id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
701756
|
Skrudd sukkerfantasi for undertrykte barn
Visuelt sett er «Charlie og sjokoladefabrikken» uvanlig vakker, vittig og vellykka.
Johnny Depp minner mistenkelig om Michael Jackson etter marsipan-transplantasjoner.
For «Charlie og sjokoladefabrikken» er blitt en ekte Tim Burton-film, og den ærer ærlig minnet om den gretne, fordomsfulle eventyrfortelleren Roald Dahl.
Alt fra starten er «Charlie...» som å dette inn i en ombygd Batman-film fra 1990-tallet.
Den voldsomme musikken, fabrikkslottet, som kunne vært et skremmende bilde på ensomhet og kulde fra «Citizen Kane».
Så Charlie-familiens idylliske fattigdom, med tannskadde symbolbriter som står ved kålgrytene og smiler grønt.
Det er vidunderlig, det er fantastisk.
Det skeive huset deres er poetisk og skrudd som en karikatur av den smådumme snillheten.
Vi møter ironiens godlynte og litt naive stebror:
Egentlig blir folk gjort narr av, men med så hyggelig nedlatenhet at det likner følelser.
Så kommer Johnny Depp inn i filmen og er en nesten kirurgisk glatt hattebærer med tynn stemme.
Han har luftige Depp-fakter og beveger seg som ei boble i en slags post-modernistisk sakkarinisme.
Sjokolade og sukkertøy overalt, en drøm for småunger i gamle dager, da det fantes lørdagsgodt og tilløp til tannhelse.
En vulgær fortidsfantasi.
Som huset til Elvis.
Som Jacksons Neverland.
Person-karakteristikkene følger opp fornemmelsen av avfeldighet og rå retro:
Den grådige tyske pølsegutten er tjukk og stygg.
Den bortskjemte jenta og den ærgjerrige jenta er tynne og hardøyde.
Den arrogante TV-gutten har ingen poesi.
For dette er Roald Dahl.
Sjøl var han bowler-naughty på et slags slåbrok-vis.
Hovedpersonen hans heter for eksempel Willy Wonka.
Willy er barne-engelsk for tiss.
Wonka uttales i farten likt wanker, som er briteslang for onanist.
Gjennom et helt lite musikkspill for barn går skuespillere rundt og sier ronketiss, og ingen kan gjøre noe med det.
Men Dahl var også en Margrethe Munthe-moralist med horn.
Bare barn som sa «unnskyld, mor» og «selvfølgelig, far» er ålreite innedyr, mens de som forsøker å bruke verden til å skape sitt eget område, avfeies som ufyselige egoister og må straffes.
Det preges selvsagt filmen av.
På overflaten forteller den at familien er det fineste du har — men egentlig handler «Charlie og sjokoladefabrikken» om menneskeforakt.
Dahl var for den.
Som så ofte før:
Barnefilmer er for dem som ikke tenker.
Visuelt sett er «Charlie og sjokoladefabrikken» uvanlig vakker, vittig og vellykka.
Tim Burton, som siden sine Batman-dager både er blitt far og farløs, har konstruert en rutinert underholdende film, og Johnny Depp er alltid så mye bedre enn du hadde ventet at han kunne vært sann.
Den viktigste grunnen til å lage film av Roald Dahls historie var nok Depp.
Han er verd det.
| 1
|
701757
|
Mannlig Askepott blir for langdryg
Regissør Ron Howard kan lage boksescener så svetten og blodet skvetter.
Problemet er bare at det blir så rent for mye slåssing når filmen varer i 2 timer og 25 minutter.
Nå er det saktens noe rørende ved den sanne historien om James J. Braddock, en fattig bokser i 1930-åras USA.
Depresjon og arbeidsløshet tvang ham til å gå i ringen og tjene penger for å kunne forsørge kone og tre barn.
Filmens første halvdel får greit fram hvor hardt det økonomiske sammenbruddet i 30-åra rammet vanlige folk i New York.
At Braddock fikk legendestatus blant fattigfolk da han i 1935 slo fra seg mot kruttsterke og livsfarlige motstandere, er lett å forstå.
Likevel får «Cinderella man» meg stadig til å tenke at mye av dette har vi sett før.
Boksing var det rikelig av i «Million dollar baby».
Underklassens jubel over den i utgangspunktet svake som vinner mot alle odds, ligner til forveksling storyen i «Seabiscuit» (2004).
Den filmen skildret en hest som — til tross for skade - vant veddeløp i 1937.
Da gjenstår miljø- og personskildringen rundt Braddock.
Der gjelder stikkordet greit nok.
Russell Crowe spiller hederlig, sterk og modig.
Paul Giamatti gjør en god tolkning av bokserens manager.
Renée Zellweger er bare merkelig å se på.
Hun har lagt seg til noen underlige grimaser slik at smil ser ut som grining.
Så det er altså et stykke igjen til å bli grepet av denne Davids kamp mot Goliat.
| 0
|
701758
|
Briljant traume-krim
Svenskene lager verdens beste krimthrillere, og det er ingen andre land som kommer i nærheten av dem en gang.
Den nyeste Wallander-filmen er intenst, desperat vellykka på alle nivåer.
Historien om Bellmann-mordet og den mystiske politikollegaen fungerer ikke bare som hvem-gjorde-det-spenning, men i tillegg gjennomgår hovedpersonene nok traumer til å fylle en sesong for Dr. Phil.
Når svensker lider i langsomme dramaer, får man ofte en flau fornemmelse av overflødighet.
Det er fordi dramaer mangler seriemordere.
I «Steget efter» gjør det ikke noe om kroppene higer hensiktsløst etter forløsning og sinnene kveles av sin kvalme avindsjuke, for så lenge folk driver med etterforskning, er vi i stand til å tilgi dem både gruppesutring og hypokondri.
Rolf Lassgård er til og med en bedre Wallander enn Peter Haber var Beck.
Han er mørkere i margen, som om alle årene med de svarte fårene har svertet ham, eller som om djevlenes engler har strøket ryggen hans med tusjtunge pekefingre.
Wallander vekkes midt på natten fordi de råtne likene av tre midtsommer-feirere er funnet i skogen.
Hans mystiske kollega Svedberg (Christer Fant) lider så intenst med det avlange urbanfjeset sitt at smerten er synlig i sterkt motlys.
Mystikk og morbiditet og svenskenes mest nedbrutte ressursfjes følger.
Heng med.
Svedberg sjøl ser ut som en litt sart saltstøtte.
Det er med en utadvendt dansk etterforsker med Monica Kristensen-skjegg og ufin bøffeblidhet.
Marie Richardsons hovedperson Maja har enda strammere kjevemuskler enn en glassblåser og så djupe, nevrotiske øyehuler at små dyr kan bli borte i dem.
Hun vet ikke hva spa er.
Wallander sjøl er som en skulptur.
Misnøyen med det uante har satt seg i trekka hans, som om hukommelsen er risset med meisel.
Dette er svenskenes steinpark, en nifs gjeng granitt-tryner som forventer det verste.
Og der er litt av hemmeligheten ved svensk thriller.
Du vet at den ikke nekter seg noe.
Sverige er ikke et filmland der den antatt drukna hunden kommer svømmende småbjeffersk i land under ettertekstene.
Wallander kan dø.
Maja kan dø.
Alt kan skje i en svensk thriller, for den er laget som en utspekulert depresjon, og lyset, havet, skjærene og de milde trærne er bare fanger hos de fortapte.
Sånn skapes innsida for sann spenning:
Du kan aldri gjette hva som ikke skjer.
«Steget efter» beveger seg slik en god thriller gjør.
Uten å briefe med det reiser den ut i grå skjærgård.
Uten å henfalle til uegna estetikk forteller regissøren i en oppkava, nedstemt stil som signaliserer at alt er så ille at han helst vil bli ferdig og gå hjem.
Du blir nervøs av det.
Akkurat som du blir nervøs av kompromissløs sorg og uhemma sjalusi og forklart enkeltmannsondskap.
Dette er så bra.
«Steget efter» tilhører dessuten de filmene som antakelig bør sees på kino.
Det er noe med de rå, tyngende bildeflatene som vil dø på TV-skjermen.
| 1
|
701759
|
Dyster dop-dull
Når pusher-regissørene i to timer har dullet oss smerteorienterte smugkikkere inn i en slags rus-paranoia, blir alt skummelt.
Hvis en av hovedpersonene strakk seg etter en kopp kaffe, ville du kaste deg fram i stolen og rope på forståelig slumdansk:
– Naj, naj, det må du igge!
Dop-filmer har et rusproblem.
Dop-filmenes idioti er dessuten at alt blir så enkelt.
Man trenger ikke egentlig dramaturgi så lenge hovedpersonene kan sitte der med slappe lepper og slamre med tomme hjernedører omkring ingenting.
Man trenger ikke skuespillere heller, av samme grunn.
Og når bildene får skvette som amfetaminpåvirka gresshopper, og når rocken ligger som konditorpynt over det innholdsløse, da er vi der vi skal være.
Ludo.
Smultringer.
Blomstrete dynetrekk.
Alle tings opphav.
Square one.
Dop-filmen tilhører de ferske regissørenes barndom, for den er så forførende lett å lage.
Og rundt omkring i de fornøyde filmseeres mange land sitter det tusenvis av uromantiske narkomane og blir behandla som dritt også av kunstnerne.
I Nordkraft er alt stygt og skittent.
Pusheren Asger vil bli tatovør og stirrer blodskutt, pusherfrau Maria vil ut og puster tungt, poesimisbrukeren Steso vil ikke slutte, brannskadde Allan blir misbrukt av Frank som jobber for den slangekalde utlåneren Hossein.
Allans mor er alkoholiker med et hår som likner flerra røykerlunge, Stesos far er visst heller ikke helt nykter – dette er en ugjenkjennelig verden av sentimentale skandinaver uten liv, det er som å høre på når folk overdriver for å tigge penger av deg.
Vi filmseere vet mer om pusheryrket enn vi vet om tannlegene, rørleggerne, båtbyggerne og lektorene.
Hvis filmen bare hadde handla om han som trener tatovering på svineribbe, ville den hatt en historie.
| 0
|
701762
|
Moden mosaikk fra rasistisk smeltedigel
Å, for en flott film, med et manus som tør å bore dypt i det ekstremt vanskelige temaet rasisme.
«Crash» er svartsynt og deprimerende realistisk, men åpner for en strime håp om at menneskelighet er mulig på tvers av hudfarge.
Paul Haggis har tidligere skrevet manus for Clint Eastwood (Million dollar baby, Flags of our fathers), men denne gang debuterer han som regissør av sitt eget manus.
Det sier mye om regissørens evner at han debuterer med noe som krevende som en mosaikkfilm.
Elegant fletter han sammen ulike skikkelser i Los Angeles og tester deres holdninger til personer med en annen hudfarge — hvite, svarte, gule, brune.
Styggheten avsløres i detaljene, i måten mennesker behandler og snakker til hverandre.
Den hvite, hjemmeværende fruen hakker på sin spansktalende hushjelp.
En persisk butikkeier mistenker en meksikansk låsesmed for å bedra ham.
En hvit politimann trakasserer en afroamerikansk tv-regissør og hans kone.
To svarte biltyver flirer idet de kjører ned en koreaner.
Alle oppfører seg nedlatende når hudfarge gjør den andre til pappfigur, ikke til medmenneske.
Haggis vever uhyre lekre handlingstråder som fører personene i klinsj med hverandre.
En dramatisk skuddscene forvandles til et vidunderlig mirakel, bare det en bragd å komme på.
Og personskildringen er overbevisende nyansert.
Her er få enkle svart-hvitt-tegninger.
Her er i stedet skikkelser som utfolder seg, forsøker å lære noe av det de opplever, ja, faktisk forandrer seg.
Det beste med «Crash» er at den balanserer hårfint mellom brutal realisme og optimistisk håp.
Uten å bli klissete sentimental.
| 1
|
701763
|
Picnic med døden ganger 1000
Sekser-terningen på denne filmen betyr i all beskjedenhet at du ikke bør se den.
Når skrekkfilmer får sekser, er det fordi de har tatt den helt ut.
«The descent» gjør det.
Dette er dessuten en av de filmene du burde se (hvis du likevel skal se den) uten å lese anmeldelsen, for da blir den opplagt annerledes enn du tror.
For eksempel trodde jeg at hyttetur med seks jenter i de appalanske fjellene måtte bety at det detaljorienterte tyrkiskpepper-snakket ble det uhyggeligste i filmen.
Der tok jeg feil.
Etter å ha drukket seg opp kvelden i forveien, reiser ekstremsport-pippiene fra Storbritannia ned i djupe huler, der de allerede i innledningen henger så tynt i tråd at både klaustrofobikere og høydeskrekk-nevrotikere må ut på toalettet og sjekke pulsen.
Hjerterytmen vil være høy allerede etter de første møtene med Mor Jords overvurderte indre.
Så raser trange huler rundt dem, og halvpønkete adrenalinkjei brekker beinet så uutholdelig at ankelen likner et reingevir.
Da tenkte jeg:
OK, nå blir dette en pustevanskelig naturthriller om hvordan senete venninner klarer å redde skamslått venninne ut av jordas siste pustehøl før innsida klapper sammen.
Der tok jeg feil.
Hva som plutselig åpenbarer seg av sivilisasjonsfremmed honkie-shite i det lemstre underlandet, vil jeg ikke antyde.
Så hvis dere tilhører det smarte mindretallet som bare leser filmanmeldelser i Aftenbladet, kan dere fremdeles gå av gårde på kino og bli sjokkert.
For det blir dere.
Den groteske utviklinga av filmen er så nydelig balansert og samtidig så primitiv og vill, at man skal lete lenge etter mer skrekk som det er vanskeligere å holde på seer-avstand.
Ikke engang skuespillerne visste hva som skulle skje før scenene var der.
Du som ikke leser anmeldelser på forhånd, var så sikker på at du skulle se en dramathriller at du lot damene bli virkelige, som når du ser britiske barfilmer der halvkyniske maggier sjekker opp to russiske marinegaster og våkner med tre tømmermenn.
Når historien skeier ut i et nesten ubeskrivelig blodbad, sitter du fremdeles med en følelse av å se slekt og venner på tur.
Du hadde kanskje tenkt du skulle si noe vittig etterpå om at kvinner oppsøker huler av samme grunn som de elsker trange sko.
Men forfatter og regissør Neil Marshall skaper en nesten atavistisk utvikling fra oppvakte jenter til råe overlevelsesdyr og blodstenkte mordere.
Shauna MacDonald (Gail i «Late night shopping») ser ut som et sart dielam fra Teletubbies da filmen starter, og mot slutten kunne hun vært dama som bankte Conan the barbarian og spiste hjernen hans.
Men det skulle jeg ikke si noe om.
Det bør i hvert fall være tilgitt om jeg nevner at filmen vil funke som genial sinne-terapi for damer med utro kjæreste.
Det bør i hvert fall nevnes at dette er «Picnic med døden»-temaet opphøyd i noe tallrikt.
Også denne filmen starter med at et barn dør.
Det er for ofte.
| 1
|
701765
|
Import/eksport
..
Det merkes godt at manuset er skrevet av Khalid Hussain (forfatter av boka «Pakkis») som kjenner islam fra innsiden.
Å lage en komedie av en slik kulturkonflikt uten å kollidere for mye med muslimsk overbevisning ville en etnisk nordmann neppe greid like godt.
Samtidig merkes det tydelig at regissøren er i opposisjon til en rigid pakistansk æreskodeks.
Storyens lykkelige utgang oppleves riktignok som ren ønsketenkning, men hvorfor ikke?
Film kan tillate seg å være utopisk og skape nye løsninger.
Slik gir Hussain et optimistisk bidrag til diskusjonen om kulturell sammensmelting av nordmenn og innvandrere er mulig.
Hvor realistisk det er at norske menn vil gå så langt som Jan for å vinne ei jente, se det er en annen sak.
| 1
|
701766
|
Giganten
Først blir man sjokkert over å se hvor gammel, svekket og til slutt dødssyk Erik Bye ser ut i nærbilder fra de siste tre årene av hans liv.
Så hører man den kraftighese stemmen hans og tenker:
Sannelig, mannen som en hel NRK-generasjon kjente som så friskt pågående, har bevart humør og tankekraft like til det siste.
De færreste kan foreviges i en dokumentar under tittelen «Giganten» uten det blir pinlig.
Erik Bye var en mann som ruvet, ikke bare i fysisk høyde, men også med den plass han tok som programleder i rikskringkastingens glansdager, som visesanger og trubadur og gjennom sine hjertesaker.»
| 1
|
701767
|
Anstrengt støy, syltynn story
Etter animasjonsfilmene «Shrek» (I-II) og «Stor ståhai» vil selskapet Dreamworks ganske sikkert gjenta suksessene.
Men «Madagaskar» er blitt en skuffende opplevelse.
Støy og fjas skjuler ikke at storyen er syltynn.
Fire temmede dyr – løven, sebraen, sjiraffen og flodhesten – har mistet all føling med villskapen der de nyter storbylivet i zoologisk hage i New York.
En dag får sebraen for seg at han vil rømme, og snart er alle fire på tur til Madagaskar.
Filmen handler om deres møte med dyr og jungel på øya sørøst for Afrika.
Parallelt får vi små glimt av tre pingviner som har rømt fra dyrehagen til Antarktis.
Regissørene Eric Darnell og Tom McGrath har utnyttet animasjonsteknologien til å klemme og strekke figurene i ekstrem grad.
Det ble virkningsfullt brukt til å skildre superheltfamilien i «De utrolige» (Pixar/Disney-produksjon) i vinter.
Men i «Madagaskar» blir det masete når bein og hals på dyrene til stadighet skal strekkes og bøyes i alle tenkelige retninger.
Situasjonskomikk alene kan ikke berge en fortelling.
Dyr og natur på Madagaskar er altfor dårlig utnyttet.
De merkelige baobab-trærne er med, men uten snodige detaljer ved frukt og stamme.
New York-dyrene møter masse lemurer, særegne halvaper som bare finnes på Madagaskar.
Men filmskaperne lar dem hoppe frenetisk på bakken, ikke svinge seg elegant i trærne, der de oppholder seg for å unngå rovdyret, fozaen.
Og hvorfor ser man bare én eneste sommerfugl i en natur der det flagrer fullt av slike?
Men slik blir det når ikke ett gassisk navn står i rulleteksten.
«Madagaskar» er Hollywoods omtrentlige idé av jungelen, akkompagnert av malplassert musikk som «What a wonderful world» og dansemusikk som har mer karibiske røtter enn herkomst i Det indiske hav.
I animasjonsfilmen «Istid» (2002) ble vennskap og moralske valg behandlet på en intelligent måte.
I «Madagaskar» blir dilemmaet slik:
Skal løven bli vill igjen, må han spise sebravennen sin.
Men regissørene klarer aldri å skape ekte følelser man kan leve seg inn i, bare mas.
Så gjenstår om «Madagaskar» kan nytes som sitatfilm, slik «Shrek» I-II fråtset i eventyrallusjoner.
Men da måtte regissørene ha funnet på noe mer enn å la fire dyr si et halvhjertet «let's go wild».
| 0
|
701769
|
Livet er som Clinton
Denne filmen trenger så sårt hjerneceller at den ville hatt utbytte av intravenøst smalahove.
I nesten to timer gjøgler Owen Wilson og Vince Vaughn rundt i en komedie som trygler om vett og forstand, og det eneste som skjer, er den litt slitne festkonklusjonen at livet er en Clinton.
Ikke inhaler.
Ha det gøy.
Wilson og Vaughn er perfekte parhester.
Den lyshåra lille nesenusseligheten Owen tuller erfarent rundt med ord som om de skulle være hamsterbebier.
Vince velter utover verden med en semi-følsom råneråskap.
De driver med bryllups-sniking.
Later som om de er i familie og sjekker opp fulle damer.
Som Aqua Velva-gubber med rutete jakke i baren på et høyfjellshotell.
Seksuell svindel er ikke fint.
Derfor kommer straffen.
Wilson forelsker seg i en ministerdatter, Vaughn blir okkupert av søstera hennes i noe som likner Rex Rodneys våte vårdrøm.
Etter cirka tjue minutter der sædbrødrene nedlegger damer som likner animerte pornobladmidtsider, drar alle til statsrådens marengslandsted for at Wilson skal forsøke å utklasse den klassiske overklassen og vinne dama.
Filmen virrer rundt i sitt moralske dilemma som en utkledd avholdsmann på danskebåten.
De to mennene er ikke sympatiske, men likevel er de jo kule og karslige folk.
De har løyet og bedratt bare for tjue minutters misbruk av kjærlighetsakten, men de ønsker jo bare et morsomt liv og egentlig sterke følelser.
På en måte blir publikums-rollen som å være bartender i det omtalte høyfjellshotellet:
Du må høre på mye halvhjerta drittprat fra sentimentale kynikere.
Det kunne ha blitt en kynisk film, og OK.
Det kunne blitt en litt varm pekefingeropplevelse.
Enda bedre.
Men den burde ikke bli ingen av delene.
Fordi «Wedding crashers» ikke har noen egentlig vinkling eller historie, sliter filmen fælt.
Etter 40 minutter begynner du å merke slitasjesår på humoren.
Den gneger på samme sted og kommer aldri noe sted.
Det finnes heller ikke noen visuell idé i filmen.
Den er et TV-program på størrelse med en tennisbane.
Alt skildres rett opp og ned, og hver gang hovedpersonene skal si noe morsomt, skjer det i portrettformat — som om de var på audition.
Til og med vittige skuespillere som Vince og Wilson blir oppbrukt.
Det er for stillestående.
Det er for tett.
Bare tannlegen skal se ansiktet ditt så nært så lenge.
Mange skuespillere er OK.
Christopher Walken trives med Hellstrøm-hår i politikken.
Rachel McAdams sprudler som kullsyra i diettcolaen.
Isla Fisher jubler utopisk for kjønnslivet og kunne vært en Lek-novelle med kropp.
Etter en del meta-følsomt komediekliss oppstår et klistrete klisje-klimaks som på en måte skulle ha hyllet kjærligheten.
Det gjør den ikke.
Som den feigeste av alle løsninger, velger manuset å sende hovedpersonene ut i livet med null forstand og en slags idiot-anarkistisk partai partai-holdning:
All moro er grei, så lenge du ikke inhalerer.
Partypeople:
Owen Wilson og Vince Vaughn kommer seg inn overalt.
| 0
|
701770
|
Utvendig om erotisk sommer
«Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen» faller mellom to stoler.
Man forventer krim og ytre spenning når manuset er basert på en Håkan Nesser-roman.
Likevel handler filmen først og fremst om indre sprengkraft, den som følger av to gutters seksuelle oppvåkning.
Martin Asphaug fikk juling av norske filmkritikere i fjor da han kom med «Andreaskorset».
Filmen som nå har premiere i Haugesund, har han helt og fullt laget i Sverige, dog med landsmannen Philip Øgaard bak kamera.
Jo, det skjer et mord, men primært er «Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen» bygd på en oppvekstroman av Nesser.
Den voksne Erik tenker tilbake til 1962 da han som 14-åring ferierte på familiens sommersted sammen med en voksen bror og klassekameraten Edmund.
Det som får blodet til å fosskoke i de to guttene, er å bli vitne til menns erobring av deres yndige lærer Ewa.
Den blonde skjønnheten minner dem om datidas amerikanske sexsymbol, skuespilleren Kim Novak.
Selvfølgelig er det sjarmerende med tidsriktig person— og miljøskildring fra 1960-tallet, slik at vi blir kjent med guttenes familier.
Likevel bruker Asphaug for lang tid på å sirkle inn fortellingens brennhete tema:
Hvem kan gjøre som han lyster med Ewas vakre kropp, det være seg godt eller ondt?
Det handler om hormoner i stormvær, om begjær og sjalusi.
Men regissøren kommer ikke nok inn under huden på aktørene slik at vi fornemmer den sitrende spenningen.
Dessuten er flere av skuespillerne for stive.
De to guttene gjør sitt beste, men dialogen virker like fullt kantete.
Verre er det at de voksne som sirkler rundt blondinen, er altfor stereotypt tegnet.
Men Philip Øgaards filming er utsøkt, særlig bildene fra sommerstedets «Genesaretsjø».
Ja, legger man bare vekk forventningen om sugende spenning, kan man nyte halvannen times reise tilbake til barndommens lykkeland.
| 0
|
701771
|
Krigens autister
Hva skjer inni hodet på mennesker som går til krig og dreper sivile med rå brutalitet?
Hjernen faller fra hverandre og vi blir som autister, svarer den serbiske regissøren og manusforfatteren Goran Paskaljevic.
Det får han filmatisk godt fram.
Grepet er å la den hjemvendte soldaten i «En midtvinternattsdrøm» knytte seg til autisten Jovana.
Den unge jenta lever i sin egen verden, ute av stand til å kommunisere rasjonelt med sine omgivelser.
Helt i starten minner filmen om Lars Noréns teaterstykke «Krig» som Rogaland Teater viste i vår.
Men Paskaljevics fortelling har varere og mer håpefulle trekk enn hos svensken, iallfall midtveis.
Soldaten Lazar vender hjem etter å ha desertert og sonet 10 år i fengsel.
Barndomshjemmet finner han overtatt av Jovana og hennes vakre mor.
Egentlig vil han drive dem på dør, men ombestemmer seg plutselig.
Det er blitt en sår, men nydelig fortelling om tre mennesker som finner sammen i et uvanlig fellesskap.
Slik døyver Lazar smerten fra ugjerninger han har deltatt i, mens Jovanas mor får trøst i sorgen over et barn som ikke fungerer normalt.
Regissøren har et godt håndlag med kamera og skuespillere, mange av dem amatører.
Slik skaper han scener som viser et samfunn slitt ned av krig, men også fylt av krefter som bærer fram tradisjonsrik kultur.
Sluttscenen blant blomstrende frukttrær er uendelig vakker og sorgtung på en og samme tid.
Den alene er verdt kinobilletten.
| 1
|
701772
|
Heia Herbie!
Verdens beste raserbil, Herbie fra «The Love Bug» (1968), er tilbake.
Med riper i lakken kjemper han på felgene løs for å slippe unna den knusende kloa på skraphaugen.
I siste liten blir han reddet av ungjenta Maggie Peyton (Lindsay Lohan), sønnedatteren til en verdensberømt rallykjører.
Selve historien følger oppskriften.
Et stykk medtatt bil møter ung jente og hennes venn, som er god til å mekke.
En klysete rallystjerne lokker Maggie med smiger, løgn og raske biler, og det hele ender med full krasj bokstavelig talt.
Så er det duket for makeover, og en sluttscene som knapt kan overraske en eneste kinogjenger.
Men hva gjør det når Herbie er et sjarmtroll, og både bilkunstene og spilloppene hans frir til latteren.
Filmen balanserer fartsfylt spenning og haloi opp mot mer alvorlige og tårevåte scener.
Og i slutten, når Herbie og Maggie kjører rally til van Halens skamløst fengende Jump, skal man være hugget i stein for ikke å kjenne det rykke i Heia-muskelen.
Best av alt, og ansvarlig for en av terningprikkene alene, er filmens moral.
Nemlig den at gammelt er godt.
I tider hvor man kaster, ikke reparerer, og hvor nytt blir gammelt før malingen er tørr, er nostalgi både miljøvennlig og viktig for historiebevisstheten.
Herbie fremstår slik vi husker ham fra de gamle filmene, hvitmalt med røde og blå fartstriper, spyttende, sprutende, og bærtende når verden går ham i mot.
Med nummer 53 oppå panseret og temperament i massevis under, gjør han et strålende comeback.
Riktignok har han fått ufyselig mange logoer og reklameklistremerker siden sist, men sånn er det jo i rallyverden.
Det er også verd å nevne at den norske dubbingen til tider er vanskelig å høre.
Den drukner i snøvling, musikklipp og lydeffekter.
Likefullt er «Herbie — Full tank» et herlig gjensyn for dem som husker de gamle Herbiefilmene fra 1960 og 70-tallet, og et sjarmerende nytt bekjentskap for den yngre garde.
Velkommen tilbake, Herbie!
| 1
|
701776
|
Kung-fu-akrobatens moralske kamp
«Danny the dog» skildrer noe så overraskende som en kung-fu-gangsters moralske kamp for å slutte å drepe.
Akrobat-slåsskjempen Jet Li har omsider funnet en story som kan trekke mer publikum enn hongkongactionfrelst fans.
Riktig ille gikk det i 2001 da Li i «The One» slåss med 123 utgaver av seg selv og man aldri forsto hvem av dem som var ond og god.
Nå har franske Luc Besson forsynt ham med et kvassere manus.
Med bruk av atferdspsykologisk terror har gangsterleder Bart (Bob Hoskins) alet Danny (Jet Li) opp til å bli en livsfarlig amstaffhund.
Straks hundehalsbåndet tas av, er det et signal til Danny om å nedkjempe Barts ofre i Glasgows underverden.
Filmen har fått 18 års aldersgrense fordi kampscenene er rå og kyniske.
Innledningsvis er de så støyende at kontrasten til det andre, menneskevennlige livet som overrumplende sender solstråler inn i Dannys liv, blir utrolig effektfull.
Jeg røper ikke mer enn at Morgan Freemans stemme plutselig brer seg mildt i øregangene.
Han åpner døra til en verden der empati og omsorg er like selvfølgelig som de er fraværende i Hoskins univers.
Jet
Li har ikke mange ansiktsuttrykk å variere med.
Det som har gjort ham til Asias nest mest berømte actionskuespiller etter Jackie Chan, er at han mestrer kampakrobatikken.
Etter beste evne forsøker
Li å uttrykke lengsel etter nærhet og varme.
Litt motvillig godtar jeg det, takket være ideen om at han jo er oppdratt som hund fra han var liten.
Men det er storstjernene Bob Hoskins og Morgan Freeman som glitrer i dragkampen om Dannys sjel.
Å, som Hoskins gneldrer og gnir seg i henda når gullet glimrer, eller gnistrer i dødbringende raseri når kamphunden Danny ikke adlyder.
Der man nok kunne innvende at karakteren Bart er for ensidig ond, klarer Hoskins å tilføre ham en infam intensitet som skaper troverdighet.
Jo, det er severdig.
Actionscenene er velkomponerte og fartsfylte, de rolige partiene der Danny nøster opp sin fortid før hundelivet, flyter som mektig elvevann, umulig å stanse når det først baner vei for nye verdier.
