id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
700654
|
Ubalansert og klisjéfylt om barnefordelingssak
Kevin Costner gjør en sterk rolle som alkoholisert og sørgende bestefar.
Men filmen lener seg for mye på loslitte stereotypier.
To av filmene som har premierer denne helga tematiserer på hver sin måte motsetninger mellom de hvite rikinger og svarte, mindre bemidlede mennesker i Los Angeles.
Dette er den forsøksvis seriøse varianten, hvor konflikten utløses idet en middelaldrende kvinne dør i en trafikkulykke.
Hun etterlater seg en mann og et barnebarn, sju år gamle Eloise, som har bodd hos sin mormor og morfar hele livet, etter at moren døde under fødselen.
Når mormor dør kommer imidlertid farmor på banen, og foreslår ført en ordning med delt omsorg.
Til tross for en tilsynelatende god dialog mellom de to familiene, utvikler det seg raskt steile fronter, og saken går til retten.
På den ene siden finner vi den syngende, hjertevarme storfamilien, som lever i et noe lurvete nabolag hvor folk røyker crack på gata.
På den andre siden har vi Elliot (Costner), den velstående advokaten som sender barnebarnet på byens beste privatskole og hyrer et pinlig karikert, afrikansk geni til å hjelpe henne med leksene.
Samtidig drukner han sin velbegrunnede sorg i whisky.
Costner gjør en glimrende rolle, men det hjelper lite når manuset i sine svakeste stunder minner mest om et billig rett på tv-drama, hvor rollefigurene er sjablonger basert på vanlige fordommer.
Man får fort den ubehagelige følelsen av å være en kikker som observerer hvordan folk som burde visst bedre la sine smålige følelser ta kvelertak på både fornuft og medmenneskelighet.
Hvis filmen, slik tittelen antyder, forsøker å illustrere rasistiske elementer i det amerikanske samfunnet, gjør den en usedvanlig dårlig jobb.
| 0
|
700655
|
Oppsiktsvekkende dumt på mange nivåer
Selv ikke Will Ferrell kan redde denne usedvanlig tåpelige filmen.
Will Ferrell er blant de skuespillerne som lettest får meg til å le, også i de halvgode og direkte dårlige filmene han har medvirket i.
"Get hard" er imidlertid så grenseløst teit at latteren setter seg grundig fast i halsen.
Ferrell spiller den dumsmarte aksjemegleren James King som blir feilaktig dømt for svindel.
Dommeren vil statuere et eksempel, og dømmer ham til ti år i distriktets mest brutale, statlige fengsel.
På dette tidspunktet ville nok de fleste oppegående mennesker forsøke å renvaske seg, men Kings angst for fengsel generelt og homofile medinnsatte spesielt opptar hele hans ellers så store hjernekapasitet.
Derfor hyrer han den første svarte mannen han møter til å forberede ham til fengselsoppholdet, fordi han automatisk går ut fra at vedkommende har vært i spjeldet selv.
Heretter får vi en lang kavalkade av sketsjer, den ene dummere enn den neste.
Det sparkes i alle retninger, mot homofile menn, mot livsfjerne, hvite rikinger, mot svarte gjengmedlemmer og mot rasistiske motorsykkelgjenger.
Ikke minst parodieres den hvite overklassens fordommer mot afroamerikanere, men alt gjøres så usedvanlig uelegant at det verken virker tankevekkende eller provoserende.
Regissør Etan Cohen topper det hele med en fullstendig åndsforlatt og klønete finale, som igjen minner om at dette manuset tok farvel med enhver type intelligens ganske få minutter inn i filmen.
Som satire står det til stryk.
Som enkel slapstick-humor fungerer det litt bedre, men ikke mye.
Det er i det hele tatt lenge siden jeg har ledd så lite av en komedie.
| 0
|
700656
|
Depressivt fra ukrainsk døveskole
Visst er det bemerkelsesverdig med en film uten replikker fordi alle skuespillerne er døve.
Men den nitriste historien som fortelles, er tværet ut.
Først er det fascinerende å se hva det gjør med opplevelsen av "Stammen" at alle bruker tegnspråk for å kommunisere med hverandre.
Men å lukkes inne i over 2 timer med denne brutale gjengen av døve skoleelever, gjør en til slutt utmattet.
En tenåring ankommer døveskolen med tilhørende internat, der lærerne bryr seg minimalt om elevenes ve og vel.
Gutten må selv finne seg til rette, som betyr å lære seg hakkekyllingenes lov og leve opp til stammens nådeløse regler for tvilsom oppførsel.
Assosiasjonene går til et ofte tyrannisk hierarki ved vestlige kostskoler, bare at de ukrainske elevene bor i langt simplere lokaler.
På fritidatyr de til kriminelle knep og voldelige angrep for å tjene noen rubler.Verst er det likevel at et par lærere, også de døve, opererer som halliker og tjener fett på å selge to av skolens jenter til tilreisende trailersjåfører.
Den nyankomne tenåringen (ingen personer navngis) blir snart dratt inn i gjengens tvilsomme fritidssysler.
Det eneste – og skjebnesvangre – bruddet med stammens uskrevne lover oppstår da han innleder et lidenskapelig forhold til den ene skolejenta og vil holde henne borte fra horejobben.
Regissør Myroslav Slaboshpytskij lykkes godt i å få de døve til å spille seg ut i voldelige scener, samt vise desperat lengsel etter nærhet gjennom eksplisitte sexscener.
Likevel blir flere av tablåene for lange og for like, som en grufull abortscene og en serie med drap til slutt.
Jeg griper meg i å undres over hva regissøren egentlig vil fortelle med å knuse så mange av stammens medlemmer.
Men depressiv sosialpornografi er jo også en øvelse.
| 0
|
700657
|
Men hva hvis roboten får følelser og egenvilje?
Mens virkelighetens robotjournalister ennå bare fyller artiklene sine med tall og fakta, drøfter filmskaper Alex Garland hva som skjer hvis en robot får menneskelige følelser.
Garland har tidligere gjort seg skikkelig bemerket som manusforfatter i de to Danny Boyle-filmene "28 dager senere" og "Sunshine", den første en framtidsdystopi med zombie-innslag, den andre en science-fiction-thriller fra verdensrommet.
Når briten nå debuterer som regissør med eget manus i "Ex Machina", planter han science-fiction-elementet trygt i jordelivet i en tilnærmet nåtid.
Eksperimentet som hovedpersonen lokkes inn i, er å teste om det er mulig å skape kunstig intelligens – altså en robot – som oppfører seg likt et menneske.
Det er blitt et skikkelig fascinerende drama.
Garland viser sine evner som dreven dramaturg ved å dra oss inn i det aparte prosjektet på en lekker måte.
Tenk deg Caleb, en 26 år gammel programmerer i et digert internettselskap i London, som plutselig vinner et lotteri på jobben.
Vips får han forsvinne en hel uke fra kontorlandskapets pc-ørken og feriere på et avsidesliggende sted.
Tror han.
Reisen som den intetanende fyren gjør, er i seg selv et syn.
Regissøren omgir handlingen av isbre, elv og fossefall, fjell og urørt skog filmet på Sunnmøre.
Garland lar Juvet landskapshotell i Valldal tjene som en ytterst stilfull kulisse for thrilleren som snart skal utfolde seg.
Caleb tas imot av en ikke særlig sympatisk og ganske fordrukken datanerd ved navn Nathan, som bor i en arkitektonisk råstilig "hytte" klemt inn mellom bjørketrær og hengende over elveløp.
På glassbordet i stuen ligger en pyntet hodeskalle og minner om renessansemenneskets motto "Memento mori" – husk at du skal dø.
På veggen henger et Jackson Pollock-bilde, malt ved spontan drypping på liggende lerret, derav tilnavnet "action painting".
Metoden skal Caleb og Nathan etter hvert sammenligne med evnene til maskinen med kunstig intelligens.
Jeg skriver en smule rundt grøten for ikke å røpe alt dere vil ha glede av å oppdage selv.
Omgitt av dette eksteriøret og interiøret får lotterivinneren i oppdrag å intervjue en skjønn, kvinnelig robot for å teste om hun har menneskelige trekk.
Dermed er trekantdramaet i gang, kan jeg love.
Garland skrur effektivt til spenningen mellom Caleb, Nathan og den vakre maskinen Ava slik at vi mer og mer må lure på hvem som bedrar hvem.
Nok sagt.
La meg heller nevne skuespillerne.
Caleb spilles eminent av irske Domhnall Gleeson (sønn av berømte Brendan Gleeson) med et vell av nyanser i mimikken straks hendelsene blir personlig nærgående.
Og det blir de sannelig.
Oscar Isaac fra Guatemala framstiller Nathan som ubehagelig dominerende og arrogant i maktspillet.
Svenske Alicia Vikander
(En kongelig affære) ser uskyldsren ut som roboten Ava, forunderlig manipulert i filmskapernes datamaskiner slik at hun ligner et til dels gjennomsiktig skjelett med et vakkert ansikt.
Det fungerer utmerket.
Midtveis legger Garland inn for mange intellektuelle replikkvekslinger mellom de to mennene.
Det irriterer også litt at Nathan har en hang til å framstille robotene sine med perfekte kvinnekropper som taust og passivt må betjene ham.
Hvor er den mannlige maskinen?
Styrken i "Ex Machina" ligger på det visuelle nivået, i spillet mellom uberørt natur (ute) og kunstferdighet (Avas hjerne i Nathans laboratorium), mellom nerdete forskere med høyst blandede motiver og roboter som vil bli behandlet som fulle og hele mennesker.
Og slutten – ja, den er ikke helt som verken Nathan eller Caleb hadde tenkt.
Å leke Gud er ikke så enkelt som man kunne tro.
| 1
|
700658
|
Hyklerisk om ungdomshierarki
Oi!
Er det virkelig sånn at alle folk ikke er like pene?
Det må vi fortelle verden.
I en high school-komedie.
Og ta avstand fra det.
Den amerikanske high school-komedien har de siste årene levd ganske så greit på Nerden versus Den populære.
Men nå når nerdene styrer verden, og de populære bitchene og de dumme idrettsheltene for lengst er oppbrukt, har Hollywood funnet en ny merkelapp til det utrivelige, amerikanske high school-hierarkiet å lage film om.
DUFF står altså for Designated Ugly Fat Friend.
"Men: ikke ta forkortelsen bokstavelig!
Du trenger verken være stygg eller feit, bare styggere enn dine pene venner, slik at de virker enda penere ved siden av deg.
Du er sikkert smart og morsom, men ingen vil være kjæresten din".
Karikert forutsigbarhet
Så har vi Bianca (Mae Whitman), en morsom, småfrekk og smart seniorelev.
Bestevenninne med de populære jentene Jess og Casey, hemmelig forelsket i gitarhelten Toby.
Livet er topp.
Helt til hun oppdager at hun er stemplet som en DUFF.
Da blir livet så vanskelig at hun må søke krisehjelp hos nabogutten, den populære idrettshelten Wes.
Da vet du for lengst både hvordan filmen kommer til å ende, hva slags karikerte typer du vil møte underveis, og hvordan moralprekenen blir til slutt.
Taler med to tunger
Om DUFF er en menneskelig merkelapp hentet fra virkeligheten eller om filmskaperne har funnet på den selv, anes ikke.
Den er uansett så idiotisk og banal at den ikke er verd en film.
Enda mer idiotisk blir det når filmen moraliserer og belærer oss om fordommer og menneskelige merkelapper den selv har bidratt til å etablere.
OG samtidig både navnedropper og harselerer med sosiale medier, nettroll og moderne teknologibesettelse.
OG vil være kontroversiell og politisk korrekt samtidig.
Snakk om hykleri.
Lyspunktet er Mae Whitman, som er herlig god som den frustrerte Bianca.
Til tross at følelseslivet til rollefiguren hennes er helt ubegripelig ulogisk.
| 0
|
700659
|
Ender i et stort antiklimaks
Bobbie Peers har laget fascinerende kortfilmer.
Men han misforstår hvis han tror at spillefilm er en lang kortfilm.
Regi: Bobbie Peers.
Manus:
Bjørn Olaf Johannessen.
Med:
Jørgen Langhelle, August Diehl, Alexandra Rapaport, Sara Hjort Ditlevsen, Ingvar Eggert Sigurdsson med flere.
Norge 2015.
1 time 31 minutter.
Aldersgrense: 7 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Og det kan det virke som han tenker.
Peers har laget svært vakre bilder fra Grong i Nord-Trøndelag, fra den flotte åpningsscenen med en nedsnødd bil til virvelstrømmer i forfrossen elv og gyllent sollys over snøkledd skog.
Men problemet er at han ikke holder grepet om min oppmerksomhet i halvannen time bare med å skape en poetisk stemning på vegne av de ensomme, sorgtunge sjeler.
Nå kan man saktens skylde på manusforfatter Bjørn Olaf Johannessen for manglende dramaturgisk spenst og spenning.
Men regissøren må ta sin del av støyten.
"Dirk Ohm – illusjonisten som forsvant" skildrer en tysk tryllekunstner som skal få reparert bilen sin i Grong, ergo blir han sittende fast på stedets hotell akkurat mens bygdefolket leter fortvilet etter en ung jente som er forsvunnet.
Aha, krimgåte.
Musikken til komponist Nicolas Sillitoe bidrar med urovekkende klanger til å forsterke slike forventninger.
Peers understreker dessuten stadig at tryllekunstner Ohm er en mann som kan få ting til å forsvinne og dukke opp et annet sted.
Snart tror også faren til den forsvunne Maria at tyskeren er medskyldig.
Ja, er det en sammenheng mellom det fyren gjør på scenen og noe han kan ha gjort i virkeligheten?
Jeg avstår fra å røpe svaret.
Snart bryter regissøren med realismen og skaper drømmelignende scener som vi forstår ikke er reelle, men vokst ut av Ohms hode.
Krimsjangeren viker for halvfilosofiske samtaler mellom to ytterst ensomme mennesker, med utsagn som "kjærlighet er den perfekte illusjon".
Drømmesekvensene bidrar slett ikke til å kjøre spenningen opp i jakten på jenta.
I stedet dveler Peers altfor lenge ved hovedrolleinnehaver August Diehls plagede ansiktsuttrykk der han vandrer inn og ut av hotellets korridorer, kikker tenksomt ut av hotellvinduet med de vakre gardinene, hele tiden akkompagnert av Sillitoes triste og etter hvert monotone toner.
Men den tyske skuespilleren har ikke nok mystisk og magisk utstråling til at han kan bære så mye oppmerksomhet.
Det blir regelrett kjedelig.
Antiklimaks til slutt
Den forsvunne Maria (Sara Hjort Ditlevsen) er utstyrt med et forfriskende knallrødt hår, men heller ikke hennes nærvær og historie gir filmen en hardt tiltrengt drivkraft.
De øvrige birolleinnehaverne (blant dem Jørgen Langhelle fra Sandnes) får ikke nok å spille på til å skape det fellesskapet av mennesker i Grong som den forkomne Ohm føler seg satt utenfor.
Som sagt, her skapes forventninger i mitt hode, godt påvirket av den velkjente krimsjangeren.
Men gåtens løsning er så banal og skuffende at det oppleves som et eneste stort antiklimaks.
Peers' poesi hadde gjort seg strålende i en kortfilm, men strukket ut til en spillefilm tilfredsstiller den bare de tålmodigste blant oss.
Anmeldelsen er skrevet før intervjuet med Peers ble gjennomført.
Det kan leses her:
| 0
|
700661
|
Rystende om religiøs manipulering
"Korsveien" er filmatisk vakker, men også et skremmende drama om katolsk indoktrinering av en ungdom.
Regi: Dietrich Brüggemann.
Med:
Lea van Acken, Franziska Weisz, Florian Stetter.
Manus:
Anna og Dietrich Brüggemann.
Tyskland 2014.
1 time 50 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Det tyske søskenparet Anna og Dietrich Brüggemann forsikrer at "Korsveien" ikke er en antireligiøs film.
Likefullt får den på avskyelig vis fram hvordan kristen tro kan fordreies til en menneskefiendtlig lære.
Filmens 14 scener er en rystende fordreining av stasjonene i den katolske korsveitradisjonen som gjengir Jesu lidelsesvandring på Langfredag, fra han dømmes til døden av Pilatus til han dør på korset og gravlegges.
Det starter med en finurlig påvirkning fra en ung prest som får konfirmanten Maria til å ville ofre seg selv slik Jesus gjorde.
Den glade tenåringen blir grublende og trist.
Snart nekter hun å spise i den tro at hennes død vil helbrede en syk lillebror.
14-åringen blir imponerende framstilt av den uerfarne Lea van Acken.
At et ungt sinn kan ledes til forskrudde villfarelser, er lett å forstå.
Verre er det å begripe at Marias mor støtter paterens pietistiske krav til kysk livsførsel, inkludert et forbud mot å synge soul og gospel samt ha gymnastikk til rytmisk musikk.
En skriftemålscene er et stygt eksempel på religiøs manipulering.
Som motvekt til de autoritære kristne står au pairen Bernadette som forsøker å hjelpe Maria slik Veronica trøstet Jesus.
En jevnaldrende gutt prøver med en engels tålmodighet å få Maria til å utfolde seg naturlig, og en lege slåss for å berge den utsultede jenta.
Filmer som bare kritiserer uten å nyansere, blir fort banale.
Forunderlig er det da at et mirakel antydes i sluttscenen, som for å si at Gud tar imot selv de mest misforståtte ofre.
Og heldigvis munner dramaet ut i at iallfall Marias far markerer avstand til den forskrudde offertanken.
Ubehagelig og trist, men lærerikt.
| 1
|
700662
|
Den franske Helen Keller
Helen Keller er den mest berømte døv-stum-blinde vi vet om.
Her er filmen om en fransk parallell.
(Marie Heurtin) Regi:
Jean-Pierre Améris.
Med:
Ariana Rivoire, Laure Duthilleul, Martine Gautier, Sonia Laroze med flere.
Frankrike 2014.
1 time 34 minutter.
Aldersgrense: 7 år.
Egnethet:
Ungdom/Voksen.
En håndverker kommer kjørende med hest og kjerre.
Med seg har han sin 14 år gamle datter, bundet med tau fordi hun ellers vil stikke av.
Hun kjenner sola varme i ansiktet, hun kan føle farens velkjente ansiktsformer med fingrene, men hun verken hører eller ser hvor de er på vei.
Da han leverer sitt døv-blinde barn i et nonnekloster for å slippe å legge henne inn på et sinnsykeasyl, gjør hun som hun pleier når hun blir utrygg:
Klatrer opp i et tre.
Ga barnet til nonner
Om ikke funksjonshemmede ble satt ut i skogen for å dø, sto de iallfall i fare for å bli stemplet som idioter og stuet vekk.
Men pappa Heurtin nektet i 1895 å overlate datteren til fullstendig isolasjon.
I stedet håpet han at nonner som arbeidet med døve barn, også kunne ta seg av den døvblinde piken.
Regissør Jean-Pierre Améris får godt fram at å mangle både hørsel og syn er et mye større handikapp enn bare å være døv.
Grunnen er at det setter opp et – nesten – uoverstigelig gjerde for å fatte at tilværelsen kan beskrives med ord og omtales gjennom språk.
Én nonne i Larnay-klosteret følte seg kallet til å ta seg av Marie.
Men søster Marguerette må utholde måneder med forgjeves strev for å få jenta til å begripe sammenhengen mellom en gjenstand hun kan føle med hendene, og tegnet som knyttes til gjenstanden.
Filmens store utfordring er å få oss seende og hørende til å forstå hvor enorm utfordringen er når de to sansene mangler.
Regissøren er på nippet til å lage for mange scener der Marie blir rasende fordi hun blir redd.
Men effekten blir desto større da jenta knekker koden, erobrer språkets verden og blir velfungerende i et sosialt fellesskap.
Rørende og severdig.
| 1
|
700663
|
"Brødre" versus "Boyhood"
Aslaug Holm har filmet to sønner i 8 år.
Det er blitt en parallell til Linklaters "Boyhood".
Regi/manus: Aslaug Holm.
Med:
Markus, Lukas, Tore Buvarp, Aslaug Holm.
Norge 2015.
1 time 46 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Mange vil huske gutten i gresset som kikker drømmende opp på skyene, et bilde som reklamerer for «Boyhood».
Det viser Ellar Coltrane som seks-åring, barneskuespilleren som Richard Linklater fulgte gjennom 12 år i en film om to søskens oppvekst.
Regissørens egen datter spilte guttens storesøster.
Minnet om bildet dukker brått fram i hukommelsen et stykke uti Aslaug Holms dokumentar "Brødre":
Plutselig ligger en av sønnene hennes i gresset og kikker opp på himmelen.
Det er et betagende øyeblikk da de to filmene lenkes sammen av en scene som blir ikonisk.
Begge regissørene har – uten å vite om hverandre – filmet barnet i en identisk positur:
En gutt ligger på bakken og undres.
På livet.
På tilværelsen.
Gutter blir unge menn
«Boyhood» fascinerte ved at Linklater brukte samme barneskuespiller slik at vi fikk se guttens ansikt og kropp forvandles til den unge mannens utseende.
Nå gir Holm oss en parallell opplevelse idet hun følger sønnene Lukas og Markus fra de er fem og åtte år og til de åtte år senere er blitt tenåringer.
Igjen avdekkes ansikters og kroppers forunderlige forandring og modning.
Men så stanser likheten.
Linklaters film skildret en oppdiktet familie.
Svakheten, synes jeg, var at storyen viste stereotype figurer og gjennomsnittlige hendelser i en hvit middelklassefamilie, uten tanke på at USA er segregert og klassedelt.
Blir ikke for privat
Holms prosjekt er utelukkende dokumentarisk.
Hun pendler mellom sommerferieøyeblikk fra barndomsøya Smøla og hverdagshendelser på Sagene i Oslo.
Fra 450 timer med opptak lykkes hun i å hente ut scener som løfter helheten, gir dybde og perspektiv.
Dermed unngår hun at «Brødre» framstår som en privat, uinteressant minnebok, noe prosjektet lett kunne blitt i en ureflektert regissørs hånd.
Fra guttenes yngste år har Holm bevart filosofiske funderinger som enhver kan ta til seg.
Som da minstemann utbryter at "jeg bryr meg bare om meg sjøl".
Eller da mamma Aslaug får svar som fortjent etter å ha spurt brødrene om hvorfor hun filmer dem:
"Du vil at jeg skal huske deg når du dør!".
Bare i én episode holder rollen som mor og regissør på å vase seg skikkelig sammen da den ene sønnen forlater klasserommet mens Holm filmer, og hun må be ham gå tilbake for at det ikke skal bli pinlig.
Det er en ærlig synliggjøring av et dilemma.
Hadde Holm nøyd seg med å filme opptrinn fra skolegård, klasserom og fotballbane der pappa Tore Buvarp er guttenes fotballtrener, vil dette endt i kategorien sjarmerende, men ordinært.
Men fordi hun blander inn scener fra Smøla, lykkes hun i å gi det moderne bylivet en historisk resonans-bakgrunn.
En riktig perle er det at regissøren fletter inn autentiske opptak fra da bestefaren hennes fanget en hval på skuta Dyrnesvåg og hun selv står som 10-åring på kaien og ser på.
Slik blir «Brødre» et poetisk, skjønt bilde av tiden som aldri stopper, av årene som er lik vindpust, av øyeblikk vi må ta vare på.
| 1
|
700664
|
Sterk film om kampen for de svartes stemmerett
Alle husker at Martin Luther King jr. ble myrdet, få husker detaljene i kampen han kjempet.
Regi:
Ava DuVernay.
Med:
David Oyelowo, Carmen Ejogo, Tom Wilkinson, Giovanni Ribisi, Tim Roth, Cuba Gooding Jr., Oprah Winfrey med flere.
England 2014.
2 time 7 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Aldeles strålende er det da at den britiske regissøren Ava DuVernay forteller historien om de tre borgerrettighetsmarsjene som King jr. ledet vinteren 1965.
Filmen handler altså ikke om mordet på den svarte baptistpresten tre år senere.
Men vår visshet om hans død får ligge som en trist resonansbakgrunn for alt som skjer og blir sagt i "Selma".
Selma er slett ingen kvinne, men en by i staten Alabama der King jr.
– et par måneder etter at han fikk Nobels Fredspris i Oslo i oktober 1964 – organiserte ikkevoldelige marsjer for at svarte borgere skulle få stemme i USA på lik linje med hvite.
På et vis har minnet om drapet på King jr. lagt seg i veien for de blodige og rystende hendelsene som skjedde i årene før.
Desto mer sjokkerende er det å gjenoppdage hendelsene 50 år senere.
Man formelig skammer seg over å se hvordan hvite maktmennesker gjorde det umulig for den svarte befolkningen å registrere seg som stemmeberettiget.
Verst i så måte framtrer Alabama-guvernør George Wallace og den rasistiske sheriffen i Selma, Jim Clark.
Sitater fra hva overvåkningstjenesten loggførte om King jr.s og hans medarbeideres planer og samtaler gjør det hele enda mer kvalmende.
Filmen griper sterkt fordi skuespiller David Oyelowo levendegjør King jr. med en overbevisende kraft og lar ham framstå som den orator og kloke strateg han var.
Birolleinnehaverne er utmerkede, fra Carmen Ejogo som Kings kone, Tim Roth som den bakstreverske Wallace og Tom Wilkinson som president Lyndon B. Johnson som til slutt gir etter for de svartes krav.
"The Butler" (2013) fortalte godt om de svartes kamp.
"Selma" gjør det enda bedre.
| 1
|
700666
|
Støyende animasjonsfilm fra Dreamworks
"Hjem" er et eksempel på at filmskapere tror at heseblesende leven må til for å more barn.
Regi:
Tim Johnson.
Med:
Norske stemmer.
USA 2015.
1 time 33 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Barn.
Se for deg noen ekle romvesener med fire fingre, seks bein og syntetiske farger og vips har du, nei, ikke smurfene, men bøffene.
At filmen er salgbar i USA, skyldes at animasjonsselskapet Dreamworks har fått folk som Rihanna, Jennifer Lopez og andre berømtheter til å gi stemme til figurene.
Hvem de norske stemmene er, har jeg ikke oppfattet, men mange av dem ligger i et slitsomt toneleie.
Historien er teit.
Bøffene lander i New York og tvangsflytter beboerne til Glade menneskeby (som viser seg å være i Australia) for så å innta de forlatte husene i metropolen.
Enda teitere er det at romvesenene – for å understreke at de er forskjellige fra menneskene – ikke kan snakke vårt språk.
Det fører til at man må holde ut setninger som "dette er den besteste dagen noensinne", "hva menes du?" og "du harer meg til selskap".
Når "Hjem" berger 2-eren, skyldes det at et etterlatt menneskebarn, jenta Tip, har en viss sjarme som langt om lenge smitter over på bøffen Oi.
Men for øvrig er filmen preget av produktplassering (det skytes med navngitte sjokolader) og elementer fra moderne datateknologi (strevet med å huske passord) som nok kan more foreldre en stund, men ikke berger en barnefilm.
Visst blir det en moral til slutt, men den er til forveksling lik det vi i årevis har fått fra Hollywood:
Finn deg en venn, vær trofast mot ham/henne, våg å stå opp mot de slemme – gorgene heter de her – og så videre.
Det hele er smurt inn i klisjéfylt feelgood-pop av typen "feel the light shining in the dark of night.
The stars so bright" og lignende plattheter.
Kan ikke norske barnefilmskapere berge oss fra dette syntetiske mølet?
| 0
|
700668
|
Mannen som redder en hund
Siste spillefilm med nå avdøde James Gandolfini er blitt en veldreid gangsterkrim.
Regi: Michael R. Roskam.
Med:
Tom Hardy, Noomi Rapace, James Gandolfini, Matthias Schoenaerts, med flere.
USA 2014.
1 time 46 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Nylig røpet
Jo Nesbø at han har brukt "save the cat"-knepet for å gjøre leseren positivt innstilt til leiemorderen i sin siste krim, riktignok ikke ved å redde en katt, men en døvstum jente.
I filmen "The Drop" forblir manusforfatteren i kjæledyrenes verden og lar hovedpersonen Bob redde en skamslått valp.
Slik framstår han som den eneste uskyldige i en verden av gangstere.
Save the dog
Tom Hardy – britisk skuespiller som Kristoffer Joner skrøt mye av fra settet i den nye Inarritu-filmen der de begge har roller – framstiller bartenderen Bob som en temmelig mutt type.
Han lykkes godt i å gi fyren et fåmælt, saktmodig og grublende oppsyn (Bob går endatil i kirken) mens han tar seg av valpen og er vennlig med den enslige kvinnen (Noomi Rapace) i huset der hunden ble funnet.
Slik blir Bob en sterk kontrast til den fyldige og langt mer kontante bareieren, fetter Marv.
Sistnevnte tolkes drevent av Gandolfini med få, men farlige replikker og en kynisk handlekraft når det gjelder.
Så synd at vi ikke får se denne dyktige skuespilleren i flere roller!
Til å ha laget bare én spillefilm før imponerer regissør Michael R. Roskam med å skape en voksende følelse av ubehag idet alle lurer alle i Brooklyns underverden.
Baren der Bob og Marv jobber, er med i et system der tsjetsjensk mafia dumper penger for å få hvitvasket dem.
Manusforfatter Dennis Lehane (Mystic River) mestrer å bygge en spenningskurve fram mot et grufullt og blodig klimaks.
Jeg bør ikke si mer, bare antyde at man ved filmens slutt bør unne seg å tenke tilbake for å huske de fine, små hintene som regissøren strør ut langs veien som signal på hvem som er snedigst av dem alle.
| 1
|
700669
|
Uforløst om svensker blant nyrike nordmenn
Norske filmer viser sjelden klasseforskjeller her til lands.
"Svenskjævel" er et hederlig forsøk på å pirke i idyllen.
Regi/manus: Ronnie Sandahl.
