id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
701894
|
Deilige, rare Roma
Denne skildringen av en italiensk femtiårings skjebnesvangre Ferragosto beveger seg behagelig som en august-sol over horisonten.
Filmen er så overbevisende varm og menneskelig at den antakelig lan bli en fare for verdensøkonomien.
Gianni passer på sin gamle mor.
Hun er utkledd som et slags Fellini-spøkelse med gule krøller, ujevn hudfarge og en rød munn som kunne vært beskrivelsen av en seksualforbrytelse.
Han handler mat, han handler hvitvin, han sitter i solsteika utenfor vinbutikken med den gråhåra Vikingen og drikker fra glass på tønne.
Den djupt oker murveggen fanger lengslene dine, for det er noe ved Italia som gjør billig arkitektur til en deilig del av folkesjela, som om veggene synger sviske-arier med sprukken murpuss.
Ingen snøhetter her nei.
Men da han omsider kommer hjem, dytter huseieren på ham sin egen pleietrengende mor og en senil tante.
Og det varer ikke lenge før også huslegen etterlater sin mor i den lille leiligheten i tredje etasje midt i Roma.
Katastrofen er egentlig perfekt.
Men for det første.
Italia ligger på bånn av statistikken over land med likestilling.
Er det likevel sånn at alle middelaldrende menn i Italia passer mødrene sine?
For det andre:
De mangler tydeligvis sykehjem i denne delen av EU, men Gianni finner opp idyll-versjonen av privat pleie.
Han blir en slags intuitiv Høyre-mann, og derfor drikker han hvitvin hele tida og vandrer gjennom sin velgjørenhet med blide, ustø bein og en rørende form for småblekte fagstolthet.
Mild og romantisk musikk ligger under filmen som silkerus.
To middelaldrende menn på moped gjennom Romas gater i helligdags-stillheten.
De kjøper fisk i sola og drikker vin med fiskemannen, de steker fisk i tynn blikkpanne mens de sære, gamle damene oppretter et plaprende, fornøyd venninne-samfunn under vertens kyndige ledelse.
Dette er drømmen om verden, slik den aldri ble.
Menneskene liker å være sammen, og de kan sove på sofaen og se svart hvitt TV hvis de får dele livet med hverandre.
Galningene som ved første opplevelse føltes som en plage, kan bli et slags paradoksalt, men vakkert livsinnhold.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701896
|
Familiemoro med super-Emma
Nanny McPhee i Emma Thompsons demoniserte moster-skikkelse ville antakelig klart å få omfangsrike barn til å spise Margrethe Munthes straffe-salat, og hun kunne også fått PST til å melde fra på Gowalla når de gjorde noe, i stedet for å gjøre nordmenn politisk urolige med alle hemmelighetene.
Nanny McPhee har en tann som likner Leca-blokk og en vorte som antakelig har eget FN-medlemskap.
Og hun får orden på folk.
McPhee-film nummer to er uventa intelligent sjarmerende, og den uproblematiske oppdragelses-magien skaper situasjoner som man også ville ha humret ekumenisk av i den mot-okkulturelle Misjonshøgskolen.
En heks som tryller frem litt god moral?
Festlig, Hartvig, festlig!
Det er krig i England.
Fra London kommer to overklassebarn i ufyselige krøller og skal bo i gardsgjørma til tante Maggie Gyllenhaal i stedet for å bli bombet.
Maggie sliter, for ektemannen Ewan McGregor forsvarer fedrelandet utenlands (nei, ikke Afghanistan), og rundt gjerdene lusker onkel Rhys Ifans (med Biggles-krøller) og representerer fremskrittspartisk bonde-fiendtlighet.
Han vil at gården skal selges.
Da vet vi alt som skal skje.
Bortsett fra detaljene, og de er koselige som knekk.
Edelweiss er en hekse-ravn som spiser vinduskitt og raper.
Maggie Smith spiller utsklidd landhandlerske som tror kumøkka er piknik-puter og finner seg fint til rette.
I en virkelig minneverdig scene driver grisungene med synkron-svømming.
Den enkle familiefilmen blir spennende uten for alvorlige fordommer, og den fortsetter å være snill uten at det fører til prøvelser for sarte mager.
Og så er det noe med lyset.
Akkurat nå for tida, da fargene er i ferd med å gå i hi, gleder «Nanny McPhee og Det store smellet» med en overveldende, generøs soltilbedelse som gjør bedre enn tran.
| 1
|
701898
|
Skikkelig komedie-action
Denne forrektige action-komedien er basert på en TV-serie jeg aldri så, og den spjåker til skjermen med et oppfinnsomhets-rush som til og med er sjelden i den californiske demolisjonsbransjen.
«Først helt i slutten er manusfolkas hjerneceller blitt så tørre at handlingen tar seg ned på grunnfjellet.
Liam Neeson spiller farsfigur for merkelig spesialavdeling av den sorten som aldri sitter trygt inne i hus og noterer navnene på stortingsrepresentanter, men stort sett bare faller fra styrtende fly.
I forbifarten skal jeg nevne at en litt forstyrret CIA-mann sier:
«Hva gjør de?», og da svarer sjefdama Jessica Biel:
«De forsøker å fly en stridsvogn».
Neeson spiller planleggeren.
Han er på en måte den klassiske middelaldrende mannen som tenker nøye gjennom ting som pleide å være intuitive.
En fin skildring av tidlig alderdom.
En mann som kan bære sitt eget fjes som en mdalje.
Dusten Bradley Cooper har fått fint, føna frekkashår og er en sånn fyr som kunne gå rett inn i et rom og forføre presidentens Michelle uten å bry seg om at ektemannen mante til samhold.
Quinton Jackson spiller ruggen med Mohawk-frisyren, Baracus.
Han er en nesten-ironisk hyllest til den afro-amerikanske mannen og hans arketypiske sutring og hang til skinnende ting.
Sharlto Copley spiller galningen Murdoch som flyr helikopter slik små barn kaster papirfly.
Han er en fin fyr.
Dessuten spiller altså Jessica Biel en umenneskelig nydusja etterretningsoffiser og sjef.
Mange ville ha ønsket å sende henne og ray-bansen tilbake til Kirkeringen og Zalo-en.
Mens Liam planlegger å stjele falskmynterplater fra frigjorte irakere, parodierer Murdoch «Braveheart» og før du vet ordet av det har de mistet en container i Eufrat.
Tigris?
Det fører til at heltene får Faremo-kjeft og fengsel.
Å miste militære grader er sårt for soldater, det er som den gang kona kasta Liverpool-vimplene dine i vårrengjøringen..
| 1
|
701899
|
Vilter, vittig veteran-vold.OMG.
Du har garantert ikke sett kulere folk i en actionkomedie siden .. siden – «Bandits».
Kanskje.
Et vakkert veteranlag av vennligvoldelige ressurs-skuespillere gjør «Red» til en lydfin, naturfrisk førjulsfest.
Det starter med at Bruce Willis snakker med Nav-dama Mary-Louise Parker på telefonen.
Han er pensjonert, så midt på natta står han opp for å tisse i slåbrok og dessuten banke opp et finnehette-lag av listende spesial-soldater.
OMG (moderne jente-forskrekkelse for Twitter og sms).
Willis er føn-mild og lun i all sin undertrykte mandighet, og før noen vet ordet av det, har han kidnappa Parker for at ikke Karl Urban skal utrydde henne, utstyrt henne med Gaffa-teip og tatt henne med til et sted i skogen.
OMG.
For der kommer det mest steinete av alle tryner, John Malkovich, fram fra kvistene forkledd som løvtre, og han er så gal som naturen mente han skulle være.
Og Morgan Freeman.
OMG.
Før dette skjer, er det allerede løsnet flere skudd enn i Landsskytterstevnet og D-dagen til sammen, og man kan bare sette seg til rette og nyte den heftige tangorytmen i treffene.
Fordi Willis er i konflikt med sin gamle arbeidsgiver CIA, må han søke hjelp hos eks-KGBuddien Brian Cox, og som ikke det er nok, henter den engelske dronninga Helen Mirren fram automatvåpnene og skyter folk så nøyaktig midt i pannen at hjernekirurger ville ikke gjort det bedre.
OMG.
Og Richard Dreyfuss som villaskurk.
Det finnes litt uvesentlig sleping med beina underveis, men stort sett er «Red» den gledesstunden du har sett fram til det siste halvåret.
PS:
En leser har reagert på OMG, som han ikke vet hva betyr.
Det betyr Oh my God! — eller som vi ville ha sagt:
Å faderen!
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701902
|
Søt skilpadde og pissetrengt hastverk
Nå er det for mange søte filmdyr, og hvis det skal fortsette sånn, må ungene skylle med fluor når de har vært på kino.
Denne gang er det en liten havskilpadde som heter Sammy.
Han starter med Odd Børretzens bekymra flaskepanter-stemme – men etter hvert blir han en nyfødt liten skilpadde som både får en god venn og en god kjæreste.
Han mister dem stadig vekk og treffer på havsøppel og lasteskip som slipper olje, marine hippier, hvalskyttere og utrolig mye rart.
Hver eneste skapning på hele jorda er så søtt animert at du får følelsen av å bli utsatt for en lokkemann.
Og OK.
«Sammys eventyr» er belgisk, og hvis du forteller folk at du skal på belgisk barnefilm, fører det til upassende kommentarer.
Jeg bare nevner det.
Si gjerne du skal på Sammy-filmen, men ikke at den er belgisk.
Det skjer i grunnen ganske mange oppskakende ting i filmen om Sammy, og de fleste blir behagelig fort borte igjen.
Det er som når en eldre mann skal fortelle om livet sitt mens han egentlig er uutholdelig pissetrengt, så han skynder seg av gårde og gjør ikke noe spesielt ut av livstruende dramatikk en gang.
Oi, der var en hai.
Skummelt!
Borte!
Oi der var en propell.
Skummelt!
Borte.
Oi der hadde visst Shelly en kjæreste.
Leit!
Borte.
Men hvis en ser bort fra denne europeiske tilbøyeligheten til å gi avkall på gode poenger, ser det helt ut som en amerikansk film.
| 0
|
701903
|
Feldman i ny Lost Boys-film!
Dette er ikke for dere som brukte åttitallet til å sørge over at Gerhardsen ikke styrte Norge, det er ikke for dere som speidet etter duffelcoatene i horisonten, det er ikke for dere som lette etter raggsokker og kaninfarmer og solsikker med visesang.
«The lost boys» var en magisk trivial-kulturell pakke for alle de rikt uansvarlige som på åttitallet nøt friheten ved å være dum.
Ekorn-kameratene Corey Feldman og Corey Haim var så søte at de kunne ha søkt asyl i Hakkebakkeskogen, og de spilte en hyggelig, men nifs vampyrfilm som var oppkalt etter gjengen til Peter Pan.
I bakgrunnen sang LA Guns «Cry litte sister» så drøvlene ville sprekke av rånete medfølelse.
Det var perfekt, og Joel Schumacher hadde regissert med de følsomt trendsøkende fingertuppene sine.
I dag kommer overraskelsen, som er en «Lost boys 3».
Corey Feldman blir førti neste år, og han spiller en slags strandboms-aktig eldreversjon av Edgar Frog i en oppfølger som alle vet skulle hatt terningkast spy, for sånn er det med oppfølgere etter tusen år.
Corey Haim er død både i virkeligheten og i filmen.
Men Feldman er deilig til stede, med nostalgi-humor og så mye kalifornisk strandtøffhet at du mistenker ham for å le av folks fordommer:
Jeg kan kødde med dere.
Bare se.
Feldman kommer inn i filmen med bamsefarstemme, battledress og bandana over dude-håret, men han bor i en hippie-kitschete campingvogn som er dekorert med utryddelsestrua skjell og bitre minner.
Han forsøker å selge gamle tegneserieblader og krangler på prisen.
Så kommer dama med briller og er på jakt etter vampyrjeger.
Feldman driver med det, for ingen ville ha drukket blodet hans uansett.
Mannen har bodd i tjuetre år på stranda i California.
Syklister ville ha mistet sine gule trøyer av å puste inn septiken hans.
Corey søker hjelp hos vampyr-yodaen i ørkenen, en slags Fonda-gubbe med ranerlue og tomt blikk.
Han har laget Reodor-våpen med kaliber som elefant-anus, og mye deilig skjer.
Kanskje er jeg bare snill, men det virker som om den nye filmen er laget med en presis, velregissert og velberegna humor som fjerner snusete nåtids-fornuft.
| 1
|
701904
|
Freddy tilbake i Elm Street!
En gang til:
Dette er aldeles ikke for dere som fremdeles gikk i tog mot Nestlé-grøt på midten av åttitallet, og det er ikke for dere som lette etter en ny «Paris, Texas», og det er ikke for hunde-eiere, anorakk-slitere, ungdomsskolelærere som var 27 den gang og er så like bekymra fremdeles at dere sier gudskjelov når dere får se Berit Ås i Dagsrevyen.
De har laget om igjen åpningsfilmen i en av de mest elska av alle grøsser-serier.
Freddy Krueger er tilbake i den skumle førskole-kjelleren sin.
Det går merkelig bra.
De gamle Elm Street-filmene var filma på koselige gamlemåten med klare førstejuledags-bilder.
Den nye filmen tar seg ned i de murkete bildene der nåtidsregissører utnytter overlegen digitalteknikk til nesten ikke å bruke lys.
Når drømmeprinsen Freddy hiver søvnig ungdom vegg-imellom i en slags geometrisk utfordring, skjer det med oppdaterte spesialeffekter.
Det er moro.
Det var en virkelig en stilig idé bak Elm Street-filmene.
Alle sovner til slutt.
Når de gjør det, havner de i Freddys verden, og der opphører barmhjertighet og all fornuft.
Hovedpersonen spilles av Kyle Gallner, som ble født to år etter at den første filmen ble laget.
Han har et slags Pattinson-fjes og drikker hensynsløs Red Bull for å holde seg våknere enn Geir Helljesen en valgnatt.
Men det finnes en måte.
De finner den til slutt, og jentungen hveser: You’re in my world now, bitch!
| 1
|
701905
|
Snill drage, snill gutt, dum viking
Drager er greie husdyr, sjøl om man ikke får ull av dem og de ikke sitter i små bur sånn at man kan flå dem.
Drager er seriøse dyr.
Du gir dem ikke en tissekasse ved ovnen.
Denne filmen handler om en søtt tegna animasjonsgutt som trener en annerledes drage.
Den likner litt på Lilos verdensromspåfunn Stitch og er en drage som det går an å ta med seg hjem.
Men dette er i vikingenes verden.
Der slåss man egentlig mot dragene, sjøl om dette er litt dustete uavgjort-vikinger, som om de ble trent av Åge Hareide.
Guttungen har fått seg en drage uten tenner, og han sjøl er et sosionom-frø som nekter å drepe fabeldyr.
Noen har på en måte laget om igjen Oksen Ferdinand.
Man skal imidlertid ikke undervurdere viktigheten ved at gutter blir oppdratt til så mye snillhet at de unngår Heimevernets spesialstyrker.
Man skal heller ikke undervurdere viktigheten ved at jenter med tynne armer og lyst hår ser uberegnelig tøffe ut.
Når alt kommer til alt er det en kul film.
| 1
|
701906
|
Usannsynlig drømmedame
Nå har jeg skrevet om en vampyrfilm, en okkult drømmegrøsser og en dragefilm i dag, men dette er den mest usannsynlige historien.
En skuespiller som heter Jay Baruchel og ser sånn ut, spiller en tynn og lite påakta gutt med fæl familie, men som ved et Tingeling-mirakel blir han kjæresten til ei dame som er så bortinatta perfekt at eldre menn får kvisene tilbake av å se på henne.
Det er med andre ord Skjønnheten og Udyret, og egentlig burde filmen handle om hvor psykiatrisk faretruende det kan være hvis ei ung jente faktisk liker en gutt fordi han er sjarmerende og snill og trofast.
Han jobber i sikkerhetskontrollen på flyplassen og har utsøkt geekete kamerater av den lite utviklende sorten som ville ha forårsaka at Einstein søkte jobb i Clas Ohlson-kassa fordi han var interessert i tekniske ting.
Så kommer Die Beist.
En slags apotekerblondine med Dr. Roberts-bryster og så fantastisk hud at man kan bli dømt for landssvik hvis man tar på den uten å synge nasjonalsangen.
Men så liker Molly den rare gutten.
Da blir du nervøs, men han er så forskrekka at han antakelig ikke blir lei seg når han blir dumpa, så du tåler det.
Og filmen blir ganske søt, ganske karismatisk – og verden er god når rollefigurene er så lite troverdige at du kan tillate deg å tro på dem.
| 0
|
701908
|
Eldre-demoner på Blu-ray
Når «The evil dead» fra 1981 blir sendt ut på Blu-ray, oppstår et litt søtt teknisk paradoks.
Bildene er fremdeles kornete som fuglefilmer fra fattigmanns 16 mm-kamera, og man får faktisk den gamle, ulovlige VHS-følelsen av å se forbudsgrøsser.
Blu-ray blir en nesten ironisk understatement.
Folk som er under 50 år, kan ha det for seg at det ble laga barnevakt-vennlig pyse-splatter i 1981.
I kulturhistorisk sammenheng er nyutsendingen av «The evil dead» en påminnelse om at alle ungdomsskolelærerne, alle sørlendingene og deres mødrete slektninger virkelig fikk et alvorlig kultursjokk da vidéoen (vidéo er et stavangersk åttitallsord) kom til Norge.
Sam Raimis legendariske hyttetur-skrekk tar de uimotståelige grusomhets-ritualene fra tiåret før langt ut i fysiologisk utfordra sprutefantasier og lager kjøttfarse av dem.
Historien har den samme ferie-malen som nordmenn nå lager skrekkfilmer etter.
Fem unge i gul amerikaner skeiner seg skjebnesvangert opp i småskauen for å overnatte på hytte.
Der oppdager de noe så skummelt udødt som en spolebånd-opptaker.
På den forteller professor Daud
Nå at hans kone antakelig er blitt besatt av en sumerisk demon.
Vi skjønner straks at alle jentene kommer til å bli religiøst utagerende, og det med så ubegrensa bruk av rått kjøtt at de ikke ville fått gifta seg inn i familien Idsøe en gang etterpå.
Det skjer.
Den siste blir like akutt-demonisert som utålmodig trebarnsmor i rundkjøring, og utvikler seg til ei populist-surrealistisk, smilende demondokke.
Kjut.
Filmen er en snedig blanding av opprinnelig grapse-kreativitet og så gamle klisjeer at de oppsto i en apokryf tegneserieversjon av Det gamle testamente.
Raimi kikker inn hyttevinduer i naturnatta og avslører at kvinnebryster i 1981 så ut som kroppsdeler og ikke som designer-serviser.
Dama med nesa går utforbi.
En nifs supermåne vokter skogen, og dermed kommer noe som likner ambulerende barhytte og angriper henne.
Det er vanvittig primitivt etter standarden i våre spesialeffekt-tider – familien til Raimi (både Ted og Ivan deltar) står antakelig med hver sin pinne og pirker i Ellen Sandweiss før hun klarer å løsrive seg og tumler tilbake til hytta med sprettende sumerer i hælene.
I hytta blir hun demon og nedstengt i kjelleren.
På venninners vis utvikler også de andre damene seg til misnøgde djevler, og etter hvert har grøsserfolkets yndlingsmann Bruce Campbell mye å gjøre og så svære pupiller at man skulle tro han hadde sniffa skogsdufter.
Nei, dette er ikke filmen der Campbell har surra motorsag på armen.
Men hjelpe og trøste så blodet skvetter – samtidig som grønn mais-stuing velter ut av hodene på knuste demoner.
Jeg vil tro at enkelte akademikere i stygge joggesko vil se klokka som går baklengs som en Bergman-referanse (men hans er uten armer, og det skjer bare med folk her).
Det kan også være at religionsforskerne på UiS har innvendinger mot bruken av sumerere, ettersom de egentlig fant opp englene og faktisk skrev historien om Adam og Eva som siden havnet i Det gamle testamente.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701909
|
Hva skjedde med bayer-brauterne?
Hva er det med de diksjonsfrie bajer-brauterne i sør?
Hvorfor har de snille erotikerne og hagegjerde-dyrkerne konvertert til destruksjonistisk duste-vold?
«Nattevagten» var en passelig utfordrende film for Lille Mie og Lille Per og Lille Ole og Lille Klaus.
Så kom «Pusher»-filmer og mye nerveslitende liksom-realisme.
Med «Valhalla rising» klarer Nicolas Winding Refn å få til noe så uventa som kjedelig vikingfilm, der Mads Mikkelsen spiller mekanisk drapsmaskin med ett ansiktsuttrykk, ett øye og en evigvarende bar overkropp i altfor kjølig vær.
Filmen kan muligens være en utfordrende påminnelse om at menneskene var dyr før.
Den gang vi tilhørte naturen og ikke Gutenberg og Albert Schweitzer, gikk vi bare rundt og oppførte oss som resten av naturen.
Der er en mann med stygt skjegg.
Riv ut innvollene hans og spis dem.
Og ikke bare det.
Når de kristne dukker opp med sine steinharde prestefjes, driver de også og slår i hjel folk og brenner dem for løye.
Vikingtida er slett ikke sommer-mild som meteorologene tror.
Viddene er kuldeslåtte, lysflate, visjonsfattige heier med tåke og grølt gras.
Vikingene sitter rundt med triste øyne, for de aner ikke at Senterpartiet en gang skal komme i regjeringsposisjon.
Mikkelsen er en slags Fight Club-kjempe med slave som yrkestittel, men han bestemmer seg for ny karriere og blir med de forvilla kristne til det hellige land, som er fullt av vestlandsfuruer og likner ei vik på nordsida av Kjerkøynå.
Winding Refn laget to Pusher-filmer og den fæle filmen «Bronson», og han er i stand til å kjede begeistringen ut av et shotsfyrt vorspiel med fredagsfrie frisører.
Han har jeg gitt opp.
| 0
|
701910
|
Ka e det med nordingan (og dei)?
Denne filmen er unntaket.
Norsk ungdom er vanligvis flink til å filme natur-orienterte grøss.
Det gjelder ikke den uformulerte Blair Witch-spøken fra det høye nord der Norges svar på Wayans-brødrene holder til:
Et kollektiv-nepotistisk filmbrødreskap som forsøker å kompensere manglende stil med mangel på sjarm.
Det er en mangel for mye i den setningen.
Tommy Wirkola laget den deilige splatteren «Død snø», men parodien Fjordheksa ble et sjuskete, ugjennomtenkt, poengfritt, lokalpatriotisk amatørprodukt av den sorten som du av og til får se hvis du ramler innom samisk barne-TV.
Det hjelper langt fra at Kristoffer Joner er med som ungdomsskolelærer med eksamensfornuft og Jimi-hår.
Filmen om heksa som suger sjel er dønn, dirrende, bedritent pinlig i scene eller scene.
Replikkene er som bygderevy, skuespillerne ville ha blitt redigert ut av sin egen mors hjemmevideo fra julaften.
Akademikere vil kanskje oppdage at Kurt Josef Wagle er en indikasjon på at tromsøfolk og deres etterlatte er Norges slave-befolkning, og at de har reagert mot mangfoldige hundreår med undertrykkelse ved å finne opp fraværet av humor.
Kvinner som har vært gift lenge med nordlendinger, begynner å drømme om menn i dress, og hvis du sier torskemølje, kaster de Ipaden sin etter deg.
Hvis du sier Rorbua, griper de etter froskemannsdrakten.
| 0
|
701911
|
På jakt etter blodsuckers
Rett på video en mørk og passe oppspretten vampyr-film basert på tegneserie-roman.
J-Lo-etterlikningen Kiele Sanchez spiller ei sorgtrukken dame som opplevde at Alaska-vampyrene utslettet hele familien hennes, og nå reiser hun rundt og forteller folk hva som skjedde i foredragssaler med tilgang til imitert sollys.
Uøøøøøæææææ!
Kamuflerte seminar-vampyrer brenner friskt.
Sanchez kommer nedover til Los Angeles, der man skulle tro at til og med vampyrene hadde en litt strandfrisk brunfarge, og slår seg sammen med en gjeng jegere som har utrustet seg med sjarmerende skytevåpen og går etter vampedronninga Lilith.
Hun bor i badekar med blod og vandrer rundt med så svarte klær at hun kunne vært barnevakten til Susanne Sundfør.
Filmen er innledningsvis ganske rolig og stilig, men den tar seg heldigvis ned etter hvert.
Da vampyr-vigilantene til slutt angriper blodsuckerskuta, har spenningen forlatt historien, og sånn var det.
| 0
|
701914
|
Symbolsvimete føleri
Ingen lager filmer sånn som dette lenger, og grunnen er egentlig åpenbar:
De filmspråklige referansene har forvandlet seg i takt med andre språk, og symbolsvimende føleri tilhører gubbene.
