id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
701428
|
Noomi Rapace på volum 11
Noomi Rapace er en ensformig skuespiller og ser fra første bilde ut som en reklamefilm for radikalt psykisk helsevern.
Det ødelegger filmen som thriller.
Norsk thriller.
2011.
1 time, 36 minutter.
15 år.
Regi:
PålSletaune.
Med:
Noomi Rapace, Kristoffer Joner, Vetle Qvenild Werring.
I en psykologisk thriller bør det være mer spenning enn sjukdom,og Pål Sletaunes "Babycall" ser ut som en reklamefilm for psykiskhelsevern av den sorten som dukker opp på TV2 første påskedag.
Det gjør ikke saken bedre at historien vaser seg vaklevorentrundt med så skrekkelige hallusinasjonsnivåer at du bør ha mellomfag fraEngleskolen for å begripe noe av den.
Noomi Rapace spiller enslig mor med et ansiktsuttrykk somfår henne til å se ut som en hengiven fluesluker.
Fra første bilde har Rapaceen nesten parodisk åpen forskrekkelsesmunn, og øynene er så oppsperra at detser ut som om "folka" i "barnevernet" har skåret øyelokkeneav henne.
Hun ser steingalen ut, og det er feil.
Innledningsvis skulle "vi" ha"trodd" at damas paranoiastammet fra at en voldelig "eksmann" er ute etter "henne"og "sønnen".
Hun gjemmer barnet sitt i "leiligheten" og vilikke at han skal gå på "skolen", for da kan "pappaen" finne"ham".
Men ettersom rolletolkninga ligger langt inne i etforstyrrende og forstyrra diagnostiseringshelvete, får handlingen aldri denroen som skulle til for at vi tilskuerne, vi som liksom ser en thriller,begynner å engasjere oss i filmens fiksjon.
Jeg skal jo ikke "røpe" noe, men hvis det er sånnat en rolleskikkelse siden i filmen skal vise "seg" å være noe helt"annet" enn vi og "hun" trodde, da bør den skikkelsen hainnledende troverdighet.
Det skjer aldri.
Vi er helt åpenbart og overtydelig i en"virkelighet" der sterke medisiner er viktigere enn antioksidanter.Det oppstår aldri noen psykiatrisk ro ved filmen, for til og med"barnevernet" oppfører seg som budbringere fra Satan fra førstebilde.
Med andre ord:
Sletaune plasserer oss i et sykdomsbilde og etterlateross der, mens vi gjesper med rutinert venteværelse-døsighet.
Kristoffer Joner kommer inn i "filmen" som enslags kentaur; han er halvt menneske og halvt føll.
Den nevrotiske mannen meddet undertrykte barnehåret og den grønne ullgenseren burde ha vist seg å væreen gråtkvalt seriemorder som ikke taklet at mor er i ferd med å dø.
Men om viser bort fra den litt gåtefulle greia at også Joner kan se "det andrebarnet" som egentlig ikke er der, men er der, blir han en streit oghandlekraftig etterforsker, en slags hverdags-psykiatriens Robert Langdon.
Rollen hans er som et svakt ekko fra den streite thrillerensom "Babycall" burde ha vært.
Han kunne ha vært den som oppdaget"sannheten" bak lydene fra blokka og så videre.
Når han sitterlikvakt og snakker om moren og den lille gutten ved tjernet i skogen, bidrarskikkelsen bare til å skape en litt dustete fornemmelse av at det fantes enpoetisk eller annerledes forklaring på den triste greia, men den vil ingenfortelle.
Thriller er en rein og fin stil-ting.
Porsjoneringen erviktig.
Det er som med karameller:
Hvis du skal lage karamell, bruker du ikkeén del sukker og ni deler gulrot.
"Babycall" ser ut som om Sletauneer så opptatt av sin egen evne tilgråtkvalthet at han glemmer både thriller-faget og oss som ser på.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701431
|
Marerittet blir virkelighet
Engasjerende, smertefull action-familiefilm om en gutt som blir kidnappet fra sin danske mor i Kenya.
Danmark 2010.
Action/familiefilm.
Regi og manus: VibekeMuasya.
Med:
Simon Logue Larsen, Connie Nielsen, Lars Mikkelsen, Amos Obdhimbo,Irene Cayeri, Arnold Ochieng m.fl. Lengde:
1 time 33 min.
Aldersgrense 11 år.
At ungene våre plutselig skulle forsvinne, er vel alleforeldres store mareritt.
Om det skjer i et fremmed land med fremmed språk ogkultur, kan du gange maretittet med ti.
I "Kidnappet" blir marerittettil virkelighet, og det blir halvannen vond time i kinosalen for oss foreldre.
Så mye går galt at det nesten ikke er til å holde ut.
Samtidig er dette endrivende spennende og engasjerende film som gir et sjokkerende innblikk ikultur der penger er verd mer enn menneskeliv.
Den danske legen Susanne vil ta med sin 12 år gamleadoptivsønn Simon på en reise til landet han opprinnelig kommer fra:
Kenya.Luksushotell i Nairobi, safari for å se de fem store og en visitt påbarnehjemmet han ble adoptert fra, er planen.
Simon nyter late timer ved poolenmens moren er i møte.
Da hans Michael Laudrup-signerte fotball forsvinnerutenfor det trygge hotellområdet, tar Simon opp jakten på ballen.
Jakten tarham inn i Nairobis slumområder, og plutselig har han viklet seg inn trøbbel hanikke ante fantes.
Men det er først da moren etterlyser ham på tv og blirmanipulert til å utlove finnerlønn for Simon at marerittet starter for alvor.
Velspilt og effektivt blir vi delaktige i hele prosessenbåde Susanne og Simon må gjennom etter forsvinningen.
Korrupt politi ogbyråkrati, manipulerende medier, men først og fremst en kultur med enbesettelse for penger som bare kan vokse ut av det å måtte streve for å skaffedem til det aller nødvendigste – hver eneste dag.
Det er imponerende hvordanmanusforfatter og regissør Vibeke Muasaya har fått fram kontrastene mellom"vår" og "deres" kultur gjennom denne tilsynelatende enklehistorien.
| 1
|
701433
|
Sjarmløse repetisjons-raringer
Desperat oppkonstruerte komedie-mennesker uten fot i bakken kjeder vettet av oss i enda en film om supersjekkeren som blir forelska i den kule jenta.
Med mer.
Crazy, stupid, love:
Amerikansk romantisk komedie.
2011.
1 time, 58 minutter.
11år.
Regi:
Glen Ficarra og John Requa.
Med:
Steve Carell, Julianne Moore, RyanGosling, Emma Stone, Marisa Tomei.
Før i tida drømte melankolske barn om at de kanskje varbortforveksla kongebarn eller prinsessa til Elvis Presley.
Nå fantaserer de omat de skilte foreldrene skal bli sammen igjen.
Det følger ikke mye befriende moro med ekteskapsavbrudd.Likevel er skilsmisse-komedier en diger genre.
For at nedtryktheten ikke skalbli verre enn den må når Hollywood-forfattere skal opptre somkynisk-sentimentale antropologer, skaper man løgnas-roller av udokumenterte,grenselands-vippende sjarmsærlinger.
Slik oppstår arten Homo Kjadriens som viogså kan kalle De Usynlige.
De henter sine uverdige gener i millioner avlatterskadde TV-serie-episoder, og de har det til felles med for eksempelvampyrene at de egentlig ikke tåler lys eller tanke.
Og så finnes de altsåikke.
I "Crazy, stupid, love" finnes bare rollefigurersom er trukket så langt i en eller annen pinefull retning at de hører hjemme ien seigmannpose.
Bare kiropraktikere vil føle noe for dem.
De kan skille seg,drukne seg eller få dobbeltsidig gonorree (og hunden din også).
Det bryr ossikke.
Steve Carell starter som halvannen meter Uanselighet, menfør du vet ordet av det, elsker den tynne barnevakta ham — som om han skullevære Scooby-Doo eller bilen til Barbie.
Den nyskilte familiefaren fanter ikke,men renner av gårde på bar, og der treffer han supersjekkeren Ryan Gosling.Gosling gjør Storberget-imitasjonen Carell til en råskjønn nachspiel-forfører.
Han har sex med blant andre Marisa Tomei, som burde spilt ei koselig og søtlærerinne - men som for gapskrattens skyld er forvridd til en hysteriskhyleheks på foreldresamtale.
2011-klisjeen Kråke-Emma (Stone) spiller den jenta hunpleier å være.
Støyende kul og hes og rar.
Men plutselig sitter hun ogtrusesniken Gosling og snakker venninne-intimt sammen i kveldssofaen, og så lerde voldsomt og umotivert slik marihuana-jomfruer gjør.
Det henger ikke på grabb.
Det likner ikke på liv.
Det ser ut som dårlig TV.
Midt oppi det helefinnes også en 13-åring som uavlatelig erklærer sin kjærlighet til syttenårigbarnevakt.
Og enda verre:
Julianne Moore har på seg "Seriemorderen harkidnappa bebien min"-trynet og tynger filmen som en sekk med kattesand.
Dessuten spiser Kevin Bacon salat.
Filmen har noen ørsmå oaser av søthet ved seg, men fordi denabsolutt ikke handler om noen verdens ting og ikke skaper ett enesteintreressant, komisk, rørende eller lærerikt poeng, ser du ikke palmene for allsanden.
| 0
|
701434
|
Filmluktekort som ikke virker
Dårlig handling, 3D-briller og ubrukelig luktekort.
Ikke mye godt å si om "Småspioner 4".
(Spy Kids:
All the Time in the World in 4D) Regi/manus: Robert Rodriguez.
Med:
JessicaAlba, Joel McHale, Rowan Blanchard, Mason Cook, Jeremy Piven, Alexa Vega.
USA 2011.
1 time 38minutter.
Aldersgrense: 7 år.
Egnethet:
Barn, men frarådes de under 7 år.
Det har ikke vært noe savn at regissør Robert Rodriguezsiden 2003 avsto fra å lage flere «Småspioner»-filmer.
Men akk, her kommer hanmed nr. 4 – med et latterlig luktekort attåt.
Ikke nok med at man må ta på seg de tunge 3D-brillene (etork for folk som har briller fra før), her skal man liksom også få oppleve enfjerde dimensjon av fjerter, oppkast, babybæsj eller hva det nå er av duftersom filmskaperne vil pirre våre neser med.
Det engelske «spy kids» skalvirkelig få en ny betydning.
Men komisk nok er skrapekortet laget i et materiale sommotstår ethvert negleangrep.
Jeg måtte file hardt med et nøkkelknippe for å fåørlite lukt til å sive ut av lukene, men det stinker bare av noe ubestemmeligsyntetisk.
Bare tull, med andre ord.
Stort bedre er ikke handlingen.
Om den kan det ikke sies noemer forståelig enn at søsknene Småspioner og stemoren deres skal hindre skurkenTick Tock i å stoppe tiden.
Ideen er filosofisk utfordrende nok, men Rodriguezgjør verken noe fascinerende eller skremmende ut av det.
Bedre blir det ikke avat tidssabotøren dubbes til norsk med en tåpelig, feminin stemme man knaptforstår hva sier.
I de tre første filmene sørget Rodriguez for en påklistrethyllest til familien.
Den gang het spy-barna Cortez til etternavn og haddeAntonio Banderas til pappa.
Nå møter vi familien Wilson der Joel McHaleoverspiller som far og teit spionavslører.
Moren er av ukjente årsaker død, menJessica Alba spiller farens nye kone, hvilket avstedkommer et anstrengt forholdmellom datter og stemor.
Rodriguez er langt fra elegant i sin omgang med psykologi ogfølelser.
Han er først og fremst opptatt av at dataspillgenerasjonen ikke skalkjede seg i kinosalen og fyrer av diverse effekter i et hektisk tempo.
Skal man si noe pent, må det være å rose spillet til MasonCook i rollen som gutten Cecil, samt at det er gøy å se alt det rare som bikkjaArgonaut kan brukes til i kampen mot Tick Tock.
En hund som minner om de finurligutstyrte superbilene James Bond fikk av Mr. Q, se det vitner da om en smuleoriginal kreativitet.
| 0
|
701435
|
Perfekt sjørøvermoro!
I en velutstyrt og fnisende eventyrverden klarfer Jack Sparrow nok en gang å underholde de bevisst barnlige.
Pirates ofthe Caribbean:
On stranger tides.
Amerikansk eventyrkomedie.
2011.
2timer, 16 minutter.
11 år.
Regi:Rob Marshall.
Med:
Johnny Depp, Penelope Cruz, Geoffrey Rush, Ian McShane,Astrid Berges-Frisbey.
På filmlerretet kan Jack Sparrows leddlause handikap-sjarmav og til virke litt voldsom.
TV gjør ham perfekt.
Johnny Depp er egentlig ensubtil fyr, men selv spesialister på følsomme munnviker ser ut som støyeteplakathysterikere på 20 meter lerret.
Hvis boulevardene revner av jordskjelv iSanta Monica, da vil jeg se det på kino.
Johnnys snedige anti-maskulinismehører hjemme på TV, for der blir den plastisk i stedet for patologisk.
Filmen starter som en nesten-farse.
Båtsmann Gibbs står tiltaltsom Jack Sparrow, Sparrow sjøl er utkledd som dommer.
Så kommer chariots offire-ferda gjennom Londons gater og en engelsk hertug som likner både GisleWink og Jabba the Hut.
Barbossa har rota vekk "The Black Pearl", ogansiktet hans er flekket av postfestiske pudder-rester.
Dette er England.
Degrimmes land.
Derfor er det helt på sin plass at Jack treffer igjen pappaensin, en mann som antakelig fant ungdomskilden sjøl om det ikke ser sånn ut.Keith Richards er en zprek zombie i sin tid, og dessuten en forgudet bad boyuten anger og frelse.
Penelope Cruz er innledningsvis utkledd spanjol, en slagsKjøpmannen i Venedig-transe som antakelig funker fordi lyset er så dårlig:
Dette er den tida da de hadde fyrtøjet i stedet for litium-batteriet.
Cruz spillerufullført spansk nonne fordi Sparrow kom forbi med sin lespende gange og sineuberegnelige sverdfakter.
Dama kan likevel ha funnet ungdomskilden, og detvirker også sannsynlig, for hun var med i noen gamle Almodovar-filmer og skulleegentlig ha liknet en Mallorca-turist.
Herfra starter et småkult, finsnekra eventyr for veldigblide hjemmeseere.
Svimete svermerier mot zombiemannskap.
Djupe appelsinfargersom om verdens digreste parafinlampe skinner på dauingene, som ompsykoanalysens dunkle sjelebelysning har lagt sin elsk på kaptein Sparrows skipmens den deilige musikken dundrer som en venstrehånds Tsjaikovskij utenårstall.
Pappaen til Penelope ser ut som Johnny Cash.
Han har etmagisk sverd.
Han er the Man.
Han har et ildsprutende skip.
OMG, som KristinHalvorsen ville ha sagt om noen fortalte henne at det er sånt man sier nå.
Keira Kinghtley var egentlig Pirates-dama.
Men Cruz har beini nesa som en rhinocerotidae, samtidig som hun ser ut som en altfor nyvaskaWoodstock-deltaker i sitt hodebånd og sine falleferdige kjoler.
Tango ogderetter poetiske, upålitelige havfruer i Whitecap Bay.
Kappløpet motungdomskilden starter, men hjelpeprestenforelsker seg i Syrena med halen, og seinere enn alle andre kommer spanjolene,for de har så elendige flyselskap.
Pust ut.
Dette er nydelig, skamløs søndags-underholdning, og dukommer til å elske den på TV.
Også fordi Depp sier til Penelope Cruz:
Hvis duhadde en søster og en hund, ville jeg valgt hunden.
Det er fornærmelsen sin,det!
| 1
|
701436
|
McC-prosjektet:Fase 2
Matthew McConaughey er forsvarsadvokat fra stor bil, og det er ikke mer enn rimelig at han kommer i et skikkelig moralsk dilemma.
Når fikk en McC-film så høyt terningkast som 3 sist?
The Lincoln lawyer:
Amerikansk komedie.
2011.
1 time, 55minutter.
15 år.
Regi:
Brad Furman.
Med Matthew McConaughey, Marisa Tomei, RyanPhillippe.
3Jeg har en ambisjon.
En gang skal jeg lære å sette pris påMatthew McConaughey.
Jeg skal ikke fortape meg i at han ser ut som enfrisør-spøk, jeg skal ikke la meg forstyrre av at han snakker som om han hargebiss.
Det går an å like McC bare han tøffer seg litt til.
Det gjør han her.Litt.
Egentlig savner jeg kriminalfilmer så sårt at jeg nestenkjøper Poirot på DVD.
"The Lincoln lawyer" har en god krim-ide:
Økonomisk kynisk advokat bruker bilen som gjemmekontor og lever av å fåforbrytere ufortjent fri.
En dag oppdager han at han er i ferd med å redde enmorder slik at en uskyldig klient får skylda.
Dermed må advokaten forsøke ålure morderen uten at det går ut over etikken.
Han må gjøre det godt igjen.Dostojevskij sa det.
Eller Pilatus.
Jeg skal ikke nevne atkremtopphåret hans er blitt svart, for McConaughey spiller OK.
Dessutener William H. Macy detektiv og ser ut som liket av Buffalo Bill.
Marisa Tomeispiller kveldssugen eks som kjører den fulle McC heim sånn at han sier"Månelyset kler deg", som faktisk ikke betyr at hun har synligeårringer i solskinn.
Og er det ikke åttitallets sviskeprins Michael Paré jeg serder i heisen?
En annen ting:
Jeg syns ikke folk alltid skal hahastverk-sex på film.
Hvorfor kan de ikke danse litt stille først og synge"Calle Scheven" i øret på hverandre før de begynner å forulempebluferdigheten?
Filmerotikken har fått så voldsomt hastverk at det ser ut somom menneskene skynder seg før tablettene slutter å virke.
| 0
|
701438
|
Stilig silkethriller
Jake Gyllenhaal i en science fiction thriller som er båder elegant og mystisk, så egentlig burde jegt ikke skrive om den.
Source code:
Amerikansk sci-fi thriller.
2011.
1 time, 31minutter.
15 år.
Regi: Duncan Jones.
Med:
Jake Gyllenhaal, Michelle Monaghan,Vera Farmiga.
5Denne stilige filmen er laget av David Bowies sønn DuncanJones, han som regisserte "Moon".
"Source code" har densamme tematiske tettheten, en stedfasthet som nesten gjør at historien kanframføres på en teaterscene og en mystisk-logisk historie som både er full avfysiske paradokser og sjelelig sårbarhet.
Jeg likte virkelig "Source code", men jeg har ikkelyst til å røpe noe om den.
En mann sitter på et tog og snakker med ei dame somtilsynelatende kjenner ham, men han aner ikke hvem hun er.
Plutselig er han etannet sted.
Vera Farmiga spør hva han fant ut.
Det sier jeg ikke.
Gyllenhaal er en prins i roller som dette, og MichelleMonaghan gir den tungsindige paranoia-filmen en kontrapunktisk friskhet somgjør at særhetene aldri tar overhånd.
Dette vil dere se.
| 1
|
701439
|
Rawhide!
Faktisk den dårligste western-filmen jeg noensinne har sett.
True gun
— The gundown: Amerikansk western.
2011.
1 time, 35minutter.
15 år.
Regi:
Dustin Rikert.
Med:
Andrew W. Walker, Veronica Diaz, Sheree J. Wilson, Tyler Cain,William Shockley.
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få se en ny western somliknet på "Bonanza".
Ikke bare i den merkelige lyssettingen, men ogsåfordi alle scenene er rare, oppstylta, oppstilte og ynkelige som en gammellandhandlers egenkomponerte vindusdekorasjoner.
Replikkene i "Thegundown" er så klønete at pornoskuespillere ville fått sparken om desnakket så teit.
Filmen handler om at Walker kommer ridende til en by der densnille saloon-enka trøbler kaksen som styrer byen med sitt bordell og sinekriminelle misbrukere av rå blikk.
Det er lenge siden jeg så filmblod somliknet jordbærsyltetøy uten klumper.
Jeg likte det, som en påminnelse om atwesternfilmer er barnlige ting.
Veronica Diaz vimser ville vesten med etsøvnløst vampyrblikk som kunne fått Strauss Kahn til å konvertere tilekteskapet.
Skurken med sølvbånd i hatten likner litt på LedZeppelin-vokalisten Robert Plant.
Jeg elsker at Andrew W. Walker har en sådiger brun frakk at den likner ti kvadratmeter presenning.
Jeg liker når hanbegraver en død kvinne alene på prærien og sier:
"Jeg har ikke bedt mye,Gud, menhvis du ville ta denne jenta til deg, ville jeg være takknemlig."
| 0
|
701442
|
Chick shit!
Teit gjentakelses-komedie med Justin Timberlake og Mila Kunis, som både hver for seg og sammen er helt uten fordeler.
Friends with benefits:
Amerikansk komedie.
2010.
1 time, 41 minutter.
11 år.
Regi: Will Gluck.
Med:
JustinTimberlake, Mila Kunis, Patricia Clarkson, Richard Jenkins, Jenna Elfman, WoodyHarrelson.
Denne filmen forsøker å late som om den vil gjøre det sammefor romantiske komedier som "Skrik" gjorde med grøssere.
Det gjør denikke.
Den bare gjentar det du egentlig ikke vil se mer.
Justin Timberlake er med, og hanspiller handlekraftig korpie.
Det er som å se Dumbo lage fyrstikk-skulpturer.Han starter med å falle.
Timberlake!
Filmens uutslokkelige jabbedame spilles av Mila Kunis, somer født som birolle-skuespiller fordi det eksisterer en fullt menneskelig, mensamtidig sjenerende uoverenstemmelse mellom kroppen og hodet hennes.
Øynene serut som om de hører hjemme på en Disney-sminka animasjonskatt.
Kroppen bare erder.
Det utstafetterte cgi-fjeset kjører den i senk som søskenbarn med ruteteskjorte.
Og når hun snakker får du følelsen av at Tom og Jerry kom inn bakdøra.
I hvert fall Jerry.
Fordi filmen i utgangspunktet leker meta-romanse, bestemmertømmerstokken og fløtersken at de skal ha sex, men bare som venner.
Det vil si:
Først deltar Justin i selskapsleker med KFUM-bønsjen, og derfor bestemmer hanat sex er fysisk, som tennis.
Tennis er ikke fysisk.
Det kan godt være at sexer fysisk.
Tennis er sjelelig.
Men OK.
Kaldpuling.
Greit nok.
Vi som ofte kasterbrillene i fortvilelse i sal 2, vet at Ashton og Natalie Pee nettopp gjorde detder.
Og JT og MK gjør det helt likt — og faktisk helt uten parodisk snert.
Desnakker skolefrekt om djupe cunnilinguser og denslags, og så går det for damamed samme lyder som når Skrik-ungene dør, og så nyser skojaren.
Timberlake!
Filmen handler først om at de har en ufattelig snakkesaligsex.
Siden skal de forsøke å være fra hverandre.
Ashton, jeg mener Justin, gårnesten ut med den homofile sportsredaktøren Woody Harrelson, Mila har eiferdigdrilla syttitallsmamma som også snakker uavlatelig, og han som leggermusikk på lydsporet får filmen til å låte som når en akustisk nevrotiker meddød katt surfer på Spotify.
Da handlingen er i ferd med å kjøre seg fast i en slags vaginakrampe,spiller manusforfatterne "syk pappa"-kortet.
Filmen rolser seg hjemtil Timberlakes barndomshjem ved Stillehavet, og der begår filmen selvmord.Richards Jenkins som pappa og Jenna Elfman som søster viser hvordan fagfolkspiller romantisk komedie.
Umiddelbart ser Timberlake og Kunis ut somungdomsskole-elever i arbeidsuka.
Scenen der nyorkerne gymmer Sinatra-break i gatene er kul påen slags YouTube-måte.
Men det er alt.
Resten er chick shit på skuldra.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701443
|
En haug med komedielik
Humor så svart som sinnelag:
En irsk komedie om en fyr og kameraten hans som plutselig sitter med en leilighet full av lik.
Og alt var en ulykke.
A film withme in it:
Irsk komedie.
2008.
1 time, 27 minutter.
15 år.
Regi: IanFitzgibbon.
Med:
Dylan Moran, Mark Doherty og Keith Allen.
Noen av dere vil huske den spenstige engelske komikrimmen"Shallow grave".
Det gjorde antakelig også manusforfatter MarkDoherty, for "A film with me in it" handler om uheldigetilstedeværelser av uhåndterlige lik i leilighet.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette uten å ødelegge.
Ikkeles videre hvis du ikke vil vite.
Filmen starter med at en Turturro-liknendeire med psyken til en nedslått paraply og utseendet til en forklarlig uoppdagafilosof blir fragått av dama si.
Først løper mannen i bare trusa ut i detnydelige høstværet for å stanse de som tar tilbake bilen hans.
Så setter hanseg og spiller klarinett, som en minimalistisk utgave av Gene Hackman i"Overvåkingen".
Dermed starter det:
Ganghylla detter ned og dreperhunden.
Lysekrona ramler i hodet på broren i rullestol, og gjett hva som skjerda husverten kommer innom for å skifte lyspære?
En absurd, dristig hverdagskomedie med så mange burleskeusannsynligheter at filmen egentlig burde vært et dramaturgisk selvmordsforsøk.
Dette skulle ikke gått bra.
Men ansiktene er så fantastiske, og Irland er såkronisk falleferdig og så sosialpolitisk sørgmodig der inne i kapitalismensbakgårder.
To udugelige (Turturro og hans mislykka regi-kamerat) sitter ogsimultanrøyker mens de ser udramatisk på liket av David.
Samuel Beckett var jofra Irland.
De to er egentlig Godot-irer med en eksistensiell likegyldighet somman bare må elske.
Det er roen i filmen som sjarmerer.
En så tålmodiganerkjennelse av skjebne at folka nesten ikke er i live.
De har oppdaget en avlivets mange hemmeligheter:
Ingen tror deg hvis du forteller hva som egentligskjedde.
Denne må dere se.
| 1
|
701445
|
Gosling i film som ikke finnes
Filmer som er iInspirert av autentiske, men uoppklarte forsvinninger er en skummel idrettsgren, for det betyr at alt du ser bare er tull og at de oppdikta samtalene blir som en slags kommentar-spalte der regissøren tenker seg hva som er rett.
All good things:
Amerikansk drama.
2010.
1 time, 40minutter.
15 år.
Regi; Andrew Jarecki.
Med:
Ryan Gosling, Kirsten Dunst, FrankLangella, Lily Rabe, Philip Baker Hall.
Hele dette dramaet består av en tiltaksløs, litt forstoppainsinuasjon.
Jeg har mange ganger minnet dere på at man skal være forsiktig medvirkeligheten, for den er både ulovlig og utilgjengelig.
Når manusforfatternehar fått det for seg at den autentiske eiendomsspekulanten (i våre dager)"David Marks" tok livet av kona si i 1982, så finnes det ikke beviserfor det.
Men de føler det må være sånn.
Og dermed vandrer filmen inn i ensjelesjuk, fordomsfull omtrentlighet som man kan bli ganske lei av.
Ryan Gosling er en slags Keanu.
Det gnistrer ikke akkurat avflinten når han spiller film, men han ser godt ut.
Gosling spiller en opprørskoverklassegutt som tidlig på syttitallet stikker innom Kirsten Dunst for å skrurørene hennes, og nei, det er ikke en metafor.
Dama har smilehull,hormon-shorts og uimotståelig glinsende ansiktshud, så han forelsker seg oggifter seg og alt det der.
Men i overklassen går alt galt, og Gosling har settmora ta livet av seg og ble ikke spesielt frisk av det.
Han trøbler med enprogram-lojalt stutete kakse-pappa, og så blir kona borte en dag.
Gosling reiser til California og går i kvinneklær.
Han ernødt til å være morderen.
Filmen er så kjedelig at den kjennes som et belegg pånaboens kropp eller en passiv form for hodepine.
I og med at manusforfatterneikke har noen historie å fortelle, går scene etter scene med til oppdikta,innholdsløse, upoetiske og overflødige samtaler mellom mennesker med gullmerkei øyekast.
Kirsten Dunst er egentlig fantastisk, men hun spiller bare ei kuljente som utsettes for en lite troverdig psykopat — og skal ikke forsøke å legitimere juksetesladder.
Hun har det lett.
| 0
|
701447
|
Grim gubbe-krim
"Jegerne 2" er blitt en hysterisk og sadistisk film for fordomsfulle byfolk og få andre.
Jegerne 2 (Jägarna 2)
Svensk krim.
2011.
2 timer, 10 minutter.15 år.
Regi:
Kjell Sundvall.
Med:
Rolf Lassgård, Peter Stormare, KimTjernström, Annika Nordin.
Kjell Sundvall er så trygg på at byfolkikke ler når de får se umenneskelige utkantjävlar at han til slutt tarhysteriet sitt helt ut og lar den ellers kule fyren Peter Stormare gjennomføreen slags ondskapens operascene på elvekanten.
Jeg er en dårlig bymann, så da lo jeg.
"Jegerne 2" er en tidvisengasjerende vulgær-krim der sjikaneringen av etniske minoriteter er denviktigste drivkraften.
I Norrland bor det tilbakestående pick up-folket.Tilsynelatende en panteistisk sekt som ankommer morgenrøden med bikkjer ogcowboyhatter og brummer psykopatisk i skogsbrynet inntil de får skutt en elg.De er innadvendte og juridisk tilbakestående, de lar seg lure av hvemsomhelstog stiller aldri spørsmålstegn ved åpenbare løgner.
I denne inferniske beistotopen er PeterStormare sheriff på den gammeldagse måten:
Alle gjør som han sier.
Det finnesikke så mye som en opprørsk sosialist-bibliotekar i denne bygda, for her er dealle like undertrykte og konspiratorisk lojale.
Stormare er en virkelig svinsksvenske-satan.
Voldemort var en fin mann.
Rolf Lassgård er mirakuløst i slekt meddisse folka, og han kommer kjørende fra Rikspolisen og har bilskilt som nestensier Juhu! men det gjør ikke Rolf, for han er nedtrykthetens engel på jord.Blonde Elin som lå med alle, er antakelig død, og saken skal etterforskes.
Jeg har en følelse av at jeg gjettaslutten på denne filmen i 1983, men det kan ha vært allerede året før.
Det gjørikke så mye.
Men at mangelen på manus-originalitet og overfloden avstigmatiserings-romantikk krydres med en ekkel sadisme, det liker jeg ikke.
Pålydsporet ligger et konstant medfølende requiem som skal låte som komposisjonentil Badalamentis tonedøve bror, men dette er ikke Twin Peaks.
Det er ingenfinesse her.
Det er ingen stil.
Det er hyggstyvlar på parketten ogbetingelsesløs overgivelse til den nasjonale "Fattar duinte"-banaliteten som gjør for mange svenske filmer til støyende lydbrevfra sosialkontoret.
Rolf Lassgård er en flott skuespiller, oghan er verd å se.
Resten er sein, grim gubbe-krim i skogen.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701448
|
Kaurismäkis skjønnhet og melankoli
Vemodig og vakkert om en illegal innvandrer og Kaurismäkis stiliserte figurer.
Regi/manus: Aki Kaurismäki.
Med:
André Wilms, Kati Outinen,Jean-Pierre Darroussin, Blondin Miguel, Elina Salo, Evelyne Didi, Quoc-DungNguyen, Laika.
Finland/Frankrike 2011.
1 time 33 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet: Ungdom/voksen.
Så er han her igjen, den ytterst stilsikre og originalefinske regissøren Aki Kaurismäki.
Før har han laget film om arbeidsløshet oghjemløshet.
Nå slår han et slag for å hjelpe illegale innvandrere.
Man kan ved første bilde gjenkjenne finnens visuellefingeravtrykk:
Det forunderlig stiliserte, nesten stivnede bildet der noenoppstilte skuespillere kikker ut i luften, betrakter noe, venter på noen.
Dennegang starter det med to skopussere – den ene fransk, den andre vietnamesisk –som på kaikanten i Le Havre blir vitner til et ran.
