id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
700184
|
Stille, stilig advokat-thriller
Når George Clooney medvirker, ser alt så dyrt og sivilisert ut at du får følelsen av å bli nedsenket i en reklame på CNN.
Sånn er også denne ubevegelige platina-thrilleren.
Egentlig er «Michael Clayton» en repetert advokatvits:
Har du hørt om advokaten som glemte å ta tran og fikk samvittighet?
Han døde av det.
Vitsen er ikke noe særlig, men det er filmen.
Den uforlignelige alminnelighets-briten Tom Wilkinson spiller en advokat som det tilsynelatende har gått over fjorden med.
Eller kanskje han bare oppdaget sin yrkes-rolle i kapitalismens undertrykkelses-system, og så rømte han til en innbilning.
Michael Clayton (George Clooney) er jurist og trøbbelfikser for et steinrikt advokatfirma, og han er også bestevennen til Wilkinson, som har oppdaget at fabrikken han skal forsvare, faktisk forgifta bøndenes drikkevann.
Tilda Swinton spiller (uvanlig for henne) ei Vanessa-beige karrieredame som akkurat har overtatt ansvaret for at ingenting skjer med noe i firmaet, og nærmest ved en eksistensiell akselerasjon eller ekstremt svettetokt bestiller dama et mord.
Eller to.
Det er så vakkert gjort.
George Clooney har det følsomme fjeset sitt på, og det er ikke mange som kan se så engasjerte ut som George; ansiktet hans ligger nærmere hjertet enn både 1. juledag og morgenen etter at man mistet dyden til Mrs. Robinson.
Filmen beveger ham rundt i en summende, monotonistisk skjebnekarusell der korpiene snakker kvitskjorte-snakk og nevner milliarder.
Det er unaturlig sivilisert og samtidig belemret med anspent menneskelighet.
Langsomt, som ved en arbeidsulykke, konstruerer regissøren fram en ålreit thriller.
La meg si det sånn:
Dette er kanskje ikke den filmen du vil se hvis du har jobba 23 timer overtid i kyllingklekkeriet etter jordbærplukkinga.
Men de uthvilte og opplagte kan få det flott i to timer.
| 1
|
700185
|
Sort/hvitt kler tragisk portrett
Om man har hørt postpønkbandet «Joy division» fra 70-tallet eller ei, spiller ingen rolle.
Rockebandfotograf Anton Corbijn har laget et medrivende portrett av bandets vokalist og låtskriver, Ian Curtis.
Mytene er mange om filmens hovedperson som hengte seg i 1980, bare 23 år gammel.
Som alltid når vi støter på tolkninger av levd liv, må man huske at selv ikke en biografisk fortelling fanger sannheten om et menneske.
Men «Control» fungerer som film.
Regissøren gir et høyst troverdig bilde av musikkmiljøet i Nordvest-England midt på 70-tallet.
Det forbauser ikke.
Nederlandske Corbijn har fotografert mange av verdens berømte pop— og rockeband.
Han har også laget et enormt antall musikkvideoer.
Corbijn tok i 1979 et bilde av Joy division, og det er moro å se med hvilken nitid nøyaktighet skuespillerne er stylet for å ligne bandmedlemmene.
Tidskoloritten er utmerket gjenskapt.
Corbijns varemerke, å fotografere i sort/hvitt, kler historien godt.
Men «Control» er på ingen måte en ren musikkfilm.
Corbijn løfter fortellingen himmelhøyt over musikkvideonivået ved å fokusere på den indre kampen i Curtis.
Hva rev og slet i en ung mann som skrev linjer som «I've been waiting for a guide to come and take me by the hand»?
Han lykkes i å skildre en ung mann som blir mer og mer deprimert, deretter får epilepsi og så roter det til i forhold til kona Debbie.
Vondt og tragisk, ettersom hun jo vil lede ham, men han orker ikke å la seg lede.
Når «Control» er blitt så vellykket, skyldes det ikke minst valget av skuespillerne Sam Riley i rollen som Curtis og Samantha Morton som Debbie.
Godt spilt!
| 1
|
700186
|
Er Julie Delpy et geni?
Vi har nå kommet til en skillelinje i moderne tenkning:
Et det teoretisk mulig og i overenstemmelse med dermografiske forskningsresultater at den franske dvergmynden Julie Delpy er en genial filmskaper?
Skuespillerinnen har sløvet seg gjennom en rekke filmer som en blanding av Twiggy og Brigitte Bardot.
Nå har hun skrevet og regissert et komediedrama som enten er aldeles tomt i tanken eller en moderne genistrek, fortalt med anakronistisk selvinnsikt.
Kan det tenkes at det kommer en film i 2007 med selvinnsikt?
Etter visningen på Tjensvoll sitter man sjokkert tilbake og tror ikke lenger på saltsmaken i potetgullet.
«2 dager i Paris» projiserer seg som en film om kulturforskjeller.
Mannen er et parodisk NY-hypokonder og en Woody Allen-kopi, men med diger «300»-kropp.
En uvanlig kjøttfull interiørdesigner.
Dama hans (Julie Delpy sjøl) er fotograf, og de stikker innom hennes foreldre og hjemmemiljø i Paris på vei til New York.
I følge filmens overfladiskheter oppstår en tilsynelatende kulturell-vittig konflikt mellom Han og Henne.
Men så gjør Delpy det som kan være geniets vri (jeg røper ting nå!):
Dama avslører gradvis at hun har et merkelig og suspekt forhold til menn.
Hun står eks-ene litt for nært samtidig som hun overhodet ikke kommuniserer med dem; her er tilsynelatende ei dame som flakker fra seng til seng og slipper partnere uten egentlig å ha gjort seg ferdige med dem.
Interiørdesigneren er ingen helt.
Han blir sjalu.
Og i det som skulle vært sjalusiens rensende oppsummerings-samtale, oppstår filmens sjokkerende slutt.
Dette handler om ei steingalen, psykopatisk dame som antakelig burde vært lenka til parkometeret og glemt.
Og hvis du tenker enda en gang, stimulert av det som antakelig bare ble sånn:
Delpy beskriver en kvinnetype som fordi moralutviklinga forlangte at hun ikke lenger kan sitte i kjøkkenkroken og amme, har gått seg vill i den jungske jungelen og har tapt sin evne til bestandighet.
Kikk etter sjøl.
| 1
|
700189
|
Meget ung Swanson
Dette er en 1986-grøsser som er sendt ut på DVD for første gang, og den kommer i hvert fall til å more alle de som er kyniske nok til å se ned på det offisielle panda-tiåret.
Åttitallet var i robotenes tid (Short circuit), og i denne var Kristy Swanson 17 år og sunn og rundbånna som en velfylt elvelekter.
Hun får operert inn robotchip i sin døde skalle, og frankensteiner dernest ut i verden på hevntokt med Hulken-krefter.
Wes Craven regisserte med gjenkjennelig sans for slemme bilder.
Nostalgisk.
| 0
|
700191
|
Fascinerende, original filmkunst
Sju år etter den fascinerende «Sanger fra andre etasje» videreutvikler Roy Andersson sitt fascinerende filmspråk, nå enda mer finslepent.
Scenene er, som forrige gang, tatt med stillestående kamera.
Her er ikke én hovedperson, snarere mange skikkelser som utfolder seg i novelleaktige avsnitt.
Nytt er hvordan Andersson fletter inn musikk, mareritt og en vakker drøm underveis.
Det skjer på overrumplende vis, særlig fantastisk mot slutten.
Filmtittelen «Du levende» spiller på et Goethe-sitat der menneskene oppfordres til å fryde seg over livet før de synker ned i glemselens elv, Lethe.
Men akk, i Anderssons melankolske scenarier skorter det på livsglede og godhet.
Tubaisten skjelles ut av kona når han øver i stua.
En kvinnelig alkoholiker truer i selvmedlidenhet med å ta livet av seg.
En kunde kjefter på innvandreren i frisørsalongen.
Flertallet av 60 scener er filmet i gulgrågrønne værelser og landskap.
Skikkelsenes ansikter er hvitgrønnlig sminket.
Den syke fargen står sørgelig godt til mange av figurenes handlinger, som den sleipe lommetyven på restaurant.
En glitrende framstilling av gemen oppførsel.
Men midt i menneskelig egoisme og trivialitetens grå estetikk synger en kvinne ut sitt håp om at det «ovan molnen» finnes en tilværelse uten gråt og lidelse.
At regissøren har valgt en kjent bedehussang, virker ekstra sterkt.
Folkemassen som jubler for elgitaristen Micke, er også en vidunderlig, magisk scene.
Om godheten seirer i Roy Anderssons univers, kan diskuteres.
Men håpet om en bedre verden stiger iallfall kraftfullt fram fra hans sorgtunge scener.
Kom dere på kino!
| 1
|
700192
|
Når kroppstyvene jakter på Nicole
Det er fjerde gang fortellingen som invasjonen av kroppstyvene filmatiseres.
Mange vil kjenne storyen fra a til å.
Men fortvil ikke.
Nicole Kidman spiller så godt at den griper tak.
Ideen om at noe smittsomt kommer fra verdensrommet og tar bolig menneskene, har fått mang en utforming på filmduken de siste 40 årene.
Når bodysnatcherversjonen beholder sin kraft i nok en remake, skyldes det at invasjonstrusselen skremmer ved å virke nesten usynlig.
Og sykdommen utvikler seg idet mennesker gjør det vanligste av alt, å sove.
Dypt og godt.
Her er det ingen zombier som farer rundt i gatene med rødglødende øyne for å kaste seg i halsen på neste offer.
I stedet må psykiater Carol Bennell (Nicole Kidman) gjennomskue hvilke mennesker blant familie, venner og kolleger som virker følelseskalde.
Disse er rammet av viruset.
Når «Invasjonen» suger deg inn i sin fiksjon, skyldes det Kidmans intense spill.
Hun kjemper for å redde sønnen fra smittekilden, og hun kjemper for å holde seg selv våken.
Dreven regi av Oliver Hirschbiegel.
Det går som det går i filmer av dette slag.
Men at alt blir idyll og skrus tilbake til start når det hele er over, virker tåpelig snillistisk.
| 1
|
700194
|
Komiske komle-russere
Når Cronenbergs krimdrama omsider forlater den utilsikta komediestilen og forsøker seg på tradisjonell, sentimental spenning, er det for seint.
Latteren har drept de gjenlevende.
David Cronenberg er ingen Coppola.
Han kan ikke lage etnisk drama om russere.
De sørper rundt med sine usalige aksenter, de serverer sin klisjé-bortsj demonstrativt som om Frøken Sørensen bestiller komla på Inter, de sitter der med den evindelige vodka-flaska og sine hjemmefryste tundrablikk og er mindre virkelige enn musikal-vikinger i Møllebuktå.
Aldri har jeg sett Viggo Mortensen dårligere.
Aldri har Naomi Watts virka mer som en Santa Lucia-engel fra ei snottete skillingsvise.
Jeg ba til den gresk-ortodokse treguden:
Kan ikke heller Christer Falck komme og få opp nivået i denne elendigheten?
Hvor er ubåtkapteinen og hans balalaika-årkester?
Det handler om ung mor som dør fra nyfødt barn og etterlater en gåte som ikke er en gåte:
Russiske kvinner i utlandet er ulykkelige horer, og de drømmer om et liv med Jon Skolmen, men de får det ikke.
Mafiaen har hovedkvarter i restaurant, og der hersker Armin Müller-Stahl som tsar.
Så skjærer de hverandre med kniv, Mortensen lufter lurven tyve ganger, og så er det endelig slutt.
| 0
|
700195
|
Spandexman slår spanjoler
Den eneste grunnen til at du bør løse billett til denne spanske filmen, er at Bobbie Peers' nye kortfilm, «Spandexman», vises først.
Selve langfilmen er en skuffelse.Det stilles følgende krav til regulering av stadionområdet.
Det er noe irriterende konstruert over manuset som regissør Daniel Sanchéz Arévalo selv har skrevet.
Her skal vi tro på at en ung mann overtales av sin eldre bror, fengselsfuglen, til å ligge med en kvinnelig innsatt bare fordi selvsamme fengselsfugl ikke greier å gjøre henne gravid.
Jaha ja.
Gjett hvordan det går.
Men manuskonstruksjoner kan man saktens godta hvis de formidles av skuespillere med glød og temperament.
Det blir det mindre og mindre av utover.
Quim Gutiérrez har et ansikt av det slag som glor dystert på deg i modellblader.
Men han greier ikke å levere et spill som får oss interessert i de følelsesmessige kvalene til hovedpersonen Jorge.
Langt mer gnist har Antonio de la Torre som fengselsfuglen.
Men det hjelper lite ettersom manusforfatteren lenge glemmer å ha ham med i storyen.
I stedet tværer regissøren ut lidelsene til Jorges kamerat, Israel.
Men skuespiller Raúl Arévalo får meg bare måtelig interessert.
Det er noe underlig masete og søvndyssende over filmen på en og samme tid.
Så gjenstår muligheten for god, spansk erotikk.
Men heller ikke de scenene har kraft nok til å løfte opplevelsen ut av kjedsomheten.
Da er det langt mer sting over «Spandexman».
Ikke et ord blir sagt.
Men det visuelle universet Peers skaper, er både tragikomisk og originalt.
Spander billetten på kortfilmen, er mitt tips.
| 0
|
700196
|
Gjenfødt harding
«Die hard»-filmer er for folk som ville ha tatt igjen med en på trynet hvis det ikke var for at det er for snille, så de ser film i stedet.
Volds-simulerte og handlingseuforiske filmdikt er ikke for sånne som hevner seg ved å tenke «filler'n for en slubbert (uttales: slubbett), jeg skal sørge for at han ikke får stipend neste år.»
La det være sagt.
Da den første «Die hard»-filmen slo ned i oss som scud i blomsterpotta en gang på åttitallet, var John McClane en familienær handlingsmann som gjorde hva som helst for å redde kona si.
Han var den hengivneste underholdningsektemannen siden Rocky ropte «Adrian!», og skilsmisse-statistikken skulle ha snudd.
Nå er han på 2000-tallet.
Han har ingen kone, han har ingen kjæreste, og dattera er et steinhjerta råskinn som nekter å bære hans etternavn.
Detektiven er skallete som en mc-båren veikro-satanist og har godværsbølger i pannehuden.
McClane skal hente inn en hacker med søtt musefjes fordi FBI blir hacka av SPECTRE eller noe sånt, og skurker som ser nifse ut som frie balkanboere, tumler med illevarslende voldsting.
Det handler om datakjeltringer.
Noen tar ut Amerikas nervesystem, og om en stund vil landet se ut som en slagpasient.
La meg bare nevne at mens jeg satt med laptopen og så film, installerte plutselig Google Desktop seg sjøl uten at jeg hadde gjort noe for det, og akkurat det tilførte filmen en fin autentisk stemning.
Jeg tror Google står bak alt.
11. september.
Den globale oppvarminga.
Branns eliteserie-seier.
McClane verner gutten som på en måte er ukas virtuelle nevrokirurg, for IT-gangsterne må ikke få tak i ham.
Dermed følger aksjonsscener som er like forutsigbare og like velkomne som julaften.
En stund er motparten et problem.
De ser ut som kulturby-ansatte småfolk av den sorten som Steven Seagal ville ha vifta bort med hestehalen.
Men farligheten tar seg opp.
Siden Die Hard-filmene i utgangspunktet var familie-orienterte, sitter frøken McClane fast i strømtørr elevator og trenger desperat pappas hjelp.
Pappa ser etter hvert like herja ut som Woody Allen hvis han forsøkte å fylle vinduspylervæske på volvoen sin, og det er veldig vanskelig å ikke røpe at usårbare John i én situasjon skyter gjennom kroppen sin for å ta skurken.
Henimot avslutningen kjører Willis en 30 meter lang lastebil og forfølges av et F-35 jagerfly.
Du vil ikke tro hva som videre skjer.
Det tilhører den moderne eventyrfortellingas absolutte høydepunkter.
La det også være nevnt i takknemlighet at Kevin Smith spiller stue-hacker med kroppen til Orson Welles og er Star Wars-fan.
Det er storarta.
| 1
|
700197
|
Snøens revansj
Dette er en mye bedre thriller enn den vil være ved, og jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne unngå å røpe hvorfor.
Det er nemlig sånn at du tror du skal få se en annen film enn den du får.
Noen menner ser ut som om de har ryddige skrivebord.
Alle med sunt vett vet at folk med ryddige skrivebord torturerer smådyr og etter hvert blir seriemordere, så da denne mannen skal ta med seg ei tilsynelatende hormonrik studentkollega (Emily Blunt) i bilen for at hun skal komme hjem til jul, aner du seriøs uråd.
Antakelig kommer han til å sy støvsugerposer av huden hennes.
Det blir ikke bedre da bilføreren tar en avsides, snødekt backroad langt fra folk, inn i et slags Indre Telemark der verken mobilen eller FM-radioen virker.
Så kjører de utfor veien og blir stående fast i snøfonn uten spade.
Vil psykopaten forgripe seg på passasjerens vintertøy?
Egentlig ikke.
Men så kommer den første stavreren langs fylkesveien.
Aha, innavl!
Er dette en blanding av «Picnic med døden» og «Natt på Manhattan»?
Du er langt utenfor biotopen din, og der er alle perverse?
Ultmann bor antakelig her med finnskogbikkja og konglekuene sin.
Men nei igjen.
Dama får inn radioprogram fra 1953, og noen av zombierøkteren Wes Cravens venner er visst blitt dumpa langt fra folk.
Jeg prøver å ikke røpe noe.
Jeg klarer det ikke.
Genre-filosofi:
Mange grøssere og thrillere er bare overfladiske framvisninger av forbigående ansiktsuttrykk.
I noen gode ser prøvelsene mer som bilder på menneskenes nesten uutholdelige klaustrofobi når «no way out»-syndromet melder seg.
Legen sier nei.
NAV sier nei.
Sosialkontoret sier nei.
Politikeren nede i veien sier nei.
Alle sier nei.
No way out of here, said the joker to the thief.
Dette er en av de sugne skjebnethrillerne, og den er veldig god.
| 1
|
700202
|
Kjeftesmell i Midtøsten
Når USA kommer i krig, blir nasjonen straks sin verste fiende.
Ikke bare fremstiller amerikanere seg som kyniske idioter uten evner til å finne høyrøsta sauegjetere — men Leonardo DiCaprio skal forestille den tøffeste kostyme-agenten der ute på kjortelfeltet.
Hvordan skal det gå med et sånt land?
Er det rart at det blir utsletta av sine egne bankfolk?
DiC er tilbake der hvor han aldri burde vært:
Aleine i ødemarka med en mobiltelefon.
I «Blodige diamanter» eller hva den nå het ringte han til Demi Moore Connelly eller hvem det nå var, og virkningen var som en Great Garlic Girls-imitasjon av Lars Monsen.
Her gjentar han det.
Ridley Scott er også tilbake der han ikke burde være:
Varehus-autentisk sentrifuge-action i en uforståelig verdensdel.
«Black Hawk down» var rotete nok for et helt liv.
I denne filmen spiller Leo den smaløydeste CIA-agenten i hele det spionbefolka Midtøsten, og for å vise sjelemuskler, starter han filmen med å henrette en stakkars islamistisk avhopper.
Ikke bare det.
Han kjefter på folk og trekker sammen munnen til en slags underbitt enmannskrig som helt sikkert ville skremt fire dachshvalper og en folkesky seksåring.
Russell Crowe sitter seter-fet i Langley og overvåker sin venn og kollega via spionsatellitter som skaper større nærhet mellom mennesker enn juleselskaper.
De to snubler seg inn i et komplisert intrige-apparat som i hovedsak består av romantisk mannfolksnakk.
Hvis Osama bin Laden eller Al Sallan og di hadde vært mobiltelefon-avlyttere, ville de blitt skremtere enn katolikker av den stygge språkbruken.
Men de må ha hørt dårlig etter, for til slutt kidnapper de kjeftesmella
Di Caprio for å diskutere politikk og knuse fingre sammen.
Filmen er laget etter en roman av David Ignatius, og filmen er litterær på det viset at den likner en femkupla kamel.
Det går opp og ned i forstyrrende forsøk på å skape tempo og spenning, før den slutter med et så gigantisk antiklimaks at til og med SV-ere vil ønske at DiCaprio heller plukka opp en maskinpistol uten lydpotte og gikk av gårde og skjøt for eksempel Hitler eller noen andre som vi fremdeles tør mislike.
I sine verste stunder er «Body of lies» en flyktende reiseskildring med for få hotellbassenger, men i sine aller verste stunder håper du at Viggo Johansen skal bryte inn og si at diskusjonen var interessant, men sendetida er slutt.
| 0
|
700203
|
Kjapt farvel til Madagaskar
Det eneste som minner om Madagaskar, er et baobabtre og to dumme lemurer.
Så forlater Hollywood øya til fordel for Afrikas savanner.
Og storyen er like syltynn som i forrige film med samme tittel.
Man skulle tro Dreamworks hadde erfarne manusforfattere som kan dramaturgi.
Men her går det over stokk og stein i et kaotisk virvar.
Starten, der løvepappa leker med løveungen Alex, er riktignok godt bygd opp.
Men så starter et ufrivillig komisk hopp-og-sprett mellom kontinentene.
For regissørene Eric Darnell og Tom McGrath må få installert Alex i dyrehagen i New York, slik at han også i denne filmen kan amerikaniseres og inngå i et firkløver «fra Vesten»:
Løven, sebraen, sjiraffen og flodhesten.
Atter en gang forflytter de seg til Madagaskar.
Sett det før?
Ja.
Men øya har tydeligvis ikke mer å gi filmskaperne, da det jo ikke bor noen særlig store, ville dyr der.
Derfor sendes de fire vennene kjapt videre på en vanvittig flytur til fastlandet, til reservater der løver, sebraer, flodhester og sjiraffer faktisk lever.
Galskapen i Pingvin Airlines er litt morsom, men blir likevel langdryg når man venter på at en slags handling skal bygges opp.
Først godt over halvveis ute i filmen har filmskaperne omsider funnet et par utfordringer til Alex, oppgaver som fører til at man kan lure på hvordan det nå skal gå.
Men plottet klarer aldri å iscenesette gripende følelser eller by på moralske dilemmaer av noe interessant slag.
Det er best å gi seg her med sure oppstøt.
Ellers begynner jeg å ligne den heksete, gamle turistkjerringa fra New York, hun som skjeller ut savannens pusekatter og slår dem ned med veska si.
Men henne går det iallfall an å humre av.
| 0
|
700204
|
Berre ein hund
Hvis du får se en enslig eldre mann med hund så løp, for han kommer til å plage livet av deg med kortpusta, triste samtaler.
I det hemma vigilante-dramaet «Red» spiller Brian Cox en landsens butikkeier med et zombie-stavrende besvær som om han skulle vært en nyvekket Tut-ankh-Amon fra skjenda indianergrav.
En Vietnam-veteran på 63 år burde egentlig ha stoff i seg til et rettferdig Rambo-sinne da hengslete psykopatgutter fra korrupt nyrikinge-heim skyter den 14 år gamle bikkja hans.
Men denne historien vil ikke ha det sånn.
Den vil at vi skal plages med en hederskar som søker rettferdighet på alle de fine, anstendige måtene og forblir en politisk korrekt nabo også da skjebnen fører ham inn i en av filmhistoriens mest usannsynlige shoot-outs.
Denne mannen er så storarta at du kan dele ham ut i tablettform, og så vil banksjefene levere tilbake bonusene sine og folk begynner å lytte til Kurer Reiseradio på fritida.
Så bra er han.
Filmen kunne vært et drama om en stille major som omsider fikk nok og tok skikkelig igjen.
Men nei.
Så kunne den vært en film om at man skal la døde hunder ligge, for rettferdighet fører bare til at volden trapper seg sjøl opp i Bagdad.
Men den gjør ikke det heller, for den såra bikkjemannen tar ikke egentlig igjen, han bare ber noen si unnskyld.
Så kanskje er det en film om at ingenting nytter noe sted noensinne, og egentlig burde vi alle holde kjeft innendørs og spise biodynamisk hermetikk i peislyset.
Det er nok dessverre det nærmeste jeg kommer et budskap.
Filmer om voldsom, urettferdig ondskap har nesten alltid den ulempen at de konstruerer menneskelige monstre som vi ikke kjenner igjen.
I «Red» skjer det nesten ikke en eneste troverdig ting.
Det er lite.
| 0
|
700205
|
Fortiden er smertefull dop
Etter mye irritert tenkning har jeg bestemt jeg for at jeg likte denne fordømte filmen.
Årsaken er uklar, for «Tilbake til Yorkshire» lider av så mange synlige engelske syker at den neppe ville klart seg opp en trapp.
Britiske filmskapere har lært én forferdelig ting av at hele øyriket tror det tilhører en TV-serie:
Historier trenger ikke handle om noe, så lenge de er inntrengende.
Inntrengende betyr at følsomheten og folkeligheten og den besværende gjenkjenneligheten smyger seg inn i sinn som burde hatt vett til å forlange noe mer.
«Tilbake til Yorkshire» handler om en sur dikter som kommer tilbake til fars hus fordi far skal dø.
Far var en ufyselig fyr som dominerte alle, aldri ga anerkjennelse, støyet og bedro og alt det der som foreldre ikke skal.
Og den halvvoksne sønnen hater ham for det, og med god grunn.
Dødskampen til mannen blir oppspedd med tilbakeblikk som demonstrerer alle hans svakheter som om han allerede sto ved St. Peters port med søknadsskjema og vandelsattest.
Det er ikke noe nytt der.
Dette er TV-serie-gjentakelser om livet blant de svake på Jorden, og takk for at du kom, kjekt at du dro igjen.