Ikke desto mindre:
Gubbene regjerer filmfestivalene, og der går de og venter på at seilskutene skal komme tilbake.
Derfor fikk Shirin Neshat regiprisen i Venezia for en rotete og sentimental kvinnefilm som til sjuende og sist bare blir enda en demagogi.
Munis er en kvinne som ikke vil gifte seg og blir innestengt av sin pietistiske bror.
Hun tar livet av seg for å kunne bli med i opprørsbevegelsen i Teheran, 1953, og fordi hun er død, kan hun bevege seg rundt som en mann.
Faezeh føler seg truet av menns aggressive seksualitet.
Zarin er prostituert, og rømmer etter at kunden mister øyne og munn – og vasker seg ren i kvinnebadet.
Farrokhlaga er en femti år gammel kvinne som hånes av mannen og drar fra ham.
Tre av kvinnene samles i en klostermild eventyrhage i naturen, og der utvikler de sin trygghet, mens spøkelset drar rundt i gatepolitikken.
Men politikk og tradisjonelle og famlende offer-skildringer av kvinner går sammen til en uforståelig blanding som man antar utgjør et budskap.
Vi begynner å mislike iranske menn uten at vi egentlig aner grunnen, vi holder med en eller annen opprørsbevegelse som vi ikke vet hva vil.
Til slutt kommer soldatene marsjerende inn i den hemmelighetsfulle hagen, og da blir det bare tull.
Dette er ett av filmverdenens viktigste paradokser:
Følsomhet og uvitenhet skaper et slags barne-engasjement og en patetisk illusjon om å ha forstått med hjertet.
Mange tilhengere av gamle filmer vil like «Kvinner uten menn».
Filmen er tatt opp i Marokko.
| 0
|
701916
|
Weisz:Vakker og klok hedning
Dette nokså blodige pietisme-dramaet handler om Alexandria i år 391 etter Kristus.
Det forteller med harsk påståelighet at de kristne kom inn i Midtøsten som beinharde voldsutøvere og ødela for eksempel den egyptisk-romerske kulturen samtidig som den nokså unge religionen med de skråsikres militante patos utsatte vitenskapen i verden med mer enn 1000 år.
Det er en heftig skildring av tilgivelsens religion, og den er ikke bare det:
«Agora» er en historie som skildrer de intellektuelles vantro forskrekkelse når religionenes gjørmete tsunamier vasker over dem.
Det er en film om kristendommen, og det er en film om islam og alle bevegelser som syns de står over både vettet og menneskeligheten fordi de er så viktige.
Rachel Weisz spiller en nydelig rolle.
Hun er som en åpenbaring av Bodyshop-sunn hud og djupe universitets-tanker.
Gjennom mennenes marmor-mysterier vandrer hun tankefullt og sårbart og motvillig.
Når gatas krøllhåra kronprins forsøker å gifte seg med henne, gir hun ham ei fille med menstruasjonsblod og sier:
«Sånn ser mitt indre ut.
Det er aldeles ikke harmonisk».
Den unge, sterkt prisbelønte chileneren Alejandro Amenábar har virkelig fått henne til å se ut som en alvorlig marsipan-gudinne, en hyllest til kvinneligheten i det tenkende mennesket.
Det er fantastisk rolle fordi den er sterk uten å være sur.
Amenábar skrev den for Weisz.
Historien er ellers sånn:
For nesten 1700 år siden fantes det en matematiker og astronom i Alexandria, og hun het Hypatia.
Romerne hersket over Egypt i småsløv rødvins— og pastarus, egypterne hadde sine egne litt slitne guder, men Hypatia interesserte seg mer for hvordan i helsike det kunne stemme at alle himmel-legemer beveget seg i fullkomne sirkler.
Så fant dama ut av det.
Jorden beveger seg i en elipse.
Man skulle ha trodd at noen ble glade.
Men neida.
Akkurat da hadde de kristne bestemt seg for å banke jødene, og som en naturlig fortsettelse av en allerede litt humpete krigssti, fikk de for seg at Hypatia måtte bekjenne seg til Jesus eller bli steina.
Hun ville ikke.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701917
|
Michael Caine i elendighets-koma
Gjentakelse:
Ingen ting er som Michael Caine.
Han har en egen nesten prehistorisk museums-ro, han er som en overlevd dinosaur, som en skulende øgle, som en ventende iguana, og han er 500 millioner års utvikling.
Men «Harry Brown» er en verken-eller-opplevelse som herrens engler ikke kunne ha reddet på en solrik dag.
Filmen forsøker å være sosialdrama samtidig som den ekler seg ned i den spekulative slum-voldens uverdige utskjelling.
Emily Mortimer spiller riktignok så forstandig og sosial politidame at det nesten vokser urtemedisin på henne, og hun vandrer rundt i filmen med en sviende bekymring som gjør at noen burde ha befridd henne for lidelsene ved å etterforske mennesker som må bo i blokk, for hun tåler det ikke.
Men filmen forakter de svake.
Det er bare lov hvis du er en deisete, dum action-film.
Caine spiller Harry Brown.
Han bor i blokk, og hver dag ser han de onde unge utenfor vinduene sine.
Det er vulgære, ufølsomme, uintelligente og grimme engelskmenn som mobber de som forsøker å ta seg levende gjennom fotgjenger-undergangen eller stikker dem med kniv.
Dattera til Harry er død.
Kona hans dør.
Kameraten blir drept med sin egen kniv, og i et slags Rambo-jobsk opprør mot Forsynet, kjøper Harry en revolver av undermenneskene for å ta hevn.
Slik Clint Eastwood burde ha gjort i «Gran Torino».
Men for at den resignerte eldre-morderen fremdeles skal virke som et flott og trist menneske, blir blodhevnen utført med den mest psykopatiske depresjon.
Det er noe nesten perverst gledesløst ved Harry Brown, det er som om han bare lever for at folk rundt ham skal få dårlig samvittighet.
Han kunne vært pappaen til Charlie Brown.
Sånn må han antakelig bli for at vi skal godta det som en gammeltestamentlig nødvendighet når han torturerer en åpenbart psykiatri-sjuk ung mann som burde vært innlagt.
Men det imiterte alvoret blir likevel overflødig da filmen tøyser det til med et banalt thriller-klimaks.
I en sosial elendighetskoma der alle hovedpersonene burde spist ukontrollert sopp garnert med blåsyre, forsøker man å lage thriller-spenning.
Takk for i dag, idioter.
Filmen framstiller narkomane som verre enn dyr.
Det er stygt å se på.
Jeg tror filmindustrien har sin del av skylden for at det ikke går an å få til skikkelig og respektfull behandling av mennesker med dop-problemer.
| 0
|
701918
|
Å nei ikke nå igjen!
Svart skjerm.
Folk som helt sikkert er småforbrytere, jabber og kjatrer som Beavis & Butthead på kråketing.
Her lukter det Tarantino-fis lang vei.
Åpne et vindu.
«The art of stealing» er et brasiliansk-portugisisk forsøk på å lage rå, moderne krimkomedie, og det lykkes omtrent som en flyndre i stavsprang.
Filmen handler om to sjaskete små damegnissere som får Terence Hill og Bud Spencer til å se ut som metode-opplærte Shakespeare-tolkere.
I et forsøk på noe jeg glemte nesten før jeg så filmen, opptrer de blant annet som tyrefektere, og de oppsøker konemishandlere i ørkenlys.
Når den portugisiske regissøren Leonel Vieira filmer i bylys, ser det ut som en folkehøyskole-elevs tolkning av argentinsk åttitallsfilm, en slags feiring av bordellrødt og akvariegrønt som virker filmhistorisk stressende.
Resten er bare dumt.
Filmen er laget i Portugal.
| 0
|
701919
|
Mickey Rourke som tundra-galning
«Iron man 2» bekrefter at det var et riktig valg å gjøre Robert Downey jr. til superhelt og at Mickey Rourke har bedre av å spille film enn noen andre hensiktsløse livsvalg.
I denne starter Mickey som hans elendighet i Russland.
Der tar han seg av forsoffen vitenskrapsfyr og bygger opp slavisk bitterhet mot en smal del av verden.
Iron man er blitt en slags Liszt, som feirer seg sjøl i nybona floorshow.
Denne filmen så jeg med en utålmodig sjuåring, og vi spolte over Oljemessa, vi spolte over en Kongress-høring og måtte nesten spole forbi Gwyneth Paltrow, men da nekta jeg.
Paltrow er en bytilpassa skogsalv med vokaler som er like lune som en kattunges mule.
Man spoler ikke så åpenbart nydusja damer.
Rourke derimot spiller møkkete bakterie-skulptur som kunne hatt 24 års aldersgrense på skjegget og 18 år på solbrillene.
Han minner med etnisk presisjon om en vill hunner-pasient fra tannklinikken i Tsjernobyl.
Det virker som en folkloristisk tundra-handling da han i Monaco svir av seg klærne og stiller som hjemme-mekka jernmann fra bakgårdsverkstedet til Leningrad-cowboyene.
Stort.
Vi spolte ikke så mye etter Monaco.
Iron man så stadig ut som en nypussa sisterne fra et prisbelønna sveistisk toalett.
Flyscenene var som tivoli og hadde lyder med gylf, og den blankpussa Jernia-mannen var nok en gang noe for seg sjøl.
Det følger en eksistensiell ironi med Robert Downey jr., og du får den gode følelsen av at guttene er tilbake i byen og de kommer til å holde hekkan i drosjekøen, men de mener ikke noe vondt med det.
| 1
|
701920
|
Mediesvana Sandra
Da Sandra Bullock ble voksen, skjedde det en slags H.C. Andersen-ting.
Hun beveget seg fra det uimottvistelig pjuskete til å bli ei slags mediesvane; en kneisende, fjørkvit høyhet som kunne gå rett inn i filmer og spille korpie-damer sånn at de fikk ereksjon i Verdensbanken.
Sånn er hun i denne filmen.
Hun spiller riktignok en autentisk amerikansk dame av den sorten som sier ting rett til folk fordi hun har penger nok allerede.
Men likevel.
I sine plaststramme Barbie-slacks (unnskyld, historisk betegnelse på kvinnelige langbukser) og krøllefrie, pantykrevende skjørt (panty var noe som holdt på plass lår og rompe før aerobicen ble oppdaget) ser hun ut som et feministisk voksenkvinne-ikon.
Det er ikke til å tro.
Det finnes nesten ingen grunner til å se denne litt rare kjæledyrfilmen, men det som finnes av underholdningsverdi, heter Sandra Bullock.
Hun tar seg av en underprivilegert og overvektig ung mann som får sove på sofaen sjøl om han er større enn den.
Etter hvert gjør hun ham til lykkelig menneske og sportsstjerne etter det gamle Shawshank-prinsippet.
Ingen kommer til å bli mer intelligente av å se den delen av filmen, slik det også var med «Shawshank redemption».
| 0
|
701921
|
Facebook-filmen som en julesang
Facebook-filmen er bedre enn jeg venta, den er varmere enn jeg venta og tristere enn jeg venta – men samtidig gjentar den amerikanske julesang-lekser om de vellyktes uunngåelige ensomhet.
Den går bitterhetens lysløype nedover eføy-begrodde stier.
Suksess ender i ensomhet, min unge venn.
Rekk meg bjellen.
Gud jobber på vittige vis.
Facebook ble til fordi en arrogant Harvard-nerd trynte på daten med Erica, og deretter gikk han hjem og sammenliknet kvinner med kveg i bloggen sin.
Zuckerberg var en arrogant ung mann, men han var også som en gresk gud, høyt hevet over de strevende menneskenes ørsmå hensyn til taktfullhet, realisme og økonomi.
Denne 2003-formen for cyber-heftig utadvendthet førte til den urussiske kombinasjonen berømmelse ;& straff, men dessuten oppdaget det nesten bevisstløst konsentrerte datageniet Zuckerberg at det gikk an å bruke internettet til kommunikasjon.
Ikke mailer og blogger og intra-sosial brevdue-virksomhet.
Nei – en kollektiv presentasjonsplass der jenter kunne røpe om de var ute etter en kjæreste samtidig som man fikk vite hvordan de så ut.
The Facebook ble til som en sjekkeplass for studenter.
Så spratt systemet som vestlandskrokus i februar.
Nå sjekker vi alle hverandre i det mest avhengighets-skapende og mangfoldige Matrix-samfunnet som noensinne har eksistert.
Den nesten autistiske drittsekken gjenoppfant bøgda, der naboer en gang møtte hverandre og snakket.
Filmen er god.
Tvilen gjelder underholdningsverdien.
I en verden der folk faktisk står med pc på kjøkkenbenk, sitter på buss med mobil eller sager ned trær iført Ipad mens de kommuniserer med venner og digitalt bekjente om unger, renovering, trening, spising, musikk, morgenlyset, bakrusen og annet friluftsliv, kan det nok hende at Mark Zuckerbergs langvarige samtaler virker monotone.
Mye handler fra rettssaker.
Verdens søteste små einsteiner fløy ikke til værs i Lille Romskip, de saksøkte hverandre for milliarder.
Det amerikanske eventyret havnet i advokatenes heksehelvete, der Nemesis slo etter de hovmodige med digre never og perfekt diksjon.
«The social network» er med andre ord en ganske gammeldags film.
Napster-gründeren Sean Parker (Justin Timberlake) sier i begeistring at de nye dataproduktene er ei ungdomsgreie.
Verden måtte endelig høre på en ny generasjon.
Like fullt.
Spesielt originale ble de ikke.
Den som vinner hele verden, vil miste seg selv og bli sittende sær og venneløs med aksjer i onkel Skrues pengebinge.
Venneløs?
Ingen er det lenger.
Da filmen startet med Jesse Eisenberg, sukket jeg tungt.
Se opp for ungdomskomedienes mumlende standard-nerd.
Om noen få sekunder vil han få selskap av en rund kamerat som snakker om brusrap og ronking.
Sånn ble det ikke.
Eisenberg bærer lyset.
Det finnes et univers av ensomhet i den rare skikkelsen.
Kanskje er det et paradoks, kanskje er det naturlig at han fant opp et system som faktisk får folk til å snakke sammen i en utsnakka tid.
Desto mer logisk:
Man blir glad i mannen.
Å lytte til den overlegne aggresjonen hans er som indie-musikk.
Det er noe sant og ekte ved måten han snakker på, og filmer trenger både sant og ekte.
Dessuten står han faktisk over de andre.
Det var bare sånn det var.
Sorry, folks, bedre lykke i et annet liv.
På det viset blir Facebook-gründeren som sin egen oppfinnelse:
Noe stivt og utilnærmelig utvikler seg til en ny og egen form for kjærlighet og åpenhet.
Når filmen er slutt, føler du at du kjenner Mark Zuckerberg.
Han sitter halvknust og F5-er facebooksida til kjæresten han mistet.
Vant verden.
Mistet seg selv.
Gammelt og godt som Dickens, og da mener jeg ikke pubben.
Dessuten er filmen velformulert og ganske vittig.
Det hjelper på humøret.
Følg meg på Twitter:
@arilabra.
| 1
|
701923
|
Fvordn kn forh fnkre?
«La du merke til om de blei samen egentlig?» spurte jeg kollegaen fra TV Vest da filmen plutselig var slutt.
«Eg vett ikkje,» svarte hun.
«Eg sovna midt i.»
Sånn kan det bli når fortidas skøyerjente Drew Barrymore i sitt 35. år skal spille så utslitt romantisk komedie at til og med rabbinere, tigger-nonner, imamer og Randy Newmans busk i ørkenen ville føle at de hadde sett det før.
Hun er en talentfull sommervikar i avis.
Justin Long spiller kul plateselskapsfyr som ikke kan engasjere seg i forhold.
De treffer hverandre over et arkaisk arkade-spill med dårlig grafikk og elsker skøyeraktig fra første stund mens den skøyeraktige kameraten i naborommet spiller musikk fra «Top gun».
Men hun må tilbake til San Francisco.
Han må bli i New York.
Hvordan skal forholdet kunne fungere?
Hvordan skal forholdetttt kunne fungere?
Hvorrrrdan skal ffff kunne fungere??
Hvor og Dan kan fôr-holdet og kunne fungere?
Og kan-for-du-holdet funke?
Filmen spelter seg opp med litt bare rumper og telefonsex-stønning, men du tåler det.
Jeg trøstet meg med Facebook, og akkurat da Drew hadde stønnet at hun kom, skrev Thomas Dybdahl i en fb-oppdatering at han takket alle de som kom i Larvik i går.
Det var det morsomste jeg opplevde.
Jeg tror mange kommer til å kose seg på denne filmen.
Med hverandre.
| 0
|
701926
|
Stilig Hood-familie i skitten-England
Russell Crowe er en sånn tøff Robin Hood som kunne ha funnet opp snus i juleølet.
Cate Blanchett spiller en Lady Marian som fortjener et bedre land enn England.
En av de beste tegneserie-stripene jeg har sett:
Først kommer Robin Hood ridende (kloppeti-kloppeti) og stanser ved en tydelig fattig mann.
Han gir fyren en hel liten sekk med gull og sier:
«Jeg er Robin Hood.
Jeg tar fra de rike og gir til de fattige».
Kloppeti-kloppeti-klopp.
Den fattige mannen ser på gullet og utbryter:
«Jeg er rik!»
Kloppeti-kloppeti-kloppeti-klopp.
Tilbake kommer Robin og tar gullet.
Sjarmen ved den tidlig-sosialistiske skogstyven og den frie radikaleren Robin er at han lever i en tid da all rikdom egentlig er stjålet.
Godseiere og baroner og konger har forsynt seg som u-lands-herskere av fellesgodene.
Når Bibelen insisterer på at det er synd å stjele, var opprinnelsen en slags forsikringsordning for de kynisk rike.
Det var ellers helt logisk å stjele fra dem.
Til Vesten kommer det mange innvandra folk som vokste opp i land der myndighetene består av tjuver.
De er opplært til at det er viktig og moralsk å stjele.
Moral er en sosiologisk og statsvitenskapelig komplisert ting og man kan ikke føle den.
Det er kanskje derfor Ridley Scotts Robin Hood-versjon en stund er så politisk detaljert at man kjenner seg som en sofasittende ringperm.
Men regissørens hjemlige utendørs-England er også vakkert på den semi-realistiske romantikk-måten som gjør at du føler deg i slekt med regnet og graset og leirkrukker med antakelig sursøtt anglosaksisk supporter-øl.
Dessuten 1:
Her slåss de så siklet skvetter.
Dessuten 2: Cate Blanchett spiller Lady Marian med en pupillsmal erotisk kraft som ville gjort det uanstendig for menn å vise seg offentlig i strømpebukser når hun befant seg i nærheten.
Naturen og Blanchett er skjønne som plutselige vestlandsmorgener uten motlys og vaselin, og engelskmennene er som vanlig skitne, stygge og tannlause som gamle sauegrinder.
Kongekrona skrangler like metalltynt som ei takrenne.
Bøndene pløyer med miljøvennlige treredskaper som gir dem rett til Kirkens Nødhjelp, og slottene er mindre enn entreprenør-villaer i Sola kommune.
Jeg må si jeg liker det.
Filmen behandler den litt vage perioden før Robin blir Hood, og i denne filmen kommer han reisende som egentlig desertert leiesoldat fra Richard Løvehjertes sjuskete utenlands-felttog.
Russell Crowe er en sann mann.
Han og Blanchett burde ha møtt hverandre i Farmen.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701927
|
Gretchen er Kennedys elskerinne
Av og til kommer det små, ukjente filmer og tar tak i deg med silkefingre.
Og så holder de fast.
«An American affair» er et uimotståelig skuespillermøte mellom 38 år gamle Gretchen Mol og 17-åringen Cameron Bright.
I halvannen time har de et av de mest magnetiske parforholdene jeg har sett på film.
Hun spiller en enslig malerinne som også er president Kennedys nesten-hemmelige kjæreste.
Han spiller den 13 år gamle nabogutten som lurer på henne gjennom vinduet som om hun skulle være Perleporten til fortapelsen.
Tiltrekningen fører til den sorten ildfull irrasjonalitet som pubertetsgutter kan få til når forstanden er utmanøvrert.
Derfor slipper man å bekymre seg for sannsynligheten i filmen.
Det er også en frihet.
Sekstitallet var frihet fra troverdighet.
Slik blir «An American affair» et slags American fairy tale.
Svensken William Sten Olsson har regissert eventyret om 1960-talls-hannens erotiske oppvåkning og oppdagelsen av maktens kynisme.
Menn som var unge før 1960 visste ingen ting om kvinner.
Mennene som vokste opp på seksti— og syttitallet oppdaget dem, for det var da kvinnene oppdaga seg sjøl.
Og sjøl om Mol resignert elsker en utro president, har hun en styrke og en stolt varme og en fri kjærlighetsevne som gjør henne til et rørende ikon.
De skyter Kennedy i denne filmen.
Vi får en slags forklaring på hvorfor.
| 1
|
701928
|
Men blondinen er bra
I «Greenberg» finnes bare én severdig ting.
Hun heter Greta Gerwig og har hekla jakke og formiddagsfriskt fjes, en passe utvokst hverdags-blondine av den sorten som kler seg ufrivillig uvørent og fjerner prestasjonsangst hos menn.
Hun er bra.
Det dårlige er resten, for Noah Baumbach er en av de kjedeligste regissørene i hele verden, inklusive eventuelle kortfilmskapere i de avfolka delene av Mjøndalen eller trehyttene i bydelen Gulskogen i Drammen.
Ben Stiller spiller en nevrotiker fra New York, et Mekka for usikre mennesker og et slags psykologisk anagram for nevrose.
Han er ikke morsom, men han er ganske troverdig.
Nervevraket skal bo i brorens leilighet i Los Angeles, og dit kommer også brorens assistent Greta Gerwig.
På tross av partenes nesten narkoleptiske sinnsfravær oppstår et busskur-jabbende parentes-forhold som kommer til å drive dere fra vettet av utålmodighet.
Samtalene er masete og unødvendige, på samme måte som når jobb-seminarer har oppstylta rollespill.
Stiller er ikke en dårlig skuespiller, men i denne filmen imponerer han mindre enn en kameleon på hvitt tapet.
I et feiltenkt forsøk på å være sønnen til Oscar uttrykker mannen fasiken steke meg absolutt ingen ting.
Historien blir et pinlig forventningsløp:
Skal Stiller noensinne komme dit hen at vi skjønner hvorfor denne filmen ble laget?
For de som har lett for å finne spenning i små ting, kan jeg røpe at hunden blir syk.
| 0
|
701929
|
Irriterende som ekstra rumpehål
Tracy Morgan er en komiker som kommer fra «Saturday night live», og det pleide å være et kvalitetstegn.
Sånn er det ikke alltid lenger.
Mannen er irriterende som et ekstra rumpehål for en hemoroide-pasient og fører til at store deler av filmen sliter ned tålmodigheten mens du forsøker å skjønne hvorfor Bruce Willis er med i filmen.
Når Kevin Smith omsider har gjort seg ferdig, har du fått svar:
Willis er en fortidslevning, og han må være glad for at han har jobb og gratis tannlege.
Komedie-poenget i «Cop out» er så tynt at du kan se små dyr og forgangne årstider gjennom det.
Willis er skilt.
Kona har fått seg en rik mann som tilbyr seg å betale bryllupet til dattera hennes.
Men gatepurken har fattigfandens forsørgerstolthet og vil betale sjøl, det er bare det at han akkurat den måneden blir permittert, og han hadde tydeligvis tenkt å finansiere herligheten fra lønnskontoen!
Derfor vil han selge det sjeldne baseballkortet som har fulgt ham siden barndommen, men det blir stjålet av netthinne-viruset Seann William Scott.
Bruce må involvere seg i håpløse etniske minoritets-miljøer som gir deg den oppgitte søndagsmorgen-følelsen av å se Korrespondenten på TV2 Nyheter.
For at det skal bli et poeng med partneren Morgan, utvikler han en uforklarlig sjokk-sjalusi som gjør at han installerer foto-teddy på soverommet, som om Treholt skulle sove der.
Ikke bare handlingen er feil.
Hovedpersonene er feil.
De er som Rainman og Cruise.
De er som en rutete tøffel og en utbrukt gymsko.
De er som tommelfinger og nesebor sammen.
Kevin Smith er blitt en uengasjert komedie-regissør.
Det var han kanskje alltid.
| 0
|
701930
|
Lano-skjønn engleunge
Denne filmen skulle vært med forrige uke, med «Clash of the titans», «Legion» og «Prince of Persia».
Den handler egentlig også om Persevs; det vil si:
I dette tilfellet oppdager en vanlig amerikansk skolegutt at han er sønn av den greske havguden Poseidon.
