id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
701571
|
Vennefilm drukner i vas
Norsk komedie om halvunge menn som opplever falmende vennskap.
Dessverre drukner poengene i forferdelig mye vas.
Særlig morsomt er det i lengden ikke.
Å begrave en hund
Regi:
Andreas Lisberg, Julian Hagemann.
Manus: Hagemann/Torkild Jarnholdt.
Med:
Gitte Witt, Jon Øigarden, Dennis Storhøi, Benjamin Helstad, Olav Waastad, Øivind Vogt, Simen Aurstad Gjernes, Sindre Horseby, Kristin Jess Rodin, Trine Wiggen.
Norge 2013.
1 time 18 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Ungdom/Voksen.
Hvem har ikke oppdaget at gamle skolevenner vokser fra hverandre?
Utmerket da at filmen "Å begrave en hund" handler om falmende vennskap.
Bare så synd at innsiktene forsvinner i en masse rølp.
Manusforfatterne Julian Hagemann og Torkild Jarnholdt har grepet tak i noe de fleste opplever:
At de du hang sammen med til daglig som tenåring, etter endt skolegang havner i studier og jobber som gjør dem fjerne og fremmede.
Når dette føles så skuffende og sårt, skyldes det ofte at oppdagelsen av å miste en nær venn er så overrumplende og nådeløs.
Tematikken er altså vesentlig og ville kunne skapt mye gjenkjennelse.
Problemet er at idet Hagemann skal omsette manuset til film sammen med medregissør Andreas Lisberg, drukner de gode poengene i forferdelig mye vas.
Særlig morsomt er det i lengden ikke.
De to er debutanter og faller dessverre i noen nybegynnergrøfter.
For det første er de for vage i presentasjonen av fire barndomsvenner.
Mikkel, Jo, Stoffer'n og Lasse skal av gårde på hyttetur, men åpningssekvensene som skal karakterisere dem, halter av sted.
Fleipete Lasse bor alene med mor, men du må til vaskeseddelen for å ane at han jobber i barnehage.
At Mikkel studerer medisin i utlandet og den forsiktige
Jo et eller annet på Blindern, forblir godt bevarte hemmeligheter.
Bare at Stoffer'n har blitt eiendomsmegler, formidles scenisk slik at vi skjønner at fyren bør være online til enhver tid, skal sjefen bli fornøyd.
I kulissene vaker dessuten parodien på en blærete overklassegutt – klisjémessig kalt Fritz – som er skolekameraten de andre ikke kan fordra.
Hadde personskildringen vært mer presis, kunne motsetningene mellom vennene raskere blitt oppfattet av oss seere.
Altfor lenge virker det som vi skal le av en heisatur med umodne menn uten at det medfører mer enn humring her og der.
Stadig lurer man på om det vil ramle en homse eller to ut av hytteskapet, men disse kommer aldri.
Grøft nr. to er handlingsmessig tomgang.
På øya der hytta ligger, surrer gjengen rundt i retningsløse opptrinn i bortimot en times spilletid.
Så kan man saktens innvende at det er poenget – vennene klarer knapt å samle seg om felles aktiviteter.
Men dette har vært gjort bedre før.
I fjor fikk vi rikelig med filmhistorier om umodne, viljeløse menn som blir pinlig barnslige målt mot kvinnene i deres nærhet.
I noen minutter aspirerer komedien til en dau forfilm til "Pornopung".
Først helt mot slutten – da skrekkelig overbelyste komediefakter har gått over i dystre, svarte nyanser – viser regissørene at de vil noe mer enn å etterape fjorårets "Mer eller mindre mann".
Sørgelig at et så interessant tema skusles bort i så mye støy.
| 0
|
701572
|
Smakfri trøffel-fundamentalisme
Filmer med fransk snakk og flinke kvinner vil selvsagt virke tiltrekkende på voksende publikumsgrupper, men dette er ei kjedelig greie om en autentisk person som ikke utretter mye annet enn å kjøpe mat og ellers se ut som om noen tråkka på den hellige trøffelen hennes.
Bon appetitt, Mr. President
Frankrike.
2012.
1 time, 35 minutter.
5 år.
Regi: Christian Vincent.
Jeg har flere ganger forsøkt å spise fransk mat, men den var smakløs og rotete, så det endte alltid med at jeg gikk et sted og bestilte lasagne.
Og ganske riktig:
Sånn er det også med denne filmen.
Man sitter og håper på at det skal dukke opp en full italiener med svart parykk og overklasse-livsstil.
Fransk mat er ikke søt, den er ikke salt, den er feit og stygg, uten krydderspiss og fylde — det er som å være til stede ved utforminga av en firerterning.
«Les saveurs du palais» er historien om kvinnen som ble Mitterands personlige kokk, men fordi sjefkokken var en kødd og fordi regnskapsføreren var en dust og fordi alle ernærings-spesialistene begynte å telle den gamle presidentens kalorier, ble trøffel-dronningas estetiske univers forstyrret, så da gikk hun sin vei.
Det er alt.
Jeg kan forsøke å gjøre det mer interessant ved å påstå at den gammelmodige biografien skildrer en slags kulinarisk terrorist som forsøker å ta livet av Frankrikes overhode med feite sauser og dessertkake.
Men fremdeles består filmen bare av en replikksvak, langvarig snurthet som man av og til kan oppleve når folk blir fornærma på arbeidsplassen sin og bruker resten av livet til å sjikanere den.
Maten er verken lekker eller utfordrende, livet i palasset passerer med tilløp til pels-satirisk Eiganes-humor og dessuten stykkes fortellingen opp ved at regissøren insisterer på en poengløs skildring av den miskjente trøffel-fundamentalistens rekreasjonsopphold i Antarktis.
Men det er moro å se henne kjøpe mat.
Dette burde ha vært en film om ei dame som kjøpte mat.
Og elsket.
Og led.
Og luktet på sine hender etter hvitløkskjæring og sex.
| 0
|
701574
|
Robert Pattinson er en sann prins
Robert Pattinson er en sann prins, og i dette lidenskapelige kjærlighetsdramaet spiller han uflidd og utfrika så stoler flyr gjennom skolevinduer.
«Remember me» er klisjéklabbete, men uimotståelig, også fordi nykommeren Emilie de Ravin er det.
Og til og med Pierce Brosnan.
Historien er enkel som kafeteria-kaffi, men den tas ut i alle de små hjørnene hvor filmer egentlig blir til.
Detaljene stemmer.
Verdens kinogjengere vil egentlig dra av gårde for å se hvordan Robert Pattinson gjør det utenfor «Twilight», og de kommer til å få den overraskelsen de ønsker seg.
Pattinson er en tøff sallan.
Som vampyr funket han like høytidelig som 17. mai på krematoriet, men i «Remember me» mestrer den 24-årige briten den opprørske sida si med en elegant og rørende selvfølgelighet som drar historien gjennom også de mest forslitte passasjene.
Han spiller mot ukjente Emilie de Ravin, som består av 40 prosent Kristen Stewart, 50 prosent ung Jodie Foster og 10 prosent Martha Plimpton («The goonies» 1985 og «Shy people» 1987).
de Ravin bor sammen med politimann-pappa akkurat som «Twilight»-jenta, hun er tøff som tannstein, men mjuk som mareritt og vonde minner.
De treffer hverandre på den teite Hollywood-måten med at den friske kameraten ber ham sjekke dama i hjørnet fordi at blablabla.
Vi sitter nesten hele filmen og venter på at hun skal finne ut, sånn at de kan bli uvenner, og ingen av oss liker det.
Men TV-regissøren Allen Coulter har draget på følelsesting, og han klarer å pushe konfliktene i filmen så du kjenner det i magen.
Pattinsons aggressive forhold til korpie-pappa beveger seg på en sprøstekt vulkankant som du blir varm i tærne og eksistensielt nervøs av.
Konfrontasjonene er adrenalin-heite og uavgjorte.
Den talentfulle lille søstera som blir mobba på skolen, gir familie-uroene omsorgsorientert dramadybde, og jentepappa og purk Chris Cooper er uberegnelig som uslipt kniv.
Handlingen foregår i kjente landskaper der ungdom har hvilt sine jeansromper i søvn altfor mange ganger.
Men kjærligheten og døden knytter nevene og slår uvanlig godt fra seg.
Filmfolk som har jobbet mye med TV, har en egen fornemmelse for hjertets rot og hjerterøtter.
De finner dem og klemmer til.
| 1
|
701575
|
Krigens gru i et amerikansk hjem
Da jeg så Susanne Biers «Brødre» i januar 2005, var det nesten ikke til å holde ut, så vondt gjorde den.
Nå leverer Jim Sheridan en ålreit, amerikansk nyinnspilling, men likevel ikke like sterk som originalen.
Det handler om at deltakelse i krig kan sette ødeleggende spor i sinnet, som ikke viskes ut.
At soldater kommer hjem, rammet av posttraumatisk stress-syndrom, kan være verre enn fysiske sår.
Det forferdelige som skjer med kaptein Sam Cahill på et oppdrag i Afghanistan, er så brutalt at jeg i sin tid protesterte mot Biers manusforfatter.
Jeg setter fortsatt spørsmålstegn ved realismen i den etiske prøven kapteinen blir satt på.
Hvilken gevinst hadde fienden av å tvinge ham slik?
Men ok.
Poenget er at mennesker under ekstremt press utfører grufulle handlinger de aldri hadde tenkt.
Slektskapet til «Peer Gynt» slår en.
Så kryptisk må det bli for ikke å avsløre for mye.
Scenene fra Afghanistan er få.
Deres funksjon er å kaste om på sorger og gleder i en amerikansk militærfamilie:
Sams kone Grace, deres to barn og hans bøllete lillebror Tommy som akkurat er sluppet ut av fengsel.
I likhet med Bier skaper Sheridan hverdagsscener så tilforlatelige at det er en fryd.
Mens brødrenes far, en alkoholisert og pensjonert militær, skryter uhemmet av Sam, fnyser han av døgenikten Tommy.
Assosiasjonene går til den bibelske sjalusifortellingen om Kain og Abel.
Natalie Portman makter – slik Connie Nielsen gjorde det hos Bier – den krevende rollen som en militærhustru som kastes om i en sentrifuge av følelser på grunn av ektemannens skjebne.
Småjentene, som vil at alle i familien skal ha det godt sammen, er vidunderlig spilt av Taylor Geare og Bailee Madison.
Men Toby Maguire og Jake Gyllenhaal som de to brødrene burde vært byttet om.
Der Ulrik Thomsen levendegjorde en veltrent soldat som brått må utforske mørkerom han ikke ante fantes i sinnet, virker Maguire for tynn og blek.
Hans figur kunne Gyllenhaal fylt langt bedre.
I stedet ville Maguire vært mer troverdig i rollen som den mislykkede broren (hos Bier ypperlig spilt av Nicolaj Lie Kaas).
Så hogger døden til.
I et sekund kan du tro at du ser en kopi av filmen «Pearl Harbor», der ektemannen omkommer i krig for at enken skal gå til sengs med en hjemmeværende mann.
Men så billig og sentimental er verken Bier eller Sheridan.
Slik blir «Brødre» en saumfaring, ikke bare av menneskets grusomste svakheter, men også av deres sjelsstyrke i møte med dypt tragiske følger av krig.
Men Biers versjon er best.
| 1
|
701576
|
Kjære, jeg krympet vitsene!
«Date night» er en nesten-komedie fra nesten-land i en dedikert nesten-tid med mye som nesten er så morsomt at du mister lysten til ikke å le.
Men når lo du skikkelig sist?
Paradise Hotel?
Tina Fey er den herlige Saturday Night Live-komikeren som etterliknet Sarah Palin og ble fortjent berømt.
Hun er det vittigste i denne filmen, men spiller en scenetørr, manusvittig rolle som hører mer hjemme i en fjolle-feministisk klitoris-sketsj enn en halvannentimer på kino.
Lang tid i tørketrommel fører til krymping, og nede i smurfenes land finner vi allerede den mannlige hovedrollen.
Steve Carell var fantastisk som førti år gammel jomfru, men siden den gang har han minsket betraktelig, og for øyeblikket ser han ut som om han forsøker å bli det nye tusenårets Rick Moranis (Honey, I shrunk the kids).
«Date night» er en barnefilm for lego-voksne.
Fey og Carell spiller middelaldrende småbarns-ektepar som er for slitne til sex og for rutinerte til opplevelser.
På vågal date-night på Manhattan stjeler de noen fremmedes restaurantbord, og så blir ekteparet forvekslings-forvikla inn en overinnvikla krimhistorie som gjør at de må gjøre alle slags ting.
Politiskurker vil ha den stjålne databrikka, de må hente hjelp hos superagenten Mark Wahlberg, de må kjøre bil, skyte våpen og smette småsnakkende rundt i liksom-livsfare inntil de skal forsøke å strippe i klubb.
Problemet er verken humoren eller alvoret utfordres.
«Date night» er laget som en barnefilm, og den ville blitt mye bedre hvis den hadde den blodsugne galskapen fra «Smokin' aces» eller råheten i «Shoot 'em up».
Det er som om noen har tegna lygekryss med tavletusj over hele filmen.
Du ser det på strippinga.
Julebord i kateketlauget.
Paven hadde ledd overgitt.
Martin Scorsese laget den virkelige «fortapt på Manhattan»-filmen i 1985.
Den het «After hours», og var mørkt vittig.
Se heller den.
| 0
|
701577
|
Varmt og variert om flyktningers kamp
Vi har – fordomsfullt – lett for å forbinde Østerrike med nasjonalistiske og innvandrerfiendtlige holdninger.
Men landets oscarkandidat fra i fjor er en varm skildring om flyktninger, laget av en iransk regissør bosatt i Wien.
I «Et øyeblikk frihet» bygger 37 år gamle Arash T. Riahi på egne opplevelser.
10 år gammel var han i 1982 med på en strabasiøs flukt med sin foreldre ut av Iran.
Faren var en venstreradikal opposisjonell under sjahens regime, og det ble ikke mer frihet da Ayatollah Komeinis prestestyre tok over etter revolusjonen i 1979.
Vi har sett sterke filmatiske skildringer før av flukt over fjellene mellom Iran og Tyrkia, som i Michael Winterbottoms fiktive dokumentar «I denne verden (In this world)».
Men Riahi gir sin film en egen signatur.
En styrke i hans manus og regi er vektleggingen av barns opplevelser av frykt så vel som spenning under og etter flukten.
Det kunne falt dødt til jorden hvis ikke de små barneskuespillerne hadde holdt mål.
Men Riahi har fått tak i tre skjønne unger som i diverse scener levendegjør et bredt register av følelser, fra forventning og glede til redsel og fortvilelse idet iranske agenter innhenter asylsøkerne.
Utfordringen med en historie om flyktninger i Europa er å unngå at fortellingen drukner i blod, tårer og depresjon.
Man kan innvende at det blir på kanten overtydelig når Riahi skaper en figur som skal tilføre humor i den rike mosaikken av asylsøkerskjebner.
Minner fra komediene «Jalla jalla» og «Kopps» forstyrrer litt når svensklibaneseren Fares Fares spiller en kurder med hang til sprø påfunn under ventetiden hos FNs høykommissær i Ankara.
Men i sum klarer Riahi å balansere mismot og håp, livgivende solskinn og dødens dype mørke.
Slik berører regissøren oss med et knippe skjebner som er tvunget til å kjempe for friheten.
En frihet som vi i Vesten tar så fullstendig for gitt.
| 1
|
701578
|
Ambisiøs filosofi, enkelt budskap
Det er på mange vis et fascinerende tankespinn den kanadiske filmskaperen Jaco van Dormael byr på.
Men til slutt blir filosoferingene så fantasifulle at de mister bakkekontakt.
Det er synd.
Uten tvil har regissøren laget et imponerende flettverk der han sjonglerer mellom flere tidsplan, historier og ledemotiver.
Rammefortellingen er lagt til 2092 da den 117 år gamle Nemo forteller om sitt liv like før han – som jordas siste dødelige – skal ånde ut.
Det lyder som science fiction, men er det bare i liten grad.
van Dormaels anliggende er å fortelle livshistorien til Nemo fra han blir født i 1975.
Hvem har ikke tenkt å, om jeg bare kunne skru tiden tilbake og valgt annerledes, da ville livet tatt en annen retning.
Etter den lesten vever van Dormael sin fantasi.
Han griper fatt i tre grunnleggende forutsetninger ved vår tilværelse:
At vi lever i en tidsdimensjon, at mye som skjer med oss, skyldes tilfeldigheter, og at vi stadig må gjøre valg.
Fantasy-preget følger av at regissøren utforsker hvordan det går Nemo som 8 år gammel gutt.
Skal han velge å leve hos mor eller hos far etter at de har skilt lag?
Begge deler, svarer regissøren, og utforsker to fortellingstråder parallelt.
Flyttet Nemo med moren, førte det til at han som 15-åring treffer kjæresten Anna.
Valgte han derimot faren, gjør det at han blir ulykkelig forelsket i den deprimerte Elise, og i stedet velger Jean.
van Dormael binder flittig trådene sammen med ledemotiver av vann, øyne og visuelle mønstre.
Like fullt kjennes det etter 2 timer og 16 minutter ut som han har gått seg vill i egen oppfinnsomhet og dypest sett ikke sier mer enn at «det var henne jeg elsket, ikke de to andre jeg traff.»
| 0
|
701579
|
Narnia-hunk som skjønn synder
Dette er så deilig at det nesten ikke er sant, og det er jo ikke, for Oscar Wilde var ikke akkurat en Knausgård.
For cirka tusen trend-år siden skrev han sin grøsser-combo mellom «Faust» og myten om Narcissus, og hudglade innendørs-briter har filma den så skjønt at du kan merke duften av opium blanda med gonorré.
Ben Barnes fra «Legenden om Narnia» spiller unge Dorian som kommer inn i London-sosieteten rundt slutten av 1800-tallet og treffer på levemannen og kynikeren Colin Firth.
Han ser ut som Gregers Werle før sannhetsfrelsen og er en henrykt hedonist som mener at til og med engelskmenn ble skapt for nytelse selv om de ikke ser sånn ut.
«Folk dør av sunn fornuft», sier den rutinerte horekunden.
Så maler den febrile kunstneren Ben Chaplin et vakkert bilde av ynglingen Gray, og det begeistrer ikke bare den hestefjesa sosieteten.
Dorian blir seriøst forelska i seg sjøl, og ved hjelp av virkemidler som man ikke skal forsøke på badet hjemme, får han til at mannen Gray beholder sin ungdom mens bildet reflekterer hans forfall.
Fordi du fortjener det, som reklamen sier.
Suksessens første frukt er en oppglødd forelskelse i skuespillerinnen Sybil, men Firth mener at han skal gå på horehus i stedet for å gifte seg, og dermed drukner Ofelia-dama seg.
Dorian Gray er en fin fyr som kommer seg like raskt fra en ubehagelig opplevelse som Jenny Skavlan.
Så han dumper og dukker ned i utsvevelsene som en retro-episode av «American pie».
Han headbanger og har trippelsex, han har sex med ei blondepynta overklassemamma mens dattera ligger under senga – og etter hvert tar han også livet av kunstneren.
Jeg tror vi skal være ærlige mot hverandre og innrømme at de siste hundreåret har ført med seg så mye skjørlevned blant folk flest at de har lite å lære av filmen.
Dette kan vi allerede, og vi trenger egentlig ikke Oscar Wilde til å fortelle oss hvor kjekt det er med en tur på byen.
Men Oliver Parker har laget en underholdende film med storarta julebord-atmosfære for de som har sett om igjen alle gamle episoder av «Paradise Hotel» så mange ganger at ordforrådet deres lider.
Setningene i «Dorian Gray» har helbredende kvalitet.
| 1
|
701581
|
Snork meg i-highschool-hjel
Hvem var det egentlig som stjal prøvene fra rektors pengeskap, og skjedde det bare for at de ville gjøre elevrådsformannen mindre populær?
Lurer vi på det?
Egentlig?
Mennesker med påvisbar hjernemasse kan velge å se «Highschool conspiracy» som en forsinka hets mot kanalenes sprutlanseringer av engelsk krim i påsken.
En forsagt og uanselig ung elev i Dritsnobb High identifiserer seg med Bernstein og Woodward (de avslørte en mann som het Nixon), og som skoleavis-reporter etterforsker han altså en slags forbrytelse.
Nei, jeg er ikke dum, jeg skjønner at filmen skal være sjarmerende ironisk.
Men det er ikke plass til mye ironi når filmskaperen egentlig bare repeterer fornikasjons-fremmende sosialitet som at klassenerden blir kjæreste med Mischa Barton som er den heiteste jenta på skolen (som betyr at hun har skarlagensfeber eller hormontrøbbel) og snakker som ei skikkelig sugge.
Nick Blaemire ser ut som om han ble funnet i en Kelloggspakke og skaper så liten oppmerksomhet at han burde ha ei framtid som spion eller Viking-spiss (stopperne ville ikke sett at han var der, haha).
Dessuten spiller Bruce Willis en militært skadd rektor.
Historien forsøker å kopiere klassiske detektiv-krimmer med en systematisk mangel på stemning, og historien blir etter hvert som et slags Dora-prosjekt der hun og vennene skal finne den lyseblå elefantens tapte ballongparaply på toppen av dragefjellet.
Dette er ikke bare en film som sleper med beina, den sleper med tunga, med øyenvippene, med naboens grillgass, med håret på brystet og avstanden mellom Grense-Jakobselv og Newfoundland.
I snø.
Barton bader, men selv de som liker hygiene, vil bli så fortvila at de faktisk savner politimenn i våte frakker, deprimerte middelaldrende britiske politidamer på sykkel og lik av 64 år gamle streikevakter i kloakken.
| 0
|
701582
|
Forkledd tysker på tur
Denne filmen er egentlig tysk, og enten ble den spilt inn i Berlin eller så ble den spilt inn i Köln eller så ble den spilt inn på Linguaphone språkskole.
Kanskje ville den vært bedre om skuespillerne snakket tysk.
«80 minutes» handler om en gutt som blir utsatt for farmasøytisk utpresning.
Plutselig en dag kommer en restaurantfyr ut av skapet som morder og vil ha pengene sine tilbake.
Inn i skapet kommer Britt i en slags musikkvideo-uniform fra Britney-tida og injiserer indianske gifter i ham.
Om 80 minutter dør han hvis han ikke betaler.
Gabriel Mann drar av gårde og skaffer sjekk med en gang – men da han skal komme seg hjem igjen, oppstår logistiske forvanskninger som er mer usannsynlige enn historien til dobbeltsporet på Vaulen.
Han har sluskete venner som blir truet av eldre-mc-ere med pistol.
Han blir uvenner med en Jaguar-eier, han kjører i vannet og forsinkes og forstyrres så det oppstår en slags første april-gru.
Rollefigurene er heller ikke bra.
Problemet med disse folka er at de snakker engelsk, men ikke ser sånn ut.
De likner Volkets Haus-sekretærer, Bundestag-helmuther, Mercedes-pussere og Schnupfel-bakere.
| 0
|
701583
|
For Ninja-folket
Ninja-filmer er omtrent sånn som dette.
En usedvanlig foreldreløs guttunge blir oppdratt av de harde ninjaene til å bli en uslåelig kriger, men han vender seg etter hvert mot dem og gir de gamle lekene sine til Frelsesarmeen.
Sånn kommer ninjaen ofte i kontakt med damer i dyrt arbeidstøy.
Fordelen ved disse filmene er at de er laget for fansen, og derfor ser de ut slik ninjafilmer skal – mørke, høytidelige, rotete, men fysisk imponerende.
«Ninja assassin» starter med at en slags Harry Potter-ninja utsletter folka i en tatoveringssjappe mens den eldre eieren jamrer seg og ser ut som en hyllest til Peter Sellers.
Hoder deler seg på tvers og på langs.
Dessuten slåss dame med sverd i en laundrette, og det siver blod fra sentrifugen.
Og så videre, og så videre.
| 0
|
701585
|
Forvirra vikinger i Fritt Vilt-helvete
Det finnes former for jåleri som funker, sånn at du blir sittende fascinert av forvirra forventninger og lurer på hvor i himmelens navn den manierte fyren har tenkt seg.
Den danske vikingfilmen «Valhalla rising» er sånn.
Nicolas Winding Refn har brukt sin nittitallsstygge voldsromantikk til en stillestående, melankolsk og mediterende vikingfilm som blir en blanding av religiøst mareritt og villmarksgrøsser, en slags «Fritt vilt 1000 AD».
Man kjenner igjen noen av grepa fra plagsomme nerveslit-filmer som «Pusher» og «Bleeder», men dette er egentlig noe annet.
Mads Mikkelsen spiller enøyd superhelt fra Helvete (ja, det er Mikkelsmesse på kino denne uka).
Han lever som gladiatorslave for en engelsktalende nordmann eller noe oppå en lyngete knaus der kulingen hyler samtidig som tåka ligger tett.
De mytisk operative vil føle at de befinner seg i et absurd fjernsynsteaterstykke, men Winding Refn slår straks den kultiverte døsigheten ut av skallen din med en del ufriske friluftsmord.
Enøye har med seg en lyshåra liten gutt som etter hvert skal bli Hel-hundens talerør og filmens sannsiger.
Han er filmens eneste lille forekomst av menneskelighet.
Slaven frigjør seg og gutten, for deretter å havne i selskap med en gjeng uflidde korsfarere som ifølge egen beregning er på vei til Jerusalem.
GPS-en deres er mildt sagt på trynet, for før du vet ordet av det landsetter de seg i noe som likner en ubebodd Kjuttaviga med einer og furu og ferskvann.
Er dette for eksempel Winding Refns versjon av Egypt?
Nei.
De er i helvete.
Virkelig.
Den geografiske beregningen forsterkes for eksempel av at Enøye bygger et hedensk alter mens de kristne blir rituelt deprimert og desimert.
Dessuten viser det seg at de som skyter piler er indianere av ett eller annet slag, bare ikke akkurat de indianerne du fant rundt Jerusalem i år 1000.
Det kan tenkes at du vil treffe folk som sier at de skjønte hva «Valhalla rising» handlet om.
De løy.
Nå skal jeg lyve litt.
Filmens innhold er dens stil.
Den beveger seg langsomt framover som en barbeint mann i et tistelkratt, den bevokter seg sjøl som om menneskene var en helt ny oppfinnelse som man burde finne ut av.
De uvesentlige brokkene av handling kommer sigende som tilfredsstilte varsler, og du blir faktisk sittende med mottakeligheten på stilker fordi opplevelsen av dommedags-dyster tidløshet.
Ei grassat synth-messe foregår i bakgrunnen inntil filmens offer kommer og avslutter den.
Her er ditt liv, og det finnes ingen frelse.
«Valhalla rising» er en film som funker hvis du holder pusten.
| 1
|
701586
|
Så måker Roland Moder Jord!
Det er urolige tider.
På Island truer the mighty volcano med å utslette den resten av Reykjavik som finansakrobatene overså.
I Sør-Amerika er det jordskjelv, langs Stillehavet er det jordskjelv, og hvis vi tar av oss på føttene og kjenner godt etter, vil vi merke det:
Jorden beveger seg, og det skyldes ikke god sex.
Katastrofe-fornemmelsen er på sitt sterkeste, og Roland Emmerichs misantropiske, dystopiske «2012» kommer som svaret på en bønn om ødeleggelsenes katarsis.
Slik vil det se ut når Fader Sol rammer Moder Jord med sin psykopatiske samlivsvarme:
California detter ned i en diger sprekk, og skipsbyggeren Noa jubler, og de gjenværende almanakk-makerne i Mayaland jubler og de kristne apokalyptikerne jubler mens Kurt Oddekalv skriker hest:
«Se opp for fallende CO2-er!»
Spesialeffekt-dramaet «2012» kommer akkurat presist da det burde.
Det gjør ingen ting at John Cusack ser ut som en hjemløs Narvesen-figur der han vandrer mellom sinte skilsmissebarn og ekskonas nye kirurgkjæreste med sin forståelige melankoli.
Bildene svinger virkelig.
Cusack hyper opp et småfly som svever due-vakkert over den nord-amerikanske vestkysten da skyskraperne folder seg som sandslott.
