id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
700327
|
Kom deg på kino, Kristoffer Joner!
Christopher Walken er Kristoffer Joners yndlingsskuespiller.
Det vil glede Joner og mange andre at Walken er behagelig tilbake i en svart, sleivete og uvederheftig krimkomedie der skuespillerne og replikkene kompenserer en deilig rørete handling.
USA.
2012.
1 time, 50 minutter.
15 år.
Regi:
Martin McDonagh.
Med:
Colin Farrell, Sam Rockwell, Christopher Walken, Woddy Harrelson, Tom Waits.
»Seven psychopaths» skulle blitt mislykka fordi den forsøker å legge en meta-mosaikk bestående av tidstilpassa revy-vold og noen steinkule kjendiser.
Men det blir bra.
Skuespillerne står støtt som midlertidige tirsdagsmyter, kalde små vignett-genialiteter.
Og replikkene snor seg fint rundt dem som røykringene til en mesterblåser.
Skulle du ha sett.
Så gikk det altså an.
Filmen handler faktisk om sju psykopater — og her ligger den første faren for anmelder-oppregning.
Vi hopper over det.
Finn ut sjøl hvem psykopatene er, og hva de egentlig utretter i den litt beinskjøre dødsdansen.
Det viktige er at de holder fantasien din fast i et forvirra smil over spøkefull tullegåte som kunne vært henta fra ei barneregle.
Manusforfatter og regissør Martin McDonagh forteller et ultramoderne eventyr ved å leke Bertolt Brecht:
Hver gang du begynner å føle at fortellingen fenger, minner han deg på at dette bare er en film.
For i Hollywood, introdusert av Hank Williams’ dødsengel, sitter den irskætta forfatteren Colin Farrell som nasjonal-alkis og forsøker å finne innhold til sin film om sju psykopater.
Og så blandes fiksjon og virkelighet.
Her kommer den neste faren.
Det kunne vært fristende for noen å oppsummere hvordan de forskjellige figurene vrir og vrenger seg mellom en innbilt og en virkelig virkelighet, hvordan rollene utvikler seg til steinstilige små ironier, hvordan den psykopatiske drømmen om en perfekt slutt skaper sin egen forskrudde forteller-logikk.
Men det er ikke sånn vi gjør det.
Vi gjør det heller sånn:
Sam Rockwell gjør sitt livs rolle.
Han spiller en hunde-kidnapper som uheldigvis tar yndlingsbikkja til gangstersjefen og psykopaten Woody Harrelson.
Rockwell bringer rollen sin til et mentalhygienisk tvilsomt avlukke der han i stedet for å oppføre seg fjollete (for det pleier han) klarer å gjøgle fram en urovekkende, snill galskap.
Og Christopher Walken.
Gå på kino, Kristoffer Joner!
Walken har de siste åra vært med i filmer der de skjøre særhetene hans ble mishandla av filmklippere eller ødelagt av kameravinkler.
Her er den opprinnelige Walken tilbake.
En beskjeden mann med voldsom lerrets-magi som behersker det delvis uttrykte med fullkommen skjønnhet.
Han stjeler også hunder.
Colin Farrell er en undervurdert mann, og han viser at til og med feira actionfolk fra den gamle verden kan spille sære tragedier.
Farrell er den streite fyren som ikke helt kan tro at han er i ferd med å bli en medspiller i sin egen blodige fantasi.
Og Tom Waits med hvit kanin.
Og Woody Harrelson som gangster.
Alle er de replikkmestere.
Alle har de fjes og framføringer som ligger en halv meter foran forventningene dine.
Den tredje faren er at jeg kunne komme til å skrive at «Seven psychopaths» karikerer et ulykkelig amerikansk voldssamfunn som bryr seg mer om dyr enn om mennesker.
Det gjør ikke filmen.
Den etablerer et risikabelt og falleferdig anarkistisk univers og klarer ved suverene forteller-mirakler og slørtynn sjølironi å gi sin vaklende verden næring i 110 minutter uten at det oppstår ett eneste fornuftig poeng.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700328
|
Jakten på den lykkelige slutten
En mann kommer ut fra psykiatrisk klinikk og treffer en skadeskutt jente.
Velspilt dramakomedie — og begge hovedrollene er Oscar-nominerte.
Silver Linings Playbook
USA 2012.
Regi og manus: David O. Russell.
Med:
Jennifer Lawrence, Bradley Cooper, Robert DeNiro, Julia Stiles, Chris Tucker m.fl. Lengde:
2 timer 2 min.
Aldersgrense: 11 år.
«Silver linings playbook» er en velspilt dramakomedie som gir den varme, gode følelsen vi kaller «feelgood», med mer vekt på drama enn komedie.
At begge hovedpersonene har psykiske problemer, gir historien en realisme og et alvor som løfter filmen opp fra den store mengden velspilt romantisk komedie fra USA.
Breddfull av terapisnakk som «bare du jobber hardt og tenker positivt så vil alt gå bra til slutt, slipper bipolare Pat (Bradley Cooper) ut fra en psykiatrisk klinikk etter åtte måneders tvangsopphold.
Det eneste han ønsker, er å gjenforenes med kona, som har har besøksforbud mot.
Men ting skjærer seg raskt for Pat i møte med den «normale» verden, som er å flytte hjem til gutterommet hos foreldrene.
At faren (Robert De Niro) er både overtroisk, gambling— og fotballgal gjør ikke livet lettere for Pat.
Men så treffer han den skadeskutte Tiffany (Jennifer Lawrence), en jente han kan diskutere både antidepressiva og sine framtidsvyer med.
Bradley Cooper er hittil mest kjent som han sexy i «Hangover»-komediene, og Jennifer Lawrence fra tøffe roller i dystre drama som «Winter’s bone» og «The hunger games».
Her viser de begge at de har et mye større register å spille på, og begge er fortjent nominert til Golden Globe for sine rolleprestasjoner.
Særlig Cooper, som spiller mannen vi ser verden gjennom øynene til, gjør en flott prestasjon i sin desperate jakt på lykke og sjelefred på alle de gale stedene.
| 1
|
700332
|
Nicolas Cage har det ikke mer
Den tidligere Storm og Trang-estetikeren Nicolas Cage spiller nok en actionthriller der han verken er imponerende eller interessant.
For bankranere er virkelig ikke kandidater til tittelen Årets Far.
"Stolen":
Amerikansk actionthriller.
2012.
1 time,36 minutter.
15 år.
Regi: Simon West.
Med:
Nicolas Cage, Malin Akerman, JoshLucas, Danny Huston, Sami Gayle.
Det går ikke bra med vår gamle favoritt Nicolas Cage (49 årmandag 7. januar).
Han klarer ikke en gang å banke en traumatisert og én-beintJosh Lucas, og reserveskjønnasen Lucas er egentlig en lite imponerende flyttrundt-fyr fra komedier og dramaer.
Dattera til Cage blir kidnappa.
Men hun havner i trang taxi-trunk fordi sjåføren tror at pappaen hennes har gjemtmillionene fra det kuppet han blei fengsla for.
Politimannen Danny Huston går iBuster Keaton-hatt for å lette på stemningen, men også han mener at det erpenger å hente på Cage.
Filmen foregår i New Orleans, og det er dessverre MardiGras, så alle folk går rundt i rituelle harry-kostymer som liknerrakettulykker.
Etter hvert stjeles det smelta gull, som kommer rennende somdiareen til en diger, mett hund og bare ser teit ut.
Det gjør ikke så storforskjell, for Timothy West har laget en actionfilm der skurken egentlig burdevært overlatt protese-gruppa i det psykiske helsevernet.
Nicolas Cage pleide åvære en vinner.
Den skeive sjarmen hans har stivnet til en slags isjas-grimase.Han må få på seg skinnklær og komme seg tilbake på Satans motorsykkel.
| 0
|
700335
|
Intelligent fransk frekkis
Julie Delpy er blitt kjæreste med Chris Rock denne gang, og paret bor sammen i New York da den franske jentas slektninger kommer på besøk.
Sprø humor rundt kulturkrasj.
2 dager i New York
Regi:
JulieDelpy.
Med:
Chris Rock, Julie Delpy, Dylan Baker, Alexandre Nahon, MalindaWilliams, Emily Wagner, Alexia Landeau, Albert Delpy, Vincent Gallo.
Frankrike/Tyskland/Belgia2012.
Lengde:
1 time 35 minutter.
Herlige Julie Delpy huskes for "2 dager i Paris"der hun festlig ironiserte rundt kulturforskjeller mellom en amerikaner og enfransk blondine som prøvde å ha det hyggelig sammen i Paris.
Nå følger hun likeintelligent opp med "2 dager i New York".
Men vær opplagt når du ser filmen– jeg var altfor trøtt da jeg så den første gang i Haugesund og syntes den varbare støyende.
Gjensynet nå ble en fornøyelse.
Delpy kombinerer sprø humor ogkulturkrasj med stadige drypp av syrlig livsvisdom.
Som sist spiller den franskeregissøren selv hovedrollen som den impulsive Marion.
Nå har hun fåttafroamerikaneren Mingus (Chris Rock) som ny samboer i New York.
Komikkenstarter da Marions franske far og søster kommer på besøk.
Manuset har Delpy snekret i hop med Alexia Landeau ogAlexandre Nahon som spiller Marions søster og forhenværende kjæreste.
Som i "2 dager i Paris"bobler lattervekkende forviklinger opp fordi franske og amerikanske kulturkoderer så ulike når det gjelder sex-og kjæresteliv.
Forrige gang var det lettest å flire av den naive amerikanerensom Marion dro med til Paris.
Nå, på Manhattan, tror jeg sympatien vår landermest hos afroamerikaneren:
Stakkars, godhjertede Mingus, han må holde utatskillige frekkiser fra kjærestens eksentriske familie, som når gjesteneflirer hver gang de seg imellom gir ham tilnavnet cunnilingus.
Delpy brukte i Paris-filmen sine supererfarneskuespillerforeldre i rollene som Marions foreldre.
Nå er moren, Marie Pillet,død, men pappa Albert Delpy er still going strong og framstiller Marions farsom en lett utagerende og sexfiksert enkemann.
Men enkelte ganger blirregissøren for barnslig i sine påfunn, som i scenen der flere bivåner etbleieskift på familiens yngstemann.
Raljerer med hovedpersonen
Heldigvis er Delpy, som i forrige film, smart nok til stadigå vri latteren selvkritisk mot sin egen blondinefigur.
Regissøren raljerernådeløst med Marions kunstnerambisjoner hvori sågar inngår et stunt der hunselger sin egen sjel, et fenomen hun egentlig ikke tror eksisterer.
Morsomt.
Det er flott med en kvinneligregissør som mestrer karikeringens virkemidler og tør å avsløre enkvinneskikkelse som til de grader er fanget av egne følelser og irrasjonellimpulsivitet.
Heia Mingus, sier nå jeg.
| 1
|
700337
|
Sprø, intelligent humor
Herlige Julie Delpy huskes for "2 dager i Paris" der hun festlig ironiserte rundt kulturforskjeller mellom en amerikaner og en fransk blondine som prøvde å ha det hyggelig sammen i Paris.
Nå følger hun like intelligent opp med "2 dager i New York".
Men vær opplagt når du ser filmen – jeg var altfor trøtt da jeg så den første gang i Haugesund og syntes den var bare støyende.
Gjensynet nå ble en fornøyelse.
Delpy kombinerer sprø humor og kulturkrasj med stadige drypp av syrlig livsvisdom.
Som sist spiller den franske regissøren selv hovedrollen som den impulsive Marion.
Nå har hun fått afroamerikaneren Mingus (Chris Rock) som ny samboer i New York.
Komikken starter da Marions franske far og søster kommer på besøk.
Manuset har Delpy snekret i hop med Alexia Landeau og Alexandre Nahon som spiller Marions søster og forhenværende kjæreste.
Som i "2 dager i Paris" bobler lattervekkende forviklinger opp fordi franske og amerikanske kulturkoder er så ulike når det gjelder sex— og kjæresteliv.
Forrige gang var det lettest å flire av den naive amerikaneren som Marion dro med til Paris.
Nå, på Manhattan, tror jeg sympatien vår lander mest hos afroamerikaneren:
Stakkars, godhjertede Mingus, han må holde ut atskillige frekkiser fra kjærestens eksentriske familie, som når gjestene flirer hver gang de seg imellom gir ham tilnavnet cunnilingus.
Delpy brukte i Paris-filmen sine supererfarne skuespillerforeldre i rollene som Marions foreldre.
Nå er moren, Marie Pillet, død, men pappa Albert Delpy er still going strong og framstiller Marions far som en lett utagerende og sexfiksert enkemann.
Men enkelte ganger blir regissøren for barnslig i sine påfunn, som i scenen der flere bivåner et bleieskift på familiens yngstemann.
Raljerer med hovedpersonen
Heldigvis er Delpy, som i forrige film, smart nok til stadig å vri latteren selvkritisk mot sin egen blondinefigur.
Regissøren raljerer nådeløst med Marions kunstnerambisjoner hvori sågar inngår et stunt der hun selger sin egen sjel, et fenomen hun egentlig ikke tror eksisterer.
Morsomt.
Det er flott med en kvinnelig regissør som mestrer karikeringens virkemidler og tør å avsløre en kvinneskikkelse som til de grader er fanget av egne følelser og irrasjonell impulsivitet.
Heia Mingus, sier nå jeg.
| 1
|
700338
|
Et fantasiens mesterverk
Her kommer skildringen av en farefull stillehavsseilas som fullstendig danker ut vår egen "Kon-Tiki"-film.
Regissør Ang
Lee har laget et mesterverk med stor skjønnhet og filosofisk dybde.
Taiwaneseren huskes særlig for "Snikende tiger, skjult drage" (2000) som ga ham høy stjernestatus, ikke minst i USA.
Der har han nå fått filmatisere, "Historien om Pi", en prisbelønnet roman av Yann Martel med et budsjett stort nok til å lage spektakulære scener med villdyr, eksotisk natur og et stormfylt osean.
En rammefortelling er ofte bare et teknisk grep for å feste en historie i tid og rom.
Men obs, her gir samtalene mellom den voksne inderen Pi Patel og hans lyttende gjest – en forfatter – viktige tolkningsnøkler til fortellingen vi snart suges inn i.
Hurtig og muntert viser Ang Lee hvordan hovedpersonen fikk døpenavnet Piscine Patel, ble ledd ut på skolen som Pissing Patel, men tok innersvingen på mobberne ved å kalle seg
Pi Patel og linke navnet til et symbol for evighet:
Pi = 3,14 som er forholdstallet mellom en sirkels omkrets og dens diameter.
Raskt skisseres også hvordan
Pi trosser sin fars spott over all religion ved at gutten kombinerer det beste fra hinduisme, islam og kristendom.
Snart legger Ang
Lee ut en eksistensiell gåte:
Hva i Patels livshistorie skal få lytteren (altså den gjestende forfatteren, men også oss i kinosalen) til å tro på Gud?
Så er det bare å bli med på den ufrivillige, eventyrlige ferden der 16 år gamle
Pi brått og brutalt havner i en livbåt øst av Japan sammen med en sebra, en hyene, en orangutang og en bengalsk tiger.
Hva for noe?
Ja, sujettet lyder usannsynlig sprøtt og filmatisk ugjennomførbart da hyenen og tigeren er kjøttetere som raskt vil fortære de tre andre.
Regissøren må ha tryllet rikelig digitalt for å få scenene med glefsende rovdyr til å se svært overbevisende ut.
For en gangs skyld bidrar 3D-filmingen til økt spenning.
Parallellen til "Kon-Tiki" kan lyde søkt da Heyerdahl-filmen har et dokumentarisk utgangspunkt.
Men likevel:
I begge filmer må det skapes variasjon og spenning idet noen få skikkelser er driver i en farkost over Stillehavet døgn etter døgn.
Ang Lee lykkes best fordi menneskets sjanse til å overleve med villdyr om bord virker minimal.
Pi Patels utrettelige oppfinnsomhet er imponerende.
Dertil skaper regissøren en følelsesmessig utvikling mellom gutt og dyr som rører.
Enn videre er scenen da Pis livbåt møter hvalen – nesten identisk med tilsvarende episode i "Kon-Tiki" – enda vakrere.
Ang Lee formidler med en overveldende skjønnhet hvordan gutten opplever en uendelig himmel og et omskiftelig hav hvor døden synes å bli eneste utgang.
Og der en dumdristig "Kon-Tiki"-ferd ender som en vellykket ekspedisjon, flytter Pis fiktive drama seg over i en fantasiens mystiske sfære der en stillehavsøy ikke lenger er det du trodde.
Ender da gjesteforfatteren i rammefortellingen med å tro på Gud?
Jeg røper intet.
Sikkert er at Ang
Lee er flertydig og gåtefull nok til at kinogjengere av alle slags livssyn kan føle seg komfortable.
Løp og se.
| 1
|
700339
|
I overkant fantasirikt for de små
Bare sjelden dukker det opp estisk film på våre kanter, men her kommer en animasjonsfilm for de aller minste.
Vakker og fantasirik, men merkelig sjarmløs.
Sist regissørene Janno Põldma og Heiki Ernits var på ferde, da med "Lotte i oppfinnerland" (2007), skrev kollega Arild Abrahamsen om LSD-vakre og oppfinnsomme bilder, om figurer med "en spøkefull, stolprete og stiv sjarm", og om farger som "er nesten psykotiske i sin klare styrke".
Så la han til at historien var fragmentarisk og forvirrende.
Med "Lotte og månesteinens hemmelighet" fortsetter estlenderne i samme spor.
Floraen og landskapene har samme skjønnhet som i japaneren Goro Miyazakis animasjonsfilm "Møte på valmueåsen".
Lotte-filmen har likevel en nordisk valør med geiterams, revebjeller og isfjell.
Men gjenkjenneligheten er bare delvis – plutselig dras vi inn i et mystisk tempelfjell som gir asiatiske eller latinamerikanske assosiasjoner.
Filmskapernes fantasi er dessverre i overkant grenseløs.
De triller ut en underlig historie om tre-ørete månekaniner som har forlist på jorda.
De sjarmløse vesenene trenger magien fra noen forsvunne månesteiner for å komme seg hjem igjen.
Kaninen Lotte (hun er merkelig nok uten ører) hjelper dem å lete.
Men alle de forvirrende påfunn og skikkelser som dynges på hverandre, gjør historien heseblesende og uryddig.
Jakten pågår i det uendelig, men fører aldri til følelsesmessige, enn si moralske utfordringer for Lotte.
Sånn ender det når man går vill i sin egen oppfinnsomhet.
| 0
|
700342
|
Mens vi venter på Gollum
Det er bare én god grunn til å se «Hobbiten:
En uventet reise»:
Et fantastisk gjensyn med Gollum.
Synd det tar så innmari lang tid før han dukker opp.
Resten av filmen oppleves som en endeløs krysting av velbrukte sitroner fra «Ringenes herre»-trilogien.
Regissør Peter Jackson motsto tydeligvis ikke fristelsen:
Har man laget en kinosuksess av Tolkiens trilogi «Lord of the Rings», vil man gjøre det igjen med forhistorien.
Men herlighet, «The hobbit» er ett enkelt, tynt bind.
Likevel skal det tynes ut til tre filmer.
Det burde filmskaperne ikke prøvd på.
Resultatet er at starten i «Hobbiten – en uventet reise» er en dramaturgisk ulykke.
Musikal-halloi
Først får vi masse bakgrunnsinformasjon om dvergenes skjebne i kjapp-kjapp-tempo:
Den onde dragen Smaug drev for lenge siden de kortvokstes forfedre ut av Ensomfjellet.
Inni der sover nå udyret og vokter gullskatten han stjal fra dem.
Mange år senere (men 60 år før Frodo dukker opp i dette universet) ramler 13 dvergetterkommere inn døra til den spissørede Bilbo Lommelun.
Her lager regissøren en aaaltfor lang, musikalaktig scene der gjengrodde vesener med enorme neser, flettede barter og gedigne hårmanker slafser seg gjennom hobbitens spiskammers og forlanger at han skal bli med på dragejakt.
Ikke før har vi i kinosetene tenkt "musikal", synger de forsyne meg en sang.
Tværes ut
Slik tværer regissøren ut en hø-hø-scene for å sikre stoff nok til del 1 om Bilbo, trollmannen Gandalf og de 13 dvergenes gjenerobring av Ensomfjellet.
Kunne ikke Jackson i det minste spart oss for å måtte se 2 timer og 40 minutter og heller fortalt litt mer effektivt?
Langs den milelange og timedrøye veien mot Ensomfjellet lurer glefsende ulver og draugstygge orker.
Men det er rart med det – det skal noe til å toppe alt vi så oss mette på i «Ringenes Herre».
Hvor ekle udyrene enn ser ut, hvor mye tussene enn myldrer omkring, sliter Jackson med å få dvergenes strabaser til å gjøre inntrykk.
I fjellandet Norge setter særlig ikke dataanimerte steintroll noen støkk i en.
Bruken av 3D gir minimal gevinst.
Freeman er ikke Wood
Møtet med alvefyrsten og hans folk gir en reprisefølelse fra «Ringenes Herre».
Bare den brune kollegaen til Gandalf, trollmann Radagast, har nyhetens interesse, men forsvinner straks han har hjulpet reisefølget unna ulvepakket.
Kan Martin Freeman som Bilbo løfte filmen slik Elijah Wood gjorde da han skapte en motvillig Frodo som skulle frakte ringen tilbake til fjellet Mordor?
Ikke godt nok, er mitt svar.
Altfor lenge tyr Freeman til klumsete, komiske "jeg er dum og ubrukelig"-fakter som ikke rommer desperasjonen til Wood.
Endelig – Gollum!
Men til slutt våkner jeg.
Det skjer da Bilbo faller ned i fjellets dypeste hule der skinnmagre, storøyde Gollum kryper omkring.
Idet denne sleske, falske gjerrigknarken mister gullringen mellom steinene, stemmer plutselig alt.
Freeman får en motspiller som skaper intens spenning.
At gjettekonkurransen dem imellom varer lenge, er en visuell og dramaturgisk nytelse.
Endelig gir «Hobbiten» belønning for seerens strev.
Dumt at det tok så lang tid.
| 0
|
700343
|
Årets viktigste film
Alle skoleklasser burde se "Bully".
Alle rektorer og inspektører og lærere og foreldre.
Den amerikanske dokumentaren om barn som mobbes – mange av dem så brutalt at de begår selvmord – skildrer et onde vi aldri må slutte å bekjempe.
"Bully" er en film som ryster og provoserer langt inn i sjelens innerste kroker.
Den er vond å se fordi regissør Lee Hirsch og medmanusforfatter Cynthia Lowen bretter ut så sterke historier fra større og mindre steder i USA.
At filmen skjærer rått i følelsene, bør likevel ikke få oss til å rømme fra det dypt, dypt ubehagelige som så mange barn og deres foreldre ofte står maktesløse overfor:
Barn mobber barn, gjerne i et komplisert spill der det å hakke på de svakeste og mest stille gir en følelse av å kunne vinne konkurransen om å være tøffest og penest.
Vi får høre om Tyler, gutten som tok livet sitt som 17-åring etter å ha blitt mobbet på skolen i en årrekke.
I ettertid bruker foreldrene Tina og David Long all energi på å reise en opinion som forsvarer ofrene.
I løpet av det året Hirsch gjør opptak, kommer en rystende nyhetsmelding om 11 år gamle Ty som har skutt seg med farens jaktgevær fordi han ikke holdt ut mobbingen.
"Vår familie er ubetydelig.
Hadde
Ty vært sønn av en politiker, hadde problemet blitt tatt tak i og lover blitt endret", sier pappa Kirk Smalley med grufull selvinnsikt.
Nå kjemper også han for å skape en bevegelse mot mobbing.
"Hvis jeg ble konge i USA", sier Tys beste venn, "skulle jeg avlyst popularitetskonkurransen og si at alle er like mye verd."
Tre ganger har lesbiske Kelby, 16 år i filmens nåtid, forsøkt å ta livet sitt fordi hun skys som syndig i den kristenkonservative småbyen i Oklahoma.
Støtte fra foreldre og noen ganske få venner gjør at hun ennå lever.
Men ikke nok med det.
Filmteamet følger 13 år gamle Alex, en gutt med et litt annerledes utseende og en stille væremåte.
Han ble født etter 26 uker i mors mage, og er høyt elsket av mor og far.
"På skolen kaller de meg fiskefjes", sier han til søsteren sin, tilsynelatende uberørt, men Hirsch' kamera får fram hvor vondt han ofte har det.
En stund lurer man på om nærværet av kamera forsterker mobbernes brutalitet.
Men etter hvert aner vi at filmteamet er til stede så jevnlig at ungene ikke lenger bryr seg om sin egen oppførsel.
Å se hvordan Alex daglig mobbes, fysisk og psykisk, slik at skolebuss nr.
54 blir et skrekkens sted, er forferdelig.
Det er en lettelse at filmteamet endelig tar affære og viser opptakene til foreldre og skole.
Skolen, ja.
Det mest rystende i "Bully" er de gjentatte eksemplene på en skoleledelse som fraskriver seg ansvar, ofte etter hjelpeløse forsøk på å snakke med mobberne.
Jo da, inspektøren på Alex' skole forsøker å bry seg, men Hirsch avslører hvordan hun bommer fatalt.
"Bully" er ikke perfekt filmatisk – det irriterer at fotografen stadig glir over i uskarpe bilder – men innholdet vinner over slike innvendinger.
Det anslås at 13 millioner unge mobbes i USA.
4000 elever mobbes trolig i skolene i Rogaland.
Det nytter ikke å si "la barna ordne opp seg i mellom".
Det gjelder å banke inn at mobbing ikke er tøft.
"Bully" er et viktig bidrag.
| 1
|
700344
|
Omstendelig med Clinter'n
Skuffende ordinær film med Clint Eastwood, laget av en regissør som ikke har erfaring nok i sjefsstolen.
82-åringen Clint Eastwood er ikke redd for å spille ut sin høye alder på kinoduken, det skal han ha ros for.
Men historien om en talentspeider i baseball er for forutsigbar til at den fenger noe særlig.
Robert Lorenz har vært assisterende regissør på et kvart hundre filmer (Million Dollar Baby, Mystic River), men her er han omsider sjefen (i den grad en hollywoodregissør får siste ordet, da).
Det er noe altfor omstendelig over Lorenz' forsøk på å flette sammen en sportshistorie (har den aldrende Gus Lobel fortsatt gangsyn til å finne den beste baseballspilleren?) og fortellingen om talentspeiderens privatliv.
Lobel (Eastwood) er den ensomme, surnede enkemannen med et anstrengt forhold til sin voksne datter (Amy Adams).
Visst lærte han henne alt om baseball, men hvorfor lot han henne vokse opp hos en onkel?
Dermed er også hun blitt en ganske surmaget, alltid arbeidende og ensom advokatdame.
Jo, det er ansatser til noe rørende, som da Lobel skåler ved graven til sin altfor tidlig avdøde hustru.
Men for øvrig skusles de engasjerende øyeblikkene bort i måtelig interessante baseballscener.
Man må antakelig være amerikaner som er heltent på sporten, for å få vekket de store ”home run”-følelsene.
For noen er det kanskje nok å se Justin Timberlake som sympatisk, lovende talentspeider.
Men regissørens problem er at rollen han spiller som potensiell svigersønn i familien Lobel, er høyst forutsigbar.
Nøyer man seg med manusets tradisjonelle svingninger og tåler man enkle skildringer av snille og slemme figurer i baseballidrettens korridorer (John Goodman versus Matthew Lillard), kan man saktens fryde seg over seieren som Clinter'n løper hjem med til slutt.
| 0
|
700345
|
Batman er blitt ei pyse
Dette er Christopher Nolans verste Batman-film.
Briten har en slags NAV-tilnærming til superhelten, og i denne filmen er han blitt en ufør og udugelig oldis som blir banka av en vhs-tulling.
Men så tar han armhevninger, og da!
Har Kari Jaquesson skrevet denne filmen?
«The dark knight rises»:
Amerikansk eventyraction.
2012.
2timer, 35 minutter.
15 år.
Regi:
Christopher Nolan.
Med:
Christian Bale, Tom Hardy, Anne Hathaway,Joseph Gordon-Levitt, Marion Cotillard, Morgan Freeman, Michael Caine.
Dette er Batmans Rocky-film, men før den førtiårsslappesuperhelten kommer så langt at han trener seg opp til gjengjeldelsesmodus, harvi sett ham for lenge som en uanselig tulling.
Monsteret som knekker ham er enoppstasa Mad Max-versjon av Black Ops-agent med jedi-støtte.
Rollefiguren Blaneer mer harry enn polske nynazister, men han brumler fint.
Det er alltid OK meden mann som anstrenger seg for aldri å låte som Daffy.
Batman derimot.
Hanhvisker som en angrende kols-pasient og er virkelig til å grine av.
IngmarBergman ville bedt ham ta seg sammen!
Siden Bruce Wayne ikke er noen John Wayne lenger, liggerarenaen åpen for avløserne.
Joseph Gordon-Levitt spiller en sånn forskrekkagutterolle som Shia LaBeouf pleide å ha:
Han er en ung og naiv politimann somvil rydde opp i et renovert Gotham på den anstendige måten.
Han lever dendødelige klisjeen fra TV-serienes verden:
På fritida tar han seg av deressurssvake barna i det kommunale guttehjemmet.
Han mistet far og mor.
Han ersom en biperson fra parodisangen «Det er julekveld i skogen», og vet hvordanWayne føler det.
En juleøl-savlende synth jamrer usunt på lydsporet.
Gotham er ikke til å kjenne igjen.
Den gamle goth-byen, medsine Jugend-referanser eller hva det egentlig var, er forvandla til New York idag, ferdig med det.
Gatene har ingen identitet, de ser ut som om Steven Seagalbor der.
Den kalde 2012-realismen er antakelig et innsparings-resultat, foringen ønsker egentlig at en eventyrfilm skal se ut som om den ble laga avbyplankontoret.
I hålet etter Batman spretter også Anne Hathaway rundt somden psykopatiske spisevegrer-kjetta Selena Kyle.
Hun stjeler bare for det at,og er en slags femme fatale uten kropp eller personlighet.
Selena pilchard(Semolina egentlig, men I'm the walrus, så hvem er du?) kysser Bruce Wayne, menhan har bare sex med Marion Cotillard, siden han er for gammal til å risikere åbli spidda av Hathaways knær.
I starten av filmen sier Michael Caine at nå må gutten Brucefader meg gifte deg og slutte med slåssinga før noen banker ham opp.
Waynemangler brusk i knær og albuer.
Han er et fysisk vrak, og siden Selena harstjålet fingeravtrykka hans, mister han dessuten alle pengene.
Det mangler bareat noen hacker Facebook-kontoen hans.
Nok om det.
Batte havner i kloakken, og Bane sprenger førstvekk graset på fotballbanen, og deretter truer han Gotham med radioaktivstråling og kjernefysisk eksplosjon.
Batman sitter innesperra, men hvis hanbare tar hundre armhevninger hver dag, blir han sterkere enn Tempelriddernesnazi-konge Bane.
Så ut av ørkenen kommer Christian Bale og er frisk som enBiola-drikker.
