id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
700902
|
Fabelaktig fantaction!
Vi kommer ikke rundt denne filmen med småsnurpethet eller "ujevn"-karaktertistikker.
"Snow White and the huntsman" er så full av underholdende eventyrklisjeer at man skal ha hemorroider som en Nordsjø-rytter for ikke å kose seg.
Snow White and the Hunstman
Amerikansk.
2012.
2 timer, 7 minutter.
11 år.
Regi:
Rupert Sanders.
Med:
Kristen Stewart, Chris Hemsworth, Charlize Theron, Sam Claflin.
Når Twilight-emoen Kristen Stewart trekker i rustning som en småvokst Jeanne d’Arc-kopi, blir hun til fullbyrdelsen av en eventyr-romantikk som er så full av action og fantasy at den antakelig burde få sin egen genre-betegnelse.
Fantaction eller noe sånt.
I filmen «Snow White and the huntsman» finnes også spredte rester av eventyret om Snøhvit.
Det er for eksempel med sju dverger.
Men ellers har TVserie-regissøren Sanders laget en Potter-rein magi-oppvisning i de trolske film-traktene der Narnia grenser til Mordor.
Ville fjell er skarpkanta som ondarta nyrestein.
I mørkeskogen er jorda dekket av døde fugler, der slimer slangegreiner, billene bunter seg, trærne murrer truende og vekker opp skrømt og skrekk.
Og som om ikke det egentlig var mer enn nok unatur til å fylle en norsk 11 års aldersgrense, må Stewart møte et King Kong-mjukt troll som mer enn noe annet ligner ufaglærtes visjon om djevelen.
Det er virkelig ikke som en søndag i arboretet.
Bedre blir det siden i alveland.
Der vaier den nysgjerrige øyesoppen (det er ikke en friksjonssykdom), der flakser både sommerfugl og ekorn, der fjomser de flørtne små alvene voksaktig rundt og Trollhjorten har så digert horn at kan omsider ser berettigelsen av uttrykket tusen takk.
Vi rykker fram til start.
Den snille mamma-dronninga dør, og pappa blir nesten øyeblikkelig forblindet av en forskremt, svensk blondine (Charlize Theron).
Nasjonaliteten har jeg resonnert meg fram til, for dama er bitter og misbrukt som en Lisbeth Salander, og den prustende kongen kommer ikke lenger enn til første base før han dør.
Den nye dronninga rykker inn med karbonbasert krystallhær.
Med i bagasjen har hun et rundt gullspeil som kan omgjøre seg til rennende eggeplomme og smigrer eiersken.
Skjønnheten hennes kommer innenfra, for Theron griper hjertene med det kjente Temple of Doom-grepet til Mola Ram.
Hun suger ungdom ut av småjentene den dagen portvinhuden melder seg i kinna.
Hun snurper med symbiotikken til sin bror.
Det er ei fæl dame, og når hun bøyer seg ribbeint framover, liker hun en gargoyle.
Snøhvit rømmer fra Tower, og den forfylla gjørme-jegeren Chris Hemsworth blir hyra for å ta henne.
Han er imidlertid misfornøyd med betalingsformen og konverterer til jentungens parti.
Dermed begynner actionkjøret.
Du kommer til å bli imponert.
Du kommer til å smile av at digre briter spiller dvergene.
Du kommer til å kose deg med Snøhvits meisemjuke redningskyss.
Du kommer til å nyte bildene.
Det er en deilig film.
Chris Hemsworth er årets hønk.
Han ser ikke ut som en frustrert surfer lenger.
Når han omsider får vaska og stelt seg, er mannen riktig vakker.
Kristen Stewart har ikke akkurat funnet opp skuespillets tolvtoneskala, men hun er en effektiv og overbevisende jentunge-maskin.
Theron som dronning er så flott at det antakelig kommer en toer der hun reiser til New York og blir kjent med Sarah Jessica Parker.
«Snow White and the huntsman» er en bevisst overflodig film.
Det er ikke dårlig.
Det er bra.
Plag puritaneren i deg.
Se noe som svulmer.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700903
|
Nyt hvert sekund
"Moonrise kingdom" er først og fremst en stilistisk særhet, og så kan man innbille seg at den handler om familien eller kjærligheten så mye man vil.
Wes Anderson har laget en film om måten å oppleve verden på.
Så gjør det.
USA.
2012.
1 time, 33 minutter.
7 år.
Regi: Wes Anderson.
Med:
Edward Norton, Bruce Willis, Bill Murray, Jared Gilman, Kara Hayward, Tilda Swinton.
Dette er både en briljant og en deilig film, men det er stor sjanse for at du ikke vil se den, for den er rar.
Wes Anderson er den fantastiske filmskaperen som laget Roald Dahls «Den fantastiske Herr Rev» som dokkefilm i feil fart.
Hvert sekund var en sær opplevelse av at virkelighet ble gjenfødt, ikke kopiert.
Det høres alvorlig ut, men ikke la deg lure.
Virkeligheten er det minst seriøse som finnes, men den er baktalt av de fleste.
«Moonrise kingdom» gjør noe av det samme i vanlig spillefilm.
Filmen har en rytme som fører til at de mest trivielle hendelser føles formelt feil, eller som revynumre eller som feilregisserte skoleoppsetninger av «Romeo & Julie» eller som en bisarr militærkomedie.
Replikkene blir sagt med det samme distinkte fraværet av tvil som også fantes i Herr Rev-filmen.
Stiliseringen er ikke poetisk, den er revolusjonær og anti-autoritær, dette er en måte å snakke på som opphever innflytelse.
Men det høres også alvorlig ut, og innflytelse er noe av det minst seriøse som finnes.
Men baktalt.
Nå har jeg beskrevet en blanding av barnlig og filosofisk uansvarlig filmstil så godt jeg kan.
Den er ikke skapt for å bli beskrevet.
Den er skapt for opplevelsen av noe stort og viktig.
Men for å oppdage det, må man ta det religiøse nøkkelbegrepet Paradoks og tviholde på det.
Man kan holde den store P-en opp mot sola og se ekornene gjennom den, eller man kan la det være.
Uansett.
De elskende kommer til å få hverandre.
Noen vil føle at Wes Anderson er i slekt med John Irvings første romaner fordi alle store hendelser ble skildret som poetiske uhell.
Bortsett fra at dette ikke er poetisk, men opprørsk.
Og bortsett fra at alle hos Irving til slutt fikk sex.
Handlingen er fra 1950-tallet, som best kan beskrives som den gang alle var speidere.
Suzy bor i en storfamilie på Summer’s End, og der spiller barna Purcell på reisegrammofon.
Sam er blitt borte fra speiderleiren til Edward Norton.
Den foreldreløse trøbbelmakeren har rømt med sin hemmelige kjæreste i en perfekt planlagt og presist gjennomført speider-ekspedisjon.
Fordi de bare er tolv år, blir de forfulgt både av Suzys bitre far Bill Murray, hans kone Frances McDormand, hennes elsker politisjef Bruce Willis og den samlede speiderbevegelse, ledet av Harvey Keitel.
Dessuten er barnevernet på vei gjennom tordenværet, og det unge paret skal skilles, selv om de ble viet av materialforvalteren i Camp Lebanon.
Utrolige ting skjer i rask rekkefølge.
Humoren er deilig som å ta på hjorteskinn, og handlingen er vakker og irriterende og ubeskrivelig sær.
Men den ble ikke laget for å bli beskrevet.
Den ble laget for å bli opplevd, og som opplevelse er Wes Andersons film uimotståelig uvesentlig, stinn av fullbrakt natur-romantikk og litt mer overfladisk enn plakk.
| 1
|
700905
|
Tom Cruise er ennå Mannen!
Tom Cruise er en storarta karismatiker, og han kan fremdeles spille Ethan Hunt sånn at du får lyst til å begynne på helsestudio og bli spion.
Dessuten liker vi at svensker er gale.
Her er det Michael Nyqvist.
"Mission impossible: Ghost protocol":
Amerikanskagentaction.
2011.
2 timer, 10 minutter.
15 år.
Regi:
Brad Bird.
Med:
TomCruise, Jeremy Renner, André Nemec, Simon Pegg, Paula Patton, MichaelNyqvist.
Tom Cruise blir femti år 3. juli som en feiring av denkirurgi-frie udødeligheten.
Han har ingen skalpell-merker bak tørre ører, menser ut som en mirakuløst velholdt mann med photoshop-mage rett frapilates-paradiset.
Handlingen i denne M:I-filmen starter i Budapest (som"Muldvarpen"), og så bryter den ivrige Ethan seg ut av russiskdeppefengsel der han sitter med fullt overlegg.
Straks bærer det til Kreml dela Kreml, der Simon Pegg og Cruise er utkledde i russiske uniformer.
Cruise harAleksandersen-bart og ser ut som en krysning mellom Kong Haakon og BurtReynolds.
Men de er ikke aleine.
Og du vil ikke tro hvem det er som sprengerdet du ikke vil tro at de sprenger:
Gale Kurt (som ikke ville blitt godtatt somsinnslidende nok av norske medier, men kunne funka som Erlend Loe-påfunn)spilles av den snille Larsson-svensken Michael Nyqvist; et nesten perverstbevis på etterskjelv-skadene fra "Menn som hater kvinner".
På kinohar Noomi Rapace overtatt etter Sigourney Weaver.
På DVD konkurrerer enbullerund, svensk sosialdemokrat med SPECTRE og den Dan Brown-inspirertetempelridder-ordenen.
På tross av Nyqvists nye kobbe-konturer blir dette er envisuelt vellykka film der bildelykken er mangfoldig.
Jeg vet ikke helt hva somer stiligst — Cruise i Assassin's Creed-hette eller tårnhotellet i Dubai.
Tre feltagenter og én analytiker må plutselig klare seg utenorganisasjonen.
De kommer til et Dubai der sanden antakelig er hepatittgul avkamel-piss, og så begynner kampen om satellitten.
Klatring på fasader, oppskakakorridor-kjeltring og nåtidas kuleste humor:
Teknologi virker ikke lenger.Fikse dingser funka for James Bond.
Ikke i nåtiden.
Klistrehansken til Cruisedør plutselig.
Maske-kverna ryker.
CTRL Alt+Del.
Til slutt flytter handlingen til Mumbai, men det er ikke såbra, for utlendinger får ikke lov å filme i India uten at de tar med musikk ogdans, så en stund ser filmen ut som Bjergsted på 17. mai.
Nye adgangskoder skalknekkes.
Adgangskodene er vår tids superflått og skaper engasjement blantsamtidsbrukerne av nettsteder.
Jeg holdt forleden på i to timer for å oppnågangbar ID til PS3.
"Ghost protocol" er nydelig satt sammen.
SimonPegg som it-vedlikehold er elegant klønete, og Jeremy Renner spiller enmellom-morsk, men hjertemjuk konkurrent til Cruise.
Ikke en gang Paula Pattoner dårlig.
Handlingen beskriver den ubegripelige trusselen at ensinnslidende svenske vil hiroshime hele verden for å starte en rensendestorkrig.
Jeg velger å røpe at verden overlever.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700907
|
Skyggemonsteret kommer?Eller?
"Intruders" har mye vellykka stil, men rotete innhold.
Finnes skyggemonsteret Hulfjes, eller er det far eller er det mor eller er det fortida eller er det en familieillusjon?
"Intruders":
Amerikansk-spansk-britisk grøsser.2011. 1 time, 37 minutter.
15 år.
Regi: Juan Carlos Fresnadillo.
Med:
Clive Owen, Carice van Houten,Izan Corchero, Ella Purnell, Daniel Brühl.
Nabovarsel:
Denne psykologisk vindskeive sjelegrøsseren erså mystisk laga at du kommer til å tro at du ser en god film.
Egentlig erhistorien et hekkans rot som det ikke går an å finne verken snute eller halepå.
En liten spansk gutt går ut i regnet for å finne pus, menHulfjes kommer for å ta ham.
I England skriver Clive Owens datter fortellingenom Hulfjes, og så overfaller det fjeslause monsteret henne på jenterommet.
Morog sønn i Spania blir ansett som gale.
Clive Owen og dattera er også gale, ogingen tror på noen sjøl om vi på tross av kveldssol på skjermen har konstatertat et uhyre med sekke-hode forsøker å ta biter av folks barn.
Det kom til slutt en forklaring.
De som skjønte den, kansende meg en mail på arild.abrahamsen@aftenbladet.no.
| 0
|
700909
|
Silda kommer til skorpionkongen
Ukas royalistiske rot er en slags egyptisk vår som tilsynelatende pågår i Thailand.
Skorpionkongen er på farten igjen.
"Thescorpion king 3:
Battle for redemption":
Amerikansk fantasy-action.
2012.
1time, 42 minutter.
15 år.
Regi:
Roel Reiné.
Med:
Victor Webster, BostinChristopjer, Ron Perlman, Selina Lo, Krystal Vee, Dave Bautista, Billy Zane.
Den eneste egentlige gleden ved denne krigs-orienterteMidtøsten-filmen, er at du kan si:
"Silda kommer!"
Filmanmeldere fårsjelden den sjansen.
Silda er ei slags kampsport-prinsesse, og for at nordmennskal føle seg involvert, er også Olaf med.
Han er germaner og Jack Blacklook-a-like som reiser sammen med den detroniserte akkader-kongen Mathayus.
Deter sånn at Billy Zane ikke må få tak i medaljongen.
Han må helst ikke få tak idødeboka heller, og i hvert fall ikke Silda, som han vil tafse på.
Filmen er geografisk forvirrende.
Det ene øyeblikket iørkenen, det neste i noe som likner Høydalsmo.
Utescenene ble skutt i Thailandog bærer preg av det.
| 0
|
700910
|
Jezz!Ridley gjør det igjen
Ridley Scott har laget en velforma, hypnotiserende alien-thriller fra den delen av Universet hvor han ruler.
Noomi Rapace spiller med imponerende intensitet, og filmen er vakker og vill.
Jo.
Han gjorde det igjen.
Grøsser science action
Amerikansk.
2012.
2 timer, 4 minutter.
15 år.
Regi:
Ridley Scott.
Med:
Noomi Rapace, Logan Marshall-Green, Michael Fassbender, Charlize Theron, Guy Pearce.
»Prometheus» starter som en slags New Age-tur for Steinerskolens futurist-gruppe.
Men midt uti der, i verdensrommet, under den grå huleboer-himmelen, snur handlingen, og så blir det slimkjefter og kropps-inntrengere og det som verre er.
I tilfelle dere lurer på sånt:
Jo, 74 år gamle Ridley Scott gjorde det igjen, 32 år etter at science fiction-klassikeren «Alien» forandret verdensrommet for godt.
Filmen starter med et urovekkende skydekke over Sirdalen.
Fra space-tallerken kommer en hvitskinna munk, en slags muskel-jedi.
DNA-et hans oppløser seg som syra fortøyningstau, og så dannes det nye celler.Æhm.
Vi stammer ikke fra apene.
Doktor Noomi Rapace og vennen hennes leter etter hulemalerier i Skottland, og de finner en slags Dæniken-tegneserie på fjellveggene.
Deretter er det Mama-runde utforskningsskipet «Prometheus» på vei inn i himmelen.
Da folka våkner etter mer enn to års reise, får de vite at ekspedisjonen leter etter de som skapte oss.
Ingeniørene.
Skaperne.
De som kom til jorden med sine arvestoffer og forma oss småfolk i sitt eget bilde.
Glem Darwin.
Han var ganske interessant på 1800-tallet.
Nå er det 2094.
Folka starter forsiktig.
De finner en steinpyramide som likner gigantisk hundebæsj og besøker den i opprømt søndagstur-optimisme.
Laser-spurvene kartlegger hulene som hologrammer.
Spøkelser av noe som likner klonesoldater vimser plutselig rundt, men sandstorm er varsla.
Det er fiffig, men mer som den gang Jodie Foster spilte «Kontakt».
Tilbake i skipet oppstår sex og sånn.
Akkurat da det er meningen at man skal lure på hvorfor ikke Ridley finner på noe fælt, snur filmen.
Det skal dere få se sjøl.
Men Michael Fassbender spiller en musisk, mjuk og øm robot som tar en HAL og utforsker pyramidens indre verden og forårsaker en slags Jean Michel Jarre-forestilling.
Noomi Rapace tar en heftig Rosemary’s baby som ikke bør ses av de som er eller har vært gravide.
Folka på «Prometheus» oppdager hvor de egentlig har havna, og hva hensikten med stedet er.
Charlize Theron spiller en slags snødronning-versjon av skipets eier og ser kunstigere ut enn respateks.
Det er er veldig bra.
Fassbender som roboten David gir filmen et oppsøkende, svermerisk preg.
Det er han som bærer den hemmelige drømmen.
Noomi Rapace har aldri vært så bra.
Scotts «Alien»-filmer ga oss Siggy Stardust, den uforliknelige Sigourney Weaver.
Hun var et tidlig-feministisk halvmanns-tårn av ei dame.
Rapace er liten og tett som en hobbit, men øynene har hun tatt fra røyskatt, mink og varulv.
Den 163 centimeter høye flamenco-dattera från Hudiksvall spiller smerte og fortvilelse som en ulv med hagleladning i ræva.
Det blir en slags forløsning for Rapace etter all den kalde kulheten i Larsson-krimmen.
Arkitekturen er deilig.
De fremmedes verden har jugend-aktige, runde «Dune»-former og er grått fargefjerna på en måte som gjør at 3D-teknikken ikke virker formørkende.
Lekinga med 3D er edruelig.
Du får ikke følelsen av å se en barnefilm.
Sluttscenene er voldsomme og imponerende.
Og for de som lurer på om vår gamle alien-venn fra 1981 har en gjesterolle.
Vel.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700912
|
Søvnterapi for barn
Dette er en samling barne-TV-aktige små-animasjoner for veldig veldig mindre barn.
Nei, de handler ikke om noe.
Laban
— Annas favoritter
Svensk.
2012.
42 minutter.
Alle (passer best for de under sju år).
Regi: Lasse Persson, Alicja Jaworski, Maria Nilsson.
Med stemmene til Laila Goody, Maria Elvebakk Saidi, Trond Brenne, Anne Kari Kongsrud, Helene Johannessen.
Egentlig føler jeg det sånn:
Nattmössan, my ass!
Det er i og for seg
OK at det settes opp et kortfilmprogram for unger i bleier, men fraværet av dramaturgisk iver er plagsomt.
Tegnefilm-figuren
Anna og hennes lange onkel viser noen småfilmer om det kjente mjuk-spøkelset Laban, som er grei underholdning like før ungene konverterer til Modern Warfare.
Men historiene er til å grine av:
Laban og prinsen telter ute om kvelden, og så hører de noe nifst, men tenk, det var bare Passop som ville leke sisten, akkurat som i Prøysen-sangen.
Kokosboller i skapet.
Alle skal bare ta én uten at de andre vet, og så spiser alle masse kokosboller, galningene.
Flaggermus-bebien finner ikke mamma og pappa.
Skal vi finne mammaen og pappaen til flaggermus-barnet.
Og til slutt: den lange onkel finner ikke sin nattmössa.
Javel.
Som allerede nevnt: My ass.
Når man leser små bildebøker for barn, kan de være så minimalistisk poengløse som dette fordi det er stemmen som leser som teller.
Og fordi natta snart kommer, og den skal man møte med halv hjerne.
Et filmbesøk bør være en saftigere opplevelse.
Det bør ha skikkelig forteller-poeng.
Sovende unger på kino er ikke så kult.
| 0
|
700913
|
Trivelig tidsreise-tull, teit 3D
Tommy Lee Jones er nesten-pensjonert og erstattes av Josh Brolin.
Will Smith holder stilen da han må dykke i dato-havet og havner i året 1969.
"Men in black"-konseptet inneholder fremdeles mye multi-kulturell innvandrer-moro.
Science fiction komedie
Men in black 3
Amerikansk.
2012.
1 time, 45 minutter.
11 år.
Regi:
Barry Sonnenfeld.
Med:
Will Smith, Tommy Lee Jones, Josh Brolin, Jemaine Clement, Emma Thompson, Bill Hader, Michael Stuhlbarg.
Å se film i 3D er dessverre som å få vondt i hodet før du begynner å drikke, for teknikken slår fantasien din flat så du aldri rekker å glede deg over form eller innhold.
«Men in black III» ville vært en mye kulere opplevelse uten.
Filmen myldrer av fargerike kuriositeter, og når deres etno-ekseentrisiteter i tillegg skal forsterkes i en slags digital oppbrett-bok, oppstår den gamle setersmør på karamellpudding-effekten.
For mye rot til at du kan glede deg over detaljene.
Filmen starter med ei dame i lakk, og hun bringer kake til månens Hannibal, som er Dyret Boris.
Han har ei intergalaktisk mudder-reke som skyter forgifta haitenner eller hormonfyrte rosetorner etter hvem som helst.
Boris er en dugalege superskurk.
Tommy Lee Jones og Will Smith kommer inn i filmen midt i en kebab-krangel.
Ansiktet til TLJ ser ut som en hjemmetørka fiskehud, han er blitt en slags pappmacho og får ikke være med lenge.
Etter at guttene har fighta mot fisk i serveringsstedet for ekstrem-sushi, må veteran-agenten forsvinne i en temporalbrist (lindres med sjokolademelk).
Romskip som likner maneter truer nåtiden.
Så det handler filmen om.
Will Smith skydiver ned i 1969, og der spiller Josh Brolin den unge utgaven av agenten K, blid som ei mai-lerke og forelska i Miss O. Vi får delta i selskap hos Andy Warhol og vi får møte en totalsynsk archanier som likner en barnerimblid Fisher King og løser gåter.
Det blir litt «Hjelp, vi må på ferie til..»-film, og det stillfarne året 1969 forsøker å flørte seg opp til en turist-attraksjon så godt det kan.
Handlingen er litt daff, men trivelig, og thriller-scenene fra oppskytinga av månefolka på Cape Canaveral vekker høydeskrekk-dyret i den forlenga magen.
De sterkeste opplevelsene sto mobiltelefonen for.
Hver gang jeg forsøkte å se på den gjennom 3D-brillene, oppsto en merkelig interferens.
Brille-bildet begynte å skvette som Fleksnes-TV, og det ordna seg ikke før jeg la vekk mobilen.
Jeg nevner egentlig dette for at de som føler at filmen har longører, skal få seg en billig, nevrologisk trip.
Og hvis jeg plutselig skulle begynne å like danske dramaer, så finnes en helsemessig årsak.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700914
|
Folkekomedie-fjoll
Jeg nekter å akseptere "Cirkus Columbia" som drama.
Miki Manojlevic kommer inn i handlingen som en operettefigur og utvikler seg til nifst til en slags revy-patriark.
I bakgrunnen snakker noen om krigen i det gamle Jugoslavia.
2010.
1 time, 53 minutter.
11 år.
Regi:
Danis Tanovic.
Med:
Miki Manojlevic, Mira Furlan, Boris Ler, Jelena Stupljanin.
Nasjonalfilm laga slik forfedrene gjorde det.
«Cirkus Columbia» gjenbruker den flørtne og fjollete folkekomedien for å fortelle om oppløsningen av Jugoslavia i 1991.
En eldre, uforklart riking kommer med ung elskerinne til sin gamle landsby og patriarker den forlatte kona ut på gata.
Hun tilhører den feira europeiske kvinne-divisjonen:
Staut og standhaftig arbeiderske.
At den hjemvendte ektemannen har llov til å behandle henne som en slags husokkupant gjør ikke egentlig at man syns dette samfunnet skal fortsette.
For det gjør det jo faktisk ikke.
I løpet av handlingen begynner skytinga mellom folkegrupper uten tydelige konturer.
Da filmen slutter stiger tre hvite røyskyer opp i solskinnet.
Det er krigen.
Men i karusellen Cirkus Columbia sitter han og hun og har gjenfunnet hverandre etter tjue år.
Da har vi opplevd at Miki Manojlovic har skifta personlighet tre ganger, Jelena Stupljanin har posert sin stjert i sytten forskjellige former for forførerisk uten å ha oppnådd bronsemerke i personlighet.
Boris Ler har sett ut som en voksen mann med barnefakter som veksler fra Tom Sawyer-tilværelse til anspent elsker-rolle.
Gjennom det meste har katten Bonny vært savna.
Filmen er laget etter Ivica Djikics roman om da Jugoslavia begynte å krige mot seg, men den består bare av en lang og dårlig TV-serie-episode med Hotel Cæsar-mimikk og menneskelige usannsynligheter.
| 0
|
700916
|
Dorismonster-romanse
Her har du det romantiske dramaet som bommer på hovedpersonen:
Rachel McAdams forvandler seg fra frøken kunstner-Hyde til en forgangen overklasse-Jeckyll, men det var aldri meningen.
Hun mista bare hukommelsen.
Elsk meg igjen (The vow)
Amerikansk.
2012.
1 time, 44 minutter.
7 år.
Regi: Michael Suczy.
Med:
Rachel McAdams, Channing Tatum, Jessica Lange, Sam Neill, Scott Speedman, Wendy Crewson.
Rachel McAdams og Channing Tatum er søte sammen på en slags Disneys jul-måte, men innholdet i dette romantiske dramaet føles som opprømt og usannsynlig rosa-blogging på minusdager.
Det starter med honningtjukk snøromantikk som fører til at ekteparet McAdams-Tatum blir påkjørt bakfra.
Så får vi se hvordan de møttes og hvordan de var filmforelska på den måten som alltid fører til at den ene stryker med.
Men hun mister bare hukommelsen.
Rachel McA. husker ikke ektemannen, og han sitter der med et ansiktsuttrykk som åpenbart veier mer enn en rikelig familieribbe, og du vet ikke om han smiler eller banner, for han uttrykker ingenting.
Verre er det med dama.
Hun har forvandla seg fra en følsom, intelligent kunstner til et nekete overklasse-rauhål som gjenopptar ekteskapet sitt med en barnlig pikeroms-forbauselse som det er pinlig og smertefullt å se på.
Og det fortsetter hun med.
Og der ryker filmen.
Filmen skal ikke handle om personlighets-spalting.
Men den personen som gjenoppstår i mammas hus har verken varme eller nysgjerrighet nok til å kunne bli hun som gifta seg i starten av filmen.
Dorismonsteret har ingen sympatiske trekk.
Far hennes er teit som en Footloose-prest.
Jessica Lange spiller mora på en måte som burde tilsi spyposer i salen.
Dette er ekle mennesker som er født for å dø av en overdose selvopptatthet på førti års-dagen sin.
Synd det, for Channing Tatum er en ganske rørende fyr til ikke å kunne spille film.
Og Rachel er ålreit når hun ikke begraver hodet i hendene og parodierer reality-fortvilelse.
| 0
|
700917
|
Vulgær skygge av Chaplin
Sacha Baron Cohens komedie slår i alle retninger, men hans spesielle og vulgære form for satire blir bare en skygge av Chaplins "Diktatoren".
Cohen nøyer seg med enkel utdriting.
(TheDictator) Regi:
Larry Charles.
Med:
Sacha Baron Cohen, Megan Fox, Anna Faris,John C. Reilly, Ben Kingsley.
Manus: Sacha Baron Cohen, Alec Berg, DavidMandel, Jeff Schaffer.
USA 2012.
1 time 25 minutter.
Aldersgrense:
11år.
Egnethet: Ungdom/voksen.
Gir man en komedie tittelen "Diktatoren", må manfinne seg i å bli målt mot den mest legendariske filmen med samme navn:"Diktatoren", Charlie Chaplins berømte parodi på Hitler fra 1940.Sacha Baron Cohens satiretøys blir blekt i sammenligning.
Det er en slags parallell mellomde to filmene.
Chaplin levendegjorde en barberer i det fiktive Toumania som i1918 havner på sykehus og slipper ut bare for å oppdage at landet styres av denskremmende diktatoren Adenoid Hünkel.
Etter mange forviklinger tar barberenover Hünkels plass.
I Cohens manus starterhovedpersonen først som diktator Aladeen i det fiktive, østafrikanske landetWaadiya, klemt inn mellom Egypt, Sudan og Eritrea.
Via forviklinger havner hani et hverdagsliv blant vanlige folk i Brooklyn i New York før han intrigererseg tilbake til diktatortronen i hjemlandet.
Men der Chaplins komedie varlynende intelligent, skremmende og munnet ut i en alvorsfylt appell for å fåUSA med i 2. verdenskrig mot Hitler, nøyer regissør Larry Charles oghovedrolleinnehaver Cohen seg med utdritingshumor myntet på diverse diktatorer.Vi stilles fritt til å assosiere til Irans Ahmadinejad, Nord-Koreas KimJong-Il, Iraks Saddam Hussein og Libyas Muammar al-Gaddafi.
Radarparet Charles/Cohenfornekter seg ikke.
Her er rikelig med vulgære scener som når diktatoren skaltale i FN, tisser vannmuggen full med egen urin, drikker og heller overtilhørerne.
Ja ja, sukker jeg.
Men under alle vulgarismenefinnes det en smule politisk alvor også i herværende film.
De som så Charles ogCohens mockumentar "Borat" (2006) vil huske at satiren like myerammet våre fordommer om USA som våre oppfatninger av Øst-Europa og land somender på -stan.
Det samme grepet – å slå i alleretninger – gjentas nå.
Når diktatoren lever et vanlig liv i Brooklyn, blir hankjent med en feminist (Anna Faris) som forsvarer alt fra rettferdig handel tilasylsøkere.
Harselasen mot folk som henne er ikke til å overse og byr på noengode iakttakelser, men også mye billig tøv.
