id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
701030
|
Sharon Stone møter pietistene
En gammel film som uten egentlig begrunnelse dukker opp på DVD med et urovekkende par:
Sharon Stone var 23 år, brukte fremdeles truser og så til dels ut som Miley Cyrus.
Ernest Borgnine har et skjegg som gjør at han likner den kompromissløse faren til Arne Garborg.
Wes Craven regisserte «Deadly blessing» i 1981, som var et elendig år for pietistene.
Hettitter i USA likte ikke traktorer.
Man kan for eksempel pulle dem uten å være gift.
Så det starter med at traktor-synderen sexer kona si og blir påkjørt av egen gardsmaskin.
Til og med Ellinor Rigbys begravelse var bedre besøkt, men enka gir seg ikke.
Og Sharon Stone ankommer rødskjerfa fra byen for å hjelpe Maren Jensen.
Jeg trodde opprinnelig at hettittene var en bibelgruppe vest for Abraham, men de hørte visst hjemme i Øvre Mesopotamia, ca 1180 år før Kristus.
Sånn ser de også ut.
Denne filmen ble i sin tid mest kjent for at en edderkopp ble lemlesta.
Sharon Stone ville ikke spille mot insektet hvis det hadde tenner, så Craven gikk med på trekking uten bedøvelse.
Dyrevern-organisasjoner fikk høre om det, og dermed oppnådde det syndige traktorfolket enda flere fiender.
Filmen er mildt underholdende.
Lenger enn det vil jeg ikke gå.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701031
|
Dobbelt-blodig nåtids-fredag
Denne nyinnspillingen av klassikeren og serie-starteren «Friday the 13th» klargjør et viktig kultur-anliggende:
Filmer som denne skal starte med at ei skrikende jente løper aleine i svarte skogen, mens okkulte seriemordere forfølger henne iført blodige hageredskaper.
Det er ikke sånn at det er en pinlig klisjé.
Det er kultur.
Som suspen i klassisk ballett.
Marcus Nispels moderne fredagskos har to mord-serier, og filmen er følgelig dobbelt så god som den opprinnelige.
Handlingen beskriver hvordan den sympatiske mc-fyren med de små vokalene leter etter forsvunnet søster samtidig med at et slags Rimihage-avkom har weekend-fest med vennene sine i ei hytte som er større enn Ledaal.
DVD-versjonen er director's cut, og jeg kan ikke helt se hva det betyr.
Jeg forestiller meg at det er flere nakne bryster i dvd-versjonen, og de er nifse og trillrunde, som om de ble forma i ei bakebolle eller brukt som heliumballonger ved et spedbarn-tivoli.
Ellers dør mange.
Man skal aldri knytte seg til personer i fredagsfilmer.
Sjansen for at de dør er like opplagt som muligheten for å få svineinfluensa på Madonna-konsert.
Og siden det er nevnt:
Ikke kjøp Tamiflu på bensinstasjoner.
Ikke kjøp Tamiflu av tenåringer som ringer på døra kl. 11.34 søndag formiddag.
Clas Ohlson har bra Tamiflu, oppblanda med Glava.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701033
|
Dette er den nye tidas James Bond
Dette er egentlig den nye eventyrtidas James Bond-film, og på en støtende måte er det kanskje også den nye Star Wars.
I hvert fall er Darth Vader med.
Jeg trodde egentlig at G.I.
Joe var en imperialistisk plastfigur i uniform.
Dette er meget mer.
I en tidløs, men ikke utspekulert og estetisert framtid driver den gamle røveren Dennis Quaid sin egen elite-avdeling, og den er så teknologisk at folka egentlig er tobeina data-servere med helsestudio-konsoll.
Channing Tatum spiller Duke, en elitesoldat som innledningsvis skal redde Natos viktigste våpenkoffert fra høgtekka landeveisrøvere i skauen.
Han og Marlon Wayans (tror jeg) blir så innlemma i offiser Quaids aluminiumshær.
Da fortsetter det å smelle.
Dette er den nyfrelste actionfilmen, og hvis du tilhører de som får nervøse hjernevinninger av kvikke bilder, bør du holde deg til den italienske nyrealismen.
Stilen har ørsmå etterslep fra John Woos eleganse, men bæres først og fremst av den nye actionfilmens kompromissløse destruksjonsfart.
Vi diskuterte det i kulturavdelingen før jeg så filmen:
I USA gadd ikke produsenten pressevise GI Joe fordi spesialeffekt-filmer er bortdømte i utgangspunktet.
Anmeldere synes framleis at «Sykkeltyven» er en stor film, mens filmkunsten beveger seg inn i en stuegris-aggressiv soldatperiode som ikke er litterær og ikke dypsindig eller politisk.
Fjernere fra hippiene i New York Times kommer du ikke.
«GI Joe: The Cobra rising» er en sånn film som nesten eksploderer innenfra.
Bilde-behandlinga er så suverent kaotisk at du får følelsen av å befinne deg inne i en digital tørketrommel, og biler, folk, planeter, professorer og alle tenkelige andre løse deler bare feier rundt deg i en gigantisk, epileptofil øye-orgasme.
Dette er virkelig ikke for komlestrikkerne, filmen er ikke for litteraturuka på Sting.
Den er pur kjertelstyring.
Det er hva jeg mener med den nye James Bond-filmen.
Helten er ikke en seksuelt tvilsom individualist som forteller folk om hvilken alkohol han foretrekker (øøøh, klyse!).
Han er et helt team.
Han er et lag-menneske som elsker eks-en sin med ukynisk hvalpeblikk.
I Gi Joe-filmen står den blankpussa gjengen med forstads-idealene opp mot SPECTRE, som heter MARS og er ute etter verdensherredømme.
Men skurkene driver ikke med tuxedo-ting.
Nanonittene kommer farende som en grønnere trussel enn Oddekalv og begynner å tygge i seg ting som Eiffeltårnet.
Skuespillerne er en sak for seg.
Channing Tatum i hovedrollen, Sienna Miller som Ana, Marlon Wayans som Ripcord.
Her kunne Pia Haraldsen ha vært med.
Her lusker ingen Oscar-håp.
Replikkene er vidunderlig skamløse, ansiktsuttrykkene tilhører Toys R Us-studioet.
Dette er den nye tid.
Farvel E.T. Farvel Annie Hall.
Farvel til alpeluene i cinematek-uniformer.
Det var morsomt å kjenne dere.
Følg meg på Twitter:
@arilabra.
| 1
|
701034
|
Sandra som kunne være naken
Vi lever i forvirrende, uforutsigbare tider, og den egentlig dødsdømte Bullock-komedien «The proposal» er en trivelig film.
Våt i øyekroken?
Ikke føren!
Katarr!
Det alle lurte på før «The proposal» kom, var hvor naken Sandra Bullock (45 år den 26. juli) egentlig kom til å være.
Noen foreslo at man skulle få se henne uten lue for første gang, andre forutså at hun kanskje var kledd i et seilfly (hvor kom den fra?).
Bullock ble født med klær på, i hvert fall genser, og nittitalls-nerdene har drømt om kroppsløsheten hennes i mer enn femten år.
Men i «The proposal» er hun faktisk naken.
Det vil si:
Antakelig ble kroppen hennes programmert av den samme CG-fyren som laget penisen til Tommy Lee i Pamela Andersons hjemmevideo.
Det funker utrolig bra.
Unødvendig nakenhet virker ofte pinlig og kynisk på filmlerret.
Sandra er bare vårfrisk og luren.
Bullock er en rar skuespiller.
Hvis jeg forteller handlingen i denne romantiske komedien, tror dere at jeg er feriesløv av mangel på søvn og utfordringer.
Derfor nevner jeg så vidt at Bullock innledningsvis er en stram forlagsheks med en svart kjole som gjør henne like tynn som kosteskaftet.
Fordi hun er fra Canada, kan hun bli utvist.
Hun trenger at en eller annen tar en Andie MacDowell («Green card», 1990), og det blir sekretæren Ryan Reynolds.
Aldri har noen sekretær hatt tydeligere sekspakkemage enn Reynolds, men så stammer han også fra en ølfolk og en bisarr bestemor i Alaska, og dit drar han og Bullock (45 år og elendig i havne-stiger) for å imitere forlovelse.
De kommer til en nips-aktig liten fiskerlandsby som minner om Bergen, og der får den iskalde karriere-røya møte virkelighetens innlemmende, påtrengende, hjertegode og udiplomatiske familie.
Se meg i øynene nå?
Tror DU at hun blir sjarmert av disse liketille folka?
Let it be.
Mirakelet er at filmen funker som både rørende og intelligent på en litt gammeldags og uskyldig måte.
Jeg kan ikke gi den firer-terning.
Ikke etter å ha hatt det så kjekt.
Følg meg på Twitter:
@arilabra.
| 1
|
701035
|
For lite magi - for uklar handling
Nå går Harry Potter på tomgang.
Det sprudlende visuelle overskuddet er brukt opp.
Tenåringsflørten har vi sett før.
Og handlingen, ja, den er knapt spennende.
Den ubetingede, uslåelige styrken i Harry Potter-filmenes fem foregående eventyr har vært det deilige, visuelle overskuddet.
Stadig skiftende regissører har skapt nye magiske øyeblikk.
Jeg minnes den trehodete hunden, en flygende Ford Anglia, enhjørningen som gresset med varulv i månelyset, dødsskumle desperanter og en meget livaktig hippogriff.
Nå, i sjette film, er det langt mellom magiske vesener som fortryller en.
Rett nok flyr onde og gode skikkelser gjennom tid og rom, men ikke mer enn vi må forvente i hekseriets fantasiverden.
De onde ser for øvrig mer ut som en parodi på fordrukne gjengangere fra en grøsser.
Litt sopelimefotball er det på Galtvort-skolen fortsatt, men det har vi sett bedre før.
Forholdet mellom vennene Harry, Ron og Hermine trues nå av heftig sjalusi.
Det gir en serie morsomme scener, men fungerer mer som søtt krydder enn et hardt tiltrengt handlingsløft.
For hva i all verden handler «Harry Potter og halvblodsprinsen» om?
Hva er konflikten?
Hvilket oppdrag skal Harry utføre hvis han er «den utvalgte»?
Og hvem er nå Halvblodsprinsen?
Det lurer man på i halvannen time mens man hygger seg med innfall fra drevne britiske skuespillere som Alan Rickman, Maggie Smith og Jim Broadbent.
Men de redder ikke fraværet av god dramaturgi.
Først den siste timen får regissør David Yates til litt action og en smule spenning.
Men ikke sitrende nok.
Mot slutten inntreffer omsider en dramatisk ulykke, uten at den formidles særlig rystende.
Endelig avslører Halvblodsprinsen seg, men det dingler ubegripelig i løse lufta.
Og hva hendelsene gjør med Harry, synes regissøren å ville spare til neste film.
Dermed blir svøpen med at Harry Potter-eventyrene er episodefilmer, plagsomt synlig.
Avslutningen er en matt balkongscene der våre tre venner snakker om utsikten og solnedgangen heller enn å drøfte hva som nå må gjøres med den evinnelige, onde Voldemort.
Nei, dette er ikke godt nok.
| 0
|
701036
|
Deppetur nordover til Grimstad
Som en litt forskrekkende blanding av klassisk finsk TV-teater og talentfullt nykommer-bidrag til kortfilm-festivalen i Grimstad drar hovedpersonen i «Nord» av gårde ut i den rustikke ødemarka der de alternative nordmennene sitter og tier i sine malingslitte hus.
Hvis det ikke hadde vært for hovedpersonen Anders Baasmo Christiansen ville nok Erlend Loe-filmen sett ut som en seintenkt, parodisk tidshål-combo mellom Kinck og Vesaas.
Den usunne utkant-melankolien kviler over filmen som uformulert undring, og det er kul i snøhelvete å finne ut hva det egentlig er som forandrer mannen i løpet av denne roadmovien uten egentlige veier.
Baasmo Christiansen spiller den klassiske norske ikke-ungdommen (30 år, mislykka).
Han er et psykiatrisk tilfelle og sitter aleine og sur i ei skisenter-bu fordi livet gikk på trynet.
Av og til får jeg følelsen av at det ble laget flere enn fire millioner bøker og filmer om nordmenns eksistensielle nødlandinger og at bare Finland kan vise til dårligere mental nasjonalhygiene.
Så kommer eks-kamerat og rival innom og forteller at han har en fire år gammel sønn som han ikke vet om.
Det er ikke så rart, siden brevduer, røyksignaler og vardebrenning er den vanligste formen for kommunikasjon i Norge i 2009.
Han setter seg på snøscooteren og drar nordover.
Underveis treffer han etter min mening bare tre mennesker.
Ei lita «Nye kapellanen»-jente som bor avsides og trenger enn venn.
En homofob/homofil ungdom som utagerer ungdomsting slik ungdom utagerer ungdomsting.
En same som tar en Sitting Bull fra «Little Big Man» og har satt seg til for å vente på døden i lavvoen sin.
Det skjer ikke noe hos disse tre, siden hendelser er syndige hos minimalister.
Menneskene er som vignetter fra kvarterlange kortfilmer.
Like fullt fører møtene med dem til at den personlighetsskadde eks-alpinisten Jomar plutselig kan stå på ski igjen og når fram til sønnen sin som et frelst menneske.
Men Baasmo Christiansen er mer enn en fascinerende skuespiller, og alt han gjør føles vesentlig.
Til og med den vanviddsskapende stillferdigheten i innlandsfolkas innavlsskapte surmuleri.
Derfor vet jeg ikke riktig.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701037
|
Clive Owen mot Europa
Den politiske thrilleren «The international» er en veltilpassa sommerfilm på DVD.
Folk dør på mystiske vis.
Clive Owen har hytteskjegg som antakelig lukter never, Boss og kokekaffe, og Naomi Watts har åpenbart vaska håret i så mykt brønnvann at det detter kraftløst som foss fra generator.
Filmen er spennende uten å være sjenerende sannsynlig, og man kan være i mot den europeiske kapitalismen uten å bli avtvunget argumentasjon.
Det er alltid fikst når viktige folk blir drept på den russiske måten:
Noen stikker blåsyre-paraplyen sin diskret inn i nakken, og så detter offeret uforklarlig over ende for at CSI-folka skal tro det dreier seg om hjerteinfarkt fra tvilsomt kosthold.
Etter denne hendelsen etterforsker den sinte Owen alt han over hodet klarer å komme i nærheten av, mens Naomi Watts henger etter som en Anniken i rævva på en Jens.
De leter etter beinskinne-mannen, en fyr som må løfte buksene på hver flyplass.
Owen ramler inn i en heftig Guggenheim-shoot-out der blodet skvetter som performance-søl.
Owen ser stadig vekk forskrekka ut som vordende far den dagen jordmødrene streika (fiks din egen epidural) eller som om han nettopp fikk høre at det finnes en naken Sandra Bullock (siden alle trodde hun hadde røyk under de grønsjkule tøyfillene).
«The international» bygger seg opp anselige mengder bonuspoeng i løpet av 114 minutter, for internasjonale etterforskere tar gjerne James Bond-løypa når de føler for det.
Du kommer til å like det.
Å.
Handlingen.
En europeisk bank driver videresalg av våpen for å skaffe seg kontroll-gjeld.
Ikke fine folk.
| 1
|
701038
|
Blackbird in the dead of night
I denne actionfilmen spiller Mickey Rourke en Johnny Cash-aktig by-indianer og leiemorder som heter Blackbird.
Det er grunnen til å se den, for Rourke er både i overført betydning og reint fysisk en klassisk trivial-skulptur i den kollektive bevisstheten.
Resten er egentlig vas.
Elmore James har skrevet en historie om nesten-skilt dame (Diane Lane) uten sønn som sammen med nesten-eksen blir forfulgt fordi hun fikk se Mickey Rourkes ansikt, en opplevelse som egentlig er ille nok i seg sjøl om man ikke skal bli forfulgt i tillegg.
Blackbird dreper alle han ser hele tida.
Men han nøler dessverre med en av sommersesongens mest irriterende gnagsår, Joseph Gordon-Levitt.
Det betyr at også de med allerede lavt blodsukker må holde ut med et ungdomsgnål som antakelig kan føre til epilepsi hvis man ikke holder seg fast i seks pakker eller snill stolarm.
Men Blackbird hadde en enkel bror som han skjøt, og derfor lar han bagatellsprederen bli med på dødt kjøtt og brent flesk av sentimentale grunner.
Jeg merket meg at det akademiske hundefjeset Thomas Jane spiller sprek slagsmål-mann.
Utover det er filmen full av blod og undring.
Denne actionfilmen er regissert av mannen som laget «Shakespeare in love», «Mrs. Brown» og «Kaptein Corellis mandolin», så jeg kan ikke helt skjønne hvordan den kan være dårlig.
| 0
|
701039
|
Jålete om utroskap og terrorisme
«Blown apart» er en så uutholdelig jålete film at den antakelig bryter noen uformulerte, men likevel autoritære anstendighetsregler.
Michelle Williams (eksen til Heath Ledger) spiller ei engelsk arbeiderklassemor som ligger med Ewan McGregor samtidig med at mannen og sønnen blir drept i terrorist-angrep på Arsenal-kamp.
Mor får for seg at de 1000 menneskene som døde, gjorde det på grunn av hennes utroskap (en selvopptatthet som burde føre til tvangsinnleggelse) og starter en slags etterforskning for å finne ut om de folka som selvmordsbomber skjøre kvinners fedre og sønner.
Det er ikke ofte at foreldresorg over døde barn går meg hus forbi.
Men fordi mamma-mennesket er skildret som så patetisk irrelevant, føles det bare som en lemen-ivrig vimseflukt når hun lidende oppvarter den muslimske terroristsønnen.
Vi vet hele tida at hun skal komme fram til en relativistisk erklæring om at de andre er like snille som oss.
Men det er ikke bare en kinkig sentimentalisering og privatisering av massemord, det er også en slags strikking av strømper til barn i Afrika.
Jeg nekter å godta at muslimer skal gå rundt og hige etter vår anerkjennelse fordi om den uhensiktsmessige rikmannssønnen i Saudi-Arabia lider av politisk stormannsgalskap.
Jeg gleder meg ikke til den dagen da det dukker opp briter på Tjensvoll for å si at de tilgir meg vikinge-voldtektene i Irland.
McGregor har nok en gang en konturløs måpepikk-rolle.
Det er plagsomt.
Vi må si til oss sjøl:
Dette er ennå mannen fra «Trainspotting» og «Moulin Rouge», men ingen vet hva de skal bruke ham til lenger.
Det finnes ikke noe verre enn et tanketomt drama med søtladne marsipanstemmer, pingis-piano og blikk så blaute som bebibærsj.
Dette er virkelig ekstremt ille.
| 0
|
701040
|
Val Kilmer, Sharon Stone!
I tittelen har jeg nevnt de to grunnene til å se denne filmen.
Sharon Stone fordi hun denne gang spiller psykolog uten seksualliv, en frigidisering som føles som en hverdags-kulturell feiringsgrunn.
Val Kilmer er alltid stor.
Han har kroppen til Marlon Brando eller Nick Nolte, og han beveger ansiktet som togristing i sitron-gelé.
Jeg elsker Kilmer.
Han ser ut som om han driter i alt.
Filmen er et hekkans kaos av totalvold og fascist-klisjeer, og jeg kommer aldri til å begripe hva som var poenget.
Kilmer er en slags gjengleder for de tøffe gatepurkene i New Orleans småvåte gater etter Katarina.
Han og kollegene har tvilsomme arbeidsmetoder, og Sharon Stone er innkalt for å finne ut om de også er psykisk ustabile.
Det er de nok, men nekter.
Virkelig ille blir det da den gamle B-film-helten Michael Biehn kommer til overflaten som gjeddegrisk FBI-agent og legger ut åte for de naive vigilantepurkene.
Dette høres jo stringent ut.
Men filmen består av en skyt-dem-til-hekkan-kabaret der jenter som ser ut som kjernesunne høydehoppere kler ustanselig av seg og påstår at de er narkomane slumhorer.
Hele filmen er et steingale farts— og klippe-vanvidd, og de som ikke har tatt reisesjuketablett kan risikere å spy opp de gule legoklossene som de i forvirringa trodde var ostepop.
| 0
|
701041
|
Stanken av uvaska hybel
De som har bestemt seg for å le, kommer selvsagt til å le, og de andre kommer til å føle den forferdelige, skamfulle tomheten som antakelig følger med å dø fra et uverdig liv.
Det er ikke egentlig noe ved «Bruno» som er dårlig, for det er ikke noe som er film.
Den britiske komikeren Cohen er en karriere-jønkie som har bestemt seg for at han kan lissom-jackasse hva som helst for å bli berømt og har klart å bli det.
Han har ikke noe spesielt talent, og karakteriseringene hans består av overdrivelser som hvilken som helst full gymnasiast kan få til på nachspiel.
Mannen har det vi kaller frekkhetens nådegave, men den er ingen gave.
Frekkheten er bare evnen til å la være å skamme seg når man burde gjøre det.
Altfor mange får til det.
Klumpen i den kvite sausen er at Cohen simulerer autentisitet.
Når Bruno drar til USA er han en Borat-imitasjon som nok en gang skal meta-avsløre det amerikanske samfunnet ved å opptre i det.
Men de fleste scenene er åpenbart innøvde.
Kanskje er alle det.
Dermed oppstår publikums-forvirring og stilkaos, for man vet aldri om Cohen mener at vi skal oppfatte en scene som autentisk eller parodisk.
Når han opptrer med sin svarte Madonna-bebi i amerikansk snakkeshow vet vi ikke om showet er autentisk, vi vet ikke om publikum spiller (men de ser sånn ut), og vi vet ikke om barnevernsdama som kommer inn til slutt egentlig er en statist som ble hyra på dametoalettet.
Hvis scenen er autentisk, er den bare poengløs for alle gjør det man ville tro de ville gjort.
Hvis den er spilt, er det dårlig film.
Rollefiguren Bruno er bare en dårlig konstruert etterlikning av «Zoolander».
Ben Stiller gjorde liknende ting i «Dodgeball» og «Tropic Thunder» (de to siste var ikke feminine, men ekstreme stereotyper).
Adam Sandler gjorde «Zohan», som riktignok var ekstrem-macho.
Cohen har en karakteriserings-rekkevidde som varierer mellom søtt fotofjes og vrikke rumpa, og den første halvtimen lurte jeg på om filmen kunne være ment som en utdriting av «Zoolander» ved at han overeksponerer hvor billig man kan karakterisere en homo-femi mann.
Men det er noe nedslående uintelligent ved Cohens filmer som gjør at du får følelsen av at agenten har forbudt ham å tenke.
Når han parodierer, skjer det bare ved at han gjentar allerede utbrukte poenger fra trivial-journalistikkens minst gloriøse dager.
Å parodiere Madonnas kjøp av afrikanske barn er ikke bare å slå inn åpne dører, det er å late som det står en dør i ødemarken.
Cohen er opprinnelig britisk, og det vil si at han kommer fra det store homofnise-landet i verden.
I en fornuftig artikkel i Aftenposten forleden skrev en klok mann at VGs Fanthomas-humor ikke ville vært vittig hvis det ikke fantes sterk homofobi i samfunnet.
Det gjelder også Cohens film.
Alle rumpesex-scenene er egentlig poengløs tørr-humping av de mest forskrekka forestillingene om den seksuelle utøvelsen av mannlig homofili.
Det er så gammal moro at det stinker uvaska studenthybel, og jeg er dypt deprimert over at jeg holdt ut i nesten femti minutter.
For meg er dette historieløs, tanketom, sjølsentrert nazi-humor som stigmatiserer ytterligere en gruppe mennesker som virkelig kjemper mot folkevett og kirketukt for å bli anerkjent som forrektige folk i alle livets sammenhenger.
Nå skal jeg gå hjem og ta en dusj.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701043
|
To filmperler for barnefamilier
Her kommer en sjelden gave fra 50-tallet:
To vakre fortellinger med barn i hovedrollene er satt sammen i én visning.
Begge skaffet regissør Albert Lamorisse et dryss av priser da de kom.
Både «Den røde ballongen» og «Den hvite hesten» vitner om en filmskaper med nydelig poetisk teft og et mesterlig blikk for kameraføring.
Bildene taler for seg selv slik at tale og dialog nesten er fraværende.
DEN RØDE BALLONGEN handler om en guttunge som på vei til skolen finner en stor, knallrød ballong med et hvitt holdetau.
Det viser seg snart at ballongen er magisk da den følger gutten også når han ikke holder i tauet.
Trikset regissøren benytter for å skape ballongens magiske ferd, er så å si usynlig.
Slik er det lett å gi seg hen til synet av at ballongen blir guttens beste venn i møte med en sint rektor, sure voksne og misunnelige gutter.
Gatebilder fra en bydel i Paris på 50-tallet er sjarmerende, og statistene, særlig guttene i gata, gjør en engasjert innsats.
Lille Pascal Lamorisse gir en yndig framstilling av hovedpersonen.
Spenningen er ikke større enn at den passer for de minste.
Dramaet mot slutten munner ut i et av de mest poetiske ballongsyn som er filmet noensinne.
DEN HVITE HESTEN:
Ville hester i fullt firsprang og hissige hingster som slåss, er blant de fascinerende scenene i den svart-hvite nr. 2-filmen som settes opp.
Her har regissøren filmet i det øde våtmarksområdet La Camargue i Sør-Frankrike og diktet en historie om en vill hest og en ung fiskergutt som finner hverandre i kamp mot noen truende gjetere.
Filmingen er imponerende og gir virkelig en følelse av å være ute i uberørt natur.
Sluttdramaet er overrumplende og tankevekkende, langt unna en sentimental og lykkelig slutt som Hollywood ville servert.
Filmen, som Lamorisse laget i 1953, ga ham pris i Cannes for beste kortfilm.
| 1
|
701044
|
En skute-cowboy i solnedgang
Det var aldri noen som forklarte hvorfor Jack Nicholson var så kompromissløst vittigvond i kjeften i «Livets lyse side».
Nå vet vi at han antakelig følte en intuitiv, urealisert mannlig bitterhet over aldri å ha kommet lenger enn til den flinke ensomheten på skrivebordets holme.
Pål Jackmans «Jernanger» er om menn uten gule lapper, menn uten borrelås, menn uten hekter og binders og alt som gjør at forstandige mennesker holder fast ved det som er godt og sunt og framtidsretta i verden.
Den rustne skuta som egentlig skulle ha vendt tilbake i triumf til vinter-negrene i det forbanna Finnmark, ligger etter 30 år framleis ved bryggekanten i Stavanger og er et mektig symbol på frihetens uvirksomhet.
Jeg føler egentlig at dette er en Kris Kristofferson-film, og derfor plager det meg at den unge livsnøleren (spilt av Pål Sverre Valheim Hagen) heter Kris.