At Kaurismäki har tatt turen til Frankrike uten å kunnespråket, medbringende skuespiller Kati Outinen til den kvinnelige hovedrollen –også hun uten synderlig fransk-kompetanse – er morsomt og modig gjort.Regissøren trengte den franske havnebyens beliggenhet for å kunne iscenesettemanuset sitt:
At noen meget alminnelige mennesker åpner hjertet sitt for enafrikansk gutt som trenger smuglerhjelp for å komme til moren sin i London.
Man kan saktens innvende at Kaurismäkis godhjertede historieburde møtt litt verre hindringer og angrep enn det en angiver og enpolitiinspektør sørger for.
Men figurene i den enkle fortellingen gjør inntrykk, førstog fremst Marcel Marx i hovedrollen, en forfatter som har gitt opp drømmen omlitterær suksess og i stedet pusser sko på jernbanestasjonen eller utenforskoforretningen.
Sistnevnte plassering er sterkt mislikt av de jåleteskoselgerne i butikken, noe som blir en morsom detalj i Kaurismäkismiljøskildring.
Typisk Aki-humor.
I fattigslige gater lever Marcel et rolig, lykkelig liv medsin kone Arletty (Outinen), helt til en container full av flyktninger brytesopp på kaien og den svarte gutten Idrissa unnslipper politiet.
Det setter igang en handlingskjede der Marcel får det mer enn travelt, også fordi hans elskedeArletty havner på sykehus.
Nok sagt.
Forventer man nyansert og ordrik persontolkningfra skuespillerne, misforstår man Kaurismäkis regigrep.
Hans formspråk er ålegge vekt på lyssetting og skyggelegging, fargene i interiøret og Arlettyskjole, samt den stiliserte skildringen av gjengen på den erkefranske bareneller politiinspektøren i svart frakk.
Og rett som det er, klarer regissøren å lirke innvemodig-vakre tangotoner, eller på snodig vis å stelle i stand et frisktgjenhør med gamle rockeklassikere for å betale smuglingen av Idrissa tilLondon.
Slik går jeg ut av kinosalen, vel så berørt av skjønnhetenog melankolien i Kaurismäkis uttrykk som i selve fortellingen om det å hjelpeet barn i nød.
| 1
|
701449
|
Ikke for noen, egentlig
Både Kevin James og søte dyr blir for mye i en film som ikke kommer til å appellere til noen som kan tenkes å gå på kino.
Amerikansk komedie.
2011.
1 time, 42 minutter.
Tillatt foralle.
Regi:
Frank Coraci.
Med:Kevin James, Rosario Dawson, Leslie Bibb, Donnie Wahlberg.
Denne filmen er lurent konstruert sånn at den ikke passerfor noen.
Til og med helgefedre vil føle at de heller skulle gått på Lekeland.
Kevin James er en masochistisk og søt komiker som sjarmererfolk som ser "The king of Queens" på ettermiddagene og spiser veldiginnpakka kjeks med sjokoladebiter.
Men de går ikke på kino, for det trekkerder.
Så hva er det med snakkende dyrehage-dyr?
Det finnesfremdeles noen seksåringer som syns det er oppsiktsvekkende vittig at dyrsnakker med mennesker, men det er fordi de har pietistiske besteforeldre ogegentlig ikke har lov til å se film hvis ikke Julie Andrews er med.
Men det er sånn med seksåringer at det passer igrunnen ikkeså godt at James havner på det litt kyniske kjønnskjøret, og jeg er slett ikkesikker på at aldersgrensen er riktig når den åpenbart sublimerte gorillaendanser tett med fulle blondiner på bar.
Jeg er slett ikke sikker på at små barn bør se fulleblondiner.
Handlingen beskriver den gamle åttitallsgreia med atbeta-hannen blir dumpa av dum blondine, som av en eller annen grunn ser ut somdet fjeset Narcissus så i vannspeilet, mens James mer tilhører det omtaltesjokoladekjeks-segmentet når det gjelder overflater.
For å få den dumme geitatilbake later han som om han er kjæreste med den egentlig kjekke jenta som hanburde hatt hele tida.
Sjalusi.
Ny interesse.
Og så?
Bare de som var unge på åttitallet aksepterer sånnehandlinger, men de faller ikke for Kevins sedate pledd-sjarm.
De vil se RobLowe.
Hvem skal se denne filmen?
Helgefedrene?
De som mistetbredbåndforbindelse så de har ikke noe hjem lenger?
De fire folka som huskerbildene av dyr med snakkebobler på baksida av Se og Hør, og føler at det varsexy humor?
| 0
|
701450
|
Ben Affleck faller fra de rikes bord
Menneskelig og klokt drama om de rike tullingene som fikla med den amerikanske økonomien til de plutselig en dag måtte bære ut pappeskene sine fra luksus-kontorene fordi det ikke fantes noen økonomi lenger.
The companymen:
Amerikansk drama.
2010.
1 time, 40 minutter.
11 år.
Regi: John Wells.
Med:
Ben Affleck, Tommy Lee Jones, Kevin Costner, Chris Cooper, Maria Bello.
I 2008 gikk den skottbeskytta Titanic-staten USA på eniskald krise og revna som en papirbåt.
"The company men" er en enkel,men ærlig film om de folka som drepte det folkelige USA ved å misbruke denskjøre liberalismen langt inn i skjærsilden.
Det er også en film om en nasjonsom kanskje bør oppdage sin moralske krise og gå hjem til basisverdiene igjen.
Det låter kjedelig som en valgtale.
Men det er det ikke.
Ben Affleck er hva vi arrogante kaller en ujevn skuespiller,og i denne filmen gjør han antakelig den mest engasjerende rollen noensinne.
Affleck spiller en Porsche-kjekkasi det verftsbaserte mega-selskapet GTX, men den 15. september blir han innkalttil sjefbøddelsken og får sparken fordi han er overflødig.
En optimisme-dopavelstands-amerikaner tror ikke på katastrofer, men arbeidsplassen er på vei nedi koksgrusen, og i løpet av filmen ser vi hvordan solide, etablertekorpie-veteraner blir sendt hjem med pappeske under armen.
Det er lov å synes synd på de rike også.
De er som oss.
Dehar bare mer å tape og større gjeld å ivareta.
De detter som dyr porselen.
Menneskeligheten er en viktig ting i "The companymen".
Se Tommy Lee Jones' skjebnetunge dyrehage-fjes, en mann somopprinnelig skapte et så lønnsomt verft at bedriften hans vokste seg ihjel.
Indignasjonen er en viktig ting i "The companymen".
Store mamma-bowser Craig T. Nelson tjener en formue, og hanprioriterer å bygge prestisjehus midt i krisa framfor å redde arbeidsplasser.De grådige pengeflytterne har suget blodet ut av USA, slik de vil gjøre i alleland hvis vi lar dem få lov.
Det gode livet er en viktig ting i "The companymen".
For å overleve begynner Affleck å jobbe som tømmermann for svogerenKevin Costners byggmester-firma.
Han er ikke flink, men han strever seg tiltroverdighet.
"Du var aldri hjemme før", sier kona.
Affleck er slitenog fattig, men han kan ta seg tid til å reparere tørketrommelen, og han har eikone som får lyst på ham igjen, for han ble en handlekraftig abeidsmann.
Det eren enkel virkelighetsbeskrivelse.
Men den treffer.
Dette er en rørende film om et USA som sviktet sine egneideer og ble kynikernes honningkube.
Det er også en optimistisk film om atålreite folk slett ikke er dumme som sauer.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701451
|
Klassisk sirkus & sex
Dette er romantisk og bra.
Robert Pattinson steller med snabelen sånn at Reese Witherspoon blir djupt berørt, men hun er gift med den onde sirkusdirektøren.
Klassisk.
Vann til elefantene:
Amerikansk romantisk drama.
2011.
2 timer.
15 år.
Regi:
Francis Lawrence.
Med:
Robert Pattinson, Reese Witherspoon, Christoph Waltz.
Neste økonomiske depresjon:
Ut av armoden i USA 1929 kommer den ulykkesramma veterinærstudenten Robert Pattinson og får jobb som dyrepasser i sirkuset til Benzini Brothers.
Der får han se direktørens hustru Reese Witherspoon.
Hun er overjordisk tynnkledd, fjern og farlig.
Sammen blir hun og den unge gutten vakre og klassiske som et nipspar på en tantekommode, de er som ei sviende skillingsvise i svermende d-dur eller som en urtypisk amerikansk roman om uhåndterlig skjebne-erotikk og smertefull og risikabel utroskap.
Sirkuset er filmet i skamløst skjønne farger, romantikken er ureflektert og deilig som et minne om 32. juli og dyra er vennlige og vakre og verneverdige.
Direktøren er en akkurat passe ond dyremishandler, gudskjelov.
Kanskje er det Pattinson-fjeset i det sukkertøyrosa morgenlyset du vil huske, kanskje en skamslått elefant.
Men når Pattinson etter mye bukseverk kysser Witherspoon, da kommer du til å kjenne det i hypofysen og alle dens avgreninger.
Dette er nok hva vi kaller jentefilm, men i ubevokta øyeblikk finnes det antakelig et gen for de søte elefantene hos menn også.
| 1
|
701452
|
Moderne romantikk er som å vaske doskåla
Ved et uhell så jeg den om igjen.
Det var en sunn påminnelse om moderne komediers nedbrutte kjærlighetsbegrep.
Thebreak-up: Romantisk komedie.
2006.
1 time, 42 minutter.
11 år.
Regi:Peyton Reed.
Med:
Jennifer Aniston, Vince Vaughn, Jon Favreau.
Dette gjør jeg bare én gang:
Påvirka av Norges tap motDanmark så jeg ved et uhell om igjen "The break-up", men siden det erhøst, og siden innsikten kommer sidelengs som ei skikkelig byge fra nordvest,ble det en mening med.
For "Vann til elefantene" burde sees sammenmed denne filmen, som en påminnelse om et kjærlighetsbegrep som er på vei nedsammen med Plumboen.
Å se Vince Vaughn og Jennifer Aniston kysse er som å opplevethailendere spise levende maur med sprø løk.
Vaughn er uappetitlig hinsidesspydd kebab.
Mannen er en slags tribuneharry hele livet, han er pågående på enukultivert måte som egentlig burde få ham innlagt på et terapeutiskserviettbretterkurs.
Dessuten snakker han for mye.
Menn som jabber mer ennkjærestene sine, lider av vagina-misunnelse og må avlives.
Det frastøtende kjæresteparet blir uvenner fordi Vaugnglemte sitroner til borddekjorasjonen.
Ingen gjør det, for jentersborddekorasjoner er helligere enn Pavens grillbøtte på første påskedag.
| 0
|
701455
|
Stilig, mandig Star Western
Dette er fantastisk egentlig:
Western-genren er den alvorligste bortsett fra norsk barnefilm, og her har Jon Favreau laget klassisk cowboyfilm med romvesener!
I fullt alvor!
Deilig.
Cowboys & aliens
Amerikanskscience fiction thriller.
2011.
1 time, 59 minutter.
11 år.
Regi:
Jon Favreau.Med: Daniel Craig, Harrison Ford, Olivia Wilde, Abigail Spencer, Sam Rockwell.
En film som kan helbrede virkningen av smilende valgkamptryner:
Ensolid monster-western der menn har så ubønnhørlige prærieansikter at de kanbrukes til å slipe gravstøtter med.
Daniel Craig har alltid sett litt ut som øgle — her eransiktet hans stivna som en terrakotta-installasjon, og øynene stikker somkaktus.
Han våkner et sted i den ingenstedse prærietørrhet og har etoverdrevent håndleddsmykke, hål i magen og ingen hukommelse.
Etter å ha bankade fiendtlige forbiridende rir han inn i historien kompa av velgjørendeslettemusikk som er like høytidelig arrogant som en Borten Moe.
Men så befinnervi oss også på landet.
I den nærliggende husklynga som snart får bybane, vaserungdomsfylliken og eksnerden Paul Dano rundt, for han er sønn av kukongenHarrison Ford.
Det hjelper ikke stort når romskipene kommer.
Året er 1873, 104år før den første Star Wars-filmen, men over åsene kommer flervingainsektskopier i motstandsdyktig aluminium og de lassoer inn cowboy-slektningerfor å drive eksperimenter med dem.
Slik oppstår den klassiske historien.
Den lovløse må ledefilmhistoriens største posse, kvegkongen må bli menneskelig - og byens folksammen med Trange Pass-gjengen og peyote-visjonære indianere skal sette gislenefri.
Før den etniske revolusjonen var indianerne kidnappere, i denne filmen er fienden predatorfrosk med utbrettbar alien-kjeft og gneldrete framferd.
Ikke glem dama.
Det er med en budeiemild, bomullskleddavatar også, og når hun kryper opp av elva med våt kjole og nesten sminkefrittfjes, da glemmer Craig den døde kona si.
Etter hvert får vi oppleve det også.
Stjernekrig medseksløper og pil og bue.
Harrison deltok i den første Star Wars-filmen og herer han med og klatrer på romskip-stål igjen.
Det innbitte mannefjeset er detsamme.
Daniel Craig skal egentlig bære smoking når han redder verden, men ute iden besatte prærien er ikke martinier det tørreste du finner.
Craig er lagafor å være cowboy.
Det er her han hører til.
Jon Favreau har laget en fartsfylt og spennende eventyrfilmder alle klisjeene er respektfullt med, så ikke gå ut og si at du syns du harsett det før.
Og det du ikke visste:
Oscar-statuen er antakelig en forgyltalien.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701456
|
Avatar-tynn Nikita 2
Tynn, trist leiemorderske fra Colombia herjer rundt som sin heltinne Xena i en stilig og fartsfylt mirakel-action.
Amerikansk-fransk action.
2011.
1 time, 38 minutter.
15 år.
Regi:
Olivier Megaton.
Med:Zoe Saldana, Cliff Curtis, Lennie James, Callum Blue.
Selvfølgelig ville Luc Besson lage en ny "Nikita".
Vår tids pantertynne volds-Pippi kommer fra Colombia, og hun kan krype gjennomYale-låser samtidig som hun skyter med AG3-tvillinger.
Selvfølgelig er det deprimerende moro.
Besson har overlatt regien til en fyr som kaller seg OlivierMegaton, fordi han ble født 6. august, og det kunne jeg ha fått tiltolv-tretten billige vitser på, for kvinnerørslene hans smeller heftigere ennAtomic Tank (arcade-spill), og Zoe Saldana er kjernefysisk sunn som en russiskleverposteiboks.
Det starter med at dusten Don Luis myrder Cataleyas foreldrei 1992, men hun redder seg til USA og tas hånd om av onkel Tio i Chicago.
— Jeg vil bli leiemorder, sier hun.
— Sure, sier Tio.
I neste scene kjører drita dame inn i California-politibilog havner i arresten.
Slik går det til at den voksne Cataleya trekker i trikotog bibliotekardult og spriker seg som en über-dugelig blanding av Kaptein Efraimsulydige datter, kioskheltinnen Xena og Spider Woman gjennom alt som finnes avarkitektoniske åresystemer.
Det er spennende.
Det er nesten "Mission:Impossible".
Og det er dødsens alvor og imponerende.
Ulempen er at hevnersken har drept 22 mennesker på sammemåte, og FBI liker det ikke.
Freeman-rekrutten Lennie James spiller ørneøydføderal agent som forsøker å finne og stanse orkidé-morderen før hun utsletterhele forbryterkarteller.
Hvis du syns du kjenner igjen kroppen til Zoe Saldana så erdet fordi hun spilte Neytiri i "Avatar", og i denne filmen gjør hunen engasjerende actionrolle som egentlig nærmer seg Anne Parillauds (Nikita),men uten hennes smertefulle melankoli.
Sjøl om også "Colombiana"forsøker å få oss til å føle, består den av ubesmitta voldsaction, og sluttener en klassisk katarsis-opplevelse av skuddsalver som kurerer stress ogmørkøyde mafia-ansatte som roper aaah og detter.
Når Saldanas førtikiloskropp tusler ut av filmen, syngerJohnny Cash "Hurt".
Stemmen og jenta kler hverandre.
| 1
|
701458
|
Bullshit Society
Perfekt plassert i en valgkamp kommer denne satiren om å snakke seg til noe som likner troverdighet, men som egentlig bare er ritualer i Bullshit Society.
Veldig vittig om avantgarde-kunst i New York.
New Yorklove affair (untitled):
Amerikansk dramakomedie.
2009.
1 time, 35minutter.
11 år.
Regi:
Jonathan Parker og Manfred Baumann.
Med:
Adam Goldberg,Marley Shelton, Lucy Punch, Eion Bailey, Vinnie Jones.
Å drive gjøn med avantgarde-fenomener i forfengelighetens frynseområder er egentlig for lett.Men det må gjøres.
"Harmoni er kapitalistkomplott for åselge pianoer", sier den rasende komponisten i "Untitled".
Musikkenhans består av gutturale utskeielser, klirring, klanking, klaging og sparking isinkbøtte.
Det blir en blanding av Angry Bird og barnebursdag med piano.Perkusjonisten får kjeft for at han sparker sinkbøtte uten følelse og øver helenatta etterpå.
Nei.
Det er ikke en farse.
Komedien er laget med etvederkvegende alvor, og for mitt vedkommende ender det med at jeg likermusikken til Adam Goldberg uten at jeg noensinne ville ha bevega meg fem meterfor å høre på den.
Utfordrende mennesker er sjarmerende fenomener, men man blirfort lei.
Goldberg blir sammen med en avantgarde-gallerist i Chelsea,New York etter at han har fått sample lyden av det svarte plastskjørtet hennes.Hun spilles av Marley Shelton med et guddommelig talent for drittpreik.
Denordflinke galleristen gjør filmen viktigere enn utdritinga av alleredeunderkjent kunst (milliardhus bygges bare for den bønsjen som vil høre om igjenTom Jones for tredje gang og Vivaldis høstvise for tjuende).
Dama er i standtil å si noe kryptisk-intellektuelt om alt.
En gul lapp festes til veggen, oghun forklarer den.
Når Vinnie Jones som britisk installasjonskunstner hengeropp utstoppa dyr i rare fasonger, forklarer hun det som genialt fordi alle kangjøre det:
Han skriver Vestens historie.
Man burde se filmen to ganger bare for å legge merke tilSheltons definisjonskunst.
Det er kvalifisert nonsens på en måte som brukes isamfunnet vårt hver eneste dag.
Ikke bare når folk skal forklare kunst, menogså når talsmenn og alle slags lobbyister og kritikere og debattanter skalforsøke å oppnå illusoriske anerkjennelser ved hjelp av verbal konfetti:
Bullshit Society.
Dette er en film om Bullshit Society.
Stavanger 2008 sto foren del.
Men medlemmene er der hver dag.
På alle arbeidsplasser.
I alle media.
Iforbindelse med alle situasjoner av noenlunde viktighet.
Kunsthandlerdama er en overlevelseskunstner, en smyger, eneksistens-smalner som lever av innsiktens utvendighet.
Lær henne utenat.
Det ermitt råd.
En annen ting som du skal merke deg:
Hvis du syns kunst errar eller teit, kommer det helt sikkert en som sier at folk til å begynne medogså mislikte ekspresjonistene, impresjonistene, surrealistene osv.Forklarings-kunstnere driver med historie-vampyrisme:
De suger gammelt blod forå få nytt liv.
Det finnes utrolig mye bra i "untitled".
Den raresaksofondama, den naive datagrunderen som bruker pengene sine på kunst han ikkeskjønner, for da vet han at det er kvalitet.
Den ubønnhørlige russiskesangerinnen som sier at hovedpersonens musikk stinker og burde graves ned i jorda.
Dere kommer til å elske denne satiren.
Kunstkritikere kommerikke til å le.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701459
|
Straffen er å leve
Solid skylddrama der Robert Duvall spiller en mann som har trukket seg bort fra menneskene fordi han ikke er skikket til å leve blant dem.
Get low — A funeral party:
Amerikansk drama.
2009.
1 time,37 minutter.
11 år.
Regi:
Aaron Schneider.
Med:
Robert Duvall, Bill Murray,Lucas Black, Sissy Spacek.
Samvittigheten er en ubønnhørlig bøddel.
Jeg skal helstikke røpe hva poenget med filmen er, men jeg gjør det for det, for den handlerom en mann som ikke ville ha tilgivelse.
Han valgte å leve med den smerten somfølger med skyld, han flytter til isolasjonens selvvalgte skjærsild og leverder i 40 år fordi han vet at han ikke bør være ute blant menneskene.
Robert Duvalls rolle ser fantastisk ut en stund.
Han har etgammeltestamentlig skjegg som kan romme mange musefamilier, for han er bygdasskumle eneboer langt ute i skogen.
En dag stikker han innom presten og spør omkirken vil arrangere begravelsen hans mens han er i live.
Sånt gjør ikkekirker.
Men begravelsesbyrået til Bill Murray og Lucas Black gjør, forgamlingen har ei budde med dollarsedler som likner en tørkerull.
Filmen beveger seg seint av gårde i et lunt-realistisksyttitalls-romantisk utelys, og Duvall får lov til å spille rollen sin uten atnoen peker på lunsjklokka.
"Get low" er en vakker eufemisering av eneinstøing, og etter hvert også en såkalt tankevekkende (i den grad tanken dinsover) skildring av hvor vondt det er å bære skyld.
| 1
|
701460
|
Fortjent små forbrytere
Noen skurker er så ubetydelige at du gjesper når de dør.
Animal kingdom:
Australsk krimdrama.
2010.
1 time, 50minutter.
15 år.
Regi:
David Michod.
Med:
James Frecheville, Guy Pearce, JoelEdgerton.
Det finnes et fjernt slektskap mellom "Kongen avBastøy" og denne poengsvake, australske småkrim-sleperen.
Også i"Animal kingdom" spilles den unge forbryteren som ennakkeslengpasient i store smerter, og folka er karisma-tomme somkryptonittofre.
Tarantino oppdaget for lenge siden at ingen gidder høre påsmåforbrytere, for de har ikke stort å si.
Derfor han stiliserte han dem langtinn i surrealismen.
Men dette er nedtrykt realisme.
Den velrenommerte filmenhandler om en ung gutt som blir vitne til hvordan onklene hevner en kamerat vedå skyte to politifolk og så blir de tatt sjøl.
Couldn't care less.
| 0
|
701462
|
Filmen om alt som er
Nei, dette er ikke en rar oppvekstfilm.
Dette er filmen om alt som finnes, alt som er — og om menneskene midt oppi en ubarmhjerig kosmisk skjønnhet og de valgene vi må ta om vi vil være natur eller om vi vil tilhøre nåden.
The tree of life:
Amerikansk drama.
2011.
2 timer, 19 minutter.
Tillatt foralle.
Regi:
Terrence Malick.Med: Brad Pitt, Jessica Chastain, Sean Penn, Hunter McCracken, Laramie Eppler.
Terrence Malick er en av de siste visjonære film-regissøreneog en kosmosjonell blanding av dinosaur og romferje.
Med "The tree oflife" har han forsøkt å fange hele tilværelsen i et mega-minutt ellermeta-minutt.
Filmen starter med et sitat fra Jobs bok, for eksistensenkan ramme alle slik Gud rammet Job, og det finnes en dobbelthet i skapelsen somdet ytterste nødsfall kan beskrives som den grusomme, guddommelige dualisme.
Malick er en stillferdig betrakter av natur.
Han beskrev voldsutøvelsene midt i jordensidyller i krigsfilmen "Den tynne røde linjen", han observerte deamerikanske indianernes umiddelbare enhet med omgivelsene i "A newworld".
I "The tree oflife" holder han fast bildet av skapelses-tåkene, de kosmiske gåtene,livsopprinnelsene og den ubegripelige skjønnhet som vi alle er en del av,samtidig som han forteller den smertefulle historien om alt som ble.
Det er somå stirre inn i Universets hjerte, det er som å lese DNA.
Historiens evige (hun blir ikke eldre) mor starter med åfortelle om oppdragelsen sin:
På den ene siden er naturen, som står for alt detsom er grådig, egoistisk og ærgjerrig i verden.
Nåden derimot rommertilgivelsen, beskjedenheten, livsgleden og den eksistensielle ro som gjør at duikke bryr deg om de håner deg eller du mislykkes.
Du er i balanse.
Så dør den ene sønnen.
Døden er den mest brutale av alle erkjennelser, og det ernærliggende å spørre hva poenget er.
Hva driver denne angivelige guden med?
Familien i filmen tyranniseres av en frustrert, sint ogmislykka far (Brad Pitt som natur) som stiller urimelige krav til sine barn ogfår dem til å hate ham.
Mot den hensynsløse står en mild, lekende, føyelig mor(Jessica Chastain som nåden) som skaper latter i hjemmet og skjønnhet rundtseg.
Verden består av dem begge.
Historien kunne blitt en oppvekstfilm om hvorfor sønner blirsom fedrene sine og velger våpen og vold.
Noe Clint Eastwood ville gjort.
MenMalick ser på en måte tvers gjennom tiden, for ham er graset og mosen gåtefullemanifestasjoner av alle skapningers paradoksale, kaotiske men dypt rørendeopprinnelse.
Hvor kom vi fra?
Hvem har brakt oss hit for at vi i tillit og håpskal plante livets tre og deretter bli skylt bort av den psykopatiske naturensvekst-nevroser?
Gudene vet.
Hvis vi bare er tilfeldige byggesteiner ogetterkommere av manetene, kan vi fremdeles elske hvert blad og velgetilgivelsen og nåden.
Det er mors-prinsippet.
Du må kontrollere din egenskjebne, sier faren.
De andre vil bare utnytte din godhet.
Vær så snill og drepham, Gud, ber gutten.
Mot slutten av filmen erkjenner den eldste sønnens stemme:"Mor.
Far.
Dere kjemper alltid inne i meg".
Igjen har Terrence Malick laget en film som kommuniserer meden seinhet som gir deg sjanse til både å tenke og føle, ikke bare én av delene.Han har tatt konsekvensen av at forstanden vår er sein og lett å forvirre, såhan samler uttrykk og inntrykk fra millioner av år og én eneste ettermiddag oglar dem gli inn i hverandre som om alt skjer samtidig i verden.
Denne fullkomnetidløsheten kulminerer i sluttscenen der alle mennesker blir ett og hverandre ien poetisk, symfonisk, lekende og jublende sammensmelting av alle gode vesenerog alt det vi egentlig ønsket oss.
En voksen-film.
For en glede.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701463
|
Tramp tramp tramp på en nyorker!
De blå små hvitvins-dvergene er ikke så ille, men nyorkere er fælere enn flått!
Amerikansk komedie.
2011.
1 time, 32 minutter.
7 år.
Regi:
Rasna Gosnell.
Med HankAzaria, Neil Patrick Harris, Jayma Mays.
Når til og med smurfefilmen handler om en kosesleip karrieregubbefra New York som skal redde jobben sin med en presentasjon, da er det som omfantasiløshet er blitt religion.
Det er som en hyllest til likegyldigheten, deter som om noen stiller seg opp og roper:
Se så talentløs jeg er!
Du bare må sedet!
De små utkantfolka med den bondeblå utendørs hudfargen er OK.
De finnes inne i enplasmaboble i en tysk hvitvinsdal, og der bor de i sopper som de tydeligvisrøyker eller spiser, for spesielt sobre er de ikke.
Men en mørk sky lurer bak solskinnet, som oversetteren sågenialt sier det.
Det har seg sånn at smurfegjengen detter gjennom et blåtthull og havner i New York, og for å komme hjem til Bayern må de ha blåmåne,akkurat som blånissene må ha blåtime bla bla bla.
De blir stadig forfulgt av enusjarmerende trollmann med animert katt, og de havner altså hos verdensbyensminst anselige mann og kona hans, som er ei gravid dame med dopa manga-øyne,hekla pledd, strikka øyenbryn og barnlige new age-verdier.
Trollmannen må ha smurfesaft, og smurfene går til motangrepmed et av de rituelle felttogene som er med i alle amerikanske filmer for tida,siden USA er en militært mislykka makt med fluktbehov.
Igjen:
Smurfene er søte.
Hvis Trond Viggo hadde sett dennefilmen, ville han ha kalt sangen sin "Tramp på en nyorker", for de erille.
| 0
|
701465
|
Uventa stilig alkoholikerfilm
Will Ferrell spiller en mann som sitter på plenen sin og drikker bokseøl fordi tilværelsen har snudd seg mot ham.
Det var igrunnen ikke så rart.
Når det kommer til stykket.
Neighborfor sale (Everything must go).
Amerikansk dramakomedie.
2010.
11 år.Regi: Dan Rush.
Med:
WillFerrell, Rebecca Hall, Christopher Jordan Wallace, Michael Pena, Laura Dern.
En god film om alkoholisme skulle være en umulighet, foringen vil låte som en tørr gammal kakespiser fra Jæren som må drikke Solo avkaffekopp fordi han er motstander av glass.
Avholdsbevegelsen har i alle år vært alkoholens beste vennved å oppføre seg som Taliban på nudiststranda.
Men "Neighbor forsale" er en snedig, snikende og intelligent varselsfilm som til og medkommer til å få cava-sekta og Nogne Ö-puristene til å stanse og tenke seg om.
Will Ferrell har i mange år vært en fortjent undervurdertkomiker.
I denne funker han som en forvirrende intelligent skuespiller fraførste scene.
Han smisker ikke med forventningene våre, han unngår beskjedentoverdrivelsesfellene og ser ut som om han trives med den stilistiske litenhetensom ei havfrue i akvariet.
Filmen er minimalistisk med en ubesværa kunstnerisk kontrollsom framhever ting ved å gjøre dem uvesentlige.
Ferrell får plutselig sparken,og du skjønner at det har med alkohol å gjøre, men egentlig ikke helehistorien.
Da han kommer hjem, har kona kasta alle tingene hans ut på plenen,skifta låser i huset, stengt bank-kontoen og sagt opp mobil-abonnementet hans.
Utkastelses-offeret reagerer med en tilsynelatendefilosofisk tristhet:
Han kjøper 12 halvliterepils og setter seg til å drikke på plenen.
Han organiserer tinga sine såde nesten utgjør ei stue.
Til å begynne med ser det ut som et vakkert,melankolsk livsparadoks, Mannsrolleutvalgets hagedag, et kanskje eksistensieltbilde på den amerikanske middelklassemannens ensomhet?
Mannen med den gale konablir en poetisk utgave av det gamle livsmottoet "E' det løye medrikke'?"
Han er ikke full, han blir verdig og kontrollert beruset.
Denfalne selgeren virker som et sivilisasjonsoffer, og drikkinga hans blir enforklarlig reaksjon på eksistensens absolutte meningsløshet.
Så slipper lakonikeren gradvis opp for penger og begynner åselge unna tingene sine, hjulpet av en ensom guttunge på sykkel, en skjønnbarnerolle som verken er søt eller sentimental.
Du tenker aha.
Velstanden må ryddes bort, og mannen viloppleve skjønnheten i et ned-strippa og tingløst Snusmumrik-liv.
Den sørgmodigeeksentrikeren er på vei ut i ørkenen på en hest uten navn.
Sånn kunne filmen vært, for en velspilt, poengtertminimalisme kan godt handle om at katastrofen er den beste starten påegentligheten.
Men så slipper Ferrell helt opp for penger, og ingen vil gi hamøl.
Han går ikke amok.
Han drikker resignert rednings-kaffe og blir langsomtedru.
Derfra kommer vrien og den egentlige fortellingen om å drikke seg bort.
Filmen er laget etter en novelle av Raymond Carver, somblant annet skrev grunnlaget for "Short cuts".
Regissøren Dan Rush erdebutant.
Han har håndlaget.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701467
|
To strengeløse gnomer
Verre varsler enn gresshoppesvermer og død fisk:
Ashton Kutcher og Natalie Portman spiller seksuell komedie sammen.
Tilkall psykiateren din, for nå ryker seksuallivet!
No strings attached:
Amerikansk romantisk komedie.
2011.
1time, 45 minutter.
11 år.
Regi:
Ivan Reitman.
Med:
Ashton Kutcher, NataliePortman, Kevin Kline.
To menneskegrupper vil få problemer med denne ubeskriveligusjarmerende kopulasjons-katastrofen.
Det er de som så Ashton Kutcher iSeventies-serien og syntes han var søt&rar fordi tilbudet ikke er bedre enn det på TV omettermiddagen.
Så er det de lettlurte som lot seg trende av "Blackswan" og syntes Natalie Portman så ut som et levende vesen.
