id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
003874
|
50/50
Joseph Gordon-Levitt er formidabel!
50/50 handler om kreft.
Og DERRR forsvant lysten til å se filmen, ikke sant?
Jeg har det på samme måte.
Jeg vil ikke vite om kreft.
Jeg har både slekt og venner som er eller har vært rammet, men selv vil jeg ikke vite at sykdommen eksisterer.
Men du bør likevel gi 50/50 en sjanse.
Den forteller varmt, frodig og rørende om hvordan en ung mann takler diagnosen.
Det er egentlig ikke en film om kreft, men om kraft.
Livskraft.
Må se døden i øynene
Adam (Joseph Gordon-Levitt) får den vanskelige beskjeden helt ut av det blå.
Ryggsmertene viser seg å være en sjelden kreftsykdom.
Statistikken sier at 50% overlever, 50 % dør.
Plutselig må han se døden i øynene, samtidig som omgivelsene reagerer på ulike vis.
Han går i terapi hos den unge legestudenten Katherine (Anna Kendrick), som forsøker å hjelpe Adam til å bearbeide følelsene.
Kloke observasjoner
Kreft er seriøse saker, og dette kunne fort blitt en mistrøstig og deprimerende film.
Det er derfor Seth Rogen er med, som høyst nødvendig komisk støtte, i rollen som kompisen Kyle.
Han ser ut til å gjøre det samme som han gjorde i sine tidlige filmer, være den konstant høye brumlebassen, men har her et smartere manus å jobbe med enn vanlig, takket være forfatter Will Reiser.
Hans historie inneholder kloke observasjoner rundt livet, kjærlighet, kameratskap og vårt forhold til døden.
Blanke øyne
Men det er Jonathan Gordon-Levitt som bærer filmen i en formidabel hovedrolle.
Denne figuren kunne fort blitt totalt overspilt av feil skuespiller, men Gordon-Levitt vet hvilke knapper han skal trykke på til hvilken tid, og at det er bedre å holde igjen enn å øse alle følelser ut med en gang.
Han gjør noen scener i denne filmen som gjorde mine øyne skikkelig blanke.
Går motstrøms
Filmen er bygget opp som en tradisjonell romantisk komedie, men regissør Jonathan Levine har forkledd den som en skrå independent-film.
For eksempel jobber de to kameratene i Seattle Public Radio, som med en gang stempler dem som rare, for hvem jobber i radio, egentlig?
Dessuten går filmen motstrøms ved å sette smellvakre Bryce Dallas Howard som bitch, mens mer vanlig utseende Anna Kendrick er den nye kvinnen.
I en film som følger rom-kom-oppskrifta slavisk, ville de selvsagt ha byttet roller.
Bange anelser
Denne filmen er rimelig frisk til å handle om sykdom.
Jeg skal innrømme at jeg gikk til 50/50 med litt bange anelser på grunn av kreft-temaet, men gikk ut en god historie rikere.
Og kanskje, om jeg en gang skulle være så uheldig å bli kreftsjuk, kan jeg minnes 50/50 med takknemlighet.
| 1
|
003876
|
Ben-Hur
Et fantastisk restaurert mesterverk!
En av tidenes aller største filmer kan nå nytes på en Blu-ray i en kvalitet som virkelig gjør rett på den.
William Wylers Ben-Hur fra 1959 med Charlton Heston i en sterk hovedrolle satte en stor E foran Episk.
Denne filmen er laget i en enorm skala som oser av Hollywoods fordums storhet.
Uttrykket ”they don’t make’em like that anymore” stemmer når det gjelder Ben-Hur, som vant hele 11 Oscar-priser i 1960.
Dette er enormt, storslagent, ekstravagant og litt av en opplevelse på Blu-ray, selv om det er åpenbart at en stor kinosal er filmens rette element, ikke flatskjermen i stua.
Hevn med hest og vogn
Romanen Ben-Hur – A Tale Of The Christ ble utgitt i 1880.
Den ble skrevet av den amerikanske borgerkrigsgeneralen Lew Wallace mens han fordypet seg i kristendommens historie.
Vi følger den jødiske kjøpmannen Juda Ben-Hur (Charlton Heston) som i år 26 e.Kr. faller i unåde hos Jerusalems okkuperende romere.
Han blir sendt som slave til galeien, men adopteres av en romersk kaptein, og returnerer til Jerusalem som fri mann for å ta hevn over sin gamle venn, den romerske offiseren Messala (Stephen Boyd), ved å slå ham i et dramatisk løp med hest og vogn.
To store kulturer
Historien fortelles parallelt med Jesu aktive år, og han dukker opp i noen nøkkelscener.
Litt som i Life
Of Brian, altså.
Men Ben-Hur spiller ikke på humor.
Den spiller på en enkel motsetning mellom to personer, satt i en enorm sammenheng.
Dette er dødsens alvor.
Deres kamp blir et symbol på kollisjonen mellom to store kulturer, samt fødselen av en religion.
Historien forteller om indre styrke, samt den klassiske trioen tro, håp og kjærlighet.
Legenden Charlton Heston
Charlton Heston spilte på seg legendestatus i hovedrollen.
Juda Ben-Hur er en klassisk figur med stor styrke, inderlighet og patos.
Heston spiller ham med ærbødig autoritet.
Den store oppdagelsen i Ben-Hur er likevel Stephen Boyd som Messala.
Denne birollen var hans definitive høydepunkt som skuespiller, han ble aldri noen hovedrollenes mann.
Men Boyds imponerende prestasjon i Ben-Hur er en flott kontrast til Hestons hovedrolle.
Det skader heller ikke at han er slående lik Dominic West, Jimmy McNulty i The Wire!
Påkostet og detaljert
Filmens vanvittige skala får et filmglad hjerte til å banke ekstra hardt.
Miklós Rózsas storslagne musikk understreker historiens størrelse.
Robert Surtees' fotografering er enestående.
Kulisser og kostymer er påkostede og detaljerte.
Og selv 52 år etter er spesialeffektene overraskende gode.
Det merkelige er at regissør William Wyler, til tross for de enorme bildene, makter å skape nærhet til figurene.
De forsvinner ikke i de store kulissene eller i hordene av statister.Omgivelsene er bare med på å gjøre deres personlige kamp større.
Fantastisk restaurert
Ben-Hur kommer på Blu-ray i en restaurert utgave som er intet mindre enn fantastisk!
Hver enkelt rute av det originale negativet er skannet og justert.
Bildet er fritt for støy, med en fargesprakende skarphet og imponerende dybdefølelse.
Alle detaljer kommer til sin rett.
Den 3 timer og 42 minutter lange filmen er spredd over to Blu-ray-disker for å maksimere kvaliteten.
Det eneste lille negative jeg har å utsette, er tre tilfeller der filmen ser ut til å mangle ruter, slik at bildet gjør et ørlite hopp.
Også lyden har fått en oppgradering, men jeg så filmen på en vanlig flatskjerm, og kan ikke bedømme annet enn at stereolyden var så god som en flatskjerm er i stand til å gjengi.
Bonus på bonus
Ekstrastoffet inneholder blant annet den ambisiøse stumfilmversjonen av Ben-Hur fra 1925.
Du kan se flere gamle dokumentarer om filmen, men også en som er nyprodusert.
Den heter Charlton Heston and Ben-Hur: A Personal Journey, og er et fint portrett av Heston, som får meg til å gremmes enda mer over Michael Moores skamløse kryssklipping av ham i Bowling For Columbine.
Greit, som talsmann for National Rifle Association hadde han kanskje synspunkter om våpen som vi ikke liker, men han spilte Ben-Hur, goddammit!
Se denne filmen på Blu-ray, og vinn ny respekt for mannen
| 1
|
003877
|
Indian Summer
Denne filmen vil løfte humøret ditt!
Jeg føler meg nødt til å anmelde en film nesten ingen har sett, og som ikke engang selges i Norge.
En gang da livet gikk litt trått og humøret var labert, leide jeg en film på VHS bare fordi Bill Paxton spilte i den.
Jeg satte med ned foran skjermen med noen øl, uten en eneste forventing.
97 kjappe minutter senere var humøret løftet og livet lysere.
Derfor har jeg alltid likt Indian Summer fra 1993.
Nå er den endelig er ute på Blu-ray!
Gamle forelskelser
I denne filmen blir vi med et knippe noen-og-30-åringer (Bill Paxton, Diane Lane, Elisabeth Shue, Vincent Spano, Kevin Pollak, Julie Warner og Matt Craven) på tur tilbake til deres barndoms sommerparadis, Camp Tamakwa i Kanadas Algonquin Park.
Der blir de tatt i mot av sin gamle leironkel Lou Handler (Alan Arkin), som har invitert noen fra leirens gyldne år for å feire sesongavslutningen.
Det er tid for gamle forelskelser, hemmeligheter, fiendskap og regnskap som skal gjøres opp.
Vekker nostalgien
Jeg skal være den første til å innrømme at dette sikkert ikke er verdens beste film sett ut i fra et nøytralt ståsted.
Figurene virker litt for godt planlagte i måten de skiller seg fra hverandre på.
Noen av konfliktsituasjonene som oppstår fremstår litt anstrengte i utførelsen.
Men regissør og manusforfatter Mike Binder tilbrakte selv mange barnesomre på Camp Tamakwa.
Lou Handler var hans virkelige leironkel.
Mange av situasjonene i filmen stammer fra virkelige hendelser.
Binders film vekker nostalgien i meg, og får meg til å ønske jeg var barn igjen.
Han smører på med lett hjerte og smerte, krydret med lun humor, blant annet besørget av Sam Raimi i rollen som vaktmester.
Alan Arkin på topp
Det var altså Bill Paxtons navn på coveret som fikk meg til å leie filmen på VHS i sin tid.
Han er god som den viltre rotløse fyren som ikke har funnet roen.
Men det er også andre å legge merke til.
Elisabeth Shue er den single jenta som ikke tåler andres lykke, og Diane Lane er enka som sliter med å komme videre.
Best er Alan Arkin, som gjør en gjennomført solid rolle som barnekjær skogsonkel av den gamle skole, som har begynt å innse at han ikke lenger er på bølgelengde med dagens barn.
Sjarme og latter
Stemningen i filmen kan passe nordmenn godt.
Vi er jo verdensmestere i hytteliv.
Også i denne filmen handler det om å komme seg vekk fra hverdagens mas, ut i naturen, inn i små trehus, kalde morgenbad og varme kveldsbål.
Indian Summer har i tillegg noen figurer som jeg fatter genuin interesse for, selv om noen av dem er vel grunne.
Det veies opp med store doser sjarme og latter.
Vakker høstnatur
Dette kan godt være en sånn film man elsker like mye på grunn av omstendighetene man så den under, som hvor god den faktisk er.
Jeg ser på Internet Movie Database at det er flere enn meg som elsker Indian Summer, mens andre ikke skjønner hvorfor vi gjør det.
Deres tap, sier jeg.
Filmen er nå tilgjengelig på en sonefri Blu-ray som du enkelt kan få kjøpt fra USA.
Den er uten norsk tekst, men med en god overføring i 1080p som gir deg knivskarpe bilder av vakker høstnatur i en av Kanadas nasjonalparker
| 1
|
003886
|
New Year's Eve
Denne filmen er rent sukkerspinn!
Syntes regissør Garry Marshall virkelig at begredelige Valentine’s Day var såpass vellykket at han ville lage filmen en gang til?
Handlingen er flyttet til nyttårsaften, men alt er ved det samme, både manusforfatteren, noen av skuespillerne og budskapet.
Moralen er, hold deg fast, at du må lytte til hjertet ditt!
Heldigvis er New Year’s Eve to hakk bedre enn sin forgjenger.
Det har mye kliss, men samtidig litt mer hygge.
Men altfor, altfor, altfor mye produktplassering!
Små historier, flere figurer
Du kjenner oppskriften.
Vi presenteres for et knippe figurer i forskjellige historietråder, og kryssklippes mellom dem helt til de knyttes sammen mot slutten.
Det handler blant annet om et slitt mor/datter-forhold, en rik arving med nyttårsavtale, rockestjerna og cateringdama, to par som kjemper om å levere nyttårsbarnet og kontorrotta som bestemmer seg for å la alle sine forsetter gå i oppfyllelse på en dag.
Sukrer virkeligheten
Denne filmen er rent sukkerspinn!
Søtt, men litt kvalmt.
Garry Marshall liker åpenbart å fortelle søte ting om søte mennesker, og det er for så vidt godt at det fremdeles finnes noen som sukrer virkeligheten, men i New Year’s Eve blir det så søtt at det blir vanskelig å tro på særlig mange av disse figurene.
Hver av dem har i tillegg sterkt begrenset tid til å komme til sin rett i historien, så her må alle male med bred pensel, det vil si bruke store ord, enkle forklaringer og ukompliserte reaksjoner.
Her er det ikke rom for dypdykk i menneskesinnet!
Mange hyggelige gjensyn
New Year’s Eve har årets mest imponerende samling av skuespillere fra B-lista.
Du får Halle Berry, Zac Efron, Michelle Pfeiffer, Robert De Niro, Jessica Biel, Katherine Heigl, Lea Michele, Jon Bon Jovi, Ashton Kutcher, Sarah Jessica Parker, Abigali Breslin, Hilary Swank, Ludacris, Matthew Broderick og mange andre fjes du kanskje kjenner igjen, men ikke vet navnet på.
Denne stjernekonstellasjonen ga meg mange hyggelige gjensyn av typen ”jøss, er hun med, også?”
Irriterende nyttårssmurfer
Men så var det produktplasseringen, da.
New Year’s Eve er full av den, og det gjør vondt.
Jeg vil bare si spesielt til Nivea, at jeg er så sykt lei logoen deres etter denne filmen, at jeg aldri skal kjøpe så mye som en lypsyl igjen, takket være hundrevis av små, blå og irriterende nyttårssmurfer som stikker meg i øynene med Nivea-caps, Nivea-ballonger og Nivea-hatter på Times Square.
Seriøst, hvem er det som feirer nyttårsaften slik?
Lukter romantikk
New Year’s Eve kan ikke kalles en tragedie, dette er ikke ren slakt.
Det finnes fine prestasjoner her, og scener det lukter romantikk av.
Men jeg merker at min holdning til filmen er likegyldig.
Marshall kunne kanskje med fordel ha kuttet antall figurer, og gitt de mest interessante historiene mer rom.
Om jeg måtte velge en romantisk komedie satt til slutten av desember, ville det nok ikke blitt New Year’s Eve.
Det måtte ha blitt Love Actually – igjen
| 0
|
003887
|
Dream House
Daniel Craig sliter i tungrodd film.
Jeg liker å bli skremt og forvirret på kino.
Jeg liker å bli satt ut og ikke helt forstå hva som er i ferd med å skje.
Dream House forsøker å være en slik film.
Dessverre er den så treig at spenningen aldri tar seg opp.
Det som skal være overraskelser blir litt for godt signalisert på forhånd, og når vi nærmer oss noe som ligner et klimaks, blir heller ikke det formidlet med særlig finesse, overbevisning eller dyktighet.
En fryktelig forbrytelse
Filmen starter med at ekteparet Will og Libby (Daniel Craig og Rachel Weisz) og deres to små døtre flytter inn i et nytt hus.
De merker at naboene virker merkelig reserverte og at noen kanskje spionerer på dem.
Så kommer det for en dag at huset har vært åsted for en fryktelig forbrytelse.
Will forsøker å finne ut hva som har skjedd, men svaret er ikke helt som forventet.
Tungrodd og krøkkete
Filmen innfører et, skal vi si, overnaturlig element.
Dette burde introduseres som et skikkelig filmsjokk, men jeg skjønner hva som er på gang litt for tidlig til at det fungerer skikkelig.
Og så behandles dette elementet litt tungrodd og krøkkete.
Her kunne filmen jaggu trengt en mer leken regi, et sterkere manus og kanskje også flinkere skuespillere.
Craig sliter
Daniel Craig og Rachel Weisz er selvfølgelig fremdeles flinke skuespillere, men de har ikke mye å spille på eller med her.
Craig sliter med å skape en fullblods figur av Will, mens Weisz blir en flat og lite spennende figur som jeg ikke får noe forhold til.
Naomi Watts har det som må være karrierens minst viktige rolle som nabo, mens Elias Koteas dukker opp som tilfeldig togpassasjer i begynnelsen, og signaliserer med all overtydelighet at han spiller en viktig rolle senere i filmen.
Føles rart
Regissør Jim Sheridan kan så mye bedre enn dette.
Det føles rart at mannen bak Min venstre fot og I fars navn står bak Dream House.
Trengte han pengene?
Eller virket det forlokkende å få jobbe med store stjerner som Craig, Weisz og Watts?
Uansett grunn, var det en dårlig avgjørelse.
Dream House blir nærmere fisk enn fugl, både som kjærlighetsdrama og overnaturlig grøsser
| 0
|
003888
|
Arthurs julegaverace
En herlig animert julefantasi!
Har ikke du også lurt på hvordan nissen egentlig greier å levere pakker til all verdens barn i løpet av kun ett døgn?
Arthurs julegaverace er en herlig animert julefantasi som gir oss svaret på dette.
Aardman Animation, selskapet bak blant annet Wallace og Gromit, har skapt en særdeles hyggelig familiefilm, som ga meg akkurat den julestemningen jeg manglet!
Ett avglemt barn
Julenissen og hans team har nettopp levert alle julegavene over hele verden.
Men så oppdages det at ett barn er glemt.
Julenissen og hans arvtager, eldstesønnen Stig, ser ikke på det som et stort problem.
Bare ett avglemt barn blant 2 milliarder er jo ikke så verst.
Men yngstesønnen Arthur har en annen oppfatning.
Han tar med seg nissebestefaren og drar ut i den gamle sleden med flygende reinsdyr for å rette opp feilen før det er for sent.
Fryder fantasien
Jeg liker godt måten hele nissemyten behandles på her.
Selvsagt har også nissen fornyet seg i takt med den teknologiske utviklingen.
Sleden er byttet ut med et romskip, en hær av kommandoalver jobber med pakking og utlevering, og avansert datateknologi benyttes for å avgjøre om ungene har vært snille eller slemme.
Og alt foregår i et enormt nissekompleks gjemt under Nordpol-isen.
Aardman-teamet har puttet inn mye oppfinnsomhet her, og de har en hel del å fryde fantasien min med!
Den myke underdogen
Jeg ser selvsagt også at historien er bygget opp på en ganske så tradisjonell måte.
Arthur er den myke underdogen som følger sitt hjerte og kjemper for et barns lykke.
Belønningen han får mot slutten av filmen, kommer ikke akkurat som en bombe, men hadde det ikke gått som alle hadde forventet, ville vi nok ha følt oss snytt.
Dette er ikke filmen for de store overraskelser.
Fornøyelig humor
Arthurs julegaverace har fornøyelig humor for både barn og voksne.
Historien er kanskje ikke rivende original, men den er søt, uten at regissør/manusforfatter Sarah Smith overdriver klisjébruken.
Jeg tør påstå at ingen vil gå fra denne filmen uten å ha blitt underholdt både godt og vel.
Arthurs julegaverace leker seg helt naturlig inn på lista over de koseligste julefilmene
| 1
|
003889
|
The Girl With The Dragon Tattoo
Kopien er bedre enn originalen!
Hadde jeg ikke sett
Menn som hater kvinner, ville The Girl With The Dragon Tattoo kanskje vært årets mest interessante krimthriller.
Men, med Niels Arden Oplevs svenske original relativt friskt i minne, er det ikke til å unngå at denne amerikanske versjonen mister litt av sin appell.
En slags blåkopi
David Fincher tilfører sin karakteristiske filmatiske virtuositet, mens manusforfatter Steven Zaillian med hell har finjustert flere elementer i Stieg Larssons historie.
Samtidig tas det overraskende få sjanser her.
Filmen føles som en slags blåkopi av sin svenske forgjenger.
Det forundrer meg at dette prosjektet tiltalte Fincher.
Men "kopien" hans er noen hakk bedre enn originalen.
40 år gammelt mysterium
Utgangspunktet er det samme.
Journalisten Mikael Blomkvist (Daniel Craig) får et mystisk oppdrag.
Den gamle milliardæren Henrik Vanger (Christopher Plummer) leier ham for å løse et 40 år gammelt mysterium.
Blomkvist trenger en dyktig researcher og blir tipset om Lisbeth Salander, en mørk og mystisk kvinne som møter samfunnet med piggene ute.
Sammen trenger de inn i en sak som skal vise seg å være atskillig mørkere enn først antatt.
Sammentreff og tilfeldigheter
The Girl With The Dragon Tattoo er svært godt fortalt.
Det er mange figurer, steder og detaljer å holde styr på, men filmen springer tilsynelatende lekende lett mellom dem.
Også denne versjonen avhenger av litt for mange sammentreff og tilfeldigheter.
Men jeg godtar det, for kvaliteten er så høy på alt det andre, både bildene, lyden, musikken og, ikke minst, skuespillet.
Mara vs Rapace
Daniel Craig gjør en fin rolle som Mikael Blomkvist, men han får ha meg unnskyldt, det er jo en annen jeg er mer interessert i.
Rooney Mara hadde kanskje en tilsynelatende umulig oppgave.
Noomi Rapace ER Lisbeth Salander, uansett.
Men Mara gjør en utmerket innsats i sin tolkning av figuren.
Også her er Lisbeth som et skadet dyr, som forsøker å holde seg skjult i terrenget, men enser hun fare, angriper hun med alt hun har.
Mara virker et hakk mer sårbar enn originalen, mens Rapaces Salander hadde en mer målrettet intensitet i det hun foretok seg.
Jeg likte sistnevnte bedre.
Likevel, hatten av for Mara!
Svensk på engelsk
Ved siden av Craig og Mara, finner vi solide skuespillere som Stellan Skarsgård, Robin Wright, Steven Berkoff og Christopher Plummer i de største rollene.
David Fincher valgte å spille inn filmen i Sverige, og la alle skuespillerne snakke engelsk med lett svensk aksent.
Det hørtes rart ut i begynnelsen, men etter de første fem minuttene var det glemt.
Miljøskildringen er upåklagelig svensk, og alle nordmenn som elsker at Norge blir nevnt i enhver internasjonal sammenheng, får sitt, også.
Kan ikke lage dårlig film
The Girl With The Dragon Tattoo er nok en kvalitetsfilm fra David Fincher, som ikke ser ut til å være i stand til å lage dårlig film.
Den tar tak i et råmateriale som jeg opplevde som middels godt, og gjør det til en bedre filmopplevelse.
Så nå er det bare og vente på at resten av Stieg Larssons Millenium-trilogi amerikaniseres.
Jeg håper det skjer, for de to oppfølgerne trenger virkelig forbedringer!
| 1
|
003890
|
Arriettas hemmelige verden
Julas beste film for barn i absolutt alle aldre!
Forventningene er store hver gang Studio Ghibli kommer med ny film.
Arriettas hemmelige verden oppfyller de fleste av dem.
Dette er et deilig tilbakelent eventyr, animert med sans for stemninger og med et svært aktivt lydspor som suger meg inn i handlingen.
De emosjonelle aspektene behandles litt klønete, noe som kanskje skyldes kulturelle forskjeller i måten det lages film på i Japan kontra vesten.
Men Arriettas hemmelige verden er likevel julas beste film for barn i absolutt alle aldre!
Må ikke oppdages
Historien er basert på den klassiske barneboka Lånerne (1952) av Mary Norton, som også har gått som tv-serie på NRK.
Arrietta bor sammen med sin mor og far under gulvplankene hos en gammel dame og hennes hushjelp.
De er lånere, bitte små vesener som lever av ting de låner, altså stjeler, fra sine vertsfamilier.
Regelen er at de aldri må oppdages av mennesker.
Men en dag blir Arrietta sett av den gamle damens barnebarn, Joss.
Det setter i gang en rekke dramatiske hendelser.
Behagelig å se på
Ghibli-sjefen Hayao Miyazaki har skrevet manuset og vært executive producer, men har overlatt regien til Hiromasa Yonebayashi.
Animasjonen er likevel den samme typen som i for eksempel Chihiro og heksene, Min nabo Totoro og Ponyo på klippen ved havet.
Altså fantastisk!
Dette er håndtegnet, ikke dataanimert.
Her fokuseres det ikke spesielt på detaljer på pikselnivå, men i stedet skapes det stemninger ved hjelp av farger og penselstrøk.
Det er særdeles behagelig å se på.
Samtidig fremheves alle lyder på det flotte lydsporet.
Det simulerer kanskje hvordan lånere oppfatter alle lyder høyere enn mennesker, for eksempel vindsus, tøyrasling, klokketikking og regndråper som faller som bomber.
Bergtatt av eventyret
Det er også deilig å oppleve en barnefilm som bruker tid.
Mange andre har det fryktelig travelt med å holde barnas oppmerksomhet.
Regissør Yonebayashi har det ikke travelt.
Man kan lure på om historien går i tregeste laget for dagens Cartoon Network- og Disney Channel-oppdratte barn, eller om de vil bergtas av den eventyrlige historien og de imponerende bildene.
Det ble jeg.
Nok en kvalitetsfilm
Av og til glipper det.
Den slemme hushjelpa overdrives i sine grimaser.
Arriettas mor hyler og skriker i overkant mye.
Og noen hjertelige og smertelige avskjeder har litt for høy suppefaktor.
Men dette er detaljer som ikke ødelegger filmopplevelsen.
Arriettas hemmelige verden er nok en kvalitetsfilm fra Studio Ghibli, som takk og pris får kinorelease i Norge.
LES OGSÅ:
Filmpolitiet kårer årets beste FILMER |
SPILL |
SERIER
| 1
|
003893
|
Møte i Toscana
Som ei rolig elv med et stryk i midten - kjedelig før og etter
Denne filmen lar seg lett forklare: ei dame og en mann kjører rundt i Toscana på de mest romantiske stedene Italia har å by på mens de snakker hverdagsfilosofi og er triste og desillusjonerte.
Ikke ulikt en av årets beste filmer - Blue Valentine - egentlig, men da snakker jeg om temaet.
I gjennomføring og form er Møte i Toscana helt annerledes.
Den er mye kjedeligere.
Når en time av Møte i Toscana har gått, vet jeg hva som vil skje.
Roller og regi
I hovedrollene ser jeg den rutinerte franske skuespilleren Juliette Binoche sammen med den britiske operasangeren William Shimell i hans filmdebut.
I registolen sitter den 71 år gamle iranske filmskaperen Abbas Kiarostami og det formelig dirrer kunstfilm av hele prosjektet.
Det hadde jeg nok likt bedre, for da hadde jeg sikkert ikke sittet der og strekt meg og gjespet som en hannkatt gjennom filmens siste halvdel.
En god tvist
Når en time av Møte i Toscana har gått, vet jeg hva som vil skje.
Det finnes nemlig en tvist i handlingen her som jeg ikke skal avsløre, men som kunne vært filmens redning.
En god tvist kan, etter min mening, redde mye og mangt.
Dessverre kommer den i dette tilfellet midtveis, og selv om tvisten har en viss effekt, fører den til at alt som skjer derfra er opplagt.
Det virker dessuten ikke som Kiarostami bryr seg med å sette inn støtet mot slutten heller - handlingen bare driver videre som ei rolig elv.
Hvorfor skal voksne se slikt?
Møte i Toscana er sikkert myntet på et voksent publikum, men jeg skjønner ikke hvorfor voksne folk skal ta til takke med slikt?
Det er jo, som William Shimells figur James Miller sier i filmen:
- Det viktigste i livet er å kose seg og ha det gøy.
Da kan jeg oppfordre deg å se en annen film i julen.
Du er kanskje helt uenig?
Uansett setter vi stor pris på dine meninger i kommentarfeltet vårt.
God jul!
| 0
|
003894
|
Alvin og gjengen 3
Nesten synonymt med barnemishandling.
Jeg har ikke sett de to første Alvin og gjengen-filmene.
Det skal jeg fortsette med.
Treern er nemlig en grøssende dårlig barnefilm, som satser på dum, teit og manisk humor fremfor å fortelle en god historie.
Jeg tok meg i å ønske at filmen skulle fremskaffe en jordfreser som kunne mose over de irriterende digitale ekornene, gjerne fulgt av en saftig blodsprut.
Da kunne jeg kanskje anbefalt filmen til et knippe syke sjeler.
Men slik den er nå, bør den ikke sees av noen.
Cruisetull
Den lille historien som finnes, starter med at Dave tar med seg Alvin og gjengen på et cruiseskip.
Alvin og hans entourage tuller rundt på skipet, helt til de roter seg over bord og går i land på en øde øy.
Der tuller de rundt, helt til de blir reddet.
That’s it.
Det er trist å være vitne til at karrierene til både Jason Lee og David Cross går i dass.
Jeg tror filmen forsøker å ha et moralsk budskap om å ta ansvar, men gjør det så halvhjertet at ingen i målgruppa vil registrere det.
Et trist syn
Alvin og gjengen er digitale skapninger som beveger seg i den virkelige verden.
De har altså virkelige mennesker rundt seg.
Og det er trist å være vitne til at karrierene til både Jason Lee og David Cross går i dass.
Hvorfor ellers er de med i Alvin og gjengen 1, 2 og, ikke minst, 3?
Lee som var så morsom i My Name Is Earl.
Cross som var så hysterisk i Arrested Development.
Cross' mest ubehagelige opplevelse
Hva gjør de når de står opp om morran, ser seg i speilet og tenker ”Jeg blir utspilt av digitale ekorn”?
Legger de seg tilbake under dyna og gråter?
På premieredagen uttalte David Cross at innspillingen av denne filmen var den ubehageligste opplevelsen han har hatt.
Det sier noe.
Hvorfor må dette makkverket vises på kino?
Det er ingen formildende omstendigheter ved Alvin og gjengen 3.
De syngende ekorna bastardiserer allerede tvilsomme hits, snakker i et toneleie som sprenger ørene mine, er slapt animert og brukes i en historie skrevet av amøber.
Hvorfor må dette makkverket vises på kino?
Å ta med ungene på dette, er nesten synonymt med barnemishandling.
Skal du ta med ungene dine på Arrietas hemmelige verden i stedet, kanskje?
Eller gir du Alvin en sjanse?
Kommentarfeltet er ditt!
| 0
|
003896
|
Nader og Simin – Et brudd
Uhyre velspilt og solid drama
Små hvite løgner kan få store svarte konsekvenser.
Det må være moralen i den iranske filmen Nader og Simin – Et brudd.
Det er en film som både provoserer og beveger, med solid skuespill og effektiv regi av en komplisert historie.
Jeg syntes nok ikke at den var like interessant og medrivende hele tiden, men de dramatiske hverdagsomstendighetene tar seg kraftig opp siste halvdel, og gjør dette til en film jeg kommer til å huske!
Nader og Simin – Et brudd har noe å fortelle om moral, anstendighet og ærlighet.
Hvem forteller sannheten?
Simin (Leila Hatami) vil skilles fra Nader (Peyman Moaadi) og flytter hjem til sin mor.
Nader leier hushjelpen Razieh (Sareh Bayat) til å ta seg av hans Alzheimer-syke far, men gir henne sparken når han oppdager faren alene, lenket til sengen.
Avskjedigelsen får imidlertid dramatiske følger, som får et rettslig etterspill.
Plutselig risikerer begge sider store tap i saken, men hvem forteller sannheten?
Og hva gjør dette med Nader og Simin?
Realistisk og overbevisende
Filmen er uhyre velspilt.
Alle skuespillerne skaper figurer med høy realisme og stor overbevisning.
Peyman Moaadi er troverdig som den hardt pressede Nader, som både må takle en forespeilet skilsmisse, datteren Termeh (Sarina Farhadi) som forsøker å holde foreldrene sammen, og vanskelighetene som oppstår med hushjelpen.
Best er Sareh Bayat som hushjelpen, med en vanskelig livssituasjon som tvinger henne til å ty til drastiske grep.
Hun er en overlever som trenges inn i et hjørne.
- Et Iran jeg sjelden ser på film
Det er godt å se en iransk film som ikke handler om ørken, esler, fattigdom og krig, men om en såkalt vanlig familie som bor i en moderne leilighet i en by.
Denne historien kunne fortelles hvor som helst, bare med noen kulturelle justeringer.
Regissør Asghar Farhadi skildrer et Iran jeg sjelden ser på film.
Det er velkomment.
Han gjør også en flott jobb med å skildre menneskeskjebner vi kan identifisere oss med.
Her er ingen skurker, bare vanlige mennesker som forviller seg inn i et moralsk dilemma.
Nader og Simin – Et brudd har noe å fortelle om moral, anstendighet og ærlighet.
Den ber oss ikke dømme de involverte figurene, men advarer mot hvite løgner man ikke aner konsekvensene av.
Dette er et solid drama som ikke gir noen enkle svar, men stiller kloke spørsmål!
Har du kommentarer til anmeldelsen, legg igjen din kommentar i feltet under.
God jul!
LES OGSÅ:
Filmpolitiet kårer årets beste FILMER |
SPILL |
SERIER
| 1
|
003897
|
Moneyball
Bra om baseball med Brad!
Jeg synes USAs nasjonalsporter er kjedelige.
Likevel lar jeg meg ofte fascinere av de mange filmene om amerikansk fotball, baseball og basketball, som kommer med jevne mellomrom.
Moneyball er en av de bedre.
Kanskje fordi det her handler svært lite om sporten i seg selv, og mer om menneskene som brenner for den.
Brad Pitt spiller en fin rolle i en solid film basert på en sann historie.
Den unngår de verste sportsklisjeene, selv om den er bygget over en formel som virker kjent.
Ny metode
Billy Beane (Brad Pitt) er sportsdirektør for Oakland A’s i California, et baseballteam med begrensede midler.
Han bestemmer seg derfor for å finne nye måter å oppnå resultater på.
Han får med seg tallgeniet Peter Brand (Jonah Hill) for å bygge opp et vinnerlag ved hjelp av systematisk statistikkanalyse.
Dette er et slag i trynet for alle gamlekara som stoler på tradisjonelle metoder, og Beane skal få slite med å få sine ideer gjennomført både på og utenfor banen.
Trenger ingen kunnskap
Du skjønner hva dette er ikke sant?
Joda, dette er en klassisk underdoghistorie som kunne vært fortalt foran et hvilket som helst bakteppe.
Her handler det om baseball, men jeg trenger ingen kunnskap om sporten for å dras inn i den menneskelige dramatikken i kulissene.
Bennett Miller regisserer et manus skrevet av Steven Zaillian og Aaron Sorkin, to av Hollywoods beste manusforfattere.
De sørger for smart og intelligent dialog som holder spenningen oppe, samtidig som vi får et godt inntrykk av hovedfigurenes personligheter og motivasjoner.
Virker troverdig
Jeg liker måten miljøet rundt laget skildres på, spesielt kollisjonen mellom Beane og veteranene i klubben, som forsøker å finne nye spillere basert på tradisjonell tenkning.
Scenene fra disse møtene signaliserer med all tydelighet de store motsetningene som oppstår.
Men dramatikken verken overdrives eller overspilles.
Dette virker troverdig, og er da også basert på virkelige hendelser fra første halvdel av 2000-tallet.
Godt skuespill
Brad Pitt spiller godt som Beane, en målrettet person, hvis motiver blir gradvis avdekket gjennom filmen.
Jonah Hill fungerer godt som både fysisk og psykisk konstrast.
Philip Seymour Hoffman har en, for ham å være, en uvanlig liten birolle som trener.
Kanskje er dette en vennetjeneste til regissør Miller, som fikk Seymour Hoffmann Oscar-nominert for Capote i 2005.
Stødig spenningskurve
Jeg synes fremdeles at baseball er en kjedelig sport.
Det er nok kulturelt betinget.
Amerikanere synes sikkert det samme om langrenn.
Men Moneyball er bedre enn de fleste underdogfilmer med sportstematikk.
Den har interessante personkarakteristikker i en god historie med stødig oppbygging av spenningskurven.
Det burde ikke være noe problem å overføre denne formelen til hjemlige forhold.
En film om hvordan Jan Bokløv revolusjonerte hoppsporten med V-stilen kunne være en nordisk ekvivalent.
Eller hva sier du om en film om Drillo og hans fotballanalyser?
| 1
|
003898
|
Shame
En uhyre sterk prestasjon av Michael Fassbender!
Sex, synd og skam går hånd i hånd i Shame.
Regissør Steve McQueen har laget en inderlig sterk film med en skummelt velspillende Michael Fassbender i hovedrollen.
Hans tolkning av en følelsesmessig forkrøplet manns indre oppvåkning er en uhyre sterk prestasjon.
Dette er en sånn film som sitter klistret bak øyeeplene dine lenge etter at den er ferdig.
Hektet på skitten sex
Brandon (Fassbender) er en tilsynelatende vellykket mann.
Han er en kjekk mann, er pent kledd, har en god jobb og fin leilighet på Manhattan.
Men han er også emosjonelt vrakgods som er hekta på sex.
Pornoblader, pornofilmer, nettsex, horer og one-night-stands.
Dess skitnere, dess bedre.
Men så flytter hans omflakkende søster Sissy (Carey Mulligan) inn i leiligheten for noen dager.
Det starter en prosess der Brandons psykiske formkurve synker stadig dypere.
Er han følelsesmessig fortapt?
Hint fra fortiden
Tittelen Shame hjelper meg til å forstå Brandon.
Alle hans handlinger kan forstås ut i fra skammen han føler.
Skammen over hvem han er.
Skammen over sin egen seksualitet.
Skammen over sin egen fortid.
Vi får ikke vite mye om den, men de små hintene filmen gir, kan tyde på at det har skjedd ting i søsknenes formative år som er medvirkende til deres personlige vanskeligheter i dag.
Behersket skuespill av stort format
Michael Fassbender spiller strålende.
Brandon har den perfekte fasade.
Kvinner finner ham ekstremt tiltrekkende.
Men hans persona utstråler også innestengt smerte.
Det avsløres i små øyeblikk der Brandon mister grepet.
Et flakkende blikk her.
En liten tåre der.
Dette er en oppvisning i behersket skuespill av stort format.
Om du ikke ble fan av Fassbender etter Hunger, Inglourious Basterds eller Jane Eyre, så håper jeg du blir det nå.
Ny mening og tyngde
Også Carey Mulligan spiller rått og godt som Sissy, sin brors rake motsetning.
Der Brandon skjuler sine vansker med iskald presisjon, uttrykker Sissy sine følelser med imponerende innlevelse.
Hun presterer også å fremføre en av de mest forslitte sangene om The Big Apple, New York, New York, slik at den fremstår med ny mening og tyngde.
Jobber sammen igjen
Filmens avslutning kan tolkes forskjellig.
Historien gir ingen klare svar.
Men jeg kommer til å huske hvordan Brandons ansikt så ut, og hvordan det alene signaliserer hva som kommer til å skje med ham.
Michael Fassbender bekrefter at han er skuespiller i den absolutte toppdivisjon, mens Steve McQueen med sin andre film etablerer seg som en av verdens mest spennede regissører og manusforfattere.
Heldigvis skal de jobbe sammen igjen, på Twelve Years a Slave i 2013
| 1
|
003899
|
My Week With Marilyn
Fortryllende historie om møtet med drømmedama!