Den beste og virkeliglattervekkende fulltrefferen får filmskaperne inn når Waadiyas diktator belæreramerikanerne om hvor lett det er å skape et diktatur bare man brukervanntortur, trikser med valg, lyver for å starte krig, kort sagt, rikelig medeksempler som har heftet ved USA det siste tiåret.
Det gjør likevel ikkeCharles/Cohens "The Dictator" til mer enn en humrefilm utennevneverdig brodd.
| 0
|
700918
|
Sånn skal romantikk være
En vakker hest og en edel gutt.
Småfortumla britiske landsbymenn og tragiske førsteverdenskrig-soldater.
Skillingsvise-handling og så sentimentale bilder at de setter seg i brystet som emfysem.
Sånn skal en film være.
"War horse":
Amerikansk krigsdrama.
2011.
2 timer,20 minutter.
11 år.
Regi:
Steven Spielberg.
Med:
Jeremy Irvine, Emily Watson,David Thewlis, Peter Mullan, Tom Hiddleston.
Det finnes en korrekt måte å se Spielbergs "Warhorse" på, og det finnes en lidenskapelig.
Den korrekte er å si atregissøren overdriver sitt forsøk på å gjenskape den romantiske kiosk-filmen.Det korrekte er som vanlig feil.
"War horse" er den egentlige filmen.
I den egentlige filmen var himmelen en overstadig vuggegave og menneskenesansikter var tydelige og vakre (nei, ikke pene), for de levde liv som vartynget og løftet av storslagne skjebner og fullkorn-følelser.
Større ennlivet-dramatikk.
Skillingsvise-føleri.
En soldat.
En jomfru som rimte påfattigstu-e.
Den egentlige filmen endte egentlig sine dager i et tristhverdagskjøkken der mor kjefter på far og barna blir sendt til skolen utenfrukt i matpakka.
"War horse" er voldsom, og den treffer deg derløkskrellinga bor.
Et føll blir født.
Den sarte skapningen lunter ustøtt rundtmor si mens oboer og fagotter fløyter muntert langsmed engelske fattigfields.Gutten flyr opp bakkene som en glemt Sound of Music-statist og byr hesten eteple.
Skogene ser ut som lysbildeshowet på naturvernforbundets årsmøtemiddag.
Verden er fin sjøl om folka er fattige.
Når hesten skal selges på markedet er vi allerede så rørtover at Jorden finnes at vi ville ha flommet over ved lyden av halt ekorn.Stoute engelske gubber i gåbort-hatt og lune smil, fattigfolk og småbønder ogsmåborgerskap fra landsby så liten at Agatha Christie ikke ville ha brydd segom Postmann Pat ble slått i hjel av en gudsønn fra India.
David Thewlis spillergodseier i smårutete bydress.
Guttens pappa er full på stolthet ogutkant-brennevin, og han utfordrer Thewlis om den vakre hesten.
Hvor vakkert erikke det?
Og Emily Watson i åkeren med et innøvde "Hva har dendumme mannen gjort nå?"-blikket.
Men like fullt:
Romantiske stråler påstolte og skulpturelle mennesker i kveldens lysmesse.
Så hesten Joey og guttenAlbert.
Resten handler om hestens forunderlige, magiskevisesang-skjebne i den første verdenskrigen.
En fortelling om det nødvendige iå overleve når man har noen man skal treffe igjen.
I dette tilfellet er det høyreistunggutt uten svik og fanteri, og han elsker hesten sin.
Han klarte til og med åpløye kålrabi-åkeren med luksusdyret.
Hvor vakkert er ikke det?
Steven Spielberg vet forskjellen på en historie og en løgn.
Historien forteller seg sjøl hvis du beundrer de du skildrer.
Løgnen oppstårhos de som konstruerer folk de egentlig ikke ville ha møtt.
Også viManU-tilhengere vet at Liverpool er fotballens vakreste lag, og at det er pågrunn av sangen.
"You never walk alone" berører alle.
Den er som Spielbergsfortelling om krigshesten Joey som bærer vimpelen til den alkoholskaddekrigshelten fra Boerkrigen over slagmarkene i Frankrike.
Du kan føle filmen såberusende at hjerneceller dør.
Hvor vakkert er ikke det?
Dette er ikke en film om krigen.
Det er et overveldenderomantisk veggteppe om en hest, og i bakgrunnen pågår en krig.
Det er lov.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700919
|
Den perfekte Gary Oldman
Seinhet er flott når den brukes som stil, ikke som misforstått realisme.
Gary Oldman spiller Smiley med avventelser som er så vakre som filosofi.
"Muldvarpen":
Fransk-tysk-britisk agentkrim.
2011.2 timer, 5 minutter.
15 år.
Regi: Tomas Alfredson.
Med:
Gary Oldman, John Hurt,Colin Firth, Toby Jones, Tom Hardy.
Tomas Alfredsons filmatisering av Le Carres"Muldvarpen" er den andre filmen dere skal se i denne DVD-uka.Britisk etterretning er noe av det kuleste som finnes.
Agentene likner pappaentil Lillebror og Knerten (slik han er i bøkene), og omgivelsene deres eromtrent like sexy som et uvaska askebeger på gloskadd mahognibord.
Alfredsonhar innlemmet de streite 70-talls-spionene i en tung, farmor-brun gobelin.
Deer som paradoksalt slipskledde jegere i en stillestående innendørs-pastorale.
John Hurt har vært en særegen, engelsk olding i 40 år.
Stemmen hans er sprukken som filosofenes stemmer når de har sagt så mye fåfengtat de begynner å miste troen på lyd.
Hurt spiller spionsjefen Kontroll i etintellektuelt rotete rom.
Mannen og rommet står til hverandre som den uverdigesymbiosen mellom sjela og bukselommen.
Du kan føle den urettferdige trøtthetenhans.
Alle er Hurt en eller annen gang.
Det andre trynet i denne filmen er Gary Oldmans.
Hver gangjeg ser ham, tenker jeg:
La Gary Oldman spille film, så kan de andre gjøre noeannet.
Spille Ludo.
Tørke tallerkner.
Oldman er den melankolske agenten Smiley,som først får sparken fordi han tilhører Kontrolls gamle kaldkrigsbande, mensiden blir hyra inn for å finne en muldvarp i systemet.
Oldman venter med alle uttrykk.
Det er som om ansiktet hansøver seg innvendig før det velger å gi slipp på sjenansen.
Du kan utmerket godtse denne filmen bare for å glane på Oldman og drite i historien.
Den enesteulempen ved det er at du mister dysterheten og det profesjonelle sorgmotet tiltroverdige skuespillere som Ciaran Hinds, Mark Strong, Colin Firth, Toby Jones,David Dencik.
Svensken Alfredson har laget det vi kaller en sein film.
Mendet er den egentlig ikke.
Hvis du følger det geniale samspillet mellom mimikkog handling, mellom skiftninger i handling og i folk, vil du se at deteksisterer en ekte, nevrotisk dramatikk i filmen.
Dette handler om entvangspensjonert agent som er ubeskrivelig lei seg og som ved skjebnensinngripen får sjansen til hevn mot de han aldri likte, inklusive han som tokkona fra ham.
Mennene i "Muldvarpen" kler ikke av seg og går utpå slagmarken med de nakne grekere.
Men de kjemper en kulere kamp.
| 1
|
700921
|
Skuffende voldsvas
Dette er som å finne opp lørdagstacoen i 2012.
Masse jålete voldsvas med skuespillere uten bekvemme roller.
Willis, Whitaker, Akerman.
"Catch .44":
Amerikansk actiondrama.
2011.
1 time,30 minutter.
15 år.
Regi:
Aaron Harvey.
Med:
Malin Akerman, Rella Aphrodite,Nikki Reed, Bruce Willis, Forest Whitaker.
Der sitter plutselig Bruce Willis og ser mer religiøs utenn Torolf Nordbø, og han sier "jeg har alltid elsket deg", men duregner med at det gjelder en katt, en lama eller en biskop, for dette skal bliså kult at du ikke ser forskjell på ublanda fruktsoda og forrige torsdag.Willis har våte, gamle øyne og eldrehipster-skjegg som likner en kastrertgeitetiss.
Det var den første skuffelsen.
Den andre er Malin Akerman,som stormer inn i en kafe sammen med de uoppvakt snorsnuta venninnene sine, også blir alle skutt skikkelig opp, for de er lurt.
Dette er en kranglekul,moderne konspirasjonsfilm, så handlingen begynner å dingle fram og tilbake.
Så kommer Forest Whitaker.
Han er først politimorder ogdukker siden opp i kafeen der han legger ut om Mel og de 2 millionene i kokainsom jentene mistet.
Whitaker er den tredje skuffelsen, for han ser begredeligut som Jabba the
Hut og snakker som en desperat sidekommentator når alle sikterpå alle og vi får en endeløs meksikansk våpenlås.
Og så tar Willis oss gjennom hele jentenes historie, og deter kjedeligere enn jul på Stoltenbergs ipad.
Til slutt kommer han far sjøl inni kafeen i den fine blå frimurerjakken sin.
Han forteller en liknelse.
Dette er så gammeldags, så langt utpå landet gammeldags atfilmen føles som å leie vhs på Haukeligrend.
| 0
|
700922
|
Depp likner en feit Michael Jackson
Vampyren Johnny Depp er ingen suksess.
Tim Burton har gitt skuespilleren et kvitt fjes som minner om uhell med mel i Baker Harepus sitt kjøkken, og historien er uten skikkelige pågunn og uten skikkelige grøss.
Amerikansk.
2012.
1 time, 53 minutter.
11 år.
Regi:
Tim Burton.
Med:
Johnny Depp, Michelle Pfeiffer, Eva Green, Helena Bonham Carter, Chloe Grace Moretz, Bella Heathcote, Jonny Lee Miller.
Det finnes noen anspente forsøk på å lage destruksjons-romantikk i slutten på «Dark shadow», men likevel er filmen en tragedie.
Johnny Depp ser ut som en uforklarlig feit Michael Jackson, og superheksa er ei rosahjerta blondinebitch som kunne ha funka som fotballfrue-parodi på Vikings julebord.
Å mislike en film av Tim Burton føles litt som å heie på Brann.
Men det er noe ved tida, det er noe ved året — det er som om finanskrisa i USA har skremt buksevann og hjernesvinn på alt som finnes av filmprodusenter.
Ingen tør være flinke.
2012 er de dummes år.
Hvis en manusskribent fikk til en elegant replikk, ville børsene briste.
Aksjer kunne forsvunnet i aske, og korpiene ville vandre i forknytte flyktningetog mot Beijing for å jobbe på McDonald’s.
Vi tåler ikke kvalitet mer.
Den skremmer.
Ingen finans-paranoiker skal føle seg truet av denne fattigtørre filmen.
Det finnes ikke én replikkveksling i hele historien som ikke like gjerne kunne vært skrevet for russetreffet i Kongeparken.
«Du ville ikke ha min kjærlighet.
Du ville eie meg.»
Neida, Blondie, jeg var ute etter korken i lua di, for jeg har nettopp spydd i vodka-flaska, og det blir så ekkelt når bussen rister.
Filmen handler om familien Collins, som er en litt flat og halvtenkt Addams-familie i et slott ved havet.
Der er Michelle Pfeiffer høstlig husfrue, lille Chloe Grace Moretz er tenåring, Helena Bonham Carter hjemløs lege, Jonny Miller spiller pregløs onkel, og dit kommer den kaninkjute lille anemikeren Bella Heathcote som guvernante med sin egen triste skjebne.
Historien stamper fra starten.
Figurene står stille i sin egen støpeform og blir aldri til noe.
Handlingen kommer egentlig ikke i gang.
Familien er ikke eksotiske nok.
De er som mannekenger i en tema-visning av brudekjoler.
Når Johnny Depp graves opp fra kista si, blir vi skuffa.
Han er deigete i kjakene som den eldre Elvis, han er kvit og uformelig og mister mimikk.
Det er faktisk som om de grov opp Michael Jackson, og han hadde lagt på seg.
Det blir ikke bedre av at franske Eva Green spiller superheksa som om hun skal framstille en urutinert gatehore.
Det som skulle vært lysdeilig gotikk blir cellofan-aktig anti-eleganse.
Det er som å se fjorårets marsipan bli forma til nye griser.
Skulle det gå dithen med den 54 år gamle silkegoteren Burton fra Burbank:
Glatt data-grafikk omgjorde bildefantasien hans til konditorkunst?
Enda verre:
Alice Cooper er med som Alice Cooper og synger to sanger som Alice Cooper.
Det er som om noen skulle skryte av at de fikk tak i sommerens hovedattraksjon på Røde Sjøhus.
Den hikstende kampen mellom nyvekte vampyr og den overnaturlige eieren av en fiskebedrift har verken skikkelig framdrift eller visuelt overraskende poenger.
Når Depp forelsker seg i den lille guvernanta, vil de ekstremt godvillige kanskje se konturene av en Twilight-parodi.
Men hvem i himmelens navn gidder se en Twilight-parodi?
Det finnes bare én måte å lage en luksuriøs vampyr-fantasi i våre dager:
Du må overgå noen.
Du må ikke gi publikum følelsen av at dette ville vært en mer moderne film hvis Goldie Hawn stakk innom med hål i magen.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
700923
|
Alle grøsseres mor
Her kommer ukas oppmuntring: en Superhelt Collection av alle de overnaturlige ondskapene som finnes i grøssernes rikholdige buskap av ålreite dyr.
Og ungdom på hyttetur i tillegg.
The cabin in the wood
Amerikansk.
2011.
1 time, 35 minutter.
15 år.
Regi:
Drew Goddard.
Med:
Kristen Connolly, Chris Hemsworth, Anna Hutchison, Fran Kranz, Richard Jenkins, Bradley Whitford.
Akkurat da du trodde at en original grøsser ville være umulig innenfor maya-kalenderens rekkevidde:
De har gjort alle grøsseres mor.
De laga alle gjøssejes moj.
De laga de onde kreftenes Superhelt Collection, og de gjorde det enkelt og elegant.
Filmen starter med en slags The Office kaffemaskin-samtale mellom to blide hvitsnipper som planlegger årets jobb.
Mennene har usedvanlige ting fore.
Så flytter handlingen til kulturpolitisk korrekt trusedame i hybelvinduet, så til de vanninjiserte Rema-hønkene som skal på tur med henne og den nyblonderte venninna samt en raring med vannpipe som låter som et Dylan-frø som datt på asfalten og tørka ut.
Grøsser-sedvaner melder seg uten at noen forsøker å være wikipedisk flinke.
Turfolket passerer den tradisjonelt nedlagte bensinstasjonen der ekkelt snusende gjesdøl representerer dei tilbakeståande utkantfolka.
Hytta er omringa av utstudert uryddighet, og vel inne starter historie-studentene puerile pubertetsleker som etter kort tid skal føre til at ondskap blir vekket rett ute i hagen.
Et hode stikker opp av jorda.
Nå skal jeg ikke røpe mer.
Her er mye snedig.
Rundt den ironiske grøsserhistorien skaper filmen en pinlig kikkerverden.
Alle vet at publikum kom for pupper & blod, og her speiles deres pinlige voyeurisme.
Dette er oss.
Det er vi som faktisk ser Paradise Hotel og liker best direktesendte katastrofer på TV-nyhetene.
Dessuten det lett-filosofiske:
Kjelleren er som en eksistensialistisk lekestue.
Alt du gjør, fører til døden.
Ikke la deg skremme.
«The cabin in the woods» er en ekte grøsser, og den har en original og vital handling som fortsetter der splatterne pleier å slutte.
Når det store klimakset nærmer seg, myldrer alle fantasifulle mareritts kryp og kuriositeter til et blodbad som du må til Det gamle testamentet for å finne maken til.
Røpte jeg noe nå?
Nei.
Egentlig ikke.
| 1
|
700924
|
Livstrøtt Woody Allen-kopi på dansk
Dette er en dansk film som gir assosiasjoner til Woody Allens filmer.
Men filmen skriker etter forviklinger av det slag forbildet Allen ville vartet opp med.
Regi: OleChristian Madsen.
Med:
Anders W. Berthelsen, Paprika Steen, Jamie Morton,Sebatian Estevanez, Adriana Mascialino, Dafne Schilling, Miguel Dedovich,Pietro Gian.
Danmark 2011.
Musikk:
Jonas Struck.
1 time 34 minutter.Aldersgrense: 11 år.
"SuperClásico" har absolutt ansatser til god raljering med kvinner ogmenn som roter til livet sitt.
Men dessverre sjangler manuset så ustøtt avgårde at det ikke skaper mer enn småhumring.
En tilbakevendendefortellerstemme gir assosiasjoner til Woody Allens bittersøte samlivskomedier.Men bare et stykke på vei klarer regissør Ole Christian Madsen å levendegjørekvalene til en danske som føler seg sveket av sin hustru.
Han drar etter hennetil Buenos Aires der hun har slått seg ned med en fyrig, argentinsk fotballstjerne.
Skuespiller Anders W. Berthelsengjør så godt han kan ut av ektemannens fortvilelse, men filmen skriker etterforviklinger av det slag forbildet Allen ville vartet opp med.
Det er bare såvidt regissøren tør tøyse med danske Anna (Paprika Steen), 39-årig fotballagent(!) som har løyet seg yngre for å bli kjæreste med argentineren.
Dermed blirdet lite igjen av filmtittelens doble, ironiserende bunn:"SuperClásico" er navn på et årlig fotballoppgjør i Argentina, menogså på europeiske kvinner som søker visum for å bo i Argentina etter å haforelsket seg i en ung og heit latino-mann.
Gradvis sviver Madsen på tomgangmed scener der bargjester og tjenerskap trøster dansken med vin, sex ogsmåbitter livsvisdom, samt en sidehistorie der parets 16 år gamle sønnforelsker seg i en yndig ungpike.
Det hele klarer likevel ikke å skjule at hvafilmen får sagt om kjærlighet, bare er tomme, livstrøtte klisjeer.
| 0
|
700927
|
Den øgli purken
Irske komedier skal ikke handle om uappetittlige småbypolitimenn, de skal handle om uappetittlige pensjonister på landet.
Dette er en fæl film.
"The guard":
Irsk komedie.
2011.
1 time, 34 minutter.
15 år.
Regi: John Michael Donagh.
Med:
Brendan Gleeson, Don Cheadle, Mark Strong.
En irsk politimann i stygg truse klør seg i skrittet.
Han er denne filmens etnisk uansvarlige anti-helt, og hvis du finner ut hvorfor han ble skapt, så kan du få sju par brukte sokker gratis sammen med et sukkerspinn som katten har slikket på.
Gleeson spiller en uforståelig mann med mindre sjarm enn nytømt hyttedo.
Han prøver de døde skurkenes ecstasy, han hiver bevismateriale.
Deretter besøker han mor på hospitalet.
Hun dør resignert på benk og får brennevin av lommelerke.
Gleeson stirrer som en mann med akutt hjernesvinn.
Så får filmen en slags utfordring.
Fra utenverdenen kommer FBI-agenten Don Cheadle.
Han er en sivilisert politimann som burde holdt seg langt vekke fra svinestien Irland.
De to skal ta forbrytere og en båt med dop til 500 millioner.
Forbryterne er hjemløse Tarantino-Ritchie-kloninger som diskuterer filosofi.
Hobby-rasisten Gleeson og silkesvarten Cheadle blir hjertevenner samtidig som filmen gjennomgår ritualer som i andre sammenhenger ville blitt kalt etterforskning.
Bildene ser ut som sånne Instagram-fotografier som folk poster på Facebook.
| 0
|
700928
|
TV som trussel og tragedie
Denne filmen handler om den gang i 1974 da en dokumentarskaper fant ut at han ville lage en TV-serie om virkeligheten.
Det ble en tragedie.
Derfor fortsatte TV-folk med det.
Dane Lane i sitlig rolle.
"Cinema verite":
Amerikansk TV-film.
2011.
1 time, 26 minutter.
11 år.
Regi:
Shari Springer Berman og Robert Pulcini.
Med:
Diane Lane, Tim Robbins, Thomas Dekker, James Gandolfini, Patrick Fugit, Lolita Davidovich.
Så kom det en film som du faktisk burde se.
Ikke bare fordi den trasker ukeblad-blidt rundt med filosofiske og etiske forestillinger om hva man skal bruke medier til.
Men fordi forbilledlig gjenoppdaga Diane Lane, som ble 47 år i januar, gjør et sinnrikt og fasettert portrett av frustrert mor i den store amerikanske familien.
"Cinema verite" er et dokudrama om den gang amerikansk TV mistet en av uskyldene sine.
1974.
En dokumentarfilmskaper som het Craig Gilbert fikk det for seg at han skulle skape TV-serie om autentiske californieres indre privatliv.
Han lokket til seg the Louds, en barnerik og velstående familie i Santa Barbara.
Poenget var å vise amerikanerne på vranga.
Når de sitter og når de står, og når de svinger seg i valsen.
Mange satte kjøttbeinet i halsen.
Grunnen burde være åpenbar ,en det er den jo ikke, for Skogheim driver og flytter inn, og bergensdamer så små som non stop renoverer det autentiske huset ditt.
Nå er virkelighets-svindelen er brakt så langt at den ikke kan stanses lenger.
Men den startet i California i 1974.
Filmen er en satirisk oppvisning i solsløv naivitet, og den forteller enkelt og forståelig om moderne mediers rolle som verktøy for publisitets-voldtekt.
På den ene siden har Craig trøbbel med finansfolka som ikke syns det blir saftig nok, på den andre siden oppvarter han fru Loud med falsk og intrigant führer-mildhet.
Etter hvert blir filminga så nærgående at lyddama og kameramennen nekter å jobbe mer.
Men Craig fortsetter sitt fanatiske virkelighetsprosjekt helt til det blir en fortelling om alt det som film ikke kan brukes til.
Familien har selvsagt hverdagslige konflikter slik alle har det, og frøene hormoniseres av fjernsynet, de eser av oppmerksomheten og etter hvert er kameraet mer en deltaker enn en betrakter.
Vi som har sett Bent Hamers "Salmer fra kjøkkenet" har allerede skjønt og ledd av det umulige i forestillingen om at man kan betrakte folk uten å påvirke dem.
Filmen om familien Loud formidler effektivt at åpenhet i medier er en dyster skjebne, at den en trussel, en tragedie.
Det som funker normalt mellom familiemedlemmer, ser ut som bestalitet når det formidles på TV.
Siden den gang er reality-genren blitt nærmest enerådende som underholdning, og publikum har antakelig mistet sin forståelse av virkelighet for alltid.
Craig fikk aldri mer lage film.
| 1
|
700929
|
Filmskapere på tur til Bolivia
Antakelig vet ikke filmskapere at alle folk som ser film vet at produksjoner fra Sør-Amerika skal handle om fattige som blir urettferdig behandla av myndighetene.
"Even the rain" er omtrent like overraskende som et flått-førsteside på Dagbladet.
"Even the rain" (Tambien la illuvia):
Spanskdrama.
2010.
1 time, 40 minutter.
15 år.
Regi: Iciar Bollain.
Med:
Gael GarciaBernal, Luis Tosar, Karra Elejalde.
Gael Garcia Beral ser ut som den gråtende gutten i etitaliensk tåremaleri, og ansiktet hans er som skapt for følelsesbasert politiskengasjement.
Det får han brukt i rollen som regissør av Kolumbus-film iBolivia.
Samtidig med at han skal skildre hvordan europeiske kolonialisteroverrumplet og undertrykte urbefolkningen, oppdager han at de indianskestatistene blir frastjålet sitt vann fra aqua-kapitalistene.
"Dere tarvårt land og vår skog."
"Ikke ta mine barns vann!"
Nå handler det heldigvis ikke om at Stoltenberg har kommetmed klima-milliardene sine og freda skogen deres.
Det er los rauhålos som stårbak.
Filmen er mildt engasjerende og velspilt.
Sjøl liker jegbest han som skal være Kolumbus i filmen.
Han har ild og galskap som enstormende Arrabal-skikkelse, og det er sannelig ikke vann har bryr seg om.
Resten av filmen er for de som liker medlidenhet på sammemåte som vi andre liker sol og 21 plussgrader.
| 0
|
700930
|
Rørende om guttejente
Dette franske dramaet handler om Laure som er jente, men egentlig vil være gutt.
Den nye venninna hennes tror at hun er en gutt som heter Michael.
Drama.
Frankrike 2011.
Regi og manus:
Celine Schiamma.
Med: Zoé Héran, Malonn Levana, Jeanne Disson, Sophie Cattani, Mathieu Demy, Johan Vero, Noah Vero, Cheyenne Laine m.fl. 1 time 18 min.
Tillatt for alle.
Apropos debatten om «født sånn eller blitt sånn», som herjet for et par år siden.
Her kommer en rørende vakker og svært tankevekkende film som går rett inn i de omdiskuterte problemstillingene rundt kjønnsidentitet.
For 10 år gamle Laure, nyinnflyttet i et nytt nabolag med foreldre og lillesøster, foretrekker både å se ut som og kle seg som en gutt.
Ingen i familien synes det er merkelig, Laure og den ultrafeminine lillesøsteren leker godt sammen og får like mye oppmerksomhet fra foreldrene.
Men da Laure kommer hjem og forteller at hun har fått en ny venninne, Lisa, synes moren det er stor stas.
For hittil har Laure bare lekt med gutter.
Det moren ikke vet er at Lisa, og etter hvert alle i guttegjengen de henger med, tror at Laure et en gutt som heter Michael.
Kamera følger barna gjennom varme, lekne sommerdager som flue på veggen, tidvis for dvelende for temperaturen i filmen, men nydelig skildret og glitrende spilt av både barn og voksne.
Regissør Schiamma får sagt utrolig mye med enkle virkemidler.
Som kikkere inn i en hemmelig verden, kommer vi ekstremt tett på alle de intense, nye følelsene som plager Laure.
Innerst inne vet hun at løgnen vil bli avslørt, hun vil bare nyte sin nye rolle og den gryende forelskelsen i Lisa først.
Det eneste som signaliserer disse pre-pubertale barnas kjønn er ytre ting som klesdrakt, navn og frisyre.
Er disse en påtvunget bås vi blir puttet inn i fra vi er født og kjønnet konstatert?
Eller er det noe vi instinktivt føler oss hjemme i, nettopp på grunn av kjønn?
Også Lisa er nok det vi ville kalt en «tomboy», eller guttejente.
Feminin og skjørtekledd er hun, men foretrekker guttevenner og har en sterk posisjon i guttegjengen.
Lisa er respektert for sin personlighet, men det er aldri tvil om at hun er jente og liker å være det.
For Laure er det annerledes.
Kjønnsmarkører som kort hår, gutteklær og muskler er viktige for henne, de definerer henne.
Som «gutt» er hun seg selv, men må lyve for å være det.
Også gjennom familielivet belyses Laures forvirrende kjønnsidentitet.
At foreldrene godtar hennes særtrekk, men er intetanende til hva datteren sliter med kan både være et tegn på både betingelsesløs kjærlighet og toleranse.
Men kanskje også en slags likegyldighet?
«Tomboy» stiller nok flere spørsmål enn den gir svar, men det føles likevel som du går ut av kinosalen med ny innsikt.
Og i hvert fall nye tanker.
| 1
|
700931
|
Hasjkaker for fred
Mennene er årsaken til all uroen i Midtøsten.
De er for hissige.
Men kvinnene slår seg sammen og lager hasjkaker til dem.
Da roer de seg ned.
Hva gjør vi nå?
(Etmaintenant, on va où?) Regi: Nadine Labaki.
Med:
Nadine Labaki, Claude BazMoussawbaa, Layla Hakim, Antoinette El-Noufaily, Yvonne Maalouf, Julien Farhat,Ali Haidar med flere.
Egypt/Frankrike/Italia/Libanon 2011.
1 time 41minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Her gjelder det å skru på rett frekvens og ikke forlange foravansert humor.
Nadine Labaki fra Libanon forsøker med svært folkelige grep ånøytralisere mannfolks trang til å slåss etter den minste æreskrenkelse.
Det tar litt tid før man begriperhva det hele handler om.
Regissørens første mål er å etablere et sterkt ogvarmt landsbyfellesskap av kvinner — enten de er kristne eller muslimer.
Bildetav torget der kirken og moskeen ligger side om side, underbygger at her har detroende levd i fordragelighet gjennom århundrer.
Labakis manus gjenspeiler at freden er skjør i vår tidsMidtøsten.
Og skylden for at så mye går galt, legger hun på mennene.
De er noenskikkelige hissigpropper på vegne av slekt og religion.
Har geitene hoppet innog gjort sitt fornødne på teppene i moskeen, synes en muslim han er i sin fullerett til å knuse Madonna-skulpturen borte i kirken.
Filmtittelen «Hva gjør vi nå?»blir et refreng etter hvert som bagatellmessige krangler avløses av stadig meralvorlige hendelser, og kvinnene må bruke all sin oppfinnsomhet for at ikkefull religionskrig skal bryte ut i landsbyen.
Komikken når et slags høydepunktnår konene baker hasjkaker som vrir mennenes aggressive kamplyst om tilhyggelig gledesrus.
Men humoren er mer velment enn den er vellykket, spør dumeg.
At fem-seks ukrainske horer er hanket inn i historien underveis, er etubegripelig teit og billig grep.
«Hva gjør de her?» kan filmtittelen endrestil.
Men har man overbærenhet medformspråket, kan man lytte med interesse til Labakis kritikk av religiøsovertro og hjelpeløshet hos imamen så vel som soknepresten, samt deresundersåtter av begge kjønn.
| 0
|
700932
|
Johnny Depp på kjøret igjen
Johnny Depp har hovedrollen i nok en filmatisering av Hunter S. Thompson-roman.