De teite og denaive vil sette seg sjøl i vranga og hoste seg opp.
Kutcher spiller TV-produsent for heiajenteshow.
Han harKevin Kline som pappa, og pappa rer opp med Ashtons eks, og dermed går sønneninn i et double dip-trauma som ender med at han våkner i den unge legenPortmans pussige kollektiv.
På morgenen har Kutcher og Portman sex som likner enmislykka sandvolleykamp, men som altså er en forsinka 9-årings-protest mot atforeldre har sex.
Det ser ikke godt ut.
Hunder er bedre til å imitere orgasmerenn de to stakkarene, og det er antakelig flere enn jeg som vil bli rammet avakutt tørrhet i skjeden.
Så bestemmer de seg for å være kåte og kyniske sammen i detuendelige.
Men de må ikke føle noe.
Akkurat denne film-handlingen er så vanlig at du fårmedisiner mot den uten resept.
Du kan finne walk-throughs i bruktbutikker omden.
Du kan finne den igjen i hieroglyfer og kladdebøkene til Petter Dass.
Jeg tror faktisk det var den som utryddet dinosaurene.
| 0
|
701469
|
Rock uten opprør er som cola uten kullsyre
Zack Snyder har laget den perfekte illusjonen, der musikk følger opprør mot samuraier og tyske offiserer med hypnotiserende effektivitet.
Sucker punch:
Amerikansk fantasi-musikal.
2011.
1 time, 47minutter.
11 år.
Regi: Zack Snyder.
Med:
Emily Browning, Vanessa Hudgens, Abbie Cornish, Jena Malone, CarlaGugino.
Dette er antakelig den perfekte filmen denne uka, og jegburde ha skrevet ei halvside om den, men skal la det være av hensyn til de somblir forvirra når noen påstår at rock uten opprør er som cola uten kullsyre.
For "Sucker punch" er en musikalsk tenkt, poetisk,tegneserie-tøff emo-film om sinnets motstandskamp når du er jente, ogvoksen-fascistene forsøker å trenge inn i hjernen og fange kroppen din.
Den erfor underholdende og for kul til å bli et feministisk manifest, men som hyllesttil paranoiaen funker den bra.
Jeg ville bodd i en sånn film, der overfølsomhet ogoverspenthet er det normale.
Historien forteller et aggressivt og sart eventyr om eijente som gjør opprør i drømmene sine.
Hun vaser rundt i underbuksa og er ikkepolitisk korrekt, men etter alt snakket om at du skal se ut som enFelleskjøp-sekk for at menn skal orke å forholde seg til straffeloven, er det logiskmed truser i kvinners motstandskamp.
De tildekka tapte.
"Sucker Punch" er først og fremst en forførendestiløvelse og en hypnotisk vakker rockeopera med voldsomme kampscener.
Dessutenen betimelig påminnelse om at opprøret var opphavet og opprøret er rockens alt.Uten opprør er du bare en vanlig restaurant-musiker.
| 1
|
701470
|
Joaquin Phoenix som mocku-mann
Egentlig er det sånn at Joaquin Phoenix feiker et nervesammenbrudd.
Men gjør han egentlig det?
Finnes han utenfor sitt eget medie-bilde?
I'm still here:
Amerikansk dokumentar.
2010.
1 time, 45minutter.
15 år.
Regi: Casey Affleck.
Med:
Joaquin Phoenix, Antony Langdon,Carey Perloff og mange kjente folk.
»I'm still here» ble lansert som dokumentaren om at JoaquinPhoenix i 2009 gjennomgikk et så voldsomt nerve-sammenbrudd at han bestemte segfor å bli hip hop-artist.
Svogeren Carey Affleck laget filmen med et desperatalvor som fra første bilde like mye ser ut som en forvirra kamuflasje-aksjon.Da Affleck og Phoenix etter premieren innrømmet at hele filmen var en spøk, enmockumentar, var det slett ikke alle som trodde dem.
Slik er det med virkeligheten.
Den glir unna, glatt som enmakrell, ansiktsløs som et spøkelse, dobbelt-definerbar som en god drøm.
Filmen er full av scener som både kan være utspekulertsatire og den korrekte og ekte gjengivelsen av en naiv super-tilværelse derskillene mellom genialitet og idioti er opphevet av skjulebegrepet berømmelse.
Når rappe-mogulen P Diddy snakker med Phoenix om industrien og om detkunstneriske alvoret, kan det være en ond utlevering av en mann som har kommettil så mange klubber i så lange limousiner at han føler seg som Gulliver iLilleputt.
Det kan også være en nesten ugjennomskuelig satire over bransjen,med P Diddy som medvirkende på tross av det uutholdelig jålete artistnavnet.
Phoenix' rappe-tekster er ikke dårligere enn de fleste andrevil jeg tro (kompetanse-svikt: kanskje Kanye West når poetiske atmosfærelag somjeg ikke vet om), og det blir for uærlig å påstå at man kan oppdage atskuespillerens fornedrende sjølutleveringer er ment som humor.
Det ser ekte ut.Phoenix er tilforlatelig gal.
Det skjer ingen ting i filmen som får oss til åtro noe annet enn at dette er Joaquin Phoenix, mannen som fikk etidentitetsproblem av å bli Johnny Cash og bestemte seg for å rasere verden.
Virkelighetener glimrende beskrevet i hovedregelen:
«If it looks like a duck, walks like aduck and talks like a duck, it probably is a duck».
Kanskje er Phoenixei and som forsøker å late som om den er ei svane.
Man kan også si at enskuespiller som velger å lage en mockumentar der han framstiller seg sjøl somen sutrende, udelikat horekunde, har helt sikkert et reelt problem.Nerve-sammenbruddet er virkelig, men den beste måten å unngå virkeligheten påer å vise den fram.
Hvis du skal lure en hemmelig kjæreste inn i huset uten atnaboene oppdager det, skal du gå rundt huset med henne og snakke og peke såalle kan se.
Frekkheten er ikke bare en verdsatt nådegave, den er i mangetilfeller det eneste som trengs.
Kall deg selv Maria Amelie, så blir du MariaAmelie.
Joaquin Phoenix blir sin egen mocku-mann.
Uansett om detteer en ironisk liksom-dokumentar om berømmelsens eksistensielle fjernhet, så handlerfilmen om den virkelige Joaquin Phoenix.
For det finnes ingen egentlig JP, detfinnes bare den formidla.
Mannen bor sammen med en venn som er tjener, og hanhar agenter som barnepiker.
Han finnes ikke.
Dette er det nærmeste eksistenshan kommer.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701471
|
Søvnig Kairo-romanse
To grøter går rundt hverandre i en slags hovedstadsromanse fra Egypt.
Cairo Time:
Kanadisk drama.
2009.
1 time, 30 minutter.
11år.
Regi: Ruba Nadda.
Med:
Patricia Clarkson, Alexander Siddig, Elena Anaya.
I et overflødig turist-fotografert Kairo foregår entverr-kulturell romanse som i hovedsak består i at to grøter går rundthverandre fordi de mangler en katt.
Vi som har sett mye fransk film, eregentlig motstandere av utroskap på TV i hjemmet, men i «Cairo Time» føltes detfristende å rope:
«Kan du ikke få fordelen din ut av smekken og bli ferdig meddet».
Dessuten snakker Patricia Clarkson og Alexander Siddig sammen om arabiskog vestlig kultur uten å si noe klart om noen av delene.
Dette er sånn desiviliserte diskuterer med fullt navn:
De tolererer hverandre så forsvarlig atsjelene tier.
Clarkson spiller amerikansk karriere-kvinne som kommer tilKairo for å ha ferie med ektemannen som jobber for FN i Gaza og ble syk av det.Hun møtes av hans magre venn Tareq (Siddig) som røyker så konstant at det serut som selvmord.
De to mosjonerer sin lavmælthet rundt i den egyptiskehovedstadens framvisnings-steder og ender med å klatre på pyramider.
Pålydsporet sliter strykerne sine fingre blå, og Clarkson ser så varig sødmefyltut at man ikke ville blitt overraska om hun plutselig fødte en kanin.
Tareq har egentlig ingen ting å si om kulturen sin annet ennat det får bli familienes egen sak.
Clarkson har som nevnt et mjukdyr ilivmora, og når ei gravid ungjente på bussen må rømme fra familien sin, blirhun fraværende fortåelses-feministisk og konsentrerer seg om utsikten.
Egyptere blir framstilt som eksotiske løgnaser slikhillbillier blir i amerikansk film, og når den unge fruen flanererledsagerfritt i gatene, flokker mennene seg om henne og roper seksuelleinvitter.
Hun har jo rødt hår, og antakelig så de «Short cuts» på Pirate Bay.
«Cairo time» er en film som verken tar mennesker ellerkulturer på alvor.
Kjedeligere blir det ikke.
| 0
|
701473
|
Kvikkere enn Luke
Den mest særegne av alle western-filmer handler om men øgle.
Rango: Amerikansk animasjon.
2011.
1 time, 47 minutter.
7år.
Regi: Gore Verbinski.
Med stemmene til blant andre Johnny Depp og IslaFisher.
En kortfatta påminnelse om storartethet på den skeiveytterdelen av humorskalaen der de som ler litt stille ofte befinner seg.
GoreVerbinski har laget en animert western med en øgle i hovedrollen, og den tullermelankolsk med genre-myter slik "Skrik 4" gjør.
| 1
|
701474
|
Høstens store samlivsfilm
Så er den her:
"Fortiden" av Asghar Farhadi som sågar overgår historien om Nader og Simin som han vant Gullbjørnen, Golden Globe og Oscar med i 2011.
Det er bare å neie i beundring for den iranske regissøren.
"Fortiden".
(Le passé) Regi/manus: Asghar Farhadi.
Med:
Bérénice Bejo, Tahar Rahim, Ali Mosaffa, Pauline Burlet, Elyes Aguis, Jeanne Jestin, Sabrine Ouazani, Babak Karimi, Valeria Cavalli.
Frankrike 2013.
Lengde:
2 timer 10 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Utallige filmer skildrer trekantforhold der kvinne eller mann ender med å avklare hvem man heretter vil ha.
Men sjelden dybdeborer manus i hva som gikk galt mellom to som en gang elsket hverandre og så gled hver sin vei.
Det er dette Farhadi greier på mange overraskende måter, også slik at det involverer følelsene hos barna.
Glassvegg og vindusviskere
Allerede i starten finner regissøren et talende visuelt uttrykk for hvor vanskelig det er å kommunisere for mennesker som har forlatt hverandre:
Marie og eksmannen Ahmad står på hver side av en vindusrute der hun møter ham på flyplassen i Paris.
Hun har bedt ham komme fra Teheran for å sluttføre skilsmissen deres.
Filmtittelen "Fortiden" peker mot at det ikke er så enkelt å formalisere avgjørelsen som det de to tror.
Slik vindusviskerne på Maries bil feier til side regnvannet, slik avdekker regissøren lag på lag med hendelser og konstellasjoner fra fortiden.
I Maries hus, der hun forventer at eksmannen skal overnatte, bor hun med to døtre fra et tidligere ekteskap, jenter som Ahmad hadde et tett og nært forhold til.
De vanskelige følelsene settes i sving da han oppdager at det i huset har flyttet inn en yngre mann og dennes sønn.
Den nye kjæresten har selvfølgelig også en kone fra før.
Stadig nye vendinger
Jeg har ikke røpet for mye.
Det er imponerende hvordan Farhadi lager stadig nye, uforutsigbare vendinger av hendelser som gjør at Ahmad må bli værende i Marie og hennes barns hjem mye lenger enn planlagt, ja, at han attpåtil er villig til å bruke krefter på å hjelpe Maries tenåringsdatter med å takle følgene av morens valg.
Det originale dramaet er ytterst velspilt av små og store skuespillere, fullt av overraskelser og absolutt usentimentalt.
Og likevel – selv ikke en film med terningkast 6 er perfekt.
Jeg synes nok at Farhadi lager en eller to vendinger for mye i siste runde.
Men det er pirk.
Kom dere på kino og døm selv.
| 1
|
701475
|
Avslørende rumensk morsportrett
Omsider er årets gullbjørnvinner fra Berlin her.
"Mor og sønn" befester rumensk films kvalitet, denne gang med et nådeløst portrett av en dominerende mor.
Mor og sønn.
(Pozitia copilului) Regi:
Calin Peter Netzer.
Skuespillere:
Luminita Gheorghiu, Bogdan Dumitrache, Ilinca Goia, Natasa Raab, Florin Zamfirescu med flere.
Romania 2013.
1 time 52 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Voksen.
Regissør Calin Peter Netzer føyer seg til listen over framstående filmskapere fra Romania.
Dramaet han har laget, er gjenkjennbart langt ut over hjemlandets grenser.
"Mor og sønn" skildrer en øvre middelklassemor som ikke klarer å slutte med å styre livet til sønnen Barbu, til tross for at fyren har fylt 34 år.
Så dominerende er mor Cornelia at også ektemannen får sitt pass påskrevet som tøffelaktig og svak.
Heller ikke svigerdatteren er bra nok for mammas gullgutt.
Til tross for det allmennmenneskelige elementet – også norske mødre kan streve med lysten til å binde barn som for lengst har forlatt redet – har filmens selvsentrerte mor noen trekk som virker sørgelig østeuropeiske.
Den pelskledde kvinnen hører til de nyrike som i etterkommunismens æra har lært seg alskens korrupte knep for å klatre i samfunnsstigen.
Da Barbu blir tatt for å kjøre i fylla og ha drept et barn på motorveien, er Cornelias første reaksjon å berge sønnen fra å stå til ansvar for sin handling.
Dermed styrer hun i vei for å påvirke politifolk og kjøpe taushet fra vitner.
Gråter over egen misære
Moren portretteres glitrende av Luminita Gheorghiu.
Cornelia er et ubehagelig vesen å bli kjent med da selv ikke tårene hun feller hos det drepte barnets familie, tyder på annet enn fortvilelse over egen misære.
Forunderlig nok greier regissøren å vekke en smule sympati for en kvinne som man aner at det også er synd på.
Det eneste irriterende med Netzers film er den overdrevne bruken av et håndholdt, veivende kamera som ikke har liten innholdsmessig funksjon.
Det får dere bære over med.
| 1
|
701476
|
Irriterende usannsynligheter
"Prisoners" frir på besnærende vis til foreldres skrekk – at barnet ditt kidnappes av en ukjent.
Men storyen er så full av usannsynligheter at det blir irriterende.
"Prisoners" Regi:
Denis Villeneuve.
Med:
Jake Gyllenhaal, Hugh Jackman, Paul Dano, Viola Davis, Melissa Leo, Maria Bello.
USA 2013.
2 timer 33 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Åpningsbildet er vakkert:
Vi ser inn i mellom trestammer i snø mens en stemme ber Fadervår stille.
Et rådyr kommer gående, avbrutt av et pang!
Bønnens ledd "tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere" peker fram mot en moralsk utfordring:
Tobarnspappa Keller Dover (Hugh Jackman) må kjempe drabelig med egne svakheter etter at hans seks år gamle datter og en jevngammel venninne blir borte på mystisk vis.
Det kunne blitt en interessant drøfting av et etisk dilemma.
I stedet gir filmen en forferdelig oppvisning i rasende far som tar saken i egne hender og torturerer en mistenkt på blodigste vis.
"Hvor langt vil du gå for å redde din datter?" spørres det i filmreklamen.
En voldelig amerikansk hevntradisjon gjør muligens middelklassemannen Dovers handlinger troverdige, men i norsk kultur vekker de bare avsky, vil jeg tro.
Nå har regissør Denis Villeneuve og hans manusforfatter lagt seg sjangermessig over i krim-thrilleren.
Dermed drukner de moralske avveininger i "who's done it"-gåter.
Lite troverdig motiv
Detaljer skal ikke røpes.
Det får holde å si at storyen skaper mye grøss og ubehag langs veien.
Men idet jeg er ute av kinosalen og tenker igjennom hendelsene, fordamper troverdigheten:
Jaså, ikke et eneste DNA-spor i bilen som ble brukt?
Og hvis mistenkte nr. 1 har IQ som en 10-åring, hvorfor jakter ikke politiet mer på føreren av bilen han satt i?
Videre undres man over rar oppførsel hos mistenkte nr. 2, inntil den onde kidnapperen avslører sitt forskrudde motiv – som jeg slett ikke tror på.
Villeneuve klarer aldri å gjøre meg interessert i galskapen.
Men Jake Gyllenhaal spiller bra som etterforskeren.
Det er jo noe.
| 0
|
701477
|
Snop for dinosaur-elskere
Her er det bare å løpe til kinoen med unger som er hekta på dinosaurer.
"På tur med dinosaurene" er blitt en lærerik og passe søt historie om det minste dyret som tross alle odds blir en sterk leder.
På tur med dinosaurene (Walking with Dinosaurs) Regi:
Neil Nightingale og Barry Cook.
Norske stemmer:
Per Christian Ellefsen, Anders Bye, Øistein Kristiansen, Jørn Hurum.
USA 2013.
Aldersgrense: 7 år.
Egnethet:
Familie.
Animasjonen av et antall for lengst utdødde plante— eller kjøttetende kjempedyr, -fugler og skrekkøgler er imponerende livaktige.
Det er vesentlig for å bli sugd inn i en fortelling lagt 65 millioner år tilbake i tid, lenge før mennesket fantes.
Filmen er først spekket med faktaopplysning rundt de ulike artene, gitt av paleontologen Jørn Hurum (finneren av ape-fossilet Ida), men blir gradvis en ren fiksjonshistorie om skjebnen til den lille Pachyrhinosaurus-ungen Patchi, drevent regissert av Neil Nightingale og Barry Cook.
Avgjørende for å fanges inn i de tøffe realitetene i dinosaurenes verden er stemmene til Per Christian Ellefsen med flere som tolker følelsene til Patchi, vennene og rivalene hans på en utmerket måte.
Vegetarloven nytter ikke
For barn i kinosalen vil storyen fungere godt i seg selv.
Voksne i følge kan nok fundere på et og annet paradoks:
Samtidig som filmen demonstrerer naturloven om at det er de sterkeste som overlever (her nytter det ikke med vegetarloven i Hakkebakkeskogen, nei), legger filmskaperne inn rikelig med menneskelige motiver som forelskelse, heltemodig oppofrelse, ja, sågar kjærlighet som bærende driftkrefter hos Patchi og hans nærmeste.
Men sånn er vi – det er våre egne perspektiver som engasjerer oss følelsesmessig.
| 1
|
701479
|
Sterkt om nazibarnas strabasiøse flukt
I et halvt århundre etter 2. verdenskrig var det et tabu å skildre nazister på menneskelig vis.
Det siste tiåret har dette endret seg.
Her kommer «Lore», en utsøkt film om barna til en nazioffiser som må flykte etter krigens slutt.
Regi:
Cate Shortland.
Med:
Saskia Rosendahl, Nele Trebs, André Frid, Mika Seidel, Kai-Peter Malina, Nick Holaschke, Ursina Lardi, Hans-Jochen Wagner, Sven Pippig, Philip Wiegratz.
Australia/Tyskland 2012.
1 time 41 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Mange vil huske "Gutt i stripete pyjamas", fortellingen om åtte år gamle Bruno som blir kjent med en jødisk gutt i konsentrasjonsleiren som nazipappaen hans driver.
Vennskapet fører Bruno fra en lykkelig barndom til en snikende innsikt i de voksnes uforståelig onde og urettferdige verden.
"Lore" er en filmatisk parallell, bare at nå er krigen slutt.
Hovedpersonen, 14 år gamle Hannelore, kastes plutselig uti et prosjekt der hun må ta med seg fire mindre søsken – inkludert en baby – og flykte fra nazist-jegerne.
I løpet av en ytterst strabasiøs tur til fots, fra Schwarzwald i Sør-Tyskland til kysten i nord der mormor bor, får den nazistisk oppdratte tenåringen nye og rystende innsikter.
"Lore" er laget av den australske regissøren Cate Shortland og deltok i konkurransen om Gullbjørnen i Berlin sist vinter, dessverre uten å vinne noen pris.
Shortland har et vidunderlig grep om kameraføringen der hun i poetiske, ofte styggvakre bilder følger søskenflokken på deres slitsomme ferd.
Hyppig bruk av nærbilder kunne hindret henne i å gi et overblikk over kaoset og forfallet som råder i tyske landsbyer etter at der Führer er død.
Men denne filmskaperen har en imponerende evne til å la små detaljer fortelle om et land i sammenbrudd, som da maur kravler på de blodige lårene til en død kvinne i et rasert hus, eller da tyskere krangler i en togvogn om hvorvidt de alliertes bilder fra massegraver og konsentrasjonsleirer er juks eller rystende sannhet.
Shortland mestrer med andre ord antydningens kunst, et grep som engasjerer tilskueren slik at vi dikter med og føyer til bitene som mangler.
Personinstruksjonen av store og små barn i et vell av krevende scener er upåklagelig.
Samtidig matcher regissørens bruk av snevre nærbilder og små informasjonsbrokker nettopp det nivå av innsikt som barna befinner seg i etter at foreldrene har indoktrinert dem i troen på at Føreren leder folket sitt til den endelige seier.
Fortellingen består av en mengde såre hendelser, fra synet av Lores mor som bryter sammen, til møtet med den mystiske mannen som søskenflokken blir kjent med.
Et ledemotiv er nakne kvinnelegger og lår, dels tilhørende den voldtatte kvinnes, dels den uerfarne ungpiken som ser inn i noe skremmende, men også forlokkende.
At Lore gradvis erkjenner hva hennes foreldre har stått for, er formidlet uten overtydelig pekefinger, men på en måte som er elegant integrert i fortellingen.
En nådeløs sannhet blir ikke mindre brutal av at den hviskes fram, iallfall ikke når det skjer så bevisst som her.
Anbefales sterkt.
| 1
|
701480
|
Nye fascinerende syner i "Hobbiten" nr. 2
Den første "Hobbiten"-filmen irriterte fordi Peter Jackson så tydelig tværet ut scenene for å lage en hel filmtrilogi av en tynn Tolkien-bok.
Nå har jeg godtatt premisset og lar meg bergta av Bilbo og dvergenes kamp mot alskens farer i nr. 2-filmen.
Regi:
Peter Jackson.
Med:
Martin Freeman, Benedict Cumberbatch, Elijah Wood, Evangeline Lilly, Cate Blanchett, Hugo Weaving, Luke Evans, Ian McKellen, Christopher Lee, Andy Serkis, Orlando Bloom.
New Zealand/USA 2013.
2 time 41 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
I fjorårets film laget regissøren en altfor lang, musikalaktig scene der 13 kortvokste slafset seg gjennom Bilbo Lommeluns spiskammers og forlangte at hobbiten ble med på dragejakt.
Slike hø-hø-scener slipper vi i år.
Nå vet vi at følget er på vei for å gjenerobre Ensomfjellet der den onde dragen Smaug sover midt i gullskatten han stjal fra dvergene.
Er det mulig for Jackson, etter "Ringens Herre"-trilogien og én Hobbit-film, å skape nye visuelle scener som overrumpler og overrasker?
Regissøren har tydeligvis skjønt at han ikke kan basere spenningsscenene på kamp med orker alene.
Visst dukker de opp, stygge som bare fy, men vi er blitt så vant til dem at de knapt skremmer lenger.
Andre visuelle elementer fascinerer mer.
Først de fæle edderkoppene i den forheksede Myrkskog.
Nå kan man si at monsteredderkopp fikk vi rikelig av i "Ringenes Herre" da sleske Gollum lokket Frodo inn i hulen til den gigantiske Hutula.
Jackson tar en sjanse ved å begynne på'n igjen, men det går utmerket:
Edderkoppene er mange flere, hoggtennene sylskarpe og beina lynkjappe.
Med skrekkblandet fryd ser man dem spinne våre stakkars små helter inn i kokonger av klebrige tråder og la dem dingle fra grenene, alt mens Bilbo desperat prøver å redde dem med sverdet sitt.
Jeg synes alvene er blitt mer visuelt interessante enn i tidligere Tolkien-/Jackson-filmer.
Filmskaperne lykkes med å gi dem en vidunderlig letthet kombinert med kjapphet straks de sender sine dødbringende piler eller svinger sverdet.
Alveprinsen Legolas (Orlando Bloom) og den skjønne alvevokter Tauriel (Evangeline Lilly) løftes opp i lufta og hopper elegant over fossestryk for å berge dvergene fra orkeangrep under en vill tønneseilas ned elva.
Slik blir alvene et folk som tydelig skiller seg fra de jord— og sjøbundne menneskene i Langsjøbyen.
For ikke å snakke om umuligheten av at en alv kan forelske seg i en dverg.
At det likevel skjer, er formidlet på en fortryllende måte.
Visuelt snop er også vandringen til trollmann Gandalf i ruiner av steintrapper langs fjellvegger over uendelige dyp, en ferd som ender med et skremmende syn inn i den onde Saurons glødende øye.
Det øyet er til forveksling lik den ildsprutende dragens øye da Bilbo (Martin Freeman) vekker uhyret opp i et berg av gullmynter inne i Ensomfjellet.
Gjenopplivingen av dvergenes gamle smie i kampen mot dragen er blitt et visuelt mesterverk.
Jackson er med andre ord i filmatisk storform igjen.
Det jeg savner, er en fortolkning av tematiske tråder.
Er dvergenes begjær etter gull helt greit mens dragens bare er ondt?
Er gullringens magiske virkning på Bilbo god eller ond når den gir ham kraft til å drepe?
Og hvor ble det egentlig av den glitrende Dyrdesteinen som dvergkongen vil ha tilbake?
Det er irriterende ikke å få svar nå.
Avslutningen får vi i nr. 3-filmen neste år.
| 1
|
701481
|
Pinlig dårlig om sexavhengighet
Det er sikkert velment å ville lage film om mennesker som sliter med sykelig sexavhengighet.
Men da må det gjøres med et langt bedre manus og skuespilleri enn dette.
Regi:
Stuart Blumberg.
Med:
Mark Ruffalo, Tim Robbins, Gwyneth Paltrow, Joely Richardson, Josh Gad, Patrick Fugit, Alecia "Pink" Moore.
USA 2012.
1 time 52 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Voksen.
Det er lett å beundre mennesker som sitter i en ring og bekjenner til hverandre at de er rusavhengige eller voldelige.
Å dele erfaringer i en gruppe er en del av terapien.
"Thanks for sharing" er komplimentet som gis den ærlige innrømmelsen.
Men sexavhengighet er et mye større tabu, følgelig er det langt mer krevende å skape respekt, ikke latter hos oss i kinosalen når den overvektige legen Neil tilstår at han klistrer seg oppetter kvinnene på t-banen.
Frisøren Dede (Alecia "Pink" Moore, popartist i det virkelige liv) overbeviser litt bedre i sin bekjennelse av at hun nærmer seg enhver gjennom et ligg.
Hvorfor? er spørsmålet
Visst finnes det flust av personer som bruker andres kropper som var det snop de åt, men mislykkes med å innlede et fast forhold.
Men hvorfor? var spørsmålet vi lærte å stille av Holberg – hvorfor flykter denne filmens mange Jepper opp i senga i stedet for flasken?
Det lykkes manuset til debutantregissør Stuart Blumberg dårlig med av svare på.
Her heter det bare at sexavhengighet er en sykdom.
Dermed får vi en langdryg mosaikkfilm som pendler mellom Mark Ruffalos Adam (nesten kurert etter 5 års avholdenhet) som prøver å innlede et forhold til Phoebe (Gwyneth Paltrow); Tim Robbins som har mye uoppgjort med en voksen sønn; og Josh Gad som levendegjør den overvektige legen på ganske uappetittelig vis.
Det hele krydres med latterlig dårlige biroller (legens mor, samt ei jente Adam har stått i med), dessuten vanvittig mye jabb før håpløst konstruert dramatikk inntreffer.
Puh, så ender alt i plutselig forsoning og idyll.
Gwyneth, Gwyneth – hvorfor roter du talentet ditt bort i noe så dårlig.
| 0
|
701482
|
Sylvester som Houdini, Arnold hans hjelper
Har du et sug etter action, attpåtil med de gamle heltene Sylvester og Arnold på samme lag, er dette filmen.
Stallone og Schwarzenegger får bank så det holder, men man vet jo at de vil klare seg til slutt.
Regi:
Mikael Håfström.
Med:
Arnold Schwarzenegger, Sylvester Stallone, Jim Caviezel, Vinnie Jones.
USA 2013.
1 time 55 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Så omtrentlige klisjeer trengs for ikke å røpe det kinogjengeren bør oppdage selv.
Den svenske regissøren Mikael Håfström har et godt action-manus mellom hendene og turnerer det utmerket.
En fyr med store muskler påtar seg jobben med å bli fengslenes Houdini.
Hvor mye slag og spark det enn medfører, stiller Ray Breslin alias Portos (Stallone) likevel frivillig opp som fengselsfugl for å sprenge seg ut av enhver tenkelig amerikansk sikkerhetsavdeling.
Stallone har aldri vært en stor karakterskuespiller, men kompenserer med voldsom vilje til selvpining når det gjelder; følgelig funker han godt.
Er Stallone utbryterkonge, må manuset selvfølgelig gi ham et tilsynelatende uløselig oppdrag.
Da er et militærfengsel i CIA-regi en sikker vinner, plassert et sted på kloden som ingen vet om.
Lykkekastet er at der finnes Emil Rottmayer (Schwarzenegger), en overmåte nyttig innsatt for Houdini.
At Arnold virker for snill og normal til å være høyrisikofange, syntes jeg skurrer litt, men alt får sin forklaring.
Flere er ikke de vi tror.
Scenografien skildrer et fengsel så overvåket at alt privatliv er utelukket.
Der herser iskalde sikkerhetssjefer (Jim Caviezel og Vinnie Jones) med hyppig bruk av vold og tortur.
"Escape plan" gjør ikke håndflatene svette, men er snarere gruble-action – hvordan skal de nå klare å unnslippe?
Selv savner jeg politiske undertoner om bruken av skjulte fengsler der ingen noensinne bryter ut.
Men det ville vel blitt for kontroversielt for Hollywood.
| 1
|
701484
|
Kjedsommelig cruising i kratt
Her kommer nok en regissør som tror han må vise ekte sex for å skildre homofile elskende.
Attpåtil ender det som en teit krim.
"Fremmed ved sjøen" (L'inconnu du lac) Regi/manus: Alain Guiraudie.
Med:
Pierre de Ladonchamps, Christophe Paou, Patrick d’Assumçao, Frankrike 2013.
1 time 37 minutter.
Aldersgrense: 18 år.
Egnethet:
Absolutt grense.
"Fremmed ved sjøen" gir en rekke glimt av menn som elsker med menn i busker og gress.
Stadig haster de nakne opp fra nudiststranden ved den vakre innsjøen for å ha seg i skogen.
Hva består den filmatiske spenningen i?
For de fleste i kinosalen ligger den nok i det uvante med å se homser begjære hverandre så åpenlyst.
Stand-in klippet inn
Her ses erigerte kjønnsorganer, men følger man med i klippene, oppdager man snart det som ble sagt i NRKs Filmbonanza nylig:
Skuespillerne nektet å ha sex foran kamera, følgelig måtte regissør Alain Guiraudie – ironisk nok – bruke stand-in til de mest intime utsnittene og jukse det til i redigeringen.
På Kortfilmfestivalen i Sandnes nylig så jeg den fine filmen "Shower" av Christian K. Norvalls, om en ung manns nakne møte med en annen mann i dusjen.
Regissøren mestrer antydningens kunst og egger til erotiske bilder i tilskuerens hode.
Ikke slik hos Guiraudie som sverger til det utilslørte.
I lengden blir slikt kjedelig.
Lite troverdig
Nå innser franskmannen tydeligvis at filmen krever mer handling enn bare cruising i krattet.
Han legger inn en gåtefull, påkledd fremmed et stykke unna nudistene, hvis hensikter vi i det uendelige kan lure på hva er.
Fjernkikking?
Verre er mangelen på troverdighet da hovedpersonen Franck blir vitne til et mord uten at han bryr seg om å melde fra til politiet, men i stedet innlater seg på elskov med gjerningsmannen.
Det hele ender blodig og ekstremt, som en konstruksjon der Guiraudie vil si:
Seksuelt begjær lar seg ikke stanse av moral.