I det store slaget skal han banke den usårbare Bane.
Det er somom agent Sparrow skulle spise Hannibal Lecter.
Jeg liker slutten.
Jeg kan ikke fortelle hvorfor.
Men jegkommer aldri til å tilgi det engelske hypokonderet Christopher Nolan for at hanomgjorde Batman til en to og en halv times minusdag, og det eneste som manglerer at mannen må lete etter bind.
Det er for mange sentimentale Oprah-menner somlager film for tida.
Skjerp dere.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
700346
|
Fantastisk rocke-parodi!
Tom Cruise er magisk, Russell Brand småslarver med standup-kjeften sin, Alec Baldwin driver legendarisk rockeklubb — og stilige folk har laget en så rå, deilig, vellydende parodi på musikal-klisjeene at det er som å velte seg i vaniljepudding med rød saus.
«Rock of ages»:
Amerikansk musikalkomedie.
2012.
2 timer.
5år.
Regi:
Adam Shankman.
Med:
Julianne Hough, Diego Boneta, Tom Cruise, Alec Baldwin, Russell Brand,Catherine Zeta-Jones.
Jeg kunne ha gitt dette rått ironiske festfyrverkeriet aven rockefilm terningkast seks, men jeg tør ikke, for jeg har tross alt familieå forsørge.
Men «Rock of ages» er skadefryd-humor av den ekstremt oppmuntrendesorten som bare kan utkonkurreres hvis det blir avslørt at Grete Faremo vardopa da hun møtte Stortingets kontrollkomité.
Handlingen er deilig og dum som ei Facebook-side med bilderav nostalgiske sjokolademerker.
Sherrie er den enkle provinsjenta som kommertil Hollywood for å bli sangerinne (uten å tape seg selv), og Drew errockemusiker som jobber i baren på den legendariske klubben The Bourbon, derAlec Baldwin går rundt i gardinhår som bare matches av hans lakoniskelivsoppfatninger.
Assistenten spilles med høy aldersgrense av Russell Brand,men filmen er tillatt for femåringer på tross av så omfattende omgang med spritog sex at småbarnsforeldre vil ringe bistandsadvokaten sin.
Nok en konvensjonslek:
De puritanske vil stengerockeklubben, for de liker ikke rock.
Så kommer Tom Cruise inn i filmen.
Han er den legendariskevokalisten Stacey Jaxx med en overkropp som antakelig ble stjålet fra DaVinci-museet, og en mumlende, gåtefull omgangsform som får ham til å minnemistenkelig om Morten Harket.
«Du og jeg.
Du og jeg.
Må brenne ned stedet, forellers blir føniksen innestengt.»
Han er så bra, han er så bra at den blide,men ubarmhjertige humoren funker som en elefant-rasjon av adrenaliner ogendorfiner.
Malin Akerman stikker innom for å holde den gode talen om atJaxx har mistet seg selv i rockekavet, og så synger alle skuespillerne såkjente sanger at du føler at førjula ga deg en luksus-versjon av Beat for Beatuten Houston-etterlikninger.
Blandingen av ironi og musikkglede lager et slagsmirakelbrygg.
Når Russell Brand synger kjærlighetsduett med Alec Baldwin i «Ican't fight this feeling anymore», er det som om alle følsomme musikaler somnoensinne er laga, blir driti ut med vakker vennlighet og pedagogisk innlevelse.Catherine Zeta-Jones battlersin kjerkeheksete «We're not gonna take it» mot Russell Brands opprørskehistorieundervisning «We built this city on rock 'n roll».
Og igjen denfabelaktige Cruise, som synger annenstemme på Foreigners «I wanna know whatlove is» etter at en starstruck liten Sherrie har betrodd ham:
«Din musikkhjalp meg da marsvinet døde».
I «Rock of ages» er det også mange fine hårfasonger for deresom blir litt frosne i sjela av å se skinheads på fotballbanen.
| 1
|
700347
|
Frodig fantagutt-action!
Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger er tjue år eldre enn Batman, men de har framleis brusk i kneledd og betvinger den krigførende delen av verden med dundrende black ops-bevegelighet.
Når Chuck Norris blir bitt av slange, dør den.
Dette er action i Call of Duty-land.
«Expendables2»:
Amerikansk action.
2012.
1 time, 43 minutter.
15 år.
Regi: Simon West.
Med:
Sylvester Stallone, Jason Statham, Jean-Claude Van Damme, Jet Li, DolphLundgren, Bruce Willis, Arnold Schwarzenegger, Chuck Norris, Nan Yu.
På kino mislikte jeg at replikkene i «Expendables 2» varstive som herr Bekhterev.
på TV-skjermen forsterker de fornemmelsen av uformellsamling i Frodig Fantagutt-foreningen.
Solide actionveteraner som SylvesterStallone, Dolph Lundgren, Arnold Schwarzenegger og Jean-Claude Van Damme samlersine røde kjøttmasser under trange t-skjorter og sendes ut for å slåss slik mangjorde på film den gang regissørene ikke var skolelys med medlemskap i Amnesty.Veganere er ålreit.
Men du vil ikke at de skal lage voldsfilmene dine.
Det starter med at de kommer kjørende for å hente ettorturoffer i en slags hjemmebygd panservogn med penetreringsevne.
Det erstort.
Du må på en måte være der allerede for å føle den hypnotiske skjønnheteni kanonorgien.
Sly sender en tom mc på utskytingsrampe og rammer et helikopter.Det er meningen at du skal reise deg og rope.
«Expendables 2» er som en hyllest til dataspillene i «Callof duty»-segmentet.
Hodene forsvinner i sniper-headshots (som i f. Eks «Medalof honor»), og det kunstige datablodet skvetter surrealistisk som i de fleste hard core-spill.
Det er en egen eskapistisk estetikk, og du må muligens kjenne den for å like den.
Stallone er lederen for en fri gruppe mersenærer som får ioppdrag å hente tvilsomme plutuniom-forekomster i ett eller annet fly i etteller tredje Folkets etterlatte Albania.
Skuespilleren har cartoonsminkamiddelhavsskjegg og ser ut som en italiensk regissør med Venezia-ambisjoner.Han snakker som bass i røykfylt lokale og er en slags vandrende jazzklubb utenmusikk.
Lundgren kommer fra dr.
Frankensteins Fabrikk, men er dessutenfysikk-geni på Fulbright-stipend og kan løse en Rubiks kube.
Van Damme er densmaløyde, slangesleipe Aqua Velva-gubben og går to ganger utpå Bardem.
Handriver ei gruve med slavearbeidere og egen bybane.
Dit kommeroverflødighets-gjengen i et gaffa-teipa veteranfly og svitsjer til en lastebil.
Dere skjønner alle at det blir mye skyting.
Jeg skal ikkefortelle om det.
Men Chuck Norris kommer plutselig ut av røyken som En MannUten Navn.
Myten forteller at han en gang ble bitt av cobra.
«Hvordan gikkdet?»
«Etter sju døgn med uutholdelige smerter døde slangen».
Filmen er stilig og ironisk, så vi kan kalle den «Action ofages» og siden slappe av.
| 1
|
700349
|
Fargerik barnegrøsser med Bøhe
Dette er en skikkelig speisa barnefilm, der alle ting beveger seg så fort i 3D-en at du får følelsen av å være Jimi Hendrix på den ytterste dag.
Men underholdende er det på et masete vis.
Og jul er jul.
De fem legendene
USA.
2012.
1 time, 37 minutter.
7 år.
Regi:
Peter Ramsey.
Med stemmene til Hugh Jackman, Alec Baldwin, isla Fisher, Jude Law.
Hvis jeg forsøkte kunne jeg finne nok feil ved denne snille grøsseren til at den internasjonale terningkontrollen stakk innom.
Men på tross av relativt mye tom okkultisme og på tross av scener som bare er laga for at 3D skal fortone seg som en plagsom øyesykdom, tror jeg på denne filmen.
Jeg tror barna blir bedre mennesker.
Jeg tror de voksne går hjem og gir hundre kroner for tann under puta i stedet for en nadig tier.
Jeg tror rett og slett at folk kan komme til å feire jul igjen og kjøpe gaver.
Er det greit da?
Filmen handler om Jack som finner en stav på isen og utformes til holkeguden Frost.
Han detter forskrekka ned i landsby, og før du vet ordet av det etter 300 år, er han deputisert av herr Julenissen og hans wookie.
På Nordpolen finnes nemlig den karatekyndige Påskeharen, der finnes Ole Lukkøye som ser ut som bror til Sandman i «Spider-man», der finnes den spraglete tannfeen og hennes buskap av kolibri-kvitrere.
Og så Julenissen da.
Frost får jobben som superhelt fordi Bøhen har kommet tilbake.
Han vil skremme alle jordens barn til ikke å forkaste bisarr overtro og er altså en slags naturfaglærer.
For hvis ikke barna tror, forsvinner den stakkars lille familien av koselige kremmer-påfunn.
Siden alle amerikanske filmer handler om krigen, gjør også denne det.
Jack vifter med ispinnen sin, og Ole Lukkøye har en heftig høyre hook, men legendene må ha hjelp av ongane i gadå før det virkelig blir sving på kamphandlingene.
Filmen består av utsøkt uhygge, vakre data-animasjoner, ubesindig festflagring av fantasi-ting og en god del høytidspoetisk snikksnakk.
Men det er jo imponerende.
Og krig engasjerer alltid.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700351
|
Jålete vimsefilm fra slummen
Jake Gyllenhaal og Michael Peña er gode, men denne filmen er så jålete fotografert at du får følelsen av å se en Blair Witch-spøk med slumløyer.
End of watch
USA.
2012.
1 time, 49 minutter.
15 år.
Regi:
David Ayer.
Med:
Jake Gyllenhaal, Michael Peña, Anna Kendrick, Natalie Martinez.
De siste tjue minuttene av denne gatetøffe jålefilmen er ganske OK, men ellers stabber den vansmektende i den anstrengte fornyelsens tørre pottejord.
Jake Gyllenhaal er god.
Michael Peña er god.
Alle de andre skuespillerne er gode, bortsett fra de to damene.
Men filmen fortoner seg som et suicidalt og helt unødvendig foto-rot.
De som lager film befinner seg i det lille landet Altharblittgjortfør, akkurat som Ibsens «Hedda Gabler» er blitt gjort før, og det nytter ikke om du fotograferer slum-elendighetens brukte dopdotter mens du står på hodet i en taiwanesisk heroinvase og synger Born to be wild.
Du r i landet, bro, du r i landet, dude, du er bare Eilert Løvborg, dude, og vi har sett deg før.
Flinke folk bryr seg ikke om utbrukthet, og de lager engasjerende filmer om ting vi har sett tusen ganger.
David Ayer er en sentimental jålekopp, og han filmer to LA-politimenns dager i skjærsilden som om han nettopp så «The Blair Witch Project» og sa «kult, bro», for han vokste opp i sjitt dude South Central.
Den syltynne unnskyldningen for vimsekameraet er at alle folk driver og filmer seg sjøl hele tida nå, en uvane som kommer til å medføre verre misantropi enn den filmen gjenspeiler.
For innimellom det f**k-ete småpratet får vi se hvor forferdelige menneskene er, mens politimennene langsomt kommer i konflikt med de store meksikanske narkokartellene og deres absolutte verdensherredømme.
Det kunne blitt en bedre film, men stilen står i veien.
Folk som på død og liv skal gjøre sære ting, ender med å underholde en liten innendørsskare Mac-fanatikere, mens det egentlige filmpublikummet langsomt blir drevet over i fanget på danske TV-produsenter.
Men musikken er OK.
| 0
|
700352
|
Stompa - den perfekte nostalgi-gaven
Den perfekte julegaven.
Den opprinnelig engelske kostskole-eleven Stompa er så djupt gammelnorsk at man antakelig ikke burde sende filmen på DVD uten at det ble diskutert i Dagsnytt 18.
Og Tørdal er helt annerledes enn jeg husket ham.
«Stompa & Co.»:
Norsk familiekomedie.
1962.
1 time, 30minutter.
7 år.
Regi:
Nils Reinhardt Christensen.
Med:
Rolf Kirkvaag jr., GisleStraume, Arne Lie, Knut Eide, Ingmar Wareng, Ragnhild Michelsen.
Ikke før har den siste pjokk trynt i den siste brenneneslaså halser julaften som en udugelig Askeladden-hjelper over vasstruknegrasheier.
I år kommer Stompa på dvd, og da er igrunnen gavevalget greit.
Alleliker Stompa.
Den velmenende spesialskole-eleven er tilforlatelig på etnorskhetsnivå som man ellers bare finner på spanske strandbarer.
I sin tid lo alle av lektor Tørrdal.
Men vi har forandra oss,og i dag vil mange myke mobbe-motstandere mene at den feminine nevrotikerenantakelig er skolens helt.
Han representerer det gode menneskets forvirring ien verden som beveger seg intuitivt mellom disiplin og ettergivenhet, han erkaos-offeret og en mann med virkelig usedvanlig mimikk sammen med sin androgyneannenstemme.
Rollen er stor.
Lektor Brandt spankulerer som en annen mystisk ungkar rundtpå Langåsen Pensjonatskole, som i filmen spilles av den kronglete husmorskoleni Skien.
Han er innadvendt klok og rettferdig på en kamuflert måte som antyderat han antakelig piner små dyr og bærer amme-bh-er i smug på hybelen.
Ungene er akkurat litt mer rampete enn de stilleste isjakk-klubben, men da filmen starter, insisterer de på å synge skolesangen, sådette er den oppvoksende slekt som siden ble statsråder i Bondeviks regjering.
68-ere ble de aldri.
Filmen er enkel og skjønn.
Det er en fryd da bæstmors pakkebeveger seg på Tørrdals skrivebord.
Stompas hypnose av Brandts ufarligeedderkopp tilhører de klassiske skøyerstreker, og O.W.
Engebretsens hyppigeforsvinningsnumre viser hvor enkel en vellykka filmhandling kan være:
Ta enting vekk.
Flytt den tilbake.
Kjempevittig.
Ingen har forsøkt å gjøre noe spennende med den enklesvart-hvitt-filmen, men den stadige tannlegejazzen er en stygg påminnelse omhvem som regjerte Norge før rocken gudskjelov kom.
Alt er vel.
Tenn grana.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700353
|
Oslo-Stompa er ikke så bra
Den andre Stompa-filmen hvilte på laurbærene, og var dessuten en fortløpende Pepsi-reklame.
Ivar Aasen er bytta ut med Aasmund Olavsson Vinje på Brandts kontor, og Tørdal begynner å få langt hår.
Men handlingen blir treig etter hvert.
«Stompa selvfølgelig»:
Norsk familiekomedie.
1963.
1 time, 20 minutter.
7 år.
Regi:
Nils Reinhardt Christensen.
Med:
Ole Enger, Knut Eide, Gisle Straume, Arne Lie, Sissel Juul, Per Sunderland.
I den første filmen spilte Rolf Kirkvaags hockeysønn Rolf jr.
Han var egentlig en litt dyster unge.
I «Stompa selvfølgelig» to år etter overtok den sjelløse blondisen Ole Enger, men flink var han.
Handlingen derimot var et Oslo-oppkok av urbane karljohaniteter.
Tørdals søster kommer sigende som en luksusprostituert med Chat Noir-fjes.
Fra hovedstæden kommer også en fetert skuespiller (Per Sunderland), for hele barnefilmen handler om en amatøroppsetning av «Sigurd Jorsalfar» der det sannelig ikke skjer stort.
Filmen blir enda mer meta av at den kvekkende rektor Ulrichsen vaser rundt med super 8 kamera og dokumenterer en svart hvit samtid i farger.
Ingen i filmmiljøet på Jar har tenkt utenfor sin egen papirkurv, men filmen er da også laget i ei tid da en norsk forfatter var en skallete fyr i cordfløyelsbukser som skrev bøker om forfattere i skallete cordfløyelsbukser.
De to filmene er på samme dvd, så du kan ikke få den første uten den andre.
Det tåler du.
| 0
|
700354
|
Tidenes stiligste julenisse-film!
Arthur er det kuleste medlemmet av julenissefamilien på Nordpolen noensinne.
Han fordeler posten i den gigantiske logistikk-organisasjonen, men bærer julen i sitt hjerte — og en dag må han og gave-okkultismens infuleste Aukrust-bestefar på tur med gamlesleden.
"Arthurs julegaverace" (Arthur Christmas):
Amerikansk animasjonskomedie.
2011.
1 time, 37 minutter.
7 år.
Regi: SarahSmith og Barry Cook.
Norske stemmer.
Filmen må ha blitt til ved atpersonalkommunikasjonsrdirektøren kom inn på kontoret til en 35-åring i Sony Pictures,som antakelig blir eid av en framgangsrik dagligvaremogul fra Kina eller enpsykopatisk ukrainisk valmuegangster, og sa:
"Er det ikke på tide at dublir pensjonert?
Toalettovervåkingsbildene viser at du har grå hår påtissen."
Den skjønne julenissefilmen er en bærer av allslags bitteravløser-melankoli.
I postavdelingen på Nordpolen går Julenissens bortgjemteKain-kopi Arthur og rydder post fra håpefulle tegnefilmbarn som er så søte atman ikke kan legge ut bilder av dem på internett.
Broren hans er en BlackOps-bygd korpie-byråkrat som driver julebransjen med teknologisk effektivitetog blåruss-ufølsomhet.
Det er han som blir skrytt av når pakkene er levert avden superlumiske futurumsleden som frakter rappellerende super-alver tvers overjorda i en eneste julenatt.
Men hvem er det som bryr seg når de faktisk glemmerlille Gwen i Cornwall?
Det er romantikeren Arthur.
En voksen gutt som ikke kansykle uten støttehjul, og som egentlig har for mye høydeskrekk til å forlatebakrommet til Nordpoolen.
Han teamer opp med bestefarsnissen, som sitter i stua sammenmed et handikappa reinsdyr og dyrker minner.
Den gamle glemmer aldri den ganghans egen sønn kom og sa "Bør ikke du slutte med å levere gaver nå",og han er over-motivert for en siste galmannsferd med utrangert Rudolf-sledefør formiddagssola kommer opp i Cornwall første juledag.
Gamlenissen ser ut som et Aukrust-spøkelse og er en infulgalning uten GPS som styrer feil ved Færder og får løvene på Serengeti til åfly.
Julenatts-racet med Arthur og en pakkefanatiker-alv er noe av det kulestedu kan se nå like før det såkalte julestresset er over den 30. november.
Detteer visuelt vellykka og vittig romantikk, det er 90 minutter oppfinnsomhet avhøy klasse.
Og de norske stemmene er slett ikke ille.
| 1
|
700355
|
Tøffe jenter gifter seg ikke!
Julegave for hele familien og spesielt de som ikke liker at småjenter skal giftes bort til fettere som likner blackmetal-bassister.
Animasjonskomedien "Modig" fra de skotske skoger er både spennende og vittig.
«Modig» (Brave):
USA.
2012.
Animasjons-eventyr.
1 time, 33 minutter.
7 år.
Regi:
Mark Andrews og de.
Med veldig gode norske stemmer.
Storarta familieunderholdning.
Nesten for bra til å være sann.
Den skjønne vikingedattera til den skotske småkongen Fergus har så etnisk krølla kjøttdeig-hår at hun kunne ha sunget med Peter Gabriel.
Hun kan skyte med pil og bue, og hun nyter fossen og ettermiddagssola og reint vann og vill natur der Ola Borten Moe aldri ville ha satt opp senterpartimaster.
Dette er nordisk skotteskog, og filmen ser ut som en TV-Vest-reality.
Dronninga har så lange fletter at hun kvalifiserer til musember, Fergus er omtrent like danna som spydd haggis, og jentas småbrødre har konditorpermanentert trillinghår.
Det er så bra.
Men jenta vil ikke la seg arrangere inn i ekteskap til en tilbakestående fetter med uvaska undertøy og katteånde.
«Det er mitt liv», gneldrer den fine førkja.
Like fullt blir hun tvangskledd i festklær som får henne til å likne bolledeig under heveklede, for hun er prinsessa av Dun Baugh.
Men hun skyter seg ut av bryllupsgnålet, for frierne er ikke akkurat One Direction, og den ene prinsen likner kanskje en bassist i Skambankt eller noe.
Mye mer skal jeg ikke røpe, men dronninga spiser tryllekake og forvandles, og sannelig blir ikke trillingdævlene også til teddier.
Dette var ikke slik det skulle blitt, og det skjønner jo alle unntatt Fergus og de dumme pub-vennene hans.
Men superbamsen Mar'Du kjem med det røde auget sitt og den oppsamla vondskapen, og filmen blir både mer spennende og vittigere enn en vanlig julepresang fortjener.
Jeg må bare si det:
Jeg elsker denne bamseskitten.
Jeg elsker skogen.
Det er et klart alderdomstegn.
| 1
|
700356
|
Paella-Bourne med melkesyre
Bruce Willis er med i ti minutters tid, og så er det Henry Cavill som skal løpe fritt rundt i en slags paella-rotete Bourne-mutasjon langs CIAs spanske ytterkanter med blått øye og melkesyre.
Dette burde blitt bedre.
«The cold light of day»:
Amerikansk thriller.
2012.
1 time,33 minutter.
15 år.
Regi:
Mabrouk El Mechri.
Med:
Henry Cavill, Bruce Willis,Sigourney Weaver, Veronica Echegui.
Thriller med Bruce Willis som tilbakeholden CIA-er medomtrent samme kommunikasjonsvilje som en svidd oksesteik.
Men filmen foregår i Spania, og da bør manbli mistenksom.
Den er blitt til som et slags ulands-prosjekt eller fordi deter billigere enn komle-paella å lage film i Spania.
Amerikanerne er antakeligbortviste Hollywood-gisler som har kommet til utlandet for å betaleparacetamol-gjelda si.
Henry Cavill har vi sett før.
Han var Theseus i «Immortals»og har en sånn kropp som jenter drømmer om rett før de får mensen.
Cavillspiller den litt fornærma sønnen som har måttet flytte jorda rundt på kortvarsel uten å vite at pappa var tøffere enn Daniel Craig.
Han treffer familienpå yachten i Spania, men familien fordufter fortere enn avviste asylsøkere, ogdere gjetter aldri hvem skurken er, for det sier jeg ikke.
Nei, det er ikkeJagland.
Filmen tusler i full fart av gårde til Madrid, og det erBourne-aktig vellykka, for i den spanske hovedstaden blir Cavill forfulgt avalle folka som finnes unntatt en Natalie Portman-imitasjon som har enhemmelighet som jeg heller ikke røper.
Plutselig sitter Mossad der, og de gjennomfører blant annet denmest klønete shoot out-en i israelsk etterretningshistorie.
Hallo!
Vi har settNCIS, vi kjenner Zhiva!
Nå har jeg fått filmen til å høres underholdende ut, og deter urettferdig, for regissøren Mabrouk El Mechri er en klønete halvungdom somantakelig ikke får til Instagram en gang.
| 0
|
700357
|
Affleck tar en "Kon-Tiki"
Et dokudrama skal ikke bestå av dramatiske cliffhanger-urimeligheter.
Men den skal heller ikke bare handle om at gislene sitter der og ser bekymra ut.
Ben Afflecks film om frigivings-feik i Teheran i 1980 er faktisk verken troverdig eller spennende.
USA.
2012.
2 timer.
11 år.
Regi:
Ben Affleck.
Med:
Ben Affleck, Alan Arkin, JohnGoodman, Bryan Cranston.
"Argo" er egentlig bare en fornærmende enkel oglikegyldig TV-film.
Om filmatiserte sannheter har vi i Norge lært mye av"Kon-Tiki":
Du krydrer opp detaljene i en historie og håper at folkbare bryr seg om det store bildet.
Ikke alle gjør det.
"Argo" handler om at en CIA-er (Ben Affleck i sin1980-tilpassa Chuck Norris-maske) klarer å lure en gjeng amerikanskeambassadefolk ut av den kanadiske ambassaden i Teheran like etter den iranskerevolusjonen.
Det gjør han ved å feike at de er kanadiske filmfolk som skallage romfarts-sci-fi på markedet i Teheran.
End of story.
Det skjedde i 1980, så alle vet hvordan det gikk, men OK,jeg tror ikke jeg røpa slutten på "Titanic" heller.
Dermed måfilmskaperen forsøke å lage dramatikk i hendelsene underveis, uten atpublikummere med god hukommelse og Newsweek-abonnement kjeder vettet av seg.Jeg kjeda vettet av meg sjøl om regissøren Affleck legger inn så mangeanstrengte cliffhanger-poenger at han ikke kan ha fingernegler igjen på verkenhender eller tær.
Jeg skal ikke gå i detalj, men en del ting skjer så til degrader bare sekunder tidsnok at filmen burde handla om at Gud holder medVesten, så han fikser at alt går bra med alle (unntatt Israel, som han har noeimot).
Handlingen består for det meste av så konsekvente nærbilderat du med fordel kunne ha sett "Argo" på en 24 tommers TV.
Iranerevifter i været med geværer og brennende dokker, og de farer gjennom gatene somstatister i en zombiefilm mens de skjærer religiøse ansikter.
Som fiendebildeer de billigere enn B-gjengen.
Den andre sida består av bekymra gisselansikter i nærbilde.
Dessuten er Afflecks plakatfjes kamuflert av så mye skjegg at du ville ikke hasett mimikk om han ble blindtarmoperert uten bedøvelse.
I små doser:
Krydderkameratene.
John Goodman og Alan Arkinspiller produsenter som snakker kynisk om Hollywood, og dressene i CIA snakkerkynisk om verden.
Ingen av dem lindrer kjedsomheten.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
700358
|
Søtt og tamt for tenåringer
Denne japanske animasjonsfilmen er laget av sønnen til Hayao Miyazaki, men den engasjerer ikke.
Handler om kjekk ungdom som vil redde klubbhuset fra utviklingen.
Møte på valmueåsen
(Kokuriko-zaka kara) Regi: Goro Miyazaki.
Japan 2011.
1 time32 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Goro, sønn av Japans berømte animasjonsfilmskaper HayaoMiyazaki (Chihiro og heksene, Min nabo Totoro) har lært mye av faren.
Men fortellingener lite spennende og mangler magien til forbildene.
Derimot har bakgrunnstegnernegjort samme nydelige jobb som i «Arriettas hemmelige verden» av HiromasaYonebayashi.
Valmuene i hagen der tenåringsjenta Umi bor i havnebyen Yokohama,blomstene i vasen i stua og skipene som glir forbi i det fjerne, er deskjønneste akvareller.
Men selve animasjonen er såhakkete at den stadig irriterer øynene.
Filmbyrået presiserer at «Møte på valmueåsen» ikke er enbarne— og familiefilm, men en film om og for tenåringer.
Men historien er sålangsomt fortalt at jeg tviler på at den i så fall treffer målgruppen herhjemme.
Utbytte får derimot den sominteresserer seg for en rolig fortelling fra 1963 men japanskekulturreferanser.
Landet forbereder seg på å arrangere de Olympiske leker iTokyo året etter, hvilket medfører at skolens gamle klubbhus i Yokohama skalrives til fordel for noe mer moderne.
Mye av filmen går med til at Umibivåner hvordan Shun, den kjekke redaktør for skoleavisen, lederredningsaksjonen for å berge klubbhuset.
Den andre handlingstråden er gåten omhvem som fra havnen ser to flagg hun daglig heiser fra toppen av valmueåsen tilminne om sin bortkomne far.
Men det engasjerer aldri.
Det ersynd at ikke storyen holder samme høye nivå som de vakre omgivelsene Miyazakistegnerteam har skapt.
| 0
|
700359
|
Tynn fransk kokkesuppe
Tynn fransk komedie om en stjernekokk som ikke har evnet å fornye seg.
(Comme un chef) Regi:
Daniel Cohen.
Med: Jean Reno, Michaël Youn, Raphaëlle Agogué, JulienBoisselier med flere.
Frankrike 2011.
1 time 24 minutter.
Tillatt for alle.
Egnethet:
Voksen.
Å, for en masete komedie, full av strev for å bli morsom.Men som underholdning på julebordet til Gastronomisk institutt faller densikkert i smak.
For dette er historien ommesterkokken Lagarde i Paris som er blitt kjendis gjennom tv-kokkelering, mensom ikke har kraft til å fornye seg og lære nymotens matlaging, molekylærgastronomi.
Har du på restaurant fått retter med skum og andre smak— ogfargesatte konsistenser, aner du hva det kan være.
Nå vel, den kjemiske utfordringendukker først opp langt ute i historien.
Først må vi holde ut atskillig medfarse rundt en ukjent disippel av mesterkokken, en herr Jacky Bonnot (MichaëlYoun) som får sparken fra ethvert kjøkken fordi han nekter å gå på akkord medsine smaksidealer.
Youn er pisket sammen av todesiliter Ben Stiller, 100 gram Adam Sandler og en spiseskje Jim Carrey.Blandingen blir en ytterst naiv taper som du ikke begriper at hans høygravidekone holder ut med.
Altfor mye av filmen henger på Youns merksnodige overspillfor å bøte på at manuset mangler viktige ingredienser.
Den drevne skuespillerenJean Reno er regissør Daniel Cohens trekkplaster på rollelisten, men han virkerubekvem med å spille komedie.
Humornivået blir således av typenforutsigbart og skaper på det beste en høhø-reaksjon hos denne tilskuer.
Bareen scene der mesterkokken og hans ukjente elev kler seg ut som japanere for åspionere på rettene i en konkurrerende restaurant er en sprø overraskelse.
Men«skurkene» i form av slemme rivaler er bare latterlige.
Selv ikke molekylær smaksettingkan hindre at denne suppa ble i tynneste laget.
| 0
|
700360
|
Ufiks filmklubb-vold
Denne sør-koreanske filmen er voldsomt dramatisk, men seminarklok og forutsigbar som et foredrag.
Den forteller en historie om en voldelig torpedo som oppdager at også han har følelser, men det er ikke med noen animerte ekorn.
Sør-Korea.
2012.
1 time, 44 minutter.
18 år.
Regi: Ki-dukKim.
Med:
Jung-jin Lee, Min-soo Jo.
2Det sør-koreanske moral-eventyret "Pieta" er enblanding av filmatisk umotivert eksotisme og selvfølgeligheter uten spenningeller undring eller forstand.
Det finnes én god scene i filmen:
En litenlastebil drar et spor av blod etter seg på riksvegen.
Også de bildene er ganske likegyldige, men de funkerfotografisk.
Ellers er det sørgelige greier.
Det finnes noe som man kankalle filmklubb-vold.
Den er ofte ytterliggående sadisme og annerledes enn denunderholdnings-regissører driver med:
Eksotisk, men tungsindig, som om detfantes en tanke bak.
I "Pieta" er det mye av den.
En ung innkrever gårfra verksted til verksted og torturerer folk sånn at de blir krøplinger og kanbetale gjeld med forsikringspengene.
Han er en ufiks fyr som har sex med dynasi og tar kaninen fra ensom mor uten sønn.
Så kommer en nystelt dame og påstår at hun er den mora somforlot ham som nyfødt.
Langsomt våkner barnet i den onde voldsmannen.