Frihet er bare et annet ord for intet mer å miste.
Bjørn Sundquist spiller romantikeren Eivind, som forelsket seg så sterkt i unge Beatrice (er hun i slekt med dama til Dante?) at han aldri gjorde noe mer med livet sitt enn å stikke av og flikke på en useilbar båt.
Livet er ei skute med hål i bånn.
Jo lenger du venter, desto større blir hålet.
Livet blir ei landligge med ølservering og verbalt potent bitterhet.
«Jernanger» er på én måte en rolsete film som unner seg digresjonenes optimisme:
Regissøren satser på at publikum får med seg skiftene sjøl om de av og til hakker seg på.
Men skikkelsene i historien er uventa og storarta.
Bjørn Sundquist spiller en rolle som han må være født til.
Han renner over av vittig-bitter einstøingsjarm på en tøff og verdig måte som gjør at mannen aldri blir puslete.
Vi kjenner alle menn av den sorten som river av seg hjerte-sensorene i sykehussenga og seiler sin egen sjø, og vi syns de er litt galne.
Men det finnes en sår og stolt logikk i det.
En mann kan ligge ved land eller seile seg til døde.
Til slutt velger han seilasen.
Hans Petter Hansen og Hansens hund er fantastiske skikkelser av den sorten som vi sjelden ser i norske filmer, akkurat som Magne Høyland.
Pål Sverre Valheim
Hagen spiller nyansert og detaljert opp mot Sundquists voldsomhet.
Han gjør egentlig en oppsiktsvekkende følsom rolle.
For folk som kjenner den upleide og ustrøkne utelivssida av Stavanger godt, vil «Jernanger» føles som et relevant gjensyn.
Vi er som Sundquist, og vi er som Valheim Hagen i denne byen.
Ikke helt rektige alltid, men til stede likevel.
Og det er noe fantastisk poetisk og flott ved en mann som står ekstrem-mysende opp hver morgen og skyter med hagle på sola.
| 1
|
701045
|
Den Store Norske Komaprisen
Egentlig ser jeg ikke Olsenbanden jr-filmer fordi jeg har lett for bange anelser.
Og jeg må nok si at jeg syns «Olsenbanden jr – Det sorte gull» er en merkverdig film.
Kanskje skal man ikke henge seg opp i tidsparadokser.
Guttene er ca. 12 år samtidig med at Norge finner olje på 1960-tallet.
Det er bare noen år før den første voksne Olsenbanden-filmen kom med samtidsmiljøer – og da var Olsenbanden eldre menn.
Guttene ble mer enn tretti år eldre i løpet av fem-seks år.
Det er verre enn Benjamin Button.
Etter en bråte med barnefilmer om forbryterbanden fra østkanten i Oslo består ennå mye av handlingen bare av repetisjons-dyrking av innarbeida karaktertrekk.
Egon bruker mye tid på å være Egon, Kjell bruker mye bekymra tid på å være den bekymra Kjell, mens Valborg merkelig nok elsker tennis; en sport som på 50–60 tallet var forbudt for arbeidere og bønder.
Handlingen i filmen skildrer hvordan en karikert Ben-Olav Fy Fasan forsøker å hindre at Norge oppdager sin egen olje, og dermed fraktes den åpenbart tilsynsfattige arbeiderklassegjengen til herr Olsen av gårde til Egyptens land fordi Valborg blir tatt til fange.
Hva gjør norske filmskapere i Egypt?
De oppdager pyramidene.
Og det fortsetter de med.
Ca. 100 år etter den første «Alene hjemme»-filmen lages denne norske barnefilmserien i en slags klassisk guttebokstil uten fart og uten fandenskap.
Arne Lindtner Næss var en stilig skuespiller, men som regissør er han så kjedelig at han burde få Den Store Komaprisen 2009.
Det finnes et fravær av oppfinnsomhet i olsejunior-filmen som kan sammenliknes med oksygen-tilgangen rundt Månen.
Men ungene liker dem?
Ikke prøv deg, ellers skal jeg ramse opp alt det rare som unger liker.
Og voksne og.
Sjekk bestselger-musikken på bensinstasjoner.
| 0
|
701048
|
Gudskjelov uten Seth Rogen
Hva var det som gjorde at jeg egentlig likte en film med så mange svakheter?
«Den rosa panteren 2» har faktisk en av de dårligste manus-ideene i fransk politihistorie:
Rundt Clouseau dannes et internasjonalt Dream Team, men ingen gadd gi noen av skuespillerne egentlige replikker.
«Den rosa panteren 2» forsøker å begå rituell harakiri med sløv kniv, for alle scenene der Andy Garcia og sånne garciske uvesentligheter deltar, er som sein sand i tett timeglass.
Men filmen føles trivelig for det.
Steve Martin vet ikke egentlig hvordan man er dårlig, og Harald Zwart klarer å regissere John Cleese på en hensiktsmessig-vittig måte; den eneste som har klart det siden «En fisk ved navn Wanda».
Fru Olsson look-a-like-n Emily Mortimer spiller en fortryllende forelska sekretær, og sannelig dukker Jeremy Irons opp med et fravær av Guinness-mage som nesten er unasjonal.
Men OK, han er fra Isle of Wight og antakelig halvt geit.
Glemte jeg den galliske fjell-jerven Johnny Hallyday, som ville blitt satt i karantene hvis han kom til Sola flyplass?
Han er med.
Og Jean Reno.
De har hauga på.
Innledningsvis tar Clouseau en Stieg Larsson – «du kan ikke være med meg for da kan du bli kidnappa.»
Han skal etterforske Tornadoen, som har stjålet den rosa diamanten, og handlingen jumper framover med smerten til en kneskadd klovn.
Når jeg likevel trives med filmen, skyldes det hungersnød.
Det lages ikke streite, dumme komedier lenger uten kjønnshår i bestemors urtete, sædsprut mot mammas setesdalsbunad og – øøh nei!, Seth Rogen, samt han lille tjukke med krøllene.
Jeg tror nesten jeg kommer til å like alle komedier uten Seth Rogen.
| 0
|
701049
|
Sprek opptur ned under istiden
Det er fremdeles liv der nede (hu sa så brurå), og det tidlig-darwinistiske blodtann-mylderet langt under istiden er ikke noe dere kommer til å angre.
Nok en gang starter filmen med merkelig snutekorn på jakt etter eikenøtt.
Som skydivers stuper det hysteriske overlevelseskrypet og ei skummelt rødpelsa venninne ned i en innfallsrik, udokumentert historie-oppfatning hvor mammut-familien går rundt og snart skal føde.
Man skal vanligvis ikke si ordet mammut i nærheten av gravide, men i denne filmen er mannen like feit (det skjer også blant mennesker) så det gjør ikke noe.
Fordi dovendyret Sid får seksologisk progressive morskjensler for tre dinosaur-egg, havner den utvida reservat-familien med sabeltanntiger og de som verre er, langt nede i dinosaurenes Shangri-La, der fossene henger skinnende som juletre-girlandere og grønnsaksspisere er sjeldnere enn Facebook-venner.
Vår gjeng er egentlig fredelig som en stortingsdelegasjon på tur til Sri Lanka, men fordi Sid kan bli spist av den grådige krokosauren Rudy, må den få hjelp av Buck.
Buck er en rambovesel-versjon av Crocodile Dundee, og han leder turen gjennom dødens jungel og skrekkens kløft og smertens lavadal i et glemt evolusjons-mareritt langt under isflaten.
Her opplever skremte galninger drøveldisse i dentosaurens gap, her ruser pappaene seg på heliumbasert lystgass og den kjønnsforvirra Sid blir fellesmamma med en dinosaur som må være større enn hele tennisfamilien Williams.
Påfunnene er faktisk imponerende mange og merkverdig vellykka.
I tillegg har manusforfattere og regissør fått til en spennende handling i egna omgivelser.
Flukt på flak i lavastrømmen kommer uten tvil til å bli populært i mange familier med vulkanromantiske ungdyr.
Man må igjen undre seg over hvor fantasifulle amerikanere blir når de lager animert film.
Historier som denne tyder på at det kan finnes variasjonskvikke antioksidanter også i losangelske hjerneceller, men det er vanligvis ulovlig å anvende dem av hensyn til den farmasøytiske industrien, som er avhengig av å selge solskinnspiller til en nedpsyka nasjon.
«Istid 3» er i så måte en betenkelig opptur selv om den går fort nedover.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701051
|
For mye av alt for lenge
Tung på labben, for mye i lommene og for blaut i auene.
Det er grunnene til at så mange velmente mosaikk-dramaer tryner.
Manglende orienteringsevne er kanskje den viktigste svakheten ved dette dramaet om illegale innvandrere.
Araberjente som blir kasta ut av USA fordi hun skrev en 911-differensiert skolestil blandes sammen med asiatiske gutter som lures med i gjengmiljøer og ei litt fasadeblond australsk jente som så gjerne vil bli amerikansk stjerne at hun ligger med immigrasjons-typen Ray Liotta med hele kroppen i utstuderte internett-positurer.
Etter nesten to timer ante jeg fremdeles ikke hva filmen ville fortelle.
At det er synd på folk som har det vondt?
Ja, det er det.
Men hvorfor er den ene immigrasjonsfamilien sånn at brødre myrder søstera si av æresgrunner?
Er det fordi vi skal synes ekstra synd på dem, eller er det fordi de representerer de immigrantene det ikke er synd på?
Filmen mangler noe så enkelt som et filosofisk fundament.
Det trengte ikke være tjukt, det trengte ikke ha fremmedord eller menneskerettighetstaler — men det burde vært der.
Alle de fattige og alle de ærgjerrige ønsker å komme til de rikeste stedene på jorden.
Av åpenbare grunner kan de ikke det, for da ville de rikeste stedene på jorden bli de fattigste stedene.
Så når vi synes synd på dem, er det med like stor politisk sprengkraft som hvis vi griner for dem som får rynker når de blir gamle.
At de får et bedre liv der de er, kan vi kanskje gjøre noe med.
At alle vil til vesten, kan vi ikke gjøre noe med.
«Crossing over» har to gode historier.
I den ene blir immigrasjonspurk Harrison Ford grepet av ei ung mor som sendes tilbake til Mexico.
Den historien burde hatt en handling, ikke bare tytete tåre-tablåer.
Den andre er den arabiske jenta som skriver i skolestilen at hun kan forstå motivene til selvmords-bomberne bak 911.
FBI tar henne, og scenene der hun og mora skilles fra resten av familien har ekte, brystverkende dramastoff i seg.
Her ligger egentlig filmen.
Stilmessig er dette en litt lurvete, usammenhengende greie med mange tunge sukk, tallrike «Ånei å nei»-scener og totalt unødvendig kvinnenakenhet.
Lang er den også.
| 0
|
701052
|
Sånn snakker de altså der
Humor er jo en geografisk og kulturell ting.
«Maktå på straen» kunne aldri vært spilt i Frankrike, ikke engang i Oslo.
En komedie om innflyttere i Stavanger som blir tvunget til å spise komler med dott og føler seg litt lost fordi de ikke forstår uttrykk som «ei med alt» og «herane» hadde sikkert gjort stor lykke her i distriktet.
Men ikke i utlandet.
I Frankrike og de nærmeste nabolandene har «Velkommen til Shti'ene» vært tidenes kassasuksess, til og med sett av flere enn «Titanic», som det heter i forhåndsomtalen.
Når den enorme suksessen nå har gitt dem kinodistribusjon i Norge, er den helt klart for langt hjemmefra.
Philippe er postsjef i Provence, men siden han depressive kone drømmer om å bo ved havet på den franske riviera, gjør Philippe alt for å bli overflyttet til et postkontor på de trakter.
I sin iver går han for langt, og straffen er å jobbe to år i den lille byen Bergues helt nord i landet.
Full av fordommer om Nordpolen-klima og bondeknøler flytter Philippe.
På sitt nye hjemsted møter han rare folk med ubegripelig dialekt og særdeles sære matvaner.
Sh'ti er navnet som brukes på folk fra denne nordlige regionen i Frankrike, og i resten av landet elsker de å gjøre narr av dem, særlig på grunn av dialekten.
At dialektbruken i den norske oversettelsen er blitt til en slags ekstremvariant av Oslo østdialekt, virker ganske malplassert.
Det «morsomme» her skal ligge i skjæringspunktet mellom søringens ignorans og fordommer og sh'ti-enes særegenheter.
Men ikke bare er humoren for geografisk og kulturelt forankret, den er også for banal etter min smak.
Og kjøper du ikke humoren, er det bare kjedsomhet igjen.
Det som til slutt redder denne filmen fra fullstendig tåpelighetshavari og ener på terningen er at den har et snev av uforutsigbarhet etter at du tror du har forstått hele plottet.
Og at den ikke går i «folk i utkantstrøk med rare dialekter er jo så mye blidere, mer «ekte» og varmere»-fellen.
Selv om det var nære på.
| 0
|
701053
|
Liam Neeson på krigsstien
Mens jeg så denne filmen og cyberskribla på Twitter, dukket det opp en forstandig 140tegn-fugl og antydet at Liam Neeson burde vært den nye James Bond.
Egentlig et selvsagt valg.
Den følelsestunge nord-iren (ja, jeg har imdb) er den eneste naturlige oppfølgeren til Skottlands sinte sønn Connery.
I «Taken» viser Ulsters tidligere bokser at han også kan slå i hjel folk uten at Jane Fonda og Bono protesterer.
«Taken» ligger et sted midt mellom Bronsons dødsønsker og Harrison Fords koneleting i Paris («Frantic»).
Du tror innledningsvis at Neeson vil foretrekke å finne dattera si på en verbalt medgjørlig Gahr Støre-måte, men regissøren har innrømmet mannen den sinte pappas selvfølgelige rett til improviserte avstraffelser.
Vi aner en rolle-psykologisk endring allerede da han bodyguarder ei sånn jente som tjener milliarder på at Pirat Bay er nedlagt.
Neeson har eldre-ADHD.
Han slår.
Eks-CIA-pappaen er også skeptisk til at den 17 år gamle dattera skal dra til Frankrike med Air France for å følge etter tvilsomme menn i U2 rundt i moralvakuumet.
Jentene er da også dummere enn de fleste brødsorter utenom loff.
De gir Paris-adressen til en fotball-pen mafia-psykopat på flyplassen, og dermed blir de trafficka rett inn i eskorte-tjenesten «Fete arabere foretrekker jomfruer».
I en stilig thriller-scene instruerer pappa henne i mobilen mens hun ligger under senga:
– De kommer til å ta deg.
Rop så høyt du kan om alt du ser.
Dette er en fagmann.
Det gir også en fin følelse av Rambo da Neeson sier til den ekle kidnapperen i mobilen:
«I will find you, and I will kill you.»
Så hiver han seg utpå for å ta albanerne, som er de nye standardskurkene.
Han klatrer takrenner, han banker flyplass-menn, han råkjører fra froskepolitiet og han har et vakkert Schwarzkopf-rødskjær i håret som antyder at her kommer en britisk katolikk, og han har vært forbanna siden reformasjonen.
Det er fælt å innrømme, men «Taken» er en sånn film som folk vil se i lyse, mjuke sommerkvelder.
Vi lever som dyr.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701054
|
Westerngrøss med ventetid
Det finnes ikke mange westerngrøssere.
Jeg så nettopp en japansk versjon som ble fortløpende fortrengt.
«Burrowers» funker egentlig som urfolk-heder.
Den er langdryg som et FN-møte om bevaring av kløyvekomsa og har så mye mer stemning enn spenning at filmen kunne vært fotballkamp.
Det starter med en fin kveld i motvillige vesten.
Mennene har ydmyke bøttehatter, kvinne kyser rundt som kakeboks-etiketter.
Så kommer den opprivende massakren.
Er det indianerne står bak, eller er det varulvene?
Kan det være samene eller trobrianderne?
Man kan undres, for fotografen kryper rundt der nede hvor gresshoppene bor, og det finnes merkelige håler i jorda.
Du vil ikke at jeg skal røpe noe.
Men jeg kan si at noen motlys-misbrukere vil like stemningen, mens normale grøsserfolk vil føle seg som en kjøttsulten løve som fikk servert salad nicoise, og så var det ikke ansjos i en gang.
Ute på prærien, der enten urfolka eller deres myter lager rakfisk av folk, må indianer og hvit etter hvert jobbe sammen.
We are the world.
| 0
|
701055
|
Nixon-filmen du skal se
Og siden vi alle er innsikts-oppsøkende, kvalitetsbevisste brukere av et allsidig kulturtilbud, må dette være filmen vi skal se denne uka.
Historien om hvordan det gikk til at den labb-lamme nasjonsløva Richard Nixon åpnet seg for en overfladisk snakkeshow-vert som David Frost er så god at den antakelig ikke er sann.
Det svekker ikke filmen.
Frank Langella spiller Nixon på en annen måte enn Anthony Hopkins gjorde i Oliver Stones film.
Den nylig utskjemte presidenten er kanskje en ærlig mann som enten har gjemt seg bak taleførhet eller har gått seg bort i glemske forestillinger om hva han sjøl har gjort.
I filmen er han blitt en snedig, menneskelig mellomting; halvt luring som oversnakker den enkle Frost i uendelige, velformulerte detaljspredninger, halvt en ærlig mann med dårlig samvittighet overfor hele det amerikanske folket, unntatt de liberale.
Frost skal intervjue ham i tre omganger.
Nixon tar de to første på poeng.
Så oppstår en merkelig telefonsamtale som Tricky Dick siden benekter.
Den blir en skjebnesvanger utfordring til Frost og en påminnelse om hvem han er og hvilke fordommer han må streve mot.
Da blir den glatte party-mingleren til en arbeidsmann, og så skjer det som skal skje.
Michael Sheen likner ikke egentlig på David Frost, men han blir til ham.
Langella synker inn i skikkelsen sin som ei vridd tyrirot.
Intervjuet fortoner seg som en boksekamp mellom Muhammad Ali og Kung Fu Panda, og det sitter storarta skuespillere i hjørnene.
Eu uvanlig stilig film.
| 1
|
701056
|
Møkk
Oi.
Her kommer en staskar som Samuel L. Jackson og tar en Karl & Co i småharry afris-komedie.
Den handler om to musikere som en gang i tida kalte seg The Real Deal og kledde seg ut som døde kvekerkalkuner.
Kanskje ikke.
Kvekere er puritanere og pynter antakelig bare sin kalkun med en enkel svart susp.
Disse to krangler seg ut på veien og opptrer for hvite halmhoder i hønsehus-dimensjonerte loosersjapper der musikerne er flere enn gjestene, så hvordan var inntjeningen på den konserten, og hva skriver Redneckbladet på mandag?
Alle gjestene ser ut som om de samlet pant for å kunne kjøpe sigarettsneiper og tomme ølglass med dogg, artistene krangler om å stikke dikk i dame på scenen og alt er så inni Arizona teit at du får lyst til å kjøpe en Traveling Wilburys-plate og vise den fram i dagslys.
La oss si det slik:
Her er verken du eller jeg eller Richard Nixon målgruppa.
Nesten uforklarlig groteske ting oppstår.
Viagra-stå mot rumpa til Samuel L. i fellesleie.
Mamma Mia-vri med hvem er far til den musikalske jentungen?
Utsøkt usjarmerende ting som antakelig ble laget for at Barack Obama skulle tape valget også i Harlem.
| 0
|
701057
|
Vanskelig slumbikkje
Jeg har så store problemer med denne kjæledyr-filmen at jeg føler at jeg burde holdt meg borte fra den.
Etter tjue minutter skrudde jeg av (og det var til og med blu ray) og tenkte:
Ville folk ha syns slumminga var rørende og fargerik også hvis barna ikke bare ble torturert og mishandla, men dessuten brukt i barne-porno og var lyse i huden som ferierende briter?
Eller er India spesielt begunstiget som en eksotisk-fattig omgivelse for livssyns-turisme og fattigdoms-sentimentalitet?
Slummen i Bombay er et ekkelt sted.
Det kan ikke musiseres bort.
At indisk politijustis overfor barn innebærer elektrisk tortur er ikke vittig.
Barneslum er ukult.
Barnemishandling er ukult.
Blinding med kokende syre er ikke «trist, men sånn er det jo».
Slumdog-filmen er en «Det våres for Hitler»-opplevelse, den er en halvdokumentarisk ufølsomhet.
Vi tåler så mye etter hvert.
Men det er ikke roboter fra verdensrommet som blir sprengt i denne filmen, det er barnesinn på et av de skammeligste stedene i verden.
Filmen handler om en gutt som klarer spørsmålene i «Vil du bli millionær?» og tenker tilbake på sin forferdelige oppvekst og hvordan han lærte svarene.
Det er en "æææh, javel ja"-ting om man er ute etter sannsynlighet, akkurat som den lykkelige kjærlighetshistorien er det.
Men filmen er godt laga, og den flyter flott av gårde på sin fargerike naivitet.
Lær dere dette:
Å ha sympati for folk er ikke det samme som respekt.
Italienske tåre-barn-malerier er ikke politikk.
| 0
|
701058
|
Buldrende militær sommer-suksess!
Uansett:
«Transformers 2» er en av sommerens underholdningsmaskiner, og pedantiske innvendinger kommer til å forsvinne like fort som troskaps— og avholdsløfter når den seriøsitetskrenkende varmesesongen kommer.
Jeg skal prøve meg på magister-surhet:
Motor-orientert action-underholdning som du kan høre med skosålene, er egentlig best når den ikke foregår i ørkenen.
Mellom forstadsplenene og på truse-campusen ser tekno-transene akkurat så kontruksjonshistorisk og kulturelt feil ut som de skal.
En Camaro som kler seg om til to tonn kamprobot i hagegangen.
Pervo.
Mer:
Når handlingen farer rundt i det allvitende universet og andre Midtøsten-landskaper der Darwin blir sett på som en etnosentrisk tosk, fortoner maskinene seg som det minst eksotiske.
Til og med fillete kjeller-mumier utrettet mirakler på disse kanter.
Drid i.
Den andre Transformer-filmen overgår alt man kan vente seg av kriging, kaos, kvinner med usynlig undertøy, sisterad-humor, religions-fantasier og omfattende, ekstatiske ødeleggelser av ganske fine ting.
Men flere og flere amerikanske filmer bærer preg av at hjemlandet er i krig, og Michael Bay har egentlig laget en sandtørr militær-drøm om romantiske buldrasjons-triumfer i Irak.
Det mest påfallende med «Revenge of the fallen» er de heftige, sentimentale soldatscenene i ørkenen; dagsrevy-minnene våre skal druknes i plakatversjonen av hva amerikansk militærmakt skulle ønske den kunne vært.
Drid i det også.
Krig på kino kan man leve med.
Noen ganger minner filmen litt for opphissa om «Black Hawk down», men vi som virkelig liker at ting blir sprengt i filler, tilgir mye.
Robotene er fantastiske.
De glitrer tallrikt i sola, og du får den fine følelsen av konstant Risa-kaos i Madlakrossen.
Spesialeffektene har nådd et nivå som gjør at jeg egentlig syns fotballforbundet skulle vurdere å erstatte Tippeliga-spillerne med virtuelle animasjoner.
Mange av dem ville sett mer virkelige ut.
Og de ville ha scoret mål.
Shia LaBeouf og familien hans står fremdeles sentralt i historien.
Bay forsøker fortvilt å holde de mange hovedpersonene i handa gjennom en strevsom handling for at ikke noen skal bli borte i jernføyka, men de drukner litt etter hvert.
Guttungen med den gule Camaro-en skal flytte på college, og der tilklines han av en både tynn og kåt jentunge (sjelden kombinasjon) som er nødt til å være feil.
Stram-rumpe-romantikken går det også an å leve med.
De som vil se sannsynlige kvinner, kan følge tribunene i NRKs Wimbledon-sendinger.
Transformers er science fiction, og ingen damer ble til på naturlig vis.
Den omkringliggende Dänichen-handlingen er tynnere enn en SV-ers statskirke-engasjement.
Glem den.
Fra solnedbanger så langt borte at de ikke har postnummer, våkner forvandlingsknirkere og begynner å lete etter ondskapens tennplugg.
LaBeouf har den.
Dermed må robotene på jorda komme ut av verktøyskapet.
I kjøret som oppstår, finnes en uforstandig dressgubbe, et kranglete maskin-tvillingpar med Jar Jar Binks-tilbøyeligheter, hysteri-maskinen John Turturro, en sølvskinnende teknopanter med kanon på ryggen og forskjellige Toys 'R' Us-innovasjoner.
Det skytes, klakkes, klonkes, klapres, bombes og trues i to og en halv time, og noen vil bli mette.
Drid i.
Det er ikke poenget.
Mange kommer ikke til å bli mette.
De er filmen laga for.
Følg meg på Twitter:
@arilabra.
| 1
|
701059
|
Sterke barnescener
Den prisbelønte filmen «Buddha kollapset i ren skam» er bemerkelsesverdig på mange måter.
Regissøren Hana Makhmalbaf er en 19 år gammel kvinnelig spillefilmdebutant fra Iran, riktignok fra landets mest tradisjonsrike filmfamilie.
Filmen er innspilt på location i Baniydalen i Afghanistan, der to gigantiske Buddha-statuer ble sprengt i 2001, med amatører i alle rollene.
Og den sterke historien fra et muslimsk land kommer med knallhard kritikk mot Taliban-regimet i Afghanistan gjennom å vise de hverdagslige konsekvensene av regimet.
Rammehistorien rundt den politiske historien kunne ikke vært enklere: den lille jenta Bakhtay, antakelig 5— 6 år gammel, bor med mor og småsøsken i en hule i Baniydalen like ved der Buddha-statuene sto før.
Hun drømmer om å gå på skole for å lære morsomme historier akkurat som nabogutten.
Filmen følger Bakhtay gjennom en dag da hun på egen hånd og full av pågangsmot forsøker å bli skolejente.
Først må hun skaffe penger til notatbok og blyanter.
Så må hun finne jenteskolen.
Men på veien blir hun fanget av en guttegjeng som leker at de er Taliban, der steining og trusler er viktige ingredienser.
Hele historien fortelles fra barnas perspektiv, og i en hverdagslig realismestil som gjør alle følelsene sterkere.
Dialogen er enkel og repeterende, skuespillerprestasjonene holder nok ikke helt vann.
Men det klare budskapet veier opp mot manglene.
Ofte er det deprimerende og direkte vondt å se på hvordan holdninger og hat går i arv til nye generasjoner.
Og også hvor grusomme barn kan være mot hverandre.
«Buddha kollapset i ren skam» er en annerledes film for spesielt interesserte.
Men «annerledes» er bra som kontrast mot alt det vante, og den hadde fortjent et stort publikum.