Denne gang drikker gonzo-journalisten rom i Puerto Rico, som er et slags USA uten egentlige amerikanere.
Vimsete moro oppstår.
«The rum diary»:
Amerikansk komediedrama.
2011.
2 timer.
15år.
Regi: Bruce Robinson.
Med:
Johnny Depp, Giovanni Ribisi, Aaron Eckhart,Michael Rispoli, Richard Jenkins, Amber Heard.
Neida, det er ikke «Fear and loathing..», for ingen ting er«Fear and loathing».
Den filmen tilhører de ubegripelige fantasiene somromvesnene definerer oss ved om noen millioner år når de fanger opp enVoddler-stream langt ute i det krumma rommet.
Dette er gonzo light.
En amerikansk journalist kommer tilPuerto Rico i 1960 for å ta jobb i en amerikansk avis.
Han drikker 122minibar-flasker med brennevin og kommer for seint, men Richard Jenkins spilleren kynisk papiravis-redaktør med vardøgersk desperasjon og han godtar altunntatt politisk engasjement og mentolsigaretter.
Johnny Depp har omtrent samme hårfasong som igjennombruddsfilmen «Cry-baby» (1990), han er blitt en 49-åring med skjultekremkaker i kinnene, men han har fremdeles blikket til en eksistensiellkamikaze-vingler.
Down in flames!
Depp slår seg sammen med fotografen Sala(overvinnende spilt av Michael Rispoli), og flytter inn i et rivningsklart husder Giovanni Ribisi lyder navnet Moberg og lager 470 prosent hjemmebrent menshan avspiller Hitlers taler på grammofon.
De som foretok weekend-opphold iKvinesdal på syttitallet vet at menn også ble skapt for så ovale morgener atsola går ned.
Siden forfatteren Hunter S. Thompson kunne ha vært den sistegjenlevende SV-er om det ikke var for at han er død, handler filmen også om atDepp blir hyra av tvilsom kapitalist og vil avsløre hvordan amerikanskeutbyttere omgjør et naturskjønt skytefelt til hotell med strand.
Aaron Eckhartdriver med det.
Kakser omgir seg ofte med blondiner uten grunnfag i Zalo, ogDepp forelsker seg suicidalt i luksusflørtersken Chenault.
Amber Heard spillerhenne så utagerende som en blodruss som forsøker å få dobbeltknuter påeggstokkene.
Historien beveger seg ubesværet mellom Eckharts kontorslottog skurere deler av byen der bølgeblikk smiler i gjørma og lokalbefolkningenhar øyne som aldri ville blitt direktesendt på norsk TV.
Depp har hvit stråhatthelt til han blir banka opp.
Han er en sånn mann som foretrekker rød kjole påei dame sjøl om hun er forlova med sjefen.
Han blir aldri så edru at han ikkekan misbruke konsonanter, men behersker like fullt den vanskeligeenhånds-åpninga av bh-lås, en kunst som egentlig døde i 1972 og gjenoppsto midtpå åttitallet.
Det er derfor du vil se på ham også i en litt vimsete film.
| 1
|
700933
|
Graham Greenes klassiske sorgkrim
Den unge Joffe har laget en vakker nyinnspilling av "Brighton Rock".
Tung og nydelig i bildene, sørgmodig i sinn og ganske spennende.
«Brighton Rock»:
Britisk krimdrama.
2010.
1 time, 50minutter.
15 år.
Regi:
Rowan Joffe etter Graham Greenes roman.
Med:
Sam Riley,Andrea Riseborough, Helen Mirren, John Hurt, Philip Davis.
Jeg skal gjøre dere en tjeneste:
Jeg skal ikke mase om1947-klassikeren med Richard Attenborough som kynisk gangster (råskinnetAttenborough?
Hihi).
Roland Joffes 40-årige sønn Rowan har laget en nydelig2010-versjon der lyset lever sitt eget verdige og høytidelige liv i god avstandfra de ekle menneskene.
Fotograferingen er ikke prangende, men lekker.
Det er1964.
Badebyen Brighton myldrer av mods og scootere, men sannelig finnes detikke også et dystert, men dedikert miljø av gledesløse gangster-konkurrenter.
Sam Riley spilte i den fæle filmen «13», og humøret harsannelig ikke tatt seg opp.
Gutten er så dyster at pannen truer med å knusenesebeinet, sjøl om han er DiCaprio-pen uten framskutt hake og skuleblikk.
Igamle krimdramaer var det ofte sånn at de kyniske mennene brukte naive kvinnersom de siden sviktet fordi kjærligheten hadde kommet til dem i størrelsen xtrasmall.
Rileys rolle er nok helt på kanten til parodien, men Andrea Riseborough(som også var en av «Jentene fra Dagenham» og «WE») har ullkåpe ognonnebriller, og hun er sensuell på en reaksjonær måte som jeg egentlig burdeta avstand fra.
Samspillet mellom dama og Riley er rørende og smertefullt, såfilmen engasjerer sjøl om den preges av litt overvurderte Olsenbanden-morderesom verken har skremmende hårfasong eller ubønnhørlig gangster-dialekt.
Helen Mirren er en imponerende kafe-eierske med mahognifargatantehår.
Den skal hun ha.
John Hurt spiller silkis i feriebyen.
Filmen handler om at Riley smyger seg innpå den ensomme ogbeskjedne servitøren Rose fordi hun har sett gjengmordet.
Han er slem, hun erøm.
Fordi Graham Greene var en overbevist katolikk snakker man også omfortapelsen.
Det er et ord du ikke hører ofte lenger.
Liten sjanse for atpresten i Madla menighet starter søndagen med å si:
I dag skal jeg snakke omfortapelsen, så skru av mobiltelefonene hvis dere ikke vil havne i helvete.Fortapelse er et kult tema.
| 1
|
700934
|
Leiemord og nakne politikere i skogen
Verdens mest deprimerende og stusselige leiemordere blir omsider fanga av en gjeng nakne politikere i skogen.
Det er teit hinsides de flinkes fatte-evne.
«Kill list»:
Britisk krimdrama.
2011.
1 time, 35 minutter.15 år.
Regi:
Ben Wheatley.
Med:
Neil Maskell, MyAnna Buring, Harry Simpson.
Du vet du befinner deg i feil film når den starter med atden uanselige mannen blir skjelt ut for at han ikke jobber av den vulgære damamed håndkle rundt håret mens barnet lytter og lider.
Dette er England.
Her blirthrillerne brukt som medisin mot overflødig glede.
Solbriller i potetkjelleren.
Nå viser det seg at «Kill list» er en leiemorder-film, forsjøl om mannen virker for veik til å ta telefonen på ligningskontoret, er hanen farlig fyr som reiser rundt og massakrerer folk på bestilling.
Han er etdyr, så han spiser den daude kaninen som katten har dratt inn.
Da hovedpersonen har reist rundt og drept folk en god stund,tar filmen plutselig en ubegripelig vending.
Ute i skogen løper nakne britiskekakser og parlamentsmedlemmer rundt et bål, og de bevæpna morderne klarer ikke en gang å løpefra de barbeinte.
Dermed får filmen en oppkonstruert paradoks-slutt som gjørtristheten til noe dypt uengasjerende.
| 0
|
700935
|
Hår på tissen i Sør-Afrika
Etter at folk begynte å spise appelsinene deres igjen, oppdaget også sørafrikanerne pubertets-komedien.
Det kunne vi ha unnvært.
«Spud»: Sør-afrikansk komedie.
2010.
1 time, 39 minutter.
11år.
Regi:
Donovan Marsh.
Med:
Troye Sivan, John Cleese, Genna Blair, CharlbiDean Kriek.
Alle land har egentlig hatt sine oppvekstfilmer, der en ungmann kommer inn på college, bor på rotete dormatorium sammen med enhasjrøykende seksualveteran på 16 år og treffer drømmejenta si.
Sør-Afrikamistet mange år den gang landet gikk rundt i schizofren apartheid og ikke fikksolgt appelsiner.
Så de kommer litt seint.
Det starter med at den sør-afrikanske pappa løper rundt ibar overkropp med basseng på ryggen, og mamma har krøllnåler på den gamle MikeLeigh-måten.
Så kjøres gutten til sin internatskole der han utstyres medkortbukser og lavt omdømme.
Nå viser det seg etter hvert at den unge mannen eret geni når det gjelder synging, skuespill og litteratur, og dessuten blir hanromantisk oppvarta av både blondinen Debbie og mørkhårete Amanda.
Han serfortsatt ut som en dårlig skuespiller uten kjønnshår, men ungdomskomedier omskolegang skal først og fremst være hyggelige.
Denne er teit.
Dette skjer i de tider da Mandela ble satt fri fra fengsel,men det handler ikke filmen om i sjenerende grad.
Milton har gående enustanselig indre monolog, det sør-afrikanske skolevesenet slår elevene medstokk og John Cleese er litteraturlærer som sier at Virginia Woolf og AgathaChristie var gale lesber.
Jeg går ut fra at Mandela egentlig ba om å bli satt innigjen.
Men de sa nei.
| 0
|
700936
|
Uventa bra thriller med Daniel Craig
Daniel Craig oppdager at han har flyttet inn i hus der en pappa myrdet familien sin, og Naomi Watts i nabohuset ser litt rart på ham.
Spennende og mystisk thriller.
«Dream house»:
Amerikansk thriller.
2011.
1 time, 30minutter.
15 år.
Regi:
Jim Sheridan.
Med:
Daniel Craig, Rachel Weisz, NaomieWatts, Elias Koteas, Jane Alexander.
Så til den mest uventa filmen:
Daniel Craig er faktisk enimponerende mangfoldig skuespiller, og i «Dream house» spiller han nesten endobbeltrolle og har så brennende øyne og så døgnvill usikkerhet at dengåtefulle historien fungerer.
Om handlingen kan jeg si så lite at det bare kan skrives medtasten Slett Bakover.
Craig har urovekkende cyborg-blikk, som et forvirra barneller et flytta dyr og kommer hjem til fru Rachel Weisz lykkelig for at hanikke er forlagsredaktør lenger.
De flytter inn i et Mor Godhjerta-hus pålandet, men naboene ser surt på dem.
Surt og paranoisk.
Harald Stanghelle serhyggeligere ut.
Noen kikker inn av vinduet til smådøtrene på kvelden.
Det erspor i snøen.
Oppjaga goth-ungdommer lager blodige installasjoner i kjelleren.Ting er faktisk ikke helt som de burde.
Dermed finner den urolige Craig ut at en familie er blittmyrdet i huset.
Og hva verre er:
Morderen er på frifot.
Det står en mørkskikkelse mellom trærne.
I nabohuset bor Naomi Watts, og hun ser avlangt ogmedfølende skeptisk på den arme Craig som forsøker å finne morderen Peter Ward.
Mer rekker vi ikke i dag, men «Dream house» er envelregissert, velspilt film med kul handling, så du finner det nok ut.
| 1
|
700937
|
Egentlig rett i 3Dass
3D-effektene er slappe og irriterende, handlingen er ordrik og minner mer om Dagsnytt 18 eller Skavlan, figurene er til dels merkelige — helt til gateslagene starter, og da er det bare en halvtime igjen.
Hva er det filmfolk har i mot ganske enkel spenning?
The avengers 3D
Amerikansk.
2012.
2 timer, 22 minutter.
11 år.
Regi: Joss Whedon.
Med:
Robert Downey jr.
(Iron man), Chris Evans (Captain America), Scarlett Johansson (Sorte enke), Mark Ruffalo (Hulken), Chris Hemsworth (Thor), Jeremy Renner (Hawkeye), Tom Hiddleston (Loke), Stellan Skarsgård, Samuel L. Jackson, Gwyneth Paltrow.
Her slår 3D-begeistringen seg sjøl i kneet med betonghammer.
Først sitter du i mer enn én time og ser på at folk snakker sammen mens de norske undertekstene svever rundt i salen som ildfluer.
Så smeller det egentlig altfor seint, og i tredimensjonale bilder ser alle de små data-effektene ut som drømmedag på Toys R Us.
Teknikken fjerner troverdighet i stedet for å utvikle den videre.
(les videre under bildet)
Jeg skjønner ikke at jeg hadde sånn tro på denne filmen.
Det kan være slitsomt nok å holde ut med én superhelt hvis han skal snakke ut om hvor vanskelig det er av og til.
I «The avengers» tar Mark Ruffalo som Hulken den store «Oslo, 31. august»-prisen for sutring uten retningssans.
Han går rundt på den usynlige superskuta til enøyde super-Jackson og gruer seg til at han kanskje kommer til å bli en grønn gubbe som folk kom for å se, og når han endelig blir det, detter monsteret ned gjennom taket et sted der melankoliens grå engel Harry Dean Stanton er vaktmester.
Neida, det er ikke en parodi.
Ruffalo ble skapt for dette.
Jeg hadde tenkt å skrive at vi har mistet Potter og vi har mistet Indiana Jones, Yoda og Frodo, så jeg går ut fra at vi må være takknemlige for at superheltene finnes.
Men trenger de være så sure hele tida?
Kan de ikke være litt arbeidsvillige?
Man får lyst til å be dem møte opp i Dagsnytt 18 og snakke ut med Anne Grosvold når hun tar på den moderlige talkshow-stemmen.
Filmen handler om at Loke kommer til Jorden sammen med en gjeng uflidde tempelriddere fra helvete.
De skal ta tesseracten og utrydde jorden.
Bånn detter ut av California, og det er en fin opptakt til Scarlett Johansson, som har fått penger av Lysbakken og selvforsvarer seg ut av russerknipe før hun blir henta til nødssentralen for truende himmel-legemer.
Dit kommer Kaptein America, bleik i bollekinna som et gammalt Life-foto og utilpass i teknologien.
Dit kommer Bannen, som ikke hulker lenger, men holder seg unna aggresjon.
Dit kommer den norrøne Thor og dessuten superheltenes svar på Linn Skåber, den sarkastiske rikingen Ironman.
I stedet for å utrette noe med en gang, setter de i gang og samtaler om ting som har skjedd før, sånn at den hjertestyrte overløperen rekker å nå fram til det flygende hangarskipet med sin gjeng av grimme pilfyrer.
Vi vet nå at superhelter snakker pompøst sammen, og de stanser aldri.
Loke sitter innesperra i glassbur, og er egentlig også et problem.
Det er for ille at fem superskurker blir innledningsvis banka av en gammalnorsk ikke-gud som likner Sondre Lerche og helst vil følge Gwyneth Paltrow hjem for å lytte til Radiohead i bilen.
Det blir rett og slett ikke spennende.
Det blir rett og slett ikke dramatisk.
Det henger ingen damer i en tynn tråd over lavaen, det tikker ingen bomber, det står ingen prest og venter med vielse.
Spesialeffektene er nok laga på digre databokser, men handlingen må komme fra Commodore 64.
«Thor» var bedre.
«Battleship» var mer spennende.
Etter én time og tre kvarter kom chitaurene og bomba byen.
Da kasta de gule taxiene seg rundt slik de skal i en heftig Pamplona-kopi, og superheltene fikk henge sine fingre.
Det var fremdeles ikke spennende, men det var i det minste moro.
Nå kan ikke vi i Aftenbladet se så lange filmer på onsdager, så slutten fikk jeg aldri med meg.
Jeg skal vedde på at minst Stellan Skarsgård døde og at Loke vil gjenoppstå.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
700942
|
Barkin bæljer som ei ku
Sønn til Barry Levinson har laget en reunion-film om familien fra etterstadiet til helvete, der alle sitter og snakker ut med hverandre om hvor jævli djevelen var.
Ellen Barkin er tilbake og likner et fraflytta slangeskinn.
«Another happy day»:
Amerikansk dramakomedie.
2011.
1 time,55 minutter.
15 år.
Regi:
Sam Levinson.
Med:
Ellen Barkin, Ezra Miller, EllenBurstyn, Thomas Haden Church, Demi Moore, Kate Bosworth, George Kennedy.
«Another happy day» tar en amerikansk kvinneklisjé ogdriver den så langt ut i eksotismen at damene like gjerne kunne ha forvandlaseg til iguanaer eller varulver.
Ellen Barkin (58 år) spiller en så gråtkvaltmor at hun burde få årets Brenda Blethyn-pris for verdens mest vrengte fjes.Hun kommer kjørende med to av sine barn til sin eldste sønns bryllup.
De toguttene er skremmende.
Dattera hennes heter Alice og er kjent for at hunskjærer opp kroppen sin i frustrasjon.
Brudgommen er den eneste normale avbarna, og han har vokst opp hos pappaen Thomas Haden Church, som på sett og viser filmens sertifiserte drittsekk fordi han slår kvinner og lever med DemiMoore.
Etter den patetiske bilturen ankommer Barkin og barna tilbestemors hus, og der skriker tanter i jungelvill skadefryd og skjærelattermens mennene deres fjomser rundt som fulle barne-TV-figurer og skaper en ondatmosfære av hjertekald harrykomedie.
Men regissøren er sønn av Barry Levinson, og han vettilsynelatende ting om å være sønn som burde vært mellom ham og fastlegen.
EzraMiller fra «Vi må snakke om Kevin» spiller Elliot, som er en påtrengendenihilistisk tenåring av den sorten somgår rundt i sin egen familie og er en slags sjelelig uappetitlig Dante uten ålete etter noen.
Barkin er skrumpete som tørketromla ullsokk, og årene har fåtthenne til å likne Madonna etter en amatørmessig balsamering.
Det blir verre:
Familien er et hypokonder-helvete der ÅgeHareide ville ha virket som en oppmuntrende flegmatiker.
Bestefar jamrer fordihan ikke har noe å gjøre mens han trøbler med en ustadig pacemaker.
Den yngstesønnen er muligens autist, og Barkin går helt ut til tuntreet for å grine omigjen.
Filmen fortoner seg som grenseløst, ukontrollertoscaristisk.
Man får følelsen av at skuespillerne hyper uttrykket sitt slikogså de flinke gjør når de aner rekkevidden av gyllen trofégubbe.
Så uverdigsom dette kan altså skuespiller-yrket bli.
De av dere som bare så vidt overlevde kollektivt psykotiskefamilier, vil nok finne mye humor her.
For det er vittig av og til.
MenLevinsons sønn har i tillegg tatt alvoret til fange som en utkledddiligense-røver, og så må det tilbringe nesten to timer sammen med speedskaddevarehusklovner.
| 0
|
700943
|
Kaos i kasserollen
Denne filmen har så høyt terningkast som 2 fordi det er med så mange kjente mennesker at filmen ser ut som en audition til en Woody Allen-film.
Nyttårsaften er et bad taste party også i New York, og her er noen eksperter på dårlig smak med.
«New year's eve»:
Amerikansk romantisk komedie.
2011.
1time, 58 minutter.
7 år.
Regi: Garry Marshall.
Med:
Hilary Swank, AshtonKutcher, Michelle Pfeiffer, Zac Efron og de fleste andre.
Nå skal jeg forsøke å forme dette som en anbefaling.
Det ernemlig sannsynlig at enten du eller cocker spanielen din virkelig har lyst tilå se en film der Hilary Swank, Bon Jovi, Ashton Kutcher, Michelle Pfeiffer,Katherine Heigl, Zac Efron, Jessica Biel, Josh Duhamel, Sarah Jessica Parker,Halle Berry, Robert
De Niro og noen flere feirer nyttårsaften med så myeblogg-enkel Narvesen-tristhet og romanse-melankoli at det vil vokseteddybjørn-pels i håndflatene dine.
Vi ser på det positive først:
Hilary Swank er innbydendestram i tyrannosaur-kjeven, for hun har ansvaret for at kula detter når den skali bad taste-partyet på Times Square.
Kjevene til Hilary liker vi.
De har sammedyriske appell som biff-bestikk.
Katherine Heigl har skaffet seg de sværtomtalte krembolle-kinnene som får henne til å minne litt om en sånnforråds-gnager som gjemmer barnemat i munnen.
Det er fint, for vi liker kvinnersom gir opp tynnhet.
Ashton Kutcher vil ikke feire nyttårsaften, og det likervi også, for det betyr at han blir innendørs.
Michelle Pfeiffer gjentar densørgmodige offer-rollen som hun hadde for tjue år siden da hun forvandla segtil Catwoman.
Vi liker Pfeiffer, for hun ser alltid så sjaber og sårbar ut athun sikkert ville likt oss hvis vi klippet håret.
På den annen side:
Vi likerikke Bon Jovi, for en fyr skrev på Facebook at han er bedre enn Bob Dylan.
Vi likerheller ikke at Robert
De Niro ligger småsmilende på sjukehus og skal dø, menshan ser ut som et impotens-skremsel fra en Viagra-reklame.
Vi liker virkeligikke Sarah Jessica Parker, for hun er fugleskremselet i «Sex and the city» oghar så spisse knær at hun kan komme til å punktere noens prostata.
Sammen utfører de en mildt sørgmodig-morsom mosaikk-film;det vi også kan kalle kaos i kasserollen.
Mange kommer til å like den.
Ikke gidem julegave i år.
| 0
|
700945
|
Sorgens ekstreme nærhet
"Ekstremt høyt og utrolig nært" er en overraskende sterk og impulsrik følelsesfilm.
En gutt mister faren sin 11. september, og han forsøker i en nesten eventyraktig refleksjons-dugelighet å finne ut av hva som skjedde og hvor det egentlig bærer hen.
Vanvittig bra spilt.
Ekstremt høyt og utrolig nært (Extremely loud & incredibly close)
Regi:
Stephen Daldry.
Med:
Thomas Horn, Tom Hanks, Sandra Bullock, John Goodman, Max von Sydow.
Kanskje er det sånn det er:
Amerikansk film er best når den er langt fra kynisk, når den utfordrer sin egen evne til skamløs følsomhet og filosofisk enkelhet som får folk til å kjenne at de tenker med tårer i øynene.
I hvert fall er «Ekstremt høyt og utrolig nært» en sånn film.
Den er lett å beskytte seg mot hvis man ønsker det, for filmen drives av et nesten allegorisk emosjonelt nivå, av og til er det som om den rasjonelle verden blir oppheva av følelser og smerte.
Hvis man ikke beskytter seg, er en sånn film utfordrende og vakker, og for noen vil den virke befriende.
For noen vil den løsne på det stivna, bringe klarhet i det man beskytter seg mot.
Andre vil bli veldig forbløffa.
Stephen Daldrys 911-film handler om en så spesiell gutt, Oskar, at det er nærliggende å kalle ham en eventyrskikkelse.
Legene har lurt på om han er en autist, for han har en overmoden evne til å bruke kunnskap og en ekstrem redsel for den fysiske verden.
Han er redd for alt.
Også pappaen (hjertevinnende og hjerneflimrende spilt av Tom Hanks) er som et påfunn.
Han oppdrar gutten i en feberaktig kreativitet som utvikler evnen hans til å finne ut av ting, for det er det man skal.
Never stop looking.
Pappaen har dikta opp en sjette bydel i New York, og menneskene leter etter sporene, for egentlig lå Central Park i den sjette bydel, og så slepte de hele greia til Manhattan.
Det er sant.
Hanks har sagt det.
Pappaen forteller at hans pappa ble født i Dresden.
Det er dårlig tegn.
Den 11. september 2001 er juvelselgeren Hanks (som egentlig ville vært oppfinner) på et møte i Twin Towers, og derfra ringer han seks samtaler til telefonsvareren hjemme før bygningen styrter og han dør.
Vi ser ikke det.
Vi ser en gutt som ett år etterpå klorer parketten og skraper sår i sin egen kropp.
Så starter en besynderlig og rørende ekspedisjon.
Oskar finner en nøkkel i en konvolutt merket Black.
Med den oppfinnsomme autists geniale fanatisme kartlegger han alle Black-er i New York og starter letingen på det som skal være hans hellige gral:
Det siste budskapet fra faren.
Det røper jeg ingenting om.
Budskap er av og til andre steder enn der man leter, men grunnen til at man ikke skal stoppe å lete, er at leting ofte fører til større klarhet enn svar gjør.
Filmen flakker i tid og rom som en møll under lyspære, og en historie kan dikte og anerkjenne sorg samtidig som den gjennomlyser sørgerens ubehjelpelige egosentrisitet.
Den skadde gutten utøver en nesten demonisk selvopptatthet inntil han oppdager det som antakelig er poenget med det hele.
Underveis treffer han mennesker i kule.
berørende kvikk-roller.
Du ser dem så vidt, og fordi filmen er så overspent, føler du dem klart.
Max von Sydow spiller den mystiske leieboeren, Sandra Bullock er en smertefullt tålmodig mamma og enke, og hun gjør ikke skam på filmen.
Oskar spilles av 14 år gamle Thomas Horn, som i virkeligheten var et slags Jeopardy-geni.
Han gjennomfører rollen med suveren troverdighet og skaper en særegen skikkelse av den sorten som du husker lenge.
Filmen er laget etter romanen til Jonathan S. Foer, og den vet jeg ikke noe om.
Filmen er sentimental, men intelligent og stimulerende.
Det endelige budskapet er ikke akkurat noe de vil knele for på filosofisk institutt, men det funker.
Det er grenser for hvor klart vi skal se med tårer i auene.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700947
|
I hodet på en babusjka
Inni en babusjka skal det finnes flere lag av kvinner.
I denne russiske mora finnes knapt én dimensjon, for Andrei Zvyagintsev har minimalisert hovedpersonen så langt ned at hun mangler personlighet og dermed troverdighet.
Russisk.
2011.
1 time, 49 minutter.
11 år.
Regi:
Andrei Zvyagintsev.
Med:
Nadezhda Markina, Andrej Smirnov, Jelena Lyadova, Aleksej Rozin.
Denne russiske filmen handler i all sin uutgrunnelige tungnemhet om at en fattig sykepleier med rik mann velger å hjelpe den teite sønnen sin.
Det vil du ikke se.
Hjelpen er ufortjent og uskjønn.
Men sånn er verden.
En mor er en mor.
Mødre er arts-fanatikere og hevet over moralen.
Vi møter Elena når hun står opp og børster håret og rydder øyenbrynene.
Hun er gift med den rike gamlingen Vladimir, som tilber sin opprørske datter.
Men han liker ikke sønnen til Elena, for han er en udugelig fyr som sitter og drikker øl hele dagen i stygg slumblokk og setter nye barn på kona si som han tyranniserer.
Vladimir vil ikke betale skole for Elenas dumme barnebarn.
Nå skal vi ta to pauser i handlingen.
Den første fordi kollega Henning Larsen før forestillingen sa at han hadde sjekket filmtilbudet i vår, og det kommer bare deprimerende filmer fram til juli.
Den andre er tittelrollen i «Elena».
For at figuren verken skal fungere patetisk eller demonisk må den russiske regissøren Andrei Zvyagintsev skildre henne uten personlighet.
Elena er på en måte en milepæl i filmhistorien, som den første kvinnen helt uten personlighetstrekk.
Eufemisering av middelaldrende offer-kvinner er ikke ukjent i filmdramaer, men hovedpersonene pleier å være overstadig modige eller stillferdig oppofrende eller kloke som profeter eller aldeles hjerteskjærende undertrykte.
Elena er en tom babusjka.
Stilen er seinhet, for den skal forføre de forfengelige.
Etter en del eksposisjonstræl kommer handlingen dit at Elena tar sitt desperate valg.
Etter det skjer egentlig ingen ting.
Himmelen burde falt ned.
Bibler burde brent.
Barkebiller burde ha spist parken.
Ble alt bedre?
Er folka like håpløse?
Den russiske tomheten synker tilbake i sin hjemløse, fatalistiske melankoli, og så skjønner du at våren betyr noe:
Du skal gjøre noe helt annet enn å gå på kino.
| 0
|
700948
|
Deilig action - men ikke le
Rihanna er storarta som en muskelfri gunner, og actionfilmen om romvesener som kommer til jorden med egne krigsskip, vil glede de ekstremt handlingsglade.
Men det er mye sentimental krigsglede i filmen, og det er mye å le rått av.
Så ikke gjør det.
Det er vanskelig å tilgi en actionfilm den første halvtimen med pludrete Politiskolen-parenteser, men etter hvert tar krigs-begeistringa seg skikkelig opp, og den siste halvtimen eier både deg, meg og allmuen bortsett fra kanskje noen syrere som blir deppa av Nato-fly.«Battleship» er befolka av så mange likegyldige skuespillere at man kan få mistanke om at botoxen har gått i genene i California.
Taylor Kitsch er American Pie-vittig og surfekul med dudehår på Hawaii, men som strigla soldat med Rosa Panteren-bevegelser (regissør Berg sin vits:
Han kjører Bærum bærum oppå guttens klønete varehusinnbrudd) blir det litt som å se Justin Bieber spille «For en neve dollar».
Rihanna klarer seg bra, hun er en karisma-karamell med heftig nok genitalierykte til å kunne styre de store missilene mot fruktkorjå fra himmelrommet.
Woodstock-folka med blomster i gevær-munningene er trøtte nå.
USA lever med en blomstrende krigslykke nesten uten sidestykke, og den militære sentimentaliteten blir egentlig altfor tung føde i magesår-sesongen.
Men OK.
Den kommer til å glede nynazistene og guttespill-gjengen i The Gathering, den kommer til å framkalle ekte jippi-jodling hos actionfolka.
Når lille Taylor og hans ekstra-etniske crew omsider får med et annen verdenskrigsskip styrt av pensjonistsoldater med astmastemmer — da svinger det så skikkelig at du glemmer å le.
