id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
004046
|
To liv
Faller igjennom både som thriller og familiedrama.
At tyskere har dratt til Norge for å lage kinofilm med Liv Ullmann i en av rollene, er det mest interessante aspektet ved To liv.
Og dette er nok dessverre den eneste grunnen til at filmen blir satt opp på kino her hjemme.
Bakgrunnen for historien er spennende, men filmen greier ikke å utnytte det godt nok.
Den er dessverre ett hakk for svak, både som norsk familiedrama og internasjonal thriller.
Fortidens hemmeligheter
Tilværelsen til tysk-norske Katrine (Juliane Köhler) tar en vending når en advokat (Ken Duken) kontakter henne angående en rettsak mot staten på vegne av norske krigsbarn.
Både ektemannen Bjarte (Sven Nordin), datteren Anne (Julia Bache-Wiig) og moren Åse (Liv Ullmann) er positive til en potensiell oppreisning for norske krigsbarn, men ikke Katrine selv.
Dette kan nemlig føre til avsløring av hemmeligheter fra hennes fortid som hun ikke ønsker frem i lyset.
Unyansert fortalt
Dette er altså en krysning av thriller og familiedrama, men resultatet er at begge deler virker halvgjorte.
Thrillerdelen har ikke det riktige spenningsnivået.
Noen ytterst få actionsekvenser er slapt utført.
Familiedramaet får heller ikke høy temperatur.
Samlivet mellom Katrine og Bjarte blir svært kjapt skildret, og forholdet mellom mødre og døtre er også unyansert fortalt.
Liv Ullmann gjør en god figur, men får dessverre ikke tid nok til å glitre med sine ferdigheter.
"Instagram"-bilder
Det meste av historien er lagt til 1990, og bortsett fra en flyplass full av widescreenskjermer, er tidskoloritten god.
Jeg kjenner igjen Norge for 22 år siden.
Regissør Georg Maas og fotograf Judith Kaufmann bruker grovkornete bilder med et gyllent "instagram"-preg, noe som forsterker inntrykket av fortid, men det blir litt påtrengende i enkelte sekvenser.
På lydfronten er filmen ganske anonym, inkludert den litt kjedelige filmmusikken.
Ingen stor entusiasme
To liv er bygget på historiske sannheter som ikke skal avsløres her.
Det ligger et potensial til en skikkelig thriller av dette stoffet, kanskje av Jason Bourne-kaliberet.
Men
To liv er ikke en slik film, dessverre.
Den har enkelte kvaliteter, men jeg strever med å føle særlig stor entusiasme over resultatet.
Jeg vil ikke kalle filmen dårlig, men denne historien er rett og slett litt for kjedelig fortalt til å havne over middels på kvalitetsskalaen.
| 0
|
004047
|
Searching for Sugar Man
Større enn Elvis, uten å vite det selv.
Bergen Internasjonale Filmfestival 2012:
En historie om en mann som er fattig gatearbeider i eget land, men profet i et annet, har noe mytisk og grandiost over seg.
Searching for Sugar Man skildrer den amerikanske artisten Rodriguez’ liv på eventyrlig vis, og er en effektiv musikkdokumentar.
En kald natt i Detroit 1969, langs kaiene ved elva, i nattens mørke med tung tåke og ulende frakteskip i bakgrunnen.
Musikkprodusentene Mike Theodore og Dennis Coffey hadde hørt om de utrolige tekstene den amerikansk-meksikanske sangeren skrev, og var på vei til en skitten bar for å høre ham.
Samme kveld spurte de ham om han ville spille inn en plate.
Lydsporet til en generasjon – og en revolusjon.
Året etter kom Cold Fact ut i USA – ingen kjøpte den, ingen visste hvem Rodriguez var.
Et annet sted i verden ble han lydsporet til en generasjon og en revolusjon, uten å vite det selv.
På slutten av 70-tallet vokste motstanden mot det brutalte apartheidregiment i Sør-Afrika.
Selv med streng statlig sensur på både kringkasting og ytringsfrihet, ble musikken stadig viktigere.
Både hvite og mørke musikere satte ord på følelsene, og tente kamplysten hos stadig større deler av befolkningen.
Historien vil ha det til at Rodriguez' første plate, Cold Fact, kom inn i landet på kassett – etter kort tid ble den så populær at den solgte mer enn både The Beatles og Elvis.
Med tallrike kilder, både fra Detroit, Hollywood og Sør-Afrika, skaper den svenske regissøren Malik Bendejelloul en følelse hos dem som ser dokumentaren av å være detektiver.
Litt etter litt avdukes en ny brikke i mysteriet om hvordan en mann kan lage lydsporet til et generasjonsopprør uten å vite det selv.
I en tid uten Wikipedia eller sosiale medier var det ikke lett å finne informasjon om artisten Rodriguez.
Har du ikke hørt om artisten, hans livshistorie eller levemåte, blir du med på dramatiske topper underveis i den undersøkende fortellinga.
Når du tror historien om den fattige amerikansk-meksikanske folksangeren er over, kommer et vendepunkt i filmen som både overrasker og forsterker myten rundt ham.
Searching for Sugar Man forteller en emosjonelt engasjerende historie på effektivt vis, selv med noen svake ledd i oppbygninga.
Tegner, animerer og gjør fortellingen levende
Blant de mange intervjuene, arkivopptakene og stemningsbildene, blander den svenske regissøren Malik Bendejelloul inn tegninger, animasjon og andre effekter for å skildre livet til Rodriguez.
Alt mens han gir filmen rom til å formidle musikken – og tekstene.
Sammen med nyhetsbilder fra voldelige opptøyer i Johannesburg og Cape Town på slutten av 70-tallet, blir strofene mer slagkraftige.
– The mayor hides the crime rate, council woman hesitates, public gets irate but forget the vote date.
Fra sangen "The Etablishment Blues" fra albumet «Cold Fact (1970)»
Dokumentaren forteller et moderne eventyr som nesten er for fantastisk til å være sann, men det er den.
Det gjør også det å oppdage eller gjenoppdage musikken til en opplevelse.
Dokumentaren er den første til den svenske journalisten Malik Bendjelloul, som til vanlig jobber i SVT, men det blir nok ikke den siste.
Bendejelloul bruker de dokumentariske grepene på en god måte, og bygger en solid musikkdokumentar opp rundt en helt ukjent artist.
Dramaturgien holder på interessen, og engasjerer ikke bare musikkinteresserte filmseere.
Searching for Sugar Man er en av årets beste dokumentarer.
Filmen har premiere i Norge 30. november, og vant prisen for beste dokumentar under årets Film fra sør.
Legg inn dine kommentarer under traileren.
| 1
|
004049
|
De andre
Tung film, tung agenda.
De andre er ein tung film.
Som ein dokumentarisk kampestein er filmen meint for å lage ringar i innvandringsdebatten, og kjem mest sannsynleg til å klare det den prøver på.
Margreth Olin har nytta heile verktøyskassa i kampen for å vise korleis unge menn vert behandla som kasteballar i det norske asylsystemet i dag.
Ho ville fortelje det ho meiner er ei ufortalt historie, og det har ho absolutt klart.
Fokusert forteljing
I De andre følgjer me ei handfull asylsøkarar som på eit tidspunkt har vore under 18 år i Noreg.
Traumatiserte Hussein som er avhengig av storebroren Hassan, Khalid som er oppgitt over systemet allereie som 17-åring, og kurdiske Goli, som nyleg har blitt sendt ut av landet, og no prøver å kome seg tilbake via Hellas.
I tillegg får me stemmene til ei rekkje andre i same situasjon.
Filmen er veldig fokusert rundt deira forteljing, til den grad at me sjeldan høyrer frå andre.
Dette er både ei styrke og filmens eine svakheit.
For filmen har eit ensidig brennpunkt, men nettopp det slepp historiene sterkare fram og gjer at me kjem nærare på ungdommane.
De andre er stort sett intervjubasert.
Svart-kvitt-stillbileter i kombinasjon med filma intervju styrker kvarandre og held nerven i forteljinga til stades.
Med unntaket av starten og slutten av filmen, er det òg mindre prega av forteljarstemma som eg syntest har vore litt for dominant i fleire av Olins tidlegare filmar.
Bruk av musikk i kombinasjon med nærast poetisk filming kan til tider bli litt anmassande, på grensa til at det vert litt for mykje å ta inn.
(Meldinga held fram under biletet) [caption id="attachment_154003" align="alignnone" width="750" caption="Den bibelske «Skriften på veggen» var eit dommedagsvarsel, det vert den òg for ein av ungdommane i «De andre».
(Foto: Norsk Filmdistribusjon)"][/caption]
Trekkjer paralleller til Utøya
Verkemidla er sterke, og med ein klar agenda.
I motsetning til politikarar som får kommentere debatten heile vegen, vil ho late desse menneska kome fram i lyset.
Ein av ungdommane har på skrive si historie på veggen på rommet sitt, symbolikken vert sterk når meiningane hans vert vaska vekk og måla over ved Salhus-mottaket si nedleggjing.
Nokre vil nok òg reagere på måten ho opnar filmen med bileter som viser til symjande born ved Utøya.
Det er sterkt, men eg skjøner kvifor det er gjort.
Eit av dei største trauma for det norske folk sidan krigen kan nok setje stemninga for den komande halvanna timen.
Historiene er sterke, og det er ingen grunn til å tvile på sannheitsgehalten hjå dei plaga ungdommane.
Dette er uansett menneske det vil vere hardt å stille kritiske spørsmål, Olins band til dei er skjøre nok som det er.
Men eg føler ikkje at noko vert skjult.
Ingen av filmens personar vert framstilt som englar, spesielt ikkje den domfelte kriminelle Goli som Olin òg deltok i rettssaka til.
De andre er ein brannfakkel inn i asyldebatten, som nok kjem til å bli mykje debattert i tida før og etter valgkampen.
Det fortjener den.
Les også intervjuet, der Olin blant anna forklarer kvifor ho trakk inn 22. juli og Utøya De andre .
| 1
|
004051
|
Beasts Of The Southern Wild
- Jeg har knapt sett maken til prestasjon av et barn på film!
Benh Zeitlin gjør en himmelropende debut som regissør med Beasts Of The Southern Wild, en fabellignende historie som gir meg en ekstrem følelse av tilstedeværelse.
Filmen formidler lukter, lyder, farger og stemninger på en overbevisende måte.
Og den blender meg med en helt fantastisk rolletolkning av fem år gamle Quvenzhané Wallis, som også debuterer.
Jeg har knapt sett maken til prestasjon av et barn på film.
Beasts Of The Southern Wild er magisk, fortryllende og bevegende!
Ikke verst av nybegynnere…
Verden skal gå under
Historien finner sted på ei lita øy på kysten av Louisiana, der den lille jenta Hushpuppy (Quvenzhané Wallis) bor i ei rønne.
Faren Wink (Dwight Henry) bor i rønna ved siden av.
Når faren viser tydelige tegn på sykdom, samtidig som den store stormen og farlige urokser er på vei, tror Hushpuppy at hun er årsaken til at verden skal gå under.
Og hun må selv finne motet til å møte utfordringene som venter.
Med et barns innlevelse
Mye av årsaken til at filmen fungerer så godt, er at Benh Zeitlin og medforfatter Lucy Alibar forteller historien på den lille jentas premisser.
Vi ser hele tiden handlingen utfolde seg fra hennes synsvinkel, med et barns fantasifulle innlevelse.
Hushpuppy aner virkeligheten som en blanding av fakta og fiksjon, og tolker situasjonene ut i fra sine evner.
Filmen setter seg inn i hennes opplevelse av begivenhetene, og tolker et utsatt barnesinn på strålende vis.
Filmens hjerte og sjel
Quvenzhané Wallis er et fantastisk funn som Hushpuppy.
Hun har en nerve og tilstedeværelse foran kamera som et barn egentlig ikke skal kunne ha.
Hun levendegjør Hushpuppy som et frodig barn på leting etter mot, styrke, kjærlighet og tilgivelse.
Wallis er filmens hjerte og sjel og er et ekstremt talent.
Hun hjelpes frem av et frodig persongalleri av utkantmennesker, først og fremst Dwight Henry i rollen som faren.
Han kan i utgangspunktet fremstå som en brutal og dårlig far, men i løpet av filmen tegnes et mer nyansert bilde av ham.
Han er et produkt av de tøffe omgivelsene, han vet hva livet krever, og forsøker å gjøre jenta klar til å møte utfordringene på sin måte.
Et drømmende uttrykk
Jeg så Beasts Of The Southern Wild på Cannes-festivalen i mai, og har rett og slett ikke greid å glemme den.
Ved andre gangs påsyn forstår jeg hvorfor.
Dette er en fantastisk film med tidløse kvaliteter, et drømmende uttrykk, en sterk historie om tilhørighet og en utrolig innsats av filmens lille hovedrolleinnehaver.
Jeg bruker store ord, men jeg kan love deg at Beasts Of The Southern Wild er verdt alle sammen!
| 1
|
004052
|
Palme
Et velredigert bilde av Sveriges kanskje viktigste politiker.
Det er sant, det dokumentarfilmen Palme starter med å si, nemlig at den svenske statsministerens brutale død har i ettertid overskygget hvem han faktisk var.
Men dette er ikke filmen om mannen som døde, men om mannen som levde.
Den går grundig til verks med å beskrive hva som formet Olof Palme som politiker, og hvordan hans historie også er historien om det svenske velferdssamfunnets framvekst.
Regissørene Kristina Lindström og Maud Lycander lykkes med å formidle hvordan Palme ble formet til politiker, hans grunntanker, særegenheter, suksesser og skandaler.
Nå og da kan stoffet virke noe tørt og omstendelig for en ikke-svenske, men jeg synes aldri dette blir uinteressant.
En overraskende utvikling
Filmen forteller hvordan overklassegutten Olof fikk vekket sitt politiske engasjement på et amerikansk universitet, og kom hjem til Sverige med nye ambisjoner etter å ha vært vitne til stor sosial nød under en siste rundreise i USA.
Vi får også se hvordan det gikk til at han ble tatt under landsfaderen Tage Erlanders vinger, og ble hans nærmeste medarbeider og kronprins hos Sosialdemokratene, en overraskende utvikling hans bakgrunn tatt i betraktning.
Som en sier det i filmen: mange kunne nok se dette som et svik mot hans egen klasse.
Medievant og medieglad
Palmes liv og karriere er, ikke overraskende, godt dokumentert i både lyd og bilder, og Lindström, Lycander og deres tre klippere har greid å sy sammen et helhetlig bilde av alt råmaterialet.
Men den Palme vi først og fremst ser, er den medievante og medieglade politikeren.
Privatmannen møter vi i noen få super 8-sekvenser og gjennom intervjuer med hans kone og sønner, men her er filmen mindre fokusert.
Kanskje er det heller ikke der vi finner de mest interessante problemstillingene rundt en mann som var stadig kontroversiell i sitt politiske liv.
Også historien om Sverige
Det som gjør Palme til en interessant film, er ikke bare fortellingen om Olof Palme.
Dette er samtidig historien om fremveksten av det moderne Sverige, om de stadige forbedringene i sosiale kår, og velstanden som skjøt fart på 1960- og 70-tallet.
Det var Saab, Volvo, industri, lønnsvekst og etableringen av folkhemmet.
Det er nesten rart at Abba ikke tas med i glansbildet, men Benny Andersson har i det minste laget den effektivt tidsrammeskapende filmmusikken.
Et interessant dokument
Svenskene får se Palme i en lengre tv-versjon i tre deler til jul.
Ikke alle skildringer av hendelser og politiske strømninger gjennom Palmes karriere har like stor betydning her som de sikkert har over grensen.
Så kanskje holder det med kinoversjonen for oss nordmenn.
Den er vellaget, godt redigert og har et rikt kildemateriale som gjør dette til et interessant dokument over en av Sveriges viktigste politikere i forrige århundre.
| 1
|
004053
|
Uskyld
Maria Bonnevie spiller rått, usminket og kraftfullt!
Sara Johnsens tredje spillefilm befester hennes posisjon som sterk og tydelig auteur, med et personlig filmspråk og mot til å utforske kompliserte menneskeskjebner.
Uskyld er en slags Adam og Eva i paradis, der begjæret er en destruktiv kraft.
Denne historiens figurer hengir seg til sine instinkter og naturens andre sterke krefter.
Kun noen få detaljer forstyrrer litt, ellers er Uskyld en fortreffelig mørk filmopplevelse!
Det starter med et oppgjør i skogen mellom en kvinne og to menn.
Det går riktig ille.
Så tas vi med tilbake i tid, og møter figurene på ulike stadier i livet.
Litt etter litt avdekkes den spesielle relasjonen mellom kvinnen (Maria Bonnevie) og to brødre (Kristoffer Joner og David Dencik), som startet allerede i barndommen.
Det oppstår et nært og komplisert forhold, som etter hvert blir til intens kjærlighet og ødeleggende sjalusi.
En ren tour de force
Sara Johnsens manus og regi har et sterkt fokus på sine tre hovedfigurer.
Maria Bonnevie spiller rått, usminket og kraftfullt i sin beste rolle.
Hun er en ren tour de force som Janne.
Kristoffer Joner matcher henne som den psykisk spinkle og merkete William, mens David Dencik skjuler et farlig mørke bak sine sorte øyne.
De har forholdsvis lite dialog, men deres motiver og følelsesmessige ståsted er likevel tydelige.
I disse tre figurene ser vi noen av menneskets beste og verste egenskaper, og hvordan kjærlighet fremkaller irrasjonelle handlinger.
- En tilnærming til norsk natur som vi knapt har sett på film før.
Dyktige Maria Heiskanen, sist sett i hovedrollen i Jan Troells Maria Larssons evige øyeblikk, er publikums øyne som politietterforskeren som nøster opp i mysteriet.
Ragnhild er også gravid, noe som understreker handlingens tematikk omkring liv og død.
Disse figurene, og fortellingens ulike stadier, er effektivt sydd sammen av Johnsen og hennes faste klipper, Zaklina Stojcevska.
Overgrodd skog er bakteppet
Det er på sin plass å understreke at historien ikke nødvendigvis har en realistisk tilnærming til sine figurer.
De befinner seg i en drømmende verden av instinkter, følelser og handlingsmønstre.
De orienterer seg i liten grad etter verden rundt seg.
I store deler av filmen befinner de seg ute i skogen, blant falne trær, våt jord, vissent løv og mørkt vann.
Den ville, overgrodde og nesten truende naturen, dyktig fanget inn av fotograf John Andreas Andersen, synes å avspeile figurenes emosjonelle tilstand.
Kun noen få detaljer skurrer.
Det blandes inn elementer fra ulovlig innvandring som jeg ikke helt ser betydningen av.
Og behandlingen av en baby virker noe diffus, selv om det kan forstås ut i fra hovedfigurenes fortid.
Det er også en dialektal forvirring i filmen som ikke adresseres, men dette er småpirk, og kanskje er det jeg som ikke er smart nok til å se den store sammenhengen.
Uskyld er en imponerende film, med sterke skuespillerprestasjoner, en besnærende historie og med en tilnærming til norsk natur som vi knapt har sett på film før.
Sara Johnsen skuffer ei!
| 1
|
004056
|
Reisen til julestjernen
Pen og påkostet, men ingen ny juleklassiker.
Jeg har aldri sett 1976-filmatiseringen av Reisen til julestjernen, kun glimt på tv-skjermen i forbifarten på julaften.
Jeg kan altså ikke sammenligne den Nils Gaup-regisserte nyinnspillingen med originalen.
Førsteinntrykket er at dette er et pent og påkostet, men tomt og innholdsløst glansbilde.
En slags amerikanisert julehistorie, bare uten Hollywood-magi, og med en altfor svak Sonja i sentrum.
Her skal det være eventyrstemning, for pokker!
Det finnes figurer og sekvenser som formilder dommen, men filmen møter ikke mine forventninger til det som skulle bli den nye store norske julefilmen.
Utseendet bedrar
I fall du ikke kjenner handlingen:
Vi møter den slemme greven som lurer prinsesse Gulltopp til å dra ut i skogen på leting etter julestjerna, heksa som får henne til å forsvinne og kongen som forbanner julestjerna slik at den slukner.
Nesten ti år senere møter vi Sonja (Vilde Marie Zeiner) som er slave hos røvere, rømmer, møter kongen og bestemmer seg for å finne julestjerna for ham.
Omgivelsene er praktfulle.
Kostymene er imponerende.
Bildene er store, vakre og brede.
Musikken er svulstig og full av patos.
Her skal det være eventyrstemning, for pokker!
Men utseendet bedrar.
Nær samtlige figurer er enten for svake, eller får liten tid til å sette varig preg.
Både Stig Werner Moe og Agnes Kittelsen er flinke, men får ikke være slemme nok som greven og heksa.
Gjennomsnittlige Disney-skurker blir som Hannibal Lecter i forhold.
Redusert til varemerke
De beste figurene i denne filmen er Knut Walle som julenissen og Eilif Hellum Noraker som skogsnissegutten Mose.
Her er filmen inne på rett spor når det gjelder finurlig fremstilling av eventyrfigurer.
Anders Baasmo Christiansen bidrar med sin pondus som skuespiller, men kongen blir bare en dumsnill og lettlurt bifigur.
Det mest prekære er selve hovedfiguren, Sonja.
For det første er hun flatt skrevet.
Denne figuren har ikke en tøddel av utvikling fra start til slutt.
For det andre er Vilde Marie Zeiners skuespill dessverre like flatt og uengasjert, og holder alt for lav kvalitet til å bære en hel film.
Nils Gaup har ikke greid å mane frem det skuespillet i henne som denne filmen så sårt trenger.
Filmens tekniske standard er høy, men fortellerlysten, -gleden og -evnen varierer mellom svak og middels, tilsynelatende med Blåfjell-filmene som forbilde.
Her er en folkekjær historie redusert til et nøye beregnet og kalkulert varemerke.
Mange vil sikkert se denne nyinnspillingen på kino uansett, men Reisen til julestjernen anno 2012 er ikke god nok til å bli en ny juleklassiker.
| 0
|
004057
|
The Perks of Being a Wallflower
Sympatisk og engasjerende om tidløs ungdomsangst.
I rekken av filmer om tenåringsangst og kjærlighet kommer en som er skikkelig god!
The Perks of Being a Wallflower innrømmer i sin egen dialog at dette er en ungdomssåpe, men regissør Stephen Chbosky pakker det inn i vakker nostalgi med indiefilmpreg.
Denne filmen har også godt skuespill, et solid soundtrack og en sympatisk historie som gjør meg engasjert.
Dette kan trygt anbefales!
Gir slipp på vond fortid
Sky og sjenerte Charlie (Logan Lerman) er venneløs fersking på high school, men møter redningen i form av den eldre klassekameraten Patrick (Ezra Miller), hans stesøster Sam (Emma Watson) og deres vennegjeng.
Møtet med disse frie sjelene åpner en ny verden for Charlie, som gradvis gir slipp på sin vonde fortid.
Men hans nye virkelighet skal vise seg å være like skjør som ham selv.
Filmens omgivelser, mote, musikk og bruk av mixteips avslører på en subtil måte at vi er ett sted på starten av 1990-tallet, men handlingen kunne foregått når som helst.
Temaet er tidløst og universelt.
Emma Watson viser at hun definitivt har mer inne som skuespiller
De fleste som går eller har gått på videregående, vet noe om å være usikker på livet, venner, familie, fremtid, etc.
Det gjør godt å se en film som skildrer usikkerhetsmomenter i unge liv som mange vil kjenne seg igjen i.
Jeg gjør også det.
Med hjertet i hånda
Logan Lerman (Percy Jackson og lyntyven) er god som Charlie, en varm sjel holdt tilbake av tidlige utfordringer.
Ezra Miller (Vi må snakke om Kevin) overbeviser som frika edger med legningsproblemer, mens Emma Watson viser at hun definitivt har mer inne som skuespiller enn vi har sett i Harry Potter-filmene.
Samspillet mellom dem er inderlig nært.
De står der med hjertet i hånda.
Det er kanskje tilfelle at filmen inneholder velbrukte historieelementer, sågar flere klisjeer, men regissør Chbosky bruker dem for alt de er verdt, og kommer svært godt ut av det.
The Perks of Being a Wallflower er en god film som vil både meg og sine figurer alt godt, og når rulleteksten kommer, er jeg grundig påminnet om hvilke utfordringer som ligger i ungdomstiden, og hvor grusomt og fantastisk det kan være på samme tid.
| 1
|
004059
|
Headshot
Går seg bort i si eiga filosofiske verd.
Ulineær historieforteljing kan styrke ein film.
Å hoppe fram og tilbake i tid kan vere ein god måte å sleppe små drypp frå ulike tider som forklarar historia og byggjer opp mot ei avslutning.
Mange innflytelsesrike filmar, deriblant Pulp Fiction og Memento har teke seg nytte av dette med stor suksess.
Den thailandske noir-filmen Headshot er dyster og vakker, men den burde vere mykje mindre komplisert enn den sjølv har lyst til å vere.
Ser verda opp-ned
I kronologisk rekkjefølgje handlar Headshot om noko slikt som dette.
I eit korrupt Thailand er det éin god politimann, Tul (Nopachai Chaiyanam).
Då han arresterer ein høgtståande thailandsk businessmann vert han pressa til å ta i mot pengar for å gløyme det heile.
Han nektar, og vert raskt sett i fengsel.
Ein mystisk skuggeskikkelse – DEMON – er villig til å få han ut mot at han vert leigemordar for hans Dexterske ideologi.
På eit av leigemordaroppdraga i starten av filmen får han så det titulære skotet i hovudet.
Resultatet er at synsnerva hans vert skada, så alt framstår som opp-ned.
Så går det ein god time før dette vert teke opp igjen.
Buddhist noir
Regissør Pen-Ek Ratanaruang har, litt spøkefullt, kalla filmen «buddhist noir».
Det hintar nok til dei stadige «attfødingane» som hovudpersonen gjennomgår med dei mange hoppa i tid – kvar som ein ender i den same valdsspiralen.
Om du er merksam er det ikkje så vanskeleg å skilje linjene frå kvarandre, men bytta går raskt og er meint til å forvirre.
Han vil så mykje, Ratanaruang, men sanneleg får filmen ikkje særleg mykje ut av denne tidleiken.
Foruten flyktige tidshopp og eksotiske omgivnadar er dette i bunn og grunn ein noir-film – med ein detektiv, nådelause skurkar og ein forførande kvinner – som forsvinn i den filosofiske innpakninga.
Det finst meir vellukka nyversjonar av noirsjangeren, til dømes Looper-regissør Rian Johnson sin Brick frå 2005.
Eg tvilar ikkje på at Headshot faktisk hadde kunne blitt betre av å bli fortalt rett fram.
Men vakkert er det
Både den tyngande byen og det pittoreske landet vert vist fram i Headshot, alt er framstilt med visuelt kraftige bileter – ispeidd noir-filmens klassisk elektrisk belyste nattescener.
Det er difor det er ekstra synd når noko som kunne ha tilført filmen meir – som det tidlegare nemnde opp-ned-synet – vert fokusert så lite på.
Der hukommelsestapet i Memento styrka filmen si forteljing, er ikkje Tuls auger verdt noko anna enn ei filosofisk billeg bemerkning om at han har fått eit endra utsyn på livet.
Ingrediensane til ei gripande historie – eller i det minste ein interessant krimfilm – er til stades, men Headshot er mykje betre på idear enn gjennomføring.
Resultatet er ei historie som er klipt litt for aktivt, der flashbacks til den fremste drivkrafta i ein film som burde stole på at historia kunne ha fungert på ein – trass alt – litt meir konvensjonell måte
| 0
|
004060
|
E.T. The Extra Terrestrial
Klumpen i halsen er like stor som i 1982!
Steven Spielbergs E.T. The Extra Terrestrial er et familiedrama forkledt som science fiction-eventyr.
Det handler om en familie i krise, og et uventet besøk fra verdensrommet som kan være vendepunktet.
Dette er skilsmissebarnet Spielbergs kanskje mest personlige film, og er en vidunderlig fortalt historie med like sterk appell i dag som i 1982.
Nå presenteres den på fortreffelig vis på Blu-ray, heldigvis uten at den digitalt klussede jubileumsversjonen fra 2002 er å se noe sted.
Dette er den originale E.T.!
Henry Thomas spiller tiåringen Elliott, som bor i et idyllisert forstadsmiljø med mor og to søsken.
Faren har reist fra dem.
Stemningen er dårlig.
Men så oppdager Elliott noe i hagen, et romvesen som er etterlatt av moderskipet.
De knytter et spesielt bånd, og sammen med søsknene, spilt av Drew Barrymore og Robert McNaughton, forsøker han å hjelpe E.T. til å komme seg hjem.
Spielberg forteller historien med nær perfekt dramaturgi
På overflaten er dette en fantastisk familiefilm, med stor undring, mystikk og eventyrlyst.
Men det er også en historie om barn på leting etter et holdepunkt når tilværelsen synes å gå i oppløsning.
Elliott føler et fellesskap med E.T. fordi begge er forlatte.
Filmen føles også som en feiring av barndommens rike.
Spielbergs genistrek er å fortelle historien fra barnas synsvinkel.
Alle voksne, unntatt moren, skildres kun som uidentifiserbare skikkelser, inntil en viktig vending inntreffer senere i filmen.
Fantastiske prestasjoner
Jeg knytter emosjonelle bånd til disse figurene.
Det er smått utrolig at Spielberg og effektmester Carlo Rambaldi får meg til å føle for en spesialeffekt med begrenset mimikk.
Men E.T.-figuren fremstår også i dag som en triumf for 1982-effektene.
De menneskelige figurene gjør det på egen hånd.
Her har Spielberg greid å lokke fantastiske prestasjoner ut av sine unge skuespillere, spesielt Henry Thomas, som gjør en av filmhistoriens fineste gutteroller.
Drew Barrymore imponerer også med en barnlig naturlighet foran kamera.
Det gjør oppriktig vondt i hjertet når hun gråter.
De store følelsene hjelpes frem av den utsøkte larger-than-life filmmusikken av John Williams, som gir filmen vinger, nesten bokstavelig talt.
Da tenker jeg ikke bare på den fantastiske Flying Theme, men også mer intime komposisjoner som The Beginning of a Friendship.
Steven Spielberg forteller historien med nær perfekt dramaturgi.
Fremdriften, timingen og spenningsoppbyggingen er førsteklasses.
Filmen holder meg fremdeles fullt konsentrert fra første til siste scene.
E.T. har tålt tidens tann svært godt, selv om tittelfiguren selv sannsynligvis ville vært mere synlig og hatt større mimikk om filmen skulle vært innspilt i dag.
Men da ville han ganske sikkert blitt skapt digitalt, og jeg er slett ikke sikker på om det ville vært særlig bedre.
Har slettet digitale endringer
Da E.T. skulle ut på DVD i anledning 20-års jubileet, bestemte Spielberg seg nemlig for å gjøre noen forandringer, inspirert av ny digital teknologi - og sannsynligvis av kompisen George Lucas sin bruk av den på spesialutgavene av Star Wars-filmene.
Dermed ble dukke-E.T. erstattet med en heller grusom digital versjon i flere sekvenser, samt at noen av filmens FBI-agenter ble utstyrt med walkie talkies i stedet for haglegevær.
I tillegg ble noen tvilsomme ord endret i dialogen.
Spielberg har i ettertid innsett at dette var en grov feiltagelse, og har nå takk og pris rettet det ved å restaurere den originale versjonen.
Filmen er intet mindre enn et mesterverk
Bildet holder en svært høy kvalitet gjennom hele Blu-ray-presentasjonen.
Allen Daviaus foto fremstår med høy kontrast mellom lys og mørke, et stødig fargespekter og en dybdefølelse som gjør 3D overflødig.
Blu-rayens knivskarpe kvalitet avslører detaljer jeg ikke nødvendigvis har lagt merke til før, som for eksempel den litt fuktige overflata av E.T.s hud, og et slags botanisk ansikt i romskipscenen i begynnelsen av filmen.
Det er lite som skulle tilsi at dette ble filmet for 30 år siden.
Lyden er også oppgradert til 7.1 DTS HD Master Audio.
Skogsscenene er omgitt av et mystisk sus omkranset av nære og fjerne dyrelyder, mens John Williams sin majestetiske musikk får enda mer rom å breie seg på.
Purister kan høre det originale stereosporet om man vil ha en opplevelse så nær 1982 som mulig.
Man kan også velge en norskdubbet utgave om man vil vise filmen til barn som ikke kan lese.
Men, med all respekt for de som har gjort denne jobben, det blir helt feil for meg å se E.T. med norsk tale.
Unikt innblikk i innspillingsprosessen
Ekstrastoffet på denne Blu-rayen overfører det meste fra tidligere DVD-utgivelser.
Dokumentarene er velproduserte og informative, det eneste som avslører alderen er intervjuobjektenes yngre utseende og at formatet er 4:3.
Jeg er ingen fan av ekstrastoff i 4:3, men har forståelse for at produsentene ikke følte behov for å gjenta noe de allerede har gjort.
Nytt på Blu-rayen er et lite tilbakeblikk med Steven Spielberg, som føles litt overflødig, da mye er gjentagelser fra de eldre dokumentarene.
Det som definitivt IKKE er overflødig, er en ny timelang dokumentar som tar oss rett til hjertet av innspillingsprosessen.
Noen har nemlig klippet sammen opptak fra kulissene, som gir oss førstehånds kunnskap til hvordan Spielberg jobbet, hvordan han tenkte og hvordan han løste utfordringene underveis.
Kameramann John Toll (som senere ble Oscar-vinnende cinematograf) hadde unik tilgang, og var tett på Spielberg og filmens andre nøkkelfigurer.
Blu-ray-versjonen av Raiders Of The Lost Ark hadde også en slik type dokumentar, og resultatet er nøyaktig like fascinerende her.
Det eneste store minuset med ekstrastoffet, er at ingenting er tekstet på norsk.
Dette burde absolutt vært gjort.
Dette er altså den definitive versjonen av E.T. i et fysisk format, i hvert fall inntil 4K eventuelt blir neste standard for hjemmeunderholdning.
Filmen er intet mindre enn et mesterverk, og gir meg nesten like stor klump i halsen nå som i 1982.
Jeg underholdes like mye som før mens min forståelse av filmens tematikk er større, siden jeg er blitt eldre og klokere.
Det gjør E.T. The Extra Terrestrial til en deilig film å gjenoppleve.
- It’s fair to say it’s a classic, really, sier komponist John Williams i et intervju på ekstrastoffet.
Det virker som litt av en underdrivelse!
| 1
|
004063
|
Cæsar må dø!
Fanger viser følelser på scenen.
Jeg har sett film om innsatte som lager teater før, blant annet svenske Vägen ut, men brødrene Paolo og Vittorio Taviani gjør en interessant vri i sitt dokudrama Cæsar må dø!
De filmer virkelige fengselsfugler som setter opp et virkelig teaterstykke, Julius Cæsar av Shakespeare, men setter dem i en fiksjonell ramme.
Vi møter mennesker som er tydelig preget av å ha levd på kanten av livet og loven.
Kanskje er det nettopp derfor det er sterkt å se dem utøve kunst med stor innlevelse.
Vi ser en film om innsatte som spiller en tragedie som på mange måter reflekterer deres egne.
Nøye planlagte tagninger
Filmen åpner med stykkets teppefall og rungende applaus.
Så tas vi seks måneder tilbake i tid, og ser hvordan rollene ble fordelt, og blir vitne til prøveperioden i Rebibbia-fengselet i Roma.
Men dette er ingen flue-på-veggen-dokumentar.
Taviani-brødrene og deres fotograf Simone Zampagni stiliserer virkeligheten gjennom nøye planlagte tagninger, der skuespillerne åpenbart er instruerte.
Med noen få unntak er alt filmet i sort/hvitt.
En av effektene det har, er at fengselscellene, gangene og hallene med ett kan sees på som det gamle Roma, der stykket finner sted.
En annen effekt er at ansiktstrekk forsterkes.
Furene og rynkene blir dypere.
Og det er noen virkelig interessante personligheter i Cæsar må dø.
De fremstår som erketypiske italienske figurer, slik vi kjenner dem fra filmhistorien.
Åpner sine følelsesregistre
Denne filmen er ikke spesielt interessert i å formidle hva disse mennene sitter inne for, men i korte tekstpresentasjoner ser vi at det blant annet handler om mord, mafia og narkotika.
Ingenting av det er viktig når vi se hvordan de åpner sine følelsesregistre i skuespillets tjeneste.
Noen av skuespillerne fremstår så gode at de kunne spasert rett ut av fengselet og rett inn på nærmeste teaterscene.
(Salvatore Striano, som øver til rollen som Brutus, har filmerfaring, blant annet fra en mindre rolle i Gomorra).
At fengselet brukes som bakteppe, gir filmen en dypere klangbunn.
Stykket de innsatte øver inn foran kamera har paralleller til deres egen virkelighet.
Også i et fengselsmiljø er spørsmål omskjebnesvangre valg, lojalitet og ære mellom menn aktuelle.
Og figurene de gestalter kan være en slags flukt fra deres hverdag, et slags frihetsutløp.
Denne filmen kan oppfattes som liten og smal, men mens andre filmer glemmes ved utgangsdøra, kverner denne fremdeles rundt i hodet mitt.
| 1
|
004064
|
Operasjon Argo
Tredje fulltreffer på rad fra Ben Affleck!
I november 1979 ble 52 amerikanere ved ambassaden i Teheran tatt som gisler.
Seks andre greide å rømme og gjemme seg.
Operasjon Argo er basert på fakta, med med noen forandringer.
Selv i mindre roller bruker Affleck folk jeg liker
Filmversjonen forteller hvordan CIA-agenten Tony Mendez (Ben Affleck), hans sjef (Bryan Cranston), en spesialeffektmaker (John Goodman) og en Hollywoodprodusent (Alan Arkin) legger en vill plan for å redde de seks, under dekke av å forberede innspillingen av en science fiction-film i Iran!
Et godt bakteppe for handlingen
Det meste stemmer i Operasjon Argo.
En troverdig historie, overbevisende tidskoloritt, seriøst alvor og befriende humor smelter sammen til en spennende og underholdende film.
Som regissør viser Ben Affleck evnen til å skape en solid enhet av noen store linjer og mange små detaljer.
Figurene og historietrådene i filmen dirigeres dyktig, og jeg føler til enhver tid at jeg har god oversikt over hva som skjer, og hvorfor det skjer.
1980s klær, frisyrer, musikk, populærkultur, tv-dekning og politiske klima danner et godt bakteppe for handlingen.
Bruker folk jeg liker
Et annet av filmens fortrinn, er rollebesetningen.
Alan Arkin og John Goodman er ekstremt nyttige og effektive som den mørke historiens lyspunkter, med en rekke treffsikre poenger som løser opp den trykkete stemningen.
Bryan Cranston tilfører den samme alvorlige holdningen som han har i Breaking Bad, mens Ben Affleck selv fremstår som en agent fra den virkelige verden, med en noe anonym fremtoning, selv med en tidsriktig Richard Chamberlain-look med skjegg og tykt hår.
Selv i mindre roller bruker Affleck folk jeg liker, som Scoot McNairy, Zeljko Ivanek, Chris Messina, Victor Garber, Kyle Chandler, Titus Welliver, Bob Gunton og Richard Kind.
Navn du kanskje ikke kjenner, men med ansikter du garantert har sett før.
En skikkelig velskrudd film
Manusforfatter Chris Terrio har endret flere figurer og omstendigheter, utelatt mange detaljer, og skrudd opp spenningssekvenser, spesielt siste akts kamp mot klokka.
Men en 100% korrekt gjengitt historie blir ikke nødvendigvis en god film, og hovedtrekkene stemmer i hvert fall med de historiske fakta.
Operasjon
Argo har derfor blitt en skikkelig velskrudd film, med gode skuespillere, en interessant historie og et nyansert blikk på dramatikkens bakenforliggende årsaker.
Affleck fortsetter å imponere, og har nå regissert tre fulltreffere på rad, Gone Baby Gone, The Town og nå, Operasjon Argo.
Ikke verst for en som hadde oddsene mot seg etter uheldige karrierevalg på 2000-tallet
| 1
|
004065
|
Mesterkokken
Denne filmen bør fjernes fra menyen.
Det finnes mange gode filmer om mat og de som lager den.
Mesterkokken er dessverre ikke blant dem.
Et lovende utgangspunkt sløses vekk i tynn farse som er like luftig som en souffle.
Alle figurene snakker til hverandre som de er barn, og manuset stripper dem for ethvert glimt av troverdighet.
Jeg skal passe meg for å bruke for mange matmetaforer, men denne filmen bør fjernes fra menyen.
Trenger ny soussjef
Mesterkokken Alexandre Lagard (Jean Reno) risikerer å miste en av sin restaurants tre Michelin-stjerner.
Dette vil den nye eieren, Stanislas (Julien Boisselier), utnytte til å fjerne Lagard.
Han ser på ham som utgått på dato, og vil heller innføre molekylær kokkekunst.
Lagard trenger en ny soussjef for å møte utfordringen, og finner Jacky (Michaël Youn), en kokk med stor entusiasme, men som stadig får sparken fra sine jobber.
Dette er vel og bra, men så begynner filmen å være mer interessert i figurenes privatliv i stedet for deres kokkekunst.