Hanvoldtar riktignok mor si, og tvinger henne til å spise en del av kjøttet påkroppen hans — til gjengjeld onanerer hun ham, mens filmklubb-hjernene gårvarme i forsøket på å finne ut hva poenget er.
Poenget er det opplagte.
Sadisten oppdager at det ville værevondt å miste den man er glad i, for han får beskjed om at mor er kidnappa ogløper som en omvendt askeladd rundt til de stakkars folka han ødela.
De haterham inderlig.
Det finnes en vri i filmen, og den er også like spennendesom om noen røpet at julenissen er en utkledd onkel.
Voldseksotismen i startenav filmen blir mer enn den tynne handlingen kan bære, og hele greia visner avmangel på stilistisk egenart og filmatisk oppfinnsomhet.
Det blir for enkelt,samtidig med at tilforlateligheten ligger glemt i ei grøft og puster ikkelenger.
| 0
|
700361
|
Den rare filmen om kjærligheten
Wes Anderson har gitt kjærligheten tilbake litt av sin verdighet med denne sære komedien om en opprørsk guttespeider som rømmer inn i en slags hundremeterskog med sin elskede og en bærbar platespiller.
Likner ikke på noe.
Moonrise kingdom:
Amerikansk dramakomedie.
2012.
1 time, 34minutter.
11 år.
Regi: Wes Anderson.
Med:
Jared Gilman, Kara Hayward, BruceWillis, Edward Norton, Frances McDormand, Bill Murray.
Kjærligheten?
Du husker kjærligheten?
Den har egentligdårlige vekstkår i en kompromissløst egosentrisk verden derserie-sentimentaliten vikarierer som følelses-alibi.
Kjærligheten er prangendetil salgs i "Farmen" og "Jakten på kjærligheten", densmiler liksom-privat i VIP-køer utenfor Ringenes Herre-premierer og er enplakat for selvrealiseringen.
Kjærligheten er medie-drivstoff som forbrenner påVGNett-sider og kanskje ikke kan resirkuleres.
Derfor er det litt hyggelig når det kommer en eksentriskliten film-underfundighet og formulerer styrken og uskylden i følelsenesgrunnleggende ufornuft.
En liten gutt i Davy Crocketts pelsjegerlue, eiopprørsk jente som bruker kikkert som sin superevne og ellers leser nifse bøkerom ting.
De er de utstøtte i det stabile samfunnet New Penanze i 1965.Tilværelsen er organisert som en ryddig speiderleir, der hensiktsmessighetentravler rundt med sin imponerende oppfinnsomhet.
Edward Norton leder FortLebanon med saklig, sosialdemokratisk vennlighet, men det hjelper ikke:
Det vilalltid finnes de som føler seg til overs.
Bare kjærligheten kan redde dem.
"Moonrise kingdom" er et stilistisk mesterstykkesom dyrker den eksotiske minimalismem på en sånn måte at den får utstudertensformighet til å likne oppdagelser av en ny planet.
Alle snakkerdemonstrativt streit som om de leste fra ei folkeskolebok om naturen.
Detskaper en merkelig, sorgfylt ironi, det skaper den avstanden som gjør at du kanoppleve verden som både pussig og rørende, to egenskaper som verden virkeligbehøver.
Den samme skjørheten i bildefortellingen:
Filmen forenklerdet kompliserte ned på bruksanvisnings-nivå.
Shakusky med Woody Allen-brillenesier at de skal rømme, og så gjør de det.
Suzy Bishop bærer med seg en kattungeog tjue bokser kattemat på en strevsom, men pertentlig Ole Brumm-reise til enmild, vakker liten parodi på Den Blå Lagune.
De danser på stranda mensFrancoise Hardy synger på platespilleren.
En rar liten kommentator som lignerHarald Stanghelle varsler den store stormen.
Rundt dem får det melankolskespeidersamfunnet panikk, og fra byen kommer ryddersken i barnevernet.
Menrømlingene har fabelaktige Mikkel Rev-masker, og de er villige til å dø forhverandre — en utvei som sjelden er nødvendig når alt kommer til alt.
Wes Andersen har sammen med Francis Coppolas sønn Romanskrevet en film der alt stemmer, men ingen ting er slik det pleier å være.
Manblir glad og man blir trist.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700362
|
Ta pengene og stikk, Woody!
Woody Allen snakker om livet og kunsten sin på den parodiske måten som folk gjør når de oppdager at de kan dø, og så vil de gjerne delta på nekrologen.
"Woody Allen: A documentary":
USA.
2012.1 time, 43minutter.
Regi: Robert B. Welde.
Med:
Woddy Allen og masse kjente folk.
Å lage biografisk dokumentar om Woody Allen er sjokkerendeumusikalsk.
Ikke fordi mannen ikke har noe å fortelle, men fordi han har lagetden vittigste og ondeste dokumentar-parodien utenfor Monty Python.
Allendebuterte med «Take the money and run», og den handler om Virgil som ble enmislykt forbryter fordi folk tråkka på brillene hans.
Forenkla livsbeskrivelserer sånn.
Alle vet det.
Alle vet at de formidler en romantisert gjenfortellingav tilpassa virkelighet og at det antakelig bare er nekrologene som lyver merenn dokumentarene.
I «Woody Allen» har den aldrende filmregissøren latt segforlede til å eufemisere sitt liv, og det kan man ikke bebreide ham, for ifølge filmen «Radio days» sluttet lille Konigsberg å fungere da han oppdaget atuniverset utvider seg og følgelig vil forsvinne.
Døden er en en ubekvemskjebne, og Allen har fått behov for å si fra om seg selv før han overlatestil uendelighetens streaming avdødsdømte stjerner.
Selvfølgelig er det en underholdende film, for Woody Allener antakelig det mennesket på jorden som har snakket mest om seg sjøl, så dettekan han.
Vi får se skrivemaskinen som han fortsatt bruker (og den scenen kunnevært med i «Take the money and run»), og vi får se den gang han som ung komikerbokset med en kenguru.
Ingenting er kjedelig, og alle bekjente er vennlige oghensynsfulle.
Hva er egentlig forskjellen på en filmdokumentar og etTV-program?
Jeg har aldri funnet ut det.
| 1
|
700363
|
Den mest mobba dama
"Sara, Sara, to easy to look at, so hard to define" sang Bob Dylan.
Sarah Palin var den mest mobba dama i 2008, da desperate republikanere forsøkte å streite opp villdyret fra Alaska.
Filmen om henne er både vittig og rørende.
«Game change»:
Amerikansk dokudrama.
2012.
1 time, 58minutter.
11 år.
Regi:
Jay Roach.
Med:
Julianne Moore, Ed Harris, WoodyHarrelson,
Sarah Palin ble fra høsten 2007 den mest omtalte politiskepersonen i verden.
Hun ble McCains visepresidentlkandidat, og virkelig allejublet.
De som står podagrisk ved diner-disken og sier at politikerne må snakkesånn at folk forstår dem, jublet.
Alle de liberale i USA jublet, for endelighadde de fått i gave en reaksjonær kvinne som de fikk lov til å drite ut etterflere tiår med testosteron-hemmende masse-feminisme.
Palin var som etHollywood-påfunn:
Den enkle, jordnære kristen-mammaen var valgt til guvernør i Guds nesten uberørte Alaska, ogsom VP-kandidat inntok hun snobbokratiet på den regjerende østkysten med det vikaller opprinnelig friskhet.
Dokudramaet om henne er laget av HBO, og igjen erskuespillerne fabelaktige.
Råskinnet Woody Harrelson imponerer i rolle etterrolle.
Julianne Moore spiller Sarah Palin slik Helen Mirren var dronning:
Dettemå være mer Palin enn hun er sjøl.
Filmen forteller med store bokstaver om en nervøs JohnMcCain som trengte noe annet enn enda en hvithåra veteran for å kunne slåkarismabomba Obama.
De kunne ikke bruke ei dame som var for abort, og da varikke utvalget stort.
Palin oppfattet seg som Guds redskap i kampen mot Obama,og slik Moore spiller henne, virker det verken tåpelig eller urimelig.
Filmenetterlater muligens mot sin vilje inntrykket av ei dame som virkelig hadde allede egenskapene som folk savner hos politikere.
Hun sa rett ut hva hun mente.Hun gikk i Fretex-klær og ble så lei av image-stylinga at hun vaska sminken avseg.
Da Palin mistet seg sjøl og sin sjel i den umenneskelige robotiseringensom fulgte kandidaturet som visepresident, gikk hun i en slags koma.
Hun bleborte, hun forvitret, hun visna som en markblomst i stuejord.
Det er vakkert.Det er nesten høytidelig.
I likhet med størsteparten av velgerne visste ikke Sarahforskjellen på Sør— og Nord-Korea, men hun brydde seg ikke heller.
Det gjorderådgiverne, og de forsøkte å skape en statsviter i løpet av noen ukoseligeettermiddager.
Da hun ikke klarte prøven, likte de henne ikke lenger.
Filmen får en til å fundere over hvor hatefulle de liberaleog intellektuelle egentlig er, for Sarah ble steina, og hadde hun tilhørt enannen etnisk gruppe enn hvit småborgerklasse, ville Tina Fey (som parodiertehenne i TV) ha sittet i fengsel for en eller annen trafikkbot.
Sarah Palingjorde ikke noe annet galt enn å være enkel og ekte.
Dette er film, og vi skal aldri forveksle film medvirkelighet.
Men «Game change» forteller en engasjerende historie, sann ellerei.
Dere kommer garantert til å like den.
| 1
|
700364
|
Nazizombiemonstersoldater
Hvis det først skal være zombiesoldater fra det opprinnelige Tyskland så må de enten være vittige eller i hvert fall skumle, eller i hvert fall enkle.
Uoversiktlige okkult-nazier sliter bare på folk.
«Outpost – Black Sun»:
Britisk grøsser.
2012.
1 time, 40minutter.
15 år.
Regi:
Steve Barker.
Med:
Richard Coyle, Catherine Steadman,Clive Russell.
Nazizombisoldater er blitt populære avvikere og løper ibunkers med brølende bamsekjefter.
«Outpost – Black Sun» er ennazizombie-oppfølgerfilm der Catherine Steadman i våre dager konfronterer enåpenbart dårlig balsamert SS-offiser i Paraguay og siden leter etterlavlivsherren Klausener, som sitter i en fjernopeisk skygge og ser ut somDraculas mareritt.
Filmen vandrer så vidt jeg kunne se til Serbia eller noe,der den setter sammen serbisk milits og skotske soldater.
Det går ikke så bra,og jeg skjønte aldri hvorfor.
Actionscenene likner en ukjent Star Wars-episodemed strålevåpen som spruter Vader-rød elektrisitet i natten.
Deretter kommerHardygutt-boksen som gnistrer i guttebokblått, og vi har flytta oss til et littrotete ghostbuster-party.
Regissøren bryter regelen:
Zombiefilmer må ikke ha såkompliserte historiske forklaringer at ikke bare Sarah Palin men også HadiaTajik ville ha mista tråden like etter fortekstene.
| 0
|
700366
|
Taviani-brødrene tilbake!
Fortidas filmfrikere elsket de italienske Taviani-brødrene.
Nå er de over 80 år gamle kunstnerne tilbake med en rørende og klok dokumentarfilm om oppsetningen av Shakespeares "Julius Cæsar" i et italiensk fengsel.
Caesar må dø
(Caesar deve morire) Regi: Paolo og Vittorio Taviani.
Dokumentar.
Med fanger fra fengsel i Roma.
Italia 2012.
1 time 16 minutter.
Aldersgrense: 7 år.
Årets gullbjørnvinner fra Berlin, laget av de over 80 år gamle, oppegående Taviani-brødrene (San Lorenzonatten, Kaos) fra Italia, er blitt et høyst severdig drama.
Ikke alle filmer tåler å bli sett på ny, men "Caesar må dø" vokser i mine øyne (jeg så den to ganger i Berlin, og nå om igjen).
Første gang virket filmen merkelig ordrik, nå ser jeg at alt er nøye uttenkt av Paolo og Vittorio Taviani.
Svært forenklet sagt har de laget filmversjonen av hvordan Shakespeares skuespill "Julius Caesar" framføres av en gjeng narkotikasmuglere, mordere og mafiaskurker i en høysikkerhetsavdeling i Rebibbia-fengslet i Roma.
Filmens begynnelse og slutt, spilt av i farger, foregår foran publikum på fengselets scene.
Midtpartiet i svart-hvitt er regissørenes filmatiske presentasjon av hvordan fangene øver, med celler og luftegård som kulisser.
Man blir virkelig beveget.
Dette er noe langt mer enn et eksperiment der en gruppe fanger prøver seg som skuespillere.
Etter et halvt års arbeid i fengselet fletter regissørene sømløst og meget elegant inn et metaplan som avslører hvordan de tungt belastede aktørene tar inn over seg det onde renkespill fra Shakespeares rollefigurer.
Fordi Caesar har blitt diktator på livstid, rotter rivalene seg sammen for å drepe ham.
Så blir det et fryktelig sluttoppgjør mellom morderne.
I én scene klarer Salvatore «Zazà» Striano, som spiller Brutus, ikke å fortsette å spille fordi han overmannes av minner fra sin egen kriminelle fortid.
I andre scener, der fangene slåss og dreper med sverd, blir det ekstra skremmende fordi vi jo mer enn aner at disse skuespillerne vet det meste om voldsbruk fra sitt eget liv.
Det er sterkt å se hvordan de framfører replikkene mesterlig i sin egen dialekt og gjør dem til sine egne, til tross for at de ikke har noen intellektuell bakgrunn.
Inntrykk gjør det også at fangene oppgir sine reelle navn og lar oss få vite hva slags forbrytelser de har begått og lengden på straffen de soner.
Således vet vi at attentatmannen Cassius spilles av Cosimo Rega som sitter inne på livstid for mord.
Slik lar «Caesar må dø» oss gløtte inn i følelsene til mennesker som kjenner underverdenen ut og inn og vet hva helvetes irrganger er på jord.
For det var slik Taviani-brødrene kom på å lage filmen:
De fikk se forbryterne framføre et utvalg fra Dantes «Inferno».
Tankevekkende er sluttreplikken fra morderen/skuespilleren Rega idet han stenges inne etter kveldens teaterforestilling:
"Etter at jeg ble kjent med kunsten, er denne cellen blitt et fengsel."
Salvatore «Zazà» Striano (Brutus) jobber i dag som skuespiller ved fengslene i Roma.
Taviani-brødrene har sannelig gjort noe med dem.
Gå og se.
| 1
|
700367
|
Elände.Elände.
Snufs.
En fortløpende elendighet fra det fargerike fellesskapet i Sveriges underverden.
Uten dybde, uten underholdning, uten synlighet, sjarm eller forstand.
Sjelden irriterer filmer så mye som denne.
Snabba cash 2
Svensk.
2012.
1 time, 39 minutter.
15 år.
Regi: BabakNajafi.
Med:
Joel Kinnaman, Fares Fares,Matias Varela.
"Snabba cash 2" er en kompakt, multikulturellfamilietragedie uten at man blir helt sikker på hvem familiene er og hvorfor.
I en anstrengende og moderne søppelkrim-stil forteller denom avskylige mennesker av tre-fire forskjellige etniske opprinnelser, og degjennomfører en rotete og desperat elendighetsorgie som etter en drøy timekulminerer med skyting og skitt.
Noen av de siste scenene kunne vært OK i enfilm som ikke signaliserte konfesjonsseriøs realisme.
For ingen ting hengeregentlig på greip.
Jeg har sett disse rollefigurene på film før, men jeg vilikke vite hvor.
Filmen ender i en nesten oppsiktsvekkende og patetisk sentimentalitetder det til og med finnes et barn som kaster høstbladene over seg mens en ellerannen fødende kvinne synger sakralt på lydsporet.
| 0
|
700368
|
Retro-harryer i Obamaland
Channing Tatum og Jonah Hill er vellykka sammen når de spiller desillusjonerte sykkelpurkpatruljerende som må gå undercover i videregående for å avdekke produksjonen av småsjuk fantasi-dop.
Dessuten får vi vite litt om vår politisk korrekte nåtid.
"21 Jump Street":
Amerikansk actionkomedie.
2012.1 time, 45 minutter.
11 år.
Regi:Phil Lord og Chris Miller.
Med:
Jonah Hill, Channing Tatum, Ice Cube, BrieLarson, Dave Franco.
Behovet for gode actionkomedier vokser, etter hvert som denuutholdelige, sentimentale realismen invaderer fantasiens egentligfølelsesfjerne tørrmarker.
I denne ironiske avleggeren av gammel TV-serie fraåttitallet gjentar Jonah Hill uanfektet rollen som resignert fettnerde i detubarmhjertige amerikanske skolesystemet, mens den upelsa teddyen Channing Tatumutvikler sitt rike talent for godslighet og stadig ser ut som en St.Bernhardshund som datt ned av sofaen mens han sov.
Det sosiologiske grøsserpoenget ved filmen er at high schoolhar forandret seg siden 2005.
Når Tatum forsøker seg med sju år gamleharryfakter og kul studielikegyldighet, oppfatter de voksenlojale oglærevillige ungdommene i 2012 ham som en dust.
Bare kjemilærerinnen blirtruffet i gonadene, men hun er en impuls-slektning av ekornet i "Overhekken" og funker ikke som trusebelønning.
Dette er den nye tids Velkommentil Obamaland, avfeldige honkyer.
Dette er et USA med verdier.
De nye ungenekliner for klimaet.
Om ett øyeblikk vil Grete Faremo komme innom og varsle godesamtaler.
På tross av den politiske uskylden er det noen somskolelabber et avsindig katarsisdop i fem stadier, og Hill og Tatum spilleræreløse politiaspiranter som skal infiltrere en skole og finne hoved-dealeren.
Jonah Hill blir Peter Pan, og Tatum Channing fakker treBakugan-spillere, før filmen vimser seg godlynt gjennom atskilligeuproblematiske sitcom-sketsjer samtidig som den opprettholder en slags illusjonom fullverdig handling.
Biljakt med skolebil, Porsche og rosa boble er deilig,så da tåler vi de sukkete sluttscenene da den tøffe mannen blir sjalu på denflinke i et slitsom Tuppen og Lillemor-nedsig der alt er Chopin og Min vennBjørnen.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700369
|
En storarta jule-Donald
Du trenger ikke vente på all of us.
Denne samlingen av vinterlige Disney-tegnefilmer er full av gammeldagse påfunns-aggresjoner, og det er bare å sette seg til med smultring og ansjos.
"Donald Ducks julefavoritter":
USA.
2012-samling avti tegnefilmer med vinter og jul.
Ikke "From all of us", men ti tegnefilmer somer mindre kjent og aldeles storarta.
Detbegynner med at en tidlig, langnebba ande-nevrotiker breser sine overjordiskehockey-evner for Ole, Dole og Doffen — men siden vi befinner oss i Disneyskyniske periode, hevner de seg slik Duck-familien skal når det nærmer seghøytid.
Kampen fortsetter i "Snow fight" fra 1952, der Donald akergjennom enkel snø-karikatur og treffergråstein med hele pelskåpa.
Pluto er rescue dog med konjakkdunk og blirvenner med en sel, og så er det Snipp og Snapp i tre filmer der de smårottesnikene egentlig er ganske dumme, men like fullt vinner mot Donaldsforstads-arroganse.
Leketøykrig i juletreets skygge, popcorn-krig, nøttekrig -alt er like julestemt som den litt kvasse duften av svidd svor om morgenen.
Samlingen tar seg også tilbake til 1936 i filmer der Donaldsnebb var virkelig langt og Mikke Mus bare hadde pupiller.
Du vil aldri glemmeden politisk ukorrekte lille fjellklatrerfilmen der Mikke jodler og Plutohavner på fylla med redningsbikkja.
Til slutt undervises i skikunst (uttales sheeing) medLangbein som demonstrasjonsfigur.
Dermed er vi nesten over i påsken.
Disney erbest på jul.
Julen er best hos Disney.
| 1
|
700370
|
Småborger-lesbete mjukpornogrøss osv..
Lily Cole spiller ei ond kostskole-jente fra evigheten, og hun ødelegger det finne nattøy-forholdet mellom Rebecca og lyse Lucy, og i natten går skremte jenter måneskinnsturer på taket av bare følsomhet.
"The moth diaries":
Amerikansk grøsserthriller.2011. 1 time, 22 minutter.
15 år.
Regi: Mary Harron.
Med:
Sarah Bolger, Sarah Gadon, Lily Cole, ScottSpeedman.
Jeg gjentar:
Det er noe rart ved nye filmer.
I stedet for ålede oss kyndig gjennom en lineær handling, deler de seg opp i stilleståendesitcom-tablåer.
Scenene kunne ha bytta plass, og ingen ville ha oppdaget det.
Jeg tror det skyldes feminisering.
Kunst og underholdning erførst og fremst sentimental, kunstnerne er like ville og gale somAmnesty-aktivister og endatil thrillere beskriver mennesker som det er synd påi dryppende månelys.
"The moth diaries" er som et klønete forsøk på ålage småborger-lesbete mjukporno for Silkesvarten-segmentet og de humrendebestefedrene deres i den eldre handelsstand.
Jenter i hvitt nattøy somantakelig er utlånt av Katthult-museet, sitter tett inntil hverandre i mørkekvelder og elsker hverandre slik man klapper katten sin.
Rebecca er supervenninne med den Lucia-blonde Lucy, men såkommer kalkkvit nyvenninne fra helvete og heter Ernessa med flere hundreårsondskap og et sånt dokkefjes som visstnok er trendy for hipstere uten hjerne.Hun har hedningesvart Snehvit-hår og så liten rød munn at den likner etforkjøla nesebor.
Det blåser i buskene.
Ernella spiser neseblod.
Jentenevandrer hvitt i skogens blå skygger, og travler rundt på taket i tutleteTV-estetisme.
Hele filmen er en stillestående stemning, og litteratur-lektorenScott Speedman har det man i danna kretser kaller høy samleie-sveis.
Når denforesatte spontankysser småjenta, er det ikke så kult i Norge lenger.
I dethele tatt:
Kjønns-poetisering av store barn stinker.
| 0
|
700371
|
Vil den virkelige Reinert reise seg?
"The whore inside" er en tarvelig liten norsk film for raringer, og den bekrefter den egentlig litt triste erkjennelsen at det finnes folk som er så dårlige at de ikke kan lage splatter en gang.
"Inside the whore":
Norsk splatter?
2012?
1 time,30 minutter? 15 år.
Regi:
Reinert Kiil?
Med:
Caroline Andersen, Dagrun Anholt,Arnfinn Austlid, Vegar Hoel, Jørgen Langhelle.
Allerede etter noen minutter av den norske filmen"Inside the whore" var jeg overbevist om at regissøren Reinert Kiilvar et tullenavn, en litt analfabetisk spøk med Kill.
Nå har jeg lest på imdbat Reinert Kiil visstnok finnes, og at han er fra Hammerfest.
Jeg trorfremdeles at noen har diktet ham opp for å drite ut Tommy Wirkola.
Jeg tror også at skuespillerne Dagrun Anholt, Lisa Barsten,Aurora Huseth Bjørnhaug og AnnaLee Dorazio er oppdikta mennesker med navn somman ved misbruk av overflødighetsfantasi kan lage sex-assosiasjoner av(Anal-li, Dagrunk osv).
På imdb står det at filmen varer i 90 minutter, men dettror jeg ikke, jeg tror den varer 23 minutter.
Det er umulig å se "Inside the whore" og beholdeforestillingen om at det er en film.
Erkjennelsen av virkelighet viker.
Påforhånd blir det sagt at det er sex og nakenhet.
Det er det ikke.
På forhåndblir det sagt at det er vold i filmen, og det er det heller ikke.
Handlingeksisterer ikke, bortsett fra en fem minutter lang start der Vegar Hoel lagerjulebordparodi på gal grøsser-produsent og Jørgen Langhelle er nydelig medlemav Medietilsynet.
Så kommer påstander om at Reinert Kiil er i ferd med å lagefilm, og vi får se påkledde damer som man later som er nakne.
De spiller filmmed samme eleganse som når hvalrosser hekler duk.
Så er det slutt.
| 0
|
700373
|
Flott fantasy-eventyr
Vår tids "Reisen til julestjernen" er full av fargerike eventyr-påfunn.
Dessuten har hovedrolle-jenta Vilde Zeiner en utstråling som på slående vis kombinerer noe ujålet og tøft med en naturlig ynde.
Reisen til julestjernen
Regi:
Nils Gaup.
Manus:
Kamilla Krogsveen.
Med:
Vilde Zeiner, Anders Baasmo Christiansen, Agnes Kittelsen, Jakob Oftebro, Evy Kasseth Røsten, Andreas Cappelen, Sofie Asplin, Jarl Goli med flere.
Norge 2012.
1 time 16 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle, egnethet:
Familie.
Det merkes at Nils Gaup har laget film før og at han har hatt bortimot 30 millioner kroner å rutte med.
"Reisen til julestjernen" er blitt et feiende flott fantasy-eventyr omgitt av norsk natur i storslåtte kulisser.
Men et eventyraktig slott med tårn og vindelbro, der Kongen bor og den forsvunne Gulltopp ble født, det måtte filmteamet til Tsjekkia for å finne, for slikt finnes ikke her til lands.
Derimot har vi snøkledde fjell og bølgende nordlys som regissør Gaup vet å utnytte da Sonja drar med nordavinden til julenissens rike.
Et skikkelig høydepunkt er den svimlende følelsen som oppstår – hos tilskueren i salen – idet den onde greven fyker på kosteskaft etter Sonja.
Her har filmskaperne tryllet med spesialeffekter og skapt en gedigen bevegelse av at de to farer over kanten på en smal fjellegg og oops! nesten styrter i dalen laaangt der nede.
Assosiasjonene går til kosteskaftreiser i første Harry Potter-film.
Nok en glede gir det når bittelille Mose, et telemarktalende nissevesen, redder Sonja fra greven.
Her minner teknikken om "Ringenes Herre" der hobbitene ser mye mindre ut enn vanlige mennesker.
I "Reisen til julestjernen" løses samme utfordring utmerket.
Det står til troende at Sonja er mye større enn Mose, at hun deretter forminskes med rosa tryllestøv og får bli med hjem til nissefamilien dypt inni trestammens hulrom.
Flott.
Og så var det skuespillerne.
Vilde Zeiner i rollen som Sonja har en utstråling som på slående vis kombinerer noe ujålet og tøft med en naturlig ynde.
Dermed virker hun ikke for søt og sart til å gi seg i kast med den klatring, løping og fyking som jakten på julestjernen krever.
Så godt fyller Zeiner den røffe rollen at når hun i sluttscenen endelig opptrer i prinsesseklær og krøller som Gulltopp, blir det nesten litt feil.
Hyggelig er det å melde at Anders Baasmo Christiansen med enkle, men solide grep skaper en troverdig, sørgende konge.
Balansegangen mot å virke dum er nemlig hårfin ettersom han er svært treig med å avsløre at greven og heksa driver sitt renkespill for å erobre tronen og ødelegge siste sjanse til å finne Gulltopp og få tent julestjernen igjen.
Nå er det ikke handlingen som fascinerer mest med Sverre Brandts eventyr fra 1924.
Historien er en ganske enkel forviklingsintrige som hovedpersonen løser i kamp mot de onde og takket være noen gode hjelpere.
Men Gaup vet å regissere de mange forfølgelsesscenene i et godt tempo og med stor detaljrikdom.
Dermed blir det spennende.
Dessuten teller den visuelle formidlingen av det velkjente svært mye.
Her har Gaup skaffet seg god drahjelp ved å la designer Kjell A. Nordström lage kostymer for 1 million kroner.
Det merkes virkelig, hva enten det er kongens gullvest og røde fløyelskåpe eller de mørke, skumle drakter og gevanter til heksa, greven og stjernetyderen.
At julenissens verksted omgis av en overdådig søylekledd ishall, er mer snop for øynene våre.
Summen av storslått natur, scenisk mangfold, eventyrlige figurer, flotte spesialeffekter og godt spill gjør "Reisen til julestjernen" til en høyst severdig familiefilm.
| 1
|
700374
|
Snørrete ungdom uten pc
Infamt monoton oppveksthistorie om ungdom som likte The Smiths og var så kule at de må sitte og sture.
Forferdelig slutt.
The perks of being a wallflower
USA 2012.
1 time, 42 minutter.
11 år.
Regi:
Stephen Chbosky.
Med:
Logan Lerman, Emma Watson, Ezra Miller, Paul Rudd.
Denne filmen handler om krampekul åttitallsungdom som sitter der med kassett-utvekslinga si og The Smiths-plakatene (neida, ikke Renberg-kopi — alle Smiths venner ble forfattere) og syns synd på.
De er ei plage.
Hver gang du får se de triste ansiktene i nærbilde føles det som å være på en litt rørende kaninutstilling.
Jeg lengter tilbake fire-fem år da filmer fremdeles hadde handling.
For øyeblikket sitter de og sturer velkledd som nipskjerringer på søndagskaffe, og alt som skjer, er en seig og ufullkommen form for uangripelig livs-sentimentalitet.
Filmen handler såvidt jeg kan se om Mitt Romneys unger.
De kommer fra tause rikmannshjem.
Charlie er stillferdigere enn biblioteket første juledag, og ansiktet hans er så følsomt at høsten føler seg uverdig.
Logan Lerman (Percy Jackson) gjør egentlig en fin rolle, men den er infamt monoton, og den er absolutt uten noen gjenkjennelig oppfinnsomhet.
Jeg liker egentlig også Emma Watson (fra Harry Potter-filmene), men hun sliter med å sannsynliggjøre at det juleskinnende barnetrynet sitter på en kropp som ble misbrukt av voksne.
Ezra Miller spiller den utadvendte homofile med en salig, men patetisk forutsigbarhet som antakelig er beskrevet i kapitlet om sidekick-krav i den amerikanske konstitusjonen.
Filmen består av disse tre og vennene deres det året da Charlie begynner på videregående.
Det er alltid trist å se ungdom uten pc, men det venner man seg til.
Forfatteren Stephen Chbosky har skrevet romanen, filmmanuset og han har regissert sjøl.
Chbosky ble født i 1970 og var antakelig en sånn forfatter som nektet å kjøpe mobiltelefon i 2000.
Han forteller med den empatiske delen av seg i det uendelige, inntil filmen slutter slik jentegrøssere pleier.
Jeg skal ikke røpe det.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
700375
|
Uimotståelig fransk humor
Deilig fransk komedie om rikmann som blir pleiet av en tidligere straffedømt raner med mer humor enn medlidenhet.
Frankrike 2011.
Regi og manus:
Eric Toledano og Olivier Nakache.
Med:
Francois Cluzet, Omar Sy m.fl. Lengde:
1 time 52 min.
Aldersgrense 7 år.
Den tidligere så utagerende mangemillionæren Philippe (Francoix Cluzet) er lammet fra nakken og ned etter en paragliderulykke.
Dagene er lange i Paris-boligen, som minner mest om Versailles-slottet.
Da han søker ny pleieassistent, ender han via snurrige tilfeldigheter opp med Driss (Omar Sy), en gatesmart, tidligere straffedømt raner med mye humor og lite medlidenhet.