Det er heller ikke noe nytt i at skuespillerne er langsommelig og dvelende flinke, og i scene etter scene får du sjansen til å beskue følsomheten deres gjennom porene i huden.
I en kort periode ser det ut som om historien skal få et slags poeng — det er da sønnen gjentar det han hatet sin far for.
Men vips så var det vekk, og alle tegn til tenksomhet drukner i de tårevåte blikk.
Fortiden er bare et slags dop.
Farlig og vond og euforiserende.
Jim Broadbent spiller faren som om han var et menneskelig orgel.
Colin Firth tviholder på sine stive kjevemuskler som voksen sønn, mens Matthew Beard nesten er verd filmen aleine i rollen som tenåring.
Jeg tror jeg likte filmen fordi den er så full av smertefulle lidenskaper.
Av og til er det nok.
| 1
|
700206
|
Sentimental og finsk julenisseromantikk
Det eneste grunnen til å ta med ungene og se dette, er at dere får se ekte, finsk snø.
For øvrig inngår «Historien om julenissen» i fantasisvake påfunn for å bevise hvor den reinsdyrkjørende julemannen kommer fra.
Regissør Juha Wuolijoki forteller i en supernostalgisk stil, slik man gjerne fortalte til barn for minst 50 år siden.
I en bygdehistorie fra et ubestemmelig 1800-tall handler det om lille Nikolas som bor i en fattig landsby ved en innsjø i Lappland.
Det lite finskklingende navnet (det tilhørte biskop Nikolaus i Lilleasia) skal få oss til å tenke at aha, her er julenissen in spe.
Men hvordan guttungen vokser opp for å fylle sin rolle, er uvanlig kjedelig fortalt.
Personinstruksjon og dramaturgi er stiv og uspennende.
«Hvordan fant du på å gi gaver da, gutten min?» spør far til Nikolas når barnet spikker på et trestykke til sin lillesøster.
Det hjelper lite at replikkene er dubbet til norsk.
Tidlig skal vi få vite at småguttens foreldre drukner på isen i innsjøen.
Det antydes slett ikke i bilder, men gjenfortelles av et par voksne.
Det tragiske budskapet ender i utsagnet:
«Jeg beklager, Nikolas».
Ikke en tåre blir grått, ikke en klem gitt.
Regissøren forsøker å kle bygda i fattigmannsrealisme, men det er romantikk som dominerer bildene, som vakkert snølandskap i solnedgang.
Ørlite grann minsker idyllen av at sinte snekker Iisakki tar Nikolas i lære og kjefter på ham for ditt og datt.
Men noen egentlig spenning, noen reell dramatisk handling utvikles aldri.
Iisakki mykner fort og blir snill julenissefar.
Nikolas gror til, deler ut gaver hvert år, blir voksen, blir gammel, filmen snurrer og går, gjesp — og snipp, snapp, snute - der er den endelig ute.
Dog - nest etter snøen er det forsonende at vi slipper å se en hollywoodsk Santa Claus dele ut siste skrik i moderne plastleker og elektroniske spill.
Nikolas på finsk 1800-tall gir bare dyre- og menneskefigurer i tre, må vite.
Søtt.
Men det redder ikke filmen fra å virke teit.
| 0
|
700207
|
Verdens modigste mann
Harrison Ford er verdens modigste mann, men han får jo god lønn for det.
I en alder da AFP-ideologene egentlig vil at han skal strikke skjerf rundt Breiavatnet og møte tidlig opp til varehusåpninger, spiller han om igjen filmhistoriens råeste voldsarkeolog.
Harrison vet at folk kommer til å stille TV-en på zoom3 for å avsløre eventuelle leverflekker, men han kaster seg inn i nevekamp med russere som minst er halvannen dolph digre og snakker med stemt r.
Filmen med tungebrekker-navnet er en gjennomført sjarm-suksess, og Ford jumper og jogger med en overbevisning som ville gitt ham fornyet førerkort klasse A og B.
Og som ikke gjensynet med verdens mest populære mann er nok:
Skilsmisse-skeptikeren Spielberg introduserer en gjenforening med Marion fra den første Jones-filmen, og dermed oppstår et vakkert og romantisk tidsparadoks for Harrison Ford (som i virkeligheten samborer tenårings-imitasjonen Calista Flockhart).
De to-tre ekteparene som har feiret sølvbryllupsdag mens de ennå var gift, vil få en søt tilbakemelding på at de faktisk gjorde det rette.
Det hjelper den erfarne utgraversjefen at filmen er like stappfull av snop som bortreist mammas julestrømpe.
Verdenshistoriens stiligste nazi er Cate Blanchett, som har retroistisk Christina Ricci-hår og tilhører Adolfs merkelige New Age-romantikere.
Tiårets mest ungdommelige ungdom Shia LaBoeuf spiller øm&rå 1950-talls gutt med Marlon Brandos kostyme og Errol Flynns mustasje.
Livlige Karen Allen har i løpet av 27 år lagt på seg akkurat så mye at det ser ut som et widescreen-problem, og John Hurt spiller dänichifisert grønnsak med en slags prematur hippie-rufsethet som får ham til å se ut som et The Band-medlem rett før rehab.
De som undrer seg over fraværet av fortellerglede i det siste James Bond-forsøket, vil oppdage at livligheten er intakt hos Steven Spielberg, som lager film med den blide kroppsdelen sin.
Etter at dr.
Jones blir prøvesprengt i kjøleskap, skaper han milkshake-slagsmål og havner resolutt i det usiviliserte Peru, der foreldrene til E.T. oppbevarer sine magnetiske krystallskaller.
Maurene spiser til og med seige russere, og LaBoef får tistler i skrittet.
Det kjøres og hoppes og dettes og flyktes i fint utendørstøy, og til slutt får vi også et glimt av det litt fete Monstriverset.
Dette er stor inneholdning.
La det regne.
| 1
|
700209
|
Hjerte og smerte i Norgesglass
«Frankenstein» er en kuriøs laboratorie-thriller fra 2007, og den ble merkelig nok laget for britisk TV, som ble skapt for å vise matprogrammer om å ha krem i meierismøret.
Vitenskapskvinnen Frankenstein heter Victoria til fornavn, og fordi den lille sønnen dør i sykehusseng, blander hun DNA-et hans inn i organisme-forskninga si.
Uetisk?
Jepp.
Ulovlig?
Jepp.
Steinteit?
Jepp.
Men det betyr at den arme dama får et morsforhold til århundrets mest fantasifulle celledeling, etter at et ubeleilig lynnedslag har satt i gang livsfunksjoner i plasmamasse som likner flere kilo medisterdeig fra ferskvaredisken til Helgø's.
Egentlig syns jeg det er litt rart at en skapning som grodde ut av Norgesglass, har navle.
Men OK.
Rarere ting skjer.
Det er verre at en egentlig streit SV-thriller blir så sentimental at det er rett før noen forlanger at folkevognene skal ha stemmerett.
Det er også ei hekkans plage at alle filmer nå for tida skal ta livet av små barn.
Barna er blitt tåre-objekter i de voksnes spenningsbehov, og det føles ekkelt.
| 0
|
700210
|
Læreren er et monster
En av de beste småfolk-grøsserne noensinne er den danske «Vikaren».
I ei tid da til og med de snille og intelligente har tatt skole-tyranniets parti mot menneskene, er det oppkvikkende og rettferdig at læreren og kunnskapsministeren framstilles som blodtørstige aliens og at foreldrene er system-lojale nek.
Dessuten er skolepsykologen en fraværende nevrotiker som legger blyanter i utsøkte firkanter og ikke skjønner forskjellen på gelé.
Filmen er utrolig gjennomført til å være skandinavisk.
Monsteret fra verdensrommet er virkelig rein råskap, ikke bare en meta-etterlikning med lygekryss.
Foreldre er akkurat så innsiktsfrie og utsiktshemma som de bør være.
Og elevene er selvsagt både skjønne og tøffe.
Handlingen starter i et ulykkelig hønsehus, men det varer ikke lenge før forskrekka elever får føle Paprika Steens geniale ondskap.
Da etterforsker pedalgjengen!
| 1
|
700212
|
James Bond er faktisk død
Etter alle disse årene kan man slå fast med obduksjonsbasert sikkerhet:
James Bond er død, men han rører på seg.
Bevegelsene er det ikke noe å si på, men den delen av Bondfilm-myten som besto i flyktig-euforisk og eskapistisk eleganse (eleganse betyr at noe er fint), den er nå offisielt borte.
Det finnes mindre humor i «Quantum of solace» enn det finnes fett i Farris.
Marc Foster har laget en tidsoppdatert actionfilm som like gjerne kunne handlet om Biggles Bolex som kjemper mot mafiaen i Montenegro, den kunne like gjerne hatt med Dolph Lundgren eller Steven Seagal.
Ikke én ting ville vært forskjellig.
Daniel Craig er en flink og veltrent super-Seagal, men klasse har han ikke.
Filmen dundrer i vei med sin mageveltende musikalske romantikk.
Den har bleike bilder som ikke signaliserer at vi skal kose oss med overklassen.
Den er furten og uglad og snedig i humøret, for det er sikkert ikke spesielt behagelig å delta i verden som spion i utenriksfart, og man kan godt forstå at Britannias spydspiss ser ut som en onsdagsmorgens-republikaner.
Men utstrålinga av tåpelig selvsikkerhet og verdensvant trygghet ga behagelig underholdning.
Jeg ville bli veldig overraska hvis noen hygger seg med denne filmen.
Den er mer en lidelseshistorie enn en spenningsfilm, og hvis jeg hadde vært kinosjefen, ville jeg heller ha satt den opp i påsken.
Jeg tror jeg fikk tak i historien.
En puslete fyr med et kjipt forhold til tannregulering vil stjele alt vannet i Bolivia, og for bolivianerne er det ikke bra.
Men siden herr Greene underveis verken stjeler ei eneste atombombe eller et eksperimentelt jagerfly, føler jeg meg merkelig avslappa i samvær med handlingen.
Dessuten er Bond med feil folk.
Olga Kurylenko kunne vært bra i en film om russiske husmødres skjebne på den finnmarkske ekteskapsbørsen, men det er lite ved hu.
Det er faktisk sånn at den bleike og rødhåra Gemma Arterton skaper større forventninger om utagerende kvinneting, men hun er ikke så mye med.
I det hele tatt er feil folk med hele tida, og erkjennelsen får en slags sosialmedisinsk presisjon:
Det er ikke så vittig med briter som drar utenlands og havner på kjøret med ufikse kamerater.
Mange av action-scenene er stilige, men de er ikke unike.
Kameraet flakser som envinga fugl, stolsetene dundrer mot nyrene dine og den maniske komponisten trykker på så mange synth-tangenter samtidig at han antakelig har fire hender.
Men «Max Payne» var bedre.
Den var heftigere.
xXx-filmene var bedre.
«Die hard 4» var bedre.
I buldre— og hoppe-segmentet er konkurransen knivskarp, og man må yte mer enn bare å lene seg til spøkelser.
| 0
|
700213
|
Babykalkun
Hvert år lages det tusenvis av filmer i verden.
Bare rundt 200 av disse kommer på norsk kino.
Sikkert med rette.
Men «Baby mama» er en av disse glatte, velproduserte amerikanske filmene befolket av mange flinke folk.
Forutsigbar og uoriginal, men med en lettfordøyelighet som kanskje kan duge som lett underholdning en skjelvende søndagskveld i sofakroken.
Kanskje.
Men kino?
Helt bortkastet.
Sånn er opplegget:
Smart, singel kvinne har prioritert karriere, og har klatret til topps.
Nå er hun 37, og vil ha barn.
Legen sier dessverre, sjansen er en til en million.
Karrierekvinne søker surrogatmor, og finner fattig, desperat trashjente med dum ektemann.
Forviklinger følger.
Dette er komedieversjonen av TV Norge-dokumentaren.
Og den er ikke morsom.
Hovedrollen som Kate, den vellykkede single karrierekvinnen som i en alder av 37 har bestemt seg for å skaffe seg et barn, spilles av en av USAs aller beste kvinnelige komikere, Tina Fey.
Lang fartstid i Saturday Night Live førte henne til komiserien «30 Rock», med stor suksess.
I det siste har hennes fantastiske Sarah Palin-parodi vakt stor oppsikt.
At
Fey ikke er morsom her skyldes ikke bare et usedvanlig tåpelig manus, der både dialog og humorpoenger svikter.
For filmen har et lyspunkt som skaffer minst ett terningøye:
Den mindre kjente Saturday Night Live-komikeren Amy Poehler setter Fey fullstendig i skyggen som surrogatmoren Angie.
Poehler har en miks av blond uskyld og kynisk levd liv som bare suger til seg oppmerksomheten, i tillegg til glimrende komisk timing.
Men mot et slikt manus kjemper selv supertalentet forgjeves.
Steve Martin spiller Kates superalternative sjef med lang, grå hestehale.
Som belønning for vel utført jobb deler han ut fem minutter uavbrutt øyekontakt til den «heldige».
En stereotyp og umorsom karakter, akkurat som Sigourney Weavers surrogatmorbyråleder.
| 0
|
700215
|
Rockernes Syng deg glad!
Og dermed detter vi raskt og vondt ned i Neil Young-filmen om fredstouren til kameratene Crosby, Stills, Nash & Young.
Da de fire køntrirockerne dro på syngetur mot Bush, konsentrerte amerikanske medier seg mest om at de var blitt gamle.
Det er de jo, og David Crosby ser ut som en krympablid mini-Merlin fra en Kelloggs-pakke.
Men de fire er egentlig ikke mye eldre enn Bruce Springsteen og David Bowie, og det er ingen som henviser bosser og bowier til hjemmesykepleien.
Så det forferdelige er ikke at de er gamle.
Det forferdelige er ikke engang at de lager dårlig musikk, for i sin formidable simplisitet låter sangene ganske bra.
Uforandretheten er fæl.
Snakket er ille.
Gjentakelsene er gjennomborende og smertefulle.
Filmen om CSNY forteller med ubedøvd tydelighet at politikk ikke hører hjemme på rockescenen lenger.
Fra 1960 var rock som nyoppdaga medisin mot samfunnet, en slags politisk penicillin.
Det er den ikke nå.
I løpet av de siste førti åra har så mange teite folk sunget så mye dumt at musikkbrukerne til slutt konverterte til ABBA for å unnslippe.
Det var et godt valg.
| 0
|
700216
|
En uvanlig dum svenske
Når svenske filmskapere først bommer, gjør de det som regel med høydefinert dumhet og sikker margin.
Filmen om den uengasjerte utenriksreporteren Morgan Pålsson fra Sveriges Radios Television har omtrent samme presisjonsnivå som når fireåringer skal beskrive avbrutt samleie.
Pålsson reiser egentlig i utenriksferd for å ligge ved hotellbassenger.
Han får det ikke lett da det faktisk skjer et kupp i Matobo mens han er der.
Filmens heltinne er den norske journalisten Åse Seiersland, en ørkenaktiv superblondine som vet alt og kan alt og kanskje burde bli statsminister hver gang hun besøker et uanselig u-land.
De litt underlige og uholdbare rollebeskrivelsene er ikke det verste med filmen.
I en komedie bør det skje noe morsomt, og «Morgan Pålsson..» vegeterer irriterende fordi manusforfatteren gjentar den samme vitsen så mange ganger at man tenker på korframføringer av «Fader Jakob».
Skuespillerne tilhører den indre anti-eliten av revy-statister, og med litt flaks får du aldri se dem mer.
| 0
|
700217
|
Bonden Jason er ikke bra
Denne Jason Statham-filmen har så vidt jeg kunne finne ut aldri vært på kino i Norge, og det var like greit.
Statham spiller en slags Arthur-bonde i rollespel-land.
Burt Reynolds ligger sjuk til sengs og er en konge med så kirurgert ansiktshud at du antakelig kan tromme Gammel Jegermarsj på den.
Ray Liotta spiller magisk skurk og varter opp Leelee Sobieski på seksuelle måter som fører til at hun til slutt kler på seg rustning.
Filmen baserer seg på et dataspill som heter «Dungeon siege», og likevel har Uwe Bolls filmatisering fått 3,8 av 10 mulige på den internasjonale filmdatabasen.
Bare kvinner under 18 år har gitt den karakter 8.0.
Filmen er oppsiktsvekkende rotete, stygg og latterlig.
Statham mister den skjønne lille sønnen sin til døden, men det bekymrer ham ikke stort, for de dyriske skogs-krugerne har faktisk fanga fruen, spilt av Claire Forlani.
Dermed begir han seg tomhendt ut blant barkebiller og lettgothere i granskauen, som for anledningen er styggere fotografert enn «Kristin Lavransdatter».
Etter hvert siger altså kong Reynolds inn i handlingen med et så sjukt ansikt at han likner en nyrestein.
Fasadeklatrer-damer av den utadvendte sorten som Stavanger 2008 importerer, kommer ned fra trærne.
Gjespene fra underholdningssøkernes softe sofa føles som en integrert del av handlingen.
Til slutt møter Jason den onde Ray i filmens boss-fight, som heller ikke er av det helt store.
| 0
|
700218
|
Bra til å begynne med
Den amerikanske komedien om mannen som elsket Sarah Marshall er morsom lenge, mest fordi Jason Segel spiller en annerledes elsker-figur.
På tross av at han er en sjuskete appetitt-spoiler som spiser bikkjematliknende frokostblandinger rett fra bakeboller, griner Segel oppgitt da dama forlater ham og trøster seg med iskrem slik Sex&City-klisjeer gjør.
Segel er komponist av TV-serie-temaer, og han er sammen med en feira medieblondine med samme troverdighet som da den pubkule engelskmannen Guy Ritchie ektet Madonna.
For å komme seg fra bruddet reiser han til Hawaii på samme hotell som eksen og hennes nye elsker.
Han spilles av filmens stjerne, briten Russell Brand, som nettopp fikk sparken på grunn av sexsjikane mot Manuels barnebarn.
Hawaii er motvillig vittig så lenge Segel ligger på suitegolvet og griner.
Så fikk antakelig regissøren telefon fra de nervøse investorene, og dermed går filmen over i den litt triste turistfasen, som varer helt til slutt.
Kristen Bell spiller egentlig ålreit som personlighetsbefridd seriesuksess, men Mila Kunis er et drøyt påfunn som filmens nevrotisk-tøffe alternativkjæreste fra resepsjonen.
Michelle Monaghan hadde denne rollen i «The heartbreak kid», og var enklere å ta til seg.
Men Malin Akerman var også bedre enn Bell.
| 0
|
700219
|
Festlig animert om rikdommens ondskap
For en herlig animasjonsfilm!
Historien om Erlend Loes Kurt, trebarnspappa og truckfører, er blitt en frydefull opplevelse av godt utformede figurer.
De utfolder seg med mye kos og sprø galskap.
Raskt dras man inn i det kaotiske, men akk så rutinepregede dagliglivet til Kurt, en mann med enorme barter og like svær selvtillit.
Tempoet i åpningsscenene er høyt.
Frokostpannekakene fyker over tallerkenene mens minstemann Bud skravler hull i hodet på sin far.
Truckføreren freser rundt på kaia og laster kasser i en akrobatisk fart.
Knallbra.
Filmen gir god belønning til både små og store kinogjengere.
Slapstickhumor underholder alle.
Voksne kan i tillegg humre over en samfunnsironisk snert.
Som når lille Bud i det uendelige siterer Rigmor, en overfølsom barnehagetante som lærer de søte små å takle enhver utfordring med å se inn i seg selv.
Morsomt!
Nå og da oppstår dødpunkter på grunn av replikker som kunne vært kortet inn.
Men i det store og hele loser regissør Rasmus Sivertsen oss effektivt gjennom en historie som øker i desperasjon og vill fantasi.
For stakkars Kurts selvtillit brytes ned straks den høytlønte doktor Petter blir nabo og suger all oppmerksomhet.
Hjelp, hva gjør en mann som holder på å miste kone og barn til en lege med høy prestisje og jålete bekjentskapskrets?
Blir lege selv?
Eller statsminister?
Eller blir rik?
For hvem trenger vel en lavtlønnet truckfører i våre dager?
Det er deilig at det visuelle uttrykket holder distanse til hollywoodske animasjonsforbilder.
Sivertsen og animatørene hans lar figurene vekke norske assosiasjoner.
Det er vidunderlig tydelig i den bredbarmete, kvinnelige statsministeren.
Og så var det stemmene, da.
Atle Antonsens mørke røst er formidabel som Kurt, Aksel Hennie er søt som lille Bud, Jon Øigarden er ekkel lege, Pernille Sørensen og Kristin Skogheim hamler opp med et vell av kvinnelige røster.
Kort sagt, dette er en fryd for øye og øre.
Gå og le.
| 1
|
700220
|
Nøktern avkledning
Hvordan kunne intelligente tyske studenter på 1970-tallet bli så forkvaklet at de røvet banker, utførte sabotasjeaksjoner og myrdet for fote?
Filmen «Baader-Meinhof» gir et godt innblikk i den politisk motiverte galskapen.
I dag virker det aldeles vanvittig at unge, oppegående mennesker kunne bli så voldelige.
Da kunsthistorikerdatteren Ulrike Meinhof (født i 1934) ble arrestert i 1972, ble hun anklaget for fem mord, 54 mordforsøk, flere bankrøverier og attentater.
Det filmen får godt fram, er hvordan den venstreradikale studentbevegelsen sist på 60-tallet var en masseprotest, ikke bare mot USAs krigføring i Vietnam, men også mot et autoritært tysk etterkrigssamfunn.
Under et besøk av den undertrykkende sjahen av Iran, denger politiet løs på demonstranter med batonger og skyter en student.
Ut av en slik stemning vokser det syke villskuddet Rote Armé Fraktion (RAF) fram.
Selv om Meinhofs navn knyttes til terrorgruppen, var kjæresteparet Gudrun Ensslin og Andreas Baader (født 1940 og — 44) de mest innflytelsesrike, ifølge historikere.
Tolkningen deles av regissør Uli Edel.
Baader framstilles som en aggressiv villmann, utmerket spilt av Moritz Bleibtreu.
Ensslin (Johanna Wokalek) er en naiv, hjernevasket hippie.
I kontrast til de to blir Meinhof (Martina Gedeck) en tenksom type som går seg vill i teoretiske og politiske utlegninger.
Er da filmen en romantisering av Røde Armé Fraksjon?
Jeg opplever det ikke slik.
De bortskjemte bybarna latterliggjøres snarere under oppholdet i en treningsleir i Jordan:
Under dekke av kvinnefrigjøring soler de tyske jentene seg nakne foran sjokkerte palestinske geriljasoldater.
En interessant figur er politisjefen Horst Herold (Bruno Ganz) som leder jakten på RAF-medlemmene.
Interessant historietime fra tysk regissør.
| 1
|
700221
|
De ville ha banka morderne
Jeg er helt sikker på at to helsestudio-trente ungdommer med hagle ville ha banka livskiten ut av to tynne psykojenter og en astmatisk mann med maske.
Følgelig finnes det ingen film her.
«The strangers» er utstyrt med en pretensiøs «sann historie»-lapp som gjør at den plasserer seg i en annen divisjon enn de mega-myrdende mobiltelefon-grøsserne.
Dermed lider troverdigheten mer enn de to ofrene.
Troverdigheten skriker seg faktisk hæs.
Det er synd, for Liv Tyler har et flott skrekkfjes.
Når hun blir virkelig redd, ser dama ut som en forbedra Munch-visjon, og du kan føle redselen hennes langt nedi frokosten.
Innledningen er også ålreit.
Tyler og Scott Speedman er nattepar med problemer der de sitter i hans far hus og postfester sin ulykkelighet med champagne rett fra tuten.
Så blir huset omringet eller invadert av tre mystiske maskeskapninger.
De viser seg og forsvinner igjen som tryllekunstnere, og alt de foretar seg blir ubegripelig vellykka.
Det er sånn psykopater skildres i frikfantasier som «Saw»-serien.
I virkeligheten er psykopater klønete og har tynne bein.
Og denne filmen skal være henta fra virkeligheten.
Speedman og Tyler ville ha løpt 400 meteren to ganger før disse sjabre folka hadde nådd fram til 60 meters merket, men de stikker aldri.
De ville ha banka dem med den ene armen på ryggen.
Men den 33 år gamle canadieren klarer ikke engang å treffe en av dem med hagle!
Filmen jåler seg til ved å henvise til alle de 1,2 millionene voldshandlingene i USA, men morderne i «The strangers» kunne like gjerna ha kommet med romskip.
Dessuten er filmen uten egentlig spenning.
Du vet at det skal gå galt, og etter hvert driter du i det.
| 0
|
700224
|
God hovedrolle drukner i vulgariteter
At «Fatso» handler om en sexfiksert mann som ennå er jomfru, er helt greit.
Det plagsomme er å måtte vri seg over stivt skuespill og pinlige runkescener.
Å lese «Fatso» er bedre enn å se filmen.
Man kan lett lage sine indre bilder av hvordan 30-årige, ensomme og tjukke Rino drømmer om å få seg dame.
Seksuell selvtilfredsstillelse er en høyst forståelig løsning for en som ikke har greid å finne en partner å utfolde seg med.
Å framstille det samme på filmduken krever stor nennsomhet for ikke å havne i det usmakelige.
Når regissør Arild Fröhlich tyr til melon med hull i og andre sexleketøy så sæden skvetter, blir det fort ekkelt.
Ualminnelig anstrengende er dessuten de støyende vulgaritetene til Rinos eneste kompis, Fillip (Kyrre Hellum).
Hensikten er at han skal se ut som en overlevning fra hippietida.
Dette skal være komedie, og fyren er en parodi, men for et slit å høre på.
Heldigvis har Fröhlich også lykkes i å finne et filmspråk for begjær som unngår det platte.