Med:
Bianca Kronlöf, Henrik Rafaelsen, Petronella Barker, Kyrre Hellum med flere.
Norge/Sverige 2015.
1 time 37 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Det er flott at en svensk regissør lager film om nyrike nordmenn.
Men gode ansatser forsvinner i en klisjéfylt kjærlighetshistorie, tynn handling og mangelfull persontegning.
Spillefilmdebutant Ronnie Sandahl skildrer svenskene som en underklasse i Oslo.
Söta bror og hans medsøstre fra de indre dalstrøk i Sverige sover på madrasser og senger i trange kollektiver i hovedstadens slitte strøk.
De unge svenskene stønner fordi norske butikksjefer oppfører seg bitchy og depper når tiden kastes bort på venting i vikarbyråer som ved dagens slutt likevel ikke har noen jobb å tilby.
Hvor representativt det er, er vrient å avgjøre.
Til A-magasinet sa Sandahl nylig at en generasjon med svensk arbeiderklasseungdom har blitt berget ved hjelp av jobber i Norge.
Flere intervjuede svensker likte seg godt.
Men "Svenskjævel" viser hvor deprimerende posisjonen som underdog kan være.
En nytteløs jakt på jobber har slitt ned 20-åringen Dino, helt til hun hyres som barnevakt hos den aleneboende tobarnspappaen Steffen.
Han bor i et fint villastrøk langt unna Oslos østlige bygårder.
Dessverre er storyen altfor skisseaktig til at den kan gi dybde til filmtittelen.
Det blir for mange hull i fortellingen om en far som knapt snakker med sin deprimerte tenåringsdatter eller plutselig ikke kan betale en hotellregning.
Det er for klisjéfylt at Steffen faller for barnevakten, og det er uforløst hvordan eldstedatteren reagerer på det hele.
Så synd.
For Dinos utsagn om at "vi tenker på dere nordmenn som en utviklingshemmet fetter som har vunnet i Lotto", er virkelig verd en filmatisk raljering.
| 0
|
700670
|
Underholdende om Kaizers
Regissør Leiv Igor Devold frisker opp sjangeren musikkdokumentar med surrealistiske innslag.
Regi/manus:
Leiv Igor Devold.
Med:
Helge Risa, Janove Ottesen, Geir Zahl, Terje Winterstø Røthing, Øyvind Storesund, Rune Solheim.
Norge 2015.
1 time 27 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Dokumentarer om rockeband ligner hverandre gjerne til forveksling rent formmessig:
Videoklipp fra unge år veksler med talking heads som mimrer i vei, akkompagnert av klipp fra konserter og artige backstage-hendelser.
Selvfølgelig finnes alt dette i "Den tilfeldige rockestjernen", dokumentaren om Norges mest berømte rockeband de siste 15 årene: Kaizers Orchestra fra Bryne.
Når filmen er blitt så severdig, skyldes det at langfilmdebutanten Devold har gjort noen smarte valg.
Det første lykkekastet er at han forteller indirekte om Kaizers ved å sette det mest originale bandmedlemmet i sentrum:
Helge Risa, pumpeorgel— og trekkspillmusikeren som i det private liv er en konservativ kristen som verken drikker eller banner.
Gjennom diverse scener får regissøren fortalt hvordan outsideren likevel på sitt snodige vis har funnet seg til rette i et musikkmiljø som jo slett ikke er fremmed for utagerende festing.
Den livssynsmessige kontrasten mellom bandmedlemmene gir filmen en herlig tilførsel av disharmoni, som da Janove Ottesen og Geir Zahl flirende forteller at de i starten "sank ned til" å velge de to kristen-nerdene i klassen – Helge Risa og Rune Solheim – til medmusikanter.
Eller da Helge brutalt uttaler at han frykter at de andre ikke kommer til himmelen fordi de ikke er kristne.
Det andre lykkekastet er Devolds gåtefulle iscenesettelser som han lar Risa vandre rundt og kikke på, men også bli en del av.
I dystre kjellerlokaler sitter de underligste figurer og stempler i vei, gjerne i takt med Kaizers-rytmene.
De surrealistiske dramatiseringene virker inspirert av visse øst-europeiske filmer så vel som stilretninger i nyere musikkvideo.
Formspråket inkluderer en fiffig bruk av monitorer der scener fra konserter samt bandmedlemmers opptreden og utsagn flimrer forbi.
Det er skikkelig lekkert gjort.
Ved å la Risa være den røde tråden unngår Devold å lage en ordinær, pliktpreget repetisjon av bandets karriere.
Det tredje lykketreffet er således at regissøren får fram en interessant tolkning av den tilfeldige rockestjernen.
Risa var guttungen som vokste opp på et lite sted i Hordaland og derfor ikke var vant til å ha venner.
I Kaizers blir den stillfarende karen forvandlet til en mystisk mann i gassmaske som dæljer løs på tønner og felger til fansens elleville begeistring.
Som et av bandmedlemmene treffende formulerer det:
Det er nok tause, tenksomme Helge som har vært gjennom den største forvandlingen ved å få sine adrenalin-kick som et bejublet Kaizers-ikon.
| 1
|
700672
|
Herlig raljering med kvinneliv
I mosaikkfilmer blir det fort mange folk å følge.
Men ukas eksempel underholder rikelig.
Regi:
Yngvild Sve Flikke.
Med:
Henriette Steenstrup, Hallvard Holmen, Ingrid Bolsø Berdal, Inga Ibsdotter Lilleaas, Anne Krigsvoll.
Manus:
Gunnhild Øyehaug, Yngvild Sve Flikke.
Norge 2015.
1 time 46 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
I 2012 var det tid for å le av umodne mannfolk på kino.
I år leverer kvinnelige regissører sine ironiske filmbidrag om kvinners livsvalg.
Nylig fikk vi Charlotte Bloms "Staying alive".
Med et sårt tvisyn levendegjorde hun tobarnsmoren som opplevde at ektemannen stakk av med en smekker dame på jobben.
Selv den forsmåddes barn likte den nye stemoren.
Tre kvinner og en mann
Nå har forfatter Gunnhild Øyehaug og regissør Yngvild Sve Flikke skrevet manus om kvinner i tre aldre:
En 23-årig litteraturstudent, en høygravid kunstner oppunder 40 og en kvinne sist i 50-årene som ofret morsrollen for å bli forfatter.
Inn i dette flettes en bestselgende forfatter i 40-årskrise.
Dermed er karusellen av skjebner i gang.
Mosaikkfilmer har blitt kalt feige fordi man slipper å gå i dybden på skikkelsene.
Men den lett raljerende stilen til spillefilmdebutant Sve Flikke, akkompagnert av Øyehaugs lakoniske fortellerstemme, er så full av underfundige og ironiske detaljer at det likevel skapes en rikdom av perspektiver.
Bra!
Barn en trussel
Figurene bindes sammen med en tanketråd:
Mens maneter i havet blir flere ved hjelp av knoppskyting, strever menneskene med å folde seg ut til trygge individer.
Filmens tre kvinner og ene mann har store drømmer om å lykkes, men roter det til for seg.
Påtakelig er det at de ikke greier å kombinere kunstneriske eller litterære ambisjoner med et vellykket familieliv.
To av kvinnene ser på barn som en trussel mot karrieren.
Sve Flikke har vært heldig med skuespillerne og sin instruksjon av dem.
Den mest outrerte rollen – høygravide Trine Jung – tolkes herlig av Henriette Steenstrup.
Med sitt store komiske talent utfolder hun seg i spennet mellom det folkelig-vulgære og de særeste ideer om selvutleverende performancekunst.
Gled dere til en satirisk sluttseanse som gir et fornøyelig stikk til Bjarne Melgaard himself.
Inga Ibsdotter Lilleaas gjør en utmerket skuespillerdebut som den forknytte studenten Sigrid.
Hun forelsker seg i den 20 år eldre forfatterdusten Kåre Tryvle som har latt berømmelsen gå seg til hodet.
Fyren spilles usedvanlig godt av Hallvard Holmen der han eksellerer i selvsikre geberder og jålete utsagn for å skjule indre tomhet og tilkortkommenhet.
Hvilken bestselgende kollega hadde Øyehaug i tankene da denne figuren ble skapt, mon tro?
Filmens siste krumtapp er Anne Krigsvoll i rollen som en eldre, ensom raddis som brått får medmennesker å bry seg om.
Det blir en hjertevarm historie der stavangerskuespiller Andreas Cappelen bidrar fint i en birolle.
Helheten større en delene
Hver for seg er de tre historiene for skisseaktige,
men mosaikken er heldigvis puslet så godt sammen at helheten stadig kjennes større enn delene.
At handlingen er tydelig plassert i Trondheim på forsommeren, gir flere scener en lysskimrende stemning.
Det svarer til at filmen ikke bare er en ironisk latterliggjøring av menneskene, men også en poetisk fortelling om strevet med å virkeliggjøre sine innerste drømmer.
| 1
|
700675
|
Dronekrig dreper uskyldige
Det frekkeste i «Drone» er da anklagen om at Obama dreper uskyldige med droner, kobles med at han mottar fredsprisen i Oslo rådhus.
Regi/manus: Tonje Hessen Schei.
Med:
Brandon Bryant, Shahzad Akbar, Noor Behram, Michael Haas, Clive Stafford Smith, Chris Woods.
Norge 2014.
1 time 18 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Et nesten like pinlig øyeblikk i Tonje Hessen Scheis dokumentar er når pressesekretæren i Det hvite hus famler etter svar på spørsmålet om dronene dreper så presist som CIA påstår.
Regissøren har etter grundig research intervjuet et vell av aktører for å belyse USAs ømtålige dronekrig.
Viktigst er Brandon Bryant, avhoppet dronepilot med posttraumatisk stress-syndrom etter å ha drept 1500 mennesker i Waziristan.
Den pakistanske regionen er valgt fordi USA mener at ledende talibanere gjemmer seg der.
Drapene begikk Bryant mens han kikket på en videoskjerm og trykket på skyt-knappen i en bunker i Creek Air Force base i Nevada-ørkenen.
"Splash!", der bomber den ubemannede dronen pakistanere samlet til bryllupsfest på den andre siden av kloden.
Det er sterkt å høre Bryant fortelle og se hvor plaget han er.
Ubehagelig er det også å ta inn begrepet "militainment" om koblingen mellom spillindustrien og militæret.
USAs Air force besøker store videospillsamlinger på jakt etter datanerder for å verve dem til dronepiloter.
Andy von Flotow, talsmann ved en dronefabrikk, snakker om dronekrigen som en underholdningslek utført av "unge mennesker som liker å smashe" ting.
Han gjentar at dronene er så presise at bare fienden blir truffet.
Kontrasten blir slående ved at Hessen Schei følger en pakistansk og en britisk advokat som jobber for å vekke opinionen i Waziristan.
Ofrene fotograferes, bilder forstørres til plakater og spørsmål stilles om hvorfor barn, tenåringer og voksne sivile fortjente en slik død.
Tallet er kommet opp i over 3600 drepte.
Bare 1-2 prosent av dem skal ha vært ledende terrorister, ifølge et anerkjent journalistbyrå.
Krig på avstand
Styrken er at regissøren får fram at dronekrigen endrer moderne krigføring.
Men "krigen mot terror" gir tydeligvis CIA og Pentagon en rett til å drepe i et land USA ikke er i krig med.
Dronepilotene får ikke vite hvorfor utvalgte personer skal tas av dage.
Vi må anta at etterretning beviser at dronene jakter på personer som helt klart er fiender av USA, men bevisene er selvfølgelig gjemt bort i hemmeligstemplede dokumenter.
I dokumentarer om så komplekse tema kan det fort bli mange "talking heads".
Hessen Schei kunne droppet enkelte fjes.
Andre er rene skup, som da Lawrence Wilkerson, stabssjef til tidligere utenriksminister Colin Powell, går til den etiske kjernen og spør:
Når er dette lovlige drap og når er det regelrette mord?
Dokumentarer om kontroversielle spørsmål kan fort bli kampanjejournalistikk.
Hessen Schei er forbilledlig nøktern i måten hun lar ulike stemmer komme til orde på, dog uten å miste den kritiske vinklingen mot makta som rår.
Synd bare at hun fristes til å konstruere et sluttbilde som ikke er dokumentarisk, men et tenkt videobilde av et droneangrep på en wazirisk landsby.
Det bryter med filmspråket hun for øvrig har holdt seg strengt til.
Men alt i alt er dette en viktig film.
| 1
|
700676
|
Skremmende godt om et krigsskadet sinn
Se opp for spillefilmdebutanten Henrik Martin Dahlsbakken.
Han har laget en film med nerve.
Regi/manus: Henrik Martin Dahlsbakken.
Med:
Åsmund Høeg, Ingar Helge Gimle, Fredrik Grøndahl, Lia Boysen, Isabel Christine Andreasen.
Norge 2015.
1 time 15 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Ikke vet jeg hva den 25 år gamle filmskaperen har opplevd som tangerer handlingen i "Å vende tilbake".
Men følelsene er så troverdig skildret at de røper noe selvopplevd, uten å virke melodramatisk.
Få norske regissører har tatt tak i erfaringer hos norske soldater i utlandet.
Regissør Sara Johnsen skildret i "Upperdog" (2009) en bygdegutt med sår i sjelen etter tjeneste i Afghanistan.
Men det ble for overfladisk.
Dermed står Susanne Biers "Brødre" og Ken Loach' "Route Irish" som det siste tiårets ypperste drama om hjemvendte soldater.
I Dahlsbakkens sterke bidrag får en mor og to sønner endelig far hjem fra Afghanistan.
Det blir ingen jubelsang om hvor spennende det er i krigen.
Snarere minner det om smerten over drap i premierefilmen "Drone" (se anmeldelse).
Ventingen har gjort mor Anna nervøs og sengeliggende, og i skildringen av forholdet mellom 18 år gamle Oscar og lillebroren Fredrik pipler det fram aggresjon.
Det fine med Dahlsbakkens regi er at han ikke forklarer alt i hjel.
Vi vet ikke hvor lenge far Einar har vært borte, men at han ikke finner tonen med sønnene er åpenbart.
Hva plager ham?
Leter etter pappa
Verre blir det da faren plutselig går på jakt, og hovedhandlingen svives i gang:
Brødrene drar for å lete etter pappa i fjellet.
Unn dere å se hva som skjer.
Først syntes jeg at sønner og far (Ingar Helge Gimle) blir spilt i mutteste laget.
Så forsto jeg at under det såre og ampre ligger et vell av fortvilelse.
Langsomt åpner filmen seg mot et sorgtungt indre landskap, like nakent og forfrossent som den storslåtte naturen dramaet utspiller seg i.
Det er flott gjort.
| 1
|
700679
|
Snikende uhygge.Hoppende skrekk.
Melodramatisk nedtur.
En elegant laget grøsser skjemmes av for mange "BØ!", for lite gys og en dryppende dvask slutt.
40 år er gått etter handlingen i den første "The woman in black"-filmen (2012).
Året er 1941, tyskerne bomber London, og byens barn evakueres til landsbygda.
En gruppe småskolebarn, ledet av to unge kvinner, ankommer det forfalne herskapshuset The Eel Marsh House for å søke ly for bomberegnet.
Bare for å oppdage at en minst like skremmende fare truer i huset.
For ankomsten vekker igjen til live en fredløs, bitter og destruktiv ånd, i den flyktige formen av en svartkledd kvinne.
Black Sabbath-stemning
Stemningen ved den forfalne herregården er som omslaget på Black Sabbaths debutalbum: en slags stille, vakker engelsk landsbyidyll, riktignok innhyllet i kald dis, der en malplassert kraft med ond utstråling skaper en følelse av truende, iskald uhygge.
Følelsen forsterkes ytterligere her med effektiv lyssetting, lynraske klipp og vettuge lydeffekter, og gjør at du sitter på nåler og venter på at uhyggen skal materialisere seg i skikkelige grøss.
Grøssene uteblir
Men i tillegg til uhyggen følger vi den vakre barnepasseren Eve, som har en altfor moderne omtanke for de evakuerte barna etter kollegenes smak.
Særlig banker hjertet hennes for lille Edward, som ikke har ytret et ord siden foreldrene ble drept i et bombeangrep.
Og så er det Harry, en flott ung pilot som gjør kur til Eve.
Til sammen gjør disse at historien er både spennende og menneskelig.
Men også at kvinnen i svart bare ender opp med en liten birolle.
Slikt blir det ikke skikkelig grøss av.
Så etter for mange "BØ!" av ha ha lurte deg-typen forsvinner futten fra filmen.
De klassiske klisjégrøssene til slutt passer slett ikke til resten av filmen.
| 0
|
700680
|
Binoche glitrer som fallende stjerne
Tidens brutale gang sårer en kvinnelig skuespiller i møte med en ny generasjon filmstjerner.
Clouds of Sils Maria.
Regi/manus:
Olivier Assayas.
Med:
Juliette Binoche, Kristen Stewart, Chloe Grace Moretz, Johnny Flynn med flere.
Frankrike/Tyskland/Sveits 2014.
2 timer 3 minutter.
Aldersgrense: 7 år.
Egnethet:
Voksen.
Det er tid for metafilmer om aldring og generasjonsmøter.
På kino går Inarritus "Birdman" om en mannlig skuespiller (Michael Keaton) som vil gjøre comeback på Broadway, men føler seg truet av en yngre aktør (Edward Norton).
Parallellen til denne ukas premiere er åpenbar:
Juliette Binoche spiller en berømt, amerikansk skuespiller som konfronteres med en ung hollywoodstjerne (Chloe Grace Moretz).
Langsomt innser hun at tiden går fra henne.
Teksttung og filosofisk
Mens Inarritus svarte komedie er breddfull av lattervekkende ironi, byr den franske regissøren Olivier Assayas på en krevende teksttung og filosofisk stil som nok vil trøtte ut enkelte.
Men før du gir opp, husk gevinsten ved å se Juliette Binoche i nesten hver scene, attpåtil på et imponerende aksentfritt amerikansk.
Hun glitrer i sitt spill, først som selvopptatt diva, dernest som bekymret kvinne rundt de 40 som kjemper mot å bli utdatert.
At hun har assistenten Val konstant ved sin side (Kristen Stewart fra Twilight-filmene), gir oss et vell av samtaler der to generasjoners tankesett kolliderer i rikelig monn.
Som Inarritu turnerer også Assayas et metaplan som peker mot virkelighetens verden: Binoche versus de framstormende Stewart og Moretz.
Skyfenomen i Sveits
Handlingen er i stor grad lagt til de sveitsiske alper der regissøren utnytter et fascinerende skyfenomen som gir filmen dens originaltittel, "Clouds of Sils Maria".
Ved Maloja åler snikende skyer seg som en slange mellom fjelltoppene under visse værforhold.
Filmingen av fenomenet er superb.
I tillegg vokser det til et urovekkende symbol da hovedpersonens comeback-stykke nettopp heter "Maloja-slangen".
Severdig!
| 1
|
700683
|
Mye koseklining og lite kjetting
Å, så mange som kommer til å bli skuffet av filmversjonen av "Fifty shades of Grey".
De som gleder seg til porno, heftig erotikk og nakenhet: skuffet.
De som så for seg Jax fra Sons of Anarchy aka Charlie Hunnam i hovedrollen som Christian Grey: skuffet.
De som offentlig har fryktet maktmisbruk og/eller skal aksjonere utenfor kinoen: "skuffet".
BDSM-entusiaster: veldig skuffet.
De som ikke trenger å bli skuffet er de som leste boka, syntes temaet og selve romansen var pirrende, men den litterære kvaliteten platt.
For på mange måter er filmversjonen mye bedre fortalt enn boka.
I hvert fall som romantisk drama.
Filmen gir en fin ytre skildring av hvordan en romanse utvikler seg, pakket inn i vakre mennesker og ekstremt luksuriøse omgivelser.
Klining og romantikk
Til å være en mann som sier "I don't do romance, and I don't make love.
I fuck.
Hard.", begir Christian Grey (Jamie Dornan) seg ut på usedvanlig mye koseklining og romantiske datingopplevelser.
Sexscenene er både overraskende få, dydige og "vanlige".
Og innvendinger fra kritiske røster i BDSM-miljøer og feministgrupper er helt klart tatt hensyn til på veien fra bok til film: her er ingen tvang, her brukes det stopp-ord, og her er ingen alminneliggjøring av vold i parforhold.
Tvert imot, faktisk.
Når det gjelder å gå utenfor egne grenser, gjør Christian det i mye større grad enn Anastasia.
Og etter at Greys dominante tilbøyeligheter kommer for dagen, blir det mye argumentasjon for og mot.
Det snakkes altså mye, men utføres lite.
For dem som ennå ikke har fått med seg hva "Fifty shades of Grey" handler om:
Den unge, ganske så alminnelige og jomfruelige litteraturstudenten Anastasia Steele innleder et heftig forhold til den unge, kjekke milliardæren Christian Grey.
Men så viser det seg altså at Christians seksuelle preferanser ikke passer inn i det bildet Ana har av romantikk og kjærlighet.
Kjemi og hovedroller
Filmen har to problemer:
Jamie Dornan gjør sitt beste, men er en dukkepen liten fyr som mangler den råskapen og utstrålingen som trengs for at vi skal tro på karakteren Christian.
Du tror bare ikke på at denne fyren er en 27 årg gammel selvskapt milliardær.
Dermed over på problem nummer to: kjemien mellom Christian og Ana, den som gjorde boka til en sitrende opplevelse selv uten SM-sex, blir heller ikke troverdig nok.
Derimot er unge Dakota Johnson en positiv overraskelse som Anastasia.
Hun er akkurat så alminnelig og sjarmerende-søt at kvinner kan identifisere seg med henne.
Tenk å trollbinde en sexy milliardær slik at han er villig til å forandre seg fordi han begjærer dem så høyt!
Hverdagskvinnens våte drøm.
For det er egentlig dette "Fifty shades of Grey" er: en tradisjonell Askepott— eller Skjønnheten og udyret-historie om å være den utvalgte, og om å endre udyret med sin kjærlighet.
Gjendiktet for kjønnsmodne, kåte kvinner.
Men ikke sexy nok.
Og bare en blek kopi av Adrian Lynes "9 1/2 weeks" fra 1986.
## Les også:
| 0
|
700684
|
Festlig svartsyn, topp skuespillere
Alejandro González Inárritu er kjent for sine seriøse dramaer.
Men han mestrer også den ironiske komedien.
Regi:
Alejandro González Iñárritu.
Med:
Michael Keaton, Emma Stone, Naomi Watts, Zach Galifianakis, Edward Norton.
USA 2014.
1 time 59 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Da regissør Tim Burton for rundt 25 år siden valgte Michael Keaton til å spille Batman i stedet for berømtheter som Kevin Costner, Tom Cruise og Mel Gibson, skrev ekskollega Arild Abrahamsen at det var "den mest vellykka Batman på film noensinne.
Keaton er en litt nervøs skuespillertype, med vimsete hodebevegelser og pauser som likner drypp".
Det har han aldeles rett i.
Den samme rare nervøsiteten gjør Keaton også bruk av i rollen som den fallerte Hollywood-skuespilleren Riggan Thomson.
Den fiktive figuren ble i yngre år berømt blant haugevis av amerikanere på grunn av rollen som superhelten Birdman.
For en finurlig henvisning til virkelighetens Keaton i de to Batman-filmene!
Krevende comeback
"Birdman" handler om at 60+-åringen forsøker å gjøre et comeback, av alle ting med et sofistikert teaterstykke om kjærlighet på Broadway.
Det skal bli atskillig verre enn han tror, men til stor underholdning for oss som ser på.
Det man straks legger merke til, er hvor originalt filmskaperen forholder seg til realismen.
I første bilde svever hovedpersonen Riggan (Birdman) Thomson sittende i rommet, som om yoga-posituren hjalp ham å overvinne naturlovene.
Gjennom hele farsen finnes det scener der regissøren gir den avdanka rollefiguren de mest overraskende puff ved hjelp av digitale effekter slik at han får utløsning for sitt raseri over livets mange fortredeligheter.
Det gir komedien tempo og temperatur.
Lange tagninger
Jeg har alltid beundret regissører som mestrer de lange tagninger, ikke minst fordi det ligger så store forberedelser bak.
Her gjør fotograf Emmanuel Lubezki en formidabel oppgave med å bevege et håndholdt, men likevel stødig kamera gjennom Broadway-teatrets lange og trange korridorer.
Det er superelegant gjort og bidrar til realismebruddet, inkludert flere morsomme hopp i tidsforløpet.
I tillegg leverer drevne skuespillere deilige prestasjoner.
Hatten særlig av for Edward Norton som er så munnrapp og utspekulert i møte med Thomson at man kan forstå den eldres fortvilelse.
Emma Stone gjør en frekk og freidig oppvisning som Birdmans datter, og Naomi Watts og et kobbel med andre gode birolleinnehavere omgir Keaton/Thomson og øker hans nervøse framferd.
Gled dere!
Seriøse drama
Den meksikanske regissøren har fått sin stjernestatus etter dypt alvorlige drama som "21 grams", "Babel" og "Biutiful".
I disse dager befinner Inárritu seg i den kanadiske villmarka for å gjøre sluttopptakene til en thriller fra 1800-tallet, "The Revenant", der Leonardo DiCaprio har hovedrollen og Kristoffer Joner en birolle.
Men nå, løp på kino og se hans svartsynte komedie.
Den eneste innvendingen man kan reise til all ironien denne gang, er at når du har ledd ferdig i kinosalen, er historien likevel temmelig fort glemt.
Også slike filmopplevelser har stor verdi.
Jeg spår at "Birdman" vil gi Morten Tyldums "The Imitation Game" en hard konkurranse i Oscar-utdelingen.
| 1
|
700685
|
Glansbildet av Stephen Hawking
Biografifilmer over store menn blir ekle når skjønnmalingen tar over.
Regi:
James Marsh.
Med:
Felicity Jones, Eddie Redmayne, Emily Watson, David Thewlis, Charlie Cox, Harry Lloyd med flere.
Storbritannia 2014.
2 timer 3 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Visst er det imponerende med forskeren Stephen Hawking som i en meget syk kropp har laget avanserte teorier om universets sorte hull.
Men det som gjør inntrykk i virkeligheten, ødelegges av at regissør James Marsh og hans manusforfatter forgyller kona Janes samliv med det handikappete geniet.
Får ikke fram slitet
Leser man artikler i britisk presse eller memoarer av de involverte, slår glansbildet sprekker.
Jane giftet seg med 23-åringen i 1965, men hadde egne ambisjoner i litteraturfaget.
I stedet blir hun redusert til en hjemmeværende 60-/-70-tallshustru som Hawking binder til å ta seg av hans stadig mer hjelpeløse kropp, på toppen av eneansvaret med å stelle og oppdra tre barn.
Filmen er ikke i nærheten av å få fram hvilket slit det var for henne.
Fordi filmskaperne vil formidle en plettfri beundring for det innestengte geniet i det forkrøplete legemet, legges forholdet mellom Jane og Stephen inn i en superromantisk story der detaljene er skrevet om.
Jeg sier ikke at ikke kjærligheten bandt de to sammen i det virkelige liv, men filmversjonen forenkler og lyver – i kjent stil.
Når man bare vet dette, finnes det en rest å glede seg over.
Eddie Redmayne spiller hovedpersonen med en troverdig likhet og ser etter hvert like forkrøplet og syk ut som den ALS-rammede Hawking.
Det er imponerende.
Stakkars Felicity Jones blir satt til å skape et yndig portrett av selvoppofrende Jane, men her sliter regissøren langt mer med å få alderen til å tære på henne:
Vi møter henne som 21-åring og forlater henne 30 år senere, uten annen endring enn at ungpikehåret klippes.
| 0
|
700686
|
Storslått, tullete romepos
Fantastiske bilder og elleville actionscener klarer ikke å redde denne filmen fra sin svake historie og klønete skuespillerprestasjoner.
Etter Matrix-filmene kunne man gjerne bli forledet til å tro at alt Wachowski-søsknene tar i, vil bli til gull.
Slik ble det som kjent ikke.
Og "Jupiter Ascending" er på ingen måte egnet til å relansere dem til eliten av innovative filmskapere.
Filmens heltinne er den russiske vaskehjelpen Jupiter (Mila Kunis), en ung kvinne som viser seg å ha de samme genene som jordens rettmessige eier.
Dermed blir hun helt uforvarende viklet inn i noen avanserte intriger i verdensrommet.
Heldigvis dukker en hybridskapning med jetpack-støvler (Channing Tatum) opp, og redder vår heltinne gang på gang på gang.
Mila Kunis er god på komedie.
Men denne filmens forsøk på vittigheter faller relativt tungt til jorden, og dessverre kommer Kunis også til kort i filmens mange dramatiske actionscener.
Hun faller til stadighet fra høye bygninger, slenges opp i lufta og jaktes på av utenomjordiske drapsmaskiner, men uten at det ser ut til å gå spesielt mye inn på henne.
Nå er riktignok dette manuset fullstendig løsrevet fra all realisme, men det er likevel et problem at viktige rollefigurer er så lite troverdige.
Det aller verste er likevel skurkene.
Det viser seg at tre hauggamle, aristokratiske søsken regjerer over omtrent hele verdensrommet.
I den første scenen hvor vi møter disse, kan man få inntrykk av at vi har ramlet inn i en halvgod skoleforestilling på søsknenes hjemplanet.
Det er pompøst og påtatt, og verre skal det bli.
Selv en kapasitet som Sean Bean sliter med å overbevise, noe som det heseblesende manuset delvis må ta skylden for.
Vi får riktignok se mange imponerende spesialeffekter, flotte bilder og actionscener, men vi rekker ikke å bli kjent med noen av rollefigurene.
Dermed blir det vanskelig å engasjere seg i historiene deres.
| 0
|
700687
|
Underbuksehumor mot diktator
Å dra maktens menn ned i møkka er en eldgammel tradisjon.