Akkurat det Philippe trenger, skal det vise seg.
For mot alle mulige slags odds utvikler det seg et nært og varmt vennskap mellom den forfinede overklassemannen og den soulelskende tøffingen fra drabantbyen.
De utvider hverandres horisont slik at de begge blir bedre mennesker og får et bedre liv.
Philippe er fanget i et både fysisk og mentalt skall, som Driss utfordrer ham ut av.
Driss er av typen som ikke har peiling på at man ikke skal klappe mellom satsene.
Philippe lar ham får være seg selv, men utfordrer ham til å foredle seg selv.
Historien er basert på virkelige personer og hendelser, og i dette tilfellet er det et kvalitetsstempel.
Det hadde bare vært for drøyt om noen hadde diktet opp denne utrolige historien og disse to uimotståelig skjønne kompisene.
«De urørlige» er en forfinet, fransk film fortalt på Hollywood-måten.
Ambisjonen er å røre oss og underholde oss, og da er ingenting mer effektivt enn filmbyens feelgoodformel.
Men den visuelle stilen, den lune humoren og usedvanlig sterke skuespillerprestasjoner løfter «De urørlige» til en helt fantastisk opplevelse.
Sannsynligvis lager Hollywood en egen versjon av denne historien, med Dustin Hoffman eller Al Pacino som rullestolbundet millionær og Will Smith eller Jamie Fox som pleier.
De kommer til å smøre tjukkere på og blir derfor helt sikkert ikke så skjønn som franske «De urørlige».
| 1
|
700376
|
Og så driter vi ut Freud
Filmen om den farlige metoden er kanskje en utdriting av sjølhøytidelige menn eller kanskje en fortelling om hvorfor vi nå alle er uansvarlige hippier.
Kanskje om at nytelse og dumhet er tvillinger.
Kanskje om at Freud og Jung var fantasiløse trestokker.
Kanskje om Keira Knightleys historiske overspill.
"A dangerous method":
Internasjonal samproduksjon.Dramakomedie?
2011.
1 time, 39 minutter.
15 år.
Regi:
David Cronenberg.
Med:Michael Fassbender, Viggo Mortensen, Keira Knightley, Vincent Cassel, SarahGadon.
Hvis du tilfeldigvis har ramla innom Dagbladets nettførsteen mandag da en bevegelsesklovn fra TV2-segmentet tilsynelatende stikker hodetinn i anus til Linni Meister, kan det være at du blir grepet av kulturhistoriskettertenksomhet: 150 års pedantisk sjelehygiene og en utdannelsesrevolusjon somegentlig gjør oss alle til Humlesnurr, har ført til dette.
En vulgær,perspektivløs egendyrkelse som gjør at vi burde behandles for kollektiv autisme.
Freud og Jung gjorde det.
Psykoanalysen og dens forvirra avleggerehar skylda.
Den tok utgangspunkt i at du blir sjuk av alle handlinger som ikkeer reint egosentriske.
Hvis du har fått nevroser fordi far din var en bonde somklandret deg for oralsex med sau, så må du åpent ta på fårikål etter først å hasnakket en del om det.
Nytelse er psykiaterens Gud.
Men nytelsen og dumhetenhar alltid vært enegga tvillinger.
Antakelig er psykologien omtrent den samme fremdeles.
Etsjelesjukt menneske blir aldri fortalt at det skal gå hjem og lære seg å levepå en ansvarlig og omsorgsfull måte i samfunn med andre mennesker.Menneskesinnet blir fremdeles vurdert isolert fra sitt gavn og sittsamfunnsansvar.
Hippiene tok opp arven etter psykoanalysen og fullførte deneksotiske sansegalskapen:
Hvis det er moro, må det også være rett.
Den gamle grøsser-silkisen David Cronenberg har laget enmerkelig film om Freud og Jung som heller så voldsomt mot komedien at du lurerpå om psykoanalysen egentlig blir ubarmhjertig parodiert.
Det starter med atKeira Knightley stormer inn i stuen uten å ta av seg luven, og så gjennomførerhun en slags psyko-standup som kunne vært komedie-karikatur av det tidligenittenhundretallets bilde av Den Hysteriske Kvinne.
Hun bardemer seg som om hunhar alien-yngel i hjernen, hun vrir seg som en spastisk kulturby-åpning utenslør.
Det er så gale å se på at du får lyst til å skrike:
Fjern livmora hennes,for Guds skyld!
Etter dette filmhistorisk imponerende overspillet blirfrøken Spielrein omsider psykiater.
Da han hun blitt rist til klimaks av herrJung, som imidlertid er så mye sveitser at han løper tilbake til kona si.
Knightley spiller filmens kvinnelige galskap.
Mot henne stårde to psykiaterne, Vater-Freud og Unge-Jung.
Mennenes naive selvhøytideligethar en slags malerisk ro.
Begge skikkelsene er enten skapt som endimensjonaltskolefjernsyn eller en infam utdriting av den akademiske idiots skremmendelivsfjernhet.
Michael Fassbender ser alltid ut som om han har spist fruensnatte-valium.
Men her tviholder også Viggo Mortensen så fanatisk på sigaren sinat han likner en Freud-plakat til bruk i barneskolen.
Det er fantastisk, og det er helt uutholdelig.
Men hvisCronenberg virkelig har skapt en tragi-komisk skildring av de to idiotene somla grunnlaget for vårt moderne selvbilde, er jo filmen genial.
Men jeg trorikke det.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
700377
|
Bieber-søt Spider-man for vår tid
Andrew Garfield er en så ung og behagelig nåtidsfriskas som Spider-man at han nårsomhelst kunne bryte ut i "Never say never", og så ville operataket ha ramla.
Det er blitt kult med klissete hender igjen.
"The amazing Spider-man":
Amerikansk eventyrfilm.2012. 2 timer, 15 minutter.
11år.
Regi:
Marc Webb.
Med:
Andrew Garfield, Emma Stone, Rhys Ifans, Denis Leary,Martin Sheen, Sally Field.
Her er den filmen som jeg kunne ha veddet på aldri villebli laget.
Sam Raimi tømte Edderkoppmann-myten for alt tenkelig eventyr, ogmelankolikeren med de klissete fingrene ble en trist byoriginal.
Tobey Maguirekom til et slags eksistensielt endepunkt der sjøl føreren på Styx-ferja villesett likegyldig på ham.
Det var så leit og så irriterende å være superhelt atarbeidsledig finansieringsekspert kunne virket fristende.
Andrew Garfield er en Spider-man for vår tid.
Han har etsmådjevelsk Justin Bieber-fjes og er i stand til å utøve actiongladungdommelighet uten at man skulle ønske at Freud stakk innom for å si at trangdrakt er helt normalt.
Jenta er Emma Stone, en slak og sval ungdoms-skuespillermed bein i nesa og latter i blikket.
Hun er til og med datter av den gamlenittitallskomikeren Denis Leary, som er blitt lov og orden-mann i den delen avpolitiet der de ikke innkaller til planleggingsseminar hvis pus sitter fast iplentreet.
Det starter med at mamma og pappa Parker forsvinner meduhyggelige hemmeligheter, og Peter Parker vokser opp hos Martin Sheen og SallyField.
Det er en så attraktiv form for foreldreløshet at han burde skatte fordet.
Det er heller ikke en ulempe for den moderneSpider-man-historien at den troverdige livs-tristesse Rhys Ifans spillermotvillig gene-mekker i en gjenværende del av amerikansk næringsliv.
Peter P.blir vertskap for en ekkel liten edderkopp, og så utvikler han seg bråkvikt tilen begeistra eventyrfigur som nesten kan fly til Neverland.
Det er inspirerendeå se ungdom som trives med fysisk aktivitet og ikke bare sitter medorgel-leksene hele dagen.
Forskeren blir til en diger grønn øgle med sørgmodigbrite-blikk, og før du vet ordet av det skvetter han opp av skoledoen og sprergrønn tåke.
New York evakueres, og den kan vi.
Heisekraner duver deilig ivinden, og den kan vi.
Emma Stone har gammeldags hestehale, og den kan vi.
Dennye spidermannen er ikke akkurat sofistikert, men han underholder.
| 1
|
700378
|
Skjønn norsk barne-klassiker!
En fattig hvermannsfamilie uten tidsklemme arver onkels hus på Sørlandet.
Med strandlinje.
I vår tid ville det vært verd titalls millioner, men i 1954 måtte man enten vinne 5000 kroner i Pengelotteriet eller finne en skatt for å overleve sine økonomiske forpliktelser.
Nydelig.
"Ugler i mosen":
Norsk familiefilm.
1959.
1 time,34 minutter.
7 år.
Regi: Ivo Caprino.
Med:
Grethe (Kausland), Kari Borg, TuridBalke, Sverre Hansen, Kjetil Bang-Hanssen.
Helt uventet i ei dvd-hylle like ved kassa på Rema:
Barndommens yndlingshistorie.
"Marens lille ugle" av Finn Havrevoldvar en dristig blanding av mild fortidsgrøsser og uskyldsren fantasy, for ionkel Pavels hus på Sørlandet satt en ond Caprino-nisse og oppførte seg sompsykotisk Saw-skurk som reiv ull-stoppen ut av ugler.
Boka ble filma i 1959 med Lille Grethe i tittelrollen somMaren, og den er fremdeles så engasjerende at barn med Star Wars-erfaring måttestille seg bak stolen når møbler og klokker ble levende i den forheksasørlandsidyllen.
Dette var faktisk ikke en politisk korrekt historie, for denavdøde var fremdeles en ukul kødd da filmen sluttet, og den onde nissen virketlike psykopatisk som Karius og Baktus gjør.
Det er litt befriende nårbarnehistorier ikke slutter med at Ester og Ali tar Hitler med seg hjem for ågi ham fløte på fat.
Ved gjensynet la jeg mest av alt merke til Sverre Hansen, enskuespiller-favoritt fra syttitallets absurdistiske TV-teater.
Han spilleroppkava elegant som en norsk Roberto Benigni og fjomser intelligent rundt i dennorske kjernefamilie-idyllen med sine profetiske bekymringer.
Du skulle bare havisst hvor galt alt ble, Monsen.
Men Hansen er en fryd.
| 1
|
700379
|
Dolly Parton hos Ivar Dyrhaug
Man skal være spesielt glad i Dolly Parton, man må elske den bastante slaktersjarmen til Queen Latifah eller sette pris på soulmusikkens kronglete stemmebruk for å like denne filmen.
Så der forsvant alle.
"Joyful noise":
Amerikansk musikk-komedie.
2012.
1time, 58 minutter.
11 år.
Regi:
Todd Graff.
Med:
Dolly Parton, Queen Latifah,Keke Palmer, Jeremy Jordan.
Annerledes-filmen "Joyful noise" er på en måtesom å høre på "We are the world" i nesten to timer, det er somtvangsforing med gospelfraseringer fra "Beat for beat", det er som omMargrethe Munthe sto opp på allehelgenssøndag og laget skrikende ekstravers til"Nei nei gutt".
Men musikkfilmen har tross alt en visssøndagsskolesjarm som kommer til å kose for seksualmotstandere ogkirkebevarere.
Dolly Parton har gjort horisontutvidende ting med fjesetsitt og ser etter hvert ut som en naken hamster med store nøtte-reservoarer, men hunspiller friskt og folkelig.
Dolly er den frekke mora i en shariastyrtamerikansk småby der fritidssyslene bare omfatter at man stiller i blå kjorteli kirkekoret og synger "not enough love" som om det var et løfte.Kris Kristofferson dirigerer uten antydning til kne i kappen, men han dør fort,og så får den gammeldagse merra Queen Latifah dirigere.
Det viser seg også at hun vil nekte den kjekke dattera si åmøte Dollys opprørske barnebarn, for han er gutt.
Gutten får ikke være med i koretfør han synger McCartneys "Maybe I'm amazed" på audition og tar segav dronningas ulykkelige sønn.
Sånn er det med det.
Jeg har aldri skjønt gospel eller soul.
Det er ser ut som enkatarsisk kåthet forkledd som gudstro.
Men OK, de synger "Wanna take youhigher" av Sly and The Family Stone, og det trodde jeg var enmarihuana-sang.
Så de er nok slemme på bånn.
| 0
|
700380
|
Overlesset, overflatisk sjalusidrama
Forferdelige ting som mord, voldtekt, menneskesmugling og småbarnsdød i Sarah Johnsens historie om to brødre som konkurrerer om den samme jenta.
Men Johnsen får ikke til psykologisk dybdeboring i historien om hvem som egentlig har skyld.
Regi/manus: Sara Johnsen.
Med:
Maria Bonnevie, Kristoffer Joner, David Dencik, Maria Heiskanen.
Foto: John Andreas Andersen.
Norge 2012.
1 time 45 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet:
Ungdom/Voksen.
Må det sjalusi, mord, voldtekt, fødsel, småbarnsdød og menneskesmugling til for at et filmmanus skal fenge?
Dessverre synes Sara Johnsen å tro det.
"Uskyld" er blitt så overlesset av vonde hendelser at troverdigheten rakner.
Formmessig har Johnsen, som har skrevet manuset selv, valgt å kaste om på kronologien og fortelle en krimgåte som en politikvinne må løse.
Nå vel, hvem som drepte hvem, avsløres for oss seere allerede i starten slik at vi vet hva som skjedde kort før to menn blir funnet døde ved en leirplass i skogen.
Mellom dem ligger en utmattet kvinne (Maria Bonnevie).
Det er opprullingen av fortiden, den psykologiske motivasjonen for drapene, som utgjør filmen.
Johnsen fører oss helt tilbake til da de tre hovedaktørene ble kjent som barn.
Filmens idé er at vi skal dømme om hvem som egentlig er skyldig, og hvem som er offer.
Det synes å være én grunn til filmtittelen "Uskyld".
To brødre, Ruud og William, kives i årevis om samme jenta, Janne.
Hvem av dem vil hun selv ha?
Etter noen hopp i tid er de blitt tenåringer, storebroren kjører bil og lokker den yngre Janne med røyk, øl og manndom.
Hvem elsker hun?
Hvem lar henne oppleve førstegangs kjærlighet?
Altså, dette er et sjalusidrama, men skildret i så løse brokker og flashbacks at vi får altfor lite psykologisk innsikt i hvorfor Ruud som voksen blir en bitter einstøing, William (Kristoffer Joner) stikker til utlandet mens Janne har fått seg samboer og stebarn.
I et glimt introduserer fortellerstemmen (politikvinnen) begrepet "ondskap", men det forblir tåkete til siste slutt om regissøren faktisk mener at én av aktørene skal fortolkes som en ond person, ikke bare en fortvilet skikkelse.
Så pendler regissøren kronologisk mellom et nåtidsplan tre måneder før drapene og fortidens hendelser.
Slik får vi vite hvem av brødrene som gjorde Janne gravid, hvem som hjalp henne å føde og hva som skjedde med barnet.
Men her faller Johnsen dessverre for fristelsen til å introdusere enda mer elendighet, deriblant en tilfeldig trafikkulykke.
Da blir det rent for mye.
Nå kunne man tro det ville hjelpe at alt ikke bare er blod, gørr, avsagde sauehoder, krypende mark og mus.
På et fortellingsnivå forsøker figurene til Kristoffer Joner og Maria Bonnevie å gjenskape paradisets uskyld fra barndommen.
Det gjør de ved å leve fritt i Edens hage ved elva og i skogen.
Spillet til hovedrolleinnehaverne, inkludert David Dencik som storebroren, er upåklagelig og gjør at jeg i begynnelsen suges inn i fortellingen.
Merkelig er det imidlertid at Ruud snakker svensk mens William snakker stavangersk til tross for at de har vokst opp på en gård på Østlandet.
Men selv ikke skuespillernes gode innsats og John Andreas Andersens svært vakre og til tider idylliske fotografering av nakne, elskende kropper på bryggekant og i fossefall kan fjerne den snikende og etter hvert dominerende følelsen av at dette er en konstruert historie der ytre dramatikk brukes for å skjule manglende psykologisk dybdeboring.
Dermed er vi ved filmens slutt ikke det spor nærmere svaret på spørsmålet som Johnsen lar politikvinnen gjenta:
Hvem var egentlig skyldig, og hvem var et offer i denne mangeårige tragedien?
| 0
|
700381
|
Hatobjektet Palme
"Å gjøre livet så anstendig som mulig, er min politiske ideologi."
Det sa Olof Palme da han ble spurt om sin egen nekrolog.
Filmen om ham skaper et interessant portrett.
Regi/manus: Kristina Lindström, Maud Nycander.
Sverige 2012.Lengde: 1 time 49 minutter.
Aldersgrense: 7 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Glem hvem som drepte Olof Palme, her kommer filmen ompolitikeren selv:
Hvem var han, og hvorfor ble han til slutt hatet av så mange?
Det har blitt et interessant portrett.
Filmskaperne Kristina Lindströmog Maud Nycander har gravd fram mye fascinerende arkivmateriale og fått låneprivate videoopptak fra familien Palme.
Slik tegnes bildet av pappaen som lekermed sine tre sønner i en årlig feriemåned, men også den fraværende far da hansom politiker ble oppslukt av samfunnsdebatten.
Filmen forteller kronologisk omPalmes liv, dog introdusert av et eminent klipp fra et tv-opptak der han vargjest hos BBCs intervjuer David Frost i 1969.
"Hva bør stå i dinnekrolog?" spør Frost og får til svar at en politiker som tenker på slikt,vil stivne.
Så legger Palme til:
"Å gjøre livet så anstendig som mulig, ermin politiske ideologi."
Regissørene lister ikke bare opphendelser i Palmes liv, men viser stadig hvordan den intellektuelle tenkerenmøtte samtidens utfordringer.
Som sønn av en flyktning fra Latvia (moren) og enfar fra en svensk overklassefamilie lærte Olof flytende fransk av singuvernante.
En tre måneders haiketur gjennom USAs slumstrøk fikk ham for alltidtil å tale de fattiges sak.
Så klatret han i detsosialdemokratiske partiet, protesterte mot USAs bombing av Nord-Vietnam,formante de venstreradikale om å avstå fra vold og talte mot apartheidregimet iSør-Afrika.
Vi får se Palmes suksess tidlig på 70-tallet, men også hans senerenederlag i det svenske folkhemmet, deriblant en pinlig fornektelse avovervåkingen av venstresiden.
Det sørgelige med den ureddePalme, var at han så ofte virket arrogant.
Det skapte et hat hos motstanderne.Som en livets ironi sier Anna Lindh (politikeren som senere selv ble drept) vedstatsministerens båre:
"Et menneske kan myrdes, men ikke ideene."
| 1
|
700382
|
Filmen dreper seg med graut
En film der leiemordere stort sett sitter i bilen og snakker om ting bør i det minste ha gode replikker.
Det har ikke "Killing me softly".
Den har ukas mest irriterende overforbruk av nærbilder.
Killing them softly
USA.
2012.
1 time, 37 minutter.
15 år.
Regi: Andrew Dominik.
Med:
Brad Pitt, Ray Liotta, Richard Jenkins, James Gandolfini, Scoot McNairy, Ben Mendelsohn.
Hvis du ser en film med urimelig mange nærbilder og dårlig vær betyr det enten at den er norsk eller at en rik skuespiller står som med-produsent, for skuespillere elsker nærbilder.
De jobber med den røffe gangster-mimikken i badespeilet, og så går de ned til kona si og sier:
— Se, Angelina, Så sier han "do you mean the fg pk left the car by the f***g railroad", og så løfter jeg på det ene øyebrynet mens jeg liksom tilfeldig tar fram en tannpirker som...
— Ikke bann foran ungene, Brad.
— OK, Men han sier det.
Og så liksom bøyer jeg den ene munnviken.
Skuespillere som har vært i badespeilet er kjedeligere enn CNN-reportere i røde regnjakker, de er kjedeligere enn rykter om oppholdsvær, de er kjedeligere enn samtaler om kastrering av ku og kalkpuss av kjellermur.
Det er noe håpløst ukarismatisk ved å la enkle yrkesutøvere gjengi replikkene til en sjarmløs og talentbefridd skrivebords-drømmer mens du hele tida kan telle porene i den utsøkt fattigslige huden deres.
Tarantino gjorde småskurk-samtaler til musikk.
Han skrudde som Beckham.
Det evindelige snakket i "Killing them softly" mangler metronom og er uten interesse.
Det er trist og trøstesløst og bortkasta.
Det er som å overvære senatsmøter i "Star Wars".
Filmen handler om to bortkasta rennesteins-idioter som raner et pokerlag for at Ray Liotta skal få skylda, og så kommer Brad Pitt og er snakkesalig leiemorder, og han hyrer James Gandolfini, som bare vil snakke, drikke og humre med horene.
Bak snakket ligger nyhetssendinger om den økonomiske tilbakegangen i USA og valgtalene til Obama.
Det er like pretentiøst og patetisk som å sminke opp halvannen timer ingenting med smiskemusikk.
Rett som det er oppstår sjølfornøyd grapsevold.
Men aldri noe som likner en historie, bortsett fra den ufrivillige:
Etter nedgangstidene er amerikanerne blitt uutholdelig sjølmedlidende for at de er så dumme at de tror på kapitalismen.
Dem om det.
| 0
|
700384
|
Gud liker oss ikke lenger
Ridley Scotts forklaring på de umedgjørlige penishodene i "Alien"-filmene er at Gud ikke liker oss lenger.
Ikke en gang når den hyggelige eksportsvensken Noomi Rapace kommer reisende i yoga-bikini, liker Gud oss.
Det er et grått sjokk.
"Prometheus":
Amerikansk sci-fi grøsser.
2012.
2 timer.
15 år.
Regi:
Ridley Scott.
Med:
Noomi Rapace, Michael Fassbender, Charlize Theron, Logan Marshall-Green.
Til den ugjestmilde og Darwin-frie naturen der elver renner og alger gror kommer det en naken skinhead.
Over ham og et sjelløst, hjemløst landskap av Skjæråsen-fri antiromantikk svever Guds metalliske lavblokk.
Det lettkledde sendebudet drikker nista si og blir til svart DNA.
Sånn ble det animalske livet på jorden til.
Neste tablå: 2089.
Den lille forskeren Noomi Rapace graver i steintårnene et sted som likner Skottland på en normal influensadag uten fotball.
Hun finner et pekende romvesen og utbryter entusiastisk:
"De vil at vi skal komme og finne dem!"
Det var helt feil.
Det er ingen som liker oss.
Nobelkomiteen liker oss ikke, zoologene liker oss ikke, Gud og englene og Statkraft liker oss ikke, for mens alle andre skapninger i Universet har tvilens tilgodehavender, er vi uelska også av fjerne naboer som vi aldri skal få se.
"Prometheus" er en dyster visjon om hvorfor penisdyra i de gamle "Alien"-filmene ble utforma av en moralistisk og djupt gretten rase av hårløse superfolk et sted i Universet.
Skaperne våre ville bli kvitt oss igjen, slik sydenturister drukner katten dagen før de drar til Callevallabandos for å drikke seg dritings og stenge ungene inne på hotellrom.
Vi skal utryddes.
Det er antakelig fordi vi trødde i graset.
Watch the parking meters.
"Prometheus" handler om at et mannskap på forsker-romskip i 2093 kommer til en planet så langt uti verdensrommet at lyset antakelig bruker tusen år, mens Charlize Therons himmelbåt bare bruker tre.
Benjamin Button holder en holografisk tale omtrent fra graven, for dette er ekskursjonen der menneskene møter sine skapere i en slags kosmisk spørretime og kanskje finner ut av ting.
Skapernes planet er skjelettgrå og utsøkt stygg.
Det finnes ingen spor etter Guds kjærlighet, og da de måpende menneskene på menneskers vis finner en gjenværende representant for gudefolket, er han en humørløs og teknokratisk tosk som kunne ha prosjektert Tjensvollkrysset.
Filmen kommuniserer med gammeldags estetikk:
Metalliske lukkemekanismer og hjelmer og drakter og skitt; en science fiction-konvensjon som i hvert fall visuelt bekrefter det vi ante:
Uansett hvor du kommer i verden, er alt likt.
Ridley Scott har laget en tålmodighetskrevende første-time, som om han hadde et budskap.
Det har han jo ikke.
Men vi glemmer at han har sittet lenge i bestefarsstolen uten å komme fram til Askeladden da filmen plutselig blir et kaldt, grusomt utryddelses-eventyr.
Det funker.
Romvesen-smitte forvandler folk verre enn overdreven soling, Noomi foretar filmhistoriens ukuleste keisersnitt og mennesker blir vertskap for mordersnegler mens Gud spiller på orgelet sitt og omprogrammerer et solsystem.
Det er sterke ting.
Det eneste som mangler er at Trine Skei Grande kommer og er veldig trist over at den underbitte snøjerven dør.
Da jeg så filmen på svært lerret, var jeg helt forheksa over Ridleys gjentatte jentetur i jævelskapen.
På Blu-ray er den imponerende, men litt mer alminnelig.
Jeg håper regissøren lager en oppfølger som forklarer hva han egentlig mente.
Vi her på Tjensvoll synes vi er greie, snille folk som vasker hendene etter dobesøk og betaler skatt med glede også når det kommer snø i oktober.
Vi fortjener egentlig ikke dette.
Følg meg på Twitter:
@arilaabra
| 1
|
700385
|
Det nye Jaglandet blir til
I det nye Europas urutinerte avkroker er det faktisk noen som har avla fram en gruppe nye europeere som ser verre ut enn Grand Prix-deltakere, men de låter likt.
Vi er der hvor det fjerde riket blir til.
"Resident evil: Damnation":
Animert science fiction grøsser.
2012.
1 time, 40 minutter.
15 år.
Regi:
Makoto Kamiya.
Med stemmene til Matthew Mercer, Wendee Lee og Courtenay Taylor.
Universets onde avkroker er ingenting mot republikkene i det glemte Sovjetunionen.
I animasjons-grøsseren "Resident evil: Damnation" kommer CIA-skjønnasen Leon til Den Østslaviske Republikk der enten myndigheter eller opprørere betjener seg av etterkommunistiske monstere for å vinne en slags borgerkrig som vi ikke skjønner.
Monsterne ser ut som anatomiplansjer av muskelsystemet og dets festepunkter, og de er kjæledyra til en mystisk frakkemann.
Den kvinnelige presidenten kunne vært stivna avhopper fra Beverly Hills 90201, og det gjør også goth-biologen som åpenbart er en kjønnsforvirra reinkarnasjon av Bruce Lee og heter Ada.
Det er ille nok at Øst-Slavia ville ha stemt på Aserbadsjan i Grand Prix.
Landet er også hovedsetet for biologisk kriminalitet, og det blir antakelig snart EU-medlem og så kommer monstere som likner imitasjoner av juleslakt i Idsø-disk i stjålne BMW-er og er Schengen-turister.
Dette er det nye Europa som blir til.
Jaglandet, der alle er fattige og alle er på flukt.
De animerte folka er på dataspill-nivå, og handlingen er litt bedre enn den skulle ha vært i en så grapsete film.
Men du kommer aldri til å skjønne hva det egentlig handlet om.
| 0
|
700388
|
Viktig budskap, rotete film
Margreth Olins dokumentar om asylsøkerbarn ville antakelig blitt bedre om hun hadde konsentrert seg om én historie.
Regi:
Margreth Olin.
Med:
Goli, Mohammed, Ali, Hassan,Husein, Ali, Khalid, Faqiri med flere.
Norge 2012.
1 time 33 minutter.Aldersgrense: 11 år.
Uten tvil tar Margreth Olin tak i en av de ømmesteverkebyllene i Norge for tida:
Behandlingen av mindreårige asylsøkere.
Mendokumentaren hennes er for rotete satt sammen til å bli den tungvekteren i denoffentlige diskusjonen som hun ønsker.
Det er synd.
La oss kalle norsk asylpolitikken mur som Olin vil kakke et stort hull i ved hjelp av motargumenter.
I etforhåndsintervju sa hun til Aftenbladet i september:
"Nei, jeg mener ikkeat alle enslige mindreårige automatisk skal få opphold i Norge, for dette erkomplisert.
Men vi må forsvare barnekonvensjonen som sier at asylsøkere harkrav på helsehjelp og omsorg, og vi må beskytte menneskerettighetene som sikrerretten til å søke asyl."
Problemet hennes er å omsettedette ståstedet filmatisk og treffe magen vår så sterkt at vi skriker tilpolitikerne:
Gjør om på reglene slik at UDI lar Goli, Mohammed, Ali, Hassan,Husein, Khalid og så videre få bli.
Men det er forskjell påhistoriene til guttene som Olin har laget en høyst ujevn mosaikk av.
Ikke alleløfter anliggendet hennes med like stor tyngde.
Deres subjektive fortvilelsealene har ikke tilstrekkelig beviskraft med tanke på å innvilge asyl.
Tidvis følger hun Goli somflyktet fra en voldelig stefar, men like fullt ble tvangsreturnert etter fireår i Norge, til tross for en kropp full av arr etter selvskading.
I filmenfotfølger dokumentaristen ham idet han krysser grensen til Tyrkia, så videretil Athen og havnebyen Igoumenitsa der han vil ta seg over til Italia.
Langtute i filmen får vi vite at han under norgesoppholdet knivstakk en annen.Regissøren taler like fullt til fordel for å la Goli få bli i Norge og benyttersågar opptak av seg selv i vitneboksen under rettssaken hans.
Olin er altså på parti med Goli.Det er dristig, men selvfølgelig lov for en dokumentarist å bli en subjektivdeltaker, men hun overbeviser likevel ikke meg som seer.
Hun vet trolig langtmer om hans skjebne enn det hun klarer å formidle.
Dessuten stykkes historien hansopp med stadige besøk i Salhus asylmottak for mindreårige i Bergen.
Derpresenteres vi for flere skjebner, noen navngitte, andre anonymisert, noen ifargebilder, andre i svart-hvite stillsfoto, uten at den estetiske begrunnelsenfor dette er åpenbar.
Men her dukker iallfall filmenssterkeste fortelling opp, den om de afghanske brødrene Hassan og Husein.
Kill your darlings, er et brutalt grep.
Den norskedokumentaren «Imagining Emanuel» av Thomas Østbye, som fikk Menneskerettsprisen2011 (ironisk nok av Anniken Huitfeldt), gjorde et sterkt inntrykk ved åsynliggjøre én papirløs skjebne.
Faktisk tror jeg Olin haddelyktes bedre hvis hun hadde nøyd seg med fortellingen om de to brødrene:
Huseinble i Afghanistan stukket med bajonett i magen av folk som drepte foreldrene ogflere søsken.
Hassan, den andre som overlevde, forsvarer lillebroren med nebbog klør på Salhus der Husein lammes i både bein og psyke.
Dette hjelper likevelikke mer enn at UDI sender dem til Dale i Sandnes.
Så sitter Huseins blikk ogHassans sorg igjen i en.
Her lykkes regissøren omsider å slå en sprekk iasylpolitikkens mur.
| 0
|
700389
|
Barnemisbruk som mumler i bushen
En uklart jabbete film om en liten unge i fattigsumpen og alle hennes småtøfrfe ansiktsuttrykk mens verden rundt egentlig går under uten at noen burde beklage det.
Det er ubegripelig mye jål i den rotete filmen.
