med den ensomme kompisen Einar som han ikke har sett på mange år.
Nei se, i neste bilde sitter de med ett på Oslo-trikken.
Og så brått på kafeen igjen.
Eller ta den lekre scenen da den ikke-seende Ingrid mister en lp-plate i fanget på Morten der han sitter musestille i en stol og later som han ikke er der.
I neste bilde er han borte.
Hva slags bedrag er det Vogt utsetter oss for?
Ingrid sitter altså hjemme og jobber med en pc.
Hva skriver hun på?
Og hvorfor blir filmens andre kvinnelige rolle, Elin, plutselig også blind?
For ikke å snakke om at da én kvinne blir gravid, blir også en annen det.
Nok sagt.
Én nøkkel til å gripe filmen er å stille med åpent sinn og være med på regissørens lett surrealistiske lek.
Jeg fikk slett ikke alle brikker til å falle på plass og går ennå og grubler på noen scener.
Men det er en god grubling når man tenker at scenene speiler hvordan et sinn fabulerer og fantaserer, drømmer og håper.
Lengsel etter sex
En annen nøkkel har skuespiller Ellen Dorrit Petersen røpet i et intervju med Aftenbladet:
"Blind" handler om menneskers lengsel etter sex.
Den ensomme Einar har fråtset i nettporno, etter hvert i de rareste varianter.
En nabo kikker på kvinnen som kler av seg i leiligheten på den andre siden av gaten.
Ingrid lurer på om Morten egentlig vil elske med en kone som har mistet synet.
En gift mann har stevnemøte med en enslig mor.
Vogt syr så mange brokkene sammen på originalt vis til en leken fabel.
Han skaper en fascinerende kontrast mellom hvor modig et menneske kan flørte med en annen i fantasien (herlig scene mellom Einar og Elin i butikken), og hvor sjenert man er i det virkelige liv.
Eller hvor dristige våre sexfantasier kan være og hvor kjedelig vår seksuelle praksis ofte er.
Dertil er "Blind" uhyre velspilt.
Petersen gjør en meget troverdig framstilling av kvinnen som prøver å håndtere dagliglivets bevegelser i leiligheten der hun murer seg inne i på dagtid.
Henrik Rafaelsen fungerer utmerket som ektemannen som dras inn i rekken av overrumplende hendelser.
Vera Vitali og Marius Kolbenstvedt er til fulle med på notene i rollene som Einar og Elin.
"Blind" er et dristig filmprosjekt fordi den formmessige annerledesheten krever innlevelse fra publikummeren.
Men den som er med på leken, får flerfoldig igjen.
| 1
|
700064
|
Skjebnesvanger islandsk lidenskap
Brunstige hester, kjærlighetshungrige mennesker og brå død preger denne overraskende spillefilmdebuten.
Ikke rart at "Om hester og menn" er blitt Islands oscarkandidat.
Om hester og menn (Hross i oss).
Regi/manus:
Benedikt Erlingsson.
Med:
Ingvar E. Sigurðsson, Charlotte Bøving, Steinn Ármann Magnússon med flere.
Island/Norge/Tyskland 2013.
1 time 20 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Benedikt Erlingsson har tidligere gjort seg godt bemerket som skuespiller.
Nå viser han et talent som manusforfatter og regissør.
Mosaikkfilm er skummelt å turnere, men Erlingsson samler trådene ved hjelp av islandshester.
De ridende menn (og kvinner) er lite meddelsomme, men gjennom det de foretar seg, avsløres hvilke lengsler som haler og drar i dem.
Hver episode introduseres med et motiv som speiles i et hesteøye.
Det er et elegant grep.
Åpningen er lekkert filmet:
En mann får satt bissel på sin hoppe.
Så traver han av sted til kaffe hos den enslige fruen på nabogården.
Det han ikke ante, var hvor brunstig hingsten hennes er.
Jeg sier ikke mer.
Musikken til Davíð Þór Jónsson balanserer perfekt mellom det dramatiske og det burleske.
Neste historie viser et vanvittig ritt rett til havs.
Dere må selv overrumples og se hvor skjebnesvangert det ender.
Disse islendingene som strever med å overleve mellom fjell og fjord, er blitt noen skikkelige einstøinger.
Å kikke på naboen og ta seg en sup hører til dagens orden.
Makabert og fascinerende
Det stryker med to mann og to hester i fiksjonen.
Krangel om gjerdestolper får blodige følger og dødelig utgang for et par karer.
Sterkest og mest overraskende er den spansktalende turisten som ofrer hesten for å overleve i snødrev.
Det er en sjokkerende makaber, men likevel fascinerende scene som vel aldri har vært vist før på filmduken.
At mann og kvinne finner sammen til slutt i heftig favntak mens hester og naboer ser på, gir assosiasjoner til lidenskapen i romanen "Svar på brev frå Helga" av Bergsveinn Birgisson.
Høyst severdig spillefilmdebut.
| 1
|
700065
|
Godt spilt, merkelig tenkt
Det beste med "Dallas Buyers Club" er spillet til Matthew McConaughey som en aidssyk mann som startet et utsalg for egenmedisinering.
Men hva vil filmen egentlig fortelle?
"Dallas buyer's club" Regi:
Jean-Marc Vallée.
Med:
Matthew McConaughey, Jared Leto, Jennifer Garner, Steve Zahn, Denis O'Hare, Michael O'Neill med flere.
USA 2013.
1 time 57 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Dramaet bygger på en sann historie om Ron Woodroof, en elektriker i Texas som fikk en langt framskreden aids-diagnose i 1986.
Det første problemet er at regissør Jean-Marc Vallée skildrer fyren som så sløv, rusa og utsvevende i sin livsførsel at det er vondt å tro at han plutselig har kraft til å oppsøke biblioteket for å lese seg opp på eksperimentell aidsbehandling med et medikament kalt AZT.
Nå vel.
En sykt nedslanket McConaughey gjør sitt beste for å gå i spagat mellom de to personlighetene som manusforfatterne gir ham, dels den homofobe horebukken Ron som nedlegger damer i stallen mens det pågår okserodeo i manesjen utenfor, dernest den energiske kremmeren som drar til utlandet for å skaffe alternativmedisin til aidspasienter som ikke har råd til eller tar skade av AZT.
Den virkelige Woodroof klarte det siste, mens rodeoimaget er en fiksjon.
Det andre problemet er filmens syn på medisinering.
En amerikansk lege som har mistet lisensen i hjemlandet og derfor praktiserer i Mexico, forklarer helten at AZT er livsfarlig, hvorpå Woodroof skifter til en cocktail med andre piller parallelt med at han starter salg til andre.
Er filmen dermed en hyllest til alternativmedisin versus medikamenter godkjent i USA?
Er dette den lille manns kamp for å avsløre at helsevesenet tilbød dødelig AZT, illustrert ved at den tar livet av den transkjønnede Rayon?
Men i siste øyeblikk slår filmen beina under et slikt budskap.
En sluttekst forteller at AZT i små doser har hjulpet millioner av pasienter.
Dermed ender dramaet som en ordinær historie om hvor lite man i aidsens barndom visste om hva som hjalp mot en snarlig død.
Samt et forsvar for individets rett til å medisinere seg selv.
Greit nok, men ikke mer.
| 0
|
700066
|
Gjennomført kullsvart og blodrød i snøhvite fjell
Det gjør en varm om hjertet å se så mye iskald snø i et ekte norsk vinterlandskap.
Regissør Hans Petter Moland droppet heldigvis å spare penger ved å ta opp "Kraftidioten" i et lavkostland i Øst-Europa.
Det vinner filmen enormt på.
"Kraftidioten" Regi:
Hans Petter Moland.
Med:
Stellan Skarsgård, Pål Sverre Hagen, Jakob Oftebro, Anders Baasmo Christiansen, Gard Eidsvold, Jon Øigarden, Stig Henrik Hoff, Arthur Berning, Atle Antonsen, Birgitte Hjort Sørensen, Bruno Ganz med flere.
Foto: Philip Øgaard.
Norge 2014.
1 time 56 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Gled dere til å se Stellan Skarsgård fare i brøytebil gjennom hvit fonner i fjellheimen, nydelig foreviget av den erfarne fotografen Philip Øgaard.
Gled dere også til en festlig datamanipulering av norsk geografi som får Norges hovedstad til å ligge omkranset av de spisseste sunnmørsalper.
Slik skaper regissøren en følelse av at det er strake veien mellom fjellbygda der hovedperson Nils Dickman er blitt Årets borger takket være trofast snømåking, og lavlandet der sønnen hans en dag blir funnet død, angivelig av en overdose.
Fra da av pendler Moland effektivt mellom mafiagjengene nede i Oslo og hevneren som reiser seg i snømassene der oppe.
Man må være i humør til svart, blodig komedie for å få utbytte av fortellingen om eskalerende, dødbringende hevn.
Men skrudd på riktig frekvens er det mye å glede seg over i alt det makabre:
Skarsgård utformer en hjelpeløst innadvendt mann som mister kontakten med kona (fint spilt av Hildegunn Riise) etter sønnens død.
Politifolkene – stavangerskuespiller Arthur Berning er en av dem – tåler ikke å se blod og er langt fra hjelpsomme overfor voldsofre.
Birollene i Oslo-mafiaen (Anders Baasmo Christiansen, Jakob Oftebro med flere) spilles med utsøkt tilbakeholdenhet fordi sjefen – "Greven" – er et uberegnelig råskinn.
Greven, ja.
Pål Sverre Valheim
Hagen gjør en imponerende rolle som den bortskjemte, men i egen barndom forsømte bossen som ikke tåler at hans lille imperium rakner.
I en ytterst vittig scene får Moland det til å se urkomisk ut da bandelederen kikker gjennom en arkitekttegnet stol.
At Greven er veganer og foregir å ha idealistiske idealer for sin egen, uskyldige sønn, setter det hele i grelt relieff.
Falskheten hans kommer ikke minst til syne i hissige møter med ekskona, overbevisende spilt av danske Birgitte Hjort Sørensen.
Mye bra er tenkt ut av den danske manusforfatteren Kim Fupz Aakeson.
Moland og han legger inn kostelig satire om det norske velferdssamfunnet, som da serberne ler av supre forhold i norske fengsler.
Likevel, når de først har hentet inn tyske Bruno Ganz til å spille serbisk mafialeder, burde han og hans kumpaner fått spille ut flere karakteriserende detaljer.
Nå blir det til at de valser litt for målløst rundt i slålomløypene før siste akt.
Det danske tittellånet "Kraftidioten" viser til hvor dumdristig brøytebilsjåføren er i sitt hevnraid.
Vel så treffende er den britiske overskriften, "In order of disappearance", som akkompagneres av "dødsannonser" på lerretet hver gang en ny kjeltring er tatt av dage.
På særlig lattervekkende vis avsløres deres religiøse/livssynsmessige ståsted.
Behendig sniker filmskaperne seg unna å svare på skjebnen til Grevens sønn.
Men alt i alt er dette en stilistisk gjennomført, kullsvart komedie.
| 1
|
700067
|
Sentimentalt for romantiske sjeler
Det beste med denne fantasyfilmen er at den varter opp med en hvit hest slik at helten stadig kan redde jomfruen fra fare.
Synd bare at manuset er svakt og regien for sentimental.
"Winter's tale".
Regi/manus: Akiva Goldsman.
Med:
Will Smith, Jennifer Connelly, Colin Farrell, Russell Crowe, William Hurt, Jessica Brown Findlay.
USA 2014.
1 time 57 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Rasjonalisten i en hvisker at her er det mye tøvete fabulering om at stjernene på himmelhvelvingen ikke er stjerner, men døde mennesker som er blitt til engler.
Og at figurer som utfoldet seg i 1914, lever videre i nye skikkelser hundre år senere.
Møter man "Winter's tale" med ren snusfornuft, faller den død til jorden.
Men dermed avskjærer man seg også fra å vurdere om regissør Akiva Goldman (manusforfatter i "Da Vinci-koden") har laget et godt eller dårlig eventyr.
For dette er og blir et romantisk eventyr, ikledd new age-filosofi.
Filmhistorien er full av vampyrhistorier, eventyr, fantasy, gotiske fortellinger og tegneseriefilmatiseringer som trosser en naturvitenskapelig tilnærming til livet.
De må tolkes som uttrykk for menneskets lengsel etter å overvinne døden og berge kjærligheten.
Berlinalen viste nylig en storslått nyinnspilling av "Skjønnheten og udyret" (Jean Cocteau, 1946) med digitale effekter.
Den er forbausende lik "Winter's tale" i sitt romantiske formspråk:
Et slott omkranset av roser/et staselig hus nediset av snø; en skjønn, urørt kvinne; en ond motstander med arrete fjes.
Men manuset i "Winter's tale" er slappere enn i "Skjønnheten og udyret".
Jeg tror knapt på at den pianospillende, dødssyke overklassemøya Beverly faller for innbruddstyven Peter Lake (Colin Farrell) idet hun tar ham på fersken.
Og hvorfor djevlene (Russell Crowe/Will Smith) absolutt skal ta livet av Lake, er høyst uklart.
Men det fører selvsagt til stadige krisesituasjoner der den hvite hesten flyr av sted med helt og heltinne og gir oss noen visuelle kick.
Synd da at intetsigende orkestermusikk styrker de mange sentimentale regigrepene med tårer, smektende blikk og en søtladen fortellerstemme.
Nei, dette er ikke godt nok.
| 0
|
700070
|
Smart kjærlighetssurrealisme
Joaquin Phoenix er glitrende som ensom fyr som forelsker seg i operativsystemet sitt.
I en framtidsverden der Los Angeles er dekket av skyskrapere og det er blitt moderne med herrebukser med ekstremt høyt liv, har de selvsagt også kommet et skritt videre sånn rent teknologisk.
Tastatur er avleggs, når Theodore (Joaquin Phoenix) er på jobb og skriver rørende, håndskrevne brev for folk som ikke gidder å skrive dem selv, snakker han bare til skjermen.
Aller siste nytt er et operativsystem med kunstig intelligens.
Theodore velger å la sitt snakke med damestemme.
Samantha heter hun, som snakker så mykt, livlig og fortrolig med Theodore med Scarlett Johanssons stemme.
Theodore og Samantha blir perlevenner, og etter hvert utvikles følelsene til kjærlighet for begge to.
Hvordan er det mulig?
Rørende troverdig
Spike Jonze regisserte "Adaptation" og "Being John Malkovich" basert på skrudde manus fra Charlie Kaufman.
Til "Her" har han skrevet manuset selv, og viser at han behersker den surrealistiske fortellerstilen minst like godt som Kaufman.
Men "Her" er ikke bare en kreativ labyrint av finesser og skrudde, små morodetaljer.
Filmen funger på flere lag, både sammen og hver for seg.
Kjærlighetshistorien mellom en ensom nerd og et operativsystem som begge må lære seg både å gi og ta i et forhold, er rørende og troverdig.
Framtidsvisjonen over hvor den teknologiske utviklingen og kommunikasjonen vil ta oss, er både fascinerende og skremmende.
Fortellerteknisk og visuelt er filmen uhyre smart og kreativ.
Lekker lagkake
Joaquin Phoenix er glitrende som den varme, men sårbare Theodore, og filmen er spekket av interessante og velspilte kvinnelige biroller.
"Her" er altså en lekker lagkake av film.
Lag for lag gir den noe å tygge på lenge etter rulleteksten.
| 1
|
700071
|
Spøker vekk spenning og relevans
Nu vinkling på Krigen:
Mens millioner av mennesker døde, reddet en gruppe kunstkjennere uerstattelige, historiske kunstverk fra nazistenes klør.
— Sir, jeg har tråkket på en landmine!
— Hvorfor det?
— Fordi det er en kjedelig dag.
Sånne små "morsomheter" er krigsfilmen "The Monuments Men" full av, Lystig musikk også.
Kledelig er det ikke.
Men verre er det at det svekker både spenningen og tyngden på det som er et svært interessant tema: kunstens og kulturens viktighet for historien og nasjonal identitet.
Regissør, med-manusforfatter og hovedrolleinnehaver George Clooney trodde altså ikke at historien, som er basert på virkelige hendelser, kunne fenge nok i seg selv.
Synd.
Kultur-krig
Kunstprofessor Frank Stokes (George Clooney) får president Roosevelts godkjennelse til å opprette en gruppe som skal jobbe for å redde bygninger, monumenter og kunstverk fra nazistenes plyndring i et krigsherjet Europa.
— Ødelegger du kulturen til en hel generasjon, er det som om de aldri har eksistert, argumenterte han.
Et diskusjonsverdig utsagn.
I dag tar vi det som en selvfølge å oppleve "Mona Lisa" i Paris og "Nattverden" i Milano.
Slik hadde det ikke vært om Hitler hadde fått viljen sin.
Samtidig virker det meningsløst, nesten smakløst, å prioritere kunstverk mens millioner av mennesker dør på slagmarken og i gasskamrene.
Røyke-orgie
Gruppen "The Monuments men" er snart involvert i en kamp mot klokken for å finne og så redde de stjålne kunstverkene.
Ikke bare fra Hitler, men etter hvert også fra russerne.
Dette blir aldri så spennende som det burde ha vært, temaet blir aldri belyst slik det burde.
Humrehumor og amerikansk patriotisme tar for mye plass.
Og hele tiden dveles det på røyking, i vanvittige mengder.
Visstnok fordi det er historisk korrekt.
Var alle kjappis-morsomhetene også det?
| 0
|
700072
|
Ellevill splatterkavalkade
Glem alt "less is more"-maset.
Tommy Wirkolas "Død snø"-oppfølger har mer av absolutt alt, i så overdrevne mengder at man nesten ikke tror det er sant.
Der forrige film brukte de første 20 minuttene til å komme i gang, er det så til de grader rett på sak i oppfølgeren.
Vi får først en ekstrem kortversjon av den første filmen, hvor Vegar Hoels rollefigur Martin ender opp som den eneste overlevende etter en hyttetur som blir forstyrret av en gjeng blodtørstige nazizombier.
I løpet av den blodsprutende finalen må han amputere sin egen arm med motorsag etter å ha blitt bitt av en zombie, og så slipper han unna.
Nesten.
Handlingen i oppfølgeren starter akkurat der den forrige slapp.
Etter å ha revet av zombiesjefen Oberst Herzogs arm i et vilt fluktforsøk, sovner Martin bak rattet på grunn av P1, for så å våkne på sykehuset.
Det viser seg at han er mistenkt for alle drapene i forrige film.
Som om ikke det var nok, har legen klart å montere på ham Herzogs arm, som han trodde var Martins egen.
Denne har en slags superkrefter og egen vilje, noe som får en rekke uheldige utslag.
Martin rømmer fra sykehuset, kommer i kontakt med noen tilsynelatende proffe, amerikanske zombiejegere, og kjører av gårde for å stoppe de udøde tyskerne.
Samtidig mobiliserer zombiene og setter kursen mot nærmeste tettsted.
Og fortsatt er vi bare en liten halvtime ute i filmen.
Blant ingrediensene i denne blodige suppa finner vi blant annet tilreisende amerikanske nerder med høyt utviklet Star Wars-fetisj, en museumsarbeidende emofyr som nesten klarer å komme ut av skapet, Bjarte Tjøstheim som bannende prest og en politistyrke som får gjengen i Kopps til å virke kompetente.
Kristoffer Joner er fantastisk som tidenes søteste og mest uheldige zombie.
Innvollene flommer i alle retninger, og de udøde stikker og hogger hverandre i hjel gang på gang.
Faren ved å bruke overdrivelsen som et av de fremste virkemidlene, er selvsagt at man risikerer å drepe sine egne poenger.
Det skjer et par ganger, og da oppstår en slags parodi på parodien-øyeblikk.
En del elementer er også bedre tenkt enn utført.
Spesielt prestasjonene til den amerikanske zoombiejegergjengen er haltende til tider.
Man kan gjerne velge å parkere "Død snø" som en renraset sjangerfilm, men dette blodige eposet har litt av hvert å by på for alle med sans for morbid, og ofte riktig banal, humor.
Så lenge de tåler å se sjenerøse mengder blod, innvoller og stump vold, altså.
Vegar Hoel var den klart beste i forrige Død snø-film, og det var derfor en stor glede at han fikk lov til å leve videre i neste film.
I denne får han brukt enda mer av sitt potensial som komiker, men uten at det går på bekostning av spenningen.
Og når du tror at Wirkola ikke kan dra det lenger, slår han til med en avslutning som er noe av det sykeste jeg har sett på veldig lenge.
I denne sammenhengen sier det en hel del.
| 1
|
700073
|
Slitsomt gneldrende familieslag
Om man skal tilbringe to timer på kino med en familie som skriker og knuser og ikke tåler hverandre, bør filmen ha et relevant poeng.
Det har ikke denne.
For mange familiemedlemmer, for mye gnål, for teatralsk, for mange problemstillinger, for mange klisjeer, for trivielt fortalt.
De hjelper ikke at "Familien:
August Osage County" har et skuespillerensemble fra absolutt øverste hylle og er basert på et prisvinnende skuespill.
For den varierer stort sett mellom å være vondt slitsom og irriterende kjedelig.
Stedet er Osage County i bondestaten Oklahoma, kalenderen viser august, og varmen er uutholdelig.
Ekteparet Bev (Sam Shephard ) og Violet Weston (Meryl Streep) har for lenge siden blitt enige om å akseptere hverandres misbruk av piller og alkohol.
Bare en av de tre døtrene bor fortsatt i nærheten.
Nå har Violet fått kreft.
Da Bev plutselig forsvinner og senere blir funnet død, kommer døtrene og deres nære relasjoner strømmende hjem.
Det gjør også Violets søster, hennes mann og sønn.
Og det store familiedramaet kan starte.
Men der Thomas Vinterbergs "Festen" var skarp og sjokkerende, sliter dette ekstremt private slaget både med å være engasjerende og troverdig.
Gode skuespillere
Både Meryl Streep og Julia Roberts er Oscar-nominert for sine roller i filmen.
Streep er som vanlig god, men får mye gratis av rollefigurens ekstreme personlighet.
Og er det ikke både litt mange typiske Streep-fakter og tendens til overspill her?
Da imponerer Julia Roberts mer som Violets yndlingsdatter Barbara.
Violet er den vanskelige matriarken som setter i gang alle konfliktene.
Men Barbara er navet, ingenting skjer uten at hun enten er involvert eller blir rammet.
Livet hennes går opp i limingen på alle fronter, og Roberts lykkes stort i både å gi Barbara hudløshet og styrke.