Samtidig forlater den digre mannen uten bein sheriff-jeepen og den unnværlige fotballfrua for å boksekjempe med en alien med influensatryne og elfenbensskjegg.
«Jeg tar meg av dette».
Jeg lo ikke da heller.
Men jeg kunne ha.
Fienden er nok et problem.
Ned fra himmelen kommer overutstyrte vannfartøyer fra en planet som likner vår.
De kan puste i luft, men har trøbbel med lyset - og de blir aldri mer interessante enn Star Wars-kloner og bistandsadvokater.
Det er noe halvferdig og foreløpig ved dem, og en god film skal ha skikkelig motstand.
De lander like ved Taylor Kitsch si skute, og så tuter amerikanerne på det innvikla skipet.
Da tar romvesnene en «Blåsa mi er større enn blåsa di», og deretter demonstrerer de både super kosmo shit ammo og laserskjold slik vi kjenner det fra «Clone wars».
Enda kulere er det når de sender ut bey blades som ruller i stykker flybase, motorvei og førsteklassingenes baseballbane.
Jeg tror wheels of fire redda femmer-terningen.
| 1
|
700950
|
Tøff dame i smådaff film
Ny kvinnelig actionhelt, Gina Carano, regissert av Steven Soderbergh.
Men tempoet er daft, og historien er mer forvirrende enn den burde være.
Det skorter ikke på store filmnavn, verken foran eller bak kamera, når filmmediets heftigste og mest troverdige kvinnelige actionhelt blir introdusert til det som fort kan bli den første av flere filmer om den råtøffe agenten Mallory Kane.
Gina Carano, hittil mest kjent som kampsportutøver i verdensklasse, blir regissert av Oscar-vinner Steven Soderbergh i sin første hovedrolle.
Skuespillere som Ewan McGregor, Michael Fassbender, Michael Douglas og Antonio Banderas er alle henvist til biroller.
Flere av dem får bokstavelig talt grisebank av Carano, som nesten bærer filmen alene.
Det viser seg at børen blir litt for tung.
Mallory Kane er en frilans hemmelig agent reiser verden rundt for å løse saker som myndighetene helst ikke vil vite om.
Ung, vakker og topptrent er tjenestene hennes svært etterspurt.
Mellommannen Kenneth (Ewan McGregor) sender henne til Barcelona for å redde et gissel, og deretter rett på et annet oppdrag i Dublin.
Men ting skjærer seg.
Snart er Mallory en ettersøkt terrorist, som må flykte for livet fra så mange slags fiender mens hun desperat prøver å renvaske seg selv.
Hun er vel ikke akkurat Oscar-kandidat, men Gina Carano gjør en svært hederlig innsats som Mallory.
Selvsagt særlig i kampscenene.
Det er uvant å se kvinner i så direkte slåsskamp med større og sterkere menn som her, men kampscenene er også noe av det beste og mest imponerende med «Haywire».
Men til tross for at plottet er klassisk action, er tempoet merkelig daft.
De lange, dialogløse sekvensene der Mallory enten bare løper eller går, helt uten tilført lyd eller bare akkompagnert av funky politiseriemusikk a la 70-tallet, er stilige nok.
Særlig i kontrast til plutselige sjumilssprang i framdriften.
Samtidig bidrar nok disse grepene til å senke spenningstempen noe.
Når plottet i tillegg er for forvirrende for lenge, blir filmen mer middelmådig enn den burde være.
| 0
|
700952
|
Solid thriller med Cage
Nicolas Cage legger det største påske-egget:
Han involverer seg med en vigilante-organisasjon som tar livet av forbrytere før rettspsykiaterne og portrett-journalistene og kommentatorene får tak i dem.
Dermed forlanger de at han gjør noe til gjengjeld.
”Seeking justice”:
Amerikanskthriller.
2011.
1 time, 42 minutter.
15 år.
Regi:
Roger Donaldson.
Med:
Nicolas Cage, January Jones, Guy Pearce.
”Seeking justice” er selvsagt ikke like heftig som engelskpåskekrim der livsudyktige politikvinner i politisk korrekt undertøyetterforsker avskylige overklassemenn og klager på været.
Men man godt møte denmelankolske høytiden med en desperat Nicolas Cage.
Han har velstandsskjegg oglikner en urimelig velstelt jazzmusiker, men mannen er engelsklærer ivideregående og gift med January Jones som spiller cello i symfoniorkesteret ogdessverre har stelt håret sitt så fint at hun tiltrekker seg envoldtektsforbryter.
Dama blir så skambankt at ektemann Cage blir oppsøkt av GuyPearce.
Australieren har sint puritaner-skalle og ser ut som en sånn mann somoppdretter kamphunder.
Pearce inviterer den fortvilte læreren til envigilante-ring, og så vil mannen som voldtok January aldri få oppleveFebruary.
Det ville en norsklektor aldri ha gått med på.
Men Nic Cagelever i USA der forbrytere i følge mytene blir frifunnet hvis etterforskerenhadde knirkende sko den dagen.
Så han sier OK.
Men det varer ikke lenge før hanfår beskjed om at han skal ta livet av en uhelbredelig pedofil.
Cage sier nei.Dermed starter den innflytelsesrike organisasjonen klappjakt på Cage, som ogsåblir mistenkt for mord på den pedofile som aldeles ikke var pedofil.
”Seeking justice” skjems ikke av sinsyltynne troverdighet.
Den foredles av en tøff, gammeldags thrillerføring medbyromantikk og mannedrama i stedet for eksplosjoner som er større ennsolstormer.
Cage funker ålreit som en nokså alminnelig fyr i semska jakke.
Haner intens på den velprøvde grensen tilmentalhygieniske bekymringer, men det er det vi liker med nevøen tilCoppola:
Realisme var aldri noe for ham.
Dessuten er filmen laget av Roger Donaldson, som regisserte”No way out” med Kevin Costner, ”Cocktail” med Tom Cruise, ”The getaway” med Kim Basinger ogikke minst ”Species” med Natasha Henstridge.
For noen av oss betyr Donaldsonmye.
Han kommer fra gullalderen seint åttitall, tidlig nittitall.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700953
|
Den døde mannen på månen
Det ligger en død mann på månen da Apollo 18 kommer dit.
Derfor fikk du aldri vite om den romferden.
Filmen er laget som en Paranormal activity og funker fint.
”Apollo 18”:
Amerikansk-kanadisksci-fi thriller.
2011.
1 time, 26 minutter.
15 år.
Regi:
Gonzalo Lopez-Gallego.Med Warren Christie, Lloyd Owen, Ryan Robbins.
Mer thrillermoro, og denne gang sesongkorrekt i nærheten avhimmelen.
Noen uventa flinke folk har nemlig laget en film om hvorfor aldrinoen fikk vite om den bemanna måneferden Apollo 18.
Den skjedde i 1974, og myegikk galt.
Filmskaperne har hentet inspirasjonen fra ”Paranormalactivity”-filmene, og det funker utrolig bra.
Den djupt hemmelige månereisen erskildret med teknisk detaljrikdom, og det var rett før jeg hentaBiltema-katalogen i begeistring.
De lander.
De bestiger månen.
De undrer segsvakt slik astronauter skal, for de er trente til å aldri bli sjokkerte.
Menyrkeskodeksen ryker da de oppdager et russisk landingsfartøy på månens sydpol.Astronautene syns heller ikke den døde mannen på månen er lett å forklare.
Enrussisk kosmonaut ligger der med nesten tom drakt og har smakt sin siste vodka.
Jeg kan jo ikke røpe hva det er som skjer.
Hvis jeg skriverat månen er befolka av fastlandsreker forkledd som stein, vil ingen tro meg.Men hvis jeg antyder onde strandkrabber?
Filmen har fått dårlig mottakelse, men er tett og spennende.
Sånn er det av og til.
| 1
|
700954
|
Hör ni fåglarna?
Rett til påske:
En svensk friluftskrim der alle grantrærne mellom Polen og Karasjok er med og ei dame løper og løper fra en stavrende utkantgubbe med antatt ondt i sinne.
”Forsvunnet” (Försvunnen):
Svensk thriller.
2011.
1 time, 30 minutter.15 år.
Regi:
Mattias Olsson og Henrik JP Åkesson.
Med:
Sofia Ledarp, KjellBergqvist, Björn Kjellman.
Svensker har laget en del gode thrillere, særlig for lengesiden.
Men ”Försvunnen” er tenkt og skapt av folk med dårlig råd, dårlig tid,sjaber konsentrasjonsevne og uforløst filmsmak.
Resultatet er at historienaldri kommer skikkelig i gang, men pruster forskrekka rundt under fuglesangensom en mislykka blåbærtur.
Den triste dama kjører egen bil med flyttelass i tilhengerfra pappas hus i småstad-Sverige.
Hun har sosialdemokratiske øyenrynker, og hunhar det ikke godt siden Sverige er de triste kvinnenes hoved-biotop.
På en øde skogsstrekning dukker en merkelig mann opp i littharry SUV, uten at jeg helt skjønte hvordan den tilsynelatende uintelligentefyren kunne være på alle de rette stedene.
Det viser seg i hvert fall at hanantakelig er en sexforbryter, for han låser dama inne i en kjeller.
Hun stikkerfort av, og dermed kommer fåglarna inn i filmen.
Dama løper og løper og gjemmerseg og gjemmer seg rundt i omkring en kvadratkilometer skog, og noe annet skjerikke.
Skurken humper etter, men han er jo en eldre kar, og atletisk virker hanaldri.
Svenskene nærfotograferer ansikter slik de lærte i barneskolen, ogfilmen blir etter hvert så vasete og så kjedelig at man ikke en gang lar segberøre av at den gåtefulle tredjemannen Björn Kjellman dør.
Jeg reagerer på tittelen:
Dama er med i nesten hvert enestebilde i hele filmen og er egentlig aldri forsvunnet for noen.
| 0
|
700957
|
Vittig og overdådig Snøhvit
Et opplagt, visuelt storslagent og humoristisk meta-eventyr der Snøhvit må slåss med den onde stemoren om hvem som skal ha kongeriket.
Lille speil på veggen der
(Mirror Mirror) Regi:
Tarsem Singh.
Med:
Lily Collins, Julia Roberts, Armie Hammer, Sean Bean.
USA 2012.
Norske stemmer:
Linn Skåber, Jakob Oftebro, Tomine Harket.
Lengde:
1 time 39 minutter.
Aldersgrense: 7 år.
Snakk om overflødighetshorn av morsomme vrier på eventyret om Snøhvit og de sju dvergene.
Attpåtil er Julia Roberts den onde dronningen foran speilet.
Regissør Tarsem Singhs fordel er nok at han med sin indiske bakgrunn lettere kan løsrive seg fra brødrene Grimms velkjente eventyr og lage en frisk, moderne versjon som fornøyer.
Men mest av alt har han blikk for det visuelt overdådige.
Herlig!
Kostymene er et fascinerende skue, både den forfengelige dronningens praktfulle kjoler og hoffets utstaffering som levende sjakkbrikker foran tronstolen hennes.
Filmskaperne har tydeligvis hatt et romslig budsjett og ikke spart på noe for å lage snop for våre øyne.
Scenen der dronningen i knallgul kjole stiger opp av havet til sin mystiske hytte for å ta i bruk svart magi, er trolsk og fantastisk.
Derimot vil enhver nordmann flire av snøen i bjørkeskogen der de sju små dvergene bor i sin hule.
Den er svært så syntetisk og lyssatt på ytterst kunstig vis.
Men pyttsan, dette er et visuelt drama.
Singh har utstyrt de småvokste med noen stilige styltebein slik at de kan bevege seg raskt og skummelt når de er ute på røvertokt.
Tøft.
Historien er et drama mellom den maktsyke stemoren (Roberts) og prinsesse Snøhvit (Lily Collins) om hvem som skal arve kongeriket og prinsen.
Moroa og fornyelsen består i at regissøren har lagt inn rikelig med ironi og metakommentarer som snur opp ned på litt av hvert i det gamle eventyret.
Mest fornøyelig er de sju kortvokste som spiller dvergene.
Manusforfatterne har greid å gi dem varierte karaktertrekk og lar dem få spille ut disse.
Det eneste irriterende er regissørens hang til å bruke gladvold, som når de sju hjelperne skal kurere prinsen for dronningens onde magi.
Og hvis noen får opp en moralsk pekefinger over at ordet dverg brukes i stedet for kortvokst, er det bare dette å si:
Hvem har hørt eventyret om Snøhvit og de sju kortvokste?
| 1
|
700958
|
Halvhjertet, ikke kald-hjertet
Varg Veum virker lei av hele kriminaliteten — han vil hjem til familien og det normale liv.
Litt halvhjertet slutt på den 12 filmer lange serien.
Varg Veum
— Kalde hjerter
Regi:
Trond Espen Seim.
Med:
Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Lene Nystrøm, Ingrid Olava, Mads Ousdal, Gitte Witt, Kim Sørensen.
Manus: Geir Moum Olsen, Trond Espen Seim.
Danmark/Norge 2012.
1 time 30 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Så er to Varg Veum-serier kommet til sin ende med denne 12. filmen.
Til tross for at skuespiller Trond Espen Seim gjør en streit regidebut, blir man glad for at det hele er slutt.
Visst har Seim vært en energisk, sexy Varg i noen av de åtte Veum-filmene jeg har sett.
Men etter hvert har dårlig motiverte plot gjort ham til en sliten, mekanisk skikkelse som kjører rundt i svart SUV for å ordne opp i Bergens underverden, til politibetjent Hamres store irritasjon.
Som regissør og medvirkende manusforfatter gjør Seim mye av det sedvanlige som skal til i krimsjangeren, nemlig å anrette gåtene uten å røpe for mye:
Hvem voldtok prostituerte Maggie og kidnappet henne?
Er hun død eller i live?
Og hvor er det blitt av partiet med narkotika som noen løse fugler har rotet bort?
Likevel klarer regissøren aldri å løfte historien over det ordinære.
Følgelig får vi en porsjon tortur (sinte narkobaroner er aldri nådige), noen nye mord, et partert lik (kan dagens krim klare seg uten?), tilfangetaking av detektiv samt syrlige kommentarer fra Hamre (Bjørn Floberg).
Kjeltringene lever opp til standens brutale klisjeer, morderen kan man ganske fort gjette seg til.
Men det tvingende motivet for all elendigheten, utover den forsvunne narkotikaen, er ingenlunde krystallklart og blir heller aldri overbevisende.
Jeg er en svoren fan av Flobergs skarpe, ironiske framtoning, men selv dialogene mellom ham og Seim kjennes oppbrukt fordi de til forveksling ligner hverandre fra episode til episode.
Egentlig virker Varg lei av å knekke skurkekoder, av den enkle grunn at han nå vil over på livets myke side og ta imot barnet som kjæresten Karin er høygravid med.
Men en gjennomgående svakhet med alle Veum-filmene har vært at verken Kathrine Fagerland eller Lene Nystrøm har maktet å gjøre Vargs samboer til en interessant og livlig partner for detektiven.
Denne gang får Nystrøm knapt noe å spille på utover å strutte med magen sin.
Da er det langt bedre innsats fra Ingrid Olava i rollen som Siv, søster til den forsvunne Maggie.
Hun har en sår usikkerhet over seg som åpner rom inn mot en nitrist familiebakgrunn.
Her har Seim funnet et godt scenografisk bildespråk ved å la rekkehus og boligblokker signalisere underklasse i stedet for byens bedre borgerskap.
Godt grep.
Men nå er det exit Bergen for diverse Veum-regissører og én hovedrolleinnehaver.
Det er å håpe at Seim finner seg nye, mer originale oppgaver og rister av seg dusinvarepreget som krimserien dessverre strandet i.
| 0
|
700959
|
Rystende rå jobbhverdag
En kjølig film om forferdelig jobbhverdag uten lyspunkter.
Denne franske filmen forteller om politifolk som jobber i barnevern-avsnittet, og om livene til de enkelte tjenestemennene.
Polisse – Reddende engler
Drama.
Frankrike 2011.
Regi:
Maïwenn.
Med:
Karin Viard, Joeystarr, Marina Foïs, Nicolas Duvauchelle, Maïwenn.
Lengde:
2 timer 5 min.
Aldersgrense: 15 år.
«Ikke bli følelsemessig involvert.
Ikke ta jobben med deg hjem», er mantraet til politifolkene som jobber i barnevernsavsnittet i Paris-politiet.
Selvsagt umulig.
Men jobben – og livet – kan være godt for det.
Som flue på veggen følger vi dagliglivet til politigruppen, både på jobb og privat.
At sakene de jobber med er basert på virkelige saker, er vondt bare å tenke på.
For denne gjengen er saker med overgrep, omsorgssvikt og mishandling av barn dagligdags, ved siden av «bagateller» som saker med unge lommetyver og seksuelt utagerende mindreårige.
De har sett alt og hørt alt.
Selv om de ikke har noen illusjoner om hva den menneskelige natur er i stand til, har de ikke mistet evnen til å la seg provosere og engasjere, til å opptre aggressivt og moraliserende overfor overgripere.
Og så er de glade i jobbene sine.
Kjemper for avdelingen sin, som har lavere status enn dem som jobber med «voksne» saker.
Kollegene utvikler en makaber humor seg imellom, og et tett samhold både på jobb og privat.
På hjemmefronten er vi med helt inn på soverommet.
De få seirene i jobbhverdagen feires hedonistisk og intenst.
Sammen.
Men å komme hjem og høre partnerens trivielle sutring fra arbeidsdagen i barnehagen, er både meningsløst og frastøtende.
Kontrasten blir alltid for stor.
«Polisse» er en mosaikk av episoder som er klippet sammen tilsynelatende vilkårlig og uavhengig av tid.
En liten flik av livet her, en annen der.
Realisme i hver detalj.
Tragiske ting skjer.
Livet går videre.
Det er ikke hvordan det går til slutt som er viktig, men hvordan det går underveis som betyr noe.
For i denne jobben finnes ingen slutt, bare nye tragedier.
Men de fortsetter.
I våre øyne er de helter, men ikke i sine egne.
Fortellerstilen er kjent fra dokusåper på tv fra arbeidsmiljøer som politi og sykehus de siste årene.
Men der dokusåpen dveler ved enkeltskjebner og de store følelsene, er «Polisse» en bevisst usentimental, nesten kynisk skildring av en jobbhverdag nesten blottet for lyspunkter og hvordan den henger sammen med samfunnet vi lever i og vår evne til å knytte relasjoner.
Så mye sterkere.
Så mye mer troverdig.
En fantastisk film.
| 1
|
700961
|
Trivelig action i titan-toeren
Mye stilig action og en historie som faktisk funker sjøl om den er basert på greske halvguder.
Sam Worthington spiller hovedrollen med mandig brumming og fint blikk.
Wrath of the titans.
Amerikansk.
2012.
1 time, 39 minutter.
15 år.
Regi: Jonathan Liebesman.
Med:
Sam Worthington, Liam Neeson, Rosamund Pike, Ralph Fiennes, Bill Nighy, Danny Huston.
En oppfølger til «Clash of the titans» fra 2010 er egentlig en dårlig idé.
Men når toeren blir bedre enn originalen går det an å tilgi, og tilgivelse er til og med viktig for gudene før de renner ut i sand.
Jonathan Liebesmann har først og fremst laget film med et hekkans action-humør, og det vil i vår tid si at CGI-folka har fikla fram noen fantastiske detaljer, Men ikke bare det.
Sam Worthington har en krigers blodige fjes, og i denne filmen stønner han mer enn Anna Ankas frokost.
Perseus er blitt pappa til Helios, og han vil ikke reise fra gutten sin for å redde verden sjøl om Zevs ber ham.
Han vil være hjemme i landsbyen.
Men onde krefter rammer det tørre landbruket med voldsom Scud-kraft, og deretter kommer den tohoda dragen og desimerer bondebestanden ytterligere.
Det ser sallans bra ut.
Og jeg er en bortskjemt kinogjenger når det gjelder utryddelse.
Når pappaen Percy har sett hva de onde kreftene kan gjøre mot barnet, da står han opp mot Hades, som i Ralph Fiennes triste Voldemort-skikkelse har metal-hår og kunne ha sunget i Popol Vuh.
Men både Zevs og Hades blir sveket av Ares, som er Zevs’ sinte sønn sjøl om han likner med på Pavararotti.
Kriger-dronninga Andromeda kommer rakrygga og stålbrysta inn i krigen, og hun har med seg Poseidons sønn Agenor (datter til Emilor, fetter til Carl-Gustav, far til Odin og cox på rolaget til Oxford eller noe sånt).
Han spilles av briten Toby Kebell med infamt humør og sjarmerende tannstilling.
Henger dere med?
Det kommer mer.
For Den Store Onde Fader Kronos er på parti med Ares, og Kronos blir en vandrende Vesuv med en kropp som kunne vært det utbrente St.-Hans-bålet på Vaulen.
Han er en nifs fyr, og han er ikke lett å ta.
Det kule er kampene.
I filmer om greske guder og deres uekte barn blir det alltid sagt mye uvesentlig, og sånn er det her også.
Dessuten løper guddommene rundt og sier teite ting som «Følg meg!» og «løp, løp».
Jeg går ut fra at det er uunngåelig i en film der handlingen går ut på at folk følger hverandre og løper, løper.
Men historien er kulere.
Den beveger seg framover med en viss logikk.
Det er OK med enøyde skogstroll, spesielt fordi de snakker slik urfolk gjør på Enigma-album.
Våre hederlige venner klarer å komme seg inn i fjellet som leder til Tartarus, og der finnes et deilig, gigantisk Minecraft-byggverk av stein, og det beveger seg, og så sier de gamle, utslitte og kloke sånne ting som «Use the power inside you».
Sam Worthington er en av de sjeldne nye mennene i internasjonal underholdningsfilm.
Han ser ikke ut som en litt mislykka boyband-vokalist, men brummer som en mann og fortviler som en mann.
Han medvirker til at «Wrath of the titans» funker som frodig action og ikke ser så mye ut som en selvfornøyd barnebok.
Dette var faktisk streit spennende, og nå vet jeg at guder ikke kommer til himmelen når de dør, de blir til fravær og glemsel.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
700963
|
Den alminnelige pirat
Animasjonskomedien "Piratene!" resymerer sjørøver-klisjeer i tillegg til en sjarmerende Darwin-opptreden og en sjikanøst voldsom dronning Victoria.
Men fengende er det ikke.
Piratene!
(Pirates!
The band of misfits).
Amerikansk-britisk.
2012.
1 time, 28 minutter.
7 år.
Regi:
Peter Lord og Jeff Newitt.
Med:
Norske stemmer.
Det kan være meg.
Pappaer blir til slutt sjukt leie av sjørøvere.
De er helt like hver gang, de er som onde mareritt om uforanderligheten.
Jorda kan styres med en iphone, men pirater ser framleis ut som hatteflinke papegøyebærere som sier arggh.
Dessuten sliter denne animasjonsfilmen under forventningenes påkjenninger.
«Piratene!» er laget av blant annet «Wallace & Gromit»-produsenten Peter Lord, og man tror det skal dukke opp en sær, ostebasert sjarm før eller siden.
Det gjør det ikke.
«Piratene!» tutler seg fantasiløst av gårde i de utbrukte ideers oppslukende dødehav.
Filmen handler om den mislykka kapteinen og hans kosegjeng av paradoksale puslepirater.
Animasjonsfilmer for barn handler nesten alltid om en eller annen mislykka fantasi-skapning som på tross av den lange storetåa eller det korte nebbet blir sett ned på av verden.
Her er det altså Kapteinen.
Han vil så gjerne vinne den store sjørøverprisen.
Inn i fortellingen kommer to oppsiktsvekkende historiske personer:
Charles Darwin sitter og pusler artenes opprinnelse på ei skute som burde ha inneholdt gull.
Dronning Victoria av England hater havets røvere, men hun er medlem av den foreningen som Matthew Broderick avslørte i «The freshman» i 1990.
Det vil si at hun er sulten på kapteinens kjæledyr Polly, som aldeles ikke er en papegøye med gribbenebb.
Vil den hederlige, men naive sjømannen la seg lokke til svik?
Det må han jo, for sentimental moralisering er på en måte de animerte figurenes grunn til å eksistere.
De skal være lettlurte tapere — men i enden av filmen venter et godt hjerte og høhøhø.
De modellerte figurene er deilige, men litt glatte.
Computergrafikk er brukt til en del av animasjonene, først og fremst bakgrunnene.
| 0
|
700964
|
Ubegripelig Almodo-vas
Av denne filmen skjønte jeg lite, likte ingenting og lo aldri.
Pedro Almodovar var alltid på vei over i det komplette rols, og omsider nådde han fram.
"Under huden"(La piel que habito La piel quehabito):
Spansk drama.
2011.
1 time, 55 minutter.
15 år.
Regi:
Pedro Almodovar.Med: Antonio Banderas, Elena Anaya, Jan Cornet.
Denne filmen skjønte jeg ikke, og jeg har dessuten kvassefordommer mot Almodovar, så i følge tre av åtte Twitter-følgere burde jeg ikkeskrive om den.
Men jeg mener at de som ikke skjønner filmer, skal skrifte det.Og jeg syns fordommer er noe av det fineste et menneske kan ha, for det er ihvert fall tenkning uten sosialt korrekte baktanker.
Hvis jeg minnes Pedro Almodovar den gang jeg ennå gadd sefilmene hans, står spanjolens nevrotiske estetisme for meg som et barns lek medsterke farger.
Allerede den gang hadde jeg en bedragerisk fornemmelse av atAlmodovar bare drev med tull, men det var liksom kult tull.
Og dessuten rare,flamenco-hysteriske kvinner som kunne fått en boblejakke til å se ut somstadiet før undertøy, for Almodovars damer endte alltid nakne på en gledesløs,lespende måte.
I "Under huden" er de spanske damene nakne heletida unntatt hun som er nøye emballert i en sånn hudfarga kroppstrikot somisdansere bruker, for hun er bare litt naken av og til.
En sørgmodigeldreversjon av den tidligere sjarmøren Antonio Banderas spiller lege somfinner opp kunstig hud til medisinsk bruk.
Han blir en slags dr.
Frankenstein ien kroppsfiksert innendørs-fantasi som verken har vidd eller forstand.
En avdisse Almodovar-mødrene som likner en blanding av suffragett-spøkelse og heksatil Hans og Grete, blir bundet av sønnen sin.
Han opptrer i tigerdrakt ogslikker TV-skjermen.
Da sluttet jeg å følge med og begynte å hurtigspole, noesom fikk filmen til å se ut som Hallgeir Langelands drøm om utsikten fra lyntogetover Lysefjorden.
Jeg ser at jeg har notert at Banderas voldtar enhjelpetrengende kvinne i skogen, men det må antakelig ha vært hurtigspolingasskyld.
For dette ville Langeland ha vært i mot.
Høyre tommelfinger er blitt din viktigste kroppsdel.
Grunnentil at du ikke liker deg på kino er ikke bare den spesielle fiselukta tillavkarbo-folka (hodekål, egg og entrecote).
Det er at du ikke kan hurtigspole.Og behovet er enormt nå for tida.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
700965
|
Fjern-romantikk med Anne Snakkivei
To helt forskjellige mennesker har truffet hverandre som studenter, og derfor holder de sammen på en fjern måte hele livet, hele livet — men av uvisse grunner elsker de hverandre, og så går det galt.
Ekstrem bortkastethet.
"One day":
Amerikansk komedie.
2011.
1 time, 45minutter.
11 år.
Regi:
Lone Scherfig.
Med:
Anne Hathaway, Jim Sturgess,Patricia Clarkson.
Denne filmen hadde jeg også alvorlige fordommer mot, i ogmed at jeg hadde sett den før.
Men jeg liker egentlig Anne Hathaway, og jegliker egentlig Jim Sturgess, og egentlig liker jeg romantiske komedier med kulefolk som kombinerer moderat avkledning med en slags flørtete stand up.
Dethjalp ikke.
Danske Lone Scherfig har laget en psykologisk tvilsomkonsept-komedie; det vil si at den består av form i stedet for poeng.
Hathawayog Sturgess har post-eksamensk nestensex en gang i fortida, og så får vi se dempå samme dato i følgende år, som om de var fanga i en litt håpløsFacebook-extension.
I løpet av den tida utvikler de så stor kulturell fjernhetat det fører til kjærlighet.
Nei, jeg kjøpte heller ikke den.
La oss se på hva filmen lærte oss:
Når en komedie starter med melankolsk klunkemusikk og du fårfølelsen av at du er i begravelsen til den stygge andungen.
Nårjentunge-hovedpersonen bærer designerversjonen av bibliotekar-brillen for at viskal skjønne at hun er intellektuell og ikke tenker på toalett-seter når noensier 3,14.
Når dama sier at hun har drukket for mye vin, men uttaler Dexterprikkfritt.
Når hun kakler som Brenda Blethyn under nakenbading.
Når mennkommenterer damers kjole.
Da vet du at det blir en teit slutt.
Og det blir det.
| 0
|
700966
|
Synd på sovende hore
I en merkelig sekstitalls-aktig lumre-film ligger Emily Browning neddopa og er sovehore som de gamle mennene skal beføle.
Et grotesk idioti.
"Sleeping beauty":
Australsk drama.
2011.
1 time,40 minutter.
15 år.
Regi:
Julia Leigh.
Med:
Emily Browning, Rachael Blake, EwenLeslie.
Denne filmen hadde jeg en slags intuitiv motvilje mot, forpå coveret sitter det en jentunge og ser ut som om hun er levende agn ieventyret om Rødhette.
Hun blir ganske riktig misbrukt av ulvene.