Men det blir ikke nødvendigvis god film av det.
(The Interview).
Regi:
Seth Rogen, Evan Goldberg.
Med:
James Franco, Seth Rogen, Lizzy Caplan, Diana Bang, Randall Park med flere.
USA 2014.
1 time 52 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
"The Interview", den mye omtalte filmen som hackere med forbindelser til Nord-Korea skal ha prøvd å stanse, er slitsom å se.
Det skyldes at skikkelsen som James Franco spiller, er så til de grader masete.
Skuespilleren gjorde det stort i den seriøse rollen som fjellklatreren som ble sittende med armen klemt fast under en stein og måtte amputere den på egen hånd for å overleve ("127 timer").
Vulgær intervjuer
Nå er det nesten pussig å se ham utfolde seg i komisk retning som den mildt sagt vulgære intervjueren Dave Skylark i tv-programmet Skylark Tonight der han prøver å skaffe seere ved hjelp av banaliteter og tåpelige sensasjoner.
Som i den altfor lange startsekvensen da Dave intervjuer Eminem og hele tv-kanalen jubler fordi rapperen i deres show hevder at han er homofil.
Dermed er tonen satt for uendelig med sex-skravling mellom Skylark og hans produsentkollega Aaron Rapaport (Seth Rogen) med replikker av typen "they hate us cause they aint us" der slurvete uttale får slutten til å lyde som et hull i baken.
Et hull som ikke finnes i rompa til president Kim Jung Un ifølge filmen, for nord-koreanerne har latt seg overtale til å tro at han forbrenner all energi slik at intet må slippe ut igjen.
Blodig situasjonskomikk
Resten er som kjent et plot der CIA har overtalt Skylark & Co til å ta livet av Kim under et besøk for å intervjue ham.
Farsen er full av vulgariteter og blodig situasjonskomikk som bare sjelden får en til å flire.
Men det er altså en eldgammel sport å dumme ut tyranner ved å dra deres påståtte guddommelighet ned i dritten.
Assosiasjonene går også til norske komikeres Krenk-show denne uka der underbuksehumoren satt løst.
Så da er det kanskje ikke så rart at hovedpoenget i "Intervjuet" blir å avsløre at Kim kan bæsje i buksa, han òg.
| 0
|
700688
|
Mye mord og lite handling
Etter hvert som handlingen, eller mangelen på handling, utfolder seg på lerretet, tar jeg meg i å tenke at denne filmen minner om «Sideways».
Kanskje skyldes det skildringen av et skjørt kompisforhold, hvor den ene bare er snill og velmenende, og den andre er en utkrøpen drittsekk (som selvsagt er ganske god på bunnen, gjesp).
En annen likhet er evnen til verken å være fugl, fisk eller marsvin, og på den måten lande relativt uelegant mellom flere sjangere.
De som likte gørrkjedelige «Sideways» vil sikkert synes at dette er stor kunst.
Dem om det.
Til tross for sin mangel på åpenbar sjangertilhørighet, er det selve storyen som gjør filmen til en trist tidtrøyte.
Den er forutsigbar og banal, og en del av samtalene mellom karakterene hører hjemme i en amatørteatergruppe for unge voksne som fant ut at de ikke likte A4-livet sitt likevel.
Manusforfatteren har gjort et halvhjerta forsøk på å lage overraskende slutt, uten å lykkes særlig godt.
Det virker nesten som om hele hensikten med filmen er å introdusere post-Bond-versjonen av Pierce Brosnan.
Den mest troverdige karakteren er kona til den ordentlige av de to kompisene, «Bean», spilt av Hope Davis.
Hun klarer å skildre hverdagsmennesket ganske godt, selv om hun kjemper mot et manus som tvinger henne til å prate sentimental svada på sengekanten.
Noe mer overraskende er det kanskje at den vanligvis så dresskledde doddisen Pierce Brosnan passer som harry, alkoholisert leiemorder med bart.
Han lever det glade liv på bordeller og i hotellbarer, og det er i sistnevnte etablissement han treffer Danny Wright (Greg Kinnear).
Så skjer det nesten en hel del ting, og alle kan tenke seg til hvordan det ender.
Filmen får plusspoeng for flotte bilder fra Mexico By og Budapest.
| 0
|
700692
|
Den strevsomme transeoppvisningen
Den første timen vil bli slitsom.
Men formen kan bedre seg betraktelig hvis du oppdager at «Breakfast on Pluto» er en poetisk-eksistensiell fluktfabel, laget av et dikterisk geni.
Da detter du om i ekstatisk beundring, som fjortis ved scenekant.
Transvestitter er risikable hovedrollefolk på film, for de fleste oppfører seg som desperate lokalrevy-aktører på billig sprit.
Sånn kan Cillian Murphy også virke, der han utleverer transens ekstremiserte kvinnelighet med en stemme som er mjukere enn salmenynning og bevegelser som det bare finnes kiropraktiske betegnelser på.
Han spiller Patrick «Kitten» Brady, den lille irske gutten som ble etterlatt på kirketrappa (bare ledsaget av to snakkende rødstruper)og vokser opp i en misbilligende vikarmammas kjoler.
«Breakfast on Pluto» går tilsynelatende i stiletthæl-spora etter mange anstrengt fargerike kuriositetsfilmer.
Murphy minner smertefullt om den unge Herodes Falsk.
Han opplever bare voldsomt fargerike Village People-ting.
Blander seg med de seksuelt ambivalente mc-folka med druidesnakket, finner et indianerrockeband med homoseksuell vokalist, treffer en hagenisseimitator med tourette-sjel, sjarmerer de rare bombe-etterforskerne, forfører en homofil tryllekunstner, bor hos de moderlige peepshow-horene.
Hele tida er jåletheten hans så anstrengt at du får følelsen av at filmen gir deg bronkitt.
Det er sånn lenge.
Lenge, lenge føles «Breakfast on Pluto » som å være til stede i en eksotistisk tivolidyrkelse av seksuelt plaga minoriteter.
Handlingen påstår at Kitten leter etter mora som forlot han-henne, men i det visuelle ståket virker sentimentaliteten som et elendig påskudd, og musikken blir livredningsøvelser for en handling som ikke kan puste av bare parfyme.
Så skjer det noe.
Mannedamen vil heller sitte i fengsel enn å leve fritt.
Han trygler politimennene om å få bli i cella.
Slik oppdager du plutselig det opplagte, langt uti filmen.
De outrerte faktene, den påklistra dokkefeminiteten er selvfølgelig et lobotomerende vern mot virkelighet.
Dette er en forlatt gutt.
Forlatte barn opplever seg som verdiløse.
Han kan ikke leve med seg uten å bli en annen.
Seint i filmen oppdager du at «Kitten » er et resultat av utmeldelse.
Han er utmeldt av kjønnet sitt.
Utmeldt av kjæreste-systemet.
Utmeldt av samfunnet, krigen, fordommene, volden og sviket.
Og Neil Jordans film blir en sær, følsom og surrealistisk symfoni om de vergeløses vern.
Den handler om alle de som må leve på siden av seg selv, fordi virkeligheten aldri ble skreddersydd etter deres størrelse.
Det er veldig vakkert og uimotståelig poetisk.
Gi det en sjanse.
| 1
|
700693
|
Farlig brettspill
Det er sjelden at en barnefilm svinger i så tette sirkler som denne.
«Zathura» er en slags space-toer av «Jumanji», og et hus i fri drift gjennom verdensrommet slår garantert luft-tomheten ut av en dyrehage.
Filmen starter med forståelsesfull superpappa Tim Robbins og to brødre som ikke utstår hverandre.
Siden pappaer av og til må på jobb, blir kranglefantene sittende aleine hjemme med et nifst-mekanisk spill de fant i kjelleren.
Når Zathura starter, bombarderes stua med tusen små-meteorer og én stor i en kulestorm som kan minne om «Bonnie and Clyde».
Det er herlig.
Der hvor plenen og forstads-Amerika opprinnelig lå, svever nå Saturn uforstyrrelig, og det viser seg at brødrene må spille spillet sammen for å komme hjem.
Moral.
Moral.
«Zathura» er en skjønn spesialeffektfilm som tar ordet romfart på alvor ved at værelsene virkelig er på tur.
Tim Robbins' litt bisarre funkisvilla blir utsatt for det som i amerikansk TV kalles «radical redecorating».
Underveis møter ungene dinosaurenes astronauter og utsettes for et fotogent utvalg av forferdelser og farer.
Den eneste hjelpen får de fra en newageonaut med visdomsord om familien og framtida, og så går alt forsåvidt som det skulle, for det viktigste for en amerikansk seksåring er tross alt å kunne ta i mot en ball.
| 1
|
700694
|
Voldskrek
Det kommer mye skit på kino.
Denne er nøyaktig dobbelt ille som det meste.
Først forteller filmen en byssende, humpete og liksom-realistisk halvtime om tre unge (ye fancy 'im, I kno') på utkant-tur i Australia.
Deretter forfaller filmen til en detaljert og utspekulert voldsbruk som verken har noe med realisme eller underholdning å gjøre.
«Wolf Creek» er en problematisk film å forholde seg til.
Den skal bygge på autentisk historie.
Det sanne oppsto sånn:
En gang i nær fortid kom en ung australier stavrende ut av villmarka og påsto at han sammen med to britiske jenter var blitt kidnappet og mishandlet av utkant-harryen Mick, som holdt til ved nedlagt gruve et sted bortenfor alt.
Politiet fant aldri dette stedet.
De fant aldri Mick.
De fant aldri jentene.
De fant rett og slett ikke noen ting av det den unge mannen fortalte.
Filmen bygger hele sin virkelighet på en mystisk påstand.
Og like ille:
Voldens eneste mulige øyenvitne så aldri at jentene ble mishandlet eller drept.
All sadismen i filmen har filmskaperne dikta opp — i halvdokumentarismens skjenda navn - som eksotisk underholdning.
De har brukt en tvilsom historie og den antatte mordet på to jenter til de mest avskyelige scenene jeg har sett på kino siden møkkasleppet «Saw 2».
De har også konstruert en Crocodile Dundee-karikatur som seriemorder-modell uten å ha grunnlag for det og uten å tenke gjennom at mange vil tro de ser en virkelig historie.
Det er løgnaktig, usympatisk og urutinert gjort.
Ekkelt:
Cassandra MacGrath blir torturert og drept.
| 0
|
700695
|
Stilig manipulering av filmvirkeligheten
Livet er en drøm, verden en illusjon.
Motivet er eldgammelt, men får en besnærende filmatisk utforming i Marc Forsters psykothriller «Stay».
Med Ewan McGregor og Naomi Watts i storform.
Det er lenge siden jeg har sett en thriller der fotograferingen spiller en så avgjørende rolle.
Her er filmmediet brukt til noe langt mer enn å speile fiksjonsvirkeligheten.
I stedet handler det om manipulering av bildefortellingen.
Personer flyter over i hverandre, til slutt hvem man neimen ikke hvem som er død og hvem som fortsatt lever.
Tja, hva skal man si om handlingen?
Jo, det skjer en bilulykke på en bro i New York.
Og jo, en psykiater ved navn Sam Foster (McGregor) må steppe inn for en kollega og overta en klient.
Pasienten er en ung mann som hører stemmer og vil ta livet sitt.
Fyren heter Henry Letham, et navn til forveksling likt «lethal» (dødbringende).
Har han drept noen, vil han drepe noen eller er han bare sørgelig skyldbetynget og sinnsforvirret?
Ryan Gosling spiller ham overbevisende dystert og febersykt.
Gradvis, men med sikker hånd leder regissøren oss fra trygghet til en slags oppløsning av identiteter.
Har nå herr psykiateren kontroll på tilværelsen?
Hvem er han egentlig selv?
Til slutt sitter du attpåtil og lurer på om det betyr noe at McGregor går rundt i noen underlige høyvannsbukser.
Er det bare et retrogrep, eller er han en forvokst guttunge?
Så drar Forster oss inn i en sammenbruddsspiral.
Han har fått gullgod hjelp av fotograf (Roberto Schaefer) og redigerer (Matt Chesse) til å lage et febrilt og heftig bildespråk.
Enorme husfasader gjør menneskene små og hjelpeløse.
Det løpes i stadig trangere trapper for å peke mot illusjonens irrganger.
Motivet er velbrukt, men utrolig flott klippet.
Et annet grep er å gjenta bildesekvenser, særdeles stilig i scenen med arbeiderne som hever et flygel opp langs en boligblokk.
Små birollefigurer dukker opp på ny og på ny med underlige replikker myntet på hovedpersonene.
For ikke å snakke om alle forbipasserende som filmteamet kostymesjef har kledd opp i nøyaktig like klær, to og tre av gangen.
Stilig detalj!
Når «Stay» likevel ikke får seks terningøyne, skyldes det at storyen til slutt surrer seg fast i sitt eget nett.
Sluttscenene, som mikser fortellingens fortid og nåtid, levende og døde om hverandre, får til slutt alt, men også ingenting til å rime.
Men kjekt var det, lell.
| 1
|
700696
|
Klovn og poet
Italienske Roberto Benigni vant tre Oscarpriser for sin særdeles dristige film «Livet er herlig» (1997).
Den gang var grepet å lage en komedie av fangeoppholdet i en nazileir.
Nå forsøker regissøren seg igjen, men lykkes ikke like godt.
Jeg likte Benignis konsentrasjonsleirfabel.
Men ikke alle mente den gang at det går an å møte et ondskapsfullt regime med slik fantasi.
I «Tigeren og snøen» blir svakhetene i regissørens eksperiment tydeligere.
Atter en gang spiller Benigni en drømmer.
Attilio er en dypt forelsket poet som brått havner i Irak i 2003 for å redde sin kvinne fra døden.
Det skjer idet usanske soldater bygger opp til invasjon.
Men fungerer klovneriene i denne tragiske settingen?
Ja og nei.
Rent glitrende er ironien i scenen der den selvsentrerte Attilio er tatt til fange av invasjonsstyrkene sammen med en gruppe irakere.
— Jeg er italiener, gauler poeten.
Og fortsetter skjønt medfangene blir sprø.
Vi i Vesten tar for gitt at vår vestlighet skal redde oss ut av krigens gru.
Bra spott.
Men like ofte smaker Attilios selvopptatthet mer flaut enn av besk satire.
Klovnerier blir til støy mot en bakgrunn vi kjenner fra tre år med tragiske nyheter fra Irak.
Som scenen der han spretter rundt i et minefelt uten å begripe hva han gjør.
Eller den langtrukne scenen der han blir mistenkt for å være selvmordsbomber.
Det er en lise når klovnen endelig får seg en alvorsstøkk.
Intet skal røpes, men bildet sitter pang.
Det blir altså rent for mye skvalder, armfekting og gjentakelser i Benignis spill.
Men ingen skal ta fra ham æren for de poetiske fantasiene.
Drømmen der han gifter seg til toner framført av selveste Tom Waits, er surrealistisk morsom.
Tigeren og snøen dukker nydelig opp.
Hyllesten til kjærligheten kan man også like, iscenesatt i tilbedelsen av Vittoria.
Hun spilles av Benignis kone Nicolette Braschi (som i «Livet er herlig»).
Slik takker regissøren for at kvinnen i hans liv holder ut med klovnen.
| 0
|
700697
|
Lite nytt fra Harlems bakgater
Vil man ha innsikt i hvor tøft det kan være for svarte ungdommer i USA å finne en lovlig levevei, gir «Get rich or die tryin'» grelle eksempler.
Men storyen om gangsteren som forsøker å bli en anstendig rapper, spiller for mye på grov vold.
Den kyniske voldsbruken blant narkolangere i svarte bydeler i New York kan sikkert være så ille som regissør Jim Sheridan skildrer den.
12-åringen Marcus opplever at moren hans drepes brutalt av noen i miljøet.
Det gir bra autentisitet at hovedrollen spilles av rapartisten Curtis «50 cent» Jackson.
Men den nesten to timer lange filmen blir etter hvert for klisjéfylt.
Gåten om hvem faren til Marcus er, gjetter man svaret på lenge før avsløringen kommer.
Narkogjengledere kappes om å ta hverandre, eller bruke sine småslaver til å hevne seg.
Regissøren burde skåret ned på en del av oppgjørsscenene.
Et lyspunkt i elendigheten er søte Joy Bryant som spiller kvinnen i Marcus' liv.
Men heller ikke denne rollen løftes himmelhøyt over de figurer vi kjenner fra utallige filmfortellinger med lignende tema.
| 0
|
700698
|
Urtrist skjørlevnet med Johnny Depp
Det finnes knapt noen annen grunn til å se «Libertine» enn at Johnny Depp og John Malkovich spiller sentrale roller, sistnevnte med den aldeles ugjenkjennelige spissnesen til 1600-tallskongen Charles II.
— Dere kommer ikke til å like meg, sier Depp og klør seg demonstrativt i skrittet.
Han har så inderlig rett.
John Wilmot, jarl av Rochester, var en notorisk drukkenbolt og horebukk, berømt for sine utskeielser i hoffet til den engelske kongen.
Libertineren døde 33 år gammel, høyst sannsynlig av syfilis.
Det kulturelle alibiet for overhodet å interessere seg for ham, skal være at fyren hadde en pasjon for teater og poesi.
Han lærte opp sin elskerinne Elisabeth Barry til å bli datidas største kvinnelige skuespiller.
Samantha
Morton spiller henne med den riktig sta egenviljen hun måtte ha på den tida for å klare seg som kunstner.
Det beste man kan si om filmen, er at Depp overbeviser som et-drikk-og-vær-glad-profet.
Skjønt glede og glede, den er etter hvert skrumpet kraftig inn etter år med kynisk rangling.
Med innhule kinn, sluknet blikk og et utslitt lem erkjenner fyren brått at han har mistet evnen til å føle - nesten.
Men hvorfor skal vi interessere oss for ham?
Det lurer jeg fortsatt på.
At Wilmot skulle være en lidende kristusskikkelse, som underteksten antyder, er en latterlig allusjon.
For når syfilisen setter inn med byller og galskap, kan man muligens føle med stakkaren, men ikke stort mer enn med en rotte som ligger halvdød i fella.
Regissør Laurence Dunmore benyttet en dyktig fotograf, Alexander Melman.
Med en passe delirisk kameraføring og en nitrist brun-grønn-grå fargeskala, raver svirebrødrene rundt i det Sodoma-Londonske hoff så gjørmen skvetter.
«Libertine» er ikke annet enn en illustrasjon av det gamle ordet «skjørlevnet».
Man kan heller gå til ordboka for å finne ut hva det betyr.
| 0
|
700699
|
Simpsons-episode fra South Park
For en del år siden jublet jeg da ironien døde.
Det var forhasta.
Ironien fantes av en grunn.
Ting som denne filmen skulle forsvinne ved fordampning før de ble til.
Det finnes en scene i «North country» da en allerede tvilsom film forvandles til Simpsons-episode.
Det er da sønnen til Charlize Theron ikke får pasninger fra de andre på ishockey-laget fordi mora jobber i kullgruvene.
Alle hater henne.
Alle mennene, alle barna, inklusive hennes egne, alle direktører og fagforeningsfolk og kollegene og været hater henne, alle kvinnene og hennes egen far hater henne, for de amerikanske nordområdene er en slags politisk tilbakestående nasjonalpark som kanskje vil få FN-medlemskap i neste århundre hvis befolkningen slutter med å røyke i dusjen.
Og dessuten pucken.
Hater henne.
Den ufrivillige komikken gjør at hele forutsetningen for filmen utsettes for rensende ironi.
Siden det seksuelle hatet mot kvinner må bli så aksentuert at også Ricki Lake-segmentet skal skjønne det, har regissøren skapt en emosjonelt tilbakestående underklasse av hvite amerikanske arbeidere.
Hele den samla gruvearbeiderbevegelsen er så udanna, uskjønt vulgær og hjerteløs at den hører hjemme i en South Park-episode.
1989.
Theron spiller alenemor som blir slått av arbeider-ektemannen.
I et forsøk på å forsørge seg og ungene, tar hun jobb i et dagbrudd for kull.
Men kvinner er ikke velkomne der.
Og de er så lite velkomne at antatt veloppdragne familiefedre antaster dem seksuelt så å si daglig, med arbeidsledernes og direksjonens velsignelse.
I et forsøk på å finne opp en Martin Ritt-film, skaper regissøren Niki Caro, som også gjorde «Whale rider», en hat-orgie som vi heldigvis sjelden ser i seriøse dramaer, og som antakelig ville vært et lovbrudd om den ikke rammet hvite industriarbeidere.
Utenom Theron finnes det bare tre mennesker med normalt følelsesliv:
Hennes melankolske mor (Sissy Spacek) og de to mannlige ikke-arbeiderne Woody Harrelson og Sean Bean.
Og etter hvert Frances McDormand i rullestol.
Filmen beveger seg i et kleint føleri-landskap langt, langt inne i det usmakelige, og den er trist, unødvendig og skadelig lattervekkende i all sin ferd.
Seksuell trakassering av kvinner er et fælt problem.
Hold det for Guds skyld unna tenkerne i Hollywood.
| 0
|
700700
|
Pinlig moro med mammagutt
Hallo — ny tendens innen Hollywoods komediemanus:
Hva gjør foreldre med voksne, bortskjemte unger for å lære dem til å ta ansvar for eget liv?
«Mambo» er et skrekkeksempel.
For tida driver Meryl Streep og bekymrer seg for sin 23 år gamle, hjemmeboende sønn i den velmente, men teite «Nære og kjære»-filmen.
Den seiler nå opp som en tynn redningsplanke når du skal unngå morgendagens premiere på «Mambo».
Uttrykket «kort og godt» blir ubrukelig for et handlingssammendrag.
Storyen er uttværet og pinlig:
Et ektepar i slutten av 50-åra hyrer ung dame (Sarah Jessica Parker) for å få husets mammagutt til å flytte ut.
Den bortskjemte snørrvalpen (Matthew McConaughey) er 35 år og vet ikke forskjellen på en vaskemaskin og en komfyr.
Damene han dater, dumpes straks de får kjærlighet i blikk.
Det beste man kan si om McConaughey er vel at han har et klysete utseende som kler rollen.
Regissør Tom Dey sliter med et elendig manus og dynger derfor på med paintballskyting, jordekorn og delfiner som biter.
Det ramler inn med ulogiske handlingstråder, håpløs klipperytme og skuespillere som spiller redselsfullt.
Får vi de filmer vi fortjener?
Har man spilt curling med egne barn, gjort dem til dumme stein som må kostes og feies for til de dauer, så går det som det går.
| 0
|
700701
|
En manisk-musikalsk Untergang
Du får aldri se noe som likner.
Nyinnspillingen av Mel Brooks' filmmusikal «Det våres for Hitler» er det mest patologiske som noensinne ble laget innenfor virkefeltet til ti fire fingrer og et noteark, og skuespillerne overdriver den naturlige galskapen i seg som koffeinfyrte filialbanksjefer på sensitivitetskurs.
Den skal være sånn.
Denne visuelt uansvarlige musikalen skal undergrave god smak med så militant gjennomførthet at den saboterer sin egen humor.
Handlingen forteller om en nerkjørt Broadway-produsent som i et desperat forsøk på å tjene penger på konkurs, setter opp musikkspillet «Det våres for Hitler».
En utemma dueslag-nazi på hustak har skrevet sin musikalske hyllest til den tyske politikeren.
Produsenten gnir seg mot rike enker for å skaffe penger, han lurer med en naiv, uopplevd revisor og han hyrer et slags homofilt konsortium av pastellerte scenekunstnere sånn at musikalen virkelig blir en sikker flopp.
Ingen kunstarter i verden bortsett fra sveits-østerriksk lønnetrekkspill har frambragt så mye grotesk, hjernefiendtlig visvas som musikalene.
De fungerer som et offentlig akseptert hjemmested for syngergien mellom de bevisst tanketomme.
Tenk på den forkle-kledde frilufts-nynna i «The sound of music», tenk på Madonna som argentinsk politikerhustru i «Evita».
De var elleville parodier på seg sjøl.
Mel Brooks elsker musikaler, og han elsker å drive gjøn med dem.
Sangnumrene i «The producers» er delvis genialt fengende, samtidig som de ugne tekstene speiler en hel sjangers idioti.
En sang som «I don't know how to love him» fra «Jesus Christ Superstar» er egentlig hjerteskjærende tåpelig hvis man tenker gjennom den, og kanskje trenger vi en musikal om Hitler for virkelig å se det.
Etter å ha vært scenemusikal på Broadway er Mel Brooks' film blitt film igjen med skuespillere som nesten vrenger utsida inn i bestrebelsene på å lage støtende underholdning.
Nathan Lane som produsenten spiller med så nøyaktig finslipt anarki at han nesten ikke er morsom, men trist.
Den aldrende speidergutten Matthew Broderick (44 år) vakler rundt med suttekluten parat.
183 centimeter høye Uma Thurman ser ut som en velteferdig Rosenberg-kran eller en isoporfylt Ikea-sjiraff i samme rom som den 20 centimeter lavere Lane og den 10 centimeter lavere Broderick.
I filmen skjer det uunngåelige at musikalen blir en suksess.
I 1968 forestilte man seg at det kunne skje ved at publikum trodde det så en satire.
Den vrien er egentlig unødvendig nå.
Vi elsker alt, og jeg mintes muntert Hitlers eksotistiske operettefakter i «Der Untergang» da jeg så «The producers».
| 1
|
700703
|
Velment Streep, småsøt Thurman
Dette er så velment, så velment, Meryl Streep.
Men komedien du har lånt ditt blide åsyn ut til, halter av gårde som en dum sau.
Haltingen tar ingen ende i en film som regissør Ben Younger sliter med å avslutte.
Ørlite grann kan røpes av handlingen:
Streep er terapeut for nyskilte Uma Thurman, 37 år gammel, barnløs fotoprodusent.
Terapitimene får nytt innhold når klienten forteller at hun har forelsket seg i en 23 år gammel kunstmaler (Bryan Greenberg).
For at dette overhodet skal bli noe å le av, finnes det selvfølgelig et hemmelig poeng som avsløres sånn cirka halvtimen uti filmen.
Alt som skjer før det, virker underlig oppstyltet og gir assosiasjoner til barnslige highschoolfilmer (kunstmalerens venn hiver bløtkake i trynet på jenter som ikke vil ha sex).
Alt som skjer etter at poenget røpes, er enkel snusfornuft.
Du nikker jo-jo og ja-ja til konfliktene som oppstår når moden kvinne forsøker å leve umoden mann.
Eller når beilerens mor misliker sønnens valg av religiøse årsaker.
Men mest av alt humrer man av Streeps hårfrisyre og antrekk, full av sjal og kulekjeder.
Skrekkelig, Meryl, men stilig at du tør!
| 0
|
700706
|
Bohempudler
Viterne sier at musikkspill er på vei inn igjen.
Det er synd.
Musikaler skulle være noe førtidspensjonerte ektepar drar til London for å se som en feiring av for mye fritid.
«Rent» er et eksempel på hvorfor.
Den såkalte rockeoperaen legger seg inntil «La Boheme» og skildrer et kunstnermiljø av fattige, kompromissløse, homofile, heterofile, transvestittiske og aids-smitta i New York 1989.
Den består av 2 timer og 15 minutter smektende idolrock og lange, lodne tepper av oppstemt, sjølfornøyd sangtimentalitet.
En bohem er en mann som aldri stanser og forteller hvordan han har det, derfor finnes det nesten ingen kvinnelige bohemer (spøk! spøk!).
I «Rent» møter vi en Friends-nær følsomhetsgjeng av «hvordan har vi det i dag?»-folk.
De er fjesfine som menneskepudler, og de stråler i mytebyens Rundthverandreland som om de nettopp satte til livs en Fedon-frokost med blåbæryoghurt og bibelsteder.
Jeg har sett mange usannsynlige forsøk på å framstille lidende kunstnere på film, men dette er antakelig ett av den fortløpende musikk-ironiens store høydepunkter.
Her snadrer mange snoddaser.
Han ene fyren som ikke syns synd på folk med aids, kan stille seg ytterst til venstre og lese Clas Ohlson-bladet sitt.
Vi andre føler med alle hiv-smitta så godt vi kan, men ikke alle liker at en grotesk virustragedie blir gjort til gjenstand for smektende zombie-musikk med en fattigdoms-flørt som er glatt som sundasmurt banansklie.
Det finnes to ganske gode scener i filmen:
Musikal-høydepunktet «Bohemians» med verbalflink kafebord-libretto og Maureens Mø-performance tar tak i deg.
Resten er jamrende, innsmigrende junkmøl.
| 0
|
700707
|
Sviende barne-Sodoma
Det svenske ungdomsdramaet «Fjorton suger» er et dypt rørende, dypt forstyrrende drama med en irriterende form.
I hendene på en fjortenåring ser en ølboks ut som en usikra bombe, som en slibrig ting og et kulturelt overgrep.
Det følger mye voksenskam med å se denne filmen.
Elin Ahlberg spiller overklassejenta Emma på fjorten.
Hun havner på fest med storebrors venner og blir promillevoldtatt av hans kamerat mens hun ligger i alkoholkoma i ei seng.
Resten av filmen skildrer egentlig bare hvordan hun går i passiv sorgrus gjennom en verden som ikke aner noe, inntil den nedbrutte jenta tar en svær stein og knuser Hennes & Mauritz-plakaten med bikinimodell.
Deretter tar hun tak i ting.
«Fjorton suger» er laget etter et tilnærma dogmemønster med vimsete kamera, uskarpe bilder og improviserte replikker.
Det gjør at filmen virker gammeldags og slitsom, men antakelig effektiviserer den rotete stilen troverdigheten.
Nesten hele handlingen består av fulle småunger, og i en normaldramaturgisk form kunne den evindelige festinga ha virket påtakelig monoman.
Nå får man faktisk fornemmelsen av å sitte måpende i et virkelig barne-Sodoma, og Martin Jerns kompromissløse manus skaper en hverdags-surrealistisk forestilling om at vi alle lever i en underlig, retningsløs verden der ingen passer på noen.