Det funker godt når Rinos mest eksplisitte sexfantasier utformes i innlagte tegneseriesekvenser.
Synd han ikke tør å stole på grepet fullt ut.
Filmens andre hovedproblem er skuespillerprestasjonene.
Bare hovedrolleinnehaver Nils Jørgen «Jøgge» Kaalstad utpeker seg med godt spill.
Han borer langt inn i usikkerhetens ansiktsuttrykk og graver dypt i sjenansens hjelpeløse geberder.
Meget bra.
De andre er sjablonger som forblir på overflaten.
Verken den kvinnelige hovedrolleinnehaveren (Josefin Ljungman) eller birollene matcher Kaalstad.
Regissøren får det ikke til å slå gnister når personene møtes.
Slik blir scenene stive og unaturlige, lite morsomme og sjarmløse.
Og når syltynne, nakne kvinner til slutt danser rundt Rino på Olav Ryes plass, sniker mistanken seg inn:
«Fatso» bare later som den er på hovedpersonens parti.
Dypest sett dyrker den mennesker med sexy kropp og livsstil.
De som mestrer overflatespillet.
| 0
|
700225
|
En Skyt-og-kast mirakelfilm
Forestill deg at en langbeint dataspillfigur som Max Payne løper gjennom en søppelplass med filmkamera i høyre hånd mens han hiver rundt jernskrammel med venstre.
Sånn blir de moderne «Jaget»-filmene gjort.
Og moro er det.
En gang i tida vandret den flegmatiske dr.
Kimble rundt i like mange TV-episoder som det var lys på juletreet, og folk følte at livet var uutholdelig spennende.
Nå skvetter biler og busser, pyrotekniske overfall, heisekraner, robotfly og høyspentmaster som epileptiske spurver, og selv den minste skrue treffer akkurat det hvor Den Store Hjerne har planlagt.
I de moderne «Jaget»-filmene oppstår det mirakler som til og med katolikkene ville ha redigert ut av Det nye testamente.
Men moro er det som sagt.
Shia LaBoeuf tilhører den nye mannshelten som ikke kan noe for noen ting og egentlig ikke vil slåss.
Han er som Cary Grant i «Mannen som visste for mye», en fyr som ikke skjønner ka helsike som skjer.
En fæl dag blir hybelen fylt til randen av moderne våpen, og så kommer FBI og tar ham.
Redningen er dobbelt så usannsynlig som dinosaurenes gjenkomst, og plutselig blir han og alenemora Michelle Monaghan styrt av kjølig telefonstemme gjennom størsteparten av USAs østkyst.
Tilfeldighetenes presisjon er fantastisk, og folk som driver med datavedlikehold vil gråte av latter.
Men moro er det som sagt.
Og Billy Bob Thornton er en fryd.
Jeg må innrømme at jeg elsker filmer der de skal sprenge presidenten.
Og siden regissør Caruso først har æret Hitchcock, er det naturlig at han også sender noen varme tanker til Kubrick og hans HAL.
Filmen med den opprørske computeren het «2001».
Husker du hva som skjedde i 2001?
Uuuuh!
| 1
|
700226
|
Musicalsk erkefjas
Bare for å ha sagt det med en gang:
De som likte High School Musical 1 og 2 kommer ganske sikkert til å ha stor glede av nummer tre også.
Men alvorlig talt.
Dette er noe innholdsløst og overfladisk vas.
Handlingen er tynnere enn de kvinnelige hovedrolleinnehaverne, og går i korte trekk ut på at gjengen går siste året på high school og lurer voldsomt på hvilke college de skal søke på, og mens de holder på med det skal de øve inn en musikal til skoleavslutningen.
Det blir tilløp til intriger, men den lille motstanden rollefigurene opplever er bare sånne ting som at Ove Rocketroll-aktige skapninger dukker opp på scenen i stedet for den snasne kjekkasen, og så blir alle litt øvejidde, men det er fort glemt og alle blir glade igjen.
Rollefigurene er så endimensjonale og karikerte at vi beveger oss langt ut i parodienes verden.
Dramalæreren ser ut som om hun hører hjemme på Hogwarts.
Bitchen (som egentlig bare er litt bitch) er mer barbie enn menneske.
Slutten er så pompøs at det er vanskelig å undertrykke spyrefleksen.
OK, jeg forstår at dette skal være lettfattelig plastromantikk å drømme seg bort i, men hvorfor må det være så totalt blottet for humor?
Og så var det musikken da.
Den eneste sangen som henger igjen i bevisstheten etter at filmen er slutt, er Ricky Martins «Privat Emotion», som ikke var med i filmen, men som blir grundig plagiert.
Likevel er det musikk— og dansescenene som fungerer best.
Stilige referanser til «A chorus line» og sparkepikene i Radio City Music Hall blir kanskje oppfattet av foreldre som følger sine håpefulle på kino.
Ungdommene i filmen er dyktige dansere og sangere, og koreografien er stilig.
Gutta boys som mimrer om barndommen på et bilverksted er kanskje det best utførte nummeret.
Men det er et tankekors at filmen er like kjønnsstereotyp som tilsvarende musikaler og filmer fra 50-tallet.
| 0
|
700227
|
Blodig kjærlighet og hevn
Alarm!
Psykologi-misbruk og symbolikk-fabuleringer er ikke lette å unngå når man ser en magisk-realistisk skildring av mobbeoffer som finner seg en vampyr.
Bare svenskene kunne ha funnet på dette.
Vampyren er ikke romantisk eller eksotisk, men fattigslig, anemisk og kronisk uglad.
Hun bor i en så sørgmodig sekstitalls-blokk at vinduene likner slokna smil, og alle hverdags-menneskene er patetiske som om du skulle ha handla dem fra Fretex-hyller.
I nabo-leiligheten finnes Oskar, en stille, lyshåra 12-åring som blir mobba av skolekamerater, og som lider helgenmildt med lukka øyne over skolen, tilværelsen og den fraskilte alkoholikerpappaen som bor på landet.
Du sukker, for eklinge-Sverige har du egentlig sett nok av.
Tomas Alfredson lammer oss nesten med vanesvensk selvplaging.
Så treffer Oskar vampyren Eli som også er 12 år.
Eli bor sammen med en selvutslettende eldre mann som skaffer varmt for å få litt ømhet.
Dermed oppstår mordkrim i det lille nabolaget, men den engasjerer bare som paradoksal ramme rundt årets svenske romanse.
Filmens fineste stunder er når den tynne lille bleikingen forelsker seg sakte i vampyren, og hun blir hans tvilsomme beskytter og ledsager.
Her kommer enda en advarsel:
Pedagogiske smittebærere kommer til å tro at gutten har drømt opp vampyrjenta som en virkelighetsflukt.
Sånn er det ikke.
Hun finnes.
Det tvilsomme er om noen av de andre gjør det.
Men de andre finnes aldri for de som lider og elsker.
«La den rette komme inn» er en grotesk ømhjerta hevnfilm, og den gjør betenkelig godt.
Tiltrekningen mellom Kåre Hedebrant og Lina Leandersson er antakelig den du kommer til å huske i år.
| 1
|
700229
|
Kvinner er skjønne ting om høsten
Dette er en sesongbetont snuoperasjon.
En toer-terning blir til terning fem.
Den 27. mars i år kom så vidt våren med sine løfter om sol— og regn-oppganger.
Jeg så damedramaet «Bonneville» på kino og ga det en irritert toer-terning fordi noen framstilte kvinner over femti som gråtkvalte pleddpyser.
Forleden så jeg om igjen filmen der Jessica Lange, Kathy Bates og Joan Allen reiser i åpen bil fra Utah til California (også en mental utviklingsferd), og da ble jeg dypt rørt.
Vi trenger kvinners tradisjonelle følsomhet når høsten kommer og Børsen faller.
Kvinner er sammen på en annen måte.
De liker å bli beroliget av fellesskap, og derfor snakker de om alle slags ting og skaper en atmosfære av total eksponerthet rundt seg.
Ingen hemmeligheter.
Ingen frykt.
Filmen ville selvsagt vært morsommere hvis damene i bilen drepte noen, men jeg oppdaget med vantro at det trengte jeg egentlig ikke.
De modnende damene spiller mildt opprørske mormonerkvinner som kjører så fort på saltslettene at lokket fyker av urna med Jessica Langes ektemann, sånn at vinden tar ham tilbake til opphavene.
Banaliteter er flotte når man gjør så lite vesen av den som i «Bonneville».
De tre skuespillerne balanserer tilbakeholdenhet og spontanitet, og de kunne ha spasert på en smal tanke over Lysefjorden.
Det er også en fantastisk ting ved modne kvinner at når de først har satt seg ned, så sitter de der til hjemmehjelpen kommer.
Midt i DVD-en kunne jeg ta meg tid til å tisse, flytte pannekakerøre inn i kjøleskapet og hente en halvliterboks med té, som det het i det gamle, skikkelige Aftenbladet (fred over minnet).
Da jeg kom tilbake fra avviket, var alt helt uforandra, for filmen gjenskaper også en nydelig følelse av forlengelses-fortid.
Damene fra Utah er skjørtete og skikkelige og rare.
På det utforskende sekstitallet da medsøstre drev flatlusfarm i rockens backstage, kjøpte de antakelig sitt første strykejern med vann inni.
Det er noe tilbakeskuende og voksent ved denne roadmovien.
I motellscener opptrer for eksempel Joan Allen i hvit, tilknappa bomullsnattkjole, og du kan forestille deg hvordan fortidas menn lette etter sin aller mest elskede som om den var en pusekatt i ei snøhule.
Etter hvert sang Bob Dylan, og som vanlig tilga jeg verden alt fra pyramidene til grandiosaen.
«Bonneville» unngår sentimentaliteten fordi den later som om akkurat det skjellsordet ikke finnes.
Kvinner er bare skjønne skapninger som sitter i månelyset og snakker til sin elskedes aske.
Det er godt å være mann når de bryr seg og viser det.
| 1
|
700230
|
Daude strippere råtner seint
Folk finner på titler som «Zombie strippers» for at et makkverk skal se ut som en kultfilm.
Kultstatus betyr at menn som egentlig syns de har for mange eksamener til å bade i søppel, likevel vil se dem.
Noen ganger bommer de skikkelig.
Dette vanvittige vaset er blant annet skrevet (skrivd ville vært et bedre ord) av Freddie med stålklørne, og Robert Englund spiller også sjef for strippebule da regjeringsskapte zombier inntar bakrommet og smitter de profesjonelle kleskasterne med udødelighet og kjøtthunger.
Det er mange nakne damer her og ingen handling.
Til og med dama uten strupe stripper, og det evige liv oppsøker også kvinner som allerede er zombier, fordi er så fulle av silikon at de antakelig har samme forsvinningstid som plastposer.
Blodet renner, men det ville være morsommere å se sein slakt av saudisk sau.
De med desperate behov for selvinnsikt kan bruke filmen som testobjekt:
Liker du «Zombie strippers», trenger du et fast forhold.
Har du et fast forhold, trenger du et annet.
| 0
|
700232
|
Overraskende bra ruin-splatter
Det er egentlig forferdelig å bli positivt overrasket av en film der syngende slyngplanter spiser opp amerikansk ungdom innenfra.
Men skrekkfilmen «The ruins» er så uventa bra at jeg faktisk ble sittende og måpe imponert mens sydenturister hogde av kameratens bein med stein og speiderkniv.
Marsipanunger som likner de tre små grisene på jakt etter hus, sitter langs hotellbassenget og heller på med harrydrinken Margarita da en tysker kommer innom og inviterer til tempeltur i Maya-land.
Arkeologi-bror hans er borte.
Amerikanerne kan ikke ha sett én eneste Indiana Jones-film, for de bryter opp fra heldagsfylla og drar av gårde til «this place no good» med lokal sjåfør.
Da de kommer fram til det nedgrodde tempelet, dukker maya-hobbiter med hest opp, og så tar historien mange plutselige vendinger.
Jeg skal ikke røpe historien, for det gjør den best sjøl.
Men opplevelsen ble omtrent som da jeg så «The descent» på kino: Oisann, dette går ikke an!
Nå må de gi seg.
Skuespillerne er gode.
Regien er dreven og uten opphold, men det skjer så mange detaljfæle ting at de som fremdeles er i besittelse av mage, antakelig bør skru av både lyd og bilde i en times tid.
| 1
|
700233
|
En oppfølger til Sartre
Lukkede-rom-grøsserne er ei plage.
Inne i et hvitt rom sitter det en gjeng med folk i oransje dresser, og dit kommer ei naken dame og har kanskje drømmedag med Veivesenet.
Ingen vet hva som skjedde, ingen husker egentlig noe særlig, og hva gjør de der og hvorfor dør de når de ikke gjør som store far i maskinen forlanger?
Filmen består av så mye snakk at livet ikke kan reddes, og for så vidt kan filmen oppfattes som en oppfølger (sequel) til Jean Pauls Sartres skuespill «For lukkede dører», som handler om at helvete er de andre.
Slik blir det også i denne versjonen, men med så dårlige replikker at døden virkelig må være en befrielse.
Her har vi en grøsserform som trenger renovering og fornyelse.
De som stenger filmpersoner inne i et rom, har ansvar for at i hvert fall én av dem blir umenneskelig modig og slår seg ut med hyppig bruk av eruptiske eksplosiver og hardt håndgemeng, at han klatrer i ventilasjoner, knekker nakken på stive skjeletter, snakker med Milla Jovovich, finner boosterblastere og blåser garderobeskapene ut i den frie natur der den andre geniale franskmannen (Rousseau) går rundt og undrer seg over at alle behov for filosofi opphørte da Sartre hadde sagt at ingenting kan gjøres om.
I stedet sitter en dårlig skuespiller og hikster mens hun finner lapper i dopapiret.
| 0
|
700234
|
15-årig debutant mestrer miksen av følelsesuttrykk
Dette kunne blitt en sentimental tåreperse.
Eller en tung skoletime i englefilosofi.
I stedet er det blitt en sjeldent nøktern, men også vakker film om en ung jente som vet at hun skal dø.
Det fine med den danske regissøren Jesper W. Nielsens manus, er at han har plukket akkurat passe av Jostein Gaarders tanker i boka «I et speil, i en gåte».
Film er ikke bok.
Derfor må innsikten rundt det å bli født, leve og dø primært gis oss gjennom personer som handler.
I bilder vi ser.
Slikt forstår Nielsen seg på.
Han dropper å nevne i starten at 13 år gamle Cecilie er behandlet for kreft etter en ferietur med familien til Spania.
I Syden ser vi hennes lysblonde hår flagre; nå ved juletider i Norge er hodet hennes bart.
Det er et vondt signal om hvor syk hun faktisk er.
Regissøren pendler suverent mellom tre fortellingsnivåer, to på et realistisk plan, ett som fantasi:
Cecilies minner fra hennes første forelskelse i Spania, permisjonstida fra sykehuset for å feire jul hjemme — og samtalene med Ariel, en engel.
Flettingen av de tre tråder gir en perfekt blanding av stemninger.
Møtet med spanske Sebastian utgjør den unge jentas første møte med kjærligheten.
Samværet med familien rommer alt fra lengsel etter god julekos til tenåringens raseri over dumme foreldre.
På det fabulerende nivået spørres det:
Hva skjer etter døden?
Finnes det et evig liv?
Når en så trist skjebne likevel er god å følge til siste pust, skyldes det at Marie Haagenrud spiller Cecilie.
Den 15 år gamle debutanten er veldig ofte i bildet.
Hun mestrer miksen av følelsesuttrykk på imponerende vis.
I Spania er hun rørende nysgjerrig på Sebastian og blir betagende forelsket.
Overfor foreldre og besteforeldre veksler hun troverdig mellom matt tillit og oppfarende sinne.
I møte med Ariel behersker hun en blanding av undring, sorg og sågar glede.
Også birolleinnehaverne fungerer bra.
Alex Batllori er nydelig som Sebastian.
Aksel Hennie som hårløs engel klarer den krevende kombinasjonen av humor og dypt alvorlig refleksjon rundt liv og død.
Legg dertil at fotograf Philip Øgaard har tatt skjønne bilder i et snøfrossent innlandsnorge, fint kontrastert mot varme scener i Spania.
Og skulle noen frykte fasitsvar på tilværelsens store gåter, er det en unødvendig bekymring.
Nielsen lever opp til filmtittelen, hentet fra et Pauli ord:
«Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt.»
Det han dessuten klarer, er å gjøre døden lite skremmende.
Det er virkelig en bragd.
| 1
|
700235
|
Bildevakker pulp noir
Sats på gutte-vorspiel med «GTA» på PS3-ern, ketchupsøtna chilichips og nett-handla t-skjorter.
«Max Payne» er pulp noir-action, og for skygge-estetikerne er den en fryd.
Jeg kunne nevne en hel skatteliste med kjente navn på hvem som ikke kommer til å like den, sjøl om filmen har aner som det lukter antikvitetssjappe av.
Her spøker Chandler-gjengen og dens bylivs-dystre lidelses-pulp.
Filmen kommer fra musikkvideo-folkets beste stunder, da den moderne stemningsfilmen ble unnfanga med så djupe skygger og så mye blått at det bare fantes halve folk og kubistiske bygninger.
Melankoli-orienterte okkultister som Gabriel Knight og Harry Angel står for en del av farenskapet, og mister Dolby som tilførte skyte-estetikken sin omfangsrike hammertorden.
Dessuten er altså Max Payne-skikkelsen handlet fra et dataspill, og dataspill er liksom fullkommengjørelsen av alle de nevnte elementene.
Jo.
Egentlig burde konservatorene stikke innom.
«Max Payne» er storarta trivialkunsthistorie.
Mark Wahlberg spiller politimannen Max Payne med hele sin volds-troverdighet.
Han sitter bak en desk i New York mens det snør dommedags-fnugg utenfor.
Noen drepte kona og babyen hans, og mannen med smerten har aldri noen ro.
Det er ikke god tone å fortelle for mye om handlingen i filmer som dette, men den tar lysløypa gjennom bymørket.
Her finnes nattas vrak, som ser flygende djevler før de blir revet i stykker.
Her finnes de falne kvinnene i så røde kjoler at blod virker som uvesentlig ekstra-utstyr.
Her finnes makro-morderen, de dystre russerne, de tvilsomme kapitalistene og triste politifolkene.
Den bildevakre action-krimmen er laget av noe så koselig som en ire, og John Moore sitter antakelig ute på landet og tygger saueull med senile lottovinnere resten av året.
Men han lager film som en bydjevel.
| 1
|
700236
|
Vittig-kald Coen-ironi
Coen-brødrene har nok en gang laget en livsstil-satire der menneskene stresser rundt i brødrenes ondskap som dumme mus på picnic i et slangebur.
Det særegne ved Coen-humoren er at den er glatt også når den er tørr.
Forsøk å fange den med definisjons-klammer, så smyger den seg unna og blir noe skeivt forskjellig.
«Burn after reading» handler egentlig om at lita tufse kan velte diger tass, men så gjør den ikke det heller.
Frances McDormand er den dumme geita som har jobbet så lenge på helsestudio at gym-estetikkens sjanger-retorikk har blitt en hjerneskade:
Hun vil forandre hele kroppen sin for å komme videre i livet, og hun har en samtale med Dr. Tabort som tilhører de små vignett-klassikerne i coenteket.
Men forsikringsselskapet vil ikke betale for en kultursykdom.
John Malkovich ser ut som en gal munk fra et velstands-sivilisert silkekloster.
Han forlater jobben sin som analytiker i CIA etter kraftskapende raseribølger og vil hevne seg ved å skrive memoarer.
Det er også en slags kultursykdom.
Rundt omkring i Malkovich-livet finnes en del forbløffende, eksistensielt rot, blant annet spiller George Clooney spiller en fantastisk dust som lider av utenkt seksualitet.
Brad Pitt gjøgler en revy-karikert rolle som treningspyse uten hjerne, og Tilda Swinton er hustru med så bedøvende, spiss kulde at man kunne fjerna polypper med henne på kirurgisk poliklinikk.
CIA-memoarene havner på feil hender, og minst to personer blir drept.
De to spissfindige Coen-sarkastikerne skildrer etterretnings-industriens naive handlings-anarkisme, og de tilkjenner alle oss andre en egen form for voksen barnlighet som de innsiktsfulle vil kjenne igjen, men ikke vedkjenne seg.
Kjente skuespillere er instruert til å spille noe eksotisk annet-enn-seg (det går verst ut over Pitt), sånn at filmen på en måte funker som en fortløpende verfremdung.
Menneskene blir som fylliker i midnattsmessa, stiliserte og frigjorte fra det vi oppfatter som naturlig identitet.
Tenkerne vil elske det.
Følerne vil spy.
| 1
|
700237
|
Sterkt portrett av en sterk kvinne
Det er mye lekkert i Jan Troells filmatisering av et stormfylt ekteskap i et svensk arbeiderklassemiljø tidlig på 1900-tallet.
Likevel føles filmen for lang.
Skildringen bygges opp rundt sjubarnsmor Maria Larsson.
Kvinnen framstår gradvis som sterkere og stautere enn hennes lille, ytre skikkelse skulle tilsi.
Finlandssvenske Maria Heiskanen gjør en fin rolletolkning.
Hun skaper en hustru og mor preget av en sjenanse og stillferdig væremåte som virker troverdig for en underklassekvinne på den tida.
Samtidig tør hun å stå opp mot ektemannen Sigfrid når han utfolder seg med fyll, hor og spetakkel.
Hvem er satt til å tolke den karen?
Jo, min santen, Mikael Persbrandt stormer fram i naivt overmot.
Han er periodedranker, roter med en elskerinne og øver vold mot kona.
Rollen virker perfekt for en skuespiller av Persbrandts karakter.
Familiekrøniken bygger på minner fra Maja Larsson, ekteparets eldste datter.
Flere detaljer er forhold vi har sett før (full familiefar, tjenestejente som blir seksuelt antastet).
Men heldigvis vrir Troell også handlingen inn i ukjente spor.
Slik fanger han oppmerksomheten på ny hos en tilskuer som nesten ramler av.
Det skal likevel ikke underslås at det tidvis er langtekkelig å følge familien fra 1907 og inn på 20-tallet.
Den dramaturgiske motoren sviver ikke alltid så sterkt som den burde.
Men kjernen i storyen er frisk og vakker:
Maria Larsson finner et kamera og lærer seg å fotografere.
Det gir hennes liv en dimensjon som er større enn kinder og küche.
Slik får vi også gleden av et gjensyn med den danske skuespilleren Jesper Christensen i rollen som profesjonell fotograf.
Kunsten å fotografere er utsøkt ivaretatt bak kamera av regissøren selv, godt hjulpet av Mischa Gavrjusjov.
Så bærer man bare over med ujevn dramaturgi, er det perler å hente.
| 1
|
700238
|
Den perfekte hulk-filmen
Hulken er en av de beste marvelheltene, for han forsøker å bli normal hele tida; et behov som er sterkt undervurdert blant voldsromantikere.
I «The incredible hulk» er det den urolige fyrste, skuespilleren Edward Norton, som får superkrefter.
Og ikke bare det:
Han må slåss mot Bulken, en Pentagon-medisinert fascistgalning som spilles av Tim Roth.
Kan det bli bedre?
Biler flyr som vasketøy i vinden.
Den nye Bulken har ansiktet til McCain og ryggraden til hvalskjelettet i museumskjelleren.
Så dundrer de sammen mens Steven Tylers følsomme datter ser på med skremt Crazy-blikk.
Alt ble perfekt i denne filmen.
I starten sitter Norton gjemt bak portugisiske gloser i Brasil og spiser en slarvete kjøttdeigrett.
Skjegget hans ser ut som tilbudsvare på grunn av utgått dato.
Han har en mailvenn i USA som leter etter naturmedisinen mot hulkisme, men han har det ellers ikke godt.
William Hurt spiller napalmgeneral med så stort alvor at han likner den avdøde Paul Newman.
Williams pentagonister finner Norton, og han må stikke av iført en rød hette som får rømlingen til å likne Eminem i et surrealistisk eventyrspill.
Da pulsen går over 200, brøler hulken som en blanding av Tarzan og Satan, og så er det i gang.
Han likner ikke Eminem lenger.
William Hurt er så bra at det nesten er vondt.
Liv Tyler tilhører faktisk den unge eliten, og i en film som dette representerer hun en tegneserie-kvinnelighet som nesten ingen andre ville fått til.
Hun er en av de få jentene som kan se ut som en tusj-illustrasjon.
«The incredible hulk» er ikke bare en guttefilm, for kvinner vil finne igjen brorsbindinger og brystfølelser som i sin tid førte til at de valgte å være heterofile.
Sånn er yndlingsmannen.
Mild som et underskjørt i sønnavind om dagen og et betongtyggende beist når natta kjem.
Mot slutten kommer Robert Downey jr. innom og antyder at den neste filmen kan samle The Ultimates – Captain America, Ironman, Hulken, Giant Man og Wasp.
| 1
|
700239
|
Statham er stille som mørkt øl
Jason Statham spiller den perfekte engelskmann.
Arbeiderklasseøynene er mørke som kullbiter og tunge lueskygger, han lukter innvollspaier og tørre fiskefileter i antikvarisk frityrolje, han er stille som mørkt øl og tøff som shetlandsull mot nybada guttelår.
Egentlig mekker Statham stjålne biler og gir dem et nytt liv i konkurransesamfunnet.
Men som et naturlig karrieresteg rykker han opp til bankraner fordi 1970-talls-kollegene til James Bond vil ta en bankboks.
I den ligger bildene der prinsesse Margaret har sex like ved Det karibiske hav.
Som lord Mountbatten sier: What a scallywag!
Kongehuset, politikerne, adelen og politiet er råtne.