Flyet seiler under et fallende tog!
Det finnes en djupt arketypisk tilfredsstillelse i «2012»; filmen er en visuelt ekstatisk virkeliggjøring av vår verste frykt.
Jorden går under.
Du kan løpe, men du kan ikke gjemme deg.
I Yellowstone Nasjonalpark sitter den naturfødte nittitallsmorderen Woody Harrelson som en blanding av skjegg-profet og Blind Faith-medlem og jubler til det euforiske synet av en hel verdensdel som slukes av dypets flammer.
I have seen the future, and it’s murder.
Det er mye deilig platt i denne filmen.
Danny Glover spiller president som om han nettopp ble tatt ned fra korset med beskjeden «Sorry, DNA-testen viser at du er sønn av George W. Bush».
Han er pappa til kanelstanga Thandie Newton, og Oliver Platt den usynlige leder exodusen mot fjellene i Kina der de ressursrike har bygd kanskje-redningen for ca. 300.000 eventuelle overlevende.
Veeel.
Kanskje det.
Denne filmen må du se før 2012.
1. januar 2013 er det ingen som vil snakke med de mayaske almanakk-makerne lenger.
| 1
|
701587
|
Ferrell fortapt i fortid og nåtid
I ca. tjue minutter rundt 2004 var Will Ferrell en beundret komiker, men tiden har gått, og nå er han bare forbi som en glemt frossenburger i kassert mikro.
I «Land of the lost» spiller Ferrell miskjent fysiker som mener at han har oppdaget at energikrisen bare kan løses ved at menneskene dimensjonsfrakter seg ved hjelp av takyon-generatoren og resten har jeg glemt.
Han havner på felt-trip i Intethetsland sammen med briten Anna Friel og den ekstremt uappetittlige komikeren Danny McBride, som alltid ser ut som et vektig argument for å bli evnukk og vegetarianer.
I den nye dimensjonen finnes selvsagt to ting:
Dinosaurer og referanser.
De døde ut omtrent samtidig.
Der finnes noen kraftløse minner om «Apeplaneten», der visner minnene om Indiana Jones-aktige eventyrfilmer, der sovner øglebarna til sanger fra «The Chorus Line» like før søvnen også tar oss.
Dette er en nullvits-film.
Noen trengte et halvår som de kunne bruke på Will Ferrell.
Så sa de tidsreise, men ingen fant på en eneste vittig hendelse etter det.
| 0
|
701588
|
En rar Robinson på månen
Dersom du så «Moon» på kino, kan det være at du står over filmen på DVD.
Det ville være som å bli lurt to ganger av samme aprilspøken.
Månen er ikke av ost, men av Helium3, som også er svaret på menneskenes energibehov.
Sam Rockwell er aleine på Månen.
Han har ufliddhet nok til å sannsynliggjøre Robinson Crusoe, og han høster helium3 til en Felleskjøpet-container som han sender hjem, hilsen Sam.
Det rare lyset skinner gjennom den rødlige skjegget hans med en goldhet som du kanskje finner en Alaska-natt i januar da månen er mindre enn munnsåret ditt.
Sam har tellet seg fram til den dagen da han skal hjem.
Han ser på tilsynelatende troverdige bilder av kona og barnet sitt.
Han barberer seg.
Rockwell spiller med den litt annige aggressiviteten sin, men han er under kontroll, en snill mann.
Heliumhøsteren er kanskje den ensomste mannen rett utforbi Jorden, og han representerer all den lengsel og smerte som alle de atskilte har følt.
Det er noe ærlig og samtidig patetisk ved fyren, men først og fremst noe urovekkende rart.
Vil filmen virkelig handle om at han reiser hjem?
Folk er blitt ærlig imponerte av «Moon» fordi den skildrer så lite og forteller så mye.
| 1
|
701589
|
Infløkt aha-mysterium
Når du har sett sci-fi-filmen «Moon», skal du ikke røpe handlingen til noen.
Samme med «The darkroom», sjøl om ingen andre enn deg og den forvirra joggesko-dama med håndveska og svimanetene kommer til å se den.
Ei slangøyd korpie-lege kommer inn i psykiatrisk og starter eksperiment på en ulykkelig mann som for 15 år siden vandret blodig veilangs uten så mye som 21 gram hukommelse.
Etter de tradisjonelle farmasi-sprella rømmer han fra institusjonen og treffer på en merkelig gutt som har trøbbel med stefaren sin.
Det viser seg at den arbeidsledige dress-slangen fotograferer kvinner med nakne dusjbryster gjennom fratrukne baderomsvinduer.
Det er dessuten fare for at han torturerer dem etterpå.
Fotograferinga er nok verst.
Av åpenbare grunner må gutten ha hjelp av den hukommelsesdaude navnløse med den munkeaktige Fretex-frakken for å kunne avsløre sin stefar, og ferden går til ei fjern skogshytte der kule Kimberley sitter lenka til veggen da seriemorderen ankommer med arbeidsverktøy i beige stresskoffert.
«Jeg har vært her før».
Aha.
| 0
|
701590
|
Stor fet gresk feriebom
Nia Vardalos var den greskætta amerikanerinnen fra landsdelen Lakonia i «Mitt store feste greske bryllup», en film som endte med at hun giftet seg med John Corbett.
Hun er sjarmerende, men ikke nok.
«My life in ruins» starter med en vennligsinnet eufemisering av syttitallslandet Hellas, som egentlig bare er en administrasjonsslum.
Filmen viser hvorfor.
Det greske idealet er avventende dagdriveri.
Man skal ha hår som en italiensk fotballspiller og henslepe dagene med naturinspirert gate-filosofi som til slutt medfører at Middelhavet blir overtatt av Mussolini og han må tigge penger fra Brussel.
Jeg vet at Mussolini ikke var gresk.
Han var altfor vital til det.
Vadalos spiller turistguide for ei dame med øyne som får henne til å likne Melina Mercouri etter 300.000 kilometer uten radiatorvann og girolje.
Hun skal vise rundt en overstyrt gjeng dumme turister av den sorten som ikke skjønner søylenes skjønnhet og det nedroa livet.
Men heldigvis har Vardalos med seg en gåtefull bussjåfør med Serpicos ansiktshår og lavt blodsukker.
Ved hjelp av ham oppstår en form for vennligsinnethet mellom menneskene, og folk sier sånne ting som «du må finne villskapen din» til hverandre.
Richard Dreyfuss snakker seg opp og alt det der, og dere ville heller ha sett innvollene til noen, men OK det kommer ikke til å skje.
Det blir som en lang dag på Ikea.
Det rareste ved filmen er at fotograferingen får Hellas til å virke ubetydelig og stygt.
Både by— og landskaper ser ut som om innarbeida italienske idyller ble gjenskapt av blinde arkitekter med hukommelsestap.
| 0
|
701591
|
Komikeren Jim Carrey står i veien for tragedien
Dette er en bisarr opplevelse.
Du tror du skal se en morsom komedie med ablegøyetrynet til Jim Carrey.
I stedet får vi et sjangermisfoster der komikeren passer mindre og mindre inn i løpet av filmen.
Først varsles vi om at dette har skjedd i virkeligheten, men haha, tenker du, dette er nok diktet opp.
Carrey har gjennom årene markert seg som ellevill komiker og eksentrisk satiriker (The Truman Show; Man on the Moon; Jeg, meg og Irene).
Overdreven mimikk og ville øyne, kjappe replikker og langbeint akrobatikk er blitt hans varemerke.
Starten er at en likblek Carrey framstiller Steven Russell i en sykehusseng, i ferd med å dø (nåtids rammefortelling).
Et raskt tilbakeblikk til hans 50-tallsbarndom viser at han var adoptert.
Så løper det av sted i et bankende Carrey-tempo, fra voksne Steven er gift med en overdrevent Jesus-from kone til han oppdager at han egentlig er homofil.
Fra da av sniker følelsen seg stadig oftere fram:
Å, kunne ikke en annen spilt Russell!?
Du tror du skal få le kostelig når Carrey utfolder seg, men latteren setter seg fast i halsen, igjen og igjen.
Fortellingen viser seg å være den dypt tragiske historien om en virkelig eksisterende bedrager, Steven Jay Russell, som lurte omgivelsene trill rundt.
Det er ingen feelgood-opplevelse, snarere glir det over i det makabre.
Å, du har misforstått, hører jeg noen stønne.
Vaskeseddelen fra filmbyrået påstår at dette er «en morsom og provokativ svart komedie om hva som kan skje når rettssystemet, en freidig fyr og en udødelig kjærlighet krasjer sammen»?
Men for meg har manusforfatterne og regissørene Glenn Ficarra og John Requa bommet i valget av Carrey i hovedrollen.
Han ødelegger det svartsynte ved at vi assosierer komiker straks vi ser ham, og med sitt lattervekkende spill.
Til sammenligning fungerer Ewan McGregor langt bedre som Phillip Morris, den blonde homsen som Steven faller for under et fengselsopphold.
McGregor holder sin figur fast i noe menneskelig, noe vi kan like og synes synd på samtidig som vi ler av ham.
Ficarra og Requa kan hevde at de vil provosere ved å vise hvordan politi og myndigheter i Texas ble lurt trill rundt av Russell.
Men det de ikke synes å se, er at hovedpersonen i våre øyne ender som en usympatisk drittsekk som det er vanskelig å ha noen som helst sympati med.
Selv en svart komedie får et problem nå du lurer hvorfor du skal le, ikke grine, av det du ser.
| 0
|
701592
|
Superbad, men treg komiaction
Denne filmen er i utgangspunktet så 2005, og så blir den visst retro-spøkefullt veldig 1991 før den kanskje ender som SÅ 2013.
Hva vet jeg?
Døljete pubertetsangst-action med eksplosjons-slo?
Hører det sammen?
I hvert fall skal du være enig med meg om dette:
Det går ikke an å kjede seg gjennom mer enn én time for å få være med på Leon-kjapp komedie-action med musefletter de siste tre kvarterene.
«Kick-ass» driver med altfor kjedelige ronker-ting til innledning.
Du får møte en av disse utallige haiskul-guttene som er usynlige for den sexy jenta, og han har kamerater som sensasjonsforklarer sin egen onani som om det var noe man fant opp etter at Obama ble president.
Det er møkka kjedelig.
Scenene da hovedpersonen kler seg i en grønn superhelt-drakt (Marvel-satire) som får ham til å likne Woody Allen som muggen sædcelle («Alt du vil vite om sex..») er uoverkommelig teite.
Når han blir en slags bionisk mann via påkjørsel oppstår stilsvikt, for ingen blir egentlig til noe annet enn en hyggelig fyr i nerdefilmer.
Inn kommer Nicolas Cage og dattera hans.
Scenene deres ser først ut som en opptakt til latex-lubben Eddie Murphy-film, men så tar det seg opp til en halvflink Tarantino Light.
I bakgrunnen spiller en gjeng gangstere søndagsversjonen av Guy Ritchie.
Nå skal jeg si fy-ordet:
Christopher Mintz-Plasse.
Han var fantastisk i «Superbad» og har deretter vært dau som støvletrampa sviske.
I denne filmen kommer han inn som den andre liksom-helten og sønn til gangsteren, og han tilfører filmen en slags tematisk CO som gjør at man kan dø uten å merke det.
Men altså:
De siste tre kvarterene tar «Kick-ass» seg opp til en slags «Shoot 'em up» møter «Kill Bill»-standard med paradoksale svevemord, eksplosjoner og fire fem replikker som faktisk sitter der de skal.
Den lille jenta Chloe Moretz gir filmen mening, og selv om hovedpersonen fremdeles ser ut som om han er på vei til biblioteket for å låne «Mayaenes historie», funker hevnskytingene litt flott.
Men det ble for lenge å vente.
| 0
|
701593
|
Påskeromantikk for nymånister
La oss feire kjærlighetens fundamentalister enda en gang.
De snuser ikke rundt i rastløshetens rennesteiner med flergangsforelskelsesbehov og rituell ustadighet.
De elsker bare én, de elsker for livet eller inntil bleiebytte-frustrasjonen sprer seg som salpeter i hypofysesystemet.
Den fantastiske vampyren Robert Pattinson elsker så sterkt at han nekter seg å fortære, han nekter seg å forgifte sin elskede med egen skjebne – han er en så uselvisk mann at han ikke kan være noe annet enn okkult.
Robert Pattinsons øyne ser ut som idealiserte jentevegg-tegninger eller som Satans snille lilleulvbror.
Han er 109 år gammel den dagen Kristen Stewart blir 18, og det er så vakkert at jeg vet ikke hvordan denne okkulte føljetongen skal kunne slutte på en akseptabel måte.
Det finnes en skjør og dristig skjønnhet i Twilight-historien.
Den sære skogsbygda blir biotopen til kjærlighetslengselens ambivalens og tvilrådighet.
Innimellom de pjuskete trærne finnes melankoliens enemerker, her er ingen blide, skojne festejenter, bare en høytidelig, gotisk og høvisk misnøye som man lett blir forelska i.
Ikke som et maskeball, ikke fetisjistisk eller eksotistisk, bare smertefullt til stede.
I «New moon» kommer den uunngåeligheten som jeg hater.
Cullen-gutten avstår fra den skogsdyr-nervøse dama si fordi han vekker dødslengsler i henne.
Menn bør helst bli langt over femti år før de kan se at elsking vil føre til elendighet.
Men han er jo vampyr, han er 109 år, han er et slags fundamentalistisk geni, en avart av genetisk guddommelighet, en sammensmelting mellom dyret og matematikken.
Han forguder mennesket for dets dødelighet, som er en annen måte å være ekte på.
Men så enkelt er det sannelig ikke.
Cullen forlater henne fordi han vet at det er til hennes eget beste.
Men det er ikke derfor vi elsker vampyrer.
Vårt eget beste er ikke hva vi kom for.
Vi kom for sorgen og tvilen og angeren og galskapen.
Han har bestemt at hun ikke skal få lov til å lide.
Derfor finner hun de farlige måtene tilbake til ham.
Jøje meg.
I denne omtalen av «New moon» skal jeg ikke ta med at jeg hater Jacob og hans kjøttfulle nese.
Bare nyte filmen.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701594
|
En forklaring på hvorfor Jesus og 42
OK.
Jeg er lei for at jeg ødelegger inngangen til påsken ved å snakke om Jesus, og hvis dere virkelig blir lei dere, kan jeg skrive ham med liten j, jeg kan skrive Jølle, jeg kan ta avstand fra Inkvisisjonen.
Men de to amerikanske jødene Joel og Ethan Coen har laget en komedie som på en måte demonstrerer hva Jesus kom for:
Den jødiske guden (som i tillegg okkuperer Gaza) har aldri svar på noen ting, og professoren Gobnik vandrer inn i et jobsk forstads-mareritt uten å finne trøst noe sted.
Men.
I det øyeblikket han viser en ørliten svakhet, kommer Jahve fra himmelen og rammer ham og hans familie med død og smerte.
Filmen formidler en ironisk beskrivelse av eksistensiell tvil, og det er faktisk en påsketing, for i Gobniks liv finnes ingen frelser.
Alt går imot ham.
På jobben forsøker en elev å bestikke ham.
I Little Boxes-heimen blir han forlatt av ei utrolig lite angerfylt kone Judith som har hekta seg på sleipingen Sy Abelman og hiver ektemannen ut av huset sammen med den bylleplaga onkelen som også viser seg å drive ulovlig gambling og pedofili.
Sønnen forsøker å betale dop-gjelden sin, og i nabohuset frister Jezabel med marihuana og friluftsnakenhet.
Professor Gobnik fortviler i sitt motellrom og forsøker å oppsøke rabbinerne.
De sier nja og det er ikke lett å tolke Gud, men vi har dype tradisjoner.
Men prøv rabbiner Marshak, den gamle.
Den uheldige mannen forsøker seg hos advokaten og får mer gjeld.
Bar mitsva-sønnen når omsider fram til eldste-rabbineren, men Marshak har hørt Jefferson Airplane på guttens walkman (dette er slutten av sekstitallet), og jødenes ytterste vismann siterer Grace Slick:
«When the truth is found to be lies, and all the joy within you dies, don’t you want somebody to love», som er en av de råeste ironiene jeg har sett på film noensinne.
Det er som tallet 42 i «Haikerens guide til galaksen».
Det er som «takk for all fisken».
Her finnes ingen frelse, bare snikksnakk.
Men det finnes garantert straff.
Hos Egner går det bra med den uheldige mannen til slutt.
Ikke i Coen-brødrenes univers.
For Gobnik gjør bare én moralsk tabbe og lar seg friste.
Umiddelbart ringer hans lege.
«A serious man» er en trøstefilm du aldri kommer til å glemme, som det heter i mer banale tekster enn denne.
| 1
|
701595
|
Overraskende spøkelsesjentefilm
På tross av alle årstidsrykter om spøkelser og sannsynlighet er denne jentegrøsseren ganske underholdende.
Det er fest i collegesøsterskapet, men Megan går til sengs med tvilsom mann, og etter omstendelige omstendigheter som jeg ikke kan beskrive fordi du risikerer å skjønne filmen, dør dama.
Vennene dumper henne i dyp brønn og drar hjem for å lese lekser.
Men noen vet hva de gjorde i fjor sommer.
Utspekulert spøkelse spankulerer nesten usynlig rundt og fjerner flere pene jenter fra klasselista enn en matte-eksamen.
Den første lille grisen går til dr.
Rosenberg og får stygt tilfelle av deep throat.
Den neste lille grisen er så dum at hun går i dusjen.
Og sånn dør den ene etter den andre i eventyrlandet Bitchania, et mytisk rike der salat-avhengige jenter vandrer i undertøy og byr seg fram til uferdige menn uten sjarm eller utseende.
Det er som en feministisk mot-rave.
I en verden av idiotiske råner må jenter holde sammen og bli fullere og kåtere enn dem.
Ingen av dem blir generalsekretær i FN, men kanskje den nye kona til Paul Anka.
Voksenutgaven av prinsesse Leia dukker også opp i denne filmen, denne gang utstyrt med pumpehagle og dobbelthake.
Theta Pi.
En slags påskekrim for de som har oppdaget at man ikke tar eggflekka paperbacks med til fjells, men parafindrevne dvd-spillere og engangs-TV.
Nyinnspilling av «Seven sisters».
| 0
|
701598
|
Polanskis perfekte påskekrim
Dette blir uten tvil påskens film for dere som elsker helligdags-krim, for dere som i hemmelighet beundrer Polanski, for dere som misliker krigen mot Irak og andre landområder langt borte fra oss.
Roman Polanski har laget sin «The ghost writer» på en soignert gammeldags måte som ikke virker senil eller avfeldig, men mer som en påminnelse om hvordan man kan gjøre det uten tilskudd av Red Bull, epileptiker-hallusinasjoner og så høye lyder at duene flytter fra Filmteatret.
Ewan McGregor nesten hvisker, og han fortsetter med det når han blir opphisset.
Han hvisker til statsministerens spontane hustru, han hvisker til sitt eget speilbilde og til den mystiske professoren fra Cambridge som dukker opp på baksiden av en undertøyskuff.
Høres det ut som påskekrim?
Ja, det er.
Dette er for alle dere som elsker den sære TV-lyden av britiske vokaler servert like etter lammelåret påskeaften.
Pierce Brosnan spiller nylig avgått statsminister som skal gi ut memoarer; en smilehvit sviskeprins fra politikkens bordellrøde løpere.
Skikkelsen er forfatteren Robert Harris' avskjed til Tony Blair, som han likte helt til Irak-krigen.
Historien er en adrenalinvåt konspirasjons-beskyldning, men den er så velpleid og velfortalt at du har følelsen av at du er til stede i en embassade og kan høre lyden av flagg som blir bretta.
Dette er ikke en thriller, det er krim.
McGregor hyres som den avgåtte statsministerens skyggeforfatter etter at den opprinnelige skyllet i land på stranda.
Han flys av gårde til et strandhus i USA der det britiske kystværet har okkupert landskapet som en garanti for at tvilsomme teorier aldri forlater huset.
Midt i jobbinga kommer beskyldninger om at statsminister Lang hadde ansvaret for at terrorister ble drept under tortur.
Motvillig ruller forfatteren opp en historie.
Det vil si, den ruller ikke, den glir som et tjukt teppe som noen har samla støvet under.
Polanskis film består ikke av det vi kaller scener – de nærmer seg passasjer.
Av og til er de lange fordi det avsluttende poenget ville vært vulgært hvis det spratt opp som troll av eske.
Noen ganger bare tenker McGregor seg om, sånn at du kan føle hva undring er.
Det er sjeldent og veldig bra.
Og på en paraoksal måte er filmen uimotståelig hyggelig.
En dyp trivsel og voksende tilfredsstillelse oppstår når du ser den.
Trivsel med Brosnans troverdige kunstighet, citysex-frua Kim Cattrals koldjomfruaktige elskerinne-skikkelse, Olivia Williams' nervøse frue, Timothy Hutton, James Belushi, Tom Wilkinson.
Og ikke minst Ewan McGregor i en virkelig bra rolle.
Alt stemmer.
Det er som å være i samme rommet som en ujålete, men overlegen intelligens.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701600
|
Se opp for den store hvite hvalrossen!
Ta med bilen hvis dere skal til Oslo i helga, for taxiene kommer til å stå stille etter at hvalrossen John Travolta er sluppet løs på den muslimske befolkningen.
Når Luc Besson produserer film, er det ingen som vandrer asbestbeint langs de brennbare temaene og antyder at de ekstreme antroposofene utgjør terrorist-trusselen mot Vesten.
I «From Paris with love» slenger Travolta så mye tungt ukrutt mot muslimske parisere at han antakelig aldri bør sette seg bak spakene i flyet sitt mer.
Jeg vet ikke om franskmenn vet hva politisk korrekthet er, men det er fare for at de tror det er en samleiestilling.
Fransk action er noe for seg sjøl.
Den utfolder seg i fri passe simple – de voldelig utfordra imperfektum-formene er enklere enn dynamittfiske, og resultatet omtrent likt.
Jonathan Rhys Meyers spiller en småsleip amerikansk ambassade-sekretær i Paris, og fordi CIA har mannskapsmangel (agentene står antakelig utenfor Det hvite hus med plakater mot helse) blir han deputisert som assistenten til Wax.
Wax spilles av John Travolta med omtrent samme subtilitet som hvis Mike Tyson var Einstein i en pikespeider-oppsetning av «Aldri mer Hiroshima».
Han er uansvarlig skallete, nakken er som et hovent lårbrudds-bein og han beveger den Hummer-liknende kroppen rundt i Rue de Tourette med samme virkning som når parisere luke-parkerer.
Det er en demonstrasjon av absolutte folkefristelser som vi sjelden får være med på, for i denne filmen får verken sannsynligheten eller den gode smak lov til å moderere ytringsgleden.
Og når Travolta til og med tar en «Pulp fiction»-referanse med Royal wizz cheeze, da er den usjenerte lykken fullkommen.
Rhys Meyers har fin fransk forlovede og en John Waters-bart som kler rollen som amerikaner i Paris.
Travolta brauter seg inn i EU på terroristjakt.
Det gjør han med Blodskvettistan-dialekt og deilige overdrivelser som blant annet omfatter innendørs snøbyge i kinesisk restaurant og gesims-hopping som ellers bare finnes i Ninja Turtle-spillet på Xbox.
Jeg elsker sånt som dette.
Derfor får ikke gutter fra pene familier lov til å gå på kino med meg.
| 1
|
701601
|
Ulykkelig alle sine dager
Visst kan man se det velmente i å lage film om noen av samfunnets tapere uten å romantisere over dem.
Men animasjonsfortellingen om Mary og Max er så svartsynt i sin humoristiske tilnærming at det blir for dystert.
Den australske regissøren Adam Elliot har tydeligvis bestemt seg for ikke å idyllisere et sekund.
Den åtteårige skolejenta Mary har fregner og føflekker med bæsjefarge, mora – et sant hespetre – er blitt alkoholiker på sherry mens faren er en utslitt tefabrikkarbeider.
Ingen vil være venner med Mary – som sågar tror hun er født i farens ølglass.
Uhu.
Det hjelper ikke stort at hun tilfeldigvis får seg en brevvenn i New York: 44-årige Max, en fet jøde med Aspbergers syndrom, en fyr som får angstanfall straks folk gjør tilnærmelser og snakker om kjærlighet.
Mer uhu.
Animasjonen er laget med plastilinfigurer og understreker gjennomført det stygge og uformelige, avskyelige og uskjønne hos folk og fjærfe, hunder og småkryp.
Slik kverner Elliot oss nedover, nedover idet vi følger brevvekslingen mellom de to ulykkelige.
Jo da, han har ømhet for hovedpersonene, men det vil seg aldri for dem opp gjennom årene.
Selv ikke da manusforfatteren har skaffet Mary en ektemann, kan det ende godt.
Snart roter hun det til igjen, genetisk predestinert som hun synes å være til elendighet (hva sier du, Eia?).
Omsider lysner det for Max og Mary, men slett ikke på den klassiske eventyrmåten med «så levde de lykkelig, alle sine dager».
Du bør være galgenhumoristisk og svartsynt anlagt for å more deg.
Jeg ble mest trist, til tross for et lysglimt til slutt.
| 0
|
701602
|
Koser med drager
Livet i vikinglandsbyen på øya Berkøy kunne vært ren idyll, hadde det ikke vært for drageplagen.
De nifse, flygende dragene terroriserer byen, både ved å stjele maten og å sette bygninger i lys lue.
Her lever tenåringsgutten Hikken.
Han er en stor skuffelse for sin far, vikinghøvdingen.
Ikke er han tøff, ikke er han sterk.
Det går mot katastrofe da Hikken blir tvunget til å gå på dragetrening med de andre tenåringene i landsbyen.
Men så en dag kommer Hikken over en skadet drage som han hjelper.
Han og dragen som han kaller Tannlaus blir venner, og Hikken oppdager at det kan være andre måter å løse drageproblemet på enn å tilintetgjøre dem.
Filmen har et overtydelig og politisk korrekt budskap om at kunnskap, dialog og teknologi er mye bedre enn hevn, vold og rå krigføring (selvfølgelig unntatt når motstanderen oppfattes som virkelig truende og diger!).
Men faller på ekte antikrigsfilmvis likevel for fristelsen til å underholde oss med massevis av denne forkastelige volden og krigføringen.
Historien, som er basert på en roman av Cressida Cowell, er forutsigbar og spekket med klisjeer, og klarer bare tidvis å engasjere til tross for mye action.
«Dragetemmeren» er levert av studioet Dreamworks, som også laget «Shrek», «Madagaskar» og «Kung Fu Panda».
Jeg har sett filmen i 2D, og kan tenke meg at både de fargerike, fantasifulle dragene og flygescenene er spektakulære i 3D.
Som vanlig leverer Dreamworks kreativ animasjon av høy kvalitet, men uten wow-faktor denne gangen.
«Dragetemmeren» er heller ikke så humoristisk som disse «passer bra for hele familien»-filmene pleier å være.
| 0
|
701603
|
Tynn som kyllingtiss
Siden vi nok en gang resignerer i Stoltenbergs strømpris-limbo, finnes det bare én relevant beskrivelse av denne pinglete komedien:
Fyring for kråkene.
I løpet av nesten to timer som føles lenger enn rotfylling uten tannlege og bedøvelse utvikles så mye hensiktsløs jobbe-energi at den burde vært nok til å dra Dovre-ekspressen opp Suleskard.
Men det skjer ingen verdens ting.
Jennifer Aniston er blitt en fast fysisk formel for ingenting (større enn null, mindre enn null).
Når en film starter med at hun ser usunt oppskaka ut, får du den samme håpløse kroppsfornemmelsen som hvis den enslige naboen med de tolv undulatene står på døra og sier at hun skal reise bort i fjorten dager og kunne du tenke deg...?
Forrige gang jeg så Gerard Butler, var han småhårete tv-vert med et halvslarvent og skjevt guttesmil («The ugly truth»).
Nå spiller han dusørjeger med et guttete og halvskjevt slarvesmil.