Beasts of the southern wild
USA.
2012.
1 time, 33 minutter.
11 år.
Regi:
Benh Zeitlin.
Med:
Ouvenshané Wallis, Dwight Henry, Levy Easterly.
Kanskje ville jeg ha likt filmen bedre hvis jeg skjønte hva poenget var.
For meg lukta det balsamicosur ludenfrakk fra fortida:
De situerte har alltid elsket fattige og elendige over hele verden fordi det har gitt dem en illusjon om å berøre den virkelige verdens fargerike flerfoldighet.
Dette er en sånn sjarmoffensiv.
Den smisker forferdelig.
«Beasts of the south» handler om ei lita jente som vokser opp med en gal, sjuk alkoholikerfar i en egentlig oversvømt sørstatssump der de teknologiske pussighetene likner en gammel Mad Max-film.
I den uskjønne biotopen kolliderer to filmstiler.
Jentungen og de fulle folka hennes er skildret med den neosentimentale realismens vimsete kamera, mens handlingen svimer av gårde som en Morten Harket-tale om uendeligheten og Universet.
Jenta ser dyret i åpenbaringen og snakker høytidelig som en New Age-aforistiker, men stilismen som kunne gjort filmen til en fabel, finnes ikke.
Bare en bråta «You ’the man, you ’the man!»-skitt.
Det ene øyeblikket funker folka som forhutla sjøfarere i en ark uten Noa.
I neste øyeblikk gjør de opprør på sjukehuset der det fæle samfunnet vil hjelpe.
Og så ender handlingen med en tårevåt økologijammer om at alt i Universet henger sammen i en stor, lykkelig felles-avhengighet.
Som for øvrig er feil, for Universet er et smell som flykter fra seg selv og bare kan defineres som konstant forandring.
Jentungen er en eufemisert overlever som er instruert til å spille med voksent bokserfjes.
Jeg leste for bare et par uker siden:
«De kalte oss løvetannbarn, men hele tida var vi redde og hadde det vondt».
Denne hjerteløse forskjønnelsen av fattigdom går bortimot den samme barnemisbruks-ruta som «Slumdog millionaire».
Det skal vi ha vett til å gjennomskue.
| 0
|
700390
|
Men de slåss jo fader ikke!
Av uante grunner laget franskmennene en slags pasifistutgave av Asterix og Obelix, der alle går rundt i England og flørter i stedet for å plage romerne.
Ille.
Asterix og Obelix møter britene
Fransk komedie.
2012.
1 time, 56 minutter.
7 år.
Regi:
Laurent Tirard.
Med:
Gerard Depardieu, Edouard Baer, Catherine Deneuve.
Denne Asterix-filmen markerer et trist vendepunkt.
Den er en ufransk festforestilling i misbrukte muligheter, den er som en lat og jabbete Hollywood-film med sjabert sparebudsjett eller en litt uopplagt KLM-episode.
Den sjarmerende, direkte Asterix-humoren forsvinner i uttværa alminneligheter og ubegripelig småjentesmisk.
Historien er altfor god til å bli skusla vekk.
Urte-gallerne blir tilkalt av den engelske dronninga Catherine Deneuve, som likner en stråleskadd stueplante, for å hjelpe de ubehjelpelige britene mot romernes invasjon.
Det kunne blitt en enkel og slagkraftig oppvisning i repeterte russlagsmål, en deilig taxikø-begivenhet for deltakere med parodisk kroppspråk.
Det gjør det ikke:
Asterix er bare opptatt av damer.
Dronningens ordonnans er bare opptatt av å ta vare på sin forlovede (Charlotte Lebon), som ser ut som en avstøpning av Pippa bakfra.
Den medbrakte ungdomsgalleren fjomser rundt på frierferder, og det enkle dyret Obelix vikles inn i et ydmykende eventyr med en engelsk guvernante.
I utkanten av dette idiotiet går folk rundt og snakker enten med skolerevy-betoning eller frognersk landsmål, men samtalene siger som snott av nyknuste baller.
Nja.
Omtrent sånn.
Vikinger tilkalles som leiesoldater uten rett til å utdele fredspriser, men de deltar med lite annet enn barbrysta overvekt.
Slagsmålene da?
Neeei.
Gallerne roter vekk tønna med trylledrikk, så det blir ikke så mye slåsskamp.
I stedet sier man ting som:
«Det kalles håp, og det er alt de har».
Jeg har tvitre-diskutert med Erlend Loe om det ville vært moro med en Hulken-film der han holder seg.
Her holder Gallia seg, og det er leit.
| 0
|
700392
|
Bardem-skadd Bond-film
Javier Bardem er ikke bare den dårligste Bond-skurken noensinne, han er også den latterligste imitasjonen av Hannibal Lecter.
Han er den ivrigste, mest selvopptatte Bond-skurken - og den eneste noensinne som jeg har vært redd for skulle bryte ut i en kjent opera-arie.
Det gjør noe med filmen.
Sam Mendes er en uegna Bond-regissør.
I den litt besværlige delen av virkeligheten der voksne menn går rundt og kaller hverandre for 007 og Q og sånn, reddes opplevelsen ved at agentyrket er et sted der man kan trekke seg tilbake fra livets følsomhet og nyte den kjølige kynismens vernende blodtrykksfall.
Sam Mendes ser seg om:
Der er det en fyr som kanskje er lei seg!
Sorry, Sam, men det driter vi i.
Vi er her for stuntene.
Home Alone-kopieringa er OK, men ikke fullført.
Det meste mangler
Det starter bra.
Daniel Craig ignorerer faren for skadd grådress og klatrer på togtak fordi han må få tak i harddisken med navnene til Nato-agentene — ei liste som Assange antakelig har allerede.
Det dramatiske skjer, og det skal jeg ikke fortelle.
Men et lite stykke uti filmen får vi en Bond med kryptonitt-syndromet.
Han er ikke helt i form lenger.
Det blir vi selvsagt nervøse av, for nervøsitet er en Mendes-ting, men underholdende er det ikke.
Det er også litt trist at Ralph Fiennes torpederer MI6 ved å ville pensjonere alle (moderne kultursykdom) - han vil at M skal melde overgang til hundelufter-patruljen, og det samme med Bond.
Han er for gammel.
Mannen kan aldri ha sett Roger Moore.
Synet av et plutselig smell er så kjærkomment at jeg nesten hadde tårer i øynene av lykke, for jeg var redd for at Fiennes ville fortelle om barndommen sin.
Jeg skal heller ikke røpe smellet, men det setter en slags fart i filmen, og plutselig er vi på kasino i Macao.
Der kommer en ung assistent fra MI6 og utøver litt gubbete seksuell sjargong sammen med agenten.
Det ville vært ganske pinlig også uten de siste ukenes nyheter.
Sam forsøker på en play it again med Bonds seksualitet, men det funker ikke for Daniel Craig.
Han ser ikke ut som en litt pjolterkåt handelsreisende, slik Connery og Moore gjorde.
Derfor er heller ikke den murrende mataharien Severine en god idé.
Hun oppfører seg som porno-nips og har deretter muskelkrevende turnsex med den oppsøkende agenten bak doggete dusjglass.
Det er heller ikke kult.
Så kommer altså Bardem med sitt nyblonde silikonhår og ser ut som en veldig åpen åttitallsfrisør.
Bardem er en psykologisk Bond-skurk.
Han er ikke ute etter verdensherredømme, han har et bittert og sjukt morsbilde og kunne like gjerne ha sittet på Skøyen og lekt med papirdokker av tempelriddere.
Skuespilleren må ha fått beskjed om å hive på med ildfull mimikk, så det gjør han.
Slik blir Bardem verken farlig eller interessant.
I sluttklimakset gjennomgår ansiktet hans i løpet av sekunder så mange forskjellige rykninger at det ville vært rekord også i Spastikerlauget.
Klimakset kommer i Skottland.
Der spiller Albert Finney en slags Bilbo, og det er OK.
Men filmen vandrer over i en annen genre der det er anekdoteskapende hvis en mann går gjennom isen.
Home Alone-kopieringa er OK, men ikke fullført.
Det meste mangler.
| 0
|
700395
|
Steinansiktet Clooney er for kjedelig
Problemet med denne påstått «nervepirrende thrilleren» er hvor lite nervepirrende den er.
Altfor mye tid kastes bort i å måtte se på steinansiktet til George Clooney der han filer på et nytt gevær.
For noen år siden sto jeg to meter fra en sjarmørsmilende George i festivalpalasset i Cannes.
Men det han oppviser på lerretet, gjør at jeg nok må gi Arild Abrahamsen rett i hva han skrev i januar:
«Clooney er faktisk verdens kjedeligste mann».
Rett nok har figuren han nå framstiller – amerikaneren Jack Clarke – lite å smile av.
Hva har fyren drevet på med hele sitt liv?
Lyssky handlinger, må vite, slike som krever dødelige våpen, med lyddemper.
Agent Jack har årelang erfaring med oppdrag som innkasserer feite dollarbunker, men som også skaffer ham fiender etter hvert som likene ligger strødd på snødekt mark i Sverige eller våt brostein i Italia.
Den sjokkerende åpningssekvensen er så nådeløs at selv Jack får lyst til å hoppe av karusellen.
Men hvis dine synder er røde som blod, hvor lett er det da å vaske dem hvite som snø?
Filmens beste replikk kommer fra den italienske landsbypresten som sier:
«Jack, du lever i helvetet, du».
Utsagnet roper etter en filmskaper som kunne gitt oss en psykologisk thriller om samvittighetskvalene til et villfarent menneske.
At Jack gis kallenavnet Mister Falfalla (herr Sommerfugl), skal muligens antyde lengselen etter et vakrere, renere liv, men det virker utenpåklistret.
Regissør Anton Corbijn tør ikke satse nok på det myke sporet.
I stedet tyr han til ordinære thrillergrep som at Jack ser skummel mann i solbriller og mystisk fyr i bil; avisutklipp varsler hevner, hevner dukker opp.
Jack kverker ham snart.
All filmkunst strever med å finne måter å avsløre personenes innerste tanker og følelser på.
Ett viktig verktøy er skuespillerens evne til å røpe hva som gjemmer seg bak ansiktets maskespill.
Men Clooney makter ikke noe mer enn å stirre mørkt på våpenutstyret han lager til en drapslysten dame.
Bare i møte med vakre Clara på landsbyens bordell, er han på nippet til å tø opp i et smil.
Men nervepirrende?
Nei.
I filmens sjuende kvarter viser Clooney interessante ansatser, men da er det på alle vis for seint.
| 0
|
700396
|
Bang, bang.Splæsj, splæsj
«Resident Evil» var i utgangspunktet eit dataspel, men har sidan første versjon såg dagens lys i 1996 blitt til eit fenomen med spin off-produkt som teikneseriar, actionfigurar og bøker.
Og, altså: film.
«Resident Evil:
Afterlife» er den fjerde filmen i rekkja – og neppe laga primært for middelaldrande menn med samfunnsvitskapleg hovudfag frå universitetet.
Eg har verken spelt dataspelet eller sett dei tre første RE-filmane (der forsvann all autoritet overfor RE-fansen), og må dermed vurdera «Afterlife» som film.
Som film er dette sprøyt – på fleire nivå.
Historia er sprøyt, blod— og gørrspruten står – og så sprutar det stadig vatn over dei teikneserieaktige skodespelarane.
Historia er omtrent sånn:
Alice (Milla Jovovich) lurer på om ho er det siste overlevande mennesket i verda etter siste samanstøyt med det onde og virusproduserande Umbrella Corporation – men ser heldigvis framleis spektakulært godt ut.
I Los Angeles finn ho ei lita gruppe overlevande som har søkt tilflukt i byens fengsel – omringa av ein del tusen svoltne zombiar.
Menneska prøver på si side å koma seg vekk og til skipet Arcadia, og det blir ein del diskusjon (gjesp).
Men så nærmar zombiane seg på alle kantar, snakkinga må ta slutt.
Og så blir det masse bang, bang og splæsj, splæsj.
På sitt vis er her ein del tøffe actionscener – sterkt inspirert av til dømes sakte filmkjøret i Matrix.
Som jo eigentleg betyr at du har sett det før.
Det einaste nye måtte vera at slaktinga går føre seg i 3D – noko som er med på å halda interessa oppe nokre ekstra minutt.
Dermed får «Resident Evil:
Afterlife» eitt ekstra auge på terningen – for 3D-en.
| 0
|
700397
|
På vei til og fra islam
Hva kan få en ung, sekulær mann til å bli muslimsk fundamentalist?
Her kommer et interessant bosnisk-herzegovinsk svar, laget av den dyktige regissøren Jasmila Zbanic.
Mange vil huske hennes sterke Gullbjørn-vinnende debutfilm, «Grbavica» (2005) som skildret sårene hos voldtatte kvinner etter krigen i Sarajevo på 1990-tallet.
Nå har livet i den bosniske hovedstaden falt mer til ro.
Likevel, når Zbanic skildrer et ungt, sekulært kjærestepar, Luna og Amar, utsettes de for ideologiske påvirkninger som fører dem på kollisjonskurs med hverandre.
Samboerparet starter mentalt på samme sekulære planet, de går vestlig kledd, fester, drikker alkohol og elsker heftig uten å være gift.
Den eneste hjelp den sjarmerende flyvertinnen Luna trenger utenfra, er helsevesenets tilbud om prøverørsbefruktning.
Men filmtittelen «På vei» blir viser seg snart å handle om flere eksistensielle ting enn å bli gravid.
For hvor er Amar på vei i livet sitt, undrer Luna.
Må han drikke så mye at han ikke klarer å arbeide?
Hennes formaninger til kjæresten fører ham ironisk nok over i en stikk motsatt livsførsel da han snappes opp av en venn som er blitt praktiserende muslim.
Resten er en talende skildring av Lunas kamp for å prøve å forstå Amar etter hvert som han introduserer strenge muslimske regler i forholdet deres.
Regissøren tar helt klart parti med Luna og får til slutt Amars nye tilhørighet til å framstå som ganske skrudd.
Det er mulig at noen av nyansene blir borte, like fullt er det høyst severdig å se hvor de to menneskene er på vei.
| 1
|
700398
|
«Kick-Ass» er en dustete kultfilm
Jeg vil gjerne være som dere.
Jeg vil gjerne at dere skal vite at jeg elsker dere som om dere var mine tolv disipler eller noen velkledde og vennlige mekanikere som kom forbi den dagen diesel-forgasseren røyk.
Likevel må dette sies:
For deres skyld har jeg sett «Kick-Ass» om igjen, og den er drid.
Det er noe rart ved uniformerings-behovet hos utdanna vestlig ungdom i tretti års alderen.
De burde egentlig hatt sjøltillit til å like ting hver for seg, men akkurat som om de var nedleggingstrua Oslo-journalister stryker individualistene i tette ulveflokker over det kulturelle landskapet og klumper seg sammen om aksepterte kult-ting.
Har vi et fellesskapsbegjær?
FB-venner som har kjent hverandre siden ml-dagene, melder folk på Facebook om hvor fælt det er at Hagen vil bli ordfører i Oslo.
Hvorfor gjør de det?
Alle vet hva alle mener.
I nord er varmen vi får ved å klumpe oss sammen i igloen viktigere enn man skulle tro.
«Kick-Ass» — som kunne hett Kiss-Ass, er en dustete kult-film og går bare opp-sagga løyper.
Noen vil godta filmens genre-lojalitet som ironisk, men jeg gjør ikke det.
Hovedpersonen er en nesten-nerde i tentamen-alderen med briller, krøllehår og skolesjakk-manerer.
Han er opptatt av onanering og melkesprengte lærerinne-bryster, men glaner Katie som har amerikansk kjeveparti og likner litt på en vellykka anorektisk Klara Ku.
Kåt ungdomsfilm.
Fair inøff.
Vi er på vei nedover pubertets-haiveien 16 og et halvt, vi er på kalvesjå der alle Klaras beilere er helt like de vi så i fjor.
Filmens håpløse fiksjon er at gutten vil være superhelt, syr seg grønn drakt, blir stukket i nesten-hjel og utformes av kirurger (med et underlig forhold til forsikringsbetalt helsevesen) til å bli en bionisk mann.
Han føler ikke smerte mer.
Så kommer den neste dumme tingen.
Han blir en slags mall-legende.
Det blir en litt tørr påstand, et slags revyprosjekt.
Når man mister fornemmelsen av magi etter hvert, ser de utkledde skuespillerne egentlig bare ut som Fridtjov og Stilken der de sitter i en staselig revybil og lirer gjentakelser.
Du får følelsen av å se et NRK-jubileum.
Du tror at Øyvind Blunck, Benny Borg og Yngvar Numme skal dukke opp.
Handlingsframdriften i historien om superhelten Kick-Ass er katastrofalt dårlig helt til de to slutt-klimaksene kommer.
Da tar filmen seg sammen, og kjører på med oktanrik kjolabang-begeistring.
Slutten er OK.
Inni historien finnes også en litt sær kortfilm om Nicolas Cage og den Pebbles-kjute dattera hans som oppdras til superheltinne.
Den er genialt velforma, en stilisert liten fortelling i klar avstand til resten av filmen.
Her er den formgivende, forstandige avstanden som resten av filmen mangler; kjølig armlengdes til den i og for seg søte generasjons-sentimentaliteten.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
700399
|
På drynet med Dolph og Damme
Jeg er enig med han som sa:
Men Dolph Lundgren er jo med, og Jean-Claude Van Damme.
Hvordan kan det være dårlig?
Men det er.
Det er dårlig på et illojalt, legende-utslettende brun dunk-nivå som jeg ikke trodde fantes lenger.
Det er ikke bare at de har sminka den beinsterke belgieren så han likner Theda Bara (født 1917) med Burt Reynolds-lugg (Bara er en stumfilmstjernerinne med oversminka øyeparti).
Handlingen ser ut som om tusen kjeledress-hunker er mosa i smoothie-blenderen, og det liker jeg ikke.
Handlingen står også stille på den samme irrasjonelle måten som når du sitter på toget og er sikker på at det er trærne som plutselig kan fly.
Van Damme spiller utbrukt story-toy som skal resirkuleres, så han blir «down boy»-bikkje for ei slåpen vitenskapsdame og ulykkeligere enn belgiere pleier.
Dolph er hundre kilo uttrykksløs russer-robot for underlige opprørere (store menn med tunge bryster) som har tatt søskenpar som gisler og vil sprenge nasjonalmonumentet Tsjernobyl for at opprørerne sjøl siden skal dø av kreft og bekymring.
Han ser ut som en anstrengt olje— og steinras-minister på befaring, og til og med ubevegeligheten virker litt sementisk.
I det påfølgende oppgjøret mistet jeg kontrollen med hvem som var hvem, hvor de var, hva de gjorde og hvorfor.
Så scoret Huseklepp på Twitter.
Regissøren John Hyams er sønn at Peter Hyams.
Oi.
Råttent eple ved treets fot.
Ps:
Det følger med to plater - en med vanlig dvd-versjon og en Bluray.
Jeg valgte den med Bluray-merket, mn den så ut som vanlig dvd-kvalitet.
Det var skikkelig rart, men det kan skyldes den fæle fotograferinga.
Følg meg på Twitter:
@arilabra.
| 0
|
700401
|
Takk for i dag med Richard Gere
Man trenger ikke hovedfag i morgenfriskhet for å skjønne at filmtittelen er ironisk, for alle vet at politimenn i Brooklyn er litt voldeligere enn Charlie Manson og mye mer lei seg enn han som slapp ut olja i Mexico-gulfen.
Ethan Hawke spiller den tristeste slumpurken i verden.
Han har stakkars barn i lysfattig slumhus, han har astmatisk kone som kommer til å dø av mugg – og den eneste måten han kan gi familien et nytt bosted er ved å drepe etnisk utagerende narkolangere og stjele pengene deres.
Hvis Aker ga ham et armsmykke, ville han ha beholdt det.
Richard Gere spiller en enda tristere politimann.
Han skal pensjoneres om ei uke, han drikker sånne ting som alkohol på fritida og har sex med prostituert som syns så synd på ham at han får blow-job på kjøpet.
Du ser inn av vinduet hans.
Dama humper opp og ned i en slags dickensk, sjeletømmende julebelysning.
Gere trøbler med samvittigheten.
Det er så leit.
Ikke før han har sluttet som politimann klarer Gere å bli et godt menneske.
Don Cheadle spiller den sørgeligste av alle politimenner, for han må late som om han er en hardfør dop-dealer og lure brødrene i slummen og være med på bebreidelige ting som ingen ville hatt på cv-en sin.
Dessuten truer Ellen Barkin ham, og Barkin hører til åttitallets bomullstruse-elite og burde hatt vett til å oppføre seg skikkelig.
Ja.
Det går dårlig.
Jeg så denne filmen samme dagen som den danske skiten «Submarino» på kino.
Ingen god dag.
| 0
|
700402
|
Når Volga plutselig flyr
Dette er en russisk science fiction-film om en unggutt som får veteran-Volga av far sin og oppdager at den faktisk kan fly.
Men det som forstyrrer mest, er at familielivet ser ut som en fjerde Knerten-film.
Millenniets Moskva er en slags Anne-Cath.
Vestly-katastrofe i den forstand at 50-tallet må være blitt så gjennomtrengende skadd av kjernefysisk stråling at det aldri ble borte.
Mor og far spiller slitt backgammon på kjøkkenbordet.
Jeg er sikker på at de ikke har taco på lørdagskvelden.
Handlingen er sånn at bilen ble nanofisert av fortidas vitenskapsmenn i Sovjetunionen.
Derfor kommer forskerunderets etterkommere i lange frakker og vil ha kjøretøyet tilbake.
Ønsker de verdensherredømme?
Vil de gi bilen gratis parkering utenfor rushtidene?
Det vet vi ikke, men Langfrakkene er vittige anakronister som forsterker filmens identitet som barneunderholdning fra den gang unger gikk i tjukke ullsokker som det luktet dau sau og tåfis-spray av.
Også denne filmen blir en slags «Kiss-Ass», for gutten i den flygende bilen farer gjennom Moscow nights og redder bebier fra brennende bygninger.
Utover det er den nifst uinteressant.
«Black lightning» har til og med den gamle vitsen om fylliken som slutter å drikke da han ser bilen fly.
| 0
|
700403
|
Sigve Bøe redder filmet teaterforestilling
Det er Sigve Bøe som redder «Brødrene Dal»-filmen fra å floppe fullstendig.
Den drevne skuespilleren ligger utenpå de andre når det gjelder å parodiere en vikingrøver.
Visst ble Lars Mjøen, Knut Lystad og Trond Kirkvaag legendariske med sine sprø tv-serier om Gaus, Roms og Brumund Dal.
Det avfødte en teaterforestilling i fornøyelsesparken Tusenfryd, som ble filmet i 1997.
Utrolig nok har Mikkel Magnus fått for seg at de 13 år gamle opptakene bør shines opp, gis en ny rammefortelling og vips har vi en «ny» familiefilm på kino.
Vel.
Hva vil regissør Magnus og Wayne McKnight når de i den nye innrammingen lar Erling Borgen stå som alvorlig reporter på direkten og fortelle om funnene av de gamle filmrullene?
Det virker helt unødvendig.
Og hvorfor må Tom Mathisen – som bare var en stemme i teaterforestillingen – introduseres som forteller i gul jakke?
Han er lite morsom – dette kunne Espen Eckbo gjort så mye bedre.
Det tar lang tid før jeg finner meg til rette i lappverket av nye opptak, rammefortellinger og filmede teaterscener, der skuespillere av ymse kvalitet farer rundt og karikerer vikinger.
Ok.
Omsider er Benedicte Adrian som Kristin Lavvannsdatter ferdig med å fortelle den kronglete historien om det magiske sverdet Tyrfing.
Bom bang.
Idet jeg motvillig godtar at dette er filmet teater, ankommer to stykk Dal-brødre vikingtiden med tidsmaskinen sin.
I klassisk Lystad/Mjøen-stil (umiskjennelig påvirket av Monty Python) avleveres språklige vitser og sketsjer bygd over møtet mellom vikingtid og vår tid.
Men timingen er så ymse, og prompefaktoren litt for høy til at det skaper stor latter.
Skrekkelig er det at regissørene ikke nøyer seg med Lystad/Mjøens ordspill om moderne sei(g) menn og vikingenes seidmenn, men inkluderer et helt sangnummer der utkledde seigmennfigurer danser inn som ren reklame for godteriet.
En underlig glede gir det imidlertid å se også den tredje – broder Brumund Dal – igjen.
Måten dette skjer på, blir dobbeltbunnet og slående da Trond Kirkvaag jo døde for tre år siden.
Gjensynet med ham er lett å like.
Så er konflikten etablert og manus gir noe å spille på:
Den svartkledde vikingbanditten Finnbull (Sigve Bøe) jakter på Tyrfing-sverdet.
Han er strålende kostymert og sminket og mestrer karikerende mimikk og overdrivelser.
Dette er gøy å se på.
Men alt i alt er filmen en merkelig opplevelse satt sammen av nostalgi rundt en komikertrio, gammel situasjonskomikk og småmorsomme ordspill.
Takk, Sigve Bøe, at du er med.
| 0
|
700405
|
Dansk medlidenhets-porno
Du vet at du er i Skandinavia når til og med de gode filmene gjør deg råtten til sinns.
Og dette er en av de dårlige.
Dansker har utrettet mye teit med sub-samfunnslig kloakk-poesi.
De har også laget noen fine, menneskelige filmer.
Også de fine filmene ble man litt drittlei av, på en defensiv, resignert «Er det virkelig sånn?»
-måte som verken bringer folk framover i livet eller i intellektuell eller følelsesmessig utvikling.
Det er et felles-idioti i vår november-orienterte sjølplager-del av verden at man blir et godt menneske av å se på de som har det vondt.
Det gjør man ikke.
Å identifisere seg med elendigheten fører til en slags form for negativ behaviorisme:
Du blir den du ser, og etterpå er du skamfull over hvem du var.
Du slutter med a-endinger for ikke å virke vulgær, du pusser skoene for ikke å likne en uteligger.
Du blir litt dummere av deppe-filmer.
Jeg tror at folk som ser for mange sosialrealistiske filmer til slutt blir gale og tar livet av seg.
Men sosialrealisme er lettere å lage enn trolldeig.
Det finnes ikke én eneste filmregissør som ikke kan klare å framstille elendighet.
Det finnes ikke én skuespiller som ikke får til det tomme, hjelpeløse blikket til et grunnstøtt menneske med dårlig barndom og lav sjøltillit.
Hunder og aper og plast-emballasje klarer sånne roller.
Derfor er elendigheten et levebrød blant de talentløse, og hvis de ikke laget deppe-filmer, ville de ha jobba på lageret til Tuborg Bryggerier.
«Submarino» skildrer tomøyd brødrepar med harde kjever da mamma kommer dritings hjem, banker den største sånn at brødrene forsøker å avlive henne med brødrister, men hun overlever og så dør den skrikende bebien.
Vi treffer dem siden i livet sammen med nerblåste, håpløse barne-kidnappere og hvinende, fedme-plaga kvinne-mordere, mens den enslige faren tar heroin på do og sovner fra de frosne hakkebøf-kakene som sønnen ville ha til middag.
Etter en time var utpenslingen av eksotisk forferdelighet brakt til et skillingsvise-nivå der jeg ikke gadd mer.
Hvis filmen utviklet seg sånn at de to brødrene skikket seg bra og ble statsministre i Danmark, får dere ha meg unnskyldt.
De mista meg før det.
Jeg blir sur av poengløs publikumsplaging og medlidenhets-porno.
Det kommer for mye europeisk film på kino, og det er seminar-sutrernes skyld.
Denne er en av dem.
| 0
|
700406
|
Rik, oversett frue møter ung mann
Her kommer nok en film om forbudt kjærlighet fra en italiensk regissør.
Visst kan temaet utroskap være interessant, men ikke når det lander i et melodrama med svak troverdighet.
I vinter snakket den knapt 50-årige, britiske Kristin Scott Thomas et plettfritt fransk i filmen «Oppbruddet».
I rollen som forsømt legefrue innleder hun et forhold til en spansk håndverker.
Nå gjør jevngamle Tilda Swinton noe lignende – utfolder seg utmerket på italiensk og spiller husfrue i den rike familien Recchi i Milano.
Under lysekronene, i de store stuene, omgitt av tjenerskap, tre voksne, vakre barn og en kjølig, innesluttet ektemann – hvem forelsker den seksuelt forkomne damen seg i, mon tro?
En yngre, vakker mann lenger ned på klassestigen.
Sett det før?
Ja.
Selvfølgelig kan seksuell tiltrekning krysse sosiale grenser.
Men regissør Luca Guadagnino gjør den svartskjeggede mann for anonym, snill og blek til at jeg tror på dragningens uavvendelighet.
En felles interesse for matlaging blir et for svakt bindeledd.
Men det er et godt filmatisk grep av regissøren å innlede med snødekte, frosne Milano-gater som akkompagnement til kulden i huset Recchi.
Som talende kontrast iscenesettes elskov i det fri ute i sommerenga, med naken hud omgitt av fargerike blomster og summende insekter.
Å, alle disse filmer om utroskap.
Når klærne er kastet og broene er brent, kommer alltid det fryktelige øyeblikk da familien forstår hva utbryteren har gjort.
Dessverre tyr regissøren her til et dødsfall som virker melodramatisk på meg.
Det beste med «I
Am Love» er Tilda Swinton som spiller tilbakeholdt, men samtidig åpner sprekker inn mot undertrykte lengsler etter nærhet og begjær, helt til eksplosjonen kommer.
Synd da at hun ikke har fått et bedre manus.
| 0
|
700407
|
Tankevekkende om oljeenker i Limbo
Hvordan unngå den store tomheten i livet?
Hvordan skal kvinne og mann mestre jobb og familieliv slik at begge finner mening?
Spillefilmdebutant Maria Sødahl har levert en film som gjør inntrykk.
Filmen bør angå tusenvis av ansatte i oljebransjen som utstasjoneres i utlandet.
Det handler oftest om menn som får utfolde seg i spennende jobber.
Utfordringen oppstår når kone og barn vil bli med.
At en hel familie skal tilpasse seg en fremmed kultur, oppleves ikke nødvendigvis som en reise til gull og grønne skoger.
Sødahl legger hendelsene til 1973.
Ingeniør Jo Moe fra Norge har jobbet på Trinidad en stund og til en viss grad tilpasset seg en karibisk livsstil.
Men han glemmer helt å tenke på at også kona Sonia bør ha noe meningsfylt å fylle dagene med når barna går på skolen og hus og hage skjøttes av hushjelp og gartner.
Nå damper det av sensualitet og livsnytelse på den karibiske øya.
Fristelsen til et seksuelt sidesprang lager vedvarende turbulens for ekteparet, dog slik at Jo bagatelliserer sin overtredelse, men overhodet ikke tåler mistanken om svik fra Sonias side.
Dette er likevel ikke en tradisjonell trekanthistorie.
Sødahl vil i stedet utforske lengselen etter det gode liv for både kvinner, menn og barn.
Regissøren lykkes stort sett i å skape scener som åpner sprekker i den eksotiske idyllen og leder til et eksistensielt sammenbrudd hos Sonia, noe som gir nye innsikter hos flere.