Særlig fordi den er en tankevekkende påminnelse om atfilm kan brukes til å formidle budskap, samfunnskritikk og følelser sterkt og klart uten store budsjetter, effekter og hendelser.
| 1
|
701060
|
Mens far er på strandvolleyen
Dette er skjønn, trist og velspilt liten London-film for alle livets voksne mødre, hva de nå enn driver med.
Det blir antakelig sånn:
På «Transformers 2» sitter fjortenåringen med «Madcon synger Beethoven» på iPod.
Far har tatt Viagra for å få skikkelig utbytte av sandvolleyen.
I en sørgmodig liten sal sitter mor og ser følsomt på Emma Thompson eller undrer seg over Dustin Hoffmans sjarm.
Hun har det nok finest.
«Last chance Harvey» er en film til å bli vedvarende nervøs av.
For det første kommer Hoffman til datter-bryllup i London bare for å oppdage at han tilhører den litt fjernere familien.
På en pub sitter Thompson og har mislykka blind date med en yngre mann som får sine jevnaldrende på besøk.
Så trøbler Dustin med jobben, tråkker i mobilen, slasker rundt i livets minner og har det forferdelig.
Da han tilfeldigvis får Emma i stedet for peanøtter til whiskyen, har alle i salen følelsen av at de sosialt forbannede og brennemerka nå skal plage hverandre med umulige hormonforstyrrelser.
Fine samtaler oppstår.
To fantastiske skuespillere utleverer svære ting med en tilbakeholdenhet som mennesker går på kurs for å tilegne seg.
Man slutter aldri å være nervøs, for de to slitte livsvandrerne havner i mange sosiale situasjoner som man bør være lus for å like.
Men det er utrolig bra gjort.
Bikini-far skulle nok ha vært i mors kinosal, for Emma Thompson er den skjønneste britiske skuespilleren gjennom tidene, og bedre enn dette tror jeg aldri jeg har sett henne.
| 1
|
701061
|
Overlessede mykgrøss
Basert på en sann historie, liksom.
«The haunting i Connecticut» er basert på en i USA svært kjent og omdiskutert begivenhet som fant sted på 70-tallet.
Men jeg tror ikke et øyeblikk på at ting skjedde i virkeligheten slik det gjør i denne klisjeen av en hjemsøkt-grøsser.
Da den alvorlig kreftsyke tenåringen Matt Campbell (Kyle Gallner) blir behandlet på et sykehus i staten Connecticut, leier familien en staselig gammel villa i nærheten.
Mens resten av familien aner fred og ingen fare i det nye hjemmet, opplever den allerede hardt prøvede Matt en rekke uforklarlige og uhyggelige ting som kanskje er hallusinasjoner som følge av medisinene, kanskje noe annet.
Snart avdekkes husets makabre forhistorie.
Uhyggen spisser seg til.
Du blir skremt.
Det blir fryktelig vondt og ekkelt.
Lyn og torden er vel den eneste klassiske skrekkfilmeffekten det ikke er funnet plass til her.
Det pøses på med grøssertradisjonelle hendelser og reaksjonsmønstre.
Som thriller er «Haunting i Connecticut» for så vidt spennende nok, og historien (når du ser bort fra at den er «sann») er egentlig ganske logisk skrudd sammen.
Men som grøsser er filmen en våt kinaputt.
Først kommer sjokkene og uhyggen kommer i form av dunking, hamring, skygger og plutselige, fæle glimt fra fortiden.
Teknisk svært vellaget, og der mye av uhyggen kommer av antydninger.
Men sjokkene blir så mange og kommer etter hvert i et så forutsigbart mønster at de mister effekten.
Så når uhyggen virkelig eksploderer, er vi allerede tilvendte og mette.
| 0
|
701062
|
Ujevnt repriseliv
«17 igjen» er ujevn som en berg-og-dal-bane.
Det veksler mellom plagsomt overspill til skildringer som har sin småsøte sjarm.
Men det irriterer med de mange dårlig forkledde formaninger.
I seg selv er det intet galt med filmskapere som har noe på hjertet.
Men «17 igjen» blir overtydelig og forutsigbar.
Filmens grunnleggende spørsmål er dette:
Ville du valgt annerledes enn du gjorde da du var 17 år — dersom du 20 år senere fikk sjansen til å prøve igjen?
Ville du satset på egen karriere eller valgt kjærligheten hvis du fikk bestemme på ny?
Å svare på spørsmålet blir en filmatisk utfordring ettersom det unektelig bryter med enhver realisme å leve på nytt.
Regissør Burr Steers gir seg modig i kast med fantasien, til tross for at fortellerstilen hovedsakelig er tradisjonelt realistisk.
Bare delvis får han oss til å godta at den 37 år gamle, snart skilte tobarnsfaren Mike O'Donnell brått forvandles til den 17-åringen han var i 1989.
Men du må stadig minne deg på at du ikke ser en highschool-komedie med alle dens velbrukte ingredienser.
Av og til går det greit, andre ganger ikke.
Av lev-på-ny-påfunnet oppstår det merksnodige situasjoner idet mannen som har vært gift i 20 år, plutselig ser ut som en jevnaldrende venn av sine egne tenåringsbarn - hvis dere skjønte den.
Den unge kjekkasen må også la være å flørte med barnas mor, som ennå er hans kone.
Innimellom det hele må man venne seg til de eksentriske påfunnene til kameraten Ned (Thomas Lennon) som aldri vokser fra å iscenesette skikkelser fra «Ringenes Herre» eller «Star Wars».
Det er litt slitsomt.
Visst kan man kan more seg en stund, men like ofte blir det anstrengt og til slutt ganske sentimentalt.
Som sagt:
Ujevn humor.
| 0
|
701064
|
Olsenbanden junior i krigen
Jeg kommer fra en etterkrigsheim der far ble smuglet til Sverige under krigen og kom tilbake i uniform og tilbrakte mange år med helst ikke å ville snakke om.
Det gjorde nok at annen verdenskrig føltes om en alvorlig ting.
Åpningsmøtet med de aktiviseringskåte guttungene i «Max Manus» var et sjokk for meg, for plutselig virket det som om motstandsbevegelsen i Norge hadde fått sin «Olsenbanden Junior»-film.
Aksel Hennie og kameratene hans signaliserer innledningsvis en oppkvikket reality show-tilnærming til okkupasjonen av Norge.
OK.
De var unge.
Men umodenhet er ikke den eneste måten å skildre ungdom på.
Og om det var sånn at motstanden i Norge ble til for å tilfredsstille livlig eventyrlyst, så burde den teorien vært poengtert i manus:
De trodde egentlig at krigen var en epleslang.
Hei hei, takk for sist.
Hei hei, Max Manus.
Samtalene virker guttebok-aktige, og fortellerstemmen er plagsomt yndig.
Det fornemmes som Stompa og Bodø i verdenskrigen, og hvalpifiseringa legger det barneromsfriske stemningsteppet som resten av filmen skal vandre på.
Derfor virker det skøyeraktig da Hennie må kaste seg gjennom vindu og havner bevoktet på sykehus etter.
Det virker ikke troverdig da sjukepleiersken sier «Slå meg, ellers trur dei at eg var med på det», for hvor skulle den rømte fangen ellers ha fått ei gips-tang?
Postordre?
Dette er klisjeer som virker vittige i Steven Seagal-filmer, men som forgifter et dokudrama.
Mangelen på stø forteller-originalitet forsterker åpnings-inntrykket av at filmskaperne ikke aner hva de holder på med, eller hvilken film de tar sikte på å lage.
Valget av Aksel Hennie er dessuten problematisk.
Han er sikkert en stilig skuespiller i en romantisk komedie, men i rollen som sabotør med dødsforakt blir det noe DiCaprio-aktig veikt ved ham.
Tenk deg at Arne Skouen i 1957 valgte Henki Kolstad til å spille Jan Baalsrud i «Ni liv» i stedet for Jack Fjeldstad.
Det ville ikke vært samme filmen.
Det finnes noen skuespillere som er laga for å spille Baalsrud-er, og noen skuespillere som er laget for å spille Petter Gran i «Vi gifter oss».
De to skal aldri blandes.
Skuespillervalget bidrar også til at jeg opplever guttenes eksiltilværelse i uniform som en «Operasjon Løvsprett»-begivenhet, der Hennie minner meg om en litt kortvokst Per Asplin.
Jeg tror heller ikke jeg skal nevne Synnøve Solbakken-parodien med de lyse flettene og strikkekofta som blir oppvarta av operette-pen og trekvart-sympatisk stas-tysker.
Hun er en sånn filmskikkelse som vekker støyende jubel på gutte-vorspiel, og hun bidrar generøst til at midtdelen av «Max Manus» har «Allå Allå»-tilbøyeligheter.
Jeg nevner heller ikke scenen der sabotørene møter en tysker som later som om han vil røpe Gestapo-hemmeligheter til to norske guttunger.
Den går de oppvakte motstandsfolka på, selv om det det lille kafélokalet også rommer to SS-arketyper i skinnende svarte lærfrakker.
De ser ut som Mel Brooks-parodier og skuler med så onde blikk at de antakelig kunne vært brukt i prevensjonsmidler.
Den ene spilles av manusforfatteren.
Cameoen er en hehe-ting.
Wir sind Das Gestapo, und wir möchte gern für Ihr singen.
Da filmen nærmer seg klimaks, har den ennå ikke bygd opp noe som likner målbare eller målførende personligheter.
Dette er en høflig film, og alle de spørsmålene som man kunne tenke seg å stille etter seksti år, blir like ukommenterte som lukta av ny fis i en kongebursdag.
Lenge har jeg følelsen av at hovedhensikten har vært å ikke fornærme døde eller levende.
Til slutt sprenger de «Donau», som i følge dialogen skjer for at ikke tyske soldater skal kunne reise til Østfronten.
Det er ei pinglete greie.
Jeg vil tro at det finnes sprekere eksplosjonsscener i filmene til medieelever i videregående.
Alvoret før denne sprengningen er bedre enn resten av filmen.
Men klimaks er som stjerneskudd i en nyttårsfeiring.
Jeg liker scenene mellom Hennie og dama som spiller Tikken.
De bringer lidenskap og spenning til den museumstørre guttefilmen.
Til og med en underformulert kjærlighetshistorie blir mer intens enn skildringen av bomber og død i den andre verdenskrigen.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701066
|
Hjerteskjærende Jolie
Egentlig er Clint Eastwoods krimdrama «Changeling» så forferdelig vondt at det ikke går an å se det.
Men den drevne bildereven har en pragmatisk fortellerform som gjør også det uutholdelige interessant.
Indignasjonen klarner hjernen.
En måpende sørgmodighet (for det er nesten ikke grenser for hvor galt det kan bli) fører til at filmen oppleves som uventa vesentlig.
Som regel pleier engasjement virke forvirrende på folk.
Ikke her.
Angelina Jolie spiller den absolutte morsskikkelse.
Hun jobber på telefonsentralen (LA, 1928) og oppdrar sønnen Walter alene.
Så en dag forsvinner han.
Det er forferdelig.
Så kommer politiet i LA med en fremmed gutt og påstår at han er Walter.
Det er enda verre.
Sjøl om dette handler om så forgangne gamledager at dinosaurene kan huske dem, viser filmen en historisk oppfatning av kvinner som følelsesmessig og psykologisk mindreverdige.
Uansett hva den nedbrutte dama sier, blir det tatt til inntekt for at hun er en omstendighets-skadd skrulle som burde tatt pillene sine og ellers holdt kjeft.
Jolies rolle er strålende.
Skuespilleren er i verdensklasse når det gjelder isbinne-utstråling av verdighet og styrke, og de evnene gjør morsskikkelsen i «Changeling» til noe helt spesielt.
Filmen handler også om myndighetenes fascistiske overgrep.
Den handler om å miste et barn, og den delen er ikke for de sarte.
| 1
|
701067
|
Og så til noe helt annet
Og så til de som vil se «The fall».
De er så skeptiske og elitistiske videobrukere at de nekter å se filmer med menn som spiser rødt kjøtt.
Jeg tror ikke noen i «The fall» har klanderverdige egenskaper.
Filmen er fantastisk på alle nivåer.
På et sykehus utenfor Los Angeles i 1920:
En skadd stuntmann med kjærlighetssorg blir venner med ei lita jente som har brukket arm.
For at hun skal hjelpe ham med ting han ikke kan gjøre, omskaper han historien om seg sjøl til en anakronistisk fantasi med underlige helteskikkelser anført av Alexander den store i ostegult utendørslys og rare kostymer.
En av dem er Darwin.
Han har med seg en allvitende ape som heter Wallace, antakelig etter Darwins berømte kollega.
Heltene må bekjempe den onde Kong Odious.
Fiksjon og fakta fusjonerer i fantasien til den lille jenta, som til slutt forlanger at livet skal ha håp.
«Det er min historie,» sier stuntmannen.
«Den er min også,» svarer femåringen.
Utsøkt og sjelden underholdning.
| 1
|
701068
|
Søt bankdame-grøsser fra Raimi
Sam Raimi har laget en velspilt og skøyeraktig ressurs-grøsser som med en annen slutt kunne blitt den vittigste djevelskapen siden «Gremlins».
Jaja.
Sånn noenlunde.
Reka på koldtbordet heter Alison Lohman, og hun tilhører en ørliten elite av unge jenter som faktisk virker sympatiske når de er søte.
Lohman spiller den oppadstigende småbank-funksjonæren Christine som dessverre forsøker å blidgjøre småbanksjef David Paymer, og han er en kaldhjerta rutinedust.
I Prøvesal Breitorget humret skadefryderne:
Haha.
Denne profittlojale småkjøpmannen kommer til å møte Døden med fet sluttbonus, for det er meningen at man skal gjette hvem som dør i grøssere.
Lohman får besøk av ei utspekulert feiløyd sigøynerheks med flyttbare tenner, og dessverre sier den unge lyse bankjenta «Du må nok hives ut av heimen din.»
Dermed skjer det man altfor sjelden opplever i pengebransjen:
Den gamle, fattige eventyrkjerringa hiver en forbannelse over henne.
Herfra tror du at du vet hva som skal skje, men Raimi gjør det med proteinrik visuell fantasi.
Lohmans skikkelse er perfekt.
Hun spiller ei byslanka importbudeie fra Olsens bondegård, og stemmen er sart og tilbakeholden som adjektivbruken i en små avis-leder om syttende mai.
Det er noe helt vidunderlig ubrukt ved denne dama, så da djevelen brauter seg inn i huset hennes med sin humørløse ekstrem-rydding, føler du at okkult-vold skjer mot ei søndagsskole-jente med så yndig personlig uskyld at hun ikke har hår på leggene i pms-perioder en gang.
Den arme kontoristen får skikkelig kjørt seg.
Det dukker opp rester av heks i kaka på besøk hos kjærestens foreldre, hun hoster fluer, hun blir nedspydd av biller, hun havner i en våt innlandsgrav sammen med larvespist lik og blir lurt til å drive med uamerikansk misbruk av kjæledyr.
Historien topper seg da Lohman får vite at hennes eneste sjanse er å gi forbannelsen videre til en eller annen.
Vi ser for oss hvordan sjef eller svigermor skal bli moro-torturert av overførbare forhekselser.
Men her slapp Rami og bror hans plutselig opp for originale ideer, så de gjennomfører slutt-kvarteret mer som framvisning av skaptørr rutinefantasi.
Det er litt fikst, men mest skuffende.
Likevel er «Drag me to hell» bra nok fordi den er laget med detaljrik, ironisk bildeglede og velgjørende møysommelighet.
Og altså Alison «Du er så søt når du er sint» Lohman.
Det er hennes film.
| 1
|
701069
|
Langdryg krigsestetikk
Ingen kan som kineserne lage storslåtte slagscener.
Ingen gjør kampteknikk til noe så vakkert.
Men to og en halv time med krigsestetikk er én time for langt.
Minst.
Veteranregissør John Woo skal i 20 år ha vært fascinert av slaget ved den røde klippe, utkjempet i 208 etter Kristus.
Hendelsen er minnerikt beskrevet i en roman fra 1300-tallet, «Beretningen om de tre kongedømmer».
For kinesere er det kanskje obligatorisk å bli grepet av fortellingen fra Han-dynastiets tid.
Men har man sett slike filmer før fra kinesisk hånd, skal det mer til enn perfekt regissert slåssing for å bli engasjert.
Utgangspunktet er at keiser Han Xiandi var så svak at riket stadig ble herjet av borgerkrig.
Hans statsminister Cao Cao er storyens ambisiøse og onde krigsherre som vil ta knekken på et par konger sør i landet.
En svakhet er den svarthvite framstillingen av gode og onde, helter og tapere.
Således blir det ingen spenning innbakt i spørsmålet om hvordan to underlegne, men rettskafne allierte hærstyrker skal klare å vinne.
Woo har lagt seg på en irriterende romantisering, påsmurt svulmende musikk.
Det hjelper jo at skuespillerne gir særpreg til sine skikkelser.
Tony Leung er god i rollen som kløktig militærstrateg med eksepsjonell innsikt i væromslag.
Regissør Woo har også plassert et par ekstra birollekjemper som gir alt i kampens hete.
For hete blir det.
I det avgjørende slaget ved Den røde klippe brant 2000 krigsskip opp.
Her kan Woo fråtse i moderne filmindustris pyroteknikk så det ligner en moderne actionfilm.
Det framgår ikke hvor mange av de hundretusener soldater som døde av pilskudd, spydstikk og katapultbombenedslag.
Til slutt ligger de iallfall strødd.
I denne testosteronverdenen finnes det bare to kvinner.
Du kan jo selv gjette om de overlever — den ene en smart spion for heltene, den andre en krigsherres vakre hustru.
Og budskapet?
At når alle har slåss i 2,5 kinotime, blir det fred.
| 0
|
701072
|
Se!En handikappa, hahaha! (snufs)
Forfattere er rare folk.
De sitter der ved furuhyllene sine og forestiller seg hvordan det er å dø, men hvis noen kverker ei høne, snur de seg bort.
Den besynderlige fortellingen om Benjamin Button er kaldhjerta, dustete og sentimental på den gale sida av sunne menneskers fatte-evne.
Den holder triste taler, men håndflatene er tørre som isopor.
Filmen han én god figur.
Det er faren som lager ei klokke som går feil vei for at hans sønn ikke skal være død i krigen.
Få soldatene hjem.
Det er der de hører til.
Button-filmen handler om en mann som blir født som gammel, hahaha.
For at det ikke skal bli sjenerende morsomt, slimer regissør Fincher oss ned i allmenn-amerikanske forrestgump-selvfølgeligheter.
Det er strengt tatt fornærmende, akkurat som at en bebi-olding bare vil være interessant for sånne som før i tida gikk på tivoli for å se på at den skjeggete dama kveler den blinde anda med de sytti centimeter lange brystvortene sine.
Nå ser de «Paradise Hotel».
Benjamin som barn likner en dvergmunk i en italiensk B-grøsser og får filmen til å funke som en visuell spøk og en kuriosa-sviske, en eksotistisk effekt-drolt.
Mannen forteller om sitt liv og sin mor med en patetisk stemme som låter som når en penisløs fyr forsøker å sutre seg til sex.
Fraværet av substans er gjentakende på en slags nasjonalistisk måte, men det er også så dørgende, innihekkans teit at du bør reise deg fra utsiktsposten i den blå stolen og skratte illojalt og ubarmhjertig:
Flunk you, acehole, baybee, sheet.
Brad Pitt som halvannen meter ryggsvak olding er en kvikkas-vits, og når du først har sett ham, er poenget forbi.
Sånn er det med hele Benjamin Button.
Den har ingen historie, bare et uendelig, poengløst påfunn.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701073
|
Gammal moro, lite thriller-spenning
Mer flaggdags-feiring:
Amerikansk underholdningsfilm har i mangfoldige tiår blitt hjemsøkt av den samme triste Kain og Abel-etterlikningen.
En snill bror og en slem bror.
En snill mann og hans slemme venn.
En snill politimann og en slem politimann.
Dette repetisjonsdramaet virker forslitt, selv om Edward Norton og Colin Farrell spiller hovedrollene som om de hadde vokst opp med arbeiderbrunost i testosteronen.
Uendelig sosial troverdighet kan ikke erstatte psykologisk eller kriminologisk thriller-spenning.
Edward Norton er en fin skuespiller og ser ut som en voksenversjon av American History X i fullt arbeid.
Han etterforsker merkelig politimord i sin lysfattige vinterverden.
Colin Farrell er mer anonym, men tar seg omsider opp når han får demonstrere de skitne politifolkas yrkes-sadisme.
Mange har hatt lyst til å lage om igjen «Serpico» og «Copland», men det lar seg ikke gjøre uten at man også har en unik historie å fortelle.
I denne filmen oppstår noe som likner bevissthetstap, og urimelighetene driver inn som vrakgods mot strand.
Når det omsider er slutt, tror du verken på menneskene eller handlingen.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701074
|
Genetisk rockeopera?Hæ?!
Et sted ute i den kaotiske verden finnes det faktisk en mann som laget en moderne opera om organ-gjeninndrivelse.
Nå kommer jeg og tar leveren din!
Poenget er sånn:
I framtida leier kapitalistene i Geneco ut organer til sjuke folk, men hvis leietaker ikke kan betale, henter de dem igjen.
Repo-mannen river bokstavelig talt hjertet ut av kroppen.
Kirkekor med kraniekatarr messer noe som likner kollektive katastrofe-bønner om krisebehandling og akutt anestesi.
Snedige bilder, som etter-kolorerte svarthvittkopier.
Teatrale virkemidler, tablåer, pompøse poesi-rier, en sær blanding av uforstått David Lynch-kopiering og nerdete B-filmdyrkelse.
Dette er veldig rart, og sangen låter som hvis domkirkekoret ble overkjørt av en sein dampveivals.
"Repo!" skal være en death metal rockeopera for musikkinteresserte med sval bildeforstand.
Jeg kan ikke skjønne hvor rocken er, og jeg skjønner ikke helt at det faktisk foregår en handling.
Sarah Brightman er med på galskapen sammen med Alexa Vega og Paul Sorvino – og til og med Paris Hilton er henta inn fra trusebutikken for å synge i helvete.
Filmen markedsføres som om Saw-folka laget den.
Det betyr at en del splatter-higere kommer til å bli skuffet langt ned i borgerrettighetene.
Det kan bli en sak i Strasbourg.
| 0
|
701075
|
Kul, bildestygg Mad Max-kriging
Glem de andre Terminator-filmene.
De ble laga med gutteglad og bildeklar Clas Ohlsonisme; denne hiver seg drønnende av gårde i bleik, kloakkbrun nåtidsaction.
Det er ikke pent.
Historien starter med en lovende samtale mellom den dødsdømte Marcus (maskulint framført av Sam Worthington) og en døende og skallete Helena Bonham Carter.
Livets kyss mellom de døde åpner for et sjokkerende bomberaid mot utvortes paraboler.
Du kommer inn i en helt annen estetikk enn venta:
Fargene er så veike og bleike at de ser ut som strålingsofre eller utbrukte mobil-displayer.
Verdens hovedingrediens er kloakkbrun og motbydelig stygg, hudfargene har mistet vitaminer og proteiner og pigment, det er som om alle ble svidde i en usynlig sandstorm.
Midt oppe i dette kommer Christian Bale som John Connor og bærer tunge håndvåpen uten antydning til ironi.
Han likner litt på lærlingen i Star Wars-spillet «The force unleashed» og stålsetter den heftige handlingen med en desperasjon som Bale virkelig er god på.
Han ser ikke akkurat ut som en skjortefin meningmanns-MacGyver i klonekrigen.
Etter at USA har forsvart Irak og Afghanistan i mange år, er soldatromantikk blitt Hollywoods nostalgiske publikums-agn, slik det var like etter annen verdenskrig.
Bale ser ut som en GI John.
Opprører-miljøet rundt ham er også retro.
Byene er ødelagte, og maskinene kriger videre mot sultne og trøtte mennesker.
De bor som Mad Max-imitatorer i all slags istykker-revet skrap.
En av dem er guttungen Kyle Reese (Anton Yelchin), som ble spilt av Michael Biehn i 1984.
Han og den stumme leverandør-ungen Star er virkelig som åttitalls-ikoner i postwar-melankolien.
Fillete, storøyde og alvorlige i restene av en nerbomba sivilisasjon.
Den brunbleike fargesjukdommen gjør at filmen ikke ser ut som en mekanoflørt med de tekno-glade.
Det er noe usunt og primitivt med de herjende terminatorene, som om de var sjuke dyr eller zombier.
De beveger seg som udøde og likner mer på en rusten Lada enn en nybona Ferrari.
Triste T-600-maskiner og noen nye T-800 er ute for å ta livet av opprøreren Connors pappa mens han ennå er barn, og Connor kommer fra framtida for å fikse på det.
Det er Connor som sier «I'll be back» i denne filmen, sjøl om det plutselig dukker fram en naken Arnold fra klonefabrikken.
Mesteparten av «Terminator Salvation» er ubremsa action med drønn som kommer til å riste løs skruene fra lårhals-operasjonen og batteriledningene til pacemakeren.
Innimellom kommer du til å ønske at menneskene så ut slik de gjør i «Hotel Cæsar».
Men McGs robotkamp blir aldri visuelt behagelig.
Så hygg dere med styggheten!
Følg meg på Twitter:
@arilabra.
| 1
|
701077
|
Nykul og rolserå barnegrøsser
«Monsterhuset» går nok et lite skritt for filmkunsten, men for barnefilmen er den et uskikkelig steg.
Det er normalt at animasjonsfilmer for barn er så politisk korrekte at man kan stille Jens Stoltenberg etter dem.
Noen sjeldne unntak har det vært, men ingen som «Monsterhuset».
Grøsser-effektene ligger nærmere Elm Street enn Hundremeterskogen, og ungene er finstilt storkjefta og ironiske på uvanlige måter som antakelig kan virke uakseptabelt forfriskende innenfor skoletida.
Barnevakta fra helvete er faktisk en dedikert satan-tenåring, og kjæresten hennes en øldrikkende popmusiker som er spesialist på sofaklatring uten sikkerhetsline.
I huset over gata bor en singlet-kledd gubbe med Willochs kropp og Vallas sinnelag.
Ingenting av dette er idyllisk.
Det er rått og mini-rånete og presist og vellykka.
Både de som laget filmen og de som la norske stemmer på dem, har funnet en uanstrengt, leken-aggressiv hverdagsmusikalitet som gjør at «Monsterhuset» kommuniserer med moderne mennesker, som overflødikerne ville ha sagt det.
Dessuten:
Animasjonene er poengterte, kameravinklene lystige og lurne, lyssetting og skrekkutforminger skaper deilig grøsserstemning i en animert barnefilm — og historien er faktisk bedre og mer variert enn i de siste åras Japan-inspirerte voksenskrekk.