Emily Browning(fra "Sucker punch") spiller lat studine som ikke betaler husleia sisjøl om hun tjener penger på sex.
Så kommer hun inn i ensekstitalls-virkelighet:
I et arkaisk overklassehus går det rundt ei nyfliddhoremamma og har Hitchcock-oppsatt hår og hvit Thatcher-bluse.
Hun hyrerBrowning til en anestetisk form for prostitusjon:
Droger i teen, og den naknejentungen beføles av rike gamle menn som lever ut sine patetiske kjønnsklagerpå sengekanten, men nektes penetrering.
Filmen er laget på en dvelende måte som kan minne litt omMadonnas "W.E.", men i en slags eldre-europeisk stil.
Som om regissørJulia Leigh har gått på kveldskurs og fikk se en Makavejev-film.
Hvis vi serbort fra at "Sleeping beauty" nok en gang utbroderer det forferdeligeved å være kvinne, mangler filmen den intelligensen som skal til for at detbanale skal framstå som nytt.
Jeg ville heller sett en film med surikater.Eller søliaki.
| 0
|
700967
|
Hvit mann ordner opp i Afrika
Nesten ikke til å tro:
En frelst straff-fange reiser til Afrika for å ordne opp i Sudan med bibel og maskingevær.
"Machine gun preacher":
Amerikansk drama.
2011.
2timer, 5 minutter.
15 år.
Regi: Marc Foster.
Med:
Gerard Butler, MichelleMonaghan, Michael Shannon, Kathy Baker.
Gud fant opp Afrika for at landsdelen skulle bli utbytta avabsolutt alle:
Ikke bare slavehandlere og Leonardo DiCaprio, men ogsåstrømpestrikkere og andre som dro utenlands for å iverksette sin samvittighet.
I denne filmen, som egentlig ser ut som en Moralsk Opprustning-parodi, blir denonde og voldelig narkomane Gerard Butler frelst, og en del av Guds-tingen hanser å reise til Afrika for å redde de svarte fra hverandre.
Det er som "TheShawshank redemption":
Mennesker med mørk hud er ikke i stand til å tavare på seg sjøl.
Det skal komme en utvalgt, hvit forbryter fra USA for å reddedem.
Og han fremstilles ikke som en pompøs idiot.
Han er helten.
Butler spiller en teit rolle.
Han kjefter på kona si for athun ikke stripper og setter stoler så hardt fra seg at han kunne felt TwinTowers.
Det er før han finner Jesus.
Etter frelsen blir han en dedikertbygningsarbeider akkurat som Josef, han vasker håret, han går i kortermaemissærskjorte med snipp.
I Sudan bygger han kirke og skyter med maskingevær.
Ja, jeg hadde fordommer mot denne filmen.
Hver gang det kommer en hvit danskeeller en hvit amerikaner, eller for den saks skyld Rachel Weisz til Afrika forå opptre nedlatende mot en hel verdensdel, får jeg fordommer.
Og de skal jeg tagodt vare på.
| 0
|
700968
|
En lekk dass
Eddie Murphy og Ben Stiller i samme krimkomedie.
"Tower heist":
Amerikansk komedie.
1 time, 44minutter.
11 år.
Regi:
Brett Ratner.
Med Ben Stiller, Eddie Murphy, CaseyAffleck, Alan Alda, Matthew Broderick, Tea Leoni.
Og så kommer avfeldigheten strømmende som fra en lekk dass.Eddie Murphy.
Den som ikke har fordommer mot Eddie, har vært isolert i drivisensiden 1985 og vil oppdage at sjekkheftet ikke virker lenger.
Den som ikke harfordommer mot Ben Stiller har verken sett "Natt på museet" eller"Greenberg", for Stiller er i ferd med å stirre seg fram iapotek-køen eller til gratis bytte av kontaktlinser i fem år og deretter gratiskurongtimer.
Alan Alda er det synd på.
Han spilte cocktail-blanderenHawkeye på TV en gang i tida og var en uvøren mann.
Nå er han korrupt eldrekaksesom utsettes for den ydmykende skjebnen at til og med Stiller og Murphy klarerå lure ham.
Murphy har på seg hodeplagg for at han ikke skal vekke seksuellelyster.
"Tower heist" handler om at en rik mann stjeler defattiges pensjonspenger.
Det likner litt på det de store investeringsselskapenegjør i Norge.
Det er mye bitterhet blant amerikanere.
Hos oss er det bare defattige som er fattige, og de kjøper antakelig ikke DVD-er, men går rundt ogventer på at Ibsens samtidsdramaer blir tilgjengelige på nettet, for de likerikke pdf.
| 0
|
700969
|
Forstår ikke dødens alvor
Tenårings-thrilleren "Hunger games" er forkastelig ikke fordi den er blodig, men fordi den ikke viser hvor forferdelig det er å drepe.
At ungdom tar livet av hverandre, blir enkelt og ukomplisert.
(Hunger games) Regi: Gary Ross.
Med:
Jennifer Lawrence, Josh Hutcherson, Liam Hemsworth, Woody Harrelson, Stanley Tucci, Donald Sutherland, Elizabeth Banks, Lenny Kravitz, Willow Shields, Paula Malcomson.
USA 2012.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Ungdom fra 13.
Dessverre er "Dødslekene" (The hunger games) noe tenåringer vil styrte av gårde for å se, skal en dømme etter populariteten til de tre bøkene av Suzanne Collins.
Det tragiske er at filmen er blottet for kritikk av en underholdningsidé der barn må drepe barn for å overleve.
Straks vil fansen innvende at hør, det hele foregår i en fiktiv framtidsverden.
Staten Panem i Nord-Amerika arrangerer årlig realityshowet "Dødslekene" og forlanger at undersåttene i landets 12 distrikter må ofre to tenåringer til en kamp på liv og død.
Bare én av de 24 ungdommene vil overleve etter at konkurrentene er drept.
Dette kunne muligens blitt interessant dersom regissør Gary Ross hadde lagt inn en systemkritisk stemme.
Men den er ytterst vanskelig å høre, bortsett fra ansatser til rasende opprør i distriktet de svarte deltakerne kommer fra.
(Men skal det lages flere filmer, slik Collins har skrevet tre bøker, kan man vel ikke knuse konseptet med en gang.)
Stanley Tucci framfører riktignok en svært god parodi på tv-programlederen som intervjuer deltakerne og kommenterer kampen som publikum kan følge via kameraer satt ut i skogen der det hele foregår.
Men til tross for at han er komisk, beholder han alltid kontrollen.
De innledende scenene der konkurrentene skal presenteres for utspjåkede seerne i det fiktive samfunnet, er som å være til stede på ekstremversjonen av Melodi Grand Prix.
Småkrangel mellom de mektige arrangørene blir aldri annet enn småkrangel om detaljer i dødslekene.
Filmen er teknisk og fortellermessig dyktig laget, med en stadig pendling mellom ungdommene som kjemper i naturen, og arrangørene av det virtuelle realityshowet som – lik guddommelige dataspillskapere – sender inn alt fra skogbrann og glefsende dyr til helbredende salver og nye regler som plutselig endrer vilkårene.
Jennifer Lawrence (Winter's bone) gjør en utmerket hovedrolle som Katniss Everdeen, heltinnen som vi fra første stund skjønner vil overleve.
Spenningen ligger utelukkende i hvem som dreper hvem og hvordan.
Og det er her filmen blir så ubehagelig, ikke fordi den viser så mange blodige detaljer, men paradoksalt nok fordi den ikke viser hvor forferdelig det er å drepe.
Dermed forvandles det at tenåringer tar livet av hverandre, til noe uhyre enkelt og ukomplisert.
Som om Anders Behring Breivik fôr rundt i skogen og vant en konkurranse.
Hah!
Man kan bli kvalm av mindre.
Følg meg på Twitter:
@KristinAalen
| 0
|
700970
|
Dum og avfeldig barne-animasjon
De fantasiløse barne-animasjonene parodierer til slutt seg sjøl:
En perspektivløs verden med ideologisk lunting i gamle verdier.
Pføy.
Lorax — skogens vokter.
2D
Amerikansk animasjon.
2012.
1 time, 26 minutter.
Tillatt for alle.
Regi: Chris Renaud, Kyle Balda.
Med norske stemmer.
Dette må være starten på slutten for den politiske korrekthetens klistrende ukulhet.
En sippete animasjonsfilm om å plante flere trær blir så paradoksal i sin sentimentale stahet at den må være et varsel om noe.
Vi lever dessverre i en ideologisk uopplyst hjerteverden, der mer varme i innvollene anses som viktigere enn utvikla resonnementer.
Når hjertet blir brukt til å tenke med, glemmer det å pumpe blod til hjernen.
Amerikanerne filmer en litt rolsete Dr. Seuss-historie igjen, og det skjer ved at de enda en gang tilber sine hobby-panteistiske hippie-røtter.
Det funker dårlig.
Hovedskurken er en mann som skaper industri og arbeidsplasser.
Han hånes av kvinnehelten for at han er kortvokst, som egentlig er like ille som å si jævla neger, og han skamslås av de hederliges sarkasmer fordi han har skapt en rik og stilig by.
USA er for øyeblikket i den situasjonen at nasjonen ville ha kutta av presidentens pekefinger for å få fabrikker og arbeidsplasser.
I Hellas ville grunderen vært en større nasjonalhelt enn Zevs.
I de fattige delene av verden ville han vært så velkommen at han ville fått hilse på Jonas Gahr Støre når han var innom for å fortelle hva alle burde gjøre.
Fabrikk-skurken er en anakronisme.
Filmen demoniserer også en stakkars egosentriker som i fortida hogde trær og bygde opp skogbruk.
Bjørnene blir lei seg i hele plysjtrynet hvis man hogger trær, men til og med i Norge er manglende skogsdrift en trussel mot naturen.
Enda et paradoks:
Den animerte komedien tilhører teknologiens superklasse.
Alt det som før ble gjort på en slags organisk måte, skjer nå elektronisk nede i The Matrix.
Når dette Brave New World-monsteret moraliserer over fraværet av ekte trevirke i verden, oppstår en nesten ekkel blotting av dumhet.
«Se, keiseren har ikke klær», sa nudisten til morgenbrødet.
«Lorax» er dessuten en stygg og usjarmerende liten bagatell, der fargen oransje dyrkes som om filmen var laget av flyplass-buddhister.
I en glorete, men ellers kul liten Noddy-by vil en guttunge oppnå hud av den rødhåra jenta hvis han skaffer et ekte tre.
Det fører ham inn i riket til den forsvunne Lorax, som ser ut som Bismarck med gul mustasje og neppe ville ha skilt seg ut i ei hylle på Nille.
Handlingen treiger seg av gårde, og rett som det er bryter forsamlingen ut i Ten Sing-aktige lovsanger.
La oss se positivt på det:
Den politiske korrektheten har utspilt sin rolle.
Den er blitt til en gammelnerde-nostalgi uten kontakt med samtida.
Se på «Lorax» som et varsel om tenkende tider.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
700971
|
Sart Swinton som morderens mor
Kevin er et barn som blir ekstremt, uforklarlig voldelig, og Tilda Swinton spiller hans skjelvende mor.
Hva er svaret på morderens gåte?
Vi må snakke om Kevin
(We Need toTalk About Kevin) Regi:
Lynne Ramsay.
Med:
Tilda Swinton, John C. Reilly, EzraMiller, Jasper Newell, Rock Duer, Ashley Gerasimovich, Siobhan Fallon Hogan.
Storbritannia/ USA 2011.
1 time 53 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/voksen.
Hadde "Vi må snakke om Kevin" kommet før 22. julii fjor, ville vi avfeid historien som så ekstrem at den ikke angår oss.
Menetter fjorårets norske mareritt engasjerer filmen dypt.
Den skildrer en guttsom vokser opp til å bli fullstendig ufølsom og aggressiv, sett gjennom øynenetil en mor som ikke fatter hvorfor det forferdelige skjer.
Filmen er en skuespillermessigbragd av Tilda Swinton.
Hun framstiller den sarte, skjelvende tobarnsmoren Eva,en kvinne så sønderknust av hendelsene at nervene ligger utenpå henne.
Det gjørvondt å se på.
Lynne Ramsay har en svært heldighånd med flettingen av tidsplan, med stadige tilbakeblikk gjennom de 18 åreneEva har hatt barn.
Kullkastingen av kronologi er spesielt vellykket fordiregissøren ikke forklarer når de ulike episodene er hentet fra.
Dermed sikrerhun spenning hele veien, også takket være et bildespråk som gir enklaustrofobisk følelse, og et lydspor som virker plagsomt og illevarslende.
Fra gardinene i åpningsscenenvaier foran en åpen verandadør, akkompagnert av en ubehagelig tikking, aner viat fryktelige ting har skjedd.
Så må vi legge bit for bit i puslespillet om enamerikansk middelklassefamilie.
Den etter hvert blodige, hjerteskjærendehistorien forespeiles i gjentatt bruk av rødt:
Eva Khatchadourian og ektemannenFranklin deltar i tomatkrigen i Buñol i Spania, rødmaling er klint utover enhusvegg og en bil der Eva bor mange år senere, og rød lekemaling sprøytesutover morens arbeidsrom av guttungen Kevin.
Men i vår norske kontekst, enknapp måned før rettssaken mot Anders Behring Breivik åpner, får vi ikke svaretvi roper etter for å forstå hvorfor et ungt menneske kan miste empatien og bliekstremt voldelig.
Det vil noen nok kalle en svakhet ved filmen, men Kevin erselvfølgelig ingen fiktiv kopi av Anders.
Langt klokere er det da å innseat prosessene som skaper et individs følelser, psyke og atferd er en ytterstkomplisert vev av arv og miljø, av medfødte egenskaper og tilfeldig påvirkning.I "Vi må snakke om Kevin" er det dessuten ikke snev av ideologiskeller politisk motivasjon for massakren som utføres.
I det hele tatt er filmenrenset for skildring av samfunnet utenfor kjernefamilien Khatchadourian.
Romanen som Ramsay bygger sittfilmmanus på, ble skrevet av barnløse Lionel Shriver for ti år siden for åskildre en kvinnes manglende lyst til å bli mor, skal vi tro forfatteren.
Dettemomentet vektlegges ikke i filmen, men sannelig ruller regissøren og Swintonopp belastningen ved å være mor til en skrikende baby, en småunge som nekter åslutte med bleier, en skolegutt som svarer henne ukjærlig, og til slutt entenåring som er avskyelig iskald.
Men om Ramsay ikke gir ossfasitsvaret på gåten Kevin, gir hun oss stoff til å gruble videre på:
Er Eva ogFranklin for snille foreldre som ikke setter foten ned i tide og nekter sønnenå bli husets monster?
Har han en så avvikende oppførsel fra småbarnsalder av atfamilien burde søkt psykologhjelp?
Og – vokser Kevin opp til et så verdiløstmiddelklasseliv (den store, sjelløse villaen) at hans eneste mål til slutt blirå utføre en handling der alle ser ham, i en absurd tro på at noen minutterstv-sendt oppmerksomhet som massemorder liksom kunne døyve kjedsomheten.
Se og døm selv.
| 1
|
700972
|
Ta med reint undertøy!
Dette er en spenningsfilm for folk med høydeskrekk, men antakelig også engasjerende for de andre.
Sam Worthington på gesims i halvannen time er heavy shit.
Man on a ledge
Amerikansk thriller.
2012.
1 time, 42 minutter.
15 år.
Regi:
Asger Leth.
Med:
Sam Worthington, Elizabeth banks, Jamie Bell, Edward Burns.
Hvis du skal se denne thrilleren, bør du ta med reint undertøy.
Det er langt ned når Sam Worthington står hikstende på en gesims i New York City.
Det er ikke ofte jeg stønner på kino lenger.
Worthington er en fyrste.
Han ser ut som den fingernemme bestekameraten til en eller annen, og han får mekanikersprekk når han bøyer seg.
Worthington er antakelig urettferdig dømt, og en dag står han som selvmorder utenfor hotellvindu.
De vekker den plaga politi-forhandleren Elizabeth Banks, som har samme morgentryne som Bruce Willis uten å ha føkka et ekorn.
Hun drikker pappkaffe fra vinduskarmen, og så starter samtalen deres.
Et annet sted driver en ung brite (Jamie Bell) og dama hans (Genesis Rodriguez) med Tom Cruise-aktige innbrudd.
Kaksekjeltringen er Ed Harris, som likner stadig mer på romvesenet i «Alien 2».
Det blir vanvittig spennende.
Jeg hadde magesyre i ørene.
| 1
|
700973
|
Skjønne Judy og seks briter til
Britisk dramakomedie om pensjonister som får en ny opplevelse av livet ved å reise til India.
The BestExotic Marigold Hotel
Regi:
JohnMadden.
Med:
Bill Nighy, Maggie Smith, Tom Wilkinson, Judi Dench, Dev Patel,Penelope Wilton, Celia Imrie, Ronald Pickup, Tena Desae.
England 2011.
2time 3 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet: Ungdom/voksen.
Hva gjør du den dagen du synes livet har gått fra deg ogresten bare er trist?
Sturer og syter, eller satser på at det ennå finnes gylneopplevelser å nyte og skatter å grave fram?
Her er feel-good-filmen om noenpensjonister som får ny erkjennelse i India.
Mosaikkfilmen er blant de merdristige sjangere en regissør kan gi seg i kast med.
Det krever atskilligeleganse å flette sammen skjebnene til et ektepar og fem enslige slik at vi fatterinteresse for dem alle.
Samtidig bør hendelsene som bringer dem sammen, virkenoenlunde tilforlatelige.
John Madden (Shakespeare in love)har fått et manus mellom hendene (bygd over en roman av Deborah Moggach) somsender sju aldrende briter til det de tror er et staselig, indisk hotell – TheBest Exotic Marigold Hotel – i den livlige byen Jaipur.
Det kunne blitt et stort gjesp,men når regissøren har med seg noen av de dyktigste skuespillerne i denbritiske stallen, er han berget.
Bare å se skjønne, ytterst drevne Judy Dench(hvem skulle tro hun er 77 år) utfolde seg som enken Evelyn, er en nytelse.Scenen der hun lærer opp indiske telefonselgere i å bli mer menneskelige ernydelig.
Også Dench’ jevngamle kollegaMaggie Smith eksellerer.
Hun spiller hoftesyke Muriel som er kommet for å blioperert raskt og billig.
Problemet er at hun er livredd fargede mennesker, noedet vitterlig finnes en del av i milliardlandet hun er havnet i.
Bill Nighyutnytter sin velkjente, rare mimikk og hengslete kroppsholdning som den lojaleektemannen Douglas, gift med den altfor bitre kona Jean (Penelope Wilton).
Dertil levendegjør Tom Wilkinson, Celia Imria og Ronald Pickup hver sin ensligeog ensomme skikkelse som lengter etter et nytt menneske å dele livets siste årmed.
En stund truer det med å bli forheseblesende idet pensjonistene ønskes velkommen av verdens mest naivehotelldirektør, unge Sonny (Dev Patel, Slumdog millionaire).
Han insisterer påat alt som er falleferdig i herberget, snart er i sin skjønneste orden.
Det erdet ikke, innser britene.
Men gradvis blir man vant til denunge inderen og kan la seg fornøye og sjarmere.
For det er nettopp ikollisjonen mellom ungdommens indiske, superoptimistiske livsholdning – «detordner seg alltid» – og pensjonistenes livstrette, britiske bekymring – «dettelandet er skremmende» – at Maddens figurer åpner seg for nye erfaringer og tørå endre seg.
Lett og luftig, ganske forutsigbart, men likevel underholdendevever han skjebnene sammen og lirker samtidig inn noe vesentlig:
Hold nå oppmed å klage, vær heller vennlig mot den du lever med.
Tro ikke at alt er overselv om et kapittel i livet tok slutt – en ny oppgave kan bli en meningsfullepilog.
Og så til slutt:
Våg å velge kjærligheten mens det ennå er tid.
| 1
|
700974
|
Innholdsløshetens evangelium
Nå er det synd på norske rollefigurer igjen, på den tungsindige, kommunikasjonssvake måten, på den fornærma velstandsmåten, på den kjedelige, underkommuniserte minimalist-måten som får deg til å tenke på Rambo som en frelser.
"Oslo 31. august":
Norsk drama.
2011.
1 time, 30minutter.
15 år.
Regi: Joachim Trier.
Med:
Anders Danielsen Lie, Hans Olav Brenner, Ingrid Olava.
Denne filmen gruet jeg sånn til at jeg begynte å fantasereom Manchester United-kamp hver kveld.
I mitt hode er det sånn:
På film finnesikke noe verre enn den norske selvmedlidenheten.
Ikke fordi vi har det så godt,men fordi vi er så omstendelige og talentløse når det gjelder gjengivelse avlidelse.
Film er ikke et gjengivelses-medium, det er enunderholdnings-orientert kunstart.
Det spiller ingen rolle om det er synd påmennesker i virkeligheten, for det er det jo.
Film er best når den forteller enforarbeida historie, en som utvikler emosjonell eller intellektuell skarphetutenfor seg, noe annet, noe observasjonssterkt eller velformulert.
«Oslo, 31.august» består av langvarig, kommunikasjonssvakt hypokondri.
I noen scenerforsøker hovedpersonen å akklimatisere sin ynkelighet ved å antyde at det ikke ersynd på ham, men han oppfører seg som om det er.
Han går som selvmedlidenhet.Han snakker som selvmedlidenhet.
Han gjør det på den mimimalistiske måten; utenlidenskap, uten fortvilelse, uten resonnement.
Han bare er der, som en gullfisksom svømmer i egne tårers akvarium.
Hovedpersonen Anders spilles av Anders (Danielsen Lie), mensvennen Thomas spilles av Hans Olav (Brenner), og filmen starter med at de tosnakker sammen da Anders skal avslutte behandlingen av narkomani og bør prøveseg i samfunnet.
Samfunnet er en lite artig ting.
Danielsen Lie gir enmumlende, fjern framstilling av narkomane, som om han egentlig er for kul til åvære rammet av noe så banalt som livet og verden.
Han vimser rundt i en venne-og familiekrets av vellykkede mennesker, der 30-åringene som vanlig smertes avat russetida ble borte og småklager over bleiebytte-monotonien.
Man ser for segat de burde finne opp et barn som driter én eneste gang i livet og derettersover på hotellrom i Budapest.
Vennene smiler beiskt over at det skulle gå såille med dem på jorden at de spiller Playstation med kona om kveldene.
Andersblunker usikkert mot verden.
Er det sånt som dette han ikke kan?
Er detprestasjoner han ikke kan?
Skal vi tro at det er en eksistensiell grunn til athan ble avhengig av heroin, og at den ligger og venter i en skuff ioverklasseheimen, som et uoppdaga Poirot-bevis?
Jeg vet ikke.
Heroin er et fysisk avhengighetsskapende stoff, så hvis duikke tar det lenger, blir du sjuk.
Det er ikke sånn at du kan slutte med heroinhvis mor beklager at hun hadde sex med bassengmannen eller far angrer at han badeg renne ned den største slalåmbakken da du bare var ti år.
«Oslo, 31. august» er kanskje en vilt ubarmhjertig film somskildrer en tafatt livsvegrer fra Oslos vestkant.
Kanskje er filmen etdommedags-profeti:
Sånn skal velstandsbarna forgå i sin egen historiskemeningsløshet, mens innvandrerbasert ungdom med ambisjoner får de beste rollenei «Paradise Hotel»?
Det kunne vært en film.
Det ville vært feil, men det villei hvert fall ha vært en film.
«Oslo, 31. august» er en sentimentalfylle-monolog med jålete formidlingsformer.
Tørk tårene og spill wordfeud.
Alternativet er:
La Jo Nesbø skrive om hele manuskriptet,men med skikkelig tarmslyng.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
700975
|
Supersvart norsk komedie
Dette er den norske filmen du skal se, og så kan du helelr la være å skrive om det etterpå.
"Arme riddere" er fantastisk.
Skuespillerne er guddommelige.
«Arme riddere»:
Norsk actionkomedie.
2011.
1 time, 30minutter.
15 år.
Regi: Magnus Martens.
Med:
Kyrre Hellum, Henrik Mestad, MadsOusdal, Arthur Berning, Andreas Cappelen, Fridtjov Såheim.
«Arme riddere» er basert på enJo Nesbø-historie.
Den har en tydelighet som gir skuespillere rom tilintelligent galskap og mørk, nifs lekelyst.
Jeg skrev om filmen på kino(anmeldelsen ligger på topp av den alfabetiske lista til imdb), og det er ikkemye å legge til, men rollen til Arthur Berning spøker fremdeles i hodet mittsom genistoff.
Mads Ousdal, Berning, Andreas Cappelen og Kyrre Hellum erverdens beste skuespillere i «Arme riddere».
Du skal aldri si surrealistisk.Men like fullt:
Det er som et engasjert mareritt, det er som en smågalen visjonfra hodet til en mann som burde ta tablettene sine.
«Arme riddere» er hylendemorsom på en måte som vi egentlig burde skjems av, for vi er nordmenn, og visier unnskyld hver gang vi har gjort noe kult.
Filmen starter med et ufint lattersjokk, og den bare pøserpå.
En gjeng småkriminelle i rehabiliteringsjobb har vunnet i tipping.
Det gårvirkelig ikke bra.
| 1
|
700976
|
Spielbergs perfeksjon
Hvis du lurer på hvordan Universet ble til:
Steven Spielberg laget det for lenge siden.
Tintin og enhjørningens hemmelighet:
Amerikanskanimasjons-eventyr.
2011.
1 time, 47 minutter.
11 år.
Regi:
Steven Spielberg.Med stemmene til Jamie Bell, Andy Serkis og Daniel Craig med flere.
Sånn ser perfeksjon ut, så takk for i dag, nå kan dereandre bli møbelsnekkere eller finne opp iranske atombomber til å bære gjennomtollen.
Steven Spielberg har laga en animasjonsfilm med moderne CGI-teknikk, ogden er så humanoid at vi for framtida bør dementere både Darwin ogkreasjonistene.
Gud var en pc-designer, og han skapte til slutt skikkelser somvar så naturtro at de begynte å tro at de fantes.
Verken du eller jeg er mer menneskelige enn figurene iSpielbergs film, og det på tross av at han karikerer alle rollene og gir dem ennaiv, ironisk identitet som virkelig er frydefull.
Da jeg så om igjen «Tintin»fant jeg ut at det nesten blir for meget, som det heter hvis sola skinner todager etter hverandre på Eiganes.
Man bør se den i småbiter, for detaljene erså nydelige, skikkelsene er så velskapte at man bør ha med hjernensjomfruelighet i møtene med den kjønnsløse tegneserie-detektiven, hans hund oghans tørrlagte sjøkaptein.
| 1
|
700977
|
Det dødelige bildekk
Et forsøk på en ultrakul meta-skrekk med et bildekk som kan ta livet av folk og derfor gjør det.
«Rubber»:
Fransk-angolsk grøsserkomedie.
2010.
1 time, 22minutter.
15 år.
Regi: Quentin Dupieux.
Med:
Stephen Spinella, RoxanneMesquida, Wings Hauser.
Quentin Dupieux er tilsynelatende en fransk regissør somser ut som den gale kameraten i en Steve Carell-film og har røde basketsko ogstråhatt.
Han har laget en film som egentlig burde vært overlatt til JohnCarpenter, for den handler om et morderisk bildekk – som en slagsdetalj-oppfølger til «Christine».
Dupieux kunne ha skapt en kul grøsserkomedie av temaet, menhan er forvirra fyr som må gjøre det så vanskelig for seg at mora burde hentaham inn til kvelds.
Merkelige skikkelser blir brakt ut i ørkenen der de fårutdelt kikkerter, for de skal se en virkelighet som arrangøren kaller «filmen».
Den består av en slags handling der et sjabby bildekk oppdager sinepsyko-kinetiske evner, sin identitet og egenart og til slutt sitt begjær.
Detbruker dekket til å eksplodere folks hoder.
Alt mens tilskuerne med kikkerteneav en eller annen grunn blir forgifta av pizza, antakelig fordi regissøren synsgrøsser-publikum til vanlig slipper for lett unna perversiteten sin.
Filmen er ikke godt laga, og den kommer bare til å appelleretil sånne innendørs-avhengige film-entusiaster som har dvd-spiller for aldri åbli kjent med noen.
| 0
|
700979
|
Stilig blodhunger med sol-vegring
Suck my neck!
Endelig en skikkelig spennende vampyrfilm.
Men hold på kanylen – dette er virkelig ingen «Twilight».
Viktigste ting først:
Unge kvinner med høyt skuespiller-inntak vil oppdage Ethan Hawke om igjen.
Først er han sekstiåtter-snill akademikervampyr i Stephen King-hatt og ser ålreit ut.
Deretter gjenoppstår han som en slags Robin Blood i kvitskjorte og vest og likner Harrison Ford som Han Solo.
Filmen handler om at vampyrene har overtatt Jorden (Al Gore og Jonas Gahr Støre har sagt at det kan skje innen 30 år), sånn at bilene har svært sota vinduer og fortauene er like skjult under jorden som de i Stavanger er blitt borte under snøen.
Vampyrer har det til felles med vestlendinger at de bare liker tunge skyer og regnværsdager.
På Sam Neills superfarm henger de gjenværende menneskene og blir melka for hemoglobiner.
Men det er mangel på sånne dagligvarer.
Og de utsulta vampyrene får lange ører og utvikler frese-smil, flaggermusvinger superkrefter nede under overflaten.
Hawke forsøker å finne en blod-erstatning, men forsøksvampyren eksploderer.