Men om Jet Li alt i alt får flere fans av en story som vil tilfredsstille både kung-fu-frelste og humanister, se det gjenstår å se.
| 1
|
701778
|
Det godes problem i en verden av tosker
Å skape et idédrama rundt filosofisk-teologiske spørsmål og samtidig få det til å fungere som film er ytterst krevende.
Danske Anders Thomas Jensen lykkes bare delvis.
For jeg vred meg urolig i kinoens skinnstolsete den første halvtimen.
Underlige personasjer møtes i og omkring en landsens dansk kirke.
Stjerneskuespiller Ulrich Thomsen er ugjenkjennelig som surmutt skinhead og nynazist.
Adam heter han og er akkurat sluppet ut fra fengselscella for å sone samfunnstjeneste hos en idealistisk prest.
Mads Mikkelsen er den shortskledde Herrens tjener som tar seg av samfunnets utstøtte.
Det blir raskt klart at prestens realitetsorientering er gått aldeles fløyten.
Ikke før har Adam med et ondt flir foreslått å lage kake av eplene fra kirkegårdstreet, så sier presten ja:
Eplekake må bli nynazistens oppgave.
Legg dertil en parodi på en sjelesorgsamtale med en fortvilet kvinne.
Hva er dette — nok en versjon av den skandinaviske klisjeen med en tvers gjennom teit prest?
Dessverre tar det for lang tid før regissør Anders Thomas Jensen får vist at han vil noe mer enn å flytte rundt på stive pappfigurer.
Men omsider forvandles «Adams epler» til et idédrama som drøfter det godes problem i en verden fylt av lidelse.
Finnes Gud?
Nytter det å vende det annet kinn til når noen hånler, slår, sågar skyter?
Eller bør man heller ty til en naturvitenskapelig livsanskuelse og fnyse av tro og håp, slik stedets lege gjør.
For ikke å snakke om å hylle Hitler og kynismen som ideologi, ikke kjærligheten.
Visst tumler regissøren med spennende problemstillinger.
Men midtveis blir symbolbruken overtydelig:
Svarte fugler, så mark i epletreet understreker at onde krefter har overtaket.
Tordenvær (klisjeen over klisjeer helt siden Shakespeare) braker løs når klimaks inntreffer.
Heldigere er varianten av den brennende busk.
Bryr Gud seg likevel?
Til slutt samler regissøren trådene suverent.
Absurd galgenhumor rammer gode og onde, tvilende og troende av alle slag.
Og Bee Gees-melodien
«How deep is your love» kommer til heder og verdighet:
Cause we're living in av world of fools og trenger vi fortsatt kjærlighet.
| 0
|
701781
|
Gult
Aldri har du sett en langsommere film, aldri har du ventet så lenge på første replikk, aldri har du sett så mye film før historien melder seg.
Men du er betatt lenge før, du har åpnet deg for poesien i de grågule landskapsbildene som fyller lerretet, de forlatte fjellene og de tomme dalene, de seine scenene der den gamle mannen går og går sammen med sitt lille barnebarn, og du aner ikke hvorfor de går eller hvor de skal.
Du hører rytmen i sandalene som subber i støvet, du ser ansiktene som bærer historier du aldri kan kjenne, du ser rester av krig og aner smerten bak.
Så snakker den gamle:
«Alle er døde, ingen er igjen».
Så snakker den lille:
«La oss dra til et sted hvor det finnes lyd.»
Så finnes historien der, om landsbyen som ble bombet, om slekten som er borte, om barnebarnet som mistet hørselen men tror at alle lydene er fanget i tanksen, om faren som jobber i gruvene og kanskje vet, kanskje ikke.
Dette er en mollfarget bildebok der menneskene snakker til hverandre i ordtak og poesi («Sorgen smelter og renner ut av øynene»), det er stillesterke liv fra bak alle overskriftene om krig.
| 1
|
701783
|
Burde gått rett i DVDo
«Fantastic four» er ikke en superhelt-thriller, det er en TVNorge-film om mirakuløse helbredelser av mystiske sykdommer, kjærlighet, intriger og snakk.
En film med to frierier må være laget for romantiske kvinner, og kanskje har regissøren med Marvel Comics-navnet Tim Story valgt seg ut «Så som i himmelen»-segmentet?
Det er flere tegn:
Den genetiske solstormen minner påtakelig om overdreven bruk av solarium.
Etter forvandlingen sier den doktorpene hovedmannen Ioan Gruffud (navnet kunne tilhørt en Steve Martin-rolle fra 1980-tallet):
«Hvorfor sa du ikke noe?» til ekskjæresten din.
Menner som etterlyser utvida utsnakking med ekskjærester, er radikalt østrogen-forgifta og bør henvises til trøsterike mango-martinier og formiddags-TV.
Da Ben Grimm er blitt tønna Tingen og mest av alt likner en motorsagskadd Chesterfield-sofa, går han rundt og klager:
«Se hvordan jeg ser ut», slik damer gjør i ettervirkninger av vannrike svangerskap.
Han sier ting som «Neste gang hører du på meg», en replikk som bør forårsake at gutter ikke slipper inn på herretoalettet lenger.
Det kan også være et symptom på jentefilm-appell at den eneste kvinnelige skuespilleren blir usynliggjort, men Jessica Alba blir dessverre ikke lenge nok borte.
Dessuten er stemmen hennes igjen.
Både hun og Gruffud snakker med Daffy-aksent, og man tar seg i å tenke at hvis Meryl Streep eller Susan Sarandon hadde gitt fra seg lyder som Alba, ville de i dag ha servert cappucinoer på fortauskafé i Santa Monica.
Det finnes et par stilige action-sekvenser i «Fantastic four».
Hollywood kan kjedekollisjoner og lange biltog som skrenser sidelengs nedover bruer.
Men for mange scener foregår med TV-fotograferte innendørssamtaler av sorten «du tror du er noe, men det er du ikke»-sorten, og i noen scener får man følelsen av å se trailerparkfolkas versjon av «Friends».
Det starter med at de snakker, og så befinner alle seg i jordbane om bord på Dr. Dooms romstasjon.
Plutselig kommer uhellet.
Deretter den langvarige rekonvalesensen der den ene oppdager at han brenner på brettsklia si, én strekker fingeren, dama kroppsvegrer seg til tomme klær og gubben Grimm blir til en slags stubbe.
Da to brannmenn i stige over elv er omstendelig redda, oppstår medielegenden Four Fantastic like kvikt som et nytt Idol-idol, og så skal det oppgjøres med den aldeles uinteressante Von Doom-kaksen, som ikke akkurat representerer noen fare for verdensfreden.
Dette er egentlig urettferdig.
«Fantastic four» har egentlig ikke skylda for at den feiler stygt på sommerens forventningsliste.
Dette er en bagatellmessig, TV-aktig klønefilm med ukjente skuespillere, og den skulle ha kommet rett på DVD eller blitt vist som serie på TV klokka 13.15.
Om sju år.
| 0
|
701784
|
Vakre daudinger i politisk ironi
OK.
I forhold til for eksempel «Kristin Lavransdatter» er «Land of the dead» en ganske urolig og rå film, men zombie-skjønnere bærer ikke strømpebukser under lange skjørt i juli og de vet hva de får.
George A. Romeros tilhengere setter antakelig også pris på blånetter i retrostil, så de kommer til å ha det bra.
Den forrige zombie-filmen jeg så, liknet en western.
Denne ser ut som en Mad Max-fantasi med islett av rockefri «Streets of fire».
Simon Baker kommer nokså rett ut av nesten ingenting, men han virker behagelig som en irskætta Michael Paré med sine stillferdige machofakter og sine knappe soldatreplikker.
Valget av Asia Argento i damerollen er ikke tilfeldig.
Argento er datter av den bisarre italienske grøsserregissøren Dario Argento, og hun er en slags trash-kjendis for kultfolket i de mest slarvne delene av videohyllene.
Hun passer til den ømt-tøffe damestilen fra det post-feministiske åttitallet og spiller film som om hun hogde ved.
Og Dennis Hopper.
Han er gjenoppvakt og likner en CNN-reklame i et slags råflott flyktningemottak midt i den zombie-beleira byen.
Det er hyggelig med Hopper.
Han har den fine følinga som følger en bevisst oppbrukt mann.
Filmen plasserer seg fort i et kvasi-futuristisk by-Amerika der omstendelig utstyrte udøde har overtatt underklasse-funksjonene til et disfunksjonelt samfunn.
I den ruvende jernvogna sitter Tank Girl med det korte, lyse håret og frakter hentere inn i fortidas butikkområder for å skaffe de rike i Hopper-tårnet forsyninger.
Blant de upolitiske henterne finnes altså Baker, mens revolusjonen i bakgatene ledes av IRA-prototypen Mulligan.
Balansen mellom kjøttetere og menneskelig hyllevare forstyrres da det viser seg at de enkle vandrerne lærer organisert liv.
De assimileres og tilpasser seg i en flirende minoritetsironi.
Burgerborgerne får en fører med King Kong-krigerske brystkassebrøl og møtes til sist ved floden.
I likhet med Maos tilhengere kunne de ikke svømme før Sjefen gjorde det.
Og Sjefen gjør det.
Det vil være et mektig syn for gamle ml-ere da den absolutte underklassen (som alltid har vært kjent for å spise rødt kjøtt uten salat-alibi) kommer sigende opp av elva på vei mot dressene i tårnet.
Fyrverkeri virker ikke lenger som opium for folket.
Herfra og i mål blir «Land of the dead» en vridd politisk harselas.
Det finnes riktignok ingen barnevogn i trapp, men Romeros detaljrike skildringer av overklassefolk som blir spist levende mens de flykter fra massene, gir fine assosiasjoner til revolusjonsfilmer og storminga av Bastillen.
«De er bare på jakt etter et land de kan bo i», sier Simon Baker gåtefullt om zombiene.
Bare for de rike finnes ingen nåde.
«Land of the dead» er omhyggelig anakronistisk.
Det er ikke mye ved den som minner om moderne computerfantasier.
Så å si hver eneste zombie har sitt eget utseende, og de er kunstnerisk overraskende og i bunn og grunn utrolig vakre fordi de har skulpturelle kvaliteter som ellers er sjeldne i kutchernes og kybernetikernes Hollywood.
Replikkene er prikkfritt corny, de militaristiske karikaturene funker perfekt for de som kan huske den emne lukta av uventilert støv i pioneriske små videobuer for eksempel på Løkkeveien.
Og bildene er altså ikke for hvem som helst.
Bare for å ha nevnt det.
Kamp for føden:
Denne to-munna dama er for eksempel med i størsteparten av filmen.
| 1
|
701785
|
Pandaers parring
Ashton Kutcher er en så dårlig skuespiller at en lege kanskje kan hjelpe ham.
Det virker som om ansiktsuttrykka hans ble utsatt for et penicillin-resistent bakterie og såvidt overlevde i respirator.
I «A lot like love» finnes det en bråte øyekast, og de er virkelig oppsiktsvekkende.
Her finnes øyekast som antakelig datt ned av stellebordet, her er øyekast som ville sagt fisk i en katteutstilling, øyekast som likner musikken på en nattklubb i Bulgaria, øyekast som man ikke har lov til å hive i svart dunk, øyekast som hikker og raper og oppfører seg som uferdige befruktninger.
Kutcher har evneveike øyekast med munnen når han bærer solbriller.
Det er forferdelig.
«A lot like love» er dessuten en så langsom film at den føles som å se «Sound of music» to ganger rett etter «Mitt Afrika».
Ashton Kutcher og Amanda Peet møtes til tilfeldig sex i flytoalett, og dernest forstår vi at de etter noen år skal bli ordentlige kjærester.
Det blir som å sitte i dyrehagen og vente på at pandaene skal parre seg.
Ingenting skjer.
Bare de patologiske blikkene og de usunne bevegelsene med munnene.
Apoteket er like rundt hjørnet.
Peet tilhører egentlig den store gruppen kjappe birolle-skuespillere, og i denne filmen utgjør hun den intellektuelle ettersom hun tar uskarpe bilder.
Kutcher tilhører Demi Moore, som har mye fritid, og er følgelig et leketøy med utbrukte batterier.
Kurtisen mellom Peet og Kutcher består for eksempel i at de spytter på hverandre i japansk restaurant og putter sugerør i nesa.
De synger også Peter Cetera.
| 0
|
701786
|
Eldre-jackass med dame
Denne tsjekkiske filmen er full av geriatriske stereotyper som det allerede finnes for mange av.
Den er også et eksempel på at filmer om gamle folk aldri får 18 års aldersgrense fordi de beveger seg i det samme kulturlandskapet som barne-TV for de yngste.
«Autumn spring» er likevel en djevelsk innsiktsfull liten historie om gjelling av gamle menn.
Frantisek er en jackasser på nesten åtti.
Sammen med en nyresjuk kamerat på samme alder utsetter han omverdenen for drastiske stunt som omverdenen ikke alltid ser humoren i.
Dessuten bryr han seg ikke om begravelser, han interesserer seg ikke for hvem som dør og han lager papirfly av dødsannonser, mens kona Emilie samler gravferdspenger i kakebokser og dyrker sitt eget fremtidige støv.
Sønnen har to utgåtte og ett gjeldende ekteskap å holde orden på og vil ta leiligheten fra foreldrene, men Frantisek er en snedig fyr som aldri gir opp.
Så jacker han litt for seriøst med essene sine, og dermed blir Emilie alvorlig opprørt.
Frantisek må krype til korset og love varige holdningsendringer.
Slik blir den klovnende filmen klok og skildrer med kirurgisk åpenhet hva som ofte skjer blant gamle folk når maktbalansen forstyrres.
Den ville prinsen som Emilie en gang forelska seg i, blir en stille stue-vallak som løser kryssord, kikker ut av vinduet og ikke vet hvilken dag det er.
Han har ikke lov å besøke sin medskyldige lenger.
Han dilter med på kirkegårdsturer og lever i et personlighetsutslettende matriarki der ingen mannlige ting betyr noe lenger.
Damene vinner alltid alderdommen.
«Babí léto» har en optimistisk og lys vri, for den fantaserer fram ei gammal dame som antakelig ikke finnes i virkeligheten.
Det gjør filmen til en søtere opplevelse enn den egentlig burde ha vært, men OK.
Når lyset slås på, husker vi fremdeles best ansiktene til de to gubbene som sitter ved vinduet i hver sin etasje og stirrer urørlig ut på ingenting.
Den ene er forresten død.
Epilog:
Som 82-åring tok hovedrolleinnehaver Vlastimil Brodský livet av seg i Praha den 20. april 2002.
Stella Zázvorková, som spiller Emilie, døde 18. mai i år av hjerteslag.
| 1
|
701787
|
Mer vorspielmoro for rusa tenåringer
«Spongebob Squarepants: The Movie» er ikke et forsøk på en film, men et fenomen.
En tegna svamp er i beste fall et ironisk ikon; et dramatisk understatement og overdreven trang til å parodiere den antropomorfe genren med en skapning som folk bare forbinder med rosa baderomssopp.
At den jobber i ei undersjøisk burgersjappe, utdyper det umiddelbart motbydelige ved gjenbruk av rengjøringsverktøy i matlaging.
Med andre ord:
Ironi.
Enda en gang.
Ironi.
Det er mulig at tegnefilmserien funker bra for hypnotiserte morgenbarn, men filmen må være laga for en aldersgruppe som ikke eksisterer.
Det betyr nok en gang at dette er vorspiel-moro for tenåringer som drikker storebrors rusbrus og fremdeles spiller «Dans oppå bordet».
Humoren er røff og referantisk, men den henvender seg liksom ikke til barn, men til kamerater.
Dette er sånt man gjør for at de kule vennene skal ringe.
Den visuelt uvesentlige svampen drømmer om å bli krabbeburgersjef, men oppskriftsmessig skuffelse inntrer og Bob må i stedet redde Kong Neptuns krone fra Skjellverdenen.
Det gjør han sammen med sidekicken og chøsjerna Patrick, som i likhet med mange andre sjødyr lider av ekspressiv naivitet.
På det viset redder de også havbunnen Bikini Underdel fra et fascistisk plankton, blant annet hjulpet av David Hasselhoff, som i likhet med mange andre sjødyr lider av ekspressiv naivitet.
Ta med morfar hvis han seilte til sjøs.
| 0
|
701789
|
Vakkert
Det er i Asia det skjer.
«Wonderful days» er en fantastisk vakker, presist sentimental sci-fi animasjonsfilm med alle de elementene som mangler i «Batman begins».
Den dvelende, tårefylte operaslutten er som medisin mot netthinne-tørrhet.
Den dødelig såra dama bæres i en livmortrygg kapsel mot sikkerheten sammen med sin dødelig såra opprørshelt, mens den sørgmodige fienden lar dem unnslippe og oppløser seg sjøl i intetheten.
Bleike tegnefilmtryner lider, hendene strekker seg mot hverandre, bloddråpene henger i lufta som markensballonger og musikken er i ferd med å fylle kraniet med blomster og glasskunst.
«Wonderful days» er så forbaska vakker at det nesten ikke er til å beskrive.
I et framtidig flyktningesamfunn hersker fascister som undertrykker sine tidligere venner og bor i en dynamisk eksilby som lever av forurensning.
Utenfor dem er de rare opprørerne.
Den vakre unge mannen.
Barnet Woody.
Dvergen og kjempen.
Mellom dem står Jay, den rødhåra Lola-jenta som kjører rakettmoped og blir elska av to.
Filmen tar oss med i artkitekturer som burde vært tegninger til et framtidig samfunn der den uttørka gubbe-modernismen var glemt.
Buer.
Søyler.
Her dveler ingen kubiske konserthus.
Storslagne, erotiske, organiske former og sleipe, skjønne lysvirkninger.
Vide tekstilgrå vidder med overflater så melankolske at du ville kunne bygge et livssyn på dem.
Musikalske utskeielser av reindyrka, vakker og uimotståelig føleri.
Sanger av Ju Lin, i filmen spilt på vinyl.
«Wonderful days» er på alle måter overraskende og gjenkjennelig, og den er laga med åpne hjerter og lette hjerner.
| 1
|
701790
|
Utrolig Hennie!
Norges beste munnjobb.
Den gjør Aksel Hennie med den danske tegnefilmen «Terkel i knipe», som ikke bør sees av barn under 24 år.
Den data-animerte fortellingen om sjetteklassingen og mobbe-offeret Terkel og hans triste skjebner er laget med en rå, kynisksentimental ondskap mot den tunghørte voksenverdenen, men det er Hennie som gir filmen den geniale voksenlekenheten og den utrolig presise herjinga med stemmer og sjargonger.
Terkel har for eksempel ei storrøykende mor som antakelig kommer fra E39 gjennom Kvinesdal, og den ufølsomme korreksjonsrøsten til denne dama kommer til å forfølge meg resten av livet.
Hun er et ikon og blir skapt av 80 prosent stemme.
«Terkel i knipe» er laget etter en dansk serie for radio, utviklet av Anders Matthesen.
Den består av intelligent råskap og satiriske sabelhogg.
Terkel blir mobba av Stein og Saki, og det fører til at den stakkars gutten feiger ut for feite Doris slik at hun hopper fra tredje etasje.
Samvittigheter og normal skolefrykt blir bare småting da han må reise på overnattings-ekskursjon i skogen, der en psykopatisk morder venter på arme Terkel.
Skikkelsene i denne filmen er så presise at det nesten gjør vondt.
Terkels far som tilogmed leser tabloidavis i eget bryllup og svarer nei på alle spørsmål.
De fjollete prefjortis-frøa som vil sminke den miljøbevisste vikaren fra Steinerskolen.
Tøffe Jason med utagerende forstadsdialekt.
Hennie gjør altså den detaljrike personlighets-karikeringa til stor lydkunst.
Dette er overlegent det beste stykket dubbing som noensinne er laga i Norge.
| 1
|
701792
|
Jålekoppenes lange pubertet
«Sin City» er bare et stilstønt.
Kaldt, jålete og ultravoldelig underholdning for voksen-nerder.
Et ubetydelig stileksperiment som ikke er noe eksperiment, men en gjentakelse av det filmfolk tar seg til når de får behov for å føle seg kulere enn frisøren sin.
Derfor hender det at jeg hater tegneseriefolka.
De gir umodne filmskapere ufortjente unnskyldninger til å produsere kvasi-litterært, kvasi-stilistisk og kjønnsfascistisk voldsmøl.
Kjøp et blad.
Gå på toalettet.
Filmunderholdninga trenger ikke flere skeive bilder uten forstand.
Tegneserie-gubben Frank Miller har regissert denne filmen sammen med jålekoppene Robert Rodriguez og Quentin Tarantino.
De to «slikk-skrubbsåret-mitt»-guttene fra det overbeskytta nittitallet har antakelig æren for at «Sin City» for det meste ser ut som en Nye Alle Menn-retro.
Miller står sjøl for den pratesjuke og pulp-inspirerte prosaen.
Av og til er den ålreit.
Av og til er den som å høre en av Marges søstre jabbe med røykerøst.
Filmen starter med at statisten Josh Hartnett utsletter ei rødkjola dame på terrasse, og så vandrer vi til svart hvitt-fotografiets konge Bruce Willis, som likner en uvaska Vigeland-skulptur og snakker rett i nærheten av sånn Philip Marlowe gjorde det.
Willis-scenene i begynnelsen og slutten er blant de beste i filmen, og Michael Madsen har briller.
Allerede fra starten brummer alle mennene som om de satte et loddent dyr i halsen, og den vokale vansiringa tar seg ikke akkurat ned da Mickey Rourke kommer inn i bildet.
Ei slags voksdukke av Rourke.
Et følsomt, flott, nesten eventyr-mildt monster-Rourke, en rørende hulk på jakt etter kjærestens mordere.
Det vi si:
Ikke akkurat kjæresten.
På bladbrødrenes jord er kvinnene horer og strippere.
Gjensynet med Mickey R. er filmens andre genialitet.
I noen edle minutter er «Sin City» ganske i nærheten av å få en historie, men så starter det uendelige undertøy-showet.
Kvinner med kontrollert kroppsfett paraderer som plastmannekenger i den poengløse estetikken.
Dette er en film noir uten genrens innebygde tilbakeholdenhet, og det er historiefortelling uten sjel.
I mer enn to timer anvender regissørene bildeknepa til jålete masse-sadisme, men de er ikke i nærheten av å skape annet enn fotografisk betinga småklapping.
Høhø.
Kul scene.
Dette er en billig putakrig med noir-genren, og man trenger ikke være spesielt interessert i den moderne mannens fravær av mysterier for å ane begeistringa fra livslange puberteter.
Jo.
Bildene er fine.
Men jeg har sagt det før:
Ungdomsskole-elever lager kule bilder i våre dager.
Reklamefolk og datanerder og konditorer og helsepersonell.
«Sin City» er en slags episodefilm med handlinger i tett naboskap.
Willis er ute etter den perverse Citizen Kane-sønnen, og det samme er Rourke.
Clive Owen jobber for amasonehorene i Gamlebyen da de utrydder gangsterne.
Kjente skuespillere går rundt i flokker som frustrerte utedyr i trange dyrehager.
Harry Heaven har fått et nytt navn.
| 0
|
701793
|
Kortbeint og korttenkt
«Fartsstriper» er et pedagogisk pekestokk-eksempel på at rutine er OK i pølsefabrikker, men i filmproduksjon teller galskap og inspirasjon.
Filmen har ingen av delene.
Hvert tredje sekund oppstår det et eller annet sted i verden en barnefilm-idé om at det er kult å være annerledes, og dermed blir filmer som denne en slags enstemmig korsang fra kultur-nonnenes verdensforbund.
Historien starter med at et sirkus mister en sebra-hvalp i et normalt juniregnvær som er filma som om det skulle være Noas generalprøve.
Den afrikanske skyggehesten blir funnet av bonden og eks-hestisen Bruce Greenwood, som spiller hele «Racing stripes» som om han skulle være den feilaktig mistenkte i en seriemorder-film.
Til gjengjeld smiles dattera av Hayden Panettiere, som har et slags perfekt 1948-fjes og følgelig blir seende ut som en kontinuerlig Silkesvarten-klisjé.
Siden dette er en barnefilm fra Pludringens Århundre, fylles rollelista opp med plaprende funny farm-figurer av den typen som bare skal finnes i tegnefilmer:
Den vasete hanen, den jabbete geita, de vittige spyfluene, den skrytende pelikanen.
Og som om ikke det egentlig var mer enn nok da den ene flua snakker Raymond-østfoldsk, oppstår også en slem svart pappahingst i nabogården til den ekle dama, pluss en slags hesteblondine som forelsker seg i den ujevnt farga afrikaneren.
Hele filmen består av oppstylta gjentakelses-scener, helt fram til den dagen da det kortbeinte lille vesenet løper forbi en studiotrent gjeng galoppkunstnere med bein som er lengre enn sebraens kropp.
Jeg har ikke noe imot usannsynlighet.
Men den bør på en måte være forklart med magi eller forurensning, ikke med ingenting.
Problemet med politisk korrekte vanedannelser som denne, er åpenbart:
Alle etterlater den tanken at avvikere er ålreit hvis de vinner.
Hvis Bin Laden scorer i fotball-VM, vil han være tilgitt alt i hjertevaska barnesinn.
Filmene er ikke bare dumme og fascistiske, men de underslår at egenverd består i å kunne tape hver eneste gang med samme mangel på engasjement.
De tøffe folka vinner aldri noe.
Seier er for jåler og pyser.
| 0
|
701794
|
Om å ete skit, og tro på det
«The yes men» overbeviste meg om to ting:
Alle foredragsholdere på alle seminarer og konferanser jeg noensinne har vært med på, var (som jeg opprinnelig mistenkte) svindlere og bullshit-artister som var plassert der av aktivistgrupper for å avsløre min dumhet.
Dessuten:
Du kan få blåruss til å godta hva det skulle være om du bare innlemmer ordene «fritt marked» og «profitt».
I «The yes men» holder en amerikansk svindler foredrag for universitetsutdanna finske næringslivsfolk på en svær konferanse i Tampere.
Han sier på vegne av World Trade Organization at slaveriet i USA aldri skulle vært opphevet, for fri konkurranse ville etter hvert ha vist at det er mer lønnsomt at slaver bor og jobber i hjemlandet.
Som et middel til å holde orden på arbeidsstokken i u-land, presenterer han en gyllen joggedress med dataskjerm på en kjempepenis.
Via organet skal han kontrollere de ansatte langt borte like effektivt som bomullsbonden med pisken kunne, for arbeiderne har datachips operert inn i skulderen.
Ikke ett kritisk spørsmål, men anerkjennende applaus.
Noe seinere forsøker den samme fiktive WTO-representanten å fortelle amerikanske studenter at McDonald's i samarbeid med WTO vil tilby fattige og sultende mennesker burgere basert på avføring fra mennesker i Vesten.
De hiver ting etter ham og buer ham på dør.
Men ingen skjønner at den totalt uspiselige galskapen er en spøk.
De blir sinte.
De tror helt oppriktig at McDonald's og WTO vil sende avføring til u-landene som mat.
Under navnet Unruh har den samme aktivisten klart å stille opp i en diskusjon om globalisering på næringslivskanalen NBNC, der han hevdet at motstanden mot frihandel skyldes at dagens mennesker bare kjenner feil filosofer — og hvis man bare får private skoler, vil morgendagens unge få lese Milton Friedman og Charles Darwin og få de rette idealene.
Han blir ikke avslørt som en rå provokatør.
Fordi aktivistene The Yes
Men en gang tida klarte å få tak i en nettadresse som het gatt.com, ble de av og til feilaktig godtatt som WTOs offisielle talerør og invitert til steder.
Det brukte de til en muldvarp-virksomhet som virkelig viser hva det går an å fortelle folk uten å få reaksjoner.
Filmen er en enkel og detaljrik fortelling om hvordan de jobbet og hva de tenkte, og under mye nedroa snakk ligger det en djup, deprimerende humor som er all humors gode mor, siden humoren antakelig oppsto spontant som en oppgitt reaksjon på redsel.
Som avstemningene i Frankrike og Nederland tyder på, er antakelig frykten for den frie flyten like viktig som frykten for krig.
At folk tror alt de hører, forteller egentlig om hvor redde de er.
Hva som helst kan skje nå.
Fornuften er opphevd for mange ganger til at noen stoler på den lenger.
Hvis noen forteller oss at de sultende skal spise resirkulert dritt, er det bare enda et idioti vi ikke kan gjøre noe med.
En gang lo vi tvilende da det ble sagt at EU hadde vedtatt at krumma agurker var ulovlige.
«The yes men» driver ikke med insinuasjons-dokumentarisme, sjøl om alle liberales gjenganger Bush selvsagt er med også her, som et slags medlemsmerke for de sinte.
Men filmen forteller i grunnen bare hva aktivistene gjorde og hvilke reaksjoner de fikk.
Det er ikke objektivt, men oversiktlig og troverdig gjort.
| 1
|
701795
|
E.T. tilbake med venner
Spielbergs tårefylte science action er så imponerende å se på at det ikke gjør noe når historien suger tomt skall.
Hvis du bryter opp fra hjemme-elektronikkens idyller for å se «Klodenes kamp» på kino, er grunnene ikke litterære, men spektakulære.
Du vil se ødeleggende hurlumhei og kaoshekkan uten sidestykke.
Det får du.
Da gatene bokstavelig talt sprekker som svære kviser og E.T.s ondarta trebeinsfartøyer svaier kalvbeint fram, kan du kjenne det på kroppen:
Ristinga, redselen, til og med lukta av ødeleggelse.
Wow!
Wow2!
Det er så bra.
En slags verdensrekord i ødeleggelse denne uka.
Masse-scenene.
Hus-smuldringa.
Oversiktsbildene fra en ødelagt jord.
Panikken.
Desperasjonen.
Ferjevelt.
Folka som forstøves, slik at klærne deres svever som flyktende vasketøy i vinden.
Dessuten er Tom Cruise en stakkåndet hyllest til Foreningen To Foreldre.
Han spiller litt fjern far til Justin Chatwin og Dakota Fanning.
I det rotete huset under motorveien skal han losjere dem inn mens mor og ny mann besøker bestemor i Boston.
Det er den dagen elektronikken plutselig svikter.
Heftig magnetisk puls dreper alt unntatt en gammal bil uten elektronisk tenning, så da kosmiske muldvarper starter den tilfeldige New Jersey-massakren, tar han ungene med seg og haster av gårde mot usikkerheten.
Den ryktevis uansvarlige eksmannen blir i løpet av filmen til Årets Far.
Bare barn betyr noe når krisa truer.
