id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
701296
|
Die halv-hard i det hvite hus
Patriotismen er klam, men underholdningsverdien OK når Gerard Butler tar en slags Die Hard fordi terrorister fra Nord-Korea angriper Det Hvite Hus.
Olympus has fallen
Regi:
Antoine Fuqua.
Skue— spillere:
Gerard Butler, Morgan Freeman, Melissa Leo, Aaron Eckhart.
USA 2013.
1 time, 59 min.
Alder: 15 år.
Når Bruce Willis er opptatt, da sender vi inn en reserve.
Flaks at terroristene alltid roter det til når det er en inside man, selv om han bare er en halv Bruce.
Terrorister fra Nord-Korea angriper
Det hvite hus og eks-Secret Service-agenten Mike Banning (Gerard Butler) må redde verden, presidenten og good save the United States of America.
Spørsmålet er om han rekker det, og hvis du ikke vet svaret på det spørsmålet har du sett alt for få filmer av denne typen.
Gerard Butler, som var strålende sixpack-Gud i «300», forsøker seg som en munnkjapp Die Hard-ryddegutt, en rolle han relativt sjarmløst traver seg gjennom mens det amerikanske flagget blir skutt i filler av godt bevæpna kåbbåier.
Alt - absolutt alt - går på skjema.
Du kan stille klokka etter cliffhangerne.
Tempoet er godt, replikkene middels, action-scenene, eksplosjonene og draps-rallyet er påkosta Hollywood-korrekte og følger oppskrifta ned til minste natron-t-skje.
Kvinnene ser ut i luften og gisper «God help us all» i all sin rådyrforskrekkenhet mens Morgan Freeman er ... vel, Morgan Freeman, og må ta styringa fra kontrollrommet.
Patriotismen i nok et post-9/11-eventyr er klam, men underholdningsverdien er ok.
Filmen er alt vi elsker og hater med Hollywoodsk dusinvare.
Plottet er like lettfattelig som det er uviktig.
Vår jaktleder har skuddsikker brystkasse og kan stirre terroristfeigingen rett i trynet og si «føkk ju, gåd seiv æmeria» med aller største selvfølgelighet.
Du tror verken på helten, presidenten, Morgan Freeman eller på terroristen, men det er heller ikke poenget.
To timers action på autopilot kan være ok for det.
Kruttet er tørt, men det er nøyaktig det samme kruttet som du har sett før.
| 0
|
701297
|
Tom Cruise, den hvite hanen
Tilpasningsvennlig krim-historie om en tilfeldig sniper og eks-soldat som fører til at den tilfeldige buss-cowboyen Jack Reacher kommer til byen og bryster seg som fjongt fjærfe.
Rosamund Pike er forsvarsadvokaten med behagelig Hitchcock-fjes rundt sine forskrekka øyne.
Kul film.
«Jack Reacher»:
Amerikansk actionthriller.
2012.
2 timer, 10 minutter.
15 år.
Regi:
Christopher McQuarrie.
Med:
Tom Cruise, Rosamund Pike, Richard Jenkins, Jai Courtney, Robert Duvall, Werner Herzog.
Tom Cruise er en skulpturell mann som liker kroppen sin slik moderne menn med hjemmelaga fysikk skal.
Han er femti år og skyter fram brystkassa som en sjølsikker hvit hane på 170 centimeter i en innhegning for dverghøns, han opptrer med mirakuløs og velfortjent narsissisme — og den smitter.
Vi liker å se på Cruise sjøl om han tilhører i kvasireligiøs sekt som riktignok ikke er mye verre enn andre sekter og kunne gått i barnetoget med fana si mellom kalasjnikov-banneret til Folkefronten for Kurdistan og de fire skinheadene med swastika forma i bjørkeløv.
Tom Cruise ser virkelig ut som en rikt utbygd karnapp-ungdom i hvit bestefar-underskjorte.
Han er ikke som Bruce Willis, som har brukt de siste årene på resignert aldring og snart bare kan spille Gandalf i Peter Jacksons "The time before", der Bilbo blir tatt med keisersnitt fra en kanelgrå skogsløve.
Cruise er virkelig ung.
"Jack Reacher" er en actionfylt overmenneske-krim der Cruise kommer bussende inn i historien med en arroganse som antyder at det var han som bygde Obama.
Han er tidligere militærpoliti og skjønner alt som finnes, siden folk som velger buss må sitte stille ubegripelig lenge og ikke kan gjøre annet enn å tenke seg om og lure på om sjåføren egentlig kan norske trafikkskilt.
Reacher kjører ikke buss av miljøgrunner.
Han vil være usynlig, så han har heller ikke bankkort eller mobil.
Han handler med kontanter og ringer fra automater og er ikke på Facebook, tre ting som gjør at du egentlig ikke eksisterer i vestlige samfunn.
Filmen starter med at en alledgelig gal morder alledgelig skyter fem alledgelig tilfeldige mennesker langs en by.
Den antatte morderen rekker bare å skrive
Få tak i Jack Reacher før han blir banka av de andre fangene, og ingen vet hvor Reacher er.
Likevel dukker han opp hos den idealistiske forsvareren Rosamund Pike.
Reacher antyder at den opplagte morderen er for opplagt.
Hadde dette vært i Norge ville en svensk fantasyforfatterinne blitt innkalt til TV2 for å si at tempelridderne sto bak.
Her har de altså bare en vakker mann som kan banke småfjols fra bar så intenst at de til og med ville fått rask behandling på et norsk akuttmottak.
Fra nå av finner Reacher ut alt.
Den hemmelighetsfulle busspassasjer konverterer fra kollektivt til kult og kjører fra purk og skurk i heftige GTA-scener, og det i en slakteri-rød Camaro med anarkistsvart midtstripe.
Werner Herzog dukker opp som kommunismeskadd rå russer, Robert Duvall ruller ut det fantastiske eremitt-smilet sitt og saler sniper-rifla.
Etter behagelig mye att og fram i den urettferdige delen av verden ender vi med shoot out i en slags industri-ødemark der Rosamund sitter fanga.
Pike er forresten et thriller-funn.
Hun har Hitchcock-mimikk og kan se så forferda ut at man skulle tro hun hadde oppdaget at bunadssølvja satt fast i vaskemaskin-pumpa.
Stilen er het i denne filmen, computermusikken trøkker til som en 2013-Wagner for den intellektuelle underklassen som kjenner digitalbasunene i mellomgolvet og elsker det.
La meg bare antyde at skurkene i denne historien er noen som lurer samfunnet til å bygge ting som ikke kan brukes.
Verken Tjensvollkrysset eller Solasplitten blir nevnt.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701298
|
Jessica B. i snedig dramathriller
Denne filmen later som om den har tenkt å la Jessica Biel ta en motorsagmassakre i mørket med morderen — men i stedet gjør den en nifs barnevern-vri som kommer til å gå innpå deg.
«The tall man»:
Amerikansk thrillerdrama.
2012.
1 time, 46 minutter.
15 år.
Regi: Pascal Laugier.
Med:
Jessica Biel, Jodelle Ferland, Stephen McHattie, Samantha Ferris.
Egentlig er det sånn at en dramathriller med Jessica Biel skal ende med at hun er aleine i et mørklagt hus der hun må kjempe mot psykopaten med ei halvknust 60 watts pære.
Dette gjelder ikke «The tall man», som er et overraskende drama.
Jeg kan nesten ikke røpe navnet på han som leverte vegetarpizza på settet, men enkelte næringspolitiske fakta:
Den lille byen Cold Rock er blitt forvandla til et skrekkslagent mini-USA, et forvarsel om hva som skjer med samfunn som gruser sitt næringsgrunnlag av finansgrunner.
Gruva i Cold Rock ble nedlagt.
Dermed døde byen både som bosted og som psykologisk stabilitet.
Folk har gitt opp eller flytta.
Barn og voksne vokser opp i uverdig håpløshet.
Steve banker kjæresten sin og gjør den lille dattera hennes gravid.
Biel er sykepleiersken som får jenta gjennom setefødsel og forsøker å hjelpe Jenny, som har gitt opp å snakke og bare tegner.
Skildringen av elendigheten ligger på grensen mellom sosial skildring og stilisert fabel.
Filmen gjengir håpløsheten som rammet den moderne fattigdommens USA, og den gjør det i en mørk, håpløs, stygg men intens form for filmatisk sorg.
Barn forsvinner fra Cold Rock.
Mange barn.
Noen upålitelige fattige påstår at de har sett Den Høye Mannen som henter barna inn i gruvegangene.
Da den lille gutten i Jessicas hjem forsvinner, tror vi at grøsser-gubben har tatt ham også, og sykepleiersken løper i mørket og regnet, hun skriker og detter i myra så hjertet krymper seg for den desperate mor.
Så kommer vrien.
Den er så heftig at jeg lenge trodde den var en drøm.
Fortellerskiftet virker først absurd surrealistisk, og så går det sakte opp for deg at du ser en helt annen film enn du trodde du så.
Det er ganske sterkt.
Jeg kan ikke fortelle hvorfor det er sånn, men det er godt laga, det er sjokkerende og hjerteskjærende.
Streama denne på Get.
Rørende bra hd-bilder fra enkle mennesker.
| 1
|
701299
|
Bradley Cooper ser for dum ut
"Silver linings playbook" har en vimsete og konsistensfattig historie — og den har en av de mest ukarismatiske mennene i det nye Hollywood.
Da nytter det ikke at Jennifer Lawrence er klassisk psyko-eksentriker.
Det blir fælt.
«Silver linings playbook»:
Amerikansk romantisk drama.
2012.
2 timer.
11 år.
Regi: David O. Russell.
Med:
Bradley Cooper, Jennifer Lawrence, Robert De Niro, Julia Stiles.
Av grunner som antakelig bare antropologene kan finne svar på etter at denne ukritiske kulturperioden er forbi, har en masse folk fått det for seg at det er rørende å se Bradley Cooper som psykiatrisk pasient.
Bradley Cooper er en 38-årig aksjemeklersønn fra Philadelphia, han debuterte som Jake i «Sex og singelliv» i 1999 og ser ut som Steve Guttenbergs party-maske.
Cooper kan selvsagt ikke for at han ser ut som han gjør.
Ikke en gang foreldrene kan lastes, sjøl om de har levd av å lure folk og måtte regne med Guds straffedom.
Men saken er i alle fall at Bradley Cooper ser utrolig dum ut.
Uansett hva man gjør med mannen gir han inntrykk av at hjernecellene rant bablende ut gjennom en øregang som ble utvida da cementbilen kjørte gjennom den.
Derfor passer han godt i filmer som «Hangover».
Han passer å ha folk som Zach Galifianakis ved sin side, for Zach kan få kuftekledde biologilærere i stygge Obs-sandaler til å se kloke ut.
Bradley Cooper skulle ha spilt i «Politiskolen 13».
Han er den nye Matt McCoy.
I «Silver linings playbook» er Cooper en hysterisk fyr som av uforståelige grunner kommer hjem fra psykiatrisk sykehus til pappa Robert De Niros hus.
Han vekker foreldrene på natta med storøyde falsetter fordi han er oppbrakt over den triste slutten i en Hemingway-bok, og han lider så stabilt bipolarisk at man skulle tro at psykiaterne ikke ville ha funnet ham frisk nok til eget busskort om Harald Stanghelle forlangte det.
Men det har de altså gjort.
Den bipolare skremselsfiguren jogger i søppelsekk og vil ha kona tilbake, siden han er frisk.
Det er forferdelig å se på.
Ikke forferdelig i betydningen rørende, men forferdelig i betydningen «Shrek var en troverdig rollefigur».
Regissøren David O. Russell er mannen som laget de stilige filmene «Tre konger» og «I heart Huckabees».
Han må ha gått på en smell, for «Silver linings playbook» er filmatisk formulert med den trøstesløst oppkvikka kaffedrikker-delen av hjernen som skildrer psykotiske lidelser ved å rette kameraet mot urolige hender.
Filmen hans består av triste, gammeldagse Rainman-klisjeer, og Cooper er som antydet ingen Dustin Hoffman.
Inn i filmen kommer Jennifer Lawrence.
Lawrence ble det nye grine-ikonet etter sosialpornoen «Winter's bone», så alt hun gjør, er bra.
Hun har den klassiske nevrotiker-rollen som på en måte redder filmen bort fra all den utilsikta komikken.
Neida, hun er ikke troverdig.
Jennifer er også filmrar.
Men hun er det uten hoiing, hun spiller smågal nabolags-plage med en slags klassisk verdighet.
Som om hun var Jill Clayburgh og en fri kvinne.
Som om hun var Diane Keaton i ubalansert svart hvitt.
Jennifer ble gal fordi ektemannen gikk ut for å kjøpe sexy undertøy til den seksuelt likegyldige kona si, og han ble påkjørt av en bil.
Han døde.
Det er her vi antakelig ikke skal si haha.
For dama ble skeiv og irrasjonell og vil bare fornikere sin sorg i hytt og pine, sånn som jenter på tablettkurer ofte vil fordi de føler farmasøytene har overtatt ansvaret.
Filmen står lenge stille som en vingeløs humle.
Jeg vet at humlene brummer med vingene sine, men denne støyer faktisk som når irritabel tarm-syndrom får folk til å sette på høy rockemusikk når de går på do.
«Silver linings playbook» snakker oppå hverandre hele tida, som om den parodierer hurtigspola formiddagssåpe.
Cooper hyler som en elendig Dylan-imitator, Lawrence gneldrer, De Niro har den stressa komediestemmen sin på, og det er ikke moro.
Så kommer poenget.
Det er pinligere enn om Bipolaren Pär skulle ha røpet at han ble rar fordi han ble misbrukt av naboens lama.
De to utadvendt syke hengir seg til selskapsdans, slik Richard Gere og Jennifer Lopez gjorde i Geres dårligste film noensinne, «Skal vi danse?`»
Dansinga frigjør dem.
Ikke før har den gale Cooper lært seg fire ufikse fjærflaksetrinn, så opptrer han som verdens mest diplomatiske ekslærer og skjønner alt om kjærligheten.
Dette har en mann som heter Matthew Quick skrevet i romanen sin.
Han burde ha fortsatt som kelner.
Da Bradley dansa, starta jeg virkelig hurtigspolinga.
Det får være grenser for hva et følsomt sinn skal utsettes for.
For historikerne:
Julia Stiles er den stiligste skuespilleren i denne filmen, og det pleier hun å være.
| 0
|
701300
|
Ja!Den beste Iron Man-filmen!
Joda, Ben Kingsley er hyggelig som diplomatisk utforma Djengis Laden, og Gwyneth Paltrow skinner sekretøyselig i en kjole som Mette-Marit ikke ville fått plass i samtidig.
Men først og fremst imponerer regi-veteranen Shane Black med heftig framdrifts-action nesten uten tomsnakk og med en ødeleggelsestetthet uten kompromisser.
Sci fi action
Iron man 3
USA.
2013.
2 timer, 10 minutter.
11 år.
Regi:
Shane Black.
Med: Robert Downey jr., Gwyneth Paltrow, Guy Pearce, Ben Kingsley, Paul Bettany, Don Cheadle.
Nå gjør de endelig det rette:
Skal du bygge en pyramide, trenger du en ferkings faraoh.
Først ble Walter Hill hyra inn for å lage Stallone-action, så får «Dødelig våpen»-forfatteren Shane Black den nye «Iron man»-filmen.
Det begynner å lukte voksen mann her, det begynner å se ut som film.
«Iron man 3» har en perfekt skurk, en uimotståelig genre-spøk og den har Gwyneth Paltrow som stadig vekk uimotståelig romantikk-partner i en film som drønner der hvor drønn virkelig gjør en forskjell — og som leker seg med småfolk, Peter Sellers-humor og snøkanta utkantsjarm innimellom.
Teknisk sett briljerer Blacks film med å rasere en blanding av villa og teknologidynge så du kan kjenne lukta av sementstøv og desperasjon.
Dessuten stiller den etter to timer på beina en vakker og spinngalen mekano-ballett før jernvare på størrelse med drømmen om Rosenberg krenger seg til grunne i ildhelvete og hva det nå var alt sammen.
Den visuelle Clas Ohlson-pornoen er på plass.
Vi som elsker synet av religiøse pixelsmell, vi har det fint her.
Dessuten har «Iron man 3» den beste og mest versatile handlingen av dem alle.
Det er egentlig en skam å pakke en karismatisk skuespiller som Robert Downey jr. inn i verneutstyr.
Derfor er han ute i bare huden og skjorta i store deler av filmen.
Data-vaktmesteren Jarvis har trøbbel, og den nesten psykotisk kortfatta rikingen må klare seg med arrogant replikk-kunst og oppskaka mimikk.
Skurken spilles av Guy Pearce.
Han starter som ung hippie-souvenir i 1999, men da han vender tilbake til Tony Starks revir i vår korpieklone-tid, er han sjaina opp med hårvoks og finklær så han likner en av TV2 Nyhetenes økonomi-kommentatorer, bortsett fra at han er eldre enn 19 år.
Skurken The Mandarin spilles av Ben Kingsley, som er en slags Djengis Laden og truer hele verden med bombing og terrorisme.
Kingsley er stor.
Noen slapp løs Kingsley, og han gjør det han skal med dreven spilleglede.Gwyneth starter filmen i stressa bitch-white kjole med bh under, og den er antakelig ikke fra Hennes & Mauritz.
Uten å røpe noe kan jeg antyde at hun forvandles til virkelig Hot Chili Pepper, og hvis noen scener skulle føre til at du reiste deg slik idol-dommere gjør, så skjer det i hvert fall da Paltrow tar den helt ut.
Før det:
Mennesker med lite attraktiv ansiktsrødme viser seg å være underlige bombogrammer.
Og ikke bare det.
De bemanner kampmygg i morgensola og bomber Starks hus og holdning.
Jernmannen sjøl gjennomgår en slags Batman-parodi som livsfase, for han får angstanfall og lider av hold-rundt-meg-panikk.
Og så havner han altså på landet der han blir kamerat med en kul guttunge som minner meg litt om han i «The last action hero».
Det skulle blitt ille, men det er OK.
Siden Shane Black har laga filmen skjer alt ved juletider, og han kan virkelig lage en hard pakke med mjuk slutt.
Jeg så filmen i den nye sal 10 der lyden er så alt-omfattende at det blir som å sitte midt i magen til en salmonella-pasient.
Men stol på meg.
Det vil dere.
Det vil dere helt sikkert.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701301
|
Nedlatende Afrika-føleri
"Rebell" er som et bedehus-føleri fra den gang mytene om det barnlig uansvarlige Afrika ble skapt.
Afrikanere skildres som idioter, bortsett fra en identitetsløs barnesoldat og jentunge som gjør den minst interessante, mest overfladiske rollefiguren i et drama siden "Beast of the Southern wild".
Canada.
2012.
1 time, 30 minutter.
15 år.
Regi: Kim Nguyen.
Med: Rachel Mwanza, Serge Kanyinda, Alain Lino Mic Eli Bastien.
Dette er en filmklubb-film av den sorten som smyger seg inn i den hvite hypofysen til gidameg-folk og fører til fravær av ettertanker.
En distraksjon:
Jeg skulle ønske noen ressurssterke, ironiske afrikanere laga politisk drama om de rare gamle mennene i Vatikanet, om sammenhengen mellom perversjonene og den fargerike overtroen deres.
Eller at de skildret de fanatiske norske opprørerne som i sin uregjerlige brutalitet sloss mot den ryddige super-europeeren Hitler.
Det er sånn vi beskriver Afrika:
En afrikaner med våpen er en hjerteløs barbar, han løper rundt i jungelen og massakrerer småbarn og tilber høneføtter.
I våre nedlatende skildringer har ikke afrikanere grunner til det de gjør, de har ikke sin egen historiske identitet, de er villfarne barn uten strømper og alt de gjør savner logikk, siden de er uvitende naturbarn.
Det er ut som et utspekulert, rasistisk prosjekt.
Den kanadiske filmen starter med at jenta Komona må skyte sine foreldre.
Siden blir hun barnesoldat i Grand Tigres hær, for han mener at hun er en trollkjerring som kan se regjeringshærens demoner i skogen.
Filmen er laget med den distanserte dramaturgiens likegyldighet:
Den ramser opp små tablåer uten egentlig handling inntil historien tar en vri:
Lyshåra Magicien er blitt forelska i Komona, men far har sagt at hun ikke kan forloves til en mann uten at han har gitt henne en hvit hane.
Dermed forlater filmen sin forferdelighets-orgie og blir til en litt søt, men likegyldig «Blå lagune»-romantikk for to desertører fra opprørshæren.
Men fortsatt er de så varig eksotiserte at det bare blir som å se YouTube-puser i morgensola.
| 0
|
701302
|
Amanda på seriemorder-jakt
Amanda Seyfried har tidligere spilt "Rødhette og varulven", så hun har ekspertise på panikk i skog.
Her spiller hun den eneste fornuftige blondina i Portland, for hun jakter seriemorderen med eget hål i skogen.
«Gone»:
Skrekkfilm.USA. 2012.
1 time, 30 minutter.
15 år.
Regi:
Heitor Dhalia.
Med:
AmandaSeyfried, Jennifer Carpenter, Daniel Sunjata, Sebastian Stan.
Amanda Seyfriedhar øyne som ble laget for triste romanser og oppskakende skogsturer dermeitemark og massemaur kaster seg over byfolk og påfører dem zoologiskemareritt.
Men det er ikke dyrelivet som vil mjukne deg i denne filmen.
I ForestPark har også en antatt seriemorder sin biotop, men Amanda er den enesteblondinen i Portland og dermed den eneste som egentlig tror på at det erRødhette-farlig å gå ut i skogen også for de uten vin i kurven.
RegissørenHeitor
Dhalia er en heftig brasilianer som lager film med den ubeskjedne delenav kroppen, som er hypofysen, der kjønnslivet og det dårlige humøret blir skapti en nifs symbiose.
Han gyver på med vidunderlige usannsynligheter og eipsykiatri-dømt ungjente som fader ikke gir seg på høvla fjøl, men streiferrundt i Stavanger-etterlikningen Portland med ulovlig pistol og Poirot-fakter.Det henger ikke på greip, men vi kom ikke her for å drive med landbruk, ogfilmen er spennende og dama ivrig og engasjerende fra første scene.
Historien erforbilledlig enkel.
Amanda saumfarer skogbunnen på jakt etter hålet dermorderen oppbevarte henne før hun rømte.
Hun bor med søstera Jennifer Carpenter(lieutenant Debra Morgen i TV-serien «Dexter») i et hus med tusen låser, men enmorgen da Seyfried kommer hjem fra natt-diner-jobben, er søstera forsvunnet ibare pysjen.
Den mumifiserte åttitalls-helten Michael Paré er politisjef og vilikke lytte til de psykiatriske, og dermed starter miraklenes tid.
Denforskremte ungjenta blir et jaktende hunndyr gjennom Portlands nattevåte gater.Hun forulemper låsesmeden og hans sønn, hun rømmer fra en beroligendeoverflødighet av politipatruljer, hun vraker biler og bytter biler, hun ringerfaktisk til morderen før filmen i påtrengende uaktsomhet bringer jentungen ut iet så lyssvakt skogsmareritt at filmseere med store vinduer skal prise seglykkelig over at vårsola ble borte.
Jeg streama «Gone» på Get, og hd-kvalitetenvar faktisk såpass at jeg så litt mer enn Seyfrieds stirrende ulkeblikk ielendigheta.
Og igjen:
Enikke egentlig god film, men uventa engasjerende.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701303
|
Forferdelig camping-grøsser
"True blood"-skuespilleren Stephen Moyer fra Essex, England England tar med familien på campingtur og forvandler sitt vakre friluftsfjes til noe som likner akutt rabis.
En nifs skrekkfilm.
«The Jerseydevil» (The Barrens):
Grøsser.
USA/Canada.
2012.
1 time, 34 minutter.
15 år.
Regi:
Darren Lynn Bousman.
Med:
Stephen Moyer, Mia Kirschner, Allie MacDonald, PeterDaCunha.
Mannen somlaget «Saw» II, III og IV og «11-11-11» heter Darren Lynn Bousman, han elskerTV-serien «Lost», og han er i stand til å skildre en familie-camping i skogen medså hjerteskjærende desperasjon at du vil føle at Dante hadde en fin tur iUnderverdenen.
Husker du Dante?
Han lette etter dama si.
Stephen Moyer fra«True blood» drar med seg familien ut i naturen for å spre pappas aske overkrekling og klorofyll.
Moyer burde ansettes fast av helsedirektoraret for atungdom med dårlig håndhygiene skal lære hva som skjer med folk hvis de ikkevasker seg når de har tisset.
Den pene mannens ansikt faller i løpet av filmensammen til en blanding av djevleond Nicholson-maske og utpest Vindern-deltakeri Birkebeiner-løpet.
Moyer er den minst beroligende pappaen jeg har sett påfilm, og jeg har sett «The shining».
I «TheBarrens» handler det ikke om indianer-forbannelser, men nesten.
I et populærtcamping-område i New Jersey Pines skal det finnes en skapning som ble til vedat landsbyhora solgte sitt 13. barn til Djevelen, og han utvikla det muligenstil en karnevalsfin dinosaur med hestefjes.
Men sikkert er det ikke.
For detvirker etter hvert mer sannsynlig at den urolige og sutrete familiefaren erblitt bitt avhusbikkje med hundegalskap, og at psyken hans er rabikaltforverra.
Mange barn vil antakelig kjenne igjen prosessen, fordi de har opplevdat foresatte utvikler seg til onde gymlærere når de er på campingtur:
Etterhvert som primitivitets-imperativet overtar det som en gang var lykkeligfamilieliv, oppstår en slags råskinn-demonisering av foreldre som til vanlig er så mjukeat de syklermed rumpepute i tightsen.
I dennefilmen aner du ikke hva som mer hva, men ekstremt ubehagelig er det.
Ikke minstfordi den åtte år gamle sønnen har et ansikt som ble laga for DavidLynch-filmer, og han er sart og sår og klynger seg til stemora si når pappablir en despot.
Hele filmenhandler om en skogstur med telt og ryggsekker.
Tenåringsdattera sier at campinger en ond ting.
For oss som en gang i livet satte opp XXL-telt på plen iDanmark, men ikke fikk unger til å gå inn i det, virker dette resonnementetnaturlig.
Ikke er været bra heller.
Som i Danmark.
| 1
|
701305
|
Iransk eventyr om lidenskap og kunst
Fint iransk eventyr om en fiolinist som ikke fikk den han elsket, laget av eksil.-iraneren Marjane Satrapi.
Den lidenskapelige fiolinisten
(Poulet aux prunes) Regi/manus:
Marjane Satrapi, VincentParonnaud.
Med:
Mathieu Amalric, Maria de Medeiros, Golshifteh Farahani,Isabella Rossellini, Chiara Mastroianni, Edouard Baer, Eric Caravaca, medflere.
Belgia/Frankrike/Tyskland.
Lengde:
1 time 33 minutter.
Eksil-iraner Marjane Satrapis nye film virker førstforvirrende på grunn av hyppige kronologihopp.
Men skjerper du sansene for enantihollywoodsk fortellerstil, får du en festlig parodi på amerikanskesåpeserier med på kjøpet.
Men mottakerapparatet må justeresen smule i starten.
Satrapi og medregissør Vincent Paronnaud har ikke laget ettradisjonelt realistisk-psykologisk drama, men et eventyr.
Eksteriørscener fraTeheran på 1950-tallet er så stiliserte at assosiasjonene går tiltegneseriefilmen "Persepolis" som Satrapi kom med for noen år siden.
Denne filmen er likevel ikketegneserie.
Levende skuespillere framstiller historien om en musiker,Nasser-Ali Khan, som bare vil dø etter at kona har knust fiolinen hans.
Hun ernemlig lut lei av at han verken bidrar til husarbeid eller barnepass, men baredyrker kunsten.
I påvente av at dødens engel,Azraël, skal hente ham, får vi diverse tilbakeblikk på hendelser i fiolinistensoppvekst, ungdom og voksne år.
Det lille man får høre av vakker fiolinmusikk,er sårt og vemodig.
Det jeg strevde med å venne megtil, er spillestilen.
Skyldes oppsperrede øyne og mye gestikulering at MathieuAmalric og andre franske skuespillere utfolder seg slik, eller prøver Satrapi åtreffe en følelsesladet, "iransk" tone som virker overdrevet forkjølige nordmenn?
Jeg er ennå usikker, men gradvisstilner spørsmålet.
I dette eventyret skjer det så mye tragikomisk at stilensnart kan defineres som ironisk, full som den er av raljerende og svartsynthumor.
Det gjelder særlig frampekhistoriene om hvordan det går med musikerensto barn.
Datteren ender som dekadent pokerspiller, sønnen som amerikanskmiddelklassemann.
Vidunderlig parodi!
I "Persepolis" flettetSatrapi åpent sammen Irans samtidshistorie og en individuell skjebne.
Nå poppersamfunnskritikken bare indirekte fram gjennom de menneskelige relasjonene somden stakkars musikeren har opplevd:
På skolen ble han utskjelt av en autoritærlærer mens lillebroren ble rost opp i skyene.
Som ung voksen ble han nektet aven potensiell svigerfar å gifte seg med den skjønne Irâne som han elsket.
Istedet ender Nasser-Ali i et ulykkelig ekteskap med en kvinne som moren hans(Isabella Rossellini) fant passende.
Overflatisk sier filmen også noeom konflikten mellom å leve som kunstner (Nasser-Ali reiser i 20 år rundt somen suksessrik konsertfiolinist) og det å satse på kjærlighet og familieliv.
Menla oss ikke bli for dypsindige, dette er og blir et vemodig eventyr om en mannsom aldri fikk sin elskede.
| 1
|
701308
|
Surpomp blant lerkefugler
Det handler om eldre ektepar og om kreft og død mens Vanessa Redgrave til ektemannens misnøye vil delta i Gemma Artertons lokale eldrekor.
Strålende roller.
Sang for Marion
Storbritannia 2012.
Regi og manus: Paul Andrew Williams.
Med:
Terence Stamp, Vanessa Redgrave, Gemma Arterton, Christopher Eccleson m.fl. Lengde:
1 time 33 min.
Tillatt for alle.
Alt og alle er teite når Arthur (Terence Stamp) er sur, og det er han ganske ofte.
Akkurat hvorfor han er sånn en surpomp er ganske uklart, men det viser seg etter hvert at det ikke er noe nytt.
Men han tilber sin kreftsyke kone Marion (Vanessa Redgrave).
Hans omsorg for henne er rørende og nesten for intens.
Med begrunnelsen «viktig ikke å ha for store forhåpninger» rakker han ned på og latterliggjør Marions lidenskapelige deltakelse i det lokale eldrekoret i den britiske småbyen, som ledes av den vakre og idealistiske musikklæreren Elizabeth (Gemma Arterton).
Det skal etter hvert handle om kreft og død, sorg og familiære konflikter.
Likevel er «rørende», «hjertevarm» og «feelgood» ord som tidlig popper opp.
Som de fleste britiske filmskapere kan også Paul Andrew Williams dette med å skape miljøer som virker fullstendig autentiske, og å finne de rette skuespillerne til hver en lille rolle.
Terence Stamp og Vanessa
Redgrave er begge aldeles strålende i sine roller, og det er lett å bry seg om disse rollefigurene.
Problemet er bare at det hele etter hvert går på troverdigheten løs.
At alle de andre eldre, både i koret og i Arthurs «kveld med gutta»-venner på puben er blide, glade og entusiastiske hele tiden.
At alle i koret omfavner Elizabeths musikalske krumspring med «Ace of spades» og «Let’s talk about sex».
At den unge kordirigenten tyr til Arthur som samtalepartner når hun blir dumpet.
Og hva vil egentlig Williams si, utover selvfølgelighetene om å gripe dagen, leve mens du gjør det og gjøre det beste ut av det vi har?
Ikke mye, han vil bare at vi skal få en god, varm følelse av Arthurs brokete vei mot ny erkjennelse.
Men det blir bare for opplagt at han har tatt noen snarveier for at dramakomedien skal trykke på de rette følelsesknappene.
Kanskje er vi lettrørte, men ikke lettlurte.
| 0
|
701310
|
Patetisk Oscar-vinner
"Argo" er en uformelig amerikansk fantasi om at det en gang i tida fantes en regjeringsansatt fyr som fikk ting til.
Men Ben Affleck ser ut som en psykiatrisk spøk, og filmen burde vært en actionkomedie.
«Argo»: Amerikansk drama.2012. 2 timer.
15 år.
Regi:
Ben Affleck.
Med:
Ben Affleck, Bryan Cranston, AlanArkin, John Goodman.
Det er ikke bare BenAffleck som er feil i Oscar-vinneren «Argo», men han gjør en storarta innsatsbåde som deprimerende skuespiller og uvederheftig regissør.
Noen filmer brukerautentisitet slik rockemusikere bruker kokain.
De sniffer seg litt opp påvirkeligheten for å virke interessante.
«Argo» later som om den har etforklaret og saklig forhold til den iranske revolusjonen, for sjahenssikkerhetsstyrker hadde torturert sine motstandere, og USA hadde skylda, så nåmå president Hva Het Han Nå Igjen ta seg sammen i 1979.
Det tilforlatelige i filmener at religiøst og nasjonalistisk overivrige studenter i Teheran hoppet overgjerdene og tok ambassadefolka som gisler.
Det gikk bra med alle.
Men sekstullinger flykta ut på gatene og klarte å få krøkke-asyl i den kanadiskeambassaden.
Dermed var de et problem, og antakelig burde CIA ha sagt:
Meld deresjøl og be om unnskyldning.
Men i ambassaden kunne deikke sitte, og dermed kommer Ben Affleck inn i historien.
Han har beatleshår,mullaskjegg og et dystert skilsmissetryne som man kan få mareritt av.
Hanlikner coveret til ei Cat Stevens-plate og skal forestille intelligensbyråetsflukt-spesialist.
Man kan spørre seg om hvilke flukter han har tatt seg av før,for jeg tror ikke amerikanerne har noen vellykka i det hele tatt.
Så kommer den gode delen avhistorien.
Etter å ha ydmyket alle de andre idiotene i amerikanskadministrasjon, finner han på at man skal feike en science fiction-film.
I detøyeblikket du får se de spøkefulle produsentene Alan Arkin og John Goodman, vetdu at «Argo» burde vært en komedie av Lebowski-format, og Jeff Bridges burdehatt hovedrollen.
Historien om mannen som flyr til Teheran for å innbillesnille iranere at han lager action-film er altfor god til å bli rota vekk iKon-Tiki-dokumentarisme med lygekryss.
I stedet følger vi denuinteressante Affleck på Iran-tur, og etter hvert får han Canada-farerne ut avislamistenes klør i to-tre cliffhanger-redninger som er så hårfine at de ville havirka usannsynlige i en Lucky Luke-film.
Filmen går fra søvngjengersk drama tilnervestimulerende overdrivelses-romantikk i løpet av noen minutter.
Når Affleck kommer hjem tilden fraskilte kona og den farsbundne sønnen står det amerikansk flagg på porchen.Whatever.
| 0
|
701311
|
Deilig og folkelig clintdoris
Dette handler ikke bare om en mann som kan høre baller.
Det handler om å være ei sånn jente som du drømmer om:
Ei dame som kjører fortere bil enn deg, som slår deg i biljard og spiser begge pølsene i brød sjøl.
Amy Adams er en clintdoris, en uvillig bydame som egentlig ikke liker advokater og HR-avdelinger, men søker sin opprinnelighet hos harryene.
Det er der damer skal bo.
«Trouble with the curve»:
Amerikansk drama.
2012.
1 time, 51 minutter.
11 år.
Regi:
Robert Lorenz.
Med:Clint Eastwood, Amy Adams, John Goodman, Justin Timberlake, Matthew Lillard.
En mann har regissert enfilm med Clint Eastwood slik Eastwood ville ha regissert den.
Omtrent.
Det gir«Trouble with the curve» en stofflig bestandighet som gjør at den i ro og makkan funke som en slags vekkelse.
Her er verden slik den skulle være.
Når mennføler seg som resirkulerte deodoranthylser i en urban klosterskole der demoderne nonnene går rundt i nystelt Barbie-hår og casual-kule korpieklær ogetter-definerer den instinktive maskulinitet.
