id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
700455
|
Øgli ørkenvandring med Søstrene Grene
Da Barbie ble voksen og Ken begynte å miste håret, oppsto antakelig tilstanden Forvokste Kvinneligheters absolutte Uskjønnhet.
Den andre filmen om salatflørtne fornikasjons-fruer feirer alt det menn hater ved kvinner, så man kan si at den er et modig kjønnspolitisk opprør på idiotiets vegne.
Jeg liker ikke dette her.
Allerede før jeg så filmen kom de første måkeskrikene fra brislingfølger-flokkene om at kritikerne sløyer «Sex and the city 2» så den friske levra fyker.
Det er ikke moro å føle seg som måke.
Derfor forsøkte jeg så tålmodig å like den stavrete storby-ekskursjonen at jeg sovna av utmattethet da damene nådde Abu Dhabi.
Nei, Abu Dhabi er ikke en arabisk haspelsnelle, det er et slags turistparadis for mennesker med så dårlig hud at de trives med kle seg i fuglefotograf-kamuflasje.
Jeg skjønte aldri hva den kvitrete lille firerbanden hadde å gjøre i utprega fiendeland, for i Abu Dhabi er østrogen forbudt, så hustruer må drikke parafin hver kveld for å bli kvitt det.
De fire kvinnene i «Sex and the city» dyrker hormonene sine slik menn tilber fotball ;& pils:
Overformidlende, sko-psykotiske, venninne-avhengige humørsvingere med høy pendelføring og bare legger helt opp til der hvor kamelene tråkker.
Når vi møter dem igjen er det bare Samantha som ikke er gift.
Hun har Elisabeth Grannemans generøse jazzstemme og et farmasøytisk fundert kjønnsliv som er så utadvendt at det likner folklore og dessuten stinker surt av matt misnøye.
Hu om det.
Jentespøkelset Sarah Jessica Parker sliter litt med Mr. Big.
Ikke fordi han likner på Cary Grant, men fordi slektskapet medfører at han vil se svart hvitt-filmer på TV i stedet for å snakke med kona om neglelakk-farger.
I Abu Dhabi skjer romanser, karaoker og forviklinger, og nyorkerne ikler seg skojne ørken-bunader som om de medvirket i en Chevy Chase-hyllest.
Replikkene er oppstylta og merkelige gamle vorspiel-vitser, handlingen er uopplagt plaprete – og filmen er utsøkt stygg.
Ikke ett vondt ord om butikken Søstrene Grene, som virkelig selger fiffige småting for to kroner og femti øre og har gledet mange som skulle ha tjuefire kalendergaver seint i november.
Men hvis man heller en velfylt Søstrene Grene-pose ut over et bord, får man den estetikken som preger «Sex and the city 2».
Påtrengende pluralisme.
Det er på en måte advent-opplevelsen av Søstrene Grene som småklager seg gjennom kulturmangfoldet så lokalbefolkningens svarte araberøyne gnistrer av urimelighet.
Det er hva jeg mener med Forvokste Kvinneligheter.
I møte med den store tomheten tyr damene til en smertefullt nedstøyende gigawatt-boost av pubertetens iiih-overdrivelser som får 45 år gamle jenter til å virke som kjerringer.
Hvorfor kunne de ikke bare være normalt unge og kule?
Hvorfor må de se ut som en utdriting av femtitallet hele tida?
Fordi filmen egentlig bare handler om klær.
Ikke kvinner.
Stygge klær.
OK.
Det er sånt som menn skriver om filmer som «Sex and the city 2».
Og dette er ganske sikkert menn som ikke godtar Paradise Hotel en gang og burde krabbe tilbake til mellomfags-klokheten og 2CV-en sin.
Kanskje det.
Kanskje er dette et modig, mote-orientert kvinne-prosjekt, og filmkritikerne er egentlig som de sinte arabiske mennene som roper på purken hver gang de får se ei glad dame.
I så fall er jeg fornøyd med meg sjøl som araber.
| 0
|
700456
|
Skitten-realisme fra britisk asfalt
Inn kommer Daniel Barber fra London og planter sin spillefilmdebut i asfalten der den skitneste britiske underklassen – de dopa narkolangerne – rår grunnen.
Det er filmatisk godt laget.
I England tviler vi dessverre ikke på at fattigslige sosialblokker huser ungdom som har gått i stå.
Rusa på crack og heroin er de unge gatas farligste dyr.
De herper naboens bil og slår ned eieren den ene kvelden, plaffer ned en enslig mor eller stikker i hjel en pensjonist neste dag.
Den tagga undergangen under bilveien er okkupert av den kriminelle og voldelige gjengen slik at fredelige beboere ikke tør å passere der.
Kan det bli en medrivende thriller og krim av slikt?
Ja, når en av høyblokkas beboere er en opprørt og oppegående pensjonist ved navn Harry Brown, spilt av stjerneskuespilleren Michael Caine.
Han løfter hovedrollen med et langt livs skuespillermuskler, hva enten det handler om å åpne ansiktet i mykhet og sorg, eller å hardne til i kynisk beregning.
Det viser seg at Brown i unge år var marinesoldat og vet litt om svært mye.
Inn i den dystre, rå fortellingen kommer den tenksomme politikvinnen Alice Frampton, utmerket framstilt av Emily Mortimer.
Men scenene som tar prisen, er Browns møte med dop— og våpenlangeren Stretch.
Sean Harris levendegjør den arrete fyren så infamt at man aldri tviler på at mannen all sin tid har levd på rus.
Det ender i blodig skittenrealisme så det forslår.
Det triste er at Barber nektet å trøste oss med at politiet gjenoppretter ro og orden på beboernes vegne.
Dermed må vi gruble på hvordan rus og vold egentlig skal kureres i byer der den slags har sklidd for langt.
Den grublingen tar jeg gjerne med på kjøpet.
| 1
|
700457
|
Skamløs, skvettende åttitalls-fest
Jeg lo mye på denne komedien, og det er ikke bra, for det kan være at 80-tallstrippen «Hot tub time machine» egentlig er mennenes parallell til Sex and the city.
Ja?
Og så?
I noen filmer er skuespillerne alt:
John Cusack er den genetiske bæreren av en tidløs seriøsitet som gjør ham ubetalelig morsom, og han kan framstille selv forsinkelser med en beregning av tid som man ikke kan reise fra.
Cusack spiller den 45-åringen som dama forlater.
Rob Cordry har den hese bybjørnen Bruce Willis ett eller annet sted i DNA-et sitt, men han er dessuten den perfekte framstillingen av spritbasert partydyr som ingen egentlig vil ha, ikke engang døden.
Craig Robinson («The office») er Papa Bear, en omfangsrik afris som du kan bruke som ankerfeste, dødmannsknapp og søkke hvis du skulle trenge å henge fast i livet.
Clark Duke spilte Marty i «Kick-ass», og i denne filmen er han forskrekka resignert ungdoms-sidekick til voksenbønsjen og mods-fin kjeller-nerd.
Han er paprika-biten i din oliven, han er nøtta i grøten, han er forurensninga i Tsjernobyl-brusen.
Jo, det er med Tsjernobyl-brus.
Da de gamle mennene med nevø oppsøker sin ungdoms festehotell, søler de laksefarga russervæske på taimeren til yacuzzien, og smutt og smell – de havner i 1986.
Martin McFly-syndromet, Peggy Sue ble gift og alt det der:
Den framtidssvangre sommerfuglflagre-festen da alle ting ble til.
Det blir ytterst deilig.
Miami Vice t-skjorte.
MTV.
Gul kassett-spiller.
Ronald Reagan.
Leggvarmere.
Michael Jackson er svart.
Og ut av intet kommer the pool guy Chevy Chase med glimt i auet og snøgrått grøsserhår.
Himmel, som jeg har savna Chevy Chase!
For ikke å ødelegge framtida må de tre som var der for 25 år siden forsøke å gjøre de samme tingene om igjen.
Det går så som så, men fordi skuespillerne er gode og replikkene ålreit, skaper de en fantastisk fjollefest for nostalgiske førtiåringer og flere til.
De drikker, de ferker, de røyker og redder ingen delfiner, men de dusjer seg durabelig med åttitallet, og musikken er stor.
En helt annen ting:
Jo Nesbø har faktisk skrevet en fantastisk barnebok om et tidsbadekar.
Den heter "Doktor Proktors tidsbadekar".
Anbefales.
| 1
|
700459
|
Tørr og tafatt ungdoms-onani
De vet bare denne ene tingen:
I åpnings-scenen skal hovedpersonen onanere.
Dessuten har han kule plakater på gutteromsveggen.
De tror dette er en garanti for humor.
De er idioter.
Amerikanske ungdomsfilmer har kommet inn i en stygg bakrus.
Mennesker med urimelige forventninger til eget talent har oppdaget at det finnes en kilde til humor i den oppdiktede Øhh-generasjonen, de vet bare ikke hvordan humor ser ut eller hva man skal med den.
Michael Cera fra «Superbad» spiller en super-søt og sutresnill litteratur-nerd som altså ble uforklarlig hvalpe-intellektuell på tross av at mor hans ser ut som avfall fra Sex and the City, far hans er Steve Buscemi som egentlig kler arbeidsløshet – og han bor i en trailerpark der Zach Galifianakis fra «The hangover» er mammas trash-kåte badboy-elsker.
Med andre ord:
Nok en gang en skikkelse som er så oppdikta at han ville fått Peter Pan til å himle med øynene.
Og verre:
Det monumentalt selvopptatte liksom-vesenet har en forteller-stemme som snakker i tungvinte setninger som Peter ikke ville ha skjønt en dritt av, og hvis Woody Allen hadde fått høre dem, ville han ha blitt skamfull på de lesekyndiges vegne og brent «Manhattan» på bålet.
Og enda verre.
Også samtalene er ordrike, knitre-tørre papir-tirader.
Cera finner ei dame som bare elsker Frankrike.
Hun snakker slik menn som bare så damer i Dagsrevyen, tror at de kulturelt overspente snakker.
Og da hovedpersonen en kort periode får hjelp av en genre-sementert, indisk kamerat, står også han for en uelegant, poengløs oppstyltethet uten sjarm eller satire.
Noen av oss går rundt og tror at Adrian Mole var den opprinnelige årsaken til alle disse misforståtte tenåringene som snakker med seg sjøl.
Men det var kanskje Ferris Bueller.
Problemet er at en ironisk-voksen ungdoms-illusjon er blitt overført fra de skrivedyktige til bokstav-zombiene i Hollywoods underkratt av overflødig hjernemasse.
Derfor er «Youth in revolt» blitt en komedie uten komikk og en romanse uten verken kjærlighet eller sex.
Handlingen er tatt fra C.D. Paynes bokserie om en kåt tenåring, og det filmen gjør er å blottlegge hvor få interessante påfunn forfatteren egentlig har skrevet.
Dessuten er Miguel Arteta fra Puerto Rico en ukonsentrert regissør som klarer å skusle vekk deilighetene når ei halv handlegate eksploderer.
Nesten hver eneste scene består i at skuespillerne står og ser på hverandre, og filmen får et patetisk, urytmisk fravær av driv.
Michael Cera er en uvesentlig skuespiller som aldri bærer scener.
Woody Allen laget i 1972 «Play it again, Sam» der en mann uten selvtillit fikk hjelp av Humphrey Bogarts spøkelse.
Cera blir til sin tøffe dobbeltgjenger François.
Som franskmann-påfunn dør skuespilleren så ubarmhjertig at han burde vært kalt Rigor Mortis.
Dessuten virker det slett ikke som om han er ute etter sex, men sympati.
Erik Solheim ser kåtere ut.
«Youth in revolt» handler om at Cera er jomfru og skal forsøke å få pels på pluggen og pinne i tomaten eller hva det heter.
Derfor forelsker han seg i ukjente Portia Doubleday og sliter seg ut på å få det til.
Kunne han ikke bare ha fått et rom på Paradise Hotel?
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
700460
|
Soldater av stål – haha – i en stridsvogn av bare jern
Nok en gang leverer en israelsk regissør en film til liten glede for hjemlandets krigshissende hauker.
På mesterlig vis får «Libanon» fram hvor nedbrytende det er å være soldat og skulle drepe for å vinne.
Nå har ikke regissør og manusforfatter Samuel Maoz laget en politisk film på det vis at han tar stilling for eller mot Israels invasjon i Libanon i 1982.
Hans anliggende er å skildre hva det gjør med unge israelere å delta i krig.
Det samme gjorde regissør Ari Folman i «Vals med Bashir» (2008).
Hans fortellergrep var å lage en animasjonsfilm.
Også Maoz har funnet et originalt formspråk som gjør «Libanon» til en nærmest klaustrofobisk opplevelse.
Bortsett fra første og aller siste bilde er det hele sett innenfra en stridsvogn.
Krigshandlingene utenfor er filmet gjennom tanksens kikkertsikte.
Realismen underbygges ved at kamera utsettes for rystelser idet stridsvognen brøyter seg vei gjennom plantasjer og skyter seg inn i boligkvartaler.
Metalliske lyder er formidabelt utnyttet og øker det skremmende inntrykket.
Maoz lar tidlig – med dårlig skjult sarkasme – kameraet sveipe over et skilt på innsiden av kjøretøyet.
Med hebraiske bokstaver står det:
«Mennesket er stål, en stridsvogn bare jern».
Sannelig, snart gjør regissøren på brutalt vis narr av innskriften.
De fire soldatene inni det trange metallmonsteret skal erfare at en tanks kan forvandles fra aggressivt jern til stinkende skrap.
Og hvor er deres påståtte stålstyrke?
Når hendelsene kommer ut av kontroll, blir krigerne på hvert sitt vis til skjelvende kjøtt og blod, og lengter desperat etter å komme seg hjem.
Etter krigen på Gaza-stripen vinteren 2009 ble både Israel og Hamas anklaget av Amnesty International for krigsforbrytelser.
Skarpest var kritikken mot Israel som ble oppfordret til å slutte å bruke artilleri, hvitt fosfor og andre våpen som ikke rammer målet nøyaktig.
Hamas ble anklaget for å bruke sivile som menneskelige skjold samt å skyte raketter mot sivile mål i Israel.
Også Moaz viser grusomhet i ulike leirer.
En israelsk kommandant minner om at bruk av fosfor er en krigsforbrytelse.
Han råder soldatene sine til å kalle det «brannrøyk» i stedet.
Men hovedpersonene i tanksen mister ikke sin menneskelighet helt.
De skildres som mer omsorgsfulle overfor en syrisk krigsfange enn den kristne falangisten som snerrer fram hvordan han vil maltraktere fangen på det mest grufulle vis.
«Libanon» vant Gulløven i Venezia i fjor.
Vel fortjent.
| 1
|
700462
|
Treffer tidsånden – sakte
Chris og Gitti, et urbant tysk par i 30-årene, elsker hverandre intenst og kjenner hverandre så godt at de har utviklet sin egen interne humor og sjargong.
Når de er sammen kan de være seg selv overfor hverandre, selv om de er forskjellige.
Gitti er livlig og direkte, og ønsker seg barn.
Chris er mer innadvendt, ambisiøs og litt snobbete, og tror at barn vil stå i veien for hans arkitektkarriere.
Gitti og Chris tilbringer later dager på ferie på Sardinia, og sakte kommer kjedsomheten sigende.
Men det er først da en arkitektkollega av Chris og hans kjæreste dukker opp at idyllen og maktbalansen i forholdet blir satt på prøve.
Hans og Sana har stor ytre suksess, men er i Gittis øyne konvensjonelle.
Nå ser Chris plutselig Gitti gjennom det andre parets øyne, mens Gitti ser Chris forandre seg for å tilpasse seg det andre paret.
Og ingen av dem liker hva de ser.
«Alle andre» er en langsom film uten de store ytre hendelsene.
Filmet teater kan vi godt kalle det.
Men etter en litt langdryg og begivenhetsløs opptakt faller man inn i stemningen, og til slutt synes jeg ikke at et eneste bilde var overflødig.
Den karakteristiske uglamorøse tyske realismen dominerer både det visuelle uttrykket og dialogen, noe som gjør det raknende forholdet både troverdig og gjenkjennelig.
«Alle andre» er både et realistisk kjærlighetsdrama og en treffsikker skildring av moderne menneskers hang til båssetting og higen etter ytre suksess.
| 1
|
700463
|
Forkomne rockejenter
«The Runaways» sliter i balansen mellom musikkfilm og skildring av bortkomne tenåringsjenter som hadde trengt en mor som brydde seg om dem.
Ingen av delene blir interessant nok.
Filmen bygger på den såkalt sanne historien om et rocka jenteband som turnerte i USA og Japan i siste halvdel av 1970-tallet.
Sentrale skikkelser var den 15 år gamle vokalisten Cherie Currie og gitaristen Joan Jett.
Regissør Floria Sigismondi sentrerer manuset om de to jentenes turbulente og bratte læringskurve for å gjøre suksess i rockens beinharde, mannlige verden.
Men i lengden blir det ensformig å se den særdeles usympatiske producer Kim Fowley (Michael Shannon) verbalt piske, særlig Cherie, inn i en stadig mer sexfiksert profilering.
Etter hvert som fortellingen triller av gårde, må man velge hvordan man vil tolke den.
Musikalsk blir det raskt klart at «The Runaways» aldri ble kvinners svar på The Beatles, slik Fowley lokker med.
Dermed står vi igjen med den triste historien om Cherie som bryter sammen i dopmisbruk.
Dakota Fanning framstiller henne greit nok som den forkomne fugleungen hun er.
Kristen Stewart tolker den atskillig røffere Joan Jett.
Lyspunktet er at hun – i virkelighetens verden – greide å skape seg en egen karriere som rockeartist.
«Rocken reddet livet mitt», er hennes budskap.
Men filmen for øvrig forteller egentlig mest om det motsatte.
| 0
|
700464
|
Prinsen av Persia er søt som knekk
Nei, dette er ikke «Robin Hood i ville Østen», men likheten er til stede, som en påminnelse om at vi befinner oss i det utvidede barnebegrepet:
Livet er en russefest.
Denne gang skvetter den utvalgte tiggerprinsen av Persia rundt i det eventyrlige landet Decibel, og han er faktisk en herlig fyr.
Jeg har en kort og uvesentlig innsigelse:
Jeg skulle ønske at noen laget et action-eventyr der det fantes én skurk med fortrinnsvis bare én medhjelper.
I starten av filmen skal skurken drepe heltens far, hans mor, søster, kone, to døtre, Per Spelemanns ku og en schæfer.
Deretter drar helten av gårde og trener på hevn.
Det er noe med mangfoldet i moderne actionfilmer som forvandler dem fra påkosta visuell underholdning til en slags person-quiz.
I et fargerikt basarfellesskap som kunne vært arrangert av Petter Gilsvik, dukker de opp med sine utsøkt forskjellige hatter og får filmen til å fortone seg som 17. mai i Bjergsted.
Perserne er flest, men dessuten hassansinerne, alamuterne, abyssinerne, beduinene og bygdene innenfor samt den opprinnelig ikke-voldelige Ben Kingsley som Hamlet-inspirert superonkel med Brittany Murphys øyenskygge.
Alle disse tilhører rett som det er historiens eventyrlogikk, men de farer forbi som et besatt barnetog mens Alfred Molina ler sin uforliknelige latter.
Hvem var nå han igjen?
Jo, han er sjeiken som kommer skakende med en flokk strutser og knivkastende super-sudanere, nbakanerne, eller Numibiens svøpe.
Jeg har spilt dataspillet «Prince of Persia:
Sands of time», og litt kjenner jeg jo igjen.
Prinsen løper rett som det er på murveggene av bare begeistring, og han turner inn og ut av vinduer.
Det hender at rollefigurene drikker vann, for det skal man.
Men regissør Mike Newell har ikke vast vekk tida med å etterape spill-konsollenes plattform-dramaturgi.
Filmen er en heftig folkemasse-lek der hundrevis av skrålende kulturfolk løper og rir rundt i ornamenterte data-omgivelser med krydderduft.
Vakre byer, tennerskjærende menn og rosinøyde kvinner i slåpne slørklær som ikke skjuler håret under armene en gang.
Vridde dolker og stålpiler og den politisk korrekte handlingen fra våre moderne folke-eventyr:
Perserne angriper fredelige Alamut eller noe fordi dårlige spioner påstår at det er gjemt supervåpen der.
Det er ikke!
Jake Gyllenhaal spiller den vakre prinsen som blir utsatt for et komplott og må rømme i nesten to timer sammen med prinsesse Emma Arterton.
Hun tilhører den nye sorten eventyr-prinsesser som spytter ironi og kaster kniv.
Men det gjør ingenting, for Tidens Sand ligger i den magiske dolk, og gjett hva den kan gjøre?
Den bringer fortida tilbake like livfullt som morgenavisene.
Paret Gyllenhaal-Arterton kommer til å glede mange.
Romantikken gnistrer som gjenskinnet av verdens undergang i prinsens pupiller, og for første gang på lenge føler du faktisk for at noen skal få hverandre i the end og hvor det ellers måtte kjennes godt for deg også, kjære.
De gir mening i mylderet, og de er søtere enn knekk.
Så får du heller tåle en del repeterte 17. mai-taler.
| 1
|
700467
|
Her er finners ville sexliv
Tittelen er en hyllest til Dagbladets nye sjefredaktør Lars Helle, samtidig som den relativt unøyaktig oppsummerer et finsk drama om sammenhengene mellom brennevin, krig og puling.
«Apriltårer» forteller en langsomt melankolsk historie om en edel ung soldat av den Hvite Overbevisning som redder en kvinnelig partisan av den Røde Overbevisning fra å bli henretta av møkkafulle soldater i 1918.
Da hadde de borgerkrig i Finland, når de var litt edru.
Den første delen av filmen ser riktignok ut som ei norsk syttitallsgreie med kjøligsolt kystnatur, tenksomme nærbilder og replikker som er knappere enn blåskjell-rap.
Men den engleaktige gutten har fjes som en regnvaska bjørkestamme, og jenta tar tak i oss alle med sitt særegne, sterke Maria Bonnevie-utseende.
De er lette å like der de sitter skulende og skipbrudne på holme.
Det er imidlertid ikke hva filmen skulle handle om.
Soldaten haler av gårde sin fange til dommer Emil i den okkuperte herregård.
Han har Bustenskjold-bart og Hitler-sveis, han er dikter, men krigen forvandlet kulturmennesket til en sørgmodig (og full) henretter som strir med sitt vankelmodige seksualliv, siterer Goethe og stirrer sorgfylt på kvinners underliv gjennom kvisthålet.
Dommeren får godhet for den vakre unge soldaten, som for øvrig ikke er en vanlig dum bonde, men kunne spilt Beethoven hvis han bare ville.
Derfor blir henrettelsen av den karismatiske partisankvinnen utsatt på ubestemt tid, og fruen til Emil får sex og Emil får nesten sex og den unge gutten får til slutt sex av en helt annen karakter som antakelig skal understreke krigens psyko-seksuelle karakter.
Men da har filmen forlatt oss alle og vandret med moll-nynnende halsklumper inn i en pompøs parodi.
Der blir den.
| 0
|
700469
|
Turist-mareritt med Zahn og Jovovich
Det var den dagen jeg ble positivt overraska over noe som skjedde i Stillehavet.
Det er egentlig feil.
Først reagerer du på at det ruskete lille sommerneket Steve Zahn skal være gift med nattsvermersken Milla Jovovich, men det kan være en forklaring at hun heter Cydney med C, og følgelig var foreldrene var analfabeter.
Så stønner du urnorsk over at de nygifte reiser med helikopter til en grønn øy like i nærheten av bambuskjørt-helvete, for dette er en Hawaii-film med alle stedets uverdige forekomster av hjernesvekkende UVB og livsvarige solstikk.