«Klodenes kamp» er en hjertetung omsorgs-orgie, og den følsomme sida av historien er en slags konstant visuell fistel.
Her skjer ikke mye under 140 pulsslag i minuttet.
Den merkelige mediemunken Tom Cruise gjør det bra.
Han måper både målbevisst og hjerteskjærende mot en tydelig håpløs skjebne.
Dette kan ikke lykkes, men han gir seg ikke.
Filmens stjerne er antakelig Dakota Fanning, en jentunge som så vidt er gammal nok til å se sin egen film i Norge, men som gir et troverdig bilde av krigstrauma hos barn.
Jeg liker også Justin Chatwin, som spiller den 15 år gamle bror hennes.
Han likner den unge Stallone i ansiktet, og han har fakter som Tom Cruise.
Ærlig talt husker jeg ikke helt hva folk dreiv med i H. G. Wells' roman.
Jeg syns aldri den var annet enn pussig.
Men handlingen lider stygt i Spielbergs film.
Starten er forbilledlig.
Kranfører Cruise løfter kontainere på kaien og er en bilgal arbeiderklasse-helt.
Så kommer lyn uten torden.
Så kommer stillheten da alle New Jerseys biler står stille.
Så kommer marerittet fra underverdenen, og så flukten.
Det er spennende helt til Cruise og hans enslig far-familie krabber i land ett eller annet sted der E.T.-ene driver vampyrfest og Tim Robbins vaser rundt i kjeller som postheroisk supermilitant.
Fra da har ikke filmen noen skikkelig retning.
Oppholdet i kjelleren fører til et pinlig kortvarig fangenskap i hengekorj, og før du vet ordet av det, stavrer hovedpersonene inn i Boston på en litt irrelevant måte, og så løser alt seg med et plutselig «fordi at», som når far forteller sengekanteventyr for barna og oppdager at det om to minutter er fotball på tv:
«Og så kom Rødhette til bestemors hus, og der var alt helt fint.
God natt».
| 1
|
701796
|
Gud stanset skiten
«Pusher II» er en tarvelig, ekkel, deprimerende og voyeuristisk skildring av ekstremt lite underholdende mennesker.
Mads Mikkelsen med tatoveringer i stedet for hår kommer ut av fengsel, onanerer i horehus, stjeler biler, sniffer kokain, ser ut som han er instruert til å imitere fjeset til nyflådd ku, skuler mot far sin, skuler mot damer, skuler mot alle, tisser i do, sniffer kokain, har et innøvd tomt blikk som skal illudere hodeskade, hukommelsesmangel, intelligensunderskudd og generelt idioti, sniffer kokain, bytter bæsjebleie på bebi uten å kunne det, ser på at kameraten skiter i hotelldoen, grynter, mumler, sniffer kokain og drikker brennevin fra minibarflasker, mumler, stønner, grynter, stjeler bil, snakker med far.
«Pusher II» tilhører en ekstremt usympatisk gruppe filmer som av virkelig uforståelige grunner utbroderer detaljene i misbrukte og mislykka menneskers tilfeldige liv.
Velstandsskuespillere lever seg forbilledlig inn i de underpriviligertes snakkemåter og forsømte sinn.
Alle de ekle menneskenes ekle vaner blir framvist offentlig med vimsekamera.
Underlige Olsenbanden-forbrytere blir antipodisk mytifisert; det er som om man skulle be Egon med planen om å stå på hodet og kalle det realisme.
Det er det ikke.
Det er eksotisme.
Det er tapere som småborger-kjæledyr.
Mads Mikkelsen er ikke noe annet enn en skitten puddel i en sosialpornografisk trash-romantikk.
Da jeg hadde sett én time av filmen i Kino 1 sin luksussal, grep guddommelige makter inn og forskjøv plastremsas sørgmodige vandring i fremviseren, slik at bildet ble halvert horisontalt.
Det var det første oppriktige kunstneriske valget i filmen.
En strippescene ble satirisk halvert sånn at bare hodet på stripperen kom med.
Men denne virkelig visjonære kreativiteten sto Gud bak, og han er som kjent ikke danske.
Hva som skjedde i resten av «Pusher II», vet jeg ikke, for jeg oppfattet maktenes inngripen i Luksussal 2 som et tegn om at jeg burde gå ut i verden.
Så det gjorde jeg.
| 0
|
701797
|
De søte varhamsterne kommer!
«Cursed» er garantert den beste varulv-filmen siden Jack Nicholson kvesset klørne på Michelle Pfeiffers solide make-up.
Man skulle riktignok ha trodd at Britt Synnøve-kopien Christina Ricci ville ha forvandla seg til hamster hvis hun først skulle bli lodnere på sitt gode skinn.
Men med den globusaktige pannen og goth-øynene ser dama allerede halvveis ut som et litt fett utedyr, så det funker.
Forventningen om små sinte dyr gjelder også moderne tids beste nerde.
Jesse Eisenberg hadde en liten rolle i «The village», men det er dette han er skapt for:
En litt bibliotek-lut og aggressivt-intelligent innegutt med golden retriever og smertefull selvinnsikt.
Men han forvandles slett ikke til lemen eller surikat.
Da den innadvendte er blitt alvorlig blodsmitta av en foreløpig anonym varulv og hiver susper rundt i gymsalens brytetrening som om de skulle være usortert fretextøy, svulmer hjertene våre under den pumpende påminnelsen om hvor vellykka en skikkelig nerde-hevn kan være på film.
Og selvfølgelig:
Historien kommer fra manusmaskinen til metafilm-geniet Kevin Williamson.
Han som skrev «Skrik» og «Skrik 2» og «Skrik 3».
Han som skrev «Fryktens sommer».
Han som skrev «Dawson's Creek».
Williamson er en slags cpr-spesialist.
Han blåser liv i myter og klisjeer og utøver en form for hjertemassasje på zombier fra de udøde manus-ideenes massegrav.
Gamle, teite ting får liv.
I «Cursed» lever Ricci og broren Eisenberg i en mjukt overkommet resignasjonssorg etter at foreldrene døde.
Hun er kjæreste med det stuerensa partydyret Jake (Joshua Jackson), broren blir mobba av sportsidiotene på skolen og skuler nett til yndlingsjenta Brooke (Kristina Anapau).
De lever med andre ord forslitte, amerikanske filmliv.
Men etter bilulykke langs Mulholland Drive, der varulv demonterer ett av ofrene, begynner en slags ekstrapubertet for det uskyldsreine søskenparet.
Blodhunger.
Sult etter roastbeef, som heter rødt kjøtt i California og er forbudtere enn kommunister.
Luktesans.
Seksuell utstråling og styrke.
Egenskaper som folk kjøper deodoranter og roserøtter for å frambringe.
Og ganske riktig:
Historien om hvordan de triste og dølle oppnår intensivert tilstedeværelse funker like bra som en god slankereportasje i Hjemmet.
Vi bryr oss.
«Cursed» er blitt unormalt utskjelt i hjemlandet, og det er kanskje fordi den har en handling.
Amerikanske filmer har egentlig slutta med det.
Misnøyen kan også skyldes at grøsseren plasserer seg et sted midt mellom den innarbeida Williamson-ironismen og den genre-korrekte Motorsagmassakren-brutaliteten.
Filmen er normalt spennende.
Wes Craven har regissert den med en slags pappamild sans for gode detaljer, og grøssergrunnlaget tilhører altså familievold-segmentet, selv om den iltre Ricci henimot slutten utfører et halsbrekkende stykke hagearbeid.
Årets søsken:
Christina Ricci og Jesse Eisenberg etter møtet med varulven.
| 1
|
701798
|
Diesel på dumgang
Nei.
Nei Nei.
Jeg vil heller se Vin Diesel i «Riddick møter Elvis», jeg ville heller at han skulle spille «xXx-X» enn å rote seg borti en Disney-inspirert barnefilm om familie med and.
Rollelista i «The pacifier» ser ut som en velment handlingsplan fra Aetat, og midt blant de tynneste parentesene finnes actionfolkets millennium-trøst Vin, mannen som ble laget for de som ikke orker å le mer.
Hvorfor skulle akkurat han?
Diesel har en uttrykksevne som kan sammenliknes med en normal Scania Vabis-front, og han sier replikker som om doktoren ba ham hoste.
Vitsen med Vin Diesel er at han aldri skal spille godt og at han ikke skal være vittig, men veltrent.
Alle andre idioter er selvironiske.
Kunne ikke harrysegmentet fått beholde ihvertfall én skikkelig mann?
Diesel spiller Navy SEAL-fyren Shane Wolfe som får i oppdrag å passe på nydød vitenskapsmanns muntre familie («vel, han var ikke så mye hjemme..»), og dette er faktisk ikke en svart komedie, men en rørende.
Det eneste som kunne ha reddet et manus som antakelig ble skrevet med piasavakost langs garasjegolvet, var at Diesel spilte rollen sin som om han var med i en actionfilm.
Ikke sjarmerende.
Jeg gjentar:
Vin Diesel må aldri, aldri være sjarmerende.
Men «The pacifier» går den teiteste av alle finurlige frokostløyper.
De uvillige barna og den dystre militærgubben blir gode venner, og Diesel overtar til og med rollen som instruktør for en amatøroppsetning av «Sound of music».
Hvis filmen hadde vært regissert med råten intelligens, ødeleggelseshumor og kontemporær kaos-klipping, kunne mye vært reddet.
Men de greiene her har sletnere tempo enn gammel Herbie-film, replikkene sitter omtrent like godt som tyggegummi på våt dusjvegg og påfunnene er pysete og fantasiløse — men så er da også regissøren Shankman koreograf og laget buksedressfilmen «The wedding planner».
| 0
|
701799
|
Barbarsmella som futtlaust fenalår
Denne filmen vil dere se, for ingen vil tilgi seg sjøl at de uteble da Amerika hevna seg på Hanoi-Jane ved å framvise henne som fenalår.
Jennifer Lopez tjener den hellige hensikt at man kan se hvordan kroppsfett har samme funksjon for mennesker som luft har for ballonger.
Fonda kommer til å helbrede anoretikere.
«Svigermonster» er en fantastisk opplevelse, men en forferdelig film.
Først bringer den sammen J-Lo og Michael Vartan, en skuespiller som etter nesten tjue år er ukjent av en grunn.
Han ser ut som en operettelege fra veldig tidlig formiddags-TV, og han spiller faktisk hjertekirurg.
Men OK.
I denne filmen finnes også en kelner som utgir seg for å være psykiater.
Når du er blitt solid overbevist om at Vartan og Jennifer ikke bør gifte seg fordi minst én av dem ikke passer sammen, kommer Jane Fonda inn i bildet.
Og merk mine ord:
Hun er aldri dårlig.
Jane Fonda kan spille film, hun kan bevege ansiktet sitt og hun kan føre seg foran et kamera.
Men hun skulle spist mer italiensk mat.
Det første sjokket er at hun likner faren sin så mye at filmen ett øyeblikk minner om en obduksjon.
Henry Fondas vindblåste cowboyansikt under en merkelig parykk, og for at surrealismen skal bli fullkommen:
Med Joan Rivers' kropp.
Som 67-åring er vår ungdoms Barbarella et eksempel på hva organisert gymnastikk kan gjøre med folk.
Kroppen har på en måte forlatt henne, og rundt beina slynger det seg bare ei sjel.
Man skal ikke mobbe folk for at de er feite eller magre.
Men Fondas tynnhet er en slags industri, den er et slags netto nasjonalprodukt, utpønska og fabrikert, idolisert og promovert.
Og resultatet er ei dame som ville skremt Michael Jackson.
Handlingen i «Monster-in-law» er mønstergyldig banal.
J-Lo treffer drømmelegen, men han har ei dominerende kjendismor.
Svigerdama får først overtaket, men den unge allround-vikaren tar etter hvert igjen.
Men.
Ålreite menn er ikke sauer, og de har ikke dominerende mødre.
Dølle menn i slakke pyjamaser har dominerende mødre.
Derfor er ikke Vartan bare visuelt uvesentlig, men han virker som en vissen plante da han lar mora flytte inn med forloveden fordi hun har hatt nervesammenbrudd.
Så lenge vi egentlig ikke syns hovedparet skal gifte seg, blir det heller ikke spennende at mora forsøker å hindre det.
Dessuten burde dette vært en gjørmesvart komedie der folk virkelig gjøv løs på hverandre i utarbeida Home Alone-humor.
I «Svigermonster» blir egentlig Wanda Sykes den tøffeste, i rollen som Fondas oppvartende Timmy gresshoppe.
Resten er for finslig.
Her er mange futtlause folk, for mye kjefting og for lite vold.
Helt sikkert.
| 0
|
701802
|
Intellektuell papirbretting
Ikke alt skal være lett tilgjengelig.
Noe skal fortelles i lignelser.
Men dessverre har regissør og manusforfatter Dag Johan Haugerud pakket inn nøkkelen til gåten slik at jeg detter av.
Og det er synd.
For jeg har stor sans for filmskapere som vil lage uforutsigbar film.
Formmessig er det mye metapreg og eske-inni-eske-lek over Haugeruds eksperiment:
Filmen skildrer en mann som vil lage en film med sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen.
Begge blir etter hvert distrahert av en ung kvinne som drømmer om å lage en film om origami, kunsten å brette figurer av papir.
Tradisjonell fortolkningslogikk tilsier at den indre fortellingen om Origami-jenta kaster vesentlig lys over rammefortellingen.
Men lyset er altfor dempet til at jeg blir særlig klokere.
En forståelsesnøkkel er den enkeltes mulighet til å virkeliggjøre meningen med livet.
I flommen av kjappe setninger som renner ut av Hylland Eriksens munn, skjelner jeg utsagn som (muligens) sier noe om livets mening i globaliseringens tidsalder.
Origami-jenta ser ut til å ha funnet sitt livs mål i å brette papirfigurer, men må kjempe en tøff kamp for å få gehør for denne ferdigheten hos andre.
Likevel skraper Haugerud bare i overflaten av det nettet vi er fanget i:
At den enkelte knapt har innflytelse over eget liv.
At vi lever i et demokrati vi ikke føler at vi kan påvirke.
Til slutt lar jeg de intellektuelle sammenhengene ligge og gleder meg heller over de morsomme scener som finnes:
Anne Marit Jacobsen som spåkone.
Jan Gunnar Røise som famlende filmskaper.
Henriette Steenstrup som papirbretter.
Likevel — de gode enkeltscenene kan ikke skjule helhetsinntrykket av å ha sett noe som forblir kryptisk.
| 0
|
701803
|
Actionpakka, tøff mannegrinefilm
Bruce Willis tar en Die Hard med kjevemuskler som er strammere enn Hushovds skinker.
Den glatte issen kunne vært utlånt fra Vigelandsanlegget, men tilført skremt, forbanna ørneblikk fra en alternativ nasjonalsang.
Etter å ha rømt fra fiasko som gisselforhandler i L.A., blir han politisjef og gjømmer seg på landet.
Så skjer det igjen.
Barn og unge og kone og datter i hendene på Verdens Psykopatforbund, og bare Willis kan hjelpe.
Høres det greit ut?
Det er nokså til å begynne med og storarta etter hvert.
Filmens innledende feil er at et barn dør for at hovedpersonen skal kunne bli nok lei seg.
Det er ekkelt.
Dessuten er skurkene feil da rikingen Kevin Pollak og hans to unger blir tatt som gisler i et slags legopalass inntil Californias indianerland.
Halvdumme bruktbil-lasaroner i 25 års alderen engasjerer aldri mer enn samtaler på Torjå etter midnatt.
Det er sløseri å bruke 52 millioner produksjonsdollar på tre tapere som ville blitt fornøyde om noen ga dem seks Budweiser og penger til bussen hjem.
Derfor topper action-planleggerne budda etter hvert, med ninjakledde jokere fra det alternative næringslivets mørkegrå elite.
Angstbittets bistre Bruce får dobbelt sett motstandere, og filmen kjører seg ut i et nattsvart, blåblinkende actionkjør som haster oss vekk fra køen på sosialkontoret.
Sadister skal dø.
Vi skal ikke syns synd på dem.
Det er dårlig film.
Regissøren Florent Emilio Siri tilhører de nye, deprimerende folka.
Han spretter rett opp av plenen og regisserer gråtkvalt actiondrama som om han ble født med en spesielt godarta hornhinnefeil.
Siri laget riktignok den overraskende gode «The nest» i Frankrike, men det drevne handlingsdrivet, den kortpusta klippinga, kjøret og flyten i «Hostage» burde egentlig vært verket til en sjølsikker veteran.
Kanskje er det.
Kanskje er det ikke regissører som lager filmer lenger, men produsenter og klippere?
«Nei, ikke det», tenker enhver kresen filmseer da de tre lavlivs-psykopatene i pickup-trucken ved et uhell invaderer rikmannsvillaen og skriker seg til en gisselsituasjon.
«Vi fortjener skurker som kan lese og skrive.»
Den bønnen blir hørt litt seinere.
Men også dramaet inne i huset tar uventa, gode vendinger.
Pollaks guttunge viser seg å være en Home Alone-smarting og smetter ventilasjonssystemet som virusssmitte.
Skikkelsen til Ben Foster (fra Mastrosimones «Bang bang you're dead») vokser langsomt til å bli en slags krysning mellom Sean Penn i «Bad boys» og Robert De Niro i «Cape Fear».
Og sjøl om handlingen overdriver mytifiseringa av den arme tosken, har filmen fått en skikkelse.
Da familien til politimesteren blir tatt som gisler av rikingens arbeidsgivere, skaffer «Hostage» seg grunnlaget for en skikkelig helt.
Blodskutt, svett, sotskitten og sentimental.
Ingen kan denne rollen som Bruce Willis.
Han er definisjonen på mann.
I lange sekvenser er «Hostage» en tungpusta mannegrinefilm, men den stanser gudskjelov aldri for å snakke om det.
Og siden alle usannsynlighetene befinner seg innenfor det opprømt akseptable, er faktisk thrilleraction det eneste kjøretøyet som med fordel kan kjøres med tårer i øynene.
| 1
|
701804
|
Skrekkblandet fryd i forfallen herregård
Den skal tidlig skremmes som grøsserfan vil bli.
Med «Fakiren fra Bilbao» har den danske regissøren Peter Flinth laget en familiefilm som balanserer utmerket mellom det skumle og det morsomme.
Tvillingene Emma og Tom, som nylig har mistet faren sin i en ulykke, flytter med mor til en landsby der hun har fått jobb.
Det falleferdige herskapshuset de kjøper, viser seg snart å inneholde spor av skatter og skummelheter fra fortiden.
Regissøren har et godt håndlag med klassiske grep for å sette en støkk i oss:
Spindelvev i krokene, rotter i kloakken, lyssetting som kaster lange skygger, dører som knirker stygt og åpner seg brått, musikk som skaper spenning, ubudne gjester som banker på i mørket.
For ikke å snakke om kister og døde menn.
En herlig karikatur i filmen er skuespiller Ole Testrups tenna-på-tørk-bedemann.
Han gnir seg i hendene straks han får et lik å brenne i kremeringsovnen.
Høres det ille ut med døde i en barnefilm?
Jeg tror ungene takler dette aldeles utmerket.
Svart-grå-hvite nyanser settes stadig i kontrast til lystige farger.
Særlig fascinerende er dødningen som kommer ut av lokket på en kulepenn og blir til en sjarmerende fakir fra Spania, stilig spilt av tyske Moritz Bleibtreu.
Etter hvert avtar grøssene, og handlingen blir mer av en underholdende historie om jakten på en forsvunnen diamant og et elghode.
Den svenske skuespilleren Fares Fares har en fornøyelig rolle som dame-utspjåket skurkekone.
Sidse Babett Knudsen framstiller verdens mest naive, godtroende mor.
Også Julie Zangenberg og Aksel Leth som spiller tvillingene, gjør en streit innsats for å formidle skrekkblandet fryd.
Gå og grøss dere litt.
| 1
|
701805
|
Spennende grautgraps
Uspesifisert smultgjørme som er fargelagt, lyssatt og tilklumpa til å likne campingplass-septik i september, gjør «House of wax» til en tvilsom bildefornøyelse, i tilfelle noen var innom Madame Tussaud forrige sommer og likte figurene.
Men grapsegrøsseren har jevn og tiltakende spenning, og den er mye bedre enn for eksempel «Motorsagmassakren».
Filmens rolle som slankeredskap starter allerede da Elisha Cuthbert stagediver ned i et basseng av råtnende dyrelik.
Vi som allerede er blitt litt småkvalme av Paris Hiltons fjernsyns-forføreriske øyekast, kommer til å få problemer med burger-inntaket i månedene framover.
Filmen følger ungdomsløypa:
Seks unge på vei til fotballkamp roter seg inn i Utkantfolkets bisarre banjoland, der folk har etnisk eller genetisk underbitt og er skulemestre i unnfallenhet.
Når en by ikke står på GPS-en, er det avgjort fare på ferde.
I henhold til gjeldende jaktregler om vern av bestanden, sendes de unge først i forskjellige retninger, sånn at ikke alle skal, slaktes på én gang.
Men etter hvert kommer alle i kontakt med de Norman Bates-inspirerte brødrene som hermetiserer folk i voks og skaper en by slik de sjøl vil ha den.
Dette er ikke en politisk satire, og det er synd, for bildet er fristende.
Antakelig finnes det flere byer der innbyggerne føles som voks i de stormannsgales hender.
Filmen er regissert av en spansk musikkvideo-spesialist.
Han gjør det bra.
Alle gjør det bra, for filmskaping er blitt en del av fellesbevisstheten, og alle kan det.
Skuespillerne er akkurat slik de skal være, og ikke én centimeter bedre.
Elisha Cuthbert gjør det kanskje åtte millimetre bedre enn Jessica Paré i «Motorsakmassakren», mens Paris Hilton spiller sjokkerende lite dårlig, et eksempel på at alle kan være skuespiller også, akkurat som at alle kan synge.
Men alle kan ikke lage spenning.
Derfor står klassiske action-storheter som Joel Silver og Robert Zemeckis bak, i rollen som innflytelsesrike produsenter.
De kan.
| 1
|
701806
|
Tid for sinne og ømhet - et mykt familie-eventyr
«Det beste som kunne skje» er på sett og vis «Tid for ømhet 2».
To av tre menn ville heller spise kalt uer med Fedon Lindberg enn å tilbringe to timer med supermor og skilsmissemegge Joan Allen samt fire halvvoksne døtre.
Sånn er det.
Dette er en velspilt og i beste forstand velberegna film, men i likhet med «xXx-2» er den ikke for alle.
Historien er god på en ikke-dynamisk måte.
Den forteller over tre år uten å bevege seg, men samler sine satinskjørter til presise små tablå-forestillinger i de rike & følsommes vakre hus.
Det skaper en rolig og harmonisk illusjon av utvikling, og de velskrevne replikkene er som godarta luksuslim.
Fine setninger samler filmens identitet og medvirker til følelsen av klasse.
Vi liker klasse.
I et underholdningsmiljø med reality, frustrerte fruer, Hotel Cæsar og mye annet som folk burde sett med lommelykt under dyna, føles det godt å oppleve danna mennesker som kan uttale bokstaven l og spise med kniv og gaffel.
Joan Allen bor i rikmannsstrøk i Detroit, og da filmer starter, raser hun sammen fordi ektemannen har rømt med sin unge svenske sekretær.
Fire døtre ser på med vantro lattermildhet, men det viser seg fort at det ikke finnes humør mer i mammas liv.
I «Tid for ømhet» bodde det en kjent eks-astronaut i nabolaget.
Stjernereiseren i «The upside of anger» er en bitter, berømt eks-baseballspiller.
Ikke så eksentrisk som Jack Nicholson, men pussig nok til at filmen får underholdning utover det hormonelle.
Da den forlatte mammaen blir alkis-crawler på tilværelsens glassbunn, sjangler han innom med budweiserne sine og er en hyggelig fyr.
Dagene går.
Jentene får ansikter, kjærester og identitet.
Det nevrotisk dominerende ved å være løvemor blir rikelig utforska, og tre av fire menn ser hemmelighetsfullt fram til nyhetssendingen i TV2 halv sju.
For det skjer ikke så mye mer.
Sinne og fortvilelse, skuffelse, sinne, ømhet og sinne og samhørighet utspiller en eksemplarisk film.
Gudskjelov dør ingen døtre.
Joan Allen er ingen Shirley MacLaine.
Den senatortørre staken har ting som de frodige må unnvære.
Hun kan uttrykke innvikla ting med kinnbeina sine.
Hun har kravebein.
I «Det beste som kunne skje» veksler hun mellom å være sur og surere, og det er en prestasjon å holde folk i stolene under sånne forhold.
Men hun klarer det.
For dama setter seg i magen som salmonella.
Kevin Costner er ingen Nicholson.
Men han har en evne til å spille innendørs damedrama som ingen ville ha tilkjent den som danste med ulver.
Costner smiler fram den blide, enkle mannsfyldigheten som gjør at filmen ikke forgår i felles-feminin dyrkelse av vanskelige tider.
Han er bra.
De fire døtrene er også oppsiktsvekkende vellykka i rollene:
Erika Christensen, Evan Rachel Wood, Keri Russell og Alicia Witt gjør «Det beste som kunne skje» til bamsemums-mjuk gjenkjennelses-porno for unge kvinners sårbarhet.
Dessuten gjør regissøren Mike Binder en fantastisk rolle som halvsleip småjentesjekker.
Uten at jeg kan fortelle hvorfor, blir filmens norske tittel virkelig ond.
Den er også relevant, for i skilsmissefilmer er det ofte sånn at for kjærlighetens ofre ville det være bedre at den elskede døde enn at han/hun fant en annen.
| 1
|
701807
|
Hjertet er en ensom jeger
Nok en gang slår det til:
Filmatisering av en roman blir til en film som går utenom de dramaturgiske sporene som Hollywoods manusforfattere så lett stivner i.
«A love song for Bobby Long» er en frisk, annerledes og riktig rørende fortelling med tre lekre skuespillere i sentrum.
Nå ja.
Lekker og lekker, fru Aalen.
En moden, hvithåret John Travolta og en superkjekk Gabriel Macht gjør det de kan for å se særdeles forsofne og subbete ut.
De framstiller to fordums kolleger som gåtefullt nok har falt fra litterære, akademiske høyder til en rennesteinstilværelse i New Orleans.
Midt i deres fordrukne liv klarer regissør Shainee Gabel å sannsynliggjøre at en nydelig ungjente, Pursy, trenger seg inn.
Hun er datter til nylig avdøde Lorraine, eieren av huset der drukkenboltene har laget sitt rotete reir.
Dermed er skjønne Scarlett Johansson på plass i et trekantspill med en brummende og syngende Travolta og en vakker, men akk så vemodig Macht.
Å, som de trives i hverandres nærhet, alle tre.
Gabel skaper scene på scene der trekløveret får spille ut de fleste følelser, smaksatt med sure agurker, bitter tonic og skarp whisky, svøpt i slitte morgenkåper og gamle kjoler.
Gåter er en god handlingsmotor.
Mennene i trekanten skjuler svarene så godt de kan, purunge Pursy forsøker å avdekke dem.
Hva slags kvinne var hennes avdøde mor?
Hvem fikk hun datteren Pursy med?
Og hvorfor gikk livet nedenom for to karer som konkurrerer om å deklamere strofer fra berømte lyrikere?
Men hjertet er en ensom jeger, slik det heter i et motiv lånt fra en roman av Carson McCullers.
Når svarene endelig kommer, går Gabel kameranært på Macht, Johansson og Travolta.
Hun trekker et knippe fine nyanser ut av deres spill uten at det blir klissete.
Så bra!
Det jeg også liker med Gabels manus og regi, men som noen nok kan bli utålmodig av, er hennes rolige måte å utvikle storyen på.
Like søvnig-myk som dansen Alabama shuffle som Travolta byr Johansson opp til.
Dermed løfter «A love song for Bobby Long» seg opp av rennesteinen og folder ut et av vårens vakre eventyr.
| 1
|
701809
|
Tauferja kobla til Gokstad-skipet
Når Lucas' rørende og desperate forsøk på å gjenopplive et annet tiår omsider er betryggende fullbragt, kan man fastslå at Universet er et mangfoldig sted, men ææh.
Begrensningen oppstår fordi man for tretti år siden laget tre filmer som bandt opp handlingen så mye at verdensrommet ikke bare gjennomgikk en snurpebevegelse, men direkte ble trangt.
I alle de tre nye filmene oppsto det figurer og fantasier som tryglet om å slippe ut av tvangstrøya til den enkle fortelleren Lucas.
Og for at slutthistorien skulle stemme, gjennomgikk filmen mye storting— og styringsverk som teltliggerne i kinokøene burde fått slippe.
Behovet for en helt annen film virker enda sterkere i «Sithenes hevn».
I 2005 er det uimotsigelig feil at filmens eneste karismatiker forvandles til Doktor Frankensteins versjon av Faust og dømmes til et smertefullt liv i ondskap og alenefar-rolle uten besøksrett.
Darth Vader oppsto som en genial skurk i 1977.
Noen år seinere ble han avslørt som Luke Skywalkers pappa; en mekano-freudiansk frekkhet som satte krydder til syttitallets ungdomsopprør og generasjonskrig.
Det blir helt annerledes når man i tre filmer følger Anakin Skywalkers litt naive oppvekst som vil-så-gjerne-lillebror i Obi-Wan Kenobis klosterstrenge jedi-orden.
Man holder med ham.
Ewan McGregor pyser rundt med dialekt fra Alec Guinness' opptaksbok, men det er Hayden Christensen som etter hvert får best tak på rollen sin.
Og han er den eneste som nesten har like god mimikk som den mintgrønne kastanjeskapningen Yoda.
Som vi alle vet enten vi vil eller ikke, har Lucas også kopiert «Romeo og Julie», som er verdens dårligste skuespill fordi feil folk dør i det.
Den nye Star Wars-trilogien slutter uunngåelig på en djup nedover-note.
Du går hjem fra kinoen og leter etter noen å skylde på.
Det finnes andre svakheter.
Hvis de forsøker å koble sammen Gokstadskipet og den nye Tauferja, vil ingeniørene oppdage at de ikke stemmer overens.
«Star Wars III» slutter i et helt annet univers enn Star Wars IV begynner.
Teknologien virker forskjellig, sinnene er annerledes, lyset svermer og omfavner gjenstandene sine, mens det datt flatt som dau kråke i 1977.
Så må man se den som en film.
Starwarperne vil føle tilstedeværelsen av Kraften.