Eros seirer over etos.
| 0
|
701485
|
Glitrende spill, utmerket systemkritikk
Jeg var så frekk at jeg slaktet fjorårets Dødslekene-film fordi den ikke klarte å vise hvor forferdelig det er å måtte drepe for å overleve.
Da er det gledelig at film nr. 2 lykkes i å skildre opprøret mot realityshowet som staten Panem tvinger sine undersåtter inn i.
"Dødslekene – opp i flammer.
(Hunger games – Catching fire)".
Regi: Francis Lawrence.
Med:
Jennifer Lawrence, Josh Hutcherson, Liam Hemsworth, Philip Seymour Hoffman, Elizabeth Banks, Donald Sutherland, Jena Malone, Woody Harrelson, Stanley Tucci.
USA 2013.
2 timer 26 minutter.
Aldersgrense:
11 år, frarådes ungdom under 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
23 år gamle Jennifer Lawrence gjør nok en glitrende hovedrolle som heltinnen Katniss Everdeen.
Hun bades i angstens etsende pøl, hun flakser som en hjelpeløs spottekråke (mockingjay) over motløshetens juv.
Enhver tenåring som kjenner science-fiction-trilogien til Suzanne Collins, vet hva som skjer.
Uvitende fossiler trenger oppdatering:
I en fiktiv framtidsverden arrangerer Panem i Nord-Amerika tv-showet «Dødslekene».
Den tyranniske president Snow forlanger at de fattige borgerne i landets 12 distrikter årlig må ofre to tenåringer til en kamp på liv og død.
Bare én av de 24 ungdommene vil overleve etter at konkurrentene er drept.Ved et unntak overlevde likevel to deltakere – Peeta og Katniss fra Distrikt 12 – i de 74. dødslekene (første film/bok), dog uten at stemningen dem imellom ble særlig kjærlig i etterkant.
Kjærlighetstrekant
Nå har nr. 2-filmen i oppgave å balansere det uavklarte i trekanten mellom heltinnen, barndomsvennen Gale og Peeta.
Hvem elsker hun egentlig?
Det får holde å røpe at president Snow forlanger at Katniss skal vise sin kjærlighet til Peeta og reise forelsket rundt på turné i riket.
Regissør Francis Lawrence sørger for dyster stemning på turneen.
Systemkritikken blir åpenbar, nettopp det jeg savnet fra regissør Gary Ross i forrige film.
Skuespillerne formidler strålende den sydende misnøyen mot Snow.
Han og hans reality-arrangør Plutarch Heavensbee blir utmerket spilt av ringrevene Donald Sutherland og Philip Seymour Hoffman.
Flere scener viser hvordan det totalitære regimets håndlangere slår ned det minste opprør med pisk og jernhanske.
Bra.
Stanley Tucci leverer en ny, ypperlig parodi på tv-programlederen som intervjuer deltakerne i de 75. dødslekene.
Elizabeth Banks eksellerer som assistenten Effie i utspjåkede kostymer og sminke.
Hun er et visuelt, sprøtt syn som snart blir slått av Katniss i en overdådig vakker brudekjole som tar fyr.
Rålekkert.
75. dødsleker
Bryllupet må vente, må vite.
Peeta og Katniss sendes tilbake til de 75. jubileums-dødsleker, lagt til jungelen rundt en innsjø.
Faren med nr. 2-filmen er at vi kjenner de sjofle knepene fra de utspekulerte arrangørene som – lik guddommelige dataspillskapere – kontrollerer alt de gjør.
Men regissør Lawrence klarer fint å holde oppmerksomheten ved hjelp av giftig tåke, grønnblå bilder og glefsende bavianer.
Brått blir jeg opptatt av å telle pilene i koggeret til Katniss og ser at hun bare har tre igjen, for i neste bilde plutselig å ha flust av dem.
Da aner jeg at det holder på å bli kjedelig.
Men akkurat da slår regissøren og heltinnen til med et glitrende skudd som får en til å juble innvendig.
Nok sagt.
For en herlig følelse av overrumpling og opprør.
Hvem vant heltinnens hjerte?
Se det må vi vente til film nr. 3 for å få vite.
| 1
|
701487
|
Gammelt og kjedelig Wikileaks-nytt
Filmen om Wikileaks og Julian Assange bærer alvorlig preg av at verden har gått videre, og filmskapernes feige valg.
Det prøves så hardt å gjøre "Den femte statsmakt" intens, relevant og spennende: tempo, flimmer, skjulte fiender, alvorlige maktmennesker og konspirasjonsteorier.
Men dessverre.
Ikke alle gode historier gjør seg som film.
Ikke blir vi noe klokere av den to timer lange filmen om varslingsnettstedet Wikileaks, og grunnlegger Julian Assanges vekst og fall.
Faktisk er det mest kjedelig å se datategn flimre over dataskjermer og menn trykke på knapper, selv om det er akkompagnert av et intenst, dataspillaktig lydspor.
Gammel sensasjon
Visst var Wikileaks og avsløringene en sensasjon da de skjedde, og lekkasjene fikk viktige konsekvenser.
Vi følger historien fra Julian Assange møter Daniel Domscheit-Berg i Berlin: to datanerder finner hverandre i felles internettfascinasjon og ytringsfrihetsidealisme.
Men det som starter som ren idealisme utarter etter hvert som Wikileaks vokser seg beryktet og berømt, og støter på flere etiske dilemmaer som krever at tidligere prinsipper droppes.
"Den femte statsmakt" er basert på to bøker skrevet av tidligere Wikileaks-folk.
Assange nekter for mange av detaljene, og det er sannelig ikke lett å vite hva vi skal tro.
Synsvinkel ligger stort sett hos Domscheit-Berg (Daniel Brühl), som er filmens rettskafne.
Mens Assange, med sitt enorme ego og diffuse motiver, forblir stort sett gåtefull.
Akkurat slik han ville ha det.
Benedict Cumberbatch gir et godt portrett av en svært merkelig mann.
Frynsete troverdighet
Til tross alt dette:
"Den femte statsmakt" byr bare på gammelt nytt.
Verden gikk videre, makta overlevde avsløringene.
Nå er vi mest opptatt av Snowden og hans avsløringer.
Og når Assange, i Cumberbatchs skikkelse, får siste ord fra et ferskt intervju, bidrar det ytterligere til å understreke filmens feighet og frynsete troverdighet.
| 0
|
701488
|
Rystende avsløring av ugjerningsmenn
Dette ligner ikke på noe du har sett før.
Ikke bare er metoden som er brukt for å få massemordere til å snakke, oppsiktsvekkende og unik.
I tillegg gir selvavsløringen et rystende dokument over hva slags ugjerninger mennesker er i stand til å begå.
"The Act of Killing."
Regi:
Christine Cynn, Joshua Oppenheimer, Anonym.
Med:
Anwar Congo, Herman Koto, Ibrahim Sinik, Sakhyan Asmara, Adi Zulkadry, Safit Pardede, Syamsul Arifin.
Danmark/Norge/Storbritannia 2012.
2 time 39 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Det kan innvendes at hvis dokumentaren bare stabler opp eksempel etter eksempel på hva morderne Anwar Congo, Herman Koto og Adi Zulkadry gjorde den gang, blir det hele en fråtsing i forferdeligheter.
Svaret er at det aktørene demonstrerer, med naboer og seg selv som statister, er skrekkelig, ja.
Men når jeg likevel ikke reiser meg og går, er det fordi dokumentaren kryper inn under huden på iallfall to av aktørene.
Inn under huden
Bøddelen Adi plages ikke av mareritt.
Denne kynikeren forstår at han har framstilt kommunistene som de mest brutale, mens han og hans kumpaner var de egentlige sadistene.
Han hopper av Christine Cynn og Joshua Oppenheimers prosjekt fordi han innser at sannheten vil bli avslørt.
Anwar, derimot, blir værende og nyter, sammen med sin forskrudde kompis Herman, å ha helterollen i sin egen film.
At de får engasjere egne kamerafolk og gjenskape scener som viser hva de gjorde og hvordan de ser på seg selv, fungerer som et nådeløst speil.
Gradvis aner vi at Congo – på ett ubevisst eller halvbevisst nivå – erkjenner at å kvele mennesker med metallstreng eller kappe hodet av dem med machete, er aldeles galt.
Slik får vi et svært mangefasettert bilde av den mest sentrale personen.
Det ene øyeblikket danser han på takterrassen der blodet i sin tid rant fra ofrene, det neste røper han at minnet om øynene fra en halshogd gir ham mareritt om nettene.
Samtidig iscenesetter han og Herman idylliserende, sykt surrealistiske scener der bødlene hylles av de drepte.
Behovet for kjeltringer
For oss er det nesten umulig å tro at slike kjeltringer kan skryte åpenlyst på gata av at de er gangstere.
Cynn og Oppenheimer lykkes med å flette inn nok scener til å gi et skremmende bilde av hvilket liksom-demokrati Indonesia er.
Bilder fra valgmøter utdypes med kommentarer om at alle frammøtte er betalt for å komme.
Landets visepresident Jusuf Kalla fleiper hos de paramilitære om behovet for å ha kjeltringer til å ordne opp.
Men akkurat idet man vil fordømme et asiatisk samfunn, sender kynikeren Adi et velrettet spark vestover:
Hvorfor ble aldri amerikanerne straffet for hva de gjorde mot indianerne?
Gå og se.
| 1
|
701489
|
Grådighetens lønn er døden
Denne filmen er for folk som ikke har skjønt at det er fatalt å rote bort stoff fra meksikanske narkobaroner.
Vi andre kan bli rent slitne av å se så mange griske typer gjøre så djevelsk mye dumt.
The Counselor.
Regi: Ridley Scott.
Med:
Javier Bardem, Brad Pitt, Michael Fassbender, Cameron Diaz, Penélope Cruz med flere.
USA 2013.
1 time 57 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Frarådes ungdom under 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Den drevne regissøren Ridley Scott (snart 76 år) har skildret kynisme før, bare tenk på hans "Hannibal" om kannibalen Hannibal Lecter.
Herværende "The Counselor" (tittelen peker mot en advokat) er en oppvisning i skikkelser som vil omgi seg med luksus, men slippe å jobbe for den – bare narkosmuglerne får arbeide i fred.
Kjølige Cameron Diaz går perfekt inn i rollen som Malkina, en kvinne som holder seg med intet mindre enn et par geparder for å få seksuell nytelse av å se dem drepe sitt bytte.
Eller hun går ned i spagat for å ha sex med en Jaguar, og da snakker vi ikke lenger om ville kattedyr, men bilmerket.
Kvinnemennesket er så kontrollerende at selv kjæresten (Javier Bardem) blir en hjelpeløs dott, til tross for at han advarer om narkobandenes grufulle likvideringsmetoder.
Diaz og Bardem gjør det de skal som superoutrert par slik at de på sitt sære vis levendegjør to snyltere.
Også Brad Pitt fungerer som skravlete narkodealer, men sannelig ikke mer.
Michael Fassbender overbeviser overhodet ikke i rollen som advokaten – jeg tror aldri på hans balansegang mellom en hederlig verden (der han elsker sin uskyldige kone) og de ondes verden (der han feilbedømmer det meste).
Hans anger virker mer som krokodilletårer.
For en tufs.
Verdensbildet i filmen minner om Oliver Stones "Savages" som også fortalte om mennesker utelukkende opptatt av å mele sin egen kake og berge sitt eget skinn.
Men Scotts manus er mye svakere fordi han verken lager interessante portretter av aktørene eller når utover det mekaniske i skildringen av alles jakt på alle, samt deres utspekulerte måter å drepe på.
| 0
|
701491
|
Sitrende spenning om vektløse i verdensrommet
Regissør Alfonso Cuarón er en tryllekunstner, godt hjulpet av imponerende datateknologi som gjør det mulig å simulere at skuespillerne arbeider og svever vektløse omkring i verdensrommet.
Det er blitt riktig lekkert og svært spennende.
"Gravity".
Regi: Alfonso Cuarón.
Med:
Sandra Bullock, George Clooney, Ed Harris.
Storbritannia/USA 2013.
1 time 30 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Tyngdekraften, denne naturlov som gjør at vi ikke ramler av kloden vi tråkker rundt på, er så selvfølgelig at vi sjelden ofrer den en tanke.
Mye av magien i Cuaróns film oppstår ved synet av noen astronauter som beveger seg på utsiden av et romskip for å reparere ting og tang.
Først er det bare uendelig vakkert, noe veteranaustronaut Matt Kowalsky (George Clooney) filosoferer over der han flyter omkring og ser sola stå opp langs horisonten av den blå perlen som er menneskenes hjem.
Skjønnhet og skrekk
Cuarón mestrer balansen mellom skjønnhet og skrekk.
Lenge pakker han oss inn i stillheten som preger det stjernespekkede, uendelige verdensrommet, for så plutselig å knuse harmonien med metallsøppel som kommer farende fra en ødelagt satellitt.
Hvordan redder jordboere seg fra å ende som kadavre på evig og ensom seilas blant planeter og soler?
Hva skjer når ørsmå mennesker skal berge seg tilbake til romskipet i en tilstand der tyngdekraften ikke finnes?
Å følge prøvelsene til nybegynnerastronauten Ryan Store (Sandra Bullock) gjør deg svett i håndflatene.
På stadig nye måter får regissøren fram hvor umulig det er å overleve når man hører til en art som trenger oksygen, dernest energi for å forflytte seg i verdensrommet, dessuten passende temperatur, ikke for iskaldt, ikke for hett.
Filosofisk refleksjon
Det fascinerende med "Gravity" er at den ikke bare gir thrilleraktig spenning, men også refleksjon rundt meningen med å berge livet.
Cuarón skaper scener der Ryan Store – en kvinne som fortsatt sørger etter å ha mistet en datter hjemme – tvinges til å reflektere over verdien av å overleve.
En hallusinasjon som følge av oksygenmangel er overraskende løst, på kanten til å bli "nå kommer moralen".
Men det holder, takket være kontakten hun brått får via romskipets sender med en mann på jorda som kaller seg Aningaaq.
Regissøren har nylig laget en kortfilm ved navn "Aningaaq".
Det er navnet til en inuittisk fisker som over radio får kontakt med en døende astronaut i verdensrommet.
Han snakker grønlandsk, hun engelsk, likevel har de en slags samtale om hunder, babyer og døden.
Finn selv ut hvordan det går.
Her holder det å innvende at musikken til Steven Price mot slutten kjennes for klisjéfylt svulmende.
Men 3D-effekten har tidvis en sterk virkning, som når satellittskruene farer i fjeset på deg, eller når de vektløse tårene fra en gråtende austronaut svever rundt som stivnede perler i romskipets indre.
| 1
|
701492
|
Dra meg baklengs inn i verktøykassa!
Modig er den som tør å lage en ny Flåklypa-film etter tidenes største norske filmsuksess i 1975.
Å slå de kvalmeskapende bilrace-scenene er umulig.
Men Rasmus A. Sivertsen og hans team har laget en herlig vinterhistorie, full av fyndige replikker fra et knippe merksnodige figurer.
"Solan og Ludvig.
Jul i Flåklypa".
Regi: Rasmus A. Sivertsen.
Med:
Reodor Felgen, Solan Gundersen, Ludvig.
Manus:
Karsten Fullu.
Norge 2013.
1 time 16 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Familie.
Norske stemmer:
Trond Brænne, Trond Høvik, Kari-Ann Grønsund, Kåre Conradi, Jon Brungot, Anders Bye.
Minnet om Flåklypa Grand Prix har bleknet noe i mitt hode.
Dermed gjør det ikke noe at den nye versjonen av våre alvdøltalende dukkevenner ikke ligner helt på Ivo Caprinos.
Sykkelreparatør Reodor
Felgen er blitt høyere og har et lengre fjes, den rappnebbede skjæra Solan og det storøyde pinnsvinet Ludvig ser rundere ut.
Det er tøft at animatørene har hatt tålmodighet til å lage filmen på den møysommelige gamlemåten med ekte dukker og stop motion-teknikk.
Det eneste minuset dette fører til, er at antallet personer i Flåklypa-bygda er særdeles få.
Det skal jeg komme tilbake til.
Gode stemmer
Hovedpersonene på Flåklypa-toppen fungerer strålende:
Reodor, Ludvig og Solan er plassert i et interiør av de rareste oppfinnelser, fra en festlig kaffemaskin til en finurlig listeviser som avslører hvem som ringer i telefonen.
Det helt avgjørende er at stemmene gir riktig tone til hver enkelt:
Trond Brænne skaper en lun, tålmodig Reodor, Trond Høvik er passe forskremt som Ludvig og Kari-Ann Grønsund herlig pågående som Solan.
De gode replikkene sitter løst.
Bra!
Men et hyggelig gjensyn med figurene til Kjell Aukrust hjelper lite uten en ordentlig handling.
Og heldigvis, den er på plass.
Karsten Fullu har laget et utmerket filmmanus over boka "Solan og Ludvigs jul" av Harald Sommerin Simonnæs.
Ganske snart forstår vi at det skal handle om å gi innbyggerne i Flåklypa den rette julestemning.
Men det hjelper ikke med skjønne isroser på vinduene all den tid ikke et eneste snøfnugg dekker høyreiste graner og skeive hus.
Her utvider filmen persongalleriet på deilig vis.
Varsler om snø er til stadighet, men forgjeves meldt av Flåklypa Tidende, til avislesernes stigende irritasjon, noe som avføder mengder av spott og spe over redaktør Frimand Pløsen.
Gled dere til å møte ham, samt hans slitne medarbeider Melvin Snerken og en fantastisk presserobot, alle framstilt i en kostelig parodi på tabloidjournalistikk og glitrende tolket av Kåre Conradi, Jon Brungot og Anders Bye.
Herlig smømaskin
Smått om senn lar Reodor seg overtale til å lage en vidunderlig snømaskin.
Solans klassiske replikk "dra meg baklengs inn i fuglekassa" blir til "...inn i verktøykassa!"
Jeg kan røpe at i Felgens verksted går ikke alt etter planen.
Visse kraftfulle dråper gjør plutselig folk og fugl usynlige, parallelt med at snømaskinen havner i helt gale hender og kommer ut av kontroll.
Herlig!
Men så dramatisk som snøfallet utvikler seg i Flåklypa, er det synd vi får se så få av bygdas folk.
Hvor er korpset og barnekoret som øver til julegudstjeneste, hvor er presten som bør fortvile over at kirketårnet brukes til alt annet enn klokkekiming på selveste julaften?
Men det ville krevd langt flere dukker og enda flere opptakstimer.
Dette er likevel pirk.
Alt i alt er "Jul i Flåklypa" blitt en fornøyelig opplevelse, bare du ikke tenker at den skal utkonkurrere forgjengeren.
Gå og kos dere.
| 1
|
701495
|
Ujevnt med Deneuve
I serien av filmer om eldre mennesker som leter etter ny mening, stikker enken Bettie fra restauranten sin samt en masete mor.
Å følge henne på tur til ny lykke er blitt en ujevn kinoopplevelse.
"Betties reise".
(Elle s'en va)
Regi:
Emmanuelle Bercot.
Med:
Catherine Deneuve, Nemo Schiffman, Gérard Garouste, Camille, Claude Gensac, Frankrike 2013.
1 time 56 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Voksen.
Catherine
Deneuve har akkurat fylt 70 år og er fortsatt flott å se på.
Likevel virker det ikke overbevisende at hun skal være datter av Annie, spilt av den sprudlende 86-åringen Claude Gensac.
Lei av morens skravling om at Betties elsker har funnet en annen, stikker hun brått av gårde i bilen, på desperat jakt etter sigaretter.
Regissør Emmanuelle Bercot snekrer en road movie med skiftende troverdighet.
Visitt hos en gammel mann som strever med å lage en rullings til henne, er en kuriøs perle, dessverre etterfulgt av festing på en bar der Bettie drikkes full av en ung mann som hun intetanende havner i seng med.
Ikke et øyeblikk tror jeg at han ville brukt så mye tid på henne, med mindre hun var selveste Catherine Deneuve!
Det er hun for oss, men ikke i fiksjonen.
Mer treffende er scenene mellom Bettie og en dattersønn hun plukker opp for å kjøre til en for henne ukjent farfar (dette er også en film om vaklende familierelasjoner).
Den bortskjemte gutten er morsomt spilt av Nemo Schiffman.
Men de talende episodene avløses av forvirrende scener på et hotell der tidligere franske skjønnhetsdronninger – Bettie var Miss Bretagne i 1969, må vite – møtes for å reklamere for "den tredje alder", det vil si nytt liv etter 60+.
Jeg håper regissøren mener å ironisere, men hun finner ikke den rette balansen mellom alvor og skjemt.
Road movien ender i farfars hus der regissøren blander alt fra byens lokalvalg til familieoppgjør/-gjenforening og ny romantikk for Bettie.
Søt utgang på et altfor overfladisk manus.
Jaja.
| 0
|
701496
|
Fascinerende fra Saudi-Arabia
Saudi-Arabias første kvinnelige regissør letter på det svarte, heldekkende sløret og gir et interessant innblikk i det strenge moralregimet som saudiarabiske kvinner og jenter lever under.
"Den grønne sykkelen" (Wadjda) Regi/manus: Haifaa Al Mansour.
Med:
Waad Mohammed, Reem Abdullah, Abdullrahman Al Gohani, Ahd, Sultan Al Assaf.
Saudi Arabia 2012.
1 time 37 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Regissør Haifaa Al Mansour har studert litteratur i Kairo og filmregi i Australia.
Etter å ha høstet anerkjennelse for tre kortfilmer og en dokumentar våger hun nå å presentere hjemlandets første spillefilm noensinne og attpåtil berøre en rekke tabuer.
At reaksjonene har vært blandet i et samfunn som ikke en gang har kinoer, kan man skjønne.
Filmskaperen lykkes godt i å levendegjøre hvordan jenter og kvinner diskrimineres på utallige vis i dagliglivet.
Rett nok er det ikke så ille som i land der islamske fundamentalister forbyr jenter å gå på skole.
Men gjennom en fortelling om den 10 år gamle skolejenta Wadjda kommer det klart fram hvor snevre grenser moralpolitiet i Saudi-Arabia setter for synlig utfoldelse.
Vi hører i disse dager om hvordan tøffe saudiarabiske kvinner gjør opprør mot at de ikke får kjøre bil.
I filmen vises parallellen blant barn:
Den unge hovedpersonen må kjempe mot de ultrakonservatives formaninger om at småpiker ikke får sykle.
Sett med vestlige øyne virker påbudene latterlige, og den sure lærerinnen på koranskolen framstår som ei skikkelig hurpe der hun påtaler elevenes brudd på anstendighetsregler mens hun selv har en elskovsaffære på gang.
Regissøren synliggjør i sitt manus hvilke moralske gjerder som småjenter og kvinner støter mot.
Fordi perspektivet er lagt til den opprørske og modige 10-åringen, er tonen optimistisk og håpefull.
Men hennes mors fortvilelse over at ektemannen jakter på kone nr. 2 fordi han er lei av nr. 1, legger seg som en trist undertone.
Gå og se.
| 1
|
701497
|
Rørende portrett fra gammel gård
Etter kinosuksessen, iallfall i Bergen, med dokumentaren "Folk ved fjorden", kommer nå den beslektede "Søsken til evig tid".
Den som skrur over på en rolig frekvens, får 75 fascinerende minutter.
"Søsken til evig tid".
Regi:
Frode Fimland.
Med:
Magnar Kleiva, Oddny Kleiva.
Manus:
Frode Fimland, Karl Emil Rikardsen.
Norge 2013.
1 time 15 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Mens «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» gjør vedvarende suksess på fjernsynet, byr regissør Frode Fimland på en parallell i kinomørket.
Noen kan synes det er dødskjedelig, andre vil elske den rolige skildringen av to søsken som driver en gård på gamlemåten.
Dokumentaren minner om Øyvind Sandbergs lune fortellerstil (Å seile sin egen sjø, Folk ved fjorden).
I sistnevnte film strevde en melkebonde med dårlig rygg i bratte lier og ei bondekone alte opp geiter til pølseproduksjon.
I i Fimlands stillferdige epos som nå har premiere, møter vi hovedpersonene Magnar og Oddny Kleiva fra Naustdal i Sunnfjord, begge i 70-årene.
Søskenparet har i over 50 år drevet den avsidesliggende gården slik faren deres gjorde.
Først blir man forskrekket over å se strevet til to eldre mennesker med svært krumbøyde rygger.
Men selv om tiår med slit (kombinert med sykdom?) har satt sine spor, hører vi dem aldri klage.
Tvert imot utfører de sitt flittige arbeid gjennom årstidene med den største selvfølge.
Nært forhold til naturen
Den tålmodige publikummer får sin lønn.
Fimland skaper respekt for hverdagssliterne ved å vise hvordan de melker, setter poteter, slår fôrgras, feller trær og kjæler med de fire-fem kyra på vei til seters.
Å legge ut høy til hjorteflokken som irriterende nok gnager ned plommetreet i hagen, er en selvfølge.
Scenen, i likhet med matingen av rundt 10 huskatter, er stemningsfullt fanget inn av kamera.
Jordnært er stikkordet for Fimlands dokumentar.
Her er ikke noe av det selvopptatte skrytet som preger kjendis— og facebook-generasjonen, her er bare to bønder som lever tett på natur og dyr.
| 1
|
701498
|
Enda skrekkeligere toer-film
Her kommer en typisk oppølgerfilm: enda mer av alt som skremte i eneren.
Helt vellykket er det ikke.
Å kalle en spøkelsesfilm for usannsynlig, kan virke rart.
Men selv eventyr må ha en slags indre logikk.
Det mangler "Indisious: Chapter 2", og det irriterer i en ellers nifs nok skrekkthriller.
Regissør James Wan har blitt litt av en skrekkens mester, og at han kan sin Hitchcock viste han også i den glimrende "The Conjuring".
Opplegget er igjen besettelse fra hvileløse, onde vesener fra den "andre siden".
Blodløst, men med klassiske virkemidler som hus på høyde filmet nedenfra, tikkende klokker, knirkende dører, mørke interiører med utallige krinkelkroker og plutselige lyder får han oss til hele tiden å frykte det verste og hoppe i stolene.
Wans skrekk treffer alle sansene.
Fortsatt hjemsøkt
"Indsidious: Chapter 2" starter der eneren slutter.
Spøkelsesutdriveren
Elise ble drept da hun reddet familiens sønn Dalton fra koma og dødsuniverset hun kalte "the further".
Til glede for nye seere får vi et elegant løst resymé av hendelsene i den første filmen (2010), samtidig som vi tar et skritt tilbake i tid til da familiefaren Josh (Peter Wilson) var hjemsøkt som barn.
Har de to hendelsene en fellesnevner?
For selv om Dalton er reddet, hjemsøker onde vesener fortsatt Lambert-familien, verre enn noensinne.
Skrekkelig hemmelighet
Sammen med Elises to nerdete medhjelpere og mediet Carl prøver bestemor Lorraine (Barbara Hershey) å nøste seg tilbake.
Og de kommer over en aldeles skrekkelig, og også helt ubegripelig, hemmelighet.
Resymeet til tross: det er mye som henger i løse luften underveis, som hadde vært lettere å forstå om en først hadde sett eneren i serien fra 2010.
Som oppfølgerfilmer flest, er det pøst på med enda mer skrekk, enda flere sidespor.
Det tar faktisk litt lufta ut av uhyggen her.
| 0
|
701501
|
Hjarteskjerande roadmovie
Me høyrer stadig om dei:
Ein båt stappfull av syriske flyktningar går ned utanfor den italienske øya Lampedusa.
Eller:
USA bygger gigantiske gjerder og patruljerer grensa mot Mexico for å hindra den evige straumen av flyktningar frå Sør-Amerika.
"Gullburet".
Mexico 2013.
(La jaula de oro)
Regi: Diego Quemada-Díez.
Med:
Brandon López, Rodolfo Domínguez, Karen Martínez, Carlos Chajon m. fl. 1 t. 42 min.
11 år.
Spanskfødde Diego Quemada-Díez' debutfilm "Gullburet" går inn bak statistikken og dei korte nyheitene om alle flyktningane, forlisa og menneskehandlarane.
Han lar oss møta fire tenåringar frå Guatemala som prøver å nå det forgjetta landet i nord:
USA.
Men Quemada-Díez gjer det ikkje slik dei ville gjort det i Hollywood.
Sjølv om fluktforsøket frå fattigdom og elendige framtidsutsikter er både strabasiøst, farefullt og hjarteskjerande, blir det aldri sentimentalt eller Hollywood-dramatisk.
Her er ingen store fakter eller effektar, bare ei naken, godt fortalt historie om håp, fortviling, menneskeleg vondskap og brutalitet.
Quemada-Díez har ført kamera for store regissørar som Oliver Stone, Ken Loach, Spike Lee og Tony Scott – og er sånn sett ingen novise innanfor filmfaget.
Når ein ser "Gullburet", er det mest nærliggjande å tenkja at han har lært ein heil del av Loach.
For dei unge skodespelarane i "Gullburet" er amatørar som spelar så naturleg og nedpå at du trur det du ser er sant.
Og dei gjer det altså så bra at dei vann talentprisen Un Certain Regard på Cannes-festivalen i år.
"Gullburet" var plukka ut til årets Filmfestival i Haugesund.
Også der trekte ein fram kor gripande, nakent, nøkternt og uforutseibart Quemada-Díez skildrar den brutale røyndomen i Mellom-Amerika.
Gå og sjå!
| 1
|
701502
|
Storslått, men glatt skifilm
3
Det flotte med denne friski— og snøbrettdokumentaren er de spektakulære bildene, men de holder ikke på interessen i 97 minutter.
Synd at regissørene ikke lar oss bli kjent med dyktige utøvere.
"Supervention".
Regi:
Filip Christensen, Even Sigstad, Lasse Nyhaugen (co-regi), Jan Petter Aarskog (co-regi).
Med:
Aksel Lund Svindal, Terje Håkonsen, Jesper Tjäder, Åsmund Thorsen, Tiril S.
Christiansen, Tom Wallisch, Asbjørn E. Næss med flere.
Norge 2013.
1 time 37 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
For hva driver unge gutter og menn til å kaste seg utfor stupbratte fjell for å pløye opp uberørt snø?
Eller gjøre vågale stunt på trappegelendere og murvegger, til tross for at kroppen får juling hver gang man mislykkes?
Men slike spørsmål bryr ikke regissørene Filip Christensen og Even Sigstad seg om å utforske.
Det frikjørerne tjener penger på, er å filme de mest akrobatiske og imponerende prestasjonene.
Følgelig blir dokumentaren et perlekjede av storslåtte skiscener fra solbelyste fjell i Norge (inkludert Svalbard), Canada og New Zealand, tilsatt pulserende musikk som innholdsmessig er intetsigende.
Filmen vil fungere ypperlig som hyllest blant de som selv er aktive i sporten.
Men kinogjengere flest vil lete etter noe mer enn å se Åsmund, Asbjørn, Jesper, Terje, Tim og Tom, Even, Eric og Eirik sette utfor, på ny og på ny.
Alt vi får vite om dem, er deres nasjonalitet, alt etter hvor filmteamet har fått sponsormidler til å reise, inkludert helikopter og forseggjort kamerautstyr som kan fange stuntene.
Regissørene har også fått med selveste Aksel Lund Svindal på en spektakulær tur til Lyngen der han koser seg med å sette utfor.Heldigvis viser regissørene også kjøringer der utøverne ikke lykkes, inkludert et selvutløst snøskred som kunne gått aldeles galt.
Noen av kjørerne antyder at de er redde idet de setter utfor.
Men skuffende nok drøftes det aldri at de kan få virkelig alvorlige skader eller sågar forulykke – den risikoen skyves under snøteppet og gjør filmen mye glattere enn den kunne vært.
| 0
|
701503
|
Burlesk og dristig skrøne om detektiv med Downs
Det er med en angst og beven man ser en fiksjonsfilm der hovedrollen spilles av en mann med Downs syndrom.
Skal vi nå måtte senke på kunstneriske krav bare for å være snille?
Heldigvis integrerer Bård Breien vår skepsis til mennesker som er annerledes, på en god måte.
"Detektiv Downs".
Regi:
Bård Breien.