Man kan velge å se filmen som en parodi på all verdens familiedramaer, der folk blir tvunget til å tilbringe tid med hverandre og forholde seg til hverandre, selv om de ikke går overens.
Rollefigurene er i hvert fall karikerte nok:
Særlig den tyranniske og bitre moren i Streeps skikkelse, som bruker alle tenkelige og utenkelige knep for å manipulere sine døtre, og som samtidig er så bitter på sin egen vonde barndom og ondskapsfulle mor.
Men komisk blir det sjelden, heller ikke rørende, slik forhåndsomtalen lover.
Konfliktene mellom kvinnene i denne familien er uløselige, viklet sammen over generasjoner og næret av bitterhet, selvmedlidenhet, egosime og hat.
Og så, lenge etter at luften har gått ut av hele familieslaget, dras den ene dystre hemmeligheten etter den andre opp av hatten.
Usympatisk familie
Med noen få unntak er det en ganske så usympatisk bukett familiemedlemmer vi har med å gjøre.
Og siden det er så mange av dem, er det egentlig bare de to søstrene Barbara og Ivy (Julianne Nicholson) vi kommer ørlite under huden på.
"August Osage County" er basert på Tracy Letts Pulitzerpris-vinnende teaterstykke med samme navn, og hun har selv skrevet filmmanuset.
Den debuterende spillefilmregissøren John Wells burde lukt kraftig i det meste her.
Gå gjerne og se gode skuespillere i intenst, men slitsomt og overlesset samspill.
Selv fikk jeg mest lyst å reise meg brått, slamre ut døra og aldri se meg tilbake.
| 0
|
700074
|
Rørende familiedrama fra Japan
Hva gjør to familier hvis man først etter seks år får vite at deres sønner ble byttet om på fødestuen?
Denne japanske filmen er blitt et fascinerende drama, breddfullt av følelser og dilemmaer.
"Så, far, så sønn".
Regi/manus: Kore-eda Hirokazu.
Med:
Fukuyama Masaharu, Ono Machiko, Maki Yoko, Lily Franky.
Japan 2013.
2 timer.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Voksen.
Den erfarne regissøren Kore-eda Hirokazu får en til å gruble:
Hva skjer inni hodet til foreldre som innser at barnet de oppdrar, ikke bærer deres gener?
Og at deres kjødelige avkom har vokst opp i en annen sosial klasse enn deres egen.
To ulike familier
Når Hirokazus film blir så tankevekkende, skyldes det kontrasten han skaper mellom de to familiene som er rammet.
Herr og fru Nonomiya har gitt sin antatte sønn – den forsiktige Keita – en overbeskyttende, regulert oppdragelse.
Barnet skal særlig oppfylle sin arkitektpappas ambisjoner.
Moren går hjemme med gutten i en strøken, urban blokkleilighet, faren jobber mye og orker knapt å leke når han er hjemme.
Hadde Keita vokst opp hos sine biologiske foreldre, herr og fru Saiki, hadde han fått et helt annet liv.
Familien bor i et slitt hus og oppdrar tre unger på livlig vis.
Den forbyttede er blitt til den utadvendte Ryusei.
Pappaen reparerer leker, tar barna med på tur og løper med drager.
Født sånn eller blitt sånn?
Filmtittelen "Som far, så sønn" blir etter hvert mangetydig.
Det er lett å tenke at Ryusei trakk lykkeloddet da han havnet hos mer barnevennlige foreldre.
Er de to guttene født sånn eller blitt sånn?
De to barneskuespillerne er usedvanlig gode.
Synsvinkelen ligger i stor grad hos herr Nonomiya som må lære at hans kjølige, ambisiøse tilnærming til barn, nedarvet fra hans far igjen, ikke fungerer.
Men hva skjer når foreldreparene prøver å gjøre om på forbyttingen?
Her er flere scener både såre og lattervekkende.
Det slående er at filmen appellerer til universelle følelser rundt foreldreskap, samtidig som den avslører trekk ved japansk tenkemåte som virker fremmede.
Gå og se.
| 1
|
700076
|
Hjerteskjærende Oscar-kandidat
Et nytt drama om noe så fælt som det amerikanske slaveriet – trenger vi det?
Svaret er ja, vel å merke dersom det er så godt laget som det briten Steve McQueen har gjort.
Det er god grunn til å minne om at regissøren er britisk, da mang en amerikansk regissør kunne laget en sentimental tåreperse av det som for alltid vil forbli en skamplett i amerikansk historie.
Sist høst endte eksempelvis "The Butler" i en dose sentimental hyllest til et USA som har fått sin første svarte president, noe som selvsagt er rørende, men likevel ikke gjør opp for den grufulle behandlingen av slavene og deres etterkommere gjennom hundreårene.
"The Butler" var en slags historietime om afroamerikanerne på 1900-tallet, den fulgte mange skjebner, men berørte ikke så sterkt.
Fortellingen som nå formidles, handler om én skjebne og er bygd på biografien til Solomon Northrup.
Han ga på 1850-tallet ut boka om hvordan han selv – en fri, svart middelklassemann fra New York – plutselig ble kidnappet i 1841 og solgt som slave under navnet Plat i sørstaten Louisiana.
Der levde han under forferdelige forhold gjennom 12 år.
Rått og nakent
Når det er blitt et så hjerteskjærende drama, skyldes det ikke at McQueen dynger på med tårer og musikk som forteller hva vi skal føle.
Regissøren gjør som i den sterke spillefilmdebuten sin, "Hunger" (2008), der han rått og nakent viste hvordan brutale, britiske fangevoktere drev IRA-fanger til sultestreik.
På sukkerrør— og bomullsplantasjer ved Mississippi-floden iscenesetter McQueen den ytterst nedverdigende behandlingen av svarte som var en ren refleks blant sørstatsfarmere.
De hadde jo kjøpt slavene sine og så ikke på dem som likeverdige mennesker, men som en eiendom man kunne skalte og valte med.
Paul Giamatti leverer et glitrende portrett av en nådeløs slavehandler, Paul Dano skaper en slavedriver så mentalt liten og inful at man får vondt.
Samtidig er regissøren og hans manusforfatter nøye med å nyansere slik at det også dukker opp skikkelser med en mer humanistisk innstilling, som den vennlige slaveeieren Ford (Benedict Cumberbatch) og smått om senn også en tømrer fra Canada (Brad Pitt).
I tidligere filmer har McQueen benyttet Michael Fassbender, en skuespiller med en ytterst kjølig framtreden.
Her passer han utmerket som den onde Epps, en farmer som bruker Bibelen til å holde slavene sine nede, men sannelig ikke lever etter dens ord selv.
Smertefylt og medrivende
Midt i alt det vonde lyser det av det dempede spillet og de talende øynene til Chiwetel Ejiofor i hovedrollen.
Som slaven Plat forsøker han å overleve ved å underordne seg, men eksploderer av og til i opprør mot den avskyelige urett som begås.
Å se filmen er smertefylt og medrivende på samme tid.
McQueen og hans manusforfatter har komponert en serie med sjeldent bærekraftige scener som viser hva det vil si å behandle mennesker som undermennesker.
Noe av det sterkeste jeg har sett på lenge er en nesten-hengning av Plat og en piskescene av en ung slavejente.
Filmen er nominert i en rekke Oscar-kategorier.
Briten og hans team må gjerne få dem alle fem.
| 1
|
700077
|
Uferdig manus gir for lite
Regidebutant Mona Fastvold har mange gode ansatser som bygger opp mot psykologisk spenning.
Men manuset er for uferdig til at det holder.
Det er slektskap mellom "Søvngjengeren" og "Amnesia" (regidebut Nina Bull Robsahm) fra tidligere i år.
Begge filmer forteller for lite om hovedpersonenes fortid til at vi kan avgjøre hvor interessante eller troverdige handlinger og hendelser er.
Fastvolds drama følger den velkjente skissen med å la en fredelig idyll forstyrres av ubedte inntrengere.
Når det sågar skjer i et digert, avsidesliggende hus, aner man at slangen snart vil hogge til i paradis.
Scenografien med et kjempehus utenfor allfarvei, like ved en skog og et øde vann, signaliserer grøsserambisjoner.
Det forelskede samboerparet Kaia og Andrew fikler med en skarp kniv i starten, og man får høre om en mann som har sonet en dom for å ha slått en tidligere kjæreste.
Da Kaias søster og snart også hennes kjæreste kommer på uanmeldt besøk, lurer man på når noe fælt vil skje.
Men Fastvold og medmanusforfatter Brady Corbet lar grøssene fisle ut og tida gå før det endelig eksploderer.
Mystiske handlingstråder fra fortiden blir hengende – kvinnene er halvsøstre med en felles far som eide huset – men regissøren er så gnien med informasjon om deres oppvekst at nåtidshendelsene forblir gåtefulle.
Men når motivene bak handlingene forblir utydelige, blir skuespillerprestasjonene ordinære, skjønt Gitte Witt gjør sitt beste for å spille fortvilet.
Det dreier seg om søsken— og partnersjalusi, det røskes opp i fortrengte barndomstraumer, men alt blir irriterende vagt.
Dermed ender "Søvngjengeren" som en ubehagelig drøm man aldri blir helt klok på.
| 0
|
700078
|
Kvalmende morsom børs-hedonisme
Tre timer går som en fornøyelig røyk i selskap med aksje-ulven Jordan Belfort, i Leonardo DiCaprios skikkelse.
Teambuilding i aksjemeglerfirmaet Stratton Oakmont betød for eksempel innleide horer og dvergkasting på blink.
Eller en tur på sjefens 170 fots luksusyacht med så mye kokain på kjøpet du bare orket.
Og de ansatte elsket sjefen sin, Jordan Belfort (Leonardo DiCaprio) for det.
Og for millionene de tjente i provisjoner ved å pushe stadig nye, tvilsomme aksjetransaksjoner på godtroende kunder.
Meningsløs kynisme
Moralsk forarget nå?
Selvsagt!
Men det er ikke den følelsen regissør Martin Scorsese og Leonardo DiCaprio går for i den på alle måter ekstravagante storfilmen "The wolf of Wall Street" (TWOWS).
For vi skal først og fremst underholdes og kvalmes (to sider av samme sak her) av det ville livet som leves ut, bare fordi aksjeselgerne har råd og lyst.
Deretter gapskratte av dem når de er teite, sleipe og rusa.
Og så med et sukk konstatere hvor kynisk og meningsløs kapitalismen og materialismen kan være.
Basert på Jordan Belforts bestselgende selvbiografi, ligger synsvinkelen stramt hos aksjemegleren selv.
Leonardo DiCaprio tar den helt ut som Belfort, og viser et hittil ukjent komisk talent.
Her framstår han – på godt og vondt – som det hedonistiske og kreative selgergeniet han var.
Allerede tidlig i 20-årene øynet han sjansen til startet børskarusellen igjen etter krakket i 1987.
Nyrik og overveldet unte han seg alt livet har å by på i bisarre mengder og varianter:
Biler, klokker, vakre kvinner, narkotika, luksusyacht, herregård og helikopter.
De vanlige tingene når man stolt skal vise at man har lykkes i det de tror "alle" drømmer om: å bli uanstendig søkkrik.
Og selv da FBI pustet ham i nakken, fortsatte festen.
Lurer seg innpå
Belfort framstiller seg selv som en helt med skurketrekk, en som bare utnyttet de mulighetene systemet åpnet for, en som tok stor risiko, vant noen og tapte noen.
Man kan argumentere for at både systemkritikken og den enkeltes personlige ansvar er ofret for underholdning og komikk i TWOWS.
Men en typisk Scorsese-film om emnet hadde bare appellert til "menigheten".
Her lurer Scorsese seg innpå, smart og morsomt.
Med glimrende skuespillere i alle biroller, og med en rekke filmatiske finesser som løfter TWOWS opp fra den tradisjonelle følelsen av Hollywood-storfilm.
| 1
|
700081
|
Sexavhengig kvinne – bunnløst ensom
Det høres drøyt ut å se et fire timers drama om en kvinnes seksuelle liv.
Men tiden fløy av sted.
Geniale Lars von Trier har laget nok et medrivende drama.
**«Nymphomaniac, del 1 & 2».
Regi/manus: Lars von Trier.
Med:
Charlotte Gainsbourg, Stellan Skarsgård, Shia LaBeouf, Jamie Bell, Christian Slater, Connie Nielsen, Willem Dafoe, Uma Thurman, Udo Kier, Charlotte Rampling, Stacy Martin, Jesper Christensen, Nicolas Bro med flere.
2013.
4 timer.
Aldersgrense: 18 år.
**
«Nymphomaniac, del 1 & 2» har vært promotert med bilder der kjente skuespillere feiker orgasme.
Men du faller for et PR-triks hvis du tror at filmen viser Stellan Skarsgård, Jamie Bell, Christian Slater og Uma Thurman i heftig seksuell utløsning.
I stedet spiller de viktige roller rundt hovedpersonen – den monomant sexavhengige Joe – men slett ikke som sengepartnere.
Den tar også feil som tror at von Trier bare tuller med oss når han i fire timer viser eksplisitte sexscener, først fra da Joe mister møydommen sin til hun nyter 10 menn om dagen (del 1), dernest at hun mister evnen til å føle noe under akten, og til hun etter mange voldsfylte hendelser forsoner seg med sin tilbøyelighet (del 2).
Riktignok er kinoversjonen sensurert av filmselskapet.
Men slik filmen nå vises, har von Trier et langt mer seriøst ærend enn bare å forkle porno som kunst for å pirre våre irrasjonelle lyster.
Dette er en dypt intellektuell film som drøfter hvor forskjellige mennesker vi er og derfor – langt på vei, men ikke helt ut – forsvarer en kvinnes rett til et utagerende sexliv.
Manusforfatteren von Trier er smart nok til å komme våre mange innvendinger i møte.
Det gjør han ved stadig å diskutere den nymfomanes veivalg i en rammefortelling.
Der sitter den hardt forslåtte
Joe i en seng, hentet inn fra gata av en herr Seligman (Skarsgård).
Til ham forteller hun sin livshistorie i åtte kapitler.
Fortellergrepet er knallgodt fordi det gir oss nødvendige pauser fra visuelt uvante og ubehagelige hendelser, og fordi samtalene mellom de to er så interessante.
Men bevares, noen ganger drar den frekke von Trier det altfor langt, som da Joes hang til sado-masochisme settes inn i en kontekst der den katolske Vestkirken
dyrker lidelse mens den ortodokse Østkirken sies å hylle livsglede.
Joe blir indirekte en lidende Kristus-skikkelse, med kristtorn i hendene.
Andre assosiasjoner fungerer bedre:
Joe blir en ultramoderne, ibsensk Nora som forlater mann og barn for å leve ut sine lyster.
Som Seligman sier – hadde
Joe vært en Don Juan, hadde vi tålt hans rundbrenneri.
Når en kvinne gjør det samme, sjokkeres vi.
En metaforikk med trær faller fint på plass med en forblåst fjellbjørk som klamrer seg til en knaus.
Den symboliserer Joe bedre enn løvtrærne i parken.
Et vell av dyktige skuespillere gir alt i godt komponerte scener.
Særlig underholdende er Uma Thurman som den bitre, forsmådde Mrs. H, et maktesløst offer for Joes eskapader – ganske motsatt av hevnersken Kill Bill.
Utrolig nok lykkes regissøren i å skape sympati for den asosiale Joe.
Unge Stacy Martin gjør henne skremmende kald og ufølsom som tenåring, Charlotte Gainsbourg overtar og kjemper videre som den voksne Joe for langsomt å innse at hemmeligheten med sex faktisk er kjærlighet.
Hva sistnevnte skuespiller underkaster seg av vonde scener, er beundringsverdig.
Det som gjør mest inntrykk, er ærligheten som vokser fram hos Joe, slik at hun innser at begjæret har gjort henne bunnløst ensom, like ensom som den eldre mannen som aldri har elsket med en kvinne.
Man kan innvende at et vendepunkt i ståsted hos hovedpersonen kommer for overraskende mot slutten.
Men sistescenen sitter som et skudd.
| 1
|
700083
|
Mannebaby med høykvalitetssæd
Plutselig får du vite at sæden du har donert har gitt deg 533 barn.
142 av dem vil treffe deg.
Hva gjør du?
David Wozniak (Vince Vaughn) er den sorten fyr som vikler seg inn i trøbbel som alltid avler mer trøbbel.
I all sin ubetenksomhet er han både sjarmerende og godt likt, men i godt voksen alder er han en treig sjåfør for farens slakterforretning, han skylder penger til farlige folk, og hans gravide kjæreste vil helst klare seg uten ham, fordi han ikke har noen retning i livet.
Det er stressfremkallende bare å følge den mannebabyen gjennom dagliglivet.
Så får han vite at den private sædbanken han donerte til for god betaling i ungdommen delte ut produktet hans i øst og vest.
Han som aldri har ønsket seg barn, er far til 533 barn.
142 av disse har gått sammen om å saksøke ham for å få vite hvem som er faren deres, som går under donornavnet "Starbuck" er.
Da sjokket har lagt seg, blir David nysgjerrig på hvem disse unge, voksne ungene hans er.
Aktuelt tema
Temaet anonym sæddonasjon er aktuelt nok: nylig var det på nyhetene at rundt 2500 barn blir født i Norge hvert år uten registrert far.
Mange av disse stammer nettopp fra en anonym sæddonor.
Altså en varm potet med mange konsekvenser.
Men disse feies lett og lystig over i "Delivery man".
Enkle humorpoeng og rørende hjertevarme er viktigere.
Greit nok.
Burde vært smartere
"Delivery man" er kategorisert som komedie, men særlig morsom er den ikke.
Greit nok det også, den har hjertevarme så det holder.
Men med enkle grep kunne filmen være både hjertevarm og mer interessant.
Om ikke både handling og persongalleri hadde vært litt smartere.
Om bare de juridiske sidene av saken ikke hadde vært så ubegripelig banalt presentert.
Vince Vaugh er med i omtrent hver scene, og er – Vince Vaughn.
Verken mer eller mindre.
| 0
|
700084
|
Sentimentalt potpurri fra krigens dager
At en historie har vært en litterær bestselger, er ingen garanti for at den også vil fungere som filmdrama.
Det er "Boktyven" et nedslående eksempel på.
"Boktyven" Regi: Brian Percival.
Med:
Geoffrey Rush, Emily Watson, Sophie Nélisse, Roger Allam, Heike Makatsch, Kirsten Block.
USA 2013.
2 timer 11 minutter.
Aldersgrense 11 år.
Egnethet ungdom/voksen.
Jeg har ikke lest den hyppig prisbelønte romanen av den australske forfatteren Markus Zusak.
Men verken regissør Brian Percival eller hans manusforfatter har klart å skape en vellykket filmdramaturgi av teksten.
Resultatet er en blanding av triste og sjarmerende, men sjelden spennende scener rundt 12-åringen Liesels oppvekst i Nazi-Tyskland like før og under 2. verdenskrig.
Med årene har vi sett atskillige filmdramaer om nazistenes brutalitet og forakt overfor alt utenom det ariske menneskebildet.
Men "Boktyven" klarer knapt å si noe nytt.
Historier om tyskere som gjemmer jøder er gjort langt mer spennende før.
Bokbålene fra 1933 er skjøvet ut til 1939, men tilfører intet vi ikke visste.
Fortellinger om gryende tenåringer som har lært å hylle der Führer, men får øynene åpnet for nazi-ideologiens idioti og grusomhet, er også laget bedre før ("Lore" som et ferskt eksempel).
Percival klarer aldri å velge hva han egentlig vil fortelle.
Er dette Dødens historie?
Hans stemme innleder med selvfølgeligheter om at alle må dø, og gir eksempler på hvem han henter i denne krigsfortellingen.
Men er ikke snarere boktyven Liesels historie det sentrale?
Jo, men til tross for at hun er yndig spilt av Sophie Nélisse, blir jeg forunderlig lite revet med.
Man kunne håpe at drevne skuespillere som Emily Watson og Geoffrey Rush overkom svakhetene i manus.
Men selv ikke de klarer å bryte ut av den søtlig-sentimentale nostalgien som Percival smører ut over scenene, eller rive vekk det komiske anstrøket som skapes av at de engelsktalende skuespillerne snakker med tysklignende aksent.
| 0
|
700087
|
For overfladisk om Mandela
Når alt om Mandela skal fortelles på to timer, blir det ikke mye dybde.
Veien var både lang, kronglete og bratt for Sør-Afrikas store statsmann Nelson Mandela, før han endelig kunne innta presidentembetet i hjemlandet.
Filmen om denne veien virker også for lang, paradoksalt nok fordi bare skraper i overflaten.
I 1995 kom selvbiografien som fortalte hele historien og den lange veien til frihet.
Fra barndommen på de bølgende, gyllengule slettene i Xhosa-klanen.
Advokatkarrieren i Johannesburg, det voksende raseriet og engasjementet mot raselovene, konene, kvinnene, barna, årene i fengsel – og endelig: frigjøringen.
Historien er rørende, utrolig, vond og vakker.
Fantastisk!
Og svær.
Mye for svær selv for en drøye to timer lang spillefilm.
Hva gjør man da?
Burde valgt politikken
Man burde ha valgt på øverste hylle hvilken historie som skal filmfortelles.
Det har verken manusforfatter eller regissør gjort.
De vil ha med alt: hele livet til Mandela, alle begivenhetene langs den lange veien.
Vise hele betydningen av hans politiske og historiske storhet.
Den ultimate Mandela-filmen.
Med utgangspunkt i selvbiografien, og med Mandelas velsignelse til filmprosjektet, er det kanskje ikke så rart at ambisjonene ble lagt der.
Resultatet er en velspilt og velmenende hyllest til den nylig avdøde statsmannen, i glossy storfilmformat.
Biografisk-tradisjonelt og stort sett kronologisk penslet ut.
Selv om første delen av filmen skildrer en del av livet hans som kanskje ikke er så allment kjent, kommer det ikke fram noe nytt:
Det hadde vært mye mer interessant å få et dypere innblikk i akkurat hva som gjorde Mandela til den tilgivende, lederen han ble da friheten endelig kom og hva som gjorde akkurat ham til leder og symbol for kampen mot apartheid enn å se at han likte boksing, vakre kvinner og raske biler.
Når historien er kjent og fortelles så forutsigbart, blir den rett og slett litt langdryg.
Det skrapes i overflaten på mange gode vinklinger, men vår nysgjerrighet blir ikke stilt.
Det er ikke tid nok, filmen er for kort.
God uten å likne
Den britiske skuespilleren Idris Elba har de siste årene gjort seg bemerket i tv-serier som "Luther" og "The Wire".