Vi andre må forsøke å føle spenning.
Det tar tid.
Innledende flyging og skyting låter bra, men ligger bak for eksempel «xXx2» når det gjelder actionsug.
Lucas er ikke en voldsgalning, han er en gutteromsnerd.
Han forstår ingen verdens ting av året 2005 og hva det er som får bortskjemt adrenalin til å slippe tak i kjertlene sine.
Dermed blir actionscenene litt tørre, litt pedantiske, litt akademiske.
Det virker heller ikke tillitvekkende at en hovedskurk heter general Grievous og antakelig er den eneste maskinen som kan hoste verre enn Vauxhall Viva 1967.
Det tar seg opp mot slutten.
Sjøl om scenene foregår i et djuprødt smelteverklys som minner om tusen solnedgangs-kalendere, klarer den motvillige skribenten George å skape spenninger.
Først mellom Anakin og kansleren.
Så mellom Anakin og mister Windu, deretter mellom seg sjøl og Obi-Wan.
Natalie Portman spiller best som død, men det ante vi på forhånd.
Oppgjøret mellom Darth Vader og hans britiske venn Kenobi foregår med hopp og sprett og lasersverd, men det var barneturn i folketoget som fungerte som mer visuelt spennende.
Bare slutten innfrir.
Vader får sitt utseende.
Hans barn blir bortsendt til landsbygda.
Kryssklippinga er OK.
Jeg elsker de første Star Wars-filmene, og jeg vil fortsette å leve som om Lucas' alderskrisefilmer fra vår tid ikke fantes.
Jeg håper samtidig at det aldri oppstår et The Beatles 2 eller Bob Dylan IV.
| 0
|
701810
|
Mira Nairs lidenskapelige mesterverk
«Vanity Fair» er Mira Nairs mesterverk.
Ikke bare tilfører hun Thackerays beiske briteslakt en inders inderlige hat, men filmen bølger og svermer også av en feit sensualitet som England aldri fortjente.
Nair er ikke fornøyd med bleike tåketryner; hun må fore sin estetisme med rødfarger så innbydende som synd, og hun kan få det sarte skinnet i en barnefot til å bli en påminnelse om den opprinnelige skjønnhet som faktisk også gjelder de fattige.
For dette er en film om at fattigdom og fornedrelse hører uhelbredelig sammen.
Den som vil erverve seg lykke i de rikes selvbeskyttende forfengelighetsmarked, må selge og sverte sin sjel og bli skjemt, som en solgt og usalig Faust-kopi når det hele kommer til alt og så videre.
Det er en romantisk og en kynisk erkjennelse, og den kan bare føre til at både fattigdom og rikdom blir forbudt.
Men dithen når aldri Mira Nairs film.
Den skildrer menneskene i et uventet forheksende gammalt drama, og nøyer seg med å hate de rike og fordomsfulle som enkeltmennesker.
Men det er til gjengjeld fantastisk gjort.
Filmen starter med en påfugl, som bildet trekker over til et skjørt som svinger jålete slik det patetiske dyrets fjærvifte gjør.
Mot slutten av filmen danser de overlessa kjolefolka rundt hverandre slik påfugler sveiper i en trimma jardin, og den herlig demagogiske metaforen blir gjentatt.
Engelsk overklasse er skildret som du antakelig aldri så den før, for filmens stil er ikke Monty Python-aktig karikering.
Mira Nair ser djupt i de snobbete krekas hjertegråhet, og det er som om hun skildrer mennesker som pumper aske i stedet for blod.
Gabriel Byrne med klebrig beatlesfrisyre fascinerer først fordi han kunne vært en konvertert og mystisk Dracula, men avslører seg som en vanlig kødd.
Det er som om de levde årene i ansiktet hans ramler fra hverandre da den seksuelle grådigheten overtar for stil.
Rhys Ifans (melankolsk som en Napoelon rett fra strekkbenken) har et lengtende lei-meg-blikk og bærer den tapende edelheten i filmen, mens Jonathan Rhys-Meyers finformer sleipheten til dådyrdum kjøpmannsunge med ansikt som en undertøysmodell.
Vidunderlige Bob Hoskins slarver rundt i en landsens slott og er uunnværlig bra.
Douglas Hodge spiller en av de mest oppsiktsvekkende personlighetsunnvikelser noensinne.
Og de er flere, og de er perfekte.
For ikke å snakke om kvinnene.
Stivleppa, snerpete og proteksjonistiske klasse-hekser.
Talentløse, uvirksomme salongskrepper med uttørka samvittighet.
Nair hater dem så du kan dele rovdyrets blodtørst med henne.
Reese Witherspoon har det frekke floksefjeset som hovedrollen Becky trenger.
Inderinnen har utstyrt henne med et girlanderhår som likner høvelspon fra regnskogtre, og i ansiktet regjerer ei hake som ser ut som spiss kneskål rett før den treffer i skrittet.
Hun er ei opprørsk dame, men de opprørske vil av og til for mye, og Thackeray var ikke snill mot den fattige kunstnerens datter.
Mye vondt rammer også Romola Garai som Amelia.
En ukjent skuespillerinne med direktekontakt i alles tårekjertler.
Dette er ei rørende dame.
Hun har et gjennombrudd.
Historien er fortalt med en rik omstendelighet som aldri slipper taket.
Thackerays vidd flyter og snubler avgårde, personene er så markante at du aldri lurer på hvem de er og det engelske 1800-tallet sylter dem ned i troverdig overklasse-vulgaritet.
Men det viktigste ved «Vanity Fair» er lidenskapen.
Nair lar følelser flomme over, samtidig som hun styrer seg med jernvilje.
Det er bra.
| 1
|
701811
|
Tidsreise i likboks
— Jeg må finne ut hvordan jeg dør.
Det er blitt gjort før, men ikke helt som dette.
Adrien Brody med halvmånefjeset ser framleis ut som en tidsreise fra Warszawa-ghettoen.
Med sin klangfulle stemme (som ble laget av samme metall som Dustin Hoffmans) og sitt jesusmilde, hjertedjupe smil forsøker han å reise til framtida for å begripe nåtida.
«The jacket» er som «The butterfly-effect 2», men ikke helt det heller.
Brody kommer hjem fra Gulfkrigen som hjerneskadd krigsinvalid med hukommelsessvikt.
Han blir dømt for mord og plassert på en behandlingsinstitusjon der Kris Kristofferson putter pasientene i likbokser som en litt ulogisk adferdsterapi.
Kristoffersons forbrukte øyne sitter nå så langt ikke i kraniet at de berører den forlengede marg.
Dopa og desperat opplever Adrien i boksen at han kan reise fra 1992 til 2007, og der etterforsker ham ting i den store tristheten sammen med Keira Knightley og en frossen GMC-truck.
Det er vinter et sted i USA, og fargene er skitne og blå som på undereksponerte amatørbilder.
Jennifer Jason Leigh spiller konstant bekymra psykiater, og den melankolske myndedama Kelly Lynch er mamma med alkoholproblemer.
Keira og Adrien lager konstruerer en slags logikk i det ubegripelige, og den torturerte pasienten kan vende tilbake til samtida si med nyttig informasjon som kanskje kan forårsake et sommerfuglvingeslag i Australia.
«The jacket» balanserer risikabelt på grensa mellom trash-basert amerikansk utkantdrama og science fiction thriller.
De to genrene har mindre med hverandre å gjøre enn antroposofi og iskremproduksjon, men den brutalt ukjente britiske regissøren John Maybury har fått de to elementgene til å flyte sammen til en slags underholdende depresjon.
Ikke for alle, riktignok.
Mange vil finne fortellingen hans for dyster, for uklar og for uhensiktsmessig i stil.
Men de som blir fanga av den nødvendige koblingen Adrien Brody — Dårlig Humør, kommer til å oppleve at historien om den psykiatrisk reisende blir ganske gripende.
Colin Farrell var tiltenkt rollen.
Det ville blitt en annen film.
Uvanlig godt spilt er den ihvertfall.
I 2007:
Adrien Brody og Keira Knightley forsøker å finne ut ting.
| 1
|
701812
|
Japansk magi, vestlige ansikter
For et par år siden fikk vi se den meget fantasirike, japanske animasjonsfilmen «Chihiro og heksene».
Nå er det samme filmstudioet her med «Katteprinsen».
Men den forrige fortellingen var bedre.
Det skyldes at «Chihiro og heksene» hadde et enda større fabulerende overskudd.
Vi ble overdynget av japanske inntrykk både i arkitektur og persongalleri.
Det krydde av maskerte ånder, monstre, drager og andre merkelige skapninger, deriblant tre kroppsløse hoder som spratt rundt på teppene og betjente heksa.
I «Katteprinsen» er aktørene begrenset til et par jenter, ulike katter i diverse klesdrakter og en ravn.
Visst skjer det underlige ting, men ikke mer enn det bør for å fenge små tilskuere.
Det starter tilsynelatende realistisk.
Skolejenta Haru redder en katt fra å bli overkjørt.
Fra da av skjer magiske ting.
Neste natt våkner hun av en katteparade som passerer huset hennes.
I opptoget troner den rufsete Kattekongen.
Han tilbyr henne å bli gift med Katteprinsen som hun reddet fra trafikkdøden.
To ting er underlige med en slik japansk filmopplevelse.
Sett med norske kulturøyne finnes det knapt en gjenkjennelig handlingslogikk.
Absolutt hva som helst kan skje.
Hvem som er ond og god, og hvorfor de er det, blir temmelig uforsigbart.
Dermed glipper muligheten til å identifisere seg med skikkelser som tar moralske valg.
Så flott da å kikke inn i fremmed kultur som virker helt annerledes.
Straks melder den andre snodigheten seg (som i «Chihiro og heksene»).
De japanske animatørene tegner mennesker med ansikter og uttrykk som er så vestlige, så vestlige.
Dermed oppviser regissør Hiroyuki Morita samme ambivalens som Hayao Miyazaki i forrige film.
Vil de at vi skal oppleve et japansk kulturuttrykk, eller vil de ikke?
| 0
|
701816
|
Psykokineser uten bevegelse
2046 er et hotellrom, og «2046» er en sentimental og jålete feiring av kjærligheten som håpløs sinnstilstand.
En kinesisk journalist som samler på bitre tårer og oppgitte smil, sitter på hotellrom 2047 i Hong Kong og beskriver hvordan han saboterte livet sitt for at det bare skulle bestå av seine setninger og halvhjerta avskjeder.
Kar Wai Wongs film er særegen på et par måter.
De stilistisk gjennomtenkte tablåene hans har ofte vegger og farga hindre som dekker mellom en halvdel og to tredjedeler av bredformatet.
På det viset bygges filmen også opp av samme formater som stående nattbordbilder.
Ikke at det betyr noe.
Men sånn er det.
Lyset kjærtegnes på den omstendelige måten som når giktbrudne damer klapper en katt fordi de ønsker å høre den male.
Og ganske riktig.
Lyset murrer og maler i vei.
Sjølfornøyd og fullt av forterpa følsomhet.
Setningene sleper seg avgårde som elektriske mjukdyr rett før batteriet tar slutt.
Tårene er så høytidelige at de antakelig burde fått for— og etternavn.
I «Chinatown» forteller Jack Gittes en vits om hvordan kineserne elsker.
De har seg litt, tar en pause og drikker te og klipper plenen, elsker litt igjen, vasker tøy og elsker litt igjen.
Filmer fra Kina har vært sparsomme med sex, så vi har liksom ikke visst om vitsen var sann.
Det er den ikke.
Også kinesere har sex på den innarbeida kinomåten som kan sammenfattes i «dunk dunk, knirk knirk, øøh øøh».
Men de snakker om kjærligheten slik Gittes påsto at de elsket.
Ett ord i dag og ett i morgen.
Tony Leung spiller den hypnotisk uinteressante journalisten.
Han får ikke med seg Gong Li fra Singapore og flytter til Hong Kong, der han tiltrekker vemodige kvinnebekjentskaper som uendelig langsomt og fulle av sorg forlater livet hans igjen.
Ziyi Zhang er den livlige elskerinnen som gjerne vil låne ham en natt, men Mannen er ikke til låns.
Han skriver bok med Faye Wong i et demonstrativt stygt 1968.
Hårfasongene er som fornærmelser.
Smilene likner jakt.
Alt er skildret i en vesalig, langsommelig estetisme som antakelig føles som kvelning.
Innimellom får vi se litt fra boka hans, en vakker og fascinerende liten science fiction om en futuristisk hippie på mytisk tog, også han oppvarta av eufemiserte dokkekvinner.
Likevel.
En del av dere vil elske denne maniske dyrkinga av kjærlighetssorgen.
Noen tror at soldatene forlater Irak hvis de kaller en film «velsignet uamerikansk».
Det er dem vel unt.
Tony Leung:
Mer enn to timer med denne mannen og det samme ansikts- uttrykket.
| 0
|
701817
|
Sterk tolkning av en tikkende bombe
Tro ikke at denne filmen handler om et attentat mot Richard Nixon.
Den handler om en helt alminnelig mann i gata som forsøker å gjenreise rettferdighet i verden.
Det er blitt en sterk film, takket være Sean Penn.
«Ingen kan som ham spille lidende og fortvilet,» skrev jeg i fjor etter hans rolletolkning i «21 gram».
Denne gang levendegjør Penn en skikkelig loser, en mann som taper ære så ettertrykkelig at du tror på hver skjelving i munnvikene, hvert nervøst blikk han ser rundt seg med.
Sam Bicke er navnet, og han ramler på alle vis nedover samfunnets rangstige:
Sine tre barn får han knapt se etter at kona (Naomi Watts) forlangte separasjon.
Hun er lut lei av at han stadig mister jobben.
Året er 1974, og Nixon er president.
Penn er en stor karakterskuespiller.
Han klarer å balansere på stram line i tolkningen av Bicke.
På den ene siden får han fram hans enorme usikkerhet på seg selv, den som gjør at han virker så stakkarslig.
På den andre siden ranker han ryggen og løfter sin moralske fane:
Man skal ikke lyve overfor kunder.
Man skal ikke trikse med prosenter for å lure kjøpere.
Noen av de sterkeste scenene skaper regissør og manusforfatter Niels Mueller i møtene mellom Bicke og sjefen som vil gjøre ham til en selvsikker, men sleip møbelselger.
Jack Thompson er så selvdyrkende og snedig i sin hersing med Bicke at det er kvalmende.
Penn er så nervøs at svettedråpene pipler ut av kinoduken.
Knallbra.
Dypest sett er filmen et portrett av et menneske som rakner når han ser at drømmen om suksess er forbeholdt de som tramper på idealisme og ærlighet.
En slik en blir president Nixon et symbol på.
Stor — og tragikomisk - er scenen da Bicke besøker Black Panther-bevegelsens kontor og ber om å få bli medlem til tross for sin hvite hudfarge.
Gjett hvilket svart- og hvitstripete dyr han foreslår de skal skifte navn til!
For øvrig er alt tragisk, slik det blir når en mann bryter sammen under tap av ære og vil hevne seg.
Med det siste årets trikkedrap og nesten-flystyrt forårsaket av psykotiske personer i tankene virker Bicke sørgelig aktuell.
| 1
|
701819
|
Tøysefilm for de svært kule
Jeg har en mistanke om at «Be cool» kommer til buklande med en komethale av elendige kritikker bak seg, men ikke tro på dem.
Dette er noe så sjeldent som en vellykka, fullfønka tøysefilm, og de som liker å bli herja med, vil hygge seg både intelligent og overlegent.
Filmen har den irrasjonelle rytmen i John Travoltas hofter og så mye skyfri California-ironi at faktor 15 anbefales for kinomørket.
Når «Be cool» sleper seg så bra, skyldes det antakelig noen enkle fortrinn:
Den tidligere musikkvideo-regissøren F. Gary Gray («Forhandleren», «A man apart», «The Italian job») har en observant følelse for vestkyst-svart musikk-kultur og hvite plagiatorer av 'hood-lingvistiske overdrivelser.
Vince Vaughn snakker som en svart rapper, og uttaler «biatsch» som om ghetto-ordet for megge-tispe skulle være en del av grensa mellom Tyskland og Frankrike.
Det er stort.
Vaughn som hvit musikkindustrineger er en av de fæleste, mest vellykka rolleskikkelsene på lang tid.
Nyt mannen og hans nærmeste foresatte, Harvey Keitel iført Florrie Cap-krøller.
I rollen som Chili Palmer fra «Get shorty» blir den ujevne John Travolta en gudfar, en slags sammenholdende bauta av gate-amerikansk sinnsro.
Travolta er så kul at han nesten ikke spiller film.
Han streifer gjennom handlingen uten merkbare mineskift og avstemmer elegant dd andres galskaper.
Ansiktet hans er en tung, blid blanding av kålmule og Steven Seagal, og den den tidligere lånehaien vandrer så mildt og fravendt verdig at han kunne vært en nyvalgt pave i Ikeas sommermarked.
Alle andre er prega av surfekystens usannsynlige evne til å samle opp prangende idioti.
Danny De Vito forteller at han skal spille Johnny Cash i sin neste film.
James Woods er kokainivrig musikkforlegger med heftig & hurtig fortausdød.
The Rock spiller en primbrun, homofil livvakt som synger Dolly Parton-sanger og lengter etter å bli skuespiller.
Uma Thurman er enke og godjente med oppriktig hverdags-naivitet.
Steven Tyler fra Aerosmith kommer innom med lett rustikke skuespiller-kvalifikasjoner og forvitringsfjes
— Ramses II kunne sett ut som Tyler hvis han ikke var blitt balsamert.
Sangerinnen Christina Milian spiller det nye talentet, og på et surrealistisk og nesten ondt vis lar man den unge jenta opptre som om hun deltok i en helt streit film.
Det gjør hun ikke.
«Be cool» tar tittelen sin bokstavelig.
Verden er jålete og gal, men de kule er selvsagt uberørbare.
Det er det kulhet er til for.
Den holder virkeligheten sammen når virkeligheten løsner skikkelig i liminga.
| 1
|
701821
|
Deppe-grøsser
«White noise» er en spøkelsesfilm som tar seg sjøl alvorlig, som en påståelig ettermiddags-dokumentar på Discovery.
Det skulle den ikke ha gjort, for mennesker som oppretter kontakt med de døde, er patetiske og ulykkelige og fortjener å bli oversett.
Døden er vanskelig å forstå.
Våre mange forsøk på å fantasere oss til udødelighet tilhører ikke menneskehetens mest ærefulle intellektuelle bedrifter.
«White noise» er dessuten en uhelbredelig trist film.
Den starter på gråtkvalt nedover-retning ved at den mirakuløst gjenfødte Michael Keaton mister sin nye, friske, gravide kone i bilulykke.
Det blir vi skikkelig deppa av.
Så treffer han av alle ting den mentalhygienisk uforsvarlige skuespillerinnen Deborah Kara Unger med et så tungt ansikt at hun kunne fått Snurre Sprett til å begå selvmord bare ved å se på ham.
Henne blir vi virkelig nedtrykte av.
Og som om ikke det var nok, sitter det en forsømt liten guttunge og er lei seg for at pappa ikke leker med ham etter at stemor døde, for pappa sitter ved infløkte pc-er og forsøker å finne kona si med et slags spiritistisk ekkolodd.
Alt er så ugjenkallelig, endelig og uopprettelig leit at man bør se «White noise» på en dag som allerede er ødelagt.
Okkultisme-fansen kan like fullt glede seg over at det finnes Ondskap på Den Andre Sida, og Keaton med den pussige nittitalls-munnen blir skikkelig trua av dem samtidig som han forsøker å følge nødhjelp-meldingene fra de døde varslerne.
Han lytter til den hyggelige hustruens sprukne kortbølge-stemme og leter etter ofre for dødsrikets ansiktsløse seriemordere.
Filmen slutter uten egentlig å ha et klimaks.
For de som overtror på tilfeldighetenes metodikk, kan jeg nevne at Chandra West, som spiller Keatons døde kone, også var Val Kilmers døde hustru i «The Salton Sea».
Klart at sånt tar på.
Det finnes folk som i fullt alvor driver med EVP.
De registrerer stemmene til de døde i avskrudde TV-apparater og brødristere.
Bare lat som ingenting og følg værmeldingene.
| 0
|
701822
|
Stor og sorgtung gresk filmkunst
De lange tagningers mester er her igjen.
Jeg vet knapt noen regissør som kan måle seg med grekeren Theo Angelopoulos i det å male gedigne lerreter med sitt kamera.
Nå er han her med første del i en trilogi om Hellas' moderne historie.
«Den gråtende engen» gir ingen detaljert leksjon i gresk 1900-tallshistorie.
Den 69 år gamle regissøren, som også har skrevet manuset, gir oss snarere sin tolkning av essensen i grekernes skjebne i tidsrommet 1919— 1949.
Grunnelementene i Angelopoulos' epos er ikke akkurat lystige.
Det handler om å leve i eksil, bli offer for politiske voldshandlinger og miste sine nærmeste i krig.
Tragedien som sjanger ble i sin tid skapt i Hellas, og Angelopoulos gjør sitt beste for å leve opp til den dramatiske tradisjonen.
Trilogien bygges opp rundt Eleni (Alexandra Aidini).
I «Den gråtende engen» ser vi henne første gang som treåring blant en gruppe greske flyktninger på vei fra Odessa i Russland til en ny tilværelse ved en elvebredd nord i Hellas.
Filmen skildrer en rekke prøvelser fram til hun 30 år seinere skriker ut sin smerte over de store tap livet ga henne.
For å få utbytte av Angelopoulos' regi må man skru ned tempoet i sitt mottakerapparat.
«Den gråtende engen» skal først og fremst inntas med øynene.
Bildene minner om måten teaterregissør Robert Wilson jobber, akkurat nå aktuell i «Peer Gynt»-oppsetningen i Oslo.
Begge skaper store tablåer der det visuelle uttrykket ofte er viktigere enn replikkene.
Ja, Angelopoulos stoler så mye på å fortelle gjennom bilder at detaljer i handlingsgangen kan bli borte.
Hvem er far til tvillingene Eleni føder som tenåring?
Trolig den gamle adoptivfaren Spyros, men sikker blir man ikke.
Innvendingen blir uvesentlig for den som holder blikket våkent.
Oppdag fargeskalaen i blågrått, gulbrunt og svart.
Lytt til damplokomotivene som tøffer forbi.
Se et annet Hellas enn det solfylte ferielandet vi kjenner.
Eleni og kjæresten trasker og trasker i regnvær og søle gjennom fattigslige rønner av hus.
Nyt de hvite lakenene som vaier på tørkesnorer ved stranden i Tessaloniki.
De vokser til et symbol på frihet den dagen de farges av blod fra en såret motstandsmann under militærdiktaturet sist på 30-tallet.
Så høystemt og sorgtung er filmen at det kan bli i meste laget.
Men særlig midtveis lister musikken seg inn som et trøstende og livsbejaende element.
Og hvem er vi som forlanger en lystigere fortelling fra et land der 40.000 døde i borgerkrig på slutten av 40-tallet?
| 1
|
701823
|
Varsel om antatt kjærlighet og sikling
Dette er et varsel om antatt kjærlighet.
Jeg tror de fleste av kinoens gladseere kommer til å elske «Spanglish».
Filmen er både innyndende og klok og velformulert på en måte som ikke kan skremme noen, og den forteller om rare mennesker med en velgjørende blanding av fornøyd romslighet og nyslipt ironi.
Men det er noe veldig galt med den.
Filmen sikler.
Historien er uimotståelig og fasongsydd for selvsikre mødre:
Den lille eks-meksikaneren Cristina skal søke stipend på amerikansk college og benytter anledningen til å fortelle om sin fantastiske mor.
Mor tok henne med som ulovlig innvandrer til USA, der de begge etter hvert jobbet for Den Nevrotiske Amerikanske Familie, som er et velmosjonert nasjonalt masochist-monster og funker bra som kontrastvæske når man skal demonstrere gode hjerter.
Mora (spilt av spanske Paz Vega fra «Talk to her») er to viktige ting.
Hun er hederligklok inntil ryktene om avdøde paver.
Dessuten er hun så aldeles ubeskrivelig overflatevakker at menn (og mange som likner menn) blir stående med tunga på testiklene fra første gang de ser henne.
Regissøren filmer Vega som om hun skulle være et potensmiddel.
I nesten hver eneste scene blir den antakelig normalt slitne husryddersken eufemisert slik ressurs-husmødre ble i gamle reklamefilmer.
Men beundring blir fort påtrengende, og man ser etter hvert beskjemmet bort, som når mennesker kommer opp av vannet i gjennomsiktig bade8tøy og ikke vet om det.
«Spanglish» blir en slags «Pretty woman 2» med Paz Vega som etnisk korrekt husholdningshore hos de storøyde og storsinnede.
Kvinne-utslettelse ved glaning er en pinlig ting.
Men mye er også bra i filmen.
Adam Sandler som snill og rar kjendiskokk blir en sjokkskjønn skikkelse.
Skuespilleren forlater sin faste rolle som eldrehvalp og utvikler velkommen, omsorgsorientert mannsidentitet.
Han utstråler den rene sjels melankolske lykke og er en vennlighetsressurs på tross av kona.
Derfor virker det trist at han glor på hushjelpen sin.
Og da den uunngåelige pinlighetsromansen omsider kommer, får jeg følelsen av å se en uforklart karaktersvikt.
Men kona er jo fæl.
Téa Leoni lager antakelig det verste kvinneportrettet i filmhistorien.
Den påtrengende usikre dama som snakker i hjel tilværelsens innebygde poesi, blir skildret med en ondskap som fikk meg til å anta at Brooks var nyskilt, men det skjedde allerede midt på syttitallet.
Lage film kan mannen som gjorde «Tid for ømhet» og utviklet TV-serien The Simpsons.
Den ene scenen etter den andre ypper til sekser8terning, og lenge satt jeg med følelsen av å se en stilistisk perfekt komedie som hørte hjemme der oppe sammen med klassikerne.
Den blidt alkoholiske svigermora.
De rare kokkebarna.
Hunden med ballen.
Virksomme og uovervinnelige små vignetter.
Alt dette er umulig å mislike.
Det er snop både for balsamico-eliten og ketchup-segmentet, og uvanlig mange vil forlate kinoen med lykkelig smil og gjødsla hjerne.
Men likevel.
MOR OG DATTER:
Paz Vega og Shelbie Bruce har nok med hverandre.
| 1
|
701824
|
Usentimentalt om kamp mot kreft
Spanjolene lager sterke filmer for tida.
Nylig kom «Havet innenfor» om retten til en verdig død.
Nå, i «4. etasje», skildres kreftsyke ungdommers kamp for å leve.
Temaet dukker opp på film år om annet, særlig minneverdig i Sigve Endresens dokumentar «Leve blant løver» (1998).
Og selv om den spanske filmen er en spillefilm, ligger det dokumentariske overveldende i vannskorpa.
Regissør Antonio Mercero bygger på forfatteren Albert Espinosas egne opplevelser.
Han fikk kreft som 14-åring, men er i dag 32 år.
Svært autentisk blir fortellingen fordi de tre tenåringene i hovedrollene så åpenbart selv er rammet av kreft.
Med hver sine amputerte beinstumper kjører de villmann med rullestolene i sykehuskorridorene, sniker seg inn på røntgenavdelingen om nettene eller drar den i fellesskap foran en yppig pinup-plakat.
For pasientene i sykehusets 4. etasje handler det om å leve sterkt og intenst, til tross for at både de selv og omgivelsene vet at kreften glefser etter dem.
Håret har cellegiften tatt, livet mister de hvis ikke sykdommen overvinnes.
Rett nok kan man føle at regissøren stadig styrer i bakgrunnen for å skape det rette spenn av illustrerende scener.
En del av den intetsigende bakgrunnsmusikken irriterer.
Helheten griper likevel, aller mest takket være det galgenhumoristiske, svært ungdommelige humøret til «Los penoles», snauskallene.
Hovedrolleinnehaverne Juan Josè Ballesta, Gorka Moreno og Luis Angel Priego klarer den krevende balansen mellom fleip og beinhardt alvor.
Og regissøren skal ha ros for aldri å dra scenene ut i sentimentalt skvip.
Bra!
| 1
|
701825
|
Men hva da for?
I de lange ånde— og årstidsdragningene langs det sør-koreanske maksitjernet aner jeg konturene av livsfilosofi eller utkantreligion, men jeg aner ikke hva den innebærer.
«Vår, sommer, høst, vinter» er en fascinerende og prestasjonsdempende ekstra-opplevelse, men jeg begriper ikke hvorfor den lille statuen skulle vokte menneskene i slutten.
Vi vil alltid være hjelpeløst overlatt våre blinde begjær og smålige sjalusier.
Hva gjør Gud der oppe på haugen?
I et flytende hus på et vann bor en eldre urte-munk og hans veldig unge lærling.
Da gutten fornøyer seg utagerende med å henge steiner på dyr, straffer mesteren den unge sadisten.
Senere i filmen, da hele hans tilværelse er blitt mislykka, fester den voksne mannen en tung stein på seg sjøl og klatrer en ås.
Før det har han rukket å bli åndeløst og buksestrammende forelska i ei depressiv jente, og han har rukket å begå et mord og sone i fengsel.
Stillheten omgir alle handlinger og gjør dem til rituelle ting.
Uunngåeligheten er som årstidene.
Naturen er laget som en rundkjøring uten blinklys.
En slange kryper på helleberget.
En katt murrer i sola.
Den gamle mesteren lar sin villfarne disippel skjære ut uoversatte visdomsord i brygga før han sjøl tar konsekvensen av verdens uimotståelighet og brenner seg på båtbål.
Det ser ut som fragmenter av en tålmodig livsfilosofi, men jeg begriper den ikke.
Det kommer en ansiktsløs mor til huset på tjernet.
Hun etterlater et spedbarn hos den dømte morderen og detter gjennom hålet i isen.
En ny disippel hvalper rundt på den utskårne brygga.
Snart er det sommer, og så blir det høst.
Gud smiler og nikker til koreanerne i skogen, men jeg forstår ham egentlig ikke.
| 1
|
701828
|
Nytt blod for Blade
Etter å ha koagulert gradvis med 43-åringen Wesley Snipes og 68-åringen Kris Kristofferson i to filmer, trengte Blade-vampyrismen bokstavelig talt nytt blod.
Derfor dette mest åpenbare av alle ordspill.
Nå kommer en åpenbarelse til:
Blodoverføringa inneholder ketchup og redder ikke pasienten.