Da slutter filmen å være interessant, for figurene er komplett uinteressante.
De fremstår som tomme skall, som kun befinner seg foran kamera for at vi skal synes det er morsomt.
Men det er ikke morsomt, bare kjedelig.
Jacky, for eksempel, er en gudebenådet kokk, men prøver å utøve sine kunster på en kebabsjappe.
Burde gått flere runder med manuset
Michaël Youn er for øvrig utstyrt med tung øyenskygge, som får det til å se ut som han kommer rett fra en stumfilm, og har også en altfor smellvakker kvinne som sin kone.
Hun er så vakker at når hun nettopp har født, ser det ut som hun kommer rett fra skjønnhetssalongen, ikke fødestua.
Denne dama ser ikke ut til å ha klemt ut så mye som en liten bæsj.
Troverdighet: null.
Dette er også en sånn film der direktesendte tv-programmer ikke behøver forberedelser, og der den ene medprogramlederen ikke får vite at han skal på lufta før de er på vei til settet.
Troverdighet: null.
Her burde regissør Daniel Cohen gått mange flere runder med sitt eget manus.
Det er alltid en glede å se Jean Reno, selv i en laber film som denne.
I sitt 64. år er han fremdeles et trekkplaster.
Men han burde vite bedre enn å kaste bort tid på filmer som dette.
Mesterkokken er teknisk velgjort, men er basert på et manus som mangler gode figurer, troverdige situasjoner og humor som faktisk er morsom.
| 0
|
004066
|
Lawrence of Arabia
En fullblods episk film av ypperste format!
Lawrence of Arabia er en film for de store lerret.
Den bør helst oppleves i en kinosal, fortrinnsvis i sitt opprinnelige 70mm format.
Men siden det er en umulighet i 2012, er den nye Blu-ray-utgivelsen det nest beste.
Det er helt utrolig at en 50 år gammel film kan se så bra ut!
Den er faktisk dobbelt restaurert.
Den digitale 2012-restaurasjonen er nemlig basert på en fotokjemisk restaurasjon fra 1988, da den også ble rekonstruert til sin opprinnelige lengde.
Og på Blu-ray har Lawrence of Arabia en fantastisk klarhet og dybde som forsterker følelsen av ørkenens uendelighet.
Det er helt utrolig at en 50 år gammel film kan se så bra ut!
Starter arabisk ørkenopprør
David Leans mesterverk skildrer en mann som lar sin indre kamp komme til uttrykk i ytre handlinger.
Når en mann roper «Who are you?» over Suezkanalen, drukner svaret i suset fra ørkenen.
For hvem var T. E. Lawrence?
Skikkelsen vi møter i Peter O’Tooles uforglemmelige hovedrolle vet det ikke selv.
Er han britisk offiser, eller arabisk ørkenkriger?
Og hvorfor brenner han for at Arabia skal få en frihet de kanskje ikke har noe ønske om å oppnå?
Handlingen foregår under første verdenskrig i årene 1916-1918.
Løytnanten T.E. Lawrence (Peter O’Toole) blir sendt fra Kairo til Arabia for å vurdere situasjonen der.
Her ser han hvordan araberne blir knust av tyrkiske kampfly og hvordan de må underkaste seg engelsk militært styre for å kunne slå tilbake.
Lawrence tar initiativet til et arabisk opprør, der han samler flere stammer for å bruke deres kjennskap til ørkenen som sitt fremste våpen for å bekjempe det tyrkiske imperiet.
En mann med store drømmer
T.E. Lawrence er en historisk person, og manuset er bygget på hans egne memoarer Seven Pillars of Wisdom.
Filmversjonen, skrevet av Michael Wilson og Robert Bolt, presenterer en mer romantisert versjon av Lawrence, og endrer flere av hendelsene.
Men det gjør filmopplevelsen utvilsomt større og rikere.
Riktignok fremstår Lawrence som et eksempel på den bokstavelig talt blonde og blåøyde vestlige som toger inn på et annet folks territorium med store og naive ambisjoner på deres vegne.
Men en mann med store drømmer er alltid godt stoff på film.
Filmen berører også Lawrences seksualitet med hentydninger til hans homofile legning.
Det ser vi i hans ukomfortabelhet i hæren, i scener med hans unge tjenere Farraj og Daud, eller i torturscenen der en tyrkisk offiser (Jose Ferrer) sier «your skin is very fair» og antyder med en svak heving av den ene bartekanten hva han skulle ønske torturen egentlig innebar.
Ikke spesielt kontroversielt i dag, men modig filmkunst i 1962.
Var ikke førstevalget
Rollebesetningen i Lawrence of Arabia er mildt sagt imponerende.
Peter O’Toole var ikke førstevalget.
Både Albert Finney og Marlon Brando ble tilbudt hovedrollen før O’Toole ble kontaktet.
Men han gestalter Lawrence med et rikt spekter av følelser, alt fra den mest lavmælte fremtoning til den mest intense kriger med sadistiske trekk.
Hans azurblå øyne og platinablonde hårmanke står også i stor kontrast til araberne i filmen.
Det understreker Lawrence som en fremmed og utenforstående.
Hans utvikling fra start til slutt er rivende.
O’Toole ble belønnet med en Oscar-nominasjon, og selv om han skulle bli nominert flere ganger senere, er rollen som Lawrence hans definitive høydepunkt på filmlerretet.
Omar Sharif imponerte alle som Sherif Ali, den eneste araberen i en større rolle.
Hans følsomme intensitet og sympatiske fremtoning gjør Sherif Ali til en av filmens mest interessante figurer.
De andre store araberrollene ble spilt av Albert Finney og Alec Guinness.
Nå ser jeg helst at rasebestemte roller spilles av skuespillere med samme bakgrunn, men med klasseskuespillere av dette formatet, samt en god sminkejobb, er dette mer enn godtagbart.
Maurice Jarres fantastiske musikk forsterker alt det mektige
Men ikke alle skuespillerne er like gode.
Blant annet er tenåringsguttene som spiller Farraj og Daud merkbart uerfarne, og overspiller kraftig i nesten alle scener de er med i.
Det er nesten rart at David Lean, som Peter O’Toole i ekstrastoffet påstår elsket godt skuespill, lot dette passere.
Ingen av dem gikk hen til større karrierer inne skuespill, men Michel Ray ble i stedet en suksessrik forretningsmann, og har i dag den største aksjeposten i Heineken.
(Den minst nyttige trivielle informasjonen om Lawrence of Arabia:
Mannen som spiller Potter heter Harry.)
Med en kunstners blikk
David Leans grandiose ideer støttes av Freddie Youngs storslagne bilder.
Bittesmå mennesker på enorme ørkenplatåer, intime karakterstudier, episke slagscener og små øyeblikk festes til film med en kunstners blikk.
Den lange scenen der Sherif Ali (Omar Sharif) kommer ridende ut av et luftspeil er fremdeles en mektig opplevelse.
Maurice Jarres fantastiske musikk forsterker alt det mektige med sine sveipende toner og kraftfulle perkusjoner, med det kjente temaet som et repeterende høydepunkt.
Klippingen er også verdt å legge merke til.
Anne V.
Coates hentet inspirasjon fra den franske nybølgen og dens direkteklipping, sett for eksempel i scenen der Lawrence blåser ut en fyrstikk, som klippes rett over i en fantastisk soloppgang i ørkenen.
Usedvanlig vellykket restaurering
Lawrence of Arabia kommer på Blu-ray med spektakulær billedkvalitet.
Den nye restaureringen har altså tatt utgangspunkt i masteren fra den omfattende restaureringen fra 1988, der filmhistoriker og filmarkivist Robert A. Harris fant alt råmaterialet og rekonstruerte den til å matche sin opprinnelige spilletid, minus seks minutter.
Ved premieren i 1962 var den 222 minutter lang (minus prologmusikk, pausemusikk og exitmusikk).
Et år senere ble den utgitt i en 20 minutter kortere versjon, mens i 1971 ble den ny-utgitt med ytterligere 30 minutter klippet vekk.
I 1988 ble altså nesten hele den opprinnelige spilletiden rekonstruert.
Noe av den originale lyden var borte, og de gjenlevende skuespillerne gikk i studio for å spille inn noen av sin dialog på nytt.
Det er merkbart i enkelte scener, spesielt i en sekvens med Alec Guinness, der overgangene mellom original og dubbet lyd er smertelig tydelig, men dersom alternativet var å kutte vekk scenen, er valget klart.
Den siste restaureringen ble gjort ved å skanne hele filmen i 8K, deretter redusere til 4K, så luke vekk skjønnhetsfeil rute for rute.
Resultatet er et slående bilde der hvert sandkorn i ørkenen er synlig.
Hver nyanse i omgivelsenes stadige forandrede fargespekter er med.
Enten vi ser Lawrences flagrende hvite drakt, blå himmel, brun sand, eller rødt blod, alt gjengis perfekt!
Det er ikke noe digitalt preg over dette bildet, det er svært filmaktig.
Slike filmer lages ikke lenger.
Ingen har råd til det.
Den Oscar-vinnende fotografen John Toll mener faktisk at 2012-restaureringen gir FOR mange detaljer i nærbilder av skuespillerne.
Han mener at scener uten mange detaljer ikke trenger den høye oppløsningen.
- Lavere oppløsning gjør bildet mer sympatisk, på en måte, sier Toll til Variety.
O'Toole ikke lei av filmen
Ekstrastoffet på disk 1 inneholder funksjonen Picture in Graphics: Secrets of Arabia – tekstplakater som dukker opp gjennom filmen med informasjon om ulike aspekter ved innspillingen og historien som blir fortalt.
Det er mye interessant info her, men det slår meg som en litt slitsom måte å tilegne den seg på.
De færreste vil bruke denne funksjonen.
Disk 2 er mer interessant.
Ballet åpnes med den nyproduserte minidokumentaren Peter O’Toole revisits Lawrence of Arabia, der den 80 år gamle skuespilleren minnes hvordan han fikk rollen, sin tid på filmsettet og de han jobbet nærmest med.
O’Toole har gode minner, forteller morsomt, og insisterer på at han ikke er lei av å bli minnet om filmen.
The Making of Lawrence of Arabia har noen år på baken, men er en vellaget dokumentar som belyser filmens bakgrunn, innspilling og ettermæle.
Lawrence of Arabia er en fullblods episk film av ypperste format.
Dens tidløse kvaliteter imponerer kanskje mer i dag enn den gjorde i 1962.
For slike filmer lages ikke lenger.
Ingen har råd til det.
Det finnes heller ikke et marked for dem, med helt spesielle unntak.
Men da lages de med alt som finnes av digitale hjelpemidler.
I 1962 måtte alt som skulle være foran kamera faktisk være foran kamera.
Når du ser en slagscene med over 1000 deltagere, er det intet mindre enn pustberøvende.
Det er også denne Blu-rayen!
| 1
|
004067
|
End of Watch
Denne filmen sitter trygt plassert i mellomgulvet mitt!
End of Watch er en intens og brutal politithriller med en sterk emosjonell kjerne.
Hverdagen til en politipatrulje brettes ut med en tett kameraføring, som gjør at vi kommer bokstavelig talt nært innpå både figurene og de ekstreme situasjonene de havner i.
Jake Gyllenhall og Michael Peña spiller fryktelig godt, og gjør at ingen er uberørte etter å ha sett filmen, skrevet og regissert av David Ayer i toppform.
En sterk følelse av tilstedeværelse
Stedet er South Central i Los Angeles.
Politimennene Bryan (Gyllenhall) og Mike (Peña) patruljerer gatene på jakt etter kriminelle elementer.
Vi får også et innblikk i hvordan et så nært samarbeid har skapt svært tette bånd mellom dem, som går langt ut over jobben.
Vi følger dem i blomstrende privatliv med sine respektive bedre halvdeler, Janet (Anna Kendrick) og Gabby (Natalie Martinez).
Samtidig kommer de litt for nært innpå et seriøst skummelt narkotikakartell, som har fått innpass i bydelen.
Et kamera er alltid tilstede, noe som forklares med at Bryan har film som valgfag på kveldskurs.
Historien utvides ganske fort til også å fortelles med tredjepersons vinkel, men fremdeles med håndholdt estetikk.
Det gir filmen et dokumentarisk preg som høyner realismen.
En sterk følelse av tilstedeværelse på et distinkt geografisk punkt preger End of Watch, både i spenningsfylte sekvenser og mer hverdagslige situasjoner.
Tilfører historien en tøff nerve
Under disse kaotiske omstendighetene makter både Gyllenhaal og Peña likevel å skape solide figurer, med en troverdig forankring.
Jeg liker måten deres forhold skildres, og hvordan de backer hverandre som mer enn kolleger.
Enkelte av individene de møter kan oppfattes som en smule overdrevne, spesielt Big Evil, skummelt spilt av Maurice Compte, men det tilfører historien en tøff nerve som den har godt av.
Det kan kanskje være vanskelig å se større ambisjoner bak David Ayers film, annet enn å skildre samholdet mellom partnere i politiuniform i nabolaget han selv vokste opp i.
Men det greier han til gjengjeld å skildre strålende, med noen skikkelig hardbarkede scener og dertil realistiske konsekvenser.
Denne filmen sitter trygt plassert i mellomgulvet mitt!
| 1
|
004070
|
Bully
Dette er filmen alle barn, foreldre og skoleansatte bør tvinges til å se!
Bully handler om mobbing, både om de som blir utsatt for den, de som utøver den og de som lukker sine øyne og ører for den.
Denne dokumentarfilmen viser med hjerteskjærende tydelighet den ubarmhjertige tilværelsen noen barn har på skole og skolevei, hvor utsatte de er og hvor lite skolesystemet kan gjøre med problemet.
Bully skildrer riktignok amerikansk virkelighet, men her er det mange paralleller å trekke til norske skolegårder.
Scener som gjør meg sint
Regissør Lee Hirsch følger et knippe ungdommer som sliter med mobbing i småby-USA.
Alex har et annerledes ansikt på grunn av en altfor tidlig fødsel.
Kelby er isolert etter at hun kom ut som lesbisk.
Ja’Maya er kastet i fengsel etter at hun trakk pistol mot sine mobbere.
I et land som dyrker vinnere, er noen dømt til å stemples som tapere.
Noen av dem orker ikke leve med det, og har endt sine liv når Hirsch tar opp tråden med de knuste familiene som forsøker å finne veien videre.
Filmen inneholder scener som gjør meg sint.
Vi får se autentiske opptak fra skolebussen, der Alex blir utsatt for gjentatte overgrep av flere gutter, både fysisk og psykisk.
Jeg undrer på hvem som egentlig har filmet dette.
Et annet barn med skjult kamera?
Eller foregår dette virkelig med en voksen person med kamera rettet mot dem?
Det sier filmen ingenting om, men jeg antar at det er benyttet skjult kamera.
Jeg skulle ønske at Lee Hirsch forklarte omstendighetene for oss.
Men det er uansett sjokkerende scener som understreker tematikken på en smertelig direkte måte.
Sitter igjen med provoserende spørsmål
Det er vondt å oppleve disse barnas oppgitthet og indignasjon.
De har innsett at dette er hverdagen de må leve med.
Mobbing er normalisert.
Foreldrene i filmen er selvsagt preget, men enkelte av dem ser ikke ut til å forstå omfanget av barnas problemer, og later til å legge noe av skylden for mobbinga på dem selv.
Og de skoleansatte ser ut til å være lammet i møte med et problem de ikke aner hvordan de skal angripe.
Spesielt en skoleinspektør i filmen virker fullstendig inkompetent.
Foreldrene til Alex klager over gjentatte overgrep på skolebussen, og hennes svar er at da hun satt på med bussen, var ungene gode som gull.
Selvsagt er de det når skoleinspektøren sitter på!
Hva slags virkelighet er det egentlig barn må tåle i 2012?
Hvordan kan man bekjempe mobbing?
Fungerer prat, eller må ofrene slå tilbake med knyttet hånd for å få slutt på overgrepene?
Det er slike provoserende spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha sett filmen.
Den gir ingen spesifikke svar, annet enn at bekjempelse av mobbing starter med deg selv.
Lee Hirsch og hans stab har virkelig laget en dokumentar til ettertanke.
Dette er filmen alle barn, foreldre og skoleansatte bør tvinges til å se!
| 1
|
004071
|
People Like Us
For glatt, for pent og for kalkulert.
People Like
Us er et søtladent familiedrama, overlesset med pene fronter, overfladisk føleri og søte strykere.
Chris Pine og Elizabeth Banks gjør helt ålreite hovedroller, og det er morsomt å se Michelle Pfeiffer igjen, men denne filmen blir likevel for glatt, for pen og for kalkulert.
Det finnes helt sikkert et publikum for dette, men jeg er ikke blant dem.
Oppdager ukjent søster
Sam (Chris Pine) må motvillig reise hjem til L.A. til farens begravelse, som han ikke hadde noe godt forhold til.
Farens siste vilje avslører en hemmelighet, en ukjent søster, Frankie (Elizabeth Banks).
Sam tar kontakt med henne og sønnen Josh (Michael Hall D’Addario), uten å avsløre slektskapet.
Så er det et spørsmål om tid før løgnen avsløres, og hva skjer da?
Jeg har sympati for filmens kjernehistorie.
Det handler om familie, og om hvordan det ikke alltid er like enkelt å relatere seg til familiemedlemmer med all bagasje som årene har samlet opp.
Dessverre faller regissør og manusforfatter Alex Kurtzman for fristelsen med å lesse på med klisjéfølelser der det ikke trengs.
Filmen trenger ikke gitarklimpring og søte strykere for å fortelle oss at figurenes følelsesliv er i sving.
Gjør ikke skam på sin veteranstatus
Chris Pine er funksjonell i hovedrollen.
Men med sitt spesielle utseende fremstår han et hakk for Hollywood-glatt til at han når ut til meg.
Damene er best.
Elizabeth Banks er fin i rollen som Frankie, mens Michelle Pfeiffer ikke gjør skam på sin veteranstatus i rollen som Sams mor.
Hun har noen små øyeblikk her som viser at hun fremdeles kan.
Noen små endringer i ansiktsuttrykk er av og til alt som skal til.
People Like
Us ender opp med å fremstå litt for mye som en litt for enkel ukebladhistorie.
Den har historieelementer som jeg setter pris på, men summen av dem går ikke opp i en større enhet.
Jeg kunne tenkt meg tøffere humor, litt mindre kliss og en litt mer karismatisk mannlig hovedrolle enn Chris Pine er i stand til å gestalte.
Men kvinne 58 vil sikkert like denne filmen på TV
Norge om noen år, gjerne med et glass rødvin til.
| 0
|
004073
|
The Door
Enhver grad av troverdighet fordufter.
Mads Mikkelsen spiller hovedrollen i den tyske filmen The Door.
Det er det beste jeg kan si om den.
Historien er nemlig et absurd-o-rama fra Absurdistan, med et plott så hindises all fornuft at enhver grad av troverdighet fordufter.
For at dette skulle har fungert, burde regissør Anno Saul fortelle historien i en ramme av fantasi, magi og filmatisk undring.
Men siden han har valgt å dyrke realisme kombinert med billig skrekk, brytes illusjonen etter det første kvarteret.
Basert på et røvertriks
Maleren David Andernach (Mads Mikkelsen) opplever den store tragedien når datteren drukner i hagebassenget mens han selv knuller nabodama.
Kona flytter fra ham, livet ramler sammen, og David er på den ytterste rand.
Men så oppdager han en mystisk korridor bak et kratt.
I enden finner han en dør.
Når han går gjennom den, får han en unik mulighet til å endre på ting, men til en høy pris.
Det som skjer på den andre siden av døra skal forbli kinosalens hemmelighet.
Men utover i filmen begynner jeg å lure mye på hvilke motiver figurene har, og hva som får dem til å tro at deres handlinger skal være bra for dem.
Hvorfor de i det hele tatt er der, er basert på et røvertriks som aldri blir forsøkt forklart.
Jeg kunne nok være mer villig til å godta visse historieelementer dersom de ble brukt i en Charlie Kaufman-film med et helhetlig bilde av et skrudd univers.
Men siden Anno Saul heller vil lage realistisk thriller med skrekkelementer, kjøper jeg ikke historien han forteller.
Sitter igjen med store spørsmål
Mads Mikkelsen fungerer brukbart i denne filmen.
Noe mindre hadde jeg da heller ikke forventet av en av Nordens beste skuespillere.
Men han har ikke det helt store manuset å jobbe etter her.
Jeg forstår ikke alltid hvilke motiver David har, eller hvordan begivenhetene etter hvert påvirker ham.
Jeg hadde kanskje trodd at utviklingen ville økt Davids frykt og paranoia, mens han i stedet virker uinteressert i å finne ut av hvordan situasjonen har oppstått.
The Door er basert på romanen Die damalstür av Akif Pirincci, og det er mulig denne historien er bedre i tekstform enn som film.
Her sitter jeg i hvert fall igjen med store spørsmål om både historiens utgangspunkt og figurenes opptreden i den, som får meg til å riste på hodet og undre over hva filmskaperne egentlig har tenkt.
Her har de rett og slett bommet på filmens tone.
Realismen burde tones ned, og magien skrus opp.
Da kunne The Door fungert som film.
Nå gjør den ikke det.
| 0
|
004074
|
Hobbiten:En uventet reise
Den rette eventyrfølelsen er på plass!
- Alle gode historier trenger en utbrodering, sier Gandalf i Hobbiten:
En uventet reise.
Og det er nettopp hva denne filmen er, nemlig regissør Peter Jacksons utbrodering av hans eget magnum opus, Ringenes herre-trilogien.
Jeg elsker å være tilbake i denne verden, full av eventyrlige figurer, fantastiske syn og lumske farer.
Det hender at historien strekkes litt langt, slik at den oppleves en smule tynn.
Og flere hyggelige gjensyn virker å være for gjensynets del, ikke ferdens fremdrift.
Men denne første av tre filmer har en sterk finale, som får meg til å ønske mer, mer, mer!
Filmen åpner med universet vi kjenner fra den første runden med filmer, før historien spoles tilbake til der J.R.R. Tolkiens bok begynner.
Den unge Bilbo Baggins (Martin Freeman) får huset i Hobsyssel invadert av en gjeng dverger, under ledelse av Thorin (Richard Armitage).
Gandalf (Ian McKellen) har nemlig foreslått Bilbo som det fjortende medlemmet av følget, som ønsker å vinne tilbake dvergenes kongerike, Erebor, fra den fryktelige dragen Smaug.
Men ikke alle vesener i Midgard ønsker at de skal komme seg dit.
En akkurat passende Bilbo
Helt fra de første trillende toner fra Howard Shores nydelige musikk, er jeg hensatt til et kjent og kjært univers.
Det tar ikke lang tid før jeg forstår at den rette eventyrfølelsen er på plass.
Alt virker riktig, som det skal være.
Figurene virker å ha eksistert i Midgard for alltid.
Martin Freeman er en akkurat passende yngre utgave av Ian Holms gamle Bilbo.
Richard Armitage er kanskje ingen ny Viggo Mortensen, men Thorin fremstår som en målrettet sverdsvinger med innbitt viljestyrke.
Ian McKellen er like solid som han alltid har vært som Gandalf, og er figuren som mer enn noen annen sørger for kontinuitetsfølelsen mellom Hobbiten og Ringenes herre.
Det eneste uvante, er den nye teknologien, som viser 3D i «high frame rate» - 48 ruter per sekund i stedet for 24.
Men etter det første kvarteret, er heller ikke det en sak, og jeg blir i stedet måpende over den utrolige roen, flyten og detaljnivået i Andrew Lesnies praktfulle bilder.
Det er ingen rykking i store panoreringer over majestetiske fjell.
Det blir ingen digital grøt i nærgående slag med hundrevis av kjempende.
En vanvittig flukt gjennom en orkegruve inneholder mildt sagt svimlende kameraføringer som gir meg følelsen av å fly på en langt mer direkte måte, takket være «high frame rate» og 3D gjort riktig.
Har fantastiske ting å vise frem
Ikke alt er perfekt.
Spilletiden er på hele 2 timer og 48 minutter, men kunne nok vært barbert med 20.
Det finnes scener i filmen som føles for lange og uttværet, som om Jackson bestemte seg for å likegodt gi ut en forlenget versjon med det samme, ikke vente til Blu-ray-utgivelsen.
Introduksjonen av dvergene i Bilbos hus er svært omstendelig, og varer og rekker.
Det samme gjelder en sekvens ca midtveis, der Bilbo møter Gollum (Andy Serkis).
Riktignok er det litt av en opplevelse å beskue Gollums tosidighet, takket være Serkis sitt skuespill bak den digitale fronten, men sekvensen er og blir litt for lang.
Bilbos reise er kanskje ikke like umiddelbart engasjerende som Frodos var i Ringenes herre.
Hans funksjon er ikke like åpenbar, og har derfor heller ikke helt den samme emosjonelle slagkraften i historiens første fase.
Men mye kan skje i løpet av en film, og når vi nærmer oss slutten, har Martin Freemans figur satt seg skikkelig.
Dette er med på å gjøre Hobbiten:
En uventet reise til en vellykket eventyrfilm.
Den møter enorme forventninger, og innfrir de fleste av dem.
Den har fantastiske ting å vise frem, og gjør det med filmatisk stormannsgalskap av en regissør som kjenner dette universet ut og inn.
Så hatten av for Peter Jackson, det er bare å glede seg til de to neste!
| 1
|
004075
|
Amour
Skildrer den endelige slutten.
Østerrikske Michael Haneke vant fortjent Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes tidligere i år for det finstemte kammerspillet i filmen Amour.
Tre år tidligere mottok han samme pris for Det hvite båndet, og er dermed en av bare syv regissører i verdenen som kan smykke seg med to priser fra den prestisjetunge festivalen.
Filmens skildring av kjærlighet i livets siste fase er nær, varm og rørende – med Frankrikes ypperste skuespillere i hovedrollene.
Rammet av slag
Varsomt skildrer Haneke hva som skjer med det aldrende ekteparet Anne (Emanuelle Riva) og Georges (Jean-Louis Trintignant) når førstnevnte rammes av slag.
Georges kjemper for en verdig hverdag for seg selv og sin kone, men møter mange vanskelige utfordringer.
Amour er en stillferdig film hvor lyden brukes sparsommelig, Haneke bytter mellom å la oss høre livet i leiligheten og lydene som Georges oppfatter.
På den måten bryter Haneke ned skillet mellom deg i kinosalen og personene på lerretet.
Scenen hvor de første symptomene til kommer frem hos Anne er et mesterlig stykke filmkunst, hvor lyden har en viktig rolle.
Filmen er vakker når den skildrer hverdagen til de to, og nærheten dem imellom.
Den er også vond og sår når Georges blir konfrontert med den nye virkeligheten sykdommen tvinger frem.
Amour viser den aller siste fasen i livet til to mennesker.
Den tar oss med inn i det mest private – til tiden og tankene i livets slutt.
Varmt og usminket
I motsetning til Hanekes andre filmer er Amour overraskende konvensjonell, men filmen bærer også hans tydelige avtrykk.
Bildene er stilrene, fargene er nedtonet og rytmen er rolig.
Det ligger ikke noe ubehagelig og lurer under overflaten, som i Hanekes andre filmer – blant annet Skjult, Funny Games eller Det hvite båndet.
Skuespillerne Riva og Trintignant fyller lerretet med livserfaringer få andre kan formidle – de to er blant Frankrikes mest erfarne skuespillere og forsterker regissørens lavmælte stil.
Det slår meg aldri at de har vært noe annet enn hverandres livsledsagere.
Amour foregår i all hovedsak inne i det gamle parets leilighet, men med virkningsfulle og stilsikre grep gjør Haneke oss til en del av livet innenfor de fire veggene.
Frem til livet ebber ut.
I intervjuer har den østerrikske regissøren fortalt om hvordan film kan formidle livets vanskeligste realiteter.
Med Amour forteller han varmt og usminket om den endelige slutten
| 1
|
004078
|
Oppdrag Nemo 3D
Bør oppleves på det store lerretet!
Oppdrag Nemo er en av Pixars aller største suksesser.
Nå relanseres den i 3D, og det er absolutt en god grunn til å se filmen på nytt.
Dette er fremdeles en spennende historie som spiller på flere plan, og som vil oppleves forskjellig for voksne og barn.
Den spiller på grunnleggende frykt for separasjon, og behovet for trygghet i tilværelsen.
Det skader ikke at det samtidig er en morsom film, satt i et fargerikt og svært lekkert animert miljø.
Og 3D gjør faktisk bildene enda bedre!
Detaljrikdommen er imponerende
Handlingen er fremdeles som følger:
Klovnfisken Marlin mister sin partner og fiskeyngel i kjeften til en større fisk.
Bare ett yngel overlever, Nemo.
Marlin lover Nemo at han alltid skal passe på, men en dag blir han håvet opp i en båt og havner i et akvarium hos en tannlege i Sidney.
Marlin overvinner frykten for det store havet, forlater korallrevet og tar opp jakten på Nemo sammen med den distre blåfisken Dory.
Rent teknisk er det svært lite som skulle tilsi at Oppdrag Nemo allerede er 9 år gammel.
Livet på korallrevet skildres i gnistrende farger og et mylder av forskjellige skapninger.
Detaljrikdommen er imponerende.
Til og med det vanskeligste av alt, vann, er glimrende animert!
Dette har Pixar greid å forbedre ved å legge til en ekstra dimensjon.
Jeg imponeres over hvor naturlig 3D-effekten føles.
Legg merke til hvordan plankton og andre elementer i vannet bidrar til å skape ekstra dybdefølelse.
Barn vil fremdeles elske dette
Ett problem jeg hadde med Oppdrag Nemo i 2003, gjelder fortsatt.
Det er at hovedpersonene er fisk – og fisk er ikke så enormt spennende å se på.
Personlighetene deres avhenger dermed av de vokale prestasjonene og de redder figurene fra å være kjedelige.
Jeg har sett og hørt Oppdrag Nemo med norske stemmer jevnlig i flere år, fordi mine egne barn elsker filmen, og mener bestemt at den norske dubbingen med Trond Viggo Torgersen, Siw Anita Andersen og Stinius Maurstad i de viktigste rollene er fullt på høyde med originalversjonen.
Historien er fin, men ikke oppsiktsvekkende god.
Jeg ser nå at filmens emosjonelle fronter står på usikker grunn.
Noen av grepene som er ment å få oss til å føle, er lette å gjennomskue.
Og historien følger en enkel formel.
Men barn i alle aldre vil fremdeles elske dette, og de som har kommet til verden etter at Oppdrag Nemo gikk på kino første gang, bør få oppleve filmen på det store lerretet!
| 1
|
004079
|
Den gode læreren
Finstemt om sorg i klasserommet.
Et klasserom er en arena for mange gleder, sorger og konflikter, sett i mange filmer.
Den gode læreren skildrer en klasse og en ny lærer som kan ha gjensidig bruk for hverandre gjennom en tøff tid.
Dette er et finstemt drama med et godt manus og interessante figurer.
Og selv om dette er en stille film, har den en dramatisk nerve under overflaten.
Jeg skjønner godt at Den gode læreren ble Oscar-nominert i 2012!
Kan hjelpe hverandre
En lærer ved en barneskole i Montreal begår selvmord, og blir erstattet av Monsieur Lazhar (Fellag).
Han møter en klasse som ikke har fått anledning til å bearbeide sorgen.
Men det skal vise seg at også Lazhar bærer på vonde ting.
Sakte, men sikkert, begynner interaksjonen mellom lærer og elever å fungere, og vi ser hvordan de kanskje kan hjelpe hverandre gjennom vanskene.
Fellag spiller svært godt og tilbakeholdent i hovedrollen.
Han fremstår rolig og sympatisk, men lar oss ane det emosjonelle kaoset han selv befinner seg i.
Jeg liker også veldig godt måten klassemiljøet skildres på, og blir spesielt imponert over unge Sophie Nélisse og Émilien Néron.
Deres formidlingsevne forbløffer meg.
Nélisse kanaliserer en ung Drew Barrymore, bare at hun er bedre.
Og Néron har en svært tøff scene der han nesten spiller for godt til at det kan være skuespill.
Hva slags direksjon kan regissør Phillipe Fallardeau ha gitt dem?
Troverdige problemstillinger
Denne filmen er rotfestet i virkeligheten, med ekte figurer og troverdige problemstillinger.
Jeg er glad for at det ikke skapes et fiendebilde her, kun utfordringer som vanlige mennesker sliter med.
Fallardeau gjør ingen triksete ting i sin regi, men lar handlingen utspille seg foran et observerende kamera.
Tankene går til den franske filmen Klassen, som oppnådde samme graden av naturlighet.
Den gode læreren er en var og fin fortelling om hvordan en voksen og en gruppe barn hjelper hverandre gjennom en tung tid.
Monsieur Lazhar viser på utmerket vis hvordan en person kan nå ut med oppriktighet, respektfull framferd og hjertevarme.
Den gode læreren er en hyllest til en yrkesgruppe full av hverdagshelter.
Og filmen er varmt anbefalt!
| 1
|
004080
|
Sommerbryllup i Italia
Føreseieleg familiefeide.
Om ein først ser forbi den dørgande keisamme norske tittelen har Sommerbryllup i Italia mykje som ein skulle tru talar til fordel for seg.
Pierce Brosnan, Trine Dyrholm og Kim Bodnia framfor kamera, samt ein Oscar-vinnande regissør og manusforfattar i skuggane.
I 2011 vann nemleg Susanne Bier Oscar for dramaet I en bedre verden.
Det kjem ikkje denne filmen til å klare.
Sommerbryllup i Italia er ikkje dårleg, men den er langt frå dei filmane ein burde kunne vente av eit slikt mannskap.
Alle familiar har problem
Som i tidlegare Bier-filmar er det familien som står i sentrum.
Denne gongen møtest to slekter på ein italiensk sitronplantasje i anledning bryllaupet mellom familiane sine to håpefulle.
Brura si mor Ida (Trine Dyrholm) er kreftpasient og frisør som går frå mannen sin (Kim Bodnia) etter at ho finn han med den unge, blonde rekneskapsassistenten frå jobben.
Brudgommen sin far Phillip (Pierce Brosnan) er ein misantropisk business- og enkemann som føretrekk å vere åleine, især frå si innpåslitne svigerinne (Paprika Steen).
Alle har sine problem å stri med, og i samla flokk kjem konfliktane for dagen.
Par møtest, par svever, og par splittar opp.
Dette er ei romantisk dramakomedie – eit slags kammerspel hovudsakleg sett til villaen ved sitronplantasjen.
Eit artig nok konsept, med fleire gode skodespelarar, som diverre strever med eit klisjéfylt manus.
Spesielt slit filmen i scenene som skal fylle ut «romantisk»- og «komedie»-kvoten.
Drama derimot, det kan både Bier og hennar mangeårige manusforfattarpartner Anders Thomas Jensen.
Filmen har sine augneblink, men det er for langt mellom både den gode latteren og den gode gråten, og 90 minutt ut i filmen sine to timar lange løpetid er eg lei.
«When the moon hits your eye...»
Brosnan er sitt sedvanlege belevne eg, med eit stikk av noko djupare ein stad.
I Trine Dyrholm sin skikkelse ser han – og absolutt eg som publikum – noko som friskar opp kvardagen.
Diverre tvingar manuset han til å levere oppstylta sjekkereplikkar som at «sitronen er eit bær».
Au.
Filmen sitt val om å nytte ei handfull ulike versjonar av «That's Amore» for å beskrive alt frå romantikk og glede til bittersøtleik og tristesse forsterkar inntrykket mitt:
Sommerbryllup i Italia er tidvis frykteleg banal.
Hadde den teke det lenger ut – som i nokre av Bier sine tidlege komediar eller hennar sterkare drama – kunne det likevel ha blitt festleg, eller i det minste ikkje så tamt.
Gi meg ei overrasking!
Handlinga i filmen er så føreseieleg at det er synleg i horisonten lenge før me kjem fram.
Italienske Sorrento er fargesterkt og kontrastert til det litt grå Danmark me får sjå før og etter bryllaupet.
Til tider kan det nesten sjå ut som Pierce Brosnans førre storsuksess i Noreg, Mamma Mia!, sjølv om han heldigvis slepp å synge her.
Kanskje passer tittelen Sommerbryllup i Italia eigentleg betre enn eg trudde.
Den høyrest ut som eit kva som helst gjennomsnittleg romantisk drama, og ender også med å bli det.
Trist nok, frå ein dansk regissør som vanlegvis er av dei betre på familieforteljingar.
Er romjula kinotid for deg?
| 0
|
004081
|
Texas Chainsaw 3D
Oppfølgeren ignorerer hva som gjorde originalen god.
Regissør Tobe Hoopers beryktede skrekkfilm Motorsagmassakren fra 1974 har fått flere tvilsomme oppfølgere.
Texas Chainsaw 3D ignorerer dem, og går tilbake til kilden.
Men regissør John Luessenhop har også ignorert hva som gjorde originalen god.
Den gufne atmosfæren fra 70-tallet er borte.
Den geniale stemningsoppbyggingen er forkastet til fordel for bøttevis av blod og kroppsdeler.
Igjen står vi med en kald slasherfilm som tar mål av seg å ufarliggjøre Leatherface.
Tenk det!
En herremann med motorsag
Filmen åpner med et 3-dimensjonalisert resyme av originalen, og tar opp tråden rett etter.
En redneck-mobb dreper hele den fæle Sawyer-familien, men et spebarn reddes i all hemmelighet.
Ca 20 år senere arver Heather (Alexandra Daddario – med de stålblåeste øynene siden Meg Foster) et hus i Newt, Texas etter sin ukjente og nylig avdøde bestemor.
Hun drar dit med et knippe venner, uvitende om at huset skjuler en herremann med motorsag.
Filmen pøser på med gørr og blod.
Har du noen gang lurt på hva en motorsag kan gjøre med en menneskekropp, får du svaret her.
Men slike scener gjør ingen hel film, og den mangler dessverre enhver form for spenning.
Det hjelper heller ikke at persongalleriet er lattervekkende dårlig.
Mannfolka er stokk dumme hunks, og damene portretteres som yppige babes med klesfobi.
Samtlige har like stor karisma som viskelær, og jeg gleder meg til hver og en av dem blir ekspedert.
Greier ikke å sjokkere
Filmen heter altså Texas Chainsaw 3D, og jeg synes 3D gjør vondt verre.
Den åpner opp mørke scener som skulle ha vært klaustrofobiske.
Og tror du regissør Luessenhop har latt sjansen gå fra seg til å sende motorsaga ut til publikum?
Nei da, vi får flere muligheter til å utforske den farlige enden av redskapet nøye.
Litt gøy den første gangen, irriterende de åtte-ni neste.
Det er lett å forstå hvorfor filmskapere fremdeles ønsker å utnytte merkevaren Texas Chainsaw Massacre.
Men denne filmen fremstår som en blek kopi, som ikke er i nærheten av å matche mine minner om Hoopers film.
Kanskje er det nostalgien som spiller meg et puss, men vi lever i en verden der alt er sett fra før.
Derfor greier ikke Texas Chainsaw 3D å sjokkere meg, selv med alt blodet.
Og den greier ikke å engasjere meg med så dårlige figurer, et så stusselig manus og så kjedelige ideer om hvordan en skrekkfilm anno 2013 skal være.
| 0
|
004086
|
Silver Linings Playbook
Mestrer vanskelig balansegang mellom humor og alvor.
To vingeskutte personer finner hverandre i Silver Linings Playbook, en morsom og rørende historie med godt skuespill av Bradley Cooper, Jennifer Lawrence og Robert DeNiro.
Regissør David O. Russell forteller historien med et levende og dynamisk filmspråk, som kanskje litt for ofte lener seg på soundtracket for å skape steminger.
Men historien er sympatisk, lettlikt og gir nok motstand til at dette føles verken lettvint eller overfladisk.
Forsøker å gjenvinne fotfestet
Pat (Bradley Cooper) blir utskrevet etter 8 måneder på en psykiatrisk anstalt, og flytter hjem til mor (Jacki Weaver) og far (Robert DeNiro).
Mens han forsøker å få livet på rett kjøl, møter han Tiffany (Jennifer Lawrence), en ung kvinne som også forsøker å gjenvinne fotfestet etter at mannen døde.
Det blir starten på et kronglete vennskap som kanskje kan være starten på veien tilbake for begge.
At Jennifer Lawrence virkelig kan spille, så vi allerede i gjennombruddsfilmen Winter’s Bone i fjor.
I Silver Linings Playbook viser hun at hun har et talent langt over middels, og er ikke redd for å ta utfordringer.
At også Bradley Cooper har mer inne, er kanskje mer overraskende.
Vi kjenner ham først og fremst som komikjekkas fra The A-Team og Hangover-filmene, men her gir han oss et imponerende portrett av en ustabil nervebunt med bipolar sykdom.
Søt historie uten sukker
Det er ikke enkelt å formidle psykisk sykdom på en morsom måte, men David O. Russell mestrer godt den vanskelige balansegangen mellom humor og alvor.
Morsomhetene springer ut av troverdige situasjoner, og føles ikke som fremmedelementer.
Alvoret er like fullt forankret i følelser og handlinger som er lett å sympatisere med og kjenne seg igjen i.
Silver Linings Playbook er feelgood om feelbad.
Og sannelig om jeg ikke storkoste meg med resultatet!