Det kan av og til virke som om alle de flinke folka ble leie av å jobbe med sjølopptatte skuespillere og flytta pulten sin over til computer-dikterne.
Edgar er en litt musete, sjarmerende prepubertal Dumbo-gutt med stilig oppsyn.
Hans venn Kula er bare ett edderkopphår mer uvøren enn kameraten, mens jenta med det røde håret kommer tilfeldig innom fra den fine sida av byen for å pushe Halloween-godterier hos småborgerne.
Det er nemlig Halloween.
Og hjemme-alene-ungene oppdager at Herr Sykkelknekker antakelig vil fange alle trick-or-treaterne og ete dem i kjelleren, slik han gjorde med den feite kona si.
Da Bykkelvekker får et drygt, men realistisk infarkt på egen plen, rykker de omsider inn i huset.
Det er passe nifst til å kle en 11 års aldersgrense, og historien har et nydelig tempo og fin balanse.
Ungene kommer ikke for tidlig inn i huset, de blir der ikke for lenge, gravemaskins- og heisekran-klimakset er ikke pinlig uthalt og slutten står støtt - sjøl om de aller fleste i en småfnisende sal antakelig ville ha foretrukket at barnevakta dukket opp igjen og fikk seg en på kjeften.
| 1
|
701078
|
Takk for alt, Thurman
Det finnes én scene som antyder at dette kunne blitt en film.
Uma Thurman hiver en levende hai etter Luke Wilson i sjette etasje.
Hun treffer.
Resten bommer så overraskende at «My super-ex girlfriend» kommer til å bringe menneskene tilbake til biblioteket.
Sjakklubbene vil få rekruttering.
Likeledes familie-pantomime av Hugo-historier og klipping av versailliske rokokko-silhuetter.
Mozart på merskum-blokkfløyte.
Paradishoppelser og hestemøkkgjødsling av kjøkkenhager, luting av hjemmelaga bokklubb-bokhyller og etikettmerking av gamle jazz-lp-er.
Det er fare for at regissør Reitman kan ha avsluttet kinofilmens mangeårige innflytelse på folks hverdag.
Hvis man deriverer den til én setning, ser filmen lovende ut:
Jente-uheldig husdesigner forsøker å bli kvitt den krevende dama si fordi hun viste seg å være supergirl.
Etter den setningen går alt galt.
Luke Wilson virker uelegant kroppblåst slik det kan skje med eksfotballspillere på VIP-meny og hvislehvisker replikkene som om de skulle romme hemmeligheter om Jesus som ettbarnsfar.
Fotografen har fått Uma Thurman til å se ut som to meter salat-offer, og de nevrotiske faktene hennes blir misbrukt på replikker som er så dårlige at de til sammen inneholder ord nok til omtrent én hel setning.
Handlingen beveger seg innenfor en liten sirkel av nedslående komedie-klisjeer.
Den vittige kameraten (Rainn Wilson) når et slags offisielt Stillehavsdyp av ellers umålbar talentløshet, Anna Faris klarer å forminske seg sjøl til en passerbar fortaus-lindsay i rollen som den hyggelige venninnen.
I gjentatte forsøk på å se småsprø ut forvrenger Thurman ansiktet så man skjønner at G-en i G-girl ikke står for punkter i hø-hø-anatomien, men grim og gal.
Scene etter scene dør på grunn av umusikalitet, hollywoodske gjentakelses-psykoser (aldri gjør noe annet enn det opplagte) og skuespillere uten bremsevæske.
Fram med ludobrettet.
| 0
|
701079
|
Lektor på sengekanten
Å ha sex med sure jenter er som å spise med tannregulering.
Når noen likevel fant livspartnere i AKP, skyldes det antakelig sekterismens mange uunngåelighetsmekanismer.
Jeg tror ikke noen ble marxister for kjønnslivets skyld.
Men ml-erne vedlikeholdt et intellektuelt kraftsentrum, og de var antakelig norgeshistoriens spisseste analytikere – eksotiske som rom-uhyrer, men vanvittig imponerende debattanter.
Hans Petter Molands film bommer både på kjønn og hjerne.
Det finnes ikke intellektuell kraft i «Gymnaslærer Pedersen», og filmen er drabelig usexy.
I rollen som drømmekvinnen virker Ane Dahl Torp mindre sensuell enn utint varehusreke.
Stemmen hennes er metallisk og uinteressant, og hun framstiller ml-kvinnen på en vettlaust upolitisk måte:
Denne dama har aldri sett hvordan politiske fanatikere ser ut når de tenker, og hun har ikke statsvitenskap i blodet.
Hvis hun har blod.
Kristoffer Joners lektor starter filmen med å kikke opp under to forskjellige skjørt.
Som uhell kan upskirt-glaning være sjarmerende, som introduktiv beskrivelse antyder det en uferdig, ensformig erotoman og patetisk Lederhosen-karikatur.
I sine voldsomme blindebriller likner Joner en metaforisk froskemann som vaker på banal-erotikkens stinte-grunner.
Når folk har så forvirrende utstråling som han og Dahl Torp, kan det føles som en tung plikt å se dem nakne sammen.
Sånn er denne filmen.
Bare arbeid.
Ingenting moro.
Kommunistenes unorske paranoismer er skildret med et slags revyfestlig Benny Hill-humør, de kunne like gjerne ha vært sketsjer fra Kirkvaag, Lystad og Mjøen.
Mangelen på egentlig innsikt rammer filmen som australsk treverk når den etter hvert forsøker seg på sentimental etterpåklokskap:
Etter at de aller mest gjentatte latterlighetene ved ml-bevegelsen er perspektivløst resymert, går filmen over i Stakkars Idioter-delen.
Men stakkars idiot kunne man også sagt om Amundsen da han datt ned i fly over Ishavet.
Det er ufikst å hovere over pionerer.
Dag Solstads sjølpining er arkeologi.
I 2006 kunne det vært en bedre film om noen så nærmere på hvorfor arbeiderne ikke ville ha norgeshistoriens beste tillitsmenn i fagrørsla.
Hvis akp-erne hadde vært der i dag, ville vi hatt Tou-bryggeri på Forus og SAS Braathens-verksted på Sola, men vi ville aldri ha fått en strømregning på 3000 kroner for historiens varmeste augustmåned.
| 0
|
701080
|
Poet på kanten
Poeten John Wilmot oppdaget jackassernes hellige prinsipp:
Man skal eksperimentere på egen bekostning.
Han var ikke edru på tre år og horet så gledesløst, martyrisk og kulturhatsk at han pådro seg kongesykdommen syfilis.
Det geniale ved Depp-filmen «The libertine» er utforskinga av syndens og lystens gigantiske kjedsomhet.
Libertineren var ikke en lystig mann, og han kopulerte ikke av glede, men i protest.
Poeten Wilmot utfordret den tærende regulariteten som Gud har påført oss som en slags arvesynd, han forsøkte å komme bak forutsigbarhetens ubehag, han lette etter noe forgjengelig stort i det ødelagte og er som alle kynikere den egentlige romantiker.
Dikteren hyller sin slappe penis og leter etter noe å elske i verden, med øyne som er kaldere enn firfislens.
«The libertine» er ikke som historiske filmer flest.
Den er stygg som gårsdagens søppel.
For at ordene skal skinne, ligger bildene der som en villet forkludrelse.
Det er ingen sjanse for at du skal få sette deg fint tilbake og kose deg med Johnny Depp.
Filmen har bare én helt.
Skuespillerinnen Mrs. Barry framstår som et feministisk ikon, som ikke vil rettledes og ikke vil beundres, men skape seg selv.
Sex-scenene mellom henne og libertineren er voldsomme og rørende.
Siden sitter han ved scenekanten og beundrer hennes evne til å motta kunnskap uten å innrømme det.
Hvis noen til vanlig undrer seg over kunstneres forkjærlighet for det uvakre, kan de prøve å fornemme Wilmot.
I denne utrolig presise skildringen av en opprører og provokatør kan noen av oss finne en påminnelse:
Når kongen på død og liv vil hylles, er det på tide å vise billig porno fram for de innbudte gjestene.
| 1
|
701083
|
Slapp av, pust ut
Etter så mye sex kan det være godt for alle å slappe av med en utkantgrøsser.
Da Maria Bello besøker ektemannen Sean Bean i et så fantastisk landskap at fårene ser bevaringsverdige ut, forsvinner dattera Sara i vannet, og hva vil mor gjøre for å få jenta si tilbake fra frimenighetene som til og med har sauer i helvete?
Den stemningssterke og handlingssvake grøsseren minner litt om «The ring 2», og man bør først og fremst se den som en presentasjon av mulig reisemål for dem som allerede har sett både Firenze, Firenze, Firenze og Firenze og derfor ikke aner hvor de skal dra.
| 0
|
701085
|
Vassent plapredrama
Omsider har M. Night Shyamalan nådd fram dit han skulle:
En total filosofisk forvirring og tungetalersk, pludrende overtydelighet.
Den meningstynga fabelen «Lady in the water» er etter en stund så kjedelig at jeg til og med gjespa av monsteret.
Det er ille.
På en måte har alt gått galt.
Paul Giamatti er en gudommelig begava birolleskuespiller, men rollen hans som stammende, tuslete vaktmester varer ikke lenge før man kjenner at den ikke har format til å bære historien videre.
Det vidunderlig vakre villnisset av merkelige leiegårdsmennesker forvandler seg fra presise vignetter til bablende gjentakelser, som om man så debutarbeidet til en overivrig Sundance-regissør.
De bærer ikke.
Bryce Dallas Howard sitter ifølge ryktene naken under ei romslig Audrey Hepburn-skjorte og er ubevegelig, uangripelig gåtefull som en soppstein enstavelseshippie, men skikkelsen utvikler ingen magi, ingen tingelingstøv, ikke noe som kan få fiksjonen til å fly over det sjabre bassenget som hun bor i.
For det gjør hun.
Plutselig en dag kommer hun opp av vaktmesterens lille pool og presenterer seg som narf.
Da har regissøren rukket å overtyde sitt eget budskap ved å bruke fortekstene til å fortelle at menneskene aldri lytter til vannfolket, og derfor blir det krig.
Det låter som en smiskete folkehøgskulestil, og ingenting blir bedre av at alle tv-ene kjører reportasjer fra amerikanernes inntog i Irak.
Narfer blir truet av skrunter med strittende rygghår som likner gras, men nei, indoamerikaneren Shyamalan har verken parodiert Narnia eller Harry Potter.
Han trevler seg av gårde i en esoterisk, sjølhøytidelig uvirkelighet som etter hvert er mindre eggende enn dårlig ånde.
Det skjer på tross av at skuespillerne spiller storarta.
Hvis vi ser barmhjertig bort fra regissøren sjøl i rollen som Vick, blir alt utført av spennende fagfolk.
Men replikkene er rotete som en full hednings forsøk på å resymere Det Gamle Testamentet samtidig med Gibrans «Profeten», og fraværet av undergangsfornemmelser er så absolutt at den apokalyptiske pratsomheten så å si blir fysisk overflødig.
Det gjør vondt å se på at munnene beveger seg.
Shyamalan var fantastisk med «Den sjette sans», «Unbreakable» og «Signs» — og han var på vei mot idiotiet da han laget den altfor enkle eventyrfabelen «The village».
Nå er han kommet i mål.
| 0
|
701086
|
Høstens aller viktigste film
— Hm, er dette nok en katastrofefilm der noen få klimaforskere får markedsført skrekkvisjoner, attpåtil gjennom den politiske kjendisen Al Gore?
Det frister å avfeie dokumentaren «En ubehagelig sannhet» med likegyldig snusfornuft.
Vi kan lukke øynene mer enn ExxonMobils toppsjef som nylig erkjente i Aftenbladet at klimautslipp må tas alvorlig.
Eller overse at selveste Arnold Schwarzenegger vil få California til å redusere CO2-utslipp til 1990-nivå innen 2020.
Gå nå likevel og se regissør Davis Guggenheims enkle dokumentar.
For det Al Gore legger fram via lysbilder og grafiske modeller, er en overveldende mengde forskningsdata.
De mange bildene av innskrumpede isbreer og fjell som mister snøhetta si, slår en i magen.
Men verst er dokumentasjonen av at isbreene på Grønland og Nord— og Sydpolen smelter i et stadig økende tempo.
Det kan få havet til å stige rundt alle kontinenter og i verste fall ødelegge det finurlige globale systemet av varme og kalde havstrømmer.
Selvfølgelig er det detaljer og perspektiver i Gores utlegning som kan og bør diskuteres.
Poenget er at den pedagogiske måten han benytter, bør gjøre det lett for folk flest å engasjere seg.
Kunstnerisk er «En ubehagelig sannhet» nesten gammeldags i formen.
Men Gores utlegninger i foredragssalen er så lettfattelig illustrert at selv de glupeste 10-åringer kan henge med.
Sammenstillingen av data fra hele kloden viser at vi ikke lenger har å gjøre med naturlige svingninger.
Noe har gått hakkende galt i naturens globale maskineri.
Innskutte glimt fra Gores privatliv tilfører dokumentaren en vesentlig personlig touch, som får en til å tro på at mannen har gjort kampen for å redde jorda til sin livsoppgave.
Litt for mye Gore blir det likevel mot slutten.
Likevel, «En ubehagelig sannhet» framstår som høstens vikigste å drøfte.
| 1
|
701088
|
Moro for arbeidsledige
Ordet karriere er et uttrykk for en dyp, eksistensiell naivitet.
Misunnelige og ekstremt smiskete mennesker forsøker å overgå hverandre i urealistisk samfunnstilpasning, og til slutt er det til pass for dem at stigen ramler.
Men ryggpisser-legionen har også en tragisk side.
De siste årene er dressfolk i tusenvis blitt oppsagte i næringslivsnyternes USA, og spesielt menn med BMW-merke på barbermaskinen måtte forsøke å klare seg i det vi andre kaller verden.
I «Fun with Dick and Jane» havner den sparka Jim Carrey i meksikanerkøen for strøjobber før han tar konsekvensen av overlevelsesinstinktet og blir kriminell.
Filmen er en nyinnspilling av komedie fra 1970-tallet, men den tilhører vår tid med samme selvfølgelighet som iPod-børsten, sms-nadverden og bruk-og-kast-direktøren.
Den ekstreme liberalismen tar så dårlig vare på menneskene at menneskene ikke lenger har råd til å ta vare på samfunnet.
Kriminalitet er vår tids mest logiske uttrykksform.
Tyveriet blir en darwinistisk uunngåelighet, et nytt utviklingstrinn, en mutasjon.
Filmen er vanvittig fordi den kombinerer det uvanlig innsiktsfulle med det plastisk vittige.
Jim Carrey klarer mesterlig å overføre sin merkelige fysiologi til et miljø som ellers mest består av stivrygga joggere og skulpturmimikk.
Téa Leoni er en avansert komedieskuespiller som kan framstille flere observasjonsnivåer ved at ansiktet blir et slags nevrotisk kinderegg.
Sammen er de utrolige, fantastiske, sensuelle og troverdige.
«Fun with Dick and Jane» er laget av en regissør som er i stand til å ta vare på detaljer slik at det oppstår genial vignettering.
Sønnen som snakker best spansk fordi bare omgås hushjelpen, Alec Baldwin i en utrolig utdritingsrolle som eksentrisk gründer.
Dean Parisot, som typisk nok har laget en del «Monk»-episoder, lykkes til og med risikable overdrivelser som at rikfolka blir så desperate at de dusjer i naboens plenvanning.
Det er så bra.
| 1
|
701090
|
Moro for it-erne
Først til det ideologiske:
Harrison Ford ble aldri laget for å bli banka av en engelskmann med asparges-armer.
Paul Bettany er en effektivt mimikkfri skurk, men han burde ikke slåss.
«Firewall» har fått mye kjeft for at den er forutsigbar, og det er sant, men det er også 17.mai-feiringa.
Chicago-mannen Ford er et klassisk kjøretøy, og han trenger nesten ikke manus for å engasjere.
Når data-utpresserne tar familien hans, blir Harrison mer ulvete enn noensinne, og stemmen hans låter som når dyre hvitevarer går i stykker.
Kidnapperne vil at han skal hacke seg gjennom egen banksikkerhet og stjele elektroniske sedler fra eliten.
Det gjør han med dings og mp3-spiller.
Mye uforståelig skjer, IT-folka vil nikke fraværende, men så tar hovedpersonen en Ransom-Gibson og tøffer seg behagelig opp.
Fra da av er filmen virkelig forutsigbar.
Men hva så?
Ingen ville ha likt bedre at manusforfatterne tok en motorveivending sånn at hele familien døde og Ford skiftet kjønn og ble salatrister eller salsablander.
Filmen foregår i Seattle, som er en litt fjern del av Rogaland og presenterer det været vi får framover.
| 1
|
701091
|
Moro for familien
Aftenbladet er en seriøs avis i halvannen uke til, og jeg får lønnstrekk for alle terninger over 3.
Det får ikke hjelpe.
«Zathura» er en herlig science familie-film med 11 års grense for 6-åringene, og den har egentlig en ganske dristig handling.
Et gammeldags brettspill løsriver hjemme-alene-barnas hus fra Jorden og sender det hjemløst rundt i verdensrommet.
Man skal holde tunga beint i smoothien for å komme bredbent ned fra så flyktige ferder, men Jon Favreau er en stødig regissør.
Hovedpersonen er seks år.
Han har trøbbel med å føle seg akseptert av alenepappa Tim Robbins.
Da han spiller Zathura med bror sin, drar huset sin vei – inklusive storesøster Kristen Stewart.
Mye galt skjer.
Både doen og søstra fryser til.
Det dukker opp en robot, en astronaut, et monster-romskip, et monster og et ekte tidsparadoks.
Useriøse familier vil kose vettet av seg.
| 1
|
701092
|
Moro for spesialistene
Nyinnspillingen av «The hills have eyes» kan ikke vises i norske heimer uten at man grønnsåpevasker golv og gardiner etterpå, og det er synd.
Den ubalanserte splatter-thrilleren er egentlig både velregissert og velskrevet.
Sølvbryllupsfeirere med barn, barnebarn og svigerbarn havarerer i et prøvesprengningsområde i Nevada-ørkenen.
I åsene rundt den postmoderne campingvogna snerrer strålingsofre med fantasifulle fjes, og det varer ikke så lenge før de hengir seg til innarbeida ting som slakt og voldtekt.
Fra da av er en god del av scenene så ille at man føler seg som en avviker fordi man i det hele tatt ser på.
Thrillere kan være stimulerende fordi de i gode tilfeller reflekterer menneskers dype evne til dramatisk overlevelse.
Men når splatter-effektene blir så rå at de forlater fornemmelses-reglene for stilisert moro, får tilskueren en ubehagelig følelse av å være en pervers galning som står i et hjørne av Idsøe og stirrer vått på kotelettskjæringa.
De filmene er bare for spesialistene; det vil si den mildt autistiske, men hyggelige blodfansen som holder rede på ting som dette fra et populær-leksikalt synspunkt.
| 0
|
701093
|
Fargerike kvinner og et grått spøkelse
Det ble sagt etter Pedro Almodóvars «Alt om min mor» (1999) at han er regissøren som lager sterke roller for kvinner i alle aldre.
Nå gjentar han bragden i «Volver».
Tre generasjoner kvinner får utfolde seg med Penélope Cruz som midtpunkt.
Det er en fest.
Filmtittelen betyr å returnere.
Regissøren har i intervjuer fortalt at han vender tilbake til barndommens dypeste røtter i La Mancha.
Hvis noen lurer på hvor mannfolka er, er svaret:
I fryseren eller ute på markene!
For i «Volver» feirer Almodóvar kvinnene og deres sterke historier.
Skal vi tro regissøren, har han lagt inn litt av sin egen mor i de fleste skikkelsene.
Ikke alt Penélope Cruz har gjort på senere år, har vært til hennes fordel.
Men under Almodóvars sikre regiblikk faller hun vidunderlig på plass.
I hovedrollen som tenåringsmammaen Raimunda er hun stylet som en skjønn kopi av Sophia Loren eller Claudia Cardinale, dampende av yppig sensualitet og ynde.
Gled dere til bildet der damen vasker opp i dypdyp utringning — med kameravinkel fra oven!
Sosialt lever Raimunda med en slubbert til mann, sliter med å få endene til å møtes og bærer på dystre minner fra sin oppvekst.
Men regissøren, som også har skrevet manuset, utstyrer henne med uante krefter og infam kreativitet.
Cruz glitrer og turnerer sågar et sangnummer så vi fryder oss.
Almodóvar er fargenes og nærbildenes mester.
Han skaper absurde situasjoner du bare må le av, som da Raimundas avdøde mor brått framtrer som spøkelse, framstilt av den erfarne skuespilleren Carmen Maura.
Jeg røper ikke mer, men kan slå fast at når regissøren synes å rote seg opp i et umulig ghost-hjørne, lander han likevel støtt på beina.
Almodóvar viser nok en gang at han kan skape filmkunst helt ulik de testosteron-dominerte actiondramaene til diverse mannlige kollegaer.
Men uten å lande i kjedelig sentimentalitet.
| 1
|
701094
|
Fjernkontroll-frik ser lyset
Jeg vet at dette ikke er en god nok film, så ikke mas.
Jeg liker den.
Jeg liker Adam Sandler også, for han er mjuk på en harry måte som føles kompromiss-mandig.
«Click» er en moralsk og romantisk komedie med det mest amerikanske innholdet som finnes i verden:
Du tror at ektefellen og ungene dine blir lykkelige hvis du bare tjener en haug med penger og tilbringer livet i det stygge fritidsrommet Overtid.
Det er feil.
Bli Jimmy Stewart.
Feir jul.
Vær med familien din.
Sandler spiller arkitekt og lager innsiktsfulle hus i den forstand at de består av vinduer.
Han jobber for David Hasselhoff (kors på halsen) og vil gjerne bli partner.
Det er noe man blir i USA.
Med Sandler er det bare jobbing.
Ingen trehytte.
Ingen teltturer i weekenden.
Ingen svømmestevner med sønnen.
Derfor blir han overlykkelig da Christopher Walken i en rolle som minner om dr.
Emmett Brown, skaffer ham en fjernkontroll som virker på alt.
Sett bikkja på mute.
Hurtigspol krangling og kveldssex.
Kapittel-jump til de viktige tingene i livet.
Det kan ikke gå bra, og det gjør ikke.
Den egentlig menneskelige lille modellbyggeren går glipp av alt, og han mister til og med kona Kate Beckinsale til hobbitten Sam Gamgee.
Altfor seint og når livet har kommet til utgangsdøra, oppdager han at det besto av bagatellene.
Altså:
Feir Jimmy Stewart.
Bli jul.
Sitt på familien til den spyr opp potetgullet sitt av oppmerksomhetsbulimi.
Det skjer mange stilige ting i «Click», og noen ganger spoler den avgårde i en slags reklamepause av fordragelig tomgang.
Vi som liker Adam Sandler-filmer er vant til det, og vi setter pris på at de ikke alltid virker så presist poengterte, bare litt overantydende.
Som harmonisk nordmann vil jeg også gjerne si:
Sånn som dette er vi ikke i vårt land.
Mine sjefer kommer ikke på møter hvis en unge har ørebetennelse eller katten spiste salamanderen.
Dette er Norge.
Men når finans-aliens har kjøpt oss opp, kledd oss ut og gjort oss til medlemmer av Det Store Norske Selskapet, da blir vi sånn.
Og så dør vi.Siste dans:
Kate Beckinsale og Adam Sandler er blitt eldre-ekser, men danser igjen.
| 1
|
701096
|
Skravlete venninner rundt sur Jennifer
Høres kanskje glupt ut det, tenker du, å lage en film som låner glans fra tv-serien «Friends» med Jennifer Aniston i hovedrollen.
Men spillefilmen om fire venninner, hvorav tre sitter økonomisk godt i det, er uendelig kjedelig.
Aniston selv er et traurig syn og bidrar overhodet ikke til å oppfylle komediesjangerens forutsetning:
At vi faktisk skal få noe å le av.
Nå ja, grunn til å være sur har hun jo, der hun spiller den fattigste av damene, Olivia.
Ikke har hun mann, lærerjobben har hun forlatt og nå gjør hun rent i prektige middelklassehjem.
Klart man blir mutt av slikt.
Nicole Holofcener regisserer sitt eget manus og setter venninnene i gang med å fikse mannfolk og kostbare antrekk til single Olivia.
At den selvsentrerte kjekkasen Scott Caan får leke med, gir ikke filmen den handlingsmessige oppturen den så sårt trenger.
Heller ikke venninnene og deres ektefeller åpner latterdøra.
Snarere blir jeg sliten av å se og lytte til uflidde og uhøflige Jane (Frances McDormand).
Eller høre på sladderskravlinga til Franny (Joan Cusack) og Christine (Catherine Keener) som krangler med ektemannen.
Og når heller ikke filmens mannfolk er annet enn kulissefyll, blir «Venner med penger» et eneste stort gjesp.
| 0
|
701098
|
Sommerslutt for Brosnan
Hva gjør James Bond når mordlisensen er blitt høstgul og flyssete i kantene og den yrkesrelaterte kulden har utvikla seg til galopperende psykopati?
Da går han på hotellbar.
Den naive forretningsreiseren Greg Kinnear deler plutselig drømmedisk med leiemorderen Pierce Brosnan, en havarert kontaktsøker på cableguy-nivå.
«Matador» er et kamuflasjeprosjekt.
Historien er urimelig på samme måte som en åtteårings feriekoloni-overdrivelser, men det merker du ikke.
Brosnan spiller den gale mannen med så utpensla usannsynlighet at du ønsker å tro på historien.
Troverdigheten i «Matador» er en slags kunstnerisk protese.
Man blir så forskrekka over påminnelsen om at smokingsviska Brosnan faktisk er en brukbar skuespiller, at alt annet blir likegyldig.
Det verste er likevel at filmen inneholder en infam følelsesklokhet.
Menn er ensomme mennesker.
De snakker nesten ikke.
De interesserer seg for utdebatterte, ukule og politisk ukorrekte ting, følelseslivet deres er for det meste kriminalisert eller utsjikanert i et hygienisk samfunn der verken flørt, fett eller fighting er lovlig.
Regissør og manusforfatter Richard Shepard skildrer menn som trekkes mot hverandre fordi det finnes et slags vakuumsug mellom dem.
Når to tomheter nærmer seg hverandre, oppstår et sosialt svart hull.
Der smelter de sammen.
Den blide ektemannen Kinnear er lykkelig gift, men filmen fabulerer ondt rundt det gode ekteskaps begrensninger, og speidergutten Greg framstilles som en vanemoralsk burfugl som egentlig finner sin Fightclub-personlighet stimulert da den psykopatiske morderen ber ham om hjelp til en liten utryddelse.
Brosnan har så varig svekka sjelsevner at han ville tatt skoleklasser med på selbarn-slakt.