Den anemiske barneskuespilleren Jessica Biel og kroppskanadieren Ryan Reynolds opptrer som tilstrømmende blodlegemer i en vanskelig verden, og dessuten ejakuleres Djevelen Dracula fra Syria.
Han spilles av Dominic Purcell, som likner en burgersunn australsk rugbysurfer.
Noen ganger minner han om en ung, misnøgd Cantona, noen ganger likner han en kul uteprest.
Satanismen lider ihvertfall.
Biel fungerte som effektiv mordlyskråke i «Motorsagmassakren», men som vampyrjeger og dattera til Kris blir hun bare ei slags darkside-Britney i mannebladbekledning.
Ryan Reynolds strever med de påtatt kule replikkene som bulimiker i komlefat eller dyslektiker hos høyesterettsjustitiarius.
Samtalene er fæle i «Blade Trinity».
Man blir flau av å ha tunge når disse folka snakker sammen.
Det må være noe galt med en film når Wesley Snipes er den beste skuespilleren.
Det som trekker «Blade Trinity» opp til treer-himmelen, er Parker Poseys avlange iglefjes og den tidligere elektrikeren og forfatteren David S. Goyers henrykte regi-action.
Ved hjelp av piranja-klipping og et lydspor som tynges til knes av hva jeg i beste mening kaller death techno, pumper han adrenalinfat i Statfjord-tempo.
Action-scenene er heftige.
Ikke direkte pertentlige, men fulle av nok oppsamla anspenthet til å kunne framprovosere epileptiske anfall hos gjerdestolper og gravsteiner.
I åpningsscenen ankommer vampyrsektas friluftsråd til en syrisk firkantpyramide forkledd som amerikanske okkupasjonssoldater, og så finner de ut hva som skjulte seg under døra i golvet.
I USA har den slitne vampyrjegeren Blade fått politiet mot seg.
Han bærer et kynisk engangsansikt som ikke engang ville ha reagert på eliteserietap mot Bodø-Glimt.
Kris Kristofferson gjentar rollen som farfar med foten, og det grå håret hans er blitt så langt at det kvalifiserer til gratis suppe hos Frelsesarmeen, så han varer ikke så lenge.
Køntri-Kris blir selvmordsbomber.
Hvem skulle trodd det?
Handlingsscenene består av skuddsalvesnop, relativt unaturlig kickboksing mot vampyrer og en del nyenkel pyroteknikk.
Blodsugerne desintegrerer tallrikt, og så lenge ingen snakker, er filmen underholdende nok.
Noen scener lider under at fotografen ikke trives i dagslys, men stort sett er bildene behagelig ubehagelige.
| 0
|
701829
|
Bullock i fjollete Las Vegas-fjas
Hvem har ikke lyst til å le litt hvis man ser en to timer lang påstått komedie?
Men ved synet av «Miss Undercover 2» stivner smilet kjapt, og latteren går forgjeves på tiggerføtter.
Sandra Bullock som undercovermiss for FBI er sjelløst tåpelig.
Stakkars Sandra, hvorfor sier hun ja til så teite manus?
Dypest sett skal dette være en lek rundt kvinneroller som ender med et nei til kravet om å være Barbie-søt.
Men humoren er like klossete og uelegant som figuren Bullock spiller.
Og skuespillerne må i mangel på en god story fjase rundt i latterlige Las Vegas-fjær.
Som tittelen antyder er dette en oppfølgerfilm.
I årets versjon forsøker den klomsete FBI-spaneren Gracie Hart å kvitte seg med suksesstempelet hun fikk etter å ha infiltrert en missekonkurranse i forrige film (2000).
Nå ser sjefene ikke annen råd enn å bruke damen til etterretningsbyråets glamourfjes utad.
En smule action utvikles når Hart i barbieutstyr insisterer på å redde en kidnappet missevenninne.
Unnskyld, jeg gir opp å fortelle mer av handlingen.
Ofrene er teite, skurkene er teite, FBI-folket i Las Vegas er teite.
Følgelig trenges det svært lite smartness hos Hart for å få henne til å framstå som ørlite grann klokere.
For å kompensere for den uspennende storyen pøser regissør John Pasquin på med ukvinnelige slåsskamper mellom langbeinte Hart og hennes muskuløse partner (Regina King).
Og for riktig å få fram hvor usexy Bullocks figur egentlig er, må hun stadig snøfte når hun ler.
Dette kroppsuttrykket skal liksom underbygge moralen om at kvinner ikke må være superfeminine.
Beklager, dette blir bare for dumt.
Fri oss fra nr. 3-filmen.
| 0
|
701830
|
Troverdig politisk thriller
Politiske thrillere med budskap inn i en nordisk virkelighet finnes det ikke for mange av.
Med «Kongekabalen» leverer danskene et skarpt bidrag innen sjangeren.
Det handler om maktkamp mellom politikere.
Om samrøre mellom lederskikkelser for å holde på innflytelse.
Om medier som skulle være vaktbikkje, men i stedet logrer som pudler på fanget til folkevalgte.
Så gjenkjennelig er samfunnsanalysen at filmen like gjerne vært laget i Norge.
(Bortsett fra det ene poenget at maktkampen i «Kongekabalen» handler om hvorvidt landet skal få sin første kvinnelige statsminister.)
Altså, det er like før riksdagsvalg i Danmark.
Midterpartiet ligger an til å vinne regjeringsmakt da plutselig partiets frontfigur havner på sykehus etter en bilulykke.
Av dette spinner regissør og manusforfatter Nikolaj Arcel en lekker historie.
Den ferske dagbladjournalisten Ulrik Torp oppdager at bilulykken fører Midterpartiet ut i en indre maktkamp som er svært så snuskete.
Atter en gang presenteres vi for et dansk filmmanus der rollene er skarpskårne, og handlingen er logisk og krystallklart bygd opp.
I tillegg er skuespillerensemblet utmerket og regien gjennomført god.
Bildene er holdt i en enstonig grønnblå og brungrå fargeskala som kler politikertemaet godt.
Regnet strømmer ned når storyen tetter seg til og det meste virker håpløst for de få journalistene som forsøker å få fram sannheten.
Bra.
Det forunderlige er sluttregien.
Man forventer den sedvanlige oppklaringen og seierssikre avsløringen og blir nesten skuffet når den ikke kommer med salutt.
Men også her velger regissøren rett.
Slik sluttreplikkene nå faller, toner filmen ut i en vedvarende provokasjon:
Det er kanskje ikke bare hederlige politikere som kommer til makten i demokratiske land?
| 1
|
701831
|
Masete svensker
Å, så mye den svenske regissør og manusforfatter Maria Blom har på hjertet i sin film «Masjävlar».
Så mye at det dessverre blir for masete.
Hun går inn i et par-tre velkjente sjangerspor som ofte kombineres:
Mosaikkfilmen, familiedramaet og det sorte fåret som vender hjem.
Mia, en noen og 30-årig singel kvinne, drar til Rättvik i Dalarna for å feire sin fars 70-årsdag.
Storyen skildrer hennes anstrengte forhold til to eldre søstre samt en familievenn som deltar på festen for faren.
Men det tar tid å forstå hva regissøren vil.
Ah, der popper en arvekonflikt opp:
Lillesøster Mia, som i 15 år har bodd og arbeidet i Stockholm, får arve sjøtomten som den mellomste søsteren vil ha.
Men nei, den handlingsmotoren slokkes raskt.
I stedet spiller regissøren visuell pingpong med figurene på 70-årsfesten.
Hit og dit løper de, inn og ut av dører og kjøkken og doer og kott for å hanskes med indre konflikter.
Gråt truer med å tyte ut av fasadesprekker i ansiktene.
Med hjemmebrent på toppen renner bitterhet og sinne over hos noen hver.
Men dessverre, bra innsikter og treffende person— og miljøskildringer drukner i støy.
Og regissøren gjentar poengene for mange ganger.
Det er synd, for Bloms grunntema er interessant i og for seg.
Alle slites mellom tradisjon og modernitet, mellom bygdeliv og storbyliv.
Mia føler seg ikke sett av familien, de på sin side føler seg dårlig forstått av utflytteren.
Omsider aner man et budskap:
Slutt å betrakte mennesker ut ifra klisjeer.
Den aldrende ungkaren er kanskje ikke en rundbrenner.
Den selvoppofrende hustruen er ikke bare geskjeftig, hun kan faktisk være god å ha.
Bra med gode ideer.
Men i «Masjävlar» ble det for mange av dem.
| 0
|
701832
|
Underlige skruer II
Skjønnheten kan også være merkelig uengasjerende.
«Steamboy» er et imponerende tegnearbeid, men den hysteriske guttungen med de hakkete bevegelsene er ikke akkurat noen du ville bedt med på påsketur.
Den japanske animasjonsregissøren Katsihiro Otomo feirer et nostalgisk fiksjonsbilde med tunge tannhjul, mystiske rørformasjoner, nagler og skruer og harde metaller — det er som å være til stede i en futuristisk lokomotivfabrikk der alle har glemt hvordan ting ble gjort.
Men fortellerkulden er nesten skremmende.
Gleden er død hos Otomo.
Handlingen i filmen er lagt til midten av 1800-tallet da den første verdensutstillingen ble forberedt i London.
I løpet av et par kaotiske timer introduserer de apokalyptiske japanerne dampkrafta som den tidas kjernefysikk, inklusive en kulldrevet dødsstjerne med helteguttens far som en slags Darth Vannkraft over Themsen.
Vitenskap er i sin egenart det samme som umoral.
Teknikk er ødeleggelse.
Oppfinnere er egosentriske, og oppfinnelser er onde.
Og ikke bare det.
Alle snakker opprømt om hvor galt alt er, så man får følelsen av å være til stede i et kokaindrevet aldershjem.
Det er skjønnheten i tegningene som gjør filmen.
Den er ubeskrivelig.
Japanerne har fanget noen skjøre, gammeldagse fargetoner som er nesten plagsomt subtile.
Detaljene i England for 150 år siden er bortimot nevrotiske i sitt pedanteri.
Til gjengjeld er bevegelsene primitive.
«Steamboy» minner for mye om en tegneserie til å bli en film med flyt.
Handlingen forteller om den lille gutten som skal forsøke å redde den rene, overjordiske dampkrafta som bestefar og far skapte.
For far er blitt gal, og konkurrerende krigsindustrier står klare til å perfeksjonere utslettelsen.
Underveis oppstår alle slags merkelige farkoster som kunne vært drevet av damp i en naiv verden.
Kule pønkjønk-ting i en unnværlig verden.Dampdrevet: Dødsstjernen letter og så detter den igjen.
| 0
|
701834
|
Bading av barn blir aldri det samme igjen
«The ring 2» er bedre enn opprinnelsen, mest fordi man slipper den maniske VHS-kassetten som bare lå der og virket patetisk overvurdert.
Men filmen er bare for sertifisert sunne mennesker som slipper å ta daglige piller mot fikse ideer og som aldri har lidd av vrangforestillinger, fantasibaserte aggresjoner, hallusinasjoner, vannskrekk eller ubalanserte mødre.
Filmen vil fungere aller best for folk med dusjkabinett.
«The ring» var ved ettertanke forsåvidt-fiks, men historien om det bøllete brønnbarnet ble fryktelig tynnslitt i logikken.
Det er vel sånn i stutteriene at spøkelser kopierer videokassetter som de sender ut til allmennheten for å provosere fram noen hensiktsløse skrekkmord.
Men hvor tungvint trenger et spøkelse egentlig jobbe?
Finnes det regler for sånt?
La oss være ærlige i etterkant:
«The ring» ble antakelig til fordi en fyr i Japan hadde sett «Videodrome».
«The ring 2» utvikler fortellingen om jenta med bilnavnet Samara sånn at hendelsene får en innvortes sammenheng som det går an å forholde seg til.
I nøtteklosteret sitter Carrie-veteranen Sissy Spacek og vet årsaken til alle ting.
Og samarå i vannet har barndomsopplevelser som gjør at hun er blitt en slags frilansdjevel som når uhellet har skjedd, må bli nøyaktig eksorsert.
På den litt brutale måten.
Ikke den med vievann-kasting, mer som Arkimedes, med legemers oppdrifter nedsenka i væske.
Naomi Watts og sønnen med det skremmende anemikerfjeset har flytta til en kystby på størrelse med Randaberg, og der jobber mor som journalist for Chippendales-kopien Simon Baker.
Allerede innflyttingsdagen begynner rare ting å skje, og det mest bisarre i denne filmen er da den sårbare lille familien til og med får hjortene imot seg, for hjort pleier som kjent ikke å være råe dyr.
Det renner svart blekk under dørene, karvann føyser rett i taket, psykiateren Perkins får helseproblemer akkurat som redaktøren, og Naomi Watts må nok en gang bade i utenbysbrønnen sammen med besettelsesbarnet.
Det er såpass med vann i denne filmen at da filmsettet ble mystisk oversvømt under innspillingen, bestilte den japanske regissøren Hideo Nakata en renselsesseremoni utført av en Shinto-prest.
Dessuten ble filmfolka angrepet av både bier og hjort, ifølge rykter på internettet.
Det blir også spådd at alle mennesker som ser denne filmen, vil bli cirka 90 kroner fattigere.
«The ring two» er visuelt behagelig, og de to scenene med gevirdyra og badevannet er antakelig spontan-klassikere, som både blir kopiert og parodiert i framtida.
Naomi Watts ser fremdeles ut som en skolevenninne av sønnen sin, men hun fikser frykt.Vannskrekk: Mamma Naomi Watts bader sønnen David Dorfman, men det går veldig dårlig.
| 1
|
701835
|
Absurde tablåer i armenske snøfjell
Bare to ting har denne filmen nok av:
Snø og vodka.
Regissør Hiner Saleem har med minimalistiske virkemidler laget et sterkt bilde av overlevelseskunst i det armenske Kaukasus.
Selv er regissøren en kurdisk iraker som er blitt dypt fascinert av armenerne, især deres evne til å klare seg i dyp fattigdom og mye snø.
Fascinasjonen slår ut i et bildespråk som dominerer fra begynnelse til slutt:
Et øde fjellandskap kledd i en tykk, men huff så kald kåpe av snø.
Noen gråslitte hus.
En vei kranset av høyspentmaster som pirker i tåka.
Enhver nordmann vet at så mye snø betyr langvarig frost.
Da blir det desto sterkere at regissøren lar de aller fleste scener foregå utendørs.
Enkemannen Hamo og enken Nina stavrer seg hver dag og i all slags vær til kirkegården.
Hver for seg kneler de ved gravstøtten over sin avdøde ektefelle.
Langs veiene påtreffes folk som skal selge eiendeler for å skaffe seg noen dollar å leve videre av (kurdiske armenere handler tydeligvis i dollar).
Ironisk nok er den eneste takdekte butikken vi får se, ei trekkfull rønne der det selges vodka.
Ute i tåka ved veien til Jerevan.
Og som om ikke det var nok, lar regissøren også diverse samtaler, krangler og et bryllup, som burde skjedd innendørs, foregå ute i snøen.
Slik blir det noe tablåaktig over Saleems formspråk.
Replikkene er som uthogde snøblokker.
Bussjåføren synger en vakker vise om snø som faller.
Men oftest taler det visuelle sterkest, gjerne ved å skli rett ut i det absurde.
Som når Hamo bærer et skap større enn ham selv bortover veien for å selge det.
Eller ut i det tragiske, som når han forstår at en sønn bosatt i Frankrike, ikke kan sende penger hjem.
Men filmen blir aldri sytete på vegne av elendigheten.
Den går inn i rekken av sterke østeuropeiske filmer vi har sett det siste året (Julie Bertucellis georgiske epos «Etter at Otar dro», og «Bestemor» av russiske Lidia Bobrova).
Budskap?
At kjærlighet og roser kan blomstre til tross for kald snø og bitter vodka.
| 1
|
701837
|
Plaprende moralsadisme
«Kjøpmannen i Venedig» er i alt sitt plaprerske tøv bare en underlig oppvisning i kristen moralsadisme:
De som har alt, tvinger den som har intet til å innrømme at deres moral var best, for de mektige har også all makt over lovene.
Og så knuser de den enslige opprører med sin kollektive storartethet.
Av det kunne den velvillige påberope seg en slags omvendt paragraf 22:
«Hvis det går an å oppleve av denne Shakespeare-filmen at maktmoral er muggen, så må det jo være en god film».
Akkurat som at «Mein Kampf» er ei god bok hvis man skjønner at Hitler var galen, men dårlig hvis man syns han var klok.
Men sånn er det verken med førere eller forfattere.
For uansett hvor kvalm man etter hvert blir av Shakespeares sjølfornøyde helter og heltinner, så er det de ekle folka historien er laget for, og det er dem filmen består av.
«Kjøpmannen i Venedig» er en malerisk film, og den gjentar bildekunst slik blant annet Benetton-plakater har gjort, med kald, men imponerende utvendighet.
Og bak maleriskheten ligger en hjerne— og hjertetom virkelighets-lek som TVNorge-planleggere og Frithjof Wilborn ville ha stussa over.
«Kjøpmannen i Venedig» har to historier.
I den sadistiske blir den undertrykte og hånede jøden Shylock lokket til de kristnes dommerhoff der det først gis inntrykk av at han skal få innløst sin pant:
Et halvkilo kjøtt fra melankolikeren Jeremy Irons ribbetynne bryst.
Så kommer det ei fnisende blondine fra naboøy utkledd som jurist og undergraver hans rettmessige hat ved å krongle i hop noen kule ekstra-bestemmelser - for at de kristne i Venezia skal kunne demonstrere hvordan de med feit hånd slenger ut den tilgivelsen som den arme jøden ikke hadde overbærenhet til.
Vi ser Shylock knekket, fattigjort og æreløs, mens hans eneste datter har forlatt ghettoen og fester med fienden.
Den andre historien er tabloid-Williams lysløype.
Damer og menner skal finne sine elskeder i et komplekst spill av selskapsleker, hemmelige brev, dulgte samtaler, folk som kler seg ut og en snirklende, snokende, nesten ustoppelig epidemi av poetisk snakke-nips.
Man skal ha et solid immun-system for å holde det ut når Shakespeare legger i vei med sine tomme kjærlighetstirader og sine ubegripelige fjortis-fantasier.
Da jeg gikk engelsklinja på St. Svithun, bestemte lektor Jørstad at vi ikke skulle lese tomsnakket i «The merchant of Venice», men legge opp et skikkelig stykke, «Macbeth».
Derfor gadd jeg aldri lese Kjøpmannen, og etter å ha sett filmen, er jeg lektoren nok en gang takknemlig for at han også på dette området sparte ungdommen min for bortkasta jabb.
Alle de tre trolløynene på terningen er åpne for skuespillerne.
Al Pacino spiller fantastisk som Shylock, uten at det dreier filmens antisemittiske vinkling.
Joseph Fiennes' Modigliani-fjes blir etter hvert så smalt at man er redd for at ørene skal berøre hverandre, og mannen blir et visuelt problem i en film der så mye hviler på utseender.
Jeremy Irons har sett ut som tung tæring siden «Stjålen skjønnhet», og man ser seg om etter et lommetørkle og to paracet hver gang han dukker opp.
Men alle jobber godt.
Storslagne biroller medvirker til at filmen innimellom puster av ungt liv, før den igjen legger seg til rette og utsondrer sine ord og ord og ord og ord og...
| 0
|
701838
|
Se, så søte de er!
Egentlig skulle ikke denne filmen gå bra.
«Hitch» likner for mye på alle de andre juksas-historiene om folk som har en svær ting å avsløre med halsklumpene sine før filmen nesten er slutt.
Men så er den så søt.
Den er så omstendelig, uimotståelig og æreløst søt at man får lyst til å knø den i kinna.
Så god er den.
En av grunnene er verdens vakreste mann.
Han heter Kevin James og spiller Doug i «The king of Queens».
James har kroppen til en kasse strøsand, og han er mandig på en ubesluttsomt intuitiv måte som det lukter hamburgere og fotballkamper av.
Ansiktet veksler mellom Lano-lunhet og karslig karisma; han er et funn, han er en mann, han er yezz, du fant ham.
Will Smith (derimot) er 188 centimeter kontrollerte kuleledd, og sammen med Kevin James oppnår han perfeksjon.
Han er Kjell Magne til Erna, han er Harald til Ari, han er Per Inge til Steinar.
Det oppstår en sår balanse mellom de to mennene, og det gjør deler av filmen til en skikkelig og sjelden komediefest, der ferskprinsen spiller uten afrikanske falsetter.
Eva Mendes var aldri morsom.
Hun er en slags Jennifer Lopez bodydouble med ferdig utfylte 46-kjoler og en kjevestruktur som uten anstrengelse kan tygge levende hummer hvis strømsvikt skulle oppstå.
Fordi tannlegen har forbudt henne å bevege underansiktet, vagger hun på hodet for å imitere mimikk.
Men så viser det seg at Mendes har et søtt smil.
Det har også Amber Valletta, som spiller filmens seksuelle hovedtrofé.
Det har også Julie Ann Emery, som spiller den litt nedtona venninne-prototypen Casey.
Det er søte smil i denne filmen.
Det er en søt film.
Jeg får lyst til å løfte den.
Smith spiller en velhavende kjærlighetskonsulent.
Han lærer menn hvordan kvinner skal legge merke til dem.
Og den bakerste av de bakre revisorene er Kevin James, og han vil bli kjæreste med den hotteste, rike dama på den første av alle livets forsider daglig.
Smith skal hjelpe ham, samtidig som sjarmdoktoren selv treffer tabloidskreppa Mendes, og hun er virkelig et rauhål, tro meg.
Men søt for det.
De to parene vaker rundt hverandre i veldig gode scener.
Noen av samtalene lider av forstoppelse, for replikker i normale komedier burde bare bli laga av tissetrengte dyslektikere som bare kan skrive med én finger.
Men stort sett flyter det bra, og påfunnene er behagelig tøysete og ikke snobbete eller jålete.
Elverace, fjerning av rygghår, grønnsakshiving, et allergimåltid som disfigurerer Smith så mye at han likner Martin Lawrence.
Det er søtt.
Begge sluttene er søte.
Dere kommer virkelig til å elske dette.
| 1
|
701839
|
Storslått Joner i klaustrofobisk thriller
Så legger Kristoffer Joner nok en alen til sitt register som skuespiller.
Selvfølgelig vet vi at han kan spille stressa, innbitt, forvirret og skjelven.
Men under regissør Pål Sletaunes ledelse skaper han en skikkelse som på desperat vis forsøker å holde seg selv sammen.
Et rykk rundt munnen, et blikk så bekymret, åh, som denne mannen får oss til å tro på fortvilelsen.
Sletaune, som har skrevet manuset selv, har komponert en skarpsynt psykologisk gåte som ikke løses før siste bilde.
Det er en skrekkelig fortelling om samliv som går i stykker, om følelser på avveier, om vold som en tennsats når sexlivet ikke glir glatt.
Og om selvbedrag.
Ytre sett kan dette røpes:
Johns kjæreste Ingrid har akkurat forlatt ham.
Han blir boende i leiligheten i 5. etasje der han en dag støter på en ung kvinne i korridoren.
Hun trenger hjelp til å flytte et skap i naboleiligheten, hevder hun.
Nå ja, det hele er muligens et påskudd.
Snart lokkes John (Joner) i nærkontakt med to erotisk tiltrekkende nabokvinner, hvorav den ene, Kim, er svært pågående i sine tilnærmelser.
Det ser riktig ille ut når John og kvinnene veves inn i et nett av erotikk og blodig vold, så brutalt at 18-årsgrensen er riktig.
Så balanserer regissøren seg hårfint videre.
Voksne publikummere vil ane at her lurer en gåte som skal besvares, seriøst og slett ikke spekulativt.
Sletaune berører så krevende irrganger i menneskesinnet at jeg betviler at 15-åringer får det med seg.
Der spreller Joner i kvinnenes edderkoppnett.
Eller snarere, han virrer rundt i naboleilighetens klaustrofobiske labyrint.
Regissøren har skapt et stilig bilde på Johns sinnstilstand:
Rom på rom fulle av hamstrede matvarer, kvinneting og klesrot, for ikke å snakke om nesten uframkommelige korridorer.
Bruken av dystre blå og grønne tapeter, sparsom møblering og mangel på vinduer forsterker følelsen av innestengthet.
Dette er så flott gjort!
Og igjen kan det konstateres at, i tillegg til Joners eminente spill, er også alle de andre skuespillerne på høyden.
Julia Schacht er så barnslig forførende, så falskt forlokkende, så utleverende av egen kropp at det går kaldt nedover ryggen på en.
Også Cecilie Mosli og Anna Bache-Wiig skaper overbevisende figurer.
I 2003 spurte vi om norske regissører bare kunne lage lystige romanser.
Nå vet vi at Pål Sletaune kan bore dypt i sinnets mørke korridorer.
«Naboer» har premiere neste fredag.
| 1
|
701840
|
Nyansert kamp med stort dilemma
«Havet innenfor» kunne blitt en unyansert tåreperse om retten til assistert selvmord.
Men den spanske regissøren Alejandro Amenábar har levert et sterkt drama der en rekke (dog slett ikke alle) motforestillinger kommer til orde.
Retten til å begå barmhjertighetsdrap og assistert selvmord har versert som etisk dilemma i en årrekke.
Linn Ullmann fikk stor oppmerksomhet med sin roman «Nåde» (2002), og sist helg ble det Oscar-statuett på to filmer som forsvarer eutanasi:
Clint Eastwoods «Million dollar baby» (beste film, beste regissør) og den spanske «Havet innenfor» (beste utenlandske film).
Eastwood går kjapt og sentimentalt inn i problematikken.
Hans rollefigur tar attpåtil livet av en lammet person på et teknisk sett lite troverdig vis.
Da er det langt større grundighet over Alejandro Amenábars manus.
Rett nok representerer så å si hver eneste person i den spanske filmen et synspunkt på dilemmaet.
Men inntrykket av iscenesatt pedagogikk viker etter hvert som skikkelsene folder seg ut for våre øyne og blir troverdige.
Cirka 50 år gamle Ramón har vært lenket til senga i 28 år etter en stupeulykke.
Hans svigerinne, bror og nevø har brukt årene på å pleie ham med tålmodig omsorg og stor kjærlighet.
Likevel er Ramóns høyeste ønske å få hjelp til ta sitt eget liv.
Han krever frihet til å velge en verdig død.
Det sier spansk rettsvesen nei til.
Amenábar får fram hvordan noen av Ramóns venner kjemper for å fremme hans sak ad lovlig vei.
Men også hvordan den lammes far og bror protesterer mot å ta livet av ham.
Og hvordan to kvinner kommer inn i den kronisk sykes liv og forstår hans behov.
Det er drevent og dyktig gjort, ikke minst måten regissøren får fram Ramóns vekslende følelser, fra deprimert bitterhet via ironisk munterhet til lengsel etter ømhet og kjærlighet.
Et svært opplagt skuespillerensemble gjør et glimrende jobb.
Det er så godt laget at man kan lures til å tro at det likevel finnes enkle svar på et komplisert etisk dilemma.
Men selv ikke Amenábar løser opp knuten.
Fortsatt står det ved lag at det er et tungt ansvar å be andre mennesker bidra til å ta liv.
Og om det nå ble akseptert med barmhjertighetsdrap, kan det legge stein til byrden hos pasienter som ønsker å leve.
For hvordan skal en kronisk syk våge å være til bry i årevis dersom det enkleste er å be om et glass med giftig drikke?
| 1
|
701842
|
En forferdelig film
På en måte blir jeg kvalm av å gi denne filmen terningkast, for jeg vet ikke en gang om den er bra.
«Hotel Rwanda» er noe av det mest oppskakende og forferdelige du kommer til å få se, og den er nesten uten voldsscener.
Historien om den fortvila daglige lederen som omgjør et luksuriøst Sabena-hotell til en ubeskytta ghetto for massakretrua tutsier i 1994, har en enkel, følelsesmessig intensitet som omgjør filmkikkinga til to timers vedvarende sorgsinne.
Det er også en fortvila film fordi bare de færreste av oss vet nok om Afrika til å skille ut hva som eventuelt er planmessig subjektivitet.
Men det ble begått folkemord, og det var sånn at den vestlige hærmakta sto håndfallen og så på, FN gjorde nesten ingenting, alle gjorde nesten ingenting.
For meg minner denne filmen om «Pianisten».
Jødene i Warszawa sa til hverandre:
«Når amerikanerne får høre om dette...»
I Rwanda sa de også «når Vesten får høre», for når hele folkegrupper går amok med hat og macheter, er det ikke Gud folk setter sin lit til, men Europa og USA.
Bare soldater og bestikkelser kan stanse de gale.
Det er hva vi sitter igjen med etter et par tusen år med filosofi:
Bare soldater og bestikkelser.
«Hotel Rwanda» har en konflikt som i sin djevelske enkelhet er nesten metaforisk.
Belgiske koloniherrer delte i sin tid den rwandiske befolkningen i to — kriteriet var hvem de likte best.
De høyeste og de med smalest neser ble kalt tutsier.
De mindre og rundnesede ble kalt hutuer.
Den komiske banaliteten skapte et varig skisma som til og med står i folks identitetspapirer.
I 1994 gikk hutu-hæren og hutu-militsen sammen i et planlagt forsøk på å utrydde tutsiene, og de konsentrerte seg om barna, for å luke vekk utøyets frø.
Filmen forteller den antatt sanne historien om Paul Rusesabagina, en korrekt daglig leder ved Hotel des Milles, Colinnes i Kigali.
Han er hutu, men kona et tutsi.
Da militsen begynner å ta naboene, tar han med seg familien og noen forskremte til hotellet for å gjemme dem.
Etter hvert blir det flere, og før marerittet var over, hadde han berga 1200 menneskeliv ved å være ydmyk, smart og modig.
Filmen forteller Rusesabaginas ubarmhjertige historie med enkelhet og indignasjon.
Den pøser på med hjerteskjærende detaljer og virker likevel tilbakeholden i virkemidlene.
«Hotel Rwanda» er en film der du føler at forrådet av frykt er så forferdelig at filmskaperne har forsøkt å dempe i stedet for å dramatisere.
Historien har enkle dramaturgiske knep, men uten at de virker spekulative, slik det ofte kan skje i filmer med politisk drivretning.
Hutuene truer flyktningene i hotellet.
Direktøren står i mot.
Han ringer Belgia.
Alle i bygningen ringer noen de kjenner i utlandet.
Politisjefen trues med amerikanske overvåkingssatellitter.
