id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
701165
|
Sharon som sjuk skrevgeit
Sharon Stone var aldri noen stor kunstner, men det hendte at hun fungerte fint som visuelt eksotisk installasjon.
I «Basic instinct 2» forsøker hun ikke engang å spille film.
Hun er så besatt av behovet for å se seksuelt uforandra ut at hun går patetisk, patologisk og påtrynetsk til grunne i en vulgær parodi på Sharon Stone.
Dette er slik Leslie Nielsen eller Kristian Valen ville ha framstilt henne.
I tillegg er «Basic instinct 2» en fjollete film som fjomser rundt med flerra pornofilm-klisjeer og thrillertræsj som når en mann med trebein går seg vill i sirkelsaga.
Det er flisete og ufornøyelig.
Stone repeterer den legendariske 1992-rollen som den da moderne sex-pippien Catherine Tramell, ei egohypa krimforfatterinne som oppnår eksistensiell nytelse ved å koble jackass-risker til billig kiosksex.
Jeg er i evighet og i den dypeste fortvilelse flau over at jeg i 1992 likte «Basic instinct», men OK:
Vi var nettopp ferdig med et tiår da voksne menn viste seg fram med tynne hvitvinsglass i handa, og sjøl gikk jeg åpenlyst rundt i rosa t-skjorte med vide kortermer, og ingen visste egentlig hva god smak var da nittitallet starta.
I sailorskoenes tid kunne Stone se ut som et Madonna-inspirert, feministisk frigjøringsikon.
Fri oss alle fra fortidas resonnementer.
I toeren har hun tatt seg av gårde til London, som en slags amerikansk varulv uten forandringsgener.
Der går David Thewlis rundt og er så detaljrik mordetterforsker at han burde få sin egen påskekrim.
Thewlis er filmens gule kylling.
Han berører aldri buksesmekken og er en kul fyr.
Hovedrollen er gitt til David Morrissey, en litt merkelig liverpooling som likner den kladden Gud laget for ansikt, kropp og stemme da han utformet den perfekte Liam Neeson.
Morrissey spiller psykiater og er i virkeligheten gift med oldebarnet til Sigmund Freud, noe som sikkert har gjort en del for rolle-innlevelsen.
Morrissey skal psykiatrisk vurdere Stone etter at en kjent fotballspiller drukna mens han hadde sex i hennes bil.
Nei, han drukna i elvevann.
Styr fantasiene dine.
Den østrogenskulende dama legger bråkvikt og ulogisk beslag på psykiaterens libido ved å snike modellkjoler inntil møblementet slik chiliskadde bjørner klør seg mot trær, mens hun utstråler pms-aggresjon.
Psykiateren glemmer hele pensumet sitt og blir merkelig opp-psyka, enda man skulle tro han kunne oppdage når kvinnelighet blir sinnslidelse.
Stone snakker med vaginalt murrende telefon-sex-stemme og har ei tectylbeskytta, skilpaddebona overflate som antakelig er like vannavstøtende som Helly Hansen.
Når hun kler av seg, får du følelsen av å se en ond Shannon Tweed-imitasjon.
Man minnes også Bo Derek.
Det er fæle minner.
Så dør en del folk.
Hvis noen skulle ha laga en «Basic instinct» for vår tid, burde de ha hyra Natalie Portman eller Scarlett Johansson til en rolle der forfatterinnen aldri tok av bilmekanikerdressen, men siterte Herman Hesse.
Da ville kvinneskildring på film fått en slags retning igjen.
| 0
|
701166
|
Rå morderballade for feberhjertene
Nick Cave har skrevet en rå, realistisk-romantisk syttitalls-sørvestern som den ukjente australske regissøren John Hillcoat har formet til årets mest oppkvikkende og sjokkerende overraskelse.
Hva driver de egentlig med der nede?
Fra første bilde vil selv 20-åringene føle seg tidløse.
Av sånt som dette ble foreldrene deres til, hvis de ikke bare interesserte seg for hvite diskodresser eller Jim Reeves.
Syttitallets sjel ble gjengitt i estetisk og politisk nakne, fåmælte, stillfarne filmer — ofte med melankolske observasjoner av vanlige mennesker og utferka, fillete folkelighet.
I begynnelsen på «The proposition» finnes en liten scene der bygdefolk ser nysgjerrig på de hengte forbryterne - i den er et kjapt skudd av en liten unge som gjesper uengasjert.
Da vet du hvor du er.
Tilbake i uskjønnhetens vakre tiår.
Og det fortsetter.
Såkalt tilgjengelig (men tilstrekkelig) lys gir en rå, malerisk imitasjon av egentlighet.
Regissøren veksler skamløst mellom dirrende telefoto og australske vidvinkel-scener, men han briljerer ikke i kunstferdighet - de fleste scenene ligger flatt og fint på lerretet.
Folka er skildret slik de gamle anti-idyllikerne gjorde det.
Guy Pearce har et så uvaska hår at han først likner en regnvåt schäfer-lufter - så heiser framstillingen seg plutselig opp og later som om han likner Clint Eastwood i «En neve dollar».
Ray Winstone spiller engelsk import-purk med en smerte som minner om dødelig sjukdom.
Han er så langt inni seg at han nesten ikke får fram et ord, og han er så bekymra for det porselenssarte hustrunipset Emily Watson at han frykter alt i australiernes omfattende villmark.
John Hurt gjør en dyrisk desperat bounty-rolle med alle de hysteriske ansiktsfure-faktene som finnes registrert i Guinness.
Dette er nifse folk.
En mager, utleverende realisme som velter vakkert over i det romantiske:
Så fæle som dette var folk aldri i virkeligheten, bare i minnene om virkeligheten.
Det er umulig å forklare de uberørte hva bilder som disse gjør med den estetiske innlevelsen.
Det er som om styggheten deriverer fram en opprinnelig, mentalt holdbar skjønnhet som gjør deg til et følsommere menneske enn hva kalenderfotografering får til.
«The proposition» har en fysisk-fotografisk tilstedeværelse.
Du kjenner filmen på kroppen.
Nick Cave har skrevet en nydelig balansert historie om en pervers liten forbryterfamilie som blir utsatt for et forsøk på indresvik-komplott.
Deretter tar den igjen for tapet av en skrekkslagen tilbakestående kristoffer-bror.
Replikkene er enkle, men virkningsfulle.
Scenene er skrudde, men logiske.
Det er som om den infame stilen har sin egen maskin som driver filmen framover på et mørkt teppe av forventninger om absolutt galskap.
Dette er en film for feberhjertene.
De som aldri spiser gladmat.
| 1
|
701167
|
Skiter Zucker i skogen?
Hva er mest skremmende:
At Iran utvikler atomvåpen eller at «Scary movie 4» setter påskepublikumsrekord på amerikanske kinoer?
Kan FN gripe inn?
Blir det aktuelt å innføre vinmonopol i USA?
Dette er David Zuckers andre SM-film etter at han overtok vrakgodset til de intellektuelt utfordra Wayans-brødrene, som ble tilgitt på genetisk-etnisk grunnlag.
Keenen Ivory, Shawn og Marlon tilhører den store svarte tarmgass-sekta i USA.
Den er på en måte by-afroens svar på scientologien.
For dem er avføring folklore.
Men Zucker trenger ikke lage lange fisescener for å bli anerkjent av sine likemenn.
Jeg innbiller meg at «Naked gun»-filmene og «Hot shots!»-filmene inneholdt overraskende forvrengninger av kjente filmklisjeer.
«Scary movie 4» begrenser seg til gjenkjennelighet.
Der sitter to menn med sag på skitten innedass — aha, det må være «Saw».
Der kommer lys jente til hus der barn med vaskebjørn-øyne spøker.
Helt sikkert «The grudge».
Skilt kranfører får besøk av aggressive barn og så sprekker asfalten.
Helt likt «Klodenes kamp», Zucker!
Men hvor er humoren?
Dystre utkantfolk går i gule kapper og trues av utkledde monstre - ja, ja, jeg kjenner igjen «The village», for bildene er helt like!
Og det er nok «The village».
To karer camper i villmarka og romantiserer hverandre i teltet - «Brokeback Mountain» så klart!
Og der gjentar Leslie Nielsen en gammel Reagan-parodi.
Og «Million dollar baby».
Men gjennom denne meningsløse kopistframsyninga går fornemmelsen av lureri.
Hva er morsomt her?
At det likner?
Det finnes ikke satirisk brodd, det eksisterer ikke noe som minner om vittig assosiasjonslek.
Der spretter Tom Cruise etter at alle amerikanske komikere allerede har parodiert ham attenhundre ganger.
Har julenissen skjegg?
Bæsjer bjørnene i skogen.
Kjører eiendomsmeklere BMW?
| 0
|
701169
|
Ingen oppstandelse for herr Lasarus
Realisme med brodd blir det når rumenske Cristi Puiu utforsker sannheten om hjemlandets helsevesen.
«Herr Lazarescus død» blir en drepende satire der en pasient skyfles fra sykehus til sykehus.
Hadde herr Lazarescu hatt en mer prestisjetung diagnose, ville det kanskje gått ham bedre.
Romanias helsevesen lager ikke oppstandelse for en gammal alkis som bor med alene med sine katter.
Han får skylde seg selv at han en kveld får skrekkelig vondt i hodet og magen.
Det mener iallfall helsevesenet i bydelen der han bor.
Regissør Puiu tar seg riktig god tid til å skildre resten av denne skjebnesvangre dagen i herr Lasarus' liv.
De utålmodige blant kinogjengerne vil ganske sikkert synes at det går for tregt.
Men tempoet kler situasjonen.
Langt om lenge kommer ambulansen med en sykepleier som forbarmer seg over stakkaren.
Hun bestemmer seg for ikke å svikte ham.
Snart er den rene roadmovie i gang for å skaffe mannen en sykehusseng og en lege som vil ta ham seriøst.
En ting er at herr Lasarus må konkurrere med viktigere pasienter om behandling.
Like ille er den likegyldige og moralistiske innstillingen legene møter ham og hans hjelperske med.
Et norsk kinopublikum blir neppe forbauset over at byråkratiske holdninger har bitt seg fast i et gammelkommunistisk land.
Puius film gir kjøtt og blod til våre forestillinger om hvor menneskefiendtlig et slikt system kan bli.
Det er en sår historie — for her kommer ingen Jesus for å vekke Lasarus opp igjen.
kristin.aalen@ aftenbladet.no
| 1
|
701170
|
Nyansert og sterkt om selvmordsbombere
«Paradis nå» er en meget sober skildring av to unge menns ferd mot å bli selvmordsbombere.
Med et nesten stillferdig uttrykk får den palestinske regissøren Hany Abu-Assad fram følelsene som ligger bak en så grusom avgjørelse.
Her er intet av den aggressive skrikingen fra demonstrerende palestinere som fjernsynets hissige tv-dekning så ofte formidler.
Abu-Assad lar oss i stedet bli kjent med to unge menn, Khaled og Said, som forsøker å få arbeidsdagene til å gå på et bilverksted i Nablus.
Jobben er ikke akkurat den mest utfordrende, og kundene kan være pottesure.
Regissøren lager heller ikke høylytt drama rundt israelernes nærvær.
Hvor nedverdigende okkupantenes sjekkpunkter er, får han likevel godt fram i åpningsscenen.
En soldat sikter med maskingeværet på unge Suha når hun får passet sitt kontrollert.
Filmen får også fram hvordan de to barndomsvennene kommer fra vanlige familier.
Mødrene holder livets halvknuste potteskår sånn noenlunde sammen.
Små søsken lekes med.
I dette samfunnet finnes også folk som fristes til å samarbeide med fienden.
Slikt setter spor.
Av skam.
Så slår tilbudet om å bli martyr ned som en tung stein.
Det er sterkt å se hvordan frigjøringsgruppa med enkle ritualer bygger de to kameratene opp til den dødbringende aksjonen.
Regissøren er dyktig til å skape dramaturgisk stigning i fortellingen.
På den ene siden tydeliggjøres kraften i de politisk-religiøse argumentene for å gjøre egen kropp til et våpen.
På den andre siden holder Abu-Assad døra åpen til menneskelige følelser hos Khaled og Said:
Er det rett å sprenge seg selv og uskyldige ofre i lufta?
Blir det slutt på israelsk okkupasjon av at noen dør slik?
Eller bør palestinerne heller kjempe ikkevoldelig mot overmakten.
Se selv hvordan det går.
Sikkert er det at «Paradis nå» åpner en dør inn til mennesker som føler at de har mistet sin verdighet.
| 1
|
701171
|
Herlig kjønnskamp på Turturro-vis
Er mannfolk siklende dyr som piler kåte av gårde straks de ser en lekrere dame enn henne de lovet troskap?
Å, hvilken herlig, absurd vri på den eldgamle trekanten mann-kone-elskerinne.
John Turturro har skapt en frodig komedie om hverdagsmenneskers lengsel etter «true love».
At stjernelaget av usanske skuespillere attpåtil dramatiserer gamle popsvisker, er også fornøyelig.
Ingen bør bli forbauset over at de innfallsrike Coen-brødrene er produsenter for «Romance and cigarettes».
De har ganske sikkert støttet opp om manusforfatter og regissør Turturros påfunn.
Der tradisjonelle komedier lunter av gårde i safe realisme og moderat temperatur, pøser Turturro på med visuelle og glødende eksplosjoner.
Slikt matcher figurenes opphetede følelser.
Litt må forklares:
Mor (Susan Sarandon) med tre voksne døtre oppdager plutselig at far (James Gandolfini) er utro med Tula (Kate Winslet).
Han på sin side er forgapt i kvinnen med yppig kropp og ildrødt hår som mang en mann ville snu seg etter.
På ekte musikalvis danser Gandolfini og gatas søppeltømmere seg gjennom «Lonely is a man without love».
Stilig koreografi og utmerket spill av alle parter.
Gradvis øker freudianiseringen av bildespråket.
Opp farer fly, bort suser tog.
Spruten står av slanger i henda på brannmenn som skal redde hete Tula ut av ilden.
Duådu!
Men begjæret utløser aggresjon i heimen.
Sinnet forplanter seg til andre kvinner.
Voksne døtre raser rockegale ute i hagen.
Et klagekor av gravide damer danser med:
Er mannfolk siklende dyr som piler kåte av gårde straks de ser en lekrere dame enn henne de lovet troskap?
Nå ja.
Turturro vil ha balanse i regnskapet.
Også kvinner svikter sin mann.
Inn strener Christopher Walken i bukser opp til brystet og hårsveis som en høyballe.
Se opp for tidenes dramatisering av Tom Jones-slageren «Delilah».
Susan Sarandon (59-åringen holder seg godt) gjør en deilig tolkning av den sinte hustruen.
Men at hun sågar synger raseriet ut i kirkekoret, er det minst vellykkede av sanginnslagene.
Blir alt hysterisk fjas til slutt?
Nei, Turturro går inn for en nydelig og ganske alvorlig landing.
Jeg sier ikke mer.
Gå og se selv.
| 1
|
701172
|
Svakt spill i samlivskaos
Fire svensker har laget manus, de samme fire har regien og to spiller hovedroller.
Av det får vi en seminarsnekret komedie om stockholmeres samlivskaos.
Men den gode hensikt belønnes ikke med ny innsikt.
Ett problem er unaturlig og stivt spill.
Brødrene Felix og Måns Herngren i rollene som lykkelig skilte Pontus og nyseparerte Jens gjør ingen imponerende figur.
Kvinnene som til stadighet krysser deres vei, er ikke stort bedre.
Det kan skyldes at teamet av skuespillere ikke er gode nok.
Men med så mange dumme replikker og så mye teit oppførsel, kan det være vrient å levere storspill.
«Varannan vecka» er en syrlig komedie om hippe storbymennesker som bryter ut av ekteskapet og bytter partnere.
Lengst i den lei har reklamefilmskaper Pontus kommet.
Annenhver uke har han ansvaret for egne barn, den andre uka lever han et festfylt singelliv med damer i kø.
Hei, hvor det går!
Så triller de fram, den ene karikaturen etter den andre:
Kona som ikke tåler at ektemannen har en venninne å diskutere ting med.
Han på sin side eksploderer fordi hun for fire år siden hadde et nattlig eventyr.
Eller ta Pontus som vil lage barn med eksen for å skaffe datteren et søsken.
Samleiet erstattes med inseminasjon.
Regissørene har skjønt at de ikke bare kan ture fram i realistisk stil.
Bra komisk effekt oppnås i parodiske reklamefilmsnutter av typen «mobiltelefonen som redder ekteskap» eller «ikea-møbler for annenhveruke-foreldre».
Absurde drømmer hos nyseparerte Jens får fram angsten for livet som singel.
Men går det ikke an å komme dypere enn karikerte egoister i eksistensielt kaos?
Det regissørenes story mest av alt oser av, er såra voksne og ulykkelige barn.
Hva gjør vi med det?
Se heller John Turturros «Romance and cigarettes» (se egen anmeldelse).
Den handler om det samme, men takler livsalvoret mye bedre.
| 0
|
701174
|
Fnisende fajitas
Salma Hayek og Penelope Cruz er ubetydelige birolle-skuespillere som har tjent sine land og folk som seksuelt ekstrautstyr i ubetydelige filmer med etnisk forklarlig kvinneundertrykkelse.
Som komedie-skuespillere er de ikke bedre enn Paris Hilton, og hun tar buksene av eller viser jekselfyllingene sine for samme lønna.
De to nordmennene Joachim Rønning og Espen Sandberg har regissert en fransk-meksikansk-amerikansk actionkomedie som er skrevet av Luc Besson og manusmesteren Robert Mark Kamen.
Resultatet er like spennende som å se på at biologistudenter i stygge joggesko stabler pappesker og hiver sammenkrølla kamskjellkladder på dem.
Det er dønn utrolig umulig å bli engasjert av historien, av damene, av skurken, av helten, av landet, av politikken, av bankranene, av hestene, hunden og de karikerte setningene som oppstår når spansktalende kvinner snakker et slags taco-engelsk til hverandre.
Dwight Yoakam beslaglegger et meksikansk jordbruksland som likner tørkeramma sandtak ved at han dreper datterfedre.
Hayek er overklassedattera.
Cruz spiller bondejente.
Ved så enkle skjebnetilskikkelser at et normalt annendivisjons-corner virker intellektuelt, kommer de på samme lag og robber banker.
Det er som å se fajitas fnise.
Det er som å smake banankrydra mais med surt trompet-akkompagnement.
Det er som virkningen av å sniffe sammalt hvetemel gjennom donaldsugerør.
Noen mennesker har som yrke å få kvinner til å se pinlige ut.
I denne blir man til og med flau over hestene.
Men været er fint.
I høydene rundt Stavanger blir kuldeskadde vestlendinger rørt over at det faktisk finnes land i verden der folk går med korterma klær og sitter rett ned på bakken uten urologiske bivirkninger.
Varmen spiller godt i denne filmen.
Kanskje 2008-folka kan invitere den til opptreden i folketoget 17. mai?
| 0
|
701176
|
Dumme robøtter på rømmen
Det mest automatiske som finnes, er Disney-folk, som framleis tilhører ei langtidsprogrammert 50-talls-sekt av Lady og Landstrykeren-tilbedere.
«Wall-E» er i beste fall en overflødig familiefilm fordi den verken er spesielt morsom, nyskapende eller innholdsrik, og for å være helt ærlig kjedet den lille rusthaugen meg så mye at jeg for en gangs skyld ikke ble rørt.
Filmen har form som en profetisk dystopi; det vil si at den henvender seg til én-tanke-segmentet i Blekkulfokratiet og spår at Jorden i Fremtiden vil være en ubeboelig Søppelhaug.
For å understreke at filmskaperne har sett film før, legger de inn tallrike referanser til eventyrfortelleren Kubricks «2001, en romodyssé», som for tenkende mennesker bør være kjent for at den er den sci-fi-filmen som bommet mest pinlig noensinne og ever.
Disney-spådommene har samme realiserings-muligheter.
Verden kommer til å bli så rein at du vil spy av den, og sjansene er store for at du i 2050 går rundt med en kulepenn-liknende dings i rompa for ikke å spre tarmgass.
Men dumme filmer kan også være underholdende.
Ikke denne.
Filmen om Wall-E er nesten uten dialog.
Det er dristig, og det er dumt, for nesten alle folk unntatt filmstudenter har vennet seg til at rollefigurene skal fortelle hva som skjer.
Jeg sleit med handlingen i «Wall-E».
Det kan være fordi den bare seig gjennom systemet mitt som mentolrøyk i all sin politisk korrekte gjentatthet.
Robøtta Wall-E er den siste habitant på jorda sammen med en kakerlakk (og hva spiser den?).
Han lever en enkel ungkarstilværelse i container og lader seg fra sola mens han presser bossballer.
En dag kommer robot-beiben Eve fra en fjern romstasjon for feite eksilmennesker, og forelska Wall-E blir med dama hjem.
Der skjer det stort sett beep og sjotsj og sjatsj.
Disney-folks politiske innsikt er som heismusikk, og det bærer forsøkene på satire preg av.
Dette er ille, og det er kjedelig.
Det gjør ingenting.
Det verste vi kan gjøre med barn, er å skremme dem med framtida, for de er små og føler bare at de kan gjøre noe med verden for ikke å svare feil når de blir intervjua av NRK-folk.
Ellers blir de bare engstelige.
Engstelige barn vil ingen ha.
Bare pedagogene.
| 0
|
701177
|
Vakkert og uforutsigbart om ensomhet og lengsel
Hvor godt kjenner vi hverandre egentlig, selv i den nære familie?
Og hvor blir vi av når vi dør?
Den tyske regissøren Doris Dörrie har skapt en uforutsigbar og vakker fortelling som ender i Japan.
Det starter på den trausteste bygda i Bayern i Sør-Tyskland, der Trudi og Rudi lever et gørrkjedelig rutineliv.
Hun, Trudi, har riktignok sterke drømmer:
Om å reise til Japan og se fjellet Fuji.
Om å danse Butoh-dans, en forunderlig, japansk skyggedans.
Det siste har hun faktisk prøvd, med hvitmaling i ansiktet og rød trutmunn.
Han, Rudi, har fnyst.
For ektemannen har aldri gjort annet enn en pliktoppfyllende funksjonærjobb, samt drukket øl før leggetid.
Barn og barnebarn har han ikke ofret mye tid på.
Her finnes glimrende skildringer av fremmedgjøring mellom de nærmeste i en familie.
Gapet mellom generasjoner er et skremmende juv.
En stund truer filmen med å bli gørr kjedelig.
Men så overrumpler manusforfatter Dörrie oss, gang på gang.
Hun lar døden gripe inn i ekteparets liv, men ikke slik vi først tror.
Hvor blir den elskede av når livets pust opphører?
Hva gjør de etterlatte med sorgen?
Regissøren forfølger Trudis drøm om Butoh-dansen og Fuji-fjellet på en nydelig måte.
Skjønt først virker det dødfødt å flytte kamera over til Tokyo, asfaltjungelen der nærkontakt og varme mellom superstressede mennesker synes umulig.
Så løfter Dörrie fram det sarteste bilde på livets forgjengelighet:
Et flor av hvitrosa kirsebærblomster i byens parker.
Der finnes det også visdom å hente hos en spurv av en Butoh-danser.
Bildene er tenksomt klippet sammen i en rytme som kjennes riktig.
Skuespilleriet på både tyske og japansk side er godt.
Å gi trøst gjennom skyggedans i møte med død og sorg virker fremmedartet.
Men i Dörries regi blir det riktig betagende.
| 1
|
701178
|
Tjelta er det vikitgste som skjer i filmen
Pia Tjelta bor så høyt oppe i åsene over Bergen at hun kan se til Edvard Griegs førtiårsdag.
Det forhindrer ikke at hun i etterkant av Veum-sex henger etter halsen i en tau og er offer i en tilsynelatende seriemorder-offensiv.
«Falne engler» er den beste Veum-filmen av grunner som jeg ikke helt skjønner, bortsett fra at regissør Morten Tyldum har lagt et mildt lokk på dampen, slik at det blir trykk i filmen.
Framdriften er elegant, personene mer troverdige enn tidligere.
Til og med den jålete klisjé-kynikeren Floberg er roet ned til en figur som man med vennlighet og tilgivelse kan akseptere at kanskje finnes.
Trond Espen Seim har etter hvert utviklet en unik form for urban skogsråhet.
Han er en asfalt-elg som det lukter mose, truse og granbar av, og overfølsomme filmseere vil nok anta at han enten burde sitte i bur eller bli snakket med.
Pia Tjelta er en av de få norske skuespillerinnene som kan matche Seim.
Hun har også noe urolig animalsk ved seg og kan være veldig god når hun ikke anstrenger seg.
Uanfektelse kler Tjelta som trikot.
Det er som med katter.
De bør beholde verdigheten.
Jeg vil gjerne benytte anledningen til å si at i et land med mange talentløse regissører og få tilbud har det skjedd at Pia Tjelta fikk noen forferdelige roller med til dels umenneskelig teite replikker.
I denne er hun det viktigste som skjer.
Handlingen i «Falne engler» er også bra.
Ei ung jente blir funnet hengt, og snart henger også Seims engangskjæreste Pia på samme måten.
Deretter ei lita jente.
Seriemorder-filmer er de beste fordi du aldri risikerer at Emil på 12 år har så ukjærlige karriereforeldre at han blir forfulgt av narkolangere og derfor dreper bestemor med en forgiftet PS2-kontroller.
Motivet er krimforfatternes fellesforbannelse, og de sauser i hop mye seig sørpe for å få til en oppklaring.
Seriemordere har den samme sorten dustete motiver som heksa til Hans og Grete, og du slipper å bli flau.
Jeg skal ikke røpe slutten, men den er i hvert fall den minst dumme av Veum-filmene.
| 1
|
701179
|
Brendan Fraser som leiemorder?Næææh!
Dette er et av de forsøkene på gårsdags-kul gruppefilm som du skal unngå som om den bar en influensarammet ecoli-bakterie med fotsvette.
Noen ganger er dumheten demonstrativ, som hvis folk leter etter økologiske gulrøtter på Clas Ohlson.
«The air I breathe» er en film som bare leter etter feil ting på feil steder med feil folk:
Brendan Fraser spiller leiemorder i Liberty Valance-svart, som om han var Johnny Cash eller en morder som gjerne vil bli gjenkjent på arbeidstøyet.
Fraser som leiemorder er som om Hallgeir Langeland spilte Superman eller eksosråne i Byfjordtunnellen.
Forest Whitaker har etter hvert utviklet et så sørgelig tåreblikk at du vurderer å ta ham med til veterinæren og få gjort slutt på lidelsene.
Her er han en investeringskonsulent som bruker penger på hest og kommer i sutrende konflikt med den lokale mafia-psykopaten.
Fingers spilles av Andy Garcia, og han har overnaturlige evner sånn at han også kan finne de som stenger seg inne i en leilighet på Manhattan og hvisker empatisk til hverandre.
Det gjør Fraser og den nyinnkjøpte popstjerna Sarah Michelle Gellar.
Hun drikker og danser og har antakelig barn som sitter i bilen uten sikkerhetssele.
Garcia har så mye utenpåsjel at han kunne gått barbeint i fjæra, så han sier at han er lei av å jage etter penger.
Jeg er lei av vann, sa selen til hvalrossen.
Hvis jeg nå legger til at den helgenkjekke legen Kevin Bacon elsker Julie Delpy så voldsomt at hun blir bitt av en klapperslange.
Da er jeg ferdig.
Jeg har tenkt giennom denne filmen flere ganger, og jeg kan ikke skjønne at det skjer én eneste ting i den som angår noen, bortsett fra Trygg Trafikk.
Det er nemlig sånn at bilisten som kjører på far til Gellar tuter i hornet før han setter beinet på bremsen.
Det strider mot bilistenes refleks-repertoar.
Filmen er basert på visdom fra kinesisk lykkekake.
| 0
|
701180
|
Stripperen som datt
Her drar de desillusjonerte 40-åringene på trip igjen fordi livet har behandlet dem så dårlig at de føler seg som fjærløse og frosne dompaper uten nek.
De hadde nek før.
Spilleslasken John McGinley hadde ei høy lys dame som han antakelig vant i supporterklubbens fredagslotteri.
I det hele tatt består denne filmen av arbeiderklasse-tjafsete menn – mens kvinnene deres ser ut som Bang Olufsen-kabinetter fra de øverste etasjene i Playboy-bygget.
Det gjør noe med troverdigheten.
D.
B. Sweeney spiller ølkjører, og kona hans er utro med en så oppsiktsvekkende arroganse at det må være noe i dette med pils og potens.
Den tredje kameraten får null hull hos tannlege-assistenten og depper.
De tre kjører til Super Bowl et sted på sørlandet, og de har forferdelige samtaler om musikk og liv.