Vi er i England, der menn bruker dress for å skjule at de mangler ryggrad.
I bankboksene ligger nemlig alles hemmeligheter, og London koker lokket av grytene.
Det er en stor glede å se en klassisk britisk gravejobb under bank igjen.
Akkurat da vi trodde at den engelske kvinnen er Keira Knightley som trasker blidt mellom kumøkkene med lange Austen-kjoler, kommer Saffron Burrows og er en fatal luksusprostituert med så trist mannerøst at hun kunne vært banksjef.
Filmen er både normalt underholdende og aktverdig spennende.
Dessuten skal den være basert på en sann historie.
Ja, sikkert.
| 1
|
700241
|
Hvor tynn er Helen Hunt?Egentlig?
«Then she found me» kommer jeg alltid til å huske som den kvelden da jeg bare trøbla med TV-en min.
Jeg har en Panasonic widescreen som har ødelagt livet mitt, for alle folk ser ut som høyrekvinner – breidere enn de er lange.
Bare ikke Helen Hunt i «Then she found me».
Fra første øyeblikk så dama så tynn ut at det føltes som en projeksjonsfeil.
Jeg stilte inn på 16:9, 14:9, Panasonic Auto, Just, 4:3 og tre forskjellige zoom-varianter, men uansett hva jeg gjorde, så Helen Hunt halv ut.
Til slutt resignerte jeg, og lot filmen være et varsel om hvordan vi alle blir når NRK-programmet Puls har fått fjerna alle grønnsakene uten fettsyre-merking.
Innlevelsen i handlingen led en sørgelig vanskjebne.
Matthew Broderick så fremdeles unaturlig tjukk ut, og jeg fikk det heller ikke til å stemme at den avmagra dama ville orke å ha sex med ham, ettersom han bare liknet en uforståelig kåt sky.
Det var ingen egentlige poenger ved Bette Midler som biologisk mor eller at elskeren Colin Firth var så tåtrippende nevrotisk at han burde ført til at meitemark spratt fra plenen.
Interessen kom tilbake da jeg oppdaget at Salman Rushdie spiller gynekolog.
Som forkledning var det vellykket.
| 0
|
700243
|
Ikke bry dere om terningen!
Ikke bry dere om terningen.
Den utemma veteranen Russell Mulcahy («Highlander») har laget en sær Indiana Jones-kopi med elendige skuespillere, men etter hvert som timene går og dere begynner å merke virkningen av den indiske teen og sjokoladekjeksene, opptrer et slags behag.
Filmen heter «The curse of king Tut's tomb», og tittelen er i hvert fall morsom i Norge.
Kong Tut er en litt avantgarde-sleip guttunge med vinger, og han ser ikke ut som om han har tut i det hele tatt.
Det gjør forsåvidt heller ikke ikke Casper van Dien, som har satinkinn og likner på Macaulay Culkin i «Alene hjemme».
Gravide pingviner løper mandigere enn Casper.
Van Dien kommer i konflikt med Helvetesildens Råd.
Det består av næringslivsfolk som vil skaffe seg verdensherredømme ved svart magi, det vi andre kaller Børsen.
Silderådet forsøker stadig vekk å ta livet av arkeologen med Indy-hatten, men han gir seg ikke og drar til Egypt for å lete etter den siste biten av smaragdtavlen.
Mye sær moro oppstår innimellom de ubehjelpelige replikkene.
Van Dien spiller i et fremmedlegionært pokerlag som ikke en gang Røde Kors ville mottatt penger fra.
En egyptisk arbeider rundt 1930 svarer tvert:
Oh yeah?
Den gale visjonære snakker et oldtidsegyptisk som kan minne om dikta til Olav H. Hauge.
Som ekstrautstyr får du også se den chilenske dama Leonor Varela og flyvende flåkjeft-djevler.
Filmen er så lang fordi den egentlig er en TV-mini, men det gjør ingen ting.
| 0
|
700244
|
Ikke så nifs som første «Fritt vilt»
Visst er «Fritt vilt II» en god grøsser, særlig fordi man i åpningssekvensene gruer seg til alt det blodige man frykter vil skje.
Men når det hele er over, siger følelsen inn:
Var det ikke nifsere i første film?
Måten Thomas Moldestad viderefører manuset sitt fra «Fritt vilt I» på, er utmerket.
Snøen ligger over fjellheimen der Jannicke så vidt overlevde en massemorders handlinger vinteren 2006.
Nede i bygda Otta skal sykehuset legges ned.
Med bare to pasienter igjen — en gutt og en senil dame - kan personalet snart pakke sammen.
Det vil ikke skje så fredelig som de tror.
Å nei.
Slett ikke.
Lite bør røpes.
Bare at Ingrid Bolsø Berdal ser sjokkerende halvdød ut idet hun når sivilisasjonen igjen.
Scenen der hun påtreffes (jeg sier ikke hvordan), er drivende godt laget og gir det første støkket.
Snart kan Jannicke legges inn på overvåkingen.
Politiet får vite om tragedien i forkant og kan hente likene av fire venner og en morder opp av bresprekken.
Kjenner du frysningen spre seg langs ryggmargen?
To leger og en sykepleier, én ny, forvirret pasient og fem forfrosne lik i kjelleren - klart at øde sykehuskorridorer kan bli åsted for ny skrekk og gru.
Regissørdebutant Mats Stenberg utnytter til full grepene i grøssersjangeren:
Gusjegule korridorer øker følelsen av ubehag.
Dører knirker og slår så vi skvetter.
Jannicke, den eneste som har kjent rispene fra dødens klør, kaldsvetter i senga.
Knepet med å flette inn hennes mareritt fungerer bra.
Stenberg klarer også å lulle oss inn i en hyggelig flørt for så å slå til med gru.
Birolleinnehaverne Mads Eldøen og Johanna Mørch har en nydelig scene sammen før alt blir fælt.
Men underlig nok, når morderen endelig kvesser kniven og griper øksen, føltes det verre i forrige film.
Var det fordi seigpiningen varte lengre i Roar Uthaugs regi?
Jeg er ingen tilhenger av splatter, men spør likevel:
Klippes det litt for kjapt unna de blodige ofrene?
Ja, blir det ikke mer action enn skrekkfilm mot slutten?
Det er likevel en høyst individuell smakssak hva som skremmer kinogjengere.
Uansett er det rikelig med ting å fryde seg over.
Hurra for nye, gode birolleinnehavere som Marthe Snorresdotter Rovik som legen Camilla, Kim Wifladt som sjåfør, og nevnte Mørch og Eldøen.
Gjensynet med Fridtjov Såheim er som vanlig en nytelse.
Gratulerer med debuten.
| 1
|
700245
|
«Gomorra»:Ingen go'morgen i Napoli
Mens nyhetene melder at afrikanske innvandrere drepes i Napoli, kan vi få dyster innsikt av den italienske filmen «Gomorra».
Regissør Matteo Garrone bygger på Roberto Savianos roman om den Napoli-baserte mafiaen Camorra.
Det er en stygg fortelling om hvordan organisert kriminalitet gjennomsyrer provinsene Napoli og Caserta, med forgreninger ut i hele Italia.
De siste 30 årene har camorraens klaner drept 4000 mennesker, mer enn noen annen kriminell organisasjon eller terroristgruppe.
Garrone fletter sammen fem fortellinger om mennesker som fanges i camorraens giftige fangarmer.
Her møter vi mannen som lever av å samle inn skatt til mafiaen.
Her blåser kjeltringene i sine ofre, bare de selv kan tjene fett.
Filmen får godt fram at mafiaen i Napoli er inne i flere forretningsgrener.
Mest skremmende er at camorraen kontrollerer ulovlig dumping av giftig avfall.
Mens kjeltringene tjener seg søkkrike, forgiftes jorda i Sør-Italia, og krefttilfellene øker blant folk.
Regissøren har lagt seg på en tilnærmet dokumentarisk stil, til tross for at det hele er en fiksjon.
Miljøskildringen går i skittengrå fargetoner.
Menneskene er kapslet inn i traurige, slumaktige boligkvarter som til fulle formidler hvilken destruktiv, blodstenkt oppvekst barn og ungdom får her.
Så total er camorraens kontroll at det virker som en mager trøst når en enslig sjel forsøker å hoppe av.
Sluttonen er snarere at unge mennesker er naive hvis de tror man kan leke med mafiaen.
Da er du snart død.
Sterkt og deprimerende.
| 1
|
700246
|
«Mamma Må og kråka»:Ei nevrotisk mormor-ku
Tegningene er ålreite, animasjonsteknikken er skandinavisk, og mange snille barn kommer antakelig ikke til å undre seg over manikeren Mamma Mø fordi hun minner om mormor.
Fru
Mø er nemlig en moden småborger-feminist som forsøker å dytte sine egne involverings-nevroser på verden med merkelige, men også sjarmerende resultater.
Kua er et derivat av Uno-kule syttitallskvinner med utviklingspsykoser og urealistisk integreringstrang.
Mamma Mø vil dykke i dammen.
Hun vil sykle, klatre i trær, danse ballett og være venner med kråka.
Han er også en virksom metafor for noe:
En svart liten djevel med naturlig rytmefølelse, men en ustoppelig, selvopptatt klaging.
Kråka graver seg ned i den ømme selvmedlidenheten at han ikke har venner, men han skjønner ikke at det er fordi han bare klager hele tida og ikke forsøker å komme nær noen.
Mamma
Mø kommer så nær at hun til og med klatrer i trær for å kunne være nær kråka, og hun står på med en terapeut-ivrig klistringsteknikk som ganske riktig fører til at kråka til slutt resignerer overfor det tragiske:
Han er så venneløs at han må ta til takke med ei ku.
Han må ha med seg ei ku når han danser på isen.
Svensker er rare folk, og det kan være at de ikke har ment filmen sin sånn som dette.
Barn i barnehagealder er så innkjørte med antropomorfe eufemismer at de koser seg med ustabile kuer, så de vil sikkert like filmen.
Hjemme hos oss forsvant melkedyras anseelse da barnet oppdaget at de har pupper på tissen.
| 0
|
700247
|
Går det an å like Ashton Kutcher?
Dette er en fortsettelse av folkelighetsprosjektet fra forrige uke:
Hvis Matthew McConaughey ser ut som ei klyse, så er det i Ashton Kutchers tilfelle snakk om dyptliggende lungebetennelse— eller tuberkulose-slim.
Men sannheten er også sånn:
Folk flest syns det er ålreit med en pen gutt som beveger øynene slik Caprino-dokker gjør, mens de som vil grunnlovsfeste dødsstraff for ketchup på speilegg, føler at amerikaneren er en hån mot det tenkende Europa.
I «What happens in Vegas» spiller Kutcher faktisk en mann som burde bli skikkelig mann, akkurat som de fleste andre under 45 år i den vestlige verden, med unntak for Polen og Serbia.
Han jobber hos pappa byggmester, men vaser bare rundt.
Egentlig er det en tilforlatelig, nittitalls-tilpassa dude-rolle, men han er ingen Keanu Reeves og dermed gjenstår problemet:
Skal han holde på med dette lenge, eller kan vi håpe at Nazareth kommer innom og spiller en 45 minutters konsert?
Cameron Diaz blir dumpa av mannen sin i plenum, men han sier at sexen var fantastisk, som alle gjør i romantiske komedier nå for tida.
Både Kutcher og Diaz har altså tryna fordi de verken hadde knær eller skjelett, og så sender vennene dem til Vegas, et sted som rike mennesker reiser til for å dø enda mer.
I Vegas fester hovedpersonene på måter som burde føre til tap av statsborgerskap i land med flere enn to sosialantropologer.
Hvorfor det?
Spis ketchupen din og hold kjeft.
De to gifter seg i fylla (men sex-en er god), og begge hater den andre, men så vinner Kutcher tre millioner dollar, og de vil Diaz ha halvparten av.
Læregutten til Kong Salomo bestemmer at de må bo sammen for å få lov til å skille seg, og dermed starter Rosekrigen 2. Dolokk-vitser, kasting med appelsin, badedør-fjerning, blotting i taxi og baguette-slagsmål i parken.
Denne delen av filmen vil kose for mange.
La oss bare innse det.
Kutcher faller for Diaz sakte, slik hangglidere gjør, og hun liker ham mer rykkete da han leker med barna.
Derfra blir historien faktisk litt romantisk.
Slutten er så stiv at du ville kunnet skyve den sakte gjennom en levende sei, men jeg så den i hvert fall denne gang.
På kino forlot jeg salen.
| 0
|
700248
|
Lettere å like Patrick Dempsey
Også Patrick Dempsey er så storarta i senga at han i 1998 har ligget med en hel etasje studentjenter på Cornell University, og ti år etter forsøker engangsblondine å tigge seg til morgensex, men mannen har prinsipper.
Etter en sånn introduksjon er det ikke lett å like en kelner-pen komedie-skuespiller med grei anatomi som Dempsey.
Men han har i hvert fall roen.
Patrick D. har minespillet til R2D2, og vi liker ham for det.
Han og Michelle Monaghan er bestevenner, slik Julia og Dermot var det og slik Meg og Billy var det.
Begge er av dyrevernhensyn motstandere av alligatorskinnvesker, men kan tolerere klapping av hund.
Dempsey er en sånn mann som vet navnet på kaker og står i Seinfeld-kø for å komme inn på spesielt konditori.
Pappa til PD gifter seg med en Sharon Stone lokk-a-like, som det heter når håret likner.
Dere kan denne filmen nå.
Den er som dere tror, og ja! ja! ja!
(svanene letter fra vannet) – da Michelle finner en viril skotte og vil gifte seg med ham, oppdager bestevennen Patrick sin forelskelse.
Dempsey ser ut som om Joe Louis nettopp slo ham i fjeset når han tenker på hva venninnen gjør under kilten.
Og – av en merkelig grunn skal han være brudepike sammen med tre jenter som får vampyr-støntere til å virke som banan-smoothies med støttebandasje.
Endelig når handlingen fram til Skottland, som likner Norge og er et vakkert land.
Ingen kan ta ei dame de elsker bort derfra, men Dempsey prøver, og så aner vi alle hvordan det går.
| 0
|
700250
|
En Hanks som elektronika-kikker
Her har vi en amerikansk dramathriller med to temaer som spriker bekkenløsning på seg:
Regissøren skildrer med tvilsom reality-naturalisme hvordan en sjuk ung mann i dag kan installere overvåkingsutstyr hos utvalgt dame og kontrollere livet hennes.
Dessuten finnes det lagringstørka frøspirer til noe som på gode soldager kan kalles psykologi:
Her har vi den elektroniske Fritzl, han som forsøker å isolere objektet for sin lyst fordi han er funksjonsudyktig i et normalt likeverdighets-forhold.
Hovedrollen spilles faktisk av Colin Hanks, sønn av Tom Hanks i et tidlig ekteskap, og han er ikke dårlig.
Men skjult kamera-stilen mangler sannsynlighet.
Og spennende blir det aldri.
| 0
|
700252
|
Stiv poesi, manglende spenning
Dette er en skuffelse.
Mens danskene smeller til med et rystende krigsdrama (Flammen og Citronen), skusler Knut Erik Jensen bort sjansen til å lage en intens spionthriller bygd på Gunvor Galtung Haaviks liv.
Nå vil regissøren trolig forsvare seg med at han har valgt å lage en poetisk film om hvordan lidenskapelig kjærlighet driver en ung kvinne (i filmen kalt Vera Vaage) til å bli spion og forråde sitt eget land.
Intet galt med lidenskap og skjønnhet.
Men historien om Galtung Haavik inviterer til langt mer enn romantiske minner.
I 30 år levde hun som dobbeltagent under den kalde krigen.
Hun var ansatt i det norske utenriksdepartementet og arbeidet ved ambassaden i Moskva.
I 1977 ble hun avslørt og arrestert, men døde kort etter i fengselet.
Men i «Iskyss» forsøker Jensen å la poesien ta innersvingen på spenningselementene og de moralske kvalene.
Scenene fylles av Veras dvelende erindringer om det forbudte kjærlighetsforholdet til russiske Vladimir.
Minnene framføres med slepende stemme av Ellen Dorrit Petersen, en instruksjon jeg opplever som overdreven og maniert fra regissørens hånd.
Det oppveies ikke nok av det imponerende i at skuespilleren fra Rogaland snakker russisk så det forslår.
Gradvis skjelver hendelsene som de to elskende havner i, av angst og beven.
Men da skuffer filmen med stiv, halvhjertet framstilling.
Manusforfatterne Jensen og Alf R. Jacobsen makter ikke å fortelle en tydelig historie om hvordan KGB brukte kjærligheten mellom de to til å tvinge den norske tolken til å jobbe for fienden.
Legg dertil at altfor mange biroller framføres klossete.
Det skjer ofte i tablåaktige bilder fordi filmskaperen blir mer opptatt av å vise rom og atmosfære enn å sette kniven på strupen.
Så synd.
Der danskene (se anmeldelse av «Flammen og Citronen) får det til å sitre av lidenskap, moralske dilemmaer og krigens lidelse, reduserer Jensen sitt stoff til «den ulykkelige kjærlighetshistorien om Vera og Vladimir».
Den gjør langt mindre inntrykk.
| 0
|
700253
|
Woody Allens resignerte sex-sukk
Woody Allen har brukt et liv på å skildre erotisk klønethet.
I denne nydelige, kjenslevare filmen avslører han at nyorkere som tenker på livet, aldri klarer å leve det.
Fenomenene i «Vicky Cristina Barcelona» er sjarmerende, men ta dem på gledesfylt alvor:
Barcelona er et alvorlig sted, og byens ørkenaktige oker-sensualitet betyr noe viktig for følelsen av å leve i en vakker verden.
Gaudi finnes ikke i New York.
Han finnes heller ikke i de intellektuelle nyorkernes skolerte sinn.
Den litt ukjente skuespillerinnen Rebecca Hall spiller en organisert amerikaner som uavlatelig plages av tilværelsens utilgivelige spontanitet.
Gjett om hun går på trynet.
Scarlett Johansson er den antatt spontane, utfordrings-kåte bomehikaneren som egentlig bare har frigjorthet som prinsipp, ikke som blodlegeme.
Gjett om hun får oppleve eventyrlystens utilstrekkelighet.
De treffer den spanske maleren Javier Bardem i Barcelona, og han inviterer dem til romantisk weekend med gruppesex.
Bardem er som The Dark Side of Brad Pitt eller som en Banderas med høyspenningskobling der andre har AAA-batterier.
Filmens fantastiske småprathet fører faktisk til at Juan Antonio blir en troverdig person.
Og ikke bare det, den småfrekke helge-frieren utvikler seg til en slags kerub for det andre, uoppnåelige livet, det som foregår i katastrofenes poetiske ugras-landskap, det som golfspillerne kaller rough-en, det som de planlagte menneskene ser gjennom hotellvinduet sitt og kaller en vakker soloppgang.
Bardem er fantastisk, og det måtte han være for at filmen skulle funke.
Og etter hvert som de hemma nyork-damene egentlig føler seg så bekvemmelig berørt på sentrale steder at de blir modige, dukker elskerens eks opp.
Penélope Cruz spiller den sorten dame som antakelig satte kunsthistorien i gang og førte til at det alltid er farlig der ute hvor folk føler ting.
Cruz er fantastisk, og det måtte hun være for at filmen skulle få innhold.
Som kontrastpar til Woody Allens førti år lange blodsukker-orienterte anemiker-elite er de skjønne.
Som en manifestasjon av alt det Allen egentlig trodde at det gikk an å oppleve, men som aldri ble noe annet enn storøyd turisme, er de som en bitter, lengtende erkjennelse.
Det er lenge siden jeg så en film der Allens snakkesalighet virket som den reineste lyrikk.
Slik er denne filmen.
Jeg har aldri sett Woody filme så sexy scener.
Der har du forskjellen på Barcelona og New York.
| 1
|
700255
|
Bra action, tøvete ideer
Actionscenene er greie nok i denne filmen.
Men storyen som forårsaker alt maset, blir etter hvert ubegripelig teit.
Manuset til regissør Mathieu Kassovitz (basert på romanen «Babylon Babies» av Maurice Dantec) er best i første halvdel, der leiesoldat Toorop (Vin Diesel) ennå har kontakt med en virkelighet vi kjenner igjen.
Det starter i et krigsrammet Russland.
Helten får i oppdrag å transportere den unge kvinnen Aurora (Mélanie Thierry) til New York.
Med på turen får Toorop en anstand som blir nyttig.
Nonnen Rebekka (Michelle Yeoh) besitter imponerende kampferdigheter.
Du verden.
Så henger vi med på strabasene gjennom Kasakhstan og østover mot Canada.
De første stedene byr på eksotiske motiver:
Tigre i bur og snart også en kjempe som dreper alle han slåss med i sitt bur.
Dog ikke helten og heltinnen som selvfølgelig ramler uforvarende inn der.
Ja ja.
Filmatisk best er scenen der en flokk flyktninger på et isflak ved Vladivostok prøver å komme om bord i en ubåt for å dra til Canada.
Den sitter.
Men hva skal alt tjene til?
Jo, å beskytte følsomme Aurora som er gravid med et par tvillinger.
Ikke hvilke som helst tvillinger, men ganske enkelt et par nye frelsere, må vite.
Det kvasifilosofiske tankestoffet er tøvete.
Bedre blir det ikke av at rivaliseringen om innholdet i Auroras mage mellom diverse skurker (spilt av Gérard Depardieu, Charlotte Rampling og Lambert Wilson) aldri fanger interessen.
Men Vin Diesel er en kjekk muskelbunt med fine tatoveringer.
Det er alltids noe.
| 0
|
700256
|
Prøvetid med mye motgang
Det er ikke første gang norsk dokumentarfilm viser strevet til mennesker som vil skape seg et liv etter endt soning.
Temperaturen i «Prøvetid» gjør at filmen er blitt mer enn «dette har vi sett før», for eksempel i dokumentarer av Sigve Endresen.
De fire løslatte — Halvar, Jeanett, Line og Staale - har meldt seg på et rehabiliteringsprosjekt i regi av Vardeteateret i Oslo.
Tre av dem har sittet inne etter narkotikadommer, én er voldsdømt.
Filmen følger dem i de månedene de møtes i teateret for å skrive et stykke om eget liv og veien tilbake til samfunnet.
Men om det blir en premiere til slutt, der de selv skal spille, henger etter hvert i en syltynn tråd.
For til tross for at Vardeteateret får aktørene til å love å være dopfrie under teaterarbeidet, klarer de knapt å holde løftet.
Dialoger og oppgjør rundt teaterhusets bord etter slike kriser, er pinefulle i sin ærlighet.
En aktør takker av midt i prøvetida i sinne over de andres svakhet.
Regissør Thor Bekkavik har klippet temperamentsfulle og mistrøstige scener nennsomt sammen, fint kontrastert med stillfoto signert Agnete Brun.
For meg ble den ekstra dimensjonen i «Prøvetid» likevel ikke de tidligere innsatte selv.
Det som gjør mest inntrykk er utholdenheten til kunstnerisk leder Jo Skjønberg og hans medhjelpere.
År etter år tar de imot løslatte for å gi dem en sjanse til en ny start ved teateret.
Sterkest i filmen er en scene der Skjønberg og hans nærmeste medarbeider krangler høylytt - som en reaksjon på ats aktørene ligger nede for telling og premieren ser ut til å gå i vasken.
Slik blir «Prøvetid» en påminnelse om hva det krever å hjelpe samfunnets svakeste.
Vardeteaterets idealisme er rørende ganske enkelt fordi de ikke gir opp.
| 1
|
700257
|
Dansk tommeskrue rundt motstandsmordere
Mens vi venter på høstens film om motstandshelten Max Manus, kommer danskenes bidrag fra 2. verdenskrig.
Filmen om de hardtslående agentene Flammen og Citronen er blitt et intenst historisk og moralsk drama.
Det er vel kjent at Max Manus og Oslo-gjengen utførte sabotasjeangrep mot tyske skip i Oslofjorden.
Men Kompani Linge-heltene har i sine memoarer lagt lokk på det ømtålige spørsmålet om likvideringer av nazister og norske angivere.
Nå henter filmen om den danske motstandsbevegelsen «Holger Danske» fram at den gikk langt i å ta livet av forrædere.
Mest myteomspunne i så måte er de to agentene Bent Faurschou-Hviid (Flammen) og Jørgen Haagen Schmith (Citronen).
De nøyde seg slett ikke bare med å hjelpe flyktninger og utføre sabotasje.
De drepte også dansker som samarbeidet med de tyske okkupantene.
Likvideringsgeskjeften står i sentrum for regissør Ole Christian Madsens drama.
Kjapt og effektivt dras vi inn i oppdragene som den iskalde mesterskytteren «Flammen» utførte, til tross for at han bare var 22-23 år.
Thure Lindhardt gir en sitrende god rolletolkning av en ung mann som fryktløst fyrer av sine dødbringende kuler.
Sjåfør under aksjonene er «Citronen», også han utmerket tolket av Mads Mikkelsen.
Heldigvis blir dramaet langt mer enn ren krigsaction og tidsriktig gjengivelse av 40-tallets miljø og klesstil.
Regissøren makter å vri tommeskruen stadig mer nådeløst rundt de to agentene, både sikkerhetsmessig og moralsk:
Er det sikkert at de velger sine ofre på rett grunnlag?
Kan en familiefar (Citronen) holde på slik uten å skade forholdet til dem der hjemme?
Og hvem er den vakre kureren Ketty (Stine Stengade) egentlig på parti med — motstandsfolket eller nazistene?
Det er spørsmål som gradvis martrer de to motstandsmennene og gir filmen skikkelig nerve.
Nå kan man i historiske dramaer aldri være helt sikre på hva som er autentisk og hva som er diktet opp for å få det til å fungere filmatisk.