Med:
Svein Andre Hofsø, Sven Nordin, Ida Elise Broch, Liv Bernhoft Osa, Per Schaanning, Kari Simonsen, Trine Juul Andersen, Jørgen Kaalstad.
Manus:
Bård Breien og Eske Troelstrup.
Norge 2013.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Han debuterte i 2006 med "Kunsten å tenke negativt", en ekstremt svart komedie om hjelpeapparatets lettvinte svar som idylliserer menneskelige tragedier, hva enten det er nakkeslengskadede eller rullestolbrukere.
Mange hyllet filmen, jeg syntes den var forferdelig i sine overdrivelser.
Muligens vil "Detektiv Downs" skape det samme skillet i reaksjoner hos publikum.
Men nå lander jeg blant de positive.
Breien og Eske Troelstrup har skrevet manuset til en burlesk komedieskrøne der det slett ikke legges skjul på at detektivfiguren, Robert Bogerud, har Downs.
Manusforfatterne synliggjør straks at alle "normalt" utstyrte tenker at Robert aldri noensinne vil lykkes med å løse en krimgåte.
På politistasjonen der Roberts far er en svært så avdanka etterforsker, flirer kollegaene av at sønnen har fått detektivgriller i hodet.
Å flytte vår skepsis inn i filmen er genialt – dermed godtar vi glatt at Svein Andre Hofsø spiller og snakker med den litt skeivstive stilen som kjennetegner diagnosen hans.
Et annet godt grep er alle overraskelsene som utfoldes idet unge Bogerud likevel får et detektivoppdrag.
For hvorfor er rikmannsfrue Rita Stjernen mer enn villig til å engasjere en mann med Downs for å finne ut hvor mannen hennes er blitt av?
Snart innledes et absurd bekjentskap med en familie som slett ikke er lykkelig, til tross for at både foreldre og barn har det som kalles en solid genetisk utrustning.
Intelligent tenkt er metoden Bogerud velger for å løse krimgåten.
Mange har vitnet om at mennesker med Downs er mer følsomme og kjærlige enn andre.
Man får først lyst til å flire av at hovedpersonen vil "bruke følelsene".
Men jammen, manusforfatterne lykkes med å omsette dette i stadige nye vrier.
Slik kan de kyniske normalmenneskene settes ut av spill fordi detektiv Downs trykker på ukjente knapper.
Morsomt!
Breien fletter også inn spørsmålet om hvordan en mann som Bogerud kan få sex.
Her berører filmen et kontroversielt tabu ved å si at hans første erfaring var med en prostituert.
Påstanden som regissøren formidler med dristig og absurd vågemot, er at en mann med Downs kan tilfredsstille en kvinne, ikke bare omvendt.
Dette kunne blitt skrekkelig platt formidlet, men er overraskende og fornøyelig løst.
Stilistisk har regissøren skapt en film noir ved hjelp av nattklubbenes rødlys, lys-/skyggelegginger og Bogeruds Bogart-påkledning.
Skuespillerne leverer dyktige, til dels elleville karikaturer, skjønt Ida Elise Broch får for lite å spille på i starten.
Det eneste som irriterer, er at en løpescene og en skytescene er klippet slik at det slett ikke ser ut som Bogerud slipper unna sine forfølgere eller blir skutt.
Men alt i alt har Breien lykkes i å skape en original farse der den som er annerledes, kommer seirende ut.
| 1
|
701506
|
Tøff konsert, teit rammehistorie
Med den konsertfilmteknologien som er å oppdrive, tar Metallica fansen med storm på 3D-kino.
Men prisen for kinovisning er en poengløs historie om roadie på meningsløst oppdrag.
Har du noen gang lurt på hvordan det er å være for eksempel Metallica, stå på en gigantisk scene og bli hyllet av tusenvis av brølende fans?
I konsertfilmen "Metallica – Trough the never" kommer du ganske så nær å oppleve det.
På en svær ishockeyarena i Vancouver, omringet av fans på alle kanter, filmes bandet av 24 kameraer samtidig – i 3D.
Vi som sitter i salen med briller på er med både backstage og på scenen.
Surrealistisk mareritt
Men når superbandet Metallica brøler igjen og minner fansen på at de finnes i beste velgående, vil de gi noe mer enn bare nok en konsert utgitt på dvd.
For å havne på kinoens store lerret har de hyrt inn unggutten Dane DeHaan til å spille roadie og blodfan Trip, og lage en rammehistorie rundt ham.
Akkurat da konserten er i gang, blir Trip sendt ut på et helt poengløst oppdrag med en bensinkanne.
Og mens Metallica spyler konsertpublikummet med sin kontrollerte aggresjon og vellyd, havner Trip i et surrealistisk, postapokalyptisk mareritt.
Et univers som kanskje står godt til Metallicas musikk, men som er så meningsløst og så fullt av klisjeer at det framstår like teit som rammehistorien i "Abba – The movie" med den stressa radiojournalisten.
Det lykkes heller ikke å flette de to parallelle hendelsene, konserten og Trips mareritt, sammen på en relevant måte.
Tradisjonell konsertfilm
Om "Through the never" er tidenes teknisk mest avanserte konsertfilm, er den ganske så tradisjonell i formen.
Bandet imponerer som vanlig med sin energi, effekter og tekniske ferdigheter, men såpass mye er gjort med lydbildet i ettertid at det i store deler av konserten føles som å høre på studioopptak.
Publikum er, med noen unntak, bare en lydløs, tilbedende masse.
| 0
|
701507
|
Forglemmelig flykappløp
Det største problemet er den totale mangelen på originalitet.
"Fly" er i sin visuelle utforming basert på suksessfilmen "Biler" fra 2006.
Men der "Biler" fortalte historien om hvordan hovedbilen Lynet McQueen gikk fra å være en selvnytende, oppblåst drittsekk til å innse at livet og verden inneholdt andre verdier enn å vinne kappløp, presenterer "Fly" en lite dynamisk hovedrolle.
Propellflyet Dusty jobber som gjødselspreder i rurale og fredelige omgivelser, men drømmer om å være racerfly som vinner store konkurranser.
Han slenger seg med i nominasjonsløpet til et jorden rundt-kappløp der de beste av de beste deltar.
Der blir han underdogen som mot alle odds klarer å kvalifisere seg, til tross for at han paradoksalt nok lider av høydeskrekk.
Han blir selvsagt både latterliggjort og motarbeidet av konkurrentene, men får også nye venner.
Og så videre.
Dette har du sett før, i mange ulike innpakninger.
De logiske bristene her er imidlertid enda mer påtakelige enn i tilsvarende historier, men det er det ikke sikkert målgruppen er så opptatt av.
Det største problemet er den totale mangelen på originalitet.
Filmen, med sitt verden rundt-race, er som en blåkopi av "Biler 2", bare med fly i stedet for biler.
Konfliktene er forutsigbare og utbrukte.
Vrien med hellige traktorer i India er litt festlig, men traktorene hadde strengt tatt rollene som kyr i "Biler" også.
På den positive siden kan det nevnes at filmen byr på en del herlige figurer, blant annet et elskovssykt latinofly, en bayersk fly-bil med splittet personlighet, samt den lille mekanikertrucken Dorthe.
Filmskaperne er imidlertid ikke i nærheten av å gjenskape en like interessant personlighet som "Bill" fra biler.
Hovedflyet Dusty forblir anonymt og uforandret gjennom det aller meste av filmen.
Han er like lett å like som en hvetebolle, og omtrent like forglemmelig.
| 0
|
701508
|
Hjemkomstens trivialitet
Erik Poppes allerede prisbelønte, engelskpråklige "Tusen ganger god natt" skildrer mesterlig tomrommet som oppstår etter sterke opplevelser.
Krigsfotografen Rebecca risikerer livet igjen og igjen for å gi medier verden over bilder fra grusomhetene som finner sted i krigssoner over hele verden.
På jobb i Afghanistan går det nesten galt da hun følger en kvinnelig selvmordsbomber på hennes siste oppdrag.
Etter et lengre sykehusopphold for de alvorlige skadene hun pådro seg, kommer hun endelig hjem til den idylliske og fredelige villaen utenfor Dublin, der hun lever med sin mann Marcus og deres to døtre.
Men denne gangen får hun klar beskjed: familien har fått nok av frykten og bekymringene når Rebekka er ute på sine risikofylte reiser.
Nå må hun velge: familien eller jobben.
Etter den suksessrike Oslo-trilogien "Schpaa" (1998), "Hawaii, Oslo" (2004) og "De usynlige" (2008), har regissør Erik Poppe etablert seg som en av Norges mest anerkjente regissører, også internasjonalt.
Og selv om det er likte norsk ved den engelskpråklige "Tusen ganger god natt", er filmen kanskje den mest personlige fra Poppe til nå, siden han selv har erfaring som pressefotograf i krigsområder og for Flyktningehjelpen.
Sjokk på sjokk
Åpningssekvensen i "Tusen ganger god natt" er det sterkeste og flotteste han noensinne har laget: intense sjokk på sjokk, sitrende spenning briljant drevet fram av ypperlig fotografering signert den utflyttete stjernefotografen John Christian Rosenlund fra Stavanger, og ekstremt virkningsfulle lydeffekter.
Og fra første bilde viser Juliette Binoche hvorfor regissør Erik Poppe regner henne som en av verdens aller ypperste skuespillere, med sin intense tilstedeværelse.
Kontrasten til Rebeccas hjemmeliv i Dublin etter hjemkomsten kunne ikke vært større.
Stillheten og freden, de vakre naturbildene, bølgene som får slå opp på stranden i fred.
Rebecca velger familien, og gjør sitt beste for å være en slik mor og kone de vil hun skal være.
Men tiden står så stille.
Alle rundt henne er så opptatt av sin små og trivielle i-landsproblemer.
Poppe lykkes stort i å la oss se verden med Rebeccas øyne, vi merker hennes kjedsomhet og rastløshet.
Men en utstrakt bruker av piano og strykere blir en litt for ferdigfølt og lettvint måte å skildre Rebekkas indre følelsesliv på i lengden.
Dop eller kall?
Et intenst raseri har alltid vært Rebeccas drivkraft.
Raseri for at folk er mer opptatt av Paris Hilton enn de fryktelige lidelsene.
Men har også spenningen blitt et nødvendig dop?
Eller er jobben rett og slet et kall?
Folk hun treffer synes jobben hennes er "sååå spennende".
Men når til og med hennes egen familie er mer opptatt av sin egen frykt og sin egen trivsel enn de grusomme skjebnene Rebecca ønsker å vise verden, hva oppnår hun egentlig med å risikere livet da?
Dette er bare ett av flere dilemmaer rundt Rebeccas jobb og livet utenfor.
"Tusen ganger god natt" gir ingen klare svar på de infløkte dilemmaene.
Men den gjør akkurat det Rebecca forsøker å gjøre gjennom jobben sin: vise verden som det kompliserte stedet den er.
Og gi oss innsikt og ettertanke som blir nyttig å ha med oss i bagasjen videre.
| 1
|
701510
|
Glossy gambling-flopp
Det hjelper ikke med superstjerner som Ben Affleck og Justin Timberlake i hovedrollene når manuset er en eneste stor klisjé.
Drømmen om å bli superrik i en fart og leve livet i luksus vil aldri dø, og i starten av "Runner runner" ser vi hvorfor.
Finanskrisens konsekvenser har skapt mer kynisme og mindre tro på at drømmen kan oppnås ved ærlig, hardt arbeid og utdanning.
Så blir vi også minnet på akkurat hvorfor drømmen kan være både farlig og umoralsk.
Men da er filmen for lengst avskrevet som et lite troverdig forsøk på gamblingspenning.
Lurvete drømmejobb
Richie (Justin Timberlake) er smart-sleip student på Princeton-universitetet av typen vi både forakter og beundrer.
I motsetning til sine studievenner må han selv finansiere kostbare studier.
Det gjør han ved å formidle online-gambling på campus.
Når han oppdager svindel, reiser han til nydelige, hete Costa Rica for å konfrontere den mystiske lederen for online-casinoet, Ivan Block (Ben Affleck).
Block blir imponert av den smarte, pågående og kreative unge studenten, og gir ham et tilbud som er for godt til å avslå.
Så langt er alt vel.
Drømmen er innenfor rekkevidde, paradiset byr også på vakre kvinner og smarte datanerder.
Men uhyggefølelsen sitrer like under overflaten.
Vi vet dette er for deilig til å være sant, men hvor og når vil det gå galt?
Uten kontroll
Et eller annet sted på veien mot den altfor lettvinte slutten mister regissøren fullstendig kontrollen, men først etter å ha viklet vår studenthelt inn i en nesten uløselig knipe.
Årsaken er først og fremst et manus som ikke holder mål.
Men også den Oscar-belønte Ben Affleck bidrar til floppen med sin framstilling av en både unødvendig gåtefull og lite troverdig rollefigur.
Typiske Hollywood-fakter som polerte, glamorøse omgivelser, svartsmuskede skurker og altfor mange, altfor tette nærbilder bare understreker at denne filmen ikke har stort mer å by på enn en pen og glatt innpakning.
| 0
|
701511
|
Den vanskelige biofilm-sjangeren – igjen
Skuespiller Naomi Watts har påtatt seg den nærmest umulige oppgaven å spille Lady Diana i filmen om de siste årene av prinsessens liv.
Det lykkes hun bare delvis med.
"Diana" Regi:
Oliver Hirschbiegel.
Med:
Naomi Watts, Naveen Andrews, Juliet Stevenson, Michael Byrne, Cas Anvar, Douglas Hodge, Daniel Pirrie, Charles Edwards.
Storbritannia/Sverige/USA 2013.
1 time 52 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Hovedproblemet er at et verdens mest fotograferte ansikter fortsatt sitter som et yndig, muligens nostalgisk forskjønnet minne i våre hoder etter som årene har gått.
Dermed tar det lang tid før man som kinogjenger aksepterer at Watts levendegjør selveste prinsessen av Wales.
Det skyldes ikke bare at skuespilleren (født i 1968) er ni-ti år eldre enn Lady
Di var før sin død, men også at Watts ansikt – til tross for utstudert mimikk og tidsriktig frisyre – likevel ikke ligner nok på den kongelige berømtheten.
Dette er selvsagt ett av biofilm-sjangerens store dilemmaer.
Men jeg sliter mer med å bli vant til Watts som Diana enn jeg gjorde med Meryl Streep som Margaret Thatcher (Jernkvinnen) eller Helen Mirren som dronning Elisabeth (The Queen).
Overbevisende mimikk
Når man omsider blir fortrolig med Lady Watts, oppdager man alt hun gjør for å virke lik.
Skuespilleren kikker opp på fotografer og fans med lett bøyd hode og et blikk som på samme tid utstråler usikker sjenerthet og trygg bevissthet om publikums beundring.
De berømte setningene fra Dianas kontroversielle BBC-intervju om samlivet med Charles ("there were three people in this marriage, so it was a bit crowded"), er overbevisende formidlet.
Et annet dilemma er selvfølgelig at biofilm-sjangeren foregir å vise sannheten om et menneskes innerste sorger og gleder.
Nå har jeg aldri forlest meg på utgitte bøker om hvem Diana elsket etter at ekteskapet med prinsen gikk i stykker.
Regissør Oliver Hirschbiegel og hans manusforfatter bygger filmen på "Dianas last love" av Kate Snell.
Denne fortellingen hevder at prinsessens to år lange forhold til den pakistanske hjertekirurgen Hasnat Kahn var mye viktigere for henne enn den antatte romansen med rikingen Dodi Fayed.
Noe skurrer
Her slår sjangerproblemene ut i full blomst.
I London har den virkelige Hasnat Kahn gitt et intervju der han avviser at filmen er en troverdig skildring av hans to år lange forhold til Diana.
Men om man som kinogjenger godtar filmstoryen, er det også ting som skurrer.
Snells poeng er at Diana selv regisserte at paparazzier fikk tatt bilder av henne kyssende på Fayed ute på yachten hans i Middelhavet.
Men regissøren klarer ikke godt nok å formidle prinsessens motivasjon for å gjøre dette.
Av selvplageri?
For å straffe muslimen Kahn som ikke ville gifte seg med en av verdens mest berømte kvinner – en hvit, kristen, men likevel skilt?
Pussig nok føles det ikke så interessant å trenge inn i den nå avdøde Dianas innerste følelser.
Det beste man kan si at filmen lykkes med, er å framstille et dypt ensomt og ulykkelig kongehusmedlem, samt minne oss på at hun gjorde en helhjertet innsats mot produksjonen og bruken av landminer.
| 0
|
701512
|
Voldelige vaner er vonde å vende
Her kommer familien du aldri ville likt å ha til naboer:
Mafiabossen med kone og barn som har fått ny identitet av FBI.
Av det følger mye blodig tøys og tull.
"Farvel til mafiaen".
"The family".
Regi/manus: Luc Besson.
Med:
Robert De Niro, Tommy Lee Jones, Michelle Pfeiffer, Dianna Agron, Dominic Chianese, Vincent Pastore.
USA/Frankrike 2013.
Aldersgrense: 15 år.
Det er den franske regissøren Luc Besson som har laget en av høstens svarteste komedier, med et manus som flyter videre på stilen fra tv-seriene "Sopranos" og "Lilyhammer".
Dessverre er humoren ujevnt fordelt, slik at filmen etter hvert går på tomgang.
Det hjelper noe at mafiafamilien livliggjøres av et par amerikanske stjerner.
Robert de Niro spiller pappa Manzoni, en sliten, men altfor erfaren mafialeder som ikke tar fem øre for å tyste på sine fiender for å få dem i kasjotten, eller ta dem av dage.
Michelle Pfeiffer framstiller hans kone Maggie.
Hun er på intet vis uskyldig uvitende om ektemannens voldelige uvaner.
Nytt liv i Normandie
Nå vel.
Mye av den svarte komikken oppstår da ekteparet med to tenåringsbarn flytter inn med ny identitet – familien Blake – i en landsby i Normandie.
Men for en bukett amerikanere å måtte tilpasse seg franske småbyvaner og holdninger skal vise seg å være en tålmodighetsprøve.
Dermed får vi atskillige scener av hvordan mafiabossens kone og barn slår grusomt tilbake mot stedets beboere, enten det er mamma Maggie som småbomber en dagligvarebutikk, datteren Belle som slår ned frekke franske gutter (med noen latterlig påklistrede kviser), eller sønnen Warren som tar innersvingen på skolens mobbere ved å starte egen, kynisk mafiageskjeft.
Pappa Manzoni selv, alias Fred Blake, forsøker å oppføre seg anstendig og fredelig – han er tross alt plassert i landsbyen via et vitnebeskyttelsesprogram og overvåkes av selveste Tommy Lee Jones i rollen som en sliten FBI-agent.
En skjeggete Robert de Niro humrer og brummer lakoniske replikker mens han skriver på sine memoarer og forsøker å undertrykke sin aggresjon overfor nysgjerrige franske naboer.
Tvetydig satire
Over alle filmens voldsscener svever tvetydigheten.
De kan tolkes som en svart karikatur av hvor blodig og nådeløst livet i mafiaen er, men samtidig skal vi jo flire av det hele og ikke ta noe som helst det minste alvorlig.
Selvfølgelig vinner underholdningssjangeren over satiren, men dermed oppstår etter hvert følelsen av tomgang.
Besson, som har skrevet manuset selv, prøver å berge seg med en porsjon tenåringselskov (vakre Belle og en fransk mattelærer), en presteparodi med et riktig morsomt sluttpoeng, pluss rare replikker der familien Blake belærer landsbybeboerne om at olivenolje er en sunnere enn smør.
Regissøren, som bodde noen år i USA, får det til å høres ut som at franskmenn er villere etter hamburgere enn amerikanerne, men dette er vel også en karikatur?
Hvordan Manzonis fiender kommer på sporet av hvor familien er gjemt bort, er morsomt løst.
Men resten av filmen er en nedplaffing av gangstere i kjent stil.
Jeg lo ikke så veldig mye.
| 0
|
701513
|
På kjærlighetens berg- og dalbane
Denne gripende og herlige belgiske filmperlen har vant publikumsprisen på filmfestivalen i Haugesund.
Herlig bluegrassmusikk bidro sikkert til det.
"Alabama & Monroe", eller "The broken circle breakdown" som filmen heter internasjonalt, er en livsbejaende, sterk og dypt gripende kjærlighetshistorie mellom den banjospillende amerikaentusiasten Didier og den rockabilly-stilige tatovøren Elise.
Kjærligheten slår ned som et lyn i de ulike, alternative sjelene, og de skaper seg en tilværelse av tilsynelatende ren idyll og lykke.
Elise blir med i Didiers bluegrassband, og musikken de framfører er lykkebringende vakker.
Datteren Maybelle kommer, ikke akkurat planlagt, men blir et fantastisk tilskudd i parets vidunderlige verden.
Men så blir Maybelle alvorlig syk.
Hva skjer med den sorgløse kjærligheten når tragedien rammer og gjør gode dager til onde?
Sterke følelser
Historien om Elise og Didier er klippet i småbiter og satt sammen igjen, men den ikke-lineære fortellerstrukturen er aldri forvirrende.
Tvert imot bidrar den, sammen med fiffige kameravinkler, til å forsterke uforutsigbarheten og nerven i filmen.
Vi blir tatt med på en berg— og dalbanetur gjennom hele følelsesregisteret: glede og sorg, maktesløshet og fortvilelse.
Det er så lett å like og engasjere seg i paret, varmt og glitrende spilt av hovedrolleinnehaverne.
Elise og Didier oppdager begge at når sorg og smerte er i ferd med å fortære dem, blir forskjellene mellom dem klarere.
De oppdager også begge at det lindrer å ha noen å klandre, noen å hate.
Mens Elise klandrer seg selv og ektemannen, finner Didier sitt hatobjekt i den amerikanske presidenten George W. Bush.
Og mens bluegrassbandet gjør det stadig bedre for et stadig større publikum, går det utforbakke for kjærligheten.
Vakkert og vondt
"Alabama & Monroe" har ikke noe budskap utover å skildre intens kjærlighet som blir satt på harde prøver.
Det gjør den til gjengjeld både vakkert og vondt.
| 1
|
701514
|
Smart og søtt publikumsfrieri
Britiske Richard Curtis vet akkurat hvordan han skal få kinopublikummet til å smile gjennom tårer og etterpå tørke lattertårene.
Her gjør han det igjen.
Så søtt, smart, søtt, morsomt og rørende!
Så herlige mennesker!
En sånn positiv livsvisdom!
Den fabelaktige regissøren og manusforfatteren Richard Curtis har gjort det igjen, akkurat slik han trollbandt oss med "Love actually", "Notting Hill" og "Fire bryllup og en gravferd".
Varme, smil gjennom tårer, perfekt rollebesetning og stor vekt på rollefigurenes kløning, keitethet og tilkortkommenhet.
Oppskriften funker nok en gang.
Innerst inne vet du at følelsene dine nok blir manipulert av pianomusikk, snertne replikker og sentimentalitet.
Men å være sur på Curtis & co er som å være sur på sjokoladehjerter og selve livet.
Sosial kløning
Familien er også denne gangen av det småeksentriske slaget, de bor idyllisk til i Cornwall og er bare herlige.
Vår mann er sønnen i huset, den 21 år gamle, sosialt keitete Tim (Domhnall Gleeson).
Dagen etter et grusomt pinlig nyttårsparty får han vite av sin far (Bill Nighy) at alle menn i familien kan reise bakover i tid.
Altså kan han i praksis spole tilbake til et hvilket som helst klønete øyeblikk i sitt eget liv og justere.
Helt til det er bra nok.
Litt "Groundhog day"-aktig, altså.
Siden Tims største ønske er å få seg kjæreste, bestemmer han seg for å bruke evnene til nettopp det.
Det viser seg å bli langt fra så enkelt som han trodde.
Tenk årsak og virkning, for eksempel.
Men morsomt blir det jo, og etter hvert finner han kvinnen i sitt liv,den søte Mary (Rachel McAdams).
Spole tilbake?
Selvsagt er det en moral her, selv om hovedpoenget med "About time" er at vi skal føle mye og godt.
For selv om du hadde kunnet spole tilbake til de øyeblikkene da du kommer på etterpå hva du skulle ha sagt og gjort, der du ikke ser konsekvensene før etterpå: kanskje er det likevel best å leve i nuet og heller tenke seg om?
| 1
|
701515
|
Hastverksarbeid med koselige tog
Faren med populære figurer for barn er at de så altfor lett videreføres til nye årganger uten at den kreative innsatsen høynes.
Lokomotivet Thomas er en slik sikker vinner som det er opplest og vedtatt at små og store er glad i, nærmest uansett.
"Lokomotivet Thomas — jernbanens konge".
Regi: Rob Silverstri, Brian Lynch.
Storbritannia 2013.
59 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Barn.
Når lokomotivet Thomas og vennene hans nå dukker opp som en times animasjonsfilm på kino, bør vi forvente mer enn de aller enkleste, velkjente grep.
Vel er en slik fortelling beregnet på de absolutt yngste slik at skurke- og skumlenivået ikke må være for stort.
Likevel, også tre- og fireåringer vet mye om tilværelsens slemme, dumme og triste krefter.
Manusforfatter Andrew Brenner kunne derfor godt vært enda mer oppfinnsom når det gjelder å skape en story der den slags turneres.
Slik det nå er blitt, får vi et hyggelig gjensyn med blå Thomas, grønne Percy, røde James og andre lokomotiver som tøffer rundt på øya Sodor.
Dit har en rik greve vendt hjem igjen for å pusse opp et gammelt slott og lete etter en forhistorisk kongekrone.
Prosjektet hans gir togene rikelig med last som de må frakte opp til slottet, men også lære å samarbeide om for å klare.
Langt om lenge kommer også det gule damp- og gruvelokomotivet Stephen inn på banen, og en smule spenning oppstår.
Man kan alltid komme i mål med å la de animerte togene takle småkriser og kappkjøre med hverandre.
Det jeg savner er større karakterisering og individualisering hos de menneskeliggjorte lokomotivene, slik scenene med gule Stephen går i retning av.
Men regissørene Rob Silverstri og Brian Lynch gjør det for lettvint for seg, som hadde de dårlig tid.
| 0
|
701516
|
En 14-årings blikk på voksnes svik
Det finnes noen svakheter i Jeff Nichols drama "Mud", men de er lett å overse da to 14-årige gutter gjør så bra hovedroller.
"Mud".
Regi/manus: Jeff Nichols.
Med:
Matthew McConaughey, Reese Witherspoon, Sarah Paulson, Michael Shannon, Tye Sheridan, Jacob Lofland, Sam Shepard, USA 2012.
2 timer 10 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Det svært likandes er at perspektivet er lagt til to kamerater som holder sammen i tykt og tynt.
Ellis er den mest vågale og tøyer stadig grensene som de voksne har satt.
Neckbone er hans trofaste følgesvenn.
Begge er imponerende godt spilt av Tye Sheridan og Jacob Lofland.
Tenåringene kommer fra familier hvis liv hangler av gårde i husbåter langs Mississippi.
Ellis' foreldre er på kanten av skilsmisse, Neckbone vokser opp hos en onkel.
Guttene pendler mellom båtturer til urskogsaktige, flomrammede øyer i elvedeltaet og motorsykkelbesøk i asfaltørkenen av moteller, barer og butikker i nærmeste tettsted.En dag finner hovedpersonene en mystisk rømling på en av øyene, en fyr som kaller seg Mud (Matthew McConaughey).
Hvem er han, hva vil han og hvor troverdig er han?
Vi tilskuere blir mer enn skeptiske, men Ellis og kameraten fascineres nok til å hjelpe ham.
Det får holde å si at Mud skal ha drept en kar som hadde et forhold til kjæresten han elsker.
Er kjærlighet mulig?
Snart spinner Nichols en thrillerpreget vev mellom rømlingen, hans forfølgere og guttene.
En sjelden gang fristes han til å bryte ut av tenåringenes perspektiv.
Det kjennes unødig.
Ærendet hans er et psykologisk, viser det seg:
Å la Ellis utforske om kjærlighet av det varige slaget egentlig er mulig.
Eller er alle voksne bare svikere?
Nichols tyr mot slutten til et konstruert dramaelement (slangebitt) og voldsomt med skyting.
Men ok, det hindrer ikke at portrettet av Ellis' emosjonelle oppvåkning forblir vellykket.
Heldigvis slipper vi unna sentimentaliteten som Hollywood smører på, og kan i stedet nyte det lekre tonefølget fra musikk av David Wingo.
| 1
|
701517
|
En nesten perfekt spenningsfilm
Dette kunne futtet av gårde som en uoriginal og dvask klisjékinaputt.
Men "Gåten Ragnarok" utvikler seg til et fyrverkeri av spenning, kreativt næret av mytisk og mystisk diktning om hva vikingene i sin tid slåss mot.
Herlig!
"Gåten Ragnarok".
Regi:
Mikkel Brænne Sandemose.
Manus: John Kåre Raake.
Med:
Pål Sverre Hagen, Nicolai Cleve Broch, Sofia Helin, Bjørn Sundquist, Maria Annette Tanderø Berglyd, Julian Podolski.
Norge 2013.
1 time 36 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Familie.
Det begynner forsiktig som en traurig skildring av enkemann, tomannspappa og forsker Sigurd Svendsen, utmerket spilt av Pål Sverre Valheim Hagen.
Med trist hundeblikk framstår han som en fyr som aldri er kommet over at kona døde for fem år siden.
Samtidig er han en hjelpeløs nerd som forsømmer ungene, hekta som han er på å tolke antatte runetegn i vikingenes utskårne dragehoder.
Selv ikke sponsorene på Vikingskipshuset på Bygdøy tror på forskningen hans.
Kan det bli spenning og grøss av slikt?
Jajamen.
Manusforfatter John Kåre Raake har skrevet et intelligent manus som først ikler seg en slags vitenskapelig troverdighet.
Brått tilføres en tvist som gjør at storyen minner om forskeren som dro på skattejakt til en kanadisk øy for å finne Shakespeares skjulte koder.
Hør bare:
Hvilken hemmelig vikingskatt ligger gjemt i en innsjø i Finnmark?
Ha!
Slik lurer regissør Mikkel Brænne Sandemose oss til å følge forsker Svendsen, hans barn samt to hjelpere (Nicolai Cleve Broch og Sofia Helin) til Alta.
Derfra geleides vi inn i skogene av kjentmann Bjørn Sundquist.Stopp.
Nå må det ties om de stadig nye og skumle vendingene.
Gang på gang overraskes vi til vi sitter på nåler.
Hva rustne russiske tanks har å gjøre med vikingetidas mørkeste monstergåte, røpes ei.
Skryt til mange
Velfortjent honnør går til sjeffotograf Daniel Voldheim for vanvittig flott fra-lufta-filming av finnmarksnatur.
Dataanimasjonen funker.
Skryt sendes til de ansvarlige for et ubehagelig godt lydbilde, en vesentlig faktor i enhver grøsser.
Samlet ros tilkjennes skuespillerne, inkludert barna, som gir et stigende uttrykk for skrekk og fortvilelse.
Hvilken bakgrunn har regissør Sandemose for å lykkes?
Det er knapt til å tro, men han har tidligere bare laget noen kortfilmer og spillefilmen "Fritt vilt 3" (2010).
Den var slett ikke dårlig, men hadde noen sedvanlige svakheter.
Nå henger jeg meg bare opp i at filmskaperne har glemt at folk på mer enn en dagstur må bli grådig sultne.
Det er pirk.
Sandemose har med "Gåten Ragnarok" hevet seg til et nivå som holder internasjonal målestokk.
Gratulerer!
| 1
|
701518
|
Playboyen og pedanten: erkerivaler
1976-sesongen i Formel 1 er en av tidenes mest dramatiske, og i sentrum sto erkerivalene Niki Lauda og James Hunt.
"Rush" er den fantastiske filmen om kjørerne, begivenhetene og alt som var rundt.
Rivaliseringen mellom de to Formel 1-gigantene James Hunt (Chris Hemsworth) og Niki Lauda (Daniel Brühl) på 70-tallet er legendarisk.
Det samme er den vanvittige ulykken i tyske Grand Prix i 1976, der Lauda ble kraftig forbrent.
Vi vi vet hvordan historien ender.
Likevel har Ron Howard, med klassisk, effektiv filmdramaturgi, klart å gjøre det endelige slaget om VM-tittelen ulidelig spennende.