Her kjemper han som en løve for å gi liv og personlighet til denne ekstraordinære mannen.
Utrolig nok greier han det også langt på vei, selv om han i utgangspunktet ikke finnes lik originalen.
Det er imponerende hva han får til med stemme og kroppsspråk, selv om make-upen ikke sitter helt som den skal på den aldrende Mandela.
Men selv ikke Elbas prestasjon greier helt å avverge skuffelsen over at den ultimate Mandela-filmen ikke ble så flott som den kunne ha vært.
| 0
|
700088
|
Flue på veggen på Taliban-jakt
Tettere på krigføringen i Afghanistan enn dette kommer heldigvis svært få av oss.
Juni i 2005.
Mens koner og kjærester chatter om bryllupsplaner og oppussing, er det stille før stormen på en amerikansk flybase i Afghanistan.
Dagene er fylt med mannlig brorskap, vennskapelig konkurranse og ritualer, men også lengsel og følelser for dem der hjemme.
Snart skal fire av medlemmene i Navy SEAL-teamet gjennomføre "Operasjon Red Wings".
Mål:
Å eliminere en Taliban-leder og hans nærmeste menn.
Alt er planlagt til minste detalj av drevne militærstrateger.
Intens realisme
"Lone survivor" bygger på en sann og utrolig historie om mot og overlevelse, heter det i omtalen.
Ja vel.
Er det et svulstig amerikansk helteepos med krigspropaganda vi skal se?
Ja, Taliban-lederen er skurken, amerikanerne er redningsmennene.
Men der slutter politikken.
I stedet får vi to timer være flue på veggen-vitner til en operasjon der alt som kan gå galt går galt, og nesten føle på egen kropp hvordan det er å sitte så til de grader i klisteret.
Peter Berg har både regissert og adaptert Marcus Luttrells bok om operasjonen.
Den ekstremt realistiske stilen han har valgt, løfter "Lone survivor" langt over den gjengse krigsfilm, og er briljant gjennomført med både lyd og bilde veldig tett på.
Legg til eminent skuespill, og resultatet er en imponerende og intens filmopplevelse.
Du ser det soldatene ser, hører dem hive etter pusten.
Du tror du føler det de føler.
Bare midtveis i filmen, der situasjonen utarter til et langt slag, mister realismen sin magi og skaper langdryghet.
Tankevekkende
Etterpå sitter man igjen med så mange slags tanker og følelser.
Om hvor store konsekvenser et lite valg kan få.
Om hvor farlig det kan være å være mann.
Om krigens evige poengløshet, der små glimt av godhet blir en nesten smertefull kontrast.
| 1
|
700090
|
Ujevnt kammerspill med Pia Tjelta
Naturen er flott filmet, skuespilleriet er tidvis godt, men manuset om et ektepar som holder på å ødelegge hverandre, er for uferdig og knapt til at det gjør inntrykk.
"Amnesia".
Regi/manus:
Nini Bull Robsahm.
Med:
Pia Tjelta, Christian Rubeck.
Norge 2013.
1 time 18 minutter.
Musikk:
Henrik Skram.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/voksen.
Nå er det et velprøvd dramaturgisk knep å isolere to mennesker for å la alt eksplodere mellom dem.
Ta bare "Dødsdansen" av August Strindberg:
Et middelaldrende ektepar gremmes over hver sin tapte karriere og lar forbitrelsen gå utover partneren – mens de vokter hverandre på en øy i skjærgården.
På filmduken er det nok å nevne "Skyggespill" med Jude Law og Michael Caine.
Dødsdans på øde øy
Regissør og manusforfatter Nini Bull Robsahm sender sitt ektepar, Thomas og Kathrine, begge i 30-årene, på hyttetur til en avsidesliggende øy.
Fra en moderne funkishytte har de storslått utsikt mot hav og svaberg, flott filmet av debutanten Axel Mustad.
Det blir en stygg dødsdans, dette òg.
Mannsrollen er som en kopi av de kvinnemishandlende mennene i "90 minutter" av Eva Sørhaug (2012) – en psykopatisk type som pendler mellom å være snill som et lam og bli en autoritær, voldelig drittsekk.
Christian Rubeck spiller på sitt beste når han på sekunder mørkner i øynene og blir farlig.
Tjelta levendegjør en kvinne som ennå ikke har fått til forfatterkarrieren slik som mannen.
Dermed blir hun den underlegne og svake part som han kan såre og herse med, noe skuespilleren ofte lykkes med å få fram.
Hukommelsestap
Bull Robsahms originale grep er amnesia – hukommelsestapet – som rammer Thomas etter et fall og gjør at han våkner opp uten å huske hvem Kathrine er og hvilken fortid de har sammen.
Grepet fungerer midtveis – jeg blir nysgjerrig på hvordan det nå skal gå.
Kan amnesia utradere voldsmannen?
Ifølge vaskeseddelen utforsker filmskaperen om ondskapen ligger i menneskers minner, i vår omverden eller om den finnes inni og mellom oss.
Likevel er det noe konstruert over prosjektet som filmfortelling.
Visst eksisterer det underdanige, selvplageriske kvinner som ikke klarer å rømme fra håpløse menn.
Men Bull Robsahms manus forteller så lite om Kathrines fortid at jeg ikke klarer å tro at hun – en kvinne som skriver på sin første bok – aldri har gjort opprør mot den selvnyterske Thomas lenge før den dødelige dansen på den øde øya.
Sørhaugs "90 minutter" gjorde et ubehagelig inntrykk.
"Amnesia" ender som et ujevnt skyggespill i sammenligning.
| 0
|
700091
|
Hevnen er en banal karikatur
Når man absokutt må disneyfisere Japans nasjonalepos om de 47 hevnende, utstøtte samuraiene: hvorfor ikke lage en film som engasjerer bittelitt?
Storslagent er det rette ordet.
Både for det sanselige inntrykket, og for de visjonene regissør Carl Erik Rinsch nok har hatt i hodet for filmen.
Lekkert, fint og flott nok det, helt til dataanimasjonen blir for tydelig.
Men storslagne landskaper, svulstige ord i korte setninger, pompøs musikk og fargesprakende kostymer og interiører i seg selv skaper ikke engasjement og spenning.
Det gjør det heller ikke å krydre Japans nasjonalepos med eventyrfigurer som må være smuler fra Ringenes Herre-filmenes monsterbord.
Stakkarslige Keanu
"47 Ronin" er Hollywood-versjonen av den i utgangspunktet virkelige historien om 47 ronin, herreløse og utstøtte samuraier, som på begynnelsen av 1800-tallet hevnet komplottet og drapet på sin mester på en måte som den dag i dag representerer japansk identitet og kultur rundt ære og lojalitet.
Språket er engelsk, og for den universelle (sex)appellens skyld er den utstøtte krigeren Kai (Keanu Reeves) bakt inn i eposet.
Reeves spiler den geniale krigeren og sverdsvingeren med steinansikt og en litt stakkarslig utstråling.
Ikke hans beste rolle, dette.
Kjedelig gravalvor
"47 Ronin" er til tider direkte kjedelig, og greier aldri å vekke mer enn lunken interesse.
Sånn kan det gå når lekker og fiffig overflate trumfer karakterdybde og relevans.
De sentrale æresbegrepene er fremmede og utdaterte, nesten latterlige slik de framstilles med største alvor her.
Når både vakker, giifteferdig prinsesse, halve kongeriket, eventyrmonstere og skurker med ondt glis blandes med velkjente, fåmælte grep fra tradisjonell, østasiatisk filmestetikk, er man farlig nær karikaturen på både den ene og andre sjangeren.
Lurer på hva japanere flest synes om denne banaliseringen av nasjonaleposet.
| 0
|
700092
|
Latinodemonen
Første gong eg såg ein Paranormal Activity-film, ante eg ikkje kva eg hadde i vente – og blei vettskremt.
Denne gongen visste eg kva som kom – og grudde meg stort sett.
"Paranormal acitivity" USA 2013.
Regi: Christopher Landon.
Med:
Andrew Jacobs, Richard Cabral, Gabrielle Walsh, Katie Featherston.
Lengde: 1 time 24 minutter.
Alder:
15 år.
"Paranormal Activity:
The Marked Ones" er ikkje "Paranormal Activity 5" – den kjem over sommaren – men ein spin off lagt til eit latinomiljø i California.
18-åringen Jesse (Andrew Jacobs) får eit mystisk bitemerke på armen, utan at det ser ut til å bekymra han veldig i starten.
Samtidig skjer det mystiske ting i leilegheita under.
Jesse utviklar etter kvart spesielle evner og forandrar seg meir og meir.
Først er det moro og mat for spektakulære jackass-stunt på Youtube.
Men så går endringane i stadig meir ubehageleg retning.
Det går sjølvsagt dårlig til slutt, men det veit du jo allereie når du kjøper billetten.
Alt er fanga på video av kompisar som lar kamera gå, sjølv i møte med dei mest vanvittige situasjonar og demonar.
(Dei fleste av oss ville vel kasta kameraet og tatt beina fatt om me møtte onde hekser eller barn med kolsvarte, tomme augo?)
Heimevideovrien er blitt eitt av Paranormal Activity-filmanes bumerke.
Det gir filmane sitt "autentiske" preg – første gong gjort i "Blair Witch Project".
Sjølv om her er litt effektar, er hovudgreia å få desse filmane til å sjå "heimelaga" ut.
Det gir lågare kostnader og eit litt billig preg – og potensielt høgare overskot.
Nettopp den økonomiske suksessen er nok hovudforklaringa på at det kjem to Paranormal Activity-filmar i år.
Mange ville nok sagt at det er minst éin for mykje.
Det skal noko til å tilføra veldig mykje nytt til eit konsept som har rulla og gått i sju år og seks filmar – men å laga ein latinovariant er eit forsøk på ein ny vri.
Likevel:
dei som går og ser dette, veit vel kva dei får – og går nettopp for å få det ein gong til.
| 0
|
700094
|
En sprø, svensk komedie
Trives du på absurdfrekvensen etter å ha sett "Kill Buljo 2"?
Da er denne svenske komedien med en milelang tittel et mulig, om enn langt blekere alternativ.
"100-åringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant."
Regi: Felix Herngren.
Med:
Robert Gustafsson, Iwar Wiklander, David Wiberg, Mia Skäringer, Jens Hultén, Bianca Cruzeiro.
Sverige 2013.
1 time 54 minutter.
Alddersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
"Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant" livnærer seg på overspilte karikaturer og lett makabre drap.
Heltene er for antihelter å regne der de forskrekket berger livet og 50 millioner stjålne kroner attåt.
I alt tøyset, bygd på en bok av Jonas Jonasson, pendles det mellom nåtid og fortid.
100-åringen Allan gjør som filmtittelen sier:
Klatrer ut av sykehjemsvinduet og blir borte, i tøfler og slåbrok.
Hvordan den bisarre flukten arter seg og hvilke personasjer han blir kjent med, avdekkes bitvis.
Flettet inn i nåtidsplanet får vi scener fra Allans karriere som alkoholisert spion, dobbeltspion, for ikke å si trippelspion i den kalde krigens dager.
Humoren er gjerne av det svarte slaget.
Allan har siden barndommen sprengt dynamittkubber og rasert utedoer og vedskjul, men også blåst hodet av den feite handelsmannen.
Sprengningskompetansen kommer til nytte senere, både i den spanske borgerkrigen og i en Gulag-leir i Sibir.
Flaks og kynisme
Dette er ingen kosefilm som dikke-dikker med oldingen.
Allans lakoniske replikker avdekker en livsfilosofi der alt er tilfeldig.
Overlevelse skyldes flaks og kynisme, slett ikke bevisst heltemot.
Det morsomste er storyens sprø uforutsigbarhet der Allan ender på lag med nok en pensjonert medelsvenson, en komisk mislykket student, en fresk gardsjente og hennes sirkuselefant.
Det mindre morsomme er den teite politietterforskeren, de dumme hells angels-skurkene og den kjeftende bakmannen deres på Bali.
Her burde det vært klippet mye kjappere.
Karikatur er en vrien balansekunst som regissør Felix Herngren akkurat ikke mestrer godt nok etter min smak.
| 0
|
700095
|
Beige-Emil i en mild form for Lønneberget
Hvorfor noen har sett det nødvendig å smelle tre Emil-bøker samme til en gammaldags tegnefilm akkurat nå, det er egentlig uforståelig.
Resultatet er en timelang parentes.
Emil og Ida i Lønneberget.
Regi:
Per Åhlin.
Norske stemmer:
Isak Lindmo, Christian Skolmen, Andrea Johnsen, Christian Skolmen, Marit Berg, Sarah MacDonald Berge, Inger Teien Sverige 2013.
65 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Fortellingen om Emil er jo egentlig nydelig.
En ramp av en unge, en bråsint far, en mor som sveiser sammen familien, en godfjott av en dreng, ei kjerring til gardsjente, en dommedagsprofet av ei gammal kone og en gjennomsøt lillesøster.
Skikkelige personligheter som kom ordentlig gjennom i barne-tv-serien fra nitten pil og bue, den som vi foreldre liker.
Innhylla i bomull
Tegnefilmversjonen gjør alt litt glattere i kantene.
Alt blir litt kjedeligere og mildere.
Farens humørsvingninger er blitt krusninger, Emils hyss (som i filmen heter "spell") er mindre dramatiske og persongalleriet er for beige.
Historien er jo den samme, den er det ikke noe i veien med, men det herlig ukorrekte i sinnet og straffen og galskapen i begivenhetene, det er innhylla i bomull.
Det samme er kontrasten mellom harmonien i Katthult og de spinnville påfunnene til Emil.
Forsøket på å lage pulsdempende tegnefilm er sympatisk nok, men Emil og hans utvida familie flater ut når halvtimen passeres.
De norske stemmene tilfører heller ikke særlig liv til en tungrodd tegnefilm av den gamle sorten.
Ingen fancy 3D eller sånt, men tegnet film, et forsøk på å gi bøkene liv.
Det er smått nostalgisk en liten stund, men det går fort over.
Man mister det friske fra tv-serien og de fantasifulle, egenproduserte bildene bøkene skaper.
De minste vil kanskje kose seg med kinoopplevelsen av Emil.
Kino er jo stas.
Men denne Emil-filmen er virkelig ikke all verden.
| 0
|
700099
|
Menneskets dårskap, kunstens skjønnhet
Her kommer en riktig lekkerbisken for filmelskere:
Italieneren Paolo Sorrentino har laget et storverk om menneskelig forfall omgitt av den vakreste kunst og musikk.
"Den store skjønnheten" (La Grande Bellezza).
Regi: Paolo Sorrentino.
Med:
Toni Servillo, Carlo Verdone, Sabrina Ferilli, Carlo Buccirosso med flere.
Frankrike/Italia.
2 timer 22 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
"Den store skjønnheten" er et overflødighetshorn av tablåer fra Roma.
Her utfolder et knippe mennesker fra byens sosietetsliv seg, ofte på tåpelig og dekadent vis, men i de vakreste omgivelser og akkompagnert av perlende korsang og annen kunstmusikk, men også heftige teknorytmer.
Regissøren skaper stadig en surrealistisk kontrast mellom det forgjengelige mennesket som forsøker å bekjempe kroppens forfall, og den evige stads skulpturer som står der i stivnet skjønnhet.
Filmen er tydelig inspirert av Sorrentinos landsmenn, regissørene Federico Fellini og Michelangelo Antonioni.
Flere scener er lagt til en takterrasse med utsikt til Colosseum der den 65-årige Jep Gambardella holder hus og hoff og endeløse fester.
Han levendegjør livsleden og forstillelsen hos en person som har lært seg alle sosiale knep for å tviholde på tittelen Kongen av Romas sosietet.
Anger finnes knapt i Jeps mentale vokabular, likevel ledes han ut i savn og sorg – hvorfor ga han aldri ut mer enn én prisbelønt debutroman?
Hvorfor glapp en ungdomskjæreste for ham?
Hvorfor triller tårene hans i en venns begravelse skjønt Jep har som leveregel aldri, aldri å gråte, bare å posere i slike stunder.
En annen grell kontrast oppstår mellom sosietetens luksusliv og den eldgamle nonnen som nekter å la seg intervjue om sitt liv i fattigdom:
"Man snakker ikke om fattigdom, fattigdom er noe man lever," sier hun.
Dette er en film til å bli trist og vemodig av, samtidig som man blir lykkelig betatt av den store skjønnheten som Sorrentino pakker sine forfengelige menneskeskikkelser inn i.
| 1
|
700102
|
Noe helt annet med Paris og palmer
Jeg tilhører de intellektuelle snobbene som drikker utenlandsk øl, kan franske teaternavn og uttaler t-en i pommes frites, så jeg liker ikke egentlig Rush hour 3-filmer.
Denne starter med at Tucker som nå likner Eddie Murphy, danser trafikkdirigering.
Tucker er blitt smårund som en silikonbehandla smultring.
Chan derimot ledsager viktigdress til Verdensdomstolen, som antakelig er VGs USA-kontor.
Der snakker Max von Sydow, som på en måte er en død mann i levende live fordi han har vært med så lenge, om triadene.
Finnes den mystiske mordmaskinisten Shy Shen?
Ambassador down!
Etter at hele verden ble til Vestlandet, er vintergråheten blitt så dominerende at været spiller en rolle.
Jeg elsker palmene langs Sør-California i det søte Falcon Crest-lyset, så det er synd når handlingen flytter seg til meteorologisk mer ustabile Paris.
Der spiller Roman Polanski politi-inspektør, og en amerikansk-fiendtlig drosjesjåfør tar en Besson-tur med Taxi-en sin før folka til slutt klatrer i Eiffeltårnet.
Det skjer egentlig mer i «Rush hour 3» enn i hele «Krig og fred», så filmen er vekslende og uvettig variabel.
Morsom er den ikke hele tida, men 54-årige Jackie Chan virker framleis så bevegelig at han skal slippe å få sin fysiske alder nedvurdert i NRK-programmet Puls.
Og filmen er bedre enn «Rush hour 2».
Hvis man skal forholde den til dagens tema om kvinners offerroller, så kan man si at Chris Tucker er en slags verdens-fornedrer av kvinnekjønnet og burde bli tvunget til å lese Morgenbladet.
| 0
|
700103
|
Flott kvinnerolle bærer samisk opprørsfilm
Norsk film mangler for tida sterke kvinneskikkelser.
Det som gjør mest inntrykk i Nils Gaups «Kautokeino-opprøret», er en dame med bein i nesa:
Elen Skum.
Hun gjør dramaet severdig.
Ulike forklaringer er gitt på hvorfor ellers fredelige samer gjorde oppstand 7. november 1852.
Manusforfatterne Nils Isak Eira og Nils Gaup har valgt å gi 25 år gamle Elen Skum en sentral posisjon.
Det virker høyst troverdig, ettersom ni kvinner står på lista over 18 samer som ble dømt for opprøret.
Anni-Kristiina Juuso gir en glitrende tolkning av ettbarnsmoren som bekjemper handelsmann Ruth.
Hun lider under at ektemannen kjøper sprit og setter familien i bunnløs gjeld.
Man tror på den vevre kvinnens handlekraft da hun må hanskes alene med reinsdyra etter at flere menn fengsles uten lov og dom.
Drevne Michael Nyqvist gir en kraftfull framstilling av presten Læstadius.
Han skaper vekkelse blant flyttsamene og gir dem styrke til å stå imot alkoholens forbannelse.
Men bildemessig svekkes innledningen av regissør Gaups pedagogiske tablåer som skal gi et bakteppe for dramaet.
Omsider finner han en god fortellerrytme.
Det pendles mellom dystre konfrontasjoner i krambua til handelsmannen (Mikael Persbrandt), flotte skildringer av reinsdyrflokker i finnmarksnatur og samenes stigende skepsis til Stockfleth, ny prest i bygda.
Fotograf Philip Øgaard har gjort en formidabel jobb med utescenene.
Den læstadianske retningen som utviklet seg i Kautokeino, var kjent for ekstase og heftige standpunkter.
Merkelig nok demper Gaup samenes religiøse atferd og får flokken til å ligne stillferdige lam.
Er han redd for at en sterkere framstilling vil gjøre oss skeptiske?
Gaup har forenklet motsetningene, slik man ofte må for å få dem tydelige.
En konflikt Kautokeino-samene hadde med presten Quaale på Skjervøy året før opprøret, flyttes over på Stockfleth (Bjørn Sundquist).
Det tjener nok dramaturgien på.
Men forenkling skaper også klisjeer der heltene blir tapre ofre og skurkene bare slemme.
Mikael Persbrandt og Jørgen Langhelle får for lite å spille på og blir endimensjonale.
Da er Sundquist heldigere som Stockfleth.
Det skaper nyanser at Elen får danske biskop Juell på visitas.
Han forstår samene langt på vei.
Kautokeino-opprøret er et skrekkeksempel på norske embetsmenns maktovergrep mot medlemmer i en urbefolkning.
Historien er så sterk at det er flott at Gaup gir oss sin versjon.
Det fortjener samene.
Til tross for at ikke alle gåter får svar.
| 1
|
700104
|
Den skjønneste filmen
For mange vil dette være den skjønneste filmen, og for noen vil den oppsummere en avleggs form for tankens magi som skapte kreppsommerfugler i stedet for nettsteder & presidentkandidater.
For mange vil «I'm not there» bestå av uforståelig, ugjennomtrengelig rot.
Du må på en måte skjønne at det skjedde noe der rett før du kom inn i rommet, ikke sant, Mr. Jones?
Todd Raynes har laget en film som poetiserer og avproblematiserer og guddommeliggjør Bob Dylans forskjellige personligheter så langt ut på Melkeveiens ytterkanter at det ville være snakk om karikaturer.
Om det ikke var for at karikaturer egentlig ikke fantes.
Han er en liten svart gutt (Marcus Carl Franklin) som kaller seg Woody Guthrie og hoboer seg i godsvognene og synger Stuck inside of Mobile med Richie Havens på en porch i en liten scene som er bedre enn en kreppsommerfugl.
Han er en blek svarthvit paradokssjonglør (Ben Whishaw) som forklarer seg for herrene.
Han er en vanskelig, men nærhetssøkende familiemann og kvinnesuger (Heath Ledger.
Han er gutten som forlot folkemusikken uten å skjønne at han noensinne hadde vært i den (Christian Bale), og han er den sykelig bleike elektro-Dylan (Cate Blanchett) som fylte opp Velvet Underground-scenen, Mr. Jones' rasjonalitets-imperium med moderne gåter – og som leker Hard Days Night-leker med Beatles på plenen.