Derfor innskrives han i halvgudenes Galtvort, en skole for så spesielle barn at ungene til Kristin Clemet kunne ha gått der.
Skolen blir drevet av Pierce Brosnan som for en gangs skyld ikke likner sentrumsbutikkenes utstillingsdokke med beige kjørebukser, men har hippiehår og eneboer-skjegg som passer for en mann.
Og poenget er at Persevs nok en gang må hamle opp med Hades, som forresten også har kidnappa mor hans.
Det er mye stilig her.
Uma Thurman er slangeskolten Medusa, Melinda Kanakaredes fra CSI:
New York er Athena, Steve Coogan en deilig Hades – og Alexandra Daddario spiller denne filmens amasoniske tenåringsdame.
En bastant sverdsvingende 24-åring som blant annet var med i «The squid and the whale».
Hades holder selvsagt til i Hollywood.
De unge legionærene blir fortrylla av blomstene i Las Vegas, og ferjemannen over Styx er rockertynn og kunne vært et ekstra-medlem i The Rolling Stones.
Hovedpersonen Logan Lerman er en Lano-skjønn engle-unge som kler å være seg.
Han vokste opp i Beverly Hills, hadde egen agent da han var fire år og spilte i Mel Gibsons «The patriot» da han var åtte.
Han var også guttungen i «3:10 to Yuma».
Sånne unger får ikke vi.
| 1
|
701931
|
Kvinnebabbel med yoga og mat
Dette er en slags «Sex and the city» for åndelige kvinner med kjøpesjel.
Den gjør det samme med tanker som city-filmen gjør med klær.
Det finnes en utilsiktet, eksistensiell ironi i filmen som virkelig får kvinner til å se ut som uselvstendige esler, for sjøl når den reiseglade nyork-dama har nådd fram til tilværelsens hellige balanse, må hun få lov av en mann før hun tør gjøre noe med noen ting.
Hør på dette:
På balinesisk bastmatte sitter den tannlause lille tetuten og smiler med levra.
Gjennom filmen kjatrer han sånne ting som sto under Mitt Livsmotto i Dagbladet på åttitallet.
Da Julia Roberts har reist Asia rundt og har spist mye mat med de vinglade i Italia, kommer hun dithen at Gud skjenker henne en brasilianer, en gavmildhet som ellers bare rammer fotball-lag.
Han er Javier Bardem, som mosjonerer sine fløyelsblikk ved havet og utsondrer så mye kjærlighet at den sjølopptatte er i nærheten av fornemmelser som ikke oppstår ved å bøye knærne.
Men hun kan ikke engasjere seg i en mann.
Hun har jo oppdaget gleden ved en fattig balinesisk familie og har funnet meningen med livet.
Nei, dette er ikke ironisk, det er dønn alvor, dette skal funke som feministisk filosofi.
Så da drar hun av gårde med tomt blikk og menstruasjonshestehale og forteller tetuten at hun slo opp med bardemannen.
Balineseren med den blide lever smiler som en etnisk-inspirert turistplakat og sier at hun må jo ikke det, for sjøl om vi alltid må finne balansen på Bali, må vi tåle at balansen skeiner litt når vi elsker.
Slik får åndsturisten lov til å dra til øy med brasilianeren og elske ham, så da gjør hun det.
Hallo?
Det var altså konklusjonen i en smertefullt avlang film der Julia Roberts snakker som om hun fant opp langfredag?
Hun har utpensla følelsesmessig overfladiskhet med en egosentrisme som det antakelig finnes spesialoppheta varm-rom for i helvete.
Og hele greia ender med at hun kan gå av gårde og ha sex med en fyr hvis bare den gamle mannen gir henne lov?
Før det var livsvisdommen enda verre:
Gud er inne i deg, og Gud er Deg inne i deg.
Kvinner er sin egen gud, og derfor burde de få kjøpe så mange sko som de vil.
Nei.
Julia Roberts spiller ikke bra.
Ja.
Javier Bardem mangler baller.
Nei.
Richard Jenkins griner som en fyllik.
| 0
|
701932
|
Sterkt om svik mot franske jøder
Vi er ennå ikke ferdig med 2. verdenskrigs uhyrligheter.
Her er den skammelige historien om hvordan den franske regjeringen drev 13.000 jøder over i nazistenes nådeløse hender.
Det er til å gråte av.
Det er vel kjent at norsk politi hjalp tyske myndigheter med å arrestere 767 norske jøder for å transportere dem ut av landet.
Det skjedde høsten 1942.
I juli samme år fant en parallell ugjerning sted i Paris, men tallmessig nesten 20 ganger større.
Frankrikes opportunistiske Vichy-regjering laget i skjul en avtale med nazistene om å deportere byens jøder.
Manusforfatter og regissør Roselyn Bosch bygger filmen på vitnesbyrdet fra én av de 25 som overlevde deportasjonen:
Joseph Weismann som da var en 11 år gammel gutt blant 4000 barn.
Hun har laget en storslått rekonstruksjon av hendelsene fram til ofrene tar fatt på den siste togreisen til en tysk utryddelsesleir – der vet vi nok fra før til å forestille oss hva som skjer.
Rett nok svekkes de innledende scenene noe av pedagogisk anlagte tablåer.
Regissøren maler med bred pensel for å vise at det fantes parisborgere som foraktet jødeungene i gata, men også naboer og venner som solidariserte seg med dem som måtte bære gul stjerne og påskriften «Juif».
Så slår fransk politi til klokka fire om natta den 16. juli.
Da kameraet entrer Vintervelodromen i Paris, hogger filmen tak i en.
Der ble de 13.000 jødene stengt inne uten vann, mat og legetilsyn.
Bosch greier dels å gi et inntrykk av mylderet av jøder som skal skyfles vekk, dels konsentrere seg om noen få barn og voksne som vi kan engasjere oss i.
Men scener som illuderer hvordan Hitler hygger for ariske barn, blir overtydelige.
Da fungerer det langt bedre at fortellingen ses gjennom en protestantisk Røde Kors-sykepleier som taler jødenes sak overfor myndighetene.
Paris 16. juli 1942 vil heretter stå som en skamplett på Frankrikes ære.
Bare rulleteksten gir litt trøst:
Politiet skulle ha arrestert 24.000 jøder, men byens borgere gjemte unna flere tusen.
| 1
|
701934
|
Usjarmerende uglegulp
Ugler er kjedelige fugler, og fugler er elendige actionhelter.
Det hjelper ikke stort på interessen for de storøyde fjærforekomstene at de stiller seg opp og snakker verre enn en Nobelkomité.
I Disney-filmen «Legenden om vaktuglene» er det sånn at de fascistiske Rene Uglene, en slags Uglenes Klan, har tenkt å måneblende alle småugler sånn at de blir slaver og lydige soldater.
O Rene Ugler Som Skal Herske Over Jorden osv.
Nå er det sånn at soldater egentlig ikke står så høyt i kurs denne uka, men de onde uglene er i hvert fall litt kule.
Den snille kvite uglekongen derimot bare sitter der og vagger sjølhøytidelig og kunne vært justisminister.
Så finnes altså den opprinnelig kreative uglegutten Søren, som har et godt sinn.
Men bror hans Kludd er en dustete militarist som jobber for fienden.
Utover disse en bråte med forvirrende og ganske like fugler som flakser og flyr gjennom eventyr sånn at det er vanskelig for pattedyr å følge logikken.
Det er en vakker film.
Uglene starter i skoger som likner imiterte Hertervig-landskaper og ender i noe som kunne vært vellykka cover for ei heftig heavy-gruppe.
Underveis skjer det ikke mye engasjerende.
Dessuten holder jeg alltid med flaggermusene.
Filmen er til tider ubehagelig rå, og egentlig tror jeg mest den er laget for å flashe imponerende 3D-effekter.
| 0
|
701935
|
Tydeliggjør godt den ugjerning Nokasranet var
Hver arbeidsdag på det klokkeslett da Nokas-ranet pågikk, krysser jeg Kongsgata – nøyaktig i skuddlinjen mellom der Schumann sto på hjørnet og Klungland satt i politibilen.
Er det rart jeg går til filmvisning med en enorm skepsis?
Desto større er lettelsen i etterkant:
Regissør Erik Skjoldbjærg har levert et meget edruelig dokumentarisk drama der ranerne heldigvis ikke gjøres til actionhelter.
Rett nok forsøker filmbyrået å selge «Nokas» til kinopublikum ved å kalle den «Action/Spenning/Thriller/Gangsterfilm».
Det er feil – det filmskaperne har laget, er noe så sjeldent som et drama i dokumentarform.
«Nokas» rekonstruerer essensen av det som skjedde ransdagen 5. april 2004 mellom kl. 03.10 og 8.30.
Ubehag
Dermed er det helt andre reaksjoner enn fiksjonsfilmens sitrende spenning som inntrer hos meg som seer.
Den viktigste følelsen som skapes ved synet av «Nokas» er ubehag, ikke heltedyrkelse.
Ubehag ved å vite at da kjeltringene girer seg opp til det store kuppet – «nå går vi for gull – vindusruta inn til Nokas-kjelleren vil knuse som kjeks», roper den naive sjefsplanleggeren Toska – så skal de snart komme til å bomme fatalt.
Ranet vil ikke være over på åtte minutter, men ta hele 20.
Så skrus ubehagets tommeskrue et hakk videre.
Det gjør vondt å høre den sindige politimannen Arne Sigve Klungland varsle de få kollegaer som er på jobb denne påskeferiemandagsmorgenen om at etterretningsavsnittet advarer om ransplaner i Stavanger.
I bakhodet tenker jeg:
Dette blir hans siste levedag, men ingen på politikammeret aner det ennå.
Man kan stusse over at Skjoldbjærg gjør hopp og sprett i tid.
Svakheten er at ranet i tilskuerens hode synes å vare enda lenger enn de 20 minuttene.
Men styrken er at vi får innblikk i hvor alminnelig dagen startet for de Nokas-ansatte og hvor hverdagslige oppgaver den eneste utekjørende politipatruljen tok tak i.
Ubehaget vokser når dette kryssklippes med ransgjengens målrettede handlinger:
Hvordan de setter fyr på en lastebil foran politihusgarasjen, slipper spanske ryttere i bakken ned mot Breiavatnet og hopper resolutt fra Handelens hus ned i bakgården innenfor bankhvelvet.
Skjoldbjærg skaper et skrekkens øyeblikk idet ranernes første sleggeslag slett ikke knuser vinduet som kjeks.
I noen få sekunder ser vi en Nokas-ansatt skrike opp innenfor.
Men den ubarmhjertige banden bare fortsetter.
De har nådd sitt point-of-no-return, dundrer snart med rambukk og skyter med maskingevær for å ødelegge det skuddsikre glasset.
Det er aldeles fryktelig.
Hvorfor heier jeg ikke på dem?
Det hjelper Skjoldbjærg voldsomt at ranerne har finlandshette på så vi knapt ser forskjell på dem.
Febrilsk jobber de med å fullføre sitt griske prosjekt – som svartkledde djevler uten følelse for den angst de sprer blant bankansatte og forbipasserende.
Selv om Sefo etterpå har avgjort at det var lovlig for politimann Erik Håland å løsne skudd mot ranerne mens de ikke hadde lov til å skyte mot politiet, blir man sittende og gruble på hvor klokt det var å skyte mot banden.
Tålte han påkjenningen, den syklisten som legges i bakken av ranerne?
Eskalerte våpenbruken på grunn av Håland?
Nervøs venter jeg på hvordan Skjoldbjærg vil framstille det drepende skuddet fra Schumann mot Kongsgata.
Løsningen er en filmatisk bragd – nøktern, usentimental, alvorstung og i full pietet overfor Klunglands etterlatte, så vidt jeg kan bedømme.
Nokasranet er en kvalmende trist hendelse, flott understreket av Geir Jenssens dystre musikk i starten og til slutt.
Når filmen kan kalles god, er det fordi den tydeliggjør hvilken ugjerning som ble begått denne skjebnesvangre mandagen i vår egen by.
| 1
|
701937
|
Aldri kødd med Persevs
Når en bare kikker skikkelig etter, inneholder også denne gudefilmen mye sjarmerende omgang med engler.
Persevs er kanskje ikke en engel, men han er i hvert fall guden Zevs’ uekte sønn og en vanlig fisker.
Nær nok for meg og antakelig for Anne Kalvig.
Når han drar til Hellvete (det fjerne Hellas) og forbi sammen med den monumentale macho-dansken Mads Mikkelsen for å kverke monsteret Kraken, da kjenner du det der hvor Glavaen bor.
Det klirrer i testikler, og prostata jamrer begeistra.
Mikkelsen smiler aldri.
Han er forbanna på de som styrer i himmelen og kunne aldri fått jobb i Jyllands-Posten.
Den franske «Transporter»-regissøren Louis Leterrier har laget «Clash of the titans» som et henrykt løgnas-historisk smøreri.
Sam Worthington spiller Persevs, og det er han som skal bære sølvsverdet og felle et naivt sjøuhyre.
Våpenet er en gave fra gudene, så Percy må nevne det i selvangivelsen og bringe det inn til Forsvarets gavelager etterpå.
Det er også Excaliburs fetter og kanskje det første lasersverdet.
Kraken er patetisk og rørende og skremmende samtidig.
Den ser ut som en mjukpenis eller et såra foster, med diger, forvridd kropp.
Representanten for det evig ufullkomne i Universet.
Før posse-gjengen kan forsteine ham, må heltene hogge hodet av Medusa, de må ri på temma skorpioner, de må ta goth-fyrsten Hades, som kommer fra lavariket og vil ta knekken på menneskene.
For også i denne filmen har gudene mistet tålmodigheten med oss, og også i denne filmen sender de dødsengler.
Ideologisk sett:
«Clash of the titans» handler også om menn som trosser gudene og forsøker å skape sin egen virkelighet.
Det er vår tids teologi.
| 1
|
701938
|
Den peneste perseren
Den vakreste av ukas pene menner er antakelig Jake Gyllenhaal, som får gull og glitter til å falme med sitt hvalpesøte perserblikk.
Prinsen av Persia ble født i et ganske populært dataspill, og den fremste kvalifikasjonen hans er evnen til å løpe langsmed vegger.
Men Newton-vegringa er ikke det eneste okkulte i Mike Newells filmatisering:
Tidens Sand kan nemlig fikse det sånn at du skal få en dag i går i stedet for i mårå, og så kan du virkelig gjøre om att det du angrer.
Og ikke bare det:
Gudene ble utålmodige med menneskene blablabla, og men en prinsesse ba for dem så osv.
Der er vi igjen.
Det er titanenes klask, og det er legionenes straffe-ekspedisjon.
Filmfolk går rundt og rundt en menneskeskapt misforståelse om forestående katastrofer som om den var en enerbærbusk.
Også denne filmen har en uekte sønn, som er den utvalgte.
Jake Gyllenhaal spiller Dastan, som ble adoptert av Kongen da han var en liten slumunge og har vokst opp i skyggen av høyrøsta prinsebrødre.
Gemma Arterton, som spilte englefjeset Io hos titanene, er prinsesse Tamina i denne filmen.
Det er hun som skal flykte småkjeftende sammen med den tungøyde lett-prinsen, og det er hun som bærer tidens sand akkurat der hvor tannlegen din ikke skal ha blikket.
Hun er en melbollesøt, iransk kosejente med hamsterkinn, men dessuten kjerring-arrogant på den klassiske «Er det du som har forlatt toalettet med doringen oppe?»-måten.
Det er med mange kule ekstra-skikkelser i denne filmen.
Alibabiske Katthult-røvere, pseudo-afrikanske kniv-mystikere og dessuten Ben Kingsleys brennende Quislings-øyne.
Han forfalsker bevis.
Slem onkel, slem onkel.
Dessuten handler også «Prince of Persia» altså om Dommens Dag.
Det sviver utrolig mye armageddisk angst rundt i klima-hysterikernes kjølvann.
Dessuten er det en del av filmens politiske pedagogikk at de idiotiske perserne invaderer og okkuperer byen Alamut fordi utro spioner har innbilt dem at alamuttene driver med ulovlig produksjon av masseødeleggelses-våpen der.
Kjenner igjen?
| 1
|
701939
|
Mel Gibson er fortvilelsens herre
Det er øynene som gjør det.
Mel Gibson er fortvilelsens herre.
Vi møtte ham første gang i et post-apokalyptisk Australia (1979) der han myrda ressurssvakt rundt på leting etter bensin.
Mange år etterpå gjorde han enda sterkere inntrykk som politimannen Martin Riggs (1987) som stirret i sin egen revolvermunning fordi kona Victoria ble drept i bilulykke.
Når Mel Gibson lider, retter vi oss opp i sofaen.
De kan sjikanere ham så mye de vil.
Han er en mann som hører hjemme i VHS-ernes hjerter.
I «Edge of darkness» spiller han en politi-etterforsker som opplever at dattera blir skutt i pappas gatedør.
Det blir han sint av, og gud hjelpe den kjernefysiske sølefant som har ting på samvittigheten når Mel Gibson er laus.
Martin Campbell har laget en stilig, følelsestung thriller, med stilreine, stemningsskapende detaljer.
Den sorgskadde etterforskeren tar seg tid til å drikke friluftsvin med den ensomme, deprimerte menneskerydderen Ray Winstone.
Han må stå opp mot Danny Huston, svai og fin i dressen som en nystelt begravelsesagent.
Gibson slåss med svigersønnen han aldri fikk, og utfordrer systemet og leiemorderne.
«Edge of darkness» er den hjertetyngende fortellingen om en sint mann.
Gibson passer til det.
De virkelig slemme skal møte sinte menn som ikke lytter til advokatsnakk og ikke går i kirken på søndager.
Av og til.
Bygd på TV-serie.
| 1
|
701940
|
Ny Knerten-film – en blek skygge
Dette er en gedigen skuffelse.
Jeg likte den første Knerten-filmen, men oppfølgeren er blitt en blek, tam historie.
Spill, manus, klipp og regi har store svakheter.
I fjor turnerte Åsleik Engmark meget godt sin debut som regissør og lyktes i særdeleshet å få sju år gamle Adrian Grønnevik Smith til å trylle fram et bredt register av følelser hos Lillebror.
Årets spillefilmdebutant i registolen, Martin Lund, har ikke samme håndlag med personinstruksjonen.
I scene etter scene blir det akkurat litt for stivt og mekanisk til at det skøyeraktige, sjarmerende og småfrekke hos tre unge skuespillere får utfolde seg spontant.
I første film fikk vi en rekke livlige scener mellom barn og voksne i og utenfor Lillebrors familie.
Nå skyfles både mor og far kjapt ut av historien – far må av sted med bilen og selge undertøy, mor havner på sykehuset etter en sykkelulykke.
De andre voksne – som snekker'n, landhandleren og bussjåføren – lykkes ikke i å skape nære, magiske scener sammen med Lillebror, venninnen Vesla og den nye gutten Karsten.
Attpåtil virker en kvinnelig bilmekaniker (Tone Mostraum) så ubegripelig og fortvilet sprø at det bare er vondt å se på.
Sykt overdreven vaffelspising er bare ekkelt.
Filmen er på flere vis klippet feil.
En ja/nei-ordveksling mellom Lillebror og Karsten er blitt altfor lang, en lurelek med faren likeså.
I forbindelse med morens sykkelulykke har regissøren kuttet akkurat noen sekunder for tidlig til at jeg tror på Lillebrors påstand om at hun ble påkjørt av en fremmed bil.
Dermed havner jeg på parti med de voksne som synes han starter en tøvete detektivjakt, i stedet for at jeg som tilskuer selvfølgelig bør være på parti med Lillebror mot de dumme voksne.
Omsider får gutten rett.
Men da er underlig nok fargen på en knust billykt hvit, ikke oransje i det avslørende øyeblikket.
Handler da ikke filmen om at Knerten finner sin utkårede, bjørkepinnen Karoline – en fantasi som dypest sett skjer i Lillebrors hode?
Jo visst.
Pinnene er bra animert og greit nok tolket av Åsleik Engmark og Samsaya.
Men manusforfatter Birgitte Bratseth og regissør Lund makter ikke å få oss til å føle at Lillebrors detektivjakt med Vesla og pinnenes kjæresteri er to sider av samme sak.
Det hadde skapt en helt annen kunstnerisk helhet om vi hadde sett glimt av en tiltrekning hos Lillebror, ikke bare hos Knerten i møte med en pikelill.
Men den slags vibrasjoner er forholdet til Vesla kjemisk renset for.
Dermed faller de to historiene fra hverandre.
Det gjenstår å håpe at Arild Østin Ommundsen kan løfte den tredje Knerten-filmen til et langt spenstigere nivå.
| 0
|
701941
|
Oliver Stones Dynastiet-episode
Den nye «Wall Street»-filmen er egentlig bare en bagatell, en slags Dynastiet-episode med en katastrofe som ingen skjønner og en lykkelig slutt som ingen godtar.
Oliver Stone var etter «Natural born killers» det viktigste håpet i amerikansk film, for han fant opp den egentlige filmen.
I 2010 detter han ned i korttids-engasjementets sofalykke-land.
Møbelsittende småborger-lykke oppstår like ofte ved forbigående indignasjon som ved McConaugheys krøller.
«Wall Street:
Money never sleeps» er moralsk mjukporno for menneskelighets-mumlerne.
Den mest pinglete nabogutten i Hollywood, Shia LaBeouf, spiller supergenialistisk profittmekker på Wall Street.
Han er Luke for Frank Langellas korpieversjon av Ben Kenobi og en urovekkende skikkelse fra første bilde fordi du føler at han når som helst kan kle av seg latexfjeset og så er Klatremus Lillemann inni.
Jake er dessuten kjæreste med den nylig utslupne finansforbryteren Gordon Gekkos datter.
Hun er en sart og svai syrestilk som likner Dorothy fra Oz.
Den nesten stemmeløse lille fortidskvinnen driver et mirakuløst idealisme-nettsted, men egentlig venter du bare på at hun plutselig skal tørke tårene og bryte ut i «Somewhere over the rainbow».
Regnbuen spilles av Michael Douglas.
Fasettert som et LED-lys sendt gjennom plastglass.
Douglas brummer i vei all sin mandige monolog-styrke og er i hvert fall en tøff gubbe så lenge han har rufsehåret og skjeggstubbene.
Poenget er dette.
Gekko og filmen forutser finanskrisen.
Det er som å sitte med Bibelen og spå at Noah bygde en båt for lenge siden.
Jeg kan godta det.
Noah var en kul fyr og oppfant dyret som ikke driter.
Men utviklingen av historien i den nye Wall Street-filmen er dessuten kjedeligere enn en motvillig halvtime med økonominyhetene på TV2.
Uvedkommende finansdetaljer hoper seg opp, og skuespillerne bruker katastrofe-tilpassa Emmerich-ansikter for å late som om det foregår noe dramatisk her.
David Byrne og Brian Eno forsøker å gjøre filmen til ironisk melodrama, men alt jeg hører er Radio Gaga og en påståelig tall-ekvilibrisme som like gjerne kunne vært økonomi-professorenes tungetale fra Stanford-universitets drosjekø eller Tom Lehrers oppramsing av de grunnstoffene som bare MIT vet om.
De tamme Dynastiet-konfliktene skal avlede oss fra sammensuriet.
Stone tror at han må la folk styrte ut av tårevåte restaurant-besøk, kjøre motorsykkel på høstveier og se ultralydbilder av barnebarn for at filmen skal funke.
Dermed detter han som dun fra drept dyne.
Men OK.
«Wall Street» var aldri den mest fascinerende finansfilmen fra åttitallet.
Pakulas «Rollover» (1981) med Kris Kristofferson og Jane Fonda var mye bedre.
Moralen?
Aldri stol på en velkledd mann.
Når det kommer til stykket bryr han seg bare om seg sjøl.
Og ikke gå ut med vått hår.
| 0
|
701942
|
Banal og masete humor
Ideen om en komedie bygd på generasjonsmotsetninger er grei nok.
Men må det gjøres så overtydelig, banalt og masete som dette?
Og hvorfor kan ikke filmbyråene presentere filmer med norsk tittel?
«Grown Ups» betyr voksne – så kall filmen det, da.
Opplegget kan minne om «Wild Hogs» (med John Travolta) der fire middelaldrende venner forsøker å gjenoppvekke ungdommens bragder som ville svin.
Det ble det mange slitsomme hø-hø-hø-påfunn av.
Nå har Adam Sandler vært med på å snekre et manus der han selv spiller en av fem basketballvenner som møtes igjen 30 år etter i trenerens begravelse.
Resten av filmen må vi holde ut i selskap med de fem, deres koner, en bråte med barn og tenåringer samt alles uvaner som kolliderer da de bor en uke sammen i gjengens gamle tilholdssted i hine unge år.