My Week With Marilyn er en fortryllende historie.
Den forteller med varme og sjarme om en ung manns møte med 1950-tallets største sexsymbol, og hvordan han endte opp med å spille en større rolle i hennes liv for en kortere periode.
Her er det mange sterke skuespillerprestasjoner å glede seg over, i tillegg til at filmen ga meg en sjanse til å drømme.
Hvem ville vel ikke tilbrakt litt tid sammen med denne legenden?
Nærkontakt med drømmedama
Sommeren 1956 blir unge Colin Clark (Eddie Redmayne) assistent for den legendariske skuespilleren og regissøren Sir Laurence Olivier (Kenneth Branagh).
Oliviers neste film, Prinsen og korpiken, er en lett komedie der han skal spille mot tidens store sexsymbol, Marilyn Monroe (Michelle Williams).
Men innspillingen blir mildt sagt vanskelig.
Plutselig får Colin nærkontakt med sin drømmedame, på en måte han aldri kunne ha forestilt seg.
Fargerik nostalgi
Historien er sann.
Filmen er basert på Colin Clarks egen bok fra 1995.
Det er vanskelig å vite akkurat hvor sanne de private scenene mellom Monroe og Clark egentlig er, men historien fortelles på film med overskudd på alle fronter, både på skuespillet, miljøskildringen, humoren og dramatikken.
Riktignok er ikke historien av de dypeste eller mest medrivende, men den fortelles med fargerik nostalgi og gir meg selv følelsen av å være med på et lite eventyr på stjernehimmelen.
Det er litt som om jeg i dag plutselig skulle bli kompis med Scarlett Johansson eller Natalie Portman.
Avdekker kompleks person
Michelle Williams imponerer som Marilyn Monroe.
Hun kanaliserer hennes karisma på en ypperlig måte.
Marilyn fremstår som nervøs, forvirret og tilsynelatende ikke helt ”med”.
Men filmen avdekker en kompleks person under et enormt press.
Små hint og vink avslører et tenkende individ som er fullt oppmerksom over sin egen betydning.
Under fasaden skjuler det seg ei forskremt lita jente som bare er ute etter å bli elsket.
Williams kommer helt sikkert til å bli Oscar-nominert, slik man gjerne blir når man spiller en berømt person og gjør det godt.
Store frustrasjoner
Jeg liker også konfrontasjonene mellom Monroe og Sir Laurence Olivier, to skuespillere fra hver sin verden.
Kenneth Branagh spiller en rørende distingvert gentleman som skjuler et brennende ønske om å være superstjerne, og håper Monroe kan hjelpe ham dit.
Men de representerer helt ulike metoder og fremgangsmåter, noe som resulterer i store frustrasjoner.
Ellers består det imponerende ensemblet av klasseskuespillere som Derek Jacobi, Judi Dench, Zoe Wanamaker, Dougray Scott, Julia Ormond, Pip Torrens og Georgie Glen.
Emma Watson er også med, i sin første post-Harry Potter-rolle.
Et skikkelig gjennombrudd
Men jeg tør påstå at den virkelige stjerna i filmen er den 30 år gamle briten Eddie Redmayne, som spiller Colin Clark.
Han er publikums øyne, ører og stemme gjennom hele historien, den vi lettest kan identifisere oss med og sympatisere med.
Redmayne har hatt fine biroller i filmer som Søstrene Boleyn, Elizabeth:
The Golden Age og tv-serien Elizabeth I, men rollen i My Week With Marilyn bør sikre ham et skikkelig gjennombrudd.
Sjarmerende og underholdende
My Week With Marilyn gjør egentlig nøyaktig det samme som Kongens tale.
Den skildrer en berømt figur med et problem, som en ukjent menigmann får muligheten til å hjelpe til med.
Den gjør det nesten akkurat like sjarmerende og underholdende, og er en flott kinodebut av regissør Simon Curtis, som har lang fartstid som tv-regissør og produsent.
Denne filmen bør sørge for at han har en kinokarriere foran seg.
| 1
|
003900
|
Løvenes konge 3D
Fremdeles en fantastisk familiefilm med eventyrlig fortellerglede!
Løvenes konge ble en umiddelbar klassiker etter premieren i 1994.
Nå kan den igjen beundres på kinolerretet, denne gangen konvertert til 3D.
Resultatet er overraskende bra.
Og siden filmen ellers er like god som før, bør dette bli en like stor suksess på norske kinoer som den var på amerikanske i fjor høst.
Dette er nemlig en fantastisk familiefilm med episk dramatikk, stor humor og eventyrlig fortellerglede!
Går i eksil
Løveungen Simba rømmer fra flokken når hans far, løvekongen Mufasa, dør.
Simba blir nemlig fortalt av sin onkel Scar at han hadde skyld i dødsfallet.
Med prinsen ute av bildet kan den slu onkelen ta sin urettmessige plass som løvenes konge.
Simba lever flere år i eksil sammen med surikaten Timon og vortesvinet Pumba, men blir så funnet av sin gammel venninne Nala.
Nå forventer hun at han skal kjempe mot Scar og hans allierte hyener og ta sin rettmessige plass som løvenes konge.
Men pappas skygge er stor å komme ut av.
Stiller store spørsmål
Historien tar for seg store tema som forholdet mellom far og sønn, tanker rundt døden og vanskene med å takle andres forventninger til deg.
Det er mye her som mange kan identifisere seg med, selv om historien er lagt til Afrikas jungel og hovedfiguren er ei løve.
Men figurene er menneskeliggjort i beste Disney-tradisjon og kanskje er det derfor så mange ble så glade i Løvenes konge.
Filmen stiller spørsmål vi kjenner igjen godt fra vår egen tilværelse.
Har tålt tidens tann
Det er 18 år siden filmen kom og har tålt tidens tann godt.
Animasjonen er fantastisk, både de norske og engelske stemmene er solide og filmens rytme og fremdrift sitter godt.
Humoren, som oftest besørget av geniale Timon og Pumba, er fremdeles morsom.
Det eneste jeg har å utsette, er litt for mange panfløyter på Hans Zimmers ellers så flotte musikkspor.
Strykermusikken er majestetisk, men det kommer litt for mange cheesy lyder fra Zimmers synthesizere.
Håndtegnet kunst i 3D
Filmen er altså konvertert til 3D.
Jeg må innrømme at jeg var skeptisk, siden jeg ikke liker 3D-formatet så godt.
Jeg har hatt mange dårlige opplevelser med filmer som er konvertert til 3D i ettertid.
Prosessen er ofte gjort for raskt.
Dessuten bør alle bilder planlegges for 3D i forkant for optimalt resultat.
Men Løvenes konge overrasket meg.
3D-konverteringen er nemlig svært vellykket, med skarpe bilder og klare skiller mellom fjernt og nært.
Jeg hadde fryktet digital grøt, men fikk håndtegnet kunst i tre dimensjoner.
Og dermed er Løvenes konge i 3D en like fantastisk film som den alltid har vært i 2D!
OBS:
Flere kinoer viser den både i 2D og 3D med norsk eller original tale - sjekk kinoprogrammet!
| 1
|
003901
|
The Darkest Hour
Drepte litt av min entusiasme for sci-fi.
Jeg elsker sci-fi, men The Darkest Hour drepte litt av entusiasmen.
Den viser nemlig hvordan sjangeren kan misbrukes til å lage latterlig, intetsigende og innholdsløs film.
Det mystiske er at den er produsert av Timur Bekmambetov, mannen bak de innovative vampyrfilmene Night Watch og Day Watch.
Men dette makkverket har dårlige figurer, elendige romvesener, og en handling som mangler alt av spenning.
Regissør Chris Gorak sitter igjen med svarte-Per.
Denne filmen må unngås!
Moskva invaderes
To amerikanere (Emile Hirsch og Max Minghella) ankommer Moskva for å markedsføre et sosialt verktøy som lar brukerne oppdage kule restauranter, nattklubber, etc.
Men deres svenske samarbeidspartner Skyler (Joel Kinnaman) har allerede solgt ideen bak deres rygg.
De går på bar for å drukne sorgene, møter to jenter (Olivia Thirlby og Rachael Taylor) via appen sin, og så invaderes Moskva av romvesener.
Usynlig fiende
Hele anslaget er totalt mislykket.
Skuespillerne er utstyrt med kjipe replikker og virker hjelpeløse.
Her er det ingen å tro på, ingen å heie på, ingen å sympatisere med.
Når invasjonen først er i gang, hives all relevans rundt hvem de er og hva de kan på dynga.
Det kunne vært hvem som helst som sprang rundt i Moskvas øde gater.
De kjemper mot en nær usynlig fiende fra rommet, visualisert som elektriske strømninger.
Jeg venter hele tiden på noe mer, en skikkelig payoff, men den kommer aldri.
Ingenting å spille på
Emile Hirsch, som var så gnistrende god i Sean Penns Into The Wild, makter ikke bli den helten som filmen trenger at han er.
Svenske Joel Kinnaman, som imponerte i Cash, har den utakknemlige oppskriftrollen som den feige rotta som til slutt finner helten i seg selv.
Olivia Thirlby er den siste bittelitt kjente skuespilleren i ensemblet, men har ingenting å spille på og ingenting å komme med.
Dette er et desidert C-lag.
Hinter om oppfølger
The Darkest Hour er en rominvasjon vi godt kunne ha greid oss uten.
Skulle dette ha fungert, måtte historien vært bedre, invasjonen kulere og skuespillerne flinkere.
Filmen måtte også ha blitt toppet med en skikkelig avslutning, i stedet for å hinte om en oppfølger jeg kan garantere det ikke blir noe av.
Grunnen til at filmen får terningkast 2 og ikke 1, er noen velgjorte spesialeffekter
| 0
|
003903
|
Elevator
Trang og svett.
Du har tenkt på det selv, hva som kan skje om heisen stanser og du blir fanget.
Tenk om du sulter i hjel, tenk om ingen finner deg, eller tenk om det bryter ut konflikter mellom deg og dine medpassasjerer.
Inne i en heis kan alt skje, og regissør Stig Svendsen viser i sin amerikanske filmdebut Elevator hvor galt det kan gå.
Ni mennesker fra alle lag i samfunnet er på vei til en jobbfest: en sikkerhetsvakt, finansmeglere, en journalist, en pensjonist, et barn, en stand-up komiker og selskapets rike toppsjef.
Heisen de står i stanser, og det viser seg at en av de ni har noe på hjertet.
En bombe som ikke kan stanses gjør minuttene inne i heisen intense og verdifulle.
Kreativ og klam
I filmer hvor handlingen utspiller seg på svært begrenset plass må filmen være troverdig, og skuespillerne overbevisende.
Altså; hvorfor er de her – og hva skjer mellom dem?
Elevator spiller på de økonomiske nedgangstidene som preger USA, spenningen mellom de superrike og dem som havner utenfor systemet.
Med unntak av Joey Slotnick i rollen som George Axelrod, og Anita Briem i rollen som Celine Fouquet, overspilles mange av figurene i filmen.
Dette gjør dynamikken og samspillet figurene imellom til tider stivt, og filmen brukte lang tid på å dra meg inn i dramatikken i den trange heisen.
Regissør Svendsen er kreativ i kamerabruken, han gjør alt for at det ikke skal bli kjedelig å se på Elevator.
Jeg tok meg selv i å bli forundret over hvor mange spennende kameraposisjoner det var mulig å få til i en heis.
Det er selvsagt mange nærbilder av skuespillerne, men Svendsen varierer også det visuelle uttrykket ved å bruke mobiltelefonkamera til å bryte opp den halvannen time lange spenningsfilmen.
Skifter sjanger midt i
Spenningsfilm er ei heller et helt dekkende begrep for Elevator.
For mens de første tre kvarterene brukes til å bygge opp spenningen inne i heisen endrer filmen retning mot slutten, og setter i gang med en god dose splatter.
De ekstreme hendelsene tvinger filmen i en helt ny retning.
En rekke logiske brudd i filmen gjør også at den plutselige retningsendringen mest av alt virker som et forsøk på å dekke over svakheter i manuset.
Hvorfor i alle dager har de ikke kontinuerlig kontakt med politiet?
Det forklares ikke hvorfor sikkerhetsvaktene i selve skyskraperen ei heller er involvert i dramaet som utspiller seg.
Langt ifra en "norsk" film
Elevator er produsert av en rekke norske filmfolk – i tillegg til Stig Svendsen i regissørstolen og Tor Arne Øvrebø som produsent, flommer rulleteksten over av norske navn.
Det betyr ikke at filmen føles norsk på noe som helst vis, Elevator er en amerikansk sjangerfilm!
Den forsøker å følge spenningsoppskriften, ikke ulik den vi ser i andre trange filmer som Buried (2010), Frozen (2010), Panic Room (2002) og Phone Booth (2002), men Svendsen klarer ikke å utnytte samspillet til å skape en vedvarende spenning i Elevator.
Like fullt, jeg håper jeg aldri blir stående fast i en heis – noensinne
| 0
|
003904
|
Varg Veum – De døde har det godt
Kald krim og kjærlighet i Bergen.
Varg Veum er tilbake i Bergen, med Bryggen, buekorps, og byens maktelite i fokus.
Regissør og co-manusforfatter Erik Richter Strand har tatt byen godt i bruk som kulisse, og gjort
De døde har det godt til en av de mest bergenske av Varg Veum-filmene.
Men historien føles for svak.
Den river meg ikke med.
Og den inneholder litt for mye svakt skuespill i de mindre rollene.
Bergens maktelite
En ung asyljente blir funnet druknet i Vågen midt i Bergen sentrum, men Veum føler noe er galt med obduksjonsrapporten.
Han var nemlig til stede da jenta falt i vannet og forsvant - et helt annet sted.
Veum begynner å pirke i en sak som skal vise seg å ha forgreninger til både byens maktelite, buekorps og hans egen samboer Karin (Lene Nystrøm).
Kald kjærlighet
Et av problemene her, er at Lene Nystrøm er så mye med som hun er.
Jeg har ikke noe i mot Nystrøm spesielt, men samboerforholdet mellom Varg og Karin må være et av de kaldeste som er festet til norsk film.
Seim og Nystrøm får det ikke til.
På intet tidspunkt kan jeg tro på at disse menneskene faktisk har et liv sammen, og føler noe for hverandre.
Selv en kosescene virker anstrengt.
Veum med superkrefter?
Noen logiske brister plager meg, som at Veum brekker noen ribbein i et spektakulært fall, men er i full vigør etter litt kos.
Har Veum utviklet selvhelende superkrefter?
Og etter årevis som privatdetektiv i Bergen sentrum er han likevel tydeligvis ukjent med byens råtne muskelmenn.
Og kan vi tro på at byens maktelite har en hemmelig klubb som både en NAV-sjef og en patolog på sykehuset har tilgang til?
Levende kulisse
Ikke alt henger like godt på greip i Varg Veum – De døde har det godt.
Den er altså fin hver gang Bergen brukes som aktiv og levende kulisse, men ikke fullt så fin hver gang det skal skje noe kriminelt der.
Og så er noen av skuespillerne litt mindre talentfulle.
Jeg nevner ingen navn, men Trond Espen Seim, Bjørn Floberg og Jørgen Langhelle spiller i alle fall rollene sine relativt godt
| 0
|
003905
|
Mission:Impossible - Ghost Protocol
Tom Cruise får alle actionelskere til å glise bredt!
Jeg elsker action.
Tom Cruise gir meg det!
Når han springer nedover veggen på utsiden av verdens høyeste skyskraper, Burj Khalifa i Dubai, tenker jeg at ”fy søren dette er tøft”!
Det tenkte jeg mange ganger i løpet av Mission:
Impossible - Ghost Protocol, som til tross for en rimelig absurd historie er fantastisk underholdende, og med en opplagt Tom Cruise som viser at han fremdeles er på A-lista over verdens filmstjerner.
Det er ikke ofte fireren er best i en filmserie, men det er tilfellet her.
Cruise får alle actionelskere til å glise bredt!
Ut i kulda
Kremlin rystes av bomber og skylda legges på agent Ethan Hunt og agentbyrået han tilhører, IMF.
Den amerikanske presidenten iverksetter Ghost Protocol, en operasjon som fornekter hele IMF, og setter Hunt i kulda.
Sammen med tre andre agenter forsøker han å finne ut hvem som står bak Kremlin-aksjonen, og finner ut at ekstremisten Kurt Hendricks (Michael Nyqvist) forsøker å sette i gang atomkrig.
Han må stoppes, men nå må teamet jobbe helt på egen hånd, uten noen form for sikkerhetsnett.
Avvæpnende humor
Regissør Brad Bird sto også bak Pixar-filmen
De utrolige, som parodierte superhelter med kjærlig James Bond-estetikk.
Spranget er ikke så veldig stort til Mission:
Impossible – Ghost Protocol.
Også her brukes humor som avvæpning mellom ville stunts som ofte går på troverdigheten løs.
Den store comic reliefen her er Simon Pegg, som har en mye større rolle nå enn i treeren.
Det er et smart valg, for han står som en god kontrast til Tom Cruise sin alvorstyngede Ethan Hunt.
Paula Patton og Jeremy Renner kompletterer det godt sammensatte teamet.
Stor underholdningsverdi
Man bør ikke tenke så hardt og intenst på historien, som frakter oss i lynfart fra den ene verdensbyen til den andre.
Teamet må utføre impulsive operasjoner som ville tatt månedsvis å forberede.
Historien avhenger av teknologiske løsninger som virker mildt sagt merkelige.
Men det gjør ingen verdens ting.
Målet med filmen er å underholde deg med fart, spenning, humor og hardtslående action.
Jeg klager i hvert fall ikke på underholdningsverdien!
Uforskammet sprek
Høydepunktet er nok Tom Cruise på utsiden av Burj Khalifa, men her kan du også glede deg til en smart fengselsrømning, en tøff biljakt i sandstorm og et showdown i et automatisert parkeringshus.
Brad Bird har puttet inn så mye snadder i denne actionorgien, at hele Mission:
Impossible-serien plutselig ser ut til å kunne leve i flere filmer til.
Og Tom Cruise virker uforskammet sprek som actionhelt
| 1
|
003907
|
Muldvarpen
Må oppleves av alle spionfilmelskere!
John Le Carrés klassiske spionroman Muldvarpen er filmatisert usedvanlig stilsikkert av Tomas Alfredson, svensken bak La den rette komme inn.
Dette er et lavmælt, men intenst agentdrama, plassert midt i det bruneste 1970-tallet.
Det er filmet med grovkornede bilder i sepiafarger, og med smakfullt jazzete filmscore av Alberto Iglesias.
Stort spill av Gary Oldman topper denne filmopplevelsen, som må oppleves av alle spionfilmelskere!
Lekker info til KGB
Vi blir med inn i det aller helligste innen britisk etterretning, et senter kalt Circus.
Året er 1973, og den kalde krigen mellom øst og vest er på sitt kaldeste.
En britisk spion skytes i Budapest.
Det fattes mistanke til at noen lekker hemmelig informasjon til KGB, og veteranen George Smiley (Gary Oldman) hentes inn for å avsløre vedkommende.
Han setter i gang en intrikat etterforskning, der mye står på spill for alle involverte.
Jobber med intellektet
Gary Oldman er mildt sagt imponerende i rollen som George Smiley.
Han maner frem en agent som er helt forskjellig fra de filmagentene vi er vant til.
Smiley er en dedikert, intelligent og grå kontorrotte.
Han jobber med intellektet, ikke nevene.
En britisk tilbakeholden verdighet preger figuren.
Man skulle tro dette resulterte i en kjedelig filmfigur, men Smiley er så skarp at man bare må holde fokus på ham for å følge med.
Oldman gjør en av sine beste roller!
Imponerende skuespillere
Manuset, signert Bridget O’Connor og Peter Straughan, spinner et nett av figurer som gjerne har motstridende interesser i det de sier og gjør.
Deres egentlige roller og motiver blir ofte ikke klare før mot slutten av filmen.
Disse figurene er imponerende besatt av solide skuespillere som John Hurt, Colin Firth, Benedict Cumberbatch og Tom Hardy.
Dette er kvalitetssikring på høyt nivå!
Internasjonalt format
I en filmverden der agenter som regel skyter og sprenger ting i filler, noe jeg ikke har noe i mot, er det likevel befriende å få fortalt denne typen agenthistorie.
Den ligger sannsynligvis ikke så langt unna sannheten om hvordan spioner opererte på 1970-tallet, og kanskje gjør det fremdeles.
Med dette har Tomas Alfredson signalisert at La den rette komme inn ikke var et engangstilfelle - han er virkelig en regissør av internasjonalt format
| 1
|
003908
|
Play
Modig og realistisk film om barneran.
Ruben Östlund er jammen modig.
Han har turt å lage film om innvandrerungdom som raner andre gutter.
Noen kaller det rasistisk.
Andre kaller skildringen sannferdig, siden den er basert på en virkelig hendelse.
Uansett hvordan du velger å se på det, kan det ikke underslås at Play er utrolig velspilt, med en gjennomgående nerve og overbevisende realisme.
Det kan føles ubehagelig å være observatør til handlingene, for Östlunds geniale regi gjør dette til en sterk filmopplevelse.
Et psykologisk spill
Tre gutter blir kontaktet av en truende gjeng innvandrerungdom på et kjøpesenter.
De beskyldes for å være i besittelse av en stjålet mobiltelefon, og blir motvillig med til et avtalt sted for å oppklare hvorvidt det er tilfelle.
Guttene forstår kanskje intuitivt at de blir lurt inn i noe, men tør ikke annet enn å bli med på det psykologiske spillet som er allerede i gang.
Et dokumentarisk preg
Östlund viderefører det filmatiske språket vi kjenner fra De ufrivillige og kortfilmen Hendelse ved bank.
Kameraet eksisterer som en observerende faktor i situasjonene, som om det kun er oppstilt og tilfeldigvis fanger opp det som skjer.
Det er med på å gi filmen et dokumentarisk preg, og en umiddelbarhet som fremhever realismen i fortellingen.
Ekstrem overbevisning
Det utroligste med Play er hvor godt de unge skuespillerne spiller.
For de fremstår virkelig med ekstrem overbevisning, både som rådville ofre og overgripere med blod på tann.
Östlund og hans team må ha gjort en fabelaktig jobb med guttene, både i castingprosessen og under innspillingen.
Deres prestasjoner kan kanskje også forklares med at det psykologiske spillet er noe alle barn kjenner igjen fra enhver skolegård, lekeplass og gatemiljø.
Det er alltid noen som utøver en eller annen form for makt mot en svakere part.
Det skildres briljant i denne filmen.
Uten foreldrekontroll
Jeg forstår at noen vil finne innholdet i Play kontroversielt.
Men jeg ser det mer som en ærlig flik av det svenske samfunnet, enn som et innlegg i noen innvandringsdebatt.
Filmen viser hvor alene barn kan stå i en voksenverden som har det for travelt med å bry seg.
Dette gjelder begge parter i denne historien.
Også overgriperne er alene, og gjør det de gjør fordi de kan, uten foreldrekontroll.
Og når de voksne først involverer seg, går heller ikke det særlig bra.
| 1
|
003910
|
Chronicle
Spinnvill historie som gir bakoversveis!
Chronicle er en herlig oppdagelse av et nytt ungt talent.
26-åringen Josh Trank brakdebuterer som spillefilmregissør med en helt spinnvill historie som du helst ikke bør vite for mye om.
Samtidig har manuset han har skrevet sammen med Max Landis (sønn av John Landis) en overraskende dybde, med noen figurer som er mer interessante enn de pleier å være i slike filmer.
Resultatet er en levende og energisk film som ga meg skikkelig bakoversveis.
Finner noe spesielt
Andrew (Dane DeHaan) filmer livet sitt, som ikke er spesielt supert.
Mora er sjuk, faren alkoholisert, og han er et utskudd på high school.
Men så snubler han over noe helt spesielt sammen med Matt (Alex Russell) og Steve (Michael B. Jordan).
I begynnelsen fører funnet til fart og moro, men når en av dem begynner å bruke det til å takle sine personlige problemer, eskalerer ting med uante konsekvenser.
Stor oppfinnsomhet
Chronicle tar skikkelig av etter hvert, uten at jeg skal avsløre hva som skjer.
Men det vi får se, er preget av gode ideer, stor oppfinnsomhet, godt skuespill, kompetent redigering og flotte effekter.
Hakeslepp er garantert!
Det må også nevnes at filmen er i den såkalte ”found footage”-kategorien, altså satt sammen av private opptak som på ett eller annet tidspunkt er redigert sammen til en film, a la Blair Witch Project, Cloverfield og Trolljegeren.
Men her brukes kameraet på litt annet vis, med særdeles effektivt resultat.
Da er det ikke så nøye at noen scener er i overkant profesjonelt fotografert.
Ungdommelig uskyld
Jeg er spesielt imponert over castingen av de to viktigste rollene i denne filmen.
Som Andrew utstråler Dane DeHaan en type ungdommelig uskyld som minner meg om Mark Hamill som Luke Skywalker i Star Wars.
Rollene og filmene er ulike, men DeHaan besitter en sårbarhet som kan sammenlignes med Hamills berømte figur.
En annen god parallell er Keith Gordons lignende rolle som Arnie Cunningham i John Carpenters kule thriller Christine (1983).
Alex Russell viser også talent som kompisen Matt.
De har flere fine scener sammen, noe som kompenserer for at noen av de andre figurene ikke er like godt skrevet og spilt.
Spesielt er Andrews far (Michael Kelly) overdrevet ond og endimensjonal.
Kul vri på kjent sjanger
Jeg elsker å bli overraska av skikkelig kule filmer, hvem gjør ikke det?
Chronicle viser meg bilder ingen andre filmer har gitt meg, og den forteller en historie der jeg bryr meg om figurene midt oppi all spesialeffektene.
Josh Trank gjør en kul vri på en kjent sjanger og filmen hans fortjener å bli sett av mange.
Inkludert deg!
| 1
|
003911
|
War Horse
Er dette tidenes vakreste hestefilm?
Har Steven Spielberg laget tidenes vakreste hestefilm?
Han har virkelig gått etter det klassiske filmuttrykket i War Horse, med smektende strykere av John Williams og solnedganger i Technicolor.
Historien, basert på et teaterstykke, blir litt for oppdelt og stykkevis fortalt, og noen av følelsene føles i overkant påprakket.
Men ingen kan krangle på at Spielberg løser flere sekvenser med artisteri, virtuositet og en klar teft for hvilke knapper et publikum liker å få trykket på.
Hest til tjeneste
Historien starter i Devon, England i 1914.
Unge Albert Narracott (Jeremy Irvine) blir knust når hesten han har alet opp, Joey, blir rekvirert av hæren til tjeneste under 1. verdenskrig.
Det blir starten på en utrolig reise med farlige opplevelser, både for hesten og soldatene rundt.
Noen år senere er Albert selv gammel nok til å innta skyttergravene i Frankrike.
Hest med personlighet
Det er mange flinke skuespillere i filmen, som Jeremy Irvine, Peter Mullan, Emily Watson, David Thewlis, Tom Hiddleston og Benedict Cumberbatch.
Men dette er hestens film.
Det skal ha blitt brukt 14 forskjellige hester for å fremstille Joey, men hovedsakelig en som heter Finders Key, som også spilte hovedhesterollen i Seabiscuit.
Hesten blir en egen personlighet i filmen, det er nesten utrolig hvor mye menneskelig logikk og tankegang Spielberg greier å tillegge hesten med klipping og kameravinkler.
Vanvittige slag
Spielbergs skildring av den ekstreme og nærgående krigføringen under første verdenskrig er genialt løst.
Jeg så nesten ikke en dråpe blod.
Filmen er tross alt ment å kunne sees av barn.
Mye av volden skjer derfor rett utenfor bildet.
Se bare på en fantastisk sekvens der ryttere til hest blir massakrert av en lang rekke soldater med maskingevær.
Vi ser ingen bli truffet, bare strømmen av rytterløse hester som farer forbi skytterne.
Og så topper Spielberg sine egne krigsscener i Redd menig Ryan når Joey galopperer gjennom et vanvittig slag.
Dette er elegant i all sin gru!
Episk feelgoodfilm
War Horse er vellaget, velspilt og velment.
Det blir i blant litt for mye kalkulert patos etter min smak.
Historiens episodiske struktur svekker dens emosjonelle slagkraft.
Men Steven Spielberg imponerer stort i flere sekvenser, og gjør dette til en storslått, episk feelgoodfilm av den gamle sorten.
Alle - inkludert medlemmer av Penny-klubben - vil ha to store timer på kino!
| 1
|
003912
|
Star Wars:Episode 1
- Den skjulte trussel 3D
3D-gjensyn med en film som har tapt seg.
Jeg skal være ærlig.
Da Star Wars:
Episode 1
- Den skjulte trussel hadde premiere i 1999, var jeg så begeistret for å se en ny Star Wars-film i det hele tatt, at jeg overså, eller ignorerte, filmens mange svakheter.
Men de er veldig tydelige nå i 2012.
Filmen er fremdeles imponerende som visuelt spetakkel.
Men historien er kjedelig, og heltene er blasse.
Relanseringen skyldes en 3D-konvertering, som er kompetent utført, men tilfører filmen lite.
Uengasjerende historie
Utgangspunktet for filmen er noe så trist som en blokade av en handelsrute.
Det er noe med en traktat som må undertegnes.
Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår bakteppet helt.
Det er litt grøtete og lite engasjerende.
Vi møter jediridderne Qui-Gonn Jinn (Liam Neeson) og hans lærling Obi-Wan Kenobi (Ewan McGregor) som redder dronning Amidala (Natalie Portman) fra Naboo når handelsføderasjonen invaderer planeten.
De suser innom Tatooine for å plukke med seg den unge Anakin Skywalker, svipper innom senatet på Coruscant, før de drar tilbake til Naboo for å sparke handelsføderasjonsræv.
Heftig lasersverdkamp
Filmen har to store høydepunkter.
Det første er ørkenracet på Tatooine, som fremdeles er en velredigert og fartsfylt sekvens med tøffe effekter, både når det gjelder det visuelle og ikke minst lyden.
Det andre høydepunktet er den heftige lasersverdkampen mellom Qui-Gonn Jinn, Obi-Wan Kenobi og Darth Maul (Ray Park), koreografert av Nick Gillard.
Stivt skuespill
Den har dessverre også mange lavpunkter, som Ewan McGregors stive skuespill.
Han har senere avslørt at han drakk mye under innspillingen.
Det gjorde sikkert ikke Jake Lloyd, men han ble tildelt en rolle han rett og slett var for ung til å takle.
Her burde George Lucas ha latt Anakin Skywalker være noen år eldre.
Det hadde også fjernet den suspekte aldersforskjellen mellom Anakin og prinsesse Amidala, som er borte når de blir elskere senere i Star Wars-serien.
Figuren som alle hatet i 1999, Jar Jar Binks (Ahmed Best), er jeg ikke lenger så irritert på.
Tiden har faktisk glattet ut de mørkeste følelsene.
Subtil 3D
Den store gulroten ved denne relanseringen er altså at filmen er konvertert til 3D.
Effekten er merkbar, men heldigvis subtil.
Skal man først gjøre det, er det greit å gjøre det slik.
Men mange bilder virker litt for glatte og duse, som om de var kraftig photoshoppet.
Jeg savner flere detaljer, skarpe kanter, teksturer, hudporer, etc.
Filmen er riktignok fra 1999, og den ble skutt på film, ikke digitalt, men det skulle ikke bety noe for billedkvaliteten.
Den er jevnt over god, men mangler altså skarphet og glød.
Burde overlatt regien
Star Wars:
Episode 1
- Den skjulte trussel 3D er en ganske underholdende film.
Men det slår meg, som det har gjort flere, at den kunne vært bedre om George Lucas hadde overlatt regi til en annen.
Det hadde lønnet seg om han hadde hatt noen å skrive manuset sammen med, også.
Alle Star Wars-filmene skal etter hvert ut på kino i 3D.
Det største ved det, er å kunne se filmene på et digert kinolerret igjen.
Det er der de hører hjemme.
Men det gir meg også en mulighet til å revurdere min mening om dem, som gir dårlig utslag for akkurat denne filmen.
| 0
|
003919
|
This Means War
For dum, for platt, for intetsigende.
Det tok tre minutter før jeg skjønte at This Means War stinker.
Den starter nemlig med en actionsekvens som er så klossete filmet at det er åpenbart at denne regissøren ikke helt vet hva han gjør.
Synderen er McG, mannen bak to Charlie’s Angels-filmer.
Men mens de filmene ble reddet av sjarmen til trekløveret Diaz/Barrymore/Liu, makter ikke Reese Witherspoon, Chris Pine og Tom Hardy å redde denne filmen fra nær makkverkstatus.
Dater samme dame
Agentene Tuck og FDR (Tom Hardy og Chris Pine) får feltforbud etter en mislykket operasjon.
Så begynner de og date samme dame, Lauren (Reese Witherspoon).
Da Tuck og FDR oppdager dette, blir de enige om å kjempe ærlig og redelig om hennes gunst, og la henne velge.
Men så begynner begge å bruke sine agenttriks for å vinne konkurransen.
For dum historie
Jeg skal ikke engang begynne å diskutere de moralske aspektene ved denne historien.
Dette er ment å være en forviklingskomedie, der hele poenget er at Witherspoon ikke vet om konkurransen rundt henne.
Men hele historien blir for dum, for platt, for intetsigende.
Både Pine, Hardy og Witherspoon prøver hardt å være morsomme, men har et slett manus å jobbe med, og en regissør som åpenbart er mer opptatt av å få filmen til å se pen ut enn å ha et reelt innhold.
Dødsens kjedelig action
Det verste med This Means War er at alle actionscener er pakket inn i tykk bobleplast.
De er tonet ned slik at de er helt ufarlige, blodfattige og dødsens kjedelige.
Slik nesten all action fra Hollywood er for tiden.
Det er så jeg lurer på hvorfor de gidder.
Jeg er sikker på at This Mean War hadde vært litt bedre om McG hadde turt, eller fått lov til, å ha action som bet skikkelig fra seg.
Skikkelig skuffa
Kanskje, bare kanskje kan This Means War til nød passere som søndagsunderholdning på Blu-ray, men det er ikke tale om at det er verdt dine 100 spenn å gå på kino for å se dette.
Jeg er skikkelig skuffa, for talentene som er involvert i denne produksjonen burde ha resultert i en langt bedre film.
| 0
|
003923
|
Nåde
Sterkt og vondt fra den norske polarnatten.
Filmfestivalen i Berlin, 2012:
Det er lett å glemme at Norge er et eksotisk land.
Resten av verden ser på oss oppe i nord med undrende øyne, og lurer på hvordan nær fem millioner mennesker lever så tett på naturens brutale kår.
Med nygjerrighet og respekt utforsker regissør Matthias Glasner Hammerfest og den nordnorske vinternatta i den tysknorske filmen Nåde.
I møtet med været, naturen og menneskene, blottlegger han noen av de vondeste følelsene mennesker kan ha – dette er en film som vil gå inn på deg, på både godt og vondt.
Nattens mørke
Det tyske ekteparet Maria (spilt av Birgit Minichmayer) og Niels (spilt av Jürgen Vogel) flytter med sin tenåringssønn til Hammerfest.
Far i familien skal jobbe på Snøhvit-anlegget i byen, mens mor tar seg en jobb på det lokale sykehjemmet.
Hun jobber for å gjøre livet til de som snart skal dø så behagelig som mulig.
I begynnelsen vender paret seg til den mørke polarnatten, men snart ser vi at den også setter sine spor.
En natt snus alt på hodet i det nordlyset blir til en fatal distraksjon for Maria.
Sorgen, angeren, sinnet, angsten og kjærligheten i filmen eksponerer ikke bare sårbarheten til figurene i filmen, men setter også seeren på prøve.
Glasner holder en stram hånd over fortellingen som sakte med sikkert utvikler seg til et sterkt drama med et nydelig samspill mellom den norske naturen og menneskene som bor der.
Maria og Nils skildres med samme forsiktige omtenksomhet, og selv i møte med ekstreme situasjoner føler jeg en nærhet til både tankene og følelseslivet til de to.
Marias tragiske uhell i filmens begynnelse fører paradoksalt nok paret nærmere hverandre og leger mange av sårene i det skrantende ekteskapet.
Her finnes også noen av filmens beste scener, skuespillet mellom de to treffer en streng hos alle som har vært i et forhold i oppbrudd.
Forsterkede følelser
I birollene stiller en rekke norske skuespillere opp; Ane Dahl Torp spiller en fabrikkollega til Niels og Maria Bock en sykehuskollega til Maria, mens Iren Reppen, Bjørn Sundqvist, Stig Henrik Hoff og Stig Frode Henriksen dukker opp i mindre roller.
Spesielt Bock og Hoff skiller seg ut – sistnevnte spiller sterkt en far som har mistet sin datter.
Linda (spilt av Dahl Torp) er malplassert, og bidrar til et par mindre heldige scener.
Filmens skildring av livet i Hammerfest brytes opp av korte musikalske innslag fra kirkekoret – hvor nær sagt alle rollefigurene er med.
Mari Boines musikk skaper en mystisk aura i filmen, som Glasner med beundring bruker for å forsterke de følelsene som formidles.
Spesielt sterk er en scene fra sykehjemmet, hvor Bocks figur Wenche holder en liten konsert for de innlagte pasientene.
På keyboard ved siden av henne står Stine, ei tynn og dødssyk jente, mens Bock selv synger ei vakker vise som sendte frysninger nedover ryggraden på undertegnede.
Vakkert filmet
Filmen starter i den mørke vinternatten, og lar oss følge menneskene i Hammerfest frem mot lysere dager.
Jakub Bejnarowicz' kameraarbeid er imponerende, bildene er vakre – selv i den mørkeste delen av natten.
Et par imponerende helikopterkjøringer over fjordene og fjellene rundt Hammerfest setter de menneskelige problemene i en interessant kontrast til omgivelsene.
Nåde er en sterk film om anger, kjærlighet og nettopp nåde.
Glasners stramme kontroll gjør filmen til en saktegående, men også vakker filmopplevelse.
Hans nysgjerrige blikk gir norske filmseere en utenforståendes inntrykk av vårt eksotiske land, og skuespillerne gir varme og liv til den følelsesladede fortellingen.
Filmen ble vist for første gang under Filmfestivalen i Berlin (også kjent som Berlinalen).
Den får norsk premiere 18. januar 2013.
| 1
|
003924
|
En kongelig affære
Storslått dansk kostymedrama imponerer.
Politisk drama, kongelige intriger, og inderlig, men forbudt kjærlighet, er ord som beskriver den danske filmen
En kongelig affære.
Dette er et historisk kostymedrama om det danske kongehuset, full av vakre bilder, fabelaktige kostymer og flott skuespill.
Den gale kongen
Vi befinner oss i Danmark på 1770-tallet, når ideologiene til opplysningstidens store tenkere er i ferd med å spre seg utover Europa.
Unge prinsesse Caroline Mathilde av England har giftet seg med sin fetter kong Christian VII av Danmark, og skal møte sin mann for første gang.
Hun har hørt at kongen er en opplyst mann, med sans for drama og poesi, og hun ser frem til et interessant liv ved det danske hoffet.