Hvis du tilhører de som ergrer seg over at hovedpersoner alltid tar feil valg i thrillere, vil du hate at Zahn og Jovovich kler på seg sine sekker og trasker skjebnesvangert innover til malaria-myggene og slimål-larvene og alle de krypende, krafsende og uvesentlige evolusjonstabbene som forteller hvorfor dette stedet er utkant og ikke befinner seg midt i en by.
Eventyrlyst er en eufemisme for utrolig dum.
På Hawaii er alle dumme, og de går rundt nakne og presser derfor sammen magemusklene så fortløpende at energien kunne ha drevet en dampveivals oppoverbakke.
Øynene er smale som edderkopp-grotter.
Vi som sitter i et litt for sommerlys Tjensvoll-stue og ser på, blir litt oppgitt over fraværet av lusekofter på fjerne sandstrender.
Her er så underlig.
Så begynner thrilleren faktisk å bli ganske engasjerende.
For det finnes et seriemorder-par der ute i klorofyllingsdalen, og ekteparet Zahn-Jovovich treffer på to-tre unge skogsvandrere og strandsniker som kanskje kan vise seg å være smarte og smilende drapsmennesker.
Vi vet bare ikke hvem.
Den ene mannen snakker som en foss og burde vært lagt i rør.
Dama hans er merkeligere enn de blinde brettslikkerøglene og de giftige hjernesugefluene, men vi kjenner jo systemet til den engelske krim-Gamla:
Det er de minst mistenkelige som har gjort det, et system som egentlig burde tilsi at Barack og Michelle Obama er morderne i de fleste filmene.
Det blir ganske spennende.
Steve Zahn oppnår en uanstrengt troverdighet på helt uventa områder, og Jovovich har godt av å løpe litt i sola etter at hun stort sett har tilbrakt de siste årene innendørs sammen med zombier og mutanter.
| 1
|
700470
|
Teit dysting i sci-fi- mørket
Nå må vi markere en grense her.
Denne sci-fi grøsseren foregår i et kvelende fartøysmørke så lenge at man rekker å bli lei hele greia.
Det vil alltid finnes forskrudde elitister, og de foretrekker filmer som ikke handler om noe i halvtime etter halvtime, men de dør ut, sjøl om de er 25 år.
Film er om noe.
For å lage film om ingenting skal du være kunstner, og det er lenge siden du så en sånn.
I 2153 lander en romsonde eller noe på Tanis.
24 milliarder mennesker på Jorden lider av vannmangel, så jeg tror Elysium ble sendt ut for å hente hjem noen bøtter fra verdensrommet.
I et slags oppheng lider en fyr som om han var med i en kassert «Saw»-scene.
Mannskapet på kan ikke huske hvem de er eller hva kom for.
Det er mørkt.
Zombie-liknende skikkelser forsøker å bite dem.
Det finnes straks en av disse genre-korrekte singlet-damene uten at det oppstår barnehage-debatter, likelønns-forhandlinger eller klaging på lavt blodsukkernivå.
Men filmen er så kjedelig at du ville ha funnet det forfriskende om Gordon Brown kom innom og uttalte seg om britisk arbeiderklasse.
Etter 50 minutter håpet jeg at regissøren skulle dø.
Dennis Quaid, Ben Foster og Norman Reedus spiller i Christian Alvarts film, så noen må antakelig ha tenkt at folk skulle gidde å se hele.
Tyskeren Alvart laget «Antibodies» i 2005.
Kan det likevel ha skjedd noe viktig i «Pandorum»?
Kan de ha reist til et viktig sted opp funnet opprinnelsen til Blå Swix?
| 0
|
700471
|
Kudrow som band-mamma
Nok et nei.
Der havna vi rett inn i Disney Channels spøkelsestog for søt og ubrukt ungdom uten sjel.
Hovedpersonen er en utiltalende, måpe-kyndig buskkvast-nerd som snakker ironisk til oss mens han viser bilder av normal ungdom.
Det er faktisk litt irriterende, som når de impotente ler hånlig av de med ereksjon.
Lisa Kudrow spiller mor nå.
Hun og sønnen skal flytte til New Jersey, som er fantasilandet til Kevin Smith og Bruce Springsteen.
Kudrow ser etter hvert ut som kvinnelig røyker på 47 år, slakk i munnmusklene og gusten i blikket.
På den nye skolen skal de ha Bandslam.
Nei, det er ikke 12-åringer med blokkfløyter som spruter søle på hverandre, men en orkester-konkurranse.
Flytteren møter ei kul lita jente med strikkelue som ikke ville ha snakket med ham uten at hun var seriemorder.
Den rare gutten organiserer band og setter sammen musikere som om han skulle være Phil Spector, men i så fall ville han ganske sikkert ha drukket vodka med solarolje og ligget med Hamlets mor, og her opptrer ikke mange handlingstekniske avvik.
På slutten er David Bowie med som David Bowie.
Det vil du ikke vite noe om.
| 0
|
700472
|
Filmen om det egentlige mennesket
Ifølge våre moderne myter er Mennesket en ressursrik, kaffe-jappete idea entrepreneur som misbruker naturen, skaper vulkan-utbrudd, organiserer tap av australske pungbjørner og får tofu-allergi.
Det er Mennesket ikke.
Mennesket er en sårbar skapning som nesten ikke skulle ha vært i live.
Filmen «Precious» etter Sapphires roman er en film om det egentlige mennesket.
Den skildrer ikke bare en overvektig, analfabetisk tenåring med stadige graviditeter.
Med dypt rørende allmenngyldighet klarer filmen å utforme en sjelden fornemmelse av fortellermessig storhet.
På overflaten er «Precious» en ganske stereotyp skildring av ressurssvake og underprivilegerte, men det er noe ved stilen som gjør at man blir beveget av tanken på alle menneskene som aldri gir opp sjøl om de egentlig burde.
Gabourey Sidibe går som en statue gjennom filmen og ser ikke ut som om hun verken tenker eller føler.
Hun blir en historisk skikkelse, hun blir en uskyld i ubarmhjertigheten, hun blir et bilde på oss alle sammen, bortsett fra idea entrepreneurene.
| 1
|
700473
|
Gnistrende Tolstoi-film
Husker du Helen Mirren som dronning Elisabeth II.?
Her er den eminente, britiske karakterskuespilleren tilbake og gjør det stort i rollen som Leo Tolstojs hustru.
Det er blitt en heftig dødsdans mellom to som var gift i 48 år.
Nå skal man heller ikke overse innsatsen til den drevne, 80 år gamle skuespilleren Christopher Plummer i rollen som den feirede, russiske forfatteren Tolstoj.
Man kunne frykte at filmen om et aldrende ektepar – grev Tolstoj og grevinne Sofia Tolstaja – ble en tam skildring av en oldings siste leveår.
Men du verden som Plummer og Mirren gnistrer!
Sengescenen der hun lokker fram hans mandighet en sen aften på familiegodset Jasnaja Poljana, strutter av humør og kjærlighetskraft – som var den gråskjeggete forfatter ennå en fyrig hane.
Kykeliky!
Det strålende med filmen om Tolstojs siste stoppested i 1910 er at den har flere lag.
Først det kompliserte spillet mellom mann og hustru.
Mirren forsvarer grevinne Sofias synspunkt med hysterisk galskap:
Hun har skjenket ham 13 barn, hvorav fem døde som små.
Er det rart hun kjemper for at testamentet etter Tolstoj skal sikre henne rettighetene til livsverk som «Krig og fred» og «Anna Karenina»?
Men rundt 1880 gjennomgikk forfatteren en omvendelse der han brøt med russisk-ortodoks kristendom, ble politisk radikal og forfektet askese.
Regissør Michael Hoffman samler et kobbel av tolstojanere rundt forfatteren, mer dogmatiske og livsfiendtlige enn opphavsmannen, og disse kjemper for å sikre arven fra Tolstoj for det fattige russiske folk.
Miljøskildringene virker gjennomført tidsriktige.
Blant de sleskeste tilhengerne er Vladimir Tsjertkov, snedig spilt av Paul Giamatti.
Møtene mellom ham og Mirren er rent eksplosive.
Hvor Hoffmans sympati ligger, lar seg enkelt avkode.
Samtidig kan vi bli lurt av perspektivet.
Overklassens rikdom den gang kom ikke de fattige til del.
Tolstojs avsky for privilegier uttrykte en viktig innsikt.
Er det bare hat og rivalisering igjen i et 48 år gammelt ekteskap?
Nei, svarer Hoffman, som har vært med på å skrive filmmanuset etter en roman av Jay Parini.
Gjennom Tolstojs unge sekretær, Valentin Bulgakov, gis et medrivende utkikkspunkt til dramaets indre gåte:
Er det mulig å elske tvers gjennom forsmedelige krangler og raseri?
Unge James McAvoy gjør en meget god rolletolkning, særlig i scenen der han nervøst møter den store Tolstoj for første gang.
Ikke gå før rulleteksten er over.
Da vises dokumentarfilmsnutter av grev Tolstoj og hans grevinne.
| 1
|
700474
|
Imponerende, rørende Miley Cyrus
Kynikerne kan gå i en annen sal.
Dette er en romantisk, søt, snill og sørgelig film og dessuten gjennombruddet til Miley Cyrus som skikkelig skuespiller.
Jo, det er et romantisk drama for ungdom, og antakelig vil den appellere aller mest til jenter som fulgte Hannah Montana på TV da de var ni år.
Men samtidig er det sånn at kinoen ble bygget for «Last song»-filmene.
Bergman og Tarantino kan si hva de vil.
Kinoen er for de enkle og gripende historiene, og jeg tror ikke romantiske grinefilmer er noe man vokser fra, bortsett fra i noen anstrengende oppvekstår like over tjue.
Her er det med alt sammen.
Den tilsynelatende slemme jenta som gjorde opprør mot alt da faren plutselig reiste hjemmefra.
Sommerferien ved stranda.
Den pene gutten som kanskje også er en fin fyr på tross av at han ser ut som en sandvolley-avatar.
Bølgene.
Skilpadde-eggene som skal voktes mot vaskebjørner.
De forsømte talentene, de ekle britney-bitchene, den sosiale underlegenheten, familie-følsomheten, de kjølige, rike foreldrene til gutten, misforståelsene, sykdommen, atskillelsen, tårene og modningen.
«The last song» er et oppkomme av det vi kaller klisjeer fordi alt det vi egentlig bryr oss om i livet er klisjeer.
Miley Cyrus var kjent som Hannah Montana på Disney Channel.
Med «The last song» blir hun ordentlig skuespiller.
Rollen forlanger at hun er til stede med en troverdig personlighet i krevende trivial-konfrontasjoner som når som helst kan dette ned i dumheten.
Men Cyrus er virkelig bra.
Hun er ikke egentlig frisk og levende, som sånne jenter skal.
Hun er mørk og hes, og hun er søt på den alminnelige måten som gjør at du følger med når hun snakker.
Jeg skal aldeles ikke røpe for mye av historien.
Men Cyrus er forbanna på far Greg Kinnear (i en solid og viktig rolle) for at han skilte seg.
Hun og den pappa-lengtende lille broren kommer til sørstatene for sommerferien, og hun er der mest for å være sur.
Hun oppdager de trua skilpadde-eggene i strandkanten, og så setter hun seg i en stol og passer på dem.
Da får beach-hunken anledning til å vise seg som et godt menneske, og etter hvert vokser menneskeligheten rundt henne som i en varmesirkel helt til alt blir så trist at halsen surkler som myr.
Det er faktisk en OK historie.
Det hører med til den at filmen er sjikkelig utsjelt og bare har fått 2,9 av ti poeng av mer enn 3000 på imdb.
Det er ukulhetens pris.
Miley Cyrus er ikke noe du skal like.
Hun kan risikere å få en Razzle-pris (de dårligste rolleprestasjonene) på navnet.
Men hun er vanvittig mye bedre enn de som spiller «Kick ass».
Det ser bare de som driter i om de driter seg ut.
Så gå på kino og tren på det.
| 1
|
700475
|
Who let the cops out?
Noen har laget en mann av Whoopi Goldberg og kalt ham Tracy.
Han ser ut som en mislykka trolldeig-versjon av Eddie Murphy og snakker som Chris Rock med halsbetennelse, og han er omtrent like morsom som synet av en drolt i døpefonten.
For mange år siden trodde folk at Kevin Smith var en kul regissør, for han laget filmer der togangs-tapere i svart hvitt snakket naiv-vulgært storbysnakk på Kvadrat.
Så gjorde han «Jersey girl» som var antenneløs og pinlig.
Etter det regisserte han «Zack and Miri make a porno», som var ille tilredt humor.
Fordi jeg har lengta etter en skikkelig parhest-komedie siden «Stake out» forsøkte jeg å like den siste filmen hans så intenst at jeg tvang fram simulert brystlatter som kan være usunt for bronkiene og forårsaker at du ikke får lov til å abonnere på Morgenbladet.
Det nytta ikke.
«Cop out» er en etnisk forurensa drittfilm, og Bruce Willis er dette årets tristeste banalitetsoffer.
Sist jeg så ham var som øglete rektor i «Assassination of a high school president», og det var ikke akkurat noe du ville ha vist til John McClane for å få ham i bedre humør.
I denne filmen spiller Willis politimann og far til ei tolv år gammel jente som antakelig skal gifte seg med den irske fetteren sin siden familien heter Monroe.
For å ta rotta på ekskonas nye rike mann skal han forsøke å skaffe 50.000 dollar til jentungens bryllup, og egentlig kunne han like gjerne fått i oppdrag å rydde opp etter BP i Mexico-gulfen.
Tracy Morgan spiller den sterkt tilbakestående partneren hans, og så skal han selge et eldgammelt baseballkort (ikke spør), men det blir stjålet av taktjuv-duden Seann William Scott og så er det i gang.
«Cop out» er en etnisk inflasjon der alle figurene snakker som klovnene på et Ku Klux Klan-julebord og hvor Scott blant annet viser med tunga hvordan det ser ut når avføring har kommet nesten ut av rompehullet.
Kevin Smith forsøker nå å tjene penger på et filmpublikum som er så primitivt at det kan skrelle bananer med tærne, og han er ganske deprimerende.
| 0
|
700477
|
Argentinsk mystikk
Den argentinske regissøren Juan José Campanella fekk Oscar for beste utanlandske film for «Hemmeligheten i deres øyne».
Er dette dermed den beste filmen som blei laga i verda utanfor USA i 2009?
Det kan sjølvsagt diskuterast – og blei diskutert.
Benjamin Esposito (Ricardo Darín) er nyleg pensjonert etter eit langt, yrkesaktivt liv innanfor det argentinske rettsvesenet.
Som pensjonist får han for seg at han skal skriva ein roman, først med kulepenn i notisbøker, sidan på ein defekt Olivetti-skrivemaskin.
Historia han vil skriva, har han gått og brygga på i over 25 år.
I 1974 blir ei ung, vakker kvinne valdteken og drepen.
Esposito får ansvaret for saka, men må i tillegg til sjølve drapsgåta kjempa mot eit rettssystem i eit Argentina på god veg inn i sine mørkaste kapittel.
Ein generasjon seinare har Esposito framleis ikkje fått drapssaka ut av tankane.
Men eigentleg handlar «Hemmeligheten i deres øyne» vel så mykje om noko heilt anna.
For å bruka litt store ord – dette er trass alt latinsk – så handlar dette vel så mykje om uforløyst kjærleik og romantikk, både om Esposito og hans vakre kollega Irene Hastings (Soledad Villamil) og om ektemannens evige kjærleik til si myrda kone.
Campanella har i mange år pendla mellom TV-drama i USA og spelefilmar i heimlandet Argentina.
«Hemmeligheten i deres øyne» beveger seg roleg og mystisk framover, med nære bilete av skodespelarar som meistrar det psykologiske dramaet godt.
Her er også fleire vendingar som skaper ny spenning, nye gåter – og nye løysingar.
Det er ikkje nødvendigvis sånn at du tenkjer at du har sett verdas nest beste film, men «Hemmeligheten i deres øyne» er god.
| 1
|
700478
|
«Avatar» et flott Bluray-sjokk
Allerede menyvisninga for «Avatar» på Blu-ray var så ubegripelig vakker at jeg ble sittende og stirre forheksa som en biskop på sandvolleyen.
Biskopen og jeg hadde aldri sett noe så tydelig før.
Fargene var som en blanding av sentimental naturfotografering og oktansterk terabyte-animasjon.
Det finnes ikke noe naturlig ved skjønnheten i «Avatar», og det er kanskje litt paradoksalt for ei panteistisk høymesse.
Det er bare sånn at kunstigheten har nådd et perfeksjonsnivå som vil få høyoppløsningsnerder til å falle i åpen gråt for første gang siden Sandra Bullock mista håndkleet.
Fremdeles har ikke filmen begynt.
Fremdeles ser jeg på menyvisninga.
Det blir ikke verre da den litt tungtryna verdensroms-amerikaneren våkner fra reisesøvnen sin (seks måneder soving er til og med varigere enn nattoget) og setter seg til rette i rullestolen.
Hjelpemiddelsentralen finnes nemlig ennå.
Menneskene har reist til andre solsystemer og opphevd Einstein med betydelige kilometer i timen – men rullestolen har de ikke gjort noe med.
Den lamme soldaten kommer til en galakse i nærheten av vår, og der vokser en menneskeliknende skogsrase mennesker som heter omtrent nai’vene (jeg begriper ikke at Cameron kunne gi dem det selvironiske navnet).
De har fransk modellkropp med masai-skjelett, de har en flat nese som kunne vært Mickey Rourkes og de snakker omtrent som Märtha Louise.
Den handikappede verdensroms-amerikaneren blir forvandla til en avatar, et kunstig skapt indianervesen som funker som en slags kropps-protese.
Soldatens sovende hjerne styrer avataren innledningsvis ut i den nye Camerons futuristiske jenteroms-sentimentalitet.
Det er malerisk, det er eventyraktig med en fortellerklarhet i bildene som gjør at du ville ha trodd på Rasmus Hansson.
Og det er et poeng, for ute i verdensrommet oppstår mye miljøvern etter hvert, og i utnyttelsen av disse natur-ressursene er det ikke snakk om delelinjer.
Menneske-imperialistene vil ha alt.
Stephen Lang spiller superskurken.
Han er Columbi skarpe egg, han er våpenføreren som vil underlegge seg indianerne og deres ressurser, deres hellige trær, manet-engler, deres livsstil.
Lang er ikke en venn av urbefolkning, og han ville fått bank på puben i Karasjok.
Så kommer den første National Geographic-turen innover i jungelen.
Det er ubegripelig vakkert.
Gigantblomster som krymper som tiss i isvann, hammerhai-fjesa neshorn-dinoer på display, panter-dinoer som forfølger vår avatar under birkerot og driver ham til å ta en Butch Cassidy and The Sundance Kid i fossen.
Slik treffer han Pocahontas-beiben Neytiri som ganske riktig likner litt på Nefertite og har en SU-aggressiv miljøvern-stil.
Hun er hestehvisker og...
Der krasja Blu-ray-spilleren min.
Den eneste måten å få den i gang – ta strømmen.
Start om igjen.
Tragisk breakdown skjedde tre ganger på tre kvarter, og til slutt måtte jeg i stedet se den vanlige DVD-versjonen.
Det er ikke samme filmen.
Bildene blir som fotostatkopier av malerier.
Vi står ved et poeng her.
Det er som med iPhonen:
Man har laget et produkt som er så avansert at det ikke kan ta vare på seg sjøl.
Min Sony Bluray er rundt ett år gammel, og den begynte å sutre om oppdateringer fjorten dager etter at jeg kjøpte den.
Oppdatering?
Jeg er en vanlig filmseer, ikke en ingeniør.
Vi er steinrike forbrukere i et teknologisk halvveis-land der ting ikke egentlig virker lenger.
Men OK.
Jeg har oppdatert Bluray-spilleren slik tusenvis av andre forbrukere har gjort.
På nettet vil du finne gratis nedlastingsfiler til nettopp din spiller.
Du gjør dem til ISO-filer og brenner dem som imagefiler på CD, og så finner spilleren oppdateringen sjøl.
Noen spillere har oppdatering gjennom USB.
De som er knytta til nettet, finner oppdateringene.
Men det ser ut som om det er blitt sånn i verden som en frustrert butikk-ansatt sa til en slektning:
De som lager filmer, finner på nye ting hele tida, og teknikken henger ikke med.
Begeistringen tok seg ned.
Filmer har krasja før, men ingen så mye som «Avatar».
Jeg likte den ikke egentlig lenger.
Det hadde jeg kanskje ikke gjort uansett, for filmen beveger seg over i en melankolsk Steinerskolen-ekskursjon i naturmystikkens tårevåte Gudrun-land.
Sigourney Weaver spiller super-Gudrun som blir med vår mann til indianerlandsbyen, og han blir til en slags Little Big Man som i en revitalisering av det urtemjuke syttitallet godtas av indianerne i farger som vil få de egentlig utdødde hippiene til å finne fram sitt peruanske pannebånd.
For å være helt ærlig blir handlingen ei litt klein Blekkulf-greie herfra.
Men så må man ta en avgjørelse:
Nå ser du et rikt og vennlig folke-eventyr, og du har lov til å forelske deg i den naive fortellingen og alle banalitetene, for eventyr er ikke særlig intellektuelle ting.
Melankolsk, men fiks action oppstår etter hvert.
Lang starter krig mot urfolka, og siden vi er norske, kan vi se «Avatar» som en Afghanistan-film om imperialister som overkjører det opprinnelige samfunnet med sin sjølsikre ideologi.
Det er sprekt, og det er spennende.
«Avatar» er en Disney-film om alle skogens dyr, den er en Soldier Blue-film, den er en Shawshank Redemption om den store hvite frelser og det er en slags Tarzan-film.
Det er umulig å ikke bli lattermild, og det er umulig å ikke hygge seg.
Men for oss alles skyld:
Gå ikke hen og tro at den forteller noe vesentlig.
Etter at mekkerne hadde skaffet meg den rette oppdateringen, spilte filmen helt fint.
Da jeg så den om igjen med den seks år gamle sønnen min, sånn at jeg måtte forklare handlingen, oppdaget jeg til min forskrekkelse at Cameron virkelig har laget et slags filmatisk landssvik.
Hentydningene til USAs moderne historie er ikke bare påfallende, de er ramme, og urfolk-kvinnene chanter slik arabiske kvinner gjør når krigsmaskinene ødelegger landet deres.
Det er en desperat bitterhet og soningsvilje i filmen.
Jeg bare nevner det.
Kanskje er "Avatar" likevel viktigere enn jeg trodde.
| 1
|
700480
|
På trynet med Falco
Av uoppdagede årsaker ble de laget en film om «Jeanny»-østerrikeren Falco, og den er omstendelig og tom og idiotisk.
Det starter med de tradisjonelle pianotimene og an der sjøen bløden Dønau.
Falco heter
Hans og er omringet av foresatte som sier snusfornuftige ting og far som ikke sier noe i det hele tatt for han er ikke der og dessuten utro, en horebukk med briller.
De finnes.
Hans går ikke til Schule men putter das Ranschel i kassa og kikker på prostituerte i stedet.
Her er ditt liv.
Fordi rektor sladrer til Die Mutter blir han popstjerne i stedet, og så går det nedover og nedover med ham helt til Grace Jones må forklare hvordan bilen hans ruste inn i en buss.
Falco sang noen fine popsanger av Bolland-folka fra Hilversum, men filmen tar ham bare gjennom en tradisjonell dopsex-rute der det eneste nye er Olsenbanden-lyset og filmens konsekvente evne til aldri å formidle en eneste vesentlig ting.
Det er sjelden at man ser så dårlig spilte filmer nå for tida, så «Falco» funker som en slags begivenhet.
Men OK.
Halve befolkningen sitter og ser «Paradise Hotel» og burde ha mista stemmeretten, så hvorfor klage på noen talentløse østerrikere med næringsvett?
| 0
|
700481
|
Uma Thurman som bloggemamma
Denne damefilmen er skrevet og regissert av Katherine Dieckmann.