Da er denne filmen perfekt.
Eastwood spiller enbaseball-scout.
Han finner spillere.
Mannen har et stort talent, men vet ikkehvordan man blir gammel.
Han pisser irritert, han har grønn stær så hanegentlig ikke kan se hvordan spilleren slår, men han kan skille de rene lydenefra de urene lydene på en baseballbane.
Jeg hørte det og.
Når smellet er feil.
Det skjønne ved filmen erlikevel skildringen av et USA i velsigna avstand fra New York.
TalentspeiderenGus sitter surt på harde bondebygdsbenker og ser baseball spilt for tjuemennesker.
Han lever i enkle moteller der det antakelig lukter søtt avvarehus-deodorant fra håndklærne, han tilbringer kvelden på kuskitbrunecowboy-pubber og spiser rødt kjøtt som om det skulle være tofu, han skjellerumoderne på alt som snakker til ham og representerer den andre virkelighetensom blir borte i et samfunn der til og med mennene fortoner seg som etfortløpende talkshow:
Han er knapp.
Samtalene hans er knappe.
Replikkene idenne filmen er mer og mindre som å høre en liten stein dette på uvaskatregolv.
Når du har knapphetens magi,kan du tillate deg en følsom historie.
Amy Adams fra «Julie & Julia»spiller dattera hans.
Hun er blitt forretningsadvokat og skal bli partner ifirmaet der hver eneste mann ser ut som en tørr kødd i en Armani-kondom.
Dafaren drar på landet for å se på et talent.
blir hun varsla om at han kantrenge noen hos seg for han driter i doktorens ordre.
Dessuten har de digitalehodene tenkt å tvangspensjonere baseball-kunstens gud.
Så hun slår følge.
Eibondetøff jente som ble advokat.
I løpet av samværet med den motvillige farensprekker mange nye, tillærte ting.
Filmen hyller americana slik den skal være:
Enkle folk.
Råe skikker.
Skeive smil.
Pils fra flaske.
Jeg skal ikke røpe for mye.
Når Clint Eastwood er sint,ser han ut som en avbitertang fra sida.
Forfra er han helt lik en klapperslangefra en glemt indianerfilm.
Så kommer Justin Timberlake kjørende som en slagsPetter Sprett, og mirakler over alle undere:
Han funker fint i denne filmen.
Jeggjerntar:
Dette er en verden der den irriterte prostata-pisseren kjørerkabriolet-Ford og bor i Grey Squirrel Motel, det er en film der den halvhjertavegetarianerdattera til Eastwood gruser rutskjorte i biljard.
Det er pølse ogbrød.
Sjelerensende uvennlighet.
Maskulinitetens estetisme.
Den selvfølgelige,masochistiske roen, den milde arrogansen, den varme avvisningen.
Dette erhjemme.
Mest handler filmen om atdatter og far etter hvert nesten snakker sammen om hva som skjedde.
Det villevært kleint i en annen film.
Det funker her.
| 1
|
701312
|
Oi.«Hobbiten» bedre enn «Ringenes Herre»
Det er som å møte Mordors mørke:
Jeg har skrevet at jeg liker «Hobbiten» bedre enn «Ringenes Herre».
Beholder jeg det nasjonale bibliotek-kortet mitt nå?
Står statsborgerskapet i fare?
«Hobbiten»:
Amerikansk fantasi.
2012.
2 timer, 49 minutter.
11 år.
Regi:
Peter Jackson.
Med:
Martin Freeman, Ian McKellen, Richard Armitrage, Ken Stott, James Nesbitt.
Jeg var opprinnelig veldig skeptisk til «Hobbiten» fordi man kunne mistenke den amerikanske kommersialismen, den newzealandske forfengeligheten og verdens generelle uverdighet for å ha inngått et slags kompromiss:
Den som smidde den perfekte gullkalven, skal også melke den.
Motviljen ble bestyrket da jeg så en halv time av filmen på kino, og hele greia besto av støyende festligheter der sju eller flere dverger paraderte artens manglende bordskikk og noen gamle norrøne fantasier om påtrengende selskapelighet.
Da jeg så hele filmen ble det annerledes.
Bilbo er en forvirra eventyr-Bean, han er en hage-elskende, matsamlende liten landsby-ungkar uten fast følge, og hele tilværelsen hans handler om trygghet.
Frodo er ikke sånn.
Han har stjerneøyne og ser ut som om han ble skapt av en engels utpust.
Bilbo er på en måte ungt middelaldrende og melankolsk uanselig.
Det store gjestebodet i starten av filmen plager en liten mann som skal komme til å bli lokket ut av Den Perfekte Tilværelse for å risikere liv og jordisk gods i kampen for noen landflyktige dverger som er vanskelige å like.
Filmen forteller innledningsvis om hvordan dragen Smaug kommer farende med dødelig ildpust som et improvisert Nato-angrep og jager dvergene ut på bøgda der prinsen stiller seg i smia og banker forbanna på sine sverd.
Det er folket uten land som kommer for å spise ham ut av huset og siden synge melankolsk som en irsk aften på Jæren mens fullmånen daler sakte over Orre friluftshus.
Det er de som skal ledes av en fanatisk dvergeprins som minner om Hank von Helvete på premierefest.
Bilbo blir ikke tatt med på håpløst felttog, han blir så å si kidnappa.
Den lille mannen skvetter rundt som en kongle mellom hestebein, han er forvirra og fornærma og ser ut som en sjenert gladkristen i bondebadstu.
Han er krumtappen, som vi som gikk på Kampen skole og hadde Jørgensen som klasseforstander, vet at er en viktig del av stempelmotoren.
Og ganske riktig:
Så snart den sure Minecraft-gjengen har spist seg mette, starter en fantasy-film som imponerer og imponerer og forhekser og fascinerer mer og mer for hvert bilde.
Min personlige favoritt er Radagast Den Brune, som har fugler i håret, kurerer det syke pinnsvin og farer i en supersonisk harepus-vogn over mjuk skogbunn.
Først får vi møte fjelltrollene.
De bærer hest under armen og krangler over maten som en norsk campingfamilie.
Det er monster-edderkopper i skauen.
Det har kommet en Necromancer til trakten, og han gjenoppvekker de døde.
Den hvite kjempen døde ikke, og han angriper sammen med sine gigantiske spøkelsesulver.
Galadriel forskjønner månelyset med sin jomfru-sensuelle skjørhet.
Gollum gjetter gåter med Bilbo i det fiendtlige fjellkavet, der kjemper av stein blir uvenner og kaster natur etter hverandre så man må tro at Greenpeace kommer til å gripe inn.
Du blir storøyd og rørt og glad.
Peter Jacksons fornemmelse for natur er norsk.
Helikopter-kameraene hans kjærtegner heier og gullbrune grasmarker.
For oss som bor i et land der til og med byene ser ut som natur, er dette som en trosbekjennelse.
Ja, sånn ser den perfekte verden ut.
Ikke ei jævla palme.
Ikke ei sandstrand.
Ikke en paraplydrink.
Heier og fjell, panteistiske gåter og myter og ustyrlige fantasier om hvert mål med jord.
På syttitallet leste jeg «Ringenes Herre» mens jeg besøkte foreldra mine i sommerhus på Fogn.
Jeg streifa gjennom kronglete småskog langs strandlinja og kjente naturens litterære levendehet som en del av kroppen.
I «Hobbiten» er det der igjen.
En intens opplevelse av geografisk tilhørighet.
Og som paradokset i denne forelska, nordiske fantasien:
En forvirra liten brite.
Bilbo, den alminnelige engelskmann.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701314
|
Forunderlig blåtur-grøsser på Dale
Ikke helt vellykket grøsser som er innspilt på Dale.
Ei dame vil finne ut hva kjæresten egentlig er verd, og arrangerer en blåtur til nifst sted, der uventede ting skjer og løse tråder dingler i lufta.
Regi:
Ivar Aase.
Med:
Julie Rusti, Vegar Hoel, BerteRommetveit, Dan Skjæveland, Marit Sanden, Are Flåøien, Philip Newth.
Manus:Bjørn Sortland.
Foto: Andreas Bru Eide.
Norge 2013.
1 time 15 minutter.Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Ungdom.
Det er imponerende hva unge, ambisiøsespillefilmdebutanter kan få til.
21 år gamle Ivar Aase forvandler en hyggeligblåtur til et grøsseraktig mareritt.
Men like kompleks og god som forbildet"The Game" er filmen ikke.
Regissøren har villet skape sammeubehagelige stemning som i David Finchers nevnte film.
Om den holder det å siat Michael Douglas spiller en selvopptatt kontrollfreak som på 48-årsdagen fåri gave av broren sin (Sean Penn) å delta i et actionspill som snur opp ned pålivet til egoisten.
Ubehaget består i at man aldri helt vet hvem som styrer altdet fæle som rammer hovedpersonen og forvandler hans psyke.
Manusforfatter Bjørn Sortlandsplot er langt enklere og hovedrollefigurene mye yngre:
Kjæresteparet Silje ogKaspar (Julie Rusti og Dan Skjæveland) er i ferd med å flytte sammen, men så erdet det, da, at hun ikke helt stoler på at han vil bli værende hos henne forever.
Hva gjør man da?
Silje-Vaniljefinner på noe så slemt (synes nå jeg) som å gi kjæresten en blåtur for å finneut om han vil gå gjennom ild og vann for henne.
Testen på om Aase og Sortlandlykkes, er om tilskueren kastes ut i en stor nok forvirring om hvem somegentlig styrer hendelsene, stor nok til at man sitter fjetret.
Vet Silje omalt som skal skje etter at hun har skrevet kontrakt med arrangøren Philip, enavtale der hun attpåtil sier "men ingen må bli drept?"
Eller styresdet hele av guiden (Berte Rommetveit) som Silje og Kaspar treffer der hvorblåturen ender, i et nedlagt sinnssykeasyl på Gusøy?
Men heller ikke guiden harstålkontroll.
Er da sjefen for det hele i stedet hennes medhjelper (Vegar Hoel)som nesten aldri gjør det hun forlanger?
På sitt beste klarer Aase ogmanusforfatter Bjørn Sortland å forvirre oss på en ubehagelig måte, men ikkeslik at jeg grøsser noe særlig.
I handlingen er det likevel myefascinerende.
På konvolutten med blåturinvitasjonen står det "Av en annenverden" som kan lyde paradisisk.
Men idet Kaspar og Silje ledes inn iasylet for å høre om skjebnen til fortidas pasienter, viser et skilt til tekstenover Dantes Inferno:
"La alt håp fare, den som her inn treder".Uuææh.
Men selv om Aase bruker de gamlebygningene på Dale, et ekkelt rollespill om en lobotomert pasient fra tiårtilbake, samt forlatte sykehuskorridorer der man aldri helt vet hvem somangriper hvem, virker mye mer som rariteter enn skremsler.
Det gode er at de nevnteskuespillerne spiller overbevisende, særlig Skjæveland i noen videoopptak.Svakheten er birolleinnehaverne Philip Newth, Are Flåøien og Marit Sanden.Disse agerer så stivt at man blir usikker på om de ikke kan bedre, eller om deter villet fra regissørens side.
Usikkerheten forstyrrer mye.
Jeg vrir meg istolen over prestasjoner som ikke holder mål.
Synd.
At debutanter ikke lykkes helt,skal man ha overbærenhet med dersom de viser solid talent.
"Blåtur"kan oppleves som en surrealistisk forundringspakke der løse ender dingler fritti lufta.
Men Sortland må bare jobbe videre med å forbedre plottet, og Aase målære seg bedre personinstruksjon, så kan neste prosjekt gi enda større grøss.
| 0
|
701315
|
Vettaskremt igjen
Du kommer til å tro at minst én mager indianerånd kommer vandrende inn i middelklassefamiliens netter — men sånn er det ikke.
Og jeg røper ingenting, bortsett fra at jeg nok en gang ble ganske skremt.
USA.
2013.
1 time, 37 minutter.
15 år.
Regi:
Scott Stewart.
Med:
Keri Russell, Kadan Rockett, Josh Hamilton, Dakota Goyo, J.K. Simmons.
Etter en halv time var jeg vettskremt og tygde lakris-IFAer med sukker som om de skulle være flått.
Og apropos flått.
Dere og Dagbladet tror det er flåtten som gjør det.
Men vi som har sett «Dark skies» vet bedre, og vi sier det ikke bort, for da kommer nabokjerringa, barnevernet, den internasjonale alminnelighetsligaen og Nytt på Nytt og tar oss.
Nå er det sånn igjen.
Egentlig burde jeg ikke fortelle hva filmen handler om, og egentlig burde dere ikke lese dette.
Sjøl trodde jeg at det skulle være en indiansk gravferdsånd løs i familien Barrets middelmådige forstadshus, en tynn demon-flashback av Max von Sydows bøyde silhuettskikkelse.
Sånn var det ikke.
Et stykke uti filmen oppsøker den plaga familien en fantastisk avslappa resignatør i Indiana-hatt.
Han (J.K. Simmons) sitter omgitt av katter i et moderne tilfluktsrom og registrerer det fatalistiske fandenskapet i veggpynt der bortkomne barn smiler som korsfesta melkekartonger mot de gjenværende.
Det er han som står for den vrien jeg ikke røper sjøl om de andre antakelig har gjort det med tittelen «Gjett hvem denne gutten er redd for!»
Folka funker i denne filmen, og det er ikke bare den nersegne sannsigeren.
Keri Russell er en skuespiller med sarte syttitallsbryster som vaktelnebb i bølgete bomull, og det smale fjeset utstråler en generell verdensuro.
Mannen hennes (Josh Hamilton) har pinlig programleder-skjegg, men flakkende taperøyne og vimsete småborger-logikk.
Sønnen Jesse spilles av Dakota Goyo med utvokst bolleklipp og Jodie Fosters barneansikt.
Du bryr deg om dem, og du kjenner på det dirrende stolsetet at de ikke kan ta vare på seg sjøl.
Filmen starter med at lillebror Sam ser The Sandman om nettene.
Symptomene på udokumenterte tilstedeværelser tiltar.
Også denne uka:
Du kommer til å hate slutten.
| 1
|
701316
|
Etterpåklokt om unge 68-ere
Fransk regissør ser med ømhet tilbake på engasjementet og idealismen til unge studenter i Paris tidlig på syttitallet — men samtidig ser han også den politiske naiviteten.
Og selvopptattheten.
(Apres mai).
Frankrike 2012.
Regi:
Olivier Assayas.
Med:
Clément Métayer, Lola Créton, Felix Armand, Carole Combes m.fl. Lengde:
2 timer 1 min. 11 år.
Paris, studentrevolusjonens hjemby, tidlig på 70-tallet:
De verste bruduljene etter studentopptøyene har lagt seg, men verden blir aldri som før.
Ungdommen har fått smaken på å bli hørt, å gjøre opprør mot det bestående, på seksuell frigjøring og friheten til å tenke sjæl.
På et gymnas utenfor Paris er det politiske engasjementet fortsatt stort, men splittelser preger miljøet.
For eller mot Mao?
For eller mot Bresjnev?
Mens noen vil ha dialog og uttrykker sine synspunkter gjennom kunst og tekst, går andre mer militant til verks for å skape oppmerksomhet om sine synspunkter.
Blant disse er Gilles, Christine, Jan-Pierre og Alain.
I nattens mulm og mørke rykker de ut, tapetserer skolen sin med slagord, plakater og løpesedler.
Etter at en av dem blir avslørt og en vekter blir skadet, finner gjengen det lurest å ligge litt lavt i utlandet en stund.
Ferden går først til Italia, der de møter likesinnede «hippier» fra hele verden.
Og den politiske idealismen blir sakte fortrengt av personlige ambisjoner, samt søken etter kjærlighet og trygghet.
Rollefiguren Gilles er løselig basert på regissøren Olivier Assayas’ egne opplevelser som tenåring i etterraksten etter studentoppgjøret.
Han har laget en vakkert fotografert og velspilt film, med stor vekt på datidens estetikk som stemningsskaper.
Olivier Assayas ser tilbake på sin ungdomstid med både romantisk, bittersøtt og etterpåklokt blikk:
På den ene siden minnes han skjønnheten og det betydningsfulle i det brennende engasjementet og samholdet mellom de revolusjonselskende gymnasiastene.
Men nå, når han vet hvordan det gikk, ser han også naiviteten, illusjonen og selvopptattheten i de privilegerte, unge kunstnerspirenes engasjement for et proletariat de hadde liten eller ingen personlig føling med.
Form og innhold
Assayas setter også søkelyset på forholdet mellom form og innhold i filmfortellingen generelt.
Hva skal til for å bli sett og hørt?
På vei til Italia treffer ungdommene noen likesinnede idealister som lager dokumentarfilm som viser nøden hos folk i land som Laos og Afghanistan.
Idealistene forsvarer sitt valg av tradisjonell fortellerteknikk med at proletariatet ikke vil takle en revolusjonær eller eksperimentell form.
Mens de unge kunstnerne nettopp ønsker å uttrykke sine syn gjennom nye uttrykksformer.
Ytre sett er «Etter revolusjonen» totalt blottet for humor og glede, man ser knapt et smil i løpet av de to timene den varer.
Likevel er det en fornøyelig, tidvis morsom film.
Humoren ligger nettopp i gravalvoret, for eksempel revolusjonæres frykt for CIA og å bli utsatt for filmer og litteratur med «feil» politisk innhold.
Og i selve kampen fullstendig overskygger sakene det kjempes så intenst for.
Likevel føles det som om Assayes sier: ja, vi var naive og fant på mye rart.
Men ungt, brennende engasjement er tross alt bedre enn den overfladiske likegyldigheten som preger nåtiden.
| 1
|
701317
|
Nakensjokk!Motesjokk!
Dopsjokk!
Osv.
Disney-jentene Selena Gomez og Vanessa Hudgens gjør overraskende kul jobb i rollene som collegejenter som raner restaurant for å få penger til vårferie.
Regi og manus:
Harmony Korine
Med:
Selena Gomez, Vanessa Hudgens.
Lengde:
1 time 33 min. 15 år.
«Spring breakers» er full av sjokk:
Nakensjokk.
Flere silikonpupper i fri utfoldelse enn i en gjennomsnittlig pornofilm.
Sexsjokk.
Frekk simulering og snakk.
Motesjokk.
Her er det normalt å gå i bikini 24 timer i døgnet, også i rettssalen.
Dopsjokk.
Her drikkes sprit, sniffes kokain og røykes både marihuana, sigaretter og sigarer som den hverdagsligste, deiligste ting.
Alt dette er «sjokk» av typen som selger tabloider, og som vi samtidig liksom advares på det sterkeste mot.
Men det største sjokket er egentlig at de to kjernesunne Disney-prinsessene Selena Gomez og Vanessa
Hudgens er en del av dette.
Og at de gjør en glitrende jobb som to av de fire frustrerte collegejentene fra trist småby som raner en restaurant for å få råd til vårferie i Florida.«Spring break» er et årlig fenomen i USA som er som russetid og Ayia Napa-ferie kombinert.
En vill flukt fra traurig hverdag, der mest mulig moro må komprimeres inn på begrenset tid.
De fire collegejentene vil at det skal vare for evig.
Med «Spring breakers» vil visst regissør Harmony Korine, fra før stemplet som vulgærregissør, sette et kritisk søkelys på denne overfladiske, hedonistiske skikken, som representerer en generasjons forfall.
Unges påvirkning fra film, reklame og dataspill får også sitt.
Eller er det egentlig en fordekt hyllest?
Ikke lett å si.
«Spring breakers» er ekstremt underholdende.
At filmen beveger seg fra rølpekomedie til nifs thriller gir en ekstra nerve.
Og måten Korine bruker farger og musikk som melankolsk og uhyggelig stemningsskaper er nesten vanedannende suverent.
| 1
|
701318
|
Kjærlighet til hjerne-slurper
Nicholas Hoult spiller romantisk Romeo-zombie uten at du kommer til å forlange bilde av ham på sengetøyet ditt.
Denne sære kjærlighetsfilmen er verken troverdig eller søt, men rar, det er den.
USA.
2013.
1 time, 38 minutter.
15 år.
Regi: Jonathan Levine.
Med:
Nicholas Hoult, Teresa Palmer, John Malkovich, Analeigh Tipton, Rob Cordry.
Jeg går ut fra at det har med legning å gjøre.
Noen folk liker historien om Skjønnheten og Udyret, noen svermer for Draculas dyriske appetitt, noen eufemiserer Operafantomet og det finnes folk som tenner på salatjønkiene i «Sex and the city».
Det finnes sikkert noen jenter som får folder i hypofysen når en stønnende, råtnende zombie med LSD-måping forelsker seg i ei menneskekropp-jente etter at han nettopp spiste kjærestens hjerne.
Det høres ut som speisa absurdhumor, men sånn er det ikke.
Dette er en romantisk komedie.
Dette er en Shakespeare der den betakaroten-trengende stavreren romeoer under jentas balkong utpå kvelden, mens far hennes er ute med varmt våpen som leder av anti-zombie-militsen.
Først så jeg Tom Cruise spille vinylmusikk i framtidssamfunn.
I denne sitter zombien Nicholas Hoult med platespiller i revna flykropp, og dit tar han Teresa Palmer, som er ei kul lita OMG-gisperske av den litt åpne sorten.
Logikken henger dårligere på handlingen enn daukjøtt på skjelett.
Hoult må redde jenta fra zombiene, men udøde subber buksesløvt som salmonella-smitta hiphoppere og ville ikke tatt igjen Jærbanen.
Jenta ville vært hjemme før de rakk å miste øyenbrynet.
Dessuten kjører hun plutselig rød sportsbil, og den ville ikke F16-vrak ha tatt igjen.
Når zombiene vil ete jenta hans, blir den svakelige proteinfanatikeren til slåsskjempe, og plutselig sprinter han som friidrettsungdom.
Sånt man kan ikke bry seg om.
Historien er søt hvis den kule musikken og den sære romantikken treffer deg.
Siden kroppsdeler alltid detter av zombier, kan ikke kjærestene ha sex så lenge han råtner.
Men det er håp i hengende snøre.
| 0
|
701319
|
For utrolig til å kunne lyges!
Den islandske filmen "Dypet" handler om et reint mirakel ved Vestmannaøyene, da en fisker blir reddet etter et voldsomt fiskebåtforlis.
(Djupið) Regi:
Baltasar Kormákur.
Med:
Ólafur DarriÓlafsson, Jóhann G. Jóhansson, Þröstur Leó Gunnarsson, Bjõrn Thors, StefánHallur Atefánsson, Walter Geir Grímsson, Gudjón Pedersen, Þorbjörg HelgaÞorgilsdóttir.
Island/Norge 2012.
1 time 35 minutter.
Aldersgrense:
Egnethet:Ungdom/Voksen.
Dette er en sånn film som du nekter å tro på hvishandlingen var diktet opp.
Men fordi info i starten og korte dokumentaropptaktil sist bekrefter at noe vitenskapelig umulig skjedde på Island, følger manforundret og fascinert med.
Den dyktige regissøren BaltasarKormákur (101 Reykjavik) har gitt seg i kast med et krevende prosjekt ogdedisert det til islandske fiskere:
Å lage en troverdig filmatisering av etfiskebåtforlis som skjedde i 1984 utenfor de vulkanske Vestmannaøyene.
Dertilfår han et knippe oljehyrekledde fiskere til å kjempe for livet i det iskaldevannet.
Oddsen for å overleve så langt til havs er lik null.
Hvordan det går, unner jeg dere åfinne ut selv.
Når filmen er blitt en medrivende opplevelse, skyldes det denypperlige miljøskildringen, skuespillernes innsats og bildebruken som lar ossføle på knokene at en islandsk kystvinter må være enda kaldere enn en norsk.
Kormákur har funnet en svær,kraftig skuespiller som Ólafur Darri Ólafsson til hovedrollen i dramaet.
Det eret lykkekast.
Hans takling av bølger og annen natur er en prestasjon.
OgKormákurs filming av havdypets krefter i møte med de islandske øyenes villskaper et syn.
Til alle tider har fiskere levdmed døden på terskelen til byssa.
Kormákur legger ikke skjul på at selv detøffeste, alkoholiserte karene ber sitt Fader vår i nødens stund.
Det fine medregissøren er at han lar spørsmålet om mirakel bli hengende i luften,forunderlig uimotsagt av engelske og islandske vitenskapsfolk som aldri klarteå forklare hvorfor noe til slutt endte godt den natten i 1984.
| 1
|
701320
|
Som du hva da, sa du?
Menn dør på korset.
Kvinner må snakke ut om ting i familiekaffeselskap.
Nordmenn tror at alt som beveger seg i kroppen, er følelser.
Det er feil.
Det meste er fordøyelse.
Denne norske episodefilmen eufemiserer tre-fire forskjellige former for følelser som burde ført til klyster.
«Som du ser meg»:
Norskepisodedrama.
2012.
1 time, 58 minutter.
11 år.
Regi:
Dag Johan Haugerud.
Med:Laila Goody, Ragnhild Hilt, Andrea Bræin Hovig, Anne Marit Jacobsen.
Jeg ble aldri en beundrerav norske filmer der folk snakker sammen som om de forsøker å få tida til å gåi fastlegens venterom fra tirsdag til fredag, og jeg er heller ikke beundrer avdramaturgier slik regissøren Erik Gustavson beskrev en typisk norsk filmallerede på nittitallet eller hva det het:
«Nærbilde.
«Nå skal jeg åpne døren».
Personen går mot døren.
Nærbilde dørklinka.
Nærbilde ansikt.
Nærbilde hånd somtrykker ned dørklinka.
Nærbilde ansikt.
«Nå har jeg åpnet døren.»
Eller som minnå voksne sønn beskrev norsk film i 14års alderen:
«Det har gått hull på den gule genseren min!»
«Som du ser meg» er en sånorsk film at den burde få Kongens fortjenstmedalje for uselvisknasjonalfølelse, og den burde få antimobbeprisen 2013 for bevisst å ha unngåttå bli bedre enn noen.
Den nesten kjønnsparodiske filmen formidler en storøyd,oppsøkende småsnurthet som man ellers bare finner i politisk ukorrekte vitserom pms.
Jeg vet ikke om jeg skalbeskrive handlingen her eller overlate den til paleontologene og antropologene.
I den første episoden er skuespillerinnen en sykepleier som skal lære opp en nyjente, men den nye jenta klager på henne når hun klager på jenta, og LiseGundersen ville ikke hatt den krevende jobben en gang, for hun følte ikke athun var klar for opplæringsrollen, og når hun blir nervøs, snakker hun engelsk.Og?
Laila Goody spiller slik hun er instruert, og det snakker vi aldri mer om.
Det blir verre.
I den nesteepisoden treffer vi en middelaldrende enslig kvinne som antakelig aldri villeha partner fordi hun ble utsatt for overgrep som ung.
Parentes.
Seksuelleovergrep er alvorlige ting.
De passer ikke som party-pynt i jålete sutrefilmer.Dama kommer i den situasjonen at den nye forlagssjefen ønsker at hun skaloversette en bok som er under hennes verdighet.
Jeg har glemt hvordan det gikk,men moro var det ikke, og problemstillingen er ikke bare selvbesmitta avsurhet, den er overflødig på en måte som får deg til å ønske den ubrukeligepåskesola tilbake.
Som en slags vignett for tom velstand, for feiringer utenfilosofi, for et liv der rike nordmenn sitter og følger med sin egen tarmgassgjennom kanalene fordi de tror at alt de føler, er sjel.
I den tredje episoden holderen plagsom familie kaffeslaberas om hvorvidt mor skal ta i mot arven fra tantasi eller om det er under hennes verdighet.
«Åjavel, ja!
Er det sånn du ser meg?
Som en stakkar?»
Episoden egner seg til avlang, ond satire, den er spilt somhastverks-revy og den er uvesentligere enn brunsnegle-sex i solnedgang.
Jeg skjønner ikke hva filmenforsøker, og det plager meg.
Hvis noen av dere skjønner det, så send meg enmail.
Følg meg på Twitter: arilabra
| 0
|
701321
|
Butler gjør det, god postpåske!
Dette er en enkel romantisk komedie om en skøyeraktig, skotsk fotballfyr i California, der alle de rike damene vil ligge med ham, men han savner eksen og sønnen og kanskje savner han egentlig 12 års skolegang.
«Playing for keeps»:Amerikansk, romantisk komedie.
2012.
1 time, 45 minutter.
11 år.
Regi:
GabrieleMuccino.
Med:
Gerard Butler, Jessica Biel, Dennis Quaid, Uma Thurman, CatherineZeta-Jones, Judy Greer, Noah Lomax.
Gerard Butler med detguttaktige truseblikket spiller en skotte i USA.
Han har vært fotballspiller,og som alle vet, pleier Manchester United å forlange at spillerne gifter segmed brystfaste blondiner som siden blir sure fordi mennene sparker ball, og sådrar de sin vei med ei formue.
Ekskona hans er JessicaBiel, som egentlig bare trives med motorsager og tunge våpen, og i denne filmenhar så surt fjes at hun kunne ha skremt både dinosaurene og kometene.
Sammen har de en liten sønn,og han blir en slags samvittighetsfange for pappas følelsesliv og mammasfornærmethet, så en stund lurte jeg på hvordan jeg skulle holde ut med dennehumoren.
Jeg fant både ostepop og sjokolade på overraskende steder, men snopetforhindret ikke at sidelinja til Butler-barnets fotball-løkke fikk enopphopning av frustrerte fruer som antakelig hadde lest om orgasmen på ipadensin og trodde hvert ord, også den dagbladgreia om å spise neper før og etter.Derfor ble de kåte som matroser og ville bedra ektemennene sine som en del avhusarbeidet mens jeg spise sjokolade, men de fikk ingen Golgata, for verdenliker utro kvinner.
For eksempel spiller Judy Greer som en morgenrødvaginal-varsler (øynene hennes er så åpenlyse at du føler deg som en sjenertgynekolog), og hun er mammaen til Billy som er oppkalt etter Shakespeare mensmora antakelig stammer fra revebjellene.
Dama minner også om rabarbra.
Butler utmerker seg somklønete far, for klønete fedre hører påsken til siden ingen kvinner blekorsfesta i de religionstimene jeg hadde, og de var mange.
Dennis Quaidunderstreker maskulinitetens idioti ved å spille riking, og til alt overmål erhan gift med den utroskapskåte seinversjonen av Uma Thurman, som i sittførtitredje år ser uventa ut som resultatet av år med feil medisinering og bitterblogg.
Etter hvert skjer alt detder som skal skje, men vi som dyrker sannhet, renhet og doble konsonantersitter igjen med et ubehagelig spørsmål:
Regissøren Gabriele Muccino er enitaliensk mann med plastfjes og Berlusconi-frisyre.
Når han har laget enamerikansk film – får han stemme i Oscar-utdelingen da?
Er det forklaringen?
| 0
|
701322
|
Bradley C. er en idiot, god postpåske!
Moralen i denne fikse historien er:
Bak en hver suksessrik mann står det en latterlig oversminka Jeremy Irons.
Bradley Cooper er en skuespiller som ble laga for "Politiskolen 15", men her spiller han forfatter.
Du kan se på de dumme øynene hans at mannen er en falskner.
Jeg liker det.
«The words»:
Amerikanskdrama.
2012.
1 time, 37 minutter.
11 år.
Regi:
Brian Klugman og Lee Sternthal.Med: Bradley Cooper, Jeremy Irons, Dennis Quaid, Olivia Wilde, Zoe Saldana, BenBarnes, Nora Arnezeder.
5Bradley Cooper er enubestemmelig, problematisk skuespiller av den uappetittlige Hangover-sorten somdu tror kunne finne på å gå med kondomer som sokker.
Det betyr ikke at hanmangler den amerikanske nasjonalevnen til å se lei seg ut.
Mannen er en mesteri lei seg.
Som alle andrefilmamerikanere har Cooper har driti på draget, et ordtak eller uttrykk somantakelig oppsto ved at man forestilte seg en fyr som plutselig fikkukontrollert avføring på håndkjerra si akkurat der hendene skulle være.
Ihalvtimesvis var han en mislykka forfatter.
Så en vakker dag, i postavdelingen tilet forlag, finner han ei brun lærveske fra annen verdenskrig eller Aristoteles'fredagsquiz på Cardinal (som er en intellektuell pub der man kan drikke ukjentøl man ikke liker til priser man hater).
Oppi den ligger en ferdigskrevetskrivemaskinsroman.
Den handler om at en mann treffer ei dame og blir lei seg,og den er genial.
Forfatteren utgir den somsin egen og blir en vanvittig suksess.
Ingen spør om hvorfor i helsike en ungmann i vår tid skriver om Paris i 1946, som antakelig er det året far hans blefødt.
De bare beundrer verket.
Så kommer Jeremy Irons inn ihistorien.
Irons skal forestille å være nesten religiøst utgammal, så han ersminka til en hud som Ramses den annen ville vært flau over etter flere tusenårs stabilt sideleie.
Irons knirker rustent, han bøyer seg som enbrønnsøkerpinne under årenes vekt, han hoster kritisk, kolsisk og lungekreftiskog øynene hans er bitre som blikket til en usitert klimaforsker.
Han erforfatteren, og han forteller om sitt livs tragedie.
Siden det var påske kommerdu til å like det selvnytende martyriet, for vi er alle mislykkatreski-romantikere, vi skjønte aldri hvem morderen var i Agatha Christies«Doktoren mister en patient» og vi kom tjue år for tidlig til å bli reddet avslalåmbølga.
Jeg skal ikke røpe hva somskjer med den samvittighetstynga, frelsesøkende liksom-forfatteren, men på settog vis bekrefter han deprisofenes hovedtese om at smerten kommer og tar deg tilslutt, og skjebnens ironi er ondere enn lysstoffrør over badespeil.
Jeg glemte Dennis Quaid.
Hanspiller en voksen, suksessrik mann som leser denne historien, og som RichardGere i «Bedrageren» overlater også han sine protesefølelser til ei ung,beundrende dame.
Til slutt sier han sanningens ord.
Jeg fikk aldri helt tak idem.
| 1
|
701323
|
Gere på Golgata, god påske
Prøv å ikke se denne filmen slik jeg oppfatta den:
Richard Gere spiller en riking som er uheldig med Putin, og det fører til at han må trikse med finansene for at verden skal stå til påske, som nå er slutt uansett.
Familien blir dritsurere enn VG-journalist på nachspiel.
«Bedrageren» Arbitrage:
Amerikansk dramathriller.
2012.
1 time, 47 minutter.
11 år.
Regi: NicholasJarecki.
Med:
Richard Gere, Susan Sarandon, Brit Marling, Tim Roth, LaetitiaCasta, Nate Parker.
5
Vi skal hvile oppmerksomt isannhets-surheten siden det for noen perverse soldager siden var påske, ogpåsken i tusenvis av år har vært en sesong da utfartsteknisk inkompetentebyfamilier drasser Agatha Christie-bøker av gårde til fjellstrøk som deegentlig er for pysete til å se 3D-bilder av.
Påsken er med andre ord udugelighetens høytid ogtungsinnets takksigelsesfest, og den tar aldri slutt.
Sånn sett passer det godt åse «Bedrageren».
Richard Gere er grå som en pedofili-siktet senator, og med denstillfarne, mumlende patriarken følger det en nedstemt fred som du ellers bareopplever på kirkegårder og vegetardagen i Aftenbladets kantine.
Det interessante vedGere-figuren Miller er at han har gjort noe kriminelt.
Han var så dum at hansatset på kobber-utvinning i Russland uten å beregne at Monty Putin plutseligskulle få ting for seg.
For å skjule blottverket rundt en konkurs retta han oppregnskapene med lånepenger (han kunne blitt president på Kypros), og så sattehan i gang med å lure den latterlig rike Mayfield til å kjøpe hele driden.Dessverre forlot han midlertidig Susan Sarandons omfattende hustrufavn for åligge tett inntil en fransk malerinne på 35 år, og siden den unge damaforlangte sivilstands-endring, kjørte elskovsparet av gårde i natten og så å sidøde som bare det, bortsett fra Gere, som fikk djevelsk vondt i magen.
Det hadde han jo grunn til,for hvis en forretningsmann blir avslørt som passasjer i bilulykke, vil allehans forretninger bli stansa av medie-jesuittene i evig tid, og det hadde ikkeGere råd til.