Når hun ankommer Danmark finner hun fort ut at virkeligheten er en ganske annen.
Kong Christian er en nervøs og ekstremt usikker ung mann, som rett og slett er splitter pine gal.
Caroline prøver så godt hun kan å passe inn ved det konservative danske hoffet.
Samtidig lever den alkoholiserte kongen et utsvevende liv og frekventerer stadig Københavns mange horehus.
Carolines redning ut av ensomheten blir kongens nye livlege, tyskeren Johann Friedrich Struensee.
Han er i all hemmelighet en mann av opplysningstiden med sans for Rousseau og Voltaire.
Som idealister med trang til å kjempe om frihet for folket trekkes dronningen og legen snart mot hverandre og et inderlig kjærlighetsforhold utvikler seg.
Samtidig blir Struensee kongens nærmeste rådgiver.
Ved å bruke kongen som frontfigur for sine egne ideer starter dronningen og Johan arbeidet med å snu Danmark om til et land der folkets rettigheter står sterkere.
Mer fra Filmfestivalen i Berlin:
Anmeldelse av Nåde
- Sterkt og vondt fra den norske polarnatten.
Overbevisende kjærlighet
Det er en spennende historie som fortelles i En kongelig affære, ikke bare fordi den er basert på historiske hendelser, men fordi jeg bryr meg om figurene.
Filmen skildrer den intense kjærligheten mellom Struensee og dronningen på gripende vis.
Det er ingen tvil om at Mads Mikkelsen og Alicia Vikander er filmens største stjerner i rollene som Johann Friedrich Struensee og dronning Caroline Mathilde.
Jeg tror på deres kjærlighet for hverandre og kjenner på deres fortvilelse over at de ikke kan være sammen.
Mikkel Følsgaard er ikke like sterk i sin rolle som Kong Christian.
Kongen er en morsom figur, som får meg til å le, men han kan også bli litt for fjollete til tider.
Dette river meg litt ut av filmopplevelsen og får meg til å lure på hvor nært Følsgaards skildring av kongen ligger mot sannheten.
Heldigvis har han også et større register å spille på og klarer å gjøre kongen til mer enn en artig figur vi kan le av.
Ved flere anledninger får vi et innblikk i at Christian er en svært plaget sjel, og Følsgaard spiller med en sårhet som overbeviser.
Vakkert og sterkt
En kongelig affære er en gjennomført film og appellerer til dem som har en sans for detaljer.
Alt fra kjoler, dresser, hår og smykker er tidsmessig riktig, og ikke minst vakre å se på.
Sammen med en fin fargepallett og flott lyssetting gjør dette
En kongelig affære til en fryd for øyet.
Spesielt i scenen der Johan Struensee og dronningen danser sammen for første gang kommer filmens flotte scenografi til sin rett.
Den storslagne ballsalen full av adelsmenn og kvinner som danser rundt i pompøse drakter og maskerademasker er fabelaktig å se på.
Strålende skuespill fra Mikkelsen og Vikander gjør samtidig dette til filmens beste scene.
Filmen skildrer her deres inderlighet for hverandre på mesterlig vis, når omgivelsene og menneskene rundt dem nærmest viskes ut fordi de to kun har øyne for hverandre.
Scenen minner meg om ballscenen fra Joe Wrights Pride & Predjudice, der Elizabeth og Mr. Darcy danser sammen.
I En kongelig affære er det imidlertid enda mer intenst og gripende.
Spiller på de rette strengene
Etter å ha sett
En Kongelig affære fikk jeg lyst til å ta et dypdykk i historien til det danske kongehuset.
For dette er en spennende historie, selv om den kanskje ikke overrasker meg veldig.
Jeg vet ikke hvor mange friheter filmskaperne har tatt seg når det gjelder historisk korrekthet, men det er heller ikke viktig.
Det er den store, men såre kjærlighetshistorien som står i sentrum for denne filmen.
Blandingen av godt skuespill og fantastisk scenografi gjør
En kongelig affære til en vakker film, som absolutt spiller på de rette strengene.
Filmen ble anmeldt da den hadde verdenspremiere under Filmfestivalen i Berlin (også kjent som Berlinalen).
| 1
|
003926
|
The Artist
Fargerikt retrogull i sort/hvitt!
The Artist hyller en svunnen tid da Hollywood var selve drømmefabrikken, der stjernene funklet sterkere enn noe annet sted.
Regissør Michel Hazanavicius pøser på med sjarmerende og søtladen nostalgi, og siden The Artist er laget som stumfilm, trenger ikke skuespillerne bry seg om å formidle følelser og stemninger med brysom dialog.
Svulstige fioliner og lett overdreven mimikk og kroppsspråk duger i massevis.
Trass i det noe uvante filmspråket, lykkes filmen overraskende godt med det den forsøker å gjøre.
Lydfilm slukker stumfilmstjerne
Fortellingen starter i 1927.
Stumfilmstjerna George Valentin (Jean Dujardin) hjelper Peppy Smith (Bérénice Bejo) i gang med sin Hollywood-karriere.
Når lydfilmen gjør sitt inntog, nekter George å innse at dette er fremtiden, noe som får katastrofale følger for hans egen karriere.
Plutselig er han glemt, mens Peppy er den nye stjerna i byen.
Men hun har ikke glemt sitt store idol.
Hengivent publikum
The Artist er nydelig i skildringen av det gamle Hollywood, og hvilken betydning den gryende filmindustrien hadde hos allmenheten.
Se bare på ansiktsuttrykkene til det hengivne publikummet i en tidlig scene.
De er som sugd inn i eventyret de ser utfolde seg på lerretet.
Dessuten får vi en god følelse av pionerarbeidet, den naive optimismen og den enorme utviklingen i filmindustrien, der stjerner kunne tennes og slukkes omtrent over natta.
Perfeksjonert stumfilmutseende
Historien i seg selv er ganske enkel.
Det handler om en mann som har alt, mister alt og hvordan han kommer seg tilbake igjen.
Men det er en fryd å oppleve Jean Dujardin i hovedrollen.
Hans George Valentin oser av klasse.
Den smale barten, det blendende smilet, det finkjemmede håret.
Denne fyren har perfeksjonert utseendet til en klassisk stumfilmstjerne.
Bérénice Bejo er også frisk, frekk og nydelig som Peppy Miller, jenta som forelsker seg i Valentin, og får karrieren i gang takket være ham.
De spiller svært godt innenfor sine rollers stramme rammer.
Understreker konteksten
Regissør Michel Hanazivicus har gjort en genistrek ved å filme historien som en stumfilm nesten hele veien.
Det er med på å understreke historiens kontekst, forsterke tidskoloritten, og gir ham muligheter til å leke med lyd i noen svært effektive scener.
Jeg skal ikke avsløre hvordan det gjøres, men dette er elementer som er like virkningsfulle som den røde kåpen i Steven Spielbergs Schindlers liste.
Romantiserende film
The Artist er absolutt en annerledes film.
Noen vil kanskje synes stumfilmaspektet virker fremmedgjørende, men jeg finner filmen svært lett å bli glad i.
Den romantiserer over en lav sko, og fraværet av dialog forenkler figurenes reaksjonsmønstre og utvikling gjennom historien, men jeg liker det jeg ser veldig godt.
| 1
|
003927
|
Ghost Rider 2 - Spirit of Vengeance
Nicolas Cage ligner en dårlig parodi på seg selv.
Nicolas Cage er kjent for sitt overdrevne skuespill.
Selv kaller han det "mega-acting".
I Ghost Rider 2 - Spirit of Vengeance tipper han fullstendig over.
Cage ligner en parodi på seg selv, med helt uhemmet bruk av grimaser.
Med den gale regiduoen Neveldine/Taylor bak kamera, er det faktisk en forståelig strategi, men dessverre er manuset så latterlig at Cages forsøk på "mega-acting" ender opp som en dårlig spøk.
Djevelens sønn
Ghost Rider er en figur fra Marvel-universet, skapt av Stan Lee.
Han har inngått en pakt med Djevelen, som gjør at han ved passende høve forvandles til et brennende skjelett på motorsykkel som utrydder ondskap.
Nå er en mor og sønn på flukt fra en gjeng skurker.
Gutten er nemlig Djevelens sønn, og nå vil faren ha ham tilbake.
Men en kirkeorden hyrer Ghost Rider til å forhindre det mot å få forbannelsen sin opphevet.
Usammenhengende vås
Som du hører, er historien rent piss.
Det er ingen i filmen som tar dette seriøst, hvilket heller ikke er meningen.
Men det er dårlig piss, skrevet etter innfallsmetoden.
Dette er usammenhengende vås og møl.
Humor hadde hjulpet, men morsomhetene i denne filmen er plumpe og forutsigbare.
Tøff action hadde hjulpet, men de er klippet sammen til å ligne et epileptisk anfall, og i 3D kan dette gi deg svimlende hodepine.
Bulldosere i en sandkasse
Selve Ghost Rider-effektene er ganske kule, men Neveldine/Taylor oppfører seg som bulldosere i en sandkasse.
De prøver å lage stor film med små midler, noe jeg kan berømme dem for, men det er smertelig åpenbart at ambisjonene er større enn evnene.
Handlingen er lagt til øst-Europa, der filmen også er innspilt, og det oser lav kvalitet og filming på lavt budsjett av dette.
Stygt skjær i sjøen
Marvel har hatt stålkontroll på filmatiseringene av sine figurer de siste årene, men Ghost Rider 2 – Spirit of Vengeance er et stygt skjær i sjøen.
Det er dessuten en spiker i karrierekista til Nicolas Cage, men jeg håper han reiser seg igjen – bare han ikke forsøker med Ghost Rider 3!
| 0
|
003930
|
The Devil Inside
Genuine grøss skjemmes av labert manus.
Jeg har sagt det før, og kan godt gjenta det:
Jeg er ingen religiøs mann.
Men jeg synes likevel det er fryktelig spennende å se filmer om eksorsisme.
Prester mot Satan er kult!
The Devil Inside har tendenser til djevelsk spill, og tilløp til genuine grøss, men dessverre blir alt hengende i lufta, takket være et labert manus, middels skuespill og et dokumentarisk filmgrep som ikke fungerer.
På romersk asyl
I 1989 dreper en kvinne tre mennesker under en eksorsisme i USA.
Mange år senere drar datteren Isabella (Fernanda Andrade) til Roma, der moren er innlagt på asyl.
Hun får hjelp av to unge prestestudenter (Simon Quarterman og Evan Helmuth) for å få svar på hvorfor moren i det hele tatt ble overført til Roma, og om hun virkelig er besatt av demoner.
Urolig kameraføring
The Devil Inside er laget på lavt budsjett, og er tydelig inspirert av den nylige suksessen til de tre Paranormal Activity-filmene.
Det som gjør denne litt annerledes, er at filmen er laget som en dokumentar, der Isabella følges av dokumentarfilmskaperen Michael (Ionut Grama).
Problemet med dette grepet er at Michael må være tidenes verste fotograf.
Han veiver kameraet rundt som en full turist under et jordskjelv.
Kunstig og tilgjort
Ingen filmskapere med noe respekt for seg selv ville behandlet kameraet på denne måten.
Derfor virker det så altfor kunstig og tilgjort til at jeg noen gang lar filmen dra meg inn i handlingen.
På ett tidspunkt ser vi også at en diskusjon i et auditorium filmes med håndholdt kamera fra to vinkler, uten at vi på noe tidspunkt introduseres for en kameramann nummer to.
Djevelske utrop
Det finnes noen gode scener i The Devil Inside, som gir litt frysninger på ryggen.
Spesielt er både Suzan Crowley og Bonnie Morgan gode som eksorsistpasienter.
Det er ingenting man ikke har sett før, i bedre filmer som Eksorsisten og The Exorcism of Emily Rose, men jeg skvetter innimellom av djevelske utrop, grimaser og kroppsbevegelser.
Dessverre er noen av de andre skuespillerprestasjonene mindre tillitvekkende, og spesielt svak er Fernanda Andrade i hovedrollen.
Det holder ikke å være pen, man må være troverdig, også.
Det er hun ikke.
Faller igjennom
The Devil Inside slutter brått.
Det er som om manusforfatterne gikk tom for printblekk, eller at regissør William Brent Bell ikke gadd mer.
Jeg ble sittende og tenke ”og så, da?”
Men det får vi ikke svar på, for det finnes kanskje ikke noe svar.
The Devil Inside er grei for lettskremte, men faller igjennom om man trenger mer.
Jeg trenger mer.
| 0
|
003931
|
Kompani Orheim
Kristoffer Joner gjør sin sterkeste rolle!
Kompani Orheim er ingen god alkoholreklame.
Den forteller om vyer, planer og ambisjoner for et godt familieliv som drukner i spriten.
Det vi presenteres for, er ruinene av det som kunne ha vært.
Filmen er sår og vond, men har også godhet og hjertevarme.
Regissør Arild Andresen forteller historien med innsikt og klokskap.
Og ikke minst, filmen byr på Kristoffer Joner i den sterkeste rollen han har prestert i løpet av en karriere som ikke akkurat har manko på gode prestasjoner.
Dette gjør Kompani Orheim til en film du må se!
Går opp i limingen
Historien er basert på Tore Renbergs roman, med manus skrevet av Arild Andresen og Lars Gudmestad.
Vi møter så vidt Jarle Klepp (Rolf Kristian Larsen) i det han mottar budskapet om farens død.
Så blir vi tatt med tilbake til Stavanger i 1985, da Jarle (Vebjørn Enger) het Orheim og bodde sammen med mamma (Cecilie Mosli) og pappa (Kristoffer Joner) i rekkehus.
Vi ser hvordan familien går opp i limingen på grunn av farens alkoholmisbruk, hvordan Jarle kanaliserer sin aggresjon gjennom politisk aktivisme sammen med kompisen Helge (Glenn André Viste Bøe), og hvordan det bygger seg opp til full konfrontasjon på hjemmebane.
Dypt tragisk figur
Det som gjør filmen så sår og vond, er at det er lett å se pappa Orheims oppriktige ønske om at familien skal ha det godt.
Han forsøker, men mislykkes gang på gang når flasketuten peker på ham.
Han har sine egne håp, drømmer og ønsker for familielivet, men har ikke en sjanse til å gjennomføre det.
Terje Orheim er en dypt tragisk figur som man føler både avsky og sympati for.
Joner spiller ham med hud og hår, ytterst troverdig, ekstremt følsomt.
Dette lukter det priser av!
Kjenner igjen Jarle
Vebjørn Enger er også imponerende god i den vanskelige rollen som den yngre Jarle.
Spranget fra Rolf Kristian Larsens eldre versjon er ikke stort.
Vi kjenner Jarle godt igjen gjennom både utseende, talemåter, fakter og særpreg.
Cecilie Mosli kompletterer trekløveret som den kuede moren som stadig forsøker å glatte over mannens alkoholmisbruk.
Hun virker ute av stand til å ta tak i problemet.
Vi aner at det kanskje ligger gammel kjærlighet i bunn, samtidig som hensynet til Jarle gjør at hun lenge godtar både verbal og fysisk mishandling.
Familiesamholdet er viktigst.
Til å grine av
For meg er Kompani Orheim også en tidsmaskin.
Jeg må jo bare elske en film som blåser Ultravox på lydsporet etter fem minutter.
Tidskoloritten er imponerende gjennomført.
Alle detaljer stemmer, uten at 80-tallet blir trykket inn i trynet på meg.
Dette forsterker innholdet i historien.
Dette er også Jarles tidsreise.
Den avsluttes med en epilog i nåtid, der Rolf Kristian Larsen fremfører en sterk monolog som går rett til hjerterota.
Og avslutningsbildet er til å grine av.
Ja, denne filmen er sår og vond, men samtidig fylt av tro, håp og kjærlighet.
| 1
|
003934
|
John Carter
Denne figuren er alle superhelters far!
John Carter er kanskje alle superhelters far.
Edgar Rice Borroughs skrev den første historien om ham allerede i 1912 (samme år som han skapte Tarzan), og tilla ham egenskaper som en lang rekke superhelter har kopiert siden.
Først nå, 100 år senere, får John Carter sin egen film.
Og det er ironisk å konstatere at han ligner alle sine etterkommere.
Filmen er et underholdende lappeteppe av alle mulige superheltreferanser, men er et flott actioneventyr det virkelig er verdt å få fortalt.
Lavere gravitasjon gir superkrefter
Sørstatssoldaten John Carter (Taylor Kitsch) blir på mystisk vis transportert til Mars, som viser seg å være befolket av både mennesker og andre merkelige vesener.
Carter oppdager at planeten, som de innfødte kaller Barsoom, har lavere gravitasjon.
Dette gir ham superkrefter, noe som kommer godt med når han snubler midt oppi en krig mellom byene Helium og Zodanga.
Carter skal vise seg å bli en viktig brikke i maktkampen sammen med Dejah Thoris (Lynn Collins), prinsesse av Helium.
Skalaen er enorm
Jeg har ikke lest John Carter-bøkene, men en tegneserieversjon av den første boka var en viktig del av barndommen min.
For meg virker det som om regissør Andrew Stanton (Oppdrag Nemo, Wall-E) virkelig har greid å fange inn følelsen av det store eventyret i filmen.
Dan Mindels foto har en fargeskala som får meg til å tenke på klassiske Technicolor-filmer.
Michael Giacchino har komponert episk eventyrmusikk, med temaer som vekker assosiasjoner til klassisk filmmusikk fra både Maurice Jarre og John Barry.
Skalaen er enorm, actionsekvensene er feiende flotte og figurene balanserer hårfint på grensa mellom å være kule og latterlige.
Det store eventyret
Taylor Kitsch har det riktige utseende som John Carter, og er troverdig som superhelt, men jeg skulle ønske han hadde litt mer sjarm.
Han er altså en sørstatssoldat, men mangler appellen til for eksempel Stephen Moyer som Bill Compton i True Blood.
Han duger likevel.
Lynn Collins imponerer som Dejah Thoris, og makter å bli en av de tøffeste og kuleste eventyrprinsessene på film siden Leia.
Ellers er rollene besatt av solide navn som Ciaran Hinds, Dominic West, James Purefoy, Mark Strong og Bryan Cranston.
De animerte figurene har stemmene til Willem Dafoe, Samantha Morton, Thomas Haden Church og Polly Walker.
Klart det blir bra med slike navn på rollelista!
Herlig kinosnadder
John Carter er filmet som de store eventyrfilmene fra gamle dager, bare med bedre effekter.
Dette er for all del ingen film å ta på blodig alvor.
Den må ikke gjennomanalyseres (jamfør forklaringa på hvordan alle plutselig snakker engelsk).
Men jeg synes dette er fantastisk herlig kinosnadder, vidunderlig eskapisme og er en tøff start på det jeg virkelig håper blir en serie John Carter-filmer.
Det finnes mange flere historier å filmatisere!
| 1
|
003936
|
Project X
Hyller ecstasy som partydop.
Er Project X egentlig en film?
Ikke i vanlig forstand.
De fleste filmer har figurer man kan bry seg om, og en slags historie der handlinger får konsekvenser.
Ikke i Project X.
Her handler det om å skildre en vill fest uten mål og mening.
Det er i tillegg uråd å forstå hvorfor filmen heter det den heter.
Den kunne likegodt hett Den elleville festen, eller noe annet døvt.
Project X kan høres ut som noe kult, men det er totalt misvisende.
(OPPDATERING:
Det blir meg fortalt at X er slang for ecstasy, slik at tittelen kan leses som Project Ecstasy.
Det gjør det mer forståelig, men det er egentlig fint at jeg ikke vet dette.)
Nabolaget invaderes
Det lille filmen har av historie dreier seg om Thomas (Thomas Mann), en ukul 17-åring som skal arrangere en liten hjemme-alene-fest.
Men den driftige kompisen Costa (Oliver Cooper) setter himmel og jord i bevegelse for å gjøre dette til tidenes fest, og plutselig innvaderes nabolaget av store horder av fulle, skrikende, dansende, hoppende ungdommer i brunst.
Så blir festen villere og villere til filmen bestemmer seg for å bli ferdig.
Blir stadig mindre sympatiske
Dette holder ikke.
Det er greit at man vil lage en vill festfilm, men man må ha en historie å fortelle.
Det lille som er av handling er dårlige greier.
Vi får setup etter setup som aldri får en skikkelig payoff.
Mange potensielle historietråder utforskes aldri.
Relasjonene mellom enkelte figurer blir latterlig svakt utnyttet.
Det er ingen å bry seg om her, og de vage figurene blir stadig mindre sympatiske etter hvert som filmen varer og varer.
Hyller ecstasy
Jenter, dette er ingen film for dere.
Her blir dere nemlig fremstilt som puppeobjekter, hvis eneste mål i livet er å kaste klærne når fulle gutter ber dere om det.
Så er det dette med handling og konsekvens, da.
Det er mulig jeg er litt gammeldags, men er det nødvendig å hylle ecstasy som vidunderlig partydop?
Når festdeltagerne snubler over et berg av piller, er dette middelet som virkelig får festen til å ta av, uten at det får synlige negative konsekvenser for dem.
E er kult!
Riktignok går festen skikkelig av skaftet, men selv ikke det virker å få særlig sannsynlige konsekvenser for de involverte.
De blir derimot helter med nyvunnet status på skolen.
Hav av kropp, alkohol og dop
Produsent Todd Phillips har gjort suksess med to Hangover-filmer og forsøker sammen med regissør Nima Nourizadeh å gå ett skritt lenger på rølpen med Project X.
Og de gjør i det minste én ting riktig.
Skildringen av en fest uten kontroll er god.
Det blir etter hvert et kokende, sydende hav av kropp, alkohol, dop, sex og musikk.
Men det er ikke spesielt morsomt å se en hel film om dette.
Da måtte historien og figurene vært bedre.
Og en dose hjertevarme hadde vært fint.
| 0
|
003937
|
Scoreturen
Denne filmen er en stinkende bæsj.
Har du noen sinne hørt en mer foruroligende filmtittel enn Scoreturen?
Jeg tviler.
Riktignok er dette forsøksvis en komedie, som ikke er ment å tas spesielt alvorlig, men Scoreturen signaliserer med all tydelighet hvilket kvalitetsnivå vi befinner oss på her.
Denne britiske filmen er en stinkende bæsj, noe den også viser oss et prakteksemplar av.
Tiss, promp og spy er også godt representert.
Humoren er på et ufattelig lavt nivå, og jeg skjønner ikke hvordan dette makkverket har funnet veien til norske kinoer.
Til Syden for å feire
På engelsk heter filmen The Inbetweeners Movie, og det kan komme godt med å vite at den har sitt utspring i en tv-serie som ble produsert mellom 2008 og 2010.
Kanskje hadde jeg likt filmen bedre om jeg hadde sett den, men det har jeg altså ikke.
Vi møter fire 18 år gamle kompiser, spilt av Simon Bird, James Buckley, Blake Harrison og Joe Thomas.
De er ferdige med videregående, og drar på sydentur for å feire.
Der konfronteres de med de aller verste sydenrølpepartyklisjeene, samtidig som de driver hjelpeløst med damer.
Det store spenningsmomentet i filmen handler om hvorvidt de får billetter til en partybåt, eller ikke.
Johoo, liksom.
Humørløs komikk
Når du selv er på sydentur og ser en gjeng fulle stygge engelskmenn, er det mennesker du kunne tenke deg å tilbringe en og en halv time med?
Det er det som skjer om du velger å se Scoreturen.
Figurene har sine sjarmerende trekk, men manuset skusler det bort i kjedelige påfunn, intetsigende problemstillinger og humørløs komikk.
Jeg finner ingen forsonende trekk ved denne filmen.
Ikke på noe tidspunkt tilbyr den noe det er verdt å bruke tid og penger på.
Faktisk, når jeg tenker meg om, så gidder jeg ikke bruke mer tid på å synse om Scoreturen.
Takk Gud for at jeg i det minste fikk betalt for å se dette!
| 0
|
003939
|
Contraband
Denne filmen glemmer du fort.
Er den islandske regissøren Baltasar Kormákur i ferd med å bli slukt av Hollywood?
Hans nye film, Contraband, er et helt greit actiondrama, men mangler noe som ligner særpreg.
Dette er en A4-film som føles å være laget etter en velbrukt oppskrift.
Kjente fjes som Mark Wahlberg, Giovanni Ribisi, Ben Foster og Kate Beckinsale i de største rollene, sørger for at kvaliteten aldri dropper under middels.
Men jeg føler samtidig at Kormákur har mye mer inne som filmskaper enn han har fått muligheten til å bevise her.
Smugler falske penger
Chris Farraday (Mark Wahlberg) har lagt smuglerkarrieren på hylla.
Men så pådrar svigerbroren seg smuglergjeld, og Chris må ty til gamle triks for å redde familien.
Han ber kameraten Sebastian (Ben Foster) passe på kona (Kate Beckinsale), mens han og svigerbroren tar hyre på et containerskip til Panama for å smugle med seg falske dollars tilbake.
Men operasjonen skal bli langt vanskeligere og farligere enn Chris hadde forutsett, både for ham selv og for familien hjemme i USA.
Begrenset rekkevidde
Den gamle forbryteren som tvinges til ett siste brekk har vi sett utallige ganger på film.
Og det er ingenting som skiller Wahlbergs figur ut fra mengden.
Chris Farraday er en helt ordinær figur, gestaltet av en skuespiller med begrenset rekkevidde, men med en viss karisma.
Wahlberg er selv en av produsentene, noe som kanskje forklarer at hovedfokuset hele tiden ligger på ham selv, mens andre virker nedprioriterte.
Selv figuren til en bedre skuespiller som Ben Foster blir kuttet ned til et minste felles multiplum.
Djevelske tilfeldigheter
Reisen til Panama og hva som skjer der nede er skildret med fin flyt og noen sekvenser med eksplosiv action.
Vi får følelsen av å være på en spennende tur med gutta, samtidig som utryggheten er til å ta og føle på.
Kormákur viser at han også behersker denne delen av filmspekteret.
Men han har ikke mulighet til å unngå følelsen av at dette er sett mange ganger før.
Originaliteten er lav.
Noen av plotelementene føles også noe anstrengte, da de er avhengige av både djevelske tilfeldigheter og himmelsk timing.
Fort sett, fort glemt
Contraband underholder nok til å være verdt en kikk, bare du ikke forventer deg all verden av kvalitet.
Dette er glatt action som er fort sett og fort glemt.
Og enn så lenge lager Baltasar Kormákur bedre filmer hjemme på Island enn i USA.
| 0
|
003940
|
Nobels testamente
Oppblåst TV-film som har forvillet seg inn på kino.
Liza Marklunds populære bøker om krimreporter Annika Bengtzon har blitt filmatisert før, men starter nå med ny giv og Malin Crépin i hovedrollen.
Danske Peter Flinth (Arn-filmene) har regissert en thriller som ser og høres svært pen ut.
Men særlig spennende er det dessverre ikke.
Det er vanskelig å tro på historien som brettes ut.
Og klimakset er skuffende.
Nobels testamente ligner på en oppblåst TV-film som har forvillet seg inn på kino.
Noe er råttent
Det starter med et mord på selveste Nobel-gallaen.
En prisvinner blir skadeskutt, mens et medlem av Nobel-komiteen dør.
Journalist Annika Bengtzon (Malin Crépin) er vitne, og får derfor politiforbud mot å skrive noe om saken.
Hun finner likevel et smutthull som lar henne gjøre research.
Den tyder på at noe er råttent i Nobelinstituttet.
Mangler troverdighet
Mysteriet er i utgangspunktet pirrende.
Filmens lukkede Nobelinstitutt fremstår som et hemmelig maktapparat, og det er besnærende med skumle hemmeligheter i et slikt høyverdig selskap.
Men selve udåden som blir begått er litt mindre besnærende.
Det er ikke troverdig når en leiemorder, som går for å være en av verdens beste, sprader rundt i gullkjole og gule kontaktlinser for å knerte sitt offer, og senere er bekymret over at vitner faktisk kan gi et signalement.
Det er ikke troverdig når en redaksjon overlater sin beste reporter til Kulturavdelingen når hun sitter på åpenbar unik informasjon som kunne kommet nyhetshundene til nytte.
Og jeg kjøper ikke helt den endelige løsningen på mysteriet.
Jeg forstår motivasjonen bak, men ikke den klossete utførelsen.
En drømmejournalist
Nobels testamente preges også av et samfunnsbilde som begynner å bli veldig oppbrukt, der gamle gubber tviholder på makt, mens de egentlig bare burde legge seg ned og dø, mens unge kvinner er den nye vinen.
Men Malin Crépin er fin som den nye Annika Bengtzon.
Hun viser mot, klokskap og indre styrke.
Altså en drømmejournalist.
Glimt fra privatlivet
Filmen forsøker å krydre historien med anekdoter fra avisredaksjonen, som kollegaen som forsøker å slutte å røyke, men dette tilfører filmen lite.
Vi ser også hvordan Bengtzon sliter på hjemmebane.
En verbal episode fra barnehagen viser hva hun er villig til å gjøre for sine barn, men får ingen videre konsekvenser.
Det er altså glimtvise innblikk i hennes private liv, men det er lite interessant satt opp i mot mysteriet hun forsøker å løse på jobben.
Filmen ville vært bedre med fullt fokus på det.
Gjennomsnittskrim
Nobels testamente er starten på en serie rett-på-DVD-filmer om Annika Bengtzon.
Denne innledende kinofilmen er middels god, og gir meg ikke storartet lyst til å se mer.
Dette er gjennomsnittskrim som er pen å se på, men et nummer for lite for kinosalen.
| 0
|
003941
|
Ildfjell
En rik filmopplevelse fra nytt talent!
En 35 år gammel islending har laget en varm, klok og nær film om alderdom.
Rúnar Rúnarssons Ildfjell forteller med imponerende tilbakeholdenhet en gripende historie om en gammel gretten gubbe som får livet snudd på hodet.
Historien fortelles med lange stille sekvenser, og kan sikkert være en tålmodighetsprøve for mennesker med behov for hyppig visuelt stimuli i kinosalen, men tar du deg tid, vil du bli belønnet med en rik filmopplevelse.
Kroken på døra
Det starter med at Hannes (Theodór Júlíusson) pensjonerer seg som skolevaktmester.
Han aner at dette er bokstavelig talt kroken på døra, og iverksetter et selvmordsforsøk, men trekker seg.
I stedet retter han sin frustrasjon mot kona Anna (Margrét Helga Jóhannsdóttir) med sure kommentarer og innbitt stillhet.
Så skjer det noe med Anna som forandrer alt, og Hannes må ta et oppgjør med seg selv og livet han velger å leve.
Skildres med klokskap
Det er nesten ikke til å tro at en forholdsvis ung mann som Rúnarsson er i så god stand til å sette seg inn i sinnelaget og tankegangen til en gammel mann.
Her skildres alderdom, dalende livskurve og gammel kjærlighet med stor klokskap og forståelse.
Særlig godt gjort er det å la kjærligheten som ekteparet faktisk føler for hverandre skinne igjennom den trykkede stemningen mellom dem i filmens første del.
Men Hannes forandrer seg i løpet av historien.
Mannen vi møter er ikke helt den samme som den vi forlater.
Fantastisk hovedrolle
Theodór Júlíusson er en fantastisk åpenbaring i hovedrollen.
Han er et nytt bekjentskap for meg, men denne 62-åringen presterer en fantastisk rolle med store emosjonelle svinginger maskert bak et furet, værbitt ansikt.
Vi ser hvordan han sliter mentalt, og forsøker å skjule det bak en vegg av frustrert sinne.
Men når ingen ser, opplever vi hvordan Hannes egentlig føler seg.
Det er først da han tør åpne seg.
Nytt stort talent
Rúnar Rúnarsson har allerede utmerket seg som kortfilmskaper, blant annet med en Oscar-nominasjon i 2004, og Ildfjell signaliserer at han er et nytt stort islandsk regitalent.
Historien er lokal, men innholdet er globalt.
Jeg synes dette er en svært solid, substansiell og bevegende film, med dyktig skildring av en gammel manns oppgjør med egen tilværelse.
| 1
|
003942
|
The Best Exotic Marigold Hotel
Prøver å være pensjonistkomedie med alvorlig klangbunn.
I ett kinolandskap der de fleste filmer retter seg mot et yngre publikum, er det prisverdig at det også lages filmer for de godt voksne.
The Best Exotic Marigold Hotel prøver å være lett og sjarmerende pensjonistkomedie med alvorlig klangbunn.
Men historien tåler ikke nærmere analyse.
Den behandler figurene sine dårlig.
De kastes inn i et surr som ligner en såpeserie.
Skikkelig gode skuespillere er nødt til å fremføre flau dialog i tydelig konstruerte situasjoner.
Regissør John Madden er langt unna Oscar-formen fra Shakespeare In Love.
Letter etter det gode liv
7 pensjonister har av forskjellige årsaker behov for å komme seg vekk fra England.
De drar til Jaipur i India og samles på The Best Exotic Marigold Hotel, hvor reklamen lover det gode liv.
De oppdager at hotellet ikke er helt som i reklamen, men gir det likevel en sjanse.
Møtet med en ny og annerledes kultur gir noen muligheten til å sette livene i perspektiv, noen oppdager ny kjærlighet, andre søker gamle flammer, og noen får nye sjanser, samtidig som hotellet står i fare for å bli kjøpt og stengt.
Erfarne skuespillere
Det er litt av et seniorlag med i filmen, blant andre Maggie Smith, Judi Dench, Tom Wilkinson og Bill Nighy, samt den yngre Slumdog Millionaire-stjerna Dev Patel.
Det står ikke på skuespillerprestasjonene, eller evnen til å fremføre stoffet foran kamera.
Det er stoffet det er noe i veien med.
Det er så mange figurer og skjebner som skal sys sammen til en helhet i løpet av to korte timer, at jeg mistenker mange av dem for å være kjappe lettversjoner av det de var i boka av Deborah Moggach.
Det beste, eller verste, eksempelet er at en av figurene beleilig nok DØR rett etter å ha fått oppfylt sitt store mål for reisen.
Jeg burde kanskje gråte, men tenker ”hvor suppete går det an å bli”?
Fargerikt miljø
Jeg vil fremheve filmens utseende.
Fotograf Ben Davis fanger inn indisk storbyliv med et vell av sanseinntrykk med folk og fe i alle farger.
Vi føler virkelig at vi er ute i ukjent miljø sammen med figurene.
Vi tar del i deres forvirring og famlende forsøk på å navigere seg i det nye samfunnet.
Så skulle jeg bare ønske at resultatet var mer interessant.
Burde vært serie
The Best Exotic Marigold Hotel er myntet på moderne pensjonister med stor reisetrang, ubegrenset frihet og tykke lommebøker.
Jeg kommer kanskje tilbake til denne filmen når jeg er 67.
Til så lenge er dette en kun middels interessant film, som kanskje burde være bygget ut til en serie for ha tid nok til å yte figurene rettferdighet.
| 0
|
003943
|
Lorax– Skogens vokter
Enkel animasjon med enkel moral.
Dr Seuss er USAs Torbjørn Egner.
Og filmene basert på bøkene hans er populære, kanskje fordi de forteller snille eventyr med enkel moral.
Lorax
– Skogens vokter er siste film ut, og her handler det om viktigheten av å ta vare på naturen, nærmere bestemt trærne.
Ingen kan krangle på at dette er velment, men fryktelig spennende filmatisk, er det definitivt ikke.
Her er enhver utvikling signalisert på forhånd, og ethvert spenningsmoment ettertrykkelig dratt ut i tid for å lage en hel film av dette.
Så lenge ungene liker det, har filmen kanskje gjort jobben sin, men dette ble for kjedelig for meg.
Hugger alle trærne
En gutt i en plastikkby vil finne et ekte tre for å imponere nabojenta.
Han tar seg ulovlig gjennom bymuren, og oppdager at naturen på utsida er lagt øde.
Alle trær er hogget.
Der ute møter han en ensom gammel mann med en historie å fortelle.
En gang var han ung og fremadstormende.
Men hans forretningsidé krevde hugging av trær.
Dermed ble han oppsøkt av Lorax, som kanskje høres ut som noe du får kjøpt på apoteket, men som er en bønnelignende figur med bart og skjegg som snakker for trærne.
Men hvorfor forsvant trærne likevel?
Og kan gutten sørge for at de kommer tilbake?
Rockes opp med gitar
Figurene i filmen er tradisjonelle og helt ufarlige.
Selv byens diktator er nerdesøt.
Den eneste med distinkt særpreg, Lorax, er nesten ikke med.
Hovedpersonen, med det snodige navnet Once-ler, er forsøkt rocket opp med gitar, men bare en av sangene hans holder mål.
Hovedfigurene omgis av koseversjoner av forskjellige dyr, og filmskaperne har stjålet grepet med tre syngende små skapninger fra Heldiggrisen Babe, bare at det her er fisker som gjør jobben, ikke mus.
Det er søtt så det holder, men ikke særlig spennende.
Mild satire
Plastikkbyen som gutten bor i kan sees på som et satirisk bilde på dagens moderne byer.
Vi fjerner oss stadig mer fra naturen og bader i plastikk og andre kunstige omgivelser.
Filmen harselerer også over reklamens makt, skruppelløse forretningsmenn og maktsyke diktatorer.
Men satiren er like mild som den er enkel.
Unødvendig 3D-effekt
Animasjonen i filmen er av det enkle slaget.
Noen flotte detaljer til tross, dette er ikke filmen for de store synsinntrykk.
Animasjonen er basert på de enkle linjene fra Dr. Seuss-bøkene, og det gir kanskje ikke spillerom for de helt store detaljene.
Filmen vises i 3D i mange kinosaler, og er som vanlig en unødvendig effekt med begrenset virkning.
Jo da, ting flyr ut av bildet med jevne mellomrom, men jeg kan ikke se hvordan dette gjør filmen bedre på noe vis.
En hul barnefilm
Kanskje bør man ha et forutgående bekjentskap med Lorax og Dr. Seuss for å ha full glede av denne filmen.
Det er nok mulig at amerikanere med gode minner om denne historien fra barndommen kanskje ser filmen med andre øyne.
Men for meg er Lorax
– Skogens vokter en hul barnefilm.
| 0
|
003945
|
Vi må snakke om Kevin
En film jeg vil huske ubehagelig lenge!
Tilda Swinton burde vært Oscar-nominert for sin sterke hovedrolle i Vi må snakke om Kevin.
Men filmen er trolig for mørk, for dyster, for forstyrrende.
Dette er et intenst portrett av et ekstremt mor/sønn-forhold.
Deler av filmen er stilisert vekk fra virkeligheten, men spenningsforholdet mellom hovedpersonene er høyst troverdig.
Regissør Lynne Ramsay har laget en film jeg vil huske ubehagelig lenge!
Fanget i morsrollen
Mor Eva og sønn Kevin kommer skjevt ut helt fra unnfangelsen.
Det er åpenbart at Eva aldri har ønsket seg barn, eller er klar for frihetsberøvelsen det innebærer å bli mor.
Filmen viser små tegn og glimt fra hennes tidligere liv som omreisende opplever, forfatter og kunstner.
Nå opplever hun seg som fanget, og snakker konsekvent om sin egen morsrolle i tredjeperson, som om hun nekter å innse at det er henne selv.