Kinnear trenger den fristende ansvarsbefrielsen som følger med en gal mann.
Derfor følger menn Hitler, Bin Laden og andre psykotiske mordere.
| 1
|
701101
|
Ingen vår for Wesley
Hva skjedde med Wesley Snipes da vårmennene sluttet å ringe?
Han spiller film i Øst-Europa.
Snipes ligger på golvet mens barnetimevinden hvisler trist i ingenting.
«Jeg driver med drap, og jeg jobber aleine».
Om ikke lenge befinner han seg som en slags CIA-assosiert pumpehaglebestyrer i Romania og skal passe på ei dame med mindre kroppsfett enn overvintra svarttrost.
Buksekanten ligger tolv centimeter under bikinilinja.
«Will ju livv me hair?»
Denne actionfilmen er så dum at det antakelig er uhygienisk.
Den er så dum at mennesker uten fortenner og bokstaven 8 vil føle seg smarte.
Den er så dum at den vil bli avslørt av de som tror de ti bud sykler spinatpizza for L.O.G.
Men er den spennende?
Nei.
Kvinneligaen for Fred og Frihet kommer til å etterlyse flere slagsmål.
Stakkars Wesley Snipes.
| 0
|
701103
|
Lengre på landet
Island er antakelig det fjerneste utpå landet-fenomenet som finnes på denne siden av Star Wars, og Gud har gitt øya et utseende som ellers bare er forbeholdt ekstremt fattige folk med dårlig smak.
Skjønnheten i det vulkanske landskapet er så spesiell at man må ha hovedfag i strikkelue for å sette pris på det, og ganske riktig:
Forest Whitaker har strikkelue.
I tillegg er det skeive blikket hans så tillempet naturen at det ser ut som en ubetenksom steinsort.
Det er et privilegium å se Forest Whitaker spille film.
Her er han igjen, fanget i et slags melankolsk svev og benyttet til siste sukk av en av Europas beste regissører, islendingen Kormakur.
«A little trip to heaven» er en rein filmatisk nytelse.
Kormakur tar oss med til et landskap der gatene ikke har navn og husene ikke nummer, for det ville vært å jåle seg til.
Her foregår en innfløkt, men behagelig enkel liten svindel med forsikringspenger.
Og Whitaker skal etterforske saken for selskapet sitt.
Dette er filmen der Julia Stiles spiller drama med en tilbakeholden, balansert tjafsethet.
Den lyshårete dama i det skabbramma huset kunne vært en del av sagamørket, men hjertet hennes banker med jevne slag for en merkelig liten gutt som heter Thor.
Whitaker spiller den hovedrollemannen som blir grepet.
Han forelsker seg ikke i dama, men går inn i situasjonen og blir den skjebnens finger som ikke håner fattigfolk, men gir dem et tynt lite løft.
Gode ting skal komme til de som elsker.
| 1
|
701104
|
På langtur
Dette er en sånn hva-om-film, som «Sliding doors».
Hvis tante hadde hatt utovertiss, ville hun vært onkel eller populær på håndballaget.
I «If only» spiller det sauesmale kosefjeset Jennifer Love Hewitt ei fiolindame som er kjæreste med en fyr som likner en Vidar-trener og ikke kjenner igjen genserne hennes en gang.
Tenk om.
Dama er så smal at hun må tygge vannet for å få plass i magesekken.
Hun er bare kinn og bein.
Tenk om hun hadde plass til milten.
Hewitt dummer seg ut ved at hun kommer inn til kjæresten når han har et corpiemøte som er alvorligere enn Pavens begravelse, men hva om hun aldri gjorde det.
Hva om hun holdt se ute fra møtet, og hva om han ble med i Tom Wilkinsons englekjørte skjebnedrosje og hva om det ikke var sånn at også britiske biler eksploderer når de kommer utfor den hvite stripa.
I denne filmen opptrer det spøkelser iført Dovre-trikoter i et stoff som man lager hud av.
Hewitt spiller fiolin med bevegelser som egentlig likner en 17-årig Texasjente som forsøker å gi kjæresten manuell utløsning for første gang.
Paul Nicholls er en ubestemmelig engelskmann.
Tenk om han ble spilt av Clive Owen.
| 0
|
701105
|
På nedtur
I Caracas er en av de viktigste yrkesutøvelsene kidnapping av rike damer.
I denne venezuelanske filmen blir Mia Maestro tatt sammen med kjæresten sin, men det hele skjer i en hoppende, skiftende, koffeinrusa hopp-i-havet-fotografering som gjør at man får følelsen av at filmen i stedet handler om en ukurerbar øyesykdom.
«Secuestro Express» tilhører nok en slags internasjonal voldsrealisme.
Men den er dum, uappetittlig, hysterisk og usammenhengende, så det er litt vanskelig å skjønne hvem det egentlig er som ser slike filmer.
Er det sentimentale virkelighetsjønkere?
Kanskje det.
Kanskje de som leter etter en konkurrerende estetikk og dramaturgi i film-inflasjonen, og som i den kulturelle angsten og desperasjonen godtar alt fordi det ihvertfall ikke handler om at Noldus Tjafsenvegger kjøper statusleker til barna sine men glemmer å gi penger til den gamle mannen i parken?
Uansett er det en uting her langt utpå landet at folk må lage dritt for å forsøke å kurere diareen.
| 0
|
701108
|
Klokkestopper for junirips
J
I rettferdighetens misbrukte navn:
Denne filmen er laget for jenter som er så unge at de ikke trenger deodorant og som tror at å miste dyden betyr at tannstrengen skal av.
De er grønne som rips i juni, og de liker ting som fører til filmatisk anoreksi for alle som ble født etter 1990.
Denne anmeldelsen gjelder dem ikke.
De er så unge at de ikke trenger se gode filmer.
Når de blir 14 begynner alvoret.
Lindsay Lohan tilhører de siste Hollywood-åras mange sakkarine hvetebakverk, og derfor ser det egentlig litt Alene Hjemme ut når hun bruker så mye morgensminke at ansiktet likner et langvarig nachspiel.
Lindsay er blitt 20 år, og det betyr at 12-åringene allerede lurer på om kragebein-fregnene hennes egentlig er leverflekker.
Hun må smøres og vokses.
Vel.
Sånn er det.
Lohan spiller en markedsføringsdame som blir forfulgt av pervers flaks.
Det er ikke poenget.
Poenget kommer nå:
Chris Pine fra «Princess diaries 2» blir forfulgt av patologisk uflaks.
Etter en del svermeriske, plaprende flaksinger havner Lindsay i sitt eget lanseringsparty der hun kysser den uheldige så muntlig at han blir den heldige og hun havner i Old Bail-me.
Men han får så mye flaks at han klarer å mænædsje fram et britpop-band som heter McFly.
Så begynner u-ung-gåelighetene (hoi!)å gå hverandre på nervene.
Etter at Æsjli (Lohan) har hatt ødeleggende uflaks lenge, kysser hun Djæik (Pine) en gang til, og dermed sitter både han og bandet i smørja igjen.
Men så finner dama ut av ting, og så dadada.
Den røper vi ikke.
Dette er en one joke-film, og alt avhenger av skuespillerne.
Lohan er over omtrentlig flink.
Pine ser ut som millenniets Rob Lowe og har så svære pupiller (hva spiser den mannen?) at det likner åpen hjerne.
Venninnene til Æsjli piper og plaprer med stemmer som minner om skrensehvin fra veldig små biler, og afro-kubanske Faizon Love spiller vittig feit-neger med to meter midje.
«Just my luck» er en klokkestopper.
Du rister på uret.
Du forsøker å trekke det opp (man gjør ikke det lenger).
Det går fremdeles dobbelt så seint som det pleier.
| 0
|
701109
|
Nøkternt og skremmende om 11. septemberkapring
Brått, en kjedelig grå septemberhverdag, mister en flygeleder kontakten med avgangen American 11 fra Boston, den som skal ende sin ferd i et tårn på Manhattan.
Man kan være så garva man vil som filmtitter.
Man kan tenke at det er hele fem år siden terrorister kapret fly og forvandlet dem til grufulle selvmordsvåpen.
Har vi ikke vennet oss til tanken på 11. september som et vilt, ja sykt påfunn?
Så kommer den første filmen som forsøker å levendegjøre en av kapringene.
Jeg tror det må gå an å se.
Men spontanvirkningen er slik:
«United 93» kryper som en ond slange og hogger til i magen.
Dette er ikke manusforfatteres gale påfunn.
Dette er ikke siste hyl fra Hollywoods actionfantasier.
Skjelettet i denne handlingen er sann, skremmende sann.
Hoggtanna i magen mildnes ikke av at filmen vises uka etter at terrorplaner mot et 20-tall fly mellom USA og Storbritannia er avslørt.
Regissør og manusforfatter Paul Greengrass er brite, og det skal vi være glade for.
Dermed preges filmen av en befriende nøktern fortellerstil, renset for den sentimentale heltedyrkelse som amerikanske filmskapere så lett blir ofre for.
Greengrass faller heller ikke for fristelsen til å gå for langt i tolkningen av de fire flykaprerne.
Han avstår fra å konstruere lange dialoger mellom terroristene.
Gjennom enkle, talende bilder, som bønneritualer, aner vi at disse merkverdig tause mennene skal ut på noe annet en vanlig forretningsreise.
Slik blir mysteriet stående som et av de dårligst besvarte i vår tid:
Hvordan kan mennesker gå inn i slike ugjerninger?
Så eksellerer Greengrass i å gjenskape hverdagslighet.
Ingen aner denne ulykksalige dagen at 19 terrorister iverksetter sine planer med fire ulike fly.
Regissøren skildrer nøye hvordan passasjerer og flyselskapsansatte gjør det de alltid gjør på vei til utgangen:
Ringer i mobiltelefon, sjekker pc'en, gjesper, småprater, lengter til reisens slutt.
Flygeledere på de ulike flyplassenes kontrollstasjoner gjør det de alltid gjør for at 4500 fly kan bevege seg trygt i det amerikanske luftrommet en morgenstund.
Filmskaperen mestrer å la uroen over det forestående angrepet smyge seg nesten umerkelig inn.
Brått, i denne kjedelig grå septemberhverdagen, mister en flygeleder kontakten med avgangen American 11 fra Boston, den som skal ende sin ferd i et tårn på Manhattan.
Så er tragedien i gang.
Greengrass veksler drevent mellom intetanende passasjerer, nervøse kaprere og flygeledere som begynner å ane at noe er fryktelig galt.
På særdeles forsiktig vis fletter han inn faktiske bilder av anslagene mot hvert av tvillingtårnene, akkurat nok til at det fungerer i helheten.
Skildringen av de militære som aldri kommer seg i lufta med et motangrep blir stående som et tegn på at det amerikanske samfunnet var aldeles uforberedt på en slik aksjon.
Trenger vi en slik dramatisering?
Jeg er tilbøyelig til å si at europeere trenger den mer enn amerikanerne.
De er forført inn i krigen mot terror og er til dels blitt paranoide.
Vi kan få øynene opp for at noen der ute faktisk vil rive hverdagen i stykker.
| 1
|
701110
|
Klokkestopper for november-rips
I rettferdighetens misbrukte navn:
Denne filmen er laget for kvinner som er så modne at de tror ekhibisjonisme er det samme som eksklusivitet og særhet er det samme som sjel.
De er brune som bærklaser i oktober, og de liker ting som fører til filmatisk forstoppelse for alle under 60.
Denne anmeldelsen gjelder dem ikke.
De trenger ikke gode filmer, men gammeldagse.
Det var de som fant opp alvoret, og de beholdt det.
Emilia Fox spiller Sabina Spielrein, den første av psykiateren Jungs pasienter som ble behandlet med Freuds psykoanalyse.
Dette skjedde helt i starten av 1900-tallet, og verden var ukjent med mange ting.
Psykoanalysen var en idealistisk behandlingsform, nærmest en livsanskuelse, som overså det pinlige faktum at de som får snakke lenge om seg selv som regel utvikler en ukurerbar og livslang selvopptatthet i grenselandet til psykopati.
Filmen skal vise hvordan den helbreda pasienten (i følge amerikanske behaviorister kan ikke psykoanalysen vise til noen helbredelser) utvikler sin modige kjærlighet til den forvirra okkultisten Jung.
Men egentlig demonstrerer den på en både pinlig og smertefull måte hva som skjer hvis hysteri kanaliseres til et livsområde der uberegnelighet vanligvis blir belønnet.
Den som sier at hun elsker, har lov til alt.
Kjærligheten er de galnes tilfluktssted.
Emilia Fox spiller først en vanlig skulegalning av «Shine»-skolen; ingen tilstander fører til så klisjefylte stereotypier som når skuespillere skal framstille psykiske lidelser.
Iain Glen spiller Carl Gustav Jung med et anstrøk av inspecteur Clouseau.
Ellers paraderer den italienske regissøren karnevalskledde skolefjernsynsskikkelser mens fortellerstemmen slimer ned lydsporet med smisk.
«Sabina» er redselsfullt stivt laga.
Den er en stivbeint, kortsynt og korsettrygga film, og den er så demonstrativt gammeldags laga at du har følelsen av å være på et museum der klokkene stanset.
| 0
|
701111
|
Gammeldags mamma
Verre kunne ikke lanseringstidspunktet bli.
En amerikansk komedie om en jødisk NY-familie som av rasistiske grunner ikke kan godta at sønnen deres har sex med allmenn-amerikanske Uma Thurman.
Bryan Greenberg spiller en 23 år gammel kunstner som sitter med beina i kors slik Sandra Bullock gjør og følgelig burde vært homofil.
Han snakker bare om jødeting og blir sammen med 37 år gamle ikke-kosher-hovedretten Thurman, som står der og henger bortkomment med kroppen sin som en basketspiller i Hobbiton.
Mannen er forferdelig.
Han bryr seg om hva mamma mener.
Han bryr seg om hva farmor (bubi) mener og mormor mener.
Dermed starter filmen som et nedstemmende pysestyr.
Mødre skal være noe rart som menn driter i.
Alle andre tilnærmingsmåter fører til at de må blinde seg eller klippe plenen.
Når Thurman har sex med en gutt som bærer hårstjert i stedet for lugg, skriker du i smerte:
Nei!
Macaulay Culkin ville vært bedre.
Harry Potter.
Hardy-guttene!
Poenget med filmen er at Uma går til psykiater, og psykiateren er barnets mor.
Meryl Streep triller en omtenksom karusell av forskrekka ansiktsuttrykk, men sammen med tårnet Thurman ser hun stadig vekk ut som en kortbeint buksedressmodell for Lindex.
Litt vittig er det selvsagt når den uvitende Uma snakker med Streep om at hun gjerne ville strikke hatt til kjærestens penis, antakelig fordi den er omskåret og ser sørgelig skalla ut.
| 0
|
701113
|
Gammeldags gubbe 3
«The pink panther» er gammeldags på samme måte som en 2CV, Brigitte Bardots nakne silhuett mot det ruglete dusjvinduet, fransk lukeparkering, camembert (beklagelig uvesentliggjort ost med interessant skorpe), Jacques Brel (belgier), Eiffeltårnet om natta, Mona Lisa, Georges Simenon.
Steve Martin likner den gamle Chaplin når han gjenskaper Peter Sellers' viktigste livsverk.
Han omformer britens selterssprudlende bevegelighet til en slags stiv martini.
Her kan vi snakke om overspent underspill, for Clouseau må ha oppstått ved en mutasjon, eller han kommer fra et univers uten gravitasjon og rasjonalitet, og der var han konge.
Eksklusivitet er idiotens og geniets felles-privilegium.
En fotballtrener myrdes, og Den Rosa Panteren forsvinner.
Beyoncé spiller gyllenbrun sexgardin og skvælerinne, Jean Reno er like desorientert ut som en kronprins, Clive Owen viser hvor bra han ville vært som James Bond og Kevin Kline gjør puslete lite ut av den fristende Dreyfuss-rollen.
Mot slutten utvikler Clouseau seg til en Poirot, og det burde egentlig vært stilistisk pinlig.
Men jeg ler, og du ler, og rauå ler i allslags vér, og jeg skal vedde på at Bin Laden ler.
Kanskje ler til og med den usynlige statsministeren.
Hva var det nå han het igjen?
«The pink panther» har fått en forferdelig medfart ute i verden, for å dikte opp en ny Clouseau er omtrent som om det demokratiske partiet stilte med en kandidat som het John F. Kennedy.
Ikke la deg skremme av det.
Modige mennesker har det morsommere.
| 1
|
701114
|
Gammeldagse gubber 2
På nittitallet var John Dahl en velkommen kultfigur som regisserte «Red Rock West» og gledet tilhengerne av trist krim.
Tida går.
«The great raid» handler om amerikanske krigsfangers skjebne hos de grusomme japanerne på Filippinene, og ingen skal si at den er preget av tilbakelent råskap, mild ettertanke eller tilgivelse ved aldring.
Bare geografi-ukyndige med varig svekka sjelsevner vil kjøpe Sony-ting etter denne glansa voldsopplevelsen.
Dahl er blitt en sindig estetiker som nyter synet av ting.
Joseph Fiennes sitter der som en smalna Steve McQueen og er krigsfangeleirens hostende småkonge.
Dama hans spilles av Connie Nielsen, og hun driver motstandskampen i Manila så langt at japanerne kjefter alvorlig på henne.
I noen skogholt åtte kilometer unna kommer invasjonsstyrken til James Franco og Benjamin Bratt sigende som ei høsttreig Viking-rekke – og kanskje når kavaleriet fram i tide.
Kanskje dør helten.
Kanskje dør heltinna.
Filmen er vellaget, men vitaminfattig og sjølopptatt, og selv G.I. Joe-hordene vil bli hurtig utålmodige av den litt gammelmodige dvelinga.
| 0
|
701115
|
Gammeldagse gubber1
I banken Manhattan Trust går det engelske ulvefjeset Clive Owen inn med alle sine malerkledde kanskje-skurker til en dunkende, klinkekul industrimusikk som kunne ha oppstått ved roboters samleie.
Denzel Washington spiller en raka, upopulær forhandlerpurk med så tynn bart at den antakelig ble stjålet fra en død jazzmusiker.
Denzel ser merkverdig postmoderne (gammeldags) ut i sin upålitelige velkleddhet (støvsugerselgerslips og hvit maishatt), og dama hans slenger utstudert rundt på sengeteppet som en sekstitalls gangster-negresse.
En av personene refererer til Lumets «Dog day afternoon».
Vi befinner oss i det kreativt behagelige mangemannsland som heter tidløsheten.
Spike Lee har laget bankraner-krim av den lurne sorten.
Filmen har en imponerende holdbar stemning, og selv om handlingen anstrenger seg til det ytterste for å være snedig, ramler fortellingen aldri ut i det skrivebordsflinke og nåtidsbanale.
Nåtidsbanaliteter oppstår når alle finner ut i de siste tre minuttene at alle har lurt alle hele tida som ved en slags utkrøpen, omnipotent Emiiil-rampethet.
Skuespillerne er en rein nytelse i «The inside man», og man oppskakes igjen over at Owens ansikt ser ut som seksuelt ekstrautstyr.
Man fornemmer silkestille Jodie Fosters nylonknitrende nystelthet, man nyter Washingtons hallik-elegante fornyelse.
Hemmeligheter skjuler seg i den tunge tyskeren Christopher Plummers bank.
En DVD for livet.
| 1
|
701118
|
Pastellfritt narkomørke
Om du likte tv-serien «Miami Vice», har du nok visse forventninger når tv-seriens skaper Michael Mann regisserer spillefilmen «Miami Vice» med Colin Farrell og Jamie Fox som James «Sonny»
Crockett og Ricardo Tubbs.
De vil gjøre deg skuffet.
Greit nok at Michael Mann ikke lager en kopi av tv-serien — det ville vært for dumt å kopiere 80-talls-estetikken i mobiltelefonens tidsalder.
Dessuten er jo 80-tallet erklært tilbake for lengst.
Men tv-serien «Miami Vice» var alltid mer enn en tradisjonell, hardkokt politiserie.
Selv i dag står den der som et stilsikkert epoke-ikon.
Ikke bare på grunn av Sonny Crocketts jakkeslag og strømpeløse føtter i mokasinene.
Også på grunn av Rico Tubbs sjarmerende dratetryne, alligatoren, den pastellfargede Miami-estetikken og Jan Hammers stemningsskapende musikk.
Plottet i filmen «Miami Vice» er tradisjonelt, men effektivt:
Sonny og Rico infiltrerer et narkonettverk for å få has på selveste bossen i Colombia.
Sonny faller for narkodame.
Det blir skutt og sprengt masse.
Mange dør.
Fortsatt er bilene Ferrari og båtene superraske.
Men alt det andre som gjør Miami Vice til Miami Vice er skrelt vekk.
Vi står tilbake med et mørkt, tradisjonelt, langdrygt men tidvis veldig spennende narkoinfiltrasjonsdrama.
En detektimeepisode fra hvor som helst og når som helst.
Men om det var så viktig for regissøren at alt skulle være annerledes enn tv-serien som han selv har skapt.
Hvorfor kalle filmen «Miami Vice»?
Hvorfor ikke skape noe helt nytt?
Jeg tipper pr-effekten.
Eller idétørke.
Men kanskje Colin Farrells frisyre er et forsøk på å skape en særegen Miami Vice anno 2006-stil?
Han går i hvert fall rundt med bart og blondert geléhockey som alltid er to meter foran mannen.
Og Havanna, mojitos og salsa klarer bare tidvis å forføre oss med karibiske vibrasjoner.
Det mest vellykkede stemningsgrepet er mørket - både som i natt og som i karakterenes øyne.
Som vanlig i Michael Manns actionfilmer av den hardkokte typen er humor fraværende.
Greit nok, det er jo ikke akkurat lystige miljøer, hendelser og karakterer som skildres her.
Men her får man likevel ledd litt når Gong Li - en stund - sprader rundt i verdens strikseste maktdrakt.
For virkelig å understreke at vi her har å gjøre med en ekte forretningskvinne, og ikke nok en bimboaktig skurkekjæreste.
| 0
|
701119
|
Ut og stjele hest, liksom
Trigger er en vill og vakker spranghest som må reddes fra sin kyniske, pengegriske eier.
Alise (11) (Ann Kristin Sømme) og morfaren Lasse (Sven Wollter) gjør alt de kan, og mer til.
For Alise er en selvoppnevnt pyse som lyger til vennene som sine hesteferdigheter.
Mens morfar Lasse er blitt en gammel mann siden hans egen elskede hest døde.
Nå skranter helsen, han har måttet flytte fra gården sin.
Nå venter gamlehjemmet i Oslo-drabantbyen.
Men «Trigger» er ikke noen film utelukkende for hestegale jenter.
Den er også et spennende, actionfylt drama, en intens kamp mellom det gode og det onde, en film om løgn og sannhet, om familieliv på tvers av generasjoner og om å utfordre egne grenser.
Men «Trigger» vil være altfor mye.
Engasjerende og spennende for hele familien, liksom.
Hverdagsrealisme og eventyr.
Den kalde virkeligheten og den varme dyresentimentaliteten.
Side om side, uten logikk.
Først går heltene våre på så mange smeller at en blir matt av å se på, så løser alt seg på eventyrlig og ulogisk vis.
Ingrediensene blir stående og sprike for seg selv, de drukner hverandre istedenfor å blandes til et større hele.
Noe som både forvirrer og ødelegger totalopplevelsen.
Synd, for både tema, miljøskildring og skuespillerprestasjonene lover så mye mer.
| 0
|
701121
|
Vitsen om musa og elefanten
Denne filmen består egentlig bare av vitsen om musa og elefanten, og den er ikke fin (den jeg kan).
Det finnes en naturgitt mistilpasning mellom Vince Vaughn og Jennifer Aniston, og man ønsker ikke at de skal være med hverandre.
De er alltid best når de ikke er sammen.
De er som knekk og bacardi.
Vaughn er en sånn mye-sennep-på-ketchupen-bamse som spiller i utvalgte harryfilmer om menn som slapp å få sjel.
Han ville aldri ha sett en Aniston-film.
De handler alltid om at folk snakker ut om forhold på en hipster-vittig måte og misbruker Kleenex-servietter til ansiktet.
Dessuten ligger hun under Angelina-forbannelsen.
Alle som har vært i nærheten av Angelina Jolie er evig fortapt og blir ikke tatt alvorlig.
Billy Bob Thornton ble en tufs.
Pitt er en tufs.
Jon Voights datter virker verre enn voodoo.
I denne filmen blir Vaughn og Aniston samboere som ved en idrettsulykke, og man tenker:
«Ok, Guds gave til menneskene var kjærligheten, men menneskenes gave til seg selv var skilsmissen».
Ganske riktig.
Hun går lei av slasken og vil ut.
Men på filmkvinners merkelige vis vil hun likevel beholde ham, så hun iverksetter underlige dameritualer for å holde på en mann som bare snakker til dataspillet sitt.
Hun ber hjem andre menn.
Hun spiller Alanis Morrisette.
Hun går til vagi-vokseren for at Minni skal bli like hårløs som en menisk, og hun håper at synet vil få mannen i sofaen til å vaske opp av og til.
Etter den primitive manusforfatterspøken begynner de følsomme i salen virkelig å frykte at paret skal komme sammen igjen, og man bekymrer seg for skuespillerinnens mentale sunnhet.
Birollene er ålreit.
Vincent D'Onofrio og Jon Favreau kommer dette året i HIACE-størrelse, Judy Davis er så avmagra Chicago-gallerist at du kan se nyresteinene hennes som røde kometer langs fjellet, Ann-Margret er innom som mor i middagsscene med en så plagsomt langtekkelig sang-homofil at den virker som en slags passerings-test:
Hvis du kommer deg uskadd gjennom denne starten, er du kanskje også i så godt humør at du ler av resten.
For resten er først og fremst slitsom.
Halvannen time kontinuerlig gneldring, 95 minutters krangling og uvennskap uten pigg eller poenger.
Jeg ville heller sett tusen James Belushi-halvtimer på TV enn å sitte gjennom hele denne filmen.
Det var ingen overraskelse.
Allerede ryktene om en samlivsfilm med Vaughn og Aniston antente brekningspunktene i halsen.
Det ble som det måtte.
| 0
|
701122
|
Kristin på vift
Den innyndende komedien «Keeping mum» vil minne deg på hvor hjelpeløst du avhenger av britisk filmhumor.
De slentrende, stillferdige engelske komediene er så få at man burde se dem i krabbegir bare for å tviholde på opplevelsen.
I denne spiller Rowan Atkinson en forvirra liten hvermannsprest i et landlig England der Wallace and Gromit pleier gå rundt og fange hage-kaniner.