Dusørjegeren er en mislykka dust, men en fantastisk mann som plutselig en dag skal hente inn ekskona si som er grave-journalist av den sorten som kanskje hadde klart å finne ut hvem som skrev «Hamlet» hvis du ga henne fjorten dager, intravenøs ginseng og et leksikon-kurs.
Hun skal avsløre et selvmord, og sjøl om påsken nærmer seg, er det altså ikke Butler som er morderen i denne filmen.
Men kanskje Poirot hadde klart å finne en mening i den svakt lenka historien hvis Oprah klarer å påvise målbare forekomster av romantikk.
Påske-krimmen står svakt på kino.
Denne ville til og med være for tam for de minste kyllingene.
| 0
|
701604
|
Nifs Travolta i tunnel-thriller
Tony Scott har laget en personsterk stemningsthriller med en vasete handling, men det siste gjør ikke noe, for John Travoltas kantklipte kinnskjegg og fortausrånete pengeflytter-råskap er underholdning nok i halvannen time.
Det er mye kult med denne filmen.
Travolta har fått et aggressivt lærjakkeskjegg og Marvel-kutta halvmåne-whiskers som kanskje ville gitt ham adgang til imamskolen i Kabul, men kanskje ikke.
Han spiller en togkaprer med utålmodig Hareide-personlighet, og når det går dårlig eller når han blir motsagt, spruter han adrenaliner rundt i togkupeen slik at helt brukbare mennesker dør av det.
Denzel Washington gjør seg nesten usynlig i kongtorstolen.
Han er togeleder i New Yorks undergrunn, han er rund som ei tvangsfora fransk gås og sår i sinnet fordi foresatte tror at han har tatt imot bestikkelser.
Det er han som må snakke med den urimelige kapreren på telefonen, mens den bedritne mellomledersjefen maser på ham i bakgrunnen.
Etter hvert blir han forsterka med NYPDs forhandler John Turturro, og sammen er de et søtt par mens Travolta brøler og brumler med urealistisk overlegen Kurt Oddekalv-spontanitet.
Gislene ser vi ikke mye til, bare noen korte samtaler om at de må gjøre noe, men lar det være.
Derfor handler egentlig bare filmen om togelederen og kupé-kapreren.
De fleste av oss ville ha venta at en 2010-versjon av den gamle historien førte til at Denzel salte sin hest og ladet sin hagle, sånn at filmen kunne få en skikkelig actionslutt.
Det blir ikke helt sånn.
Washington begir seg riktignok av gårde på litt nervøst vis, men avslutningen virker tam, søkt og ufølt.
Klimakset blir faktisk overgått av de hektiske bilkrasj-scenene da politiet skal forsøke å kjøre gjennom New York uten uhell, og vi blir mer forskrekka da Denzel mister kaffen i fanget enn da han omsider treffer Travolta på åpen mark.
Jeg syns ikke det gjør noe.
Underholdning er mye rart, og Travolta er en av de sikreste garantistene for usunn innlevelse i hendelser uten egen Facebook-gruppe.
Dere kommer til å like det.
| 1
|
701605
|
En fantastisk historie om profeten Clough
På en uhyre sein måte har det gått opp for meg at engelsk fotball engasjerer tilhengere på en måte som ville kunne føre til at de okkuperte ambassader og skjøt ned fly.
Fordi jeg med samme seinhet har skjønt at Manchester United er det man skal hate nå for tida, trodde jeg denne filmen skulle sjikanere det skjønne Solskjær-laget fra Andy Capps by.
Men neida.
«Fordømte United» er teko-laget Leeds, av alle ting, som utstyrt med Billy Bremner og andre originaler plaget England med stygg og feig fotball på tidlig 1970-tall.
Og filmen handler om den pratsomme profeten.
Brian Clough kom fra suksess med Derby County og skulle forsøke å trene et lag han hatet da treneren han hatet, Don Revie, overtok det engelske landslaget.
Det er ikke lett å lede noen man egentlig ikke liker.
Mange sjefer burde se denne filmen og lære.
La meg bare si at dette er ubeskrivelig stilig.
Uten å fortape seg i demonstrative detaljer forteller filmen om ei tid da viktige menn fikk kjeft av kona hvis de reiste seg fra middagsbordet for å ta telefonen.
Den formidler et land der det regner uavbrutt, og der fotball er så lidenskapelig viktig at Høybråten ville ha gjemt den i lukka skap.
Michael Sheen har vært perfekt som Tony Blair og David Frost.
Her spiller han Brian Clough med en nervøs og sårbar sjøltillit som du virkelig kommer til å bli avhengig av.
Timothy Spall spiller mannen han motvillig trenger, Peter Taylor.
Colm Meaney er en storarta drittsekk-Revie.
Skuespillerne er storarta engelske serievinnere og cuphelter, og du kommer til å elske dem.
Her er gaven til far, her er gaven til bestefar, tante Ball på Beverly, fortids-villige fjortenåringer og alle som har savna regn de siste to månedene.
| 1
|
701606
|
Dommedag kommer, sitt ned og snakk
Et litt resignert ordtak lyder sånn:
God works in wondrous ways.
Fritt oversatt:
Gud gjør mye rart.
Med denne filmen har amerikanere med mer livssyn enn vett forsøkt å overgå Gud i eksentrisitet.
Omslaget til DVD-en antyder at filmen er en dramatisk katastrofe-thriller av den sorten der cruiseskip skylles i land i Sahara.
Men «The moment after» har i stedet er en merkelig, nesten komisk fortelling om at Jesus har kommet til jorden og hentet sine mest trofaste tilhengere, mens de andre sitter forskrekka tilbake og nekter å snakke om det.
FBI-folk siger som gullfisker fra hus til hus for å etterforske, en jødisk rabbi viser seg å være Kristus-tilhenger uten at noen syns det er rart, og egentlig er «The moment after» en svakt formulert og temperamentsløs film-andakt uten verken mening eller forstand.
Dette er så kjedelig at den vil kunne føre til at vorspielere blir akutt edru, og i så måte er kan den nok utrette mirakler.
| 0
|
701607
|
Tullingen som tok Versace
Denne filmen omtaler jeg fordi Versace var en pen mann, og det var synd og skam at noen skulle ta livet av ham.
Men i stedet for å bli en film der den vakre velsteltheten med de velluktende armhulene fikk sittet litt ned på ute-kafé med champagne og frukt, forteller filmen om en mannlig eskorte-artist og luksus-prostituert med høyt hår og uferdig bakhode som blir så frustrert over seg sjøl at han begynner å slå folk i hjel akkurat som om han skulle være seriemorder.
Det er ganske pretensiøst, for ifølge internasjonale konvensjoner skal seriemordere være allmektige genier som kan forutse at en spurv faller til jorden samtidig med at 12-bussen kommer tjue minutter for seint, og dermed dør Nataniel Puke.
Denne seriemorderen er ynkelig, dum og ekkel, og hvis du skulle oppdage en grunn til å lage film om ham så send meg en teleks.
| 0
|
701609
|
Gammel gråstein glitrer
Stemte det jeg mente fra filmfestivalen i Berlin – er Hans Petter Molands gangsterkomedie noe å rope hurra for?
Etter et oppfriskende gjensyn i kinosalen på Sølvberget er svaret ja.
Her blir gammel gråstein til perler og gull.
Filmen er befolket med erfarne oldiser à la Stellan Skarsgård og Bjørn Sundquist, Jorunn Kjellsby og Bjørn Floberg, skuespillere som vet hva de holder på med foran kamera.
De bruker mimikk i antydningens tjeneste slik at vi aner hva som bor i figurene.
De mestrer det å skule (Kjellsby), å skratte så gulltanna glinser (Floberg), å formulere livsvisdom som en revolver (Sundquist) og å tie, men glo (Skarsgård).
Frykt ikke hvis starten ser ut som nok en historie om ødelagt barndom, kriminell løpebane og livsangst.
Her skrus det snart over i komedie av det svarte slaget, en norsk krysning mellom finske Kaurismäki og amerikanske Coen-brødre, men med Molandsk signatur.
Traurig sosialrealisme dreies til bisarr galgenhumor, stadig med en undertone som lar falmede sjeler skinne en smule.
Det er snodig gjort.
Moland og den danske manusforfatteren Kim Fupz Aakeson har laget en film full av sprø karikaturer, særlig av mennesker som er forbi livets vårlige blomstring.
Plutselig glitrer de til på ny.
Jeg holder fast på at den flotteste prestasjonen står Jorunn Kjellsby for når hun spiller seg ut som den rufsete, uskjønne Karen Margrethe.
Hun og Skarsgård skaper de mest komiske sexscener vi har sett på lenge.
Dog kan det innvendes at Moland er så forelsket i disse episodene at han bruker dem akkurat litt for mye.
Er så dette bare en absurd fortelling om underlige personasjer på Alnabru?
Nei, regissøren vil noe mer, nemlig utforske om det finnes noe som kan friste hovedpersonen Ulrik sterkt nok til å forlate underverdenen.
Jan Gunnar Røise spiller en sønn som får den løslatte morderen til å lengte etter et annet liv.
Dermed tvinger Moland filmen ut av det komiske og over i det såre og alvorlige.
En ørliten stund ser det ut som regissøren har funnet den perfekte balansen mellom komikk og alvor.
Men så slår Moland brått til med en svartsynt, makaber slutt så man må skrattle – forskrekket.
Se, slik gjør en moderne Ludvig Holberg det – på filmduken.
| 1
|
701610
|
Jabba jabba smuldrer hjerner
Fares-folka er Sveriges Wayans-familie, og deres ressurser er relativt begrensa.
Denne filmen burde vært forbeholdt folk med samme etternavn.
Josef Fares var han som gjorde «Jalla Jalla» med broren Fares Fares i hovedrollen og «Kopps» med Fares Fares i hovedrollen.
I begge filmene spiller brødrenes pappa Jan Fares en pappa, i den siste er han det sædlige opphavet til Mike som spilles av Michael Fares.
I «Farsan» spiller farsan en farsa i en slags neo-naivistisk Skandinavia-farse, han er pappaen til den forskremte bankmannen Sami, som spilles av Hamadi Khemini, en skuespiller som gjennomfører hele filmen med så oppsperra øyne at noen burde gjøre ting med skjoldbrusk-kjertelen hans eller gi ham svarte kontaktlinser.
Sami tør ikke si til farsan at han og kona skal adoptere i stedet for å føde barn.
Farsan er innvandrer-macho som hensleper tilværelsen på fortauet til en mystisk sykkelsjappe som ikke burde kunne brødfø en sjef og fire ansatte.
Kameraten Juan er også macho, mens sjefen er svensk og har sykkelhjelm og problemer med mannsrollen sin.
Disse poengene utvikles på en måte som minner sjenerende om «Operasjon Løvsprett» og liknende former for nasjonal skam, og hadde det ikke vært for at filmen er svensk, ville jeg ha ventet at The Monn Keys smilte opplagt rundt et hushjørne mens de sang «O mein papa» eller andre fortrengte klassikere.
Hvis du har stått på UiS-stand hele dagen og er lei anspente akademiske anbefalinger og tungvint språk, vil du kanskje sette pris den dryssende følelsen av smuldra hjerne når jabbet i den svenske filmen slippes løs.
| 0
|
701611
|
Den råeste, kuleste gullgubben
Filmen om mennenes smerteskap er den mest overraskende Oscar-vinneren.
Kathryn Bigelows actiondrama er nølende blitt karakterisert som «antikrigsfilm» fordi det er en slags generell Jagland-karakteristikk av samme sort som vår i februar og fred i vår tid.
Mest er det en intens og velspilt fortelling om menn, og allerede før fortekstene sendes et psyko-filosofisk signal om at «krig er dop», og menn blir avhengige av den.
Hvis filmen hadde handlet fra Nord-Irland eller Gaza ville det vært en grei forenkling, men «The hurt locker» handler om bomberyddere i Bagdad.
De tilhører ikke en politisk krigskultur.
De er redde, men tapre unge menn i en ekstrem jobb-situasjon som de takler med sinn som antakelig ligger bare millimetre fra varig galskap.
Smerteskapets dør er vidåpen mot evigheten.
Det er egentlig så enkelt at Bigelow bare laget en film om bomberydderne, og hvis den ble en antikrigsfilm så må det være fordi alle krigsfilmer uten Sylvester Stallone ser ut som om de tar avstand fra patriotisk vold.
Bigelow sa opprinnelig nei til å regissere «The hurt locker», men eksmann James Cameron overtalte henne.
Filmen ble først sendt direkte på DVD i Brasil, men så begynte den å få oppmerksomhet – og dermed havnet den på kino.
Filmen starter med en see-how-they-run-scene med bombe-robot.
Guy Pearce ser seg rundt.
Han er som en akvariefisk i en kattebutikk.
Fra tak og i vinduer stirrer irakere ned på den innkapsla amerikaneren, og én av dem kan sitte med en bombekontroll.
Én av dem gjør.
Slik kommer James Renners rolleskikkelse Will inn i filmen.
Han er den tomsawyerske drivfjæra i filmen og den psykologiske gåten.
Han utfører jobben sin slik Rambo ville ha gjort – av med bombedrakta, av med headsettet.
Gå løs på ledningene med tørre never.
Men nakenheten i konfrontasjon med døden handler ikke om mot.
Will er den numne mannen.
Konstant risiko har gitt ham soldatens beste vern:
Jeg driter i hva som skjer med meg.
Han forhånds-ofrer livet sitt hver gang han går løs på en jobb, han er en faustisk selger av sjel og liv fordi han ikke orker skrekkens konstante smerte.
Hvis du ikke bryr deg, gjør ikke frykten vondt lenger.
Den som ikke kan oppleve smerte, kan ikke oppleve noe.
Will er sentimentalt knytta til de mennene som han deler likkiste med.
Han engasjerer seg irrasjonelt i en irakisk guttunge som selger DVD-porno.
Men han har ingen ting å gi til kone og barn.
Krig er ikke en fritids-beskjeftigelse, og så går folk tilbake til konditorjobben sin.
Den tilhører et alternativt univers, og de som kommer derfra, er ikke som oss andre.
Michael Schumacher begynner plutselig å kjøre racerbil etter at han la opp.
Han er avhengig.
Menn blir avhengige av risiko, de blir avhengige av de høye stemmene i livets teater, de blir avhengige av at det som skjer er så oppsiktsvekkende rått at ingen kan forvente at de sitter ned og snakker om prisen på barnevogner.
(Derfor går de også på fotballkamper.
Fotball er så viktig at menn ikke kan være hjemme og bytte bleier når det spilles på stadion).
Alt dette forteller «The hurt locker» mer enn noen andre filmer.
Soldater blir aldri som før.
Eat your heart out, Gahr Støre.
Bigelow har laget «The hurt locker» med en sans for pauser, for timing, tetthet og dramatikk som er helt enestående.
Filmskapere burde sitte dag etter dag med måpende munn for å studere de lange scenene der det ikke skjer noe.
Bigelow filmer pauser med nesten ubeskrivelig intensitet.
Dessuten er rollene smertefullt gode, uten mye hyl og skrik.
Overlegen, forstummende, nerveslitende regi og klipping gjør antakelig filmen til den råeste, kuleste Oscar-vinneren noensinne.
Jeg vet ikke ennå.
| 1
|
701612
|
Sidrævva som et seminar
Oliver Hirschbiegel er ikke akkurat en lettbeint tysker.
Han regisserte Hitler-parodien «Der Untergang» med uutslettelig omstendelighet, og han har laget denne filmen om at hevn bare er dumt som om han egentlig heller ville ha laget pressemeldinger for Amnesty.
James Nesbitt sitter og utbroderer sin nervøsitet foran TV-møtet med den protestanten som for 25 år siden skjøt bror hans.
Mordet førte naturlig nok til at gutten døde, men enda verre: det førte også til at mamma skjelte ut lille Joe for at han lekte med fotballen sin og ikke stanset morderen.
Så dette er en komplisert følelsesgreie, noe Nesbitt forteller ved så mange tidligere uregistrerte ansiktsuttrykk at han kvalifiserer til en Guinness-oppføring.
Til gjengjeld er Liam Neeson angrende slipsbærer med en ubevegelighet som kan gjøre ham til den nye definisjonen av pi.
Filmen som helt åpenbart burde ha kulminert med TV-møtet mellom de to, tar seg i stedet over i en bisarr slåsskamp som det heller ikke kommer noe ut av.
Dette er halvannen time film som ikke forteller noe annet enn at det bare er dumt å ville hevne seg.
Nå tar vi lønsj, og etter lønsjen er det gruppearbeid.
| 0
|
701614
|
Poetisk sci-fi-animasjon
Dette er for finsmakerne.
«Halo» er egentlig et feira dataspill som etablerte sin egen euforiske tekno-verden et sted i Universet uten bomstasjoner og røykehjørner.
En gjeng stilige japanske kunstnere har laget animerte novellefilmer fra dette Universet, og de vil glede mange.
Det starter med «Origins I og II» som forteller om fortida i rommet, da The Forerunners kom og laget så ukontrollerbart hekkan at gode krefter skapte supervåpenet Halo, som skulle drepe det de kalte Flommen.
De to første delene er laget i en deilig tegnefilm-stil som puristene elsker.
Enda bedre blir det i neste episode.
Den er tegnet og malt i en slags akvarellteknikk som kan se ut som om en futuristisk Beckett-forestilling er fotografert gjennom ruglete glass.
Resultatet er en fantastisk animasjons-episode som er så særegen at du kunne ha kjørt filmen på veggene på Rogaland kunstmuseum.
Deretter kommer en del episoder i tydeligere, mer moderne animasjonsstil.
Men de er tøffe, og de er høytidelige som en slags Bionicle til kirkebruk.
Her er romskip, helter, skjebner og spartanere – og aliener som Siggy Weaver kunne ha skreket til, med quarterback-rumper og skuldre til å dytte ned berlinmurer med.
Bortsett fra at de virkelige heltene er smale småjenter med nesten usynlige ansiktstrekk og digre auer.
Det er rein poesi.
Det er veldig bra.
| 1
|
701616
|
God farse om kynisk kjendisblad
Kongehus og alkoholikerfar, betalingsjournalistikk og kjendisblad?
Hadde dette blitt diktet opp, ville vi avfeid historien med at den manglet virkelighetskontakt.
Nå kan vi måpende se for oss hvordan «Se og Hør» brukte Mette-Marits far, Sven O. Høiby, i et kynisk spill for å tjene penger.
Jeg har ikke lest Håvard Melnæs’ avslørende bok fra 2007.
Det er like greit.
Slik blir det både underholdende og informativt å få brettet ut hvordan en journalistisk fersking ble fanget inn av arbeidsmetodene til redaktør Asvik ;& Co (Odd J. Nelvik i realiteten).
Manusforfatter Erlend Loe og regissør Terje Rangnes gir den reelle historien et fiktivt anstrøk ved å kalle bladet «Folk flest», ikke «Se og Hør».
Likevel benytter de et morsomt metaplan for å vise det dokumentariske bak:
Den ekte Håvard Melnæs dukker stadig opp (i noen fælt bleke bilder for å skille mellom nivåer) og gir tips til skuespillere og regissør.
Grepet er nesten overtydelig, men det funker så bra at jeg savner det mot slutten.
Enkelte scener er stive.
Melnæs’ mor spilles med teaterstemme.
Likevel lykkes Rangnes i å skape et rom i våre hoder der vi kan balansere mellom farsen på lerretet og fortidas medieoppslag av en utagerende, etter hvert kongelig Mette-Marit og hennes alkoholiserte og skandaliserte far.
Alt står og faller med troverdige skuespillere.
Jon Øigarden ligner ikke Nelvik så mye, men han skaper en glatt sjefredaktør.
Langt farligere virker Jeppe Beck Laursen som redaktør Såsen.
Han er ekspert i å lokke med sedler, men også i å prute på kronene overfor kjendiser i pengenød.
Den som ligner aller mest, er Ingar Helge Gimle som har slanket seg ned til en innhul, fordrukken Sven O. Høiby.
Han utfolder seg med alkoholikerens tragiske forblindelse når han for en mobiltelefon og stadig nye runder lunken CB selger Mette Marits barndomsbilder og sågar gjenforeningen med barnebarnet Marius.
Det er et uhyggelig godt, men nitrist portrett av en riksklovn.
Der jeg er i tvil om vi får hele bildet, er i Jan Gunnar Røises tolkning av Melnæs.
Mens Christian Rubeck skaper en årvåken Dagblad-journalist, virker hovedpersonen underlig naiv og passiv.
Var han virkelig så tafatt?
Det irriterer også da det mot slutten gjøres et hopp i tid på halvannet år – som om regissøren vil avstå fra en grundig saumfaring av journalistens sammenbrudd.
Er det noe den ekte Melnæs har sørget for å slippe unna?
Summen blir likevel:
Se og lær.
| 1
|
701617
|
«Bourne» i Bagdad
En tungt væpna Matt Damon løper i gatene igjen, og denne gang kan du ha SV-bestemora di med på actionfilm, for hver gang det smeller i Bagdad-gatene, vil hun rope «yeeeaaah!» og smelle med cheerleader-duskene.
Det handler om 2003-invasjonen av Irak, og Damon leder en gjeng som skal lete etter de hemmelige våpnene, men finner en do-fabrikk.
Nå er det sånn at eks-Bourne-skuespilleren ganske kvikt blir hyra av CIA for å bringe inn den irakiske muldvarpen (kanskje) som lurte USA.
Konkurrerende amerikanere løper om hverandre mens okkupantene overlater makten til en fjern Quisling i stedet for å samarbeide med folka i landet.
Greg Kinnears ville ulver likviderer og torturerer, og filmen slenger om seg med indignasjons-drops som ikke engang Michael Moore ville ha forsøkt å gi bort til sultne steinerskolebarn.
Knokene til bestemor fra SV kommer til å kvitne av raseri, og så skjønner vi nok en gang at du ikke kan drive krig mot et land bare fordi far din glemte å fange Saddam Hussein.
Ingen kunne gjort dette bedre enn Damon, og du glemmer at han spilte en litt snål varsler i «The informant».
Hvis du vil gi troverdighet til kuleslenger-romantikk, er han rette mannen.
Damon er en Steve McQueen og han bærer filmen sammen med en CIA-fyr (Brendan Gleeson) som er større enn Chewbacca og skjønner alt.
Filmen til Paul Greengrass veksler elegant mellom gledestrålende politisk drama og så heftig, troverdig urban-action at det nesten føles som et dataspill.
Dette er stor underholdning, og om fem-seks år kommer filmen om hva som egentlig skjedde da Nato startet krigen i Afghanistan.
| 1
|
701618
|
Sløsj med skjørt og puppy
Sandra Bullock gjør en hardrumpa skjørtrolle som dere kommer til å elske til siste vrikk, men historien er mer suppete enn sløsj.
Jøje meg.
Men søtt er det.
Dette er på en måte «Precious 2», og jeg skulle virkelig ønske filmen ikke var basert på en sann historie, for det betyr at den smisker uskjønt for ei overklassedame i sørstatene.
Michael er en stor gutt med afro-amerikansk by-opprinnelse, og han er tung som en meteor og tilsynelatende seinere enn Jærbanen.
Overklassefamilien til Sandra B. kjører opp bmw hans side i regnet og tilbyr ham opphold og kjærlighet, munterhet, gode replikker, stilig mat og utdannelse i et hus som Askepott ville ha valgt framfor prinsen sin.
Michael sier «Yezz Mrs. Tuohy» på den slumtrente Onkel Tom-måten sin, men etter hvert som han har levd med de hvite, blir han også et ressurssterkt menneske.
Han har riktignok et par turer tilbake til sitt gamle nabolag, og der sitter hensiktsløse homeboys fortauslangs og lirer av seg kyniske hip-hop-replikker fra nittitallet mens de planlegger å nedverdige kvinner og siden dø brått av smittsom etnisitet.
De er på en måte kontrastvæska i dette retusjerte røntgenbildet.
Bullock spiller Leigh Anne Tuohy, og hun er en «Take-no-shit»-dame i den amerikanske tradisjonen der kristne kvinner med faste lår har lov til å snakke i forsamlingen, så føkk ju Paulus.
Sandra har en Turtle-overflate som antakelig beskytter mot rust i hundre år, og hun snakker rett ut rett til folk mens ektemannen rister lunt på hodet, for dominante kvinner stimulerer testosteronet hans.
Dere kommer til å elske filmen og si at filmanmeldere er overflødigere enn fartsgrenser, og sånn skal det være i verden.
Når noen lager filmen om at min dårlige dømmekraft egentlig skyldtes polarbears syndrom, da kan Bullock få lov til å spille mor mi også.
| 0
|
701619
|
Mangler det lille ekstra
Visst trenger vi einstøingen, eremitten og raringen i samfunnet vårt, han (sjelden hun?) som bryter ut av fellesskapet og lever på tvers av A4-livet vi andre slaver under.
Derfor er det morsomt å se Sverre Nøklings overlevelsestaktikk i snøhuler høyt til fjells.
Her er lite Arne Næss-filosofering om naturen som i ekstremsportfilmen «Loop» av Sjur Paulsen (2005).
Regissør Fridtjof Kjæreng nøyer seg med et par sitater om fjellbestigning og ensomhet fra Nietzsches «Also sprach Zarathustra».
Så får vi tenke selv.
Etter 30 år med ensom vandring på Haukelifjell og i Jotunheimen har Nøkling i dag status som uføretrygdet snøhuleboer.
Kjæreng følger ham inn i krypinn under kampesteiner, ser ham forsvinne ned i snøhull og hvile ut på Veivesenets toalett i Haukelitunnelen.
Hulemannen har en imponerende evne til å klare seg i all slags vær med nesten ingenting.
Det gir filmen mye humør at fyren sier pussige ting og synger stev og småstubber mens han smelter snø til kaffevann og blåser i om det er muselort i kjelen.
Men i det lange løp lurer man på hvorfor han er blitt slik.
Det hjelper bare litt at mor nedi bygda husker at han ble rastløs etter et par års opphold i Australia.
Noe fyldig svar får man aldri fordi Nøkling ikke vil gi dem.
Dermed nøyer Kjæreng seg med å lage en upretensiøs og sjarmerende film om en særing.
Svakheten blir at fortellingen om huleboeren, omgitt av vakre eller stormfulle fjell og fredelige reinsdyrflokker, til slutt kjennes litt for tynn for en kinodokumentar.
| 0
|
701620
|
Filmen du ikke kan snakke om
Den måtte komme:
Filmen du ikke kan skrive en eneste ting om uten å røpe for mye.
Jo.
Den er bra.
Takk for i dag.
«Moon» er den science fiction-filmen som David Bowies sønn Duncan Jones har laget, men la oss holde åpent at han ikke er Duncan Jones, men en særegen etterlikning av Major Tom, og så kan du tenke deg resten sjøl.
Filmen foregår på Månen.
Menneskene har løst sine energiproblemer ved å utvinne fusjonsvillig materiale fra måneoverflaten, og den eneste base-operatøren (en rasjonalisering som selv avisbransjen ville ha funnet ekstrem) er Sam, spilt av Sam Rockwell.
Vi sitter nå der i stolen og ser på den enslige og ensomme mannen med 90 dagers skjegg som bygger papphus, trener litt, spiser Fjordland-mat, ser video-melding fra kona på Jorden.
Han skal snart hjem, og han virker urolig.
Men det er noe forvirrende galt med ham.
«Er alt bra, Sam?» spør den vennlige installasjons-computeren som passer på ham.
Det er det ikke.
Plutselig har Sam hallusinasjoner, plutselig blir han uvel.
Og så krasjer han hentevogna si inn i en av He3-høsterne.
Fra da av kan jeg ikke fortelle mer.
Sam Rockwell har spilt en del dramakomedie-roller der han vaste for mye med fjeset sitt og smiska med stemmen.
Nå får han det til.
Han skaper en bokstavelig talt versatil personlighet, og han klarer å fastholde den fine balansen mellom utlevering og skjul.
Den sørgmodige Sam er en av de stiligste rollefigurene så langt i vinter, og det usentimentale mismotet til Rockwell gjør at du trives med en film som ellers varter opp med få visuelle variasjoner.
De ekstremt filosofiske vil finne eksistensielle paralleller i denne filmen, de politisk overtente vil som vanlig finne en advarsel – og resten vil undre seg over at det i framtida faktisk skal finnes en computer som virker.
