id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
702026
|
Endelig!En romantisk film!
Uten ironi!
Det romantiske dramaet er egentlig like ugjenkallelig avliva som ml-ere og discodansere.
Derfor blir det et førpåskelig varsel om evig liv når det plutselig dukker opp en ekte følsomhets-zombie.
Romantisk drama må ikke forveksles med romantisk komedie, som er en genre der neo-jappene utveksler kjertelflomskader og fisevitser.
Det romantiske dramaet handler om den store kjærligheten, og du skal ikke le.
Richard Gere og Diane Lane er så perfekte sammen at du føler deg som en lun Sandra Bullock-sokk.
De to møtes i et strandhus på Carolina Beach, North Carolina, og sjøl om bygningen ser ut som en kreasjon fra Disneys digitalmekkere, fantes den faktisk inntil stormen endelig tok den for kort tid siden.
Sølvreven Gere spiller en katastrofe-ramma kirurg som er på vei til Equador for å bli kjent med sønnen sin.
Hun passer hus for en venninne mens den ekle eks-mannen har barna.
Hvis vi ser bort fra den drastiske kjøkkentabben at Diane Lane tilsynelatende setter ca. 200 graders ildfast fat rett på lakka mahognibord, fungerer alle de uformelle småtingene i denne filmen.
Gere og Lane har ansikter som på en måte lener seg mot hverandre, og de burde egentlig vært gift.
De burde ha sittet mye helt i ro ved siden av hverandre mens sjørøvernes solnedganger farget himlene i kjærlighetspastell.
Så kjem stormen!
Som to flyktningar frå verdas og sjøkapteinars raseri klyngar dei seg saman, skræmde og kåte som dødelig sjuke og rømlingar i gamle erotiske romanar, medan skummet kaster seg mot den lange stranda.
Det blir erotikk og romantikk, men han skal besøke den idealistiske sønnen i Equador, den idioten.
Det sier jeg ikke mer om.
| 1
|
702027
|
Baader-Meinhof som South Park
Dette er en merkelig film, for med et kunstnerisk armod som rett og slett kan virke tilsiktet («de fortjener å bli framstilt av amatører») lager tyskerne en slags biografisk South Park-film om sine pubertets-terrorister.
Herr Baader var enten en påtakelig puslete fyr uten intellektuelle evner eller målbar karisma, eller så spilles han av en skuespiller som ble plukket ut av en lottomaskin.
Helt fra første scene ser de røde revolusjonære ut som en Hannah Montana-brigade i bar overkropp.
Ingenting i filmen gir den 60-talls— eller 70-talls-feel.
Den er laget med amatørskuespillere, B-film-klipping, stygge B-film-bilder og replikker som ville virket overdrevent naive om de ble ytra av ettermiddagsslitne rekefiskere.
Det lille jeg husker om Baader Meinhof, er at de ble sett på som en isolert og utledd liten gruppe småborgerlige voldsfantaster.
Men så ille som dette kan de da ikke ha vært.
Filmen må være en misforståelse.
Må ikke forveksles med Uli Edels «Der Baader Meinhof Komplex» fra 2008.
| 0
|
702028
|
Jenter er dumme, men slemme
Vi kan liksågodt holde oss hos de unge og dumme.
Tilsynelatende clueless-er av den sorten som tror det vokser pingvin-hvalper på Nordpolen, småkrangler med velstandsforeldrene, snakker Prada-dialekt og får ikke gå på den store festen.
De er sjuendeklassinger, noe som i moderne film-teologi betyr at de ser ut som 18 år gamle nettsklier.
Til de rikes gjestehus kommer anorakkfolket sørfra.
De har en SUV som antakelig går på løvetannsaft, pappa ser ut som en drivhusmaler fra Jæren, broren er så impulsiv at han leker med hunder og mor har selbustrikkegenser, rødt simultanhippie-hår og H&M-klær fra Lindex.
De har lite penger, men mye personlighet, som er gratis blant de fattige.
Alle jentene er så ekle og dumme mot hverandre at man skulle ønske at filmen tvang dem til å drikke eselpiss av Mickey Rourkes kateter, disse jentene stinker verre enn kippers (nei, det er ikke tøfler, det er en mishandla arbeiderfisk).
Filmen handler om intriger på gigantiske Mac-er, og etter hvert er til og med den snille jenta blitt bitchete.
Noen må få ml-tida tilbake.
Vi kan ikke gå inn i flere tiår med jenter som snakker om hår og klær.
Det er the road to hell, og firfislene flokkes utenfor Egyptens land.
| 0
|
702030
|
Statham i Cormanland
Heng med!
David Statham er urettmessig innlosjert fengselsfange rundt år 3000 eller før da verdensøkonomien har brutt sammen, Aftenbladet har gått tilbake til bredformat, fengslene er private og MadMax-biler forstyrrer gatelivet som befordrere av tungt artilleri.
Paul W.S. Anderson har laget en ny versjon av Paul Bartels «Death race 2000» fra 1975, en film der David Carradine spilte mot Sylvester Stallone, produsert av Roger Corman.
«Resident evil»-regissøren har laget en sprek sci-fi-bilfilm som starter med at de oppsagte smelteverksarbeiderne setter i gang en futuristisk versjon av Menstadslaget, og etter det kommer Jason S. i buret til Joan Allen.
Hun er bilfrik, fengselsdirektør og psykopat, og derfor har den blinde maleren sminka bort den smale munnen så hun likner ei sexdokke eller Betty Boop.
I fengselet finnes også de Statham skal hevne seg på, og så girer filmen seg opp til et øredøvende drivstoff-misbruk som kommer til å vekke naboens barn.
På filmer som dette skal lyden egentlig være så høy at popcorn hopper ut av krystallbollene sine.
Jason Statham er sin egen genre når han kan spille filmer som dette.
Han ser ut som om han har skrapjern som skjelett og kjølevæske i blodårene.
Det gror jernspon langs kjakene hans, og øynene er milde som på tyrannosaurus rex.
Vi liker Statham.
Filmen handler om at han skal race noen andre voldsfanger i kampvogner for å få friheten.
| 1
|
702032
|
Vårens fineste hjertefilm
Når svenskene først er gode, kan de smyge seg rett i sjela.
Plutselig går en rørende historie som lys gjennom nervesystemet, og du får følelsen av å se for første gang noe du egentlig visste.
Dette skulle ikke vært filmen for meg.
Göran og Sven skal adoptere, og på grunn av en skrivefeil på sossen (hallooo!) tror de at de skal få en halvannet år gammel bebi som heter Patrik.
Men gutten er 15 år, og han har forbryterbakgrunn og er resultatet av et elendig liv.
Dessuten er han homofob.
Det lå opp til mye «fattar du inte!»-skriking.
Det gjør det ikke.
«Patrik 1,5» har en nøktern, men kompromissløs hjertevarme som man skal ha keramikksjel for å kunne motstå.
Skuespillerne balanserer så nydelig mellom det behagelige og det smertelige at åpenbare klisjeer smelter om til nye følelses-legeringer og skinner fabrikknytt.
Familien gjenskapes og gjenoppdages som et nødvendig mirakel.
Det er ikke bare misforståelsen på 15 som har problemer.
Ektemaken Sven er en ustadig og uvøren køntri-harry.
Når medmenneskeligheten hans utfordres, finnes den ikke der, for den var der aldri.
En dristig og logisk vri.
Gustaf Skarsgård spiller en skikkelse som du aldri kommer til å glemme.
Legen Göran er følsom som en svensk sommervise og sta og sterk som et bortskjemt barn.
Det skinner av mannen, og han utstråler et fravær av aggresjon og mistenksomhet som nesten er engleaktig, han har en lengsel etter å bli pappa som de antakelig blåser basuner for i himmelen.