Men sammenholder man med tilgjengelige historiske kilder (se det danske Nationalmuseet) virker filmen troverdig.
Det blir spennende å se om den norske filmen om Max Manus når det høye nivået som danskene nå har greid.
| 1
|
700258
|
Kan man tvinges til å like McConaughey?
Dette er et seriøst, kulturpolitisk forsøk på å like en film med Matthew McConaughey og Kate Hudson.
For en trena, men sart filmseer tilhører begge kategorien sviske-skuespillere som kan forårsake løs mage.
Men kanskje tilhører de likevel folket; den bevegelige, uforutsigbare massen av glade mennesker som egentlig syns en film er bra hvis den gjør livet lyst etter at banken er betalt og ungene har lagt seg.
Jeg så «Fool's gold» om igjen for å like den.
Alt bør være mulig.
La oss nå se:
Tittelen er ålreit, for den betyr Tullegullet, som kan være kjælenavn både på McConaughey og Hudson.
Filmen starter med at McC jobber i en rustholk, og det er jo bra, for akkurat som Mel Gibson (i ungdommen) gjør han seg best sammen med matsøppel og radioaktiv gjørme.
Dessuten ser han kul ut med vått hår, men tennene er framleis hvitere enn Sarah Palin.
Det som likevel blir galt med McConaughey, er at han spiller med en Sex and the city-aktig Eddie Murphy-bevegelighet, og en så jentete mann bør egentlig dyrke på testosteron-delen av repertoaret sitt.
Si øh.
Si shit.
Korte ting.
Bevegelsesmani er også Kate Hudsons største ulykke.
Hun har vokst opp med en mamma (Goldie Hawn) som hylte verre enn slo-kåt havmåke og rullet rundt med indre organer som lever og milt når hun skulle være vittig.
La oss likevel se positivt på dem.
McC har overkroppen til en strandboms fra Venice Beach, og håret hans kunne ha tilhørt ei blond Bratz-dokke.
Det er bra egentlig, for vinteren er lang.
Og det er en forfriskende ting å se på da skurkene lemper hovedpersonen på sjøen med kjetting og dregg og må froskehoppe på havbunnen for å finne sin pistol.
De skryter mye av sexen i denne filmen, og det blir man urolig av, for hvor fantastisk kan en mann egentlig bli i et relativt enkelt rituale?
For enhver mann vil det føles pinlig å bli utropt til supersexens Pave, på samme måte som det ville vært ekkelt for ei dame med nye, steindyre sko hvis hun ble komplimentert for sin analyse av Martin Bubers «Du-et og jeg-et».
Det er litt pysete å være god i senga.
Som om man er en fysisk smisker.
Dessuten svekker den mistenkelige kjønnshyllesten historiens troverdighet, for ingen kvinne ville gå fra en mann som hun fikk Vesuv-orgasmer med.
Minneverdige orgasmer vokser ikke på trær, og orgasme-menner er vanskeligere å finne enn Firkløver.
Uten nøtter.
Donald Sutherland er med, og det er bra.
Han er med årene blitt så lat at han nesten ikke gidder puste, men DS demonstrerer i hvert fall hvor behagelige skuespillere er når de slapper av.
Etter at filmen har sprengt Matthew McC opp fra havbunnen uten at han får én skramme går filmen over i gullsanker-fasen.
Da datt jeg av igjen.
Det blir for mange rare fjes.
Det blir for teite problemstillinger, selv for den som forsøker.
Men jeg tror vi er på rett vei.
La elva leve.
| 0
|
700259
|
«Kautokeino-opprøret»:Stivt skolefjernsyn
Det kan godt være at folket også liker skolefjernsyn, og i så fall vil mange sette pris på Nils Gaups «Kautokeino-opprøret», der en ufrisk norsk filmstil opptrer som populærpedagogisk gjenferd.
Her samler Nils Gaup utkledde fagfolk til så mange historiske tablåer at det ikke ville vært rart om Henrik Ibsen stakk innom og sa:
«Assessor Brack kommer til middag.
Jeg går inn til meg selv.»
Bildene er fine.
Skikkelsene er høytidsstemte på en gammeldags NRK-måte, og du får den klare fornemmelsen av å være med når skuespillere bruker påskeferien sin til å spille et samisk Stiklestad-spel.
Hovedrolledama beholder ett ansiktsuttrykk i tjue minutter, så man skulle tro hun trente til å bli Madame Tussaud-dokke.
Men hun funker i hvert fall på en slags Liv Ullmann-måte; når hun er i bildet, legger blikket seg alltid på henne.
Handlingen lener seg framover i form av flate stereotyper.
Naturen er nok en gang tatt til fange i norsk film – hermetisert og brukt til øyevennlig ingenting.
Bjørn Sundquist gjør en presterolle som ville vært dristig rundt 1950, men som i våre dager blir en politisk ond klisjé.
Den svenske galningen Mikael Persbrandt spiller spritlanger med en fanatisk intensitet som kunne tilhørt en medisinskadd heavyrocker – men det skjer virkelig ikke særlig mye rundt ham.
Dette burde vært en hekkans handlingsfilm, for det kan Gaup lage.
Her burde det vært urimelig fargerike figurer, småskau-sex, ville voldsomheter og usaklig høytsnakk med atomkjerne-temperatur.
I stedet er «Kautokeino-opprøret» blitt en lojal gjenfortelling av folkloristisk romantikk.
Skriv ei bok, heller.
Jeg gledet meg til opprøret og så for meg skarer med hatefull urbefolkning som utryddet de kvite nord-danskenes herredømme på Finnmarksvidda.
Vel.
De sloss litt på gårdsplassen og satte en butikk i brann.
Vanlig onsdagskveld i Kvinesdal.
Men Læstadius er en fin fyr.
| 0
|
700260
|
«Ron Livingston er for de alminnelige.»:Lam spolefinger
Den amerikanske skuespilleren Ron Livingston er kanskje en verdig rollemodell for de som ønsker å komme i kontakt med sin egen alminnelighet.
En fortellerstemme forurenser filmen med dagdrømmer over en sliten vulgaritet.
Jennifer Esposito kommer inn i historien med en stemme som gjør at perfeksjonister ringer bredbånd-leverandøren og klager over kvaliteten på de ulovlig nedlasta filmene.
Hun heter Carlos og er blitt voldtatt av to så stygge menn at fluene ikke lander på dem.
Ellers handler det ikke om noe.
I denne filmen er det en sjuk historie, to utdrikningslag og en enøyd klovn som nesten voldtar en sau.
Du kommer til å hurtigspole så mye at til og med den trente sms-fingeren blir lam av melkesyre.
| 0
|
700261
|
«JC7 – Cheung Gong 7 Hou»:Burlesk barnemishandling
Jeg burde visst bedre enn å se en barnefilm fra Hong Kong.
Her vaker ingen silkehanska Disney-onkler.
Stephen Chow er kineseren som laget «Kung Fu Hustle», og han har en særegen humor.
Den lille fattig-gutten i «CJ 7» har det verre enn unger i Roald Dahl-fantasier og Dickens-eventyr.
Ingen er snille med ham.
Til og med den fattige slum-pappaen er en brutal drittsekk.
Så kommer et loddent lite dyr fra verdensrommet og forandrer livet hans.
Men da har elendighetene vart så lenge at de fleste norske barn må gå i fornorskings-terapi for å få tilbake livssynet sitt.
For voksne vil filmen være ganske vittig.
Men veldig god er den ikke.
| 0
|
700263
|
Vill Vietnam på vranga!
På en måte er det som å se Oliver Stone slå Francis Coppola til blods med en VHS-kopi av «Apokalypse nå!», men egentlig er «Tropic thunder» morsommere til og med enn det.
Ben Stiller er den ufølsomste av de amerikanske Hollywood-komikerne.
Av og til driver han gjøn med menneskelige svakheter som er vernet av verdens villmarksfond eller schizofrenidagene.
I «Tropic thunder» parodieres amerikanske krigsfilmer så det ikke er en bodybag igjen etter dem.
Dessuten hiver filmen seg med vampyrisk sugesult over selvopptatte stjerner, ikke-amerikanske karakterskuespillere, britiske actionregissører som kommer rett fra kortbukse-akademiet, Hollywoods kokainfyrte parnass-myter, sanne krigshistorier og begeistringen for fargerike naturfags-eksplosjoner.
Det får du med deg ved første visning.
Hvis du ser filmen én gang til, kan det være at du oppdager at til og med pandaene får svi.
Den dramatiske hendene i været-scenen i «Platoon» er elegant flettet inn i handlingen.
Stiller tar en ekte Kurtz ute i jungelen, men regissøren avstår fra Wagner da apokalyptokopterne svever over rismarkene.
For Wagner og Vietnam er en brukt vits.
En fantastisk ting ved Hollywood er at man kan drite ut filmbyen uten at noen føler seg truffet.
Kanskje er det sånn at amerikansk film bare er en upersonlig forretningsidé, og ingen føler seg egentlig i familie med den.
De rike og de vakre er usårbare, og hvis man ler av dem, så ler de med.
I «Tropic thunder» kommer du til å le helt til du blir sliten, og så vil du forsøke å le enda litt mer, for dette er så bra gjort.
Rollene er bedre enn vi fortjener.
Stiller sjøl spiller en lett avdanka actionhelt som etter et mislykka Oscar-forsøk i en rolle som tilbakestående Jack, skal spille autentisk Vietnamkrig-drama.
Robert Downey jr.
er en innført metode-skuespiller som har foretatt kjemisk pigmentendring for å kunne spille svart amerikaner.
Han snakker slik Denzel Washington gjør hvis han skal komme fra ghettoen og er filmens høydepunkt.
Nerover gjør Jack Black, Jay Baruchel, Nick Nolte, Steve Coogan, Tom Cruise, Matthew McConaughey karikaturer til å bære hjem og leke med i badekaret.
Historien er heller ikke ille.
Hovedpersonene blir presentert i innledende reklamefilmer som overdriver virkeligheten så grotesk at du ett øyeblikk tror de er sanne.
Så kommer handlingen:
Et filmteam drar til Vietnam for å filme i jungelen, men hovedpersonen kan ikke grine.
Dermed oppstår ideen om en meta-autentisk reality-vri der skuespillerne sendes ut i den kamerakledde virkeligheten for å bli skikkelige menn.
Det er alt du trenger å vite.
Og at 15 års aldersgrense er alvorlig ment.
Og prøv å kjenne igjen Tom Cruise ved første forsøk.
Ha!
| 1
|
700264
|
Forstandig action-pøs
Nesten alle fortellinger om utlandet er avskrekkende for oss kneipp-borgere av småvilt-vesten, men denne brasilianske filmen er i tillegg laget med en pøs-på-energi som gjør den uventa engasjerende.
Temaet er politiet i Sør-Amerika.
Det er ikke bra.
Korrupt, voldelig og udugelig, men verst av alt er den fascistiske spesial-enheten BOPE, som kledd i svarte uniformer med historisk paradoksale dødningehoder rydder opp i den farlige slummen.
Fortellerstemmen i filmen tilhører kaptein Nascimento, som vil ut av krigssonen fordi kona har født en sønn.
Han er en rolig og velartikulert mann, og den nesten egnerske stemmen står i en effektfull og nesten vittig kontrast til hendelsene, som slett ikke foregår i Kardemomme by.
Paven skal besøke Rio de Janeiro, og av alle ting har har valgt å bo hos en biskop like ved slumstrøkene.
BOPE skal sørge for at området roes ned til nivået for normal pavesøvn.
Samtidig skal kapteinen velge en etterfølger, og smell om senn skiller to seg ut:
Den overivrige Neto og den rolige Mathias.
De to idealistene blir trente av både kaptein Nascimento og den brasilianske virkeligheten — og så blir de som de må bli.
Skildringene fra favelaen er visuelt og lydmessig overmannende.
Mange filmer har håndholdt kamera og kaos-klipping, men denne har skuespillere som fyller bildebitene med dynamiske, dramatiske ultrasjokk som utvikler en tilnærming til filmen som er mer avhengighet enn egentlig interesse.
José Padilhas stil overtar deg, undertrykker deg, river deg med som en gal hest og etterlater deg skamslått og i fruktbar tvil om hva du egentlig opplevde.
På én måte forteller filmen på kapteinens og fortellerstemmens premisser.
På en annen måte saboterer den sin egen forteller.
Virkningen er forbilledlig.
De norske tekstene er på nynorsk.
Sjelden.
| 1
|
700266
|
Ny sterk film fra Erik Poppe
Er det mulig å tilgi en barnemorder?
Kan ugjerningsmannen få en ny start?
Så krevende spørsmål turneres i Erik Poppes nye film, «De usynlige».
Det er gjort med en overraskende handling, mektig musikk og kraftfull bildebruk.
Sammen med manusforfatter Harald Rosenløw-Eeg tør Poppe å bore innover i menneskers dypeste behov for erkjennelse, tilståelse og forsoning.
Komposisjonen virker først ordinær.
I raske tilbakeblikk forstår vi at hovedpersonen, den unge småkjeltringen Jan Thomas, har forvoldt en fireårig gutts død.
På nåtidsplanet, ti år senere, har han sonet sin dom og får slippe ut.
Han får et vikariat som organist i en kirke og kan bruke sine eminente musikalske evner.
Midtveis i filmen snus det plutselig opp ned på kronologien.
En familie kobles inn i en kontrasterende fortelling som klistrer seg til historien om Jan Thomas.
Hva som skjer, bør ikke røpes.
Men måten de løse taustumper flettes sammen på til ett rep, er originalt og overbevisende gjort.
Bare i visse detaljer svikter den realistiske troverdigheten og gir følelse av noe konstruert på vei mot et dramatisk klimaks.
Men jeg synes helheten holder.
Rogalendingene som bidrar på skuespillersiden, imponerer.
Pål Sverre Valheim
Hagen er så nervøs, sitrende og fortvilet som han bør være i rollen som morddømt.
Ellen Dorrit Pedersen er sart, følsom og passe ettertenksom i rollen som prest i kirken der Jan Thomas får jobb.
Danske Trine Dyrholm gjør en sterk tolkning av en plaget mor som ikke er kommet over tapet av et dødt barn.
Et menneske kan ty til desperate handlinger for å få sannheten fram i dagen og oppnå fred i sinnet.
Poppe må være den eneste norske spillefilmregissør for tida som tør å trekke inn religiøse forestillinger og symbolikk i møte med dypt eksistensielle spørsmål.
I den forrige filmen hans, «Hawaii, Oslo», trådte en skytsengel til med hjelp.
I «De usynlige» er det guddommelige til stede gjennom samtaler i kirkerommet, samt en godt integrert bruk av sakramentene dåp og nattverd.
Filmtittelen, skrevet «deUSYNLIGE»,er ordspillaktig utformet — som skjulte det seg en Gud bak det hele.
Flott gjennomarbeidet er også bildebruken med vann som ledemotiv, et element som rommer død, renselse og nytt liv.
Og sist, men ikke minst lyder Iver Kleives orgelspill fantastisk, skjønt regissøren virkelig har fått det til å se ut som Valheim Hagen spiller det hele.
Her er stille meditasjon, men også intense rop av lengsel etter forløsning.
Gå og se!
| 1
|
700270
|
Slapp av med en franskmann!
Mandag i forrige uke nådde jeg et nytt livsstadium.
Det føltes forfriskende med fransk film.
Egentlig burde sånne følelser tilsi både at jeg er blitt middelaldrende dame og at jeg bor på Eiganes.
Ingen av delene stemmer (faktisk ser jeg til Hetlandskirken i det fjerne mens jeg drømmer om ungdommen på Storhaug i 1998), men jeg kan ha kommet fram til Eiganes åndelig sett.
Det kan også være at franskmennene er blitt så sjeldne at man savner dem, akkurat som middagsretten ferskt kjød og suppa.
Filmen om 1600-tallets galliske Holberg er en skjønn liten fortidsromantikk med bevende utroskap og pene parker.
Opprinnelig spilte Molière tragedie i romersk hjelm, og folk kastet noe som liknet komledeig på ham.
Ved et uhell oppdaget den seriøse teatermannen sitt vidd, noe som antakelig aldri rammer Jon Fosse.
Fordi far ikke vil betale kreditorene hans, må Molière drive gjøn med dem, og da ler alle overgivent.
Det var andre tider.
På den tida var ikke kunstnerne så avhengige av næringslivet, men de måtte forholde seg til en kandisert konge med frisyre som liknet eufemisert havreåker.
Han likte komedier, akkurat som næringslivet.
Men Molière måtte likevel ty til en sponsor i den lokale handelstanden da han skulle gjøre opp gjelda si.
Den idiotiske kjøpmannen Jourdain visste ikke hvourdain og ville ha hjelp til forførelse fra en trena trusesnik.
I Jourdains hus finnes en bråte forkastelige kynismer og hyklerier som teatermannen siden kan bruke i komediene sine.
Men der er også fru Jourdain, som har en naken Rubens-rygg som Molière (under navnet Tartuffe) forelsker seg i da han ser hennes kveldsstell gjennom husets frittalende fenetre.
De to blir venner i motlys i hagen, og siden kjøpmannen er en latterlig figur med en slags 1600-talls-hockey, blir de også sånne som ler nakne til hverandre i senga.
Hovedrollen spilles av Romain Duris, og han ser ut som en intelligent glamrocker eller en Christer Falk med barracuda-bittet til sersjant Ripley.
Innimellom de tidsvakre brodaljene, detaljettene og gireniene gjør han en vakker jobb som motkulturell.
Laura Morante spiller kjøpmannshustru, og Fabrice Luchini en storarta idiot.
Dette er ikke en biografi, men en romantisk historie om kjærlighet, svik og forsakelse.
Egentlig har kjærlighet og forsakelse omtrent de samme motsetningene som Stoltenberg og Jensen, men på et magisk vis er de også i koalisjon.
| 1
|
700272
|
Ny runde med guden Morgan
Alle vet at Morgan Freeman bare spiller Gud, og i denne filmen er han til og med så utadvendt og munter at man lurer på om herren har tatt kokain.
Freeman forestiller å være en Hollywood-stjerne på rollestudietur i latino-varehus, og der treffer han den irritable kassadamen Paz Vega fra Sandler-filmen «Spanglish».
Allviteren Morgan forteller henne om livet og lærer henne jobb-intervju, og på grunn av det oppstår en bonding (klistring) mellom dem som gjør at man føler at de burde ha flyttet på landet sammen og oppdratt stebarn.
Å se Freeman smile fortausbredt er ikke nødvendigvis noe fint.
Men i Hollywood kan synlig glede gi syndenes forlatelse og frihet fra virkningen av karbohydrater.
Paz Vega fra Sevilla spiller spruten villkatt og er filmens hovedtema.
Det er også den meksikansk-ætta befolkningen, som er skojne og ekte, slik negre var før de fikk utdannelse og penger.
| 0
|
700274
|
Downey jr. er Mannen
Robert Downey jr.
er best når han anstrenger seg.
Han er som en attensylindra Porsche på norsk bygdevei.
Du føler alltid at han har mer fart inne.
Iron Man er en annerledes og gjenkjennelig superhelt.
Tony Stark arvet et imperium akkurat som sutreren Batman.
Men han koser seg og er en sølvtunga forfører.
Den svevende sarkasmesjarmen imponerer den sorten jenter som viser fram undertøyet sitt med samme selvtilfredshet som Stoltenberg når han nettopp har kjøpt Brasil.
Gwyneth Paltrow er ikke blant dem.
På tross av at fornavnet minner om skotsk whiskymerke er hun seriøs fra sekretærne til langt oppi det reverøde nasjonalparkhåret.
Hun har samme personlighet som C-3PO.
Stark er våpenkakse og pusher raketter i Afghanistan, da han blir fanga av tilsynelatende talibanditter og kommer hjem med magnet over hjertet.
Fordi også folk med upresise konsonanter har kjøpt amerikanske våpen, skal vi skjønne at våpensalg er feil og at soldater burde lage sine egne geværer av bark og myrgass.
Ikke bry dere om det.
Downey jr.
bygger seg en drøm av en Darth Vader-drakt.
Han flyr til himmels og gjør alt godt igjen.
Det kunne ikke bli annet enn bra.
Downey jr, Paltrow og karismageniet Jeff Bridges med en stemme som Moses kunne ha brukt da han fikk se gullkalven.
| 1
|
700275
|
Adam Sandler i Kapittel-form!
Denne Sandler-komedien handler om å bryte ned murer og er en verdig oppfølger til Kapittel 08.
Politisk spontankunst blir ofte undervurdert.
Sandler spiller den israelske elitesoldaten Zohan som nakengriller middelhavsfisk på stranda og oppfyller hjemlandets gammeltestamentlige myter om sokk i trusa og evig uovervinnelighet.
Men han har en hemmelig drøm.
Han vil bli frisør, og derfor wetbacker han seg inn i New York, hvor supermannen etter utagerende forsøk i flere yrker ender som hårkjærtegner og bakroms-gigolo hos ei teflongnidd palestinsk jente.
Når Zohan, som nå kalles Scrappy Coco, dunker ned hairspray-hyllene med ubetalte seksuelle tjenester overfor lykkelige middelaldrende, bryter det avgjort grenser for god smak, troverdig framstilling av meningsfylte forhold mellom kjønnene og varigheten av seksuell stamina.
Men ingenting kiler så godt som når murer faller, og man kan ta med seg en liten rosa papirpose som man ler i hvis humoren føles feil.
Residente palestinere gjenkjenner den israelske legenden (som påstår han er australsk-tibetansk), og dermed ville det ha brutt ut hellig krig i nabolaget om bare drosjesjåføren hadde kommet fram på Hizbollahs telefonsvarer.
Dessuten ansetter huseieren gode gamle nazi-rasister fra Texas for å drive Midtøsten ut av West Side, så den politiske balansen når forbilledlig presisjon.
I tillegg ramler Mariah Carey inn i historien som seg selv og fører til fred og forståelse for alle de som trodde at Israel er en by i Australia.
Hvordan det egentlig skjedde, vet jeg ikke helt, for etter en travel morgen med mye kaffe måtte jeg tisse — og siden toalettene i Sølvberget bare holder nattklubbåpent, spaserte jeg ned til Aftenbladet.
En fin tur og i filmens ånd.
Men slutten av filmen var OK.
Adam Sandler er en særegen komiker.
Til sjenanse for de intellektuelle lager han verken satirer eller parodier - han fantaserer fram sine egne skrudde komedieskikkelser og utstyrer dem med ubeskjedent overdrevne ekstrempersonligheter.
Enhver likhet med nålevende personer er virkelig tilfeldig og utilsiktet.
Zohan tilhører de neo-surrealistiske klassikerne og vil bli verdsatt av sånne som liker å rive hus og klippe telefonkataloger.
Filmen er også en form for biografisk dadaisme, for Zohan-skikkelsen er faktisk basert på en tidligere israelsk soldat som jobber som frisør på Solana Beach i San Diego.
| 1
|
700277
|
Sjaskete vandammeri
Nicolas Cage starter som sjukelig perfeksjonistisk leiemorder og ender med å kunne melde seg inn i Amnesty.
Det er ikke beskrivelsen av en vellykka film.
En av grunnene er Cage sjøl.
Han er best når han spiller halvdøde ting.
Han kan bli troverdig som overlidenskapelig adrenalinpumpe, han kan være asfalthull, nattverdkjeks, krabbepostei eller psykotisk postbud.
Men uansett hva du gjør med ham, blir ikke Nicolas Cage menneskelig.
I «Bangkok Dangerous» spiller han en internasjonal reisende i mord, og han holder seg til et petimetrisk nøyaktighetssystem som antakelig må tilskrives en trivialkulturelt tilpassa form for autisme.
Vi kjenner rollen fra andre stiliserte filmer — det er den ensomme mannen som kan treffe et klokkeslett i 2051 med spretterten sin, men som ikke klarer å få hvalper til å logre.
Filmen funker ålreit med moderne flimrebilder og nattlige avarter av fargen blått.
Men så treffer eremitten en sjarmerende thailandsk småsvindler og ei døvstum apotek-jente, og plutselig oppfører Cage seg småkoselig og blir flørtent sosial - som om han var en norsk småbedrift-direktør på kosetur i Bangkok.
Med menneskeligheten kommer også vandammeriet.
Actionscenene tar seg ned til nivået til belgiske kjappfot-eksperter i dusinunderholdning.
Triste bilforfølgelser.
Stuntfolk som detter kontrollert fra tak og sier aaaah inntil de treffer bakken.
Sympati-trengende smågangstere som kommer løpende i trapper uten å oppdage at ei diger bombe blir kasta ned til dem.
Vi befinner oss i den billige delen av VHS-verdenen; den som fylte torsdagskvelder med så uengasjerende action at ikke engang ungdomsskolelærerne gadd protestere.
Pang-brødrene laget denne filmen i 1999 i Thailand med thai-skuespillere, men den gang var det leiemorderen som var døvstum.
Filmen ble ikke spesielt populær blant de tolerante folka på den internasjonale filmdatabasen, og hollywood-avgudene må vite hvorfor den skulle gjøres en gang til.
| 0
|
700278
|
Mye fjas på britisk kostskole
Det starter med elendig spill og mye tåpeligheter.
Mot slutten tenker du likevel at filmen om amerikanske Poppy på britisk kostskole kunne vært verre.
På senere år har det blitt færre av de klisjéfylte, hollywoodske high school-filmene.
«Wild Child» er laget for det samme (jente-)publikummet.
Handlingen snurrer rundt tenåringers strev og rivalisering for å finne seg selv og helst en kjæreste med på kjøpet.
Når terningen så vidt velter over til en 3-er, skyldes det storyens forflytning til den engelske kostskolen.