Men OK.
Se etter programmeringslinjene: 10 GOTO 20; 20 GOTO10.
De sier det meste.
| 1
|
701621
|
Lennons to mødre
Den fulle sannheten om Beatles-legenden John Lennon og hans mor er dette neppe.
Men underholdende er det blitt, også musikkmessig – til tross for at man ikke får høre en eneste Beatles-låt.
Regissør Sam Taylor-Wood kommer godt fra sin spillefilmdebut, ikke minst takket være glitrende skuespillere.
Aaron Johnson levendegjør utmerket unge John i vanskelige tenår da han eksploderer i opprør mot alle autoriteter og slites mellom to kvinner – tanten Mimi og moren Julia.
Men manusforfatterne har nok satt ting på spissen:
Den unge 15-åringen aner ikke hvem moren hans er før en venn hjelper ham til å spore henne opp.
En annen kilde (Wikipedia) hevder at hun stadig var på besøk i storesøsterens hjem og så til sin eldste sønn.
Vel vel.
Nå er det blitt et rørende drama der John finner sannheten om egne foreldre og må forsone seg med sin oppvekst.
Kristin Scott Thomas leverer – som alltid – en utsøkt tolkning av den strikse, omtenksomme tante Mimi.
Anne-Marie Duff spiller sexy, banjo— og rockelskende mor og muse for unge Lennon.
Særdeles morsom er scenen der Thomas Brodie Sangster opptrer som 15 år gamle Paul McCartney og møter John for første gang.
Aaron Johnson får Lennon til å virke selvsikkert overlegen mens Sangster gir sin musikerfigur selvtillit nok til ikke å la seg skremme.
Flott!
Musikken er fra Lennons første skiffleband, The Quarrymen, til dels spilt på hjemmelagede instrumenter som vaskebrett.
Beatles-låter har nok regissøren ikke fått lov å bruke.
Følgelig settes sluttstrek idet Lennon drar til Hamburg i 1960 – like før beatlenes gjennombrudd.
| 1
|
701622
|
Knerten er et kulturelt hærverk
Den norske Knerten-filmen er en flau og samtids-smiskende forvrengning av den intelligente ømheten som Anne-Cath Vestly formidlet om menneskene i Norge.
Dette er Jul i Svingen.
Den tidligere komikeren Åsleik Engmark har regissert en nittitalls-ironisk versjon som er mer Anne-Kat.
enn Anne-Cath, og mens jeg så filmen, gnaget spørsmålet meg på nerver og tarmnett som en del av en kollektiv dårlig samvittighet:
Hvorfor kunne de ikke bare ha laga en film om en tøff millenniumguttunge og den animerte minibestefaren på rullebrett eller noe?
Hvorfor måtte de ødelegge noe av det vareste og fineste vi har av barnelitteratur?
Knerten-bøkene forteller fra et idealistisk etterkrigs-Norge der folk jobbet for hus og familie og forsøkte å bygge opp et samfunn basert på snillhet og fellesskap i den nazismens slagskygger.
Jeg leser Knerten for sønnen min hver kveld akkurat nå for tida, og jeg er rørt og overraska hvordan Vestly fremdeles fungerer:
Sinnet roes ned til en intravenøs eller osmotisk snillhet.
Hennes idealistiske framstilling av yndlingsfamiliene våre rydder tankene for aggresjon og etterlater et intuitivt ønske om å være grei og ordentlig.
For en rutinert Star Wars-unge er det faktisk dramatisk nok at Lillebror og Knerten besøker en gammel snekker, for historien er så godt fortalt, med akkurat lange nok setninger og akkurat lette nok ord.
Jeg er imponert over Anne-Cath Vestly som barnebokforfatter, og jeg er lykkelig overraska over at de enkle historiene hennes fenger like mye nå som de gjorde for førti år siden og for tretti år siden og for tjue år siden.
Derfor er filmen som et slag i ansiktet.
Handlingen foregår tilsynelatende på et anonymt syttitall der bilene ennå er fra rundt 1960.
Mor og far har ikke bygd hus, slik mammaer og pappaer gjorde i åra etter krigen, de har kjøpt ei landsens rønne, og gudene vet hvorfor.
For dette er ikke trygge, koselige foreldre, men noen sære, urovekkende nåtids-parodier.
Pernille Sørensen spiller mor som om hun var en smårar Simpsons-figur, og når hun leier sønnen sin ser det ut som det er første gang i livet hun møter et barn og ikke vet hvor hanken er hen.
Far er ikke en mild og vennlig sliter som selger kjoler til butikker rundt i Norge, han er en ekshibisjonistkåt tullekopp som kjører rundt med bh-er i forsetet på bilen og tafser mor på rumpa mens ungene ser på og tuller med brystene hennes.
Kjøpmannen er en skrudd fyr som egentlig ansetter mor fordi han er ute etter kroppen hennes, og hun lyver at hun er enslig i en form for prostitusjon light sånn at arbeidsgiveren fortsatt skal være forelska i henne.
Storebror Phillip var en snill og trygg gutt i stille pubertet i bøkene.
Her er han en hesjesjaber, langhåra, sur og usympatisk gneldrer.
Skildringen av Lillebrors oppvekst er ubehagelig og aggresjons-orientert, sånn at du av og til får følelsen av at filmen skal forklare oppveksten til en framtidig seriemorder.
Jeg ble virkelig oppriktig deprimert av denne filmen.
Jeg blir også deprimert dersom høstens teater-oppsetning av Kardemomme by ender med at røverne må gå på sosialkontoret og politimester Bastian blir avslørt som konemishandler og CIA-agent.
Ikke alle opplevelser kan være for skratterne.
De har nok.
Ikke alt det barn får servert trenger være kommersielt smisk.
Noe kan godt være for å dyrke det vi kaller et uskyldig barnesinn, for det er like mye skjønn uskyld nå som det var i 1955, og den trenger å bli dyrka.
Av og til kan barn få kulturnæring fra noen som kjenner dem og ikke bare konkurrerer om å være løgnest.
For en skam.
| 0
|
701623
|
Mannen som bare kunne lyve
Steven Soderberghs finurlige portrett av en mann som skapte jorden i sitt bilde, er på en måte filmen om en kulturell markør.
Det viser seg etter hvert at Matt Damons rollefigur har nåtids-sykdommen bipolar lidelse.
Men den ustoppelige naiviteten hans blir like mye et vinterklart røntgenbilde av den amerikanske drømmen.
Hvis alle kan lykkes og ingen må gi opp og intet er umulig, hva da?
Jo, da befolkes samfunnet til slutt av personlighetsgale overytere som dikter opp sin egen virkelighet til de ikke er i stand til å se forskjell på løsning og løgn.
Vi har alle hørt om det løsnings-orienterte mennesket.
Han skal være bra for næringslivet.
Matt Damons rollefigur er immunisert mot kollektiv virkelighet, han er en overbevisende oppdiktnings-artist og faktasjonglør.
Det løsnings-orienterte mennesket vil i siste instans skape en løsning i stedet for å finne den, og når alt går rett i dass, sitter alle igjen og lurer på hvor det ble av barnet som skulle rope at keiseren var naken.
Damon gjør en nydelig rolle.
Han har tannbørste under nesa, han er rund i kjakene som en bilselger og han jobber for en bedrift som lager ting av mais og lyserin.
Da det kommer virus i druesukkeret, sier Damon at en japansk sabotør har gjort det.
Denne historien eser som overgjæret loff, og til slutt vandrer FBI og justisdepartementet rundt i sin st.veitsiske all round-paranoia og aner ikke hva de skal tro.
I denne filmen er de faktisk ofrene og ikke utøverne.
Se «The informant» og bevar den i hjertet.
Vi kommer alle til å treffe folk med bipolære visjoner om verden.
| 1
|
701625
|
Berenger i vorspiel-fjas
Dette er en vorspiel-film for glade helge-troll som drikker smågodt i brusen og jubler «han kjenne’ eg; han spelte med Dybdahlen eller i Lura skolekorps» når mistenkelig lyshåra grumlegangstere utarter sitt talent for tomt tryne.
Jeg tror det var sånn at filmen skulle handle om en irrasjonell, smågal morderske, men skuespilleren ser egentlig ut som ei enslig fembarnsmor som har stått i butikk siden hun var fjorten og nå har åreknuter helt opp under armhulene sånn at hun alltid må ha mimikken til et aldrende bokstavbarn med klimakterie-migrene.
Ute på en slags California-hacienda med usynlige slyngplanter, hvite sko og hvite bukser sitter en greker som ser ut som Tom Berenger etter tolv måneder med karamellpudding på griselabbene.
Mannen har gult hår.
Han er Berenger.
Til gjengjeld er William Forsythe kledd ut i mørkesvart hår og namsos i snusbarten.
Dette er virkelig et lite karneval uten handling eller vett eller egentlig forstand, og hovedpersoninnen kommer tydelig fra den baksida av månen der hjernene drar for å dø.
Hun får melding om at Virrrgilll er levende likevel.
Det skjønner jeg ikke mye av, men kniven hennes var vel ikke ladd da hun stakk ham i hjel.
Jeg fikk aldri tak i handlingen, men fin var den ikke.
En mann blir torturert med slipemaskin.
Tom Sizemore blir skutt med så mye bly at han kunne gått skadefritt gjennom Tsjernobyl.
Her finnes gjengen «Nazister for Jesus», og nei, filmen er ikke laget av Tommy Wirkola.
Regissøren heter Nick Vallelonga.
Han burde egentlig ha laget «Max Manus».
| 0
|
701626
|
Tivoli-tull med Alice i 3D-tåka
«Alice in wonderland» har en drita kjedelig historie, og Tim Burtons film er først og fremst skuffende fordi den ikke klarer gjøre noe med følelsen av utspjåka poengløshet.
Historien tar oss med Alice ned i det samme hålet i jorda, og der nede treffer hun de samme bisarre, men ureflekterte skapningene som fantes i underliglandet da jeg var barn.
De er sannelig ikke blitt mer sjarmerende.
Nøtta i grauden er Johnny Depp, som spiller The Mad Hatter med Madonnas tenner og ellers en oppspilt, utkledd og relativt patetisk tilgjorthet som likner et bestillingsverk fra fanklubben.
Han gjør ikke noe med filmen, og det gjør heller ikke den sørgelige lille storhodeskapningen til Helena Bonham Carter.
Hun er ei ond dronning i et rike av overdrivelser og løgnaser, så hva så?
Skulle hun ha oppført seg normalt?
«Alice in Wonderland» har for meg alltid vært eksemplet på at det ikke oppstår et eventyr fordi om man dikter i hop noen rare skapninger og gir dem dustete navn.
Fantasi er et produkt av villskap og intellekt, og Alice-møljene består bare av ugjennomtenkt og ubalansert påfinneri.
Det deilige ved filmen er hovedpersonen, som har en djup varme som noen kunne ha brukt til et skikkelig prinsesse-eventyr.
Hun starter som en litt opprørsk jente i det gammeldagse England, der den stive stolpemora vil gifte henne bort til en angelsaksisk stereotyp.
Under forlovelsen detter hun i baret, og da dama kommer tilbake, har hun sett lyset.
Filosofien i filmen er sånn:
Du skal ikke bare tenke på de andre, du må også tenke på deg selv.
Og:
Ingenting er umulig.
Dette er et derivat av de siste tjue åras pinlige ego-dyrking på film, og de som ikke har spydd av de sinnssyke 3D-bildene, burde gi fra seg litt gårsdagsmat over budskapet.
Dessuten er hun en moderne opprører og vil ikke la seg tvangsgifte.
Hun vil bli forretningsdrivende.
Den skal bli heftig å tåle i Saudi-Arabia.
3D-teknikken har utviklet seg enormt de siste åra.
Med de nye brillene blir ikke fargene veldig fortegnet, og man får ikke uklart syn om man lukker det ene øyet.
Men intensiteten i bildet lider.
Fargespekteret er veikt og uvoldsomt.
Det er som å se en taiwansk piratkopi på VHS.
En annen ting gjelder bruk av 3D som virkemiddel.
Teknikken svekker konsentrasjonsevnen og gjør at man oppfatter bildet som et fragmentregn i stedet for en helhet.
All slags djevelskap drysser inn i synsfeltet, og for de som ikke får epileptiske anfall, fører den i hvert fall til at hodet blir i tvil om hvor man skal se egentlig.
Imponerende er det nok.
Men alt er imponerende nå for tida, og kinogjengere bør nok venne seg til allerede nå at det er forskjell på å bli imponert og stimulert.
For øyeblikket er det mye tivoli-oisann på film.
| 0
|
701628
|
Tarmvri-thriller med god Gibson
Mel Gibson er en fantastisk mann.
Pene mennesker hater alt han sier og alt han gjør, men i det øyeblikket han viser seg på filmlerretet, oppstår en behagelig fornemmelse av anspent åttitalls-andakt.
«Edge of darkness» har Gibson, og det er i grunnen alt.
Men han fyller godt opp.
Pavens eneste tungsindige australier er med i nesten alle scenene, og de andre burde vært utelatt.
Han har et steinansikt som kunne vært gravert i granitt med eggen av egen sorg og saknad.
Han spiller politimann som elsker den voksne dattera si så mye at vi skjønner at hun skal dø, og det skjer med fars-smerter som kan vri tarmer.
Regissøren Martin Campbell regissert altfor mange snakkescener med den tunge siden av handa si, og i en slags stilistisk botsøvelse skvetter noen av actionscenene fram som plutselig bebispy.
Filmen forsøker å unnvike sin egen stuevandrings-identitet ved monster-klipping – bevegelser er frarøvet viktige deler av sitt newtoniske fundament, og det finnes ikke synlig tid mellom handlingen og resultatet.
Det kan av og til se ut som om en underbetalt bulgarsk regiassistent har vært på ferde.
Blandingen av følelsesmessig betent etterforskning og behovet for akuttvold er filmens forbannelse.
Gibson forsøker å finne ut av hvem som forårsaket datteras død og hvorfor hun var sjuk.
Derfor må den deprimerte mannen oppsøke en del ressurs-folk på den moderniserte Poirot-måten, noe som i sin tur betyr at han og regissøren beveger seg på tynnslitt parkett.
Det ser alltid ut som trend-spøk når konspiratoriske korpie-dresser sitter i nyfunkis-slott og er kyniske sammen.
Homer Simpson kunne ha vært med.
Den korrupte næringslivsgubben er blitt en like forslitt thriller-kødd som narkoselgeren.
Fra nå av er det bare geniene som kan avsløre næringslivsfolk uten å bli ledd av.
Filmen følelsesgrunnlag er solid.
Gibson mister dattera si så grusomt at han til og med nekter å snakke med pressen på vei ut.
Vi skjønner at han må være en arrogant galning, men vi vet hva han kommer til å gjøre, så vi liker ham for det.
Han tar gull på femmila.
| 0
|
701629
|
Mot avgrunnen
Sjåførlæreren Krister står opp, vasker seg, sykler til byen, henter bilen på verksted, har en kjøretime med en elev.
Han spiller tennis, kikker i butikkvinduer, kjøper en sirkelsag, går i kirken og ber fadervår, besøker sin mor, går litt rundt på måfå.
Sånn går «Apen».
Nei, dette er ikke en Knausgård-aktig filmatisering av hverdagslivet, men et kompromissløst, rystende og ulidelig spennende thrillerdrama.
For da Krister våknet opp denne morgenen, var han tildekket av blod.
Katastrofen som har skjedd forblir på mange måter en gåte, men vi bare vet at Krister er på vei mot avgrunnen.
Regissør Jesper Ganslandt debuterte med den vakre og vemodige perlen «Farvel Falkenberg» i 2006.
Det håndholdte kameraet og dokumentarfølelsen er felles med debuten, men «Apen» er noe helt annet – og et minst like imponerende stykke filmarbeid.
Her dominerer mørket totalt, og filmen gir en nesten klaustrofobisk følelse.
Du vet at noe grusomt har skjedd, du vet at Krister er i ferd med å bryte fullstendig sammen, og du er inni hodet hans og ser det han ser og kjenner det han kjenner, men det voldsomme og vonde mellom hverdagslighetene må du selv føye til.
| 1
|
701633
|
«Twilight»-Kristen på åttitallet
Livet er et fortumla løkke-tivoli, og noen ganger er det gråtkvalt å komme seg fra barnekarusellen til pariserhjulet.
Følsomheten er et problem for filmskapende mennesker, og oppvekstfilmene deres er sjelden stappfulle av herlige, overfladiske gevinster og god råd.
De tuller mye rundt i masochismens myrlandskaper.
«Adventureland» er en sympatisk og søt og velspilt film om unge mennesker på midten av åttitallet, og de få som faktisk grein av kjærlighetssorg i Uviktighetens Tiår, vil ha glede av historien om den mumle-intellektuelle sommerjobb-nevrotikeren Jesse Eisenberg.
Eisenberg spiller en av disse paradoks-kyndige og ambivalens-trena halvnerdene som alltid er selvmedlidende på en saklig måte og syns at alt er dumt og alle de andre er dumme alltid overalt.
Han er med andre ord en slitsom, men ressursrik rollefigur, det dere kaller «karakter» fordi dere tror ordet gjør dere mer enn vanlig filminteresserte, mens dere egentlig røper at dere er analfabeter.
Dessuten er Kristen Stewart fra «Twilight» den vanskelige førstekjæresten til en gutt uten selvtillit – med hele den ensomme, kalvemagre sartheten sin og den snublende setningsføringen.
Det er bra.
Stewart er tingen.
Straks hun viser seg i en film, oppstår en intellektuell cowboyspøk som ingen av oss skjønner, for vi er forstadsduster som ikke ville blitt kjent med ei stilig jente om vi hadde arvet Hugh Hefner.
Kristen S. er virkelig karamellen i maurtua; det virvler jernspon rundt henne som ved et heftig fysikk-eksperiment.
Hun er som en Debra Winger, som en Sigggy Weaver, hun er den andre sorten som får Witherspoon og Zellweger til å virke som arbeidsløse budeier i et kufritt byfjøs.
Stewart er dessverre sammen med den gifte hønken Ryan Reynolds, og Eisenbergs hjerte blir så gjennomhulla som det ville blitt i blinde hasjrøykeres spydkasterkonkurranse i telt.
Filmen starter med at Eisenberg ikke føler seg bra nok for den hviskekule og usikre Stewart, og etter hvert går den fra snilt overmot til regn og mye smerte.
På tross av at «du er den eneste fine tingen som har skjedd denne sommeren», er det liksom aldri helt meningen at unge undrere med sommerjobb på tivoli skal finne den store kjærligheten.
Dere får se.
Kanskje det skjer.
Åttitalls-feelinga er svakere enn larvepuls, men det gjør ikke noe, for det er verre med disse filmene som bestandig skal demonstrere sin ivrige, overmenneskelige hukommelse.
Jeg så ei jente med madonnalotter i håret og åttitalls supergrønsj før tida, men ellers er Eisenberg bare en gutt uten egentlig tidsidentitet.
Han er en slags spaceman som har kommet til jorden fra de mislykkede seksualobjektenes reservoar av overislingsironi.
Amerikanske ungdomsfilm-romantikere er dopomane.
Hvis de kan få vise bilde av en dust som suger på en marihuanasigarett, føler de at kulhetometeret steg til volum 11 i hvert fall den dagen.
| 1
|
701634
|
Steinerskolens juleavslutning
«We’re gonna live forever», sang folka i 1980, og de mente det.
Men hvatilvåtthalstørkle, Irene Cara har vandret inn i veikantland, Lee Curreri ble aldri noe av, Gene Anthony Ray er et svakt minne om Leroy.
Så man kan med full rett lage en millennium-versjon for påstanden om evig liv, og den blir selvsagt en slags eplestamme-kliner som ikke klarer å holde distanse til opphavet og dauer av det.
Men jeg har sett «Fame» 2009 i Blu-ray, for jeg er klart-bilde-nevrotiker.
Først får vi se alle mosaikk-brikkene når de haster håpefullt av gårde til Fame-skolen som antakelig er en slags profesjonell artistsvindel der man lærer seg å bli middelmådig og likne på noen folk som ikke ville vært underholdnings-lærere hvis de visste hvordan man blir flink.
Ballettbonden fra Iowa som Bebe Neuwirth ved et halvt men kynisk øyekast kan se hører hjemme på yatzybordet mellom melkespanna.
Barn som imiterer De Niro.
Sart og urteaktig grassort-kvinne som antakelig skal spille et instrument.
En rar gutt som vil lage film, men lære seg acting.
Alle virker som sitcom-figurer, og det er ikke bra, for det blir umulig å like noen av dem, det er som å være til stede ved Steinerskolens juleavslutning uten å ha barn der.
Ingen er egentlig gode, men noen er søte og alle ser ut som om de mest av alt håper at de skal få tak i en battlecatfigur fra tidlig nittitall og en trofast kjæreste, helst i den prioriterte rekkefølgen.
Og en dyrlege til mammas inkontinente cocker.
Men vil vi egentlig bli underholdnings-suksesser?
Et kokainvrak med eget svømmebasseng, Se og Hør-fotograf i garasjen og tredagers-herpes?
Næææh.
| 0
|
701635
|
Pinlig på den brede Wayans
På coveret står det at filmen er laget av guttene som ga deg «Scary movie», og det er omtrent som når det står på veiskilt i Bergen «se opp for våt vei».
Wayans-familien er egentlig ikke gutter lenger, men medietrøtte eks-satirikere som i grunnen ikke får nye ideer om sarkasme, men bare gjentar kjente filmscener med dårligere skuespillere.
«Dance flick» har alt det du kan unnvære.
Filmen starter med dance-battle i bokseringen, og den er helt som vanlig bortsett fra en fyr urinerer voldsomt i været.
Filmen er litt om de fargeblanda yo-ungdomsdramaene der hvite ballettdanserinner gjør opprør ved å infiltrere det afro-amerikanske hip hop-establishment, der de blir utrasert av rasister, men klarer seg for det.
Dessuten er den litt «Fame», som om den går an å parodiere.
Det er også litt Gangstas paradise, der svarte ghettogutter må vinne penger for å betale Mr. BigMac tilbake, for ellers lager han en rappetekst om dem.
Lærerinna heter Miss Cameltoe.
Dere vil ikke se henne.
Dere vil ikke se filmen.
| 0
|
701636
|
Ekteskapstrøbbel for Beyonce
Fra de milde kanadiske skoger til Beyonce Knowles, som ved siden av å være en av USAs mest populære treminutters-sangerinner, også er en slags vinner i Queen Latifah look-a-like-konkurransen.
I denne filmen spiller Beyonce en møbelorientert kaksehustru med motlyskrøller i det mahogniskinnende California-lyset, og du får se alle eiendelene deres siden innredning er viktig for folk som kanskje skal gå fra hverandre.
For Beyonces mann treffer Ali Larter i heisen, og hun er blond som Lots hustru og har et floksesmil som egentlig fyller opp systemet med mindre soliditet enn risnøtter med skumma melk.
Hva gjør ektemannen til den vakre eboyonce?
Han kikker nysgjerrig på den rare hvite dama gjennom persiennene.
Mer gjør han ikke.
Men Larter blir aldeles spinngalen og trenger seg på ham på glenclosettet (unnskyld) sånn at kollegene hans kanskje kan tro at han rister litt for mye etter avgang.
Jeg gjetta at filmen skulle slutte med at Larter kom etter Beyonce med kniv i hennes eget hus.
Jeg tok feil.
Hun kom med ei diger kølle siden dette er området til det afro-amerikanske Amerika.
«Jeg skal grisebanke deg!»
Hvem tror dere vinner?
Nettopp.
Tora Berger.
| 0
|
701638
|
En grusom genialitet om Gud
Den første timen lurte jeg på hvorfor folk egentlig skal se denne filmen, som er den mest gjennomførte dystopi av alle tenkelige nedtryktheter.
Så opplevde jeg at historien gradvis går tilbake i den skjulte hukommelsen vår og gjenskaper en glemt fornemmelse av det forferdelige ved å være menneske.
I en post-apokalyptisk verden uten Ikea og Rema har mennesket gått tilbake til det urstadiet der hver dag var en vill, vaktsom og fryktsom kamp for overlevelse.
Jeg må si det rett ut.
Jeg ble vettaskremt av denne filmen, for den gjenoppvekte den følelsen som vi egentlig fortrenger:
Jeg leder barn til en ubarmhjertig verden som ender med døden.
Det er så i alle gampeskauer og kampeknauser grusomt at tilværelsen må bestå av selvbedrag for å bli utholdelig.
Dette er en film om livet blant arketyper, det er en film om at Gud er nødt til å finnes i Universet fordi det ellers er uten mening og håp.
For Viggo Mortensen er sønnen Gud fordi det er han som gir behov for håp, og det er sønnen som gir ham kraft til å fortsette.
Vi må bære flammen videre, sier Mortensen etter at kona har gitt opp alt og valgt døden.
La oss si dette sammen, dere:
Vi må bære flammen videre.
Men tull til side.
Flammen er ikke bare den darwinistiske overlevelses-fascisme; den er trangen til å være et menneske i en verden skapt for dyr.
Den er behovet for at noe er vakkert, kjærlig og godt.
Den er Gud.
Sønnen er virkelig som en engel.
I en dramatisk, sisyfosisk kamp for ikke å bli drept og spist, stanser han og vil hjelpe andre på egen bekostning.
«Veien» er en visuell påkjenning.
Verden er fortært av den store flammeslukeren; fargene er ikke bare utslettet, de har opphørt å eksistere som fysisk fenomen.
En paradoksal kraft har tatt selve lyset fra Jorden og etterlatt den i en koma-kald og ufruktbar gråhet der ingenting kan vokse.
Dyr og planter er døde, og de siste menneskene livnærer seg ved å spise hverandre i en hensiktsløs, nytteløs og destruktiv overlevelsesfrenzy.
Far og sønn gjemmer på to patroner.
Målet er at de skal slippe å bruke dem på seg sjøl.
Viggo Mortensen har den sorten rolle som sjelden blir belønna med priser for den er ikke versatil i vulgær forstand, den er ikke flørtende eller flott eller voldsom.
Her er ingen heftighet eller framvisningsberuselse, men Mortensen kan alle de såre ansiktsuttrykkene til en desperat far.
Han kan holde et barn slik man gjør det i en krise.
Ansiktet hans har tvilen og forsakelsen og smerten til en far som vet at han ikke kan gi opp samtidig som han ikke orker mer.
Han er magrere enn en ljå, kroppen og ansiktet er som mishandla av sult og sykdom, for det finnes ikke C-vitaminer eller særlige andre –aminer lenger.
Han gir troverdighet til det universelle foreldre-martyriet, det virkelige martyriet som ikke er å dø for sin Far, men dø for sin sønn.
Samtidig er filmen en skildring av hva det er som skaper mennesker og gjør dem til noe spesielt i Universet.
Det vi kaller moral er livsvalg, og for de aller fleste funker det ikke i ekstreme livssituasjoner.
Men Gutten er den velsignede som bærer flammen gjennom kulden, og pappaen hans er en slags ledsager på vei mot kanskje frelse eller kanskje et snilt humanetisk manifest.
Hva vet jeg.
Humanetikere tror på Gud, de vet det bare ikke.
Filmstilen er full av flashbacks.
De er vanligvis irriterende, men i «Veien» funker de som bindeleddet mellom den siviliserte verden og den primitive.
En rystende film.
En forferdelig film.
Men samtidig en film til gjenkjennelse.
| 1
|
701639
|
Bildeskjønn Scorsese-thriller
Martin Scorsese har laget en deilig og mystisk galehus-thriller som både kommer til å imponere med sobre bilder og fascinere med hallusinogene gåter.
Igjen avhenger alt av Leonardo DiCaprio.
Dersom han ser ut som en guttespeider på vei til jentedassen for å spionere på Magda med bomullstrusene, dør filmen kvikt.
I «Shutter Island» får DiC. draget på skikkelsen sin.
Jeg svelger alltid tungt når han starter i femtitalls-hatt og en frakk som han kunne gjemt «Titanic» i, men hovedpersonen får en ru og anspent tilstedeværelse som engasjerer på en troverdig måte nesten hele tida.