Skarsgård er filmens sannsynlighets-garantist, for noen ganger er det sånn at virkeligheten trenger et helt uvanlig godt menneske for å bli troverdig.
I den lett karikerte forstaden demonstrerer de forskrekka adopsjons-brikkene hvordan en familie skapes og hva den blant annet kan bestå av.
Og fordi dette er Sverige, vet du egentlig aldri hvordan det går.
Unge Thomas Ljungman spiller Patrik med en slags rutinert og sint ungdommelighet, men guttens fremste kvalitet er at han åpner ansiktet sitt fra klient-kynisme til litt stort barn, og fordi det skjer sammen med Skarsgård, blir også han en fyr du tror på.
Dette er en film om at det nytter.
Det er en film om at familie er noe som skapes i hjertene til folk og ikke hos biskopen.
«Patrik 1,5» får deg til å tro på mirakler fordi den får deg til å ønske mirakler, og det er sånn de skjer.
| 1
|
702033
|
Det er typisk norsk å spille blod
Først bød «Fritt vilt» på overraskende fravær av skuffelse.
Deretter kommer faktisk også toeren og er bedre enn toere ifølge den internasjonale fordomskonvensjonen (DIF) har lov til å være.
Det får deg til å tenke.
I mangfoldige tiår har norsk film vært en verna bedrift, og utøverne er blitt behandla mildere enn førskolebarn.
Etter overraskende mange år fant unge filmskapere fram til skrekkfilmen, som av uforståelige grunner er blitt sett på som kunstartens ureine svinekoteletter.
Den kunne de.
Norsk film så ikke lenger ut som et folkehøgskule-prosjekt for mennesker med pent hår og forvirrende framtidsutsikter.
Hva skyldes det?
Det er her jeg burde svare det retoriske spørsmålet med:
Ja, ikke vet jeg.
Men sannheten er at jeg har en stugg mistanke, ond mistanke, gjæl mistanke.
Norske filmskapere hadde i hovedsak aldri noe å si.
De var interessert i mediet.
Film er en ustyrlig kul ting å holde på med (men et slit, ja, et slit), og det har virket som om i hvert fall bortimot fem fjerdedeler av de som laget filmer egentlig bare gjorde det for å lage filmer.
Som når 12 år gamle jenter bestemmer seg for å skrive dagbok, kjøper et hendig hefte med lås og starter med «Jeg skulle ønske mamma og pappa ville kjøpe meg en ponni.
» Egentlig ingenting de ville si.
De ville ha dagbok.
Det har aldri eksistert mange store tenkere i norsk film.
Det var flere gode slalåmløpere enn intellektuelle.
Derfor er mediets historie i Norge i overmål overfylt med dustete historier, elendig skrevne replikker uten innhold og stil, filmatiseringer av andres litterære verk.
Men hva gjør man hvis man egentlig bare ønsker å føle kameraets kalde stålmagi mot håndflatene og kjenne den fascistiske fryden ved å klippe bilderemser og si til kvinner at de skal ta alt tøyet av seg?
Man lager skrekkfilmer.
Grøsser-genren er for håndverkere, og vi har alltid vært et folk av fingerferdige fiskere og bønder.
«Fritt vilt II» er mer spennende enn jeg satte pris på.
Jeg så at en sur innsender på imdb skrev «Predictable!!!», men jeg har bare sett én grøsser som ikke var forutsigbar, og det var «Moscow Zero», som aldri hadde verken blod eller vold eller spenning.
Filmen starter på et nedleggingsklart sjukehus (som guttungen til Thorvald nå ville brukt én milliard på for å redde arbeidsplassene) der Fridtjov Såheim jobber i så stygg strikkevest at han ser ut som en karikatur av Espen Eckbo.
Otta Sjukehus er et behandlingssted der bakteriene ikke ville turdet legge seg inn av redsel for smittefaren.
Utenfor det triste tettstedet (som i seg sjøl er et vektig argument for EU-medlemskap) ligger fjellheimen og soler seg i sin snødekte, arrogante perfeksjon og sine vanvittige smeltemengder med billige terra-watt.
Ole skal undersøke bilen fra den første filmen, og han finner genre-geniet Ingrid Bolsø Berdal, en forkommen frost-zombie midt i den nybrøyta bygdevegen.
Med g.
Vi skjønner jo at hun skal havne hos Fridtjov, og vi skjønner at den daude morderen på mirakuløst vis skal iverksette trusler igjen.
Men det blir spooky for det.
Som da litle Audhild blir satt til å strippe alle likene aleine og etterpå begår den filmhistoriske tabben at hun dusjer.
Hva skjer med jenter som dusjer uten skaut i grøssere?
Splæsj.
I toeren finnes også en effektiv skuespiller som heter Marthe Snorresdotter Rovik, og sammen med Bolsø blir hun filmens uranklump.
Og på det forlatte hotellet klimprer de dinglende sauebjellene en tynn liten Carpenter-låt.
Tenk hva syttitallet hadde vært og åttitallet hadde vært og nittitallet hadde vært hvis norske filmskapere hadde oppdaget at det var kult å slå i hjel nakne damer i dusjen.
| 1
|
702035
|
Para-politisk tullball
La meg bare si til innledning at bluray-versjonen av «Body of lies» er skarpere enn kinobildene var, kanskje fordi det ennå hang igjen CO-fragmenter fra den pensjonerte filmsjefens Marlboro Light i kulturhuset da jeg så den på kino.
Hvem vet i klimatider.
Det forferdelige ved Ridley Scotts konvensjons-politiske analfabetisme er at Leonardo DiCaprio er en Clooney som vandrer rundt og trekker sammen fjeset sitt i filmer.
Det er et nesten førskole-pedagogisk forsøk på å virke tøffere enn de guttene som ikke tilbrakte livet i nattklubb-plysjen.
Og det virker ikke.
Leonardo var søt i barndommen akkurat som Daniel Radcliffe, men puberteten kom og forvandlet begge til nyper.
Sure og sammentrykte.
Det kommer antakelig også en film der Leo spiller Dirty Harry og en der han spiller ringeren i Notre-Dame, men rollevalgene er ikke bra.
Han skulle ha sittet i kalifornisk ettermiddagssol og hatt truseskli-samtaler med litt eldre kvinner.
Han skulle ha ledd og klint og båret mammas turist-tanga på hodet mens han helte champagne på kaninene.
Sånn er det ikke her.
Ridley har oppdaget Midtøsten, og han sender DiCaprio inn som feltagent med anlegg for samvittighet.
Oppe i himmelen våker ikke Gud lenger, men Russell Crowes satellitter.
De ser alt, de gjør alt, de angrer intet – og de representerer en grasat overvurdering av teknologi.
Halloo!
De lette et halvår eller mer etter Saddam Hussein, for han hadde fått skjegg.
Julenissen hadde skjegg, men sønnen min så det var onkel, på skoene.
Leo kommer til Amman og blir en slags papirløs venn med ammanernes etterretnings-sjef, en mann i hvit høyhalsa bomull som ser ut som en playboy som skaffer horer til det engelske kongehuset etter hardpolo.
Men ingen kan stole på noen, og alle lyger, og alle har ville utendørsblikk også bak fire øyne.
Det går ikke så bra.
Egentlig liker jeg filmer som denne.
Men de bør være urimelige på en underholdende måte, for det finnes ingen troverdige ting å si om Midtøsten.
| 0
|
702036
|
Alvoret kommer hjem
Vi er i Ken Loach-land, og det betyr at de som kom for å være med på festen, skal stå tidlig opp i all stillhet og sette seg på første tog, for her er det ikke moro.