Regissør Nick Moore lykkes i å skape enkelte morsomme scener i møtet mellom bortskjemte Poppy fra Los Angeles og hennes britiske medsøstre.
Nå ja.
Medsøstre og medsøstre.
Her er hurpa Harriet med sine slaver, og romkamerater som vil bli kvitt LA-jenta fortest mulig.
Så driver de på, da, med småmorsomme påfunn og mellomteite konflikter som bare så vidt holder en våken.
Men midt i alt venninnefjaset, det komiske lacrossespillet (ballspill med kurvracketer) og hjelpeløse forsøk på en romanse med rektorens modellvakre sønn, får man underlig nok en slags godhet for Poppy ved filmens slutt.
Så da har vel Moore gjort noen brukbare regigrep likevel.
| 0
|
700279
|
Drept av norske stemmer
De aller fleste kommer til å verdsette synet av Jodie Foster som svømmer rundt nede i Stillehavet som utfartsskremt nevrotiker-sel fra San Francisco.
Men i det hun snakker, skjer fæle ting.
Det er lyden som dreper denne filmen.
Norsk tale ligger oppå bildene som et babyteppe, og den uutslettelige fornemmelsen av flatt hørespill tar til og med knekken på den tynne troverdigheten i en film der pelikaner sier «pappa».
Det ville ellers vært en frisk liten friluftsting for familier uten spesielle interesser.
Abigail Breslin (som fremdeles bare er 12 år) bor på hemmelig stillehavsøy med sin marinbiologiske pappa Gerard Butler og minnet om en død mor.
Da Butler roter seg bort på havet, får jenta mailkontakt med en agrofobisk helteroman-forfatterinne, og stikk imot alle de odds som finnes på og utenfor nettet, pakker den uteredde skrivedama kofferten og reiser av gårde for å dette i havet.
Filmen veksler mellom å skildre den skipbrudne pappaens muntre strid med døden og forfatterinnens vittige kamp for å unngå sinnssykdom.
Imens oppvarter Abigail de innvandrende turistene med Alene Hjemme-knep og tenning av vulkan.
Filmen (basert på bok) ville ikke være fantastisk med amerikansk tale heller.
Den tar ikke barne-spenning nok på alvor, og det er alltid dumt.
Dessuten er meta-figurer et litterært påfunn for voksne mennesker som lider av intellektuell utbrenthet, og den snakkende romanfiguren funker aldri som annet enn forfeila voksenpåfunn.
| 0
|
700280
|
Stavanger ble skapt for film
La meg bare til innledning si at dette ikke er en uhildet omtale av Stian Kristiansens avvæpnende regidebut.
Jeg mener at det nesten bare lages severdige norske filmer i Stavanger, jeg ser for meg de kvalmende scenene i «Hawaii, Oslo» hver gang noen nevner Karl Johan, jeg forundrer meg over at et så lite land som Norge klarer å fostre så mange dårlige skuespillere.
Jeg tror også i fullt alvor at det merkelige stavangerske lynnet, som beveger seg mellom macho-feminin råskinns-humor og forståelige, synlige eksistensielle nevroser, ble skapt for film, og at silda og olja var midlertidige ting å holde på med.
«Mannen som elsket Yngve» har så gode roller at jeg syns det er litt skremmende.
Rolf Kristian Larsen med det patetiske post-hippiske kysthåret er en skikkelse vi aldri kommer til å glemme noen av oss.
Etter bare noen få minutter er Larsen et ikon, han er et fullverdig, forståelig og muntert engasjerende menneske som i tillegg aksentuerer den sårbare lille sjela til de gamle Kongsgård-frikene.
På katedralskolen var ungdommen sint på en måte som ikke engang småfugl ble skremt av.
Jeg syns Arthur Berning som Helge Ombo er en herlig kommunist, for han er deklamatorisk og kategorisk på den litt ustø måten som i alle tider har kjennetegnet proletarer i et velstandsland.
Det finnes klister mellom de to kameratene i Mathias Rust Band, og det forsterkes bare av at den ene er fasettert og den andre er forenkla.
Jeg er imponert av Ida Elise Broch.
Jenteroller i guttemimring er ofte fæle, men Broch blir noe mer enn ei truse i flaksetida.
Hun klarer å unngå naturlighets-trusselen og skaper en rolle i stedet for å være en slave av den.
Jeg har nå kommet til den elskede Yngve, som på en måte bærer filmens premisser og er dens viktigste figur (som analfabeter kaller karakter).
Ole Christoffer Ertvåg er nesten angelisk overjordisk mjuk og mjå, og med sin himmelblå dynejakke og usjenert naive begeistring for ukul synthpop blir han en trivialkulturell guddommelighet i den storkjefta raddisgjengen.
Han spiller tennis.
Han ser skikkelser i skyene som om han var Charlie Brown.
Yngve er som en dagdrøm om det andre Norge.
Det som overtok da åttitallet avsluttet landets poltitiserte fortid.
Filmen om mannen som elsket Yngve handler ikke – så langt jeg er i stand til å vurdere den slags – om en gutt som utforsker den seksuelle legningen sin eller blir avvæpnet av kjønnslig ambivalens.
Sex er ikke den store tingen til Jarle Klepp.
Han spiller heller gitar enn å ligge med dama si, og han kikker ikke på kjønnet til Yngve i dusjen, men på ansiktet hans.
Med fare for å oppfinne det selvfølgelige (han så ut over Jæren og utbrøt:
«Den tingen vil jeg kalle traktor.»):
Sånn jeg oppfatter filmen (dersom atte hvisomatte og etter min mening og så bortetter) handler den om en gutt som blir fristet ut av et oppvekst-fengsel.
Yngve er den streite, fine fyren som alle egentlig lengtet etter da Berlin-muren falt og ingen ville late som om de var idealister lenger.
Han er en sosial fluktmulighet vekk fra det fæle Kongsgård-tyranniet og den hvalpebarske seinpønk-aggresjonen.
Vi er alle forelska i vår indre småborger.
La meg også nevne at hjertet krympet under Jørgen Langhelles presise pappa-tolkning.
Til og med det stemte i Kristiansens film.
Så hvorfor bare en femmer?
Sekserterninger er vanskelige å lage.
Hilsen tatovøren.
| 1
|
700282
|
Alle zombier er lik(e)
Veteranen George Romero har regissert «Diary of the dead», som virkelig er i slekt med «Blair Witch Project».
Filmens tungvinte forutsetning er at en misfornøyd grøsserfilm-regissør bestemmer seg for å bli dokumentarist og filme alt som skjer da hele befolkningen forvandles til zombier.
Jeg har skrevet før at alle zombiefilmer er like, og det er de.
Ute på veien sjangler de udøde humørløst omkring på et gjenkjennelig vis som de må ha lært på zombie-instituttet for synkron folkedans.
Genren trenger virkelig en renovering.
Men filmen er OK for det.
Romeros poeng denne gang er at mediene og myndighetene lyver, men bloggerne, hackerne, youtuberne og alle de andre spontan-populistene med pc ivaretar informasjonen når alt bryter sammen.
Filmen blir en snedig blanding av mockumentar og dataspill – Blair-heksa møter «Doom», og alle får det fint.
| 0
|
700284
|
Veldreid, granittballa kaos-action
For enkelhets skyld sier vi det sånn:
Det kresne actionfolket kan nøye seg med «Wanted» i høst, og siden kan vi alle feire en fredelig jul.
I denne halv-fantasy-thrilleren får jeg to-tre ganger den samme følelsen som jeg hadde for et millennium siden da filmer som «Die hard», «Dødelig våpen» og «Terminator» kom.
Hoi.
Her skjer det noe som overgår hva du vanligvis finner på Gule Sider.
En rytmesterk, ballettstram og granittballa kaos-action som ikke i det hele tatt minner om kinesernes besvevelser, men kjopper og kjapper bildene til perfekte småbiter der ikke en eneste bestanddel er overflødig.
Vi har sett noen stilige dragninger i det siste, for eksempel i Clive Owen-komedien «Shoot 'em up».
Fartselemanget tar overhånd på et uventa tidspunkt, og plutselig er det som om normal voldsaction letter slik svaner gjør i gammelfreudiansk naturmystikk — og groteske hendelser seiler av gårde på sin egen unaturlige rytmikk.
Som om de var drevet fra Cern.
Det skjer noen ganger i den mystiske regissøren Timur Bekmambetovs hjertetunge forløsnings-action.
TB er en 48 år gammel vampyr-kazakstaner og ser ut som den nakne, tjukke fyren i «Borat», men han lager film med englehånd.
Filmens Wesley (James McAvoy fra «Atonement») er sannelig ingen harding.
Han jobber som undertrykt revisor i et surrealistisk office-matriarkat, og hjemme fornikerer samboeren hans beste venn på Ikea-bordet.
Wesley er ikke bare en mjuking, men han har verdensrekord i dårlig selvtillit, og hvis han googler sitt navn, dukker ingenting opp.
Så kommer leiemordersken Fox (Angelina Jolie) inn i livet hans, for Wesley er sønn av den heiteste proff-skyteren i verden, og han kan få en hjerterytme på 400 sånn at tida står stille (ikke prøv dette hjemme).
Fox presenterer ham for sjefen til Gud, Morgan Freeman, som spiller Sloan og leder et broderskap av lydige rettferdighetsutøvere.
De vil at pysa Wesley skal bli en vigilante som kan skyte vingene av fluer, og de underkaster ham en spartisk ekstrem-trening som kanskje ville kunnet (annen kondisjonalis på en vanlig torsdag?) redde det norske fotballandslaget i en kamp mot Bhutan.
Etter det skjer mange ting som motkulturelle spenningsskeptikere vil kalle forutsigbare, men som vi naive føler var akkurat så overraskende som vi liker å tåle.
Blant annet oppstår en hengiven darthvaderisme, og det gjør seg alltid.
James McAvoy er i starten så følsom at du helst vil ta ham ut i hagen og fore ham med rottegift, men han kommer seg.
Angelina Jolie er et skap for seg sjøl.
Som trekvart av medie-legenden Bradelina har hun samme virkning på en film som taktiske atomvåpen ville ha på Gloppedalsura, samtidig som hun er så kul at isbjørnene blir hvite igjen.
Det gjør heller ikke noe at Morgan Freeman er med.
Han utøver det samme behag på en høgt justert actionfilm som når du heller en halvliter helmelk på halsbrann.
Ellers er det bare én ting å si:
James Bond skal være glad for at det er lenge til november.
| 1
|
700286
|
Sjimpanser går bananas
En ubemannet NASA-sonde forsvinner i verdensrommet, og ekspertene får raskt mistanke om at dette kan være et signal om at det finnes levende vesener på en annen planet.
Det blir bestemt at noen må sendes opp for å finne ut av det store spørsmålet.
Men siden oppdraget, som går gjennom et intergalaktisk ormhull, er for farlig for mennesket, må andre ta støyten: nemlig sjimpansene.
Og da den ansvarlig senatoren finner ut at sirkus-sjimpansen HAM III er barnebarn av romhelt-sjimpansen HAM, er valget enkelt.
Sammen med de topptrente sjimpanse-astronautene Titan og Luna, blir HAM III sendt ut som jordens representanter i verdensrommet.
Det finnes nok av eksempler der animasjonsfilmer tilpasset barn kan være bra underholdning også for ungdom og voksne.
Det kan man ikke si om denne filmen.
«Space Chimps» er en helt ok barnefilm med bra visuelle effekter.
Men som en engasjerende og virkelig underholdene animasjonsfilm, faller den igjennom.
Til det er historien for svak.
Hovedpersonen HAM III har mange kvaliteter som gjør ham til en sjarmerende og morsom karakter, men dessverre aldri hysterisk.
Filmen inneholder som man kan forvente store, skumle, utenomjordiske monstre.
Den ene av dem, den onde diktatoren Zartog, har fått hendene i den forsvunnede romsonden og vil med denne ta fullstendig herredømme over sin egen planet.
Dermed er det bare en ting å gjøre:
HAM III, Titan og Luna må, som det står på filmplakaten, gå bananas i verdensrommet!
| 0
|
700287
|
Gud og djevelen på pasienttur
Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at det bare var jeg som likte dramakomedien «The bucket list» da den ble vist på kino.
I så fall skal dere være rørte og takknemlige for at dere har meg.
«The bucket list» er en litt lurent beskjeden film, der to av de folkeligste geniene i amerikansk film utfolder sine spesialiteter i en verdig ramme og med mjukt intelligent tilbakeholdenhet.
De er en fryd.
Jack Nicholson legger seg i et stabilt sideleie midt mellom de utfordrende genitalie-ulv-rollene sine og de få ydmyke dramagubbene han har spilt.
Nicholson er en kreftsjuk milliardær i så stygg genser at kirurgene ville stått maktesløse, og han framstår både som troverdig eksentriker og følsom og intelligent medpasient.
Morgan Freeman er en behagelig skuespiller, og du burde kunne podcaste ham ned på blå resept.
Når Freeman spiller dødssjuk, følger det en irrasjonell trygghet med situasjonen, og sykeseng-scenene blir trivelige uten å være tåpelig forskjønnende.
Han og Nicholson får fram både den delte smerten og det spesielle fellesskapet i et sjukehus, og man føler i grunnen at de friske er rare folk.
Historien i «The bucket list» går egentlig på den smale kanten.
Milliardæren betaler for at det terapi-herja venneparet skal oppleve noen oppsiktsvekkende ting før de dør.
Fallskjerm-hopping, Taj Mahal, pyramidene.
Den holder balansen.
Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at mange mislikte «The bucket list» fordi den var for amerikansk, på samme måte som man kunne mislike Serengeti fordi dyrene er for afrikanske.
Da jeg så filmen igjen, ble innvendingene enda mer uforståelige, for dette er virkelig en beskjeden film som ikke later som om den har funnet hensikten med øreflippen, men resymerer godarta alminneligheter på en hjertelig måte.
| 1
|
700290
|
Et stilig presidentmord
Vi er inne i en heftig president-tid, og «Vantage point» handler til og med om at den uregjerlige delen av den utemma verden skyter på en president mens Dennis Quaid er der ute for å passe på ham.
La meg bare si, i tilfelle også denne filmen er blitt miskjent, at det politiske mordet er forslitt, men fantastisk elegant fortalt.
Samme historien fortelles fra forskjellige utsiktspunkter, nesten bokstavelig talt, og etter hvert oppstår en disig klarhet i hva som egentlig skjedde.
Dennis Quaid medvirker i for få filmer.
Han er forbilledlig sart og tøff som fortidsskadd Secret Service-mann, og spiller med de stående rygghåra.
Forest Whitaker er med ofte nok, men den gråtkvalte følsomheten hans fungerer perfekt i det appelsinrøde Spania.
Whitaker spiller den amerikanske turisten som fanger attentatet i videokameraet sitt og siden klynker rundt som hund med halv hale.
Og William Hurt er med i altfor få filmer.
Her er han president med en mildt liberal tyngde som ville ha senket Obama.
| 1
|
700291
|
Hvordan vaske vekk et mordermerke
Hva ligger bak historier om at vestlige militære har mishandlet og torturert fanger til døde i Irak-krigen?
«Kains merke» viser på fortreffelig vis dilemmaene som soldatene har havnet i.
Assosiasjonene går til amerikanernes oppførsel i Abu Ghraib-fengslet.
Men også britene har svin på skogen.
Filmens handling ligner til forveksling en skandale i Basra i 2003 da britiske soldater drepte en 26 år gammel tobarnsfar og mishandlet seks andre irakiske sivile.
I rettssaken etterpå ble bare én soldat dømt mens seks ble frikjent.
Til tross for å ha gjort omfattende research av faktiske hendelser, understreker regissør Marc Munden at dette er fiksjon.
Slik gir han seg selv frihet i framstillingen av en patrulje på fredsbevarende oppdrag i Basra.
Her er den hardbarka patruljeføreren som tviholder på sin autoritet.
Her er tøffe soldater som mobber livredde soldater.
Her er to 18-årige kompiser, Mark og Shane, som prøver å holde maska og være lojale oppad.
Miljøskildringen er god.
Kameraføringen er tett på.
Slik blir vi en del av den nervøse stemningen i regimentet og kan langt på vei forstå hvorfor de går brutalt til verks når sivile fengsles.
Når slike historier avsløres i mediene, er det lett å fordømme.
Det filmen klarer, er å sannsynliggjøre de psykiske og følelsesmessige grunnene til at unge menn lar aggresjonen få fritt utløp i handlinger som klart bryter med menneskerettighetene.
Sterkest inntrykk gjør Gerard Kearns i rollen som Mark, den unge soldaten som ikke holder ut det han har vært med på.
Også Matthew McNulty er troverdig som vennen Shane.
Filmen minner om «I Terebintedalen» (The Valley of Elah) som behandlet traumer hos amerikanske soldater.
Det «Kains merke» gjør i tillegg, er å påvise hykleriet i den britiske hæren.
Der toer man sine hender og vasker mordermerket vekk.
| 1
|
700292
|
Sigourney i den perfekte kvinnefilmen
«The girl in the park» er spennende på en så sjelelig smertefull måte at jeg fikk følelsen av å ha spist et detaljert pinnsvin.
Jeg kunne kjenne når det beveget seg nedover i fordøyelsen.
Sigourney Weaver er en mor som opplever at den tre år gamle dattera forsvinner fra lekeplassen.
Du får ikke se dama skrike, du får ikke de fæle detaljene fra politistasjonen og leteaksjonene, men du får se ansiktet hennes 16 år etter.
Det er en nifs skuespillerprestasjon, for Siggy Stardust ser gipsa ut i fjeset.
Hun lider undertydelig i samvær med mennesker, du kan merke at likegyldighet og kulde blir hennes fysiske beskrivelse av det språklig ubeskrivelige.
For andre mennesker går livet videre, og de tumler blidt med sitt.
Men Siggy har stanset.
Hun er balsamert i levende live.
Hun driter i oss og frykter oss.
Det er så vondt å se på at det egentlig er uutholdelig, og jeg trodde at jeg oppdaget hvorfor menn foretrekker actionfilmer.
Vi tåler ikke smerte.
Kvinner er fortrolige med smerte.
Menn er ikke det.
Rollen er flerrende god.
Og så kommer enda en:
Kate Bosworth spiller ei ung, amoralsk hustlerjente som etter å ha oppdaget den sårbare Sigourneys intuitive interesse, smyger seg inn i livet hennes.
Der bestyrker hun den sørgende moras forestilling om at hun er hennes tapte datter, mens Weavers oversette sønn fortviler.
Fra da formidler filmen en spenning som det ikke er mulig å like:
Vi ønsker så intenst at dette skal være dattera, at vi nesten ikke orker å se.
Spillet mellom de to kvinnene er som sammensmelting.
Alt går til helvete, og hvor blir det av James Bond?
| 1
|
700293
|
En ketchup-orgie med alt
Nå skal du og jeg gjøre en avtale:
Du lar meg over-forklare denne filmen, og til gjengjeld skal jeg skryte av den stygge hunden din.
«The signal» er en subtil og banal grøsser, og den beskriver så mange tungsindige ting at filmen egentlig burde bli kommentert av en utenrikspolitisk interessert sexolog med Se og Hør-abonnement.
Handlingen er bisarr og uoversiktlig:
Plutselig en dag blir TV-signalene så utfrika psykedeliske at menneskene blir grepet av illusjonen om rettferdig og nødvendig vold og går løs på hverandre.
Men det er bare starten.
Etter hvert forsvarer de ikke-infiserte seg, men dermed oppheves forskjellen på de gale morderne og de som bare tar igjen.
Og ikke bare det.
Identitets-hallusinasjoner gjør at ingen egentlig vet hvem de er lenger.
De bare tror eller ønsker at de var noen, og ei blodig dame kysser en dryppende nabo fordi hun ønske-tror at han er den døde ektemannen.
Den primitive filmstilen fører faktisk ikke til at man kjeder seg.
I stedet oppstår en slags refleksjons-diaré.
Mest nærliggende er de politiske påstandene.
Etter 11. september har TV fylt folk i Vesten med strålingssterk paranoia, og den har i sin tur ført til et innenrikspolitisk og utenrikspolitisk voldskaos, for ingen stoler på noen.
Ikke tro på signalene fra TV, skriker en person i «The signal».
Så har du den privatpsykologiske greia med sjalusiens vesen.
Filmen starter med at gifte
Mya senger en kjær fyr med Folken-skjegg, og derfor blir ektemannen hennes demonisert.
En lang stund kan det virke som om hele filmen foregår i hans syke sinne, som en beskrivelse av den antatt rettferdige harmes galskap.
«Jeg vil ha kona mi og hjemmet mitt, og jeg vil at folk skal slutte å irritere meg».
Sjalusi er virkelighets-opphevende.
Vi har nå kommet til det psyko-sosiologiske.
Ett eller annet signal er i ferd med å forandre oss.
Samtidig som samfunnet offisielt er blitt mer menneskelig, øker uforklarlig, hyppig idiot-vold.
Fra barndommen min kan jeg ikke huske ett tilfelle av at foreldre myrdet sine barn.
Nå skjer det ofte.
Hustrudrap er alminnelig.
Det finnes noe mentalhygienisk helt feil der ute, og alt kommer til å bli verre, for det er tross alt høst.
| 1
|
700295
|
Mor, hvor er du?
Også 1990-filmen til den spennende kineseren Kar Wai Wong («2046» og «My blueberry nights») handler om en mann som leter så smertefullt etter sin egentlige mor at han blir attraktivt likegyldig overfor kvinner.
Leslie Cheung spiller en kynisk liten forførings-svever; en ungkar som oppnår kvinners interesse ved å avvise dem.
Filmen er halvgjort og enkel, men det kan tenkes at Wong har funnet en slags sannhet her, siden sannheter er lettere å finne enn å lage:
En mann med ufyllbyrda morstilknytning vil mislike andre kvinner inntil han finner sin mor, og han straffer dem for at mor ikke er der.
Jeg vet ikke riktig hvor imponert jeg egentlig syns jeg bør være.
| 0
|
700296
|
Her, der og ingenhver
Todd Haynes' film om alle de som ikke er Bob Dylan, er så overmenneskelig bra at man ikke bør skrive for mye om det, for favntak kan kvele.
For en gangs skyld i den nålevende kulturhistorie er en stil filosofisk genial.
Forskjellige skuespillere er Bob Dylan, men med andre navn.
En liten svart gutt er Bob Dylan.
Richard Gere er Billy The Kid, som er Bob Dylan.
Heath Ledger, Christian Bale og ikke minst Cate Blanchett er Bob Dylan.
Og Blanchett-dama spiller den irritable følsomheten til den elektriske poeten så gjennomført at hennes kvinnelighet blir hans manndom; som om noen former for identitet bare kan skildres ved sin motsetning, som en skapning fra her, der og ingenhver.
Høii.
Glem det.
Uten å si trauste NAV-ting om det uttrykker filmen noe poetisk og fornemmelses-sant om Bob Dylans hjemløshet.
Det er så bra.
I tillegg er skuespillerne fantastiske, og sangene har fått former og friheter som framhever dem bla bla bla bla – men først og fremst er det så vakkert å se og høre at det kjennes som å bli tildelt flere personligheter.
| 1
|
700300
|
Trøbbel i Transulvania
Dette handler om menneske-ulver i det tradisjonsrike bunadslandet Transylvania, og filmen er stort sett preget av en litt fattigslig, men sympatisk naivitet.
"Werewolf
— The beast among us":
Amerikanskgrøsser.
2012.
1 time, 33 minutter.
15 år.
Regi: Louis Mourneau.
Med:
StephenRea, Steven Bauer, Nia Peeples, Guy Wilson, Rachel DiPillo.
I Transylvania skjer det uunngåelige:
En varulv kommerstyrtende gjennom døra som en vodkafull trailersjåfør, og det var den familien.
"Werewolf
- The beast among us" er en så tristutkant-tragedie at den kunne vært en dansk NRK-serie av den sorten som degjenværende intellektuelle på Våland varmer Amarone'n på.
Til den snedige lillebyen Dravicu kommer varulv-jegerne.
Der bor allerede en Smørbukk-snill ung guttsom hjelper doktor Stephen Rea.
Han er litt småforelska i overklassejenta, ogegentlig kunne dette blitt en sørtysk Lederhosen-romanse om det ikke var forvarulven som herser med sognet.
Gutten blir hyra av varulvfangerne og henter innvoller pålikhuset som ulve-åte.
Så oppstår ubehagelige mistanker og bekjennelser avdansk standard.
Hvorfor blir mor så vill?
Er det Kim Larsen som kommer derborte, eller er det en wurdalek?
Filmen er laget med det jeg antar er lokalbefolkning fra Setesdalslagetsrevygruppe på Bondeheimen.
De spiller amatørmessig på en troverdig måte:
Dissefolka er antakelig ikke flinke til å være seg sjøl en gang.
Verre er denmoralske logikken i filmen, men den skal jeg ikke røpe.
| 0
|
700301
|
Sånn skal eventyr fortelles!
Det er fart, det er fantaskap, det er fargerike rollefigurer og et deilig, avfeldig Augsburg der heksene har herredømme inntil Jeremy Renner og Gemma Arterton kommer til byen med fantasifull militær utrustning.
Tommy Wirkolas Hollywood-grøsser er en fryd å se.
Hansel & Gretel (Witch hunters).
USA.
2013.
1 time, 28 minutter.
11 år.
Regi: Tommy Wirkola.
Med:
Jeremy Renner, Gemma Arterton, Peter Stormare, Famke Janssen, Ingrid Bolsø Berdal, Vegar Hoel.
Sånn skal et eventyr fortelles:
Fliser og flammer flyr i forvirra 3D inn i salen sammen med så dekonstruerte damedemoner at du tar du tar deg til pannen etterpå for å kjenne om det sitter noen kjøttbiter der.