Men enda viktigere: han har greid å fange Formel 1-sirkusets nullmarginsjel gjennom å gå tett på de to rivalene.
To ekstreme motpoler, men med samme mål.
Vinne.
I det minste, for enhver pris, å slå erkerivalen.
Kom skjevt ut
Engelske James Hunt var velsignet med et sexy rockestjerneutseende, rebellnatur og et aggressivt, hasardiøst mot.
Østerrikske Niki Lauda var velsignet med en rumpe som kunne føle alt som ikke var perfekt med en bil, et utseende som en rotte og en mutt, analytisk regelrytternatur.
Allerede da de møttes for første gang kom de skjevt ut.
Og verre skulle det bli.
Hemsworth og Brühl er begge glitrende i rollene.
Biografiske friheter
Howard og manusforfatteren har nok tatt seg noen spissende friheter i skildringen av hvor anstrengt forholdet mellom de to egentlig var.
Men pytt.
"Rush" er blitt en utrolig sterk og underholdende film, der personlighetsmotsetningene mellom rivalene er motorkraften.
| 1
|
701519
|
For stillestående om optimistene
En dokumentar om et volleyballag på Hamar kunne muligens blitt det kvinnelige svaret på "Heftig og begeistret" fra 2001.
Men dessverre er "Optimistene" for blek og snill til å leve opp til Knut Erik Jensens suksessrike mannskorfilm fra Berlevåg.
"Optimistene".
Regi/manus: Gunhild Westhagen Magnor.
Med:
Goro Wergeland, Lillemor Berthelsen, Birgit Myklebust, Eldbjørg Grøttum med flere.
Norge 2013.
1 time 31 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Voksen.
Men det er mange bra ansatser når regissør Gunhild Westhagen Magnor lar et knippe kvinner fra 69 år og oppover presentere seg foran kamera og fortelle om livet sitt og hobbyen sin – volleyballaget.
Særlig sjarmerende, rørende og imponerende er 98 år gamle Goro som er en ekte optimist, ikke en person som syter og klager over dette og hint.
Jensen krydret «Heftig og begeistret» med å plassere 28 kormedlemmer rett ut i naturen.
Mens saltspruten fra Barentshavet slo inn over moloen, lød tonene av «Vikingesønner».
Idet snøføyka festet sitt rimgrep om skjegg og øyenbryn, steg klangen av en salme opp fra ei gate i kystbyen.
Westhagen Magnor har mindre å spille på når hun skal skildre Hamar-kvinnene.
Det viser seg at volleyballkvinnene ikke er så veldig gode til å spille volleyball, de er bare optimistiske og utholdende i sitt fortsett om å holde på.
Regissøren kompenserer et stykke på vei med samlinger der damene drøfter regler og legger planer for en reise til Sverige for å møte et mannlig lag til dyst.
Berlevåg-mennene åpnet seg om alt fra dametekke til politiske oppfatninger.
På Hamar kommer ikke Westhagen Magnor like dypt inn i kvinnene hun framhever.
Det hele forblir snilt på overflaten.
Landskampen mot mennene i Sverige blir en munter avslutning på et trivelig møte med tålmodige kvinner.
I en tid da det finnes nok sutring blant oss, viser de oss verdien av å være optimist, selv i høy alder.
| 0
|
701520
|
Fattar du?Fattar du!
Nej, inte alls
Her kommer "Snabba cash"-film nr. 3 som lar tre bander av ulik etnisk herkomst bekjempe hverandre i det uendelige.
Puh.
Dette er Sverige, uten at en eneste normal Medel-Svensson dukker opp.
"Snabba cash — Livet deluxe".
Regi:
Jens Jonsson.
Med:
Joel Kinnaman, Matias Varela, Dejan Cukic, Martin Wallström, Madeleine Martin, Annika Ryberg Whittembury med flere.
Sverige 2013.
2 timer 7 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Det eneste positive må være at hovedrolleinnehaveren fra film 1 og 2, den usympatiske BI-studenten, dopdealeren og forretningssvindleren Johan "JW" Westerlund, er kraftig tonet ned.
Han surrer rundt i Los Angeles og leter etter sannheten om søstra som levde et farlig natteliv i Stockholm.
I stedet handler det mest om serberen Radovan med det ville, slitsomme blikket (Dejan Cukic), hans datter og en bråte med machomenn som driver hans mafiaforretninger.
Nei, forresten, hovedrollen innehas av Jorge (Matias Varela) og en spansktalende gjeng som skaffer seg 101 millioner snabba cash ved hjelp av tidenes bankran.
Og som om ikke det var nok, dukker en tredje bande opp i kjappe firehjulstrekkere og vil ha tak i utbyttet.
Så driver de på da, i over to timer med actionscener der kulene smeller, granatene eksploderer og blodet spruter, men spenningen uteblir.
Politiet, undrer du.
Det representeres av en tynn fyr som ligner en snill speidergutt (Martin Wallström).
Noen får for seg at han kan spille serber og få selveste mafiabossen til å tro han er av dem og et godt parti for dattera.
Troverdig?
Pøh.
Innimellom hevnerslagene forelsker et par helter seg, i mafiadattera og i den uskyldige jenta.
Slikt tilfører machogutta et snev av følelser, men det ender mest i sentimentalitet.
Man må inderlig håpe svenskene gir seg med "Snabba cash" som en trilogi.
Men hvem vet.
Regissør Jens Jonsson lar nok folk overleve til at man kan lage "Snabba cash 4".
Sukk.
| 0
|
701523
|
Overlesset landeveisdrama
Et nederlansk tvillingpar havner på landeveien i New Mexico med hippiesurrogatmoren de aldri før har møtt.
Det er ikke måte på hvor mange tidsriktige ingredienser som har fått plass i denne snurrige roadmovien:
Tvillingene Sofie og Daan er oppvokst i Amsterdam med et forelsket homsepar som foreldre, født av en amerikansk surrogatmor de aldri har truffet.
Bare den naive og søte Daan har lurt litt på hvordan moren er.
Nå skal hun og mannen få barn ved hjelp av prøverør.
Søsteren Sofie, en strammunnet kyniker og pessimist, er derimot singel med toppjobb i et magasin, frykter karbohydrater og spiser helst økologisk.
Og praktiserer yoga.
Regissøren har tilsynelatende mye på hjertet om omdiskutert, moderne familieliv og livsstil.
Bobil-blundere
Så kommer beskjeden: surrogatmoren ligger på sykehus.
Tvillingene er nærmeste pårørende.
De drar!
Og treffer altså Jackie, selve prototypen på en gammel hippiedame: en fetthåret, villøyd og ekstremt fåmælt marihuanarøyker med egen rustholk av en bobil og et ben gipset helt opp til låret.
Tvillingenes jobb blir å kjøre henne til et rehabiliteringssenter på andre siden av staten.
I bobilen.
Det viser seg at tilkallingen av tvillingene har en logisk forklaring, men plottet er likevel såpass irriterende oppkonstruert og utvendig at det tar lang tid før en kommer tett nok innpå disse tre kvinnene til å utvikle noe engasjement i dem.
Landskapene er vakre og fascinerende, skuespillerne viser seg å være svært så gode når de får jobbet seg ut av stereotypene sine.
Overraskelse for sent
Men "Jackie" mister fullstendig retning, og handler etter hvert mest om typisk roadmovie-trøbbel og tvillingenes endringer på det personlige planet.
Surrogatmoren forblir stort sett fåmælt og utvendig.
Men så tar historien en vending som er både morsom og gapende overraskende.
NÅ ser vi hva regissøren ville.
Dessverre altfor sent.
| 0
|
701526
|
Hø-hø om liksom-familie på smuglertur
Dette er en sånn komedie du kan komme til å le av, men pass for all del på ikke å tenke samtidig – da blir du flau.
"We're ther Millers".
Regi: Rawson Marshall Thurber.
Med:
Jennifer Aniston, Jason Sudeikis, Emma Roberts, Ed Helms, Nick Offerman, Will Poulter med flere.
USA 2013.
Lengde:
1 time 49 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Storyen er en smørje:
Den snart 40 år gamle doplangeren David Clark klarer på klønete vis å bli ranet for sekken med marihuana.
Nå må han gjøre opp for seg ved å hente et "lite" parti med stoff i Mexico.
Smuglingen krever naturligvis en dekkhistorie:
Vips blir herr Clark til Mr. Miller på ferietur med sin liksom-familie i en enorm bobil.
Slik får vi filmen om David som haler med seg stripperen Rose (Jennifer Aniston) pluss to tenåringer som liker dårlig å være Miller-barn i påstått lykkelig familie.
Bobilen blir etter hvert stappfull av tørka hasj.
Manusforfatterne har rørt i gryta av banale påfunn av det slag som roter i underbuksa, som da en svært edderkopp biter i sønnens baller slik at de svulmer opp til det ugjenkjennelige.
Hø-hø.
Eller man tafser på bh'en, som da kona i en annen bobil beføler "fru Miller" på brystene.
Hø-hø.
Slike komedier står og faller med at skuespillerne er morsomme.
Best i så måte er Jason Sudeikis (herr Miller), komiker kjent fra tv-showet Saturday night live.
Han har trening i å parodiere amerikansk kultur, noe han drar nytte av, iallfall hva timing og mimikk angår.
Verken Jennifer Aniston eller de stakkars unge skuespillerne Will Poulter og Emma Roberts har tilsvarende stand-up-evner og kompenserer med å spille på pinlighetene i manuset.
Da går det langt bedre med Kathryn Hahn som gliser det mest overdrevne kone-smil man kan tenke seg.
Hun får en til å minnes kvinner man kan ha møtt og blitt svært sliten av.
Det er morsomt.
Synd da at Miller-familien framkaller mest hø-hø og for lite ha-ha.
| 0
|
701528
|
Actioneventyr rundtDet hvite hus
At terrorister tar kontrollen over Det hvite hus for å sette presidenten ut av spill, lyder som et skrekkscenario for USA.
Men bare glem virkeligheten.
Hollywood sørger for å forvandle plottet til ren underholdning.
White house down.
Regi: Roland Emmerich.
Med:
Channing Tatum, Jamie Foxx, Jason Clarke, Maggie Gyllenhaal, Richard Jenkins, James Woods, Rachelle Lefevre, Lance Reddick, Joey King med flere.
USA 2013.
2 time 11 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Amerikansk filmindustri legger seg i selen denne høsten for å hylle sitt nasjonale ikon, Det hvite hus, for tiden bebodd av en svart president.
Om et par uker kommer "The Butler", historien om en afro-amerikaner som betjener åtte av USAs presidenter fra 1950— til 1980-tallet.
Det hele ender i en tårevåt stund med en Obama-etterligning.
Denne uka får vi full actionpott under en overskrift som ordspiller med det blodige alvoret i "Black hawk down" (2001), filmen om USAs tap av helikoptere i kampen mot krigsherrer i Somalia i 1993.
## Humor og nasjonalisme
Assosiasjonen er bare overflatisk.
Med "White house down" ønsker tyske Roland Emmerich (Godzilla, Independence day) å nå mye lenger enn de som vil ha et realistisk krigsdrama.
Følgelig legger regissøren inn stadige doser med humor og nasjonalisme.
Effekten blir at terroristenes handlinger ganske snart mister sin skrekkinngytende kraft og flytter over i sjangeren konspirasjonsfiksjon.
Her kan vi trygt følge den enslige helten John Cale (Channing Tatum) som i ren James Bond-stil berger verden – og sin presidentbeundrende datter, må vite – fra å bli utslettet av den slemme skurken og hans kumpaner.
Hvem de er, røper jeg ikke, men det er ikke overvettes troverdig.
Det behøver det heller ikke være da man har forlatt realismen.Samtidig vet Hollywood at slike filmer aldri må miste bakkekontakten helt hvis de skal fungere.
Som tilskuere lokkes vi til å pendle mellom å gjenkjenne virkelighetens verden der alt kan gå av hengslene (Midt-Østen akkurat nå) og å vite at på kinoduken faller tilværelsen trygt tilbake i sine vante folder.
Snodige ironier
I denne pendlingen oppstår snodige ironier.
Mens Barack Obama for tiden ligner mest på en krigspresident der han truer Syria med et militært straffeangrep, starter Emmerichs film med at den svarte presidenten James Sawyer i Det hvite hus (Jamie Foxx) kunngjør at han vil forhandle med verdens ledende makter for å skape fred i Midt-Østen.
Emmerichs filmpresident ser ut som verdens snilleste og litt hjelpeløse mann.
What mr. Foxx says, er rett og slett peace, noe slett ikke alle liker.
Av slikt følger voldsomt mye action i over to timer.
Selv den idylliske, grønne plenen foran Det hvite hus forvandles mot slutten til en ren actionskueplass der helten med dunder og brak skal redde president Sawyer og dattera si fra undergangen.
Tenker du virkelighet, blir det tøvete.
Går du inn i fiksjonen, er den godt laget, men innsmurt med en tykk glasur av amerikansk sentimentalitet.
| 0
|
701530
|
For lettvint bruk av topp skuespillere
Det er ikke bare å engasjere et stjernelag med skuespillere.
Man må også bruke dem til noe skikkelig.
A late quartet.
Regi:
Yaron Zilberman.
Med:
Philip Seymour Hoffman, Catherine Keener, Christopher Walken, Jeremy Northam.
Opprinnelsessted: USA 2012.
1 time 45 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Voksen.
Straks du ser rollelisten med navn som Philip Seymour Hoffman, Catherine Keener og Christopher Walken, tror du at det må bli fantastisk.
Men regissør Yaron Zilberman lurer oss.
Det gjelder særlig Walken.
Han spiller en cellist i en sammensveiset kvartett som brått melder at han må slutte på grunn av sykdom.
Men filmen bryr seg knapt om å bore i hans følelser.
Walken blir redusert til sjablong av en rollefigur.
Da får Philip Seymour Hoffman være langt mer i sentrum som annenfiolinisten Robert.
Han er sjalu på førstefiolinisten Daniel, viser det seg, men også her blir refleksjonene mindre dypsindige enn det legges opp til.
Jo visst finnes det ansatser til å fiske i ømtålige ting fra fortiden.
Var ikke bratsjisten Juliette (Catherine Keener), som er Roberts kone, kjæreste med Daniel i unge år?
Og har ikke den alltid kontrollerte perfeksjonisten Daniel rett til å innlede et forhold med sin egen fiolinelev, studenten Alexandra, som attpåtil er datter til de to andre i kvartetten.
Skjønner?
Det er noe konstruert over Zilbermans forsøk på å røre i dype følelser ved å la de tre friske medlemmene av kvartetten rote til livet sitt, med plutselig utroskap og opprivende konfrontasjoner som ikke virker særlig godt motivert.
Jeg sitter stadig med følelsen av at nå burde dette gjøre veldig inntrykk, men røres knapt en millimeter.
Og når regissøren mot slutten må få kvartetten på plass igjen, løses de igangsatte konfliktene for lettvint opp.
Alt i alt graver Zilberman aldri dypt nok i samlivets krevende samspill og blir i stedet for upresis og sentimental.
Men vakker kammermusikk, det får man høre.
| 0
|
701531
|
Apropos Jonny
Saken om mobbeofferet Jonny André Risvik som ble drept i et hus på Kampen, gjør plutselig barnefilmen «De tøffeste gutta» enda mer aktuell.
Hovedpersonen Modulf tar aldri igjen når andre plager ham.
De tøffeste gutta.
Regi: Christian Lo.
Med:
Anders Baasmo Christiansen, Cecilie Mosli, Sondre Blakstad Henriksen, Regine Stokkevåg Eide.
Opprinnelsessted:
Norge 2013.
Varighet: 1 time 14 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Familie.
Jeg anmeldte filmen fra Haugesund, men må legge til at den har dukket opp igjen i mine tanker etter å ha lest om Jonny som alltid smilte.
Kan det være vanligere enn vi tror at unger reagerer slik på mobbing?
I Jonnys tilfelle endte det fatalt.
I filmen går det heldigvis godt.
Det er bare å hilse velkommen en barnefilm som så utmerket mikser humor og beinhardt alvor i håp om at siste innsikt når inn:
Du skal ikke feige ut, men være en venn som sier nei hvis en annen blir herset med.
Les hele anmeldelsen her:
| 1
|
701532
|
Vårt vanskelige samliv, igjen
Noen kan komme til å gå fra denne filmen fordi den mangler ytre action.
Men den tålmodige seer vil fascineres av strømmen av ord som sirkler inn strevet med å ta vare på kjærligheten etter mange års samliv.
Før midnatt.
Regi: Richard Linklater.
Med:
Ethan Hawke, Julie Delpy, Seamus Davey-Fitzpatrick, Jennifer Prior, Charlotte Prior, Xenia Kalogeropoulou, Walter Lassally, Ariane Labed, Yannis Papadopoulos.
Opprinnelsesland:
USA 2013.
Varighet: 1 time 48 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Voksen.
Første gang jeg så filmen, i Berlin i vinter, elsket jeg gjensynet med fransk-amerikanske Julie Delpy.
Nå, andre gang, husker jeg det lille som skjer på forhånd, og lurer dertil på om dere, mine lesere, vil bli oppgitt over alt snakket.
Jeg velger å stole på førstegangsopplevelsen.
Det er den dere vil få på kino.
På elegant vis lirker regissør Richard Linklater inn ørsmå hint om de to forrige filmene:
Franske Celine møtte den amerikanske forfatteren Jesse (Ethan Hawke) på et tog til Wien (Før soloppgang, 1995).
Så møttes de igjen i Paris (Før solnedgang, 2004).
En dose skepsis melder seg i starten:
Er det egentlig mulig, med de samme skuespillerne, så mange år senere, å matche det jeg minnes som fortryllende ung forelskelse og besettende lidenskap for nesten 20 og 10 år siden?
Må ikke tredje film bare bli en trist oppfølger der kjærligheten mellom pariserinnen og amerikaneren, begge passert 40, for lengst har falmet?
På ferie i Hellas
Celine og Jesse er nå et gift par på ferie i Hellas med åtte-ni år gamle tvillingdøtre.
Selvfølgelig har de med seg strevet i tidsklemma.
Så kjærkomment da at venner passer barna slik at de to kan få seg en natt alene på hotell.
Dessuten risper en klo skarpt i Jesses samvittighet.
Han plages av at han, bosatt som han er med Celine og døtrene i Europa, ikke kan følge opp en 14-årig sønn fra et tidligere ekteskap i USA.
Men før Linklater får paret inn på hotellrommet og opp i senga, hogger han ut en relieffvegg bak dem.
Det skjer gjennom en lengre samtale om kjærligheten mellom noen eldre, nå enslige mennesker, noen middelaldrende og et ungt, nyforelsket par.
Så er det klart for den store samtalen mellom Celine og Jesse.
Linklater lar kameraet fotfølge dem under en lang spasertur gjennom landsbyen, deretter inn på hotellet.
Rett nok har regissøren langt inn noe hjelpeklipp her og der, men det imponerende er i hvor lange strekk Hawke og Delpy holder dialogen gående like naturlig som vi mennesker snakker.
Paret pendler mellom bagateller og digresjoner, de flørter sensuelt og ømt (orker du å leve med meg i 56 år til?) helt til akk, samlivets såreste spørsmål og mest umulige dilemmaer bobler opp til overflaten og ødelegger det hele.
Det er Delpy, ikke Hawke jeg er svakest for, denne eksplosive, blonde skuespilleren som det ene sekundet leker sexy bimbo, i det neste framtrer underdanig, men sur da hun skriver navnet sitt i et eksemplar av ektemannens roman bare fordi en begeistret leser ber om det.
I det ene øyeblikket slåss hun for å være en intellektuell, rasjonell og frigjort kvinne som nekter å la seg pille på nesa, i det neste overveldes hun av følelser og angst for å reduseres til hjemmearbeidende hustru for en forfatter som stadig reiser rundt og lanserer bøkene sine.
Kanskje burde Celine og Jesse holdt munn lenge før midnatt og bare utfoldet seg i senga.
Men da ville det ikke blitt noen film.
| 1
|
701533
|
Ertekroken Riddick
Om det er mye snakking i ukas premiere "Før midnatt", er det desto færre replikker i actionfilmen "Riddick".
Men muskelbunten Vin Diesel gjør det han skal med overbevisende kraft.
Riddick.
Regi/manus: David Twohy.
Med:
Vin Diesel, Karl Urban, Katee Sackhoff med flere.
Storbritannia / USA 2013.
1 time 58 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Det er tredje gang han spiller Riddick (Pitch Black, 2000; Riddicks Krøniker, 2004), og nå møter vi ham på en ugjestmild klode som en hardt skadet rømling fra planeten Furya.
Det første som er lett å like, er hvor gjennomført regissør og manusforfatter David Twohy omgir helten med et landskap i rødt, brunt og giftiggult.
På øde heier som gir assosiasjoner til steder i Rogaland, vaier vinden i rødfarget lyng.
Lekkert!
Men uæh, de ekleste krypdyr gjemmer seg i gjørmepyttene, utstyrt med vanvittige saksehaler som med lynets hastighet kan klippe heltens lemmer i småbiter.
Når det fungerer så bra, er det fordi Riddick ikke på null komma niks nedkjemper udyrene, men virkelig må streve og lide for å berge seg.
Animasjonen av en hyene han aler opp til vakthund, er utmerket laget.
Midtveis dukker to lag med dusørjegere opp fra en annen planet og endrer filmens karakter til klassisk "lonely guy mot alle de andre".
Det gullgjeve nå er at Twohy skaper reell maktkamp mellom to lag av skurker, dels de enkelt konstruerte Santana & Co, dels de mer sofistikerte folkene til Boss Johns, ikke minst sexy, slagferdige Dahl som påstår at hun ikke går til sengs med menn.
Mon det...
Manuset er knallbra, regien glitrende.
Stadig må man humre ved tanken på at navnet Riddick minner om "ridicule".
Dette blir en oppvisning i den ensomme heltens latterliggjøring av dusørjegerne, disse som går i fellene hans igjen og igjen.
Machomannen Vin Diesel brumler og mumler sine få replikker, men jeg skal si han ordner opp.
Herlig!
| 1
|
701534
|
Tenk om alle i klassen var sånn?
Flott film om den gutten i klassen som aldri kan sitte stille og gjøre som læreren sier.
Ellevill, klønete, impulsiv, morsom, glad, smart, nysgjerrig.
Og helt uimotståelig.
Seks år gamle Bram er en slags Emil fra Lønneberga.
Han lever et liv som ser ut som barne-TV på 70-tallet den dagen han skal begynne i første klasse.
Vel har han maur i rompa og tusen prosjekter på gang samtidig.
Men som han gleder seg til alt det nye han skal lære!
Ikke tilpasningsdyktig nok
Men dessverre.
Allerede første skoledag kommer han skjevt ut med læreren, som mener at det viktigste barn skal lære er å sitte stille og gjøre det de blir fortalt.
Sånn er det bare.
Men Brams ben klarer bare ikke å henge i ro.
Han er ikke tilpasningsdyktig, får han vite.
Konflikten vokser, og trøbbel baller på seg både hjemme og på skolen.
ADHD blir aldri nevnt, men hendelsene i "Maur i rompa" går rett inn i debatten både om diagnosen og om norsk skole de siste årene, og det er Bram som har den troverdige synsvinkelen.
Historien pensles ut enkelt nok til å fenge ungene både med gjenkjennelse og humor, komplekst nok til å si noe viktig og relevant om konsekvensene av ikke å være akkurat som alle andre, og nyansert nok til at vi ser at her har alle litt rett og litt feil.
Slutten er vel lettvint, men logisk nok.
Sprelsk og kreativ
Etter et litt snusfornuftig førsteinntrykk, mye takket være en litt for veslevoksen norsk Bram-stemme og tilhørende dialog, viser "Maur i rompa" seg å være et kinderegg av en filmopplevelse for hele familien, og også de norske stemmene funker bra.
Brams livlige og visuelle fantasi kommer sprelsk og kreativt til uttrykk i animasjonseffekter og morsomme filmtriks.
Og Coen van Overdam er helt skjønn i den store og komplekse rollen som Bram.
Det har kommet mye bra og aktuell barnefilm fra Nederland de siste årene, og "Maur i rompa" ble kåret til årets barnefilm i hjemlandet i fjor.
| 1
|
701535
|
Redd heller verden fra smurfene!
Det er absolutt ingenting med "Smurfene 2" som imponerer, fascinerer eller sjarmerer.
Kinoene oversvømmes av dubbet, amerikansk underholdning for hele familien.
De selger så det griner, ungene må jo ha med voksen ledsager.
Men nå har vi sett fabelaktig animasjon blandet med liveaction, og utrolige effekter en stund, vi har ledd og blitt rørt av søte, snakkende dyr med samme humor i årevis.
Hvor langt er det mulig å tøye strikken?
Ganske langt, siden til og med "Smurfene" fra 2011 har fått en oppfølger.
Denne gangen har trollmannen Gargarel, utstyrt med både ond plan-latter og gebrokkent norsk, som mål å få tak i den magiske, blå smurfeessensen.
Mål: verdensherredømme.
Derfor kidnapper han Smurfeline for å tvinge den hemmelige formelen ut av henne.
Et knippe smurfer og en eplekjekk kjernefamilie fra New York drar til Paris for å befri henne.
Resten er vel ikke så vanskelig å tenke seg?
Kaotisk og forvirrende
Den allerede elleville og kaotiske "Smurfene 2" blir også ganske ubegripelig om du ikke har sett "Smurfene 1".
Som om det ikke holdt at hver eneste filmingrediens som har vist seg å være en suksess på kino de siste årene er skviset inn: ond skurk, søte små, animerte sjarmører, tradisjonelt-humoristiske kjappisreplikker, livsvisdom hentet fra det siste i selvhjelpsbransjen, spenning, klare, sterke farger fra hele sukkertøypaletten.
Selvfølgelig glitrende animert, og med de samme spektakulære effektene vi er blitt så vant med nå.
Men disse små, blå smurfene som sang så plagsomt før i tiden, synger heldigivs ikke her.
Ikke tar de så stor plass heller, trollmannen Gargarel og menneskefamilien stjeler showet.
Helt greit, for så sjarmerende er de ikke.
Gjeeeesp!
Klein godtepose
"Smurfene 2" er akkurat som de enorme godteposene med fargesprakende snop av skum og gummi:
Kan se fristende ut, men har syntetisk smak og helt fri næring.
Etterpå er du kvalm og klissete.
Og angrer.
| 0
|
701537
|
Zwart-film uegnet for barn under 13
Ikke send unger under 13 på Harald Zwarts dystre og voldelige demonjegerfilm selv om den har fått aldersgrense 11 år.
Skyggejegerne.
Demonenes by.
Regi: Harald Zwart.
Med:
Lena Headey, Lily Collins, Jonathan Rhys Meyers, Robert Sheehan, Jamie Campbell Bower, Kevin Durand.
Tyskland/USA 2013.
2 time 10 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Ungdom fra 13.
Medietilsynet gir et falskt signal.
Først bestemmer de at barn på 11 år kan se "Skyggejegerne.
Demonenes by" og begrunner det slik:
"Filmen har en mørk og utrygg stemning og inneholder flere voldsscener med monstre og demoner.
Da disse foregår i et til dels urealistisk univers, får filmen 11-årsgrense.
Skrekkeffekter i scener hvor skillet mellom det realistiske universet og fantasiverdenen er utydelig, gjør at filmen frarådes barn under 11 år."
Men i samme slengen slår Medietilsynet fast at filmen bare er egnet for ungdom fra 13 år .
Også kinoen toer sine hender – den vil jo selge flest mulig billetter – og overlater til foreldre og avkom å krangle om hva man får se.
Man kan jo gjette hvor enkelt det blir i hjem der barn har forlest seg på de bestselgende fantasybøkene til Cassandra Clare, som filmen bygger på.
Så bruk nå vett og forstand.
Skjelett for fantasy-action
Zwart regisserer demonjegerstoryen etter tradisjonelle hollywoodregler for actionfilm.
Det starter med at tenåringsjenta Clary ser en mann bli myrdet på et utested i New York, men vips – der er både de merkelig tatoverte morderne og liket forsvunnet.
Har jenta bare hallusinert?
Og hvorfor ser hun et mystisk tegn over alt?
Er hun psykotisk?
Å nei, her er det et fantasyunivers som gjør sitt inntog.
Mens Clary er ute på byen, blir moren hennes kidnappet fra heimen av noen illsinte karer som leter etter et gullbeger.
Snart oppdager hovedpersonen at hun hører til skyggejegernes slekt, et folkeferd som beskytter menneskeheten mot demoner.
Skjønte dere noe?
Nei, handlingen er da også bare et skjelett for å holde det gående i over 2 timer med å jakte på moren og gullbegeret, noe som krever uendelig med slåssing mot alskens demoner.
For å holde karusellen gående går stadig nye aktører – selv de vi trodde var riktig greie – over på demonlaget og har ondt i sinne.
Clary på sin side får etter hvert også hjelp av varulver og vampyrer med ville blikk og hoggtenna på tørk.
Lite romantikk
Innimellom det hele dras heltinnen mellom sin hverdagslige newyorkkjæreste Simon og den engleaktig utseende skyggejegeren Jace slik at vi får litt kyssing i hvileskjærene.
Men romantikk à la "Twilight"-serien blir det ikke.
Dette er og blir ustoppelig action.
Det beste som kan sies om Zwarts film, er at flere digitaleffekter er vellagede, både da Clary stikker hånden gjennom tarotkortet og griper begeret, og da glødende demoner stivner i aggressiv posisjon.
Men at de onde også skildres som uformelige vesener med slibrige blekksprutarmer, virker bare tåpelig på denne anmelder.
| 0
|
701539
|
En vitaminpille av en film mot mobbing
"De tøffeste gutta" er en antimobbefilm, en nesten umulig sjanger fordi man så lett havner i fåfengt moralisering.
Men regissør Christian
Lo har laget en spenstig historie som lurer inn gode innsikter.
"De tøffeste gutta".
Regi: Christian Lo.
Med:
Anders Baasmo Christiansen, Cecilie Mosli, Hallvard Holmen, Sondre Blakstad Henriksen, Regine Stokkevåg Eide.
Manus etter Arne Svingens bok.
Norge 2013.
1 time 14 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Familie.
Én innsikt er denne:
Den forsiktige skoleeleven Modulf tar feil når han lar seg plage av et par større gutter bare for at enda mindre unger ikke skal bli herset med.
For å lære at han må ta igjen, introduseres Lise, et vidunder av ei nytilflytta jente som setter mobberne på plass og tvinger Modulf til å lære seg selvforsvar.
Regine Stokkevåg Eide spiller Lise med herlig energi, humor og visuelt overskudd nettopp da Sondre Blakstad Henriksen i den triste rollen som Modulf framstår som taperen Domulf.
Men mobbing er ekstremt komplisert, og det skjønner heldigvis Lo og hans medmanusforfattere, blant dem Nick Hegreberg fra Stavanger.
Følgelig skrus handlingen rundt til en ny lærdom:
Å ta fysisk igjen mot mobbere kan straffe seg – det får Lise smertelig erfare.
Filmskaperne tar heldigvis ikke lettvint på problematikken.
Neste innsikt er at mobbing gjerne foregår i et hierarki der mobbere på et lavere nivå sparker nedover for å slippe å bli plaget av noen høyere opp.
Dette formidler Lo & Co på lettfattelig vis.
Tusenvis av mennesker har blitt mobbet eller sett sine barn bli plaget.
Tusenvis har tydd til mobbing for å slippe unna selv.
Det er bare å hilse velkommen en barnefilm som så utmerket mikser humor og beinhardt alvor – i håp om at siste innsikt når inn:
Du skal ikke feige ut, men være en venn som sier nei hvis en annen blir herset med.
Filmen hadde verdenspremiere på Filmfestivalen i Haugesund søndag.
Kinopremiere blir 6. september.
| 1
|
701540
|
Godt balansert Albert Åberg-film
Gled dere – snart kommer Albert Åberg og pappaen hans som animasjonsfilm på kino.
Regissør Torill Kove har gjenskapt barnebøkenes univers på nydelig vis.
Hokus pokus Albert Åberg.
Regi:
Torill Kove.