Så blir han tilfangetatt av Willem Dafoe og Claudia Karvan som er vakre mennesker og trenger hjelp.
Ute på landet konstruerer Hawke verdens stiligste solarium, og «it's ALL right» som George Harrison ville ha sagt det.
Hos Neill er det blitt stille i fjøset, så han trenger virkelig menneskeblod.
Det blir som sagt spennende.
Filmen består av sprutblod, militære aktiviteter av «roger, roger»-sorten og fortvila samtaler om vår felles framtid.
Unge mennesker som heller til den overbevisning at vampyrer er udødelige romantikere som sitter i trær og koser seg med ekorn-té, vil få kultursjokk når avkutta hoder flyr omkring og medborgere med annenrangs tannstilling eksploderer som bensinfyrte sthans-bål og forårsaker skogbranner.
De tyske Spierig-brødrene Michael og Peter har laget grøsser før i Australia, og de har et godt håndlag og en forbilledlig følelse for handling.
| 1
|
700981
|
Friske og frekke ?revestreker
Roald Dahl har så mye galskap og svart humor i barnebøkene sine at det trengs en sprø regissør for å sikre en god filmatisering.
Wes Anderson er mannen.
«Livet under vann» (2005) og «The Royal Tenenbaums» (2001) er filmer Anderson har begått tidligere.
Nå kobler han sine ville, sarkastiske påfunn med historien om den fantastiske Mikkel Rev, som Dahl skrev i 1970.
Sympatien er, akkurat som i «Flukten fra hønsegården», ikke lagt på menneskenes, men på dyrenes side.
Hvordan skal herr
Rev og familien hans, pungrotta og grevlingene skaffe seg kylling, epler og cider fra bondens gård?
Det herlige med filmen er at regissøren har valgt en mer absurd og ironisk tone enn vanlig i familiefilmer av dette slaget.
Det gjør uttrykket friskt, frekt og freidig, deilig renset for langtrukken sentimentalitet.
Ironien rammer ikke bare de slemme bøndene Boggis, Bounce og Bean som benytter usle knep for å knekke sine fiender i skogen.
Sarkasmene sitter løst også når dyrene snakker til hverandre.
Slik forsterkes det eldgamle knepet med å gi de firbeinte menneskelige trekk.
Således ler man godt av rivaliseringen mellom Mikkels sønn som stadig mislykkes, og fetteren som alltid lykkes.
For ikke å snakke om Rotta som fører seg i kloakkrørene som en ensom, slesk morder.
Animasjonen er laget i håndlaget stop motion-teknikk som krever at man stadig flytter figurene og tar tusenvis av bilder for å skape illusjonen av bevegelse.
Det har filmteamet lykkes godt med.
Gå og kos dere med galskapen.
| 1
|
700982
|
En orkester-video om krigen
En film med ubehagelige krigsbilder.
Men det jeg ser for meg etterpå er de gale musikerne som antakelig hiver seg tårevått og lidenkapelig over instrumentene for å gi det sentimentale en heavy punch.
Jeg vet ikke hva det kommer av.
Jeg ville antakelig blitt rørt av «Triage» dersom den handlet om soldater.
Men krigsfotografer som kommer hjem fra fronten og legger ut bilder av andres lik på internasjonal auksjon – jeg vet ikke.
Da mediene brakte bildet av hodet til den lille døde jenta i Midtøsten, kjente jeg at jeg var mer sjokkert over fotografen enn av bomberne.
Det gikk opp for meg at jeg hadde det samme forhold til den påståtte nødvendigheten av lik-dokumentasjoner fra krig som jeg har til at man ikke kan oppleve kjærligheten uten nærbilder av kjønnsorganer.
Så Colin Farrell spiller i utgangspunktet er ufriskt menneske.
Når regissør og manusforfatter etter hvert forsøker å spenne tåre-reflekser inn i trynet mitt med all den sinnssyke orkester-musikken og den utspekulert forvanska historien – da føler jeg en behagelig fjernhet.
Dette angår meg virkelig ikke.
Farrell og kollega-venn Jamie Sives reiser til Kurdistan i 1988 for å ta salgbare bilder av krig.
Kameraten vil reise hjem for han skal bli pappa, men Farrell lokker ham til å bli.
Da bangkrasjigrapset starter vil Sives likevel dra hjem, og vi ser ham reise.
Det er filmens feik.
Den leder oss bevisst på villspor fordi handlingen ellers ville vært for enkel å forutse.
Scenene med den skadde Farrell og den kurdiske legen er fine, og det er legens fortjeneste.
Så kommer iren hjem og begynner å bli så lei seg at kjærestens (Paz Vega) terapeut-bestefar (Christopher Lee) blir tilkalt fra Spania.
Etter hvert får vi vite hva som egentlig skjedde mens musikerne igjen tordner sin svømmende sympati utover minnene.
Det filmen hadde trengt var en filosofisk eller moralsk oppklaring om hva vitsen egentlig var.
For i denne versjonen er den bare en voldsomt følsom versjon av den rutinerte tante-sannheten «dumme unger vil alltid dette og slå seg».
| 0
|
700984
|
Franske nordlendinger uten sjarm
Hvis du syns at livet er ei grå kjørebukse etter å ha sett Steve Zahn elske Jennifer Aniston, vil du få følelsen av at det er like før Pat Boone synger i Bjergstedparken av den franske komedien «Velkommen til sh’tiene».
Franskmenn lager gammeldags farse-komedie, og egentlig kom de aldri ut av Louis de Funes-komaen som de ble påført på sekstitallet.
Filmen om postmesteren som må flytte til nordlendingene er avdanka på alla tenkelige nivåer.
Handlingen er som fra en norsk barnefilm med The Monkees som bønder og Odd Borg som stressa kontormann.
Hovedpersonen må lyge for kona si at han skal flytte til Nord-Frankrike, han må lyge for kona si at han liker seg der, og han er i grunnen en kronisk Finbeck på skvatrete mannsmåte som ingen tror på lenger.
Da han kommer til de beryktede sh’tiene, er de barnevulgære og naive provinsialister av den sorten som spiser lunsj i gatekjøkken-kø og ruller på de stemte a-ene.
Postbudet drikker indolens med alle de som får brev, en ustø fransk alkis-versjon av Postmann Pat, som er forelska i kvitrende Bitten-klisjé.
Men plutselig er nordlendingene ikke rare lenger, men kloke, balanserte kosefolk, som om Oluf skulle ha gjenoppstått som Dagfinn Høybråten.
I enkle heimer vil denne filmen funke som gudskjelov-humor, for det finnes verken fising eller avføring.
Det kan man forstå.
| 0
|
700985
|
Kristin Krek i fritt svev
Det fine med denne rare action-filmen er at den ser ut som Teenage Mutant Ninja Turtles-spillet på Xbox.
Den eventyrlig bevegelige hovedpersonen er riktignok ikke geneskadd skilpadde, men ei vever liten konsertpianistinne som får martial art-opplæring av faren rett før en eller annen Vift Stokk-mafia uten respekt for Newton kommer og tar ham.
I Hong Kong.
Etter hvert blir det sånn at jenta reiser til Bangkok for på avkriminalisere byen, og det betyr at hun både lider og sulter og ser ut som Per Oscarsson eller en no-carb-slanker.
Så treffer hun den geniale læremester Gen som underviser etter Peter Mueller-metoden og lærer jenta svevende kraftkuler og yin yan i sanden.
Den litle piano-kyllingen hisser på seg både den ene og den andre og gjør luft-spagater i kongeblå tennistruser.
Jeg har med vilje unnlatt å nevne at Chris Klein spiller politimann med en smittsom handlingsmessig irrelevans som ser ut som galopperende hukommelsestap.
Filmen er laget av den hederskronte polske fotografen Andrzej Bartkowiak, som regisserte både «Crade 2 the grave» og «Doom».
Han er ingen personinstruktør, og her er det heller ikke med noen personer.
Filmen er basert på dataspill.
| 0
|
700986
|
Velkommen til det offisielle puppe-helvetet
Denne action-filmen ser egentlig ut som en Tarantino-inspirert kjønnsrolle-spøk, men er det ikke.
Handlingen starter med et slags pub-klokt Joseph Conrad-sitat om menneskets ondskap.
Damer i utilstrekkelig tøy kryper rundt på krigsstien, men på denne gjengen er det ikke tarmene som truer med å disse ut i krigen.
Regissøren forsøker å udødeliggjøre sin egen film med gamle svart-bilder av damer som slår:
Dette er den ekstreme catfight-filmen.
Handlingen består bare av en bråte med brystbilder, som en kreativ kollisjonspute-video med innlagt mammografi-undervisning.
Fotografen er trent i langsom og matlei fotografering av ganske ordinære kroppsdeler som stort sett finnes i sett på to av gangen og brukes til sko.
Jentene banker opp en ekskjæreste og snakker mandig til hverandre, slik venninner ofte gjør.
Filmen har også splitscreen-overflod, og da førkjene begynner å hive vann på skjortene til hverandre i ørkenen, oppdager man at «Bitch slap» egentlig er en pornofilm som redigert ned til barnefilm-grense.
Det vil si:
Volden er en 15 års ting, men fotograferinga av damene ville passert med sju års aldersgrense i Norge.
Mot slutten kommer et jenteslagsmål som virker lengre enn første verdenskrig.
Handlingen oppdaget jeg aldri.
Den kan ha ligget hulkende bak en stein med hendene over hodet.
| 0
|
700987
|
Unrated overraskelse
Ifølge alle forhåndsvarsler skulle en DVD med Unrated over hele coveret bety at innholdet ikke er egna som menneskeføde.
Men «Miss March» er en nokså normal ungdomsfilm med nokså normal ungdomsfilm-handling, og skuespillerne er ikke de verste jeg har sett.
Mange vil bli varig nedskutt av at Hugh Hefner deltar i en smertelig lang snakke-scene, men bortsett fra det tilhører «Miss March» de sorgløse Harry-filmene.
Hovedpersonen har riktignok ikke kontroll på tarmfunksjonene sine, men det er egentlig verre når mennesker holder på å miste ut melke-kjertlene sine hele tida.
En fyr våkner etter åtte år i koma og oppdager at dama hans er blitt Miss Mars i Playboy.
Komaen oppsto på et post-prom-party der fredags-ungdom viste virkekraften sin ved å slå kjøkkenskapene.
Sammen med kameraten reiser Eugene med sykehus-skjorta av gårde for å finne dama si igjen på Playboy-fest.
I en skikkelig harryfilm skal sånne folk forfølges.
I denne er det morderiske brannmenn som vil ta dem.
Jeg fant aldri ut hva som var unrated med denne dvd-en, men det kan ha vært avføringen.
Det kan også være de to elskende jentene i baksetet, men antakelig ikke.
| 0
|
700988
|
Genialt om det egentlige mennesket
Nesten momentant gir «Precious» en fornemmelse av at du ser en ny filmform, en ny stil, en ny måte å skape troverdighet på.
Denne filmen rører deg langt på utsida av medfølelsen og indignasjonen:
Det blir som å se egentlighet bli til foran øynene.
Filmens hovedperson, Precious, er ikke en vanlig film-rolle slik vi kjenner dem fra småsinte dramaer.
De roper og ler og skriker og geberder seg på måter som får oss til å smile gjennom tårene.
Ikke her.
Fornedrelsen er fæl for den som ser, men det virker som om den ikke påvirker hovedpersonen.
Gabourey Sidibe, i en visuelt sterk hovedrolle som Precious, går gjennom filmen som en statue, som et religiøst ikon, som en ubeskrevet helgen.
Hun er en 16-åring som er blitt voldtatt av faren og har født ett barn med Downs, nå er hun gravid med den neste.
Hun bor i Harlem med en mor som utnytter henne økonomisk og mishandler henne verbalt i kontinuerlige hat-remser som er nesten absurdistiske monologer.
Hun går på en skole der hun aldri sier ett ord.
Etter kort tid ser verden rundt henne ut som en parodi på virkelighet.
Vellykketheten.
Skjønnheten.
Blidheten.
Alt ser ut som tull.
Precious er origo.
Hun er ikke bare en representant for fattige slumboere i Harlem, hun blir det skadde mennesket i verden og i den ytterste forstand en slags atavisme.
Mennesket ble til i frykt og vold.
Forstand og kunnskap forvandlet oss til noe mer.
Underviserne i «Precious» er som stiliserte utviklings-engler.
De gir analfabetens liv sjøltillit og styrke.
Precious er egentlig usårbar, uinntakelig.
Hun lever i en smertestillende boble der hun har klart å få til at ingenting betyr noe, og hun overlever på enkle, rørende ungjente-fantasier om rike menn, kjendis-karriere og privilegiet ved å være tynn, hvit og blond.
Når faren voldtar henne, når de onde dytter henne i søla, sprekker virkelighetsbildet hennes helt bokstavelig og en annen verden oppstår.
Det finnes antakelig mange helt gale måter å filme Sapphires 1996-roman på, og bare én riktig.
Her er den.
Dette er den rette versjonen.
Den er laget som en sammensmelting av fantasi og flukt, den svever av gårde som en god fé over slummen.
Ingen mennesker, skjebner eller enkelt-handlinger blir forskjønna.
Håpløsheten i Harlem er ubeskrivelig fæl.
Men filmen skaper en slags forening av tanke og følelse som kanskje heter tankelse, hva vet jeg.
«Precious» har roller som kommer til å gå inn i amerikansk filmhistorie som evige.
Mo’Nique har allerede fått en Golden Globe for en morsrolle som er så fæl at stemora til Snehvit ville ha spist sitt eget eple.
Gabourey Sidibe har nesten ikke mimikk; hun er som en statue eller en forsteining, og like fullt følger du ansiktet hennes som om det skulle røpe den hellige gral.
Mariah Carey spiller sjokkerende bra som sosialarbeider, Lenny Kravitz er god som mannlig hjelpepleier.
Ting som ikke skulle skje.
Som nevnt hadde jeg helt fra starten følelsen av at Lee Daniels fant opp en ny genre.
I stedet for å forsøke å gjengi virkeligheten, gjendikter han den.
Det er en fæl klisjé, og mange sier de gjør det.
Men denne regissøren skaper en så perfekt miks av avstand og nærhet at du engasjerer deg i ting som hodet helst ville ha blitt kvitt.
| 1
|
700989
|
Da Egons bestefar kom – og dro
Mens Olsenbanden i fjor dro til Egypt, holder de seg nå i sjette film i helnorsk natur og lokaliteter.
Manus og skuespilleri er som vanlig ujevnt.
Det gode er at nykommeren Thomas Stene-Johansen i rollen som Egon har et visst register av følelser.
Storyen krever at han får fram sorg og savn over å være et barnehjemsbarn uten familie.
Det klarer han.
Men manuset svikter Egon til tross for at handlingen leder banden til hans ukjente bestefar i Fredrikstad.
Hvordan skal ikke røpes, bare at gamlingen han finner, er en upålitelig skrue.
Vel, det hele triller av gårde i småmorsom stil, med buss som kjører baklengs og velkjent karikering av politifolk og andre voksne tullinger.
Hilde Lyrån som frk.
Pirkedal er brukbart festlig.
Det er ikke underbuksehumoren (pølse stikker ut av guttepysj).
Regissør Arne Lindtner Næss kunne droppet slike billige knep.
På gamlehjemmet der bestefaren bor, treffer Egon på Solveig.
Hun spilles godt av en skuespiller (navnet er umulig å finne) slik at man håper og tror hun er tiltenkt en viktig rolle.
Men nei da, snart blir hun glemt av regissøren, helt til hun trengs litt på slutten igjen.
Her har det åpenbart godt for fort i manussvingene, noe det gjerne gjør i markedstilpassede prosjekter som Olsenbanden jr.-serien er.
Filmen forsøker å si at familie er til for å hjelpe hverandre.
I stedet stiger en irriterende følelse opp i en:
Hvor egoistisk kan en bestefar bli?
Men kanskje filmskaperne måtte rydde ham av veien for at Olsenbanden jr. kan stå på egne bein neste gang?
| 0
|
700990
|
Ave Maria, hør min bønn
Finnes det en Gud som kan helbrede sykdom?
Skjer det mirakler ved jomfru Marias hjelp?
Om så vanskelige tema har Jessica Hausner laget en nydelig liten film.
Den villedende norske tittelen kan få en til å tro at hun skildrer at det faktisk skjer et mirakel med en av de besøkende vi får følge i den katolske pilegrimsbyen Lourdes i Frankrike.
Men Hausner er på ingen måte en bastant regissør med et entydig budskap.
Tilfeldigvis så jeg filmen med et par som sist sommer var innom Lourdes, så å si som nysgjerrige turister.
De kan bekrefte at stemningen er tatt på kornet.
Det er rundt fem millioner mennesker som årlig besøker senteret.
De kommer med sine plager, mange i rullestol, for å kysse en hellig stein og gjennomgå et rituelt bad i hellig, rensende vann.
Skulle noen oppleve å bli kvitt sin sykdom, er det ingen lettvint vei til å få det godkjent som et mirakel.
Vedkommende blir undersøkt nøye av leger, hvorav én må være ateist.
Hausner lykkes i å skildre skepsis og håp gjennom perspektivet til den ikketroende Christine (Sylvie Testud), en kvinne som sitter i rullestol på grunn av multippel sklerose.
Hennes eneste botemiddel mot ensomhet er å melde seg på gruppeturer, enten til kulturbyer eller pilegrimsmål.
Hausners fortelling fascinerer fordi hun lykkes i å skape levende skjebner som reagerer høyst forskjellig på sykdom og håp om helbredelse.
Slik iscenesettes et spekter av menneskelige reaksjoner, fra smålighet til ekte omsorg, dels hos skikkelser med tilsynelatende full kontroll over livet, dels hos de hvis kropp er rammet av lidelse.
Kunst som vil skildre det guddommeliges nærvær blant menneskene, har alltid slitt med å finne et troverdig uttrykk.
Det grepet Hausner har valgt, er en gråere jomfru Maria enn du ville ventet.
Men desto mer rørende.
| 1
|
700991
|
Jeg vil se obduksjonen!
Hugh Grant og Sarah Jessica Parker er så dårlige at jeg ikke bare vil at de skal bli skutt av filmens leiemorder.
Som NCIS-fan vil jeg se Ducky obdusere dem, seint og smertefullt.
«Did you hear about the Morgans» er et sjeldent treff.
Ikke ofte ser man skuespillere som passer så dårlig sammen.
Ikke ofte ser man rutinerte yrkesfolk streve så håpløst med et elendig manus.
Den innøvde tsunami-forvirringen i Grants ansikt ser etter hvert ut som desperasjonssmerte:
«Uansett hva jeg sier så høres det ut som mø!»
Det er helt rett.
Han er klumpete, uelegant og bortkommet, som en mann på leting etter innholdet i sine egne setninger.
Parkinson-dama har alltid sett ut som en ødelagt innretning med sitt endeløse, triste Skrik-maskefjes og sine demonstrative gulrotlår.
Når hun snakker om ting, dør hjerneceller i en omkrets på 12 kilometer også i land med sjølbestemt analfabetisme.
Og de snakker.
O alle tungeskjærerers helgener og guder som de snakker.
Et separert nyork-ektepar med eventyrlig pysete dilldall-vaner som må vitne-relokeres til Wyoming der seine Sam Elliott går rundt med fluer i barten og ser ut som årsaken til at bilister hiver stein etter traktorførere på motorveien.
De småsnakkende byfolka er patetiske, men den godslige gni-børsa-mi-romantikken på det hestedissende bondelandet er virkelig ikke noen grunn til å bekjempe Taliban, det heller.
Etter denne filmen er Grant virkelig så død.
Hva skal han finne på i framtida?
Skal han planlegge togran sammen med Richard Harris og Peter Sellers?
Skal han spille Humlesnurr?
Kan han bli transvestitt i en Eddie Murphy-film?
Jeg tror han for framtida må spille hukommelsessvake humrefedre i Jane Austen-filmatiseringer for færøysk TV.
| 0
|
700992
|
Da drittsekkene var unge
Det fantes ingen ting før Woodstock.
The Beatles hadde holdt på noen år, men de var egentlig bare en slags Abba som spredte problemfri kor-glede og ugjennomtenkt småborgerlighet blant de allerede lykkelige.
Woodstock hadde nok ikke så stor musikalsk betydning, men som febermål i samtids-rauå var festivalen mektig:
En halv million unge mennesker med sjikanerte hårfasonger kjempet seg romantisk gjennom de amerikanske Bjerkreim-bygdene for å nå fram til et jorde der friheten fra alt ble feiret og følgelig oppfunnet.
Det var en slags «build it, and they will come»-mytikk over Woodstock, for en halv million mennesker nådde fram og én million til forsøkte – og de hadde ikke lest i VG på forhånd at dette kom til å bli en fæst.
De kjente uroen i de røde blodlegemene.
De kjente lengselen eller frihet fra alt.
Ungene som kom til Woodstock hadde ikke med seg slåsshansker og boksepils, og de kom ikke for å hive stein på klassepurken.
Innsikts-medisinene de brakte var nok ikke spesielt sunne, men hensikten var å dyrke skjønnheten og det irrasjonelt vennlige helt fullstendig uten hemninger.
Fram til 1969 var mennesker i vesten arbeidsdyr med plikt-spasmer, garasje-drømmer og gulrot-avhengighet.
Woodstock-generasjonen ble mer som prinsesse Märtha Louise:
Etter at jeg spiste tante Mari Johannas kaker oppdaget jeg Guds ansikter i mosen, og så får heller Dagbladet drite meg ut.
Det er en skjønn scene i filmen der den maur-streite hovedpersonen kommer til de to syre-sutterne i teltet og blir forført til en slags visuell frigjøring.
Han ser verden gjennom øynene til en overspent cerebral demon, og virkeligheten blir aldri mer den samme.
Folk som har sett markene bølge i psykedeliske tsunamier blir egentlig ubalanserte bylivs-buddhister og setter seg til og glemmer selvangivelsen.
Woodstock var et bortgjemt fjøs-sted der melkebøndene hadde arvet jorden til sine solide redneck-røtter.
Woodstock avviste en rockefestival, og ved sånne paradoksale tilfeldigheter som styrer verden overtok nabobygda musikk-arrangementet.
Et tidligere ukjent hoff av far-out-hviskende næringshippier inntok utkanten i staten New York.
Filmen handler om en sønnen til en jødisk motelleier.
Som en gratis-passasjer i Paradiset opplever han frigjørelsen fra alt som gjorde livet streit.
For den moderne tid ble frihetsbegrepet oppfunnet og utformet og utprøvd fra 1969, året som halvveis beskrev en samleie-form som var ulovlig i Texas.
Vi lever nå i den post-liberale strømvirvel da en voksen generasjon unghets-flyktere forsøker å holde klart for seg hvem de egentlig er, siden de ikke er snille hippier lenger, men effektive pengeflyttere og administrerende direktører og analytikere og jurister og behandlere og behandlere og terapeuter og drittsekker og ting.
La oss be for dem til de bølgende enger og håpe at de får øye på skjønnheten igjen.
Ikke ved mer piller eller svimaneter.
Det har de nok av.
Med musikk.
| 1
|
700993
|
Gubben som fløy forbi Paradis
Dette er en særegen, vittig, sår og rar animasjonsfilm, og noen ganger kommer unger til å undre seg når de voksne ler.
Visuelt er den frodig og fargerik og full av fabelfrie frik-figurer, men handlingen er sår og lett-filosofisk.
Fra de er barn sammen drømmer ekteparet Fredricksen om å komme til det eksotiske stedet Paradisfossen.
Men som frie mennesker flest anvendes årene til hverdagslige ting, sykdommer og privatliv.
Da Ellie dør fra 78-årige Carl, og renoverings-fascistene vil ta huset, da utstyrer han sin gamle bolig med gass-ballonger og flyr av sted.
Uheldigvis med en velmenende liten speidergutt som blindpassasjer.
Den gamle mannen har fjes som en sprukken prostata og humøret til en døv og tannløs doberman.
Men han er frisk i sine forehavender.
«Up» blir en underlig reise til fantasiens rike, for der treffer 78-åringen eventyreren som var helten i hans barndom – og som følgelig må være rundt 108 år gammel.
Men den fanatiske utfarts-forbildet er sprek nok til å avsløre seg som bikkjeførende villmarks-skurk som vil fange den fargerike og grovt naive vimsefuglen.
Speideren og gamlingen kaster seg inn i kampen for den frie Kevin, og så oppdager drømmeren hva som er det egentlige eventyret i livet:
Hver dag er eventyret.
Den er søt.
Den kjøper vi.
Dessuten er det deilig fortalt, den er en melankolsk og bittersøt Pixar-film – og blurayen er skarpere enn virkeligheten.
| 1
|
700994
|
Buhu, dama mi fant en pen fransk kelner
Jeg har et forbehold som jeg burde holdt kjeft med:
Da det hadde gått en drøy time var jeg så lei av det intense flaksesnakket til de oppstemte mennene at jeg slutta å følge med.
Hvis det mot slutten ble sagt noe vesentlig om dedikert samliv og bitterheten til alle som har misligholdt det, så vet jeg ikke det.
Jeg vet bare at teater-liknende filmer som denne er nesten uutholdelige når replikk-materialet ikke fungerer bra.
Det starter bra.
Ray Winstone ligger strak ut i herja hus, og Nilsson synger «Without you».
Så underforklarer filmen at han og noen sjabre pub-kamerater kidnapper den utro Winstone-fruas freske, unge elsker og stenger ham inne i et tungt Narnia-skap mens diskuterer hva de skal gjøre med ham.
Han blør litt, men den verste straffen blir å sitte på stol og lytte til den åndelig uformuende tourette-foreningens demonstrativt kvinne-foraktende visvas.
Til og med Tom Wilkinson virker uvesentlig, og John Hurt likner en tannete jerntang i dress, med hårfasongen til det norske bronselaget fra 1936.
Verbaliteten veksler mellom det tilbakestående og det velforma på en ulogisk måte som bare betyr at manusforfatteren ble revet med og ikke orka luke i sine egne setninger.
Winstone er god i biroller, men han har ikke soliditet til å holde gående en monolog om ekteskapets hellige strevsomhet.
En slags blogg egentlig, bare at det lukter A4-ark på lang vei.
Til slutt er det så langtekkelig at tidsfølelsen får gnagsår.
| 0
|
700995
|
Kilmer i puslete gangsterjabb
Val Kilmer har tung LO-frakk fra 1957, han har bukkeskjegg og sint holdning i parken.
Utover det er han en kontemporær duste-gangster som skal fordele penger etter et kupp, men tilsynelatende kommer i konflikt med de upålitelige helerne sånn at det ender med halvhjerta løping, småskyting og dårlig arbeidsmiljø.
Det verste ved filmen er at Kilmer treffer en liten nysgjerrig gutt i parken, og manusforfatteren bruker dette eddiemurphyske menneskelighetspåfunnet som kapittel-verktøy.
Etter en stund gjorde jeg en avtale med meg sjøl:
Hvis den gutten fremdeles er med om ti minutter, skrur jeg av filmen for resten av livet.
Han ble borte litt.
Kilmer blir en slags telefonplager-frik som ringer i øst og vest som en mann som vet han skal dø.
Han plager dattera si, han plager kjæresten sin, han plager eks-kona si, og der dukket guttungen opp igjen!
Jeg spolte.
Så kommer Jimmy Espinoza inn i filmen, latino-gangsteren som er så tøff at han skjøt sin egen mor.
Men jeg tror ikke jeg vil se en film der skurken har tango-navn.
Jeg spoler.
Guttungen dukker opp, og Kilmer kjøper en leie-onkel til ham.
Så dytter forbryterne hverandre i parken.
Jeg kunne godt ha fortalt slutten også, men dere ville komme til å spole anmeldelsen.
Det er en skam med Kilmer.
Han ble laget for å bli uvenner med folk og spille magnetiske filmer.
Denne var tenkt som indie-drama, men de som kjøpte filmen, laget action-scener som de plasserte inn i den i ettertid, med body double for Kilmer.
Men guttungen hadde de med hele tida.
| 0
|
700997
|
Den beste filmen noensinne
Rett fra den kliniske utekulden, uforberedt på annet enn det forutsigbare, fikk jeg se den beste filmen jeg noensinne har sett.
Den japanske «Departures» har kvaliteter som jeg aldri hadde klart å forestille meg eller be om, og den skaper dem med en sentimental enkelhet som tar pusten fra deg.
Den handler om en ung cellist som oppdager at han egentlig ikke er flink nok som musiker og bestemmer seg for å vende tilbake til hjembyen for å leve billig.
Der finner han et annet yrke som på en måte tar opp i seg musikkens egenart.
Han blir assistent for en likbekleder.
Han som med familien som sørgende tilskuere tilbereder et dødt menneske for avskjeden.
I et enkelt ritual vasker og sminker han liket.
Håndbevegelsene er som en dirigents anvisninger, og fordi den egentlig trivielle handlingen blir utført med en respektfull innlevelse som likner andakt, blir den dødes siste forandringer på jorden til en sakral ting og et stoppested i menneskers liv der de ved ansiktsuttrykk eller ord forteller hva de egentlig føler.
Alt er perfekt i denne filmen.
Den erfarne lik-beklederen, med en hundetungt alvorsansikt som føles profetisk hver gang du ser ham.
Den litt overspente sekretæren.
Den forskrekka unge mannen som kommer hjem etter sin første berøring med et dødt menneske og klamrer seg til konas levende kropp som en besvergelse.
Dette er av de enkelt-bildene der du får følelsen av at nå går det hull i tilværelsen, nå strømmer det noe vanvittig ekte ut og jeg håper jeg ser det.