Dessuten er det sånn:
Hvis en framtredsmann er utro i Frankrike,kommer han på frimerker i tusen år.
I USA liker ikke folk de hvite golfballenehans lenger.
Dermed sitter vi igjen med en gnagende påskekrim og et slagsmoralsk paradoks som det er umulig å føle noe for.
OK.
Mannen har vært utro,men hva skal man ellers bli rik for?
Salatspising og squash-trening?
Festlig.
Jeg har en mistanke om atden ukjente manusforfatter-regissøren Nicholas Jarecki mente å skildre en mannsom til slutt maler seg inn i storhetens hjørne.
Kanskje han også ville si noevagt om det den menneskelige Miller sier:
Verden er bare sånn at av og tilskjer katastrofale ting.
Men egentlig har han vært enfin fyr.
Han har skaffa kona si en bråte penger som hun kunne gi bort til halteharer i metro-filantropiske festligheter for kvinner uten jobb.
Han har gittsjefjobber til dattera si og sønnen sin, og hadde det ikke vært for denutkrøpne faren, ville de ha undervist i digitalskolen i naive små-aviser.
Men de som skapte velstandfår aldri takk.
Dattera blir snurt som en grønn ungdom over triksinga hans, ogkona er egentlig ikke sur for elskerinna – men hun tilgir ikke at dattera blelei seg.
Gere har fortsatt vondt i magen.
Politimannen Tim Roth etterforskerham med et usunt arbeiderklassehat.
Hele firmaet kan gå i dass, mens kvinnene islekta altså maser rundt med den overflødige Polyanna-moralismen sin.
Dette er historien«Bedrageren» forteller hvir man tar den alvorlig.
Egentlig opplevde jeg Geresom en middelaldrende frelser som ble korsfesta av sine egne uten at en enestepilat vaska hendene sine.
Rett fra Getsemane til Golgata.
Jeg tror ikke dereskal se filmen på den måten.
Prøv heller å være alminnelige:
Sånn kan det gå.
Typiskrikfolk.
Gere spiller forresten så bra som bare det.
| 1
|
701325
|
Full fest i livets rauhål
Når den identitetsskiftende hovedpersonen i Leos Carax' nye film "Holy motors" sitter utslitt igjen i limousinens baksete, stønner han lakonisk:
"Her i livets rauhål er det full fest".
Med det mener han ikke mye, men filmen handler på sett og vis om forvandlingens smertefulle poesi, om illusjonens kraft, om menneskelivets egentlige umulighet uten masker og forstillelser, om hvem vi er og hva vi blir og de som skaper seg til på våre vegne.
Plukk sjøl.
Dumme folk ser ikke denne filmen, men du er ikke dum.
1 time, 55 minutter.
Regi:
Leos Carax.
Med:
Denis Lavant, Edith Scob, Eva Mendes, Kylie Minogue, Michel Piccoli.
Leos Carax er en regissør fra fransk films egentlige storhetstid, så hvis du er smart, ser du på galskapen hans.
Etterpå kan du si at den var fascinerende annerledes.
Det holder det.
Du har nesten ikke en sjanse til å finne ut av hva «Holy motors» egentlig handler om, og det trenger du ikke.
Jeg derimot har betalt for skråsikkerhet.
Så:
Allons!
For tjueto år siden laget han «De elskende på Pont Neuf» med Denis Lavant og Juliette Binoche, som skulle ha vært med i «Holy motors».
Den gang skrev jeg: «..men mannen er en hengiven, total-visuell instinkt-dyrker, og du har av og til følelsen av å se filmen til en rusa galning eller et dyktig dyr.»
Etter tjueto år har Carax lagt undring til sin flommende overfloden-palett av galskaper, og det er som om han vet hva som skjedde, men vil ikke si det.
Filmen starter med at regissøren sjøl står opp av senga, kjærtegner skogstapetet, åpner det og går inn i kinosalen der publikum sittet urørlige som lik og ser på hva som skjer på lerretet.
Så kommer undringene og sjokkene.
Lavant spiller den gråhåra dressmannen Monsieur Oscar som blir kjørt til jobb i hvit maksi-limo.
Du forventer at han skal til et kontor, og du gruer deg allerede til at filmen skal handle om sånt.
Men Oscar kler seg ut som en gammel sigøynertiggerske og slippes av under bruene ved Seinen.
Der stirrer han krokrygget i betongen og messer sin klage.
Så går han tilbake til limousinen og kler seg i svart kroppstrikot med blinkende sensorknapper.
I et melankolsk studio gir han bevegelse til en action-animasjon eller et dataspill, og så han har digitalsex med ei røddrakta slangemenneskedame.
I limousinen kler han seg til en rødhåra, grønnkledd og barfota galning som styrter gjennom kirkegården der alle gravstedene har påskriften «Besøk min hjemmeside».
Han skremmer turistene.
Han tråkker ned den blinde, han spiser blomstene, han tygger inspisientens fingre.
Han ser på at Eva Mendez blir modell-fotografert mens fotografen stønner «the beauty», han røver dame, tar klærne av henne, former en burka, kler av seg med ereksjon og sovner på en modifisert kvinne fang mens hun synger.
Flere roller kommer til etter hvert.
Han dreper og han dør, og i noe som kanskje er virkelighet, men i hvert fall tilhører et mellomstadium, smertes han ved tiden sammen medm sin ekskjæreste.
Det var her Binoche skulle vært med.
Hun er en slags skuespiller.
Han er en slags skuespiller.
Han reiser rundt fra sted til sted og imiterer livet, han går ut og inn av illusjonene, og bortsett fra at han er forkjøla, kald og trist, blir han et slags aktivt ingenting i en film som både er konseptuell og intuitiv.
Det betyr at den handler om noe spesielt, men så lidenskapelig vagt at det forsvinner for deg.
Det du ser er forstillelsens utmattende skjønnhet.
Kanskje er Lavant en mystisk yrkesutøver, kanskje handler filmen om rollevandring i verden.
Illusjonen er en svimlende herre, for den er en sirkel og bekrefter seg sjøl.
Hva sier skuespilleren med det guddommelige fjeset når han sitter sliten igjen i Celines uvirkelighets-kjøretøy.
Han sier «Her i livets rauhål er det full fest!»
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701326
|
Makaber monster-mamma
Her er en av de velsigna filmene som ikke forsøker å være spesielt god, men som engasjerer vondt fordi den er så hekkans utspekulert.
To jenter fra villmarka har tilsynelatende et sjalu spøkelse som beskytter.
1 time, 50 minutter.
15 år.
Regi:
Andres Muschietti.
Med:
Jessica Chastain, Nikolaj Coster-Waldau, Megan Charpenter, Daniel Kash.
Du kommer til å lide i slutten, men i en foreløpig rettferdig verden er det ikke sånn at grøssere foregår i ettermiddagssola på Saltkråkan.
Tross misnøye med historien:
Alle kommer til å bli indremedisinsk engasjerte av det satanisk spisevegra mamma-monsteret som kan forvandle seg til sopekost i psykopatisk villrede og sprer seg som soppråte i tapetene.
Debutant-regissøren Andres Muscietti likner urovekkende på filmens spøkelse og er ledet til verket av den poetisk over-oppskaka meksikaneren Guillermo del Toro («Hellboy», «Pans labyrint»).
Han har henta historien fra sin egen kortfilm og forlenga den til 1 time og 50 minutter, som er i lengste laget for en historie om storøyd rockerske som alene-mamma i et hus med to Mowgli-jenter og en sjalu ånd.
Det starter med at Nikolaj Coster-Moldau (ok da, Coster-Kaldrau, ok då, Coster-Waldau) er ramma av finanskrisa og myrder folk.
Han kjører ut på landet med sine to små døtre, og i fjern, ufiks skogshytte foregår ting som jeg ikke vil si.
Fem år seinere finner myndighetene to ville småjenter som har overlevd på kirsebær og sier at Mama hjalp dem.
Coster-M. spiller sin egen bror og skal ta seg av niesene sammen med motvillige Jessica Chastain («Tree of life», «Zero dark thirty»), som ser ut som en blanding av Tank Girl, Joan Jett og Julia Roberts.
Da spøkelset hiver den milde sosionom-dansken ned trappene, blir rockerdama aleine i huset med to barbariske barn.
Og dermed oppstår noe så lite beroligende som en kamp mellom svartkledd pleiemamma med tattoo og spinngale mamma-gespenst med ei biologisk klokke som skulle ha slutta å tikke på attenhundretallet, men buldrer verre enn Big Ben.
Den debuterende Muscietti tar ut alt han har med svart materie, nattsvermere, svart-hvite mareritt, ulende mamma-ulykke, stirrende, tomme øyne og et klimaks på poesi-klippen i djupt ulykkelig fargefattigdom og stumfilm-musikk.
Det er veldig sterkt.
Du går ikke gjennom kirkegården på vei hjem.
| 1
|
701327
|
Portrett av smart tenåring
Vellaget og spennende drama der Anna Paquin spiller ei smart og selvsikker tenåringsjente som blir årsaken til en ulykke.
Men den er litt lang.
Regi:
Kenneth Lonergan.
Med:
Anna Paquin, Mark Ruffalo, Jean Reno, Matt Damon, Jeannie Berlin, Matthew Broderick m.fl.
Lengde: 2 timer 29 min.
Aldersgrense: 15 år.
— Tenåringer burde styrt verden, sier en high school-elev i debattimen i «Margaret».
— Vi ser klart løsningene på alle verdens problemer.
Mens de voksne for lengst har mistet sine illusjoner, og bare er en gjeng strateger og snikk-snakkere.
Ja, akkurat sånn føltes det å være tenåring.
Alle drømmer kom helt sikkert til å gå i oppfyllelse.
Alt var svart-hvitt.
Sånn var det også for Lisa Cohen, glitrende spilt av Anna Paquin, en smart, selvsikker og velstående high school-jente på Manhattan.
Helt til hun, i et anfall av impulsiv selvopptatthet, blir den indirekte årsaken til en grusom ulykke.
Etter at selve traumet er overstått, går jo livet videre.
Men etter hver oppdager både venner, familie og lærere at noe er annerledes med Lisa.
Ville følelser får sære, utagerende uttrykk.
I tillegg til å skildre konsekvensene av Lisas fortrengte skyldfølelse, er «Margaret» et sterkt og troverdig portrett av en tenåring på vei til å bli en av disse desillusjonerte voksne.
Historien males med lange tagninger, effektfull bruk av sakte film og melankolsk musikk.
Dyktige folk fyller alle sentrale biroller.
I lengste laget
«Margaret» er aldri kjedelig, men er for lang.
Det er lett å forstå hvordan regissøren har argumentert for at filmen trenger all denne tiden for at vi virkelig skal se dybden i Lisas kaotiske følelsesliv.
At han parallelt føler behov for å skildre Manhattan-mentaliteten på den ordrike Woody Allen-måten er underholdende og bidrar til filmens stil, men er ikke så essensiell at det forsvarer 2,5 time i kinostolen.
Da «Margaret» endelig ble kinolansert i USA i 2011, var det etter fem års etterarbeid, krangler og rettssaker.
Noen kinodistribusjon i Norge var det ikke snakk om.
Dermed er det bare å takke Cinematekene hentet inn denne fine, sterke og velspilte filmperlen.
| 1
|
701328
|
Den beste siden Shrek!
Denne urfolk-fleipen blir virkelig mye, mye vittigere enn du noen gang hadde trodd.
Fra et ødslig steinlandskap subber familien Croods inn i den nye tida der jorda sprekker og kontinenter dannes, og på grunn av en gudskjelov-guttunge med teknologisk innsikt kan de døyve skrekken sin for forandring og jumpe til den nye tid.
Og for en ferd.
Og for en humor.
USA.
2013.
1 time, 38 minutter.
7 år.
Regi: Kirk de Micco,Chris Sanders.
Amerikanske stemmer: Nicolas Cage, Emma Stone, Catherine Keener,Ryan Reynolds.
Denne animasjonskomedien om huleboernes livsparanoia starterhysterisk bra og så blir den litt bedre etter hvert.
"The croods" haren oppfinnsomhets-fart og en presisjon som forsøker å ta pusten av deg ogklarer det — og etter kort tid har du generert så mye lystfølelse at hypofysenkjennes som en havarert sekkepipe.
Jeg tror det skjedde da strutsen med værhorn (vær=hannsau)dukket opp i steinørkenen der den tradisjonsbundne urfamilien Croods bor.
Herskjer det noe forskjellig.
Og det gjør det.
Jeg likte også godt at den lavtørrelille bestemora skriker "Avenge me!" akkurat som Harry Dean Stanton iåttitallsversjonen av "Red dawn".
Dessuten er det kult atpubertetsjenta heter Eep som nesten er Axel Jensens "Epp" og at denhåndfaste lille kvinneklumpen er en slags blanding av Wenche Myhre og SivJensen.
The Croods lever i intellektuell armod og familiefrykt foralt nytt.
Men så treffer Eep på en ung tekno-nerde med vortesvinmaske oggaupefot-sko, og han varsler verdens undergang.
Men i denne endrings-poesien erdet ingen som sier at croodisene har skylda sjøl, den unge mannen har lært atforandring er OK og at du bare skal følge sola.
Så etter en del ideologiskemotsetninger gjør de det.
Det gjør de rett i, for plutselig er den gamle hulebiotopenrasert av kontinentskille-skjelvet, og folka som pleide å sove med stein underhodet, begir seg ut i eventyret.
Det blir mye kulere enn jeg noensinne haddeklart å forestille meg.
Når bebivilldyret Sandy (som de slipper løs på verdenbare i nødsfall) jager ei skjønn lita mammutmus, begriper du at det ikke erBarbie-hjerner som har forfatta denne filmen.
Så dukker det opp etter hvert.Den vaggende landhvalen er et syn.
Piranha-fuglene burde skremme vettet av deg,og det er som et varsel om "Sex og singelliv" når jentungen og morahennes får laga sine første sko.
Jubelskriket har en ovarisk begeistring som dui de neste millionårene kunne høre gjenlyden av i kule skobutikker.
Sammen med den litt oppgitte høysåte-nerden vandrerbarbarene høylydt inn i urskogen og skjemmer naturen med historiens førsteturistmas, og deretter lærer de teknologiske jaktmetoder.
"Kjæledyr?
Hva er kjæledyr`?"
"Det er dyr duikke spiser."
"Å?
Vi kaller det unger."
Jeg skal begrense meg til å nevne fjellsidesurfen ogmobilskjellene og så overlate resten til dere sjøl.
The Croods er virkeligskjønne, de er virkelig identitetssterke og vittige uten å likne på noe annet.Dette er følgodt Flintstones for feiltemperert påskevår.
Og en påminnelse om atdet blir grønt til slutt.
Jeg så originalversjonen i 2D med stemmene til Nicolas Cageog Emma Stone.
3D er sikkert også bra.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701329
|
Det store påske-eventyret
"Jack the giant slayer" tar utgangspunkt i en puslete historie om en jack som klatra på slyngplantene til teit, feit kjempe.
Gjett om det er forandra.
Bryan Singers komedie-action har hooligan-slemme kjemper, den har romantikk og ballistikk og utrolige ødeleggelser.
Still i kø.
Jack the Giant Slayer
USA.
2013.
1 time, 54 minutter.
11 år.
Regi:
Bryan Singer.Med: Nicholas Hoult, Eleanor Tomlinson, Ewan McGregor, Stanley Tucci, EddieMarsan, Ewen Bremner.
5
Det skjer ikke ofte at du syns en film på to timer varerfor kort.
Men "Jack the giant slayer" kunne godt hatt enannen-omgang.
Bryan Singer er en regissør med høye blodverdier, og han lagereventyrfilm slik de skal gjøres:
Ingen forsinkende samtale-terapi, men enlineær handling som farer av gårde på flammende fantasi uten pauser ellerforhandlende pludring.
Filmen har full svulme fra første stund.
Adrenalin-stake istua, uproblematisk romantikk der ingen sier at "du bryr deg ikke om minebehov", forbilledlig klare skiller mellom helt og skurk og ingen kjedeligeintriger.
Det er så bra.
Filmen starter i en morgentidlig middelalder der husene påmarkene ser ut som gårdene i snille simspill for mobil.
Vår fattige bondevennJack skal selge hest, men må redde en forkledd prinsesse fra trakasseringa tilden kåte Kairobuss-mobben, og ved skjebnens sensuelle tilfeldigheter havner huni guttens hus den klissblaute torden-natta da han mister munkens magibønnerunder huset sitt.
For en gangs skyld går bønner i oppfyllelse.
DNA-tvintslyngplante skyver huset og majestetå rett til himmels, gjennom skyene og tilkjempenes land.
Folkemuseums-hæren følger etter, og Jack blir med dem.
Fram tilda har filmen vært litt sånn "Reisen til julestjernen" med hoff-folki fancy tøy som til dels minner om s&m-kostymer.
Krigeren Ewan McGregor harOne Direction-lugg også etter bading.
Men så kommer handlings-føykja.
Kjempene er fantastiske data-fantasier.
Litt skrinne somfranske rugbyspillere og styggere enn utkant-briter.
Den viktige general Fallonhar til og med et ekstra lite Aukrust-hode med talefeil på skuldra si, og allestorfolka spiser menneskekjøtt.
Jeg kan ikke røpe detaljer, men JamieOliver-fansen vil hygge seg når McGregor innbakes i butterdeig og bringes tilovnen.
Etter skeive styrkefordelinger ender det likevel med at dehevngjerrige kjempene manner seg opp med gryntende fotball-retorikk og kommertil Jorden for å fortære den forhatte vikingkongen Eriks familie.
Her blir detså mye galen moro at man skulle tro Mel Gibson hadde filma et JonFosse-skuespill.
Borgen blir beleira av brølende bassrøster over enkelFretex-bekledning, og den ville bønsjen kaster flammende trær over murene, mensridderne svarer med maskinbuer som spyr piler over pakket.
Nicholas Hoult var en gang guttunge i "About aboy", og han har fin utstråling samtidig som han faktisk ser ut som enbonde.
Eleanor Tomlinson ligger an til å bli en nesten-Blanchett og spillerredningsglad prinsesse uten politisk påklistra kriger-feminisme.
Ewan McG leveri et poetisk mellomstadium der høytid og parodi møtes.
Filmen er selvsagt en moderne og utålmodig versjon av eventyret"Jack og bønnestengelen".
Men denne har full vegan power, så barevent og se hva planter kan få til.
| 1
|
701332
|
Overrumplende familiehemmelighet
Den kanadiske filmkunstneren Sarah Polley har laget en overraskende dokumentar om familie-hemmeligheter og motet som skal til for å konfrontere fortiden.
Regi/manus: Sarah Polley.
Med:
Sarah Polley med familie.Canada 2012.
1 time 48 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:Voksen.
Åpningen på Sarah Polleys dokumentar virker først ganskeuinteressant.
Men brått setter regissøren kloa i en idet hun avslører at morenDiane skjulte en vesentlig, svært pikant hemmelighet til hun døde rundt 1990.
Polley er en kanadisk skuespillerog regissør født i 1979.
Det i seg selv gjør neppe at man absolutt vil vite omsvært private detaljer i ekteskapet til hennes foreldre Michael og Diane.
Mener man tålmodig og lydhør, kommer belønningen.
Avsløringene er formidlet slikat de private kjensgjerningene får en allmenn interesse:
Tåler vi å åpne boksensom skjuler familiehemmeligheten?
Kan vi leve med en ny sannhet når denåpenbares?
Sarah klarer ved hjelp av enserie intervjuer med far, halvsøsken (Diane var gift to ganger), søsken og morsvenner å nøste opp og brette ut en fortelling som gradvis fascinerer.
Det vil ødelegge opplevelsen om jeg røper hva hun finner.
La meg heller si at Polley hargjort en krevende jobb med å bildelegge historien i ettertid.
Først tror du atgrovkornede videoopptak og fotografier bare er ekte dokumentarstoff frafamiliens skuffer og skap.
Men snart dukker det opp scener, tilsynelatende fra1970-tallet, der man begynner å tenke at hm, hvorfor skulle noen ha filmet deog de personene fra den baren eller festen?
Det er da man innser at SarahPolley har latt skuespillere levendegjøre viktige scener fra fortiden for åillustrere det de snakkende hodene forteller om.
Det er snedig, sømløst ogelegant gjort.
Slik vokser "Stories wetell" til å bli en avansert og modig dokumentar om å våge å finne egnerøtter og gå opp kjærlighetens uransakelige veier, til tross for at sannhetenbyr på et personlig jordskjelv for flere involverte.
| 1
|
701333
|
Bare ofre og drittsekker
Danskene har egentlig ikke laget en spenningsfilm om sjørøveri utenfor Somalia, og dermed sliter regissøren med å få lang gisseltid til å fungere.
Regi/manus: Tobias Lindholm.
Med:
Søren Malling, PilouAsbæk, Gary Skjoldmose Porter, Abdihakin Asgar, Dar Salim, Ronald Møller medflere.
2 timer 1 minutt.
Aldersgrense: 11 år.
Dessverre reklamerer Filmweb med at "Kapringen"er en spenningsfilm.
Dermed skapes det feil forventninger hos publikum.
Fordette er bare et tragisk drama, ingen actionfilm.
På 2000-tallet ynglet det avsjørøvere som kapret skip utenfor Somalia og i Det indiske hav.
Nesten 50 skipble tatt i henholdsvis 2009 og 2010.
Men etter at EU satte inn en marinestyrkemot virksomheten, sank tallet kraftig.
I dag finnes det fire kaprede skip medtil sammen 108 gisler.
Regissør Tobias Lindholm viltydeligvis vise fram de menneskelige omkostningene ved slike kapringer.
Det fårhan godt til gjennom den danske kokken (Pilou Asbæk) som opplever sitt livsverste måneder da lasteskipet Rozen havner i hendene på pirater.
Men tenk hvor mange ørkesløseventetimer det finnes gjennom 120 kapringsdøgn, timer som en regissør må gjøredramatiske for kinogjengerne.
Dessverre velger Lindholm i sitt manus å gjøretoppsjefen i rederiet til en autoritær fyr som – for å vise handlekraft –kjører et sololøp i forhandlingene med kaprerne.
Skuespiller Søren Malling kandermed flyte på sitt arrogante image fra tv-serien Borgen og spille Peter, enleder som knapt vil benytte sine medarbeidere i den krevende situasjonen.
Menskildringen av hans vaklende figur står i veien for det bildet regissørenegentlig vil vise:
Hvordan drakampen om løsepenger legger enorme belastningerpå mannskapet.
Jeg skal ikke røpe hvor myefilmens pirater håver inn etter at de først krever 15 millioner dollar, barenevne at i snitt har virkelighetens kjeltringer hanket inn 5,4 millioner perkapring.
Terningkast 3 skyldes denskurrende følelsen av at det dypt alvorlige temaet ikke trives i en filmsjangersom roper på handlekraftige helter.
I denne filmen finnes det bare tragiskeofre og kyniske drittsekker.
| 0
|
701334
|
Fantastisk fransk likgodt-film
Jeg forsøkte å finne en fiks tittel til denne anmeldelsen.
Men man kan like gjerne si det som det er:
Dette er noe så enkelt som en aldeles deilig film, og mirakuløst nok er den fransk, og den er duo-kulturell og så frekk som fandens lopper.
Jøye meg for en film!
«De urørlige» (Intouchables):
Fransk komedie.
2011.
1 time, 52 minutter.
7 år.
Regi: Olivier Nakache, Eric Toledano.
Med:
Francois Cluzet, Omar Sy, Anne LeNy, Audrey Fleurot.
Noen ganger skjer det miraklet at for eksempel to skuespillere deler lerreteller skjerm i et par minutter, og så kjenner man den gode følelsen:
Jeg kommertil å kose meg så uprofesjonelt at jeg burde lese noen forskningsresultater ogfå den gode gamle aggresjonen igjen.
Det skjedde her.
Det skyldes de to skuespillerne.
De har dansbarefingerspissfølelser og emosjonelle kuleledd, de har utagerendeunderdrivelses-sjarm og en utopisk troverdighet som det går an å bygge hytte i.Dessuten mangler filmen sentimentalitet.
Når man svært ofte må se amerikanskeforsøk på følsomhet, er «Intouchables» som å komme ut i frisk fjelluft etter åha tilbrakt flere dager i et Nav-venterom fullt av fisende grønnsaksspisere.
Jeg har ei greie når det gjelder sentimentalitet.
Jeg hater den.
Derfor likerjeg ikke Sverige, og derfor forsøker jeg å unngå norske nyhetssendinger, menjeg skal la det ligge.
For dette er en fransk film, og den er så overlegent,ubeskjedent elegant gjort at man kan tillate seg å glemme mediefølsomhetenshjemland.
Det starter med at den unge afrikaneren kjører luksusbil med skjeggete,middelaldrende franskmann ved siden av seg.
De driver fartsgrense-ekstremismegjennom Paris-gatene, og da le flic dukker opp, feiker krøplingen et anfall medstønn og sikkel sånn at de får eskorte til legevakten.
Den gode stemningen er der.
Handlingen flytter risikabelt til den dagen afrikaneren Driss dukket opp påjobb-intervju i et herskapshus så flott at Ludvig den fjertende kanskje flyttaut i forrige uke med tom hals.
Han vil bare ha underskrift på at han ikke fikkjobben, for da får han trygd.
De andre søkerne hos den sørgmodige Philippe ervelmenende kittelmenn med sosial utdannelse, og den franske rikingen ble lamfordi han drev med paragliding i dårlig vær, ikke fordi han gjerne ville treffehelsepersonell.
Han vil ha den uvørne slum-slampen.
Dette skulle ha gått rett i bidetet.
Det skulle ha blitt sånn at afrikanerenenten ble så politisk korrekt behandla at Mandela ville ha spydd eller så varhan så Eddie Murphy-dum at bare Ku Klux Klan lo.
Jeg skrev nå nesten:
«Menfilmen balanserer fint».
Det er bare tull.
Den slipper skuespilleren Omar Syløs i en ufin, fordomsfull, men forelska versjon av det lekende mennesket.
Haner en forførende homo ludens som sier feil ting om kunst og musikk med fulltoverlegg, han er en personlighetskunstner som nekter å ta på den sjuke vertenstøttestrømper, «for vi er tross alt menn» og han ser på rumpa til sekretærMagalie med en kannibalsk appetitt som burde ha ført til akutte repetisjonsøvelseri SVs selvforsvarskurs til bekjempelse av utlendinger.
Dessuten mangler mannen sosiale antenner.
Han leser andres kjærlighetsbrev ogutspør arbeidsgiveren om lamme menns erogene soner.
Han er ufin.
Folk bliregentlig sinnssykt lykkelige av ufinhet, for den fører til frie fornemmelser.
«Deurørlige» er like deilige som om noen heiv skjenkereglene ogbompenge-stasjonene samme dag.
Dette ville ikke ha gått an uten Francois Cluzet.
Han spiller den lamme mannenmed lun humor og følsom, sart bitterhet.
Husker dere Al Pacino som blindkyniker?
Sånn er han ikke.
Han er en ertelysten, eventyrklar guttunge i rullestol,han har gråten i halsen, men den overdøves av gapskratten i munnhula.
Cluzetspiller den rike mannen så presist, så intelligent at man tror ikke det kunneskje i Frankrike.
Jeg får lyst til å se franske filmer igjen.
Ikke de nye.
Noengamle.
Jeg satt aleine og lo høyt med tårer i auene, og etterpå fikk jeg lyst til ådrikke meg full og kaste små stener på lyktestolpene.
Det gikk fort over.
Menvær forsiktige.
Det er en forførerisk film som lurer deg til å tro at verden ersånn.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701335
|
Tous est me bien Segal!
Dette er en actionfilm der ingen drar rundt på den rumenske landsbygda og ser ut som om de er filma med Olsenbanden-kamera.
Inne i en tett institusjon for de hemmelig psykopatiske foregår et hekkans skytestevne med innlagt nærkamp.
Den Piaf-inspirerte tittelen er der bare fordi jeg så "Intouchables" rett før.
«Maximum conviction»:
Amerikansk action.
2012.
1 time, 38 minutter.
15 år.Regi: Keoni Waxman.
Med:
Steven Seagal, Steve Austin, Michael Paré.
Jeg sier dere:
Seagal!
Han er en stabbestein i Arkeologisk museum, han er detgode minnet om ubesluttsomme, men hyggelige vhs-dager, han er den mandigehestehalen, den ubarmhjertige karate-kunstneren med øyne så mjuke som smult.
Nåer mannen blitt voksen.
Seagal ser ut som en godslig sjøløve.
Han har fåttkaninkinn.
De er egentlig verst på folk med hvitt skjegg, for da får dufølelsen av å ha ramla inn i en «Alice i Eventyrland»-animasjon.
Menspekkfjeset og de blide små øynene gir ham en slags bestefar-emballasje som fårvoldsutøvelsene til å se ut som sånne ting som voksne menn steller med igarasjen fordi de ikke orker å få høre at kopper skal stå til høyre ioppvaskmaskinen.
Alt skjer i en hemmelig militærleir for høyrisikofanger utentemperamentskontroll.
Inngangen ser ut som om du kommer til Siffabanen, men ditkjører altså en båsbil (renovasjonskjøretøy) fra Troya Renovation Company.Troja?
Tar du an?
He?
Det viser seg kvikt at bilen er full av spesialutstyrte spesialskurker som skalbefri høyrisiko-agenten Samantha Mendez under ledelse av Michael Paré.
Igjen:Paré er en klassisk fyr.
Nå har han sviskesvart tupéhår som likner enlateks-imitasjon av legosoldat og utøver medlidenhetsfri ledelse.
Kompisen til Seagal spilles av wrestleren Steve Austin.
Han og en del av deandre karene i denne filmen er bygde som garasjeporter.
De tilhører en slagsekstremgruppe av karbovegrere som antakelig drikker rå solarolje til frokost ogtygger tilstoppa elefanthjerter til lunsj.
Austin kunne ha rydda Beringstredetfor is før 17. mai.
Han kunne ha flytta Grønland nordover med bare nevene.
Så derfra er alt slåssing.
Steven S. snur capsen og hiver folk veggimellom.
Deter OK.
| 0
|
701337
|
Sørgmodighetens IRA
Dette er en sånn film som mange liker fordi den er sein, trist, håpløs og deprimerende.
Clive Owen lusker som slått hund og er engelsk etterforsker som tvangshyrer den uendelig sørgmodige nord-iren Andrea Riseborough.
«Shadow dancer»:
Engelsk-irsk drama.
2012.
1 time, 41 minutter.
15 år.
Regi:James Marsh.
Med:
Clive Owen, Andrea Riseborough, Gillian Anderson, AidanGillen, Domhnall Gleeson.
Jeg liker ikke filmer fra Belfast.
Etpolitisk unødvendig tungsinn hviler over byen som rituell sjølmedlidenhet.
Jegliker ikke IRA.
De var lystmordere som ble behandla som engler av skandinaviskevenstreradikale fordi de var fattige katolikker.
Jeg liker ikke filmer som beveger seg som en sår og distré skolegutt på vei tiltannlegen.
Jeg liker ikke menn med innbitte stereotypi-fjes, og jeg liker ikkekvinner som ser ut som om de egentlig er den nytorturerte Jesus etterkjønnsskifte.
I et stygt hotellrom sitter Clive Owen.
Han får brakt Andrea Riseborough tilseg.
Det er 1993, og dama jobber for for IRA.
Enten mister hun barnet sitt,eller så spaner hun for britene og Owen.
Riseborough ser tungt framfor seg, ogderetter ser hun tungt framfor seg.
Når hun er ferdig med det, ser hun tungtframfor seg.
Siden skal hun altså være familieforræder siden brødrene Gerry og Connor erpolitikkens Dalton-gjeng og stort sett planlegger å drepe noen hver uke.
Det ertungt i heimen.
Imitert naturalisme ligger over menneskene som en religiøstvang, for dette er Storbritannia, og alle skal se stygge, triste og mislykkaut.
Det får de til.
Mens Riseborough sniker i mammas hus må Clive Owen forsøke å overtaleetterretningssjefen Gillian Anderson til at agenten hans ikke må røpes.
MenGillian har en annen agent, og den er viktigere.
Også Owen får det smertaangloblikket, han ser enda mer ut som ei sinkbøtte i fjeset — men hva kan hangjøre?
Han kan kysse Andrea utendørs, men himmelen er grå, menneskenesforskremte hormonforekomster er forfulgte og slitne, så det ser mer ut som omJudas er ute med trutmunnen igjen.
Vi får være med på en begravelse og en tortur, og resten er spennende på enmåte som er umulig å like.
Til slutt kommer vrien.
Den gjetter dere ikke.
| 0
|
701338
|
Ujevnt jag etter nærhet
Begredelig skildring av norsk utkant.
Regien blir stiv i sine tablåer:
Se, her sitter ensom mann og spiser maten sin alene.
Marie Blokhus strever, men får til det overbevisende til slutt.
Jag etter vind
Regi/manus: Rune Denstad Langlo.
Med:
Tobias Santelmann , Anders Baasmo Christiansen, Marie Blokhus, Sven-Bertil Taube, Frederik Meldal Nørgaard, Marte Aunemo.
Norge 2013.
1 time 29 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Voksen.
Med "Jag etter vind" forsøker Rune Denstad Langlo å si noe tankevekkende om å forsone seg med familietragedier i fortiden.
Resultatet er blitt ujevnt.
I spillefilmdebuten "Nord" (2009) skildret Denstad Langlo den redde mannens psyke.
Nå har han selv skrevet manus og lar en ung kvinne reise til sin barndoms bygd fordi bestemor skal begraves.
Ta det gode først:
Fotograf Philip Øgaard får fint fram kontrasten mellom det urbane designmiljøet Anna lever i med sin danske kjæreste i Berlin, og det enkle utkantlivet hun kommer fra et sted i Midt-Norge.
Her domineres synsinntrykket av en vakker fjord med strand og fjell, ikke moteriktig arkitektur som dansken hennes liker.
Men heller ikke nordmenn lever av natur alene.
Utkantstrøk betyr ofte ensomhet for de som bor igjen.
Regissøren byr på flere av disse:
Jenta i kassen på butikken som bare har helgens festing å se fram til (blir hun gravid, tar hun abort).
Ettbarnsfaren som driver strandkiosken, også han enslig etter at barnets mor døde.
Og ikke minst bestefar som sitter gretten i stua si.
I nabohuset bor nok en gubbe for seg selv, han Arne.
Jo visst får Denstad Langlo fram traurigheten hos de som har tapt sine muligheter.
Problemet er at vemodet smitter og gir også filmen en eim av det begredelige.
Regien blir stiv i sine tablåer:
Se, her sitter ensom mann og spiser maten sin alene.
Selv filmtittelen hentes fra bestefars depressive bibelsitat:
"Alt er tomhet og jag etter vind".
Nå vel.
At Anna kommer hjem, skal røske opp, og ansatsene er velmente.
Gradvis skapes et møte der barnebarn og bestefar åpner for tragediene:
Hvem var skyld i at hennes foreldre døde i en ulykke for over 10 år siden?
Hvorfor satt bestemor i kirken og gråt det siste leveåret?
Her ligger godt dramastoff på lur, fylt av sjalusi og skyldfølelse.
Men det ujevne melder seg:
Én scene blomstrer fordi Anders Baasmo Christiansen i en birolle gjør ørsmå detaljer med en hagesaks.
Andre scener henger med nebbet fordi verken Sven Bertil Taube eller Tobias Santelmann (ettbarnsfaren) får til noe lignende.
Også Marie Blokhus som Anna strever, i en vanskelig balanse mellom å være passiv tilskuer til de hun møter, og på svært overbevisende vis å brette ut sjelen i en scene mot slutten.
Alt i alt griper ikke storyen sterkt nok fordi skikkelsene forblir underlig fjerne.
I stedet henger jeg meg opp i at to lønnetrær på tunet har nakne greiner først og sist i filmen, men står fullt av blader midtveis – til tross for at handlingen knapt varer utover en uke mens løvetannen blomstrer.
Nei, det er ikke lett å lage film i norske utkantsstrøk.
| 0
|
701340
|
Uutholdelig tjukk dame-vits
Alt år galt når Melissa McCarthy skal gjenta suksessen fra "Bridesmaids".