Presten Goodfellow ivaretar menigheten så langt distraksjonspsyken tillater, mens kona Kristin Scott Thomas sliter med så kriblende seksuell underernærthet at hun nesten sier ja til den lille sønnen sin.
Hun gjør noe enda verre:
Hun planlegger samleie med den farmasøytisk oppskjørta golflæreren Patrick Swayze, et avvik som ligger på grensen mellom sodomi og nekrofili.
Så invaderes familien av en slags Mary Poppins.
En handlekraftig hushjelp som ved hjelp av alternative løsningsmodeller styrer livet til den anspente prestefrua Kristin, hennes livsmette mann og deres sterkt verdslige avkom.
Maggie Smith med de transcendentale ugleøynene er en slags eldre-vigilante i lodden hatt, og mange ting er åpenbare, men mystiske.
Niall Johnson har regissert denne filmen som klassisk svart komedie.
Den koser karismatisk for deg med spisst vidd og ville, men hviskende overdrivelser.
Det er like kjærkomment som en ekstra sommer.
| 1
|
701123
|
Mest om japanske menn
Zhang Ziyi spiller kvistfri bjerke-geisha med innsjø-øyne.
Michelle Yeoh er eldre-hore og oppdrager, Gong
Li spiller nedfallsprostituert og Ken Watanabe med hatt smiler uavlatelig som den attraktive Formannen.
«Memoirs of a geisha» er filmatiseringen av Arthur Goldens roman, og den forteller en kulørt føljetonghistorie om den fattige fiskerjenta som blir Japans mest feira kurtise-kimonist.
Filmen nevner søtladent at den egentlig handler om tekstilt og eksistensielt undertrykte rikmannshorer – men den er også tåstående begeishtra for det arkaiske yrkets underlige askeser.
Det er egentlig sånn at man hater den vellaga filmen litt mer for hver halvtime.
«Memoirs of a geisha» funker også som solid prøvelse for den tolerante kultur-relativismen, for det er ikke lett å respektere menn som holder auksjon om en slavejentes dyd.
Som i så mange andre historier om prostituerte handler det mest om brukernes underlige psykologi.
| 0
|
701125
|
Ja, vi har fått en ny supermann!
Den nye supermannfilmen var imøtesett med mer frykt enn forventning.
Slapp av.
Det gikk bra.
Stålhelten med dårelokken likner nesten parodisk på forgjengeren og svever smertefullt rundt i kjærlighetssorgen sin som møllen ved stearinlyset.
Men han er lett å like.
Til å begynne med ser «Superman returns» mest ut som introduksjonen av en ny tv-serie.
Brandon Routh i hovedrollen har det litt sexy gartnerpreget fra formiddags-såpe, og huden hans er så glatt at den kunne vært polert med voksa Chevy-fille.
Kate Bosworth som Lois Lane kunne vært en av Siri Kalvigs værdamer på vei til fest.
Høytrykkspanne og tominuttersfjes.
Kevin Spacey i rollen som Lex Luthor svinger det riktignok ganske svinsk av — han er like god som Gene Hackman var helt fra starten.
Spaceys diksjon (måten han sier setninger på) er intelligentere enn de fleste hovedfagsoppgaver, og den lure regissøren har heldigvis ikke omgitt ham med fargerike Alene Hjemme-skurker.
Alt som skjer, og den involverende, gjenkjennelige måten det skjer på, er så forutsigbart at man en stund føler seg synsk.
Etter at supermann er reinstallert i USA og har fått den gamle journalistjobben sin tilbake (det største miraklet han utfører), oppdager han at Lois Lane er lykkelig gift og har en søt liten sønn som kunne vært den nyeste greina på Culkin-familien.
Mye fjernsynssnakk foregår.
Råe innfall og kursiverte akkorder mangler.
De utåltøffeste actionmennene i salen vil gå ut i foajeen der de tar snus og spiller minigolf med popkornet.
Så oppdager supermannen at operaelskeren Luthor har vært i krystallskapet og stjålet byggesteiner, og da blir han mørk til sinns.
Lois og sønnen tas til fange av superskurkens yacht, overraskelser oppstår - og filmen tar en velkommen mørk vri som bare skal bli råere etter hvert.
Noen av oss ville selvsagt ha foretrukket at en supermann for det nye millenniet så ut som Nick Cave og svingte svarte kapper over en kattegrå trikot.
Men det blir bra nok.
Man venner seg til Brandon Rouths dokkehusfjes på en positiv måte, og før filmen er slutt, er til og med Bosworth blitt en kjærkommen venn.
Dessuten gjør James Marsden en stilig jobb som Lanes langtidsforlovede.
Det er ikke lett å kontrollere geipen når dama di kommer hjem med en mediehypa tivoli-kjekkas, men han holder stilen.
Dessuten får han være med i det langvarige sluttklimakset, sånn at filmen ikke bare består av utstillingsfisk fra det gamle SuperS-akvariet.
Luthor skaper et nytt, havbasert klippekontinent som kunne vært designa av Snøhetta.
Han er en skikkelig gründer i denne filmen, og sønnen til Wenche Foss kommer nok i 50 årsdagen hans.
Som tidligere antydet er Superman en utilslørt Jesus-skikkelse.
Den ideologiske kloninga er imidlertid finslig utført, og ingen skal risikere å bli frelst.
| 1
|
701126
|
Tiårets actiondrama!
Rett ut av den solsviende julinatta kommer et halvstilisert, rått lidenskapelig, overraskende actiondrama som er det beste siden Tarantino endret nittitallet med «Reservoir dogs».
Ikke misforstå.
Dette er ikke en munnrapp kjekkasfilm.
Den er en blanding av fotoskrudd voldsestetisme, mannsmytespredning og ektefølte smerteting, og du kommer til å bli følelsesmessig hekta samtidig som du dukker for ikke å bli nedsølt av haglespredte blodbyger som klasker likt sommer-regn i surround-en.
Filmen er tilegnet gamle handlingsregissører som Sam Peckinpah, Brian De Palma og Walter Hill, og den opererer med en blanding av klassisk og kunstferdig persongalleri.
Paul Walkers naborusser er westernpsykotiker og har John Wayne tatovert over hele ryggen.
I den store flukten-jakten treffer guttungen Oleg (Cameron Bright som spilte Sean i «Birth») ei klisjésnill hore som har lurt seg til å studere og blir banka av silkehallik.
Vera Farmiga (i en formidabel rolle som fru Walker) befinner seg plutselig i den fjerne, forferdende leiligheten til to surrealistiske pedofile.
Her er så klassisk italiensk mafia at de lukter utstoppa basilikum.
Her er de steinfjeste russerne.
Det finnes på en måte ikke mange fine folk i denne filmen, men «Running scared» funker likevel ikke som deprimerende slumdykk i Narkotown.
Personene er akkurat så uvirkelige at de ikke er journalistikk, og de er akkurat så virkelighetsnære at de ikke er kunst.
I det mellomsjiktet oppstår en imponert form for engasjement.
Man beundrer de fikse regigrepa samtidig som handlingen holder tynntarmsystemet i jernklype.
Paul Walker var en prettyboy i Fast & Furious-filmene.
Her er han snaua ned til femdagershår og overnattingsskjegg, og han spiller så vanvittig bra at man antakelig burde påstå at ei stjerne hadde stått opp på morgenhimmelen.
Men det er navnet Wayne Kramer man skal merke seg.
Han skrev og regisserte det særegne dramaet «The cooler» med William H. Macy.
I «Running scared» demonstrerer han at han kan gjenskape og renovere moderne trend-action med en så holdbar håndfasthet at filmen aldri glipper.
Handlingen er forbilledlig enkel og fasettert.
Walker skal gjemme en sølvblank revolver som drepte skitten purk, men legger den i kjelleren.
Sønnens kamerat skyter på stefaren med den — og dermed leter alle etter revolveren og den lille gutten for at ikke ubehagelige assosiasjoner skal oppstå hos ballistikeren.
Så starter kjøret.
Bare én ulempe.
Du bør ikke se den.
«Running scared» er så ekstremt voldelig at den til og med har fått 18 års aldersgrense i det Bondevik-frigjorte Norge, og det skjer ikke mye som du ville hatt på veggen hvis Märtha Louise kom på besøk.
Men for en stil.
| 1
|
701127
|
Nerde-action for viderekommende
Mens folk taster på seg pekefingerkrampe i sin iver etter å debattere Hizbollah, Tom Prahl og Paris Hilton, går det filmer på kino som utfordrer resonneringsevnen på et noe høyere plan.
Storm er en slik film, hvor den mørke, støvete stemningen gir et slags David Lynch-aktig skjulested for hva som egentlig skjer.
Med høyere budsjett kunne en del av det estetiske i denne puslespilloppbygde filmen blitt bedre, men det er tvilsomt om det hadde tjent filmen særlig godt.
Den passer som litt pjuskete, med appelsinhud og en valk her og der.
Matrix-parallellene er på mange måter til stede, både representert av et mørkt datanerdmiljø og pent kledde menn i svart, og man trenger ikke være teolog eller kjønnsforsker for å tenke ut hva de representerer.
Motparten er ikke uventet spretne og alvorlige damer som er ømfintlige for høye temperaturer.
Eric Ericson spiller Donny, vår antihelt, den lite sympatiske, sterkt sarkastiske og egentlig temmelig morsomme nattklubbløven, som livnærer seg som jallajournalist med herværende frynsegoder.
Livet hans tar en litt annen vei enn opprinnelig planlagt når villvakre Lova hopper inn i taxien han sitter i og avbryter sjåførens endeløse tirader om drittværet.
Hun forfølges av Mr.
Smith-gjengen, og forsvinner like fort som hun dukket opp.
Helt til hun plutselig er på døra i Donnys ungkarsrede, hvor masete kvinnfolk vanligvis ikke har tilgang.
Herfra skjer det masse kjipe ting i omgivelser som muligens er inspirert av dataspillserien Silent Hill, bare at denne filmens Silent Hill ligger i Sverige og har Systembolag, men der er det ingen.
Med andre ord er det langt til hverdagsrealismen.
I stedet har regissøren gitt blanke i å holde seg til en enkelt sjanger, noe som fører til at man får et slags stilsikket kinderegg: actionfilm, thriller og drama på en gang.
| 1
|
701128
|
Hjerte.Smerte.
Jeff Daniels spiller en mannsrolle og farsfigur som bør bli en klassiker.
Halvt vellykka forfatter i Brooklyn i 1986.
Vurderer alle mennesker etter doktorgrader og grad av intellektualitet.
Selvopptatt, selvmedlidende — men på en rik, fyldig og forståelig måte som gjør skikkelsen mer skremmende enn foraktelig.
Han evaluerer sønnenes fremtidige liv med en kvasi-rasjonell kulde som bør skremme vannet av foreldre og skape en slags minnenes skjærsild for alle de som allerede rakk å drite seg ut.
«The squid and the whale» er en nifs film.
Du tror at den skal fortelle om hvordan familien brytes opp, og guttene blir ulykkelige.
Men etter hvert handler filmen om at faren alltid har tynget alle med sine småsure perfeksjonskrav og sin kult-høytidelige egosentrisitet.
Den handler om en far man må rømme fra for å overleve.
Troverdigheten i denne filmen er nesten guddommelig.
Alle har stygt hår, alle er nevrotisk opptatt av sex, alle lever ut eksistensielle trendklisjeer, alle er jålete på en slags beskjeden jeans-måte.
De to guttene Jesse Eisenberg og Owen Kline (Kevins sønn) er perfekte, Laura Linney spiller linhåra ekshustru og mor med følbar smerte.
Jeff Daniels har antakelig så lite hjerte at han ikke kunne få infarkt.
Man syns synd på ham med skrekk.
Den stillferdige filmen trygler og skriker:
Elsk de du er med.
Aldri evaluer dem eller noen de kjenner.
Vær modig.
Vær snill.
Modig nok til å være dumsnill.
| 1
|
701129
|
Sekseren holder på TV
Det spennende ved overføringa av Malicks ferjekø-seine urfolkdrama til DVD var om det også funker på TV.
I kinosalen ble du omsvøpt og forført av den stillferdige Amerika-naturen og hypnotisert av John Horners musikk.
Den kom fra organiske vindpiper, et slags jamrende, hyllende naturorgel der en befølende tomhet strømmer gjennom instrumentets trange innvoller og lager klorofyll-lyder.
Det koster litt mer å få kontakt med filmen på DVD.
Men «The new world» funker også på liten skjerm om man setter seg tett til og holder pusten.
To verdener møtes, og Malick liker bare den ene av dem.
Det er den naturbundne indianerkulturen som ikke har framdrift eller tidsfornemmelse.
For indianere var det viktigste å ta vare på forfedrenes verden og repetere den, som om tida står stille og skaper et uendelig rom av harmoni.
Europeere står for forandring.
Ustanselig, mekanisk, hensiktsløs utvikling mot den evige misnøye, for ingenting blir egentlig noensinne ferdig eller bra.
Rette hekker.
Kultiverte trær.
Mozart.
I 1607 kommer europeiske pionerer til en liten indianerstamme ved en elv.
Sammen med dem er John Smith, en utskjemt offiser som oppdager at urfolkets enkelhet inneholder alt det de kristne europeerne egentlig drømte om.
Da han blir kjæreste med prinsessa deres, oppdager han også at han tilhører en så uverdig kultur at ingen kan stole på ham, og så gir han avkall på kjærligheten.
Det er sørgelig.
Det er relevant.
Colin Farrell får vist at han er en skuespiller med både hjerne og hjerte.
Ansiktet hans formidler en konstant kultur-sorg, som om han skammer seg over seg selv og sine, samtidig som han lengter desperat etter å bli noe uoppnåelig.
I stedet gjør Kongen ham til noe så meningsløst som en oppdagelsesreisende.
Han skal seile til enda en verden, skjønne lite og ødelegge det han aldri kan bli en del av.
Terrence Malicks film er sammen med hans «Thin red line» en filosofisk domfellelse over den europeiske hastighetskulturen som fikk lov til å danne Amerika.
Dessuten skildrer Malick indianere slik ingen har gjort før ham, som om de var tobeinte rådyr eller bevegelige trær.
«The new world» er også en film om kjærlighetens absolutthet og renhet.
| 1
|
701130
|
V for Wakjafski
I et desperat forsøk på å komme i kontakt med samtida forsøkte jeg å se det sentimentale, Wachowski-skrevne terroristdramaet «V for vendetta» for annen gang, som en streit underholdningsfilm; en slags Lux-såpe, som alle stjernene bruker.
Det gikk ikke.
Idiotiet ligger i veien for V.
Det er så mye galt med denne filmen at den burde vært sendt på tipunkt-service.
Wachowski-ene har falt for Sarandon-fristelsen:
Vi vil være politiske sjøl om vi jobber i Hollywood.
Det er de ikke flinke nok til.
Hvis en forfatter mener at Bin Laden var CIA-ansatt, bør han si det klart og tydelig, i stedet for å være en litt feig, hviskende klasseromskjekkas.
«V for vendetta» insinuerer med lygekryss og tunga i kinnet at myndighetene iscenesetter falsk terrorisme for å få kontroll på menneskene.
Det anses bare som intelligent tenkning blant sånne nettdrevne konspirasjonsgalninger som ender med å skyte John Lennon.
Richard Donner burde ha laga en Guy Fawkes-film uten en masse mimikk-knaskende føleri.
Filmen skriker etter uproblematisert action.
Hugo Weaving spiller maskefjeset med en nakkestivhet som hører hjemme hos bedriftslegen, og språket hans låter oppstylta som en David Letterman-imitasjon av Oscar Wilde.
Handlingen er lagt så tett opp til paranoia-bamsene Huxley og Wells, at de arme, misbrukte likene antakelig ikke tør rotere i grava fordi de risikerer å bli klissa ned av Wachowski-brødrenes balladesøte gutteromssvette.
Jeg sier det igjen:
«1984» og «Brave new world» er så misbrukt i science fiction at romanene burde få krisepsykiatri.
Det mesterlige i filmen er Stephen Rea, som spiller en klassisk Hr. Redelig og bærer handlingen fra scene til scene med sitt blodhund-tunge blyfjes.
Natalie Portman er en av de dårlige nye skuespillerne i USA, og hun virker veik og personlighetsfattig.
Volds-lutringa av henne som barbert nonne i Gestapo-imitasjon er ideologisk ekkel.
Man blir knekt av tortur, ikke styrket.
Også andre gang jeg så «V for vendetta» var jeg sjokkert over at jeg ikke ble underholdt.
| 0
|
701131
|
Ikke akkurat Johnny?
Fordi det eufemiserte høgskolemiljøet på Ullandhaug lønner folk som ikke ser forskjell på fiksjon og virkelighet, vil jeg gjerne starte med en bekjentgjørelse:
Jeg skriver ikke om virkelighetens Johnny Cash.
Jeg skriver om filmens Johnny Cash.
Jeg skriver om en mann som Joaquin Phoenix spiller og James Mangold regisserer, en forvirrende fiktiv person som oppstår i kompromissene mellom kunstneriske ambisjoner og økonomiske forventninger.
For oss som aldri ble sangerens fortrolige, er dette den Johnny Cash vi kommer til å bære med oss videre.
Når vi hører stemmen hans på bilradio ved passeringa av Kvinesdal, vil vi tenke på Joaquin Phoenix' nesten slangeaktige egosentrisitet og se for oss en usympatisk fyr med merkelige, forvridde bevegelser, som om han led av så stramme nakkemuskler at kona kunne spilt zither på dem.
Mens hun smilte koneklokt.
«Walk the line» er utrolig vellaget.
Uroende velspilt.
Og ganske kvalmende.
Dette er filmen om Johnnys (jeg bruker fornavnet, for Cashs låter så vått) psykotiske forelskelse i ei jente han hørte på radioen som barn.
Johnny og broren lytter betatt til den ti år gamle barnestjerna sammen.
Broren dør.
Johnny får skyldfølelse.
June Carter blir en slags link til lykke i sinnet hans, og han forfølger henne med intensiteten til en mann som ikke har råd til tanker, bare til følelser.
Da de til slutt gifter seg, får du uunngåelige følelser av å se ei mus bli slukt av et reptil – eller en kvinne bli innelåst i den syke egosentrisiteten til en såra samler.
Filmen er basert på boka til Johnny Cash, og det var naturlig at han fortsatte sin usunne dyrking av kona, fordi besettelsen (obs: som han framstår i filmen) var den eneste ledesnoren han hadde i livet.
Ekteskapet med Viv og farskapet til to barn var tilsynelatende en uhåndterlig overraskelse for ham, et minefelt han hadde lært seg å smile i.
De eksploderer for det.
Filmen forteller om den trøblete Cash gjennom småhistorier som minner om hjemmehøvla familie-anekdoter av den typen som blir bedre og bedre for hver gjentakelse.
Phoenix synger som om han frykter sin egen stemme, og hvis skuespillerens ambisjon har vært å gi flest mulig av seerne angst, har han gjort en formidabel jobb.
Han får til å oppføre seg som Johnny Cash uten egentlig å se ut som Johnny Cash, og jeg får ihvertfall en klar fornemmelse av at den seks tommer høyere sangeren må ha hatt en varme eller en utstråling som er annerledes enn Joaquin Phoenix nevrotiske innadvendthet.
Musikken låter som om den er tatt til fange, som om den er et gissel i Johnnys beleiring.
«Walk the line» er virkelig en slitsom film, og den forsøker aldri å finne fram til et forløsende tema i all forelskelsen og all farsbitterheten.
«Walk the line» virker som en uredigert oppveksthistorie.
Noen filmer kan være sånn.
De er aldeles nydelig laga, men de forteller merkelige, sjuke ting som man helst ville hatt en kunstnerisk behandling av før natta faller på.
Det mangler.
| 1
|
701132
|
Spasmer i redd-meg-beinet
Dette er en utmerket pause-øvelse for de spesielle, hvis de får tid til å se den innimellom martini-vanninga av plast-orkideene og diskusjonene om sølv-ilderens mellomnavn.
Tenk:
«Den franske løytnantens kvinne».
Den handlet om en historisk kjærlighetstragedie, og vi fikk se en nåtidig utroskapsromanse som utviklet seg mellom skuespillere i denne filmen.
To realitetsplan.
Samme historie.
1981.
Filmatiseringen av Laurence Sternes (1713 — 1768) roman bruker samme teknikk til å fortelle om lidenskapelig bortkasta menn på film og utenfor film.
Steve Coogan spiller Tristram Shandy og sin far, en slags syttenhundretalls-godseier som snakker seg rundt en uendelig, farseaktig fødselsscene.
Han spiller også Steve Coogan, som har fått kjæresten og nyfødt sønn på besøk til filminga av filmen om Shandy.
Deres tilstedeværelse - og det bisarre profesjons-fenomenet at ingen egentlig skjønner hva de driver med - gjør at han i løpet av ett døgns tid mister grepet på det hele.
Den berømte smuldringseffekten.
Når en mann kvernes mellom flere verdener.
Som en brødsmule mellom barnets fingre.
Ting som aldri egentlig blir noe av.
Ordet meta er selvsagt så utilnærmelig utbrukt at begrepet foreløpig funker best som retrosøt parodi.
«Tristram Shandy» ser ut som en meta-satire som aldri klarte å bli morsom.
Replikkene er frydefullt britiske i sitt nedsunkne magevidd.
Skuespillerne er perfekte.
Men filmen er kjedelig som en Churchill-tale.
Man skal ha en humor som er så subtilt utviklet at den kan brukes som netthinne-laser, for å komme gjennom denne filmen uten spasmer i «redd-meg-ut» beinet.
Det krever stor tålmodighet for å se lenge på at ting ikke blir til.
Derfor snakker kvinner så mye.
De forsøker å overdøve den irriterende mannestøyen av alt som blir til ingenting.
| 0
|
701134
|
Vondt.Fælt.
Nok en gang:
Det er umulig å finne ut hvem som har ansvaret for de norske stemmene i fiaskoen «Pusur 2».
Når man har sett en underholdningsfilm der feilanvendte norske skuespillere bidrar til å snakke en film ned i toer-helvete, føles det nyttig å vite hvem de var.
Filmweb er bransjens informasjonsside på nett.
Ikke ett ord.
Fox Film har importbyråets norske hjemmeside på nett.
Ikke ett ord.
«Pusur 2» forteller en uferdig Tiggerprinsen-historie om at den lasagne-elskende katten Garfield har en dobbeltgjenger i slott i England.
Som ved et logistisk mirakel havner den amerikanske pelspølsa i London og kan delta i den felles-dyriske utmanøvreringen av ond adel.
Pusur er et animasjonsvesen.
De andre dyrene er strevsomt fotograferte virkelighetsvesener med mindre karisma enn en slaktekø, og filmen maser virkelig grotesk i sine gjentatte forsøk på å erstatte humor med humør.
Replikkene smisker for voksne.
Bildene lefler for Disney-seere fra den fortida da folkevogner var vittige dyr, og handlingen er en slags verdenshistorisk begivenhet ved at den faktisk ikke inneholder én eneste god scene.
| 0
|
701136
|
Coward Howard betyr feig far
Dette kunne blitt en riktig bra film om en far som har forsømt sine barn, men rører knapt ved hjerterota.
Det skyldes ikke minst valget av Sam Shepard i hovedrollen som avdanka skuespiller.
Hensikten er god:
Ta en hollywoodkjendis som har levd livet med kvinner, stoff og gambling.
La ham rømme fra en filminnspilling for å lete opp ukjente familiemedlemmer.
Se så hva som skjer.
Først rømmer Howard Spence til moren som han ikke har sett på flere tiår.
Her tar min irritasjon over rollebesetningen straks av:
Sam Shepard ser ut som den 62-åringen han var da filmen ble spilt inn.
Moren, spilt av 81 år gamle Eva Marie Saint, ser ti år yngre ut.
Ikke et øyeblikk tar jeg ham for hennes sønn.
Det er Shepard som står bak manuset, så han har vel skrevet rollen for seg selv.
Dermed har regissør Wim Wenders knapt hatt noe valg.
Synd, for Shepard eier ikke mimikk til å tolke Howard i den følelsesmessige handlingskverna han moses i.
Da er Jessica Lange av et annet kaliber.
Man kan tro på hennes vrede over en mann som var innom småbyen noen uker, satte barn på en vakker jente og forsvant uten å ta ansvar for ungen.
Jeg tror også på raseriet hos en voksen sønn som aldri har sett faren sin.
Men Wim Wenders finner ikke de beste filmatiske løsningene for å formidle sinnet.
Jeg savner bedre sans for virkemidler (det blir for mye å hive en hel leilighet ut av vinduet) og timing (for lang sirkelfotografering av grublende Shepard i sofa.
Eller:
For mye bæring av urne med avdød mor).
Krever jeg for meget av oppgjøret med en feig, selvopptatt mann?
Må vi bare godta at noen er rundbrennere som blåser i hjem og familie, mor og sønn og datter?
Jeg griper meg i å tenke «samma for meg».
Shepard spiller ham så likegyldig at hans forlatte barn neppe går glipp av noe når fyren fordufter igjen.
Men var det det Wenders ville formidle?
| 0
|
701137
|
Dødsgalne galler-grøss
«Silent hill» er ikke en god film i den forstand at den forteller en oppbyggelig historie eller ble forbilledlig godt bygd.
«Silent hill» er en visuelt opphissende sløsegrøsser som slenger likt en fyllekjører fra veikant til veikant, for filmen er alvorlig animert.
Handlingen skeiner usjenert over i det banale like selvfølgelig som den hisser seg opp med bildeskrømt som kunne ha hengt i Louvre.
De visjonære bildeguttene er her.
Så ta tilflukt eller sug inn råstoff til noen dødsstilige mareritt.
En gang til høsten.
Christophe Gans er tilhenger av japanske grøssere, og filmen starter på den hjemmekjære «The grudge»-måten med bleikt, mørkøyd barn som plutselig er der, plutselig er der ikke.
Det tilhører også den japanske grøsser-feminismen (Ganses yndlingsteori) at mor Radha Mitchell oppsøker en spøkelsesby for å kurere datteras søvngjengeri.
Regissør Gans er en gal fotogaller, og introduksjonen av Silent Hill (Satan's Hell?) løfter hodehud.
Det snør aske.
Monstere som likner beckettske hudsekker eller oppdrettssvære sjøpølser iltrer opp fantasien.
Sirenene hyler.
Mor Mitchell får hjelp av en merkelig, androgyn politidame som minner om Sgt. Callahan (i Politiskolen, selvsagt).
Etter møtet med Mannen med Ljåen beveger historien seg over i imitasjonen av en Stephen King-miniserie der folk har god tid til å dosere for hverandre.
I denne langvarige delen spiller Alice Krige fanatisk pietist, og rutinerte kinogjengerne ser seg forvirra om etter indianske gravsteder.
Deborah Kara Unger likner ei sannsigerske fra julekalenderserien fra Gråfjell.