Det er bra nok, for Scorsese har et bildeblikk som får deg til å sukke henført.
Mannen kan lage film.
«Shutter Island» starter med at etterforskerne DiCaprio og Mark Ruffalo (også bra!) er på vei til et slags Arkham Prison for the criminal Insane.
Her heter det Ashville og ligger på ei øde øy midt inn i en fantasirik manns mareritt.
Politifolka kommer dit for å lete etter en forsvunnet pasient, men ikke før har de satt sine sjøsjuke bein på gal manns grunn, så pøser det på med uværsdrevet tvil.
Du vet at det skjer noe her, men du vet ikke hva det er.
Er egentlig den forsvunne pasienten et sleipt påfunn for å fange den plagsomme etterforskeren?
Er DiCaprio, med alle sine drømmer, sine hallusinasjoner og flashbacks til konsentrasjonsleiren Dachau, egentlig en slags Harry Angel?
Jeg vet ikke, for siden pressevisningen startet for seint, fikk jeg ikke med meg slutten.
Og egentlig avhenger alt av den usette siste timen.
Historien kan gå den tradisjonelle galehus-løypa og avsløre og avsløre myndighetenes eksperimenter med ting.
Eller den kan lage en komplisert psykologisk-parapsykologisk rubik-kube av DiCaprios bevisste og ubevisste fragment-sinn og forårsake den samme sluttsjokka melankolien som i «Angel heart».
Som sagt; det vet jeg ikke.
Men jeg vet at du kommer til å kroe deg i kinostolen over gleden ved passelig overdreven thriller-romantikk og fotografering med eventyr-sjel.
Jeg vet at du blir fanga av den paranoiske spenningen.
Handlingen er behagelig utspedd med slitesterke skuespillere som Ben Kingsley, Max von Sydow, Emily Mortimer og flere til.
Kingsley og von Sydow er residerende psykiatere i de gales helvete, og du skjønner fort at du heller ville sett døgnkontinuerlige OL-repriser enn å bli behandla i denne institusjonen.
Scorsese har et budskap forresten.
Han vil at du skal begynne å røyke igjen.
| 1
|
701640
|
Deilig tegnet eventyr
«Prinsessen og frosken» er den første Disney-filmen der hovedpersonen har afrikansk hudflate (Pocahontas og Mowgli var halvbrune) og dessuten den første håndtegna animasjonsfilmen siden lenge.
Jeg skvatt av det.
Gammeldags tegnefilm med doggduse bilder og jentefarger gjorde at jeg fikk for meg at jeg så en merkelig ukjent nyutsendelse fra femtitallet.
Men denne ble laga i dataåret 2009, og filmen er skjønn og romantisk som ei niårig jentes ransel.
Små gutter vil vri tissetrengt på knærne de første tjue minuttene, for da går de voksne kjæresteromantikerne rundt og synger glattjazz for hverandre så du ser etter Ivar Dyrhaug.
Men så havner serveringssnuppa med restaurantdrømmene (afrikansk pigment) som frosk i New Orleans-sumpene sammen med prinsefrosken Naveen (indisk pigment) mens den blonde jåla Lotte (Pedersgate-pigment) blir lurt av en voodoo-feika prins.
I sumpen skjer mye stilig, blant annet en alligator.
Disney-folk er så flinke på å tegne alligatorer at de burde samle én million, og ildflua er heller ikke ille.
Dette skal jeg ikke fortelle mye om.
Alle vet hva som skjer, og alle vet at det skal være sånn.
Det er gammeldags, det er inspirert, vittig og deilig.
| 1
|
701641
|
Halsbrekkende alien-apartheid
Denne filmen er nesten for god til å være helt sann:
Oppfinnsomme folk har klart å si noe nytt om det ut-mandelerte oldis-teamet apartheid samtidig som de har gjort en oppsiktsvekkende engasjerende komi-skrekk-film som forteller noe generelt om at menneskene og den slags egentlig er for ufølsomme og for dumme til å gå fritt omkring.
Peter Jackson har produsert en amerikansk-nyzealandsk film, og sør-afrikaneren Neill Blomkamp har faktisk regissert som om han skulle være en åttitalls-australier og het Mulcahy.
Filmen starta med et neo-korrekt politikk-sjokk:
Skapninger som likner kaptein Ripleys klypeførende aliens, strander på himmelen over Johannesburg.
Nede på landjorda oppfører de digre krypa seg så usivilisert at de må interneres i bantustan-slum.
Da tenkte jeg:
Neieneinei, hva er de gjør?
De sammenlikner den svarte befolkningen i Sør-Afrika med barbariske himmelskalldyr som eter rå kuer.
Med en slags henrykt magefrykt ble jeg ledet til neste geniale trekk:
En mockumentar-harselerende samling nyhetsmeldinger om tilstanden i riket gjennom tjue år – og så filmens fantastiske hovedperson.
Sharlto Copley spiller den tematiserte mellomleder.
Han er en vanlig, smiskende lowlife-idiot og program-messig positiv byråkrat som blir oppnevnt til utkastelses-sjef av en ond svigerfar.
Han og hans slipskamerater skal gå fra blikkskur til blikkskur i District 9 for å få rekenes (populært kallenavn på innvandrerne) underskrift på at de kan flyttes langt bort fra Johannesburg.
Det er noen av de vittigste kulturkrasj-scenene i film på lenge:
De nervøse, forvirra og kommunalt smilende bytilsatte møter den brutale arbeiderklassen fra et annet solsystem.
Det går veldig dårlig, for vår venn Wikus blir smitta med reke-blod etter neger-men-hvit-ironien, og fordi bare de med alien-gener kan avfyre supervåpen, blir han plutselig eksperimentkanin for den lokale våpenindustrien.
Mye gale skjer.
Underveis utvikler filmen en uventa ømhet for de stygge skapningene.
Uten at gjennomsiktig innvandrer-sentimentalitet oppstår, begynner vi å like gjestene, og det går opp for oss at noen av dem er sjokkerte intellektuelle som syns de har havna hos sinnssyke voldsmenn.
Og det har de jo.
For Blomkamp tar filmen av gårde i en tennerskjærende blod-action som både underholder ved sin utstuderte primitivitet og parodierer sci-fi-vold.
Ikke alle mennesker som hatet apartheid kan se denne filmen.
Egentlig bare de under 34 år.
La meg bare også fortelle at filmen ble laget i den virkelige Johannesburg-slummen.
Les mer om den utrolige produksjonen på imdb: http://www.imdb.com/title/tt1136608/trivia.
| 1
|
701642
|
Alien-bråk er Bluray-deilig
Samtidig kommer en gavepakke til de med dårlig smak, men godt bildesyn.
Blu-ray-boks med «Alien vs. Predator» og oppfølgeren «Alien vs. Predator: Requiem», som jeg ikke tror har vært på plate før.
Filmen er ikke akkurat det deiligste eventyret på sengekanten, men det er noe med vellykka Blu-ray-bilder som gjør at jeg blir sittende med skepsisen i fatle.
Handlingen i denne toeren er virkelig ikke noe Morgenbladet kommer til å kaste bort mellomfaga sine på, men for noen bilder!
Filmen følger en slags mosaikk-oppbygning.
Nede i den uvesentlige Tjatown der menn blir født med skyggeluer, kikker pizzabudet på jenta i rødt, men får juling av jockene, mens far og sønn forsvinner i skogen ved at det lille penistrynet spretter ut av begges buk.
John hurts, som vi sier i alien-bransjen.
Ei stabbete armydame kommer hjem fra krigen, en halvrånete storebror kommer hjem fra jailen.
Og før noen egentlig er helt klar over hva som skjer, er byen overfylt av skapninger med sammenleggbare julebord-kjefter og en etterforskende rastafari-vill atom-Predator som klikker med noe som antakelig er en aluminiumsdrøvel.
Pizzaguy skal bade natte-naken i skolebassenget med dame, men jockene kommer og snart også så mange magesprettere at det blir en slags verdenskrigsfilm.
Nei da.
Ingen av oss liker sånt som dette.
Da «Alien» og «Aliens» kom, var bare synet av udyret eksotisk nok til å skape underholdning i bakhjernen.
Nå er vi litt bortskjemte av oss, og sjøl om skalldyr-fjesa ennå snørrer som en pelsdyr-allergiker på symfonikonsert, blir vi ikke så imponerte.
Handling teller.
Og den kommer til å bety mer og mer.
3D er bare ett av mange foreløpige tiltak for å ta oppmerksomheten vekk fra dårlig manus-skriving.
| 0
|
701643
|
Javel, så er vibrator-truse moro da!
Dette er egentlig ikke akseptabel komedie, og skuespillerne drar virkelig på en slags forsinket russefeiring i råneland.
Katherine Heigl spiller TV-produsent og har oppsatt sekretærhår siden hun jobber i en nyhetsredaksjon der alle er uvenner og klager som småjenter.
Hun har ingen mann og lave seertall.
Gerard Butler spiller en slags kanal-ape som gestikulerer over hele skjermen og uttaler seg om den hensiktsløse ved kjærlighet.
Han blir ansatt i Heigls TV, og hun må være med ham.
Alle vet hva som skal skje.
Det skjer.
Men filmen har dessuten en del middelaldrende American Pie-scener, som da gift ankerpar får den store lysta på hverandre på direktesending og Heigl tar en ufeika Meg Ryan på restaurant fordi hun har gått til korpie-middag med den vibrasjonstrusa som Butler ga henne, og så stjal gutten på nabobordet fjernkontrollen.
Egentlig er «The ugly truth» en fantasiløs Doris Day-film, men når butleren som i sin tid spilte brystnaken spartaner plutselig er bustete brakke-skojar som sier til damer at de burde knipse knotten oftere – da oppstår en slags fornying av begrepet «filmer for gamle mennesker».
Vissent vidd oppstår.
Ikke si noe om dette til rabbien min eller tante Teresa fra Calcutta, men det hendte jeg lo.
Musikken er en forbrytelse.
| 0
|
701644
|
Audrey Tautous film
Dette er filmen om moteskapersken Coco Chanel, som rant inn som skjørtenes Piaf en gang da forrige århundre var så nytt at man kunne ha det på seg uten å skjems.
Chanel var like fullt misfornøyd.
Som årvåkent barnehjemsbarn hadde hun vennet seg til å se på kvinners klesdrakt som fengselskostyme.
Nonnene med sine måkete skulpturhoder.
Sosietetskvinnenes tarmkrympende korsetter og utstafferte kurtisanekjoler som tok ansikt og personlighet fra et helt kjønn.
Coco så at mennenes enkle klesdrakt fremhevet personen.
Hun gjorde noe med det.
Lukk igjen boka og ta friminutt.
Skriv fire linjer til onsdag.
For dette kunne blitt skolefjernsyn om det ikke hadde vært for Audrey Tautou.
Hun kommer fra ei håndkjerre, som om hun var ett av Mor Courages barn, og fordi hun sang om Coco på kafé, traff hun adspredelses-lystne levemenn med penger og havnet som klovn i sosieteten.
Tautou ser ut som Macaulay Culkin i rollen som Le petit prince.
Hun har en livssulten overleppe som likner en dårlig sydd kant.
Men ved siden av det garcon-sensuelle er hun kraftfull, ubøyelig og sta.
Det er den rollen Tautou gjør sannsynlig:
Sjøl om hun funker som en slags luksusprostituert hos en snill godsgubbe, skaper hun seg sjøl som menneske og yrkesperson.
Hun forvandler kvinner til kvinner i stedet for oppsatser, og hun blir et fransk madonna-hore-ikon, slik Piaf var det.
Filmen skildrer også romansen med en britisk kullmagnat.
Alessandro Nivola ser ut som en Errol Flynn-parodi, og skildringene av Cocos forelskelse er det svakeste ved denne biografien.
Drivhjulet i handlingen er egentlig Benoit Poelvoorde som levemannen.
Han fyller filmen med mild utvikling og skaper et ømt og forsiktig fundament for Audrey Tautous trygge rolle.
| 1
|
701645
|
Blodpoesi mellom Scooby-Doo og "Twilight"
«The wolfman» er en nydelig eventyrfortelling i dryppende rødt, men den gir fra seg muligheten til å bli en sensuell fantasi for sånne voksne kvinner som liker snerrere i senga.
Da Jack Nicholson ble varulv en gang i forrige århundre, var det mest for det eggende samværet med det anspente dame-akset Michelle Pfeiffer.
Det fantastiske med Gary Oldman som «Dracula» var at menn ville bli som ham.
Varulven og vampyren er egentlig kvinnedrømmer, for etter fire dagers forlovelse begynner de å forestille seg latinske bassengrensere og svette håndverkere med håndleddshår som likner hesjetråd.
«The wolfman» hadde muligheten.
Benicio del Toro er ikke bare en dugelig skue-spiller, han har også syndige øyne med overbevisende sensuell vedfyring.
Emma Blunt ser ut som enn sart, hjertesvulmende Tsjekhov-kvinne i profil, og man aner at den russiske sommerstue-stillheten i ansiktet hennes egentlig godt kan føre til freudianske kennel-orgier.
Det blir ikke så mye erotikk i «The wolfman», for erotikk finnes ikke egentlig på film lenger.
Erotikk er bønder som simulerer forelskelse i reality-fjøs.
Men filmen er vakker som en bildebok.
England er som vanlig nesten dogmatisk tåkelagt, skogene er som lysfattige Rødhette-eventyr, i de små landsbyene myldrer merkelige gamlinger med kinnbarter og kategorisk pubsnakk.
«The wolfman» er et nydelig lysbildeshow som plutselig eksploderer i en serie blodfontener, når lykant-ropene kommer halsende gjennom skogen og slår hodet av borgere med ett eneste slag.
Anthony Hopkins er tilbake som leverspiser, men denne gang uten chianti.
Han er en nydelig asosial godseier som mister den ene sønnen til et beist, slik at den andre må komme hjem for første gang siden pappa putta ham på galehus.
Del Toro er skuespilleren Lawrence, en mann med skremmende flashbacks.
Emma Blunt spiller frøken Conliffe, som var forlovet med den døde bror og har et blikk som kan kurere prostata.
Ved et uhell blir Lawrence bitt av varulven, og så blir han sjøl en ambivalent CGI-vampyr.
Det er heftige spesialeffekter i «The wolfman», men jeg føler at de ikke først og fremst forsøker å imponere meg, heller få meg til å opp-leve stemning.
I boss-fighten mot slutten beveger de visuelle paradoksene seg på grensen til parodien, men OK.
Det holder.
Filmen ligger et sted mellom Scooby-Doo og «Twilight», og poesien er OK, men ikke avhengighetsskapende.
| 1
|
701646
|
Disney-trynet og avataurusene
Denne filmen burde vært dubba til norsk, for sjøl om den anvender hele den terrabytikken som tryllet visuelt smågodt for Cameron, er det mest en barnefilm.
Logan Lerman spiller Percy Jackson med et Disney-tryne som kunne ha deita Hannah Montana i tjue minutter, og hans finslig-flørteriske mutant-omgang med Alexandra Daddario ville ha passert ukommentert på gata i Oslo-Grønland.
S&M-gruppa i Nye KrF vil hive tyggiskuler opp i prosjektørlyset og rope «salig».
Hoved-elementet er CGI-versjoner fra den greske mytologien.
De ser litt ut som McDonalds-leker og oppfører seg som de skal:
Voldsomme tryllerier, mektige mega-monstre, vannmengder og ildkuler og Pierce Brosnan hengt som en hest.
Uma Thurman derimot er trynegeniet Medusa og må spille mesteparten av filmen uten kropp.
Det har seg sånn at noen har stjålet Zeus lynsverd.
Det blir han sur av, og siden Poseidon likner på Putin, får han skylda.
En amerikansk gymnasgutt med ADHD-tendenser oppdager uforvarende at han har superkrefter og fraktes av en kamuflert geit til X-men-akademiet for avkommene mellom greske guder og amerikanske kvinner.
Jo.
Dette kunne vært urfolk-temaet i denne filmen, men Camp Sludderogvas funker like idyllisk som en korps-samling uten forstyrrende tubatrening i Geiranger (filmen er tatt opp ved Vancouver, og det er ikke snø der).
Gutten vår derimot må dra til Hades for å redde verden og mor si, og geite-buddien får være med, sammen med ei basketstor sverdsnuppe i lærvest og enstavelses-fjes.
Det skjer en masse bråkete ting, og tilhengerne av 3-D-lyd uten høre-apparat vil føle seg vel når gudenes utpust får trusestrikken til å vibrere.
Men det er ingen spenning i handlingen, det er ingen å holde med, og replikkene er verre enn fjortisblogger om sminke og dokkeklær.
Filmen er laget med en nesten demonstrativ mangel på ærgjerrighet.
Det finnes ikke en eneste scene som er bedre enn «Natt i museet».
Men OK.
Du slipper briller.
| 0
|
701648
|
Venstrehånds- arbeid om Valentin-dagen
Gjesp.
To timer og fire minutter må vi følge 19 mennesker i en langtrukken mosaikkomedie.
Den første halvtimen kjennes det som om filmen starter 11 ganger – så mange konstellasjoner skal presenteres.
Regissør Garry Marshall har bygd karrieren sin på komedier der han skaper kvinnelige stjerner, som «Pretty Woman» med Julia Roberts og Richard Gere (1990) og «Prinsesse på prøve»-filmene med Anne Hathaway (2001/2004).
Nå synes han å tro at suksessen kan gjentas ved å dynge på med kvinnelige stjerner av likt og ulikt kaliber (Roberts, Hathaway, Jennifer Garner, Queen Latifah, Taylor Swift og Jessica Alba) samt dandere med fløtepusmenn (Bradley Cooper, Ashton Kutcher, Patrick Dempsey).
Men det blir for lettvint, all den tid manuset savner spenst og nerve.
Det er snekret over lesten:
Lag en liste over mennesker med alskens kjærlighetsproblemer, ryst dem sammen og håp at det blir en brukbar filmdrink.
Dermed får vi flørtescener på fly mellom kjekkas og Julia Roberts, kjærlighetsfilosoferinger fra Ashton Kutcher, telefonsex med Anne Hathaway og uendelig med langdrygt jeg-elsker/jeg-hater-Valentin-dagen-mas.
Det mest interessante er at filmen signaliserer at det vestlige idealet om romantisk kjærlighet er blitt et åk som tynger singelfolket.
Men det kom mye bedre fram da Skavlan intervjuet far og sønn Fares fra Libanon sist fredag.
| 0
|
701649
|
«Upperdog» som luft i magen
Sara Johnsens andre film er et slags vingeslag i luften der det skulle ha vært en engel eller en djevel.
Filmen har en fortelling om ingenting der bildene fungerer som skoleflinke små vignett-hilsener fra de som ikke interesserer seg for en eneste ting i hele verden.
Filmen består av vesentlighets-simulerende visuell pludring, den smisker for lettvinte løsninger og sliter leddsmerter på seg i forsøk på å få oss dramaturgisk bortskjemte filmkikkere til å bli langvarig interesserte i en sjøldau fortelling om poengløse søsken som finner hverandre igjen på tross av at de er adopterte vietnamesere.
Den ene hovedpersonen er en slags silkedrittsekk fra Holmenkollen eller et annet revylatterlig sted, og han bruker kjønnsord på arbeidsplassen og vedvarer et trist ansiktsuttrykk som ville ha forstyrra nattesøvnen til eselet Tussi.
Rikmanns-unger er stort sett alltid sexy, men ekle i barnefilmer, for vi elsker dem slik.
I denne filmen har brysomheten en psykologisk grunn.
Søsken-atskillelsen.
For et annet sted i Oslo driver ei trist vietnamesisk jente og lager catering-mat, og da den farsefreske polske hushjelpen til rikmannsfamilien ved et mirakel oppdager slektskapet, blir hun enda tristere, men avvisende.
Enda et annet sted i Norge har en ung soldat skyldfølelse fordi han skjøt på folk i Afghanistan.
I noe som likner folkehøgskulekortfilmen «Kva kjenner soldaten når han kjem heim frå fronten?» gjennomgår han vonde drømmer, flashbacks og verbalt innestengt sinne.
I tillegg vil ha hevne seg på en VG-fotograf som jukset med bildene fra fronten.
Alt dette skjer i en småpike-søt kinematografi.
Replikkene er daudere enn sms-samtaler.
Fotograferingen er konditori-flink og upoengtert; det er som om filmen flyter av gårde på en lun strøm av marsipan.
Nærbilder i amatør-motlys.
Død elg som ufrivillig vittig metafor for skutt afghaner.
Bildet er for så vidt betegnende for filmens uvesentlighet som samtidsskildring:
Afghanistan-krig i Norge er en død elg.
Jeg har vært innom Hotel Cæsar-episoder med mer intelligent konflikt-materiale – og ikke minst, bedre dialoger.
Hva skyldes denne elendigheten?
«Upperdog» ble til i det store norske fornemmelses-helvetet.
Hele filmen kan sammenfattes i den unnfalne takk-for-i dag-setningen «vett’kje eg».
Uklarhet blir eufemisert av stilsvakhet.
Fordi alle ser ut som om de er på vei til pasient-ombudet for å klage på medisinene sine, oppstår egentlig en tragisk illusjon om innhold.
Tro meg:
Det er bare luft i magen.
| 0
|
701650
|
Bruce Willis vil være seg (hulk)
Svært trist er Bruce Willis i den litt maniske, men massivt moderne sci-fi-filmen «Surrogates», og han har i det minste en ganske god grunn:
Alle verdens mennesker er blitt til Barbie-dokker, og
BW får ikke kontakt med kona si fordi dama sitter ustelt middelaldrende og nervesliten i stol og opplever livet til en fjong plastkreasjon med systematisk robot-innside.
Ingen mennesker går ut og gjør noe lenger; de sitter i opplevelses-maskinen sin og styrer sin surrogat med tankene.
Går det egentlig an?
Har reparatørene noensinne fått kaffemaskinen på din jobb til å funke?
Vet du om noen app-er eller installasjoner eller pc-programmer eller trådløse forbindelser som er i orden?
Vi trenger ikke frykte teknologien.
Falken måtte ha henta surrogaten din før han kom over nærmeste brøytekant.
Den hovedpersonen som egentlig mangler i denne filmen, er forbrukerombudet.
Han ville fått mye å gjøre.
Men «Surrogates» er elegant laget.
Surrogatene til folk er ute og fester flørtent med andre surrogater, og de hygger seg på våre vegne i et livløst og sorgløst Bret Easton Ellis-liv.
Willis spiller politimann og blir representert ved en Ken-glatt Hennes & Mauritz-surris, mens han sjøl sitter utrøstelig gråskjegga og ser ut som en dårlig vedlikeholdt norsk forfatter med mange twitterfølgere.
Han er blitt tviler, en slags naturverner eller anorakk-blogger.
«Jeg vet ikke hvem du er, for jeg ser bare utsida di.»
Det samme som Adam sa til Eva rett før Gud kom løpende med løvverket.
Så kommer den lekne mc-morderen og stråler surrogatene så heftig at vertspersonen dør.
Dermed oppstår filmens frustrerte etterforskning og den gamle sci-fi-installasjonen The Company.
Vi må engasjere oss i den gamle skurke-fusjonen mellom Forsvaret og Næringslivet, for handlingen kunne vært henta fra en litt uinspirert Batman-tegnefilm fra 1991.
Men «Surogates» er fin å se på.
Dessuten er det litt kult med surrogater.
Fordi de bare er maskiner, kan man ustraffa kjøre på dem med et friskt kling og et flott klang.
| 1
|
701651
|
Bikkjer i bane
Dette er en film for folk som bare liker hunder og ellers driter i alt, men putter det i svarte plastposer.
De samme små hundene som for en drøy måned siden hjalp julenissen, har nå kommet dit hen at de roter seg av gårde på en av disse private månerakettene som Obama maser om.
Dermed blir det satt labb på månen.
Teknikken er interessant.
Hovedpersonene spilles av fysiske hunder som gjør trente ting, men rett som det er kommer CGI-coachen inn i bildet og gir dem ansiktsuttrykk og andre ting som hunder ikke hadde fått til om du ga dem ei dinosaur-skjelett til å grave ned i hagen.
For at det skal oppstå spenning for andre enn Erik Tandberg finnes det en privatskurk i næringslivets romfartssenter.
Han har røde sportsrevyenbriller og ender med å bli sendt av gårde til et lite rom-eventyr i stedet for det store.
Det skjer ikke mange usedvanlige ting i denne filmen heller, men den er rutinert på en måte som det går an å tilgi.
| 0
|
701652
|
Sekkefolk etter krigen
På samme måte som «Surrogates» handler om at teknikken er i ferd med å ødelegge oss, handler «9» om at teknikken er i ferd med å ødelegge oss.
Men på en mer sjarmerende måte.
Shane Ackers særegne animasjonsfilm forteller om et helt nytt robotfolk.
De ser ut som om de er satt sammen av Husflidens sekkestrie og elektronikk-dunken til resirkulasjonsanlegget på Forus.
De har hyggelige, naive og vennlige fjes, og de undrer seg åpenbart over verden slik de første menneskene gjorde da de landet på Gardermoen.
De har en sår, post-apokalyptisk oppfinnsomhet, og vi elsker opprinneligheten og uskylden deres.
Menneskene er borte.
Menneskene fant opp maskinene, og maskinene klarte deretter å finne menneskene og utslette dem.
Nå jakter skramlende metallbeist på alt som beveger seg, for de livnærer seg av sjel og livskraft.
Den siste professor klarte å gi sjela si til sekkefolket.
Det bærer videre våre forvirra tanker og følelser, og sånn ser sekkisene ut.
Filmen er dyster som en garasje-rydding og fascinerende å se på.
Nummer 9 er en strie-robot med glidelås foran, og han våkner plutselig i en leilighet og vet ikke hvem han er.
Verden er i illevarslende grønsjebrunt og forsømte rustfarger.
Snart treffer han en annen liten forskremt skapning.
Før de har rukket å ta stilling til tilværelsens gåter ledes guttene av en slags kardinal med sjefs-forestillinger om ting og egen torpedo.
Alle disse skapningene er skjønne hinsides beskrivelse, og den estetiske flørten bærer filmen gjennom en litt sidrumpa historie.
Dette er den helt forskjellige tingen du skal unne deg dette halvåret.
| 1
|
701653
|
Sjela til renseriet
Etter å ha sett spillefilmen «Taking Woodstock» ble det nødvendig å se musikken, så jeg kalte opp cdon.com på pc-en og bestilte dobbelt-dvd for rundt 260 kroner.
To dager etterpå lå den i posten, og så forsvant jeg inn i en langvarig, blodtrykkslav undring som renset sjelen for alt den har opplevd og etterlot den som en heliumfrisk rocke-ballong; lykkelig fylt av iherdig ingenting.
Det var aldeles utrolig deilig.
Dokumentarfilmen om Woodstock-festivalen får til deg til å oppleve et helt hverdagslig mirakel.
Mennesker i bare overkropper søkte som sci-fi-vandrere mot festivalen på den amerikanske landsbygda, drevet av en intuitiv forvirring.
Som en av dem sa:
Folk bare leter etter noe.
Musikken starter med den tannløse bluesmannen Richie Havens som dundrer den akustiske gitaren sin som om han spikra det uferdige scenegolvet.
Han vandrer rundt med svett spøkelsesrygg og er en karismatisk skikkelse fra et vakkert støyende folkeslag.
Å se og høre Havens synge «Freedom» på Woodstock er noe av det største du kan oppleve.
Det fortsetter bra også.
Joe Cockers live-versjon av «With a little help from my friends» er som å se romfart.
Cocker forsvinner inn i geberdene sine som om de var magiske besvergelser og luftsvømmer langt inn i en annen dimensjon.
Joan Baez kommer og kjeder oss som en påminnelse om hvorfor Bob Dylan var uhøflig mot henne før i tida, Roger Daltrey i The Who synger med syttitallsmager sixpackmage.
Den ene etter den andre, og det merkelige er at det ikke fantes en eneste hedning blant 500.000 mennesker.
Sånn var 1969.
| 1
|
701654
|
Sterkt møte med troende nazister
At motstandsmenn uttaler seg kritisk om en nazist, overrasker ingen.