Skuespillere som kanskje ville ha virket kylling-aktige i en dramatisk oppbygd konfrontasjonshandling, virker tilforlatelige i virvaret.
Formen funker også etter filmens hensikt da handlingen samler seg til reaksjon, og den vanligvis kalde bror Markus sitter og griner over søsteras barnebilde, mens foreldra danser dritings i første-etasje.
Det svir.
Det svir noe aldeles forferdelig.
| 1
|
700708
|
Rottealarm!
Om du befinner deg for eksempel på et sykehus eller et skolekjøkken, og det plutselig dukker opp en rotte.
Da blir det alltid hyl og hysteri.
Antakelig kommer det på nyhetene også.
Men Svein, som har den rampete og ledningsgnagende, men nusselige hetterotta Halvorsen som kjæledyr, forstår ikke at folk ikke ser forskjell på hetterotter og kloakkrotter.
Eller hvorfor alle synes at rotter er ekle skadedyr, mens katter og hunder bare er søte og snille.
Hvorfor kan ikke også rottene få være seg selv og leve i pakt med sin natur, uten å bli møtt med så mye fiendskap og fordommer?
Egentlig er «Svein og rotta» en ganske tradisjonell barnefilm: norske filmskapere har alltid hatt en forkjærlighet for litt nerdete unger som snakker veslevoksent.
Og søte dyr, nifse rektorer, konflikter i venneflokken og passe doser bæsj går selvsagt rett hjem.
Men slikt smårusk av noen klisjeer glemmes glatt når du så raskt blir engasjert og rørt av denne fornøyelige filmen.
De sentrale barneskuespillerne er både skjønne og flinke, og historien har både varmen, spenningen, konfliktnivået og følelsene som skal til for en super barnefilmopplevelse.
«Svein og Rotta» også er befolket med en del fantastiske biroller, som bidrar til at denne herlige feelgoodfilmen er like kjekk for voksne ledsagere som for barna:
Bjarte Hjelmeland som rottehatende kloakksjef, Steinar Sagen som blind mann på førerhundjakt og Jan Gunnar Røise som überkool lærervikar.
Men prisen for beste birolle må likevel gå til Håvard Lilleheie som svensk konferansier på kjæledyrkonkurransen.
Helt hysterisk!
| 1
|
700709
|
Hvordan prinsen får sine horn
Før i tiden, når eventyret var slutt, levde de lykkelig alle sine dager.
Nå kommer oppfølgerne og forteller oss at en lykkelig slutt bare er begynnelsen på nye problemer og konflikter, og at vi lærer og utvikler oss hele livet — særlig i motgang.
En eventyrrealisme som er vond å svelge for de mest konservative eventyrromantikerne, men som kanskje også har sine gode sider.
«Askepott II» og «Lady & Landstrykeren II» finnes.
«Løvenes konge» har snart like mange oppfølgere som «Politiskolen».
Så hvorfor spare den bedårende «Bambi» for denne oppfølgerkåtheten, som selvsagt også har en økonomisk side?
Ungene som ser «Bambi 2» kommer helt sikkert ikke til å bli gode jegere når de blir store.
De kommer heller ikke til å synes at jakthunder er søte.
De vil være skeptiske til gutter som heter Ronny og som snakker med bred Oslo østdialekt.
Men de vil elske de søte, snille og småbarnspludrende dyrene i skogen og se filmen igjen og igjen på DVD om noen måneder.
Hvordan kan de la være?
Hvem kan motstå så mange sprelske, skjelmske lodne nøster med store øyne og milelange øyenvipper, innhyllet i lystige sanger om våren som snart kommer?
«Bambi 2» starter når Bambis mor er skutt, og faren, selveste Fyrsten, motvillig må ta seg av Bambi.
Med milltiær disiplin og god, amerikansk moral oppdrar han sønnen.
Det er spennende nok.
Animasjonen er selvsagt superb.
Men morsomhetene er Disney-morsomme, spenningen er Disney-spennende, og kjønnsrollene er Disney-tradisjonelle.
Og romantikken er Disney-romantisk.
| 0
|
700710
|
Med adresse til Guantanamo
Den politiske filmen er blitt høyaktuell igjen:
George Clooneys film om kampen mot kommunisthateren McCarthy har premiere samtidig med filmen om Dag Solstads oppgjør med AKP(m-l), "Gymnaslæreren Pedersen".
Clooney går 50 år tilbake i tid, skrur fargene av og gjenskaper en epoke i amerikansk samfunnsdebatt som landet ikke bør være stolt av: McCarthyismen.
Den syke mistenksomheten mot enhver borger som kunne tenkes å ha hatt blitt smittet av kommunistisk tankegods.
Den erkekonservative senatoren Joseph McCarthy førte an i en iskald krig mot mulige fiender av USA.
Tusenvis av kvinner og menn ble uthengt som kommunister og mistet jobbene sine.
Vel å merke uten å kunne forsvare seg mot anklagene.
Men journalister i fjernsynsselskapet CBS våget å stå opp mot McCarthy.
Legendarisk i så måte er Edward R. Murrow, programleder for det analytiske og meget populære nyhetsprogrammet «See it now».
Hans innsats ble faktisk dødsstøtet som felte heksejegeren.
Clooney har vært med på å skrive et riktig godt manus.
Særlig elegant er bruken av autentiske fjernsynsopptak fra senatshøringer midt på 50-tallet, samt en rasende tale som senatoren holdt i CBS etter at Murrow hadde hengt ham ut.
David Strathairn gjør en glitrende tolkning som Murrow.
Han får fram hans analytiske evner, dristige vågemot og moralske integritet.Clooney spiller rollen som produsent Fred Friendly, men holder seg kledelig i bakgrunnen.
Som regissør har han vett til å holde fokus på Murrows innsats.
Høy 50-talls-autentisitet oppnås ved at filmen er laget i svart/hvitt, samt nitid nøyaktighet i klesstil, frisyrer og brilleinnfatninger.
For ikke å snakke om all røykingen, selv i beste sendetid på tv.
Å kjempe for en høy etisk standard i samfunnet koster.
Som filmen antyder, førte CBSs seier over McCarthy til at annonseinntektene gikk ned.
På slutten av 50-tallet var en programleder av Murrows kaliber lite salgbar.
Stasjonen beveget seg fra det seriøse til det mer kommersielt underholdende.
I dag trengs en hærskare av Murrower, modige og pågående journalister som tør å forsvare menneskerettighetene.
Enten det dreier seg om ytringsfrihet eller retten til å forsvare seg mot anklager.
| 1
|
700711
|
Pinlig enkel pamflett
«Sophie Scholls siste dager» er i lange sekvenser en så pinlig ting at man vet ikke riktig hva man skal si.
I stedet for å lage en streit martyrfilm, setter tyskerne i hop et gjennomsiktig stykke fjernsynsteater for grunnskolen, og verre enn det er nesten ingenting.
Sophie Magdalena Scholl og bror hennes var med i Den Hvite Rose, en liten, intellektuell motstandsgruppe i krigens nazi-Tyskland.
Filmen forteller om hvordan de ble tatt, forhørt, dømt og henrettet.
For etterkrigstyskere har det vært et uutslettelig mareritt at alle tror at tyskerne sto bak Hitler.
Filmen om Sophie Scholl kommer mistenkelig seint og ser ut som om den skal forbedre inntrykket, sjøl om Den Hvite Rose besto av omtrent tjue mennesker.
I denne filmen smiler alle småfolka oppmuntrende til landssvikerne, mens øvrigheta hyler og bærer seg som gode pamflett-nazier.
Regissøren lar oss ikke bli kjent med hovedpersonene, men går rett på sak.
Søskenparet arresteres, og Scholl avhøres og etterforskes.
Dermed går filmskaperne den ideologiske ungdomsskoleløypa:
De snille folka har alle de gode replikkene, de slemme brøler en bråte bås.
Man har til og med funnet en merkelig figur med halve øyne til å avhøre Scholl, og hun forutsier og støtter EU ved å si at ungdommen ettter krigen vil samle seg til et nytt sterkt Europa.
Man merkt die Absicht.
Tyskere er best på rein propaganda.
Filmen har to gode scener.
Når Sophie samler all sin styrke for å kunne lyve for etterforskeren.
Når hun et kort øyeblikk gir uttrykk for rein dødsangst i stedet for martyrisk stolthet foran døden.
Resten stinker.Avhør:
Julia Jentsch i en parodisk skildring av nazi-rettssak.
| 0
|
700712
|
En vemodig film om tapt idealisme
«Gymnaslærer Pedersen» er verdt å se som et speil for vår tid.
Vi kan le av galningene som trodde på væpna revolusjon for 30 år siden.
Men på sitt beste var AKP(m-l)-erne drevet av en idealisme som knapt finnes i dag.
Hans Petter Molands film gjenskaper essensen av Dag Solstads berømte oppgjør med egen m-l-tid på 1970-tallet.
En humoristisk-ironisk tone ligger som tynn glasur over en dypest sett vemodig film.
Det svarer til paradokset i Solstads roman:
«Et kommunistisk parti skal en passe seg for», men se nå «den indre jubel» som lektoren kjenner ved å minnes sine 10 år som revolusjonær.
Rødt skjørt over en kvinnebak er et talende åpningsbilde fra regissør Molands hånd.
Så sleper Kristoffer Joner seg opp bakkene i Larvik seint på 60-tallet.
I raske skisser får vi se hvordan gymnaslæreren finner sin bibliotekar, gifter seg og får en sønn.
Snart er vår helt fanget i sitt tosomme, småborgerlige liv.
Joner har fått en rolle av det slag han oftest har spilt og mestrer så godt:
Den sjenerte, forkomne mannstypen som ikke trives i eget liv.
Er det derfor han blir et så lett bytte for den store vekkelsen som hjemsøkte vårt land?
Jan Gunnar Røise (Hawaii, Oslo) er en strålende Werner, eleven som lærer lektor Pedersen om klassekamp.
Stig Henrik Hoff entrer scenen som pågående arbeiderkommunist i livlige trappediskusjoner.
Snart er Joner'n sugd inn i Partiet med de hysteriske sikkerhetsrutinene for hemmelighold av møter og identitet.
Bra parodi!
Det eneste som ikke sitter helt, er hårfrisyrene.
De er ikke så rett avkutta og skrekkelige som de faktisk var.
Solstads roman rommer gåter:
Hvorfor ga noen 10 år av sitt liv til et parti som forlangte selvutslettelse av medlemmene?
Hvordan gikk det med dem som ofret alt, men oppdaget at revolusjonen likevel ikke kom?
Gåtene bakes inn i Pedersens fortelling om kamerat Nina, legen som blir en leder i Partiet.
Moland illustrerer på stilig vis hvordan Idealisten trer inn på arenaen.
Ane Dahl Torp monteres inn i et stilisert kommunistopptog.
Dette er Pedersens rake motsetning:
Forløpersken Nina, brennende solidarisk med arbeiderklassen, villig til å proletarisere seg og å bruke våpen for å velte kapitalistene.
Dahl Torp spiller henne med troverdig glød og fanatisk autoritet.
Skremmende bra.
Sexscenene må være der for å overbevise oss om jubelen Pedersen føler i forholdet han og Nina innleder.
På festlig og tekkelig vis har Moland løst den minneverdige scenen der de to står på henda, nakne, oppetter veggen etter endt sengehygge.
Portrettet av Nina får ypperlig fram hvordan Partiet kverket individuelle behov.
Hennes puritanske, firkanta sinn skildres i stadig mer grelle eksempler.
Moland balanserer hårfint på kanten til det parodisk forskrudde uten å tape alvoret av syne.
Sluttbildet er på kanten til patetisk, men har moralsk symbolkraft:
Har idealismen og solidariteten med de fattige avgått ved døden?
Vel verdt å se, folkens.
| 1
|
700713
|
Pocahontas i naturpoetisk syttitallsfilm
Finn den roen som ellers bare oppstår med beinet i gips, len deg atavistisk tilbake og forsvinn inn i Terrence Malicks filosofisk svangre estetisme.
«The new world» er hundreårets mest overraskende tilfelle av rein filmkunst, og den kommer akkurat da alle egentlig hadde gitt opp alt og ventet på «Shrek 3» eller «Skrik 4».
Tittelen Den nye verden kunne vært ironisk, hvis det ikke hadde vært for at Malicks panteistiske opphavs-historie ikke inneholder ironi og ikke har plass for den.
Fortellingen om den moralsk uflidde erobrergjengen som kommer seilende inn i ei amerikansk indianerbukt i Virginia i 1607, handler om tilhørighetens guddommelige enkelhet og Europa som forfallets vugge på jord.
Den handler om lykken ved å leve som en psykomateriell del av omgivelsene, og den handler om erobrernes hjemløshet og fortjente uro.
Det finnes en nesten medisinsk kontrast mellom sjøfolkas pompøse grådighet og indianerne med de myke, landskapsbefølende bevegelsene.
Jeg har aldri sett det vi kaller urfolk bli skildra på denne måten.
De såkalt naturelle i Virginia-skogen har en sky, ballettaktig framferd som minner om ville dyr.
De værer og skvetter, og første gang vi møter indianerprinsessa Ingenting (egentlig Pocahontas), imiterer hun hjort i engene og kjærtegner luft og lys.
Jeg blir frustrert over å skrive om «The new world», for filmen fører til en poetisk våkenhet som er nesten umulig å beskrive.
Malicks historie beveger seg etter en egen stil og logikk.
Den har fortellerrot i 1970-tallet (Malick skrev manus da) og skildrer verden med et bevisst fravær av aggresjon.
Volden i denne filmen er fredeligere enn søvnscenene i en normal 2006-produksjon.
De seine, respektfulle bildegangene med såkalt «available light» og den naturtilhørige mystikken gir rom for følelser og kontemplasjon på kino (et mirakel! et mirakel!).
For en ganske vanlig støvlettbruker går det an å fornemme den lengselen etter menneskets opprinnelse som egentlig styrer alt det vi ikke får til, og «The new world» blir en film om en innvandring som aldri skulle ha skjedd sjøl om den var uunngåelig.
De korte scenene i England skildrer Europa som et kunstferdig utforma bur, der alt som var ekte sitter fanget i formalisme.
Malicks dyrking av det opprinnelige Amerika er både forelska og resignert.
Musikken er fantastisk.
Under noen scener lunter et overraskende klaver — til andre har James Horner laget en slags musikalsk natur, et teppe av elektronisk frambragt pluralisme som tar med alle lyder og alle toner i universet.
Malick klippet filmen rundt den ferdige musikken, og virkningen er nesten hypnotisk.
Colin Farrell er helt vanlig som John Smith, den britiske soldaten som levde blant indianerne.
Christian Bale er like vanlig som den snille ektemannen.
Prinsessen blir forheksende spilt av den sveitsisk-tyske inka-jenta Q'Orianka Kilcher fra Alaska.
Hun var 14 år og spilte gitar på gata i Santa Monica da filmfolka fant henne.
Kilcher blir snart ei stjerne.
Om to år tar hun kokain i en BMW uten tak, og så er Malicks film endelig slutt.
| 1
|
700714
|
Storslått Hopkins med fartsdilla
For en herlig film!
Den newzealandske regissøren Roger Donaldson har gjort et skup ved å få Anthony Hopkins til å spille hovedrollen som pensjonisten Burt Munro.
Munro var en livs levende herremann fra Invercargill på New Zealand, født i 1899.
Har du virkelig dilla på motorsykkel og fart, vet du sikkert hvilken bragd han gjorde på 1960-tallet.
Hvis ikke, dropp leksikonet og la filmen formidle historien.
For dette er nydelig fortalt.
Til å begynne kan man tro at Munro er en snurrig kar med rare griller i hodet.
Naboene irriterer seg over at han aldri slår plenen, men — vroom-vroom-vroom - herr Munro har siden 1926 mekket i et skur på sin Indian Scott motorsykkel 1920-modell.
Etter nesten 40 års trimming er motoren så bra, tror Munro, at han kan sette ut på sitt livs reise:
Til saltslettene ved Bonneville i Utah i USA.
Her finnes en halvannen mil lang, flat slette med et unikt veigrep - perfekt for eiere av alskens motorkjøretøyer til å prøve seg på fartsrekorder.
Hopkins svikter som vanlig ikke.
Den 68 år gamle, vidunderlig drevne briten har krøpet på innsiden av den fartsfrelste, distré pensjonisten.
Slik viser han oss et livlig, hjertevarmt menneske som forfølger sin drøm til tross for skrantende helse.
Det er en fryd å se en så usentimental, ujålete og jordnær rolletolkning.
Filmen er litt av en roadmovie.
Veien går bokstavelig talt over vann til å begynne med.
Vår helt får seg og motorsykkelen over Stillehavet til Los Angeles ved å jobbe i byssa på et skip.
Derfra går turen mot Bonneville.
Overalt trenger Munro hjelp fra folk han møter, noe han får på grunn av sitt streite vesen.
Regissør Donaldsons manus er klokt skrevet.
Det myldrer av episoder og bifigurer som belyser hovedpersonen og lar oss komme på parti med ham.
Når så arrangørene av Speed week i Utah nekter den ikke påmeldte pensjonisten å starte, er vi hekta.
Også du vil synes de er større tullinger enn han som har reist halve jorda rundt for å kjøre sitt livs løp på selvmekka sykkel.
Se selv hvordan det går.
| 1
|
700715
|
Romantisk bunads-ekshibisjonisme
Bak all den lettvinte kiosk-romantikken i «Memoirs of a geisha» vil man sikkert oppdage en delvis fordekt påminnelse:
Det finnes ingen store kulturer der kvinner ikke mishandles.
Under dekket av forskjellige former for styrt næringsfrihet og bunads-ekshibisjonisme deler menns kulturer et uforgjengelig, uutslettelig overflate-idioti:
Ikke i én av dem kan en kvinne gå inn i et rom uten å lure på hvordan hun ser ut i stedet for å tenke på hva hun skal si.
Når mennene er blitt enige om at det endelig er fred dem i mellom, kommer de framleis til å bli fulgt til FNs Hovedforsamling av universitetsutdanna damer som vil grine hvis strømpebuksa rakna.
Alle kulturer deler på det:
Kvinner blir ikke oppdratt, men skamfert.
De er geishaer.
Se så fine de er.
«Memoirs of a geisha» er ikke en feministisk kampfilm, men et romantisk drama med noen behags-sviende bilder av urettferdighet, sjalusi, intriger og undertrykkelse.
Intrigene er tydeligere enn det kjønnspolitiske innholdet, og det styrker underholdningsverdien, men svekker gangsynet.
Rob Marshall er tross alt mannen som regisserte den vulgære musikalen «Chicago», og det er ingen grunn til å anta at han noensinne har visst hva han holdt på med.
«Memoirs of a geisha» er i lange sekvenser nydelig på den eksotiske måten som folk i Norge lengter etter når vinternettene blir så lange og mange at du får følelsen av at sjela sitter fast i dem som sei i torskemære.
Flagrende farger, bølgende gevanter, kimonoer som er edlere enn Guds hår, hastige rytmer mot stille kamuflasjebleikhet, djupe mandelblikk.
«Geisha» er en visuell feiring av nøyaktig utforma natur og nøyaktig utforma kvinnebilder.
Chiyo og søstera blir kasta ut av fiskerheimen fordi mor er dødssjuk.
Den ene havner i bordellet, den andre i geisha-huset til Mor.
Der venter frodige, dickenske prøvelser for ei lita jente, men på Broen ser hun også Formannen med de milde øyne og den fine dress — og hun forelsker seg for livet.
Filmen handler om hvordan hun blir mellomkrigstidas super-geisha i Japan, hvordan det gis 15.000 yen for hennes jomfrudom, på tross av den onde heksa Hatsumomos (Gong Li) løgner, hvordan krigen kommer og hun lider over at hun ikke kan bekjenne sin kjærlighet.
Egentlig forteller «Geisha» en litt begeistra og litt bitter-øm karriere-historie.
Men man skal være ganske influensasvak for ikke å se at en geisha-fortelling alltid og uvegerlig vil bli en metaforisk framstilling av et nesten antropologisk undertrykkelses-grep:
En kvinne finnes ikke før hun er forandra.
Filmens hovedpersoner spilles av feira kinesiske skuespillere som Ziyi Zhang, Gong Li, Michelle Yeoh.
De er bra på en tilsikta dekorativ måte som først og fremst er selvnytersk og smiskende.
Men OK.
Dette er svært vellaga romantisk underholdning, og vi kan like gjerne tåle «Geisha» som «Pretty woman».
| 1
|
700719
|
Å tygge kritt
Denne nynnende, sjarmsyngende og nostalgiskrytende Frears-filmen ga meg en følelse av å tygge kritt samtidig som jeg ble ledet ned trappene til Stavanger Museums kjelleretasje, der de støvete dyra står.
Det var ille.
Judi Dench er en av verdens beste birolle-skuespillere.
Det er Bob Hoskins også.
I hovedroller blir de som sidevogner uten førersykkel, og replikkføringa virker foreløpig og oppstylta, som om de var oppvarmingsvikarer for et virkelig show.
«Mrs. Henderson presenterer» forteller en sann historie, og det er ingen god unnskyldning.
En gang på 1930-tallet fant ei 69 år gammel rikmannsenke i London ut at hun ville eie et teater med nakne damer på scenen.
Når feira skuespillere får roller som ikke betyr noe, har de en tendens til å fremføre dem med et selvfornøyd, smattende jåleri som gjør at de karikerer seg sjøl.
Dench gjør det.
Hoskins gjør det.
De stiller seg opp og modellerer replikker med en slags oppstemt metthet, i stedet for å spille film.
Dyrene i kjelleren til Stavanger Museum var en gang utstoppa versjoner av dyr.
Deres hjemstavnsrett i zoologien har for lengst smuldret bort.
I dag er de små monumenter over museumseriet, de står der for utstopperens skyld.
Sånn er det også med figurene i «Mrs. Henderson»-filmen.
Her finnes ikke engang minnene om liv.
Med noen års mellomrom kommer det en superengelsk «Full Monty»-film som skal sjarmere det tallrike humre-publikummet med nakne rumper.
Den forrige var «Calendar girls» (2003).
Også «Mrs.
Henderson presents» idylliserer kvinnekropper som om de var forkitscha bokstøtter eller knudrete nattbordlamper uten skjerm.
| 0
|
700720
|
Barnefilm om superknallert
Lasse Hallström har laga en merkelig barnefilm med imitert William Shakespeare-manuskript.
Casanova ser ikke engang ut som om han liker kvinner — han har det påtatte galne-meg-trynet til en Grandiosa-elsker som forsøker å like lutefisk.
Heath Ledger (som spiller samleielegenden) har nesten bare vært med i historiske filmer, men den mest vellykka var «A knight's tale», for der opptrådte geniet Paul Bettany som naken Chaucer, og turnerings-publikummet banket i benkene og sang Queens «We will, we will rock you»; en slags verfremdung som i tillegg ga punch til blodpumpa.
«Casanova» mangler så mye rock 'n' roll at du kan føle lufta smuldre under 1700-talls-gnikkingas muzak-aktige enfoldighet.
Jeg sverger:
Etter to timer med barokkmusikk ville jeg helst ha kvalt en fiolinist.
Handlingen foregår i et visuelt vitalt Venezia.
Byen er alltid et syn for øyet og en slags risteflaske-klisjé, men den kjeder i hvert fall ikke.
Det gjør de fleste filmene som foregår der.
Casanova er skrevet som sidehistorien i «Kjøpmannen i Venedig» med dame i bart, utkledd som advokat, lesing av hemmelige brev og forfalska identiteter - Casanova er på samme ballet både seg sjøl, forfatteren Guardi og Sienna Millers genovanske forlovede Paprizzio.
Det er som å se «Boeing Boeing» uten latter.
Men skrivinga ligger langt fra Shakespeares, og Hallströms film klarer ikke gjøre noe ironisk eller forstandig ut av Munchausen-myten om den italienske superknallerten.
Dermed hviler den overflødige filmen på skuespillernes eventuelle sjarm:
Heath Ledger snakker fremdeles inne i sin egen libido og har ikke egentlig kommet ut av Brokeback-skapet ennå.
Sienna Miller er ei slags påskelilje - stilkrett og vårlig og fargeflott oppstasa.
Oliver Platt er dyrisk god som den fete Paprizzio.
Omid Djalili har antakelig filmens beste rolle som Casanovas oppgitte klovnetjener.
Jeremy Irons spiller nok en gang som en hyllest til sitt eget fornavn.
Han er Vatikanets sjef-inkvisitor og henger folk som deflorerer jomfruer eller uttaler seg mot den eneste sanne tro.
Jaja.
Det var nå litt fiffig at han skulle treffe akkurat denne uka.
| 0
|
700721
|
Et kameraspill om livets nattside
Makan til utspekulert manus.
Østerrikske Michael Haneke har vevd et bilde der de skjulte trådene dominerer.
Til slutt sitter vi igjen med en avslørende historie om hvit, vestlig arroganse mot mennesker fra den tredje verden.
Er Haneke en mester i å skape ubehag hos tilskueren?
Han kan huskes for det selvdestruktive i «Pianolærerinnen» (2001).
Nå, i «Skjult», griper han til et tema som de fleste vil kunne rives med av.
For hvordan ville du taklet det hvis det dumpet videokassetter ned i postkassa fra en anonym avsender?
Kassetter med timelange opptak av huset og gata der du bor.
En guttestrek, tenker hovedpersonen og tv-kjendisen Georges.
Men når kassettene som han og kona Anne mottar, også følges av blodige barnetegninger, blir det hele mer makabert.
Mer må ikke sies.
Jakten på den skjulte avsenderen må du følge uten forhåndskunnskap.
At det blir en overrumlende og sjokkerende reise, kan jeg love.
Det som gjør «Skjult» til en så imponerende film, er Hanekes spill med fakta i fiksjonen.
Hvem sender kassettene?
Gåten forblir ubesvart, for ikke å si umulig å besvare.
Regissøren driver et sofistikert spill med sitt kamera.
Slik blir vi hele tiden pendlende mellom følelsen av å avsløre den ukjente fotografen og i neste øyeblikk innse at han neppe eksisterer.
Innenfor dette uklarhetens og ubehagets rom tvinges Georges og Anne inn i vonde erkjennelser.
Har vi gjort ting i livet vi angrer så dypt på at det bare må fortrenges?
Gjør vi stadig ting i det skjulte som ikke tåler dagens lys?
Og dersom hvite velstandsmennesker oppfører seg hjerteløst mot mennesker av en annen hudfarge, kan man da bare gå videre som om intet var skjedd, er spørsmål Haneke stiller.
Legg dertil at Juliette Binoche og Daniel Auteuil gjør glitrende tolkninger av det plagede ekteparet, likeledes Maurice Bénichou som sorgtung algerier.
Jeg har sett filmen to ganger og går ennå og grubler på skjulte tråder og løse ender.
Slikt kan være dårlig håndverk.
Her er det farlig nær stor filmkunst.
| 1
|
700724
|
Spennende hevnaction - men var det sånn?
Spielbergs «München» er blitt et intenst og spennende politisk thrillerdrama, akkurat som vi grunne håpet på.
Men i et politisk risikabelt landskap bruker regissøren TVNorge-psykologi som redningsplanke, og det svekker troverdigheten.
Vi vil at det vi ser er sant.
«München» er en rå, detaljert actionthriller med rike personligheter og en fin balanse mellom filmatiske fartsovertredelser og mysende menn med hatt.
Handlingen er voldsmytisk på en grunnleggende machomåte:
Noen har massakrert vår uskyldige ungdom.
Nå tar vi dem slik Herrens engler ville gjort det.
Hvis historien var oppdikta, ville publikum ha ønsket seg at Colin Farrell og Al Pacino klapret kvadrofonisk rundt i mørklagte Europa-smug med utvendig våpenbiskhet.
Men «München» skal være en dokumentarisk historie, og Spielberg har valgt skuespillere som er mindre enn manus.
Derfor er troverdigheten viktig.
Filmen starter med gisselaksjonen i München-OL i 1972 og gjør seg fort ferdig med den.
Vi befinner oss i et hektisk, naivt syttitall.
Amerikanske idrettsutøvere hjelper de palestinske morderne over gjerdene i OL-byen.
Så smeller det.
I Israel spiller Lynn Cohen statsminister Golda Meir med nesten skulpturell sørgmodighet og profetisk tyngde.
Meir bestiller de palestinske terroristenes død.
Den unge Mossad-agenten Avner med gravid kone blir utpekt til å lede en gruppe som skal løsrives fra Israel og leve i landflyktighet inntil München-morderne er henrettet.
Derfra forteller filmen jegernes historie.
Oppsøkende og utøvende, fra den palestinske poeten blir skutt i et skrekkslagent jomfru-attentat til den rutinerte bøddelen Avner begynner å føle seg som bytte i stedet for jeger.
Den populærpsykologiske forvandlingen blir filmens svakhet.
Mossad-agenten går i oppløsning, fordi også drapsmenn har øyne og tenner, og noen kan få det for seg at de står lagelig til for gjengjeldelse.
Er han troverdig?
Er det sant at en israelsk soldat lider fordi han har drept, og er det sant at hevn fører til tungsinn og paranoia — eller er det en del av Spielberg-filmens diplomatiske premisser?
Har «München» fått en småborger-intellektuell fredsmoral fordi en feiret USA-jøde vil fortelle sitt folks historie uten å irritere amerikanere?
For Spielberg har det antakelig vært viktig å få kjeft av de rette israelerne.
Det har vært viktig å bli utskjelt av de sinteste palestinerne.
Men han er avhengig av opinionsførende amerikaneres velsignelse.
Har han funnet opp den maskerte Mossad-mannens sjelelige materialtrøtthet for å tilfredsstille alminnelighetens konstante behov for aksepterte banaliteter?