Den forteller en søt historie uten å sukre, og kan i tillegg til Lawrence og Coopers gode rolleprestasjoner by på en Robert DeNiro i storform, i hans beste rolle på årevis.
Det er med på å gjøre Silver Linings Playbook til en film du må få med deg!
| 1
|
004087
|
Rust og bein
Skuespillet er eksepsjonelt bra!
Utfordrende skjebner antydes i regissør Jacques Audiards siste film, Rust og bein, som tegner et interessant bilde av hardt prøvede sjeler i fattig-Europa.
Her trekkes ikke elendigheten ned over ørene våre, men serveres i form av et mørkt drama, der håpet tross alt kan anes bak neste sving.
Marion Cotillard og Matthias Schoenaerts briljerer foran kamera, mens Audiard dirigerer historien kunstferdig bak det.
Starten på et usannsynlig vennskap
Alain (Schoenaerts) bor hos søsteren i det sørlige Frankrike og livnærer seg på tilfeldige strøjobber.
Som dørvakt hjelper han Stéphanie (Marion Cotillard) når hun blir slått ned utenfor en nattklubb, og gir henne telefonnummeret sitt.
Når noe går fryktelig galt på jobben hennes, tar hun kontakt igjen.
Det blir starten på et usannsynlig vennskap mellom to ulike personligheter.
Hvorfor Stéphanie velger å kontakte Alain kan tolkes forskjellig.
Jeg tror hun opplevde ham som en trygghet hun nå føler behov for, etter den nevnte arbeidsulykken.
Hun stenger seg inne, og Alain er hennes vei ut.
Han på sin side ser på henne som nok et uforpliktende bekjentskap.
Jeg synes Alain er en svært interessant figur.
Han er en enkel sjel, svært fysisk og direkte, med få antenner.
Han handler etter egne valg, og er lite flink til å se andres behov, spesielt i forhold til hans 5 år gamle sønn.
Likevel gjør han mye riktig i møte med Stephanie, kanskje nettopp på grunn av antennemangelen.
Blodig energi og rå nerve
Auidards film vever disse menneskeskjebnene sammen i en lyrisk miks av skittengrå realisme og et nesten drømmende, eventyraktig billedspråk.
Alains sidejobb som kampsportkjemper i ulovlige bakgårdsmatcher skildres med blodig energi og rå nerve.
Hans temperament kan virke ganske forstyrrende.
Og Stéphanies vilje til å fortsette det litt merkelige forholdet kan også være vanskelig å forstå.
Men på sitt eget vis hjelper Alain henne til å komme videre, så vil filmen vise i hvilken grad.
Rust og bein inneholder et klimaks som kan virke noe overdrevet.
Hvor mye dritt er det troverdig at noen skal oppleve?
Vel, verre ting har skjedd.
Jeg kjøper det.
Historien er svært godt fortalt, og befester Jacques Audiards posisjon som en av Europas mest interessante regissører etter tidligere suksesser som The Beat That My Heart Skipped og Profeten.
Skuespillet er også eksepsjonelt bra.
Cotillard gjør en av sine beste roller, mens Schoenaerts (Bullhead) fremstår som en kraftfull skuespiller med stor rekkevidde, og da tenker jeg ikke bare på kampsportscenene!
| 1
|
004088
|
Django Unchained
Kraftig kost fra Amerikas mørke slavehistorie.
Regissør Quentin Tarantino har avvist alle spørsmål om voldsskildringene i sine filmer den siste tida.
Han er dritt lei av å rettferdiggjøre de brutale scenene han brukes til å skildre sine filmfigurer.
Det er dumt, for det er viktig å diskutere vårt forhold til vold som underholdning.
På en annen side er ikke volden i Django Unchained som er mest interessant.
Volden i Tarantinos nyeste film er rå, og det er tydelig at regissøren setter stor pris på exploitation-sjangeren, men det blir ikke filmens fokus for lenge om gangen.
Tarantino utfordrer oppfatningen av Amerikas slavehistorie med en film som – i en stil regissøren allerede er kjent for – radbrekker westernsjangeren.
Dusørjegeren, og tidligere tannlege, Dr. Schultz (Christoph Waltz) befrir slaven Django (Jamie Foxx) mot at sistnevnte identifiserer en gruppe verdifulle forbrytere.
Flere tusen dollar betales til den som fanger de kriminelle – død eller levende.
I Tarantinos filmer ender det oftest med død.
Foxx og DiCaprio imponerer
I all sin visuelle grusomhet er filmen Django Unchained en lang rekke konfrontasjoner mellom dusørjegerne og hvite mennesker som kun har opplevd å eie et mørkhudet menneske.
Den hjerterå skildringen av en type rasisme som i dag er nærmest umulig å forstå, av menneskeskjebner som ødelegges uten hensyn og av brutal undertrykking, er vanskelig å ta inn over seg.
Tarantinos overdrevne og stiliserte blikk på slavehistorien forteller i klartekst hvor jævlig det var.
Hans genitrekk er å skildre et knippe figurer som er mulig å få sympati for.
Selv med våre moderne liv er det mulig å se for seg at livet i det ville vesten var så vilt som Tarantino vil ha det til – hvor enn overdrevet det faktisk viser seg at filmen er.
Og da tenker jeg spesielt på Jamie Foxx' Django.
Selv i Tarantinos fargemettede filmunivers er hans sorg, kjærlighet og lengsel det som holder Django Unchained på bakken, og stopper filmen fra å ta helt av.
Samtidig leker Tarantino med publikum ved å plassere Django i en rekke moralsk tvilsomme situasjoner – alt som til slutt blir rettferdiggjort.
At Leonardo DiCaprio gikk ut før filmens premiere (i et ledd av markedsføringen av filmen selvsagt) og fortalte at han var usikker på om manuset var for drøyt, viser seg også å være helt berettiget.
Plantasje- og slaveeieren Calvin Candie er en av de mest avkylige filmfigurene jeg har sett på et kinolerret, med et total mangel på respekt for menneskeverd.
Ikke bare handler han mennesker som arbeidskraft på den store bomullsplantasjen, han organiserer, og finner stor underholdning i, nevekamper mellom slaver hvor døden er eneste utvei for minst en av deltagerne.
DiCaprio er sleip, men samtidig raffinert.
En lang film – for lang?
Dialogen er, som vanlig i Tarantinos filmer, hvor mye av filmen blir fortalt.
Tarantino er glad i dialog, kanskje for glad.
Protagonister i både exploitation- og spagettiwestern-filmer har ikke for vane å prate så mye som Tarantino ønsker.
Django Unchained er en lang film, og Tarantino kunne med fordel tatt med seg dette sjangertrekket inn i arbeidet med denne filmen.
Django Unchained føles noen ganger ut som om den ble sendt ut av klipperommet for tidlig.
At dette er en uferdig versjon av den endelige filmen.
Flere scener bidrar ikke til helheten, og innimellom må Tarantino ty til ulekre hopp i historien.
Alt dette kan selvsagt være et nikk til filmene han har blitt inspirert av, men i så fall har han gjort det både bedre og mer elegant i for eksempel Kill Bill-filmene.
Voldsskildringene er, som nevnt, overdrevne og grusomme – men menneskene som befolker Tarantinos filmunivers er mer opprørende å se på lerretet.
Filmen bærer alle merker etter den egenartede regissøren, og skiller seg markant fra de filmene vi er vant til å se fra Hollywood med sin sjangerlek.
Selv med sine noe ujevne kvaliteter er Django Unchained en film som er både relevant og utfordrende – den forteller en jævlig slavehistorie på utradisjonelt vis med nesten alle sjangergrepene vi kan vente fra en spagettiwesternfilm.
Quentin Tarantino vil ikke gi slipp på sin rolle som amerikansk filmindustris egen cowboy med det første
| 1
|
004090
|
Isdragen
Varm film utan leietråd.
Born sin fantasi kjenner ingen grenser.
Men kva dei vaksne gjer med den same fantasien kan til tider bli litt vél kaotisk – både framfor og bak kamera.
I sin debutfilm har svenske Martin Högdahl forsøkt å skape eit verd utav eit barn som jagar ein stad å vere.
Diverre er ikkje godt skodespel og artige idear nok til å redde ei forteljing full av lause trådar.
Ingen tid til å dvele
Mik (Philip Olsson) har ein slik livleg fantasi, og filmen Isdragen ser verda frå hans perspektiv.
Skjønt, han har faktisk noko å rømme frå.
Når familiesamansetninga hans etter kvart utviklar seg til å bli ei død mor, ein utvaska rocker med alkoholproblem som far, og ein halvkriminell bror vert han mellombels plassert av barnevernet hjå tanta si på den vakre svenske landsbygda.
Historia er basert på ein roman av Mikael Engstrøm, kokt ned til korte 77 minutt med film.
Utan å ha lest boka antek eg at mykje er teke bort i prosessen – mest sannsynleg for å halde på merksemda til filmens unge målgruppe.
Ein får innblikk i ein kvardag som er både opprivande og engasjerande, men det vert oppstykka og gir meg ikkje tid til å kjenne figurane.
(Anmeldinga held fram under bileta.)
Samtidig har Isdragen likevel vald å ta med fleire personar enn den eigentleg har plass til.
Kanhende er målet å vise sterkare kor kaotisk og i omvelting verda til Mik er, men dei fleste ender opp som flate karikaturar.
Eg saknar uansett ei forklaring på kven den gamle mannen i rullestol i starten av filmen er, eller korleis (det motoriserte køyretøyet) Isdragen i det heile teke får ein slik plass i livet til flokken rundt vår hovudperson.
Godt skodespel
Heldigvis har Isdragen mange ting som talar til sin fordel.
Skodespelet frå den unge, sjarmerande Philip Olsson og Malin Morgan (som speler tanta hans) er nært og rikt og tilfører Isdragen mykje.
Det er i varme augneblink mellom filmens karakterar at filmen er på sitt beste.
I tillegg er verda Mik lever i, og til ei viss grad den han skapar i hovudet sitt, fargespekka og flott framsynt.
Hardrockinteressa
Mik har frå faren blir trekt inn i filmen gjennom ulike musikkglimt.
Alle filmar fortener ei hardrockmontasje!
Men i lengda vert musikkbruken for lite subtil.
Såkalla ledemotiv – små lydsnuttar tilknytt ein figur eller ein situasjon – fungerer best når dei er nytta med omhug.
Når den same beaten dukkar opp kvar gong den lokale «gangster»-gjengen kjem inn i ei scene følest det meir som når den førehandsinnspelte stemma på toget annonserer neste stasjon enn eit velbrukt filmatisk grep.
Diverre.
Det er glimt av gode ting i Isdragen – eit blikktak dekt av knuste spritflasker er ei nydeleg måte å vise at alkoholismen har gått føre seg over tid – men historia er ikkje arbeidd lenge nok med til å fungere som heilskap.
Varmen er der, farta er absolutt til stades, men på vegen til rulleteksten legg Isdragen frå seg altfor mange lause trådar
| 0
|
004094
|
Lincoln
Steven Spielberg viser seg som en moden filmskaper.
Lincoln, Spielberg og Day-Lewis.
Tre solide etternavn som sørger for en svært interessant historieleksjon på kino!
Dette er en innholdsrik skildring av en av USAs viktigste politiske kamper, nemlig avskaffelsen av slaveriet.
Spielberg viser seg som en moden filmskaper, som tar seg god tid til å vise oss hvorfor og hvordan president Lincoln (Daniel Day-Lewis) tok denne kampen, og ble en ikonisk figur i amerikansk historie.
Dramaet dras kanskje litt for langt ut i tid, men heves av et meget godt ensemble av skuespillere, med Day-Lewis som et fyrtårn i front.
Filmen kaster oss rett inn i den amerikanske borgerkrigen i januar 1865.
Abraham Lincoln kjemper for å få vedtatt det 13. tillegget til USAs grunnlov, som vil formelt avskaffe slaveriet.
Filmen forklarer hvorfor det var viktig å lykkes med dette før borgerkrigen tok slutt.
Vi ser hvordan han må ta i bruk tvilsomme krefter for å sikre nok stemmer til voteringen, samtidig som opposisjonen presser på for å forhindre den.
Lincoln allierer seg blant andre med Thaddeus Stevens (Tommy Lee Jones), den viktigste abolisjonisten i Kongressen, for å vinne en kamp som skal vise seg å bli særdeles jevn.
Ubehøvlet og provoserende
Dette er altså rollen Daniel Day-Lewis først avslo, men lot seg overtale til å ta.
Og takk for det, for han spiller mesterlig.
Lincoln er en historisk figur som er godt kjent, men han har kanskje aldri vært skildret mer troverdig enn her.
Hans manerer, talemåter og tankerekker virker innstudert i detalj, og om Day-Lewis mener dette er en riktig fremstilling av Lincoln, skal ikke jeg være tviler.
Han fremstilles som en idealist med en sterk og kompromissløs rettferdighetstrang, og et stort hjerte for folket han presiderer over.
Det er interessant å se hvordan 1800-talls-politikere opererte, skal vi tro Steven Spielberg og manusforfatter Tony Kushners fremstilling av dem.
De opptrer langt mer ubehøvlet og provoserende enn dagens medieavhengige politikere, men gjør det befriende åpent og ærlig.
De pakker ikke inn sine meninger i pene setninger, men gir klart uttrykk for dem i utilslørte ordelag.
Man får også inntrykk av at de hadde større rom til å ytre seg på denne måten.
Det ville ikke fungert i dag.
Udiskutabelt historisk sus
Steven Spielberg har laget et stillfarent drama med noen bråketopper, fortalt med et stilsikkert uttrykk.
Fotograf Janusz Kaminski bruker i stor grad jordfarger og naturlig lys.
Interiørscenene er mørke.
Lyset svir i øynene når handlingen flytter seg utendørs.
Tidskoloritten er overbevisende.
Det er et fravær av alt som minner om den moderne tid.
Men det er interessant å se informasjonsflyt anno 1865.
Lincoln kan dra fordel av hvem som vet hva til hvilken tid.
Men samtidig ser vi hvordan man via telegraf kan sende stemmeresultater fra Kongressen og ut til borgerkrigens frontlinjer i sanntid.
Det finnes ting i filmen som ikke tilfredsstiller meg.
Når Lincolns kone (Sally Field) mot slutten undrer på hva vi i fremtiden vil tenke om dem, virker det som et litt for kalkulert og sentimentalt vink til publikum.
Forholdet til sønnene (Joseph Gordon Levitt og Gulliver McGrath) får for liten tid til å utfolde seg.
Det store klimakset, selve avstemningen, tar litt for lang tid.
Og jeg mener bestemt at filmen burde avsluttet noen scener tidligere enn den gjør.
Men Lincoln er ellers et velregissert drama med et udiskutabelt historisk sus over seg.
Og det er ikke en eneste vampyr i sikte!
| 1
|
004097
|
Jakten
Mads Mikkelsen spiller en av sine sterkeste roller.
Av og til får jeg lyst til å reise meg i kinosalen og rope til figurene på lerretet!
Regissør Thomas Vinterberg gjør meg farlig sint med sitt intense drama Jakten, der Mads Mikkelsen spiller en av sine sterkeste roller.
Historien er av typen man kan relatere seg fullt og helt til, men håper man slipper.
Denne filmen tok tak i meg, rystet meg, rørte meg, og gjorde meg rasende og tankefull.
Barn lyver aldri
Lucas (Mikkelsen) får livet snudd på hodet når en kommentar fra ei lita jente vekker mistanke om at han har forgrepet seg på henne i barnehagen der han jobber.
En uheldig formulering vokser seg med eksplosiv fart til en vedtatt sannhet om at han virkelig er skyldig.
For alle er skjønt enige om at barn aldri lyver.
Eller gjør de?
Publikum vet hele tiden at mistanken er fullstendig uberettiget.
Barnet er veldig glad i Lucas, føler en form for avvisning og bruker et bilde hun har sett et annet sted for å uttrykke det.
Samtidig ser vi hvordan velmenende voksne hele veien stiller ledende spørsmål som konstaterer at noe virkelig har skjedd.
Når jenta går tilbake på det hun har sagt, blir hun ikke trodd.
Det er dramatisk å se hvordan Lucas blir frosset ut av både arbeidsplass og vennekrets.
Verken kollegaer eller venner er onde, men reagerer instinktivt og irrasjonelt på det de oppfatter som en stor fare mot deres barn.
Som publikummer kan jeg både relatere meg til deres frykt, og samtidig mot Lucas’ hjelpeløshet i situasjonen.
Selv kjæresten Nadja (Alexandra Rapaport) stiller ubehagelige spørsmål.
Gripes av hysteri
Mads Mikkelsen gjør en praktfull innsats i en vanskelig rolle.
Han spiller med en dirrende intensitet, der vi ser hvor hardt Lucas forsøker å holde raseriet under overflaten.
Thomas Bo Larsen er også en svært viktig del av filmen, som Lucas’ beste venn Theo, som også er far til jenta han mistenkes å ha forgrepet seg på.
Forholdet før og etter at lynet slår ned er ekstremt kontrastfylt, men vi ser hvor hardt det er for Theo å takle utviklingen.
Jakten skal være inspirert av flere overgrepssaker, blant annet Bjugn-saken fra starten av 1990-tallet, og viser hvordan et helt samfunn kan gripes av hysteri når en slik mistanke dukker opp.
Filmen påstår verken den ene eller det andre i disse sakene, men skildrer hvor vanskelig det kan være å forsvare seg mot overgrepsanklager.
Det er en klisje å skrive det, men Jakten er Thomas Vinterbergs beste film siden Festen!
| 1
|
004098
|
Zero Dark Thirty
Spennende terrorjakt, selv om utfallet er kjent.
Zero Dark Thirty hevder å fortelle historien om hvordan CIA skal ha funnet og drept Osama Bin Laden i 2011.
Hva som er riktig og feil er vanskelig å vite.
Men Kathryn Bigelow har regissert en film som virker høyst troverdig og sannsynlig.
Flere historietråder spinnes sammen til en heftig thriller, som holder spenningen oppe, selv om handlingen spenner over flere år, samt at vi kjenner utfallet.
Inn i terrorjakten
To år etter 9/11 er CIA-agenten Maya (Jessica Chastain) en del av den amerikanske etterretningsvirksomheten mot Al Qaida.
Hennes kollega Dan (Jason Clarke) introduserer henne for CIAs hardhendte avhørsmetoder, deriblant tortur.
I løpet av de neste årene finner de flere spor som kan lede til høytstående medlemmer av Al Qaida, men det skal vise seg at jobben slett ikke er risikofri.
Manusforfatter Mark Boal lykkes med å skrive oss inn i terrorjakten.
Jeg føler interessen vekkes tidlig, og det er spennende å se hvordan Maya og hennes CIA-kollegaer ramler over spor som er vanskelig å følge.
Jeg vet hele tiden hvordan dette ender, men jakten på Bin Laden, slik denne versjonen skildrer den, inneholder flere spenningselementer, blant annet hvorvidt Maya får sine overordnede til å tro på hennes instinkter.
Tortur som arbeidsmetode
Filmens skildring av tortur har vært omdiskutert og kritisert fra flere hold.
For meg virker det som om Bigelow skildrer det fra et nærmest hverdagslig perspektiv.
Disse agentene bruker tortur som ett av sine alternativer under avhøring.
De føler det er nødvendig for å kunne utføre sine oppgaver.
De ser det ikke som sin jobb å ta stilling til etikk og moral.
Selvsagt vekker slikt debatt.
Dyktige Jessica Chastain er et solid midtpunkt.
Som ung, ambisiøs og målrettet kvinne i et brutalt og mannsdominert miljø, kan hun på mange måter minne om Clarice Starling i Nattsvermeren.
Gode skuespillere som Jason Clarke, Kyle Chandler, Joel Edgerton og James Gandolfini holder tritt med henne.
Og filmens klimaks er et effektivt filmet stykke CIA-historie, som troverdig eller ei, kommer til samme resultat som CIA hevder den virkelige operasjonen hadde.
Jeg skriver «hevder», fordi vi har jo ikke sett et eneste bevis på at Osama Bin Laden faktisk ble drept av amerikanske Navy SEALs-soldater.
Men OM det skjedde, er Zero Dark Thirty en ganske sannsynlig beretning om hvordan det gikk til.
| 1
|
004100
|
Rive-Rolf
Endelig en skikkelig god film basert på dataspill!
For en som husker spillehallenes gullalder på 1980-tallet, er Rive-Rolf rene jackpoten!
Her kombineres herlig retrogaming med en kvikk historie og smart humor.
Denne filmen har mer enn én ting til felles med Toy Story.
Også her handler det om digitale lekefigurer, hva de gjør når ingen mennesker ser dem, og frykten for å ikke bli lekt med.
Pixars John Lasseter er da også en av produsentene av denne Disney-filmen, som er overraskende god – og varmt anbefalt!
Stappfull av spillreferanser
Når spillehallen stenges, lever spillfigurene sine egne liv bak skjermene.
Rive-Rolf (original tittel:
Wreck-It Ralph) er skurken i det gamle arkadespillet Fix-It Felix
Jr, der han river ned, mens helten bygger opp.
Men Rive-Rolf er lei av å være slem, og vil bevise at også han kan være helt.
Han legger ut på en digital reise gjennom arkadens ulike spill, og finner ut at heltestatusen er vanskeligere å oppnå enn han hadde trodd.
Han roter det kraftig til, men får han ordnet opp før kontakten trekkes ut av støpselet?
Filmen er stappfull av spillreferanser av både ny og eldre dato.
Her får vi små og store vink til klassikere som Outrun, Pac-Man, Super Mario, Sonic, Donkey-Kong, Street Fighter II og mange, mange flere.
Noen av referansene er så kjappe at du kanskje må se filmen flere ganger for å få med alt.
Men kunnskap om dataspill er ingen nødvendighet for å få utbytte av historien.
Det er ikke vanskelig å forstå motivene bak Rive-Rolfs selvpålagte oppdrag, eller å la seg underholde av hindringene han møter på sin vei gjennom spillene.
Imponerende oppfinnsomhet
Foruten kjente dataspill, foregår handlingen også i noen spesialkomponerte spillverdener, som er 100% troverdige og har distinkte særpreg.
I hardbarkede Hero's Duty, en futuristisk krysning av Halo og Gears Of War, møter han beintøffe og smellvakre Sersjant Kalhoun.
I sukkersøte Sugar Rush, et Mario Kart-aktig bilspill, stifter han et uventet bekjentskap med den bug-plagede avataren Vanellope.
Resultatet når disse verdenene kolliderer, er kostelig, morsomt og action-fylt!
Rive-Rolf var flere ganger bedre enn jeg hadde forventet.
Endelig en skikkelig god film basert på dataspill!
Den er flott animert, har et fantastisk lydspor signert selveste Gary Rydstrom, og oppfinnsomheten både når det gjelder manus, design og utførelse er imponerende.
Det beste av alt, er at det finnes plenty av muligheter til flere filmer, og dette vil jeg se mer av.
Min nye spillhelt på film heter, utrolig nok, Rive-Rolf!
| 1
|
004101
|
The Terminator
Bekrefter klassikerstatusen på Blu-ray!
Det lå ikke i kortene at The Terminator skulle bli en av 1980-tallets viktigste sci-fi-filmer.
Regissøren hadde ingen meritter å vise til, produsenten hadde en fortid hos B-film-kongen Roger Corman, det største navnet på plakaten var mest kjent som Mr. Universe, mens de andre skuespillerne var ukjente.
Men James Cameron fikk sitt gjennombrudd som regissør, og Arnold Schwarzenegger tok første steg på veien til verdensherredømme som actionfigur.
Nå er The Terminator ute på Blu-ray i en remastret utgave, der denne klassikeren kan nytes i utmerket billedkvalitet.
Holder fremdeles mål
Hadde dette vært en helt ny film, ville jeg vært litt forsiktig med å legge ut om handlingen.
Men siden The Terminator har levd nesten 30 år i populærkulturen, vet de fleste det meste.
Arnold Schwarzenegger spiller en kyborg fra fremtiden som sendes til 1984 for å drepe Sarah Connor (Linda Hamilton), moren til den ennå ufødte lederen av den fremtidige motstandsbevegelsen i kampen mot maskinene.
Men soldaten Reese (Michael Biehn) følger like etter, og forsøker å stoppe Terminatoren.
Det er en glede å konstatere at filmen fremdeles holder mål.
Historien fortelles effektivt, gjennom ett av Camerons bedre manus.
De første 20 minuttene har sparsomt med dialog, men forteller likevel mye historie, og legger grunnlaget for spenningen gjennom beskrivende handlinger.
Når dialogen tiltar, er den kortfattet, presis og velskrevet.
Cameron økonomiserer med ordene, men krydrer figurene med kommentarer som utfyller deres personligheter.
Se spesielt scenene med Paul Winfield og Lance Henriksen på politistasjonen.
Arnolds dialekt hjelper
Det er fremdeles imponerende å se Arnold Schwarzenegger i sin gjennombruddsrolle.
Hans fremtredende fysikk utgjør en foruroligende figur, der til og med den merkelige dialekten hjelper ham til å fremstå som umenneskelig.
Arnold står kanskje øverst på plakaten, men de egentlige hovedrollene spilles av Linda Hamilton og Michael Biehn.
Hamilton går fra å være ung og forholdsvis naiv, til å vise tegn til krigersk initiativ, og legger grunnlaget for sin imponerende rolle i oppfølgeren.
Biehn spiller en overraskende sensitiv rolle som den høyst menneskelige krigeren fra fremtiden.
Reese viser seg nemlig å ha flere motiver for sin tidsreise.
Han fulgte opp med flotte roller i både Aliens, The Abyss og Tombstone, og det forundrer meg stadig at Michael Biehn aldri ble en større stjerne.
Cameron holder tempoet oppe med imponerende god flyt i de mange actionsekvensene, spesielt i bilscener og i skuddvekslingen på politistasjonen.
Flere av effektene som brukes er nok utdaterte, spesielt tydelig i denne krystallklare Blu-ray-utgaven.
Bruken av miniatyrmodeller i fremtidsscenene er åpenbar, og noen glimt av kopien av Arnolds hode er lite overbevisende, men jeg føler det knapt kan kritiseres, all den tid vi snakker om en 30 år gammel lavbudsjettsfilm.
Bilde og lyd
Billedkvaliteten på denne Blu-ray-utgivelsen er rett og slett fantastisk, filmens alder tatt i betraktning.
The Terminator er ikke restaurert, men er remastret fra et negativ i svært god stand.
Fargepaletten er justert med mer grønt og blått og mindre rødt, slik at den matcher Terminator 2 i større grad.
Jeg har sett noen klager på dette på diverse nettforumer, men selv har jeg ikke noe i mot fargekorreksjonen.
Bildet er flott, med solid sortnivå og filmrullens finkornede struktur intakt.
Lyden er en blandet opplevelse.
The Terminator ble utgitt med monolyd i 1984, men til DVD-utgivelsen i 2001, ble det laget en ny 5.1-miks.
Denne miksen er også med på Blu-ray, men i det bedre formatet DTS-HD Master Audio.
Miksen er god, og er helt klart førstevalget for de fleste som ser filmen.
Men den har noen små variasjoner som ikke matcher det originale lydsporet.
Terminatorens pistol har en annen lyd, i skuddvekslingen på politistasjonen høres hagla hans ut som et maskingevær ved et par anledninger, mens andre lydeffekter er enten svakere enn før, eller helt borte.
Det er småtteri vi snakker om, men jeg skulle ønske at 5.1-miksen var justert så tett opptil den originale monolyden som mulig.
Lite ekstra
Ekstrastoffet på Blu-ray er rett og slett skuffende.
Vi får ingenting nytt, bare noen korte, eldgamle dokumentarer i latterlig dårlig teknisk kvalitet, samt noen slettede scener som er sett før.
En så stor og viktig film som The Terminator hadde fortjent full behandling med nyproduserte dokumentarer i 1080p.
Men filmen er en klassiker, og bekrefter hvorfor den fortjener dette stempelet på Blu-ray.
Den viser hvor langt man kan nå med lite penger men mye talent.
Dette er også det beste utseende filmen har hatt siden den gikk på kino i 1984, om ikke bedre.
The Terminator er et stykke essensiell filmhistorie!
| 1
|
004105
|
Beautiful Creatures
Slett skuespill ødelegger romantikken og magien.
Ei mystisk mørkhåret jente flytter til en søvnig sørstatsby i USA.
En by som ligger så langt inn i Louisianas skoger at du fra første øyeblikk forstår at den skjuler en mørk hemmelighet.
Ethan Wate, spilt av Alden Ehrenreich, er en bokorm med forkjærlighet for beatlitteratur, en outsider i den konservative og hyperkristne småbyen.
At han fatter interesse for byens nye jente er ingen overraskelse.
At hun også er en forfjamset heks midt i kampen mellom verdenens gode og onde krefter er bare å vente i denne typen fortellinger.
Beautiful Creatures er en forutsigbar og kjedelig tenåringsfilm, som skjemmes av slett skuespill og ujevn dramaturgi.
Kjærligheten overvinner alt
Problemene har fulgt den mystiske jenta Lena Duchannes (Alice Englert), og hun har flyttet flere ganger før hun ankommer den gamle overgrodde plantasjen langt inne i skogene i Louisiana.
Byen Gatlin er en eksotisk og flott setting for fortellinga.
Det oser både viktoriansk skrekk og paganisme av omgivelsene som også var åsted for et berømt slag i den amerikanske borgerkrigen.
Historien er også interessant, en klassisk skildring av kampen mellom det gode og onde – og hvordan kjærligheten er nøkkelen til seier over mørkets krefter.
Men mest interessant er tanken på at det i verdenen rundt oss befinner seg en parallell virkelighet fylt med magi.
Slett skuespill
Med unntak av Ehrenreich er de fleste skuespillerne amatørmessige i sine rolletolkninger.
Ekskjæresten til Wate er en del av en parodisk kristen jentegjeng, mens flere av byens innbyggere overspilles som om det skulle vært en teaterscene de stod på.
Erfarne Emma Thompson er mer komisk enn troverdig i sin rolle som en av byens bekymrede mødre, men redder seg inn mot slutten av filmen når de mørke kreftene sirkler nærmere byen Gatlin.
Familien til mystiske Lena introduseres knapt, men har viktige roller mot slutten av fortellingen.
Flere ganger lurte jeg på hvem disse personene var og hvorfor de fikk så mye plass på filmlerretet.
Veteranen Jeremy Irons er oppskriftsmessig plassert i en rolle der hans dramatiske fremtreden også ødelegger på det lille av troverdighet filmen har igjen.
Englert går i samme felle som Stewart i Twilight-filmene.
Lena har en tung og vanskelig bakgrunn, men Englert bruker det meste av tiden på å se tomt ut i luften, gjerne over skuldrene sine.
Jeg tror ikke på figurene, jeg tror ikke på problemene de har, og jeg tror ikke på kjærligheten de opplever.
Da ramler også fundamentet ut under en overnaturlig fortelling som dette.
Filmen er basert på den første av fire bøker av Kami Garcia og Margaret Stohl, og jeg er sikker på at vi får se flere filmer med Lena Duchannes og Alden Ehrenreich.
Forhåptenligvis vil inntektene fra denne filmen gi rom på neste budsjett til en god manusforfatter og en bedre regissør
| 0
|
004106
|
The Master
Dramatisk comeback for Joaquin Phoenix.
Når vi hører og leser om scientologikirken i nyhetene, er det ofte i forbindelse med en skandale – en Hollywood-kjendis har sagt noe rart eller gjort noe dumt.
I The Master forteller regissør Paul Thomas Anderson historien om en mann i etterkrigstidens USA som har store problemer med å tilpasse seg et sivilt liv, og om starten til det som i dag er blitt en verdensomspennende bevegelse.
Filmen skyr skandalene og sensasjonene, nevner ikke mye vi i dag kjenner som scientologi, og tar seg tid til å skildre Freddie Quells (Joaquin Phoenix) møte med lederen for den kvasireligiøse bevegelsen «The Cause», Saken.
Men parallellen til scientologi er åpenbar.
Med filmer som Boogie Nights (1997), Magnolia (1999) og There Will Be Blood (2007) på CV-en har Anderson bygd seg opp et solid rykte som en unik filmskaper i Hollywood, ofte med fortellinger basert i og rundt San Fernando-dalen utenfor Los Angeles.
The Master skiller seg på dette punktet fra de andre filmene til Anderson.
Den er meget langsom og bruker tid på å skildre etableringen av gruppen, og fører Quell over store deler av USA.
Phoenix' bryter stillheten
Etter en fyllekule legger Freddie Quell seg til å sove om bord på en tilfeldig båt som ligger til kai i San Francisco.
Dagen etter har båten lagt til sjøs og han møter den karismatiske Lancaster Dodd (Philip Seymour Hoffman).
Innad i bevegelsen er han også kjent som «The Master», Mesteren.
Blindpassasjeren blir invitert med i et bryllup om bord, på vei fra den amerikanske vestkysten til New York.
Quell er en kompleks figur, med tung bagasje fra sine erfaringer fra kamper mot japanske styrker under andre verdenskrig.
En nasjon skadeskutt av krig, fylt av soldater med traumer omgivelsene hjemme ikke har evne eller forutsetning til å forstå, utgjør bakteppet til fortellingen.
Phoenix spiller overbevisende og intenst, en fascinerende figur både for Mesteren og for meg i kinosalen.
Han tok en kunstpause fra filmkarrieren med prosjektet I’m not there.
Med rollen som den alkoholiserte krigsveteranen i The Master løper han stormende ut av stillheten.
Mens Quell og hans sinn skildres detaljert forblir Hoffmans rolle som Mesteren et mysterium.
Anderson bruker ikke tid på å forklare eller vise oss bakgrunnen til den karismatiske lederen – noe som gjør at filmen føles ufullstendig.
Hva driver denne mannen og hans nærmest religiøse ideer?
Regissør med frie tøyler
Filmens ambisiøse budsjett på 35 millioner dollar ble finansiert av en ung milliardær.
For første gang på 17 år er en hel film spilt inn på det kostbare 70mm-formatet, sist gang det skjedde var innspillingen av Kenneth Branaghs Hamlet (1996).
Det har også gitt regissøren nærmest frie tøyler, og filmen avviker fra den vanlige Hollywood-oppskriften på flere måter.
Da rulleteksten startet var jeg ikke noe nærmere kjernen i mysteriet rundt hverken Saken eller Mesteren, men jeg hadde fått innblikk i hvordan en sektlignende bevegelse kan bli til.
The Master er ikke en film som vil fylle kinosaler, selv med uovertrufne tidsbilder av USA på 1950-tallet, og intense skuespillerprestasjoner.
Under overflaten berører Anderson mange temaer, og driver skarp kritikk av det amerikanske samfunnet spunnet rundt identitet, fordommer, krigstraumer og lidelse.
Andersons fortelling er uten de sensasjonelle historiene om Hollywood-stjerner som har gått av skaftet, og viser oss en kjerne av menneskelig lidelse og lidenskap.
Og en persons arbeid for å hjelpe dem som er forbi all hjelp.
Men mest av alt er dette Joaquin Phoenix’ film, som med figuren Freddie Quell gjør sin beste rolle siden Walk the line
| 1
|
004107
|
Parker
Denne filmen hadde vært bedre uten Jennifer Lopez!
Jason Statham er en sjelden vare.
Han er den eneste store actionhelten som ennå ikke drar på åra, og som dermed kan lage blodtøffe filmer helt uten ironi.
Parker viser innledningsvis lovende takter, som en tettpakket og hardbarka krimfilm med nådeløse menn i ferd med å gjennomføre et stort kupp.
Men så entrer Jennifer Lopez scenen, og ødelegger alt.
Hennes rollefigur er noe av det dummeste jeg har sett på kino på lenge.
Og det verste av alt, filmen hadde klart seg helt fint uten henne!
Historien mister fremdrift
Parker (Jason Statham) er en tyv.
Men kollegene fra hans siste kupp forråder ham, og etterlater ham som død.
Men død er han selvsagt ikke, og nå søker han hevn.
Han finner ut at de forbereder noe stort i Palm Beach, Florida, og drar dit for å stikke kjepper i hjulene.
Og det er der han møter Leslie (Jennifer Lopez), en desillusjonert boligmegler som trenger penger og spenning i hverdagen.
Filmen starter greit.
Det er ikke Oscar-materiale, dette, men greit sammensatt B-action med kjapt levert handling og godt med trøkk i actionsekvensene.
Men så kommer Lopez inn i bildet, og da mister historien sin framdrift.
Alt bremser opp.
Jeg har ingenting i mot Jennifer Lopez, og det er ikke noe spesielt i veien med hennes skuespill.
Det er manuset som er dumt og teit.
Jeg kjøper ikke forklaringen på hvorfor Leslie skulle legge seg etter sin siste klient, eller hvorfor han lar henne komme innpå seg.
Det er dypt uprofesjonelt av både megler og skurk, og lite troverdig, selv i denne filmens sammenheng.
Viser seg som habil actionregissør
Regissør Taylor Hackford er en veteran, mest kjent for 80-talls- filmene
En offiser og en gentleman, Against all odds og White Knights.
Hans nyeste hit var Ray i 2004.
Med Parker viser han seg som en ganske habil actionregissør.
All skyting, slåssing og bilkjøring følger den gamle skole, uten synlig bruk av CGI-triks.
Jason Statham er heller ingen uovervinnelig muskelkjempe i denne filmen.
Både never og kuler får synlige konsekvenser på ham, selv om det ikke er spesielt troverdig at han fremdeles kan bekjempe trente drapsmenn med fire knekte ribbein.
Parker er en middels grei rett-på-DVD-film som har sneket seg inn på kinoene.
Greit nok, slike trengs som motvekt til tradisjonell kvalitetsfilm.
Og Jason Statham har mange fans.
Men jeg skulle ønske han sto alene på plakaten, og at figuren til Jennifer Lopez var enten fjernet eller gjort til en mindre viktig del av filmen.
Parker trenger ikke et feminint alibi.
PS:
Parker-figuren kommer fra en serie bøker av forfatteren Richard Stark (pseudonym for Donald E. Westlake).
Flere av dem er filmatisert tidligere, Point Blank, The Outfit, Slayground, The Split og Payback, men Parker er første film der han faktisk heter Parker
| 0
|
004108
|
Anna Karenina
En berusende opplevelse av klassisk hjerte og smerte!
Det er ikke første gang Leo Tolstojs Anna Karenina er å se på kino eller TV.
Men hans berømte roman fra 1870-tallet har kanskje aldri blitt tolket med samme grad av filmatisk virtuositet som i regissør Joe Wrights nye versjon.
Med solide skuespillere som Keira Knightley, Jude Law og Aaron Taylor-Johnson satt i en befriende lek med teaterkulisser, gjør han dette til en berusende opplevelse av klassisk hjerte og smerte!
En ødeleggende skandale
Anna Karenina (Keira Knightley) skaper røre i det 19. århundrets overklasse-Russland når hun innleder en affære med den skjørtejaktende grev Vronsky (Aaron Taylor-Johnson).
Hennes mann, Karenin (Jude Law), forsøker å redde både hennes og sitt eget ansikt, da et åpent ekteskapsbrudd vil være en ødeleggende skandale.
Tolstojs roman og Tom Stoppards filmmanus handler om flere ting, blant annet troskap, sjalusi, hykleri og hva man er villig til å risikere for ekte kjærlighets skyld.
Og hva ER egentlig ekte kjærlighet?
Filmens tematikk er kanskje tidløs, men noen problemstillinger, reaksjoner, handlingsmønstre og logikk tilhører til en viss grad en svunnen tid, og kan oppfattes som teatralsk.
Kanskje er det derfor Joe Wright likegodt har valgt å fortelle store deler av historien i en teatersetting, der kulissene danser rundt skuespillerne og danner stadig nye rom de kan spille i.
Jeg synes det fungerer godt som filmatisk løsemiddel mot teatralsk stillstand og tungnemhet.
Det tilfører filmen en forfriskende energi som børster støvet av Tolstojs ord og figurer.
Kjærlighet gjør blind
Keira Knightley ser ut til å ha blitt Joe Wrights muse.
Anna Karenina er deres tredje samarbeid (etter Om forlatelse og Stolthet og fordom).
Og det er lett å forstå.
Hennes skildring av tittelrollen er en intens studie i hvordan kjærlighet gjør blind.
Man kan nok stille spørsmål ved noen av Kareninas valg.
Filmen viser med all tydelighet hvordan en kvinnes utroskap er langt sterkere sprengstoff i dette miljøet enn en manns sidesprang.
Knightleys sterke spill levner liten tvil om konsekvensene.
Hun omringes dessuten av et sterkt kobbel av gode prestasjoner fra blant andre Jude Law, Aaron «Kick-Ass» Taylor-Johnson og Matthew McFadyen, mens svenske Alicia Vikander (En kongelig affære) trolig får sitt definitive og fortjente internasjonale gjennombrudd etter sin bevegende rolle som Kitty, som fungerer som Kareninas rake motsetning i historien.
Det overrasker meg at ingen av filmens skuespillere er nominert til en Oscar.
Tolstojs klassiker virker spill levende i Joe Wrights versjon, og ikke som kjedsom gnukking av gammelt gull.
Seamus McGarveys feiende foto og Dario Marianellis forførende musikk er også med på å forynge og fornye den gamles tids litterære skikkelser.