FN-offiseren Nick Nolte forsøker å redde organisasjonens ære med kvalt røst, men må gi opp.
TV-fotografen Joaquin Phoenix rømmer landet, gråtende av skam sammen med de andre hvite.
Alt håp er egentlig ute.
Don Cheadle i hovedrollen gjør det utrolige at han portretterer en nålevende helgen uten å virke eufemisert.
Men de sterkeste skuespillerne er mylderet av mordtrua barn.
«Hotel Rwanda» er en påkjenning.
Men jeg innbiller meg at alle bør se den fordi filmen vil minne dem på at Vesten på en måte har akseptert at Afrika skal lide, for det er ingen vei utenom.
Historien vil gjøre alle til bedre mennesker for resten av livet, som her hos oss er cirka tre dager nå for tida.Kaos: Don Cheadle forsøker å lede ungene sine gjennom to timer massakrer.
| 1
|
701844
|
For de som vil bli edle
Dersom du er i sinnets stasklær og skal se noe annerledes og detaljert, vakkert, filosofisk og følelsesmessig balansert denne uka, er dette filmen.
Og dersom du har evnen til å lytte til og elske små, kule setninger — da skal du se «Monsieur Ibrahim et des fleurs du Coran».
Pierre Boulanger spiller en jødisk gutt i et av Paris' fattigkvarter, Rue Bleue.
Gutten er husholder for en depressiv far og bruker innsparte matpenger på muntert moderlige ressurshorer.
Omar Sharif spiller den tyrkiske kjøpmannen på andre sida av gata, han som ser alt og vet alt.
Monsieur Ibrahim er fornøyd med livet, for han vet hva som finnes i Koranen, og da filmen omsider har slentra seg fram til en vakker, men sørgelig slutt, får vi dele denne kunnskapen.
Fram til da smiler Sharif fram de enkle livsreglene fra Eric-Immanuel Schmitts roman.
Han er mildere enn minner om Middelhavet, og han er en så gjennomført klok mann at han nesten ikke er av denne verden.
Men det er den pubertetskåte lille jøden, som da faren begår selvmord, overlater sitt navn og sin sjel til tyrkeren i butikken.
Det blir ikke gjort noe vesen av at det er en muslim som oppdrar en jøde.
Det milde lyset, de enkle knepene, de vakre setningene og verdens svakhet for et smil gjør at alle folkeslag blir familie i den enkle filmen, og den fyller deg med et innsiktssvangert vemod som du antakelig blir et litt bedre menneske av for noen dager.
Omar Sharif er en skjønn skuespiller, og egentlig kunne jeg godt tenke meg å sitte en ettermiddag bare for å høre ham snakke fransk med sin vennlige kjerrehjul-stemme.
Den unge gutten Pierre Boulanger vil kanskje minne noen sentimentale franskmenn om Truffauts unge dager, da Jean-Pierre Léaud spilte hans alter ego Antoine Doinel med sitt blanke fjes.Far og adoptivsønn:
Omar Sharif og Pierre Boulanger vandrer gatelangs i Paris.
| 1
|
701845
|
Den beste djevlefilmen på mange år
Dette må være den mest oppfinnsomme djevlegrøsseren så langt.
De foregående har vært nifse, de har vært stemningssterke og råe, men ingen har funnet på så mye inspirert hekkan som «Constantine».
I Mexico finner en forferda meksikaner spydet som drepte Jesus, og i Los Angeles utdriver Keanu Reeves en djevel som avgjort ikke skulle vært der, for han overtrer overenskomsten om fredelig sameksistens mellom Gud og djevelen.
Dermed er helvete i gang, så å si.
Mens den kule eksorsisten Reeves dør langsomt av lungekreft, og kuene detter fordi spyudulf passerer, og kloakkmonsteret kaster seg i billeform etter de gode krefter, går det opp for flere at det dreier seg om en uønska sønn som forsøker å hive pappaen av tronen.
Jeg sier ikke mer.
Filmen er full av fantastiske detaljer.
Vi får følge Keanu til helvete, som aldri har vært fullt så flagrende.
Pruitt Taylor Vince spiller famlende, flakkende hjelpeprest, og Djimon Hounsou vedlikeholder det religiøse Sveits; en utstrakt økumeni-bar der halvdjevlene koser seg i svak belysning.
Beeman skaffer dragepust, en sjelden ting.
Vi får se den døde damas tvillingsøster Rachel Weisz blir aldeles drukna i klassisk badekar, vi får se erkeengelen Gabriel i Tilda Swintons vevre David-skikkelse, og mot slutten kommer til og med Peter Stormare i hvit dress og er en skikkelig sallan.
Etter Da Vinci-kodens enorme suksess hos bokleserne burde «Constantine» være en solid oppfølger for tilhengerne av den fargerike folkebibelen som først og fremst forteller en god historie.
Dessuten har filmen et drastisk antisigarett-budskap som kommer til å slå an i Kristelig Folkeparti.
Spesialeffektene er spesielle.
Bildene er tunge, men vittige og tøffe.
En bra film.Eksorsisten: Keanu Reeves møter små— djevlene med sitt arrogante: I'm Constantine, you sonofabitch.
| 1
|
701846
|
Ekkel destro-romantikk
Jeg misliker denne filmen så sterkt at jeg har problemer med å skrive om den.
Den statiske Jerngress-sentimentaliteten, masochist-dyrkinga av eksistensielle frynsekanter, de usympatiske menneskene og den destruktive ekshibisjonismen byr meg virkelig sterkt i mot.
«Mot veggen» er en gammeldags film i den forstand at noen deler av europeisk kultur står fast i forestillingene om at kunst er å skildre horer, løsgjengere og narkomane for at ingen skal tro at europeere forsøker å kopiere Hollywood.
Ingen skal mistenke tyskere for det.
Denne filmen vant Gullbjørnen i Berlin.
En gammel by.
En gammel kultur.
En ubevegelig elendighets-romantikk for oldinger i alpelue.
«Gegen die Wand» ble laget i fjor av en 29 år gammel tysker av tyrkiske foreldre.
Den forteller om et tyrkisk-tysk jente som for å kunne ha sex med hvem hun vil, liksom-gifter seg med en 22 år eldre løsgjenger fordi han er tyrker, han også.
Som manus-påfunn er handlingen ondsinnet usannsynlig, og kunne bare ha passert i en litt dum Kate Hudson-komedie.
Fra første bilde får jeg følelsen av å se folk som bare gjør ting de ville ha skjems av.
Fordi filmer som dette skal være visuelt krasse og selge bilder på billigsalg ved hjelp av selvmords-eksotisme og hopalongsex, er det ingen som noensinne blir grepet av ettertankens ydmykhet eller hemmes av to øyeblikks plutselige moralske sjenanse.
«Mot veggen» forutsetter at etnisk tvang skaper svekka sjelsevner, og at det går an å forelske seg uten å bli et bedre menneske.
Det går ikke an å like Sibel, på tross av hennes uforklarte englesmil.
Det går ikke an å like Cahit, for han er en sjølopptatt barbar som aldri eller noensinne setter spørsmålstegn ved en sentimental og utdatert livsstil.
Han er en slags stolt narkoman-alkoholiker med jernpotens og stålvilje.
Jeg tror jeg foretrekker Vin Diesel hvis man først skal lage helte-overdrivelser.
Handlingen sleper seg blodig og svett gjennom møkka i altfor mange minutter og altfor mange selvmedlidenheter.
Heldigvis slutter den godt.
Dette er gamle dager.
Avgrunnen er død.
De eksistensielle gneldrerne er sosialklienter, og alle vil videre.
«Mot veggen» er en museumsgjenstand.
Møt veggen:
Birol Unel og Sibel Kekilli gifter seg.
| 0
|
701847
|
En ny Änglagård
Siden dette er en svensk film, bør man begynne med motforestillingene, for svensker er et grettent folkeslag:
Det er et par presise grunner til å mislike «Så som i himmelen».
Man skal føle alarmklokkenes hissige dirring når alle på landsbygda er ålreit bortsett fra den strenge presten Stig og en håpløst fordrukken konemishandler-harry som selvsagt er umusikalsk trailersjåfør.
Det gjør ikke klisjevalgene bedre at heltene er en følsom fiolinist som gir seg sjøl som gave til hjembygda, samt ei skuffa, lyshåra ungjente med dårlig omdømme i menighetsrådet.
Her lukter det Uno-klær og rødvinsflekka vinyl.
Men det får ikke hjelpe.
Historien om det lille kirkekoret som tross all motgang kommer til Østerrike, blir aldeles uimotståelig vakker i all sin omtenksomme naivitet og spekulative følsomhet.
I respekt for svenskenes nye «Änglagård» skal jeg stable begeistra klisjeer for hånd:
Michael Nyqvist er en så bevegelig og lettlikt fiolinist og dirigent at du vil at søstera di skal gifte seg med ham, helst før 17. mai.
Skuespilleren overdriver nakkedelen av rollen sin såvidt, men det gir ham en slags sjenert sårbarhet, og da jeg så TV-reklame noen dager etter pressevisningen, oppdaget jeg at jeg ble varm om hjertet av Nyqvist, som når man blar i familiealbum.
Mannen med det ironiske navnet Lennart Jähkel spiller en næringsdrivende som er uten sidestykke etter Bør Børsson jr.
Han er godhjerta og full av framdrift, han har fordommer og er altfor ivrig, men samtidig utstråler den enkle kremmeren en barnlig godhjertethet som gjør ham til varig filmhelt.
Helen Sjöholm gir et rørende og sterkt portrett av slått hustru.
Ingela Olsson skaper en prestefrue som antakelig vil få Sirene-prisen fra 1972 ettersendt, for hennes opprør mot mannen er ikke bare sterkt rasende, men poetisk i hver eneste hudcelle.
Frida Hallgren, som en ny-oppdagelse av den lyshåra svenske synden, smiler som tusen blomsterenger.
André Sjöberg som den tilbakestående overgår det risikable i rollen med engleaktig begeistring.
Det er så mye bra folk her.
Nyqvist spiller en utvandra suksess-musiker som får infarkt og kjøper den gamle skolestua i Harry Heaven, der han en gang var mobba gutt.
Smått om senn begynner han å trene kirkekoret, og så begynner rørende ting å skje i raske rekkefølger.
Slutten er fæl.
Jeg håper han som fant på den, sitter i fengsel.Kjerestepar?:
Michael Nyqvist og Frida Hallgren mens svenskesola skinner.
| 1
|
701849
|
To fjols på vintur
Jeg skal slett ikke insinuere at «Sideways» settes opp på Kino 1 fordi direktør Frode Nilsen har vært på smøremiddag med vinimportør Ekjord.
For selvfølgelig får vi se «Sideways» fordi filmen er oscarkandidat.
Var juryen som nominerte, smurt med californiske viner?
Av de over to timene filmen varer, går nemlig den første med til å besøke vingårder i Santa Ynez-dalen i California og diskutere pinot— og cabernetviner.
Visst er vin godt, men herlighet, som film er dette sååå kjedelig.
Nå ja, druediskusjoner kunne vært hvilepunkter dersom storyen for øvrig hadde hatt gnist og sting.
Men handlingen er langdryg og smakløs som den dårligste rødvin.
Slik lunter det av gårde:
Miles, en deppa, nyskilt fyr som håper på å få gitt ut sin første bok, spanderer vintur på sin venn Jack uka før denne skal gifte seg.
Snart viser det seg at vennen begjærer mer enn druesaft.
Han sikler etter å nedlegge første og beste dame så fort anledningen byr seg.
Det gjør den.
Regissør Alexander Payne har gjort det til en signatur i sine filmer å vise fram hverdagsmennesker og deres feiltrinn.
Men å vise oss dårskap og atter dårskap kan gjøres på den kloke eller tåpelige måten.
Dumme folk må ikke framstilles så teite at vi publikummere vender oss mot dem.
Payne balanserte rett i «About Schmidt» med Jack Nicholson.
Men i «Sideways» er den selvnyterske tullingen Jack så urtåpelig at jeg til slutt fryder meg når han endelig får seg en på trynet.
Og irriterer meg grønn over at Miles lar seg misbruke til enda en gang til å hjelpe drittsekken.
Ett terningøye reddes i land av filmens to kvinner, Sandra
Oh og særlig Virginia Madsen (birollenominert), de har bare valgt feil manus.
Skuespiller Paul Giamatti sikrer 2'eren.
Men vil du trives med å se ham som antihelt, skaff DVD-en med «American splendor».
Det er en klok rolle om hverdagsnederlag.
| 0
|
701852
|
Deilig engelsk utroskap
Dette er en sånn gammeldags engelsk film som ser ut som en tv-serie, og så får man lyst til å flytte inn i den.
Denne gang beskriver Stephen Frears noen farlige forbindelser befridd for sin berømte yrkes-kynisme, og det farligste som skjer er egentlig en metaforisk kuflokk.
Kan en kuflokk egentlig være metaforisk?
Ja, når den jager en serie-utro krimforfatter med filmens skjønneste hustru.
Filmen er basert på en tegneserie-roman, og derfor er Tamara Drewe historiens veldreide drivhjul.
Gemma Arterton spiller henne egentlig med akvarellenes lettferdige form for overflødig flørt, og dama funker forbilledlig som femme fatale med minimal dongerishorts og mindre personlighet.
Den påståtte journalisten kommer til den påståtte hjembygda befridd for sin romerske nese.
På en uproblematisk og hyggelig måte setter hun i gang kulturtypiske og egentlig romantiske småsted-ting slik skjebnesvangre skjøger gjør i film og litteratur.
Men det er ikke hun som gir filmen atmosfære.
For naboene Roger Allam og Tamsin Greig driver et slags fristed for luftige forfattere på gården sin, og der er det så hyggelig at sola nekter å forsvinne.
Engelsk småby med innebygd oppgitthet.
Ute i hagen sitter de sære damene og skriver.
Inne i stuene sturer mennene.
Det er som en mummifamilie uten barn, en med bare bisamrotter.
Husets herre er en feiret krimforfatter, og han tar også ut sine royalties slik kongenes jern pleide å pløye andres fruer.
Det hviler en slags intellektuell fred over det beskjedne litterære oppdrettsanlegget, helt til en trommeslager (Dominic Cooper fra «Mama Mia») som lager boyband-punk kommer innom byen og stjeler Tamaras hjerte som akkurat da befinner seg i Tamaras buk.
Ben er en slags IQ-test for kvinner.
Hvis de gifter seg med ham, må de leve med verge resten av livet.
Så galt blir det riktignok ikke.
To fjortiser er Bens blodfans i grøftekanten.
Vi kan kalle dem VG Nett, for det er de som drevet av bekymringsfull kjendisgalskap setter i gang komiske og tragiske hendelser som omsider fører til en slags alternativ rettferdighet.
Handlingen er søt, men folka er herlige.
Frears skildrer dem slik en mann gjør når han er blitt så gammel at han elsker menneskene uten å like dem.
Filmen er full av tilgivende ironi og snedige understavelser.
Jeg elsket den virkelig så mye at en forvirra liten scene med Hardy-biograf på traktor fikk meg til å planlegge å skaffe nye, digre høyttalere og Vivaldi på volum elleve.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701853
|
Treet og sorgen
Det kan høres merkelig ut – at et svært tre kan spille en avgjørende rolle i en families liv.
Men det klarer debutantregissør Julie Bertucelli å sannsynliggjøre på en fascinerende måte.
Det er ikke så ofte vi får filmer fra Australia.
Desto flottere er det når naturen får spille med så sterkt som den gjør her.
Huset til firebarnsfamilien til Peter og Dawn O'Neil ligger ute på landet, rett ved foten av et gigantisk tre som strekker sine enorme grener over tomten deres.
Samtidig har treet svære røtter som borer seg vei i bakken.
Det er da et dødsfall i familien skjer, at treets makt og symbolkraft vokser fram.
Særlig for den åtte år gamle datteren Simone blir det å klatre opp og bo i treets krone en bortimot magisk handling for å bevare kontakten med den avdøde.
Mer bør ikke røpes.
Manusforfatter og regissør Bertucelli har funnet et fantastisk tre som fyller oppgaven.
Det hele funker fordi fortellingen dypest sett handler om hvordan barn og voksne arbeider seg gjennom en stor sorg etter å ha tapt et elsket menneske.
Det gjøres heldigvis ikke lettvint.
Charlotte Gainsbourg spiller firebarnsmoren med all den drevne erfaring hun har opparbeidet seg som skuespiller.
Morgana Davies imponerer som datteren Simone.
En original og annerledes historie, vel verd å få med seg.
| 1
|
701854
|
Ung poetisk julegave:Twilight Eclipse
I enga til Elvira Madigan sitter Kristen Stewart og Robert Pattinson og stryker hverandre og kysser tilbakeholdent som frikirkeungdom i Blu-ray.
Det glitrer i Pattinsons nakke av engasjerte svettedråper som kommer av sublimert bite-sex eller uferdig overmannelsesdrift.
Skjønne bilder.
Bedre enn på kino.
Edward vil gifte seg.
Eldre menn vil ofte det.
Og han er flere hundre.
«Twilight»-serien fascinerer fortsatt.
Det er noe evig uberørt og uberørbart ved dette kjærlighetsparet.
De er poetiske påstander.
Det finnes ikke så mange poetiske påstander i verden, for på overflaten er ungdommen suggete, festorientert og har patetiske kj-lyder.
«Twilight»-serien røper dens egentlighet, tror jeg.
Du kan gå inn i filmseriens romantiske stahet og kjenne kynisme forvitre.
Kristen Stewart er ei stilig jente som kan gå med hendene i baklomma med større biologisk overbevisning enn en 13 år gammel gutt.
Hun sluntrer sidelengs som ei kjønnsmotvillig jente, og ingen ville finne på å behandle henne som en Barbie eller gi henne slyngesko.
Dessuten er hun så eksistensielt ærlig og uferdig at hun ikke bare kan bestemme seg for Pattinson og la den innpåslitne høvdingen fare.
Personlighets-uroen er også fascinerende ved historien.
Jeg liker ikke indianeren Jakob.
Den barnlige irritasjonen fører til at jeg føler meg som en sånn idiot som ser danske dramaer på TV, men det er lett å bli sur på gutter med kjøttfull nese og det er lett å bli opptatt av voldsomt alvor.
Jakob er ikke hva den residente emoen inne i oss ønsker.
Vi vil at de villeste og mest dikteriske av jordas skapninger skal få hverandre i en slags Big Bang-skjønnhet.
Jeg syns kjærlighetsfilmer er fascinerende, for det er vanskeligere å sannsynliggjøre at mennesker holder sammen enn at de slåss.
Men til gjengjeld fabulerer filmer som «Twilight Eclipse» om hva det er som får folk til å risikere det mest dyrebare de har – sin forstand – for å kunne være på innsiden av et annet menneske.
Vampyrene er som Christiania-bohem med moral.
Hvite og poetiske og rare går de rundt i sin egen verden og vet at de er annerledes.
De har det stolte og sekteriske ved seg, det frie, ville og absolutte.
Emoene oppdaget det antakelig som hyrdestunder på marken:
Du lever i en annen verden enn de andre når du er ung; det er en poetisk vulkanverden som faktisk kan sammenliknes med vampyrisme.
Vampyr-ritualene er ikke veldig påtrengende i serien, de bare ligger der som en metaforisk framstilling av den absolutte ungdoms-hengivelsen og utslettelsen som etter ti år fører til at en kvinne kan våkne om natta av barneskrik og lure på hvem hun egentlig er og hvordan hun kom hit.
Det er kjærligheten.
Den fører deg til sine egne steder.
Kjærligheten er en blodsuger.
På en måte skulle jeg ønske at de hadde gjort mer ut av det ballettaktige ved vampyrene og varulvene, men det ville nok ført til at filmen ble en voksen-estetisering av noe uforanderlig ungt som er ment helt alvorlig.
Men jeg ville virkelig ha nytt danseversjonen av de alveaktige bevegelsene, den johnwooiske hurtigheten, det anspente forholdet mellom rom og tid som finnes i vampyrenes verden.
I denne filmen fortelles flere historier, og Bryce Dallas Howard kommer svevende inn med et rødt hår som minner om fransk undertøy og ufrivillige fantasier.
Kul film.
Dessuten utskjelt, og det gjør den ekstra interessant.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701855
|
Stor julemoro med Angelina Jolie
Angelina Jolie er melankoliens og tristhetens gudinne.
Jeg tror ikke jeg har sett henne le oppgitt på film, og jeg tror heller ikke jeg har sett henne smile med gyldig grunn.
Jolie har et paradoksalt etternavn og en særegen utstråling som gjør at man får lyst til smerte.
Farewell-Angelina fører til at en actionthriller blir gåtefull som en Julian Assange; det er som om en av Edward Cullens slektninger sleper seg gjennom folkemengden på leting etter skjensel og isolasjon.
«Salt» har en halvstreit historie, men Jolie gjør den til et sårt identitets-eksperiment, og hvis det viste seg at hun var den forkledde Josef Stalin, ville du ha holdt med Josef Stalin for den kryperske kroppslighetens skyld.
Angelina blir først skamslått av nord-koreanere, et statsvitenskapelig heldig valg av fiende.
Deretter maser den tyske ektemannen henne ut av fangenskap, og plutselig sitter hun i grå gåbortdrakt hjemme hos CIA og avhører en avhopper som påstår at hun er skjult russisk spion og presidentmorder.
Dermed starter en halv Bourne.
Uten at Lorelei-frisyren frynses, løper Angelina komfortabelt fra sin sjef og venn Liev Schreiber i skjørt (nei, ikke Schreiber, han hadde det i «Taking Woodstock»).
Hun sprayer kameraer, hun lager norsk apotekbombe og Reodor-bazooka.
Publikum mener at dama er misforstått og miskjent og unødvendig mistenkt, men så dukker rømlingen plutselig opp i visepresidentens begravelse.
Hva gjør hun der?
Og hvorfor nedlegger hun sikkerhetsfolk?
Uroen melder seg:
Hva er det nå Jon Voigts vanskelige datter har rota seg oppi?
La meg bare røpe at det har med barndommen å gjøre.
Farewell Angelina, the sky’s changing color, and I must leave fast.
Russere planlegger verdensomspennende returoppgjør med kjernefysiske våpen.
Farewell, Angelina, the sky is on fire.
And I must go.
Det finnes mye korridorløping i denne filmen, og det pleier ikke være bra.
Men Jolie med slangeblikket og sjelesugerleppene er ei eksistensiell dronning, og med henne godtar du det meste.
Phillip Noyce er en såkalt veteran.
Han kommer fra en generasjon thriller-regissører som ikke fikk til sluttpoengene.
Jeg bare nevner det.
Farewell Angelina, the sky is embarrassed, and
I must be gone.
Følg meg på Twitter:
@arilabra.
| 1
|
701857
|
Deilig fjoll med Cruise og Cameron
Ha det kjekt.
Det er tross alt jul.
Når jeg har sett en rikt utstyrt kaklefilm, hender det at jeg drømmer at jeg kommer inn i en av Norges største aviser, og der sitter fire filmanmeldere i skjørt.
Jeg har med meg to litt oppglødde damer i unødvendig badetøy, fiolinistinnen fra Dylans Rolling Thunder-turné, en apekatt som kan spille ludo og ukulele og en keltisk visesanger med taterhatt, røde krøller og lavt selvbilde.
Da sier de fire i skjørt:
Overlesset.
Og den ene tar en sardin ut av etikettfri boks og spiser den.
Alle sier:
Sånn skal en film være.
Du og jeg og katten til naboen liker i stedet sånt som dette:
Cameron Diaz og Tom Cruise kolliderer sine trillebager på Wichita Airport, og Diaz oppnår en slags akutt eggløsning.
Fysiologisk inflammasjon får dama til å se imponerende naiv ut.
Hun blir inntagende slik Lucia-opptoget er det.
Men lett skal det ikke bli når man har snublet seg sidelengs inn i en romantisk thrillerkomedie der manusforfatterne har tatt med alt.
Selv om Tom Cruise spiller Den Overhensynsfulle Agenten.
Halvdelen av filmens sjarm består i at den morderforfulgte voldsmagikeren Cruise bekymrer seg for Camerons velbefinnende med en detaljert forklaringssjuke som til og med ville ha virket litt overdreven i NRKs hypokonderprogram «Puls».
Men det er fordi hele den svikefulle verden som vi etter hvert har fått vite mye om, har tenkt å drepe Cameron.
Cruise utrydder alle i Boston-flyet, inklusive flygerne.
Den forskrekka Diaz blir utsatt for sannhetsåpenbaringer om amerikansk innenriks-svindel som ligger langt over Wikileaks, for ut av en klassiske svart gangsterbil kommer søvngjengeren Peter Sarsgaard og representerer øvrigheten.
Han er ikke grei.
Handlingen tar seg til fangenskap for spesielt interesserte og via en sydhavsøy på størrelse med plenen din til Salzburgs skjønne tegnefilmsmug der det lukter gammel nazisme og beerpizz, og Diaz nok en gang blir så dopa at øyenvippene hennes likner gullfiskhaler.
Tom løper på takene før handlingen forter seg til Sevilla med tyrer og menn i tights.
Alt er overdrevet.
Alt er overlesset.
Ikke snakk om å spille med sardin.
Sorry damer.
| 1
|
701859
|
Sterk kandidat til Årets beste norske film
Med «Kongen av Bastøy» viser regissør Marius Holst at noe heldigvis er blitt bedre i vår tid.
Vi setter ikke lenger unge mennesker i tukthuspregede skolehjem for å gjøre dem til lydige borgere.
Historien er rystende og blir godt fortalt.
Skriver jeg Lindøy, vil rogalendinger nikke gjenkjennende.
Som følge av «Lov om behandling av forsømte barn» fra 1896 ble det flere steder i Norge opprettet skolehjem på øyer, dels for å isolere de villfarne fra andre, dels for å gjøre det vanskelig å rømme.
Anslaget til Holst fungerer etter hensikten:
Hvor såret kan en hval bli før den bukker under?
Hvor mange slag, spark og ydmykelser kan et ungt menneske tåle?
Miljøskildringen virker tidsriktig og overbevisende gjengitt.
Fotograferingen til John Andreas Andersen veksler fint mellom storslåtte utendørsscener på øya og til dels klaustrofobiske nærbilder, særlig når guttene straffes for sine forseelser.
Personskildringen av sentrale skikkelser er god.
Se for deg to tenåringsgutter som skipes ut til Bastøy, skrubbes og framstilles for Stellan Skarsgård, anstaltens slitne og mutte Bestyrer.
Han ikler seg et ferniss av from kristen begrunnelse og tror nok selv på de gode hensikter med stedets strenge regler.
Snart er guttene fratatt sine navn og blir et nummer – C-5 og C-19 – på sovesalen.
Her herjer Kristoffer Joner effektivt over tenåringene som den magre og ynkelige vokter Bråthen.
Bra spill!
Regissøren lykkes godt i å skape dynamikk mellom tre-fire av guttene og Joners figur.
Flere scener og hendelser får en til å tenke på Jan Guillous «Ondskapen», der brutaliteten i et gutteinternat står sentralt.
Min innvending er at Holst for brått introduserer et overgrepstema som blir svært viktig i den gradvis eksplosive handlingen.
Antydningens kunst burde vært brukt tidligere i fortellingen for å skape et enda større ubehag.
Altfor vag blir han i et sidespor:
Ellen Dorrit Petersens rolle som bestyrerens hustru.
Enten burde hun fått en viktigere rolle, eller vært droppet.
Nå blir det verken fugl eller fisk.
Uhyre gledelig er det at de unge, ukjente skuespillerne virker så velvalgte.
Det gjelder gutter som i tause biroller framtrer med uttrykksfulle ansikter.
Men i særdeleshet imponerer de tre som driver handlingen fram:
Benjamin Helstad, Trond Nilssen og Magnus Langlete, vellykket plukket ut for å levendegjøre tre meget forskjellige typer.
Selvfølgelig har vi sett mang en rystende filmfortelling om autoritær oppdragelse og tukting av svake grupper.
Men summen av skuespill, handling, foto og miljøtegning gjør at «Kongen av Bastøy» hevder seg godt i tradisjonen med historier som skildrer et folkelig opprør mot overgrep og hyklersk behandling.
Gratulerer, Holst, nå kan du konkurrere med Bent Hamers «Hjem til jul» om tittelen Årets beste norske film.
P.S. Bastøy skolehjem ble lagt ned i 1953 – fordi brutaliteten der var beryktet.
| 1
|
701860
|
Cyber-Alice i deppeland
Dette er egentlig bare en sånn gammeldags Disney-film der den gule hunden dør i slutten, og så blir alle lei seg og går hjem og vil ikke være med på kino mer.
Det som i ti minutters tid ser ut som en ganske spennende lysrør-verden er da for lengst blitt kjedelig og visuelt formell, og du har den ekle følelsen av at Alice datt ned i et hål ved trerota og havnet i Clas Ohlson.
Den tekniske dyktigheten overgår oppfinnsomheten, og det finnes mange eksempler på programmerings-detaljer til å smile imponert av.
For eksempel har de laget en ung versjon av Jeff Bridges fra omtrent den gang han var Star Man, og han går kynisk rundt i et cyberslott han stjal fra gamle Bridges og funker langt på vei som mer ei plage enn en trussel.
Gamle Bridges sitter også krokrygga inne i maskinen som en litt nedslått blanding av Humlesnurr og Dalai Lama.
Han mumler i mosen som om han har røykt ledningsisolasjon, men samtalene mellom ham og den reddende sønnen er sannelig ikke mye å lekke til Wikileaks.
Garrett Hedlund er en lang stund filmens tennsats.
Han ser ut som en tidstilpassa Tom Sawyer-versjon av Steve McQueen (oldefars døde helt), og han er mer enn velegna til å spille cyberspace cowboy som rir programmerings-sykluser og slåss med digitale ninja-diskoser.
Men det varer ikke lenge før Hedlund også blir normalisert av de vanvittig plagsomme reklameskilt-draktene.
Egentlig er han den forsvunne data-gründerens sønn.
Han utfører skøyerstreker mot det dumme selskapsstyret, han hopper fra tak og til slutt tar han seg inn i pappa Bridges' hemmelige virkelighetsmaskin.
Der kommer brannmurvokterne i mannetights fra Durex og tuller med ham, og så kommer omskapnings-sirenene i noe liknende.
Etter hvert ser alle like ut.
Alle landskaper likner baren til en ufyselig interiørarkitekt, og til og med da Michael Sheen skal overspille den hvithåra nattklubbfyrsten, tviholder filmen på en allerede sjøldau scenografi.