Hun har sett verden fra de ukjente kunstnernes og de miskjente hverdagssliternes synsvinkel, de som ville ha skrevet taket i Det sixtinske kapell om det ikke hadde vært for at de må kjøre barnet til barnehagen i en halvtime.
Hos hverdagsofrene er barn uvesentlig i veien, men man smiler rørt når de sover og redder seg over i kategorien Gode Mødre.
Uma Thurman spiller filmen hennes, og Thurman er sikkert en hjertevarm Gode Mødre-mor for sine og Ethan Hawkes barn i virkeligheten.
Men hun klarer å spille omsorgsperson uten å se på sin egen sønn.
Han er til stede i handlingen som en mulig meslingesmitte, for hva handler det ikke om i verden:
Jeg kunne ha skrevet en genial blogg om planting av petuniaer i plenen eller bruken av slyngesko til hettegenser, men så måtte jeg vaske opp i stedet.
Thurman er gift med den usjarmerende mannen Anthony Edwards, så han er tilgitt rotekopp for at vi ikke skal ønske at hun stikker av til Momarken med Jonas fra Sverige.
I stedet går hun nesten ut av huset i nattkjole.
Så krevende er hennes liv.
Hun tar ikke sikkerhetssele på barnet i bil, og hun røyker i bilen med barn inni.
Så galen er hun.
Det er egentlig patetisk å se et filmatisk opprør mot at barn skal sitte trygt i bil, men filmen er litt søt i sin bevisstløse egosentrisitet, så man irriterer seg ikke.
Hun snakker med Minnie Driver som om de begge var blitt født i en billig lokalavis-petit eller er den genetiske resultatet av bloggverdenens endeløse paradering av selvfølgeligheter.
De syns mange teite ting er kule.
Thurman treffer en ung mann som ser på henne som sex-objekt, og dermed kjører hun nesten helt til New Jersey i en slags eksistensiell ekstase.
Mummipappa gjorde noe liknende en gang.
Også for hans vedkommende ble turen kortvarig.
Uma Thurman spiller ikke egentlig dårlig, men det ser virkelig sånn ut.
Kanskje ble jeg bare lei av privilegerte kvinner som sutrer over livet sitt på film.
| 0
|
700482
|
Idiotisk kunstferdighet
Kunst er en hyppig skaper av uvesentlighet.
Den rette mann eller kvinne kan ta hvilken som helst tragedie og estetisere den i hjel.
Den kanadiske svart hvitt-filmen «Polytechnique» handler om en skolemassakre i Canada i 1989.
Den er skildret med en dvelende, upoengtert og rotete kunstferdighet som skaper en slags likegyldig undring.
Vi får se den unge kjønnsfascistens tunge (tomme? smertefulle? bitre?) blikk, for han liker ikke at kvinner utdanner seg til mannsyrker.
Han kunne like gjerne vært en mann som ikke likte sykkelstyrer eller påskeaften, for mannen er høytideliggjort i den grad at han mangler identitet.
Vi får se noen utvalgte folk ta på seg strømpebuksa før massakren.
Vi får se en følsom gutt med skjegg som ble forferdelig lei seg etter massakren.
Morderen går inn i en skole og skyter en haug med kvinner.
Slik regissøren skildrer det, oppstår to frustrerende spørsmål.
Et femtitall unge menn i soldat-alder befinner seg få meter fra morderen i løpet av den antatte halvtimen dette varer, men ikke én av dem forsøker å stanse ham.
Er det poenget?
Mens skytinga pågår klarer filmen å skape en slags tidsboble – du får fornemmelsen av at dette foregår på en annen planet eller i en annen dimensjon, for det dukker ikke opp én eneste lærer, én eneste sikkerhetsvakt, én eneste politimann.
Som om resten av verden er evakuert.
Er det poenget med filmen?
Er tomheten et tema, eller blir det bare sånn når filmregissører forsøker å erstatte forteller-evne med overflødig flinkhet?
| 0
|
700483
|
Galnere og vittigere Iron Man
En skikkelig action-toer skal være både tydeligere, galnere og vittigere enn eneren, og «Iron Man 2» klarer kvalifiseringskravene med mye velgjørende tungmetall for øye, øre og sjel.
Filmen starter demonstrativt pysete, med den Brandon-aktige næringslivs-jappen Stark (Robert Downey jr.) i en sirkusaktig tekno-oppvisning med bikinidamer.
Næringslivsgubber kan feste.
Vi vet det, og siden i filmen gjennomfører hovedpersonen en bursdagsfeiring som får Petter Stordalens utdrikningslag til å likne en snakkestund med pater Pollestad hos Viggo Johansen (se, det var en tungvint setning til å ta med til norsklærerlaugets julebord!).
Men det tar ikke lang tid.
Downey jr. drar til Monaco med Gwyneth Paltrow, som er blitt like kropps-diskantisk som ektemannens stemme og ikke ville hatt utstikk i 3D en gang.
I Monte Carlo skal jernmannen kjøre racerbil i legendariske middelhavsgater, men Mickey Rourke dukker opp.
Rourke er ofte den beste ideen folk kan få, og i denne filmen er han sint, tatovert, delvis armert djengis-russer med et heavy-fjes som AC/DC egentlig ville hatt, men de er fra Australia og likner pung-ekorn (de har musikk her).
Han laserpisker racerbiler i hjel og snerrer fram hevntanker med bjørn i brystet.
Og så alle de vårkule folka i oppvakte utkledninger:
Scarlett Johansson stikker innom filmen som Samuel L. Jacksons sidespark.
Hårfargen hennes er blitt som Taiwan-versjonen av italiensk kommode-mahogni, blikket er tatt fra Madame Tussauds versjon av Mata Hari og dama er en påminnelse om den digitale verdens absolutte relativitet.
I denne filmen klarer teknikken til og med å få Johansson til å bevege kroppsdeler, enda hun under Newtons jurisdiksjon har hofter som ble laga for tvillingfødsler og løper som ei and.
Dessuten Sam Rockwell.
Han spiller en pappagutt-aktig, men ond konkurrent i krigsindustrien, og det er han som etter hvert blir så konkurransedyktig i tankegangen at han ansetter den gale Rourke, som egentlig er død.
Iron man tåler ikke sin egen palladium egentlig og holder på å dø.
Han trenger et mirakel.
Konkurrenten Hammer har fått tak i en av draktene hans, forsvars-kameraten Don Cheadle har skiftet side og i sin celle sitter Mickey Den Grusomme og fikler i hop en fryktelig hevn.
De flyr, de skyter og det smeller som St. Hans på Island.
Jeg har før skrevet om lydbølger som rister tarmene i sal 5, og jeg tror jeg har skrevet om dundring som fikk milter til å revne.
Jeg har sluppet opp for innvoller, men det føles fantastisk.
Robert Downey jr. som superhelt har den særegne, fascistiske arrogansen som gjør at man til og med kunne ha tilgitt en NHO-mann.
Han er fortsatt mitt idol.
| 1
|
700484
|
Herlig politisk kjefteorgie
Denne filmen vil jeg egentlig bo i.
Norge er i løpet av de siste ti-tjue åra blitt ett av verdens mest aggresjons-hemma våtmarker, og hvis du kaller en kødd for en kødd, kommer enten idrettspresidenten eller arbeidstilsynet og beslaglegger den ru delen av tunga di.
Det er sikkert sunt.
Vi kan ikke gå rundt og kalle hverandre menstruasjonshurper.
Men det er deilig på film.
Det er som med vold.
Filmer gjenspeiler våre drømmer, og de blir laget for at du en kort stund skal få oppleve alt det frivole og morsomme som du er motstander av.
Katolske prester drømmer om Madonna.
Jeg drømmer om å bli Peter Mueller.
«In the loop» er laget etter en engelsk TV-serie, og den er verbalt velutstyrt og tungt væpna med uansvarlige invektiver av verste sort.
De politiske korridorene fra britisk utenriksdepartement til Det hvite hus, Pentagon og Capitol Hill er et mer surrealistisk eventyrland enn Alice’s psykedeliske hagegrøfter.
Den nye helten i heimen kommer til å bli Peter Capaldi, som spiller den britiske statsministerens skotske steppeulv og vaktbikkje.
Malcolm Tucker snakker så aggressivt til folk at du får lyst til å bli ham.
Endeløse tirader av kompliserte fornærmelser gjødsler en politisk forvirrende historie om USA og deres allierte som egentlig skal invadere de problematiske delene av Midtøsten eller la det være.
Den britiske ulandsministeren (fantastiske Tom Holland) blir en oppskaka byggeklossmajor i begivenhetene fordi han har utviklet feighet dithen at uklarhetene kan tolkes som opprørske.
Han snakker egentlig slik Obama gjør («for å oppnå fred må vi av og til klatre konfliktenes fjell») og er uforglemmelig inkjevetta.
Briten hukes av amerikansk utenriks-due (Mimi Kennedy) og en sardonisk general (James Gandolfini) for infisere den hemmelige krigskomiteen.
Men statsministerens mann intrigerer ham ut ved hjelp av støy og så omfattende utskjelling at Linn Skåber ville ha tatt tilflukt i 70 timer Norge Rundt.
Sentralt i historien står en ung statsviter-nerd (Chris Addison) som bistår bistandsministeren med et velgjørende akademisk kløneri.
Det tilhører filmhistoriens mest skatta øyeblikk at han har utroskaps-sex med Anna Chlumsky, som var den lille jenta i «My girl» i 1991.
«In the loop» har ikke ett kjedelig sekund, så egentlig har den vel forbrutt seg mot arbeidslivets regler.
Men når den er slutt, kommer du til å skru den på om igjen.
| 1
|
700485
|
Zac Efron hos Orson, Hvem Orson?
«Me and Orson» er en følsom og søt periode-film, som ikke betyr at den er egentlig indisponert, men gjenskaper ei ukjent tid som dertil er så uaktuell at bare 80 år gamle jomfruer aner om dens eksistens.
Filmen forteller om da den legendariske film— og radioteaterskaperen Orson Welles («Citizen Kane») drev et lite teater i New York.
Jeg-personen er en av disse håpefulle, streite unge mennene som plasserer seg i legenders skygge for at kjentfolk skal få anledning til å skinne med sin eksentrisitet.
Men hovedrollen spilles av Zac Efron, som blir husket av de med ketchup på sushien fordi han spilte Troy Bolton i «High school musical».
Unge jenter vil føle ham der hvor frokostblandinger rumler og kanskje elske filmen.
Tida er deilig skildret.
Claire Danes har taljetynn gensermidje, krøller som er gule som ettermiddags-havre og en frisk og oppvakt Polyanna-personlighet.
Den unge mannen får synge voggesang for Brutus i Welles’ oppsetning av Shakespeaers «Julius Cæsar», og han forelsker seg i Danes.
Men Orson Welles har horebukkenes største horn og beslaglegger de han vil ha, for alt er usant og kynisk i underholdningsbransjens fortumla egososietet.
Filmen flanerer rundt i mytene om Orson Welles som en rutinert omviser i et paleontologisk museum.
Kanskje finnes det ennå behovsgrunnlag for at tidligere tider skal bli melankolsk beundra samtidig som man tar avstand fra dem.
Jeg vet ikke riktig.
Hvis filmen ville beskrive en gris, kunne den vært harskere i fettet.
Jeg likte bedre «RKO 281» der man problematiserte den tabloide Welles’ uthengning av Randolph Hearst i «Citizen Kane».
Det er allerede mange nok filmer som bare er laget som kjærlighetserklæring til det gamle teatret, til den gamle kinoen i smuget, til det gamle hesteveddeløpet, til den gamle avisen eller de gamle pølsene fra hesteslakteren.
Slutt med det.
| 0
|
700486
|
Michelle Pfeiffer for de gamle
Blide samtidsvegrere kan glede seg over at 52 år gamle Michelle Pfeiffers øyne fremdeles ser ut som om de nettopp ble født av ei diamantstjerne.
Pfeiffer spiller gammel hore i Frankrike like før en eller annen verdenskrig, og da hun tar seg av venninnens (Kathy Bates) evige russ av en sønn for å holde ham unna opiumen, da oppstår det paradoksal, evig og uvitende kjærlighet.
Filmen er en estetisk nytelse.
Micky P. har øyne som er grønne på samme kunstige måte som Rivieraen og bassengvann.
Det rødlige håret hennes får øynene til å ut som overdrivelsen av hittil uoppdaget kattedyr, og det er nok meningen, for hun forfører den unge gutten på det mest dødssyndige.
De reiser til et slott og elsker i lyset fra en usedvanlig gulvarm peisild, og det oppstår en slags poetisk estetisk anti-romantikk; som om du fant et litt fint barndomsfoto av Hitler i den gamle glans-samlingen.
Pfeiffer poserer i flott lys.
Hun ligger på ryggen i nattøy fra Kids gardinkatalog snakker murrende om seg selv og sin profesjon, og deretter ligger hun naken på magen under et massørlaken og snakker om Chéri.
Ett eller annet land uten vær skinner sitt mjuke tusendollar-lys inn gjennom forseggjorte vinduer, og selv de fattige av dere design-interesserte ville være villig til å gi bort en gripetommel og en storetå for å få tak i hus med sånne eksteriører.
Fantastiske hager, et vell av frodige blomster som stilker sin sødme til rådighet for de som vil betale (metaflor).
Gutten kalles Chéri og spilles av Rupert Friend med en hypnotiserende blanding av intelligent mannsfølsomhet og androgynt idioti.
Dama sitter mest rundt og ser på oss for at ikke sminken skal sprekke, mens Friend får mesteparten av lerretet for seg sjøl og gjør mye ut av det.
Stephen Frears var ofte en kynisk regissør.
Her blør han for kjærligheten og alderdommen.
Laget etter romanene til Colette.
| 1
|
700488
|
Film til å grine av
Du kan få folk til å hjertekrympe i sympati for de stakkars tyske nazistene som måtte flykte til Brasil dersom du får en kvinnelig skuespiller med brukbart utseende til å grine foran kamera med usminka hverdagsfjes.
Dette er hva alle skuespillere kan.
Det er grunnen til at de valgte yrket sitt, for djupt i en hver ekshibisjonist finnes antakelig et offer som gjerne vil ut og bli sett.
Samma det.
Margreth Olins «Engelen» er så smertefullt gripende at jeg ville ha reist til Brasil for å hente Terboven hjem til peisvarmen.
Og poenget er dessuten at narkomane mødre ikke er nazister, og det er lov å bruke vettet sammen med følelsene.
Det ville vært et mirakel om en god skuespiller som Maria Bonnevie ikke knuste kynismen vår i en film som dette.
Dessuten spiller Gunilla Röör en nesten umenneskelig intrikat morsrolle som gir filmen en depresjonsdybde som man vanligvis må utenfor Norge for å oppdage.
Dokumentarfilmskaperen Olin baserte sin første spillefilm på opplevelser med virkelige personer.
Hun har gjort det på den rette måten.
I stedet for å skape en slags kikker-dokumentarisme der mennesker kan kjenne seg igjen, har hun konseptuert opplevelsene sine og gjort dem allmenne.
Dermed blir dette noe mer enn et tabloid album-ark fra regissørens private Kleenex-mappe.
| 1
|
700489
|
Overdådig filmprakt rundt giftig drama
Høstens vakreste, men mest tragiske kvinnehistorie kommer fra Kina.
Regissør Zhang Yimou ("Hero", "Flyvende dolker") utfolder seg overdådig i den dyreste filmen som er laget der i landet til nå.
Men måtte filmbyrået lage en så platt oversettelse av filmtittelen (den engelske iallfall)?
«Slaget om den forbudte by» treffer riktignok den ytre handlingen som er en nådeløs maktkamp i Tang-dynastiets keiserpalass år 928.
Selve slaget med tusenvis av soldater skjer først helt mot slutten.
Jo da, det finnes svevende krigere i denne filmen også, men de er på ingen måte så dominerende som i tidligere kinesiske filmer vi har sett.
Tittelen «Curse of the Golden Flower» (Den gylne blomstens forbannelse) rommer så mye mer av den indre rivaliseringen som går forut for de blodige sluttscenene.
Hvilke planer har keiserinnen der hun broderer uendelig med gylne krysantemer?
Hvilken mulighet til å manøvrere har dynastiets førstedame når hun konstant overvåkes i et hoff med strenge ritualer?
Underskjønne Gong Li
Filmen er ikke minst severdig på grunn av Gong Li i rollen som underskjønn, lidende keiserinne.
Ikke bare er hun vidunderlig sminket og staset opp med klær, frisyrer og hårpynt som det anstår seg en keisers hustru, hun makter også å formidle smerten som den onde maktkampen mellom henne, keiseren og deres tre sønner fører til.
Chow Yun Fat utformer på sin side en iskald, gullkledd keiser, nådeløs i sine planer, ubevegelig grusom i sitt forsett.
Sønnene tolkes også av skuespillere som gradvis får fram ildfulle, skjebnesvangre ambisjoner.
Zhang Yimou er en mester i å skape storslåtte bilder som tar pusten fra en.
Én ting er palassets indre gård som er dekket av tusenvis av gule krystantemer.
En annen ting er fargene i gull, rødt og grønt, lyssatt slik at de indre gemakker glitrer.
Et mylder av kammerpiker i vakre drakter glir gjennom korridorene som stumme, strålende brikker.
Men under det estetisk fullkomne griner det menneskelige dramaet mot en, med klassiske følelser som drivkrefter:
Kjærlighet, sjalusi, hevnlyst, misunnelse og hat.
Her tas all livsglede av dage, alt håp drukner ved keiserens forgiftede, blodstenkte bord.
Stor filmkunst er det like fullt.
| 1
|
700490
|
Dum Allo Allo-Hitler
Hitler er en steinteit, impotent sjukling, men den jødiske teatermannen er flott og intelligent.
Det er ikke overraskende, og det er ikke vittig.
«Mein Führer — den sannferdige osv.» kunne vært en naziplakat, bare med omsnudde roller.
Føreren er framstilt som en sjelelig syk og svak tosk.
Jøden Grünbaum tilhører herrefolket.
Han er så overstadig intelligent at han leder føreren, i et avansert narrespill som gjør konsentrasjonsleir-fangen til Hitlers fører.
Alle nazistene er framstilt som Allo Allo-besetning.
Jøden er følsom og klok, kona hans er enda følsommere og klokere og dessuten modig - og barna hans er selvfølgelig de modigste av alle.
Dermed er det opprettet et politisk korrekt hierarki som er like avskyelig som nazistenes.
Det er alltid patetisk å le av svakhet.
Filmen har et tema som kunne blitt bra.
En mistenkelig velfødd jødisk skuespiller med mistenkelig velfødd jødisk familie hentes ut av Sachsenhausen i desember 1944.
Han skal undervise føreren i stemmeteknikk og gi ham aggresjonen tilbake.
Det gjør han, men stadig plager det den fine mannen at han burde ha drept diktatoren i stedet.
Men så viser det seg at Hitler ble Hitler og Tyskland ble Tyskland fordi lille Adolf ble slått og ydmyket av sin østerrikske Vater.
Eureka-salat med tjukt av majones.
Men hvorfor er filmen seks minutter lengre i Argentina enn i Tyskland?
Aha!
| 0
|
700491
|
Stivt høydehopp
Jeg har stor sans for regissør Petter Næss.
Men det er dessverre noe underlig stivt og hakkete over hans svenske barnefilm «Hoppet».
Jeg slapper sjelden helt av i filmens rytme.
Det er vanskelig å lage gode filmfortellinger om barn som er flyktninger i skandinaviske land.
Hvor mye skal man gjøre ut mobbingen fra i dette tilfelle svenske barn?
Hvilket bilde skal man gi av voksne asylsøkere som omgir flyktningbarnet?
Ambisjonene til Næss er det ingenting å si på.
Han vil skildre skjebnen til to kurdiske brødre som kommer foreldreløse til Sverige.
Hvor henter de sin styrke fra til å greie seg?
Men scener og replikkvekslinger før, under og etter flukten virker ofte konstruerte og unaturlige.
En ufyselig tante overspilles.
Da lyktes Marius Holst langt bedre i miljøskildringen i «Blodsbånd», helt til troverdigheten skar seg i filmens slutt.
Holst var usedvanlig heldig med sin 15 år kosovoalbanske skuespiller.
Petter Næss får ikke så mange gnister ut av hovedrolleinnehaver Ali Abdulsalam.
Likevel:
Etter hvert får man en godhet for guttens sta vilje til ikke å bukke under for motgangen.
Å bli en vinner innen høydehopp spiller en sentral rolle i handlingen.
Da er det, i alle fall for voksne øyne, skuffende aldri å få se hovedpersonen klare mesterhoppet, bare en filmklipping som skal få oss til å tro at han lykkes.
La meg straks ile til og si at maskinisten i Kino 1 klarte å tre deler av filmen feil til pressevisningen.
20 minutter av filmen et stykke før slutten kunne dermed ikke vises.
Gå med andre ord og sjekk om jeg er helt på jordet!
| 0
|
700492
|
Nydelig klassiker
Du trenger ikke være ihuga The Clash-fan for å nyte de musikkdokumentariske kvalitetene i denne praktfulle musikk-dvden.
Men har du i tillegg et forhold til dette legendariske punkbandet er opplevelsen av de helt store.
«The future is unwritten» er egentlig mer enn dokumentarisk biografi om den avdøde The Clash-frontmannen Joe Strummer enn en musikalsk dokumentasjon av det legendariske britiske punkbandet.
Den er både en hyllest til ham som menneske og som musiker, men tegner likevel et realistisk bilde av både punk-æraen og The Clashs karrieren.
Gjennom en miks av intervjuer og arkivopptak fortelles historien om diplomatsønnens liv fra kostskoletiden til hans plutselige død forårsaket av en ukjent, men medfødt hjertefeil.
I tillegg forteller kjente mennesker som Bono, Damien Hirst, Johnny Depp, John Cusack og Courtney Love om sitt forhold til Joe Strummer.
Dvd-en er et fascinerende, underholdende og grundig dokument over en epoke, en myte, en karriere og en usedvanlig mann.
| 1
|
700493
|
Alle klimakatastrofers mor
Sola har sloknet og isbjørnene overtatt i Danny Boyles «Sunshine»; Terningkast fem.
Les også de andre dvd-anmeldelsene denne uken:
Mutantenes brorskap |
Ekkelt, vellaget |
Wahlberg-metoden |
Utrolig kult.
Diskuter i Filmbloggen.
Dersom alle de regissørene som har drømt om å lage en ny «2001 – en romodyssé», hadde vært samlet i ett rom, ville det blitt mye Strauss-nynning og mye lavt snakk.
For når man får se Danny Boyles halvferdige forsøk på en stilorientert, små-teologisk sci-fi, virvler hukommelsen opp minnene om hvor stillferdig Kubricks film var.
Hans verdensrom føltes som å være til stede i et digert bibliotek.
Sånn er også Boyles nesten-kopi.
I «Sunshine» har menneskene oppdaget at sola slukner.
Ironisk nok fører det til at Grønlandsisen gjenoppstår, og isbjørnene får antakelig rekordkull.
Men framtidas reisonauter godtar heller ikke Guds vilje med klimaet, og i stedet for å skylde på rushtrafikken, sender de en ekspedisjon mot sola for å bombe den til fornuft (Irak-metoden).
Den første gjengen bare forsvinner.
Så reiser nummer to av gårde med den største bomba siden Marilyn Monroe i lasterommet.
Den kjernefysiske tennsatsen skal få solkjerna til å se lyst på det igjen.
Det er en melankolsk reise, og det sterkeste er at filmen klarer å formidle et nesten ignorert fremmedfølelses-fenomen.
Jo lenger menneskene kommer fra Jorden, desto uviktigere vil den fortone seg.
Det mest sannsynlige som kan skje i rommet, er fornemmelsen av enhet med intetheten.
Evigheten blir viktigere enn livet fordi Universet er sånn og fordi vi er laga for å tilpasse oss omgivelsene.