Og så har du kanskje ventet på at jeg skal kalle filmen for et kostymedrama?
Se, så har jeg gjort det, også.
Og Anna Karenina er ekstremt velgjort tilskudd til denne sjangeren.
| 1
|
004109
|
Victoria
Fanger hverken lidenskapen eller tragedien.
Om filmatiseringen av Victoria viser én ting, så er det at Hamsun har gått ut på dato.
Hans tekster virker stive, figurene er distanserte, og det gjør handlingen likegyldig.
Slik virker det i hvert fall på filmen.
Jeg leste romanen i tenåra, og husker hvordan jeg da ble grepet av denne tragiske kjærlighetshistorien fra slutten av 1800-tallet.
Men filmen griper meg ikke.
Den er vakkert fotografert, men regissør Torun Lian får dessverre ikke fanget hverken lidenskapen eller tragedien.
Trenger sterkere figurer
Godsdatteren Victoria (Iben Akerlie) og møllersønnen Johannes (Jakob Oftebro) har hatt et godt øye til hverandre helt siden barndommen.
Etter flere år med studier, kommer Johannes tilbake som ung mann.
Victoria har blitt ung kvinne, og følelsene er de samme.
Men de tilhører ulike samfunnslag, og Victoria forlover seg med den svenske offiseren Otto (Bill Skarsgård), mens Johannes reiser ut i verden for å klatre opp samfunnsstigen.
Iben Akerlie har et vidunderlig filmansikt, og er slett ikke uten talent.
Men det er noe naivt over å la hennes Victoria uttrykke sine motstridende følelser ved hjelp av stadige stønn, klynk og hvin.
Denne teknikken ble også brukt i den norske ungdomsfilmen Skvis, og hjalp ikke der, heller.
Victoria trenger en sterkere Victoria.
Jakob Oftebro er også et udiskutabelt talent.
Hans Johannes er nølende, tafatt og usikker, selv når han ifølge historien er opptatt av å komme seg opp i verden.
Hvorfor han nøler med å ta et avgjørende skritt når alt ligger til rette for ham, er et mysterium som filmen aldri forklarer.
Sterkere figurer og et manus med klarere definerte problemstillinger hadde vært å foretrekke.
Mangler troverdighet, nyanser og liv
Historien er vakkert filmet, blant annet med noen fine bilder av det gamle Christiania, som må ha vært utfordrende å få til.
Fotograf Harald Gunnar Paalgard fanger inn flere fine øyeblikk, både i frodig natur og på filmset med overbevisende tidskoloritt.
Men likevel kjeder jeg meg.
Tankene går til en annen nylig filmatisert klassiker om en kvinnes tragiske kjærlighet, nemlig Anna Karenina.
Men, mens Tolstojs figurer og tekster virker spill levende, mangler figurene i Victoria troverdighet, nyanser og liv.
Formspråket, fortellerteknikken og skuespillet får filmen til å virke over 20 år gammel.
Det var vel ikke filmskapernes ønske å få Hamsun til å virke utdatert?
Produsent John M. Jacobsen er en av Norges beste og mest meriterte.
Han skal etter eget utsagn ha brukt 40 år på å realisere Victoria.
Likevel kan det virke som om han har hatt det litt travelt.
Filmen er ingen katastrofe, men virker som en forspilt mulighet til å gjøre Hamsun relevant til et potensielt nytt publikum.
| 0
|
004110
|
Spise sove dø
Viktig og relevant film om arbeidsløshet.
Spise sove dø tegner et bilde svært mange kjenner i dagens Europa.
En ung kvinne mister jobben på et lite sted, der alternativene ikke er overveldende mange.
Regissør Gabriela Pichler har laget et sobert drama fra Sveriges bakgård, med høy troverdighet og sannsynlige hverdagsstemninger.
Nermina Lukac imponerer i en hovedrolle som setter høye krav til naturlig adferd foran kamera.
Filmen er kanskje ingen popcorndrøm, men føles både viktig og relevant.
Mister jobben, men ikke motet
Raša (Nermina Lukac) er ansatt i stedets hjørnestensbedrift, salatpakkeriet.
Hun trives og gjør en god jobb.
Men nedgangstidene gjør at noen ansatte må permitteres, og Raša er en av de uheldige.
Jobben var nøkkelen til hennes sosiale liv, og plutselig er hun ensom og rastløs.
Men Raša mister ikke motet, og tar opp kampen for å få stablet seg på beina igjen.
Filmen skildrer et lite svensk sted med sans for stygge detaljer.
Her finner du ingen postkortmotiver.
Raša beveger seg mellom stygge murbygninger, forfalne hus, asfalterte flater og overgrodde omgivelser.
Rot og søppel ligger og slenger overalt.
I disse omgivelsene finner hovedpersonen likevel lyspunkter.
Det er oppløftende å se hvordan hun ikke gir opp, men forsøker sitt beste for å stabilisere seg i nærmiljøet.
Store mengder ekthet og troverdighet
Nermina Lukac gjør en formidabel jobb i hovedrollen, som er hennes filmdebut.
Hennes naturlige nærvær og høyst hverdagslige fremtoning er viktig for hvor godt hun fungerer i historien.
Hun formidler store mengder ekthet og troverdighet.
Forholdet til hennes ryggplagede far (Milan Dragisic) er preget av et sterkt samhold, og får rørende utfall.
Også han strever med å få endene i sitt liv til å møtes, og må reise til Norge for å tjene penger.
Spise sove dø er imponerende debuter av både Gabriella Pichler og Nermina Lukac, som begge ble belønnet med svenske Guldbagger (beste film, regi, manus og kvinnelige hovedrolle).
Det er en viktig film om hvordan mange har det i dagens Europa, og hvilke utfordringer unge mennesker må takle i et stadig tøffere arbeidsklima.
Filmen viser at det gjelder å ikke gi opp, men at man må forberede seg på forandringer for å komme videre.
Livet handler om mer enn å spise, sove og dø.
| 1
|
004112
|
Cloud Atlas
Man må beundre motet og ambisjonene i denne filmen!
Det er ikke mangel på ambisjoner i Cloud Atlas, et vågalt samarbeidsprosjekt mellom regissørene Andy Wachowski, Lana Wachowski og Tom Tykwer.
Dette er en stor og omfattende historie, basert på David Mitchells roman, med frigjøring og reinkarnasjon som sentrale temaer.
Den utforsker også hvordan alt henger sammen.
Handlinger i et liv kan skape ringvirkninger i et annet.
Jeg liker filmskapere som tar sjanser!
Hver av historiene som fortelles har sine distinkte særpreg og spenningsmomenter, men satt sammen kan dette i blant fremstå som et narrativt kaos som virker fremmedgjørende.
Likevel må jeg bare beundre motet og ambisjonene i denne filmen!
Alt henger sammen
Handlingen hopper mellom flere steder og tidsrom.
Vi er på et skip i 1849, møter en britisk komponist i 1936, følger en journalist i 1973, en bokutgiver i 2012, en klone i Nye Seoul i 2144 og en skogsmann i den 106. vinteren etter «fallet».
Alle er i situasjoner hvor de er fanget av begivenhetene og kjemper for å frigjøre seg.
En fra en morderisk tyv, en annen fra en atomulykke, en tredje fra et ulykkelig arbeidsforhold, en fjerde fra et gamlehjem, en femte fra undertrykkelse og den siste fra selve jorden.
Historien prøver å fortelle hvordan alt henger sammen i fortid, nåtid og fremtid.
Vi ser hvordan sjeler utvikler seg gjennom flere liv.
Et av grepene er å la de samme skuespillerne gå igjen i de forskjellige historiene, blant andre Tom Hanks, Halle Berry, Hugo Weaving, Jim Broadbent, Jim Sturgess og Hugh Grant.
De imponerer i roller som krever stor spennvidde.
Blant annet gjør Hanks noen av sine bedre prestasjoner på lenge i denne filmen, mens Halle Berry i en av sekvensene har en overbevisende, men skummel fremtoning som hvit overklassekvinne.
Krever flere gjensyn
Wachowskiene har regissert de mest effekttunge sekvensene, mens Tykwer står bak de med mest fokus på det menneskelige.
De har derfor et billedmessig annerledes uttrykk, og det hjelper oss å skille dem fra hverandre.
Andy og Lana W. regisserer fremdeles science fiction med fart, driv og visjonære øyne, i alle fall når det gjelder det visuelle.
Tykwer skaper varme og rørende personskildringer på beundringsverdig kort tid, spesielt i komponist-sekvensen med velspillende Ben Whishaw og James D’Arcy.
Men hva betyr alt sammen?
Prøver filmen å fortelle oss noe av verdi?
Jeg er sannelig ikke sikker.
Jeg fikk kanskje ikke et umiddelbart kjærlighetsforhold til Cloud Atlas, og aner at dette er den typen film som krever flere gjensyn før dens eventuelle kvaliteter, eller mangel på dem, trer klart frem.
Akkurat nå er jeg mest opptatt av å beundre ambisjonsnivået, den filmatiske virtuositeten, og hvordan filmskaperne tør lage en dyr og lang film basert på svært høytflyvende tematikk.
Jeg liker filmskapere som tar sjanser!
Cloud Atlas er en nesten tre timer lang sjanse som forundrer, forvirrer og forbauser meg, men som aldri kjeder meg.
| 1
|
004114
|
Identity Thief
Trenger vi enda en komisk roadmovie?
Å bli utsatt for identitetstyveri er ingen spøk, heller ikke for hovedpersonen i Identity Thief.
Men filmen er en komedie/roadmovie som sliter med å vinne min sympati.
Manuset er for ujevnt til at jeg lar meg underholde skikkelig.
Oppbyggingen har liten troverdighet, og avslutningen er kraftig sødladen.
Derfor opplever jeg Identity Thief kun som middels god, selv om jeg er fan av Jason Bateman.
Og selv om Melissa McCarthy slår seg løs, bokstavelig talt.
Må oppklare saken selv
Finansmannen Sandy Patterson (Bateman) får problemer når Diana (McCarthy) stjeler identiteten hans og går løs på kredittkortene.
Økonomien er under press, og han står i fare for å miste jobben pga Dianas lovbrudd i hans navn.
Politiet kan ikke hjelpe, så Sandy må selv reise til Florida for å spore opp Diana, og ta henne med tilbake til Colorado for å oppklare saken og beholde jobben.
Melissa McCarthy er kjent fra Bridesmaids, og er ett av USAs store humortalenter.
Jason Bateman har vist sine komiske kvaliteter i serien Arrested Development.
Og de forsøker virkelig hardt i Identity Thief, men uten å lykkes helt.
McCarthys figur er så gjennomgående usympatisk, at jeg ikke er i stand til å heie på henne, selv når filmen vil jeg skal det.
Og Batemans figur er i utgangspunktet så grenseløst naiv at han fortjener det som kommer.
Jeg føler også at manuset gjør ham dummere enn han fremstår som.
Feitevitser er ikke morsomt
McCarthy har helt klart noe å fare med som komiker.
Men i denne filmen er hun nesten en parodi på en elefant i porselensbutikk.
Det gjøres et poeng av hennes kroppsfasong ved flere anledninger.
Vi skal le av at hun er feit.
Sånt gidder jeg ikke.
Hennes vesen er åpenbart kraftfullt, og ikke uten egenskaper.
Men feitevitser er ikke morsomt.
Bateman gjør det han kan best, nemlig å være streit som streiting.
Han har noen inspirerte øyeblikk, men ser ellers ut til å være passasjer.
Identity Thiefs premiss er for så vidt lovende, men ender opp som en litt anonym roadmovie som vi har sett mange bedre versjoner av.
Det har fremdeles en viss underholdningsverdi å oppleve to personer som må tilbringe tid med hverandre mot sin vilje, selv om konseptet på samme tid virker litt oppbrukt.
Men filmen skulle gjerne vært enda villere på humorfronten, og hatt mye mindre søtsuppe mot slutten.
Treeren er fortjent.
| 0
|
004115
|
Oz: The Great and Powerful
En perfekt start på eventyret!
Han er modig, regissør Sam Raimi.
Han har laget en direkte forløper til Trollmannen fra Oz (1939), en av filmhistoriens mest elskede klassikere.
Og som en ekte trollmann trekker han sine beste ess ut av ermet.
Oz – The Great and Powerful er nemlig en fantastisk herlig eventyrfilm, som gjør ære på sin forgjenger, samtidig som den utvider Oz-universet med fantasirike omgivelser fylt av fargerike figurer.
Det eneste jeg har å sette fingeren på, er imidlertid ganske viktig.
To av hovedrollene er for svake.
Ellers er dette en førsteklasses film for hele familien - og resten av slekta!
I tråd med originalen
Tryllekunstneren Oscar (James Franco) jobber i et omreisende tivoli i Kansas.
En tornado blåser ham av gårde i en luftballong, noe magisk skjer, og han ender opp i eventyrlandet Oz.
Der møter han to heksesøstre, Theodora (Mila Kunis) og Evanora (Rachel Weisz), som forteller ham at han i følge en spådom er den nye kongen av Oz, bare han først knekker tryllestaven til den onde heksa Glinda (Michelle Williams).
Oscar legger av gårde, men skal oppdage at oppdraget blir annerledes enn ventet.
Allerede i begynnelsen forstår jeg at filmens tone er i tråd med originalen, med sort/hvite bilder i gammeldags firkantformat.
Jeg legger også merke til at all lyd er i mono.
Men så kommer indikasjoner på noe større og bredere.
En flamme blåser ut av billedramma.
Tornadoen blåser lyden ut i alle kanaler.
Og når Oscar oppdager Oz, utvides bildet til superbredt format med sterke Technicolor-farger, og super 3D-dybde.
Her synes jeg Sam Raimi har en perfekt start på eventyret!
Flommer over av rik fantasi
Persongalleriet er viktig, og det finnes mange herlige figurer.
Spesielt imponerende er Oscars følgesvenner, den bevingede apen Finley, som han redder fra en løve, og en jente av porselen som han limer føttene tilbake på.
Det er utrolig hvor mye menneskelighet som formidles gjennom disse digitale figurene, med stemmer av henholdsvis Zach Braff og Joey King, som i beste Oz-tradisjon også er med i filmens Kansas-scener.
James Franco, Michelle Williams, Mila Kunis og Rachel Weisz gjør også fine roller, men jeg føler at Franco virker merkelig uengasjert, noe han sikkert ikke er, men hans fremtoning antyder at han ikke tar dette særlig seriøst.
Og Mila Kunis er litt for mye glamourjente til at jeg godtar henne som eventyrheks, med mindre åletrange skinnbukser er vanlig couture i Oz.
Jeg synes altså at filmens største roller kunne vært taklet noen hakk bedre.
Men bortsett fra dette pirket, er Oz:
The Great and Powerful en film jeg absolutt ikke ville ha vært foruten!
Den flommer over av rik fantasi, er svært lekkert filmet, og forteller en underholdende historie som utforsker menneskelig moral på sedvanlig Hollywoodsk vis.
Det handler om å finne det gode i seg selv, stole på egne egenskaper og overvinne umulige odds.
Stor originalitet er det kanskje ikke, men i en forløper til Trollmannen fra Oz, gjelder det ikke å finne opp kruttet på nytt, men å få det til å smelle kraftigere.
Sam Raimi sier «simsalabim», og får det til å skje!
| 1
|
004118
|
Stories We Tell
Sarah Polley utleverer sine innerste familiehemmeligheter.
Kanadiske Sarah Polley må nyte full tillit innad i sin familie.
Hun utleverer dem nemlig, og seg selv, i dokumentarfilmen Stories we tell.
Det er et særdeles åpent og ærlig innsyn i familiens innerste anliggender, og spesielt hennes avdøde mors hemmeligheter.
Jeg føler et snev av kikkermentalitet mens jeg ser filmen, men mest av alt en enorm interesse for historien som rulles opp.
Stories
we tell er et flott dokumentarisk drama om høyst menneskelige erfaringer, relasjoner og reaksjoner.
Setter familielivet på spill
Filmen begynner med å vise de forskjellige familiemedlemmene før intervjuene starter.
Vi ser dem før guarden senkes, før de blir tvunget til å fortelle.
Så begynner Sarah Polley å spørre dem ut om hvordan de husker begivenhetene.
Disse intervjuene, kombinert med gamle bilder og super 8-opptak, kaster lys over hvem moren var, hennes tanker, drømmer, kjærlighet og til sist – hva som på ett tidspunkt drev henne til utroskap.
Hva var det som fikk denne kvinnen til å sette familielivet på spill?
Og hvem er egentlig Sarahs biologiske far?
Flere interessante figurer lar seg intervjue, blant andre Michael Polley, Sarahs far.
Han er også filmens fortellerstemme, og leser fra sine egne memoarer, som vi ser Sarah instruerer innlesingen av.
Hennes søsken, slekt og familievenner forteller også imponerende detaljert om hvordan de husker begivenhetene fra mange år tilbake, og tegner et fargerikt bilde av en spennende kvinne, Sarahs mor.
Noe av det mest interessante ved filmen, er hvordan de ofte husker vidt forskjellig, og hvordan tiden filtrerer bort detaljer ulikt fra person til person.
Skildres med kjærlighet og respekt
Filmen balanserer på en delikat line mellom smakfull og smakløs.
Sarah Polleys mor er jo ikke her til å fortelle sin versjon av det som skjedde.
Men jeg oppfatter at hennes historie skildres med kjærlighet og respekt for hvem hun var og valgene hun tok.
Selv om filmen har en sterk utleverende karakter, får jeg også følelsen av at Polley holder igjen på enkelte områder, noe hun også bekrefter i ett av de få intervjuene hun har gjort om filmen.
Det er vanskelig for oss i Norge å forestille oss hvor mye Sarah Polley selv risikerer ved en slik blottlegging.
Hun er en av Canadas største skuespillere og regissører, og et viktig mål for landets sladderpresse.
At hun velger å belyse sine familieforhold i denne dokumentarfilmen, kan sammenlignes med om f.eks. Aksel Hennie skulle gjort det samme her i Norge.
Dette er modig på alle måter, og Polley gjennomfører filmen med bravur.
Den har en imponerende nerve, og forteller ting om familieforhold som mange kan relatere seg til.
Men jeg får ikke inntrykk av at det ligger et ønske om offentlig blottlegging bak.
Jeg tror Sarah Polley bearbeider sin egen bakgrunn slik hun kan best, nemlig gjennom film.
| 1
|
004119
|
Eventyrland
Vonde sirklar set spor.
Eventyrland er ei historie om vonde sirklar og kaos.
Etter at eg såg den var hovudet mitt òg litt kaotisk, det tok litt tid å setje hendingane på plass i hovudet, og late inntrykka marinere seg i hjernebarken.
Filmens opningsscene fortel effektivt om ung kjærleik, ungt ovmot og ung dumskap.
Kjærasteparet Jenny og Frank skal utføre lysskye gjerningar, og medan dei ventar på ein tredje gjerningsmann forklarer Jenny at ho er gravid.
Plutseleg endast brått det som skulle vere starten på eit liv i ro og fred – alt igangsett av ein ryggsekk med ulovlegheiter og ei henslengt hagle.
10 år seinare kjem Jenny ut frå fengselet, med ei dotter hjå fosterforeldre og eit liv langt frå det ho i nokre timar drøymde om.
Hennar kamp om å gjenskape draumen er sentral.
Handhaldt preg
Filmskapar Arild Østin Ommundsen er kameramann, lydmann, lysmann, klipper og regissør – noko som skapar ei eiga stemning i dette menneskeleg dramaet.
Lågt budsjett, eitt kamera, og eitt namn – hans eiget – som dukkar opp fleire stader i rulleteksten.
Eventyrland har mykje til felles med det eg tenkjer på som «heimelaga filmar» – og dette er absolutt eit kompliment.
Han har skrudd ned produksjonen til det minimale, noko som gir meir plass til skodespelarane.
Filmens midtpunkt er Silje Salomonsen, som speler rolla si både sårt og hardt.
Vekslingane i historia til Ommundsen tvinger Jenny til å vere både elskande mor og beskyttande kvinne, og dei to avløyser kvarandre ypparleg etter kvart som Jenny si hi historie utspelar seg.
Framheva av tette utsnitt, handhalde kamera, og sørvestlandsk landskap følgjer me ho i sirklar nedover mot det ho inst inne ynskjer å unngå.
Og trass velmeinande råd frå familie, og skumle handlingar frå «vener», så gir ho heller ikkje opp å skape eit trygt tilvere for dottera Merete (Iben Østin Hjelle) – eit eventyrland, om du vil.
Tett på karakterane
Ommundsen er tett på skodespelarane sine.
Han er gift med Salomonsen, og far til Iben Østin Hjelle som spelar Merete.
Barneskodespelarar kan raskt øydeleggje ein film, men bandet mellom dei to fungerer nydeleg – sjølv om enkelte av replikkane kan opplevast litt framtvungne.
Fleire av skodespelarane elles har fått sine gjennombrot i Ommundsens tidlegare spelefilmar.
Med gjenkjennelege andlet frå både Mongoland, Monstertorsdag og Rottenetter har han ei rekkje personar samla rundt seg, og det verkar nesten som om han når som helst kan trekkje ein «kanin» opp av ein hatt, og fylle eit manglande hol i det småkriminelle universet perfekt.
Mange scener i filmen er dominert av musikk.
I samanheng med elegante, svevande bilete balanserer dette på grensa, og vipper her og der over til å bli anmassande.
Ofte vakkert – komponert av Thomas Dybdahl – men no og då med tung musikalsk hand i det som elles oppfattast som ein rytmisk god film.
Breitt kjensleregister
Eventyrland er sterkast i vekslingane.
Frå sundagsfrukost med dottera i ein augneblink, til trugande skikkelsar med dekknamn i den neste.
Det er blandinga av kvardagslege irritasjonar og gleder – humoren til Tomas Alf Larsen som sjenert kundehandsamar frå Siljes fortid redder litt av gleda – til skuggesidas redsel og pinsle – gjennom ein bråte harde kriminelle, tilsynelatande utan skruplar.
Ommundsens førre film var Knerten i knipe, og utan å seie stygge ting om ein koseleg barnefilm, så er det godt at han er attende for å lage denne typen filmar.
Filmar med harde kantar, utan mjuk polstring.
Då eg gjekk ut av kinosalen, visste eg ikkje heilt kva eg meinte om denne historia.
Etter kvart kjente eg det slukna håpet og den brennande iveren som den la igjen.
Avtrykka inni hovudet som scenene hadde laga, dei tenkte merka som skarpe alboger hadde laga i sida mi.
Denne filmen sette spor i meg, og eg håper den gjer det same for deg
| 1
|
004123
|
Kvartetten
Ustemt regidebut fra veteranskuespiller.
Dustin Hoffman har samlet et stjernelag av britiske skuespillere i Kvartetten, en tidvis varm fortelling om alderdom, bitterhet og kjærlighet.
Dame Maggie Smith, i rollen som operastjernen Jean Horten, flytter til Beecham House, et hjem for gamle musikere.
Der bor også tre gamle bekjente hun fremførte Giuseppe Verdis berømte opera Rigoletto sammen med.
Hjemmet skal samle inn penger til videre drift under sin årlige gallaforestilling, og de fire blir tvunget til å konfrontere gamle minner og ondt blod.
Maggie Smith gliterer
Fra første stund i filmen strømmer berømte klassikere ut på filmens lydspor og referanser til den klassiske musikkens historie sitter løst, men det hele er retningsløst og uten inngående kjennskap til opera går mye rett over hodet.
Hoffman forsømmer en gylden mulighet til å formidle den samme musikkgleden mange av filmens figurer forfekter, mange av statistene er kjente ansikter fra britisk musikkliv.
Både Smith og Tom Courtenay, sistnevnte i rollen som operasangeren Reginald Paget, er skuespillere som tilfører rollefigurene sine både varme og dybde – deres forhistorie rører meg og møtene mellom dem står alene for de fleste av filmens høydepunkt.
I kvartetten finner vi også den skotske komikeren Billy Connolly i rollen som operasangeren Wilfred Bond, som etter et mildt slag har mistet noen hemninger og lirer av seg frekke replikker om sykepleiernes rumper i høyt tempo.
Bond er også en sympatisk figur, en artig type som skaper liv og røre på gamlehjemmet, men de stadige referansene til fising, penisallegorier og stramme sykepleieruniformer, blir rett og slett for mye.
Hoffman debuterer som regissør med Kvartetten, men det er ingen knallstart på en ny karriere.
Filmen vingler mellom å skildre de mange sterke personlighetene på gamlehjemmet og den forestående konserten som vil redde videre drift av Beecham House.
Konserten er spenningsdriveren for hele fortellinga, men ofte velger Hoffman å bruke tid på forholdene – og på de mange fargerike figurene.
Kvartetten finner rett og slett ikke en egen identitet; er den et kammerspill om alderdom og kjærlighet eller en forviklingskomedie om pensjonerte musikere som setter opp en siste forestilling?
Det er jammen ikke godt å vite.
Se traileren til Kvartetten her og legg inn din kommentar under.
| 0
|
004124
|
Holy Motors
Inneholder bilder jeg aldri kommer til å glemme!
Gjør deg klar for årets merkeligste film!
Regissør Leos Carax har begått Holy Motors, en bisarr og absurd samling fortellinger, som er vid åpen for tolkning.
Hva alt betyr, hvis det betyr noe, er opp til hver enkelt å bestemme.
Jeg mores og besnæres av de skrudde figurene, de merkelige hendelsene og de styggvakre scenarioene.
Holy Motors inneholder noen bilder jeg aldri kommer til å glemme!
Hyller filmen som kunstform
Filmen innledes ved å vise et sovende kinopublikum.
Kanskje er dette en film om oss?
Kanskje Carax vil vekke publikum fra et intellektuelt koma indusert av Hollywoodsk dusinvare?
Denne samlingen av historier kan også virke som en hyllest til filmen som kunstform.
Carax tar oss med gjennom flere sjangere.
Vi får oppleve både bisarr komikk, følelsesladet drama, hard gangsterfilm og mystisk art cinema.
Handlingen kan sammenfattes ved å sitere Elvis:
“The worlds a stage, and each must play a part.”
Filmen viser hvordan vi alle spiller ut våre roller i omgivelsene vi befinner oss i.
Denis Lavant spiller en mann i limousin, på reise gjennom Paris.
Sjåføren (Edith Scob) stopper med jevne mellomrom for å la mannen utføre sine oppdrag, som er å spille forskjellige figurer i ulike situasjoner.
Limousinen er hans garderobe.
Han tar på seg masker og kostymer for å gi liv til flere merkelige personligheter.
Kun ved en anledning ser vi antydning til den virkelige personen bak maskene.
Et særdeles godt samarbeid
Mitt kjennskap til Leos Carax er begrenset, men jeg ble positivt forundret da jeg så den lignende filmen Tokyo! på en filmfestival, der Carax var en av regissørene, og der Dennis Lavant spilte en vanvittig boms som vi også får et herlig gjensyn med i Holy Motors.
Carax og Lavant har jobbet sammen flere ganger tidligere, og de har åpenbart et særdeles godt samarbeid.
Det er noe deilig anarkistisk over hva de presterer her.
Lavant spiller totalt 11 roller, noe som må ha vært en fryktelig morsom utfordring for ham.
Han får spille blant annet tigger, finansmann, utagerende boms, familiefar, leiemorder og kampsportutøver i motion capture kostyme.
Kylie Minouge og Eva Mendes spiller forøvrig noen av personene han møter på sin jobbreise gjennom Paris.
Leos Carax har laget en film som er mer kunstkonsept enn en fortelling.
Derfor er Holy Motors en fryktelig vanskelig film å mene noe om.
Hvem vet om jeg kommer til å konkludere likt etter andre gangs påsyn?
Publikum tar sannsynligvis med seg forskjellige ting fra denne besynderlige filmen.
Det er herlig at det også er plass til denne typen opplevelser på kino!
| 1
|
004125
|
Kapringen
Intenst drama fra manusforfatteren av Broen.
Med et maskingevær mot bakhodet ligger Mikkel Hartmann, skipskokken ved lasteskipet MV Rozen, over et rotete bord med en svart telefon på.
Svetten renner nedover ansiktet hans og gjør den skitne helsetrøya våt.
- Si at han skal sende penger, ellers dreper vi deg, sier mannen som holder telefonrøret ved ansiktet hans.
Forhandlingene er over.
Kapringen er en dansk film om et skip som blir utsatt for sjørøveri av somaliske pirater i Det indiske havet, på vei mot havn i Mumbai.
Med dette nervepirrende thrillerdramet forteller regissør og manusforfatter Tobias Lindholm (Broen, Jakten) en intens historie som sitter i kroppen lenge etter at du har gått ut av kinosalen.
En realistisk skildring
MV
Rozen er navnet på et virkelig skip som ble utsatt for kapring av somaliske pirater i 2007, men Kapringen er ikke basert på en sann historie.
Tobias Lindholm har imidlertid etterstrebet å lage en realistisk skildring av hva som skjer i situasjoner som denne, og realismen i denne filmen er mye av grunnen til at Kapringen gjorde inntrykk på meg.
Lindholm prøver å gi oss et bilde på hva som skjer med mennesker som blir utsatt for ekstremt press, og med strålende skuespill fra spesielt Søren Malling og Johan Philip Asbæk, blir Kapringen en interessant og ubehagelig reise inn i menneskesinnet.
Se traileren for Kapringen her:
Kjenner redselen på kroppen
Søren Malling overbeviser stort som den vellykkede skipsrederen Peter Ludvigsen.
Som beinhard forretningsmann og en forhandler som ikke gir seg før han har oppnådd de resultater han ønsker, har han stor tro på at han vil lykkes med å forhandle med piratene, som krever millioner av dollar for å løslate gislene på MZ Rozen.
Etter hvert som Ludvigsen oppdager at det er noe ganske annet å drive forhandlinger når menneskeliv står på spill, begynner den stramme, dresskledde fasaden å slå sprekker, og tilbake står en mann som er desperat etter å redde menneskene han føler han er ansvarlig for.
Johan Philip Asbæk gjør også et sterkt inntrykk som kokken Mikkel, som vil gjøre hva som helst for å komme hjem til kona og datteren som venter på ham.
Som kokk må Mikkel lage mat til piratene, som veksler mellom å være hyggelige og spøkefulle, til å true Mikkel og resten av besetningen på livet.
Han vet aldri hvor han har dem, og dermed blir opplevelsen desto mer nervepirrende.
Johan Philip Asbæk spiller med en overbevisning som gjør at jeg tror på frykten i øynene hans.
Han formidler Mikkel sin redsel på en så troverdig måte at jeg kjenner redselen hans på kroppen der jeg sitter i kinosalen.
Når kameraføringen i tillegg er nært innpå figurene i det trange skipet blir den klaustrofobiske følelsen av desperasjon til å ta og føle på.
En intens og spennende film
Handlingen i Kapringen utpiller seg både i Ludvigsens kontorer og på MZ Rozen, der Mikkel og resten av besetningen må holde ut i månedsvis, og Tobias Lindholm benytter dette til å leke seg med kontraster.
Fra det bråkete og ekstremt varme skipet, til det rolige og kjølige skipsrederkontoret.
Fra de stivsnippede skjortene Ludvigsen bytter etter hvert møte, til Mikkel sin en gang hvite helsetrøye, som nå er brun av skitt.
På begge steder er imidlertid den kvelende følelsen av hjelpesløshet tilstede, noe som bidrar til å gjøre Kapringen til en intens og spennende film.
| 1
|
004126
|
The Host
En bleik og barnslig rominvasjon.
Romvesener som finner bosted i menneskekropper har vært skildret i gode filmer som Invasion of the Body Snatchers, The Thing og The Hidden.
The Host er dessverre ingen god film.
Den kjeder vettet av meg, med en barnslig historie, knusktørr romantikk og idiotiske ideer om hvordan et opprør mot en rominvasjon arter seg.
Filmselskapet håper sikkert at Twilight-forfatteren Stephenie Meyers navn skal trekke fanskaren på kino, men hun skriver åpenbart enda blekere rominvasjoner enn vampyrhistorier.
Ufrivillig morsom
Verden er altså invadert av romvesener.
Ungjenta Melanie (Saoirse Ronan) er en av få mennesker som ennå er igjen, men hun blir fanget og får kroppen sin overtatt av et romvesen som kaller seg Vandreren.
Melanie er fremdeles bevisst, og kommuniserer med Vandreren via en ufrivillig morsom ekkostemme.
Gjennom dette bekjentskapet forstår Vandreren at menneskeheten er god og at kjærlighet er vakkert, bla, bla, bla, og rømmer ut i ørkenen, der Melanies opprørsvenner leder det ikkeeksisterende opprøret fra ei hule.
Romvesenene ser ut som små lysende ulldotter med følehorn.
De kommer til jorda i små kapsler, og entrer menneskekroppen gjennom et snitt i nakken, noe som får meg til å undre over hvordan den aller første kom seg inn, men der spør jeg kanskje litt for vanskelig.
Jeg får heller ikke noe svar på hvorfor en såkalt søker (Diane Kruger) er så besatt på å finne opprørerne, som aldri ser ut til å gjøre noe opprørsk, og som bor i ei ørkenhule, eller hvorfor søkeren tror et par sølvglinsende sportsbiler er nok til å få has på dem.
Merkelig opplegg
Det hadde ikke vært en Stephenie Meyer-historie uten litt ungdommelig hjerte og smerte.
Det bygges opp til et pikant trekantdrama i hulen, der den ene kjekke fyren (Max Irons) er forelsket i Melanie, mens den andre kjekke fyren (Jake Abel) blir betatt av Vandreren.
Og mens du stusser over dette merkelige opplegget, kan jeg fortelle at romansen er stein død.
Den pinlige kjærlighetsdialogen fremkaller mer latter enn tårer.
Regissør Andrew Niccol, som også har skrevet filmmanuset, får ingenting ut av dette, annet enn himlende øyne.
The Host er en mislykket film, blottet for reell spenning.
Den har heller ingen gode ideer, ingen interessante figurer og helt flat dramatikk.
Det hjelper ikke at Saoirse Ronan er forholdsvis sympatisk i hovedrollen, eller at veteranen William Hurt har rotet seg inn i en birolle.
Ei heller at filmens tekniske kvaliteter er ok.
The Host er drepende kjedelig, og det er utilgivelig.
| 0
|
004127
|
G.I. Joe:Retaliation
God action er ikke alltid nok.
Jeg likte den første G.I. Joe-filmen fra 2009.
Denne oppfølgeren, G.I. Joe: Retaliation, er ikke like god.
Den byr på barske bøller, høy støy, forrykende fart, og hvasse voldsomheter, men regissør Jon M. Chu går seg litt vill i effektene og glemmer å fortelle oss en historie.
Jeg kjenner at interessen glipper etter den første timen.
Når det er sagt, er det vel få som går til en slik film med forventninger om annet enn to timer med hjernedød action.
Og nettopp det fikser filmen i en fei!
Det smeller høyt og ofte
G.I. Joe-soldatene er på et oppdrag i Pakistan når de uventet blir angrepet av amerikanske tropper.
Kun tre overlever, blant andre Roadblock (Dwayne Johnson).
De går i dekning og reiser hjem til USA for å finne ut hvorfor og ta hevn.
Det viser seg at deres gamle nemesis Cobra Commander (Luke Bracey) har skumle planer, og at den amerikanske presidenten (Jonathan Pryce) er involvert.
Det er åpenbart fra første stund at regissør Chu ikke har tenkt å kjede oss ett eneste sekund.
Historien tar oss fra den ene actionsekvensen til den andre.
Pratescenene i mellom er korte og konsise, og inneholder ikke mer informasjon enn akkurat det som trengs for å få historien videre.
Det smeller høyt og ofte, men kun glimtvis lar jeg meg imponere.
Filmens beste sekvens er helt klart en halsbrekkende jakt nedover et fjell med rappellering på et relativt spektakulært nivå.
Blir for glatt og likegyldig
Dwayne Johnson spiller hovedrollen denne gangen, og gjør det han kan best.
Jeg har alltid ment at han passer best som muskelhelt i dumme actionfilmer, og dermed er han et godt valg i G.I. Joe: Retaliation.
Litt mer overraskende er det å finne et annet velkjent actionfjes et stykke ut i filmen, men slik Bruce Willis sin karriere utvikler seg, er det kanskje ikke så rart.
Han spiller rollen som om han vet han er med i en middels actionfilm.
Historien er, som forventet, tynn som en synål.
Jeg hadde heller ikke forventet annet.
Men etter å ha blitt bombardert av syns- og hørselsinntrykk i en time, kjente jeg at jeg egentlig var fornøyd.
Derifra og ut, begynte filmen å kjede meg litt.
Jeg skulle ønske litt mer kjøtt på beinet.
Litt mer interessante figurer.
Litt mer skrudd humor.
G.I. Joe:
Retaliation blir for glatt og likegyldig.
God action er ikke alltid nok.
| 0
|
004128
|
Mama
Skrekkfilm som gir for mange svar.
Ville barn; oppfostret på egen hånd, uten foreldre, i ødemarken.
Barn som har opplevd det ingen barn skal oppleve.
Lilly og Victoria blir ført av sin desperate far ut i skogen, han har gitt opp livet etter en alvorlig knekk i verdensøkonomien førte til at han tapte alt, moren er allerede død.
Mama begynner som en effektiv grøsser uten grafiske eller blodige scener, som ofte følger med amerikanske nyinnspillinger, men klarer ikke å holde spenningen oppe helt til rulleteksten starter.
Fem år etter de forsvant i skogen blir jentene funnet alene og utmagret, som ville dyr.
Mama er den som har tatt vare på dem, forteller de to i terapi, men ingen kan forstå hvem Mama er.
Mørke hjørner
Onkel Lucas (Nikolaj Coster-Waldau) gav aldri opp håpet om å finne svar på hvor det ble av niesene hans, og en dag gir letingen resultater.
Jentene blir funnet, alene, og blir tatt med til et sykehus hvor Dr. Dreyfuss kan undersøke dem.
Kjæresten Annabel (Jessica Chastain) må legge livet som bassgitarist i et rockeband på hylla når jentene flytter inn sammen med henne og onkelen.
Men det flytter også noe annet inn i huset.
Stille netter blir brutt av barnesang, og av en kvinnestemme, mens de to jentene til stadighet roper på Mama.
Mørke hjørner, skap som ikke bør åpnes, og skygger som beveger seg i øyekroken.
Mama starter med en mystisk og spennende historie, og griper tak i frykten for det ukjente og usette.
Både Chastain og Coster-Waldau spiller maktesløse mennesker uten kontroll på hva som skjer med de to jentene, og det tar ikke lang tid før den ukjente Mama begynner å påvirke livet til den nye familien.
Victoria (Megan Charpentier) og lillesøster Lilly (Isabelle Nélisse) sine opplevelser i den mørke skoghytta brukes som et grunnlag for filmens fortelling, men kun innledningsvis.
Det er hva som skjer her og nå, etter at de ble funnet, behandlet og har vendt tilbake til et normalt liv, som betyr noe i Mama.
Mister effekten halvveis
Halvveis ut i filmens knappe 100 minutter begår den argentinske regissøren Andrés Muschietti en kardinaltabbe som tapper resten av Mama for spenning og skrekk.
Mystikken som er bygd opp, jentenes mange år alene, de underlige skyggene som beveger seg i ytterkanten av synsfeltet, dras vekk ved å sette lommelykta rett i ansiktet på den skrekkelige skikkelsen som hjemsøker dem.
Flotte effekter, mørke bilder, og imponerende locations mister sin forførende kraft når historiens mørke hemmelighet blir lagt bar.
Resten av fortellingen bruker Annabel på en halvveis detektivhistorie for å grave frem bakgrunnen til hytta jentene ble funnet i.
Mama er en spennende visjon fra en rykende fersk argentinsk regissør som har blitt strømlinjeformet slik at det ikke skal være mulig å stille spørsmål eller være usikker på hva som har skjedd etter filmens slutt.
Noen ganger er det best å ikke få vite alle svarene.
| 0
|
004129
|
The Place Beyond the Pines
Sår og vond kritikk av den amerikanske drømmen.
Levd liv, dyrekjøpte erfaringer og vonde feiltrinn.
Regissør Derek Cianfrance skildrer en komplisert mosaikk rundt et imponerende ensemble i The Place Beyond The Pines.
Linjen mellom hva som er rett og galt er ofte utydelig, hver dag gjøres valg som endrer livene, vårt eget eller andres.
Ryan Gosling spiller en omflakkende stuntsjåfør som møter politimannen Avery Cross (Bradley Cooper) i et kort og intenst øyeblikk, som for alltid smelter de to skjebnene sammen.
Bradley Cooper imponerer
Goslings figur her er ikke så ikke så ulik den han spilte i Drive, en rotløs mann revet mellom familie og sitt eget sinne.
Regissør Cianfrance instruerte også Gosling i Blue Valentine, en film som også skildrer sammenvevde liv og hva som skjer når man gjør vanskelige valg.
Derek Cianfrance sitt filmspråk skiller seg ut og forteller med letthet hvordan menneskeskjebner kolliderer med, og knuser, den amerikanske drømmen.
For The Place Beyond The Pines handler like mye om den lille byen Schenectady i staten New York og det moderne og dysfunksjonelle USA.
Gjennom vanskelige forhold, spesielt mellom far og sønn, viser Cooper at han har et stort register å spille på.