Men at dømte nazister i ettertid forsvarer overordnede foran åpent kamera, hører til sjeldenhetene.
Dette må dere se, ikke fordi det unnskylder noe, men fordi det gir innblikk i hvordan de tenkte.
Regissør Benedicte Orvung og fotografektemannen Tom Edvindsen bor i Stavanger.
Men det er hennes fødested Mehamn i Finnmark som blir utgangspunktet for den personlige krigsdokumentaren hun nå har laget.
For 15 år siden oppdaget Orvung at hennes morfars bror, Karl A. Marthinsen, ble likvidert i februar 1945 fordi han var så farlig.
Da hadde han rukket å deportere 40 prosent av norske jøder til Tyskland.
Oppdagelsen førte henne inn i en jakt på arkivstoff og personer som kunne fortelle sannheten om grandonkelen.
Orvung har valgt et visuelt godt grep med en tavle der hun fester bilder av aktører, ofre og vitner som dukker opp i filmen.
Pussig nok svikter det litt når nazistene introduseres, men følger man med, får man tak i hvem de er.
For første gang forteller nesten 90 år gamle NS-medlem Helge Nyfeldt Wiig om sitt arbeid som løytnant under statspolitisjef Marthinsen i Oslo.
Særlig inntrykk gjør det når han fnyser av at motstandsfolk regnet sjefen for «Norges farligste mann».
Så bekrefter Wiig at Stapo brukte tortur, og bagatelliserer dette ved å skylde på tyskerne.
Sterkest er Wiigs fortelling fra represaliene etter at Marthinsen ble likvidert.
Da fikk han moralsk styrke av justisminister Sverre Riisnæs til å gi signalet til skyting av 28 menn på Akershus festning.
Riisnæs var blant de som skjøt.
Også sekretær i Quislings regjering, Finn Thrana, snakker åpent og uten anger.
Han og Wiig døde i 2006, før filmen var ferdig.
Orvungs slektskap med Marthinsen gjør «Strengt hemmelig» til noe mer enn en vanlig dokumentar der snakkende hoder kryssklippes med arkivbilder.
Ledemotivet med regissørens øye som speiler hendelsene, brukes likevel for ofte i starten.
Mest tankevekkende er det å høre Orvungs mor fortelle om hvordan man i familien og i Mehamn benyttet taushet som strategi for å skjule skammen over fortida.
Selv om det er smertefullt for et lokalsamfunn, må det være sunt å få luftet ut og satt ord på hvorfor mennesker valgte som de gjorde.
Filmens sekvenser om tortur i norske fengsler og utryddelse av jøder i tyske leirer gir et inntrykk av skolefjernsyn.
Men da Orvung og fotograf/klipper Edvindsen viste filmen til gamle nazister, mislikte disse at slike sekvenser var tatt med.
Det bekrefter at Orvung har gjort en viktig jobb med å synliggjøre hva slags ideologi også nordmenn, ikke bare tyskere, kunne bli tjenere for.
| 1
|
701703
|
God inspirasjon til nyttårsforsettene
Herlige "Joy" byr på gode glis, dramatikk og et skrullete persongalleri til å bli både gal og glad av.
Aldri hørt om Joy Mangano, sier du?
I hjemlandet USA er hun en institusjon som tv-personlighet på et TV Shop liknende tv-program, og ikke minst som oppfinner av over 100 praktiske dingser og suksessfull entreprenør.
Hennes første og mest kjente oppfinnelse er moppen som vrir seg selv.
Og når historien om denne formidable kvinnen skal fortelles på film, med selveste Jennifer Lawrence i tittelrollen, står denne moppen sentralt.
American Hustle:
Men du trenger ikke vite hvem denne Joy er for å bli både rørt og imponert av historien hennes.
Som blakk alenemor med en skrullete og tafatt storfamilie ta seg av, greide hun å skape et formidabelt familieimperium.
Til tross for et utall snubletråder.
Gründerens frustrasjoner
Her har vi i utgangspunktet nok en historie om den amerikanske drømmen: å komme fra ingenting, jobbe seg opp med to tomme hender, lykkes og bli rik.
Men den forteller også om drømmens fallgruver og begrensninger.
Gründere over alt vil kjenne seg igjen, og gremmes, over hindringene Joy støter på: skurker og svindlere, grådighet, misunnelse, løgn og byråkrati.
Her er ikke mye støtte å få.
Men Joy gir seg ikke: hun tar motgangen på strak arm, lærer av feilene hun gjør og leter etter en ny løsning.
Og alltid: hard mot de harde, varm i hjertet og morsom i sjelen.
Slilver Linings Playbook:
For tredje gang har regissør David O. Russel samlet trekløveret Jennifer Lawrence, Bradley Cooper og Robert de Niro.
Go'kjemien i denne kvartetten er fortsatt hjertelig til stede, og også i andre biroller har Russel funnet et herlig knippe skuespillere.
Isabella Rosselini som rik enke, Virginia Madsen som angstfylt såpeoperafanatisker er bare to gode eksempler.
Inspirerende medmenneskeMen denne gangen får Lawrence virkelig skinne og dominere.
Hvem er ikke allerede imponert av denne 25 år gamle allsidige superskuespilleren?
Som Joy gjør hun igjen en utrolig rolleprestasjon, og gjør heltinnen til en svært interessant og inspirerende menneske.
Et sånt menneske du kan lære noe av å observere i fri dressur.
Både som kreativ kraft og medmenneske.
Hunger games 4:
45 år:
Point Break:
| 1
|
701705
|
En datters opprør mot Gud Fader
Det er en smule vilt, men den belgiske komedien "Det helt nye testamente" raljerer herlig med bildet av Gud som en streng far.
"Gud finnes.
Han bor i Brussel".
Slik kommenterer en jentestemme kameraets bevegelse inn i en belgisk blokkleilighet bebodd av far, mor og barn, nærmere bestemt Gud, hans kone og deres 10 år gamle datter Ea.
En eldre sønn har allerede flyttet hjemmefra.
På skatollet står JC, en klassisk Jesus-figur i porselen med hånden løftet veiledende i været.
På veggen henger Leonardo da Vincis maleri "Nattverden" der de 12 disiplene sitter til bords rundt sin Mester.
Det er ingen idyll over bildet som Ea tegner av sin gretne, whiskydrikkende far, Gud.
Han er et regelrett råskinn der han låser seg inn på kontoret for å lage alskens banale universalregler som gjør tilværelsen enda surere for menneskene på jorda.
Hvis datteren opponerer, får hun bank med fars belte.
Gudsopprør
Hva i all verden er dette?
Jo, en svart, surrealistisk komedie som herser med det patriarkalske, autoritære gudsbildet som har preget kirkehistorien, iallfall fram til kvinnekampen på 1970-tallet veltet om på mye i protestantisk teologi, mindre i katolsk.Hva biskop Erling Pettersen synes om filmen, kan du lese her:
Den belgiske regissøren Jaco Van Dormael, medforfatter av manuset, antyder at rebellen Jesus Kristus ikke fikk gjort nok da han dro til jorda og fant sine 12 disipler.
I en underfundig, kreativ scene begynner storebror, altså porselensfiguren på skatollet, å røre på seg og støtte lillesøsterens opprørstrang:
Dra til jorda via vaskemaskinens utløp (for et påfunn!) og finn seks nye apostler, er budskapet hans.
Evangelister
Men før Eas exodus til Brussels gater og parker hacker hun seg inn i Guds pc og lager krøll i faderens system.
Til alle klodens mennesker sender hun sms med nøyaktig klokkeslett og dato for når hver og en skal dø.
Det fører til svært ulike reaksjoner, alt etter om dødsdagen er like om hjørnet eller uendelig fjern.
Slik sikrer regissøren seg en story der
Ea kan lete opp seks skikkelser med ulike skjebner:
Den vakre Aurelia med perlende latter, men full av ensomhet fordi hun er kreftsyk.
Jean-Claude har en dødskjedelig regnskapsjobb, men elsker å studere fugler.
Sexgale, ytterst ensomme Marc har aldri funnet en kvinne å elske.
Nå har han 83 dager igjen å leve.
Francois, en fyr full av aggresjon, vil gjerne drepe noen.
Martine (spilt av selveste Catherine Deneuve) får vite at hun skal dø lenge før ektemannen og skaffer seg i stedet en gorilla (!) å hygge seg med.
Gutten Willy har få dager igjen på jorda, men ønsker å bli jente før han dør.
Van Dormael treffer ikke alltid blink med sine seks nye evangelister, til det er enkelte påfunn ikke meningsbærende nok.
Men samspillet mellom
Ea og dem er frigjørende og ofte rørende.
Hun samler opp deres tårer og lytter seg fram til en musikk som passer hver enkelt.
Slik blir den bisarre komedien akkompagnert av utsøkt musikk, fra Händel og Purcell til sirkusmusikk og visesang.
Festlig slutt
Det er alltid farlig å sette store lignelser i sving slik Van Dormael har våget.
Tilskueren kan henge seg opp i detaljer som ikke fungerer.
Men måten regissøren lander det hele på og inkluderer Gud Moder i himmelen – hun som først virker irriterende tafatt og altfor enkel – er overrumplende og aldeles herlig.
Det får holde å nevne stikkordet feminin nyskapelse, resten må dere se selv.
Og så er det en lettelse, spør dere meg, at menneskene i den virkelige verden ikke kjenner sitt nøyaktige dødsøyeblikk.
Hvor det blir av filmens fæle Gud Fader til slutt?
Jeg må le:
Han forvises til et samlebånd i et land langt, langt borte.
Eksempler på andre religiiøse komedier og allegorier er omtalt her:
| 1
|
701706
|
Vakkert vemod om den skjøre lykken
En 50 år gammel hemmelighet rusker til harmonien i et 45 år langt og godt ekteskap.
Er lykkelig uvitenhet bedre enn åpenhet og ærlighet?
En uke før Kate og Geoff skal feire sin 45 års bryllupsdag med stor fest, får Geoff et brev: liket av hans første kjærlighet, tyske Katja, er funnet etter 50 år.
Katja omkom da de to sammen var på tur i Alpene.
Brevet vekker et ras av minner og følelser hos Geoff.
Men når også en vel bevart hemmelighet fra fortiden blir avslørt, får brevet i tillegg store konsekvenser for Kates sjelefred.
Usikkerhet, sjalusi og mistillit er bare noen av følelsene som truer med ikke bare å spolere bryllupsdagsfeiringen, men også å ryste et 45 år gammelt og godt ekteskap i selve grunnmuren.
Sine livs roller
"45 år" er en enkel historie fortalt med enkle virkemidler av eksepsjonelt høy kvalitet.
De britiske skuespillergigantene Charlotte Rampling og Tom Courtenay begår begge det som må være deres livs roller som ekteparet Kate og Geoff.
Gjennom stillferdig og finnyansert spill får de ikke bare fram den underliggende tragedien som fortidshemmeligheten fører med seg, men også den vemodige kontrasten til det trygge, tillitsfulle og kjærlighetsfylte ekteskapet de har hatt i 45 år.
Fotograferingen er også enkel og tradisjonell, men brukes her som et fantastisk fortellergrep.
Vekslingen mellom panorama og nærhet i lange tagninger understreker både den hverdagslige harmonien i pensjonisttilværelsen i engelsk småby, og etter hvert de sitrende, unevnelige følelsene som koker under overflaten.
Og heldigvis:
Her er også gode biroller som bidrar med typisk tørr, britisk humor og munterhet.
Åpenhet kontra uvitenhet
"45 år" er den typen film man bærer med seg, fordi den på allmenngyldig vis borer i den universelle skjørheten.
For når hemmeligheten er ute, kan du aldri gå tilbake til før-hemmelig tid.
Så kan du tenke på om du selv vil holde på ærlig kommunikasjon og åpenhet.
Eller lykkelig uvitenhet.
| 1
|
701707
|
Fra evig sommer til ullen kvasifilosofi
Actionscenene er fantastiske, og bør nytes i 3D.
Men historien blir bare for selvhøytidelig og teit i nyinnspillingen av klassikeren "Point Break" fra 1991.
Med Keanu Reeves og Patrick Swayze i hovedrollene var den første "Point Break" en fascinerende studie av en surfergjeng som finansierte evig strandliv og jakten på neste adrenalinkick med festlig-frekke bankran.
I 2015 er sorgløsheten erstattet av samfunnsmoral, Robin Hood-kompleks og et stenk av terrorisme.
Sjarm og humor er erstattet av gravalvor og en slags guddommelig kvasifilosofi vi aldri får noen skikkelig forståelse for, og som det derfor er umulig å forholde seg til.
Ekstremsportutøvere
FBI-agenten Johnny Utah ( Luke Bracey) infiltrerer en gruppe ekstremsportsutøvere som behersker både surfing, klatring, motocross, fallskjermhopping, dykking og skikjøring, fordi han tror de står bak noen utrolige, gigantomane ran.
Men Utah, som selv er tidligere ekstremsportutøver, følger seg såpass tiltrukket av miljøet at det etter hvert blir vanskelig å velge side.
Til tross for forsøkene på å inkludere miljøpolitisk korrekt samfunnsengasjement:"Point Break" anno 2015 er aller mest, og aller best som, en reinspikka action— og ekstremsportfilm.
Handlingen er opplagt og forutsigbar.
Luke Bracey i rollen som Johnny Utah har ikke tyngde og troverdighet som FBI-agent, men glir rett inn som adrenalinsøkende surferdude.
Også norske Tobias Santelmann er med i en liten, men sentral rolle.
Imponerende stunts
Stuntene og actionscenene vi får ta del i, både til lands og vanns, er ikke mindre enn imponerende, og viser kloden vår fra sin aller vakreste og villeste side.
Faktisk er filmen verd å se bare for de utrolige surfe-, dykke-, klatre- og snowboardscenene.
Se gjerne filmen bare for disse!
Og unn deg 3D!
| 0
|
701708
|
Grufullt heksebrygg for Macbeth
Shakespeare ville tekkes kong James 1. som var ekspert i demonologi.
Følgelig lot han spådommer fra hekser styre tragedien "Macbeth".
Nei, gamle William Shakespeare er ikke utdatert.
Når dramatikeren er så anvendelig i stadig nye filmversjoner, skyldes det at han borer i tidløse, menneskelige urkrefter.
Nå handler det om maktbegjær som går over lik.
General Macbeth nøyer seg ikke med at kong Duncan forfremmer ham til såkalt Thane av ulike regioner i Skottland etter at han vant et slag over en norsk-irsk hær.
Han vil ha kongekronen selv!
Tre hekser spår
Til Macbeths forsvar kan det sies at han forledes av tre hekser ute på de tåkelagte myrer, gespenster som lover at han skal bli skotsk konge.
Og ikke før har han røpet spådommene deres til Lady Macbeth, så herjes hun av voldsomme ambisjoner.
For å få satt ekspressfart på klatringen i karrierestigen er hennes slu plan at ektemannen må myrde Duncan nattestid.
Men der vår tids diktatorer, tyranner og krigsherrer – fra Assad til IS til Talibans mullaher – ikke viser snev av samvittighetskvaler etter sine ugjerninger, blir anger og fortvilelse det sentrale i Shakespeares meget moralske stykke.
Iskald utstråling
Jeg har alltid syntes at skuespiller Michael Fassbenders utstråling er av det iskalde slaget.
Dermed passer han til rollen som Macbeth som dreper fler og fler for å sikre at spådommene går i oppfyllelse.
Marion Cotillard matcher ham utmerket i begjæret etter å bli dronning, men også ved den dype anger og fortvilelse som griper henne i etterkant.
Det stilige og ironiske er hvordan snedig Shakespeare utformer heksenes utsagn slik at hovedpersonen feilberegner hva de faktisk betyr.
Regissør Justin Kurzel har laget et poetisk og stilisert stykke filmkunst som ikke minst Shakespeare-fans vil elske – i all sin gru.
| 1
|
701709
|
Passe vellykket omskriving
Dette er delvis en ny filmatisering av Herman Melvilles berømte roman "Moby Dick", på den annen side et helt omskrevet epos.
"Moby Dick" (1851) regnes som et mesterverk i amerikansk, for ikke å si vestlig litteratur og har vært filmatisert flere ganger.
Det gåtefulle nå er hvorfor regissør Ron Howard bruker et manus som er fullt av endringer sammenlignet med romanen.
Melville la inn en forteller, Ismael, som er med på hvalfangstskuta «Pequod».
Den skjebnesvangre ekspedisjonen ledes av kaptein Ahab, en mann som går rundt med trebein etter å ha blitt skadet av en hvit spermhval – Moby Dick – noen år tidligere.
Nå vil kapteinen ta livet av havets kjempe, men det hele ender i tragedie, og bare Ismael overlever.
Ond eller god hval?
At romanen ble en klassiker, skyldes ikke minst de mange tolkningsmulighetene:
Er hvalen ond, eller er det kapteinen som er ond?
I den nye filmen heter skuta Essex, og kapteinen er en veik overklassefyr som stadig kommer i klinsj med den langt dyktigere og helteaktige førstestyrmannen Owen Chase (Chris Hemsworth).
Den svært motvillige fortelleren heter Tom, motvillig fordi han gjorde noe grusomt for å overleve turen, noe han skammer seg dypt over i ettertid.Ingen bør bli overrasket over at en Hollywood-film i vår tid gjør hvalfangst til en "ond" ting.
Moralen tar parti med verdens største pattedyr, følgelig må hvalfangerne lære at naturen tar hevn over menneskene.
Men trenger Moby Dick-historien en ekstra rivaliseringskonflikt mellom mannfolk for å fungere i 2015?
Eller et innslag av kannibalisme for å sjokkere oss?
Jeg tviler på det.
Derimot skal Howard ha ros for å skape spennende scener ute på det frådende havet der hvalene bukter seg og slår med sine enorme halefinner.
| 0
|
701710
|
Sterkt nytt drama i galaksen
Arild Østin Ommundsen ba fansen skru ned forventningene.
Jeg kan melde:
Dere blir ikke skuffet.
Det vanskelige med å skrive om "Episode 7 Kraften våkner" er at dere vil mislike om jeg røper de avgjørende ting.
Følgelig må det bli litt gang rundt grøten her.
Sikkert er at manusforfatterne fortsetter i ånden fra de seks foregående episodene.
Dere som kjenner storyen godt, kjenner utgangspunktet på rams, men vi vil jo ha med lesere uten peiling:
De gode jedikrigerne kjemper mot de onde sithene et sted i en galakse langt, langt borte.
Det følelsesmessige dramaet som gir de ytre kampene indre spenning, er at enkelte skikkelser skifter side underveis.
Jakten på sønnen
Som da den godhjertede Anakin Skywalker gikk over til den mørke siden og ble forvandlet til den onde Darth Vader i Episode 3.
Eller da Han Solo og Leia oppdager at deres felles sønn, ukjent fra tidligere filmer, har gått over til sithene.
Nå vil de hente ham tilbake til de gode.
Jeg sier ikke mer, men dramatikken rundt dette er strålende utformet og blir et visuelt høydepunkt.
Men 30 år etter de forrige stridighetene i himmelrommet er det ikke overraskende om manusforfatterne løfter fram nye helter og skurker.
Man kan tross alt ikke fange en ny generasjon kinogjengere bare ved hjelp av Max von Sydow (86 år), Harrison Ford (73), Mark Hamill (64), Carrie Fischer (59), skjønt synet av skikkelsene de spiller – Lor San Tekka, Han Solo, Luke Skywalker og Leia – er gledelig nok.
Herlige BB-8
Men før jeg nevner nye rollefigurer, må andre trivelige gjensyn omtales:
Den hårete wookien Chewbacca (annenpilot på Han Solos utslitte romskip Tusenårsfalken) grynter i vei og gir glimt av humor i alt alvoret.
Aller mest sjarmerende er likevel den lille roboten BB-8.
Her slutter jeg aldri å bli imponert av hvordan filmskaperne får kulekroppen med det lille hodet oppå til å rulle vanvittig fort under utallige fluktscener.
Fienden vil nemlig ha tak i en hemmelighet som tingesten gjemmer i en metallskuff.
Nok sagt.
Så til nye rollefigurer.
Det finnes tre personer som må velge om de skal bruke Kraften til godt eller ondt slik at filmtittelen "Kraften våkner" får mening og innhold.Allerede i åpningsscenen får en av sithenes stormtroppsoldater nok av dreping.
Det markeres riktig stilig ved en blodig merking av vedkommendes hvite rustning.
Bra!
Snart går han over til jedikrigernes side og lander i ørkenen der han møter en tøffing av en ung kvinne, skraphandleren Rey.
Hun lever av å selge metallrester etter gamle romskip i sanden.
Sammen gjør de to heltene en formidabel innsats for å hindre at sithene kommer på sporet av den forsvunne, gode helten Luke Skywalker, han som vi i episode 5 fikk vite var sønn av erkeskurken Darth Vader.
Rey, spilt av ukjente Daisy Ridley, fyller rollen som heltinne aldeles utmerket.
Hun har en nydelig spenst i de mange flukt— og kampscenene og makter å få oss til å tro på hvor vanskelig det er å velge rett når Kraften våkner og lokker, også i ond retning.
Den tredje skikkelsen som settes på prøve, er Kylo Ren (Adam Driver) som starter blant de onde, signalisert ved at han bærer rødt lyssverd i diverse kamper, mens de gode er utstyrt med blågrønn lyssabel.
Hvordan det går med denne skurken, utgjør flere av filmens høydepunkter.
Min munn er lukket, se selv.
I tillegg er kampscener mellom sithenes og motstandsbevegelsens romskip imponerende utformet, flott akkompagnert av veteranen John Williams' kraftfulle musikk.
Det gode er heldigvis at de storslåtte effektene og det visuelle fyrverkeriet ikke overskygger det indre dramaet.
Dermed er det grunn til å glede seg over at regissør J.J. Abrams har fått Kraften til å våkne igjen, og slå fast at Star Wars-sagaen nok ikke er slutt med episode 7.
Les også:
| 1
|
701712
|
Sannheten
Uansett hva man mener om sannhetsgehalten i "Truth", er det sikkert at Cate Blanchett gjør nok en strålende rolle.
Det er både ironi og dypt alvor over filmtittelen "Sannhet".
En ironi er dessverre at selvbiografier alltid må tas med en klype salt.
Når virkelighetens Mary Mapes har vært medmanusforfatter til James Vanderbilts film om noen katastrofale uker i hennes journalistiske yrkesliv, er dette hennes versjon.
Filmen skildrer hvordan tv-produsenten Mapes fikk på lufta en historie i det legendariske programmet "60 minutes" som kunne ha hindret at den sittende president George W. Bush vant presidentvalget i 2004.
Settingen var at mediene hadde sådd tvil om heltemedaljene fra Vietnam-krigen som demokratenes kandidat, John Kerry, hadde fått.
Dermed vakte det oppsikt da tv-kanalen CBS offentliggjorde dokumenter som bidro til at Bush kunne framstilles som en feiging i samme krig.
Han skulle – ved hjelp av sin fars kontakter – ha sneket seg unna militærtjeneste i Vietnam i et helt år.
Beskyldt for fusk
Etter sending brøt helvetet løs for Mapes og det erfarne nyhetsankeret Dan Rather fordi bloggere hevdet at dokumentene var falske.
Mapes & Co får et svare strev – og mislykkes – med å bevise at saken holder vann.
Som politisk film fungerer "Truth" utmerket, ikke minst fordi Cate Blanchett er så kraftfull i rollen som Mapes, en journalist som før skandalen ble prisbelønt for historien om torturen i Abu Ghraib-fengselet i Irak.
Mot til å spørre
Alvoret i "Truth" er at Rather og Mapes hører til en yrkesgruppe som tør å stille så truende spørsmål at maktens menn vil gjøre alt for å fjerne journalisten.
Den 20 mann sterke kommisjonen som CBS opprettet for å finne sannheten om (les: slakte) tv-teamets innsats, er patetisk.
Se og lær.
| 1
|
701713
|
Nostalgisk gjensyn med Knøttene
Det aller beste med den nye filmen om Baltus, Sniff og vennene hans, er at de norske stemmene gjør en så god dubbing.
Listen over norske stemmer er så lang at gjengen må få en samlet bukett med skryt:
Dere gir et deilig liv til ungene, disse som på amerikansk heter "The Peanuts", på norsk Knøttene.
Dessuten, den som gjør lærerens tale om til støyende babbel, treffer blink.
Gøy!
Men hvorfor i all verden er oversetteren så språklig ambivalent når det gjelder skikkelsenes navn?
Tegneserien til Charles M. Schulz, som startet i 1950, har i årevis vært fornorsket slik at den uheldige hovedpersonen heter Baltus og hunden hans Sniff.
I filmen kalles de Charlie Brown og Snoopy.
Den humørsyke Lucy, derimot, får hete Sofie.
Flere andre går under sine norske navn.
Hvorfor ikke alle sammen?
Den mislykte gutten
Ellers er det nok å glede seg over.
Baltus har alltid vært den mislykte gutten som heldigvis får reise seg av misèren til slutt og se sin enkle drøm bli oppfylt.
Denne gang gripes han heftig av forelskelsens sommerfugler, men har selvfølgelig ikke mot til å snakke med den utkårede – den skjønne, rødhårede piken.Filmen er full av nedturer for vår stakkars antihelt før lykken snur.
Regissør Steve Martino, utmerket hjulpet av sitt animasjonsteam, krydrer med episoder der Baltus prøver å opptre som en vinner, men mislykkes.
Trøsteren er ofte Sniff, hunden som i sin egen sære fantasi luftkriger mot den røde baron.
Disse episodene blir det imidlertid så mange av at de oppleves som pausefyll.
Sjarmen med Knøttene er at tonen aldri blir sentimentalt klissete, men snarere røff og ironisk, ikke minst fra hespetreet Sofie som drar Baltus ned på jorda med sine nådeløse sarkasmer.
Bra førjulskos for slitne barnefamilier.
| 1
|
701714
|
Tåler bygda en hjemvendt drapsmann?
Tenk deg en gutt som har sonet straffen for å ha drept en jevnaldrende.
Klarer omgivelsene å takle at han nå skal leve midt iblant dem igjen?
Det er en knallsterk film den svenske spillefilmdebutanten Magnus von Horn har skrevet manus til og regissert selv.
Med tanke på enkelte tragiske mord med unge gjerningsmenn som fra tid til annen finner sted i bygd og by, er problemstillingen dessverre relevant.
Bakgrunnen er at von Horn leste politirapporter om forbrytelser begått av ungdommer.
Da fant han en historie som berørte han spesielt:
En 15-år gammel gutt hadde drept sin kjæreste fordi han ikke orket tanken på at hun hadde forelsket seg i en annen.
Mellom linjene i hans bekjennelse av den grusomme forbrytelsen fantes en blyg, ung gutt.
Han tilsto drapet, men hadde ingen anelse om hvordan kan kunne ha gjort noe så forferdelig.
Han var redd, ulykkelig forelsket og forsøkte å sone sin forbrytelse.
Ingen hjalp ham med følelsesmessig å bearbeide tragedien, forteller regissøren.
I filmen møter vi 16-åringen John idet hans pappa, bonden Martin, kommer til fengselet for å hente ham hjem etter to års soning.
Far og sønn har blitt enige om at han skal flytte tilbake til gården og begynne på videregående skole sammen med elevene som en gang var hans venner.
Guttens taktikk er at han skal oppføre seg prikkfritt slik at ingen får noe å klage på ham for.
Nådeløse etterskjelv
Men det jordskjelvet som et drap i bygda en gang var, får sine nådeløse etterskjelv.
At John dukker opp på butikken og skolen, blir for provoserende.
I et nøkternt bildespråk mestrer von Horn å skape sitrende scener, fra offerets fortvilede mor som går i strupen på ham vilt og plutselig, til medelever som mobber og fryser ham ut i klasserommet og kantina.
Det interessante med von Horns drama er at han særlig undersøker hvordan aggresjon får utløp hos gutter og menn som er lite flinke til å snakke om følelser.
Johns enslige pappa (sterkt spilt av den erfarne Mats Blomgren) eksploderer når han ikke vet hvordan han skal takle den hjemvendte sønnen.