De er fattige, de er mislykka, de er dumme og snakkesalige.
De har ikke mobiltelefoner.
Mange eddik-baserte blekksprut-retter er bedre enn dette.
Independent-regissører i USA er merkelige folk som tydeligvis har mange fornemmelser og ingen tanker.
I «Life's a trip» finnes det bare én stilig scene:
Stripperen blir svimmel av å svive rundt stanga og detter dumt.
| 0
|
701181
|
Avføring med paprika
Thailand har de snilleste sadist-filmene.
Hvis en thailender hadde laget «Saw», ville deltakerne blitt torturert med bompengestasjoner eller hardt kritt mot tørr tavle.
«13» handler om en fortvilet ung mann som mister jobben og må skaffe penger til mor på landet fort.
På mobiltelefonen blir han invitert til en slags reality-konkurranse:
— Du har flua i venstre hånd.
Svelg den døde flua, og du får 50.000 bath.
Lunsj:
Avføring med paprika.
Bær en død mann opp av brønnen.
Nettopp fordi utfordringene ligger innenfor innlevelsens rekkevidde blir det en overraskende og engasjerende film.
Skuespillerne kommer aldri til å spille
Hamlet på Lundsneset, men det gjør ikke så mye.
Historien beveger seg velkomponert og logisk til en form for innsikt:
Et menneske gir avkall på sin følsomhet og sin moral, og til gjengjeld oppnår han besluttsomhet og overlevelsesevne.
Man har tapt sin sjel, men vunnet handlingsstyrken.
Det som gjør mest inntrykk er likevel at hovedpersonen har påskrudd ringelyd på mobilen sjøl om han sitter i kontorlandskap.
Thailand er et fritt demokrati.
| 0
|
701182
|
Stilige jenter ser dumme ut i kjole
Katherine Heigl («My father the hero») er blitt voksen og flink nok på den behagelige 90 minutters måten.
Det vil si at hun ikke ville holdt i 280 minutter miniserie som dronning den første Elizabeth, men er helt grei som bryllupsgroupie og brudepike.
«27 dresses» er en deilig liten film.
Heigl organiserer brylluper for alle hun kjenner med den samme amatørfaglige lidenskap som når flinke naboer tilbyr seg å fikse BMW-en din bare for å ha sett en seks sylindra motor.
Hun er forelska i sjefen Edward Burns, men Burns har samme hårfasong som Woody Allens mor og dessuten balsamert libido helt til Heigls modellsøster dukker opp og er blondere enn Eidsvåg-siv i drømme-åkeren.
Hun spilles av Malin Akerman, som var skrekk-kjerring på bryllupsreise i «The heartbreak kid».
Malin er ikke helt i orden her heller.
Snart kommer James Marsden inn i filmen som kjølig journalist.
Han ser ut som en av disse mørkhåra mennene som blir fotografert av paparazzier når de har under-vannet-sex med milliardærers døtre i Karibien, men er en trivelig skuespiller.
Søstera stjeler Heigls ønskemann ved å late som om hun er vegetarianer og turistforeningsmedlem.
I skuffelsen blir brudepikens hals enda tynnere, og hun kan spise lettsalat rett fra trærne.
Men journalisten gir henne ikke opp, og fordi hun ser ut som ei sjenert ku i alle de 27 kjolene, liker også vi henne.
Og det redder denne filmen.
Vi liker folka og driter i historien.
Man kan lære mye av denslags:
De tilstrekkende jentene ser dumme ut i kjole.
| 1
|
701184
|
Frodig hekkangutt
Den meksikanske katarsikeren Guillermo del Toro står for ettersommerens største overraskelse:
En frodig Hellboy-film som svinger fra det inspirert parodiske til nygothernes herlige helvetesvisjoner.
Den første «Hellboy»-filmen var egentlig litt tørr og uinteressant.
Denne greia påkaller så mange karismatiske fantasy-figurer at det kunne vært høstsalg i himlene eller bruktbu på Nytorget.
Meksikanske humpe-bønner vokser seg til maksimale skogstroll.
Tannfeen er en svai liten spiderskapning som tygger skjelettene til folk, derav navnet.
Del Toro introduserer en FBI-robot som pruster og damper slik gamle Jeunet-innretninger gjorde, men det er sannelig ikke det beste.
Fra felleshelvetets indre krets springer en underjordisk prins som likner Aune Sand og den sarte søstera hans, som åpenbart også ble formet på stranden.
Prins Nuada skal forsøke å sette sammen den tredelte djevlekrona for at Den Gylne Armé skal gjenoppstå med like stor avskrekkingskraft som når russere marsjerer igjen.
Hvem skal stanse dem?
Ron Perlman spiller Hellboy med de høgde horna nok en gang.
Han er tøff som en chipsfødd østfolding uten førerkort, han tygger kubanske sigarer, skyter med haglepistol og roter til med katter og skrot i asylmottaket der han og ilddama Selma Blair er samboere.
De må legge samlivsproblemene vekk en stund, og sammen med det forelska C-3PO-avkappet Fiskefjes forsøker de å redde verden.
«Hellboy 2» har noen oppsiktsvekkende forbedringer.
Den sprudler visuelt fra start til slutt.
Noen ganger likner den et serveringssted i Mos Eisley-kjeden, andre ganger føler du deg hensatt til Hogwart-skolen.
Men filmen består heldigvis ikke bare av påfunn; Del Toro har en dyp forståelse for det utvida gotikkbegrepets moderne fascinasjoner, og man kan fornemme tilstedeværelsen av en fantasi som kommer til å få til «The hobbit».
| 1
|
701185
|
Tablåenes ridderfilm berører ikke
Den andre filmen om Arn har storslagne ride— og kampscener, vakre kvinner og mektig natur.
Men det holder ikke å servere tablå på tablå smurt inn i smektende musikk.
Den største svakheten er mangelen på en handling som interesserer.
Filmen er først og fremst laget for å utmeisle et ikon for svenskene:
Fredshelten Arn.
Men handlingsbitene blir aldri mer enn klisjéfylte bilder uten synderlig spenning.
Året er 1177 og det går mot slutten av Arns plikttjeneste i Det hellige land.
Der opptrer den svenske tempelridderen som den mest rettferdige og vidsynte av korsfarerne.
Han beskytter beduiner i ørkenen mot hensynsløse ridderkollegaer og holder fast på sin respekt for fiendens leder, Saladin.
Fine ørkenbilder, streite kampscener og nok en gang en vakker Milind Soman som sarasenerhøvding.
Det nye er Anders Baasmo Christiansen som bueskytteren Harald fra Norge.
Men den bondske krigerens funksjon blir mest å se beundrende på den svenske helten.
Oj oj.
Der forrige film splittet de to elskende, Cecilia og Arn, skal oppfølgeren føre dem sammen igjen 10 år senere.
Men også her blir tablåfaktoren sterk.
Ufrivillig komisk blir det når Arn kommer ridende over engene fem sekunder før Cecilia skal gå i kloster for alltid fordi hun tror at han døde i Jerusalem.
Så tværer regissør Peter Flinth ut det hele med lange bryllupsscener.
Omsider flyttes handlingen seks år framover og rivaliseringen mellom folkunger og sverkere kan nå sitt klimaks.
Her tar filmen seg noe opp igjen i skildringen av danskekongens sleske mordplan mot svenske småprinser, etterfulgt av et imponerende oppbud av krigere i sluttoppgjøret.
Men det berører en aldri.
200 millioner kroner er brukt på Arn-filmene.
Da er det rent skammelig at det vi får se er så mye glanset overflate og så lite innhold.
| 0
|
701186
|
Når gutter blir menn
Når man oppdager at den ordinerte amerikanske samvittighet Susan Sarandon skal spille mor til savnet Irak-soldat, våkner velbegrunna mistanker om at det blir banking av Bush-en.
Men «In the valley of Elah» er en mye snedigere film, og dere som skal se den, slutter å lese her.
Sønnen til Tommy Lee Jones og Røde Susan forsvinner nemlig ikke ved fronten eller i Bagdads bakgater.
Han blir borte på perm i USA, og pappa Jones drar av gårde for å finne igjen den snille og sympatiske soldatsønnen sin.
De militære styresmaktene oppfører seg som de skal på film.
De obstruerer, formaliserer og kikker demonstrativt i en annen retning da den erfarne militær-etterforskeren Tommy LJ forsøker å kikke dem i korta.
På det lokale politikammeret blir mobbe-offeret Charlize Theron skremt opp og snakker hardt til menn med stjerner.
Den sentimentale politiske filmen er en egen kunstretning, og «In the valley of Elah» virker lenge så veltilpassa at du kan kjenne lukta av furubokhyller.
Bortsett fra én viktig ting.
Og nå slutter dere i hvert fall lesinga.
Sønnen til Susan Sarandon er ikke en død helgen.
Han var blitt en hjerteløs sadist blant hjerteløse sadister, og han ble drept fordi soldater ved fronten utviklet en ufølsomhet som gjør at de ikke lenger nøler med å slå i hjel.
Filmen handler ikke om de fæle folka i Washington.
Den handler om de fæle folka som kommer tilbake fra Irak og Afghanistan; normale unge menn som ikke bare har mistet religionen sin, men det moralske instinkt-apparatet og et normalt følelsesliv.
Jeg tror aldri jeg har blitt så overraska av en amerikansk film.
Visuelt er det Tommy Lee Jones' film.
Ansiktet hans er en åpenbaring.
Samtidig som det er lukket og låst i frykt, forbannelse og sorg, kan du lese alt mannen tenker.
Jones kunne gått gjennom filmen og aldri sagt ett ord, og han ville likevel ha kommunisert med utspekulert veltalenhet.
Dalen Elah var stedet der kongen ba David bekjempe Goliat.
Det var en teit konge.
David var bare en guttunge, og han skulle aldri ha slått noen i hjel i det hele tatt.
| 1
|
701188
|
En John Dahl-film, hurra!
En ny John Dahl-film er en begivenhet for de som følte seg kule i starten av nittitallet, og dem er det faktisk mange igjen av.
De er bare litt roligere nå.
Men like fullt:
Mannen som regisserte «Red Rock West» og «The last seduction», burde avgjort ha fortsatt med akkurat det, i stedet for å forsvinne i TV-serienes brakkvann.
«You kill me» har høstens kjærestepar, hvis vi ser bort fra Siv Jensen og alle mennene i Venstre og Kristelig Folkeparti.
Ben Kingsley er fantastisk som polsk leiemorder.
Han skulle ivareta drepinga for den skrantende polske mafiaen i Buffalo, men mannen er en så uhelbredelig alkoholiker at han blir sendt til San Francisco for å gå på AA-møter.
I byen ved brua treffer han den stiligste dama i amerikansk film, Téa Leoni, en skuespiller som ville kunne ha sagt «send meg telefonkatalogen» med så ustabil perfeksjon at du ville følt at humoren ble gjenfødt.
Kingsley og Leoni forsøker å opprettholde et sannsynlighetsramma kjærlighetsforhold samtidig som han får de anonyme alkisenes hjelp for å kunne myrde folk igjen.
Humoren er tørr som sure martinier med oliven.
Personlighetene er skrudde på den behagelige måten som en gang i tida gjorde at du ønsket å bo i en film.
Ikke minst Leoni framstiller en filmperson som du kunne tenke deg å fylle triste tirsdager med, fordi hun i sin sarte livsdugelighet tilhører de kompromissløst irrasjonelle.
Hvor ble de av?
Hva skjedde med de irrasjonelle i verden?
Sitter de medisinerte og regulerte i arkitekt-mishandla kontorer og forsøker å ikke søle smuler på golvet?
| 1
|
701189
|
Franskmenn i Søple-OL
Det finnes heldigvis filmer som gir anledning til det karriere-forlengende terningkastet én.
Franskmenn lager tradisjonelt universets grusomste komedier, og de gjør det med en Louis de Funes-mimikk som i beste fall likner fravær av viktige vitaminer.
Asterix i olympiaden er en spillefilm der en av gallerne fra den fellesdopa landsbyen skal være med i OL for å sjekke opp ei gresk prinsesse.
Man kunne egentlig ha forestilt seg mye visuell moro når de supersterke mennene skal utføre idrett, men franskmennene kom ikke på noe.
I stedet plager de ansiktene sine med en mekanisk ufriskhet som minner om lydene fra nedramla eksospotte eller noe.
Det er ganske presist gjort å skape humor som ikke passer for ett eneste levende menneske.
| 0
|
701190
|
Hva er galt med Christian Bale?
«The dark knight» har de siste ukene oppnådd omtrent like brå popularitet som Fremskrittspartiet, og det betyr at Christian Bales Batman-figur er i ferd med å bli et kulturfenomen.
Siden jeg syntes den første Lynvingen-filmen hans var omtrent like interessant som en husmorskjebne på TVNorge, ble det nødvendig å se om igjen «Batman begins».
Bomma jeg?
Siden behovet for fellesskap er sterkere enn misunnelsen, ønsket jeg å finne ut at jeg tok feil.
Det ble ikke lett.
Det er noe galt med Christian Bale.
Han er aldri skikkelig til stede i noen roller.
Han virker merkelig i «3:10 to Yuma», han virker som et sjukt påfunn i «American psycho», han var en anakronistisk pasifist i «Reign of fire» osv.
I noen roller er hjemløsheten et hensiktsmessig virkemiddel, som i «Maskinisten».
Er fjernheten en ressurs i «Batman begins»?
Bale er som en steinerskolelærer på karatekurs, og det er rett og slett sånn at vold ikke kler ham.
Kanskje burde han heller kles opp i ståsnipp for å spille Jane Austen-skjønnaser, for hver gang noen hiver ham ut i rettferdig kamp, får du følelsen av å se en tvangsinnkalt vernepliktig gjøre jobben sin.
Starten av filmen der den frustrerte overklassegutten oppsøker ekstremoppførsel i det høye Asia, er klumpete som rømme i smør, for fiksjonene passer hverandre like dårlig som legoklosser og duplo.
Liam Neeson har den fremmedartede rollen til en klassisk eventyrfilm-fascist, mens Bale spiller en puslete, psykologisk skjebne som burde føre til at Morgan Freeman dukket opp og snakket om livet.
Det gjør han jo etter hvert, iført drama-rutete skjorte og blikket til en intellektuell baptistprest.
Han kunne ha snakket ut med Batman i timevis, og så kunne de ha startet en liten kafé sammen ved Mississippis bredder.
Men Neeson og Bale holder til i hvert sitt film-univers.
Og det er Neeson som er i rett film.
For hva skal en mann med barndom og psykologi når han bare skal slenge seg fra gesims til gesims og bekjempe latterlige tivoli-figurer?
Filmen blir ikke bedre da den lille katastrofen Katie Holmes kommer inn i filmen med et hjerte-ansikt som ville gjøre seg på dodør.
Med henne følger Oprah-samtalene, naturlig nok, og det er antakelig sånn at Christopher Nolan laget en film som skulle gjøre inntrykk på noen kule venner.
De som vanligvis ikke liker superhelt-filmer, likte «Batman begins».
Problemet med den semi-realistiske Batman er den samme som med alle superhelter.
Hvis man tar dem med på tur i virkeligheten, likner de psykopatiske Charles Bronson-figurer.
Det hører ingen steder hjemme at vi får se når Wayne spraymaler uniformen sin, som om han var en iherdig korpsdirigent.
Hvor interessant er den fysikeren som mener at han kan forklare hvordan Jesus gikk på vannet?
Vil det ikke alltid være en forklaring at han var Guds sønn?
I «Batman begins» blir idiotiet perfekt da Cillian Murphy får rollen som superskurk – en mann som kanskje kunne ha skremt nærhetssøkende serveringsdamer med grisesnakket sitt.
Derfor lurer jeg veldig på «Black knight».
Det er heldigvis lenge til jeg skal se den.
| 0
|
701191
|
Star Wars som storarta barne-action
Å lage en full-animert historie fra Star Wars-planetariet var en god idé, særlig når resultatet ble en frisk laserpjong-opplevelse med fjortistilpassa hvalpehandling.
Her snakkes det ikke mye i Stortingets korridorer.
Filmen starter med at Obi-Wan og Anakin slåss rutinert mot flimringssterke separatiststyrker, og mens det pågår som verst, får den humørsjuke jedi-generalen Skywalker en kvinnelig lærling, som kunne vært dattera til Jada Pinkett med samme kroppsbygger som C-3PO.
De skal forsøke å destruere bringebærbobla som beskytter fiendens framrykkende maskinhær.
Svooiing!
Pji-pji-pji!!
Lasersverda suser som ødelagte lysstoff-rør.
Lysprosjektilene kvitrer friskt.
Det er nydelige lyder.
Og romskipa er ikke bare eventyrlig flott utforma, de har den fettrike lyden som setter seg i stolseter og rister dem til eplene faller ned.
Anakin og Ahsoka blir filmens folkekjære superpar for nåtida.
De støver ikke rundt med traktater, men får i oppdrag å finne den kidnappa sønnen til Jabba the Hut og bringe ham til nattklubb-padda i ørkenens rustslott.
Hut-ungen er en grinete liten skapning som må bæres på rygg, mens historiens første kvinnelige jedi småkjefter på den unge læreren sin.
Prinsesse Amidala har et spionstunt i onkel Huts småslum, og gamle Ben Kenobi er mest med på hologrammene.
Figurene er blitt stiliserte på en tenkt midtlinje mellom naturens starwars-skuespillere og lego-gjengen.
Amadala likner Natalie Portman.
Anakin ser litt ut som en sur rotte.
Obi-Wan har mustasje som likner balsa-finér, og Grev Dooku minner om de gamle nøtteknekkerne som liknet nisser.
Men de funker.
I en galakse så langt langt borte at det ikke finnes bygningsarbeidere fra Litauen der, passer de behendig forenkla stjernekrigerne utmerket.
Egentlig var alltid Star Wars-filmene preget av en oppglødd militær begeistring som i hvert fall burde ha forstyrret i 1977, men ikke gjorde det.
«The clone wars» vil i mistenksomme sinn lede til Irak-assosiasjoner og den forræderiske tanken at filmen fyller behovet for å vise fram bilder av amerikanere som vinner over noen.
Det får ikke hjelpe.
Animert krig er underholdende.
Filmen har sju års aldersgrense, og det passer nok godt.
Norske stemmer (dårlige, utydelige) understreker at dette er en barnefilm, og den harde SW-kjernen, som aldri inngikk kompromissrike koalisjoner, bør antakelig holde seg unna.
Men det klarer den ikke.
Hvis du blir flau av å vise seg på kino, kan jeg trøste med at dette er starten på en ny TV-serie.
| 1
|
701192
|
Kung fu og fantasy i frisk fusjon
Dette er morsomt.
Asias to mest berømte hongkongactionskuespillere, Jackie Chan og Jet Li, opptrer for første gang i samme film.
Koreografien på kampscenene er virkelig lekker.
Når kung-fu-teknikken framtrer så estetisk overbevisende, skyldes det ikke minst koreografien til Wo Ping, mannen bak de dansende og flygende krigerne i «Snikende tiger, skjult drage».
Det samme håndlaget og blikket for det vakre er til stede også her.
Samtidig er det ingenting å si på spensten hos Chan, Li og de andre som utfolder seg fysisk.
Kung-fu-kjemperne gjør akrobatiske ting med kroppen i et voldsomt tempo.
Inntrykket oppnås ikke bare ved hjelp av dreven klipping, lydlegging og god redigering.
I bånn ligger imponerende ferdigheter.
Li og Chan har ikke sjelden utfoldet seg i filmer (The One og Medaljongen) der handlingen bare har vært et skranglete skjelett å henge den fysiske oppvisningen på.
Nå har de fått et eventyr som holder et anstendig mål.
På magisk vis får kineserne besøk av Jason (Michael Angarano), en ung amerikaner som sårt kunne trengt kampteknikk for å hamle opp med fæle gutter i gata.
Vips er den realistiske rammefortellingen erstattet med et helteepos i kinesisk fortid.
Kan Jason bringe en magisk kampstav tilbake til den forstenede Apekongen og beseire den onde Jadekongen?
Når det blir så underholdende, skyldes det at regissør Rob Minkoff skyr gravalvoret.
Jet Li som Apekongen flirer så det nesten blir for komisk.
Jackie Chan lager en strålende figur av kung-fu— mesteren Lu Yan.
Han pendler mellom å ligge under for vinflaska for i neste øyeblikk å slå ut enhver fiende.
Amerikaneren selv må gå en lang og smertefull vei for å lære kampteknikk av Kinas mestere.
Det morer.
Store dybder finnes ikke.
Men som blott-til-lyst-film er den god.
| 1
|
701194
|
Sjarmløs dansk sekstiåtter-mygg
De danske sekstiåtterne bak «Jungeldyret»-filmene og «Cirkeline» har også gjort dette sammensuriet av hverdags-anarkisme, politisk satire og usjarmerende menneskeliggjøring av dyr.
Sykkelmyggen tør ikke fly, så han sykler i stedet.
Sykling var en stas-idrett i Danmark før den store katastrofen Bjarne Riis rammet nasjonen, og myggen har snudd Tour De France-lue og trange bukser.
Han treffer danse-myggen, som heller ikke vil fly, men bare danse.
Og sammen begir de to avvikerne seg ut i en virkelighet der maurene er de dumme arbeiderne som ikke tenker selv, og dronninga er pompøs og den tjukke larven Egon er så ekkel at dansemyggen vil kaste opp da han ber om et kyss.
Trollet har nesa til en bajerboms.
Unger som aldri har sett TV, vil kanskje like den hakkete animasjonsteknikken og tivolifargene.
Og hvis du syns barna dine har for få fordommer, så er dette en film som kan rette opp den skavanken.
Stilmessig passer sykkelmyggen best for unger i tre-fire års alderen — men noen scener vil avgjort virke skremmende på stort lerret.
Animasjonsfilm for barn er stadig vekk mer et sysselsettingstiltak for voksne enn nyskapende underholdning.
| 0
|
701196
|
Crowe og Bale i snille vesten
Dette er en film som egentlig skal hete «15.10 til Yuma» på norsk, eller 15.37, hvis det er Kolumbus som har den ruta.
Filmen er en repetisjon av en western med Glenn Ford fra 1957, og det bærer den til dels preg av.
Handlingen sleper slitte støvler i støvet.
Den hederlige gårdbruker som tar seg hyre som sheriffassistent for å redde sønnen fra sjukdom, er ikke noe manusforfatterne ville ha funnet på i 2007.
Men det går an å overse handlingen, som man ofte bør i western-filmer, også når de har vært utsatt for kollektiv skamros.
Av alle de skuespillerne som kommer til å bære revolver ved hoftebeinet denne sesongen, er Crowe og Bale de beste.
Russell Crowe som kynisk-snill, men hensynsløs bankrøver er så sjarmerende at han ikke ville ha trengt lusekofte i rettssalen.
Han småsnakker seg lunt gjennom filmen, og når han er ferdig med det, utøver han skøyeraktige yrkesmord med ironi og presisjon.
Crowe er filmens krydder, og Christian Bale er de magesmertene vi må betale for interessante smakstilsetninger.
Bale spiller den forunderlig humørløse eks-soldaten og utmark-bonden Dan Evans, som etter borgerkrigen tok med seg fruen Gretchen Mol, en frisk sønn og en sjuk sønn langt ut dit hvor lufta er sunnere enn gulrøtter.
I frisk luft trives også fattigdom, og derfor er den klassiske tog-fascisten og kreditoren ute etter jorda hans, for Evans kan ikke betale.
Men det ser ut til å ordne seg.
Den legendariske gjenglederen Crowe sover over hos dame sånn at sheriffen tar ham – og dermed trenger den tvilrådige lovmannen noen som vil tjene 400 dollar på å ledsage morderen til togstasjonen i Yuma.
Bonden vil.
Han smiler framleis ikke.
Han ser ikke ut til å glede seg eller ha noe håp for framtida.
Evans bare drar av gårde som en skjebneskjøvet mann, tynget av skyld fordi han ikke ble rik på kuene sine.
Så skjer alt det som må skje, og alle kvinner som eventuelt finnes i husstanden din, vil gå deprimerte til sengs mens de skjeller over at du kjøpte en film der alt gikk galt.
Gled deg til det.
Men det er flotte roller.
| 1
|
701197
|
Sånn skal barnefantasier være!
Her er filmen som egentlig kverker rotta på både Narnia og Potter.
De effektorienterte fantasifilmene har lett for å forlate virkelighetens verden så kvikt at følelsene aldri rekker å følge med.
«Spiderwick-krønikene» holder fast i en helt vanlig familie, og du bryr deg helt til den er slutt.
Mary-Louise Parker spiller aleneblitt overytelsesforelder, selv om hun har søte guttunger som ikke sier bæsj bæsj hvis du tar dem med på jobb.
De kommer til onkel Pavels hus.
Øyne ser dem.
Det finnes skapninger i veggen.
Det finnes en nøkkel i heisen.
Den fører riktignok ikke til en løve i skapet, men snart oppdager den ene gutten at husets slektning David Strathairn, som ser ut som faglært søndagsskolelærer, har skrevet boka om eventyrverdenens hemmeligheter.
Der finnes den onde Mulgarath i en så sjabby Nick Nolte-skikkelse at du får følelsen av at Kris Kristofferson omsider ble klona.
Han er en skakk eldre mann og kunne fått vokalistjobb på Røde Sjøhus hvilken dag som helst.
Kill them all, sier Nolte.
Høstvesener skvetter som froskbeinte villsvin langs skogsstiene.
De vektløse blomsteralvene henter rips, og snart vet vi at det eneste som hjelper på de onde og deres nesten geografiske underbitt, er tomatbomber.
Organisk moro.
Filmen er intenst trivelig.
Men ungene bør nok være over sju år.
| 1
|
701198
|
Ryan Reynolds sexprater med barnet
Det som er med Ryan Reynolds er at han faktisk ikke vet hvordan man beveger den delen av ansiktet som ikke er atletisk.
Reynolds fungerer som jenteagn på samme måten som de kameratene som fikk hormonkvise ved nesa i starten av puberteten, og derfra utstrålte en irriterende mandighet som gjorde at de som 15-åringer visste mer om panties enn om Pytagoras.
Men når Reynolds (og kameratene fra puberteten) skal forsøke å uttrykke noe, likner han en smiley uten prikker og streker – og troverdig er han bare når han anstrenger seg så umenneskelig at han kunne ha født djevelens barn.
Men hva er det med Abigail Breslin?
Den lille jentungen er søt som markmus på Beatrix
Potter-tue, men hun snakker så mye at også veiviljens dronning på jorden Anniken Huitfeldt ville ha kvalt henne eller solgt henne til farmasøytiske eksperimenter.
Abigail har aldri før hørt om sex før, men straks skolen kompenserer denne behagelige kunnskapsmangelen, vil hun at pappa skal fortelle om alle kjærestene han har hatt.
For nå skal han og mamma skilles, så barnet vil ha detaljer.
Ønsket er ikke bare guddommelig usannsynlig, det er en perversjon som barn bare utvikler rett før de begynner å kjøpe lastebiler og bazookaer på internett.
Ryan forteller i skremmende detaljer for det dumme barnet.
Det eneste bra er Rachel Weisz, for hun ser i hvert fall ikke ut som ei sånn jente som selger klær av religiøs overbevisning.
Weisz er kjæreste med den eufemiserte gamlingen Kevin Kline som lider av høyrøstet alkohol og åndelig overlegenhet.
De kan ikke redde filmen fra sine flattrykte replikker.
De kan ikke fjerne inntrykket av å følge en selvopptatt tomtønne gjennom et uinteressant liv.
| 0
|
701199
|
Thai-grøss uten graps
Jeg er litt sjokkert over Thailand-grøsseren «Ghost game».
Kanskje var det jeg som sovna, men jeg oppdaget aldri scenene der de arme skolejentene fra Bangkok blir flådd med coaxial-tilpassa elektrikertenger, så hva er galt?
Blir ikke grøsserfolkets patologi-behov respektert lenger?
Kanskje var filmen kontroversiell nok i seg selv.
Kambodsja likte ikke historien, for filmen handler om en fangeleir der tusenvis av mennesker ble myrdet på Røde Khmer-vis.
Dit kommer et TV-team med en gjeng forskrekka reality-deltakere, og her halter sannelig ingen Christer Falk.
Thailenderne er behagelig alminnelige, og de bruker stort sett samværet til oppspilte øyne og dyp filosofisk anger.
Først ser de noe som vi kan kalle kontemporært japaner-spøkelse:
En halvvoksen spisevegrer som antakelig tok feil av selvbruningskremen og tannblekingspastaen.
Deretter ser de hverandre.
Det er ikke så bra, det heller.
Inntil den 9. mai kommer, og myrderiene skal begynne.
Da blir det litt dramatisk, men finslig.