Han er, i rollen som Avery Cross, både en sympatisk helt og en far som ikke er til stede.
Gosling maner frem den stillferdige og mystiske bad boy-mannen i Glanston, som på en annen sine ønsker mer enn noe annet å være en god far.
Denne dualiteten gjennomsyrer alle figurene i filmen, og mange av motsetningene fører til konfrontasjoner som griper langt inn i brystkassa.
På mange måter kan The Place Beyond the Pines sees på som en kommentar, en kritikk, av den amerikanske drømmen.
Hvor arbeidere og middelklasse, og deres ambisjoner utgjør den viktigste kjernen i samfunnet.
Men denne overbærende fortellingen om hvor ødelagt systemet er blir hele tiden liggende bak de personlige dramaene som utspiller seg på lerretet.
Mens filmen beveger seg med letthet fra menneske til menneske i fortellingen, er det ikke alltid like elegant gjort rent filmatisk.
Hoppene i tid, mellom fortid og nåtid, er ikke alltid tydelige, og figurene ser ikke ut til å ha blitt eldre selv om hele femten år har gått.
Regissør Cianfrance lykkes likevel med å skape en komplisert mosaikk hvor menneskeskjebner og dyrekjøpte erfaringer maler et bilde av et USA som ikke ligner det kjente glansbildet.
The Place Beyond the Pines er sår og vond, men også en film om håpefulle mennesker med en drøm om morgendagen.
| 1
|
004130
|
Dark Skies
Uinspirert og kjedelig scifigrøsser.
–
Det er to muligheter:
Enten er vi alene i universet, eller så er vi ikke alene.
– Begge deler er like skremmende.
Ordene tillegges science fiction-forfatteren bak 2001:
En romodyssé, Arthur C. Clarke.
Med dette sitatet åpner også scifigrøsseren Dark Skies, og slår samtidig fast at i filmfortellingen du nå skal få se så eksisterer de utenomjordiske.
Men sannheten er at du like gjerne kunne byttet ut romvesener med spøkelser eller andre overnaturlige krefter.
Dark Skies er en uinspirert «haunted house»-film med en katastrofebesetning som altfor ofte snubler i sine egne ben og ødelegger den underspilte spenningen regissør Scott Stewart desperat forsøker å mane frem.
Spenningsløse skuespillere
Mamma Lacy (Keri Russell, kjent fra serien Felicity) våkner av seg selv en natt og går ned i familiens kjøkken, kun for å finne at noen har forsynt seg av grønnsakene i kjøleskapet.
Dørene i huset er låst fra innsiden, det samme er vinduene.
Økonomiske problemer legger en tung bør på skuldrene til mor og far Daniel (Josh Hamilton), samtidig som en rebelsk sønn (Dakota Goyo) hater alt rundt ham, og minstemann Sammy (Kadan Rockett) går inn og ut av katatoniske episoder hvor han ser tomt fremfor seg og mister flere timer av døgnet.
Hvorfor er jeg på kjøkkenet?
Hvordan kom jeg hit?
Dark Skies har to enorme problemer.
For det første er manuset er skrevet som en tv-episode, med en maksimal lengde på omkring 40 minutter.
Etter en kort introduksjon haler filmen ut tiden ved å stadig bruke kjente, og gamle, triks fra bruksanvisningen:
«Slik oppfører et hjemsøkt hus seg».
Filmen gjentar flere ganger de samme scenene for å skape en forventning om at noe skummelt snart må skje, men ender i stedet med å føles lang og repeterende.
For det andre er flere av skuespillerne uten evne til å være noe annet enn stive pappfigurer, de mangler både dybde og troverdighet.
Dette er en litt for stereotypisk filmfamilie, rett og slett, noen som ikke kan eksistere i den virkelige verdenen.
Følelsesmessig knytter jeg meg like mye til familiens medlemmer som jeg gjør til bussjåfører; jeg smiler og sier hei når jeg går på, men etter jeg har gått av tenker jeg ikke mer på hvem som satt fremst i doningen.
Kjedelig og uinspirert
Skrekk- og spenningselementene er lite originale, forutsigbare og slapt gjennomført.
Først når familien tar kontakt Pollard (J.K. Simmons), en ekspert på utenomjordiske, får filmen tilført et minimumsnivå av science fiction.
Det viser seg at flere hundre barn har forsvunnet sporløst de siste hundre årene.
Men da er det allerede for sent å redde denne kjedelige skrekkfilmen.
Dark Skies er dårlig skrevet, med uengasjerende skuespillere.
Filmen forsøker å kombinere frykten for det ukjente ute i verdensrommet med klassiske elementer fra skrekkfilmer her på jorden, men regissør Scott Stewart har i stedet laget en grusomt kjedelig film
| 0
|
004133
|
Spring Breakers
Du trodde norsk russefeiring var ille?
Gjør deg klar til amerikansk vårferie!
Spring Breakers starter som et rått ungdomsdrama, men tar en brå venstresving ut i mørkere territorium.
Manusforfatter og regissør Harmony Korine (Kids, Gummo) bretter ut en flik av amerikansk ungdomskultur, og viser vakre jenter fanget i stygge omstendigheter.
Dette er grov filmpoesi, som dyrker dekadensen med sex, narkotika, penger og våpen.
Vill festing og flørting
Fire venninner (Selena Gomez, Vanessa Hudgens, Ashley Benson og Rachel Korine) drømmer om å dra på vårferie, eller «spring break» som det heter i USA.
De vil vekk fra kjedsomhet og ensformighet.
Med ukonvensjonell finansiering havner de i St Petes i Florida, og setter i gang med vill festing, flørting og inntak av både alkohol og narkotika.
Men så møter de den lokale gangsteren Alien (James Franco), og jentene ligner plutselig på vevre impalaer ved en dam full av sultne krokodiller.
Jeg vet ikke om skildringen av moralsk forfall er en advarsel eller en feiring av den.
Men innledningsvis fylles filmruta av pupper, rumper og andre kroppsdeler i glinsende nærbilder, til musikk av Skrillex.
Hemninger finnes ikke, og ungdommene fester som om morgendagen er avlyst.
Som observatør føler jeg også en slags rus, en følelse av totalt fravær av etikk og moral.
Jeg føler meg også som en skitten kikker, i det et titalls tenåringsjenter rister puppene inn i kamera samtidig.
James Franco nærmest ugjenkjennelig
Jentene vi følger i historien er tøffe, pågående og spiller aktivt på egen kropp og utseende.
Spesielt Gomez og Hudgens er et godt stykke unna Disney Channel her.
Men tonen endres når Alien entrer bildet, glimrende spilt av en nærmest ugjenkjennelig James Franco med dreads, tatoveringer, sølvtenner og store solbriller.
Han tar dem med inn i en tøffere verden, der de fremstår som byttedyr.
Hvilke planer har han egentlig for dem?
Faresignalene forsterkes ved at jentene konstant går i bittesmå bikinier, eksponert og ubeskyttet.
Harmony Korine er kjent som en kontroversiell filmskaper, som gjerne finner sine historier i skyggefulle deler av amerikansk samfunnsliv og ungdomskultur.
Spring Breakers mangler kanskje et klart budskap.
Jeg vet ikke om Korine forsøker å si noe her, annet enn å advare foreldre om hva ungdommene deres kan finne på å gjøre når de ikke overvåkes.
Men det er også en svart skildring av hva som kan skje når ungdomsliv og «the american dream» krysses uten hemninger.
| 1
|
004138
|
Hvem lurte Roger Rabbit
Våger mer enn en tilsvarende film hadde turt i dag!
Denne filmen var en banebrytende prestasjon da den kom i 1988.
Blanding av vanlig film og tegnefilm var gjort før, med Mary Poppins (1964) som det mest kjente eksemplet, men ikke så flott og i en så stor skala.
Nå er Hvem lurte Roger Rabbit ute på Blu-ray i anledning 25-års jubileet, og jeg kjenner at jeg ikke er like opphengt i filmens tekniske aspekter som ved premieren, og har bedre tid til å konstatere at regissør Robert Zemeckis forteller et fartsfylt og fargerikt eventyr.
Det hender at filmers effektbruk skyver historien i bakgrunnen, men det er ikke tilfellet her.
Dette er en morsom hyllest til tegnefilmhistorien, og den våger mer enn en tilsvarende film hadde turt i dag.
Jubileumsutgaven på Blu-ray er derfor en herlig animert affære!
Handlingen
Handlingen finner sted i et Hollywood anno 1947, der vanlige mennesker og tegnefilmfigurer lever side om side.
Den fordrukne detektiven Eddie Valiant (Bob Hoskins) får i oppgave å knipse bilder av Roger Rabbits kone Jessica med en annen mann.
Like etter blir denne mannen funnet drept.
Mistanken faller på Roger, men Valiant aner ugler i mosen, og forsøker å finne sannheten, både i Hollywood og nabobyen Toontown.
Filmen er ikke bare en hyllest til tegnefilmhistorien, med innhopp av flere kjente figurer, men også til film noir og det klassiske Hollywood på 1940-tallet.
Zemeckis gjør ære på gamle whiskyglade detektiver og vakre, svikefulle femme fatales.
Hoskins er en effektiv kruttønne, med bredremmet hatt og flaska i eget hylster innenfor jakkekraven.
Kaninen Roger Rabbit er en troverdig komisk tegnefilmfigur, godt stemmelagt av Charles Fleischer, og dyktig animert i regi av Richard Williams.
De stiligste figurene er likevel Christopher Lloyd som skumle dommer Doom og farlig yppige Jessica Rabbit, med stemme av en ukreditert Kathleen Turner.
Hun er inspirert av klassiske filmstjerner som Rita Hayworth og Lauren Bacall, og minner også om en tegnet Christina Hendrix fra Mad Men, bare enda mer farlig og sexy.
Hennes berømte setning «I’m not bad, I’m just drawn that way» er kåret til filmhistoriens 83. beste sitat av American Film Institute.
Bilde og lyd
Filmen kommer på Blu-ray i en overføring som inneholder en del finkornet støy, som gir en overbevisende følelse av å se en film skutt på film.
Dette er i høyeste grad en analog film, der ingen av effektene er gjort med data.
Alle animasjoner er gjort for hånd i ca 82.000 filmruter.
I et sylskarpt Blu-ray-bilde ser jeg nok at bluescreen-teknologien anno 1986-87, da filmen ble produsert, ikke er like god som den er i dag.
Skillet mellom ekte figurer og tegnede bakgrunner er for eksempel ganske synlig.
Men animasjonen blandes likevel dyktig med levende bilder, og på Blu-ray har alle elementer lik lyssetting og fargefremtoning.
Det ser ut som at de faktisk hører sammen.
Lyden kommer i helt fin DTS-HDMA 5.1.
Den har kanskje ikke samme dynamikk og krutt som moderne filmlyd har, men har et aktivt tegnefilmbasert lydbilde som kommer klart frem i alle kanaler, med klar dominans i fronthøyttalerne.
Ekstramateriale
Ekstrastoffet kommer fra gamle laserdisc- og DVD-utgivelser, og selv om jeg hadde foretrukket nyproduserte tilbakeblikk, er det mye gull å finne her.
Det starter med tre morsomme animerte kortfilmer med Roger Rabbit.
Deretter kommer flere korte snutter, som viser at det åpenbart ble filmet mye i kulissene under produksjonen.
Jeg skulle ønske noen hadde gravd frem råmaterialet og gjort mer ut av det enn disse små snuttene, som hver for seg er interessante, men lar meg lengte etter mer.
Nederst på menyen, under den anonyme tittelen Behind The Ears, kommer det aller beste, nemlig en 36 minutter lang dokumentar om innspillingen, der de fleste hovedaktørene bak kamera forteller om utfordringene.
Innholdet er svært interessant, men den tekniske presentasjonen skuffer.
Vi får et 16:9-bilde i ei 4:3-rute, så vi må zoome bildet for at det skal fylle hele skjermen.
Dette burde vært mulig å gjøre bedre.
Dessuten burde menyens innhold vært merket bedre, for det kan hende mange ikke gidder å gå gjennom alt ekstrastoffet, og risikere dermed å gå glipp av dette beste bakommaterialet, som står nest nederst på lista.
Ett bonus til slutt: alt ekstrastoffet er tekstet på norsk!
Konklusjon
Hvem lurte Roger Rabbit er fremdeles en svært underholdende film.
Den var i sin tid en hyllest til 1940-tallets filmer og animasjon.
25 år etter fremstår den også som et bevis på 1980-tallets Hollywoods vilje til sjansespill og nytenkning.
Det er ikke sikkert denne filmen en gang ville fått klarsignal til produksjon i dag.
For det første var miksen av tegnefilm og vanlig film dyr og tidkrevende.
I ekstrastoffet innrømmer flere av aktørene at de slett ikke visste om filmen faktisk lot seg gjennomføre.
For det andre har historien en mye voksnere tone enn den ville hatt i dag.
Riktignok er for eksempel Pixar opptatt av å fortelle historier som appellerer til både barn og voksne på ulike nivåer, men selv ikke de tør legge inn så sterke seksuelle undertoner som i denne filmen.
Og for det tredje ville nok ikke en kar som Bob Hoskins fått spille hovedrollen i dag.
Den ville gått til Carrey, Carell eller en annen etablert komiker, ikke en liten lubben brite uten store Hollywood-meritter.
Så vi skal være glade for at året var 1988, ikke 2013.
25-års utgaven av Hvem lurte Roger Rabbit på Blu-ray er herved anbefalt!
| 1
|
004140
|
Rebell
Sterk film om en barnesoldats skjebne.
Dette er ingen solskinnshistorie.
Rebell handler om jenta som kidnappes av opprørsgeriljaen i Kongo og tvinges til å bli barnesoldat.
Filmens historie er til tider så kullsort at det er vanskelig å ta den inn over seg.
Men regissør Kim Nguyen sparer oss for de verste bildene, og gjør at jeg makter å se menneskeskjebnene bak blodbadet.
Dette en rå og sterk skildring av hva krigføring kan gjøre med et barnesinn.
Blir opplært til å drepe
En opprørsgerilja inntar en landsby for å få tak i barnesoldater.
Komona (Rachel Mwanza) blir tatt med inn i jungelen, der hun blir opplært til å drepe.
Vi ser hvordan hun må drikke noe de kaller tryllesevje for å være i stand til å kjempe, hvordan hun har en spesiell evne til å forutse hvor regjeringssoldatene befinner seg, og hvordan dette gir henne en helt spesiell posisjon hos geriljalederen.
Filmen forteller historien med nådeløs presisjon.
Den river meg med umiddelbart etter forteksten, og setter i gang uten å la oss bli kjent med Komona.
Det skjer underveis.
Hvem hun var før, er ikke relevant, for hun er ikke den personen lenger.
Nå er hun en som blir tvunget til å utføre uhyrligheter, og som ikke har anledning til å la være.
Rachel Mwanza spiller fantastisk som et barn uten håp om en normal fremtid, men som likevel har viljen til å tørre å håpe.
Total mangel på menneskeverd
Regissør Kim Nguyen har også skrevet manus, og skildrer en håpløs del av Afrika.
Det er et trist skue.
Her er det total mangel på menneskeverd.
Et liv har ingen verdi for disse krigerne.
De vet kanskje ikke en gang hva de kjemper for.
Men våpen har de nok av.
Kuler er ikke noe problem.
Og hverdagen er drevet av vold, overtro, alkohol og narkotika.
Omstendighetene er svært troverdig filmet, og har en dokumentarisk kvalitet.
Rebell ser ikke bak begivenhetene.
Den forsøker ikke å forklare hvordan fenomenet med barnesoldater kunne oppstå.
Men jeg har mer enn nok med å takle skjebnen som blir presentert her.
Komonas pregede barneansikt er som en marerittversjon av Hushpuppy fra Beasts Of The Southern Wild.
Og hennes vei inn i helvetet, og forsøket på å komme ut av det, gjør dypt inntrykk på meg.
PS:
Filmen var Canadas Oscar-bidrag i 2013, og ble nominert i kategorien Best Foreign Language sammen med blant andre Kon-tiki.
Hovedrolleinnehaver Rachel Mwanza fikk også en Sølvbjørn for beste kvinnelige skuespiller under filmfestivalen i Berlin i 2013
| 1
|
004141
|
Iron Man 3
Jernmann med angstanfall!
Den tredje Iron Man-filmen gjør ingen skam på hverken de to foregående eller de andre filmene i Marvels Avengers-univers.
Med ny regissør, Shane Black, virker det også som at serien har fått en ny giv.
Dette er nemlig rasende god underholdning, med akkurat den miksen av effekttung action og Robert Downey Jr.-humor som har vært seriens store styrke.
Noen av historiens enkelte bestanddeler tåler kanskje ikke nærmere ettertanke, men det er ikke derfor slike filmer finnes.
Frem med popcornet, folkens!
Jernmann med angstanfall
Tony Stark (Downey Jr.) forsøker å komme seg etter strabasene med The Avengers i New York.
Men så erter han på seg terroristen Mandarin (Ben Kingsley), som truer Amerika.
Pepper Potts (Gwyneth Paltrow) avslår et businessforslag fra Aldrich Killian (Guy Pearce), som lefler med farlig teknologi.
Så blir paret overrumplet av et angrep.
Stark befinner seg plutselig langt hjemmefra, uten utstyret han trenger for å bekjempe sine nye fiender.
Og ja, det er en kobling mellom Mandarin og Killian!
Dette er akkurat den treeren jeg hadde håpet og forventet den skulle være.
Den byr på eksplosiv action, harde rustningskamper og halsbrekkende effektscener.
Samtidig plages Stark av angstanfall, utløst av presset han har vært under.
Og samlivet med Pepper vanskeliggjøres stadig av hans offentlige dobbeltliv.
Det er som vanlig mye som foregår, men Drew Pearce og Shane Blacks manus er dyktig konstruert, og gjør hele historien oversiktlig.
Filmen flyter tilsynelatende uanstrengt mellom flere figurer og historier.
LES:
Anmeldelsen av The AvengersDet er nemlig mange flere figurer med i historien, blant annet James Rhodes (Don Cheadle) føreren av Iron Man-kopien War Machine, nå omdøpt til Iron Patriot.
Rebecca Hall er også med som Maya Hansen, en av Starks gamle flammer, som nå jobber for Killian.
James Badge Dale (Pvt.
Leckie i The Pacific) er effektiv som god gammeldags henchman.
Ty Simpkins er bedårende ung hjelper, mens Ben Kingsley gjør en skummel terrorfigur med overraskelser på lur.
Et helstøpt eventyr
Samtidig blir dette som vanlig et mye kulere eventyr takket være treffende humor, godt skrevet av regissøren selv.
Han er jo en av actionhumorens viktigste opphavsmenn, etter manus for Dødelig Våpen-filmene på 1980-tallet og Den siste speider i 1991.
Han gjorde også en overbevisende regidebut med Kiss Kiss Bang Bang i 2005 (også med Downey Jr. i hovedrollen), men har ikke regissert siden, og jeg hadde ikke forventet at han skulle ha et såpass solid grep rundt en stor effektproduksjon som sin andrefilm.
Her brukes effekter til å fortelle historien, det er ikke historien som brukes til å vise effekter.
Men noe kan plukkes på.
Tony Stark viser seg å ha noen triks på lur, som er ganske stilige og effektive.
Problemet er at han åpenbart kunne tatt dem i bruk når som helst.
Man kan spørre seg hvorfor han ikke gjør det med en gang.
Det ville gjort hele situasjonen mye enklere, men også ført til at Iron Man 3 hadde vært en kortfilm.
Og jeg kjenner at jeg egentlig ikke bryr meg fryktelig mye om slike hull i manuset.
Dette er ikke en film som skal analyseres, den skal konsumeres.
Og Iron Man 3 er et helstøpt eventyr som ikke skuffer.
Den underholder meg stort, og jeg er imponert over at Marvel nok en gang evner å levere varene!
Og ja, om du gidder å sitte gjennom hele rulleteksten, kan det tenkes at det ligger en liten bonus på lur.
| 1
|
004145
|
The Big Wedding
Det hjelper ikke at De Niro er lystigere enn på lenge.
Robert De Niro, Diane Keaton og Susan Sarandon leder an i den florlette komedien The Big Wedding.
Som du forstår av tittelen, handler dette om et bryllup, og omstendighetene rundt.
Filmen starter med den typen lystig musikk som jeg instinktivt forstår vil etterfølges av en fortellerstemme, og ganske riktig kommer De Niros røst inn for å slå an tonen, uten at historien trenger det.
Og slik fortsetter det i et svært forutsigbart spor, der ingen av filmens 12 hovedfigurer får tid til å få fortalt sine historier skikkelig.
I stedet får vi smådrypp fra ulike skjebner med varierende grad av interesse.
Dermed blir også filmens kvalitet varierende, og jeg føler jeg godt kunne vært den foruten.
Kunstige omstendigheter
Handlingen er innfløkt, men kan beskrives omtrent slik.
To skal gifte seg, brudgommen er adoptert, og hans biologiske mor kommer fra Colombia for å være med på bryllupet.
Hun er svært katolsk kristen, og derfor må brudgommens adoptivfar late som han fremdeles er gift med brudgommens opprinnelige adoptivmor, mens hans nåværende adoptivmor, som kun er adoptivfarens samboer, må late som hun bare er cateringansvarlig.
Resten av familiene har også ting å slite med, men det trenger jeg ikke fortelle om her.
Filmens tone er lett og lystig.
Ingen av familiens problemer behandles særlig troverdig.
Selv alvorlige omstendigheter skildres som om det egentlig er ganske morsomt, som Katherine Heigls samlivsproblemer, De Niros utroskap og det forestående bryllupet, som ingen ser ut til å være slitsomt opptatte av.
Det er ikke så rart, for når tiden kommer, ser det ikke ut til at familien egentlig kjenner en eneste av gjestene.
De er bare tilfeldige statister.
Og tror vi egentlig på at fødselslegen, spilt av Topher Grace, er en nesten 30 år gammel jomfru?
Nei, og der har han noe til felles med de fleste andre figurene i filmen: de fremstår som konstruerte figurer i kunstige omstendigheter.
En unødvendig nyinnspilling
De navnene jeg nevnte innledningsvis, Robert De Niro, Diane Keaton og Susan Sarandon, ser heldigvis ut til å kose seg i sine roller.
De må riktignok spille seg i gjennom flere teite situasjoner, men tilfører filmen nødvendig humør.
Spesielt De Niro er lystigere enn på lenge.
Resten av ensemblet, jeg har fortsatt ikke nevnt Amanda Seyfried, Robin Williams og Ben Barnes, presterer helt greit i roller med små utfordringer.
The Big Wedding er basert på en fransk-sveitsisk film fra 2007 som jeg riktignok ikke har sett, men det virker på meg som en litt unødvendig nyinnspilling.
Den har ingenting spesielt å melde, intet særpreg, ingen minneverdige prestasjoner eller noe annet den kan huskes for.
Regissør Justin Zackham, skaperen av TV-serien Lights Out, skal ha kred for å ha samlet litt av et stjernelag til filmen sin, jeg skulle bare ønske han hadde en bedre historie å bruke dem til.
| 0
|
004149
|
Le Passé
Bérénice Bejo i intenst og rørende familiedrama.
CANNES:
Mange fikk øynene opp for den iranske regissøren Asghar Farhadi etter at hans imponerende film Nader og Simin – Et brudd gikk på norske kinoer.
Hans oppfølger er like sterk.
Le Passé (The Past) er et intenst og rørende familiedrama, med sterke prestasjoner fra så vel store som små skuespillere.
De er troverdige som familiemedlemmer i en vond situasjon, der alle roter det til for hverandre.
Det skal godt gjøres å ikke la seg berøre av denne filmen!
Smart og intelligent historiefortelling
Iranske Ahmad (Ali Mosaffa) kommer tilbake Paris, fire år etter at han forlot kona Marie (Bérénice Bejo) og hennes to barn.
Marie har innledet et nytt forhold til Samir (Tahar Rahim) som har kone i koma.
Maries datter Lucie (Pauline Burlet) er sterkt mistilpass.
Samirs sønn Fouad (Elyes Aguis) er sint.
Ahmads inntog i huset setter i gang flere prosesser, der flere har uoppgjorte saker som nå kommer frem i lyset.
Jeg liker måten Farhadi legger frem historien på.
Han lekker stadig nye opplysninger i filmen, som gjør at vi gradvis forstår de ulike problemstillingene, og hvorfor hovedpersonene reagerer slik de gjør.
Det er smart og intelligent historiefortelling som gjør filmopplevelsen større, bedre og mer interessant.
I denne filmen er det dessuten mange tråder å følge, med flere intriger i gang, men Farhadis kloke regigrep gjør det svært enkelt å holde følge.
Svært gode barneskuespillere
Filmen skildrer dessuten mekanismer i en splittet familie som burde være lett gjenkjennelige også for norske seere.
De voksne sliter med humørsvingninger og depresjon, barna mangler et fast anker i tilværelsen.
Farhadi har fått frem noen svært gode barneskuespillere i avgjørende roller, og det er leit å se hvordan deres tilværelse formørkes av de voksnes krangler og feider.
Pauline Burlet minner om en ung Marion Cotillard i rollen som Lucie, mens Elyes Aguis spiller Foads sinneutbrudd med høy energi og troverdighet.
De voksne skuespillerne gjør også ypperlige roller.
Bérénice Bejo (The Artist) er gnistrende i rollen som hardt prøvet mor, som har skjulte motiver for sine handlinger.
Hun føler seg på en måte presset inn i en livssituasjon hun kanskje egentlig ikke ønsker.
Ali Mosaffa er behersket og tilbakeholden som Ahmad, som møter utfordringene med stor tålmodighet.
Tahar Rahim spiller Samir med dårlig skjult sorg bak fasaden.
Han føler også at sin posisjon som familiens mann trues av eksmannens tilstedeværelse i huset.
Le Passé er et dyktig fortalt drama som garantert vil finne veien til norske kinoer.
Du får da et sterkt møte med en preget familie, og får se hvordan de takler motgangen høyst menneskelig, på godt og vondt.
Asghar Farhadi har begått en ny imponerende film, og jeg tør spå at ingen som likte Nader og Simin – Et brudd blir skuffet av Le Passé.
Historien er en annen, men tematikken og kvaliteten er den samme.
(Le Passé vises i hovedprogrammet på filmfestivalen i Cannes.
Norsk premieredato er ikke kjent)
| 1
|
004151
|
L’Inconnu Du Lac
Denne filmen får du ikke se på kino!
Cannes:
Festivalens første sjokkfilm kommer i sideprogrammet Un Certain Regard.
Regissør Alain Guiraudie har laget L’Inconnu Du Lac (Stranger by the Lake), som er en original fransk thriller lagt til en strand for homofile nudister på cruising.
Cruising i denne betydningen er tilfeldige seksuelle møter i skogen ved stranda.
Og Guiraudie legger ingen demper på skildringen av disse.
Denne filmen byr nemlig på hard homseporno i flere varianter.
Det kan virke spekulativt, men gir faktisk historien en troverdighet som høyner kvaliteten.
Sex blant trær og busker
Franck (Pierre Deladonchamps) oppsøker nudiststranda for å sole seg, snakke med andre menn og ha sex med dem blant trær og busker.
Her forelsker han seg i Michel (Christophe Paou), en kjekk, muskuløs og potensielt farlig mann.
Franck er klar over faren ved forholdet, men velger å leve ut lidenskapen på tross av det han vet.
I tillegg innleder han et varmt vennskap til Henri (Patrick d’Assumcao), en middelaldrende heterofil mann som slår seg til ved siden av nudistdelen av stranda og bare trenger noen å snakke med.
Regissør Guiraudie viker befriende nok unna typiske stereotyper i skildringen av dette miljøet.
Her er ingen utagerende rosahomser, men vanlige menn.
Både Pierre Deladonchamps og Christophe Paou spiller godt og troverdig i sine roller, der begge figurene er på jakt etter noe som kan tilfredsstille dem, selv om de har noe ulike mål.
Det er interessant å se styrkeforholdet dem imellom, der Franck er den underdanige, mens Michel er alfahannen som utgjør en truende kraft.
Dessuten er dialogen mellom Franck og Henri befriende åpen og ærlig, og gir innsikt i deres personligheter og historien som utspiller seg på stranda.
Kan aldri vises på vanlig kino
Det er ikke til å unngå at sexscenene er det som vekker mest oppsikt i filmen.
Det er kanskje ikke ofte at homseporno filmes i nydelig cinemascope.
Og kanskje går regissøren for langt her.
Men samtidig er disse scenene med på å gjøre det tydelig for oss hvorfor Franck er villig til å løpe risikoen som forholdet til Michel utgjør.
Han har nemlig en mørk side, som jeg ikke avslører her, i fall du en gang skal se filmen.
De har en gjensidig attraksjon som resulterer i intens kjønnslig omgang, og gjør Franck blind for trusselen.
L’Inconnu Du Lac deltar i sideprogrammet Un Certain Regard i Cannes, men kan nok aldri vises på vanlig kino i denne versjonen.
Festivaler som Skeive dager og Bergen Internasjonale Filmfestival er mer sannsynlige arenaer for filmen.
Men det burde la seg gjøre med enkel omredigering å lage en lovlig versjon.
Og denne filmen er faktisk så god at den burde gjøres tilgjengelig for et større publikum!
| 1
|
004152
|
Inside Llewyn Davis
Coen-brødrene har igjen levert og prestert!
Ethan Coen og Joel Coens nye film bærer på alle måter preg av at de er mestere i sitt fag.
Inside Llewyn Davis er kanskje en liten film i Coen-universet, men inneholder deres vante kjennemerker som særegen humor, skarp dialog og et velskrudd, men skjevt persongalleri.
Spesielt Oscar Isaac får sitt definitive gjennombrudd i en fantastisk hovedrolle.
Dette er en veldig søt og hyggelig film, fabelaktig filmet, godt fortalt og tonesatt av nydelig musikk.
Ja, dette er en anbefaling!
Står ved et veiskille
Historien foregår i New York i 1961.
Llewyn Davis (Oscar Isaac) lever fra hånd til munn og sover på venners sofaer.
Samtidig forsøker han å gjenskape seg en karriere som folk-musiker, etter at duoen han utgjorde med sin bror, opphørte å eksistere ved brorens plutselige død.
Men i 1961 er ikke folk music en særlig populær sjanger.
Få bryr seg.
Llewyn står ved et veiskille, men nøler med å velge.
Han legger ut på en reise som han håper kan forandre alt.
Helt fra det første bildet av en vibrerende mikrofon er det klart at Coen-brødrene har full kontroll over måten de forteller historien på.
Billedutsnittene og klippingen er rolig og stødig, uten unødig prangende grep.
De introduserer hovedpersonen ved å la ham fremføre en lang og rolig folk music sang med stor innlevelse.
Fremføringen får all tid den trenger.
Også senere i filmen lar Coens scener få utspille seg i et bedagelig tempo, uten at det overhode blir kjedelig.
Et minneverdig persongalleri
Oscar Isaac har jeg lagt merke til i biroller i filmer som Drive, Robin Hood og Body of Lies.
Men Inside Llewyn Davis er hans gjennombruddsfilm på alle måter.
Llewyn er en umiddelbar antihelt, en slacker med et udiskutabelt talent, men kanskje ikke med evnen til å realisere det.
Isaac spiller ham med den rette tilbakelente slepenheten som en Coen-film behøver.
En Coen-film hadde ikke vært en Coen-film uten et minneverdig galleri av skrudde figurer.
Inside Llewyn Davis er full av dem.
John Goodman er selvsagt med som djevel i baksetet.
Justin Timberlake og Carey Mulligan har morsomme scener som folk-syngende samboere.
F. Murray Abraham er stor i liten rolle som folk music-impresario.
En nydelig katt er, utrolig nok, sentral i noen av filmens beste scener.
Og filmen har flere andre scener som veksler lekende lett mellom å være rørende og morsomme på samme tid.
Se for eksempel sekvensen der Llewyn spiller en gammel låt til en gammel mann, og hvordan den emosjonelle balansen kastes overende i ekte Coen-stil.
Et troverdig lydbilde
Inside Llewyn Davis er også Coen-brødrenes kjærlighetserklæring til det gamle New York.
1961 er gjenskapt ned til detaljnivå, og alt er filmet i filtrert nostalgi (Bruno Delbonell er solid stand-in-fotograf for Roger Deakins, som var opptatt med å filme Skyfall).
T-Bone Burnett har selvsagt produsert lydsporet, akkurat slik han gjorde på Coen-filmen O Brother, Where Art Thou?, og gir oss et troverdig lydbilde av hvordan folk music-scenen sannsynligvis hørtes ut før den faktisk ble en suksess senere samme tiår.
Her er det bare å klappe i hendene og konstatere at brødrene Coen nok en gang har levert og prestert!
(Inside Llewyn Davis ble anmeldt da den deltok i hovedprogrammet i Cannes i mai 2013
| 1
|
004153
|
Wara No Tate
Hvor ble det av actiondrivet, Takashi Miike?
CANNES:
Jeg hadde sett frem til Takashi Miikes film i hovedprogrammet, men Wara No Tate (engelsk tittel:
Shield of Straw) er en stor skuffelse.
Plottet er i utgangspunktet lovende.
Det ligger an til et blikk på etikk og moral under en spennende jakt gjennom Japan, men Miike søler det vekk med klisjeer og overspill.
Produksjonsverdien er høy, og en tidlig actionsekvens høstet fortjent applaus i Cannes, men historien er dessverre alt for svak.
Utlover gigantdusør
En barnemorder må fraktes til Tokyo for rettergang.
Problemet er at et av hans ofre var barnebarn til en millionær, som nå har utlovet en gigantdusør til den som dreper morderen.
Politimannen Mekari (Takao Osawa) tar oppgaven å få ham frem levende, men selv innad i politikretser finnes folk som har grådig lyst på den dusøren.
Som sagt, plottet virker lovende.
Alt ligger til rette for en halsbrekkende og actionfylt jakt gjennom Japan, der en liten gruppe politifolk må beskytte et mordersvin fra horder av profesjonelle leiemordere og vanlige folk som mister hodet på grunn av dusøren.
Men slik blir det ikke.
I stedet stopper filmen gjentatte ganger for å male om igjen og igjen på de moralske kvalene man står overfor.
Det blir til slutt anmasende, og jeg mister interessen for hva disse menneskene egentlig mener.
Hvor ble det av actiondrivet, Takashi Miike?
Glir over i det absurde
Et annet problem med filmen, er det fryktelige overspillet.
Jeg vet at dette er kulturelt betinget, men jeg takler ikke japansk og koreansk utagering foran kamera.
Jeg greier ikke å ta figurene helt på alvor, og av og til får sterkt emosjonelle scener et litt komisk preg over seg.
En som greier seg godt, er hovedrolleinnehaver Takao Osawa, mens barnemorderen Kiyomaru (Tatsuya Fujiwara) dessverre glir over i det absurde.
Det hadde vært til filmens fordel om vi i publikum faktisk anerkjenner hans rett til rettergang, men i denne filmen vil jeg bare at noen skal plaffe ham ned.
Takashi Miike er en spennende og kontroversiell regissør, kjent for notoriske voldsfilmer som Audition og Ichi – The Killer.
Men hvorfor han får være med i hovedprogrammet i Cannes med en laber film som Wara No Tate, og dermed kjemper om Gullpalmen, er for meg et mysterium.
Jeg tror ikke denne blir satt opp på kino i Norge, men filmen er blant annet produsert av Warner Bros Japan.
Det kan bety at Warner i USA har en opsjon på å lage en amerikansk remake av plottet.
Det er lov å håpe.
| 0
|
004156
|
To the Wonder
Intime øyeblikk.
Én setning har satt seg etter å ha sett Terrence Malicks To the Wonder to ganger.
Pariserinnen Marina og amerikanske Neil forelsker seg, og alt hun ber om kan oppsummeres i denne replikken:
–
Jeg forventer ikke annet enn at vi tar følge et stykke på veien.
Med drømmende bilder, elegante kontraster, symbolsterke scener, og en subjektiv tilnærming til tid, viser regissøren publikum intense og intime øyeblikk mellom to mennesker – og hva som skjer når de glir fra hverandre.
Krevende
To the Wonder har et tydelig personlig preg, som en av Malicks egne dagdrømmer, og forholder seg ikke til etablerte konvensjoner om fortelling og narrativ.
Skuespillerne jobbet uten manus, i naturlig lys, og improviserte mange av møtene seg imellom.
Selv uten en tradisjonell historie fengsler livene som vises på lerretet meg, og frem strømmer samtidig egne erfaringer som et følelsesmessig bakteppe for filmopplevelsen.
Resultatet er en film som krever oppmerksomhet fra sitt publikum, som krever et åpent sinn.
For Malicks flyktige tilnærming til fortellingen om kjærlighet og intimitet beveger seg hele tiden langs en knivsegg, avstanden mellom dypt emosjonelt engasjement og ren fremmedgjøring er kort.
Marina (Olga Kurylenko) flytter med sin datter til Neils (Ben Affleck) hjemby i Oklahoma, på kanten av de enorme steppene i Midtvesten.
Kontrastene til storbyen Paris gjør skuespillet til spesielt Olga Kurylenko nakent og ærlig, hun kan spille overbevisende uten å si en eneste replikk om hun vil, og ofte er det tilfellet.
Stemmene til Marina og Neil er ofte frakoblet bildene som vises på lerretet, kanskje til hører de en samtale som har skjedd før, eller etter, selve scenen, eller kanskje samtalen har funnet sted en annen gang i det intime forholdet mellom de to.
Grepet kan igjen, som andre deler av filmen, virke fremmedgjørende, men for meg gir det også en bunnsolid troverdighet til paret, og denne troverdigheten om at filmfigurene eksisterer et sted utenfor filmlerretet er avgjørende for at To the Wonder ikke bare blir en uklar drøm.
Men filmen skildrer ikke bare dette forholdet.
Gjennom den katolske Fader Quintana (Javier Bardem) setter Malick også fokuset på selvpålagt ensomhet.
I jakten på religiøs intimitet blir Quintana nok et symbol på det sårbare mennesket.
Hva er å leve?
Menneskene Fader Quintana møter, i et nedslitt industrisamfunn i Oklahoma, blir studert med dokumentariske øyne.
Miljøvernproblemer knyttet til oljeutvinning ved hjelp av hydraulisk oppsprekking (eng.: fracking), fattigdom, og rusmisbruk, bygger ut den løse fortellingen i To the Wonder til et forsøk på å sette mennesket i sammenheng med omgivelsene man lever i.
Som med The Tree of Life har Malick et spirituelt og personlig budskap med sine filmer.
I stedet for å følge konvensjonene til tradisjonell filmfortelling blottlegger han seg som filmkunster, og demonstrerer at han ikke lager film på andres premisser enn sine egne, selv om det betyr at han står i fare for å fremmedgjøre store deler av kinopublikummet.
Jeg har sett filmen to ganger, for dette er en film som ikke åpenbarer sitt indre, sitt budskap, eller sin intensjon, ved første blikk.
To the Wonder er Malicks hyllest til underet, livets under
| 1
|
004157
|
The Hangover Part III
Venstrehåndsarbeid fra folk som kan bedre.
- Who fucking cares, spør Bradley Cooper to ganger i løpet av de første minuttene av Hangover 3.
Og det virker å være hovedtanken bak hele filmen.
Historie?
Hvem bryr seg!
Humor?
Hvem bryr seg!
Action?
Hvem bryr seg!
Figurutvikling?
Vel, du skjønner tegninga.
The Hangover Part III er bare en skygge av hva trilogien startet som.
Det som var en frisk og morsom komedie er nå et konstruert og kjedelig actiondrama.
Håpet er nok at filmen skal ri på opptjent popularitet fra de to første filmene, men det er rett og slett ikke nok.
Fravær av humor
Alan (Zach Galifianakis) har det ikke helt bra, og blir kjørt til et hjem i Arizona av kompisene Phil (Bradley Cooper), Stu (Ed Helms) og Doug (Justin Bartha).
Men på veien blir de stoppet av skurken Marshall (John Goodman), som er ute etter Chow (Ken Jeong).
Han har nemlig stjålet gull fra Marshall, og Alan er den eneste som har kommunisert med ham.
Nå må vennene finne Chow, ellers blir Doug drept.
Historien kunne vært skrevet på en serviett i en bar, noe som faktisk ikke virker usannsynlig.
Men det er ikke tynn historie jeg reagerer på, det er fraværet av humor.
Det virker ikke som de forsøker en gang.
Det er nesten så jeg mistenker regissør Todd Phillips for å tenke at disse figurene var så morsomme i de to foregående filmene at det er nok at de dukker opp.
Det er det ikke.
Det er riktignok sekvenser i filmen som er genuint morsomme, spesielt etter første del av rulleteksten, så helt kullsort er det ikke, men det er alt for langt mellom høydepunktene til at lattermusklene får kjørt seg.
Føles som et feilgrep
Det jeg særlig savner i filmen, er den første filmens drag av menneskelighet.
Der hadde de fleste figurene en forankring i en gjenkjennbar virkelighet, mens her fremstår de som karikaturer av seg selv.
Bradley Cooper ser ut som han helst vil bli ferdig, Ed Helms trenger et bedre manus å spille med for å fungere og Zack Galifianakis spiller Alan med sliten innlevelse.