Det banale poenget er at barndommen til 2000-tallsbarna er mer fylt av dataspill enn den ute-i-det-fri-lek som 1970-tallsbarna vokste opp med.
Så triller sketsjene av sted med høy hø-hø-faktor ispedd promping fra svart svigermor, døtre i sexy klær og situasjonskomikk av typen pilspiss gjennom fot.
Komedie er sannelig en krevende kunstform.
Regissør Dennis Dugan tror det handler om å pøse på med flest mulig karikerte påfunn.
| 0
|
701943
|
Suketter fra dansk teskjekjerring
Det er sånn med dansker.
De er så omstendelige og overtydelige at det er et mirakel at ikke teskjeene sør for Hirtshals er utstyrt med en liten lapp der det står:
Advarsel.
Teskje.
Noen ytterst få ganger fører det til rørende film, rett og slett fordi de er dansker og snakker så meget og så inntrengende at man blir ramma av Stockholms-syndromet og elsker dem for å slippe unna.
Men så har du sånne som denne filmen, som forteller en opplagt, paradoksfri moralhistorie med så skole-hvide usannsynligheter at det smerter.
Scene etter scene kunne vært tatt ut av Helsedirektoratets brosjyre «Vold er ikke svaret».
Susanne Bier har laget noen av de fineste danske dramaene.
Her bommer hun med alle ti fingrene uavhengig av hverandre.
Mikael Persbrandt spiller en overmenneskelig snill lege uten grenser, og han har en sønn som blir mobba på skolen etter det litt grove NRK-prinsippet «Alle gutter med rødt hår slår».
Dansk films dystreste framtoning Ulrich Thomsen spiller enkemann og far til den fullstendig ubegripelig ufølsomme Christian, som veksler mellom å være Batman og IRA-morder fordi hans mor døde av kreft.
Da den slemme bilmekanikeren slår grenseløse Persbrandt, fordi arbeidere er primitive mennesker, oppstår en familiekonflikt som etter nesten to timer fører til at guttene bygger ei svær, diger bombe.
De er 10 år eller noe, og de skal drive bombeterror.
Bomba var en god idé, for den fører til at skilte foreldre kommer sammen, alle blir lykkelige og snille og den sørgende gutten blir glad i faren sin igjen.
Hvis dansker går lenger ut på landet, havner de enten i Vesterhavet eller i Storebælt, så det kan de ikke.
Likevel.
| 0
|
701945
|
Borgerskapets akvariefisk
I den oppskrytte engelske oppskriftsfilmen «Fish tank» fantes ikke én eneste skikkelse som angikk meg eller som jeg ble rørt av, og jeg pleier å grine når mor slakter marsipangrisen på første juledag.
Sosialrealismens fremste fortrinn kunne ha vært at den ga de fattige, de forkomne og fortapte både verdighet og håp.
Et fortrinn nummer to kunne ha oppstått dersom den overbeviste det snuppete småborgerskapet om at de fattige, fortapte og forkomne faktisk kan være vakre, ressursrike mennesker som trynte på første langside.
Men filmgenren funker mest som framvisning av akvariefisk; i de pene hjems fisketanker svømmer de funksjonsfengsla rundt som kjæledyr og ofre for kortvarig medlidenhets-onani.
«Fish tank» er en ironisk tittel.
Den sure, aggressive drittjenta (selvfølgelig oppfører hun seg ufyselig, hun er jo underklasse) bor i et helvetes hjem (fototapet) med ei spjåkete dorismor (cunt) som røyker innendørs i bare trusa, har uryddig kjøkken og overlater ungene (søstera er cuntface) sine til selvforakten.
Utenfor hjemmet er de ufyselige hesteguttene ute etter kroppen til 15-åringen, som skaller ned ei jente og forsøker å befri en tjora hest av en eller annen grunn.
Så treffer mamma den hyggelige mannen som viser familien vannet (for de er underprivilegerte og har selvsagt aldri sett en fisk uten kavringstrø), og dermed aner pubertetsungen håp om at det finnes anstendighet eller sunn oppmerksomhet i livet.
Men neida.
Den ærlige mannen er en småjente-tafser, han har sex med kjærestens barn og er i tillegg gift.
Manusforfatteren har tenkt at vi skulle syns synd på jentungen og skjønne hennes skjebne.
Men fordi manusforfatteren er pinlig enkel, begriper hun ikke at hun stigmatiserer mer enn å hedre.
Det kan være at småborgerne i festivalfelleskapene griner litt over en forsømt unge, men hvis hun hadde banka på døra deres dagen etterpå, ville de aldri ha åpna, for de fattige er farlige folk.
Bare se på «Fish tank».
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701946
|
Om å snakke med de døde
Man skal være varsom med de døde.
I de fleste samfunn er de kirkens eiendom, men kirken vet ikke riktig hva den skal gjøre med dem, så den ser opp i lufta og plystrer hvis du spør.
I Peter Jacksons rotete limbo-film «Lovely bones» snakker den oppskaka pappaen Mark Wahlberg nesten med sin døde datter (Saorsie Ronan), mens dattera svever forvirra, men imponert i evigheten som en ryfylking i Tokyo.
Hun ble myrda av en pedofil nabo med parodiske psykopatbriller (Stanley Tucci), men hun får ikke roen etter døden.
Smerten ved å miste et barn er ubeskrivelig, og alle som prøvde, mislyktes.
Men man kan selvfølgelig kompensere smertens inkompetanse ved å skape en udokumentert superverden i det hinsidige.
Man trenger ikke bry seg om at landskapene likner billige amatørmalerier av enhjørninger og nakne italienere med det ene beinet foran tissen.
Det hinsidige kan likne et harmonisk Hobbyton eller Hardanger før senterparti-trusselen kom.
For tiden forbi tiden har ingen sett, og den kan banaliseres uten at opphavsmesteren kommer trekkende med copyrighten sin.
Vi vet heller ikke hvordan de døde oppfører seg, så jentungen i denne filmen ser ned på oss med et slags lunt, men trist Mor Teresa-smil og blir et eksempelbilde på fantasiløsheten.
Det er ikke lett å si noe om de døde.
Mot slutten av filmen etterforsker offerets søster forbrytelsen, og en liten stund er det ganske spennende.
Spenningen går over.
Jacksons film demonstrerer det vi allerede vet:
Ingen skjønnhet hjelper på døden.
Den er noe dritt.
| 0
|
701947
|
Basic instinct på børsen
Denne filmen er skrevet og regissert av Will Smiths skuespillerkone Jada Pinkett, og sånn ser den ut.
Den starter med at de to karisma-katastrofene Paz Vega og Jason Clarke har en skumringssamtale om filosofi som ville ført til at Morten Harket sang Take for me og gikk ut i tåka for å se klarere.
Finnes det regler for ekteskapet, for kjønnslivet, for fluefiskerne og dekkbytterne og alle de folka som insisterer på å gå baklengs i fotgjengerfeltet for at ikke framtida skal forurenses?
Jeg tror det gjør.
For Vega forsøker å leve et flørtent, frihetsflaksende fantaliv som gift flokse, og det blir merkevare-geniet og finansgiganten Clarke så lei seg av at han banker opp en franskmann, søsteras ektemann og til slutt også Vega.
Da sier ektemannen til Vega at du får ikke se kona mi mer.
Hvis jeg ikke visste at Smith-familien består av hyggelige, anstendige mennesker, ville jeg trodd at filmen ble laget for å vise fram den andalusiske skuespillerinnens frodige, modne kroppslandskaper, og så ville amerikanske kvinner begynne å spise karbohydrater igjen.
Problemet er at dama ser ut som en Basic Instinct-etterlikner.
Hun har trekkfulle truser og går i hvit innendørspels av den sorten som får kvinner til å virke ustelte.
Som å komme på foreldrelagsmøte i cocktailhatt og påstå at man heter fru Johnsen.
Slutten er anstrengt psykologisk.
Jeg har lest bruksanvisninger fra Ikea som var mer poetiske.
Jeg har sett bilder i katalogen til Biltema som var mer sensuelle.
Ah, antakelig ikke.
| 0
|
701948
|
Kameratfilmer stinker
Midlertidig hovedregel:
Kameratfilmer er påståelige og utroverdige forsøk på å skape etnosentriske små verdener som ingen kan benekte, for de var ikke i gjengen.
For å sitere A.A. Milne:
«Hvor skal vi hen?» spør Ole Brumm.
«Ingensteds,» svarte Kristoffer Robin.
Og så gikk de dit.
Denne filmen handler om at kamerater har rukket å bli voksne og mislykka, men de er selvsagt kamerater for det på et nivå som fortrenger gravide hustruer.
Ved et uhell slår den ene i hjel han som leverer dyr til pornofilmer, og så skal de forsøke å bli kvitt liket.
Av og til sier de vagina.
Høhø.
En ape klamrer seg til den ene kameratens fot.
Høhø.
Den utskjemte legen utøver keisersnitt på stuegolv og resten av tida snakker de.
Jeg tror det står i Bibelen:
Kamerater er fine mennesker enkeltvis.
Så da må det være sant.
| 0
|
701949
|
Hurra!To fantastiske voksne kvinner!
Gode roller for amerikanske kvinner er sjeldnere enn svenskspråklige svart hvitt-dramaer om røde traktorer.
Men i «The kids are all right» får Annette Bening og Julianne Moore være vittige, alvorlige, sexy og kompliserte – og de tar det med fatning og er en sann fryd.
Det klokt-romantiske familiedramaet ser ut til å bli en vellykka vekstnæring i amerikansk film.
Hjerteskrevne ukeblad-historier som roer ned mannsstøyen fra spesialeffekt-industrien i halvannen time, har tatt seg litt opp.
Jeg tror at fjernsynsserier har gjort noe uventa med oss.
Vi skjems ikke av å bli engasjert i normale følelser og usjenert allmenneskelighet.
«The kids are all right» behandler blandingen av kjærlighet og kvasse observasjoner med stilsikker humor og nesten telepatisk innsikt.
Av denne blandingen ble jeg så sallans snill inni meg, at da jeg surkla nedover Søregata etter visningen, gikk jeg nesten bort til fremmed dame utenfor skobutikk og sa:
«Hvordan har du det?
Er alt OK?»
Pinlig følsom.
Som å ha drukket rødvin etter trening og sett på gamle fotografier.
Historien er velsigna enkel, men fasettert.
Det finnes visuelle og tematiske nisjer i den, detaljer som fører til kjappe åja-opplevelser når du oppdager dem – uten at du kan si at det var det filmen handla om.
Vrier og vendinger.
Mikroskopiske misforhold.
Musikalsk uttrykte esoterismer.
Øyekast og kroppsholdninger og stemmeskifter som kvinner er gode på å tolke.
Det er som om filmen har bodymass.
Et mødrepar har fått voksne barn.
En 15-årig gutt, ei 18-årig jente.
De fødte en unge hver etter å ha fått sæd fra samme donor.
Så finner avkommene donoren.
Familiens innadvendthet ryker, og den sjølbeskyttende enheten går uvegerlig over i den floristiske, frodige, forferdelige fruktbarhetsfasen der folk finner på feil ting, andre ting.
To av rollene er sensasjonelle.
Annette Bening som middelaldrende lege spiller en skikkelse som ikke bare er troverdig i framferd og stemmebruk; spillet hennes er utspekulert og ekte på nano-nivå.
Dette er sånn regissører drømmer om at skuespillere kan klare på oppføre seg foran et kamera, men som nesten aldri skjer.
Julianne Moore sannsynliggjør hustrua hennes med en genial forskjellighet som likevel lener seg inntil Benings rolle som en plante mot en mur.
De to er nesten satirisk siviliserte, men samtidig skjønne og levende folk.
Mark Ruffalo er også en overraskelse.
Han likner på Ari Behn og spiller en sympatisk, spontan matdyrker og restaurantmann, en slags økologisk eldre-Pan fra de heterofiles uryddige krydderhage.
Australske Mia Wasikowska var Alice hos Tim Burton, og hun kommer antakelig til å bli stjernestor en gang.
Regissøren Lisa Cholodenko laget den deilige komedien «Laurel Canyon» i 2002 og har et hudtynt håndlag med mennesker og følelser som gjør at du kan se fingeravtrykkene hennes i bildene.
Folk vil diskutere slutten.
Jeg har en gang sverget til Raymond Chandlers minne at jeg aldri skulle skrive dette:
«Gå ut sammen etter filmen og snakk om den og hva som egentlig skjedde».
Så var det gjort.
Sorry.
Og tittelen:
Etter en sang av The Who.
| 1
|
701950
|
Vakkert eventyr-vas
Shyamalan har laget en vakker film, men den er stinn av stas som julaften i Barcelona, karneval i Rio, seks Star Wars-filmer og hele Ringenes Herre-trilogien jabba sammen til 100 minutter.
Det blir mye.
M.
Night Shyamalan virket for mange år siden som en flerkulturell fyr som skulle bringe uvarsla sjel og ånd inn i den store Hollywood-sprederen.
Sånn gikk det ikke.
Verden ble i de samme åra overmett på innholdsløs åndelighet, teknisk briljans og eventyrlig overstadighet.
Dermed drukna vel Shyamalan i det barnebassenget der folk kommer skliende ned med plaskevannet.
Problemet med luftvrider-eventyret er at det egentlig er en neddynga barnefilm som med hul røst og vestlig CGI-religiøsitet forkynner tusen ting som ikke finnes.
Til og med oppvakte Steinerskole-barn må ta notater underveis om de skal skjønne noe som helst når element-åndene, medisinmennene, element-krigerne og alle slags underlige fantasiskapninger av ubestemmelig ekumenisk opphav får akkurat sin plass i den klassiske Asia-soga om Den Utvalgte.
I dette tilfellet er han avataren.
Avataren er et finurlig tatovert barn som dukker opp hos eskimoene sammen med dyret fra Den Uendelige Historien og siden blir et krangleobjekt for krigen mellom okkupasjonsmakta Ildfolket og alle de fine folka som behersker vind, jord – og altså vann.
Først ser han litt ut som Luke på Hardangervidda, men eskimosøsknene adopterer ham og følger ham videre fra fantastisk verden til fantastiskere verden.
Det er kult når han en sjelden gang slåss, men det er litt skuffende at han ikke bare moser fiendene skikkelig når han kan.
Innimellom presentasjonene av apokryfe fenomener stiller kostymekaksene seg opp og snakker oppstylta starwarsk om pompøse Narnia-ting og åndspolitiske opplagtheter så du får følelsen av å være til stede på ei New Age-messe.
Kanskje vil unger like den.
Man vet aldri.
De likte antakelig den animerte TV-serien som filmen bygger på.
| 0
|
701953
|
Tullete og dum effekt-tsunami
Hvis det ble laget en Olsenbanden-film der Christian Magnus Falsen ble levende inne i Eidsvoll-maleriet, ville amerikanske ti-åringer le gjenkjennende da?
Nei.
«Natt på museet 2» er bare overfylt suvenir-mas fra USA.
Den delen av hjernen som jeg bruker til enkle fornøyelser og mat fra knitrende plastposer, har fortrengt «Natt på museet».
Men så vidt jeg husker handlet filmen om at museumsfigurer fikk liv ved midnatt og jogget friskt rundt i detaljrike datatryllerier.
I sine beste stunder så det fikst ut.
Oppfølgeren er laget som en slags tsunami-versjon av den første filmen:
Alt det som opprinnelig var snedig i museumsnatten, myldrer som en historisk landeplage i denne.
Norske skolebarn vet nesten ikke hvem Morten Harket var.
Skal de le gjenkjennende når general Custer dukker fram, og Abraham Lincoln avsetter seg fra sokkel og infiltrerer heltenes kamp mot bandittene fra Midtøsten?
Amelia Earhart?
«Natt på museet 2» er et koffeinrusa animasjonskaos og et karneval der alle dessverre kom.
Octavius fra Roma, Ivan den grusomme, Napoleon, Attila, Al Capone, Teddy Roosevelt, Darth Vader, Albert Einstein og en bråte med kjente malerier og skulpturer.
For kunsthistorikere vil det være like skøyeraktig som sitronbrus i sherry når handlingen forsvinner inn i det klassiske krigsfotografiet med kyssende gast, eller når en hovedfigur låner riva til American Gothic-gubben.
For oss andre skaper det bare et slitent spesialeffekt-gjesp, for hovedregelen for film er sånn:
Hvis handlingen ikke er skikkelig, vil hver bevegelse og hver replikk etter hvert føles som eksistensiell overflødighet.
Og handlingen er ikke bra.
Ben Stiller er blitt vellykka forretningsmann og har plutselig sviktet (halloo?) den martyriske jobben som nattevakt i museet.
Derfor skal utstillingsvennene hans flyttes til Smithsonian i Washington.
Etter en halv time har eks-vakten klart å bryte seg inn i katakombene, og så trylles hele supersamlinga til live.
Verre kaos enn utsalg på Polet!
Flyger-legenden Amelia Earhart våkner uforståelig kroppskåt i for små bukser og kaster seg over Stiller som aldri tar seg tid til å forklare at sex med voksdokker anses som lite småborgerlig.
De to skal sammen med noen andre datapåfunn redde verden fra egypteren Kahmunrah, som lesper desperat for at i hvert fall lytekomikk-foreningen skal ha noe å le av.
I stedet for å konsentrere handlingen om noe enkelt og kontinuerlig, farer filmskaperne rundt som en rampete revunge i kyllingbur.
Replikkene sitter som kritt på våt glassrute.
Jeg led.
Sånn blir film når den blir laga av folk som mener at eleganse er å sprute lighterbensin på sthansbål.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701954
|
Tøffelhelt får seg venn
Spillet er så stivt og åpningsreplikkene så konstruerte at det lå helt klart an til terningkast 1.
At «I love you, man» tar seg opp til en 3'er, må kalles et lite mirakel.
Plikten fikk filmanmelderen til å holde ut 1-fasen.
Jeg led meg gjennom groviser og skvaldring til slekt og venninner av de nyforlovede Peter og Zooey mens jeg lurte på hva poenget ville bli.
Omsider blir dette komedien som skal oppdra mannen uten venner.
Peter (Paul Rudd) er den grå eiendomsmegleren som har glemt å gå ut med gutta etter jobb.
Nå skal regissør John Hamburg lære ham det — slik at hans tilkommende ikke behøver frykte at han blir klengete, noe en venninne advarer mot.
Ja ja, så må han date noen menn, da, den ene mer uutholdelig enn den andre.
Smått om senn kommer Jason Segel slentrende som ungkaren Sydney Fife.
Han blir Den store oppdrageren i mannlig ærlighet, åpent sex- og prompeprat og rocka utagering.
Blir man for sliten av de mannlige ablegøyer, er scenene med Zooey (Rashida Jones) et behagelig avbrekk.
Visst lyder det teit.
Det mirakuløse er at man gradvis får sympati for figurene.
Peter trenger virkelig å lære seg noen knep for ikke å bli livets store tøffelhelt.
Men også apekatten Sydney får seg en lærepenge.
Det er lett å flire av det barnslig naive ved oppdragelsen av Mannen.
På den annen side:
Det er faser i livet da de enkleste sannheter når best inn gjennom en klisjéfylt komedie.
| 0
|
701957
|
På trynet med grøsser-kultregissør
Den italienske B-filmeren Dario Argento er drevet av en nesten masochistisk mani når det gjelder kirke-utukt uten formildende teologiske hensikter.
Etter bare noen få minutter kommer en frikirkelig skapning og begynner å grave i damas torso med påfølgende tarmsprett.
Deretter er det sånn at regissørens kone Asia Argento flykter med storøyd tvilrådighet rundt i biotopen til den tredje mora, Tårenes Mor, som bruker samme kokeboka som Hannibal Lecter.
Stor forferdelse har oppstått i verden.
Mødre drukner sine barn.
Menn slår med jernrør på bilene sine.
Verre blir det ikke.
Dette er en film for tilhengere av Argento og ener-terninger.
Kvalitet kan være en smaksak, og det finnes mange hederlige filmvenner som elsker de primitive djevlegrøsserne og deres masete kormusikk.
«The mothers of tears» er en av de verste jeg har sett.
Asia Argento har aldri vært noen stor skuespiller, men i tillegg til ureflektert uttrykksfylde har hun fått øyeposer som skyttergravskanter og virker resignert som en sliten husmor uten oppvaskmaskin og dekning på Visa-kortet.
Filmen er den tredje i en trilogi.
De rette folka har ventet på den i spenning.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
701959
|
Brudene er like fikse fremdeles
Dette er filmen som viser at Kate Hudson kan få det til hvis hun ikke spiller mot menn med sukkerspinn i krøllene (Matthew McC), men i stedet kan konsentrere seg om uvennskap med Anne Hathaway, som har vært redningen for mange teite handlinger.
Hudson kler ikke å krangle med menn.
Nesten ingen kvinner gjør det, bortsett fra Debra Winger og Téa Leoni.
Når kvinner er uvenner med kvinner, oppstår realisme og gjenkjennelse.
Jeg var dypt nedbrutt og flau over å ha likt denne filmen på kino.
Den samme reaksjonen oppsto da jeg så den på DVD.
Dette er en film som man lett kan slakte på samlebåndet.
Men den er faktisk fiksere enn de fleste det er naturlig å sammenlikne med.
Hudså er blitt litt smågravid eller valiumsnubbete i L'Oreal-kinna, og det kler henne, mens Hathway alltid ser ut som et mangafjes stilt oppå en Tim Burton-animasjon.
Det betyr mager.
Det betyr mager slik kvinner var under andre verdenskrigen da de måtte stå og lage bombefly i 11 timer pr kveld uten tilgang til andre menn enn hannrottene i tilfluktsrommene.
Hvis dere skal godta femmerterningen, kan jeg ikke gjengi handlingen.
Den er uverdig for mennesker som har eget universitet på en haug.
Så da får jeg heller late som.
Dessuten elsker jeg Bluray.
Kaptein Piratbay, eat your heart out.
Dette er så skarpe bilder at jeg ville vært villig til å spise dem rå uten at de ble skylt i dørslag.
Lyden får den lcd-flate 46 tommeren til å låte som et surroundanlegg.
Det kommer fniselyder fra trappa ned til første.
Jeg nevner at de to venninnene skal gifte seg samme dag i juni (vi som gifter oss i juli gjør det for at hytte-eiere ikke skal kunne komme i bryllupet), og de konkurrerer om stasplassen Plaza.
Filmen understreker det alle vet:
Akkurat i bryllupet er brudgommen en kulisse.
Forestillingen om bryllupsnatt er overdrevet:
Det er den natta brudgommen vasker oppkast på hotelldoen, bærer onkler inn i ventende drosjer og drikker Martini-rester av triste, velta flasker.
Det er bare i andre religioner enn våre tre (protestantismen, katolisismen og det grønnrøde alternativet) at det finnes brudgommer med ereksjon bryllupsnatta.
Men dette er filmen til Hudså og Hathaway, for det er en film om jenteting, og jenteting er undervurdert blant jenter.
Ei dame i kvitt slør er et kulturhistorisk skrik om kvinner som mener alvor.
Ingen ser sånn ut frivillig.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701960
|
Nydelig, sår vampyrfilm
Her skal du få møte en fantastisk gutt.
Russere og svensker får til sånne barn.
By-veik og blokk-bleik i kroppen, langhåra som en kassert filledokke, lys og trist.
Han ser ut av vinduet i blokka at den mørke flytter inn.
Tomas Alfredsons film har en stemning som ligger plassert på midtstreken mellom grøsseren og dramaet, og egentlig tror jeg det er et av de beste stedene man kan oppholde seg hvis formålet er å utforske menneskets plass i nåtidsfilmen.
Det får ikke nytte om von Triers trend-følsomhet førte til stilistisk elendighet – dette er komboen mellom evigheten og øyeblikket, mellom alvoret og eventyret.
Den bleike guttungen er et mobbeoffer uten klager.
Av merkelige magisk-realistiske grunner flytter det inn en dyster og øm vampyrjente i blokka.
Hun dreper enkelt og udramatisk slik sultne dyr gjør det.
Men hvis du gir dyret et navn, vil det følge deg lojalt resten av livet.
Man må elske slik de utstøtte gjør det.
Alfredsons stil er egenartet.
Det er som å befinne seg i drømmelivets dictionary; her er alle ordene gjenkjennelige på en fremmed måte.
Kollisjonen mellom den romantiske vampyrmyten og den sosialrealistiske anti-drømmen om Sverige er som et klassisk møte mellom tyngdekraft og vektløshet, mellom noe og ingenting.
I tillegg er «La den rette komme inn» (henta fra Morrissey-sang) en dyster svensk «Twilight», en fortelling om en gutt som er så sviktet av alle at en superheltinne må redde ham.
Jeg husker det nå:
Dette er ikke egentlig min sort film, men den sliter meg i stykker.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701961
|
Stilig actionkrim for de ordglade
Nå er disse Fader Brown-greiene et vesentlig stykke lenger mot den haraball-versjonen som «Da Vinci-koden» skulle vært.