På det tidspunktet hadde interessen min nådd det høflige nivået der man gir regissøren anerkjennelse for at han ikke har med dusj-scener.
| 0
|
701200
|
Nesten like tøft som et dataspill!
Åpen-mark-krig mellom idrettsmagre kinesiske zombier og tørkeramma terrakotta-krigere kan ikke være annet enn velkommen.
Særlig med fargerik myldre-action som nesten er like tøff som et dataspill.
Brendan Fraser kan etter hvert si om seg selv at han er en slags Indiana Jones-reserve uten opprykk, og sammen med kona reiser han rundt på jorda og utsetter seg for vreden til de ufullstendig gravlagte.
Denne gang har det seg sånn at en kinesisk keiser for mange tusen år siden gikk til helseheksa Michelle Yeoh for å få evig liv, men siden keiseren myrdet elskeren hennes, ble han til søle og ild og måtte gravlegges sammen med leiresoldatene sine i et hål uten navn.
Fraser derimot.
Han og dama (denne gang spilt av Maria Bello) sitter i sarkofaglært uvirksomhet på et slott i England inntil de blir bedt om å bringe et egg med evig liv til Shanghai.
Der har guttungen deres (husker den unødvendige lille snuppe-trulsen fra 2001?) gravd opp keiseren.
Ekteparet forlater sine sex-fantasier om fortida, og plutselig har de ansvaret for at ikke verden går under, akkurat som Jonas Gahr-Støre.
Det er nemlig sånn at de forbannede terrakotta-krigerne gjenoppstår sammen med den forbannede leirkongen, og etter at unge Alex har kattungeslåss med en ninjanette, må alle dra til Shangri-La for å hindre at OL-ilden når fram til Beijing.
Nei.
Det var en annen historie.
Rob Cohen er blant annet xXx— og F&F-regissør og forsøker å se like bister ut som speilet på James Camerons bad.
Det trenger han ikke, for ingen skal ta fra ham at han setter i verk actionscener som overgår værvarslene for Vestlandet.
Noen av dem er halve Indiana Jones-hyllester (men det er lov), som forfølgelsen gjennom Shanghais gater og flyet som seiler som slede på Himalaya-snøen.
Keiseren forvandler seg til mange skikkelser som kommer til å gjøre seg bra i dataspillet.
Den evigunge (46 år onsdag 6. august) Yeoh påkaller skinnmagre dauinger fra udyrka mark, og filmen kulminerer med en visuell oppstandelse som overvinner all tvil:
Ingenting er så moro som religion.
Bortsett fra dataspill.
Svakheten er replikkene.
Manusforfatterne behandler den opprinnelige historien fra 1932 som om den skulle være en gratis-episode av «Hotel Cæsar», og så mye dumt blir sagt på så klønete måter at du begynner å tro at setningene ble til som American Idol-prosjekt for unormalt lesehemma.
Likevel.
Dette er ikke en intellektuell film.
Dette er nasjonaldag i Krasjbortistan.
Feiringen er vellykka.
| 1
|
701201
|
Søppel av en annen verden
Mist:
Tåke på engelsk, skitt og lort på tysk.
Og sjelden har vel en oversettelse passet bedre.
Språket fra landet nedenunder oppsummerer nemlig filmen på en prikk.
Den amerikanske grøsseren tar livet av seg selv ved å bomme på sin viktigste misjon; det å skremme vettet av publikum og få hår til å stå i giv akt.
Regissør Frank Drabont har rørt sammen en disig blanding av blod og gørr og utenomjordiske vesener.
Historien er dårlig, slutten enda verre.
At hovedpersonen David Drayton (spilt av Thomas Jane) i tillegg ser ut som en kopi av programleder Sturla Berg-Johansen, gjør ikke saken bedre.
Kinosalens eneste tilskuer blir sittende og tenke «no deal, «no deal» i de resterende 124 minuttene.
Lite tips:
Tenk deg godt om før du risikerer det samme.
Begynnelsen er faktisk ikke så verst.
En tykk og dødbringende tåke siver inn over en liten landsby.
Den river med seg flere mennesker og isolerer et helt supermarked fra omverdenen.
Så begynner nedturen:
Den unge lagergutten Norm blir drept i det han beveger seg ut for å finne ut hva som er galt med den pesende generatoren.
Og hva er det han møter på?
Jo, en klase av syntetisk glinsende fangarmer som river ham i filler.
Dessverre stopper det ikke her.
Designerne har simpelthen veltet seg i skrinet for dårlige effekter.
Kreaturene som presenteres er så urealistiske og teite at alle broer mellom puls og piksler brennes momentant En kropp rives i to.
Jeg tenker «oi», trenger ikke snu meg vekk engang.
Det er jo bare et stakkars, sultent datadyr som har forvillet seg inn på lerretet!
Manuset til «The Mist» er basert på novellen av Stephen King med samme navn fra 1980.
Forfatteren kalles gjerne for kongen av psykologisk terror.
Dette derimot, utartet seg som psykologisk terging.
| 0
|
701202
|
Klønete mummidal
Jeg har lest «Farlig midtsommer» mange mange ganger, og alle unger datt av når den kulturbegeistra Tove Jansson skildrer det flytende teateret.
Alle unger fra ei tid uten forbud detter også av når Snusmumrikken og de foreldreløse barna møter Parkvakten som er en slags representant for det som var fælt rett før andre verdenskrig og rett etter.
«Farlig midtsommer» er et prehippisk kunstneropprør, og til og med boka virker rar i dag.
Det er én av grunnene til at denne barnefilmen sliter fælt.
Teknikken vil muligens tiltale svært små barn (fra to til fire år), men ikke handlingen.
Heller ikke replikkene, som er oppstylta og voksne.
Jeg leste alltid andre setninger enn de Jansson hadde laget.
På kino snakker figurene skrudd.
Det verste er imidlertid at handlingen blir fortalt med duknakka, hakkete filtdokker av den typen som henrykker barnefilmfestivaldeltakere, men kjeder vettet av unger.
De tegna bakgrunnene er i beste fall gammeldagse, og den polsk-østerrikske filmen fra 2008 minner stygt om politisk korrekt (og billig!) barne-TV på NRK på syttitallet.
Den japanske tegnefilmserien har lagt en standard for Mummidal-fortellinger som knapt kan overgås og heller ikke ignoreres.
Denne filmen består av sjarmfravær og gjenkjennelsesfravær — og lille My er altfor diger.
| 0
|
701203
|
En ny picnic med døden
Sean Penn lager selvsagt bare fantastiske filmer.
Med sin uforstyrrelige vaktsomhet og klassiske følsomhet overfor det indre av USA er han en av verdens vesentlige filmskapere.
«Into the wild» handler – på en oppsiktsvekkende filosofisk måte – ikke egentlig om villmarka ute i naturen, men om den rufsete bakhagen av folk og steder som stiger frem når tålmodigheten med den store ryddigheten tar slutt, og man bestemmer seg for å styre livet sjøl.
«Into the wild» henvender seg til det antatt beste i oss.
Intuisjons-innsida som blir grepet av arketypisk lengsel når vi får se ei ubebodd steinstrand ved en vik et sted i utkanten av nærheten, eller vi oppdager den dragende tomheten ved det siste trefestet før fjellet overtar synshøyden med sin fanatiske egenrådighet.
Menneskene drømmer om naturen slik elektriske sauer drømmer om strømførende gras.
Vi er en del av den.
Vi ønsker oss alltid til den.
Men vi klarer oss ikke der, for mobil-laderne dør av ensomhet slik undulatene gjorde.
John Boorman laget «Picnic med døden» (Deliverance – som betyr fødsel) om noen tøffe bymenn som oppsøkte det usiviliserte og fikk kjenne på kroppen hva primitivitet er.
Sean Penns film er alternativet til det, for han drepes ikke av villskap, men av en merkelig og logisk uforutsigbarhet som rammer alle når de forlater den store ryddigheten.
Egentlig skulle det gått bra med ham.
Men shit happens er naturens motto.
Emile Hirsch spiller en ung gutt som går ut i naturen fordi han ikke kan noe annet.
Han har forlatt verden, godt utrustet og påkledd med kategoriske oppfatninger av det meste.
Men skråsikkerheten er ikke patetisk, den er relevant og eksistensiell.
Inne i flosklene finnes alltid en uvedlikeholdt sannhet.
Sannheten til Alexander Supertramp (det navnet han ga seg sjøl) er at det går ikke an å leve som vi gjør uten å ha prøvd noe annet.
Reisen til ingensteder starter med at han haiker sørover.
Han jobber for Vince Vaughn (i sin beste rolle hittil), han treffer eldrehippier med tapt sønn, han bor hos en funksjonærvennlig eneboer som vil adoptere ham.
Disse folka tilhører et USA som er så vakkert skildret at man kan blir rørt av nasjonens enkle detaljstorhet.
I noen av scenene kan filmen minne om David Lynchs observerende «The Straight story», men Penns film er frodigere.
Penn er en visjonær skildrer av menn.
Helt siden «Indian runner» har han vært opptatt av det eksistensielle vanviddet som driver dem utforbi sannsynlighetens skrenter.
Menn gjør ubegripelige ting, og ikke alle er onde.
To fakta-ting:
Filmen er basert på en sann historie.
Da Eddie Vedder ble spurt om han ville lage sanger til en Sean Penn-film, undersøkte han ikke engang hva den handlet om før han svarte ja.
| 1
|
701204
|
Tsjetsjenissene kommer! (ikke)
Man blir straks urolig.
Den norske thrilleren starter tilsynelatende med at tsjetsjenske terrorister tar debattdeltakerne i filmens oppdikta Lissom-TV som gisler.
Dette stemmer ikke.
I Norge finnes ikke tsjetsjenske terrorister, bare frihetskjempere.
Det finnes ikke egentlig norske thrillere heller, men svakstrøms-politiske høymesser fra et land der Costa-Garvas-tiåret aldri tok slutt og der de intellektuelle ennå har dolokk i furu.
«Ulvenatten» er en fullstendig idiotisk film.
Ikke bare fordi den tøyer historien sin ut i Russlands-mafiaens ingenmannsland for å konstruere en forklaring – men også fordi det ikke finnes folk å bry seg om.
Anneke von der Lippe spiller en engasjert programleder og er på en måte hovedgisselet, men hun gjør ingenting, hun svetter ikke troverdig en gang.
Dama som skulle vært filmens følelsesmessige dynamo blir stua vekk under byråkratisk detaljmylder i en film som forsøker på to vanskelige ting:
Å være liksom-dokumentarisk troverdig og samtidig thriller-spennende.
Jørgen Langhelle spiller politimann, og det er synd å måtte si at den ekle Storebrand-reklamen om de sjuke barna har ødelagt stemmen hans, og du ser bare for deg den sentimentale kynismens talsmann når han snakker.
Den beste skuespilleren i filmen er skurken.
Dejan Cukic har lidenskap og utpust-intensitet, og bare han er i stand til å stanse hånda på vei ned i chips-posen.
«Ulvenatten» blir etter hvert en paradeforestilling av norsk forteller-uvesentlighet.
Politifolka er kjedelige.
Politikerne er redselsfulle.
Gislene driter vi i, og man kunne like gjerne ha torturert dem ved å snakke røverspråket.
Den svenske regissøren Kjell Sundvall er tilsynelatende helt avhengig av et genialt manus.
Her har han det virkelig ikke.
| 0
|
701205
|
Lolita spiller poker
Den nye inne-idretten er poker.
Nettet har skapt massekortspill for en nettavhengig risiko-elite uten slangeskinnsstøvler.
Det er litt kult og litt skremmende.
Kanskje er menigmannsgamblerne målgruppen for en film som egentlig ikke handler om poker, men om en søt liten gjeng misforståtte legestudenter og deres forsøk på både å vinne et svært pokermesterskap og avsløre korrupte sykehusleger.
Mange har blitt forvirra av mindre oppgaver.
Men det er en litt trivelig løgnasfilm.
Louis Gossett overspiller den utdøende filmrasen «skøyerneger med bakoverhatt».
Michael Madsen er mer madsensk enn på lenge og kan ikke engang tenne sigaretter uten å legge hodet på skakke.
Ellers er han blitt en slags Kristofferson, som forsvinner gradvis i sitt eget kranium.
Dominique Swain, som i sin tid var «Lolita», spiller gambleren Madsens litt pistrende datter.
Hun holder gående en befriende vitalitet i en slakk film selv om hun klager fælt.
| 0
|
701207
|
Harry var en opprører
Warner-brødrene har sendt ut hele Dirty Harry-serien i en litt corny boks med politiskilt og PR-nips, men det skal ikke skremme noen.
I 1971 var lufta over San Francisco så rein at du kunne ha rensa fargeskrin i den; bildene fra storbyen med brua er som en eksosfri dag i Lysefjorden.
En langdistansemorder har badende jente i kikkerten.
Bang bang, mannen er seriemorder som vil ta liv inntil han får 100.000 dollar.
Egentlig ikke stort, men året var som nevnt 1971, og et rekkehus kostet 25.000 kroner i innskudd.
LES OGSÅ:
LES OGSÅ:
Clint Eastwood dukker opp med halvlangt køntrihår og en beskjeden tweedjakke.
Han er frekk i kjeften mot borgermesteren som en motvillig sommerskolestudent, og så kommer bankranet der Harry sier det store til Albert Popwell:
Do you feel lucky, punk?
«Dirty Harry» er en skjønn film i dag fordi den egentlig er politisk korrekt.
Dette var antiheltenes tiår, og Harry er en egenrådig opprører mot det etablerte pyse-byråkratiet som aldri klarer å skape et trygt samfunn for folk.
I 1971 var alle mennesker nordmenn, så de ble forskrekka dersom man sjikanerte voldsforbrytere.
«Dirty Harry» var kriminologisk ufin.
Filmen har ikke egentlig noen stor handling, men er en slags Harry-parade.
Harry blir tatt for kikking, Harry banker en selvmorder.
Seriemorderen er sørgelig uinteressant inntil han kidnapper en fjortenåring.
Da sauser det seg til.
| 1
|
701208
|
Harry møter vigilantepurken
Den andre Dirty Harry-filmen kom i 1973, og skulle noe kjennes oppsiktsvekkende, måtte det være at hamster-pene lille Tim Matheson spiller rå vigilantepurk fra trafikkavsnittet.
Det starter med at en mafiaboss går fri på grunn av mangel på bevis, et pysete krav i rettsvesenet.
Men gudskjelov dukker en mystisk mc-rider opp og utrydder de mistenkte.
Ingen beklager det egentlig, men Harry etterforsker sammen med en svart skuespiller denne gang.
Det er forresten flere merkelige ting:
TV-serie-mammaen Suzanne Somers bader toppløs.
Hary bråbremser et digert passasjerfly som er kapret av en fyr med pornobart og Sonny-fjes.
Handlingen i «Magnum Force» er virkelig lite å skryte av, men filmen har nostalgiske kvaliteter, for 1973 er vanvittig lenge siden.
| 0
|
701210
|
Så kom Sondra Locke
Sondra Locke var Clint Eastwoods kjæreste i mange år, også mens han var gift med Dina, og de spilte sammen i flere filmer.
Locke var et feira talent som ble all slags-nominert for «Hjertet er en ensom jeger» i 1968.
«Sudden impact» ble laget 12 år etter den første Dirty Harry-filmen og ble til fordi James Bond-produsentene ville vite hvilke skuespillere folk likte best i hvilke roller.
Overraskende nok scoret Dirty Harry så høyt på popularitets-skalaen at allerede rike mennesker bestemte seg for at de ville tjene enda mer.
Dermed laget de den første filmen der Harry ikke følger boka.
Skurken er også nevrotisk annerledes.
Sondra spiller en dyster kunstmaler som oppsøker mennene og dama som voldtok henne og søstera for mange år siden.
Gjett hvor hun skyter dem.
Iført en Mette-Marit-hatt som ville vært synlig på Google Earth løper hun fra åstedet.
Eastwood er blitt 12 år eldre, han også.
Håret stritter som fyllet i herja teddybjørn da han ankommer rettslokalet for å få kjeft av dommeren.
Like fullt:
Etter kort tid småskyter han diner-ranere.
Locke gir filmen en særegen stemning.
Fjeset hennes har den sørgmodige søvnigheten til en ungsau som ble vekket klokka fem av en bonde med ereksjon og hornhinnefeil.
Dama er så sart og så full av sjel at bildet slimes ned av saksofon hver gang hun holder kjeft.
Kontrasten er slående, for gangsterne på begynnelsen av åttitallet hadde så fete svarte barter at sentimentale folk ville gitt dem et nytt hjem og melk på fat.
I denne filmen er det også med en stygg hund, og det er pinlig å se på at Eastwood drikker pils slik vinfolk gjør.
Pilsfolk drikker med munnvikene.
Vinfolk spisser munnen.
Dette er den eneste DH-filmen som foregår ute på landet.
| 1
|
701211
|
Den triste slutten
Den siste Dirty Harry-filmen kom i 1988, og den ble åpenbart laget uten at pulsen gikk opp hos noen av de medvirkende.
Liam Neeson spiller skrekkfilm-regissør, og han mistenkes for å være den psykopaten som utrydder kjendisene på en dødsveddeliste.
Snopet i denne filmen er at Jim Carrey spiller en fantastisk satanrocker – før han dør så flott at det kunne holdt til en Shakespeare-forestilling.
Patricia Clarksom er filmens Sondra-substitutt.
Hun spiller TV-reporter, og Eastwood liker ikke egentlig mediefolk.
Han har nettopp fått en spretten kineser som partner, og det er nok.
Men Clarksom får et slags superlim-forhold til Harry sjøl om stemmen hennes er så stygg at den ville være i stand til å jage småfugler tilbake til Syden midt i juni.
Også denne filmen starter med at samfunnet setter en mafiagangster fri, men så tar handlingen seg ned med den parodiske skildringen av film-miljøet.
Den kommer seg aldri opp igjen heller, sjøl om det finnes en stilig scene der Harry og Quan forfølges av en fjernstyrt leketøybil.
| 0
|
701212
|
En god Sculder å gråte på
Scully og Mulder er like bra som de alltid var, men vi er ikke.
Nittitallets publikum var bedre.
Fox Mulder og Dana Scully er antakelig de to sterkeste fiksjonspersonlighetene i de siste tjue åras TV og film.
FBI-agentene jaget det som ikke finnes med en skremt kulde og sårbar stahet som gjorde dem til kultfigurer hinsides den store apen.
Sånn er de ennå.
Mulder har fått polfarer-skjegg og sitter inneburt i sitt lille hus som en vintervåken skogbjørn da nevrolegen Scully formidler FBIs ønske om at han skal bidra til å finne savnet agent fordi hun er sett av en synsk mann.
Den synske mannen er filmens alien.
Billy Connolly spiller ham med en strittende kvit eremitt-hårvekst som får deg til å tro at julenissen omsider ramla av sleden og slo seg på ho-ho-en.
Men i stedet framstiller han den mest forhatte av alle, en av disse som bare Tor Erling Staff finner frelse for:
En pedofil overgriper og katolsk eksprest som ifølge seg selv har kommet så nær Gud at han kan se under snøen.
Mange ekstrapoeng for snøen.
Etter lange netter med uverdig sommervarme føles det som frelse å se skitne snøkanter som pynter West Virginias skogsveier som ureide dyner i en ungkarsleilighet.
En del av vinteren er også den nye FBI-agenten Amanda Peet.
Hun likner en istapp og burde egentlig spille filmer der Matthew McConaughey er med.
Men OK.
Jeg syns den magre modelldama kan passere som reinsdyr-substitutt i en ellers alvefri julefortelling.
Den nye X-files-filmen er laget på gamlemåten med stillestående kamera og magiskblå vinterbilder.
Det er behagelig.
Som en logisk fortsettelse av seriens dypere ønske om et utvida verdensbegrep handler den om å tro på noe og aldri gi seg.
Bare Scully vil fortsette behandlingen av den hjernesyke guttungen.
Bare Mulder nekter å oppgi troverdigheten til den forakta spåmannen, og iført sin nesten sykelige melankoli haler han etterforskningen av gårde mot et litt klassisk thriller-klimaks med sørgmodig etterspill.
Oppklaringen er sannelig av denne verden, men i bånn av historien finnes det noe dypt rørende som de mottakelige vil få med seg.
Vi trenger Mulder og Scully som en av fluktveiene fra millenniets kvelende sjelløshet.
Hopla.
X-files-serien ble vist på TV fra 1993.
Suksessen forteller om et stilig publikum med fantasi-potensial og poesi-syn.
De triste agentene ble på en måte skulderen man kunne hvile den eksistensielle tvilrådigheten på.
Siden den tid ble vi alle litt mer vulgære.
| 1
|
701213
|
Synd for Semra
Hvis det er mulig å grave fram en sympatisk tyrkisk familie et sted i verden, kunne det vært fint om noen laget film om den.
Det gamle «do skal ikke ødelegge for Alis forlovelse»-avfallet hører hjemme på et folkemuseum for historisk innvandrer-oppdragelse.
Den danske gymnæs-eleven Aicha har tyrkisk familie med giftemåls-fanatisk idiot-mor, sliten og manns-fascistisk sitt-i-godstolen-far, dominerende storebror med en slags bad taste-forlovelse-party på vei.
Hun trener imidlertid kung fu med guttene i Xian Gaos studio, noe som er ekstremt forbudt for tyrkiske dansker.
Der treffer hun Emil, men onde Omar (han er også tyrker og følgelig en dritt) ser dem sammen, og plottet tjukner som surna melk, mens de to påståtte legestudentene Ali og Jasmin interesserer seg fanatisk for klær og selskaper som om de skulle tilhøre clueless-eliten i California.
Afro-amerikanske filmskapere oppdaget for mange år siden at man ikke skal framstille seg som offer.
De skapte svarte helter og prøvde å legge sutringa fra seg, i hvert fall på kino.
22-årige Semra Turan er et fantastisk karisma-funn i hovedrollen, og hun hadde passet som heltinne i en actionfilm.
Som offeret i en forutsigbar, fortellerhemma og stygt fotografert film om undertrykkelse blir jenta et uklekt kinderegg, og energien hun viser i de herlige kung fu-scenene fortoner seg som starten på en ufyllbyrda spenningsfilm.
For mange folk har dessverre film som levebrød.
Det er antakelig lett å skaffe penger til produksjoner om problemene i innvandrer-familier.
Etter hvert lever for mange av å kjede vettet av sine medmennesker.
| 0
|
701214
|
Sårt og vakkert drama
«Red Road» drar oss inn i Glasgows kjølige hjørner, en verden som er renset for smil og varme.
Her møter vi Jackie (spilt av Kate Dickie) som jobber med å følge med på overvåkingskameraer.
Livet hennes er like fargeløst som omgivelsene og den eneste kjærligheten hun opplever kjapp og følelsesløs.
I arbeidet blir hun daglig vitne til råskapen som herjer de dårlige strøkene.
De oppmuntrende, søte øyeblikkene hun dokumenterer er ytterst få — selv om de er til stede.
Spenningen sparkes i gang i det Jackie får øye på et kjent fjes på skjermen framfor seg.
Hun zoomer inn og svelger.
Etter hvert blir det tydelig at nettopp denne mannen har noe å gjøre med utslettelsen av hennes familie.
Men hva har den tidligere innsatte egentlig gjort?
Jackie begynner å overvåke ham.
Trangen til å følge hans fotospor blir så sykelig og stor at hun risikerer mye for å finne fram til svarene hun søker.
Regissør og manusforfatter Andrea Arnold har vevd sammen en sår film om hevnmotiv, sorg og det å miste noen som man elsker.
Hun ser overvåkingssamfunnet fra flere sider og legger dermed opp til ettertanke.
Kate Dickie spiller ut karakterens innvendige tomhet på en mesterlig måte.
Dogme-stilen med håndholdte kameraer og bruk av naturlig lys er i tillegg med på å gi filmen troverdighet.
«Red Road» gjorde seg blant annet bemerket på Cannes-festivalen, der den ble tildelt juryprisen i 2006. silje.herget@ aftenbladet.no
| 1
|
701215
|
Svart ridder, lilla klovn
«The dark knight» er en bekmørk og imponerende oppfølger til «Batman begins».
Vakker og gotisk, med en kompleks historie spekket med umulige valg, moralske dilemmaer og storpolitiske metaforer.
Også denne gangen med en litt for omstendelig opptakt til de store øyeblikkene, men også med en av tidenes mest fascinerende skurker.
Filmen starter omtrent der «Batman begins» sluttet.
Batman, alias playboymilliardæren Bruce Wayne (Christian Bale), fortsetter å ta saken i egne moralsk rettferdige hender mot de kriminelle i Gotham City.
Likevel er kriminaliteten verre enn noensinne, noe som får både Bruce Wayne og andre til å fundere på hva godt Batmans borgervern egentlig gjør.
For også når det gjelder helten Batmans inngripen gjelder regelen om at vold avler hevnere avler vold.
Spørsmålet er hva den nye, idealistiske statsadvokaten Harvey Dent (Aaron Eckhart) kan få utrettet mot byens organiserte kriminalitet.
Men alle gode intensjoner forpurres da den psykopatiske The Joker (Heath Ledger) kommer på banen.
The Joker er Batmans rake motsetning: der Batman handler ut fra en overbevisning om moral og rettferdighet, altså en supermakt, er The Joker en skurk som ikke drives av penge— og maktbegjær, men av et anarkistisk ønske om moro gjennom ødeleggelse: en ren terrorist.
Mye har vært sagt om avdøde Heath Ledgers innsats som superskurken The Joker.
Hans livs rolle, tidenes mest skremmende skurk, osv.
Selv om mye av oppmerksomheten rundt Ledgers rolletolkning nok skyldes hans plutselige og tragiske død tidligere i år, er det ikke tvil om at det er hans prestasjon og hans rollefigur som vil bli husket og snakket om fra denne filmen.
Først og fremst fordi The Joker, i all sin grelle grusomhet, faktisk er den eneste som bringer humor og løssluppenhet inn i dette bekmørke, moralsk forknytte og tidvis litt for selvhøytidelige dramaet.
Men også på grunn av Ledgers fantastiske tolkning: kroppsspråket.
Den spillende tungen.
Ledgers The Joker er en klein og ond skurk med en fascinerende og helt uimotståelig tiltrekningskraft.
Tidenes bad boy.
Jack Nicholsons The Joker var en fjolleskurk til sammenlikning.
| 1
|
701216
|
Panda-triks midt på treet
«Kung Fu Panda» rekker dessverre ikke opp til øverste hylle i kategorien animasjonsfilmer.
Handlingen er like forutsigbar som en pakke nudler, og magemusklene får antakeligvis mer trening av å spise dem enn å le av karakterene.
Forferdelig morsomt blir det nemlig ikke i løpet av de 95 minuttene.
Historien begynner slik:
Pandaen Po, en overdimensjonal latsabb med kjærlighet for kulinariske vidunder — og alt annet spiselig - blir plutselig utpekt som den sagnomsuste «Dragekrigeren».
Han sluses inn i et torturkammer av en treningsleir for å læres opp i kung fu av Mester Shifu.
I første øyeblikk går en drøm i oppfyllelse for den klumsete pandaen.
Men utfordringene står i kø:
Den eneste tyngden han har å by på, er nemlig sin egen vekt.
I tillegg er det ikke mange av kampsportkrigene (samtidig hans store idoler) Tigress, Crane, Mantis, Viper og Monkey som har troen på dyret som verken kan se- eller berøre sine egne tær.
Skikkelig kritisk blir det når den fryktede snøleoparden Tai Lung bryter ut av et strengt bevoktet fengsel og setter kursen mot det edle palasset der Po og de andre holder til.
Dragekrigeren, altså pandaen, må møte ham i kamp, slik skriftene befaler.
Jo da, det finnes flere scener som klarer å få smilet til å gli ut i en krum og tilfreds bananfasong.
Po er den mest fornøyelige av dem alle.
Men verken han eller resten av flokken finner veien til følelsesboksen på venstre side av brystet.
I beste fall dunker de bare borti den, mer eller mindre tilfeldig.
Det norske stemmegalleriet er heller ikke med på å føre sal og lerret tettere sammen.
Her mangler det kuriøse og sjarmerende, som for eksempel «Istid» er kjent for.
En av de virtuelle statistene, en lysrosa gris med bergensdialekt, har kanskje den morsomste språkdrakten av dem alle.
Bare synd at den må nøye seg med to-tre replikker.
Grynt!
| 0
|
701217
|
Super antisuperhelt
Alle i Los Angeles vet hvem den alkoholiserte uteliggeren Hancock (Will Smith) er, og de fleste ønsker ham langt vekk.
Selv om den usårbare superhelten bidrar stort til å skaffe skurker til de lokale fengslene, ødelegger han mer enn han gjør godt med de klønete heltestuntene sine og den usosiale oppførselen sin.