Treeren gir dessuten på ingen måte noen forklaring på hvorfor disse tre fremdeles holder sammen.
Plakaten for The Hangover Part III har slagordet «the epic finale of the Hangover trilogy», men den føles mistenkelig lite episk.
Det føles som et feilgrep å lage treeren som et mørkt actiondrama med snev av gammel moro.
Den kommer selvsagt til å tjene mye penger, men fortjener det ikke.
Dette er venstrehåndsarbeid fra folk som kan bedre, de gidder bare ikke.
For du vet, who fucking cares.
| 0
|
004159
|
Epic
Ligner litt for mye på litt for mange andre filmer.
Jeg tror Epic har fått feil tittel.
Denne filmen bør egentlig hete Copy.
Dette er nemlig en pytt-i-panne-film, der alle ingredienser er hentet fra andre filmer.
Du har mikrovesener i naturen, en sterk tøffing, en søt kjekkas, to morsomme sidekicks, den største helten er selvsagt ei jente og det ligger et miljøbudskap i bunn.
Epic er helt grei underholdning for barn, men er fri for nytenkning og originalitet.
Det er så åpenbart at filmen er konstruert via analyser av hva som har fungert før.
Her er ikke én eneste sjanse tatt.
Blir magisk forminsket
Historien er løst basert på William Joyces bok The Leaf Men and the Brave Good Bugs.
Mary Kathrine (MK) besøker sin far, en forsker som er besatt av å finne små vesener i skogen.
Så finner hun selveste skogdronninga, som er dødelig såret etter et angrep fra onde krefter.
MK blir magisk forminsket, og får et oppdrag som betyr liv eller død for både skogen og resten av verden.
Hun må sørge for at dronningens livskraft videreføres til en passende arvtager, men de onde kreftene er etter henne.
Dette ligner litt for mye på litt for mange filmer jeg har sett før.
Et menneske som oppdager en hemmelig mikroverden i skogen ble bedre og festligere fortalt i Arthur og Minimoyene.
MKs skrullete far er åpenbart basert på kokkeklomsen i Rottatouille.
Sneglefigurene Mub og Grub er helt klart denne filmens Timon og Pumba.
Ronin er tøffingen som er flink til å slåss, mens Nob er skjønningen som MK kan forelske seg i.
Det er som om regissør og medmanusforfatter Chris Wedge har slått opp i læreboka på kapittelet «hvordan skape et persongalleri som kan tekkes flest mulig på en gang».
Lov å forvente mer
Men bortsett fra dette, må filmen berømmes for en ekstremt detaljert og vakker skildring av den ville skogen og dens innbyggere.
Jeg liker også hvordan de små figurenes forhold til tid og rom forklares.
Og det er nok av action her til å holde oppmerksomheten ved like.
Det som regissør Chris Wedge derimot ikke har fått helt til, er å formidle den samme varmen og de frodige personlighetene som hans Istid-filmer hadde.
Hvorfor filmen heter Epic, er ikke godt å si.
Sannsynligvis har en markedsavdeling kommet frem til at det er mer salgbart enn en tittel som faktisk gjenspeiler handlingen.
Den norske distributøren har i det minste puttet på undertittelen Skogens hemmelige rike, som beskriver filmen bedre.
Jeg har en anelse av at landets barnefamilier vil stille seg mer positive til denne filmen enn meg, men jeg mener det er lov å forvente mer av en digital animasjonsfilm med høyt budsjett enn å være et minste felles multiplum av alle andre animasjonsfilmer fra det siste tiåret
| 0
|
004161
|
Å begrave en hund
Skuespillet varierer fra greit til amatørmessig.
Å lage en film er vanskelig og krevende, spesielt i lavbudsjettssegmentet.
Det er prisverdig at det finnes norske filmskapere som orker den lange prosessen med å produsere en spillefilm for knapper og glansbilder.
Men Å begrave en hund har dessverre en alt for tynn historie.
Figurene, miljøet og fortellerlysten er på plass, men til liten nytte.
Dette kunne vært en aktuell film om den unge generasjonens voksesmerter, men blir i stedet en springende dramakomedie som mangler substans, og ender i likegyldighet.
Det finnes positive aspekter ved filmen, men jeg hadde ønsket langt skarpere dialog og et sterkere fokus på utfordringene i overgangen fra ungdomstilværelse til voksenliv.
Vennskap settes på prøve
Fire unge kompiser drar på sin årlige hyttetur ett sted på Østlandet, der det skal drikkes og rølpes.
Men de er i ferd med å bli voksne, med studier, jobber og forhold.
Prioritetene spriker, og lysten på hyttefyll er varierende.
Snart kommer det også andre personer og blander seg inn i helgeidyllen, noe som setter vennskapet mellom de fire på prøve.
Jeg liker figurene i gjengen, altså Stoffern (Benjamin Helstad), Jo (Øyvind Vogt), Mikkel (Sindre Horseby) og Lasse (Simen Aurstad Gjernes).
Spesielt sistnevnte sørger for filmens nødvendige humor, helt til en litt unødvendig vri på historien sørger for at han forstummer.
Men et større problem er at de ikke fremstår som en kompisgjeng.
Her er det få tegn til tidligere tiders fellesskap og intern vennedynamikk.
De virker ofte som fire fremmede som må tilbringe en helg sammen.
Se for eksempel på en innledende scene ved middagsbordet på hytta.
Den er preget av skurrende dialog og skrantende skuespill, og bygger opp til et poeng som virker kunstig når det kommer.
Fra greit til amatørmessig
Senere i filmen stifter vi bekjentskap med Fritz (Olav Waastad), et ikke helt troverdig eksempel på gamlisungdom.
Bedre er Gitte Witt som Jos kjæreste Ane, selv om det kanskje ikke er helt sannsynlig at hun krasjer kompishelga slik hun gjør.
Skuespillet ellers varierer fra greit til amatørmessig, og figurenes funksjoner i historien kan av og til være litt diffuse.
Mer meritterte skuespillere som Trine Wiggen, Jon Øigarden og Dennis Storhøi er med i bittesmå roller, som ikke utgjør mye, men er med på å forbedre filmens troverdighet.
Å begrave en hund er fint fotografert, klippet og lydlagt.
Den tekniske kvaliteten er god.
Men jeg blir med en gang skeptisk når jeg konstaterer at vi har fått nok en norsk film med spilletid på en time og et kvarter, som pleier å være et ganske sikkert tegn på en liten historie med kreativ tørke.
Men det er slett ikke sikkert at Å begrave en hund hadde vært bedre om den var lengre.
Filmen har flere enkeltscener som er fine hver for seg.
Noen av situasjonene fikk meg også til å trekke på smilebåndet.
Men jeg føler at den overhengende historien er for svak.
Jeg blir ikke klokere på hovedpersonenes problemer eller hva konklusjonen på hyttehelga egentlig blir.
Regissørene er Julian Hagemann og Andreas Lisberg.
Førstnevnte har også skrevet manuset med Torkild Jarholt.
Jeg tror det vil være nyttig for dem å gå flere runder med manus før de lager neste film, noe jeg håper de får anledning til!
| 0
|
004162
|
After Earth
Bare nesten så dårlig som amerikanske kritikere påstår.
Regissør M. Night Shyamalan har gått fra å være ung og lovende til å være eldre og helt utafor.
Det er lite igjen av talentet bak Den sjette sansen og Unbreakable.
Når det er sagt, er After Earth bedre enn slakten fra amerikanske kritikere skal ha det til.
Denne science fiction-historien kan riktignok pirkes i småbiter, og flere av effektene er lite overbevisende.
Men jeg liker både Will og Jaden Smith, og jeg synes filmen har en viss evne til å underholde, til tross for, eller kanskje på grunn av, sitt florlette B-preg.
Mekanisk historiefortelling
Vi er et godt stykke inn i fremtiden.
En general med det fantastiske filmnavnet Cypher Raige (Will Smith) tar med seg sin sønn Kitai (Jaden Smith) på en romekspedisjon.
Men skipet styrter på en ubeboelig planet, Jorden, som menneskene for lengst har forlatt og overlatt til naturen.
Far og sønn Raige er de eneste overlevende i krasjet, men Cypher er alvorlig såret.
Derfor må Kitai bevege seg alene ut i farlige omgivelser for å redde faren.
Utfordringene han står overfor har et litt kunstig preg, som flere har sammenlignet med et dataspill.
Kitai må finne skipets haleseksjon, der en nødsender kan redde dem begge.
Men underveis må han finne såkalte hotspots i tide før nattefrosten setter inn, altså en slags lagringspunkter før neste level.
Denne formen for historiefortelling virker litt mekanisk.
Da har jeg større sans for skildringen av et vanskelig far-sønn-forhold, der sønnen strever med å følge i opphavets store fotspor, mens faren etter mange års krigføring har fått svekket sine faderlige evner.
Shyamalan går ikke dypt i denne materien, men han forsøker i hvert fall å gjøre dette til noe mer enn et rent actioneventyr.
Filmens fremtidsdesign er definitivt…annerledes.
Det virker som om tøy kan brukes til alt i fremtiden, inkludert vegger, dører og sikkerhetsbelter.
På krasjstedet flyter det med tøyremser overalt.
Duger egentlig tøy i verdensrommet?
Kitais drakt har også smartfunksjon som gjør den svart når en skapning nærmer seg.
Hvis drakten virkelig kan overvåke omgivelsene, hvorfor ikke alarmere brukeren litt mer konkret?
Og drakten kan også sende bilder og lyd tilbake til Cypher, som er et godt fortellergrep i filmen.
Men det er helt utrolig hvordan den til og med kan sende bilder av Kitai i helfigur, som om et usynlig kamera svever rundt ham.
Jeg har en følelse av at jeg kanskje ikke burde henge meg opp i slike detaljer, men det kan vitne om at deler av filmen er lite gjennomtenkt.
Skuffende digitale effekter
Will Smith og Jaden Smith gjør helt greie roller, forholdene tatt i betraktning.
Spesielt junior takler sine utfordringer med fint skuespill, også i noen heftige actionsekvenser, som jeg finner genuint spennende.
Senior har en nødvendigvis stillesittende rolle, men han gir Cypher Raige en nødvendig dose autoritet og troverdighet.
Norske Kristofer Hivju spiller også en mindre rolle, som sersjanten som introduserer oss for filmens store skrekkskapning, Ursa.
Hivju gir som vanlig jernet, men det er litt skuffende når skapningen til slutt dukker opp, og ligner på et digitalt monster fra et Playstation 2-spill.
Og det er ikke den eneste digitale effekten i filmen som skriker «fake».
Filmens dårlige mottagelse i USA har gitt Will Smith en nedtur, men han kommer seg alltids ovenpå igjen.
Og Jaden Smith, som gjorde suksess i Harald Zwarts The Karate Kid, har kvaliteter som Hollywood kan få mer bruk for.
Han må bare få jobbe med flinkere regissører.
M.
Night Shyamalan, derimot, kan få problemer med å gjenopplive karrieren.
After Earth gjør ham ingen tjenester.
| 0
|
004163
|
Jurassic Park 3D
- Holder meg fremdeles naglet til kinosetet!
Det er helt utrolig å se Steven Spielbergs Jurassic Park på kino igjen!
Og det mest oppsiktsvekkende er at de 20 åra som har gått siden den ble laget ikke har tæret det minste på filmens kvaliteter.
Dette er fremdeles et morsomt og storslagent eventyr med tøffe effekter og en solid spenningskurve som holder meg naglet til kinosetet.
Konverteringen til 3D er vellykket, men gjør ikke filmen bedre.
Den var allerede en klassiker fra før!
Du kjenner nok historien, men la meg kort rekapitulere:
En gruppe eksperter, både store og små, skal teste en ny opplevelsespark på ei øy utenfor Costa Rica, hvor man har lyktes å gjenskape en rekke dinosaurarter ved hjelp av DNA-funn.
Men noe går selvfølgelig galt, og menneskene må kjempe for å komme seg vekk fra øya før de blir spist.
Tankefull mann-mot-natur-tematikk brukes altså til å lage spektakulær action!
Sånn sett passer det godt med et gjensyn.
Gen-manipulering er et enda hetere tema nå enn det var i 1993.
Effektene imponerer fremdeles
Det som først slår meg, er hvor gode effektene fremdeles er.
De digitale dinosaurene ville sikkert være enda mer detaljerte og realistiske i dag, men Dennis Muren og hans programmerere gjorde underverker med tidlig 90-talls-teknologi.
Og kanskje nettopp fordi filmen ble produsert på den tiden, ble nærbilder gjort med animatroniske effekter laget av mesteren Stan Winston.
I dag ville nok også dette vært gjort digitalt.
Men ingenting slår å ha noe fysisk tilstede foran kamera.
Det gir publikum en underbevisst følelse av ekthet som verdens beste digitalanimasjon ikke kan matche.
Miksen av digitale helfigurer og animatroniske hoder, bein og haler fungerer fantastisk i Jurassic Park.
De neste jeg legger merke til, er hvor godt Spielberg bygger opp spenningen.
Etter en innledning, hvor situasjonen forklares på forenklet, men fungerende vis, er vi plutselig på vei inn i parken.
Når ting gradvis begynner å gå skeis, befinner vi oss i en tropisk storm foran innhegningen til øyas skumleste dinosaur, herr T-rex.
Og måten den introduseres på, er fremdeles et fantastisk stykke filmhistorie.
Krusningene i vannglasset, den overjordiske fremtoningen og det vanvittige brølet gir meg frysninger!
Og derifra og ut er filmen en utrolig berg- og dalbane av spennende situasjoner, halsbrekkende stunts, heltemodige handlinger og frydefulle nær-døden-opplevelser.
Skuespillerne hever filmen
Midt i alt dette har vi også et knippe skuespillere som presterer bedre enn de fleste får anledning til i slike filmer.
Sam Neill og Laura
Dern er flotte som dinosaurekspertene Alan Grant og Ellie Sattler.
Se bare på scenen der de oppdager hva Isla Nubar egentlig skjuler.
De spiller åpenbart foran ingenting, men følelsen av vantro ekstase er påtagelig.
Jeff Goldblum er genial som den halvgale matematikeren Ian Malcolm, som er filmens fornuftige røst, Richard Attenborough er rørende som den drømmende parkskaperen mens Joseph Mazzello og Ariana Richards er klassiske Spielberg-barn.
Legg også merke til en ung Samuel L. Jackson i en kjederøykende birolle, samt salige Bob Peck som steinhard jeger.
Alle skuespillerne tar sine rettmessige plasser i historien, og hever den.
Jurassic Park kommer på kino fordi den er konvertert til 3D.
Det er gjort omhyggelig, med vellykket resultat.
Dybdefølelsen er god, og noen av spenningssekvensene blir kanskje enda kulere når dinosaurene kommer for nær.
Jeg er likevel ingen stor fan av 3D, og mener Jurassic Park ikke trenger dette.
Den er knallgod som den er.
Men jeg forstår samtidig at man trenger en grunn til å relansere en 20 år gammel film på kino.
Og 3D forringer ikke dens kvaliteter.
I en rettferdig verden ville dette blitt sommerens store publikumssuksess, for jeg tviler sterkt på at det kommer en bedre eventyrfilm på kino de neste månedene!
Fra kommentarfeltet vårt på Facebook.
Takk for dagens latter, Martin!
En «ærlig» trailer for filmen.
| 1
|
004165
|
Ernest og Celestine
Koseleg og vakkert eventyr om uvanleg venskap!
«Koseleg og vakkert eventyr om uvanleg venskap!?» seier du.
«Den filmen har eg då vitterlegen sett før».
Og ja, særleg nyskapande er ikkje filmen sånn sett.
Regissørane Vincent Patar og Stéphane Aubier har tidlegare laga den herleg anarkistiske Kaos i landsbyen, med Benjamin Renner på laget har dei no laga eit betrakteleg rolegare, og ryddigare, landskap.
Nokon vil kanskje kjenne att dei to figurane frå dei belgiske barnebøkene frå 80- og 90-talet.
Musa Celestine bur i ein underjordisk museby, og vert stadig fóra historier om dei store, skumle bjørnane.
På overflata bur bjørnane som hatar å ha mus i husa sine, deriblant gatemusikaren Ernest.
Båe samfunna er skjønt samde om at mus og bjørnar skal halde seg for seg sjølv, fordi det alltid har vore slik.
Så du kan tenkje deg oppstyret når dei to hovudpersonane – etter å ha gjort kriminelle handlingar – bestemmer seg for å bu saman.
Rikt univers
Illustratør og forfattar Gabrielle Vincent var visstnok sterk motstandar av filmatisering av bøkene sine fram til hennar død (i 2000), men nokon må etter kvart ha sagt ja.
Det er ein litt meir hardbarka versjon av dei to me finn her enn i bøkene, men dei har løyst dette mot slutten av filmen på ein god måte.
Universet er litt utvida, og det til gode.
Der bjørnebyen hovudsakleg er ein kva som helst menneskeby med bjørnar i, er musebyen ein herleg fjell-landsby i kloakken – der gnagarane kan leve saman, med tanna som samfunnets drivkraft.
Den artigaste – og kanskje mest beskrivande – skilnaden mellom dei to samfunna er nettopp synet på tanna.
Der musene ser på den på same måte som det norske samfunnet si olje, med tannlegar som eit av dei viktigaste yrka, er den berre noko bjørnar kjøper som forbruksvare – som noko ein må ha når den førre vert øydelagd.
Det heile er akkompagnert av herleg jazzmusikk – hoppande tonar og snirklande melodiar som fungerer som små historier i seg sjølv, og fargelegg filmen med like mykje karakter som den handteikna animasjonen.
Anmeldinga held fram under klippet frå den franske versjonen av filmen.
Viktig visuelt særpreg
Historia vert fortalt hovudsakleg gjennom statiske kamera (for å illustrere ei barnebokside?) som framhever rørslene til figurane.
Animasjonen flyt veldig godt, og spesielt ansiktsmimikken er tydeleg like inspirert av japansk animasjon som av den klassiske europeiske.
Den viktige akvarellkjensla er òg teken vare på frå dei opphavlege illustrasjonane.
Det gjer filmen eit særpreg som er viktig når historia i utgangspunktet er noko som har blitt vist i barnefilmar før.
Det er ei universell historie om vener frå ulike lag i samfunnet, og eg ser for meg at den fungerer like bra på alle språk.
Blant dei norske stemmene er det Stig Henrik Hoff som eg legg mest merke til.
Den brummande stemma hans, denne gongen i nordnorsk språkprakt, er naturleg utløp for tankane til ein bjørn.
Høgdepunkta i filmen er alt som har større rørsle og leik over seg.
Jaktscener i kloakken eller feber- og drøymesekvensar i surrealistiske landskap skapar dynamikk, men dei små, søte samtalane mellom våre to heltar ligg innimellom som pustepausar.
Mot slutten kulminerer det heile i to parallelle rettssalsscener som best viser flyten som ligg til grunn for Ernest og Celestine.
Sentralt i historia står soga om at tradisjonar trass alt ikkje bør bestemme heile livet ditt.
Eit venleg, velmeinande ord til både born og vaksne som måtte ta seg tid til å sjå denne vesle perla.
Fartsfylt nok for dei som måtte ynskje det, tankefull nok for alle som måtte ynskje det.
| 1
|
004166
|
Call Girl
Underholder like mye som den provoserer!
Forskjellen mellom høy og lav er påtagelig i den svenske filmen Call Girl, der samfunnstopper kjøper sex av unge jenter nederst på rangstigen.
Filmen skal være fiksjon, men er inspirert av sanne hendelser, og jeg skjønner hvorfor filmen har vakt oppsikt i Sverige.
Filmen er imponerende god, med en spennende historie, flere flotte skuespillerprestasjoner, og med en nerve som ligner den beste spionthriller.
Regissør Mikael Marcimain presterer omtrent på samme nivå som hans landsmann Thomas Alfredson gjorde med Muldvarpen, der Marcimain var second unit director.
Og begge filmene bruker samme fotograf, Hoyte van Hoytema.
Denne filmen gjorde meg forbauset, forarget og forbannet.
Men på en god måte!
Makt, penger og luguber sex
Sverige 1976.
Valget nærmer seg.
Samtidig spaner politiet på Stockholms fremste horemamma, Dagmar Glans (Pernilla August).
Vi ser hvordan hun slu og skruppelløst rekrutterer mindreårige Iris (Sofia Karemyr) og vi følger den unge jentas vei inn i en verden av makt, penger og luguber sex.
Politimannen John Sandberg (Simon J. Berger) følger interessante spor, men finner at de leder ham til maktens topper, der sterke krefter vil stikke kjepper i hjulene for etterforskningen.
Mikael Marcimain har tidligere regissert kritikerroste tv-serier, og presterer på toppnivå i sin spillefilmdebut.
Den har mange figurer og historietråder, men han spinner lekende lett en finmasket historie med en stadig stigende spenningskurve, mye takket være manuset av Marietta von Hausswolff von Baumgarten.
Kulissespillet i krysningen mellom høysosial og lavsosial i den svenske hovedstaden suger meg inn og gjør meg svært nysgjerrig.
Jeg blir like mye pirret av dramatikken som jeg blir provosert av den.
Kynismen, dekadensen og pengejaget er de rådende drivkrefter her, ved siden av gamle menns kjønnsdrift.
Gjennomsyret av kvalitetsarbeid
Persongalleriet i filmen er flott besatt av førsteklasses skuespillere som Pernilla August, David Dencik, Magnus Krepper og Björn Andersson.
Morsomt er det også å se Sven Nordin og Kristoffer Joner i to svenskspråklige biroller, begge som lugubre halliker.
Den modigste rollen gjør 17 år gamle Sofia Karemyr, som med sitt barnlige ansikt fremstår som et lett offer for haukene i miljøet.
Iris sin historie er en om grell forsømmelse og ansvarsfraskrivelse.
Tidskoloritten er ekstremt velgjort, med 1970-tallets biler, mote og interiør som velfungerende bakteppe.
Det er troverdig og overbevisende, uten å være overdrevent eller påtrengende.
Samtidig er filmspråket fullt av liv, med et energisk foto, fantastisk klipperytme og et lydspor preget av The Soundtrack of Our Lives-gitarist Mattias Bärjeds stemningsskapende filmmusikk, samt noen av 70-tallets største hits.
Call Girl er en av de beste filmene jeg har sett så langt i år.
Den underholder like godt som den provoserer.
Den er gjennomsyret av kvalitetsarbeid i alle ledd, og er et stort gjennombrudd for regissør Mikael Marcimain.
At Call Girl ikke vant den svenske Guldbaggen for beste film og beste regi, fremstår for meg som et lite mysterium.
| 1
|
004169
|
Crulic – stemmen fra graven
Lite effektiv forteljing – trass eit gripande opphav.
I 2008 døydde rumenske Claudiu Crulic av komplikasjonar i fengsel som følgjer av feilbehandling etter at han svoltestreika.
Årsaka var at han følte seg urettvist behandla i det polske rettssystemet, som aldri undersøkte bevisa han hadde for at han ikkje ein gong var i landet då forbrytinga hendte.
Moralen er at systemet er forferdeleg, og at svoltestreik er endå verre.
Sånn, då har eg forklart deg – på tre setningar – det regissør Anca Damian nyttar 73 lange minutt på å forsøke å vise deg.
Det er ei viktig historie, men i prosessen har nokon blitt meir forelska i formen på forteljinga, enn kva den skal fortelje.
Om du vil sjå ein fantastisk film om svoltestreik i fengsel, basert på ei ekte historie, så ser du fantastiske Hunger frå regissør Steve McQueen (Shame) med Michael Fassbender i hovudrolla.
Rett og slett.
Den animerte dokumentaren Crulic – stemmen fra graven er ein god tanke, men den kjem i vegen for seg sjølv.
Mange ulike typar animasjon
I små augneblink her og der er historia gripande, artig, og omtalar Aust-Europa med eit lettare ironisk blikk.
Skodespelaren Vlad Ivanov fortel historia frå Claudiu sitt perspektiv, som ei stemme frå grava.
Gjennom 100 fotografi og enkle animasjonar får me historia frå barndommen i Romania, via ein ungdom beståande av å selje utanlandske ting i sitt heimland («på 90-talet var rumenarar opptekne av å kjøpe ting som var 'Made in NOT Romania'», som forteljarstemma seier det), fram til arrestasjonen.
Hovudsakleg er det ei blanding av dukke-, data-, utklipps- og akvarellanimasjonar som blir vist fram.
Ofte vakkert, men minst like ofte lite heilheitleg og anmassande.
Tidvis vert «Claudiu» si stemme erstatta av Jamie Sives (Game of Thrones) som fortel korleis historia kunne ha endt, om alle hadde fulgt reglane.
Problemet er at det er for langt mellom høgdepunkta.
Filmen nemner ikkje med eit ord kvifor me eigentleg skal bry oss om Claudiu før det har gått ein halvtime, berre at han er død, og at han no skal fortelje livshistoria si.
Litt som han fyren på puben som insisterer på å fortelje deg alt om heimstaden, mot å spandere ei øl.
Denne gongen fekk eg ikkje med meg øla ein gong.
Crulic er historia om eit justismord i Polen – om å vere fortapt i Europa sine byråkratiske system – som seinare førte til at utanriksministeren i Romania gjekk av.
Det overraskar meg at det ikkje kan gjerast meir engasjerande.
Vert borte i eigne verkemiddel
Eg prøver ikkje å seie at Anca Damian måtte ha gått for ein meir tradisjonell dokumentarstil.
Ari Folmans animerte
Vals med Bashir nyttar både drøymesekvensar av nakne, blå kjempekvinner, og skodespelarar i ulike roller, men klarer likevel å vere dynamisk og gripande heile vegen gjennom.
Når Crulic – stemmen fra graven viser meg tre minutter med eit laken som vert ført av vinden frå Polen attende til Romania, så lurer eg mest på kva eg skal ha til middag i dag.
Filmen vert borte i eigne verkemiddel.
Dermed vert følgjene svoltestreiken og feilbehandlinga fekk for Claudiu og hans familie borte i bakgrunnen – uansett kor mykje eg enn måtte ha lyst til å bry meg om den.
| 0
|
004170
|
The Lone Ranger
Johnny Depp overbeviser ikke.
Denne westernkomedien er full av floskler og dårlig slapstickhumor.
Med Pirates of the Caribbean-filmene skapte Johnny Depp og regissør Gore Verbinski Jack Sparrow, rollefiguren som kommer til å stå igjen som den mest minneverdige i Depps karriere.
I westernkomedien The Lone Ranger har duoen forsøkt å lage en ny Jack Sparrow, men det har de ikke klart.
Dette er en velprodusert film, men den har få komiske høydepunkter.
Ny vri på kjent duo
Med animasjonsfilmen Rango viste Gore Verbinski i 2011 at han kunne lage en artig vri på western-sjangeren.
I The Lone Ranger prøver han å gjøre en ny vri på den gamle cowboy og indianer-duoen The Lone Ranger og Tonto som har underholdt generasjoner av amerikanske barn siden 30-tallet.
Filmen forteller historien om hendelsene som forvandlet advokaten John Reid, spilt av Armie Hammer (The Social Network, Mirror, Mirror), til The Lone Ranger, en lovløs forkjemper for rettferdighet.
Sammen med indianeren Tonto, spilt av Johnny Depp, legger han ut for å fakke den blodtørstige banditten Butch Cavendish (William Fichtner) og gjengen hans, og på veien utvikler de to et merkelig vennskap.
For å fortelle publikum at Tonto og The Lone Ranger har vært folkekjære figurer i USA siden 30-tallet, begynner Verbinski handlingen i filmen med en liten gutt som oppdager en eldgammel Tonto i et monter på en sirkusutstilling.
The Lone Ranger og Tonto er den lille guttens store helter og han hører storøyd på mens Tonto utfolder beretningen om hvordan han og partneren først møttes.
Verbinski bruker dette som en rammefortelling for handlingen, men det gir ikke noe ekstra til filmen utenom et ørlite snev av mystikk når man lurer på om Tontos fortelling er virkelig eller bare en del av guttens fantasi.
Dårlig slapstickhumor
I likhet med Pirates of The Caribbean-filmene forsøker The Lone Ranger seg på action med innslag av komiske elementer.
Dessverre tipper komikken i denne filmen over til å bli flåsete og lite smart slapstickhumor.
John Reid er en naiv og godtroende fyr, som ønsker å håndheve loven uten bruk at våpen.
Den fisefine bygutten har ingen erfaring som Texas Ranger og dummer seg stadig ut i kampen mot de hardbarka bandittene de er ute etter.
Den blåøyde grønnskollingen, som med en god dose flaks ender opp som helt, er ingen ny arketype, og Armie Hammer er heller ikke morsom nok til å gjøre en slik figur bra.
Han får riktignok ingen hjelp av manuset som kun baserer seg på halvdårlige onelinere og slapstickhumor, men med Hammer i rollen ender John Reid opp med å bli irriterende istedenfor underholdende.
Dessverre overbeviser heller ikke Johnny Depp som den eksentriske skrullingen Tonto.
Den krigerske indianeren veksler mellom å være mutt, stødig og mystisk, til å være flåsete, klønete og dum, og det virker ikke som om hverken Depp, Verbinski eller manusforfatterne har vært helt sikre på hvilken type figur Tonto skal være.
At Tonto er smågæren kan selvfølgelig ha noe med dette å gjøre, men det gjør at vi ikke får taket på Tonto og får filmen til å bli en schizofren blanding av slapstickhumor og drama som ikke fungerer.
Feilslått forsøk på ny franchise
Jeg var aldri spesielt opptatt av å leke cowboy og indianer da jeg var barn og jeg har heller ikke noe forhold til Tonto og The Lone Ranger fra før.
Det er derfor mulig at filmen vil være til større glede for de som har vokst opp med rollefigurene, men for meg så blir The Lone Ranger intet annet enn et feilslått forsøk på å skape en ny franchise der Johnny Depp kan håve inn de store gryna.
Filmen er spilt inn i blant annet New Mexico, Colorado, California og Utah, og med sitt støvete ørkenlandskap og en grovkorna skildring av utbyggelsen av jernbanen på 1800-tallet ser filmen imidlertid svært bra ut.
William Fichtner er akkurat passe uhyggelig i rollen som Butch, og det de mangler når det gjelder god humor tar iallfall Depp og Hammer igjen når det gjelder kjemi.
Og ja, det er morsomt når The Lone Ranger og Tonto, i storslåtte actionsekvenser, løper over togtakene til tonene fra ouverture til Wilhelm Tell, men dessverre stopper det der.
The Lone Ranger er ingen ny Pirates of the Caribbean, Tonto er ingen ny Jack Sparrow – men det er kanskje egentlig like greit.
| 0
|
004171
|
Top Gun 3D
– Ride into the Danger Zone!
Før du starter å lese denne anmeldelsen, start musikken til høyre.
Alternativ lenke til Wimp finner du her.
Flykampscener er spesielt utfordrende i film, skrev den legendariske amerikanske filmkritikeren Roger Ebert om Top Gun da han anmeldte filmen til premieren i 1986 og pekte på at det er lett å bli svimmel og forvirret.
Med halsbrekkende actionsekvenser, hvor jagerfly fra det amerikanske militæret får fritt spillerom i lufta, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor.
Men i denne oppussede Blu-ray-utgaven har Paramount Pictures 3D-konvertert filmen med stort hell, og løfter filmopplevelsen over originalen fra 80-tallet.
Elsket og hatet
Tom Cruise spiller Lt.
Pete Mitchell – med kallenavn Maverick – som sammen med sin andrepilot Lt.
Nick «Goose» Bradshaw (Anthony Edwards) blir valgt ut eliteskolen «Top Gun».
Kun de beste av de beste jagerflypilotene får spesialopplæring i nærkamp med fly.
Her møter de to en rekke andre ambisiøse piloter, blant dem Lt.
Tom «Iceman» Kazansky (Val Kilmer).
Konkurransen mellom Maverick og Iceman om å bli den beste piloten på skolen utvikler seg raskt til en måling av penisstørrelse.
There are no points for second place.
Ved premieren i 1986 ble filmen elsket av publikum, hyllet av militæret som tidenes beste rekrutteringsreklame, og slaktet av filmkritikere.
Og det er kanskje ikke mulig å se filmen i 2013 uten et ironisk filter foran 3D-brillene.
Manuset, dialogen, og forholdet mellom både menn/menn og menn/kvinner, er gjennomsyret av en tung eim av testosteron.
Av filmens to bestanddeler – flysekvensene og handlingen på bakken – er førstnevnte fortsatt av høyeste kvalitet.
Regissør Tony Scott redigering skaper en kontinuitet i de raske bildene som blir fremhevet og forsterket i 3D-versjonen.
Bedre i 3D
Faren for å bli forvirret av de hurtige klippene er nesten borte, det er lekende lett å følge jagerflyene og hvor de befinner seg i forhold til hverandre.
Også velkjente motiver ombord på hangarskip og på flybaser får et dybdeperspektiv som tidligere ikke var tilstede.
Menneskene på lerretet er kanskje det eneste som ikke får en ny dimensjon av 3D-konverteringen.
Når figurene i filmen møter hverandre oppstår det mange underlige situasjoner, måten Maverick og Charlotte Blackwood (Kelly McGillis) kurtiserer hverandre er tidvis absurd og dialogen er fortsatt unaturlig.
Men sammen med musikken av Giorgio Moroder og Kenny Loggins (med flere) skaper Tom Gun fortsatt en sterk følelse av spenning og 80-talls estetikk.
Kvaliteten på 3D-konverteringen er så god at denne oppussingen av Top Gun løfter en av 80-tallets mest ikoniske filmer til et nytt nivå.
Om dette er representativt for fremtidige nyutgivelser av klassiske filmer er det bare å glede seg.
MERK:
Filmen kommer ut på Blu-ray i både 3D og 2D 10. juli, og vises på kino KUN torsdag 4. juli i utvalgte byer og noen dager ekstra i Oslo.
Kjenn din besøkelsestid!
Hvilken filmklassiker vil du skal bli 3D-konvertert?
Legg inn dine meninger under traileren.
| 1
|
004174
|
Scary Movie 5
Beklagar, folkens.
Youtube er kongen av parodiar no for tida.
Den gode parodifilmen skal gjenskape ei tidsånd og samtidig leve på eiga hand.
Dei gjenspeglar det folk er opptekne av, trendar og vridningar i dåtidas historier.
Det er Airplane! som tullar med seriøsiteten i spenningsfilmane frå 70-talet.
Det er Spaceballs som leikar seg med måten uforklarleg teknologi alltid løyser problemet i sci-fi, og dåtidas framveksande merchandise-industri.
Og ikkje minst er det Hot Shots som gjorde narr av pompøsiteten i Top Gun, og det aktuelle fiendebiletet av skumle irakarar.
Då Scary Movie 5, vidareføringa av serien som eigentleg slutta å vere morosam etter den første filmen, opnar med Charlie Sheen (apropos Hot Shots!, oh how the mighty have fallen) og Lindsay Lohan som skal spele inn ei sexscene (som låner teknikkar frå 60-talets Benny Hill), så har den allereie mista meg.
Fostervatn, hahaha
Historia, i den grad det kan kallast det, hoppar så vidare til eit ungt par som må adoptere Charlie Sheens to villungar – samt historia frå Mama, Sinister, den nye Evil Dead, Inception, Black Swan, Rise of the Planet of the Apes og sjølvsagt Paranormal Activity – og flytter inn i eit tungt overvaka hus for å kunne studere dei.
Det som følgjer er ei usamanhengande røre av overvåkningsfoto, vitsar som kanskje kunne ha vore morosame året etter at Eksorsisten kom ut, og platt, platt humor.
Heather Locklear speler blant anna gravid veteranballerina, som nektar å innsjå begrensingane det medfører, og på premiera går vatnet på scena og splæsjer i ansiktet på hennar mannlege motspelar.
Haha.
Hahaha.
Ha.
Skuffande parodiveteranar
Filmen skryter av å ha fått med seg Pat Proft – saman med David Zucker – videns kjend for gode parodifilmar som Airplane!, Police Squad og Mannen med den nakne pistol, men det hjelper ikkje.
Veteranen har forlate gamal stordomstid, og i staden gjenskapt kjensla du får dersom den gråhåra sjefen din no, eit halvår etter det var gøy, hadde bedt deg om å organisere ein Harlem Shake-video for rekneskapskontoret sitt.
Proft (og medmanusforfattar David Zucker) har blitt for gammal for sin eigen bransje.
Regissør Malcolm D. Lee har laga parodiar med gnist før, som i funksploitation-filmen Undercover Brother.
Denne gongen manglar humoren både brodd og raud tråd, og det verkar som den overhovud ikkje veit kva den forsøker å takle.
Internett er parodiens boltreplass no
Kanskje er det nettopp framveksten av internett, med sin konstante straum av dagsfersk humor, som gjer at Scary Movie 5 kjennest så utdatert ut – trass parodien på moderne skrekkfilm.
Det verkar uansett som ressursane for parodiørar i dag ligg andre stader enn i kinosalen.
Dei gode filmhumoristar med blikk for popkulturell humor har (heldigvis?) gitt beng i det store lerretet, og i staden flokka til Youtube, der publikum hyllar dei korte, konsise formata.
Verda der humor ikkje er éin god vits som må fyllast ut med ein time fyllstoff – men i staden kan vere ein kjapp idé som gis liv i løpet av nokre dagar – verkar meir forlokkande.
Eller så har berre internett øydelagd konsentrasjonen min fullstendig.
Her er ein to år gammal parodifilm, frå nettbaserte CollegeHumor, som i si heilskap er meir morosam enn Scary Movie 5.
| 0
|
004176
|
Pornopung
–
Er du klar for å bli en sjarmerende drittsekk jentene vil ha sex med?
Ja, du får se en pung bli glattbarbert i Pornopung.
Sånn, nå er det sagt.
Du får også se blowjobs, erigerte peniser, pupper og testikler, men du får også en heftig skildring av norsk sjekkekultur og de første ustøe skrittene til en ung student på vei mot et uavhengig voksenliv.
I mylderet av studentfester, tilfeldig sex, lesesaler og nye venner, flytter den ferske Oslo-beboeren Christian (Ole Christoffer Ertvaag) inn i kollektivet til Karl (Herbert Nordrum).
Christian kommer rett fra gutterommet hjemme hos foreldrene og er uerfaren – og her snakker vi om sex altså – noe de to nye samboerne bestemmer seg for å gjøre noe med.
Karl nedlegger jenter i et forrykende tempo, med mål om å ta igjen Casanovas berømte 122 elskere, og lover Christian at om han følger reglene vil også han bli en supersjekker.
Ekstremt kleine situasjoner, dristig dialog, og et godt grep om fortellingens alvorlige sider, løfter filmen Pornopung til en festlig filmopplevelse.
–
Du vil at jeg skal se på deg som en sexgud?
Christian i Pornopung
Hele ti år er gått siden Mads Larsen gav ut boka Pornopung, og i kjølvannet fulgte en heftig debatt om sjekking og kjønnsrollemønstre.
Filmen fører ikke noe nytt til bords, men er fortsatt brennaktuell, og lykkes nettopp fordi den fremstår som et godt (og noe overdrevet) tidsbilde av ungdomskultur i tiden etter år 2000.
Tredjemann i kollektivet, Leo (Ryding), er en taus bifigur i fortellingen.
Skuespillerne Ertvaag og Nordrum får mest skjermtid av debutregissør Johan Kaos, noe som også understreker kontrasten mellom Christian og Karl.
Sistnevnte har en bart som ville fått selv de mest lyssky stengetidssjekkerne som venter på «ti-på-tre-damene» til å reagere, men Nordrum overbeviser som Karl like fullt.
Han er den utadvendte festløven, samtidig som han kan være seriøs i de rette øyeblikkene.
Karl balanseres hele tiden mot den nyinnflyttede Christian, hvor Ertvaag klarer å formidle rollefigurens grunnleggende usikkerhet ovenfor seg selv og voksenlivet.
En følelse de aller fleste har opplevd.
Denne dynamikken mellom de to kameratene er nøkkelen til at filmen fungerer som noe mer enn platt underholdning.
Uavhengig produksjon
Filmen lar seg ikke fange i tradisjonelle sjangerrammer, og lar alvoret tynge når historien krever det.
Filmens vendepunkt fortelles og forklares utelukkende fra den ene partens side, noe jeg opplever som problematisk og et bredere perspektiv kunne løftet filmens budskap opp til en viktigere debatt, men det ensidige fokuset fratar ikke filmen all slagkraft.
Sex er viktig for folk flest, men spesielt viktig for ungdom og unge voksne.
Og for de skuelystne er det MYE å se på i Pornopung, men som med boken er det ikke nakenheten som er viktig i det lange løp.
Pornopung underholder som ungdomskomedie, men klarer også å sette en finger på noe mer enn overflaten i sjekkekulturen den skildrer.
Relasjoner, sosial vellykkethet, kjønnsroller, og spesielt ulike mannsroller, er temaer dukker opp bak de velpolerte og velfilmede bildene.
For i likhet med Spring Breakers er overflate viktig, den pulserende dubstep-musikken understreker filmens musikkvideoaktige utseende.
Ekstra tydelig blir det når klisjeene kommer til syne, som når kameraet i sakte film fokuserer på ei kvinne som går forbi til svulstig musikk.
Denne leken med stil og virkemidler bidrar ikke til helheten.