Spesielt tenkende mennesker vil bli slått av parallellene:
Rare tilstander oppstår hos mennesker som bringes til fjernhet fra fellesskap.
«Sunshine» er ganske spennende.
Folka trøbler med hverandre, de trøbler med teknikken, de trøbler med en gal solgud, alt mens Cillian Murphy stirrer ut i mørket under øyevipper på størrelser med tarantella-bein.
Kan dette virkelig gå godt?
| 1
|
700494
|
Mutantenes brorskap
Kinofilmen om de broderiske ninja-skilpaddene fra storbyens kloakk-ghetto er først og fremst påtakelig mørk.
De som har forsøkt å lese tegneseriebladene om heltene med renessanse-navn, hadde alltid behov for noe sterkere enn 60 watts pærer – og kinofilmen følger opp med en stilfull dysterhet som gjør at animasjonene i starten minner om «300».
En evig ondskap har inntatt jorden, og det haster igrunnen med å få den sendt hjem igjen.
Skygger og fantasy-surrealisme.
Raphael driver sørgmodig vigilante-virksomhet i en Batman-trist storby.
Leonardo har reist på landet for å tenke gjennom ting.
Michelangelo opptrer for barn, og Donatello sitter som data-support mens Splinter vandrer rundt i sin varehus-buddhisme og snakker som en brent kinesisk lykkekake.
For at ungdommen skal henge med er April utstyrt med ny Kill Bill-drakt, og hun flørter forutsigbart med kule Casey.
Men ingen er lykkelige.
Ingen er egentlig venner.
Filmen ser ut som om den ble laga for dypt deprimerte by-barn som trenger å gjenoppleve alle tings håpløshet, før heltene etter hvert finner tilbake til samholdet og hverandre.
Samtalene er som ekkoer fra samtidas innholdsløse konflikt-dyrking.
Man må egentlig være godt over 30 år eller under 6 år for å kunne relativisere den dystre fiendskapen i filmen.
Men dårlig er det ikke.
Mye sprett-action, kule monstere og en filmutførelse som minner om dataspill med god grafikk.
| 1
|
700495
|
Ekkelt, vellaget
Denne nyinnspillingen av kult-klassikeren «The hitcher» (som antakelig mest ble kjent på grunn av Rutger Hauer) er egentlig bedre enn jeg husket originalen.
Zachary Knighton har en egen tidløs syttitallssjarm med det uflidde hasj-skjegget sitt og de intelligente rocker-auene.
Sophia Bush spiller venninnen hans med et imponerende talent for initiativrik skrekkslagenhet, og Sean Bean er som kolesterol i tynn arterie: huden kjølner av ham, samtidig som mannen er sympatisk på en psykotisk måte.
Vi vet fra den forrige filmen at John Ryder skal forfølge de to studentene som en stygg influensa, men spennende blir det likevel.
Kristen barnefamilie utryddes sjokkerende omtrent der hvor Tre Amigos traff den syngende busken.
Dama blir innestengt på diner-do med Bean utforbi.
De lokale lensmennene er dummere enn sardiner og tror ikke på noen som er yngre enn 43 år og tolv Garth Brooks-cd-er.
Hans og Grete flyr forvirra rundt i rusthaugene og leter etter en utvei, mens Bean kommer rutinert haglende som skjebnens fetter, og alle tenkelige ting går forferdelig, unevnelig galt i fantastiske backroad-landskaper, der ødselheten er som forsida til en godt opplyst cowboy-måne.
Og over alle ting:
«Du skulle ha hørt på meg».
Den verste mannsskrekken av alle.
| 1
|
700500
|
En ekte prøvelse
De som ikke orker tanken på å se Mandy Moore og John Krasinski bli gift, kan gå etter 1 time og 10 minutter.
Alle som blir sittende etter det, må overvære at den lille ewok-presten Robin Williams utfører ekteskapsritual på Jamaica mens jamaikansk kirkekor synger «Oh happy days».
«License to wed» er en av disse komediene som forsøker å fortelle ishavs-kule konfirmantvitser og samtidig være tøysete og alvorlig.
Krasinski (som ser ut slik Shrek gjorde da E-news-feen forvandlet ham) skal gifte seg med Mandy Moore, som minner om Doris Day etter at hun ble jomfru.
Men den skøyeraktige presten Robin Williams forlanger at de skal gjennom et tre ukers bli-kjent-med-kurs, og ingen skal bli sjokkert når det viser seg at unge mennesker har personlighet og følgelig ikke passer sammen.
Prosessen er et rekordforsøk i meningsløshet også for oss som så Brittany Murphy og Ashton Kutchers bryllupsreise i «Just married».
Williams er en av de store komikerne i USA, men ingen gir ham roller lenger.
Han burde bli hyra til en rå splatter-komedie eller «American Pie 6».
For øyeblikket er den herlige mannen undertrykt og nedvurdert av lave aldersgrenser.
Denne filmen er ikke hans skyld.
| 0
|
700501
|
Overflødig voldsstress
Man blir ikke rein av å velte seg i møkka.
Så enkelt er det.
«London to Brighton» ville sikkert ha vært en nyttig film hvis den ble sett av kyniske pedo-halliker som deretter gikk hjem og søkte seg jobb som professor ved Oxford University og kjøpte stasjonsvogn.
Den kunne muligens ha forsvart sin ovale sadisme hvis det var sånn at 11-årige jenter som stikker hjemmefra for å leve på gatene i London, går i småsaler for å se smal filmrealisme.
Kanskje ville den vært politisk brennbar hvis storparten av befolkningen mente at det er OK at småunger blir solgt til voldelige pedofile for å bli seksuelt mishandla.
Nå er det ikke sånn.
Smale realismefilmer blir sett av stabile Levis-brukere som har kretsmesterskap i minst 100 politisk anerkjente holdninger, og for dem er dette egentlig en form for tilbakemeldings-porno.
Uffsåfælt.
Jeg er sur for at jeg har sett «London to Brighton» fordi den er ekstremt ubehagelig, fordi den er ekkel og vemmelig og sadistisk — og fordi den ikke engang er påtakelig sannsynlig.
Ei erfaren hore tar en bortfløgen 11-åring under vingene da den pedofile kunden blir kutta med kniv, men på rømmen glemmer hun mobiltelefonen ved siden av et meddelsomt dophue som forteller halliken hvor jentene er hen.
Så kommer alle for å ta dem.
Rollene er ålreit.
Filmen er laget i fram- og tilbakebyks i kronologien, og den utpensler elendighet.
Det er ikke interessant, det er ikke lærerikt, det er ikke spennende og det er ikke nyttig.
| 0
|
700502
|
Håp i elendigheten
For en sorgvakker film.
Shane Meadows skildrer tapernes England under Maggie Thatchers 80-tallsregime.
Drivende godt forteller han om barn og unge i en uflidd gjeng av pønkere, skinheads og nasjonalromantikere.
I sentrum står 11 år gamle Shaun som har mistet faren sin i Falklandskrigen (merk navnelikhet med regissør/manusforfatter Shane, her er mye selvopplevd).
Det hjelper ikke på tristhet og savn at gutten stadig mobbes av klassekamerater.
Fortellingen er en vidunderlig nær typeskildring av samfunnets underdogs, av en gruppe barn og unge som gjemmer sårheten sin bak tøffe tryner, svart sminke og barberte skaller.
Meadows får fram at de på innsiden bare er en vennegjeng, ledet av skvære Woody og med et helt streit behov for fellesskap.
For ikke å snakke om gryende kjærlighet.
Skildringen av lille Shaun og hans eldre, høyere og oversminkede venninne er riktig gripende.
Dramaturgisk krutt legges inn nå Meadows introduserer den mest sårede mannen av dem alle, Combo, tøffingen som kommet ut etter en fengselsdom.
Hvem skal maskoten Shaun holde med – de moderate i gjengen, eller de som ville kjempe for Englands rene, nasjonalistiske ære?
Dramaturgien i «This is England» er utmerket, skuespillerne glitrende, ikke minst 12 år gamle Thomas Turgoose.
Hans rolletolkning er imponerende.
Slik blir dette et sterkt drama om å bevare vennskap.
Helt uten pedagogisk pekefinger.
| 1
|
700503
|
Tårer for Britney
Slutten av den franske Piaf-filmen så jeg egentlig ikke.
Da den skapdøde lille skapningen sang «Je ne regrette rien», rant tårene som advarsler om overfloder, og kroppen verket.
Ikke bare for at det var synd på Edith Piaf.
Enda mer for at den kraftfulle, svake rennesteinsspurven også representerer Britney Spears og alle andre som blir ulykkelige av å bli lykkelige.
Verden er full nok av folk som ikke føler seg komfortable med suksess.
De kjenner seg merkelig ufortjente, de føler seg ubehagelig over-eksponerte, feilplasserte og direkte driti ut av andres oppmerksomhet.
Og de drikker seg sanseløse, de tar dop så sjela kreperer og de dør ensomme og forskrekka i trivialiteter og toalettspy.
Janis Joplin, Marilyn Monroe, Kurt Cobain, John Lennon (sjøl om han faktisk ble skutt, som er et slags telepatisk selvmord) – den som egentlig var liten og ulykkelig, blir knust av presset ved å oppleve noe så skummelt som lykke.
Akkurat det poenget er genialt ved «La vie en rose».
Edith Piafs liv var som en hån fra gudene.
Hun ble satt til verden av en motvillig hore, hun vokste opp i et bordell, hun sang på gata for småpenger – og for det belønnet skjebnen henne med en serie ulykker som man ellers bare finner i skillingsviser.
Ikke bare var hun svak og herjet av sykdommer.
Alle hun var glad i ble på en eller annen måte forferdelig, uutholdelig borte.
Piafs liv parodierte den fruktige sentimentaliteten i franske sanger, og til slutt satt en rasert, narkoman alkoholiker igjen i pleddet med underlig rødt dokkehår og et ansikt som for lengst hadde forlatt denne verden.
Genialiteten i «La vie en rose» er antakelig ikke at filmen er en nøyaktig gjengivelse av Edith Piafs liv.
Den er et skrik med guddommelig stemme og noen franske rrrr-er som antakelig bare kan beskrives i dikt.
Framstillingen av Piaf er nesten surrealistisk, filmen blir som et infernisk mareritt der sangerinnens skikkelse er et symbol for alle de ulykkelige som dessverre er for små for seg selv.
Hun er oppkomlingenes helgen.
En dag i den andre verdenskrigen kommer en soldat på vei til fronten inn i rommet til en oppgitt Piaf og ber om å få spille en sang han har laget.
Han får fem minutter, setter seg til pianoet og synger «Je ne regrette riens» nesten ugjenkjennelig.
Men dama kjenner igjen alt hun har følt og vært og roper:
«Endelig sangen jeg har ventet på.»
Med noen siste krefter går hun på scenen og synger «jeg angrer ingenting.
Verken det fine de gjorde mot meg eller ondskapen – alt er meg likegyldig.»
Det er det slåtte menneskes stolte løgn.
Det er på sett og vis Britney hos frisøren – «jeg driter i hva dere syns om meg.»
Da så jeg ikke skjermen lenger.
Edith Piaf er de små og de ulykkeliges skytsengel, og de kommer til å elske filmen om henne fordi de vil føle at noen har sett dem.
La det renne for Britney, la det renne for Janis, la det renne for Kurt.
Det er ikke ofte, det er nesten aldri at en film er så stappfull av voldsom lidenskap, vonde følelser og menneskelig innsikt og varme som «La vie en rose».
| 1
|
700504
|
Jaja
Egentlig trenger du ikke se flere filmer den uka, men livet skal som kjent gå videre, og plutselig dukker den prostituerte Lorna opp og har samleier i en svart liten bh som får henne til å se ut som om hun har terapeutisk yoga for kvinner som vurderer bryst-implantat.
Lorna vil ikke være hore mer, sjøl om filmen får det til å se rensligere ut enn å selge kjøttdeig på Madla Handelslag.
Hun treffer fotografen Todd, som bærer oss videre til Sarah som bærer oss videre til tivolisex med kollega og han til Anne Heche.
Da tenker vi på klassikeren «La ronde» og skjønner at «Sexual life» er en litt pretensiøs stafettfilm for folk som syns at de burde ha sagt noe om kjønnslivet, men føler at de har mat i munnen.
Fordelen ved filmen er at den får en del norske regissører til å virke flinkere enn man opprinnelig syntes.
| 0
|
700505
|
Jajaja
Dette er en kuriositet av Sotheby's-format.
Den kanadiske grøsseren «Superstition» ble laget i 1982 og tilhører egentlig de teite flysse-filmene du skulle ha leid hos Hadland på Eiganes, men antakelig kom den ikke dit en gang.
Dette er nemlig filmen som toppet lista over hva som skulle beslaglegges da politiet i Manchester reiste rundt på razziaer i videobutikkene midt på åttitallet.
Den var også forbudt i Norge.
Filmen er ikke til å tro.
Jeg vet at det finnes miljøer der humoren i «Superstition» blir verdsatt høyere enn trøfler i safran.
En merkelig prest forsøker å skjønne grettent spøkelse i et litt stort hus, og etter hvert dukker også djevelen opp og ler en forbilledlig satanisk latter.
Den må du høre!
En av filmens sterkeste splatter-scener er hodet som eksploderer i mikroen – en effekt som bare et par år etter ble brukt i barnefilmen «Gremlins».
Mye nifsere er huseierens to døtre som går rundt i bomullsshorts som antakelig ble vaska på 95 grader sammen med hjernene deres.
Filmen handler altså om ei dame som ble utsatt for den amerikanske inkvisisjonen i sekstenhundreogtjøm.
Hun hevner seg.
Til slutt må den rumpeløse presten tenne på tjernet.
Smoke on the water.
Doiing.
| 0
|
700508
|
Skjønn barnefilm for femtiåringer
Det var riktignok gnagerne som innledet barne-animasjonenes suksess i den første og den andre verden (Mikke Mus), men jeg tviler på at denne elegante rotte-filmen er for folk under 30 år.
Verken grandisgjengen, smågodt-slukerne eller mcdonaldistene tilgodeses når en rotte med sjeldne evner begynner å komponere gourmetmat i en Paris-restaurant.
Men hvis du skal bebisitte en kulinarisk kyndig femtiåring med hjemmebrodert Larousse-forkle (timian-motiv)og t-skjorter i extra virgin-grønt, da vet du hvor du kan ta med mannen.
Restaurantkjøkkenets detaljer er uimotståelig romantiserte, som man sikkert kan skjønne når filmens ene skurk er fra Mattilsynet og en del av budskapet blir at bare dumme folk reagerer på rotter i restaurant.
Hovedrotta Remi er som en lett-parodi på lukt-geniet i «Parfymen».
Han er i stand til å gjenkjenne ingredienser i matlukt, og han er dessuten i stand til å komponere matretter som ikke bare overgår selv de arrogantes forventninger til smak — men som dessuten bringer dem tilbake til en barndomsdag da de hadde ramla på sykkelen og ble trøstet med mors franske grønnsaksgraps.
Den lille elite-rotta havner i en slags kulturkonflikt med sin dyriske identitet og sin alt-etende familie.
Men han realiserer seg som en antropomorfi ved at han nærstyrer en steinteit kjøkkenlærling sånn at gutten blir stjernekokk.
Farer truer.
Men morskap hersker.
Og «Ratatouille» er virkelig en helt uvanlig skjønn og elegant animasjonskomedie for den som er i stand til å skille mellom safran og piffi.
Så kan de minste kose seg med «Motorsagmassakren» og ete akrylamid.
| 1
|
700509
|
Smertens taushet
Ikke la deg skremme av at «Språkets hemmelige liv» først virker altfor stillfarende, nesten søvndyssig.
Plutselig setter filmen kloa i deg og avdekker sin skrekkelige, sorgtunge innsikt.
Du verden for en klokskap den spanske regissøren Isabel Coixet utviser når hun forteller historien om Hanna.
Hovedpersonen er en ung, taus kvinne som pliktoppfyllende utfører monotone oppgaver ved en fabrikk i København.
Men hvorfor er hun så ensom og innesluttet?
Hvorfor har hun en fast, spartansk meny og et sykelig forbruk av såpe?
Andre regissører ville pøst på med flashback til fryktelige hendelser i fortida (Giuseppe Tornatore gjør det i «Det ukjente»).
Coixet holder igjen.
Hun viser i stedet Hannas behov for stillhet.
Det finnes en smerte som er for stor til å snakke om.
Ord strekker ikke til når skammens blykappe tynger skuldrene.
Slik får den håpløst abstrakte filmtittelen gradvis mening.
Hvilket lykketreff da at den tause kvinnen tilfeldig føres til et menneske som tror på ordets makt.
Etter en ulykke på en oljeplattform trenger en brannskadet mann pleie.
Hanna er villig.
For en vakker utvikling av et møte mellom to mennesker.
Sarah Polley tolker Hanna nennsomt og mesterlig.
Tim Robbins gir sin Josef livskraft og pågangsmot.
Han er nysgjerrig, men har vett til å vise henne respekt.
Fascinerende er den symbolske bruken av en nesten forlatt oljeplattform som et sted for mennesker som vil være i fred.
Plattformen bærer navnet til den kjente danske kvinnen som taler de stemmeløses sak til slutt.
Imponerende, rett og slett.
| 1
|
700511
|
Fryktelig synd
«I gode og onde dager — Chuck & Larry» kan ha sett ut som en god idé.
Det var den ikke.
Adam Sandler og Kevin James i en halvfrekk komedie om to mandige brannmannfolk i Brooklyn som later som om de er homofile for å sørge for at Kevins morløse barn får pensjonen hans hvis han dør?
Nææææh!
Velkommen til Sahara.
Her er blomsterbedene så tørre at ikke en gang klamydiaen blomstrer.
Og når filmen på tross av den demoniske usannsynligheten fortsetter med sitt, så gjør den det dessverre halvveis.
En urimelighet kan funke hvis du tar den helt ut, banker den, sprayer den rosa, spiser den til middag og velger den til president.
En stigmatiseringsfilm om homser der alle vitsene er halvt politisk korrekte og skuespillerne oser homofobi for at det ikke skal bli sittende igjen bare kvinner og to menn med fint hår i salen — den blir for feig.
Filmen får homofile til å se teite ut, og det kompenserer den ved en bråte halvfølt sentimentalitet som behandler folk med en usensasjonell seksuell legning som om de skulle være døende paver eller utdøende isbjørner.
Filmen med den håpløse tittelen er halvt spøkefull og halvt høflig, og på tross av noen overfladiske humringer, er resultatet så djupt pinlig at du kan kjenne smaken av søndagsmiddagen på torsdag.
Fryktelig, forferdelig synd, for James og Sandler passer bra sammen.
| 0
|
700512
|
Klokt portrett av en servitrise
Først frykter du at dette er en søtsuppe kokt på klisjeer.
Så sniker regissør Adrienne Shelly inn kraftigere kost i sin filmatiske gryte.
Til slutt dufter det av livsvisdom og hjertevarmt krydder.
Det lyder kanskje ikke så fristende å følge servitrisen Jenna som jobber på en helamerikansk diner.
Der trøster hun seg med å bake paier.
Damen er ulykkelig på grunn av en sykt selvopptatt og sjalu ektemann.
Så trist er forholdet at hun gremmes over å ha blitt gravid.
Nå gruer hun seg til å føde sitt første barn.
Regissør Adrienne Shelly har selv skrevet manuset, basert på egen angst for å føde.
I filmen spiller hun en av birollene, servitrisen Becky.
Rollefigurene og handlingen utvikler seg i et fascinerende spill mellom overflatisk kvinnesladder, klisjépreget legeromantikk og dypt livsalvor.
Det er overraskende godt gjort.
Den tålmodige tilskuer får altså sin lønn.
Et sted midtveis slutter du å flire av kafédamene og deres samlivsstrev.
En eldre kafégjest vokser diskret fram i rollen som vismann.
Selv om Jenna vikler seg inn i et håpløst kjærlighetsforhold til en gynekolog, viser affæren hennes lengsel etter oppmerksomhet og omsorg.
Men har hun kraft til å stå opp mot ektemannen der hjemme, han som sågar er blitt voldelig?
Til slutt blir man aldeles på parti med Jenna og hennes venninner.
Det hele folder seg ut som en skjønn fortelling om noen tøffe kvinner som på hver sin måte får kontroll over eget liv.
Tross alle odds.
Se selv.
| 1
|
700513
|
Overraskelse!
Her står et par overraskelser tett som taxi-kø:
Jason Statham har hår og skjegg, og han spiller et svett, psykologisk actiondrama som gjør at han antakelig blir invitert i selskaper hos pologenserne framover.
Ray Liotta er hypa-paranoisk gangstersjef med en sjelelig og kroppslig nakenhet som nok en gang gjør den ugripelige skuespilleren til et ikon, en kult-ting for folk som samler på pyntegjenstander av isopor og ukrainske boksåpnere.
Overraskelse tre:
Briten og Madonna-mannen Guy Ritchie har våget lage en actionfilm etter millenniumskiftet der det så vidt er med ei eneste snakkende dame, og det er den middelaldrende Lilly Walker som ser ut som om hun sover med Johnny hver kveld og antakelig skal forestille aggressiv verktøy-homofil.
De andre kvinnene som deltar, skrever tause som strupte ender i sofaer.
Med andre ord:
En sjokkerende vital representant for den demonstrative gangsterfilmen, den som kjørte løpet sitt, dreit i alt som var nødvendig og ofte endte i et sinnssykt jålete fravær av sannsynligheter.
Samtidig er «Revolver» et ærgjerrig forsøk på psykologisk liksom-drama om egoet og dets blanda blendverk.
Er selvet noe som finnes eller noe som skapes, og kan man lures til å tro at man er seg selv?
Da Madonna leste mannens manus, vurderte hun antakelig å re-konvertere fra jødedommen til muskuløse NY-dansere.
Men vi som liker film, kan komme til å elske det aldeles forvrengte ved «Revolver».
Statham kommer ut av fengsel etter sju år, utfordrer kasino-kaksen Liotta og treffer to tilsynelatende visjonære forbrytere.
Det handler om den perfekte svindel, det handler om hva tyveriet av Mr. Golds hvite pulver gjør med julebaksten det året.
Statham er fantastisk med hår og skjegg.
| 1
|
700514
|
Ikke så veldig
Det er ikke mulig å bare mislike en film med William H. Macy og John Travolta i Reima-tette mc-dresser.
Egentlig er det også OK at Tim Allen spiller eksistensielt desperat tannlege, for tannleger har lett for ny knoppskyting i 50 års alderen.
Martin Lawrence er alltid lett å unnvære, men han er faktisk nesten uten fising og fistler i denne komedien.
Handlingen kommer imidlertid fra latrinebransjen.
Fire etablerte, voksne menner kjører motorsykler ut på den lange veien til Stillehavet for å føle seg frie som ensomme hybelboere.
De møter psykopaten Ray Liotta ute i den uberørte naturen hvor de virkelige bikerne pirker ekornlik ut av tennene med skjelettrester.
Konfrontasjonen går ikke godt, før alle styrthjelmers godfar Peter Fonda kommer og sier ting.
Travolta ser mer og mer ut som et nasjonalmonument.
Macy ser ut som et offer for sin egen humor.
Det gjør ingenting.
Men egentlig burde heller middelaldrende kvinner kjøre motorsykkel, for det er en luftig affære.
| 0
|
700515
|
Veldig veldig
David Finchers tilbakeholdne seriemorder-drama «Zodiac» er bare så aldeles ubegripelig genialt vellaga, så man blir sittende og måpe og glemmer nesten hele morderen.
Filmen forteller så vidt jeg har skjønt om en uoppklart sak fra syttitallet, og Fincher tar seg urimelig tid til å skildre hvordan den forvandler livet til en politietterforsker og en avistegner.
Det er noe med gåter og menn.
De går dårlig sammen.