Vulgær, usannsynlig dame velter seg gjennom begredelig handling uten sjarm.
USA.
2013.
1 time, 51 minutter.
11 år.
Regi:
Seth Gordon.Med: Jason Bateman, Melissa McCarthy, Amanda Peet.
Denne komedien kunne ha blitt bedre med helt andreskuespillere og en helt annen handling og en regissør med hjerne— og hjertelag,men jeg vet sannelig ikke.
Det er noe eget ved søppel.
Det bærer med seg denumiskjennelige stanken av forkasta fortid.
Jason Bateman er en likegyldig birolle-skuespiller, og idenne helt urimelige komedien spiller han en finans-spesialist som oppgir allepersondata til damestemme i telefonen.
Han er med andre ord så dum at han burdefått inndratt skonummeret sitt.
Melissa McCarthy var vittig i"Bridesmaids" fordi rollen var friskt uventa, men i "Identitythief" er hun omtrent like overraskende som salt på peanøtter.
Dama skalspille en knøttliten, trillrund svindlerske med tusen tjukk-dame-klisjeerhengende ved seg som sopp.
Hun stjeler borger-Batemans identitet og bruker allehans penger på uvittige pinligting.
Så må han finne henne, for dummeforretningsfolk mister fortjent jobben sin.
La oss si det sånn:
Det fantes en gang noe som het GoldieHawn som kunne stjele Steve Martins hus, og det var ganske vittig.
John Candyreiste med Steve Martin.
"Identity thief" er fjortende generasjonsgarasje-kloning (i et brukt malingsspann) av sånne filmer, og den svir somsyfilis på netthinna.
En stund vurderte jeg å sende melding:
Geir, bare vekk meghvis begge hovedrollene dør og Justin Bieber kommer for å synge.
Eller at dennye Hells Angels-Paven fra Grordudalen er med.
For her inne i sal 2 kommerlikegyldigheten i så svære doser at dinosaurene ville ha dødd av den.
Medgassmasker.
Dette er smertefullt på grensen for hva morfin kan lindre.
Underveis forsøker handlingen seg også med livsfarligebounty- og gangsterforfølgere, men de pusles vekk som når en full toastmasterforveksler poengene i en nordmannen, svensken og dansken-vits.
Ingen tingfunker.
Alt er feil.
Det er som om Eddie Murphy plutselig ble en sykdom, og USAble smitta av den.
| 0
|
701341
|
Å, deilige gamle dager!
Stol på meg bare denne ene gangen:
Ting var bedre før.
De var kulere før.
Oppfinnsomheten fantes fremdeles, og det skjedde ting i komedier som du faktisk ikke hadde gjetta allerede.
Jeg så omsider "Flirting with disaster" fordi den kom på DVD den uka.
Det var nesten et sjokk.Og hvordan kunne jeg glemme hvor bra Patricia Arquette var på film?
«Flirting with disaster»:
Amerikansk komedie.
1996.
1 time,32 minutter.
11 år.
Regi: David O. Russell.
Med:
Ben Stiller, Patricia Arquette, Téa Leoni, Alan Alda, George Segal,Lily Tomlin, Josh Brolin, Richard Jenkins.
Ja.
I 1996 var Ben Stiller i 30 års alderen, og han spilteåndelig assymetrisk seksualkløne med intuitiv troverdighet.
Da laget David O.Russell komedien «Flirting with disaster», som faktisk kommer på DVD i dettekalde vårforstadiet til en evig istid.
Det vil glede også de kompliserte.
Fordette er enda et eksempel på at alle var bedre før, da de som i dag eierselskaper, gikk rundt i barnehagene sine og mislikte klumper i bjørnebærsyltetøyet.
Det handler om at Stiller er adoptert, og vi treffer han ogden bomullssarte kona Patricia Arquette da han har tilkalt adopsjonspsykologenTéa Leoni for at hun skal finne foreldrene.
Slik starter en til dels flybårenroadmovie som bringer et nevrotisk bymenneske ut i det som kalles folkedypet.Der bor menneskene.
De vil du helst ikke treffe.
Stiller er sexvegrer og har glemt den samlivsbevarende samleie-avtalenmed kona da han drar Leoni inn i huset.
Like fullt haster de av gårde til San Diegoog finner ei mor med Reagan-bilde på veggen og en fruktorientert kaftan somantakelig strutter av antioksidanter og c-vitaminer.
Oppholdet blir mislykketpå så mange nivåer at de tre identitetssøkerne med brystavhengig bebi begir segvidere på jakt etter en far.
Som Torer på Sporer finner de en rødnakkatruckdriver-tulling, Stiller kjører i hjel et postkontor og en erkjennelsevåkner hos oss som ser på:
Du må ikke lete etter identitet.
Du må klynge degtil de illusjonene om egenart som du allerede har, for det finnes ingen du vilvelge å være i slekt med.
«Flirting with disaster» er et mirakel av en film.
Allepåfunnene er vellykka.
Arquette treffer en barndomskamerat som nå er politimann(Josh Brolin i fantastisk komedierolle) og han slenger seg på kjøret sammen medden patologisk nedslåtte kollegaen Richard Jenkins.
Stiller kliner oppreist ogoppglødd med adopsjonsdama i korridor og ferskes med ereksjon, Patricia dusjermed purken, Alan Alda avslører hjemme-industrien sin og den triste Richard fåret nytt livsinnhold der han svimer nittitallets sein-psykedelose i undertøyetmens han roper:
«Jeg kan ikke fange vinden».
En nydelig porsjonert film om at identitet er noe du ikkevil ha.
I ettertid er det laga ganske ålreite klasekomedier som «Superbad» og«Hangover».
Ingen av dem når opp mot den avslappa fandenivoldskheten i «Flirtingwith disaster» fra året 1996, da folk ennå hadde udiskuterte krøller i håret ogkunne smile skøyeraktig etter solnedgang uten at purken kom.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701342
|
Oliver Stones vakre dop-mordere
Dette er en fascinerende vakker, urimelig film om tre livsforelska strandbomser som selger så bra dop at de kommer i konkurranse med morderiske meksikanere.
Da blir alle villmenn.
Sånn er det bare.
«Savages»:
Amerikansk krimdrama.
2012.
2 timer, 11 minutter.15 år.
Regi:
Oliver Stone.
Med:
Aaron Taylor-Johnson, Taylor Kitsch, Blake Lively, Benicio Del Toro, JohnTravolta, Salma Hayek.
Oliver Stone er en av heltene mine.
Det er fordi du alltidvil finne igjen en oppjaga, umenneskelig hjemløshet i filmene hans.
Kaos påskinner, bloddopa lidenskap og et slags poetisk hysteri, som om historiene hansegentlig handler om slagne hverdagsguder eller opphøyde krigere.
«Savages» handler om det kjedeligste som finnes hvis man serbort fra tragisk oppvekstungdom på Oslo Vest.
Narkotika-selgerne er vår tidsspritsmuglere.
De har en hjerneskadd fortausjargong og lever omtrent likespennende som sykkelbud.
Narko-filmer er egentlig forferdelige.
Oliver Stone klarer å legge inn et ekstra sett arterier ogsåi denne filmen, og den raser av gårde som en skiløpers blodpumpe.
Utgangspunktet er en strandvakker motlystrio med fole-frøknaBlake Lively som O, den intuitive elskovs-hypotenusen i en sensuellunderlivstrekant.
Chon (Taylor Kitsch, lik det eller la være) spillerpsykopatisk morder og eks-soldat, mens Ben (Aaron Johnson) er buddhist oguendelig tålmodig.
O har sex med begge, og de elsker henne slik nerder klyngerseg til pc-en sin.
De to mennene smugler sinnssykt flotte marihuana-frø fra trend-landetAfghanistan, men siden California er en del av Mexico kommer allround-torturistene fra Mexico og vil bli partnere.
Det blir ganske heftig.
Salma Hayek med musikal-parykk erden ubønnhørlige, men hjertemjuke dronningbien som sitter et sted i voldensmidte og sørger over at yrket hennes ikke blir anerkjent av den snobbetedattera.
Benicio Del Toro spiller den ekleste morderen jeg har sett på filmnoensinne.
Ikke bare torturerer han folk.
Han banker kona si og.
Det lett underdefinerte solskinns-trekløveret kommer ikuriøst klammeri, og verdens mor og elskerinne O blir kidnappa av demotbydelige basunspillerne fra Mellom-Amerika.
Da må guttene gjøre noe.
Til ogmed buddhister.
De allierer seg i første omgang med den skitne purken JohnTravolta, men det blir ikke skikkelig fart i forhandlingene førpengetransporter blir rana og dølle døtre inndratt som løsesum.
Handlingen tarseg av gårde med en intensitet og et driv som gjør at du blir lurt tilengasjement, så kos dere med det.
Et uvesentlig sidemotiv ved filmen er at den snille buddhistmå ty til vold og bli en villmann (savage) når det kommer til stykket, for deter vold som vinner.
Vel.
Han kunne jo bare ha solgt sykkelslanger på VeniceBeach i stedet for å bli heltidsforbryter, så ville han nok ha redda sin sjel.
Laget etter boka til Don Winslow, som også skrev «Let's killBobby Z».
| 1
|
701345
|
Sommeren er kommet!
Filmen starter med at den søvnige highway-patruljøren måler passerende bil til jetflyfart.
Da vet vi at deilige overdrivelser er på vei.
Snart kommer Arnold Schwarzeneggers klassiske Aku Aku-fjes inn i filmen, og du tenker:
Alle anmeldelser vil hete "I'm back".
Han er faktisk.
The last stand
USA.
2013.
1 time, 47 minutter.
15 år.
Regi: Jee-woon Kim.
Med:
Arnold Schwarzenegger, Forest Whitaker, Johnny Knoxville, Peter Stormare, Eduardo Noriega.
Så kom sommeren i pluss en halv celsius:
Forrykende utkant-action med alle de ingrediensene som egentlig skal sikre kinosuksess i badesesongen.
Harry-humor så tjukk som kjernemelk på sørstatsvokaler (Knoxville er med!), racerbil-porno av den sorten som får til og med konfesjonsbundne syklister til å jodle med setefestet, alvorsfri, men stundom sorgtung friluftsaction som minner om småby-western i tørkeperioden og til og med små svimle drypp av FBI-humor.
Og på toppen den klassiske østerrikeren Arnold Schwarzenegger med en slags militær Bieber-sveis, yippie-ki-yay-maskulinitet og framdriften til en supertanker.
Han er sheriff i Sommerton, Arizona den solsvidde søvnighetsdagen da mektig meksikaner er på rømmen, og den narkotika-lønna smuglersønnen Eduardo Noriega har med seg svensken Peters Stormare-tropper.
Fremmedfolka herjer ufint med nystrøkne sheriff-assistenter, så da Arnold må slå tilbake må han deputisere eks-soldaten i arresten og den merkelige mannen med morgenkåpe og noe som likner død bever på hodet (dyret).
Han driver våpenmuseet.
Det smeller så mye at filmen får et ekstra konsonantsett (nå er alle bokstavene med), replikkene sitter akkurat der de skal være i Harry-filmer, humoren er enkel, men kjut og FBI-sjefen Forest Whitaker sperrer øynene effektivt opp til grøssernivå.
Når bilracet skeiner seg ut i maisåkeren, mangler bare "Born to be wild" og lunken cola.
Regissøren Jee-woon Kim er sør-koreaner.
Dårlig nytt for Nord-Korea.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701346
|
Alfreds oversette hustru
Anthony Hopkins spiller Alfred Hitchcock og Helen Mirren er hans hustru Alma i et biografisk drama der kona er en dreven manusforfatter som satte sitt preg på ektemannens filmer.
Regi: Sacha Gervasi.
Med:
Anthony Hopkins, Helen Mirren, Scarlett Johansson, Jessica Biel, Toni Collette, Danny Huston.
USA 2012.
1 time 38 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Nei da, Anthony Hopkins er – til tross for en påhengt mage – ikke prikklik Alfred Hitchcock.
Men han geberder seg som ham og går stadig i klinsj med en glitrende Helen Mirren som filmskaperens kone Alma Reville.
Det er blitt et høyst severdig biodrama som viser at det sto en kvinne bak en av filmhistoriens største navn.
Reville var en dreven manusforfatter og bidro med til å forbedre replikkvekslinger og luke ut selvmotsigelser i ektemannens thrillere.
En stund kan man tro at regissør Sacha Gervasi har laget filmen om hvordan Hitchcock skapte sin mest berømte film – "Psycho" – med den beryktede dusjscenen der Marion blir drept.
Utvalget av skuespillere til innspillingen –Scarlett Johansson som Janet Leigh (offeret), James d'Arcy som Anthony Perkins (morderen) – er gjort med pinlig visuell nøyaktighet.
Men midt i strevet med filminnspillingen er det forholdet mellom Alma og Alfred som mer og mer tar plass på lerretet.
Anthony Hopkins har studert den overvektige filmskaperens minespill, sigarrøyking og kroppsspråk.
Han fører seg som en sliten 60-åring som frykter at han skal miste grepet i Hollywood, og tyr til trøstespising og drikking da arbeidet med "Psycho" er på vei til å knekke ham.
Mirren på sin side er suveren i sin karakterstudie av en hustru som passer på og tar ansvar slik at Hitchcock-navnet ikke skal blekne på stjernehimmelen.
Med glimrende ironisk snert, men også skuffet sårhet får hun fram hvordan Alma føler seg oversett til tross for at hun alltid backer opp ektemannen.
Samspillet mellom de to er eminent i alle sine skiftninger i stemningsleie.
Det er blitt en underholdende film som med et ømt hjerte banker for den gamle mester og hans fru.
Og når Alma omsider får feste grepet i klipperommet, går Alfred med på at komponist Bernhard Herrmanns skrekkinngydende strykeklanger legges oppå stikkescenen i dusjen.
I ettertid vet alle at det var rett.
| 1
|
701347
|
Godt og overraskende om æresdrap
Godt norsk drama om en ung kurder som drar til Norge for å drepe storesøsteren sin.
Det skal være et æresdrap.
Før snøen faller
Regi:
Hisham Zaman.
Med:
Taher Abdullah Taher, Suzan Ilir,Bahar Özen, Birol Ünel, Nazmi Kirik, Ahmed Zirek.
Norge 2012.
1 time 44minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Et knippe filmer har de senere år budt på strabasiøseskildringer av mennesker som vil inn i Festung Europa.
Det nye og kraftfullemed Hisham Zamans "Før snøen faller" er at kurderen som reiser fraIrak til Oslo, kommer for å begå æresdrap.
Atskillige regissører (Moland,Winterbottom, Holst, Riahi, Olivares) har vist hvilke vanvittige prøvelserflyktninger gjennomgår for å nå en bedre virkelighet i Vesten.
Men hos dennorsk-kurdiske spillefilmdebutanten er strabasene bare nødvendige kulisser foret voldsomt, etisk drama som kan formuleres slik:
Kan urett straffes på annetvis enn med hevn og død?
Finnes det overhodet rom for tilgivelse og kjærlighet?
Manuset som Zaman har skrevetsammen med Kjell Ola Dahl, er riktig originalt skrudd sammen.
Det gir innsikt igammel kurdisk æreskultur og lar denne på tragisk vis kollidere med vestligeidealer om individets frihet til å elske og leve som man vil.
Kvinnersrettigheter er en viktig del av perspektivet.
Tenåringen Siyar drar altså ikkefra Kurdistan for å forlate det enkle livet i landsbyen, men fordi han ettersed og skikk er forpliktet til å finne og drepe storesøsteren sin.
Grunnen erat hun har kastet skam på familien etter å ha reist fra et avtalt bryllup og istedet flyktet med mannen hun elsker.
Vestlige regissører har etterbeste evne iscenesatt det flyktninger gjennomgår når de reiser til europeiskeland.
Men Zaman synes å ha enda mer inside kontakt i menneskesmuglernestilholdssteder.
Særlig miljøskildringene fra Istanbuls bakgater virker sværtekte.
Lykketreffet er at Zaman og Dahlfører inn en nydelig skikkelse, Evin, som forstyrrer den urokkelige Siyarshevnerprosjekt.
Hvem, hva og hvordan får dere finne ut selv.
Jeg kan love atdet blir sårt, håpefullt og tragisk i en solid blanding.
Sett med mine etnisk norske øynegriper jeg meg stadig i å synes at æresdrapforpliktelsen er fullstendiglatterlig og patetisk.
Men Zaman lykkes med å vise den sterke overbevisningenhos kurdiske menn med kniv eller pistol.
Dermed vil mine reaksjonerselvfølgelig prelle av.
Desto mer bemerkelsesverdig eravslutningen der tilgivelse og hevn barker sammen i tilstøtende scener.
Slik synliggjøresto diametralt motsatte måter å hanskes med urett som er begått.
Så kan publikumselv dømme og diskutere i etterkant.
At filmen vant prisen på 1million kroner på filmfestivalen i Gøteborg nylig, er vel fortjent.
| 1
|
701348
|
Søppelstøffa elefantkalkun
Ubegripelige regissører har filmatisert en roman slik at forestillinger om tid og skjebne og sannhet og snillhet og Miss Unicef og alle hennes snille minnebøker blir seende ut som et hekkans utklednings-kaos.
USA.
2012.
3 timer, 52 minutter.
15 år.
Regi:
Tom Tykwer,Andy Wachowski, Lana Wachowsky.
Med:
Tom Hanks, Halle Berry, Jim Broadbent,Hugo Weaving, Jim Sturgess, Hugh Grant, Susan Sarandon.
Dette er antakelig den sværeste, styggeste kalkunen jeg harsett i hele mitt liv.
Den må være støffa med skyller & skitt både ovenfraog nedenfra, den er så sprengt på pretensiøs klistrelapp-filosofi at det erverre enn å høre radio.
Da jeg kom i bilen etterpå, sa mannen på Radio Norge:«I dag skal vi snakke om at det er rart hvordan alle ting forholder seg tilandre ting.
En mus på 20 kilo er for eksempel diger, mens en elefant er ganskeliten.»
Det er helt sant.
En 20 kilos mus er ganske stor.
Men enmegatonn-fuggel som kakler i ubegripeligukeblad-filosofi og sutrer som avgått SV-leder, det er et digert monster, det.Jeg vet det:
«Cloud Atlas» høres ut som en fribryter med hjerneskade, menMickey Rourke ville ha virka briljant i forhold til de som filmatiserte DavidMitchells new age-roman.
«Cloud Atlas» beveger seg med ultra-sjelelig,scifi-dystopisk og nonnesmilende forståelsesfylde gjennom alle tider.
De aller eldste er slavehandlere i Stillehavet i 1849, ogder må den snille unge mannen forgiftes for gull.
Men han har vist sympati foren pisket slave, og slaven har sett hans godhet og følger etter ham og utøvermastemirakler til sjøs før historien tar oss hjem til den onde svigerfar.
Oghva gjør den unge mannen da?
Finner han opp Unicef eller rosetoget?
Dessuten har vi Frobisher som på slutten av trettitallet village stor musikk ved å lure en prestasjonsengstelig eldre-komponist, og hvaviser det seg at den unge mannen er, i tillegg til tragisk homofil?
Et geni somkomponerer det største musikkverket i historien, bortsett fra at det låter vårligsmåpent og skuffende alminnelig.
For ikke å snakke om San Francisco 1973, der Halle Berryspiller en grave-journalist som får ferten av atomkraft-svindel og utsetter segfor store farer og parodisk biljakt for å få sannheten fram.
Har hun gener tilpappas kompromissløshet og urettferdigheter i Stillehavet i framtida eller ifortida?
Er vi alle den samme?
Er jeg The Walrus?
Nå igjen?
I 2012 blir en stakkars forlegger stengt inne i et pleiehjemav sin bror, men sammen med noen andre gamlinger utfører han et rømningskuppsom kanskje kunne ha funka som irsk komedie på en dag med mye øl og ekstremtlav-vann, men som i likhet med de andre historiene kravler rundt i kurantkvasi-filosofi og en sentimentalitet som ville danka ut Betlehems-stjerna på enklar vinternatt.
De to verste gjenstår.
I framtida betjenes de blodrene av asiatisk-liknendejentekloner.
Kvinnene lever sitt eget ubekymra liv i en halvferdignazi-futurisme, der kloner er the niggers of the world.
Men ut avsci-fi-klisjeenes verktøyskrin kommer en revolusjonær superhelt og kidnappervår venninne Sonmi til en Matrix-kald likegyldighets-action som ender med atden lille serveringsdama med de triste øynene deklamerer politiskenachspiel-sannheter og overøser lerretet med en eksistensiell snusfornuft somhvis Pippi Langstrømpe leste til examen siliconium.
Døden betyr for meg at enny dør åpner seg.
Javel.
Den samme Sonmi er blitt gudinne i det uunngåelige MadMax-samfunnet i framtida, etter at korpokratene har gjort Jorden ubeboelig, såderfor holder en stamme sjargongskadde eks-amerikanere til på ei lita øy der deblir jaga av kannibaler.
Hit kommer Halle Berry i trange, gammeldagseafter-ski-bukser for å finne frelse i tårnene på Mauna Sol.
Og så må Tom Hanks'litt for pupillstore familiefar kjempe mot sin indre djevel før han kan ta detgode valg.
Som de sier i Arbeiderpartiet:
Vi skal finne gode løsninger sammen.De klatrer i et fjell som er like imponerende som Dalsnuten, og så finner deløsningen.
Et titall skuespillere går ut og inn av forskjellige rollersom amatører i en bygderevy, og de blir manisk maskert til de likneroverstadige trolldeig-figurer.
De er ikke dårlige, men de er patetiske.
Historiene i filmen er ille.
Men verre er det at de blirstykka opp og fortalt inni hverandre, som om en marihuana-skadd sjaman sitterlykkelig i kveldstimen og legger ut for de soveferdige om at alt henger sammeni verden:
Bremsesporet, nattuglens flukt, førstemai-fanens folder, fleskefaensvalker, røkt slimål til potetsalat.
Og verst er den lumre new age-sentimentalismensom egentlig bare egner seg til å forføre KFUK-jenter med hvis de plutselig girschøren i alt og drikker billig-vodka i fruktbrus.
Jeg kan ikke gi filmen terningkast 1, for den har det vikaller production value.
Ikke desto mindre.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701349
|
Hvorfor ble Sverige så merkelig?
Sverige er et merkelig land, og man kan av og til spørre seg om moderne svensker egentlig har blodverdier.
Kan dokumentaren om Olof Palme gi et svar?
Finnes det en fornuft i den fundamentalistiske politiske korrekthet?
"Palme".
Svensk dokumentar.
2012.
1 time, 43 minutter.
7 år.
Regi:
Kristina Lindstrøm og Maud Nycander.
Med en bråte kjente folk.
Egentlig så jeg bare Palme-filmen fordi jeg ville forsøke å forstå noe av Sverige, siden Sverige er noe vi som regel kan risikere å bli her i landet.
Egentlig hadde jeg også mistenkt at dokumentaren skulle tilhøre den skolebok-streite biografiske leksikaliteten, men det gjorde den ikke.
«Palme» er et filmatisk nødrop fra et Sverige som syns det er nifst med meningsforskjeller, og som klamrer seg til den problematiske overklassegutten som om han var et bibelsted.
Filmen slutter andaktsfullt med et slags Luther King-sitat der Palme forteller hva alle folk i Sverige skal tenke og føle.
Det gamle sosialdemokratiet hadde Tankens Likhet som ideal.
I et sunt land der alle fikk blokkleilighet og jobb ville det ikke være grunnlag for meningsforskjeller.
Tage Erlander representerte den godslige Skandinavia-sosialismen som hadde evnen til å få folk til å snakke sammen.
Palme var han som virkelig hatet meningsmotstand.
Palme skapte muligens det moderne Sverige.
Forleden ble en snøbrettkjører på 20 år kasta ut av det svenske landslaget fordi han hadde gitt uttrykk for politisk ukorrekte synspunkter på kvinner.
Forbrytelsen hadde skjedd på internett.
Det gjorde ikke saken bedre.
Da Palme døde, gråt mor mi en hel dag.
Han var de sosialistiske boklesernes håp for Jorden, en intelligent silkeprins som anerkjente Castros Cuba og protesterte mot Vietnam-krigen.
Han tilhørte Den Lille Kategorismens tid, da det fantes skurker og helter, da det fantes forskjeller på rett og galt.
Palme var en porselensaktig overklassegutt fra Østermalm, og som fireåring kunne kan tysk og fransk og resiterte poesi for familiens venner.
Som ungdom haiket han rundt i USA og fikk se de fattige negrene (jeg beklager ordet neger, men det var en hedersbetegnelse før).
Da skjønte Palme at verden heller burde bli god.
Dette er ikke noe ondskapsfullt jeg har funnet på, dette er filmens forklaring på karriere-politikerens engasjement.
I følge en barndomsvenn ville Palme blitt lykkeligere i en borgerlig regjering, men Erlander huka tak i ham fordi han trengte en som kunne papirarbeid, og så ble Olof den viltreste klasseforræderen og landsfaderen.
Kommer vi så nærmere hvorfor den skremmende Sovjet-kopien Sverige er som landet er?
Egentlig ikke.
Den svenske dokumentaren dokumenterer slik televisjoner gjør:
Gamle arkiv-opptak i så lange rekker at man burde spille en skojen marsj.
Intervjuer med gubber som sier ting de kanskje husker eller ting de tror de husker, men har lest.
Filmavisen-aktige forteller-kommentarer som resiterer fortidas selvfølgeligheter slik en nidkjær historielærer gjør.
Fraværet av politiske analyser er så enerverende at man får lyst til å lage en:
Den sjølopptatte patrisieren Palme falt sammen med studentsosialismens antidemokratiske svermerier.
Kanskje var det i denne perioden at den politiske korrekthet ble født, som en silke-nabo til Stalins gulager og Pol Pots provisoriske kirkegårder:
Dette skal du tenke!
Du skal snakke om kvinner slik vi gjør, ellers hiver vi deg ut av snøbrettlaget.
Palme ble i hvert fall symbolet for politiske generasjoner som fremdeles går i Fjällreven-tøy og i 2013 tar oppgjøret med Pinochet.
De er tilhengere av arbeiderbevegelsen, men syns ikke vanlige folk skal skrive debatt-kommentarer.
Kommer vi Palme nærmere?
Helt til slutt ser vi såvidt den mørke skjevheten i statsministerens Dracula-natthet.
Et lite øyeblikk oppstår en illusjon om at du aner sprekken i det geniale nipsbarnet («there's a crack in everything, that's where the light gets in» Cohen), men egentlig ikke.
Palme er Sveriges Martin Luther King, men han er en uløst gåte — og sånn slutter filmen.
Det finnes nesten ingen forskjell på dokumentarfilmer og TV-features, bortsett fra jåleriet.
Men i «Palme» finnes ca ett minutt med rein, uforfalska film.
Det minuttet heter Matthias Palme, og han er Olofs sarte sønn.
En mann med et barns øyne forteller med nesten utviska Lindgren-stemme at han savnet pappaen sin og at han hele tida var redd for at pappa skulle dø.
Du kommer til å huske ham og glemme de andre.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701351
|
94 minutter krim-tristesse
Dette kunne blitt en kul fransk krim om manusforfatteren hadde tatt to lykkepiller og forsøkt å underholde folk.
Deprimert etterforsker, blind mystisk mistenkt, angst for Afghanistan.
«Blind man» (A l'aveugle):
Fransk thriller.
2012.
1 time, 34minutter.
15 år.
Regi: XavierPalud.
Med:
Jacques Gamblin, Lambert Wilson, Raphaelle Agogue.
Luc Besson skal ha fått den tamme thriller-ideen om enmystisk, blind mordmistenkt og en virkelig yrkestrøtt fransk etterforsker.
Detskjedde antakelig fordi han traff tre begravelsesagenter på bar og vedda på athan kunne komponere en nedslående thrillerhandling på mindre enn ett minutt.Jacques Gamblin spiller commandant Lasalle med en utsøkt mangel på livsnærværsom man ellers bare kan se i lille julaftens kassakøer i land der folk har sågod råd at de handler helt til butikkene stenger.
Gudskjelov for oss har denkriseramma kommandanten en kvinnelig kollega som tilsynelatende forsøker åvekke midlertidig interesse for kopulasjon.
Men politimannen er singel, og forfranskmenn er sex uinteressant hvis det ikke innebærer utroskap.
Dysterheten tar ikke slutt der.
Ut av Frankrikes eksistensielle mørke kommer den blindepiano-temmeren Narvik (Lambert Wilson) med metallgrått hår og så høytideligefakter at han kunne spilt Lincoln uten innleggssåler.
En morder har først kvalt ei dame ved løfting og deretterpartert henne og malt blodet på vegg i abstrakte former.
Det kunne vært en galkunstner, men så viser det seg at den drepte dama har kontakter i fransk etterretning.Joda.
Det finnes.
Hvis man savner de mentale lavtrykkene i britisk påskekrim,kan filmen bidra til å fjerne uventa plussdager.
| 0
|
701353
|
For lite Johannes i "Victoria"
Hamsuns språklige poesi blir borte i Torun Lians filmatisering av "Victoria".
Romanens tankestrøm med den unge gutttens drømmer og fortvilelse blir borte, og Lian iscenesetter i stedet samtaler mellom Victoria og foreldrene.
Regi/manus: Torun Lian.
Etter Knut Hamsuns roman.
Med:
IbenAkerlie, Bill Skarsgård, Jakob Oftebro, Fridtjov Såheim, Stig Henrik Hoff,Eindride Eidsvold, Amanda Ooms, Petronella Barker, Anneke von der Lippe.
Norge2012.
1 time 46 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Et særtrekk ved Knut Hamsuns roman "Victoria" erat den – til tross for tittelen – handler mindre om godseierdatteren Victoriaenn om møllersønnen Johannes som elsker henne.
Dette har filmen snudd opp nedpå, og dermed går vi glipp av mye poesi.
Nå er romanen krevende åfilmatisere fordi så mye av teksten foregår i Johannes' hode, og svært litesees fra Victorias perspektiv.
Det siste har manusforfatter og regissør Torun Liantydeligvis bestemt seg for å bøte på, hvorpå hun iscenesetter atskilligeepisoder med godseierdatteren i samtale med mor (som forstår at hun er glad imøllersønnen) og far (som sårt trenger pengene som følger hvis Victoria gifterseg med rikmannssønnen Otto).
Det er utmerket at Liansynliggjør Victoria i hjemmesettingen.
Men det hun taper langs veien, eralvorlig:
All poesien, alle fantasiene, all fortvilelsen som i romanen strømmerut av Johannes, dette som driver ham til å bli forfatter.
Ikke uten grunn harman ment at Hamsun bruker selvbiografiske erfaringer.
Møllersønnen forelskerseg over sin stand og nedfeller de ekstatiske følelsene i poetiske tekster.
Jo da, vi forstår at Johannes harskrevet diktet "Ryttersken" etter å ha sett Victoria ri i skogene derhjemme.
Men Lian sannsynliggjør likevel ikke godt nok hvorfor han lykkes somforfatter, ikke bare for skrivebordskuffen.
Nå gir hun Johannes en gjengstudenter å snakke og drikke med i Christiania.
Greit nok.
Men replikkene demimellom blir ofte pinlig banale.
Hvorfor har hun ikke bedre omskaptromantekstens tankestrøm der Johannes er besatt av kjærlighet etter at Victoriahar kysset ham, men dras mot dødsfantasier straks hun overser ham til fordelfor forloveden Otto?
Dermed får Jakob Oftebro for lite å spille på og blir mer aven passiv tilskuer enn i Hamsuns bok.
Nå vel, så har Lian valgt å løfteVictorias fortvilelse mer fram, og svært mye faller på Iben Akerlie.
Denuerfarne skuespilleren gjør mye godt, men hendelser som stadig krever et hastigskifte av følelsesregister, er tidvis i tyngste laget.
Noe stivhet kan manskylde på datidens De-form og etikette, men ikke alt.
Hva kan man så vente seg av en2013-filmatisering av tragisk kjærlighet på slutten av 1800-tallet (romanenutkom i 1898)?
Det visuelle med herregodset, skogen, skyssbåten ogkvernhuset er vakkert foreviget av den drevne filmfotografen Harald Gunnar Paalgard.Dataanimasjonen som gir glimt av gamle Christiania, virker pappaktig, men detkan vi saktens tåle.
Lian har greid å lage en historiesom har mange dramatiske øyeblikk mellom hodet og halen.
Jeg er mer usikker påom filmen – i like høy grad som Hamsuns tekst – gjør kjærlighetens irrganger ognykker til noe så allmennmenneskelig at vi over hundre år senere gjenkjenneross selv i Johannes og Victorias fortvilede vakling.
| 0
|
701355
|
Mesterlig om religiøs manipulasjon
Paul Thomas Anderson har laget en mesterlig film som kanskje bare handler om den åndelige forføreren og hans offer.
Men "The master" er like mye en lignelse om religionen som manipulerer de skadde og svake ved å selge omsorg og felleskap og trøst i bytte mot lojalitet.
Og om religionens systematiske, hypnotiske ødeleggelse av evnen til å oppleve virkelighet.
USA.
2013.
2 timer, 24 minutter.
15 år.
Regi: Paul Thomas Anderson.
Med:
Philip Seymour Hoffman, Joaquin Phoenix, Amy Adams, Laura Dern.
»The master» er uansett så vellaget at du ikke merker regien, og Joaquin Phoenix og Hoffman spiller sånn at du ikke føler den normale avstanden til filmen.
Dessuten forteller den en historie som kanskje bare resiterer det selvfølgelige, men sannsynligvis også er en lignelse om irrasjonelle, okkulte avhengigheter som vi har lært oss å godta.
Phoenix spiller annen verdenskrig-soldaten Freddie som vender tilbake fra Asia som en så trauma-skadd alkoholiker at han blir som et aggresjonsdrevet, sjelelig og kroppslig skeivt barn.
Han er en villmann moden for endring, han er ubeskytta klar for omsorg og tilhørighet og som ved et av de mytiske miraklene kommer Mesteren inn i livet hans.
Vi ser med en gang at Seymour Hoffman spiller en svindler av den sorten som selger frelse på telt-turneer.
Men det er ikke så enkelt.
Den spekulative predikanten er allerede detronisert, vi tror ikke på han lenger.
Hoffman er en religionsstifter.
Menigheten hans er ikke stor, men manipulasjonen hans er av universell styrke og besettelsen har kvaliteter som metafor.
Mesteren bringer menneskene inn i tidsreiser tilbake til det de var for trilliarder av år siden (da jorda ikke eksisterte), og han gjør det ved samtale, han gjør det med å messe om og om igjen sine spørsmål til de blir mantraer, han gjør det med sang og dans og esoterisk, besatt avhengighet.
«Ikke glem at jeg er den eneste som liker deg», skriker han til alkoholikeren når han tviler.
Og Freddie er fanga, slik den nyfrelste narkomane eller alkoholiker blir.
Han blir en nyttig torpedo i Mesterens religionssystem, og presten tar avstand fra volden hans samtidig som han høster nytten.
Den bisarre mystisismen er beskrevet med intensitet og frodighet, her er scener som funker som lignelser, her er vittige, deprimerende scener som er poetiske og skremmende samtidig.
Freddie og Mesteren drar til fjellet for å hente hans siste skrifter.
Den stakkars mannen blir temmet til sjelelig monogami ved at han må øve seg i timesvis i sinnsforvirring og virkeligsfornektelser.
Han går fra vegg til vindu og sier at de er noe helt annet enn de er for å få bli i beskyttelsessfæren.
Det er som å se en vakker, vond og satirisk framstilling av kirke-tukt og monoteisme:
Du skal ikke ha andre guder enn meg.
Da han følger livets egentlige punkt fordi Mesteren brakte ham til den åpne ørkenen, forsøker profeten å vinne ham tilbake med en utrolig versjon av sangen «Slowboat to China» som på sitt eventyrlige vis oppsummerer religionsstifteres natur.
«Hvis du på din ferd i den frie verden treffer ett eneste menneske som ikke tjener en herre, så si fra, for ingen andre har klart det,» sier Hoffman med rødsprengt oppriktighet.
Helliget vorde ditt navn.
Komme ditt rike.
Filmen starter med kjølvannet til Freddies skip.
Kjølvann er opprørte, som den fortida vi forlater.