Det visuelle blir med andre ord et verktøy for å skildre ytterpunktene i historien, og slik bør man også se Pornopung, med ytterpunktene i bakhodet.
I virkeligheten er ikke Karl representativ for hvordan menn sjekker opp kvinner, men det finnes noen av dem der ute.
Pornopung er ikke mindre enn en imponerende filmdebut fra regissør Johan Kaos.
PS:
Ikke se denne filmen med foreldrene dine.
| 1
|
004177
|
R.I.P.D.
En dårlig «rip off»-film.
R.I.P.D. er en regelrett kopi.
På hva?
Vel, la oss prøve om du klarer å gjette.
Politimannen Nick Walker (Ryan Reynolds) blir uventet en agent for et «byrå» som operer undercover ute i den virkelige verdenen med å holde kontroll på en gruppe spesielle skapninger som er på besøk på jorden.
Vår venn får en partner; en gammel, sur og erfaren cowboy ved navn Roy Pulsphier (Jeff Bridges).
Og forresten, har du først fått jobben kan du ikke slutte uten videre.
Kan du gjette hvilken film R.I.P.D. ligner på?
Men in Black – helt riktig.
Det eneste originale med R.I.P.D. er at Walker er død, og i etterlivet får han muligheten til å vende tilbake til jorden for å arrestere andre døde som ikke vil forlate det jordiske liv (der av filmens fulle tittel:
Rest in Peace Department).
Men haken for alle betjenter som vil tilbake til jorden er at de ikke kan kommunisere med sine kjære og utseendet endrer seg – Walker får vende tilbake som en asiatisk minstepensjonist.
Og hva med Pulsphier?
Han ser ut som en blond sexbombe.
Men selv den åpenbare situasjonskomedien disse rollebyttene innbyr til utnyttes dårlig i R.I.P.D.
Filmen er ikke bare en blåkopi av Men in Black.
Det er en dårlig kopi som byr på altfor få lattervekkende øyeblikk.
Slurvete manus og slappe skuespillere
Den tidligere partneren til Walker, Bobby Hayes (Kevin Bacon), bærer på en hemmelighet som Walker graver opp og etterforsker i sin nye jobb.
Hayes ønsker intet mindre enn å åpne helvetes porter en gang for alle, og la de døde ta over jorden.
Mens Bacon har en egen e vne til å være overbevisende ekkel på lerretet, og gir filmen sårt tiltrengt kvalitet, byr resten av rollegalleriet på en dyster filmopplevelse.
Bridges er en kvalitetsskuespiller, men i denne sammenhengen er hans cowboy-anno-1800-tallet malplassert.
Hans figur spiller ikke på lag med de andre skuespillerne eller figurene, og er et fremmed element i fortellingen.
Heldigvis gjør han det relativt bra ved siden av Renolds som ikke makter å kommunisere glede, sorg eller andre følelser.
Med tanke på at hovedrolleinnehaveren dør, mister familien OG gjenoppstår uten å nå igjennom til meg i salen, er det hele en ganske illeluktende affære.
Jeg digger overnaturlige actionkomedier – som Hellboy, Men in Black og Iron Sky – og disse filmene viser hvordan slike ideer kan formes til gode filmfortellinger.
I R.I.P.D. mangler selv gleden over det overnaturlige.
Filmen er en blek kopi av Men in Black, bare se for deg at Will Smith kjemper mot døde folk i stedet for romvesener.
Så hvorfor terningkast 2 i stedet for en ny bunnotering?
Jeg lo to ganger i det minste – det er mer enn hva Scary Movie 5 fikk til.
| 0
|
004178
|
Now You See Me
Hinsides all troverdighet.
Now You See
Me starter med en stemme som ber deg komme tettere innpå.
Ideen er at jo nærmere du ser, jo grundigere blir du lurt.
Men jeg føler meg lurt.
Det var nok ikke meningen.
Filmen er en serie dårlig kamuflerte billigtriks, der det meste av logisk tankegang er forkastet til fordel for håpløst sprikende troverdighet.
Regissør Louis Leterrier forsøker å dekke over det med røyk og speil, "smoke and mirrors", og gjør at filmen likevel har en viss underholdningsverdi.
Men all verdens filmtriks kan ikke skjule at historien som utspiller seg er komplett umulig.
Fire gateillusjonister (Jesse Eisenberg, Woody Harrelson, Isla Fisher og Dave Franco) samles av en ukjent person for å begå spektakulære ran, samtidig som de opptrer for publikum som The Four Horsemen.
Politimannen Dylan Rhodes (Mark Ruffalo) sliter med å finne ut hvordan de utfører udådene, men får hjelp av både Interpol-agenten Alma Dray (Mélanie Laurent) og tv-personligheten Thaddeus Bradley (Morgan Freeman) som har som spesialitet å avsløre illusjonisters hemmeligheter.
Det er et interessant utgangspunkt, og det er morsomt en stund å se hvordan illusjonistene opererer.
Regissør Leterrier holder farta oppe, så man ikke rekker å kjede seg.
Men så begynner jeg å se nærmere på filmen, akkurat som jeg blir bedt om.
Og jeg oppdager at historien er hinsides all troverdighet.
The Four Horsemen blir umiddelbare publikumsyndlinger, skal vi tro filmen, men showene deres er utrolig kjedelige!
Likevel vises publikum som hoppende og hylende idioter som veiver med armene til enhver tid, selv når det skjer absolutt ingenting!
Jeg husker spesielt en kraftig gubbe med helskjegg som går til det avsluttende klimaksshowet med uttrykksløs mine mens han hytter med begge nevene i været.
Der har du en statist med kjip dag!
Se nærmere på publikum, og illusjonen blir brutt.
Dessuten må The Four Horsemen nødvendigvis ha et stort apparat rundt seg for å gjennomføre både show og forbrytelser, men neida!
Det er bare de fire.
Hvem styrer lys og lyd?
Hvem ordner rekvisittene?
Hva med vakthold?
Catering?
En inspisient som kan rope «klar scene»?
Sånt trenger man tydeligvis ikke når man er illusjonist.
The Four Horsemen tar alt på sparket.
Dette er kanskje flisespikkeri, og å ta filmen for seriøst, men det er jo filmen selv som ber meg ta et nærmere blikk.
Now You See
Me lider også av filmatisk ADHD.
Den kan simpelthen ikke sitte stille.
Se for eksempel The Four Horsemens åpningsshow, der kameraet flyr rundt og rundt i salen til jeg nesten føler jeg svimmel og kvalm.
Leterrier overdriver alle bevegelser, som om han forsøker å skape synsinntrykk som lammer resten av hjernen, slik at du ikke får ro til å tenke over det du faktisk ser.
En stund holder det til at jeg lar meg underholde av det som skjer, men det tar fort slutt når jeg gjør som filmen ber meg om.
Du bør IKKE komme særlig tett på om du skal ha en fin filmkveld med Now You See Me.
| 0
|
004181
|
Pacific Rim
En effektfest uten like fra Guillermo Del Toro!
Motstand er nytteløs!
Regissør Guillermo Del Toros Pacific Rim er en effektfest uten like, en maktdemonstrasjon av hva som er mulig å visualisere og et veritabelt angrep på dine sanser som kroppen husker lenge etter at den vakler glad og fornøyd ut av kinosalen.
Historien er akkurat så enkel som den trenger å være, figurene er skall av virkelige mennesker og man kan saktens sette alle ti fingre på et og annet gapende plotthull.
Men jeg glemmer det fort ettersom alt bare blir større og større, inntil enhver innsigelse blir like absurd som filmen selv!
12-åringen i meg elsker Pacific Rim!
Et siste angrep
Gigantiske monstre kalt kaiju kommer ut fra jordas indre.
Svære roboter, jaegers, er menneskehetens fremste forsvar mot trusselen.
Raleigh (Charlie Hunnam) er en av jaegerførerne, men opplever et personlig tilbakeslag, samtidig som robotprogrammet blir nedlagt til fordel for andre forsvarstaktikker.
Fem år senere blir han kontaktet av sin gamle sjef, Stacker (Idris Elba), som har samlet de fire gjenværende robotene til et siste angrep utenfor Hong Kong.
Jeg går ikke til en slik film for poetiske skildringer av menneskets indre styrke.
Jeg kommer med forventninger om noen skikkelige tordenskrell av monsterkamper, og jeg kan avsløre at Del Toro og hans effektteam trykker på alle knapper som finnes!
Det er som en våt drøm hver gang roboter deiser sammen med de enorme skapningene, gjerne omgitt av stormende sjø eller rasende skyskrapere.
Når jeg sier at en av jaegerne på et tidspunkt bruker et lasteskip som slegge, forstår du kanskje den latterlige størrelsen på filmens skala!
Alt en sommerfilm behøver
Del Toro har ikke brydd seg om å fylle filmruta med kjente navn og ansikt.
Kun Idris Elba og Ron Perlman har en viss stjernestatus.
Hovedrollene spilles av litt anonyme Charlie Hunnam som Raleigh, mens Rinko Kikuchi, riktignok kjent for noen fra roller i Babel og Norwegian Wood, spiller hans mulige co-pilot Mako.
Ingen gjør skam på seg, og tilfører historien en viss personlig tyngde.
Men dette har aldri vært ment å være et dypt kammerdrama.
Det er ikke fryktelig viktig for oss hvem som overlever og hvem som dør.
Del Toro holder stemningen på et såpass overfladisk nivå at man kan la seg underholde til tross for all verdens død og ødeleggelse.
Roland Emmerich sine filmer Independence Day fra 1996 og Godzilla fra 1998 kan virke som en passende målestokk her.
Også Pacific Rim inneholder alt en gedigen sommerfilm behøver, inkludert avvæpnende humor.
Inspirasjon fra japansk monsterfilmtradisjon er åpenbar.
Men Godzilla kan ta seg en bolle!
Kaijuene i Pacific Rim er ekstremt store og fryktinngytende tøffe.
La gå at det kanskje ikke virker som det smarteste trekket å bekjempe dem med roboter.
Jeg ville heller sendt ut en skvadron jetfly med missiler.
Men det ville ikke vært halvparten så kult å se på som når jaegerrobotene kaster seg inn i nærkamp, med svært ødeleggende konsekvenser.
Her er det bare å sette seg ned med en enorm eske med popcorn, og la underholdningen begynne.
Hvis det var dette Del Toro forlot Hobbiten for, så er det greit!
| 1
|
004182
|
The Heat
Ikke akkurat Dødelig våpen.
Det er filmer som dette som får meg til å savne 1980-tallet.
DA visste man hvordan en skikkelig buddy cop-film skulle lages.
Det er ikke helt bortkastet å oppleve Sandra Bullock og Melissa McCarthy som motvillige partnere i 2013.
Men til tross for en viss underholdningsverdi, er ikke The Heat akkurat Dødelig våpen.
The
Heat følger sjangerens konvensjoner
Humoren sliter med å være morsom, og når vi av og til får servert actionscener, er de for korte og veike.
The Heat oppnår aldri den temperaturen som tittelen lover.
Følger sjangerkonvensjoner
Ashburn (Sandra Bullock) er den detaljfikserte FBI-agenten som følger et spor til Boston.
Dermed blander hun seg inn i sakene til den røffe politietterforskeren Mullins (Melissa McCarthy).
De må motvillig samarbeide for å knekke en hensynsløs narkoboss.
Men personlighetene deres er svært ulike, noe som fører til mange humoristiske forviklinger.
Vi har sett mange slike filmer.
Det som kanskje gjør The Heat litt annerledes, er at det handler om to kvinner.
Men både Ashburn og Mullins har lett gjenkjennelige trekk fra andre buddy cop-filmer.
Den ene følger boka, er pent kledd og er detaljfiksert.
Den andre er ufin, bøllete og brautende.
Men her kommer en avsløring som egentlig ikke er mye til avsløring: de finner likevel ut at de har mer til felles enn de først hadde trodd.
Så The Heat følger sjangerens konvensjoner rimelig tett.
For slapp action
Jeg hadde likevel problemer med å le av filmen.
Mye av humoren føles anstrengt.
Det kan virke som om regissør Paul Feig (Bridesmaids) har stolt på at krasjet mellom Bullock og McCarthys figurer er nok.
Men Katie Dippolds manus virker litt slapt.
Jeg får følelsen av at spesielt McCarthy forsøker å improvisere frem latter, men jeg lo litt for sjelden under visningen.
Og når det endelig blir litt action, er det slappe saker.
Tidligere i filmen blir vi presentert for Mullins sitt imponerende våpenskap.
Vi får også en montasje der de to bevæpner seg i beste Commando-stil.
Men ingen av de store gunnerne blir brukt.
Sandra Bullock er ingen stor komiker, men fungerer fint som den regelridende agenten med konservativt utseende.
Melissa McCarthy gjør det hun alltid gjør, brauter seg gjennom scenene med f-ord i hver setning og korpulent fremtoning.
Demian Bichir viser at en Oscar-nominasjon ikke nødvendigvis fører til større og bedre ting.
Han ble nominert for sin sterke hovedrolle i A Better Life, og plutselig spiller han en FBI-sjefsklisjé i en Sandra Bullock-film!
Nå har jeg kritisert The Heat både for manglende humor og action.
Men filmen er likevel ikke en ren krise.
Det finnes scener mellom Bullock og McCarthy der kjemien fungerer.
Filmen har et hjerte bak humorfasaden.
Men regissør Paul Feig burde tråkket hardere på gassen for at dette skulle kunne blitt en kvinnelig Dødelig våpen.
| 0
|
004186
|
Blue Jasmine
Cate Blanchett i Oscar-verdig hovedrolle!
Woody Allen har forflyttet seg til San Francisco.
Jammen greier han å lage god film, der også.
Blue Jasmine er en interessant klassereise, med flere sterke skuespillerprestasjoner.
Cate Blanchetts innsats holder en såpass høy kvalitet at vi likegodt først som sist kan kalle henne Oscar-kandidat.
Hun er sterk som forfengelig kvinne som plutselig må forholde seg til et liv uten penger.
Noen manusdetaljer virker litt konstruerte, men Blanchetts kanonrolle løfter hele opplevelsen, og Woody Allen viser seg fremdeles som en vital filmskaper med noe på hjertet.
Lever på illusjoner
Overklassekvinnen Jasmine (Cate Blanchett) må flytte fra New Yorks sosietetsliv til San Francisco, der hun flytter inn hos sin mindre bemidlede adoptivsøster Ginger (Sally Hawkins).
Ekteskapet med den rike finansmannen Hal (Alec Baldwin) ryker når han avsløres som svindler.
Jasmine har store problemer med å nedjustere livet til arbeiderklassenivå, og fortsetter å leve på illusjoner basert på rikdom hun ikke lenger har.
Det kan fortone seg som poetisk rettferdighet når Jasmine blir revet bort fra det priviligerte rikmannslivet.
I tilbakeblikk opplever vi hennes ubegrensede forbruksliv blant fiffen, der hun bevisst ignorerer ektemannens lyssky virksomhet.
Men samtidig er det umulig å ikke ha medfølelse for hennes brå virkelighetsforandring.
Hun har hatt så mye, og har plutselig ingenting.
Og Jasmine er ikke i stand til å se realiteten i øynene.
Hun lever fremdeles på drømmen om et bedre liv.
Det er sterkt å se henne etterstrebe et liv som ikke lenger er innen rekkevidde.
Slående kontraster
Det er en slående kontrast mellom Blanchetts Jasmine og Sally Hawkins portrett av Ginger.
Den ene med fisefine vaner, den andre med en smak og vaner fra lavere arbeiderklasse.
Det kan virke litt kunstig at to adoptivsøstre velger to helt forskjellige veier, men det resulterer i flere interessante poenger og konfrontasjoner.
Det er også morsomt å se Andrew Dice Clay som Gingers ekskjæreste, både fordi jeg fikk fryktelig lyst til å se The Adventures of Ford Fairlane igjen, og fordi han gjør en fin liten rolle som representerer den amerikanske mannen i gata som er blitt tatt rotta på av finanseliten.
Det finnes ting å pirke på.
Jasmines nye bekjentskap i filmen har mistenkelig liten lyst til å spørre om hennes fortid, slik at det kommer som en bombe den dagen uunngåelige fakta legges på bordet, for øvrig i en scene som er avhengig av ekstremt uheldig timing for å kunne fungere.
Og Alec Baldwins figur forsvinner for fort fra handlingen.
Men Blanchetts sterke prestasjon i hovedrollen overskygger eventuelle betenkeligheter.
Filmen fungerer som en trist skildring av menneskelige tragedier i kjølvannet av økonomisk kriminalitet.
Og Woody Allen viser igjen at han har mer inne som regissør!
| 1
|
004187
|
Grown Ups 2
Denne filmen er bare dum.
Jeg forsøker å stille til enhver pressevisning med åpne øyne, men må innrømme at forventningene til Grown Ups 2 var lave.
Jeg hatet eneren, som jeg kalte flau, trist og kjedelig.
Oppfølgeren er litt bedre, men ikke mye.
Terningkastet er det samme.
Her får vi lavpanna humor over hele linja, med kroppsvæsker fra alle hull, samtidig som jeg ser antydninger til humor basert på gjenkjennelige situasjoner og problemstillinger for alle småbarnsforeldre.
Kan vi forvente mer fra Adam Sandler per i dag?
Det ser ikke sånn ut.
Filmen er dum
Det starter komplett idiotisk med et dyr som urinerer over Adam Sandler.
Det er som om regissør Dennis Dugan har tenkt at han likegodt kan flagge nivået på humoren med en gang, så kan de som vil gå gjøre det.
Deretter introduseres vi for en gjeng familiefedre som fremdeles har problemer med å bli voksne.
Jeg har problemer med å beskrive en spesiell historie i filmen.
Det er egentlig bare en serie hendelser som leder opp til en vill fest.
Filmen er dum over hele linja, til tross for mange gode navn på rollelista.
Ved siden av Sandler finner vi blant andre Kevin James, David Spade, Chris Rock, Salma Hayek, Maya Rudolph, Maria Bello, Nick Swardson, Steve Buscemi og Shaquille O’Neal.
Alle spiller med det de har, eller ikke har, av komisk talent og timing.
Jeg tror alle vet hva de er med på.
Dette er billig humor, rettet mot et billig publikum.
Og siden jeg må innrømme at jeg lo på visse steder, kan det godt hende jeg er litt billig.
Glemmes raskest mulig
Sandler gjør det han må i hovedrollen som Lenny.
Og det er ikke mye.
Han ser ut som han er på ferie foran kamera.
Sandler har vel spilt mer eller mindre den samme rollen i snart 20 år nå, og har tjent seg søkkrik.
Han synes å være fornøyd med det, mens jeg skulle ønske han hadde våget seg på en film der han kunne utforsket de lovende taktene han viste som dramatisk skuespiller i Punch-drunk Love.
Men Grown Ups 2 er ikke den filmen.
Dette er en slik film der Sandler ler når han kommer på settet og tenker «dette blir jeg betalt millioner for å gjøre»!
En ting å se opp for her, er Taylor Lautner.
Han er faktisk morsom som lederen for en gruppe frat boys.
Og rulleteksten avslører at en av kompisene hans er Patrick Schwarzenegger, sønn av Arnold.
Og det er dette jeg husker best fra Grown Ups 2.
Resten skal glemmes raskest mulig, før Adam Sandler rekker å skrive manuset til Grown Ups 3 på nærmeste serviett.
| 0
|
004191
|
Percy Jackson:Monsterhavet
Føles i overkant middelmådig.
Det var sikkert tanken at Percy Jackson skulle ta over som verdens filmatiserte bokhelt da Harry Potter sluttet.
Men det går ikke, for historiene er ikke gode nok, figurene er ikke interessante nok og filmen makter ikke trigge fantasien min som Potter gjorde.
Det er mye kul effektbruk i Percy Jackson:
Monsterhavet, men dessverre er dialogen tynn som en sit-com på Disney Channel.
Jeg dør ikke av å se filmen, men den føles i overkant middelmådig.
Full av vås
Det går nedover for Poseidons sønn Percy Jackson (Logan Lerman).
Han er tilbake i halvblodsleiren for halvguder, der hverdagen har meldt seg etter kampen mot lyntyven i første film.
Men så blir leiren angrepet.
Treet som beskytter dem blir skadet og er i ferd med å dø.
Noen må reise til Monsterhavet for å få tak i et magisk skinn, som kan redde treet.
Men flere er på jakt etter det, med skumle baktanker.
Som du hører, er historien full av vås.
Et magisk skinn skal redde et magisk tre?
Kom an!
Men vi er i eventyrland, så der kan alt skje.
Jeg skulle bare ønske at Percy Jackson:
Monsterhavet hadde et mer eventyrlig preg over seg.
Dette er fjærlett underholdning fra ende til annen.
Den ene hendelsen tar over for den andre, og flere av dem er kule effektfester hver for seg, men de henger ikke så godt sammen.
Den overhengende historien er for svak og jeg sliter med å holde interessen ved like.
Forglemmelig underholdning
Logan Lerman er fremdeles en sjarmerende fyr, men er omgitt av pene, men svært anonyme fjes i tynne roller.
Forsøkene på å skape kontrast og friksjon mellom Percy og hans motstandere slår feil.
Figurene er for slappe, spesielt konkurrenten Clarisse (Leven Rambin).
Percys ukjente bror Tyson (Douglas Smith) blir introdusert klønete.
Selv titanen Kronos ser ut som et Xbox-spill, og er pinlig lett å overvinne.
Veteranen Stanley Tucci er et lite lyspunkt, selv om jeg har på følelsen av at han spiller for halv maskin.
Percy Jackson:
Monsterhavet kan klassifiseres som grei, men forglemmelig underholdning.
Dessuten virker den ofte som en kopi av andre filmer.
Monsterhavet skjuler et gap som ligner Sarlaccen fra Jediridderen vender tilbake.
Den har actionscener på en yacht som Jackie Chan gjorde bedre i Gorgeous.
Og minner ikke filmens magiske tre mye om sjelenes tre fra Avatar?
Originaliteten er altså ikke helt på topp.
Det er kanskje ikke så viktig for filmens unge målgruppe i 10-14-års alderen.
Percy Jackson:
Monsterhavet tilfredsstiller kanskje deres behov for en filmhelt i lettvekterklassen, men jeg synes de fortjener bedre enn dette.
| 0
|
004195
|
Monica Z
Et verdig portrett av svensk legende.
Den svenske jazzlegenden Monica Zetterlund portretteres av ingen ringere enn regissør Per Fly (Benken, Arven, Drapet).
Monica Z er en sterk og vakker film med nydelig musikk, flott tidskoloritt og gode skuespillertolkninger, spesielt av imponerende Edda Magnason i en utfordrende hovedrolle.
Min kjennskap til Zetterlund er begrenset, men Magnason makter å gestalte en helhetlig og troverdig person med et enormt talent, men også høyst menneskelige lyter.
Ikke en ren oppramsing
Som alltid når en persons liv skal presses inn i en under to timer lang film, må det gjøres kompromisser.
Filmen starter da også med en tekst som sier at den er fritt basert på Zetterlunds liv.
Flere personer, hendelser og detaljer er endret, fjernet eller forsterket.
Petter Birros manus inneholder mange elementer fra hennes liv og karriere, men det føles likevel ikke som en ren oppramsing av kronologien.
Filmen har en gjennomgående tematikk om drømmer, kjærlighet og bekreftelse som gir sterk emosjonell resonans.
Historien starter tidlig på 1960-tallet, når Zetterlund jobber på en telefonsentral på hjemstedet Hagfors.
Hun er skilt, har en datter og bor hjemme hos foreldrene sine.
Men hun vil ut i verden, og sangtalentet hennes gir henne en karriere på svenske scener.
Hun har imidlertid problemer med å sjonglere denne karrieren med morsrollen, samtidig som forholdet til menn er betent.
Faren støtter ikke hennes sangdrømmer, og kjærlighetslivet er vanskelig.
Biografisk film av høy kvalitet
De som kjenner Zetterlunds musikk og karriere, vil sette pris på filmatiseringen av hennes høydepunkter og nedturer, levende skildret med høy energi.
Det svenske kulturmiljøet på 1960-tallet er også morsomt levendegjort med figurer som Hasse og Tage, Povel Ramel, Vilgot Sjöman og Beppe Wolgers.
Det hjelper også at skuespiller Edda Magnason selv er en ypperlig artist, som synger Zetterlund like bra som hun selv.
Men også de som ikke er spesielt opptatt av musikken, må kunne la seg røre av Zetterlunds kamp for kjærlighets- og familielivet.
Spesielt det anstrengte forholdet til pappa Bengt gir noen sterke, fine scener i filmen.
Kjell Bergqvist gjør en fantastisk birolle.
Monica Z er en biografisk film av høy kvalitet, og et verdig portrett av den svenske legenden.
Filmen velger å avslutte på et lykkelig punkt i Zetterlunds liv.
Vi blir ikke med til hennes siste år som invalid og den tragiske brannen som tok hennes liv i 2005.
Men filmen er et kjærlig dokument over hennes kulturelle betydning og hennes evne til å reise seg etter personlig og profesjonell motgang.
Kanskje vi kan få overtalt Per Fly til å lage filmen om Nora Brockstedt?
Denne anmeldelsen er for øvrig skrevet til toner fra samlealbumet Z – Det bästa med Monica Zetterlund.
Det var fint!
| 1
|
004196
|
Hokus pokus Albert Åberg
En skjønn og sjarmerende oppdatering!
FILMFESTIVALEN
I HAUGESUND:
Alle kjenner Albert Åberg.
Derfor er det klokt av regissør Torill Kove og co å gjøre ham lett gjenkjennelig i denne nye 2013-versjonen.
Det er som om de har hentet ham rett ut fra de gamle bøkene og filmene, og plassert ham i en modernisert verden.
Dette er en skjønn og sjarmerende oppdatering av en kjær figur, perfekt moro for de minste kinogjengerne!
Og de voksne som følger dem, vil få en akkurat passe stor dose nostalgi, fordi Albert Åberg har like stor appell nå som for 30-40 år siden.
Albert er den samme som før
Albert har blitt litt større, men er heldigvis akkurat den samme.
Figuren er ikke blitt klusset med.
Han er flott animert med det samme store hodet med strittende hårstrå.
Han forsøker fremdeles å navigere seg gjennom hverdagslige hendelser med stor nysgjerrighet, og stadige forvirringer over de voksnes prat og handlinger.
Albert er ikke alltid like stø på hva som er rett og galt, eller hvordan ting egentlig henger sammen, og her vil mange barn kunne kjenne seg igjen i sin egen tankegang, nå som før.
Tora Berg og Hans Åke Gabrielssons manus er altså tro mot forfatter Gunilla Bergströms univers.
Han bor fremdeles med sin pappa i en blokkleilighet.
En mor nevnes aldri i bøkene, heller ikke i denne filmen.
Nå har Albert fryktelig lyst på en hund.
Men pappa synes han er alt for liten for et slikt ansvar.
Kanskje kan den gamle naboen hjelpe?
Han kan nemlig trylle.
Men dette sender Albert ut i flere situasjoner som forårsaker vanskelige dilemmaer for en liten gutt.
Et fargesprakende miljø
Filmen er trygg og god for de minste, uten noe som er direkte skummelt.
Kanskje er det for lite action her for større barn.
Men dette universet er varmt og innbydende, helt fra første filmrute, akkompagnert av den kjente temamusikken fra tv-serien.
Historien fortelles i et fargesprakende miljø, der fokus på detaljer er uviktig.
Flere elementer i bildene ser uferdige ut, f.eks. gjerder og rammer som vi kun ser omrisset på, men det er et stilvalg som fungerer.
Den enkle streken er helt i tråd med Gunilla Bergströms illustrasjoner fra bøkene.
Jeg for min del føler ingen behov for en digitalt animert Albert Åberg i 3D.
Filmens stemmer er innlest av flinke skuespillere i både høy og lav alder.
Både Henrik Forsbak Langfeldt (Albert), Linnea Aksnes-Pehrson (Milla) og Fredrik M. Frafjord (Viktor) har gitt figurene stemmer som understreker deres undring og nysgjerrighet.
På lydsporet finnes også noe fine låter, sunget av blant andre Ane Brun og Timbuktu.
Hokus pokus Albert Åberg er en vellykket filmatisering, som puster nytt liv inn Gunilla Bergströms verden.
Regissør Torill Kove har endelig spillefilmdebutert både solid og overbevisende, 6 år etter at hun vant Oscar for den animerte kortfilmen Den danske dikteren.
(Filmen åpnet barnefilmprogrammet Cinemagi under filmfestivalen i Haugesund.
Norgespremiere:
13. september
| 1
|
004201
|
Kick-Ass 2
Lever ikkje opp til det den første lova.
Den første filmen om superhelten Kick-Ass var fantastisk.
Den presenterte eit hardbarka, «verkeleg» univers der folk følte at å kle seg ut som superheltar var den beste måten å slåst mot kriminalitet på – med merkelege figurar som i kva som helst faktisk verkelegheit hadde blitt sperra inne på diverse institusjonar.
Film nummer to leikar litt med dei same elementa, gjer narr av ulike teikneseriestereotypar – orsak, arketypar – men klarar ikkje å nå opp til den første filmen, i anna enn liter blod.
Kick-Ass 2 plukkar opp litt etter rulleteksten frå den første.
Dave (Aaron Johnson) har lagt Kick-Ass-kostymet på hylla, det same har Mindy (Chloe Moretz) med sin Hit Girl-persona.
I mellomtida har dei vore inspirasjonen for mange andre amatørheltar – deriblant Colonel Stars and Stripes (Jim Carrey) – som no vil kjempe mot kriminalitet på same måte som dei.
Dei inspirerer òg éin superskurk – The Motherfucker (Cristopher Mintz-Plasse), som har den mest uestetiske opphavshistoria på film hittil.
Teikneserievalden er ikkje problemet
Regissør Matthew Vaughn (Stardust, X-Men:
First Class) og manusforfattar Jane Goldman (Stardust, X-Men:
First Class) tok teikneserias uventa dekonstruksjon av superheltfenomenet og fullendte den på skjermen.
Premissen «korleis fungerer eigentleg superheltane i den verkelege verda?» var høgkonsept med god gjennomføringsevne.
Når regissør Jeff Wadlow tek over vert Mark Millars teikneserieunivers vert det tamt – trass valden.
For nokre månader sidan gjekk Jim Carrey ut og sa at han fordømte valdsscenene i filmen.
Etter Sandy Hook-skytinga angra han på å ha teke del i slike hendingar på lerretet.
Men det er ikkje blodspruten som er problemet med filmen, den fungerer i stor grad som før – og tek det eit hakk lenger enn sist gong – i staden har filmen blitt det den ein gong parodierte.
Det er framleis fleire element av satire her, men Kick-Ass 2 hevar seg aldri over dei pompøse superheltfilmane med tallause dialogar fylt til randen av klisjear.
I desse samtalane er det nesten så eg håpar at nokon skal snu seg mot kamera og blunke til meg, som om dei seier «neida, prosjektilspyspøken la me inn berre for å kødde med deg, ikkje for å faktisk framskaffe latter».
Og valdtektsspøkar?
Tja, eg hadde klart meg utan.
Saknar Nicolas Cage
Kanskje er det eigentleg i tapet av Nicolas Cage «Big Daddy»-figur at filmen mistar mest – mannen lyser jo «neida, dette er ikkje heilt alvorleg» lang veg.
Den sære dynamikken han hadde med dottera bar mykje av den første filmen, og når dette no må haldast ved like med Kick-Ass og Hit Girl som den nye dynamiske duoen er ikkje kjemien deira god nok til å halde den herlege nerven til stades.
Den førre filmen var ei satire over superheltsjangeren, denne gongen er det framlagt meir som ei rein komedie med superheltemne.
Det er langt frå så dårleg som Super Hero Movie, men det lever likevel ikkje opp til det den første lova.
Den finn aldri ut om den vil handle om superheltar i den verkelege verda, eller om den berre er endå ei over-the-top-komedie – og går seg litt vill i samblandinga.
Når det er sagt, filmens beste augneblink – som ikkje er sær teikneserievald – kjem frå teikneseriefiguren Moretz takling av tenåringsfilmens kvardag.
Det er likeins overkarikert som resten av filmen, men det forklarar den endelege appellen til One Direction og deira likesinna.
Om ein skal tolke scena etter rulleteksten – tradisjonen tru for superheltsjangeren – så vert det kanskje ein tredje film.
Det er teikneseriegrunnlag for det, men eg er usikker på om eg vil meir no.
Avslutningsscena kan stå for seg sjølv, som ei historie som prøvde hardt, men ikkje heilt nådde fram til målet sitt
| 0
|
004202
|
Frances Ha
I-landsproblemets vedunderbarn.
Unge kvinner i New York driv gjennom livet på jakt etter sjølvrealisering, og som går inn og ut av jobbar, bustader og venesirklar.
Kanskje er draumen om å bli verdskjend dansar utilstrekkeleg?
Livet er hardt, og i-landsproblema er mange for Frances, spelt og skrive av indiefavoritten Greta Gerwig.
Ja, denne filmen er inspirert og hjelpt fram av TV-serien Girls og Woody Allens New York-portrett Manhattan (som igjen òg var inspirert av dei franske frittflytande filmane på 50- og 60-talet).
Det er mykje å samanlikne denne filmen med, men lat meg prøve å fortelje kvifor Frances Ha – heilt åleine – fungerar veldig bra.
At det er kvinnene som endeleg får vist seg i roller som dette er berre ein bonus.
Umoden sjel
Ho er konstant blakk, men har sitt anker i livet gjennom sjelevenen Sophie (Stings dotter, Mickey Sumner) som ho planlegg ei platonisk framtid med – heilt til Sophie vil flytte fordi ei tredje veninne treng ein romkamerat i ei leilegheit på ei kulare New York-adresse.
Regissør Noah Baumbach, som tilfeldigvis er Gerwigs kjærast, har måla Frances sitt New York i svart-kvitt-film, kanskje for å halde dialogen og menneska i større fokus, men spesielt som ei helsing til tidlegare filmskaparar.
Ellers gir det ikkje så mykje til filmen som den kanskje hadde håpa.
Dette er ein meir lystig film enn Baumbachs tidlegare, deriblant The Squid and the Whale, men det ligg eit alvor i botnen som held filmen saman.
Skriv ein av filmens karakterar manuset til
Gremlins 3 fordi han trur det vil gå?
Nei.
Han skriv det fordi han kan – og sikkert fordi han ikkje har noko betre å gjere.
Gerwigs' Frances er ei umoden sjel sperra inne i den magiske og urolege tida like etter utdanninga er over, men før ein på noko som helst måte er etablert.
«Eg er ikkje ein ekte person enno,» seier ho idet ho ikkje får betalt ei restaurantrekning.
Akkurat passe irriterande
Kanskje er det mest fordi eg sjølv kjenner meg att i dagar som er over før ein har rukke å eigentleg gjere noko fornuftig, men hennar klossete framtoning er latterleg sjarmerande – og akkurat passe irriterande.
Utan noko streng framdriftskurve flyt ho frå stad til stad i kvardagen, i mangel på ein stad å bu.
Men det er både godt og vondt å sjå ho finne nye stader å vere, og eg trur mange vil kjenne seg igjen i juleturen heim til foreldra – som den ultimate trygge hamn.
Det er mange som har forsøkt å fange historia om «den stundeslause unge».
Eg tippar alle generasjonar sidan tidenes morgon har sagt dette, men med såpass mykje god popkultur som det er rundt temaet no, så seier eg dette, sjølvbevisst og sjølvsentrert:
Det er sjølvsagt min generasjon som skapar dei beste historiene om den retningslause unge, og Frances Ha er ein av dei.
Alle som førehandsdømer dette som «ein jævla hipsterfilm» kan heller gå og sjå Scary Movie 5
| 1
|
004203
|
Mitt liv med Liberace
Michael Douglas gjør et fantastisk comeback!
Den legendariske showpianisten Liberace avkles i Steven Soderberghs biografiske film.
Vi møter en eksentrisk gubbe med ekstravagant smak, som mange vil kalle smakløs.
Det er også et ærlig og intimt portrett av forholdet til hans personlige assistent, og hvordan all verdens luksus ikke kan stille smerten bak fasaden.
Hovedrolleinnehaver Michael Douglas gjør et fantastisk comeback som skuespiller i Soderberghs stilsikre regi.
Denne filmen er god nok til å være høyaktuell når diverse prisnominasjoner skal annonseres over nyttår.
Fargesprakende overdose
Vår vei inn i Liberaces liv er unge Scott Thorson (Matt Damon), som blir introdusert for pianisten via en felles venn, og ender opp som Liberaces assistent og elsker.
Filmen viser hvordan Thorson når inn til Liberaces innerste vesen, til tross for en vesentlig aldersforskjell.
Men den gamle har ganske spesielle ønsker for sin unge kjæreste, som gjør at samlivet møter store utfordringer.
Filmens første del er en svimlende oppvisning i 1970-tallsk smakløshet.
Vi får en overbevisende fremstilling av Liberaces showmanship, men samtidig en fargesprakende overdose av glitter og glamour.
Man kan smile overbærende, noe jeg i hvert fall gjør, men jeg forstår samtidig hvordan dette kunne blende Scott Thorson og lokke ham inn i Liberaces favn.
Soderbergh gjør heldigvis ikke narr av Liberace, men understreker hans stormannsgalskap, og hvordan publikum elsket det.
Et bittersøtt bilde av legenden
Det er utrolig å se Michael Douglas som Liberace, på mange måter et helt uventet karrierevalg av tøffingen fra Wall Street og Falling Down, men desto mer en åpenbaring.
Han omfavner og utfyller skikkelsen uten å gjøre ham til en tåpelig karikatur, som Liberace godt kunne ha blitt med en mindre begavet skuespiller.
Matt Damon er også sterk som Scott Thorson, der vi møter ham som blåøyd og naiv, men opplever en bratt personlig utvikling.
Det er lett å lese i Damons gode spill hvordan dette preger Thorson.
I andre roller er det verdt å merke seg Rob Lowe som en utrolig slesk plastisk kirurg, som jeg ikke ville latt leke med en eneste av mine kroppsdeler, og Dan Aykroyd som en kald fisk av en manager.
Det er også morsomt å se veteranen Debbie Reynolds, Carrie Fishers mor, i rollen som Liberaces dominerende og luksuselskende mamma.
Persongalleriet er frodig og fargerikt, bare ikke alltid på en positiv måte i historiens kontekst.
Mitt liv med Liberace går ikke av veien for å skildre de mindre glamorøse sidene ved stjernens tilværelse.
I hans siste tid opplever vi en stakkarslig mann som har forspilt sine muligheter til personlig lykke.
Michael Douglas sterke hovedrolle, støttet av Damons innsats og Steven Soderberghs stødige regi, tegner et bittersøtt bilde av legenden bak kulissene.
Der er det tidvis veldig morsomt og tidvis veldig trist.
| 1
|
004204
|
Stand Up Guys
Al Pacino og Christopher Walken spiller på alderen.
På en måte er det litt vemodig at vi lever i en verden der en film med Al Pacino og Christopher Walken går rett på Blu-ray.
Hadde det vært for 30 år siden, hadde den selvsagt automatisk blitt satt opp på kinoer over hele landet.
Men Stand Up Guys hører kanskje ikke hjemme der.
Det er en lettbent krimkomedie, der Pacino, Walken og tredjemann Alan Arkin spiller mest på egen tilårskommenhet.
Det er ikke uten underholdningsverdi, men historien er litt for ujevn, og de stadige poengene om figurenes alder mister sin appell etter den første halvtimen.
Stand Up Guys er grei som likegyldig sofaføde, bare du ikke forventer Pacino og Walken på sitt beste.
Ikke den samme gnisten
Val (Pacino) slipper ut etter 28 år i fengsel.
Han møtes av sin gamle kumpan Doc (Walken), og de legger ut på en natts feiring av friheten, blant annet ved å hente sin tidligere forbryterkollega Hirsch (Arkin) på et gamlehjem.
Men Val vet ikke at skurkebossen Claphands har satt ut en kontrakt på ham, og at Doc er den som har fått oppdraget med frist til neste morgen.
Akkurat som figurene i filmen virker malplasserte i det moderne samfunnet, virker også skuespillerne å være litt ute av sitt rette element.
Pacino og Walken ligner fremdeles på seg selv, men har ikke helt den samme gnisten og gløden som i sine glansdager.
Det er kanskje helt naturlig, og umulig å kritisere dem for.
Det er hyggelig å se dem sammen på film, men det er samtidig en påminnelse om hvor mye bedre de var i filmer som Gudfaren, Serpico, Dog Day Afternoon, Scarface, Hjortejegeren, The Dead Zone, True Romance og Pulp Fiction.
Gjensynet er trekkplasteret
Historien lunter seg fremover i et bedagelig tempo, kun avbrutt av enkelte korte actionsekvenser.
Den store konflikten, hvorvidt Doc kommer til å knerte Val eller ikke, får aldri den helt store spenningskurven.
Og konklusjonen kommer ikke som en stor overraskelse, selv om den blir hengende litt i løse lufta.
Regissør Fisher Stevens velger å avslutte filmen i Butch Cassidy & The Sundance Kid-stil, men jeg synes ikke det fungerer helt optimalt.
Det merkeligste i filmen, er likevel når de kommer over en dame i et bagasjerom som er blitt kidnappet, slått, gruppevoldtatt, og deretter innesperret i et bagasjerom.