Også i «Engler og demoner» rynker universitets-nerder sine bryn over gamle skrifter, men deretter springer de, før bomba gjør det.
Egentlig er det en Bourne-film for action-elskere som kan nynne hele Messias-pasjonen mens de trommer takten med tynne bibliotek-fingre.
Helten er ikke en identitetsløs CIA-er, men en ubekvem akademiker og hedning som forsøker å få tilgang til Vatikanets hermetiske arkiver.
Tom Hanks har ikke så teit hår denne gang.
Han løper etter hvert over brusteinene sammen med jenta si, som i denne versjonen faktisk er fysiker med S i hoved.
Jeg må innrømme at jeg skulle ønske at de to cerebralitetene hadde berørt hverandre på den forlengede margs ekstreme nedsider, men man kan ikke få alt.
De setter i hvert fall i gang en klippehenger, som faktisk kan ende med at noen klipper den feile ledningen på den feile lille bomba.
La meg allerede nå si at Stavanger ville vært tjent med at Nye Stavanger-regionen hadde kjøpt en antimaterie-eksplosjon til himmelen over Vålandstårnet neste nyttårsaften.
Da blir det ikke mange hele melkeglass med champagne i skråningen!
Jeg liker denne historien.
Paven er død, kardinalene har tatt seg inn i kosestua for å finne en ny — men dessverre har den sekterisk-vitenskapelige satanist-bevegelsen Illuminati antakelig kidnappa de fire foretrukne kardinalene for å henrette dem etter et komplekst gåte-mønster.
Dessuten har De Opplyste stjålet en beholder med betydelige mengder antimaterie fra laboratoriene i Cern, og hvis batteriet dauer i den beholderen, da ryker Vatikanet og vatikardinalene og halve Roma.
På Petersplassen venter folket i stor fare.
Vår mann Langdon tilkalles fra bassenget og kobles opp mot forskersken Vittoria, som deler hans bekymring med svarte øyne og spissnese for konspirasjoner.
De skal finne bomba, delvis hjulpet av vatikan-purken Stellan Skarsgård, som er Sveriges nye Max von Sydow.
Den første timen blir det mye snakk om at det femsifra sjokoladekors var et symbol for Angosturas fjerde kalkun, så nå må vi finne ei golvflise med bilde av den hellige slimål.
Men det funker.
En film som «Engler og demoner» er action-underholdning for de som blir tent av vanskelige ord.
Og når hovedpersonene løper mellom skulpturer og forsiringer og forvanskinger og stygge tapeter fra Jesu fødsel, da koser de seg.
Pergament-fansen tenner ikke på helter som hiver budweisere etter hverandre, men liker fine ord og alvorlige ansiktsuttrykk.
Dessuten blir det fyr på paterne etter hvert.
Det er stort når intern-katolske shootouts akkompagneres av de ekstatiske pentagram-sangerne som pleier gi stemning til djevlegrøssere.
Bra er det også når filmen munner foreløpig ut i Ewan McGregors vidunderlige himmelfart; en fin opptakt til den forestående fridagen.
Da trodde jeg krimmen var oppklart.
Det var den ikke.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701962
|
Bush var en skikkelig askeladd
I eventyret om gutten som kappåt med trollet ytret både gamlefar og brødre sterk skepsis da Askeladden ga seg av gårde til skogs for å bekjempe trollet.
Slik var det med George W. Bush også.
Ingen i familien trodde på ham, og begge foreldrene ble alvorlig lei seg da han ville bli guvernør i Texas.
Guttungen til gubbe-George var Katthults mest berykta snickarbod-spikker, men se om han ikke ble amerikansk president.
I to perioder!
Og det var han som omsider velta familie-nemesisen Saddam mens verden og resten av FN satt og så på med forskremte diplomatiker-blikk.
George W. Bush er antakelig den viktigste realiseringen av Den Amerikanske Drømmen.
I åtte år ble amerikanerne styrt av en av sine likemenn, for på stillaser og i gatekjøkner gikk det ikke mange vanlige arbeidsfolk som hadde dårligere greie på politikk en George W.
Oliver Stone har laget en nesten stillfarende.
ydmyk og beskjeden film om mannen som invaderte Irak nesten helt aleine fordi Dick Cheney garanterte at Saddam Hussein hadde atomvåpen og fordi han ville være bedre enn faren.
Det var lett å holde hekkan med Bush.
Men Stone underformulerer mannen og gjør ham mer sørgelig enn latterlig.
Bush var kverna rødt hage-kjøtt i ei isoporkasse med balsamico-marinerte kyllingfileter.
Filmen «W.» har nesten bare skjønne scener.
De er ikke overdrevent nu ork-ironiske eller oppsiktsvekkende forhudsløftende tabloid-biografiske.
I snedige små sketsjer skildrer Stone en talentløs overklasse-gutt.
Han får kjeft av paps for alt.
I fortvilelse tyr han til politikken, som han kaller «familiebedriften».
Stone er ingen sosiolog og han forklarer ikke de mekanismene som gjorde at George Bush kunne bli valgt til noe som helst.
I stedet får vi møte den spontanistiske livs-snubleren fra college-fylla til han oppdager at det ikke fantes våpen til masseødeleggelse i Irak.
Rundt ham hisser en gjeng mørkeblå hauker med stålnebb, som maktglade kanslere rundt en barne-konge.
Josh Brolin spiller Bush med den egen form for tom-øyd jovialitet som av og til kjennetegner de som er flinke til å omgås folk uten egentlig å skjønne verken bæret eller busken.
Rundt ham trives skuespillerne som bakterier i bassenget:
Thandie Newton er en nesten kroppsløs Condolezza Rice, Scott Glenn spiller Donald Rumsfeld som en slags giftslange i barnekrybben og Richard Dreyfuss er Dick Cheney med et iltert Napoleon-kompleks; han er ute for å skape et imperium i Østen.
Elizabeth Banks er fantastisk lojal som Laura Bush, og pappa George spilles med et ovalt sukk av James Cromwell.
Det mest overraskende med Bush-filmen er stadig vekk at den er tilbakeholden.
Bare én gang slipper Stone seg løs:
Han lar Bush og gjengen planlegge invasjonen i Irak mens de vandrer seg vill på ei diger slette.
Bak spilles temasangen fra den gamle TV-serien «Robin Hood».
| 1
|
701964
|
Statham på veien med sur russerdame
Denne Luc Besson-serien nekter bestemt å holde et faglig akseptabelt nivå.
Den starta så lovende for mange døde engrammer siden ved at Jason Statham frakta Qi Shu til alles tilfredshet rundt på Rivieraen.
I toeren tok Frank Martin seg ned til kidnapping i Miami, og denne tredje filmen handler om at han kjører rundt mellom Ukraina og Budapest, som en desperat mann på jakt etter Grand Prix-stemmer.
Denne gang spiller Natalya Rudakova den kidnappa dattera til en samvittighetsfullt tungsinna ukrainisk miljøvern-minister.
Rudokova er fra St. Petersburg og jobbet som frisør i New York da produsent Luc Besson fikk se henne krysse gata.
«Voulez-vous?» sa Luc og påtok seg privat-timer.
Jason Statham er transportør som overtar den sure dama etter død kamerat, og påført dødelige armbånd kjører de to gjennom mange slitsomme forsøk på samtaler over generasjonskløfta.
Slagsmålene mangler koreografisk sjarm og interesse, og bilkjøringa ville ikke vakt mye oppsikt på Midt-Jæren seint lørdag kveld.
Men Statham er stadig en verdsatt granittprins.
Vi liker ham.
Filmen er laget av regissøren Olivier Megaton.
Han er en tidligere graffiti-kunstner som het Fontana til etternavn helt til han oppdaget at han er født på Hiroshima-dagen 6. august.
Det er ingen unnskyldning for å gå på en smell.
| 0
|
701965
|
Ålreit familiesamling med sutre-stjerner
Den ukjente forfatteren Dennis Lee har regissert sitt eget manus om sin egen barndom, så her er ukas film for de følsomme filmseerne som foretrekker å hate foreldre.
Med utgangspunkt i et dikt av Robert Frost forteller Lee historien om den fæleste pappaen på denne siden av patriarken Abraham.
Gamle eselfjes Willem Dafoe spiller mislykka forfatter og misfornøyd universitetslektor som plager vettet av sønnen sin av grunner som antakelig må være akademiker-terapeut for å kunne sette egennavn på.
Familien kommer sammen etter mange år da alle er voksne, og det samværet starter med en idiotisk trafikk-ulykke som fører til at Julia Roberts ikke får være med lenger.
I noen ekstremt smertelige tilbakeblikk får vi se hvordan forfatteren Ryan Reynolds blir psykisk torturert av faren.
Det er gjort med en nesten thriller-kald sadisme, og etter hvert avskyr du faren så intenst at du skulle ønske at han ble flådd av et dovendyr med sløve negler.
Det fine med filmen er skuespillerne som reflekterer familiens ambivalente kjærlighetstvang.
De er bra nok til at de stillferdige av dere antakelig vil like filmen.
Amerikanere kan dette med å komme sammen i store hus med triste ansikter, og Lees film går en imponerende steady lysløype mellom hemmelighetene fra fortiden.
| 0
|
701966
|
William Petersen revisited
Siden William Petersen kommer til å afp-e seg ut av rollen som Grissom i «CSI», passer det godt at snille mennesker sender ut «Manhunter» fra 1986 på DVD.
Dette var første gang kinofolk traff den småsure elite-morderen Hannibal Lecktor, for William Petersen var før Jodie Foster som celle-besøker.
Denne filmen skulle David Lynch ha laget, men det ble etter hvert den stilsikre «Miami Vice»-skaperen Michael Mann, som lager stillferdig film med skarpe farger, ufrodig renhet, horisont som er like skarp som en buksepress om morgenen.
Vemodig synth ligger og sutrer intellektuelt under bildene, og alt er veldig perfekt.
Filmen er laget etter samme roman som vår tids «Den røde drage» og handler altså om en seriemorder.
WP er både åstedsgransker og psykologisk-telepatisk torpedo som skal trenge seg inn i sjuke folks hjernekammer.
Det er veldig bra.
| 1
|
701968
|
Perfekt politisk sjikane
Denne HBO-filmen er fantastisk underholdende.
Alle de som i årene etter 2000 gikk rundt og sa at krigsherren George ble president ved en valgsvindel i Florida, vil falle hverandre om halsen i latterkvalt takknemlighets-gråt.
For dette er filmen om hvordan man forestiller seg at det skjedde da Al Gore ble triksa av rødnakkene i sør.
Filmen starter med mild pianojazz, som en blanding av slesk London-bar og ti års bryllupsdagsfest for gamle medlemmer av Bokklubben Nye Bøker.
Tonen er slått an.
Skuespillerne er også laget for at sekstiåttere i 40 års alderen skal få Rino-stå:
Kevin Spacey spiller Al Gores bitre kampanjefører.
Denis Leary er en slags kollega.
Laura
Dern spiller republikansk Florida-kylling i delstatsstolen og likner en håndmalt kalkun.
John Hurt spiller destruktivt moralistisk demokrat-dinosaur, Tom Wilkinson er Bush-bølla James Baker.
De gjør det så bra at man nesten ønsker at Al Gore ble valgt til president i 2000.
Men da spørs det om Kristin Halvorsen hadde vært minister i Norge i 2009, for Bush var en gudegitt gave til anonyme sosialister over hele verden.
Filmen er velsigna komplisert samtidig som den gjenforteller et vilt og uverdig politisk slagsmål i Florida da Gore-gjengen ville ha ny opptelling av stemmene.
Denne filmen skal man ha sett.
| 1
|
701969
|
Livet etter Madonna for the bad Guy
Guy Ritchie er en fingerflink filmfikler som på død og liv skal være så kul at folk snakker til ham i kultiverte nattklubb-køer.
Dere så hvordan det gikk.
Sting presenterte ham for Madonna, og snatch!
«Snatch» hadde forresten noen fantastiske roller og en ganske bisarr handling, men ellers skal Ritchie huskes for at han laget «Swept away» med Madonna; en metaforisk korrekt tittel som beskriver hva som skjer med vanlige tullinger når de plutselig våkner om morgenen og oppdager at de har sovet med en plakatdame uten at noen lo.
«Rocknrolla» starter med en kulturfilosofisk betraktning om rockere.
De er folk som vil ha «røkla».
Så kan man tenke gjennom om det bortskjemte tenåringsidolet virkelig var røkla og si til seg selv:
OK, men da er du ingen rocker.
Filmen handler som vanlig om smågangstere som kommer i konflikt med storgangster (nydelig spilt av Tom Wilkinson).
Det skal også være med en omnipotent russer, og det er.
Forretningsforførersken hans er Thandie Newton som ser presist ut som en Photoshop-magra Vitae Pro-reklame i Hennes & Mauritz-klær.
Det handler om at penger forsvinner, som vanlig.
Dessuten forsvinner et viktig maleri.
Siden Ritchie er blitt kalt homofob, har han med en litt påklistra sidehistorie om at kvinnebedåreren Handsome
Bob kommer ut av skapet – en slags parallell til Sturla Berg Johansen.
I denne filmen jobber Ritchie med et alternativt univers.
Det er noe galt med fargene hans, det er noe stivt og tamt med replikkene, personene er nesten kulturkorrekte, og dessuten avstår han fra svære mengder med obligatorisk genre-vold.
I tillegg er jeg sjokkert over at Thandie N. bestiller hollandaise-saus, som er en like gammeldags og ukul mat-bestanddel som den utskjemte sekstitallsgjørma bearnaise.
| 0
|
701970
|
Absoslutt med det der!Fort.
Dette er absolutt forferdelig.
Det er absolutt flaut, stygt og begredelig.
«Absolute beginners» fra 1986 har en slags kvart kultstatus fordi Julien Temple laget en fargeskeiv syngefilm der også David Bowie medvirket.
I mange år har den vært et rykte, men nå kommer faktisk filmen på DVD.
1958-gatene i London skildres som en tivolifarga musikalhappening.
Mennesker i utspjåka klær som burde forårsake at engelskmenn ble tatt ut av evolusjonsrekka, hopper rundt til plagsom ressurs-jazz av den typen som ble laget for at folk skulle bli kvalme av å drikke brennevin.
Midt på golvet danser Kitschy Kensit i et slags 8 ½ -kostyme.
Jazzen og folka er borgerblide ting, for filmen handler om hvordan den nyoppdaga tenårings-kulturen blir ubehørig kommersialisert av gamle menn i stripete pyjamas.
De tar musikken.
De tar damene.
De forsøker å få dagdriverne til å skaffe seg en jobb.
Den sjokkerende mangelen på følsomhet straffes med halvannen time stygg musikk i verdens grimmeste film.
I våre dager er det omvendt:
Kapitalistene klager på folket.
| 0
|
701971
|
En merkelig spion
Dette er rare greier.
Den gang det fantes helter og skurker i verden, ble Ingeborg Galtung Haavik tatt for å ha spionert for Sovjetunionen, og begrunnelsen hennes var kjærlighet.
Knut Erik Jensen har laget en film som i grunnen anbefaler kjærlighet som spionasje-grunn samtidig som den gjør den elskovssjuke dama så fullstendig svevende, ukroppslig lengtende og mentalt uskarp at jeg fikk følelsen av å se en sekstitallsfilm om fremmedgjøring eller en Bergman-film om en kvinne med tragisk ufullbyrda libido.
Slå opp.
Ellen Dorrit Petersen fra Jørpeland spiller antakelig slik Jensen har bedt henne gjøre og ser ut som en av statuene foran Rådhuset i Oslo.
Det var litt fascinerende også, for de har virkelig fått dama til å se ut som om hun er gift med den unge Henki Kolstad.
| 0
|
701972
|
Himmelsk, ungt stjernetrøkk
Du så aldri en Star Trek som liknet denne.
En vill stjerneferd i 11-års grensens ytre grenseland og et gutteviltert cowboy-show.
De formalistiske kommando-setningene rundt omkring på den nylig støvsugte brua til stjerneskipet «Enterprise» er fremdeles til stede, men tidsgjerrig som hos sunnmørske sjekteskippere.
J.J.
Abrams («Lost» og «Mission:
Impossible III») og hans medsammensvorne stjerne-anarkister har skjønt det George Lucas gikk glipp av:
En moderne spenningsfilm skal skli på badesåpa i første bilde, og etter det skal den aldri få igjen balansen før alt er slutt og helten mottar salaten sin.
Filmen starter i et velsigna graviditets-kaos, da mor til kaptein Kirk forsøker å føde mens ektemannen holder unna de opprørske romulanernes frilans-keiser Nero.
Det er den oppskriftsmessige action-oppvarminga; det man i rockekonserter kaller support.
Men du skjønner for alvor at millennium-trekket kommer til å bli mer enn foreskrevet glansbilde-moro da Abrams sender oss videre til Iowas støvete slette-veier, der James T. er 10 år og kjører en halvlånt veteran-cabriolet henimot spjoing-speed.
I denne filmen blir det ikke mange tissetrengte senatsmøter!
Chris Pine er en ung kaptein Kirk og har et flørteblikk som vil kunne få oljebeisa kosteskaft til å blomstre.
Han har den opprinnelige Ray Liottas skamløse dokkeauer og Ashton Kutchers lepper samtidig som han er naturlig ufin som æh, for eksempel Mel Gibson for tjue år siden?
Jeg følte alltid at det var noe Roger Moore-aktig over William Shatner, men Pine minner mer om den animerte versjonen av Luke Skywalker i «The clone wars».
Pine er en Kirk of our choice.
Han blir fort uvenner, får bank overalt hvor man viser seg, han warper grønn dame på himmel-akademiet fordi han ble avvist av romvenninna hennes, han tester tålmodigheten til den utrente ungdoms-flegmatikeren Spock.
Handlingen har fokus på action-problematikken som de ville ha sagt i utviklingsavdelingen på jobben din.
Men den tar seg også tid til disse nydelige fysiske paradoksene som fikk TV-kikkere på syttitallet til å føle at de nettopp grodde ei ny hjernecelle.
Star Trek var en avhengighets-skapende lek med våre dristigste forestillinger om verdensrommet, og du skulle holde hendene på dyna for å begripe hvem som var hvor når.
De skeiner i tid her også, og det er like deilig.
Fienden er perfekt.
Eric Bana ser ut som en tri-bleika Darth Maul og holder til i et jernkråkete super-romskip.
Dødstårnet hans kunne vært Giacomettis juletre, og dessuten har han ei svær boble med rødt slim som kan forårsake gravitasjons-katastrofer.
Han bruker den.
Nå må jeg slutte, for jeg sitter i veien for de som legger de nye golvflisene.
Men det var altså bra.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701974
|
Underfundig om å senke tempoet
En mild havbris tar oss vekk fra storbyens kjas og mas til et strandliv der så å si ingenting skjer.
Av dette har japanske Naoko Ogigami laget en skjønn, underfundig komedie om det å leve langsommere.
Som usynlig resonansbakgrunn ligger det hektiske, høyteknologiske storbylivet der mobilen er et selvfølgelig middel til kontakt mellom mennesker.
Men hva hvis du reiser til et sted uten mobildekning og uten alle nymotens fritidstilbud?
Til en tilværelse der du lærer å «skumre», det vil si nyte skumringstimen ved det blågrønne havet.
I sitt manus lar regissør Naoko Ogigami den unge universitetsprofessoren Taeko bli lei av bylivet.
Med en kjempekoffert ankommer hun et strandhotell på en av de subtropiske øyene i Okinawa, sør for Japan.
Nydelig, lun humor oppstår i de stille rommene mellom Taekos forventninger til ferien og det hun faktisk opplever.
På hotell Hamada er gjestene så få og rare, tempoet så lavt og forlystelsene så enkle at professoren forsøker å skifte hotell.
Det går slett ikke slik hun hadde tenkt.
Forvandlingen av Taeko i løpet av storyen er betagende.
Men dette er ikke filmen for den som forventer heftig action.
Ogigami belønner kinogjengere som innstiller mottakerapparatet på den rolige frekvensen.
Regissøren skaper rare, uventede situasjoner, godt hjulpet av et lett stilisert kroppsspråk hos de snodige personene vi blir kjent med.
Svært sjarmerende er den sentrale plass Ogigami gir matlagingen på kjøkkenet.
Et ledemotiv i måltidene blir de sure plommene som hotellinnehaver Yuji tror hjelper mot de onde dager.
Anbefales alle med tålmodig øye for de små detaljer i livet.
| 1
|
701975
|
Hathaway burde vel hatt Oscar
Amerikanerne lager jevnlig dirigert kaotiske familie-gjenforeninger, der en eller annen villfaren unge i voksen alder kommer til barndomsheimen for å utlevere og utleve noen traumer, og så har mor kreft.
Dette er den beste jeg har sett, og mor har ikke kreft.
Men hun er en svulst.
Det mest iøynefallende med den frodige filmen er et usjenert og avfeldig halvhippie-miljø der lillakledte intellektuelle og kunstnere feirer bryllup slik Bacchus og brudepikene hans antakelig gjorde det hvis været var godt.
Det finnes en samværsvarme i denne filmen som oppveier flere tusen skandinaviske «fattar du inte»-filmer; til og med når folka krangler skjer det med åpne armer og en slags vinvarm generøsitet.
Festen veksler mellom famlende lykke og voldsomme oppgjør, men du kommer til å huske den for en måte å være sammen på som burde være skolefag.
Den andre synlige tingen er Anne Hathaway som spiller en skjør og sint jenterolle som imponerer alle og antakelig vil virke terapeutisk på noen.
Hun burde fått Oscar.
Hathaway er familiens svarte kylling, og grunnen er så forferdelig trist at det ikke finnes noen kur mot den annet enn å forsøke å ruse seg i stykker.
Du kan se ubalansen i henne; hun veksler mellom å være motvillig, men sta villstyring og ei ung, reflektert jente som er djupt såra av skjebnens ubarmhjertighet og familiens destruktive hukommelse.
Avrusnings-klienten kommer til den helhjerta familiesamlingen med en følelse av å være mildt, men ubønnhørlig uglesett langt inn i evigheten.
Omsider spør hun mor si (Winger) om hvordan hun kunne la en rusa sekstenåring passe lite barn.
Det er ett av de beste spørsmålene mellom familie-aksept og rehab, men hun får ikke svar.
For det er lett å få trøst i en familie.
Det er vanskelig å oppnå ærlighet og innsikt.
Den uventa gode filmen er skrevet av Jenny Lumet, som er dattera til Sidney Lumet.
Lumet giftet seg med Lena Hornes datter Gail tilbake i 1963 da det fantes noe som het raser i verden.
Jennys film har en uanstrengt, men synlig etnisk økumeni, og den bølger av gårde med kulturblandingens variasjonsglade varme.
Jenny Lumet har en søster, og Roger Ebert har undret seg på om ikke filmen er delvis selvbiografisk.
Én scene er ihvertfall.
Oppvaskmaskin-konkurransen mellom pappaen og svigersønnen skjedde faktisk mellom Sidney Lumet og Bob Fosse en gang i tida.
Se filmen på Bluray.
Det er hypnotisk.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
701976
|
Livet etter My Little Pony
Dette er en merkelig supersuksess.
Hva er det som gjør at jenter plutselig slutter med å interessere seg for kjønnsløse marengs-ponnier og begynner å dyrke så erotiske highschool-vampyrer at freudianerne vil insistere på at de er en menstruasjons-metafor.
Sånn er det nok ikke.
Hovedrolle-fyren Robert Pattinson har sagt at dette er en film om kyskhet, og det er antakelig han som vet det, for han er både engelskmann og musiker.
Det som gjør mest inntrykk i «Twilight» er det ungdommelige alvoret.
Dette er en historie for de som er så unge som Harald Eia aldri var, de som startet livet verdig hevet over ironiens frekke flinkhet.
Kristen Stewart gjør en fantastisk hovedrolle med konstant åpen forundriker-munn, og Pattinson ser ut slik vampyrer i alle land drømmer om der de går rundt i Transylvania og leter etter et Nav-kontor som vil betale for regulering av stygg tannstilling.
Som alle nå vet kommer jenta reisende likbleik fra solstaten Arizona og innpasser seg i utkant-Amerika med uprovoserende medgjørlighet.
Så får hun se familien Cullen, som består av adopterte barne-vampyrer og lever blodløst og dydig som et grønnsak-kollektiv.
Det gjør ikke de andre vampyrene.
De vil ha Stewart som natursti-niste.
«Twilight» er spennende, den er ufullbyrda erotisk og gåtefull.
Jeg tror aldri jeg helt kommer til å begripe denne filmen.
Kanskje hvis det kommer en toer.
| 1
|
701978
|
No man ble yes man
Egentlig er dette en mye triveligere komedie enn da jeg så den på kino.