Han er til og med Billy the Kid (Richard Gere) som kommer inn i den utkledningsglade byen Riddler og er en mann som har søkt fravær, men plutselig engasjerer seg.
–.
Lev din egen tid, sa vertinnen til den lille Woody, og det gjør han siden i den grad at han uten å ville finner den opp.
Filmen skildrer ham som en tanke-collage, og alle de halvsurrealistiske små tinga er ørsmå dykk i det som kanskje er sjela til en av de største legendene i vår tid.
Det er umenneskelig godt gjort.
| 1
|
700105
|
Liten pike forsvunnet
Her er sannelig en film en ikke glemmer så snart rulleteksten er forbi.
Og det er ikke bare fordi temaet er alle foreldres aller største skrekkscenario: at et barn plutselig forsvinner sporløst.
Dette marerittet, med flere paralleller til virkelighetens drama rundt britiske Madeleine, blir virkelighet i et fattig strøk av Boston.
Lille Amanda blir røvet fra sengen sin mens moren er over hos naboen og ser tv.
Hele mediekorpset og store politistyrker rulles ut.
Når lite og ingenting skjer, engasjerer jentas familie privatdetektivparet Patrick Kenzie og Angie Gennaro, som har gode kontakter i miljøer som nødig snakker med politiet.
Det viser seg raskt at mange har grunn til å fortie og lyve om omstendighetene rundt jentas forsvinning.
Blant annet blir Amandas egen mor avslørt som en upålitelig narkoman som vanskjøttet datteren.
Men forsvinningsdramaet tar stadig nye dramatiske og overraskende vendinger.
«Gone baby gone» er Ben Afflecks regidebut, og det er bare å fastslå at han er en mye større suksess som regissør enn han har vært som skuespiller de siste årene.
Hans bror, hovedrolleinnehaver Casey derimot, er en av Hollywoods aller mest fascinerende skuespillere for tiden.
Nylig stjal han hver en scene han var med i i filmen «Mordet på Jesse James», og nå gjør han det samme her, til tross for at han spiller mot glimrende størrelser som Ed Harris og Morgan Freeman.
Lillebror Affleck har et ansikt fylt av energisk besluttsomhet, og er troverdig til fingerspissene i alt han gjør.
Men det som virkelig gjør at «Gone baby gone» kryper under huden og legger seg til der, er de vanskelige moralske problemstillingene den tar opp.
Du kan bare ikke se denne filmen uten å gruble på «hva ville jeg gjort» etterpå.
| 1
|
700107
|
Ekkel og teit
Nei, dette går ikke an.
Først kjører regissørene en brystekkel John Hurt på liten gutt, seinere lar de alien-monsteret ta ei fødende kvinne.
Nei, ikke gravid.
Fødende.
Av og til kan det virke som om grensene mellom det genre-forklarte og aksepterte og den reine møkka i grøssere er skeiv eller flytende.
Men noen ting utmerker seg ved sin udiskutable vulgaritet.
Saw-filmene gjør det.
«Alien vs. Predator 2» er laget av idioter for idioter med idioter.
Skuespillerne er ukjente og kommer til å fortsette med det til de eventuelt skifter yrke og finner opp en kur mot kreft.
Filmens handling er rotete som en hjerneskadd fylliks jule-evangelium.
Frøken Siggys alien-monster og guvernør Arnolds tekno-uhyre ankommer til bortekamp i en deprimerende liten køntriby i Amerika, der menn heter Dallas og ser ut som bodybuilte balladesangere.
Jo.
Deprimerende.
Den ene helten er eksfange som kommer hjem og ikke får jobb.
Bror hans trister rundt som pizzabud, og drømmejentas sportskjæreste banker ham og hiver bilnøklene i kloakken.
Den hjemkomne soldatdama, som antakelig tok bilder av fanger i Irak, får ikke kontakt med dattera si, og dessuten blir altså far og sønn implanterte og gjennomhulla av den fosterliknende siklesjefen i skogen.
Alien spidder og sår.
Rastafari-uhyret med krabbetrynet flår og henger.
Innimellom kaster de seg over hverandre i slagsmålscener som bare består av skygger og slim og følgelig minner mer om seksåringsbursdag med strømbrudd enn egentlig sci-fi-action.
| 0
|
700109
|
Fru Fox' mareritt
Og her kommer en av de beste snarvei-thrillerne.
Det finnes utallige filmer der et par i bil plutselig kjører den sære snarveien og fanges i snarene til kromosom-karikaturene i Incestland.
I «Vacancy» skjer det med ekteparet Fox, spilt av Kate Beckinsale og Luke Wilson.
De skal egentlig skilles, og kjører surmulende hjem i en bil som dessverre åpner panseret sitt for den psykotiske mekanikeren i ødemarka.
Det fører til at den etter to kilometer blir flat og nedslått som en Start-supporter etter tippeligaslutt.
Så tar paret inn på motell.
Der spiller Frank Whaley den lokale Norman Bates, og i brudesuiten finnes snuff-vhs-er av mennesker som blir sadistisk myrdet i samme motellrom.
Tung og mørnende banking.
Tomme telefonringinger.
Så går lyset.
Paret har ikke mobiltelefon.
Manusforfattere liker ikke mobiltelefoner, for de har gjort det for enkelt å være mordoffer.
Så i stedet for å ringe til nødtelefonen, krisesenteret og Kirkens Motellredning begynner de to å krype i gangene under overnattings-brakkene.
«Vacancy» tilhører en genre der det meste er gitt.
Derfor er det ganske imponerende at filmen faktisk utvikler seg til en nervepirrende menneskejakt.
Kate Beckinsale har vokst opp i London og har lang trening i å se håpløst desperat ut.
Hun og Whaley blir historiens viktigste øyesmisk.
| 1
|
700110
|
Fru Brechts mareritt
Denne høyeffektive og småromantiske ungdomsgrøsseren starter med at far omkommer.
Nær familie dør i alle de tre thrillerne denne uka – ektemannen i «Forvarsel» og en sønn i «Vacancy».
Døde slektninger vaker i spenningsfilmer, der de fungerer som følsomhetsforsterkere – de kalde og udeltakende som spiser delfinkjøtt i tacoen, skrus opp til volum 11.
«Disturbia»handler om at Shia LaBoeuf får så store atferdsproblemer at politiet gir ham husarrest med klamp om foten.
Deretter tar mor Brecht, spilt av «Matrix»-gudinnen Carrie-Anne Moss, fra ham X-boksen og iTunes-abonnementet, sånn at den rastløse gutten må spionere på naboene i stedet.
Først retter han kikkerten mot den nye nabojenta Sarah Rohmer, som ser ut som gyllenstekt bakverk og kunne vært Eddie Eidsvågs bidrag til 2008.
Deretter kikker han på David Morse som av merkelige grunner har rådyrlik i garasjen og jakter rødhåra unge kvinner gjennom stuene sine.
Nabojenta kommer på flørtent ironibesøk og installerer seg som en Eva-Lotta (fruen til Mesterdetektiven Blomkvist), og sammen får de en Blow-Up-visjon:
Gjennom videokameraet ser forstadsungdommene et mord.
Den bevegelseshemma og nyforelska tenåringen sender Kamerat Ronnie på nabobesøk med Blair Witch-kamera, og så starter showet.
Sannsynligheten setter seg stille i bakgrunnen og forstyrrer lite, men den var i grunnen ikke invitert heller.
| 1
|
700111
|
Fru Johnstens mareritt
Tenk om du var en både vellykka og vakker ung kvinne, og så våkna du en morgen og oppdaget at du hadde hovedrollen i en Sundance-film.
Det er ille.
Filmer som assosieres med Robert Redfords superkule vinterfestival, blir laga av folk som har hørt om menneskene, men aldri truffet dem.
I Phil Morrisons utpensla bondelands-fordom er det Embeth Davidtz som får oppleve den verste av alle nedturer:
Kunsthandlersken som likner lettknuselig Audrey Hepburn-lampe, reiser med ektemannen sin herr Johnsten for å møte folka hans i sørstaten North Carolina, og de viser seg å være lett tilbakestående bilmekanikere, husmødre og folk som røyker innendørs sammen med gravide.
Dessuten er alle uhøflige og inneslutta som komikere i en Reese Witherspoon-film om hjerneskaden som oppstår hos mennesker som har kjørt bil på grusvei.
Ja, det er en kjedelig film.
Ja, den er fordomsfull på en litt innsmigrende, nedvurderende måte uten egentlig innhold eller poeng.
Det viktigste som skjer er at kunstdama fra Chicago begynner å røyke som en slags kulturell offerhandling som når vestlige journalistdamer besøker pyramidene iført slør for ikke å bli sett av terroristene.
| 0
|
700112
|
Jomfrøknenes mareritt
Egentlig ble alle farser skrevet for et feststemt publikum som svettet i håndflatene og tenkte truser, truser, men alle farse-forfattere ble født i 1875 og måtte skrive mamelukk-replikker og holde skuespillerne inne i tøyet.
Derfor er antakelig National Lampoon-farsen «Dorm daze 2» lojal mot kulturmenneskets og farsegenrens opprinnelse.
Mennesket er et dyr.
Det tenker som et dyr og føler som to dyr.
Samme natt.
Dyret vil se avkledde Eiganes-ordførere og sykepleiere som parrer seg kompromissløst, men Gud står i veien.
Uten Gud og uten julen ville hele verden ha sett ut som denne filmen.
Alle bør se den.
Tore Renberg bør se den.
Dette er hva vi risikerer hvis statskirkemotstanderne får viljen sin:
En kontinuerlig parade av kåte dusjere.
Filmen handler om studenter som skal delta i en teater-konkurranse på cruiseskip.
Noen forsøker å gjøre det til en jomfrutur, men de jomme frøknene trøbler med sivilstanden, og folk vil røyke apeskjeletter for å bli høge, arkeologiprofessor bernier i korridorene, damene dusjer pupper i så sterkt lys at du kan se om de bør oppsøke mammografen og årets sjekke-replikk er sånn:
Er du kåt nok til å spre beina?
Mange vil føle at de får noe igjen.
Mange vil bli kultur-tilhengere.
Næringsliv vil blomstre.
| 0
|
700113
|
God norsk filmdebut skaper isnende skrekk
Den som vil teste sine nerver for skrekkreaksjoner, kan sannelig gjøre det med «Rovdyr».
To unge, norske filmskapere lever godt opp til sjangerens krav.
Forbildene til manusforfatterne Patrik Syversen og Nini Bull Robsahm har vært «Motorsagmassakren» og andre klassikere.
I horrorfilmtradisjonen utøves volden ofte idet troskyldige mennesker forlater byen.
Ute på landet, i den mørke skogen, fjernt fra all sivilisasjon, starter brått den mest irrasjonelle, blodige menneskejakt.
Hvorfor ugjerningsmennene er så rå og onde, får vi sjelden forklaring på.
Syversen, som også har regien, forteller slutten først.
Slik får vi straks et sjokkartet inntrykk av hvilken brutal nedhogging som utfolder seg.
Med tause, skjeggete grantrær som passive vitner.
Dermed er uroen plantet i mitt mellomgolv, og regissøren kan ta fatt på starten:
Fire ungdommer er på tur i folkevognbuss til hyggehelg i skogen.
1974-miljøet er glimrende ivaretatt der gjengen raster på en slitt veikro med eldgammel bensinpumpe.
Et skeptisk, for ikke å si skummelt, lokalt klientell setter tonen.
Så er det bare å vente til uhyggen setter klørne i våre venner.
De fire skuespillerne Henriette Bruusgaard, Lasse Valdal, Nini Bull Robsahm, Jørn-Bjørn Fuller-Gee er dyktige til å bygge opp misstemning, for deretter å fylle rollene med stigende skrekk.
Likevel, filmskaperne har ikke gjort det helt enkelt for seg å holde spenningen oppe i vel én time.
Der andre filmer (Severance) legges til et avsidesliggende hus som gir visuell variasjon, må aktørene i «Rovdyr» stabbe endeløst rundt i lyng og kratt.
Det truer midtveis med å bli ensformig.
Men ved hjelp av imponerende lydkulisser forsterkes angsten.
Denne skogens onde troll setter støkk i ofrene med skremmende lyder.
Selv fugletriller smittes av uhyggen og blir truende.
Meget bra effektbruk.
Skjønt Robsahm og Syversens filmdebut står seg godt mot sjangerkravene, kan man likevel spørre:
Kunne de i stedet tøyd tradisjonen i en ny retning?
Slik Christopher Smith i «Severance» la inn svarthumoristisk ironi for å ramme vestlig krigsindustri.
Slike øvelser kan vi håpe på i neste forsøk.
| 1
|
700115
|
TVNorge-klok eksil-Allen
Woody Allen gir alder et dårlig rykte.
Jeg hater ham for det.
Allen tilhører New York slik Tang Wa hører hjemme i Stavanger (nå risikerer jeg vel at han ringer og sier at han skal dele leilighet med deLillos på Frogner).
Jeg skulle ønske at den overspente abstraksjons-sjongløren og erotiske dagdrømmeren ikke hadde fått det for seg at han må gjøre noe annet enn å spille tynnbeinte og bisetningsfile elsker-roller bare fordi han er blitt 73 år.
Ingen har rett på et langt og suksessrikt liv i NY.
Balanse-gudene straffer folk i himmelen for sånt sløseri.
Så de siste årene lager Allen filmene sine i London, som forhåndssoning av allerede utmålt tortur.
Der hører han ikke hjemme.
Jeg vet ikke riktig hva han har gjort med Colin Farrell og Ewan McGregor.
Allen er spesialist på å gi et verdig liv til naive intellektuelle, men de to britiske brødrene virker litt som oppskaka versjoner av Knoll og Tott der de småpilser seg gjennom et byggesett med enkle problemer.
McGregor treffer skuespillerinnen Angela og vil gjøre inntrykk på henne, Farrell skaffer seg 90.000 pund i gjeld og er seriøst arbeiderklasse-fortvilet mens busksvarte øyenbryn og hårlugg stritter i samme retning og gir inntrykk av en motvillig foranderthaler.
For tilværelsen endrer seg uggent da brødrene blir tryglet av rike onkel Howard om de vil myrde Mr. Burns.
Her skal jeg ta en taus kunstpause.
Det er ikke meningen å røpe hva de to velger.
Men det er lov å si at det finnes to måter å følge opp problemstillingen på: 1) TVNorge-måten, der alle de opplagte tingene skjer slik de gjør i alle sedvane-moralske snusfornufter.
2) Det skjer noe som er aldeles overraskende, men likevel relevant.
Ofte kan det forskrudde og paradoksale forårsake en sterkere følelse av moralsk viten enn det som ruller den smale sti på nedslitte dekk.
Med stor sorg og undring må jeg fortelle at Woody Allen velger TVNorge-måten, og at samtalene hans går i indre oppløsning og forsvinner foran ørene våre.
| 0
|
700116
|
Vakker estetikk, svakere innhold
Mye er estetisk fullendt i dette dramaet om en løgn som får skjebnesvangre følger for flere mennesker.
Likevel rører filmen meg altfor lite.
Ser man på temaet, ligger det an til en sterk saumfaring av et menneskes evne til moralsk oppgjør og bot.
Jeg må skrive kryptisk og abstrahert for ikke å røpe detaljer:
Du kan gjøre en tabbe i ung alder, du kan lyve fatalt om et annet menneske.
Så bruker du resten av livet på å hanskes med din samvittighet og forsøke å gjøre opp for det som skjedde.
Jo, det burde rive i sjelen.
Men gjør det det?
Mest vellykket er 1935-delen som skildrer tenåringen Briony Tallis og hennes eldre søster Cecilia som lever tilsynelatende sorgløst i et britisk overklassehjem.
Saoirse Ronan leverer en betagende tolkning av en 13-åring med livlig fantasi og en gryende seksuell oppvåkning.
Her har regissør Joe Wright lykkes godt i sin personinstruksjon.
Keira Knightley (Pirates of the Caribbean) er skjønn og sexy i rollen som storesøster Cee, men aldeles iskald.
Visst kan forelskede mennesker reagere kjølig idet de nervøst forsøker å nærme seg hverandre.
Men skal vi tro på livslang kjærlighet mellom Cee og Robbie Turner (James McAvoy), må det finnes noe varme, ikke bare estetikk og herregårdsromantikk.
Virkelig stilig er derimot regissørens originale fortellergrep.
Han viser sentrale scener to ganger, men fra ulik synsvinkel.
Du tror du skjønte hva som skjedde i første versjon, men får ny informasjon i neste tagning.
Lekkert!
I partiene fra annen verdenskrig finnes dessuten en svært lang tagning fra evakueringen av allierte tropper ved Dunkirk i 1940.
Meget godt håndverk og fine biroller.
Romola Garai og Vanessa Redgrave gir hver sin tolkning av Briony Tallis senere i livet.
Spillet mellom fiksjon og virkelighet som introduseres i disse delene av fortellingen, er i og for seg overraskende.
Likevel klarer regissøren og skuespillerne aldri å skape et så kraftfullt livsoppgjør at det slår ned i en.
Dermed framstår slutten mer som et fiktivt postulat enn en reell bønn om tilgivelse.
| 1
|
700117
|
Filmklubbjåleri
De har ikke mye på hjertet – verken karakterene eller regissøren av slovenske «Gravhopping».
Filmen lunter rolig og retningsløst av gårde i vakkert hverdagsliv på landsbygda i sommerlig Slovenia.
Til en grusom forbrytelse ødelegger alt.
Om du legger smørsiden til er «Gravhopping» en bildevakker, eksotisk film med små drypp av absurd humor og herlig balkanrock som konfekt.
Karakterene er uglamorøse, og derfor «ekte».
Historien kretser rundt Pero og hans brokete familie og omgangskrets.
Pero lever å av å være begravelsestaler i en liten slovensk landsby.
Han lirer av seg den ene svadaklisjeen etter den andre i sine taler ved bårene, men rører og trøster likevel de sørgende.
Så er det hans suicidale far, hans bilmekkende kompis Shooki, den skjønne Renata han gjør kur til.
Og den døvstumme Ida, som gjør kur til Shooki ved å dukke uventet opp på rare steder.
Sånn går dagene, og kjedsomheten får deg til å lure på hva du skal ha til middag i morgen.
For dette er mest av alt filmklubbfilm av det jålete og pretensiøse slaget.
At filmen ikke har noe å si er forsøkt kamuflert ved å legge til absurditeter, musikk og andre elementer der vi skal forsøke å lese noe mellom linjene som egentlig ikke fins.
Først det siste kvarteret makter filmen å berøre, og det skikkelig også.
Men det er altfor sent.
| 0
|
700118
|
Bare galninger sier Gud
Oppfølgeren til «Bruce Almighty» er egentlig en komedie-katastrofe og burde få sitt eget varslingspanel.
Men filmen er interessant på en utilsikta måte.
Den forteller noe om verden under Trond Giske, siden den norske kulturministeren er de eksalterte tørrpinnenes verdenshersker.
Giske er en av de få som kan være så kjedelig begeistra at du får lyst til heller å kjøpe en begravelse som lydbok.
Giskes verden låter som en diskusjons-ettermiddag på NRK1, og slik er også «Evan Almighty»
I filmen spiller Steve Carell, som var morsom i «40 year old virgin», en pertentlig amerikansk politiker som klipper nesehår slik ellers bare tannleger gjør det.
Så får han gammeltestamentlig snekkerverktøy i posten.
Avsender er Gud, og den ertelystne Gud ber kongressmannen Evan om å bygge en ark, hahahaha.
Egentlig tror jeg at Gud heller ville ha valgt Al Gore med ordene:
«Bygg en båt og ikke mas sånn».
Men i filmen skjer det altså med den nyflytta familiefaren Evan, som utløser panikk i giskotopen da han møter kolleger og venner og familie og sier G-ordet.
Mannen nevner Gud.
Ingen gjør det lenger uten å bli underkasta seriøs medisinering.
Märtha Louise sa E-ordet og ble erklært umyndig.
I Tom Shadyacs film vil fruen ta med barna og flytte til mor fordi ektemannen sa G-ordet.
Satiren er ikke tilsiktet.
Filmen ironiserer ikke over et samfunn som ikke er i stand til å ta ordet Gud på alvor.
Den bare skøyer med fenomenet at en fyr faktisk møtte Gud, og ikke en gang Gud tar Gud på alvor – Gud har et litt skøyeraktig Åpen Post-smil for at ingen skal tro at han er en kjedelig kristen fra Midt-Jæren.
Evan skal bli Noa.
Filmskaperne tror at Noa var Gud, så de har gitt filmen tittelen «Evan den allmektige», sjøl om den arme hobbysnekkeren stort sett ikke makter noen ting.
Filmen gjør heller ikke det.
Fraværet av morsomme mennesker og fiffige hendelser tyner Steve Carell som komiker, og han vrimler patetisk med ansiktet for å kompensere fraværet av vitsepoenger.
La meg også bare nevne det bibelhistoriske paradokset at alle dyrene som kommer til Evan, er mirakuløst stuereine.
Ingen skiter.
Og der ligger kanskje den beste historien i soga om gubben Noa – han klarte å få alle dyr på jorda til å holde seg i 40 dager og 40 netter.
| 0
|
700119
|
Skaphomse i boks
Også den britiske komedien «Death at a funeral» forholder seg til religiøse ritualer med iskald postjulsk rasjonalisme.
I begravelsen til en besteborger skjer det to omveltende ting:
En av gjestene har dessverre båret med seg LSD i et valiumglass.
Dessuten er Peter Dinklage der som likets hemmelige kjæreste – han avslører at far og ektemann tilhørte den innelåste generasjonen homofile; Narnia-homsene som gikk inn i skapet når de skulle finne saligheten.
For å være strengt logisk så jeg filmen nyttårsaften, siden dagen på en måte representerer en begravelse av Tiden.
Dessuten kommer Fyllikkforbundet og Pyromanlauget sammen og forsøker å slå følge med det gamle året inn i evigheten.
Det var et godt valg.
Skuespillerne er perfekte.
Ingen av dem er så kjent som silke i «Fire bryllup og en begravelse», men til gjengjeld skaper de en balansert karakteriseringshumor med fullført engelsk søndagsalvor.
Nyt dem.
Sekstitalls-fetisjister og tilhengere av britiske yttersider vil legge merke til at Paul McCartneys kjæreste Jane Asher dukker opp som skjønn enke, både anglosaksisk rødhåra og aristokratisk hakeløs.