Vi er forskrekka reisende og lette å lede.
Følg med på parkometeret.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701358
|
Skyfall:Verre enn vonde minner
«Skyfall» på DVD er verre enn du husker den.
Den kaninkvikke liksom-sexen er mer umotivert, de meningsløse slagsmålene mindre intense og alt det deprimerte jabbet rundt en detronisert myalgi-Bond enda mer irriterende.
Jeg har beskrevet filmen i detalj.
Det ble sinnssykt langt.
USA 2012.
2 timer, 22 minutter.
15 år.
Regi:
Sam Mendes.
Med:
Daniel Craig, Javier Bardem, Naomie Harris, Judi Dench, Ralph Fiennes, Berenice Marlohe, Albert Finney, Ben Whishaw.
Jeg har sett om igjen Bond-filmen «Skyfall» som en slags botsøvelse for besserwissere, en integritets-test for oss i vurderingspersonalet:
Tok jeg feil?
Finnes det likevel en Darwin?
Nåvel.
«Skyfall» er så ugjenkallelig, kuriøst elendig at den burde få status som turist-attraksjon.
Svakhetene blir enda synligere på 46 tommer, og du kan se tydelig at jålekoppen Javier Bardem har en gjennomskuelighet som minner om formiddags-såpe.
Hva er det med Craig som Bond?
Hvorfor tenker du på småsporven i tunet hver gang han dukker opp i bildet med det sultne lille nebbet og de flerra halefjæra?
Fordi han er skrevet som en bagatell av filmforfattere som enten fikk beskjed om ikke å bruke penger eller rett og slett er så unge at de ikke aner hva sløsing er.
For dette er handlingsmessig hungersnød, det er barkebrød og kreklingpølse.
Dere som ikke vil vite at filmen ikke handler om noe særlig, stanser å lese her:
!
For nå skal jeg ta en skjærsild-reise gjennom makkverket, og for de teologisk ukyndige:
Skjærsild er ikke en overkrydra fiskerett.
Den gjør vondt.
Det starter med at Bond finner døde agenter i en snusbrun interiørskygge.
Harddisken er borte.
MI6 oppbevarer listene over hemmelige agenter i terror-organisasjoner på harddisk.
Hvorfor la de dem ikke rett på Facebook?
Bond forlater den dødssjuke kollegaen, og bakfra ser du at han likner Odd Børretzen i silhuett.
Deretter fraktes han av en krøllhåra agentdame som likner Mowgli, og de kjører fort i tettbygd Istanbul før Bond gjennomfører en slags natursti med cross-mc over tyrkiske hustak.
Det er kult.
Det funker også når agenten knievler til togtak og småskyter mot mannen med disken, mens Mowgli følger med i snipersiktet.
Pistolen er tom som Pez-dispenser, og Bond bruker grabben.
Skyt, sier M, og den lille dama skyter Bond som faller førti meter daud i vannet.
Skyfall!
En slags Rosa Panteren-humor.
Dette var den kule delen av filmen, og den foregikk før fortekstene.
Det er som å være så trengt at man får orgasme før forspillet.
Etter at skurkene fikk disken hacker de seg lekende lett inn i britisk etterretning.
Noe som likner strikkeoppskrifter hakker skjebnesvangert over skjermen til Judi Dench, og så sprenger de allsidige kriminelle hele fasikens MI6-huset i lufta.
Blir det møte i skolerett— og kontrollkomiteen av den slags?
You bet.
M kniper munnen feministisk sammen som om hun skal si nei til tretti år med slitsomt ekteskap og fem svangerskap.
Men Bond da?
Han feirer det evige liv ved å ha tilfeldig sex med ei dame som kunne vært Indira Gandhis datter og følgelig burde hatt bedre vett.
Hjem til England som et vrak.
Han har frozen shoulder, skuddsår, han ser ut som en søvnløs Nordsjø-dykker etter vannfallet, han har øynene til en angrende aids-pasient og må trene med oksygenmaske før han sendes til psykologen.
Alt dette må vi være med på.
Som om vi ser de som skal slanke seg i Puls.
Filmen har nå stabilisert seg i en dramaturgi og en bildepoesi helt uten eleganse.
Det er sikkert ikke så mange som husker hva eleganse var, for i vår tid ville den ha virket støtende og blitt avvist som politisk ukorrekt.
James Bond var i år etter år en litt for gammal nattklubb-forfører som ble akseptert fordi skurkene var dumme & utrente og fordi han både var så gentleman-elegant og så pen at han sto over normale vurderingskriterier.
Craig er ikke det.
Han er en andpusten liten sliter.
Ta på ham smoking, og han ser ikke ut som Dom Perignon i navleloet, han ser ut som en arbeiderklasse-forlover som holder med Liverpool.
Filmen forsøker å ta seg opp ved å dra til Shanghai, der neon-lyrikken er like imponerende som kveldsfotoer fra Vågen.
Bond tar på seg fintøyet.
Det stiligste han kan finne på er å følge etter Lista-mannen inn i tom kontorbygning for å slåss litt med ham i skyggene.
Bond faller ikke denne gang, han andre gjør det - og etterpå kommer Mowgli til hotellrommet hans.
Hun har reist med fly helt fra England for å fortelle at agentlista er dekryptert av skurkene.
Så opptrer hun generøst som kontorets call girl og utfører eskortebarbering av svulmende adamseple i lyset fra en nytent blodappelsin.
Insinuasjon om sex og fyrverkeri-sprut følger.
Ved alt som er hellig:
Man metaforiserer ikke ejakulasjon med fyrverkeri.
Ikke fyrverkeri.
Ikke fontene.
Ikke svaner som letter fra vannflaten.
Jeez.
I et kasino som er dystrere enn smålummert felt-bordell under blending treffer Bond på ei dame som kunne vært Michael Jacksons mumie.
Hun kommer ut av det Sabeltann-banale mørket med heksefjes, transvestitt-sminke og stygge klær, og hun heter Severine.
Dama snakker som Siri fra iPhone, og etter at Bond har slåss med verdens dårligste torpedoer i en øglegrav, drar han av gårde og har visst bråkvikk dusjsex med Severine, som antakelig ikke er mann likevel.
Fiennes og Dench er huka av Frp-erne i Taklys- og Konstitusjonskomiteen og må forklare seg.
Men Bond seiler med Severine til en ødelagt liten ruinøy, der den omnipotente Bardem har en jålete data-installasjon, og så blir Bond og dama tatt ulogisk til fange sjøl om de egentlig hadde overtaket i dusjen.
Bardem kommer inn i filmen.
Jeg kommer aldri til å glemme det.
Han svever som en pensjonert ballettdanser, han har en såtefarga Redford-parykk som små gnagere ville ha spydd av – og øyenbrynene ser ut som om de ble behandla med plutonium.
Mannen er en karikatur, men han spiller som om han er på audition til musikal-oppsetningen av «Hamlet».
Bardem himler.
Ingen himler lenger.
Kanskje noen gamle damer i Nationaltheatrets lobby.
Han leker seine «Saw»-games med 007 og frøken niks mer sex, før agenten blir plutselig gjenfødt som om han drakk fra jomfru Marias bryster i en fontene i Frankrike!
Filmen skulle vært slutt der.
Vi skulle vært ferdige med den lille skredder-spøken.
Men neida.
De kler tullingen opp i posør-khaki og setter ham i glassbur i London.
Kommer han seg ut derfra?
Ja.
Han gjør det.
Og han blir forfulgt av Bond nede i T-bane-tunnellene før han unnslipper som en gåtefull trollmann fra en Scooby Doo-episode.
I mens har M og de vært på høring.
Og så følger etterretningssjefå og agenten med de dårlige knærne et spor ut i Høgjæren.
Glem Jamaica.
Glem Florida.
Glem alpene.
Glem Venezia.
Lyngheiene breier seg som muggskadde ulltepper over skjermen, og hvis du ser godt etter, smyger sikkert Berdal Bolsø rundt i sine Mad Max-kostymer.
Der inne ligger spøkelsesslottet fra Bonds barndom.
Og der sitter Albert Finney og ser ut som noe Tore på Sporet fant.
De to fra etterretningen kom for å lokke mega-forbryteren, så derfor har de ikke med seg våpen.
De lager Macauley Culkim-feller og klasebomber.
Dench får et rutete pledd som er så stygt at elitisten Bardem skal bli skremt i hjel.
Filmen sleper utslitt med føttene.
Mer kan jeg ikke fortelle.
Det skjer ikke spesielt kule ting, og lyset er så dårlig at sluttscenene like gjerne kunne vært spilt inn backstage på Det Norske Teatret.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701359
|
Fjeseri i fantasy-heimen
Fjeseri er ei skandinavisk greie.
Mangel på framdrift kompenseres av sjelelige nærbilder.
"Flukt" kunne hatt en god historie dersom det hadde blitt en historie, og ikke en slags sympatifilm for plaga kvinner.
Flukt:
Norsk actiondrama.
2012.
1 time, 30 minutter.
15 år.
Regi: Roar Uthaug.
Med:
Isabel Christine Andreasen, Ingrid Bolsø Berdal, Kristian Espedal, Bjørn Moan, Milla Olin.
Når norske filmskapere ikke aner hva de skal finne på, leter de fram den gamle portrettlinsa på digiflexen og tar psykotiske nærbilder i motlys.
Hva skal de ellers gjøre?
Ikke har de penger, ikke har de helikopter eller skikkelig kamera-kran, ikke har de budsjett til CGI-stunts, og manus ble skrevet av en Nansenskolen-fyr som syns Falkberget var en rå forfatter.
Men fjes har vi.
Skitne fjes.
Tårevåte fjes.
Blodige fjes som er blitt slått av norsk films voldsomme urbanbølle Hennie.
Vi har tynt, avkalorisert lys, vi har eng og lyng og fjellknauser, så hvis historien mangler, så er de der:
Triste fjes, nærgående lidelse.
Morgenlyset på tolv bjørker og et fjell som Statnett kommer til å kle.
"Flukt" kunne blitt en kul fantasy-film.
Regissøren Uthaug har laget "Fritt vilt", som var en film der trynene snakket til deg og ikke bare så ut som om de prøvde å mørne en bakke-seig NAV-konsulent.
Men "Flukt" er norsk i tempoet, en handikappa likfølge-fart som antyder at den heller ville ha vært et historisk indignasjons-drama om at det var feil å påføre kvinnene Svartedauden, for de ble lei seg av den.
Dette kommer dere ikke til å oppdage, siden de fleste nordmenn enten ser porno eller har vennet seg til ulykkelighets-orienterte TV-dramaer fra det masochistiske Skandinavia der det er synd på menneskene hvis de ler.
Dere er overfora med seinhet.
Det velsigna lerrets-geniet Ingrid Bolsø Berdal spiller utstøtt albino-gjengleder som feila på heksetesten og fikk varige sjelesår som aldri ville ha imponert Harald Stanghelle.
Hun og robustenskjolder med psykopat-gener tar søskenpar til fange, dreper den lille gutten og vil sette jentungen Signe i avl.
Jeg skal innrømme at det ikke kan være lett for fangen, så i hvert fall tre nærbilder ville ha vært på sin plass:
Ett for de drepte foreldre, ett for den bueskutte broren og ett for henne sjøl, som antakelig skal ha sex med menn som er så skitne at flatlusa dør.
Isabel Christine Andreasen har ikke bare estetisk utforma fornavn, men er dessuten en nærværende skuespiller som hekter seg på innlevelsen din og blir der.
Når Uthaug først skal stanse filminga si for å se på fjes, har han vært heldig med de to jentene.
Mennene driver med sitt.
De ser ikke ut som om de ble født av kvinne eller lånte "Mio, min Mio" på skolebiblioteket.
Unntaket er en stillferdig landsbyhjelper som er vakker som en folkehøgskule-rektor og gir 1300-tallet en fornemmelse av Amphora pipetobakk og temperert chilensk rødvin.
Noen av flukt-scenene er stilige.
Kampscenene er for få.
Handlingen har for dårlig geografi og ingen egentlige overraskelser, men bortsett fra det ser Norge ut slik Norge gjør.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701360
|
Så teite er ikke franskmenn engang!
Julier Delpys New York-film blir ødelagt av tre franske skuespillere og deres sjarmløse kav i noe som skulle vært en lun, absurd familiekomedie.
Den besøkende vennene er verre enn Randy Quaid og gjengen i "Hjelp, det er juleferie!", og de hadde verdensrekorden.
Men de ødela ikke filmen.
"2 dager i New York (2 days in New York):
Amerikansk komedie.
2012.
1 time, 36 minutter.
Med:
Julie Delpy, Chris Rock, Albert Delpy, Alexia Landeau, Alexandre Nahon.
Jeg likte godt Julie Delpys "To dager i Paris" fordi hun behandlet sin egen hovedrolle med troverdig nevrotiker-ironi.
Det gjør hun forsåvidt i denne New York-filmen også, men i samvær med historiens farse-fjollende franskmenn ville selv Ari Behn blitt seende ut som en fjøsvifte-spurv fra Fredrikstad.
Den katastrofale historien er skrevet av en haug med desperate franskmenn, og de har slusha sammen en blanding av Chat Noir-revy og Woody Allen-komedie.
Fra Paris kommer Delpys far, søster og eks-kjæreste (den siste et historisk dårlig manusgrep).
De er så utagerende at alle rollene kunne ha vært spilt av 1975-utgaven av Rolv Wesenlund i Charleys Tante-kostymer.
Fra det øyeblikket de setter sine ostestinkende føtter på amerikansk jord, oppstår urimeligheter av den sorten som Steve Carell pleier bli utkalt for å fortvile seg gjennom.
Hver sølvkant har en sjenerende sky, og her består det voldsomme lavtrykket av udokumentert, vill gallerisme som Obelix ville blitt flau av.
Chris Rock er en prins og en nytelse, en sann replikkmester.
Delpy sjøl spiller også deilig New York-komedie, men det nytter så lite.
Familien tramper med napoleonsk stupiditet gjennom filmen, og alt de gjør og sier føles konstruert og vulgært unødvendig.
Én ting er at det ikke stemmer.
Alle mine minner om Frankrike inneholder arrogante pedanter av den sorten som forlanger at alle står i rette rekker, men rammer inn terrieren Marie Antoinettes hundedrit og pynter gjesteværelset med den.
De grovkorna harry-påfunnene drukner dessuten Delpys småknep som regissør — forsøkene på detalj-observasjoner av moderne jåle-liv blir som Fløytelåt midt i Marseillaisen.
| 0
|
701363
|
Die Hard 5:Bedre enn bra nok
Action-scenene bærer den femte "Die hard"-filmen, for det finnes verken engasjerende følsomhet eller elegante replikker mellom far og sønn McClane når de destruerer det som er igjen av Russland.
Og deretter spøkelseskraftverket i Tsjernobyl.
A good day to die
USA.
2013.
1 time, 37 minutter.
15 år.
Regi: John Moore.
Med:
Bruce Willis, Jay Courtney, Sebasitan Koch, Yulia Snigir.
Er det sånn at du husker John McClane som en familiekjær steelcar-cowboy som kom dettende i hvit t-skjorte gjennom glassruter?
Han gjør det igjen.
Bruce Willis spiller politimannen fra New York helt på grensen til det utidig rutinerte, men han klarer seg akkurat, for han har fanden i øyerynkene og han kan si til og med ganske flate replikker med scenevant showsug.
Jeg får av og til en forstyrrende følelse av å se Han Innante med Modern Warfare-tunge automatvåpen.
Men det varer ikke så lenge.
Det er egentlig mest skallen som likner.
Russerne er stort sett proteinhjerna torpedoer med panser-torsoer, og de ser ut som analfabetiske statister fra en Dolph Lundgren-film.
Det er det tunge, heftige actionkjøret som redder filmen når «Max Payne»-regissøren John Moore slipper løs sin vedvarende utryddelsesstøy på sart høyttaler-elektronikk.
«Die hard» var den selvutslettende omsorgens film, der Willis trengte inn i en kapra skyskraper med sitt uutslettelige sprangridning-utrop «yippi ki yay».
Han redda den perfekte hustru-skuespilleren Bonnie Bedelia og blødde overfladisk.
Mannen var motoren.
25 år seinere er det maskinen som er mester.
Allerede tidlig i filmen gjennomfører Moore et demolition derby gjennom Moskvas gater der Willis på sitt beste overkjører rushtrafikken i sin robuste Mercedes, mens bilmerker fra flere verdenshjørner kaster seg rundt i sanseløse turnoppvisninger og blir knust til resirkulasjonsmaterale som tyggegummi-Ladaer.
Biler i spagaten.
Biler i pilates-stillinger.
En del av dette er nok computergrafikk, men mye nok ser ut som stunts.
Vi liker det.
Skikkelig vond jernverk.
Og særlig i naboskapet til rikelige eufemiseringer av det vi som barn kalte plaffing.
Handlingen starter som pysestoff.
En fengsla dissident blir trua av en slags russisk Alec Baldwin som påstår at han eier alle i rettssalen, en påminnelse om det vidunderlige demokratiet som oppsto etter Gorbatsjov.
På nattklubb der menn sikkert snakker respektløst til unge jenter, skyter McClanes sønn John en rik mann og blir arrestert.
Det gjør at den amerikanske politimannen må ta Aeroflot til Moskva for å redde gutten, men ting er ikke helt slik de ser ut.
Jeg røper ikke det.
Sønnen er sur og McClane litt defensiv, og for å være helt ærlig ønska jeg at de skulle komme bort fra hverandre ganske kvikt.
Det er slutt på den tida da film-ungdom var spedlemma, men pene små fyrer.
Den unge McClane spilles av den unge australieren Jay Courtney fra tv-serien «Spartacus», som er omtrent like høy som Willis, men er firkanta som en Minecraft-Steve.
Han har fjeset og humøret til Vinnie Jones og blir ikke tålelig før han omsider smiler.
Far og sønn driver med kjerringaktig småkrangling, og samtalene kommer ikke til å skape forventninger om at replikk-forfatterne i USA er på bedringens vei.
Både dattera til den antatte Komarov og unge McClane sutrer om at fedrene bare var på jobb hele tida.
I ei tid da halve USA går arbeidsledige klager denne filmen på de som faktisk utøver et yrke.
Det er ikke bare sviskete Oprah-skitt, men politisk umusikalsk i tillegg.
Filmen redder seg av gårde til det mest uventa stedet i verden.
Skurkene ikler seg drakter som ville ha holdt infuensaen ute i en heftig stavangervinter og tar seg inn i spøkelsesverket i Tsjernobyl.
Dit kommer også McClane-familien i tynt sommertøy, og de gir seg ikke før skurker blir rotorkutta slik man ellers bare ser i Happy Wheels (sjekk google).
Hvis folk ikke hadde snakket til hverandre i det hele tatt, ville denne filmen vært perfekt.
Nå er den bare litt mer enn bra nok.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701364
|
Vakker, usexy Twilight-kopi
En "Twilight"-kopi der følelsene mellom den normale ungdommen og den overnaturlige ikke funker.
Men miljøet i New Orleans er stilig.
USA 2013.
Richard LaGravenese.
Basert på bøkene av Kami Garcia og Margaret Stohl.
Med:
Alden Ehrenreich, Alice Englert, Jeremy Irons, Emma Thompson, Viola Davis, Emily Rossum m.fl. Lengde:
2 timer 3 min. Aldersgrense: 11 år.
Ikke før er siste bilde i «Twilight»-sagaen vist på kino, så finner en ny, suksessfull bokserie om forholdet mellom en dødelig og en overnaturlig high school-elev veien til lerretet.
Fellestrekkene mellom de to seriene er så mange og så påfallende at en sammenlikning er uunngåelig.
Men der «Twilight»-serien handlet om vampyrer og varulver som nå er såååå passé, tar «Beautiful creatures» for seg de trendy heksene.
For denne gangen er det den mystiske Lena (Alice Englert) som besitter de overnaturlige evnene, som en såkalt «caster» eller «maner».
Da Lena er ny elev i klassen, har Ethan (Alden Ehrenreich) allerede drømt om henne hver natt i månedsvis.
Er det skjebnen?
Det viser seg etter hvert at sterke krefter jobber både for å holde Ethan og Lena sammen og fra hverandre fram til Lenas 16-årsdag.
Den dagen skal hun bli «krevd» enten i det godes eller det ondes tjeneste.
Med sine følelser for Ethan, blir Lena satt på umulige prøvelser.
Stedet historien finner sted er faktisk noe av det mest interessante i «Beautiful creatures»:
Den bittelille småbyen Gatlin i et sumpområde i South Carolina, med 17 kirker og ett bibliotek, og der halvparten av bøkene er forbudte å låne ut.
Men de ville sumpomgivelsene med overgrodde, herskapelige sørstatshus skaper en mørk, mystisk og romantisk stemning.
Filmen har også så mange estetisk lekre detaljer i klær og interiører at det alene gjør den verd å se.
Om omgivelsene er vakre, er småbymenneskene skildret så klisjéaktig som overhodet mulig: dobbeltmoralske kristne, ufordragelige, populære high school-jenter, fordommer og trangsynthet.
Men også med en boblende undergrunn av overnaturlige krefter som besteborgerne sladrer om, men ikke vet sikkert om finnes.
Tror ikke på følelsene
Der «Twilight»-filmene alltid har sitret av seksuelt begjær mellom high school-forviklingene, er «Beautiful creatures» mer av en dramatisk spenningshistorie.
Det er nok ikke tilsiktet.
Både Ethan og Lena ser atskillig eldre ut enn 16-åringene.
Greit nok.
Alice Englert har både utstrålingen og registeret som skal til for å spille den plagede Lena og hennes vingling mellom de gode og onde kreftene.
Men Alden Ehenreich som Ethan blir aldri mer enn en blass fløtepus med hundeøyne av en high school-fyr.
Kjemien dem imellom er ikke all verden, og at den tøffe, kompliserte Lena skulle falle for denne gjennomsnittsfyren finnes bare ikke troverdig.
Og akkurat det er både filmen og serien «Beautiful creatures»’ største problem:
Sterke følelser mellom de to hovedpersonene er både en forutsetning for spenningen og for hva som skjer de neste filmene, som helt sikkert kommer.
Tror du ikke på kjærligheten og begjæret mellom Lena og Ethan, er det lite poeng i å følge med videre.
| 0
|
701367
|
Ikke skyt Willis!Han er deg sjøl
"Looper" er en arbeidskrevende science fiction-thriller om så kompliserte tidsreiser med identiteter at du kommer til å sjekke Visakortet for å finne ut hva du heter etterpå.
Men filmen er lugnt og sympatisk laga, og slutten er bedre enn man skulle tro.
“Looper”:
Amerikansk scifi-action.2012. 1 time, 59 minutter.
15 år.
Regi: Rian Johnson.
Med:
JosephGordon-Levitt, Bruce Willis, Emily Blunt, Paul Dano, Jeff Daniels.
Skjerp deg nå.
Dette er vanskeligere enniphone-oppdateringer:
I en utilgjengelig framtid lenge etter Gjørv (2074) erpolitiet så dyktige at forbrytelser ble umulige.
Derfor må potensiellemord-ofre tvangs-sendes til en tilgjengelig fortid (2044), der ensamvittighetsløs looper tar livet av dem, men uten at det dukker opp noe lik iden tida de egentlig levde.
Den sørgmodige ungdommen Joseph Gordon-Levitt serbekymra ut som et feietrua høstblad, han rynker brynene slik DiCaprio gjør, ogdet må han så gjerne:
Hver eneste dag møter den triste ungdommen opp vedsukkerrørene, og der ankommer en forvirra turist med sekk over hodet og blirskutt.
Dermed eksisterer han ikke nå eller før.
Blemme:
Kameraten opplever at offeret er hans gamle sjøl ogstikker av.
Da driver arbeidsgiveren dobbelt-tortur.
Blemme:
Fra framtidakommer en oppkava eldre-Willis og er faktisk Gordon-Levitt sjøl.
Han ersjølstendig kalender-turist og kommer for å myrde framtidas despot mens dengale psykopaten ennå er barn.
"Hva heter du, lille venn?
Adolf?"
Blemme:
Gordon-Levitt må rømme og gjemmer seg tilfeldigvismed enslig mor og en liten gutt som kan være framtidas Kina-Hitler.
Han erselvfølgelig både søt og tillitsfull.
Rian Johnson har laget en spennende og stilig og dyster filmmed bedre slutt enn den jeg gjettet.
| 1
|
701368
|
Nydelig familiegrøss
Norman er en trist death-nerd som dessverre kan snakke med de døde.
Men han kan bli en helt når byheksa plutselig bestemmer seg for å utslette dem alle.
Sære figurer, fascinerende familie-dysterhet.
“Paranorman”:
Amerikanskanimasjonsgrøsser.
2012.
1 time, 32 minutter.
11 år.
Regi:
Chris Butler, SamFell.
Med greie norske stemmer.
Det er noe rart ved animasjonsfilmer.
På kino kan denoverdrivende naiviteten virke påtrengende som nærbilder av rumpekviser, men nårman ser filmen igjen på Blu-ray, forfines den av en akseptskapendebeskjedenhet.
Sånn er det med det mørke lille eventyret om Paranorman, enklassisk ulykkelig skolegutt og uhelbredelig goth-geek som kan se og snakke medde døde.
Han kan til og med trøste roadkill på skoleveien.
Av det blir han likeupopulær som prinsesser med englevakt.
Figurene er fantastiske.
Mors gravitasjonsutfordra mage eret syn for personlige trenere.
Pappa er ikke barelike urimelig røff som en Erlend Loe-fantasi, hanfornekter rått sønnens melankolske spiritisme.
Så kommer småbykatastrofen.
I en slags Stephen King-ekstasedukker fortidas superheks opp og vil utslette alt, og så står dommeren ogbyrådet opp med lange, sørgmodige zombie-fjes og skremmer vettet også avkroppsbyggere og tenåringsjenter.
Sammen med den dumme skolemobberen og detfilosofisk uovervinnelige mobbe-offeret må ParaNorman ta på seg oppgaven somalle beskriver, men aldri gjør:
Han skal snakke litt søtt til monsteret, sånnat det skjønner hvor mye vi egentlig elsker det.
Venstre kunne ha foreslåttdet, Frp ville vært i mot det – men bare Paranorman gjør det.
Han trosser byensfanatiske fakkeltog, han vandrer i den grønne dødståka, han ignorerer blackmatter som eter nåtida.
Spennende blir det.
Jeg skal røpe noe fra den andre sida.
Dehar ikke bingo i himmelen.
Derfor nekter døde farmor å forlate sofaen sin.
| 1
|
701369
|
Hurra!McConaughey kan!
"The paperboy" er en fascinerende, roman-basert film der Matthew McConaughey viser at han spille film likevel når han bare slipper å imponere damer.
Zac Efron er også bra i en stilig historie om allslags kjærlighet i de flådde krokodillers sumper.
“The paperboy”: Amerikanskkrimdrama.
2012.
1 time, 47 minutter.
15 år.
Regi:
Lee Daniels.
Med:
MatthewMcConaughey, Zac Efron, Nicole Kidman, John Cusack, Scott Glenn.
Du ville aldri ha trodd det:
Ute i sumpen der polygamemuddermenn lever av å flå krokodiller, vaser Matthew McConaughey rundt med enlitterær-menneskelig troverdighet som du ellers bare ser i NRK-sendtenaturserier om sel som blir spist av haiene.
McC er selen.
Han spiller journalist-brorentil Zac Efron og kommer til den sladderflekkete lille hjembyen for å frikjenneen dømt morder.
Zac Efron er fantastisk bra som mutt og forelska og usikkerunggutt.
Nicole Kidman spiller den ubeskrivelige landsbytøsen som masturbererfor og med filmhistoriens fæleste naturbarn mens folk ser på.
Hun er ikke MerylStreep, men du glemmer henne aldri.
Og så John Cusack, som altså er historiensparadoksale justismord-offer så motbydelig at du kan føle blodsugerne hanantakelig har krypende oppover leggene.
“The paperboy” er en spesiell film.Den er fremdeles spesiell om Tutankhamon står opp av grava og snakker flytendefransk til Donald Duck.
Filmen er laget etter Peter Dexters roman, og det er ikkemange som har likt den.
Men du kommer til å bli sugd inn av Efrons smuldrendeuskyld og McConaugheys patetiske fornedrelser.
Regissøren Lee Daniels laga “Precious” og produserte“Monster's ball”.
Forfatteren
Dexter skrev boka bak “Paris Trout” og historieni “Mulholland Falls”.
Det er ikke så rart at “The paperboy” fascinerer.
| 1
|
701370
|
Farvel Stiller, farvel Vaughn
Ben Stiller og Vince Vaughn skal være naboskapsvakter i en liten by der Siggy Stardusts alien kommer og river i stykker varehus-personalet.
Det blir aldeles forferdelig dårlig.
“The watch”:
Amerikansk komedie.2012. 1 time, 42 minutter.
15 år.
Regi: Akiva Schaffer.
Med:
Ben Stiller, VinceVaughn, Jonah Hill, Richard Ayoade.
Denne komedien er dårlig på den måten som får egentligblide folk til å bli sittende post-apokalyptisk stille etterpå mens de stirrerpå Intetheten og lurer på om de skal begynne å studere i stedet.
Grove vitserer nå én ting.
Men når humoren konsekvent føles som om noen åpna septiktankenog slapp ut kompostert hollywoodsk krymphjerne, da er det ille.
Filmen handlerom at teite småbyfolk danner en vigilantegruppe for å ta skapningen som flåddesupermarked-vakta.
Men de drikker bare øl og snakker om sex, og så dukker enalien opp og søler seg til med gammaldags Sigourney-slim.
Jeg kan ikke huske sist Vince Vaughn var god i en film.
Herluffer han rundt som en drittlei dyrehage-bamse med 120 kilo uelegantoverskuddstyngde, og han snakker replikker som en allergiker med munnen full avnøtter.
Ben Stiller er virkelig et slags Still-Leben (dum vits, menuunnværlig).
Han har ritualisert ensformigheten sin så den nesten blirreligiøs.
Når regien og replikkene glipper er Ben Stiller som ni rette itipping og takk for den fine vhs-spilleren jeg fikk til jul.
Jonah Hill ermilitant vigilante med en postulert liksom-mandighet som kommer til å medføreat mor hans sender varme sokker.
| 0
|
701371
|
Bin there, done Laden
Fengslende og vellaget drama om CIA-arbeidet som førte til at Osama Bin Laden ble drept av amerikanske spesialsoldater.
Filmen skildrer etterretningsarbeidet, selve aksjonen — og dessuten den kvinnelige CIA-agenten Maya som ble besatt av jakten.
Zero Dark Thirty
USA 2012.
Regi:
Kathryn Bigelow.
Manus:
Mark Boal.
Med:
Jessica Chastain, Jason Clarke, Mark Strong, Joel Edgerton, Scott Adkins, James Gandolfini m.fl. Lengde:
2 timer 37 min.
Aldersgrense: 15 år.
Jakten på Al-Qaidas leder Osama Bin Laden red USA som en mare etter terrorangrepet 11.september.
Og endelig:
2. mai 2011 fikk amerikanerne endelig has på sin erkefiende nummer én.
Var det rett prioritering å bruke etterretningsressursene på å ta lederen og symbolet for terroren, framfor å konsentrere seg om å forhindre ny terror?
Terrorangrepet i Algerie har gitt både det spørsmålet og filmen «Zero dark thirty» ny aktualitet.
Radarparet Kathryn Bigelow og Mark Boal vant Oscar for krigsdramaet «The Hurt Locker» for 2008, og her er de tilbake med en like besettende historie fra konfliktene i kjølvannet av 11. september.
«Zero dark thirty» stiller egentlig ingen spørsmål og trekker ingen konklusjoner, men gir i stedet et realistisk og åpenhjertig bilde av hvordan CIA jobbet og tenkte i de snaue ni årene som gikk fra terrorangrepet til fienden var nedkjempet.
Imponerende fortalt
Selve aksjonen mot Bin Ladens skjulested i Pakistan er selvfølgelig høydepunktet i filmen, en operasjon som skildres både intenst og detaljert.
Men først må vi gjennom halvannen time der premissene legges: grusomme torturscener der amerikanerne forsøker presse ut informasjon om Bin Laden.
Møter, kontorkrangler, nitidig etterretningsarbeid over hele verden.
Å få hele denne historien til å fungere flott på film, er imponerende.
Det er vanskelig å se hvordan det kunne vært gjort bedre.
Mange har kritisert torturscenene, og mener at filmen framstiller det som om Bin Laden ikke kunne vært tatt uten informasjon hentet ut gjennom tortur.
Men når vi til slutt har hele bildet, er det lett å forstå hvorfor det var nødvendig å ha disse scenene med.
Så kan vi selv diskutere problemstillingene om tortur og drap i «det godes» tjeneste, om CIAs prioriteringer og hvem som har æren for at aksjonen lyktes.
Som «Homeland»
Det som gjør gjør «Zero dark thirty» til mer enn en dokumentasjon av det som skjedde, er CIA-agenten Maya, glitrende spilt av Jessica Chastain.
Denne rollefiguren har svært mye til felles med Carrie den aktuelle i tv-serien «Homeland».
Begge to unge, arbeidsnarkomane kvinner som hevder seg i manns— og eldredominerte miljøer, og som bikker over i besettelse for å følge et bestemt spor som ingen andre har tro på.
Dermed blir enkeltmenneskes kamp for det hun tror på, og aldri gi opp, et viktig undertema i filmen.
Ja, en etterpåklok Hollywood-klisjé som er mulig fordi aksjonen var en suksess.
Men som likevel gir den politiske krigsfilmen et nødvendig anstrøk av menneskelighet.
| 1
|
701372
|
For en sinnssykt grim film!
Hvis man syns at rosa og ytre rosa og indre rosa og djuprosa er det fineste som finnes, vil man fremdeles mene at dette er en av årets styggeste filmer.
Rive-Rolfs dataspill-verden likner plast-innvoller.
USA.
2012.
1 time, 47 minutter.
7 år.
Regi: Rich Moore.
Med:
Norske stemmer.
Da Disney-gjengen fikk gnidd yrkestårene ut av øynene og oppdaga at de hadde sluppet opp for dyr, gikk de etter dataspill-figurer.
Det var egentlig en god idé, dersom de hadde lekt seg med spill som noen kunne kjenne igjen.
Dersom The Apprentice fra «Force Unleashed» hadde dukket opp i dette usannsynlig ekle sukkertøy-helvetet, skulle jeg ha tilgitt dem.
Men hele filmen handler fra en rosa dropsverden som får smågodt-hylla på Rema til å likne en utstilling av designmøbler.
Fytti flate Wrigleys for en grim film!
Handlingen foregår i en spill-arcade, et fenomen som jeg ikke trodde fantes etter at folk fikk strøm og xbox hjemme.
Der er Rive-Rolf skurken i et spill der han river ned og Flinke Felix bygger opp.
Rolf ser ut som en Donkey Kong med oppblåst Russell Crowe-fjes, og Felix kunne ha vært en små-geekete Mario-bror.
Slemmingen Rolf blir lei av fraværet av anerkjennelse og jumper spill for å vinne en medalje.
Zzzz.
Da treffer han glitchen Vanellope som er funksjonshemma på det viset at avataren hennes blafrer.
Den slemme og den handikapte må trøble seg småjabbende gjennom ubeskrivelige Dropsen-karikaturer, før filmen (etter én time) når fram til en handling som nesten blir spennende.
Vanellope skal kjøre sukkerbil i sukker-racet i Candyland, men Kongen og de slemme mygg-virusene angriper.
Også det ender i sentimentalt vas der Vanellope omgjør eventyrverdenen til grunnlovsfesta demokrati, og så blir det faktisk noe på Felix, som har sjarmert gunmod-beiben fra militærspillet.
Det bisarre med filmen er at den består av en 107 minutters dødsangst-orgie som Ingmar Bergman ville blitt betenkt av.
Dataspill-figurer dør når de tar strømmen, når de ikke skulle ha jumpa spill, når spillet blir utdatert.
Døden og utslettelsen ligger som et ondt varsel over en stygg film.
Ille.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701374
|
Kerouacs sex-turer på film
Jack Kerouacs roman "On the road" handler om å ta den helt ut i det pertentlige førtitallet fordi litteratur er liv og man skal leve som ei bok, og dessuten skulle beatnikene forberede grunnen for de mangfoldige hippiene et drøyt tiår seinere.