Menn er i stand til å lamme kropp, sjel og sosialt liv på å ernære reine besettelser, og før man vet ordet av det, lever de like meningsløst som femtiåringer som følger fartsgrensene på motorsykkel.
I «Zodiac» spiller amerikansk films mest følsomme fjes Jake Gyllenhaal avistegneren Robert Graysmith.
Han skrev boka som filmen er bygd på, men forfatterens nærvær i filmen er umerkelig; du får hele tida følelsen av at også Gyllenhaal er sett langt utefra.
Mark Ruffalo lager en sterk skikkelse som politimann, Robert Downey jr.
bekrefter at han er en av de store tapte i amerikansk film – hans krimreporter er en hel liten novelle i seg sjøl.
Hver gang Downey sier noe, følger du med som en sjåførskole-elev dagen før oppkjøring.
Tidskoloritten er til stede uten å vise hvor flink den er.
Realismen er til stede uten å bli plagsom.
Til og med flinkheten har gjennomgått et slags beskjedenhetskurs før denne filmen.
| 1
|
700516
|
Fæl P3-film
Denne klønete thrilleren starter med en P3-episode.
Halle Berry spiller gravejournalist som lurer seg inn under falsk navn og filmer en amerikansk senator der han innrømmer at han er homofil.
Hun skal ta ham, for senatoren har snakket mot homofiles rettigheter, og det har han ikke lov til hvis han er homse sjøl.
Hallooo?
Kanskje mannen har lov til å mene hva han vil, uavhengig av rase, kjønn og legning?
Blæra Berry sier opp fordi sjefen ikke vil trykke søpla hennes, og resten av filmen kler hun seg i trange forsidekjoler og skal avsløre at også reklamekaksen Bruce Willis har seksualliv.
Tua foran lasset er kompanjongen Giovanni Ribisi som er så perv-hypa på Berry at bedriftslegen burde sendt ham til Tibet på kastrerings-spa.
Problemet i filmen er likevel Willis.
Han er en travel forretningsmann som likevel sitter og sex-chatter halve dagen.
Og han blir totalt avhengig av nett-berryen Veronica fordi hun forteller at hun har svett, blondt hår.
Har ikke halve Amerika det?
Bruce er dessuten blitt utstyrt med så høy panne at han ser ut som en nylig kranie-operasjon der noen tok ut hjernen, laget julesylte av den og sydde den tilbake full av kjødelige tanker.
Fordi det ikke er morsomt å ødelegge folks filmglede når det for en gangs skyld dukker opp en thriller, forsøkte jeg å se lyst på denne filmen.
Det ble like vellykka som new age-oppskriften med agurk i pepperkaker.
| 0
|
700517
|
Om hva da?
Denne svart hvite filmen handler om en visstnok kjent amerikansk avkledningsdame.
Hun spilles av den egentlige blondinen Gretchen Mol, med en så diger svart kjønnshårparykk at den ville ha vunnet best in show på hvilkensomhelst hundeutstilling.
Mol har et fravær av innlevelse som antakelig representerer en mellomtilstand før man blir erklært klinisk død.
Betty kom fra incest og gikk via ekteskapsvold og gjengvoldtekt til avkledningsfotografier og teknisk enkle pornofilmer på 1940— og 1950-tallet.
Til slutt blir hun frelst.
Det gjør ingenting.
Hun burde faktisk ha blitt det om igjen, og så burde hun ha solgt sunne sko og meldt seg inn i Arbeiderpartiet.
| 0
|
700518
|
Stjernetøv om stjernestøv
Det morsomste er kanskje å se Robert De Niro i dameundertøy.
For øvrig blir det mye mas for å skjule at storyen i denne fantasyfilmen virker mest tåpelig.
Eventyr og dikt er flott, men jeg spør meg om ikke historien fungerer bedre i boka til Neil Gaiman enn på lerretet?
Det blir altfor konkret å se en stjerne falle, krasjlande i bakken og bli til en vakker kvinne.
Vel vel, så finner den unge mannen stjernekvinnen.
Det passer ham bra, for han har lovet landsbyjenta hjemme å skaffe henne, ja, nettopp — en stjerne.
Regissør Matthew Vaughn har laget en støyende, fartsfylt historie der hekser og skurker og geiter og pirater fyker om kapp i et storslått landskap.
Målet er å stjele stjernens hjerte.
Eller rubinen rundt hennes hals.
Heldigvis har regissøren lagt inn rikelig med ironiske innfall, ellers hadde historien blitt tung å holde ut i vel to timer.
Michelle Pfeiffer fører an på heksesiden.
For hvert magisk knep hun bruker, rammes den fagre damens kropp av aldringens stygge trekk.
Sju prinser kappes om å vinne sin fars kongekrone.
Etter hvert som brødrene drepes av sin onde far eller av sine rivaler, dukker de opp som svarthvite gespenster.
Det er riktig morsomt.
Og som sagt, Robert De Niro, sjef om bord i et flygende piratskip.
Han spiller umandig svekling med gjenkjennbar mimikk.
Det kan likevel ikke skjule at berømtheten mest er med for å kaste glans over påfunnene.
Men liker du effekter, blir du fornøyd.
Den store oppgjørsscenen til slutt er overdådig i bruken av svart magi og singlende glass.
For øvrig moret det meg å gjenkjenne den engelske landsbyen Castle Combe som heltens hjemsted.
Der har jeg vært på ferie en gang.
Slikt kan også glede en kinogjenger.
| 0
|
700519
|
Samvittighet i gyllent bur
Å lage god film om mennesker som kjempet for å overleve nazistenes konsentrasjonsleirer, er krevende.
Her kommer et vellykket forsøk:
«Falskmyntnerne i Sachsenhausen.
Hva skjer når mennesker lokkes med overlevelse hvis de hjelper sine fangevoktere med en ondsinnet plan?
Klarer man å følge sin moralske overbevisning hvis det fører til døden?
Regissør Stefan Ruzowitzky bygger manuset på den sanne fortellingen om tyskernes «Operasjon Bernhard».
Jøder med spesialekspertise innen bank— og trykkeribransjen ble hentet fra ulike leirer og plassert i en egen avdeling i Sachsenhausen.
De fikk i oppdrag å forfalske engelske pund- og amerikanske dollarsedler.
Kilden er en bok av Adolf Burger, en av falskmyntnerne.
Filmens hovedperson bygges på russeren Salomon Smolianoff som allerede i 1927 forfalsket en engelsk 50-pundseddel.
Det er et interessant valg, langt bedre enn om hovedpersonen var en i utgangspunktet moralsk høyverdig skikkelse.
Nå følger vi den rufsete Salomon Sorowitsch, mesterfalskmyntner og bohem fra Berlin.
Gjennom ham drøfter regissøren de etiske utfordringene som falskmyntneroppdraget gir:
Er det rett å redde eget skinn ved å gjøre jobben godt når resultatet vil føre til at nazistene vinner krigen mot de allierte?
Ruzowitzky får godt fram hvordan mennesker reagerer ulikt når deres samvittighet er fanget i et gyllent bur.
Falsknerne ble plassert i to brakker isolert fra resten av leiren.
Der fikk de privilegier som nok mat, ordentlig seng, sågar bordtennisbord å slappe av med.
I tillegg til gode typetegninger av falskmyntnerfanger byr filmen på et interessant portrett av den tyske kommandanten som forlanger resultater.
Alt i alt er «Falskmyntnerne i Sachsenhausen» en severdig film om valget mellom å redde skinnet og å redde samvittigheten.
| 1
|
700520
|
Den lange veien rett hjem
D.H. Lawrences erotiske oppvåkningsroman «Lady Chatterleys elsker» er folklore i det utvida England, og når en overflødig fransk filmatisering varer i 2 timer, 48 minutter, er sjansene store for at det støver skikkelig av stilken.
Franskmannen Pascale Ferrans versjon bruker 50 minutter før den tungsinna skogvokteren blir grepet av erotisk overmot og føler rundt godseierinnens venstre bryst.
Dette er minutter da man får god tid til å angre at man begynte å interessere seg for film.
Ferran forteller på den klassiske måten, med konvensjonelle bildeutsnitt, litt korna bilder, sein rytme og en nesten parodisk forkjærlighet for nærbilder av uinteressante detaljer.
Folk sturer, spiser og uttrykker en form for nedtrykt, undertrykt engelskhet som skal stå i kontrast til erotikkens blomsterglede.
Det er som å se trestokken bli oppfunnet om igjen.
Så begynner den stillferdige underklassen og den seksuelt uvåkne godseierfruen å stønne sammen.
Som fribrytere ynker og peser de på i en drøy halvtime, og deretter kommer nakenheten til det fransktalende England.
Da pynter folka hverandres kjønnsorganer med markblomster.
Det finnes sikkert glemte bygder i iranske fjellbygder der det naive kvinnebildet og den idealiserte utroskapen vil funke som pirrende nyheter.
For oss i vesten er egentlig gamle Lawrence bare en påminnelse om hvordan elendighetene startet, og så kan vi dra på eksursjon til Narvesens bladhyller og beskue mannens livsverk.
Filmen er basert på en lite kjent annen-versjon av Lawrences roman.
| 0
|
700521
|
Tungt lastet med frisk luft
Det mest interessante med denne filmen er at den i det hele tatt ble laget.
Nå.
En tvers igjennom gammeldags barnefilm etter en 127 år gammel barnebok fra Sveits.
Totalt blottet for «modernisering», trofast mot Johanna Spyris tekst fra først til sist.
Det er jo rørende at regissør Paul Marcus tror at en slik versjon av «Heidi» kan slå an også i vår tid.
Forhåpentlig gjør den det, «Heidi» er tungt lastet med sunne verdier som frisk luft, bratte fjell, snill bestefar, kjekke geiter, hjemmeavlet ost.
Bare jodling og lederhosen mangler.
MEN BARE de aller minste vil ha utbytte av at filmen er dubbet til norsk.
For alle oss andre er det irriterende.
Og som vanlig er dubbingen heller ikke særlig god.
«Heidi» er primært beregnet på barn, men regissør Marcus forteller likevel historien på en overtydelig og tafatt måte.
Også unger vil ha litt action, men det går tre kvarter før vi får en sekvens med smell i.
FORELDRELØSE Heidi (5) kommer for å bo hos bestefaren (selveste Max von Sydow) sin høyt i den sveitsiske fjellheimen.
Her stortrives hun fra første stund.
Men to-tre år senere finner en tante på å «selge» Heidi til en rik familie i tyske Frankfurt, der hun skal være lekekamerat for omtrent like gamle Clara, som sitter i rullestol.
Til tross for at familiens husholderske (Geraldine Chaplin) ønsker Heidi dit edelweisen gror, piffer vår lille pike opp tilværelsen for alle de andre her.
Likevel lengter Heidi tilbake til det enkle livet hos bestefaren.
| 0
|
700523
|
Gjensyn med Garner
På kino var denne komedien så forferdelig at jeg måtte gå etter én time.
Men siden hjemme-fordøyelse av film er omtrent like sofistikert som når en slange sluker hel gris, kunne det jo tenkes at Jennifer Garner virket levende og til stede på DVD.
Sånn er det ikke, og det irriterer meg grenseløst.
Filmen burde i det minste vært sjarmerende når man ser den med den blide hjernehalvdelen som også liker blå potetgullpakke, sjokopops og boksecola.
Men Garner er hinsides redning.
Det finnes ikke den Laerdal-teknologien som ville få liv i henne.
Når dama sørger over forulykka forlovede, ser ansiktet bare ut som avslørende bevisfoto i en erstatningssak mot en plastisk kirurg.
Når hun skal være full, får man en følelse av at hun sniffet Bodyshop-såpe mens hun så Disney Channel.
Jeg forsøkte etter hvert å se filmen fra den kvasi-upersonlige vinkelen «kan dette funke for noen andre», men heller ikke det førte til forbedring.
Garner er så ufattelig dårlig at til og med naturen ser tarvelig ut.
Filmen handler om en dame som flytter inn hos Jonathan og Jesper etter at hun var forlova med den avdøde Kasper, og slik oppdager hun at den litt tynne røveren levde et dobbeltliv.
Det hjelper ikke at Juliette Lewis dukker opp som alenemor i miniskjørt og ser ut som kvinnebildet til de uferdige filosofene som påstår at jenter har seg selv å takke for voldtekter.
| 0
|
700524
|
Takk og lov for England!
«Hot fuzz» er en av de best likte filmene i verden (166. plass), og det skyldes et par veldig potente virkemidler.
Den er laga av kultregissøren Edgar Wright som regisserte splatterkomedien «Shaun of the dead», den har Simon Pegg (som spilte Shaun) i hovedrollen – og den består av assorterte, kose-ironiske filmreferanser som vil hygge for alle de som studerte vhs og dvd i hjemme-universitetet og igrunnen aldri gjorde annet.
Men besto.
Hovedpersonen bor i Spencer Hill (Bud Spencer, Terence Hill) med sin japanske fredslilje, og han er selvsagt den perfekte politimann.
Dermed er lakenet lagt for en kulturkollisjon med den søvngjengerske landsbygda etter politiserie-konvensjoner.
Vellykka engelske filmer har en egen form for beskjedne overdrivelser.
«Hot fuzz» består av vitser som er mindre enn fluelort, og den har action-symfonier i konserthus-størrelse.
| 1
|
700525
|
Og hvem er dette for?
«Flyboys» burde vært en fransk versjon av «Yanks».
Den James Dean-pene småsmileren James Franco skulle ha oppvarta sin Lucienne i nybleika sengetøy, og de skulle ha fått smårollinger i Mexx-klær eller flytta til Kina sammen.
Her burde vært problemorientert romantikk.
Men filmen om de amerikanske førsteverdenskrigsflyverne i Frankrike baserer seg på sann historie, så den blir mest et velment og høflig nerdeprosjekt for modellfly-byggere.
«Flyboys» er ikke dårlig laga, men den sliter så voldsomt på oppmerksomheten at du kan kjenne relax-sokkene mot asfalten.
Jeg har aldri truffet noen som skjønte poenget med første verdenskrig, og det lider filmen nok lunder.
| 0
|
700526
|
Fotball med klump
I to timer handler dette autentiske dramaet om at et amerikansk college bygger opp igjen fotball-laget sitt etter at det opprinnelige omkom i flyulykke.
Det gjøres naturlig nok med et voldsomt alvor, og stilen ville ikke vært høytideligere om de planla et korstog for å redde Jesus ut av Jerusalem.
Matthew McConaughey ser ut som Dick van Dyke og burde egentlig ikke gå ut i dagslys.
Han er den bisarre fyren som vil trene det nye laget av sentimengale grunner, og den slags blir det mange nærbilder av.
Filmen er så full av klumper i halsen at du vil se deg om etter ei sleiv.
Men OK.
Ballspill er irrasjonelle ting.
| 0
|
700527
|
Fartsrusa re-Bourne
Jason Bourne løper for tredje gang som akutt-turist gjennom verdens storbyer, og som ved et kinematografisk mirakel er det like spennende som før.
Hva er det med oss?
Er vi så enkle?
«The Bourne ultimatum» er en slags audio-visuell voldtekt, og egentlig kommer du til å trenge noen å snakke med.
Siden selve historien igrunnen bare gjentar seg med nesten søvngjengersk regularitet, er det formen som teller, og den er spesiell.
Her er action-scener som vil få den uryddige Dogme-filosofen von Trier til å gripe etter ei hand å holde i, for ikke bare er filmen fotografert av en en halt mann med runde skosåler, den er klippet av den sinte fyren med fôrhøsteren.
Jaktscenene er så hektiske at folk med litt gamle og seine kontaktlinser antakelig må gå ut og bli spylt med Jif for blanke overflater etter bare noen få minutter.
Den første halvtimen av filmen holder en fart som sikkert kommer til å forårsake stivna nakke helt bort til fortennene og epileptiske forvarsler i den forlengede marg.
Bourne rømmer fra Moskva til Paris, for noen startet «dette», og han skal finne dem.
Joan Allen er på plass i CIA med det falne hoppehåret og det urslitne moralistfjeset sitt.
Innenfor organisasjonen som aldri gjorde en eneste vellykka film-ting, står Scott Glenn i mot henne med ansiktsfolder som likner et tørketromla pledd.
Og den halvintellektuelle drama-reven David Strathairn går rundt i operasjonshovedkvarteret med knytta kjever og sier «steng alle kvartaler rundt alle byer med blå himmel i 16 mils omkrets de neste sytten åra» hver gang Bourne vaker på monitorene.
En London-journalist får en russisk skjebne etter fantastiske rømningssekvenser rundt Waterloo Station.
Den tungsindige lett-cia-eren Julia Stiles dukker opp på feil sted i Madrid og havner, som en uforsiktig nachspielgjest, som reisefølge for Jason B. på ferja til Tanger.
Allen tviler på byrået med sin litt for finslige Erna-stemme, men det hjelper ikke.
Til slutt står halve bedriften på likvideringslista; det er som å følge de bedriftsøkonomiske forvandlingene i Dagbladet.
Matt Damon er en rein og fin actionhelt uten fakter.
Han oppsøker sitt livs Ground Zero og finner det kanskje.
Og det er faktisk sånn at vi stiller opp på kino også neste gang han må rømme.
Vi er så enkle.
| 1
|
700531
|
For varehus-harryer
Egentlig minner «Employee of the month» om en Politiskolen-film, men det bør jeg ikke skrive av hensyn til nettråner som ikke har tatt tablettene sine.
Så:
Nei, Steve Guttenberg er ikke med.
Heller ikke Miami.
Men en Chris Evans–etterlikner som heter Dane Cook må forsøke å bli månedens ansatte i varehuset for at han skal gjøre inntrykk på den nye kassadama Jessica Simpson.
Hun har hovedfag i tannbleking og utringning med utvidet åpningstid, men spiller ikke i filmen fordi hun er kjent Beckett-tolker, slik mange tror.
Cook forsøker følgelig å gjøre flere teite karriere-ting enn Vince, som er den sleske kassaassistentsjefen.
Som å komme presis på jobb.
Arbeidslivs-snobberi forløper ikke ustraffa.
Filmen går over i en slags kantine-seriøs karfolk-sentimentalitet da kameratene syns at slakke Zack blir for smiskete med sjefene.
Han angrer.
I harry-segmentet er dette en nesten-tanke-opplevelse.
| 0
|
700532
|
Puppe-harry
Denne tv-oppfølgeren har ikke med Johnny Knoxville.
To nye, søte villmannshvalper i den øvre smågodt-alderen spiller Luke og Duke og tvangsflyttes til Willie Nelsons hjemmebrentfarm i sørstatene, der vokalene er tøyelige som lakrisstenger, bortsett fra at de virker veldig hvite.
I sørstatene uttales pupper «bøubis», og hvis Eddie Murphy hadde hatt en hvit bror, ville han ha bodd her, innhylla i toalettpapir.
Guttene kjører inn i jentedusjen med en bil som likner elefantsusp.
De ser på damer med bøubis, de finner karosseri til bilen sin ved nakensolerne og de kjører moonshine.
I dette nabolaget er ikke Moon River en forurensa storbysang, men så foredla tenningsvæske at den kan vaske Edelbeis ut av ei flekkete tvistfille.
Det hører med i filmen at Sherilyn Fenn spiller eldre dame med ustyrlig seksualbehov, og liksom-salige Daisy må kle seg i maisbunad (hemoroide-shorts og knyta rød bluse) for å få jobb i Bingen.
Dette er en så harry film at den til og med har med en pms-vits.
Mange vil kose seg.
Veldig mange.
| 0
|
700533
|
Mer puppe-harry
Da eksil-inderen Taj Mahal Badalandabad flytter til England, treffer han ei dame som suger indisk saus av brystvortene hans på flytoalettet, men det svir da han utvider behovene ved å helle chili på gandhien.
Ingen kunstutfoldelser i denne toer-filmen blir bedre etter hvert.
«Van the man 2» er virkelig en ekstremt slurvete harry-komedie, skrevet av religiøst forplikta motstandere av oppfinnsomhet.
Filmen er først og fremst en rutsjebane for ufullendte kjønnsmetaforer.
Her er det dessuten med paintball-krig, øl-stafett, superhjerne-quiz, bikkjeutstilling – alt gnistrer mindre enn når nevrotikere gnir et fuktig tørkehåndkle mot en halvtint vannis.
På en tirsdag.
| 0
|
700536
|
Syng Marianne!Syng!
Marianne Faithfull er antakelig den dårligste skuespilleren i England, inklusive Mick Jagger, Postman Pat og de hvite stripene i Abbey Road.
«Irina Palm» er en nifs påminnelse om at skuespiller er et yrke.
En del sangere og sportsfolk har fått det til å funke for seg på grunn av regissører og klippere med overnaturlige evner.
Faithfull er i hendene på en enkel wanker.
Syng, Marianne, for Guds skyld, syng!
Historien stabler seg rundt henne på samme vaklete måte som en full manns fyrstikktårn, for her finnes bare en uoppfinnsom blanding av urimelighet og usannsynlighet.
Bare mangelen på troverdighet er verre.
Ei bestemor med omtrent samme vårtids-følelse som Jane Austen tar jobb som onanist i ei bakgårdssjappe fordi sønnesønnen dør av kreft, og han trenger behandling i Australia, av alle steder.
Hvis noen hadde spleisa på en skuespillerinne, kunne det blitt en gjenkjennelig britisk sex-komedie — «Full Monty in the Wall».
I stedet lager Sam Garbarski et oppvåknings-drama for middelaldrende feminister; for dama finner egenverd i å ha en jobb, så hun begynner å håne borgerskapet og utvikle romantikk for sexklubb-eieren som av alle ting likner en gresk Mr. Bean.
Faithfull spiller en 50 år gammel enke fra Greendale, og hun gikk visst glipp av både sekstitallet og syttitallet, for hun aner ikke hvordan man tar på en manns penis.
Den alvorstynga og fnisete kjønnskurtisen gjør at filmen fort erverver seg en slags American Pie-identitet.
Mens Mariannes totalt ubevegelige ansikt fyller atskillige kvadratmetre lerret med et fravær av sjel som faktisk er litt nifst, stønner engelskmenn voldsomt bak en vegg.
Og de er ikke filmkritikere.
De er litt rare folk som står i kø i Soho fordi bestemor har så mjuke hender.
Hvis Mariannes kunder finnes, burde noen lage en film om dem, et hjem for dem, et venterom med seilbåtblader for dem eller en utbyttbar hjerne som de kan bruke på tur.
| 0
|
700537
|
Fantastisk «Parfymen»
Akkurat når du mest trenger den fordi høst-surhet og post-grillsk restsommer smuldrer evnen til å motta utfordringer, kommer filmatiseringen av Süskinds «Parfymen» og forklarer kunstens vesen.
På den fine overflaten forteller filmen en fantastisk historie om en ung mann med så presis luktesans at han blir forhekset av sine egne evner.
Under den til dels groteske handlingen ligger en merkelig og troverdig påstand om kunstens opprinnelse.
Grenouille vil bevare sine unike sanseinntrykk for ettertida.
Både for at de er for skjønne til å gå tapt, og fordi de representerer unik identitet, det vi under påvirkning av svinestek og sigarrøyk kaller sjel.
Galningen reflekterer egentlig en kunstners egensindige og enestående visjoner om verden; innholdet eller utseendet.
Han må finne, utvikle og fastholde.
I Grenouilles tilfelle er parallellen til og med såpass smart at det er sin egen – menneskenes – lukt han er nødt til å fange for å kunne slå seg til ro.
Som en metafor for kunstneres uskyldige, naive dragning mot det eksotiske og grensesprengende myrder han unge kvinner bare for å bade dem i dyrefett som han siden kan destillere – for kanskje å finne lukten av oss.
Kanskje for å skape den perfekte duft-gjengivelsen, der for eksempel adelsdattera Laura er en viktig siste ingrediens.
Noe av det mest fantastiske med filmen er dens evne til å skape fornemmelse av lukt.