Nordmannen Tommy Wirkola har laget ei hekkans huskestue med Hans og Grete og den etter hvert hodeløse Bjørn Sundquist, og det er vanvittig, sjenerende moro.
La meg bare si at jeg har en drøm.
Jeg skulle ønske at Wirkola kom hjem og filma Hamsuns «Pan», Ibsens «Gengangere», Kiellands «Gift» og «Kristin Lavransdatter» i en ny og kanskje mer tidsmessig dramaturgi.
Jeg lengter etter å høre Osvald jamre blodig «Give me the fuckin’ sun, ma!» før han stikker kandelaberen gjennom heksemammas svarte bryst.
«Hansel & Gretel» starter med at det skremte søskenparet blir forlatt i skogen av en dyster pappa.
De kommer til heksas skjelettliknende sukkertøyhus (dette burde de bygge opp i Dyreparken i Kristiansand), og hun forsøker å feite dem på karbohydrater før ungene brenner kjerringa.
Deretter er de blitt voksne og har startet den tyske bondebygdas Redningsselskap, tungt bevæpna med kule fantasyvåpen og kledd i rånekostymer som kommer til å hisse opp Shades-of-Grey-fansen.
I Augsburg i Bayern driver Peter Stormare og torturerer rødhåra og finske Pihla Viitala som må overleve fordi hun i seinere scener skal bli bukseforlova med Hans i en healer-kilde.
Gemma Arterton legger Peter Stormare flat, og deretter tar heksejegerne ansvaret for å befri tyskerne fra den onde Janssen-heksa i skogen.
Det blir ikke lett, for det er ei utkrøpen fortryllerske med dårligere hud enn Vesuv ved utbrudd.
Så topper historien seg.
Heksene må ikke få tak i det tolvte barnet.
De må heller ikke få den hvite heksas hjerte.
Jegerne får mye okkult juling, og Jeremy Renner blir hengende i tre som strange fruit før den finske jenta berger ham.
Men til slutt samler de kreftene og supervåpnene til en final showdown med karnevalsfrisk heksesabbat.
Godt hjulpet av et troll som likner Hellboy og oppfører seg som King Kong, kaster de seg inn i en lydsterk og visuelt eventyrlig splatter-kamp med så mye organisk shrapnel at Dr. Frankenstein ville lagt vekk sytøyet sitt i resignasjon.
«Hans & Gretel» er ikke for alle.
Det er kanskje ikke «Lincoln» heller.
Men det er deilig å se en norsk regissør som tar ut det som finnes av fantasier, og det er befriende å se norske skuespillere som ikke diskuterer barndommen sin.
Ingrid Bolsø Berdal er ei storarta heks, og Sundquist troverdig tysk holzbilly.
Vegar Hoel ble borte for meg i blodføyka.
Filmen har 11 års aldersgrense.
Det er en skikkelig rå spøk.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700305
|
Sjarmører med kranblod
En perle av en familiefilm.
Nederlandske Tony forsøker å tenne flammen igjen mellom sine skjønne foreldre etter at pappa forelsker seg i ei fremmed dame.
(Tony Ten).
Nederland 2012.
Norske stemmer.
Regi: Mischa Kamp.
Med:
Carlo Boszhard, Anna Drijver, Rifka Lodeizen m. fl. Lengde:
1 time 25min.
Tillatt for alle.
Sannelig går detan å lage familiefilm om samlivsbrudd, tidsklemme og andre hverdagsvondter påunderholdende, usentimentalt vis.
Den nederlandske familiefilmen «Tony 10»,flott dubbet til norsk av skuespillere som Line Verndal, Christian Skolmen ogMia Gundersen, er en både rørende og original film om moderne familieliv.
Bådetil å kjenne seg igjen i, og til å bli varm om hjertet av.
Niåringen Tony lever et deilig liv.
Foreldrene elskerham og hverandre.
Hans eventyrlige storsjarmør av en pappa er verdens beste ogkuleste kranfører, og helt fra han var baby har Tonyvært omgitt av kraner og lifter.
Kranblodet bruser i blodet på både mamma,pappa og Tony.
Hver eneste bursdag harhan fått bryne seg på en ny kran, og når han fyller 10 venter selveste Beistet, den største og vanskeligste kranen ifamiliens stall.
Tonys pappa errollefiguren historien kretser rundt.
På papiret en drømmepappa av deneventyrlige typen som tar med sønnen over alt, og som i sin iver etter å blisett opp til av sønnen er mer av en kompis enn en farsfigur.
Moren er mer av enbakgrunnsfigur, limet som holder hverdagen sammen med kakebaking og fornuftigeformaninger.
Så blir Tonys pappa utnevnt til transportminister avselveste Dronningen.
En stor ære, og Tonyog mamma er fryktelig stolte.
Men nå må pappa jobbe både sent og tidlig, ogplutselig kommer han heller ikke hjem om nettene.
For pappa er blitt forelsket!
Familielykkenraser som et korthus, Tony blir besattav å tenne flammen mellom foreldrene på ny før 10-årsdagen.
«Tony 10»er en perle av en film for både store og små.
Hele historien er sett og opplevdgjennom Tony, i en svært vellykketblanding av sosialrealisme og moderne eventyr.
| 1
|
700306
|
Tullinger i tanga
Channing Tatum og Alex Pettyfer er mannlige strippere.
Det kan se ut som en god ide.
I to minutter.
Steven Soderbergh har laget dette ubegripelige sølet.
"Magic Mike":
Amerikansk drama.
2012.
1 time, 50minutter.
11 år.
Regi:
Steven Soderbergh.
Med:
Channing Tatum, Alex Pettyfer,Olivia Munn, Matthew McConaughey.
Det er egentlig sånn at Obama ble gjenvalgt fordi han lovetkvinnelige velgere at de skulle få se Channing Tatum naken.
"MagicMike" ble bare laget for bortkasta framstillinger av ulogisk og poesifrimannsnakenhet.
Siden kvinner ikke er overfladiske høhø-vesener, men kan fødevelskapte barn mens de hekler rosa dåpsluer, er det bare tull å la menn strippepå film.
Noen har anstrengt seg veldig for å lokke.
Guttene har påtegnasixpacks ï brun sminke, og nedstemt av strippemusikk får du egentlig barefølelsen av å ha blitt lurt inn på The Blue Oyster der Village People synger"YMCA" så veggene valmuer i den friske deodorantbrisen.
Rundt de tallrike strippescenene finnes en handling som ertynnere enn tangaen på balleblotternes bolleside.
Hva som finnes påswissrullsida får vi ikke se mye av, men noen av de medikamentskada mennene harkanskje påklistra middagspølse som fast installasjon.
Tatum er taktekker ogbaklekker, og han treffer den pene Alec Pettyfer som han får med på strippingfor å gjøre Matthew McConaughey lykkelig.
Etter hvert viser det seg atartistlivet ikke er for alle, og som straff må Tatum snakke med den suresøstera til kameraten.
Det var handlingen.
Pakk den inn i et frimerke.
Hva tenkteSteven Soderbergh på?
| 0
|
700307
|
Grov og dum Prøysen-bamse
Ted er et pinlig påfunn.
Han er en teddybjørn som ble menneske med en slags seksuell desperasjon som antakelig kommer av at plysjdyr ikke har penis.
Mark Wahlberg gir filmen ingen ting.
Alt er fælt.
"Ted":
Amerikansk komedie.
2012.
1 time, 45minutter.
11 år.
Regi:
Seth McFarlane.
Med:
Mark Wahlberg, Mila Kunis, GiovanniRibisi.
Hvis ikke strippende menn er nok til at du droppergriselabben i helga, kan du forsøke en film om et avskylig og vulgært liteteddysvin som setter Prøysens vennlige antropomorfi i et pinlig lys.
Også dennebamsen får tøyse litt med Marian, og han får danse nesten mere enn han vil medkuriositetssøkende kvinner med bein som går fra hælen til den forlengedemarg.
Mark Wahlberg i en mjukdyr-komedie er omtrent som Vin Dieseli barnehagefilm.
Og handlingen tilhører virkelig den magiske realismens utmattaytterkanter:
En ensom gutt ønsker seg en venn som bare er hans, og til jul fårhan en bamse som plysjelig blir levende.
Mor skriker.
Far skriker.
Men så fårhele verden vite at det finnes en levende kosebamse, og så sier verden:
Åja.
Det tar liksom litt av sjarmen fra filmen når ikke en gangkonservative katolikker protesterer mot denne latterliggjøringen av Livet, oghandlingen gjør ikke mye for å kompensere de både evolusjonistiske ogkreasjonistiske urimelighetene.
Mark er en udugelig tosk som suger gress og søgger seggjennom livet, og Ted vil bare se Lyn Gordon-filmer og røyke.
Wahlbergskjæreste blir forsømt, jobben blir forsømt, men jentene med det forlengede lårhenger sannelig med til siste slutt da Mariann tar en hyssingstump og syr hueog ben på igjen.
Ja.
Jeg skjønner at dette er en komedie.
Menmanusforfatterne har aldri klart å finne en selvstendig personlighet tilkosedyret, og de har heller ikke oppdaget hvem Mark Wahlberg egentlig er.
Utenidentitet kan de ha så mye mirakuløst liv som de bare vil:
Sketsjene dør i enoppramsing av utrivelige kjønnsreplikker.
En vittig ting:
Det vil etter hvert komme en rekke filmerfra før Lance Armstrong ble utnevnt til vår tids Hannibal Lecter.
Der blirhjulenissen omtalt i kule former.
I denne filmen har en fest-riking avstøpningav Amstrongs testikler i bronse.
"Ted" varer ikke veldig lenge, men om du skullefinne på å ta en bitteliten høneblund, så skal du vite at du aldri gikk glippav noe:
Denne filmen suger virkelig mer enn en tubaist.
Blåser.
I sangen heterdet at "Og det er mye bedre enn å legges bort et sted med silkebånd rundthalsen sin, og aldri være med".
La ham ligge.
La ham ligge.
| 0
|
700308
|
Ikke greit å vera fogglakikkar heller
Dette er det nye årets daueste komedie på tross av Owen Wilson, Jack Black og Steve Martin.
Det er noe med fugler.
De fenger ikke egentlig.
"The big year":
Amerikansk komedie.
2011.
1 time,40 minutter.
Regi: David Frankel.
Med:
Owen Wilson, Jack Black, Steve Martin,Rosamynd Pike, Brian Dennehy.
Etter "The big year" skal du fremdeles like SteveMartin, for han er en uregjerlig og fysisk fullkommen komedieskuespiller somegentlig kunne ha framstilt en litt eksentrisk fuglekikker, om noen hadde gittham lov.
Nå har han øyne som er sminket inni som om han har brukt Birkemo-kikkert,for det skal skjules at den livskontinuerlig gråhåra skuespilleren er blitteldre.
Jack Black er som han pleier, godslig, vasete og uten egentligpsykologi.
Owen Wilson streifer rundt i filmen som en udokumentertsamler-autoritet med svak troverdighet.
Men verst er fuglene.
De er til stedehele tida og får samme uønska oppmerksomhet som influensavirus, brunsnegler ogHR-konsulenter.
Filmen handler om at det finnes noen ulykkelige år daamerikanere uten egentlig sosial tilnærming drar rundt på kontinentet og tellerfugler ved å fotografere dem.
Den som finner flest får verken penger ellerhavregryn, men kan pryde seg med tittelen årets mest bortkasta amerikaner.
Vi får følge de tre komikerne rundt omkring i et helt år, ogdet ville vært en løgn å antyde at det skjer noe.
Martin må stadig tibake for åordne et firma som han egentlig pensjonerte seg fra.
Jack Black trøbler medpappa Brian Dennehy.
Owen Wilson når ikke fram til prøverørsforsøket til han ogkona.
Frimerkesamlere vil antakelig ha forståelse for dengavnlause gruppegalskapen i filmen, men det er fare for at dere som fremdeleser så samfunnsorienterte at dere hilser på naboen, vil slite medhensiktsløsheten og et manus uten verken høydepunkter eller lavmål.
Også i dene filmen får Lance Armstrong hederlig omtale.
Påstreamingstjenesten til Xbox var filmen uten undertekster.
| 0
|
700310
|
Tim Burtons skjønne «åååå»-grøsser
Du kommer til å si "ååååå" om den skjønne hunden som blir vekket fra de døde, og du vil elske Tim Burtons dokkeaktyige animasjonsmennesker med store zombie-tomme øyne og insektskalde fjes.
3D og svart hvitt?
Aldeles utmerket.
USA.
2012.
1 time, 27 minutter.
11 år.
Regi:
Tim Burton.
Med stemmene til:
Winona Ryder, Martin Short, Martin Landau, Catherine O’Hara.
En familiemonster-film i svart-hvitt, laget av de utilgjengelig kules yndlingsregissør Tim Burton i svart hvitt animasjon - hvordan skal det kunne gå bra? (retorisk spørsmål).
Det går bra fordi Burtons verdensbilde er både så barnlig grotesk og uimotståelig bittersøtt.
Så når du sitter der og kikker på den sammensydde, gjenoppliva Frankenstein-bikkja Sparky, da sier du de samme lydene som når du ser kattebilder på Facebook:
«Ååååååå».
Egentlig syntes jeg det var idiotisk å lage en svart hvitt-film for unger som heldigvis slapp unna 1950-tallet og derfor ble fullverdige kulturbrukere.
Egentlig hadde jeg tenkt å skrive at «du kan ta med deg barnet ditt hvis det går i svart alpelue og griner seg i søvn hvis det ikke får se «Casablanca» for sjuende gang».
Feil.
«Frankenweenie» er mesterlig erobrende, både i kunstnerisk stil og ååååå-innhold.
Fjesa på Burtons folk og dyr er til å samle på i små fargerike bokser.
Folka har fnuggsmå pupiller som de aldri ville ha sluppet inn i himmelen med, og fjesa deres er hjertevarmende bleike, som om svart-hvitten kom av vitamin-mangel.
Skolegutten Victor Frankensteins bikkje Sparky ser så fantastisk umiddelbar og sårbar ut med sin lange krypdyr-snute, og det går ikke mange minuttene før du vet at du hører hjemme.
Historien er en oppkutta og omfordelt klassiker.
Victor går på skole med en lærer som likner på Christopher Lee og lærer barna om kroppens ledningsnett.
Fordi pappa
Frankenstein driver med sportstvang skjer et mirakel og en tragedie:
Victor slår ballen helt ut på veien der Sparky blir kjørt aldeles i hjel.
Så starter gutten sitt naturfag-prosjekt.
Han syr sammen sin elskede roadkill og ballonger ham opp i tordenværet.
Ved hjelp av lynets ekstreme hjertestarter blir dyret en levende Mary Shelley-klassiker, en forskrekka hund som lekker i sømmene og trenger elektriske juice-støt for å komme seg gjennom dagen.
Men da de andre ungene oppdager hva Victor har gjort, blir de redde for at han vinner naturfag-messa.
Og da.
Røper ikke mer, annet enn at Burton tar sin egen Gremlins-versjon, og skapninger av svært ujevn kvalitet herjer etter hvert med tivoliet til byen der borgermesteren heter Burgemeister og er en ond hagenazi.
Å lage svart hvitt-film i 3D kan virke som å smøre safran på fiskabollene, men det funker.
For den rare, fjerne filmen har en sjelden, øm og visuelt lekker engasjeringsevne som gjør at den overlever også det overdrevne.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700311
|
Bare big i Sør-Afrika
En lekkerbisken av en musikk-dokumentar.
Møt Sixto Rodriguez fra Detroit som ble en fiasko i hjemlandet, men helt uten at noen visste det ble diger i Sør-Afrika.
Jakten på Sugar Man
(Searching for Sugar Man) Regi/manus: Malik Bendjelloul.
Med:
Stephen Segerman, Dennis Coffey, Willem Möller, Craig Bartholomew-Strydom, Sixto Rodriguez med flere.
Storbritannia/Sverige 2012.
1 time 26 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Her kommer en lekkerbisken av en musikkdokumentar, så forunderlig, overraskende og rørende at du kunne tro det hele var oppdiktet.
Men virkeligheten overgår som kjent ofte fiksjonen.
Først synes filmen å bli ren mimring, dog av det mer merkelige slaget:
Sixto Rodriguez het en solbrillekledd kar fra Detroit som tidlig på 1970-tallet ga ut plater på det amerikanske selskapet Sussex.
Men til tross for at produsentene beundret gitarspillet og stemmen hans og sågar syntes han skrev sterkere tekster enn Bob Dylan, slo han overhodet ikke igjennom i USA.
Med andre ord:
Rodriguez var en fiasko i hjemlandet.
Da inntreffer det første miraklet:
En amerikaner besøker en kjæreste i Sør-Afrika.
I bagasjen har hun med seg et eksemplar av Rodriguez' ferske plate, "Cold fact".
Låtene fra Detroit virker så opprørske på unge, hvite, frihetslengtende sørafrikanere at de straks ville ha en kopi, alle som en.
Snart spredde musikken seg som en præriebrann og ble elsket av tusener, men hatet av sensuren i det spissborgerlige apartheidregimet.
Under over under:
Fiaskoen Rodriguez antas å ha solgt 500.000 plater i Sør-Afrika, og fansen lærte seg tekstene hans utenat.
Du store min, dette er filmen om artisten som ble mer populær enn Elvis, men bare blant hvite i Sør-Afrika.
Selv visste han ingenting om det, for plateselskapet Sussex kvittet seg med ham da han ikke slo an i USA.
Men dokumentaren har mer på lur.
Snart er den svenske regissøren Malik Bendjelloul i gang med å skildre hvordan den sørafrikanske fansen en gang utpå 1990-tallet begynte jakten på den mystiske Rodriguez.
Var det sant at artisten døde midt under en konsert fordi han satte fyr på seg selv?
Eller var det snarere slik at han under en mislykket konsert takket for seg og satte et skudd for pannen – rett foran sitt publikum?
Hvem var dette ikonet egentlig, og hvordan endte han sine dager?
Man kan bli rørt av hvor utholdende plateforhandler Stephen Segerman og musikkjournalist Craig Bartholomew-Strydom, begge sørafrikanere, jakter videre på sannheten.
Men enda mer bevegende er hva de til slutt fant ut.
Slik fylles filmen med stadig nye, overraskende scener og menneskelige møter du nesten ikke tror på.
Jeg sier bare:
For en forundringspakke!
Sjangeren dokumentar må ofte ty til "talking heads" som visuelt kan bli kjedelig, så også her.
Men Bendjelloul er dyktig til å kontrastere fortellende ansikter med eksteriørbilder fra Cape Town og Detroit som gir en egen stemning og skjønnhet.
Det er vel fortjent at "Searching for Sugar Man" (tittel på en av Rodriguez' mest populære låter) fikk Publikumsprisen for beste dokumentar og Juryens spesialpris for beste dokumentar under Sundance-festivalen i 2012.
| 1
|
700312
|
Kjedelig om full flyver
"Flight" med Denzel Washington er i beste fall en påminnelse til ansatte i befordringsbransjer om at de skal la alkoholismen ligge igjen hjemme når de går på jobb.
USA.
2012.
2 timer, 18 minutter.
11 år.
Regi:
Robert Zemeckis.
Med:
Denzel Washington, Kelly Reilly, Brian Geraghty, Bruce Greenwood, Don Cheadle.
Hvis du er en alkoholiker som lyver for deg sjøl og andre, kan du ha en masochistisk nytte av denne filmen.
Kanskje kommer du ut av den og tenker:
«Å søren, jeg burde slutte å drikke og lyge!
Det hadde jeg ikke tenkt på.»
Ellers er «Flight» i all respekt filmen med den beste flykrasj-scenen noensinne.
Kaptein Denzel Washington kommer dritings ut av puppestart og setter seg bak spakene, og da fustasjeopphengsforkoblingen bare brekker midt i uværet, klarer han på mirakuløst vis (står rett over «gå på vannet» i Wikipedia) å nødlande Hjelp, vi flyr-vraket sånn at bare seks dør.
Alt dette må jeg røpe, for ellers kunne jeg ikke fortelle at havarikommisjonen kommer etter Big D. fordi han hadde promille på 2,4 og kokainblod.
Hvordan skal fagforeningen få ham ut av den?
Bistandsadvokat.
Advokaten utretter også mirakler, men han står ikke i Wikipedia.
Men egentlig handler altså filmen om at piloten er alkoholiker og faktisk ikke klarer å slutte med det, sjøl om livet hans står på spill.
Det fører til mange sære nærbilder der hovedpersonen tygger underleppa (som hos Denzel er heftig mimikk) og den stillferdige støyen av automatiserte ukeblad-replikker.
Det filmen burde handla om:
Mannen klarte helt åpenbart å redde flyet med utradisjonelle vendinger fordi han var full av sprit og kokain.
Han handla intuitivt, og det var rett.
En edru mann ville ha styrta flyet.
Dermed oppstår paradokset at han forfølges for det som gjorde ham i stand til å redde mange liv.
Men den har ikke manusforfatteren sett.
Han har bare vært opptatt av å lage Sandra Bullock-drama.
Og det er ganske kjedelig.
Viktigst:
Jeg skal aldri, aldri sette meg inn i et fly mer.
| 0
|
700313
|
Enda mer handikap-sex
Helen Hunt selger halvtimes sex til funksjonshemmet klient, men hun er ikke prostituert, hun er sexrådgiver.
Regi/manus:
Ben Lewin.
Med:
John Hawkes, Helen Hunt, WilliamH.
Macy.
USA 2012.
1 time 35 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.Egnethet: Voksen.
Sist høst kom komedien om tre funksjonshemmede som drar påbordell i Spania for å få sin første sexerfaring.
Nå kler Helen Hunt av seg oggir full pakke til en poliorammet, muskelsvekket mann.
Rollefiguren hennes forsikrerklienten Mark (John Hawkes) om at hun ikke er en prostituert, men ensexrådgiver som han kjøper seks timer (sessions) av.
Den definisjonen må likefullt debatteres, all den tid rådgiver Cheryl Cohen-Greene (Hunt) bruker sinegen kropp fullt ut for å gi Mark hans første sexerfaringer.
Seksualdrift og lengsel etterintim nærhet forsvinner jo ikke skjønt deler av kroppen svikter.
Men atfunksjonshemmede skal kunne kjøpe seksuelle tjenester, hindres i Norge av lovensom forbyr sexkjøp.
Ergo blir det en teoretiskdiskusjon hvorvidt Mark O'Briens selvbiografiske opplevelser fra San Franciscoi 1988 burde stå som forbilde for et tilbud til funksjonshemmede her til lands.
Manusforfatter og regissør Ben Lewin har laget sittfilmdrama over en artikkel (On Seeing a Sex Surrogate) av poeten ogjournalisten Mark O'Brien (1949-1999).
Hawkes og Hunt gjør sitt beste iåpenhjertige sextimene (Hunt er neimen ikke prippen).
Når handlingene blir forintime å se på, gjenfortelles de i samtaler Mark har med en katolsk prest.
Mendisse snakkescenene gjennomføres merkelig nok, og uten troverdighet, midt ikirkerommet der andre besøkende kan overhøre sexbetroelsene.
William H. Macyvirker utilpass i rollen som presten.
Går man så inn på filmens premissog sier ja til sex surrogat-kjøp for funksjonshemmede, er det fortsatt nok ådiskutere:
Hvor enkelt er det egentlig å skille fysisk intimitet ogfølelsesmessig tilknytning?
Svært vanskelig, antyder Lewinsfilm og skaper dermed nye utfordringer.
| 0
|
700314
|
James Bond hadde det aldri så ille!
Jeremy Renner går fra ille til verre som agent for den frie verden i direkte Bourne-inspirerte spion-thrilleren.
Filmen er stunt-orientert, behagelig omstendelig og fartsgal i lange action-scener.
"The Bourne legacy":
Amerikansk spionthriller.2012. 2 timer, 15 minutter.
15 år.
Regi: Tony Gilroy.
Med:
Jeremy Renner,Rachel Weisz, Edward Norton, Albert Finney.
Det føles relevant å se "The Bourne legacy" medvemod, som en beskrivelse av den internasjonale spionens forverraarbeidsforhold gjennom de siste førti åra.
Fortidas James Bond var enMartini-mett trusesnik som betraktet sivilisasjonstruende terrorister medbortskjemt silkefjernhet mens han slet smokingknær mot mjuke hotellmadrasser irom som kostet flere Bollingers i minuttet.
Jeremy Renner har det kummerlig ogvondt.
Kroppen hans er ubeskrivelig gene-dopa av prestasjonskrevendemyndigheter, han må ha sprøyte og piller hver dag.
Da vi treffer ham, sitterhan naken og våt bak en fattigslig og rustikk skigard i så ukoseligefjelltrakter at til og med de magre ulvene klager.
Det går en uendelighet avtid før han og Rachel Weisz endelig kan slappe av og dele lune, postkoitalekatteblikk.
Kontakten i den lille fjellhytta serverer ham grøt, og såkommer dronene og forsøker å bombe mennene tilbake til Universets historiskeutilgjengelighet.
Dette er samtida og Bournes arv:
Et famlende og paranoiskantiterror-vesen forfølger sine egne på samme måte som når grisemor eter sinebarn.
Det er ikke vakkert.
I konjakkbrune salonger sitter dressmenn (somballongversjonen av Albert Finney) og knurrer som sinte hunder mot hverandreover verdens skjebne.
Dette er etter-terrorens Vesten.
Sivilisasjonene er blittgale, og forfølger sin egen hale.
Det rimte.
Det tar seg ikke vesentlig opp for Renner.
Han blir forfulgtgjennom en hel film slik Bourne gjorde, og hanhar ikke en gang hjelp av en systematisk tyskerdame med usynlig småbil.