«On the road»:
Amerikansk drama.
2012.
2 timer, 4 minutter.15 år.
Regi:
Walter Salles.
Med:
Sam Riley, Garrett Hedlund, Kristen Stewart,Kirsten Dunst, Tom Sturridge, Alice Braga, Viggo Mortensen.
"On the road" handler om å leve som litteratur,den er om å bli ei bok.
Hvorfor skrives det så mange kjedelige bøker og lagesså mange kjedelige filmer?
Antakelig fordi forfattere og regissører er noentørre stipendie-jævler som ikke vet at du må ha følt noe før du kan beskrive det.
Før hippiene institusjonaliserte uansvarligheten fantesbeatnikene.
De besmittet først og fremst New York med neo-amerikansk livsstilog en jazzdrevet, absurdistisk frihetsdyrkelse som forvarslet sekstitallet.Jack Kerouac var en beatnik.
Han ble født i 1922 og døde i 1969, og handebuterte med romanen «On the road».
Den er mest av alt en sår, forundret ogtrassig skildring av det uregjerlige karisma-mennesket Neal Cassady, som døde i1968, 42 år gammel.
Neal Cassady ermodellen for Dean Moriarty i «On the road», og Sal er Kerouac sjøl.
Cassady erforlengst et amerikansk ikon.
I romanen og visstnok i livet sitt nyoppfant hanen eldgammel, særmaskulin, poetisk galskap, et kreativt, stormete og trangeteovermot som i ettertid bidro til å utforme den vestlige verdens moralskeanarki.
Det er blitt sagt at «On the road» ikke kunne filmes, mendet er ikke sant.
Man må bare gjøre ting slik brasilianeren Walter Salles gjørdem.
Han har sett at det egosentriske frihetsforsøket egentlig er skapt avsketsjer og anekdoter.
Man kan bare leve heftig i korte forsøk, i voldsomme,spontane katarser som nødvendigvis er bundet sammen av livets uunngåeligetransport-etapper, valium og fiskepudding med majones.
Salles filmerhøydepunktene, og man aner bare så vidt at det finnes et nokså alminneligførtitallsliv mellom dem.
De visuelle virkemidlene veksler mellom feberhete øyne ogsvette kropper, underlige interiører og et flatt, vakkert motorvei-USA somformelig ligger som ei kåt brud og kaller på galninger.
Sal, Dean og Carlo(Allen Ginsberg) er pur unge, litterært hysteriske menn som driter i Eisenhowerog forsøker å virkeliggjøre bokligheten som liv.
Jazz ligger rundt dem ieggende, utfordrende bass-ganger og lokker til befridde tanker og sanseligskjørlevned.
Cassady hører en saksofonist og påpeker at musikeren starter medet streit refreng og så spiller han seg opp til han finner Tingen.
Men hva erTingen?
Jeg tenkte på det og fant ut at det må være den logiske beruselsen hanfinner i å la instinkter utfolde sin impulsive egenart mot jevn ekstase utenandre bremser enn tiden.
Tingen er også hva de eksistensielt avvikende dikterneetter hvert utøver, sammen med jenter som både er ganske galne og ganskeskuffa.
«On the road» handler om at de drar USA på kryss og tvers,men du kan oppfatte tittelen metaforisk hvis du absolutt vil, for når du harfunnet tingen, når du har funnet den gale rytmen i livet ditt, da skeiner du påbegge sider av veien, ikke bare på den høyresida som de tildelte deg.
Når kameraten Kerouac ikke vil ligge med Cassadys hustruLuAnne (Kristen Stewart) mens Cassady sjøl ser på, griner han av skuffelse.
«Han ville så gjerne ha sett hvordan det er,» sier Stewart ømt.
Når trekløveretkjører nakne i forsetet på bilen mens Stewart onanerer de to vennene samtidig,er det som et uunngåelig påfunn, en naturlig opplevelse som folk egentlig ikkekan leve uten.
Cassady har ingen grenser.
Han har bare et himmelstormendebegeistra vemod og en livsoppfinnsomhet som ikke kan tøyles eller stanses.
Jeg liker dette.
Filmen er konturfri, den lever som om viikke er til stede, den er bare til stede i seg sjøl, som en blind mann i etutstillingsvindu.
«On the road» har en uferdig levendehet som om du stansetmidt i fødselskanalen og så deg rundt og sa:
Her er det moro.
Rollene er forfriskende når du først får vennet deg til atdette var menn i 20 års alderen, og de så nokså unge ut.
Sam Riley spillerKerouac med et snev av McLachlans kjølige ro.
Garrett Hedlund er en fantastiskoverspent Cassady, Kristen Stewart har aldri noensinne vært bedre og KirstenDunst vet vi om fra «Melancholia» — hun kan spille film.
Viggo Mortensen erskjønn som William S.
Burroughs i orgonkassen.
Bilene i 1948 var så vakre at dekan konkurrere med harepuser.
Under friheten hviler alltid smerten.
Man trenger ikkeutbrodere den, hvis man ikke er skandinavisk filmkunstner, men den finnes der.
Nå ble det for langt igjen.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701375
|
Biler på tomgang hø hø
"Biler 2" er overflødig som meierismør, men mange kommer til å hygge seg med slepebilens tragiske taper-action.
"Biler 2":
Amerikansk animasjonskomedie.
2011.
1time, 42 minutter.
7 år.
Regi: John Lasseter og Brad Lewis.
Norske ellerengelske stemmer.
Den vellykka racerbil-komedien "Biler" hadde enengangshandling.
Lynet McQueen kan ikke bli arrogant om igjen, og den dameblålavendelbilen er hekta med hjullås.
Vrien er at bilene på aldrende amerikaneres vis drar tilMonte Carlo for å race gater og bli trua av spioner.
Denne gang er den rustneslepebilen Mater filmens helt, og det skjer riktignok ganske mye fartsfylt ogfarlig, men ikke sånn at du tar bølgen og forlanger en treer.
Det holder nå.
| 0
|
701376
|
Nydelig norsk blodjul
Nydelig formulert krimgalskap med fantastiske rolleprestasjoner fra skuespillere som ser ut som om de har drømt om å få spille halvgale smågangstere.
Det er ikke for at julefilmene blir innleda med et nesten befriende blodsøl.
Det er ikke først og fremst for den snedige Olsenbanden-alkymien.
Det er mest skuespillerne.
De er så vanvittig bra.
I "Arme ridderne" er rollene så presist utforma at du hele tida kan føle eksakt hvem alle er sjøl om du tar deg to tissepauser og går ut for å kjøpe kaffe på 7 Eleven.
Det har med tydelighet å gjøre.
Men tydelighet er kjedelig.
Femten prosent overtydelighet og skuespillere som ser ut som om de har lengta hele livet, hele livet etter å spille disse rollene.
Det skaper en boblende begeistring som ikke en gang fortar seg når hovedfolka massakrerer og fileterer med en lavkarbisk tydelighet som burde bety at du går ut av kinoen femten kilo lettere.
Starten er som et velgjørende utropstegn.
Silkeskøyere kjører den åpne bmw-en sin (rett før jul) inn foran ei strippebule på svenskegrensen.
Etter to sublimt taima 1,7 sekunder kommer de farende ut gjennom glassrutene med blodsprut fra kroppen.
Heisan.
Dette er fader meg akkurat som å se film.
Den første geniale rollen du ser er Henrik Mestad som etterforskeren Solør.
Han avhører formannen i den verna bedriften Evergreens med eget tippelag.
Oscar Svendson spilles med en slags mild Buscemi-oppgitthet av Kyrre Hellum, og samtalene mellom ham og Mestad er rein, skrudd hygge.
Ved hjelp av politimannens imponerende balanserte ordleker (for denne stilismen kunne gått rett på trynet) tråkler historien seg bakover med nydelig dirigert langsomhet.
Og den glipper ikke én eneste gang.
Humoren er kompromissløs, og fortellingen funker perfekt.
For her er tippelaget:
Mads Ousdal spiller Thor Eggen med en vitaminfattig hestehale, Def Leppard-skjorte, ynkelig skinnjakke og en halvgammel oppgitthet med innlagt barndomsskapt hypokondri.
Han er en nervøs psykopat.
Det er også Arthur Berning, men som en rabisskadd paranoiker som gjør at han forsøker å stabilisere totalt oppføkka situasjoner med et sjukt pragmatisk "jaja".
Andreas Cappelen er frodig som ei full sanktbernhardsbikkje, og han har fått det paradoksale Vestfold-navnet Dan Treschow.
Han varer kortest.
De tre eks-kriminelle har truet Oscar Svendson med på et tippesystem som tilsynelatende har ført til at han blir funnet under en død stripper i ei bule der alle andre er døde, og det er han som har hagla.
Mer enn dette skal jeg ikke fortelle, og dere skal holde dere unna de andre anmelderne.
Handlingen beskriver tilfeldigheten og nødvendigheten, som er et slags neo-darwinistisk system for utviklingen på Jorden.
Det som skjer skyldes tilsynelatende helt årsaksløse ting – men livet i Universet er sånn laga at alt er slik det måtte bli.
Når tre anspente ekskriminelle og en nervøs arbeidsleder skal forsøke å organisere seg ut av en stor tippe-gevinst, da har den ironiske skjebnen frie hender.
Når du humrer usikkert eller skratter i kinostolen, er det fordi du blir stimulert av gjenkjennelsen.
Det er så enkelt.
Hvis pappa og onkel går ut etter to pils for å skifte til vinterdekk, vil en av dem komme inn etter sju minutter og be om plaster.
Når tre psykopater og en streitgai skal forhandle, vil det ende med en meksikansk våpenlås.
Har du mage til dette midt i engle-sesongen?
Som jeg sa:
"Arme riddere" er mentalt befriende som et mislykka julebord.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701378
|
Dabbefugler i Sallans dal
Dypt deprimerende animasjonskomedie om døden som truer alle skapninger og pingviner som danser manisk på hard snø.
"Happy feet 2" er en paradoksal tittel på denneoppfølgeren om de musikalske pingvinenes litt TV2-aktige danseliv i isødet.
Ikke bare later de til å ha sekteriske adferdsmønstre somgir deg den urolige Sarons Dal-fornemmelsen av gospelglad ensformighet.
Så vidtjeg kan huske var de i den forrige filmen uniformt opptatt av synging, og såkom det en stepper.
Denne gang er det sånn at alle dabber taktfast somtregolv-avhengige irer.
Men Erik kan ikke.
Det er selvsagt synd, men faktisk av de små ting.
Formeteorologiens tabloid-sallan flytter isfjell sånn at alle stenges inne.
Ogikke bare det:
Dyrelivet fortoner seg som en konstant og logiskdødsangst-orgie.
Sentralt i denne ubarmhjertige skildringen av håpløshet stårde to løgnas-krillene som ganske enkelt kommer til å bli spist fordi krill bareer mat.
De er totally ferka.
Handlingen er springende og syngende, men det opptrer enhusflidsjaman, og det dukker opp en lundefugl og gir små keiser-pingvinger denideen at de skal fly.
Filmen er tillatt for alle, men jeg ville ikke ha tatt medde minste.
| 0
|
701379
|
Pregløs julenissestøy
Pregløs og uinteressant animasjonsfilm om at julenissen er blitt så gammel at han trenger en lærling.
(L'apprenti Père Noël) Regi:
Luc Vinciguerra.
Belgia 2010.Norske stemmer:
Nils Ole Oftebro, Kristoffer Maurstad, Anette Hoff.
1 time 18minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Ligg unna denne dårlige julenissefilmen fra Belgia.
Denhører til sjiktet av tegnet og animert barnekultur som er laget med et mestmulig pregløst og kulturnøytralt uttrykk for at resultatet skal bli spiselig iflest mulig land.
Fenomenet er godt kjent fra barnelitteraturen, og her erfilmvarianten av det samme.
Tegningene er av billigste slag i måtenklisjéforestillingene om julenissen, reinsdyrene, sleden og nusselige småbarner utformet.
Et særpreg som kan vise at den belgiske regissøren, LucVinciguerra, vil bidra med noe kulturelt og visuelt, er fraværende.
Det måtte iså fall være en skokk stygge, små hjelpenisser som hjelper hovednissen.
Storyen er et sammensurium av elementer som aldri blir tilnoen handling som gjør inntrykk:
Nissen er blitt så gammel at han trenger enarvtaker å lære opp.
Den utvalgte hentes på et barnehjem i Sidney i Australia.Der bor det tilfeldigvis to gutter kalt Nikolai, den ene slem, den andre med etgullende rent hjerte.
Gjett hvem som blir valgt.
For å oppnå en smule spenning nå og da legges det inn svisjog svusj der nissen farer fram, litt høydeskrekk hos den snille Nikolai samt enmagisk kule som får til de tåpeligste ting, som å trylle fram nytt hus til enfamilie i USA som holder på å miste boligen sin.
Søtt det, men knapt integrerti handlingen.
Det eneste formildende er at de norske barnestemmene greierdubbingen ganske godt.
De voksne stemmene, derimot, reduserer gamlenissene tilstøyende, latterlige gubber.
Julenisssen og hans lærling i pregløs belgisk strek.
| 0
|
701380
|
Ufrivillig vittig krim-rols
"Hodejegerne" har ikke verdens beste krim-historie, og den hadde trengt actionspenning og tungt testosteron for å funke.
Her lukter det bare eau de cologne.
"Hodejegerne":
Norsk krimthriller.
2011.
1 time, 34 minutter.
15 år.
Regi:
Morten Tyldum.
Med:
Aksel Hennie, Nikolaj Coster-Waldau, Synnøve Macody Lund, Joachim Rafaelsen, Julie R. Øgaard.
Dette gruet jeg til.
Filmatiseringen av Nesbø-thrilleren "Hodejegerne" ble tatt i mot som en nasjonalfeiring – med Nasse Nøff-imitasjonen Aksel Hennie, den stivbeinte danske elgen Nikolaj Coster Waldau og amazonen Macody Lund i rollen som sart og manipulert kjæreste.
Da jeg skulle se den på Blu-ray var jeg svett på steder som bare "Trekant" vet om.
Jeg hadde grunn.
Riktignok får regissør Tyldum en del Jaget-scener til å funke sånn passe forskrekka, og Hennie buler dramatisk med blikket.
Men filmen blir dødelig forgifta av en unødvendig visuell vits i åpningsscenene, og det er aldri noen sjanse til at den kan bli annet enn litt overraskende rols.
Introduksjonen av hovedpersonen likner et ondt revynummer:
En overklassefyr stjeler ting.
Han er 168 centimeter på varme dager, og han har en satirisk hårpryd som bringer tankene til Ben Stillers "Zoolander".
Aksel Hennie ser så latterlig ut at filmen burde vært en scenefarse med kofferter og forvekslinger.
Det blir virkelig ikke bedre da den digre vikingkvinnen Synnøve Macody Lund kommer inn i filmen som om en av steinkvinnene ved Rådhuset hadde reist seg.
Når det skulpturelle mennesket kler av seg, kan det bare være fordi hun vil amme den arme gentleman-forbryteren.
Jeg kjente at jeg rødmet fordi fordommene mine ble uimotståelig pirra:
Jeg vet jo at menn godt kan være kortere enn kvinner, og det er mer normalt enn fotsopp.
Men funker det i en macho-thriller der mannen med det tøysete håret skal være han vi bryr oss om?
Tilfeldige tilløp til selvironi hjelper ham ikke.
Dette blir aldri bra.
Jeg har ikke lest
Jo Nesbøs roman, og jeg kommer aldri til å gjøre det.
Handlingen er ikke flottere enn den forslitte arbeiderpynten som får henge lavt på juletreet, og filmen kunne utmerket godt ha vært en rumener-action; det er sånne filmer som amerikanske selskaper lager billig i Øst-Europa med en utvandra Steven Seagal eller Dolph Lundgren.
Bestemor til den mystiske Jarl Greve hadde et forhold til en tysk offiser (host, host!) og derfor finnes dyre malerier som det uredde frisørofferet vil ha tak i.
Men IT-dansken Coster Waldau lager sci-fi-flotterier som han vil selge, og han bruker alle Hennies hønsete naivitetsdamer for å intrigere.
Så begynner han å forfølge den sjalu millionæren for å drepe ham, ut fra den litt gåtefulle logikken at hvis hanreien dør, så vil alle Norges porter åpne seg, for det var den vimsete lille tyven som tydeligvis bestemte over næringslivet i hele landet.
Som jeg sa:
Rols.
"Hodejegerne" er filmen der Hennie ødelegger frisyren med avføring, og etterpå kjører han traktor iført avføring, og det er alltid noen som ler av dritt.
Men scenen med utedoen er egentlig visuelt håpløs og like avfeldig som strippende russisk prostituert.
En rein VHS-action kan ha med sånt.
Den skal til gjengjeld bestå av overjordisk vellykka slagsmål.
Silkethrillere må redigeres med misjonærblikk, for de i bobilene skal ikke le.
Da er alt over.
— Jeg har vært så redd for at du skulle gå fra meg, sutrer Hennie mot slutten i en slags foreldresamtale.
Det tror jeg på.
Men det er ikke verre med ham enn at den forskremte Nasse bryter seg inn i Rettsmedisinsk for å stjele en peanøttpose.
Den tror jeg ikke på.
ps for de sør for Flekkefjord:
"Rols" betyr en blanding av rot og tøys, som når katten har vært i garn-nøstet.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701381
|
Den voksne julefilmen
Bent Hamers "Hjem til jul" er den voksne julefilmen, og de som vil finne de mjuke rommene inni seg, har en sjanse her.
"Hjem til jul":
Norsk dramakomedie.
2010.
1 time,28 minutter.
11 år.
Regi:
Bent Hamer.
Med:
Joachim Calmeyer, Reidar Sørensen,Trond Fausa Aurvaag, Nina Andresen Borud.
Bent Hamer beveger seg rundt mellom klisjeene som enbeveget kunsthistoriker i et rom med elgmalerier.
Alminnelighetens blideukebladfjes stikker nesa si nesten fram, men det lette, geniale Hamer-håndlagetredder filmen fra å se ut som tunglabba NRK-dramaturgi.
Jeg ble betenkt da en ung gutt med julelengsler treffer eiung muslimsk jente som ikke feirer jul og blir med henne på taket.
Her lukterdet brosjyre.
Det er også helt i den politiske parodiens grenseland når han laren ulovlig flyktning fra Kosovo føde et barn på julaften i en enkel stue uteninnlagt vann.
Men det funker.
Varmen, den nysgjerrige sympatien og respektenfor det perfekte bildet bærer Hamers film.
Den består av episoder med eller uten sammenheng.
Enforstøtt far opptrer som stunt-nisse for sine barn.
En forstøtt elskerinnesetter seg ved elskerens hustru i kirken (de to kvinnene har et taust minespillsom er verd filmen aleine).
En alkoholisert uteligger kastes av toget og reddesav den dama som var med ham første gang han tok en øl.
En mann stjeler barnet i krybben.
En annen mann finner ut athan vil ha barn med kona.
En mann får båret den sjuke kona si ned de trangetrappene til julestua.
Nordlyset skinner bibelhistorisk for den nyfødte fraKosovo.
Det er noe nesten hypnotiserende behagelig ved rytmen i BentHamers filmer.
Sentimentaliteten er ekteog stillferdig og skjønn.
"Hjem til jul" er som en pausk julesang ibilder.
| 1
|
701382
|
Gibson og hans indre bever
"The beaver" er en vittig og klok komedie om en mann som rømmer fra identiteten sin.
Derfor lar han seg representere av stygg kose-bever.
"The beaver":
Amerikansk drama.
2011.
1 time, 28minutter.
11 år.
Regi: Jodie Foster.
Med:
Mel Gibson, Jodie Foster, AntonYelchin, Cherry Jones.
Ditt indre er en sjaskete bever.
Hvis du kan få folk til åsnakke til den i stedet for deg, finnes det kanskje en vei ut av denuniverselle depresjonen som kalles Identitet.
Bare se:
Mel Gibson spiller en næringslivsgubbe og vellykkafamiliefar som begynner å gå i grått.
Han nekter å kommunisere, han forsømmerfirmaet, han vil bare sove seg vekk fra den ubestemmelige tristheten som gjørat folk noen ganger gir opp.
Kona gir ham opp.
Da han skal flytte til et whisky-styrt eksil med styggemøbler finner han en grimm bever-hånddokke på søpla.
Den blir hans talerør.
Denblir hans samvittighet og hans terapeut.
Beveren refser mannen og tar vare påham på uflidd australsk.
Han får kona til å kysse beveren (nei, jeg skal ikkeskrive at det har nok Jodie gjort før), og han får alle til å godta et slagspsykiatrisk mirakel:
Denne personen styres av en terapeutisk hånddokke.
Konflikten i filmen oppstår da omverdenen oppfatter ham somså frisk at han kan forholde seg til fortiden.
Det kan han ikke.
Angsten er detdu var.
Angsten er den du skulle ha vært, den du prøvde å bli, den de ville ha.Den beverne skal redde oss fra.
Et mer-motiv i filmen er den halvvoksne sønnen, som spillesav Anton Yelchin.
Langsomt, gradvis blir han sin far, det siste han ønsket.
Mendet gjør ingenting, for noen trenger ham, og da trenger ingen være alene.
Ensnedig film.
| 1
|
701383
|
Tjue minutter kul action
Saorsie Ronan er perfekt, og "Hanna" kunne blitt en fantastisk Pippi-film om det ikke hadde vært for at manusforfatteren roter seg vekk i tåka.
"Hanna":
Amerikansk actiondrama.
2011.
1 time, 48minutter.
15 år.
Regi: Joe Wright.
Med:
Saorsie Ronan, Cate Blanchett, EricBana.
I cirka tjue minutter er "Hanna" en Pippi-actionsom tråkker over Bessons "Nikita" med tunge truger.
Saorsie Ronan erden mest perfekte jente-morderen noensinne.
Hun har fått sitt livs rolle, menikke sitt livs manusforfatter.
Det starter med at hun skyter hjort med pil og bue som enslags kvasi-same i skauen.
Ronan har et annerledes utseende.
Hun er rødhåra somen rev av Blanchett-arten, hun er rufsete som en Ronja Røverdatter — og i entid da alle tenkelige ansiktskonfigurasjoner strekes opp med tjukt kull, er hunnesten uten fjes.
Det bleike ansiktet ser ut som et uoppdaga land.
Hun har ikkeøyenvipper eller øyenbryn, hun ser egentlig ut som en finsk tidløshet og brukerdagene til å heise seg etter armene og trene skyting.
Hun er en ny sortingenue, den uberørte naturjenta med mord-instinktet.
Ronan har en gang mutert, og CIA-Blanchett er etter henne.Scenen der spesialsoldatene tror de har isolert den lille superfangen, erfantastisk.
Men så tar det seg ned fordi manusforfatteren roter jentungen inn ien seinhippie-slarven bobil-familie på utenlands-tur, og for mye film går medtil å parodiere sivilisasjonen.
Enda mer tid går med til å forsøke å gjenskapeen slags Grimm-stemning med pepperkakehus i Tyskland (og ulven tar bestemor),og filmen taper sitt momentum:
Jenta skulle ikke være svak, hun skulle værefantastisk.
Hun skulle vært filmens karismatiske kraftkvinne, hun skulle værtvårt bleike lille katarsis i en verden som ba om bank.
Det gjør alle ting bare verre at den triste lilleCaribbean-kapteinen Tom Holland okkuperer urimelige andeler av handlingen medsine lite troverdige tennis-kostymer.
Terningen?
Den er for de første tjue minuttene.
| 1
|
701384
|
Blod, gørr og grining
"Twilight:
Breaking dawn del 1" farter idyllisk gjennom vampyrbryllup før historien aksler seg til voldsomt fødselsdrama, død, blod og grining.
Twilight:
Breaking dawn del 1
Amerikansk fantasy drama.
2011.
1 time, 56 minutter.
11 år.
Regi:
Bill Condon.
Med:
Kristen Stewart, Robert Pattinson, Taylor Lautner.
Egentlig tilhørte jeg den bastante trosretningen som hevder at Twilight-serien tok slutt etter den tredje filmen, og at "Breaking dawn" er overflødig.
Der tok jeg feil igjen.
Det starter merkelig.
Edward skal ha noe så harry som utdrikningslag og får oss uvlkårlig til å undres over merkelige muligheter:
Drikker vampyrer alkisblod når de går på fylla, og kommer det strippere og viser dem en naken halspulsåre?
Deretter oppstår omstendelige bryllupsforberedelser av så sjokkerende jentete karakter at Kate Hudson kunnet kommet flegrende forbi.
I skogsbryllupet mangler bare noen Disney-ekorn – Bella soper mosen med jomfru-hvithet som er større enn seksmannstelt og kunne godt vært en Snehvit.
Pappa holder tale med testikkel-bart .
Og Bella er virkelig en bjørketynn tenåringsbrud, så sart som hvitveis og villfarelser.
Katten min har bredere rumpe.
Jeg har ikke lest bøkene, så jeg visste ikke hvor de skulle hen.
Men ikke før har man svelgt det tradisjonelle bryllupet, så drar paret til en søramerikansk øy og gjennomfører en nydelig liten oppvisning i ungdommelig seksualangst i den grad at senga revner og brura våkner med dun i håret.
Fremdeles er filmen rar.
Så viser det seg at den skal et sted hen med all giftinga og den enerverende idyllen:
Handlingen snur forskrekkelig og brutalt.
For Bella er gravid med et vampyrbarn, og det oppfører seg verre enn Rosemary's baby.
Magen vokser som en gassballong, og den unge mora blir gradvis forvandla til utspist zombie med så innhole kinn at du kan rulle klinkekuler ned i dem.
Da nytter det ikke lenger å tro at man ikke bryr seg.
"Twilight:
Breaking dawn 1" brummer seg voldsomt til med det som kan komme til å bli dødelig fødsel, og tjafsete indianer-ulver venter hvesende i skogbrynet for å ta livet av det nye barnet.
Jakob bringes inn som en snurt husvenn med valium-virkning, og du irriterer deg, du uroer deg, du ser måpende på at folka klarer å beholde Twilight-magien gjennom et smertelig kaos av blod, gørr og grining.
Nå lurer jeg virkelig på hvordan det går i del 2.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701385
|
Tøff norsk Blåfjell 2 i 3D
Vellykket Blåfjell-film er også Norges første i 3D.
Tøffe skikunster langs bratte fjell og berg— og dalbane med kullvogn.
Blåfjell 2 — Jakten på det magiske horn
Regi:
Arne Lindtner Næss.
Med:
Ane Viola Andreassen Semb,Johan Tinus Austad Lindgren, Toralv Maurstad, Elsa Lystad, Per ChristianEllefsen.
Manus: Thomas Moldestad, Gudny Ingebjørg Hagen.
Norge 2011.
3D. 1time 24 minutter.
Aldersgrense:
Alle.
Det var lite pent å si om "Julenatt i Blåfjell",som kom i 2009.
Snøen var kunstig, spillet dårlig og storyen lite å skryte av.
Nå, i film nr. 2, er det gjort et kjempeløft som vil glede små og store.
Ogmerk dere, snart 85 år gamle Toralv Maurstads innsats er verd hele billetten.
Første Blåfjell-film var skjemmet av at blå- og rødkleddenisser liksomskled i stakkarslige studiobakker dekket av syntetisk snø underdatakonstruerte skyer.
Nå, derimot, får snødekte, ville tinder åpne filmen oggi en skikkelig følelse av norsk fjellheim.
Det eneste som framtrer tydelig dataanimert, er isbreen somligger så kloss inntil Rødnisse-gården at den trues av utslettelse dersom kuldafår isblokkene til å vokse.
Den kunstigheten godtar vi glatt.
Barneskuespillerne i rollene som dronning Fjellrose hosBlånissene (Ane Viola Andreassen Semb) og Dverg Rødnisse-konge, (Johan TinusAustad Lindgren) har blitt langt mer drevne, dels fordi de er blitt eldre, mennok også takket være bedre instruksjon fra en ny Blåfjell-regissør, den erfarneArne Lindtner Næss.
Birollene, som forrige gang ble spilt så stivt at man vredseg i kinosetet, blir nå utformet noenlunde naturlig og greit.
Blånissenefunker bedre enn Rødnissene hvis karikatur tværes ut litt for lenge.
Men ingen slår Toralv Maurstad som den nynorsktalendeMosetussen, en overgrodd figur som han løfter til de store høyder.
Herlig ogimponerende.
Gled dere, ganske enkelt.
Handlingen humpet i første film over stokk og stein.
Nå harmanusforfatterne Thomas Moldestad og Gudny Ingebjørg Hagen et langt bedre grepom konflikten som går ut på å hente et magisk horn som den griske Kullkongenhar stjålet fra Blåfjell.
Det fører til en spennende jakt inn i Gråfjell dergruvearbeiderne jobber.
Ja, selv min 3D-skepsis ble gjort til skamme.
Dette erNorges første 3D-film, og regissøren bruker teknologien, ikke som overdrevenstaffasje, men for å skape dybde når heltene går på ski langs bratte fjellstup,for ikke å snakke om i Gråfjell da jakten ender i ren berg- og dalbanekjøringmed kullgruvevogn.
Tøft!
Nå vel, helt går det ikke i hop da hendelsene fører til envoldsom flom som rammer blånissehulene oppe i fjellet, men pussig nok ikke nedei dalen på Rødnissegården.
Moralen, at været må vi la være å endre, virker littmerkelig da det jo kan feiltolkes som at det ikke nytter å gjøre noe for å fåklimaet på rett kjøl igjen.
Men man skal ikke legge for mye politikk inn i en slikfamiliefilm.
Gå heller og mor dere over alt som fungerer.
| 1
|
701386
|
Det uuttalte blir for kryptisk
Svensk film om ungdoms undertrykte følelser — men i lengden for ensformig spilt.
(Apflickorna) Regi:
Lisa Aschan.
Med:
Mathilda Paradeiser,Linda Molin, Isabella Lindquist.
Sverige 2011.
1 time 23 minutter.Aldersgrense: 11 år.
Det er en tålmodighetsprøve å se "Apejentene", ogjeg får ikke nok igjen for strevet.
Det uuttalte blir for gåtefullt.
Bruken av antydningens kunst er egentlig et brafortellergrep.
Men den svenske debutanten Lisa Aschan dyrker grepet så mye atfilmen tynges ned av pikeansikter som grubler i det uendelige.
Nårrollefigurene dessuten spilles av amatørskuespillere, blir det i lengden forensformige uttrykk.
9-10-åringen Isabella Lindquist som hovedpersonen Emmaslillesøster imponerer mest.
Med svært naturlig replikkføring spiller isituasjoner som voksne innser er krevende for en jentunge i hennes alder:
Måhun ha bikini, i så fall hvilken?
Hvis hun er forelsket i barnevakten, hvordanskal hun få ham interessert?
Det gjør vondt å se på, men er godt laget.
Det handler om undertrykte følelser, om strevet barn og ungehar med å finne sin seksuelle identitet, om maktkamp mellom utrygge personersom forsøker å vise hvem de er, om redsel for å bli såret.
Emma og venninnen Cassandra trener voltige, en sport som gårut på å gjøre kunster på hesteryggen.
Det fungerer bare delvis som symbol på atjentene prøver å oppnå kontroll og lar seg dressere som dyr.
Jo, det er noen fine ansatser her, men manuset kjenneslikevel for uferdig.
| 0
|
701387
|
FantastiskeAl Pacino
Filmen om doktor Kevorkian er egentlig tvilsom, men Al Pacinos rolle er nydelig, poengert, vill og karismatisk.
"Youdon't know Jack":
Amerikansk TV-film.
2010.
2 timer og velsådet.
15år.
Regi:
Barry Levinson.
Med:
Al Pacino, Brenda Vaccaro, John Goodman, SusanSarandon.
Filmer basert på såkalt sanne historier er ei plage.
Du kanikke påstå at de er feil, du kan ikke si de er urimelige, du kan ikke si atfolka er likegyldige eller overflødige — for alt i filmen finnes og er følgeligunderlagt loven om alt livs hellighet.
"You don't know Jack" er ikke noe unntak.HBO-filmen er en usjenert hyllest til doktor Jack Kevorkian, som improvisertesin egen dødsklinikk der han ga sjuke mennesker gift hvis de ba om det.
Filmenbehandler alle med moralske og juridiskeinnvendinger omtrent som tilhengere av jordens absolutte flathet.
De er dummeog dogmatiske, de er uærlige, autoritære motstandere av menneskets frihet tilvalg.
Ingen tenker seg denne situasjonen:
"Hvorfor drukna duhu mor in stampen?"
"Jeg syntes hun hadde lidd nok.
Ja, og forresten:
Hun var helt enig."
Men filmen har et aktivum som går utenpå de helsepolitiskelettvinthetene.
Han heter Al Pacino og spiller Kevorkian med briljant,eventyrlig vakker Quasimodo-skeivhet og den voldsomme, ærligeopposisjons-styrken til "A man for all seasons".
Pacino spillerforresten ikke Kevorkian.
Han skaper ham.
Selv i små scener der doktoren sittersammenknytt ved advokatbord, utstråler han en gudegitt allvitenhet og autoritetsom man bare kan måpe av.
Han er en gamling som går på overbevisningensforyngende endorfiner.
Svakhetene er styrken, for Doktor Død har ingen ting åtape.
Han representerer den politisk perfekte skikkelse:
Han kan følge sinoverbevisning til han kjenner svovellukta fra helvetes flammer, for han ergammal og arbeidsløs og bryr seg ikke.
Usårbarheten gir skikkelsen eneksplosjonsfarlig legitimitet, for det er egentlig mest feighet og egennyttesom gjør at vi andre gir oss når motstanderne blir for mange.
Vi blir sjeldenoverbevist.
Vi blir overmanna.
Det er den politiske korrekthets viktigste virkemiddel:
Hvade fleste syns.
Bare en skuespiller av Pacinos format kan få en så ekstremskikkelse til å virke både rimelig og sympatisk.
Rollen "Dr.Kevorkian" er et mesterverk, og de som gir priser til ubevegelige stintetrynersom Noomi Rapace, burde se denne filmen.
Det er en smertefull historie på alle nivåer.
Men den bliraldri ubehagelig, for Pacinos spretne gammelmanns-stahet blir som en injeksjonav livsvilje midt oppe i dødsleksjonene.
Når du minst venter det, kommer en autentisk film og tarpusten fra deg.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701388
|
Han som ville drepe Bono
Nydelig irsk musikkdrama om den stakkaren som bommet på å bli med i U2 og i årene etterpå forsøkte å konkurrere ut selveste Bono.
"Killing Bono":
Engelsk-irsk dramakomedie.
2011.
1time, 50 minutter.
11 år.
Regi: Nick Hamm.
Med:
Ben Barnes, Robert Sheehan,Krysten Ritter, Justine Waddell, Martin McCann.
Og før du egentlig får summet deg og bortforklart denpinlige oppdagelsen at virkelighetsbaserte filmer kan være gode, dukker detfader meg opp en til.
Det er ikke irriterende.
Det er ondt.
Ben Barnes fra "Narnia"-filmene spiller enguttunge som vokser opp med Bono i Dublin.
Joda.
Den Bono.
Guden Bono.
I still haven't found what I've been lookingfor-Bono.
Mannen som fant opp pop om igjen, etter The Beatles.
Det er midten av 1970-tallet og alle vil bli rockestjerner.Neil McCormick (Barnes) syns kameraten ser ut som ei pingle og vil ikke væremed i bandet som etter en kort stund plutselig blir U2.
Kameraten skifter navntil Bono.
McCormick går forståelig nok inn i en tilstand av psykotisk sjalusisom ville få Kain og Abel til å se ut som idyllikerparet Kristiansen & Strand.
I Narnia-filmene var Barnes enda en jentevegg-skjønnas, menher spiller han med det såra geniets lidenskapelige galskap.
Han vet at hanikke skulle tapt.
Han vet at kan kunne vært den største.
Bono er enprogramsnill vinnerfyr som gjerne vil hjelpe kameraten, men den gale rivalenmanipulerer seg sjøl, broren (Sheehan) og bandet inn i elendigheter som er forgalne til å være dikta opp.
Det er en skjønn film.