Jim Carrey spiller en voksen og hemma mann, og på et gjenkjennelig vis reflekterer han aldringens problem:
I det øyeblikket du passerer førti, har du egentlig ikke lyst til å være sammen med folk lenger, for samvær fører bare til at du blir full, kåt, impotent, feit og upopulær.
Carrey forsøker ikke å komme seg etter skilsmissen fra Stephanie, for han trives defensivt som sorg-hypokonder.
Så havner han i klørne på «si ja»-sekta, og dermed føler han seg som en SV-er etter Soria Moria: her overlever bare de som sier ja til alt.
Han treffer Zooey-dama.
Hun har etternavn som låter som muskatkrydra lasagnesaus, og ser sånn ut.
Dechanel minner rørende om den viltert villfarne ungdommen Debra Winger som preget 1980-tallet med voksen utestemme og mye dårlig humør.
Fra da handler filmen ikke så mye om alt som kan gå galt dersom folk avstår fra dømmekraft og forfengelighet, men utvikler seg mjukt til enda en romantisk komedie der de forelska blir uvenner ca. tjue minutter før slutten, sånn at alle skal vite hvor lenge det er til de kan gå på toalettet.
Men påfunnene virker bedre på TV enn på kravstor silkeskjerm.
Den snedige bank-briten som holder Harry Potter-fest er egentlig en beroligende utlevering av begeistringens begrensninger.
Fionnula Flanagan spiller en generøst tannløs rolle, og Carrey foretar faktisk sitt eget strikkhopp, mens Dechanel måtte debutere på scooter under innspillingen.
| 1
|
701979
|
Thriller med selvmordsbombere
Politiske thrillere er ofte utålmodige og dårlig fotograferte overtydelighets-formidlere av vestlig indifferanse og resignasjon.
Alt er vår skyld, og overalt i USA finnes det trojanske små trekonstruksjoner der tilforlatelige mennesker med fett hår sitter og venter på at noen skal gi dem beskjed om å kneppe på selvmordsvesten.
Sånn er egentlig også denne filmen, men samtidig underholder den på den litt ubegeistra måte.
Don Cheadle er en fin skuespiller, men en karisma-svak fyr, og «you my bitch»-fengsel i Jemen er liksom ikke den filmopptakten som får tilhengerne av kjendis-action til å flimre med forventningene.
Den minste av australierne, Guy Pearce, har dessuten et puritansk slangefjes som åpenbart venter på hamskifte, han er som et fenalår etter badstu, han er mager i kinnene som et dårlig renska smalahove.
Pearce er CIA-mannen.
Cheadle spiller den jemenske guttungen som ser på at far blir drept av bilbombe og etter mystiske handlinger blir satt i et fengsel der folk har mindre empati enn sardiner.
Der treffer han den storkjefta muhajedin-ekstremisten som vil ha ham med på å lære opp selvmordsbombere.
Jeg så filmen som Bluray, og det hjelper alltid, for bildene er så skarpe at man føler at det er første påskedag.
Dessuten utvikler historien seg annerledes enn jeg trodde, og henimot slutten gikk det an å føle hverdagslig og akseptabel thriller-spenning.
Men her kommer overraskelsen:
Steve Martin har funnet på historien og det finnes ikke ett vittig nano-sekund i filmen.
Han fikk ideen da han filmet «Bringing down the house», antakelig som et utslag av akutt misantropi.
| 0
|
701980
|
Hannah Montana er bare fin for fansen
Her kommer filmversjonen av tv-serien om tenåringsstjernen Hannah Montana.
Fansen blir nok lykkelig og blåser i om andre stønner.
Det verste for enhver som forstår engelsk, er at distributøren har valgt å dubbe filmen til norsk som i tv-versjonen på Disney.
Skrekk og gru, spør du meg.
Det er gjort for å hjelpe Hannah Montana-tilbedere som stort sett er unger under 12 år.
Highschooljenta Miley Stewart er på dagtid flink, mørkhåret og prektig.
Men på kveldstid kler hun seg i blond parykk og blir popartisten Hannah Montana som absolutt alle digger.
Bare hennes aller nærmeste vet om dobbeltlivet hun lever.
Det smarte med to-i-ett-grepet — og ganske sikkert grunnen til at Hannah Montana er blitt et fenomen - er at samme tenåringsjente kan symbolisere både virkelighet og drøm i hodet til unge beundrere.
Som Miley er hun den høyst alminnelige ungpiken fra landet, med hest og høner og snill bestemor.
Som Hannah synliggjør hun idolet, sminket og staset opp i siste skrik.
Regissør Peter Chelsom turnerer et midt-på-treet-manus der Miley snart kommer i følelsesmessig skvis:
Kan hun av hensyn til dem hun er glad i hjemme, fortsatt spille rollen som selvopptatt popstjernediva?
Skuespilleriet til Miley Cyrus (popstjerne i virkeligheten) og Emily Osment som venninnen er ikke stort å skryte av.
Eplekjekke Lucas Till, derimot, gjør en anstendig figur som fingernem unggutt på bondegården.
Så lunter det av sted med små forviklinger, en dose far-datter-sentimentalitet og litt romantikk på to generasjonsnivåer.
Miley innser omsider at hun må slutte å være Hannah Montana.
Men slapp av, fans, inn fyker et søtt argument som redder popstjernen.
I siste låt heter det at samme hvor mye du endrer din stil, kan du alltid finne hjem.
Mildt sagt ambivalent.
| 0
|
701981
|
Dette er filmen dere vil se!
Her kom endelig den filmen som alle skal gå og se den neste måneden.
«State of play» er en passe tabloid konspirasjons-thriller, og med Russell Crowe som junkfood-fora nyhetsjeger måtte det bli perfekt.
Først om Crowe.
Han kan si ordet «nei» med en sordinert blanding av arroganse og historisk følsomhet som gjør at du blir sittende og sutte på lyden.
I denne filmen har han uflidd halvlangt væpner-hår og en kropp som Elixia drømmer om å forandre.
Han spiller den klassiske avis-reporteren i Washington, og da plutselig en småtjuv blir henretta av klasse-morder i et smug, får Crowe en uventa frøken Bernstein i fanget.
For dette er Washington.
Heltene har nedsølte skrivebord, og skurkene har dresser som likner strekkoder.
Rachel McAdams spiller en rykende fersk nettavis-journalist som blogger i stedet for å skrive nyheter, så Crowe behandler henne som umeldt katteskit.
I et klassisk avis-plot (eierne vil ikke la oss trykke, du må utsette deadline, Helen Mirren osv) begynner de to å jobbe sammen.
Rachel McAdams spiller en slags journalistikkens Hannah Montana, magrere og usikrere enn sin egen strømpebukse, men etter hvert blir det folk av henne og.
Miraklenes tid er ikke forbi, og dessuten skjønner hun at noen nyheter er så svære at folk skal ha trykksverte på fingrene når de leser om dem.
Historien er spennende som hardygutten og Frøken Detektiv.
Den magnetiske Crowe haler oss ut og inn av hensiktsmessige interiører og gir troverdighet til alt fra maktens korridorer til burgerbarer.
Ben Affleck har reist seg fra asken som en ørkenfugl og spiller kongressmann med mjuke jernkjever og redde øyne.
Robin Wright
Penn er som en Central Park-konsert med Simon og Garfunkel, og i redaktørens runde rom hersker Helen Mirren med en hårfarge som ville fått henne i krangel med norske pelsdyrmotstandere og et rovdyrsint leder-temperament.
Det er aldeles perfekt.
Jeg satt på nåler.
Filmen er basert på en britisk TV-serie av Paul Abbott.
| 1
|
701982
|
Urånete Ramborine i rutete SV-skjorte
Velkommen til en litt for mild Monsen-sci-fi der hevnrusa x-mann spiller kjærlighets-Rambo i rutete tømmerhogger-skjorte.
Venn deg til det, og det er bra.
«X-men origins: Wolverine» starter med barndommen til det lodne stålklo-beistet Wolverine, og den bringer hovedpersonen til et evolusjonistisk ulogisk moraltrauma med Kain og Abel-smerte.
Hugh Jackman og Liev Schreiber spiller de dyriske brødre fra den kanadiske utmarka, og etter at de må rømme fra desimert familie i 1845, deltar de i en rekke amerikanske verdenskriger der de jumper rundt som udødelige jerver med monster-manikyr.
Fordi han invaderte Nigeria i kompaniskap med utvalgte avvikere uten darwinistisk slektstavle, deserterer Logan og slår seg til i et terapeutisk skur i de store skogene.
Som en retirert Rambo, bare at han bor sammen med utseende-indianeren Kayla, spilt av Lynn Collins fra Texas.
Dama er viktig.
For unevnelige ting skjer som gjør at Logan får enda heftigere gemytt enn han allerede hadde, og så setter han av gårde for å hevne seg.
Hvis du tilhører de som syns at filmen svikter, så er det her.
Tegneserier blir av og til så litterært forknytte at de ikke helt klarer å leve opp til actionfilmenes fryktløse adrenalinflasjon.
Det blir aldri noen skikkelig utløsning for den illsinte jervemannen; hevnen hans smuldrer i hemma SV-forestillinger om at vi aldri må bli sånn som de andre.
Her har tegneseriefolka arvet de klassiske liberales største svakhet:
I bestrebelsene på å bli plettfrie utretter de aldri noen ting.
Det er ikke sånn at Hugh Jackman blir sittende i hytta med «En del elementære logiske emner».
Han kommer i kaotisk klo-klammeri med hauken Danny Huston.
Han jakter den slemme bror sin.
I den avgjørende bossfighten dukker det opp en supermutant med Spinal Tap-navnet Nr. 11, og vidunderlig vakre spesialeffekter (and shit) gjør kinoliv virkelig verd å leve.
«X-men origins: Wolverine» er først og fremst en flott film.
Alle trærne vil virke bronkierensende på skremte jentespeidere, men først og fremst kommer damene til å få vårlige naturopplevelser av Taylor Kitsch som spiller New Orleans-fenomenet Remy LeBeau (Tim i «Friday Night Lights»).
Han funker som fjortisagn i en film som mest er for eldre menn over 27 år.
| 1
|
701983
|
Svulstig spansk selvinnsikt
Har du lyst på en hypnotisk reise inn i tidligere liv, fylt av vold og tragisk kjærlighet, er dette filmen.
Svakheten er at storyen virker for pretensiøs.
Den spanske regissøren Julio Medem ble fristet til å skrive filmmanus etter at hans 22 år gamle kunstnersøster Ana omkom i en bilulykke.
Hennes naivistiske bilder har han tilpasset en story om 18 år gamle Ana fra Ibiza.
Hun har vokst opp hos sin far i en eksotisk hule med storslått havutsikt.
Huleveggene er dekket av Anas malerier.
Vel.
Så dukker Charlotte Rampling opp som spansktalende kunstmesén og lokker Ana til sitt kunstnerkollektiv i Madrid.
Dermed dras den hampehårfriserte unge kvinnen inn i et avantgardistisk miljø der hun utfordres til å utforske seg selv.
Fortellingen er greit komponert i avsnitt fra 10 til 0, akkurat som nedtellingen til hypnotisøren som får Ana til å gå inn i sitt underbevisste.
Slik dras vi med på en filmatisk reise til Sahara, fjellet K2 og New York.
Der det butter hos meg, er i den helhetlige framstillingen av Ana.
Tar man Medems story bokstavelig, påstår han at hun får kontakt med sine tidligere liv som berbisk kvinne i ørkenen, som fjellklatrer i Himalaya og som indianersquaw i Nord-Amerika.
I alle tilfellene dør hun 22 år gammel.
Litt lettere går det hvis man tolker Medems nedtelling symbolsk.
Skjønt på ingen måte hyggeligere.
Manusforfatteren legger tidlig inn premisset om at alle menn er voldtektsmenn og alle kvinner horer.
Forestillingen løftes i siste avsnitt opp til et ubehagelig klimaks, men gir slett ingen skjellsettende innsikt.
Medem har tidvis fine poetiske kvaliteter i sitt filmspråk.
Men altfor ofte glir han over i svulstig-erotiske påfunn.
Som dette:
Her er en banan — vil du suge den?
Sukk.
That sucks.
| 0
|
701984
|
Fantastisk «Australia» med mye Kleenex
Baz Luhrmann har gjort det igjen:
Han har skapt en romantisk film-magi som veksler så viltert og vakkert mellom det vittige og det vesentlige at du blir en fingerfallen skjermfange som bare sitter der og nyter med doggete øyenvipper.
Å se hans «Australia» er som å bli berøvet egenviljen.
Filmen har formen til en gammeldags westernkomedie for harryosos.
Fra det ubevegelige England kommer den vaniljetilsmakte overklasse-fruen Nicole Kidman for å hente hjem tvilsom ektemann fra australsk landsbygd.
Da det viser seg at han er gjennomboret av musealt aboriginer-spyd, ender det med at dama skal prøve seg som ku-rancher i Ville Sørøsten.
Ved hennes side står etter hvert den egenrådige villmannen Hugh Jackman, som kalles Drover og deler snusmumrikkens light-patos når det gjelder å aldri å sitte ned så lenge at kneet sovner.
Mot dem står den oksete kjøtt-kaksen (Bryan Brown) og hans imperium av monopoliserte mø.
Sammen med en rufsete gjeng ugjennomtenkte hjelpere drar Kidman og Jackman gjennom eventyraktige eksteriører som til tider ser ut som skrythals-kopier av Grand Canyon.
Godt hjulpet av Judy Garland klarer de seg i Aldri Aldri Land slik antihelter skal, og den egentlig muntre skildringen er gjennomført med en presisjon og perfeksjon som virker nesten parodisk.
Det er bare det at du blir så aldeles hekta.
Grunnen er en liten gutt som heter Nullah og spilles av Brandon Walters.
Han er filmens egentlige hovedperson, for han spiller en creamy – en krysning mellom aboriginer-kvinne og hvit mann.
På 1940-tallet ble halvblods australske barn internert i leirer og etnisk rensa ved kristen oppseding.
Luhrmanns film handler både om den fullstendig uforklarlige råskapen som ligger i utført medmenneskelighets-rasisme, og den handler om et mytisk, naturbundet, dypt religiøst folkeferd som ble latterliggjort og undertrykt.
«Australia» er en spøk med den vestlige kulturen (western-kyss i kveldsrauden) og den er en hyllest til aboriginenes kultur.
Let my people go-filmer er ofte både latterlige og kjedelige, men Baz er nok en gang en luhring, og han klarer å formidle den uimotståelige eksistensielle romantikken i aboriginenes absolutte tilstedeværelse i sin egen verden.
Når vi diskuterer om Darwin skapte Universet, er vi som blinde høner på vei til frityren, for vi har ikke lenger en intuitiv kunnskap om oss sjøl og den jorda vi lever på.
Luhrmanns filmatiske aboriginer-hymne føles som et arketypisk kick, som en påminnelse om spenningen mellom natur og menneske.
Det er stort.
Og etter ku-driften kommer det enda mer spenning.
Legg lommetørkle over chips-posen, så blir den ikke våt.
Du kommer aldri mer til å le av Australia, mate.
| 1
|
701986
|
Dobbel-grøss med Lena Headey
De umettelige og eksistensielt dristige som ikke v iker tilbake for lesing av kaffegrut, kan bevege seg videre til «The broken», en velskapt grøsser-thriller som aksentuerer faren ved knuste speil.
I verste fall kan de føre til at det finnes flere versjoner av deg, og snart vet du ikke hvem som er du og hvem som er deg.
Lena Headey i hovedrollen gjør filmen til noe mer enn en slak repetisjon av fortellermessig nedoverbakke.
Hun ser ut som en troverdig miks av Grace Kelly og Audrey Hepburn, og siden dere ikke aner hvem de var, skal jeg legge til at hun er en slags Tone Damli Aaberge med så lang hals at hun ville kunne spise lett-salat fra de høyeste trærne.
Etter bilulykke får Headey hallusinasjoner, som er blant de ubehageligste nasjonene som finnes.
Det drypper fra taket slik man opplever i japanske grøssere, og på loftet ligger klovnemaska fra King-grøsseren «It».
Dansken Ulrich Thomsen spiller terapeut med et profesjonelt alvor som har som hensikt å øke behovet for lykkepiller.
Han må dessuten være dubba for han snakker ikke engelsk slik Eddie Skoller gjør.
Jeg så filmen samtidig som Viking spilte tekst-fotball på pc-en min, og svigerinna til Headey gikk på en skikkelig dusj-smell akkurat samtidig med at Raymond Kvisvik scoret på Stavanger Stadion.
Det økte uhyggen.
Denne vil dere se.
Ikke spør hvorfor den heter «The brøken».
| 1
|
701987
|
Sorry.Bond ikke bra på dvd heller
Egentlig er det sånn at jeg ville vært villig til å gi bort fire soldager for at denne filmen skulle vært vellykka.
Det blir bare laget nye James Bond-filmer fordi det ikke går an å la det være.
Men myten om den elegante men psykopatisk uinvolverte agenten og hans truseflørtne jobb-grafsing ble egentlig gammeldags samtidig med at mamelukkene byttet navn til panties og ble etterlatt på hybelgolvet for godt.
Det røper seg allerede i starten.
Nakne kvinneskygger ligger under fortekstene som skumringskatter.
I gamle dager fikk kinogjengere prostataverk og pannehår når de fikk se silhuetten av ei naken dame.
I dag bør dama minst være utenriksminister i Amerika for at noen skal gidde se opp fra smågodtet.
Det er ikke mange gode scener i «Quantum solace».
Agenten sjøl er ufikst sur, og det er ikke lov når man skal framstille en mektig merkevare som 007.
Daniel Craig er ikke en dårlig skuespiller, og han kunne godt ha blitt en brukbar Bond dersom noen ba ham leke seg.
Det er ingen sammenhengende action-eleganse i filmen, bare nevrotiske bildekutt og oppjaga småskurk-irritasjon.
Følelsen av rom og tid mangler.
Verden er laget av rom og tid.
Her må byggesteinene ha vært rom og cola.
Dessuten er slagsmålene som pinlige minner om bulgarsk action, Olga Kurylenko er bare en insinuasjon om arbeidsledighet i Ukraina og hovedskurken ser mer ut som en optimistisk Aker-sjef enn egentlig en verdenstrussel.
Det er ikke så rart.
Mathieu Amalric bygde skikkelsen på Sarkozy og Blair.
| 0
|
701988
|
Naken thriller-danske
Nikolaj Lie Kaas våkner naknere enn sin tomme champagne i et ultra-hvitt sekstitalls-mareritt av et hotellrom og på golvet ligger svarte dametruser som tegn på at han felte simle med stump redskap.
Men hun ligger kvalt på badegolvet.
Denne tradisjonelle «Det var ikke meg»-thrilleren lar seg ikke hemme av sannsynligheten.
Lie Kaas farer forsmådd rundt blant opplagte dobbeltspillere og makter til og med den Mr.
Bean-prestasjonen at han leverer fem millioner kroner i utpresningsgave til feil mann, bare fordi han gikk tur i skogen med hunden.
Filmen handler om at en advokat vrakes av et selskap der pappa jobbet da han døde i ulykke.
Sønnen vil finne ut at faren ble myrdet, men ingen vil hjelpe ham med det, og så skjer det mange virkelig rare ting.
| 0
|
701989
|
Kult katastrofe-kick med bekymra pappa
«The crow»-regissøren Alex Proyas har laget en teknisk feilfri dommedags-sci-fi som med våte kinn faktisk formidler det vi kaller tidsånden.
Alt går i dass.
Finansene har som kjent tatt en tur i skjærsilden mens hverdagsprofetene går rundt hverandre og venter på at havstigninga skal ta vekk de kontroversielle turstiene på Gausel.
Stemningen er allerede befrukta av kald katastrofe, og «Knowing» kommer på riktig tidspunkt.
Men oppmuntringene er påtakelige.
Nicolas Cage spiller ålreit film igjen med et anerkjent bekymra pappafjes og en så ru depresjonsstemme at den kunne ha tilhørt Ezekiel på en dag med høy flammeføring og mye røyk i helvete.
Det er bra.
Han er astrofysiker og alenepappa til den audio-forvirra Discovery-gutten Caleb.
I 2007 spilte Cage en mann som kunne se framtida.
I denne kommer sønnen hjem med en tallrekke som ble skrevet av ei nifs jente for femti år siden.
Ettersom Cage er en kveldsfull whisky-melankoliker med sans for sammenhenger, dechiffrerer han budskapet fra fortida og oppdager etter hvert at forferdelige ting skal skje.
Og det er ikke at pelsoppdretterne mister subsidiene.
Det er verre.
Men spennende.
Henning Larsen sier at det bare finnes 32 filmplott i verden, og handlingen i «Knowing» kjenner vi igjen mange.
Cage vil finne ut hva som skjer, han havner i bil med mager alene-kvinne og hennes datter og mens kaos kurtiserer netthinnene våre, forsøker de å rydde en utvei fra alt.
Det skal jeg ikke si noe om.
Men både hage-eierne på Gausel og aksjonærene i Aker får virkelig noe å tenke på i oktober 2009.
Filmen er laget i et litt trolsk, litt surrealistisk lys som gjør at bildene av og til minner om demonstrativt figurative syttitalls-malerier.
Det er OK og gir historien en slags antikvariat-sjel.
Dessuten har den både en detaljert fly-ulykke og en knasende t-bane-krasj på et overstadig høyt nivå for ulykkes-porno.
For ikke å snakke om at egentlig tørrlagte pyromaner kommer til å få et nesten uoppnåelig sterkt pyro-kick til følsom heis-barokk etter et par timer.
Men best av alt er kanskje det funderings-sterke lille ansiktet til gutten med det litterære navnet Chandler Canterbury, som også spilte Benjamin Button som senil åtteåring.
Med sine innsiktsdjupe Shyamalan-øyne og forståelsesfulle barne-ro gir han den litt oppskremte filmen en sterk underfølelse av at kosmos kanskje ikke er så ille likevel, og at det i hvert fall finnes noen av oss som kommuniserer problemfritt med englene.
La meg også legge til at Darwin-bønsjen ikke har mye å hente her.
Alt skjer som planlagt.
| 1
|
701990
|
Ny fest med Vinterberg
Den danske regissøren Thomas Vinterberg har funnet formen igjen etter et mislykket opphold i USA.
«En helt kommer hjem» er en burlesk, morsom og ettertenksom film.
Akkurat som «Festen» var det for ti år siden.
«Festen» var jo en såkalt dogmefilm, og særlig fotograferingen i den nye filmen har mye dogme i seg.
Tette, håndholdte bilder med lite kunstlys.
Det er mange vanvittige opptrinn i «En helt kommer hjem», men gjennom spetakkelet tegner Vinterberg presise karakterer som alle har sine sårbare, menneskelige trekk.
Selv om dette er en komedie sitter vi likevel i kinostolen med en følelse av uro over hvilken vei handlingen vil ta.
Vi skal til en dansk by som feirer 750-årsjubileum.
Den berømte operasangeren Karl Kristian Schmidt (Thomas Bo Larsen) er kommet til fødebyen for å kaste glans over feiringen.
Operasangeren og hans følge tar inn på byens ærverdige hotell, der en innleid svensk kokkestjerne skal lage stor middag.
Og trøflene blir selvsagt fløyet inn med eget helikopter.
Sebastian (Oliver Møller Knauer) er en ung kokkelærling som skal gifte seg med Claudia (Helene Reingaard Neumann), men så dukker Maria (Ronja Mannov Olesen) opp.
Sebastian kjenner henne fra sin barndom, og en latent forelskelse blusser kraftig opp.
Dette er påkjenning stor nok for unge Sebastian, og lettere blir det ikke når hans lesbiske mor omsider forteller hvem som er faren hans.
Operasangeren er nok god på bunnen, men oppfører seg tidvis som en diva.
Thomas Bo Larsen, sist sett i norske «Den siste revejakta», får fint fram både den arrogante og sårbare Karl Kristian.
Vi merker oss også Shanti Roney, som treffer blink med sin kokke-karikatur.
Og Morten Grunwald er en morsom, forstyrret hotelldirektør som hele tiden løper rundt og gir folk sparken.
Fullt forståelig at «En helt kommer hjem» vant publikumsprisen på filmfestivalen i Haugesund i fjor.
| 1
|
701992
|
Palin-dama i stilig mamma-komedie
På forhånd var jeg så sikker på at denne ville suge at jeg kunne ha tilbudt meg å spise nettavisas sunne og deilige torsdagsmat hvis jeg lo én gang.
Men jeg gjorde.
Nå spiser jeg fullkorn-spaghetti.
Tina Fey er en herlig skuespiller.
Hun framstiller korpiedame med t-forma livmor, så da hun blir 37 år og hører bjellene, må hun skaffe seg en surrogatmor.