Du ellers kommer aldri til å glemme Alan Tudyk i rollen som svigersønn og advokat som av farmasøytiske årsaker finner Guds ansikt i hekken.
| 1
|
700120
|
High school brundunk
For å få til en lompepsykologisk thriller i elendig lys, dikter manusforfatterne Abdi Nazemian og Micah Schraft opp en forstadsfamilie som ville blitt fordrevet fra Gomorra ved at noen kasta Sodoma etter den.
TV-regissøren Jamie Babbit har behandla historien med litt klissete fotografisk gravalvor, og resultatet er en uspiselig møkkafilm der Camilla Belle (som spilte dattera til Daniel Day-Lewis i «The ballad of Jack and Rose») stirrer bleikt og mutt framfor seg i så mange innholdsfattige minutter at ansiktet ser ut som en gipsa fullmåne.
Elisha Cuthbert spiller drittjente i videregående, og Martin Donovan er den faren som åpenlyst har samleier med dattera si.
Det oppdager den adopterte og døve Dot, og historien forteller om hvordan jenta observerer og lytter og observerer og lytter inntil hun ikke gjør det mer.
Dvelende stillferdige som råtnende ansjos i lettmelk sitter jentene til slutt i restene av all verdens ulykke.
Noen thriller blir det aldri.
Bare en slags high school musical uten lykke og musikk.
| 0
|
700121
|
Du skal vera på Bufast
Finnes det en mann på jorda som forteller ærlig om seg selv som 16-åring?
Det er omtrent like sannsynlig som om en knokkelkledd heavyrocker skulle gå inn i en nattklubb og si til Shirley med havrekrøllene at hvis du blir med meg hjem, skal du få se den minste penisen i hele New York.
Ingen sier sånt.
Ingen forteller ærlig om seg selv som 16-påring.
Pubertet er bare en filmstil.
Hvis kule saudiarabere på Sundance-stipend laget film om oppveksten i Dubai, ville de antakelig ha påstått at de hang rundt på moskéhjørnene og forsøkte å fleipe seg til munnsex med slørbærere.
Det betyr ikke at Dito Montiels film om Dito er dårlig.
Den er bare så utslitt at den ikke ville ha klart å tråkke hjulet på en zippo.
Innhold og måte er resirkulert flere ganger enn klorofyllet i ei syttendemaibjørk.
Men unge skuespillere elsker roller som uansvarlig ungdom, og Shia LaBoeuf er nok en gang behagelig forvirra.
Filmen handler om en italiensk-ætta gutt som vokser opp blant røvere i Queens, men han vil bort fra far og mor og fare og mord, men ingen liker ham for det.
Du skal vera på Bufast all din dag og ete støv.
| 0
|
700122
|
Genial, rar Friedkin!
All fortvilelses mor, Ashley Judd, ser ut som et menneske-kostyme fra overskuddslageret til barneTV-spøkelsene Uhu, og skuespilleren Michael Shannon er en mann som skaper behov for medisinering bare ved å se på ting.
«Eksorsisten»-regissøren William Friedkin har laget en av sesongens merkeligste grøsserdramaer.
Fordi filmtittelen betyr omtrent «Småkryp», er sannsynlig at Friedkin ville ha laget en film der baderoms-boere med seks bein plutselig krabber ut av øyehuler.
Slik er det ikke.
«Bug» er en film om det forferdelige ved ensomhet, det er en fryktelig pessimistisk film om avhengighet som kjærlighets-proviant, det er en film om tosomhetens groteske virkelighetsforstyrrelser.
Ashley Judd bor i et metaforisk motell langt ute i præriens blåtimer.
Hun har mista sønnen sin for mange år siden og har ikke egentlig noe annet liv enn en fengsla eksmann.
Så kommer en tilsynelatende forsagt mannssjel på besøk, og fordi han ikke straks vil ha spritsex, får han bli.
Da starter vanviddet.
Mannen ser insekter overalt.
Også under huden sin.
Fordi Ashley ikke kan unnvære ham, ser også hun dem.
Verden er full av felleskaps-bevarende virkelighetsforstyrrelser:
Et eldre ektepar er blitt langvarig og grettent enige om at alle de andre er gale og umoralske.
To kamerater er blitt enige om at foreldrene ønsker livet av dem og at skolen driver hjernevask og sammensvergelser.
Nyforelska snakker kodespråk og deler folk opp i dyreslag.
Halvintellektuelle nett-surfere tror på fantasifulle konspirasjonsteorier og vet at Bush bomba de to tårnene.
Illusjonen blir et bindeledd mellom menneskene.
I politikk, i religion, i kjærlighet og ensomhet og frykt.
De to galningene i motellet kler rommet med aluminiumsfolie.
Så kommer Mr. Sweet.
Han forteller om insekt-vrangforestillinger som er vanlige hos schizofrene.
Det går dårlig.
«Bug» er også en sjelden skildring av en tragisk konspirasjons-paranoiker, som er internetts ekte odelsgutt.
Nettfolka bør se denne filmen, for den forteller både om hvor farlig det er å være ensom og hvor nifst det er å fortape seg i alternative virkeligheter.
Følg med etter tekstene.
| 1
|
700123
|
Julegaven til forkjølte menn
Det finnes en myte om at forkjølte menn er det mest sutrete som finnes.
De vil i så fall finne seg sjøl i den norske filmen «Tatt av kvinnen», der hovedpersonen klager så konstant over ting han egentlig har herredømme over, at man får fornemmelsen av å se en slags anti-eksistensialistisk opprørsbevegelses manifest.
Vi vil ikke ha ansvar for noe i livet vårt.
Vi vil være ofre.
Det er en maskulin rett å være offer.
Jeg må innrømme at jeg aldri skjønte helt hva Petter Næss sin filmatisering av Erlend Loes gamle roman egentlig handlet om.
Var det noe galt med dama som sa hva hun syntes og styrte livet sitt, eller var det noe galt med den passivt-aggressive underyteren som forholdt seg til svømmehall-kameratenes Oprah-fellesskap?
Det sleipe ved en film som dette, er at regissøren kan si at alt er ironi.
Er mannen en bisarr særling?
Ah, ironi.
Er dama karikert?
Ironi.
Er det påtakelig at nordmenn og svensker er teite Bustenskiold-karikaturer, mens Den Franske Femme har alle sarte sunnhets-kvaliteter og er god nok for en fantasiløs nordmann?
Ironi.
Ironi?
Ironi er forfatteres og filmskaperes viktigste kamuflasjetelt.
Men når alt kan være ironi, finnes det ikke ett eneste sted noe som minner om engasjement.
Ikke fra forfatteren.
Ikke fra regissøren.
Filmen blir en slags julekrybbe for alternative papp-figurer, og stilen skeiner et sted mellom Mr. Bean og Elling.
Næss er en satan på sutring.
Den skal han ha.
Men han bør nok sjekke virkelighetskontakten sin, for her vandrer det mange figurer som ikke trenger puste for å overleve.
Forteller-stemmen redegjør for hva vi skal mene om alle personene og bidrar til en påtakelig tendensiøs menneskeforakt som vekker mistenksomhet.
Er dette bare en talentløs versjon av «American pie»?
Kjedsomhet er ofte uunngåelig.
Denne filmen var ferdig utspilt etter tjue minutter.
Etter det skjer ingenting nytt, og man kan med fordel sette seg til å lytte til Bjørn Eidsvågs selvkurtiserende
«Eg e berre ein mann som gjer så godt eg kan» og glemme den dagen.
| 0
|
700124
|
Gaven til sci-fi pysene
«Transformers» derimot.
Verdensrommets fremmedkulturer har mista kuben sin, og derfor kommer de jernrånende til Jorden som gjenfødte Volvo Amazon-er over Midtøstens sanddyner.
Kjøretøyene er fortidsting, og du minnes «Philadelphia-eksperimentet», som var yndlingsfilmen til de snille sci-fi folka, de som liker filmer med forskere i fotformsko som finner opp pommes frites uten kreftylamid.
Men hovedpersonen i filmen er ikke Swiss-knife-teknologagsene.
En ung mann vil ha bil av far sin, og han blir valgt av en gul Camaro, som i sin tur også plukker ut ei fullt utvokst UVB-jente med tenner som aldri har vært marmor i Italia.
Den unge gutten er en utrolig kul fyr, og han bærer filmen videre med stil.
Det engasjerer også at Jon Voight spiller forsvarsminister, for blir du ikke redd av det, har du nerver av smeltefritt stål og kan du dra til Nord-Afghanistan på Kristin Halvorsen-pass.
Mange stilige ting myldrer.
Ikke minst Biltema-krabbene, som fyller presidentens fly som tekno-gremlins og er helt i nærheten av å bli desembers kjæledyr-favoritter på tross av nissene.
Stålskorpionene følger etter de flyktende soldatene i Qatar-ørkenen, og for at også den pigmentrike bybefolkningen i USA skal få med en fyr, tar den australske Erika-kopien Maggie med seg kodene til amatørkryptologen i the 'hood, og FBI dukker opp på ett komma hoi og dermed oppstår akutt-etnisk tradisjons-underholdning.
Brukt, men ikke kjedelig.
Mer tvilsomt blir det da filmen går over i den sentimentale King Kong-delen.
Plutselig er alle transene fredeligere enn Erik Solheim, og hvis de hadde bedt oss befri Sri Lanka fra østerskrabbene, ville ingen ha sagt nei.
Freden varer ikke lenge.
Deseptikerne kan sine ting, og de sørger for et akseptabelt sluttoppgjør.
«Transformers» er julegaven til mange.
Ingen innvoller, ingen strippere og ingen Eddie Murphy noe sted.
| 1
|
700125
|
Gaven fra kondomeriet
Dette er filmen for de som egentlig går ut av kinosalen hvis menn bruker nedsettende betegnelser på seksualadferd som er normal i Europa – men som kanskje blir sittende likevel hvis replikkene er gode og noen angrer på at de var rånete til slutt.
Med andre ord:
Siden vi alle er hyklere, blir potensialet stort.
Seth Rogan er en kultfigur etter birollen i «40 year old virgin», og det gjelder forsåvidt også Paul Rudd.
Stemningen fra førtiåringsfilmen er overført til et mye følsommere tema.
Graviditet og menns reaksjoner på at morskap tar slutt når farskap starter.
Tilpasning.
Ting som folk leser A-magasinet for å holde orden på.
Rogen er en nifst umoden kollektivboer med nifsere venner enn Staff.
De skal lage et nettarkiv over filmer der kjente skuespillerinner viser seg nakne.
Ved et uhell treffer han en feirende, kvinnelig E-news-reporter (Katherine Heigl) på drikkekveld-safari, har fyllesex med henne, og så blir hun gravid.
Hun er en karriere-orientert flaskevann-snobb.
Han er en fattig, feit råne som antakelig pisser på flaska hvis det er mer enn tre meter til toalettet.
Det er Udyret og Skjønnheten og Udyrets omgangskrets av udøde og vanhellige.
Så starter en merkelig, nesten sannsynlig modningsprosess der de to misfitsene av hensyn til det ufødte barn skal forsøke å finne en felles plattform i livet.
Som om Siv Jensen og Lars Sponheim ble plassert aleine i en steinstøl på Hardangervidda uten tilgang til Viggo Johansen.
Det skulle ikke blitt morsomt.
Men kanskje mest på grunn av Heigls enestående evne til å være til stede i sin egen romslighet, blir filmen etter hvert både lun og sympatisk.
Vi snakker ikke nødvendigvis om troverdighet her, men om kjærlighetens behov for utopiske urealismer, ettersom den vanligvis rammer mennesker som er mer forskjellige enn moskus og midd.
Forskjelligheten er en mystisk ting.
Noen vil hate «Knocked up», og partnere kan komme til å kaste peanøtter etter hverandre mens de ser filmen.
| 1
|
700126
|
Gaven til merkelig mange
Da jeg så om igjen «Shrek the third» på DVD, oppsto to ubeslekta overraskelser.
For det første var filmen mer omgjengelig og underholdende enn jeg husket.
Ideen med å la de mest ufikse damene fra allefolks-eventyrene stramme seg opp til en bh-brennende vigilante, funker forløsende.
Det er uimotståelig vittig at hekser bomber vennene våre med sinte trær.
Den nye historien sprenger dessuten sine egne begrensninger:
Shrek føler seg ikke vel som konge.
Kong Harald fortsetter å være frosk, og frosker har kort levetid, så plutselig er dronninga enke.
Shrek gjør det Ari Behn ville gjort dersom Märtha plutselig måtte styre landet – han reiser av gårde for å hyre en relevant avløser, og Shrek finner Merlins lille venn Arthur.
Han med Escalibur.
Arthur er mest ei nevrotisk pingle, og det kreves håndfaste overtalelser før han blir med tilbake til Far Away-landet.
Den andre overraskelsen gjelder språket.
Jeg fant ut at jeg hadde savnet stemmene til Asgeir Borgemoen og Thomas Giertsen da jeg så original-utgaven på kino.
Borgemoen er bedre enn Mike Myers.
At Giertsen er et troverdig esel burde egentlig ikke overraske noen.
| 1
|
700127
|
Julegaven til de andre
Tradisjonelle franske komedier er litt annerledes enn andre ting på jord.
Voksne menn står stille og roper til hverandre på en måte som eldre forfattere kalte apoplektisk.
Ropinga er humoren.
Før gikk dessuten Louis de Funes rett på en godt opplyst lyktestolpe.
Og så ropte de igjen.
«Taxi»-filmene er litt sånn, og fireren er den verste.
Den råe kjørkarlen Samy Naceri er gift med barn, og den udugelige politimannen Frederic Diefenthal er gift med barn, så filmen handler i stor grad om sjuåringer som sparker fotball, mens damene er få og ugallisk anstendige.
Hele filmen handler om at politiet skal passe på en gangster på vei til Kongo.
Scenen der de uheldigvis slipper ham ut av Hannibal Lecter-kassen er en av de lengste jeg kan huske å ha sett.
Men den slutter i hvertfall med den totale destruksjonen av et pappslott.
Noen folk ser bare filmer som får terningkast 1. Ære være de for det.
Gud jobber på forunderlige vis.
Om noen andre skulle rote seg inn på denne taxi-filmen, kan de bruke den til måpende innsyn i en kultur som startet ved at man kuttet hodene av eliten og slapp forbryterne løs for at de skulle bli Frankrikes nye såkorn.
| 0
|
700128
|
Julegaven til de tålmodige
Tilbake i 1993 var «Dennis» en utrolig komedie, med Mason Gamble og Walter Matthau.
Siden det er barn i rommet, skal jeg være forsiktig og bare si at denne filmen ikke er helt i samme divisjon.
Dennis skal forsøke å få Mr. Wilson i julestemning, men som alle nevrotiske menn er naboen motstander av julen og kapitalismen, så det blir ikke lett.
Dennis forårsaker katastrofer som ville ha gjort at Dagbladet slapp Anne B. Ragde og styreledere måtte gå.
Men filmen forventer at Wilson skal bli snillere og snillere for hvert sykehusbesøk og virkelig lære å like den ekstremt tankeløse gutten.
Det er julens budskap.
Tilgivelse inntil det komatiske.
Nåvel.
Mot slutten kommer en svart julenisse-engel og viser Wilson barndommen.
Da gråter Wilson.
Så viser han Wilson hva som vil skje med Dennis hvis han ikke tilgis, og så gråter Wilson igjen.
Og dermed betaler den arme mannen for sin egen ulykke, mens katastrofebarnet får sykkel.
Jeg tror det er de nye Ruh und Ordnung-lærerne ved Våland skole som står bak.
De vil vise hva barn uten håndjern kan føre til.
| 0
|
700129
|
Beatles-musikal på amerikansk
Det tar litt tid å innstille seg på å se en Beatles-musikal.
Men i stigende grad trives man med at 30 låter fra det verdensberømte liverpoolbandet levendegjøres i en fiksjonsfortelling fra 60-tallet.
Det starter mykt med at en ung mann sitter på stranden ved Mersey-elva i hjembyen Liverpool.
Sårt og lengtende begynner han å synge «Girl».
Straks er man inne i den dei-lige, nostalgiske Beatles-stemningen.
Tro dog ikke at hele den oppdiktede historien finner sted i Liverpool, bandets hjemby.
I stedet har amerikanerne rappet Beatles-epoken og lagt den til USA.
Mye funker, men egentlig er det irriterende frekt.
Hvorfor laget ikke britene denne filmen?
I stedet, USA.
Forflytningen skjer da unge Jude (Jim Sturgess) bryter opp fra Liverpool og drar over dammen for å lete opp en far som sviktet hans mor.
Slik får regissør Julie Taymor et springbrett til å sluse helten inn i 60-tallets radikale hippie— og studentmiljø.
Men jeg tror ikke helt på at den unge arbeiderklassebriten så lett får innpass hos et søskenpar fra en velstående familie.
La gå – snart er det «love, love, love» mellom Lucy (Evan Rachel Wood) og Jude som snart etablerer seg i Greenwich Village i New York.
Og den som tror at navnene er et forvarsel om «Hey Jude» og «Lucy in the Sky with Diamonds», får aldeles rett.
Smått om senn venner jeg meg til musikalsjangeren.
Da blir jeg til dels imponert av regissørens evne til å integrere Beatles-låtene i en tidsepoke preget av fredsdemonstrasjoner mot Vietnamkrigen.
Taymor er dyktig til ikke å redusere tekstene til søt nostalgi, men ta ut alvoret og aggresjonen i flere av dem.
Som når «Strawberry fields forever» blir til en vegg av blødende bær.
Fiksjonen om Jude og Lucy iscenesetter også den brutale strofen i sangen «Girl»:
«She's the kind of girl who puts you down / When friends are there, you feel a fool.»
En annen låt bildelegges av en uhyggelig ballett av nesten nakne, asiatiske kvinner.
Det skaper assosiasjoner til det berømte bildet av My Lai-massakren.
Andre scener, som når Lucys bror kjemper i Vietnam, tipper derimot over mot det komiske på grunn av musikalinnpakningen.
Men alt i alt er det svært mye å glede seg over.
Artisten Dana Fuchs gjør en lekker tolkning av sangerinnen Sadie.
Teamet av skuespillere og sangere utfolder seg ekstatisk og livlig, i ekte glede over å levendegjøre tidenes mest berømte popband.
Gå og nyt det.
| 1
|
700130
|
Verdens snilleste, japanske heks
Nok en gang har et filmbyrå hentet en animasjonsfilm fra 80-tallet laget av Hayao Miyazaki.
Eventyret om den snille heksa Kiki passer utmerket for de aller minste.
Animasjonsfilmer fra Japan er en opplevelse fordi de alltid inneholder noe som fascinerer ved sin kulturelle fremmedartethet.
Denne gang presenteres vi for den forunderlige tradisjonen med at jenter kan stamme fra hekseslekt.
Det er morsomt.
Kiki, filmens hovedperson, fyller 13 år, og forstår at det ved første fullmåne er på tide å fly av sted på sopelimen.
Med den lille svarte katten sin som følgesvenn.
Hun vil finne en by der det ikke bor en heks fra før, og bruke ett år på å lære å bli heks.
Jeg kan love at det ikke finnes noe ondsinnet, enn si skummelt med den lille hekselærlingen.
Snarere hører Kiki til blant verdens snille og hjelpsomme sjeler.
Snart finner hun ut at evnen til å fly kan brukes til å frakte ting rundt i byen hun slår seg ned i.
Slik oppstår «Kikis budservice».
Skal man innvende noe, er det nettopp at filmen kan virke for idyllisk.
Her finnes ingen skurker, bare gode hjelpere.
Til Miyazaki å være er det overraskende lite magisk og overnaturlig å se.
Likevel skjer det rikelig i filmen som gir Kiki motstand og krever hennes innsats og oppfinnsomhet:
Uvær, truende kråker, sviktende selvtillit og et luftskip som havarerer.
Forrige gang Miyazaki sto på kinoplakaten, («Min nabo Totoro»), så vi hvor nydelig han mestrer å framstille småbarns motorikk og typiske reaksjonsmåter.
Det gjelder også for «Kikis budservice».
Særlig er vennskapet mellom heksa og katten levende skildret.
Det hjelper også at de norske stemmene dubber fint.
Slik lokkes vi lett inn i Kikis verden.
Men, som jeg har ment før i forbindelse med japanske filmer, er det ubegripelig og synd at det visuelle uttrykket er helt europafisert.
Gi oss mer av Japan!
| 1
|
700131
|
Bourne to be wild
«The Bourne ultimatum» er gaven til mange.
Les her hvem som bør få DVD-en til jul.
Diskuter film på filmbloggen.
Bush-hatere, actionfans med løse nakkeledd, fetisjister som foretrekker kvinner med kraftløst lyst hår og triste ansikter, prostatatrøblerne som liker at hovedpersonens hukommelse opptrer som drypp, konspirasjons-erotikerne som tror at CIA står for Conspirative Illusion Agency.
Det er mange som mener at amerikanske presidenter blir injisert med en slags Svart Spider-man-personlighet like etter valget, og deretter går de rundt i landet og velter kyr, dreper statsoverhoder og slår sine egne Secret Service-folk i knærne med basketkøller.
Basketkøller?
Ja, der kan du se.
Tilogmed det.
Vi møter Bourne i konspirasjons-hovedstaden Moskva.
Han reiser fortsatt rundt i verden uten at DVD-kjøperne (hans egentlige arbeidsgivere) kan redegjøre for hva han egentlig gjør der, omtrent som kommunikasjons-knutepunktet Gahr de Nord Støre.
Hoi!
Hjemme i Langley i Jomfrustaten sitter issnurpa Joan Allen med sitt balsam-hungrende Little Pony-hår og uttaler seg med det nå så kjente Terra-blikket; det som sitter på rådmenn og ordførere i kraftkommuner og varsler mer panikk enn handlingskraft.
CIA-erne registrerer at Bourne kommer for å ta dem.
Litt av sjarmen ved Bourne-filmene er det ubeskjemte alvoret.
Dette er ikke nissens glade medhjelpere, det er apokalypsens ryttere for frie tøyler.
Skuespillerne anstrenger seg som om de var med i et Jon Fosse-stykke om en far og en sønn som snakker om den natta mor døde.
Stathairn har tyske briller og er en viktig mann.
Scott Glenn har stålgrått hår og er en viktig mann.
På Waterloo Station, som Abba sang så romantisk om, har en journalist fått konspirasjons-los og må myrdes.
Det er starten på nydelige forfølgelsesscener som i en bedre verden ville vært Oscar-belønnet, men fremdeles er Oscar en ratpack-olding som ikke ville ha oppdaget filmvirkeligheten i 2007 om du ga ham kikkertsikte på gåstolen.
Men dette er utålmodig, hastende utpust-energi på sitt mest engasjerende.