Og hun later til å være fullstendig uberørt og likegyldig til det.
Slike ting ødelegger filmens troverdighet.
Men det er altså hyggelig å se Pacino og Walken leke seg foran kamera.
Jeg er også stor fan av Alan Arkin, som har en begrenset rolle her.
Dette er en ukomplisert liten film, der gjensynet med gamle helter er det største trekkplasteret.
Det var kanskje fint at Al Pacino og Christopher Walken fikk dele filmruta en gang til.
De har nemlig spilt i samme film en gang før, og det var i fiaskoen Gigli, riktignok i mindre roller.
Det er uansett bedre å huske Stand Up Guys som deres felles film.
| 0
|
004205
|
One Direction: This Is Us
Mer en promofilm enn en dokumentar.
Jeg skal være ærlig.
Jeg har et svært begrenset forhold til One Direction.
En dokumentarfilm om dem ville under normale omstendigheter skapt like høye forventninger hos meg som en gjennomsnittlig influensa.
Men One Direction:
This Is Us er regissert av Morgan Spurlock, mannen bak de spreke dokumentarfilmene Supersize Me og The Greatest Movie Ever Sold.
Dessverre bruker han ikke seg selv foran kamera denne gangen, men sprøyter i det minste mye energi inn i en lite bemerkelsesverdig historie med kjedelig musikk.
Lite opptatt av musikken
Historien om One Direction spinnes rundt konsertopptak fra O2-arenaen i London, alt filmet i grei 3D.
Vi får se hvordan de ble skapt av Simon Cowell i X-factor, hvordan populariteten eksploderte, og hvordan dette påvirker de fem unge medlemmene, Niall, Zayn, Liam, Harry og Louis.
De deler av seg selv, uten å bli for private, og får boltre seg foran kamera i kulissene, på turné og på hjemmebane.
Det er ikke noe sprengstoff å hente her, men er nok likevel en gullgruve av innsideinformasjon for de unge jentene som filmen er ment for.
This Is Us fokuserer på de fem guttas personligheter, og de fremstår som sympatiske og morsomme fyrer, som ser ut til å takle stjernetilværelsen greit.
Filmen er lite opptatt av musikken.
Den diskuteres aldri, og det er for så vidt forståelig.
Den er glatt, sjelløs, og uten brodd.
Det slår meg at både New Kids on the Block, Backstreet Boys, N’Sync, Take That og Westlife hadde bedre låter enn dette.
Det sier sitt at filmens musikalske høydepunkt, er en coverversjon av Teenage Dirtbag av Wheatus.
Men konsertsekvensene er i det minste gode, der Spurlock har lekt seg med noen tøffe filmeffekter for å sprite opp forestillingen.
Simon Cowell med full kontroll
Filmen i sin nåværende form er en halv time for lang.
Det er rett og slett ikke nok stoff å ta tak i til å rettferdiggjøre spilletiden.
Vi får flere episoder, situasjoner og prat som virker repeterende og uttværende.
Guttene i bandet bruker blant annet i overkant mye tid på å fortelle hvor viktig det er med kontakt med fansen, selv om det er åpenbart at 20-åringer ikke kan være spesielt interesserte i tannregulerte 13-åringer som gjør hjertetegnet.
Dette er kalkulerte og veloverveide ord.
Men andre ting i filmen virker ærlig og ektefølt, som når medlemmenes foreldre reflekterer over avkommets stjerneliv.
Filmen er produsert av Simon Cowell, som helt sikkert har hatt full kontroll på hvordan produktet hans fremstilles.
Dette er mer en promofilm enn en dokumentar.
Derfor hadde jeg heller ikke forventet et kritisk blikk på One Direction.
Jeg lurer på hva slags film Morgan Spurlock hadde laget om han kunne gjort hva han ville?
Det ville sannsynligvis blitt morsom satire over boybandtradisjonen som One Direction tilhører.
Men den filmen hadde kanskje ingen giddet å se.
Dette er for fansen.
Og de vil hyle i hormonell ekstase.
| 0
|
004207
|
Før midnatt
Denne filmen snakker sant om kjærligheten.
Jeg har et spesielt sterkt forhold til figurene i Før midnatt.
Etter Før soloppgang i 1995, ville jeg være Jesse, møte Celine på et tog og tilbringe et døgn med henne i Wien.
I 2004 var jeg fra meg av begeistring over at de endelig møttes igjen i Paris i oppfølgeren Før solnedgang.
Men hva gjør de nå?
Hva har skjedd?
Ble de endelig et par?
Regissør Richard Linklaters
Før midnatt gir svar jeg har ventet på i 9 år, og gjør det i en dialogdreven delikatesse av en film.
Dramatikken ligger i ord, ikke i handlinger, og gjør dette til en flott avrunding av en særegen trilogi, som mer enn noen annen snakker sant om kjærlighetens vesen og dens utfordringer.
Slitasje i sikte
Det er umulig å anmelde Før midnatt uten noen avsløringer, så om du ikke vil vite noe før du har sett filmen, stopp lesingen nå!
Jo da, Jesse og Celine ble et par, og har fått to jenter.
De er på ferie i Hellas, der de besøker en forfattervenn og hans familie.
Alle diskuterer livet og kjærligheten i alle dets fasetter.
Jesse og Celine virker lykkelige og tilfredse med tilværelsen og hverandre.
Men bakom lurer utfordringene.
Jesse sliter med avstanden til sønnen fra sitt første ekteskap i USA, mens Celine lukter på en ny jobb i Paris.
Er kjærligheten fremdeles sterk nok, eller er det slitasje i sikte?
Filmen handler om situasjonen mange par havner i.
Hva skjer når den opprinnelige romantikken har avtatt og forholdet har normalisert seg i hverdagsmodus?
Paret, som en gang fremsto som evige elskende, virker plutselig ikke så stabile lenger.
Den skarpe dialogen vitner om to intelligente mennesker i en livssituasjon der begge tolker den andres utsagn i verste mening, og bruker det som motargumenter i diskusjoner der ingen vil gi seg.
Filmen viser med tydelighet at selv ikke den sterkeste romansen kan motstå påvirkning av enkle problemstillinger.
Er filmen for smart?
Hovedrollene spiller igjen av Ethan Hawke og Julie Delpy, som selv har skrevet manuset sammen med regissør Richard Linklater.
Det er gjennomsyret av en dyp respekt for figurene og forståelse for deres livssituasjon.
Men er det en ting å sette fingeren på her, så er det at de fleste samtaler, diskusjoner og krangler er for smarte.
Det er åpenbart at denne dialogen, men alle sine skarpe observasjoner, treffende poenger og avanserte anekdoter, kommer fra et gjennomarbeidet manus.
Men samtidig er det derfor jeg elsker disse filmene.
De gir meg så mye.
Jesse og Celines forhold sier så mye på så kort tid om hva det vil si å elske noen og hva det koster.
Mange vil kunne kjenne seg igjen.
Kvinner vil sympatisere med Celine, jeg holder selvsagt mest med Jessie.
Før midnatt er en perfekt avslutning på denne trilogien, som gjerne kan utvides med flere filmer, etter hvert som alle blir eldre.
Det finnes fremdeles ting å si om voksne forhold.
Og det kan knapt gjøres bedre enn i denne filmen, som er smart, følsom og virkelighetstro i sin beskrivelse av småbarnsforeldres kjærlighetsliv.
Du må gjerne se den som et enkeltstående verk, men få gjerne med deg de to første, også, for fullt utbytte av Jesse og Celines historie!
| 1
|
004208
|
A Late Quartet
Den dramatiske symfonien endar opp som ei såpeoperette.
Det er iallfall ikkje musikken sin feil.
Ei heller skodespelarane.
Det er nemleg eit fantastisk rollegalleri førstegangsregissør Yaron Zilberman har fått saman til A Late Quartet.
Det er berre synd at alt anna manglar det som kunne gjort den fantastisk.
Verdas beste strykekvartett har turnert verda rundt samanhengande i 25 år.
Neste konsert skal dei spele Beethovens Opus 131, eit stykke kjend for at alle sju satsar skal spelast samanhengande – utan mogelegheit for å stemme instrumenta.
Grunnleggjaren David (Mark Ivanir), like kjenslekald og kalkulert som den perfekte fiolinspelinga si, den aldrande cellist-mentoren Peter (Christopher Walken), og ekteparet bratsj-Juliette (Catherine Keener) og andrefiolin-Robert (Philip Seymour Hoffman), som saman har ei dotter (Imogen Poots) som er ca. like gammal som kvartetten.
Då Peter plutseleg viser teikn på Parkinsons – ikkje akkurat ein drøymesituasjon for ein cellist – byrjer det perfekte samarbeidet å rakne.
For kven skal lede laget, om ikkje Peter?
Og burde ikkje andrefiolinisten få lov til å – endeleg – få spele førstefiolin?
Plutseleg manifesterar Opus 131 seg i verkelegheita, 25 år utan å stemme sosiale instrument er lang tid.
For mange historielinjer
A Late Quartet kan på mange måtar samanliknast med fjorårets The Best Exotic Marigold Hotel.
Ei gruppe veteranskodespelarar, vinkla mot eit «vaksent publikum», som diverre vert trukke ned av manuset.
Der filmen startar med ei nydeleg scene – stillheita før kvartetten skal spele, og sunkne blikk og ei atmosfære så spent at ein kan stryke i den med ei fiolinboge – før historia endar i den dårlege sida av såpeoperaland, med subplott nok til å fylle ein sesong.
For dette er eit drama, må vite, og i eit drama er det tydeleg at alles intriger vere så samankopla at det ikkje er plass til å gjere ferdig eit oppblussande utroskap, før ein anna kastar seg i armane på den tredje.
Resultatet er for mange historielinjer i same film, handlingsløp og plott som verkar som dei er pressa inn.
Kanskje ligg den tilfredsstillande slutten på dei to gode plottlinjene på eit redigeringsgolv – dytta vekk av ei dotter, eller ei billeg sexscene, som strengt talt ikkje måtte ha vore der.
Gode rolletolkinger
Dei beste scenene er om musikken, spesielt det som sirklar rundt Peters lærarverksemd for unge.
Peters historie er sentral i filmen, men kunne ha bært filmen heilt åleine.
Han står òg for dei av filmens mange musikkmetaforar som ikkje verkar framtvungne.
I Christopher Walkens munn fungerar dei som orda til ein mann som har fortalt sine mange anekdoter i år etter år, i alle andres fråsegn vert dei overtydelege.
Musikken er nydeleg, men all Beethoven til trass klarar ikkje å overdøve mangelen på visuell spenning.
New York kunne ha vist seg i all sin prakt her, men vert smått borte i den flate kameraproduksjonen.
Det er tydeleg at det skulle vere mellommenneskeleg handling som var viktig her, ikkje fancy fotoarbeid.
A Late Quartet har eit interessant tema i emning.
Korleis store individ gnissar mot kvarandre og gjer kompromiss er spennande – spesielt når det får boltre seg i miljøet rundt den klassiske musikken, fylt til randen av personar hvis stadig veksande evner og ego vekslar på å gå i bane rundt kvarandre.
Gode rolletolkingar skapar personlegdommane historia treng, men manuset klarar meisterstykket å verke både ubehandla og stivt samtidig.
Når vart «drama for vaksne filmsjåarar» det same som overfylte såpeoperetter
| 0
|
004210
|
We’re the Millers
Denne filmen har jeg sett for at du skal slippe.
Jeg blir ikke sint av We’re the Millers, bare litt trist.
For her har gode krefter gått til spille.
Jeg synes hovedrolleinnehaverne Jennifer Aniston og Jason Sudeikis i utgangspunktet er morsomme skuespillere, men de er utstyrt med et dårlig manus og slett regi.
Filmen greier hverken å nå lattertoppene den forsøker å bestige, eller hjertelaget den later som om den har.
Flere merkelige påfunn og anstrengte bifigurer gjør dette til en feilslått reisekomedie.
Smugler narko i bobil
Narkolangeren David (Jason Sudeikis) må innfri gjeld ved å smugle et parti marihuana fra Mexico til Denver, og får ideen om å bruke en familie i bobil som dekke.
Han får med seg nabodama Rose (Jennifer Aniston), en stripper som trenger penger, nabogutten Kenny (Will Poulter), som trenger foresatte og gatejenta Casey (Emma Roberts) som trenger tak over hodet.
Men smuglerforsøket skal selvsagt ikke gå helt etter planen.
Hva som skjer videre er liten vits i å avsløre her, men de møter flere figurer underveis, noen av dem uinteressante, andre blir grusomt overspilt og overtydelige.
De havner i dumme situasjoner som kanskje kan ha virket morsomme på papiret, men som bare er teite foran kamera.
For eksempel når de gjemmer en pakke dop i et teppe, og noen tror det er en baby, og så later de som om det er en baby den neste timen.
Det er for dumt.
Aniston bruker kroppen sin
Jennifer Aniston er kanskje en smakssak, men jeg har fremdeles gode minner fra Friends.
Det sier imidlertid sitt, når hennes aller morsomste øyeblikk i filmen er et planlagt Friends-relatert tabbeklipp før rulleteksten.
Ellers får hun imponert med sine poledance-evner, men disse scenene er kun for å vise kropp, ikke for å være morsomme eller drive handlingen fremover.
Jason Sudeikis er et hyggelig filmfjes, og har god komisk timing, men akkurat som Aniston, greier han ikke å være bedre enn manuset tillater.
Jeg ser hva regissør Rawson Marshall Thurber forsøker å gjøre med We’re the Millers, nemlig å skape en roadtrip-film med et bankende hjerte bak rå humor.
Men jeg får ikke noen emosjonell reaksjon av de tynne figurenes relasjon til hverandre.
Og jeg ler ikke av overtydelige vitser uten gode poenger.
Selv forsøkene på å tøye grenser blir tamt her.
Denne filmen har jeg sett for at du skal slippe
| 0
|
004211
|
Turbo
Dette er Småkryp pluss Biler minus Pixar.
Turbo er basert på en ganske utbrukt idé, nemlig den lille figuren som drømmer stort.
Utførelsen vitner om middels ambisjoner.
«Greit» har vært bra nok.
Denne 3D-animerte filmen fra Dreamworks passer best for barn, og har ikke mange voksne elementer i seg.
Den underholder med passe mengder fart og humor, uten å være nyskapende i noen avdelinger.
Dette er Småkryp krysset med Biler, men det er åpenbart at det ikke er Pixar som har gjort det.
Snegle blir superkjapp
Hovedpersonen er en hagesnegle som kaller seg Turbo og drømmer om høye hastigheter.
Han er riktignok ikke kjappere enn andre snegler, men et møte med nitrogass i en gatebilmotor endrer på det.
Plutselig er han superkjapp, havner i et illegalt snegleløpmiljø, der hans nye eier ser for seg suksess i det klassiske billøpet Indy 500!
Men kan Turbo hevde seg i konkurranse med topptrimmede racerbiler?
Ideen er selvsagt absurd, men hvorfor ikke?
Den åpner for en klassisk underdog-historie, der helten forsøker og nå et mål mot absolutt alle odds.
Dette har vi selvsagt sett tusen ganger før, og alle forsøk på å gjette historiens konklusjon, vil være vellykket.
Men veien dit er rimelig underholdende, spesielt i det halsbrekkende løpet mot slutten.
Her ligger kameraet ofte lavt, for best mulig fartsfølelse.
Disse scenene er godt animerte, og fungerer bra i 3D.
Helt ufarlig underholdning
Figurene i filmen er enten snegler eller mennesker, og jeg har kanskje litt problemer med å relatere meg til de førstnevnte.
De har sine særpreg, men ikke nok til å gjøre dem spesielt spennende.
Krypene i den 15 år gamle Småkryp-filmen var bedre skildret, både når det gjaldt personlighet og utseende.
Sneglene blir for barne-TV-glatte.
Menneskene er bedre, spesielt racerkonkurrenten Guy Gagné, som bare kalles Gass i den norske versjonen, som for øvrig er fint dubbet.
Turbo er helt ufarlig underholdning, og passer best for yngre barn, de som fremdeles digger Pixars Biler-filmer.
Det er nok action her til å holde deres oppmerksomhet i 96 minutter.
Men den blir nok ingen gjenganger i mine øyne de neste årene.
Den har ikke det ekstra laget som gjør de beste Pixar-filmene så fine, og som Dreamworks selv også har oppnådd i blant, med f.eks.
Shrek, Madagaskar og Dragetreneren.
Turbo har jeg nok imidlertid sett for første og siste gang.
| 0
|
004212
|
The Butler
Rosaversjonen av en stygg periode i USAs historie.
The Butler prøver hardt å være et historisk drama med dype hjerterøtter.
Men regissør Lee Daniels har laget en glansbildevakker film som er temmelig forutsigbar.
Den er sågar så pompøs til tider at den motarbeider sin egen historie.
De emosjonelle høydepunktene og bølgedalene preller av på meg.
Filmen føles derfor litt tom, til tross for alt føleriet som foregår på lerretet.
Jeg har følelsen av å ha sett dette før, bare mye bedre.
Butler i turbulent tid
Filmen er inspirert av den sanne historien om hvordan Cecil Gaines (Forest Whitaker) arbeider seg oppover som tjener og butler, helt til han får jobb i Det hvite hus på 1950-tallet.
Men det er turbulente tider i USA, der afroamerikanere kjemper for sine rettigheter i sør.
Sønnen Louis (David Oyelowo) kaster seg inn i kampen, mens Cecil selv fortsetter å tjene presidentene som kommer og går gjennom tre tiår.
Jeg får assosiasjoner til Forrest Gump, etter hvert som filmens figurer krysser flere historiske hendelser.
Men serien av situasjoner mangler en klar overhengende historie.
Det vanskelige far-sønn-forholdet blir ikke utforsket nok.
Og Cecil Gaines’ yrkesutøvelse har tilsynelatende liten sammenheng med kampen for de svartes rettigheter i USA, selv om historien får selveste Malcolm X til å forklare hvordan en butler likevel skulle kunne være et våpen.
Lignende tematikk skildres bedre i filmer som Mississippi Burning, Malcolm X og To Kill a Mockingbird.
Whitaker er essensiell
Flere av skuespillerne imponerer, som Oprah Winfrey som butlerens alkoholiserte kone, David Oyelowo som den samfunnsengasjerte sønnen, Robin Williams som president Eisenhower og, ikke minst, Alan Rickman som Ronald Reagan!
I scener fra Det hvite hus får vi også et hyggelig gjensyn med Cuba Gooding Jr.
Men Forest Whitaker er selvsagt essensiell i hovedrollen, som han skjøtter godt med trygghet og erfaring.
Det er ikke hans skyld at historien ikke fenger meg hele veien.
Lee Daniels har regissert for trygt denne gangen.
Jeg burde blitt mektig provosert, men forholder meg oppsiktsvekkende rolig.
Filmen krysser av de fleste punktene på sjekklista over filmer om nyere amerikansk historie, men uten å pushe grenser eller fortelle historien med friske vinklinger.
Dette er den pene, glatte rosaversjonen av en stygg og spennende periode i USAs historie, og burde grepet meg så mye mer.
| 0
|
004215
|
Rush
Spennende og dramatisk Formel 1-fest!
Jeg elsket Formel 1 da jeg var liten gutt.
Jeg husker at James Hunt og Niki Lauda i en periode var to av de største stjernene.
Regissør Ron Howard har laget en film om dem som er like spennende og fartsfylt som sporten de utøvde.
Men jeg tror ikke du trenger være interessert i Formel 1 for å ha utbytte av filmen.
Det er et godt drama om tvekampen mellom to radikalt forskjellige individer med totalt ulik tilnærming til både racing og livet ellers.
Spennende og dramatisk
Filmen skildrer hvordan de møtes i Formel3-løp på starten av 1970-tallet, og hvordan de allerede der etablerer konkurransen mellom hverandre, ikke basert på hat eller fiendtlighet, men på respekt og ønsket om å være den raskeste.
Begge jobber seg opp til Formel 1 i 1975.
Det kulminerer året etter, med det som regnes som en av tidenes mest spennende og dramatiske Formel 1-sesonger.
Her får vi det skildret fra innsiden.
Det er egentlig utrolig at en amerikansk regissør har laget en storfilm om to europeiske racerførere i en hovedsakelig europeisk sport.
Ron Howard er en utrolig god historieforteller, og gjør dette til en interessant duell mellom to forskjellige mennesketyper, fortalt med en herlig tidskoloritt som likevel ikke tipper over i nostalgia.
Fans av Formel 1 vil også kunne sette pris på en historisk korrekt gjengivelse av hvordan bilene så ut midt på 1970-tallet, komplett med Ferraris røde monstermaskiner, Tyrrells spesielle sekshjulinger og de svarte John Player Special-bilene.
Navn som Schekter, Fittipaldi, Andretti og Peterson er også med.
Det eneste som egentlig mangler, er John Herwig Carlsen som norsk kommentator.
Høy fart og spektakulære krasj
Chris Hemsworth gjør en flott rolle som James Hunt, en playboy full av lekelyst som tok for seg av det livet som racingstjerne hadde å tilby.
Daniel Brühl er perfekt som Niki Lauda, ikke bare fordi han ligner utrolig på østerrikeren, men også fordi han skaper en troverdig figur som er et totalt motstykke til Hunt.
Lauda var beregnende tekniker.
Mens Hunt kjørte med hjertet, brukte Lauda hjernen.
Som seg hør og bør, er Rush full av susende Formel 1-sekvenser med høy fart og spektakulære krasj.
Men det blir aldri overdrevent.
Fotograf Anthony Dod Mantle viser riktignok en Formel 1-cockpit fra alle mulige vinkler, også innenfra, men holder likevel kameraføringen på et realistisk nivå.
Det vil si at jeg tror på det jeg ser, og oppdager svært få tilfeller av åpenbar digital triksing.
Det er med på å gjøre Rush til en fantastisk bilfilm, med sterke og interessante mennesker i fokus.
For mer om James Hunt og Niki Lauda, se denne flotte BBC-dokumentaren om deres legendariske tvekamp:
For mer om James Hunts karriere, se denne dokumentaren fra 1993:
For mer om playboyenes tidsalder, se denne dokumentaren om James Hunt og motorsykkellegenden Barry Sheene:
| 1
|
004218
|
Farvel til mafiaen
Opplagt å trekke paralleller til Lilyhammer.
Regissør Luc Besson har alltid vært bedre til å filme action enn humor.
Det går ikke like godt når han kombinerer disse to sjangerne, for Farvel til mafiaen er en lettere schizofren opplevelse.
Den prøver å være både fornøyelig kosekomedie og knallhard voldsfilm, gjerne samtidig.
Men Besson greier ikke å balansere filmen mellom de forskjellige stemningsutrykkene.
Volden virker fremmed mellom morsomhetene, og omvendt.
Aldri feil med De Niro
Ex-mafioso Giovanni (Robert De Niro) er satt under FBIs vitnebeskyttelsesprogram og flytter med kone (Michelle Pfeiffer), datter (Diana Agron) og sønn (John D'Leo) til Normandie i Frankrike.
Der oppstår det kulturkonflikter når de må takle nabo- og skoleproblematikk på mafiavis, samtidig som deres gamle venner i USA er på stadig jakt etter dem.
Filmen handler altså om en mafioso under vitnebeskyttelse i fremmed land, og det er dermed opplagt å trekke paralleller til Lilyhammer.
Jeg synes Steven Van Zandts figur faktisk er mer interessant enn Giovanni i denne filmen.
Det er kanskje ikke spesielt originalt å gi Robert De Niro en slik hovedrolle, men det blir aldri helt feil, heller!
Han ser ut til å hygge seg med og parodiere sjangeren som karrieren hans nærmest er bygget på.
Spesielt morsom er scenen der Giovanni havner på en fransk filmklubb, som viser en viss amerikansk mafiaklassiker, regissert av Martin Scorsese, som også er en av denne filmens produsenter.
Stemningen endres radikalt
Mot slutten brygger det opp til full krig i den lille franske byen, når en skvadron leiemordere rykker inn.
Her får Luc Besson vist hva han kan på actionfronten.
Det smeller høyt mens blodspruten står, men spenningen flyter ikke like godt som i hans beste filmer, som Nikita og Léon.
Dessuten endres stemningen radikalt i forhold til filmens første akter, og det virker nesten som Besson har glemt historiens innledende humor.
Jeg skulle ønske filmen var bedre.
Luc Besson er en gammel favoritt, men det virker ikke som han greier å matche storhetstiden på sent 80- og tidlig 90-tall.
Farvel til mafiaen har flere gode elementer, med Besson makter ikke å smelte dem sammen til en god helhet.
Min største innvending er at det skurrer hver gang filmen skifter mellom sine to sjangere.
Forsøket er prisverdig, men resultatet står ikke til forventningene.
(Farvel til mafiaen heter for øvrig Malavita på fransk, og fortsetter Bessons vane med å bruke figurers navn som filmtitler.
Vi har jo Nikita, Leon, Jeanne D’Arc, Angel-A, Adèle Blanc-Sec og de tre Arthur-filmene.
Malavita er navnet på filmens bikkje, men er også et italiensk ord som kan oversettes med kriminell underverden.
| 0
|
004219
|
Diana
Kommer ikke bak fasaden på prinsessen.
Prinsesse Dianas siste år skildres altfor forsiktig av Oliver Hirschbiegel, en regissør som vanligvis trår hardere til.
Naomi Watts gjør en ganske troverdig figur som den Diana vi kjenner gjennom media, og filmen gjenskaper flere kjente situasjoner fra hennes siste tid.
Men jeg føler meg ikke riktig klokere på henne.
Filmen handler om hennes hjerte og smerte, men historien fortelles uten de store følelsene.
Innleder hemmelig forhold
Filmen starter med noen forvarsler i Paris 1997, men spoler så to år tilbake i tid.
Diana er separert fra prins Charles, distansert av Buckingham Palace og har liten kontakt med sine barn.
Hun forsøker å finne ut hva hennes plass skal være, samtidig som hun møter hjertekirurgen Hasnat Khan (Naveen Andrews).
Det innledes et hemmelig forhold, men Hasnat er usikker på om han er beredt til å ofre det det vil koste å være kjæresten til verdens mest berømte kvinne.
Det var riktignok Dodi Fayed som døde sammen med Diana i bilulykken i Paris, som for øvrig ikke skildres her, men filmen argumenterer med at Hasnat Khan var Dianas store kjærlighet.
I sine beste scener ser vi hvordan Dianas kringvern faller i møte med en person som ser henne, ikke publikums bilde av henne.
Men når tvilen kommer til overflaten, reduseres begge til bjeffende figurer i en ukebladnovelle.
Og når hele forholdet til Dodi Fayed skildres som et slags hevnangrep rettet mot Khan, ser filmen ut som en billig kioskroman.
Kommer ikke bak fasaden
Naomi Watts gjør altså en figur det i perioder går an å tro på, med innstudert kroppsspråk, mimikk og talemåte.
Men det kan virke som respekten for tittelfiguren er så stor at hun ikke helt tør tre ut av publikums oppfatning av hvordan hun kanskje var privat.
Den offentlige stive tilbakeholdenheten, den kongelige verdigheten, er også til stede bak lukkede dører.
Kanskje var det slik hun faktisk var, men det gjør at jeg som publikummer ikke føler at jeg kommer bak fasaden.
Diana forblir en flyktig skikkelse, basert på hva jeg har plukket opp i sladderpressen.
Filmen om Diana gir et ufullstendig bilde av hvem hun var og hvordan hennes siste år forløp.
Tekstplakater før rulleteksten påpeker hennes arbeid for å bekjempe utbredelsen av landminer, men det er et villspor i filmen.
Kjernen er hennes kjærlighetsforhold.
Dessverre har ikke dette nok dramatikk i seg til å være interessant for andre enn de mest innbitte anglofile royalister.
| 0
|
004221
|
Captain Phillips
En fryktinngytende neglebiter fra virkeligheten!
Tom Hanks spiller hovedrollen i Captain Phillips, som handler om en gisselsituasjon utenfor kysten av Somalia.
Men det er ikke bare kapteinen som er i knipe.
Filmen gjør også meg til gissel gjennom en to gnistrende timer.
Dette er nemlig en thriller med en ekstrem nerve og overhengende følelse av fare.
Regissør Paul Greengrass holder meg i et jerngrep mens han overvelder sansene mine med skremmende inntrykk.
Det er lenge siden jeg har følt frykten så tilstedeværende på kino!
Forrest Gump i fare?
Jeg er med!
Filmen er basert på den virkelige kaptein Rich Phillips og det som hendte i 2009.
Det amerikanske skipet Maersk Alabama blir kapret av fire somaliske pirater i Adenbukta.
Det oppstår en dramatisk psykologisk kamp mellom en forsiktig kaptein og desperate kaprere med voldsomme temperamenter.
Den amerikanske marinen mobiliserer flere skip i området, og tilkaller Navy SEALS fra USA, men er det tidsnok?
For at filmen skal fungere, må jeg som publikummer investere følelser i hovedpersonen.
Derfor er det genialt å la Tom Hanks, Hollywoods kanskje hyggeligste stjerne, spille hovedrollen.
Forrest Gump i fare?
Jeg er med!
Hank gjør til og med en av sin karrieres beste roller.
Han gir kaptein Phillips et høyst menneskelig preg, med troverdig reaksjonsmønster, og stadige hint til hans frykt for verst tenkelig utgang.
Han opptrer klokt og modig under ekstreme situasjoner, men er ingen heltefigur.
Har ingenting å tape
De fire kaprerne er skremmende skildret, spesielt lederen Muse (Barkhad Abdi) og hans uforutsigbare kompanjong Bilal (Barkhad Abdirahman).
De er desperate, khat-tyggende, psykotiske mennesker med alt å vinne og ingenting å tape.
Filmen lar oss få et glimt inn i deres virkelighet, og håpløsheten de kommer fra.
Kanskje kunne Billy Rays manus ha undersøkt bakgrunnen deres nærmere, for kanskje å avdekke hva som har fått somaliske fiskere til å bli voldelige pirater.
Men dette er først og fremst kapteinens historie, vi opplever den gjennom hans øyne, og han har ikke denne informasjonen.
Paul Greengrass har laget knallsterk film om kapring tidligere, nemlig United 93.
Følelsen av desperasjon og hjelpeløshet er like stor denne gangen, mens handlingen raser avgårde med involverende kameraarbeid og fortreffelig klipperytme mot et nervepirrende klimaks.
Bare av og til føler jeg at Henry Jackmans musikk blir litt for tilstedeværende, og overdøver spenningen i stedet for å underbygge den.
Men ellers er Captain Phillips en fryktinngytende neglebiter fra virkeligheten, med en knallsterk hovedrolle av Tom Hanks!
| 1
|
004222
|
Runner Runner
Trist tilbakeslag for Ben Affleck.
Justin Timberlake.
Gemma Arterton.
Ben Affleck.
Gambling, penger, luksus, svik og bedrag.
Alt skulle ligge til rette for en jackpot av en film, men bordet fanger.
Handlingen fenger ikke, lite står på spill og figurene er uinteressante.
Det hjelper ikke at Timberlake er lett å like.
Han har for lite å spille på her, mens Affleck gjør en overraskende likegyldig figur som slem gamblingkonge.
Dette gjør at Runner Runner skuffer stort.
Bedriver lyssky virksomhet
Richie Furst (Justin Timberlake) føler seg lurt i et pokerspill på et nettsted drevet av gamblingkongen Ivan Block (Ben Affleck).
Han oppsøker Block i Costa Rica for å klage personlig, og ender opp med å jobbe for ham.
Store penger lokker, det samme gjør Blocks vakre kollega Rebecca (Gemma Arterton), men Richie får etter hvert mistanke om at Block bedriver en lyssky virksomhet som kan komme til å slå negativt ut for ham selv.
Det starter for så vidt bra.
Richies vei inn i Blocks indre kjerne i Costa Rica setter tonen for noe som kan bli interessant.
Det er store penger i omløp, og luksusen flommer.
Man skulle tro at figurene hadde mye å miste, men det virker ikke som de helt bryr seg.
De virker blaserte og overfladiske.
Selv Richie, som skal være midtpunktet, går seg vill i egen moral, slik at jeg på ett tidspunkt slutter å sympatisere med ham når filmen trenger det som mest.
Tror Affleck på sin egen rolle?
Justin Timberlake har stadig en frisk appell med sin nabogutt-karisma.
Men han greier ikke å heve figuren over nivået på manuset.
Det utløses et slags trekantforhold mellom Richie, Rebecca og Ivan Block som aldri når den nødvendige temperaturen.
Gemma Arterton spiller greit som gamblingvertinne med samvittighetskvaler, men de gryende følelsene mellom henne og Richie blir bare bakgrunnsstøy.
Og Ben Affleck opplever her et trist tilbakeslag som skuespiller.
Hans tolkning av Ivan Block er et tomt skall, uten noe som vekker interesse.
Det er som om Affleck selv ikke tror på rollen han spiller.
Runner Runner ville kanskje bli en slags moderne Scarface eller Goodfellas, men bak det pene ytre finnes det lite å elske.
Figurene er ikke gode nok, og utviklingen i handlingen har lite nytt å komme med.
Alt er sett før, bare bedre.
Regissør Brad Furman skal ha uttalt at han mistet kontrollen over produksjonen, mens Ben Affleck hentet inn en ny klipper for å redde stumpene.
Det greide de dessverre ikke.
| 0
|
004223
|
Tusen ganger god natt
Juliette Binoche stråler i Erik Poppes sterke film.
Regissør Erik Poppe ryster og beveger meg med sin siste film.
Tusen ganger god natt er en nydelig filmet historie med sterke emosjonelle krefter, og Juliette Binoche i en solid og overbevisende hovedrolle.
Figurens handlinger vekker både undring og beundring.
Hennes sterke engasjement imponerer like mye som hennes vilje til å ofre familielivet gjør meg forbauset.
Tusen ganger god natt engasjerer også meg, og den viderefører Poppes sterke og klare filmatiske stemme.
Fotoreporter Rebecca (Juliette Binoche) overlever en bombe i Kabul og reiser hjem til familien i Irland.
Der blir det klart at ektemannen Marcus (Nicolaj Coster-Waldau) har fått nok av konas stadige reiser til farlige konfliktområder på bekostning av familielivet.
Forholdet til datteren Steph (Lauryn Canny) er også anstrengt, og Rebecca forsøker å løse problemene, men er det for sent?
Risikerer liv og helse
Det kan være vanskelig å forstå Rebeccas vilje til å utsette seg selv for fare i fotojournalistikkens tjeneste, spesielt med tanke på hva det koster de der hjemme.
Dette synes jeg ikke fordi det er spesielt problematisk at det er mor som ofrer hjemmekosen.
Jeg har generelle vansker med å forstå både menn og kvinner som risikerer liv og helse for å formidle inntrykk fra konfliktområder.
Erik Poppe og Harald Rosenløw Eegs manus makter å sannsynliggjøre Rebeccas engasjement, samtidig som det belyser konflikten mellom hennes yrke og kjærligheten til familien.
Juliette Binoche spiller strålende som kvinne revet mellom to virkeligheter.
Dessuten imponeres jeg av unge Lauryn Cannys rolle som ung og sårbar, men viljesterk datter.
Nicolaj Coster-Waldau har en litt mindre takknemlig rolle som den misfornøyde ektemannen i hjemmet.
Og her nærmer jeg meg det jeg anser som filmens eneste problem, nemlig at familieskildringen ikke overbeviser.
Mor, far og barn virker i liten grad preget av om lag 15 års felles historie.
Jeg forstår jo at mor ofte har vært fraværende på grunn av jobbvirksomhet, men noe intern dynamikk burde de likevel ha klart å opparbeide seg.
Derfor fremstår de i perioder som en "liksomfamilie".
Sitter på netthinna
Fotograf John Christian Rosenlunds fantastiske bilder er med på å gjøre filmen til en stor opplevelse.
Det kan kanskje bli litt vel mange flakkende fjærebilder fra irskekysten, men han har også besørget noen av de flotteste nærbildene av Juliette Binoche jeg har sett, og ikke alltid i betydningen «vakker».
Jeg liker også svært godt den stemningsskapende musikken, komponert av Armand Amar, som underbygger tematikken uten å dominere lydsporet.
Rebecca foretar valg i filmen som det kan være vanskelig å akseptere for enhver som IKKE er, eller har vært, krigsfotograf.
En forsoningsreise til Kenya med datteren utvikler seg til å bli et hårreisende krasj mellom jobbrollen og morsrollen.
Jeg blir sittende å lure på hva som skal til for at Rebecca slutter å tenke bilder.
Før rulleteksten får vi også svaret på det i en sjokkerende, men sober sekvens, som sitter på netthinna lenge etter filmens slutt.
| 1
|
004225
|
Don Jon
Intelligent og kritisk, uten å være belærende – en strålende regidebut for Joseph Gordon-Levitt.
Joseph Gordon-Levitt har de siste årene etablert seg som en av Hollywoods mest spennende skuespillere – med manus- og regi-debuten hans Don Jon viser Gordon-Levitt at han har enda mer å bringe til bords.
Don Jon er et smart komidrama, som ved første øyekast virker som en unnskyldning for å vise pornografiske bilder på kino, men som ved nærmere ettersyn retter et kritisk blikk mot hvordan sex og kjønnsrollemønstre fremstilles i media.
– Porno er bedre enn sex
Filmen kaster oss umiddelbart ut i en storm av pupper, lår, sex og vulgert språk, som nok kan virke avskrekkende og provoserende på mange.
My body, my pad, my ride, my family, my church, my boys, my girls, my porn.
..
Det er alt Joseph Gordon-Levitts rollefigur Jon Martello bryr seg om.
Som en moderne Don Juan, med kallenavnet Don Jon, har Jon aldri problemer med å få napp hos damene, han prøver seg aldri på samme dame flere ganger, og han får dem alltid til sengs.
Når han en dag møter på tier-kroppen i den røde kjolen forandrer imidlertid alt seg.
Barbara, spilt av Scarlett Johansson, lar seg ikke erobre umiddelbart, og da er det ikke lenger Don Jon som har kontrollen.
Han blir besatt av å få den deilige kroppen til sengs og de to innleder et forhold.
Det er bare ett problem
— Barbara lar ham ikke se porno, og det gjør Jon vanligvis hver dag, mange ganger om dagen.
For i følge Jon er porno bedre enn sex.
Argumentene han bruker for å forklare hvorfor er mange, men egentlig bunner det ut i at det kun er foran dataskjermen han virkelig kan gi seg hen.
Og derfor sniker han seg ut for en runde foran dataskjermen etter at sexpartneren hans for kvelden har sovnet.
Jon er rett og slett avhengig av porno.
Ingen krig mot pornobransjen
Ved første øyekast virker Jon som en karikatur fra Jersey Shore, med sine store overarmer og små singletter, men det er mer som foregår bak den veltrente og glatte fasaden.
For hvorfor er Jon blitt som han er blitt?
Er han et produkt av sin oppvekst?
Hvordan har samfunnet han lever i påvirket ham?
Hva er egentlig et godt forhold?
Dette er spørsmål Joseph Gordon-Levitt, som manusforfatter og regissør, stiller underveis.
Don Jon er ikke en slags vendetta mot pornobransjen, og det er forfriskende.
Jeg er lei av moraliserende, amerikanske filmer med pekefingeren høyt hevet.
Uten å være belærende retter Joseph Gordon-Levitt kritikk mot måten pornografi fremstiller kjønnsroller og sex på, men det er ikke bare Jon som definerer sine forhold ut ifra det han har sett på skjermen, Barbara har også et skrudd syn på virkeligheten.
Mens Jon bruker porno som rettesnor, er det romantiske Hollywood-filmer med lykkelig slutt som er Barbaras definisjon på hvordan et perfekt forhold bør være.
Dermed har ingen av dem realistiske forventninger til hvordan partneren oppfører seg.
Intelligent og underholdende
Don Jon er intelligent skrevet og godt regissert, med repetisjon brukt som et stramt filmatisk grep, og Joseph Gordon-Levitt takler taktskiftet mellom komedie og drama godt.
Han gjør en solid rolleprestasjon som Jon, mens Scarlett Johansson klarer å være skikkelig usympatisk som overfladisk prinsesse, som er vant med å få det som hun vil.
Tony Danza gjør en strålende prestasjon som Jons slibrige og mannssjåvinistiske far, mens Brie Larson overbeviser som den kontrollerende, men velmenende moren, som gir oss et innblikk i hvilke verdier Jon har med seg hjemmefra.
I tillegg kommer Julianne Moore inn som den eldre kvinnen.
Moore gir filmen tyngden den trenger, gjennom at hun lærer Jon hva intimitet mellom to mennesker kan bety.
Jeg skulle gjerne sett at Moore fikk mer tid på lerretet, for slik filmen fremstår nå går det hele litt raskt mot slutten, og jeg satt igjen med en følelse av at historien var noe uforløst da rulleteksten gikk over skjermen.
Likevel er det liten tvil om at Don Jon er en strålende regi- og manus-debut for Joseph Gordon-Levitt.
Dette er en intelligent samfunnskommentar som er underholdende samtidig som den får deg til å tenke.
Om Gordon-Levitt fortsetter i samme spor fremover har han en lysende karriere foran seg på begge sider av kamera.
Det skal bli spennende å følge med på hvilke andre ess han har i ermet.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.