Aldri tidligere har jeg fått følelsen av å kunne se luktene i en blomstereng.
Jeg kunne kjenne innsida av mine egne nesebor da regissøren Tom Tykwer skildret den unge Grenouilles hysterisk årvåkne sanser.
Den 27 år gamle briten Ben Whishaw ser ut som en animasjon med sin rustikke ansiktsfasong og sine vaktsomme, forundra øyne uten innsikt, bare sikt.
Av og til likner han Norman Bates.
I møtet med den sovende Laura finner du igjen Nosferatu-estetikk.
Til slutt blir han en popstjerne slik Liszt ble det i Ken Russells film; han rister lommetørkleet med sitt unike kunstverk i vinden, og verden blir ruset og gal.
Kanskje har Picasso følt det sånn en gang.
«Parfymen» er en grotesk film, men det må den jo være.
De eventuelle andre som syns at dette er et forskrekkende kunstner-portrett, vil kanskje ha det enklere neste gang de møter et kunstverk som virker frastøtende eller uforståelig.
| 1
|
700539
|
Flotte nazier
Logikken omkring estetikkens selvforklarelse holder helt til du ser «300».
Den oppleves som en guttekveld med video hjemme hos Adolf, og følgelig blir nytelsen av bildene nokså kortvarig.
Filmen starter med at småbarn blir trena til å bli mordere.
Kanskje fantastisk hvis du er en selvopptatt tegneserie-gubbe som aldri bryr seg om at du lever i et samfunn der tragiske minoritetskulturer utvikler macho-idealer som gjør at småunger blir skutt på vei hjem fra skolen.
Men for oss andre blir det av og til nødvendig å reagere som ei politisk pyse.
Filmen handler om 300 helter fra det gamle Sparta, og fordi grekerne var autistiske som Mr. Bean og overmenneskelig krigerske, utslettet de halve Midtøsten da de djevelske midtøstingene kom kravlende opp mot vårt hellige Europa.
Dette er legende.
Dette er myter, og ikke en mobilfoto-reportasje om pilsrusa stadionbråkmakere.
Filmens storfe-helt er kong Leonidas, som går konstant rundt med bar overkropp også i overskya vær og ser ut som en ergometertrent Putin med storhetsvanvidd.
Han drar i kamp med bare 300 menn fordi vismennene får råd fra et orakel som mest av alt minner om en slørdanser i en toppløs-nattklubb.
Bildene er storslagne som rådhus-tepper, musikken er en slags Wagner-kitsch uten horn og pauker, men med skjold.
Aoooo! vræler super-europeerne mot araberne, og så ler de nedlatende da førti millioner piler formørker himmelen.
| 0
|
700540
|
Demokratiets renovatør
et franske dramaet «L'ivresse du pouvoir» er noe så edelt som en film av franskmennenes krim-geni Claude Chabrol.
Filmen forteller en gjenkjennelig historie om statsadvokaten som etterforsker korrupte forretningsfolk med gode forbindelser, men den gjør det med en nifs, nesten anestetisk ro som gjør filmen til noe annet enn en politisk pliktøvelse.
Demokratiet vårt er ikke noe annet enn en forkledd forlengelse av føydalismen, og det blir synlig når maktmennesker en sjelden gang blir avkledd sine vemmelige privilegier.
Det eksisterer en egen sentimentalitet for avslørte sjefer, og i Chabrols film får du møte både forbryternes hvittsnipp-sutring og det grunnleggende hensiktsløse i å forsøke å rydde opp i samfunnets søppelkasser.
Filmens budskap er at demokratiets gubbetunge stabilitet også hindrer rettferdighet og forandring.
Isabelle Huppert er nesten ubevegelig i rollen som den etterforskende dommeren.
Denne dama blir du engasjert i fordi hun tilsynelatende ikke forsøker å imponere noen som helst.
| 1
|
700541
|
De vakreste løgnere
Dette er den skjønneste svindelfilmen jeg har sett, og av alle steder er den hentet fra virkeligheten.
Jeg vet at virkelig film ikke eksisterer på grunn av Einsteins og Toballs relativitetslover, men denne filmen vil jeg tro på, så den er virkelig.
En frustrert amerikansk forfatter som het Clifford Irving dikter i 1971 opp at han skriver selvbiografien til den mytiske milliardæren Howard Hughes.
Han lurer alle, og til slutt lurer han også seg selv, sånn at filmen på en måte kulminerer i en kaotisk skuffelse over at virkeligheten ikke fullstendig er underlagt fiksjonen.
Løgnen skulle ha blitt virkelig.
I spillet omkring Howards legendariske taushet inngår også super-jokeren Richard Nixon, som lot folk bryte seg inn i Watergate for å få tak i boka før den ble utgitt.
Det er så vakkert at du ønsker å tro det.
Irving lurte egentlig bare forlagsfolk og magasinredaktører som allerede lever så langt fra fingeren i jorda at de fortjener å bli løyet for, og etter hvert går det an å føle at svindleren egentlig er en martyr som blottlegger de sårbare reaksjonsformene i en hysterisk kulturs patetiske pengedyrking.
Richard Gere ser ikke lenger ut som et buddhistisk ordspråk.
Han likner en engelsk fotballtrener, og han er sivilisert, veltalende besatt.
Samspillet mellom ham og Alfred Molina er like bra som Shrek og eselet, og filmen skildrer en nydelig skapelsesprosess når de oppretter et alternativt univers.
Julie Delpy spiller hotellromversjonen av Nina fra den glemte sangduoen Nina og Fredrik.
Tenke seg til:
Ønskekonsert-utroskap og Watergate.
Wow!
| 1
|
700542
|
Høy stemning og høyere hår
Elisabeth Bie tekst
Hold fast for en skikkelig kaloribombe av en film!
1962-prinsessen Tracy Turnblad av Baltimore er tilbake — fetere, blidere og mer danseglad enn noensinne.
Det er egentlig ganske naturlig at det kommer en publikumsvennlig remake av «Hairspray» akkurat nå.
For «Hairspray» er «Ugly Betty» i anno 1962, den gangen alle så det samme programmet på tv, John F. Kennedy var president og alle hadde høyt, sprayet hår ala Jackie Kennedy.
Men også store samfunnsmessige forandringer fant sted dette året.
Fellesnevneren for filmen og tv-serien er det fargesterke, outrerte og karikerte persongalleriet som spiller ut en perfekt miks av komikk og alvor.
Tracy elsker tv-showet «The Corny Collins Show», byens hippe danseprogram.
Hun vil gjerne være med, danser bedre enn de fleste, men på grunn av utseendet passer hun ikke inn.
Det gjør heller ikke de danseglade fargede ungdommene i byen.
Tracy er den som tar opp kampen mot diskrimineringen.
Den opprinnelige «Hairspray» fra 1988 er trashfilmregissør John Waters' mest publikumsvennlige film.
Den gangen spilte talkshowdronningen Ricki Lake den tjukke Tracy, mens dragdronningen Divine var den enda tjukkere og veldig skamfulle mamma Edna.
Siden ble filmen til Broadway-musikal, også denne gangen med en mann i hovedrollen som Edna.
Her spilles Edna av John Travolta i fatsuit.
Utover at det er blitt en tradisjon, er det egentlig ikke noe poeng i at denne rollen skal spilles av en mann.
Kanskje fant de ingen skuespillerinner i Hollywood som var fete nok?
Ellers er filmen nærmet perfekt rollebesatt.
Budskapet er enkelt og politisk korrekt:
«jeg er ok, du er ok, og inni er vi like».
Men det er absolutt ingenting korrekt med innpakningen: spekket med nostalgisk kitsch og thrash, også i form av mye dans og musikk.
Dette er ikke filmen for musikalhatere, det blir nesten i overkant til og med for dem som elsker sjangeren.
Men alt med denne filmen er nesten i overkant.
Det er akkurat det som er så herlig.
| 1
|
700543
|
Nydelig fransk humørspreder
Dette er en skjønn film om folk som er dysfunksjonelle på hver sin måte, men så treffer de heldigvis hverandre.
Audrey Tautou spiller en slags tynn og deprimert Amelie.
Like godhjerta som rollefiguren fra Montmartre, men mye blekere, tynnere og tristere.
Camille (Tautou) jobber som overflatetekniker (vaskehjelp), spiser for lite, har dum mor, død far, og bor på et bitte lite iskaldt kvistværelse.
Der pådrar hun seg en kraftig influensa, og reddes av den stammende naboen, Philibert, som bruker fargerike tversoversløyfer i fullt alvor.
Philibert leier ut et rom i den overdimensjonerte leiligheten sin til den overarbeidede jentefuten Franck, som besøker bestemora en gang i uka og bruker resten av fritiden til å drikke øl og ha tilfeldig sex med usympatiske damer.
Han har dårlig samvittighet for å plassere bestemor på sykehjem, og det går ut over de han deler leilighet med.
Stemningen i det lille kollektivet er kjipere enn på bussen tidlig mandag morgen, helt til noen oppdager at det går an å ha det bedre.
Deretter skjer det masse rørende ting som gir en umiddelbar lyst til å se filmen en gang til.
På usedvanlig klarsynt vis skapes troverdige personligheter som på hver sin måte avviker fra det dagligdagse.
De romantiske scenene er så skjørt og fint utført at man får igjen troen på pariserne som elskelige skapninger, ikke bare uhøflige kjeftesmeller som er livsfarlige i trafikken.
| 1
|
700545
|
Om engler eller vel så det
Dette er en melding om den ytterste desperasjon:
Etter å ha sett flere norske filmer etter hverandre og lest om én har jeg oppdaget at vesten er ramma av en epidemi-liknende intellektuell tørke.
Vi tilhører en kultur som har gitt opp.
Det finnes ingenting mer å si, og derfor har vi late sitcom-fantasier som at kvinner er dominerende kuriosa som vil ha sex med menn hvis de bærer svømmebriller.
Egentlig er svømmebriller en metafor for sjelens taushet, og vi er i ferd med å gjøre tausheten til religion.
Tørken fører til en hysterisk innholdstørst som gjør at man ser dybder ved de underligste overflater.
Daniel Myrick er luringen som regisserte «Blair witch project», og han har taklet menneskenes usigelige kjedsomhet på sin egen måte.
Rett-på-video-thrilleren «Believers» lanserer en naturvitenskapelig basert religion – det vil si at langt inne på prærien hos de haleløse strontium-ekornene sitter forskere & filosofer og har oppdaget Guds hemmelige formel.
Forklaringen er for så vidt beklemmende enkel.
Helt siden den første vulkanstein varmet den første aminosyre, fantes matematikken.
Tallbasert virkelighetsoppfatning ble ikke skapt av mennesker.
Den fantes i naturen hele tida, men den måtte oppdages for å bli forstått.
Gud laget verden av myriadiske tall-kombinasjoner, og tallenes systematikk er egentlig det beste beviset på at Darwin tok feil.
Tall utvikler seg ikke ved mutasjoner.
De er absolutte fra starten av.
Så lenge matematikken var med i det store smellet, var også Det Store Systemet der.
Enkle mennesker tror at engler er magiske.
Realfags-lærere i stygge joggesko er de egentlige magikerne.
Myrick har laget en virkelig storarta film etter denne oppdagelsen.
Ikke fordi den på noe tenkelig vis er dyktig, men fordi «Believers» er så rar at Ed Woods «Plan 9 from outer space» vil føles som sosialdemokratisk kjøkkenrealisme.
To ambulanse-sykepleiere blir kidnappa av et psykopatisk knippe forskere & filosofer i pickup-truck.
De blir innestengt i en underjordisk Saw-do kalt Refleksjonsrommet, og der blir de utsatt for naturvitenskapelig misjonsvirksomhet.
Jorda går under om én måned, så om 13 timer forlater vi planeten.
Vil dere være med?
De vil ikke.
Den mest heltete bandasjevikleren rømmer med ei lita jente, men forskere & filosofer er også torpedo-trente jakthunder som kommer farende med rifler i natta.
Videre oppstår hjernevask med bilbatteri, og den religiøse latino-mannen har sex med ei matematisk tatovert stirredame sånn at han konverterer.
Dette er ikke en film som kommer til å hjelpe Märtha Louise til et bedre liv, men den er perverst underholdende.
Og så handler den faktisk om noe.
| 0
|
700546
|
Ikke for noen
Dette er en film som ikke bare mangler handling.
Den ligger og vipper på eksistensgrensen.
Egentlig finnes den nesten ikke.
Uvesentlige fortidsforkjempere har fått det for seg at komedier som «Hot shots!» og «The naked gun» kan gjentas.
Du kan like gjerne forsøke å arrangere om igjen VM i 1986.
«Da Vinci-koden» og «Narnia» er filmen som ble skapt for å bli parodierte, men det må skje ved klare, satiriske poenger om noen skal lykkes.
Før i tida var humor at en mann i skyggelue kom ut på scenekanten og sa «hjemmebrent» med nyspydd arbeiderklasse-røst.
«Epic movie» hengir seg til den samme formen for naiv minimalisme:
Den gjentar ting med litt rar stemme.
Potter er blitt gammel, Sparrow er homofil, og det kommer ei naken dame ut av Narnia-skapet.
Jeg forsøkte å le.
Det låt som et sykt esel.
Men skuespillerne er faktisk ålreit.
Jayma Mays minner faktisk om pils-pippien Lindsay Lohan med munnen til Oppblåsbara Barbara, men akkurat det gjør regissøren lite ut av.
| 0
|
700547
|
Mikkjel Fønhus mot CIA
Dette er antakelig den andre action-sviska i DVD-sommeren.
Hvis du ikke kjøper Antoine Fuquas «Shooter», risikerer du bli valgt inn i Karita-klubben for korrekt avkjølte, fruktige sekstitallsmenn.
Dette er virkelig storarta.
Mark Wahlberg er blitt en sann willis.
Først myser han over de etiopiske slettene med et slags human-militært supersyn, men da kameraten blir skutt, trekker han seg tilbake i Mikkjel Fønhus-melankoli på gransida av riksveien, og der har han tømmerhytte og tømmerbikkje.
Så blir mesterskytteren invitert til å imitere et presidentdrap, og før du kan si Kennedy, blir han forfulgt av alle USAs forfølgere gjennom de usiviliserte sørstatene, der en mann heller vil snakke ut med Smith og Wesson enn med Dr. Phil.
Filmen er ikke mer komplisert enn øl-vippe, men alt funker slik det skal.
Det smeller friskt, og ingen blir tilgitt.
Dama har a-mollbasert western-nese og vokaler som rådyr i solnedgang.
Hun ber aldri Mark om å ta på svømmebrillene sånn at hun kan bli kåt nok.
| 1
|
700548
|
For kåt for sex
Problemet for den orgasmesøkende dama i denne lille amerikanske filmen er at hun blir så ukristelig kåt at det går ut over en liten og enkel forstand.
Hun mister det enkle poenget at i bånn av en penis sitter det et menneske, og når det åpner munnen, kan mennesket vise seg å være en mann.
Menn sier mye rart.
«Bli hos meg for alltid».
«Send pecan-nøttene og 15 tommer-tvinga.»
«Lie with me» er like samleie-orientert som en hestehikstende hardporno-film, og den farter furiøst fra stilling til stilling etter nye prinsipper om at erigerte peniser skal være med i alle indepente samlivsfilmer.
Skuespillerne er som potetgullpåser, og egentlig kunne de like gjerne hatt svømmebriller.
| 0
|
700549
|
Sexy barnefilm
Luc Besson lager ikke barnefilmer slik de salige håvardene i Hollywood gjør.
Hovedpersonen er en måpende tiåring som forminskes til alvenivå, og nede i jorda treffer han blant annet en alveprinsesse i tights som ville vært forbudt i ungdomskolen i Nord-Norge.
Den engelske versjonen har Madonnas stemme, og i den norske er det Pia Tjelta som snakker – en fiffig, logisk vri etter at det øredøvende Thomas-toget utropte Tjeltas nedstigning til barneporno i Amanda-showet.
Den mest sexy dama i filmen er imidlertid bestemor Mia Farrow, som stresser rundt på landjorda og trenger en skatt som kan redde huset.
Nede hos minimoyene finnes en rød samling rubiner eller noe, og Freddie skal redde bestefarsgarden.
Filmen er spennende og har frodig og dreven humor.
«Arthur» er stor underholdning, og ikke er den så altfor voldelig heller.
| 1
|
700550
|
Gurimalla for en begravelse!
Når vinteren kommer og sommervarmen setter inn, vil du mimre lykkelig om august som måneden da du så den sære britiske komedien om han som ble begravd med .. ok, en eller annen.
Finsnekra komedietitler som «Death at a funeral» pleide i gamle dager bli til vanskapninger som «Gurimalla for en begravelse», og «Hurlumhei i syresvingen».
Derfor kan jeg ikke for at jeg tenker på «Stor oppstandelse» som en Gurimalla-film, selv om den egentlig burde hete «Én gravferd og ingen brylluper».
Det er blitt en britisk kaos-genre å samle umotiverte smågnagere til en eller annen høytidskrevende familiesamling og så utsette dem for velforma trivialitetskriser.
«Death at a funeral» har frustrasjonsfutt som en sammenkomst i ordførerfamilier, der pengemas og personlige motsetninger samler seg til en slags åpenlys hviskestøy som overgår øyekast-parodiene i Hotel Cæsar.
Det skal også være med en oppkava prest.
Her er Daniels far død, og den stillferdige hverdagsbriten trener på dårlig gravtale mens slektninger av ujevn kvalitet tjatter seg gjenkjennelig inn i barndomsheimen.
Alt kunne gått greit om ikke en uansvarlig hobby-farmasøyt hadde puttet LSD i valiumglasset.
Det går i første omgang utover Marthas advokatkjæreste Justin, men etter hvert forsvinner også et par andre over hekken til det grønne landet.
Det er bare å nyte alle:
Matthew MacFadyens anstrengte flegma, Andy Nymans hysteriske hypokonder, den røverøde ekshippien Jane Asher (som oppdro Paul McCartney) i rollen som enke, Peter Dinklages uttrykksfulle inntrenger, Ewen Bremners elskovssjuke sosiopat, Alan Tudyks psykedeliske naturlykke og Peter Vaughans overraskende avføring.
Ikke alle vitsene er en utfordring for korsettet, men publikum kan komme til å humre så lenge og så takknemlig at kinosalen låter som en gammel bryggeri-stall.
For dette er en smågodt-film, og de er ofte de beste.
| 1
|
700551
|
Forvandlet av Nelson Mandela
Å framstille et menneske som velger det gode er mer krevende enn å skildre ondskap og vold.
Men regissør Bille August kommer hederlig fra oppgaven med sin film om Nelson Mandelas fangevokter.
Det beste er den tidsriktige skildringen av Robben Island i 1968.
Skjønnheten i landskapet rundt fangeøya glitrer som et naturens paradis rundt et fengselshelvete.
Fangevokternes koner forsøker å skape et trivelig liv, godt skjermet fra skremmende fanger bak murer og piggtråd.
Diane Kruger i rollen som kona til vokter James Gregory er et gullkort i regissørens hånd.
Hun spiller ut en ung mors innbitte forsvar for sin lille families framtid.
Hennes fortvilte motstand mot å se positivt på landets mest beryktede ANC-fange gjør Gregorys indre, moralske kamp vanskelig og mer troverdig.
Joseph Fiennes tolker fangevokterens økende kvaler og voksende depresjon med solid tyngde.
Nesten 20 år etter Mandelas løslatelse har vi glemt mye av apartheidhistorien.
Han er nå så kjent som forsoneren at vi strever med å begripe hvor farlig de hvite anså ham for å være.
Her kunne August vært enda skarpere.
Det nevnes i filmen at de hvite anså ANC-lederen for å være verdens farligste terrorist.
Men regissøren burde iscenesatt et eksempel tidlig i dramaet, slik at vi bedre forstår hvor voldelig man opplevde ANC-angrepene.
Slik August løser oppgaven, står Mandela litt for fort fram som fangen med fjellstø utstråling og klokskap, den han er blitt så berømt for.
Dette er ingen kritikk av skuespiller Dennis Haybert i rollen som Mandela, tvert imot.
Han har studert hans mimikk og talemåte og virker imponerende lik ham.
Men det fungerer faktisk glitrende når Gregory et godt stykke ut i filmen parodierer sin fanges måte å snakke engelsk på.
Vi har lettere for å tro på et moralsk valg når veien til avgjørelsen går gjennom ild og svovel.
Kom ikke å si at ikke Gregorys fortelling er verdt en film.
Jeg gir Bille August rett i at vi trenger fortellinger om mennesker som er i stand til å endre oppfatning av sin motstander og velge forsoning mellom fiender.
| 1
|
700554
|
Deprimerende og kjedelig om samlivsbrudd
Hvor lenge er det egentlig interessant å se film om andre folk sine samlivsproblemer?
Allerede et kvarter ut i «Praha» begynte jeg å lengte etter at den skulle slutte, og den følelsen slapp sjelden taket.
Handlingen er i grove trekk denne:
Faren til steinansiktet Christoffer (Mads Mikkelsen) har dødd i Praha, og derfor må sønnen reise dit for å hente liket med hjem til Danmark.
De to har ikke hatt kontakt med hverandre de siste 25 årene.
Kona til Christoffer er utro, og det vet han, og i Praha får hun også vite at han vet det.
Så bruker de mange dager på å si stygge ting til hverandre, krangle, ha sex og avslutte forholdet.
Samtidig må Christoffer treffe et knippe parodiske tsjekkere som prøver å forklare ham at han må sørge over faren.
Personalet på sykehuset er verst.
Ingen oppfører seg sånn.
Likkjelleren ser ut som den nedslitte dusjen i en kommunal svømmehall i en underfinansiert kommune.
Språkproblemer, tunggrodd byråkrati og flyselskaper som sender lik til Nairobi i stedet for København hører også med.
De innfødte i Praha skildres som humørløse duster som ikke forstår forskjell på øl og kaffe.
Maten er kjip, og de forstår ikke ironi.
Som en kontrast filmes byen i store, flotte oversiktsbilder.
Gjennom denne trøstesløse historien er det sannsynligvis meningen at vi skal få øye på hovedpersonens kamp for å få ekteskapet på fote igjen.
Hva som er poenget med det, er ikke godt å si.
| 0
|
700556
|
Fotballtilhengere uten trekkvogn
Egentlig trodde jeg at livet mitt hadde kommet til det høydepunktet da jeg skulle få se Hege Schøyen spille sex-komedie.
Det kunne ha ført til at også mennesker med selvinnsikt fikk et avslappa forhold til sin egen prestasjonsevne.
I stedet er «Andre omgang» en kontinuerlig kommunikasjonskrise.
Nok en gang har en norsk filmskaper klart å lage en film som ikke bare handler om ingen ting, men dessuten gjør det med dårlige setninger.
Dårlige setninger er like norsk som puddelbunader og ketchupgrisete pølseservietter.
Norske setningsprodusenter har lett for å late som om innholdet skal ligge innimellom, og halve litteraturen består av beskrivelser uten egentlig forstand:
«Det var første gang hun tok på seg selv; lot hånden bli liggende på låret.
Så reinsdyrene i tapetet.
Hva tenker de nå?
Lav kveldssol.»
Setningene i «Andre omgang» er ikke litterære, men de er boklige i den forstand at de ikke forsøker å kommunisere.
Schøyen og Johannes Joner spiller et merkelig oppfunnet ektepar i 46 års alderen, og etter en farseaktig beskrivelse av hennes kreftangst, vandrer filmen ut i den uforløste forstadserotikkens banale grenseland, og der skjer det dummere ting enn i Nettavisens Aylar-journalistikk.
Bror hans flytter hjemmefra etter at kona har skreket om den nye kjærestens analsex til sine små døtre i en scene som er så utillatelig logikk-skeiv at den burde ført til unntakstilstand på apoteket:
Stå klar med pille og vann, her kommer en norsk manusforfatter!