Et sidemotiv i filmen er de kyniske informasjonskremmerne som forsyner begge sider med nødvendige opplysninger i en heftig tid.
Eksisterer de?
Lager de virkelig poetisk utemat til sin tallrike familie i et gallisk urtelandskap - eller har Spielberg diktet en Gudfaren-kopi for effektens skyld?
Balansen mellom fakta og diktning er uklar i «München».
Underholdende er filmen uansett.
Eric Bana i hovedrollen er tilbakeholdt, intens og gåtefull; en edel og ujålete actionhelt.
Daniel Craig spiller gullenke-harry med en styrke som gjør at du skjønner hvorfor han ble valgt som James Bond.
Et imponerende utvalg nervøse, men bestemte menner danner et kollegium av den sorten vi kjenner fra «Dirty dozen» og «Ocean's eleven».
En dokkemaker lager uforutsigbare Petter Smart-bomber.
Eldre herrer i hatt planlegger og gjennomfører attentater i Europas store byer.
Det er en vakker og uensartet liten gruppe.
Det ville vært behagelig om den var sann.
Men OK.
Nå har det oppstått tydelige tegn på at kompromissløs sannhet ikke lenger er mulig, og jeg tør ikke engang antyde hva jeg mener med det.
| 1
|
700725
|
Balansekunst mellom himmel og helvete
2 timer 15 minutter med Johnny Cash forsvant som røyk i storm.
Filmen er blitt et medrivende portrett av den legendariske blues— og countrysangeren fra Kingsland i Arkansas.
Bare én ting savner jeg.
Men først til alt som gjør «Walk the line» til en stor opplevelse.
Ta nå det deilige gjenhøret med tøffe melodier man husker fra barndommen:
«We've got married in a fever» fra låten «Jackson», der Cashs dype røst lyder i duett med June Carters skarpe stemme.
Eller «burn, burn, burn»-strofen fra hennes tekst «Ring of fire».
Herlig!
Slekta til Johnny Cash er visstnok ikke helt fornøyd med at skuespiller Joaquin Phoenix selv synger i rollen som hovedpersonen.
Men playback av den avdøde sangerens stemme ville neppe fungert visuelt.
Phoenix' stemme er råstilig, imponerende mørk og vel egnet til å illudere the «Man in black».
Hør bare hvor intenst han synger den berømte hiten fra 1956:
«Folsom prison blues».
Valget av Phoenix som Johnny er glitrende.
Han får fram en sjenanse og følsomhet i ansiktet som gjør at man tror på figuren.
Cashs melankoli skyldtes sorgen over broren som døde 14 år gammel i en ulykke da John bare var 12 år (1944).
Dramaturgisk henter regissør og manusforfatter James Mangold elegant fram barndomsmarerittet.
I filmens åpning skaper han en lekker overgang fra den sensasjonelle konserten Cash holdt i Folsom-fengselet i 1968 og vender tilbake til 1944.
Nydelig fortellergrep!
Reese Witherspoon som countryartisten June Carter er storslått.
Hun har en leken lystighet og jordnær varme som lar en til fulle forstå hvorfor bluestunge Cash dras mot henne.
Hans årelange strev for å vinne henne blir filmens drivende motor.
Det kunne blitt en kjedelig kopi av hollywoodske kjærlighetshistorier.
Heldigvis stinker den av levd liv og virker desto mer rørende.
Den flertydige filmtittelen «Walk the line» stammer fra alkoholtesten der klienten må balansere på streken for å vise at han er edru.
Uttrykket er hentet fra Cashs kjærlighetssang der refrenget lyder «because your mine/I walk the line».
Tematisk får Mangold ypperlig fram hvordan Cash på 1950— og 60-tallet balanserte på stram line over en avgrunn av rusmisbruk.
Men det regissøren hopper for enkelt over, er betydningen av den religiøse troen i denne balansekunsten.
Cash møtte kristendommen gjennom morens salmebok.
Rett nok ble han avvist da han presenterte gospel på audition i platestudioet i Tennessee i 1954.
Men senere, da berømmelsen var sikret ved hjelp av blues- og countrylåter, kom han tilbake til sine musikalske røtter og ga ut en egen cd med morens salmer.
Cashs kamp mellom himmel og helvete ville blitt enda sterkere framhevet hvis trosdimensjonen var blitt tydeliggjort.
| 1
|
700727
|
Løp, løp, kylling på kino!
Man kan risikere at «Lille kylling» fører til flere skilsmisser i Norge, fordi fedre som ellers føler seg tvunget til å se NRK-sport hele helgene, skal ha en unnskyldning til å følge ungene sine på kino.
Dette er betenkelig sjarmerende, med en rik og oppdatert figurtegning som bare egner seg til tilbakelent nytelse og begeistret latskap.
Igjen og igjen.
Lille kylling er et pjuskete lite skalldyr som rammes av den kjente fabelen:
Han får en eikenøtt i hodet og påstår at en blå, skiltforma del av himmelen datt ned.
Gutten blir utsatt for mediehypa hån.
Far hans er en godslig 90 kilos hane som elsker gutten sin med et svulmende matbryst som man ellers bare finner i Helgøs-hyllene, men ikke tror sønnen.
De tre skolekameratene er så velforma animasjonsversjoner av den klassiske nerde-gjengen at det nesten er for mye:
«Nurket» er den tjukke, redde gutten og er dataversjonen av småøyd ballonggris med Streisand-plater.
Anda Anna har tørketrua tenner ytterst på nebbet og intellektuell bibliotekar-personlighet.
Hun anbefaler utsnakking mellom generasjonene.
Fisken på Land har dykkerhjelm med vann i og en gledesrik og bekymringsfri personlighet som både minner om John Belushi og Rainman.
De gjør mye rart.
Kanonball-timen er et eksempel på hvordan skole-klisjeer kan fornyes og at resirkulert komedieavfall blir like bra som nytt.
Baseballkampen er også et oppkomme av Hollywood-satire kobla til enkel dett-på-meg-moro.
Og scenene med den typen naivistisk allsang som kalles karaoke, er nydelige, ubetalelige, ironiske og fullstendig vanvittig illelydende.
Disko og de glemte musikkformene twist og shake er ekstatisk reinkarnert.
I vitale musikkvideoscener synger en nordmann som heter Per Øystein Sørensen helt likt Bette Midler, og ennå gjenstår det gledeligste, hvis jeg har rester av troverdighet igjen etter denne ustavangerske begeistringen:
De norske stemmene er så bra at jeg aldri vil se filmen med originallyd.
Sigurd Sollien har en tegnefilmstemme som minner om Aksel Hennie på hans beste, og de øvrige er Berit Boman, Jonas Rønning, Jon Skolmen, Finn Schau, Helge Reiss osv.
uten at det teite filmselskapet tar bryet med å fortelle hvem som er hvem.
La meg bare nevne at han som snakker Nurket ikke bare er en fonetisk nytelse, men han klarer å imitere Espen Eckbo.
«Lille kylling» på norsk er et sjeldent eksempel på at de nye stemmene er med på å ferdiggjøre filmen.
Anders Bye har lydredigeringa.
Han har gjort det bra.
Terningtalk:
Sekseren mangler fordi historien mangler særegenhet.
Men drid i det.
Løp av gårde.
Himmelen har virkelig falt ned, og du kan få se på.
| 1
|
700729
|
Opp som påfugl, ned som kalkun
«Ryktet går» er en romantisk komedie basert på en idé av typen nachspielgenial.
Det ferdige resultatet er tidvis underholdende, men verken særlig romantisk eller morsomt.
USAs kjæledegge Jennifer Aniston spiller Sarah, en kvinne på rundt de 30 som nettopp har sagt ja til å gifte seg med sin eiegode kjæreste (Mark Ruffalo).
Likevel er hun deppa og i villrede:
Er dette alt livet har å by på?
Så får Sarah snusen i en stor familiehemmelighet:
Romanen og senere den legendariske filmen «Manndomsprøven», der mrs.
Robinson forfører den unge studenten som senere stikker av med datteren hennes, er basert på virkelige hendelser.
Og hennes bestemor (Shirley MacLaine) er virkelighetens mr. Robinson!
Helt besatt forsøker Sarah å komme til bunns i saken.
Og oppsøker blant annet virkelighetens «graduate» (Kevin Costner).
Hvordan denne nye historien er flettet sammen med «Manndomsprøven» er stilig gjort, særlig siden den er krydret med flere filmreferanser.
Men det er flere årsaker til at denne filmen likevel ikke funker så bra som den burde ha gjort:
Det er helt ubegripelig hvorfor Sarah er så hysterisk og nevrotisk og ubesluttsom som hun må være for at denne filmen skal bli noe av.
Der vi liksom skal føle med henne, trøtter hun oss i stedet ut.
Og hvem har egentlig kommet på at den liksomgodslige brumlebassen Mark Ruffalo passer som romantisk helt?
Med de bedende, våte hundeøynene sine passer han i beste fall som superheltens gamle klassekamerat.
Til og med det gamle sjarmørskinnet Kevin Costner er tusen ganger mer troverdig som damehelt enn rufsete Ruffalo.
Bare Costner og Hollywoods nye favorittbestemor MacLaine er i slaget her.
| 0
|
700730
|
Triste Marlboro-menn
Forspilte liv er en elendig grunn til å kjede livet av folk.
«Brokeback Mountain» resirkulerer det selvfølgelige med profesjonelt tungsinn.
Det er noe eget ved amerikanske Oscar-kandidater.
De sitter langs gjerdene og sturer demonstrativt for at ingen skal tro de tilhører det overfladiske USA.
Jake Gyllenhaal og Heath Ledger skal passe sauer på Brokeback Mountain, i et fjellområde der snøen faller tett i august, og det er flere brunbjørner enn folk.
Som ved en søt opportunisme finner de to Marlboro-mennene seksuell glede i hverandre, og seksualiteten fører både til sprelsk forelskelse og varig kjærlighet.
Følsom gitarklimpring under majestetiske topper.
Sauene breker.
Ledger snakker innover som en forgasserskadd gammel Buick.
Cowboyene (fåregutter egentlig) skuler alltid fram under hattene sine og ser ut som den amerikanske drømmen om Mannen og Sjelen.
Det er vakkert i naturen, og sjøl om de to mennene tilsynelatende har like liten seksuell gnist som Walter Matthau og Jack Lemmon, liker vi at de er kjærester.
Så drar de ned igjen og festner som gamle skruer i hvert sitt traurige ekteskap.
Det skildrer filmen i to timer.
To timer med sørgmodighet og lengsel i 1960— og 1970-tallets Wyoming og Texas.
Grinende unger.
Sure koner.
Doris-kostymer og harryhatter og alt på jorda som er unaturlig stygt.
Sakte som en virusinfeksjon sleper filmen seg mot sitt eget patetiske klimaks, der den klassiske homofili-tragedien blir gjentatt som om den var henta fra en venteromsbrosjyre hos psykologen.
I verden er det flere som liker homofile enn de som liker bønder.
Så det betyr ikke lenger så mye om bøndene ikke liker de homofile.
«Brokeback Mountain» dytter inn de åpne grinder, og vi får følelsen av at det bare er for å imponere oss.
Jeg har ærlig og redelig forsøkt å finne ut hva denne filmen egentlig forteller.
Jeg har kommet fram til en læresetning:
Menn liker bare å være sammen med andre menn i naturen, for kjerringer, foreldre, svigerforeldre og unger er snakkesalige, bråkete ting som forstyrrer den fine tausheten ved et ørretvann og et bål med sjølskutt hjortesteik.
«Brokeback Mountain» handler om at menn er instinktive unnasluntrere som vil leke videre når mor roper dem inn for kvelden, så ikke skyld det på de homofile.
| 0
|
700732
|
Smittende begeistringsfjoll
Ingen har gjort så mye for å fremme menns begeistring for tausheten som Jane Austen.
Hennes kvinner kakler verre enn maiskåte morgenkyllinger, og når de i tillegg hengir seg rødmende til sosialt bestemt ekteskapsslaveri, sender man en vennlig tanke til kommunismen som kom og gjorde damer til rakettingeniører, kranførere og kulestøtersker.
Men en film som «Stolthet og fordom» sjarmerer og forfører fordi skuespillere så tydelig elsker fjollete roller som disse, fordi historien spreller begeistret av banal romantikk og fordi den så å si blusser barnaktig i sin ukyniske eiendommelighet.
Filmen ser ofte ut som en sammenslåing av bladet Hageeieren og Bonytts Toppen Bech-nummer med sin blanding av slottsluksus, rustikk sommerhus-sjarm og lun engelsk fruktbarhet.
Det passer godt i januar.
Keira Knightley er åpenbart den beste Elizabeth Bennet noensinne.
Austen har idealisert henne hinsides en myrsnipes begeistring, og Knightley belønner forfatterens minne med et rikt, skinnende repertoar av nesten umenneskelig livsenergi.
Søstrene hennes sprudler også av landsens oppstemthet.
Rosamund Pike (fra «Doom») er så storøyd at man kan miste småpenger i pupillene hennes, og merkelige småjenter som Jena Malone og Carey Mulligan beriker livet på landet med en utrolig variert ubetydelighet.
Damene kommer til å elske den masete mora, for Brenda Blethyn spiller henne slik hun spilte nervøs arbeiderklassemamma i «Secrets and lies».
Mennene vil nok en gang kose seg med Donald Sutherland, både for hans milde kulhet og fordi han av og til får kvinnene til å holde kjeft.
Simon Woods spiller Mr. Bingley som en slags historisk nerde som har mista frimerkealbumet sitt, og Matthew MacFadden er britenes yndlings-Darcy med den følsomme sjenansen og tristheten til en homofil cowboy.
Austens skriverier er selvfølgelig patetiske, for den friskeste jenta får den rikeste mannen, som dessuten viser seg å være mer sympatisk enn Jesu mor.
At hun skildrer et vanvittig prostitusjons-kaos der kvinner var nødt til å selge sitt kjønnsliv for å redde familiens ære og økonomi, forstyrrer forfatterinnen lite når bare de rette damene får de rette mennene.
Men OK.
Mot slutten møtes Elizabeth og Darcy i en spøkelsesgrå morgentåke som får Knightley til å se ut som en surrealistisk gudinne, og da føler vi styrken i velforma, forunderlig filmkjærlighet.
| 1
|
700733
|
Makeløs skildring av pingviners parringsferd
Jeg har sett svaner slynge halsene sine i parringsdans på en speilblank vannflate i Lundsvågen.
Det var uendelig vakkert.
Men det slår ikke scenene i dokumentarfilmen «Pingvinenes marsj».
Makan til film.
Her hadde jeg trengt terningen med sju øyne som kollega Arild Abrahamsen fant opp før jul.
Tro ikke at det handler om en naturfilm for spesielt interesserte.
Det imponerende er at fortellingen formidler høy vitenskapelig kunnskap om keiserpingvinens parringstradisjoner samtidig som historien løftes opp på et eksistensielt nivå.
Det handler om å finne den ene rette, om å elske for å frambringe nye barn, om å sette sitt eget liv på spill for å skaffe mat til avkommet, om å berge det gjennom naturens beinharde vilkår.
For en seier for livet og ømheten!
Filmen starter med et plopp!
Og vips, der spretter pingvin etter pingvin opp av det trange ishullet for å legge ut på den månedslange ferden.
De er akkurat kjønnsmodne, har levd noen år i havet og aner ikke hvor de skal.
Men en indre, biologisk klokke styrer dem gjennom is og snø, fjell og vidde til den eneste, avsidesliggende, forblåste sletta der isen er trygg i sommermånedene.
Der kan kjærlighetsleken begynne, der kan eggene klekkes, der kan de hutre seg sammen i forsvar for nye kryp som kikker fram under hvite dunmager.
I 13 måneder har den franske biologen og regissøren Luc Jacquet og hans filmteam filmet i ned mot 40 kuldegrader og tidvis storm.
De stille dagene har de fanget inn nesten trolske stemninger av øde landskaper der bare pingvinen ferdes.
Blågrått og hvitt, farget rosa av lav sol er fargeskalaen som akkompagneres av den guloransje flekken på keiserpingvinenes hoder.
Menneskeliggjøringen av fortellingen skjer gjennom fortellergrepet:
Hunn— og hannpingvinene tolkes av henholdsvis en kvinnelig og en mannlig stemme.
Følelsesregisteret er stort:
Vi skvetter til ved synet av leopardselen og de glupske fuglene som gjerne spiser pingviner.
Vi ler med små pingvinunger som sklir på isen og sørger når med de som bukker under i den drepende kulda.
Det er en utrolig historie og en fantastisk formidling av den.
Gå mødre og fedre og barn av huse og lær av pingvinen hva det vil si å kjempe for den du har kjær.
| 1
|
700734
|
Med fast grep om fæl avsporing
Det kan knapt skrives noe presist om denne thrilleren uten å røpe poenger du skal ha gleden av å finne ut av selv.
Derfor bare generelle utsagn:
Svenske Mikael Håfström har laget en original og stilig thriller.
Og så dette, da:
Clive Owen er råkjekk.
Men, akk, hvilken skrekkelig nedtur han gjennomgår, sammen med damen han møter på pendlertoget inn til storbykontoret i Chicago:
Jennifer Aniston.
Det blir kontoristens mareritt, spør du meg.
Thrilleren følger en bibelsk oppskrift:
Syndens lønn er døden.
Er du utro, får det fatale følger.
Men også andre bedrag kan ende med skudd i brystet, kniv i magen.
Han heter Charlie, jobber som reklamemaker, hun presenterer seg som Lucinda.
Begge er gift, har hver sin datter, begge dras mot hverandre for å slippe hverdagens traurigheter.
Jeg sier ikke mer.
Flørtescenene er lekkert spilt.
Avsporingen mot kaos er snedig uttenkt.
Så følger vold, blodig og rå.
Chicagos farligste gater er ikke laget for naive mannfolk som Charlie.
Etter min smak kunne Håfström antydet noe mer i de voldelige scenene.
Men sannelig, han lykkes i å overføre til tilskueren de følelser av fornedrelse og fortvilelse som ofrene opplever.
Bruker du hodet underveis, aner du hvilke ugler mosen skjuler.
Håfström legger ut akkurat nok spor til å la oss innse at ikke alt stemmer i den verden som oppstår mellom Owen, Aniston og brutale Vincent Cassel.
Bare i det siste sluttoppgjøret surrer regissøren det til og blir for kryptisk.
Hvorfor befinner en av aktørene seg i fengselet der den siste hevnscenen utspiller seg?
Kanskje min oppmerksomhet kjørte feil ett sekund.
For øvrig styrer Håfström sin avsporing med mesterlig hånd.
| 1
|
700736
|
Et barn blir født i Hamburg
Man skulle tro at Hamburg tilhører den siviliserte delen av verden, og når et barn blir født, er også tyskere i stand til å oppføre seg ihvertfall like tidsmessig korrekt som Herodes og Ramses II ville gjort.
Men nei.
Denne tyskeren er tyrker, og følgelig er han født med den perfekte unnskyldning for å være en idiot.
Tyrkertyskeren er ikke oppvokst på indre steppene til Djengis Khan uten vann og kloakk.
Han er en litt tynn hamburger, men i det øyeblikk han blir stilt overfor muligheten for å skulle behandle et lite barn, må han gå på bærsjekurs til en dum kamerat.
Og der påstår de at bebibærsj, som består 80 prosent av surna melk, lukter syv ganger verre enn det verste på jorda.
Men bebien driter i om pappaen er tyrker, og det gjør jeg også.
For jeg er lei av filmer som bruker etniske unnskyldninger for at menn oppfører seg som idioter.
Sentimental komi-sludring om kulturforskjeller er blitt en næringsvei for de fantasiløse.
«The kebab connection» handler om en sørgelig liten fyr som er byens beste kung fu-regissør, men har følelseslivet til en tegneserieskadd 12-åring.
Den tysktyske kjæresten hans blir gravid, og så sier alle de serieproduserte «Heraus fra mitt Haus»-tinga som skal oppstå på film når kulturer møtes.
Men den unge mannen med Julius-luggen og hockeynakken er heller ikke moden for pappaskap.
Og fordi han er tyrker, kan han ikke holde i håndtaket til en barnevogn.
Da syns jeg egentlig han er feil tyrker å lage film om.
«The kebab connection» er laget med en overstadig visuell munterhet av den typen som egentlig kjennetegner énfilms-regissører med idéoverskudd.
| 0
|
700739
|
Dummest av alle
Jason Statham var en kul fyr i «The transporter», og den fransk-amerikanske actionoverdrivelsen ble raskt en kultfilm på DVD, med svidde franske michelin'er – bildekk, ikke mat.
Men suksess suger.
«The transporter 2» er den dummeste actionfilmen så langt i år.
Jason er den samme streite sjåfyren med stivskjorte og mods-personlighet.
Nå kjører han liten gutt i Miami.
Barn passer ikke i actionfilmer.
For det første blir vi nervøse på dramamåte i stedet for spenningsmåte.
Dessuten føler vi at folka seifer dramatikken fordi det er for lett å bli bekymra for dødstrua seksåring.
Dessuten er filmen tarvelig.
Først trues
Statham av ei så sørgelig tynn pikunge at skjørtelinningen tilsynelatende sitter fast i puberteten.
Deretter kommer filmens hoveddame som med en slags norsk bondehumor heter Kate Nauta.
Hun er virkelig vulgær og går i tre kvarter rundt i noe som må være en gjennomsiktig Kaptein Sabeltann-bh fra Capone Kids og slikker på britens størkna Brut så siviliserte folk vil bli vegetarianere lenge.
Enda verre:
Filmen har en lenkelaus, ukonsentrert historie som minner om de ukontrollerte handlings-utslippene i actionkomedier fra seint fransk sekstitall.
Personene er så upoengterte at de vil dette ut av telefonkatalogen.
Actionscenene er stort sett masete på en rote-måte som gjør at du ser etter Jif og Hoover.
Luft-slåssinga er uelegant tvangstenkt og svever ikke.
Det er ille når regissøren ikke en gang klarer å gjennomføre den gode ideen å tvinne folk inn i en brannslange som tyner dem når vannet blir slått på.
Det er tragisk når ikke en gang rulleslåssinga i et fly i roll virker stilig.
La den passere.
| 0
|
700740
|
En fredsdue av en film
Hvem har ikke sukket over at englenes fredssang på betlehemsmarken igjen og igjen er blitt overdøvet av kanonenes krigerske drønn.
Men her kommer utrolig nok det motsatte:
En film der soldater forvandles til fredsduer fordi det er julaften.
Hadde historien vært diktet opp, ville jeg ikke trodd på den.
Det blir liksom for snilt og fromt at skotske, tyske og franske soldater under 1. verdenskrig skulle la seg bevege av julehøytiden til å legge ned våpnene og bli venner mellom skyttergravene.
Men det skal være sant.
Regissør Christian Carion bygger sitt filmmanus på en rekke vitnesbyrd fra 1914 om soldater som på selveste julaften sluttet å slåss.
I stedet delte de sine rasjoner og stiftet vennskap.
Midt i ingenmannsland.
Det som gjør «En dag uten krig» til en såpass vellykket film, er regissørens evne til å menneskeliggjøre soldatene fra tre nasjoner:
En skotsk landsbyprest forsøker å bakke opp sine soknebarn som er gått i krigen.
En fransk løytnant har forlatt sine gravide kone for å adlyde sin far, generalen.
En tysk stjernetenor har droppet karrieren for å slåss mot fienden.
Våpenhvilen julaften forvandler dem.
Fiendebilder byttes ut med salmesang og ønske om å treffes til frokost når krigen er over.
Skottene spiller sekkepipe, tyskerne pynter med juletrær, franskmennene byr på champagne.
Nå er det ikke bare skyttergraver Carion balanserer på kanten av.
Han detter nesten ned i sentimentalitetsgrøfta.
Det skjer i scenene der den tyske tenoren drar sin kone til fronten, sopransangeren Anna.
At hun står i en tynn fløyelskappe med hette om sine blonde lokker, ser jo særdeles romantisk ut.
Men når det blir så tydelig at sangstjernene synger playback, svekkes troverdigheten.
Innvendingen er til å leve med.
Alt i alt er det blitt en betagende film om menneskers lyst til å leve normale, fredelige og anstendige liv.
Heller enn å krige.
| 1
|
700741
|
Alt stemmer i Narnias rike
Det eneste som skuffer med den nye Narnia-filmen, er at den ikke varer lenger.
Regissør Andrew Adamson har bare filmatisert essensen fra andre bok i C. S. Lewis' sjubinds verk, «Løven, heksa og klesskapet».
Det har han gjort knallbra.
Fire søsken har hovedroller.
Da må barneskuespillerne makte oppgaven.
Å jo, Peter, Susan, Edmund og Lucy stiger fram, livlige og ulike.
Ett navn må nevnes spesielt:
10 år gamle Georgie Henley i rollen som Lucy, hun som første gang går gjennom det magiske klesskapet på professorens loft og trer ut i et snødekt Narnia.
Jenta er et funn.
Hun ter seg så nyansert og inntakende at det er en fryd å følge henne.
Gled dere til å bli med henne inn i faunen, Mr.
Tumnus, hule.
Dessuten får regissøren svært godt fram at Edmund skiller seg ut.
Han er den obsternasige, opprørske broren.
Slik blir det sannsynlig at nettopp han lar seg lokke av isheksa Jadis' fristelser.
Hun er grufullt godt framstilt av Tilda Swinton.
Narnia er en fantasyfortelling der dyr snakker og eventyrvesener dukker opp.
Da må datateknologien lykkes.
Det gjør den til gagns.
Etter «Ringenes Herre»-trilogien vet vi at det er mulig å gjøre ville dyr og fæle skapninger så virkelighetstro at vi knapt tviler på deres eksistens.
Aslan går så løveaktig omkring at man tror han er hentet fra jungelen.
Ulvene som snøheksa Jadis sender ut for å fange søsknene, er overbevisende i sine angrep.
De gode hjelperne herr og fru Bever er ytterst sjarmerende.
Narnia er et fantasirike.
Da må landskapet være både magisk og realistisk.
Overgangen mellom langhårete pelser i klesskapet og snødekte bartrær som barna velter ut i, er vidunderlig løst.
Beverdemn8ingen er lekker.
Den frosne fossen som barna må forsere på flukt fra ulvene, er takket være datateknologi blitt særdeles livaktig.
Skremmende er de frosne skulpturene som isheksas ofre blir omskapt til.
Narnia-fortellingen er en allegori.
Du kan både nyte en spennende fortelling og se at den betyr noe mer.
Aslan kan utvilsomt tolkes som et bilde på Jesus som gir sitt liv for å gjenreise mennesker som har trådt feil.
Slik frelses Edmund.
Regissør Adamson klarer den hårfine balansen mellom ytre fortelling og indre betydning uten å bli sentimental.
Isheksas offerfest er forrykende fæl, Aslan bevarer den mystiske verdigheten hans forfatter ga ham i bøkene.
Kom dere på kino.
Det eneste dere vil savne, er at filmen ikke fortsetter.
| 1
|
700743
|
På vei mot en syvkanta terning
«King Kong» er blitt en overveldende underholdningsorgie uten ubehagelige hemninger eller synlige faktafeil.
Etterpå er du ikke sikker på om du er imponert inntil lammelse, om du har følt noe bevaringsverdig eller om du rett og slett ble hypnotisert inn i en febril Jackson-stemning.
Samme kan det være.
Filmen beveger seg leddløst mellom forskjellige stemninger og filmfortelleriske myter.
Den starter med en museumstripp til 1930-tallets New York, der den foreldreløse Annie (Naomi Watts) står på gata iført sin chiffongtynne sjelehud og alle sine skuffelser inntil sjansen byr seg i form av et omreisende sirkus.
Det vil si:
Ikke sirkus.
Jack Black spiller en økonomisk uansvarlig filmprodusent som hyrer den lettlurte dama avgårde på mystisk tur i plimsoller.
Han kidnapper også manuskriptforfatteren Adrien Brody.
Kaptein Thomas Kretschmann tror han skal til Singapore, men Black har hørt om den hemmelighetsfulle Skull Island.
Alle blir lurt av Black, som er filmhistoriens mest sjarmerende kyniker.
Den rustne romantikken i ei skikkelig sjaber skute går over i Conrad-romantikk da «Venture» ankommer den skrukkete tåkeøya i elendig vær mens viltre Jimmy leser «Heart of darkness» på dekk.
Introduksjonen av den glemte monsterøya er som et lite eventyr i seg sjøl, der klipper og knauser så skarpe som dragerygger skyter aggressivt opp av den grå havdyna.
Og de som ikke husker den opprinnelige filmen så godt, vil få seg et ny visuell oppvåkning da tydelig planterusa urinnvånere kaster seg over en blanda forsamling av filmpyser og sjøfolk.
Etter en relativt mild overfart med hovedvekt på glaning og gnål blir det et stilsjokk å bli minnet på at Peter Jackson opprinnelig var en frykta splatter-regissør.
Han elsker at gørra flyr.
En drøy time uti filmen kommer Kong.
Han har den ekte gorillaens tårnete bakhode og den digre rumpa til en soulsangerinne, og han beveger seg som en litt sur klums.
Men Kong har øynene til en sint og skremt ettåring.
Den sentimentale apen er et barn.
Han leker med den ofra nattkjoledama Watts som når en liten gutt herjer med storesøstras gummi-Barbie, og hun slenger rundt i skauen som tusen nakkeslenger og kronisk hjernerystelse.
Det er en snev av Steinbeck i den uerfarne omgangen med mjuke damer.
Overgangen fra leketøy til kjæreste skjer med risikabel logikk:
Man elsker mest de som gjør motstand.
Etter å ha forsøkt å tilfredsstille den sure gubben med sine variténumre, blir dama forbanna og sier:
Nei!
Apen surner og går.
Pulkete, men forelska.
Nå skal ikke jeg fortelle hele filmen i detalj, men akkurat her skjer det som gir historien om King Kong og ensomme Annie en slags dybde.