De to barna på sju og ni år har Sødahl greid å skape flere gode scener med.
Tittelen «Limbo» er hentet fra katolsk teologi og betegner en mellomtilstand eller lammelse som sjelen havner i etter døden, før den kommer til himmel eller helvete.
Limbo er også et vestindisk danseritual for å befri sjelen fra det uavklarte tomrommet.
Det er i limbo Sonia raskt havner og mister fotfestet.
Line Verndal er ypperlig til å framstille hennes sarte troskyldighet og sårbare vesen, etter hvert også eksplosive raseri.
Sørlandske Henrik Rafaelsen blir for snill i rollen som Jo.
Først mot slutten viser han klør slik at man får medfølelse også med ham.
Den store karakterskuespilleren Lena Endre tolker den alkoholiserte Charlotte, en barnløs oljeenke som har måttet holde ut å flytte rundt på grunn av mannens femårskontrakter i flere oljeland.
Dessverre utnytter ikke Sødahl Endres figur sterkt nok før mot slutten.
Men da griper både hun og Bryan Brown som Charlottes oljemann.
Det svekker filmens framdrift midtveis at de to kvinneskjebnene ikke kryssklippes iherdig nok.
Når søkelyset endelig settes på Charlotte, blir Sonia plutselig nesten fraværende.
Det virker rart.
Slik flyttes siste omdreining i intensitet fra hovedrolle til birolle.
Sødahl lykkes ikke i å løfte Sonias sluttinnsikt sterkt nok fram.
«Limbo» er likevel en sterk debut fra en regissør jeg gjerne vil se mer til.
| 1
|
700409
|
Ung igjen av russisk blandevann
Det vittige ved den seksuelt samtidskule småharry-komedien «Hot tub time machine» er egentlig ikke historien, men folka.
Det er ikke ofte man ser fire skuespillere funke så flott sammen.
John Cusacks evne til å spille driddlei, desillusjonert, dame-dumpa deppis er like imponerende som Sylvester Stallones talent for å slå minoriteter.
Rob Corddry har usnille DNA-tråder inn i avdøde Jim Belushis ryggmarg, og han kommer fra John Stewarts «The Daily Show» der han fornærma folk.
25-åringen Clark Duke («Kick-ass») ser ut som en innendørs-orientert samler av Yoda-figurer og kan si triste ungdomsoffer-replikker så du kjenner virkningen i de kritiske sju sekundene som kjennetegner en holdbar komiker.
Craig Robinson er en diger fyr som både ser litt ut som temma ghetto-rapper og sitcom-sløv familiemann.
Det er noe inkommensurabelt ved firkløveret, for de passer så godt sammen.
Fordi den gale Corddry vil begå rocke-selvmord med nok CO til å starte Universet om igjen (Bang.
Nye soler.
Nye planeter.
Samme presidenten), forsøker kameratene å redde forstanden hans ved å reise på weekend til skiferiestedet de pleide å besøke for tjue år siden; et slags Hemsedal.
Der skjer det usannsynlige at de flytter seg tjue år i tid og blir ungdom på åttitallet.
Med enda bedre manusforfattere kunne historien blitt kjempevittig, men med andre skuespillere kunne den blitt forferdelig.
Nå er filmen akkurat så morsom og romantisk som den skal være, og man hygger seg skamløst med vennligsinna omtaler av genitalier og mer til.
Chevy Chase dukker opp som Guds reparatør.
Crispin Clover er enarma pikkolo.
Lyndsy Fonseca demonstrerer den mest fysikalske forskjellen på en tjueåring og en førtiåring:
Hun hopper opp og ned og hviner uiiiii! hele tida.
DVD-en har en unrated versjon, og det er den vi fikk se på kino i Norge, for vi tilhører Europa og er frihetens forpost.
Seksuell humor har vi ikke så mye av.
Det er mer Puls og TV2 hjelper deg og Medisinsk Håndbok som preger vårt forhold til seksuallivet.
Så dere kan trygt le, for en gangs skyld.
| 1
|
700410
|
Vanvittig vas med Liam Neeson
Høsten er tida for eksistensielt hvis-vas og magefunderte fornemmelser om sesong-styrt hvisdom.
I Agnieszka Wojtowicz-Vosloos dramathriller «After.life» ligger Christina Ricci uendelig naken på begravelses-sminkeren Liam Neesons iskalde plastbord.
Men er hun død?
Er hun levende?
Har du kalde tær?
Kan man bli forkjøla av å se på nordenvinden?
Kan man bli klok av å stirre på sin egen pust?
Ricci er død, men uenig i det.
Neeson er litt irritert over de dødes manglende vilje til å akseptere nedgraving og insisterer på at han har den relativt sjeldne gaven at han kan snakke med lik.
Vi tror liksom ikke helt på ham, men det er også klin umulig å godta at Ricci skulle ha blitt erklært stein dau som Michelin-flat hamster på motorveien mens hun egentlig var levende.
Det blir enda merkeligere når en halvråtten likhus-gamling også står opp fra sitt leie.
Filmen hadde åpenbart tenkt at vi skulle mistenke Neeson for å være en smågal seriemorder.
I så fall må han ha klart å lure alle sykehus-legene før han fikk tilgang til den ikke-døde kroppen.
Og der stanser historien.
Dama er død.
Ferdig med det.
At de døde skulle være bevisste, pustende vesener helt til de blir lagt klamme av klaus i kista si er egentlig bare en uinteressant sadisme.
Resten av filmen består av parodisk overhøytidelighet og et filmatisk jåleri som i hjem med hjernemasse kommer til å framkalle fnis og humring.
Chandler Canterbury er den lille gutten som spilte sønn til Nicolas Cage i «Knowing».
| 0
|
700411
|
Grøsser fra Harry Heaven
Dette er en utkant-basert zombiegrøsser for mennesker som i fullt alvor bærer Berekvam-bart.
Det starter i et deilig morgenlys-landskap med Johnny Cash under.
Sheriffen har bart.
Sheriff-assistenten har bart.
Sheriffen har både bart og egen låve, for det er sånn de formerer seg på landet.
De går ut på låven.
Mennene har nystrøkne rutete skjorter og synger «Oklahoma», og kvinnene danser på høyballene med duppeskjørt.
Så legger de egg.
Men.
Ut av ingenting kommer den tørrlagte alkoholikeren Rory med hagle i hånda og oppfører seg merkelig.
Det er noe mer enn vanlig galt med ham, så vi håper at CSI-Grissom plutselig dukker opp og konstaterer spor av liutansk knabbrast.
Giftig knabbrast.
Jeg tror det er virus.
Ting skjer i den lille bygda.
Far driver med rare natteting på låven, og det er ikke internett.
Det er skurtresker.
Dessverre får også myndighetene høre om at bøndene har begynt å oppføre seg merkeligere enn i fleinsopp-slåtten, og i stedet for å sende Liv Navarsete og Terje Riis-Johansen, lar de soldater invadere bygda.
Dermed må sheriffen og hans folk rømme fra øvrigheta.
Det er også typisk for landet.
Ikke engang politisjefen holder med Regjeringen.
Dette er ikke en god film.
Men vittig er den.
Og den er basert på en film av George A. Romero fra 1973.
| 0
|
700412
|
Pippi-kvikk action-Jolie
Glem Lara Croft.
I «Salt» spiller Angelina Jolie den tøffeste, skitneste og mest ballistiske agentdama siden Geena Davis hoppet ut av vinduer på åttitallet.
Det er rett før hun løfter hesten sin.
Jeg må på egne vegne få lov til å si at det har vært to fine uker.
Først fikk jeg se Sylvester Stallone dunke drømmene ut av svette somaliere og sør-amerikanere i «The expendables».
Og nå altså Angelina Jolie som på små lands vegne juler opp russere og amerikanere i dress.
Hver gang jeg ser en film med Jolie i hovedrollen føler jeg at bare hun kunne gjort den («Changeling», «Wanted»).
Slik er også rollen som Evelyn Salt, sjøl om den egentlig ble skrevet for den behagelige ansikts-artisten Tom Cruise.
Angelina stønner seg inn i historien som naken, skamslått CIA-er i Nord-Korea, men forskjønnet av et blått øye på størrelse (og farge) med en moden avokado forhandles hun tilbake til USA.
Jolie kler hard medfart.
Hun har tross alt vært gift med Billy Bob Thornton.
På selveste bryllupsdagen hennes sitter den russiske avhopperen Orlov i svetteburet hos CIA og sier at det finnes en kvinnelig muldvarp som skal drepe den russiske presidenten i den amerikanske visepresidentens begravelse.
Hun er kollega av Lee Harvey Oswald og heter Evelyn Salt.
Som dere har skjønt er det Evelyn Salt som avhører ham.
Angelina skal egentlig hjem og spise sushi med stearinlys og ser seg usikkert rundt.
Hun oppdager at noen av kollegene tror russeren, og dermed starter en plattform-jumper-flukt som antakelig står på FNs liste over bevaringsverdige bevegelsesmirakler.
Det deilige med Jolie er at ansiktet hennes kan veksle fra en karismatisk frossethet som minner om Venezia-masker til forvridde livullmanniserings-smerter.
Cruise er en stilig runner.
Men «Salt» vinner på at de fant ei jente til hovedrollen, for hver gang hun kommer dettende tretti meter fra motorveibruene, kjenner du oiet i brystet som hvis kattungen velta pianoet over seg.
Jolie ser sårbar ut når hun banker kvalifiserte sikkerhetsfolk med Roger-that-utstyr og mellomfag i tung maskinpistol.
Du føler virkelig at hun elsker den nerdete tyskeren som leker med edderkopper.
Men du tviler aldri på at de joggetynne beina hennes er i stand til å sparke 100 kilo SWAT rundt i rommet som tomme kaffekrus.
Dessuten er Liev Schreiber en av de mest troverdige mennene i amerikansk film.
«Salt» er en film der hovedrollene stemmer.
Handlingen består for det meste av overraskende bukkesprang utført av overmenneskelig skrev-geit, og den er manusført av Kurt Wimmer, som også skal skrive den nye «Total recall».
Regissør er den deilige brukt-australieren Phillip Noyce, som i sin tid skapte Nicole Kidmans gjennombrudd med «Dead calm».
De holder farten oppe.
De har lyden på volum 11.
Og det er ikke ofte du får se den amerikanske presidenten få juling.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700413
|
Flott danser, men overtydelig
Riktignok er dette en australsk film, men den virker erkeamerikansk.
Det er blitt en overtydelig historie om hvordan danseren Li Cunxin løsriver seg fra det kommunistiske Kina til det frie USA.
Visst er det en rørende historie om den lille landsbygutten, født i 1961 som sjette sønn av en fattig bonde og hans kone.
I 1973 kommer fru Maos kulturrådgivere og tar ham med for å ale ham opp ved danseakademiet i Beijing.
Etter sju år med beinhard trening får han stipend for å studere ved Houston-balletten i Texas.
Det er dessverre her regissør Bruce Beresford starter sin film med å skildre hvor måpende Cunxin går rundt i det rike USA.
Poenget mitt er ikke å idyllisere forholdene under fru Maos partipisk eller underkjenne at Li Cunxin kom fra fattige kår.
Men det får være grenser for demonstrativ anskueliggjøring.
Men ser man bort fra den ensidige hyllesten av rik, vestlig sivilisasjon, finnes det levende scener fra ballettskolen i Beijing så vel som flotte dansescener i Houston.
Det har lykkes regissøren å finne skuespillere som framstiller hovedpersonen på tre alderstrinn, ikke minst den utsøkte danseren Chi Cao som Cunxin i voksen alder.
Bruce Greenwood leverer også en utmerket tolkning av den svært feminint agerende koreografen Ben Stevenson som tar Li under sine vinger i Houston.
Så øker det på med dramatikk, til dels på et internasjonalt plan, se selv.
Men enden på bruduljene er et merkelig lureri av regissøren.
Han gir inntrykk av at en ytterst brutal handling finner sted på den kinesiske landsbygda, noe som senere viser seg aldri å ha skjedd.
Hvis han mente at dette bare en vond drøm, har han gjort en dårlig jobb.
Slikt er manipulering for å konstruere dramatikk.
Dermed blir sluttscenene forstyrret av irritasjon over regissørens påfunn.
I dag lever Li Cunxin som aksjemegler i Australia.
I 2003 ga han ut boka om sitt liv, som ble en bestselger.
| 0
|
700414
|
Ville du ha torturert for barnet ditt?
Ta denne problemstillingen hjem på den vestlig-liberale sofaen der ikke et avis-skadd vepsebarn blir avlivet uten at FN blir underretta:
Ville du ha torturert et annet menneske for å redde barnet ditt?
Hvis en mann hadde plassert ei bombe som helt sikkert kom til å drepe ungen, ville du ha torturert ham for å finne bomba?
Eller ville du ha gjort slik man skal og sagt:
«Lei for det vennen min.
Pappa kunne ha reddet deg, men han hadde noen vestlig-liberale idealer å ivareta.»
Nei.
Det er ikke lett.
«Unthinkable» går med armerte torpedoer rundt i mageregionen og formørker sinn og forvirrer tanker med sine umulige problemstillinger.
Michael Sheen spiller en amerikansk militær-ekspert som er blitt gal i hodet og har konvertert til det –istiske islam.
Han sier at han har plassert tre kjernefysiske sprengladninger i tre store amerikanske byer.
Myndighetene kalkulerer fort at rundt 10 millioner amerikanere kan bli drept og flere ødelagt for livet, så de fakker mannen.
I et lite rom med fortvila humanist-kvite vegger sitter Sheen og er forberedt på å tviholde på hemmeligheten sin uansett.
Da henter de tomøyde, resignerte og ideologisk desillusjonerte haukene inn Samuel L. Jackson.
Han er en blid og utagerende spesialist.
Spesialiteten hans er rå, kompromissløs tortur.
Kyndig tortur.
Handlinger som du ellers finner i «Saw»-filmene.
Ved den mørke frelserens side står liberale Carrie-Anne Moss og ser på med det automatiske «Nei, ærlig talt»-blikket.
«Kan han gjøre sånn?» spør Moss om igjen og om igjen, men de nedslåtte, utkonkurrerte, gledesløse haukene svarer:
«Og hva vil du gjøre?»
Filmen er virkelig en påkjenning, og den tar seg til slutt ned i et sjelsmørke som du faktisk ikke hadde venta deg en gang.
Samuel L. gjør jobben sin.
Ansiktet hans er som en blykiste der det verken skal slippe inn eller ut ting; han er representanten for den absolutte hensiktsmessighetens demonisering av mennesket.
Han er den vi trenger, men ikke vil vite av.
Michael Sheen må være en av samtidas mest medrivende skuespillere, og han spiller overmenneskelig godt.
Samuel L. er den eneste amerikaneren som kunne gjennomført denne rollen med troverdighet og smerte.
Og hele tida murrer de uutholdelige paradoksene som uferdige mareritt i sjela di:
Vi blir så små når vi skal forsvare oss.
Men kan vi la det være?
| 1
|
700415
|
Sint gutt i kjempe-ewokenes land
Huttetuene er deilige, småsnakkende problematiseringstroll, og de jabber som journalister om alt som blir feil.
Den evindelige og kanskje lykkelig-intuitive hverdagsklaginga kommer kanskje av at huttetuene er helt ute av stand til å løse problemene sine.
Alt går på ubehandla egosentrisiteter og andre følsomheter.
Nå kommer poenget:
Er huttetuene egentlig et bilde på den normale kjernefamiliens intellektuelt tilbakestående fravær av filosofisk beredskap i en komplisert samlivsverden?
Ja, de er det.
For de ble skapt av fantasien til en sint ni-åring som ville rømme fra farløst hjem fordi mamma hadde fått verdens teiteste kjæreste og ikke hadde tid til hulene hans.
Men i huttetuenes land blir guttungen konge.
for ellers ville de ha spist ham opp.
Og som konge blir han skikkelig rødgrønn i kjeften.
Ved magi og stormannsgalskap skal han fikse alle problemer, så nå kan festen begynne.
Visuelt er filmen en fest.
Særlig for oss som fort ble lei av estetisk minimalisme.
Huttetuene bygger en framtidsby av bøyde trær, et slags wookie-paradis, et organisk virvar-verk som slynger seg i vakre svinger fra en frodig arkitektonisk framtid fjernt fra vårt norske marmorhelvete.
Huttetuene er dessuten skjønne, direkte, melankolske og lodne som medie-eksperter fra Bergen.
Gutten spilles av Max Records og har et levende, rørende ansikt som kunne ha tilhørt en virkelig gutt.
Det er en fiffig film, for den sinte sønnen og kongen lærer at det slett ikke er lett å gjøre alle lykkelige, og at noen ganger må man bare sitte ned og lytte til hverandres svake sider i smertestillende snillhet.
Det er et enkelt budskap.
Det funker fint i en poetisk film.
| 1
|
700417
|
Sutrete førti-åringers deliverance
Martyrium, martyrium!
Foreldre blir vekket av at en sunn og glad liten sønn hopper på dem.
Hva skjedde med den viktige delen av livet, hvorfor fornikerer de ikke så ofte som de gjorde før, hvorfor snakker de om så vesentlige ting i stedet for å tøyse og tulle som ufrelste kristenruss?
Førtiåringer er samtidas verste klagere.
Hvis de ikke kan reise til Barcelona fire ganger i året eller sykle til Kilimanjaro på en sykkel til 40.000 føler de at livet gikk fra dem.
Nei faderen, der skal ungene ha mat igjen!
Hekkan for et mas!
Steve Carell og Tina Fey spiller en «Natt på Manhattan»-inspirert mareritt-komedie om et livstrøtt småbarns-ektepar som havner på kjøret i New York fordi de tar restaurantbordet til noen som morderne er ute etter.
Mye av filmen består av utblokka sitcom-vitser, men sitcoms er en form for gruppe-standup og skal ikke åpne for innlevelse.
I en film bør du i det minste lure på hvordan det kommer til å gå.
Den følelsen skranter i «Date night».
Det finnes noen få minutters ekte moro spredt i filmen som proteinet i pølsa eller kjøttbiter i kafeteria-lapskausen.
Men i hovedsak underyter manusforfatteren, som sikkert er en skilt, ensom fyr som forsøker å rettferdiggjøre at han tilbringer fire kvelder i uka på tåpelig belyste shotsbarer der han forsøker å snakke om indiske forfattere med tjuefem år gamle vikarbyrå-ansatte med brennevinskolikk.
Filmen sleper med beina, den seiger det, den har honningledd, den har sviskeknær og blir til slutt gjennomsiktig som en influensableik glassmanet da ekteparet skal strippe for statsadvokaten.
Da er det sånn:
Gå og tiss.
Ta med hunden og potetchipsen.
Ta med ipaden eller Kindlen med Krig og Fred.
Ikke kom tilbake på lenge.
Tina Fey er en skikkelig stilig komeditante.
Steve Carell framfører en tiendedels mini-karikatur av bror til Cary Grant, og egentlig er han ganske flink.
Mark Wahlberg har en overkropp som antakelig ble oppfunnet for Blu-ray, og ellers består filmen av rusk i øynene.
| 0
|
700418
|
Karisma-fri Jennifer Aniston
Egentlig skal det mye til for at en romantisk komedie med Gerard Butler og Jennifer Anistons ikke blir hyggelig i hvert fall.
Men igjen har manusforfatterne jobbet med så steinvaska dongeri-poenger at resultatet ser ut som Fretex-dunk.
Gerard Butler spiller kausjonshai og en skøyer som sjøl skylder alle penger, en sånn fyr som av og til er tiltalende på film, men ettersøkt og avskydd i virkeligheten.
Aniston skal forsøke å se ut som grave-journalist, men hun har et lattervekkende Paradise Hotel-hår, er oppfarende og ustabil på en etnogen jentebloggmåte og tenkinga hennes ser ut som øynene til Miss Universe-kandidater når de skal redegjøre for det islandske statsbudsjettet.
En blind, døv og dopa redaktør ville ha sparka Aniston før hun rakk å velte vann-dispensoriet.
Bulken får 5000 dollar for å hente inn sin blonde bambi-eks, for hun har jumpa kausjon, sjøl om hun som nevnt er reporter og lettere å finne enn en togkonduktør på Jærbanen.
Før hovedpersonene får skylda for all den globalvarmende elendigheten:
En fryktelig komiker som heter Jason Sudeikis spiller Anistons flørtete kollega.
Han har kommunikasjonsdirektør-bart, han er som isflaket mot «Titanic», han er som Bush mot Irak, han er som Kristin Halvorsen mot Hardanger.
Jennifer Aniston har mista mye av Friends-karismaen sin for hun ble dumpa over hele People Magazine-coveret, og da blir du kvikt middelaldrende.
Butler er bare ukjent.
Svigermor di tror han er noe som Poirot frikjente, og Butler sier at golfkøllene er for keivhendte og han som skjøt var høyrehendt og hvor tar han det fra?
Mesteparten av filmen går med til å ydmyke den kvinnelige reporteren på en hemma-aggressiv boys-will-be-boys-måte, for herrer er så mye klokere enn kvinner og utsmarter dem fortere enn Stephen Hawkin tar den lille multiplikasjonstabellen.
Det ser teit ut.
Aniston og Bukken er fine ut når de blir følsomme og sentimentale sammen.
Alle tror at kynisme selger.
Det er feil.
Fine mennesker, sterke følelser og voldsomme lidenskapshandlinger selger film.
| 0
|
700419
|
Fantastisk barne-thriller!
Pixar har virkelig gjort det!
De har tatt en brukbar barnefilm-idé og laget en animert barne-thriller med popcornet i vrangstrupa.
Forrige gang jeg satt så langt utpå stolkanten var antakelig da jeg så «Poltergeist» en gang på åttitallet, men grunnen denne gang var kanskje at jeg følte at jeg hadde en imaginær sjuåring ved sida av meg, og han ville vært redd.
Han ser Star Wars og Harry Potter og sånn, men «Toy story 3» ville ført til klam hånd.
Det starter med et skikkelig barnegrøsser-poeng.
Andy med cowboylekene og Buzz Lightyear og potethodene og sånn er blitt 18 år og skal flytte hjemmefra.
Veike-knær-alarm!
Paranoia-alarm!
Han rydder gamle ting, men hva skal skje med lekene?
For oss som har sånn cirka 15 kvadratmeter gammal plast på loftet, betyr bare tanken på hiving av leker seriøse traumaskader.
Gutter hiver ikke.
Jeg hørte enda en gang stemmen til min skjønne kollega Kjetil Wold som sa i fullt alvor «Du må ikke hive noe, Arild» da jeg varsla rydding, og så heiv jeg ikke noe.
På grunn av egentlig ganske elegante misforhold og utspekulerte misforståelser havner den gamle lekegjengen i en kasse som blir gitt til barnehage.
Den ser ut som lekenes paradis.
Alltid moro.
Alltid nye barn.
Men siden de er nyinnvandra, plasseres vennene i småbarns-avdelingen.
Og den er kanskje en av de sterkeste skildringene av helvete siden «The road».
Dessuten hersker den psykopatiske teddybjørnen over konsentrasjonsleiren, og det blir avsindig alvorlig å rømme.
Dette har Pixar-folka fått til.
Filmen tar ikke en eneste sjøldigger-pause, og likevel er den full av kule animasjonsvitser.
Når Herr Potethode blir Herr Potetlefse hadde jeg følelsen av å se et av de stiligste komedie-påfunnene på veldig lenge.
Handlingen drives fram av en nesten ikke-barnlig kompromissløshet når det gjelder å finne på faenskap, unnskyld, sørenskap, og da lyset i tunnelen mot slutten viste seg å være gløden fra forbrenningsovnene, da følte jeg nesten at nå tar jeg 3D-brillene av og holder hånda foran øynene.
Det var nifst, det var briljant og det var vittig uten å bli fjollete.
3D er jo egentlig en pinlig ting på linje med sukkerspinn, Kinderegg og Pez-dispensere.
Men her funker det.
Handlingen var så spennende at jeg glemte de teite brillene utapå brillene, jeg glemte at jeg satt i den forhatte sal 7 og at jeg skulle opereres om ettermiddagen.
Det er et godt tegn.
Følg meg på Twitter @arilabra
| 1
|
700420
|
Muskel-action med VHS-menn
VHS-menn er annerledes.
De sitter ikke ned og diskuterer om folk drakk i Dagbladet, og de støkker ikke hvis VG skriver at det blir en katastrofal flått-sommer.
Her er VHS-mennene tilbake.
Jeg skal ikke undervurdere lesere ved å skrive at «The expendables» mangler de kvalitetene som ville ha kastet nytt lys over Cuba-krisen.
Det er heller ikke til å komme bort fra at Sylvester Stallone, Mickey Rourke, Arnold Schwarzenegger, Jet Li, Dolph Lundgren og Bruce Willis snart går for halv pris på bussen.
Når Sylvester treffer Stirre-Sandra et sted ute i et etnisk-ivrig tangohelvete, må hun stå og se på at han tisser på naturen slik jenter ofte må når man følger dem hjem – og, vel, det tar sin tid.
Men det egentlige opphavet til all overdreven action tar seg fortsatt bedre ut på lerretet enn femten meter Leonardo DiCaprio.
VHS-menn var annerledes, og teipen krølla seg av begeistring som et oppheta dame-DNA.
Filmen starter i Somalia, der piratene har tatt feil amerikaner.
Stallone dukker opp sammen med Englands testosteron-alibi Jason Statham, svenskenes svar på gamle Holmenkollen Dolph Lundgren og noen adekvate fyrer til.
En av dem får en uventa sms, og så smeller det.
Det fortsetter det med.
Amerikanerne har i grunnen ikke vunnet noen krig siden nordstatene slo sørstatene, men disse mennene ville i hvert fall ha klart Liechtenstein aleine.
Creedence ruller musikk fra kassett-teipens dager, og så kjører Mickey Rourke inn i handlingen på Harley og er iført avtagbar meksikaner-maskering.
Rourke pleide å se ut som en knetråkka trolldeig-gubbe, men han begynner å få orden på fjeset sitt, og dessuten kan han snakke.
Rourke mumler fint, behagelig og lenge.
Så dukker Bruce Willis og Californias guvernør opp i samme kirke, men de er bare med for premierefestens skyld og blir fort borte.
De seriøse leiesoldatene drar til øya Vilena, der Eric Roberts går rundt med velstandsbrunt ONS-tryne med hvit snipp og ser ut som om han arva Erik Solérs frisør.
På det tidspunktet har Statham mista dama si, gutteklubben har tapt Gunnar (Lundgren) til narkomanien og det lokale selvstyret i Vilena gikk tapt til den amerikanske kapitalismen.
Det varer ikke lenge.
Det er en minneverdig scene for VHS-folket da Statham sitter i bare t-skjorta i fronten på Stallones fly og pøser maskingevær og brennende bensin.
Etter hvert oppstår den fyrige feiring av kalifornisk nyttår som vi pyrofile kom for.
Og Stallone tar en Rocky ved å bli seriøst banka opp.
Bare innrøm det.
Det er deilig.
«Doom»-forfatteren David Callaham har skrevet filmen sammen med regissør Stallone, og ingen av dem kommer til å motta utmerkelser fra kvinner i flate sko eller små menn med tjukke briller.
Men det er stort at noen har giddet lage en nostalgisk muskel-action.
Stallone brakk faktisk nakken i det avsluttende slagsmålet.
Ikke rart at Sandra Bullock har sagt at hun er interessert i å være med i toeren.
Følg meg på Twitter:
@arilabra.
| 1
|
700421
|
En karusell av dårlig motiverte hendelser
Det er et anslag i denne Varg Veum-filmen som lover godt.
Så går det raskt nedoverbakke til en aldeles forvirrende krimgåteløsning, kranset av mye dårlig birollespill.
Privatetterforsker Varg Veum har lagt et engasjement i barnevernet bak seg og gått over i en rolig jobb som lærer.
Men fortiden innhenter ham – «Kniven» kommer ut etter seks år i fengsel, dømt for drapet på en tenåringsjente som Veum prøvde å hjelpe gjennom barnevernet.
Men var det nå slik det gikk til den gang?
I en bok han har skrevet i fengselet, påstår «Kniven» at han er uskyldig dømt.
Nå er han full av hevnlyst og vil presse Veum til å finne sannheten.
Så langt alt vel.
Men danske Nikolaj Lie Kaas framstiller «Kniven» som så usympatisk og unyansert at det er vondt å tro at et pikebarn kan la seg lokke av ham.
Den påståtte pedosex-scenen som Dagbladet har skiltet med på forsiden, er slett ikke det den utgis for å være (men det solgte vel noen ekstra aviser?).
En sørgende far spilles så hulkende at det er pinlig, en sørgende mor er så kald at det ikke står til troende.
Så farer Veum rundt for å framskaffe bevis, først på parti med politietterforsker Hamre (Bjørn Floberg), så slett ikke.
Men herlighet, det er blitt noe stereotypt over dialogen mellom de to som ikke lenger interesserer.
Mot slutten lar manusforfatter Thomas Moldestad og regissør Stefan Faldbakken karusellen av hendelser svive så fort rundt at man ikke klarer å holde seg fast og forstå hva som skjer.
Hvordan visste den hulkende tenåringsjentas far at han i raseri kan kjøre Veum ned på landeveien, da Varg jo kommer helt tilfeldig i en stjålet bil?
Komplett ubegripelig.
Krimløsningen som presenteres, formidles i et skyhøyt tempo som gjør at man bare fatter halvparten.
Og hvorfor er den skyldige plutselig villig til å fortelle absolutt alt?
Hvorfor lar en annen tenåringsjente seg redde av Veums drastiske forsøk på russisk rulett?
Slik skjemmes «Skriften på veggen» av at det dynges på med ytre dramatikk som skal skjule mangelen på god motivasjon for personenes oppførsel.
Men vi er da ikke dumme heller.
God krim skal utfordre tanken, ikke bare fare av sted med slag og spark og en kule i pannen.
| 0
|
700422
|
Den fine mannefilmen
Scott Coopers «Crazy heart» er en forbilledlig mannefilm, for den handler om en fallert prærieulv og planmessig alkoholiker som faktisk går den motsatte lysløypa.
Han går mot lyset, ikke fra det.
Jeg kan ikke si for mye om det, men Jeff Bridges er ukas sigarettglo i tunnelen, og han er sesongens eneste troverdige varsel om kjærleikslivets detoksikeringskraft på kropp og sinn.
Dessuten brummer Bridges fram et enestående, evigvarende musikerportrett med rustikk dinerbord-stemme og bar brennevinsmage.
Filmen kommer til å utfordre behovet for mp3 og inspirere utopiske ønsker om åttespors bilkassetter som i sin tid ble laga for at western-gitar skulle høres ut som en roadkill-pryda del av asfalten.
Western-musikken er de vakre menneskenes sjelesorg.
Den handler for det meste om anger og savn, for langs landeveiene fører kjærlighet til begge deler.
Hvis du roter deg ut av grillfredagenes forstadshelveter, treffer du de som kjører uformelle rustflekka pickuper med korrosjonsskader fra tårer og mager trøst.
Det er Kris Kristofferson-folka.
De er solnedgangenes barn.