Kevin aner dette instinktivt, og stikker stadige kjepper i hjulene for Eva, kanskje for å tvinge henne til og tre inn i morsrollen hun vegrer seg mot.
Kalkulert djevelskap
Tre forskjellige skuespillere spiller Kevin fra barnestadiet til ungdom, Rock Duer, Jasper Newell og Ezra Miller.
Hver av dem gir oss et skremmende bilde av en djevelsk satanunge.
Er Kevins ondskap troverdig?
Nei, filmen overdriver, men det er samtidig veldig interessant å følge den kalkulerte djevelskapen han utfører psykisk mot sin mor, samtidig som han oppfører som gullunge mot sin godtroende og åndsfraværende far (John C. Reilly).
Alt han gjør har som formål å straffe moren, kanskje fordi hun har satt ham til verden?
Eva og Kevin er skremmende like på mange områder.
Begge er ukomfortable i hverandres selskap, kanskje fordi de minner hverandre om seg selv.
Klandrer seg selv
Gjennom det hele er Tilda Swinton et stort, vondt sår.
Eva hater seg selv som mor, som kvinne som menneske.
Det er klart for oss at hun ikke ønsker verken trøst eller tilgivelse for det som har skjedd når filmen starter.
Hva som skjer, avdekkes gradvis underveis.
Swinton maler et bilde av en dypt ulykkelig person som klandrer seg selv for all ulykke.
Hennes enorme, mørkebrune øyne signaliserer den mørke fortvilelsen, avmakten og motløsheten hun føler om en livssituasjon hun hater.
En vond reise
Vi må snakke om Kevin er slett ingen søndagsfilm.
Regissør Lynne Ramsay forteller historien med et filmspråk der fortid og nåtid smelter sammen, og der bildet du ser og lyden du hører godt kan tilhøre forskjellige tidslinjer.
Sammen med Seamus McGarveys suggerende foto og mørk musikk fra Radioheads Johnny Greenwood, blir dette en vond reise inn i mørket.
Dette er en film som klistrer seg fast i hjernebarken!
| 1
|
003946
|
Lille speil på veggen der
Dette eventyret trenger mer sjarme og god humor.
Lille speil på veggen der er Immortals-regissør Tarsem Singhs nyeste fargeklatt.
Filmen er et visuelt fyrverkeri, men med slett skuespill og lite troverdige figurer blir ikke dette det eventyret jeg hadde håpet på.
Dette er en barnefilm, ikke en eventyrfilm for voksne.
Det gode gamle eventyret
Lille speil på veggen der er basert på det velkjente eventyret om Snøhvit og følger stort sett den gamle historien, foruten om en liten vri.
Den onde dronningen, stemoren til Snow White, begynner å bli blakk etter at hun har utnyttet kongeriket på det groveste etter at kongen døde.
Pengekassa er i ferd med å gå tom, og for å opprettholde sine dyre vaner må hun finne seg en rik mann å gifte seg med.
Når en ung, kjekk og rik prins ankommer landet vet hun hva hun har å gjøre.
Dessverre forelsker prinsen seg i den unge og vakre Snow White, slik at dronningens planer står i fare.
Hun må rydde Snow av veien, og da går det som i eventyret.
Prinsessen sendes ut i skogen for å bli drept, men slipper unna og møter syv dverger som tar henne inn i varmen.
Nå er det opp til dem å styrte dronningen og få kongeriket på beina igjen.
I prosessen forelsker Snow seg i den samme prinsen dronninga vil gifte seg med.
Følelsesløs kjærlighetshistorie
Lilly Collins har hovedrollen som Snow White.
Hun bringer ikke noe særlig nytt til bordet med tanke på hvordan Snøhvit portretteres.
Hun er fortsatt en yndig, uselvisk og tvers igjennom god pike, som bare vil det beste for alle.
Det jeg ikke forstår er hvordan den snille og gode Snow kan forelske seg i Prins Alcott.
Prinsen, som spilles av Armie Hammer (The Social Network), er en ufordragelig fyr.
Han er hoven, overlegen, nedlatende og virker i tillegg litt dum.
Kjærlighetshistorien som utspiller seg mellom ham og Snow White er fullstendig strippet for kjemi.
Jeg tror ikke et øyeblikk på at de to turtelduene har følelser for hverandre.
Armie Hammer spiller særdeles dårlig, og jeg vred meg flere ganger i kinosetet i skam og flauhet på hans vegne.
Småvittig dronning
Julia Roberts spiller rollen som den jålete og smågale onde dronningen.
Roberts prøver å gjøre dronningen til den komiske figuren som hun skal være, og hun klarer det av og til.
Roberts leverer noen vittige replikker som fikk meg til å trekke på smilebåndet, men stort sett er humoren for simpel til at jeg synes det er morsomt.
Hvorfor Roberts insisterer på å levere replikkene med en slags vag etterligning av britisk er for meg uforståelig.
Det får henne til å virke mer tåpelig enn morsom.
Dette blir nok for enkelt for de voksne, men barna vil sikkert få glede av dronningens tåpeligheter.
Roberts minner meg litt om Cruella de Vil fra 101 Dalmatinere, bare mindre skummel og mindre morsom.
Jeg tror spesielt noen av scenene der dronningen prøver å få draget på prinsen vil underholde barna.
Herlige dverger
Lille speil på veggen der er heldigvis ikke fullstendig tappet for god humor og respektabelt skuespill.
De syv dvergene er et herlig lyspunkt i filmen.
De bringer den varmen, sjarmen og humoren filmen så sårt trenger.
I dette eventyret leter dvergene etter gull og edelstener i pengesekken til de rike, ikke i gruva.
Banditt-versjonen av de syv dvergene fungerer godt og bringer mye humor til filmen.
Jeg skulle gjerne sett mer av dvergene og mindre av prinsen i dette eventyret.
Kall meg gjerne bortskjemt, men jeg er blitt vant med barnefilmer som også er underholdende for voksne.
De syv dvergene gir oss noe av den humoren jeg forventer av en god familiefilm, men jeg synes vi får for lite av det i Lille speil på veggen der.
Eventyret ser falskt ut
Tarsem Singh har alltid en sterk visuell stil på sine filmer.
Lille speil på veggen der er intet unntak.
Kostymene, som er overdådige og fargerike, understreker at vi har ramlet inn i et eventyr.
Jeg synes det kan bli litt mye med de store kostymene, men jeg liker likevel den overdrevne stilen.
Singh har imidlertid en forkjærlighet for blåskjerm og digital animasjon som jeg ikke klarer å forsone meg med.
Omgivelsene ser til tider så falske og billige ut at det river meg rett ut av filmopplevelsen.
Filmen hadde hatt godt av flere fysiske sett.
Underholdende for barna
Som eventyrfantast er jeg alltid på jakt etter gode eventyrfilmer for voksne.
Jeg hadde håpet at Lille speil på veggen der skulle være en slik film, i likhet med Matthew Vaughns Stardust fra 2007.
Det er imidlertid ingen tvil om at Lille speil på veggen der er en ren barnefilm.
Dette er eventyr, action og humor mynta på de fra syv år og oppover.
De fleste tiåringer vil sikkert like denne filmen.
For voksne blir nok denne historien litt for enkel.
Lille speil på veggen der går også med på kino med norsk tale.
Jeg så filmen på originalspråket.
| 0
|
003947
|
Piratene!
En ramsalt røverhistorie med overskudd av fart og humor!
Det er noe med alle filmer fra Aardman Animation som jeg finner fantastisk sjarmerende.
Piratene! bygger på samme lest som vi har sett blitt brukt med suksess i Wallace & Gromit, Flukten fra hønsegården og Nedenom og hjem igjen.
Aardman Animation lager mye av omgivelsene i det digitale domenet, men figurene er fremdeles laget av leire og filmes i stop-motion, noe som gir dem en tekstur og håndfasthet som virker virkelig.
Regissør Peter Lord bruker dem til å fortelle en ramsalt røverhistorie med overskudd av fart og humor!
Vil bli Årets Kaptein
Vi møter Pirat-Kapteinen, han heter så, som drømmer om å vinne utmerkelsen "Årets Pirat".
Problemet er at verken han eller mannskapet er spesielt gode pirater.
Men så border de et skip med naturforsker og evolusjonsteoretiker Charles Darwin om bord.
Han oppdager at Pirat-Kapteinens papegøye Polly egentlig er en svært sjelden fugl, som kan vise seg å være så innbringende at tittelen som "Årets Pirat" kan være innenfor rekkevidde likevel.
Fargerik fantasiverden
Vi blir med inn i en frodig og fargerik fantasiverden med stor detaljrikdom og oppfinnsomhet, bygget på Gideon Defoes barnebøker.
Om Pirates of the Caribbean skulle vært laget i digital leireanimasjon, ville det sett omtrent slik ut.
Jeg fant meg selv i å studere miljøet rundt figurene, for her er det mye humor å finne bakt inn i omgivelsene, spesielt på skilt og plakater.
Figurene er også godt utformet, med distinkte særpreg, morsomme personligheter og de er dyktig dubbet til norsk.
Fornøyelig slapstickaction
Peter Lord og co har også gjort actionscenene til en fornøyelse.
Her lekes det mye med form og innhold, med relativt høy bruk av slapstickhumor.
Farten er høy i flere sekvenser, og gir meg ingen tid til kjedsomhet.
Dette er ikke filmen for refleksjon og ettertanke.
I hvert fall ikke når bakepulver blandes med eddik på særdeles fornøyelig vis!
3D som ikke suger
Eventyret tar stadig nye og ville vendinger.
Absurditeten er stor, men jeg ville ikke hatt det på noen annen måte.
Riktignok kan jeg kjenne igjen stilen fra Aardman Animations tidligere filmer, så direkte nyskapende kan ikke Piratene! kalles.
Peter Lord og co tar få sjanser.
Men når filmen deres til og med kan skilte med en 3D-effekt som ikke suger, kan jeg ikke annet enn å anbefale filmen til absolutt hele familien!
| 1
|
003951
|
The Grey
Allerede en av de store overlevelsesfilmene!
Det er nok å overdrive at jeg er en villmarkens mann.
Kanskje drømmer jeg om å være en?
Filmer der mennesket må kjempe mot nådeløs natur betar meg nemlig.
The Grey er et utmattende actiondrama der en gruppe menn må overkomme umulige odds etter en flystyrt i ødemarka.
Liam Neeson er filmens kraftfokus, og gjør en sterk prestasjon i en intens og mektig historie.
Ute etter blod
Et fly med oljearbeidere styrter i et øde fjellstrøk av Alaska.
Noen få overlever, blant andre Ottway (Liam Neeson), som er ansatt for å beskytte oljearbeiderne mot villdyr.
Han blir en naturlig leder når flyvraket omringes av en svært aggressiv ulveflokk.
De er ute etter blod, og mennene er uten våpen, snøstormen raser og de er langt fra sivilisasjonen.
Mer behøver jeg vel ikke avsløre?
Revet med av handlingen
Regissør Joe Carnahan suger meg inn i situasjonen.
Jeg er sammen med disse karene, jeg er nesten som en av dem.
Det er som om jeg føler kulda, smerten og frykten på kroppen.
Dette er selvsagt overdrevet, men jeg forsøker å beskrive hvor revet med jeg ble av handlingen.
Min helt er Liam Neeson, som filmen gir en alvorlig plattform fra starten av.
Det er sterkt å se overlevelsesinnstinktet vekkes hos en mann som egentlig har mistet livsgnisten.
Mange av de andre figurene starter som anonyme bekjentskaper, men filmen rekker gi nesten hver og en av dem en egen stemme og et særpreg, slik at jeg bryr meg om hvordan det går med dem.
Hører dem ule
Filmens fremstilling av ulver vil trolig ikke falle i god jord hos ulveforkjempere.
De er aggressive, blodtørstige monstre.
Men hva ellers skulle de være?
Filmen gir dem en grunn til adferden, og naturen er hva den er, verken god eller ond.
Jeg er ingen ulveekspert, men for meg fremstår de som skremmende troverdige, levendegjort i en miks av digitale og animatroniske effekter.
Vi ser dem ikke så ofte, men når de ikke er i bildet, hører vi dem ule rundt oss på et svært så effektivt lydspor.
LES OGSÅ:
Anmeldelsen av The Thing (2011)!
Stor overlevelsesfilm
The Grey seiler opp som en av de store overlevelsesfilmene fra villmarken.
Det smarte manuset, skrevet av Ian MacKenzie Jeffers og Joe Carnahan, gir honnør i dialogen til lignende filmer som Grizzly Man og Alive.
The Grey er som naturen selv, den er sparsom på unødvendigheter og utenomsnakk, den bare er.
Vill, vakker, nådeløs og skremmende.
Lytt til erfarne filmfolk, se denne filmen!
| 1
|
003954
|
Titanic
Kjærkomment gjensyn med storslagen film!
Det forplikter når en film bærer navnet Titanic.
Regissør James Cameron innfridde heldigvis i 1997, og ble belønnet med publikumsrekorder og 11 Oscar-priser.
Det er morsomt å konstatere at filmen hans holder mer enn mål 15 år senere.
Nå er den konvertert til 3D, og er fortsatt en episk historie med alle elementer til en storslagen filmopplevelse.
Dette er stor dramatikk og intens kjærlighet satt i en fantastisk ramme med et skikkelig historisk sus over seg.
Jeg elsket hvert sekund av dette gjensynet!
En forbudt romanse
Historien starter på et forskningsskip over stedet der Titanic sank i 1912.
100 år gamle Rose (Gloria Stuart) minnes sine opplevelser på skipets skjebnesvangre jomfrutur over Atlanterhavet og tar oss med tilbake.
Der er Rose (Kate Winslet) en ulykkelig overklassedame som nesten faller over bord, men blir reddet av Jack (Leonardo DiCaprio), en optimistisk livsnyter på tredje klasse.
Det oppstår en forbudt romanse, som blant andre Roses kommende ektemann Hockley (Billy Zane) vil gjøre alt for å stoppe.
Og det er bare begynnelsen av dramatikken.
Skipet som ikke kunne synke nærmer seg et isfjell i den kalde aprilnatten.
En mektig opplevelse
Jeg hadde nesten glemt hvor stort inntrykk filmen gjorde i 1997.
Det er bevegende å se ekte undervannsbilder av vraket på havets bunn.
Og det er en mektig opplevelse å se den svært så troverdige gjenskapningen av skipet.
Optimismen, ambisjonene og troen på fremtiden er som hamret inn i skroget, maskinene og det overdådige interiøret om bord.
Sjokket er desto større når konsekvensene av kollisjonen med isberget bokstavelig talt synker inn i persongalleriet.
Ungdommelig gnist og energi
Jeg hadde også nesten glemt hvor gode DiCaprio og Winslet er i denne filmen.
De er fremdeles solide skuespillere, men i Titanic har de en ungdommelig gnist og energi de ikke har like mye av lenger.
De er perfekte som filmens emosjonelle senter, og vi mister dem aldri, selv når den eksterne dramatikken når høydepunktet.
Lever et fullt liv
Jeg husker at noen kritiske røster satte spørsmålstegn ved filmens noe overfladiske kjærlighetshistorie, skildring av klasseforskjeller om bord og melodramatiske tendenser i skuespillet, men kunne filmen hatt større gjennomslagskraft?
Neppe.
James Cameron måtte nødvendigvis male med bred pensel med verdens mest kjente forlis som bakteppe.
Han skrev en svært effektiv historie, der det er plass til et stort antall figurer, med egne særpreg og dedikerte funksjoner.
Vi får følge flere store og små interne kamper.
Historiske fakta blandes kløktig inn i fiksjonen.
Filmen lever et fullt liv fra start til slutt!
Tidløse kvaliteter
Jeg lar meg fremdeles imponere av filmens utseende.
Alt fra kostymer og kulisser til dramatiske spesialeffekter kunne ikke blitt gjort stort bedre i dag, med unntak av noen litt for åpenbare digitale figurer på dekk i sekvensene der kamera flyr over skipet.
Nå kan du se alt i 3D, og jeg er glad for å kunne melde at konverteringen åpenbart er gjort møysommelig, og at dette sannsynligvis er en av de bedre 3D-opplevelsene jeg har hatt på kino.
Det var med på å gjøre gjensynet med Titanic særdeles kjærkomment.
3 timer og 7 minutter gikk unna på et blunk.
Denne fantastiske filmen har tidløse kvaliteter som vil gjøre at stadig nye generasjoner vil oppdage den
| 1
|
003955
|
Laksefiske i Jemen
Denne anmelder får ikke napp av denne filmen.
Det går nedover for Ewan McGregor.
Den friske unggutten fra Shallow Grave og Trainspotting på 1990-tallet spiller nå gammel fis i den kjedelige filmen Laksefiske i Jemen, regissert av svenske Lasse Hallström.
Dette er en mild og rund historie.
Jeg hater alt som er mildt og rundt!
Gi meg noe med tagger, krutt og sterk smak, ikke et intetsigende kjærlighetsdrama som dette.
En potensielt interessant historie utvikler seg aldri til og faktisk bli det.
For å leke med filmens tittel: jeg får ikke napp.
Sjeik med vill drøm
Fiskeforskeren Alfred (Ewan McGregor) blir kontaktet av finansrådgiveren Harriet (Emily Blunt).
Hun representerer en styrtrik arabisk sjeik som har en vill drøm, nemlig å anlegge en lakseelv i Jemen.
Alfred har ingen tro på prosjektet, men tvinges til å ta det når statsministerens kontor ser PR-verdien.
Han innleder et møysommelig samarbeid med Harriet, som kan tenkes å bære mange slags frukter på både profesjonelt og privat plan.
Koksgrå figurer
Selvsagt er ideen om laksefiske i Jemen helt spinnvill, men historien underspiller dette faktumet.
I stedet for å dyrke absurditeten i det, presenteres vi for en kjærlighetshistorie, der laksen kun blir et bakteppe.
Problemet er at jeg aldri bryr meg stort om disse figurene.
De blir for blasse, kjedelige og uinteressante.
Spesielt McGregors figur er så koksgrå at det virker uvirkelig at Harriet på noe tidspunkt skulle føle noe som helst for sin kollega.
Slapt manusarbeid
Det sys inn en uinteressant underhistorie om Harriets soldatkjæreste, som er savnet et sted i midt-Østen.
Dette er kun et nødvendig redskap for å drive historien fremover, og brukes som brekkstang for å gi den noe som ligner et klimaks.
Men dette er nytteløst.
Det virker nesten merkelig at det slappe manuset, basert på Paul Tordays roman, er skrevet av Simon Beaufoy, som skrev de langt bedre filmene Slumdog Millionaire og 127 timer.
Tom følelse
Laksefiske i Jemen er komplett middelmådig på nesten alt den gjør.
Jeg sitter igjen med en tom følelse og skjønner ikke helt hvorfor dette er funnet verdig en kinolansering.
Det beste jeg tar med meg fra filmen, er Amr Wakeds birolle som Sjeik Muhammed, der han vekker sterke assosiasjoner til en yngre Ben Kingsley.
Men han hadde fortjent en bedre film å gjøre det i.
| 0
|
003956
|
Casablanca - 70th Anniversary Edition
Utsøkt filmhistorie på utmerket Blu-ray!
Casablanca er rangert som historiens tredje beste film av det amerikanske filminstituttet, bare slått av Citizen Kane og Gudfaren.
Det sier litt om denne filmens posisjon.
Selv om jeg ikke rangerer den fullt SÅ høyt, ser jeg at vi har å gjøre med en udiskutabel klassiker med store kvaliteter, sterke øyeblikk, stram regi og flotte skuespillerprestasjoner.
Nå er filmen ute på Blu-ray i en restaurert 70-års jubileumsutgave, der det meste er gjort helt riktig.
Casablanca har kanskje aldri sett så bra ut som nå!
Gammel flamme
Andre verdenskrig raser.
Casablanca i Marokko er et knutepunkt for flyktninger som forsøker å komme seg til Amerika.
Mange av dem samles i Rick’s Cafe, drevet av den kalde og kyniske amerikaneren Rick Blaine (Humphrey Bogart).
Alt settes på hodet når hans gamle norske flamme Ilsa (Ingrid Bergman) kommer inn døra med mannen og motstandslederen Victor (Paul Henreid).
Sterke følelser vekkes, men vil Rick hjelpe Ilsa og Victor?
Kjente replikker
Bogart gjenskapte seg selv i rollen som Rick.
Han er en hard mann som er brent av kjærligheten og som nå utstråler beinhard kynisme.
Hans nådeløse avlevering av bitende replikker er storartet underholdning.
Ingrid Bergman er også vidunderlig som Ilsa.
Hennes blanke øyne forteller alt jeg trenger å vite om de motstridende følelsene hun sliter med.
Begge er utstyrt med noen av filmhistoriens mest kjente replikker, som stadig er med på å løfte filmopplevelsen.
Play it, Sam.
Here’s looking at you, kid. We’ll always have Paris!
Skyggefulle figurer
Jeg suges raskt inn i Casablancas atmosfære når kameraet beveger seg inn i Rick’s Café og finner Sam ved pianoet.
Gatene utenfor myldrer av mennesker, og jeg føler meg virkelig hensatt til en travel, fremmed by i nord-Afrika på 1940-tallet.
Alt er filmet hos Warner Brothers i Los Angeles, men mesterregissør Michael Curtiz skildrer miljøet effektivt.
Han sørger også for at en spennende historie fortelles med skyggefulle figurer, svikefulle omgivelser og farlige omstendigheter.
Disse kvalitetene gjør at filmen kan nytes gang på gang!
Sylskarpe detaljer
Casablanca har vært utgitt på Blu-ray en gang tidligere, men nå er den nøye restaurert med fantastisk resultat.
Jeg har bare sett slitte utgaver på TV og VHS tidligere, så det var nærmest en åpenbaring å se de sylskarpe detaljene og den store kontrasten i sort/hvitt-bildet.
Jeg ser teksturen i Bogarts hud, glansen i Bergmans hår og nydelig røyk i motlys.
Bildet er imponerende godt.
Kun i noen få scener aner jeg en dus uskarphet, men dette er sannsynligvis slik Casablanca ble filmet, og ikke et resultat av restaureringen.
Rikt ekstrastoff
70-års jubileumsutgaven inneholder også et rikt utvalg ekstrastoff.
Du får to gode kommentarspor med filmkritiker Roger Ebert og filmhistoriker Rudy Behlmer, og flere dokumentarer om filmen, Bogart, Warner Brothers og regissør Michael Curtiz.
Noe av dette har vært ute på DVD tidligere, og bærer preg av å være noen år gammelt, men innholdet er fremdeles interessant.
Jeg kunne ønsket meg en mer gjennomarbeidet superdokumentar om Casablanca, som går nærmere inn på historikken rundt innspillingen, med analyse av innholdet og filmens betydning.
Men jeg er likevel fornøyd med det som er med.
Den definitive versjonen
Casablanca fortjener selvsagt sin høye status i filmhistorien.
Det er godt å se at Warner har tatt så godt vare på den på Blu-ray.
Kanskje kommer det utgaver på senere formater med annet ekstrastoff, men selve filmen føler jeg i hvert fall vi nå har fått den definitive versjonen av.
OBS:
Femmeren på terningen gjelder først og fremst kvaliteten på Blu-rayen (bilde, lyd, ekstrastoff).
| 1
|
003957
|
The Awakening
Rett på Blu-ray og DVD til tross - dette er absolutt en god spøkelsefilm!
The Awakening er en spennende film om jakten på spøkelser og fortrengte minner.
Dette er en spøkelsefilm som til tider ligner mer på en krimfilm, men som likevel gir deg iskalde frysninger langt nedover ryggen.
Vi blir tatt med til et gammelt slott i England, og dette setter den perfekte stemningen!
Jeg så The Awakening under Kosmorama Trondheim internasjonale filmfestival.
Nå er filmen kommet direkte til Blu-ray og DVD, og dette er absolutt en film verdt å få med seg.
En perfekt tid for spøkelser
Vi befinner oss i England i 1921.
Landet er i sorg etter de forferdelige tapene etter første verdenskrig.
Hundre tusenvis av briter døde under krigen – dette var altså en perfekt tid for spøkelser.
Enten de er lureri eller ekte vare.
Florence Cathcart (Rebecca Hall) er en spøkelsesjeger og hjelper folk med å bli kvitt plagsomme gjengangere.
Hun har imidlertid aldri støtt på et ekte spøkelse, men avslører svindel og lureri gang etter gang.
Hun har aldri funnet bevis på at spøkelser eksisterer, og dermed tror hun heller ikke på dem.
Når Florence får et oppdrag om å utdrive et farlig spøkelse på en kostskole for gutter, er hun innstilt på å avsløre det hele som barnestreker.
På skolen møter hun en haug med engstelige gutter.
Den store skolebygningen er et gammelt slott, der ensomhet og redsel henger igjen i veggene.
Flere av guttene har sett et spøkelse av en annen gutt.
De er redde og håper Florence vil klare å bli kvitt gjengangeren.
Etter hvert begynner merkelige ting å skje, og Florence begynner å tvile på sin overbevisning om at gjenferd ikke eksisterer.
Kan det hende at spøkelser virkelig er ekte?
Uhyggelig stemning
The Awakening er spilt inn på Lyme Park og Manderston House i England.
De gamle britiske slottene er den perfekte settingen for en spøkelsefortelling.
Her er det mange skjulte rom, hemmelige kikkehull og mørke kriker og kroker.
Kostskolen er gigantisk, med store tilhørende områder, men den trykkede, nærmest klaustrofobiske stemningen i det gamle slottet er til å ta og føle på.
Det er ikke mange virkelig skumle scener i The Awakening, men hele filmen er gjennomsyret av en uhyggelig stemning som gjorde meg svett i håndflatene.
Rebecca Hall spiller svært godt som hardkokt spøkelsesjeger som må ha håndfaste bevis før hun tror på noe.
Det er imidlertid når det harde skallet slår sprekker at Hall er på sitt beste.
I løpet av filmen jakter nemlig ikke bare Florence på spøkelser, men på ro i sinnet etter å ha opplevd noe fælt i barndommen.
Samtidig som vi blir dratt dypere inn i det gamle huset, dras vi også lenger inn i Florence sitt sinn.
Fortrengte minner presser seg frem til overflaten og blander seg med nåtiden.
Overraskende og god
The Awakening er bygd opp som en krimfilm, der mysteriet ikke dreier seg om hvem morderen er, men om hvem som står bak spøkelset og om det i det hele tatt eksisterer.
Dette er en interessant tilnærming til skrekksjangeren som fungerer godt.
Jeg lar meg rive med av mysteriet mens jeg prøver å finne ut hvordan ting henger sammen.
Det klarer jeg ikke før det hele blir avslørt for meg.
Filmens tvist er overraskende og godt gjennomført.
Det var forfriskende å for en gang skyld ikke vite hva som skulle skje før det skjedde.
Uten å røpe for mye så kan jeg si at filmen har en åpen slutt, som får deg til å undre over hva du egentlig så.
Hvis du er ute etter en interessant spøkelsefilm, som er skummel uten å gi deg hjerteinfarkt, så er absolutt The Awakening verdt å få med seg.
| 1
|
003959
|
Ekstremt høyt & utrolig nært
Blir ikke grepet av denne 9/11-filmen.
Her kommer enda en 9/11-film.
Ekstremt høyt & utrolig nært har gode ting i seg.
Men regissør Stephen Daldry har konstruert et innfløkt lappeteppe av en historiefortelling.
Av og til briljerer han.
Men forsøker han for hardt å nå inn til publikums hjerterøtter?
Jeg blir i alle fall ikke grepet av filmen, slik det nok var meningen at jeg skulle bli.
Det er blant annet litt vanskelig å få grep rundt historiens unge hovedperson, selv om skuespiller Thomas Horn imponerer.
Leter etter spor
Oskar Schell (Thomas Horn) mister faren sin 9. september 2001, og føler seg distansert fra sin sørgende mor (Sandra Bullock).
I tilbakeblikk ser vi hvordan faren (Tom Hanks) ga sønnen stadige utfordringer for å utvikle hans sosiale egenskaper.
Oskar er nemlig en smart gutt men har kanskje Asbergers.
Nå er Oskar overbevist om at faren har lagt igjen et siste spor etter seg et eller annet sted i New York, og planlegger en ekspedisjon for å finne det.
Vanskelig å tro på
Regissør Stephen Daldry er ingen hvem-som-helst.
Han har imponert meg tidligere med filmer som Billy Elliott, The Hours og The Reader.
Men i Ekstremt høyt & utrolig nært er det litt for åpenbart at han forsøker å trykke på mine emosjonelle knapper.
Det er for opplagt at dette er ment å være en tåreperse.
Historien er vanskelig å tro på, jakten etter sporet fører egentlig ikke til noe, og det er flere elementer i filmen som er så fantastiske sammentreff at himling med øyne er påkrevet.
Blir litt for mye
Det er vågalt å la en hel film hvile på en ung gutts skuldre.
Thomas Horn gjør imidlertid en god jobb i hovedrollen.
Han spiller Oskar med god nerve og høy energi.
Problemet er at figuren hans kanskje blir litt for mye.
Oskar er nemlig ekstremt aktiv.
Og han utstyrer seg med en tamburin som han vandrer rundt med i New York for å holde nervene under kontroll.
Kan du tro på at to timer med tamburin i Dolby Surround er litt irriterende?
Best med Max Von Sydow
På sin vei møter han sin farmors leieboer, en stum gammel mann (Max Von Sydow), som blir med på letingen etter farens spor.
Samspillet mellom Thomas Horn og Von Sydow gir filmens beste sekvenser.
Sandra Bullock har lenge en perifer rolle, og når hun kommer inn, kjenner jeg at jeg skulle ønske en annen morsfigur i denne rollen.
Bullock er sympatisk, men kommer til denne filmen med bagasje det er vanskelig å kvitte seg med.
Bedre uten 9/11
Forfatter Jonathan Safran Foer har blitt filmatisert før med hell.
Liev Schreiber regisserte den flotte Everything Is Illuminated i 2005.
Men det er mulig at noe av Foers skrudde univers ikke var så enkelt og overføre til film denne gangen.
Kanskje passer det bedre i bokform.
Og dessuten tror jeg Ekstremt høyt & utrolig nært hadde vært en bedre historie uten noe så stort og monumentalt som 9/11 som bakteppe.
| 0
|
003960
|
Warrior
Ukas beste film går rett på Blu-ray/DVD!
En av årets beste filmer så langt har gått rett på Blu-ray og DVD i Norge.
Warrior av regissør Gavin O’Connor er noe så sjeldent som et sterkt familiedrama satt i en klassisk kampsportramme.
Skildringen av MMA, Mixed Martial Arts, gir filmen en besnærende gladiator-nerve, men det er et godt skrevet manus og flotte skuespillerprestasjoner som hever filmen mange hakk over det nivået vi er vant til at slike filmer ligger på.
Brødre blir splittet
Brødrene Tommy (Tom Hardy) og Brendan (Joel Edgerton) ble en gang trent i kampsport av sin far Paddy (Nick Nolte).
Men farens alkoholmisbruk rev familien i biter og splittet brødrene.
16 år senere kommer en bitter Tommy tilbake til faren for å ha hans hjelp til å vinne en ny MMA-turnering med stor premiepott.
Samtidig har Brendan økonomiske problemer og legger seg i trening.
Deres veier vil krysses og åpne gamle sår.
Berusende og bevegende
Warrior forsøker å bruke MMA-settingen akkurat slik Rocky brukte boksing og The Wrestler brukte fribryting.
Resultatet er en absolutt medrivende, berusende og bevegende film.
Det brukes generøst med tid til å sette historien, skildre hovedpersonene og tegne et bilde av hva det er som jager dem.
Vi får forståelse av hva som rev dem fra hverandre, uten at det fortelles i detaljer.
O’Connor gir oss hint, blikk og replikker som beskriver det vi trenger å vite om hva fortiden har påført dem av sjeleskader.
Dette er smart historiefortelling.
Direkte og hardtslående
Når filmens siste akt starter, selve MMA-turneringen, brukes den som en katarsis.
Alle motsetninger får sin forløsning, sitt klimaks.
Volden er virkelighetstro og brutal, men virker ikke spekulativ.
Jeg liker også hvordan brødrenes kampstil ligner deres egne personligheter.
Tommy er direkte og hardtslående, mens Brendan bruker kløkt og sluhet.
Presterer på topp
Både Tom Hardy, Joel Edgerton og Nick Nolte presterer på topp i Warrior.
Nolte ble til og med Oscar-nominert.
Warrior er en imponerende film, og det er rart den ikke fikk kinorelease i Norge.
Men nå er den altså ute på Blu-ray og DVD, og dette er såpass bra at jeg gjerne gir Warrior min varmeste anbefaling
| 1
|
003962
|
The Lady
Velment, men kjedelig om Aung San Suu Kyi.
Det er lenge siden jeg gledet meg til en Luc Besson-film.
Joda, barnefilmene om Arthur og minimoyene var underholdende nok, men det er lenge siden den franske regissøren bergtok meg med Det store blå, Nikita, Léon og Det femte element.
The Lady virket imidlertid annerledes enn de mange B-filmene han har skrevet og produsert de siste årene.
Dette er nemlig et portrett av den burmesiske opposisjonspolitikeren Aung San Suu Kyi.
Det er en vakker og velment film, men den er også, til tider, drepende kjedelig.
Blodig opprør
Filmen forteller om hvordan Aung San Suu Kyi forvandles fra en gift tobarnsmor i Oxford til politisk aktivist i hjemlandet.
Hun reiser dit i 1988 for å besøke sin syke mor, og havner midt i et blodig opprør.
Rangoons intellektuelle flokker til henne fordi de ser henne som den beste muligheten til å få innført demokrati i Burma.
Aung San Suu Kyi går nølende til oppgaven, og slites mellom kjærligheten til sin familie og lojaliteten til Burma.
For stor respekt?
Dette føles som en oppramsing av de viktigste begivenhetene i Suu Kyis liv, og selv om de er dramatiske nok, er det tilsynelatende ikke nok til å fylle en hel film.
Det kan virke som om Besson og manusforfatter Rebecca Frayn har så stor respekt for sitt subjekt, at de ikke har turt tilføre verken filmen eller figuren større dramatiske virkemidler.
Det skulle de kanskje gjort for å fortelle om noen som har tilbragt 15 av de siste 21 årene i husarrest.
Mangler forståelse
Michelle Yeoh har den rette fremtoningen og utseende.
Hun er troverdig som Suu Kyi.
Men hun makter ikke formidle hennes motiver.
I filmen kan det se ut som at hennes eneste kvalifikasjon for å bli Burmas frihetsgudinne er å være datter av sin far, en general som ble myrdet i 1947.
Hvorfor hun likevel tar på seg den digre oppgaven og er villig til å ofre så mye, får jeg ikke særlig stor forståelse for gjennom filmen.
David Thewlis er best som hennes britiske ektemann Michael Aris, og mye av filmen dreier seg om hvordan de forsøker å holde kontakten på tross av et diktatur som holder dem fra hverandre.
LES OGSÅ:
Anmeldelsen av Luc Besson-produserte Taken, From Paris With Love og Colombiana!
Klovnejunta
Den burmesiske militærjuntaen skildres som en gjeng klovner, med klare paralleller til hvordan Kim Jong-Il ble fremstilt i South Park-skapernes hysteriske Team America: World Police.
Jeg har ikke noe større behov for å se dem som hyggelige og reflekterte mennesker, og kanskje er bildet ikke langt unna sannheten, men de fremstår som en gjeng nisser som jeg ikke helt forstår hvordan har kommet til makten.
Laget for tidlig?
The Lady er laget med alle gode intensjoner, og Besson har gjort mye fint filmatisk, med flere av sine gamle samarbeidspartnere, som Thierry Arbogast bak kamera og Eric Serra som komponist av filmmusikken.
Men filmen kjeder meg.
Historien er for dårlig, til tross for all historisk dramatikk.
Og jeg undres på om Besson har laget filmen sin for tidlig.
Aung Sang Suu Kyi er ennå ikke ferdig med sitt livsverk.
Veien er lang mot endelig demokratisering av Burma, og det er først nå kampen for alvor kan begynne
| 0
|
003963
|
Hva om vi alle bodde sammen?
Denne filmen er en ”greatest hits” av sykdommer.
Denne franske filmen har et utgangspunkt som for så vidt virker spennende.
En gruppe pensjonister bestemmer seg for å flytte sammen i kollektiv.
Hvordan vil det fungere på deres gamle dager?
Dessverre utvikler historien seg til å bli en ”greatest hits” av sykdommer.
Slag, kreft og hjerteinfarkt.
Dessuten kaster man på et par kjærlighetsproblemer som ikke engasjerer.
Hva om vi alle bodde sammen? er småhyggelig, men ikke mer enn det.
Byr på utfordringer
Vi møter en vennegruppe bestående av to ektepar og en enkemann.
Et forslag om å flytte sammen blir først avfeid som tøv, men når flere av dem blir syke samtidig, bestemmer de seg for å gjøre det for å hjelpe hverandre.
De nye omstendighetene byr på hygge, men også utfordringer.
Spesielt når det viser seg at enkemannen Claude har hatt forhold til begge kvinnene i huset.
Prater om eldresex
Filmens skuespillere er flinke og sympatiske, med blant andre Jane Fonda og Geraldine Chaplin i fransktalende roller.
Tyske Daniel Brühl (Good Bye Berlin, Inglourious Basterds) er fin som leieboeren som studerer de gamles eksperiment.
Men filmen lar mange gode sjanser gå fra seg til å poengtere forskjeller og likheter mellom gammel og ung i nåtiden.
Det nærmeste vi kommer, er samtalen mellom Fonda og Brühls rollefigurer om eldresex.
Mangler et sentrum
Det blir litt mye når en etter en av rollefigurene rammes av ulike lidelser, enten det gjelder hode, hjerte eller sjalusi.
Filmen mangler kanskje et sentrum, en figur som kan være publikums representant i det hele.
Det kunne ha vært Daniel Brühl, men han blir for perifer i historien.
Gamlislidelser
Hva om vi alle bodde sammen? har sjarmerende øyeblikk.
Det kan gå an å hygge seg med filmen, men for meg ble den for ufarlig og tannløs.
Den velger å problematisere typiske gamlislidelser i stedet for å fortelle en god historie.
Men filmen har i det minste gitt meg en idé.
Et kollektiv for pensjonister høres faktisk mye bedre ut enn et gamlehjem
| 0
|
003964
|
The Avengers
Dette er litt av et superheltsirkus!
Jeg har følt forventningene til The Avengers vokse etter hvert som både Thor, Captain America og Iron Man-filmene satte en høy standard for morsom superheltaction.
Når de nå samles sammen med blant andre Hulken, Hawkeye og Black Widow i The Avengers, er resultatet en tilfredsstillende effektorgie med humoristisk snert.
Filmen skuffer ikke, men jeg synes likevel at heltene er ett hakk bedre hver for seg enn sammen.
Vil åpne portal
Thors hevngjerrige bror Loke (Tom Hiddleston) kommer til jorda for å stjele en energikilde som Tony Stark/Iron Man (Robert Downey Jr.) fant mens han lette etter Captain America (Chris Evans).