Loach har laget filmer om flere former for urett enn Wikipedia kan regne opp, og i hans filmer er alltid verdens undertrykte verdige og indignerte.
«It's a free world» handler om rekrutterings-selskaper som importerer polakker til ugne forhold i England.
Det er fort gjort å være enig med Loach.
Sånn burde det ikke være.
Men en film om det mest omtalte temaet utforbi seriestarten blir ikke nødvendigvis full av kunstneriske eller politiske overraskelser.
Ange er blondine i skinn & leopardjakke, og hun ligger med klienten sin, hun misligholder den stakkars sønnen og hun starter sitt eget rekrutteringsfirma fordi den forrige arbeidsgiveren tok henne på baken.
Kierston Wareing er ikke dårlig, men helt fra starten lurte jeg på hvorfor hun var framstilt så frynsete.
Det viste seg:
Hun manglet moral.
Den afro-engelske venninnen derimot lå med ingen og sa fra da forretningen beveget seg på feil spor.
På en eller annen overflødig måte viser filmen at alle kan bli bolighaier og useriøse arbeidsformidlere fordi samfunnet er sånn.
Men det er jo ikke sant.
Skurker er skurker, og de som driver menneskehandel kom antakelig ikke dit ved et uhell.
| 0
|
702037
|
Mesterlig om synet på krigsforbryteren
Ett kriterium på en god film er at man kan gruble videre etter at visningen er over.
«The Reader» er et slikt kunstverk.
Men så er det da ingen hvem som helst som har regien.
Stephen Daldry har for lengst plassert seg på øverste hylle blant regissører med filmene «Billy Elliot» (2000) og «The Hours» (2002).
Nå gir han oss en usentimental fortelling full av overraskelser, rik på følelser og moralske dilemmaer.
Det to timer lange dramaet makter den krevende øvelsen det er — både i regi og for skuespillerne - å følge noen personer gjennom nesten 40 år.
Det kjennes godt, ikke tyngende.
Nå er opplevelsen av det overraskende avhengig av om man har lest bestselgerromanen til tyske Bernhard Schlink eller ei.
Har man det, er det likevel nok å glede seg over og fundere på.
Jeg røper ikke for mye ved å si at handlingen starter i Berlin i 1958, en dag tenåringen Michael Berg (David Kross) blir så kvalm på hjem fra skolen at han hopper av trikken og spyr i et gårdsrom.
Der dukker Kate Winslet opp som slitne, men moderlige Hanna Schmitz som hjelper ham.
Snart knyttes uslitelige bånd, på høyst overrumplende vis.
Hva Hanna gjør for Michael, og hva han gjør for henne, blir skjebnesvangert for år framover.
Se selv hvordan og hvorfor.
Det er et kvalitetsstempel ved filmen at den avslører stadig nye momenter i forholdet mellom de to.
At Kate Winslet fikk Oscar for sin rolle som Hanna Schmitz, er fullt fortjent.
God sminke gjør henne troverdig å følge fra 36 til 66 års alder.
Imponerende er David Kross som Michael i unge år, samt Ralph Fiennes som tar over i moden alder.
Alle tre leverer fine nyanser av lengsel og fortvilelse, skam og anger.
Levd liv setter virkelig sine spor.
Det smerter å avkle hemmeligheter.
De moralske dilemmaene går inn i den pågående diskusjonen om hvordan etterkrigsgenerasjonen skal forholde seg til ofre og medløpere under Nazi-regimet.
En film får aldri fram alle nyanser i en roman.
Men Daldry makter å hente ut nok detaljer til at synet på forræderen ikke bare blir et enkelt fasitsvar.
Bak kyniske handlinger øynes brått høyst menneskelige motivasjoner.
De unnskylder ikke, men forklarer iallfall noe.
Løp og se.
| 1
|
702038
|
Et lyspunkt blant korpsstereotyper
Tv-serien «Orps» trillet inn en 2'er i Aftenbladet nylig.
Kinoversjonen kaprer ett terningøye ekstra.
Også filmen handler om de nerdete skolekorpsvennene Ikko, Amalie, Babb, Murmel og Ling.
Uten at jeg begriper hvorfor (jeg har ikke fulgt tv-serien), har de lagt seg ut med den nye, særdeles ambisiøse dirigenten Elsebeth Bull (Cecilie Mosli).
Snart har hun på manipulatorisk vis kvittet seg med de fem.
Hvorfor i all verden — de jo kan spille?
At det overhodet blir en handling, skyldes at de utstøtte danner minikorpset Orps, får tilbake dirigent Morris som Bull skjøv ut, og stiller til NM i konkurranse med hennes musikanter.
Komediens vesen er å overdrive.
Men den krevende kunsten er å balansere nøye mellom morsom karikatur og slitsomt overspill.
Mosli finner stort sett en riktig miks i rollen som manipulerende Bull.
Men Henrik Mestad som Morris er ikke til å holde ut, så kavete og nervøs er han.
Flere av de voksne birollene er også middelmådig utformet.
Regissør Atle Knudsen sliter med en langtrukken handling.
For lenge tværer han ut hvordan kjøreturen til NM-lokalet blir en konkurranse mellom to busser med hvert sitt korps om bord.
I anmeldelsen av tv-serien påpekte kollega Elisabeth Bie at stereotypene florerer.
Nerdene sliter med briller, tannregulering, overvekt, stamming og en rar form for narkolepsi.
Også familiene deres er irriterende klisjéaktige.
Lyspunktet i filmen er Ann Kristin Sømme som spiller Amalie.
Hun er glitrende som utagerende, kjærlighetshungrende jente og redder en rekke scener.
Ja, uten henne hadde «Orps» blitt tung å komme igjennom.
| 0
|
702039
|
Sesongens digreste kalkun
Nyttårsaften kommer tidlig i år.
«Watchmen» er blitt en diger Caligula-kalkun.
Det starter bra med en historisk kavalkade fra et alternativt sekstitall, der superhelten The Comedian skjøt Kennedy, og superhelten Dr. Manhattan avgjorde Vietnamkrigen.
Vi skjønner at Nixon etter suksessen i Indokina forbød superheltenes fargerike vigilante, men så begynner det å bli rotete.
Noen tar livet av The Comedian, og hans rennesteins-kollega Rorschach (Blekkflekk-mannen) begynner å skrive dagbok om hendelsene som skal føre til at Jorden nok en gang blir reddet fra undergang.
Jeg likte det.
Men superhelter er bare kule når de får dominere sin egen virkelighet og forbli en films styrende estetiske element.
Det gjør de ikke her.
Akkurat som i «Dark knight» utsettes de for en tabloid Oprah-følsomhet.
Det blir som å se idrettshelter grine i Spania.
Blanding av snørrete såpeopera og glitrende sci-fi kan bli OK i ei tegneserierute.
Der kan du hente råskinn inn og ut av sentimentale personlighetseksperimenter fordi stilen er litterær.
Film har en annen kropp.
Å flytte til lerret fra tegneserie uten stilistisk renskning blir som blodoverføring med feil blodtype.
Pasienten dør.
«Watchmen» blir etter hvert en massakre.
Det store vendepunktet kommer da den batmanaktige superhelten Patrick Wilson (en litt uggen type) ikke får ereksjon med super-Jons (nei, ikke Almås) eksvenninne Malin Akerman, og så oppstår en kalkunscene på «ikkje i rompa, Odd»-nivå:
Etter at kjæresteparet har tatt seg en vigilante-tur i det gamle lateks-utstyret, restaureres ereksjonen hans i en 2001-sex som kompes ubegripelig ved at Leonard Cohen synger «Hallelujah».
Etter det kunne Alejandro ha kommet inn i filmen uten at jeg hadde syntes det gjorde noe.