Til han en dag redder livet til den idealistiske pr-fyren Ray (Jason Bateman).
Som takk for hjelpen vil Ray gjerne fikse på Hancocks frynsete rykte.
Samtidig oppstår en merkelig kontakt mellom Hancock og Rays kone Mary (Charlize Theron).
Sjangermessig er «Hancock» kategorisert som en actionkomedie, men humoren her er dypere enn kjapp-i-replikken humoren som ofte preger sjangeren.
Actionscenene er av den tradisjonelle, påkostede og eksplosive typen.
De er mange og de er heftige.
Du kan mene hva du vil om Will Smith, men å spille likandes tøffinger — det kan han.
John Hancock er en fascinerende type: asosial og frekk, men med en underliggende sårbarhet som åpenbares mer og mer etter hvert.
Filmens eneste svakhet er at han i løpet av filmen blir litt for assimilert til akseptabel borgerlig oppførsel.
Men det som gjør at «Hancock» skiller seg ut i den endeløse rekken av superheltfilmer er at den setter en munter, men likevel kritisk finger på hva vi legger i begreper som «helt» og «god gjerning».
Hvor mye av den gjengse stereotypen må oppfylles før man kan kalles en helt?
Legg til at manuset tar et par virkelig uforutsigbare retninger, og at lengden er helt perfekt for en kinoopplevelse uten dødpunkter.
Og regn med en oppfølger!
| 1
|
701218
|
Tett på krigens helvete
Stop-Loss er et aktuelt drama om den opprivende og brutale virkeligheten som møter de amerikanske krigsstyrkene i Irak — og livet som venter dem hjemme.
Mange av dem opplever å bli sendt tilbake mot sin vilje og blir ofre for den såkalte stop-loss-politikken, som tvinger uniformerte menn og kvinner til å tjenestegjøre utover kontraktstiden.
Alene i USA har mer enn 81.000 personer fått denne beskjeden siden 2001.
I hovedrollen finner vi Sgt.
Brandon King, overbevisende spilt av Ryan Phillippe som blant annet er kjent fra filmer som «I Know What You Did Last Summer» og «Flags of Our Fathers».
King vervet seg frivillig for å slåss for Amerika og sin familie - for så å finne ut at det hele er en eneste stor hevn på 11. september, ført an av supermakten selv.
Bare dager etter at han har returnert til foreldrenes gård i Texas kommer meldingen han aldri hadde ventet: han må tilbake til Irak.
Til «helvete», der han har sett folk bli slaktet, der han selv har drept, både opprørere og sivile, og mistet nære venner.
Noen offisiell og lykkelig utvei eksisterer ikke.
Likevel prøver han alt for å slippe unna.
Filmen er regissør Kimberly Peirces andre i rekken etter «Boys Don't Cry» fra 1999.
Innblikket hun gir er ærlig og direkte.
Hun lar publikum synke ned i karakterenes fortvilte situasjoner og ruinerte liv.
Men dessverre er ikke det vi får se «bare en film».
Det er virkelighet, og den blir neppe snillere.
| 1
|
701221
|
Klukk klukk klukk
Da regissøren Roland Emmerich i sin tid ble så irritert over væravbrudd at han i «The day after tomorrow» lot polene og deres slektninger smelte i løpet av en halvtime, burde vi ha skjønt at han var angrepet av innfalne hjerneceller.
Den historiske fleipen «10.000 BC» må være laget av en mann som har tatt så mange paracet at han ikke lenger føler smerte ved tåpeligheter.
Ett eller annet sted for 12.000 år siden begir D'Leh (fullverdige apostrofer hadde de den gang, men dårlige klær) ut i verden for å finne barndomskjæresten Evolet.
En gjeng som jeg velger å kalle taliban, kom fra et sted mellom Tibet og Dubrovnik og stjal henne – for seinere å selge dama til lav kilopris langsmed Nilen, der mammuter og andre egyptere gikk rundt og bygde pyramider for Dänikens romvesener.
Krigere fra hele Nato forsøker å hindre dem.
Lenge spiller naturen hovedrollen, og Emmerich er en kalender-glad skildrer av endeløse snøvidder, heit jungel og ørkenen som masaiene fra Etiopia (?) vandrer for å komme til Kairo, eller kanskje skal alle på treningsleir i Libya.
Våre venner fra Kafanistan eller gamle Jugoslavia må etter hvert slåss på de skrådde pyramidene, som om de var opera-tak, og folk har så mange konkurrerende religions-spådommer som skal oppfylles, at man føler seg som gjest ved Monty Pythons leseprøve til «Life of Brian».
«10.000 BC» er kanskje ikke en kalkun selv om den gobler og klukker i grytidlig førjuls-desperasjon, for den er enkelt underholdende.
Jeg vil tro at de som har studert så mye historie at de ikke lenger tror fønikerne er Fugl Fønix' etterkommere fra Atlantis, kan få seg en slags faglig latter som er sjelden i rom 301 D.
| 0
|
701222
|
Medeltid med Medel-Ghouti
Hva heter klukk klukk på svensk?
Antakelig kluck kluck.
Filmatiseringen av Jan Guillous tempelridder-romaner (som antakelig ble skrevet som barnebøker) er så naiv at du kan se den nordiske folkesjela tydeligere enn på røntgen.
Det skyldes også at fotograferinga i filmen er et slags derivat av skandinaviske dramaer de siste 40 åra: Telefotografert, etnosentrisk stas-natur, duse bakgrunner for idealiserte mennesker svøpt i svermeriske og sentimentale hudfarger.
En form for idylliserende lureri-realisme som vi alle har sett i tusenvis av norske, danske og svenske filmer.
Den alderdommelige fortellerstilen gjelder også handlingen.
Her spankulerer så enkle problemstillinger at hunden din kommer til å trekke på smilebåndet.
Det finnes ingen paradokser i folk eller kriger, de kristne er stort sett jäklar, bøndene er dumme barbarer og Arns familie er høvisk og stolt som en SV-orientert (gamle SV, ikke det som kriger i Afghanistan) lærerfamilie på sykkelferie i et land som fortjener det.
Det er på en måte «10.000 BC» uten forsonende humor.
Jeg skal ikke plage noen med handlingen.
Den er egna til utbredelse av usjenert snorking i stuene, bortsett fra sverdkampen på tinget, der småkongene (som hadde innflytelse over et like stort område som Esso-stasjonen ved Grimstad) kom sammen og så teite ut.
Jeg skal sløve fort forbi at den unge munken tyr til sverd da jenta fra Bergmans «Jungfrukällan» kommer styrtende gjennom skogen, og jeg skal holde for meg selv at den tilbakestående Arn og lyshåra Cecilia kler av hverandre blant fluer og flått sånn at de etter hvert trenger jomfru Marias hjelp til å takle tap av dyd.
Skillingsviser med ukebladtenkning er OK hvis de bare ikke kjeder folk i hjel.
Scenene der Arn går rundt som kvass tempelridder Ghouti i muslimenes Jerusalem er fotografisk de beste, men til gjengjeld er den befridd for selv de tynneste antydningene til forteller-intelligens.
«Arn – tempelridderen» er nok ikke den dårligste filmen jeg har sett, men den er muligens den dummeste.
| 0
|
701223
|
Japansk avlegger
Alle grøssere om elektronikk og kjøkkenredskaper er på ett eller annet nivå japanske, og denne het «Chakushin ari» i Japan i 2003.
Det stilige ved den er sart, magasinvakker fotografering, og dessuten en grøsserhandling som er vettløs, men tiltalende.
Det starter med at dama med Gucci-katten blir halt ned i dammen av en hånd som helt sikkert ikke tilhører dattera til Ron Howard, for her vandrer ingen finkulturelle shyamalaner i skyggene.
Så treffer vi folk av begge kjønn.
De er i den ubestemmelige sjekkealderen, og opplever alle at en mobilsamtale spår dødsdatoen deres med informativ lydfil.
En av dem oppdager tusenbein på søsteras arm, så hun har antakelig benyttet seg av den langvarige natteserveringa på Tou Scene.
En annen ser at venninnens avkutta hånd slår et mobilnummer.
Etter hvert tilfredsstilles behovet for eksorsisme i lavkirke-TV, men verken utdrivelse av sjel eller mobilbatterier hindrer ytterligere telefon-terror.
Shannyn Sossamon og Edward Burns spiller de viktigste rollene uten antydning til forsonende smil, og med god grunn, for det går sjelden godt med mennesker og katter i japansk-inspirerte fortellinger om det overnaturlige.
| 0
|
701224
|
Den morsomste filmen om Pentagon
Denne filmen handler om hvordan det åndsbefridde Pentagon-byråkratiet klarte å bruke 14 milliarder dollar på å bygge en ubrukelig troppetransportvogn i løpet av 17 år.
Filmen er basert på boka til den plaga obersten som forsøkte å stanse byggingen, så ingen vil kalle den en uhildet dramadokumentar.
Men den er vittig og vill på en ond måte som vi ønsker å tro på.
Kelsey Grammer gir den topp-militære dumheten et rikt utvalg av representative ansiktsuttrykk som antakelig kan forklare hvorfor det er sånn at militærtopper alltid bruker penger på å nedlegge nye investeringer for å gjenopprette dem et sted der ressurspersoner ikke vil bo.
Filmen er i det hele tatt mest en historie om byråkratiets virologi, og de fleste vil kjenne igjen pinlige trekk fra sin egen arbeidsplass.
Cary Elwes spiller han som skulle sjekke Pentagons ressursbruk og havnet i et villnis av tilsikta villfarelser.
Etter hvert som han forsøkte å få testet det ubrukelige Bradley-kjøretøyet, satte pentagonistene inn alle sine kunnskaper om aktiv kamuflasje.
Det er vanvittig morsomt, og «The Pentagon wars» er den beste komedien jeg har sett på svært lenge.
| 1
|
701225
|
Melankolsk med Meg Ryan
Til en forstad i betryggende avstand fra L.A. treffer den avviste og flegmatisk ulykkelige mjukporno-forfatteren Carter en familie som er dysfunksjonell på den kultiverte måten.
Mamma (Meg Ryan) jobber bare i huset og føler seg like undervurdert som en Stoltenberg-statsråd.
Dattera Kristen Stewart er så opprørsk at hun røyker utendørs, og far er en papp-snill og rik kontorgubbe med dame på si', men han er lei for det.
Minste-dattera snakker mer oppskrudd veslevoksent enn Lindsay Lohan.
Med andre ord en overpoengtert amerikansk dramafamilie slik de ofte blir i Sundance-filmer med følelsesbasert oppvekstmotiv.
Poenget med denne er Carter.
Han er så trist.
Derfor gjennomfører han et rekordantall eksistensielle samtaler som ville ha virket forelda på en fremmelig fjortenåring.
Det fæle er at filmen ble skrevet og regissert av Lawrence Kasdans sønn Jonathan, og pappa produserte.
Vi ser med andre ord produktet til en verna familiebedrift.
I en film der Meg R. har desperasjonssex med naboens barnebarn finnes det bare én god replikk, men til gjengjeld utsletter den både filmen og dens regissør.
Olympia Dukakis er senil bestemor og sier:
«Snart er jeg død, og du lever.
Hva er det du sutrer for?»
Så sant.
Livet er en gave, og pedantiske misnøyer er idiotiske.
Filmer om dem er idiotiske, de også.
Da vil jeg heller se en mann med rare ører som bærer gravert ring rundt i fjellet.
| 0
|
701227
|
Still i festkø, gamlinger i alle aldre!
Melding fra Harry Heaven:
Still i kø, gamlinger i alle aldre!
Still i kø, homser av alle kjente legninger.
Still i kø, grinebitere og hverdags-gneldrere og buksedress-slitere og slips-knyttere.
Det er fest på kino.
I de fleste filmer finnes det en scene da filmen overvinner deg eller ett øyeblikk da du mister den.
«Mamma mia» hadde meg etter Meryl Streeps soveromsversjon av «Dancin' queen», og etter det hadde jeg det uventa, festlig på samme måte som hvis du dumper innom en litt trashy nabofest som du ville ha hata dersom du lå i senga og hørte bråket.
«Mama mia» er en påminnelse om at til og med «Sex and the city» kunne blitt en bra film hvis den ble laget med skuespillere i stedet for magasinfjes.
Abba-musikalen består egentlig bare av surrealistisk fantasifest, en bevegelig, vellydende humør-geysir som aldri detter nedpå steinhellene og bare i noen ørsmå, late sekvenser forfaller til kontakt med noen ting som helst.
«Star Trek» er kjøkkenbenk-realisme i forhold til denne filmen, som tar av på skuespiller-overskudd og svever på en slags rosa fellesrus som utmerket godt kan markere Stavangers overgang til den nye kulturfylla.
Historien kunne vært skrevet av Shakespeare, for han dreiv med overfladisk party-fornikasjon der ingen egentlig visste hvem noen var.
Sophie har invitert de tre av mammas eks-elskere som kan være far hennes til bryllup i sjarm-hotell på ei gresk øy der til og med bølgene er banale.
Når filmen starter, vil alle de med vandrepokal i kunstnerisk korrekthet tenke hg-ord fordi alt ser ut som klisjeer.
Så kommer Julia Walters og Christine Baranski inn i filmen som spraglete og lydsterkt middelaldrende bryllupsgjester, og hg-tenkninga gjentar seg.
Den lille jenta er så blid at du får ecstasy-mistanker, mannen hennes ser ut som en ilder fra Narnia, og grekere wanker hjelpsomt rundt som Snøhvit-dyr.
Så festner formen.
Umenneskelig gode Meryl Streep spiller hotellvertinne og eks-hippie med et fandenivoldsk overskudd som andre folk får fra dieseltilsatt Battery.
Hun og de to andre damene setter spruten til, og så skjer det helt uventa at tre middelaldrende skuespillerinner sprenger klisjeen og blir til rein, uforfalska energi.
Der tar filmen av, og etterpå kommer lykken.
Ærlig talt.
Abbas musikk var alltid ei dobbelt lp-side med føkking vorspiel, og musikken er laga for å euforisere også flegmatikerne.
Det klarte den, og film-musikalen er perfekt party-utstyr.
Ingen appelsin under haka.
Ingen nakne manne-ankler bak håndkleet.
Bare temposterk, velregissert og myldrende moro med kanskje den mest livsbejaende pop-musikken som er laget etter Mozart.
Satt sammen av en britisk teater-regissør som er spesialist på opera.
For et håndlag Phyllida Lloyd har.
Alle synger.
Streep synger.
Hun trengte ett opptak for hele «The winner takes it all»-lyden.
Pierce Brosnan synger.
Det er bare så vidt at ikke den glitrende delfin-mosaikken synger, og det er helt fint.
| 1
|
701228
|
Sommerens beste grøsser!
«Lost»-produsenten J.J. Abrams har gjort det som aldri kan gjentas (toer-filmen kommer til å handle fra Japan og har ikke håndholdt kamera eller subjektiv fortellerstil).
Han tok teknikken fra «Blair witch» og blanda den med den bajerberusa kameraføringa i danske dogmefilmer – og så gjorde han årets nifseste grøsser i et formspråk som er så ekstremt at du verken ser folka eller uhyrene.
«Lost»-produsenten J.J. Abrams har gjort det som aldri kan gjentas (toer-filmen kommer til å handle fra Japan og har ikke håndholdt kamera eller subjektiv fortellerstil).
Han tok teknikken fra «Blair witch» og blanda den med den bajerberusa kameraføringa i danske dogmefilmer – og så gjorde han årets nifseste grøsser i et formspråk som er så ekstremt at du verken ser folka eller uhyrene.
Det skulle ikke gå an, men også det umulige funker hvis bare forutsetningene er de rette.
Det er de her.
I restene av Manhattan finner det amerikanske forsvaret et videokamera, som forøvrig må være markedets beste for det har tålt både støv, støt og bombing.
På det finnes først restene av Coney Island-turen som Beth og Rob har.
Så blir Hud bedt om å filme Robs surpriseparty i forbindelse med at han flytter til Japan (alle film-monsteres mødreland), og det gjør Hud med taktløs festbegeistring.
Men ved deltakerkameraets indiskresjoner får vi også vite at Rob og Beth har hatt sex, og at sexen førte til felles forelskelse.
Gjesp?
Nei nei nei.
Dette blir uventa engasjerende i den bildebrukne filmstilen.
Midt i festen kommer et løfterikt drønn.
Det virker oppkvikkende og foruroligende på en autentisk måte som gjør at du føler at du er på besøk i New York, og så detter bygningene igjen.
Filmen forlater aldri det super-subjektive hastverket, og det gjør at det går lenge før du ser noe av hvem det er som tar Manhattan.
Men da et slimete bein eller tentakkel river ned Brooklyn Bridge, skjønner du at angrepet aldri ble planlagt i Afghanistan.
Vennegjengen desimeres etter hvert som den klatrer seg ned i katastrofekaoset for å finne Beth i rasrøbbel, og vi er med hele tida fordi Hud får det for seg at han skal dokumentere hendelsene.
Det som virket ufrivillig komisk i «Blair witch», blir alvorlig og ubehagelig i denne filmen, og da jeg sto opp neste morgen i et blendende vakkert solnorge, var det med en ubehagelig fornemmelse av at maksi-krabber kom til å kaste seg over matpakkegjengerne i Mosvannsparken.
Hvorfor heter den «Cloverfield»?
Fordi det er navnet på en boulevard i Santa Monica der produksjonsselskapet Bad Robot hadde kontorer da filmen ble laga.
Kulere blir de ikke før de gror vinger.
| 1
|
701229
|
Tror du på klimapaneler?
Dette er ikke bare et velspilt indignasjonsgnager-drama.
Filmen er også aktuell med en halvskeiv dobbelskru.
Studenten som blir misbrukt av kosmologi-professor Aidan Quinn er kineser, og det føles ikke tilfeldig.
Undertrykkelsen av studenten speiler med indirekte ironi den vennlige nedladenheten som verdens største kulturer blir utsatt for i Vesten – og de politisk følsomme kan merke slektskapet med Tibet-hysteriet; Kina måtte jo skjønne at landet ikke kunne arrangere OL uten å bli en kopi av oss selv som oss selv.
Dessuten forteller historien noe om vitenskapens troverdighet i et forfengelighetsstyrt karrierokrati.
Det unge import-geniet Liu Xing regner ut avgjørende nye ting om Universet, men eliten ved Universitetet lammes av skrekk fordi oppdagelsene bryter med den offisielle sannhet i kosmos-korridorene.
Dermed dumper de den geniale og framhever hans rival; en vanlig spyttslikker.
TV-seere vil tenke at det er en parallell til det som skjedde med den danske forskeren som utfordret FNs klimapanel på årsaken til global oppvarming.
Samtidig forteller filmen først og fremst historien til det sårbare mennesket utforbi seg sjøl.
Den unge kinesiske skuespilleren Ye Liu skaper en stolt, men høflig og kulturelt åpen ung mann som samtidig fascineres og skremmes av karrieremuligheter og antatt frihet i USA.
Han er som et evolusjonistisk stadium, som en skapning som forsøker å mutere til nye omgivelser samtidig som han aldri kan forlate sin egenart.
Vi kaller sånt som dette rik film, og det gjør vi rett i, for den fungerer på så mange forskjellige plan at man bør ha drukket friskt kildevann for å få alt med seg.
Basert på autentiske hendelser.
| 1
|
701231
|
Vaskebjørn-auene i homo-bom
Denne romantiske komedien handler mest om at en argentiner forsøker å fortelle Brittany Murphy at han ikke er homofil.
Ulogiske unnvikelser som er Shakespeares og andre dårlige komedieforfatteres nødløsning, forhindrer den udramatiske bekjennelsen.
Men det er ikke det verste ved filmen.
Murphy med vaskebjørnauene er nå som hun er.
Det var ikke talent Gud hadde i tankene da han skapte Brittany.
Men i tillegg er de andre skuespillerne så uanselige at de ville vært usynlige i skotskruta dress, de ser ut som vandrende vakuum som kunne slokt skogbrannen i Froland i løpet av minutter.
Filmen er britisk og ble laget for å likne «Fire bryllup og en begravelse» eller var det seks.
I stedet minner den om usunne fransk-amerikanske komedier fra tidlig nittitall.
Handlingen hviler på et slags marengsflak av fortellerteknisk skralhet.
Det starter faktisk med at enda en minimorris skynder seg gjennom London-trafikken.
Det setter i gang anstrengte forsøk på fikse samtaler, men havarerer på setninger med for mange ord som ikke likner innhold, men emballasje.
Brittany jobber i den utbrukte motebransjen (korsets tegn!), og der treffer hun den antatt homofile fotoassistenten Paolo som selvsagt er en seriøs fotograf, men man skal jo leve av noe.
Hun forsøker å koble ham til sin homofile samboer Peter, som er avstandsforelska i en som heter Tony, men egentlig burde ha satsa på osv.
Men OK.
Jeg hurtigspolte ikke.
Dårlige filmer sniker seg av og til innpå folk som gonorré, og det oppstår en alternativ form for innlevelse som man bare kan ta bort igjen ved å konvertere til biblioteket.
Laget av den katastrofale libaneseren Alek Keshishian som regisserte Madonnas «Truth or dare».
| 0
|
701232
|
Modell for bøtta
Da hun ble mor i 2000, sluttet modellen Brooke Burns i «Baywatch», og etter å ha datet Bruce Willis ett års tid, gikk hun over i en semi-seriøs etter-livet-tilstand der hun bærer buksedresser og rynker brynene.
Denne TV-filmen ble laget ett år etter at hun brakk nakken i en dykker-ulykke, og derfor ser hun ut som en vel ivaretatt eldre-Barbie (30 år) med linjal fra den ubrukte lillehjernen til den velbrukte skjørtekanten.
Skuespillerne er det verste også i denne filmen.
Jeg har et PS2-spill der en legofigur spiller Ewan McGregor i «Star wars», og han (legofiguren) ville ha skilt seg positivt ut i denne filmen.
Men handlingen er heller ikke skrevet for den rette siden av søplebøtta.
Den gråstenkte rikmannen Duke vil merkelig nok skille seg fra Brooke fordi han har sex med venninna hennes, men før han rekker å bryte ekteskapet formelt, blir mannen myrdet.
Dagen etterpå kommer en taxisjåfør til enka og sier at han skal ha penger for å ha drept mannen for henne.
Hun vil ikke, og dermed blir morderen en sånn allmektig gudefigur som kan følge med hva alle sier og tenker alle steder i hele verden og antakelig vet hva farge paven har på undertøyet sitt.
Det gjør ham til en plagsom fyr.
Burns kler seg i mørk parykk for å kunne etterforske under cover, sjøl om den salatfyrte rumpa ville blitt gjenkjent på rodeo i Mew Mexico som det heter når kuene kommer hjem fra Club Coyote.
Det er på dette stadiet i filmen at hovedrollen forstrekker nakkeskaden i noe som skal likne et ansiktsuttrykk.
| 0
|
701233
|
Rå, berusende energipøs
Citizen Kane-gjengen kan ha innvendinger mot klisjé-handlinga, men det er sånn som dette ungdomsfilm skal være:
Direkte, tung av raseri, kjærlighet og dundrende energi.
«Step up 2: The Streets» vinner først og fremst på gatedansinga; en steintøff, akrobatisk oppvisning i byrytmer som kan tørke ut Svanesjøen.
Dessuten er den uoppdragne, tarmtunge råskinnmusikken, etter mitt ringe skjønn består den av dance og hiphop, så vanvittig, hypnotisk medrivende at jeg kunne føle pigmentet mitt boble gjennom hele forestillingen.
Jeg mener, Neil Young er skjønn, men når musikken får de røde blodlegemene til å støte mot hverandre, oppstår noe som man i danna selskap kan kalle engasjement.
«Stepup2» har mye engasjement.
Jøje meg.
Dessuten er historien der hvor ungdomshistorier skal være.
Briana Evigan danser med de halvslemme fra Baltimore-gatene, men vergen vil ha henne på sosseskole.
Og fordi crewet dropper henne, setter hun sammen en akademibasert streetdans-gruppe som skal forsøke å kjempe i de antikulturelles store konkurranse.
Regien er en rytmisk åpenbaring.
Historien funker perfekt fra åpningen der 410-gjengen stønter subwayen med et vanvittig bra maskedans-show — til dansenerdene fra Marylands kunstskole viser hva de kan ute i det pøsende regnet.
Da har energien pøst lenge, og jeg sier det igjen, sånn som dette skal ungdomsfilmer være.
Sinte og så fulle av musikkstøtta følelser at du kan føle at hjertet er et foster.
På en måte.
| 1
|
701234
|
Når griser kan fly
Akkurat da du regnet med at animasjonsfilmene har nådd en tilstand av kollektiv koma, kommer denne gamle japanske filmen fra 1992 og slår rotta av stolen og graset på månen.
Antihelten Porco Rosso, som flyr et råttent bounty hunter-fly over Middelhavet i begynnelsen av 1930-tallet mens fascistene ypper seg i Italia, er uten tvil årets mann.
Stutt i trynet som en tungvektsbokser uten brukbar guard, feit som en Fredrikstad-supporter, forheksa fra mann til gris, rånete, men ærlig og lojal.
En mann som blir håpløst elska av verdensdelens vakreste kvinne — Gina som synger franske chansoner i skummel kafé og sender koda meldinger til den frie verden som ennå ikke visste at den var den frie verden.
En mann som holder til i et avsides James Bond-vik uten skandinaviske nudister og forfølger sjøflyrøverne høyt over Europas blå hav og idylliske landsbyer.
Dette er for de kresne.
Tro meg.
Hayao Miyazaki er den nå 67 år gamle japaneren som laget den filmatiske magien «Det levende slottet», «Chihiro og heksene» og «Min nabo Totoro».
Han er uttrykt anglofil og har i hvert fall oppdaget den visuelle romantikken i det klassiske Europa.
Når han formidler små japanske kystbyer eller Milanos vakre fabrikkstrøk er det med en romantisk følsomhet for omgivelser som gjør at du får lyst til å ta bildet nede fra lerretet i sal 2 og henge det på veggen hjemme.
I «Porco Rosso» finnes det en bakgrunnspoesi som man blir visuelt sulten av.
Historien er en lærebok i romantikk, og de overbetalte manusforfatterne i California burde ta seg en tur til Japan og lære hva filmer skal handle om.
Rosso slåss både mot de fargerike luftskurkene fra flyskurksambandet og han har en amerikansk erkerival som er ute etter alle damene.
Han tilbes av verdens skjønneste dame som bor i hotell på øy og vet at hun antakelig aldri kan få den omskapte helten.
Dessuten oppvartes han med guttaktig småjentethet av flykonstruktørens barnebarn, som bygger grisens nye fly og utgjør et slags seksuelt halvtabu i filmen.
Til slutt slåss han for den lille jentas ære og dyd.
Det er sånn det skal være og en ny bekreftelse på millenniumsmistanken:
Regissører fra Asia kommer til å redde filmkunsten.
«Porco Rosso» har riktignok sju års aldersgrense, men det er en film for voksne, og særlig de som følger hver minste strek med blikket.
| 1
|
701237
|
Vakkert med Norah Jones
Her kommer denne sommerens overraskelse for oss som trodde at Norah Jones bare var en halvjazzete bakgrunnsrøst i selskapene til sånne folk som vasker hendene også før de går på do.
Ravi Shankars datter er en av årets mest behagelige skuespillere, og hun står merkelig nok til Jude Law slik Debra Winger ville gjort til Richard Dreyfuss (en form for sensuell intersjelelighet).
Jude Law er egentlig en forfengelig kødd.
Men filmer som denne viser at det banker et hjerte under kondompakka i brystlommen, og han kan også spille film sånn at du føler noe for ham.
I så måte er Kar Wai Wongs «My blueberry nights» perfekt.
Wong er han som laget den estetiserte kinesiske stillstandsrapporten «2046» om et tog til evigheten.
Han behandler bildene som om de var kjærester, og filmen om Norah Jones' reise rundt i smertens poesi er en kunstutstilling uten klimamotiv.
Jazzete forgrunnsfarger i naboskap med moderne noir-komposisjon av bilder.
En så kul form for skjønnhet at sommerens innpåslitne vulgaritet glemmes bort.
Høsten blir tidlig-innført som følelsesfenomen i en handling der Tom Waits kunne ha kommet slentrende uten at opera-politiet grep inn.
Det er behagelig stilisert og begeistrende malerisk.
For noen vil dette være filmen de ventet på.
Law driver en liten kafé der en av de esoteriske attraksjonene er en glassbolle med nøkler.
Dit kommer Norah Jones fordi kjæresten spiste svinekoteletter med ei ny dame.
Fra hun får se paret på den vidåpne vertens overvåkingsvideo blir livet hennes en tilpasning til uavhengigheten, og så drar hun ut i USA for å oppleve hva det er folk knytter seg til og fra.