De er soloppgangenes vrak.
Bridges spiller en rødhjerta og magesjuk køntri-artist som etter karrierefall reiser rundt på Santa Fe-bygder og synger for jevnaldrende bønder i bowlingbuler.
Håret er tilbakestrøket av svette og svir, og ansiktet er så indianerbrunt at det må ha vært hål i motellromtaket, for han gikk aldri til Dalsnuten.
Han ligger i senga midt på dagen og balanserer bourbonglasset på brystet.
Han er vår mann, men han er aldri edru.
I køntri-romanser finnes bare bitre, enslige mødre.
Det er ikke noe mirakel at også den 57 år gamle sangeren Bad Blake treffer sin versjon.
Men han gjør det med et fravær av sinthet og en beskjeden hengivenhet som gir filmen retning og forstand.
Maggie Gyllenhaal spiller en sart og vaktsom kjæreste som egentlig bare venter på at prærievinden skal blåse enda en taper til dørstokken hennes.
Hun elsker den følsomme alkisen med realistiske forventninger om at livet alltid alltid har et melankolsk refreng på lager.
Colin Farrell spiller ung køntri-stjerne som har lært alt av den gamle G-dur-reven, men takler det med ømhet og respekt.
Det finnes ikke onde mennesker i denne filmen, noe som blir understreket ved at Guds engel Robert Duvall kommer innom som en presis repetisjon av godhet.
Ansiktet til Jeff Bridges er en film for seg.
Musikken striper seg gjennom det som en veiviser, eller kanskje er det huden som funker som kart eller som melankoliens noteark.
Uten sin ødeleggende eufori kunne prærie-ridderen i pickupen aldri ha skrevet perfekte sanger.
De gode køntrisangene er om levd liv, og da snakker vi ikke om harmonisk medlemskap i Coop og Gammeldanslaget.
Bridges er ikke en klima-nøytral kunstner.
Kanskje ville han blitt lykkeligere hvis han var, for kjærligheten er til sjuende og sist større enn kunsten, så han skulle nok ha valgt den.
Og:
Her er en link til Øyvind Berekvams Crazy Heart-inspirerte Spotify-liste:
Følg meg på Twitter:
@arilabra.
| 1
|
700423
|
Michael Douglas som sørgelig rumpekikker
USA liker ikke mennene sine.
De unge sender man til utlandet for å dø, de gamle blir sittende skamfullt igjen i en slags konstant tilstand av illsint ugle-beskuelse:
Vi vet hvor gammel du er, og hvis du forsøker å skjule gebisset, kommer super-hubroen Diane Keaton og tar deg.
Jeg trodde kanskje at Keaton kunne ha skrevet denne piskefilmen, men forfatteren er Brian Koppelman som har holdt på i årevis.
Kanskje han har opplevd aldring som ensomhetsskapende personlighets-inntørking.
Kanskje han har følt foranderlighet som en form for skam.
Kanskje har han bare sett en stilig jevnaldrende i svart sjekkedress og blitt redselsfullt sjalu.
For det går virkelig på trynet for Michael Douglas i denne filmen, og i motsetning til «Falling down» skildrer ikke «Solitary man» en trofast amerikaner og familiemann som oppdager at alt raseriet er utlendingenes skyld.
Hele filmen handler om at kjærester og kjæresters døtre og egne døtre og egne døtres ektemann og ekskone påpeker hvor inni natteangstens helvete han fortjener å bli ensom.
Han var en ærlig bilselger, men ufine avvik førte til at man mistet pengene, innflytelsen og vennene.
Utseendet har han igjen.
Douglas skeiner rundt i kjønnsmærene med en sval, svai cowboykropp mens The man in black synger for ham i bakgrunnen.
Han ser ut som en leiemorder, men rovfugl-blikket virrer rundt på alle tjue år gamle stepmaskin-rumper som kan finnes i en Hollywood-film fra New York.
Han er the dirty old man, men han er kul.
I løpet av lange halvannen timer gjennomgår han en eksistensielt villand-dykk som bringer ham fra New York-kjønnslivets nesten anekdotiske flotthet ned til en kort tilværelse som kafeteriakokk i Boston.
Man kan le, men det gjør ikke filmen.
Douglas har hatt sex med kjærestens 18-årige venninne og glemt sitt barnebarns («ikke kall meg morfar så noen hører det») bursdag, og dermed ligger silkelakenveien til fortapelsen der som en moralistisk voksensklie.
Det er noe uimotståelig vittig ved filmer som tar avstand fra det usannsynlige, som når Roland Emmerich lager miljøfilmer ved å dikte fantasifulle katastrofer.
«Solitary man» mislykkes med alt det «American beauty»fikk til.
Til slutt sitter morfaren slagen og æreløs på det første ekteskapets gamlebenk og får trøst av ekskona si, Susan Sarandon, som er moderlig og skjønner den desperasjonen som oppsto fordi legen for seks år siden ville ta noen prøver.
Men det er uten stil.
Ta mannen med til slakthuset, la ham vente der med lammene.
Siden filmen ble har Michael Douglas fått strupekreft.
Det blir han antakelig ikke utagerende av.
Denslags vås skjer bare i amatørenes tenksomme dramaer.
| 0
|
700426
|
Zellweger i sosionom-truse
Dette er en film der Renée Zellweger kjører bil i bare trusa sjøl om det regner ute.
Men «Case 39» er også filmen der en fin og frisk terapeut som godt kunne blitt intervjuet i Aftenbladet om nytten ved å sykle på jobb, blir angrepet av indre fluer (hvis man sykler med åpen munn) og siden forvitrer.
Dette er filmen der Zellweger spiller travel sosionom med rosa gnagerfjes og arbeidsuvillig lidelses-mimikk.
Fagpersonen oppdager en familie der foreldrene stenger jenta si inne i stekeovnen, og hun bestemmer seg for å gjøre noe med det, for de har også sagt at de vil sende barnet sitt til helvete.
Audun Lysbakken blir ikke spurt.
Jeg kan ikke røpe for mye, men Frøken Godhjerta blir fostermor for barnet, og jenta blir rolig og fornøyd i fjeset som en gullfisk i boblebad.
Men de gale foreldrene sitter på celle, og de fleste av oss venter urolig på at de skal komme ut og hevne seg på omsorgspersonen.
Mye dramatisk skjer.
| 0
|
700427
|
Snill-tøff Tom Cruise på lystgass
Hvis du kan tenke deg at byrå-rømlingen Bourne utviklet humoristisk sans eller at den kontrollerte spasmatikeren Ethan Hunt i «Mission Impossible» fikk både lystgass, selvironi og ble synlig heterofil, så har du denne litt voksensøte actionkomedien.
Jeg liker godt Tom Cruise.
De scientolog-hvite tennene hans er stadig vekk overdrevent innsmigrende, de er som en klovns røde nese, men den utvendig vedlikeholdte 48-åringen spiller generøst og ubesværa og ser ut som om han nyter livet uten å bli imponert av det.
Jeg liker egentlig ikke Cameron Diaz, for hun pleier å skjære grimaser og presse stemmebånd.
Men jeg likte dama i «Knight and Day».
Hun kommer skliende elegant inn i filmen som olja fetaost i ei salatbolle og føler seg åpenbart appetittlig fra starten av.
Cruise er på flyplassen.
Han ser E-News-tynne Diaz komme styrtende med litt flyssete MILF-man og finner ut at han skal kollidere med henne.
I det øyeblikket vet vi at de skal komme i trøbbel og bli småkrangle-kjærester, og for en gangs skyld gleder vi oss til det.
Diaz spiller egentlig Goldie Hawn.
Hun har den forskrekka «aaa-maaa-Gaadd!»-rollen etter hvert som det viser seg at den sjarmerende fremmede er et utagentende übermensch som med like stor selvfølgelig turner kolleger i hjel som når han lander passasjerfly i åkeren.
Og Cruise spiller bitte litt Mel Gibson:
Den mystiske mega-morderen er forvirra kyndig, men høfligere enn nykursa hotellportier.
Sjøl om han stadig er utålmodig opptatt med å redde verden, tar han seg god tid til Cameron og forklarer henne alltid hva som skal skje og hva hun skal gjøre.
Den glade spionen blir et slags bilde på kvinners forestillinger om himmelen:
Noen tar detaljert, verbalt vare på meg hele dagen, men de liker kjolene mine for det, og de respekterer meg, men ikke mer enn at de kikker på rumpa mi.
Sykehuspersonale burde dessuten se denne filmen, for Cruise ville ha stanset og tatt mandlene på Diaz midt i skuddvekslinga hvis det ville fått henne til å miste to hetetokter.
Og han ville ha sagt:
«Dette er en østerriksk Glock-pistol, og med den skal jeg skyte ned i halsen din.
Du kan komme til å føle ubehag.»
Blir det for ille, gir han bedøvelse.
Den forfulgte CIA-eren er fader meg snillere enn tannlege Holtan!
Handlingen har til og med mer hastverk enn det som er vanlig.
Noen av de geografiske skiftene foregår så raskt at den anestiserte ikke rekker å få øynene opp, og siden troverdighet likevel ikke er en populær dyd i spionbransjen, føles det helt fint.
Transport-etappene er enkle, og reisemålene deilige:
Verdens minste Stillehavs-øy.
Salzburg.
Sevilla.
Boston brannstasjon.
Og sikkert flere andre steder som farer så fort forbi at ikke engang ordføreren ville kjent dem igjen.
Var det Valbergtårnet jeg så der borte?
Antakelig ikke.
Det er ok når du liker folka i filmer så godt at du bestemmer deg for å akseptere handlingen.
Etter hvert blir den forskremte hvine-dama også en feministisk foregangskvinne, men da er filmen heldigvis snart slutt, for ingen vil se Cameron Diaz i rollen som Angelina Jolie.
Vær oppmerksom på at de andre kommer til å slakte «Knight and day».
Det gjør ingen ting.
Det har vi tålt før.
Følg med på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700428
|
Tyskere som forsøker å fille-sjarmere
Etter på ha irritert meg lenge over at tyske skuespillere uten påviselige eksistensberettigelser kledde seg i stygge klær og prøvde å fille-sjarmere meg i hjel, fant jeg ut av filmen er en god investering.
Den varer ikke lenge, men den føles svært lang.
Det vil si at du får mye for pengene.
Den tysk-tyrkiske regissøren Faith Akin er han som laget litt kjedelige «Solino» i 2002, og han presser fram en uelegant og forstoppa komedie som etter hvert trenger farse-klyster for å komme til enden.
Enklere sagt:
Filmen er urimelig helt fra starten, men etter hvert som den prolapsa restaurant-grekerens skjebne blir tungvint, kommer overdrivelser av Olsenbanden-format.
Som når hovedpersonen i tallerken-øyna sjalusi dytter kista med eksens døde bestemor prematurt i hålet, og svartkledde sorg-tyskere kaster seg over ham og dasker på gravens kant.
Mange Bud Spencer-filmer var fiksere.
Det er gråværsdag i Tyskland.
Oppvaskmaskinen ødelegger alle tallerknene, og Zinos' rosa-tyske Vogel-Gesicht skal reise til Kina.
Bror hans sitter i fengsel, og han arver Hamburgs mest hysteriske perfeksjons-kokk.
Kniv-kokken erstatter den stygge maten i Zinos restaurant med annen stygg mat, og så blir restauranten så diger suksess at hans blonde gamle tyskervenn Neumann kommer og vil ta hele sjappa, men tar kemneren i stedet.
Dette er en sånn film der personene skifter personligheter etter hvert som regissøren trenger det eller ble ramma av kunstnerisk Alzheimer.
Dette er også en sånn film der det finnes en søramerikansk bark som man blir steinkåt av.
Da er det rett før Rolv Wesenlund stiger inn i rutete Rivirævva-jakke.
Når den digitale kinoen kommer, forsvinner kanskje filmer som dette.
Hold ut.
| 0
|
700429
|
Deilig fjas for post-VM
Når VM er slutt, trekker vi lettelsens dype sukk, som rødmix langt ned i de nedre lunger der urmennesket lever, og så blir vi mennesker for hverandre igjen, ikke menn og kvinner, harryer og dagfinner.
Derfor skal vi starte det nye felleslivet med noe som er fjernt fra muskelmarkenes mandighet.
«Valentine’s day» handler bare om menn og kvinner som elsker hverandre entusiastisk og drøfter det gjennom smil gjennom tårer med så opplagte ansiktsuttrykk at de kunne vært Vitaepro-skijenter i arrangerter oppoverbakker.
Og alle er nesten pinlig gjenkjennelige skuespillere.
Regissøren Garry Marshall, som du bare husker for «Pretty woman», kan ha invitert alle i nittitalls-filofaxen sin til 75-årsdagen den 13. november i fjor, og da de kom, fikk alle en lykkekake med replikker som de leste opp i salat— og champagnedrevet sosial uskyld.
Og så lo de og spiste enda mer salat.
«Valentine’s day» er en idiotisk, men trivelig film, en film som bare konkurrerer med fritidsliv på frigir og følgelig ikke trenger oppføre seg sånn at Einstein blir imponert.
Ashton Kutcher eier blomsterbutikk og har rosa T-skjorte og rosa caps, et utstyr som får den allerede mjukdyr-aktige liksom-mannen til å likne en billig Disney-figur i tøy av den bevaringsverdige sorten som dattera di insisterer på å ta med på flyet.
Patrick Dempsey spiller stadig vekk lege og sjonglerer med testiklene sine i Jennifer Garners seng mens hun sitter i pedo-prikkete nattkjole og ser ut som om hun vant mascarablogge-konkurransen i nettmagasinet Kjip Kjip.
Topher Grace starter i Anne Hathaways seng med et strittehår som menn pleier få hvis de stikker swisskniven i stikk-kontakten og blir Hulk eller frisør.
Garner har skolepikeskjørt.
Garry Marshalls kvinnebilde er skummelt, men søtt.
Her er flere overraskende gjensyn.
Shirley MacLaines ansiktshud er glatt på en utspilt måte, som hvis du trekker en smurfemaske utpå et gresskar.
Julia Roberts hviler nesten hele filmen i et flysete, ettersom hun har jobba for Marshall før.
Hun fikk 12.000 dollar for hvert ord hun sier i denne filmen.
Taylor Lautner fra Twilight-bøgda spiller uanselig gymnasunge, Jessica Biel er visst agent og ekte brunette, Jamie Foxx spiller TV-intervjuer, og hva Kathy Bates egentlig tok seg til i filmen, har jeg faktisk glemt.
Jessica Alba sier forresten ja til ekteskap i ikke-rettskraftig halvsøvne, men vil hun egentlig være gift med en mann som likner rosévin og oppfører seg som boble?
Regissør Marshalls står for en slags fundamentalistisk blidhet.
Under hans vernende puddinghånd ser de svarteste sjalusi-scener ut som vellykka rips-desserter.
Alt som vanligvis gjør oss sinnssyke er forvandla til flyktig Tingeling-støv, og det blir faktisk sånn at du småsvever deg gjennom den ukonsentrerte historien mens du lurer på om det er lov å like filmer som ikke tar avstand fra én eneste ting.
| 1
|
700430
|
Håret til Michelle Obama er falsk
Denne komi-dokumentaren kommer til å være noe av det snodigste du har sett.
Den forteller om fru Obamas hår.
Chris Rock er intervjuer og undersøker den moderne afro-amerikanske kvinnen og hennes nesten okkult forfengelige forhold til hår.
Svart frisyre er mye, mye alvorligere enn to Obama-er og en Luther King.
Rock intervjuer kjente og ukjente svarte kvinner.
De har ikke vett til å være flaue og bekrefter småsmilende og lunt at mykt, slett hår er det viktigste for dem i hele livet.
Dermed beveger intervjueren seg til frisør-bransjen, til det afro-amerikanske frisør-showet, til hårforlengelses-industrien i indiske templer og til ektemenn som venter benkelangs i salongene og beklager seg over at de liker den hvite kvinna fordi man får lov til å berøre håret hennes i samleie.
Gjentar:
Filmen er grotesk vittig og muntert forskrekkende.
Det er en film om tankeløshet og barnemishandling, det er en slags Harald Eia-sosiologi som avslører at svarte amerikanske kvinner gir to-årige småjenter permanent for at de ikke skal ha krusehår.
Spør om du får lov til å berøre hårforlengerne til presidentfrua.
Du havner i Guantánamo.
Den hemningsløse kjønnsforskninga avslører også et afro-amerikansk stammesamfunn der menn oppfatter seg som forsørgerne som bare har gått med på å betale for kvinnenes unger, men syns det går for langt når de også må finansiere hår til mer enn 1000 dollar pr. extension.
| 1
|
700432
|
DiCaprio i sviende krim
Det ugode mennesket Martin Scorsese har denne gang gjort det motsatte av kjølig:
Han har tatt en sær, litt hypokondrisk skrudd krim og utført magefølelse på den.
Leonardo DiCaprios etterforskning på den psykiatriske marerittøya Shutter Island fester seg sammen med cajunkrydderet i den øvre delen av mellomgolvet, og den svir til historien omsider er slutt.
Sjøl om jeg visste at filmen skulle vare i to timer og ti minutter, tok jeg meg i å ønske at politimannen Leo skulle komme seg på ferja og reise hjem til byen igjen.
«Kom deg av gårde, Teddy, dette går ikke bra.»
Slutten er som et knyttneveslag i mellomgolvet, som en sykkelstang i skrittet.
Den dypeste av all fortvilelse, den dypeste av all tvil.
Filmen er nydelig laget i forførende femtitallslys som får menneskene til å stå ut fra omgivelsene i stedet for å gli inn i dem.
På øya for de kriminelt usunne har myndighetene bura alle slags ulykkelige folk, og hit kommer DiCaprio og Mark Ruffalo for å etterforske en pasient som forsvant.
Konspirasjons-teorien kommer ganske kvikt:
På djevleøya går de megalomane doktorene rundt og eksperimenterer på pasientene sine med lobotomi-pinner opp gjennom nesa.
Du kan se det på Ben Kingsley.
Han er psykopatisk overstrømmende og nevrotisk i kastene.
I en Wonderland-diger eventyrstol sitter Max von Sydow og ser foruroligende nazistisk ut.
Leonardo har så diger frakk at han kunne deltatt i Alices hjerterdame-garde, og han klarer å være bistertøff politimann og sart menneske i samme skikkelse.
Etterforskeren har flashbacks til den gang han kom som soldat til den tyske konsentrasjonsleiren, han ser for seg en jentunge som klager «Du kunne ha reddet meg».
Det er et slags psyko-søkke i sjela hans, og du kjenner at han er på vei nedover.
Så klatrer han seg opp til fyret der eksperimentene foregår.
Da tenker du kanskje Hitchcock, for tårnbygninger og vindeltrapper hører til de edleste installasjonene i klassisk krim.
I tårnet sitter Kingsley og venter på ham.
Scorsese har laget en kjølig krim som likevel kommuniserer med kokt hjerne fordi etterforskeren virker sårbar.
Scorsese har forlatt den gatetøffe volds-romantikken for heller å gjøre en så finstemt film at du kan spille ettermiddagsmusikk på den.
Det er vellykka.
| 1
|
700433
|
Ikke gjør det, Ari!Ikke gjør det!
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette:
Den siste Shrek-filmen er som en slags advarsel til Ari:
Ikke gjør det, ikke gjør det!
Du blir ikke lykkelig om du blir fri!
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette heller:
Jeg tror denne filmen er stilig i 3D.
Den fjerde Shrek-filmen er riktignok om ei litt furten førtiårskrise ved hoffet, men mange folk i Faraway stikker seg fram, for å si det på den måten.
Shrek er altså blitt kongerikets Ari Behn.
Han bor utenfor Slottet sammen med sin trolske prinsesse.
De har tre små trollunger (OK, jeg skal snart slutte med trolle-snakket) og lever et normalt, strevsomt og idyllisk familieliv i skoglysningens gjørmeste Skaugum.
Kong Harald er jo død, så dronninga hersker aleine på Slottet, og Shreks gamle venner er tilvente, assimilerte familiemedlemmer og bråkete bursdagsgjester.
Som jeg sa:
Shrek er en slags Ari Behn.
Men den grønne bohemen pleide være en fri sjel som skremte vannet av småborgere og landsbykryp.
Nå kommer de for å se på ham og le av ham når han koser seg i søla.
Ungene griner.
Hoffet maser.
Vennene syns de kjenner ham som en slags hoffnarr, og den arme Shrek blir rammet av det jeg kaller russetids-syndromet:
Han vil bli ung igjen, han vil bli farlig igjen, han vil bli fri igjen fra før den gang han temmet pms-prinsessa si.
(Shrek har altså brukt opp det familiedyrkende manns-idealet, og vender intuitivt tilbake til en opprinnelig fantasi om sin fortid.
Det er nifst vanlig, det er egentlig skremmende, men vi fortsetter).
Og så kommer den nye skurken inn i historien.
Han er den ekle lille, stygge skogsreka Rumpelstiltskin som går med urealistiske drømmer om å bli landets hersker, som om han var formann i Venstre.
Og han kan trylle, så han lurer Hulken med pubertetsfantasiene sånn at alt som tidligere skjedde, opphører.
Vi går inn i en tidskorrigert virkelighet, der Shrek aldri kysset Cameron Diaz.
De gamle guttene er der ennå, men eselet er trekkdyr og reiseradio for slemme hekser.
Katten med støvlene får ikke fottøy på seg lenger, for han er like feit som Pusur og sitter og murrer middagsmett i utmyra.
Der bor også Fiona, men hun er forvandla til en egenhendig frigjort førerske for opprørske troll i skogen.
Hun har langt flisete rødt hår som flagrer militant, hun er en våpenbærende samurai-rai som bare bryr seg om krig.
I lure-kontrakten til Shrek står det at den kan oppheves at kjærlighetens kyss, og dermed er de i gang igjen.
Hvordan skal det lunkne, forskrekka stuetrollet få den sinte dama til å kysse seg og mene det?
Her trengs heltemot.
Dermed går også Shrek-filmen inn i det som er den synligste Hollywood-trenden for tida.
Den blir militært begeistra som en Heimverns-video.
Amerikanerne elsker militære operasjoner, og det blir selvsagt vanvittig moro når troll og andre øgli frihetskjempere skal slåss mot de bombekastende heksene og en musikalsk manipulerende rottefanger som spiller Jethro Tull-fløyte og får idiotene til å danse slik TV2 gjør.
Det blir kult og stilig, og filmen slutter med en slags Roland Emmerich-fantasi før den går over i fellessynge-slutten.
Tror jeg at unger vil like denne filmen?
Tja, unger vet alt om foreldre som blir leie av dem, så de kommer nok til å føle suget i magen.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700434
|
Perle fra Tsjekkia
Først skjønner man ikke hvor tsjekkiske Bohdan Sláma vil.
Så folder han ut et rørende lite mylder av skikkelser og hendelser som belyser strevet med å bli godtatt som homofil i et lite lokalmiljø.
Mens handlingen i hollywoodfilmer ofte er slik at du straks gjetter grunnrisset, holder Sláma kortene mer skjult.
Det er deilig å se en film der overraskelsene triller inn hulter til bulter og ganske uforutsigbart.
Etter hvert avslører han at en av personene strever med sin seksuelle identitet.
Men selv ikke da, når klisjeene potensielt står i kø, går det som forventet.
En stund kan man riktignok føle at alt rotes til av frustrerte og fulle folk fra bygd og by.
Men så fester regissøren grepet i en stigende formkurve.
Det er dyktig gjort.
Persongalleriet er på intet vis av det glatte, vellykkede slaget.
En ung mann (navnløs) forlater Praha og blir naturfaglærer i en skole på landet.
Åpningsscenen der en svett, resignert rektor tar imot ham, er ubetalelig god.
Snakk om at livet på bygda kan være kjipt og usjarmerende!
Snart møter læreren mennesker som strever med å holde mismot og alkohol fra livet.
Bondekona Marie, hennes tenåringssønn og diverse andre figurer føler tydeligvis at lykken strøk forbi dem for en god stund siden.
Kan unge som gamle finne noen å elske?
Klarer mennesket å like seg selv når alt går på tverke?
Bryr en høyere makt seg om hva menneskebarna strever med på jord?
Tåler bygdedyret den som framstår som homofil?
Jeg liker hvordan Sláma på stillferdig vis fletter inn sine eksistensielle spørsmål og gir dem tonefølge av en musikk som har kraft til å løfte undringen.
Scenen der den homofile prøver å berøre den utkårede, er meget vakkert spilt og utført.
Dessuten mestrer regissøren de lange, flotte tagninger.
Bare én ting irriterer skikkelig:
Lyssettingen.
Noe er helt feil når man stadig tenker at det som skal se ut som sol i fjeset på folk, må være kunstig lampelys.
Bortsett fra det har Sláma levert en filmperle fra Tsjekkia.
| 1
|
700435
|
Leiemorderfjas og blondinetøv
Herlighet, for et tåpelig plot.
«Killers» skal være en actionkomedie, men må være laget for de som vil glo på fløtepusen Ashton Kutcher og blondinebaben Katherine Heigl.
Innimellom må vi gjennom noen idiotiske skytescener.
I fjorårets film, «The ugly truth», som regissør Robert Luketic (Lovlig blond) laget med Heigl, fikk den søte, veldreide damen lov til å være noenlunde intelligent og selvstendig.
Nå plasseres hun i en ren 1960-tallskvinnerolle:
Først overbeskyttes hun av en ekkel pappa med bart, så overtar kjekkasen Ashton som ektemann:
Oh, Jen, I will protect you!
Luketic sliter med et manus som verken er fugl eller fisk, manglende handling, dårlig action og slett komikk.
Det skyldes at filmen forsøker å blande forviklinger i amerikansk forstadsidyll med leiemorderens farefulle tilværelse.
Av slikt følger en serie scener med tåpelige replikker og mye oppsperra øyne fra yndige frøkenfru Heigl.
Kutcher på sin side framstår aldri som så mandig og morsom på en gang som storyen krever.
Tenk på «True lies» med Arnold Schwarzenegger og Jamie Lee Curtis, også det en film om mannen som lyver for hustruen om sin undercovertilværelse.
Da faller «Killers» død til jorden.
| 0
|
700436
|
The Doors og ungdomsopprøret
Hva er det med The Doors som kvalifiserer til en spillefilm (Oliver Stones «The Doors» fra 1991) og nå en dokumentarfilm om bandets historie?
Svaret er opplagt:
Få, om noen band, har til de grader truffet – og definert – tidsånden som The Doors.
Bandet var lyden av ungdomsopprøret på 60-tallet.
Rusmisbruk og utagering tok til slutt knekken på både The Doors og ungdomsopprøret – omtrent samtidig.
Forgrunnsfiguren Jim Morrison, som naturlig nok får brorparten av oppmerksomheten også her, var magnetisk: rockegud, rockpoet, The Lizard King.
Han døde ungt og brått – slikt blir det myter og mystikk av.
For ikke å glemme den fantastiske musikken!
«When you're strange» er en musikkdokumentar av hyllesttypen.
Tom DiCillo hamrer inn budskapet om hvor viktig og talentfullt dette bandet var.
Filmklipp fra konserter og andre begivenheter er klippet sammen uten særlig hensyn til fakta og kronologi.
Vekten er lagt på å skildre tidsånden og stemningen.
Heldigvis er filmen befriende fri for nåtidsintervjuer med folk som var der den gang, i stedet trekker Johnny Depps innsiktsfulle kommentarer de nødvendige linjene til det vi ser og til de store begivenhetene som fant sted samtidig.
Unike historiske filmklipp som vises for første gang til tross: vi får ikke noen ny innsikt verken i bandets historie eller i den gåtefulle forgrunnsfiguren Jim Morrison.
| 1
|
700438
|
Dramatisk mageknip-slutt på emo-eventyr
Så kom omsider slutten på det høytidelige og dramatiske emo-eventyret fra Twin Peaks-skauen.
Det vil si:
Historien fortsetter.
Men egentlig slutter det her.
Det har vært en behagelig tur, for det finnes ikke mange filmer som tar kjærligheten på blodig alvor, og det er ikke mange filmpar som har hatt sjansen til å love hverandre en hel evighet.
Men dynamikken i historien slutter med denne filmen
«Twilight»-sagaen har vært inspirerende annerledes i pragmatisk tid som dyrker foreløpigheten som gud og alltid er mentalt innstilt på forandring.
Med Bella og Edward og den klumpnesa bondegutten Jake har det handlet om å finne bestandigheten i seg mens byens sitcom-støy langsomt henføres til glemsel.
Det er et fristende eksistensielt landskap, og det har filmserien fått mye kjeft for.
I «Eclipse» er det heftigere følelser enn noensinne.
Bøybare kjærlighets-skalaer og magasinerte motivkrefter får det til å smelle vårvarmt i vintersevja når trekanten sitter nedtelta i fjellsnøen og venter på at hæren av vampyrhvalper skal angripe.
For sheriffens arme datter er det tilsynelatende et valg mellom mannstyper, slik det ofte blir når jentunger har vært romslige med omgangsformene sine.
Vampyren Edward er den subtile, den resonnerte, rasjonelle og den sofistikerte som aldri egentlig ønsker noe for seg sjøl fordi han tilhører en hjerteløs slekt av kultiverte dauinger.
Der er en psykologisk metafor for deg til å ta med hjem.
Den teite indianeren Jakob (for øvrig ulv) er kjøtt— og blod-mannen som trygler og banner «det er meg du vil ha, du vet det bare ikke».
Så ser det plutselig ut som om dama vakler, det ser faktisk ut som om dama tuller med plutselige ekstra-sympatier, og kall meg gjerne ei pingle, men da fikk jeg skikkelig vondt i magen.
Jeg kan jo ikke røpe stort mer.
Det skjer mye dramatisk her.
Filmen starter i et fremmed thrillersmug i Seattle og flytter seg umiddelbart til ei Elvira Madigan-mjuk blomstereng der Edward og Bella snakker om ekteskap med snille stemmer.
Men trøbbel oppstår i mange lodne og svette nivåer.
Fra byen kommer de onde vampyrene for å ta Edwards kjærlighet.
Hun drar på «Last song»-tur til mammas strandhus og snakker om livets valg.
Mens vi innbiller oss at Kristen Stewart med det skjeglete, flyktige blikket strir med valgets kvaler, kaster vampyrer og ulver seg ut i en heftig nakkekamp.
Og hovedfienden Bryce Dallas Howard hekseflyr mellom trærne med flagrende, farlig rust-man – egentlig filmens visuelle poengvinner.
Vi som hele tiden har regnet med å bli like sinte som av Tyskland-England-kampen, ser for oss både uforutsett død og elendige framtidsutsikter.
Vel, dere får se.
Eller kanskje ikke.
Om skuespillerne i de tre filmene kan man si mye.
De bruker et annet uttrykksnivå enn resten av verden, som om de var medlemmer av et litt dyrt symfoniorkester og egentlig snakker mest inni seg.
Til og med sheriffer tok det med ro.
Jeg har likt det.
Kanskje et frynsegode ved varulver og vampyrer:
De er sånn vi skulle ønske vi var.
Takk for påminnelsen.
| 1
|
700440
|
Danser med klisjeer
Et tøft, ungt dansecrew i London kjemper om å vinne det britiske mesterskapet i streetdance.