Da vi nærmer oss bossfight tenkte jeg at nå må de gjøre noe.
Det kan ikke være så kjedelig som dette overalt i programmenes verden, men jo da, det er det.
Til og med Luke Skywalker-sekvensen ser egentlig ut som en tur i et moderne planetarium.
Og slutten.
Vel.
Jeg hata virkelig slutten.
Den tok poenget ut av filmen, som om Tom plutselig vant over Jerry, og så døde Jerry og kan aldri mer være med.
Filme har sju års aldersgrense, men jeg kan ikke skjønne hva sjuåringer har der å gjøre.
| 0
|
701861
|
Zzzovna av zzzurrete «Inception»
OK.
Seinfeld klinte på «Schindlers liste», men jeg sovna på «Inception».
I juleryddings-sesongen er det bare én ting som er verre enn rot, og det er rot som ikke vil bli borte.
«Inception» tværer av gårde på en grettent usjarmerende og uspennende, antikvarisk sci-fi-idé som kommer fra det mest forvirra og gjentatte av de småkules jule-evangelier:
Virkeligheten er ikke virkelig.
Som vi sa da vi var gymnasiaster i pinlige Fleksnes-frakker på St. Svithun:
Er dette virkeligheten, eller er det en drøm om virkeligheten, og er Universet bare et molekyl i en kjempes toalettsete?
Sånn holdt vi på, og innimellom hundset vi ideen om de hedenske døtrene i Genesis.
«Har du kommet for å drepe meg?» spør den delvis forråtna japanske gubben ved konferansebordet mens Leonardo DiCaprio skyver haka fram.
Så skifter handlingen til noe helt annet i Odd Karsten Tveits Land, og du vet at det finnes kanskje ikke, og muligens er japaneren Forestillingen om Knut Northugs (ja, det skal være Knut) venstre brystvorte.
I hvert fall er det ikke virkelig, og i hvert fall er det sånn at når man først har innført den absolutte relativitet i en handling, så dør den handlingen fordi den aldri kommer til å overraske noen mer.
Marion Cotillard dukker opp med skjemt Edith Piaf-blikk, men er hun levende?
Er hun død?
Er det egentlig Leonardo som er død, i tillegg til at han er blitt en slags hybrid-voksen som har gjemt et søtt barnetryne midt inni et kjøttfullt voksenhode?
Fortell meg om det.
Zzzzzzzz.
Av yrkeshygieniske årsaker vil jeg ikke sammenlikne «Inception» med «Blade runner» eller «The matrix».
Filmen er egentlig en fragmentert og lite spennende gjengivelse av «Nightmare on Elm Street», der DiCaprios Dream Team går inn i utvalgte næringslivsklisjeers drømmer for å plante tankespirer som gjør at de forandrer seg når de ikke drømmer.
Eller kanskje når de drømmer, hvis drømmene egentlig er virkelige.
Manusforfatter og regissør Christopher Nolan har gjort den tabben at han er blitt så fascinert av sin uferdige idé at han overforklarer den, i stedet for å gjøre seg kvikt ferdig med pubertets-dillet og komme seg over i en engasjerende handling.
Mot slutten, da den repetert savna Cotillard påstår at det egentlig er døden som er livet, ramler filmen omsider over i en karikatur som bare hører hjemme i «Hot shots»-parodier og Saturday Night Live-sketsjer.
La meg bare nevne at for eksempel «Blade runner» beveger seg så elegant at en femåring ville fått med seg hva som skjer.
Enkelhet utvider tankene, komplikasjoner lukker dem.
«Inception» er gjørmete og en patetisk genre-lek med kronglete utforma longører som aldri noensinne bringer deg dit hen at du sier «Å ja!
Kult.».
Det eneste severdige i filmen er Ellen Page som Ariadne.
Hun lever et følbart filmliv inne i dette kaotiske fysikk-paradokset.
Men det er ikke nok.
De andre skuespillerne kjemper en hensiktsløs kamp mot en film der handlingsbrokkene flyter rundt som hybelkaniner.
Christopher Nolan startet sitt liv som kult-geni med «Memento», en film der handlingen beveger seg baklengs.
Det er ikke lett å leve opp til sånt.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701862
|
På kjøret med Russell Brand
Til gjengjeld elsket jeg denne antakelig elendige komedien.
Som alle andre fine ting:
Grunnen er en enkel fyr med trivselstryne.
Russell Brand funker fanteflott som karikert, men tiltalende super-rocker, og gutteroms-gjentakelsen Jonah Hill har, så vidt jeg kan se, kommet seg ut av den sokkestinkende nerdestua og utøver noe som likner på en fullblods filmrolle.
Nesten fullblods.
Det starter med en av de flotteste parodiene på engasjerte popstjerner som jeg noensinne har sett.
Brand spiller rockeren Aldous Snow (ja, han oppsto i «Dumpet av Sarah Marshall»), og han opptrer i en fattigdoms-engasjert musikkvideo som heter «African Child» der han er en afrikansk hvit Kristus fra verdensrommet.
Den er en spiss, nådeløs utlevering av populær-sentimental døgnflue-engasjement, så spis ut hjerterøttene dine, Bob Geldof, og du kan ta med deg Bono.
Dere er borgerskapets pauseklovner, og førsteside-frelsere lukter alltid lomme-søtt av brukt karamellpapir.
I motsetning til hva som ville skjedd i virkeligheten, fører veldedighets-videoen til at Snow blir den mest utskjelte rockeren i verden.
Men da musikk-produsentene i USA trenger kreative stønt som kan motvirke motgangen, gir de briten revival-konsert på The Greek i Los Angeles.
Jonah Hill skal hente ham i London og få ham fram i tide.
Det er samme poenget som i 1982-komedien «Mitt favorittår», der en ung radioansatt skal få Errol Flynn-etterlikningen Alan Swann fram til studio.
«Get him to The Greek» er stappa med snedige detaljer.
Metallica-trommisen Lars Ulrich spiller seg sjøl i seng med Snows langvarig elskede ekskone (Rose Byrne), Pink spiller seg sjøl og Christina Aguilera spiller seg sjøl.
Handlingen beveger seg arrogant mellom overdrivelser og underdrivelser, Sex Pistols døljer på lydsporet i England, hovedpersonene blir piska av Moby og Hill må putte inn en heroinpose i endetarmen midt i innsjekkingskøen.
Hill får både infarkt og adrenalin rett i hjertet, så han farer gjennom det som kalles en påstått kubrickisk korridor med lemenfart, for det gjør ingen ting, for det er rocknroll.
Enten syns du dette er utillatelig teit og virkelig uakademisk, eller så elsker du det.
Med tanke på Shrek-syndromet, er det antakelig best at bare ugifte mennesker i useriøse forhold ser denne komedien.
I notatene mine står det også noe om trekantsex med Mariah Carey, men det ville jeg vel ha husket?
| 1
|
701863
|
Shrek som familiesviker
Unger sliter nok litt med handlingen i den fjerde Shrek-filmen.
Det grønne trollet starter som veltilpassa ressurs-pappa.
Men i stedet for å leke lykkelig med barna sine, drømmer han bittert om den gang han slapp å bytte bleier, den gang han slapp å delta i støyende bursdager, den gang han var en respektert og fryktet avviker i utkantgjørma.
Unger foretrekker faktisk at foreldre liker dem.
For dem er det ikke mye å le av når Jul-i-Svingen-pappaer flørter med nabodama eller når skogens ufortjent heldige troll ønsker seg tilbake til en barnløs ungkars-tilværelse uten fast arbeid.
Barn liker heller ikke at pappa finner pub-trøst sammen med en dårlig kamerat som Rumleskaft, at han drikker øyetini og betror sin skjebne til den sjarmløse lille eklingen.
For rumlemannen har evnen til å trylle om virkeligheten – akkurat som Leonardo DiCaprio – og plutselig har Shrek mistet alt.
Barnerommene skjelver av angst.
Pappa er borte.
Mamma er borte.
Barna er borte.
Egentlig skildrer ekteskapsvegreren «Shrek forever after» en eksistensiell katastrofe.
Katten har tatt sluttpakke og sitter som afpuse i ovnskroken uten sverd og støvler.
Eselet kjenner ikke Shrek lenger, Fiona er blitt en opprørsk og militant Patty Hearst, og ut av inferno kommer både heksene og rottefangeren for å skaffe seg verdensherredumhet.
Vi lever i en apokalyptisk tid.
Selv de morsomme barnefilmene er blitt dystre som bibelsteder.
Jeg gleder meg virkelig ikke til tegnefilmen der rødstrømpen Purpelhette konspirerer med den snedige transvestitt-dronninga Snehvit og anmelder Storeulv for voldtekt og uavbrutt samleie.
Ole Brumm var en koselig bok.
Men Shrek er selvsagt nydelig skapt, og for voksne er filmen både vittig og spennende.
Husets sjuåring så på av og til med halv interesse og overlegen styring av egen tidsbruk:
Ingen grunn til å vase vekk ettermiddagen på misfornøyde voksne.
| 1
|
701864
|
Breakdance i Blu-ray er OK
Først til tittelen:
Filmen er ikke i 3D på DVD.
Men bildene er forførende Blu-ray åpenbaringer.
Carly og Jay er så flotte som hyllevarer i Toys R Us, og på Blu-ray har London så klare luftveier som byen var i steinalderen før frityrdampen, før kullfyringa, angsvetten og den dårlige ånden ble oppfunnet.
Hvis du har evnen til å glede deg over meningsløse, malingsskinnende maskinbilder er «Street Dance 3D» en storarta førjulsopplevelse.
Unge mennesker danser til musikk som er så uinteressant at ikke engang Dagbladet ville ha tatt avstand fra den.
Historien er en så rå gjentakelse at manusforfatter Jane English burde få en Blekkulfpris for femte gangs resirkulering av tomme tanker.
Skuespillerne har det vi ofte kaller uferdig og frisk sjarm, og handlingen beveger seg stort sett som en full femtenåring uten busskort.
Men stilig er det.
De steintøffe gate-breakerne må på grunn av forenkla tilfeldigheter samarbeide med svanene i Fame-skolens klassiske ballettklasse for å vinne det store nabolagsmesterskapet i yo-dans.
Først utøver de så gjensidig forakt at Vibeke Løkkeberg kunne ha laget følelsesdokumentar om dem, og siden blir de verdens beste venner og må slåss mot de teite Eiganes-folka som ikke vil at elevene ved den pene ballettskolen skal danse med de fattige gatebarna.
Jeg ville egentlig heller ha knauset hemoroidedetaljer enn å innrømme at jeg falt for streetdance, men hva det hekk.
Dette var litt deilig.
| 0
|
701866
|
Ja til fisk.Nei til gull
Jeg er fremdeles imponert over produksjonskvaliteten i den norske animasjonsserien om redningsskøyten Elias, men Norge er ikke akkurat manusforfatternes fødeland.
Nord-Norge er korrekt og høvisk gjengitt som et sistevers i «Ja, vi elsker», og der bor fremdeles de dialekthemma bygdeoriginalene som seiler rundt Lunviks gule kran og snakker om at fisket må være akkurat slik det alltid har vært.
For det må det.
Sjarken og skøyta og andre sjabre sjøfarts-antikviteter drar ut for å sikre hjemstedet så mye fangst at Kystvakta ikke stenger havna.
Kystvekterne gjør sånt mens de smiler med glatte skrog som en litt svær skjermsparer for Kystverftforeningen.
Så kommer fabrikktrålerne.
De likner futuristiske Loveshop-overdrivelser eller Lara Crofts vannscooter, og de fisker så fort at fortidstrålerne sier færsken til hverandre og trenger beskyttelse.
Skurkene forholder seg til en røykspyende fabrikk midtfjords, og der hersker Polardronningen som egentlig er ute etter viking-gullskatten på havets bunn.
Hun driver nedleggingspolitikk etter Strøm-Erichsen-konseptet og er følgelig en landssviker nordpå.
Elias får hjelp av en overløper for å ta knekken på dama.
Mini-ubåtinnen Duppe blir en slags Assange som sviker sin egentlige arbeidsgiver for å gi info til de rettferdige og de vakre og de fattige, og dermed står Strøm-Erichsen-kjerringa for fall.
Ikke veldig engasjerende, men heller ikke NRK-treigt.
Norske barnefilmer er generelt påvirka av det litt pinlige fenomenet at alle nordmenns drøm er å drive politikk.
I denne filmen sier Elias nei til å ta gullskatten opp av havet, for meningen med livet er jo å fiske.
Trist for oss som ser fram til den dagen da bare Rasmus Hansson drar utaskjærs for å kleppe villtorsk, og nordlendingene sitter trygt og godt på land og lager grøssere, dataspill og nettbrett.
| 0
|
701867
|
J-Lo er tilbake!
Å se en film med Jennifer Lopez er også under tvang like nedverdigende som å måtte kjøpe lodd av unger som samler inn penger til Berlusconis eventuelle tenåringsfester eller spanske flygeledere.
Den kulturfilosofiske pinligheten blir ikke forsvart, forskjønnet eller formildet av at dama går i regnet og treffer en av disse ulenkelig sjarmerende mennene som ikke er ute etter et fast forhold og barnehageplass, men ølstafetter, fredagssex og post-koital amnesi.
Her lukter stinn, organisk fiasko.
Men man kan ta så feil.
Da J-Lo som sædbank-gravid alene-hormonell treffer ham igjen, viser det seg at den skøyeraktige fyren er fra en melkeforedlingsgård, altså, og selger ost, altså.
Alex O’Loughlin er så snill at han antakelig ville ha grått av stearinlysflammene i «Jakten på kjærligheten», og da konfliktene mellom ham og kultur-katastrofen Lopez oppstår, er det på «du har ikke tillit til meg, og jeg som har gjort alt for deg»-måten.
Da har dama fått barnet sitt, vi har hørt sangene hennes på lydsporet, barnet er blitt tvillinger og mannen fra gården har rukket å bli ambivalent, men trofast en rekke ganger.
«The back-up plan» er ikke så ille som den skulle vært.
Jennifer Lopez spiller moderat og behagelig som om hun er redd for at psykiateren kanskje skulle komme til å se filmen.
Men amerikanere er fremdeles fanatiske når det gjelder sin frykt for barn.
Også i denne filmen blir familie framstilt som verre enn kreft.
Man skulle tro kineserne ville lage filmer som dette for å holde folketallet nede, men amerikanere skal i de neste åra okkupere land som Nord-Korea, Burma, Iran, Pakistan, Irak 2, Afghanistan 2 og Wilileaksia, så de trenger faktisk soldater.
| 0
|
701868
|
Ufrivillig ung i England
Det starter nok en gang med et panoramisk bredskuldra og passelig pastoralt England der arbeiderklassen i 1973 bruker innsvingte skjorter og lurer på om de skal dra ut i verden.
Ricky Gervais har vært med på manus og regi i denne ungdoms-jamreren, og det var vel ikke noe godt valg.
Filmen er rutinert stiv som en uengasjert TV-serie, den forteller ingen ting om tida og fint lite om folka.
Dette er sånne greier som kjendiser begår når navnet deres er blitt så stort at de slipper å tenke seg om.
Christian Cooke er fin og tristøyd som en velholdt collie, og han vil bli rik i forsikringsbransjen.
Der regjerer den kyniske kaksen Ralph Fiennes, og han er også pappaen til Felicity Jones, som har Diana-hår og oppvakte, mjukfeministiske øyne.
Men hun er kjæreste med en dressmann som Jane Austen ville ha avslått som litt for gammeldags.
Emily Watson stuller rundt som den undertrykte syttitallsmora og fangen i Fiennes-dragens velstandstårn, for Cemetery Junction er et historisk forbigått sted der øl-rockerne Slade oppleves som altfor ungdommelig musikk 12 år etter at The Beatles overtok styringen av England.
Tom Hughes spiller den manisk bitre arbeiderklassehelten som hater faren sin helt til noen forteller ham at pappa egentlig ville slå i hjel han som stakk av med mamma, men på grunn av kjærlighet til gutten sin lot han det være.
Det er liksom ikke måte på fuktigheten i den mentale synkemyr.
For «Cemetery Junction» er en plakatfilm der de voksne er reaksjonære fabeldyr, og ungdommen oppfører seg som utvokste Emil-harryer fordi den er så full av trist opprørstrang.
TV-serier pleier ikke handle om noe; de bare står og tramper i sitt eget støv.
Gervais og kollegaen hans har kopiert denne akvarieformen for dramatikk.
Hovedpersonene går bare rundt og verifiserer dagliglivets uforanderlige sannheter i halvannen time, og så har de fått nok og reiser kanskje sin vei – og det var da filmen skulle ha starta.
| 0
|
701869
|
Infernisk leketøy-komedie
For lekene er vi Gud.
Når de har tjent oss trofast gjennom en del sesonger etter at de var julegaver, havner de på Forus-kirkegården Restavfall sammen med altfor billige hagemøbler og enhjulte trehjulssykler.
Slik Gud kasserer oss etter noen års bruk, kaster vi det vi var mest glad i.
Derfor ligger det en nesten rå, eksistensiell bitterhet over den briljante animasjonstreeren i «Toy Story»-serien.
Den KFUM-sympatiske Andy skal reise på college, og lekene hans kan enten havne på loft eller i dunk.
Som ved en satanisk versjon av det evige livet havner de først i den motorisk ufyllbyrda småbarn-avdelingen til en barnehage, og der opplever de omtrent like smertefulle plager som utro pinsevenner i evigheten.
Helvete bestyres av en ondt schizofren über-bamse, og jeg skulle gjerne se den fireåringen som tør legge seg med plysj-Brumm etter «Toy Story 3».
Her skjer det virkelig vondemannsaktige forverringer.
Buzz blir tilbakeført til fabrikk-innstilling (den skjebnen kan vi lære mye av) og blir en spansktalende Quisling.
Barnehagen blir bevoktet av en grøssergal apekatt med cymbaler, og våre venner er bare noen meter fra å havne i den gammel-kristne forbrenningsovnen.
Underveis må også potethodene og cowboyparet takle et lett tilbakestående Barbie-par.
Men de vittige elendighetene gjør filmen utrolig spennende.
På Blu-ray er bildene fantastiske, og dessuten kan du velge originalstemmer hvis du føler deg språkdyktig den dagen.
| 1
|
701871
|
Stilsikker brite-thriller
Her er en film du aldri kan satse på etter kaffen på første juledag.
Først to tause briter som jobber motvillig med noe de åpenbart har funnet på sjøl.
Så tar de Gemma Arterton i teppe, bærer henne inn i egna slum-leilighet og kler henne gjentatt naken før de lenker henne til senga.
Så kysser mennene hverandre.
På dette tidspunktet kaster din katolske tante Martha seg med ninja-mjukhet over de minste barna og gir dem snop som de i følge ernærings-ekspertene kan utvikle blind ryggmargs-kreft av.
Svigerfar får beskjed om å dra gave-genseren fra Benetton over hodet, og så går familien til Hinna kirke og forlanger å få skrifte, i det minste for vaktmesteren.
Denne spekulative framstillingen er mest med for å understreke at J. Blakeson (som i år ble valgt til en av de ti regissørene man skal holde et øye med i framtida) har laget en kul og stilrein liten thriller som ikke er for absolutt alle.
Det blir ikke sagt ett ord før det er gått fem til ti minutter, og skuespillerne er kompromissløst gode sånn at man ikke aner om de er profesjonelle kidnappere eller to komedie-tullinger.
Eddie Marsan har rødt bisamrotte-skjegg og en arbeiderklasse-profil som man bare kan misunne ham.
Han er sjefen.
Skotten Martin Compston (fra «The damned United») spiller den litt pregløse kompanjongen, og de to omgir seg med lumsk uforutsigbarhet.
Gemma Arterton er glimrende som Alice Creed, og flere er egentlig ikke med.
Noen handlings-vrier er anstrengte, som om de kom av magesmerter.
«The disappearance of Alice Creed» snur med større eleganse enn en kjørelærer i rundkjøring.
Den har det ubeskrivelig forundrende som gjør at du ikke blir forskrekka over at du blir så forbausa.
Og du blir aldri utålmodig med den detaljorienterte, omstendelige forteller-rytmen.
| 1
|
701872
|
Deilig førjuls-kaos
Hvis dere tror at denne komedien er overdrevet, kjenner dere bare feil folk.
Når Robert Downey jr. og Zach Galifianakis trøbler seg 320 mil fra Annetsteds til Los Angeles med en masturberende hund og ingen penger, skjer det mye uforutsett, men forståelig.
Det kunne vært verre.
Robert Downey jr.
er ikke en skuespiller, han er en slags design.
Alt det mannen gjør er formet som om han skulle være en forseggjort postmoderne tekanne, men siden designere ikke eier sans for ironi, dekker ikke metaforen.
Du bør huske særtrekkene fra den gang han spilte Chaplin.
Mannen delvis danser fram uttrykkene sine, han former dem som en full keramiker eller en fandenivoldsk glasskunstner.
I «Due date» starter Downey jr. som lakonisk-kul dressmann som egentlig ikke lar seg vippe av pinnen fordi om noen røyker den.
Han tar det arrogant og overlegent da han blir varig kasta av flyet fordi en ukjent sullik med permanenthår og fars aske i kaffeboks sier ordene «bombe» og «terrorist».
Han er for stolt til å bry seg om at lommeboka er blitt borte, han forholder seg prisverdig tilbakeholden da den uønska reisevennen reagerer allergisk på vafler.
Hos Juliette Lewis slår han riktignok ned et lite barn mens morgenkåpe-mamma tester marihuana til lyden av tung Cream.
Men slaget i niåringens solar plexus utføres på en rolig og ikke oppfarende måte.
Downey jr.
må hjem til LA fordi kona skal føde, og da den sosialt randomiserte Galifianakis antyder at det var husvennen Jamie Foxx som gjorde kona hans gravid og derfor vil hun få et barn som likner en sebra, da flipper han faktisk litt.
Han er fremdeles innenfor den anbefalte rekkevidden for Det Systoliske System.
Desperasjonen melder seg kanskje først da han blir reddet fra meksikanske grensevakter ved tyveri av en tollbod på hjul.
Stand-up-kunstneren Galifianakis har på en måte overtatt etter Seth Rogen som på sin side oppsto som en slags ikke-dyrisk, litt sein John Belushi.
Han gjorde seg bemerka i «What happens in Vegas» og «Hangover», og i denne filmen spiller han en sær, uangripelig taper – eller som vi ville ha sagt i Puls-Norge: utfordringshemma, prestasjonsuvillig, men definitivt overvektig.
Historien i filmen minner litt om «Trains, planes and automobiles» og kanskje bitte litt om De Niro-filmen «Midnight run».
De to hovedpersonene krangler seg fra flyplassen i Atlanta til et sjukehus i Los Angeles, og regissør Todd Phillips fyller ikke til randen med meningsløs galskap slik han gjorde i «Hangover».
Han hygger seg.
Han nyter på en måte Amerika og lar hovedpersonene gjøre jobben.
Derfor innledningen:
I det øyeblikket vi går inn i desember, vil de fleste menneskers liv på ett eller annet uforbederlig nivå bli så kaotisk som dette.
La det rulle!
En perfekt førjulsfilm.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701873
|
Ubehagelig hjerteklapp-thriller
Denne franskætta thrilleren gir raskt adrenalinoverskudd og heftig innpust, men den er egentlig ikke trivelig.
Det kan være slitsomt å se på folk som ødelegger livet sitt.
Det finnes en del filmer som får deg til å forveksle følelses-områdene engasjement og uvelhet.
I denne filmen blir Elizabeth Banks dømt for mord, og læreren Russell Crowe sitter tilbake med en fire år gammel sønn og en desperat mangel på virkelighetsfornemmelse.
Etter at alle mektige myndigheter har stengt lukene og gått hjem for å overvåke FNs generalsekretær, begynner han å sysle med fluktplaner for å få kona ut av fengsel.
I senga sitter den morløse, ulykkelige lille guttungen og leker med tinga sine mens pappa farer rundt blant narkovrak og bakgate-mordere for å skaffe hjelpemidler til flukt.
Da han begynner å ta livet av folk, vil selv det siste gjenlevende medlemmet av Don Quijotes fanklubb anta at dette ikke kan gå bra.
Det lille barnet kommer til å vokse opp hos Brian Dennehy, noe som til og med ville ha vært en tvilsom skjebne på åttitallet.
Da blir du forklarlig uvel.
Den fanatiske læreren virker som en ekkel fyr, et destruktivt menneske som ikke er i stand til å gi opp når man burde.
Han kunne like gjerne vært mora til John Lennon.
Handlingen blir gradvis uutholdelig spennende, det oppstår branner, biljakter og heseblesende korridorløping.
Filmen er tett, følelsestung og vellaget, men den er også splitter pine gal, for den herjer rundt med hendelser som ikke kan føre til Kyss Meg I Solnedgangen uten at jomfru Maria viser seg på himmelen eller butterfly-Kutcher snur tida.
Det finnes en del thrillere som man bare blir lei seg av.
Jeg tror de er laga for sånne som liker å lese om andres sykdom i ukeblader.
Russell Crowe gjør selvsagt et formidabelt, imponerende enmanns-show som den forunderlige læreren, og Elizabeth Banks har det springsteenske underbittet som gjør at du aldri i verden ville ha stolt på henne.
Ikke om hun spilte Mor til Teresa eller Hillary Clinton ville du ha stolt på henne.
Det gir rollen en betydningsfull dobbelthet.
Rundt omkring finnes flinke folk som Liam Neeson og Daniel Stern.
De bidrar til en troverdighet som handlingen mangler og er OK å se på.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701874
|
En fantastisk julegrøsser!
Denne egentlig velkjente jule-moralismen ble en forbausende opplevelse – blant annet fordi Star Wars-tilvent sjuåring satt med svære auer og gjemte seg bak et sofapledd.
Animasjons-versjonen av det plagsomme Dickens-eventyret er blitt en nifs ting.
Akkurat som med Harry Potter blir en kosehistorie med barnespøkelser tatt med på råskinns-tur til vår egen tid, og plutselig ser drømmelivet til Ebenezer Scrooge ut som et mareritt fra Elm Street.
Filmen er så nifs at den ikke har fått norske stemmer.
Den ligger der og lokker store barn og eventyrglade voksne med elleveårsgrense og Jim Carreys skranglete satanstemme, samt et så vakkert dataskapt London at du føler for å flytte dit.
Egentlig er romanens moral utdatert:
Den flittige kontorkaksen Scrooge feirer jul slik de alternative vil at vi skal gjøre det:
Han er sur og sparsom.
Han har nese som ei sigd og hake som en klepp samt et underbitt som de fleste menn unntatt Bruce Springsteen ville gitt bort snusen sin for å bli kvitt.
Den rike mannen ser kaldt på julesangsyngerne i den idylliske London-gata, og de blir tause.
Han er det motsatte av en blid kommunikasjonsrådgiver-engineer.
Rundt ham feirer alle (bortsett fra de fattige familiene som har døende barn på krykker) slik jul som vi gjør, mens Scrooge sitter aleine i strømsparer-hus og sier:
«Hekkans vas» med en slags engelsk Egenes-dialekt.
Det varer ikke lenge før spøkelsene kommer.
De tilhører FN-metoden for omvendelse:
Skrem vettet av dem, og vel så det.
Spøkelser haler den forskremte spareren med seg til hjembyen, slik amerikanske indie-regissører gjør med folk, og de viser ham hvorfor han ble ensom og lei seg og slem og rik og skilt og dum.
Til slutt forfølges Ebenezer av døden i scener som av en eller annen grunn minner meg om Kari Jaquesson, siden budskapet er at hvis han ikke nå tar seg sammen, blir han frakta bort av den skyggete fyren i den svarte likvogna.
Dermed kapitulerer gubben og begynner å bruke penger som om han var Gordon Gekko rett etter at han solgte Chess.
Da blir han lykkelig.
For å si det rett ut:
Dette er sånn som jeg feirer jul.
Derfor må jeg starte 1. november for å få kjøpt alt.
Det er en skjønn film, og man kan ikke gå videre med livet uten å ha sett de fantastiske Blu-ray-bildene.
| 1
|
701875
|
Lite sex, lite by, lite and
Å lage en film av Sex and the city-konseptet (Ok – egentlig har jeg lovet å piske meg med tynnskåren paprika hvis jeg bruker det ordet) der hovedpersonene reiser til Abu Dhabi, det er som å lansere «Änglagård 3:
Livet i Stockholm».
Og enda verre:
Serien sjarmerte visstnok fordi den handlet om beinharde ungkars— og one-night-kvinner som hadde befridd seg fra forplantningspresset og konsentrerte seg om hulrom i hjerner, underliv og sko.
I denne filmen har de samlivsproblemer og masse barn.
Mr. Big brummer som ødelagt bass-høyttaler og vil gjerne ha TV på soverommet, mens Samantha, jeg mener Carrie er blitt ei slags førskole-røy som gneldrer om at romantikken er borte.
Hun, som er så materialistisk at hun har et garderobe-rom i stedet for garderobe-skap.
Den ene dama har fått mange barn, og siden dette er Amerika, har alle ADHD og sukker-eufori og stygg beinføring, så hennes liv er blitt verre enn pelsdyras.
Dessuten er hun sjalu på svenske Erin (Alice Eve) fordi hun har uforkledde bryster som likner mummitroll.
Så drar de altså på jentetur til Midtøsten.
Dermed går filmen inn i et klassisk ironi-syndrom.
De kan ikke bryte sin egen stil og unnlate å drite ut alle som er annerledes, men de kan heller ikke fornærme hele folkeslag, sjøl om de fortjener det.
Kompromisset er puslete og pinlig.
I emiratene får de beskjed om at kvinner ikke skal kle seg slik at de vekker seksuell oppmerksomhet, en regel som skulle tilsi bruk av bikini på stranda i Lanzarote.
Damene har så stygge klær at de ser ut som karikaturer av Vesten, så egentlig burde de ha blitt framvist på Al Jazzera.
I Abu klarer Samantha, jeg mener Carrie å treffe en eks som heter Adrian, ser ut som Indiana Jones-versjonen av Aksel Svindal Larsen og smiler som ei pilsfyrt sædcelle.
Den virkelige Sam har utpå-buksa-sex med australsk vannpolo-spiller, og hele greia ender med at kvinnene blir utvist fra sjeikens vennekrets og må finne fram Visa-kortene.
Stygg straff.
Som spøkelsene i julefortellingen.
Jeg liker det ikke, men Midtøsten vinner.