Hun møter ikke så mange, men de gjør inntrykk.
David Strathairn vedlikeholder den håpløse kjærligheten til eksdama Rachel Weisz med komplett hensiktsløshet, som vanning av juletre i januar eller opprettelsen av ny salatbar i trailer-restauranten.
Natalie Portman spiller poker i Nevada og ser ut som ei jente som studerer til å bli Sharon Stone.
Mens Norahs lysverden veksler fra Nyork-blått til Memphis-rødt til sitrongult i det spisse Vegas-landskapet, fordyper hun seg lavmælt i menneskenes snedige smerter.
Vi er enklere og lurer på om hun ikke vil vende tilbake til kaféverten Jude Law og føde ham noen tilbakeholdne setninger til bruk mellom de som forstår hverandre.
Hun sender ham postkort, så sjansen er der.
Overfladiske flørtere sender ikke kort.
Kar Wai Wong har laget en film som får alle skuespillerne til å virke geniale.
Det er så bra.
| 1
|
701238
|
Døden ikke heller, kind of
Denne Taiwan-kinesiske grøsseren var på filmfestival i Cannes, og det kan jeg skjønne.
Egentlig har Chao-Bin Su laget et borrelås-klebende dysterhetsdrama om døden som fenomen – og om menneskets lengsel etter noe mer og bedre og vanvittig mer varig enn den ulykksalige blandingen av psykososialt gnag, uhelbredelige forkjølelser og seksuelle valgnevroser som vi kaller livet.
Kineseren som laget «My blueberry nights», gjorde det også med lyset som kunstfange, og han unnvek humor som om den skulle være en form for smittsom hjernebetennelse.
Asiatiske grøssere er alltid lykkelig befridd for ironi, og denne beveger seg verdig som en gammeldags dommedagsprest rundt i det avsjela halvlyset.
For det finnes ikke mange fikse strandscener i «Silk».
Filmen er laget i evig grålysning, den er en nedmuntrende bruk av twilight-soning, et overlegent underforbruk av elektrisk strøm som vil glede også de utenfor Bellona.
I Asia er det åpenbart ukult å le i utide.
Hos oss er det ukult å stanse ett øyeblikk i alvor.
Dessuten er handlingen smittende.
En japansk forskergruppe i Taipei finner opp en uventet bruk av anti-gravitasjon.
For første gang i historien fanger de et spøkelse.
Det er en liten gutt som egentlig er usynlig, men kan ses med øyne som mer behandlet av Menger Sponge.
Han sitter i en krok og snakker til seg selv, så japanerne får tak i den halvsynske munnleseren Tung og begynner å kartlegge dimensjonsfangen.
Begeistringen for M. Night Shyamalans filmer viser at lengsel etter den forlengede og utvidede livsdimensjonen er mye viktigere i folks liv enn kirkebesøket antyder.
Det er en vanlig oppfatning at grøssere fyller behovet for spenning i fredstid, men det kan like gjerne være at de gir næring til alternativ religiøsitet i de gudløses paradis.
| 1
|
701239
|
Forever Young (unnskyld)
Det finnes folk som går i begravelser fordi det gir dem anledning til å se om naboens barn er blitt eldre siden sist.
«A job to kill for» er sånn.
Filmens vesentligste attraksjon er Sean Young, som var 23 år da hun spilte «Blade runner» og fem år eldre da hun hadde limousine-sex med Kevin Costner i «No way out».
Sean er blitt 39 år.
Hun har hjemmepermanent og kler ikke av seg mer.
Kjødets motlyst ivaretas av Georgia Craig.
Hun blir så betatt av reklameguruen Young at hun tar livet av flere menn i rein begeistring, men siden dette er en TV-film som egentlig er beregnet på kvinnekanaler som FEM, er det ingen som bruker opp tid på forbrytelsene.
Filmen følger jentefilmenes imperativ om kontinuerlig kommunikasjon om nesten ingenting.
Sean Young pleide være den sprekeste madrass-galningen, men nå står hun i trappeganger som en slags Hillary og foreleser om reklamebransjens behov for hardere kommersialisme.
Så kommer ei ung dame som heter Trasig og egler seg inn som oppvigler i firmaet, og det er fordi hun elsker Youngs legendariske korpie-kulde.
Dermed oppstår en slags thriller som aldri blir en thriller, men et irriterende lettdrama.
Noen filmer er sånn:
Man liker dem ikke, men orker ikke legge dem fra seg.
Jeg skrudde av det såkalte oppgjøret mellom Italia og Spania for å se hvordan det gikk i «A job to kill for».
Make-up-fetisjistene vil interessere seg for at Forever Youngs (unnskyld!) førtiårige fjes fremdeles er så urynka og flatt som nyreid hotellseng eller Nokia-deksel.
| 0
|
701240
|
Ukas klimakatastrofe
Det går rykter om at John Carpenter skrev denne historien seint på syttitallet, men det hjelper ikke stort.
«Meltdown» er en så dårlig spilt film at man etter hvert syns den øye-etsende solskiva virker dypsindig.
Det starter med at forskere med oppskaka apokalypsefjes og Commodore-grafikk på skjermen sprenger en asteroide.
Den menneskeskapte kometen sneier oss sånn at Jorden nærmer seg Solen.
Da blir det varmt akkurat som i CO2-fiksjonen, og Casper van Dien tar med seg ekskone, datter og kjæreste gjennom kloakkene for å rømme til Nordpolen.
Underveis møter de zombie-aktige UVBeist som flasher alvorlig soleksem og driver med ran sjøl om verden går under.
FNs klimapanel vedtar at varmen er et resultat av tyggegummi-bruk i amerikanske småskoler, og fontenevannet er 54 grader, men alle drikker det likevel.
Filmen er så dårlig at språket ikke strekker til, men den fungerer godt som en relevant post-Hans-trøst for oss på Vestlandet:
Kaldt er godt.
Regn er trivelig.
| 0
|
701243
|
Europeiske gammelmannsfakter
«Solsikkenes natt» er et velkomponert skjebnedrama om voldsomme hendelser som er så overraskende at det føles som om du har sett dem hundre ganger før.
Europeisk film trenger å bli kvitt sine fæle gammelmannsfakter, og «Solsikkenes natt» er full av dem.
Sentimental dyrking av nedtrykt menneskelighet kan av og til være på sin plass, og det kan fungere poetisk når bildene er de rette.
Men denne spanske filmen er laget som en estetisk forpint gjentakelse av alt; usmilende hverdagsfolk vandrer så seint inn og ut av situasjoner at det blir som å kjøre bak en mann med hatt søndag formiddag på vei til Hå gamle prestegard.
Paradokser er farlige ting.
I sine beste stunder kan de gi snedig underlys til vante forestillinger.
Når de overdrives, utfordres troverdigheten, og i «Solsikkenes natt» skjer for mange sære tilfeldigheter til for begravelsestung strengemusikk, sånn at intelligensen ikke blir behørig ivaretatt.
Noen ganger blir det for dumt.
Til en fjern fjellandsby kommer både et huleforskerteam og en seksualmorder samtidig.
Tilfeldigheter og urimeligheter fører til at hulesjefen tror at en av landsbyens to idioter er forbryteren, og så blir eneboeren drept i en opptrappingsulykke som Monty Python ville ha satt pris på.
Etter det går det meste galt for alle, og europeisk films nesten patologiske dysterhet kan leses i den aldrende politisjefens framtidsfattige vismannsblikk.
| 0
|
701244
|
Kan kjærlighet kurere Sartre?
«Sex and the city»-genren forteller oss mottakelige én viktig ting:
Det må finnes skikkelige kjærlighetsfilmer.
De er for sjeldne.
«Om forlatelse» er et voksent forsøk, både pessimistisk og optimistisk.
Jeg røper slutten.
Der sitter Vanessa Redgrave og forteller at kjærligheten fortjener lykkelige slutter, og det er derfor folk leser bøker (og ser filmer).
Uten fiksjonene ville vi alle være overlatt eksistensialismens logiske kulde:
Ingenting kan noensinne repareres.
Britiske «Atonement» ble en kritikersuksess på kino, og en av grunnene er nok den drømmerske estetismen.
Her er til og med krigen så skjønn at man kunne tenke seg en StarTour til strendene i Dunkirk.
James McAvoy vandrer som i et dataspill, som i en Kusturica-fantasi, som i en Lars von Trier-romanse.
Vakker er også den engelske provins-naturen.
I disse delene av England finnes det bare motlys (medlys hører hjemme i fotballkamper), og filmen ser ofte og lenge ut som en forbedra natural-svenskhet fra sekstitallet; her vimser Elvira Madigan i de alveaktige pastoralene.
Men ikke i handlingen.
«Atonement» presenterer folka sine som om de snart skal dø eller forråde Jesus.
Det ligger en nydelig, skjebnesvanger atmosfære av naiv syndighet over herregården, og handlingen fortoner seg som en blanding av James Ivory, Agatha Christie og D.H. Lawrence.
Det skal snart bli verdenskrig.
Den sensuelle siv-performancen Keira Knightley går i motvillige ringdanser rundt arbeiderklasse-studenten James McAvery før hun endelig og voldsomt faller for tiltrekningens magi.
Da har det vært rasfare lenge, og skildringen er magnetisk.
Du kan merke at kroppene dras mot hverandre med en geofysisk voldsomhet.
Så skjer det ting.
På grunn av en sjalu liten jente-nevrotiker blir kjærlighetshistorien til Knightley og McAvery sterkt forstyrret, og i resten av filmen forsøker de det umulige:
Å oppheve eksistensialismens absolutte regel om at ingenting kan gjøres om, og alt som har skjedd vil prege deg for resten av livet.
Det finnes ingen rettferdighet.
Det finnes ingen om forlatelse.
Det finnes ingen anke-instans.
Sartre er en unådig gud.
Kjærligheten vinner bare i bøker.
Menneskene må dikte sine liv, dikte sin lykke, fantasere om rettferdighet, tilgivelse og de blanke arka til Prøysen.
Jeg må innrømme at «Atonement» er suverent laget.
Likevel sliter jeg litt med innlevelsen.
Keira Knightley er antakelig det mest sensuelle som England har skapt siden Mini-Morris-en og Michael Caine, og tiltrekningen mellom henne og McAvery er som hvis puslespillbrikker fikk hukommelse.
Men filmen beveger seg i en estetisk fjernhet som imponerer på armlengdes avstand.
Armer kan bli veldig lange.
| 1
|
701246
|
Nicolas Cage leker sisten
Oppfølgeren til den litt skeive historiekomedien «National treasure» er ikke akkurat noe som får baller til å bruse.
Nicolas Cage er i ferd med å forvandle seg til fra satan til smurf, og det er ikke bra.
Han spiller forsatt en slags nåtidig Indiana Jones; en historiker som smetter smilende rundt i verden på jakt etter frimurernes hemmeligheter.
Han drar til Paris for å finne et kart i Frihetsgudinnen, han finner tegn i dronningas skrivebord i Buckingham Palace og i presidentens ovale rom.
Etter hvert drar han, mamma og pappa på kvalitetstur til en hemmelig hule like ved Mount Rushmore (for der har det jo aldri vært folk før), og Ed Harris følger med overalt som en lat og luren lassnisse med kynikerblikk og nevrotisk hårfeste.
Men det er i hvert fall mye harmløs familiehumring i «National treasure 2».
Justin Bartha er også denne filmens hyggeligste figur fordi han får lov til å være stilisert latterlig, mens Cage må løpe rundt som tissetrengt labrador i ørkenen samtidig som man inviteres til å føle med hans smerte.
Jon Voight spiller pussig nok pappa enda en gang, sjøl om han er far til Angelina Jolie, som aldri har fungert som faiende foreldrefane.
Helen Mirren er den biske eksbitsjå hans, og Diane Kruger har en vittig, budeieblid bondskhet ved seg som er altfor lett å like.
Dere vil egentlig se denne.
| 0
|
701247
|
Om de som snorker mens de har sex
Dette handler om kjærlighet blant forlagsfolk, et fenomen som antropologene alltid har vært skeptiske til, ettersom det ikke går an å lese på senga uten å snorke mens man har sex.
Men denne filmen forsøker ærlig og redelig å forklare hvordan den unge bokredigereren Sarah Michelle Gellar kan falle for Alec Baldwin midt i femtiårsalderen, bare fordi Baldwin er velstående, innflytelsesrik, vittig og flink.
Historien er underlig.
Gellar starter som et høytsittende foldeskjørt med spurvetunge, og når Baldwin kommer brummende og småmumlende med sin korsett-trengende champagne-arroganse, får du en følelse av å se en versjon av Rødhette og Ulken.
Men så tasser filmen av gårde i et slags TV-serielandskap.
En ny forlagssjef dukker opp med mikroskjørt og et overdådig arrangert blondinefjes som ville fått Encyclopedia Britannica til å revne av oppgitthet.
Baldwin svermer hest som en sandskadd fasttelefon, regissøren lager splitscreen av tynn popsang og «Suburban girl» er så mye TV og så lite film at du kan føle Signe Tynnings blide pust i bildekantene.
Men det er sånn:
Verden trenger troverdige kjærlighetsfilmer.
Hver gang noen skal lage film om folk som elsker hverandre, tyr de til sitcom-tricks, og så flirer de bort begeistringsrødmen fra sine hellige kinn.
«Suburban girl» er ikke en kjærlighetsfilm, for den flørter for opplagt med den matleie delen av publikum.
En OK ukeblad-historie forulemper seg sjøl med frustrert fruejabb.
Når Alec B. har Gellar på den bibelske måten midt i filmen, skjønner du at det går galt.
Når han i fullt alvor går av gårde og ser «Citizen Kane», skjønner du at han er ufrelsbart gammel.
Så skjer alle de triste tinga på en så uinteressant måte at man kan lage ordspråk av dem.
| 0
|
701248
|
En rå, fæl kvinne-obduksjon
Kinoversjonen av «Sex and the city» er en velspilt og ekkel ting, den er like lang som en TV2-høst med brekt bein og den handler om mennesker som gjør det lettere å forstå Osama bin Laden.
Sånn er den.
ANIMASJONER:
Jeg går ut fra at filmens eneste kvalitet er de fire kvinnerollene, og at det er hensikten.
Den slags helliger middelet, for de spiller med en umenneskelig stilisme som får en til å minnes Ionesco-forestillingene i Fjernsynsteatret den gang norske skuespillere mesket seg i begeistret tilgjorthet.
MTV har en egen pris for «beste animerte tingest».
Tapetet i «Barton Fink» har vært nominert, og den hvite rapperen Vanilla Ice.
Her er fire kandidater, for Sarah Jessica Parker, Kim Cattrall, Kristin Davis og Cynthia Nixon formidler en guddommelig papphet, et smertelig, martyrisk idioti som en dårlig skuespillerinne aldri ville ha våget.
MAGERT:
Jeg må innrømme at jeg ble imponert over den ubarmhjertige utleveringen av voksne kvinners patetiske barnlighet.
Vestlige magerhets-idealer har gått amok med Parker, som er et slags Madonna-spøkelse etter tjue år med hungersnød.
Hun har så tynne bein at hun kan føde tvillinger ved siden av hverandre i sideleie, men Vesten har tilgodesett henne med sminkemengder og merkeklær som får fraværet av kropp til å se ut som en visuell begivenhet.
Kim Cattralls omfangsrike vulgaritet er klassisk amerikansk og parodierer en del oppbrukte onanistmyter om seksualitet, mens de andre to damene egentlig bare spiller de samme rollene som litt forskremte hustruer gjør i sitcom-serier.
MENNENE:
Mennene i «S&C»-filmen er et slags offisielt farvel med både Tarzan og Woody Allen.
Her er fire skuespillere med så liten utstråling at de ikke ville fått mikroen til å virke midt i et lynnedslag.
Chris Noth spiller Mr. Big som om han ble kasta fra Sopranos fordi han brukte hårfarge fra Fretex.
Men da han like før bryllupet får Darth Vader-blikket, overskrider han de uvesentliges virkeområde og blir en hjertelig korttids-komiker.
Da dama denger ham med brudebuketten midt i NY-trafikken, oppstår en ufrivillig «Rush hour»-scene, for denne filmen beveger seg hele tida utpå gapskrattens befriende selvmordsskrenter.
SATIRE:
Det smarte er å se filmen for hva den egentlig er — en satirisk framstilling av en post-feministisk kaffebar-kultur som dyrker alle viktige følelser som snakke-snop.
Da Carrie skal gifte seg, er det viktige ikke hva gubben føler, men hva jentene kommer til å si.
I scene etter scene parodierer regissøren en kommunikasjons-narkoman livsstil der ingenting har skjedd før man har snakket med venninnene om det.
Da Vogue-ørnen Candice Bergen (i Bollywood-farger og det håret Sitting Bull hadde den dagen han døde) har kjøpt brudekjole til Parker, kler hun seg i noe som likner en kreftramma sau.
Etter romantikkens sammenbrudd kaster damene seg ut i en felles-narkoman selvmedlidenhets-orgie som smakfulle mennesker pleier å gjemme til langfredag.
Den onde livsstil-ironien er forførerisk, som når en så skarp skalpell glir over magen at man tror det er en finger med fuktighetskrem.
«Sex and the city:
The movie» er kirurgisk eller kanskje åpnende som en obduksjon.
Velstandsbarna har en innside.
Gud bevare oss alle!
| 0
|
701250
|
Sex og dobbeltliv i Shanghai
«Lust, Caution» er utsøkt i alle detaljer, fra 40-talls biler til kinesiske silkekjoler.
Regissør Ang
Lee har laget et dvelende drama der den estetisk perfekte overflaten skygger noe for dybdeboringen.
Omsider får også Stavangers filminteresserte se filmen som har vakt reaksjoner i andre land (Kina og USA) på grunn av uvanlig eksplisitte sexscener.
Men erotikken er godt integrert i dramaet, ja, du må vente lenge før noen kaster klærne.
Det den taiwanske regissøren er ute etter, er å utforske den irrasjonelle spenningen mellom en vakker kvinne og en dyster forræder.
Ang Lee synliggjør kraften i seksualiteten.
Du kan tro at intens og intim fysisk nærhet ikke setter spor i sinnet.
«Lust, Caution» viser det motsatte.
Litt kan røpes av handlingen.
Den finner sted fra 1938-42 i Shanghai, like før og under japanernes okkupasjon av deler av Kina.
En studentgruppe arbeider for den kinesiske motstandsbevegelsen.
Målet er å få drept en høytstående kineser som samarbeider med japanerne.
Ang
Lee er en mester i å skape tidsriktige skildringer.
Han får oss til å tro at den sjenerte studenten Wong Chia Chi klarer å forvandle seg til den velkledde, yndige fru Mak og infiltrere huset til forræderen, herr Lee.
Skuespillerne Tony Leung og Tang Wei overbeviser i hovedrollene.
Han framstår som den dystre politikeren med et steinansikt som aldri røper følelser.
Hun er den sarte, skjønne.
Men hvem av de to vinner over den andre?
Jeg liker «Lust, Caution» fordi den nærmer seg noen uutgrunnelige spørsmål:
Hvor langt kan et menneske gå i dobbeltspill før det mister kontrollen?
Er det mulig å elske en fiende?
Eller kan kjærligheten mykne kynikeren?
Enda lenger inn i de gåtene skulle jeg gjerne kommet.
Men Ang Lees forsøk er iallfall et vakkert og brutalt sted å starte.
| 1
|
701251
|
For de med ville atomer
Av og til kommer det spesielle filmer som ikke er jålete.
Jamie Bell spiller Hallam
Foe med en mager og sta troverdighet som gjør filmen til en intens rundtur i de eksistensielle galningenes verden.
Noen ville oppfatte filmen som en anbefaling av psykiatri.
Men romantikerne vil finne et forbilde.
Før jeg påstår at «Hallam Foe» må bety Fienden Hamlet, skal jeg fortelle gammelt nytt om de som hyper tilværelsen.
Eksistensiell smerte kan bli ekstatisk, og mennesker med særegen virkelighetsoppfatning søker katarsis i ytterliggående improvisasjoner på grensen til avvik.
Ungdom skeiner.
Menn med egentlig gode ekteskap blir plutselig gale av usannsynlig lidenskap fordi atomene i kroppen deres ikke blir tilfredsstilte av harmoni eller lykke; de husker det store smellet, og de vil bange mer.
Kvinner slipper ut håret under armene og sier «det var min feil» mens de smiler.
«Hallam Foe»s troverdighet ligger der.
Filmen skildrer besettelse som er iverksatt av geologisk indre uro.
Noen ganger består mennesker bare av indre uro.
Hallam
Foe er noe så kulturelt europeisk og avleggs som Sturm und Drang.
Hallam sitter i trehytta si og spionerer på folk for å finne ut ting om dem.
Mor hans ble drept av stemora, slik Hamlets far ble drept av mors nye elsker, og de bor i et skotsk slott, ikke et dansk.
Hans gale mor druknet seg, slik Hamlets søster gjør.
Unggutten takler identitetskaoset ved å kamuflere seg bort i kroppsmaling, og da den autoritære puberteten lurer ham til å ha sex med den forhatte stemora, flykter han pengeløs til Edinburgh.
Der har Gud en spøk i vente.
På gata ser Hallam den døde morens dobbeltgjenger, spilt av Sophia Myles.
Slik starter en opptrappings-galskap.
Han forfølger Myles som om hun var syttende mai i morgensol og oppretter en slags trehytte i klokketårnet for å kunne spionere på den utprega kjødelige personalsjefen.
Etter hvert blir forholdet mer komplisert enn en blind kanins bryllupsnatt, og Hallam havner i en psykologisk dobbelthet som skulle ha sprengt ham i filler:
Den ene natta sover han som en simulert sønn inntil kroppen hennes, den neste natta er han inne i den.
Igjen en eksistensiell obervasjon:
Når du utfordrer umulighetene i verden, kan det oppstå Over Grensen-tilstander som viser seg å være psykologisk holdbare sjøl om de bryter med sosialdemokratiske idealer og god smak.
Det stiligste ved filmskikkelsen Hallam Foe er at han aksepterer det umulige.
For nye mennesker med uro og angst er det et budskap der:
Du skal storme fram som en gal hest, du skal ikke stritte i mot som et engstelig esel (eller engstelige sel).
Livet består ikke av rentebekymringer og sosial sunnhet alene.
Alle atomene i kroppen din stammer fra et svært smell, og de husker det.
Jamie Bell spiller utrolig bra.
Fargene er så vakre at de kunne vært computerforbedra.
Og Hamlet.
Han var en kul fyr.
| 1
|
701253
|
For de som oppdaget Aurlandskoen
Douglas Coupland har skrevet et filmmanus som sikkert kunne vært interessant i en helt annen verden, hvis man for eksempel var griserøkter i Saudi Arabia og nettopp hørte «Yellow submarine» på internettradio mens man følte at Aurlandsko ville vært fint å ha.
Paulo Costanzo spiller en nedtrykt underyter som undrer seg over verden, der folk gjør alt for å tjene penger.
Han jobber med å intervjue lotto-vinnere samtidig som han på et uhensiktsmessig vis forsøker å bli kjæreste med Ming.
Filmen kunne handlet om hvor ulykkelige menneskene blir av å vinne penger eller Idol.
Det ville også ha vært som en minnerik minimalist-ettermiddag med Erlend Loe.
Men i stedet fortaper den seg virkelig i uutforska alminnelighet og en irriterende kjærlighetsdauskap som burde ført til inndragning av venstre hjerteklaff.
Dra til Skottland.
Klatre i trær.
Ligg med stemora di.
Bli frisk.
| 0
|
701254
|
Radcliffe uten Humlesnurr
Daniel Radcliffe virker ubehjelpelig og rar når han ikke spiller Harry Potter.
I det overtydelige australske barnedramaet «December boys» er han den triste pubertetsgutten i en liten gjeng med barnehjemsunger, men på tross av at Harry endelig debuterer seksuelt, ser han ut som om han venter på at Humlesnurr skal trylle ham bort eller at tannlegen skal trekke visdomstanna.
Dette er en sånn film der jeg-stemmen forteller hva alle føler, og symfoniorkestets sympati-strykere smiler med buene sine på søndagsmåten.
Fire barnehjemsgutter får sommerferie (desember i Australia) på et merkelig lite kyststed.
Der kommer naken dame opp av vannet.
Der bor en vakker motorsyklist.
Der finner Potter ei troløs blondine med Heidi-fletter og Annika-shorts, og de fleste forsøker å konkurrere om vertskapets gunst for å kunne bli adopterte.
Filmen er egentlig uenergisk og sutrete og fæl, men den kan komme til å hygge for de ekstremt tålmodige.
Radcliffe er imidlertid en skuffelse for alle.
| 0
|
701255
|
Fredrikgutter i kosebukser
Jeg forsøkte å se om igjen «Darjeeling limited» fordi filmen er laget av Wes Anderson som før eller siden må få det skikkelig til.
Men i denne 2007-fantasien beveger Anderson (som var fjernt nok fra motorveien i «The life aquatic with Steve Zissou») seg ned i det kvasse utkant-ugraset langs Esoteria, og det er ikke sånn at innlevelsen egentlig lider.
Det er sånn at den aldri blir født.
Wes Andersons India-film mangler pust, puls og så mye annet som begynner på pu— at det ville vært oppkvikkende med en nekrofili-tur til patologisk.
Owen Wilson, Adrien Brody og Jason Schwartzman blir aldri noe annet enn fine Fredrik-gutter i vide reisebukser.
I et forsøk på å komme hverandre nær drar de på togferie i India.
På den skjer det ikke annet enn at de treffer andre noncom-kulinger, men jeg tror at Osama Bin Laden og Hopalong Cassidy ville ha kommet hverandre nærmere på et 2008-seminar om vennskap (Friendships seaking the open port).
Det er synd at så flakkete og fjomsete unøyaktigheter skal passere den sultne klippersaksa, for i denne halvannentimeren skjuler det seg en kvikk kortfilm.
| 0
|
701257
|
Full amerikaner bak Talibans suksess
Charlie Wilsons krig er ikke ulik Michael Wilsons.
De utfordrer begge en overlegen fiende og er begge bevæpnet med en naiv tro på Amerika.
Charlie Wilson er i følge filmen den kvinnekjære og whiskyvennlige kongressmannen fra Texas som overtalte USA til å gi muslimske fundamentalister i Afghanistan moderne våpen sånn at de kunne slå russerne.
Vi skal la den historiske skadefryden ligge, for Nato-beiben Kristin Halvorsens skyld.
Dette er guttenes film.
Tom Hanks spiller Wilson med en uskyldig, forskrekka ego-eleganse som vil kunne få menighetsforstandere til å abonnere på Playboy, om de ikke gjør det allerede.
Hans joviale hedonisme og vennlige dorisknalling er så sleipt skildret at du vil føle deg frigjort fra din gode smak.
I selskapet hans opptrer også geniet Philip Seymour Hoffman, en mann som ble laget for å skrive kjønnsord på dametoalettene i Oxford uten at det virker annet enn virilt.
Disse to skuespillerne hører sammen som Helan og Halvan, og de gjør den idiotiske filmen til en slags behags-orgie.
Hanks spiller altså en vennerik, men prinsippløs politiker som plutselig bruker ekstratid på bakrus-motivert idealisme.
Han blir rørt over afghanere i pakistanske flyktningeleirer og bestemmer seg for å legge ned Sovjetsamveldet.
Men ingen må vite at CIA forsyner muhajedin (hellige krigere) med stasvåpen, så selv om afghanere vil stryke Israel så fort fra kartet at Google Earth ikke ville klare å følge med, får han en israeler til å leve anti-helikopter-raketter til frihetskjemperne i fjellsidene.
Politikeren kjenner også den rike høyre-fundamentalisten Julia Roberts, som trenger Gud på amerikanernes side og regner med at han kan overtales med stram kjole og banalkristen retorikk.
Det er nydelig gjort, og til alt overmål har Tom Hanks et skjørtekort sekretærkorps som kan føre til at Kvinnefronten sender slør til Taliban.
For all del:
Ikke tenk på hva Gorbatsjov egentlig gjorde med verden da han overlot Afghanistan til Vesten og slapp løs popsangere fra Armenia på det frie Europa.
Dette er en kosefilm for de med svekka korttidshukommelse.
| 1
|
701258
|
Og så til ukas kvinnehets
Brenda Blethyn er ekspert på å framstille middelaldrende kvinner som eksentriske hverdags-sutrere.
Det gjør hun først og fremst med en syresviende, betonggjennomtrengende fistelstemme som minner om lyden av korgutt med testiklene i kjerrehjulet.
Blethyn er nok en gang så forferdelig at skuespilleren funker som piss i egen brønn; du orker rett og slett ikke like filmen eller folka i den fordi dama maser så fælt.
Egentlig finnes det en sart og sympatisk historie inni her.