Menigheten ville blitt kasta ut av Kristelig Folkeparti fordi den ser for religiøs ut, og synderne skal straffes og hekser brennes og alt sånt som tærer på tålmodigheter som sol på usmurt strandrygg.
Til slutt slår Ganse og Avary seg løs med en splatter-orgie av Carrie-format, der det brente tentakelbarnet tar sin rødstrupe-hevn og de religiøse hyler ynkelig.
Sjøl om filmen halter synlig, er «Silent hill» en ærlig oppskaka og ærgjerrig grøsser som først og fremst forsøker å hygge for oss med groteske, bevegelige malerier.
Og vi tåler mye om sommeren.
Brennmaneter er også ganske stygge vesener.Handlingen skeiner usjenert over i det banale like selvfølgelig som den hisser seg opp med bildeskrømt som kunne ha hengt i Louvre.
| 1
|
701138
|
Asterix og Obelix i norske fjellstup
Kjennere av Asterix-tegneseriene regner bindet «Asterix og vikingene» til en av de beste historiene René Goscinny og Albert Uderzo skapte.
Nå gjenoppstår 1966-storyen som riktig underholdende tegnefilm — tidsriktig oppdatert.
Grunnideen er slik:
Vikinger i det kalde nord får høre at man på fryktens vinger kan klare å fly.
Å fly lyder så forlokkende på vikinger at de havner i Gallia for å utforske den påståtte egenskapen.
Det gir selvfølgelig enorme muligheter for sammenstøt med våre venner Asterix og Obelix.
Det opprinnelige sluttpoenget, der skalden Trubadurix spiller en vesentlig rolle, reduseres til en artig epilog i herværende tegnefilm.
Det kan man leve godt med.
For danskene som står bak produksjonen, har diktet inn noen ekstra skikkelser med ålreite funksjoner.
Særlig legges merke til vikinghøvdingens datter, et opposisjonelt pippilangstrømpevesen (med det forunderlige navnet Abba!?).
Hun frisker opp den ellers så mannsdominerte krigerkulturen, både på norrøn og gallisk side.Kulturelt oppdatert er også nevøen fra Paris, Provoix, en muskelløs, langlugget ungdom som i originalen digget rock, men nå er en hiphopdanser av rang.
Kan det bli «love in the air» av så ulike unge mennesker?
Så dundrer gallere og vikinger sammen.
Asterix og Obelix forsøker etter beste evne å oppdra sveklingen fra hovedstaden.
Jo da, regissørene Stefan Fjeldmark og Jesper Møller gir oss gjenkjennelse, bautasteiner og humrende latter i massevis.
Bare i klimaksminuttene mot slutten, lagt til snødekte fjellstup høyt i nord, pøser de på med for mange spenningstopper på altfor kort tid.
Timing og dramaturgi blir for heseblesende, og musikken er tidvis altfor kommersiell.
Noe merkelig framstår naturfenomener som geysirutbrudd i isfjell, men hva kan en vente av folk fra det flate Danmark?
Men norske skuespillere er blitt gode til å gi skikkelsene stemme og liv.
Så gå nå og kos dere, hele familien.
Det er ikke hver dag gallere vier vikinger oppmerksomhet.
| 1
|
701141
|
Farer truer overalt
Om du skal på kino bare en eneste gang i år, og vil at det besøket skal være en virkelig spesiell opplevelse, bør du gå og se «Look both ways».
Ikke bare fordi Bobby Peers' fantastiske og fascinerende kortfilm «Sniffer» vises i forkant.
Animatøren Sarah Watts prisbelønte første spillefilm, «Look both ways» er en hjerteskjærende, hjertevarm — og morsom - film om kreft og døden - og angsten for alle de andre farene som truer, og kanskje kan føre til kreft og død.
Historien er fortalt på en «Crash»-aktig måte, der en enkelthendelse får konsekvenser for flere menneskers liv, fører dem sammen og får dem til å se livet - og døden - i nye perspektiv.
Her er ingen klare hovedroller, men en drøss fantastiske biroller.
Bruken av animerte sekvenser for å visualisere frykten løfter filmopplevelsen til nye høyder.
En togkatastrofe med mange drepte og savnede preger tv-nyhetene i det sørlige Australia.
Denne dagen får pressefotografen Nick (William McInnes) vite at han har kreft.
Den engstelige kunstneren Meryl er på vei hjem etter å ha begravet din plutselig døde far.
Da skjer enda en togulykke.
En ung mann blir påkjørt og drept.
Det er denne «lille» ulykken som får så store konsekvenser for karakterene i denne historien, og som havner på førstesiden i avisen:
Men hvorfor var akkurat dette dødsfallet, dette tapet, denne tragedien så viktig og hjerteskjærende?
På en sår og nær måte viser filmen hvordan ubetydelige småting plutselig blir livsviktige i en krisesituasjon.
Og omvendt.
Tittelen viser både til hvordan du skal te deg for å være trygg når du krysser gata eller togskinnen.
Men er også en påminnelse om at enhver krise og situasjon kan ses fra minst to sider: du kan la pessimismen og frykten hindre livsutfoldelsen din, men du vil likevel dø til slutt.
Eller du kan takle tragediene dine med fatning, og tross alt være takknemlig fordi du ikke er blant dem som har det verre.
Filmen har så mye på hjertet, også en litt undrende kritikk av moderne mediers dekning av ulykker, farer og risiko, og også hvilke detaljer mottakerne henger seg opp i.
Her er mye å tenke nærmere på - lenge etter at filmen er slutt.
| 1
|
701142
|
Bottom up i våt båt-action
Hvis du feiler eller føler noe som slutter på — fobi, vil «Poseidon» ha samme oppskakende virkning som bruspulver i blodoverføringa.
Alle sommere bør ha en film som denne:
Useriøst spennende på grensen til det smertefulle.
Banal som en Barbie-blogg, men så engasjerende at du bare er der.
Våt, redd og lykkelig.
Jeg begriper ærlig talt ikke hvorfor denne nyinnspillingen har fått så mye kjeft.
Godtar ikke folk basic action lenger?
Såvidt jeg husker fra den gang Gene Hackman og Ernest Borgnine klatra rundt i havarert cruiseskip, var «SOS Poseidon» en ålreit spenningsfilm, men ikke så slitsom som denne.
Katastrofen starter som en uformell hyllest til alt som er stygt på jorda:
Cobra-kledde velstandsmennesker feirer nyttår på luksus-skip til latinomusikk og resirkulerte TV-samtaler.
Kurt Russell er der med dattera Emily Rossum, som er der med kjæresten Mike Vogel.
Josh Lucas er gambler.
Jacinda Barret er der med lille Jimmy Bennett og Richard Dreyfuss er der med sorgen over den bortløpte kjæresten sin.
Mia Maestro spiller ublid blindpassasjer.
Den som hyra denne gjengen som mannskap i høykost-farkost, var modig, for skuespillerne er ikke akkurat de feteste bukkene som kunne trampe på skipets bru.
Kurt Russell må sikkert snart livnære seg som kidnappa president i en TV-serie, og Josh Lucas er mest kjent for breide tanngard-roller med dumme jenter.
Rossum kommer fra «The phantom of the opera», som stort sett ble sett av venninnepar med lesesirkelbakgrunn.
Så de første ti minuttene får du følelsen av å ha brukket foten sånn at du må sitte i sofaen og se formiddags-TV med kaffekoker på strømforlenger.
Det varer ikke lenge.
Da tsunamien treffer skipet, setter den store Wolfgang-maskinen i gang sentrifuge-programmet sitt, og folk forsvinner som herresokker i fysikkens krasjekaos.
Etter en del radikale omkalfatringer av skipets arkitektur sitter passasjerene der og hører den naive sjefen si at salongen er som en flytevest, så hold dere i ro.
Men de kloke og de ville og de modige og de rent ut sagt tankeløse lytter ikke til kapteiner.
De starter klatring oppover mot bånn av det snudde skipet.
Fra da finnes ikke ett trygt øyeblikk.
Jeg er mest imponert av Josh Lucas.
Han spiller desperat helt med solid action-intensitet.
Lucas toucher Bruce Willis-nivå i noen skvetne, skadde, skvulpende øyeblikk.
Kurt Russell er også en kul fyr.
Ansiktet hans ser litt ut som en komfyrgjæra pizzadeig, men mannen er i stand til å fylle ubevegelighet med skulpturell karisma.
Når alt dette er slutt, blir du irrasjonelt glad, sjøl om mange hundre drukna.
Det er et tegn på en god spenningsfilm.
Men du går aldri mer om bord i en båt som ikke har hål i bånn.
Da tsunamien treffer skipet, setter den store Wolfgang— maskinen i gang sentrifugeprogrammet sitt.
| 1
|
701143
|
11 år og forelsket
For en skjønn liten film.
Der Hollywood så ofte ødelegger med rosa sentimentalitet, klarer «Lille Manhattan» å gi en høyst realistisk framstilling av pur ung forelskelse.
Hvem husker ikke sitt aller aller første kyss, for ikke å si kvalene med å våge å leie den utkåredes hånd første gang.
«Lille Manhattan» gir stemme til det kaoset av følelser som kan lamslå et menneske som er truffet av Amors piler.
Regissør Mark Levin ser det hele fra guttens side.
Gabe (Josh Hutcherson) er godt trent i jentehat og avsky for jentelus da han dag plutselig rammes av Rosemary.
Én ting er at hun slår ham glatt på karatetreningen, langt mer komplisert at hun gir ham en følelsesmessig knockout.
Av dette følger en lun komediepreget fortelling om Gabes forsøk på å vinne kjærligheten og få den til å vare evig.
Josh Hutcherson er i bildet nesten hele tida og gjør en formidabel tolkning av guttens usikkerhet, vakling, håpefullhet og fortvilelse, kort sagt hele skalaen av stemninger som det forelskede menneske må gjennom.
Charlie Ray i rollen som Rosemary har en passe veslevoksen oppførsel som underbygger påstanden om at jenter blir tidligere modne enn gutter.
Et ekstra pluss skal filmen ha for de små glimtene av voksenverdenen rundt hovedpersonene.
Heisføreren i oppgangen hos Gabe har sine erfaringer om kjærligheten.
Guttens foreldre er på kanten av skilsmisse.
Heldigvis klarer filmen å tråkle delene sammen til en klok helhet av sårt og søtt, vemodig og kjærlig.
Flott familiefilm, hvis man bare får med poden, da.
| 1
|
701144
|
Et tåpelig hundeliv
Intet barn vil ta noen som helst skade av denne familiefilmen.
De dyrekjære kan komme til å le flere ganger.
Men hvorfor kan ikke Walt Disney-selskapet — når de først lager en familiefilm - klekke ut en mindre teit idé?
Da kunne også foreldre holde ut.
Jeg prøver og prøver å se det morsomme i at pappa Dave, som misliker hunder, plutselig en dag blir bitt av en 300 år gammel hund fra Tibet (stikk den!) slik at smitten fra bittet gjør at han forvandles til hund selv.
Iallfall deler av døgnet.
Men jeg ler knapt.
Dette er bare tåpelig.
Manusforfatterne til regissør Brian Robbins må ha slitt mye for å få de ulike delene til å henge sammen:
Pappa Dave er en karrieresugen advokat som bruker for lite tid på kone og to barn.
Skurken er en enda mer karrierekåt forsker som vil stjele ungdomsgenet fra Tibet-hunden slik at mennesker kan bli 700 år gamle.
Barna Carly og Josh er dyre- og musikkvenner som lengter etter anerkjennelse fra faren sin for det de står for.
Så røres ingrediensene sammen i gryta.
Pappa løper hit og dit, som hund og ikke som hund, snerrer og snakker, bukker og svinser, snuser og slikker.
Skuespilleriet er greit nok, datateknologien proff der Dave i menneskekropp skal løpe på alle fire.
Og moralen er som i så mange amerikanske filmer:
Ta deg av familien din.
Det nye er en innbakt advarsel mot alle og enhver som tukler med gener.
Jaja.
Det var det.
| 0
|
701146
|
Rått drama med pløyde fjes
Ganske uventet for årstiden:
Et solid, folkerikt og handlingssterkt krimdrama som antakelig er den beste politifilmen siden «Copland», og så er den fransk.
Ingen fjollerier og nesten ikke ett smil.
Bare den blodstenkte hevnguden Nemesis og hans blinde, men logiske gjengjeldelser i en virkelighet der alle alltid er skyldige i noe.
På overflaten er «Mellom fiender» kjølig som en sjøldau, grå marsdag, men den dirrer samtidig olmt og infernisk av lidenskaper og sjalusi og kvelende kollega-hat.
Cirka tre fjerdedeler av «36 Quai des Orfevres» består av ansiktene til Daniel Auteuil og Gerard Depardieu.
De er skeive og utsklidde som mislykte trolldeig-skulpturer.
Huden kunne vært furet med plog eller gravd med bulldozer.
Lengst inne i to kunstneransikter som er spesielle at du ville kjent dem igjen i Madlaleiren etter barnetoget, ligger øynene og hjemmebrenner følelser og tanker som aldri blir til ord.
Noen fjes er sånn.
Kameraet han stanse på dem og holde seg der, og de trenger ikke gjøre noe.
Tilskueren ser ting.
Auteuil og Depardieu er så dystre og tunge at kinoen kanskje burde tilby krisepsykiatri etter forestillingen, men de får et rått skjebnedrama til å funke så bra at personalet kunne ha fjerna stolen din uten at du merka det.
Vrinks og Klein er politimenn som leder hver sin avdeling i Paris.
De skal ha vært venner, men da filmen starter, misliker de hverandre allerede.
Det skal bli verre.
En tremannsgjeng i finlandshetter overfaller pengestransporter, og sjefene vil at ranerne skal tas.
Hovedpersonene gjør hver sin feil.
Den ene blir for ivrig i arbeidet med å skaffe informasjon.
Den andre mister besinnelsen da forbryterne skal ferskes.
Ut av det blir det mye elendighet.
Samtidig som dramaet beholder framdriften og en rytmefast action-identitet, skjer det så mange fæle ting at man under normale omstendigheter ville blitt dypt nedbrutt.
Men det er rart med stilistisk vellykka ting.
Den imponerende formen gjør at du sitter med følelsen av å se viktige og kloke ting.
Det er en illusjon, men den er både engasjerende og behagelig så lenge den varer.
Det var i utgangspunktet grunn til å tro at en kjent regissør sto bak filmen, men «36 Quai des Orfevres» er faktisk laget av en ukjent fyr som var politimann da han i 1988 ble skuespiller, og etter det jobbet han med å skrive politiserier for TV.
Han har tatt med seg evnen til å behandle miljøer med mange skikkelser, og han har også utnyttet erfaringen med historier som strekker seg over tid.
| 1
|
701147
|
Ondere enn «The omen»
I et forsøk på å opprettholde den klassiske barnefilm-atmosfæren har de vettlause skaperne bak denne Lassie-versjonen ramla ut i en ondskapsorgie som gjør filmen til en verre påkjenning enn «The omen».
Jeg ville aldri ha tatt med unger som er mindre enn 18 år for å se når dyr blir mishandla, barn blir mishandla, arbeiderklassen blir mishandla, mens adelen hygger seg rundt seg selv med selvsmiskersk storhet.
«Lassie» er virkelig en fæl film.
Vi bringes til førkrigstidas England, der kullgruve-arbeiderne slaver sløvt under jorda, mens silkerampen rir etter rev på jordoverflata.
Lassie er en søvnig landsbyhund og eies av en liten fattig-gutt som blir banka på skolen fordi han dagdrømmer.
Da far mister retten til lungesjukdommer, selger han sønnens lys på jorden til lorden Peter O'Toole, som i en alder av bare 74 år ser ut som en blind zombie og til alt overmål er blitt påført en norsk Nationaltheater-stemme som får ham til å låte som en kelner.
Lassie blir lei seg og stikker, men fanges og bankes av den sadistiske kennelbestyreren, for til slutt å bli deportert til Skottland samtidig med at den sympatiske lille adelsjenta som likner Märtha Louise som barn, blir overlatt sadistiske kostskolefolk på landet.
Så rømmer Lassie over halve England og kommer til slutt tilbake der arbeiderklassen ydmykes nok en gang før alt blir OK.
Filmen mangler et indre lys som kan rettferdiggjøre den intense opphopinga av grusomhet.
Lassie er en pen hund som likner en nyfønt Julia Roberts, men i animasjonsteknikkens tid blir det liksom ikke så innleversk å se ei bikkje løpe over skotske enger og skotske enger og skotske enger.
Pappa John Lynch har et ansikt som kan drive friske folk til selvmord, mamma Samantha Morton er enten sjeledvask eller oppfarende, og den lille gutten virker så ubehagelig sart at du ser deg om etter barnevernet.
Så ubehagelig som dette skal ikke en filmopplevelse være.
Venner:
Lassie og Jonathan Mason.
I et uvanlig blidt øyeblikk.
| 0
|
701148
|
Deilig danseeventyr
Det har vært gjort med matematikk, poesi og fiolin.
Så hvorfor ikke med dans?
For «Take the lead» er den dansbare varianten av «Du kan hvis du vil», «Dangerous minds» og «Musikk fra hjertet»:
Idealistisk og entusiastisk lærer med kjærlighet til faget sitt setter seg som mål å hjelpe og gi håp til vanskeligstilte barn, les fattige, fargede gettobeboere.
Og samtidig lære dem så mye mer.
Den profesjonelle danselæreren Pierre Dulaine (Antonio Banderas) tar på seg jobben med å passe på en verstingklasse på en overkriminell skole i New York.
Med galante manerer vil han lære disse breakdance— og hip hop-ekspertene tango, foxtrot og wienervals.
Om kvelden lærer han bort det samme til hvite debutanter med perlekjede og kardigansett.
Det er mye klasse-kryssklipping her.
Etter ti minutter vet du alt.
Hvem som er drittsekken, hvem som er helten, hvem som vil få et midlertidig tilbakefall til gamle synder men likevel gjøre det rette til slutt, hvem som vinner konkurransen, hvem som blir den moralske vinneren.
Og hvem som blir forelsket i hvem.
Vi smiler gjennom tårer:
«Tenk det går an!
Det er håp for alle!»
Selv om «Take the lead» er basert på en virkelig hendelse, føyer den seg perfekt inn i klisjeen.
Så hvorfor lager de egentlig den samme historien igjen og igjen?
Svaret er enkelt: den funker.
Hver gang.
Jadajadajada.
Enkelt publikumsfrieri, velbrukt formel, sterkt forenklede og sentimentaliserte problemstillinger.
Ikke stor filmkunst, men «guilty pleasure» av ypperste slag.
Jeg elsket hvert sekund.
Og forenklingen gjør at filmen formidler noe viktig: håp.
Lyst til å gjøre noe.
Tro på at det kan nytte å i det minste forsøke å gjøre noe godt.
Det er da noe.
At du på kjøpet får masse spektakulær flott musikk og dans, både hip hop og klassisk dans, er heller ingen ulempe.
| 1
|
701149
|
En slags Roald Dahl-film
I juni i år er det ikke nok å være sønn av Djevelen.
Helst skal du være Kristi etterkommer.
Nyinnspillingen av «The Omen» (1976) avslører en ynkelig tematisk magerhet.
Den opprinnelige historien til David Seltzer er ikke komplisert nok, ikke kronglete nok, ikke utkrøpen og djevelsk og paranoisk nok for dagens estetikk.
Mia Farrow
— Djevelens eneste utsending på jorda?
Det høres mest ut som en bitter Woody Allen-formulering.
Iren John Moore har beholdt detaljene i den opprinnelige historien, og det vil si at folk med god hukommelse kan få følelsen av å se en halvhjerta repetisjonsøvelse med slunken skuespiller-entusiasme.
Julia Stiles virker bortkommen som ei nonne på nachspiel i denne filmen.
Hun er bleik på en slags snill dramamåte, og du forventer at hun nårsomhelst reiser seg og påstår at julenissen ikke finnes.
Damien er heller ikke det helt store rollevalget.
Lille Seamus Davey-Fitzpatrick er en snodig fyr, og kanskje kan han klare å bli en vellykka fotballpøbel hvis han hiver litt kull på sitt personlige helvete.
Men sammen med tjafså Mia Farrow ser satans sønn ut som skøyerfanten i en barneskrudd Roald Dahl-film om sånne som har sukker på tanken til rektors morsomme motorsykkel.
Alle de tre hører forresten hjemme i en litt uhyggelig Dahl-novelle med sjuårsgrense.
Liev Schreiber er en stilig fyr, men han burde spilt Djevelen, en mann som uten tvil mangler i en moderne Omen-film.
Som ambassadør Thorn virker han manushemma og utilpass - helt til gutteturen med fotografen David Thewlis.
Da blir det litt fart på den fandenivoldelige fatalismen fra bibelstedene, og du kan såvidt føle at trusselen om Armageddon er alvorligere enn ubehaget ved en kald mai.
Først og fremst mangler filmen religiøs sprut.
Den opprinnelige «The omen» ble laget med en effektiv, kald fjernhet, og hovedrollene til Gregory Peck og Lee Remick var en nådeløs påminnelse om at djevelskap kan ramme hvemsomhelst.
For en generasjon som trodde at Jesus spilte gitar med blomster i håret var det et sjokk at Djevelen i det hele tatt fantes, og nesten hver eneste scene innebar tap av uskyld.
Da barnejenta hengte seg fra taket, var nybegynnerne i salen sikre på at kinoen ville bli stengt.
Den sære stemningen av religiøs perversjon kan ikke gjentas.
Hvis man skulle lage en Omen-film i dag, måtte den nok hatt statistlegioner, spesialeffekt-orgier og så mye lyd at murpussen drysset av Domkirken.
De viktigste djevelgrøsserne:
Eksorsisten» fikk oppegående mennesker til å tro at katolske patere går rundt og utdriver djevler fra sognebarna.
.
«Eksorsisten:
The beginning» kom i vår tid og handlet fra Afrika.
«Omen» handlet om en familie som fikk Djevelen født som sønn.
«Rosemary's baby» etter Ira Levins bok.
Sivstjerten Mia Farrow blir voldtatt av den skinnbarlige djevel og føder et guttebarn med geiteøyne.
«Angel heart» av Alan Parker, der Mickey Rourke som Harry Angel møter Robert De Niro som Louis Cyphre.
«Det syvende tegnet» med Demi Moore hadde en engel som motstander.
«The body».
En Vatikanet-utsending skal finne opprinnelsen til et korsfestet lik i en hule i Jerusalem.
Hvis det er Jesus, fant Oppstandelsen aldri sted.
«End of days».
Ved slutten av forrige århundre kommer Satan (Gabriel Byrne) til New York (hvor ellers?) for å finne sin brud (Robin Tunney).
«The believers» fra 1987.
John Schlesinger-film om religiøs sekt som ofrer barn.
«The devil's advocat» fra 1997 om en advokat som oppdager at sjefen er Djevelen selv.
Keanu Reeves og Al Pacino.
«Fallen», der Denzel Washington etterforsker en henrettet seriemorder som kan være den onde engel Azazel.
«Judgment» fra 2001.
Djevelen kommer til jorda for å bevise at Jesus aldri fantes.
«The order»
- Heath Ledger spiller en ung prest som blir sendt til Roma for å etterforske en kollegas død og oppdager en sekt av syndsfortærere.
«Prince of darkness».
Forskere finner sylinder i kirke.
Hvis den åpnes, går jorda under.
John Carpenter laget den i 1987.
«Resurrection».
Russel Mulcahy laget denne thrilleren om en seriemorder som bruker kroppsdeler til å gjenskape Kristi kropp.
«Stigmata».
Gabriel Byrne skal etterforske påstandene om at det finnes en kirke i Brasil der statuer blør - mens Patricia Arquette får Kristus-sår i USA.
«Meet Joe Black».
Anthony Hopkins er en eldre riking som guider Døden, spilt av Brad Pitt, gjennom livet på jorden med det resultat at h-mannen forelsker seg i Claire Forlani.
«Jacob's ladder».
Tim Robbins spiller den traumatiserte Vietnam-soldaten Jacob Singer som oppdager at han ikke er der han burde være da skapninger med horn angriper ham på t-banen.
| 0
|
701151
|
Tortur av turister mot terror
Ruhel Ahmed, Shafiq Rasul og Monir Ali var 20 år da de høsten 2001 la i vei fra Tipton i England for å feire bryllupet til sin venn Asif Iqbal i Pakistan.
En avstikker til Afghanistan skulle lede til at fire ble til tre, snart kjent som «the Tipton Three», og til et over to års opphold i to ulike Guantanamo-fangeleirer.
I dramadokumentaren til Winterbottom og Whitecorss, som de i vinter delte en Sølvbjørn i Berlin for (beste regi), blir de fire framstilt som tilfeldige turister.
Som motivert av spontanitet og ryktet om ekstra store naanbrød valgte å ta turen til Afghanistan i oktober 2001.
For meg representerer akkurat denne motivasjonen det desidert tynneste punktet i historien.
Verden var et spesielt sted høsten 2001, ikke minst den vestlige verden, og det framstår følgelig ikke som videre sannsynlig at de fire ikke skulle ane hva de gikk til.
Visse grenser kjenner vel tross alt ungdommens dårskap og naivitet.
Akkurat her går filmen ut av sitt gode faktaskinn til fordel for fiksjonsfilmen, og ikke minst den uavvennelige tilbøyeligheten fra grøsseren til å gå ned igjen i mørke kjellere der de grusomste ting for lengst har begynt å foregå.
Det kan virke som om filmskaperne har unnveket den kritiske motstanden som hadde hørt hjemme her, i frykt for å tape deler av materialets sjokkerende potensial.
Denne forklaringen drar også på seg andre tvilsomheter, som at gjengen gikk lei av naanbrød og etter hvert begynte å kjede seg i Kabul — mens bombene haglet.
De kaster seg på en minibuss som angivelig skal tilbake til Pakistan, men som i stedet «verver» dem til Taliban-fronten.
Her blir de arrestert.
Og herfra og ut er «Veien til Guantanamo» et rystende, nødvendig korrektiv av en film.
En reisebeskrivelse tur/retur helvete på jord.
Lenge før the Tipton Three når Guantanamo Bay på Cuba, utsettes de for vold og trusler langt inn i det inhumane.
Nordalliansens fangetransport foregår i nesten hermetisk lukkede containere, og de fleste er døde ved ankomst.
Enten av mangel på luft eller som følge av luftehullene som blir skutt på plass underveis.
I X-Ray-leiren i Guantanamo blir fangene plassert i bur som dyr:
Kommandobrølene som går igjen er «get down» og «shut the fuck up».
Metodene som blir brukt vil nok av de fleste bli betraktet som ren tortur, og viser med all mulig tydelighet hvorfor det gikk lang tid før noen amerikansk distributør torde å ta i historien.