Stemmer:
Henrik Forsbak Langfeldt, Kim Haugen, Fredrik Frafjord, Linnea Aksnes-Pehrson, Hallvard Lydvo, Inger Teien.
Manus:
Hans Åke Gabrielsson og Tora Berg etter en Gunilla Bergström-bok.
Norge 2013.
1 time 12 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Nylig klaget jeg over for høy dose med idyll i musikalversjonen av "Mormor og de åtte ungene".
Hvorfor fungerer det idylliske så mye bedre i "Hokus pokus Albert Åberg"?
Fordi handling og persontegning preges av en mye bedre balanse mellom godt og ondt, mellom gode og dårlige valg.
Ta en ørliten episode som da pappa Åberg kritiserer sønnen for å si "jeg skal bare..." straks faren ber ham bli med i butikken.
I neste øyeblikk er svarer pappaen på samme vis idet gutten er klar til å gå.
Rett balansegang åpenbares også i hovedpersonen Albert selv der han kjemper med å respektere pappas formaning om alltid å be om lov før han låner oldefars kikkert.
Snart ledes seksåringen inn i situasjoner som frister ham over evne slik at kikkerten kommer på avveier.
Kove og hennes manusforfattere skildrer en liten gutt med en stor drøm, en drøm som pappa synes han er for liten til å mestre selv om han snart fyller sju år.
Dermed havner Albert i prøvelser der han gjør valg som han etterpå må rydde opp i.
I Mormor-filmen gjennomføres en enkel jakt på en biltyv som altfor kjapt blir tatt inn i varmen igjen.
Så enkelt går det ikke i Albert-filmen.
Gutten begår flere gale handlinger som han – etter å ha følt på kvaler – må be om tilgivelse for.
Også pappa
Åberg får nye innsikter – han forstår at han har bommet med sin påstand om at sønnen er for liten til å få drømmen sin oppfylt.
Slik vokser og endrer hovedpersonene seg i "Hokus pokus Albert Åberg".
Det er alltid mer interessant enn statiske figurer som knapt lærer noe.For øvrig er det rikelig med idyll i Koves animasjonsutgave av Gunilla Bergströms Albert Åberg-univers.
Enhver som har lagt sin elsk på bøkene, vil gjenkjenne den enkle oppstrekingen av gutten og pappaens hoder med noen få hårstrå.
Barnestemmer levendegjør Albert, Skybert, venner og uvenner på utmerket vis.
Fargeleggingen er variert og varm å se på.
Men altså, under sjarmen er det et etisk alvor, passe dypt formidlet for 5-7-åringer.
Filmen åpnet barnefilmprogrammet Cinemagi på Filmfestivalen i Haugesund.
Kinopremiere blir 13. september.
| 1
|
701541
|
God thriller, skurrende konspirasjon
Som klaustrofobisk konspirasjonsthriller er «Pionér» riktig vellaget og velfungerende.
Men det er når du spekulerer på om sammensvergelsen bygger på reelle fakta, at det skurrer.
Den interessante diskusjonen som regissør Erik Skjoldbjærgs film reiser, er slik:
Begikk norske oljeaktører kriminelle handlinger den gang de jobbet febrilsk for å føre det svarte gullet i land over den dype Norskerenna?
Hva besto i så fall de lyssky handlingene av – at man mer eller mindre bevisst lekte med livene til dykkere som ble sendt ned på dybder ingen mennesker før hadde arbeidet på?
Det vil ødelegge din opplevelse av filmen om jeg detaljert avslører fordelingen av helter og skurker i det spenningsmanuset som Skjoldbjærg og fire medmanusforfattere har snekret.
Det får holde å si at her ligger filmens intellektuelle problem:
Man kan tro at "Pionér" avslører noe aldeles oppsiktsvekkende, bygd på filmskapernes årelange research i hva nordmenns månelanding på havbunnen da dykkere gikk ned på 3-500 meters dyp for å legge ilandføringsrør for oljen.
I så fall kunne filmen blitt et pinnsvin som stakk sine pigger langt inn i det politiske olje-Norge.
I stedet smetter sjangerbegrepet konspirasjonsthriller imellom og pakker det skurkaktige inn i fiksjonens ufarliggjørende bomull.
Men filmatisk fungerer det godt.
Til tross for at dykkereksperimenter og -øvelser samt prøvedykk på 320 og 360 meter innebærer masse tekniske grep, er Skjoldbjærg dyktig til å forenkle og formidle essensen av utfordringene.
En hallusinasjonsscene med sjøfugl, nærbilder av Aksel Hennies stirrende øyne, og lyden av en ung mann som pesepuster i dykkerkammeret, får oss til å ane hvilke fysiske belastninger som dykkerbrødrene Petter og Knut, deres kollega Jørgen samt amerikanske Mike gjennomgår.
Dypdykk-scenene er lekkert bildelagt, med perlende luftbobler som tyller det ytterst risikable inn i et trolsk vakkert slør.
Actionscenene, da ting skjærer seg skjebnesvangert under vann, eller da mystiske, illevarslende ting skjer langs kaiene på land, er filmet og klippet slik at vi føler den stigende desperasjonen hos hovedpersonen Petter.
Bra.
Sannhet og fantasi
Sjangeren konspirasjonsthriller står og faller på om regissøren skaper en vinglete, plagsom usikkerhet i spennet mellom sannhet og fantasi.
Jo visst, Skjoldbjærg får oss det øyeblikket til å undre på om Petter etter dødsulykken på havbunnen har tørna helt.
Hvorfor kan han ikke godta det dykkeledelsen og oljeaktørene sier?
Men i neste øyeblikk skjer det så mye tvilsomt at det virkelig synes som han er offer for en industriell sammensvergelse som går over lik.
Fiksjonen overbeviser – nesten.
Skuespillerprestasjonene (minus én liten birolle) holder derimot til fulle.
Nevnes må særlig Aksel Hennie som stadig mer fortvilet sannhetsjeger, men også filmens morsomme og sleipe overraskelse:
Selveste teatersjef Eirik Stubø i rollen som Oljedirektoratets mann, tidsriktig utstyrt med matpakke og termos på jobb!
Se og døm selv.
"Pionér" har førpremiere i Stavanger 19. august, vanlig kinopremiere 30. august.
| 1
|
701543
|
Åndenes skrekkelige makt
Ekstremt skrekkelig og velspilt om gru og eksorsisme i det gode, gamle hjemsøkte huset.
Om en skrekkfilms kvalitet måles i hvor angstnivå, hvor mye du skriker og hopper i stolen mens du ser filmen mellom fingrene, ja da er "The Conjuring" noe av det aller beste sjangeren har født på årevis.
En ekstremt velspilt og god, gammeldags sjangerperle der skrekken stort sett ligger i uhyggen du forventer, det du ikke ser, men fantaserer deg fram til selv.
Det er lenge siden noen har gjort dette så nifst elegant som James Wan ("Saw" og "Insidious") gjør det her.
Og sannelig holder det ikke helt til mål også.
Nesten.
De vanlige virkemidlene
Hjemsøkte boliger, demoner, Hitchcock-musikk, tordenvær, støvete, mørkere kjellere og eksorsisme.
Alle virkemidlene er med i denne fryktelige beretningen, som påstås å være virkelig av det amerikanske ekteparet Ed og Lorraine Warren.
De ble verdenskjente som paranormale etterforskere blant annet etter hendelsene som resulterte i "The Amityville horror".
I "The Conjuring" blir ekteparet, spilt av Vera Famiga og Patrick Wilson, tilkalt av familien Perron, etter at de og deres fem døtre har opplevd skremmende og uforklarlige ting i huset flyttet inn i etter å ha kjøpt det på auksjon.
Oppdraget skal vise seg å bli så skremmende at den nesten tar knekken på dem.
Mer enn nifs film
Det som, gjør "The Conjuring" så ekstraordinær i tillegg til skrekken, er at historien i seg er ekstremt spennende og troverdig.
Om du tror på sannhetsgehalten eller ei, onde ånder eller ei, er ikke så viktig: her er ingen insistering på at dette er virkelig, slik så mange eksorsist-filmer er.
I stedet får vi, gjennom Warren-parets forelesninger, et både saklig og interessant innblikk i hva de jobber med, og hvordan.
Men så faller likevel regissøren for fristelsen til å ta den helt ut med alle de klassiske skrekklisjeene mot slutten.
Sånn synes han kanskje det må være, men det svekker likevel totalinntrykket av en virkelig helstøpt film som er mer enn en skrekkelig skrekkfilm.
| 1
|
701544
|
En kopp helt vanlig, svart kaffe takk!
Komikk og tristesse jobber perfekt sammen i et herlig portrett av generasjonen som heller vil nave enn å gjøre noe uhipt og middelmådig.
Niko (Tom Schilling) prøver og prøver, men det å få servert en helt vanlig kopp kaffe viser seg å være svært så vanskelig dette døgnet i Berlin som skildres i den prisbelønte "Oh boy", som er regissøren debutfilm.
Jakten på kaffe speiler langt på vei Nikos søken etter både tilhørighet og livsretning, og om tiden han lever i.
Valgmulighetene er så mange, fristelsene likeså for 27-åringen, som har brukt tiden til å "tenke" etter at han to år tidligere hoppet av jusstudiene.
Kjipeste dagen
Det er en ekstra kjip dag i Nikos liv som skildres i "Oh boy".
Det blir slutt med kjæresten, den rike faren skrur igjen kontanttilførselen, og etter et møte med psykologen fra helvete får han heller ikke igjen sertifikatet etter promillekjøring som håpet.
Da han i tillegg setter i gang en flørt med en jente, viser det seg at hun er en tidligere klassekamerat som nesten begikk selvmord fordi Niko mobbet henne.
Nikos ferd gjennom Berlin er er flott og fascinerende fotografert i svart-hvitt.
Den lystige jazzen som følger bildene, fører tankene noen av Woody Allens klassikere.
Stygg-pene Berlin, med alle sine skrudde personligheter og betong, har aldri sett skjønnere ut.
Hipsterharselas
Tom Schilling er perfekt som den hipsteraktige Niko, som er farlig nær å bli en skikkelig taper.
Gjennom hans opplevelser er "Oh boy" et portrett av generasjonen som heller vil nave enn å holde på med noe uhipt og middelmådig.
Selv om filmen "Oh boy" godt kan karakteriseres som en hipsterfilm, harselerer den også hylende morsomt med hipsterkulturen.
Det er ikke mye menneskelig varme i "Oh boy", men lattervekkende episoder, dialoger og bifigurer i all tristessen er det nok av.
Og tross alt:
Niko er en fyr vi både kan kjenne oss igjen i og føle sympati for.
Sånn av og til.
Og "Oh boy" er en herlig filmperle som sitter godt i etter kinobesøket.
| 1
|
701545
|
Feilslått mormor og 8 unger-musikal
For en merkelig barnefilm, inspirert av Anne-Cath.
Vestlys første bok om mormor og de åtte ungene.
Den funker muligens strøkent for de aller minste hvis de aldri har vært på kino før og man absolutt ikke vil at de skal skremmes ett sekund.
Men den idylliserende musikalvrien er ille.
"Mormor og de åtte ungene".
Regi:
Lisa Marie Gamlem.
Med:
Ingrid Bolsø Berdal, Marit Opsahl Grefberg, Steinar Sagen, Thomas Bye, Frida Hellen, Arnold Efraim Vogt Granqvist, Ada Elektra Grytten, Hedda Kanutte Grytten, Emma Spetalen Magnusson, Amund Wiegand Blakstvedt, Anna Petronella Gurowska Nygaard.
Norge 2013.
1 time 6 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Skjønt også de knøttsmå må da få oppleve at noe er litt skummelt?
For alle større unger, for ikke å snakke om de voksne, blir musikalutgaven så kosete at det tidvis er vondt å holde ut.
Boka "Åtte små, to store og en lastebil" utkom i 1957 og var Vestlys første bok om mormor, mor og far og åtte barn, filmatisert med henne selv i mormor-rollen i 1977.
Nå har pussig nok regissør Lisa Marie Gamlem og manusforfatter Birgitte Bratseth laget en mine, dine og våre-barn-vri på hvordan mamma og hennes nye mann Are er blitt så barnerike:
Tre barn er hennes, fire er hans, ett venter de sammen.
Men denne politisk korrigerende oppdateringen av moderne familieliv er halvhjertet gjennomført – scenen med mormors fryktede reaksjon på datterens samliv utspilles aldri.
Andre ganger er en smule spenning kuttet for tidlig, som da mormor ikke kommer seg av toget i tide uten hjelp.
Filmens tone drypper av idyllisk 50-talls-harmoni til tross for at handlingen er flyttet til 1970-tallet.
Verst er iscenesettingen av musikallåtene til Eyvind Andreas Skeie og Stein Johan (Steinjo) Grieg Halvorsen der morgenstellet i åttebarnsfamilien går som en syngende lek.
Som det er skrevet om Mormor-serien:
"Vestlys hovedpersoner er helt utenom det vanlige snille og nærmest totalt blottet for trass og opprørstrang…"
Gamlem og Bratseth gjør lite for å lage sprekker i idylliseringen, til tross for at sistnevnte har erfaring med to Knerten-filmmanus.
Sørgelig!
Midtveis har man vent seg til stilen og ser at store og små skuespillere gjør en grei, til dels yndig jobb, ikke minst Petronella Nygaard i rollen som Mona.
Det er det beste jeg kan si.
| 0
|
701546
|
Sår og strålende spillefilmdebut
Herlig!
Merk dere navnet Iram Haq.
Modigere kvinnelig regissør med pakistansk bakgrunn må vi lete lenge etter.
Nå blottlegger hun fortvilelsen hos en skilt mor på full kollisjonskurs med familiens normer.
"Jeg er din".
Regi/manus:
Iram Haq.
Med:
Ola Rapace, Amrita Acharia, Tobias Santelmann, Trond Fausa Aurvåg, Prince Singh, Rabia Noreen.
Norge 2013.
1 time 38 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Allerede i 2009 så vi Haqs talent i kortfilmen "Skylappjenta" som fikk verdenspremiere på selveste Sundance-festivalen.
Stavangerskuespiller Rolf Kristian Larsen vet godt hvem Haq er, for han spilte den freidige og flørtende Normann Norsk i samme kortfilm.
Hva det handlet om?
Jo, en fantasifull omtolking av eventyret om Lille Rødhette, ulven og bestemor.
Haqs moderne Rødhette var en norskpakistansk ungpike med streng ordre fra familien om å kle seg i skylapplua for å stenge ute alle inntrykk fra det norske samfunnet.
Men på vei gjennom skogen blir hun tatt med storm av Normann Norsk.
Nøster videre på tråden
Det går en tråd fra kortfilmen til Haqs spillefilmdebut med den – skal det vise seg – høyst ironiske tittelen "Jeg er din".
Mina ble giftet bort som tenåring av sine norskpakistanske foreldre.
Nå, et sted i 20-årsalderen, lever hun alene i en osloleilighet, skilt og med delt omsorg for sønnen Felix.
En slik sosial status er ytterst skambelagt i hennes families øyne, noe moren ustoppelig sutrer om.
Det er ikke første gang norsk film viser innvandrerungdommer i kulturskvis mellom strenge, kollektive familieregler og en norsk, individstyrt livsførsel.
"Bryllupet" av Leidulv Risan (2000) og "Import/Eksport" av Khalid Hussain (2005) er eksempler.
Men der Hussain ga en utopisk, lykkelig utgang på forholdet mellom en etnisk nordmann og en norskpakistansk jente, viser Haq hvor håpløst det er å bryte ut av familiens kontrollerende grep.
"Du tenker bare på deg selv", utbryter faren til Mina.
Familien har null forståelse for at den voksne datteren vil velge kjæreste selv.
Febrilsk jakt
Så løper hun rundt da – som en hore, mener moren – men for oss som ser hennes strev, er hun bare en ung kvinne på febrilsk, ofte umoden jakt etter å komme ut av ensomheten og inn i et alminnelig samliv der sex er en selvfølgelig ingrediens.
Trond Fausa Aurvåg, Ola Rapace og Tobias Santelmann er nordiske menn som faller for hennes utseende og kropp.
To av dem mislykkes i å møte Minas behov, som jo også er å bevare et godt forhold til sønnen.
37-åringen
Haq har selv skrevet manus, til dels bygd på egne erfaringer.
Den nepalsk-nordnorske Amrita Acharia, ganske lik regissøren av utseende, spiller den unge Mina med flott og spontan overbevisning.
Legg merke til de utallige replikkene der hun stadig prøver å please de rundt seg:
Moren, sønnen, barnefaren, kjærestene.
Haq har et utmerket håndlag med scenene, ikke minst møtene mellom Mina og Rapaces skikkelse.
Hun lykkes i å formidle en ensom kvinnes dype fortvilelse og beveger meg sterkt i den såre sluttscenen med Santelmann.
Musikken til Even Vaa er nydelig tilpasset dramaet.
Det eneste jeg aldri skjønte, var hvorfor mor og barn tar en biltur før de egentlig skal forlate Stockholm med tog.
Men det er pirk i en ellers overbevisende spillefilmdebut.
| 1
|
701547
|
Postpubertalt tullball
Usedvanlig tåpelig fra Adam Sandler.
Man forstår vel ganske raskt hva man har i vente når filmen starter med at hovedpersonen blir tisset på av en hjort som har forvillet seg inn på soverommet.
Akkurat denne vrien var kanskje likevel den mest originale i en på alle måter overflødig oppfølger til en allerede overflødig film.
Selv om det skjer ganske mye, er det en overdrivelse å si at filmen har handling.
Den er vel heller en samling løst sammensatte sketsjer, hvis humoristiske sluttpoeng lander plumpt i den pølen hvor slagferdighet kommer for å dø.
Kort fortalt:
Fire mer eller mindre veletablerte barndomskompiser bor i en alle-kjenner-alle-by.
Tre av dem har koner og unger, mens den fjerde lever et slags utvidet fjortisliv og har seg med damene som ikke sto først i køen i noen som helst sammenheng.
I tillegg får han en halvnifs sønn han ikke visste om i fanget.
Filmen skildrer bare en dag i denne sjarmerende kvartettens liv, men rekker likevel å få plass til utrolig mange scener som inneholder promp, rap, prosjektilspy, simulert diaré, tjukkasvitser, homsevitser og slapstick-gladvold.
Gjerne i kombinasjon.
Sånt kan jo være kjempeløye, men ikke i denne filmen.
Det er i beste fall egnet til å framkalle lett humring, men mesteparten av tiden er det bare overforklart og teit.
Aldri dristig, aldri nyskapende, aldri intelligent, selv om Adam Sandler har sin sedvanlige vittighet intakt.
Rollefigurene utmerker seg også med et uvanlig høyt nivå av stupiditet.
Som når ingen i aerobic-klassen forstår at den lurvete vaskehjelpen ikke er assistent for instruktøren.
I stedet følger de instruksjonene hans:
Rister på puppene og klasker seg på baken.
Ja, det er akkurat så pinlig som det høres ut.
| 0
|
701548
|
Kyss i vei i det kjedelige midtpartiet
Kristoffer Joner kan eksplodere på film, det vet vi.
Men at Eili Harboe skaper en så nyansert kvinnelig hovedrolle, er den hyggelige nyheten i Stian Kristiansens nye film.
Slik unngår regissøren at svakheter i midtpartiet blir plagsomme.
Med årene har vi fått flust med filmfortellinger om menn som forsøker å finne seg selv og kvinnen i sitt liv.
Bare i 2003 kom "Kvinnen i mitt liv", "United" og "Buddy".
Alle fortalte riktig forutsigbart om den rotete mannen som etter gode venneråd omsider landet hos den rette kvinnen.
Og hun?
Kvinnene var oftest redusert til et objekt for mannlig forelskelse, passive pappfigurer med yndige attributter, tettsittende klær og tårevått blikk.
Det siste tiåret har norske kvinneroller fått mer bein i nesa, men dermed yngler det (senest i fjor) av filmer om den umodne mannen.
Våre stavangerregissører skaper iallfall kvinner med styrke.
Silje Salomonsen fanget vår oppmerksomhet med en løvinnes kraft i "Eventyrland" (Arild Østin Ommundsen).
Nå lar Kristiansen Eili Harboe utfolde et bredt register av følelser, fra sår fortvilelse, aggressivt raseri til lengselsfull ømhet.
Regnbuen av mørke og lyse emosjoner tvinger seg fram da rollefiguren Tale, en 17 år gammel jente, vil at amatørteatergruppa hennes skal spille "Draumen om hausten", et Jon Fosse-stykke.
Det er så ambisiøst at Tale og hennes medskuespillere i det lille bygdesamfunnet Leirfjord virkelig får prøvd seg, kulturelt og menneskelig.
Enten Eili Harbos framfører var Fosse-poesi på nynorsk eller skjeller ut Joners forsofne skikkelse for å få ham til å instruere oppsetningen, virker hun herlig ekte foran kamera.
Det er skikkelig flott.
Skryt også til Joner.
Han spiller den uflidde, alkoholiserte Lars som har gjort suksess som skuespiller, men strever privat.
Som "den vise dåren" lar han seg motvillig provosere til å hjelpe Tales teatergruppe.
De beste scenene er i starten da Joner tilfører intens energi og innbitt raseri i møte med ungdommene.
Her er noen sjokkerende, nesten pinlige øyeblikk der hans direkte tone krasjer med den myke suffløren og den snille teatergutten.
I garderoben hos fotballaget tar instruktør Lars formelig balletak på de som hater jenter med kulturinteresser.
Jeg sier ikke mer, men det er bra.
Men så er det det livsfarlig krevende midtpartiet.
Tale skal gradvis oppdage at den nye skuespilleren, han sure Vegard – tvangsmessig rekvirert av Joner'n fra fotballaget til teatergruppa – likevel er en tiltrekkende fyr.
Her detter energien, og 5-eren triller til en tam 4-er.
Det skyldes at indre, uavklarte følelser er så vanskelige å visualisere.
Men også at Øyvind Larsen Runestad som Vegard og flere birollefigurer rundt ham får for lite konflikter å spille på.
Her er det bare å kysse i vei i kinosetene, folkens, før terningen vipper til 5 igjen straks Joner dukker opp.
Da gnistrer det mellom ham og Tale, som i sterke replikker av typen "jeg har gjort det alle gjør, ligget med en jeg ikke føler noe for!".
Så alt i alt er dette blitt en ny, severdig film fra Stavanger, attpåtil med en lekker låt sunget av Eili Harboe.
Ta vare på henne, filmfolk!
| 1
|
701549
|
Vital Woody og imponerende Cate
Cate Blanchett har aldri vært bedre enn i rollen som Jasmine i en av Woody Allens flotteste filmer de siste 20 årene.
Første klasse på fly fra New York til San Francisco: den elegante Jasmine (Cate Blanchett) snakker febrilsk til sidekvinnen om sitt fantastiske sosietetsliv med sin rike og generøse ektemann Hal (Alec Baldwin).
Ekteskapet og rikdommen tilhører fortiden, nå er Jasmine på vei til barndomsbyen for en ny start, og for å innynde seg hos sin materielt mindre heldig stilte søster Ginger (Sally Hawkins).
Men før Louis Vuitton-koffertene hennes har ankommet bagasjebåndet, har monologen og ytre effekter plassert Jasmine som en ubalansert, selvsentrert og snobbete kvinne.
Denne kvinnen skal det bli vanskelig både å like og synes synd på.
Så effektiv er regissør og manusforfatter Woody Allen i en av sine aller beste filmer de siste 20 årene.
Tilbake i USA
Etter å ha levert sine årvisse filmer fra Europa de siste årene, der både "Vicky Cristina Barcelona" og "Midnight in Paris" er blant de virkelige høydepunktene i Allens lange og rike filmkarriere, har han nå vendt nesen hjem igjen til hjemlandet USA.
Men hans elskede New York har denne gangen en birolle bak vestkystens San Francisco.
Tydelig inspirert av Tennessee Williams' teaterstykke "En sporvogn til begjær" pensler han på likevel umiskjennelig Allensk vis ut dramaet Jasmine gjennom stygt fall fra elegant fasade, sammenbrudd, desperate forsøk på å gjenopprette sin sosiale status og fornektelse av realiteter:
Er Jasmine et offer?
Og i tilfelle for hva?
Planlagt forutinntatthet
Gjennom elegante hopp mellom den luksuriøse fortiden på østkysten og den håpløse nåtiden får vi gradvis innblikk i hendelsene som har ført Jasmine helt til randen.
Den effektive personskildringen fra åpningsscenen tar Allen med seg videre når stadig flere rollefigurer introduseres.
Den er en styrke fordi Allen har så mye interessant på hjertet om en annen type finanskriseoffer at en rask og tydelig personkarakteristikk blir nødvendig.
Men en tilsynelatende svakhet
Men personkarakteristikkene kan virke for stereotype og lettvinte: når sympatien og antipatien blir for sterk, er det lett å trekke forhastede konklusjoner.
Men Allen har ikke overlatt noe til tilfeldighetene.
Vår eventuelle forutinntatthet basert på ytre og opplagte trekk, får vi etter hvert rett i fleisen.
Briljant Blanchett
Etter alle disse årene og filmene kan Woody Allen velge og vrake blant verdens beste skuespillere til sine lavbudsjettfilmer.
Og som vanlig har Juliet Taylor gjort en utsøkt castingjobb, fra hovedrollene til den minste birolle.
Og aller mest skinner Cate Blanchett som Jasmine i det som må være en av hennes aller sterkeste rolleprestasjoner noensinne:
Troverdig, fantastisk og imponerende hele veien fra smilende og elegant beige sosietetsliv i The Hamptons til pillemisbrukende nervevrak i "hjemmekoselig" leilighet i San Francisco.
Også britiske Sally Hawkins, som fikk sitt store gjennombrudd i Mike Leighs "Happy-go-lucky", er et funn i rollen som søsteren Ginger.
Det samme er Bobby Cannavale, sist sett som Gyp Rossetti i "Boardwalk empire" som Gingers kjæreste Chili.
Jeg tipper stort prisdryss for både Blanchett og Allen for denne sterke, tidstypiske og ekstremt underholdende og velspilte filmen.
| 1
|
701550
|
Dummare og dummare
Ein gong likte eg faktisk Sandra Bullock.
Sjølv om eg syntes ho var veldig pen.
For ho var også akkurat så klønete at det glattetangpene var tilgiveleg, og akkurat så tøff at eg såg at ho eigentleg var ganske redd, og dermed modig.
Nå blir ho bare dummare og dummare for kvar film som går.
Eg trur den store nedturen begynte med Miss Undercover, og det er ganske lenge sidan.
Verkeleg ganske lenge.
Nokon burde gjera noko med det snart.
For eksempel Paul Feig, regissøren av Bridesmaids, eit knapt dusin episodar av The Office, og nå The Heat.
Han gjer ikkje det.
Han gjer det bare verre, når Sandra Bullock på usjarmerande vis liksom er mykje smartare enn alle mannekollegane i FBI, og så klønete at ho for eksempel prøver å inkubera ein mann som har satt ein matbit i halsen med ein litt sløv kniv, fordi ho har sett det på TV, for så å kvinnehylande stikka fingrane inn i det pulserande, blodsprutande holet i halsen hans.
Det er putepinleg, endå meir enn enn når ho og kollega Melissa Mc Carthy, nok meint å vera eit slags klønete Bullock-motstykke av ein storbannande dametjukkaspoliti rett frå gata, synkrondansar i fylla.
Handling?
FBI-agent og gatekonstabel skal prøva å få tak i fæl narkohai som får folk kutta i småbitar.
Dei blir nøydde til å gjera det saman, sjølv om dei ikkje vil, for alle andre er dumme.
Ein kunne tru filmen var noko for dei som ikkje likar tjukkasar, eller for dei som ikkje liker pene damer, eller for dei som ikkje likar politifolk, sjefar, småkriminelle med vanskeleg oppvekst, eller ufyseleg overløparkriminelle utan unnskyldning.
Men Paul Feig får det ikkje til å bli ein film for nokon.
Han klarer ikkje få noko som helst til å bli bare så pinleg, så frekt, så vulgært, klønete eller dumt at det blir til å le av.
Men du, som han prøver.
Og du, så feil det blir.
| 0
|
701552
|
Kjemperoboter og sjøuhyrer i velkomponert actionsuppe
Hvis man først skal smelle til med monsteraction, kan det neppe gjøres spesielt mye mer spektakulært enn dette.
"Pacific Rim" er nemlig et slags kinderegg for fans av overdrevne actionfilmer: Aliens, sjømonstere og kjemperoboter i en og samme film.
For ordens skyld:
De to førstnevnte er identiske.
Det andre snevet av originalitet i denne historien, er at robotene styres av to personers tankekraft, ved at hjernene til disse pilotene kobles sammen.
Og ja, dette skjer selvsagt et stykke fram i tid, når sånne krumspring er mulige for vitenskapen.
Guillermo del Toro har tidligere regissert den mørke voldsorgien "Pan's labyrint" og filmene om Marvel-figuren "Hellboy".
Med "Pacific Rim" tar han et langt skritt inn i blockbuster-land, og tar med seg bare litt av de dystre stemningene fra de tidligere filmene.
Til gjengjeld har han skapt et storslått, teknologisk katastrofeeventyr, som ofte balanserer på grensen til parodien, godt hjulpet av heltemusikk som kunne vært direkte importert fra en hvilken som helst Michael Bay-film.
Takket være stilige spesialeffekter og skuespillere som Idris Elba og Rinko Kikuchi, lander den på den rette siden.
Politisk mirakel
Handlingen foregår altså et stykke inn i framtiden.
Verden har blitt utsatt for såpass kraftige angrip fra enorme sjøuhyrer at det har ført til et aldri så lite politisk mirakel:
Alle verdens land har gått sammen for å bekjempe inntrengerne.
En streng pragmatiker av en marskalk (Elba) leder de modige mennene og kvinnene som blir sendt ut for å sloss inni noen vanvittige kjemperoboter.
Men etter hvert som monstrene blir smartere og sterkere, går disse globale elitesoldatene på noen smeller, og dressfolkene finner ut at de heller skal bygge en diger betongmur langs hele stillehavskysten.
Når uhyrene raser gjennom muren som om den skulle vært en defekt sponplate fra Ikea, blir politikerne til Komiske Ali, og forsvaret må fortsette arbeidet sitt i begrenset utgave.
I mellomtiden holder to galne professorer på med utregninger og biologiske undersøkelser for å finne ut hva det går i med disse sjømonstrene, som altså viser seg å ha kommet fra andre planeter (de har funnet en bakvei).
Det viser seg snart at situasjonen er enda mer presset enn først fryktet, og at det haster å få reddet verden.
Storslåtte kampscener
Intensitet-måleren står og vipper mellom ni og ti omtrent hele tiden.
Heldigvis er det også gjort plass til akkurat passe store pustehull, og små glimt tilbake i tid, som gjør at vi blir bedre kjent med hovedrollefigurene.
Spesialeffektene er imponerende, kampscenene storslåtte, og monstrene er så heftige at man nesten kan føle den radioaktive ånden deres.
Man har også klart å skvise inn den nær sagt obligatoriske kjærlighetshistorien.
Hvis du vil se en stillferdig tenkefilm med folk som mumler og glor på hverandre, må du for all del unngå denne.
Men for oss som setter pris på katastrofefilmer, popcorn-underholdning og generelle overdrivelser, er den antakelig det beste valget hvis kinotur står på programmet til helgen.
| 1
|
701554
|
Sur jerv på samuraisafari
I forrige film prøvde mutanten Logan (Hugh Jackmann) å flytte til Canada for å leve et fredelig liv som tømmerhogger.
Det skar seg da han ble innhentet av den gode, gamle fortiden.
I denne filmen har han forsøkt seg på en tilsvarende taktikk og flyttet enda lenger inn i skauen.
Omgangskretsen består hovedsakelig av en grizzlybjørn.
Jerven og bjørnen går der og brummer sammen helt til sistnevnte blir drept av noen ufyselige lokale typer, og så kommer fortiden og innhenter ulveskapningen igjen.
Denne gang i form av en dødende japaner som vår helt reddet da Nagasaki ble truffet av Fat Man.
Logan, også kjent som Woverine, er en av X-mennene fra Marvels tegneserieunivers.
Han er så godt som udødelig og usårbar, og disse egenskapene har skapt en viss misunnelse hos Logans ekstremt velstående, japanske venn, som slett ikke kunne tenke seg å dø.