En søt gutt med egen flyttebil er så seksuelt forskrekka at han støter jenter fra seg.
Det kan for eksempel skyldes at mor hans er stand up-komiker og har som spesialitet å sjikanere menns kjønnsorganer.
Men den stae overklassejenta Emma Booth gir seg ikke, og etter hvert strammer den unge mannen seg opp til halvhjerta morsfrigjøring og fullkjertla kjønnsutøvelse.
Australiere har hatt noen fine pubertetsfilmer, og filmen om Tim og Jill har sine gode sider.
Derfor er det synd at ingen har temma Blethyns formidable overspill.
Ikke mange barn har vulgære stand up-foreldre, så det er antakelig begrensa hva vi kan lære her.
Men det kan være verd å ta med seg at unger ikke blir frigjorte av foreldres frilynthet, de blir bare flaue og begynner å snakke om Dagfinn Høybråten med takknemlighet.
| 0
|
701259
|
Ta to paracet og vent på miraklet
Midt i New Yorks folkeforlatte gater ligger det en savanne, og løvene vandrer dovent rundt på jakt etter de ville hjortene, mens lydsporet kvitrer vårfriskt som et radioprogram om Serengeti.
Virusene har vært her igjen, og Herrens ironi er så rå at Will Smith ble det siste mennesket på Manhattan.
Ikke Woody Allen.
Nei, det er ikke komedie, men en blanding av filosofisk-følsomt drama og dental-grøsser.
Det er nemlig sånn nok en gang at virusene smittet menneskene med Emma Thompsons kreftvaksine, som gjorde dem like ukontrollerbart brutale som entreprenører og fotballtilhengere.
I mørket uler de bleike, hårløse galningene rundt og leter etter noen å spise.
Will Smith er verdens siste virolog, og han bor i et forskansa East Side-hus med schäfer.
«I am legend» er en hypnotisk tilvennende film, for den er så deprimert at man skjønner at filmskaperne mener alvor.
Da Smith i fortvilelse skriker til de ville hordene at han bare vil redde dem, ser vi konturene av elitistenes og verdensfrelsernes kontinuerlige bitterhet:
Hvorfor vil ingen høre på de som har funnet kuren?
Egentlig er det en dustete film fordi den kopierer grøsser-genrens verste klisjeer med et pompøst oppdager-alvor.
Men handlingen er spennende, og du har hele tida følelsen av å vente på noe vesentlig.
Den irrasjonelle ventinga reflekterer det ensomme menneskebarnets fryktelige fornemmelse av å ha blitt glemt under stjernene.
DVD-platene har også en alternativ slutt som er mye bedre enn kinofilmens.
Nei, det røper jeg ikke.
| 1
|
701260
|
Hvordan ble Cuba så ung?
Så mange virus-grøssere er det etter hvert at man blir lurt av dem.
En dag datt det inn en DVD-film som het «Daybreak» og manglet årstall på coveret.
Den var beroligende lik de andre virusfilmene, men kjære klokkegud og alle dine visjonære visere:
Det var da veldig så godt Martha Plimpton holder seg, og hvordan klarer Cuba Gooding jr.
å se så ung ut?
Dessuten heter Moira Kelly Blue, som er et sånt navn som man ga folk som Kim Basinger på åttitallet rett før klærne datt.
Deretter kom følelsen av at dette hadde jeg sett før.
Ganske riktig.
Det var i 1994.
Filmen ble laget av Stephen Tolkin, som er bror av Hollywood-moralisten Michael Tolkin (skrev «The Player» og «Deep impact»), så filmen behandler framtida og smittedøden som en kamp mot de onde myndighetene.
Framtida er et forferdelig sted, der folk går i Al Gore til knes, og hva er det egentlig vi setter barn til verden for.
Den gang og for øyeblikket plages vi av en konfliktorientert underholdningskultur, og ingen tror på lykken bortsett fra analfabeter uten internett-tilgang.
Så kanskje var det meningen at dere skulle se «Daybreak» om igjen.
Ikke for hyggen, men for å få den ideen at kanskje det snart burde komme en film som framstiller framtida som et fantastisk fint sted å bo.
| 0
|
701261
|
Eventyrlig E.T.-gilde i jungelen
Når alt kommer til alt handler det ikke om hvem som var bedre før, og hvorfor småløper den tilsmussede afp-eren rundt i jungelen.
Det er sånn:
Blir det akkurat så stilig som du hadde trodd?
Ja.
Likner det en skikkelig Indiana Jones-film?
Ja.
Greit.
Først om Harrison Ford:
Hvis han hadde framstilt en 31 år gammel hundremeterløper, ville skuespilleren havnet utenfor alderstroverdighetens grenser.
Men så lenge 66-åringen spiller en bevegelsesflink og utelivstrenet arkeolog i 60-års alderen, bør det være grunnlag for å akseptere at han ikke bruker gåstol.
Se på professoren Arne Næss.
Han ville også ha løpt fra Stalin for tretti år siden, som het tredve da.
LA BOEUF:
Dessuten er det ungdommen Shia LaBoeuf som gjør de verste stuntene.
Året er 1957, og LaBoeuf kommer motorsyklende inn i handlingen i et naturtro Marlon Brando-kostyme (The wild one, 1953) og slenger seg på forskerkjerra mens han på femtitalls-greaseres vis sjekker Fonzie-frityrenhan har på hodet ved hver merkestein.
50-TALL:
For Spielberg er antakelig denne fjerde Jones-filmen den morsomste, for 1950-tallet er en periode regissøren husker og antakelig har et forhold til.
Den oppskriftsmessige actionstarten skjer i en prøvesprengningsby i Nevada, etter at russiske spioner har åpna en Roswell-kasse som faktisk ikke inneholder John Waynes nedfryste kropp, men et av USAs viktigste fantasi-ikoner; den hemmelige marsboeren i FBI-kjelleren.
Så smeller atombomba, og deretter vet vi at arkeologen antakelig døde av kreft seint på 1960-tallet.
Etter åpningsrushet skal enhver Indiana Jones-film ta seg fint hjem til Universitetet, og det gjør også denne.
Der treffer Jones den selvsikre LaBoeuf, som kan fortelle ham at kollega Oxley er kidnappet i Sør-Amerika.
SØR-AMERIKA:
Dermed forlater filmen USA slik den også skal, og med KGB i hælene drar det velkomponerte eventyrparet på en hvileløs action-tur som antakelig ville ha bekymret fagfolk i bedriftshelsetjenesten på Arkeologisk Institutt.
Don Del Oro har en peruviansk gullby liggende, og ved hjelp av uforståelig oldisgrafikk som utmerket godt kunne ha prydet norske landslagsskjorter, blir det klart for de reisende at de absolutt må ferdes i den tjukkeste apejungelen, langs de skumleste hengekløftene der de fæleste skorpionene og de mest illsinte mordermaurene deler verdensdel med overvintra innfødte som ellers bare slår leir i gamle numre av National Geographic.
Det er voldsomt, det er mildt ironisk og dobbel-retro, for tilbakeblikket i genren går nå både til de foregående filmene på åttitallet og til de elitistiske eventyrerne i mellomkrigstida.
Dette er jøggelen, som er den delen av den tredje, fjerde og femte verden som alltid tilhørte den hvite manns velutdanna og pedagogiske nedlatenhet.
De har så rare guder i utlandet.
Men turistene er fine.
MARION:
I busken treffer Jones på den religiøst forheksa John Hurt, som ser ut som Myggen om tretti år eller Lillebjørn Nilsen i fjor.
De overmenneskelig tilstedeværende russerne har dessuten fanget Marion fra «Jakten på den forsvunne skatten», og det blir en virkelig familiefryd å se igjen Karen Allen, spekkmjuk og bondebreid og illsint.
Med flere folk følger større fart og et formidabelt klimaks der også Spielberg-avkommet E.T. får lov til å være med.
Jeg begriper ikke at noen kunne bli skuffet av dette.
BLANCHETT:
Nevnte jeg Cate Blanchett?
Hun spiller russerinne med solbriller, en skapning som riktignok ikke fantes på 1950-tallet, men det gjorde heller ikke den nazi-inspirerte new age-kommunismen som hovedskurken i filmen bekjenner seg til.
En ålreit rollefigur som aldri tar seg helt opp — men det gjorde ingen skurker i Indiana Jones-filmer.
De karismatiske psykopatene tilhører nittitallet.
GAMMELDAGS:
Det behagelige og beroligende med filmen er at Spielberg ikke eksperimenterer.
Han lager ikke en Indiana Jones-film for vår tid med innvollsromantikk eller Biel-ige tskjorte-eksotismer.
Regissøren holder seg til genren og komponerer en gammeldags film som like gjerne kunne ha blitt til i 1988.
Handlingen består av pustevanskelige roller-coaster-rides (som på norsk blir det fonetisk ubrukelige berg- og dalbane-turer), der folk og redskap skvetter generøst rundt på den kultivert ironiske måten som aldri fører til at ubalanserte publikummere går hjem og kveler katten etterpå.
Innimellom farts-etappene sperrer Harrison Ford med blikket på den gode gamle Indiana-måten, og så slår det deg:
Han var jo egentlig alltid en gammel mann som løp litt rart.
Filmen er en potent nostalgitrip og en skjønn tidsreise, og hvis jeg ser ut av vinduet nå, kommer det folk forbi som spiller «China in your hand» på kassett-walkman.
| 1
|
701262
|
En «Saw» med snakk
Denne spanske filmen er vekselvis engasjerende, idiotisk, patetisk, interessant og skuffende.
Sånn er det jo når de politisk korrekte bretter opp ermene og viser de tynne og bleike armene sine.
«Metoden» handler om seks mennesker som kommer sammen til radikal gruppeterapi som en del av jobbsøker-utvelgelse, det vil si at den er en slags «Saw» uten blodvold, men med ordvold.
Etter en del tankesommel kom jeg til at filmen anbefaler menneskelighet og tar avstand fra umenneskelighet.
Intellektuelle og liberale har det fellestrekket at de avskyr utfordringer og elsker bekreftelser.
Smale dramaer handler veldig sjelden om fascismens fordeler, det fantastiske ved krig som konfliktløser eller behovet for at kvinner skal gå hjemme og lage vafler til sine ulykkelige barn.
Og uansett hvor elegant sånne provokasjoner var laget, uansett hvor intelligent annerledeshetene var formulert, ville de intellektuelle og de liberale aldri ha sett sånne filmer, for de bekrefter ikke verdensbildet deres.
«Metoden» føyer seg friksjonsfritt inn i køen av smisk.
Den er basert på et skuespill og forteller den egentlig ganske fiffige historien om et kaldt og kynisk selskap som utsetter jobbsøkere for følelsesmessig og moralsk manipulasjon for å finne ut hvem som tåler hva.
På gata utenfor protesterer ungdommen mot kapitalismen og globaliseringa.
Svakheten i historien er at vi aldri får vite hva korpie-gudene i bakrommet tenker og mener.
Dermed forsvinner eventuelle funderinger over nytten ved at bedriftsledere skal ha samme følelsesliv og moral som tungvektsboksere.
Tilbake er psykologien.
Kjedelige menneskers indre er omtrent som utsida.
«Metoden» dør av pusteproblemer.
Halve handlingen går med til at deltakerne samtaler om hva som kan komme til å skje, halve handlingen forteller en latterlig historie om at de går på do og kler av seg, og resten av filmen er en ufødt framstilling av reaksjonsformer under stress.
Den siste delen kunne vært spennende om regissør eller forfatter hadde hatt noe på hjertet.
Hvis de har et.
| 0
|
701263
|
Et sart og skjønt Beatles-mirakel
Svulstig er når andre ting enn oppoverbakker får hjertet ditt til å svulme så brystsprengt at du får lyst til å gå ut og bruke det til noe.
Det er for eksempel når vakre, unge nåtids-mennesker synger Beatles-sanger med en sjokkerende jomfruelighet som får gammelpop til å funke som en vårfrisk, bjørkesprek rockemusikal.
Jeg vokste opp med Beatles-musikk, og jeg elsket alt sammen fordi det var en sekstitallsfleip og generasjonshevn som låt bedre enn Mozart.
Men følsom?
Halllooo?
«Yesterday.
Mmm.
All my trouble seems so far away.»?
Køntri-kitsch.
Den fantastiske amerikanske teaterdama og dokkekunstneren Julie Taymor har omgjort det småaure-fiskere kaller et knippe utvalgte Beatles-sanger, og hun har satt dem rått og frekt inn i en Hair-liknende sekstitalls-romanse om ungdom som forsøker å elske hverandre i Vietnam-krigens apokalyptiske skygger (hoiii!).
Filmen drypper av nostalgi som pisseblaut tøybleie – men den er ved alle guder og deres forretningsforbindelser på jorden noe av det mest fantastiske jeg har sett.
Det starter med at den engelske arbeiderklasse-gutten (Jim Sturgess, som var 27 år 16. mai) synger Lennons undervurderte «Girl» til bølgene.
Stemmen hans er det ukritiske poeter kaller naken.
Jeg finner ikke på noe bedre, men den enkle sentimentaliteten varsler flom.
Etter en halvtime sitter du til halsen i våt glede.
Sturgess heter Jude.
Han reiser til USA for å finne far sin, og der treffer han det lysende unge geniet Evan Rachel Wood, som heter Lucy, og Joe Anderson, som heter Max etter Maxwell's hammer.
Jojo dukker opp, og Sadie og Prudence.
Noen av dem er rømte overklassebarn som antakelig ble forakta japper på åttitallet og feite direktører rundt 2000, men i filmen oppvarter de den legendariske NY-bygda Greenwich Village med så mye poesi og irrasjonalitet at filmen vil være i stand til å bevege fotballfans.
Historien utvikler seg ved at den velkjente musikken utsettes for renoveringer som gjør den hvalpete og nær.
«With a little help from my friends» er for eksempel blitt en rånete studentdrikkekveld med aking på gelender og greier.
Taymor bruker teaterblikket sitt til å skape scener som kliner seg tett inntil folke-surrealisme og musikkvideo-poesi.
Hun bruker dans og masker, og trivialkunstens referanser knytter seg til hverandre som ei huskerye.
Sadie er Janis Joplin.
Den svarte kameraten hennes et et forstudium til Jimi Hendrix.
Bono er innom og synger «I'm the walrus».
Joe Cocker står i undergrunnen og sveiver med armene sine som et pop-ikon.
Krig kommer, studentopprør kommer, kjærlighetssorg kommer – og «Blackbird» blir sunget ved vannkanten i New York som et manifest — «take this broken wings and learn to fly».
Mot slutten kommer «Hey Jude».
Og så synger Sadie «All you need is love» fra taket.
Da har koksgrus og testosteron forlengst forlatt sjela, og vi er alle blitt jenter.
Det er romantikernes film.
For ca. 14 år siden ble denne kulturgruppen stengt inne eller glemt.
Romantikerne pleide å leve innholdet i sanger som om sangene var selvangivelser, men det gjorde dem dementerte, forlatte og forhatte.
«Across the Universe» viser at de hadde rett hele tida.
Svulstig er bra.
| 1
|
701266
|
Morsommere enn du tror
Nei.
Det er ikke en god film, men den er irriterende vanskelig å mislike, sjøl om jeg hadde satsa på at «Blind dating» skulle bli enerterningen denne uka, sånn at jeg kom i kontakt med karakter-normeringen igjen.
Jeg har generelt for høye terningkast, og blue meanies kommer snart og tar meg for det.
Som ved all inflasjon er avvikene en del av et populistisk system.
Man tar de terningene som egentlig er forbeholdt europeiske filmer om hvor galt alt er og gir dem til ubetydelige filmer som sier at noenganger er det ålreit.
Det er en slags Robin Hood-virksomhet.
Chris Pine spiller en blind gutt som plutselig får det for seg at han skal gå ut med seende jenter, en risikabel besluttsomhet.
Mandy griner.
Den neste dama har mc-hockey og er tøffere enn to spann usilt diesel.
Så kommer hun som har bind for øynene for å føle hvordan han har det — «jeg kan se mørket».
Men den blinde gutten får akutte, akustiske gitarakkorder i sjela av den indiske jenta Leeza på legens kontor, bare at hun er bortforlova til en raserein fetter med svett hår.
Hvordan skal dette gå?
Overraskende mange kommer til å bli sjarmert.
| 0
|
701267
|
Mye stygt, mye moro
Denne utagerende ungdomskomedien trenger igrunnen ikke anbefalinger, for den er allerede en etablert stormakt.
Det er antakelig den festligste nerdefilmen noensinne, ikke minst fordi tenkeråna Seth har en så gjennomført kjønns-fascistisk språkbruk at han kvalifiserer til betegnelsen alternativ trosretning og kan trekkes fra på skatten.
De som tror de tåler rått snakk på film, kan se «Superbad».
Han tar køddinga fem centimeter lengre.
Men det er ikke poenget.
Poenget er den magiske miksen.
Evan er en følsom halvintellektuell ungdom som elsker Becca.
Seth er som nevnt en verbalt desperat penetrerings-fascist og jomfru.
Fogell er den nerdesteste av alle, men den samme guden som gjorde Bill Gates til et seksuelt ikon, forvandler i løpet av filmen Fogell til Dylan-profetien «the loser and I will be later to win».
Komediens sterkeste ting er to politimenn.
Bill Hader og Seth Rogen gjør en allerede vittig film til et kalas.
Jeg bare nevner det.
Det er bare å se «Superbad».
Alle har sett den.
Alle skal se den.
| 1
|
701268
|
The greatest story – 1
Spielbergs Indiana Jones-trilogi er klassisk godteri på linje med klissete Marianne-drops og politisk reaksjonær eggelikør med sjokoladetrekk.
Når Steven Spielberg den 22. mai kommer med en fjerde film om Indiana Jones, holder betrakterne av underholdning pusten.
Det er like nifst som om Drillo plutselig begynte å trene landslaget igjen.
Den som ser «Raiders of the lost ark» om igjen i bortskjemthetens og datagrafikkens tid, vil selvfølgelig føle behov for å heve seg over den plagsomme ydmykheten som følger med en legende.
Til å begynne med ser den første Indiana-filmen betryggende ut som vanlig action:
Harrison Ford løper i skyggespillet i jungelen og havner etter hvert i hula der han skal bytte skulptur mot sandpose.
Da smeller det.
Allerede i innledningen til den første filmen ble det klart at verden hadde fått sin nye superhelt.
Egentlig har Spielberg stjålet fra James Bond-filmene:
Hovedpersonen introduseres i en hals— og beinbrekkende actionscene som egentlig ikke har noe med den seinere handlingen å gjøre, og den anstrengelsen dør han nesten av.
Etter det roer man seg ned i innendørske scener med Columbo-belysning, og der forteller ansvarlige foresatte hva helten siden skal gjøre mens han mumler hvileløst rundt på individualisters vis.
STØRRE ENN BOND:
Arkeologen Jones er større enn spionagenten Bond, for han er i slekt med Øvre Richter Frichs Jonas Fjeld (norsk lege) og en rekke innsiktsfulle oppdagelses-akademikere fra 1930- og 1940-tallet.
Folk med mellomfag og annet ekstrautstyr kan merke effekten av heltevalget allerede i første filmen:
Spenningsscenene blir heftigere når truslene ikke rammer en fullstendig idiot som bare sjekker damer og drikker harrybrennevin hele tida.
Jones er en kultivert mann som samfunnet har dannet ut.
James Bond ble aldri egentlig akseptert av sekstiåtterne.
Indiana Jones ble.
ETNISK:
Jonas Fjeld var ingen Solheim, og verdensbildet kunne ha blitt grotesk også i Spielbergs reisevirksomhet, for fortidas oppdagermenn hadde ikke mye til overs for fremmede kulturer.
Spielbergs asiater og afrikanere ruller heldigvis ikke med øynene, og da godtar man at deres etniske særtrekk i likhet med de øvrige figurene er mildt karikerte.
Verst går det egentlig ut over nazistene.
Der har man en kulturgruppe som ville ha vunnet sin rasismesak i norsk høyesterett.
VILLKATT:
Det andre politisk interessante i 1981-filmen er Karen Allen som Marion.
Hun er oppløftende påvirket av pre-madonnask rånejente-feminisme og starter filmen med å vinne spritdrikker-tevling mot en bodybongo et sted i Nepal.
Karen Allen er Indiana-filmenes stolte villkatt, og derfor er det betryggende at hun dukker opp igjen i firerfilmen.
I likhet med James Bond-filmene driver «Jakten på den forsvunne skatten» med geografi-kos.
Den starter i Sør-Amerika, fortsetter i Nepal og ramler ned i skattejakt i Egypt.
Støvet i Egypt er i seg sjøl en opplevelse.
FORD:
Harrison Ford var allerede i den første filmen både oppsiktsvekkende pen og lattermildt mandig.
I 1981 var Mann med Hatt muligens et enda mer belasta skjellsord enn det er nå, men den australske hatten fra Saville Row i London fikk bare Ford til å se mer macho ut.
George Lucas ville egentlig hyret Tom Selleck til hovedrollen, for han mente at Harrison Ford var utbrukt (hoi, 1-0 til afp-tilhengerne).
Lucas og alle andre kan være glad for at ingen hørte på produsenten.
1981 var et transformer-år.
Syttitallet hadde vedlikeholdt myten om den mjuke mann som et halvreligiøst sekstiåtter-påbud, men ved tiårsskiftet var et nytt mannsideal i merkbar emning.
Paradoksalt nok førte det til at menn drakk jappehvitvin i rosa t-skjorter og disko-hvite bukser, men det var siden.
Akkurat det året Indiana Jones dukket opp i sin kunstig værbitte skinnjakke, føltes mannhetsskiftet befriende.
Mange av vennene mine sluttet i strikke-gruppa og kjøpte seg slagdrill.
HUSK:
Huskescener fra «Raiders of the lost ark»:
SS-fyren med stålbrillene som brenner fingrene på den bålvarme Brynhilde-medaljongen i Allens Nepal.
Han er stor.
Scenen der Indiana Jones tar fram revolveren og skyter araberen som driver ballettflott 2008-jål med sverdet.
Edderkoppene i Sør-Amerika.
Slangene i Egypt.
Rullesteinen i hulene.
Filmen har dessuten en gammeltestamentlig slutt som satt en støkk i mange av de som fornektet at de husket noe fra kristendomsundervisninga i barneskolen:
Herrens engler kommer seilende som sigarrøyk og gjør nazister og andre skurker til aske og rennende voks.
Det var fantastisk, og det er det ennå.
| 1
|
701269
|
The greatest story – 2
Toeren om Indiana Jones i India er et nesten sammenhengende, åreutvidende actionrush, og filmen tar seg bare tid til stans når Kate Capshaw skal hyle (noe hun måtte lære) og lille Short Round (Jonathan Qe Huan) fortviler.
«De fordømtes tempel» er også den mørkeste filmen.
Det er i denne at Indiana Jones blir ond og prøver å ofre regissørens fremtidige hustru mens påståtte provins-indere messer verre enn middelaldermunker.
Å PHØY:
Inderne likte ikke å bli framstilt som overtroiske landsbyindianere og primitive apehjerne-etere.
Kanskje syntes de også at actionkomedie med sultende indiske barn var litt tidlig bare få år etter George Harrison.
Jeg så «Temple of doom» første gang på en kino i London i 1984, og ved siden av meg satt en inder i Armani-klær som var dusjet med flyplass-aftershave.
Han så betydningsfull ut, men lo ikke.
Han humret ikke heller.
Jeg forsøkte å holde meg, men det var ikke lett, for filmen er til tider det Jackie Chan-komedier skulle ønske de var.
DAMENEKET:
Capshaw spiller ikke tøff dame i ridebukser, men et sangerinne-nek uten gartner-negler eller frilufts-forstand.
Filmen starter med at hun synger «Anything goes» på kinesisk i Shanghai-restaurant, der diamanter og motgift sparkes rundt på dansegolvet forut for at Short Round med gasspedal-klosse fører an i biljakt.
Det er absolutt litt «Rush hour» over det, på samme måte som en mammut kan likne på ei rotte hvis du ser den rett bakfra.
Handlingen i filmen foregår året før «Jakten på den forsvunne skatten» sånn at ikke stilige Karen Allen skulle bli danka ut av ei pysedame.
De historisk kyndige vil huske at Indiana Jones hadde sex med Marion på en båt.
Jeg er ennå ikke sikker på om det ble noe på sangerinnen, men hun oppnådde i hvert fall ekteskap med regissøren, og det må ha kurert en eventuell skuffelse.
Hysterikeren Kate Capshaw gjorde også den beste Jones-dama, om det finnes noen sånt.
Leirbål-scenen der Short Round tar Indy i juks mens dama blir trakassert av utenlandske dyr, er en sikker vinner i kvinneklassen.
APEHJERNE MED MAJONES:
«De fordømtes tempel» var matfilmen.
I maharadjaens slott ligger antakelig kaptein Sabeltanns nøkler gjemt, men først og fremst var det her at apehjerne plutselig dukket opp som hovedrett og bagatelliserte normale menneskers skepsis overfor engelske innvollspaier.
Og verre ble det:
Ikke før var den brutale spisinga over, så kastet filmen seg jamrende og med ville auer inn i de røde hulene, der det foregikk hjerteskjærende organutrivning, ofring av brennende, skrikende ungutt, tortur og usympatisk mimikk som nordmenn ikke egentlig trodde var lovlig på kino.
Pisking av barnearbeidere fører tankene til steinhellene på torget i Stavanger, og det gjør ikke opplevelsen lettere.
Dette var også i 1984 hard kost for alle oss som ikke hadde vennet oss til vardøgeret til markedsliberalismens fremtidige frigjøring av filmvolden.
I dag er «De fordømtes tempel» antakelig noe medie-optimister viser niåringene sine – i 1984 lå den farlig nær en 18 års aldersgrense.
Og filmen er fortsatt drøy.
Du ser den ikke med noen under 12 år.
FANTASTISK KLIMAKS:
Huskescenen fra denne filmen er først og fremst berg— og dalbane-flukten i gruva.
Noen vil nok også se for seg aketuren fra fly på gummibåt, men ingenting kommer opp Indiana Jones og hans midlertidige reisefamilie i den lille vogna på smalspora risikoferd i indre India og alt som skjer etterpå.
Det blir ikke laget sånne actionscener lenger.
| 1
|
701270
|
The greatest story – 3
Treeren er den luneste filmen om Indiana Jones.
Det skyldes ikke minst den tidligere skotske bonden Sean Connery som hygger seg skammelig i rollen som distraksjonshemma vitenskapsmann og pappa.
Dessuten starter filmen med at River Phoenix spiller Indy som guttunge med løvelugg.
Han forsøker å stanse arkeologiskurker i noe som ser ut som et område for amerikansk landskapsvern.
Her oppstår pisken.
Her kommer merkevare-hatten inn i livet hans.
Her er opprinnelsen til slange-fobien.
Da arkeologen omsider blir voksen, skjer det ved at han får juling på en båt som i neste øyeblikk eksploderer, og så er han tilbake i Universitetet der studentjentene sitter ved pultene og smiler innbydende kjønnsmodent, som om de har meldt seg på et kurs i spontan kropps-arkeologi.
GRAL:
Ford var en søt mann på åttitallet, og han må hoppe ut av universitetsvinduet for å slippe unna småpiker.
Men på utsida blir han ragga opp av en sånn rik mann som trekker i smoking hvis det er sol ute.
Han har funnet kalken som inneholdt Jesu blod, begeret som han brukte ved den siste nattverd.
Gralen ble i sin tid oppdaget av franske korsfarere som antakelig drakk beaujolais av den eller brukte den til å fôre andres hustruer med vodka og sitronbrus med sitronsmak.
Uansett.
Ferden går til Venezia, der far har forsvunnet.
I stedet finner Indy og hans ledsager Marcus ei dame som heter Dr. Schneider (spilt av ekstremt ukjente Alison Doody fra Irland), og det er i denne filmen at en snill avart av incest forstyrrer familiefreden:
Sønnen har sex med samme dama som faren har hatt sex med.
Ikke akkurat en begivenhet som gjør at man stikker ut sine egne øyne, men et sært manuspåfunn egentlig i en seksuelt kjortelsnill familiefilm.
Og introduksjonen av en ny og utskreversk dametype etter hvert som vi nærmer oss nittitallet.
I treeren finnes en båtjakt i Venezia, og det er antakelig den scenen som minner mest om James Bond i trilogien.
Heldigvis varer den ikke lenge, og så går ferden til det østerrikske slottet Brunwald der Hitler-avhengige militærtyskere holder Connery i fangenskap inne i åttitallsbriller på størrelse med termopanvinduer.
Far og sønn kjører til Berlin, der Indy faktisk får Hitlers autograf før de alle flykter i et luftskip som antakelig finnes i Venstres miljøprogram som alternativ til Ryfast.