Hun er vant med å være et leketøy som menn og arbeidsgivere kaster bort.
Han er vant med å være kjedsommelig diger og uutfordra.
Den sinte blondiedokka vekker en ømhet som vi antakelig ikke vil vite så mye om, størrelsesforskjellen tatt i betraktning.
Annie møter en svær, trygg fyr som bare bryr seg om henne til døden.
En kosete pelspartner til å nyte solnedgangen sammen med.
Wow.
Det er bedre enn å ha mislykka venninner.
Fra da av utvikler regissøren personlighet til action-Jackson og så splatter-Jackson.
I et forrykende virvar av dinosaurer og datakryp, XXL tusenbein, mygg i kråkestørrelse og usertifiserte insektskapninger som du helst aldri ville hørt om.
Denne delen av filmen inneholder så mye ekkelt graps at den antakelig ikke er egna for kvinner over 20 år.
Når Adrien Brody blir dekket av kakerlakker som er større en schäferhunder, vil de som vanligvis hyler av langbeiner, få en vanskelig dag.
Det er heller ikke pent at skipsmannskap får hodene slukt av megamarker.
Den siste delen handler fra New York og er tilegnet mediekritikk og hensynsløs filmgrining.
Det spekulative sensasjonshysteriet rundt Kong skal fortelle oss hva underholdning egentlig består av.
Folka i salen er oss.
Vi er de velkledde kuriositets-narkomane.
Alle vet at Kong skal klatre på Empire State Building.
Det er et verdig klimaks, der den stadig mer sørgmodige Naomi Watts tar avskjed med en kjærlighet uten framtid.
Men på det tidspunktet er du så sjelebanka av sterke inntrykk at du antakelig hadde begynt å grine hvis noen sa Blenda vasker hvitere.
«King Kong» er en voldsomt vellykka underholdningsfilm som både har skjønne detaljer og blir drevet av en intens lidenskap.
Hvis Peter Jackson fortsetter på dette viset, må noen finne opp den syvkanta terningen.
| 1
|
700744
|
Tufte-gutta inntar julen
Etter den voldsomme Tufte-feberen som har feid over landet i høst, er det ikke så rart at TV Norge har stått på som gale for å få klar en dvd-utgivelse til julehandelen.
Det har de klart, og det uten at det på noen måte har gått på bekostning av kvaliteten også.
Dvd-pakken inneholder tre disker, der en er reservert ekstrastoff.
Den grafiske utformingen er glimrende.
Alle de ti episodene fra tv-serien er selvsagt med.
Det samme er musikkvideoen.
I tillegg er fotballkampen mot Vålerenga med i sin helhet, med musikkorps og drilljenter og trenerintervju og hele pakken.
Og en drøss med små og store snutter bak kulissene og andre ting som av forskjellige grunner ikke er vist på tv.
For blodfansen er alt dette selvsagt gull.
For de med litt kaldere hode kan det anmerkes at det er dumt at det ikke er mulig å spille ekstramateriellet sammenhengende og at ikke tiden er målt på de enkelte innslagene.
Og at relevansen og underholdningsverdien på de 12 snuttene er varierende.
Men: på omslaget loves vi såkalte «easter eggs» fra den danske originalen FC Zulu på disk 1 og 2.
Regner med at en må kunne et spesielt triks med fjernkontrollen for å få fram disse?
Jeg fant dem uansett ikke i menysystemet.
Det har vært voldsomt mye Tufte i høst.
Det har vært kjekt, men det er nok nå.
La denne dvd-utgivelsen være et verdig punktum for Tufte-eventyret.
| 1
|
700745
|
Grå danske varm kineser
Jeg liker danske «Kinamann» .
I serien av skandinavisk film for tida som drar veksler på kulturmøter mellom innvandrere og urinnvånere, har regissør Henrik Ruben Genz funnet en overraskende vri.
Resultatet er blitt en skjønn liten historie.
Det starter i det traurige, grå velstands-Danmark:
En middelaldrende blikkenslager, Keld, er så sliten og passiv i forhold til sin kone at hun forlater ham.
Vips har regissøren en stakkarslig figur han kan dytte over gata og inn på nærmeste Kina-restaurant der han kan spise sin daglige middag.
Kelds fall ned i ensomheten skildres med stenk av mildt syrlig komedie.
Lykketreffet er at spisestedet eies av en dansk-kineser.
Han er nesten like blid som Mister Lee, du vet, han som reklamerer for nudler.
Omstendighetene henter den danske blikkenslager ut på kjøkkenet innenfor.
Slik får han innpass hos den kinesiske familien som bor der.
Snart oppdager han vakre Ling, en kvinne med blodrøde lepper, silkekjole og sølvblanke sko.
Nok sagt.
Riktig tilforlatelig spinnes en historie der kjærlighet egentlig ikke skal vokse fram, men gjør det likevel.
En fortelling der språk— og kulturforskjellenes høye murer brytes gradvis ned.
Og der skuespillerne gjør nydelige prestasjoner, slik nivået er i dansk film for øyeblikket.
Det kunne blitt en plump historie om en vestlig mann som finner sin asiatiske kvinne på falske premisser.
Men regissøren har fingerspissfølelse og eleganse nok til å utvikle fortellingen slik at man tror på den.
Sannelig, Keld har mer å hente hos en eksotisk fugl enn hos den surnede danske gås han var gift med (for ikke å snakke om deres udannede avkom).
Men er slutten litt feig?
Hvorfor ender det som det gjør?
Svaret får du finne ut av selv.
| 1
|
700746
|
Hjerteskjærende mesterverk
I den søte adventstid: hvordan kan vi orke å gå på kino og se en film om krigsskadde og traumatiserte kurdiske barn i flyktningleir, idet de også blir innhentet av Bush-angrepet på Irak?
Bare gjør det.
Skal du se en eneste film i desember i år, la det bli denne.
Fordi du vil få en intens, uforglemmelig filmopplevelse.
For «Skilpadder kan fly» er ikke som nyhetsreportasjene på tv, selv om den er realistisk, og nærmest dokumentarisk i stilen, men ispedd litt velkommen magi.
Den er hjerteskjærende og av og til så vond at du nesten ikke holder det ut.
Samtidig er den så vakker, og så poetisk fortalt.
Og ikke uten humor og fandenivoldsk optimisme.
Historien foregår i dagene før og etter USAs angrep på Irak.
Stedet er en kurdisk flyktningleir i Nord-Irak, på grensen til Tyrkia.
Voksne kvinner finnes ikke, de gamle mennene er mest opptatt av å få tilgang til tv så de kan få høre nytt om den kommende krigen.
Det er barna som rår i flyktningleiren, som holder samfunnsmaskineriet i gang.
Spørsmål av typen sykkelhjelm eller ei står definitivt ikke på agendaen her:
Her lever ungene av å sanke miner.
«Skilpadder kan fly» er ikke først og fremst en politisk film, det er hverdagsskildringen som dominerer mens ungene gleder seg til amerikanerne skal komme.
Med mye skrik og skrål, triksing og miksing, skaffer en driftig 13-åring med tilnavnet Satellitt en satellittantenne som skaffer leiren tilgang på nyhetskanaler — og mye annet tv-rask.
Noe som gir ham en lederposisjon i leiren.
Satellitt forelsker seg i Agrin, som bærer på et blindt barn alle tror er lillebroren hennes.
Hun har også en annen bror, Henkov, som har mistet begge armene.
Glimtvis avdekkes den hjerteskjærende historien til den lille familien.
Og mindre hjerteskjærende blir ikke denne store, lille historien når en tenker på hva som har skjedd i Irak i tiden etterpå.
| 1
|
700748
|
Sex med lik?
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ønske at Mark Ruffalo plutselig hadde sex med et lik, men i «Just like heaven» ville det vært en befriende vri bort fra middelmådighetens lammelser.
Egentlig er det lett å like at kjærlighetskomedier kan gjettes.
Men ikke med Mark Ruffalo.
Når Ruffalo deltar, virker manus-slakkheten som en ekstra fornærmelse som følger en bagatellmessig skuespiller slik dårlig ånde følger halsbetennelse.
Ruffalo er virkelig ille.
Ikke bare ser han ut som en av Barbra Streisands kadavra-studenter i «Yentl II:
Just like a woman», men mannen snakker med en snuesnurt sutrestemme som man ellers må til Hypokondersamfundets æresmedlemmer for å finne maken til.
Se på øynene hans.
De trygler om resepter.
Helst blå.
Reese Witherspoon er også en vanskelig skuespiller.
På grunn av at haka hennes ser ut som et verktøy for åpning av vriende rødbetglass, får Witherspoon alltid roller der hun er masete og travel og jobb-orientert.
I «Just like heaven» åpner hun showet som en vikarlege med flere enn åtte diagnoser i minuttet.
Så kommer den digre lastebilen ut av storbynatta, og snart dukker Witherspoon opp som et slags tante Sofie-spøkelse i sin egen, men nå Mark Ruffalos leilighet.
Han drikker.
Hun maser.
Spesialeffektfolk lar de to samboerne gå ut og inn av hverandre hyppigere enn pornoskuespillere i førjulssesongen.
Men det skjer ikke så mye.
Derfor tenkte jeg at dersom bare Ruffalo drar av gårde til Hospitalet og ferker spøkelsesdamas livløse kropp, vil det oppstå en oppstandelse i Tornerosens navn.
Det gjorde han aldri.
Han fikk bare enda flere tårer i øynene og en så sørgelig stemme at til og med Karita Vekkiblant ville fått den sladda.
Henimot slutten får filmen i fem minutter den farten den burde hatt hele tida, og i nesten ti minutter engasjerer den følelsesmessig på tross av at Ruffalo framleis er mindre mandig enn hva Dustin Hoffman var som Tootsie og Robin Williams var som Mrs. Doubtfire.
Men OK.
Hagearkitekter er vel følsomme menn.
Og de snakker vel som forkjøla frøemner.
| 0
|
700749
|
Natural born Knightley
Milde himmel for en filmjul, og så har den ikke en gang begynt.
Tony Scotts «Domino» er idiotbrorens etterlikning eller hyllest til Oliver Stones «Natural born killers», og den er visuelt stoned hinsides det umiddelbart fordøyelige.
Det vil si:
Straks du har oppfatta hva Scott driver med, faller den psykotiske filmstilen på plass i historien.
Og da Tom Waits dukker opp med visdomsorda og den rustne ansiktsoverflaten, tilgir du også regissørens melankolske stripper-glaning.
«Domino» er et rått, sentimentalt og speisa melodrama om skuespilleren Laurence Harveys villfarne datter Domino som forlater Beverly Hills 90210 (som ikke bare er en metafor i livet hennes) og blir profesjonell forbryterjeger — bountyhunter.
Handlingen er løselig basert på noe som ved festlige anledninger kalles virkelighet, men filmen forteller først og fremst en brutal, vill og våt Askepott-baklengs om Prinsessa som blei vaskehjelp.
I Stones «Natural born killers» gjaldt sentimentaliteten småborgerfamiliens kultur-martyrer.
Her er det Hollywood-jenta som gjør opprør.
I «NBK» spilte Robert Downey jr.
TV-reporter, og filmen herja med sitcom-slapset i TV.
I denne følges de tre bountyhunterne av et reality-show, ledet av en overstadig kommersiell Christopher Walken og ekstrautstyrt med to ekte «Beverly Hills 90210»-stjerner på selvironi-tripp til helvete.
Også Jerry Springers arbeiderklasse-tivoli er med.
Rollegalleriet er til å få plysjhud av.
En omsider fullstendig reinkarnert Mickey Rourke spiller bounty-leder med moskusaktig mildhet og en topografi som minner om månens overflate.
Edgar Ramirez er den mystiske, hemma latinoskjønnasen Choco som stakk en kamerat i øyet med blyant som 4-åring i Venezuela.
Fantastiske Riz Abbasi er eksplosjons-afghaneren Alf, en klassisk filmskikkelse som kommer til å bli kopiert.
De som får problemer med filmen vil antakelig reagere på Keira Knightley i tittelrollen.
Middlesex-dama med de ovale Wendy-vokalene og øyenstikker-kroppen ser innledningsvis så forfina ut at du får følelsen av å se Dianas utdrikningslag.
Men hun skal spille bortskjemt overklassejente med sjel, så det funker.
Fra scenen da gymnasjenta Domino brekker nesa på ei cluelessdokke som kritiserer små bryster, er hun en troverdig martial art-Pippi.
Da Domino mot slutten plukker opp maskingeværene og tar en skeiv Rambo, oppstår en filmheltinne som er verdig til å ha redda den lille jenta som kan bli de svartes Jesus.
Joda, det er såpass.
Musikken i filmen er sensasjonell, og «Domino» skal egentlig ha en sekser-terning, men akkurat det er forbeholdt de som gidder lese anmeldelser helt til slutt.
| 1
|
700753
|
Sjikkelig Sjandler-sjau
OK.
Jeg vet at jeg var på nippet til å gi «Doom» en sekser, men hør på meg likevel.
«Kiss kiss bang bang» er en kriminal-ironisk voksenspøk for folk som kan uttale navnet Chandler uten å låte som jørpedøler og som kan følge med kompliserte ordspill og referanser i replikkvekslinger som ikke bare er kvikkere enn kyllingknall, men dessuten har merkelige, samtidskjappe snakkerytmer.
En gang til:
Dette er The Big Shit.
En reelt underholdningsorientert lek med konvensjonene hos den allerede overstadig feira krimforfatteren Raymond Chandler og hans tallrike etterkommere av språklig bloddopa mysterikere.
Denne filmen har kapitler som er oppkalt etter Raymond Chandlers romaner, bortsett fra «The simple art of murder», som er en essaysamling.
Stas: Robert Downey jr.
er tilbake fra sine duknakka rideturer i Skyggenes Dal, og han spiller med det opplagte, fleipistiske Chaplinfjeset og Betty Boop-øynene.
Han kan ennå sno hele kroppen rundt en setning som om den var ei glatt striptease-stang.
Stas:
Val Kilmer er tilbake iført mer daukjøtt enn den befridde Willy, og han spiller homofil privatdetektiv med en oval snikehumor som er vittigere og mer overflødig enn hvitvinsbalsamico på snudd speilegg.
Stas:
Fantasifulle filmfolk har gjenfødt Corbin «Finger i halsen» Bernsen fra «LA Law», frisert ham ned til centimeterlangt torpedohår og satt ham inn i rollen som årets tøffeste og mest kjøttete næringslivskakse.
Og de har funnet opp det svalesvaie silikonsivbladet Michelle Monaghan med Natalie Woods etterlatte blikk og fått henne til å spille verbalt overlessa kriminalkomedie som om hun har vært hos Dr.
Roberts med tunga.
«Kiss kiss bang bang» er en slags metafilm delvis etter Brett Hallidays roman, og Brett Halliday var jamngammel med Chandler og døde i 1977.
Shane Black, manusforfatteren som gjorde store ting som «Dødelig våpen», «Den siste speider», «Den siste actionhelten» og «The long kiss goodnight», regidebuterer med en film som forsøker å være så elegant at den burde ha snubla i sin egen silkeslåbrok.
Men det går utrolig bra.
Han gjør narr av teknikken med jeg-forteller dit hen at Downey jr stanser filmen mellom to ruter og tilbyr seg å gå tilbake.
Han sier ting som «Ikke vær redde.
Jeg så «Ringenes herre» og har ikke tenkt å slutte filmen 17 ganger».
Filmstilen er en antikvitetsvits.
Damer som er søstre og ellers noen helt annen enn de er, tvilsomme familiekompliasjoner som Ross McDonald kunne ha grått fram, postmodernistisk påklistra nakendamer og nesten pornografisk overlessa pulp-setninger.
«Kiss kiss bang bang» er en feiring av den hellige klassikerkrimmen.
Downey jr. stjeler elektronikk, men ved et uhell havner han i en film-audition og imponerer med rik innlevelse.
Derfor er han i det slimete bursdagshollywoodpartyet der han blir læregutt for detektiven Kilmer og ser den døde dama i tjernet og så skjer alt i god fart og slak nedoverbakke.
| 1
|
700754
|
«Doom» ålreit actionfilm
Dataspillet «Doom» handler ikke om pensjonistsjapping like før danskeferjeavgang, og man bør ikke bli forskrekka om det skvetter litt her.
Som actionfilm er Bartkowiaks sci-fi-splæsjer overraskende vellykka, men man har ikke lov til å berøre ferskmat de første 24 timene etter forestillingen.
Det verste som kunne skjedd, var at den polsk-amerikanske regissøren-fotografen forsøkte å gjenskape dataspillets 1993-klaustrofobiske førstepersons synsvinkel i aldeles ensarta korridorer.
Det trikset tar han først da det unevnelige har skjedd (jo, det finnes til og med en vri i storyen) — og da er virkningen behagelig hypnotisk.
Du ser våpenet og vesnene foran deg mens dødsdiskomusikk av så uomtvistelig verkstedopphav at trente ecstasybrukere vil få rensa blodet, doomer som dorden gjennom sdolsetene.
Det er ålreit.
Hvis man liker sånt.
Filmen starter med hylende, forfulgte romstasjonsmestere.
Tallet på kvitkledde akademikere desimeres så raskt at rasjonaliseringsmekanikerne i Helse Vest vil bli misunnelige.
Så får vi møte soldatgjengen som beames opp fra Nevada i ei boble som minner om den gang Jodie Foster var newager.
Tankene går til «Alien».
Siden går tankene også til filmer som «Night of the living dead» og kanskje til McTiernans spesielt stiliserte soldatromantikk i «Predator».
Behagelig konturerte marinejegere snakker kortfatta og kult, men ikke slik Natteravnene ville ha ordlagt seg.
Newzealenderen Karl Urban er for lite brukt.
Han har mørke øyne og tilforlatelig tøffhet.
Britiske Rosamund
Pike spiller søstra hans på en så dokkeskjelven, storøyd måte at man kan tenke seg til at hun kunne blitt en ny Linda Hamilton.
Den halve samoaneren The Rock er alltid en begivenhet.
Han spiller sersjant med en nydelig, naiv klønethet som får en til å minnes Steven Seagals første filmer.
Alt dette er glimrende.
Soldatene kommer til forskningsstasjonen på Mars, og det er ikke småtterier de oppdager etter hvert.
Som for eksempel den genetiske forskjellen på godhet og ondskap.
Hvis filmen mangler noe, er det en Sigourney Weaver, en vibrator i spillet, en intuitivt perfekt karismatiker som får handlingen til å lukke seg som kronblad rundt én eneste skikkelse.
«Doom» er en streit, veldreid, engasjerende actionfilm, men den har fått dårlig mottakelse.
Kinoenes krise har ikke noe med dårlige filmer å gjøre.
Det er for mange ugne ungdommer med for mye teit skolegang der ute.
De blir aldri fornøyde.
| 1
|
700755
|
Nokas-sakens kjerne i dansk moralfilm
Du, så deilig det hadde vært om det fæle et menneske gjorde, bare forsvant.
Danske Per Fly har laget en film om at det ikke gjør det.
Fordi Nokas-saken går her akkurat nå, føles den særdeles relevant.
Ingen i rettssalen på Forus vil si hvem av ranerne som skjøt politimannen i Kongsgata.
Ingen av de tre siktede etter hærverk på en dansk våpenfabrikk vil tilstå hvem som brutalt kjørte ned og drepte en politimann.
Det siste skjer i regissør Flys film «Drapet», den tredje i en trilogi (de forrige het «Benken» og «Arven»).
Den unge kvinnen Pil og hennes langt eldre elsker Carsten vet sannheten om politimannens død.
Men de gjør det de kan for å tie.
Hva hjelper det om ett menneske må sone 16 år i fengsel bare fordi noen er drept? sier de til hverandre og håper tidens gang skal døyve smerten etter det som har skjedd.
Men nei.
I stedet forfølges de av en regissør som ikke vil sette punktum i diskusjonen om forbrytelse og straff.
Fly tvinger Pil, men aller mest filmens hovedperson Carsten, inn i nye erkjennelser.
Hva gjør det med de etterlatte av den drepte dersom ingen står til rette for ugjerningen?
Når slipper man selv fri fra samvittighetens gnagertenner hvis udåden aldri sones?
Faren med moralske drøftinger i film er at tankestoffet går på bekostning av det visuelle og tvinger fram konstruerte handlingsforløp.
En slik grøft falt Fly i i trilogiens første film, «Benken».
Der leverte han en altfor traurig skildring av en fyllik og hans forsømmelser, med til dels konstruerte hendelser.
I «Drapet» er alvoret fortsatt skjebnetungt, men personene virker troverdige, spilt av et godt skuespillerteam.
Carstens psykologiske nedtur griper etter hvert som mannens øyne åpnes.
Bildene av at han seiler i paraglider over stranden funker som symbol på drømmen om å fri seg fra tyngende skyld.
Flys svar er:
Det fæle fordamper ikke selv om tida går.
| 1
|
700757
|
Varm, djup djevlegrøsser for barn
Den gale bildemagikeren Mike Newell har laget en djevlegrøsser for barn, og 63-åringen har samtidig diktet en pulsbærende, romantisk pubertetsskildring som får rospiggene til å sprette i Galvort.
«Harry Potter og ildbegeret» er først og fremst så bra fordi frodigheten er sterkere enn effektavhengigheten.
Det er faktisk sånn at du husker korridorflørten bedre enn fantasifigurene når filmen er slutt.
Newell har fått til en miks av forskjellige slags fortryllelser som ikke egentlig blir tydelige før man setter seg til og tenker på hvor mye som kunne ha gått galt.
Han unngår skeininger ned i den amerikanske high school-gropa når barnevennene fra trolldomsskolen begynner å merke seksualitetens skillekraft.
Romantikken på Galvort er skildret med stil og fingerfølelse både her og både der, og regissøren klarer til og med å gjennomføre et slags prom-ball uten at man føler seg hensatt til en ukul Hollywood-kloning.
Det nærmeste han kommer kitsjkvern-karikaturen er rockebandet.
Men det går bra.
Det er heller ikke uproblematisk å gi den unevnte Voldemort et ansikt.
Det finnes flere filmer som pladasket på Lucifers fjes enn de som klarte å gi det ubeskrivelige et ansikt.
Her oppstår den inkarnerte ondskapen i et poetisk tablå der den mørke mesterens milde maskot Timothy Spall nærmest bærer ham til en blanding av dåpsfont og dødstjern, og fra magiske elementer og Potter-blod oppstår en forsmedelig skapning som kunne vært virtuell voksdjevel i «Terminator 4».
Møtet med tryllestavens lasersverd har den desperasjonen som Star Wars-filmene manglet.
Scenen med Voldemort er skremmende.
Men om man tåler den eller ikke, avhenger kanskje mer av kulturtilhørighet enn alder.
De som i dataspill og videofilmer har vennet seg til at det finnes et skremselssprengt mediemørke der ute, vil sette Voldemorts sadisme inn i en hverdagslig sammenheng.
Hvis man er 43 år og aldri har sett noe mer skummelt enn kvitmalinga av Utstein Kloster, vil man tro at Mike Newells film har skapt både orkaner i Vesten og jordskjelv i Østen.
Ettar dødseternes terrorister har forstyrret verdenscupen, sirkulerer historien elegant omkring den store tretrollmanns-konkurransen.
Fra et antesipert
Frankrike kommer en bukett kvinnelige synkronstønnere, og fra et imitert Russland en tartar-aktig gjeng menn som antakelig lever av å spille serbiske mafiafolk i billige B-filmer.
De fire konkurrentene blir elegant uttrukket.
Først møter de stakkars barna taggete drager med ildånde.
Potter soper eventyraktige tårn på sin svevende lime og vi kjenner fartsgleden.
Så dykker de ned på havsens bånn, der underlige havfruevesener og onde oktopjuskinger forsøker å undertrykke svømmedyktigheten.
Til slutt går deltakerne inn i en bildenifs labyrint, der hekkene kollapser mer hektisk enn i høststormer, og to av de skremte pubertetsheltene får møte sin skjebne.
Den sterkeste skikkelsen i denne filmen er Brendan Gleeson som Alastor med det gale øyet.
Han kunne vært utlånt fra en ukjent Mad Max-film og spiller uskikkelig lærer med en upålitelig intensitet og voldsom innlevelse.
Hans edderkoppvisning er et slags høydepunkt i uventa forskrekkelhet.
Joda, forskrekkelhet.
Innimellom actionsekvensene og uhyggen klarer Newell å gi puberteten i Galvort en troverdig sjel.
Det er fantastisk uventa da dospøkelset Stina forsøker å kikke på Harrys bobleskjulte deler i badet.
Filmen er dessuten djup på det viset at de enkle, overfladiske kurtisene og sex-flørten er gjennomført med en slags julaften-vennlig varme.
De rødgule møtene i dormatoriene har både ungdommelig overmot og livlig kameratskap, og det gjør «Harry Potter og ildbegeret» til den mest menneskelige magifilmen så langt.
Og til slutt, til tvilrådige foreldre:
Unger med mareritt har det bedre enn de som aldri fikk være med på noe.
| 1
|
700759
|
Drap for dummies
«Lord of war» røper med smilende alvor at du aldri må bli våpenhandler sjøl om lønna er fristende, samtidig som du sitter og håper at det skal gå bra for Nicolas Cage og familien hans.
Dette er den andre dummies-politiske filmen på kort tid, og det er mye.
Dette er «Gudfaren»-syndromet.
Synsvinkelen ligger så fascistisk sentimentalt hos forbryteren at du helst ville ha bedt ham til middag og oppretta en ukedag med hans navn.
Cage spiller en amerikansk ukrainer som i ordrike fortellerscener utvikler seg til internasjonal våpenhandler.
Cages jålete fantasi-fakter frakter ham fra krigssone til krigssone, og han innvier oss i sin kyniske geskjeft med lakonisk antihumor.
Antihumor er pansergjennomtrengende.
Til og med høytidelige gipsskaller og ubevegelige jernhoder skjønner at våpensmugling egentlig er moro, men at regissøren må imitere brynrynk.
Krigskremmeren erverver seg uforklarlig rikdom, blir gift med en småhviskende supermodell og omgås kule afrikanske diktatorer som om de var pubvenner.
Egentlig syns vi det er steinbra og fortjent.
Men «Lord of war» blir til slutt for dum.
Den imiterte tenksomheten skaller av som akvarell på porselen, for filmen har ikke noe holdbart underlag.
Underholdsblod (sånt som beriker filmselskaper) flyter feststemt, kvinner tripper nakne forbi slik de gjør i strippeklubber og Afrika ser som vanlig ut som Monkeyland mens replikkene i filmen slimer ned av sin egen overfladiske medlidelse.
Det eneste som mangler er at en spesiallaget U-2-sang velter over bildene.
«Lord of war» er ille som fenomen og såvidt akseptabel som underholdning.
Det finnes gode scener, sjøl om de fleste forteller med så drøvtygt overtydelighet at et diebarn kunne ha svelgt unna uten å få kolikk.
| 0
|
700760
|
Fins det nåde for pedofile?
Kevin Bacon kan det der med å spille usympatiske typer.
I «The woodsman» når han bunnen av rangstigen og tolker en mann som har sonet 12 år for misbruk av jenter.
Resultatet er blitt en hårfin balansegang mellom fordømmelse og forståelse.
Regissør Nicole Kassel sørger for å flette inn et spekter av reaksjoner på Walter som er løslatt på prøve.
En trelasthandler gir ham jobb for gammelt vennskaps skyld.
En politimann som skal sjekke at han oppfører seg bra, er nedlatende og mistenksom.
En kvinne finner ut hva slags synder han har begått og sprer informasjon om ham.
Og hva med hun som forelsker seg i Walter før hun får vite sannheten.
Kan hun elske en overgriper?
I dårlig film blir holdninger ofte stående som teoretiske postulater, i god film forvandles de til følelser vi kan identifisere oss med.
Kassel lykkes med det siste.
Du sitter og kjenner på om du ville orket å gi denne Walter en ny sjanse etter endt soning.
At «The woodsman» overhodet fungerer, beror på at Walter selv har innsett at han har et forferdelig problem.
Hvor representativt det er med en angrende pedofil, er jeg sannelig ikke sikker på.
Men at Bacon spiller en kar med sjelekvaler, understrekes av hans spente kjevemuskler og fortvilte blikk.
Meget bra spill.
Det svakeste i filmen er de tamme timene hos psykiateren.
Det sterkeste er møtet med jenta i parken.
Også barneskuespilleren gjør en imponerende jobb.
Kassel skal også ha ros for den elegante metafor— og musikkbruken, dels jegeren og Rødhette-motivet, dels fuglesymbolikken.
Og ser du filmen, få endelig med sangen «His eye is on the sparrow» idet rulleteksten setter inn.
| 1
|
700761
|
Perfekt
Jeg tror nok det:
Hvis du bare skal se én ny film i år, se denne.
Ikke fordi den er best, men fordi du vil føle så mye.
Denne filmen er en hyllest til alle folka og alt de ble laga av og med, den er en hyllest til musikken og alt den består av, den er en hyllest til veien og alt den står for — alt samla i den perfekte, sentimentale melankoli mellom en forvirra sønn og en far i urne.
Orlando Bloom!
Å endelig, Orlando uten sverd, men med sitt skjønne Kyle MacLachlan-fjes i humoristisk følsomhet.
Han står til Kirsten Dunst som fellesoppfinnelsen av en snill sykdom og dens vaksine; akkurat for øyeblikket finnes det ikke et mer perfekt filmpar.
Susan Sarandons deilige forutsigbarhet, høyt hevet over behov for endring.
Cameron Crowes første film etter «Vanilla sky» er merkelig satt sammen.
Den beveger seg som en ukjent dans, og på et merkelig vis er slutten som den egentlige starten på en film, og filmen er et vorspiel.
Her er dristige longører (longører er alt det livene deres består av, men som filmer helst unngår), her er langvarige, poetiske drømmerier og tårevåt satire og en paradoksal tilstedeværelse i en verden som er idiotisk og perfekt.