Jenta kommer fra den ureflekterte delen av befolkningen som antakelig spiser ketchup uten kniv og gaffel.
Skuespilleren heter Amy Poehler (blant annet «Saturday Night Live») og spiller på den magiske laser-streken mellom det overdrevne og det geniale.
Hun er uventa vittig.
Fey, som laget de kjente Palin-parodiene, er virkelig stilig og spiller komedie der oppe hvor det er luftig og behagelig.
Sersjant Weaver driver surrogatforretning med blid business.
Steve Martin med hale er en slags åndelig næringslivsguru, og Greg Kinnear har den lille juicepresser-butikken på hjørnet og ser ut som en yndlingskjæreste på ni måneders avstand.
Mer røper jeg ikke.
Ikke tale om.
Men her finner du ikke ett ord om døden.
Den reddet påsken.
| 1
|
701993
|
Døden, snøen og kjærligheten
Jeg tror ikke at normale mennesker tilbringer påsken med å lese om mordere i dressjakke.
Jeg tror de tenker over livet og døden mens de venter på at den lokale nettavisen skal innby til avstemning:
Er du for o Livet o Døden.
Stem.
De få, men verdige som anser Grusomhetens Teater (Antonin Artaud, 1896 – 1948) som en tapt storhet, kan hengi seg til de nordnorske hedningenes splatter «Død snø».
Om Theatre of Cruelty het det «Teateret skulle opprøre publikum mest mulig og brukte derfor en blanding av merkelige og forstyrrende/foruroligende former for lys, lyd og opptreden.»
Vi skal sammen erklære den moderne splatteren som en naturlig fortsettelse på Grusomhetens Teater.
Artaud mente at tekst, altså ordet, ikke fremhever innholdet, men undertrykker det.
Grusomheten ble skapt for å gjeninnføre det lidenskapelige og fysiske i teatret.
«Død snø» er en faktisk en imponerende film når det gjelder å framtrylle alternativ åndelighet.
Den gir for eksempel en fullverdig poetisk tolkning av den uunngåelige menneskelige lidelsen som døden innebærer:
Filmen starter med at en gjeng med unge leger drar på hyttetur med pils, verbal-stå og overstrømmende livstro.
I løpet av kort tid viser det seg at framtida byr på en arketypisk massakre, der de naive menneskene blir brutalt slaktet av metaforiske tyske nazi-soldater på kill-spree, som det heter i faglitteraturen.
Når en del av historien kulminerer i at to henger utfor stupet etter en halvdød soldats tarmer og fremdeles slåss mot hverandre, står vi overfor en beskrivelse av menneskets skjebne i det tomme universet som Nietzsche antakelig kunne gått god for.
Alt er egentlig bra i Tommy Wirkolas film.
Innsida av hytta ser ut som en blanding av sekstiåtter-hjem og Caprino-stue der Claes Gill forteller eventyr med Harald Heide-Steen senior ved vestveggen.
Guttene er intelligent kåte.
Jentene er intelligent kjatrete.
De aker på badering, og blondine på utedo i minus 22 er en slags psykosomatisk åpenbaring.
Så kommer Bjørn Sundquist og er vardøgeret.
Han ser litt ut som en hauptsturmbahnführer fra det mislykka felttoget i Russland, men er egentlig en Nicholson.
Bare farligere og alvorligere.
Han gir filmen en dysterhets-føling som varer og bare tar seg opp.
Jeg kan ikke fortelle i detalj om dette.
La meg bare nevne at Vegar Hoel er fantastisk zombie-offer og at lemlestelse for å unngå zombie-smitte også ville ha skremt Artaud.
«Død snø» er dessuten en uventa spennende film.
Bare én innvending:
Man må bli DREPT av en zombie for å bli en zombie.
Biting teller ikke.
Det er vampyrene.
| 1
|
701994
|
Overtydelig Gaarder-engel
Bare de som tror på engler bør skrive om dem.
De andre lager bare dumme kvitmann-metaforer av det mytiske, og mystikk forsvinner i sosialdemokratisk duste-trøst.
Vi starter med en infam underdrivelse:
Jostein Gaarder var aldri noen stor Artaud-mann.
De fleste vil forbinde ham med snill furu og smil gjennom terapeut-skjegg.
Jeg har litt dårlig samvittighet for denne filmen, for jeg kan se hovedrollejenta Marie Haagenrud spiller rørende, og at mange mennesker vil bli oppriktig følsomme av filmen om den kreftsyke jenta.
Derfor er det smertefullt, men uunngåelig å skrive at dette er banalt, kvasi-religiøst piss for middelaldrende kultur-sukkere, og at en reportasje av kyllingslakt på Jæren bringer oss nærmere erkjennelser av døden enn dette holdningsfattige tomsnakket.
Det gode i filmen er skildringene av foreldrene.
Det dårlige er den besøkende engelens idiotiske dobbeltrolle.
Han er for det første bare en trist og naiv projisering av jentas redsel for døden.
Han kan bare være det hun tenker.
Men på den andre siden gjøres han til en litt pussig moromann-utsending fra det uvirkelige, en kvitkledd kristenklovn med litt dustete new age-sjarm og ikke tilholdssted verken på jorden eller i himmelen.
Advokatparet Gaarder & Nielsen seifer den.
Nei, de har ikke sagt noe om engler, bare om døende barns fantasi.
Samtidig representerer den vingeløse måka en slags billigtrøst for de utrøstelige.
Å poetisere barns død er regna som ufint hjemme hos oss.
Og det føles like brutalt hver gang.
| 0
|
701995
|
Kurt er grusomt kjedelig egentlig
Og fra englenes famlende omgang med det uformulerte kommer vi selvfølgelig til Erlend Loe.
Noen har laget animasjonsfilm av hans Kurt-bøker, og det betyr at ironien gjennomgår den samme norske selvfølgelighetskverna i Kurt-filmen som døden gjorde i engle-filmen.
Sykehus-legen er en idiotrik nabosnobb, og damer er illojale og teite (som de pleier hos Loe?), så den jålete arkitekt-kona til truckføreren Kurt (anagrammisk slektskap mellom mann og yrke) sjarmeres av doktoren.
Rigmor jobber i barnehage, så hun er en slags Stalin, og det stakkars barnet tror alt hun sier.
Politimannen er trønder og sier Rosenborg.
Statsministeren har store bryster og snakker som Gro.
I denne flatbrød-tørre skurke-humoren finner kurtføreren Truk det ideologiske grunnlaget for et «Falling»-opprør mot urettferdighetene som undertrykker en hederlig arbeidsmann.
Det er greit nok.
Men oppfinnsomheten er skrubba ut av historien med ru Jif, og «Kurt blir grusom» blir en bedøvende parade av alminneligheter.
| 0
|
701996
|
Breddfull komedie-galskap
Jeg kan ikke huske at animasjonsfilmen «Madagaskar» var breddfull av galskap.
Den virket mer som en vanlig skøyerfilm om antropomorfi.
Men oppfølgeren er sinnssykt magisk.
Via uvanlige uhell havner løva, flodhestå, sjiraffen og sebraen i det klisjé-afrikanske Serengeti, og der bryter hemningsløs karakteriseringshumor løs som om noen slapp et halvårs tarmgass ut av full tønne.
Kong Julien fra Madagaskar er med på kjøret, som om han var tredjemann i Madcon.
Pingvinene mekker fly ved at de stjeler biler fra amerikanske turister og sysselsetter apene som produksjonsarbeidere med streikerett.
Men gründerne havner i trøbbel med ei militant gammel dame fra Yonkers.
Det skjer nesten bare overraskende ting i denne herlige komedien.
Jeg skulle ønske at de som laget «Kurt blir grusom» kunne se den og etterpå fundere over hva humor er.
| 1
|
701997
|
Herlige lydbølger fra piratrocke- båten
Visst er det lenge å sitte vel to timer i kinosalen.
Men med på kjøpet får man en fornøyelig komedie om en gjeng musikkelskere som fôrer britene med rock fra en piratradiobåt i Nordsjøen.
Året er 1966 og BBC sender rock bare to timer daglig.
Det blir altfor lite, synes dj-ene om bord i Radio Rock-båten.
Slik Radio Luxembourg forsynte europeere med siste nytt innen populærmusikk, slik lytter halve Storbritannia til dønninger av rocka lydbølger som velter inn fra havet.
Nå skal man neppe lese mye «sann historie» inn i «The Boat that Rocked».
Manusforfatter og regissør Richard Curtis («Notting Hill», «Fire bryllup og en begravelse») er en dreven filmskaper som legger til det som trengs i en feel-good-komedie.
Dermed får vi masse deilig, nostalgisk rock formidlet av en et ensemble av snåle musikkentusiaster.
Curtis kan knepet med å utforme rollefigurer med ulike særtrekk og fobier for så å la dem spille seg ut mot hverandre.
Skikkelsene veves inn i en passe slentrende, episodisk story.
Et slags sentrum blir unge Carl (Tom Sturridge), som nylig er utvist fra kostskolen.
Moren hans tror han kan trenge et opphold til havs, hos gudfar Quentin (Bill Nighy) som sjefer på rockebåten.
Dermed flyttes vi inn i trange lugarer og små radiostudioer der lp-platene duver i takt med bølgene.
Skuespillerne er i storslag:
Den amerikanske dj-en «The Count» (Philip Seymour Hoffman) konkurrerer med britenes radiokonge Gavin (Rhys Ifans).
Sistnevnte har et selvnytersk sex, drug and rock'n'roll-ego og en radiostemme som kliner seg inn i pikeørene på land.
Duellen mellom «Greven» og «Kongen» når et visuelt klimaks av de helt store.
Visuelt festlig er det også når mannlige dj-er får sitt ukentlige besøk av jentefans.
Da kan ironiker Dave skryte av sitt dametekke, Midnight Mark får draget på damene, og kjærlighetshungrige Simon tror han får napp.
Gjennom hans historie tilfører regissør Curtis en rørende, sår undertone.
Gled dere også til en birolle med Emma Thompson.
Parodisk snert oppstår via en handlingstråd på land.
En britisk minister (Kenneth Branagh) vil stanse rockebåten som sprer så mye uanstendig glede blant undersåttene.
Sluttens dramatiske scener er utmerket laget.
Er du i det kritiske hjørnet, må det sies at manusforfatteren burde strammet inn midtveis.
Men alt i alt er dette en varm hyllest til rockens gleder.
| 1
|
701999
|
I Bolivia finnes mange trær
Skogene rundtomkring i Bolivia er like omstendelige som turterrenget på Cuba, og Steven Soderbergh fullfører sin frakobla Guevara-bio i uforandra sløve-stil.
La meg forresten legge til at sluttscenene rett før den bolivianske hæren fanger Che Guevara minner betenkelig om strukturert skyting.
I enkelte lange minutter oppstår noe som kan minne om cowboyfilm.
Han med det svarte skjegget kryper ned bak en trestamme og skyter han med det svarte skjegget, og så knerter han med det svarte skjegget han med det svarte skjegget som vifter til kameratene sine.
Med svart skjegg.
Og siden jeg først driver og legger til:
Når de henretter commandanten (det bør ikke være noen overraskelse at hovedpersonen dør), så skjer det plutselig i et imitert dataspill-perspektiv.
Det er som å bli skutt i for eksempel «Half life 2», uten at Soderbergh egentlig bygger opp til den stilistiske fabuleringen.
Steven Soderberghs demonstrative filmfjernhet nådde et klimaks med «Full frontal» i 2002, og Guevera-soga ligger ikke langt etter.
Part Two starter med at Guevara er utkledd som en folkepark-skuespiller i Bolivia, og der holder handlingen seg.
Nok en gang er han ute i jungelen, og nok en gang vaser han mye rundt i bakgrunnene mens folket spiller en motvillig hovedrolle.
Da amerikanerne og den bolivianske presidenten manner seg opp til organisert motstand mot de bevæpna krigs-amatørene, får fortellingen nesten en slags struktur.
Men på det tidspunktet hadde jeg kjedet meg så mye at det føltes skuffende at ikke regissøren holdt stilen helt til slutt.
Noen av dere liker kuriøse ting.
Matt Damons gamle flukt-venninne Franka Potente dukker opp som den litt triste og trøtte Tania, mens Damon spretter fram fra småskogen som oppbragt lege.
På det ideologiske planet bygget historien om verdens mest berømte plakat seg opp til et slags klimaks ved at Guevara sier at det å bli revolusjonær er det høyeste nivå et menneske kan oppnå.
Det står i en ironisk kontrast til at filmen er laget med en omstendelig distanse som røper den fullkomne likegyldighet.
| 0
|
702000
|
Nye seiersgrøss med Kristoffer Joner
Så mange norske grøssere har vi fått de siste årene at det skal mye til for å engasjere igjen.
Men jammen meg:
Pål Øie har skrevet et manus og regissert en story der Kristoffer Joner atter en gang kommer skjelvende til sin rett.
Når også Cecilie Mosli har en sentral rolle i en fortelling som må fortolkes psykologisk, kan det innvendes at «Skjult» minner for mye om «Naboer» av Pål Sletaune fra 2005.
Men det gjør ingen verdens ting.
Øies manus har så mange ingredienser som gir selvstendig farge og preg, ja, peker tilbake til hans forrige grøsser, «Villmark».
For også her skjer det fryktelige ting i skogen.
Men kanskje også i fossen?
Vi introduseres for en ulykke for 19 år siden.
Så, i handlingens nåtid, rulles fortida opp da Joners figur, Kai Koss, kommer tilbake til bygda.
Der har han arvet barndomshjemmet etter sin nylig avdøde mor.
Du gjetter rett hvis du nå aner at det gror grøss ut av forfalne vegger i huset i skogen.
Å ja.
I «Naboer» viste Joner at han mestrer å spille stressa, innbitt, forvirret og skjelven.
Nå bygger han videre på sin erfaring og levendegjør en mann som desperat prøver å holde seg selv sammen idet han graver fram skjulte gespenster.
Et rykk rundt munnen, et bekymret blikk.
Visst får Joner oss til å tro på fortvilelsen.
Dette er den første femmeren jeg triller til en norsk film i år.
Jeg har klaget på for mange svakheter i ni foregående manus.
Men endelig, her funker det.
Øie har skrevet en story som henger sammen.
Han får oss stadig til lure på hvilken sannhet som egentlig er skjult i husets ekle rom og mugne kjeller, blant skogens trær eller i bruset fra fossen.
Hvem drepte de uskyldige, hvem hevner gammel urett?
Hvem trenger forløsning fra fortidas onde undertrykker?
Det beste av alt er at regissøren makter å la fortellingen fungere på to plan, både som ytre handling og som indre psykologisk oppgjørsdrama.
Sluttåpenbaringen er ganske enkelt fantastisk.
Øie får i tillegg hoved— og birolleinnehaverne, som Arthur Berning og Marko Kanic, til å fungere ypperlig.
Sjur Aarthuns filming er riktig lekker, ikke minst av bevegelsene rundt fossen.
Med dette kan «Skjult» utropes til vårens store, norske grøsser.
| 1
|
702001
|
Frisk som en vår-Vin
Påskebudskapet blir foreløpig ivaretatt da Vin Diesel stikker hagla opp i fjeset på narko-Braga inne i meksikansk kirke og sier:
— Du er ikke tilgitt.
Hvis Jesus virkelig døde på korset og ikke bare muterte til en moderne vidsynsprest, ville offeret hans kommet godt med i denne filmen.
Gutter med biler har sin egen moral, men den starter aldri med «du skal ikke».
«Fast and furious» er den fjerde store bilkjøringsfilmen der menn uten pms utsetter verden for oktan-geysirer som ikke bare vil smelte isbjørnene, men blåse flekkene av sjiraffen.
Vin Diesel og Paul Walker er sammen igjen akkurat som i 2001.
Diesel er en humørtung landeveisrøver med tyrenakke og ballongmuskler.
Walker spiller den tynne, men kjappe politimannen som alltid får kjeft på arbeidsplassen.
Jentene har fått utdelt et alternativt kvinnesyn ved ansettelsen og brukes i hovedsak til å polere skilpadde inn i skinnende billakk med svette tangaer.
Det er nå så.
Starten er fantastisk.
Diesel og hans venner hijacker et vogntog (trykk på siste stavelse) i Den dominikanske republikken, og det skjer med en kaotisk stunt— og stas-presisjon som funker som fullgod begrunnelse for at gamle dyr og planter ble fossilt brennstoff.
«Fast and furious» er en frisk, lett og fartsdopa fandango av farger, ekstremlyd og overspente aggresjoner som gjør at verden ikke virker som en evig vandring blant skrivebordsregler og menn i usynlige foldeskjørt.
Det smeller av en sånn film, og hvis alternativet er at du må se på at Clint Eastwood blir ydmyk nok til ros i Aftenposten rett før han pisser i buksa, er det er ikke vanskelig å skjønne de som liker det.
| 1
|
702002
|
Jødene som lærte å slåss
Rett før det er slutt tar regissøren Edward Zwick magiker-grepet og får en kjedelig-hederlig skolekringkasting til å funke som film.
For seint, Eddie.
For seint.
Historien bak «Defiance» er fantastisk, men filmen er overtydelig som en ambassade-brosjyre.
I 1941 hadde tyske soldater og lokale quislinger laget ghettoer for jødene i grenselandet mellom Polen og Russland.
Da de første jødene ble slaktet, tok Bielski-brødrene med seg en liten flokk med slekt og venner og rømte til skogs.
Etter hvert ble en ambulerende landsby av kvinner og menn, unge og gamle — men alle kjempende jødiske partisaner - som flyktet fra overmakta og stjal mat.
Fanget mellom mannen med den store barten og mannen med den lille barten valgte de å gjøre det jøder lærte seg mange år seinere - de tok igjen.
Filmen er et tidskorrekt innlegg i debatten om jøders rett til å slåss når de blir angrepet, men poenget er ikke påtrengende.
Den er også en historie om at noen ganger er det sånn at bare de som kjemper, overlever.
Men først og fremst forteller filmen en sann exodus-historie fra eventyrskogene i Øst-Europa.
Den hadde fortjent en film med dramaturgisk driv i stedet for å se ut som sentimental regnskapsførsel.
Dette er like gammeldags som Kautokeino-opprøret og nesten en skole-demonstrasjon av alt det som unge filmskapere forsøker å unngå.
Menneskene skildres i tablåer og anekdoter.
I stedet for å følge personer i overraskende handlingsdriv, stanser filmen og lar dem holde taler til hverandre.
Løper i skogen.
Stanser og snakker med parodiske aksenter om at de må slåss, men ikke bli umenneskelige.
Flykter i skogen.
Stanser og snakker om at de må slåss, men ikke som dyr.
Flykter i skogen.
Stanser og snakker om hvor sultne de er.
Alt skal med.
Resultatet er en mosaikk der man betrakter smerten uten å føle den.
Til slutt tar tyskerne igjen den fillete flokken av landsby-soldater, bevæpna kvinner, barn og gamle, og da starter en shoot-out som du kjenner i den følsomme filmdelen av magen uten at skildringen blir pinlig.
| 0
|
702003
|
Racerdama og mamma-gutten
Jeg ble dypt overraska over at t-skjorte-ikonet Jessica Biel faktisk kan spille verbalspiss herregårds-komedie i den syrlige delen av England.
«Lett på tråden» er en filmatisering av et lettvint Noel Coward-skuespill som både friterer de korsett-stive britene i amerikansk peanøttolje og tangoer sensuelt med ideene om den perfekte, famøse, skjebnesvangre totalkvinnen.
Coward var 183 centimeter fullverdig brite, han uttrykte seg i landskapet til Oscar Wildes eddik-ironi, men i sjela var han en moral-emigrant som foraktet britenes selvdestruktive hykleri og elsket et godt kjønnsopprør.
Alt er egentlig herlig ved denne filmen:
Kristin Scott Thomas er tynn som blærekatarr, og hun regjerer bistert over et klassisk engelsk gods med sarkastisk ektemann (Colin Firth), to dumme døtre og en bortreist sønn.
Så kommer gutten hjem fra Monte Carlo med verdens første kvinnelige racerbil-kjører.
Jessica Biel spiller Larita Whittaker med en sval (uttrykk fra gamle filmanmeldelser i Dagbladet) og usjenert mellomkrigs-sensualitet som får henne til å se ut som et forsøk på å avkristne England.
Mor liker henne ikke.
Biel blir på slottet fordi den pinglete gutte-gemalen (Ben Barnes) er en morsavhengig kylling, og fordi hun bestemmer seg for å slåss for kjærligheten.
Hvordan skal dette gå?
Filmen består av klassisk engelsk overklasse, overdådig dekorerte slottsrom som står i visuell kontrast til de verdi-konservatives oppblåste naivitet, underlige familieskapninger uten egentlig livsbegrunnelse og deilig skrevne replikker.
Øynene til Scott Thomas ser ut som håndjern, mens den fantastiske Colin Firths sorgbestemte frivolitet manifesterer seg i et tredagers skjegg som man kan få nobelpriser for.
Måtte den beste dama vinne den beste mannen.
| 1
|
702004
|
Poengløshet med hund
Owen Wilson og Jennifer Aniston raser gjennom en hund med en gretten og udeltakende fart som gjør at man får følelsen av at de vet noe om livet etter døden som er skjult for oss andre.
Owen Wilson og Jennifer Aniston raser gjennom en hund med en gretten og udeltakende fart som gjør at man får følelsen av at de vet noe om livet etter døden som er skjult for oss andre.
«Marley & me» er en deprimert livskomedie som bringer begrepet uinteressant til et nesten filosofisk akselerasjonspunkt.
Filmen starter med et ingenting og utbroderer det med mistenkelig eksistensiell travelhet.
Først starter historien med at to mennesker uten synlig kontakt eller målbar sympati gifter seg og flytter til Florida.
Fra det utbrukte utgangspunktet utvikler filmen en grillbenk-minimalistisk poengløshet som egentlig kan føre oss hvor som helst.
Ekteparet kan forvandle seg til potetopptaksmaskiner, de kan kjøpe tolv gule kopper med stett, de kan grave meitemarkganger i middelalderen.
Så vidt jeg forstår er filmen basert på den selvbiografiske boka til en amerikansk spaltist; det er sånne som eufemiserer sitt liv ved hjelp av ufølt selvironi i faste petitspalter.
Han hadde det ikke spennende.
På forhånd trodde jeg at filmen skulle handle om en festlig og rampete hund, så jeg var nok forutinntatt.
Men Marley er en eksistensiell statist i den frustrerte tomheten til det amerikanske borgerskapet.
Owen Wilson blir bare en klisjéskadd voksen mann som driver med avfeldig Seinfeld-snøvling:
Er jeg klar for ansvar?
Vil jeg ha barn?
Vil jeg ha hund?
Vil jeg ha jobb?
F you, Wilson!
Jennifer Aniston er journalist som får barn og sier Huitfeldt-ting som at det er tøft å gå hjemme, og hvor ble det av kvinnenes russetid, hvorfor sitter jeg ikke som 45-åring og drikker småpils i Kongeparken med maur i tangaen?
F you too.
Til slutt dør den snille hunden, antakelig av kjedsomhet.
Da blir vi forbigående rørt.
Så går vi hjem og leser livshistorien til familiemannen Fritzl.
| 0
|
702006
|
Langdryg test av kalifornisk vin
Det var da veldig som årets påskefilmer ligner på filmer vi har sett før.
«Vin i vrangstrupen» er like god reklame for kalifornisk vin som den oppskrytte «Sideways» var i 2004.
Filmen bygger på en sann historie.
Det handler om en bonde i Napa-dalen nord for San Francisco.
I 1976 prøvde han å overleve som vindyrker.
Men hvordan skal amerikanerne få kunder når franskmennene har hevd på å lage verdens beste vin?
Mangelen på kjøpere er også et problem for vinkjenneren Steven Spurrier som driver butikk i Paris.
En dag bestemmer han seg for å teste de kaliforniske vinene.
Durkdrevne Alan Rickman gjør en fornøyelig rolletolkning av den arrogante briten.
Men regissør Randall Miller sliter med å få begivenhetene til å fylle nesten to timer.
Derfor går han stadig sideways i uttværede skildringer av bondens late hippiesønn og hans omgangskrets.
Men for den tålmodige seer er det lønn å få.
Omsider blir det fart på sakene, dramatikk oppstår, klimaks nås, og vinens verden er ikke lenge hva den var.
Jo da, slutten smaker kostelig og havner slett ikke i vrangstrupen.
| 0
|
702007
|
Masete eventyr
Makan.
Fantasyfortellingen «Blekkhjerte» fungerer sikkert utmerket som bok, men som film er den blitt forferdelig masete.
Til tross for at dyktige skuespillere deltar.
Jeg vet ikke hvor mange ganger disse britene, med voldsom k-lyd, uttaler setningene «read me into the book» eller «out of the book».