De irrasjonelle irene vandrer somAlicer i Eventyrland rundt i Londons merkverdige rockemiljø.
Det er et liv utensannsynlighet og realisme.
Vi får et troverdig bilde av den sammenstuaamøbedammen i England der musikk-geniene ble til.
Gullguttene hadde flaks.
Noenandre gikk alt galt for, og det var kanskje ikke fordi de var dårligere, menfordi suksess er det samme som hell, og noen har det aldri.
"Killing Bono" er en nydelig, rått ironisk film omverdens urett.
| 1
|
701389
|
Krigens bang bang-gjeng
Dette er en autentisk historie om krigsfotografer i Sør-Afrika, og den burde vært kritisk.
Det er den i hvert fall ikke.
"The hidden war" (The bang bang club):Kanadisk-sørafrikansk drama.
2010.
1 time, 45 minutter.
15 år.
Regi:
StevenSilver.
Med:
Ryan Phillippe, Malin Akerman, Taylor Kitsch.
Mer sann historie.
Dette følelsesmessig balansesvakedramaet handler om krigsfotografer i Sør-Afrika mellom 1990 og 1994.
De kallerseg "Bang bang-klubben" fordi det smeller rundt dem hele tida nårNCA-tilhengere eller zuluer blir massemyrda i gatene rundt Soweto.
Fotografene sitter smilende i støvet og konkurrerer om demest oppsiktsvekkende voldsbildene, de utøver en nesten demonisk naivitet somer intellektuelt og moralsk næret av den forestillingen at de som tar bilderegentlig ikke finnes.
Filmen presenterer på en måte den dagsaktuellefabelversjonen av nyhetsformidling:
Den er uten hjerte eller hjerne.
I stedetfor en bibel har den lommebok.
I stedet for følelser har den adrenalinrush.
Og det blir verre:
Filmen presenterer et hjerteskjærendemoralsk dilemma i en bisetning:
Kevin får Pulitzerprisen for bilde av ei litaSudan-jente som dør av sult mens en gribb sitter tre meter fra henne og venter.Hjalp fotografen jenta da bildet var tatt?
Nei, det gjorde han selvsagt ikke,for han er fotograf.
Paradokset kunne vært historiens moralske rasp.
Men filmenslipper temaet fjørlett til jorden, for historien om bang-bang-klubben skalvære en feiring av utenriksfotografenes umenneskelige tøffhet, og ingentingskal forstyrre det.
| 0
|
701390
|
Grusomme Gershon vil ha hus
Agnet i denne miniserie-greia er liksom Gina Gershon med den grådige gjeddemunnen og de litt flørtete dyne-auene.
"Everything she ever wanted":
Kortversjon avamerikansk miniserie.
2009.
Ca. to timer.
15 år.
Regi:
Peter Svatek.
Med:
GinaGershon, Tom Barnett, Rachel Blanchard.
Ikke tull med damer som vil ha større hus.
Det er moralen idenne autentisk-baserte sørstatshistorien der Gina Gershons rollefigur gifterseg i en kitschfeit "Tatt av vinden"-kopi og siden aldri kommer seg ily.
Gershon får seg en yngre mann som forlater kone og barnantakelig fordi han blei så kåt av Gershon-nekets hestesvarte krøllehår at hanbare måtte.
Dama lurer den digre tullingen til å kjøpe et herskapshus han ikkehar råd til, og så blir den rike pappaen forbanna og så skjer det mord ogfengsling og skilsmisser og hjemmehjelp.
Hele greia skjer på grunn av det teite huset.
En ondBonytt-avhengighet som burde føre til at Obs snudde interiørbladene sine ihyllene.
Gershon spiller en så slem dame at hun ville ha forgiftet17.
mai og drukket opp pandaene, og hun er ganske god til det.
Den digre munnener skapt for å sluke skapninger som er større enn hamstere, og dama ser ut somom hun ikke har tenkt en vennlig tanke i hele sitt liv.
| 0
|
701391
|
Den perfekte Potter-filmen
Et mektig og dystert farvel med den eskapistiske lille trollmannen som rømte fra britisk middelklasse for å bli en fri galning.
"Harry Potter og dødstalismanene del 2":
Britiskamerikansk eventyrfilm.
2011.
2 timer, 10 minutter.
11 år.
Regi:
David Yates.Med: Daniel Radcliffe, Emma Watson, Rupert Grint, Ralph Fiennes, Alan Rickman.
Så ble det slutt.
Elvis døde.
John Lennon døde.
MichaelJackson døde.
Det finnes virkelig en slutt.
Det har vært en voksende glede åfølge den skjebnevalgte lille brille-martyren Potter som brøt ut av enDickens-ond familie av britiske standard-slektninger og ble trollmann som sinedøde foreldre.
Det er mektig eskapisme.
Guttungen er voksen nå.
Han vet hva redsel er, han skjønnerskjebne.
I et voldsomt, metaforisk og nesten uendelig slag kjemper han motVoldemorts siste rest av udødelighet og er klar til å ofre seg selv.
Det ersoldatromantikk og en klassisk krigs-sentimentalitet av den sorten som samfunnskapte når de trengte å lure unge menn ut på slagmarken.
Dette er også underholdningens sjel.
Enten du spiller "Callof duty" eller leser "Ringenes herre" handler det om å bekjempede du ikke liker med vold og vanvidd.
Det er ikke sånn at Voldemort hadde littrett eller at Sauron få må en sjanse til å forklare seg.
Rambo eller en brillete gutt med magikerstav kommer ogkverker dem.
Det er det han gjør.
Minst én gang hvert femte år trenger vi en påminnelse om atunderholdning ikke er virkelighet.
Det kommer nye psykologer, og alle skal ogsåsi noe.
Den siste Potter-filmen er så voldsom at sjela flytter seg, men ingentror egentlig at den avler satanister eller sadister.
Det blir jul selv om du kjøper en hedningefilm til barnebarna dine.
Jeg så filmen igjen på Blu-ray og kan bare si:
Hvis grusomheterkan være så vakre som dette, så kan de like gjerne ha perfekte bilder.
| 1
|
701393
|
Opp en trapp og inn en dør
Hvem er så tomme for hormoner at de kan klare å engasjere seg i to samværsvegrere som har kontakt én gang i året og likevel er ment for hverandre?
Amerikansk-britisk dramaromanse.
2011.
1 time, 46 minutter.
11 år.
Regi:
Lone Scherfig.
Med:
Anne Hathaway, Jim Sturgess, Romola Garai, Patricia Clarkson.
Dette er hva fjernsynsseriene har gjort med verden:
Til ogmed de tragiske hjerterot-romansene blir vorspiel-flørtende og fjerne som fornemmelser.
Replikkene minner omkakevitser, og de forteller ingen historie.
"One day" er basert på suksess-romanen til enmann, og jeg er egentlig djupt deprimert over at det overflødigheter som dettetullet finnes i bøker.
Det er som å lese en minnebok med dypsindigheter avtypen "min adresse er som før, opp en trapp og inn en dør".
Anne Hathaway har et bevegelig, kontrollert livsglede-fjes,men ingen vet hva de skal bruke det til.
Hun burde egentlig spille en Ameliefra Montmartre, men får i stedet roller som dette:
Beskytta bak litt store JohnLennon-brillene forelsker hun seg skjult i en slubbert i 1988, og så holder deto kontakten den samme dagen i året fram til mitt hår det gråner nuh!
Bang.Spis ut hjertet ditt, for det er av marsipan.
Hvem gjør noe så dumt?
Bestevenner én dag i året?
Jim Sturgess skal spille en arrogant fyr, så han kasterirriterende med nakken som om han var transvestitt eller traverhest.
Det ervirkelig ikke noe ved den blide programlederen, og det oppsøkende vennskapetmed Hathaway virker desperat sunnhets-motivert, som når folk bestemmer seg forén fiskemiddag i uka.
Vi blir nødt til å følge livene til de to så lenge at hodettil slutt føles som utslitt sommerdekk.
Årstall detter på, og de har aldri noeå si oss annet enn at livet er en melankolsk reise bort fra framtiden, mensfortiden holder deg fast som en forpliktelse eller forbannelse.
Det er tristegreier.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701394
|
Oldingeri oldingera
Forferdelig krimkomedie med Ben Stiller, Eddie Murphy og replikker som gåstol i oppoverbakke.
Amerikansk action-komedie.
2011.
1 time, 44 minutter.
7 år.
Regi: Brett Ratner.
Med:
Eddie Murphy, Ben Stiller, Casey Affleck, Alan Alda,Matthew Broderick, Téa Leoni, Gabourey Sidibe.
Denne ubehjelpelige actionkomedien gir meg en slagsKreml-følelse:
Tunge, gamle menn i tåpelig tøy avlirer seg innlærte dogmer ogutøver mentalt oldingeri-oldingera.
Filmen burde først og fremst ikke vært laga.
Handlingen erikke bare usannsynlig, den er uferdig og uverdig.
En riking i toppetasjen lurerpensjonspengene fra de ansatte i dyrt leilighetshotell i NY, og derfor forsøkerde å stjele fra ham.
Men de gjør det med et kollektivt fravær av friskhet somegentlig ser ut som epidemisk anemi.
Alan Alda spiller investoren med så litereplikk-troverdighet at det høres ut som arbeidsnekt.
Ben Stiller stuller rundtuten den seksuelle forvirrings-sjarmen sin.
Evighetsgutten Matthew Broderickhar litt melis i håret og spiller med den evig forbigåttes usikre desperasjon.Judd Hirsch lener seg gjennom handlingen som en nedsnødd ryggpasient.
Og som endødbringende bekreftelse på hvem Djevelen tilkaller når han vil at alt skal gågalt:
Eddie Murphy er innkalt for å spille 50 år gammel streetpønk med alle dehåpløst umusikalske rutine-kvikkhetene som de siste tjue åra gjorde ham til enpatetisk fortidslevning.
Det er litt av en gjeng.
Og det blir ikke bedre av at jentafra "Precious", Gabourey Sidibe, har fått sin første komedierolle somarbeider-mama med tankfett.
Sammen går de den grønne mil mot utslettelse og fortapelse.Ingen forsøkte å skrive gode replikker, ingen gadd tenke ut originale vrier,ingen kom på at filmen kunne vært spennende.
Skuespillerne blir svikta av etsystem på vei til ingenting.
| 0
|
701395
|
Vakkert, grusomt og pompøst
Pompøs og intetsigende Almodovar om kjønnsidentitet.
La Piel que habito Regi/manus: Pedro Almodóvar.
Med:
AntonioBanderas, Elena Anaya, Marisa Paredes, Jan Cornet, Roberto Álamo, BlancaSuárez, Eduard Fernández, Fernando Cayo, José Luis Gómez.2 time 1 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet:
Ungdom/voksen.
«Under huden» har Pedro Almodóvar kalt sin nyeste film.
Mener det noe han ikke greier med dette latterlige manuset sitt, er det å kommeunder huden på de merkelige personene han har konstruert.
Den spanske, homofile regissøren har gjennom åreneiscenesatt flere fortellinger (Alt om min mor) der spørsmålet om seksuelllegning og kjønnsidentitet spiller en rolle for enkelte personer.
Måten det på skjer nå – jeg røper ikke røpe hvordan – er såmelodramatisk og lite troverdig at storyen etter hvert framstår som pompøs ogaldeles intetsigende.
Visst har Almodóvar et dreventestetisk blikk.
Derfor kan man nesten bli bergtatt av at den plastiske kirurgenRobert Ledgard (Antonio Banderas) omgis av skjønnhet i form av svære malerierav nakne kvinner.
Men etter hvert blir det noe maniert og ubehagelig over denoverflatiske estetikken.
I et tv-overvåket rom i husetsitt har legen låst inn en vakker kvinne (Elena Anaya) som han driver underligehudeksperimenter med.
Hvem er hun, hvorfor holdes hun der – attpåtil med legensmor som vokterske – ja, hvordan havnet hun i hans hjem?
Svarene rulles gradvisopp, dessverre på en overdrevent høydramatisk og voldelig måte.
Jeg fascineres av de spektakulærebildene (mann i tigerkostyme velter inn i kirurgens bolig da Toledo feirerkarneval), og jeg godtar å bli dradd seks år tilbake i tid.
Men så detter jegav da handlingen avdekker en iskald og ufølsom hevner som verken Almodóvareller skuespilleren borer inn under huden på.
| 0
|
701396
|
Verdens beste bjørn
"Kung Fu Panda 2" er like bra som eneren, bare enda bedre.
Storarta, humoristisk familie-action med tjukk bamse.
En yndlingsfigur!
Kung Fu Panda 2: Amerikansk animasjonskomedie.
2011.
1 time,31 minutter.
7 år.
Regi:
Jennifer Yuh.
Med: enten norske stemmer eller JackBlack og Angelina Jolie.
Pandaen
Po er slik navnet antyder:
Han er en litt lat ogfeit bjørn som spiser alle karbohydraters mor – nudler.
Den sjeldne bjørnen eren moderne antihelt, slik Clint Eastwoods Mannen Uten Navn var på sekstitallet.Po er et trend-opprør.
Han er den bekymringsfrie tjukkasen i en verden avsupertynne jålebukker og dessuten en slags charter-harry som fyller munnhulenmed kastanjer for å se hvor mange han klarer.
Vår venn
Po er en litt herjete,rånete working class hero i en gjeng av silkefruer.
De finkulturelle oksenesier at kung fu er død, men han er et råskinn så han gir seg ikke, han snakkerslik debattantene på nettet gjør, så han er en kjøttrik fettfaen og han funker.
Skurken er en kvistmager påfugl med vestkantlatter, denkunne vært høyrepolitiker i Oslo i 1967.
Fjærfanten driver et smelteverk for ålage supervåpen.
Han raider landsbyer på jakt etter metall, for han skal erobreKina uten å spørre Støre først.
I toeren kommer den uskyldsskadde pandaen også i eneksistensiell krise.
Plutselig går det opp for ham at en panda med fugl som farmuligens er adoptert.
Vi andre trodde opprinnelig at det skulle være sånn, foralle skapninger er vakre, og selvsagt kan en forvirra gammel and være far tilen panda.
Det skulle bare mangle.
Det mangla.
Po drar ut i krigen for å finneut hvem mora var.
Underveis havner han på Den himmelske freds plass (og jeg seretter helten min, Kjell Gjerseth), han gviner rundt i en magisk carriage rideog får fulle fjeset av kaninunger.
Toeren så full av magebumpende, eksplosiv ogeksotisk animasjons-action at vi murret og malte hjemme hos oss.
Po havner faktisk tilbake i landsbyen sin akkurat som HarryPotter, og han får vite hvem han er.
Uansett så tror jeg han eryndlingsskikkelsen min på film:
Feit, rar og ærlig.
Norske filmdubbere er av og til veldig bra.
Som i "KungFu Panda 2".
Det er synd at navnene til skuespillerne ikke er pådvd-coveret.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701397
|
Ortodokse jøder langer dop Hæh?
Jesse Eisenberg har dratt med seg ubehjelpeligheten inn i en hasidist-gjeng og begynner å smugle ecstasy.
Går dårlig.
Holy rollers:
Amerikansk dramakomedie.
2010.
1 time, 27 minutter.
15 år.
Regi: KevinAsch.
Med:
Jesse Eisenberg, Justin Bartha, Danny Abeckaser, Ari Graynor.
Denne filmen er en slags etnisk egenfeiring, som omeksilnorske i utlandet skulle ha laget en bunadskomedie om lyshårahardingfelespelere som plutselig solgte tennplugger for Hell's Angels.
JesseEisenberg spiller ikke bare amerikansk jøde.
Han spiller hasidist, det vil siat han har krøller langs ørane og likner noe fra en Scooby Doo-episode.
Eisenberg er så ubegripelig religiøs at han stort sett måperfårete og virrer masse med hodet.
Det er som om Gud snakker til ham hele tidaog leser opp kompliserte handlelister.
Eisenberg ser enda mer ut som en idiotenn han pleier.
Gutten skal giftes bort til et Modigliani-jente som vil haåtte barn, men roter seg i stedet borti den slemme hasidisten som røyker påsabbaten.
Slik blir han involvert i noe som heter medisinimport fra Amsterdam,og slik treffer han den superbadde blonde jødinnen som sleper seg rundt ismåkrim-Sodoma uten ett lykkelig ansiktsuttrykk.
Jesse blir den nye stjerna på juletreet, og han blir forvistav sin far og får det egentlig ganske OK.
Filmen skal fortelle en autentiskhistorie.
Vi som til og med syns Humanetisk Forbund er en altfortradisjonsbundet livssyns-maskin, har det ikke godt i denne filmen.
| 0
|
701398
|
Froskefjes får ikke .. fløte?
Liten sein og teit college-nerde forsøker å få has på uerfarenheten sin i en uvanlig uinteressant ungdomsfilm.
Cherry: Amerikansk ungdomskomedie.
2010.
1 time, 37minutter.
11 år.
Regi:
Jeffrey Fine.
Med:
Kyle Gallner, Laura Allen, BrittRobertson.
Ungdomsfilmer var så mye bedre før at menneskene i vår tidegentlig burde gå rett fra Ole Brumm til Motorsagmassakren.
"Cherry"handler om en daukjøtt-dridlete liten college-nerde som egentlig kommer ut iverden for å ha sex.
Spiller ingen rolle med hvem, spiller ingen rolle hvorfor.
Gutten kommer fra en ingeniør-intellektuell familie (finnesdet?), og pappa gir 17-åringen et bilde av kvinnelige kjønnsorganer uten at morvet det.
Klitoris er særlig med, for klitoris er viktig blant realfagsfolk,siden den er en teknisk installasjon som faktisk funker.
Den unge studenten roter seg borti en enslig, ustabil mor itrettiåra, han roter seg borti den sårt storkjefta datteren hennes på 14 – ogfilmen går så nesten umerkelig over i gråtkvalt sosialrealisme der de nedbrutteligger sammen med tårer i øynene.
Forsagthetens forfedre kommer på besøk,særlig den puritanske mora, som tilsynelatende gikk glipp av to tiår med BigBrother og flere sesonger "Sex and the city".
Hovedpersonen spilles av 25-åringen Kyle Gallner som hartemperamentsfritt froskefjes og bruker selvsagtheten som viktigste virkemiddel,som om han var en flyvertinne som demonstrerer flytevest foran i kabinen.
Handlingen skyver seg framover som rullestol i oppoverbakke,og på et tidspunkt tok jeg meg i å beklage at vi ikke fikk vite mer omArkimedes, siden han var både interessant og lærerik.
| 0
|
701399
|
Blodige skolegreier
Tungsindig skoleungdom og morderiske sekter i luksus-skole.
Valemont:
Amerikansk grøsser.
2009.
1 time, 30 minutter.
15år.
Regi:
Stefan Scaini.
Med:
Kristen Hager, Tyler Hynes, Dillon Casey, NikkiBlonsky, Eric Balfour.
MTV har sendt ut en slags spillefilm-versjon av TV-serien"Valemont", og for de som har tilbrakt flere semestre sammen med denhumørløse gjengen på det kvasi-okkultistiske universitetet, byr den neppe påstore overraskelser.
Den lyse jenta kommer til skolen helt uten akademiskærgjerrighet, for hun vil finne ut hvem som drepte broren så svartbrent at baretennene var igjen.
Det viser seg fra første stund at Valemont ikke bare er etskoletilbud for snobbesniler, men også tilhører det fanatiske internasjonalesekt-miljøet der folk kommer sammen i vinrøde eller svarte kapper og mumlersatanistiske California-besvergelser som "Paula Abdul Paula Abdul"før de enten tar livet av vaktmesterens førstefødte eller samler tobakk til eigeit.
På Valemont er det sånn at alle mennene er mystiske, og deer ikke sunn ungdom som panter flasker og får iphone til komfen.
Som vanlig blirden usunne innendørs-virksomheten fulgt av et så kunstig verbalt alvor at manskulle tro det var valgår igjen.
| 0
|
701400
|
Politier er ikke fine folk
Fortida kommer og tar igjen den hederlige arbeiderklasse-purken Channing Tatum.
Gjesp.
The son of no one:
Amerikansk dramathriller.
2011.
1 time,28 minutter.
15 år.
Regi:
Dito Montiel.
Med:
Channing Tatum, Al Pacino,Juliette Binoche, Katie Holmes, Ray Liotta.
3ike gjerne tjene noen småpenger på en langsom og nesten demonstrativtuspennende politi-thriller med fortid.
Jeg ville ikke brukt Channing Tatum i en film der han ikkeskulle gå fram og tilbake på stranda i bar overkropp.
Her spiller Leca-fyrenmed Svampebob-fjeset en ung politimann som blir dirigert tilbake til pappasgamle distrikt.
Det er nemlig sånn at noen vil rippe opp i et gammelt drap, derslumgutt skjøt mannen som stjal bestemors penger — som om Rødhette skulle hatatt ulven med egen kniv.
Langsomt og selvfølgelig skjønner vi at gutten var Tatum, ogat det kan gå riktig dårlig både med han, kona Katie Holmes og flere til, somfor eksempel den gamle kynikeren Al Pacino.
Så blir filmen en slags parade forguttene i blått, der de får demonstrert hvor korrupte og uærlige de er.
Detdriter vi i.
Vi er bekymra for politiens lille datter.
En eneste gledelig ting:
Juliette Binoche spiller film igjenmed friskhet og lidenskap.
Hun var savna.
| 0
|
701401
|
Vakker filmkunst om utsøkt dans
Wim Wenders har laget en oppsiktsvekkende vakker 3D-film om koreografen Pina Bausch.
Regi/manus: Wim Wenders.
Med:
Dansere fra Pina Bausch’Tanztheater i Wuppertal.
Tyskland 2010.
1 time 44 minutter.
Aldersgrense:
Alle.Egnethet: Ungdom/voksen.
«Pina» er film av et slag som svært sjelden når kinoene.Dokumentaren om dansekunsten til den legendariske koreografen Pina Bausch ergjennom Wim Wenders’ regigrep blitt en skjønn og annerledes opplevelse.
Tyskerne Phillipine Bausch og Wim Wenders var gjennom åreneblitt nære venner.
Hun hadde laget utsøkte danseteaterforestillinger på1970-tallet, han drømte om å formidle hennes kunst filmatisk.
Men først da3D-teknologien kom på 2000-tallet, fikk han tro på at filmmediet kunne ytedansen – denne romlige kunstarten – full rettferdighet.
De to planla filmen idetalj og skulle snart gå i opptak da Bausch plutselig døde sommeren 2009, 69år gammel.
Det var et sjokk, ikke bare for dansekompaniet i Wuppertal,men også for regissøren som måtte tenke helt nytt om prosjektet.
Dokumentarenhan omsider laget, er blitt en uhyre vakker hommage à Pina Bausch, i intimtsamarbeid med de 34 danserne som bidrar.
Jeg er ingen beundrer av 3D-teknologien da den altfor oftebenyttes til overflatisk krimskrims som kastes i øynene på en uten å forsterkebudskapet.
Men i «Pina» fungerer det bra fordi romdybden i flere av dekoreograferte dansene blir framhevet.
Men også andre av Wenders’ formgrep er interessante.
Hanhopper bukk over det velbrukte dokumentarportrettet der det lesses på medbiografisk materiale om hovedpersonen, og forteller knapt noe om Bausch’ liv.
Istedet slipper danserne til med korte, talende utsagn om hvordan Pinainspirerte dem.
Dette formidles ikke på den oppbrukte måten med «snakkendehoder».
Wenders lar oss betrakte den enkelte dansers ansikt idet vedkommendelytter til sitt eget, innspilte minne.
Det er betagende utført.
I det hele tatt dropper regissøren det meste av snakk ogbruker tiden på å vise hva slags forestillinger Bausch skapte:
Kraftfulletolkninger av klassiske verk, som i starten med utdrag fra forestillingen«Vårofferet» til Stravinskijs berømte musikk.
Her blir offeret en enkelt kvinnesom skilles ut fra de andre og må ikle seg en blodrød kjole.
Eller ta den forunderlige forestillingen «Café Müller» deren kvinnelig danser beveger seg i blinde mens en mann river unna kaféstolene såhun ikke skal snuble i dem.
Her klipper Wenders sømløst inn biter avdokumentaropptak fra samme forestilling i 1978 da Pina selv danset.
Slik får vise hennes sterke innlevelse.
Rørende.
Og straks vi tror at Bausch bare koreograferte det dypestealvor og de tyngste lengsler og at Wenders utelukkende henter bilder fra enteatersal med publikum til stede, klipper regissøren seg rått og brått utendørsog lar en danser framføre en munter quickstep med bjeffende hund, festligframført til lystig musikk.
Eller han vrir stemningen over i det surrealistiskeog lar danserne utfolde seg på eller under den sciencefiction-aktige t-banen iWuppertal, som kjører hengende over byens gater.
Det er visuelt overrumplendeog stilig.
En danser minnes at Bausch var opptatt av elementer somjord, stein og vann.
Det bekrefter filmen til fulle – her danses det i vann,spyttes, sprutes og svømmes, det klatres i sandtak og skufles med sand, alt mensdanserne utfører sine bevegelser.
Følelselsregisteret og musikkrepertoaret er med andre ordvidt og bredt, og det vinner «Pina» sterkt på.
Slik bør dokumentaren kunneappellere til de fleste aldersgrupper og kunstsmaker og gi et svært utvidetinntrykk av hva dans kan være.
Våg å se noe helt annerledes.
| 1
|
701402
|
Varg går i grått
Faktisk en bombemann i denne Varg Veum-filmen, men den grånende bergensdetektiven er sikker på at det ikke kan være hans venn som har gjort det.
I mørket er alle ulver grå
Norsk thriller.
2011.
Regi og manus:
Alexander Eik.
Med:
Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Ane Dahl Torp, Jon Øigarden, Lene Nystrømm.fl.
Lengde:
1 time 27 min.
Aldersgrense: 15 år.
Mye er allerede sagt om middelmådigheten til filmserien omGunnar Staalesens privatdetektiv Varg Veum.
Og det er bare å konstatere:
Dentiende filmen i serien, "I mørket er alle ulver grå", tilfører ikkeden etter hver så gråslitte serien noe friskt pust.
Men den gjør heller ikkeskam på den.
Midt på Veum-gråskalaen plasserer den seg: passe velspilt ogvellaget, passe krimteknisk spennende.
"I mørket er alle ulver grå" er basert på romanenmed samme navn fra 1983.
Men en historie som har røtter i Norges bidrag tilkrigføringen i Afghanistan, står vi overfor et filmmanus som nok er kraftigoppdatert i forhold til romanen.
Da et våpenlager går i lufta i Bergen, blir Varg Veumsbestekompis Even (Jon Øigarden) både antatt død og utpekt som"bombemann".
Men Varg, som nettopp har snakket med kompisen, kjøperabsolutt ikke denne forklaringen.
Spekket av personlig engasjement ogrettferdig harme tar han seg som vanlig til rette midt i politiinspektør Hamres(Bjørn Floberg) etterforskning rundt snusk i norsk våpenindustri.
Og roter bådeseg og samboer Karin opp i livsfare.
Både i Bergen og i Budapest.
Sakener svær, og plottet er for så vidt både spennende og overraskende.
Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er somlikevel gjør "I mørket er alle ulver grå" så grå og liteengasjerende, men djevelen ligger nok i detaljene.
Stiv, gammelmodigteaterdialog, der parodiene i "Torsdag kveld fra Nydalen" uunngåeligspøker i bakgrunnen.
At det alltid er for lett å gjette plottet, fordiVeum-formelen er blitt for forutsigbar.
At det kunne gjort seg med litt mersmil og humor og andre følelser enn raseri, sorg og hevnlyst.
At de kunne gjortenda mer ut av filmens – og seriens – høydepunkt: samspillet mellom Veum ogHamre.
Denne filmen, som de fleste andre i serien, vil passe bestsom middelmådig, lettfordøyelig tv-krim mens en sitter sliten i sofaen og bareikke orker å fundere nærmere på hvordan Varg Veum egentlig tjener til livetsopphold, hvordan skurken visste at Varg Veum befant seg akkurat der, og såvidere.
Men tidligere besøkstall for krimserien har vist at kinogjengerne likersin Varg Veum på stort lerret, så...
| 0
|
701403
|
Barneskirenn
Ung måtte verden omsider bli, for i scifi-land kan ingen se eldre ut enn en 25-åring, og det betyr at Justin Timberlake og Amanda Seyfried plutselig er thriller-drivere.
Uff.
Amerikanskscience fiction thriller.
2011.
1 time, 46 minutter.
11 år, anbefalt 13.Regi: Andrew Niccol.
Med:
Justin Timberlake, Amanda Seyfried, Cillian Murphy.
Når en science fiction-film handler om at alle mennesker er25 år, betyr det at rollene ivaretas av nokså unge skuespillere.
De er oftepene, men sjelden flinke.
Og når det til og med er smårollingene JustinTimberlake og Amanda Seyfried som robinhooder rundt som Bonnie and Clyde, dablir det barneskirenn.
Historien er for fiks til at det kan gå bra.
Menneskenesaldring stanser når de er 25, men da dør de, hvis de ikke får kjøpt ny tid.
Tidblir valuta, og tid blir hovedvitsen i en hel haug med blaute ordspill, og tidblir cliffhanger-poenget:
Folk løper alt han kan mens klokka inni armen tikker.Vil folk nå fram til en donor før hans tid er omme og livets siste slag erslått?
Tikk ut og takk for i dag.
Timberlake spiller en fighter i den fattige sonen, og hanlever fra dag til dag, alltid med noen få timer igjen.
Så får han tildelt etårhundre av en rik selvmorder og vinner 1000 år til i poker fra Amandas pappa.Men tidspurken Cillian Murphy med det klorbleike bassengblikket tror at han harstjålet dem — og derfor må Justin T. kidnappe Amanda og rømme.
Bebigangsteresmiler dessuten ondt med kule frisyrer.
Seyfried ser stilig ut med geisha-kvitt luksusfjes,mørkebrunt hår og en replikant-aktig sensualitet som ligger langt fra"Mamma Mia".
Men hun snakker som Minni Mus, og når jentungenkonverterer til en Patti Hearst, får du følelsen av å se en velståendebursdags-oppføring av "Bugsy Malone".
Rollen som den tøffe overleveren fra ghettoen burde blittspilt av en mann.
Timberlake kvekker som Kermit og ser aldri ut som noe annetenn ubekymra fortausfyll fra SunsetBoulevard.
Gidameg, jeg var typen til Britney og jeg samler på joggesko.
Skytmeg.
Ideen er god, men korttenkt.
Hvis noen hadde funnet en teknologisom kunne gjøre menneskene udødelige, ville noen andre ha klona den.
Det villevært helt unødvendig å rane Tidsbanken og gi bort år til de tidsfattige, for dekunne kjøpt seg kinesisk tid på internett for tolv kroner.
Dessuten er det sånnat en film ikke blir spennende fordi om hovedrollefolka løper med pistol.
Du måføle desperasjonen.
Du må kjenne i kroppen hvor de kommer fra og hvor de skal.Dette blir bare naboens unger som kappes rundt nullen.
| 0
|
701405
|
Akkurat hva du kom for
Solid manne-action med skjegg og leiemord og sjeiker og politikk og spesialsoldater og — vel, hva mer kan dere ønske?
Amerikansk action.
2011.
1 time, 46 minutter.
15 år.
Regi:Gary McKendry.
Med:
Jason Statham, Clive Owen, Robert De Niro, YvonneStrahovsky.
Noen ganger går du ut av kinoen og vet du at du fikk det dukom for.
Sånn er denne filmen.
Ikke spesiell.
Ikke god.
Hva du kom for.
Når Jason Statham med så svart skjeggrot at han kunne værtbror til Svarteper, kaster seg ut gjennom vinduet i annen etasje bakbundet tilskamslått stol, da føles det rett.
Det var en enkel stol, og ingen kommer til åsavne den.
Robert
De Niro er gjenoppvekket fra de hensiktsløsekomedienes dødsrike og spiller senior-morder i leiebransjen med istappøyne og neo-mandig åttitalls-skjegg.
Clive Owenhar mistet det ene øyet, men han har til gjengjeld vunnet seg en stødig Steinkjer-bart.Alle disse tre mennene er så mye større enn virkeligheten at de kunne haforsvunnet hele Midtøsten, og ingen ville ha skjønt hvordan de flytta pyramidene fra Gaza til Kairo.
Filmen handler om en jobb der tidligere britiskespesialsoldater skal myrdes sånn at det ser ut som en ulykke.
Owen er en sånneks, og han skal forsøke å hindre det.
På landsbygda har Statham en kornvârkjæreste i hyggstyvlar, så han vil ikke dø lenger.
Simsalabang-bang.
McKendry har laget en film med hoppestokk-rytme, men denstår i alle fall aldri stille.
Når den starter for tredje gang har du vennetdeg til det.
Og som sagt:
Ingen går inn på en Statham-film for å kline.
Du erder for ødeleggelsene.
| 1
|
701406
|
"Arthur" er et mirakel!
Hvem skulle trodd at Russell Brand skulle kunne spille åttitalls-rollen som Arthur sånn at man glemmer Dudley Moore?
Arthur:
Amerikansk komedie.
2011.
1 time, 45 minutter.
11år.
Regi: Jason Winer.
Med:
Russell Brand, Greta Gerwig, Helen Mirren, JenniferGarner, Luis Guzman, Nick Nolte.
At Russell Brand skulle bli en rørende suksess som dendøgnfulle komedielegenden Arthur er et større mirakel enn da engelskmennsutvalgte dro sverd ut av stein.
Dudley Moore skulle egentlig være Arthur for evigheten, ogJohn Gielgud skulle ta seg av ham, for han fikk Oscar for Hobson-rollen i 1982.Men ingen vil være bekjent av at de husker 1981 lenger, og Russell Brand er påalle måter en aktualisert finansfyllikk som aldri minner om Finbeck.
Moore varen fin komiker, men sørgelig som en haleløs hund.
Man fikk ikke trang tilrikdom av Dudleys Arthur.
Brand er aldri tragisk.
På tross av navnet blir detingenting ibsensk ved ham, det måtte i så fall være noe gyntsk.
Han nyteralkohol slik man ikke skal, og når den fettfrie frekkasen med Rex Rodney-fjesetutnytter pengenes truse-magnetisme, skjer det med søt naivitet og ektevennlighet.
Moore var 46 år da han spilte Arthur, a dirty old man.
Brand er 36.
Dessuten finnes dronninga der.
Helen Mirren spiller butlerenog barnejenta Hobson med et rikt repertoar av innsiktsfull oppgitthet, og hunseiler gjennom filmen med fullriggerens fordragelige fasthet og framkomstevne.
— Stjal du den kjolen fra Minni Mus, eller ga hun den fraseg frivillig? spør hun Greta Gerwig, som spiller komediens alvøydeurban-uskyld så inderlig at hun kunne vært Drew Barrymore.
Brand snakker et engelsk som antakelig burde vært forbudtfordi det kan føre til barnløshet i Storbritannia.
Han befinner seg i den delenav en falsett som før eller siden fører til oksygenmangel og er en skjønn fyrder han detter inn i politiets smilende varetekt.
Han er også en stut i denforstand at han snubler av gårde til insemineringsritualer uten godkjennelse avlandbruksdepartementet eller rosabloggerne.
Han er en kåt uskyld.
— Jeg måtte ta tabasco på brystvortene fra han var seks årfor å slippe unna ham, sier Hobson.
Gielgud sa aldri sånt.
Da Arthur blir innkalt til sin næringskalde karriere-mor,hilser han henne som en god sønn:
- Hei Vivienne, jeg husker at jeg bodde ilivmoren din!
Da han omsider skal giftes bort til Jennifer Garner,forsøker pappaen hennes (Nick Nolte) å skjære ut tunga hans med sirkelsag.
Detkan være for å stanse snakket, men kanskje ikke bare.
— En bøtte tequila og en skje, sier Arthur.
Da Hobson blirdødssjuk bringer han henne verdens største teddybjørn og en Darth Vader-maske:
-Ta på deg maska, eller så brenner jeg bamsen!
Russell Brand behersker det overspente replikk-nivået som omhan ble født med samtalene tatovert på rumpa.
Han er en mann som kan grineoverbevisende i sitt eget bryllup fordi han ikke vil ha brura og inviterekjæresten til Pez-middag.