«Veien til Guantanamo» formidler at Krigen mot terror ga mange amerikanere et urimelig stort mandat - mens støvet etter 11. september fremdeles stakk i øynene.
En global fullmakt.
Med vekt på makt.
| 1
|
701152
|
Æsj, en tissefant
Denne filmen er bare flau.
Den ekstremt overspillende Amanda Bynes spiller Viola, som er veldig flink til å spille fotball.
Til og med guttene heier på henne og resten av jentelaget, i stedet for å si «æsj, damefotball, la oss heller se på skikkelig fotball».
Men så legges jentelaget med, og jentene prøver å innta guttenes territorium, selvsagt uten hell.
Dermed må Viola kle seg ut som gutt, nærmere bestemt sin bror Sebastian, og bli med på det konkurrerende laget.
Motivasjonen er at hun så gjerne vil spille fotball, og at hun så gjerne vil hevne seg på den patetiske eks-kjæresten.
Hun ligner selvsagt ikke det minste på broren, eller en gutt i det hele tatt, men det legger ingen merke til.
Handlingen er akkurat som man kan forvente.
Hun må dusje med guttene, og det er ikke så greit, for de har fine overkropper, men akk så ekle, små tissefanter.
For ikke å snakke om hvor slitsomt det er å late som om man dusjer, når man ikke kan gjøre det likevel fordi hele undercoverplanen da vil bli avslørt.
De flaue forviklingene avløser hverandre, den ene mer overspilt enn den andre.
Det denne filmen mangler, er en skikkelig slemmingen-får-avføringsmiddel-og-promper-høylydt-scene, men den gleden får vi ikke.
Derimot får vi lide oss gjennom klisjékommentarene til dumme voksne, dumme strebere, dumme babes, og alle får den de fortjener til slutt.
I sin mest outrerte form fører dette til at den flotteste gutten får den mest nerdete tannreguleringsjenta, så der fikk man også plassert litt politisk korrekthet inn i smørja.
Shakespearske svadamonologer med dramatisk orkestermusikk hører også med, og fotballspillerne vi heier på, skårer alltid med innstudert vakre brassespark som treffer midt i krysset.
Det kan være ganske fint å se på, særlig fordi de av og til spiller i bar overkropp.
Vinnie Jones spiller kul trener, og er filmens lille lyspunkt.
| 0
|
701153
|
Sjangala-bangala med muskeltante
Stae tilhengere av episke idealer vil stille seg negativt uforstående til alt som er storslagent med «X-men 3», for den tilhører de filmene som ikke har noe å fortelle, bare mye å vise fram.
Når den satanbleike muskeltanta Famke Janssen mot slutten oppløser muter og mennesker i det gamle grafikkfolk kalte pixler mens den djevlerøde kjolen hennes blafrer opprørsk og øynene glitrer mablis-svart som en ny Eksorsist-film, da oppstår en kontrollert, behagelig seer-ro som hører med til Den Nye Filmen.
Den Nye Filmen forteller ikke en historie med voksende innlevelse, den bare viltrer seg visuelt med elementære fysiske overdrivelser og underholder på samme måten som en svimmel joggetur gjennom tivoli.
Det er nesten som om penge-fascistene uforvarende har utformet et kunstnerisk manifest:
Det finnes egentlig ingenting å bry seg om, så derfor driter vi i alt unntatt det som virker imponerende.
Og «X-men 3: The last stand» er imponerende.
Ikke på tross av sine minussider, men på grunn av.
Historien fjomser folkerikt avgårde som når senile folk forteller om annen verdenskrig, men det er fordi den vil gjøre det sånn.
Ingen misbruker tida til å bygge opp snedige dramafølelser.
Hat, sjalusi, maktsjuke, sorg og kjærlighet markeres som om de var gule lapper på kjøleskapet, og den visningsglade fantasien får løpe fritt.
Dette er en slags nasjonalpark for frie fantasier.
Filmen består av befridde enkeltscener.
For det effekt-orienterte actionfolket er fortellerstyrke ei plage.
De vil se asfaltene reise seg, og de avskyr den overvurderte sjela.
Effekter er kunst.
Det finnes ikke innhold i Salvador Dalis bilder heller.
Det er vittig at Ian McKellen blir gjort streit med farmasi.
Det er eksotisk da Rebecca Romijns kamuflerte tightskikkelse, som har fått publikummere til å stirre så intenst på blåmaling at de fikk førtiårsrynker, plutselig blir rosa hud.
Det er lovende da den omnipotente telekinetikeren Famke Janssen (Jean/Phoenix) til og med kler av Hugh Jackmans hud — og det er nifst at den litt slitne australieren beholder en hårfasong som får ham til å minne om sisteplassen i en finsk hundeutstilling.
Det er fantastisk når Golden Gate-brua bøyes ut over San Francisco-bukta.
Det er urovekkende med mutant-sex, et fenomen som folk ellers bare har sett i Big Brother.
Vi har før hørt om kvinner som hevet huskjøp, men her skjer det med hele huset.
Sjangala bangala!
Nå kommer snart julenissen!
Det finnes en historie her.
Nok en gang er menneskene ute etter mutantene.
Denne gang med en medisin.
Så kommer krigen.
Dette var den lange oppsummeringen av handlingen.
Om noen skulle ønske innhold, kan de grunne over mutanismens egenart.
Den innebærer Guds lek med Darwin.
Hvis darwinismens teorier hadde vært sann, ville menneskene hatt både lunger og gjeller.
Det har vi ikke.
Antakelig velger Gud sjøl sine mutasjoner, og han er tilhenger av Ryfast.Det er utrolig med mutant-sex, et fenomen som folk ellers bare har sett i Big Brother.
| 1
|
701154
|
Den lille gutten bak de store tallene
Et velment tips:
Ta med kleenex eller stjel med deg noen remser papir fra kinodoen til denne filmen.
«Den beste av mødre» er en film som presser fram følelsene.
1943:
Russerne er på offensiven — og Finland er i seng med feil partner, Hitlers Tyskland.
Faren til ni år gamle Eero blir drept ved fronten og mor og sønn må flykte fra det lille huset i bjørkeskogen.
70.000 finske barn ble sendt ut av det krigsrammede landet til de skandinaviske nabolandene, flesteparten til Sverige.
Eero havner i Skåne hos herr og fru Jönsson.
Herren i huset er forståelsesfull, fruen er hard.
Og Eero?
Han vil hjem.
I Sverige defineres han som en främling og føler seg som främling.
Alt er uvant og annerledes.
Og han kastes ut på de følelsestunge dyp.
Etterhvert som ukene og månedene går - og brevene fra moren i Finland blir færre, kortere og mer gåtefulle tvinger spørsmålene seg fram:
Hvor hører han hjemme, hvor ligger lojaliteten og tilhørigheten?
11-årige Topi Majaniemi spiller Eero med en reserverthet og undertrykt forvirring som gjør vondt å være vitne til.
Eero kan ikke ta inn over seg de enorme forandringene.
Ingen barn kan det.
Eero mister faren, så mister han på et vis moren og til slutt mister han kan hende troen på henne.
Han tilpasser seg.
Fru Jönsson blir en ny mor.
Så rykkes han opp med røttene en gang til.
Filmen veksler sømløst mellom fortid og nåtid.
Fortiden i farger, nåtiden i svart/hvitt.
Og noen ganger flyter fortid og nåtid sammen i drømmeaktige bilder.
Fortiden dominerer.
Mens nåtidens Eero er fortelleren som leter etter de oppklarende svarene på den fortellingen.
«Den beste av mødre» er et várt, varmt og vondt drama som gir liv til ett av mange tall i den store tallrekken.
Traumatisk:
Er det russiske bomblefly som kommer?
Krigsflyktningen Eero (Topi Majaniemi) sliter med å tilpasse seg svensk skolegårdsidyll i 1943.
| 1
|
701155
|
Mummienes minnebok
Her er alle tings start.
Mummifamilien har nettopp gjort ferdig det runde tårnhuset.
Mummipappa har snekret broen.
Lille My blir etterlatt i Mummidalen fordi hun er så umulig.
Mummitrollet treffer først landstrykeren Snusmumriken og deretter den dumme blondina Snorkfrøken.
«Mummitrollet — kometen kommer» er på en måte det gamle testamentet for de edelt troende.
Tove Janssons mummifamilie representerer antakelig verdenslitteraturens mest avslappa form for liv.
Jeg elsker den psykopatisk-skjønne reaksjonen i en TV-episode da lille My forteller Mummimamma at sønnen hennes og Snorkfrøken er spist av en slange.
Mamma svarer omtrent:
«Neimen uffameg, er det mulig?»
Den samme engasjerte fatalismen finnes også i historien om da kometen kom og for en kort stund utslettet Jorden.
Opp av et deformert elvehus dukker filosofen bisamrotten og proklamerer verdens undergang slik intellektuelle gjør hver gang været skifter.
Mummiforeldrene sender trollet sitt samt den sutrende materialisten Sniff og det katastrofetente bokstavbarnet My opp i Ødefjellene for å finne Obervatoriet.
Deretter handler det om å gjemme seg i Sniffs hule mens Jorden forgår, slik at man ikke blir unødig skadet.
Det går bra.
Denne langfilmen er laget av samme folka som tegner mandagsserien som NRK sender, og tilhengerne vil kjenne igjen den stemningssterke, følsomme stilen med de særegne lysvirkningene.
De som bare leste de fantastiske bøkene, vil huske sine egne sinnbilder og bli glade.
Filmen er laget i 1993.
På tur:
Snorken, Mummtrollet, Snorkfrøken, lille My og Snusmumriken på vei til Ødefjellene.
| 1
|
701157
|
Kraftfull satire over fasadesamfunnet
Å skildre det moderne samfunnet som et menneskefiendtlig mareritt er ingen ny idé.
Men måten regissør Jens Lien og manusforfatter Per Schreiner gjør det på i «Den brysomme mannen», virker slående originalt og sterkt.
Dette er «Vidunderlige nye verden» i ny, norsk tapning.
Så deilig det er når filmskapere bruker mediet til å konstruere en egen verden slik at vi forundret tror på den.
Etter et anslag jeg ikke skal røpe, føler vi sterkt at hovedpersonen er en levende død.
Han ankommer en dag et nytt sted.
Et vrak av en buss setter ham av i et brunt, goldt fjellandskap.
Er det helvetet Andreas Ramsfjell ønskes velkommen til?
Uroen sitter i hodet idet vi tas med til fyrens nye liv.
Han fraktes til en ny jobb som regnskapsfører i et firma i Byen.
Sjefen er hjertelig, kollegaene høflige.
Men kan ikke disse folka snakke om annet enn siste skrik i møbler?
Eksteriøret bygger solid opp om det liv Byen velsigner:
Høyhus med glatte, moderne fasader.
De står som tause, kjøligblå kulisser når renholdsverkets biler pusser gatene rene.
Så gjennomført strømlinje8formet er Andreas' nye liv regissert, så gråblå er nyansene i John Christian Rosenlunds eminente foto at synet av mørkerødt menneskeblod virker sjokkartet når det brått slår inn i bildet.
Du må selv oppleve hvordan det skjer, men det setter inn som vonde støt når selvmordet blir eneste utvei.
Hva har mennesker å leve for i denne gudløse, kjærlighetsløse Byen hvis det viktigste man snakker om er fargen på baderomsinteriøret?
Det lyder grotesk å si at samtidig som man rystes av blodige scener, ler man også.
Liens balansegang mellom mørkt alvor og svart latter er imponerende.
Andreas er en tragiskkomisk figur der han forgjeves forsøker å bli et fornøyd storbymenneske.
Flere regigrep bygger særdeles vellykket opp om marerittet.
Først spillestilen:
Trond Fausa
Aurvåg har sperrer øynene mesterlig opp og se særdeles fortapt ut.
Samtidig agerer de andre skuespillere distansert og følelseskaldt.
Et utmerket eksempel er Birgitte Larsen i rollen som elskerinne.
Dernest musikken:
Utrolig parodisk er bruken av kjente Griegstykker, som «Solveigs sang» idet Andreas reiser sitt blodige legeme opp av støvet nok en gang.
Storartet!
Når filmen ikke får en 6'er, skyldes det litt pirk angående slutten.
Jeg tror flere ganger at nå kommer siste scene, og så har regissøren mer på lur.
Litt dramaturgisk filing hadde hjulpet.
Men alt i alt neier jeg i dyp beundring for overskuddet av ideer, visuelt slående tablåer (de minner om Roy Andersson i «Sånger från andra våningen») og en kraftfull samfunnskritikk.
Heretter blir det vanskelig å be tiggere og narkomane fjerne seg fra gata for å gjøre bybildet penere.
Filmen har premiere på Kino 1 førstkommende fredag.
| 1
|
701158
|
- Du er Jesu arving.- Hahaha!
Det var virkelig spennende å lese «Da Vinci-koden» fordi Dan Brown kan knepene som tvinger en til å lese videre.
Å se filmen er blitt en heseblesende opplevelse, helt til alle skurkene er tatt av dage.
Da er det fortsatt en hel halvtime igjen.
Den er kjedelig, bare avbrutt av ufrivillig latter i kinosalen i Cannes idet hovedbudskapet ble forkynt.
En spenningstopp i boka er da symbolprofessor Robert Langdon og kryptolog Sophie Neveu må rømme ut av Louvre-museet for at ikke politiet skal arrestere dem for mordet på kunstekspert Jacques Saunière.
I Ron Howards film oppdager du skuffet at alle de smarte detaljene er trengt sammen til kjappkjappe poenger.
Selv glimtene av Mona Lisa og de andre verkene på veggene blir det for få av.
Slik er det alltid når en bok blir til film, kan man svare.
Jovisst, men problemet er formidabelt i tilfellet «Da Vinci-koden».
Boka eksellerer i spissfindigheter rundt gåter som den drepte stormesteren Saunière har lagt ut til barnebarnet Sophie.
Mye leserglede besto i å knekke kodene om kapp med henne og professoren.
I filmen løses tall— og bokstavgåter på null komma niks.
Nedtur!
Men okeida, så henger vi med i svingene når Sophie og Robert farer gjennom Paris-gatene med inspecteur Bézu Fache i hælene.
Bilflukten utgjør filmens morsomste scener der de kjører baklengs i forrykende tempo.
Dan Browns enkle fortellergrep er å la kodeknekkerne møte et kobbel med hjelpere og skurker.
Stadig ny spenning oppstår fordi svært få aktører er så pålitelige som de først synes.
Regissør Howard har bare to og en halv time til å pepre løs med angripere og falske folk.
Actionskapende kryssklipping kan han, men pustepauser for å utdype hva som driver aktørene, kniper han ned på.
Tilbakeblikket til albinoen Silas' barndom og hans møte med biskopen er så summarisk at kan du ikke boka godt, forstår du det knapt.
Så hva handler da «Da Vinci-koden» om under all actionoverflaten?
Endelig, hjemme hos gralekspert Sir Leigh Teabing tar Howard seg tid til å utbrodere den fantasifulle historien om at Maria Magdalena var gift med Jesus og rømte til Frankrike med deres felles barn.
Også her blir de historiske tilbakeblikkene fortettet og lite gripbare.
Men filmmediet har den store fordel framfor boka at detaljer i Leonardo da Vincis «Nattverden» kan drøftes for øynene våre.
Og likevel, da det idémessige høydepunktet inntreffer og en viss person får forkynt:
- Du er Jesu arving! ja, da brast kinosalen ut i latter.
Så overflatisk som Howard formidler ideen om å dyrke Maria Magdalena som en slags fruktbarhetsgudinne, virker det som også han sliter med å tro på bokas grunntanke.
Da gjenstår den mulighet at skuespillerne løfter actionfilmen opp til store høyder.
Men Tom Hanks ser bare tankefullt bekymret ut under hårmanken, yndige Audrey Tautou sier «but professor» med fransk aksent i ett kjør og Alfred Molina som biskop Aringarosa etterlater overhodet ikke inntrykk.
To skuespillere er det noe med:
Paul Bettany som en hvithåret og likblek Silas skaper en desperat og intens figur.
Men best av alle er Ian McKellen i rollen som Sir Leigh Teabing.
Den mannen kan iallfall bruke ansiktet til nyansert mimikk.
Finn like gjerne noe annet å gjøre, iallfall hvis det blir en fin sommerkveld!
| 0
|
701159
|
Ondt og dumt
Fornemmelsen av ekkelhet starter allerede før man får sett filmen.
For å lefle med hyperiet har den norske importøren omdøpt den nederlandske barnefilmen «Lepel» til «Lepel-koden».
Det signaliserer behov for krykke.
Det kan jeg skjønne, for «Lepel» er en dum og ond film, som er oppkonstruert ved en nedslående blanding av voksen anti-fantasi, fordommer, reint vas og dårlig håndverk.
Den lille gutten Lepel lengter etter foreldrene som skal ha reist fra ham i ballong, mens «bestemor» plager ham på en gammeldags Askepott-måte med knappetelling og husarbeid.
En stund tror vi at filmen ihvertfall skal ende med at han får mor og far igjen.
Men neida, i den perverse historien er foreldrene døde, og sammen med en traumatisert, mishandlet jente som bor i varehuslager, kaster han seg ut i en patetisk, hjerteskjærende leting etter en mor.
Resultatet er skremmende og forferdelig.
Han finner ei merkelig, egosentrisk varehuseierske som bor i campingvogn og ville vært ukvalifisert til tittelen storesøster.
Han finner også en underlig konfeksjonsselger med ansikt som en Hitlerjugend-plakat og urovekkende Nasse Nøff-sjel, og han skal liksom være redninga.
Filmen flakser og vaser rundt i en blanding av innfall og urimeligheter, den minner i bilder og stil om gamle Olsenbanden-produksjoner og blir etter hvert plagsomt uskjønn.
Skuespiller-prestasjonene er på folkehøgskole-nivå, og de norske stemmene høres ut som de blir snakket over høyttaleranlegget i et tivoli.
«Lepel-koden» vant barnefilmfestivalen i Kristiansand i 2005.
Barnefilmfestivaler er nifse ting.
| 0
|
701160
|
Ti spiseskjeer vemod
Komponert som et gresk måltid serverer regissør Tassos Boulmetis fortellingen om forskeren som ser tilbake på sitt liv.
Men det hele savner nettopp det utsøkte krydderet som hovedpersonens bestefar har lært ham må med.
Jeg vet at grekere kan lage god mat.
Men å formidle kokekunst og begeistring for smaksopplevelser via filmlerretet er en ganske annen sak.
Filmen har sjarmerende scener fra Istanbul, der lille Fanis vokser opp.
I bestefar Vassilis krydderbutikk lærer han at maten må tilsettes smak fra røde små korn eller brune stenger, svart nellik eller gul safran.
Likevel, «En snev av krydder» har for mange scener der ulike krydder havner i mat uten at episodene river i min, tilskuerens, gane.
Straks skal det innrømmes at krydderet blir en metafor for det å sette en ekstra spiss på livet.
Men verken som gutt eller som voksen lykkes Fanis særlig godt i dette.
Dessuten blir moren, faren og de andre i familien kulisseaktige figurer som aldri gjør påtrengende inntrykk.
Bortsett fra én scene mot slutten der faren sørger over det skjebnesvangre øyeblikket på 1960-tallet da han og andre grekere ble deportert fra sin elskede by ved Bosporus, den de kaller Konstantinopel eller bare Byen.
Slik blir det smaken av vemod som dominerer i Boulmetis' film:
Minnet om venninnen Saima som danset så vakkert i Fanis' barndom.
Sorgen over at hun er gift når han møter henne igjen i Istanbul i godt voksen alder.
Visst er det vakkert og trist.
Men dessverre også litt for kjedelig.
| 0
|
701161
|
Kjølig-komisk krongle-krim
Dette er antakelig det kuleste du får se denne sommeren.
Tror du at intens slentring er en selvmotsigelse?
I de sjølgode setningenes rusa rike er ingenting umulig.
«Lucky numbers Slevin» er utstudert kjølig og velprøvd som stålet i en gammel avbitertang, og den slipper presise, litterære replikker med den velgjørende, overlegne gjerrigheten til en rik mann.
Dette er stilisert, kronglifisert, ordrik, humoristisk lureri-krim, og den er bare til som stilnytelse.
De høye mursteinsbygningene er poetiske på en taus og talende måte som på sett og vis imiterer New York.
Folka har tilgjorte fjes, og når de snakker, holder du nesten pusten av forventning.
Her kommer ikke én overflødisk stavelse, ikke en gang når Hartnett og Liu jabber avgårde på et slags Marx Brothers-vis.
Bruce Willis i rullestol og bøttehatt forteller innledningshistorien om hvordan en uheldig familiefar og slekta hans blir massakrert av galopp-gangstere.
Så demonstrerer han den øyeblikkelige virkningen av en Kansas City Shuffle, og spillet er i gang.
Josh Hartnett står foran speilet i en forsvunnet manns leilighet da først Lucy Liu dukker opp i en slags ovariedrevet fniserus.
Enda bedre blir handlingen da to underlige nyork-afrikanske torper banker på døra og mannen innenfor og tar ham med til Morgan Freeman som vil at han skal myrde jødens sønn for å innfri feil fyrs gjeld.
Når Freeman ler, likner det Lyden av Norge på P4, men det er ingenting mot jødegangsteren Ben Kingsley, som likner stadig mer på sitt eget kranium og har en sønn som må dø, forøvrig en gutt som kunne vært den unge Elvis Costello i en American Pie-film.
Willis dukker opp overalt som et ondt rykte, og håret hans minner om Kevin Costners under påvirkning av feil balsam.
Hartnett er alle galningers stafett-offer, og går lenge kledd i badehåndkle.
Bittelitt tidligere enn du trodde foretar filmen sitt forventa temposkifte og den genre-korrekte identitets-forandringa.
Det er bra, for omtrent på det tidspunktet hadde du egentlig blitt lei av at Hartnett og Liu snuste idyllisk på hverandres mjukeste vokaler og hadde det for fint.
Hevnens time er kommet.
Aldri glem «Once upon a time in the west».
Regissøren Paul McGuigan er en 42 år gammel skotte som laget middelalderkrimmen «The reckoning» og Hartnett-krimmen «Wicker Park».
Han har en sober sans for stil-elementer og ivaretar et manus som lett kunne ha drevet gjøn med seg sjøl.
Når sommeren er blitt så påtrengende at du begynner å sette drink-paraplyer i tannglasset, da er det på tide å lukke seg inn med kalde ting som denne og føle at hjernen er et lekent sted.Dette er stilisert, kronglifisert, ordrik, humoristisk lureri-krim, og den er bare til som stilnytelse.
| 1
|
701162
|
Den triste monikaner
Så mye i sci-fi avhenger av arkitekturen og melankolien.
De skal stemme overens.
I Karyn Kusamas film smelter en eksistensiell sørgmodighet vakkert sammen med organiske strukturer.
Det er bølger og blomster i denne filmen, og Charlize Theron spiller til og med perfekt som tightskledd superninja med korsettsnøring i ryggen.
Sørkoreaneren Peter Chung skapte tegneseriedama «Æon Flux», og filmen har en orientalsk poetisk rundhet og floristisk frodighet ved seg.
Det er hager her, og det er som om folk kommuniserer ved pollen og sveve— støv.
Her finnes djupgylne tregolver, japansk-inspirerte minimalismer, voldsomme buer og anatomi-inspirerte fasonger.
Psykokjemien er blitt et lyrisk-magisk element.
Marton Csokas fra New Zealand spiller futuristsjefen Goodchild i en slags halvhippiesk rød bomullsskjorte, og han snakker anstrengt og alvorlig, som en skikkelig mann.
Det finnes ikke ironi i denne sci-fi-filmen, og du finner ingen Jar Jar Binks.
Theron er noe for seg sjøl.
Hun kommer fra deniro-ismens selvutslettende drama-ekshibisjonisme og kunne godt ha blitt en Meryl.
Hun kunne også ha spilt sci-fi som en Britney fordi de andre gjør det.
Men Charlize T. tar med seg til den æreløse sjangeren en moden, sterk og lavmælt kvinnelighet som utgjør et troverdig menneske-supplement til botanikken i filmen.
Hun er virkelig uventa bra, men man skal venne seg til både henne og den særegne estetikken for å oppdage hvor originalt dette egentlig er.
Vi befinner oss i 2415.
Egentlig utryddet influensaen alle menneskene, men Bregna finner de siste folka og deres foresatte.
Monikanerne gjør opprør.
Theron er den dyktigste monikaneren.
Hun skal på oppstandsbevegelsens vegne utslette herskeren Goodchilds overvåkingsnett og myrde sjefen sjøl.
Da ordet «Katherine» blir sagt, oppstår en genetisk tvil hos den effektive dama, og i resten av filmen leter hun og den milde mesteren etter alle tings opphav og mening.
Jonny Lee Miller spiller Macbeth og er en ekkel fyr, og Frances McDormand er rødhåra sinnstilstands-fører og en bleik rebell.
Handlingen avviker fra det imponerende, noe som er modig gjort i showoffernes tid.
Filmen flyter av gårde på sine egen selvopptatte detaljbegeistring og blir en stilig opplevelse for de mottakelige.
| 1
|
701164
|
Bare skrekkelig
Nå er det bevist:
Vaskeseddelskryt er omvendt proporsjonalt med kvalitet.
Om denne uutholdelige filmen heter det:
«Nå er Lawrence tilbake som den frekkeste, tøffeste, morsomste og største bestemoren som noen gang har eksistert, og det i alle komediers mor:
«Big Momma's House 2».
Jeg ser at jeg om Martin Lawrences første bestemorsfilm (2002) skrev:
«Grunngrepet er av aller mest banale og minst troverdige sort:
La en ung, tynn og passe pen FBI-agent kle seg ut som en eldre, tykk sørstatsmatrone, Big Momma.
Av dette følger uendelig med støyende tøv som trolig bare vil fascinere den som aldri før i sitt liv har sett en forviklingskomedie».
Her må jeg avbryte sitatet og bytte ut navnet på regissøren.
Raja Gosnell kan ikke ha orket å lage nr. 2-filmen.
John Whitesell har tatt på seg åket.
Forrige anmeldelse er fortsatt gyldig:
«Regissøren jobber hardt for å få opp sjarmfaktoren på bestemora.
Men Martin Lawrence utstyrt med gulrotfarget krøllparykk, kunstig valkekropp, fyldigfeit ansiktsmaske og fordreid pipestemme er slett ingen vinner».
I nr. 2-filmen blir det bare verre.
Ligg unna eller lid deg gjennom pinlige scener med kunstig valkekropp på badestrand og gjørmesplæsj i spaet.
Hadde Lawrence laget komedie for 7-åringer, kunne man kanskje forstått dumskapen.
Men med 11-års aldersgrense på grunn av litt krimlignende action, blir dette bare stupid.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.