Når Jimi Hendrix synger «All along the watchtower» til noe actionrot, virker det bare vasete, for musikken er avslørt som hjernefattig kitsch-kulhet.
Og dermed er det gjort.
Akermans Ali McGraw-aktige kosejente ser alvorlig ut som en parodi i gul plast.
Billy Cudrup snakker mer tåkete enn Morten Harket og blir en ufrivillig New Age-Jesus på Mars av alle steder.
Og ikke bare det.
Han vandrer rundt som skinnende lasernaken, og det gjør at inntrykket av guddommelighet hele tida forstyrres av en patetisk dingletiss. Ærlig talt.
Matthew Goode som den superintelligente korpiekaksen med Devon-dialekt blir som en parodisk skikkelse fra en Austin Powers-film.
Stilen brytes ytterligere med konvensjonell B-vold da armer skjæres av med sirkelsag i fengselet, men det er dessuten for seint.
Filmen minner om grusomme ting som «Caligula» og «Barbarella».
Og når den avsluttes med en Dynastiet-scene (Mor:
«Jeg kunne tilgi ham fordi han ga meg deg»), da er ingenting moro lenger.
Hei!
Vi kom jo bare for å få se at noen tøffe folk ødela ting.
| 0
|
702040
|
Wahlberg er mannen!
Dataspillet om den smertelige NY-detektiven Max Payne har mange tilhengere, og jeg tror ikke de likte filmen da den gikk på kino.
Her står vi overfor et kulturskille.
De som virkelig får til Max Payne på PS2, er elite-nerder, og de burde bo i egne bydeler med religiøse hodeplagg som Fantomet-strikkelue, Darth Vader-hjelm og elgcaps.
Vi andre liker Mark Wahlberg, og det er også en form for religiøs fundamentalisme, for Wahlberg-fansen elsker at Markie Mark har stått opp om morgenen og pustet tungt på håndvåpnene sine.
Etter det kan han gjøre hva som helst, og det heter underholdning.
I «Max Payne» starter den sorgramma politimannen i avdelingen for oppgitte saker, der han sitter med dobbeltsidig revolverbelte over skuldrene i tilfelle Killengren skulle dukke opp med maset sitt.
Så går han ut i bymørket for å finne den mystiske tredjemannen som drepte kona og bebien hans.
Der ute finnes alle de kule ultra-noir varslene.
Djevelen bygger seg en hær av dop-avhengige.
Svarte fugler fyller smugene med norrøn narko-uhygge fra Middelhavs-blå Body Shop-hylser.
Rødkjoledama Natasha slurer med blikket som en dansk trailer på sommerdekk og oppfører seg slik jenter gjør hvis de helst vil bli tatt ut av listen over biskop-kandidater.
Snøflaka er isoporlette og flyktige som engledun.
På taket vandrer en steroidbygd tattoo-nazi med diger hakkekniv.
På den andre sida de dresskledde demonene:
Beau Bridges ser så uskyldig ut med sin firkanta senatorkropp, men hva pønsker han på?
Chris O'Donnell er degradert fra nittitalls-skjønnas til pingle-korpie med TrondViggo-frakk.
Farmasien og våpenindustrien har gjort det igjen?
Payne er egentlig en Bronson, og man skal like dypskygge-indignasjoner for å føle seg vel med John Moores film.
Jeg gjør.
| 1
|
702041
|
Totalt bortkasta Liv Tyler
Hvordan kunne de?
Jeg så om igjen «The strangers» for å like den, for egentlig er det noe oppdretts-sart og livsudyktig ved Liv Tyler som burde gjøre henne perfekt til grøssere og andre fysiske overgrep.
Men denne filmen er helt fullstendig feil:
Den skulle ikke ha starta med frampeket i 911-samtale, «Det er blod over alt».
Da vet vi hvordan det går.
Og når først nattas voldsomheter var blitt mer enn antydet, burde historien ha endt med en skikkelig overraskelse, ikke bare med den stortingspolitiske konstateringen «Det gikk som vi trodde».
Dette er brudd på thrillerens byggeforskrifter.
Det hjelper ikke at filmen bygger på sann historie.
Denne sanne historien burde de overlatt til bibliotekarene.
Det starter bra.
Tyler kommer inn i postfestisk forstadsstue i en tynn festkjole som hun fyller på samme måte som stiv kuling fyller ut storseil.
Hun er en gåtefull haneplager som ikke vil gifte seg med Scott Speedman, bare pocahonte rundt i huset med så trist fjes at Wounded Knee ville vært en befrielse.
Så banker det på døra.
Utforbi står en 45 kilos rødhette og leter etter bestemors hus.
Hun er filmens voldelige mega-trussel.
OK?
Blod over alt.
| 0
|
702042
|
Western du liksom
Når Quentin Tarantino innledningsvis opptrer som skuespiller i en japansk westernfilm, vet du at noen har tenkt å tøffe seg.
Etter en av skvaldre-Quentins enetaler befinner vi oss uomgjengelig i et japansk Nevada, vi er i en metawesternspøk med cowboypønkergjenger.
Dekorasjonene ser ut som veggene til en nedlagt ninja-butikk i Pedersgata, og aktørene har revolver og samuraisverd.
Her skules det ikke bare annenhver dag, som på landet.
Menn sitter framoverbøyd med tarmgassblikk, og så forteller de en legende.
Det er så kjedelig at du får lyst til å kvele en konservator.
Hvis Jim Jarmusch hadde laget filmer i dag, ville han vært en ukjent fyr.
Vel.
Han er vel egentlig en ukjent fyr.
Alle ting har sin tid, og Sukiyaki-cowboyene har ingen, for den skeive konstruksjonen vil alltid se ut som en hommage til en hommage i et land der man egentlig ikke spiser sånt.
Den merkelige kabuki-formen skaper en fjernhet som filmen ikke kan overleve.
Dette er dusteri, laget av en dust.
Det blir som om Grenland Friteater skulle spille Maktå på Straen.
Fotnote:
Grenland Friteater spilte på slutten av 1970-tallet kabuki etter at Lars Steinar Sørbø var på studietur.
Men alle vet jo det.
| 0
|
702044
|
Menn i korterma skjorte
Den tilbakelente amerikanske komedien «The promotion» har noe sært som nesten ikke finnes i noen filmer.
Fortellingen stiller seg på utsiden av engasjementet og betrakter to stillferdige menn uten verken sympati eller misbilligelse.
De bare er der.
Og som ved trylleri oppstår en fortelling om hvor merkelig det er hos oss mennesker på jorden; man føler seg underlig feilplassert som en samojed i en polfarers bar mitzvah.
Virkeligheten er faktisk satt sammen av sosiale urimeligheter og usammenfattbare opplevelsesnivåer.
Det er sånn det egentlig er der ute.
Hereby decleareby.
Nok om det.
Seann William Scott spiller parkeringsrydder i varehus, og han drømmer om å bli assisterende butikksjef.
Det gjør også den landsatte kanadieren John C. Reilly, som i tillegg hører på pep-kurs fra mp3-en for å tilpasse seg amerikanernes verden.
Ingen av de to mennene er noe særlig.
Men sammen blir de søte, og det er uimotståelig vakkert at varehus-ansatte med korterma skjorte blir mer engasjerende enn japanske cowboyer og Liv Tyler.
Dessuten er åttitalls— og nittitalls-fenomenet Lili Taylor ("Mystic pizza", "Dogfight") på lerret igjen.
Denne filmen er forskjellig.
Prøv den.
| 1
|
702046
|
Bankreformator med rått dametekke
Clive Owen farer småskadd gjennom det moderne globaliseringshelvetet og blir en brå og kompromissløs bank-reformator i en tid som virkelig trenger menn med grottehake og motellskjegg.