Det var en overraskende kveld.
Glem Dudley Moore.
Moore is less.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701407
|
Fælt om kvinne-handel
Veldreid og sterk film om at FN tok del i seksuelt kvinneslaveri i Bosnia.
The whistleblower: Tysk-kanadisk drama.
2010.
1 time, 50minutter.
15 år.
Regi:
Larysa Kondracki.
Med:
Rachel Weisz, Monica Bellucci, Vanessa Redgrave, Nikolaj Lie Kaas.
Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal takle denne filmen.Prinsipielt tror jeg ikke på sanne historier i film.
Jeg tror ikke atbilde-demagogi kan avsløre hvem som drepte Kennedy — film kan bare presenteresubjektivitet på en sleip måte.
Men "The whistleblower" traff meg der hvormottakeligheten er størst.
Latente mistanker blir bekrefta.
Filmen framstillerFN som et kynisk makt-apparat i en moderne verden, ikke som den blide-barn-plakatensom vi går rundt med i vestlige forestillinger.
Det virker rimelig, for en hverorganisasjon – uansett idealisme – vil før eller siden komme dithen athensikten er å ta vare på seg sjøl.
Wikileaks kommer også dit, hvis de ikke erder allerede.
Dessuten forteller kanadiske Kondracki en sann elleroppdikta historie om trafficking som burde få sunne mennesker til å revurderesitt eventuelle liberale syn på prostitusjon og tvillingsøstera pornografi.
Ifilmen blir øst-europeiske kvinner kidnappa og mishandla av hjerteløseslavehandlere.
De bringes til Sarajevo for å betjene bosniske soldaters ogFN-personells umettelige behov for volds-sex.
Om detaljene skulle være påfunn,vet vi at virkeligheten bak kvinnehandelen er sann.
Rachel Weisz er sterk og sart i rollen som FNslikestillings-representant på stedet; hun skal bidra til bosniske barbarersoppdragelse sånn at de blir like kvinnevennlige som Vesten.
Da dama oppdager atverdensorganisasjonen driver et bordell med skamslåtte slaver, slår hun alarm.Men FN er viktigere enn kvinnene, og dama mister jobben sin.
Filmskaperne forteller hvordan det gikk med virkelighetensKathryn Bolkovac, og fremdeles kan vi ikke vite om den fryktelige historien ersann.
Men den er uansett vesentlig.
| 1
|
701410
|
Eventyrlig Tintin-animasjon
Utrolig sprek og vakker animasjon når Tintin blir Spielberg-film med voldsomme eventyr og sjørøvere og en oppsøkende gravejournalist uten sexliv.
På eventyr med Tintin –Enhjørningens hemmelighet:
(The adventures of Tintin).
Amerikansk eventyr-animasjon.2011. 1 time, 47 minutter.
11 år.
Regi:
Steven Spielberg.
Med stemmene til JamieBell, Andy Serkis, Daniel Craig, Simon Pegg, Cary Elwes,
Den streite, lowtech-sjarmerende gamle tegneserie-heltenTintin har ved skjebnens og Spielbergs felles tilskikkelser blitt tilhovedpersonen i en av de teknisk mest avanserte filmene som noensinne er laget.
Animasjonene er ambisiøse som skaperverk og dikter virkeligeremennesker enn de som kommer frafødeavdelinger.
De spiller dessuten bedre enn de organiske konkurrentene ogburde nok få sin egen fagforening.
Som om ikke de perfekte figur-illusjonenevar nok:
I tillegg har røvernes konge Spielberg pakka sitt skip med påfunn.
Detgår ikke mange sekundene mellom hver gang handlingen kaster seg ut i etavsindig voksen-wow!
Tintin er en kul helt.
Han likner et ungdomsbilde av WayneRooney, han har så oransje hår at det ser mistenkelig økologisk ut – og han erantakelig mellom 12 og 22 år gammel.
En seksuelt likegyldig ungkar med hund ien leilighet midt i storbyen.
En tørr og barnlig grave-journalist i genser,idealistisk og pågående slik unge menn og journalister var i gamle guttebøker.
I vår samvittighetstynga nåtid ble det visst sånn at skurkebildene i Tintins gamleeventyr var politisk ukorrekte.
Mankunne ane konturene av etniske fordommer i tegneseriene.
I vår tid bør skurkervære hvite, amerikanske forretningsmenn som slår konene sine og forurenserCanada.
Spielberg har sterilisert historien, og i den nye Tintin vil ikkesamene en gang føle seg tråkka på skallene.
Her synges ingen Ædnan.
Det starter med at Tintin vil kjøpe en skutemodell på torjåi byen sin.
Straks får han vite at det følger død med enhjørnings-skipet, ogetter hvert får han hjelp av snedige madhattere fra bowler-politiet siden en avdem blir skutt på trappa hans.
Et smalt silkesvin kidnapper både guttungen og den oppvaktehunden til en gammeldags dampbåt, der meget handlingssentral kaptein sitterinnelåst og døddrukken på lugaren sin mens hans onde nemesis jakter på.. skaljeg si det?
Skatt.
En skatteformue, som ikke skal forveksles medformueskatt.
Etter utrolige omkalfatringer og en hel sjørøverhistorie havneralle i Marokko, og for at ingen skal bli fornærma, er sjeiken en operaelskendegubbe som likner Martin Scorsese og smiler som en arabisk vår.
Spielberg har på en måte gått den gamle Indiana Jones-stienmed veldig dyre sko.
Visuelt utfordrende eventyrligheter haster på deg.
Fuktigegamle lasteskip, veteranfly, ørkenvandring, bisarr kystby-action – og til sluttpå en slags barne-tv-kai og duell med heisekraner.
Detaljene er deilige,koloritten steinkul, og de store barnas eventyronkel Steven klarer til og med ågjøre alkoholisme til en snedig humorsak.
En film uten pauser.
Jeg så 3D-versjonen, og den er så bra at det nesten er likebra som å se 2D-film.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701411
|
Mikro-dødens Haisommer
Steven Soderbergh har laget en skikkelig vemmelig virus-thriller som engasjerer ved at den både er saklig og sentimental.
Amerikansk drama-thriller.
2011.
1 time, 46 minutter.
11 år.
Regi: Steven Soderbergh.
Med:
Matt Damon, Kate Winslet, Laurence Fishburne,Gwyneth Paltrow, Jennifer Ehle, Marion Cotillard, Elliott Gould.
Her er thrilleren du ikke kan beskytte deg mot.
Kvelendeparanoia smitter gjennom åndredrettsorganene og sprer seg i kroppen, og dukommer ikke til å føle deg frisk og lykkelig på mange dager.
Det er laget mange katastrofe-filmer om virus-epidemier, mendette er den beste av dem, for den flyr ikke med fantastiske påstander og denblir heller ikke så medisinsk at innlevelsen vaksineres bort av fremmedord.
Tørrpinnen Steven Soderbergh har truffet den tynne planken.
Historien hans erubehagelig spennende, den er empatisk og hjerteskjærende, den er velbygd ogubehagelig troverdig.
Epidemologen i "Contagion" nevner StevenSpielbergs "Haisommer" som eksempel på hva som skremte folk opp avvannet.
Steven Soderbergh skaper vanndrivende hverdags-noia som kan tømmejulebutikkene.
Det starter med at flokså Gwyneth Paltrow kommer sjuk hjemfra Kina, hastes til sykehus med ektemannen Matt Damon og dør i spasmer førlegene kan utrette noe.
Da Damon kommer hjem, ligger sønnen død på golvet.
Enepidemi med smitterate på RO2 rammer en motstrebende og mistroisk verden.
Kate Winslet sendes ut på veien for å finne sammenhenger.CSI-legen Laurence Fishburne leder motgift-gjengen mens stadig flere dør påstadig flere steder i verden.
Nesten uten at du merker taktskiftet gårSoderberghs handling fra nervøst hverdagsliv til totalt samfunnskaos med internertebyer, opptøyer, drap og kidnapping.
Innebura i karantene-sikkerhet sittersmitta forsøks-aper og skal kanskje bli friske av vaksineprøvene.
Dette er den sorten thriller som flår av deg tryggheten ogsynliggjør sårbarhet.
Vi er alle hverandres mordere hver gang vi håndhilser.
Vitar oss sjøl i ansiktet tre ganger i minuttet.
Det eneste som skal til er atviruset til den ene dyrearten inngår grisete forbindelser med viruset til denandre dyrearten, så er det takk for i dag og hiv Paracet-en.
Hvis barekineserne hadde holdt seg til norsk laks i stedet for sjuk gris, villemillioner ha overlevd.
Fordi Soderbergh er en pessimistisk tenkemann, refererer hantil sosiale medier med forstandig edruelighet:
Jude Law i rutete Andy Capp-luespiller en blogger som får millioner av mennesker til å tro at myndighetenesvaksine er en kapitalistisk svindel — mens de bør kjøpe det han selger.
Han erikke akkurat Erin Brockovich, men en gjenkjennelig representant forinternett-jungelens evne til epidemisk galskap.
Han er nesten nifsere ennviruset.
Filmen er laget uten fiksfakserier og uten forteller-tull.Du kommer først og fremst til å kjenne den der du skal:
I den kvalme magen, iden myrda milten, i det sure spiserøret, i det oppheta hodet og sannsynligvissom en kløe i den kroniske samtids-skrekken.
Kom ikke å si at jeg ikke advarte.
| 1
|
701413
|
Rebellen danser igjen
Den nye "Footloose" er heftigere og bedre rollebesatt enn dansefilmen fra 1984.
Amerikansk dansedrama.
2001.
Regi: Craig Brewer.
Med:
Dennis Quaid, Kenny Wormald, Julianne Hough, Miles Teller, Andie McDowell m. fl. Lengde: 1 time53 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
1984-utgaven av «Footloose» ble aldri den udødelige80-talls dansefilmklassikeren som «Flashdance» og «Dirty dancing» ble, tiltross for et knippe hitlåter som bør være kjente for de fleste.
Faktisk huskervi den best som det store gjennombruddet til Kevin Bacon.
For historien om denlille sørstatsbyen som har forbudt både dans og «upassende» høy musikk etter entragisk bilulykke der fem av byens ungdommer omkom, er søkt og full av logiskebrister.
Enda mer i dag enn i 1984.
Så hvorfor lage en ny versjon?
Kanskje trenger en ny generasjon ungdommer å bli minnet påikke å bare godta at «slik er det og slik har det alltid vært», men tenke selvog si klart og tydelig fra om urett som rammer dem selv og andre.
Ellerer det så enkelt som at verden nå trenger en ny dansefarsott med heftig musikk,vakre ungdommer, romantikk og generasjonskonflikter, og at det er vanskelig –og risikabelt – å finne på noe nytt?
Uansett: de har fått det til å funke riktig så bra!
Slik jeghusker det, er «Footloose» anno 2011 en atskillig heftigere og bedrerollebesatt film enn 1984-utgaven.
Hovedpersonen Ren spilles denne gangen av nykommeren KennyWormald.
Han er en high school-elev som kommer tilflyttende til sørstatsbyenBomont fra Boston for å bo hos slektninger etter at moren er død.
Kultursjokketer intenst: medelever som er tekkelige kirkegjengere på søndager lever ut sine drifteri all hemmelighet resten av uken.
Alt som er morsomt er forbudt, fordi devoksne ønsker å beskytte ungdommen mot fristelser og farer.
Resultatet er enuoverstigelig generasjonskløft, hemmeligheter og dobbeltliv.
Presten og rektorogså sitter i kommunestyret.
Men prestens datter Ariel (Julianne Hough) er denmest rebelske av dem alle, og henne faller Ren for.
«Footloose» er som en filmatisering av Inger LiseRypdal-låten «Fru Johnsen».
Den går rett i strupen på kirkelig maktmisbruk ogdobbeltmoral, og er fullstendig på ungdommens side mot trangsynte, bedrevitendevoksne som liker å skylde på alt de ikke selv liker når ting skjærer seg.Scenen der Ren tar rotta på bystyret med bibelvers er en klassiker.
Og DennisQuaid er suveren som den sammensnurpede presteklisjeen som i sin tid bestemtede absurde reglene byens tenåringer må leve etter.
Mens Kenny Wormald er en meranonym Ren enn Kevin Bacon var, er Julianne Hough perfekt som Ariel.
Selv om «Footloose» er glimrende feelgood-underholdning medherlige rollefigurer, glimrende rollebesatt, spekket med liv og god musikk ogskildrer ungdommers heltemodige kamp mot voksent maktmisbruk, virker denfortsatt for snusfornuftig og politisk korrekt.
Forbudene de kjemper for åoppheve er bare for absurde.
For å virkelig nyte denne filmen må du altså overse en delmanustull.
Greier du det, kan du se fram til en deilig kinoopplevelse.
For somsjangerfilm er «Footloose ypperlig.
Full av liv og livsglede, og med heftigedansescener som er mer humørbomber enn teknisk imponerende.
Og mange av låtenefra originalen er med i ny innspilling.
Greie de også.
| 1
|
701414
|
Vond-vakker perle
Nydelig, dvelende koreansk drama om en kvinne som tar poesi-kurs.
Koreansk drama.
2010.
Regi og manus:
Lee Chang-dong.
Med:Yun Junghee, Lee David, Kim Hira.
Lengde:
2 timer 19 min.
Tillatt for alle
Elven renner dovent gjennom forstaden, noen barn leker vedbredden.
Så flyter liket av en ung jente forbi.
Etter hvert får vi vite atjenta har tatt livet av seg ved å hoppe fra en bro.
Ikke mange synes å bry seg så mye om den fattige jentasskjebne.
Selv ikke da det blir kjent at årsaken er at hun er blitt utsatt forgjentatte voldtekter fra medelever.
Men hennes død får indirekte stor betydningfor 66 år gamle Mija, en elegant og litt dum og fjollete kvinne som higer etterå fylle livet sitt med skjønnhet, komplimenter og latter, og derfor harutviklet forskjellige teknikker for å unngå det heslige og ubehagelige hunmåtte støte på i sin ensformige og ensomme hverdag.
Mija melder seg på et kurs i tradisjonell koreansk poesi,både for å lære seg å se skjønnheten på nye måter, og for om mulig uttrykkedenne skjønnheten i egne dikt.
Hun er hjemmehjelp for en slagrammet gammelmann, og har oppdrageransvaret for sitt barnebarn, en lurvete og lattenåringsgutt i sin aller verste alder.
Da det etter hvert viser seg at barnebarnet kan være en avovergriperne, fører de moralske dilemmaene som oppstår til en ubehageligoppvåkning hos Mija.
«Poesi» varer lenge, noen vil sikkert mene atfortellerstilen er for dvelende, for omstendelig.
Samtidig gir handlingsfattigescener av Mija som går hjem fra bussholdeplassen og Mija som vasker og vaskersin slagrammede pasient en helt særegen realistisk stemning.
Vi er nesten somkikkere til dette vakre, dype og intense portrettet av en liten kvinne som motslutten av sitt liv blir den sterkeste, og som samtidig endelig finner sinpoetiske inspirasjon.
En aldeles nydelig og gripende film som jeg ikke synes eret minutt for lang.
Lee Chang-dong er en av Asias mest anerkjente regissører,hans prisbelønte «Oasen» er tidligere vist på kino i Norge.
Mija elsker alt som er vakkertog drømmer om å kunne uttrykke det skjønne hunser gjennom poesi.
Men det stygge og vonde i hverdagen hennes blir etter hvertumulig å ignorere.
| 1
|
701416
|
Liam i Photoshop-helvete
Liam Neeson blir utsatt for den stygge greia:
Han er i Tyskland.
Ingen vil tro ham.
En annen mann er på familiebildene.
"Unknown":
Amerikansk dramathriller.
2011.
1 time,50 minutter.
15 år.
Regi:
Jaume Collet-Sera.
Med:
Liam Neeson, Diane Kruger,January Jones, Bruno Ganz, Frank Langella.
Vi blir alle indignert når Liam Neeson ikke blir trodd.
Haner den hederlige nord-iren som ga stemme til det fantasibibelske Narnias Aslan,et så vakkert sted at Ungfrue Maria antakelig er jomfru fremdeles.
Han var denflammende opprøreren Michael Collins, som hadde helt rett i at ingen burde blistyrt av engelskmenn.
Han var seksualitetsprofeten Kinsey, han var jedienQui-Gon Jinn som oppdro Obi-Wan.
Og så kommer en tysk etterforsker med mindrekarisma enn bikkja til Angela og mistror den hederlige mannen i hans egetseminar.
Nesten slik den bryske legen Harrison Ford reiste til Parismed kona si i Polanskis "Desperat", ankommer Dr. Martin Harris etlitt skjelvende Berlin, der leiegårdene allerede ser ut som om Tyskland erpreget av glade Middelhavs-landers euroligheter.
Men det er egentlig noesympatisk ved denne oldtyske loslittheten, den er som en påminnelse ompuritanerstaten DDR.
Et proletarisk eksperiment der folk verken kjørte bileller brukte strøm.
Billige Fjellræven-anorakker (jeg har ikke a med tødler),et sunt og fattig miljøvernliv.
Berlin er deilig himmelfri og kald ogsnøete.
Alt virker tydelig tysk, ned tilde skitne vaskene.
Hus som ser ut som om de ble berørt av historiens klør og såstivnet i en bymaske.
I Polanski-filmen forsvant kona.
I denne forsvinnerektemannen i koma.
Da doktor Harris våkner på sjukehus etter våt bilulykke, erdet ingen som kjenner ham, og han vet bare delvis hvem han er.
Fruen er meravvisende enn en mellomleder med for lite sko-budsjett.
En annen mann heterplutselig Martin Harris.
Det er han som er på bildet med Liams kone.
Doktorenhar havna i photoshop-helvete.
Slik har det seg at Liam treffer den ulovlig-arbeidendebosniske innvandrersken Diane Kruger, en papirløs blondine for en gangs skyld.Hun bor i sosialrealistisk arbeider-leilighet og går uten push-up-bh til ærefor alle de som trodde på sosialismen og kvinnekroppen i Tysklands fortid.
Ogfor å utdype den gode følelsen av tidløshet og mennesker med papirbøker pånattbordet, oppsøker den identitetsbestjålne selveste Hitler.
I et metaforiskmørkekott av en leilighet sitter Bruno Ganz og er tidligere Stasi-agent ogetterforsker.
Og som om ikke det er nok nostalgi for oss som gikk i langbukserallerede på åttitallet — den taxikjørende afro-tyskeren heter Bilko.
Det varfilm om han en gang.
Og sang.
Etterhvert tykner Das Plot, og der Dritte Mann ankommerhistorien i Fleksnes-hatt ogtrøbbel-schiesser-fjes.
Vi har nå kommet til fasen "Ikke røp".
Jeg gjetta hemmeligheten for lenge siden, men det er meg.
Det er ikke dere.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701417
|
Deliverance i jordens tynntarm
Langt nede i jorda finnes det også eventyrlystne australiere.
De jakter ikke krokodiller, men opplevelser.
"Picnic med døden" i mørket.
"Sanctum":
Amerikansk-australsk drama.
2011.
1time, 45 minutter.
15 år.
Regi:
Alister Grierson.
Med:
Richard Roxburgh, RhysWakefield, Ioan Gruffud, Alice Parkinson.
Jeg hater filmer som er basert på sanne historier, men OK:
Denne foregår i det minste inne i Mor Jords kroppshuler.
OvermodigeDeliverance-harryer klatrer ned i de dypeste grotter, og egentlig seromgivelsene ut som den Spielberg-produserte Cartoon-serien om livet som rødtblodlegeme.
Handlingen skal foregå i Papua New Guinea deroverklasse-eventyreren Ioan Gruffud skal klatre ned i alle grotters livmorsammen med en australsk pappa Frank, som driver ekstremsport fordi han fungererså dårlig i kaffeselskaper.
Den opprørske sønnen til Frank er med, og sier detsom egentlig er sant:
"Det er jo bare stein, det er jo helt liktoveralt".
Problemet oppstår da regntiden ankommer uanmeldt og fosserned de arme tarmklatrerne sånn at de må forsøke å finne en annen vei ut enn dekom inn.
Sjøl om filmen ville hatt godt av monstrene i "The descent",blir den både spennende og trist etter hvert.
Men autentisk historie betyr ikkealltid troverdighet, og særlig mot slutten virker tåre-dramatikken noksåkonstruert.
| 0
|
701418
|
Stormare i et vannglass
Mørk, deprimerende og ubetydelig fortelling om en ny-kristna politimann og alt det fæle rundt ham.
Small town murder songs:
Amerikansk krimdrama.
2010.
1 time,15 minutter.
15 år.
Regi:
Ed Gass-Donnelly.
Med:
Peter Stormare, Jill Hennessy,Martha Plimpton.
Peter Stormare passer best til biroller, i likhet med defleste svensker.
Dette lysfattige og gledesdrepte krimdramaet fyller han med etjamnt bibelsk tungsinn som man må så langt inn i Vest-Agder for å finne makentil at sauene har etternavn.
Det går an å se hva regissøren har prøvd å få til, men hanklarer det virkelig ikke.
Fordi filmen er fotografert med en uromantisk optikksom får alle bakgrunner til å se ut som uvedkommende søppel, blir forgrunnenesmittet av overflødighet og likegyldighet.
Det er ekstremt intetsigende bilderi den luntende filmen om politimannen som dessverre ble frelst da han mistetkjæresten sin og flytta sammen med gudelige Plimpton.
Det kunne ha oppstått en poetisk fantasi om en mann irivende skjebnesmerte.
"Small townmurder songs" blir bare nok ei mase-vise om folk på landet.
Utkantfolk ersladrete, uærlig kåte og eksotisk utstelte – dummere enn fjorårets bankfolk ogunødvendige som pizza uten ost.
Handlingen forteller om at død stripper blir funnet i marka.Kan det være den ekle Steve som har gjort det, siden han bor i hop med PeterStormares eks?
| 0
|
701419
|
Pia, Pia, Pia, Pia!
Luc bessons animasjonsfilm-serie om de minimale folka under plenen er uimotståelig underholdning.
Arthur 3: Fransk animasjon.
2010.
1 time, 41 minutter.
7 år.Regi: Luc Besson.
Med gode norske stemmer.
De kan si hva de vil:
Her i huset har Luc Bessonsminimoy-helt Arthur bare tilhengere, og det skyldes ikke minst at denStavanger-snurtne lille prinsessereka Selenia har stemmen til Pia Tjelta i enav de mest vellykka norske dubbingene noensinne.
I den tredje filmen klarer Bowie-kloningen Malthazar å oppnåvoksenstørrelse, og dermed må Arthur bli seg sjøl og minimoyene vokse tilmaksimoyer.
Mia Farrow er fremdeles min yndlings-bestemor, der hun vandrerrundt i en evig sommerferie blant valmuer og masaier.
Frisk og frodig handling og mye humor.
| 1
|
701421
|
Ufattelig feil
Uvanlig fjollete forsøk på tidsklemme-komedie der Sarah Jessica Parker overspiller rollen som Forretningskvinne & Mor.
Jeg fatter ikke hvordan hun får det til.
(I don't know how she does it).
Amerikansk komedie.
2011.
1time, 29 minutter.
7 år.
Regi:
Douglas McGrath.
Med:
Sarah Jessica Parker,Pierce Brosnan, Greg Kinnear, Christina Hendricks.
Egentlig skulle jeg ha sett "Paranormal activity3", men digitalkoden virket ikke, så jeg måtte se "Jeg fatter ikkehvordan hun gjør det" som jeg skulle ha sett på mandag, men da virket ikkedigitalkoden på den filmen.
Ja, det er en slags paranormal aktivitet, og ja, egentligburde damekomedien med Sarah Jessica Parker også blitt kalt "Paranormalactivity 3".
Tretallet er en IQ-standard for filmer om travle kvinner.
"Jeg fatter ikke.." er laget på samme måte somhigh school-komedier, bare at her er folka i femti års alderen.
"Dette ermin venninne Choco" Pling!
"og her er mannen min Loco, som .."Pling! "og her er hunden vår Choco, som tror at.."
Pling!
Parker spiller en meditert forretningskvinne med mann ogbarn.
Av en eller annen grunn har det ført til at hun har utviklet enparanormal personlighet som ser like seriøs ut som ballonger i stuelampa.Salat-spøkelset Parker overspiller et misogynt kløneri som burde ført til athun fikk inndratt arbeidstillatelsen og retten til å bære strømpebukser.
Hunklør seg i håret foran Mr Big-kunden Pierce Brosnan med en dyrisk urimelighetsom ville fått henne utvist fra dyreparken i Kristiansand.
Hvis Simone deBeaujolais hadde sett Parkers pludrende kvinneforakt i forsøket på å framstillesci-fi-fenomenet Kvinne & Mor, ville hun ha stått opp fra de døde og dømtHollywood til fire hundre sider Jean-Paul Sartre.
Bortsett fra meg.
Jeg har sett 47 minutter av "Jegfatter ikke.." og har lidd nok.
| 0
|
701422
|
Argentinske uhyrligheter
Israelsk regissør har laget en lavmælt og fin film om forbrytelser som ble utført av militærdiktaturen i Argentina.
Sangen i mitt hjerte
(Das Liedin mir) Regi: Florian Cossen.
Med:
Jessica Schwarz, Michael Gwisdek, RafaelFerro, Beatriz Spelzini, Carlos Portaluppi.
Argentina/Tyskland.
1 time34 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet: Ungdom/voksen.
Det er tid for oppgjør med forbrytelser begått undermilitærdikaturet i Argentina i årene 1976-83.
En altfor langtrukken film blevist på filmfestivalen i Berlin sist vinter, men her kommer en mer vellykket,laget ut ifra et tysk perspektiv.
"Sangen i mitt hjerte" er spillefilmdebuten tilden israelskfødte Florian Micoud Cossen som med sitt usentimentale, lavmælteformspråk har kommet heldig fra det.
Det som de siste årene er gravet fram om uhyrligheter begåttmot politisk bevisste argentinere under militærregimet, kan nemlig lett fristetil å spille ut sterke følelser i et for voldsomt uttrykk.
Det slet «Premien»(El Premio) av Paula Markovitch med, vist i Berlin.
For å få fullt utbytte av Cossens film er det verdt å kjennetil en type rettssaker som det siste tiåret har funnet sted i Argentina.
Påtiltalebenken har gjerningsmenn sittet som kidnappet venstreradikale menneskersspedbarn slik at de kunne oppdras i militær høyreånd.
Moderne DNA-teknologi har ført til at 105 unge argentinerenå vet at de ikke er ektefødte barn av foreldre de vokste opp hos, men i stedetble adoptert etter å være stjålet som babyer.
Senest søndag trykket den tyske avisen Die Welt artikkelen"Min far drepte mine foreldre" som skildret den brutale historien tilVictoria Montenegro, en nå 35 år gammel kvinne.
Hun forteller at det hun troddevar hennes biologiske far, faktisk var oberstløytnanten som torturerte og toklivet av foreldrenes hennes før han stjal deres 13 dager gamle spedbarn, gahenne navnet María Sol og oppdro henne i en politisk høyreorientert ideologi.
Slik er bakteppet til Cossens film, likevel uten at jeg harrøpet handlingen, for han har en annen vri.
Hovedpersonen Maria Falkenmeyer fraTyskland strander i Buenos Aires ganske tilfeldig fordi hun rystes av enunderlig hendelse:
Hvorfor gjenkjenner og gripes hun av en spansk barnesang,hun som jo slett ikke kan språket?
Jeg aner ikke om regissøren som er født i Tel Aviv, men haret delvis tyskklingende navn og har laget filmen i Tyskland, har en personligerfaring som kan ligne Marias historie.
Iallfall handler det om at et menneskemotvillig oppdager at det hadde en annen familie som liten, hørte andre sanger,snakket et annet språk, var elsket av helt andre mennesker.
Og hvordan skal man forholde seg hvis sannheten om ensfamilie avdekker en forbrytelse?
Kan man elske en far som har løyet grovt?
— Jeg vil ikke spørre min farhva han gjorde under diktaturet for å unngå å måtte hate ham for det, sier enpolitimann i filmen.
Victoria i Welt-artikkelen fordømte forbrytelsen hennesfalske far begikk, men besøkte ham likevel jevnlig i fengselet der han sonetdommen fram til sin død i 2003.
Hva Maria Falkenmeyer i Cossens film gjør når sannheten gåropp får henne, bør dere selv finne ut.
Gode skuespillere, dempet regi og enfinslepen dramaturgisk oppbygning til klimaks gjør det hele severdig.
| 1
|
701423
|
Spektakulært tull og tøys
Gladvold og fransk historie i en syltynn film.
Regi: Paul W.S. Anderson.
Med:
Milla Jovovich, Orlando Bloom, Logan Lerman, Matthew MacFadyen,Christoph Waltz, Mads Mikkelsen, Ray Stevenson.
Frankrike/Storbritannia/Tyskland/USA.1 time 50 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Barn/ungdom
Det er ikke godt å si hvorfor Alexander Dumas' berømte roman"De tre musketerer" trenger nok en filmatisering.
Storyen er syltynn,men gir anledning til mye fartsfylt slåssing, kostymeshow og visuelle effekter.
Regissør Paul W. S. Anderson åpner ballet i Venetia medaction av et slag som mer gir assosiasjoner til en heftig science fiction-filmenn en handling fra 1600-tallet.
Men pytt, bare kardinal Richelieu, greven avBuckhingham (Orlando Bloom) og den utspekulerte Milady de Winter (MillaJovovich) og alle deres umake knekter og støttespillere får utfolde sittrenkespill, hva gjør vel det om stilen virker modernisert for et ungt2011-publikum.
Den politiske intrigen mellom kongelige franske og engelskeaktører er forminsket til et ganske uforståelig minimum.
Mye viktigere er å laDe tre musketerer pluss den overmodige ynglingen d'Artagnan slåss så ofte dekan i kampscener som er forrykende godt koreografert, ikke minst i ensluttscene mot Mads Mikkelsen som den onde Rochefort.
Her er mye gladvold, forstått som slåssing med ironiserendesidekommentarer.
Anderson gjør alt han kan for ikke å havne i noe som helstseriøsitet.
Selv hadde jeg mest moro av det eminente spillet til Freddie Fox iden latterlige rollen som franskekongen Ludvig 13., en utspjåket, usikker fyrsom stadig lener seg på kardinal Richelieus råd, også de dyktig avlevert avChristoph Waltz, med et minespill som stadig avslører hvordan karen taper motMusketerene.
Det er tull og tøys fra ende til annen, men spektakulært sådet holder.
| 0
|
701424
|
Gardells dummedag
Jonas Gardell har skrevet en fordomsfull, lang undergangs-sketsj for de sjølfornøyde.
"Mennesker i solen":
Norsk komediedrama.
2011.
1time, 18 minutter.
11 år.
Regi:
Per-Olav Sørensen.
Med:
Ane Dahl Torp, KjerstiHolmen, Ingar Helge Gimle, Jon Øigarden, Ghita Nørby.
"Mennesker i solen" er en så smertefulltusympatisk film at det føles litt ekkelt å skrive om den, men desto merprisverdig.
Jeg kan ikke klandre regissøren, for hva kunne han utrette?
Tekstentil den svenske stand up-komikeren Jonas Gardell ville aldri bli noe annet enn et uvennlig og fordomsfulltpolitisk korrekt evangelium for de som syns de har vært sosiologiske ogvisjonært ironiske hvis de aksler seg og sier "grilldress".
"Mennesker i solen" handler om dumme og vulgæreunderklasse-mennesker i et uverdig svensk ferieparadis.
De snakker som noeufikst fra "Karl & Co", de er uvitende og smålige.
Det finnes enakademiker on the beach, og han en revy-latterlig nevrotiker-klisje (som skullehatt aksent, men det har ikke tekstprogrammet mitt lenger) som ikke tåler hvittbrød og irettesetter kona si hele tida.
Det er ikke så rart, for sjøl om AneDahl Torp skal være lærerinne, omgir hun seg med en slags MarilynMonroe-inspirert damedumhet som hører hjemme i historiebøkene.
Dahl Torp spiller bedre enn hun noen gang har gjort.
Hun eren fryd.
Men rollen hennes er en fornærmelse mot intelligensen, livsmotet,gangsynet og rettferdigheten.
Gardell sier grilldress og tror det er humor.
Hansier grilldress og grilldress og grilldress, for Ingar Helge Gimle spiller enbrennevinsdrikkende hvalross med så dårlig smak at han ikke ville fått lov tilå hvile sin paraply på Cafe Opera om Michael Nyqvist.
Kona hans spilles avKjersti Holmen i en slags "Fredrikssons fabrik"-stil som også har tilhensikt å bringe dommedagen ned over de andre.
For det er tilsynelatende Gardells spesialitet som skribent:
Han slår nedover med den selvtilfredses vidunderlige naivitet.
Denne tekstenvar en suksess på scenen.
Det er fordi den innebærer et oppgjør med detallerede æreløse, mens snobbene sitter uskadde igjen i sine salonger når teppetgår ned.
Jeg så Gardell på Nytt på Nytt og reagerte på at han var enuventet sleip smisker, en glatt ironiker.
Da jeg så denne filmen, oppsto endeprimerende logikk.
Filmen handler om to par på stranda den dagen jorden gårunder.
Fisk dauer, blod regner osv.
uten at man egentlig skjønner poenget.
Vedbordet sitter den idiotiske allmue og driter seg ut, mens taus sønn vandreruvirkelig rundt i terrenget som en slags autist-Jesus fra tårevått skrivebord.Og verst av alt:
Ghita Nørby er Guds engel på jorden.
Det er som om hun kommersvevende inn fra "Dansen med Regitze", og er den hellige,skandinaviske SV-kvinne, denne millennium-kopien av Margrethe Munthe, somsetter seg utenfor de andre, smiler overbærende og sier Bosnia og Guantanamo.Det er så infantilt og flatt at man skulle ikke tro det var mulig:
De dumme,vulgære menneskene drikker og driter seg ut — og så kommer den kvinneligeguddom og sier Guantanamo.
Er det ingen som ler i Sverige?
Om dommedag vet vi bare en eneste fornuftig ting:
Man skalholde den over seg selv, ikke over den irriterende naboen.
Man skal ikke få domsnapsglada grabbarna på operakafeen til å le støyende, man skal fornærme dem oggå hjem.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701425
|
Swanks kåte hybelvert
Forferdelig hemma sex og en husvert med kamera i dusjhodet.
Det er trist, men litt sært og ikke så veldig spennende.
The resident:
Amerikansk thriller.
2011.
1 time, 30minutter.
15 år.
Regi:
Antti Jokinen.
Med:
Hilary Swank, Jeffrey Dean Morgan,Lee Pace, Christopher Lee.
Denne filmen gledet jeg meg til på grunn av Hilary Swank.Milliondollar-baben er en spenstig, våken og følsom skuespiller som kanframstille fortvilelse uten at det virker som en bønn om hjelp fra TorgrimEggen.
Filmen er laget av en ny voldsfinne, Antti Jokinen (huskeråttitallets Renny Harlin?), og han har et godt håndlag med en litt forskruddthriller-historie.
Hilary spiller nedbørtung legedame som er blitt bedratt ogderfor finner en ny leilighet hos en mørkt middelaldrende bjørnepappa somminner om Mario Lanza.
I den mystiske leiegården er Christopher Lee bestefarmed blikket til en slangedreper eller en ond dag i ørkenen.
Hilary bader ikaret, og det varer ikke lenge før vi skjønner at husverten er en sånn mann somhar gjemt kameraer i dusjhodet.
Og ikke bare det:
Han bedøver henne som om hunskulle være Polanskis Rosemary og oppsøker henne på natta og knepper opp klærog gjør ting.
Den sørgelige seksual-logikken er sånn at overgriperen ikkefår ereksjon hvis dama er våken, men stønner psykologisk når han kan pussetennene med hennes børste.
Og da Hilary gjenopptar kontakten med den teiteeksen, blir verten sjalu.
Dermed kommer også det uendelige slagsmål-klimaksetsom pleier å ta verdigheten ut av relativt stilige historier.
Jokinen beveger seg i thriller-terrenget med konvensoinellstilfølelse og profesjonell kikkerglede, men den triste forbryteren forflytterseg i huset på så mirakuløse måter at man egentlig ville hatt mest utbytte aven oppklarende samtale med arkitekten.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.