Og det er storarta underholdning.
Hvis slåsskamper på film overrasker deg på en litt dum måte, kan du si at dette er en metaforisk film om sosialdarwinismen.
Men faktum er at Paul Greengrass har klart å gjøre kakeselger-neket Julia Stiles til ei vellykka actiondame, og det får man antakelig poeng for ved Perleporten.
Gaven til deg selv som deg selv.
| 1
|
700132
|
Gaven til barnevakta
Dette er en tradisjonsbundet grøsser om en forferdelig spolert barnegalning fra fortida som kommer tilbake til huset der han ble torturert av Årets Mor og tar livet av alle de kjekke jentene midt i eggelikøren.
De har studenthjem i et Griswold-pynta julehus, og etter hvert som de beveger seg opp på loftet eller inn på badet, kommer Billy og hjelper dem over i en eksamensfri dimensjon.
Billy er egentlig en slags Hamlet.
Mor og stefar har myrda far, og mor har sex med sønnen, slik hun nesten hadde i Zeffirellis Mel Gibson-versjon i 1990.
Zeffirelli lot ikke fruen dele opp ektemannen med pepperkakeformer, men julen var ikke så heit på Shakespeares tid.
Dette er ikke for normale folk, men «Black Christmas» vil være en fin julegave til barnevakta hvis hun er en svartkledd gutt på 27 år som liker voldsfilmer med damer i dusjen.
Basert på gammel grøsser.
| 0
|
700133
|
Gaven til Lohan-folket
De som i fullt alvor trodde at Kong Alkohol ville ta knekken på Lindsay Lohan tok feil – det finnes en morder i denne filmen, og bare revisorer, fotball-huskere, rainmenner og praktiserende pedagoger kommer til å skjønne hvem han egentlig er.
De som i fullt alvor trodde at Kong Alkohol ville ta knekken på Lindsay Lohan tok feil – det finnes en morder i denne filmen, og bare revisorer, fotball-huskere, rainmenner og praktiserende pedagoger kommer til å skjønne hvem han egentlig er.
Lohan spiller skolejente, sjøl om hun ser ut som en klassevenninne av Joan Collins.
Lindsay L. funker ganske flinkt i filmer, og det vil alltid være de som syns det er stas å se at eks-uskyldigheten både stripper og fyller ut Sunset Boulevard-jeans i størrelse 42.
Håret hennes er dessuten så alvorlig svartfarga at hun likner kråkene i Hitchcocks «The birds», og det samme har skjedd med Julia Ormond, som spiller mora.
De må være medlem av en Schwarzkopf-sekt.
Etter at en seriemorder (som riktignok bare myrder én person) har forgrepet seg på fingrene hennes, finner folk henne skadd på gata.
Men hun påstår at hun er ei helt annen dame som heter Moss til etternavn.
Denne ekstra-personligheten er tvilsom, men utvikler like fullt stigmata-sår på sjukehuset, i tillegg til at hun har sex med kjæresten sin, noe Lohan ellers ville ha avstått fra fordi hun tenkte for mye.
Noen av scenene i denne filmen er ekle på den andre sida av underholdende og kan bare gis som gave til patologer og manikyrister.
| 0
|
700134
|
Julegaven fra Gore
Når det kommer en helaftens Simpsons-film, blir spørsmålet uvegerlig:
Er dette morsomt, eller er det bare gjenkjennelig.
«The Simpsons Movie» er gjenkjennelig, men som en solid demonstrasjon av moro-makt:
«Vi er fremdeles så vanvittig bra til å lage dette, at vi kunne ha fylt 12 timer til, og dere ville fremdeles ha ledd.
Men vi gidder ikke.»
Simpsons-filmen klarer å gjøre det som FN-beskytterne av et konstant klima aldri helt fikk til:
Filmen driter ut forsøpling av naturen, og den valser elegant og sarkastisk over alle som forsøker å bortforklare miljøproblemer.
Man får lyst til å stanse filmen og rope «Vi resirkulerer all plast i vår familie. Æresord!».
Ikke på grunn av vannstanden, som kanskje ikke heter vannstand om 190 år, men Edvard.
Nei, den råe filmen klarer å formidle det mye enklere miljøstandpunktet at du ikke skal forsøple verden rundt deg for den blir både stygg og usunn av det.
Historien er ikke sann.
Homer tar med hjem en slaktetrua gris som han forkjæler slik han burde gjort med ungene sine.
Derved oppstår en kontainer med møkk, og den velter han i Lake Springfield, som egentlig ikke tålte mer skit.
Ekornet muterer.
Presidenten kupler inn Springfield, og byen blir fjerna fra gps-ene.
Etter en fantastisk flukt til Alaska må Homer ta sin skjebne på alvor og redde hjembyen.
Det er så bra gjort.
De som lager Simpsons er guder.
Ikke Gud.
Guder.
Det er en forskjell der.
De som lager havreflarn er også guder.
| 1
|
700136
|
En halv tekno-kalkun
Jeg har en nyhet:
Årets store familiejulefilm er en kalkun.
Det er en vakker kalkun og en teknisk kyndig kalkun, men den gobler slik bare kalkuner gjør det.
I filmatiseringa av Philip Pullmans barneroman har produsentene forsøkt å gjøre noe ekstremt eventyrlig for å henge seg på lommebokfyllere som «Narnia», «Harry Potter» og «Ringenes Herre».
De har aldri skjønt noen av forgjengerne.
I en vellykka eventyrfilm skal det hele tida være solidere kjente skikkelser enn ukjente til stede i handlingen.
Innlevelsen trenger en fornemmelse av sted, hensikt og identitet før filmskapere kan slippe løs lystbetonte visuelle orgier av galninger, friker og fantasifigurer.
I «Det gylne kompasset» pøser de.
Det er som å være på sirkus.
«Det gylne kompasset» svever i et fortellervakuum som visstnok skal være et alternativt univers sjøl om det likner på eldre engelskmenns støvtørre drøm om England.
Der har alle mennesker daimoner.
De er rare dyr som i følge en uforklart biologi fungerer som en del av menneskenes og andre dyrs kropper.
I LilleLondon treffer vi den storkjefta universitets-kjæledeggen Lyra, og før vi riktig aner hva hun egentlig skal der, farter handlingen via onde Nicole Kidmans silkeboudoirer til et alternativt Svalbard som regjeres av en isbjørnkonge som heter Ragnar.
Ja, det kunne vært Espen Eckbos julekalender på TVNorge, men det er ikke.
Det er salongbritenes fantasi om å være utendørs.
Allerede tidlig i filmen aner de mistroiske at her er for mange brikker og for lite brett.
Ganske riktig.
Rett før historien egentlig begynner, står det The End på lerretet, for kalkunkokken har delt opp fuglen og serverer det triste lårkjøttet først, og så får du kanskje bryst neste jul.
Det fører til at Daniel Craig nesten ikke er med, og at Kidman har to hengende gjesteopptredener, mens hovedpersonen farer rastløst avgårde som et bokstavbarn med usjarmerende sigøynere, isbjørner, hekser og luftcowboyer.
Hun skal bli den utvalgte (golden child?) som finner veien til den andre verden.
Neste år.
Filmen er vakker, for i våre dager kan selv folkehøgskole-elever med Kreativ Komputerlære som valgfag lage vakre filmer.
Men eventyrskikkelser skal ha noe som likner psykologisk tilhørighet for å funke, og disse lukter det bare kopimaskin av.
Kidman ser ut som en alternativ gardintype (Steikje fine gardine´), Daniel Craig minner om en skolekringkastingsfigur fra den gang NRK dramatiserte Eidsvoll-samlinga for formiddags-TV.
Dakota Blue Richards fra Brighton debuterer som Lyra, og hun er en søt og tøff pippi-unge, men drukner i et voksen-visuelt hardkjør.
Med halvdelen så mange fantasifigurer og dobbelt så mange scener der jenta faktisk utretta noe, ville filmen blitt en helt annen.
Jeg elsker Potter.
Jeg elsker Tolkien.
Jeg elsker Narnia, men dette ukyndige forsøket på etterlikning hadde jeg ikke giddet se om igjen om det kom med gløgg og pepperkaker.
| 0
|
700137
|
Snop.Rett og slett snop
Etter å ha sett sytten tusen smånisser i bleie, fjorten tusen amatørballett-engler i for store strømpebukser, St. Lucia, Foreningen Den Grådige Byen og ansiktsuttrykkene ved en digital tilbudshylle, kommer du til å elske dette.
Skiftene i ansiktene til to menn.
Skiftene i kroppsholdninger og stemmeleier.
Et torollers drama som både er vittig og vondt på en måte som man for tjue år siden kalte «naken», fordi upåkledde ting ble ansett for å være de dypeste, av en eller annen grunn.
Michael Caine og Jude Law er fantastiske, på tross av at de er der bare for å være akkurat det.
Når teater-erotomanen Kenneth Branagh har filma om igjen Harold Pinters manusversjon av Anthony Shaffers skuespill, er det først og fremst for å vise fram to av de flotteste mennene som finnes i det britiske kultur-riket.
Han vet at de kan alt, at de kan brukes til alt, og at begge (som hovedregel) har en svampevirkning på fuktige blikk.
Han kunne latt dem spille transvestitter, meksikanske banditter, portugisiske konvertitter eller rett og slett «Sound of music».
Men å la dem bare sitte i samme huset i halvannen time mens en celloist med selvmordstanker plager sitt instrument; det gir en slags demonstrasjon av den absolutte kontroll.
Dette er snop.
Spillet foregår i et gammeldags modernist-slott der den rike krimforfatteren Caine bor sammen med sine patetisk-kalde kunstgjenstander.
Regissør Branagh elsker gamle ting, og hans forelskelse i den eldre-futuristiske arkitekturen funker.
I denne filmen lever omgivelsene som en medspiller – klisjé, klisjé, men drit i det.
Jude Law er en arbeidsløs skuespiller-sjåfør som ligger med Caines kone, og han kommer på fruens vegne for å forhandle om skilsmisse.
Til å begynne med er han munter-provoserende, som en mann med overtak.
Michael Caine åpner og lukker sitt sjalu steinansikt i en nydelig forteller-rytme, og så starter det virkelig engasjerende maktspillet (klisjé, klisjé osv.) som sannelig ikke er slutt før det er slutt.
Advarsel:
Underveis vil de altfor selvsikre tro at de oppdager sannheter om maktstrukturer, om elskovsritualer, om rollefordeling og seksualitets-pleie.
Det gjør de ikke.
De ser to skuespillere som kunne fått nissetablået på Kvadrat til å se ut som et kapittel av Gibrans «Profeten».
| 1
|
700138
|
La dem bli i Alaska, takk
Det er en helt grei idé å la et sted i Alaska, der mørketida rår, bli angrepet av nattens herskere, vampyrer.
Men dessverre har regissør David Slade gått i den sedvanlige, blodige effektfella.
Nå hører jeg til de snøelskende nordmenn som har glede av å se hvite vidder og gjerne tar en snøstorm med på kjøpet.
Småbyen Barrow i Alaska kan ligne et avsidesliggende tettsted i Nord-Norge, der kulde, snø og mørke rår idet sola går i vinterhi.
Slik sett kunne tegneserietegnerne Steve Niles og Ben Templesmith like gjerne diktet at vampyrgjengen inntar en nordnorsk by.
Men altså, og heldigvis:
Alaska.
Der er sola søkk borte i 30 dager.
Da kommer de hvesende blodsugerne fram og snapper mennesker med sine lange, ekle, møkkete negler.
I de siste 20 års skrekkfilm har effektene tatt over for affektene.
Det gjelder også i herværende film.
Ikke bare setter vampyrene sine blodige tenner i offerets hals.
Regissøren lar dem også kappe hodet av en stakkar og sette det på stake.
Slik skal den utvendige splattereffekten besørge vår vemmelse.
I to «Underworld»-vampyrfilmer fra noen år tilbake var det fullt mulig å skyte i hjel utyskene.
Det går sørgelig nok ikke i Barrow.
Samme hvor mye sheriff Eben og hans medhjelpere bruker kuler og krutt, biter det ikke på.
Dermed får regissør Slade et påskudd til å hente fram øksa.
Datamanipuleringen bidrar til å levendegjøre halshogging i nærbilde.
Sukk.
Av slikt blir det blodige klisjeer, mye skrik og skrål og hvesing, men lite utvikling av følelser, et element som er avgjørende for å skape engasjement hos seeren.
Til slutt blir moralen at med ondt skal ondt fordrives.
Det er utlagt:
Skal du ta rotta på vampyrene, må du selv bli vampyr.
Grøss— og grufansen får iallfall sitt.
Andre kan ligge unna.
| 0
|
700140
|
Gaven til Terra-kundene
Dette er en litt snedig film, og den vil tiltale de som ikke gjettet slutten i «Titanic» en gang, og de sørgelige naivistene som investerte hos Terra.
Michael Keaton er hentet fram fra skapet for fine gamle ting og spiller en selger som snakker slik ekornet i «Over hekken» beveger seg.
Så treffer han den sørgmodige kollegaen Brendan Fraser som aldri får solgt noe.
Keaton følger etter taperens kone Belisa (som ikke er en stasjon på Mallorca-banen) og dropper poetnavn for henne, så de to blir så beltesprengende kåte på hverandre at Keaton glemmer hele jobben sin av bare hormonflyt og samvittighetsnag.
En digresjon:
Jeg føler at kokesjokoladefabrikantene og mobiltelefonfirmaene konkurrerer om den tynneste plata.
Foreløpig leder likevel Korni.
Foreløpig.
Men manusforfattere ligger også godt an.
| 0
|
700141
|
Gaven til Politiskolen-fansen
Det finnes filmer som det er lite å si om, og det finnes filmer som det ikke er noe å si om.
Som man sikkert har gjettet, ligger denne midt imellom.
De siste atten Politiskolen-filmene ble laget for folk uten hjernemasse, og «Reno 911:
Miami» er et generøst nytt tilbud til de cerebralt utfordra.
De dumme politifolka fra Reno havner på seminar der alle de flinke blir sjuke, sånn at khaki-idiotene som innledningsvis ikke klarte å fange høne på motorveien, må overta politistellet i Miami.
De sprenger hval på toppløsstranda, de onanerer og drikker og forsøker å redde seg fra en Scarface-parodi med kantklipper.
Basert på TV-serie.
| 0
|
700144
|
Julevill kjøttorgie
Milla Jovovich er fremdeles en av de tøffeste damene i den voldsavhengige underholdninga, og «Resident evil 3» feirer den eks-ukrainske 32-åringen med en sandblåst råne-romantikk som hører hjemme i Gampeland.
Resident Evil er et slags konsept.
Milla våkner vanligvis naken i badet, og utforbi finnes et futuristisk laboratorium der uhensiktsmessige forskere har framkalt zombie-virus som er hissigere enn CO2-bakteriene.
Ganske vanlige mennesker med høy utdannelse blir aggressive felles-fortærere av kjøttmengder, omtrent som i jula.
I treeren har viruset lagt hele jorda øde, og den frie verdens Alice (Jovovich) kjører mc rundt i ørkenen som en kvinnelig Mad Max i Marlboro-klær.
Det er apokalyptisk kitsch, noe som til vanlig ivaretas av TV2 Nyhetskanalen.
Utendørs-scenene er ivaretatt av en kjenner, for filmen er regissert av australieren Russell Mulcahy, som i 1984 skremte normale hygienikere med grisemøkk-grøsseren «Razorback».
Han liker store flater og hater trange rom.
I ørkenen treffer Alice en flyktninge-karavane fra den andre sida av Thunderdome.
Blant annet forsøker gode gamle Carlos fra «Resident evil: Apocalypse» å redde kvinner og barn fra de infektuøse rødkjøtt-manikerne ved å hagle så svære hål i hedningehodene at du kan hive ringspill med dem.
Like fullt.
Zombiene er tallrike, de remjer og rauter som fulle julebordgjester og utretter mye skade på damer i trange klær.
Som julebordgjester.
Det finnes to atskilte underholdnings-dynamoer i en film som denne.
Masse-scenene tilfredsstiller splatter-behovene og begeistringen for høy lyd.
Dessuten finnes det en lett-nerdete sci-fi thriller-handling der Alice skal forsøke å utmanøvrere den mystiske Dr. Død og redde verden.
Faktisk oppstår flere ålreite scener enn man skulle tro.
Fint er det ikke, men heller ikke så ekkelt som lutefisk og smalahove.
| 0
|
700145
|
Sinnets brutale dekonstruksjon
Det finnes absolutt spennende scener i denne grøsserthrilleren.
Men gradvis faller den fra hverandre, parallelt med at hotellrom 1408 ramponeres av fortidas ånder.
Utgangspunktet er ganske fornøyelig skildret.
Den middelmådige grøsserforfatteren Mike Enslin (John Cusack) har gjort det til et levebrød å ta inn på hotellrom der det etter sigende bor spøkelser.
Selv er han en rasjonalist som slett ikke tror på gespenstene han setter seg på sengekanten for å møte.
Nå kunne grøsseren nøyd seg med endelig å lede skeptikeren til det ene hotellrommet, nr. 1408, der all hans snusfornuft gjøres til skamme.
Men regissør Mikael Håfström, som bygger manuset på en novelle av Stephen King, legger inn en større ambisjon:
Å gjøre skrekkens værelse til en metafor på samvittigheten.
Rom nr. 1408 (summen av tallene blir 13) lar enhver gjest dø i møte med sitt eget livs synder og forsømmelser.
Fullt mulig å lage noe interessant av dette.
Men et sted på vei mot rommets fullstendige rasering, det vil si sinnets dekonstruksjon, rakner det for meg.
Det pinefulle forholdet til Enslins far ligger uforløst igjen på baderommet, kan man si.
I stedet er det et helt annet oppgjør med sine nærmeste forfatteren må ta.
Uten at jeg helt lar meg overbevise om verken fortid eller nåtid.
Men en del av skrekkeffektene i nr. 1408 er ubehagelige nok.
| 0
|
700146
|
Patetisk forelska O'Toole
Alder kan framstilles på to helt ulike måter:
Som utvikling og som forfall.
Filmer prioriterer forfall og smil gjennom tårer.
Film er kjedelig.
Filmen om skuespilleren Maurice som i sitt siste leveår lærer en 20-årig og ferdigmat-avhengig Eliza fra landet hva det betyr å være kvinne, er kjedelig.
Historien er usannsynlig på en måte som det burde blitt laga en Hollywood-komedie av, og der kunne for eksempel Kevin Costner ha spilt 80-åring som fikk se på de nakne brystene til Olsen-tvillingene, men var akk så svak at han antakelig ikke kunne fokusere på fire ting samtidig lenger.
Peter O'Toole er 75 år, ser ut som om han er 90 og spiller som om han nettopp sto opp fra grava på Eiganes.
Rollefiguren hans er på en måte ikke bare gammel, den er i forråtnelse.
Det svekker historien fordi den blir mer patetisk enn sjarmerende, og sannsynligheten piper så ynkelig at det er fælt å høre på.
Til gjengjeld er 25 år gamle Jodie Whittaker et virkelig funn.
Det er hun som redder filmen når klisjégamlingene slippes løs med sine endeløse rutine-bitterheter.
Hanif Kureishi har skrevet historien, og det har han gjort uten å reise seg fra skrivebordet og tenke gjennom om det ikke fantes noe mer originalt han kunne fortalt.
Det skapes mye sentimentalt piss hver gang gamle mennesker skal skildres på film.
Men alder er et faktisk livets viktigste privilegium.
Spør de tusener av unge menn som døde da de var 25.
Cello-dramaer om gamle menn som sutrer rundt fordi verden ikke er som den var lenger, blir stadig mer forslitte og tanketomme.
Ingen syns synd på hunden for at den har hale.
O'Toole er enslig skuespiller og har hypokondrisk-sur kamerat og prostatakreft.
Whittaker spiller kameratens slektning som kommer reisende til byen for å få jobb, og O'Toole forelsker seg så syndig at han tar henne med på kunstmuseum og viser henne Venus.
Symbolet på hvor vakkert det er å være kvinne foran en mann.
Så blir de bestevenner.
| 0
|
700147
|
Musikken dør når makta rår
Dette er langt mer enn et rått stykke om en regjeringshær i krig mot fattige, latinamerikanske bønder.
En fiolin får spille med slik at komposisjonen virkelig griper.
«Fiolinen»?
Filmtittelen lyder som om den meksikanske regissøren Francisco Vargas vil by på vakre toner og skjønn idyll.
Visst finnes det poesi her, men settingen er brutal.
Hærens tortur og voldtekt av geriljakrigere følges av nye anslag mot bondebefolkningen i det ulendte jungellandskapet, på kanten av maisåkrene.
I en slik setting kjemper en bestefar, en voksen sønn og et barnebarn for å overleve.
Hverdagen splintres da en hærstyrke inntar landsbyen og jager kvinner og barn på flukt.
Hvor i Latin-Amerika det skjer, er ikke poenget.
Regissøren har skapt en konflikt med tidløse elementer.
Slik oppstår den evige konstellasjonen:
Hæren mot Folket.
Og fiolinen?
Bestefar Plutarco Hidalgo er en tenksom mann.
Han spiller sine enkle melodier ved bålet for sin sønnesønn.
–.
Hvorfor skjer alt det onde, spør barnet.
–.Fordi noen mennesker er grepet av misunnelse og umettelige ambisjoner, svarer Plutarco.
Han er også en modig herre der han rir på esel med fiolinkassen sin, lukt i armene på en musikkinteressert militærsjef.
Spillet som utvikles mellom disse to, er rørende og nådeløst på en og samme tid.
Skuespillerne er eminente.
Understatement og antydninger er viktigere enn store fakter.
Formidabelt.
Bildet her ved siden av lyver hva fargene angår.
Filmen er skrudd over i sort/hvitt.
Det er forunderlig virkningsfullt, uten at jeg kan forklare hvorfor.
Så lyser fullmånen over menneskenes ondskap.
Så dør musikken.
Når makta rår.
| 1
|
700148
|
Han likner litt på nissen i grunn'
Så er vi allerede inne i DVD-julen, som er den sesongen da besteforeldre på forskjellige innsiktsnivåer kjøper NRKs Titten Tei-video til nyforlovte 13-åringer og praktiserende satanister.
Det skal de ikke.
«Pirates of the Caribbean – At world's end» er derimot et trygt valg, så lenge ingen voksne skal se den.
Gore Verbinskis tredje sjørøverspøk starter nemlig med at øvrigheta henger en sju-åring mens han synger den sterke opprørssangen «Hei og hå, tjuver og tiggere skal aldri dø».