Owen er framleis en så freudiansk gave til kvinnene at han burde hatt slør-tvang også i politiet.
Eksil-briten med feberblikket jobber faktisk sammen med Naomi Watts på statsadvokatens kontor i New York.
Før de tar Manhattan, kaster de seg over Berlin, men der blir den utegående kollegaen tatt med forbipasserende blåsyre etter Sovjet-modellen.
Og så farter denne freidige konspirasjonsfilmenes vårløsning av gårde til Milano og Sveits.
Før Stasi-Armin legger grunnen for en sju hekkans shootout i Guggenheim, der hylende turister og vanlige katalognerder får være med på årets performance.
Taktekking med dansk banksjef i Istanbul står også på den omfattende reiseruta, og underholdningsverdien er dobbeltsidig.
Owen bærer despo-frakk og vigilanteblikk, og verden viser seg fra sin beste side:
Lange italienske viker veksler med korridor-funkis og styrebord, der dressene planlegger å underlegge seg verden ved å eie dens gjeld.
Naomi Watts har fått langt nedfallshår og likner en barneminister, men hun blir angora-veik og vaskeuekte i det merkantile macho-kjøret.
Ei slags Venus i Milo; må ikke sentrifugeres.
Handlingen er finurlig i disse bankhater-tider.
Den amerikanske statsadvokaten etterforsker en Luxembourg-bank med sveitser-struktur:
I sine dype hull skjuler den kriminell styringsgrådighet, og egentlig er den ikke ute etter at folk skal betale gjelda si, bare at de skal være avhengige av banken.
Sånn går det til at også en filantropisk italiensk statsminister-kandidat havner i kikkertsiktet til Frans av Assassin.
Tillitsnivået i filmen likner til forveksling på den gangen da trulsene i Den norske Bank travgikk i departementene, så gjenkjennelsen er berusende.
Men det er først og fremst Owens film.
Handlingen veksler mellom BI-paranoia og fortaus-action, og den plutonium-fyrte superbriten er mandig på den måten som ikke nødvendigvis appellerer til Alexander Rybak-fansen.
Sannsynlig?
Finn én sannsynlig ting i verden det siste året!
| 1
|
702047
|
Send oss ginseng!
Det er ikke det at jeg ikke respekterer kvinner.
Jeg syns bare ikke de skal lage filmer for dem.
Denne filmen burde vært kalt «Kvinner som løper etter menn slik bikkjer løper etter pinner i postbiler og tjukke folk løper etter vafler».
Den kunne også vært kalt «Menn som snakker som Oprah og tenker på Aloe vera-krem på håndbaken og anklene når de burde fantasere om svett hud og svimeslåtte stønn».
Filmen var antakelig ganske trivelig i cirka halvannen time, men så kom jeg på at jeg var nødt til å sjekke om barnetoget går i Avaldsnesgata eller Wessels gate i år, og så måtte jeg gå.
På det tidspunktet hadde en forferdelig studiobruna imitasjon av en speilavhengig tannbleker (Bradley Cooper fra Nip/Tuk) tilstått seksuell utroskap mot Jennifer Connelly i en byggshop, men jeg tror ikke hun trodde ham, for det trenger man utovertiss til.
I denne filmen kysser menn og kvinner hverandre slik folk med alvorlig høydeskrekk vandrer på skyskraper-gesimser.
Fram til jeg gikk snakket kvinner stort sett om hvordan man skal få menn til å ringe tilbake og deretter gifte seg, som om de var med i en litt spesiell skiskytter-stafett der poenget var å felle fyrer som fniser.
Ginnifer Goodwin var uforståelig og masochistisk opphengt i Kevin Connolly, som ser ut som et Fedex-bud og snakker som et Hannah Montana-ekorn.
Jennifer Aniston dumpet den gifte-uferdige Ben Affleck.
Scarlett Johansson vil ikke ha ekornfyren, hun vil ha den gifte kassakø-mannen til Jennifer Connelly.
Drew Barrymore ser ut som ei dame som dekorerer kakebokser, og så dukket Kris Kristofferson opp – hei, kan noen få den mannen ut derfra før de siste sædcellene hans tørker.
I Aftenbladets kulturavdeling var vi onsdag fire menn som ikke klarte å skru på tv-en for å se på ski-VM, og det skyldes antakelig 2008.
Send oss ginseng!
Regissøren Ken Kwapis er en tv-fyr («The office») som tror at kinogjengere har den samme formen for papp-hjerner som fjernsynsserie-kikkere.
Vi vil ikke.
Vi vil ikke.
RINGER HAN?:
Jennifer Aniston er ikke gift, men Jennifer Connelly er og begge er utslitte.
| 0
|
702048
|
Googoogejoo!
Dette er en mumle-masochistisk øvelse i megaloman selvopptatthet; en slags Woody Allen-parodi for de strukturelt tilbakestående.
Charlie Kaufman har skrevet noen ganske stilige og rare filmer som «Being John Malkovich», «Adaptation» og «Eternal sunshine of the spotless mind», men som regissør har han åpenbart forskrevet seg.
Philip Seymour Hoffman spiller en nyork-sutrete teater-instruktør som går inn i en eksistensiell fantasi.
Han opplever en vulgær-surrealistisk identitetskrise, og innenfor et livslangt, gåtefullt gigant-teater blir kunstneren etter hvert til sine egne skuespillfigurer og omvendt.
De blir han.
Jeg er han og han er meg og vi er alle sammen.
I'm the walrus.
Googoogejoo!
En haug med gode skuespillere går ut og inn av fantasifulle deppe-identiteter, og den som har tenkt å holde ut i mer enn to timer, må ha klart for seg at hovedpersonen er en dedikert hypokonder og at personene har omtrent samme roller som pilleboksene i badeskapet.
Personene er symptomer, og de føles sånn.
Kaufmans film har det til felles med zombie-grøssere at vi inviteres til å følge fantasifostre langt utenfor logikkens jurisdiksjon, og følgelig kan de gjøre hva som helst hvor som helst.
Teknikken er kjedelig, men kanskje katarsisk, kanskje bare laget som en orgie i utpensla egosentriker-depresjon.
Jeg går ut fra at Kaufman mener at New York er som dette, for han kjenner bare kunstnere.
De som ikke tror på Gud, men på farmasien, vil finne en grunn til enda flere sykdommer.
De som ikke tror på piller, men på Gud, vil finne beviset for at et menneske uten dypere mening er kjedeligere enn avstanden mellom Mars og Venus.
| 0
|
702051
|
Et skrekk-elig dystert eventyr
Hvorfor gidder ikke voksne å høre på hva barn sier?
Og hvorfor mister egentlig voksne evnen til å se bak det tilgjorte, det smiskete og falske hos andre mennesker?
Dette lurer de på, de tre Baudelaire-søsknene, på sin ferd gjennom en grusom, kynisk verden befolket av idiotiske voksne.
«Lemony Snicket: en serie uheldige hendelser» føyer seg inn i en lang tradisjon fortellinger og eventyr som handler om veldig grusomme ting som skjer med veldig snille, søte og ofte foreldreløse barn.
Denne gangen er voksnes ondskap og kynisme overfor de stakkars barna så voldsom at man aner en karikatur av sjangeren.
Utgangspunktet for historien er tre av de elleve barnebøkene som er skrevet av den mystiske forfatteren Lemony Snicket.
Forfatteren (Jude Law) er fortelleren, og skaper en rammefortelling rundt selve filmen.
De tre Baudelaire-søsknene Violet, Klaus og Sunny mister begge foreldrene i en brann.