Historien følger forskjellige følelsesløp.
Den unge mannen var en gang en djupt såra gutt, for faren dro fra han og mora.
Han er innestengt snill, og han har en uferdighet ved seg som delvis fullføres når han sitter ved celloen og regissøren lager usjenert bilderomantikk som i dødens nærhet er så sterk at kroppen svir.
Dessuten liker ikke folk de som tar i lik.
De kalles skitne.
Fordommene mot og redselen for døden konkretiseres både ved kameraten som ikke vil kjenne ham, og kona som ikke vil bli tatt i lenger.
Det er djup og sår bitterhet som ikke bare gjelder filmens alvorlige yrkesmann, men også den unnlatelse av dødsnærhet som motvilje skaper.
Innimellom mange helt forskjellige, men aldeles fantastiske, likbehandlinger går handlingen logisk framover mot en uventa, men logisk slutt.
Filmens sjel er en tilforlatelig høytid og en ujålete og lite prangende respekt.
Hva denne respekten egentlig gjelder, vet jeg sannelig ikke — jeg bare kjenner at verden blir bedre når du kan kjenne den.
Skjønnheten er av og til nesten sjokkerende sterk.
Krematørens enkle andakt over sin beste venn før han trykker på knappen.
Den angrende sønnen som får stirre inn i flammene som skal ta mor hans bort.
Og musikken.
Den driver en romantisk og organisk infiltrasjon av livet, som om den i seg sjøl var en bekjennelse.
Jeg tror ikke at jeg på noen måte har klart å beskrive «Departures».
Om noen år skal jeg forsøke igjen.
I mellomtida vil jeg si:
Alle dere som har følt kjærlighet, sorg, redsel og undring bør gå på kino.
Sitt i ro.
Ta imot.
Det kan komme til å verke i hele kroppen.
| 1
|
700998
|
Fascinerende møte mellom gutt og troll
Pedagogiske lignelser er en potensiell fallgruve.
Men trollene som 12-åringen møter i skogen, er så tøft iscenesatt at man blir rent betatt.
Da går det bra at en god porsjon menneskekunnskap lirkes inn på kjøpet.
Først tror du at filmen blir en realistisk skildring av det ensomme, sinte barnet i en familie der far har flyttet ut.
Lillebror Max leker alene i snøen, han leker alene med kosedyrene sine, han føler seg mobbet av søsteren og hennes venner, han hater at moren har en ny kjæreste.
Men er ukontrollerte raseriutbrudd — som Max Records spiller godt - den rette måten å takle livets fortredeligheter på?
For å svare leder regissør Spike Jonze (Being John Malkovich) oss over i fabelens verden.
Overgangen truer en stund med å havarere i overdrevne bølger.
Men så trer den visuelle magien inn da vulkanlignende ild kommer til syne.
Jeg sier ikke mer, bare gled dere til synet.
Det er lekkert gjort.
Troll og andre fantasiskapninger som Max blir kjent med i huttetu-skogen, er vidunderlig laget.
Her er geitebukken med selvironi, fuglen med det store nebbet, et vesen med nese- og kuhorn og troll med sørgmodige fjes.
Aldri særlig skremmende, bare veldig store og med kraftige klør, målt mot en liten menneskegutt.
Jonzes valg av øde skog, klippelandskap ved havet og ørkendyner et sted i Australia skaper en storslått setting rundt lekene som Max og huttetuene utfolder seg i.
Å, så flott det er.
Men visuell bravur alene ville blitt kjedelig om ikke regissøren holdt så grundig fast i de psykiske spørsmålene Max strever med.
Jonze lykkes i å få trollene til å uttrykke menneskelige følelser og reaksjoner.
Her kommer et klimaks som virkelig gjør inntrykk.
Så er eventyret ute.
Gutten tar med seg ny visdom hjem til mor.
Jeg savner allerede trollene.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av originalversjonen med amerikanske stemmer.
Filmen vises også med norsk dubbing.
| 1
|
700999
|
Vi er alle romvesener - hihi
En først og fremst deilig liten animasjonskomedie med et stort innhold (rydd Kulturbiblioteket!):
Vi har en homo-sentrisk tilværelses-oppfatning, men det gjelder romuhyrene også.
Naivitet er verken skadelig eller kriminelt.
Filmen starter på en deilig, femtitalls-corny alien-planet der ungene ser sci-fi-filmer om nifse humanoider, men ingen tror egentlig at menneskene finnes.
Her regner det småstein, og her tisser bikkjene grønn zalo-syre så lyktestolpene visner.
Folka ser ut som barne-TV-frosker fra halvtimen før seks.
Alle 51-erne har Andeby-nakne underkropper uten kjønn, men jentene går i skjørt, og siden dette er en familie-anmeldelse skal jeg ikke minne noen på hva som er den egentlige hensikten med skjørt.
Til denne planeten kommer en astronaut midt i hagegrilltimen.
Deisende ned i veistøvet med sine disco-digre åttitallsstøvler, og med et amerikansk flagg i hånden.
Han planter det midt i forstadsidyllen, mens grillerne seg måpende på.
Slik kommer en vennligsinna, konvensjonell og poengrik liten komedie i gang.
Den inntil da tvilende planetarie-kuratoren må hjelpe astronaut Chuck med å komme tilbake til skipet sitt uten at den gresshoppe-gretne vitenskapsmannen har sagd ut hjernen hans (Starman-syndromet).
Det går ganske fint.
Filmens clasohlsiske kjæledyr-spesialitet er en liten pionerrobot med webcam-tryne, og det var han som skulle ha sendt hjem bilder av grønne vesener — men han var programmert til å samle stein.
La meg også nevne at våre venner i verdensværelset syntes at en iPod med «Macarena» må være det ondeste våpen som noensinne ble oppfunnet.
Noen av de norske stemmene har karakter.
Men for mange er funksjonær-flate og uvedkommende.
Stemme-dubbere bør se den norske versjonen av «Lille kylling» hver dag.
| 1
|
701000
|
Winslet er den største
Helen Mirren (som er den nest største) har sagt at det ikke finnes kunstnerisk nødvendige nakenscener i film.
«The reader» må være unntaket, for den nærgående intimiteten i starten av filmen er historiens bærebrett, om man kan bruke et så trivielt bilde på en utsøkt poetisk handling.
Femtenåringen Michael (utrolig spilt av tyske David Kross) gjennomgår flere års utvikling i møtet med den 36-årige trikkekonduktørens generøse kropp, og vi kan se at han blir knyttet til den som ved en fornyet fødsel.
Kate Winslet kan kle av seg på en lyrisk-saklig måte som får hudfargene hennes til å se ut som en ikke-mystisk stadfestelse av plutselig, usjenert og sakral skjønnhet.
Den første timen av «The reader» er en sunn påminnelse om at kjønn & kjærlighet ikke er komiske livs-ingredienser, men handlinger som utvikler menneskenes følelser og forstand uten fartsgrenser.
Jeg er en privilegert anmelder, for jeg leser ikke om filmer på forhånd.
Så jeg visste ikke hvor handlingen skulle hen.
Berlin 1958, og verdenskrigen og nazismen virker egentlig betryggende på avstand.
Rundt de to uensarta elskende bygger tyskere opp en ny nasjon.
Så blir Hanna Schmitz borte for den unge mannen, og han ser henne ikke igjen før han som jusstudent ved Heidelberg overværer en krigsforbryter-rettssak.
Hans elskede Hanna var vakt i Auschwitz.
Hun var med og stengte dørene da 300 jøder brant i hjel i en kirke.
Professor Bruno Ganz utfordrer studentene:
Hvilke lover skulle hun ha fulgt?
Den forskrekka tiltalte Hanna svarer dommeren:
Det var jobben min.
Hva ville du ha gjort, herr dommer?
Hun var et enkelt menneske som elsket å bli lest for og ellers gjorde det hun ble bedt om.
I retten oppstår også filmens smertelige Peter-paradoks.
Den unge studenten har en viktig opplysning som ville ha endret straffen for hans elskede Hanna, men da må han røpe at han kjente en krigsforbryter intimt.
Han velger slik Hanna gjorde det:
Den letteste utveien.
Den som krever minst av den som velger.
Som Peter ved Jesu kors.
Hanen galer friskt for alle de som svikter sin integritet.
Men fjærkreet har det så travelt i vår felles hverdag og er så hes at ingen hører det lenger.
Den forskremte trikke-konduktørens spørsmål henger igjen som filmens finurlige budskap:
Hva ville du ha gjort?
Ville du ha utsatt seg for smerte og muligens død ved å åpne kirkedøra for jødene?
Ville du ha ødelagt ryktet blant fordomsfulle medstudenter ved å bekjenne at en eldre krigsforbryterske var elskerinnen din?
Hvor modig er du egentlig?
Fravær av mot er en filosofisk og eksistensiell pinlighet som vi sjelden tar inn over oss.
Her er den skildret med en sensualitet og sorg som nesten tok pusten fra meg.
Dropp sluttscenen med Lena Olin som jøde i New York.
Hun er et amerikansk alibi.
| 1
|
701001
|
Smertens estetikk
I dette krimdramaet er to ukjente, unge skuespillere så gode at man nesten ikke merker handlingen.
Husker du den langhåra, sjenerte gutten som var Kim Basingers elsker i «The door in the floor»?
Fem år etter spiller Jon Foster en drapsdømt ung mann som forlater fengselet for å leve fritt og forandre seg i morgenklarhetens kalde rehabilitering.
Russell Crowe spiller politimannen som tror han vil drepe igjen, en nedstemt mann med en visjon, men nesten uten røst.
20 år gamle Sophie Traub fra Canada er filmens lille sensasjon.
Hun spiller mjuk-stalker med en kjølig, livstrøtt unghet som både er skremmende og rørende.
Mange dystre nattefugler flakser i denne filmen, men stilen er så rein og skuespillerne så urovekkende at man glemmer at handlingen virker merkelig.
Filmer om unge lovbrytere pleier være idealistiske.
I «Tenderness» skjønner vi fort at den triste psykopaten alltid kommer til å drepe, men hvem blir det neste offeret hans?
| 1
|
701002
|
Murphys syttifemte lov
Jeg har en drøm.
Jeg forestiller meg at Eddie Murphy får halspastiller og testosteronsjokk sånn at han plutselig spiller den voksne og kjappkjefta, men også tøffe versjonen av Beverly-Alex.
Ikke mer kjerringjabb.
Men det finnes dessverre alltid en Murphys lov.
Den er at Eddie har valgt å spille film som en kråkete, umusikalsk tivoliklovn også når han kunne vært helt streit.
Så hvorfor gidder vi?
«Imagine that» er egentlig en litt for avansert barnefilm om en travel businesspappa som oppdager at datteras fantasifigurer kan forutsi børs-bevegelser.
Vel.
Vi vet hvordan det går.
Pappa finner ut at han kan bruke Drømmehage-sjamanene i kampen mot den langhåra finans-indianeren Thomas Haden Church, og på det viset oppdager han livets ukommersielle viktigheter og dukker opp på datteras skoleforestilling – men så blir han selvsagt en finans-suksess i tillegg.
Jeg er så vidt i stand til å overse slektskapet med Whoopi Goldberg og det pinlige faktumet at hver gang afro-amerikanere lykkes i næringslivet, er det en slags voodoo-vits.
Men filmen ender på rauå i poopen, og det var det.
| 0
|
701003
|
Jaktscener med Aqua-Lene
Det starter med barne-TV-jazz over strandsteinene og vidvinkelfotografering.
Livets skjebne forvellet av en suicidal bass.
Vandrende fortellerske ser inn i kamera.
Meta-møkk, tenker du, og så dukker Lene Nystrøm opp med sine to barn og sin Far-til-fire-streite advokatmann.
Etterhvert strammer filmen seg opp til en handling, og den er dessverre som en skandinavisk livsfrise av furtne fordommer.
Lars er trailersjåfør, så han drikker, slår og røyker hele tida foruten at han er praktiserende rasist.
Alain er innvandra flyktning fra Balkan, så han får skylda for drapet på Bestemor Mei, sånn at den kristne forsvarsvennen Ingvar går fra konseptene og setter i gang en parodisk utkant-lynsjing som minner om den tyske sekstitalls-filmen «Jagdszenen aus Niederbayern».
Det var en film som gledet alle heftige ikke-nazister med at befolkningen i Bayern fremdeles var brunere enn schäfer-bæsj.
Ole Bornedals film er forferdelig hinsides det meste.
Kanskje har han forsøkt å lage en streit thriller.
Det er i såm fall apokalyptisk mislykka.
Men Aqua-Lene kan sikkert bli en ålreit skuespiller hvis noen leier henne til lettbeint romantisk komedie om utro husmødre.
For eksempel sammen med Thomas Giertsen.
| 0
|
701004
|
Engelske vampyrlesber på landet
Denne filmen ble til fordi noen syns tittelen var kul.
Det er helt sant.
Gutter drar på fottur og kommer til avsides engelsk (finnes ikke noe avsides England) taverna for miniskjørt-bunnies i hippiebuss.
Trudi går for å dusje vekk den innestengte manus-stanken, men fantomdame med konturene av fru Beckham sviver i småskogen, og Trudi forsvinner.
Den kyske guttebriten treffer hyggelig lys jente, men da dukker eksen opp med nyslipte hjørnetenner og hvitt blod.
I England blir alle jenter lesbiske vampyrer på attenårsdagen.
Men OK, alternativet er å date engelske menn.
«Lesban vampire killers» er en koselig film med dagligdagse arbeiderklasse-fenomener som fising, dildosverd, onanering og så mange farga lyspærer at filmen ser ut som om rydding av juletrefest.
Tjukkasen spidder prestedattera.
Det kunne vært en fin tittel på en krimroman.
Paul McGann fra «Whitnail and I» spiller den poengløse presten.
Damene ser ut som plast-tilbehør i Dropsen-poser og ville ikke blitt gift på en ungkars-festival i grillstaden Lyngdal.
Alle likner på mora til Life of Brian.
| 0
|
701005
|
Clooney er verdens kjedeligste mann
Noen må restarte «ER» sånn at George Clooney kan komme i fast arbeid.
For øyeblikket kjeder han oksygenet ut av kinopublikum i to filmer.
Tenk på det:
Mannen var til og med kjedelig som Batman.
Jenter er privilegerte.
Hvis en mann sier at han liker Pamela Anderson, blir han ikke bedt i utdrikningslag på UiS en gang.
Men ei dame kan ustraffa si at hun elsker George Clooney, sjøl om fyren både har mindre mimikk og mindre bryster enn Pamela Anderson.
Det er noe feil med nåtids-konseptet film.
En mann på kino skal komme ridende inn i småbyen Tuxedo og skyte kvegeiere mens han tenker på nabodattera Susanna som han elsker over alt i verden.
Han skal krype hostende ut av sitt aller beste skinn av bare ulidelig lidenskap og spre roser og verselinjer i rennesteinen.
Han skal ha musketer-hatt og edelt sinn og han skal ikke feie over flyvertinner, men urettferdigheter.
«Up in the air» er en uformelig film med en sentimentalitet av den sorten som gjør at folk griner ved tanken på at det kan ha vært en hund i Sachsenhausen.
Clooney er ansatt for å si opp folk ansikt til ansikt.
I 322 dager i året reiser han over hele USA for å gi ulykkelige mennesker sparken.
Men poenget med filmen er ikke at noen burde ta ham ut på herredassen og slå ham i hjel med knudrete stokk.
Poenget er at det blir leit for ham da ei tynnrøysta, psykologi-utdanna korpiekylling innfører effektivitet i hans eget selskap:
Herfra skal de si opp ved webcam.
Clooney er av den gamle, hederlige sorten som ikke-føler ting ansikt til ansikt, så han er indignert.
Den forkomne næringslivsdokka må følge ham rundt omkring for å lære hva menneskelighet skal brukes til:
Si opp folk med de rette setningene.
Det blir mer synd på mr C.
Han treffer ei heftig-reisende dame av den sorten som skryter av flytoalett-sex med mjuk-mekanisk telefonventer-stemme, så du ett øyeblikk tror at hun er en Jack Nicholson-transvestitt.
Dermed blir den antakelig mer enn 50 år gamle checkinkø-ferkeren følelsesmessig for første gang i sitt liv, og det er ikke satirisk eller patetisk eller rett og slett magevendende.
Nei, det er søtt og sørgelig.
Å, hvorfor har ikke jeg familie sånn som alle de andre.
Å, hvor ensomt det er å fly rundt og ødelegge andre menneskers liv så de hopper fra bruer og styrter ned i desperasjon.
Lonely at the top.
Fullt fortjent.
Ferdig med det.
| 0
|
701006
|
Som spy i fri fart
Kjøttbolle-filmen er uspennende, usjarmerende, uappetittlig og umorsom, men på et vis handler den i hvert fall om gladmat— og kulturbyen Stavanger.
Handlingen er innledningsvis hentet fra «Lille kylling» og den klamphogger seg uelegant fra laboratorie-nerdens pappa-kompleks til et gjenkjennelig animasjonskaos der alle slags umulige ting skjer i rask rekkefølge.
Det er som å se spy i fri fart.
Men filmen handler altså om et uvesentlig kyststed som i alle år levde av sardiner.
Men sardiner smaker ikke som Grandiosa, så ingen vil ha dem lenger, og kystbyen Swallowfalls forfaller.
Det liker ikke ordfører Shelbourne (nesten Sevland), så da den fortvilte oppfinneren Flint faktisk forårsaker at klissete og overflødig junkfood begynner å regne ned over byen, ser ordføreren mulighetene.
Han sier «Jeg vil ikke være ordfører for en liten by, men for en stor by» og mener at kulinarisk overflod kan komme til å medføre turisme.
Derfor blir den overfladiske dustebyen en slags For Mye Av Alt-hovedstad.
Men siden alle med lab-frakk er etterkommere av trollmannens læregutt, går det skikkelig gale, for oppe i stratosfæren muterer og emulgerer pizza og gelé, sånn at hele jorden bombarderes av ekle matvarer.
Det nytter lite at vår mann Flint forelsker seg i et værdame som han tilbakefører til hestehalen.
Filmen er overstadig og kaotisk grapsete som en tre-åring med smalahove og karamellpudding.
Kanskje er det tegningenes skyld.
De er egentlig litt for ufikse til at maten får den barnebursdags-groteskheten som den ble tiltenkt.
Med mer detaljerte tegninger, bedre replikker, sterkere rollefigurer og i hvert fall antydninger til handlings-originalitet kunne filmen blitt en bad taste-begivenhet.
Kanskje.
| 0
|
701008
|
Stil-fabel om NHO og de
I Arild Østin Ommundsens finansfantasi «Rottenetter» skjer det ikke én eneste troverdig ting, og det er filmens styrke.
Bok-krim bruker språket som Verfremdung, for at de med normalt antenne-utstyr skal oppdage at de ikke leser en fortelling om virkeligheten.
Ommundsen har valgt en så utfrika og gjennomført filmstilisme at sjøl en blind mann med potetsekk over hodet skal skjønne poenget:
Vi befinner oss i en fantasi, eller rettere sagt, vi befinner oss i en fri forestillingsverden der grådigheten og samvittigheten kjemper sine frodige dostojevskijkamper i sårt sinn.
Helt fra de første bildene tenkte jeg:
Men dette skjer jo ikke.
Den pertentlige rodericken i fin bil på Høgjæren har en visjon om noe som kan skje, har skjedd eller skal skje.
Finansverdenen er en forvokst svulst på velstandsamfunnet, og vi er alle påvirket av de tynne pengeflytternes ufølsomhet.
Hvordan ble de sånn?
Ble de ikke født av kvinne og vokste de aldri opp i ei omsorgsfull folkestue med pledd og potetmiddager?
Jo.
Mennesker blir vulgære drittsekker fordi vi lar dem få lov, og fordi samvittigheten gikk ut på dato som fossilert fortidsfenomen.
Hos hovedpersonen i filmen tørner primitiv overlevelses-filosofi, kjærlighet og omsorgsevne sammen i et surrealistisk bildedikt om ambisjonenes vulgaritet.
«Rottenetter» blir en helvetesvisjon med egoet som den selvfølgelige satan.
Stilsjongleringen er deilig.
Noen scener befinner seg i utkanten av Twin Peaks, med davidlynchske rødheter og bortskremt realisme.
Andre scener er glorete som om de parodierte en politisk forferdet Wam og Vennerød-film.
Framstillingen av kvinner er enestående i norsk film:
Damene sitter eller beveger seg i bikinitopper og strømpebukser gjennom hele filmen, som et konstant pubertets-tablå og en nesten revy-vittig markering av kvinnerolle som trofé og belønning i rike menns verden.
Videre:
Arbeiderklasse-heimen til Kristoffer Joners fagrørsle-helt ser ut som ei dokkestue fra 1950-tallet.
Dette er stilige, ironiske sinnbilder, og figurene beveger seg i dem som Caprino-marionetter.
Rolle-figurene er også henrykt stiliserte som om de var farsefolk.
Christian Rubeck har den sjeldne evnen at han kan lyse opp et rom med smilet sitt, og han er logisk nok den virkelige personen i handlingen, som en Dante på lavakanten.
Fridtjov Såheim er fantastisk som finanspåfunnet Sagen, Espen Hana er appetittvekkende stilig som rik eksentriker i arkitekt-mareritt, Kristoffer Joner er som en skadd og desperat ulv i rollen som broren – og Silje Salomonsen balanserer fint i en rolle som er halvparten fiksjon og halvparten menneske.
«Rottenetter» handler om en liten gutt som ble bedt om å bli flink av sin sosial-darwinistiske far.
«Du kan og må bare stole på deg sjøl» er en destruktiv livsanskuelse som til slutt ender i at mennesker blir som de tynne pengeflytterne.
De som drepte USA mer enn Bin Laden noen gang klarer.
I et sivilisert samfunn skal rovdyr sitte i bur.
Men den egentlige kampen mot råskapen skjer i hodene til folk.
Det skildrer «Rottenetter» uten overtydeligheter i et land der overtydelighet er filmkunstens gud.
Når NHO-folka i nyhetsmedier klager over vanlige folks arbeidsmoral – tenk på «Rottenetter».
| 1
|
701009
|
Von Triers ville naturkvinne
Lars von Triers drama «Antichrist» er antakelig den beste filmen jeg har sett på ti år eller noe sånt.
Den nevrotiske dansken har laget en tematisk sjokkerende kjønnsrolle-fortelling som burde føre til at kvinner ble sittende stille i to døgn og bare kjenne etter.
Er jeg natur?
Blir jeg virkelig manipulert av en kontrollerende mannsverden og akademisk snusfornuft?
Von Trier har diktet en fabel om at kvinner er så mye vill natur at de ikke kan leve med menn uten at mennene blir lenket til en kvernstein.
Menn behandler kvinner som om de var barn, og kjønnskampen skjer mellom følelse og tanke, mellom natur og kultur.
Den gale dansken har diktet en så vakkert panteistisk film at du i mange scener får fornemmelsen av å kunne se for første gang.
Det er helt sant.
«Antichrist» starter med en genial konflikt rundt sorg.
Den lille sønnen til ekteparet Willem Dafoe og Charlotte Gainsbourg detter ut av vinduet og dør.
Det blir ikke skildret som en fæl hendelse, men lett og idyllisk som når snøflak faller.
Mora går inn i en kaotisk og desperat, uutholdelig sorg der hun forsøker å følge det sårede menneskets intuisjoner.
Hun vil ha lindring og anestesi i form av farmasi eller sex eller whatever.
Den instinktive reaksjonen på lidelse er sånn:
Hvis jeg skal overleve, må jeg først få vekk den verste smerten.
Men ektemannen hennes er terapeut.
Han bestemmer at kona ikke skal behandles med medisiner, og han bestemmer at hun skal lære seg å leve i sorgen ved å tre inn i den med psyko-terapeutiske bebi-steps.
Dafoe er det mannlige prinsippets pertentlige analyse-satan.
Den sjelelig skamslåtte dama er blitt redd for skogen, så han tar henne med dit.
«Nå skal du gå fra denne steinen til denne steinen».
Det er systematikerens kliniske lindring av livets uutholdelighet:
Nå skal du gå fra denne steinen til denne steinen.
Kvinnen gjør som mannen har sagt, og sier at det virker.
Men naturen i henne gjør opprør fordi hun har en annen opplevelse av ting.
Og det er her von Trier viser seg fram som den ypperste filosofisk-estetiske symbolskildreren i hele verden.
Kvinnen er en del av den natur der kaos ifølge eventyr-reven hersker, og hun kan høre eikenøttene skrike når de detter på taket.
Gainsbourg er som det fødende rådyret, hun tilhører skogens grønne mørke og er egentlig en et menighetsmedlem i Satans kirke, som er naturen.
Kristendommen og psykiatrien har brukt enorme ressurser på å temme kvinner, og det blir de til slutt hekser av.
Dama oppdager at hun blir hjelpeløst overstyrt så lenge ektemannen har føringa, så hun banker penisen hans og borer et hull til en kvernstein gjennom beinet.
Hun skrur klampen fast og forlater ham.
Da blir hun fri, bortsett fra at følelsen av at han må hjelpe henne henger igjen som et mumlende overjeg.
«Antichrist» er en så vakker film at jeg i perioder satt med måpende munn.
Dessuten er den filosofisk overdådig og potent.
Man trenger ikke egentlig være såkalt enig i det von Trier skildrer.
Sjøl folk som mener at kvinner er som skapt for sudoku, vil ha glede av filmens intense formidlingsevne.
Det aller viktigste ved von Trier er at han skildrer menneskene og de eksistensielle symbolene rundt dem på en måte som ingen andre i hele verden gjør, og han skaper en grotesk skjønnhet som av og til sitter i hodet resten av livet.
| 1
|
701010
|
Rob Lowe hjem fra krigen
Rob Lowe kommer hjem fra Irak i kamuflasjedrakt, som om noen ba ham imitere firfisle.
Han kommer fra et traumatisk møte med krigen i Irak, og han har fargerike grøsser-hallusinasjoner uten at mobiltelefonen har skylda.
Den skadde soldaten ser brente lik i senga, han ser zombier i kjøleskapet, og det er ikke langvarig lagra julemat.
Han ser en irakisk jentunge som døde fordi hun og familien kom inn i krigssonen.
Mannen burde gått rett til bedriftslegen, men i stedet leser han bøker om spøkelser og oppsøker en ekspert.
Oraklet sier at spøkelset er ute etter familien hans, og det ender med at krigsveteranen reiser av gårde for å finne ut av en arabisk student som ble brent.
Da kommer omsider poenget med en film som lenge var en litt skamfull grøsser som ikke helt ville innrømme at den handler om noe så dumt som spøkelser.
Rob Lowe var en framsidefin åttitalls-kjendis, og for øyeblikket funker han vel bare som TV-hooter for de behagelig voksne som ser 81 episoder av «The West Wing» og syns at menn i dress er sexy.
Han er fin i uniform også.
| 0
|
701011
|
Ujevn komedie fra glade nybegynnere
Å være morsom er krevende.
Du bommer hvis du serverer den gamle «vitsen» om at ringeklokka røper at Friedland bor i huset.
Men på det nivået har dessverre «Tomme tønner» lagt seg litt for ofte.
Nå er det noe søtt barnslig over guttehumoren til manusforfatterne og regissørene Leon Bashir og Sebastian Dalén.
De lar tre småskurker, Ali, Nico og Bobby, krangle gjentatte ganger om hvordan de skal hoppe over et gjerde idet de skal gjøre innbrudd.
Det hadde holdt med ett lynkjapt eksempel på slikt tøv for å ironisere over gjengens amatørmessige ferdigheter som kriminelle.
Bashir og Daléns regidebut er høyst ujevn.
Det finnes scener med gnist og humør som du vil humre godt av, men også humorstunt som ramler døde om.
Det deltar drevne skuespillere som gjør en grei nok innsats, som når Kim Bodnia knurrer og viser klør i rollen som Oslos krimkonge.
Men det er først når Bjørn Sundquist entrer scenen og vil styrte Bodnias figur fra tronen, at det oppstår et vidunderlig øyeblikk, breddfullt av humor.
Nordlendingen Sundquist eksellerer i skuespillerfinesser han har finslepet gjennom utallige år.
Slike øyeblikk er dessverre for få.
Finnmarkingene Stig Frode Henriksen og Tommy Wirkola, kjent fra «Død snø», har ennå en laaaang vei å gå som skuespillere, i likhet med Leon Bashir, Anders Danielsen Lie og Farrakh Abbas i rollene som småskurker.
Scenen der tre venninner møtes på gata i Oslo, er pinlig dårlig fordi iallfall den ene birolleinnehaveren er elendig.
Da går det langt bedre med Kristoffer Joner og Vegar Hoel i hver sine skurkeroller.
Rogalendingene er for lengst forbi nybegynnerstadiet som så mange andre i filmen befinner seg på.
Hva det handler om?
Plottet kan absolutt holde til en gangsterkomedie:
Utallige kjeltringer i Oslo prøver å holde geskjeften sin gående, men heroinlast, tyveri av sjelden, utstoppet falk, samt spritsmugleri vikles inn i hverandre på måter ingen hadde regnet med.
Oppfinnsomheten er til tider grenseløs, både hos manusforfatterne og fiksjonens aktører.
Tenk deg så at alle handlingstrådene klippes mot hverandre, tidvis i et så høyt tempo at det nok er parodisk ment, men der jeg like gjerne kaller det mangel på rytmefølelse.
Overraskelsen kommer til slutt da komedien munner ut i et ruspolitisk innlegg.