Til gjengjeld treffer han Rachel Weisz, som både er britisk, sympatisk ogoppskjørta krystallskjør.
Hun spiller laboratoriedame som redder seg ut avmassakre og blir oppsøkt i fjernt Stephen King-hus av Obamas take away-mordere.Weisz har øyenbryn som likner vasskraft-logoer og hun stønner sart.
Fordelenmed
Renner er at han ikke drikker pinlig alkohol og står og glor på bryster ogrumper.
Han er en saklig universal-soldat som holder seg til oppgaven når hanskal redde livet til både seg sjøl og dama.
Skuespilleren Renner er en slags Russell Crowe.
Han ser utsom et spikka landsbruksprodukt fra suvenirsjappa i Setesdalen, en rustikk mannuten hårfasong og Los Angeles-kroppspråk.
Ikke mange menn mangler frisyre ivåre dager.
De fleste ser ut som britiske Grand Prix-deltakere.
Den tunge,proletære troverdigheten hans har sånne kvaliteter som redder filmer frakvelningsdøden.
"The Bournelegacy" er en omstendelig og detaljrik film.
Den forteller for detungnemme, men de kommer ikke til å skjønne noe likevel.
Det fine med detemposvake snakkescenene for solbrune dressmenn, er at de blir balansert avlitt lange actionsekvenser.
Både skytedramaet i damehuset og motorsykkelturengjennom Manila-trafikken varer lenger enn malen, og det gir filmen en rytme somstår til den stuntprega handlingen.
Det skjer ikke voldsomme OMG-scener i denneBourne-etterlikningen, men filmen er mannslig og fin, og dessuten er Renner ensånn mann som norske damer forhåpentlig liker å gå på Ikea sammen med.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700316
|
Følsomme Jennifers psykonabo
Din nabo er bedre enn naboen til Jennifer Lawrence.
Mens hun bekymrer seg for at hun må gå på skolen med bønder, flyr hvitkledd hammer-gespenst i svarte skogen.
"House at the end of the street":
Amerikanskthriller.
2012.
1 time, 41 minutter.
15 år.
Regi:
Mark Tonderai.
Med:
JenniferLawrence, Elisabeth Shue, Max Thieriot.
Jennifer Lawrence ("Winter's bone") er blitt dennye følsomme ungdommen til eget gitar-akkompagnement, så når man skal lage enpsykologisk thriller, virker valget en nærliggende.
Jennifer har bollekinn somen liten Petshop-kanin, og det intelligente budeiefjeset gir hennetroverdighet.
Aldri stol på folk med smale fjes og flate mager.
Mammaen erElisabeth Shue, som var følsom og nedslått i "Leaving Las Vegas", ogsammen utgjør de et skikkelig damedeppe-team i leid hus langt uti skogen densvarte.
Filmen starter med at ei stirrende gal jente i hvitnattkjole dreper sine foreldre med hammer.
Det skjedde i nabohuset der hvorLawrence og mora flytter inn.
Småsleske high school-ting ankommer trofastereenn Jærbanen, men etter hvert blir Jenny kjent med den søte broren tiljentegalningen.
Nifse ting skjer.
| 0
|
700317
|
Hvor søren ble det av Lydia?
Du tror kanskje at det verste moderne teknologi har skapt, er Tore på Sporet?
Nei.
Denne grøsseren introduserer den digitale spiritismen.
Holy shit!
"The apparition":
Amerikansk grøsser.
2012.
1time, 22 minutter.
15 år.
Regi:
Todd Lincoln.
Med:
Ashley Greene, SebastianStan, Tom Felton.
Det får vi vite allerede i de første scenene, for dalednings-nerdene har vimsa seg klar til digital spiritisme, forsvinner Lydiaaldeles rett inn i veggen og kommer aldri tilbake.
Men det skal ikke handle omLydia.
Det skal handle om en av mekkerne, for når det harr gått en tid, blirhan og den klagete dama hans hjemsøkt av frisluppent gespenst i det huset depasser for mamma og pappa.
Svart sopp i krokene, verre enn fuktskader.
Naboenshund sniffer sprekk i linoleumen og legger seg ned og dør.
Flakseteinnendørs-nordlys svisjer ondt rundt i huset og krefter fra den andre sidatusler som tusenbein nedover dørlistene.
Darwin-skulpturen sprekker og blirseende ut som et evolusjonistisk antikrusifiks.
Det er ganske underholdende,men imponerte blir vi aldri.
Hovedrollegutten tyr til baseballkølla og ser egentlig merut som om noen stjal terningen til Monopol, men dama hans er i hvert falloverbevisende sur.
| 0
|
700318
|
Quentin gjør det igjen
"Django unchained" er den beste Tarantino-filmen siden "Pulp fiction".
Trivialfilm-mesteren eksellerer i replikk-kunst, paradoksale western-klisjeer, slave-undertrykkelser, blodsprut-estetisme og en heit, men avslappa filmholdning som får samtidas sentimentale velmenthetsfilmer til å likne skolestiler.
USA.
2012.
2 timer, 45 minutter.
18 år.
Regi: Quentin Tarantino.
Med:
Jamie Foxx, Christoph Waltz, Leonardo DiCaprio, Samuel L. Jackson, Kerry Washington.
Hvis du faktisk tror at du misliker ekstrem volds-estetisme, så likevel:
Gi dette blodbadet en sjanse.
Hvis du tror at indignasjonen over slaveriet i Amerika er utbrukt, kjenn etter i Tarantinos stilistiske mesterstykke.
Og om du også tilhører de moralsk harmoniske som misliker hevn og vanligvis ikke reiser deg jublende i benkeradene hvis sjuke rasisters luksuriøse overgrepsbinge smelles til himmels.
Vel.
Gi denne en sjanse.
Quentin Tarantino har et annerledes filmgrep.
Kanskje har han det med seg fra videosjappa.
Han har sett hva som gjør inntrykk, han har opplevd den paradoksale styrken i mediets innebygde ironi.
Film består egentlig av patetiske overdrivelser.
Tarantino framfører mediets egenart med så svære fakter at både sjel og skinn blir revet med.
Han er en kompromissløs form-mester som skaper den gode smak i stedet for å følge den.
«Django unchained» handler om en «niggerslave» i 1858 da flere generasjoner kidnappa afrikanere ble ydmyket og misbrukt av kristne hvite menn med anlegg for pisking og perversiteter.Tarantino setter seg ikke i Oprahs sofa og forklarer at dette var vondt og urettferdig.
Han gjøgler og underholder.
Han skaper skrudde, men veltalende stereotyper.
«Django unchained» er en anarkistisk moralistfilm med støyende, støtende godt humør.
Da Jamie Foxx og resten av lenkegjengen blir ført fra menneskemarkedet, dukker det plutselig opp en ekstremspråklig reisende tannlege med vogn.
Christoph Waltz fra «Inglourious basterds» spiller en vennlig tysk innvandrer med kaptein von Trapp-hår og velstelt Sigmund-slkjegg.
Han kjøper Django på dramatisk vis og setter ham på en hest.
Det er et potent symbol.
«Nigger on a horse» i Amerika i 1858 var verre enn kvinne bak rattet i Saudi-Arabia 150 år seinere, og da menneskejegeren dr.
King Schultz med de milde bestefar-øynene gjør en kammertjener av den unge slaven, fører det til skremte blikk både i den indolente gjengen av hvite western-harryer og de indoktrinerte afrikanerne.Dere kommer til å elske det.
Til byen kommer en snakkesalig tannlege og en svær afrikaner til hest i blå hallik-silke.
De går på pub.
Svarte skulle ikke gå på pub.
Det er fantastisk cowboyfilm-surrealisme, det er overraskende og forventningsskapende samtidig som du allerede etter en halvtime lurer på om den sterkt inspirerte Quentin kan klare å holde denne stilen i to og en halv time.
Han gjør det.
«Allow me to unring this bell», smiler tyskeren verdensvant når han mister grepet på begivenhetene.
Tarantinos replikker er himmelske.
En vellykka filmreplikk ikke skal gjengi hva et menneske ville ha sagt i den aktuelle situasjonen, for dette er ikke virkelighet — samtale skal sitte som staur i myr, som brudgom i brud, som finger i rekesalaten, og den skal gjøre så sterkt inntrykk at situasjoner forandrer seg.
I «Django unchained» holder du pusten når folka snakker, og puster lettet ut når de skyter hverandre.
Tarantino har filmet et langt middagsselskap i sørstatskaksens konditorslott sånn at du sitter helt ytterst på den virkelig ikke særlig slitte stolkanten.
Du vet at én eneste replikk kan velte spillet.
Du vet at en «nigger i salongen» er en sosial ubalanse som ikke kan ende med «koselig å se deg, takk for i dag».
Bare Denzel Washington og Jamie Foxx kunne ha spilt Django, og siden Denzel er en litt gammel og feit dramagubbe, måtte det bli den fysisk imponerende og fullstendig fantastiske Mr. Foxx.
Tarantino leker med Django-skikkelsen som en henrykt unge.
Han skaper en superhelt som vi ønsker tro på.
Tidløst kul i mørke Lennon-briller og den gjenfødte Hopalong Cassidy som vi jublet for hver gang han viste seg på tre-forestillingen i Verdensteatret.
Christoph Waltz gjør nok en gang en rolle av den sorten som man får lyst til å hylle på en eller annen måte.
Leonardo DiCaprio har endelig funnet noe han passer til.
Fremdeles ser han latterlig ung ut, men det kler rollen.
Rikdom og makt er i bunn og grunn en sosial diagnose, og Leo er en velstående kjæledegge fra liksomlandet Hollywood, så dette kan han.
Dessuten overspiller Samuel L. Jackson nydelig en teatralsk hovmester og ond konvertitt, en svart-rævva-neger som daglig svikter sine afrikanske brødre.
Det ville ikke vært Quentin Tarantino om filmen ikke inneholdt de mest overdrevne blodsprut-oppgjørene siden splatter-Jackson drev på i New Zealand.
Det har en mening, for som Roy Harper synger:
«A shooting star has summoned its dark angel from his night».
Filmen hiver seg brutalt og begeistra inn i skytescener som både understreker regiens absurde humor og gir oss minneverdige skadefryd-klimaks som overgår det meste.
Dette er ikke akkurat «Schindlers liste», men det er film på sitt aller mesterligste.
Tarantino har gjort en guttegalen overskudds-film med vinkling, stil, forunderlig musikk-komp, humor og raseri.
Det er film med voldsomheter og kjærlighet og tårer, men uten at du føler at noen lurte deg til å sitte på NAV-venterommet når du egentlig skulle på kino.
Det kommer aldri en ny «Pulp fiction».
«Djano unchained» er det beste Tarantino har laget etter den.
| 1
|
700320
|
Denne rosa-banden mener alvor
Norsk doukmentar om indiske rosabloggere som kjemper mot undertrykkelse av og vold mot indiske kvinner.
Norge 2012.
Regi: Nishtha Jain.
Med:
Sampat Pal Devi,Jayprakash Shivhare m.fl. Lengde:
1 time 36 min. Aldersgrense: 11 år.
Mens våre hjemlige "rosabloggere" er traveltopptatt med dagens antrekk, lavkarbo og siste interiørkupp, finnes det enrosabande i India som kjemper modig og innbitt mot den ufattelige volden oguretten som rammer de fattige, kasteløse kvinnene i det folkerike landet.Gjennom de rapportene om massevoldtekter i India i det siste har filmen ogsåfått en uhyggelig aktualitet.
Mobbing og trakassering.
Tvangsekteskap.
Vilkårlige drap ogvoldtekter.
Dette er dagligdags for kvinner i de små, fattige landsbyene derjentebarn bare er til bry og kvinner er lite verdt.
Kameraet følger i hovedsak grunnleggeren av Gulabi Gang, dentøffe og usentimentale Sampat Pal.
Voldelige ektemenn, unnfallendestemmeberettigede, korrupte politikere og politifolk.
Pengegriske pårørende.
Sampat Pal står opp mot dem alle, og er alltid på offerets side.
Som i en krimfortelling jobber Sampat Pal og Gulabi Gang segtil bunns i et grotesk kvinnedrap, eller i hvordan svekke makten til entyrannisk landsbyhøvding.
Filmens subjektive flue på veggen-form gir oss etbåde så troverdig og sjokkerende innblikk i kvinnenes kår, og visermesterlig sammenhengen mellom fattigdom, tradisjon, æresbegreper,korrupsjon og kvinners lave status.
Denne rystende og vellagede dokumentaren fortjener et stortpublikum.
Sampat Pal er en fantastisk heltinne, som fortjener alle den støtteog heder hun kan få for håpet hun sår om at en endring er mulig gjennomopplysning.
"Gulabi gang" er regissert av indiske NishthaJain, som også har skrevet manus sammen med Torstein Grude i stavangerbasertePiraya Film.
Piraya Film er også filmens produsent, med co-produsenter fraDanmark og India.
Filmen har både vunnet Gullstolen for beste dokumentarpå Kortfilmfestivalen i Grimstad og pris for beste dokumentarfilm på Dubai internasjonalefilmfestival.
| 1
|
700321
|
Sverige er et f..ns møkkaland
En barnefilm med innhold som en svart komedie men virkemidler som svensk sosialrealisme er virkelig uvanlig avskylig.
Sverige.
2012.
1 time, 20 minutter.
11 år.
Regi:
Martin Högdahl.
Med:
Philip Olsson, Malin Morgan, Feline Andersson.
De som har lurt på hvordan en svensk filmskaper kan kalle Kardemomme By barnefiendtlig, kan kanskje se denne filmen.
En liten gutt som likner Emily Watson har en mislykka alkoholikerfar som slår trommer og ligger gråtende i halvkoma på golvet mens den lille hval-romantikeren må lage mat til sin kriminelle storebror, som han også må bokse mot.
Skolerådgiversken er en innsmigrende kvasi-karikatur, barnevernets sleske demom-team henter Mik til tante på landet — og her kommer Sveriges bisarre kulturkorrektivisme fram:
Tante er det fine mennesket i filmen, for hun samler på gamle bøker og har Buddha på bordet og sier kule ting.
Men så kom barneverns-fascistene igjen og bortførte stakkaren til en ond fosterfamilie som skulle bruke den sarte lille skjønnasen som slave for bikkjene.
Da gikk jeg.
Det oppdikta helvetes-mangfoldet kunne muligens ha fungert i en stilisert, svart kultkomedie fra Finland - men sosialrealisme har den ulempen at den smitter alt rundt seg, så dette er en så sinnssykt motbydelig og destruktivt konstruert sosialrealisme at man syns hele Sverige er äckligt.
Ingenting att göra åt.
Ta mig fan.
| 0
|
700322
|
Galne dyr ut av sitt Afrika
Madagaskar-dyrene som skulle vært fra Afrika, er her igjen med en anarkistisk festkomedie om møtet med Europa, det franske politi, den falne Putin-tiger og utrolige, deilige ting å se på.
Animasjon på sitt beste.
«Madagaskar 3 – Full rulle i Europa»:
USA.
2012.
1 time, 33minutter.
5 år.
Regi:
Erik Darnell, Tom McGrath, Conrad Vernon.
Med norskeeller amerikanske stemmer.
Nå er de her igjen, de siste anarkistene i Angelasoverstyrte Merkelisme, de siste opprømte, ubesindige og overfølsommeregelbryterne og deres overspente pelsdyr-panteisme.
Dyrene iMadagaskar-filmene har ikke nasjonalitet, og de hører ikke hjemme verken iKlappeland eller på Bakkeland.
Deres tragikomiske skjebne er sånn:
Egentligeafrikanere som ble født i utlendighet i en dyrehage langt fra alt som skullegitt dem identitet.
Da de forsøkte på usponsa retur til landet der de skullevært født i (den første filmen), oppdaget de urbane tammingene at hjemstavn erdet stedet du bor, ikke der du skulle ha bodd.
De var nyorkere, slik halveVesten ble det bare ved å lese om New York, de var halvgale, sentimentaleimprovisatører i det egentlig ankerlause limbo der de fleste befinner seg.
Nuvel.
Hopp over den innledningen du nettopp leste, for«Madagaskar 3» er mest en fyrrig og frekk fantakomedie om å flykte fraøvrigheta og like det.
Løva, flodhesten,sebraen og sjiraffen sitter først fast i Afrika mens de pønkete harry-apene harreist med historiens paramilitære pingviner til Monte Carlo.
Løva osv.
vil hjemtil New York.
De vil i dyrehage, og Monte Carlo fortoner seg som en sakligomvei.
Aper og pingviner krasjer hotellrom i Monaco, og dyrene iAfrika ankommer akutt sammen med den psykotiske surikatkongen, så før du vetordet av det blir innvandrerne ofre for forfølgelse.
Det er fordi en høyeffektiv, kvinnelig versjon av inspektørClouseau gjør sitt andpustne inntog i historien:
Kaptein Dubois har MiaGundersens r-er og bryster, og i en nesten svimmelt minneverdig animasjonsscenevekker hun sine gendarmer fra sjukemelding ved å synge Frankrikes egentligenasjonalsang «Je ne regrette rien» (Edit Piaf).
Dama er en klassiker.
Dyra haiker med et svimeslått sirkus.
Slik får vi møte denreduserte, russiske tigeren.
Han er fallen kjempe med sjølbildet til den naknePutin, men evnen er der ikke lenger.
Bitter og antatt bortglemt sitter han i ethjørne og er gårsdagens sensasjon.
OK.
Så forelsker de fleste seg, og det pleierå være ei plage for andre enn deltakerne, men når kjærlighetens overmot førertil at løver svever og sebraer flyr, da funker også romantikken.
Sirkuset blirlevende igjen.
Jeg røper ikke annet enn at de kommer til New York dyrehage,men Dubois følger etter, og hun er en moderne Uma som kan mer enn sin Larousse."Madagaskar 3" er en film der de banker dame, og det er helt ålreit.
Som jeg sa:
Uansvarlig anarkistisk, men farts— og fargefråtsende som entreåring på Dropsen, om en femtiåring i taxfreeen, som et aldersbredt politisk seminar.
Nesten.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700323
|
Hypokondrisk vimsevals
Michelle Williams spiller ei hypokondrisk ung hustru med 10.klasse-tryne som mirakuløst faller for en småflørten nabo og deretter forsøker å kjede oss i hjel med utbroderte eksistensielle parenteser.
«Take thiswaltz»:
Kanadisk komediedrama.
2011.
1 time, 55 minutter.
15 år.
Regi:Sarah Polley.
Med:
Michelle Williams, Seth Rogen, Sarah Silverman, Luke Kirby.
Sarah Polley er følsom, politisk aktiv kanadisk skuespillerog rødhåra på den litt forventningsskapende måten som får menn til å begynnemed diktlesing og klassisk musikk.
Hun har skrevet og regissert denne abnormtsnakkesalige og småfølende lille dramakomedien som om hun forsøkte å få allemenn med hormonproduksjon til å forlate lokalet.
Det vil lykkes, for MichelleWilliams' småtassende nakenfot på tregolv-romantikk og alle de raddisuryddigePigalopp-fargene er til å få en eller annen propp av, ett eller annet sted.
Williams bor sammen med den bokskrivende kyllingkokken SethRogen.
De koser seg sammen som fjerdeklassinger, med nerdete groteskhumor oglattermilde forspill.
Men merkelig nok.
Jenta som er så engstelig at hun må harullestol på flyplassen for å finne riktig flight, hun blir en nesten-modig dagbeskjemmet forelska i en slags rickshaw-kunstner på andre sida av gata.
Når desnakker sammen får du en distinkt fornemmelse av årsmøte iHypokonderforeningen, men Williams kan likevel ikke styre seg, for den følsommeprestasjonsvegreren snakker om hvordan hun lukter – og det sjekketrikset virkerpå alle unntatt fjøsarbeidersker.
Hvordan går det?
Er det lurt å forlate en man elsker for åvære med en som fascinerer?
Kommer du noensinne til å bli virkelig elsket av enkvinne som egentlig elsket før?
Problemet med filmen er at du ikke bryr deg.
Polley har lageten jentefilm i den grad at også kvinnedusjinga med kroppsmangfold er med, densom Dagbladet bruker som vignettbilde på nettførste.
Men replikk-innholdet erfor veikt, snakkinga er for tuslete.
Polley gjenskaper myten om at kvinneregentlig er så kjedelige at Gud måtte gi menn testosteron for at de skulleholde ut med dem.
| 0
|
700324
|
Black Ops vs Big Bin
TV-versjonen av hvordan det amerikanske forsvaret etter bare 10 år klarte å finne en mann på 196 centimeter i Pakistan.
Ikke god, men underholdende actiondrama.
«Code name:Geronimo»: Actiondrama for TV.
2012.
1 time, 30 minutter.
15 år.
Regi:John Stockwell.
Med:
Cam Gigandet, Anson Mount, Freddy Rodriguez, Xzibit, KathleenRobertson.
Mens vi venter på at krigskånå Katherine BigelowsOscar-nominerte film om aksjonen mot Osama Bin Laden skal komme, er detforsvarlig å varme opp med denne light-versjonen.
Den er skrevet og filmetomtrent som et Black Ops-spill, den jobber med TVserie-aktige stereotyper ogimiterer forteller-realisme ved å klippe inn autentiske bilder av Obama ogClinton som ser på soldatvirksomheten på direkte-TV i Det hvite hus.
Det betyr at den er ikke god, den er ikke dårlig, som Vampville sagt.
Soldatene som ble med på det hemmelige oppdraget på fremmed jordsnakker til oss og har kule kallenavn.
Det er som Black Ops.
I Washington ogPentagon styrer terror-planleggerne to undercover-fyrer til spanehus ved BinLadens antatte hus.
De sender inn vaksinatør for å forsøke å skaffe DNA som kanbekrefte målet.
De overvåker fra satellitt og oppdager en kjortelkledd fyr på1,96 (måler solskyggen) som tilsynelatende ba
Filmen er underholdende, kjapp og corny, og så lenge manholder klart for seg at slik som dette skjedde det nok ikke, er den mer ennverd å se.
| 0
|
700325
|
Woody Allen snakker vekk Roma
Woody Allen later som om han lager hyllest til Roma, men byen blir konsekvent fortrengt av småpraterens anstrengte og anstrengende anekdoter.
«To Romewith love»:
USA.
2012.
1 time, 50 minutter.
7 år.
Regi: Woody Allen.
Med:
Woody Allen, Penelope Cruz,Jesse Eisenberg, Alec Baldwin, Judy Davis, Alison Pill.
Det finnes én eneste bærekraftig idé i Woody Allens fomleteRoma-mosaikk:
Begravelsesagenten som dusjer så ofte at han har utviklet enfantastisk operastemme.
Men han kan bare synge naken i et kabinett der vannetstrømmer ned.
Rundt den stramme observasjonen tutler Allens gjenkjennelige NewYork-semantikere med alle sine patologiske personligheter.
Nok en gang er detsom å se folk du ellers bare ville møte i apotek-køen utvikle påståttelidenskaper.
Filmen er et slags erotisk barne-TV, en jigsaw-rotete sexkomediemed så diger sordin at det ikke finnes kondomer til den.
Roberto Benigni er patetisk i medie-satirisk sketsj om dentilfeldige kjendisens gjenkjennelighet, en slurvete skrevet liten sak utenoverraskelser.
Ei lys lita jente treffer en vakker ung italiensk kommunist somelsker arbeiderklassen så meget at han snakker syttitallsdialekt til sinvordende svigerfar, Allen.
Pappa Ny Ork skjønner ikke radikale sjøl om han eren sytti år gammel representant for teater-avantgardismen.
Allen har satt opp«Rigoletto» for skuespillere kledd som hvite mus og kommer antakelig tilRogaland Teater snart.
Men verst er kanskje sketsjen der ungt brudepar fralandet kommer fra hverandre sånn at foreldrene til mannen tror han er gift medden prostituerte Penelope Cruz som magirealistisk innfinner seg på hotellrommetsom om hun var Peter Pan.
Kunstnere må ikke late som om de er forelska i byer når deegentlig driter i dem.
Det finnes ikke mer Roma enn det finnes Rema i «To Romewith love».
Her er bare interiører med vanlige Woody Allen-paradokser ogkjendiser og nasjonale cocktailparty-deltakere.
Jeg fikk sett litt «Bajazzo».
Det var stort.
| 0
|
700326
|
Gutten i røyken
Enkelt og latterlig actiondrama om en kommunalt ansatt røykdykker som blir vitne til at super-nazisten D'Onofrio begår mord og derfor vitnebeskytes han.
Kjæresten og..
«Fire withfire»:
USA.
2012.
1 time, 37 minutter.
15 år.
Regi:
David Barrett.
Med:
Josh Duhamel, Bruce Willis, Rosario Dawson, Vincent D'Onofrio, 50 Cent, VinnieJones.
Josh Duhamel spiller den sorten brannmann som kommer ut avrøyken med et slitent smil og har redda presidentens lamme mor og bestemorstolv hvalper fra flammene.
Men han er så uheldig at han bevitner dobbeltdrap idøgnkiosken, og må vitne-omlokaliseres.
Morderen Vincent D'Onofrio spiller enmoderne arisk leder i Amerika, så han ville ha funnet vitnet sjøl om det gjemteseg i Lecters rødvin.
Ariere er overmenneskelig flinke folk.
Duhamel flyttes av Bruce Willis til New Orleans eller noe,og der treffer han den skjønne politidama Rosario Dawson, men når alt kommertil alt må brannmannen hjem til New York for å møte nazisten med motild.
Det er en enkel film.
Vincent D. holder små politiskeforedrag, Bruce Willis smiler mot ham slik folk gjør når de gir bort penger tilsultende barn og Josh Duhamel repeterer alle sine sympatiske fakter.
Han erlett å like.
Så det går an å se filmen.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.