Så dukker en grev Olaf (Jim Carrey) opp for å være barnas verge.
Men Grev Olaf er en ond sjarlatan, som bare er ute etter å overta familiens formue, for deretter å kvitte seg med barna.
De gjennomskuer ham, men ingen hører på dem.
Og det blir verre.
Mye verre for de tre skjønne ungene.
Det er mye å anmerke her.
For å ta det positive først: rent visuelt er filmen en nytelse.
Den dystre, nærmest gotiske settingen i en navnløs by, de øde, og mørke landskapene er stilrent gjennomført, og stemningsskapende så det holder.
Og leder tankene både til filmene om The Addams Family og Harry Potter.
De tre barna, oppfinneren Violet, lesehesten Klaus og biteren Sunny er både sjarmerende og fascinerende, og godt spilt.
Men hvem har ansvaret for å ha dratt Jim Carrey inn?
Forkledd og sminket til det ugjenkjennelige: det er umiskjennelig Jim Carrey som vrir og vrenger på gummitrynet sitt i annenhver scene, og tar luven fra alle andre.
I en rolle som ikke finnes morsom, bare slitsom og sleip.
Humor er for øvrig en ingrediens denne filmen lider kraftig under å ha for lite av, det eneste lille glimtet er oversettelsene av lille Sunnys babygrynting.
Filmen er til tider nifs, men spennende er den sjelden — fordi vi får vite for lite om bakgrunnen til at historien kan drives framover.
Det reises mange spørsmål, men vi får altfor få svar.
Så hva er da egentlig poenget?
Og varsku!
Filmen har fått aldersgrense 7 år, men her er flere usedvanlig ekle og skremmende scener, som blant annet involverer slanger og igler.
Billescenen i Harry Potter, som skal ha fått mange til å kaste opp, var bare blåbær i forhold.
| 0
|
702052
|
Grå tristesse
«Noen ganger regner det, andre ganger snør det».
Slik kan «Brennende i vinden» oppsummeres i en setning, en film som er gråere og tristere enn godt er.
Tobias (Ivan Franek) har i ti år jobbet på en klokkefabrikk i Sveits, og livet hans er fylt av traurig rutine.
Få har sett Tobias smile.
Kollegene aner heller ikke at han som tenåring flyktet fra et land i Øst-Europa etter å ha begått en alvorlig forbrytelse, og at han har tatt en ny identitet.
Tobias opplever tilværelsen som fullstendig tom og meningsløs.
Han drømmer om Line, navnet han har gitt sine drømmers perfekte kvinne.
Men innerst inne tror han aldri han kommer til å treffe henne.
Men en dag dukker virkelighetens Line opp.
Tobias kjenner henne igjen som en klassekamerat fra barndommen, og blir helt besatt av henne.
Samtidig vet han at han det vil være fullstendig ødeleggende for dem begge om han røper for henne hvem han er.
Dramaet som utspiller seg rundt Tobias og Line er i utgangspunktet gripende nok — de er knyttet til hverandre på mange kompliserte måter.
Bare så synd da, at ethvert tilløp til spenning og engasjement fisles vekk i enda en busstur og enda et sidespor.
Regissør Silvio Soldini, som også er mannen bak den stilige «Brød og tulipaner» bruker vær og farger som metaforer på karakterenes sinnstilstand gjennom hele filmen.
Derfor er det mye grått, vått og kaldt her.
For mye.
Både fordi gråheten er smurt for tjukt på, den står ikke helt i forhold til det faktiske følelsesregisteret som spilles ut.
Og gråheten er også med på å gjøre den totale filmopplevelsen tristere og kjedeligere enn den kunne vært.
| 0
|
702053
|
Glem «Forgotten»
«The Forgotten» er en høyst forglemmelig thriller.
Av flere grunner.
Men først og fremst fordi historien er fjern som en senil bestemor og logikken så fraværende at Arne Næss ville ha fått angstanfall om han hadde slumpet innom denne amerikanske produksjonen.
Utgangspunktet er imidlertid ikke så dumt:
Forholdet barn og foreldre — og hva som kan skje dersom noen forsøker å viske ut minnene om døde eller rett bare forsvunne barn ut av mødrene og fedrenes hukommelse.
Det er det som skjer i «The Forgotten».
Julianne Moore i rollen som Telly Paretta sliter i ekteskapet og går i terapi hos psykolog.
Hun erindrer at hun har hatt en sønn.
Men sønnen finnes ingen steder - ikke på videokassettene, ikke i fotoalbumene, ikke i mannens minne og heller ikke i naboenes minne.
Er hun gal?
Lider dama av tvangsforestillinger?
Vi tror jo det.
Men så gjør hun ikke det likevel.
Hun slår seg sammen med den lettere alkoholiserte eks-idrettsmannen Ash, som også etter hvert erindrer at han har hatt en datter, og sammen prøver de å komme til bunns i mysteriet.
Og det er på dette tidspunktet logikken slår krøll.
Paret forfølges av tidenes mest inkompetente føderale agenter, personer blåses til himmelen og en mystisk usårbar mannsperson dukker opp som tankesluker.
Det er tydelig at foreldrene som sendte barna sine av gårde på ferietur med er blitt hjernevasket og frastjålet alle minnene om sin kjære små.
Men hvorfor?
Og hvordan?
Det får vi aldri vite.
Og det gis heller ingen forklaringer på de mange ulogiske hendelsene som filmen i sin kvasirealistiske stil er bygget opp omkring.
Slutten er dessuten patetisk.
Og de mange løse trådene blir liggende i en eneste stor vase.
Men Julianne Moore er ganske god som herjet, men herdet mamma - og Dominic West heller ikke så verst som actioninnstilt pappa med minnet på gli.
Men du kan trygt styre unna «The Forgotten».
En middels «X-files»-episode er både mer troverdig og spennende.
| 0
|
702054
|
Danser seg tilfredse
Som oftest når amerikanerne kommer med en av disse evinnelige remakene sine av ikke-amerikanske filmer, får vi servert en film der de har fjernet det som var av sjel og intensjon i den opprinnelige filmen.
Slik er det ikke med «Skal vi danse?», som er en ny versjon av den japanske sensasjonsfilmen med samme tittel fra 1996.
Selvfølgelig er mye endret, les amerikanisert:
Historien er tilpasset amerikansk levemåte, humoren er forsterket, glamour er smurt på.
Resultatet er en film som er annerledes, men som funker som bare det på sin egen måte.
Og historien er like betagende, selv om dans har en mye mer selvfølgelig plass i det amerikanske samfunnet enn i Japan.
Men fortsatt er «Skal vi danse?» en film om å lengte etter noe mer i livet, og om hvordan du kan oppnå det om du bare våger å satse litt.
Den gir også et tankevekkende bilde på hvor redde menn er for å utforske og vise sine feminine sider.
Det er slett ikke bare kvinner som er hemmet av kjønnsroller!
John Clark (Richard Gere) er en middelaldrende mann av den vellykkede typen.
Skjønn kone (Susan Sarandon) som han elsker og som elsker ham, to flotte barn, god økonomi, bra jobb som advokat.
Likevel er han litt deprimert.
Livet er rutinemessig, John drømmer i det stille om noe mer, og skammer seg for det.
Typisk mannlig midtlivskrise.
En kveld, på toget hjem fra jobb, får han øye på en vakker kvinne med trist ansikt i vinduet på en danseskole.
Hver kveld ser han kvinnen, lengter etter å se henne.
Et plutselig innfall får ham til å hoppe av toget en kveld og gå inn.
Før han vet ordet av det, er han innskrevet på nybegynnerkurs i selskapsdans sammen med to andre trestokker.