Det er revolusjonær vingeflyt over starten i «At world's end», og den politiske lykken forlenges og fordypes ved at stålsivet Keira Knightley opptrer som leiemordervæpna voldssugge i Singapore.
Det er bra.
Valla er borte.
Kristin Halvorsen er blitt levebrøds-opportunist.
Siv Jensen leter etter noen som orker å være enig med henne.
Julen trenger ei tøff jente.
Her er hun.
La det også være nevnt at annenklasse i Steinerskolen kommer til å like at Johnny Depp etter døden våkner i et antroposofisk Sartre-limbo der hvite krabber bærer Den Sorte Perle, og Depp må tåle å bli utsatt for sitt eget tallrike nærvær.
Det er stort.
Sinbad-fansen vil kjenne igjen en del scener fra sin fantasi-verden – som når røverne som leter etter Den Andre Sida havner i Islandet, og når de til slutt seiler sin skute utfor kanten.
Det er så vakkert.
En kinesisk djunke under iskalvene og deres kuende mødre.
Treeren har poesi.
Den har tung action, for vår tid har foredlet actionfilmen med flere megatonn felles-ødeleggelser, og det skulle bare mangle.
Den siste timen er en symfoni av kvistra trefliser og kanondrønn, og siden verden ikke har noen Bergmann lenger som lager filmer om triste prester, er dette hva vi bør glede oss over.
Filmen har også en del halvt ugne samtaler, som mest av alt minner om formiddagssåpe eller skuespill der alle til slutt har snakket sammen på tomannshånd.
Det tåler vi.
Depp er selvsagt en sann prins, men i den siste filmen er både Knightley og Geoffrey Rush mer karismatiske figurer fordi de beholder kontakten med noe man kunne kalle virkeligheten, og fordi det svinger så lidenskapelig rundt dem.
Nederst på rangstigen over Pirates-fenomener står tinnsoldaten Beckett og admiral Norrington.
De var alltid ei blindgate og en kilde til magedjupe gjesp.
| 1
|
700149
|
Gaven til tenåringene på 10
Jeg liker best Harry Potter på fjernsynsskjerm.
På kino blir jeg for overvelda av lysmagi og gutteroms-mantikk, så jeg mister detaljer.
Som for eksempel at det sitter en tweed-orden i et freudiansk halvmørke og ser ut som Virginia Woolfs omgangskrets, mens møllkulene ruller som roulettballer.
De befinner seg akkurat som kaptein Sparrow i en gjennom-tiden-dimensjon, en kulturhistorisk tilstand som vi seint på åttitallet gikk rundt og kalte postmoderne.
Det er ikke bare vakkert, men handlingsbærende, for Harry Potters smertefulle pubertet foregår i en surrealistisk setting som antakelig gir en god beskrivelse av hvordan tenåringer føler.
For det gjør han.
Galtvort-gjengen gjør opprør mot departements-byråkraten som kommer for å ødelegge skolens frihet og legge ned det nevrologiske kirurgi-tilbudet.
Det er alltid stolvarme og smell i det når unge mennesker med magiske evner samles til motstandskamp bak lukkede dører.
Det er også en sann fryd da Harry Potter omsider kommer så langt at han skal krysse vonder med Voldemort.
Detaljene er nydelige.
Harrys gode venn blir for eksempel drept av kona til Tim Burton, noe som forklarer hvorfor Burton har egen leilighet.
Gamle Humlesnurr ser ut som en innendørs-Moses der han hiver rundt på hedningers hermetikk-lyn.
Voldemort kommer farende med en profil som likner sandras.
Nei nei.
Sand-ras.
Voldis virker nesten litt tilbakestående.
Han kan være litt rar og litt sart i sin avmektige allmakt – det er som om Harry må møte et monster hvis styrke er den tvilløse dumhet.
Sjøl ser Potter plutselig betenkt voksen ut.
I noen scener har han Jens Stoltenbergs urolige øyne; også en gutt som modnet for fort.
På en måte får du se Harry dø, sjøl om han ikke gjør det, og da ser han så pinefullt ung ut.
Som en Afghanistan-soldat.
Det er ålreit å få med seg detaljene i en film.
| 1
|
700150
|
Gaven til de ryggkjørte
Dette er ikke jule-DVD-en til de kunstinteresserte, for den sier ingen ting om Goya, og han er egentlig en interessert bifigur som stikker innom Historien for å tjene penger på rikfolks forfengelighet.
Dette er en film om diktaturet.
Det er en film om undertrykkelse av uskyld og forstand.
Det er en film om den himmelske indignasjon som må ramme systemer som ivaretar sin egen autoritet ved å skape selvforklarende moraldogmer.
Inkvisisjonen gjorde det sånn:
Den opprettet et paranoisk angiversamfunn og torturerte de som var mistenkt for kjetteri til de tilsto eller døde.
Hvis de var uskyldige, ville Gud gi dem styrke til å tåle smerten.
De gudløse ville tilstå.
Mistanke var det samme som domfellelse.
«Goyas gjenferd» er julegaven til alle som har vært ryggkjørt av Systemet.
Det er filmen til alle de forvirra som gikk inn i offentlig kontor eller privat firma og oppdaget at de befant seg i en verden som var beskyttet mot logikk.
De er mange.
I filmen blir ungjenta Natalie Portman tatt av prestene fordi hun ikke likte svinekjøtt og følgelig måtte være jøde.
Selv om hun er datter av en rik kremmer sitter hun i fengsel i 15 år.
En av filmhistoriens vidunderligste skildringer av relevant hevn er når forretningsmannen ber inkvisitoren på middag for å torturere ham til han innrømmer at han er sønn av en ape.
Se den og nyt den.
«Goyas gjenferd» skildrer også livet til den feige munken Lorenzo, nydelig spilt av spanjolen Javier Bardem.
| 1
|
700152
|
Engasjerende førjulsmirakel
Før «American gangster» ville jeg vært i stand til å vedde bort både min bil og naboens gassgrill på at det aldri kan lages en ny, interessant dramakrim om hvordan ærgjerrig lavlivsfyr bygger opp et så kaksete narko-kartell at man skulle tro han hadde fisket mussa på stamp.
Men Russell Crowe og Denzel Washington har så høy egenvekt og så gjennomtrengende stråling at de antakelig kunne fått en Malta-kamp til å føles som et klassisk diktdrama.
Washingtons ubevegelighet er etter hvert mytisk, og i film etter film fører fravær av mimikk til at du hektes enda mer av den abnormt tiltalende mannen.
RUSSELL CROWE representerer troverdig arbeiderklasse-naivitet sammen med evnen til balstyrig binge-atferd, og du får følelsen av å se igjen en gammel venn i hver eneste film.
Han har til og med en nabolagsnær, intim nostalgi-røyst som kunne ha kommet rett fra pianostemmeren.
I denne filmen spiller Crowe en halvslarven narkotika-purk av Serpico-kvalitet.
Fordi han leverer inn nesten én million dollars i umerka forbrytersedler, kan han ikke jobbe i politiet mer, for der anses ærlighet som et yrkessvik.
Så blir han Nixons første narkotika-etterforsker i mytelandet New Jersey.
Det er noe så risikabelt som en autentisk historie Ridley Scott har regissert, men den skjems ikke for det.
Skribenten Steve Zaillan og regissøren Scott skaper en mirakuløst engasjerende kontrapunktlighet mellom de to mennene.
Tilværelsene deres er nesten stilisert forskjellige i et nydelig syttitall der du både kan kjenne lukta av deodorantfriheten og altfor dyr dorisparfyme.
SJÅFØREN LUCAS (Washington) blir skurkehistoriens første svarte mafia-magnat, og antakelig er Harlem-folk stoltere av ham enn av Martin Luther King.
Lucas vet at en rik kjeltring ikke bør være synlig som en Lotto-millionær, men rikdommens skytsdjevler har sine egne torturmetoder – så han og familien utstafferer sin enkle, lykkelige slektskjærlighet med for mye chinchilla og for gullete glitter.
Alltid gjør nyrikingene sånn.
Det kan ikke bli bra film.
Men det gjør.
Crowe spiller en skilt jentefut som er i ferd med å miste sønnen sin, og han driver en slags garasjeversjon av enkel narkotika-etterforskning.
Også denne klisjeen pleier å tryne som en tobeint traverhest, men til og med den surklete samlivsmyra klarer Crowe å danse over med sin guttaktige testosteron-eleganse.
Kanskje kan han en dag gi testiklene sine til vitenskapen, og så kan de lage flydrivstoff fra dem.
MED ANDRE ORD og med ekte beundring:
Faste installasjoner fra fiaskoenes wonderwall forvandles til engasjerende handlingsfilm.
Antakelig ble den først vist for markens hyrder.
Og det gir seg ikke.
Mot slutten står Crowe og askeladdgjengen hans med stygge klær og hagler utforbi heroinfabrikken, og de er klar til å starte et actionklimaks.
Folk har mistet retten til å undervise i småskolen fordi de likte sånne scener – men også det kaotiske russtøv-raidet blir spennende.
Og til slutt noe enda urimeligere:
Crowe og Washington plasseres på pinnestoler og snakker ut om ting.
Her skulle filmen ha tryna så plagsomt at publikum begynte å sende sms-er.
Men det er flott.
Samtalen er en perle.
Naboen kan være glad for at jeg aldri satsa gassgrillen.
For den hadde røket.
| 1
|
700153
|
Fantastisk effektosy
Nå kan fantasy-folka kose saueskinnsvestene av hverandre i en vikinghistorie som dessuten er poetisk naturvitenskap.
«Beowulf» er laget ved at skuespillere blir gjenkjennelig digitaliserte.
I stedet for å være bluescreena på data-effekter, blir de en integrert del av dem.
Fordelen er at filmen kan tillate seg hva som helst med hvem som helst, og den kan kle av Angelina Jolie ned til under kroppshåra og slippe fra det uten samvittighetskvaler og kjeft på badet.
Filmskaperne kan også tillate seg å gjøre Danmark 500 år etter Kr. til et værhardt alpeland.
Der plages kong Hrotgar og alle hans Olafer og Wiglafer og Dugleifer og Bøggwaller av et tilbakestående fjellmonster som ser ut slik Kristopher Schau vil etter kirurg-realityen Huden.
Så kommer den tilsynelatende østerrikske kroppsbyggeren Beowulf for å hjelpe dem.
Han er muligens konstruert etter en Metallica-vokalist, men skal visstnok ha basert seg på den jordiske eksistensen til småfeite Ray Winstone, men det tror jeg ikke på.
Beowulf river armen av monsteret og setter av gårde for å ta mor hans.
Det er da den nybarberte L'Oreal-versjonen av Angelina Jolie kommer snikende og påfører den kommende danskekongen en skikkelig bakrus med innlagt forbannelse.
Filmen er vittig, snedig og frekk, og den har en avsluttende dragekamp som kan konkurrere med de beste.
Dessuten er det en vakker film på en litt stolprete gåstol-måte, og det er OK.
| 1
|
700154
|
Sterk animasjon om iransk kvinneliv
Snakk om følelsesregister, så å si utelukkende formidlet i svart/hvitt.
Iranske Marjane Satrapi har omsatt fire selvbiografiske tegneserieromaner til en medrivende animasjonsfilm.
Bare i rammefortellingen, der den voksne Marjane tenker tilbake på sitt liv, er det farger.
Men det er i de sort/hvite tegningene at det renner over av poesi og skjønnhet, men også sorg og aggresjon.
Det er imponerende hvordan manusforfatter og regissør Satrapi, godt hjulpet av medregissør Vincent Paronnaud, fletter sammen Irans samtidshistorie og en individuell skjebne.
Fortellingen tar oss tilbake til 1978 da hun var en åtte år gammel jentunge i et Teheran styrt av sjahen.
Marjane vokser opp i en familie som verdsetter selvstendig tenkning, utdanning og opposisjon mot undertrykkelse.
Men «Persepolis» får godt fram hvordan først sjahens regime, dernest et prestestyrt Iran utover på 80— og 90-tallet farer brutalt fram mot mennesker som ikke vil underkaste seg.
Satrapi pendler mellom grell realisme, skarp humor og syrlig ironi i skildringen.
Fundamentalistene overvåker og arresterer folk for de minste brudd på strikte moralregler.
Tankevekkende er det også når regissøren skaper en sammenligning mellom Iran og Vesten.
«I Iran kan du dø i et fengsel, i Europa kan du dø på gata uten at noen bryr seg», forteller hun sin bestemor.
Da har Marjane forsøkt å tilpasse seg et ungdomsmiljø i Wien, dit foreldrene sendte henne på skole for å slippe unna Iran-Irak-krigen.
Mye smerte formidles i «Persepolis», men også det vakre bildet av mennesker som ikke vil la seg knekke.
Skjønnest av alle er framstillingen av Marjanes bestemor, en klok, frilynt dame som støtter henne og formaner henne:
«Det finnes ikke noe verre i verden enn bitterhet og hevn.
Pass bare på å bevare din integritet og være tro mot deg selv.»
| 1
|
700156
|
DVD-drid på stort lerret
Med denne filmen går Jason Stathams karriere så bratt nedover at det er rett før han må overta parkeringa på Madla Amfi.
Steven Seagal pleide å spille sånne actionfilmer der hoved— og bipersoner fortalte handlingen til hverandre og likevel ikke klarte å røpe hvem som var der for hva.
I denne filmen er det yakuzaene som kaster seg over triadene og magnoliane, hvis det ikke er janselanderne som møter Hei, Kaidå? i et forsøk på å få Kaptein Sabeltann til å slippe løs Jimmy Carl Black før det er for seint.
Myldrende mimikk-mestere med gammeldagse tegneseriefjes øhh-er og ahh-er, mens den nylig utnevnte leiemorderen Rogue fantomer rundt som en slags John Carew på banen og får til alt han forsøker uten egentlig å forsøke en gang.
Statham spiller FBI-mann, og Terry Chen er hans partner.
Han og hele familien blir myrda, så Statham påtar seg en slags hevnsmitte av den typen som fører til skilsmisse og overnatting på kontoret.
Etter tre år dukker Rogue opp igjen i et anspent asi-amerikansk San Francisco der det ikke finnes en eneste innbygger som ikke sier aahh og øhhh før de spruter med halspulsåren og går hjem femti dollar rikere.
Filmen er regissert av en TV- og musikkvideo-fyr som heter Philip G. Atwell.
Han er ikke en kinomann, og «Rogue assassin» er ikke en kinofilm.
Replikkvekslingene lukter av hjemmetrakta kaffe og peanøttstøv i sofaen.
Her finnes til og med en scene der ei dame kommer inn i rommet, leverer en pakke, kler seg naken, snur og går ut igjen.
Luis Bunuel kunne ha gjort den, men han gjorde ikke, og drid som det skal du bare finne i den svære eska med tilbuds-dvd-er på Spaceworld.
| 0
|
700158
|
Artig krydret tegnefilm
Animasjonsfilm med pingviner er ikke akkurat noe nytt, men «Surf's up» seiler inn som et sjarmerende innslag i sjangeren.
Garantert kos for hele familien.
Grunnhistorien i «Surf's up» er ikke så original.
Lille Cody Maverick utfordrer store og uslåelige Tank Evans i surfemesterskapet.
Og gjør det selvsagt mye bedre enn noen hadde ventet.
Historien har mye artig, filmatisk krydder.
Her er et reportasjeteam i sving, vi får se arkivbilder, og håndholdt kamera er flittig i bruk.
Filmen er rett og slett skrudd sammen på en oppfinnsom måte.
Mange av karakterene er også morsomme.
Den gamle mesteren Big Z er stilig i sin laidback-stil.
(Jeg så den norske versjonen, og Jeff Bridges er visstnok strålende i den amerikanske.)
Talentspeider-fuglen Mickey Abromovitz er også en kostelig figur.
Likedan surfepromotøren Reggie Belafonte med Don King-hår.
Cody Maverick er en liten pingvin fra Hutringsvåg på Sydpolen som mot alle odds blir tatt ut til et stort surfemesterskap i langt varmere strøk til minne om den omkomne mesteren Big Z.
Det går dårlig i starten av konkurransen, men Cody trøster seg med oppmerksomhet fra den vakre livredderen Lani.
Hun bor sammen med sin onkel, som viser seg å være — ja, gjett.
Den amerikanske versjonen er sikkert å foretrekke, men «Surf's up» er helt ålreit dubbet til norsk.
Den burde imidlertid fått en norsk tittel.
| 1
|
700159
|
Amy Winehouse i trøbbel
Gribbene sirkler over stakkars Amy.
Tittelen på denne konsert-dvd-en sier egentlig det meste.
«Live in London» blir for dødt, ikke sant?
Så hvorfor ikke sprite opp salget med prefiks-tittelen «I told you
I was in trouble» — en ikke helt presis tittel på den nokså glatte karrieregjennomgangen av en dokumentar som følger med denne dvd-en?
Men det er lett å se at Amy Winehouse er i trøbbel på konserten.
Ikke det:
Hun holder seg på de tynne beina sine gjennom hele showet.
Og hun synger gjennomgående bra, naturlig full av soul og jazz som hun er.
Men mellom låtene snøvler hun ut ustø, usikre formuleringer.
Hun hakker i vei som en nervøs kylling som ser revene samle seg og slikke seg om kjeften der framme.
Ikke helt prima
Hun står der som den usikre gymnasballerinaen iført kort skjørt og en topp som blotter de tynne gjennomtatoverte armene.
Hun gynger som en ikke helt prima ballerina - og hendene glir nervøst og jevnlig gjennom den svarte hårsåten.
Har hun det bra?
Det ser ikke sånn ut.
Denne konserten - tatt opp i prestisjefylte Shepherd's Bush Empire i London - er ikke Amy Winehouse i engasjert toppform.
Hun gjør jobben - og flyter på sitt utvilsomme talent og evne til å frasere og betone låtene bort fra popmainstreamen.
Her er helt kurante versjoner av «Back to black» og «You know I'm no good».
Men superhiten «Rehab» framføres på søvngjengervis og er slapp som en halvdrømt drøm.
Winehouse glitrer definitivt ikke.
Hun virker trøtt og sliten og er showmessig knapt til stede.
I den medfølgende dokumentaren hevder hun at suksess for henne er muligheten til å reise til nye steder og spille konserter.
Men Shepherd's Bush-utgaven av Amy Winehouse viser et talent som er i ferd med å brenne ut.
Det er ikke lenge siden hun kavet seg gjennom konserten i Bergen.
Kanskje rehab er løsningen?
| 0
|
700162
|
Emosjonell hardporno
Vi lever i en bedøvet og lokalbedrøvet kultur der ulykker er tvserie-kost og for eksempel incest-underholdning er vanligere enn potetgull.
Dermed oppstår et forsterkingsbehov.
Dermed oppstår behovet for emosjonell hardporno, noe som kan få også inflasjons-ofrene til å føle noe.
«Kunsten å gråte i kor» er en film som er over— og feilformulert så mye at den utvikler seg til en grotesk, latterlig skillingsvise med antakelig bekvemmelige marionette-mennesker og hendelser som enkeltvis er mulige, men i sum sekulative og usannsynlige.
Det forferdelige skal man skildre med respekt.
Den danske filmen bader henrykt i lidelsene til en utkant-familie som ødelegges av en selvmedlidende far.
Han er et sant monster, og ulykken blir fortalt av en uskyldig guttebarn-stemme, fortellingen sett gjennom øynene til en sønn som elsker sin far - og under det hele gråter klaverene så voldsomt i kor at pianisten antakelig bærer kalosjer.
Filmen er vellaget.
Rollene blir glimrende spilt, men skuespillerne tilnærmer seg en konfliktnarkoman filmsmak som til syvende og sist ender i å bli ond, destruktiv og utstudert.
Temaet er rystende og relevant, men ikke filmen.
| 0
|
700163
|
Nemo uten sjarm
Har du sett «Oppdrag Nemo» blir «Mer ståhai» en skikkelig nedtur.
Denne nye amerikanske animasjonsfilmen har nesten samme handling som «Nemo», men mangler forgjengerens sjarm, vittige replikker og tekniske kvalitet.
Men «Mer ståhai» får toer på terningen fordi den faktisk er ganske bra dubbet til norsk.
Det har vært juridisk bråk i forkant av den norske premieren ettersom tittelen «Mer ståhei» antyder at dette er en oppfølger til kinosuksessen «Stor ståhei», noe som ikke er tilfelle.
I «Mer ståhai» blir fisken
Pi alene i havet etter at foreldrene hans havner i en trål utenfor Boston.
Men de rekker å gi han beskjed om at han må dra til tante Pearl, som bor på et rev langt unna.
(Filmen heter «The reef» på engelsk).
Pi gjør for foreldrene sier, og på sin nye boplass treffer han fort den rosa drømmejenta, Cornelia.
Men den store, fæle tigerhaien Troy er også forelsket i Cornelia, og gjør alt han kan for å hindre den gryende romansen.
Cornelia forstår at hvis
Pi ikke skal bli haimat, må hun forlove seg med Troy.
Men det kan jo ikke Pi leve med, og en gammel sær skilpadde får en sentral rolle når
Pi forbereder seg til den avgjørende kampen mot Troy.
| 0
|
700164
|
Cruise som Halvorsens kamel
Gode politiske filmer fra USA er sjeldnere enn smil hos norske naturvernere.
Men «Lions for lambs» er mystisk fascinerende, og jeg gikk rystet ut av kinosalen og så for meg Kristin Halvorsens ufattelige fordøyelse.
Filmen handler om krigen mot terror, men ikke som menneskerettighetsproblem.
«Lions for lambs» er en både stillferdig og dramatisk fortelling om USAs maktesløshet, et snedig varsel om en stormakt som smuldrer fordi ingen vasker mugget av borgmurene og ingen fordriver hoffnarrene fra Capitol Hill.
Verden rundt 9/11 er full av konspirasjonsteorier — dette er en konstellasjonsteori:
Folket er flott, men sviktes av udugelige politikere som holdes i live av unnfalne og økonomisk feige medier.
På kontoret til republikaneren og senator-hauken Tom Cruise sitter bekymringens mor Meryl Streep som journalist for en TV-kanal, og politikeren forteller om hvordan krigen i Afghanistan skal vinnes med enda en ny metode:
Amerikanske soldater skal sitte på alle fjelltoppene, sånn at de kan se Taliban.
Det høres ut som rå satire, men i filmen framfører krigsteoretikeren dette med uforstyrrelig overtalelsesevne.