Nå bruker Loke denne kilden til å åpne en portal for å slippe slemme aliens ned på jorda.
Lederen av agentorganisasjonen S.H.I.E.L.D., Nick Fury (Samuel L. Jackson), samler en gruppe superhelter for å forhindre det.
Mange morsomme øyeblikk
Jeg liker hvordan figurene beholder sine distinkte særpreg fra de tidligere filmene.
Tony Stark/Iron
Man er fremdeles den rappkjefta ironikeren, Thor (Chris Hemsworth) den noe svulmende gudefiguren, Loke den tvilsomme stakkaren og Captain America den gammeldagse helten som nå strever med å holde seg oppdatert i den moderne tid.
Det oppstår mange morsomme øyeblikk når disse figurene krysser hverandres spor, ofte forårsaket av Tony Starks vittige poenger.
For mange figurer
En ting jeg var spent på, var hvordan manusforfatter og regissør Joss Whedon skulle greie å la alle disse plasskrevende superheltene få nok albuerom i en og samme film.
Jeg synes ikke han har kommet helt i mål.
Det blir litt for mange figurer å forholde seg til, og ikke alle historieelementene får nok tid til å utvikle seg skikkelig, for eksempel hvordan Bruce Banner (Mark Ruffalo) forholder seg til sitt alter ego Hulken.
Da måtte filmen vært omtrent dobbelt så lang, og den er allerede to timer og 20 minutter.
Når det er sagt, må jeg opplyse at spilletiden går rimelig kjapt unna.
Jeg rakk ikke kjede meg nevneverdig.
Spektakulært showdown
Jeg liker også den visuelle biten.
Vi blir med på en virtuos effektreise, der alle triks tas i bruk.
Det er tøft når Black Widow introduseres, når S.H.I.E.L.D.s flygende hangarskip angripes og når det går mot et spektakulært showdown på Manhattan.
Det er disse sekvensene som gjør filmen til en opplevelse.
Dette er virkelig et digitalt sirkus!
Til Tromsø neste gang?
The Avengers er nesten like god som sine forgjengere, og jeg er viss på at det kommer flere.
Blant annet hører jeg en Tromsø-referanse i filmen som får meg til å tro at vi kanskje skal dit ved en senere anledning?
Men først får vi nye filmer med Captain America, Thor og Iron Man, og jeg tror disse heltene fremdeles har det aller best når de får skinne alene.
| 1
|
003966
|
Tomboy
Sårt og rørende om guttejente.
Den franske filmen Tomboy handler om et barn i en kjønnsidentitetskrise, kanskje uten å være bevisst på det selv.
Denne historien fortelles med et godt øye for barns oppvekst, mekanismer i en ung vennegjeng, og med overraskende gode prestasjoner fra ferske skuespillere.
Regissør Céline Sciamma kan ha hatt utrolig flaks med rollebesetningen, men jeg velger å tro at hun er en svært dyktig regissør.
Det bærer også resten av filmen preg av!
Ser ut som gutt
Et barn flytter til nytt sted utenfor Paris med mor, far og lillesøster.
Laure (Zoé Héran) er jente, men ser ut som en gutt.
Når den nye venninnen Lisa (Jeanne Disson) og resten av vennegjengen automatisk antar at hun er gutt, sier Laure at hun heter Michaël og gjør sitt beste for å oppfylle kravene til å være gutt.
Men skolestart rykker stadig nærmere, og løgnen må på et eller annet tidspunkt avsløres.
Sårt og rørende
Jeg blir imponert over filmens tilnærming til historien og de unge skuespillerne.
Kameraet er en slags naiv tilskuer til det som utspiller seg.
Det er ikke spørrende, ikke dømmende, kun beskuende.
Jeg ser et barn som er forvirret i forhold til sin kjønnsidentitet, noe Laure/Michaël helt sikkert ikke vet hva er en gang.
Det er sårt og rørende å se henne takle utfordringene på et barns vis.
Naturlig og troverdig
Unge Zoé Héran gjør en oppsiktsvekkende god innsats i en krevende hovedrolle.
Jeg vet ikke om det skyldes instinkt eller instruksjon, men hun får hele figuren til å føles naturlig og troverdig.
Og, utrolig nok, matches hun av enda yngre Malonn Lévana som den 6 år gamle lillesøsteren Jeanne.
Hun er kanskje en overdrevent stor jentekontrast til den guttete storesøsteren, men det er regissørens valg.
Lévana spiller i flere scener som stiller krav til ferdigheter foran kamera som et lite barn vanligvis ikke har.
Blinde foreldre
De voksne i filmen er det eneste jeg setter spørsmålstegn ved.
De skildres som gode og kjærlige foreldre, som er opptatte av sine barns ve og vel, men er likevel helt blinde for Laures kjønnsforvirring.
Rett nok er både mor og far travelt opptatt med flytting, jobb og nært forestående fødsel av barn nummer tre, men jeg er ikke sikker på om det er helt troverdig at de ikke ser Laures utfordringer.
Hverdagslig dramatikk
Tomboy er en stille, liten film med en interessant historie som behandles med respekt.
Barn tas seriøst og formidles med ekthet.
Jeg liker også at filmen ikke tyr til unødvendige dramatiske virkemidler for å fortelle historien.
Det er nok av hverdagslig dramatikk i problemstillingene som Laure/Michaël møter
| 1
|
003969
|
Dark Shadows
Kjedelig vampyrkitsch fra Depp og Burton.
Johnny Depp og Tim Burtons siste samarbeid er en skuffelse.
Dark Shadows ser fantastisk ut, og har flere fine skuespillerprestasjoner.
Men handlingen er lite oppsiktsvekkende.
Det vekkes ingen sterke følelser i meg, filmen sklir forbi uten å gjøre nevneverdig inntrykk.
Den er ikke spesielt morsom, den er ikke spesielt skremmende, den er bare rett og slett litt kjedelig.
Og jeg er blitt vant til å kreve mye mer fra Depp og Burton.
Levende (død) begravd
Johnny Depp spiller rikingen Barnabas Collins, som i 1876 blir gjort til vampyr av en sjalu heks og levende (død) begravd i Collinsport på den amerikanske østkysten.
I 1972 blir han gravd opp av veiarbeidere, og returnerer til familiens gods, bare for å oppdage at både familien og godset har forfalt, mens heksa Angie (Eva Green) er byens boss.
Barnabas starter kampen med å gjenopprette familiens posisjon.
Kalkulert kitsch
Rent filmatisk er det lite å sette fingeren på.
Tim Burton gir oss drømmende visjoner som kan minne om billedbruken i Sleepy Hollow.
Filmens gods er en egen figur, med store haller, trapper og skjulte rom.
Persongalleriet er sterkt karikert, med detaljrike kostymer og tupeer.
Alt føles som kalkulert kitsch.
Gjenbruk av gamle triks
Johnny Depps fremstilling av Barnabas Collins virker som et amalgam av flere av hans kjente figurer.
Man kan spore både Jack Sparrow, Kemp fra The Rum Diary og Sweeney Todd i Barnabas.
Depp ser ut som en voksdukke gjennom hele filmen, akkurat som han gjorde som Willy Wonka og Mad Hatter.
Jeg liker fremdeles å se Depp på kino, men føler det er vel mye gjenbruk av gamle triks i Dark Shadows.
Da er det gøyere å se Michelle Pfeiffer igjen som Barnabas’ slektning Elizabeth Collins Stoddard, og Chloe Grace Moretz som hennes vampete datter Carolyn.
Ikke Burton på sitt beste
Handlingen i filmen virker merkelig blass.
Filmen er basert på en gammel tv-serie, og det kan være at Burton og hans manusforfattere Seth Grahame-Smith og John August har vært opptatte av å blidgjøre fansen ved å inkorporere så mye som mulig fra kilden?
Det virker å være mange elementer her som ikke er viktig for hovedhistorien.
Blant annet får vi en avsløring om en av de yngste figurene mot slutten av filmen som virker komplett umotivert.
Dark Shadows representerer ikke historieforteller Tim Burton på sitt beste
| 0
|
003973
|
Elsk meg igjen
Synk sakte men sikkert ned i klisjémyra.
Berre for å ta det aller først:
Elsk meg igjen opnar med ei Meatloaf-låt, og avsluttar med ei The Cure-låt.
Det burde jo på ein måte vere nok til å skremme vekk fleire, men filmens historie verkar jo interessant nok, så lat oss gi den ein sjanse.
Paige (Rachel McAdams) og Leo (Channing Tatum) er eit kunstnarpar, som lever lukkelege dagar som nygifte i storbyen Chicago.
Men etter ein nydeleg kinodate skjer det skrekkelege, dei hamnar i ei bilulukke.
Leo klarar seg bra – han brukar jo setebelte – men Paige endar i koma.
Då ho vaknar hugsar ho ikkje noko av livet sitt med Leo lenger.
Eitt nytt tilvære
Ikkje berre set dette hukommelsen til Paige tilbake til før Leo, det set den óg tilbake til tida før Paige bestemde seg for å bli kunstnar, då ho var republikaner-pappa (Sam Neill) sin gullunge på juss-studiet, og hadde litt fleire konservative bein i kroppen.
I sin nye tilstand kjenner ho seg ikkje vel i den verda ho og mannen har skapt rundt seg.
«Kva?
Gjorde eg det?» undrar ho, då ho får vite at ho stemte på Obama i presidentvalget.
Manglar emosjonell kopling
Elsk meg igjen vert dermed ei slags reise gjennom utviklinga Paige tek frå si nye tilværelse, til noko som forhåpentlegvis er eit liv saman med sin ektemann igjen.
I staden for å nytte mykje tid på å forklare oss forholdet mellom dei to før ulukka, vert me omtrent plassert direkte i hendinga.
På den eine sida er det er litt interessant å vere på omtrent same kunnskapsnivå som ho gjennom heile filmen, men på den andre sida er eg litt usikker på om det er eit godt valg, ettersom den emosjonelle koplinga til paret si historie ikkje vert sterk nok for meg.
Eg skjønar frustrasjonen i forholdet, men eg har ikkje grunnlag nok for å skjøne kjærleiken.
(Anmeldinga held fram under biletet)
Som så mange andre historier er óg denne «basert på ei verkeleg historie».
Men der originalboka fokuserte veldig på parets religiøse overbevisning som dreiv dei gjennom krisa, er Elsk meg igjen blotta for referansar til Gud og kristendommen.
Filmens originaltittel er The Vow – bryllaupsløftet – men det er eit ytterst sekulært bryllaup me tek del i.
Sekulært til den grad at opphavspersonane Kim og Krickitt Carpenter har gått ut og kritisert filmen for mangelen på referansar til trua deiras.
Ikkje redd for klisjear
Filmen er ikkje redd for å pense innpå klisjéar, og i store delar av filmen går dette bra.
Men idet svevande kameraføringar over bylandskapet vert stemmelagd med Tatums oppleste røyst om «augneblink som innverkar på liva våre» så vert eg litt var.
Når eg i tillegg får servert ei innflyttingsforespørsel stava med blåbær i ein pannekakelunsj, vår mann som står ute i dryppande regn for å forsterke si romantisk handling, og ja – ein vits om blomsten forglemmegei — så vert det litt for mykje.
I staden for å falle inn under forheksinga som regissør Michael Sucsy openbart prøver å legge meg under, vert eg distansert frå forholdet.
Den éine scena eg derimot lo oppriktig godt av, verkar faktisk så ekte og god samanlikna med alt anna at eg mistenkjer at den er ein improvisert blooper som vart teken med i den ferdige filmen:
Det klippet kan du sjå her (frå 00.50 og ut, diverre vert det kutta litt tidleg):
Dette er Dear John si skuld
Rachel McAdams har liv i denne rolla, ho klarar å halde seg overraska og forvirra gjennom heile filmen.
Ho har gjort denne typen roller før, og gjer dei fullstendig leveleg som Paige.
Eg føler derimot ikkje at eg er heilt av sporet når eg seier at Tatum har fått rolla meir for fysikken sin enn for sine vare skodespelarevner.
Eg klarer ikkje å kjøpe filmens forestilling om denne muskelbunten er i byens kunstmiljø.
Tatum passar betrakteleg betre i roller der han kan rope kjenslene sine, enn når han må forsøke å uttrykkje dei sart.
Uheldigvis tente filmen
Dear John såpass mykje pengar at Hollywood meinte det var lurt å caste han i endå ein slik film.
Ikkje overraskande er eg ueinig.
Eg likar leik med klisjéar som i Love Actually, eller til og med klisjéaktig plott som i Titanic, men dette vert til tider som ei oppramsing av enkeltscener frå gode romantiske drama.
Kanskje er eg berre kynisk og avstumpa, men avslutningsvis skal det meir til enn The Cure for at eg vert solgt.
Eit absolutt interessant premiss klarar ikkje å bekjempe eit merkeleg skodespelarvalg og det som til slutt vert ein slags best-of-hyllest Nicholas Sparks bok-adapsjonar som Dear John og The Notebook.
Dersom det er di greie, kos deg!
| 0
|
003975
|
Wide Blue Yonder- Begravelse til besvær
Stjernefylt, men kjedelig forviklingskomedie.
Fem år etter innspillingen, utallige konflikter senere og med store pengeproblemer.
Filmen Wide Blue Yonder har gått igjennom en av norsk filmhistories mest turbulente fødsler.
Store skuespillernavn og et interessant utgangspunkt for fortellingen redder den ikke fra et brutalt mageplask i Haugesunds havn.
På de syv blå
Sjømannen Skip har nettopp lagt inn årene og skal begraves.
Kompisen Wally (Brian Cox) lovte ham en begravelse til sjøs, men det har ikke bestyrerinnen på eldrehjemmet (Hege Schøyen) tenkt til å la passere.
Han skal i jorda, fortere enn svint.
Wally vikler seg inn i det ene og det andre, og tar med seg May (Lauren Bacall), George (James Fox) og Nina (Ingrid Bolsø Berdal) på et dristig oppdrag for å få sendt kisten med kompisen til bunns i Nordsjøen.
En forviklingskomedie med Hege Schøyen i en av rollene?
Det høres i utgangspunktet ikke så dumt ut.
En rekke norske humorlegender har også mindre roller i filmen, blant annet Elsa Lystad og Øyvind Blunch (Fredrikssons fabrikk, anyone?).
Hovedproblemet er ganske enkelt at Wide Blue Yonder er ikke morsom.
Regissør Robert Young har av en eller annen grunn valgt å la nesten all dialog i filmen være på engelsk.
Ifølge et intervju Filmpolitiets Birger Vestmo gjorde med filmens produsent under filmfestivalen i Haugesund høsten 2006 var årsaken at filmen skulle lages med et internasjonalt publikum i tankene.
(klikk for å høre intervjuet, først sendt i Filmpolitiet 25. august 2006 før innspillingen av filmen hadde startet)
Det er et ganske pussig valg ettersom filmen foregår i Haugesund, og det fjerner den komiske timingen de norske skuespillerne er kjent for.
Det er kanskje mye å be at legenden og divaen Lauren Bacall skal snakke norsk, men hennes rollefigur har – får vi vite – bodd i Norge i flere tiår.
Hun giftet seg tross alt med en norsk oljemann.
Ujevnt fortalt
Flere ganger måtte jeg spørre meg selv om hvorfor denne filmen er spilt inn i Norge, den ville mest sannsynlig fungert bedre i en liten landsby på en av de britiske øyene.
Historien inneholder mange logiske feil, og hopper av gårde i rykk og napp – både i tid og sted.
Det er ikke enkelt å vite hvilken dag det er, når begravelsen skal finne sted eller om det overhodet haster å få gravlagt Skip.
For å få begravd kompisen til sjøs må Wally finne 100 000 kroner, og bruker en god del av filmen oppspark på å finne en tredjedel av disse pengene.
Plutselig tar regissøren oss med til et gammelt bryggehus hvor en lang rekke skjeggete mannfolk spiller på krabbeløp (er dette vanlig blant sjømenn?).
Jakten på pengene ville vært en naturlig del av spenningskurven i hvilken som helst annen film, men i Wide Blue Yonder brukes det knapt 30 sekunder før de siste 70 000 kronene er på plass.
Flere av figurene i filmen mangler motivasjon, jeg forstår ikke hva som driver dem eller hvorfor de er en del av fortellinga.
Romansen mellom Nina (Berdal) og Ben (Kåre Conradi) fremstår også som ganske tilfeldig, men de to står for en av scenene jeg flirte av (jeg lo to ganger).
I en av de ”romantiske” scenene mellom de to, henger hun opp ned i en gymsal fylt av en barneskole – lik den kjente scenen mellom Tobey Maguire og Kirsten Dunst i Spiderman.
Konradi:
Så jeg ikke dette på film en gang?
Berdal:
Dette er bedre enn film, ikke sant?
Selv Lauren Bacalls klassiske og kraftige karisma redder ikke Wide Blue Yonder fra å være en tafatt og rotete filmkomedie.
Har du sett filmen?
Legg inn dine synspunkter i kommentarfeltet, som du finner under traileren.
| 0
|
003976
|
Men in Black 3
Agentene er fortsatt tøffe i sort.
En munnrapp afroamerikaner, en hvit kis kjipere enn norskeksamen, heftige sci fi-våpen, sprø gadgets, tørre vitser, artige actionsekvenser og MASSE romvesener?
De svartkledde herrene i Men in Black 3 serverer en heftig og underholdende film om tidsreiser og vennskap.
Fortid og fremtid
Selv etter 14 år som partnere er ikke Agent J (Will Smith) og Agent K (Tommy Lee Jones) blitt særlig godt kjent.
Sistnevnte snakker ikke, og førstnevnte har skjønt at han ikke skal spørre.
En dag forsvinner K i løse lufta.
J må ikke bare løse mysteriet og redde planeten (og menneskeheten) – alle årene med stillhet har en forklaring, en dramatisk forklaring.
Saken tar J til 60-tallet hvor han i ren Tilbake til fremtiden 2-stil må forsøke å rette på fortiden for å redde fremtiden.
Kulturkrasj
Forviklinger og misforståelser er morsomt, Will Smith får meg til å både le og gispe.
Problemene som oppstår når en velkledd afroamerikaner ramler inn i et samfunn som fortsatt bærer preg av forskjellsbehandling mellom hvite og svarte brukes smart.
Det er i dag lattervekkende å se hvordan Agent J reagerer når to rasistiske (hvite) politimenn stopper han i ”for fine klær og for fin bil”.
Skildringen av New York og den amerikanske østkysten i 1969 er godt gjennomført, men betyr lite for filmopplevelsen.
Det skjer så mye i løpet av filmens 1 timer og 45 minutter at du ikke har mye tid til å dvele.
En scene fra Andy Warhols berømte studio The Factory mesker seg i popkulturelle referanser og vitser før romvesenene skaper god action.
På tidsreisen møter Agent J også sin fremtidige partner.
Den unge Agent K spilles av Josh Brolin, som på sin måte spiller en helt annen type figur.
I motsetning til 2012-utgaven er Brolins agentfigur både morsom og snakkesalig.
Kontrasten mellom Brolin og Le Jones’ figurer er et flott grep som gir meg en nærmere forståelse av den kompliserte bakhistorien til Agent K.
God skurk
Sjefsskurken, Boris the Animal, spilles overraskende nok av Jemaine Clement (kjent fra The Flight of the Concords), han gjør en knallgod jobb også.
Overraskende er det fordi stemmen i filmen (resten av figuren er stort sett digitalt animert) er så langt unna den forsiktige fremtoningen han er kjent for.
Selv om det er mye ”eye-candy” i Men in Black 3 er det manuset og skuespillerne som leverer humoren.
Hele filmen viser at Men in Black 3 flyter på mange rike historier, med materiale nok til flere titalls filmer.
Ender tredje film i serien opp med å bli med publikumssuksess lik forgjengerne kan jeg garantere at det kommer flere filmer.
Og det håper jeg det gjør
| 1
|
003978
|
LOL
Mykje Facebook, mykje tomprat og mykje Miley Cyrus...
«LOL» er litt som kommersiell radio.
Skuleåret startar dårleg for high school-eleven Lola (Miley Cyrus) – populært kalla LOL – då ho vert dumpa av sin heite kjærast.
Men plutseleg – ut av det blå – visar det seg at Kyle (Douglas Booth), hennar beste venn, har eit veldig godt auge til ho.
Oh, the drama!
Og det vert ikkje betre av at mora hennar (Demi Moore) finn dagboka hennar, og det akkurat i tide til å potensielt avlyse skuleturen til Paris.
Åh, nei!
Og så chattar folk på Facebook.
Mykje.
Remake – med same regissør
LOL er ein remake av ein prisbelønt fransk ungdomsfilm med same namn frå 2008.
Denne har eg ikkje sett, men traileren avslører at vitsane og situasjonane ser ut til å vere mykje det same.
Det er like vel ein merkbar skilnad:
Eg lo fleire gongar av den fire år gamle traileren som eg gjorde av heile 2012-filmen.
Den andre store skilnaden: alle i den amerikanske versjonen er latterleg pene.
Det merkelegaste er at desse to filmane har same regissør – Lisa Azuelos.
Som ei parfymereklame
Heile filmen har fått eit slør av parfymereklame over seg, med veldig planlagt lyssetjing på ansiktstrekk som er så skarpe at ein kan skjere ost på det.
Det er tydelegvis meir enn språklege bileter som har blitt vekke i omsetjinga frå fransk.
Den opphavlege LOL kjennest ut som den har gått gjennom ein slags fabrikkprosess i amerikanske filmbransjen.
I staden for å caste dei snappy tenåringane med komisk timing som denne filmen openbart treng, har dei utelukkande gått for kjempevakre 20-åringar med karisma som ein uimpregnert treplanke.
Dette selgjer sikkert filmen hjå det dei reknar som å vere målgruppa, men det er ikkje nok til å selgje filmen som film.
...Og så må me ha Facebook og sånn
Sidan me trass alt er i 2012, er óg sosiale medier ein naturleg del av kvardagen til ungdommane, så ein del av dialogane foregår naturleg nok på Facebook.
Heilt greit, ein del av skodespelarferdigheitene vart faktisk sterkare når profilbiletet må gjere arbeidet for dei.
Filmens drivast fram av korte, nesten sketsje-aktige scener, som raskt og hemningslaust hoppar til neste situasjon – gjerne ispeidd litt musikk.
Rytma i filmen vert sterkt påverka av klippinga, og berre tidvis fungerar overgangane mellom fleire scener.
Men i all hovudsak vert både humoren og tristheita me pensar innom for raskt forbigått, og dermed får ingen av kjenslene rot i meg.
Dersom dette er fortsetjinga av remake-trenden som i den siste tida har ruska over Hollywood, så er det berre å gløyme meg.
Let me in, ja.
Girl with the dragon tattoo, ja.
LOL, nei.
| 0
|
003979
|
Prometheus
Sci-fi-hjerter kan fryde seg!
Dette er filmen jeg var redd for å se.
Alien fra 1979 er en film jeg har svært kjær.
Når regissør Ridley Scott nå vender tilbake til universet han skapte, kan han nå gamle høyder?
Ja og nei.
På sitt beste er Prometheus spennende science fiction med en mesterlig visuell fortellerstil.
Den sliter litt med smertefulle snarveier på manusfronten, og en altfor stor hang til å vise slektskapet til originalen.
Men Prometheus er absolutt godkjent, full som den er av smarte ideer, skrudde visjoner, åpenbare ambisjoner og store effekter!
Vår opprinnelse
Historien starter mot slutten av dette århundret, noen tiår før handlingen i Alien.
Arkeologen Elizabeth Shaw (Noomi Rapace) finner spor fra gamle sivilisasjoner som peker mot et bestemt punkt langt ut i verdensrommet.
Hun mener at svaret på menneskehetens opprinnelse kan finnes der, og blir med på en romekspedisjon finansiert av det store selskapet Weyland Corporation.
Men det de finner, er ikke helt hva de forventer.
Og noen på skipet Prometheus har sin egen agenda.
Fra idealist til kriger
Rollelista toppes av Noomi Rapace, som er filmens hjerte og sjel.
Hun er åpenbart Ridley Scotts nye Ripley, og innehar mange av de samme kvalitetene og egenskapene.
Hun starter som en idealist og utvikler seg til å bli en kriger.
Rapace gjør en sterk rolle, og støttes av blant andre Charlize Theron som skipets øverste leder og Idris Elba som kapteinen.
Den mest besnærende skikkelsen er likevel Michael Fassbender som androiden David.
I den første Alien var androidens identitet en overraskelse, mens her signaliseres den fra første stund.
Davids programmerte toleranse overfor mennesker gir noen bisarre utslag som gjør ham svært interessant.
Trekker forhastede konklusjoner
Litt pirk må man ha med når selveste Ridley Scott lager science fiction igjen.
Min største innvending mot filmen gjelder manuset.
Det er ikke alltid historien henger på greip.
Som når forskerne lander på en enorm planet og trekker sine konklusjoner etter en liten time på bakken.
Det er som å konkludere hele jordkloden etter en svipptur innom Hattfjelldal.
Et annet irritasjonsmoment er at Scott hele tiden skal smette inn Alien-detaljer i både bilde og dialog som helt sikkert er ment til å få fansen til å nikke gjenkjennende, men det tar meg ut av historien.
Hvorfor skal figurer i Prometheus oppføre seg likt, ha samme dialog og møte svært like problemstillinger som figurer i Alien?
Scott lurer til og med inn en liten referanse til Blade Runner.
Kan spinnes videre
Prometheus er likevel mer gleder enn sorger.
Den fryder et sci-fi-hjerte med herlige sekvenser med et fantastisk romskip, en farlig planet og et mysterium som kan spinnes videre.
Jeg hadde kanskje forventet en enda mer virtuos, intelligent og majestetisk film.
Det ligger et potensial i historien som ikke utnyttes fullt ut.
Prometheus er altså ingen Alien, men er likevel stilig science-fiction!
| 1
|
003980
|
Moonrise Kingdom
Ungdomskjærlighet på sitt mest sjarmerende.
Ingen andre regissører skaper filmfortellinger som Wes Anderson.
Han har en rik fantasi, som på eget vis kommer til liv i filmene hans.
Den første kjærligheten blir satt på prøve i hans Moonrise Kingdom.
En sjarmerende og søt film for deg som liker sjarmerende og søte ting.
Kjærlighet ved første blikk
12 år gammel.
En fantastisk og forferdelig tid.
Hovedpersonen Sam Shakusky (spilt av Jared Gilman) er speider, men uten venner i troppen.
Suzy Bishop (spilt av Kara Hayward) bruker kikkert, og hater familien sin.
En dag møtes de to menneskene, og uforklarlige følelser oppstår.
Rømming er eneste alternativ.
På noen øyer utenfor kysten til staten Rhode Island, som for øvrig minner sterkt om deler av norsk skjærgård, setter både vær, vind, speidere, politimenn og barnevernet i gang for å finne dem.
Andersons grep om filmmediet er fascinerende, han ønsker ikke å skape virkelighetsnære skildringer av ekte mennesker.
Moonrise Kingdom viser, i likhet med hans øvrige filmografi, at han ser på verdenen med barneøyne, rettere sagt ser han på verdenen rundt seg farget av barndomsminner.
En magisk verden
Filmbildet er fylt til randen med detaljer, og det kan virke som at absolutt alt – fra den minste kaffekopp til en campingvogns utseende – forteller en egen historie.
Ordinære ting blir ekstraordinært viktig for å forklare hvorfor figurene handler slik de gjør, slik Suzy bruker sin kikkert – det er hennes superkraft.
På samme måte fremheves merkelige og sjarmerende egenskaper ved menneskene Sam møter på sin vei.
Anderson bryter gjerne uskrevne filmregler, ved å la en meteorolog (som også fungerer som en forteller) snakke rett til kameraet.
I en annen scene lukker Bill Murrays figur, Suzys far, en lem i bordet som kameramannen nettopp har brukt for å bevege seg uhindret igjennom rommet.
Denne leken med filmmediet viser seg også i klippingen, et grep som lett kan kjennes igjen fra Andersons andre filmer.
I stedet for å klippe mellom personene i en scene, kan han like gjerne velge å la kameraet bevege seg i en lang og komplisert sekvens hvor klippene erstattes med raske snubevegelser eller glidende kjøringer.
Visuelt ser det nydelig ut, og tilfører filmen en egenart og gir et blikk inn i livene som leves utenfor filmbildets fire kanter.
Disse tekniske detaljene er kanskje ikke så viktige for alle som går på kino for å se denne filmen, men er kjennetegn i nesten alle av Andersons nyere filmer.
Min påstand er at han er en av USAs mest egenartede filmskapere.
Mer drama på Willis, takk
Bruce Willis i rollen som øyas politimann er fabelaktig, hvorfor han fortsetter å pumpe ut middelmådige actionfilmer forstår jeg ikke.
Selv har han sagt at han vanligvis ikke øver på rollene sine, men at han måtte det i Moonrise Kingdom.
Det vises.
Han er troverdig som trist og ensom mann i 50-årene, hvor kjærligheten har løpt fra ham.
Anderson-favoritten Bill Murray gjør lite ut av seg i rollen som Walt Bishop, men spiller også i denne filmen en figur med eksistensielle problemer.
Sammen med hovedrolleinnehaver Gilman og Hayward, er det Edward Norton i rollen som speiderlederen Randy Ward som imponerer mest.
Han er stereotypen på den gammeldagse speiderlederen, men klarer samtidig å vise den sårbare siden av en ensom mann i 30-årene – slik Willis skildrer en ensom mann i 50-årene.
12 år igjen
Filmen handler altså om kjærlighet, og manuset (av Anderson og Coppola-sønnen Roman) er skrevet med øynene til de to 12 år gamle hovedpersonene.
Den uskyldige naiviteten i filmen, i situasjonene, gjør ikke dette til en dyptpløyende eksistensiell opplevelse.
Kanskje vel mye å forvente fra hodene til 12-åringer.
Det jeg sitter igjen med er en varm følelse - som jeg kjenner fra Andersons andre filmer – av å ha opplevd barndommens frie fantasi og lek igjen.
Forresten, det er en ting til filmen minnet meg på:
Stol alltid på kjærligheten, alltid.
| 1
|
003982
|
Woody Allen: A Documentary
Lite nytt om spennende filmskaper.
En interessant mann, det er han.
Allan Koenigsberg, bedre kjent under artistnavnet Woody Allen.
Siden debuten som manusforfatter på farsen What’s new pussycat? fra 1965 har hans filmer underholdt, engasjert, provosert og overrasket.
Woody Allen: A Documentary skildrer kronologisk Allens liv, illustrert med eksempler fra hans filmer.
Resultatet er en unødvendig dokumentar om en levende filmlegende som fortsatt mange filmer igjen å lage.
Formet av filmen
Dokumentaren forsøker å vise hvordan Allens liv formet – og ble formet av – filmene han skapte.
I starten var det komediene som dominerte, sterkt påvirket av hans fortellertalent og skarpe vitser.
Etter hvert som han ble eldre, ble også temaene mer modne.
Inspirasjon fra både familieliv og skolehverdag har blitt til konkrete scener i filmer som Annie Hall fra 1977.
Oppturene og nedturene, filmatisk sett, har dermed vært uforutsigbare.
Denne dokumentaren er det motsatte, den er forutsigbar til det kjedsommelige.
TV-dokumentar
I kinosalen slo det meg at denne to timer lange skildringen av filmskaperen ville vært bedre egnet som en TV-dokumentar i to deler på NRK2.
Det viser seg at dette faktisk er tilfellet.
Den amerikanske kringkasteren PBS (Public Broadcasting Service) laget denne dokumentaren, i to deler, som episoder i sitt anerkjente program American Masters.
Intervjuer med en lang rekke stjerner, blant annet – trekk pusten – Antonio Banderas, Josh Brolin, Penélope Cruz, John Cusack, Larry David, Seth Green, Mariel Hemingway, Scarlett Johansson, Julie Kavner, Diane Keaton, Martin Landau, Louise Lasser, Sean Penn, Tony Roberts, Chris Rock, Mira Sorvino, Naomi Watts, Dianne Wiest, og Owen Wilson, maler et interessant – men kjent bilde av regissøren.
Det er ingen overraskende avsløringer eller dramatiske vendinger, den er fylt med allerede kjente betraktninger om regissørens liv og virke.
Alle intervjuene er gjort en og en, hvor alle på ytterst tradisjonelt vis prater til den usynlige intervjueren ved.
Bortsett fra intervjuet med Allen selv, og når dokumentaren tar oss med til viktige steder i hans liv.
Den mest interessante scenen i hele dokumentaren, som fortalte meg mer om regissøren enn alle skuespillerne som er intervjuet, er når vi får bli med – en kort stund – inn i klipperommet.
I det rulleteksten begynner slår det meg hvor ufullendt fortellingen i dokumentaren er, mannen er jo fortsatt i live.
For alt vi vet har han sine beste filmer foran seg.
Opptakene fra Woody Allen: A Documentary burde blitt lagret, slik at når regissøren møter sin største frykt – døden – kan vi se tilbake på en fullendt fortelling om en av de mest interessante filmskaperne i vår tid.
Hvilken Allen-film er din favoritt?
Legg inn din mening i kommentarfeltet, under traileren til filmen.
| 0
|
003984
|
Weekend
Mine følelser koker for disse figurene!
I rekken av filmer om forelskelse, virker britiske Weekend å være en av de mer realistiske, og er fullpakket av emosjonell slagkraft i stille sekvenser.
Jeg stilte meg spørsmålet ved filmens start om hvorfor jeg egentlig skulle bry meg om disse figurene, men 90 minutter senere sto mine følelser i kok.
Denne filmen kryper tett inntil, og beveger stadig mer.
Starter som one-night-stand
Russell (Tom Cullen) er ukomfortabel med sin homofile legning, og er åpen om den kun for sine nærmeste.
Så møter han Glen (Chris New), tilsynelatende hans rake motsetning.
Det starter som en one-night-stand, men i løpet av helgen har de samtaler og opplevelser som trekker dem stadig nærmere hverandre, og som kan forandre begges syn på kjærlighet og åpenhet.
Dype samtaler
Jeg liker måten disse to karene tilnærmer seg hverandre på.
Russell er på jakt etter ekte kjærlighet, mens Glen påstår han klarer seg godt uten.
Etter den innledende nølingen morgenen etter, vekkes anelsen av at de kanskje kan bety mer for hverandre enn en natt med sex.
Og de kaster seg ut i dype samtaler om noen av livets store spørsmål.
Ut av skallet
Hovedrollene er sterkt spilt.
Tom Cullen fremstiller Russell som en rolig og trygg person utad, men føler stor usikkerhet innad.
Han er ikke komfortabel med hvem han er og hva han vil ha.
Chris New spiller Glen som den selvsikre og konfronterende superhomsen, som kanskje ikke er fullt så tøff når han trer ut av skallet.
Det oppstår noen fine øyeblikk når Russell og Glen krysser hverandre.
Kan bety mye for mange
Dette kan på mange måter oppleves som homovarianten av Richard Linklaters Før soloppgang.
Også Weekend handler om to mennesker som har et kort tidsrom på seg til å bety mye for hverandre.
Denne filmen vil også kunne bety mye for mange, for det er nært og inderlig, det vi får fortalt her.
Regissør, klipper og manusforfatter Andrew Haigh pakker ikke historien inn i unødvendigheter, men forteller sobert om hvor fantastisk vanskelig det kan være å la kjærligheten slippe til.
| 1
|
003986
|
Journey 2 – den mystiske øya
Vitskapeleg eventyr – utan vitskapeleg belegg.
Bøkene til Jules Verne har inspirert mange eventyr opp gjennom tida, og for ei spesiell gruppe mennesker – The Vernians – betyr det litt meir.
Dei er nemleg meir enn andre overbevist om at Jules Verne sine historier er høgst reelle.
Familien Anderson i Journey 2 – den mystiske øya er ein slik familie.
Borte er Brendan Fraser frå den første filmen, i staden har Dwayne «The Roc.. nei stemmer det, han heiter ikkje det lenger» Johnson teke over som eks-marine-stefar Hank for 17 år gamle Sean Anderson (Josh Hutcherson).
Denne gongen er han på jakt etter Den mystiske øya frå Vernes bøker.
For å tekkast det han antek er gutens fantasiar (veit han ikkje om hendingane i den første filmen?) vert han med til Palau i Stillehavet for å vise han at det ikkje er noko hemmeleg øy i det området.
Óg – overrasking! – sjølvsagt er det ei øy der.
Og – overrasking! – den er i ferd med å synke!
Fargefull verd, farefull ferd
Regissør Brad Peytons førre film var Som hund og katt: Kittys hevn, og filmen kan på mange måtar minne om den.
Ei barnleg, fargefull verd utan særleg djupn, med til dels artig kamerabruk i actionsekvensar.
Ein del av actionscenene fungerar også her ganske godt, især ei scene der gigantiske fuglar jaktar på våre heltar som sit på ryggen til gigantiske bier.
Det er tydeleg at dette er den mest gjennomarbeida delen av filmen.
Verda rundt dei er óg vakker, og har nok henta mykje inspirasjon frå Vernes bøker og illustrasjonar.
Noko av den lokale faunaen er litt mekanisk i rørslene, men den har i det minste fine fargar!
Då er det berre synd at resten av filmen rett og slett ikkje held mål.
Openbart ein barnefilm
Manuset er fullt av éindimensjonelle pappfigurar.
Me heier på vår helt Sean, som sjølvsagt får filmens utkåra, Kailani (Vanessa Hudgens).
Kontrasten mellom den tøffe farsfiguren Hank, og den pinglete pappaen Gabato (Luis Guzmán) er pinleg.
Sukk, eg saknar tida då Guzmán spelte kule skurkar.
Og så har me Michael Caine i rolla som bestefar Anderson som får lov til å hakke på dei han vil fordi han er ein gammal, kul bestefar.
Journey 2... er ein slik film folk snakkar om når dei nevner filmar som hovudsakleg nyttar 3D-en til å «kaste ting mot deg i salen».
Har du ikkje alltid sakna ei scene der Dwayne Johnson skyt bær mot deg med brystmusklane sine?
Vel, då er dette filmen for deg (sjå filmklippet til høgre, seriøst, gjer det no).
Perforert plott
Plottet er like perforert som ein vestlandsveg i vårtining.
Eg skal ikkje sitje her og late som om det er imponerande å finne alle dei logiske bristane i ein barnefilm, men når ein film har eit så openbart fokus på vitskap – alt frå øybiologi til tektoniske plater – så tykkjer eg at dei kunne ha hatt litt meir belegg for det som hender i filmen.
Det er jo til dømes litt rart at alt det merkelege dyrelivet og ruinane på øya vert opprettehald, sjølv om den vert totaløydelagd og synk til botnen kvart 140. år.
Koseleg
Det er tydeleg at skodespelarane i Journey 2... har kosa seg, men eg skulle berre ynskje at manuset holdt følgje med stjernene som skulle presentere dei.
I staden har me fått eit platt manus med fargesprakande presentasjon.
Artig for ungane?
Kanskje.
Men ellers er det ei middelmådig filmoppleving.
Dog, øybiologiens under har no gitt meg video av elefantar i kvalpestørrelse.
Det skal den ha skryt for.