Gralen ligger i et land som heter Hatay.
Det låter som et LSD-mareritt eller en importert soya-saus, men faktisk er et fjellområde i Tyrkia.
For annen gang i sin karriere (i den første filmen red han også) rir unge Jones av gårde som en cowboy i en fantastisk, langvarig actionscene med tyske tanks i Halvmånekløften.
Også denne filmen er så full av action at det kanskje finnes fagforeningsregler mot det.
Men egentlig ingen minnesterke enkeltscener bortsett fra den med Ford og Connery i motorsykkel med sidevogn.
«The last crusade» er først og fremst en hyggefilm og en borteseier for Sean Connery.
| 1
|
701271
|
Triple 1 - for en vår!:(
Vi har kommet inn i en stim:
Ubegripelig dårlige humorfilmer forurenser våren som råtten ansjos i brønnen.
Først var det «Spartans»-filmen som fikk enerterning for humor som det ikke gikk an å spore med ultralyd.
Dernest mareritt-paret Kate Hudson/Matthew McConaughey i «Fool's gold».
Og nå det verste av det grusomme.
Ashton Kutcher spiller komedie mot Cameron Diaz i «What happens in Vegas», en film som utfordrer publikums tilstedeværelse så smertefullt at du heller ville tilbringe to timer i et «Saw»-toalett med revesaks på snuten.
Folk som vanligvis jobber med å krype inn i høyspentledninger risikerer å utvikle klaustrofobi av denne filmen.
Kutcher og Diaz er ikke bare dårlige.
De er innpåslitent, klebrigt ekle på en visuelt støyende måte som gjør at man blir intuitiv motstander av for eksempel solskinn og spebarn.
De to spiller nyorkere, som normalt har samme hudfarge som Woody Allen.
Men skuespillerne hører hjemme i klappelandet California, og de er jevnt og vulgært maskinbrune; dette er nasjonaldrakta til fiaskoskadde, usikre sjekkere som til og med går ut på tirsdager.
Det er noe galt med Cameron Diaz.
Ikke bare virker hun motvillig mager, som om noen har holdt henne innesperret og slått henne hver gang hun strakte seg etter peanøttsmøret, sjøl om det bare var for å smøre seg med det.
Dama overdriver fakter der hun ikke trenger det.
Hun spiller så utagerende med fjeset at det likner et sjørøverflagg med hodeskalle og to frilagte kragebein under.
Hun kunne tatt det helt med ro.
Hun burde spilt slik Queen Latifah gjør.
Bevisst frakobla.
Diaz ble laget for å gå rimelig urørlig rundt og ta imot beundring fra pasjonerte slankere i grilldresser og foldeskjørt.
I komedier blir hun ei dagros i balletten gang etter gang (husker «The holiday»?).
Ashton Kutcher er elendig i leksikalske dimensjoner.
Han kommer til å bli en definisjon på idioti.
Kutcher starter filmen med å forsøke å snakke mandig, en anstrengelse som får ham til å låte som Demi Moore i bakrus.
Deretter er han vekselsvis festlig, brysk, rørt og romantisk i en parade av utilstrekkelig innlærte fasongfjes.
Den arme gutten var uslåelig elendig i «Just married», men han har klart å utvikle talentet sitt systematisk nedover til en uforstand som er nødt til å bli legendarisk.
Jeg samvittighetsnekter å gjengi handlingen i «Vegas»-filmen.
Det skjer ikke noe vittig her, det skjer ikke noe troverdig, gjenkjennelig, forståelig, hyggelig, skremmende, fantasifullt eller poengrikt.
Historien består av oppjagte sitcom-poenger på speed.
Ingen handlinger kommer egentlig av noe, alt skjer som harry-sketsjer i en film som tøyer seg så langt for å smiske at man blir sjenert og går hjem.
| 0
|
701272
|
Råna Mitra hos voldspønkerne
Hvis Gud noensinne skulle finne på å gjenføde Mel Gibson, burde det skje i Rhona Mitras stillongs-vennlige voldsskikkelse.
Hun kan det der med å se mandig og rå ut.
Menn er ikke så tøffe.
De fleste skuespillerne har tatt ballett-timer, de leser kosmetikkorienterte bransjeblader, kjøper Björn Borg-undertøy som likner jenteboksers og bor sammen med en katt som heter Sam etter Humphrey Bogart.
Mitra har Sigourney Weavers uengasjerte mellomleder-fjernhet, hun har litt av det Las Vegas-glatte Jamie Lee Curtis-fjeset og hun går rundt med den kroppen som kona til David Beckham forsøker å kjøpe på Legevakten.
Oberst Mitra sendes inn i Skottlands anarkistiske pønkerhelvete for å finne motgiften til et av disse evindelige dødsvirusene som rammer Storbritannia fordi folka spiser fisk fra avispapir, og hun fortrekker verken landminer eller synkeminer etter hvert som torturister og borgherrer forgriper seg.
«Doomsday» er en halv-nostalgisk, kvasi-kul voldsfilm fra Blodsprutmoen.
Den leker litt «Flukten fra New York», den sveiver innom Mad Max-filmene og vedlikeholder behovet for epidemiske skrekkfilmer fra England.
Erklært ufyselige myndigheter i London (halvhjerta sekundert av det bekymra eldrebarnet Bob Hoskins) har gitt opp Skottland og overlatt skottene til byllepestdøden og anarkiet.
Helt til noen ser levende skotter fra satellitt og får det for seg at dr.
Kane fant en motgift.
Det ville vært fint, for nå spyr også londonerne.
Tause med-soldater har litt pinlige filmnavn som Chandler, Carpenter og Miller, og sammen med enøyde Mitra invaderer de Skottland.
Der hersker først de ville etterkommerne av Sex Pistols med et vedvarende volds— og raveparty som kommer til å påvirke fremtidige års russefester i Kongeparken.
Vel framme forlater regissøren hensiktsmessigheten og kaster seg blod-drukken og festglad ut i noe man kan kalle volds-dogme-stil:
Alle kampscener er filmet så rotete at du ikke ville ha oppdaget det om tærne dine forsvant.
Filmen tangerer det parodiske da den finner Malcolm McDowell som nyfrelst eks-lege og borgherre i en festning som drives av middelalder-riddere, men så kaster Rhona og hennes mitrajøser seg ut på landeveien igjen for at madmax-rytterne skal få en reprise.
Siden de daglig ser nyheter fra Kabul og Bagdad blir folk ikke så imponerte av blodkaos-filmer som de burde.
Dessuten overdriver denne seg aldeles i hjel.
| 0
|
701274
|
Verdenz verzte film noenzinne
Denne filmen er først og fremst med av terapeutiske grunner.
Vi lever i kunst-svindlernes tid, og det kan være nyttig å oppleve en dilettantisk film som rett og slett bare er fullstendig vasete, tom og meningsløs på en så jålete måte at den burde vært lansert som Zouthland TaleZ.
Manusforfatter og regissør Richard Kelly regisserte i 2001 «Donnie Darko».
Det må ha skjedd mens han hadde et drypp, for ved normalt bevissthet har han klart å lage en film som er så uoversiktlig tåpelig at det føles fysisk uansvarlig å forsøke å følge handlingen.
Hjerneceller vil gå tapt.
Bandasjer vil løsne.
Kroppsdeler kan falle av, for Kellys helter er ikke bare uanstendig overlatt oppkomlingenes forfengelighet, de blir skapt i en merkelig manuståke der ikke engang ørsmå karakteristika blir synlige.
Enkelt sagt, for de eventuelle, utbomba kraniene som allerede har sett filmen:
Selv for stolslitere med hovedfag i uanvendelighet vil det være umulig å skjønne hvem folka er eller hva som skjer med dem.
Den endeløse filmen har en lovende start.
Midt i en familiegrillfest i Vestre Lura (også kalt Texas) eksploderer en atombombe.
Fulgt av halsbrekkende, klisjeflommende karikaturer på nyhets-TV oppstår den tredje verdenskrig, og etter den det totalitære framtidssamfunnet som vi i grunnen vet mer om enn SFO-ordninga og østerrikske naturkatastrofer.
Fra nå av drysser Kelly så mye dill at gravlakser ville ha protestert.
Dwayne «The Rock»
Johnson spiller en visstnok savnet actionskuespillerstjerne, men han oppstår i et merkelig forteller-tomrom der fortid og nåtid går sammen til en filmstil som kan sammenliknes med de utilsikta luftansamlingene i fryseposer eller avstanden mellom papegøyers tær.
Tusen ganger gjentatt konspirasjons-avfall og kvasi-vatikanske maktparanoismer blir repetert i en ufikz mikz med porno-fiksert fanteflørt og rare revynavn uten reell dekning.
Etter 20 minutter forsøkte jeg fremdeles å følge med.
Etter én time hadde jeg gitt opp, og etter halvannen time virket selv hurtigspoling som ufortjent.
Da fantes det ikke lenger noe som kunne beskrive filmen, og det fantes heller ikke gyldige begreper for den totale, nesten patologiske likegyldigheten den hadde klart å skape.
Dette er en rekordfilm.
| 0
|
701277
|
Dum & deilig Hemingway med frue
HBO-produksjonen om Ernest Hemingway og krigsreporteren Martha Gellhorn har alt det "Hangover 3" mangler:
Velformulerte, høyrøsta og seksuelt oppstemte fyllekuler — og krig i tillegg.
Det er en deilig film om de dumme og desperate.
«Hemingway & Gellhorn»:
Amerikansk TV-film.
2012.
2 timer, 35 minutter.
15 år.
Regi:
Philip Kaufman.
Med:
Clive Owen.
Nicole Kidman, David Strathairn, Molly Parker, Tony Shalhoub, Robert Duvall, Parker Posey.
Etter å ha sett det romantiske hormondramaet om Ernest Hemingway og krigskorrespondenten Martha Gellhorn gikk jeg rett til Doktor Mp3 og spilte George Harrisons jammeridealisme «Baaangla Dææsj».
Det hjalp.
Kunstnere som adopterer hele folkeslag er en veldig vestlig ting, det er antakelig en pervertert forlengelse av misjonsbefalingen og en avsporing av politisk engasjement med fornøyd lesesirkel-høytid.
Ernest Hemingway adopterte den spanske borgerkrigen, og han og Gellhorn rusa seg på republikken og ublanda brennevin i gigantiske mengder, som om Mor Jords syknende libido var avhengig av stjerneparets blodstenkte lidenskap.
Det er en fantastisk inspirerende film.
Det er Hem og Barbie som har rømt fra leketøy-butikken og glitcher fortvilet som tegneblokk-animasjoner i den kompromissløse virkeligheten der mennesker dør i hopetall og baren i hotellet står nesten uberørt.
Philip Kaufman regisserte i de smale hvitvinsglassenes tid (1988) filmatiseringen av Kunderas roman «Tilværelsens uutholdelige letthet», og det finnes en sammenheng her, men den er skjult i Clive Owens nydelige testosteron-brøl og Nicole Kidmans blonde marsipan-sensualitet og rumpe, som ofres atskillig mer oppmerksomhet enn for eksempel Auschwitz, sjøl om den amerikanske krigsreporteren griner hele dagen da hun har fått se konsentrasjonsleirens likhauger.
Fordi du lever i en politisk naiv og sentimental tid, kommer du lenge til å tro at filmen om Hemingway og hans engasjerte elskerinne formidler tendens-kunstens viktighet.
Men Hem skreiv og laget film, og Gellhorn led velformulert når spanske barn gråt over døende mor etter dekorative bombefall.
Men Franco vant, og Hitler vant sjøl om vi hadde alle de gode sangene og alle de engasjerte kunstnerne, og de tyske konsentrasjonsleirene er for øyeblikket speiderturmål.
Hemingway og Gellhorn utretta ingen ting, og det er hederlig nok, hvis de hadde blitt litt oppgitt og lei seg av det.
Hvis Hemingway hadde putta hagla i munnen fordi kunsten aldri forandra noe annet enn kunstnerne og deres ekteskap og fordi han hadde krydra festinga med politisk krydder, og var litt flau av det.
Men det gjorde han ikke.
Han tok livet av seg fordi han var gammel og utskrevet, en mann som hadde koblet sitt talent så osmotisk til overstadigheten at skapelsen av ord ikke kunne leve i de ettertenksommes stillhet.
Hva nå enn filmen handler om, gjør den det med bravur.
Briten Owen er en Hemingway for Gladmaten og stadionkonsertene, han er en dritings mega-karismatiker, en okse på manesjejakt etter noen fryktsomme toreadorer som han kan trampe ned.
Han skrev med det indre skriket, og dyret i sjela må fores hele tida med overdrivelser og eksistensielle ekstaser på glødende kull.
Historien starter med at den aldrende Kidman forteller om Hemingway og sitt forhold til menn med avmålt eldre-kynisme.
Så får vi se hvordan de traff hverandre på baren Sloppy Joe's.
Så drar de til den spanske borgerkrigen der de lever med idealistene som forsvarer republikken mot Franco, drikker, skryter og tuller med russerne.
Det er filmens beste del.
Du kjenner hjertet svulme, og du blir så forheksa av Hemingway at du tror du ser noe viktig.
Det er nydelig gjort.
Den andre delen av filmen forteller om livet i USA, da bølla
Hem skiller seg fra katolsk Pauline og to gutter, og da han gifter seg med Gellhorn og mildner til mugg og mose i ekteskapets kvelende kjedsomhet.
Hva gjør Ken og Barbie når leketøy-butikken er stengt, og de bare har hverandre å imponere?
De kjeder vettet av seg.
Verken Gellhorn eller Hemingway er egentlig nysgjerrige på andre mennesker, de er ikke opptatt av å finne trivialitetens poesi.
De er ikke interesserte i å vedlikeholde en liten søndagsmorgensflik av den folkeligheten de i rødvinsfylla hyllet i Spania.
Menneske er noe de ser på, ikke noe de vil bli.
De vil hoie.
De vil leve som litteraturens fotball-supportere.
For sikkerhets skyld:
Dette er opplevelsen av en film, det er ikke sannheten om Gellhorn og Hemingway, som muligens fantes og kanskje var helt forskjellige fra dette.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701278
|
Katastrofal mangel på flatfyll
Den tredje Hangover-filmen er virkelig uinspirert og likegyldig som et utdrikningslag på Munkholm.
Ingen fest denne gang, men en gangster-handling som ville ha virka teit i en Jackie Chan-komedie. Ærlig talt:
Edruelighet passer dårlig i en film som heter Hangover.
Hangover part III
USA.
2013.
1 time, 40 minutter.
15 år.
Regi:
Todd Phillips.
Med:
BradleyCooper, Ed Helms, Zach Galifianakis, Ken Jeong, John Goodman.
Dette er en skuffende Hangover om avholdsfolk.
I løpet av altfor mangetimer drikker menn som pleide være bevaringsverdige flatfyll-ofre, bare hversin 0,25 halvliter meksikansk øl, og det er mindre enn dagsforbruket forrussiske barnehagebarn.
Resultatet er som frykta:
Hangover-konseptet(blåruss-ord for gjentakelse) går Politiskolen-løypa:
Etter en stilig ener komen overraskende vittig toer, og treeren rammes av sommerstille idétørke somville ha plaga Egypten i bibelhistorisk tid og sender forsøket på holdbarseriekomedie rett i dass med armene ute, sprikende bein og stygg shorts.
Det starter bra.
Zach Galifianakis (forsøk å si det etter en rotfylling)kommer kjørende nedover motorveien med en sjiraff i hengeren.
Du tenker:
Nei,de gjør det ikke.
Du tenker det enda en gang.
Begivenheter rundt det fredadyret (i California) og en grotesk hendelse som jeg ikke kan røpe av hensyn tilnøbne spoiler-nevrotikere på østlandet, fører til at familien vil haekstrem-personligheten Alan på institusjon.
Starten er overprodusert på samme måte som hvis man setter sammenfjorten tannhjul og et atomkraftverk for å helle kontorvann i pappkrus.
Du tenker.
Haha.
Da skal de nok ha en siste fest på lasarettet.
Juhu!Arizona!
Det skal de ikke.
Etter TV-slapt småprat mellom utålmodige pårørende,kjører vennene ut i vindmølle-præriens land, og der blir de stansa avgangstere.
Irrelevant, overraskende og gledesdrepende som en humrende julenissei "Ringenes herre" kommer John Goodman veltende med altfor mangesetninger, og han skal ha tak i Mr. Chow.
Mr.
Chow var opprinnelig en sinnssyk party-kineser i toeren, og fordelenved ham var ikke monologene.
Mr. Chow har rømt fra fengsel i konfetti-opprør,og han skylder tralalala fordi han trallala en gang tida fra Marshall (Goodman)som nå vil tralalala.
Alt må forklares hele tida, og filmen forvandles til enRush Hour 4 eller en Jackie Chan-komedie der vitsen for eksempel er at OL-lageti bordtennis skal hoppe høyde over skrikende Hongkong-politimenn.
Men det gjørde ikke her.Tre menn farter rundt og sier "What the f..k, the door isclosed"-setninger uten spenst eller handlings-driv.
Og så snakker desammen om hva de skal gjøre videre.
Fortsatt like edru og like liteskandaliserte.
Det skjer lite i filmen.
Den har ingenting av den eksistensiellekatarsis som rammer egentlig streite folk dagen etter at de har vært på fest ogblitt irrasjonelle.
Dette handler bare om at Mr.
Chow er plagsom, og Ken Jeonger en mildest talt uferdig skuespiller som får deg til å føle at jippi er et sålangt ord at Laurence Olivier burde ha sagt det.
Forhandlingene mellom ham ogde personlighetsfattige hovedpersonene er detaljrike og kjadrete, og jeg vilanbefale alle å forme høyre hånd til et andenebb ved å trekke tommelen opp motflat håndflate og gjøre kvakk kvakk-bevegelser i kinomørket.
Det hjelper ikke,men du får det i hvert fall moro i et par minutter.
Handlingen tar seg til Las Vegas der det vittigste som skjer er atBradley Cooper detter to og en halv meter og står på beina.
Mot slutten erMelissa McCarthy ("Brides maids") med som småfrekkkjærlighets-vekkerske, og det er virkelig ikke for edru folk.
Det måtte skje.
Sånn forgår gloria mundi:
Først går lufta ut avprompeputa, og så blir Steve Guttenberg borte.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701279
|
Blodrød hevnerorgie
Danske Nicolas Winding Refn har laget en stilisert voldsaction der mennesker i Bangkoks underverden etter hvert skrider langsomt og taust langs røde tapeter og inn i rødlig belyste rom mens de skumler og skuler på hverandre til man blir lei av dem.
Only God Forgives
Regi/manus:Nicolas Winding Refn.
Med:
Ryan Gosling, Kristin Scott Thomas, Yayaying RhathaPhongam, Vithaya Pansringarm, Tom Burke, Byron Gibson, Joe Cummings.
Danmark/Frankrike2013.
1 time 29 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Danskenes svar på Tarantino, Nicolas Winding Refn, er herigjen, nå med en blodigrød krans av drap.
Eneste grunn til å se filmen er atman aldri før har sett Kristin Scott Thomas i en så vampete rolle.
Nok en grunn kunne kanskje vært oppgitt, og det erregissørens estetikk.
Han hyller nattklubbkorridorer og boksearenaer inn irødt, rødt og nyanser av rødt.
Det får en først til å minnes fargene i detstiliserte, kjølige formspråket til «Rottenetter» av Arild Østin Ommundsen.
Mensammenligningen falmer etter en stund.
Rett nok er Winding Refnskulisser perfekte, dandert som de er med tause, vakkert sminkede thaipiker iforlokkende kjoler.
Den strøkne estetikken bygger opp om mangelen på følelsermellom mennesker i Bangkoks underverden.
Her handler alt om kyniske menns transaksjoner,enten det gjelder å kjøpe seg en natt med en hore, eller å smugle et partikokain eller heroin.
Men snart blir det en mani hosdansken å la de rivaliserende skikkelsene skride langsomt og taust langs rødetapeter og inn i rødlig belyste rom mens de skumler og skuler på hverandre.Akkurat som i sin forrige film, "Drive", lar regissøren skikkelsenestirre og stirre til man blir lei.
Så hogger hevnens demon –politimannen Chang – grufullt til, pakket inn i blodig estetikk.
Storyen er raskt fortalt.
Herhandler det utelukkende om øye-for-øye, tann-for-tann-tankegang etter atamerikaneren Billy voldtok og drepte en thai-jente.
Svaret på slik framferd erikke fengsel og etterforskning, men snarere at politiet tar sverdet i egen håndog sørger for at hevnens sirkel aldri tar slutt.
Billys bror (Ryan Gosling) og mor(Scott Thomas) er med på leken og får sannelig smake steken.
Filmtittelen"Only God forgives" peker mot sin motsats: Gud tilgir, javel, menmennesker gjør det aldri.
Eller prøver regissøren – ved åspare et barn for hevnen – å si at nok er nok?
Men en slik tolkning bleeffektivt slått ihjel da dansken etter visningen i Cannes nylig uttalte at han"ikke klarer å undertrykke sitt behov for å bli opphisset av vold."
Jeg angrer på at jeg ga TerrenceMalick en 2-er i forrige uke.
Gå heller og se den enn Winding Refn.
| 0
|
701281
|
Farvel Candyland!Goddag Djangoland!
Quentin Tarantino laga noe så uventa som en voksen og indignert film.
Dette er filmen om den hellige terroristen.
"Django unchained" kan se ut som en spøk, men den er et rasende skrik mot rasisme og urett, en skildring av et umoralsk hvitt dustesamfunn som kommer til å gå til grunne.
Det er ikke CO2-en som tar oss, det er arrogansen.
«Django unchained»:
Western.
2012.
2 timer, 45 minutter.
15 år.
Regi: Quentin Tarantino.
Med:
Jamie Foxx, Christoph Waltz, Leonardo DiCaprio,Samuel L. Jackson, Kerry Washington.
Da jeg så om igjen Tarantinos formfullendte historie om en mannlig tysk Mor Teresa og slaven han gjør til en westernsuperopprørshelt, hadde jeg munnen igjen.
Første gang så jeg filmen på svært lerret, og jeg måpte så imponert at man kunne ha fora med meg un Royale uten at jeg hadde oppdaget det.
På TV blir filmen tydeligere.
Den tilstreba rå, ufine syttitalls-fotograferinga er en del av rottekongen Quentins sære arbeiderklasse-romantikk.
Det skal se ut som bakgate-kino eller slitt VHS.
Noen ganger har han overdrevet det der, som når fulle menn forteller om mor si.
Men i «Django unchained» er det uperfekte en behagelig del av indignasjonen.
Fordelen ved å ha munnen igjen er at hjernen ikke ligger i trekk.
Jeg oppdaget det alle de andre visste, at «Django unchained» er en henrykt, men illsint tivolitur gjennom den klassiske rasismen som skapte de ufrivillig forente amerikanske statene.
Jeg tror jeg nevnte Roy Harper i kino-anmeldelsen.
I sin fantastiske sang «I hate the white man» postulerer han:
«While outside in the whitewash
Where the guns are always, always right
A shooting star has summoned
Its dark angel from his night».
Jamie Foxx spiller en slik Dark Angel.
Han starter filmen som en nesten lydløs lenkeslave som blir befridd av Christoph Waltz.
Mot slutten er han en uovervinnelig, veltalende Robin Hood som nyter det når den perverse hvite drømmen Candyland flammer mot svart nattehimmel.
OK.
Det var kanskje å røpe det alle vet, men likevel:
Tarantino har laget en film om undertrykkelse og opprør.
Samtidig med at alle hans landsmenn vier sin rutine-action til kampen mot terroristene, lovpriser han en terrorist.
Katarsis-scenene i slutten er som action-showdown fra innsida av Perleporten, og når varemerke-estetikken blomstrer med blodsprut som konkurrerer med islandske naturfenomener, da kjenner du det i vigilante-atavismene dine.
Det er blodhevn-romantikk, og det er så infamt vittig laga at du oppdager det ikke en gang.Filmen er en humørfylt indignasjonsparade om rasismens forferdelige fravær av fornuft, ikke bare medlidenet, men vanlig folkevett.
Fortellingen om de kunnskapsløse rasistene minner oss på at grusomhet er idiotisk, akkurat som sentimentalitet er det fordi sentimentaliteten er grusomhetens hjelper og uthuler og latterliggjør både rettferdighet og medfølelse.
Fornuft tilsier at du behandler folk fint og realistisk.
Empati er ikke luksus, men pragmatikk.
Candyland er symbolet på rotråtne overklasse-konstruksjoner som er nødt til å falle.
Makt fører til Berlusconi-aktig adferd, anledning uten motforestillinger fører til perversiteter, undertrykkelse og grusomhet fører til hat.
Det betyr at silkejævlene før eller siden ryker.
«Du kan ikke ødelegge Candyland», skriker den skuddsåra Samuel L. Jackson da Django fullfører sin gjerning som Herrens engel.
«Det vil alltid finnes et Candyland!»
«And where the crazy whiteman
And his teargas happiness
Lies dead and long since buried
By his own fantastic mess.»
Så det er på en måte en politisk-filosofisk spøk, dette her.
Rollene er fantastiske, som figurer i lignelser, ikke realistiske, men gjenkjennelige.
Christoph Waltz spiller akutt-jussens oppsøkende bøddel med en nesten religiøs sjøltillit, en bibelhistorisk trygghet.
Han er fantastisk.
Og Jamie Foxx vokser som en nyvanna løvetann, skinnende flott og frisk.
«Django unchained» er skriket med det rare i.
En voksen Tarantino.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
Les resten av ukens dvd-anmeldelser her:
| 1
|
701282
|
Stivmaske-brigadens gangsterfest
Noen har klart å lage en film der Sean Penn spiller tåpelig.
Det finnes antakelig en pris for det.
"Gangster squad" handler om at politiet lager en vigilantegruppe som skal ta lokal LA-gangster på 1940-tallet.
Og så skal Ryan Gosling sjarmere dama.
«Gangster squad»:
Amerikansk actionkrimdrama.
2013.
1 time,53 minutter.
15 år.
Regi: Ruben Fleischer.
Med:
Sean Penn, Ryan Gosling, JoshBrolin, Emma Stone.
Du har de som har det og de som ikke har det.
«Gangstersquad» skulle egentlig ha vært et lekkert kjendis-opptog med mafia-nostalgi ogunyttig nåtids-vold.
Av en eller annen grunn er den blitt en så revmatiskstivmaske-visning at sjøl geniet Sean Penn spiller som en sytti år gammelpantelåner fra en Dickens-forestilling, og da mener jeg ikke puben.
Fordi eksbokseren og mafia-tycoonen Mickey Cohen vil eie LosAngeles og ta den fra ressurs-miljøet i førtitallets Chicago, ber politisjefNick Nolte den unge ektemannen Josh Brolin sette opp en vigilantegjeng avskiltfrie politimenn og drive Cohen fra byen.
Det burde ha blitt poengløs, men estetisk tilfredsstillendeguttunge-moro.
Brolin er en mann.
Han er bamsen som driter i skogen og tørkerseg med fliret.
Men det blir noe TV-aktig og pyntelig ved framdriften avhistorien, og dessuten er Ryan Gosling med.
Gosling er en pen mann utenpersonlighet i alle filmer, og han har den Hennie-aktige stemmen til en flinkballettdanser eller en dedikert damefrisør.
Når han og den fatale gangsterbruraEmma Stone ligger oppå hverandre, får du følelsen av å se to eksperimentvilligecollege-venninner.
Gosling knipser med zippoen som en framfusen femteklassing,men det finnes mindre mann i rommet enn om Whoopi Goldberg kom inn.
Det svekker også filmen at Sean Penn spiller så vidjetørtgrettent at gate-troverdigheten hans forsvinner.
Handlingen er velsigna enkel.
Brolin setter sammen en dirtydozen-gjeng som setter etter Penns utallige fotfolk, og det oppstår en delålreite actionscener underveis.
Noen kommer til å like det.
| 0
|
701283
|
Bæsj & promp-antropologi
Dette forsøket på en grøsser-parodi kan ikke ses av folk som syns Monty Python er vittigere enn ertersuppe.
Vulgaritetene er fra den andre sida, den du egentlig ikke forstår.
Det er antropologi.
A haunted house:
Amerikanskparodigrøsser.
2013.
1 time, 26 minutter.
15 år.
Regi: Michael Tiddes.
Med:
Marlon Wayans, Marlene Forte, Essence Atkins.
2Wayans-biotopensnyeste forsøk på harry-vittig imitasjonshumor kan i det minste brukes til ensmertefull bevisstgjøring:
Hvor går grensen mellom antropologi og rasisme?
I vårsvenskinfekterte virkelighet er det egentlig sånn at all generalisering errasisme.
Hvis du sier at bergensere skriker når de snakker, så er det klartrasistisk sjøl om det for de fleste ikke-bergensere vil føles som forklarendetrøst.