De reisende nyork-damene er dysfunksjonelle, kunnskapsløse luksus-idioter fra en så overflødig verden at den spår sin egen undergang fire ganger i uka.
Midtøsten-folka er bare idioter, og det er nok bedre.
| 0
|
701877
|
Han stjal hennes hjerte for det var ikke betalt
Jude Law sitter i et tidløst sletent rom i hybelstørrelse og skriver om Schrødingers katt.
Kan noe være levende og dødt samtidig?
Han vet ikke riktig, for jobben hans er å ta ut igjen donerte organer fra mottakere som ikke har betalt månedsleia.
«Repo men» er tidvis like grotesk som en CSI-episode, som når den erfarne organhenteren Jude stikker hånden inn i magen på dama si for å omprogrammere lisensen hennes.
Filmen er laget med imponerende, iskald anatomi-humor, og skuespillerne gjennomfører starten på filmen med en ubekymra yrkesglede.
Forest Whitaker og Jude Law representerer The Union.
Innledningsvis oppsøker de en fyr, skyter ham med små blå sci-fi-lyn og kutter ham opp:
Sorry, men vi må ta den mekaniske levra di, for du er en dårlig betaler.
Forest Whitaker er blitt velsigna, velgjørende kul, og han ser ikke ut som om han blir plaga av spøkelset til Kunta Kinte lenger.
Whitaker er god til dette:
Et litt oppgitt smilende råskinn uten sjenerende sjel.
Enda bedre:
De jobber for Liev Schreiber som kunne spilt Adolf Hitler sånn at du gikk rett og kjøpte boka hans.
Dette er ikke en uffamei-film om framtida, sjøl om Law får samvittighetskvaler og heller vil ha skrivebordsjobb.
Derfor går det riktig ille med ham, og snart trenger han sjøl et nytt hjerte – og snart må han rømme sin vei sammen med «Cry me a river»-dama Alice Braga, som er niesen til Sonia.
Det er hun som har den manuelle skrivemaskinen som Jude Law bruker.
For oss som har brukt manuell skrivemaskin i fullt alvor føles det som om å ha sex utenpå klærne igjen.
Historien fra Eric Garcias roman er OK, men skuespillerne er skjønne, og det er de som skaper filmen.
Den kom aldri på kino i Norge.
| 1
|
701878
|
Taco med blodpudding
Dersom noen spør deg hva Arild ga Rodriguez-filmen «Machete», skal du si terningkast 1.
Vi har alle en udødelig sjel vi skal pleie.
Når eksmeksen Robert «Blodsprutmoen» Rodriguez lager film, gjør han det for å imponere så mange bildeglade, pasifistiske skap-kikkere og kultfilm-fnisere at det blir et levebrød av det.
Filmene hans er satt sammen av filmatiske vitsetegninger – voldsironiske tablåer (som betyr opptrinn) med så mye irrasjonell dødsfjonghet og så karosseri-konsentrert kvinnesyn at filmene ser ut som forsøk på å få Sørlandet til å bryte ut av Norge og bli en del av Iran.
Med andre ord:
Her skvetter ikke bare blodet, men også kjøttet rundt som uhell med kvistkutteren.
Her er med et sykehus-show der Trejo flykter ved å hive seg ut i tynntarm, som i «Død snø» etter å ha tatt folk med skalpellslynge.
Her er korsfestelse av presten Cheech Marin som er spesialist på reefers, også kalt meksikanske sigarer.
Og Rodriguez haler rehab-vraket Lindsay Lohan ut i ørkenen for at hun skal nakenbade og nakenbade og deretter hevne seg i nonnedrakt.
Husk det:
Jeg ga denne filmen terningkast 1. Danny Trejo husker dere.
Mannen med tortilla-trynet spiller hovedrollen som Machete i en slags politisk actionhistorie.
Rodriguez er en samvittighetsfull politisk filmskaper som vil at USA skal åpne grensene sine mot Mexico sånn at landet etter hvert blir folketomt.
Skurkene i «Machete» er de som vil håndheve innvandrings-regulering.
Jeff Fahey, Robert
De Niro, Steven Seagal, Don Johnson.
En stilig gjeng som blir behørig slakta.
Du kommer ikke til å syns det er spennende, men det er vanskelig å motstå den bisarre, visualistiske festinga, og det er vanskelig å ikke bli imponert av Rodriguez' evne til minneverdige overdrivelser.
Det blir mye anerkjennende knegging i sal 5.
| 1
|
701879
|
Sean Penn som politisk kitsch
Det går ei tynn skillelinje mellom politisk pornografi og samfunnskritisk film.
Det finnes også ei tynn linje mellom det empatiske og det sentimentale.
Dette er en ego-beruset, vinglende linedanserfilm.
«Fair game» er basert på den boka som eks-CIA-dama Valerie Plame skrev om seg sjøl som forfulgt agent i et moralsk kaotisk USA der Irak-invasjon ble så viktig for presidenten og visepresidenten at staben i Det hvite hus bestemte seg for å jukse lite grann.
Plame ble en syndebukk i denne prosessen fordi ektemannen Joe Wilson valgte å være varsler.
Den tidligere ambassadøren Joe Wilson spilles av Sean Penn med smågrått liberalerhår og intense engasjementsfakter; en slags Mann Fremfor Alt i Woody Allen-leilighet.
Kona hans spilles av Naomi Watts med omtrent samme paranoia-tryne som hun hadde i grøsseren «The ring».
Watts er det vekt-elementet som tydeligst tynger historien over i TVNorge-feltet for synlig familiefortvilelse.
Det er noe hakkebakke-mjukt ved Watts, og hun blir den minst sannsynlige agenten siden Antonio Banderas i «Spy kids».
Jeg følte det samme for Nicole Kidman i «Tolken»; hun ble for menneskelig og veik i en bransje med uvesentlig hjertevarme.
Sean Penn er vår mann, og vi forventer alltid at han skal gjøre noe spesielt genreskapende ut av en rolle.
Men autentiske historier har sine egne regler om skildringens profylaktiske vassenhet, for dette er virkelige mennesker som må stå til rette overfor sine Facebook-venner og ikke kan pille seg i nesa eller hive epleskrotter etter katten.
Wilson blir en politisk korrekt mann i alle rynker og alle fakter.
Sean Penn skaper en politisk kitsch-figur.
Han er besatt av hederlighet, og alt han gjør og alt han sier i en hel film er plakat-hederlig.
Blir vi lei av ham?
Vi ville ha gått i tog for at Wilson skulle få Nobels fredspris, men han er kjedelig å være sammen med i mer en halvannen time.
Familien rammes av medie-katastrofe da Wilson tar president Bush i en New York Times-artikkel som dementerer påstanden om at Wilsons egen rapport konkluderte med at Irak kjøpte uran fra Niger.
Det hvite hus svartner voldemorskt.
CIA-agenten blir røpet, familien settes i fare, kontaktene hennes lider.
Dessuten rammes både Wilson og Plame av generell skittkasting, og mens Bagdad bombes og sivilbefolkning dør, bekymrer vi oss såpesleipt for hvordan det skal gå med den pene Wilson-familiens ekteskap nå som de er blitt uenige om graden av nødvendig ærlighet.
Dette er TVNorge-delen av filmen, og den er ikke så bra.
Og det aller verste er da bokas forfatter og filmens hovedperson Valerie etter mye klaging står opp med fast blikk og sier til en ektemann som gråter av takknemlighet:
Er du klar til kamp?
Det er selvbeundring og ingen ting annet enn det.
| 0
|
701880
|
Brølende løve herjer i heisen
Jeg ser ikke mange grunner til å bruke tid på en film der djevelen tar livet av mennesker i et lukket rom.
Men fortellingen kan saktens brukes til å filosofere over våre forestillinger om den onde makt.
Men først:
Klarer regissørene Drew og John Erick Dowdle å skape grøss og gru ved å stenge fem personer inne i en heis og la irrasjonelle ting skje?
Jo da, på et vis gjør de det, sånn passe.
Langsomt forstår man at tre menn og to kvinner som en dag har tatt heis nr. 6 opp i skyskraperen i gatens nummer 333, med ett er fanget i den ondes ubegripelige, men dødelige garn.
En slags trøst er det at regissørene ikke på spekulativt vis tværer ut hvordan ofrene tas av dage.
Dermed går det an å fundere over den religiøse påstanden som flettes inn i historien:
Er det slik at djevelen forfølger folk som har alvorlige synder på samvittigheten.
Vil de som ikke har angret og bekjent onde handlinger, bli straffet med døden?
Svaret er selvfølgelig et spørsmål om tro og tolkning.
Nå er den ene manusforfatteren, M. Night Shyamalan, kjent for å lage historier med overnaturlige hendelser.
Men det er noe lettvint bokstavtro over måten filmen snylter på et bibelsted fra 1.
Peters brev:
«Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve og leter etter dem han kan sluke.»
Som om det skulle bety at den onde må skildres med støyende fakter, at han hiver folk ut av vinduer i 60. etasje, kortslutter strømmen i bygningen, splintrer speilet i heisen og dreper for fote.
En slik djevel er bare til som et virkemiddel i sjangeren grøsser.
Skulle figuren virkelig sette en støkk i en, måtte den onde skildres langt listigere – som en smilende lysets engel.
| 0
|
701881
|
I Mummidalens hakkete idyll
Tror filmskapere at bare Tove Janssons mytiske figurer levendegjøres, blir alt bra?
Hvorfor kan de ikke også fortelle skikkelig?
Det starter med at gress og busker i Mummidalen en morgen er dekket av støv.
Men man må til vaskeseddelen for å få vite hva vitsen er med alt det grå.
Iallfall i den norske versjonen.
Her blir det ikke tydelig sagt at støvet er et forvarsel om at en komet er på vei mot jorda.
Vel vel.
Kanskje bare voksne publikummere vil irritere seg.
Barnlige tilskuere blir ubekymret med på road movien som utvikler seg.
Mummitrollet og Sniff drar nedover elva på en flåte for å oppsøke professorer i observatoriet.
De kan fortelle om en komet virkelig truer jorda.
På turen skjer det mye rart og skummelt som vil fornøye, forundre og sette en støkk i de minste.
Men stadig er det småting som forstyrrer den logiske voksne:
Hvorfor ligger lysende, røde edelsteiner fritt på bakken?
Hvorfor er støvet i Mummidalen helt borte da de reisende kommer hjem igjen – til tross for at kometen er nærmere enn noen gang?
Animasjonen har noe snilt gammeldags over seg som matcher at figurene er blitt til i Janssons 40-, 50— og 60-tallsverden.
Men når jeg først har begynt å irritere meg, lurer jeg på hvorfor bevegelsene må være så hakkete og dårlige.
Og har man til slutt havnet i det sure hjørnet:
Når klimaendringene har overtatt kometens rolle i vår tid – bare at trusselen ikke vips vil suse forbi slik romsteinen gjør – da luller vi oss inn i den falske idyllen til Mummidalen.
Men hemulens kjole er herlig og Snusmumrikken skjønn.
| 0
|
701882
|
En perfekt jente-romanse
November er romantikkens måned.
Det er fordi november er så langt fra mai at menneskene egentlig har glemt den eksistensielle grådigheten som skapes av en sevjerik vår.
Når november kommer, er vi så langt fra bjørkenes parringsbrøl at det er på tide med nyvaska hår i peislyset fra Ipaden og kakao i gammeldags keramikk-krus uten Love Shop-ornamentering.
Derfor «The time traveler’s wife».
Denne romantiske fantasien fra 2009 kan bidra til din novemberlige kjønns-vesentlighet ved å behandle kjærligheten som en overjordisk, kosmisk fantasi.
Egentlig virker historien konstruert og kanskje snedig, som en slags alternativ-messe for katter med elektriske værhår:
Rachel McAdams treffer en melankolsk og merkelig mann som reiser i tid.
Han gleder seg ikke over det, men tidsreisene blir en selsom erotisk kraft, for mannen er jo overalt til alle tider.
Ikke bare en sånn som åpner colakorker i bursdagsselskaper – han omgir henne, finnes inne i henne, oppretter den tidløsheten i henne som kvinner elsker.
Den mørke Eric Bana oppsøker McAdams som barn.
Han kysser henne som ungdom uten at hun aner at han faktisk er en ektemann.
Einsteins snusmumrik virkeliggjør det som antakelig er alle kvinners drøm:
Jeg vil at min elskede skal vite og kjenne alt ved meg.
Han skal ha sett barnet i meg for å skjønne at jeg er voksen.
Kvinner anerkjenner bare livet som en kontinuitet.
Du starter filmseinga som kronprinsesse-vegrende tidsreise-skeptiker, men det finnes altså noen utvalgte november-hormoner som gjør folk mottakelige for ting som er teite, men tette.
«The time traveler’s wife» er en film som åpenlyst går den alternative erotikkens veier.
Ikke en film om samleier med svart belte mot låveveggen.
Den sniker i stedet rundt med de forræderiske, fredløse forestillingene at elskende kan gå opp i hverandre på måter som er skapt av intens varighet.
Hoved-ingrediensen i Universet er tid.
Kjærlighet er tid.
Rachel McAdams og Eric Bana får ikke hverandre i enden eller i neste liv, de får hverandre i tiden.
Det er fryktelig fristende å skrive at tiden strømmer gjennom dem.
Men jeg skal ikke gjøre det.
| 1
|
701884
|
Kutcher-graut med Heigl
Noen ganger hender det at du ser filmer som gir deg inntrykk av at både regissøren og skuespillerne plutselig glemmer at du er der.
De har hatt det fint og faglig, de har drukket cola light, og på ett eller annet tidspunkt ble selve filmarbeidet så hyggelig at de glemte at noen skal se på.
Sånn er «Killers».
Ashton Kutcher spiller en nesten smertefullt usannsynlig super-agent i rød sportsbil, og åpningen av filmen antyder at vi befinner oss i en James Bond-parodi.
Det gjør vi ikke.
Vi befinner oss i en Ashton Kutcher-parodi, men det vet han ikke.
Etter hvert blir det også en Katherine Heigl-parodi.
Den tiltalende komedie-blondinen blir så utrolig fjollete at hun må være bloddopa med serumet til Goldie Hawn eller Eddie Murphy.
Og når hun spiller familiescener med overkasse-fylla Catherine O’Hara og pappa Tom Selleck, oppstår fornemmelsen av at the Fockers har forvillet seg inn på settet fordi de trodde studio-tralla ville ta dem til golfbanen.
Så blir de to unge uforståelig forelska, og så gifter de seg.
Oi.
For nå kommer det en time som kunne vært kalt «Ultranormal activity», siden hverdagsliv utfolder sin variasjonsfrie tallrikdom som flaskepant på mai-eng.
Inntil en av filmens virkelig imbesile viser seg å være en fysisk evnerik morder som har kommet for å ta Kutcher fordi Kutcher er en slags Bourne.
Det hadde vi glemt.
Vi trodde han var Mr. Bean forkledd som pizzabud.
Og verre blir det.
Regissøren våkner, oppdager oss som ser på og får panikk:
Gissen kvist, vi må finne på noe.
Og dermed er alle som til da har vært med i filmen en hemmelig morder.
Heigl hyler gravid, Kutcher beveger øynene mange ganger og filmen sklir ut i det absolutte, uforstyrra, uberegnelige idioti.
Vi må alle slutte å se Kutcher-filmer.
Han blir oppmuntra av det og fortsetter og fortsetter.
| 0
|
701885
|
Australsk kontainermorder
µDette er en dyster australsk thriller på en måte, men egentlig har Michael Craft bare laget en litt tungvint og deprimerende film om at dødsstraff er like dum som all annen straff, for det du har tatt fra de uskyldige, kan du aldri gi tilbake.
Nå er det sånn at Jimmy opplever at en mugger stikker ned faren hans, og sønnen sverger at han skal hevne seg på morderen.
Det hadde vært moro, men sånn blir det ikke.
For Jimmy begynner å jobbe i kontainerparken til onkel Leonard.
Og der foregår det ting som jeg i grunnen ikke kan fortelle.
Det er stort sett litt tvilsomme mennesker som har tinga sine i kontainersamlinger, så onkel driver med improvisert rettferdighet som bijobb.
Det skal man ikke.
For noen av de som ser skyldige ut, er rene som nyskylt tarm.
Sorry.
«Storage» ble aldri en veldig engasjerende film, men den er faktisk godt laget og behagelig spilt.
| 0
|
701886
|
Guttemoro for de evigunge
Mange dvd-seere syns det er koselig med filmer som starter med at hovedpersonen onanerer til et bilde i senga si.
Jeg syns ikke de skal bry seg om denne toer-terningen, men nyte privilegiet ved ikke å ha fått det trøblete aldrings-genet som gjør at de fleste mennesker blir lei av humor når de er tolv år og plutselig skjønner voksne ting som værmeldingen og bussruta.
Filmen handler om en jomfrugutt i videregående.
Han heter Dave og ser sånn ut.
Like fullt har han forhåpninger om at jenter som ser ut som rollemodellene til Pamela Anderson higer etter kroppslig forening med en urolig liten fyr som har draculabryn og egentlig burde eid en rutete skjorte med samme mønster som sykkelen sin.
Sånn er disse filmene.
Så kommer utvekslingsstudentene.
De dras med på sånn rekkehusfest der sportsungdom snakker uvitende om å ha sex mens de planlegger å drikke så mye at de ikke ville merket forskjell på mus og hamster.
De har kastekonkurranse, og tre jenter må vise brystene sine, og da må russeren løpe på toalettet, antakelig for å rense ut Tsjernobyl.
I garasjen røyker mekkifjes og den indiske gutten marihuana med tilhørende ansiktsuttrykk, for marihuanaens utbredelse skyldes først og fremst den intense følelsen av planlagt rampestrek som følger med:
Dette er de snille guttenes bankran.
Det viser seg at Laurent er en intrigant gutt som burde vært venninne med Mandy Moore, men det går bra for det.
| 0
|
701887
|
Skremmende, poetisk Potter-skrekk
Dette er den beste Harry Potter-filmen.
Historien har forandret seg med tiden og blitt til noe djupere poetisk og truende enn en frodig barnefortelling om vennskap og magi.
Historien forlater Galtvorts lune julehygge og begir seg ut i mørkemaktenes ødemarker der det bare føles som en svart byrde å være den som redder verden.
England er ikke til å kjenne igjen.
De mørke kreftene jager engelskmenn på flukt.
Gomper flykter fra hjemmene sine, og med tårevått voksensinn sletter Hermine sine foreldres hukommelse for at de aldri skal huske at de en gang hadde en datter.
Så må Harry Potter og den stillfarne frelserens venner evakueres i en skjebnesvanger himmelflukt der alle er blitt Harry Potter, men dødseterne forfølger dem som akrobatiske jagerfly-spøkelser.
Voldemort har sluppet løs morderne sine.
Han som man i trollungenes barndom ikke kunne si navnet på, er blitt en virkelig rådsformann for de fortapte og forlanger Harry Potters død.
Ralph Fiennes' skamferte datafjes er mer voksaktig enn uvirkelig.
I taket henger en tidligere Galtvort-lærer og blir torturert.
Vi er på vei inn i skrekkfilm-genren.
For dette er virkelig ikke Potter-film slik dere kjente dem.
Historien er blitt voksen sammen med skuespillerne.
Fra 2000 har tiden beveget seg fra det lekende og oppfinnsomme mot det dystre og apokalyptiske, og filmen har fulgt med i modning.
Som varslet i «Halvblodsprinsen» begir Hermine, Ron og Harry seg ut på en slags Ringenes Herre-ferd for å finne de fire malacruxene.
De har ikke lenger det forferdete, barnlige motet som da de tumlet pludrende rundt i Galtvorts hemmelige ganger.
De er blitt utvokste 17-åringer og har med seg nyvoksenhetens forræderiske sårbarhet og smittefarlige følelsesliv.
Er Hermine og Harry virkelig bare venner?
Hun klipper håret hans med en kjærestes mjukhet.
Har Wiltersen alltid vært en naiv, trofast tulling?
Ute i Peter Jackson-land blir han en forvandlet Frodo.
Handlingen flytter til et nesten Terry Gilliamsk under-London der rasistene har overtatt Magidepartementet.
Hermine og Harry reiser siden til Potters hjemby, som kunne vært skomaker Andersens nabolag.
Regissør Yates viser at han kan behandle en dvelende, stilsikker nostalgi som fint og følsomt underbygger filmens uimotståelige tristhet.
Naturscenene gjør «Dødstalismanene» til en virkelig annerledes film.
Ungene fra Humlesnurr-akademiet er hjemløse flyktninger i et magert og lysdødt fjell-rike.
Som hjemmefront-soldater gjemmer de seg i spisstelt på steingrunn.
De tette skogene er truende og kronglete som irrasjonell natte-frykt; de blir funnet av en deathrocker der den svarte angsten bor.
David Yates behersker de visuelle skiftene og det krevende emo-alvoret som en bildetrollmann.
Filmen er som å bla i ei vakker, men psykiatrisk ond eventyrbok med 15 års aldersgrense.
Filmen får en overraskende, rørende helt, og vi forlater første delen på Humlesnurrs grav.
Daniel Radcliffe har fremdeles denne trestokk-sjarmen som egentlig passer for halvguder og utvalgte.
Men det er livskrafta i Emma Watson og Rupert Grint som får denne Potter-filmen til å pumpe oksygen.
Radcliffe er en skikkelse.
De er folk.
«Harry Potter og dødstalismanene» er en suggererende film som fører deg ned i the lowlands med rottefangerfløyte.
Utenfor sal 5 gikk jeg på ei hvitkledd dame fra Mattilsynet, og hun skremte vettet av meg.
| 1
|
701888
|
Dyster og kjedelig gresk klaustrofobi
De som vil selge «Fortelling 52», introduserer et slektskap med filmer av David Lynch.
Men akk, Alexis Alexiou er milevidt fra mesteren.
Visst har den greske manusforfatteren og regissøren en grei ambisjon:
Han vil skildre en mann, Iasonas, som bryter psykisk sammen i møte med en kvinne, Penelope, som han forelsker seg i.
Problemet er at Alexiou blir for bergtatt av sitt eget klaustrofobiske filmspråk.
Det blir vanskelig å tro vaskeseddelen når den påstår at det av hovedpersonenes kjærlighetsforhold «slår gnister fra første øyeblikk».
Niks – da Iasonas åpner inngangsdøra for Penelope første gang, er scenen så innsmurt i traurig farge og dyster stemning at enhver gnist uteblir.
Man kan saktens rose Alexiou for å ha funnet diverse grep for å skildre angst og uro hos Iasonas, enten han søler tannkrem på genseren, vasker febrilsk på møkkete tallerkener i kummen, stikker fingeren i blodlignende flekker på benken, dekker matrester til med plast eller hiver i seg tabletter av uvisst innhold.
Men når grepene gjentas idelig i kombinasjon med urolig kameraføring, bevisst uklare bilder og en kullkastet kronologi, blir den klaustrofobiske forvirringen som filmskaperen etterstreber, redusert til noe monotont og kjedelig.
Det kunne Alexiou unngått om han bare hadde skåret filmen ned med 20 minutter.
Det irriterer også at han er så pretensiøst gåtefull og liksomfilosofisk.
Hva er dette tøvet med fortelling 52?
Eller snakket om at han forteller noe som ligner på noe som har skjedd.
Eller vaskeseddelens påstand om at Iasonas «kan dele alt med henne, selv barndommens lek der han forsøkte å kontrollere sine drømmer».
Dystert fjas, spør du meg.
| 0
|
701889
|
En komisk juletragedie
Jakten på julestemningen er blitt en stressende folkesport som starter tidligere og tidligere hvert år.
For vi nøyer oss ikke med julestemning i selve julen, helt fra midten av november skal det lukte pinnekjøtt og pepperkaker, på anlegget skal det klinge i juleklokker, og vi skal ha en fornemmelse av snø.
Bent Hamers «Hjem til jul» byr på julestemning så det holder, men har ikke tradisjonell julestemning som formål.
Tvert imot: denne julefilmen handler om de tingene som gjør julen vanskelig, vonde forhold og følelser som bare blir forsterket av forventningene om en gledens høytid.
«Hjem til jul» er basert på Levi Henriksens novellesamling «Bare mjuke pakker under treet».
Regissør Bent Hamer har valgt ut noen av novellene, noe som gjør «Hjem til jul» til en episodefilm der de forskjellige historiene stort sett bare har julen, vinteren og den fiktive bygda Skogli som fellesnevner.
Episodefilmen er etter hvert blitt en litt for velbrukt klisjé som ofte stjeler nerve fra helhetsinntrykket, men ikke i «Hjem til jul».
Hamer har lyktes i å skape et fellesskap mellom de tidvis overlappende historiene.
En viktig årsak er den karakteristiske Hamerske stilen og stemningen: tragedie og humor hånd i hånd, det hverdagslige og det eksistensielle arm i arm.
Det er julaften ettermiddag i Skogli, frostrøyken bølger, snøen knirker og gnistrer i kveldsmørket.
Bygdas befolkning er alle preget av den forestående høytidsfeiringen.
På godt og vondt.
Enten de vil eller ikke.
Her er elskerinnen som også i år må se elskeren feire jul med kone og barn mens hun selv er alene.
Gutten som heller vil tilbringe julaften med jenta han er forelsket i enn med familien.
Legen som blir kidnappet til et helt spesielt oppdrag.
Det eldre paret som venter sønnen hjem.
Den bortkomne, forsofne sønnen som søker hjem til jul, og som treffer en gammel flamme på veien.
Trond Fausa Aurvåg glitrer som den bitre, forsmådde ektemannen som tyr til desperate handlinger og skitne knep for å få truffet ungene sine og overlevert gaver til dem på julaften.
Det er denne historien som har mest av det Hamerske særpreget: det tragiske forstås best gjennom det hysterisk komiske.
Men alle rollene er velbesatt.
Alle historiene er rørende, gripende, vakre.
Og litt vonde.
«Hjem til jul» er en visuell nytelse, og Hamers bredeste og mest følelsesladde film til nå.
Musikken må nevnes.
John Erik Kaadas filmmusikk er usedvanlig vakker og stemningsskapende.
Og selve kremtoppen i denne bittersøtt deilige filmen er den spektakulære avslutningsscenen, lydlagt med Maria Menas aldeles nydelige tittellåt «Home for Christmas».
Jeg lover:
Dette er helt uforglemmelig.
Og tristessen til tross:
«Hjem til jul» en lysende, optimistisk moderne julefilm om å finne fred og veien hjem.
| 1
|
701890
|
Hudløse Hank
Historien om den svensknederlandske trubadurlegenden Cornelis Vreeswijks liv og musikalske karriere er i utgangspunktet den klassiske rock'n roll-historien:
Plutselig suksess og tilbedelse fører med seg store mengder drikk, dop og damehistorier som drar det musikalske geniet inn i en nedadgående, destruktiv spiral der bunnen er døden.
Eller i beste fall: rehab.
Hans-Erik Dyvik Husby alias Turboneger-vokalist
Hank von Helvete har selv vært der, noe som helt sikkert har bidratt til at hans hovedrolletolkning i filmdebuten er så fantastisk hudløs og intens.
Jeg er stum av beundring over hvor utrolig godt Hank tolker rollen, og hvor nifst lik han er visesangeren i alle fasene av hans 50-årige liv.
Synge bra gjør han også på de utvalgte visene der de ikke har brukt originalinnspillinger.
Filmen starter med en dramatisk scene fra Vreeswijks hjemby i Nederland under andre verdenskrig.
Tyskerne kommer på døra, og det ender at lille tuberkulosesyke Cornelis blir tatt fra foreldrene med makt og sendt til en institusjon.
I filmen antydes det at dette traumet plager Cornelis gjennom hele livet.
Ellers får vi lite innblikk i årsakene til Vreeswijks destruktivitet og ekstremt paranoide og sjalu personlighet – utover den sedvanlige rockemyten.
«Cornelis» er en gripende beretning om en bekreftelsessøkende mann full av kjærlighet og talent, som altfor ofte valgte feil retning.
Full av vakker musikk – og et glimrende portrett av den pripne, stivbente svenske mentaliteten på 60— og 70-tallet.
| 1
|
701891
|
Dundrende togspenning
Emmerich kan ødelegge hele jorda, og du gjesper imponert.
Tony Scott får deg til å sitre av spenning hvis bremseledningen ryker på et godstog i Sør-Pennsylvania.
Det er forskjellen.
Vi som tror at alt er spesialeffekter, bør bøye oss for mannen med virkemidlene.
Tony Scotts oppskrift er uslåelig.
Sentimental tetthet til skikkelige mennesker uten bisetninger.
By-rustne arbeiderklasse-fjes, brekende yrkes-sjargong og robust arbeidstøy.
Telelinse-bilder i motlys og utendørs-amerikanske blåfarger med gullrender.
En sensuelt kaotisk sammenklipping av voldsomme jernkonstruksjoner, nesten utopisk følelse av fart, steilende, sveipende og stupende helikopter-bilder mens lyden av mulig utslettelse dundrer under skosålene – og det er ikke våpen denne gang.
Det er et digert, vilt og ondt tog stappa med gift og eksplosiver, og det kan komme til å utslette en bydel i Sør-Pennsylvania.
Du bryr deg ikke om byen egentlig.
Du bekymrer deg for nykommeren Chris Pine som er smertefullt separert, og for kona hans som ser mannen kjempe med gods og naturkrefter på Fox TV.
Du bekymrer deg for Denzel Washington med to snurtne døtre, for han ble tvangspensjonert av kapitalistsvina og risikerer likevel livet for dem.
Working class heroes i et lokomotiv på samme linja som det ukontrollerte monstertoget.
Dette er menn.
De gjør ikke som ledelsen sier.
I stedet tar de opp jakten på den skingrende skinnebomba, for de har en by å redde.
En sjelden gang oppstår noen få, barnslige minutter i kinosalen da du glemmer at du ser film.
Sånn er det her.
Rosario Dawson i kommandosentralen sier Good luck, Frank, toget nærmer seg Stanton Curve, gnistene fyker.
Da klatrer Denzel ut på togtakene og hopper fra vogn til vogn for kanskje å rekke mange nok bremsehjul.
I lok-et henger den skadde Pine i nødbremsen, og på veien nærmer Lew Temple seg i en nasjonal-ikonisk pickup som Bruce Springsteen kunne ha drømt opp.
Nei, jeg har ikke røpet noe, for det er mye igjen.
Men derfra bare føler du.
Apropos bybane:
Filmen røper også at tog er det dummeste og mest tungvinte framkomstmidlet man kan finne på å ønske seg.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.