Det er lett å forstå at Kristoffer Joner ville delta i denne filmen!
| 0
|
701012
|
Menn som stirrer filmer i hjel
«The men who stare at goats» består av én eneste god idé, og den varer så lenge at du rekker å bli lei av den.
Og så er George Clooney med.
Universet er lei av George Clooney.
Den gode ideen er enkel og fascinerende:
La oss lage en film om menn som forsøker å stirre i hjel geiter.
Enda bedre:
Tenk om det amerikanske forsvaret i all hemmelighet fikk for en hemmelig avdeling for jedi-riddere som kunne bruke Kraften til å bekjempe fiendene?
Som Saturday Night Live-episode kunne ideen blitt en legende.
Som halvannen time kinofilm er resultatet den paradoksalt bokstavelige ørken-vandringa, for i mesteparten av filmen smurfer Clooney og Ewan McGregor rundt i deler av Irak uten postnummer.
Den nerdete fortellerstemmen fra Sundance-boden messer antennefritt om sine eksentriske newage-ting, og Clooney forteller skrått satiriske historier om arrogansen og naiviteten i verdens største militærmakt.
Jedi-riddere.
Hi hi.
I det første bildet stirrer offiseren Stephen Lang fordi han forsøker å tilintetgjøre veggen, og deretter løper han nesa boms i den.
Det er en stilig start, og verken forfattere eller regissør aner hva de vil med den.
Allerede fra tredje og fjerde scene begynner limings-svakhetene å vise seg:
Den ene delen av filmen er den som virkelig ønsker å fantasere frodig om folk med spesielle egenskaper, men den ramler av den delen av filmen som vet at det er noe tull som den må holde hekkan med.
Filmen blir som statskirka.
Tror og tror ikke på engler.
Hovedpersonen er en klisjé-amerikaner som mister kona si og gjør en desperat Seth Rogen-vri for å vinne henne.
Slik havner journalist McGregor i Irak, og der han treffer den psykiske spionen Clooney.
Clooney tror virkelig på åndens egenskaper, derfor venter vi anspent på den livgivende overraskelsen i historien.
Den kommer ikke.
Jeff Bridges kommer, i en rolle som kunne vært fantastisk, men dauer under vekten av forventningene.
Og så kommer faktisk o skrekk o gru den gamle syre-i-drikkevannet-vitsen.
Man kan bli både blind og død av å stirre på en idé for lenge.
Stirring drepte denne filmen.
| 0
|
701013
|
Søringan stjel vatnet vårt
Dette er en nisjefilm for de femåringene som er levende opptatt av Alta-utbøgginga og syns at gamle teite biler er tøffere en digre, nye feite Hummer-biler.
Pelle politibil er blitt en heftig opprører på etnisk grunnlag i den uutgrunnelige Nordlands-bygda Bodø, der fjernsynsmottaket er så dårlig at Glimt vinner over Manchester United.
Pelle jobber sjøl om han er sykmeldt, og politimesteren maser mye med det ulovlige arbeidsforholdet.
Pælle ska hold sæ vekk fra jobben i sjukmeldings-perioden, stikk imot Jens Stoltenberg, som mener at man skal ha daglig frammøte.
Men dette er Nord-Norge.
Måkene gnauler, vinden hyler rundt hushjørnene, hurtigruta kommer skeinende som en firkanta saftis i stormen og bergænseran stjel vatnet vårt.
Hvis folk har lege-erklæring på å holde seg heime, så kan de fiske til eget forbruk og bytte hjemmebrent, men ellers holde seg til Nav.
På et merkelig vis er det sånn at to hanseater og en gravemaskin kommer reisende sørfra og plutselig reiser både en demning og et flasketapperi, sånn at nordlændingan må betal søringan førr sitt eige vatn!
Sammen med en skakk og uforløst animasjons-oter forsøker den elektrifiserte folkevogn-bobla å få øvrigheta interessert i nærings-imperialismen, men politimesteren er opptatt av at ho Mette Marit skal komme på besøk, så da må dei sjølsagt gjøre stas på den fine søringsjenta i stedet for å trygge fiskebestanden, visesangen og retten til å drikke vatn rett fra krana.
Animasjonene er ikke helt av internasjonal klasse, og spenningen består for det meste i at Pelle må reddes opp fra skråninger.
| 0
|
701014
|
Klisjétynga gubbe-krim
Nei, denne bekreftelsen er jeg ikke lei meg for:
Gjensynet med den tragisk oppskrytte Stieg Larsson-filmen «Menn som hater kvinner» virket like uomtvistelig som flat hånd mot tynn kryssfiner.
«Menn som hater kvinner» er et overraskende ufriskt genre-streif i triste fordommer.
Den representerer en pinlig, seksuell dagdrøm om den intelligente, kjetting-tøffe ungjenta med det herja sinnet som bare kan finne roen på et gråhåra mannsbryst og en indignasjons-rusa, svensk Marvel-journalist.
Hver sin smak?
Denne gang begriper jeg dere ikke.
Hvordan kan reflekterte mennesker kjøpe den uappetittlige, utrangerte syttitalls-historien i «Menn som hater kvinner»?
En feira antikapitalistisk stjerne-journalist som får i oppdrag av den eksentriste godseieren å bo i hans detektiv-stuga for å oppklare forsvinningen til Harriet som ble borte i 1966?
På selveste julaften, som åpenbart blir feira med kjøttbullor og oppbrudd i den konfesjonsfrie delen av Sverige, tar han toget til Hegestad eller noe sånt for at Sven Bertil Taube skal fortelle hele slektshistorien sin mens det smørgåsbleike svenskemotljuset leker med rynkene hans slik utlevde portrett-fotografer gjorde før de gikk og drakk middag.
Det er så forbaska satt, det er kunstnerisk sett sidrævva og forslitt.
Er dette noe å bli så irritert for?
Har ikke krim alltid beveget seg rundt i et museum med fettete fingre på glassmontrene?
Jo, det er sant.
Men Stieg Larsson var ikke en koselig gammel engelsk dame med god tid.
Han markerte seg som samtidsskildrer og politisk refser.
Man forlanger at han skal leve opp til i hvert fall noen få kriterier for sannsynlighet, relevanse og god smak.
Det er grunn til å vente at han presterer noe som likner mer på vår skandinaviske hverdag enn nazi-seifing og forherligelse av åttitalls-repetisjoner av politisk sadisme.
Her er for mye gubbete generasjons-tull.
På åttitallet syntes de rosakledde hvitvinsdrikkerne at det var politisk gourmetisme at kvinner skulle torturere slemme menn.
I dag er seilerskoa deres såleslitte, og normale mennesker vet at torturister er psykopater.
De forherliger man ikke.
I dag vet vi også at demonisering av rikfolk som seriemordere og sadistiske nazier er billigvalg av forbryter.
I dag smiler vi nedlatende når den sentimentale, sjølopptatte superhelt-journalisten har avslørt kapitalistene, og blir utstøtt fra det gode selskap.
Ja, du kan tro!
I virkelighetens verden ville journalisten blitt en ny Jesus; han ville blitt overtvitra av elitistisk sympati og blitt programleder for et samfunnskritisk realityshow på NRK2.
| 0
|
701015
|
Sippete harry-idioti
Seann William Scott og Paul Rudd kjører en harryflammemobil som likner nytagga oljeplattform, og fordi de utagerer en trafikkulykke, må de gjøre samfunnstjeneste ved å ta seg av bisarre barn.
Den ene gutten (Christopher Mintz-Plasse spilte Fogell i «Superbad») driver med ridder-rollespill og er følgelig mer sosialt handikappa enn en kvinesdøl med sjakkbrett.
Den andre lille gutten er besatt av pupper, et nesten medisinsk uoriginalt komedie-paradoks som fører til at du hater alle scenene han er med i and your mother too.
Rudd blir dumpa av dama si Elizabeth Banks fordi han håner kaffekrok-servitøren som kaller brygget sitt for venti.
Han er lei seg og kynisk, og de to tvangs-velgjørerne avskyr selvsagt omsorgs-objektene helt fra starten.
Så kommer plutselig den sentimentale sympatien dettende like overraskende som forskermelding om forverra klima-katastrofe midt i valgkampen.
Det som ikke var morsomt, blir heller ikke rørende.
Har du noensinne prøvd å tygge isopor?
Sånn er «Role models».
| 0
|
701016
|
En velforma Marvel-harding
Dette er en velgjørende Marvel-filmatisering, for den oppfører seg ikke som en snill tegneseriedag i barnemuseet eller som den versjonen av «Rødhette» der ulven til slutt hyller Leger Uten Grenser.
«Punisher: War zone» er blitt moderne noir-film for de medie-filosofisk velvoksne; her skvetter bakhodene av folk som kreative bildelegginger av kokosnøtt-visa.
Innledningsvis tar The P. en johnwooisering av prismekrone, han svinger som en barneroms-uro med maskinpistoler som fraskyvskraft.
Lyset er fint og luksusvulgært, scenen er vidunderlig utlånt fra det rikholdige samtidsmuseet for stilisert voldsestetikk.
Fargene står til hverandre som pasienter med forskjellige influensaer.
Det er som de konkurrerer i sjukhet, og de henrykte bildene vil more estetiske hypokondere og de vil henrykke hypokondriske estetikere.
Punisher retter ut det brukne nesebeinet med en blyant.
Det er kult.
«The punisher war zone» skaper innledningsvis en form for avventende, skeptisk tålmodighet, men det går ikke så lenge før du oppdager at filmen faktisk funker.
Wayne Knight (Newman i Seinfeld) spiller Strafferens oppglødde væpner.
Gangster-kjekkasen fra åpningsscenene overlever glasskverna, men blir en slags Joker, en Batman-skurk.
Han skal ta Punisher sammen med den gale bror sin, som spiser sykehus-personalets nyrer uten bedøvelse.
| 1
|
701017
|
Jenta med truse i stedet for fjes
Denne grøsseren er en overraskende påminnelse om at det ikke er nok med ei passe tynnribba jente i hvite truser.
Odette Yustman ble hyra for at hun skal stå ved badespeilet med rompa til og forundre seg over at det onde barnet Jumby plutselig dukker opp mellom nervetablettene og pepsodenten.
Noen har tenkt at skinke er sannelig nok, for dama fikk utlevert ett ansiktsuttrykk ved fødselen i 1985, og det tar hun av og på som om det skulle være billig konfeksjon.
H & M ansikt.
W 24, L 30.
Hun ser for seg døde bebier og oppsøker først en rabbi og deretter ei gal dame som kjente mor hennes.
Det viser at nazistene har skylda, akkurat som hos Stieg Larsson, for det er de som har sendt den opprørske dybbuken inn i folk slik at Gary Oldman til slutt må ta en von Sydow med coaster på hodet og en katolikk som medsammensvoren.
Gravide kvinner bør ikke se denne filmen, for den har en form for livmor-bø som jeg ikke tror de vil like.
Den er ikke spesielt god heller, bare litt fornøyelig.
| 0
|
701018
|
Nok en film-indie-aner
Indie-regissører kommer til den vinterlige Sundance-festivalen i langt undertøy og beundrer hverandres kulhet som om de deltok i et rollespill.
Men ingen lager så kjedelige filmer som frie filmskapere fra USA (just another word for nothing left to lose), og «Choke» er et eksempel på hvor galt det kan gå.
Clark Gregg har laget film etter en roman av Chuck Palahniuk, og det blir jeg ikke imponert av resten av livet.
Fortellingen om mannen som går på sexavvenningskurs er ikke mye mer sofistikert enn en American Pie-film, og den flater ut på så mange underlige klisjeer at jeg en stund lurte på om jeg var vitne til en masochistisk form for intellektuell sjølproletarisering.
— Jeg kan ikke ligge med deg, for jeg vil like deg.
En til:
— Nå ønsker jeg å føle noe, men (fordi jeg lå med så mange kvinner før) jeg er helt nummen.
De verste klisjeene i de dummeste romantiske komediene er kobla til de pinligste stundene i pubertetsfilmene.
Filmen har hovedrollehaver Sam Rockwells mjuke stemme, og han forteller en typisk indie-aner-historie om en mann som bare vil ligge med alle kvinner fordi han har et rart avhengighetsforhold til sin mor.
Hun spilles av Anjelica Huston med en fransk hoff-frisyre som får henne til å likne Mel Brooks på sitt mest jødiske.
På mors sykehjem treffer han en kysk rødhåra lege som forteller ham at det i mors italienske dagbok står at han ble klona med DNA fra Kristi kors.
Dermed forsøker han å bli snill.
Men han vil fortsatt vite hvem han er, for mor lot ham ikke leke med de andre barna i parken.
Kors og bevare oss vel!
| 0
|
701020
|
Ellevill kjæledyr-action
Første setning:
Tarraaa!
Her kommer enda en animasjonsfilm om søte actiondyr.
Andre setning:
Det er helt ålreit.
Ikke gjør det til et problem.
De eneste dyrene som til nå ikke er blitt CG-styla og tilført rikere mirakel-evner enn gammeltestamentlige fjelltopp-gubber, er flåtten og flatlusa.
Men det kommer nok.
I denne innsmigrende, Mission Impossible-aktige filmen har en uvanlig agentfyr med bibliotekarskjegg og Filmkraft-fjes trent sine røslige rodenter til å bli pc-nerder sånn at de bryter seg inn i hvite varemannens aller deiligste og fildeler ham.
Denne enkle forbrytelsen fører til:
FBI forfølger dem i den grad at G-force— kameratene fengsles i dyrebutikk og trues med utryddelse eller omvendt.
Det fører til en fantastisk flukt med Amandus Dokkemann-bil, det fører til biljakt med totalelektroniske kampbobler for rotter med kjappe fingre.
Det fører til robot-action og så søte agent-tryner at det er rett før du bryter opp matpakka til smuler og strør dem på golvet i sal 2.
Mange ellers stilige animasjons-eventyr er blitt skjemma av en voksen tilbøyelighet til å avromantisere eskapist-action («Bolt» for eksempel) og gjøre dem kvasi-sannsynlige.
«G-force» tar nesten en Bolt, ved at man halvveis i handlingen avlyser gen-teorier som ville ført til at KrF og SV forlangte at filmen skulle ha 18 års aldersgrense.
Men så hiver den seg uti evnerik galskap likevel.
Og etter alle slags lodne action-undere dukker også den savna muldvarpen opp igjen opp med de tastevennlige fingrene sine.
Jeg likte godt Bourne-tvilen («hvem er vi egentlig»), jeg likte de ekle forstads-ungene, jeg likte kaffemaskinene og blenderne og komfyrene som gikk til hekkan amok og skjøt ulogisk strålingsmateriale etter menneskeslekta.
«G-gjengen» er et ålreit tilfluktssted for de som stemmer mot mer virkelighet.
| 1
|
701022
|
Visa-prinsessen og virkeligheten
Denne filmen går det an å trekke politisk langt.
Man kan hale den som en hubba bubba eller tøye den som en partivare-sannhet i innsmigrende påstandstider.
Det går an å si forbruker-samfunnet for deretter å korse sitt svanemerke og kjæle for sin Fretex-dress.
Det går an å si sjelelig tomhet, innholdsløs frontasje-religion, ulykkelig salat-snupperi og «vi er alle, helt siden de gamle egyptere...».
Men drid i det.
For «En shopoholikers bekjennelser» er en utrolig sprek liten fantasi rundt den blide butikk-bimboens egentlig lykkelige liv.
Isla Fisher spiller ei så kul dame at egentlig vil alle være henne.
Din tanke er fri når du tør gå inn i en butikk for å betale med fem forskjellige kredittkort og en hundrelapp.
Problemet er selvsagt at folk tjener for lite, og plutselig er kontoen tom bare fordi krokodillesko er dyrere en alligatorbiff.
Regissøren P.J. Hogan er en øyeflink detaljdikter som i 1994 laget «Muriels wedding» og får fjollete situasjoner til å sitte som dekkbeis på tørr bordkledning.
I hovedrollen har han den eksilskotske Isla Fisher som kan få 160 centimeter til å se ut som minnet om Nicole Kidman.
Dama spiller med en vasete uvesentlighet som virkelig tilfører filmen den rette opplevelsen av å befinne seg i en fjern galakse der kvinnelige journalister ikke går i stygge klær.
Hun har egentlig tenkt å bli mote-reporter, men ved hjelp av en forvirra visjonær nerde-redaktør hyres hun til å skrive menigmann-vas i en amerikansk versjon av Kapital.
Derfor må dama skjule at hun er en forbryter på rømmen:
Kreditorenes bounty-hunter følger hennes spor, og hun går til rehab-møter for handle-narkomane mens Amy Winehouse snøvler i bakgrunnen.
Resistansen er betydelig:
Kristin Scott Thomas spiller fransk-ætta mote-krokodille med ubakt bagels-hud, og hun er absolutt ute etter grønnskjerf-sensasjonen som mirakuløst blir et nasjonalt hype-fenomen.
Dessuten den filmlange lyse Leslie Bibb, som av umerkelige årsaker vil ha tak i den rare Staffordshire-briten Hugh Dancy, som antakelig ble oppkalt etter en Jane Austen-film.
Filmen har kanskje et vennlig-feministisk glitterfitte-poeng, for i løpet av drøye halvannen time får man en i hvert fall estetisk forståelse for personer som på død og liv må kjøpe ting uten usb, gps eller sms.
De vanlige komedie-tingene skjer, og menn elsker å tilgi kvinner med Botox i leppene.
Dessuten er det sånn at hvis USA kan komme over finanskrisen, da kan du også.
La det bli høst, og måtte alle pengesutrerne få medgang å bryne seg på.
| 1
|
701023
|
De evinnelige myldre-familiene
Amerikanske indie-regissører (sånne som egentlig ikke har arbeidsgiver) har det med å eufemisere familie-bakgrunnen sin.
Det gjør de ved å utheve kjedelig alminnelighet så sterkt at den likner sykdom.
Resultatet er ofte en slags varig søndagsettermiddag.
«Birds of America» sleper med beina som en anemisk vernesko-bruker, Matthew Perry likner stadig oftere på ufrivillig portstolpe, og han omgir seg med aggressiv slektsmisnøye som kan komme til å gjøre julaften reseptbelagt.
Dette er et slags radioteater.
Folk kommer ned trapper og snakker.
De kommer inn dører og snakker.
De går opp trapper og snakker.
Og det meste er om fortiden.
Indiene er en egen folkegruppe.
De er småsutrete dissidenter i USA, de er forstads-sakharover og livsrot-ossietskyer, heltemodige opprørere mot frokostpåbudet.
Perry spiller en mildt eksentrisk-bekymra storebror som ble overlatt småsøsknene sine, og derfor går de rundt tjue år etter og sutrer «du er ikke far min».
Det var hele filmen!
«Du er ikke far min.»
Takk for i dag.
Hilary Swank med Miss Daisy-hatten blir misbrukt som småborgerlig nabo og dissidentenes mobbe-offer.
Ben Foster skjeler mentaluhygiensk og er en ulogisk blanding av miljøhelt og barneskjender.
Selvopptatte jenter sitter i biler og pingler med fortida som var for to år siden.
Gå en tur rundt Mosiken med lukkede øyne og opplev mer interessante mennesker.
| 0
|
701024
|
De stilige nerde-damene
«Spring breakdown» handler om tre nerdete voksenjenter i den ubestemmelige jeg-liker-katter-alderen, og i stedet for å reise på feministisk teaterfestival, havner de i festkaoset når amerikansk ungdom lufter vårløken i Florida eller Miami eller noe.
De tre kommer fra en Bananarama-aktig jentegruppe som sang «True colors» og var sjelfulle, men noe liv fikk de aldri.
I møtet med muskelbasert mannsfyll opplever de det kvinner lengter etter.
Nei.
Jeg vet ikke hva det er, men de opplever det.
Skuespillerne er fantastiske, sketsjene er underformulerte, lune og intelligente og replikkene framstår som følsomt karikerte vitner om siviliserte kulturbrukeres sosiale begrensninger.
Amy Poehler, som hadde en herlig rolle i «Baby Mama», spiller profesjonell hundetrener med fortrengte party-gener.
Parker Posey er dokumentspringer for kvinnelig senator med altfor salig datter – og Rachel Dratch, som i likhet med Poehler kommer fra Saturday Night Live, klarer å få til et innbilt samleie med fiktive etterpå-intriger.
Filmen ironiserer begeistret over en sær hvalpe-verden der normale kvinner føler seg mislykka, og den slutter med den slitesterke konklusjonen at alle mennesker egentlig lengter.
| 1
|
701025
|
Den perfekte samlivsfilmen
For de mange som syns samtaler om kjønnsliv er morsommere og framfor alt reinsligere enn fysisk deltakelse, er dette en perfekt film.
For det første redegjør den for en historisk misforståelse:
Gutter dytter ikke jenter på lekeplassen fordi de liker dem, men fordi de syns de er teitere enn bikkjebærsj.
For det andre åpner historien for erkjennelsen av at menn har ufortjent kule kjærester, at de egentlig ikke liker noen kvinner og at Jennifer Aniston har en gudegitt gave når det gjelder å se ut som kassert tøyhanske.
Rollelista er en slags Anton Berg-eske av vellykka skuespillere, så vi tar dem i tur og orden:
Ginnifer Goodwin spiller lille Hjertefjes som har deit med eiendomsmekler som antakelig var hyllevare hos Olsen & Co., men han unnslipper og ringer rett til eksen Scarlett Johansson.
Det svir omtrent som salsa på solbrenthet.
I dagligvaren fniser Scarlie slik Woody Allen gjør og treffer dusten Bradley Cooper, som har dongeriskjorte, dongeribukse og ponnifjes.
Han er kamerat av Ben Affleck, som prinsipielt ikke vil gifte seg med Jennifer Aniston som er kollega med Jennifer Connelly som er kona til ponnifjeset, mens meklermusa er kamerat med Justin Long, som driver ressurs-pub for sånne som dater seg inn i pensjonsalderen.
Scarlie diskuterer dongeridøllen med Drew Barrymore, som bare driver flørting i sosiale medier og aldri kommer så langt at lakenet må vaskes.
Og søstera til Aniston spilles av NCIS-eksen Sasha Alexander.
Dette er snop for oss som utsletter siste rest av kulturell troverdighet ved å se på Mark Harmons etterforskere hvis fritid plutselig oppstår.
Jeg mener:
Dette heter å vasse i dem.
Ikke engang fluefiskere opplever noe liknende.
Og det er ikke sånn at folka bare sitter der med cappuccinoen mens Steven Seagal skyter serbere.
De innvikler seg i erotiske intriger som i de fleste husholdninger kan føre til oppskrudd kommentarglede og hektiske buketter av røde roser i kinna.
Dette er den ultimate samlivsfilmen.
Why must it come so cruel and yet so bright.
| 1
|
701027
|
Nydelig-komisk Tarantino Light
St.
Quentin har gjort det eneste lure:
Han har laget en Tarantinotino, en lightversjon av seg sjøl der historien faktisk engasjerer.
Det går ikke helt an å underslå at han har karikert krigsfilm-genren i den forstand at den karismatiske nazien får lov til å overspille seg sjøl som om han var krigsklovnenes Laurence Olivier.
Men også det er ålreit.
Christoph Waltz sjarmerer seg gjennom handlingen slik ressursrike SS-ere skulle være:
Smilende, velutdanna og kompromissløst sadistisk.
Vi møter obersten på den franske landsbygda i en av Tarantinos nydelige innlednings-samtaler av den vedvarende sorten.
På andre sida av trebordet sitter den franske melkebonden og svetter ned på sine jødiske flyktninger under golvet, mens Landa torturerer ham langsomt med en mistenkelig, selvdyrkende vennlighet av den sorten som foresatte kan tillate seg.
Deretter til denne filmens dirty dozen:
Ute i friluft regjerer løytnant Brad Pitt over en alliert mordergjeng av hensynsløse jøder.
De sprer frykt blant nazistene fordi Bjørnejøden slår i hjel fanger med baseball-kølle, og fordi apachen Pitt forlanger at alle døde tyskere skal skalperes.
Pitt spiller som om han var en blanding av John Wayne og Lee Marvin; kjevepartiet hans er forskjøvet så sterkt at han ikke kan si bokstaven f (eller kanskje var det j), og den vanligvis ganske småsmale familiefaren er rektangulert så han ser ut som en norgespakke i fjeset.
Også den rollen ligger på grensen til å være en klovn i tarantivoliet, men det er noe standhaftig ved den ned-karikerte stilen som gjør at filmen er langt mer snodig enn blærete.
Den skulle vært blærete.
Det er den ikke.
Hendelsene (det finnes en italiensk original fra 1978 med en annen handling) utvikler seg dessuten i til en fri historisk improvisasjon, en henrykt eskapisme for de som ble lei seg da Hitler overlevde «Der Untergang».
Uten å vite om hverandre planlegger en bitter jødisk jente og Pitts elitestyrke å blåse til Schwarzwald en nydelig gammeldags kino der hele nazi-eliten kommer for å se Göbbels siste heltefilm.
Alle som har sett Tarantino-filmer, forventet seg egentlig en slags «Hot shots 5» med grensesprengende millenium-vold.
Men hvis en tar med at nazier pleide dø i gamle krigsfilmer, holder skildringene seg innenfor det naturlig skadefro, men ikke direkte obduserende.
De fleste Tarantino-scenene er velbalanserte og drøye.
Regissøren tar seg tid uten å ty til fakter.
Dessuten er Mélanie Laurent og Diane Kruger så gode kvinneroller at filmen til tider ser ut som en sånn nederlandsk (eller dansk) koloritt-serie som pene mennesker går hjem fra korøvelse i petrikirken for å få med seg på tv.
Musikken er mesterlig, og ikke prangende.
Morriconiseringen av «Til Elise» på franskbygda er stor.
Bruken av sangen med tekstlinja «so good to be young then» under fortekstene antyder at vi befinner oss i den tårefylte nostalgiens paradis (kinoen), og at vi skal hygge oss sentimentalt.
Uten å røpe noe:
Den ørlille delen av sluttscenene der den jødiske hevnerskens rasende ansikt projiseres på røykmassene, må være stjålet fra en klassiker, men jeg vet ikke hvilken.
Og så til det viktigste:
Er det med en Mexican standoff?
Ja.
Det er.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701028
|
Kalkunen som fløy
Dette er en yrkes-hemmelighet:
Når jeg ser om igjen en DVD-film som jeg allerede anmeldte på kino, da håper jeg at jeg skal like den bedre.
Trangen til at den gamle driden skal vise seg å inneholde noen fruktbare skarabeer, blir nesten enerverende sterk og fører i noen tilfeller til abrupte vurderings-krasj.
Viser det seg at filmen fortsatt stinker, kjennes det som om en bit av livsinnholdet blir borte.
«Watchmen» ble en bekreftelse på at sommeren tross kulturskader har sin misjon:
Sinnet klysteres av kokt fritid og mye stygt å se på, og utslitt og nedslitt av virkelighet vender man tilbake til skjønnheten og eskapismen.
Zack Snyders romslige romantikk føles som en sentimental renselse.
På UVB-helvetets ettermatte går det an å oppleve de unødvendige bildenes magi.
«Watchmen» skaper sin egen forestillingsverden.
Den balanserer på grensen mellom det poetiske og det patetiske.
Man skal antakelig ha ørsmå porer og badstu-tynn hud for å finne bølgelengdene, som er like smale som P4 på FM over Suleskard.
Handlingen er i grunnen den samme som den var for et halvår siden, men ikke fornemmelsen.
Den starter med at en tvilsom superhelt-figur blir myrdet i sin egen bolig.
Deretter kommer en alternativ historie-versjon hvor det lysende tekno-spøkelset Dr. Manhattan vinner Vietnam-krigen for Nixon, som gjenvelges for sjette gang.
Men etter hvert kommer åttitallet, og superheltene i The Minutemen er moderne forvirra, for det virker ikke som om de blir helt verdsatt lenger.
De har det slik Høyre-folk antakelig har det for tida.
Ikke engang våre egne liker oss.
Fortelleren i filmen er en maskert kyniker som heter Rorschach.
Rorschach er egentlig navnet på en psykologisk test som filosofisk sett innebærer den absolutte relativitet.
Det finnes ikke noe rett svar på hva blekkflekken forestiller.
Det finnes bare tolkinga til forskjellige psyke sinn.
Rorschach tolker samtida for oss.
«Watchmen» er en sær film som svimer rundt i en intuisjons-krevende voksenfabel om rare dyr og bisarre hendelser.
Fremdeles gobler den sinnssyke sex-scenen under Cohens «Hallelujah», men alt det andre kvitrer fint som småtrost-spøkelser.
Hvis noen lot være å se filmen fordi jeg slakta den, kan dette være en påminnelse om aldri å gjøre sånt.
Du skal aldri bruke andre menneskers sannheter til å unndra deg opplevelser.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701029
|
Og en sjømann fra helvete
«Watchmen» kommer i en superpakke sammen med denne animasjonsfilmen, laget etter Zack Snyders manus.
Chørøverne chanter «moore blood», og kapteinen med det ville blikket skal forsøke å lage seg en flåte som fører ham hjem til landsbyen før sjørøverne dreper kona og døtrene.
Han tauer sammen oppblåste lik som flottører og begir seg ut i haienes blaute landskaper, der han sluker så mye sjøvann og blir en så forpesta sjømann at han til slutt er sin egen verste fiende.
Det lukter virkelig daud innsig-fjære og fiskeavfall av denne tegna filmen.
Det er stilig gjort.
Ekstrapakken inneholder også en mockumentar om The Minutemen, forma som et intervju med en av dem.
Den heter «Under the hood».
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.