Hovedpersonen, Mo «Silvertongue» Folchart, har evnen til å hente ut oppdiktede skikkelser fra bøkenes verden.
«Out of the bookkk» farer de og inn i vår virkelighet.
Kona hans, derimot, er på mystisk vis kidnappet «into the bookkk» av den maktsyke skurken Capricorn.
Så følger en heseblesende jakt der Mo og hans 12-årige datter leter etter den forsvunne moren.
Med i følget er den fiktive skikkelsen «Støvfinger» (Paul Bettany) som maser om å bli lest «into the bookkk» igjen fordi han mistrives i virkelighetens verden.
Lyder det sært?
Dessverre, ja.
Regissør Iain Softley pøser på med kostymering og sminke som får de slemme skurkene til å ligne en krysning mellom 80-tallspønkere og nynazister.
Drevne Helen Mirren gjør sitt beste for å tilføre vidd og eleganse til en bokelskende lady.
Men Softley klarer aldri å få oss til identifisere oss med heltenes strev for å gjenopprette tilværelsen.
Heller ikke en imponerende sluttanimasjon av tornadoen «Skyggen» hjelper på følelsen av at hele ideen burde blitt værende der den gjorde lykke, nemlig «in the bookkk».
| 0
|
702009
|
Anne Hathaway etter ulykken
Dette er et liksom-shyamalansk undringsdrama om de som overlevde flyulykken.
Hvorfor opplever de så rare ting?
I «Passengers» er Patrick Wilson en påkjenning.
Han sjekker seg usjarmerende innpå Anne Hathaway, som er en så stillfaren og uskyldig krise-psykolog at hun kunne tilbrakt fjorten dager på Hardangervidda med Valla og Yssen uten å heve stemmen.
Hathaway ble antakelig ikke født.
En av Disneys Snehvit-tegnere laget henne av kullstift og gammel vaniljepudding, og hun har så store, mørke Audrey-øyne at man får lyst til å bli optiker.
Fordi hun mangler normale aggresjonsevner utvikler historien om de mystiske passasjerene seg dit hen at Wilson og Hathaway blir kjærester og har sex, en kjønnslig forening som det må lages lover mot.
Men det finnes en grunn til alt, og denne filmen betjener seg i hvert fall av poetisk urimelighet.
Jeg røper ingen ting.
Handlingen er sånn:
Patrick Wilson føler seg så klar og våken etter fly-ulykken, så han vil ikke gå i terapi hos den nyutdanna psykologen.
Han vil bare dilte etter henne som Lassie bak pølsevogna, men i dette tilfellet er det altså han som har pølsa.
Hathaway blir også mega-mystisk forfulgt av David Morse, som representerer flyselskapet og klenger smågrettent og skremmende.
Og Dianne Wiest har ennå det zombiske Woody Allen-smilet, men hva gjør hun der?
Det finnes en forklaring på alt.
| 0
|
702011
|
Kjuteberta i dameblogg
Denne filmen ble til ved en nesten pinlig modernitet:
Først la en sør-koreaner ut blogg om alt det dumme den teite dama hans sa og gjorde.
Deretter laga landsfolka hans filmen «Yeopgijeogin geunyeo» etter bloggen, og så gjorde amerikanerne «My sassy girl» og fikk den til å likne alle andre filmer.
Her er det med en fortellerstemme som utporsjonerer historien på en vittig-litterær overhead-måte som vanligvis er fingermerket til filmer som erstatter vidd med sjarm.
Jesse Bradford ser ut som en jentespeiders anstendige storebror og han snakker som Donald Duck i så lange, kjedelige setninger at han antakelig har spyttkjertler i stedet for testikler.
Så har vi den sjosne jenta.
Elisha Cuthbert spiller en psykologisk uforklart personlighets-vegrer som detter når hun står, og det er ikke fordi hun bærer Liberaces støvletter.
Alt hun gjør blir galt, og egentlig lukter det Erlend Loes uforløste kvinne-mismot av filmen.
Kjuteberta er utagerende på den måten som plager vettet av menn, fordi de blir kåte (som de også blir av kirkevinduer, epler, hullemaskiner, Ellos-kataloger og asfalt-sprekker) og skremte samtidig.
Bradford kunne hett Breidfjord og vært trilobitt-student i Trondheim, for han preges av en nyfødt tuslethet som norske film-menn er kjent for.
Etter hvert funker filmen ganske bra som en romantisk komedie.
Jeg vet ikke hvorfor.
Kanskje blir alt romantisk etter halvannen time?
| 0
|
702012
|
Basinger i vårens verste evenstyr
Her er filmen du aldri vil glemme.
Midt inne i en skog på størrelse med Kannikparken løper Kim Basinger som ei førjulstrist eldre-geit, men underholdnings-gangsterne klarer ikke å ta henne igjen.
Det er rart, for dama bærer på en brannrød verktøykasse, så når hun likevel kommer i nærkontakt med de kampvante unge mennene, tar hun bare fram et redskap og slår eller stikker dem i hjel.
Det er så vanvittig dumt at latteren gjør vondt.
Basinger er medprodusent i filmen, så hun har en bråte nærbilder med så mange uidentifiserte ansiktsuttrykk at man antakelig vil oppkalle en muskel-sykdom etter henne i framtida.
Dette er også filmen der dama plutselig tisser i bekken.
Det er den gode scenen.
Årsaken til at hovedpersonen kommer i konflikt med de omflakkende spontanistene, er at hun setter en sint lapp på bilen deres om parkerings-egoisme.
Derfor skyter de hjernen ut av en parkeringsvakt.
Hovedskurken spilles av Lukas Haas.
Han virker like farlig som en skolemester i sjakk fra Palo Alto.
Dessuten har Craig Sheffer gått over i den kategorien skuespillere som får være feite, usympatiske ektemenn.
| 0
|
702013
|
Den Store Hvite Hannen blir snill
Hvis Clint Eastwoods klassiske western-helt Mannen Uten Navn i stedet var en nåtidshelt, ville han ha gått inn i Byen Uten Navn og finsnakket med likrøvere, kvinneskjendere og barnemordere sånn at de gikk med på å gå i terapi.
Det ville vært bra for samfunnet, men kinoen er ikke for sosionomer.
«Gran Torino» er et maskinelt vellykka og vane-rørende menneskelighets-drama med tynne islett av action-komedie, og det uttrykker seg i så digre bokstaver at de svaksynte analfabetene på den andre siden av Månen vil være i stand til å lese mellom linjene.
Clint Eastwood spiller eks-soldat, eks-Ford-ansatt og enkemann som sitter igjen som den eneste hvite i nabolaget.
Hver gang han åpner munnen, fornærmer Walt halve FNs hovedforsamling, han misliker de teite sønnene sine og han forakter de tuslete barnebarna som tilhører naken-navle-festisjistene og sms-er i farmors begravelse.
Eastwood regisserer seg sjøl som en klisjé; Den Hvite Amerikanske Hannen.
Kowalski var med i Korea-krigen, han aksepterer bare amerikanske biler og han snakker nedsettende også til de han liker.
Ansiktet er som det femte fjeset på Mount Rushmore, han knurrer som en varulv og stemmen likner ødelagt påhengsmotor.
I nabolaget bor sumprottene — det vil si asiater av hmong-folket.
Familiens stillferdig duknakka sønn Thao blir plaga av slektninger i en voldelig gategjeng av den sorten som plutselig spretter opp av asfalten i Ninja Turtles-spill.
Filmen handler om den konflikten.
Hmongene viser seg å være akkurat så snille og greie mennesker som de burde være, og de blir virkelig djupt takknemlige da Den Hvite Hannen jager gjengen på flukt.
Etter hvert får vi være vitner til at den gamle vane-rasisten faktisk liker de små asiatene, så det viser at han er en fin mann likevel.
Naboene burde ha holdt seg unna den asosiale drittsekken, men på film-minoriteters vis blir de imponerte når verdensherrer snakker til dem.
Det finnes også en katolsk prest i historien.
Han likner den mjuke innsida av en ufødt hamster og snakker til Walt om tilgivelsen og de snille løsningene som om gubben var en motvillig konfirmant.
Fordi presten også drikker pils, blir Walt en anti-helt på en skuffende brosjyre-måte.
Slik den edle hvite legen Tim Robbins frelste de stakkars uvitende afro-kriminelle i «Frihetens regn», lærer han asiatene om å ta vare på nabolaget sitt og bruke verktøy og være gode amerikanere.
Temaet med den aldrende synderen som ofrer seg for frelsen finnes også i «Unforgiven», og «Gran Torino» kunne vært bra om den ble formulert av en kyndig manusforfatter og regissert av en våken mann.
| 0
|
702015
|
Utdriv den ufødte dybbuken!
Hva grøsser-verdenen trenger nå er en ny, usaklig og bærekraftig serie i Halloween eller Elm Street-format.
Uorganiserte engangs-djevler har vi nok av.
«Unborn»-sallan er forresten en sint liten avviker, for han stammer fra Auschwitz, bærer det jødiske navnet dybbuk og blir forsøkt utdrevet av Gary Oldman med kalott i en av de mer oppsiktsvekkende eksorsisme-scenene de siste åra.
De legger den nye seksfotsdama Odette Yustman på båre, og deretter leser Oldman en Kabbala-tekst som ville ha gitt Madonna steroid-kick, men for at djevelen skal skjønne hva som skjer, oversetter de andre til engelsk.
Da blir det fart i fanden!
Tittelen stammer fra det beklagelige påfunnet at vi er nødt til å se på overnaturlige fostre, og filmen passer ikke for de som noensinne skal føde, har født eller er blitt født.
Historien vakler av gårde mellom bøh!
-drømmer og «hvem er den rare gutten på bildet, mormor?», og det svakeste leddet er nok hovedrollen.
Jeg tror at Anthony Hopkins ville ha spilt 20-årig ungjente med større troverdighet enn Yustman gjør, hvis vi ser bort fra at han kunne sett paradoksal ut i trange bomullstruser.
Ikke en film for kino.
En film for DVD-kassen med 99 kroners titler.
| 0
|
702016
|
Kjøpefjesets forutsigbare fjas
Hvor mye skal det gå an å tyne ut av det teite, shoppegale vesenet Becky Bloomwood?
Ikke nok med at femte bok om dama kom på norsk i vinter — nå må vi slite med filmen bygd på de to første bøkene.
Isla Fisher går helt opp i rollen som Rebecca Bloomwood.
25-åringen har ørten kredittkort på hånden i håp om at ett av dem ennå skal gi henne kjøpekraft i motebutikkene.
Dessuten drømmer hun om å få seg jobb som skribent i et moteblad.
At hun i stedet blir ansatt som folkelig alibi i et økonomisk magasin, er ironisk, men ikke særlig troverdig.
Hvorfor den noenlunde oppegående redaktøren Luke Brandon faller for blondinen, hører til komediesjangerens iboende, om enn uforståelige knep.
Men regissør Paul J. Hogan har neppe laget filmen for den som synes shopoholikere er harry.
Dermed må han ikke dumme henne mer ut enn at hun alltid kan reise seg igjen.
Så triller det av gårde i forutsigbare og passe tåpelige morsomheter i en film som kjennes et par kvarter for lang.
Særlig spillet fra Beckys venninne Suze (Krysten Ritter) er slitsomt.
Måtte ingen finne på å lage film av bind tre, fire og fem.
Men hvem hører vel på meg?
| 0
|
702017
|
Rystende historie fra Maze- fengselet
På 1970-tallet satte britene opp en interneringsleir utenfor Belfast i Nord-Irland.
Her sperret de inne terrormistenkte irer over lang tid, uten lov og dom.
Nå kommer filmen om et skrekkelig kapittel i Maze-fengselets historie.
Har man i 35 år bare hatt lyttet til offisiell britisk framstilling av Maze-fengselet, måtte man tro at det var et «terrorismens akademi, fylt av gale mordere og bombemenn» slik det het i en Reuters-artikkel i Aftenbladet i 1998.
Nå får regissør Steve McQueen fram langt større nyanser.
Han levendegjør historien om IRA-fangen Bobby Sands og ni andre som sultestreiket seg til døde i 1981.
Den britiske filmskaperen gir et rått bilde av britenes brutale oppførsel i fengselet.
En sentral årsak til de innsattes protest var at de 1. mars 1976 ble fratatt status som politiske fanger.
De skulle i stedet behandles som vanlige kriminelle med dårligere soningsforhold.
IRA-fangene forsøkte først en pledd— og drittaksjon.
De nektet å bære fangedrakt.
Uten klær fikk ingen fanger tømme dobøttene sine.
Snart smurte de celleveggene inn med egen avføring.
Vær glad kinoen er luktfri!
Regissøren pendler mellom opprørske innsatte og fengselsvokterne som tukter dem.
Men da pledd og møkk ikke hjalp, manet 27-årige Bobby Sands til sultestreik.
Hovedrolleinnehaver Michael Fassbender gjør en sterk prestasjon som Sands, også ved å vise fram en utmagret kropp som gir realisme til sultedøden.
Statsminister Margaret Thatcher skal etterpå ha sagt at «Mr. Sands var en dømt kriminell som valgte å ta sitt eget liv.
Det var et valg som mange i IRA ikke ga sine ofre».
Med «Hunger» vant spillefilmdebutant McQueen den prestisjefylte Caméra d'or-prisen i Cannes i fjor.
Anbefales, men ta først på den tykke huden.
Døm så selv.
| 1
|
702018
|
Frivole Scarlett i spansk trekant
Det finnes en klar forskjell på Livet og livsførselen.
Livsførselen består av en rørende pragmatisk og improvisert rettferdig samling ritualer som belønnes hver gang du ser inn i dine lykkelige barns øyne.
Livsførselen består av så små detaljer at de kan uttrykkes i hundredeler.
Livet er noe som ikke beskrives med desimaler, men med versaler (store bokstaver).
Livet er den gigantiske risikoen som du av og til lurer på om du ønsker at barnet ditt skal oppleve.
Vil du virkelig at det skal løpe forelska, barbeint og gråtende over den våte brusteinen i en nyoppdaget hovedstad på lidenskapelig jakt etter en eller annen hormonsmerte?
Det er ikke lett, det der.
Woody Allens geniale livsstil-satire «Vicky Cristina Barcelona» handler om to unge amerikanerinner som har valgt hver sin livsvei.
Vicky vil leve et rasjonelt liv med hensiktsmessige frokostblandinger og en forutsigbar ektemann (Doug, som betyr deig, nesten).
Cristina innbiller seg åpent at hun er tilhenger av det frisinna og spontane, og hun omtaler seg sjøl som om hun skulle tilhøre Hans Jægers absinte tuberkel-avvikere.
«Jeg er beryktet for å være krevende».
«Jeg vil ha noe annerledes, noe mer.»
Så kommer hun til Barcelona og får oppleve de virkelige galningenes kompromissløse spontanitet.
Og den analytiske venninnen blir destrukturert i det uforutsigbares kjødkvern.
Jentene beundrer Gaudis organiske formasjoner, men de skjønner ikke at de ser irrasjonalitetens estetikk.
Ikke før de møter den pågående spanske kunstneren Javier Bardem og den tidligere kona hans, spilt av Pénelope Cruz.
Da amerikanerne etter helsesøsterlige innvendinger blir med på flytur til Oviedo med den forventningsfulle elskeren, kommer tordenværet som et vardøger og en advarende viftefinger fra småfulle, gitar-elskende spanske dioser.
Dette går aldri bra.
Det gjør ikke.
Den nevrotiske nyork-bohemerinnen havner i en bifil livstrekant som blir styrt av en steingalen, men genial ekshustru.
For de med kjentfolk-tenning betyr det faktisk at dette er filmen der Penelope Cruz og Scarlkett Johansson har sex uten at vi får se det.
På den annen side:
Planleggersken detter fra hverandre som klima-argumenter og ender som et intellektuelt bløtdyr uten evne til egentlige avveininger.
Grunnen er logisk.
Hun treffer en mann som ser på ansiktet hennes når hun hører musikk og forteller om det.
Dama er solgt.
For romantikk er å selge sin sjel til djevelen.
Det er nesten samme budskapet som i Boormans «Picnic med døden»:
I jungelen bor dyra.
De er ikke fargerike og interessante, de eter folk.
Filmen handler også om Barcelona, en by der alle ser vakre ut i sitt eget speil.
Aldri dra dit.
| 1
|
702019
|
Seth Rogens ugras-promo
Siden vi nå har fortapt oss i sunn livsførsel-pessimisme, kan det forhåpentlig virke oppmuntrende med en liberal trøst:
Le hvis du føler for det.
Bare gjør det.
«Pineapple Express» er en jabbende, kaotisk liten oppfølgerkomedie som ikke engang når norsk standup-kvalitet, men mange vil oppfatte den som vittig.
De har lov til å le.
Grunnen er først og fremst at Seth Rogen nok en gang spiller en halvslarven hybelharry, og han er kjæreste med Angela som ennå går i gymnaset.
De uheldige tingene starter da Rogen tar en hitchcock og ser mord.
Det forteller han til James Franco, som spiller konsentrasjons-hemma nåtids-hippie med umoden livsførsel og noe som likner geitefôr i kommodeskuffene.
Graset heter Pineapple Express og blir kjøpt av mennesker uten husdyr.
Sjøl om folka i filmen havner i eksistensielle kriser som sjelden råker de edru, funker nok filmen som en jabbete liten promo for å rulle røyk av plenen.
| 0
|
702020
|
Ikke-levende ikke-liv
Denne animasjonsfilmen er laget av de samme folka som snekret «Resident evil»-dataspill.
Det betyr at gjengivelsen av nesten-menneskene fra pc-paradis er fantastisk, og mange av dem ser virkeligere ut enn Jens Stoltenberg og Alexander Rybak til sammen.
Vi som stadig vekk ser «Resident evil»-filmer, vet at alt skal handle om hygiene-sykdommen smittsom zombie.
Det starter på en flyplass der fempåtreflyet plutselig kommer krasjende gjennom venteromsvinduene, og før vi vet orden på det, dukker den viderekomne slakterforcen opp og lukter terrorisme, sjøl om vi alle vet at den vanligvis skal lukte svidd sau og garam masala.
Filmen er ganske spennende til å bestå av animasjoner, men du savner å kunne bruke joystick.
Det skjer forresten ganske ofte.
For eksempel i morgenkøen på Madlaveien.
| 0
|
702021
|
Julianne Moore leder de blinde
Science fiction-dramaet «Blindness» er en av de mest urovekkende filmene denne sesongen.
Det starter med en nesten fullmektig-grå saklighet og utvikler seg via politisk skremsel til en rørende film om at vi skal lede hverandre i elendigheten og vokse på det.
Det starter med at en ung mann blir blind mens han kjører bil.
Det er nifst og rart.
Besynderligere blir det da den hvite blindheten også rammer noen andre, og direkte ubehagelig blir handlingen da en stor del av menneskeheten famler rundt i en blindhet som gjør dem både ubehjelpelige og egoistiske.
Siden historien er hentet fra en roman av portugiseren José Saramago, reagerer myndighetene med å stenge alle de blinde inne i konsentrasjonsleirer, der de må ta vare på seg selv etter et slags «Fluenes herre»-prinsipp.
Skuespillerne er perfekt til stede i de uvanlige rollene, og handlingen nærmer seg en moralfilosofisk satire.
Du kan finne Sartres helvete her, for straffen er virkelig de andre.
Du kan kanskje oppleve Guantánamo, du kan dikte alle slags yndlingstemaer inn i den moralske fiksjonen som forteller om menneskets make-up-tynne etikk.
Kvinnene omgjøres til valuta i de blinde villdyras anarki, og mord blir den svakes eneste utvei.
Folk som føler at lederne i Aftenposten ikke alltid forklarer slemme folks natur, vil oppdage sareptiske mengder allegorisk stoff.
| 1
|
702024
|
Que?Var dette hele Guevara?
Steven Soderberghs biografiske drama om Che Guevara er en blodig, men blodfattig anekdotesamling om revolusjonen på Cuba, og Guevara sjøl kunne like gjerne blitt spilt av to liter pappmelk og ei ballongku.
Benicio Del Toro er en fantastisk skuespiller.
Men etter den første halvdelen av filmbiografien aner jeg mindre om Che Guevara enn jeg vet om de nye naboene mine etter å ha sett dem rydde plenen for løvetann.
«Che» er så puritansk at man burde mistenke regissør Steven Soderbergh for å ha gått inn i en politisk femtiårskrise.
Men Soderbergh har alltid vært en knusktørr minimalist som unnviker film-føleri.
Hvis han også ville ta romantikken ut av den kubanske revolusjonen, måtte han nesten ha erstattet den med en idé eller en stilistisk substans.
«Che» er bare uventet kjedelig.
Filmen holder seg på en politisk korrekt avstand fra tittelrollen, og den skildrer revolusjonen på Cuba gjennom pamflett-begeistra anekdoter som skal vise folkets rettferdige kamp og Che Gueveras uselviske virke som kommandant.
Innimellom stikker Fidel Castro innom i Demian Bichirs skikkelse, og han kunne like gjerne vært Sacha Baron Cohen utkledd som rabbi.
Da det har gått halvannen time skjer det to nesten-personlige ting:
Vi får vite at Che har kone og datter.
Han får Aleida (Catalina Sandino Moreno) som en slags padewan (jedi-lærling), og resten av krigen følger hun ham på håndflates avstand uten at noen forsøker å forklare hvorfor Folkets Munk plutselig syns det er så kult med ei jente.
Scenene fra de store kubanske skogene har en fin fornemmelse av virkelig tilstedeværelse, men imdb har ingen location-info, og jeg håper inderlig ikke at filmen ble skutt i en krepp-pynta del av Central Park.
Det starter med at Che i 1964 kommer til New York for å snakke til FNs hovedforsamling i svart hvitt.
Denne nokså pratsomme delen av historien veksler med forflytnings— og kampscener i Cuba-skogen fra 1952.
De fattige bøndene er sårbare, men heroiske, Che Guevara er anstendigere og rettferdigere enn en biskop-kandidat i jobb-intervju.
Men så baserer filmen seg også på hans egen bok.
Jeg kunne si ordet Batista før jeg kunne uttale tråbil, så for meg er det alltid fint å se på når sosialistene vinner.
I disse tider føler jeg også at det er flott når Guevara sier at folket under kapitalismen blir innbilt at enhver er sin egen lykkes smed, mens alle blir styrt av krefter de ikke har herredømme over.
Påminnelsen om folkets store litenhet gjør meg ikke mer oppglødd enn at jeg savner at t-skjorte-helten blir noe mer enn en brosjyre i feltutstyr.
Dette er halve filmen.
Inntoget i Havana kommer i april.
| 0
|
702025
|
Sterkt om raseri, hevnlyst og forsoning
Først kan du tro at du ser starten på en middels god krim der scener fra et horehus i Wien setter stemningen.
Men snart forvandles «Revansje» til et tenksomt drama om skyld, hevn og forsoning.
Hvem som tar livet av hvem og hvorfor, skal ikke røpes.
La meg omgå det hele med å fortelle at tøffe Alex er sjåfør i bordellet.
Tamara jobber der.
Ute på landsbygda bor den skrøpelige bonden som er far til Alex.
I nærheten ligger en skog, i kanten av den bor en politimann som liker å jogge.
Kona hans lengter etter å få barn.
Alle er akk, så ensomme.
Av et slikt persongalleri vever den østerrikske regissøren Götz Spielmann et manus fullt av overraskelser.
Mennesker på samfunnets nederste hyllemeter forsøker å ta en snarvei oppover.
Det går slett ikke godt.
Da døden har slått til, eksploderer sinne og fortvilelse hos den gjenlevende.
Regissøren finner et glitrende uttrykk for aggresjon:
Hvor hardt og lenge kan du hogge hvis du er rasende?
Og når vedkubbene er kløyvd i to, hva kan øksa da brukes til?
Spielmann tviholder på vår oppmerksomhet ved hjelp av forutanelser og overraskelser i flere omganger.
Vil hevnlysten friste til ugjerning?
Eller vil handlingen vris over i et uventet spor?
Det særdeles sympatiske med «Revansje» er regissørens evne til å ta parti med mennesker på skyggesiden.
Skildringen av horen og hennes sjåfør er røff og realistisk i kantene.
Livet på bondegården er et sant strev i forfall og møkk.
Sex kan gå brutalt for seg når aktørene har skjulte behov.
Politimannen og kona hører til et annet samfunnssjikt, men lykken har flyttet ut av det pyntelige hjemmet likevel.
Nok sagt.
Ser du nøye etter, finnes krusifiksene både her og der.
Aldri påtrengende, synes jeg, bare som en påminnelse om medlidenhet med den utstøtte, med mennesker som ikke får livet sitt til.
Når da skuespillerne i tillegg gjør en utmerket innsats, er det all grunn til å gå og se.
Anbefales.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.