Sjå da, sjå så søt!
| 0
|
003987
|
Indie Game: The Movie
Svolten, ung kunstnar – versjon 2.0.
— Eg arbeider med det, så hardt eg klarar, heile tida!
Dei standfaste orda tilhøyrer Phil Fish, designer og skaper av Fez, lenge etter at original lanseringsdato er passert.
— Kva gjer du om du ikkje får gitt det ut?
— Om det ikkje går, då... må eg ta mitt eiget liv.
I dokumentaren Indie Game: The Movie følgjer me skaparane av tre indiespel:
Nevnte Phil Fish, men også Edmund McMillen og Tommy Refenes som laga Super Meat Boy, og Jonathan Blow som stod bak Braid.
Dei tre spelskaparane er under filmens innspeling på tre ulike punkt i liva sine.
Blow er kanskje gudfaren blant dei store indiespela, og er den vise mannen som snakkar om tida etter sitt første spel, McMillen og Refenes er akkurat i ferd med å publisere sitt første storspel, og Fish er den fortvilte skaparen som av og til mistar synet av lyset i enden av tunnelen.
Spelet hans er i framtida ein stad.
Ja, spel er kunst
Dersom du framleis lurar på om spel kan vere ein kunstform, så bør du sjå denne filmen.
Indie Game: The Movie visar kor djuptsitjande ein idé kan vere, og korleis idealistar driv fram visjonane sine – av og til på trass av rasjonelle valg – for å skape kunst.
Desse kunstnarane føretrekk berre tilfeldigvis spel som middel framfor bileter, tekst eller video åleine.
Eg saknar kanskje meir om sjølve spelskapingsprosessen, for ved sidan av nokre nydelege scener med Edmund McMillen er det lite av akkurat det.
Men, det er ikkje det denne dokumentaren har satt seg fore å fortelje.
I staden har den lært meg å aldri undervurdere indieutviklarar nokon gong igjen.
(Artikkelen held fram under biletet)
Folkefinansiert dokumentar
Indie Game: The Movie er finansert ved hjelp av donasjonar til filmens Kickstarter-side.
Inspirasjonen kom frå dei interessante menneska dei møtte på spelmessa GDC i 2009.
Fotografane nyttar knyt nære intervjubileter saman med visuelt interessante fyllbileter, og kombinert med veldig passande skjerm- og spelbileter vert det aldri keisamt å sjå på.
Spesielt må eg óg trekkje fram éi scene der video av eit telefon som mottek meldingar åleine klarar å drive spenninga framover.
Eg trur ikkje lyden av vibreringa frå ein telefon har hatt så mykje personlegdom nokon sinne.
Kanskje litt for nært og personleg
Myten om den sultne, unge kunstnaren er langt frå død – den er berre modernisert.
Regissørane James Swirsky og Lisanne Pajot har komt ekstremt nært på desse engasjerte spelskaparane i nokre av dei mest sårbare og stressande periodane i livet deiras.
— Everytime it crashes, it feels like a personal failure, like a deep personal failure Phil Fish om betaversjonen av Fez
Av og til føler eg filmen er på grensa til å burde vurdere om dei burde beskytte sine intervjuobjekter mot seg sjølv.
Kanskje spesielt i scener som den nevnt øverst, det er tydeleg at Phil Fish er på ein mørk stad i livet sitt akkurat då.
Men i hovudsak er det eit fascinerande innblikk i hendingar eg aldri har fått ta del i før, som eg meinar er noko av det viktigaste ein dokumentar kan gjere.
Nei, dette er ikkje gravejournalistikk som kjem til å setje agendaen for nyheitsbiletet den komande månaden, men det er så veldig, veldig engasjerande.
For øvrig, Fez vart til slutt publisert, og det til jamnt over god applaus frå spelverda.
Heldigvis, må ein kanskje seie, for Phil Fish sin del.
Indie Game: The Movie er tilgjengeleg i DRM-fri nedlasting eller streaming på filmens nettside, over iTunes, eller i ein eigen applikasjon på Steam.
| 1
|
003989
|
Safe
Voldsom film med dårlig actionflyt
Jeg liker hardbarkede actionthrillere som ikke sparer på verken kuler, krutt eller flaue kommentarer.
Safe har alt dette, men er samtidig delvis stygg, hakkete, ufin og sjarmløs.
Jason Statham spiller med like mye innlevelse som en stumtjener, og er utstyrt med noen onelinere som er så dårlige at figuren hans like gjerne kunne vært stum.
Men Safe minner meg også om lignende filmer fra tidlig 90-tall, som jeg liker, vanligvis med Steven Seagal i hovedrollen.
Dette er middels godt.
Mafiaen tar hevn
Bokseren Luke (Jason Statham) får livet ødelagt når russisk mafia dreper kona hans som hevn etter en match han skulle ha tapt.
De vet ikke at Luke også har en fortid som hemmelig politiagent, og når han redder ei lita, lynsmart jente, som kinesisk mafia bruker til å huske viktige tall, må han hamle opp med begge mafiaklanene, samt New Yorks korrupte politistyrke.
Brukbar Statham
Jeg kunne godt ha brukt tid på å gjøre narr av Jason Stathams manglende rekkevidde som skuespiller, men faktum er at han er ganske god på å spille den gravalvorlige og hardtslående actionhelten, en figur som jeg føler vi bør ha tilgjengelig til enhver tid.
Man kan argumentere for at han er i ferd med å bli en parodi på seg selv, men det var også Schwarzenegger, Stallone, Seagal og Van Damme i sin tid, og jeg elsker dem fortsatt.
Med noen flaue unntak, grunnet dårlig skrevet manus, gjør Statham en brukbar figur her.
Actionflyten blir ødelagt
Safe er en svært voldsom film, men noen heftige skuddvekslinger i New Yorks gater og bygninger.
Man kan jo undre over at dette ikke gjør større inntrykk på media og byens innbyggere, for livet går tilsynelatende som normalt overalt.
Kanskje er det så vanlig med nattklubbmassakre i New York at det ikke er nyheter lenger?
Filmen har en egen stuntkoordinator, Chad Stahelski, høyt kreditert på rulleteksten.
Men mye av hans actionflyt blir dessverre ødelagt av frenetisk redigering (Frédéric Thoraval) og filming av en kameramann (Stefan Czapsky) som må være hardt rammet av Parkinsons sykdom.
Det er ganske sikkert et nøye overveid valg av regissør Boaz Yakin, men det ser ikke pent ut.
Filmen har i det minste et grovkornet preg som Yakin dyrker fra start til slutt.
Bedre på DVD?
Safe er en helt middels god actionthriller, som sliter litt med troverdigheten.
Men det hjelper på kredibiliteten at filmen er, noe overraskende, produsert av blant andre Tarantino-produsenten Lawrence Bender og Kevin Spacey.
Og den har noen vibber som kan minne om fordums filmer man leide på VHS, og jeg tror denne vil fungere mye bedre om noen måneder, når den kan nytes hjemme i sofakroken med øl og pizza.
| 0
|
003992
|
What To Expect When You're Expecting
Lettvint om graviditet på Hollywoodsk.
What To Expect When You’re Expecting kan oversettes med
Hva man kan forvente når man venter barn.
Hvor mange ønsker egentlig å se en romantisk komedie om graviditet i et samfunn der selvdyrkende mennesker blir stadig eldre før de setter barn til verden?
Filmen er ok, men trykker på litt for mange av de forventede knappene.
Problemstillingene står i kø, men alle behandles på forenklet vis.
Filmens ventende par
Vi møter flere par som venter barn under ulike omstendigheter.
Rosie (Anna Kendrick) og Marco (Chase Crawford) blir gravide etter en one-night stand.
Wendy (Elizabeth Banks) og Gary (Ben Falcone) blir gravide etter å ha prøvd i evigheter.
Holly (Jennifer Lopez) og Alex (Rodrigo Santoro) har gitt opp, og vil adoptere.
Mens Jules (Cameron Diaz blir gravid med sin partner i Skal vi danse, Evan (Matthew Morrison).
En Hollywoodsk forsmak
Filmen forsøker å berøre de fleste sider av en graviditet, som frykten, gleden og alle de andre ambivalente følelsene som følger med.
Alle som har barn vil kjenne igjen elementer fra egne opplevelser, mens de som har det til gode, vil få en liten Hollywoodsk forsmak på hva de har i vente.
Filmen er basert på Heidi Murkoffs populære bokserie om graviditet, men regissør Kirk Jones nøyer seg med brede penselstrøk.
Han er først og fremst ute etter å fortelle en lett fordøyelig kosefilm, uten å gå dypt inn i problemstillingene.
En latter eller to
Filmens største hjerte tilhører Elizabeth Banks, som tilfører en liten dose hverdagslig troverdighet som Wendy.
Cameron Diaz greier ikke å tilføre mye til en dårlig skrevet figur, mens Jennifer Lopez er uvant nedpå som vordende adoptivmor.
Mennene i filmen er mindre interessante, selv om en vogntrillende vennegjeng bidrar med en latter eller to.
Litt tamt og innholdsløst
What To Expect handler om vesentlige livserfaringer, men har ikke så mye å si om dem.
Det blir litt tamt og innholdsløst.
Jeg hater den ikke, men filmen blekner totalt når den settes opp mot andre filmer med lignende tema, spesielt latterfesten Knocked Up, som samtidig sa mye sant og klokt om det å vente barn.
Så jeg ser heller den en gang til fremfor What To Expect When You're Expecting
| 0
|
003994
|
Attack the Block
Indre by mot det ytre rom – alle er aliens på sin måte.
I dagdrøyminga si vald har alle ein eller anna gang plassert seg midt i ein romveseninvasjon.
Korleis hadde du reagert?
Hadde du vore helten som leia an i angrepet, hadde du vore sjåføren, våpenentusiasten eller den som gøymer seg i klesskapet på soverommet til det heile eventuelt er over?
Attack the Block plantar besøket frå verdsrommet midt i dei grimmare sidene av London – der arbeiderklasse-ungdommen til vanleg har meir enn nok å streve med.
Ingen helteaktige politimenn, ingen hemmelege agentar og ingen erfarne romvesenjegarar.
Berre «street kids» mot stygge beist frå det ytre rom – ispeidd ein god dose humor.
Og fy flate, så herleg resultatet er.
Inner city limits
I eit shady nabolag i Sør-London er eit gutegjeng på kriminelt fotefar.
Etter å ha rana ei ung kvinne vert dei overrumpla av noko som fell frå himmelen og totaløydelegg ein nærliggande bil.
Objektet visar seg å vere eit romvesen – det første i ei lang rekkje som fell frå skyene.
Gjengen – som har eit sterkt eigarskapsforhold til sine kommunale høyblokker – bestemmer seg for å beskytte nabolaget frå dei skumle besøkande, beskrivne som «big alien-gorilla-wolf-lookin' motherfuckers».
Ein naturleg reaksjon, iallfall for ungdom som har dagdrøymd situasjonar som dette mange gongar før.
Ulmande bodskap
På same måte som at Dawn of the
Dead kunne sjåast som ein kritikk av konsumsamfunnet og at Robocop er Jesus, så er Attack the Block ei interessant skildring av kva som gjer nokon til «aliens» og utanforståande – sjølv i sitt eiget samfunn.
Det visar òg nokon som plutseleg finn ut at handlingane deiras har konsekvensar.
Bodskapet vert på ingen måte hamra inn, men det ligg og ulmar og gjer det til meir enn berre rein underhaldning, noko eg meiner den har til felles med mange av dei beste action-sci-fi-filmane i verda.
Attack the Block har fellestrekk med Spielbergske «aliens mot ungar»-filmar, men er mindre uskuldig.
Her er blod og akutt mangel på innvoller resultatet for dei uforsiktige.
Lyden av London
Det er forfriskande å sjå ein film der «chav»-ungdom vert portrettert som mennesker, og ikkje berre uforståelege «andre» (endå ein bodskap, kanskje?).
Spesielt er eg imponert over John Boyegas rolle som gjengleiar Moses, og måten han viser både dei tøffe og dei mjukare sidene av livet sitt.
For å bryte opp arbeiderklassa gjer Luke Treadaway ei nydeleg rolle som øvre middelklasse-«wiggeren» Brewis som skapar humor i situasjonar mellom dei privilegierte og dei mindre privilegierte i det britiske samfnnet.
Nick Frost gjer eit innhopp i rolla han stort sett alltid gjer – ein koseleg, laidback småstoner.
Attack the Block er musikklagt i hovudsak av houseduoen Basement Jaxx, og på same måte som Chemical Brothers i fjorårets Hanna passar den elektroniske musikken ypperleg i både actionscener og meir rolege parti.
Jordnært
Attack the Block deler mykje av crewet med dei nydelege parodifilmane Shaun of the Dead og Hot Fuzz, men i staden for Edgar Wright er det hans mangeårige kompis
Joe Cornish som har teke registolen og skrive manus.
Cornish går litt vekk frå den absurde humoren dei andre filmane har fokusert på, og har ei meir realistisk, jordnær tilnærming – så realistisk ein kan få ein rominvasjon, altså.
Dette er ein fin-fin regidebut!
Romvesena har element av datagrafikk, men er i hovudsak skodespelarar i svarte hårdrakter.
Dette gjer dei meir handgripelege, og dei kjennest verkelege – iallfall for figurane i filmen.
Attack the Block endar med å bli både ein pastisj på invasjonsfilmen, og eit friskt innslag i den same filmsjangeren.
Rett nok kjem dette frå ein kar som er veldig glad i både action-sci-fi, humor, og britisk film, men eg kjenner faktisk litt irritasjon over at denne ikkje kom på kino i Noreg – på same måte som The Muppets og The Warriors manglande kinodistribusjon.
For dette er ein film eg anbefalar på det varmaste!
| 1
|
003995
|
Magic Mike
Svett og hett fra Steven Soderbergh og Channing Tatum.
Når Steven Soderbergh lager film om stripping sparer han ikke på kruttet.
Glinsende muskler, dampende heite kropper og deilige mannfolk
- Magic Mike vil nok få selv de kaldeste menn og kvinner til å sikle.
Heldigvis er ikke Magic Mike kun en overfladisk film med fine kropper, naken hud og glitrende tangatruser - dette er en film med velskreven dialog og interessante rollefigurer.
Tenner damene
Når den 18 år gamle Adam, spilt av Alex Pettyfer (I Am Number Four), mister collegestipendet sitt flytter han inn på sofaen til storesøsteren som bor Tampa, Florida.
Den tiltaksløse Adam føler seg som et null, helt til han møter Mike Lane (Channing Tatum), en erfaren stripper, som tar Adam inn under sine vinger og skaffer ham en jobb på den lokale strippebula Xquisite.
Det viser seg at Adam er et naturtalent når det kommer til å tenne damene, og han venner seg fort til et nytt liv fullt av penger, jenter og dop.
Channing Tatum er medprodusent for Magic Mike.
Filmen og rollefiguren
Adam skal være løst basert på Tatums egne dager som stripper da han var ung.
Historien om den uerfarne nykomlingen som viser seg å være et naturtalent er et scenario vi har sett mange ganger før.
Selv om det i starten av filmen kan virke sånn, er det imidlertid ikke den historien som fortelles her.
Det er Mike og hans ønske om å komme seg vekk fra livet som strippestjerne for å realisere drømmen om sitt eget møbelsnekkerfirma som er i fokus.
God kjemi på lerretet
Tatum har oppnådd stjernestatus de siste årene, men han har ikke levert veldig imponerende rolleprestasjoner.
I 21 Jump Street, som kom på kino 15. juni i år, viste han seg riktignok som en habil komiker og i Magic Mike viser han seg nå som en god skuespiller med mer dybde enn vi har sett tidligere.
Magic Mike kan skryte av et velskrevet manus som gir deg både humor, alvor og en liten dose romantikk.
Filmens beste scener er dialogen mellom Tatum og Cody Horn, som spiller Brooke, søsteren til Adam.
Tatum er sjarmerende, morsom og troverdig i rollen som Mike og samspillet mellom ham og Horn er strålende.
De to har god kjemi på lerretet og jeg koser meg med den småertende flørten de har på gang gjennom filmen.
Gjør sitt livs rolle
Matthew McConaughey gjør også det som må være hans livs rolle, som Dallas, den sleipe eieren av Xquisite.
Med McConaugheys ekstreme behov for å ta av seg skjorta i hver eneste film han spiller i er denne rollen perfekt for ham.
Og han er faktisk ordentlig god for en gangs skyld, Matthew McConaughey.
Han spiller overbevisende som ultraselvsikker kvinnebedårer, og skifter mellom å være kompis med gutta og kynisk sjef på troverdig vis.
Jeg vet det er tidlig å si, men jeg kommer ikke til å bli overrasket om det venter en Oscar-nominasjon for beste birolle til McConaughey for hans prestasjon i Magic Mike.
Dro nesten frem dollarseddelen
Med Magic Mike leverer regissør Steven Soderbergh en underholdende film, med et hint av alvor, som både menn og kvinner kommer til å like.
Channing Tatum får vist frem danseferdighetene sine, som de som har sett Step
Up vet at er ganske så bra.
Jeg koste meg med Magic Mike, men dette er likevel ikke en film du ser sammen med moren din, for Soderbergh oppsøker de mest avslørende vinkler med kameraet i de heftige strippescenene.
Vi får aldri se for mye i Magic Mike, men det kan nok likevel hende at de nakne mannekroppene blir litt mye for noen.
Selv følte meg som en av de hylende damene som satt på første rad i strippeklubben, og jeg dro nesten frem den ene dollarseddelen jeg har liggende i lommeboka.
| 1
|
003996
|
Casa de mi Padre
Medan me ventar på Anchorman 2.
Casa de mi Padre fekk meg til å tenkje på nachspiel-idear.
Du veit, dei som høyrest fantastiske ut når ein er godt i gassen blant gode vener – men som dagen etter er litt smådårlege?
Til dømes ein idé – høyr då, høyr då! – kva om me laga ein film der me parodierar sånne spanske såpeoperaer, sånne telenovelas, sant?
Og så – hahaha – og så snakkar me alle spansk, sjølv om eg knapt kan eit ord spansk!
Det er omtrent slik eg ser for meg at prosessen med filmen starta.
Will Ferrell spelar mexicanske Armando Alvarez, ein litt dumsnill bondeson som har arbeida heile livet på faren sin gard.
Når hans narkosmuglande bror (Diego Luna) kjem tilbake til garden, med den vakre Sonia (Genesis Rodriguez), står alles liv plutseleg i fare.
Den lokale narkobaronen Onza (Gael García Bernal) likar nemleg ikkje konkurranse.
Artig nok for ein 5-minutters-sketsj, absolutt.
Men for ein heil film?
Det er eg ikkje så sikker på.
Fyrrig såpeopera
Telenovelas – billege, spansktalande såpeoperaer – er ein institusjon på det amerikanske kontinentet.
Dramafaktoren i Hotell Cæsar er ingenting samanlikna med dei dramatiske, fyrrige latinoane og deiras teatralske framføringar.
Plotta – og faktisk også plott-tvistane – er kanskje like openbare som eit fjell, men pene skodespelarar og jakten på trash-tv tiltrekkjer like vel sjåarar i fleng.
Det er denne kulturelle mastodonten som Ferrell, regissør Piedmont og resten av Saturday Night Live-laget har valgt å parodiere.
[/caption]
Med unntak av Will Ferrell er størstedelen av galleriet sør-amerikanske, og fleire av dei har faktisk telenovela-erfaring.
Mexicos mest framtredande skodespelarduo i Hollywood dei siste åra, Diego Luna og Gael Garcìa Bernal, har to av dei største rollene i filmen.
Kjemien mellom desse to – som spelar erkefiendar – fungerar fin-fint.
Ferrell går inn i alle roller – seriøse som useriøse – med same iver, og spelar med den same teatralske haldninga som sine mexicanske motspelarar.
Det er platt og pompøst, men det skal det då òg vere, det er ein del av universet.
Anchorman:
The Legend of Ron Burgundy:
Deilig og befriende absurd film!
Feil – med vilje
Men det er ikkje berre i framføring og skodespel den hermar etter sør-amerikanske såpeserier.
Den etterapar også B-film-lågbudsjettsuttrykket.
Her får du malte bakgrunnar – som i Bonanza – og billege projiserte bakgrunnar.
I nokre scener har dei verkeleg lagt seg i selane for å gjere kontinuitetsfeil som ikkje stemmer overeins.
Drinkar vert bytta, telefonrøyr vert lagt på fleire gongar – og eg er viss på at Diego Luna i ei scene skal sjå ut som han er i eit anna rom enn scena eigentleg foregår.
Alt dette er sjølvsagt med vilje, og er artig, men det er ikkje nok til å halde filmen spennande.
Mistar piffen
Filmen er lovande i starten, men mistar all piff etter den første buzzen har lagt seg.
Mitt inntrykk av at den hadde vore mykje betre som ein sketsj i SNL eller på Ferrels eiga side - funnyordie.com - vert eigentleg meir og meir gjeldande etter kvart som slutten nærmar seg.
Eastbound & Down - sesong 1:
Pupper, banning og knusing av ruter
Om du var av typen som forguda MacGruber – SNLs MacGyver-parodi – for andre ting enn rein 80- og 90-talsnostalgi – kan det vere du har noko å finne her.
For meg har desse to filmane har mykje til felles:
Eit småartig konsept, men gjennomføring med tung hand, og for få latterutbrot til å spreie ut over halvanna time med film.
Min evige venten på noko som kan måle seg med Anchorman held fram.
| 0
|
003998
|
Jack and Jill
No er det faen meg nok.
Det er ein kva som helst dag.
Kanskje eg keiar meg litt, og vil teste Filmpolitiets Adam Sandler-film-generator.
Ut frå dei mange tusen vala kjem følgjande:
| 0
|
003999
|
Små hvite løgner
Livet leves best uten skjulte følelser.
Vi har alle hemmeligheter.
Noe som holdes skjult for noen.
Små hvite løgner handler om en vennegjeng på sin årlige ferietur til Bordeaux, alle med ekstra last i bagasjen.
Regissør Guillame Canet skildrer forutsigbare mennesker som ikke kommuniserer godt, og filmens fortelling skaper ikke et forløsende drama – verken for figurene på lerretet eller for meg i salen.
Små ting kan skape store bølger.
Det kan være kjærlighet til en nær venn, som du ikke tør innrømme.
Det kan være at du ikke fortalte om den bulken på bilen du lånte.
Det kan være tekstmeldingen du sendte for å unngå å møte et menneske du ikke vil stå ansikt til ansikt med.
Reklamefilm for Frankrike
Ludo, spilt av The Artist-stjerna Jean Dujardin, ligger på sykehuset.
På vei hjem fra byen, rett før morgensolen skinner utover Paris, treffer han støtfangeren på en lastebil.
Vennene avbryter ikke ferieplanene og reiser likevel til sommerhuset i Bordeaux, hvor det gode liv er i sentrum for vennegjengen i 30-åra.
Et svakt manus har mye av skylden for at Små hvite løgner ikke rører meg.
De indre konfliktene, som skaper et par dramatiske situasjoner innad i vennegruppa, sidestilles av at filmen også kunne vært en god reklamefilm produsert av turistmyndighetene i den sjarmerende franske delstaten.
Forutsigbart
Regissør Canet forsøker å skape en kontrast mellom det idylliske og de små hemmelighetene som kommer til å bryte opp den gode stemningen – men det er for mye kos.
Filmen er for lang med en spilletid på over 150 minutter, og mange scener forteller ikke mer om de følelsesmessige konfliktene.
De små dryppene av uro og usikkerhet bruker lang tid på å manifestere seg i figurene, og når de endelig reagerer er det forutsigbart.
Både hva de sier, hva de gjør og hva som skjer videre.
Bedre å poengetere at de flere, men trekke frem færre.
Marion Cotillard, kjent fra både Inception og La Vie En Rose, spiller den bekymringsløse kvinna Marie med et utall elskere.
Gilles Lellouche spiller Eric, skjørtejegeren som er redd for forpliktelser.
Benoît Magimel spiller Vincent, familiemannen med en undertrykt seksualitet.
Dette er bare halvparten av gjengen, hvor alle må møte sine skjeletter i skapet i tur og orden.
Tanken er at jeg skal følge den emosjonelle reisen.
Marie (Cotillard), for eksempel, er den eneste kvinnen uten barn – du kan selv tenke deg frem til hvordan hennes reise mot en følelsesmessig renselse ender.
Den ellers så flotte Cotillard virker rett og slett ikke komfortabel i rollen.
Budskapet regissør Guillame Canet tegner er nesten stereotypt fransk.
Lidenskap kan ikke skjules.
Lidenskap bør ikke skjules.
Lidenskap er livet.
En god leveregel, men denne dramafilmen formidler det ikke godt nok
| 0
|
004000
|
The Woman in Black
Ikke la ungene se denne filmen!
Forbered deg på å bli skremt!
The Woman in Black, med Harry Potter-stjerna Daniel Radcliffe i hovedrollen, er ingen barnefilm.
Svett, anspent og skjelven er stikkord som beskrev min tilstand etter denne filmopplevelsen.
I Storbritannia kom det visstnok en storm av klager etter at The Woman in Black kom på kino.
Med en aldersgrense på 12 år kunne foreldre ta med ganske små barn for å se helten sin i den nye filmen.
Tross advarsler fra Radcliffe selv, var det mange som tok med barna inn i kinomørket.
Dermed fikk foreldrene seg en overraskelse, i tillegg til noen unger skada for livet.
Kanskje det er derfor filmen aldri nådde frem til kinosalene her i Norge, men nå er i hvertfall The Woman in Black kommet på Blu-ray og DVD.
Dette er ikke en film du vil gå glipp av!
Hvis du liker å bli skremt da, vel og merke.
1900-tallets England
Handlingen i The Woman in Black er basert på grøsser-romanen med samme navn, skrevet av Susan Hill.
Vi er på starten av 1900-tallet og Daniel Radfcliffe spiller enkemann, far og advokat Arthur Kipps.
Etter at sjefen truer med å sparke ham må Arthur reise til en avsidesliggende landsby for å håndtere boet til den avdøde Alice Drablow.
Landsbybeboerne er svært fiendtlig innstilt mot Arthur når han ankommer den lille byen.
De fraråder ham å besøke det gamle huset til Drablow og prøver å få ham ut av landsbyen.
Som pliktoppfyllende advokat er Arthur innstilt på å fullføre jobben han er kommet for å gjøre og reiser likevel ut til huset som, ved høyvann, ligger på en øy.
Arthur merker fort at han ikke er velkommen i huset.
Merkelige ting begynner å skje og det skal vise seg at hans tilstedeværelse i huset setter barna i landsbyen i fare.
Harry Potter-brillene må av
Daniel Radcliffe skal nok slite en stund med å rive av seg den gigantiske klistrelappen han har i panna med «Harry Potter» på.
Overgangen til mer voksne roller kan bli vanskelig.
Jeg hadde litt problemer med å venne meg til Radcliffe som en voksen person.
I starten av filmen synes jeg det var lite troverdig at han kunne være enkemann og til og med far.
Det hele minnet meg om den litt flaue epilogscenen i Harry Potter og dødstalismanene - del 2.
Etter hvert falt imidlertid Harry Potter-brillene mine av slik at jeg kunne sette pris på Radcliffes prestasjon i filmen.
Han var aldri den sterkeste skuespilleren i Harry Potter-truppen, men det er tydelig at han har vokst og jeg synes han klarer seg godt i The Woman in Black.
Følger konvensjonene
Den relativt ukjente James Watkins har regien på filmen og han tilfører ikke skrekksjangeren noe nytt med The Woman in Black.
Han følger konvensjonene for skrekksjangeren til punkt og prikke.
Det er ikke nødvendigvis negativt når han gjør det så gjennomført bra som i denne filmen.
Mange skrekkfilmer bygger seg opp til et skremmende punkt du skvetter av, etterfulgt av et pusterom der ting ikke er like skummelt, før det smeller igjen.
Slik er det ikke i denne filmen.
The Woman in Black er nådeløs, hun gir deg aldri pause, du kan aldri puste lettet ut.
Ikke en eneste gang.
Sarte sjeler (meg inkludert) har altså ikke godt av å se denne filmen.
Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er en kjempepingle, så da er det kanskje ikke så rart at jeg ble svett i trøya av denne velregisserte spøkelsesfortellingen.
Jeg må derfor påpeke at jeg så filmen sammen med min ganske så hardbarka kjæreste, og han var også utslitt etter å ha sett filmen.
Det er synd at Norges kinopublikum ikke får gleden av å se denne spøkelseshistorien i en mørk kinosal, men jeg anbefaler at du trekker for gardinene, slår av lyset og setter deg til rette i sofaen med The Woman in Black.
Bare husk å gå på do før du setter på filmen - det er fare for at du kan pisse i buksa.
I Norge har The Woman in Black blitt aldersmerket med 15 år.
| 1
|
004002
|
Madagascar 3:Full rulle i Europa
Hyperaktiv animasjonsfilm.
Det er ganske utrolig at Noah Baumbach har skrevet en så begredelig animasjonsfilm som Madagascar 3: Full rulle i Europa.
Tidligere har samme mann jobbet på manus til Wes Andersons nydelige Den fantastiske Mikkel Rev, men tredje film i serien om løven Alex og vennene hans er et trist eksempel på hvor galt det kan gå.
Dette er en en rotete og hyperaktiv fargefest, som gjør alt for å ikke kjede selv den mest sukkerhungrige femåring.
Vill flukt gjennom Europa
Etter endelig å ha slått seg til ro i Afrika, oppdager gjengen at det er kjedelig å henge på savannen.
De vil på casino i Monte Carlo, og derfra videre tilbake til fangenskap i New York.
Forviklinger under oppholdet på den franske rivieraen fører til en vill politijakt med en Edith Piaf-lignende superpurk i spissen.
Kaptein Chantel DuBois vil kutte hodet av Alex og ha det på trofeveggen sin, koste hva det koste vil.
På flukten igjennom Europa møter vennegjengen et sirkus, som trenger hjelp til å skape en siste stor forestilling.
Dette gir filmen et god utgangspunkt for å skildre vennskap og samarbeid, uten at den lykkes særlig godt med det.
Filmene i Madagascar-serien har så langt vært god underholdning for store og små.
Pingvinenes eventyr på tv har fungert godt, også for meg.
Madagascar 3:
Full rulle i Europa kunne også vært det.
I stedet for å fokusere på å formidle en historie, er filmen et rotete sammensurium av hyperaktive scener med slapstick.
Og en rekke forsøk på tørr humor, som verken treffer den yngste målgruppa eller foreldrene som gjerne blir med på en film som dette.
En spesielt merkelig scene, som ikke tilfører filmen noe for barna kurerer DuBois mirakuløst sine politikolleger for brukne ben og hodeskader ved å synge Piafs «Non je regrette rien».
Det er for mange scener som ikke driver historien videre.
Slikt dårlig manusarbeid kjennetegner ikke de andre av DreamWorks' filmer.
Kraftig 3D
De norske stemmene gir meg inntrykk av hastverksarbeid.
Det er synd, siden norske dubbere vanligvis holder skyhøyt nivå.
Hovedfigurene i filmen klarer seg greit, mens bifigurene er tidvis vanskelig å forstå.
Sterke aksenter og ujevn leppesynkronisering gjorde at jeg flere ganger ikke forsto hva figuren sa.
Filmen vises i 3D på mange kinoer.
Effektbruken er sterkere enn på tilsvarende filmer de siste par årene, og slenger mange ting rett i ansiktet til publikum.
Igjen mistenker jeg at produsentene har vært redd for å miste oppmerksomheten til de minste, og derfor tar i bruk 3D-effekten på en inntrengende måte.
Madagascar 3:
Full rulle i Europa holder en høy teknisk kvalitet, men forteller historien på en eksepsjonelt dårlig måte
| 0
|
004003
|
Singin' in the Rain
Tidenes musikal i all sin prakt.
«Just singing in the rain
Slik uttrykker Don Lockwood, spilt av Gene Kelly, sin kjærlighet til Kathy Selden (Debbie Reynolds) i musikalkomedien Singin' in the Rain fra 1952.
Den fremste filmfortellingen om Hollywoods første gullalder er nå tilgjengelig på Blu-ray for første gang.
De glade 1920-årene var en periode med vill vekst i amerikansk økonomi, spesielt i storbyene.
Den første verdenskrigen var over, jazzmusikken tok publikum med storm og filmstjernene dukket opp som ugress.
Singin' in the Rain forteller historien om hvordan et filmstudio takler overgangen fra stumfilm til «talkies».
The Jazz Singer ble den første langfilmen med synkronisert lyd, og i kjølvannet av premieren 6. oktober 1927 ville alle filmstudioene kaste seg på bølgen.
Mange gamle filmstjerner, som kanskje hadde utseendet med seg, klarte ikke overgangen og ble sparket fra jobbene sine.
En hard og vanskelig tid for noen, hvor også nye stjerner dukket frem.
Lockwood og Lina Lamont (Jean Hagen) er Monumental Pictures' stjernepar, en fiktiv romanse mellom de to har gjort dem til hele USAs favoritt par på lerretet.
Så ramler plutselig Selden inn i livet til Lockwood, og filmstjernene må lage en lydfilm for å unngå konkurs.
Slikt blir det forviklinger av.
I dag regnes filmen som en av tidenes beste, og er å finne på femteplass på American Film Institute sin liste fra 2007 over de beste amerikanske filmene noen sinne.
Myter, forviklinger og Hollywood-magi
De mange sangene ble ikke skrevet til filmen, faktisk så er det omvendt.
For samtidig som at filmen hyller de glade 20-årene, hyller den også eksplosjonen av storslåtte musikalfilmer som fulgte i tiåret etter lydfilmens inntog.
Tittelsangen "Singin' in the Rain" ble for eksempel først fremført i The Hollywood Revue of 1929.
Under innspillingen av den berømte scenen hvor Kelly danser rundt i regnet og hopper i vanndammer, mens han synger nettopp denne sangen, hadde han høy feber.
Likevel ble scenen spilt inn, for som man sier i Hollywood:
«The show must go on!».
Samme prinsipp måtte Reynolds leve under.
Filmen ble hennes brakdebut på lerretet i en hovedrolle, men i det innspillingen begynte hadde hun ingen formell dansetrening.
Flere ganger fornærmet Kelly henne for dette, og historien sier at musikallegenden Fred Astaire fant henne gråtende under et piano og tok henne under sine vinger.
Bra Blu-ray, lite ekstramateriale
Denne utgivelsen er første gang filmen er tilgjengelig på Blu-ray og i HD-kvalitet.
Tidligere utgivelser har vært preget av dårlige overføringer fra gamle bånd, spesielt siden de orignale filmrullene ble ødelagt av en brann.
Bildekvaliteten er meget god, med særdeles gode farger.
I noen scener er kantene litt uklare, men dette påvirker ikke totalopplevelsen – og er rent pirk fra min side.
Og ja, den vises i sitt originale bildeformat på 1,37:1.
Lyden har fått en god oppdatering med DTS-HD Master Audio i 5.1-kanaler.
Det er lite som skal tilsi at denne filmen er 60 år gammel.
(artikkelen fortsetter under videoen med den berømte dansescenen til Singin' in the Rain)
Dessverre er det tynt med ekstramateriale.
Ved siden av et kommentarspor (med blant annet Stanly Donen og Debbie Reynolds), en jukeboks med alle de musikalske høydepunktene og den originale filmtraileren – er det med en nylagd dokumentar i HD om hvordan filmen har påvirket nåtidens musikalartister.
Koreografer og skuespillere fra tv-serien Glee forteller om sine første møter med film.
Usher, Paula Abdul, og koreografer bak filmer som Rock of Ages, Nine og High School Musical forteller om hvor viktig denne filmen var for deres karrierevalg.
Et par arkivklipp gir oss et lite innblikk i hvordan innspillingen var, men fokuset ligger i nåtiden.
Intervjuer med de involverte og flere arkivklipp ville løftet opplevelsen.
Med denne utgivelsen er filmen tilgjengelig med en kvalitet som tidligere kun var forbeholdt filmklubber, og i filmhistorisk sammenheng er dette en real godbit.
Filmen har påvirket popkulturen i USA i mange titalls år, og den ble også en ravende suksess i Norge.
I dette klippet fra NRKs arkiver synger og danser Grynet Molvig den norske versjonen av tittelsporet ("Om regnet høljer ned"), programmet ble sendt i 1962, handler om folkelivet på Karl Johan i Oslo og heter «Prospektkort»:
OBS:
Terningkastet på denne utgivelsen er for Blu-ray-utgivelsen, ikke selve filmen (som forøvrig står til en soleklar 6'er).
(kommentarfeltet finner du under videoen, del gjerne dine tanker om denne musikalklassikeren)
| 1
|
004004
|
Total Recall
Nok en nyinnspilling vi ikke trenger.
Som sci-fi-elsker ser jeg mye jeg liker i Len Wisemans nye versjon av Total Recall.
Den spinner en historie over noen interessante ideer, basert på en novelle av Philip K. Dick.
Men filmen inneholder også mye vås.
Den svikter på avlevering av skikkelig action, samtidig som Colin Farrell er en altfor kjedelig mann til hovedrollen.
Derfor ender denne filmen opp som en liten skuffelse.
Kanskje har den altfor store skuldre å stå på?
Kunstige minner
Douglas Quaid (Colin Farrell) oppsøker Rekall, et firma som kan gi kundene en ferie fra seg selv ved å implantere kunstige minner i dem.
De kan bli hvem de vil og gjøre hva de vil.
Quaid velger å bli agent, men noe går galt, og plutselig er flere ute etter å drepe ham, inkludert hans egen kone (Kate Beckinsale).
Men så kommer en mystisk kvinne (Jessica Biel) til unnsetning, som Quaid har sett før - i sine drømmer.
Lite oppfinnsomhet
Etter en litt langtrukken innledning, tråkker regissør Wiseman på gassen, og gjør sitt beste for å holde publikum underholdt.
Det mangler ikke på actionsekvenser, den ene følger den andre, men uten at jeg blir revet med.
Det er lite oppfinnsomhet å spore, bortsett fra en finurlig jaktsekvens med flygende biler.
Dessuten er alle voldsomheter klinisk fri for blodige konsekvenser.
Det er som å servere kaffe uten koffein.
Arnold var bedre
Det er umulig for meg å anmelde Total Recall uten å nevne at den er laget bedre før.
I 1990 regisserte Paul Verhoeven datidens største filmhelt, Arnold Schwarzenegger, i en skikkelig morsom actionfest.
Den var full av tørrvittigheter, herlig utdaterte spesialeffekter, masse overdreven tegneserievold og snev av satire over fremtiden.
Kynisk og kjedelig
Dette mangler den nye filmen.
Den har riktignok et par korte, morsomme vink til 1990-filmen, men har ellers ingen ironi, glimt i øyet eller satire.
Bare en kald, kynisk og kjedelig skildring av fremtiden.
Og selv om Colin Farrell selvsagt er en bedre skuespiller enn Schwarzenegger, er han ikke i nærheten av å matche hans udiskutable karisma.
Konklusjonen er...
Total Recall føyer seg inn i rekken av nyinnspillinger vi ikke trenger.