Grunnen er ikke at det finnes lavmælte bergensere, som alle vet at detgjør, grunnen er at denne antropologiske observasjonen vil kunne misbrukes aveventuelt ondsinnede og politisk tvilsomme elementer (å kalle folk elementer erogså rasistisk) til å gjøre bergensere med lavt selvbilde vondt.
Jan Eggum kanbli enda leiere seg.
På den annen side er antropologi en vitenskap, og i hundrevis av år harmennesker oppsøkt fremmede kulturer, som vi ikke bør kalle fremmede, oggeneralisert dem.
Margaret Mead var en av de største og hun dro til ett ellerannet uvesentlig sted på kloden og fant trobrianderne, som antakelig kalte segsjøl noe annet, og så beskrev hun hvor fredsæle og seksuelt frie de var.Merkelig nok passet det helt nøyaktig med den freudiansk-marxistiskefreds-intellektuelles verdensbilde.
Men det var rasisme.
Hele denne forferdelige innledningen skyldesbare at familien Wayans tilsynlatende er en del av den afro-amerikanskefeces-humoren.
Fra andre Wayans-filmer vet vi at det forekommer outatarmfunksjoner.
Fra Eddie Murphy-filmer vet vi at fising og diaré er viktigeunderholdningsformer.
Men det finnes folk utenfor den afroamerikanskebykulturen som ler av bæsj.
Det ville være feil å si at fordi den svartebefolkningen stammer fra primitive kulturer der man kledde sine hus medavføring, føler de en intuitivt smilende nærhet til komposten.
Dessuten snakker de ikke bare dritt.
Ettertretten sekunder av "A haunted house" kommer det begeistrahelsepersonell-ordet vagina.
Etter sju sekunder til "pikken".
Deretter ballene.
Først etter at Damien Wayans har hatt endeløs turnsex med enteddybjørn kommer fisinga.
Da fiser kona så voldsomt i søvne at dyna løfter segsom om den ble båret på wings of love,for dette er også en kjærlighetshistorie mellom en tidligere ungkar ogdet udyret han en gang elsket.
Filmen skal drive gjøn med filmer av sorten"Paranormal activity", og det er ikke lett.
Ond ånd som bæsjer pågolvet om natta vil sikkert føre til begeistring hos de som ser film fordi dedrikker aleine, og det ligger tett innpå muligheten for komedie når Wayansflytter sammen med kjæresten og oppdager at hun er et ekkelt livsstil-monster.
I vår etnisk snobbete terningverden har ikkedenne filmen en sjanse.
Og den er ikke harry.
Bare hvite er harry.
| 0
|
701284
|
Burtons medisin mot godt humør
Tim Burton har laget en fantastisk og dyster animasjonsfilm om en gutt som gir nytt liv til den døde hunden sin.
Den er ikke for friske folk.
«Frankenweenie»:
Amerikansk animasjonsgrøsser.2012. 1 time, 27 minutter.
7 år.
Regi:
Tim Burton.
Stemmene til Charlie Tahan,Winona Ryder, Martin Short, Catherine O’Hara.
Tim Burtons animasjonsfilm om dauinge-bikkjaSparks er så vakker at du bør finne fram de gamle, svarte t-skjortene og grinedeg i søvn i dem.
Det skyldes øynene.
Burtons figurer har pupiller som utrydderbåde Disneys amfetaminblikk og mangaenes syretripp-svimling.
De er knøttsmå sommyggelort på hvit porselen, men blir plassert så genialt at virkningen blir enmelankoli som skjærer hjerter samtidig som den morer hjerner.
Hovedpersonen er en fysikk-nerd.
Han heterVictor, og han kunne vært Lahlum.
Kameraten hans heter Edgar etter Poe oglikner Quasimodo.
Det finnes ei emo-jente i nabolaget som heter Elsa vanHelsing, og Martin Landau har stemmen til en gal lærer som både likner ham selvog Vincent Price.
Alle er i svart-hvitt, for at uforsiktige filmseere ikke skalhenfalle til glede.
Hunden Sparks blir først påkjørt og derettergjenoppliva etter Frankenstein-modellen.
Dessverre medfører denne uventanyvinningen at mer uforstandige gutter gjenoppliver og forstørrer og formørkerdyr som skulle ha blitt i grava, og etter hvert opplever Nye Holland atgremlins-kopier herser med tulipanene.
Det kan tenkes at du forfaller mentalt tillatter når den lyse jentas katatoniske pus bærsjer profetisk kattedritt.
Mendet skal du ikke, for skjønnheten i Tim Burtons film er den ubotelige sorg ogStrindbergs sjelekalde omsorg for människorna.
Det er mørket og evigheten.Nesten like ille som mishandlingsofferet Emil i Lønneberget.
| 1
|
701286
|
Kjør eller dø, fort og rasende
Hvem trodde vel i 2001 at "Fast & furious"-konseptet skulle overleve så lenge, men her kommer nr. 6 med cliffhanger til neste års nr. 7 på tampen.
Så lenge det finnes muskelbunter og trimma biler, vil et amerikansk filmstudio se gevinsten i nye oppfølgere.
"Fast & furious"-historiene har for lengst forlatt bygatene i Los Angeles der bilracene dundret i starten, og blitt globale à la James Bond-filmene.
I herværende film starter det med kjapp-kjapp bilkjøring langs fjellstup på Kanariøyene før vi forflyttes til Moskva, Macao, Rio de Janeiro, blir med på storstilt skurkejakt i London før et formidabelt klimaks nås i Spania.
Med den taiwanske regissøren Justin Lin (dette er hans fjerde F&F-film) har heltene Dom Toretto og Brian O'Connor fått styrket det internasjonale imaget idet også en japaner er med på laget.
I F&Fs barndom var krimstoryen mest et påskudd for å fyre av gårde bilrace etter bilrace, dandert med lettkledde panserpiker.
Nå er skurkejakten blitt det vesentlige da Toretto (Vin Diesel) oppdager at gamlekjæresten Letty har gått over til fienden.
Straks setter Doms æreskodeks inn:
Man må redde den som hører med i familien.
Vrooom!
O'Connor (Paul Walker) som akkurat er blitt pappa, drar gladelig fra babyen, Vin Diesel brummer "vis meg hvordan du kjører, og jeg skal si hvem du er", og muskelbunten Dwayne Johnson knuser en type under forhør for å få vite hvor skurken gjemmer seg.
Deretter erklærer han at "skal du fange ulver, trenger du ulver.
La oss gå og jakte."
Replikkene og blødmene er ofte på høhø-nivå.
Resten er godt regissert, fartsfylt action under mottoet "ride or die", tvers gjennom Piccadilly Circus, ned i Londons T-baneganger og like til en flystripe i Spania.
Spektakulært så det forslår, ikke minst de 20 siste minuttene.
Liker du action, får du action.
Dype tanker er lagt igjen hos babyen.
| 0
|
701287
|
Kjærlighetens skvulpende tidevann
Terrence Malick er en dristig estetiker som skapte et storslått epos med "The tree of life".
Men nå, i "To the Wonder", har estetikken blitt hans verste fiende.
Malick gjentar flere filmatiske grep fra forrige film som han velfortjent vant Gullpalmen med i Cannes i 2011.
Også nå hviskes det replikker i voice over, og kamera vendes stadig mot skyer, trær, åkrer og brusende vann.
Der Malick forrige gang skildret Universets skaper og skapelse gjennom en oppveksthistorie fra 1950-tallet, prøver han nå å fange inn Kjærlighetens mystiske kraft, visstnok etter at den 69 år gamle regissøren selv ble truffet av en stormende forelskelse.
I filmen blir dette dessverre omsatt i altfor mange vage påstander og for lite substans.
For svakt som symbol
Formspråket er stilisert og impresjonistisk.
Malick dynger på med bortimot replikkløse scener der Neil, en amerikaner på besøk i Frankrike, og hans fransktalende kjæreste, alenemoren Marina, drar til slottet Mont Saint Michel, beliggende på en tidevannsklippe ved Normandie.
Så lang er introduksjonen av forelsket par som svinser og slynger seg rundt hverandre, at det snart blir riktig kjedelig.
Stakkars Ben Affleck og Olga Kurylenko, det er grenser for hvor dypsindig og lengtende det går an å se ut når du knapt skal si et ord.
Parodien er faretruende kort unna.
Filmtittelen "To the Wonder" skal henspille på at slottet har blitt kalt "Underet", men som symbol for kjærligheten fungerer det dårlig.
Riktignok skildrer resten av filmen både flo og ebbe i forholdet mellom Marina og Neil, men at deres kjærlighet er like klippefast som Mont Saint Michel, å nei, den tror jeg ikke på.
Fordi Malick stiliserer og abstraherer fortellingen om de to, blir resultatet etter hvert ganske irriterende.
Jeg griper meg i å tenke:
Skal Neils utenlandske kjæreste bare gå rundt på stas i det innestengte og nærmest umøblerte huset han byr henne?
Og når det blir snakk om å gifte seg, burde ikke dama legge planer om å få seg en jobb?
Er det rart hun og datteren hennes fra det tidligere ekteskapet snart går på veggene av ensomhet?
Så skvulper kjærlighetens tidevann ut og inn, med vinglende utroskap og heftige krangler.
Jo visst kan det vekke gjenkjennelse hos enhver som har prøvd seg på et samliv, men Marina og særlig Neil forblir fjerne konstruksjoner som aldri fanger min interesse.
Det eneste Malick lykkes godt med, er å formidle den emosjonelle ørkenen i middelklassestrøket der de bor.
Da er det langt mer fascinerende å følge den katolske presten (Javier Bardem) som i spennet mellom prekestol, skriftestol og besøk hos fattigfolk og fengselsfugler kjemper med hva kjærlighetens kraft egentlig er når så mange mennesker mislykkes med sine liv.
Her er det noen rørende scener.
Men portrettet av ham er dessverre bare en bihistorie.
Det er nok av filmskapere som ikke har noe på hjertet, derfor skal Malick ha ros for å ønske å meddele noe vesentlig.
Synd da at estetiseringen ligger som en ugjennomsiktig glasur over de dype tankene.
| 0
|
701289
|
Onde Cumbie er Star Trek-stjerna
Ja, det er sånn at det smeller friskt i denne filmen også, så her kunne ha stått noe om kjernefysisk bølgende stolrader i de nye staskinoene.
Men det skriver jeg hver gang.
Så tenk heller på hvor stilig skurken er, at Simon Pegg framstår som behagelig Scotty, at Alice Eve er i et slags Eventyrland og at Zoe Saldana er et bidrag til bevegelsen Steinharde Kvinner Vi Er Stolte Av (også når de gråter).
Og superskurken Cumberlatch!
The man!
Science fiction actioneventyr
Star Trek into darkness
USA.
2013.
2 timer, 12 minutter.
11 år.
Regi:
J.J. Abrams.Med: Benedict Cumberbatch, Chris Pine, Zoe Saldana, Alice Eve, Karl Urban,Simon Pegg, Anton Yelchin, Leonard Nimoy.
J.J. Abrams andre Star Trek-film bryter ingen filmatiskenaturlover, og den bryter ingen uopprettelige grenser, men filmen skaper ensuperskurk av formidabelt format.
Benedict Cumberbatch, som spiller SherlockHolmes i TV-serie og er Necromancer i "Hobbiten", framstår som etslags mods-fint, britisk-ætta supermenneske med indiepop-lugg og en sånn kroppsom gråtone-kvinnene kjøper lenker for.
Cumberbatch spiller Khan.
Han infiltrerer filmen med sinmektige Shakespeare-stemme, og forteller en lojal far av den sorten som ikkeville ha sluntra pappapermisjonen for et Twitter-seminar i Setesdalen, at hankan redde den dødssyke dattera.
Så smeller det i Riksarkivet, noe som får folket iStjerneflåten til å flagre flott med forskrekkelsene sine.
Men før det:
Kirk ogSpock rømmer vakkert over en vilter, rødflamma vulkan-planet dertredokkeliknende urfolk i gule skjerf skal beskyttes mot kunnskap.
Den eneredder den andre, den redda er sur og admiralen sutrer, og vi har entradisjonell stjernedrama-start der den autoritets-vegreren (en mennesketypesom ikke lages lenger) må stå til ansvar for de ordrene han ikke fulgte.
Ja.
Det er Kirk.
Nok en gang den pjokksøte Chris Pine medsovedokke-auene og Angelina-leppene, en behagelig fyr å dra på tur med, for detskjer i hvert fall noe.
Mens han stadig småkjeftes med Spock, planlegger ledelsen åsende dem til Kronos for å fange den overmenneskelige terroristen, for han harstarta en slags enmanns-krig mot stjernesystemet og den ytre orden.
Det skjer egentlig ikke en eneste filosofi-fremmende ting,for filmer som dette er vennligsinna oppregninger av smilende konflikt-alvor,og det skal de få ha i fred.
The Enterprise er framleis en skjønn installasjon,en blanding av taco-sett og flyplass-askebeger.
Klingons-hæren minner om enHarlem-gjeng i Skyrim-hjelmer, og de flyr skeinende brunskitne Knoksen-fugler.Estetikken er bråkul og passelig paradoksal.
Heltene ser fortsatt litt pussigeut i sine gule og turkise curlingtrøyer, og tilhengerne av framtida bør merkeseg at folka både ringer i mobiltelefon og tekster ganske mye.
Dette er en godforestilling for Netcom.
Kvinnene har fått sin plass.
Zoe Saldana spiller ennåhardhønna jente med det vorspiel-vennlige navnet Uhura, og admiral-datteraAlice Eve viser seg kvikt i bare victoria-en.
Men søtere enn både Saldana, Eveog Pine er faktisk Leningrad-gutten Anton Yelchin, da han hyres som Scotty-vikari massjin' og piper Tsjernobyl-inspirert:
"A risk of siriosly demeging thecore, sir!"
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701290
|
American Pudding-kliss
Forferdelig amerikansk komedie om verdens rareste familie som kommer sammen til verdens rareste bryllup og gjør verdens rareste ting mens de fniser som en krinolinehekler i en asbest-fyrt, jeg mener absint-fyrt bohem-orgie.
The big wedding
USA.
2013.
1 time, 29 minutter.
11 år.
Regi:
Justin Zackham.Med: Robert De Niro, Katherine Heigl, Diane Keaton, Susan Sarandon, AmandaSeyfried, Ben Barnes, Robin Williams.
Som trøst for de som ble fornærma da jeg kalte Trintignanti "Amour" for Schubert-kompost, vil jeg gjerne starte med dennemai-hyllesten av veteraner:
Robert De Niro (f. 1943) likner på far min og Ole S.
Nerheimog ser følgelig fantastisk ut med flagrende kunstnerhår og blidt svineblikk.Han innleder dagen med å snakke flytende cunnilingvistisk før frokost.
DianeKeaton (f. 1946) er så stilfullt sminka at munkepuss-seksjonen i murerlauget vilapplaudere, og Susan Sarandon (f. 1946) framstår som ulastelig ildfull, såskulle noen få for seg at de vil legge ei pute et sted, så er det ikke overansiktet, men under rumpa.
Folka er festfine og i farta, for Amanda Seyfried spillerung brud igjen, og hun skal giftes bort til brunsminka Ben Barnes som gjørtjeneste som overmenneskelig begava adoptivbarn fra Combulina eller noe.
Hankan alt.
Han kan kinesisk og nynorsk og snakker sikkert også Faremo, mensKeaton har beholdt sitt røffe, gamle "Førstekoneklubben"-form.
Den trenger hun, for hun er skulptøren De Niros eks som måtjenestegjøre som eks-eks-hustru for ikke å sjokkere Bens biologiske mor, somga fra seg barnet sitt for at det skulle få det bedre i Amerika og følgelig eren moralsk overlegen skikkelse.
Robin Williams mumler rødmusset som dansk pølseog bryllupspresterer nok en gang i Guds hus, Topher Grace har bebiglattsitcomtryne, Katherine Heigl er hormonelt kvinne-indignert og Seyfriedsdeltids-homofile Doris-mamma snakker slik katten vår piper når den kommer innfra regnet.
Alle disse folka gjennomfører en feelgood-komedie som førstog fremst utmerker seg med stiv og militær metronom-rytmikk.
Replikkene kommerpå samme måte som når folk presenterer seg i selskap – nå er det deg, og så erdet deg, og så er det deg osv.
TV-seriene gjorde det der.
Ingen stil.
Ingeneleganse.
Rett fram.
Dessuten fniser rester av nypensjonert American Pie-humor,og filmen vil funke best for de som blir muntre av å forestille seg DianeKeatons ni timer lange buddhist-orgasmer.
Norge er et rart satanistland der "Oh my God" bliroversatt med "Å for faen!"
| 0
|
701292
|
Fantastisk om Guds nødvendighet
"Historien om Pi" er den egentlig undervurderte filmen der en ung mann på en flåte stirrer forhekset på skipbrudden tiger og gjennomgår noen av de største eksistensielle gåtene som unge menn kan gjennomgå:
Er Gud like nødvendig som fargene?
Hva ville verden ha vært om menneskene ikke valgte å skape en Gud, men overlot seg til egen litenhet?
«Historien om Pi»: Amerikansk-taiwansk.
2012.
2 timer, 7 minutter.
11 år.
Regi:
Ang Lee.
Med:
Suraj Sharma, Irrfan Khan, Ayush Tandon, Gautam Belur, Adil Hussain, Tabu, Rafe Spall, Gerard Depardieu.
Før jeg hadde sett «Historien om Pi» fortonte den seg som et slags harry-rykte om pent animerte kjæledyr.
Det var et estetisk og filosofisk sjokk å se den, både fordi filmen er livshyllende, gåtefullt over-vakker og fordi det barnlig-kompliserte innholdet fyller sjela di som ei uventa femti kilos solstråle, den varmer opp uvante tanke-lokaliteter og etterlater deg med en overraskende brukbar forestilling om Gud.
For Pi er Gud et konglomerat.
Han begynner som barn å samle på bestanddelene.
Pi blir født som ydmyk hinduist og stirrer vart forhekset inn i sine fargerike fantasier om universet i Krishnas gap.
Derfor takker han siden Vishnu for at han får møte katolisismen, som formidler det jordisk forståelige at Gud er så grunnleggende ubegripelig i sin voldsomme skjønnhet at han måtte sende sin egen sønn til jorden i menneskeform for å bli forstått.
Han finner også Allah, og selv om familien forklarer at man ikke kan være tilhenger av tre religioner, blir Pi akkurat det.
Den følsomme gutten er mjukt multikonfesjonell av legning, ikke av valg.
Pi er det motsatte av en fundamentalist.
Den magre, skjønne ungen fra den franske delen av India fornemmer at svar er overveldende fragmentiserte.
Når livsdramaet inntreffer, opplever han både redsel, ærefrykt og eksistensiell undring.
Han stirrer forhekset på fryktens estetikk.
Som enslig svekling på et uendelig, utslettende hav oppdager han at verden bare blir vakker og forståelig hvis menneskene formulerer den sjøl.
Gud er noe du tror på fordi du fortløpende skaper ham, og du skaper ham fordi det er det beste man kan gjøre.
Det er mulig at dette låter skikkelig kjedelig, men filmen er så uventa og spennende at jeg i lange sekvenser holdt opp å puste, som i lojalitet til alle som stanser hjertet sitt når de lytter.
Den voksne
Pi forteller historien sin til en nedbrutt forfatter i Canada.
Han spilles som voksen av den karismatiske indiske skuespilleren Irrfan Khan, som leder fortellingen inn i et paradoksalt humoristisk alvor med en tung, men ungdommelig intensitet som gjør at du lytter.
Han forteller om oppveksten i en dyrehage, og etter hvert får vi se hvordan den unge Pi (Suraj Sharma) blir utsatt for et eventyraktig, mirakuløst, men logisk skipsforlis over Marianagropen der hvor havdypene på jorden er størst.
Den unge mannen sitter forskrekka og familieløs på en provisorisk flåte, og slepetau er navlestrengen til en livbåt der den største fare lurer, nemlig tigeren Richard Parker.
Av faren har Pi lært:
«Tigeren er ikke din venn».
Som et sant menneske dikter
Pi om tigeren til en venn fordi de to er skjebneknytta til hverandre som ørkenen og regnet.
Richard Parker blir den uoppnåelige venn, forheksende opprinnelig og den mest betydningsfulle av skapningene på et farlig, frydefullt mytehav.
Det er han alt handler om.
Filmen herfra består av så djupt vakre tablåer at det gjør vondt å se på dem.
Den sultne, forskrekka og sorgtynga ungdommen oppdager at det er Mr. Parker som holder ham i live.
Tigeren gjør at han har noe å frykte, og i tillegg til årvåkenheten gir dyret ham en oppgave.
Pi må skaffe tigeren mat for ikke sjøl å bli spist.
En poetisk og økologisk avhengighet, ført varsomt og vakkert ut i noe som likner en erkjennelse.
Historien ender i en gåte.
Den er ikke hvilken som helst gåte.
Du må velge hva du vil tro på:
Den vonde realismen eller det storslagne eventyret.
Hva er det som gjør livet vårt?
Er det hva som egentlig skjer, eller er det hvordan vi opplever det?
Og finnes det annet enn en formell forskjell?
Verden er enkel, men diktningen er vakker og mangfoldig.
Du skjønner hva Pi mener når han innledningsvis påstår at fortellingen vil få deg til å tro på Gud.
Svære deler av filmen om Pi er animert, men det er ikke håndverket du blir imponert av.
Det er evnen til å kombinere det enkle og det perfekte på en måte som gjør at du slutter å relativisere og overgir deg til en fiksjon.
«Historien om Pi» er film rett i blodårene.
Den er intravenøs eller intracerebral.
Jeg har aldri noensinne opplevd maken.
Og jeg har aldri noensinne blitt så tårevått imponert.
Da historien om Pi var slutt, hadde jeg den forræderiske følelsen at livet aldri ville bli det samme.
Vel.
Livet gjør det, for det er hva Livet holder på med.
Men hvis jeg noensinne og faktisk skulle se en tiger, vil jeg fortsatt føle at jeg kjenner den.
Inntil videre kaller vi katten Pjusk for Richard Parker.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701293
|
'A mor som Schubert-kompost
Michael Haneke har laga en eldrefilm som i tillegg til at den repeterer alle klisjeene om gamle folks martyrium, mangler sosialpolitisk snert og metaforisk styrke, engasjement, følsomhet og forstand.
Det er mye å mangle for en filmregissør.
«Amour»:
Fransk tysk østerriksk drama.
2012.
2 timer, 7 minutter.
7 år.
Regi: Michael Haneke.
Med:
Jean-Louis Trintignant, Emmanuelle Riva, Isabelle Huppert.
Etter å ha sett den østerrikske sadisten Michael Hanekes eldredrama «Amour» var jeg overbevist om én ting:
Den dagen jeg fyller 67 år starter friidretts-treningen.
NFW om jeg skal sitte tøffelskadd i en snusbrun museumsleilighet for utviklingsvegrende intellektuelle, NFW at jeg skal lunte rundt i en pissetrengt tedrikker-tilværelse der utveksling av tostavelses-ord er det eneste vitenskapelige beviset på at det framleis finnes et liv.
NFW om jeg skal forfalle følelsesmessig og intellektuelt i en slags Schubert-kompost.
Så da hadde vel den uutholdelig monomane filmen en slags hensikt.
Men antakelig hadde jeg gjort det likevel, for Hanekes film er en aktiv anakronisme, den har oppstått i hodet til en mann uten antenne, og på krystall-apparatet sitt har han tatt inn noen illevarslende signaler fra før krigen.
Hvilken krig?
Den første.
Etter å ha sett ti-tjue minutter av livet til Jean-Louis Trintignant og Emmanuelle Riva fikk jeg en slags visjon:
Dette må være et tidligere uoppdaga Sartre-skuespill, en slags prequel til «For lukkede dører», og egentlig handler filmen om døden før livet.
Dette er ikke mennesker som venter på å dø, for mennesker som har levd, er som oftest både vitale og sultne.
Dette er zombier fra et et liv før livet starter.
De to går rundt i limbo, de er den delen av utilværelsens uendelige venting der mennesker ennå ikke er blitt til.
De venter på liv, så når de uten egentlig å ha bestemt seg for det bryter ut av intetheten, forsvinner de antakelig over i et varmt og forventnings-skummelt fosterstadium – og så blir de til levende folk.
Og det var de aldri før.
Det var en gang en bitte liten kone og en bitteliten mann som bodde i et bitte lite hus i en bitte liten by.
«Amour» starter som alle nettlesere vet, med at den bitte lille kona heller kaffen utforbi koppen, og så må hun operere en delvis tilstoppet halspulsåre, som såvidt jeg vet er en poliklinisk ting i våre dager.
Men dette er tydeligvis ett av Støres sjukehus, for behandlingen fører til at dama blir lam på høyresiden av kroppen og kronisk sengeliggende.
Ektemannen lunter enda verre enn før, for han må stelle henne og gi henne mat.
Han har riktignok ikke noe annet å ta seg til siden han befinner seg i foreløpigheten, men det ser like fullt ut som et slags martyrium å ta buksa på den man elsker.
Ellers fører ikke sykdommen til store endringer i livet deres.
De pleide å sitte i hver sin sofa eller stol med pledd og så leste de, men de levde egentlig aldri, såvidt vi kunne se.
Livet deres har tilsynelatende hatt en slags hypokonder-rytmikk, og så tar Gud tiden fra de som ikke hadde bruk for den.
I utkanten av denne hurtigspolings-tryglende innholdsløsheten blir Trintignant en dag utviklingens herre og gjør slutt på foreløpighetens lidelser.
Og så får man lyst til å utbryte, som en hyllest til det fantastiske Universet som aldri ble skapt for østerrikere:
Takk for all fisken!
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701294
|
Er det lov å mobbe hardrockere?
Mammas pojkar er søte, men det er et problem med dem:
De to hardrockerne er ubehjelpelige mammadalter og framstilles som 35 år gamle beliebere i nagleklær.
Kan dette være riktig i Sverige?
Har svenskene funnet den eneste gruppen man kan sjikanere uten at det er rasisme?
«Mammas pojkar»:
Svensk komedie.2012. 1 time, 30 minutter ungefär.
7 års aldersgrense ungefär.
Regi: UlfMalmros.
Med:
Björn Starrin, Johan Östling, Mia Skäringer, Kjell Bergqvist,Tuva Novotny.
Du og jeg har vært bekymrafor Sverige.
Det vidunderlige, vårgrønne, kroppselskende maistang-landet somsatte til verden store muntrasjoner som Martin Ljung, Povel Ramel, TageDanielson, Hasse Alfredsson og Carl Gustav den sekstende av Sferige, harforpuppa seg, og vi får bare håper at kapseltilværelsen medfører at landet endag føder sommerfugler igjen.
I Sverige kan man ikke driteut noen uten at Aftonbladet påviser enkeltmänniskors og konfesjoners rett tilabsolutt taushet når de befinner seg i rommet.
Men det gjelder ikkehardrockere.
Sjøl om hardrockere er kanskje den minste minoriteten i landetbredvid hardrock-paradiset Norge, kan man framstille dem rasistisk og utensympati eller rettferdighet.
Det er ikke sant athardrockere er ubehjelpelige mammadalter som, ikke tar seg til annet ennband-hyllester og musikalsk spisevegring («tynne ben er hardrockenshjørnesten»).
Men slik fremstilles de.
Den landlige prestinnens 35år gamle sønnen Thor og Oden jobber på lageret til det nedleggingsklaresupermarkedet Outlet da en fyr i karamellbrun boblevest og bar overkroppovertar og putter dem i kassen.
Det er homo for hardrockere å sitte i kassen,så de to slutter og beslutter å ligge mor til last.
Dette høres vittig ut, mendet er det ikke.
«Mammas pojkar» er en talentløs film der amatøraktigeone-joke-skuespillere leser replikker som om de skulle være medisin-advarslereller utenlandske brukerrettledninger for iphone og dens minihøyttaler.
Man kanse komikken komme på kilometers avstand, som en slags støvsky på landeveien, ognår poengene omsider kommer trygt fram, er de triste og uopplagte etter turen.Det er ikke ofte du ser en film der blodtrykket er så svakt som i «Mammaspojkar», og jeg ser nå bort fra «Amour».
Lenge lurte jeg på om filmenrepresenterte en masochistisk form for svensk minimalisme, en usmittsomparallell til von Triers avlagte dogme-teorier om at filmer verken skal hahandling eller spenning.
Det kan tenkes.
Jeg likte godt MiaSkäringer, som spiller enslig mor og prestinne med djupe kløfter og deiligsmilende øyne.
Dessuten er Tuva Novotny norsktalende emo som har catfight medden blondt kåte barneskolelærerinna midt i veien.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.