Og danselæreren er IKKE den vakre Paulina fra vinduet (Jennifer Lopez), men den eldre, alkoholiserte Miss Mitzi (Anita Gillette).
Hver onsdagskveld går John på danseskolen i all hemmelighet.
Hans kone merker at noe foregår, mistenker utroskap og engasjerer en privatdetektiv...
Filmen er full av herlige karakterer som alle — på sin måte - får livene sine forandret av Johns plutselige innskytelse om å hoppe av toget og oppsøke danseskolen.
Den mest minneverdige karakteren i filmen er Link (Stanley Tucci), John Clarkes streite kollega som har en hemmelig lidenskap for selskapsdans i full latinolover-habitt.
Et fantastisk syn!
Men dette er definitivt skjønnasen Richard Geres film, det er hans rollefigur historien dreier rundt.
Og hvem andre enn superelegante Gere kunne spilt denne midtlivskrisemannen som også viser seg å være en romantisk helt?
Jennifer Lopez har en overraskende liten rolle som danselæreren Paulina med tragisk fortid.
Men her gjør sladrespaltedivaen sin beste rolleprestasjon siden «Utenfor rekkevidde» og «U-Turn»-tiden.
Stram i maska og ekstremt rak i ryggen skrider hun rundt i dansestudioet og er utilnærmelig og forsteinet, før også hun mykes opp og finner en ny vei i livet.
«Skal vi danse?» er et nærmest skamløst publikumsfrieri, der den spiller på alle de rette strengene for å framkalle alle de rette følelsene hos publikum.
Men det er ikke noe spekulativt i det, derimot en tydelig moral: i tillegg til å være en hyllest til vågemotet og dansen, er den også en hyllest til det forpliktende ekteskapet - i gode og onde dager.
Hvor er nærmeste danseskole?
| 1
|
702055
|
Modige Monica
Det blir stadig flere dokumentarfilmer på kino, og bra er det.
Norge har også en solid dokumentarfilmproduksjon å vise til de siste årene.
Tilfeldigvis (for det må det vel være?) har hele tre av disse tatt for seg kjønnsidentitet og indre kontra ytre identitet:
Amanda-vinner «Alt om min far» portretterte transvestitten Esben Esther Pirelli Benestad, «7. himmel» portretterte kunstneren og transvestitten Lars Kristian Gulbrandsen.
Og nå kommer det en til: om transseksuelle Mortens vei mot å bli Monica — også fysisk.
Når dette velges igjen og igjen som dokumentartema, er det nok både litt fordi det er litt bisarr-fremmed og nysgjerrighetsskapende for folk flest.
Men også fordi forvirring og annerledeshet rundt kjønnsidentitet en svært anvendelig metafor på så mange slags allmenngyldige problemstillinger.
Gjennom følelsene og problemene til transvestitten eller den transseksuelle ser vi mennesker som våger og gjør det de fleste mennesker i verden bare kan drømme om: å leve ut den du er innerst inne - på tross av konvensjoner og fordømmelse fra omgivelsene.
Helt fra han var ganske liten, følte egersundgutten Morten Voilås Myklebust at han egentlig var jente.
Da puberteten kom og kroppen ble stadig mer mandig, gikk Mortens indre i motsatt retning.
I 16-årsalderen sprakk ballongen.
Da var det enten graven eller å stå fram, ifølge Monicas mor, Sissel Voilås.
Etter år med mobbing sto hun, og prosessen med å forvandle Morten til Monica startet.
I filmen følges Monica gjennom halvannet år, fra hun som 20-åring har bestemt seg for å gjennomføre en kjønnsskifteoperasjon, og fram til Monica endelig føler seg som et 100 % menneske en tid etter den omfattende operasjonen.
Hun har filmet egen videodagbok, der hun deler sine innerste tanker og følelser rundt situasjonen med publikum.
Og hun er filmet sammen med venner og familie, særlig moren, som virkelig var en fantastisk støtte for datteren.
En slik film må nødvendigvis bli svært selvopptatt, men jeg synes likevel «100 % menneske» er litt i overkant navlebeskuende.
At filmskaperne også har gått det svært uvanlige skritt å legge inn tre klisjéaktige og nesten ufrivillig morsomme musikkvideosekvenser med en syngende og styla Monica i tette nærbilder bare forsterker dette inntrykket.
Et svært uvanlig og uventet grep, ja visst, men hva var poenget?
Å lansere Monica som popstjerne?
Tekstene er fine og relevante, men forteller egentlig bare det Monica allerede har fortalt oss enda en gang.
Men Monicas ønske om og vilje til å dele sin historie med offentligheten er imponerende tross alt.
Ikke bare deler hun sine innerste tanker og følelser med kameraet.
Verbalt får vi også ta del i de mest intime detaljer: hvor intenst hun gleder seg til å ha sex etter operasjonen, samt detaljerte beskrivelser av hvordan Monica må blokke ut sin nye vagina for at den ikke skal gro igjen.
Da sitter du naturlig nok igjen til slutt og lurer på hvordan Monica egentlig ble seende ut mellom bena etter operasjonen.
Og hvordan det faktisk føltes å ha sex med det nye «utstyret», slik hun så sånn fram til.
Men det må vi nok bare lure videre på.
| 0
|
702057
|
En film der alt stemmer
Forrige gang den britiske regissøren Mike Leigh gjestet oss med en film (Alt eller ingenting) fikk han en 6'er.
Nå gjør han det igjen — med et sterkt portrett av en arbeiderklassekvinne nord i London i 1950.
Her stemmer alt:
Storyen, den tidsriktige miljøskildringen, og så skuespillerne, da.
Hovedrolleinnehaver Imelda Staunton skaper et dypt troverdig bilde av en arbeidsom, godhjertet kvinne, kone og mor, som likevel — til tross for sin gode hensikt - kommer på kant med loven.
«Vera Drakes hemmelighet» heter filmen, og dere fortjener å se den uten at jeg røper hva flittige, lille Vera bedriver i det skjulte.
Den etiske diskusjonen som bør følge etterpå, klarer dere selv.
Det betagende med Leighs rollefigurer er hvordan han tegner dem med slik nitid ømhet.
Med den detaljrike realismen briten er så kjent for, lar han fru Drake pendle mellom romslige overklassehjem, der hun jobber som hushjelp, og trange, fattigslige leiligheter der hun også har sine ærender.
Karakterskildringen av herr og fru Drake og deres to voksne barn er mesterlig.
Er det rart ektemannen er lykkelig sammen med en kone som viser omsorg for alt og alle?
Her finnes knapt en uspiselig skikkelse, bortsett fra i de rikes stuer, der en iskald mor og kynisk frier herjer.
Nå ja, rosenrød idyll er det heller ikke i underklassen.
Griske koner utnytter andres ulykke eller maser på at mannen skal skaffe ny vaskemaskin.
Også slike folk er høyst troverdige.
Likeledes helsepersonell og politifolk som må gjøre sin jobb, men behandler fru Drake uten å frata henne verdighet.
Det er rørende vakkert.
Store etiske spørsmål tjener alltid på at vi får nyansene fram.
Leighs fortelling er et godt bidrag i så måte.
| 1
|
702058
|
Hjelp!Selma fyller snart 40
— Å nei!
Nå når de endelig skal lage en norsk film med skikkelige kvinneroller.
Er det en norsktraust lapskaus av Bridget Jones og tv-serien «Sex og singelliv», med et pepperdryss «Venner for livet» og «Pretty woman» vi skal få se?
Tenkte jeg fem minutter ute i Vibeke Idsøes regidebut «37,5».
Og til slutt var svaret mitt egentlig «ja».
Men idélånene er gjort med et varmt og ironisk raffinement som gjør at filmen likevel havner godt innpå den smale stien som kvinnerolleklisjeer er.