Den er lekkert filmet, med gode spesialeffekter og et høylydt lydspor, men jeg greier ikke opparbeide den helt store entusiasmen.
Selv om dama med tre pupper er med også denne gangen
| 0
|
004006
|
Ted
Det morsomste jeg har sett på veldig lenge!
Bamsen Teodor var en av mine barne-TV-helter på 1970-tallet.
Kanskje er det derfor jeg synes denne filmen er hylende morsom?
Regissør og manusforfatter Seth McFarlanes Ted er nemlig politisk ukorrekt i alt den gjør, og tråkker herlig over flere grenser.
Noe av humoren er så avgjort av det infantile slaget, men det gjør meg ingenting når det er pakket inn så smart som her.
Dette er det morsomste jeg har sett på veldig lenge!
En snakkende bamse
En overbegeistret fortellerstemme (Patrick Stewart) gir oss bakgrunnshistorien om John og hvordan hans ønske om at bamsen Ted skal kunne snakke går i oppfyllelse.
27 år senere er John (Mark Wahlberg) og Ted (med stemmen til Seth McFarlane) fremdeles bestekompiser, men det er i ferd med å skape problemer for Petes forhold til kjæresten Lori (Mila Kunis).
Hun tror at Johns forhold til Ted hindrer ham fra å bli skikkelig voksen.
Det kan hun ha rett i.
Gjør historien mer absurd
Allerede ved starten aner jeg at dette kan bli riktig så morsomt.
Premisset er jo helt fjernt, ikke sant?
Men Seth McFarlane gjennomfører ideen til 20 i stil.
I en tidlig sekvens får vi fortalt hvordan Ted blir nasjonal tv-kjendis, for så å bli glemt.
Men alle i nærmiljøet ser ut til å akseptere en snakkende teddybjørn som en hvilken som helst annen person.
Det gjør at også jeg som publikummer godtar dette utgangspunktet, selv om det gjør hele historien enda mer absurd.
En kostelig personlighet
Mark Wahlberg og Mila Kunis gjør habile jobber, men det er altså en digital teddybjørn som er filmens beste rollefigur, godt hjulpet av Seth McFarlanes egen stemme.
Ted har en kostelig personlighet, lojal mot sin venn, vil ingen vondt, men er likevel ikke alltid like stø på det moralske planet.
Slike figurer ser vi ofte på film, men svært sjelden i form av en teddybjørn.
Derfor blir det ekstra morsomt!
Min type humor
Seth McFarlane er kjent som skaperen bak Family Guy, en serie jeg sjokkerende nok IKKE har et forhold til.
Det må jeg rette på.
Umiddelbart.
For med Ted treffer McFarlane min type humor aldeles strålende.
Denne filmen er stygg, ufin, politisk ukorrekt og veldig, veldig morsom!
| 1
|
004008
|
NextOf Kin
Varmt gjensyn med Patrick Swayze i middels film.
Jeg savner Patrick Swayze.
Han var en skikkelig «good guy», som dessverre døde av kreft i 2009.
Han er mest kjent for sine roller i Dirty Dancing, Ghost og Point Break, men spilte også i en rekke filmer med lavere profil.
Next Of Kin er en av disse.
Den kom ut i 1989, da Swayze var på høyden av sin karriere.
Filmen er ingen stor affære, men har en interessant skildring av et spesielt brødreforhold, samt en serie actionscener som det smeller greit av.
Nå er den ute på Blu-ray.
Krever blodhevn
Truman Gates (Patrick Swayze) er politimann i Chicago med bakgrunn fra et lite samfunn i Appalachia-fjellene.
Når broren Joey (Bill Paxton) blir myrdet av mafiaen, må Gates etterforske saken på vanlig vis, samtidig som fjellslekta krever blodhevn.
Storebror Briar (Liam Neeson) kommer til byen for å ordne opp, mens Truman må forsøke å holde ham igjen.
Fokus på familie
Det er ikke en veldig vanskelig historie, dette.
Vi skjønner hvor det bærer hen på et tidlig tidspunkt.
Men det filmen scorer på, er fokuset på familiebånd, både blant fjellfolket i Appalachia-regionen og hos mafiaen i Chicago.
I sistnevnte familie møter vi blant andre Daniel Baldwin som effektiv «bad guy», samt en utrolig ung Ben Stiller i en av sine første roller.
Udiskutabel karisma
Det beste er samspillet mellom Swayze og Neeson.
Det er kanskje vanskelig å se slektskapet i ansiktstrekk og kroppsfasong, men etter en innledende runde preget av motsetninger, skjønner vi snart at brødrene har et bånd som ikke kan brytes.
Swayze utviser kanskje ikke stor skuespillerkunst, men har en udiskutabel karisma som gjør ham til en god figur å følge.
Verdt et gjensyn
Next
Of Kin avsluttes med et skikkelig oppgjør på en stor kirkegård, uten at det blir et klassisk showdown.
Men det smeller godt, ammunisjonen er endeløs, og så kommer pil og bue inn som et forfriskende element.
Regissør John Irvin hadde allerede en voldsom Chicago-film bak seg, Raw Deal (1986) med Arnold Schwarzenegger, som jeg syntes er et hakk bedre enn Next Of Kin.
En billig Blu-ray
Billedkvaliteten er grei, uten å være spektakulær.
Lydkvaliteten er ikke så god.
Den er til tider ganske tynn og pinglete, slik mange lavbudsjettsfilmer ble mikset på den tiden.
Og det finnes ikke ekstrastoff her.
De som hadde forventet en tre-timers dokumentar om Next of Kin, blir skuffet.
Men fansen får i det minste et hyggelig gjensyn med Patrick Swayze!
| 0
|
004010
|
Step Up Revolution
Tynn historie, men god dans og fet musikk.
Step Up Revolution er en musikkvideo på 99 minutter.
Historien er anorektisk tynn, kjærlighetsdelen av den er kjølig, og skuespillerne mangler karisma.
Noen av dem også talent.
Men danse kan de!
Jeg lar meg imponere av koreografien og stilige sekvenser med spenst og variasjon.
Musikksporet er overraskende potent, så fansen får kanskje det de vil ha.
Men jeg skulle virkelig ønske en sterkere historie.
Her virker det som om man ikke har anstrengt seg i det hele tatt for å skape figurer jeg kan bry meg om.
Vil rive nabolaget
Vi er i Miami, der flashmobgruppa The Mob setter sine spor i bybildet, under ledelse av Sean (Ryan Guzman) og kompisen Eddy (Misha Gabriel).
Vennskapet settes på prøve når Sean forelsker seg i den aspirerende danseren Emily (Kathryn McCormick), og tar hun med i The Mobs innerste sirkel.
Og det blir enda mer komplisert når det viser seg at Emilys far (Peter Gallagher) er den rike hotellmagnaten som vil rive ned nabolaget for å bygge nytt.
Energisk soundtrack
Filmen er bygget over floskelen om at alle har en stemme, og at man må følge sine drømmer.
Hurra!
Men det er ikke historien det handler om i Step Up Revolution, det er dansen, musikken, uttrykkstrangen og ungdomskulturen.
Soundtracket er det beste ved filmen, med energiske spor fra artister som Timbaland og Ne-Yo, Diplo og Lil Jon, M.I.A og Justin Bieber.
Noen av låtene er i overkant Skrillex-inspirerte, en lydbruk jeg har gått litt lei av.
Men til gjengjeld brukes den nydelige låta
To Build a Home med The Cinematic Orchestra til den romantiske avslutningen.
Det er en fryd for ørene å høre denne musikken i en kinosal med godt lydanlegg!
Tannløs romantikk
Skuespillerne i filmen er i all hovedsak dansere som også kan levere dialog foran et kamera.
Ikke alle får det til like godt.
Hovedrolleinnehaverne Ryan Guzman og Katryn McCormick klarer seg tålelig bra, men romansen mellom dem er dessverre tannløs og lite overbevisende.
McCormick ble USA-kjent etter danseshowet So You Think You Can Dance i 2009, og danse er noe hun kan, men hun må studere en hel del om hun skal få seg en større karriere som skuespiller.
Guzman er ålreit, men irriterende kjekk.
Ja, det trekker ned!
Godkjent under tvil
Dette er den fjerde Step Up-filmen.
Og det finnes et publikum for den.
De hadde fortjent et like sterkt fokus på historiefortelling som på musikk og dans.
Da kunne resultatet blitt mye bedre.
Men regissør Scott Speer får godkjent under tvil, fordi dansesekvensene så absolutt er kompetent filmet, og fordi jeg liker soundtracket!
| 0
|
004011
|
678 Kairo
Middels interessant om egyptisk kvinnekamp.
Seksuell trakassering er kanskje ikke et åpenbart tema i Egypt.
678 Kairo forteller om tre kvinner som våger si i fra, og hvilke konsekvenser det får for dem.
Jeg merker at kulturforskjellene er litt for store til at jeg helt greier å godta måten problemstillingene presenteres på.
Filmen er litt ujevn i skildringen av figurer.
Meninger og handlinger forandres på et blunk.
Men hovedtanken bak filmen er interessant.
Kjemper for rettferdighet
Filmen er inspirert av sanne hendelser.
Fayza (Boshra) blir antastet på bussen.
Nelly (Nahed El Sebai) vil anmelde en mann som forgrep seg på henne.
Og Seba (Nelly Karim) starter samtalegruppe for trakasserte etter å ha blitt befølt av en fotballmob.
Vi ser hvordan disse tre kvinnene må kjempe for rettferdighet i et mannsdominert samfunn tuftet på gammeldagse holdninger, der selv deres egne familier oppfordrer dem til å la være.
Kvinnefiendtlige tosker
Jeg liker hvordan filmen viser hvordan problematikken er aktuell i alle samfunnslag, ved at Nelly representerer de rike, Seba den frigjorte middelklassen og Fayza de fattige.
Egyptiske menn fremstilles med enkelte unntak som sleipe, sprengkåte og/eller kvinnefiendtlige tosker.
Noen av dem er i overkant enkelt fremstilt, spesielt Fayzas ektemann Adel (Bassem Samra).
Jeg liker ikke hvordan enkelte av disse figurene totalt endrer holdning etter innfallsmetoden, uten at jeg føler at jeg får noen forklaring på den plutselige endringen.
Naive antydninger
Regissør Mohamed Diab skal ha ros for måten Kairo er trukket inn i filmen på.
Et kokende bymiljø er et effektivt bakteppe for historien.
Jeg synes godt han kunne tatt litt mer i når han skildrer overgrepene som er foranledningen til kvinnenes opprør.
De små antydningene virker nesten naive, men det er mulig egyptisk film ikke er helt klar for eksplisitte skildringer.
I andre deler av filmen er antydningens kunst tydeligvis glemt, for eksempel i en scene fra en landskamp i fotball, der kvinnene begynner å heie høylytt på Namibia for å unngå kåte hjemmefans etter kampen.
Blir ikke grepet
678 Kairo er en middels interessant film som viser hvordan kvinnekamp fortoner seg i et land, der slikt er et uhørt fenomen.
Jeg blir ikke så grepet av historien som jeg skulle ønske, og har altså problemer med noen av figurene.
Dette er ikke filmskaping på aller høyeste nivå, men elskere av verdensfilm vil kanskje finne ting å sette pris på.
| 0
|
004012
|
Kon-tiki
Eventyrlysten tyter ut av filmruta!
En film som bærer tittelen Kon-tiki, må finne seg i å møte store forventninger.
Den forteller tross alt om en av norgeshistoriens mest omtalte bragder.
Heldigvis er filmen akkurat som forventet, hvilket betyr at dette er et stort og bredt drama med historisk sus, der eventyrlysten tyter ut av filmruta.
Den er imponerende flott filmet, med glimrende visuelle effekter, nydelig filmmusikk og en fortreffelig samling skuespillere som gestalter mannskapet ombord.
Filmen makter også å holde på min interesse gjennom de to timene den varer, til tross for at jeg vet det meste som skal skje i dem.
Plasserer meg på flåten
Jeg vet nemlig hvordan denne slutter.
Historien om Thor Heyerdahls Kon-tiki-ekspedisjon er en del av vår felles historie.
Den er dokumentert som bok, dokumentarfilm og utallige artikler.
Er det mer å fortelle?
Egentlig ikke.
Men Joachim Rønning og Espen Sandberg har regissert en eventyrlig film i episk format, som plasserer meg om bord på en balsaflåte på Stillehavet, og gir meg et bedre inntrykk av hvordan ferden må ha fortonet seg.
La gå at visse elementer nødvendigvis er dramatiserte, og at ikke alt stemmer overens med virkeligheten.
Spennende nok
Borte er de sort/hvite filmavis-minnene av ekspedisjonen fra den originale dokumentarfilmen.
Jeg sitter igjen med et fargesprakende cinemascope-bilde av en bitteliten flåte på et enormt hav, med et mannskap som slett ikke var sikre på å overleve ferden.
Når det hele er over, sitter jeg nok med en liten følelse av «hva så?
Hva har de egentlig oppnådd?»
Kanskje kunne Kon-tiki fortalt mer om ekspedisjonens betydning og etterspill.
Men selve ferden er spennende nok, med både hai, storm og en flåte i oppløsning.
Utforskertrang
Jeg var spent på hvordan Pål Sverre Hagen skulle spille Thor Heyerdahl, som fort kunne blitt for karikert med sin noe spesielle engelske aksent.
Men Hagen spiller godt.
Hans Heyerdahl fremstilles som en mann med et brennende engasjement og utforskertrang, men som også møter utfordringene med tunnelsyn.
Hvordan fikk han seg til å risikere andre menns liv på denne ekstremt risikable ekspedisjonen?
Ekteskap mot havari
Petter Skavlans manus gir meg en forståelse av hvorfor det var så viktig for Heyerdahl å bevise sin teori om at Polynesia ble befolket fra øst, men også hvordan hele prosjektet tæret på ekteskapet med Liv (Agnes Kittelsen) som var alene med barna hjemme i Norge.
Filmen bruker forholdet mellom Thor og Liv som bokender, men filmen er kanskje litt for kjapp til å få sjøsatt flåten til at vi rekker å investere de helt store følelsene for dem.
Setter liv på spill
Resten av rollebesetningen er også god.
Vi ser en broket forsamling norske menn, og en svenske, som blir plukket ut av helt andre grunner enn at de er sjøvante.
Anders Baasmo Christiansen spiller Herman Watzinger, som er den som representerer den store frykten om bord.
Det er forståelig, ettersom de setter sine liv på spill på grunn av én manns trang til å bevise at han har rett.
Gapet mellom Watzingers tvil og Heyerdahls tilsynelatende klokkertro, gjør historien mer interessant.
Vi får også oppleve spenninger som oppstår mellom menn i en farlig, uviss situasjon, med et svært begrenset albuerom.
Tobias Santelman, Jakob Oftebro, Gustav Skarsgård og Odd-Magnus Williamson kompletterer persongalleriet, der det er spesielt gøy å se sistnevnte som noe annet en klovnekomiker.
Filmatisk virtuositet
Rønning og Sandberg viste med Max Manus at de kan lage svært underholdende film basert på kjente figurer i norsk historie.
Her gjør de det en gang til.
Og de gjør det ofte med en filmatisk virtuositet som overgår det vi er vant til å se i hjemlig film.
Se bare sekvensen som starter med et nærbilde av mannskapet på flåten, tar oss med opp til Melkeveien og tilbake igjen i ett eneste kamerasveip.
Ikke rart at denne filmen er norgeshistoriens dyreste.
Men filmskaperne, inkludert produsent Aage Aaberge, kan slappe helt av, for dette er filmen alle kommer til å se i høst!
| 1
|
004013
|
Til ungdommen
En varm hyllest til generasjonens mot, kraft og vilje.
Denne dokumentarfilmen forteller om fire glødende engasjerte ungdommer i fire ulike ungdomspartier.
Filmen ble påbegynt i 2010, men planene måtte naturlig nok endres etter 22. juli i fjor, noe regissør Kari Anne Moe har taklet glimrende.
Noen av ungdommene kommer kanskje litt i skyggen av det som skjedde med en.
Men filmen oppleves som en varm og verdifull hyllest til ungdomsgenerasjonens mot, kraft og vilje.
Sterke bilder fra Utøya
Filmen introduserer oss gradvis for de fire, Johanne fra AUF, Sana fra SU, Haakon fra Unge Høyre og Henrik fra FpU.
De forteller litt om seg selv, og vi får se hvordan de tilnærmer seg sitt virke som ungdomspolitikere.
Men plutselig er vi sammen med Johanne om bord på MS Thorbjørn på vei til Utøya.
Disse bildene er sterke.
Vi ser glade ungdommer i full vigør med sang, dans, lek og politisk alvor.
Jonas taler.
Datarock spiller.
Johanne ringer hjem for å si at hun lever.
Iskald dramaturgi
Denne sekvensen inntar nesten en uforklarlig lyrisk form, for vi vet så altfor godt hva som skjedde neste dag.
Da er ikke filmteamet på Utøya lenger.
Men Johanne forteller sin sterke overlevelseshistorie direkte til kamera, med en iskald dramaturgi som omtrent ikke kunne vært skrevet bedre.
Og vi ser hvordan ansiktet hennes har fått et slør av det nye alvoret over seg.
Dette gjør sterkt inntrykk!
Livet etterpå
De andre ungdommene må ha meg unnskyldt, men jeg må innrømme at det er Johannes skjebne som fanger interessen min aller mest.
Jeg skulle gjerne sett mer av henne og hvordan hun takler livet etterpå.
Men det er kanskje grenser for hvor mye man kan kreve at ei jente utleverer seg på film.
Johanne er ekstremt modig som stiller opp og gir Utøya-overlevende et ansikt.
Det fører også til at de andre medvirkende ikke blir like interessante å følge med for mitt vedkommende.
Men de er viktige i den forstand at vi ser hvordan det ungdomspolitiske miljøet lever på tvers av partigrensene.
Gode portretter
Til ungdommen viser heldigvis at livet går videre.
Det ungdomspolitiske arbeidet fortsetter.
Norge er fullt av engasjerte, samfunnsbevisste ungdommer, som vil være med å styre landet fremover.
Regissør Kari Anne Moe og hennes stab har gjort et grundig arbeid, som på tross av endrede forutsetninger, leverer gode portretter av det ungdomspolitiske Norge.
Til ungdommen er en herlig bekreftelse på at demokratiet lever i beste velgående.
| 1
|
004015
|
Albert Nobbs
Det er hardt å vere mann – spesielt om du er kvinne.
Frå norsktimane på skulen veit me alle at 1800-talet var eit helvete.
Folk døyr som som fluger av tyfus og andre ulukker, og på Hellemyren er familieselskapa ein rein fyllefest.
Filmen Albert Nobbs omhandlar den same elendigheita i den same tidsperioden.
Historia er basert på kortromanen (engelsk: novella) med same namn som omhandlar ein pliktoppfyllande kelner-veteran som har ei stor frykt i livet: at nokon skal oppdage at han eigentleg er ei dame.
Sidan ung alder har «han» nemleg kledd seg ut som ein mann for å få fleire mogelegheiter i livet.
Gjennom mange tiår har Albert spinka og spart og levd sømmeleg for å kunne spare opp til sin store draum, sin eigen tobakksbutikk.
Men kven skal han dele livet med?
Meisterleg Glenn Close
Glenn Close er fundamentet, strukturen og alle bérande veggar som hovudfiguren Albert Nobbs.
Den såre hemmelegheitsfulle mannen (eller kvinna) som manglar all innsikt i mellom-menneskelege forhold vert skildra litt nesten utomjordisk av Close – det er tydeleg at ho legg mykje i rolla si.
Noko anna er kanskje heller ikkje å vente, sidan Close har spelt denne rolla på teater i fleire tiår.
Ho er sjølv ein av skaparane bak filmen, både som produsent og på manussida.
Ei anna sterk rolle er Janet McTeer som den minst like skjulte målaren Hubert Page.
Dei beste scenene i filmen er mellom desse to, både før og etter alle hemmelegheiter er avslørt.
Lause trådar
Det er andre gode ting med denne filmen – deriblant eit juleball som på finurleg vis klarar å koke mange av hotellets indre strukturar ned til éi enkelt scene.
Diverre er denne scena berre eit eksempel på kva denne Albert Nobbs kunne ha vore.
I staden er den det beste av frå ein film som ellers hadde mange uforløyste og svevande subplott.
Filmen hadde tent mykje på å heller fokusere meir på Nobbs og indre kjensler framfor mange andre skjebner som gjer lite anna enn å vise kor forferdeleg Dublin var på denne tida.
Pent, men…
Dette er ekstra synd fordi regissør Rodrigo García er flink på indre kjensler og flettverk – når han får lov til å skrive manus, altså.
Tidlegare har han blant anna arbeidd som regissør og manusforfatter på den flotte serien In Treatment som i manus klarar noko av det denne filmen prøver på.
Då får det berre vere at det trass alt ser pent ut.
Filmfotograf Michael McDonough har fanga kjølege tonar før – deriblant i Winters Bone – og visar det viktorianske Irland frå si kaldaste, bitraste side, sjølv når det ikkje snør.
Anno 2011
Albert Nobbs har brukt lang tid på å kome til norske kinoar, Close si rolle var trass alt nominert allereie til førre Oscar-utdeling.
Det er lett å skjøne kvifor rolletolkingane til Close og McTeer vart teken med i følgjet for beste kvinnelege hovudrolle og birolle.
Men samtidig er det like lett å skjøne kvifor filmen ellers såg ut til å ha blitt gløymd av akademiet.
Hadde Glenn Close lagt like mykje arbeid inn bak kamera som framfor, så kunne dette ha vore ei fantastisk filmoppleving.
Det er det ikkje no.
| 0
|
004017
|
Jaws
Haien virker fremdeles!
Det er blitt hevdet humoristisk at Jaws (norsk kinotittel:
Haisommer) gjorde det samme for sjøbading som Pscyho gjorde for dusjing.
Men det kan hevdes i fullt alvor at dette fremdeles er en av de beste thrillerne som noensinne er laget.
Den unge regissøren Steven Spielberg presterte et skikkelig svennestykke, der form og innhold gikk opp i en høyere enhet.
Jeg skvetter like mye av filmen som første gang jeg så den, underholdes av det strålende skuespillet og imponeres av den friske, energiske og effektive historiefortellingen.
Og på Blu-ray ser alt dette bedre ut enn noen gang!
Sulten hai slår til
Et lite handlingsreferat er kanskje overflødig, men i fall du ikke skulle vite hva Jaws handler om, får du et likevel.
Sheriff Brody (Roy Scheider) kommer i konflikt med myndighetene i den lille badebyen Amity når det vekkes mistanke om at en sulten hai har slått til.
Sommeren står for døra, og byen er avhengig av inntektene fra sommergjestene.
De vil ikke komme om noen roper «hai, hai».
Men haieksperten Hooper (Richard Dreyfuss) er overbevist om at haien vil fortsette angrepene.
Brody og Hooper henvender seg til veteranfiskeren Quint (Robert Shaw) for å finne haien og drepe den.
Urovekkende stemning
Det merkes allerede fra starten at dette er historiefortelling på et svært høyt nivå.
Peter Benchley og Carl Gottliebs manus har små og tilsynelatende dagligdagse biter av dialog som setter både figurene, deres relasjon til Amity og deres funksjon i filmen.
Senere bygges spenningen opp særdeles effektivt, og den urovekkende stemningen er til å ta og føle på.
Vi vet allerede fra første scene at faren er høyst reell, men Spielberg holder oss lenge på pinebenken angående når og hvor haien vil slå til igjen.
Bildene som plasserer oss under barns sprellende føtter i vannet, akkompagnert av John Williams fryktinngytende toner, er nesten ikke til å holde ut.
Det vi ikke ser
Det mest effektive grepet i Jaws, er hvordan Spielberg velger å bruke haien.
Han bruker den nemlig nesten ikke i det hele tatt.
Dette er en leksjon i hvordan «less» virkelig kan være «more», akkurat slik Ridley Scott gjorde med sitt rommonster i Alien 4 år senere.
Det vi ikke ser , eller tror vi ser, skremmer oss mer enn det vi faktisk ser.
Nå var riktignok praktiske årsaker medvirkende til at haibruken ble såpass begrenset.
Det var stadige problemer med haimodeller som ikke virket som de skulle under innspillingen.
I ettertid kan dette kalles et rent lykketreff!
Men Spielberg viser samtidig alt han har lært av tidligere spenningsmestere, som for eksempel Hitchcock.
Innstudert perfeksjon
Jeg har nevnt det strålende skuespillet.
Roy Scheider er fantastisk som jordnær sheriff i en presset situasjon.
Han får frem sheriffens usikkerhet som ny mann i byen, og hans dårlige samvittighet for ikke å ha overprøvd den dominerende borgermester Vaughn (Murray Hamilton) og hans økonomiske motiver.
Richard Dreyfuss er også god som haielskende forsker.
Dialogen mellom dem flyter med innstudert perfeksjon.
Den eneste jeg har litt trøbbel med, er Richard Shaw som Quint.
Han overdriver nok litt i rollen, og fremstår som en nær parodisk karikatur.
Men så liker jeg det litt, også.
Og hans monolog om mannskapet om bord på krigsskipet Indianapolis er filmhistorisk.
En udiskutabel klassiker
Jaws kommer på Blu-ray i en praktfullt restaurert utgave.
Bildene har en klarhet og dypde som aldri før, samtidig som lyden også er effektivt remikset til 7.1.
Purister kan glede seg over at det originale 2.0 lydsporet fra 1975 også er med på utgivelsen.
Samtidig inneholder Blu-rayen to lange dokumentarer og flere slettede scener, som jeg dessverre ikke har hatt tid til å se ennå.
Men filmen har jeg sett igjen, og er imponert over hvor godt den holder seg.
Jaws er en udiskutabel klassiker som anbefales på det aller varmeste på Blu-ray.
Og for å sitere tittelen på en av dokumentarene blant ekstrastoffet:
Haien virker fremdeles!
| 1
|
004020
|
Tina & Bettina – The Movie
For lite smør over ei for stor brødskive.
Før eg såg Tina & Bettina – The Movie var Zoolander min favoritt blant filmar som oppstod som ein TV-sketsj.
Det er den også etterpå.
Tina og Bettina – dei to fjortisvideobloggarane Odd-Magnus Williamson og Henrik Thodesen har skapt i Torsdag kveld fra Nydalen – får livet sitt kraftig forandra når ein såkalla «immigrant», altså frå ein anna del av Oslo vest, inntek høgverdige Smestad ungdomsskule.
Plutseleg er dei ikkje dei dronningbiene dei skulle ynskje dei var, og ein plan vert igangsett for å ta tilbake trona.
Men nykomaren (Triana Iglesias) sår splid i eit langt venskap, og vips var ikkje alt så enkelt som det burde ha vore.
«Ikkje alt dei skulle ynskjer dei var» er òg ei god beskriving på ein film som ikkje heilt taklar overgangen frå eit kjapt sketsjeformat til halvanna times lengd.
Reklameverden
Ved sidan av Lilyhammer har regissør Simen Alsvik tidlegare arbeidd i reklamebransjen, det ser ein på produksjonen.
I Tina & Bettina har han skapt den typen sukkersøt verden som me berre ser i reklamefilmar og musikkvideoar.
Universet rundt filmen skildrar Oslos beste vestkant i eit fargefullt, men sarkastisk, lys.
Draumeversjonen av vestkant-Oslo er med eit par unntak heilheitleg laga.
Louis Vuitton-søppelposer og sjamponerte veskehundar pregar kvardagen – til og med Thodesens karakteristiske augebryn har fått ein feminin finpuss.
Det som best bringer vidare sketsjeopphavet er musikallåtane innimellom handlinga.
Uansett filmens suksessutfall så tippar eg at eit par av låtane kjem til å endre opp som ei hymne til heime åleine-festar, skrålt over mang ein rusbrus i åra som kjem.
(Anmeldinga held fram under biletet)
For lite smør på ei for stor brødskive
I likskap med inspirasjonskjelda Saturday Night Live (SNL) gjer altså no Williamson & Co det same som det amerikanske humorprogrammet har gjort i ei årrekke – å gjere vellukka sketsjar om til ein spelefilm.
Tru til konseptet er filmen dermed full av cameoroller frå diverse norske kjendisar – med vekslande hell.
Johnny Depp i Jack and Jill har uansett større tiltrekkingskraft enn Trygve Hegnar.
Diverre støter den dermed òg på det same problemet som dei fleste av desse filmane gjer, at det kjennest ut som for lite smør på ei for stor brødskive.
Eg ler alt for lite til at dette skal vere ei rein komedie, og mot tredje akt ebbar det ut i keisamme kranglar og ei pinleg animert kampscene.
Og når jentestemmene til filmens to hovudfigurar etter kvart vert stadig meir enerverande hjelper det ikkje på heilheitsinntrykket.
Tina og Bettina er nok figurar som bør inntakast i mindre doser, over lengre tid vert mangelen på interessante «catch phrases» og sjarmerande karaktertrekk for tydeleg.
Eller for å seie det i SNL-termer:
Dette er langt frå legendariske Blues Brothers
| 0
|
004023
|
ParaNorman
Barn vil få en innføring i skrekk de sent vil glemme!
Studioet Laika, som lagde Coraline og den hemmelige dør, lykkes også med sin andre stop motion-animerte film, ParaNorman.
Jeg elsker stop motion.
Det er et eller annet med figurenes og miljøenes tekstur som virker mer virkelig enn når man kun bruker computere.
ParaNorman er et nydelig eksempel på hva som går an å få ut av stop motion kombinert med CGI.
Filmen forteller også en historie som vil være grøsselig god underholdning for de yngste, og morsom for alle store.
Derfor får ParaNorman en skrekkelig klar anbefaling!
Ser døde mennesker
Norman føler seg som et utskudd, både hjemme og på skolen.
Han kan nemlig se og prate med døde mennesker.
Men når en gammel forbannelse truer byen med zombie-invasjon, får Norman bruk for sine evner.
Han er den eneste som kan forhindre totalt kaos, hjulpet av noen gode, og noen ikke fullt så gode venner, samt sin avdøde onkel.
Innføring i skrekk
Filmen hyller historiene fra gamle skrekkfilmklassikere.
Du vil kjenne igjen flere elementer fra sjangeren.
Barn vil få en innføring i skrekk de sent vil glemme!
Jeg liker hvordan regissørene Chris Butler og Sam Fell gjør dette, samtidig som de holder innholdet på et underholdende nivå for hele familien.
Norman er en fin helt i denne sammenhengen, en forsiktig og sjenert gutt som finner styrken til å tre frem med mot og overbevisning, uten at det blir Hollywood-klissete.
Imponerer stort
ParaNorman har et deilig uttrykk, inspirert av horror fra flere tidsepoker, fra Romeros zombie-filmer, britisk Hammer-horror, John Carpenters Halloween og de nyere The Ring-filmene.
ParaNorman-universet inneholder flere deilige detaljer, som man kanskje går glipp av ved første gangs påsyn.
Jeg imponeres stort av hvordan animatørene har fått figurene til å leve med flytende bevegelser som virker naturlige.
Her ligger det åpenbart et vanvittig stort arbeid bak.
Oppfinnsom humor
Du må bare se denne filmen.
Hvis ikke, kan det hende vi ikke får se særlig mange flere stop motion-animerte filmer som dette, og det hadde vært synd.
ParaNorman er kanskje ikke like god som fantastiske Coraline, men føles likevel som et blinkskudd av en film, med fantastiske visuelle kvaliteter, oppfinnsom humor, spennende action og gode grøss for de yngste.
| 1
|
004024
|
90 minutter
Ubehagelig bra om menn som dreper kvinner.
90 minutter er en ubehagelig film å se.
Ikke bare fordi temaet er så dystert, men også fordi omgivelsene virker så normale og velkjente.
Regissør Eva Sørhaug skildrer vold i parforhold i tre ulike situasjoner med filmatisk kløkt.
Jeg er ikke helt sikker på hva filmen lærer oss, men det er en skremmende skildring av hvordan enkelte menn tråkker over alle grenser mot sine kvinner, og hvordan de rettferdiggjør det.
Dramatisk veiskille
De tre historiene er lagt til tre forskjellige samfunnslag.
Bjørn Floberg spiller den rike herren som åpenbart har kommet i et økonomisk uføre, og begynner å rydde opp.
Men til hva?
Mads Ousdal og Pia Tjelta er middelklasseforeldrene som har kommet til et dramatisk veiskille.
Og Aksel Hennie er den psykopatiske kokainsnifferen som holder samboeren sin fanget i en liten leilighet.
Alle disse tre situasjonene skal få alvorlige utganger.
Umulig å godta
Manuset er smart skrevet.
Det gir oss ikke alle detaljer, men inneholder nok antydninger og indikasjoner til at vi selv kan ane hvorfor det går som det går.
Vi møter menn som på hver sin måte mener de har tapt noe, enten det er ansikt, frihet eller livet de en gang hadde.
Det er umulig å godta årsakene bak deres handlinger, men det er mulig å ane hvordan de tenker.
Psykopatisk rollefigur
Skuespillet er sterkt.
Bjørn Floberg fremstår som en elskverdig eldre herre, som febrilsk forsøker å holde fasaden.
Tjelta og Ousdal virker i utgangspunktet som et helt vanlig forstadspar, som mange kan identifisere seg med.
Den mest interessante figuren spilles av Aksel Hennie.
Man kan bare undre over hva som har gjort ham så paranoid, om det er dopet eller andre bakenforliggende årsaker.
Hans psykopatiske rollefigur virker mindre intelligent, med lite empati og med manglende virkelighetsforståelse.
Man kan undre på hva samboeren, modig spilt av Kaia Varjord, gjør sammen med ham.
Modig film
Hvordan det går i filmen skal ikke avsløres.
Men ingen går uberørt ut.
Eva Sørhaugs andre spillefilm er kruttsterk og ubarmhjertig, akkurat som situasjonene rollefigurene befinner seg i.
Filmen gir ingen løsninger, men skildrer livssituasjoner som alt for mange opplever daglig, av og til med de verste konsekvenser.
Og det har Sørhaug laget en modig film om, med høyt nivå på både manus, skuespill, foto, lyd og scenografi.
| 1
|
004025
|
Titanic
Denne Blu-rayen holder seg flytende!
James Camerons storfilm Titanic fra 1997 er nå endelig ute på Blu-ray, og kan dermed nytes for første gang i High Definition fra sofaen!
Da filmen ble relansert i 3D på kino tidligere i år, konstaterte jeg at Titanic fortsatt er en episk historie med alle elementer til en storslagen filmopplevelse.
Valgets kvaler
Du kan velge mellom tre Blu-ray-varianter.
På den ene får du filmen i Blu-ray 2D og DVD, samt en disk med ekstrastoff.
På den andre får du i tillegg 3D-versjonen, spredd over to Blu-ray-disker.
Den tredje varianten er en gaveboks kalt Fifteenth Anniversary Special Collector’s Edition, som - i tillegg til filmen i både 2D og 3D - blant annet inneholder ei bok, en kopi av en Titanic-billett, og en replika av en avis fra 1912.
Topp bilde og lyd!
Filmen ser helt fantastisk ut i Blu-ray-kvalitet og er helt feilfri, etter hva jeg kan se.
Russell Carpenters bilder fra 1997 ser virkelig ikke ut som om de er eldre enn én dag.
Dette er sylskarpt, detaljert og dybderikt!
Jeg har ikke fått sjekket 3D-versjonen, men så på kino tidligere i år at konverteringen åpenbart er gjort møysommelig, slik at det ble en av de bedre 3D-opplevelsene jeg har hatt.
Lyden kommer også til sin rett, takket være et imponerende lydspor i DTS-HD Master Audio.
De dramatiske lydene fra et døende skip kunne knapt ha vært mikset med større effekt enn i dag.
Rikelig med bonusmateriale
Ekstrastoffet er mildt sagt rikholdig.
Mye av det er hentet fra tidligere DVD-utgivelser av Titanic, men noe er nytt.
Reflections from Titanic er et timelangt program, der nøkkelspillere både foran og bak kamera forteller om sine minner fra innspillingen.
Det er en interessant dokumentar, men holder et svært høyt tempo.
Redigeringen er gjort i en så høy rytme at jeg ofte fikk følelsen av å bli presentert for mer fakta enn jeg rakk å prosessere.
Den andre dokumentaren, Titanic: The Final Word With James Cameron, er et program fra National Geographic, laget i forbindelse med 100-års-markeringen av forliset.
Her samler regissør Cameron en rekke av verdens fremste Titanic-eksperter til en slags havarikommisjon for å analysere hva som egentlig skjedde med Titanic etter at det sank.
Dette har kanskje ikke så mye med selve filmen å gjøre, men er like fullt svært interessant for alle med litt over middels interesse for dette historiske forliset.
Fortellerglede og eventyrlyst
Foruten dette får du 29 slettede scener, 60 små featurettes, tre kommentarspor til selve filmen (kun 2D-versjonen) og mye, mye mer.
Gjennom det hele fremstår James Cameron som en ustoppelig kraft, med et enormt engasjement, fortellerglede og eventyrlyst.
Dette smitter over på meg, og er med på å gjøre Titanic på Blu-ray til et selvsagt kjøpsvalg.
Denne utgivelsen vil få et langt og godt liv i hylla mi!
Her er hele lista over ekstrastoffet du får i tillegg til filmen:
Deleted Scenes with commentary by James Cameron
Deep Dive Presentation
- Narrated by James Cameron
$200,000,001: A Ship’s Odyssey - the Titanic Crew Video
Music Video - My Heart Will Go
On by Celine Dion
Titanic: The Final Word with James Cameron - NEW!
Titanic Scriptment by James Cameron
Concept Posters and One Sheets
MTV’s 1998 Movie Awards skit
| 1
|
004026
|
Det er bare fornavnet!
Det hjelper ikke med Amélie-triks.
Jeg har ingenting i mot filmet teater.
Roman Polanski lyktes greit med Blodig alvor – Carnage, som gikk på kino tidligere i år.
Men denne franske filmen lykkes mindre godt.
Den prøver alt for hardt å skape konflikter og diskusjoner der de ikke finnes.
Og strekker seg langt ut i det mest absurde farseland når den må ha et klimaks.
Jeg tror verken på figurene eller historiene deres, og da hjelper det ikke å lesse på med Amélie-triks og fransk borgersjarm.
Utløser diskusjon
Ekteparet Anna (Judith El Zein) og Pierre (Charles Berling) inviterer Annas bror Vincent (Patrick Bruel) og deres barndomsvenn Claude (Guillaume de Tonquedec) på middag.
Vincent skal bli far, og avslører navnevalget for vennene.
Det viser seg å være såpass kontroversielt at det setter i gang en het diskusjon som utløser flere, der alle blir dratt med.
Litt for fransk
Ideen er god, den.
Men det føles anstrengt når manuset etter hvert må tyne troverdigheten for å holde temperaturen oppe.
Figurene tråkker videre i salaten, der man i det virkelige liv ganske enkelt ville ha greid å ro kvelden inn.
Spesielt den siste sjokkerende avsløringen er litt for fransk til at jeg orker å engasjere meg og synes dette er holdbart som underholdning.