Når den gamle likevel må gi tapt for kreften kort tid etter at Logan har ankommet hjemmet hans i Japan, begynner ting å røre på seg.
Den japanske mafiaen, yakuzaen, bortfører den avdødes barnebarn, den vakre, unge Mariko, under begravelsen.
Rovdyrmannen hopper og hugger seg gjennom et par snes motstandere, redder det tendre vesenet, og dilter etter henne for å passe på at hun ikke blir angrepet igjen.
Det blir hun selvsagt, og Logan får seg en og annen støyt.
Det er først når ting har roet seg litt mellom slagene at han legger merke til at superkreftene er på retrett.
Sårene fortsetter å blø.
Kulene må plukkes ut av kroppen hans av fagfolk eller tilsvarende.
Underveis blir han konfrontert med fortiden ved gjentatte anledninger, slåss mot spretne samuraikrigere, samtidig som han prøver å finne ut hvem det er som vil det lille lotusbladet til livs.
Han møter også en riktig giftig kollega.
Hugh Jackman er fortsatt helt rå i rollen som den bistre, gamle jervemannen.
Da får man heller bære over med at en del av birollefigurene ser ut som om de egentlig hører hjemme på Madame Tussauds.
Regissøren har boltret seg med et vanvittig actionnivå, halsbrekkende stunts og spektakulære spesialeffekter, men han har også gjort plass til vakre, små pustehull.
Det skaper en dybde som hever filmen ut av det sjablongaktige tegneserieformatet, heldigvis uten at det går på bekostning av den fargerike Marvel-identiteten.
| 1
|
701556
|
Mye moro med barberte baller
Mads Larsen roman «Pornopung» var en kontroversiell bombe i 2003.
Det er ikke filmen «Pornopung», til tross for eksplisitte sex— og nakenscener.
Men underholdende, velspilt og vellaget er den.
Og slett ikke så lettbeint og spekulativ som den fort kunne ha blitt.
Blyge, keitete Christian fra Stavanger får seg rom i et kollektiv i Oslo for å gjøre ferdig siste året av sosiologistudiene.
For den litt nerdete Christian er møtet med de verdensvante kollektivkompisene Karl og Leo et sjokk:
For dem er livet å legge ned flest mulig damer og gi dem karakter dagen derpå.
Etter hvert blir Christian besnært av kompisenes hedonistiske livsfilosofi, og takker ja til å få den opplæringen han trenger til å bli en damemagnet.
Sjarmerende drittsekker
Ole Christoffer Ertvaag er glitrende som Christian.
Han prøver så hardt å leve etter Karls livsfilosofi, og som dermed gjennomgår en ganske radikal forandring gjennom filmen.
Med bare umerkelige endringer i utseendet, er Olec troverdig hele veien.
Det samme er Herbert Nordrum som den intense og livsglade, men ganske så kyniske Karl.
Ved første øyekast er han ingen Casanova, men det tar ikke lang tid før vi virkelig forstår hva som menes med uttrykket "sjarmerende drittsekk".
For merkelig nok, nettopp på grunn av denne vanvittige selvtilliten og sjarmen, framstår Karl til slutt som en mer sympatisk karakter enn Christian.
Det er sjelden sjarmerende å prøve desperat å være noe man ikke er.
Anders Rydnings Leo, er mye mer i bakgrunnen enn de to andre kollektivbeboerne.
Men Bortsett fra en oralsexscene og et par andre som vel bryter klart med norsk pornolovgivning, er filmen overraskende lite seksuelt eksplisitt.
Det er språkbruken, livsstilen og mentaliteten som gir de største "sjokkene".
Og de mange, magiske putefilmøyeblikkene i filmen kommer når novisen Christian prøver seg på sjekking og slagferdighet uten å lykkes.
Også musikken, fargene og andre estetiske virkemidler er verd å nevne spesielt.
Hele tiden flott avstemte bidragsytere til stemningen der og da.
Ærlig og tidstypisk
Johan Kaos har til de grader lykkes i å lage en ærlig og underholdende film om en tidstypisk livsstil.
Og som Mads Larsens roman fra 2003, får han hamret inn budskapet om den såkalte vaginalstaten: siden kvinnene styrer menns kjønnsdrift siden det er de som bestemmer hvem som skal få og hvor mye, styrer også kvinnen i praksis også resten av samfunnet.
Kanskje hamres budskapet litt for mye og litt for belærende inn.
Men ingen tvil om at «Pornopung» har mer å by på enn en å være en norsk «American Pie».
Kaos tar oss med både til de hedonistiske høyder og det dypeste, menneskelige mørke, via pinlighumor og et komplett, ungt følelsesregister.
Bare slutten skurrer litt.
På mange måter tar den brodden av historien på en for moralstisk og tradisjonell måte, slik også tv-serien «Sex and the city» gjorde.
Filmen «Pornopung» er et glitrende stykke spillefilmdebut fra Johan Kaos.
Den har sine lyter på manussiden, men de veies til de grader opp av flotte skuespillerprestasjoner, god underholdning og en suveren filmestetikk.
| 1
|
701557
|
Zombie-film av det snille slaget
Hollywood vil skremme oss med zombie-film, men ikke mer enn at vi blir sittende trygt i stolen.
De avskyskapende grøssene er utelatt og vekten lagt på en handlekraftig Brad Pitt som redder verden.
Regi:
Marc Forster.
Med:
Brad Pitt, James Badge Dale, Mireille Enos, Julia Levy-Boeken, Eric West, Matthew Fox, David Morse.
USA 2013.
1 time 56 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Har man sett noen zombie-filmer før, vet man at de kan gjøres langt eklere og mer blodige enn det Marc Forster (James Bond-regissør, "Quantum of Solace") nå leverer.
Manuset flyter på klassiske trekk ved zombiesjangeren:
Mennesker smittes av et virus og forvandles til levende døde som aggressivt jakter på nye ofre.
Den som blir bitt, forvandles straks til en ny zombie.
Mens nazi-zombiene i Tommy Wirkolas "Død snø" fikk farten opp straks de fikk ferten av gull, er det lyder som setter liv i Forsters monstere.
Men sjekk nå hvordan han viser angriperne.
Jo visst lander de – pang! – og knuser frontruter på biler i New York, eller kommer snerrende for å glefse i seg menneskearmer og -bein.
Men klippene er så kjappe at du knapt rekker å se hvor deformerte og fæle de er.
Eller zombiene vises på trygg avstand idet de myldrer som maur opp langs betongmurer for å innta steder der folk har forskanset seg.
Superflott laget, men mon tro om ikke den mest ihuga zombie-splatter-fansen vil synes det er rent kjedelig.Verdenskrigen mot zombiene har altså fått en myk og snill regi.
Ubehaget med at menneskeheten trues av en uforklarlig og dødbringende smittekilde, dempes fordi vi får følge den kjekke FN-observatøren Gerry (Brad Pitt) som med passe usikker, dog aldri vaklende hånd, drar fra øst til vest for å bekjempe fienden.
Da den endelige kampen avsluttes i Wales, er det blandet inn en forunderlig ømhet (!) i skildringen av en zombie-forsker i WHO-laboratoriet, ypperlig spilt av Michael Jenn.
Ingen blodig orgie
Forsters regi ligger således milevidt fra "Dawn of the dead", en 2004-remake av zombieklassikeren «Night of the living dead» fra 1968.
Nevnte eksempel var en voldelig orgie som satte våre støkkreaksjoner på prøve.
Ble noen bitt av viruset, måtte de skytes i hodet før de ble til monstre.
Selv hjelpe— og trøstemennesker – hovedpersonen er sykepleier – lærte kunsten å drepe den man er glad i.
Så brutalt behøver ikke Gerry å handle, her holder det med en amputasjon som framstilles skjønnsomt og diskret.
I tillegg til å skremme oss kan zombiesjangeren brukes til samfunnskritikk.
I den lett komiske "Black sheep" ble genmanipulerte sauer til zombier som hevnet seg på forskerne.
Danny Boyles "28 dager senere" var full av apokalyptisk zombieskrekk.
Men denne regissøren framstilte vår verdens militære som mer voldelige enn de apesmittede uhyrene.
Slik satire mangler helt i Forsters film.
Soldatene som Gerry jobber på lag med, beskytter helten ved å skyte så mange zombier som mulig.
Slik blir "World war Z" en dyktig laget, kommersiell action- og katastrofefilm med zombie-profil.
Det er en meget kalkulert regi, nøye tilmålt for at folk flest skal grøsse akkurat passe, men ikke gå ut av salen i avsky og kvalme.
| 1
|
701559
|
Gru-elig snill og forutsigbar skurk
Den grusomme Gru er blitt kjedelig snill, men også sjarmerende i neste episode av "Grusomme meg".
En erkeskurk som er blitt snill, onde planer om verdensherredømme, et grusomt serum på avveie, våpentung kamp på liv og død mellom snille og slemme – og dating og romantikk i luften!
Legg til tre herlige småjenter og en hær av søte Minions-hjelpere.
I "Grusomme meg 2" har alle pøst på med alt en blockbuster skal ha for å fenge absolutt hele familien.
Men også denne gangen faller historien om eks-skurken Gru mellom to stoler: for teknologisk og voksen for de minste, for forutsigbar og fjollete for de voksne.
Kidnappet
Som vi husker fra den første filmen:
Superskurken Gru (Steve Carell/Alex Rosén) ble til slutt snill og adopterte de tre foreldreløse småjentene Agnes, Edith og Morgot.
Så når episode 2 i Gru-sagaen starter, er den før så usympatiske Gru mest opptatt av å arrangere tidenes jentebursdag, samtidig som han passer sin lovlydige virksomhet i syltetøy/gele-bransjen.
Men så blir et farlig serum stjålet fra en hemmelig forskningsstasjon, og Gru blir kidnappet av agenten Lucy fra en antiskurkeliga.
De trenger hjelp fra en gammel skurkehjerne til å finne serumet før det går helt galt med verden.
Gru dominerer
At hovedpersonen var en usympatisk skurk, var det originale grepet i den første Gru-filmen.
I oppfølgeren finnes ikke en eneste original idé.
Gru har riktignok siden sist utviklet en godmodig, fandenivoldsk sjarm.
Ganske morsom er han også, og han bærer denne filmen nesten alene.
Minions-hjelperne er fortsatt breddfulle av skøyeraktig uimotståelighet, men er og blir en upersonlig masse.
Og småjentene kommer denne gangen veldig i bakgrunnen.
Selvsagt er filmen flott laget med lekkert opplyst sukkertøyfargepalett og flotte effekter.
Men ikke mer enn vi forventer fra dagens animasjonsfilm.
Basert på 2D-versjonen med norsk tale.
Settes også opp i 3D og med engelsk tale.
| 0
|
701560
|
Et stygt juggelkjede av platte sketsjer
Ideen om å tøyse med skrekkfilmer er aldeles utmerket.
Synd bare at Scary movie-filmene krydrer parodien med så forferdelig teite blødmer.
Tittel: Scary Movie 5.
Regi:
Malcolm D. Lee.
Med:
Lindsay Lohan, Charlie Sheen, Terry Crews, Ashley Tisdale, Kate Walsh, Simon Rex, Mike Tyson med flere.
USA 2013.
1 time 25 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Ungdom.
Slik ”Fast & furious”-konseptet nylig hostet ut film nr. 6, har Scary Movie nådd til nr. 5.
Sistnevnte har et utsultet, latterlig skjelett av en handling og kan best beskrives som et stygt juggelkjede satt sammen av banale sketsjer.
Det kan muligens se brukbart ut på laaang avstand, men sjekker en nærmere, er det laget på simpleste vis.
Nå kan man saktens flire i starten av Lindsay Lohan og Charlie Sheen – begge i rollene som seg selv – der hun har sagt ja til en natts hygge uten å begripe at han har tvilsomme hensikter med alle kameraene som er montert rundt senga.
Kjapp-kjapp-redigeringen av diverse gymnastiske, liksom-seksuelle øvelser trekker litt i smilebåndet.
Men så forfaller det raskt.
Snoop Dogg virrer rundt i skogen sammen med et annet sløvt, penisfiksert dophue, inntil de omsider finner noen forheksa unger i en forfallen hytte (vart du skræmt no?
Nei).
Da kan endelig hovedrolleinnehaverne ta over, Ashley Tisdale og Simon Rex, som ikke akkurat at fødte karakterskuespillere, for å si det sånn.
De agerer et ektepar som adopterer de forheksa onkelbarna.
Resten er denging av spedbarn og annen pinlig babyhumor, småpike forhekset til hund, denging av ektemann, tungeskjæring og diverse amputasjoner, mer skriking, tåpelig do— og dritt-humor, plumpe metaforer for lesbesex, løpske forskningsaper og en forskrudd ballettkoreograf.
Spør ikke meg hva manusforfatterne var påvirket av da de skrev sketsjene sine.
Resultatet er verken skremmende eller morsomt, bare veldig, veldig platt.
| 0
|
701562
|
Ensomme helter alene mot røkla
Det burde ikke gå å lage western i 2013 og komme anstendig fra det, til det er sjangeren død og begravet.
Men her vekkes den opp igjen med et fyrverkeri av en actionfilm.
The Lone Ranger.
Regi: Gore Verbinski.
Med:
Johnny Depp, Armie Hammer, Tom Wilkinson, Helena Bonham Carter, James Badge Dale, William Fichtner.
USA 2013.
2 timer 29 minutter.
Aldersgrense:
11 år, frarådes ungdom under 11 år.
Hollywood er i pengenød og satser på gamle helter med sagnomsust rennomé.
Filmfabrikkene tyr til velkjente skikkelser fra berømte filmer, tegne— og tv-serier.
I fjor startet en ny runde med Spiderman, nylig fikk vi gjensyn med Stålmannen.
Nå tørkes ørkenstøvet av den ensomme rytteren John Reid som ble unnfanget i et radioshow i 1933 og snart fikk selskap av en like ensom indianer, Tonto.
Skal western-sjangeren fungere nå, er det vesentlig hvem som er skurk og hvem som helt.
For meg ble det en bittersøt ironi at mens den isolerte varsleren Edward Snowden leker katt og mus med stormakten USA, forteller regissør Gore Verbinski (Pirates of the Caribbean) om ensomme helter som må bekjempe makttoppers urene spill.
Rammefortellingen – en gutt som i 1933 går på museum for å lære om Ville Vesten – virker avfeldig, helt til den rynkete, gamle indianeren (super kostymering og maskering av Johnny Depp) våkner til live i utstillingsmonteren og forteller hva som skjedde i 1867.
Slik dras vi fint inn i fortellingen.
Men i noen vaklende minutter aner man uråd da det tar tid å venne seg til skuespiller Armie Hammers lett fjollete spill som den hederlige advokaten Reid som slett ikke vil befatte seg med skytevåpen.
Johnny Depp som tilsynelatende dum indianer kan også gjøre en urolig – skal dette bare bli fakter og mimikk?
Alvor og skjemt
Regissøren leter en stund febrilsk etter balansepunktet mellom seriøs fortelling og støyende, ironiserende tøys.
Så finner han riktig tone.
Forstå meg rett.
Alvor og skjemt må blandes for å unngå at den i utgangspunktet ubrukelige sjangeren blir for pompøs.
Hammer og Depps figurer er nødt til å ta seg gjennom atskillige anti-helt-etapper der de dels stritter imot hverandres selskap, dels vegrer seg imot oppgaven de skal inn i:
Å slåss for rettferdighet etter ugjerningene til den iskalde Butch Cavendish, skurken som ikke tar fem cent for å drepe sju mann fra Texas' ridende politistyrke, deriblant Reids bror.
Det finnes også en uskyldig kvinne her og hennes barn i ødemarken.
Det finnes en sølvgruve ved elvens begynnelse.
Den som har makt over toglinjene, vinner.
Jeg har sagt nok nå.
Bra action - herlig klimaks
Etter at Verbinski har funnet balansen, framtrer Depp som en overbevisende Tonto, passe gåtefull, enfoldig og smart.
Hammers skikkelse strever fortsatt med å innse at skyteren er et nødvendig onde.
Dermed får William Fichtner herje rundt som Cavendish med et fjes så ille tilredt man gjerne tror at han sluker fiendehjerter i ett jafs.
Actionscenene holder til fulle.
Særlig klimaks der den obligatoriske Wilhelm Tell-ouvertyren klistres til et heidundrende race av løpske togvogner, fulle av sølvklumper, skyldige og uskyldige i én smørje.
Herlig!
| 1
|
701563
|
Kynismens brølende tomhet
Hva får oppegående ungdommer til å bryte seg inn i kjendisers hjem for å rundstjele dem?
I Sofia Coppolas portrett av tyvene framstår de som en gjeng komplett kyniske egoister.
Men skylden må oppdragerne ta.
The Bling Ring:
Regi/manus: Sofia Coppola.
Med:
Emma Watson, Kirsten Dunst, Leslie Mann, Taissa Farmiga, Erin Daniels, Nina Siemaszko, Gavin Rossdale.
USA 2013.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Tomhetens triste tråder strekker seg fra regissørens "The Virgin Suicides" (2000) til "The Bling Ring".
Begge filmer lar oss bli kjent med tenåringsjenter som ikke klarer å gi livene sine noen som helst fornuftig, meningsfylt retning.
Fire jenter i Los Angeles er nærmest besatt av å etterligne livsstilen til superstjerner som Lindsay Lohan og Paris Hilton.
Med seg får de Marc, en i utgangspunktet usikker gutt som blir et lett bytte for gjengleder Rebecca.
Der andre mobber ham, inkluderer hun ham og dresser ham opp med designerklær stjålet fra skapene til de som har råd til absolutt alt.
Coppola fester raskt grepet om persontegningen av de unge.
Hun lar Katie Chang framstille en Rebecca uten evne til å uttrykke andre følelser enn den kalde nytelsen over å lykkes med et innbrudd.
Britiske Emma Watson (Harry Potter-filmene) spiller Nicki med perfekt amerikansk aksent og en superkjølig, ekstremt forfengelig tone.
De to andre jentene supplerer bildet med uspiselige figurer som utelukkende er opptatt av å imitere kjendiser de selv skulle vært.
Ungdommene løper rundt i luksusvillaene der eierne ifølge google er bortreist.
Så selger de Rolex-klokker og Louis Vuitton-vesker til enhver som vil ha, for deretter å feste og ruse seg på byens utesteder i et forsøk på å etterligne berømthetenes atferd.
Ironisk mot foreldre
Er Coppolas mål å henge ut ungdommene?
Nei, jeg oppfatter det ikke slik.
Snarere passer regissøren seg for å lage en for åpenlys satire av de fem og styrer gradvis ironien mot noen av foreldrene.
Ypperlig i så måte er en frokostscene fra Chloes hjem som avslører null kontakt mellom familiemedlemmer i en vellykket middelklassefasade.
I Nickis hjem oppstår et vanvittig komisk gap mellom morens idealistiske hjemmeundervisning og de høyst ulovlige eskapadene til tenåringsjentene.
Slik utvider Coppola bildet fra fem ungdommer på avveier til spørsmålet om hvor naive foreldre er i vår tid.
Ingen voksne synes å ane at tenåringene er hekta på kjendisimitasjon og selviscenesettelse på Facebook og Instagram, dette virtuelle liksomlivet som regissøren i et intervju i Morgenbladet nylig kalte for en søppelkultur i forfall.
En siste, innbakt ironi i det hele er det faktum at Chloes store ideal, Lindsay Lohan, selv ble dømt til fengselstraff for å ha stjålet et halskjede til en verdi av 14.000 kroner.
Se og lær.
| 1
|
701564
|
Tre klovner og et idiotopplegg
Ondt og voldelig komplott fra virkeligheten framstilt som tullingkomedie.
Om man skal bruke over to timer av livet på en film om tre mer eller mindre sympatiske tullballer som roter seg borti et ondt og idiotisk kidnappingsopplegg basert på en sann historie (!), bør historien enten være usedvanlig oppsiktsvekkende eller ha et poeng utover å skildre det som faktisk skjedde.
I det minste må den være morsom.
"Pain & gain" har ingenting.
Den prøver riktignok veldig hardt å være morsom, såpass at det bare er flaut.
På en dum og kjedelig måte.
Fitnessfantaster
Starten på hendelsene som fant sted i Miami på 90-tallet er lovende nok:
Daniel Lugo (Mark Wahlberg) er et usympatisk kjøtthåve av en fitnessfantast som har tolket Den Amerikanske Drømmen til at den handler om å bygge seg opp og pushe seg stadig hardere.
Kroppen, altså.
Det er fascinerende og småmorsomt å få et innblikk i kroppsbyggerens kjekkasfilosofi og ambisjoner, og hvordan Daniels selvbilde vokser til enorme høyder i takt med musklene.
Men da han innser at de deiligste damene foretrekker menn med penger foran muskler, blir han i stedet "mesterhjernen" bak et komplott om å loppe en søkkrik og usympatisk kunde på treningssenteret for alt han er verd.
Sammen med to andre tullinger:
Steroidentusiasten Adrian (Anthony Mackie) og det nyfrelste og tørrlagte dophodet Paul (Dwayne Johnson).
I et univers der bodybuildere, rumenske strippere og rike colombianere er akkurat som regissøren tror at vi forventer at de skal være, går mye på tverke.
Andre ting går nesten mirakuløst våre (u)venners vei.
Men lenge før klovnetroikaens onde plan har tatt form, er filmen kjørt fullstendig i grøfta i et virvar av ulogiske slutninger og kjedelige sidespor.
Idiotkomedie
Dessuten er det et både smakløst og merkelig valg av regissør Michael Bay å lage idiotkomedie av en tragisk og ekstremt voldelig historie fra virkeligheten.
| 0
|
701565
|
Hallströms film faller om
Lasse Hallströms nye film begynner bra, men detter kraftig mot slutten etter flere logiske brister i manuset.
En lys, blond kvinne, Katie, går av bussen i en søvnig liten by ved kysten av Nord-Carolina.
Det er åpenbart at en politimann jakter på henne etter en skrekkelig hendelse, men hvorfor og hva har hun gjort?
Kystbyen blir snart Katies trygge havn, til tross for at hun leier et forfallent hus i øde skogen.
Mens kinogjengeren skjønner at flyktningen før eller siden vil bli innhentet av sin mystiske fortid, bygger regissør Hallström opp med idyll.
I lokalsamfunnet finnes det en kjekk mann og et par barn som mangler en mor.
Hallström sliter med den vriene balanseringen mellom ulike sjangre.
Er dette en krimgåte der Katie er den opplagt mistenkte som vil slite sykt med å bevise sin uskyld?
Er det en skrekkfilm (jaget kvinne innhentes i øde skogen)?
Eller får vi rett og slett en romantisk historie der den lykkelige foreningen mellom mann og kvinne styrer hendelsene?
At man raskt vet at svaret er ja på siste spørsmål, skyldes ikke minst musikkbruken.
Det strøs om med lengselsfylte poplåter og sauses på med følsom instrumentalmusikk som aldri ville blitt brukt så iherdig i krimmen, enn si grøsseren.
Som koselig romantikk er det masse som fungerer.
Både de voksne og barneskuespillerne (lille Mimi Kirkland som jentungen Lexie er et funn) bidrar til en rekke hyggelige scener der kjærligheten folder seg ut og blomstrer.
Det er da lovens lange arm innhenter kystbyen, riktignok med en helt uventet vri, at logikken brister.
Hvor kjapt gjenvinner man tilliten til en person som brått viser seg å være etterlyst for mord, undrer jeg blant annet.
Men her skal romantikken vinne.
Dermed lager Hallström et voldsomt klimaks før han lander alt i søt musikk.
På beste hollywood-vis.
Ja ja.
| 0
|
701567
|
Almodovarisk puke-pie
Pedro Almodovar er et spansk kjæledyr som antakelig oppsto som i frihetslykke fordi Franco-diktaturet var strengt med kjønnslivs-ting, og den unge Almodovar var et eksempel på spanjoler med frivolitet, humor og lidenskap.
Men han ble etter noen år en stivna grimase, og den nyeste filmen «Amorøse passasjerer» er det pinligste du kan se på kino dette året.
Pedro Almodovar er på en måte blitt bamsen i "Ted".
Rund som en teddy, blid, grå og grisete, et halmstøffa spansk kjæledyr uten en eneste ting på hjertet, men sjenerende omsorg for pikken.
Almodovar er ikke noe særlig, og han var ikke noe særlig.
"Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd" hadde en imponerende estetisk nervøsitet, og jeg skjems av at jeg likte "Bind meg!
Elsk meg!"
Med "Los amantes pasajeros" har han havnet i den systematisk avsjarma erotikk-pesinga som gjøres bedre og mer poetisk i "American pie"-filmer, han sirkler som en pissetrengt hund rundt den seksuelle legningen sin og overyter sugingsnakket og den flagrende komedie-jåletheten til homofile menn så man får følelsen av at filmen er laga som fascistisk skremsel.
Almodovar mistet herredømmet over virkemidlene et sted på veien, og kanskje hadde han det aldri, men 1980-tallet var underernært på sjabbychic'e tivolifarger og jålete følelsesstilisisme.
Egentlig burde jeg ha ulempetillegg for å si noe om handlingen i "Amorøse passasjerer".
Et fly med en leiemorder, ei hore, en forretningsmann, et brudepar, en synsk jomfru, en kjent skuespiller, fire purserhomser med lillefinger-bevegelser og to bifile piloter kommer i trøbbel på vei til Mexico.
Etter at skuespilleren har snakka i Albas over-eksponerte Samsung III S både med Alba og Ruth, drikker alle en Valencia-cocktail som er feil, for den inneholder champagne i stedet for aprikos-brennevin, og så blir alle overkåte, og det ris, det suges, det suges, det suges og det ris i alle kroker av førsteklasse uten at noen egentlig elsker noenting som helst.
Filmen er pinlig, replikkene ligger i underkant av amerikansk syttitalls-porno og de kraftige fargene får filmen til å se ut som en blanding av leketøy-verdenen til Noddy og utslettende ond Almodovar-parodi.
Ellers konstaterer jeg med tilfredshet at den siste filmanmeldelsen jeg noensinne skriver for Aftenbladet ble en ener-terning.
| 0
|
701569
|
Sart Smith-sønn i råvakker natur
Før pressevisningen ble jeg enig med meg sjøl om at "After earth" hadde fått møkka-karakterer på imdb, og følgelig ville den bli slakta av den ukentlige trilling-bursdagen i VG, Dagbladet og Aftenposten.
Noe måtte gjøres.
Det måtte kunne gå an å skrive Shyamalans film opp til en femmer.Det var ikke noe problem i det hele tatt.
Jaden Smith er sart i flere kvadratmil med rå natur.
Du kan føle ham skjelve.
Science fiction eventyr
2013.
1 time, 40 minutter.
11 år.
Regi: M. Night Shyamalan.
Med:
Jaden Smith, Will Smith, Sophie Okonedo, Kristofer Hivju, Zoe Kravitz.
Natur er texture-basert, og ved sin stofflighet overvinner filmen alle teknologiske urimeligheter og amerikanernes post-hippiske militarisme-begeistring.
M. Night Shyamalan har forstand på naturen.
Han kan føle dens evige uro, han elsker den kompromissløst og han ser at den lever etter sine egne regler.
Naturen skaper intensiteten i far-sønn-dramaet "After earth".
Den er til stede i filmen som en skapning, som en ustyrlig ånd, som en kontinurlig og uutslettelig kraftutfoldelse samtidig som bildene formidler det stofflige på en sånn måte at du kan kjøles av doggen og kjenne den sure lukta av jord.
Det ble jeg imponert av, og det ble jeg forført av.
Så får jeg heller godta at framtidige romskips-mennesker med teknikk som overgår Samsung Galaxy IV, faktisk ikke har utviklet relevante våpen mot en barbarisk geléskapning som heter ursa og antakelig er av naken bjørneslekt.
Starten er så banal at den kunne vært et møte med Aftenpostens miljø-journalistikk.
Menneskene gjorde jorden ubeboelig, og de måtte flytte utover i verdensrommet.
Nok et teknologisk paradoks:
Vitenskapen hadde kommet så langt at den kunne bryte Einsteins lover om befordring, men den klarte ikke å rense atmosfæren for CO2.
Dette er hva idioten Gore har gjort med USAs evne til å tenke seg om.
Menneskene flytta til Nova Prime der de marsjerer rundt i Flash Gordon-trikoter og ser sjenerende militære ut.
Will Smith spiller pappaen til sin virkelige sønn Jaden Smith.
Gutten er flink, men nervøs.
Han duger ikke i felten.
Pappaen er den nye verdens John Wayne, han kan til og med ghoste, som er å usynliggjøre seg ved fravær av frykt.
Pappaen er en sann psykopat, og gutten skvetter kontinuerlig som en bikkjeskremt katt.
Han er tynn og skranten som kanelstang og må bevise seg for far sin.
Rebel with a cause.
Så detter de ned på jorden fordi romskipet treffer et steinsprang i himmelen.
Familieutflukten har ikke nødraketter, men en galaktisk nødstråle, og den ligger 10 mil borte fra far og sønn og superpappa har brukket begge beina.
Gutten må ut i den evakuerte Jorden og lete etter redningen.
En skjelvende unge fra verdensrommet på en frodig jord der dyra har overtatt det hele, der hvalene vaker i havet og paradoksale monstergribber kaster seg over forsvarsløse sveveskapninger.
Frosten kommer jevnlig farende og fortryller skogen.
Lavaen renner uforstyrra fra vulkanen, det er som å bla i en populærvitenskapelig guttebok fra femtitallet, og det funker aldeles fortreffelig.
Jeg skal ikke røpe detaljene i det som skjer, men de er vakre og spennende.
Will Smith forsøker å være Gud i himmelen på link fra vraket, men det er guttungen som må klare å bli seg sjøl og makte det umulige i søt framtidsdress.
Tøff i pyjamas.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701570
|
Herlig lek med fiksjon og virkelighet
Et underfundig fransk komedie-flettverk om en fransk litteratur-lektor som blir så fascinert av en elevs stil fra virkeligheten at han etter hvert lever med i skaperprosessen — og også i selve livet.
I de beste hjem
(Dans la maison) Regi/manus: Francois Ozon.
Med:
Kristin Scott Thomas, Fabrice Luchini, Ernst Umhauer, Emmanuelle Seigner.
Frankrike 2012.
1 time 45 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Francois Ozon har gjort seg bemerket før med snedige filmmanus der dyktige skuespillere får utfolde seg.
Nå leverer han et fornøyelig flettverk av dikt og levd liv.
Den franske regissøren huskes for "8 kvinner" der kremen av franske, kvinnelige skuespillere eksellerte rundt gåten om en myrdet ektemann.
Herværende film minner derimot mer om hans erotiske thriller "Svømmebassenget" (2003).
Der utfoldet Charlotte Rampling seg som eldre krimforfatter med skrivesperre, stadig surere på en yppig, ung kvinne som har invadert huset hennes.
Nå i "I de beste hjem" er det den slitne gymnaslektoren Germain, ypperlig spilt av Fabrice Luchini, og hans livstrøtte kone Jeanne, glitrende levendegjort av Kristin Scott Thomas, som blir fiksert på skriveferdighetene, men også handlingene til den unge eleven Claude.
Det lyder som et umulig utgangspunkt for en filmstory – hva er troverdig og hva er forbannet løgn i stilene til en freidig 16-åring – men fungerer utmerket i Ozons iscenesettelse.
Drevent glir han mellom scener der ekteparet Germain funderer over tenåringens psyke, og scener som viser det gutten har, eller kan ha, opplevd hjemme hos en kamerat, en sportsgira far og ikke minst tiltrekkende mor.
Når dette blir så fornøyelig, er det fordi regissøren så elegant lar fortellingsplanet for "reelle" hendelser gli over i nivået for ønskedrømmer og fantasi.
Det får holde å si at ikke bare tenåringens skjulte lyster åpenbares, men også forsømte lengsler hos ekteparet Germain.
Dere får selv finne ut alt det snodige som skjer, i en stadig mer svart-humoristisk stil.
Det er som Ozon har plantet to seljekvister, én for fiksjon, én for levd liv, og filtret dem sammen så tett at vi til slutt knapt vet hva som er hva, og hvordan de påvirker hverandre.
Moro, underfundig og intelligent gjort.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.