Den tredje fotballtilhengeren er brødrenes pappa Baard Owe som vandrer rundt som en bauta over de eldres absolutte humørløshet og er latterlig i veien for alt.
Aftenbladets journalister har naturlig nok henlagt høstfesten sin til pensjonistbula Skipper Worse, så avisa har spisskompetanse på gamle menneskers festlighet.
Dette kan vi.
Hovedpoenget er at de tre mennene holder lidenskapelig med Skeid.
Nå er det antakelig flere som var der da enhjørningene parret seg enn de som så Skeid spille fotball, men likevel:
Så sære som dette er ikke engang folk med Johannes Joners hakeskjegg.
| 0
|
700557
|
Kynismens ofre
Hvis det finnes et budskap i dette autentisk-inspirerte krimdramaet må det være:
Makten ligger hos de kyniske.
De følsomme og lengtende, de ømme og de snille og de prøvende står hjelpeløse når de kyniske misbruker andres kjærlighetsevne til personlig vinning.
De følelseskalde har enorm makt i verden, men vi snakker sjelden om det.
Jared Leto og Salma Hayek spiller to profesjonelle forførere som utnytter enslige kvinner økonomisk og dreper dem – men egentlig representerer de like gjerne den sjølopptatte kjekkasen som sjekker opp ei nærhetssjuk dame på bar bare for å få kjenne på kjønnet hennes.
Hver dag såres mennesker på grunn av sin varme.
Filmen handler fra 1940-tallet i USA.
John Travolta og James Gandolfini spiller stabbestein-staute og rå politimenn av den sorten som Phillip Marlowe trøblet med.
Fordi Travoltas kone begikk selvmord, etterforsker de en dame som tok livet av seg og ender i en storstilt morderjakt.
En sjokkerende film som mange vil kjenne seg igjen i, sjøl om de aldri drepte noen.
Kynismen kan være selvopptatthetens viktigste powertool, og den blir brukt til mye fælt.
| 1
|
700558
|
En menneskelig mann
Rowan Atkinsons geniale brite Mr. Bean er en representant for det uhelbredelig klønete i oss alle.
Selv de som kan bygge seilskuter av fyrstikker, rammes av livssituasjoner som gjør dem til en skapning med tommeltotter på alle fjorten knær, og Mr. Bean har bare sånne.
Britiske feriefilmer fra Rivieraen pleier å handle om anglisk solbrenthet og kakebrune galliske pupper.
«Mr. Bean's holiday» er et vidunderlig roadmovie-unntak.
Hele filmen handler om et forsøk på å ta toget fra Paris til Cannes.
Vanskelighetsgraden er så høy at Mr. Bean blant annet må vandre en utedo ut på den franske riksveien for å bli påkjørt av et vogntog, og man skal antakelig ha bandasjerte lattermuskler for ikke å le av hans fortvilede opera-mime på torget.
Willem Dafoe spiller en sjølhøytidelig filmregissør med Geir Netlands hår, og dessuten finner Bean en nesten-kjæreste i Emma de Caunes, som representerer de kvinnene som egentlig ikke finnes, de som ville hatt så øm humor at de falt for en bisarr brite med haismil.
| 1
|
700559
|
Litt moro.Litt.
Jeg oppdaget aldri hva gargoylene hevner, men de tar godt for seg av uheldige rumenere i en grøsser som nok vil funke best for det underholdnings-enkle nysepulver-segmentet blant skrekkfansen.
En gargoyle var så vidt jeg vet en diabolsk kirke-utsmykning, men i denne filmen flyr de rundt og trøbler til etterforskninga til CIAs staurstive Michael Paré.
Filmen starter i1512, som så vidt jeg husker var Ceausescus første regjeringsår.
I våre dager jakter gargoylene på syndere, prester og arkeologer, mens Paré jager vanlige skurker i en europeisk bil som ville blitt forbikjørt av Løgnaslaget på damesykkel opp Vikesåbakkene.
Filmen er ikke noe å gå til valg på, men enkle sjeler med alvorsvegring vil finne behag i dens godt skjulte munterhet.
| 0
|
700560
|
Soul sister
Her kommer vi til et underholdnings-filosofisk skille i Vesten.
Det finnes mange som synes det er stort å se soulsangerinner skrike magesaft utover ufrivillige mikrofoner med storm-hylster.
Vi er noen som får fysisk vondt.
Det finnes også mange som føler seg vel med at sangerinnene etterpå snakker sentimentalt om synging, men vi er mange som heller ville ha hørt en rørlegger fortelle om gjengefrekvensen på rørlegger-tenger.
I «Dreamgirls» medvirker Beyoncé Knowles, det høyrøsta nye funnet Jennifer Hudson, en ekkelt sleika Jamie Foxx og patetisk utkledd Eddie Murphy-dust, og de er fryktelige alle sammen.
Filmen foregår på 1960-tallet, som var et grusomt tiår, og den skildrer kanskje The Supremes, som blant kule rockere ble sett på som teite doriser.
Som sagt.
Et skille.
| 0
|
700561
|
Tiårets monsterfilm!
Monsterdrama er kanskje ikke en ny genre hvis man tenker seg nøye om, men«The host» er ihvertfall den mest oppsiktsvekkende og originale skrekken i dette tiåret.
Sør-koreaneren Joon-ho Bong danser og vrir fram en film som gjør at man måper ofte i løpet av to timer, og denne litt sløve formen for anerkjennelse oppstår ikke på grunn av storslagne spesialeffekter.
«Gwoemul» har en dramatisk, patosfylt folkenærhet som sitter som kleppkrok i magen.
Monsteret er en slags klatrende basilisk av alien-opprinnelse, og på et nesten metafysisk eller metaforisk vis er den øgleaktige kjøtt-eteren blitt et melankolsk ikon eller en klovn.
Du føler altfor sterkt at den representerer noe spesielt, og det er seoul i havet å finne helt ut av hva det er.
Folka i fortellingen er skjønne hinsides en tabloid beskrivelse.
Bestefar til skolejenta Hyun-seo driver en merkelig blanding av uterestaurant og kiosk langs Han-elva sammen med den litt enkle sønnen sin, som også er alenefar til Hyun-seo.
En tid etter at amerikanerne har sluppet ut de formale dehydene sine i elva, kommer et monster svømmende.
Det låter kjent, og du har aldri sett maken, for den nifse begivenheten er skildret som en slags folkefest i en Kaurismäki-film, og i et mylder av irrasjonelle reaksjoner oppstår en skakende familiekatastrofe.
Egentlig bør dere ikke vite mer.
Resten av filmen er en merkelig, poetisk og rå helteskildring av familien Parks kamp mot udyret — samtidig som filmen skildrer med nesten farseaktig fandenivoldskhet hvor idiotiske sivilisasjoner blir når de trues.
Virologene svermer svimete.
Soldater og politifolk gjennomgår en tragikomisk idiotisering før de borer i den ulykkelige nuddelkokkens kranium for å finne opphavet til all ulykke.
Men sterkere enn satiren er det etsende komi-dramaet.
En utålmodig studentbror, den magre og triste bueskyttersken, den lille tyven, den sjokkerte faren da han oppdager at sønnen faktisk ikke kan telle patroner.
For noen ansikter.
For noen skuespillere.
Og for en drivende historie med alle sine overraskende utflukter og logiske innfall.
For en macho-femi følsomhet.
For et filmland!
| 1
|
700565
|
90 bortkasta minutter
Hvis St.
Peter noensinne forsøker å melde meg inn i Høybråten Borettslag, skal jeg ha med en lapp der det står:
«Jeg har krav på å få igjen de 95 minuttene jeg så '5 løgner'.»
Jacobsens debutfilm er så overflødig at det nesten føles som en bevisst kultur-ytring.
Siden det er sånn at vi virkelig lever i et oladunk-land der tidligere kulturblekker henvender seg til Jan Guillou for å få lege-råd, er kanskje «5 løgner» en melding om at vesentligere enn dette er vi ikke.
Her er en film der klønete innholdsløshet etter hvert avløses av et ufordøyelig føleri, og det er antakelig hva vi fortjener.
Mosaikk-filmen som genre ligger gudskjelov på dødsleiet.
Ingenting i filmkunsten har ført til verre imitasjoner av overvurderte livsfunksjoner.
I Jacobsens sentimentale pludre-drama er der ingenting som likner på noen ting.
Pia Tjelta spiller en halvtenkt og ubevegelig ukrainsk kanskje-prostituert som kanskje har hiv og kanskje skal sendes hjem av en urimelig tutlete harrynordmann spilt av Jon Skolmen.
Michalis Koutsogiannikis er en hjertegod, men hjertesyk homofil 60-åring som har fantasi-fantastisk sex med ung prostituert mann og bare opplever lykke og flotthet etter prinsippet:
Aldri si noe vondt om homsene.
Kim Sørensen spiller verdens teiteste nordlending og klovn og har en av de fæleste rollene i norsk film noensinne — en oppvisning i usjarmerende dumhet uten annet poeng enn at han ble akkurat som far sin.
Det er som å få besøk av ei Narvesen-hylle.
Gard B. Eidsvold spiller ukul næringslivsgubbe med barn som har Downs syndrom, og siden det ikke finnes eksakte fakta om filmen noe sted, må jeg gå ut fra at Charlotte Frogner er den rullestol-fanga Amnesty-jenta som trøbler med kjærligheten som om hun hørte hjemme i en pubertetsserie på NRK etter skoletid.
Det sies ikke noe interessant.
Filmen er i altfor mange scener klippet etter amatørmessige att-og-fram-prinsipper, det er ingen rytme eller stigning, ikke noe intellektuelt eller følelsesmessig svev over handlingen.
Det mest identitetsskapende ved filmen er i grunnen at alle røyker alle steder.
Det må være regissørens budskap.
Han om det.
Kanskje han følger opp med en asbestkomedie?
| 0
|
700566
|
Smells like no spirit
Kurt Cobain heter Blake, Courtney heter muligens Asia og Nirvana-legenden ser egentlig bare ut som en soppstein seinhippie i et småborgerlig natur-reservat, et slags pop-eksistensens «Deliverance».
Han bygger bål.
Han tørker sine grønsja raggsokker på bålet, han synger Home on The Ranch, han vandrer i myra, tar på seg nattkjole, finner geværet – og han uttrykker absolutt ingenting.
Jeg liker egentlig regissøren Gus van Sant så godt at han kunne fått klippe hekken min og gå tur med naboens katt, men «Last days» har han gjort så uklar at filmen virker som en visjon gjennom duggtett dusjkabinett.
Dette er en ikke-biografi om en Cobain-liknende skikkelse, og i uklarheten oppstår en underformulert, minimalistisk høytidelighet som påkaller desperate behov for humor.
Egentlig er det en film for relikvie-samlere, en flis av Jesu kors – men det har vært for mange jesuser, og Golgata går tvers gjennom Neverland og Graceland, og mange mennesker ble opprømte av veldig rike og ekstremt dopa frelsere.
Sjøl likte jeg Kurt Cobain godt før denne filmen, og derfor har jeg valgt å glemme en framstilling som først og fremst er sentimental.
Det er så mye som er leit i verden.
Vi får konsentere oss om de tinga det går an å si noe om.
| 0
|
700567
|
Jentefilmen for alle
Det finnes ikke jentefilmer, og her er den.
Følgodt-ting kommer i smågodt-mengder:
Drew Barrymore tar på seg rød kjole for å krøsje en eks – det er jentefilmenes G-punkt.
Hugh Grant tar tilbake igjen det stygge han sa – den slags er antakelig viktigere enn en notarbekrefta orgasme.
Etter blodsommeren på kino burde Frode N. spandere en Hugh Grant-festival på muntre kvinner og deres fornøyde menn, for Grant er ikke bare en fantastisk filmflørt, han er en genre.
Replikkene sitter som støpt til skuespillerens kropp – han har antakelig med sin egen forfatter som sørger for at han snakker likt i alle filmer.
Grant spiller rørende og samtidig imponerende som slukna stjerne (det vi kaller svart hull) – antakelig inspirert av den andre fyren i Wham!.
Han opptrer for mødre i fri virkelighetsflukt, en sverm av overoppheta hukommelser som når som helst kan brenne et hull ned til Kina.
In your hand.
Barrymore spiller plantevannersken som kommer inn i popstjernens liv da han skal skrive sang for den tidskorrekte tåke-beiben Cora, en tynnstemma liten varehusorkidé for allmuen.
Det viser seg at Drew har draget på poptekster, og en søt, barmhjertig liten symbiose oppstår.
Hugh Grant synger.
Det er også til å få tårer i auene av.
I det hele tatt:
Hva skal vi med sola?
| 1
|
700568
|
In orbit?
Afro-amerikanske harryfilmer er forskjellige fra de rosa amerikanernes.
Forkjærligheten for ekstrem-kvinner (big mamas) og utlagte tarmfunksjoner kan av og til føles fremmed, og når Eddie Murphy er utkledd i latex, lukter det plagsomt av karriere-lik.
Det er lenge siden Murphy spilte Alex Foley, og alle vet at han er en av de uopprettelige fiaskoene i samtida.
«Norbit» består utelukkende av bruktsjikane.
Gummi-skulpturen Rasputia er en så tjukk kvinne at det framstilles ekkelt at hun kysser, og i tillegg er hun barbarisk.
Norbit er tilbakestående etter «Mot i brøstet»-modellen.
Så kommer koselige Kate, Thandie Newton, som er tynnere enn Rasputias stemmebånd og en slags seksualitetens mor Teresa, for av grunner som fortoner seg uvirkelige selv for sexologer, elsker hun etter hvert Norbit, som har mindre IQ enn King Kong og dårligere diksjon enn Gandhi.
Dette er en film der ingenting stemmer.
Det er sjelden.
| 0
|
700569
|
Ikke for nattsvermere
Dette er ikke en Hannibal Lecter-film.
«Hannibal rising» er en litt halveuropeisk epoke-thriller med utspekulerte psykopatdrap, og den er først og fremst uelegant og tung på labben.
Den opprinnelige Hannibal Lecter er en mytisk filmskikkelse, og han har ikke barndom.
Bare de som ser seg om etter unnskyldninger, har barndom, og Hannibal angret aldri.
I begynnelsen dreper og spiser lithuanske soldatvillmenn Hannibals lille søster, en hendelse som både tematisk og visuelt påfører filmen varig tap av sjelsevner.
Franskmannen Gaspard Ulliel spiller den hjerteskadde ungdommen som etter hvert kommer til triste tante Gong franske slott, og der pågår det en del uforløste eros-klukk mellom de to.
Men den unge mannens karriere som slakter og kannibal forblir en overbegrunna påstand om pinlig adferd.
Ulliel vrenger med sitt framstående nebb og ser etter hvert ganske behandlingstrengende ut – men han er aldri Hannibal Lecter.
Hannibal var en snobbete kammermusikk-elsker, og han hevnet seg aldri.
Alle hans gjerninger var utsøkt selvstendige og kompromissløst elitistiske og estetiske.
«Hannibal rising» kommer fra slummen.
| 0
|
700574
|
Noe deilig i glemselen
En strålende Julie Christie i film om Alzheimer's.
Ekteparet Fiona (Julie Christie) og Grant (Gordon Pinsent) lever et godt liv sammen etter å ha vært sammen i 45 år.
Spreke og engasjerte begge to.
Begge merker det når Fionas hukommelse plutselig svikter på de rareste måter.
Særlig hun er enig i at sykehjem er det beste når hennes Alzheimer's tiltar.
Men atskillelsen det medfører får store konsekvenser for dem begge.
Kjærligheten, alt som var viktig før og egne behov settes på alvorlige prøver når Fiona knytter nye bånd på institusjonen og Grant blir en hjelpeløs tilskuer til sin elskede kones nye personlighet og nye liv.
Lavmælt og realistisk fortelles en rørende, vemodig og intenst romantisk historie som har ryddet plass til både smil, latter og tårer.
På den ene siden er den en troverdig og usentimental skildring av både de praktiske og følelsesmessige konsekvensene av den grusomme diagnosen Alzheimer's.
Samtidig en nydelig og varm hyllest til kjærligheten og håpet.
Vakker musikk, nydelig fotografering og store skuespillerprestasjoner bidrar også til å gjøre «Away from her» til en stor opplevelse.
Den nydelige Julie Christie er helt uforglemmelig strålende i rollen som den Alzheimer's-rammede Fiona.
Skuespilleren Sarah Polley (28) har sin vellykkede regidebut med en film som har en universell appell langt utover den opplagte, godt voksne publikumsgruppen.
| 1
|
700575
|
Hardygutt med bakgård
Denne smågodtmiksen av godarta valperomantikk og sivilisert thrillerspenning funker bortimot perfekt.
I et slags universelt Super-Stokka sitter en egentlig snill gutt fanget i huset med øvrighetens klamp om foten, så det eneste han kan bruke dagen til, er (nei, det gjør han ikke) å rote merkeklær utover golvet sitt og spionere på naboene.
Hvis han hadde sett James Stewarts selvplaga blikk i Hitchcocks «Vindu mot bakgården», ville han ha visst at nabokikking alltid er en dårlig idé.
I første omgang fører latskap til at Shia LaBoeuf (som også spiller «Transformers») driver en slags hornytologisk bevåking av den nye jenta i nabolaget, Sarah Roemer.
I den avgjørende andreomgangen oppdager han frontbulken i sin nestes bil og setter nabo David Morse i akutt forbindelse med nyheten om en landsdekkende kidnapper og seriemorder.
Sammen med kameraten Ronald (som antakelig er ca. 17 år og fikk fornavnet sitt like etter at Reagan var president — skummelt!) hardygutter (jo, det er et verb) blivende kjærestepar den gråhåra småviltsjekkeren.
Vi står med andre ord overfor en klassisk Mesterdetektiv Blomkvist-konstellasjon:
Kalle, Eva-Lotta og Anders etterforsker underlig voksen, men ingen tror på dem.
I vårt tusenår skjer det mest med mobiltelefoner, overvåkingskameraer og internett, men stemningen er den samme som hos Astrid Lindgren.
Filmen funker så bra fordi den er romantisk, sosialt oppmuntrende, forfulgt av godt vær og spilt av opplagte og dugelige ungdomsskuespillere.
Thriller-avslutninger er så tradisjonsbundne at de antakelig fortjener en plass i folkemuseet, men denne repetisjonsøvelsen er i hvert fall spennende for det.
Gamle mennesker som husker Matrix-filmene, vil bekymre seg over at Carrie-Anne Moss nå har rykket opp i den seniorgruppen av damer som spiller tenåringsmødre.
Før du vet ordet av det, blir hun gift med Harrison Ford.
| 1
|
700576
|
Utrøstelig trist talentsøl
Det er noe utrøstelig trist ved Robert Rodriguez.
Han kunne ha laget ålreit filmer, men er blitt fanga av sin egen kunstneriske feighet.
Det er tunge i kinnet-syndromet, det er lygekrysset på ryggen, det er blunkinga med ene auet og alle tegn på at ingen må forsøke å ta Taco-Robert alvorlig.
Quentin Tarantino kan antakelig bare tull.
Han er den evige kinoens pauseklovn, et slags nachspiel-fenomen for trivial-genrene.
Men hvis Rodriguez ville, kunne han antakelig ha fått til en film med en skikkelig historie, noe spennende, noe som grep folk eller engasjerte dem eller skremte dem.
Men han skal på død og liv være så kul at tilogmed fluene flyr forbi.
Hvordan kan en flink fyr være fornøyd med å oppnå oppgitt latter?
«Planet terror» er den fraskilte Siam-tvillingen til Tarantinos «Death proof» i camp-eksperimentet «Grindhouse».
I likhet med Tarantino har Rodriguez lagt på sklimerker og riper og rusk på filmen for at den skal se ut som om den har kjørt rundt med Norsk Bygdekino i folkevognbuss.
Men det har den ikke, og det vet vi.
Den irriterende kvaliteten blir en kjappvits som varer pinlig lenge.
Vitsen blir særlig dum fordi «Planet terror» aldeles ikke er en spesielt gammeldags zombie-sci-fi.
Splatter-effektene er såpass heftige at filmen ikke minner om noe du fikk se på kino før kjedesagenes tid.
Grapsefolket har gående sitt eget rekordstevne, og i 2007 har det kommet dithen at menneskekroppen egentlig ikke har nok organer igjen til at geysir-gørret virker grusomt eller nyskapende.
Når det har regnet lenge nok, blir du litt lei.
Sånn er det også med blod.
Det ville virket mer skremmende om noen mistet vaskepulver på badegolvet.
Historien er ålreit, men ikke spennende.
Manusforfatter Rodriguez har riktignok pønska ut noen ganske fikse detaljer mens tequilaen dovna i svelget, men filmen er så ensformig at ikke en gang de stae og de høflige vil følge med mot slutten.
Filmen starter utforbi et sjabby laboratorium.
Sprø ingeniør med Einstein-frisyre klipper testiklene av en fyr, og derfor sprer det seg en slags Gulen-tåke som gjør alle folkeslag til menneske-etende zombier.
Filmens lille Vranghild, Rose McGowan, mister beinet og får montert maskinpistol på stumpen.
Det poenget imponerte regissøren.
| 0
|
700579
|
Ujevn tempel-ridderjakt på Gotland
Det beste med denne familiefilmen er bruken av middelalderuken i Visby på Gotland.
Men jakten på tempelridderskatten svekkes avsvakt spill og urytmisk regi.
I fjor ble norske kinogjengere kjent med firkløveret Katrine, Nis, Mathias og Fie som jaktet på en tempelridderskatt på Bornholm.
Nå kidnappes Katrines far til Gotland, og ungene følger etter.
Det blir det spenning av.
Men først:
Rammefortellingen, lagt til høyst moderne dansk nåtid, virker underlig klossete formidlet.
Det blir vrient å tro at en vanlig 14-årig jente har en far som er stormester i tempelriddernes orden.
Gjentatte «hva fanden laver du nuh?»-utsagn er helt på sin plass.
For den nye regissøren av oppfølgerfilmen, Giacomo Compeotto, klarer ikke å lokke meg naturlig inn i fiksjonen.
Det burde han fått til.
Da hjelper det veldig at Gotland hver sommer feirer middelalderuke.
Folk går rundt i Visby i tidsriktige klær og iscenesetter spill som illuderer hendelser fra den gang.
Dermed får barnas leting etter den forsvunne faren en middelalderstemning som den sårt trenger.
Skurker kledd i svarte munkekutter, ridderdrakter og gjøglerkostyme hjelper også på å gjøre fiksjonen troverdig.
Synd da at klippingen i ridderkampen mangler riktig rytme.
En viss godhet får man etter hvert for de fire vennene.
Men heller ikke deres spill sitter så godt som det burde.
Jeg hadde ventet det bedre fra danskene.
| 0
|
700580
|
Arme Afrika
Jeg tror egentlig ikke på amerikanske og europeiske filmer fra Afrika.
Nedladenheten ligger i den rosa rasens gener, og den må antakelig manipuleres bort.
Skildringen av afrikanere skjemmes av imitert ape-estetikk:
Det er for eksempel altfor mange filmer der afrikanske frihetskjempere fremstilles som rabiate barbarer som vifter med våpnene og hoier primitivt begeistra for vold.
Kanskje er det sånn, men det betyr ingenting.
Vi har ikke rett til å framstille Afrika sånn lenger.
Hele «Blood diamond» bygger på den amerikanske forestillingen at alle afrikanere med våpen er ville dyr, og man må først og fremst sørge for at de går tilbake til treplogen.
Derfor må de ihvertfall ikke få selge diamantene sine, for da kjøper de geværer, akkurat som de ukontrollerbare indianerne gjorde i Amerika.
«Blood diamond» er i tillegg et ekstremt tåpelig romantisk drama som ville blitt hudfletta og æreskjelt av vestlige filmanmeldere om den ikke hadde simulert samfunnskritikk.
De hvite skurkene er kyniske diamanthandlere som kanskje finnes og kanskje er helt annerledes.