Bloom spiller en skodesigner som står for USAs største fiasko noensinne og vil begå selvmord.
Så dør faren, og han er nødt til å fly til Kentucky for å delta i verden.
På flyet tjener den vanvittige snakkeren Dunst.
En av de fem fineste sangene i verden er Elton Johns «My father's gun» fra «Tumbleweed connection», og du får høre den to ganger til guddommelige bilder.
Dessuten får du et gjenforent band som spiller til begravelse med flammende måke.
Wow.
Det er så stilig.
Du vil se det.
| 1
|
700762
|
1984 var et fint og fryktelig år
De som automatisk ler dersom en type stikker hodet inn en dør og sier:
«Jeg skal leie moviebox.
Er du med?».
De kan gå og se «Tjenare Kungen».
Men antakelig kan langt flere se den.
For denne svenske feelgood-pønkeoppvekst-filmen er noe mer enn et treffende årstallsportrett.
Dette er historien om Abra og hennes kamp for anerkjennelse for å være en annen enn den det trange, tuperte bygdesamfunnet hennes forventer.
Abra er bygdas eneste med hanekam og hun prøver å holde sammen et garasjeband med jenter, på et sted der svaret på alle verdens spørsmål er gjøre seg lekker slik at man får seg type.
Hun rømmer til Göteborg sammen med et kjeppjaget synthrock-band, der vokalisten får en flaske i pannen på lokalet alt i første sang.
Sammen med bandets roadie, Millan, tar hun seg jobb på en pølsefabrikk og etter mye om og men setter de sammen pønkebandet Tjenare Kungen!
De mange brytningene i musikken på denne tiden, får sine fintfølte avspeilinger også i de turbulente tenåringssinnene.
ELO og danseband stinker.
Synth skal kalles Høyre-piano.
Men hvordan skal man forholde seg til Ulf Lundell?
Tidvis kjennes skildringene unødvendig stereotype, enda det er en komedie, og handlingen er ikke for innfløkt.
Men «Tjenare Kungen» får sin nødvendige energi fra bandfilmdramaturgien, i «The Commitments»-tradisjonen, der alt beveger seg mot et uttalt mål, i dette tilfellet å utgi en singel til jul.
Filmen er også godt hjulpet av Josefin Heldéns skjønne, søkende hovedrolletolkning.
Svensk film ligner veldig på svensk film om dagen.
Nabofolket har funnet en suksessoppskrift de følger nesten til punkt og prikke.
Denne ligner for eksempel både på «Fucking Åmål» og «Tilsammans» og det fleste synes jeg har elementer av «Mitt liv som hund».
Men det gjør kanskje ikke så mye når man blir i godt humør av det.
| 1
|
700764
|
Komedie om alvor lykkes ikke helt
Jeg skimter den gode hensikt:
Å fortelle muntert om sørgelige ting.
Men en komedie om mobbing, ensomhet og angst krever mer fingerspissfølelse enn regissør Arild Fröhlich og hans team oppviser.
Det beste kortet regissøren har på hånden, er 13-åringen Petrus A. Christensen.
Han gjør en nydelig innsats i hovedrollen som Jim, en tynn, liten guttunge som tøffingene i klassen har gjort til sin slave.
Samtidig gjør han sitt aller beste for å hjelpe og beskytte moren sin, en kvinne så fylt av angst at hun ikke tør å gå ut av huset.
Portrettet av Jim er en fin studie av et barn som må takle store vanskeligheter på både hjemme— og bortebane.
At storyen er filmet i et vinterkledd Lillehammer ved Mjøsas strender, gir en grei hverdagslig ramme.
Filmens problem er framstillingen av skikkelsene rundt Jim.
Å tolke store, overvektige Terje, nytilflyttet gutt i klassen og potensielt nytt mobbeoffer, er krevende.
Manuset legger opp til at han skal ta grep som skremmende pitbull, ikke som ynkelig underdanig.
16-årige Jørgen Foss knurrer som best han kan, men det føles som han dyttes inn i et reaksjonsmønster han på ingen måte trives med.
Heller ikke Kristin Skogheim mestrer nyansene i spillet når hun framstiller Jims fryktsomme mor.
Rent pinlig er scenen der skuespilleren ramler under bordet, liksom skremt av at Pitbullterje glor inn gjennom vinduet.
Filmen forsøker å være en julekomedie.
Å rappe juleevangeliet er morsomt, men de sexifiserte englene er bare plumpe.
Og så var det nissen.
Da Atle Antonsen deltok i «Tommys inferno» nylig, tydde han til sketsjmanøvre.
Det går bedre nå, ganske enkelt fordi rollen som alkoholisert og sorgtung far til Terje gir anstrøk av tragedie å spille på.
Slik det halter på skuespillersiden, hinker det i manuset.
Jim forsøker lenge å slippe unna Terje.
Vendepunktet som gjør at de to outsiderne omsider blir et Helan og Halvan-par, er altfor tåkete til at det blir helt troverdig.
Godt forsøk, men et stykke igjen til vi kan le boblende og utvungent.
| 0
|
700766
|
Trøttandes treskaller
«Strings» er en esoterisk film, og egen-begeistring irriterer ofte.
Den representerer først og fremst dokkeskapernes selvopptatthet og kunstneriske ambisjoner — men som innsikt eller underholdning er filmen nedslitende som sandpapirpussing.
Alle figurene er marionetter, og strengene deres strekker seg inn i himmelen, som et kvasireligiøst budskap om at det finnes en styring og at alle bindes sammen.
Omtrent det samme sa Dustin Hoffman i satiren «I (heart) Huckabees».
Dokkene er nydelig, men forutsigbart utskårne i røft tre.
Ansiktene har samme struktur som garasjeporter, og man får følelsen av at 1970-tallet har gjenoppstått med sitt dystre behov for rustikk velstand og furuvideo.
Budskapet er deretter:
Ingen bør være fiender, men leve sammen i sameksistens under skjebnens motorsag.
De enkle materialene har avla forenkla problemstillinger, slik det ofte skjer med treskaller.
Filmen beveger seg mellom det nesten parodisk tydelige og det innholdsfattig subtile.
Når mennesker blir drept skjer det ved at strengene kuttes.
Når de fødes, kommer mystiske, tentakkeltynne nytråder ned fra himmelen.
Når de settes i fengsel skilles trådene fra hverandre.
Når de elsker, går trådene sammen til én.
Når de kommer til himmelen, slipper de sine tråder osv.
Historien i filmen forteller om oppdikta folkeslag i oppdikta konflikter, og alle snakker som om de befant seg i et politisk korrekt barne-TV.
Som 15 minutter kortfilm ville alt vært både uvanlig vakkert og innholdsmessig berikende.
Men dette varer og varer og er til slutt en fornærmende kjedsommelighet av dimensjoner.Oops: Sånn tar ei tredokke livet av seg.
| 0
|
700767
|
Kjøkkenfeider hos Zorro & Søn
Selv på sitt mest dramatiske, da familien Zorro hamler seint opp med det europeiske da Vinci-kratiet ombord på løpsk sprengstofftog, selv rett før smellet, er denne filmen ikke mer spennende enn en cupfinale mellom Lillestrøm og Hamarkameratene.
Det er ille.
Hvis jeg hadde vært i Zorro-alderen (ti år) og satt på første benk i det uerstattelige Verdensteatret, ville jeg ha sagt «Øøøøh» med avsky altfor mange ganger i denne pysete oppfølgeren.
Klining og krangling.
Fyttehekkan for en skuffelse.
I forsøket på å holde den svartkledde helten innenfor genren familiekomedie, har de gjort ham til en sutrende operettehelt, en slags screwball-komedie-gneldrer i transvestitt-kostyme.
Han og Catherine Zeta-Jones omgås på den uheroiske millennium-måten som såvidt kler familien til den elskede Raymond.
De gneldrer som Zellweger og McGregor, de fordriver minutt etter minutt som kunne vært brukt til mørk mysterieaction med å få filmen til å høres ut som et italiensk kjøkken.
Dette er som Lucy-show, det er Michael Douglas og Kathleen Turner, men uten gnist.
Filmen starter med en fæl scene.
Folket stemmer om Californias rolle i Unionen, og på taket sitter noen uflidde gubber og skyter luene av folk.
Altså en tivoli-handling.
Så kommer Zorro hoppende og dinglende, og hver gang han har utført et uvoldelig 11 års grense-stønt, stanser han og vinker smilende til folket, som en manesjeturner.
Banderas ser ut som karikatur-skikkelsen til Cary Elwes i «Men in tights».
Bedre blir absolutt ingenting da han kommer hjem til den glødende fru Zorro som må ha pådratt seg hetetokter av stearinlysinflasjonen, for hun hiver ektemannen ut fordi han flyr rundt og setter livet på spill iført karnevalsklær.
En dårlig ektemann og far drikker litt, men beholder den friske hudfargen.
Plutselig er Zeta-Jones bukseforlova med franskmannen Rufus Sewell, mens en uflidd hjemløs-forbryter flyr rundt og stjeler gårdene til det forente folk.
Filmen står stille i overstrømmende dame-interiører og genererer misforståelser mens de meksikanske trompetene uler som taco-mishandla europeermager.
Den lille Zorro-sønnen utfører Lønneberget-stønts og tryner så søtt som en Lano-reklame, men ingen spenning oppstår.
Ingen ekte mystikk.
Ingen mørke hemmeligheter.
Ingen «han står bak steinen»-scener.
En Zorro-film fra 2005 vil alltid være vanskelig, for det er noe virkelig tilbakelagt ved en historie om adelsmann som skjuler sin identitet med en øyeklut på størrelse med tanga.
Men når man først prøver, ville alle Zorros venner vært takknemlige om de tok helten på alvor og gjorde ham litt farligere enn Kaptein Sabeltann.
| 0
|
700770
|
Politisk tørrporno
Den typiske kvinnelige actionhelten er ikke som en mann, og hun er ikke som Lara Croft, men som den balstyrige bitsjbeiben Tessa.
Dama brenner for Afrika med umedgjørlig kompromissløshet.
Sier det rett til de dresskledde maktmennene i cocktail-selskaper (du sko ha sitt tryne' på 'an!).
Elsker lidenskapelig, elskes lidenskapelig av alle som kommer nær henne.
Det er den sure bitsjå som er kvinnenes actionhelt.
Følgelig er det mange nærbilder og mye dvelende følsomhet i kvinnenes actionfilm «The constant gardener».
De slåbrok-intellektuelles spionforfatter John le Carré har skrevet boka.
Brasils blødende hjerte Fernando Meirelles («City of God») har regissert, men dette er damenes film, så full av detaljkonfliktisk stille— ståeri at man får fornemmelsen av at noen har skrevet nekrologen til et helt kjønn.
Det er vanligvis bare i gravtaler at så pinlige overdrivelser blir tolerert.
«The constant gardener» tilhører den politiske pornografien, og Afrika er filmens hore.
Kontinentet blir utsatt for en slags filmatisk voldtekt.
Meirelles dytter våre våte slummingblikk på sjuke og fattige, sultne og forpinte - og innimellom tar han oss med på National Geographic-turer over fantastiske landskaper.
Til og med fargene blir misbrukte i denne filmen.
De er fanga i et vestlig-dekadent nytelses-rituale som vi kan kalle medlidelse, for at ikke medlidenheten skal komme i vanry.
Ralph Fiennes spiller en sjenert og svak britisk diplomat.
Under et foredrag står den uredde Rachel Weisz (Tessa) opp og holder en slags «Irak-krig for Dummies»-tale der hun beskylder alle for det meste.
I diplomatiet fører den slags til sex, filma som om noen hadde mistet kamerat på golvet under en legeundersøkelse.
De to gifter seg, og Tessa blir med til Afrika, der hun setter i gang med å omgjøre all urett, beskyttet av sin friske kvinnelighet.
Men før hun rekker å forvandle alt, dør hun, og etter en times tid etterforsker ektemannen hva som egentlig skjedde.
Den politiske pornografien oppstår på denne måten:
Hvis noen vet at legemiddel-industrien ved hjelp av den britiske regjeringen kynisk myrder afrikanere, burde de egentlig si noe om det.
Hvis de, som man mistenker, bare bruker temaet som insinuerende indignasjonsgjødsel, burde de skamme seg, for dette er å hore kynisk med de siste restene av folks engasjement.
Hvis filmen hadde startet med en plakat om at den bygger på virkelige hendelser, skulle jeg også ha tilgitt den nesten patologiske kjedsommeligheten som oppstår i frekkasfuglen Rachel Weisz' nærvær.
| 0
|
700771
|
Majonesfet melovold
Når du har hygget deg frastøtt & fryktsomt gjennom David Cronenbergs utspekulert spekulative gangsterhistorie, kan du komme til å spørre deg selv:
Er dette akseptabelt?
Kan jeg like sånt?
Ja, det er.
Ja, du kan.
Grunnen er mangel på viktighet.
«A history of violence» har til og med mindre seriøsitet enn «Nådeløs by»-filmene, den er moralsk og filosofisk lettere enn «Dirty Harry».
Cronenberg har basert filmen sin på en tegneserieroman, og det innebærer forenkla sagt at vi får se majonesfett action-melodrama.
Følelser og handlinger kommer fra fantasifortellernes forskrudde verden, og det du ser er bare en streit heltehistorie med tusj-tårer.
Pirrende magefølelser står i kø, enten det gjelder nervøse, forpinte familiesmerter eller visuelt vellykka ultravold.
Filmen har til og med en gammeldags scene med framside-nakenhet; det er som om Cronenberg forsøker å finne tilbake til røttene sine.
Viggo Mortensen er en så ydmyk og mild kafévert at han antakelig sier unnskyld når han skjærer opp rundstykker.
En dårlig dag ved stengetid kommer et par ekstreme voldspsykopater innom og vil voldta dessertpaiene hans, håne kaffien og skyte servitrisen.
Da oppstår det en akutt-Rambo av den snille familiefaren, og ville-Viggo gjør ting som folk i provinsen bare får lov til å se i dataspill.
Jeg burde ikke ha røpt dette, men hele filmen hviler på hva som så skjer med den følelsesmessig nære familien.
Kan den leve som før?
Har skamferte Ed Harris rett i at pappa skjuler sin identitet som voldsmann?
Vil noen ting noensinne bli bra?
Cronenberg har ikke laget tegneserie-film slik Marvel-filmatisørene gjør det, med skygger og skeivhet og sånn.
Han gjør en streit film med hovedvekt på de sjølhøytidelige tegneserienes melodramatiske følsomhet.
Nærbildene av lidende ansikter er så langvarige at de uforberedte vil tro at de blir bedt om å starte et politisk parti for folk med fæl fortid.
Men det er bare massering av magefølelse.
Det er bare rå, rånete underholdning, og den funker.
Mortensen spiller med behagelig ubevegelighet.
Maria Bello har en slags erotisk tent grøsser-desperasjon over redslene sine.
Ashton Holmes er ironisk sønn i skikkelig sviskete high school-sideplott.
William Hurt lufter den særegne hurtske forskrekketheten.
En oppvisning i virksomme overdrivelser, og en kvasitragisk historie som de fleste vil kunne tygge i seg.
| 1
|
700772
|
Ikke kødd med Mor Foster!
«Flightplan» er først nerveskakende, hjernemyknende, åreinntrengende paranoisk spennende og ekkel.
Deretter blir den verre.
Amerikas flotteste fjes sitter på Jodie Foster, og akkurat som i «Panic room» er hun i stand til å uttrykke desperat løvinne-besluttsomhet sånn at menn i salen utvikler livmor og kvinner antakelig mister sin.
Hvis du er en 22 år gammel mannlig tegneserieleser med Viggo Mortensen og plastsverd på veggen, tror jeg ikke nødvendigvis at du blir så imponert av tyskeren Robert Schwentkes flythriller.
Men det er noe med barn og reiser.
Forflytting understreker barns ekstreme sårbarhet, og den stimulerer foreldres angstkjertler.
«Flightplan» har en rå historie.
Jodie Foster skal fly kista med sin avdøde mann hjem fra et så vintertungt Berlin at byen virker begrava.
De er passasjerer i det nye superflyet som Foster var med og bygde.
Det er gigantisk og grått som en død ubåt.
Med seg har hun ei sorgtynga og nervøs datter på seks år.
Da mor har sovet i tre timer, er Julia borte.
Og ingen kan huske å ha sett henne.
Det er ekkelt.
Nesevingene til Foster nesten vifter av opphisselse.
Så sier flyvertinnene at jenta ikke står i passasjerlistene.
Det er enda eklere.
Jodies ansikt fryser fast i en fasettert skrekk.
Og verre blir det, på en måte som anmeldere ikke røper.
Schwentke unngår elegant at filmen blir stående stille og skrike i midtgangen og ingenting skjer.
Kameraet glir, bildevekslingene holder i live en enkel, men lekker paranoisk ventestemning mens mor Fosters nerver blir synlig mer tynnslitte for hvert minutt.
Budeiefjeset Erika Christensen kommer innom og er godhjerta flyvertinne, Peter Sarsgaard med det narkoleptiske slørblikket involverer seg fra nabosetet.
Forskrekka arabere forkynner sin absolutte uskyld.
Flykapteinen Sean Bean er lys som en tysk-irsk Redford og bidrar til å øke nervepresset ved å bekjentgjøre nye, ekle ting, og VHS-fyrstinnen Greta Scacchi spiller psykolog med så forståelsesfullt blikk at hun ser ut som et optiker-eksperiment.
Når Schwentke har roet historien nesten ned i setet og du tenker: «og så da?», skifter filmen brått tempo.
Foster tar en Willis.
Hun hiver genseren, og iført bare sin gymnastiske singlet overtar hun thriller-handlinga.
Ikke kødd med Mor Foster.
Folk gjorde det før.
Støntet varer akkurat lenge nok.
Så skifter tyskeren igjen.
Han er god med rytme, stuttgartneren med de grå hendene.
Noen av dere vil nok mene at klimakset kommer litt brått, men det funker.
Noen vil også njaaae over sannsynlighetene i en historie som baserer seg på at en eller annen kunne forutsi hva alle skulle komme til å gjøre.
Men hør her:
Ikke vær så forbaska flinke bestandig, for da opplever dere aldri noe morsomt.Jodie: Hold midtgangen fri for bortførte barn!
| 1
|
700773
|
Da fredsfolka korsfestet Dylan
Dette er egentlig en film om korsfestelsen.
Med den engasjerte dokumentar-regissørens umerkelige tilstedeværelse skaper Martin Scorsese med «No direction home» en romantisk fortelling om Bob Dylan, gutten med englefjeset og jernviljen som forlot sopekosten i fars butikk og startet den lange veien hjem for til slutt å bli sveket av sine disipler.
En sulten, søkende galning.
En målestav i verdens motor.
En flyktning fra Maggies farm.
Ikke en profet eller en politiker.
En slu stemmelytter som ikke visste hvor han skulle, bare at han ville gjøre noe annet, noe som smøg seg inn i folks hjerter når de ikke fulgte med.
Han kom til de tivoliaktige tilstandene i bohemstrøket Greenwich Village og hengte seg på folkemusikerne, fordi det virket som en kul ting å gjøre.
Og visefolket og de venstreorienterte protestsangerne tok Dylan til seg som om han skulle være en Josef eller en naken fuglesnakker.
«Hør på de ordene», sa de til hverandre, for dette var litterært trena sanginteresserte, og Dylan hadde høket med seg den anarkistiske setningstorpedo-teknikken fra landsbyens eksperimentelle beat-dikt.
De gjorde Dylan til en generasjonsstjerne og et venstreradikalt ikon.
Men mannen med Den Hellige Akustiske Protestgitar ville være en rocker, for rock var generasjonens stemme, ikke syv tusen folkevisevers og tekst-tydelig sang om elendigheta i verden.
Dermed svek de ham.
Da borgerrettighetsfolka ga ham Tom Paine-prisen, sa han om giverne i takketalen:
«Her er for mange uten hår.
Jeg skulle ønske dere ikke var her».
Dylan var unghetens profet, og times-ene skulle change seg noe aldeles vakkert.
Fredsfolket tok igjen.
Da Dylan gikk elektrisk, avslørte puristene sin klassiske blodtørst.
Nasjonalhelligdommen Pete Seeger ville kutte Dylans ledninger med øks da han og Butterfield Blues Band spilte «Like a rolling stone» på Newport-festivalen.
På konserter i Forrest Hill følte vennene hans krigsmotstandernes hat så sterkt at de ikke turde klappe.
På turné i England ble han verbalt angrepet og utskjelt og buet.
Med genial logikk smetter Scorsese helt fra starten inn scener fra den viktigste begivenheten i den unge delen av Dylans liv:
Da han oppdaget at fanatikere følte at de hadde enerett til å definere Dylan, slik de følte at de hadde enerett til å definere verden.
Han skulle møte Armageddon, han skulle gå Golgata.
På en genial måte er Scorseses film også en fortelling om kanskje de minst ydmyke politiske gruppene i Amerikas historie.
Den avslører de minst avslørte.
De amerikanske liberalerne som alltid snakker for ytringsfrihet og alltid vil at folk de ikke liker, skal holde kjeft.
Dylan var sjokkert og sa:
«Jeg klarer ikke å tro at de ikke liker sangene.
Det må være noe annet».
De ville høre at svaret svever i vinden om igjen.
Og om igjen.
Og om igjen til duffelcoatene råtna.
Så kom motorsykkel-ulykken, som filmen bare nevner og ikke utdyper, og så kom åtte års konsert-tørke.
Dette er fortelleren Scorseses fortelling.
Men filmens sjel er Dylans ansikt.
Opprinnelig et så ungt ansikt at det nesten er umenneskelig i sin glatte, smale, porselenssterke sårbarhet.
Opprinnelig en slags Mozart som kunne briljere folkemusikkens Salierier ned i støvet med sin nesten umenneskelige pregnans.
Dessuten et intervju-nærbilde av dagens Dylan, en vakker 64-åring med kloke, nervøse øyne og en lakonisk ro.
Han forteller enkelt og ujålete om ting som skjedde, og innimellom spiller Scorsese en perfekt kunstskatt av enestående sanger som det ikke går an å lytte til uten å grine med magen.
Når du får alt i sammenheng, når du får det samla i tre og en halv time med svart kvit superfortid, går det opp for deg:
Han er større enn Elvis.
Han er større enn Beatles.
Han er større enn Mozart, større enn Stockhausen, større enn avstanden mellom Kjerag og jul.
Han er større enn alle, inklusive seg sjøl.
Alt det andre er også med.
Intervjuene med aldrende personligheter som egentlig higer etter å snakke om seg sjøl enda en gang.
Musikerne.
Joan Baez' peisild, småtørre bitterhet og sure Newport-koring på «God at our side».
Det vidunderlige kerubfjeset til Al Kooper som ble en legende fordi han spilte orgel uten å kunne det og fremdeles ser forskrekka ut.
Scorseses film
«No direction home» er et tidsbilde og en så rørende fortelling om et geni som merkelig nok ikke døde, at du får følelsen av at dette var filmen du venta på også da du ikke visste at du venta.
Det er egentlig for mye å si om den.
Jeg slutter her.
| 1
|
700774
|
Tough kitt!
Dette er siste nytt fra animasjonskunstens ironiske mesterklasse.
Den tannville oste-elskeren Wallace og hans lakoniske hund har gitt sin første langfilm som en gave til oss alle.
Siden Gud skapte Adam av leire har ingen gjort noe mer menneskelig i det materialet.
Wallace og Gromit er kortfilmfigurer for de kresne animasjonselskerne.
Det er sånn at nesten hver bevegelse og hvert påfunn representerer en liten kultbegivenhet.
Innledningsvis får vi se en nattlig, engelsk salathage.
Som alle vet, elsker engelskmennene sine grønnsaker slik italienere forguder barn og amerikanere griner over sine konstant avdøde barndomsbikkjer.
Derfor driver Wallace og Gromit et vaktselskap som vokter britenes kålhoder, gulrøtter og gresskar mot kaninenes herjinger.
Og det er bydelens viktigste oppgave.
Filmen sprer allerede derfra så mye visuelt snop at du gisper.
De engelske bakhagenes trange forvoksthet.
Wallace og Gromits vulgærtekniske mekkeverden.
Og kaninene.
Det er kjærlighet ved første blikk.
De rå, fingerknadde kaninene er så surrete og søte at du helst vil innom Veslefrikk og kjøpe dem med hjem etter filmen.
Som alltid i England skal det være en konkurranse.
Presten har sine bidrag voktet i et lite drivhus med kirkekors på taket.
Lady Campanula
Tottingtons grønnsakskuppel inneholder en påtrengende variasjonsrikdom av erotisk svulmende vekster, og anstendige, stillferdige Gromit koser med sitt eget gresskar som en slags skap-elsker av grønt.
Men ulykke!
For å sikre en human kontroll av kaninfaren tyr den indolente Wallace til Clockwork Orange-terapi på de blide overbittene i kaninfengslene, bare med det resultat at det oppstår en gigantisk, hensynsløs varulv-kanin, et udyr som under påvirkning av månen og kjønnslysten røver Lady Tottington som en Kaning Kong opp i slottets tårn.
Hendelsene er henimot slutten såpass kaotiske at Gromit har problemer med å beholde roen, og man bør antakelig se filmen flere ganger for å kunne nyte alle detaljene.
Men de er der.
Hos Wallace og Gromit finner du de finurlige, vridde detaljene og alle de siviliserte overdrivelsene.
Synet av de svimle, svevende glasskuppel-kaninene er noe av det skjønneste, rareste jeg har sett.
Jeg så filmen med norske stemmer, og det er en sorg for oss som lider under landets verste vokal-tortur hver eneste helgemorgen, da barne-TV-seriene blir tilført norske gneldrestemmer som høres ut som rystende dokumentasjoner fra et mentalsjukehus.
Så ille er ikke de norske stemmene på «Wallace and Gromit».
Men behagelige er de heller ikke.
| 1
|
700776
|
Down by love
I «Broken flowers» spiller Bill Murray en segen, middelaldrende ungkar som blir utsatt for ond, vitaliserende eksistensialspøk.
Et rosa brev forteller at han har en 20 år gammel sønn som leter etter sin far.
Brevet er ikke undertegnet, og Murrays mekanikernabo Winston finner ut at fire kvinner er aktuelle.
Han sender den nesten livløse Don Johnston (åttitall, oh åttitall!) ut på en luft— og vei-tripp for å finne ut hvem av damene som skrev brevet.
Murrays besøk i den nå fullvoksne fortida er poengløs inntil det narkoleptiske.
Sharon Stone er innlatende, Frances Conroy er høyborgerlig vellykka, Jessica Lange er tilsynelatende lesbisk og flink bisk (kjæledyr-terapeut som snakker med dyrene), mens en ugjenkjennelig mc-brud Tilda Swinton bare blir ukult sint.
Alle som vet noe om Jarmusch vet at han liker å sitte der og sutte på mysteriene sine uten å røpe om han noensinne hadde tenkt noe, eller om alle svartskjortene og alle tedrikkerne bare skal fantasere en mening inn i det åpenbart underlige.
Hvis jeg skulle si noe om hva «Broken flowers» handler om, så vil jeg ikke det, men det er kanskje sånn at bare fortida kan gi liv til de døde, og død er bare den som ikke har noen de leter etter.
Nei, det er idiotisk skrevet, men fortjent.
Kanskje er det heller sånn at «Broken flowers» markerer kulhetens endelige avslutning.
Fra nå av kan vi være oss sjøl, og vi trenger ikke lenger like det vi ikke skjønner.
Jarmusch er 52 år.
Det grå håret hans ser ut som en Andy Warhol-kreasjon, og det kan være at mye gammelt ligger ham på sinne.
Ikke gjør det.
| 0
|
700777
|
Kikking i incestoffer
Det enkleste ville være å rose «Mitt elskede barn» opp i skyene fordi den er en rystende dokumentar om en incesthistorie som ender med drap.
At filmen dessuten er Brit Jorunn Hundsnes' eksamensfilm fra Høgskulen i Volda, kan også påkalle høye terningkast.
Men filmen har fått nok 5'ere nå (den er vist på flere kinoer det siste året).
Det dokumentaren i stedet trenger, er en debatt om hvor grensen går for hvilken privat elendighet mennesker skal avsløre foran kamera.
Jeg tror på regissørens ønske om ikke å ville lage en sosialpornografisk film.
Hun har derfor utelatt mange detaljer.
Likevel opplever jeg at det jeg ser gjennom sju kvarter, er en privat kikking inn i noen svært ulykkelige menneskers liv.
Rett nok er gamle fotografier og videoopptak gjengitt slik at overgriperens ansikt aldri avsløres i filmen.
Men mengden av utsagn om den elendighet han utsatte kone og to døtre for, føles likevel i overkant.
Jeg tenker:
Dette er terapi for ofrene, men noen burde lukket døra til behandlerens kontor.
Regissøren har i intervjuer sagt at hennes hensikt er å belyse temaet incest.
Det er en meget hederlig ambisjon, all den tid rettsapparatet ikke så det som formildende at datteren drepte på grunn av incestskader.
Synd da at «Mitt elskede barn» roper mer på en debatt om etikk og metode enn om incest.
| 0
|
700778
|
Medrivende om barneflyktning
Det bør bare være et spørsmål om tid før en norsk regissør tar tak i skjebnen til en enslig mindreårig asylsøker i Norge.
Som så ofte før er svenskene ute før oss.
Josef Fares tegner et varmt portrett av Zozo fra Beirut som flykter til Sverige.
Faren ved den slags historier er å drukne fortellingen i blod og tårer.
Fares har skrevet manuset inspirert av egen oppvekst i Libanon.
Heldigvis er han god til å finne bilder på det alminnelige, menneskelige livet som Zozo opplever under borgerkrigen i Beirut i 1987.
Han og vennene prater om jenter, nasker brød fra gateselgeren, kort sagt, lever som unger flest.