En dement bestefar griper til geværet da familiens hund blir alvorlig syk, og tidligere kamerater blir ekstremt voldelige når de vil straffe John for det han har gjort.
Når etterskjelvene virker så filmatisk sterke, skyldes det at von Horn kontrasterer dem med kjedelige hverdagsscener fra arbeid og måltider hjemme på gården.
Bruk av til dels distansert kamera og vinkler som så å si bommer på motivet idet volden eksploderer, gjør faktisk et vel så sterkt inntrykk som direkte nærbilder.
Fagfolk vil si at i en norsk kommune ville ettervern og barnevern trådt til og fulgt opp.
Men i den svenske småbygda er slike institusjoner tydeligvis fraværende.
På skolen sitter en skjelvende rektor og hennes lærere som gjerne vil skape harmoni.
De blir vettskremte vitner til hvor vanskelig forsoning og tilgivelse er, selv om de iherdig prøver i bidra til dette.
At den minst forsonlige er far til Johns tidligere venn, blir slående framstilt.
De unge skuespillerne gjør en utmerket innsats, i særdeleshet Ulrik Munther som den sammenbitte John og Loa
Ek i rollen som den nytilflyttede jenta som gir ham en sjanse.
Hovedpersonens lillebror (ukjent barneskuespiller) er fint instruert.
Én eneste gang lyder utbruddet "dødsstraff" som et ekko fra land der de tyr til enkle svar på behovet for hevn.
I den rettstradisjonen står verken Sverige eller Norge.
von Horn har laget en ypperlig film om hvor vanskelig det er å møte mennesker som har trådt fullstendig feil, men som likevel bør få en ny sjanse etter endt soning.
Les også anmeldelsen av filmen "Hevn" med beslektet problematikk:
| 1
|
701716
|
«Søstre»:Vakkert om vrient søsterskap
Her kommer en av de skjønne japanske filmene der rollefigurene får god tid til bare å være til, for og mot og med hverandre.
Ettersom japanske regissører har utmerket seg med svært stemningsfulle tegnefilmer de siste tiårene, er det nesten pussig å se en manga , en tegneserie fra et magasin, bli til spillefilm på kinoduken.
Regissør Hirokazu Kore-eda har laget filmmanus av Akimi Yoshidas kvinne-manga "Umimachi Diary".
Fortellingen skildrer tre unge søstre som oppdager en fjerde søster og drar henne inn i sitt bofellesskap.
Norske kinogjengere ble kjent med Kore-eda i 2014, da med det rørende familiedramaet "Som far, så sønn" som handlet om to familier som fikk vite at sønnene deres ble byttet om på fødestuen.
Tre pluss én søstre
I "Søstre" dreier det seg igjen om vriene familierelasjoner.
Tre ganske forskjellige søstre, barn av samme foreldre, bor alene etter at faren stakk av med en annen kvinne og moren ikke orket å ta seg av dem alene.
Inn i sitt fellesskap inviterer de en dag en nyoppdaget halvsøster, Suzu, den 15-årige frukten av farens forbindelse med elskerinnen.
Ikke forvent typisk hollywood-dramaturgi.
Kore-eda har funnet noen skjønne skuespillere som levendegjør de fire jentene/kvinnene på en poetisk, nesten meditativ måte mens de utfører hverdagssysler i huset ved havet.
Det betyr ikke at filmen er uten nerve og motsetninger.
Selvoppofrende eldstesøster Sachi krangler stadig med nesteldste Yoschino, en utagerende kvinne som heller vil drikke øl enn bidra til husholdet.
Nyankomne Suzu, aldeles nydelig spilt av Suzu Hirose, strever med skyldfølelse fordi hun ble til etter at faren sviktet de tre første døtrene sine.
Slik spinner Kore-eda en vev av såre tråder, men formidler også at det er mulig å utvikle forståelse og kjærlighet på tvers av motsetninger i en familie.
| 1
|
701718
|
Lang vei fra traume til framtidshåp
En god idé og et godt, norskskrevet manus om hvordan vi heles etter et traume, skjemmes av for mye gravalvor og kunstnerisk jåleri.
Den tyske regissøren Wim Wenders har begått filmklassikere som "Paris, Texas" (1984) og "Lidenskapens vinger" (1987), men er vel så bejublet for utsøkte dokumentarer som "Buena Vista Social Club" (1999), "Piña" (2011) og "Jordens salt" (2014).
Når han igjen prøver seg på spillefilm, har han like godt valgt et manus fra norske Bjørn Olaf Johannessen.
Men at "Everything will be fine" langt fra er en så god og relevant film som den kunne ha vært, må Wenders selv ta størstedelen av ansvaret for gjennom sine merkelig, jålete kunstneriske valg.
Tragisk ulykke
Historien kretser rundt forfatteren Tomas (James Franco), som uforskyldt havner i en tragisk ulykke hvor en gutt mister livet.
Det tragiske øyeblikket skaper traumer og livsvarige arr både i Tomas, guttens mor (Charlotte Gainsbourg) og guttens bror.
Over en periode på 12 år følger vi de forskjellige involvertes sorgprosess og den lange veien tilbake til en "normal" tilstand der man tror på at alt blir bra til slutt.
I en film med en så positiv tittel hadde det ikke gjort noe med noen flere glimt av lys.
Det er mye interessant å gripe fatt i her for en film.
Johannessens manus setter fingeren på mye, både de universelle og ekstremt selvsentrerte sidene av sorgprosessen.
Dette har Wenders dessverre valgt å framheve med mye luft og tid mellom replikkene, som også har en knapphet som gir sterke assosiasjoner til skandinavisk lynne.
Og med en stakkato og affektert rytme på toppen, blir det altfor mye.
Lidende kunstner
James Francos lidende kunstner spilles med en nummenhet som heller mot neddopet.
Formen skygger til de grader for innholdet, og formen tilfører ingenting.
Og hvorfor må vi se dette kammerdramaet med 3D-briller på?
Et ubegripelig og jålete valg av en ellers så fin filmskaper.
Les også:
Les også:
| 0
|
701720
|
Nyansert om venn og fiende
Hvem hadde ventet å høre Viggo Mortensen snakke fransk, spansk og arabisk i samme film?
Det skjer i en slags western lagt til Algerie i 1954.
I disse turbulente tider da mennesker med ulik kulturell og religiøs bakgrunn fristes til å nedkjempe hverandre, er det all grunn til å hilse velkommen kunstuttrykk som bygger bro over motsetninger.
Regissør David Oelhoffen går tilbake til det første året i den blodige Algerie-krigen da hjemlandet Frankrike slåss innbitt mot nasjonalistiske muslimer som ville løsrive seg fra kolonimakten.
Filmens "indianere" er muslimske opprørere, "cowboyene" er franske soldater med ordre om å slå ned motstandskampen.
En novelle av Camus
Men i stedet for å lage en svart/hvit-framstilling av helter og skurker (slik mang en franskmann ville likt), tar Oelhoffen utgangspunkt i novellen "Gjesten" av Albert Camus.
Denne forfatteren var født i Algerie og vokste opp i stor fattigdom i Alger.
Senere flyttet han til Frankrike og ble en moralsk ledestjerne i kampen mot nazistenes okkupasjon under 2. verdenskrig, en posisjon mistet han da han senere nektet å ta stilling til Algerie-krigen.
At Oelhoffen har falt for Camus' novelle – som skildrer en lærer på et avsidesliggende sted i Atlasfjellene – kan delvis forklares med at regissørens far arbeidet som lærer i Algerie på 1950-tallet.
Langt fra menn
Så til filmens åpning.
I et steinete ødeland oppe i fjellene ligger et enslig skolehus.
Dit kommer arabisktalende barn løpende for å lære å lese og skrive av læreren Daru (Mortensen).
Men en dag avbrytes undervisningen brått av en sliten gendarme som kommer ridende med en fange på slep.
Dette blir filmens prosjekt:
Politimannen forkynner at hans muslimske fange har drept sin fetter.
Nå kommanderer han Daru til å bringe mannen til en by to dagsmarsjer unna der franske myndigheter skal straffe ham, trolig med døden.
Slik starter en road movie der Daru – meget motvillig – leder Mohammed over berg og dal, gjennom stein og ørkenfjell.
Det blir en erkjennelsens vandring for cowboyen og indianeren, så vel som for oss.Filmen, spilt inn i Marokko, gir et glimrende inntrykk av et ugjestmildt og truende landskap slik det heter i novellen:
"I denne ødemark var intet menneske noe verdt, verken han selv eller hans gjest".
Når resultatet er blitt så godt, skyldes det at regissøren gradvis avdekker mer om bakgrunn og tanker til den kristne læreren og hans muslimske medvandrer, parallelt med at ferden blir meget dramatisk og farefull.
Det hele er godt spilt av et utmerket ensemble og spennende regissert av Oelhoffen.
Tittelen "Far From Men" blir flertydig.
Ikke bare vandrer aktørene avsides, langt fra folk.
Spørsmålet blir også:
Oppfører de seg som menn, eller er de bare feige?
Hva skal til for å stanse spiralen av blodhevn som tynger tradisjonen Mohammed kommer fra?
Begår franske soldater krigsforbrytelser når de dreper opprørere som overgir seg, eller kan de ture fram som de vil mot dem de kaller terrorister?
Hvem Daru skal være lojal mot, er intet lett valg.
Han er født av innvandrede spanjoler i Algerie, har tjenestegjort for Frankrike under verdenskrigen og underviser nå algeriske barn.
Mortensen får overbevisende og nyansert fram mannens dilemma.
Enda et meningsnivå øynes:
I en bar får vandrerne tilgang til to prostituerte.
Det er en av de skjønneste scener av dette slag jeg har sett:
Langt fra menns brutale verden, inn mot myk kvinnehud, finner de et øyeblikks lise.Regissør Oelhoffen har diktet videre på Camus' novelle, men filmen gjennomsyres utvilsomt av forfatterens humanisme.
Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1957, det året «Gjesten» utkom i samlingen "Eksil og kongedømme".
| 1
|
701721
|
Forenkling om kristen bønn
Det er flott hvis mennesker får skikk på livet sitt ved hjelp av religion.
Men det blir ikke nødvendigvis god film av det.
Etter min kritiske anmeldelse av "Heaven is for real" i fjor syntes en innsender at jeg ikke fikk fram filmens dybder.
Hun skrev at det "i seg selv er interessant å se en film der hovedpersonene tolker livets hendelser i lys av troen på en levende Gud og Jesus."
Visst kan det være interessant, særlig fordi norsk offentlighet gjerne forlanger at vi skal tenke likt.
Da blir et religiøst perspektiv ofte latterliggjort.
En åndelig krig
"War Room" handler ikke om en krigsmakt som legger sine strategier.
Krigen foregår på et åndelig plan der mennesket må slåss for å følge Guds vilje og ikke la seg lokke av djevelens fristelser.
Krigsrommet blir til et bønnerom, først i huset til en eldre enke, så i klesskapet til ettbarnsmoren Elizabeth som strever med ekteskapet sitt.
Hun lærer i løpet av filmen å be Gud om hjelp for ektemannen som behandler henne dårlig fordi han har gått lei av henne.
Datteren deres overser han, travel som han er med å være en suksessrik handelsreisende.
Alle som har forsøkt seg på bønn til Vår Herre, erfarer at det av og til hjelper, andre ganger slett ikke.
Men filmen gir inntrykk av at bønn løser alle problemer:
Ransmannen stikker av da enken påkaller Jesu navn like i synet på ham.
Ektemannen blir syk idet han er på vei til å være utro.
Som i "Heaven is for real" er handlingen akkompagnert av intetsigende fioliner og kristne låter som skal understreke budskapet.
Den tidligere fotballspilleren T.C. Stallings har utseendet og musklene med seg, men spiller dårlig.
Debutanten Priscilla C.
Shirer klarer seg langt bedre, og Alena Pitts er nydelig som datteren.
Men hvordan familien kan fortsette å bo i kjempevillaen med tre garasjer etter at ektemannen mister jobben, skjønte jeg ikke.
Her kan du lese anmeldelsen av "Heaven is for Real":
| 0
|
701724
|
Regissøren og en døende mor
Italienske Nanni Moretti har laget en vakker film om å miste sin gamle mor, full av ironi mot ham selv som regissør.
Da Moretti vant Gullpalmen i 2001 for «Sønnens rom», handlet det om sorgen etter at et barn dør.
Nå har han laget filmen om det å miste sin egen mor, og det midt under en filminnspilling.
Når det er blitt en slik deilig blanding av humor, svart selvironi og ettertenksom ømhet, er det fordi Moretti lykkes i å iscenesette sin egen regissørrolle så morsomt, i stadig kontrast til alvoret rundt den syke moren.
Hun blir nydelig tolket av 81 år gamle Giulia Lazzarini.
Kvinnelig alter ego
62-åringen Moretti har laget 24 spillefilmer og markert seg som en venstreradikaler.
Det herlige grepet hans nå er å skape et alter ego i form av den kvinnelige regissøren Margherita (utmerket framstilt av Margherita Buy).
Hun holder på å lage en mildt sagt skjematisk film om arbeidere som streiker for ikke å miste jobbene sine idet fabrikken får ny eier.
At sistnevnte spilles av selveste John Turturro, byr på mang en festlig latter, kan jeg love, samt en vidunderlig dansescene.
Moretti lar ham framstille en skuespiller med ekstrem selvtillit som snart får fram det verste hos regissør Margherita fordi han jo ikke husker replikkene sine.
Man aner bitre erfaringer fra Morettis egen karriere!
Det vesentlige i livet
Slik blir filmens emne ikke bare en skildring av hvordan en familie forbereder seg på å ta avskjed med en klok og varm (beste)mor på slutten av hennes liv.
"Mia madre" er full av refleksjoner om hva alt det vi driver på med, egentlig betyr for oss og andre.
Ikke slik å forstå at Moretti sender regissørrollen nedenom og hjem, skjønt Margherita går på atskillige nederlag under innspillingen.
Men i møte med døden finner de vesentlige verdiene sin rette plass.
| 1
|
701726
|
Mafiose møkkamenn imellom
En utrolig og skandaløs historie fra virkeligheten er blitt en hardkokt mafiaklisjé i "Black Mass".
Historien som er blitt verd nok en hardkokt mafiafilm med ny rekord i bruk av F-ordet, er både sann, skandaløs og sensasjonell.
Og aller mest som politiskandale.
I stedet, antakelig for å få mest mulig mafiasjargong og action å underholde kinogjengerne med, har regissøren valgt å fokusere mest på de brutale handlingene og holdningene til den irske mafiaavdelingen, som ledes av James "Whitey" Bulger (Johnny Depp).
Fra å være en psykopatisk småkjeltring på sørsiden av Boston, blir Bulger en av USAs mest fryktede gangstere, etter å ha gått inn i en, for ham, helt genial allianse med FBI på 70-tallet.
Tegneseriefigurer
Problemet er bare at alle klisjeene, med mishandling, vilkårlige og paranoide drapshandlinger og helt forkvaklede begreper om familie, ære og lojalitet, setter den gode historien i skyggen.
Persongalleriet blir i all sin hardkokthet som tegneseriefigurer uten sjel og gjenkjennelig motivasjon.
Med svært få unntak er det ikke ett menneske her som vekker noen form for sympati eller engasjement.
Utallige mafiaepos, både på film og tv, har fått til en bedre balanse mellom det menneskelige og det hardkokte, mafiatøffe enn dette.
Ulekker med gummihud
Den smellvakre Johnny Depp gjør en oppsiktsvekkende rolle som James "Whitey" Bulger.
Men mest fordi maskeringen gjør ham både ugjenkjennelig og ulekker med tydelig falsk gummihud.
Sånt blir det fort Oscar-nominasjon av.
Men de som står for den sterkeste skuespillerinnsatsen i dette svært så stjernespekkede og solide ensemblet er Joel Edgerton som den idiotiske FBI-agenten John Connelly og Peter Sarsgaard i en liten, men intens og supersleip rolle.
| 0
|
701728
|
Rå og usentimental gullpalmevinner
"Dheepan" er dessverre sørgelig aktuell i sin skildring av hvor tøft det er å komme som asylsøker til Vesten.
Den franske regissøren Jacques Audiard har forstått det der med ikke å la det renne over med tårer når livet butter skikkelig imot.
Som i "Rust and bone" for et par år siden da han helt nøkternt skildret to forkomne skikkelser, den ene en aggressiv alenepappa, den andre en kvinne som har fått amputert begge bein etter en ulykke.
Nå er Audiard her igjen – som årets gullpalmevinner fra Cannes – med et alvorsfylt drama som spenner fra Sri Lanka til Paris.
Det er blitt en sterk fortelling om tamilsoldaten Dheepan som har mistet kone og datter i borgerkrigen.
Da han flykter til Frankrike, får han med seg en kvinne og en jentunge som han knapt kjenner.
De skal late som de er familien hans slik passet viser.
Storyen gir et treffende liv til det å være språkavmektig i et fremmed land.
Den lille "familien" slipper likevel gjennom nåløyet hos immigrasjonsmyndighetene.
Men da begynner en skremmende tilværelse i en kummerlig forstad i Paris.
Der herjer narkogjenger i høyblokkene og gjør livet ytterst utrygt for beboere som bare lengter etter fred og fordragelighet.
Parisisk forstad
Det er imponerende hvordan de srilankesiske amatørskuespillerne skaper sine rollefigurer og får fram hvor tøft det er å bli mobbet på skolen eller å bli hundset og herset med av narkolangerne.
Jeg skal ikke røpe hvordan det ender.
Men slutten får en til å tenke at Audiard retter en nådeløs kritikk mot tilstanden i de parisiske forstedene der Dheepan må hente fram sine erfaringer som tamilkriger for å forsvare seg og sine.
Regissørens kritikk forsterkes av at han framstiller England som et vennligere land enn Frankrike for den som vil skape en ny tilværelse.
| 1
|
701729
|
Om å motsi seg selv
Denne filmen presenterer klisjeen om at du må være deg selv.
Men budskapet forkynnes av fire jenter som lar seg style opp til det ugjenkjennelige.
Nok en gang handler det om talentfulle ungdommer som drømmer om å slå gjennom som artister.
To søstre og to jevngamle fosterbarn kan synge, men hvordan skal de komme seg ut av småbyen og vinne berømmelse?
Som i den norske ungdomsfilmen "Dryads" blir hovedpersonen i jentebandet, Jerrica, oppdaget fordi en annen legger ut sangen hennes på youtube.
Snart roper hele USA etter å få vite hvem
Jem med den fine stemmen er.
"Jem and the Holograms" (etter en tegneserie fra 1980-tallet) forsøker å være kritisk til hvordan platebransjen kjører over umodne tenåringsjenter og vil strømlinjeforme dem i sitt bilde.
Sjefen, ufyselig og karikert spilt av Juliette Lewis, er ei skikkelig bitch som forlanger at Jem skal droppe bandet og gå solo.
Noen detaljer er morsomme, men det meste er overtydelig.
Jem og søstervenninnene gjennomgår diverse forviklinger for å få kontroll på egen karriere og riste av seg heksa.
Forsyne meg fletter regissør Jon M. Chu også inn en porsjon magisk teknologi der
Jem får kontakt med sin avdøde far gjennom en søt liten robot som han etterlot seg.
Han formaner henne – i en altfor lang, sentimental og tårevåt scene – om å være seg selv og velge sin egen vei i livet.
Selvmotsigelse
Det er likevel naivt å tro at moralen fører til at firerbanden innser at showbiz ikke er for dem hvis de skal bevare sin identitet.
Superstyla og sminket etter siste skrik erobrer bandet scenen og nyter å bli hyllet av fansen.
Den berømmelsen ville de aldri fått om de hadde – ooops – sett ut som seg selv.
Er det ikke en selvmotsigelse her et sted?
Men en ting skal filmen ha:
Musikken er bra.
| 0
|
701732
|
Heseblesende monsterfilm
Etter at vampyrdattera har giftet seg med et menneske, er problemet:
Kan barnet de får, bli et skikkelig monster?
Den første "Hotell Transylvania"-filmen ble anmeldt av min kollega Arild Abrahamsen som skildret den unge mannen som vampyrdattera Mavis forelsker seg i, slik:
"Så kommer det en plagsom menneskegutt på besøk, og han sier så mye «kult, altså» at man tar seg i å lengte etter et langvarig Kapittel-arrangement om buddhistiske eskimoer med lesevansker eller onsdagsforedraget «Ivar Aasens mor i ord og gjerning».
Vel talt.
Også jeg kjente på lengselen etter noen minutter med ro mens pappa vampyr, Drac, skravler i vei.
Han tolkes av en slitsom, norsk stemme med liksom-rumensk aksent.
Det Drac er intenst opptatt av, er om det er noe tak i lille Dennis, avkommet til vampyrdattera og menneskegutten.
Slik blir filmens første del en dragkamp mellom en utagerende morfar som vil forvandle 4-åringen til flaggermus med hoggtenner, og en overbeskyttende småbarnsmor som ikke tror guttungen er moden for slike øvelser ennå.
Så følger uendelig med forviklinger der far og datter kjemper om småguttens identitet, etter hvert godt assistert av barnets oldefar som vil ete opp ungen hvis han får vite at han er av menneskeblod.
Dennis selv er en herlig rødtopp, godt tolket av en norsk stemme.
Elleville påfunn
Regissør Genndy Tartakovskij har alliert seg med animatører som rister elleville påfunn ut av idékisten sin.
Skjeletter, dauinger, varulver og annet pakk blir akkurat passe skremmende, men også riktig komiske for målgruppen, barn fra 6 år og oppover.
Voksne i følge, derimot, kan gripe seg i å lengte etter å høre om buddhistiske eskimoer og Ivar Aasens mor i Sølvbergets øvre etasjer.
| 0
|
701733
|
Skjønt og spennende irsk sagn
Glem "Hotel Transylvania" og andre amerikanske animasjonsfilmer.
Opplev heller magien i "Sangen fra havet".
Her kommer Irlands svar på de berømte animasjonsfilmene fra Japan, som "Chihiro og heksene".
Assosiasjonene går også til de vakre fortellingene om gutten Kirikou og trollkvinnen Karaba som Michel Ocelot laget over afrikanske sagn.
"Sangen om havet" levendegjør den irske myten om selkier , vesener som er halvt sel, halvt menneske.
I en fyrvokterbolig på Irlands vestkyst sitter en svært trist far alene igjen med sine to små barn.
Kona viste seg å være en selkie og forsvant ut i havet idet hun fødte deres datter Saoirse.
Storyen handler om hvordan barna kjemper for å komme til rette med sorgen over den forsvunne moren.
Det bringer dem på en fantasifull og spennende reise, vekk fra en gretten farmor, innom en gjeng snodige alver, i kamp med skumle ugler og en fæl heks som samler vonde følelser på glass.
Resultatet er blitt fascinerende fordi man aldri helt vet hva som kommer til å skje – det er det deilige med magiske fortellinger – men også fordi animasjonen er så flott.
Regissør Tomm Moore og hans medarbeidere har skapt uendelig vakre omgivelser rundt aktørene, fra det stiliserte landskapet rundt fyrtårnet til de dekorative, gjerne symmetrisk oppbygde scenene fra byen, skogen, havet og heksas hus.
Sorg og sinne
På ett nivå handler filmen om ubearbeidet sorg og sinne etter sammenbruddet i småbarnsfamilien.
Storebror Ben, full av sinne og savn, skjønner til slutt at han blir til stein hvis han lar heksa stenge inne følelsene hans i et glass med lokk.
Men mest av alt er "Sangen om havet" et originalt og magisk eventyr som det bare er å gi seg over til, attpåtil godt tolket av norske stemmer.
| 1
|
701734
|
Nostalgisk og superstilig James Bond
Daniel Craig har vokst seg skikkelig inn i den trange agent 007-dressen, og skurken i organisasjonen Spectre er ekkel så det forslår.
Det underfundig-ironiske smilet som Roger Moore ble berømt for i sin James Bond-tolkning, får vi nok aldri tilbake.
Likevel, Daniel Craig har virkelig funnet formen i sin fjerde film som etterretningsagenten som skal redde verden.
Jeg har irritert meg over den anstrengte måten Craig presser sammen munnen på for å se ut som han har stålkontroll, men nå skjer det i passe doser slik at det funker.
Han leverer sine syrlige replikker med vidunderlig britisk understatement, og han er sexy som bare det når han bedårer vakre kvinner i ledige øyeblikk.
Heftig prolog
Prologen setter tonen på heftigste vis:
James Bond er i Mexico City på
De dødes dag da hovedstaden myldrer av skjelettmaskerte folk i gatene.
Idet agenten skal trekke seg tilbake med en lokkende skjønnhet, blir han brått var at skurkene han jakter, er like i nærheten.
Svisj, pang, bom, løp, hopp opp og slåss i helikopter – wow, for en stilig innledning regissør Sam Mendes har laget, full av action som imponerer.
Den klassiske Bond-musikken setter inn og tenner de første nostalgiske lys, etterfulgt av Sam Smiths vemodige tittellåt "Writing’s On The Wall" som varsler at helten må risikere alt for kvinnen han elsker.
Det hele illustreres med flust av nakne damer i silhuett for igjen å peke bakover mot tidlige Bond-filmer.
Bra.
Mendes har et utmerket øye for det visuelle.
Enkelte scener fra døsige lokaler er filmet i et sløret lys som gjør bildene umåtelige vakre, noe som tilfører agent-filmen det jeg aldri hadde trodd den skulle få:
Poesi og skjønnhet.
Det skjer også da Bond sitter i en restaurantvogn med hvite bordduker i et tog i Marokko, og den nye kvinnen i hans liv kommer gående i aftenantrekk.
Nostalgi er en deilig ting, dere.
LES OGSÅ:
Sofistikert skurk
Men slapp av, James Bond har slett ikke forfalt til bare vemod og lengsler.
Her finnes en erkesofistikert skurk, utmerket levendegjort av Christoph Waltz.
Han tar ikke fem øre for å la sine leiemordere skyte, trykke ut øynene på eller sprenge sine ofre i fillebiter, enn si styre torturredskapene selv.
Scenen der Bond møter hovedskurken første gang, er iskaldt og giftig regissert og spilt.
Biljaktene i Roma er farts-, men også humørfylte, en slåsskamp på toget i Marokko tar pusten fra en, torturscenen i Spectres bortgjemte anlegg er fæl, og klimaks i Londons nedlagte MI 6-bygning blir farlig nok for vår mann og hans elskede.
Slik får man gang på gang vedlikeholdt den ubehagelige følelsen av at agent 007 har fått en drøy jobb med å redde verden.
Og det han skal berge menneskeheten fra er så modernisert som det går an, til forveksling lik det varsleren Edward Snowdon har advart mot i vår virkelige verden:
Total elektronisk overvåking av alle og enhver på hele kloden.
LES OGSÅ:
Stilige biroller
Nok sagt om plottet.
Birollene på etterretningskontoret MI 6 kommer fint til sin rett, fra den nerdete Q (Ben Whishaw), trofaste Monneypenny (Naomie Harris), gammelsjefen M (Ralph Fiennes) og nysjefen (Andrew Scott), en oppkomlertype som Bond har bare deilig ironi til overs for.
På skurkesiden gjør danske Jesper Christensen en strålende rolle som hardt plaget sjel, og blant damene lyser det sårhet og sorg fra den italienske enken (Monica Bellucci) så vel som den utsatte skurkedatteren Madeleine (Léa Seydoux).
Over det helt flyter Thomas Newmans musikk, iflettet det berømte Bond-temaet for å holde oss fast i tradisjonen med et uslitelig nostalgi-grep.
Jeg ser gjerne at Craig gjør en femte Bond-film, regissert av Mendes nok en gang.
Gå og kos dere.
| 1
|
701735
|
Overtydelig og moralistisk om insekters ungdomsopprør
Dette ser først ut til å være fattigmannsversjonen av "Biefilmen".
Så blir det verre.
Dette er, som tittelen antyder, historien om den lille bien Maja, en klassisk heltinne som tenker utenfor boksen/kuben og utfordrer vedtatte sannheter.
Dette gjør henne svært upopulær blant de mest forstokkede medlemmene av kubesamfunnet, og før hun vet ordet av det er hun forvist fra kuben, og må surre rundt på egen hånd i engen.