Stikker seg ut
Det er også litt for åpenbart hvordan regissørene Alexandre de la Patellière og Matthieu Delaporte forsøker å sprite opp den statiske situasjonen - alt foregår i samme rom - med en «Améliesk» fortellerstemme, og til og med en samling seksuelle klimaks inspirert av samme film.
Jeg antar at Delaportes originale teaterstykke ikke hadde dette, og kanskje ville filmen vært bedre uten, også.
Disse grepene stikker seg ut som fremmedelementer.
Holder ikke mål
Det finnes nok av frankofile nordmenn som sikkert vil sette pris på Det er bare fornavnet!
Og det finnes dialoger og situasjoner verdt å oppleve i filmen.
Noen av personkarakteristikkene er interessante.
Bare synd at helheten ikke holder mål.
Historien er for konstruert.
Derfor tror jeg ikke på det den forteller meg.
| 0
|
004027
|
Hard To Kill
Denne filmen har gått kraftig ut på dato!
Jeg har lenge vært en ivrig tilhenger av Steven Seagal.
Jeg tror det er først og fremst av nostalgiske årsaker.
Si hva du vil om Seagals evner som skuespiller, han var i hvert fall litt av en actionfigur, med sin karakteristiske hestehale i nakken og dårlige one-liners på rekke og rad.
Jeg har lenge ansett hans tidlige filmer, som Nico, Marked For Death og Out For Justice som morsomme voldsfilmer i B-klassen.
Billig TV-film
Men hva med hans andre film, Hard To Kill?
Den hadde jeg ikke sett siden VHS var det eneste filmformatet man hadde i stua.
Nå er den ute på Blu-ray, og jeg var veldig klar for et gjensyn.
Det ble dessverre en skikkelig nedtur!
Denne filmen viser seg nemlig å være markant dårligere enn de tre jeg har nevnt.
Den ser ut som en billig tv-film, bare med litt mer vold enn normalt.
Mens Seagal imponerte med en frisk debut i sin første film, Nico, gjorde kanskje denne oppfølgeren sitt til at han aldri ble regnet som en actionstjerne i A-klassen.
Komatøs purk
Handlingen er som følger:
Seagal spiller politietterforskeren med det utrolige filmnavnet Mason Storm, som snikfilmer en kommende senators møte med mafiaen.
Væpnede menn tar seg inn i huset hans og dreper både herr Storm, fru Storm og junior Storm – tror de.
7 år senere våkner vår helt fra koma, og får hjelp av sykepleieren Andy (Kelly LeBrock) til å trene seg opp for å hevne seg på de som myrdet familien hans.
Lite energi
Det er flere årsaker til at Hard To Kill ikke ble en god film.
Den største er Bruce Malmuths uinspirerte regi.
Handlingen filmes flatt og kjedelig, med oppsiktsvekkende lite energi, selv når Seagal brekker skurkearmer, bein og nakker.
Ofte er Malmuth tilsynelatende fornøyd med å filme dialog fra et stillestående kamera på stativ.
Det er egentlig litt merkelig at veteranfotograf Matthew F. Leonetti ikke greide å tilføre filmen et sprekere preg.
Kanskje han skjønte hva han var med på og ikke gadd?
Ekkel heismusikk
Komponist David Michael Frank må også finne seg i å få litt pepper.
Det er greit at årstallet var 1990, men det finnes ingen unnskyldning for å bruke panfløytesynth på lydsporet.
Ingen!
Sexy saksofon er heller ikke bra.
Og hvorfor hører tøffingen Mason Storm på ekkel heismusikk når han kjører bil?
Skal det kanskje fortelle oss noe om hans personlighet?
Sex med trestokk
Samspillet mellom Seagal og hans daværende kone Kelly LeBrock slår heller ikke gnister.
Det tar ikke lang tid fra han våkner fra koma til de begynner å kline, men med mistenkelig lite pasjon.
LeBrock kunne like gjerne hatt seg med en trestokk.
Dessuten virker det ikke fullstendig overbevisende at en mann som nylig har våknet fra koma, der det siste han husker er at kona ble myrdet, skulle være spesielt motivert til å hoppe til køys med ei ny dame, selv om hun er en innertier.
Et forvarsel
La meg avslutte med å si at Hard To Kill aldri var ment å være en A-film.
Kanskje er jeg for streng.
Men denne filmen kunne og burde vært mye bedre, og har gått kraftig ut på dato.
Det er kanskje en grunn til at Bruce Malmuth bare regisserte en film til, nemlig Ironman med Dolph Lundgren i 1994 (Malmuth døde i 2005).
Seagal gikk videre med bedre filmer som Marked For Death, Out For Justice og, ikke minst, Kapring på åpent hav, før han etterhvert sank ned i rett-på-DVD-helvetet.
Hard To Kill var kanskje et forvarsel på hvor karrieren hans kom til å ende.
Hard To Kill kommer på Blu-ray med akseptabel bilde- og lydkvalitet, uten noe ekstrastoff.
Men hadde du virkelig ønsket deg en to-timers dokumentar kalt The Making Of Hard To Kill
| 0
|
004029
|
Min søster
I skuggen av dei sveitsiske alpene.
I fransk-sveitsiske Min søster er klasseskiljet ekstremt tydeleg.
På toppen av dei sveitsiske alpene bur rikmannsfolket, som i lærnikkers og med dyre ski, har okkupert snødekket for underhaldninga sin del.
Ved foten av fjellet, i eit industrielt arbeiderklassemiljø, bur 12 år gamle Simon.
Han har omtrent gjort karriere på å effektivt stjele skiutstyr frå dei rike («dei kjøper berre nytt likevel»), og selgje det til ungane i nærmiljøet sitt.
Slik kan han tene pengar for å halde seg sjølv og den eldre systera i med mat og andre livsnødvendige ting.
Systera er tidvis arbeidslaus og vekslar mellom kjærestar og andre mannlege vener.
Kva ho driv med i lengre periodar av dagen får me aldri heilt vite, men ryktet blant venene til Simon tilseier at det kanskje ikkje er heilt lovleg det heller.
Ungt, men godt
Hovudrolla som Simon er satt av Kacey Mottet Klein, som denne filmen skal ha vore laga spesielt for.
Det synest.
Han klarar å balansere mellom dei to verdene på eit sett som er spektakulært for ein 14 år gammal skodespelar.
På eit sett kan det verke som om Simon har blitt dytta inn i vaksenverda raskt, men i løpet av filmen får ein sjå korleis Simon absolutt henger igjen i sitt 12-årige tilvære.
Når han vert konfrontert med at han stel svarar han at det er for å kjøpe ting han trenger.
Simon vil nok ut av miljøet han er født inn i, men han ikkje nokre framtidsutsikter for når dette har tenkt å ende.
Halvveges ut i Min søster, akkurat idet eg trudde at den skulle bli gjentakande, kjem ei omvelting som friskar opp filmen.
Etter dette dukkar systera, spelt av Léa Seydoux, fram i større grad som ein rik karakter, og ho visar at ho absolutt har noko i denne filmen å gjere.
Dardennes-aktig
Regissør Ursula Meier har laga ein film som på mange måtar kan minne om Dardennes-brørne sine verk, og viser verkelege sider av mellomeuropeisk fattigdom som me ikkje så ofte ser.
Filmen har òg den same typen dokumentarisk handhalde kamera som auker kjensla av realisme.
Dette kjennest ekte.
På same måte som Dardennes-filmane er òg denne belønna ved filmfestivalar, spesifikt med Sylvbjørnen på årets Berlinale.
Musikken er lagt til av P.J. Harvey-produsenten John Parish, og er gitarprega og stemningsskapande.
Den driv fram mellom scenene og viser lunefullt kva som hender under overflata.
Grim eksistens
Min søster er truverdig, og går aldri over i sosialpornografi eller ekstrem medkjensle.
Litt komikk – spesielt i det snødekte fjellandskapet – er strødd innimellom det dystre for å halde det dynamisk og ikkje føre stemninga heilt i bakken.
Filmen prøver ikkje å gi noko forklaring på klasseskiljet, eller noko løysing på korleis ein kan kome seg vekk frå ein grim eksistens.
På same måte som Dardennes' Gutten med sykkelen er den utan større fakter.
Min søster eit velspelt drama, eit «slice of life» frå dei sveitsiske alpene, som absolutt er verdt å sjå.
| 1
|
004030
|
Dredd
Et etterlengtet utbrudd av B-film-testosteron!
Ah, endelig!
En skikkelig hardbarka sci-fi-action for voksne!
Dredd er et voldsomt, postapokalyptisk kaos av en film, med harde helter, barske bøller og ekstrem tegneserievold.
Dette er nok ikke filmen for fintfølende nyanser, ei heller for dyp dialog av ypperste format.
Men dæven, som dette underholder meg!
Dredd er et etterlengtet utbrudd av B-film-testosteron på et nærmest latterlig nivå, den ser utrolig bra ut, og jeg har følelsen av at reprisefaktoren blir relativt høy!
Med rett til å drepe
De eneste som kan opprettholde orden i fremtidsbyen Mega City One, er bevæpnede dommere, med rett til å henrette forbrytere på stedet.
Judge Dredd (Karl Urban) og aspiranten Cassandra Anderson (Olivia Thirlby) oppsøker en enorm boligblokk for å etterforske et trippelmord.
Sporene peker mot den brutale narkodronninga Ma Ma (Lena Heady) i øverste etasje.
Hun stenger av hele blokka, og sender alle sine styrker etter dem.
Kul visualisering
Regissør Pete Travis (Vantage Point, Endgame) forteller denne historien med et imponerende arsenal av filmtekniske triks.
Skildringen av en fremtidsverden, tynget av forurensing, overbefolkning og kriminalitet, er overbevisende.
Ikke alt er realistisk spådd, men det ser bra ut innenfor denne filmens tegneseriepregede ramme.
Spesielt kult er visualiseringen av historiens narkotiske stoff, slo-mo, som får menneskehjernen til å oppleve virkeligheten i 1% hastighet.
Du vil ikke tro hva Travis bruker dette til.
Flere «oh shit-øyeblikk» venter deg!
Uten selvironi
Dersom du allerede har sett den indonesiske filmen The Raid:
Redemption, vil du kanskje tro at Dredd er en skamløs kopi.
Handlingen er nemlig mer eller mindre den samme, men Dredd ble faktisk innspilt først.
Uansett synes jeg at handlingen er bedre og at stemningen er mer fortettet.
Figurene er voldsomt karikerte og todimensjonale, men det er helt på sin plass i denne filmen.
Karl Urban tar aldri av seg hjelmen, i motsetning til Sylvester Stallone i filmatiseringen fra 1995, og er dermed nærmere grunnlaget fra den originale tegneserien Judge Dredd som startet i 1977.
Urban spiller rollen uten hint av selvironi, i tråd med serieversjonen.
Tøffest på lenge
Dredd får kanskje aldri et universelt klassikerstempel.
Til det er denne figuren kanskje litt for smal.
Det kan være vanskelig å knytte seg til en humørløs heltefigur som aldri tar av hjelmen, snakker med en nær parodisk dyster røst og ikke er i nærheten av en personlig utvikling gjennom historien som fortelles.
Men jeg omfavner Dredds hardbarkede tone, den underliggende satiren og den kompromissløse tilnærmingen til råmaterialet den bygger på.
Dette er den tøffeste sci-fi-actionfilmen på lenge!
| 1
|
004031
|
Hotel Transylvania
Utdatert humor og forglemmelige figurer.
Husker du Monsterbedriften?
Pixar-filmen om en verden av monstre som settes på hodet når ett menneske trer inn i det?
Her kommer Hotel Transylvania.
En SONY Animation-film om en verden av monstre som settes på hodet når ett menneske trer inn i det.
Og selv om resten av historien ikke er kliss lik, føles dette likevel som en kopi av en bedre film du har sett før, med utdatert humor, forglemmelige figurer og en glatt digital strek som kjeder meg.
Fristed for monstre
Grev Dracula er ikke hva han en gang var.
Hans førsteprioritet nå er å beskytte datteren Mavis fra den skumle verden.
Samtidig driver han hotell på slottet sitt, som et fristed for ferierende monstre.
Men så ramler en potensiell katastrofe inn døra, i form av backpackeren Jonathan.
Dracula må forsøke å skjule hans menneskelighet for gjestene, samtidig som han må ødelegge datterens utforskertrang og Jonathans interesse for henne.
Reservehumor
Regissør Genndy Tartakovsky forsøker å holde handlingen så manisk og panisk at du ikke skal legge merke til at handlingen egentlig er ganske tam.
Det pøses på med reservehumor fra innerst i skuffen, figurer som snakker veldig, veldig fort, og fysiske gags som ikke rekker å slutte før den neste begynner.
Barna, filmens fremste målgruppe, vil sikkert like det de ser, men de vil ikke vite hvorfor.
Her er det snakk om å holde interessen oppe ved hjelp av inntrykksoverdrivelser!
Burde vært håndanimert
Det som virkelig begrenset mitt inntrykk av filmen skjedde faktisk under rulleteksten.
I bakgrunnen ser vi nemlig filmens artwork fra preproduksjonen.
Og det er nydelige håndtegnede kunstverk med et helt annet uttrykk en den digitale glatta vi ser i den ferdige filmen.
Enn om Hotel Transylvania kunne sett slik ut?
Da kunne dette virkelig ha vært en visuell nytelse.
Genndy Tartakovsky er mest kjent for å stå bak den første animerte Star Wars-serien mellom 2003 og 2005, som var delvis håndanimert.
Jeg skulle ønske han hadde tatt med seg mer av denne teknologien inn i sin første spillefilm.
Låner vilt
Hotel Transylvania vil sannsynligvis underholde de minste, men for meg er det litt for åpenbart at den låner vilt fra Monsterbedriften, inklusive grunnhistorien, gelemonsteret, monsteret du bare ser beina av og kreditteringen til «production babies» på rulleteksten.
Men noe av låningen fungerer.
Det er veldig morsomt når man i den norske dubbingen hyller Reidar Morset fra trimprogrammet Strekken på NRK radio i gamle dager.
Så høydepunktene finnes, men de er for få.
| 0
|
004034
|
Bond 50 – Celebrating Five Decades Of James Bond
En skattkiste med filmhistorie!
James Bond har en helt spesiell plass i mitt brennende filmhjerte.
Da jeg var 12, ble alle filmene fra Dr. No til Octopussy vist som en søndagskavalkade på bygdekinoen, som ikke var så nøye på dette med aldersgrenser.
Jeg ble dermed introdusert for en spennende verden med tøffe agenter, farlige spioner, pene damer, tøffe biler, storslått action og jeg satt i salen med stadig større øyne og bredere glis.
Noen filmer er klassikere, andre er solide, noen få er middelmådige, men aldri kjedelige.
Nå er samtlige samlet på Blu-ray for første gang, og selv om kvaliteten varierer, er dette en skattkiste med filmhistorie!
Det du får:
Denne anmeldelsen gjelder først og fremst Blu-ray-boksen, ikke de individuelle 22 filmene.
De kommer i en innpakning som ikke får plass sammen med dine andre Blu-ray-filmer.
Den passer best på egen plass i hylla.
Inni den finner du to tykke bøker med stive permer og sider, den ene med filmene fra 1962 til 1981, den andre med filmene fra 1983 til 2012, samt en bonusdisk.
Det er også laget en plass til den kommende Bond-filmen, Skyfall, som har kinopremiere 26. oktober, og slippes på Blu-ray neste år.
Savner tekst
De to bøkene er smakfullt utformet, med bilder fra de respektive filmene.
Jeg liker at alle skuespillerne og epokene presenteres på likt grunnlag.
Det gjøres ingen forskjell på for eksempel Sean Connery og George Lazenby i billedmaterialet.
Men jeg savner tekst!
Her er det plass til både sitater, anekdoter og teknisk basisinfo om filmene.
Det burde vært med!
Blu-ray-diskene ligger i egne lommer, greit og oversiktlig, men det er litt pirk å få dem ut.
Her hadde jeg foretrukket en låsefunksjon som i et vanlig Blu-ray-cover.
God teknisk kvalitet
Jeg har ikke sett alle filmene i sin helhet på Blu-ray, men jeg har gjort stikkprøver, og billedkvaliteten er svært god.
De nyeste ser selvsagt best ut, men også de aller eldste Bond-filmene ser ut til å ha vært godt restaurert for utgivelse på Blu-ray.
Fargespekter, detaljnivå og dybdefølelse er mer enn godkjent.
Også lyden virker svært god, selv på 60-talls-filmene, og jeg har ingen betenkeligheter med å godkjenne den tekniske kvaliteten med god margin!
Ekstrastoffet
I tillegg til de 22 filmene, er det rundt 130 timer med ekstrastoff i boksen.
Det meste er hentet fra tidligere DVD-utgivelser, men har samme verdi nå som da.
Du får små dokumentarer, kommentarspor, musikkvideoer og mye mer.
Det er likevel en ting jeg savner, nemlig den virkelig store James Bond-dokumentaren – den som undersøker fenomenet og hvordan det har greid å holde seg levende gjennom de siste 50 årene.
En slik film er på vei, Everything Or Nothing, som slippes i England 5. oktober.
Regissør Stevan Riley har intervjuet alle essensielle Bond-aktører, unntatt Sean Connery, og hatt tilgang til EON Productions sine arkiver, men denne dokumentaren er dessverre ikke tilgjengelig i Bond-boksen.
LES OGSÅ:
Anmeldelsene av Bond-spillene GoldenEye 007 og Blood Stone 007!
77 kr per film
Men i stedet for å klage på hva som ikke er med, la meg rose det som ER med:
22 eventyrlige actionfilmer med fart, spenning og eleganse.
Du kan nyte alt i så godt som feilfri HD og fordype deg i Bond-universet med det eksisterende ekstrastoffet.
Bond 50 er en dyr boks, rundt 1700 kroner, men delt på 22 er det 77 kroner per film.
Da er det ikke så dyrt likevel, ikke når vi snakker om Bond.
James Bond!
Jeg kjøper dette med glede, er plutselig 12 år igjen og sitter på bygdekino!
Hva er DIN Bond-favoritt?
Del i kommentarfeltet!
| 1
|
004035
|
Utdrikningsslaget
Kommer seg aldri etter katastrofalt anslag.
I det første kvarteret av Utdrikningsslaget vurderte jeg seriøst å gå.
Skulle jeg virkelig gidde å sitte gjennom en time og førti minutter med dette?
Figurene virket plagsomme, historien intetsigende og jeg så ingenting verdt å bruke tid på.
Men så begynte noen av figurene å interessere meg.
Det skjedde en utvikling som gjorde dette til noe i nærheten av en spiselig underholdningskomedie.
Men det er for lite og for seint.
Dette er Sex og singleliv for rølperøkla.
Single partyjenter
Fire gamle venninner gjenforenes i New York når den ene skal gifte seg.
Regan (Kirsten Dunst) er bryllupsplanleggeren som ikke er komfortabel med at Becky (Rebel Wilson) gifter seg før henne.
Gena (Lizzie Caplan) og Katie (Isla Fisher) er fremdeles single partyjenter som sniffer kokain.
Men gjennom kvelden og natten før bryllupet skal det skje en hel del som forandrer fremtidsutsiktene til flere av dem.
Filmen har feitofobi
Dette føles som et forsøk på å kapitalisere på den uventede suksessen som filmen Bridesmaids hadde på kino i 2011.
Dette er også en rølpete partyfilm om voksne brudepiker på fest, en slags kvinnelig utgave av Hangover-filmene.
Rebel Wilson spiller til og med i begge.
Hun gjør en god figur, men jeg skulle ønske vi slapp all vitsingen om hvor feit hun er.
Filmen har skikkelig feitofobi, og det er ikke morsomt, bare billig og pinlig.
Ingen komiker
Persongalleriet er middels interessant.
Kirsten Dunst har aldri vært noen komiker.
Isla Fisher er litt for lite ekte menneske.
Lizzy Caplan er best, for hun har en litt mindre tynn figur å spille enn de andre.
Karene i filmen er bare bifigurer, men James Marsden ser i hvert fall ut til å ha det morsomt som ufin rundbrenner.
Hylende og irritable
Utdrikningsslaget har et altfor dårlig anslag.
I stedet for å introdusere figurer jeg kan interessere meg for, møter jeg hylende og irritable kjerringer som jeg helst vil slippe å forholde meg til.
Det er først halvveis ut i filmen at det dukker opp sider ved dem som jeg finner interessante, men da er det allerede litt for seint.
Og mot slutten er spenningsmomentet hvorvidt brudepikene rekker å gjøre klar brudekjolen i tide eller ikke.
Det er ikke særlig spennende.
| 0
|
004036
|
Taken 2
Oppfølgeren bjeffer mer enn den biter.
Etter den forrykende actionopplevelsen jeg hadde med den første Taken, er oppfølgeren en aldri så liten skuffelse.
All action er nemlig nedtonet og utvannet for å få den lukrative 13-års aldersgrensen i USA.
Regissør Olivier Megaton har kanskje forsøkt så godt han kan med de restriksjonene produsent Luc Besson har pålagt ham, men resultatet er en actionfilm som bjeffer mer enn den biter.
På jakt etter hevn
Bryan Mills (Liam Neeson) har gjort en sikkerhetsjobb i Istanbul, og får selskap av ekskona Lenore (Famke Janssen) og dattera Kim (Maggie Grace).
Dessverre er slekta til skurkene som Mills knerta i Paris på jakt etter hevn, og ødelegger ferien med å ta dem til fange.
Men ikke alt går etter planen, og snart er jagerne de jagede.
Dempet action
Også den første Taken-filmen hadde 13-års grense i USA, men i en klippet versjon.
Her i Europa fikk vi se en tre minutter lengre utgave.
Dessverre er det ikke slik denne gangen.
Vi blir også servert en tydelig dempet actionfilm, der all skyting og slåssing er klippet for å unngå å vise de verste konsekvensene.
Jeg synes heller ikke at slåssingen flyter like bra som i den originale filmen.
Det er åpenbart at noe mangler.
Jeg fremstår kanskje som voldsforherligende, men når historien er så tynn som her, må jeg kunne kreve sterkere virkemidler på actionfronten!
Logiske brister
Det er også flere logiske brister i filmen som er litt for store til å ignoreres.
Blant annet finner jeg det latterlig at skurkene, som vet hvor farlig Mills er, kun binder ham løst med plaststrips i umiddelbar nærhet av skarpe gjenstander.
Og at dattera, som ikke har greid å ta lappen, plutselig kjører som garvet stuntsjåfør gjennom Istanbuls trange gater.
Dette er kanskje ikke en film med fokus på realisme, men det tas litt for store friheter med logikken her.
Det er tydelig at budsjettet ikke har vært det største.
Noen eksplosjoner ser ut som de er laget i Minecraft.
Og filmens finale er direkte dårlig.
Alt er over på få sekunder, som om Megaton og Besson ikke hadde råd til å avslutte med et smell.
En varm fis
Til tross for at denne anmeldelsen nesten kun inneholder innsigelser, ble jeg likevel delvis underholdt.
Jeg liker jo fremdeles å se Liam Neeson sparke skurkeræv.
Men filmen føles som en varm fis på en kald dag.
Effekten går fort over.
Så jeg sitter igjen med en følelse av å ha blitt sviktet.
Noe kan kanskje reddes om Taken 2 blir utgitt på Blu-ray og DVD i en hardere versjon.
Til da er dette kun en middelmådig popcornfilm som vil glemmes fryktelig fort.
| 0
|
004037
|
Hypnotisøren
Er dette virkelig Sveriges Oscar-kandidat?
Skandinavisk krim er kanskje «in», men med filmer som dette, blir det kjapt «ut».
Regissør Lasse Hallströms Hypnotisøren er nemlig en skuffende krimfilm, med et lite troverdig plott og figurer som ikke kan tenke.
Jeg liker ikke å være smartere enn historiene som blir meg fortalt, men her satt jeg gang på gang og irriterte meg over at de mest åpenbare ledetråder ikke ble fulgt.
Noen gode skuespillere kan dessverre ikke redde dette.
Både Mikael Persbrandt, Lena Olin og Tobias Zilliacus hadde fortjent bedre.
Hjelper vitner til å huske
¾-deler av en familie blir myrdet i Stockholm, og den overlevende sønnen er ute av stand til å avhøres.
Politietterforskeren Joona (Zilliacus) får hjelp av legen Bark (Persbrandt), som kan bruke hypnose for å hjelpe vitner til å huske.
Men denne saken fører til en dramatisk utvikling i Barks privatliv, som gjør det personlig viktig for ham med en oppklaring.
Mye rart i manus
Dette sammendraget virket kanskje streit, men det er mer min fortjeneste enn filmens.
Her foregår det nemlig mye rart.
Svensk politi synes åpenbart ikke at et trippeldrap er særlig viktig.
Deres etterforskningsmetoder virker amatørmessige.
Det letes for eksempel aldri etter et mordvåpen.
Media er også helt fraværende.
Trippeldrap gir tydeligvis ingen overskrifter.
Og Barks kone (Lena Olin) går rundt i halve filmen med hukommelsesproblemer før de forsøker det helt åpenbare.
Sympatisk og avdempet
Det er egentlig synd at historien er så dårlig, for en del andre elementer er gode.
Spesielt skuespillerne presterer godt, med Tobias Zilliacus som en sympatisk og avdempet politihelt.
Det vaklende ekteskapet mellom herr og fru Bark gir også Persbrandt og Olin mulighet til å krydre sine rolletolkninger.
Men Helena af Sandeberg misbrukes som sykepleier og mulig kjærlighetsinteresse til Joona.
Hun forsvinner sporløst når manuset ikke trenger henne lenger.
Strider mot fornuften
Det skjer også ting mot slutten av filmen som strider mot enhver fornuft, logikk og politirutiner, men jeg skal ikke avsløre hva.
Det kan jo tenkes at du likevel vil se filmen.
Svenskene har tross alt plukket den ut som sin Oscar-kandidat.
Det må ha vært med tanke på at skandinavisk krim er i vinden.
Men kommer det mange flere filmer på dette nivået, vil vindstyrken raskt avta til en flau bris.
| 0
|
004038
|
Skvis
Lettvint kioskromantikk for "jente 12".
Det er fint å se nok en norsk film med norsk ungdom i norsk bygd.
Men, mens for eksempel
Få meg på for faen hadde et smart manus og gode skuespillerprestasjoner, har Skvis lite av begge deler.
Riktignok sjarmerer flere av de unge skuespillerne, og det er noe rosenrødt og uskyldsrent over de enkle problemstillingene i historien.
Men det er et for stort amatørpreg over filmen til at den kan anbefales til andre som er som meg, det vil si langt utenfor målgruppa.
Forviklinger og intriger
Vi møter igjen de fire hesteglade venninnene fra 2011-filmen Til siste hinder.
Men i oppfølgeren er det svært lite fokus på hest.
Nå gjelder det forviklinger og intriger rundt deres kjærlighetsliv.
Beate (Hanne Øberg) er nemlig forelsket i Gustav (Victor H. Kristiansen).
Ida (Julie Nordhuus) tar på seg å spleise dem, noe som får følger.
Samtidig forsøker Molly (Elise Strømberg Mærlie) å bli sammen med Lukas (Ole Andreas Strømsnes), men møter problemer i form av hans dominerende kompis Even (Steffen Fagerbakk).
Ungdommelig sjarm
For å ta det beste først:
Helgeland fremstår som et flott landskap å lage film i.
Bildene er rene turistreklamen.
Dessuten er ungdommene i filmen skikkelig søte.
Det de ikke har av skuespillererfaring, og det har de åpenbart ikke mye av, tar de igjen på ungdommelig sjarm og utstråling, selv når avleveringen av replikkene er så stivbeint og krøkkete at jeg nesten vrir meg i setet.
Overfladiske følelser
Jeg synes at manuset er for svakt.
Det oppleves som lettvint kioskromantikk, inspirert av novellene i et Girls-blad.
Den dramaturgiske oppbyggingen er så rettlinja at man kunne mistenke et barn for å stå bak.
Jeg får nemlig følelsen av å se en filmatisert skolestil, med enkle figurer, overfladiske følelser og flate reaksjoner.
Jeg mistenker manusforfatter og regissør Kathrine Haugen for å ha gjort det slik med vilje for å treffe sitt publikum.
Ikke ment for meg
Kanskje forlanger jeg for mye av en film rettet mot 12 til 15 år gamle jenter.
Dette er åpenbart ikke ment for meg.
Men jeg ser at det filmatiske kunne vært løst bedre, og likevel henvendt seg til den samme målgruppa.
Her skorter det på litt for mye av det som jeg synes gjør en film god, men jeg gir likevel Skvis et plusspoeng for sjarmerende amatørskuespillere i billedskjønne omgivelser.
Det er da i hvert fall noe!
| 0
|
004039
|
Lykke
En rennesteinsserenade som plutselig endrer tone.
Den tyske filmen Lykke er i utgangspunktet en sympatisk historie om to vanskeligstilte sjeler som finner sammen, og som oppdager at de kan reddes av kjærligheten.
Men det er litt for åpenbart at disse to skal møte store problemer.
Jeg går bare og venter på den store konflikten eller katastrofen, og når den kommer, føles det i overkant konstruert, samtidig som filmer endrer drastisk tone.
Oppløftende kjærlighet
Krigshandlinger tvinger Irina (Alba Rohrwacher) til å flykte fra Makedonia.
Vi møter henne senere som illegal flyktning i Tyskland, der hun lever som prostituert.
Hun møter gategutten Kalle (Vinzenz Kiefer), som lever som tiggende boms.
Det oppstår et uventet nært forhold, som løfter dem opp fra sin sørgelige tilværelse.
Men paret har store utfordringer i vente, som jeg ikke skal avsløre.
Publikum utfordres
Filmen er basert på en novelle av forfatteren Ferdinand von Schirach.
I sin adapsjon, forteller regissør Doris Dörrie historien som en rennesteinsserenade, der vi utfordres til å vurdere moralske problemstillinger, og om målet helliger middelet.
Det er ikke vanskelig å få sympati for Irinas forhistorie og nåværende situasjon, men det mangler litt på karakteriseringen.
Litt for glatthudet
Irina skildres litt glatt og kaldt av Alba Rohrwacher.
Selv om hun har gode grunner til å skjule sitt indre vesen, skulle jeg ønske mer åpenhet mot publikum.
Og Kalle fremstår som litt for glatthudet til å være helt troverdig som gategutt.
Vinzenz Kiefer ligner mer på en som nylig fikk sparken fra et tysk boyband.
Endrer plutselig tone
Det er åpenbart at det må skje noe dramatisk med disse menneskene, og når det skjer, er det nesten litt ufrivillig komisk.
Regissør Dörrie tar i bruk noen kraftige virkemidler for å fortelle hva den store kjærligheten kan få mennesker til å gjøre, og det virker som om Lykke plutselig blir en helt annen type film.
Jeg synes endringen i tone virker malplassert og litt desperat.
Føles kunstig
Jeg kjøper heller ikke konklusjonen på historien.
Den virker ikke troverdig, og litt for publikumstekkende.
Filmen vil så gjerne være skikkelig hjerte og smerte, men den greier ikke å vekke de store følelsene i meg.
Kanskje hadde dette fungert bedre om regissør Dörrie hadde strebet mer etter realismen.
Lykke føles kunstig.
| 0
|
004042
|
Indiana Jones: The Complete Adventures
Tidenes filmhelt kan sees igjen og igjen!
Jeg er så glad over å ha Indiana Jones-filmene samlet på Blu-ray at jeg knapt er i stand til å være kritisk anmelder.
Dette er nemlig noen av de morsomste filmene jeg vet om, og de har glimret med sitt fravær i HD-format – til nå.
De fire filmene presenteres på Blu-ray med fantastisk billed- og lyd-kvalitet, og med et fint ekstramateriale på disk fem.
En pris på rundt 500 spenn vil kanskje virke avskrekkende, men jeg mener denne samlingen absolutt er verdt det.
Dette er tross alt tidenes filmhelt
- Indiana Jones!
Action over hele verden
Denne serien er Steven Spielberg og George Lucas sin hyllest til matinéfilmene fra 1940-tallet, med barske helter i halsbrekkende situasjoner gjennom ville eventyr.
Arkeologen Indiana Jones (Harrison Ford) leter etter verdifulle gjenstander over hele verden på 1930-, 40- og 50-tallet.
I Raiders Of The Lost Ark (1981) er han i kappløp med nazister for å finne en religiøs gjenstand med guddommelige krefter i Egypt.
I Indiana Jones And The Temple Of Doom (1984) må han finne en mystisk sten og redde barn fra en skummel sekt i India.
Den hellige gralen må finnes i Indiana Jones And The Last Crusade (1989), igjen i kamp mot nazistene, mens russerne er fienden i Indiana Jones And The Kingdom of The Crystal Skull (2008).
Den første er fortsatt best
Den første filmen er fremdeles min store favoritt, der samspillet mellom Harrison Ford og Karen Allen slår gnister, mens Paul Freeman og Ronald Lacey er ubetalelige som herlig sleipe naziskurker.
Spielberg forteller historien med perfeksjonert eleganse, samtidig som handlingen stadig er på farten.
The Temple Of Doomer en mørkere affære, som jeg ikke likte like godt da den gikk på kino, men gjensynet på Blu-ray var mye bedre enn jeg forventet.
Det blir kanskje i dystreste laget mot slutten, men musikalnummeret i starten er kanskje seriens beste innledning, samtidig som Spielberg sper på med oppfinnsom action underveis, spesielt den fartsfylte sekvensen med gruvetog.
The Last Crusade er nesten like glimrende som Raiders, med det fantastiske samspillet mellom Harrison Ford og Sean Connery som det store høydepunktet.
The Kingdom Of The Crystal Skull har jeg ikke turt å se på nytt.
Jeg har en stygg fornemmelse av at jeg kanskje ikke vil like den like godt nå som jeg gjorde ved verdenspremiere i Cannes i 2008.
Nye detaljer trer frem
Raiders Of The Lost Ark har gjennomgått en restaurering som har gjort underverker.
Douglas Slocombes bilder er fargesterke, med en imponerende og slående kontrast mellom lys og skygge.
Dette gjør at filmen ser helt ny ut, og jeg ser detaljer jeg ikke har lagt merke til før.
The Temple Of Doom og The Last Crusade har ikke gjennomgått samme prosess, men er remastret og fargekorrigert, og ser helt fantastisk ut.
Det samme gjelder, ikke overraskende, The Kingdom Of The Crystal Skull, som har vært ute på Blu-ray før.
Også lyden er bedre enn noen gang, presentert i DTS-HD Master Audio 5.1.
Alle filmene har et rikt lydbilde, med fete pistolsmell, eventyrlige eksplosjoner, overdrevne effekter og John Williams’ dynamiske filmmusikk.
Det finnes øyeblikk her, selv i den eldste filmen, som er bra demomateriale for de med skikkelig lydanlegg.
Verdifull informasjon
Ekstrastoffet er stort sett hentet fra eldre DVD-utgivelser, og rentbærer preg av å være noen år gamle, både teknisk og innholdsmessig.
Men det er likevel mye verdifull informasjon å hente, blant annet hvordan filmserien startet, og hvordan Harrison Ford ikke var første kandidat til hovedrollen.
Det er også store mengder opptak fra filmsettene, der spesielt innspillingen av Raiders Of The Lost Ark er godt dokumentert.
Det jeg savner her, er en dokumentar som forteller hvordan filmen ble restaurert, slik Blu-ray-utgaven av Spielbergs Jaws var utstyrt med.
Harrison Ford er blitt gammel
Jeg skulle også ønske en større dokumentar av nyere dato, av typen Dangerous Days fra Blade Runner – The Final Cut, men slår meg til ro med det som ligger på bordet.
Dessuten er Harrison Ford så seriøse gammelmannstakter i de 8 år gamle opptakene på de eksisterende dokumentarene, at jeg nesten ikke tør tenke på hvordan han ville fremstått i intervjuer nå.
Det er litt sørgelig å se de merkbare forskjellene mellom den energiske og engasjerte Harrison Ford på Raiders-settet i 1981 til å nesten ligne en slagpasient i intervjuene fra 2004.
Tidløs appell
Indiana Jones-filmene var den siste store serien som manglet på Blu-ray.
Utgivelsen overgår mine forventninger hva angår bilde og lyd, og tilfredsstiller meg med ekstrastoffet.
Dette er filmer som kan sees igjen og igjen, med tidløs appell og evig underholdningsfaktor.
Derfor er Indiana Jones: The Complete Adventures en soleklar anbefaling fra meg til deg, rett fra hjertet!
Hvilken Indy-film liker du best - og hvorfor?
Skriv i kommentarfeltet under
| 1
|
004043
|
Paranormal Activity 4
Dette er spøkelsessuppe kokt på satanspiker!
Jeg gikk visst glipp av Paranormal Activity 3, men jeg tror ikke det gjør noe.
Fireren gjentar alt fra eneren, bare uten samme grad av gåsehudfremkallende skrekkstemning, akkurat som toeren og sannsynligvis treeren (jeg har ikke sett den).
Filmens utgangspunkt er effektivt konstruert, men regissørene Henry Joost og Ariel Schulman bruker det ikke til å fortelle en skikkelig historie.
I stedet tvinger de oss til å vente og vente og vente og vente til det endelig skjer noe, ett sekund før slutten.
Hvorfor vil de ikke mer enn dette?
Overvåker med laptop
En familie i Nevada må ta seg av gutten Robbie (Brady Allen) fra nabohuset når moren blir hentet av ambulanse.
Han blir plassert hos husets jevnaldrende gutt, Wyatt (Aiden Lovekamp), men snart får storesøster Alex (Kathryn Newton) mistanke om at noe er galt.
Hun får kompisen Ben (Matt Shively) til å rigge husets mange laptoper til å ta opp alt som skjer foran linsene, og opptakene avdekker ganske riktig merkelige ting.
Gir mange muligheter
Opplegget er altså ganske fiffig i utgangspunktet.
Denne laptopovervåkningen gir mange muligheter til skummel historiefortelling.
Å oppdage hva som skjer når man sover, eller ikke er tilstede, er et spennende prospekt.
Det gir også noen stilige effekter med nattbilder av et mørklagt rom med et påslått Kinect-apparat, der ytterligere uforklarlige momenter avdekkes.
Dumme demoner
Men historien subber saaakte fremover.
Jeg spør meg nok en gang hvorfor det ikke skjer noe.
Dette er spøkelsessuppe kokt på satanspiker.
Demonene er dessuten dumme.
Uforklarlighetene har ofte ingen funksjon, ingen mål og ingen mening, annet enn å skremme publikum.
Det finnes nok en slags plan bak alt som skjer, men veien til målet er ekstremt tungvint og kronglete.
For langt mellom gysene
Jeg innrømmer gjerne at Paranormal Activity 4 har noen øyeblikk som fikk meg til å skvette.
Det skulle bare mangle.
Men den store uroen meldte seg aldri.
Til det er stemningen for slapp.
Det er ikke skuespillernes skyld.
De gjør faktisk gode roller sett i lys av at de har et tynt manus å følge, begått av Christopher Landon og Chad Feehan.
Men det er alt for langt mellom gysene i Paranormal Activity 4 til at jeg ønsker meg en femmer.
Og hvor ofte har du egentlig hørt noen ønske seg en femmer av en filmserie?
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.