På kontoret til den sekstiåttete universitetsprofessoren Robert Redford sitter en talentfull, men oppgitt ung amerikaner og argumenterer for å gi opp studiet i statsvitenskap, for landet blir likevel styrt av kyniske, hyklerske idioter, og hvem vil være en av dem?
Redford argumenterer for at man ihvertfall oppnår å ha gjort noe med sitt engasjement, og han framhever de to stjernestudentene Michael Pena og Derek Luke som fant ut at de ville bruke Forsvaret som en trampoline og samtidig gjøre noe for landet sitt.
På en fjelltopp i Afghanistan sitter Redfords to ideal-studenter livstruende skadd fordi de meldte seg inn i et idioti som kan ta pusten fra den mest hardføre heimevernsoffiser.
De kunne vært norske soldater.
Hjemme i redaksjonen oppdager Meryl Streep at hun er medskyldig i alle USAs fallitter og at hun er betalt av en prinsippløs, privatkapitalistisk multimedie-bedrift som teller seere, men kanskje kan bli ansvarlig for at USA i neste omgang får en president som atombomber verden.
Den kryptiske tittelen er hentet fra et sitat om britiske soldaters tapperhet:
De var løver som ble ledet av lam.
Fotfolka er tapre og stolte og intelligente, og lederne er udugelige klovner.
Nesten hele filmen består av samtaler.
Skuespillerne er enkle og gode.
Replikkene er forståelige og nesten pedagogiske.
Virkningen er litt rar.
Du får følelsen av å se noe du visste hele tida, men det var igrunnen ingen hensikt i å gjøre oppmerksom på det.
Det vil være et mirakel om ikke Norge mister sin flertallsregjering på grunn av Afghanistan om kort tid.
Hvis ikke har Kristin Halvorsen omsider satt norgesrekord i politiker-idretten Kamelsvelging uten tilsprang.
Så filmen handler om oss også.
| 1
|
700166
|
Samlivs-grøsseren
Samlivsgrøsseren vil som regel også være en sosialgrøsser.
Når velstandsmenneskene Dennis Quaid og Andie MacDowell utsettes for vennenes skilsmisse-oppgjør, skjer det innenfor en smertefull småborgerlighet der matlaging er viktigere enn åndedrettet.
Greg Kinnear er gift med liksom-kunstersken Toni Collette, og det viser seg at hun aldri har rost hans maskulinitet nok, og derfor finner han ei konstant takknemlig dame i reiselivsbransjen.
Vennene forskrekkes så kraftig at de nesten glemmer desserten (polenta i stedet for hvitt mel), og etterpå går Quaid (som er 53 år gammel og fremdeles har den rutete sixpack-magen; det må være en data-animasjon!) rundt og lurer på om ekteskapet er dekkslitt og trafikkfarlig (man kan skli av den smale sti) når begge leser bok før sovetid i stedet for å etterleve indiske samleiestillinger som minner om tog-ulykker eller hieroglyfer.
Det snakkes mye her, men det sies bare én fornuftig ting:
Menn søker russetida.
Når de omsider har fått et verdig livsinnhold, begynner de å romantisere sorgløshet.
Filmen er laget av Norman Jewison etter et skuespill av Donald Margulies, og den er en påminnelse om hvorfor mennesker med sen-navn sluttet å gå i teater.
| 0
|
700167
|
Animasjons-grøsseren
Dansker produserer heftige animasjons-komedier.
«Den grimme ælling og mig» er laget av rutinerte råskinn, og de har gjort H.C. Andersens fæle pyse-eventyr til en heltesaga om ei avskylig og kynisk liten showbiz-rotte.
For utseende-paranoikere er den danske Elling-filmen en prøvelse.
Filmskaperne dikter opp den styggeste svane-kyllingen som noensinne har hakka seg ut av annenrangs egg, og han latterliggjøres, misbrukes og hånes så ubarmhjertig at Charles Dickens ville kritisert mediene.
Rotta Frank, som egentlig er på vei til Tivoli, later som om han er far til den grå kylling, og den stakkars lille skapningen knytter seg til ham med en tillit som kutter og svir hjerterøtter.
Mange solide skapninger gjør denne filmen til en opplevelse i eventyrenes grenseland.
De danske skaperne klarer virkelig å rive sentimentaliteten ut av H.C. Andersen.
Det har alltid vært en nasjonal skam for danskene at den viktigste fortellingen i nasjonal-litteraturen deres handler om at fælt utseende ikke gjør noe så lenge du blir pen etter hvert.
Nå har de gjort opp for seg.
| 1
|
700169
|
Galehus-grøsseren
Asylbygningen på Haunted Hill er noe kvasi-funksjonalistisk digert som Stavanger Totusenogfattig kunne ha bygd for å forsømme skoler, pleiehjem og kollektivtrafikk – så allerede den er til å få mareritt av.
«Return to the house...» er i tillegg alvorlig splatrete.
Ikke dvelende og psykopatisk, som «Saw»-filmene, men det kan man kalle fargerik og frodig i overkant av barnevakt-standard.
Amanda Righetti spiller hovedrolledama Sara, og hennes viktigste fortrinn er singleten og et skulderparti som egentlig sitter på den franske tennisspillersken Mauresmo.
Så er det sagt.
Sammen med en halvgal kuriositets-professor tvinges hun av pengegriske Desmond til å bli innelåst i nedlagt sanatorium der de misfornøyde pasientene spøker bitrere enn mobiltelefon-kunder.
Huset stenger seg, og hohoho, det er nok ikke julenissen som kommer.
Nakne lesbiske fantomdamer kaster seg over våpendama, torpedoene defraktureres, doktor Død ankommer med skalpell og så tar splatter-teknikerne tungvaktmesteren.
Til slutt detter møblene, og de gjenlevende må krabbe inn i krematorie-ovner, som om de var med i Fangene på fortet.
| 0
|
700170
|
Mye å grøsse seg over
Det funker slett ikke verst å vise kortfilmer etter hverandre under en felles sjangeroverskrift:
Fem grøss.
Ikke alle regissørene får meg til å sitre i stolen, men det er rikelig å glede seg over.
Det er viktig å huske at de fem regissørene er bedt om å lage «sitt verste mareritt».
Bestillingen tøyer grensene for en snever tolkning av grøsserfortellingen.
OPPVÅKNINGEN:
Susanne Falkum Løvik har truffet blink med sin fortelling om en mann som skal opereres.
Jeg kan love at det blir et skrekkmøte med helsevesenet.
Regissøren er dyktig til å balansere mellom det beroligende (dette skal gå så bra, så) og det ubehagelig unormale.
Skuespiller Jan Gunnar Røise levendegjør pasientens nervøsitet før inngrepet så man får gåsehud.
Meget bra turnert.
DU SKAL FÅ EN DAG I MORGEN:
Hvilken nybakt mor har ikke følt seg utslitt av en hylende unge?
Det kunne hjulpet om barnefaren gjorde mer enn bare å mase på mobilen.
Eller om nabokona hadde tittet innom mye før.
Regissør Pål Jackman har skapt en nervøs stemning av stress og fortvilelse som skuespiller Nina Ellen Ødegaard bygger godt opp om.
Likevel mangler det noe på å gjøre det helt sterke inntrykket.
AUDITION:
Det sees at Marius Soma har laget reklamefilm.
Historien om en jente (Malin Solli) som stiller til audition, er klippet sammen av korte, fragmenterte biter.
Problemet er at fortellingen blir for kryptisk.
Det er som regissøren glemmer at vi i kinosalen møter storyen for første gang.
Men setter man sammen puslespillet, er det ille nok, det som skjer.
NAïN:
Therese Jacobsen er den eneste av de fem som setter grøsset inn i vestlandsnaturen.
En koreansk jente blir adoptert inn i en liten menighet ytterst i havgapet.
Det er blitt en original fortelling.
Regissøren mestrer balansen mellom tilsynelatende idyllisk hverdagsliv og mørke drifter.
Filmen er så visuell sterk at man overser et par logiske brister.
DOWN UNDER:
I siste grøss sørger Bobbie Peers for at man går ut av kinosalen med litt isnende skrekk i ryggmargen.
Han skildrer en vekter på siste jobb før ferien går til Australia.
Også Peers skaper skrekk ved å pendle mellom kontraster:
Forventningen om idyll down under og den blodige overraskelsen i kjellermørket der nede i bygningen som skal sjekkes.
Bra!
| 1
|
700171
|
Slektningers blod på fortauet
Med de rette folka i hovedroller kan krimdramaer føles djupe som ultralyd i kroppen.
Her er rollene de rette.
Joaquin Phoenix ser mer ut som Johnny Cash enn han gjorde i «Walk the line».
Året er 1988.
Han spiller nattklubbvert i et russisk-eid støy-fenomen av den sorten hvor en mann kan komme inn som jomfru, IOGT-medlem og kretsmester i sjakk og komme ut som nygift med både en stripper og hennes søster kokain og med færre hjerneceller enn man trenger for å passere Start i Monopol.
Filmen tar seg litt tid til å glane rundt i Sodoma.
Filmer liker det.
Phoenix er en urovekkende mann, for han ser hele tida ut som om han bærer på en så tung sorg at hoftene er i ferd med å ryke.
Bror hans er Mark Wahlberg, som spiller speidergutt-purk, dydsmønster og moraliseringsmester, så brødrene er ikke gode venner.
Dessuten har han pappa på sin side.
Politimester Grusinski i NYPD, spilt av Robert Duvall.
Som 75-åring er Duvall som en blykjøl eller som et anker — det er han som holder skuta på plass, og sjøl avkjølte intellektuelle vil stirre på Duvall slik fjortisfans gjør, for han er ei interesse-felle av en mann, han tar deg og beholder deg.
Den egentlig klassiske amerikanske bror-mot-bror-historien får et dramatisk vendepunkt da politibroren blir skutt i hodet på fortauet utenfor huset sitt.
Blod er tjukkere enn sprit, og når Wahlberg har spilt sitt på gata, oppdager den slemme og frie Phoenix hva slags væske han bærer i sitt hjerte.
Han er en fryd å se på etter hvert som lidelsene bare hauger seg opp i New Job-erens liv.
Midt inne i det hele sitter Eva Mendes med langt ansikt og fikk ikke den mannen hun hadde tenkt å ha, men også hun blir positivt smittet av det fertile tungsinnet i denne filmen.
Underholdende og intens.
| 1
|
700174
|
Søvn-tja-tjong-bom-dyssende
«Saw»-bløffen fortsetter, denne gang med et fornødent forsøk på å skape en slags handling rundt Jigsaws mekke-mirakel-univers.
Tekno-sadismen er på plass, men i tillegg foregår en etter-fof-pang-sju-ti-forskning kja kju hoit rundt noen fragment-sju-ka-pjo-erte sadist-ofre, som ha-kji-kjo-kva-pænd sitter på gåtefulle steder inne-fo-ti-plu-sta-sperra i maskiner som er så digre og kompli-pø-stu-fo-tre-serte at Risa Vegsperrings-service ville ha brukt hele ma-ko-pja-tu-gjong-skin-tu-sti-parken sin bare for å flytte dem.
Resultatet er en je-quo-kja-foing-blanding av latterlig tu-fri-vold-tjung og en så oppstykka og parodisk film-tsq-tung-mi-tjul-fogn-stil at mennesker med sti-fu-tri-ba-mer enn sytti-tjo-pønd-minus-tri-bu-sto-sytti i intelligens ville ha ledd seg slom-slom-slakk-skakke om det ikke var for en slush-slafs-tjom-knirk-ekkelhet som er både er irriterende og sjuk-tjam-teit-søvn-slo-ba-tji-dyssende.
Teitere blir det antakelig ikke.
| 0
|
700176
|
Den tynne ølet
Så kommer vi til ansjosen i napoleonskaka.
En eller annen desperat drama-avhengig regissør har forsøkt seg på en Scorsese.
Han har laget italiensk-tilsatt mafia-film om verden i 1985.
Regissøren må ha ha sett «Mafiabrødre» og blitt hjerneskadd av Pescis ondartede lydhode, for han filmer samtaler som ville blitt ansett som ubegripelig langtekkelige på sørlandsbanen mellom Sandnes og Sandvika.
Har du det bra.
Ja, jeg har det fint.
Hvor bor du?
Skal du ta en kopp kaffe.
Lørdag.
Nå er bra også.
Jeg er ofte der.
Takk i like måte.
Gi meg en serviett.
Gi meg heller to ukers narkose, så slipper jeg å se på at Freddie Prinze jr, Scott Caan og Jerry Ferrara sitter ved kafébord og snakker serviettsnakk sammen.
I denne filmen funker ikke bare mafiayrket, men hele Brooklyn som en distré form for arbeidsledighet.
Voksne menn sitter ved bord hele dagen og spiser feit mat, røyker sigaretter og snakker og snakker og snakker.
Voksne menn skal være i skogen og elte elg eller ugle ulv.
De skal ikke vandre rundt i perlegrå dresser og samtale om Frank Sinatras mors pastasaus.
Skytinga av Baldwin er mindre dramatisk enn foring av Keiko.
Husker Keiko?
Neivel.
Ikke husk «Brooklyn rules» heller, for den har dårlige DVD-bilder i tillegg.
| 0
|
700177
|
Det tynne mellanølet
Så går vi ned et hakk til klumpene i karamellsausen.
Et svensk mafia-drama der gangsterne får Olsenbanden til å virke anstendig yrkesfaglærte.
Det er noe samtidig slafsete og hysterisk høytidelig ved denne filmen:
Noen later som om de lager noe mye finere enn de gjør.
Det er en av de sjeldne filmene der du egentlig håper du aldri finner ut hvem som er hvem og hvorfor dom gjør så der.
Dette er langt inni dødsriket dårlig, samtidig som folk snakker som om de var med i en forkjøla Liv Ullmann-film.
Nathalia driver restauranten?
Den lyse dama med Persona-fjeset kjørte seg til abort?
Antonio er en slags svever som tilsynelatende ikke har noe med noe å gjøre, men står i rom og ser ut som om han oppdager Arkimedes' lov eller begrunnelsen for å aldri ha ketchup på speilegg.
Mikael Persbrandt må være med som samfunnsstraff etter trafikkforseelser og misbruk av ukebladforside.
| 0
|
700178
|
Tynnere og tynnere
Hovedrollen i denne filmen er tildelt en fyr som heter Ron Livingston og ser ut som Al Gores dokumentmappe.
Han skal gifte seg med Neve Campbell på tofu-diett, og så viser det seg at mannen er adoptert sønn av campingvogn-pakket Danny De Vito og Kathy Bates.
Og de er virkelig akkurat så ille som ryktene om arbeiderklassen vil ha det til, og den nyerverva sønnen forsøker å bli kvitt sitt opphav igjen.
De Vito og Bates spiller sensasjonelt elendig, men likevel skal det ikke overraske noen at den sentimentale vegetarianeren omsider liker de ekle foreldrene sine, for alle mennesker har noe varmt og ekte ved seg, som Adolf Eichmann og Pol Pot.
Denne filmen kom aldri på kino på tross av at antakelig er så billig at jernbaneskuret på Mariero ville hatt råd til å kjøpe den.
| 0
|
700179
|
Det dynne dopet sniff
Denne junior-gangsterfilmen handler om så dumme og uanstendige barn at du egentlig ønsker at han kaliforniere kaller SantafuckingClause kommer med så mye snø til dem at de dør av det, og så flytter 6000 sunne muslimer inn i husene deres, og så stanser Allah brannene.
Gangster-filmer bør enten være underholdende eller klebrigt informative.
Dette er kylling.
De voksne er psykopater og ungene er psykopater, det er kaos i de rikes California, og snart kommer Gud og setter strendene under vann i tillegg.
Det er noe bibelhistorisk ved historien, det er noe søndagsskoletrygt ved skildringa av de dårlige menneskene i verden.
Men troverdig er filmen ikke, for den flørter for mye med seg sjøl og skriker for ofte «se så tøff jeg er», og «her pelser vi mange plukkferdige pupper», og du blir så lei av Justin Timberlake i Se og Hør-shorts at du går på Sparkjøp og handler svart vinterbukse, og du blir så lei av «bitch my dick»-snakket at du ønsker at Michael Jackson skal synge «Stars and stripes» fort og øyeblikkelig.
«Alpha dog» er en trist film, for barn dør i den, og Sharon Stone blir feit.
Hvor fæl kan framtida bli?
Vil Timberlake fremdeles finner der?
| 0
|
700181
|
Let's kick some ass!
Det er aldri blitt laget mange skikkelige ungdomsfilmer i Norge — mye rutinert energi ble kasta bort på voksentenkning med Marienlyst-moralisme.
«Switch» er ekte ungdomsfilm.
Let's kick some ass.
De siste to åra er det dessuten laget mange norske filmer som kunne vært lansert under fellestittelen «Den bortskjemte mannen», sivilisasjons-trøtte filmskapere uten testosteron og adrenalin gidder bare konstruere kjønns-lei kuriositets-nips.
Skikkelige filmer sånn som dette:
Den lille skateboarderen fra Oslo kommer til psyko-bygda Voss der han treffer ei skjønn jente, men blir mobba av susp-kjæresten hennes og snowboard-kompisene hans.
Den lyshåra innvandreren allierer seg med en svensk-kalifornisk sensei og trener snøbrett for å kunne imponere dama i monsterbakken i ungdomsfyllas hovedstad Hemsedal.
Let's kick some ass.
Film kan egentlig ikke skapes for å gjøre deg til et virkelighetsrealistisk menneske.
Film er til for at heltene skal vinne.
Nei, ingen i «Switch» får Fantasi-prisen 2007.
Dette er velkjente nedoverbakker.
I noen tilfeller ser det dessuten ut som om filmfolka pakket pils og la igjen lysmåleren.
Men filmen er vital, velspilt og småvill.
Hovedrollefyren er en slags Lille Kylling med englefjes, men han har det udefinerbare som gjør at du bryr deg om alt som skjer med ham.
Replikkene er uanstrengte, og når man har sett «Switch» virker det rart at Gud ikke la musikk på silkeføret, for snowboard er rockeversjonen av Nansen og femmila, og det er ikke sant at ingenting er så stille som snø.
Nei, enda en gang, «Switch» er ikke «Monstertorsdag», sjøl om Peter Stormare spiller buddhist-inspirert Kim Bodnia-trener.
Dette er enkel karatekid-romantikk, og skurken i filmen er en gjennområtten drittsekk som ikke blir bestekamerat i påklistra barneTV-slutt.
Her er det alvor.
Kick some ass.
| 1
|
700182
|
Halloween - volum 12
Rob Zombies «Halloween» hever skrekkfilmen opp til Volum 12 og setter en standard for avsky-underholdning som plasserer ham oppe hos Oliver Stone, David Lynch og Peter Jackson.
Men det går ikke an å se filmen.
2007-versjonen av klassikeren Halloween er en av de vanskeligste jeg noensinne har skrevet om, for den bruker banale grøssermyter til å skape en filmatisk voldsomhet og rå følsomhet som egentlig burde tilsi at filmen ble vist på Rogaland Kunstmuseum, ikke på kino.
Åpningsscenen portretterer et white trash-kjøkken med en oppskakende, ond presisjon som gjør at du måper motvillig.
Ved kjøkkenbordet sitter William Forsythe og er avskyelig stefar, ved komfyren står mamma i trusa, og bebien skriker fra grinda si når de voksne gauler til hverandre.
Det er uunngåelig vittig og samtidig trist på en imponerende nærgående måte.
Så får vi møte Michael Myers.
Han er ti år og ser ut som om Meatloaf er faren og Elvis Presley mora.
Daeg Faerch setter ansiktet sitt på filmen som et varemerke.
Han elsker mor si.
Zombie hever filmen til Citizen Kane-nivå da Faerch sitter nedsunket og forlatt på fortauskanten, mora hans (Sheri Moon Zombie) stripper i baren og Nazareth synger «Love hurts» på lydsporet.
Sammensmeltingen av følsomhet og filmatisk ironi er perfekt.
Det er i nærheten av «Natural born killers».
Neste gang du skjelver av forskrekkelse, er da fengselsfolka haler 11 år gamle Myers fra mor si for siste gang, og mamma og sønn hyler så stueplantene visner langt oppe på Våland, og der har de bare kaktus.
Han gjentar primalhylinga i sluttscenen da morderen Myers møter familien sin igjen.
Den merkelige filmskaperen Robert Bartleh Cummings, som er blitt en svart kultfigur under navnet Rob Zombie, gjør «Halloween» til en sjeleskakende kjærlighetsfilm.
Da det er gått tre kvarters tid, blir den litt mer en normal-grøsser med småkåte småbyjenter som sitter barnevakt.
Men Zombie slipper aldri det intellektuelle råne-grepet sitt, og avslutningsscenene er ville og gale i en heavyrock-beslekta temporus.
Det er så gale.
«Halloween» er ikke sadistisk, men den er grapsete og fæl, og det er ikke mulig å anbefale noen å se den.
Noe som ikke forhindrer at dette er en moderne kunstbegivenhet.
| 1
|
700183
|
En Clemet bak kateteret
Når du først oppdager at tilgjorthetene i «Vikaren» ikke skyldes dansk småborger-jåleri, men faktisk romvesener og alienister og monstre, da blir den veldig bra.
Det blir antakelig laget for få og for veike skrekkfilmer for 12-åringer.
Ole Bornedals billed-æventyr for barske børn viser hvor saftige de kan bli, og jeg kommer til å røpe ting her, så perfeksjonistene må ikke lese videre.
Først er Carls milde mor død.
Så dukker det opp en pervers lærervikar i klassen.
Hun spilles av Paprika Steen og sier sånne ting som:
«lukk munden når du går, Albert, så du ikke skraper opp gulvet med ditt overbitt».
Man tenker på Kristin
Clemet og tror dansken vil vise hvordan store barn tåler hardhendte autoriteter.
Det går ikke an å ta mer feil, og jeg gjentar:
Ikke les mer herfra.
For jeg må røpe at den nye lærerdame etter hvert eter levende høns med blodig fjes, og halve klassen må rømme fra hennes forheksede hus i en sølvgrå BMW som for anledningen blir kjørt av den overbitte 12-åringen.
Fra der av blir alt mye, mye verre, men det trenger jeg heldigvis ikke skrive noe om — i stedet bare konstatere med fornøyd forskrekkelse at danske barn spiller film som om de var født i en.
Paprika
Steen er heller ikke dårlig, men hun gjør det på den voksne nei-så-festlig-måten, og de unge skuespillerne er her på alvor.
Alle filmer forteller en historie.
Formaningene i denne er:
Hvis barn kommer hjem og forteller at læreren er et uhyre, så tro på dem.
Og:
Menneskers største svakhet er medlidenheten.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.