Uavhengig av dokumentarisk troverdighet har temaet samme magiske virkning på europeere som ordet «våpenhandler» i den like dumme Nicolas Cage-filmen «Lord of war».
Leonardo DiCaprio spiller sørafrikansk leiesoldat som oppdager at en afrikansk fisker i slaveri for frigjøringsrørsla har funnet den store rosa diamanten.
Allerede der oppstår to vitser.
Å jakte på den store rosa diamanten er bare et brettspill for snille regnværsbarn.
DiCaprio er faktisk et snilt diskotek-barn, og hver gang han skal se kynisk ut, skyver han underkjeven opp, sånn at han ser ut som en paralysert snustygger.
Jeg har en bønn:
Dere må ikke la Disco-Leo spille farlige forbrytere og farligere soldater.
Det blir Lille Kylling 2 hver gang.
Enda verre er den casablankiske romansen med Jennifer Connelly.
Hennes styrke som skuespiller var at det litt tomme blikket virket som en naturlig fortsettelse av enkel kropps-sensualitet.
Når dama skal se ut som om hun tenker, virker ansiktet som et hjelpeløst offer for sykdom eller medisinmisbruk.
En scene der Disco-Leo sitter skadeskutt i fjellsida og snakker sentimentalt med journalistdama si er antakelig en av de verste kalkun-begivenhetene i historien.
Djimon Hounsou står for filmens eneste vanntette fortelling og avspeiling av troverdig lidenskap.
Han forsøker å finne sønnen som ble bortført av de ville frigjøringsapene, og den delen av historien engasjerer.
Her er ekte fortvilelse, ekte raseri, ekte kjærlighet og tvilrådighet.
Og Hounsou trenger ikke forstrekke fjeset sitt for å se voksen ut.
Men han kan ikke redde amropeernes lystent masochistiske fordomsdrama.
| 0
|
700582
|
Matt på museet
Dette er en siktesvak høyressurs-komedie med Ben Stiller.
Den handler om at alle utstillingsfigurene i naturhistorisk museum blir levende, og det burde virkelig vært vilt og vittig.
Mammuten er løs.
Steinalderfolka kommer løpende.
Aku Aku-statuen snakker med stemmen til bror til Raymond.
Dinosaurskjelettet leker.
Hvordan ble det kjedelig?
Underholdningsevnen stamper i kliss, for Stiller spiller en uferdig fyr som ikke er inntagende, men ynkelig.
Det er bare trist at sønnen hans oppfatter pappa som en tulling, for han er det.
Mannen har ikke ett eneste forsonende trekk – og når han gjør noe bra, er det bare flaks, så du tar deg i å frykte hva som skjedde med far og sønn da filmen var slutt.
Hvor mange dager ville det gå før den rotløse masekoppen dreit seg ut igjen?
Ei uke?
En time?
«Natt på museet» burde vært en frodig flesk-til-film.
Den tusler seg uforløst inn i tristheten.
| 0
|
700584
|
Skoleheksa er verre enn Voldemort
Hovedskurken i denne stormfulle Potter-episoden er gudskjelov ikke den evindelige Voldemort, men ei forferdelig møkkakjerring fra skoleverkens verste byråkratt.
Det er bra.
Det er herlig.
Les mer om film på Aftenbladets filmblogg.
DERMED får den lidende unge mannen Harry en fiende fra virkeligheten, og filmen repeterer klassiske nytelser fra pubertetens omfattende samling av indignasjonsporno.
Imelda Staunton er terapeut-smilende ond og ekkel, og egentlig bygger hele filmen opp mot at hun skal få seg skikkelig på trynet.
Hvis jeg skulle ha noen innvendinger mot «Harry Potter og føniksordenen», måtte det være at manuskriptet skusler vekk raseriet vårt.
Vi får aldri se at Harry flater den inntrengte rektor-rotta seriøst.
Vi får aldri se ham bli en skikkelig Rambo.
Vi trenger en Rambo nå, for det er nok sutrende antihelter i verden.
TIL GJENGJELD er Potter en alvorstynget ung mann fortapt i minnene om sin egen framtid.
I den forrige filmen brøt førpuberteten seg inn i trollguttens liv.
I denne står han midt oppe i alle de klassiske symptomene på voksenverk:
Forrevet av flyktige fornemmelser og illusjoner om ensomhet, tvilende, sårbar, sint og avvisende fordi han ikke lenger er et barn med enkle forestillinger om livet, men akselererer en kompliserende modning som nærmer seg galskapen.
Hva skjer med meg? sier den unge Potter.
Han er bleik og skakk av søvnløshet og depresjoner.
Han føler at farsskikkelsen Humlesnurr unngår ham, han får visjoner om at den døde pappaen ikke var så storarta som han trodde.
Og som om ikke det var nok:
Han blir utvist av skolen uten grunn, og Galtvort overtas av idiotå fra ministeriet og hennes sørgmodige maktmester.
SAMTIDIG er Føniksordenen selvsagt en frodig tryllefilm med luksus-effekter, fullvoksne fantasi-utfoldelser og action av mild magesjau-styrke.
Bildemessig er filmen en nytelse, for hver minste visuelle stemning er gjennomført og Men kampen mot Voldemort er egentlig bare grei nok.
Mer spennende blir det faktisk at Potter og med-elevene trener seg til en tryllekyndig Humlesnurr-hær da den gamle rektoren får sparken.
De gjør åpent opprør mot øvrigheta, og i en skjønn scene smeller de to terrorist-tvillingene opp hele undervisninga i et overdådig fyrverkeri.
Det skulle vært mer sånt.
Ulydighet er avhengighetsskapende, og egentlig blir Voldemort etter hvert en deprimerende fyr som vi har hørt nok om:
Bli kvitt ham og kom dere videre.
FOR KANSKJE er manglende utviklings-muligheter i djevle-metaforen den største svakheten i mamma Rowlins endeløse historie.
Han burde ha dødd i denne filmen.
Voldemort har ikke mye mer å fare med etter at vi fikk se pizzadeig-fjeset hans.
Når det dukker opp noe så velsigna enkelt og menneskelig som en drittsekk-rektor, er det som om noen åpner vinduet og slipper inn ny luft.
Harry Potter trengte ny luft.
Han kommer til å trenge enda mer i framtida.
| 1
|
700585
|
Festlig kulturklæsj i Paris
Å for en herlig film!
Julie Delpy ironiserer festlig og intelligent rundt kulturforskjeller idet en amerikaner og en fransk blondine skal ha det hyggelig sammen i Paris.
I et par år har de to noen-og-30-åringene bodd sammen i New York.
Nå er den tatoverte bamsen Jack på ferie i Europa med sin Marion.
Turen skal bare avsluttes med to døgns besøk i Paris, der hun er født og oppvokst.
Ikke før er de havnet i drosjekø ved togstasjonen, aner vi at oppholdet vil bli stormfullt.
Han er en hysterisk hypokonder, hun en selvopptatt rundt sine greier.
Hvem skulle trodd det var mulig å lage en så morsom film med to som krangler konstant.
Kulturelle forviklinger oppstår når amerikaneren, hjelpeløs i fransk, havner i hus med kjærestens erkeparisiske familie.
Innimellom krydres samtalene med små stikk til politiske makthavere både her og der.
Legg for øvrig merke til Jacks t-skjorte:
«Visit Guantanamo Bay»!
Verst går det når Jack må følge Marion på fest med hennes tidligere ekskjærester.
Det viser seg at franske og amerikanske kulturkoder sannelig er ulike når det gjelder sex— og kjæresteliv.
Delpy huskes som hovedrolleinnehaver i «Før soloppgang» og «Før solnedgang» av Richard Linklater, der hun spilte mot Ethan Hawke.
I sistnevnte film var hun medansvarlig for manus.
Denne gang har hun - imponerende nok - skrevet manus, laget musikken, innehar den kvinnelige hovedrollen og regisserer det hele.
Marions foreldre spilles av Delpys egne foreldre, begge erfarne skuespillere.
Det er lettest å flire av den naive amerikaneren, men Delpy er heldigvis klok nok til å vri latteren selvkritisk mot sin blondinefigur.
Før siste tango i Paris.
| 1
|
700586
|
Sånn skal menn være
Nei, triste er ikke disse mennene.
Menn ble triste samtidig med arkitekturen, på en fargeslukerdag mistet de plutselig sin frodighet til et skulpturelt gråsteinsutseende som Snøhetta kunne ha tegnet.
Les mer om film på filmbloggen.
Det spanske actiondramaet «Alatriste» presenterer menn slik det var meningen at de skulle se ut, før klærne deres ble sosiale kamuflasjedrakter.
Filmen handler om spanjolenes heltemodige slakterier i Flandern på 1600-tallet (Ay, Marieke, Marieke.
Zonder liefde, warme liefde).
Mennene har store kapper.
De har så store hatter at de utøver lystvold mot himmelen.
Først syns jeg Mortensen så ut som en av Dalton-brødrene.
Men alle snakker mer høytidelig enn Ari Behn, de har voldsomme sverd med sterke korsformasjoner og så svart skjegg at man antakelig kan få kols av det.
Skreddere bør ikke se denne filmen, for de vil falle om i ekstase.
Den delen av det homofile plurarium som elsker klær, bør ikke se den, for de vil insistere på å bli skreddere.
Kvinner bør ikke se den, for de vil aldri mer kjøpe Dressmann-shorts til sine menn.
Aldri har vel menn vært vakrere enn i Spania på 1600-tallet.
Viggo med muskedunder over hodet stiger av Flander-elva sammen med andre spandater.
De geriljerer seg innpå de naive flandatene og beskjærer deres struper i god tid før frostnettene.
Mortensen har en sånn hatt som menn med liten penis bruker, og spanjolene truer hverandre på livet på annenhver utpust.
Antakelig burde historien vært oppført i Dyreparken i Kristiansand med så bløte konsonanter at man kan dyppe komper i dem eller bruke dem som glidemiddelø for uvillige elefanter.
Her er det bare fascinerende skuespillere, for de ser ut som om de er laget av skjærsild.
Dama til Mortensen er som en mynde krysset med Vibeke Løkkebergs ponni.
Alatriste tas av Inkvisisjonen, som var den tids VG.
Han vandrer i skyggenes dal mellom husene, det er vakkert og det er gammeldags og uimotståelig estetisk.
Her er sommerens nytelsesfilm.
| 1
|
700641
|
Forrykende comeback for den gale Max
Eks-politimannen "Mad" Max Rockatansky er tilbake i Australias ørken, 20 år etter at Mel Gibson gjorde ham til en legende på lerretet.
Det går riktig bra i Tom Hardys skikkelse.
Regi:
George Miller.
Med:
Tom Hardy, Nicholas Hoult, Charlize Theron, Rosie Huntington-Whiteley, Zoë Kravitz, Riley Keough, Nathan Jones, Josh Helman.
Australia 2015.
Lengde:
2 timer.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Man kjenner seg ganske bombardert, lydmessig og visuelt, etter å ha sett regissør George Millers nye Mad Max-film.
Det er blitt et formidabelt og engasjerende action-eventyr der også kvinnene spiller en drivende og interessant rolle.
Mel Gibsons rollefigur
Den første Mad Max-filmen var Mel Gibsons gjennombruddsfilm i 1979, så kom oppfølgere i 1981 og 1985.
I 2002 takket han ja til å spille i «Mad Max – Fury Road» under ledelse av originalregissør George Miller.
Det ble det ingenting av.
Nå, i 2015, er det briten Tom Hardy som gestalter den berømte skikkelsen.
Det klarer han utmerket, meget godt hjulpet av Charlize Theron som den tenksomme krigerkongens kone Furiosa.Mad Max-filmene har alltid vært dommedagspregede.
Ta bare andrefilmen, "Landeveiens kriger", der Max jakter desperat på bensin i et land ødelagt av atomkrig.
Årets fortelling er delvis en lignelse over gjenkjennelige forhold.
Først kampen om naturressurser:
I et palass i ørkenen styrer den fascistiske diktatoren Evige Joe, beskyttet av en horde med krigere.
I landsbyen utenfor bor en lutfattig befolkning som knapt får smake en dråpe av det vannet herskeren lagrer i fjellet sitt.
Skildringen er visuelt formidabel.
Jakten og maktkampen om bensin fortsetter.
Ørkenen er krigsherrenes domene, gjenkjennelig fra Afghanistan, Midtøsten og Afrika.
Bandene har et kolossalt arsenal av våpen og kjøretøy som sluker litervis med fossil energi.
Skal Joe kunne kontrollere enorme områder og true fredelige borgere, må han ha tilgang på bensin.
Det mer futuristiske i Millers actiondrama er at krigerkongen også har et harem, en flokk kvinnelige avlsdyr som skal sette nye krigergutter til verden.
De unge soldatsønnene loves en plass i Valhall hvis de ofrer livet i kamp.
Dramaet akselererer kraftig da Joes kone Furiosa flykter med medkonene på slep.
En ørliten stund ser de meget lettkledde pikene ut som modeller i et moteshow.
Men Miller tar seg pent inn og bevarer oppmerksomheten om forfølgelsen og kampen som utvikler seg.
Da blir det også mer bein i nesa på damene, i allianse med Mad Max.Og for en visuell svir det er blitt!
Tempoet er forrykende, krigskjøretøyene skremmende, sandstormene storslåtte og konfrontasjonene dundrende.
Samtidig er regissøren nøye med å legge inn roligere hvilescener før kampen på liv og død starter igjen.
Alt er filmet i Australias ørkensletter og sanddyner som i dagslys gir intense brungule farger mot lyseblå himmel.
Dette kontrasterer Miller jevnlig med scener der kalde blåtoner dominerer under en enorm stjernehimmel.
Hvis du overhodet har sans for action, løp og se.
| 1
|
700647
|
Liam Neeson som angrende synder
Snakk om medrivende gangsteroppgjør i Brooklyn by night.
Stjerneskuespillere fyller rollene til punkt og prikke.
Liam Neeson skal etter sigende ha blitt lei av å spille heroisk actionhelt i utallige "Taken"-filmer.
Nå framtrer han i stedet som alkoholisert og desillusjonert leiemorder i New York, en fyr som familien hans har avskrevet og mafiavenner knapt vil snakke med.
Bortsett fra gamlekompisen Shawn (Ed Harris), da, en mafiaboss som er vennlig så lenge egeninteresse og ære ikke krenkes.
Fedres misgjerninger
Mens ukas ungdomsfilm ("Skammerens datter", se anmeldelse) har en naiv løsning på det ondes makt over mennesker, gir «Run all night» en langt mer realistisk tolkning av kampen mellom godt og ondt.
Dramaet tester ut om det nødvendigvis må gå slik at barn og barnebarn hjemsøkes på grunn av fedres misgjerninger.
I Shawns tilfelle er svaret ja:
Hans voksne sønn bukker under fordi han trasker helhjertet etter i farens skurkaktige fotspor.
Men hva da med Mike, sønn av Jimmy?
Er det mulig å holde sin sti ren og leve et anstendig familieliv når faren (som også er farfar) sitter fast i mafiaklisteret?
Superstilig bildebruk
Etter et skjebnesvangert oppgjør i kretsen rundt Shawn må Jimmy og Mike flykte nattestid gjennom Brooklyns slitte bakgater.
For en flukt!
Regien til Jaume Collet-Serra er lekker, klippingen kjapp og det estetiske formspråket superstilig.
Flotte hvilebilder av New York by night gir en heftig urban følelse, men også visuell hvile mellom slag-, skudd— og drapsscener, biljakt og intens katt-og-mus-lek mellom gangstere, politi og forfulgte.
Tidvis går tankene til «Gudfaren»-trilogien med sine nådeløse oppgjør og moralske valg.
«Run all night» er blitt en helstøpt og severdig film om det å ødelegge livet med lovløshet eller berge det ved å velge det gode.
| 1
|
700648
|
Rørende dokument i lys og skygge
Når dokumentarfotografen Sebastião Salgaso selv blir dokumentert, får vi et sterkt innblikk i drivkraften til en magisk formidler.
Et bilde sier mer enn tusen ord, sier man ofte.
Men den prisbelønte og Oscar-nominerte dokumentaren "Jordens salt", som portretterer livet og virket til den brasilianske fotografen Sebastião Salgado, viser at ingenting sier det bedre og sterkere enn rystende, vakre og rørende stillfotografier som veves sammen av fotografens egen beretning om opplevelsen og inspirasjonen bak dem.
Dokumentasjon du har sett i mediene fra krigsområder og sultkatastrofer, både i stillbilder og levende film, får en dimensjon som føles sterkere, sannere og mer unik når Salgados lar bildene får følge av egne ord.
Mistet gnisten
Gjennom sin 40 år lange fotografkarriere har Salgado dokumentert menneskene, jordens salt, gjennom deres arbeid, i nød, gjennom økonomiske, miljømessige og politiske endringer, gjennom deres drømmer, gjennom krig og katastrofer.
Men til slutt ble det bare for mye mørke.
Salgado mistet troen på det gode i menneskeheten, og dro hjem til Brasil med sin kone og overtok barndomsgården.
Der fant han til slutt ny inspirasjon til å hente fram kameraet igjen.
Denne gangen for å lage et optimistisk kjærlighetsbrev til selveste planeten, der også dyrene og naturen får stor plass.
Sterk kjærlighet
Den tyskfødte regissøren Wim Wenders oppdaget Salgado da han forelsket seg totalt i et av hans fotografier på en utstilling.
Sammen med Salgados sønn Juliano har han laget en sterk og vakker beretning i to dimensjoner: verden slik Salgado har opplevd den gjennom kameralinsen, som oftest i velkomponerte, vakre nyanser av svart-hvite skygger og lys.
Og også hvordan hans reiser og opplevelser har påvirket ham personlig.
Men mest av alt syder "Jordens salt av både regissørens og fotografens sterke kjærlighet til kunsten og formidlingstrangen.
Så sterkt at den er rørende nok i seg selv.
| 1
|
700652
|
USA kan sågar se bilder av penisen din
Tviler du på at USAs overvåking av vårt privatliv er en trussel og en krenkelse?
Se den oscarvinnende dokumentaren "Citizenfour" om varsleren Edward Snowden, sjekk så Youtube for John Olivers skeive prat med samme mann.
Regi:
Laura Poitras.
Med:
Edward Snowden, Glenn Greenwald, William Binney, Ewen Macaskill, Jacob Applebaum, Jeremy Scahill.
USA/Tyskland 2014.
1 time 54 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
La meg ta det siste først:
Knapt noen av amerikanerne som programlederen i tv-talkshowet «Last week with John Oliver» traff i en enquete-runde på gata nylig, husket hvem Snowden var (sto han bak Wikileaks, mon tro?).
Ei eller var de bekymret for overvåking av egen gjøren og laden.
Først da Oliver spurte hva de syntes om at myndighetene kan se folks "dick pics" – penisbilder – som de har sendt i skjul til utvalgte sjeler, ble mannen i gata forskrekket.
Nå er det jo sørgelig at Oliver må trekke Snowdens avsløringer inn i undertøyet for at vi virkelig skal føle oss krenket.
Men varsleren i Moskva er med på Olivers noter.
Fra sitt eksil i Russland bekrefter han at USAs etterretningsorganisasjon NSA bruker flere programmer (Prism, Upstream og Mystic) slik at de får tak i alt vi sender, også søppelposten.
Vil du vite om alle de andre data som president Obama gir sin velsignelse til å samle inn, ikke bare om sitt eget lands borgere, men om alle oss andre på kloden, er det bare å løpe på kino og se "Citizenfour" av dokumentaristen Laura Poitras.
Hvis du trodde at USA overvåker oss utelukkende for å verne seg mot nye terrorangrep, slik de hevder, viser filmen hennes at det er løgn.
Dataene kan like gjerne brukes i økonomisk spionasje mot det andre lands industriselskaper.
Den amerikanske filmskaperen, nå bosatt i Berlin, er ingen hvem som helst.
Snowden-filmen inngår i en trilogi der hun først tok for seg Irak-krigen, dernest fangeleiren på Guantanamo.
En dag mottar hun krypterte mailer fra en ukjent avsender.
Det viser seg å være Edward Snowden som inviterer henne til Mira hotell i Hongkong for å formidle det han fra sitt skjulested der skal avdekke for verden ved hjelp av utvalgte journalister.
Ytre sett kan bildene virke nesten kjedelige, men innholdet er sitrende som en spionthriller, godt akkompagnert av uroskapende musikk av Trent Reznor.
Poitras fester til sitt kamera en hel ukes samtaler på Mira-hotellet.
Der intervjues Snowden av journalistene Glenn Greenwald og hans kollega Ewen Macaskill fra The Guardian.
Det er i denne britiske avisa avsløringene skal komme på trykk, etter hvert også i The Washington Post.
Etter hvert som verden aner rekkevidden av avsløringene, fletter hun inn reaksjoner i USA, Brasil og Tyskland.
Som en rød tilleggstråd opptrer William Binney, tidligere NSA-ansatt, som bekrefter hva slags spionasjesystemer USA satte i gang like etter 11. september 2001.
Teknologien kobler våre elektroniske spor til metadata.
Brått kan vi bli mistenkt for å være involvert i forhold vi ikke hadde noe med.
Slik skapes et effektivt våpen for å hindre at mennesker tør å engasjere og organisere seg fritt og uavhengig, idealer som kjennetegner et demokrati.
Det sterkeste med "Citizenfour" er å høre Snowden argumentere for sine handlinger:
— Før snakket folk fritt sammen, nå underkaster de seg selvsensur.
Jeg vil heller ofre meg, ja, gå i fengsel enn å miste min intellektuelle frihet, sier den oppsiktsvekkende modige mannen.
Sterkt er det også å høre en menneskerettighetsadvokat som vil hjelpe Snowden gratis etter hans reise til Moskva.
Han viser at USAs spionlov er utformet slik at varsleren uansett kan arresteres selv om hensikten med avsløringen ikke er å spionere, men å oppnå et større gode for sitt eget lands borgere, i dette tilfelle privatlivets frihet.
Det vil kjennes flaut om NSA ser dine "dick pics".
Men alt det andre de overvåker, bør bekymre oss mye, mye mer.
| 1
|
700653
|
Skrekkelig bra
Uhyggelig spennende om seksuelt overførbart monster.
Dette må være den mest fascinerende og overraskende skrekkfilmen jeg har sett på mange år.
Plottet er isolert sett til å kjenne igjen.
Det dreier seg i grove trekk om en slags send det videre-forbannelse, i dette tilfellet en som overføres mellom mennesker som har seksuelt samkvem.
Forbannelsen, som tar form av ulike mennesker, beveger seg langsomt.
Det samme gjør kameraet.
Regissør David Robert Mitchell har etablert et lavmælt, 70-tallsinspirert miljø, hvor tenåringene som portretteres kjører utdaterte biler og ser svart-hvitt-filmer på antikvariske fjernsynsapparater.
Vennekretsen i den søvnige Detroit-forstaden lever sine relativt begivenhetsløse liv tilsynelatende uten tilstedeværende voksne.
Det oppleves ikke som spesielt realistisk, men bidrar til at historien kan fortelles med et minimum av forstyrrende elementer.
Maika Monroe gjør en strålende rolle som den jagede Jay, nabolagets skjønnhet som dessverre gikk på date med en fyr som sendte den nifse mare-forbannelsen videre til henne.
Hun klarer å formidle redselen helt uten vanlige sjokkeffekter og rask klipping som skal få seeren til å kveppe til i stolen.
Godt hjulpet av effektfull musikk bygges det opp en mørk stemning som er skremmende og ekkel, men også underlig vakker.
Mitchell styrer sikkert klar av de aller fleste klisjeer, motstår fristelsene til å legge inn sjokkeffekter der det hadde vært lett å bruke dem, og lar i stedet historien utfolde seg langsomt, men nådeløst.
Det er elegant, stilsikkert og fascinerende utført.
En og annen løs tråd blir liggende igjen, men det styrker filmen mer enn det svekker den.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.