De møter hindringer.
De mangler et sted å øve.
De tøffe gatedanserne må lære seg å samarbeide med skolerte ballettdansere.
Kulturkrasj de luxe.
Det er ikke lett.
Men alle lærer noe.
Vi som ser på også.
Dialogen er krøkkete, det formelbaserte plottet er forutsigbart og brukt minst 100 ganger før.
Karakterene er klisjeer.
Legendariske dansefilmer som «Saturday Night Fever» og «Flashdance» har omrent samme tematikk som «Streetdance».
De er blitt klassikere fordi de var trendsettende stilskapere.
Det er ikke «Streetdance», denne ensemblefilmen surfer på en trygg og etablert bølge som snart har nådd land.
For selv om dansernes prestasjoner imponerer teknisk og akrobatisk: det er lite og ingenting nytt her.
Breakdance og electric boogie gapte vi imponert av allerede tidlig på 80-tallet.
Siden har vi sett alle triksene igjen og igjen – i musikkvideoer og i tv-serier som «So you think you can dance».
Inspirasjon fra banebrytende dansetrinn i Michael og Janet Jacksons musikkvideoer er denne gjengen heller ikke de første som har hentet.
På papiret er det altså lite som funker med «Streetdance».
Så hvorfor likte jeg den likevel – der og da?
På grunn av de unge dansernes intense energi og engasjement.
Den aldeles fantastiske musikken.
At filmen tar seg veldig bra ut i 3D.
Og at det tross alt nesten ikke går an ikke å bli grepet av denne forslitte, pompøse, men alltid følelsesladde filmfortellingen.
| 0
|
700441
|
Litt trist terrorist-moro
Uansvarlige originister forsøker å gjøre barna våre til grønne terrorister.
Noe av det er moro.
Noe av det er trist.
Det går alltid på trynet når barnefilmer skal ha moral.
Budskapet i "Hårete hevn" er at det ikke skulle vært bebyggelse på Storhaug, Våland, Ullandhaug, Tasta eller Hillevåg fordi det en gang i tida bodde dyr der.
Filmens menneske-dust
Brendan Fraser jobber for utbyggere av vakre heimer i friske naturomgivelser, men han er skurken.
I skogbrynet vokter urbefolkningen i form av en ond vaskebjørn som leder en hemmelig skare av utspekulerte, paramilitære pelsdotter som utsetter mennesker de ikke liker, for naturbaserte former for tortur.
Det går veldig ille for Brendan Fraser, men i likhet med Terroristakademiet lærer filmer som dette barna våre at de skal være følelseskalde og medlidenhetslikegyldige fanatikere.
Hvis en naturfiende lider, da gleder skogen seg.
Fraser blir også miskjent og misforstått av kona Brooke Shields og en misfornøyd sønn, mens han sjikaneres og ydmykes av en japansk sjef med indisk investor.
Verre kan ikke skjebnen til den hvite middelklasse-mannen beskrives.
Og da øvrigheta får sperret inn den fanatiske rottegjengen i et slags Guantánamo, går det ikke bedre enn at den dumme Fraser er blitt ideologisk hjernevaska og slipper dem fri.
Filmen er ganske vittig i begynnelsen og slutten, men i et langt og tværete midtparti føles handlingen mer som en humørløs skildring av lidelse.
Det kan være meg.
Jeg har beholdt evnen til å syns synd på amerikanere.
| 0
|
700442
|
Sånn skal sommer-action være!
«The A-Team» er en liksom-nostalgi for dere som liker hemningsløs komedie-action, og i grunnen ikke syns det gjør noe om oberst Hannibal og hans folk klarer å fly fallende stridsvogn ved å avfyre kanonen.
Det finnes små sjanser for at noen tar til gråten i denne forestillingen og hulker «mor, jeg skulle aldri ha forlatt far og deg alene i det pillråtne gjedde-prammen».
Hvis du blir lei deg i løpet av «The A-Team», betyr det at du gikk i feil sal, og at den soldaten du føler sympati med, ikke er Liam Neeson, men Channing Tate i «Dear John».
Men de kommer begge til Bagdad.
Jeg gjør også det.
Bare vent litt.
For å markere utvidelseskraften i begrepet familie-underholdning starter filmen med at en tequila-purk banker Liam Neeson og forsøker å skyte ham, men obersten er en planlegger av Snåsa-format, så han vet hva som vil skje, og snart piper dødshundene.
Neeson ser flott ut.
Gråhåra, detaljorientert som en light-autist, med en merkelig Mister Bean-frisyre, men usvikelig mandig i årringene sine.
Øynene er usunt lyseblå som sigarrøyk.
Før du vet ordet av det, løper han i ørkenen eller hva man kaller det hvis graset ser ut som sand.
Han må redde Face (Bradley Cooper), en kynisk kyssegutt som står friskt fanga i bildekk og skal henges med tau.
Da kommer også erstatteren til Mr. T. inn i filmen med GMC-avhengighet (GMC er et slags traktordop) og Mohawk-punk.
Nå må jeg ta en pause til.
Bradley Cooper var aldri mitt førstevalg hvis noen skulle forstyrre verdensfreden.
Han spilte egentlig bare i jentefilmer helt til «The hangover» og ser ut som ei spray-tan-klyse.
Men OK.
Han kommer seg, og i løpet av filmen blir han faktisk fjorten millimeter mer mandig enn Matthew McConaughey, målt i hornhuden.
For å komme seg ut av Mexico må oberst Hannibal og hans fornya elite-team ty til en hospitalinnlagt gal mann som heter Murdoch.
Han spilles av Sharlto Copley fra Sør-Afrika.
Copley ble kult— og akutt-stjerne med «District 9», og han flyr ambulansehelikopter sånn at tannfyllingene dine detter ut og svever fritt i rommet.
Skulderputer fra åttitallet vil løsne.
Kontaktlinser vil forsvinne inn i kraniet, og du kan se din egen hjerne.
Han griller også med en blanding av krutt og frysevæske.
Dette er deilig, og filmen fortsetter å loope harselast og risikabelt opp og ned mellom blidt akseptabelt og ekstremt kult.
Vi kommer omsider til Bagdad, for der vil obersten og guttene hente ut falskmynterplater.
Tida er inne for Jessica Biel, som tilsynelatende er etterretnings-offiser og faktisk funker som en slags utlagt gudmor i resten av filmen.
Slutten er i grunnen det minst oppsiktsvekkende ved «The A-Team», og det holdt jeg først mot den.
Men egentlig ikke.
En perfekt sommerfilm skal være sånn.
Du blir så behagelig utslitt av alle påfunnene at det egentlig ser litt trivielt ut når hundreogfemti kai-kontainere eksploderer.
Sånn skal en sommerfilm være.
| 1
|
700443
|
Vin-drevet italiensk eldreomsorg
Dere som går rundt og maser om menneskelig italiensk film og bondeful fransk film og russiske filmer om melankolske skjebner i verdenskrigen:
Her er filmen deres.
«Sommerlunsj i Roma»
(Pranzo di ferragosto) er slik en gammeldags italiensk film skal være.
Nokså poengløs.
Full av skjønt, uvesentlig, inkontinent snakk som låter som om barokken kommer tumlende mjukt ned sine marmortrapper med ei anakronistisk flaske prosecco i hånda.
Idyllisk alkoholisert inntil norsk attenårsgrense.
Alminnelighets-mennesker som vier sine liv til den klassiske storbyens absolutte uvirksomhet.
Scooter med to halvgamle menn forbi Colosseum mens noen drikkfeldige sologvår-musikere spiller trekkspill og gitar sånn at tida stanser og du får følelsen av på befinne deg i den ettermiddagen da den uimotståelige delen av Europa ble født.
Det er ferragosto.
15. august da italienerne feirer at jomfru Maria dro til himmelen.
Men noen mariaer ble på jorden, og Gianni passer på ei gammel mor som kunne vært fru Bates i sin oppsiktsvekkende 60-talls parykk.
I Italia passer alle menn sine gamle mødre.
Så da høytiden nærmer seg kommer først leiegårdens rike mann og deretter legen og ber om at mødre og tanter skal få bo hos Gianni, siden han ikke gjør noe annet i livet enn å passe mor og drikke hvitvin.
Gianni lager mat og drikker mer vin.
Snart flytter også Vikingen inn til fisk, middagshvil og mer vin.
De opprinnelig hypokondriske damene samler seg rundt bordet og drikker og snakker om sex og blir befriende italienske.
Gianni har funnet opp pleiehjemmet.
Dette er den beste propagandafilmen for kontinuerlig vin-drikking som jeg noensinne har sett.
Jeg gikk rett til mediegarden og fylte opp en kopp med cappuccino.
Lytteprøver på musikken (levert av Øyvind Berekvam): http://www.amazon.com/Pranzo-Di-Ferragosto/dp/B001R64CEQ.
| 1
|
700444
|
Tidtrøyte for vektere i streik
Når dette tidvis blir så anstrengende å se på, skyldes det mengden av slitsomme figurer.
Skal man få noe utbytte, må man tviholde på filmens gode hensikt:
Du må ikke være fullkommen for å bli elsket.
Å si at storyen har vært laget før, er trolig tåpelig.
Stadig nye, unge mennesker trenger en bekreftelse på at de er verdt noe til tross for manglende selvtillit.
Handlingens enkle skjema er en svært triviell variant av gåten om hvorvidt den keitete Askeladden (som Hugh Grant i «Notting Hill») kan vinne prinsessen (Julia Roberts den gang i 1999).
Nå er spørsmålet om flyplassvekteren Kirk – som for lengst er dumpet av sin forrige kjæreste – har noen som helst sjanse hos den supersexy, selvsikre og vittige blondinebaben Molly?
Herværende story lider av mangel på skuespillere som kan bøte på det overfladiske og lite troverdige innholdet.
Jay Baruchel har lagt seg til noen uutholdelige fakter og grimaser for liksom å levendegjøre usikkerhet og sjenanse.
Birollefigurene – hans kompiser, ekskjæreste og familie, samt hennes venninner, ekskjæreste og familie – er alle usympatisk karikerte skikkelser du vil prise deg lykkelig for at du slipper å møte.
Som sagt, den gode hensikt – tro at du er verdt noe i all din ufullkommenhet – skal regnes filmen til gode.
Problemet er bare at regissør Jim Field Smith ikke tviholder hardt nok på budskapet.
Dermed skaper han en perfekt Molly som har absolutt alt:
En kropp som sier sex, et smil som erobrer alle, en indre trygghet som virker ukuelig.
Den ørlille skavanken som avsløres midtveis, blir bare latterlig.
Så manikyrert og fullkommen som dama framstår, presses Kirk til å gi etter for siste mote:
Intimbarbering.
Dermed glipper påstanden om «vær deg selv, du er god nok slik du er».
Men som tidtrøyte for streikende flyplassvektere kan filmen kanskje duge.
| 0
|
700445
|
Nå er til og med Meryl Streep dårlig!
Når man ikke kan stole på Meryl Streep en gang, kan det være like greit å se VM i fotball.
I "It's complicated" streeper hun seg ned til en slags Kabaret Meryl.
Den middelaldrende fjolle-fantasien blir et sammensurium som minner litt om velta koldtbord i graset, en slags skilsmesse for en moder.
Meryl Streep henter litt av matlagings-tøyseriet fra Julia-filmen og blander det med den livsglade restauratørersken i «Mamma Mia».
Av den miksen lager hun Diane Keaton, som er årgangssutrenes prestinne.
Omtrent som å blande mel, egg og kjøttdeig og få bløtkake.
To myter skal avlives.
Den ene er at Meryl Streep utpensler rollene sine.
Det gjør hun ikke.
For at ikke smørblomstene skal vokse på Nordpolen, resirkulerer hun seg rått.
Dama er i ferd med å bli en gjentakelseskunstner.
Den andre myten er at Hollywood er et ungdomssted.
Feil.
Hollywood regjeres av guttaktige og solnedgangsbitre femtiåringer som hater alt som skjer dem i livet.
«Sex and the city» er bare ett av varslene om ondarta aldring.
«It’s complicated» er verre egentlig.
Filmens hovedpoeng er uappetittlig.
Alec Baldwin – blid som ei lommelerke og rødmussa som en champagne-fyllik — har vært gift med Meryl, men de skilte lag fordi de ikke orket være i samme rom.
Han er nå gift med en av disse unge, nye konene som Hollywood forakter så ubarmhjertig at FN burde gripe inn.
Hun ser ut som Draculas datter og har en sønn som filmen sjikanerer fordi han beveger på seg i stedet for å sitte stille foran mors mat.
På grunn av uhellig bar-besøk blir eksemannen Alec så kåt at han har selverklært super-sex med den fraskilte.
Dermed får han det for seg at han kan komme tilbake til gamlakånå og spise sjokoladekaka hennes igjen.
Men Meryl er et småjabbende, men eksistensielt oppvåkna feministisk ikon, og hun vil heller ha den seksuelt sett døvstumme arkitekten Steve Martin, som må ha gjennomgått ansiktskirurgi for å få fjerna mimikken sin for alltid.
Nummer én:
Jeg er så lei av filmer som fremstiller 50 år gamle kvinner som halvbitre halvfulle venninnekjattrere som vifter rundt med hetetoktene sine og logrer for egen bitterhet.
Jeg vil heller sett Meryl Streep som Lara Croft enn som dette patetiske Lucy Show-vesenet.
Dama fniser etter hvert så mye at du får mistanke om at de putta lystgass i champagnen i stedet for kullsyre.
Det blir som å være gjest hos Sarah Palin i julen.
Nummer to:
Jeg hater også et samlivs-tyranni som tilsier at ikke noe menneske har rett til å bevege seg videre i livet uten at det sitter mann eller kvinne med livslangt abonnement på ham eller henne og kjukler over livets fortredeligheter.
Slutt med den sutringa.
Gå til helsike ut og lev sjøl.
Filmens Meryl gjør faktisk det, men stadig med en slags underliggende Geirr Tveitt-moll av velbrukt, klissete sjølmedlidenhet.
Dama som spilte «Sofies valg» skusler vekk de tårevåte øynene sine på dill.
Denne replikken skal være sjarmerende og kommer fra Baldwin:
«Alderen er noe av det jeg liker best ved deg.
Og har du mer sjokoladekake hjemme?»
| 0
|
700446
|
Velforma triffide-skrekk
For de som har god tid er «Day of the triffids» en tretimer med mye fargerik underholdning.
Verden blir plutselig oversvermet av ondarta kjøtt-etende planter, og det finnes bare én miljøverner som syns vi bør ta vare på dem, og han dør.
Som barn leste jeg sci-fi-romanen «Triffidenes opprør» i en kulturperiode da potteplanter var viktigere enn lykkelige barn.
Det var nifst.
Denne todelte miniserien tar godt vare på skrekken, og i tillegg feter den opp historien med alt som er tilgjengelig av kjærlighet og drama og mange spesielle, utbroderte og underlige overlevelses-miljøer.
Boka kom i 1951, og den gang var triffidene eksperimentelle planter.
I den første filmen, i 1962, hadde russerne skylda.
I den andre i 1981 kom vandreblomstene visstnok fra verdensrommet.
Og i denne versjonen finnes de ilske grønnsakene i lukka anstalter for å gi biodrivstoff til menneskene, som slik har bekjempet global oppvarming.
Jeg vet ikke hvordan du har det.
Men når jeg får se en scifi der global oppvarming blir nevnt, blir jeg lamma av trist selvfølgelighets-vegring.
Så ikke bli motstandere av biodrivstoff av å se triffide-filmen.
Det kommer ikke og spiser deg.
Den triste vitenskapsmannen Dougray Scott har litt av skylden.
Men han straffes ikke for det.
En solstorm blinder nesten hele jordens befolkning, men Dougray beholder synet så mye at han finner den bevelige og tynne TV-dama Joely Richardson.
Scott og Richardson blir ett av de vellykte parene denne kalde våren, og begge leverer sannsynlig oppskakethet mens plantene knurrer i skogbrynet.
Vanessa Redgrave spiller gal nonne som lever i pakt med naturen, og dessuten opptrer stilige små toy soldiers på landet.
Her er mange ting.
Hygg dere.
| 1
|
700448
|
George Clooney full av tynn luft
Denne filmen bekrefter også resonnementet om at Hollywood er et reservat for sutrende, selvmedlidende femtiåringer.
Men filmen solgte seg godt til de lettlurte og fundamentalistiske hygge-orienterte, for hovedrollen spilles av den merkverdige misforståelsen George Clooney, en skuespiller som skyver fram sin (i darwinistisk forstand) uhensiktsmessige mutant-kjeve og forårsaker at damer med dyre vesker og bortkasta utdannelse måper så digert at intelligensen slipper ut.
Up in the air.
Jeg kan skjønne at kvinner liker å se på for eksempel Channing Tatum.
Men Clooney-begeistring må da være et nifsere varsel enn beinskjørhet.
«Up in the air» kunne vært en satire over en økonomisk liksom-elite som bruker oppsigelser til konjunktur-mestring og kaller det ledelse.
Clooney spiller en proff oppsiger.
Men han gjør det på den milde, personlige måten, mens den unge mekanikk-dama heller vil drive med skjermbasert fjern-oppsigelse.
Vi holder med Clooney som om han skulle være ei rød stue ved elgen i komla.
Dermed faller filmen ned i gammeldags hovedperson-sympati av den sorten som gjorde «Gudfaren»-filmene tvilsomme.
Satiren blir bare umerkelig ekstra-utstyr, den er som den skojne forvridde lille limebiten i tuten til Juan-pilsen, den er som saltet til tequilaen, det er som å ha med en ekte bonde-Sponheim i den dresserte dressligaen.
Den økonomiske kynismen blir borte som filmens tema.
Etter halvspilt tid blir det sånn at historien skal sutre over at en ufølsom hotellferker med rutinert menneske-forakt ikke klarer å skaffe en varm rygg å sove med den dagen han plutselig møter motgang.
Filmen hoverer ikke over den avskyelige mannen slik den burde; den sympatiserer med ham etter det milde mamma-prinsippet:
Nå kan du se hvordan det går, vennen min.
Filmens to kvinner er reaksjonære ikoner.
Vera Farmiga spiller medkynisk reisedame av den romantiske sorten som skryter av sex på flydo.
Anna Kendrick spiller korpie-nykommeren som om hun skulle være ungdomsskole-eleven i arbeidsuka, og den lune Clooney leder henne onkelmjukt rundt i den egentlige verden.
«Up in the air» varer lenge, og den er kjedelig som å rulle opp igjen tapt toalettpapir.
Ellers:
Jeg er ikke så uenig med meg sjøl som jeg pleide.
Det kan være et tegn på at jeg er i ferd med å gå i ungdommen.
Jeg skal gjøre noe med det.
Neste uka starter kurset "Lær å like Matthew McConaughey".
| 0
|
700449
|
Rørende jentefilm i VM-tider
Dette er en film som egentlig ikke finnes lenger.
Ung, sørgelig, romantisk og fullstendig uten én eneste fordømt onanist med filmplakater på veggen.
Den edle kjærlighetsfilmen skal egentlig være død, kanskje begravet sammen med de brukte preventivene fra nasjonalskammen Paradise Hotel.
Filmen om at ei frisk og skikkelig jente møter en ung soldat på stranda, og de finner hverandre så mye at en skjelmsk fullmåne igjen kan nyte blikkene fra de overstadig forelska.
Filmen om enkle og greie familie-mennesker med feil og mangler.
Sjenerte folk og snille folk som elsker hverandre med nedslått blikk, men aldri sier et vondt ord.
Ingen fising på utedassen.
Ingen kjønnshår i salaten.
Dette er en dau film.
Den finnes ikke lenger.
Noen ganger blir de enkle og romantiske filmene vellykka.
«The last song» klarte det.
«Dear John» tar det samme rutinerte kirurg-grepet rundt hjertet.
Historier som dette skal ikke være finurlige eller overraskende.
De skal være romantiske.
En soldat som må følge avdelingen sin da 11. september fører til nasjonal beredskap, og så kommer han ikke hjem til sommer-kjærligheten sin etter ett år slik han lovet.
Det handler bare om det.
Resten er folka.
Channing Tatum fra «G.I. Joe» er en skikkelig hunk.
Han har sånn kropp som fører til korridor-sarkasme i New York Times, men han har også smale, vaktsomme rovfugl-øyne som varsler godt og vondt samtidig.
Han er en fin skuespiller.
Amanda Seyfried var Sophie i «Mamma mia!».
Hun har en klokt bondefrisk utstråling, og man vil se fire ganger på ansiktet hennes før blikket flytter seg til for eksempel knærne.
Richard Jenkins gjør en skeiv og ven rolle som autistisk far, Henry Thomas er en slags husvenn med celloer i stemmen.
De er fine sammen.
Det blir sørgelig, og det blir bra.
«Dear John» gikk rett til topps på salgslistene og dyttet ned «Avatar».
Kanskje det finnes håp for kinogjengerne likevel.
| 1
|
700450
|
Fantastisk, fysisk Sherlock Holmes!
Kvestelseskrim-spesialisten Guy Ritchie har laget en Sherlock Holmes-film som kommer til å bli vanedannende på en måte som anglofile latinlærere på Bryne kan oppfatte som problematisk.
Robert Downey jr. har et blikk som kunne tilkjennes ondt rådyr hvis sånne fantes for eksempel i skogen rundt Overlook Hotel.
Han er en ultra-nevrotisk, bevegelig geni-detektiv med Charlie Chaplin-plastikk; han er det elitistiske mennesket som kjærlighetssøkende misantrop.
Med andre ord en fullblods Downey jr.-skikkelse og en fyr man aldri noensinne blir kvitt igjen.
London blir aldri det samme.
Dr. Watson blir aldri den samme, Irene Adler har fått øyenbryn og kropp en gang for alle og dr.
Moriarty er så underformulert tablå-stilig at du får lyst til å ta ham hjem og lagre paraplyer i ham.
Hvis Ritchie ikke lager en toer, skal jeg personlig dra til London og tisse på det svarte judo-beltet hans.
Men han er i gang.
Gudskjelov.
Du hadde aldri trodd at du skulle få se den sjabre, usexy tweed-tenkeren Sherlock bokse med bar overkropp i slumskyggene.
Men England er et rart sted, og du hadde heller aldri trodd du skulle få høre på da Labour-statsministeren fortalte hva han egentlig syns om engelske arbeidsfolk.
Guy Ritchie er en tradisjonsfri action-entusiast med Kvikke Kanin-moves, og det gir filmen en sjarmerende og fantasi-eggende uvirkelighetsfornemmelse.
Dette er ikke bare funnet på.
Det er funnet på om igjen.
Holmes filosoferer seg først gjennom hvilke slag han skal slå.
Deretter:
Big bang bong, kjempen ligger i sagmuggen.
Han er en slags Jet Li i bowlerhatt.
Som dr.
Watson er Jude Law forvandlet fra sengekant-skjønnas til en diger, dvalende og dystopisk Guinness-mann med gruvearbeiderkropp.
Han er også perfekt og fullstendig befridd fra fjolleriet til en Alfie-flørter.
Filmen starter i et lysfritt gass-London der halvmørket hviler over historien som en smitte.
I sekt-elitens torturstue ligger kvitkledd dame på alter, og Sherlock må slåss mot underlige skurker i småborger-kostymer før han møter den kappekledde Voldemort-vondemannen.
Deilig.
Så kommer det fæle:
Dr. Watson skal gifte seg og flytte i egen leilighet, et forsinka pubertetsopprør som sjokkerer både oss og vennen hans.
Dette er sånn kameratene til Ritchie følte det da han fortalte at han ikke kunne komme så ofte på puben lenger, for han måtte sitte hjemme med Madonna og høre på nyork-dansere som fortalte om den gang det regnet.
Det føles heller ikke betryggende at den henretta djevledyrkeren Blackwood står opp fra de døde og begynner å ta livet av folk.
Klassisk mørkesekt-fortelling kombineres med moderne seriemorder-sensualisme, og nye slagsmål oppstår.
Det gjør også Irene Adler (Rachel McAdams) i en så paverød kjole at selv katolikker vil bli interessert i kvinner.
Bikini-sesongen 2010 er på forhånd utkonkurrert av ei dame i så flagrende gevanter (gevanter?
Hva er egentlig det?) at ekstrem ungdom uten hår ville ha kastet seg utfor Kjerag i den.
| 1
|
700451
|
Hva driver Gilliam med egentlig?
Den amerikanske surrealist-python Terry Gilliam har laget en skadefro fabel om ingen ting.
Den er fargerik, gammeldags og moralistisk, slik fabler skal være:
Det omreisende tivoliteatret til dr.
Parnassus har et mystisk speil, og bak det opplever folk sine drømmer eller sine mareritt eller kanskje hva de fortjener.
En stakkars hooligan dømmes til flygende maneter og utslettelse fordi han var ekkel og full.
Han faller ned i en omvendt tegnestift; det er som et ekko fra Monty Pythons absurde anarkisme.
Bare at Gilliam later som om det fantes en mening med livet.
Sånn var det aldri.
Parnassus-filmen er visuelt rik i betydningen «Nå gidder jeg snart ikke mer».
Tom Waits spiller en skjebnebefordrende versjon av Djevelen som doktoren har inngått veddemål med, men i bånn av det hele ligger Den Uendelige Historien om at verden går under dersom ingen forteller eventyr lenger.
Gilliam er blitt en bitter kunstner som forsøker å bevise sin egen berettigelse ved å insistere så mye at vi blir lei av ham.
Heath Ledger blir først til Johnny Depp som deretter blir til Jude Law og Colin Farrell der inne i drømmelandet.
Og så?
Den litt dumme overklasse-dama får se en verden av sko på bakrommet.
Og så?
De kyniske forsøker å tjene penger på miraklene, for de kyniske er de Gilliam hater mest av alle i verden:
Produsentene.
OK?
Og så?
Det minneverdige i Gilliams eksotitiske liksom-infantilisme er Lily Cole, som spiller Valentina og gir filmen en feminin følsomhet som til tider saboterer den maskuline oppfinner-inflasjonen.
Hun spiller også Alice i Marilyn Mansons «Phantasmagoria» som kommer i år.
| 0
|
700452
|
Filmen du aldri skal se
DVD-versjonen av «The road» starter med verdens råeste ironi:
Først reklame for Polly peanøtter og deretter for Øtker pizza.
Direkte over til Viggo Mortensens umenneskelig utmagra superpappa; han som fører seg sjøl og en sart, trist og sint gutt gjennom Verdens Undergang.
Da jeg så «The road» på kino var smerten så intens at tiden nesten stanset.
Jeg prøvde å se filmen om igjen på TV, og opplevelsen av den foresattes absolutte håpløshet var aldeles ikke blitt bedre.
Monica var med i tjue minutter og sa:
Hvordan kunne du la meg se dette?
En far og en sønn sover ved kloakkfossen, og verden er grå som fellesferien på Vegårshei, bare at på veiene farter de siste desperate kannibaler som pleide å være mennesker.
Trærne finnes ikke lenger, dyra finnes ikke lenger, plantene finnes ikke lenger.
Mat finnes ikke lenger.
Sol finnes ikke lenger.
Og nei, det var ikke noe vi kunne ha gjort noe med.
Det kom et par kometer, og så var det slutt for den tilfeldige planeten Tellus.
Ingen stor sensasjon for materieklumpene som bidro i the Big Bang, men ganske viktig for oss.
Universet er et ubarmhjertig sted, og det finnes ingen vei ut av det.
Ingen har beskrevet vår konstante kosmiske ventesmerte og dødsangst så fælt som «The road», og jeg håper virkelig ikke den skaper en trend.
Vi som fører våre barn til et grønnsakslangt liv med nederlag, angst og lidelse for at de skal helt sikkert dø i ensomhet og aldri gjenoppstå, trenger virkelig ingen påminnelser.
Livet på Jorden er egentlig slik «The road» skildrer det.
Så drikk vin.
Se på solnedgangen og Cartoon.
Jeg vet ikke om det er tilfeldig at Viggo Mortensen ser ut som Kristus i rollen som den forfeilede frelser.
Han er i hvert fall fantastisk, og det kommer jeg aldri til å tilgi ham.
| 1
|
700453
|
Forferdelig Alene Hjemme-graps
Det var en spesiell dag.
Først så jeg «Sex and the city 2» på kino, så «The collector» på DVD om kvelden.
Får jeg frikort på helsetjenester resten av året nå?
«The collector» er en av de mest kjøpte dvd-filmene i USA, og den er ikke dårlig sjøl om den ble skrevet av noen sjelløse «Saw»-folk.
Filmen består av fysiske urimeligheter og psykiske påkjenninger, den redder seg på stemning der man egentlig skulle ha ledd rått av fraværet av fysisk tilforlatelighet.
Det skjer ikke mye som kunne ha skjedd her.
Skogoppgang med skimmer og mumlemusikk.
En surrealistisk, Lynch-aktig utkantstemning, usannsynlig idyll og bange anelser uten smell.
Håndverkeren er en nevrotisk innbruddstjuv for å hjelpe eks-kona si fordi han elsker dattera.
Filmen bygger seg sakte opp ved at den egentlig forteller tjuvens historie, og så står han inne i huset til arbeidsgiveren og skal plukke safe.
Han hører skrik.
Overmodne støvler fra første verdenskrig går i trappa, og uten at du aner hva som kan ha skjedd eller hvor mange ingeniører som egentlig jobba på innretningene, er huset fullt av skarpe, dødelige feller.
Det er som om noen har reist fra Macauley Culkin igjen, og gutten er blitt en kroppsbygd natte-psykopat.
I kjelleren sitter far og er torturert til det ugjenkjennelige.
I badekaret ligger mor og blør med ting stifta til pannen, innvoller blir utvoller.
Det er så fælt at du ikke en gang ville ha unnet Kim Cattrall en sånn død.
Det minneverdige i denne filmen er Josh Stewart, som likner Sean Penn etter at han ble skilt fra Madonna og fikk synlig forstand.
Han har et fint ansikt og gjør det bra.
Forholdene tatt i betraktning.
| 0
|
700454
|
Kosedyr som likner grillmat
Puh.
Dette er bare kos.
Små, blide ekorn med runde mager som egentlig får dem til å se ut som Hannah Montana-venninner eller grillmat, men det er jo ingen som spiser ekorn bortsett fra fattige middelalderfamilier som ikke hadde råd til rotte.
Alvin og gjengen er musikk-kjendiser, og de forårsaker mange deilige ramlostrofer av den sorten som fører til at foresatte havner i sykeseng.
Like fullt får de begynne på skolen, der de forsøker å sjekke opp high school-jenter som er så digre at de kunne ha brukt ekorn som tamponger på telttur.
Som fysisk relief kommer de syngende ekorn-jentene.
De er små, de låter som TLC i høyspentmasta og sørger for sensualitet uten stygge sinnbilder.
Det er sånn at skolen skal delta i en musikk-konkurranse, men hvem skal delta, og hvorfor er Alvin egentlig blitt en slags Jim Morrison, som ruser seg på berømmelse og ikke stiller opp i gymsalen når han skal?
Jeg sier bare:
Dette er ikke «The road».
Alt ordner seg.
Dessuten er Bluray-en deilig.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.