Hjemme øker foreldrenes bekymring over krigshandlingene, men ingen tror noe skal ramme dem.
Så faller bomben.
Utfordringen med denne type historier er å finne filmatiske uttrykk for de indre følelser som oppstår i et barn når tryggheten revner under beina på ham.
Fares velger å bryte med den strengt realistiske fortellerstilen.
Han utnytter fint at Zozo finner en kylling som han begynner å snakke med og som svarer ham.
Fuglen blir et rørende symbol på det behovet for beskyttelse og nærhet som en 11 år gammel gutt savner i en verden preget av sammenbrudd.
At regissøren klarer å plukke motivet nennsomt fram igjen når Zozo er kommet til Sverige, er lekkert gjort.
Også framstillingen av guttens indre dialog med Gud etter alt det vonde som har skjedd, er spennende løst.
Når resultatet blir så medrivende, er det også fordi den 14 år gamle libaneseren Imad Creidi fungerer så glimrende i rollen som Zozo.
Elias Gergi som guttens bestefar i Sverige er et annet funn.
Han har et deilig humør og en stolthet som er aldeles betagende.
Her er det ikke snakk om kulturell underdanighet.
Når «Zozo» går glipp av 6'eren, skyldes det noen forvirrende grep avslutningsvis.
For meg fungerer det ikke helt hvordan Fares bildelegger traumatiske følelser og lengsler som det ensomme flyktningbarnet bærer på.
Men at «Zozo» oser av humanisme, det er iallfall sikkert.
| 1
|
700779
|
Wow!Vulgært og vittig!
Denne filmen bør du og vennene ikke se, for da vil dere gå rundt og si at det er den morsomste komedien siden «Shrek 2», og en ond dag treffer dere noen virkelige mennesker som jobber for WHO eller samler inn penger for at fattige skal ha råd til fjernadopsjoner, og så vil de si:
Den filmen!?
Med frastøtt tonefall sier de det.
For oss utenfor FN-systemet er «40 year old virgin» en overraskende påminnelse om at vulgært kan være vittig.
En 40 år gammel nerde som jobber i Elkjøp-lageret røper for sine storkjeft-harry arbeidskamerater at han aldri har hatt sex, så de bestemmer seg for at det er en fornærmelse mot menneskeheten.
Underveis oppstår enkeltscener som hører hjemme oppe i gladhuskingas hyllesthall.
Som når hovedpersonen får sitt jungelbryst voksa.
Det er så usjenert, forulempende og gavmildt forutsigbart, og det er så vanvittig vellykka.
Filmen er også en påminnelse om at samlivstrøbbel aldri fører til trivsel i salen, for moroa tar seg ned ett kvarters tid mot slutten.
Til gjengjeld finaler den med et kort «Hair»-potpurri som kommer til å holde deg i setet litt for lenge.
Steve Carell minner om den unge Griffin Dunne i «After hours», og han spiller balansert gutteroms-hermetikk med en velgjørende selvtillit som medvirker til at filmen også blir en rund, blå ting om menns diktatoriske seksualtvang.
| 1
|
700780
|
Ingen forelsker seg i Ferrell
«Bewitched» er egentlig en Sandra Bullock-film som burde ha kommet direkte på video midt under fotball-VM.
Å la Nicole Kidman forelske seg i Will Ferrell i fullt komediealvor, blir som om Chevy Chase og Elizabeth Taylor spilte «Søvnløs i Seattle 2» sammen.
Nicole Kidman er nesten som boblene i en spritzer.
Will Ferrell repesenterer fisinga i boblebadet, han er karrieremessig det hullet tarmgass slippes fra.
Det kan godt være at mannen er søt privat, men som skuespiller er han en hvit Eddie Murphy.
Å se ham omgås kvinner er uromantisk.
Kanskje kunne det vært morsomt hvis Ferrell spilte en nasalt overfølsom ishockey-trener og Kidman var den nye manageren for laget, bare at hun ble spilt av Lisa Kudrow.
Det ville vært vittig.
Denne filmen nostalgerer den amerikanske TV-serien «Bewitched», som jeg ikke tror vi så i Norge.
Nicole Kidman spiller en heks som vil gå streit.
Det er noe man bør vite om heksefilmer.
Når kvinner begynner å bruke strømpebukser i juni og drikker e-vitaminisert lettvann fra franske småflasker til reker, da interesserer de seg for hekser (den samme perioden som menn begynner å lure på om det går an å få kjøpt sportsøl med potetgullsmuler oppi).
Alle andre får det oppgitte Neimen, tante da-blikket.
Hekser er grasat middelaldrende.
I «Bewitched» dukker Michael Caine opp i Ole K. Ihles blå blazer.
Shirley MacLaine reinkarnerer i så mye tøy at Norem Baade ville hatt råd til julebord etterpå.
Will Ferrell spiller fetert skuespiller på vei ned med et repertoar av ikke overraskende fakter som vil kunne gå inn i faglitteraturen som begrunnelse for uføretrygd.
Denne filmen er så forferdelig dårlig at det høres ut som ul fra en magesjuk søndagsmorgenbikkje når Michael Stipe synger «everybody hu-u-u-urts some time», og resten av nostalgimusikken låter som om den kom fra spolebånd bak disken i en rivningsklar hotellbar.
Nicole Kidman starter filmen med et søtt Tom Sawyer-fjes og lette Dorothy-trinn, men hun brukes ubønnhørlig opp og ender som en uoppdaga preposisjon mellom semikolon og komma.
| 0
|
700785
|
Som å se stygg sykdom
«My date with Drew» er en ego— og etnofil dokumentar som ender i at en puddelaktig California-fyr og Drew Barrymore snakker sammen med Lucille Ball-stemmer mens de drikker halmfarga hvitvin av høge glass.
Det er en så pinlig stund at selv de best fortrengte barndomsminner blekner.
Jeg vet ikke riktig hvordan det er rett å si dette.
Den enkle måten:
Hvis jeg ville se halvannen time arrangert MTV-reality, kunne jeg ha sittet hjemme i min egen stue med god kaffe.
Den tungvinte måten:
For 200 år siden hadde folk den åpenbare fordelen at det var ca 180 år til videokameraet ble allemannseie, og de årene kunne de bruke til å lese bøker, tenke tanker, komponere abrupt samtidsmusikk og glede seg over tilværelsen.
For da videokameraet ble allemanns-eie, opphørte sivilisasjonen slik de kjente den.
Den sinte måten:
Dokumentarfilmen er vår gresshoppesverm.
Den er i ferd med å bli en forbannelse og burde innlemmes blant dødssyndene, sånn at dokumentarfilmskapere kommer rett til helvete allerede ved influensa, og der blir de dømt til å vandre rundt i evigheten og virre med hodet for at synsfeltet aldri skal få være i ro.
«My date with Drew» er som å se stygg sykdom utvikle seg.
Lepra eller langvarig neseforkjølelse.
Filmen forteller om en del av Amerika som Gud mente vi aldri skulle vite noe om.
En arbeidsledig Donald Duck med skremmende koffeinblikk og kaféutroper-stemme får det for seg at han er forelsket i Drew Barrymore og ønsker seg en date.
Og så kommer fnis fnis ideen om at han fjoll fjoll og vennene skal lage en høhø høhø dokumentar om hvordan han forsøker å få det til.
Fremgangsmåten er enkel.
De ringer til folk som kjenner folk.
Hvis en ville se akademisk på det, nedfinner de sosiologien.
Dette er det motsatte av kunnskap om samfunnet.
Faktisk systematisk det motsatte av samfunnet.
Nå finnes det mange dumme høgskoleofre som tror at ting er interessante hvis man kan sette fenomen-navn på dem, men det er ikke sant.
«My date with Drew» er ondere bortkasting av tid enn Michael Moore.
Etter mye ekstatisk mas oppdager Drew Barrymores PR-folk at det finnes muligheter for kult-eksponering her.
Done deal.
Drew dukker opp med de billige newage-talene sine og er virkelig fæl.
Filmen ender med en hysterisk anbefaling om å følge sin drøm.
Så hvis du ønsker å bli Paris Hiltons venstre bikkje, finnes det sikkert en PR-kåt California-kennel som vil hjelpe deg.
| 0
|
700787
|
En fransk «Dis»
Når regissøren lar en skuespillerinne som heter Vahina (g uttales som h i enkelte språk) starte filmen med å si «Vil du se musa mi?» i dypeste, mest genitalie-galliske alvor, da røper han et fravær av ironisk distanse som ikke kan helbredes.
Og ganske riktig.
Ziad Doueiri har laget en fransk «Dis».
«Lila dit ca» er virkelig til å le seg skakk av.
«Det Lila sa» handler om en uvanlig talentfull fransk-araber i Marseille.
Han er medlem i et brysk, Pelle & Proffen-aktig kvartett-kameratskap der alle andre enn Chimou er tilbakestående vulgære.
En dag treffer han Lila, som er utvandra polakk og altså inviterer til gnagervisning på disså.
Lila burde ha vært en fantasi, men det er hun ikke.
Iført tegneserie-enkelt forførerske-blikk og en kroppsholdning som hører hjemme i Brigitte Bardots første filmer en gang på det uvitende femtitallet, plager hun den usedvanlig talentfulle, men ellers stillestående araberen med voldsomt sex-snakk og en kvikk moped-masturbasjon som merkelig nok ikke får trafikale konsekvenser.
Monotont, flatt, klisjefylt og uformelig blir filmen en oppvisning i gammeldags kvinnediskriminering.
Lila opptrer som lettkledd madonna og hore som om hun var en basis-fantasi for menn som hele livet blir plaga av kvinners gigantiske klesmasser.
Den arme blikkfangen Chimou blir uvenner med beste-kameraten, og filmen ender på fransk vis med tragedie og atskillelse.
Midt inni der hadde han milde religiøse uoverensstemmelser med mor si, men ellers går gutten i halvannen time rundt og ærer synet av Lilas skjød i solskinnet.
Det viser seg at hun var en sart liten fugl.
De skulle ha holdt beskyttende rundt henne.
Kvinner er til det:
Porno og beskyttelse.
| 0
|
700888
|
Utilregnelige utkantfolk
Studentsmilesex etterfulgt av kirurgiske myrderier utført av utkantfolk med altfor ensidige gener.
Sånn er denne splatter-thrilleren, og den er ganske spennende, men ikke for folk flest.
«Wrong turn 4: Bloody beginnings»:
Amerikansk splatterskrekk.
2011.
1 time, 33 minutter.
15 år.
Regi:
Declan O’Brien.
Med:
Sean Skene, Dan Skene, Scott Johnson, Jennifer Purdavick, Tenika Davis.
Vi er i West Virginia 1974.
I Glenville Sanatorium finnes pasienter med misdannelser som følge av sosial isolasjon og innavl, et slags Ullern.
Etter detaljert moroslakt av terapeut og lege beveger filmen seg til 2003, da studentene i WV slapper av med jovial smilesex før de drar til Aspen på snøscooter-ferie.
Ja, de tar feil vei.
Det fører dem til det nedlagte sanatoriet som myndighetene tydeligvis har overlatt til de tre Ullern-brødrene som spiste foreldrene.
Vi vet alle hva som vil skje med studentene.
De blir til fondu-kjøtt.
Nei, det var ikke en spøk.
For mange år siden kom «Motorsagmassakren» på VHS i Norge og forårsaket en religiøs vekkelse som spådde nasjonens undergang.
I forhold til «Wrong turn 4» var Tobe Hoopers splatter akseptabel barnevakt-underholdning, en film som noen kunne gitt Knut Arild Hareide i bryllupspresang uten at det ville virke merkelig.
Mye har forandra seg.
For eksempel er den tøffeste actionstudenten ei svart, lesbisk jente med sommerfugl-tunge og gymlærer-kropp.
Sånn var det aldri før.
Dessuten har ikke de Blekkulf-snille overklasse-ungene samvittighet til å tenne fyr på morderne som laget suppe på kameraten deres.
Sånn var det heller ikke før.
Filmen er spennende, men vanskelig å se på.
| 0
|
700890
|
Nicolas Cage tryner i vhs-en
Du har antakelig ullsokker i sandaler og tror at Europa er et intuelt filmland.
Glem det.
Når amerikanere lager film i for eksempel Romania oppstår de verste tilfellene av kulturkollisjon uten overlevende.
Her er en med Nicolas Cage.
"Ghost rider – Spirit of vengeance": USA, arabiskeemirater.
2011.
1 time, 35 minutter.
15 år.
Regi:
Mark Neveldine og BrianTaylor.
Med:
Nicolas Cage, Ciaran Hinds, Idris Elba, Violante Placido, JohnnyWhitworth.
Denne håpløse oppfølgeren er laget i Tyrkia og Romania, ogsjøl om begge er feira MGP-land, ble de aldri laget for å gi husrom tildekadent, vestlig djevledyrking.
Som vi alle vet fra den første filmen harNicolas Cage tatt en flottis-Faust og solgt seg til djevelen.
Det betyr athodet hans begynner å brenne når han treffer på ondskap, og så suger han giftaut av sjelene deres som en indiansk slange-lege med brennende chilimage.
I filmen ser det mer ut som om Cage blir forvandla til enmekanisk grilltenner hver gang han treffer på en øst-europeisk skuespiller.
Deter lett å forstå, for Øst-Europa er amerikansk films sparebøsse.
Her er detbillig å lage film, og sånn ser det ut.
Skurken er en småpen elvisdust som forsøker å likne BruceCampbell inntil han forvandler seg til gråhåra superdjevel som kan få folk tilå smuldre på vanlige byggeplasser der heisekranene brenner.
Filmen handler om at Cage skal bringe djevelens sønn ogeks-kjæreste til sjelesørgerne, for slik kan han bli befridd fra sinforbannelse og få tilbake evnen til å omgås europeere uten at hodet tar fyr.Filmen er pinlig gammeldags på en slags nertryna VHS-måte, og tilhengere av actionuten ære kan muligens kose seg.
| 0
|
700892
|
Historiens dårligste film
Jeg har før sagt at nordmenn faktisk er gode på skrekkfilmer.
Det finnes klare unntak.
Denne er bare for vorspiel-folket.
"The thrill of a kill":
Norsk splatter.
2011.
1time, 28 minutter.
15 år.
Regi:
Lars-Erik Lie.
Med:
Kirsten Jakobsen, ArveHerman Tangen, Camilla Vestbø Losvik, Toril Skansen.
Denne norske skrekkfilmen er dårlig på et nivå som nesteningen andre filmer er i stand til å nærme seg.
Noen av skuespillerne ser ut somom de ikke vet at de er med i en film, men skynder seg av gårde i skogen for atdet ikke skal oppstå ansiktsuttrykk.
Når jentungen Kimsy flykter, er det med etflegma som man antakelig må til anestesi-litteraturen for å finne maken til.Midt inni her kommer det en diger fyr med landbruks-orientert kultursjef-skjeggog er seriemorder.
Det utfører han med en slags Prøysen-aktig jovialitet somantakelig oppsto da regissøren satte igjen kameraet på stativ og gikk for åfinne lakrisbåtene sine:
"Du får improvisere replikkene, for folk ser barefilmen for blodet på puppene likevel."
Det er grunn til å tro at filmen egentlig skulle vært enblåbærtur med camcorder, og så slo Kirsten seg på kneet og da laget de grøsseri stedet.
Handlingen beskriver en liten gutt med så horete og fullmamma at han blir kvinnehater og sleper vanlig Hedmarks-ungdom inn i skjul forå partere dem og ha sex i en eller annen rekkefølge.
Det finnes flashbacks tilTrysil 1968.
Der hadde de øl på boks.
| 0
|
700893
|
Kvalm katt og luremus
Amerikanere har en forkjærlighet for tegnefilmer der dyr er så teite at de oppfører seg som mennesker.
"Tom & Jerry — Hearts & whiskers":
Tegnefilm-samling.
61 minutter.
11 års aldersgrense.
Dyresex er ikke kul familieunderholdning, og de verste tegnefilmene som finnes,er mandolin-førende snøvlehistorier om kåte katter og romantiske og lurete småmus.
Alledisse filmene framstiller kvinner som som nysminka og forføreriskebalkong-bitches.
Det er et forsøk på å få åtte år gamle gutter til å spy oppmiddagen sin.
Men her har vi faktisk en samling med 11 års aldersgrense, og detbetyr at den bare er tillatt for de som er gamle nok til å se for seg Tom medereksjon og ikke liker det.
| 0
|
700894
|
Sommer-komedie!Sck dck!
Dette er råskinn-versjonen av den gamle TV-serien "21 Jump Street".
Den er vulgær og smågalen, passe velspilt og passe ufin.
Johan Hill er nok en gang den perfekte partneren til en hunk — Channing Tatum.
21 Jump Street
USA.
2012.
1 time, 49 minutter.
15 år.
Regi: Phil Lord og Chris Miller.
Med:
Jonah Hill, Channing Tatum, Ice Cube, Brie Larson, Dave Franco.
Ja, vi har en 2012-identitet.
Den er omtrent sånn Suck your dick, you duck sick, huck huck wicked.
I et land der Jens Stoltenberg går rundt og leker Den Store Fargeslukeren, får det være bra nok.
«21 Jump Street» var en alvorlig TV-serie for ungdom.
I slutten ble den gode moralen resitert, akkurart som i «Masters of the Universe».
Kinoversjonen fra året vårt er helt annerledes.
Du skjønner at noe fint er i ferd med å bli skapt når idioten i filmen er en øko-ungdom som kjører bio-diesel og synger Gore-taler mens han spiller gitar og er tilhenger av toleranse.
Da de to sykkel-politimennene Channing Tatum og Jonah Hill kommer tilbake til high school, oppdager de fort at alt er forskjellig.
De teite er blitt kule, de kule finnes ikke.
Nerdene er der, gothene er der, geekene er der, men maktfordelinga er ødelagt, og den gamle jocken Tatum skjønner ingenting.
Jonah Hill blir helten.
Etter at Ice Cube har overspilt en sint svart «shit down your throat»-politi-løytnant så ille at du kan høre Martin Luther King stønne, sendes Tatum og Hill til skolebenken under cover for å spane på de som selger superdopet som først bringer offeret gjennom fem utviklingsfaser og deretter krrk!.
Det gjør de ved å forveksle elev-personlighetene sine sånn at Craig-burgeren Tatum havner i kjemiklassen, mens den sjenerte bokormen Hill må på Peter Pan-audition i skoleteatret.
Derfra skjedde mye rart, og jeg sluttet å notere.
Channing Tatum er blitt en så anvendelig fyr at han antakelig kommer til å overta dressen til Matt Damon en av dagene.
Han spiller merkelig nok akseptabel komedie samtidig som han virkelig ser ut som problemfri kroppsmasse.
Jonah Hill er allerede en erfaren komiker, og han gjør det han kan.
De to bærer filmen gjennom noen flaue scener, men de herjer også herlig med de virkelig vittige delene da du ler sjøl om det er andre folk i salen.
Dessuten tilhører det også vår tid å være smårolle-flink.
Molly spilles vinnende av Zellweger-imitasjonen Brie Larson.
Ja, hun blir populær.
Det finnes en seksuelt overtent kjemilærer, det finnes tre søte nerder, det finnes et utfrika hjemme-party — og fremfor alt et sjelelig befriende John Woo-klimx med høy kjendisfaktor.
Ta det som det kommer.
Det er sommer!
Smr.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700895
|
Eventyr-hastverk
Det finnes såvidt jeg husker fire tilfeller av ganske vellykka 3D, ellers er den andre Journey-filmen en slags presentasjonstur av påfunn, der det aldri blir spennende, bare eksotisk.
The journey 2 — Den mystiske øya.
USA.
2012.
1 time, 34 minutter.
7 år.
Regi: Brad Peyton.
Med:
Dwayne «The Rock» Johnson, Michael Caine, Josh Hutcherson, Vanessa Hudgens, Luis Guzman.
»The journey 2» er rastløs som en litt kvikk eventyrland-tur, noe man haster gjennom med pappa mens mamma går i butikker.
Filmen føyer seg fint inn i overflødigheten av effekt-dominerte barnefilmer.
Den har et strukturert, men fantasi-strippa manus, den har huntonitt-tørre replikker og er dessuten som en motvillig Dagblad-satire:
Slik blir ferien din med bestefar.
Hvordan skal du kommunisere med stebarnet i ferien.
Edderkopper og tusenbein er farligere enn du tror.
Dwayne «Einstein» Johnson spiller stefar til Josh Hutcherson, som er en plakatfrisk geni-guttunge med motorsykkel og eventyrlyst.
De to dechiffrerer meldingen fra bestefar Michael Caine fortere enn sudoku, og så flyr de med Luis Guzmans helikopter rett inn i en virvelstorm.
Boms ned på øy.
Vanessa Hudgens fra «High school musical» spiller Guzmans fornuftige dattersnuppe med så høye barnebryster at de ser ut som dobbelthaker.
Filmens idé er at alt det fantastiske man kan finne i Jules Vernes (og noen andres) bøker er helt sant.
Handlingen raser av gårde fra hendelse til hendelse, og alle farer blir tackla øyeblikkelig og uten egentlige anstrengelser eller redsel.
«Nå hopper vi ut i vannet og finner The Nautilus».
De hopper i vannet.
«Der er The Nautilus!»
Dette er den digitale utstyrsfilmen viktigste kjennemerke:
Det forventes at it-folka skal lage skumle skyer, buldrende vulkaner, mørk sjø og nydelige pastoraler.
Regissøren skal bare flytte folka mellom de forskjellige nivåene i det virtuelle landskapet.
Dataspillet kommer til å bli skumlere.
| 0
|
700896
|
Sår lengsel etter kjærlighet
Det britiske dramaet "Weekend" drøfter om det fortsatt er vanskelig å være åpenlyst homofil.
Det betyr også at samtalene kan føles langdryge.
Regi/manus:Andrew Haigh.
Med:
Tom Cullen, Chris New, Jonathan Race, Laura Freeman,Jonathan Wright, Loretto Murray.
England 2011.
1 time 36 minutter.Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/voksen.
Hvor hardt er det i våre dager åvære åpent homofil?
Britiske Andrew Haigh har laget en film om to menn somstrever med å gå inn i et kjærlighetsforhold til hverandre.
Villefolk på Sandnes stasjon ropt «jæ*#% soper!» til to menn som kysser påperrongen, slik det skjer i den engelske byen der Russell og Glen bor?
Menstraks man tenker at den slags homohets ikke finnes her hos oss, kan man ineste øyeblikk tenke på hvor ofte vi ser to av samme kjønn nikysse før togetgår mot Bryne.
Fraværet av slike scener skyldes vel like gjerne homofiles behovfor å unngå ubehagelige reaksjoner fra fromme eller fulle jærbuer.
Vi må altsåikke til østeuropeiske eller afrikanske land for å oppleve det.
Eller tilEngland, som i denne filmen.
Hvormye sympati man enn kan kjenne overfor de to hovedpersonene, blir samtalene demimellom likevel langdryge.
De unge mennene traff hverandre fredag kveld på enhomsebar i jakt på en one-night-stand, men ender med å tilbringe helgen sammenfor å drikke kaffe, snorte kokain, ha sex og prate svært intimt og personlig.
Lengevirker den mest utadvendte, Glen, i overkant selvsikker, selvopptatt, ja,nesten masete i sine refleksjoner.
Den sjenerte, vakre og langt mindreframfusende Russell er langt lettere å like.
Og hva er nå dette prosjektet tilGlen om å ta opp fortellingen om deres første natt på tape og innlemmehistorien i et kunstverk — skal det være en slags protest mot det å knyttefølelsemessige bånd til noen og heller forvandle sexerfaringen til et objektfor kunstnerisk bearbeidelse?
Her blir manuset til Haigh for kryptisk.
Menmot slutten slår Glens glatte fasade sprekker.
Hans insistering på at han aldrisier adjø, at han ikke vil ha kjæreste og ikke knytter følelsesmessige bånd tilnoen, blir gradvis mindre troverdig.
TomCullen og Chris New tolker sine figurer godt.
Bare så synd at det går så langttid før regissøren lykkes i å berøre meg med stillferdige grep for åsynliggjøre behovet for kjærlighet hos to ensomme menn.
| 0
|
700897
|
Fantastisk Sean Penn
Sean Penn spiller en såkalt fallert rockestjerne.
Det gjør han annerledes enn alle andre i hele verden, og filmen blir en måpende nytelse.
"This must be the place":
Italiensk-fransk-irskkomediedrama.
2011.
1 time, 58 minutter.
11 år.
Regi:
Paolo Sorrentino.
Med:
Sean Penn, Frances McDormand, Judd Hirsch, Eve Hewson, Kerry Condon, DavidByrne, Harry Dean Stanton.
En sjelden gang er en filmrolle så perfekt utforma at detoppstår et intellektuelt og emosjonelt forventningsrom rundt skikkelsen.
Det ersom å få tanker rett i artiene, som en impuls-joint.
Som regel må du sjøl finneut hva grunnen var.
Sean Penns framstilling av en aldrende rockestjerne, basertpå The Cure-stjerna Robert Smith, er stilisert som en gate-mimer, som enkarismatisert sirkusklovn uten latter.
Han har fremdeles glamrock-uniformen ogdet strittende rockehåret, men ansiktet er forvandla til en udeltakendetragedie-maske.
Det hvitsminka fjeset har ingen estetikk og det har ingenkultur-tilhørighet, det bare svever ensomt og irrelevant i tilværelsen som hvisnoen sendte en åttespors musikkkassett ut i space.
Det står i alle omtalene at Cheyenne kjeder seg.
Det gjørhan ikke.
Han er et menneske forbi kjedsomheten, han er ikke utbrent, menoppbrent, han er ikke resignert, men retirert.
Det finnes ikke noe han villenger.
Han vil ikke ville.
Dette er et menneske som har vært der hvormeteorene blir forma, og han gidder ikke mer.
Giddaslaushet er en slags lykke.Sean Penns rolle har eksistensielle dybder som vi ikke aner noe om, for vilever i illusjonen om prestasjonslykke.
Cheyenne har isjas.
Han kan nesten ikke bevege seg.
Han drarpå en trillebag, som ei halt enke over åtti.
Likevel får han den besynderligeideen at han vil reise til farens dødsleie i USA.
Da han kommer for seint,siden han reiser fra Irland med passasjerskip, kompenserer han for sinsønnelige utilstrekkelighet ved lete etter farens plageånd frakonsentrasjonsleiren.
Stol på meg:
Det blir annerledes enn du tror.
Han finnernoe som er annerledes enn du ventet.
I en roadtrip som minner om "TheStraight story" treffer den indifferente celebriteten mennesker som fårham til å føle ting han egentlig ikke gidder.
Det er rart og stilig ogmelankolsk til langt inn i Universets skrumplever.
Filmen har en litt plagsomt rekreasjonistisk slutt.
Dennedbrente fullfører sitt traume og blir helbredet.
Som det sto i far min sittfreudianske drømmetydnings-kurs:
"Kompleks funnet og opphevet".
Mendet svekker ikke Sean Penns rolle for du oppdager at du egentlig ønsker at hanskulle forbli som han var fordi det behagelige ingentinget er målet for alt.
En liten ting til:
Frances McDormand spiller brannmann ogCheyennes kone med en oppkvikkende entusiasme som i en vignett-klar liten rolleoppklarer hva kvinners oppgave i menns liv er.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700899
|
Ugh:Hvit mann onanerer
Michael Fassbender spiller en nesten udød skjørtejeger og rundbrenner i denne angstfylte tvangstanken:
Hvite menn tar på tissen sin.
Sallan.
"Shame":
Amerikansk drama.
2011.
1 time, 40minutter.
15 år.
Regi:
Steve McQueen.
Med:
Michael Fassbender, Carey Mulligan,Nicole Beharie, James Badge Dale.
Her har vi det igjen:
En film som egentlig bare består av100 minutters søndagsskole-skam.
Michael Fassbender spiller den minimalistiskeerotomanen Brandon med dinglende tiss, som om han gikk rundt med et hoodornament (vet ikke hva det heter på norsk).
Den skal han skjems av, for han harsex uten følelser.
Og som en utopistisk bekreftelse på de biologi-religiøsemoralistenes fordreide univers:
Når han føler noe for ei dame, svikter pyntenham.
Brandon får bare ereksjon i kjølighetens skjul.
Han onanerer også.
Det varen skam helt fram til omtrent 1955, og etter det sluttet til og med dekristelige legene med å bry seg om hva folk gjorde på eget bad.
For å si det rett ut:
SFW?
Det finnes ingen egentlig moralsk spydegg i filmen.
Brandonligger med enslige kvinner som vil sjøl.
De kunne muligens blitt lykkeligeremed en fotformsmann og fire unger på landet, men de lever i verdens ensomsteby, og det føles urimelig eksklusivt å nekte dem kroppslig nytelse.
Filmens poeng er selvsagt det gamle komedie-poenget fraVince Vaughn-filmer.
Når den kyniske rundbrenneren opplever ekte følelser,innser han sin egen tomhet.
Greit nok.
Og igjen:
En hederlig, svart kvinne erfrelseren i et drama som for øvrig skildrer sex med smisketepornofilm-klisjeer.
Fassbender spiller den kjølige erotomanen omtrent likelivlig som han var robot i "Prometheus".
Det er en selvutslettende,lojal rolletolkning, men den får ham til å se ut som en dust.
| 0
|
700901
|
Nei.Helt feil.
Muppet Show skal ikke ødelegges med den gamle historien om de som kommer sammen for å redde ett eller annet.
"The Muppets":
Amerikansk komedie.
2011.
1 time,43 minutter.
7 år.
Regi:
James Bobin.
Med:
Jason Segel, Amy Adams, ChrisCooper.
Neineinei.
Noen har laget spillefilm med figurene fra TheMuppets Show ved å la den uformelige flatpakken Jason Segel og kona hans AmyAdams være menneske-hovedpersoner i en teit Blues Brothers-handling om å reddedet gamle showet.
Skjending av kulturminne.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.