Samtidig oppdager hun at filmens åpenbare skurk konspirerer mot den milde og snille dronningen, og dermed tar hun på seg oppgaven med å få sannheten fram.
I tillegg til dette i overkant forslitte plottet, skal vi igjennom en rekke overtydelige scener som skal lære oss å ikke skue hunden på hårene.
Det ligger nemlig an til en aldri så liten krig mellom bier og veps, bare fordi de ikke kjenner hverandre, og dermed har demonisert motparten.
Ja, det er akkurat så moralistisk og velbrukt som det høres ut.
I tillegg skal vi lære at vennskap og mot er det som skal til for å gjøre verden til et bedre sted, hvor alle er venner.
Dette kunne sikkert fungert hvis man hadde passet på å flette inn litt satire og humor som henvender seg til ulike aldersgrupper, slik man finner i de fleste av animasjonsfilmene fra Dreamworks og Pixar.
Her henfaller man dessverre bare til plump slapstickhumor som muligens vil appellere til de aller minste, men som er så halvhjertet presentert at det blir mer irriterende enn noe annet.
Hvis du absolutt skal se en film om insekter som gjør opprør mot den gjeldende samfunnsorden, er "Biefilmen" og "Småkryp" langt bedre alternativer enn dette fjaset.
| 0
|
701736
|
Dansk sjarmoffensiv
Denne filmen tematiserer kulturforskjeller i det moderne Danmark, men er først og fremst en rørende og spennende historie om vennskap.
— Fuck, det bliver svært at få dig integreret, sier tredjegenerasjons innvandrer Sawsan til sin nye venn, Karl fra Hvide Sande i Jylland.
Karl har akkurat flyttet til Nørrebro i København sammen med sin mor, som i likhet med mange andre har opplevd at jobbmarkedet i de mer grisgrendte strøk er heller sparsommelig.
Han begynner i en klasse hvor de fleste elevene har ulike former for innvandrerbakgrunn, men forstår altså raskt at det er han selv som snakker mest gebrokkent, med sin snodige dialekt.
Heldigvis forbarmer den tøffe og utadvendte Sawsan seg over ham, og de finner en felles interesse i musikken.
I innledningen får vi se at Sawsan går på MGP jr-audition, og kommer videre til neste uttaksrunde.
Men hennes konservative far setter foten ned.
Han mener at 12 år gamle jenter ikke har noe på tv å gjøre.
Sammen med Karl utarbeider hun imidlertid en plan om å bli med i konkurransen bak ryggen på familien, med alle de vanskeligheter det fører med seg.
Dette er grunnplottet i filmen, og til tross for at en del nok framstår som vel usannsynlig, er historien både spennende, rørende og med godt driv.
Ikke minst tematiserer den hvordan patriarkalske kulturer kan frontkollidere med hverdagen i et moderne vestlig land.
Filmen er sånn sett beslektet med britiske filmer som "Øst er øst" og "Bend it like Beckham", men har likevel begge beina godt plantet i Danmark, på godt og vondt.
Ikke minst ved at den ganske tydelig viser hvor like en jysk kristenkonservativ og en muslimsk tradisjonalist med tyrkisk bakgrunn egentlig kan være.
Regissør Martin Miehe-Renard klarer heldigvis å unngå å heve pekefingeren, og har i stedet laget en på alle måter fornøyelig film om ungdomsopprør, vennskap og musikkglede.
| 1
|
701737
|
Glitrende humor fra den nye Woody Allen
Tenk deg Woody Allen som en 30-årig, snakkesalig og selvopptatt kvinne.
Skuespiller Greta Gerwig briljerer i Noah Baumbachs nye komedie.
Irriterende nok fikk jeg ikke sett "Frances Ha" der selvsamme Gerwig utfoldet seg som Frances Halladay, en ung kvinne som sliter med å få endene til å møtes slik at hun kan virkeliggjøre sin karrieredrøm som danser.
"Mistress America" forfølger et beslektet spor, nå ved å skildre to unge kvinner som strever med å finne seg selv og meningen med livet i den amerikanske storbyjungelen.
Det er blitt en vidunderlig overskuddsfilm, full av minneverdige replikker og overrumplende scener.
Det starter så stillferdig og depressivt idet 18-åringen Tracy (Lola Kirke) forsøker å finne seg til rette som fersk collegestudent i New York.
Å få seg venner, enn si en kjæreste, er mildt sagt et håpløst prosjekt.
Som trøst virker det ikke akkurat forlokkende å kontakte en 12 år eldre, ukjent datter til mannen som snart skal gifte seg med moren hennes, bare fordi vedkommende bor i metropolen.
Men wow, Tracy ringer den ukjente og vips kommer redningen seilende.
Også for filmen.
Scenen der en entusiastisk og verdensvant Brooke (Gerwig) spankulerer ned den røde trappa ved Times Square, er fantastisk.
Og sånn fortsetter det.
Den ytterst selvsikre 30-åringen drar med seg den ensomme 18-åringen på klubber og barer, hele tiden mens skravletøyet går i beste Woody Allen-stil.
Med på slep får de etter hvert et kjærestepar fra colleget, fulle av sine sære komplekser.
Herlig!
Min briljante venninne
Tidvis minner Brooke om Elena Ferrantes romanfigur Lila der hun framstår som mer briljant enn de fleste og komplett ufølsom overfor andres behov.
Brooke kan virke sykt anmassende i sine hektiske forsøk på å spille forretningskvinnen som vil etablere seg som restauranteier i storbyen.
Tracy går lenge rundt som den beundrende venninnen som knapt kommer til orde.
Men hun tar det rikelig igjen ved å låne stoff til en novelle hun skriver på.
Så var det filmtittelen.
Det er åpent for tolkninger hvorfor Brooke kan nagles til merkelappen "Mistress America".
På hvilket vis er hun elskerinnen til det amerikanske samfunnet – ved at hun som ung kvinne forsøker å virkeliggjøre sine drømmer, men må leve på de rikes nåde?
Et mulig svar ligger nemlig i at Brooke er autodidakt (— Jeg har selv lært hva ordet betyr, er en av hennes festligironiske replikker), men mangler det avgjørende for å lykkes, nemlig pengene.
Snart skrur storyen seg over i et syrlig alvor da 30-åringen mister en sponsor og må oppsøke gamle, formuende venner for å tigge om støtte.
Her følger noen utsøkt komiske scener hjemme hos rikingene der kona hater Brooke, mens mannen elsker henne og vil hjelpe, dog ikke akkurat slik hun vil.
Bare gled dere!
Har festet grepet
Regissør Noah Baumbach irriterte meg i sin tid med filmen «Greenberg» der han lot Ben Stiller framstille en 40-åring som sliter med å få til livet sitt til.
Da ble det for mye kjedsomhet tilsatt galgenhumor.
Langt bedre gikk det i fjor i "While we’re young" der han brukte egne livserfaringer til å skildre dagens 20- og 40-åringer på en svært presis og lattervekkende måte.
Filmen var en intelligent komedie om hvordan vi strever med å holde oss unge og hippe, men ofte dummer oss ut mens vi gjør det.
Nå har Baumbach virkelig har funnet sin form, i kompaniskap med medmanusforfatter Gerwig.
Anbefales!
| 1
|
701738
|
Unormalt kjedelig grøsser
Den sjette "Paranormal Activity"-filmen er regelrett kjedelig.
Hver gang alt blir stille, smeller spøkelset til med en lyd.
Vaskeseddelen lover ikke lite, hør bare:
"Den siste Paranormal Activity-filmen tar deg til en helt ny dimensjon, hvor du for første gang får se det du tidligere bare har skimtet."
Mon det.
Ikke overraskende møter man far, mor og lille Leila som flytter inn i nytt hus.
Riktignok er villaen stor og staselig som det høver seg en amerikansk middelklassefamilie, men selvfølgelig:
Snart finner pappa Ryan og en besøkende bror et mystisk kamera og gamle videokassetter fra tidligere huseiere.
Dermed sviver regissør Gregory Plotkin i gang det velbrukte Paranormal Activity-grepet – flimrende videoopptak – for å pøse på med scener av skummel sekt som får makt over jentebarn.
Det kompletteres med at pappa og onkel installerer kameraovervåkning i alle rom.
Slik får vi se spøkelset som farer omkring om nettene.
Men tro meg, med 3D-briller ligner ånden en haug med magnetiske jernspon som stiger opp og samler seg til en vag figur.
Eller kall det oljesøl som samles til en tjukk blekkflekk.
Ikke spesielt skummelt, nærmest litt teit.
Det blir ikke skumlere av at opptakene gjentas fra natt 1, natt 2, natt 3, ja, ble det ikke sågar natt 7 før ånden får fysiske mannebein?
Gjesp, eg vart trøtt no.
Ingen ny dimensjon
Fem tidligere "Paranormal Activity"-filmer har laget vrier på bruken av amatøraktige video-opptak for å fange inn demoner som herjer med beboere, ikke minst småbarna deres.
Nå, den sjette gangen, får vi velkjente klisjeer uten synderlig nyskapning:
Barn med svarte øyne, eksorsisme, hyl og skrik.
Men at filmen tar oss til en helt ny dimensjon, må kunne kalles en real overdrivelse.
| 0
|
701739
|
Bulle som fredselskende Napoleon tar prisen
Den minste er den beste i "Doktor Proktor og tidsbadekaret", en film som veksler mellom det anstrengt morsomme og det rent festlige.
Tror norske regissører at de er nødt til å legge inn seksuelle referanser i barnefilmene sine for at fedre skal hektes på?
Hvorfor må de på død og liv prøve å tekkes noen av de voksnes behov for humor?
Nylig startet "Knutsen og Ludvigsen"-filmen med en pinlig porno-vits.
Nå åpner "Doktor Proktor og tidsbadekaret" med å la en rosa bh fyke rundt i Paris, dels for å minne om at hippiene i 1969 var opptatt av fri sex, dels for å antyde hva Doktor Proktor drømmer om å gjøre igjen med sin elskede Juliette Margarin.
Men er det nødvendig?
Bh-animasjonen virker rent overflødig – det holder i massevis å se ansiktene til den sprø professoren og den franske kvinnen for å begripe at de elsker hverandre.
Problemet er at faren hennes heller vil at hun skal gifte seg med den sleske Claude Cliché (Atle Antonsen).
Det tar litt tid før "Doktor Proktor og tidsbadekaret" finner formen.
Men etter et noe stivt museumsbesøk faller tonen og tempoet på plass da vennene Bulle og Lise sporer opp professorens mystiske assistent, Raspa.
Hun er ufyselig sminket og spilles riktig hekseaktig av Helén Vikstvedt.
Bra.
Fra henne får de tak i det magiske såpepulveret som – pisket ut i tidsbadekaret – tar aktørene tilbake til 1969 i håp om å forhindre bryllupet mellom Juliette og sleskingen.
Senere går turen til dramatiske franske scener i 1789 og 1431.
Voksne kinogjengere kan nok tenke at de har sett noen filmer med tidsreiser.
Men for barn kan filmen være den første, herlige opplevelsen av å forsøke å endre historiens gang.
Nå kunne regissør Frølich havnet i uoverstigelige problemer hvis han lot seg friste til seriøst å popularisere alt fra slaget ved Waterloo til brenningen av Jeanne d'Arc på bålet i Rouen.
Det gullgjeve grepet hans er å kle opp Bulle, spilt av den yngste og ytterst sjarmerende skuespilleren Eilif Hellum Noraker, som kortvokste Napoleon.
Scenene der Bulle kommanderer 70.000 soldater til å gå hjem i stedet for å slåss, er skikkelig lattervekkende.
Herlig!
Den gode latteren pipler også fram da både doktor Proktor og Lise risikerer å halshugges i guiljotinen.
Det funker aldeles strålende at ledende figurer fra rockegruppa D.D.E. fører an i det makabre showet, slett ikke på fransk, men på klingende trøndersk.
Rai rai, ha ha.
Artig er det også at en fengselsfugl (som vanlig sprøtt tolket av Arthur Berning, det er sånne roller han får) og selveste Jeanne d'Arc (godt spilt av Eilie Harboe) snakker rogalandsk da våre helter skal ordne opp for å redde henne fra båldøden.
Savner man så at ikke Kristoffer Joner spiller Doktor Proktor fordi han er erstattet av Gard B. Eidsvold?
For min del er det hipp som happ, begge gjør det rollen krever.
Det er faktisk ikke den eksentriske professoren som er mest i bildet, men de unge hjelperne hans, og både Hellum Noraker og Kristin Grue som Lise gjør jobben godt.
Nok en gang er det sørgelig for norsk filmproduksjon at barnefilmen er spilt inn i Ungarn, men teknisk og scenografisk sett er resultatet upåklagelig.
Scener fra 1431, 1789 og 1969 virker troverdige nok, og skumbadreisene gjennom århundrene overbeviser også.
Det hyggelige er at iallfall musikken i filmen er spilt inn av Kringkastingsorkesteret med stor schwung og strålende bravur.
Til å bli i godt humør av, bare det!
| 1
|
701740
|
Visuell fest for romantiske gothere
Guillermo del Toros mørke mareritt byr på fantastisk stemning fra begynnelse til slutt.
Denne filmen er antakelig laget for oss som hadde en kraftig gotisk periode på 90-tallet og aldri kunne få nok av den tids romantiske vampyrfilmer.
"Crimson Peak" tilhører den typen grøssere som ikke anstrenger seg for mye for å skremme oss med billige "der stokk du"-effekter.
I stedet bygges uhyggen opp gjennom en stadig mer foruroligende stemning etter hvert som mørke hemmeligheter gradvis blir avslørt.
Handlingen er plassert i USA på slutten av 1800-tallet.
Mia Wasikowska er som skapt for rollen som Edith, en ung kvinne som heller vil lese og skrive spøkelseshistorier enn å løpe ut på sosiale tilstelninger i overklassemiljøet hun er en del av.
Men når en mystisk engelsk adelsmann (Tom Hiddleston) med intenst blikk dukker opp, lar hun seg henfalle til dans, og før vi vet ordet av det er hun på vei til England som nygift.
Huset til brudgommen kunne ikke vært skakkere og nifsere om det så hadde vært komponert av Tim Burton.
Det skrekkelige eventyrslottet med sine utallige rom, døde insekter og forseggjorte dekorasjoner ruver truende i et landskap hvor blodrød leire utgjør grunnen, noe som gjør at selv snøen farges rød.
Det skrekkeligste av alt er imidlertid den vakre, kalde svigerinnen, glimrende fremstilt av Jessica Chastain.
Historien er ikke påfallende intrikat eller overraskende, men det gjør i grunnen ikke så mye.
Det er stemningen som oppstår som følge av strålende musikkvalg, de skamløst vakre og mørke kulissene og ikke minst hovedpersonens framtoning og utvikling som gjør dette til en obligatorisk film for alle som elsker kostymedrama av det morbide slaget.
| 1
|
701742
|
Oslo-intern, bittersøt spøk
Multikunstner Jan Vardøen står bak manus, musikk og regi i en lett komisk, men overflatisk kjærlighetshistorie.
Det er spennende med folk som prøver flere kunstuttrykk.
Men det er ikke gitt at alt blir like vellykket.
Den britiskfødte Jan Vardøen fikk på 1990-tallet fotfeste som restauranteier på Grünerløkka.
Han har gitt ut bøker om mat og drinker, og fem cd-er.
Fjorårets spillefilmdebut, "Søvnløs i Lofoten", var et vakkert, men haltende Ibsen-eksperiment.
Strålende britiske skuespillere ga "Fruen fra havet" en moderne tolkning, regissert av Vardøen som opptrådte forfyllet på et selvironiserende metaplan.
Nå, med "Høst", lar han unge Ingvild (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) rote seg heftig bort i den avdanka skuespilleren Jeppe Friele, utmerket framstilt av ringreven Helge Jordal.
Jeg lar meg ikke helt overbevise av romansen.
Men manuset påstår at den erfarne livsnyteren har en sterkere tiltrekningskraft enn Ingvilds jevngamle kollega Hans.
Han tolkes godt av Glenn André Kaada som usikker og altfor myk mann.
Vardøen sliter med å komme i gang og byr på for mange scener med Jeppes kompetanse på drinker, akkompagnert av regissørens egne jazzkomposisjoner.
Til tross for at musikken framføres av drevne Nils Petter Molvær, går den etter hvert på tomgang.
Filmen berges av bittersøte parodier på Ingvilds skilte foreldre, ubetalelig morsomt spilt av Hege Schøyen og greit håndtert av Sverre Anker Ousdal.
Romansen mellom ung kvinne og eldre mann får omsider en original vri, dog uten at Vardøen våger seg ut på det alvorlige dypet han åpner.
Som utflyttet osloboer nyter jeg melankolske bilder fra hovedstaden, men irriterer meg over oslointerne biroller med Åsne Seierstad, Helene Uri og andre kjendiser benket rundt middagsbordet hjemme hos Jon Michelet.
| 0
|
701745
|
Klovn-nedtur i Hollywood
Tissen til Frank står litt i veien for klovneriene.
"Klovn forever" er på alle måter en nedtur, både sammenlignet med den fantastiske tv-serien og den første filmen.
Casper, som er gått lei Danmark, flytter til Hollywood, og selvsagt flyr Frank etter for å redde vennskapet.
En håndfull ganger klarer Frank og Casper å gjenskape Klovns styrke, den klamme, vonde, pinlige følelsen av å se på kombinasjonen idioti, uflaks og elendige valg.
Det er noen virkelig fine scener her, et par nydelige dialoger og noen øyeblikk som er klamme som innsiden av en regnjakke når solen melder seg.
Men jevnt over har "Klovn forever" blitt en litt for kjedelig film som bruker for lang tid på å sette opp sketsjene og, for å holde oss til sjargongen, for slapp utløsning.
Filmen byr ikke på særlig sjokkerende scener, verken hva angår nøgenhed eller andre ting som har fått mye buzz i forkant.
Mon tro om ikke filmen er snauklippet for snusk?
I klassisk Klovn-tradisjon får man rikelig anledning til å se tissen til Frank, men den står stort sett i veien for noe som kunne blitt riktig morsomt.
Det blir faktisk ikke drøyt nok til av vi vrir oss i stolen.
Det festligste øyeblikket i de for mange minuttene filmen varer kommer når Frank krasjer en Hollywood-fest med en noe spesiell uttalelse om indianere.
Da er han fullt påkledd.
Overraskelsen er at våre danske venner faktisk klarer å lage en film som, tross tidvis impotent komikk, forteller en fin historie om vennskapet til to menn godt ut i 40-årene.
Casper og Frank er egentlig olje og vann, men de trenger hverandre.
Franks slitsomme dragning mellom A4-livet med kone og barn og Caspers elleville partyliv er også godt skildret, og kimen til de aller fleste morsommheter.
| 0
|
701747
|
Teit forhistorie fra Neverland
Det fins ikke en klisjé som ikke er klemt inn i dette overlessede, sjarmløse, slitsomme og kjedelige forsøket på å jazze opp Peter Pan.
Peter Pan, kaptein Krok, Wendy og Darling-barna og Tingeling har vært klassikere i populærkulturen i snart et århundre.
Hvem har ikke vært fascinert av denne rampegutten som nekter å bli voksen, småskremt og lattermild av Sabeltann-forbildet kaptein Krok og fortryllet av den snertne og freidige feen Tingeling?
Men til tross for de fantastiske rollefigurene og det frodige universet i Neverland: filmatiseringer etter Disneys legendariske tegnefilm fra 1953 har vært en vrien øvelse.
Til tross for ekstremt stjernespekket rollebesetning og ambisiøst budsjett er nok ikke "Hook" den filmen Steven Spielberg er mest stolt av, for å si det mildt.
Og Peter Pan-filmen fra 2003, hvem husker den?
Men man prøver likevel igjen og igjen.
Og basert på karakterene J.M.
Barrie skapte har Jason Fuchs diktet et nytt manus som Joe Wright har regissert.
Resultatet er ganske så skrekkelig.
Plutselig andre verdenskrig
Tanken var kanskje god en gang: å lage en såkalt prequel, en forhistorie, som forklarer hva som skjedde FØR Peter fikk etternavnet Pan og havnet i Neverland.
Før han traff Wendy og Darlingene.
Før kaptein Krok ble skurk.
Og samtidig løfte historien litt fram i tid.
For eksempel til andre verdenskrig, av alle tider.
Historien starter imidlertid i mellomkrigstiden.
En gråtkvalt kvinne etterlater babyen sin i en kurv utenfor et barnehjem for gutter.
Her vokser Peter opp, i armod og trengsel, hundset av noen skrekkelige nonner.
Men en kveld da nazistene igjen dropper sine bomber over London, kommer plutselig et piratskip, styrt av kaptein Blackbeard, og kidnapper Peter med seg.
Til Neverland.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Her havner han i et gruvelandskap som visuelt minner om siste Mad Max-film, der smågutter slaver i en gruve mens de blir tvunget til å synge Nirvanas "Smells like teen spirit" i kor.
Morsomt?
Ikke i det hele tatt.Og her treffer Peter også en eplekjekk, ung mann i Indiana Jones-kostyme.
To hender har han, men navnet er James Hook.
Eller Krok på norsk.
De to skal få mye nytte av hverandre.
Og så baller det på seg med ville indianere, en legende om en flygende ung mann og heseblesende kamper og flukt.
Stadig nye folk i ville og enda villere kostymer.
Og Peters hvileløse, småsentimentale jakt på sin mor.
Konstant akkompagnert av det som høres ut som fullt symfoniorkester – med kor.
Det er nesten ikke til å holde ut all lyden.
Endimensjonale rollefigurer
Det er synd på de i utgangspunktet gode skuespillerne som må overspille disse endimensjonale rollefigurene, og prøve å leve seg inn i en historie som ikke henger en gang prøver å henge sammen mellom alle møljeslagsmålene.
Effektene, som ved første øyekast virker heftige nok, avslører seg raskt som overtydelig dataanimasjon.
Kjipest er det at lite og ingenting minner om det opprinnelige Peter Pan-universet.
Det er ingenting med James Krok i Garrett Hedlunds skikkelse som minner om den erkefienden til Peter Pan han en gang skal bli.
Og Peter selv mangler det rampeglimtet i øyet som gjør at han er den Peter Pan som fortsatt har en slags relevans.
Sluttscenen i "Pan" bærer tydelig håp og planer om at det skal komme en oppfølger.
Håper ikke det blir noe av.
| 0
|
701748
|
Mannen som følte han var udødelig
Basehopp-pioneren Carl Boenish tøyde grensene til det ytterste.
Til slutt døde han av det i Trollveggen.
Gjør det ham til en helt, en supermann?
Carl Boenish var mannen som startet med basehopping på slutten av 70-tallet, og som filmet stuntene sine.
30 år etter hans død har regissør Marah Strauch samlet opptakene og annet arkivmateriale og sydd det sammen med nyere intervjuer til "Sunshine Superman":
En ujevn og unødvendig smal film.
Med spektakulære høydepunkt.
For spesielt interesserte
Kaada har laget musikken og Filmkraft har gått inn med til sammen 750.000 kroner i filmen, som er mer av et portrett av Carl Boenishs liv enn av basehoppsporten.
Men Carls egne opptak i ymse kvalitet fra 70-tallet har ikke helt tålt tidens tann, og greier aldri å formidle den følelsen han så gjerne vil dele.
Detaljnivået, både rundt hans person, hans forhold til kona Jean og til basehoppsporten blir framstilt så detaljert at filmen helst appellerer til de som kjenner til mannen fra før og er spesielt interesserte.
Drama i Trollveggen
Fengende blir filmen først på det siste stoppet.
I 1984 i Åndalsnes og Trollveggen.
Her satte ekteparet Boenish verdensrekord.
Dagen etter døde Carl da han valgte å hoppe fra et sted som han selv hadde vurdert som livsfarlig.
Først her føler vi hva basehopp handler om — på godt og vondt.
Boenish var en tøffing og en pioner.
Han ville inspirere andre til å tøye grenser, få mest mulig ut av livet.
Men noen supermann var han ikke.
Han tapte ikke mot naturen, men sin egen dømmekraft.
Kanskje fordi han følte seg udødelig.
Individualisme-misjon
Hans kone Jean Boenish, derimot.
To dager etter ektemannens ulykke, hoppet hun etter.
Fordi det var pakten deres om en døde.
Hun levde som hun prediket.
Og det var også hun som satte ord på det basehopp står for:
"Vi fødes og vi dør.
Ingen har hittil sluppet unna.
Mellom fødsel og død blir vi utsatt for et kulturelt press om hvordan vi skal leve.
Men du må selv velge hvordan du skal leve ditt liv.
Og ikke la døden hemme deg".
Les også:
Les også:
| 0
|
701750
|
Den øredøvende stillhet mellom familiemedlemmer
Endelig kan kinogjengere flest få se filmen Joachim Trier konkurrerte med i Cannes.
Mange vil huske hvordan Erik Poppes film "Tusen ganger god natt" (2013) skildret en idealistisk, kvinnelig krigsfotograf som strevde med å finne seg til rette straks hun kom hjem til familien i Irland.
Pussig nok handler også Joachim Triers "Louder Than Bombs" om en kvinnelig krigsfotograf og hennes relasjon til hjemmet.
Likheten er likevel ikke påtrengende eller plagsom, for Trier og hans medmanusforfatter Eskil Vogt legger mest vekt på de hjemmeværende familiemedlemmene:
Ektemannen og parets to sønner.
Gradvis går det opp for en at krigsfotograf Isabelle Reed ikke er filmens hovedperson – hun dør i en bilulykke i 2011 – men at hun snarere blir en katalysator for ubearbeidede følelser hos de etterlatte, faren og sønnene, tre år senere.
Det er franske, flotte Isabelle Huppert som spiller fotograf Reed, og skulle du bli skuffet over at rollefiguren hennes glir tidlig ut i historiens bakgrunn, kan jeg berolige.
Trier forteller sømløst med omkalfatret kronologi og scener som gjentas elegant fra nye vinkler slik at nye tolkningsmuligheter oppstår.
Huppert dukker opp i stadig nye tilbakeblikk:
Hva skjedde like før bilulykken?
Hva følte hun da hun var hjemme mellom oppdragene i felten?
Hvem var hun sammen med når hun var ute på reise?
Innvendingen som sniker seg inn (og ikke forsvinner helt etter at jeg har sett filmen for andre gang) er at Trier forteller historien så tilsynelatende temperamentsløst.
De fleste scenene skjer i et dempet formspråk med få åpenlyse konfrontasjoner.
De består ytre sett av dagligdagse hendelser, som at den voksne sønnen får se sitt nyfødte barn, tenåringssønnen kikker betatt på en klassevenninne, faren vil finne ut hva sønnen fyller dagene med.
Innimellom forsøker de seg på samtaler med hverandre, samtaler som strander, igjen og igjen.
En nøkkel til å gripe filmen og like den, på tross av manglende ytre dramatikk, er å identifisere hva tittelen "Louder Than Bombs" betyr.
Knapt noe kan lage en mer dundrende lyd enn et bombenedslag.
Så hva mener da Vogt og Trier?
Øredøvende stillhet
Paradoksalt nok er svaret stillhet, den øredøvende og smertefulle stillheten som følger av alle de mislykkede samtalene mellom en far og hans sønner, mellom brødre, mellom ungdommer og mellom ektefeller.
Dette er filmens egentlige tema og oppleves som noe gjenkjennelig og sårt, fint akkompagnert av Ola Fløttums musikk.
"Louder Than Bombs" er følgelig ikke filmen for folk som forlanger action og (melo)dramatiske hendelser.
Også i Joachim Triers tidligere filmer ("Reprise" og "Oslo, 31. august") har vi møtt det samme:
Viljen og evnen til å bore inn i følelser av fremmedhet og mismot hos vår tids mennesker.
Ytre sett kan de ha all mulig grunn til å lykkes, men som på grunn av savn, motgang og uforløste lengsler makter de likevel ikke å finne meningen med det hele.
Herværende film ender likevel på en mer forsonlig tone enn de to tidligere spillefilmene.
Så her er det trøstefullt nok et håp.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.