Mens 20-årskrisen og 30-årskrisen nærmest er dissekert i utallige filmer og tv-serier, kommer nå 40-årskrisen til heder og verdighet.
Med de vanlige ingrediensene: venner, fiender, sjefer, kjærligheten, drømmene, usikkerheten.
Her er det mye å kjenne seg igjen uansett hvilken alderskrise en befinner seg i.
Og kanskje er det alvoret rundt den høyere alderen som er årsaken:
«37,5» har i hvert fall mer dybde og vemod enn det som er vanlig i slike kvinnekrisehistorier, og det funker flott.
Selma (Helén Vikstvedt) er av den kvinnetypen som aldri får snakket ferdig, som alltid ender med å høre på de andres problemer, og som ender med rutinejobben ingen andre vil gjøre.
Evnene er der, ambisjonene også.
Men hun mangler selvtilliten og ståpåviljen som skal til for å sette seg selv uti livet.
Derfor er journalisten Selma et lett bytte for monstersjefen Irmelin (Marit A.
Andreassen) i Dagbladet, som konstant nedvurderer arbeidet og evnene hennes, og får henne til å føle seg som et null.
At kjæresten plutselig forlater henne for en annen og at en parfymeriekspeditrise mener rynkene hennes trenger akutthjelp til nesten 1000 kroner krukken gjør ikke akkurat livet lettere for Selma.
Selma har lenge hatt en idé til en fast spalte.
Men når hun kvinner seg opp til å presentere ideen sin for Irmelin, blir hun avvist og latterliggjort.
Uten å røpe for mye: hevnen er søt — og raffinert.
Helén Vikstvedt er en perfekt type til å spille Selma, og gjør en fantastisk jobb i å presentere henne som den usikre kvinnen som samtidig er så lett å like.
Damen som for de fleste er mest kjent som teatersporter, viser seg virkelig å være en flott filmskuespiller.
Marit A. Andeassen gjør seg også flott som den grusomme sjefskarikaturen Irmelin.
I «37,5» er kjønnsrollene snudd på hodet: kvinnerollene er de sentrale, men sentrer alle rundt Selma, som bærer filmen fullstendig.
De mannlige birollene er spennende og utradisjonelt besatt med blant andre Kåre Conradi (med en ironisk besettelse for kronprins Haakon) og Anders Basmo Christensen som homofilt ektepar.
Filmen er for kort til at vi kommer under huden på de interessante typene disse birollene er, men de bidrar likevel alle sammen litt hver til å gi filmen varme og den ekstra prikken over i-en som gjør at du virkelig koser deg på kino.
Derfor går det egentlig greit å overse noen logiske hull og litt trege vendinger i historien.
| 1
|
702059
|
En sterk film om forsoning
Er det mulig å forstå og tilgi at mennesker havner på gal side i krigen?
«Tvillingsøstre» er et solid nederlandsk bidrag til diskusjonen om forsoning etter nazismens grusomme feiltrinn.
Filmen pendler mellom skjebnene til to tvillingsøstre som fødes i Tyskland i 1920.
Foreldrene dør seks år seinere, og småjentene blir brutalt atskilt.
Anna må bo hos fattige slektninger på en tysk bondegård, Lotte havner hos en velstående familie i Nederland.
Regissør Ben Sombogaart får fint fram hvor forskjellig de to jentenes liv utvikler seg.
Skuespillerprestasjonene er upåklagelige, og scenene drives skjebnesvangert fram mot nazistenes maktovertakelse i Tyskland.
Ved verdenskrigens utbrudd er Anna kjæreste med en østerriksk soldat, mens Lotte har forelsket seg i en jødisk musikkstudent.
Enhver kan ane at det her finnes sprengstoff til å rive opp et svært krater mellom søstrene, til tross for at de to så gjerne vil holde kontakten med hverandre.
En nydelig dimen-sjon i Sombogaarts film er nåtidsplanet som av og til bryter inn i handlingen:
To eldre kvinner møtes, den ene rik og velpleid, den andre preget av livets slit.
Kan de komme på talefot, kan de finne fellesskap tross tragedier som skapte splittelse mellom mennesker?
Anbefales varmt.
| 1
|
702060
|
Kreking med Brosnan og Hayek
«After the sunset» kunne blitt en ganske elegant liten diamant-krim, men regissøren Brett Ratner bestemmer seg for å kreke den.
Kreking er når en regissør eller produsent mister troen på sitt eget stoff og begynner å filme ting som bikiniktyt, paraplydrinker, solnedganger og rånevitser med boksøl.
Denne filmen inviterer egentlig til noe mer soignert, med den britiske veteran-smygeren Pierce Brosnan og Salma Hayek.
Det kunne godt ha oppstått comeback-kos ved Woody Harrelson som stressa FBI-agent med så barberte kjaker at han nærmest ber om grilloljing.
Men regissøren Ratner laget «Rush hour», «Rush hour 2» og «Rush hour 3».
Han tilhører de feige krekerne, og gjennom 90 minutter stirrer han så usjenert på Hayeks rumpe at hun burde brukt sykkelbukser mot hard hud.
Han tillater også den etter hvert urutinerte Harrelson å spille Politiskolen-komedie med umusikalske hingstefakter.
Mye kreking.
For blått hav, for fin himmel, for kjipt øyesmisk.
Brosnan spiller juveltyv, og Hayek er dama hans.
De trekker seg tilbake i hummerhelvetet Karibien, og der oppdager briten noen selvsagte ting:
Grått skjegg likner rekved, paraply-turister er forferdelige som venner også når man tilhører dem og en 50 år gammel mann i shorts ser alltid ut som en 14-åring med rynkesyndrom.
Fordi latmannsliv likner døden, får han rykninger i stjelefingeren.
Derfor blir han nesten umerkelig tent da pensjonistøya får besøk av et cruiseskip som har med seg den kjente Napoleon-diamanten.
Det nytter ikke om skjebnens bitreste FBI-er også er på øya, overbevist om at den pasjonerte juggel-samleren ikke klarer holde seg.
Men Salma vil ikke være forbryterhustru mer, så kanskje må han velge mellom yrket og kjærligheten.
Inni «After the sunset» knirker skjelettet til en god film.
Men den er pinlig utenpå, for «After the sunset» er full av alt det som gjør sommeren til en uverdig tid.
| 0
|
702061
|
Krigens gru i et dansk hjem
Susanne Bier har lykkes igjen.
Hun har en egen evne til å skape troverdige hverdagsmennesker som settes på skrekkelige prøver.
Med «Brødre» nagler hun oss til kinosetene så det gjør vondt.
Skandinaviske land er ikke lenger fredelige 60-tallssamfunn, fjernt fra krigers galskap.
Soldatkontingenter er sendt til Gulfkrigen, til Balkan, til Afghanistan og Irak.
Rapportene er etter hvert mange om hvilke psykiske reaksjoner de kan få etter traumatiske hendelser i felten.
Det forferdelige som skjer med major Michael når han havner i Afghanistan, er så brutalt at man får lyst til å protestere mot manusforfatter Anders Thomas Jensen.
Men å diskutere realismen i den etiske prøven blir en avsporing.
Poenget er at mennesker under ekstremt press kan utføre grufulle handlinger de aldri trodde de ville foreta seg.
Slektskapet til «Peer Gynt» blir iøynefallende.
Så kryptisk må det bli, all den tid dere skal se dette selv og rystes.
Scenene fra krigens land er likevel få.
Deres funksjon er å kaste om på sorger og gleder i en alminnelig dansk familie:
Michaels kone Sarah, deres to barn, hans yngre, bøllete bror Jannik som akkurat er sluppet ut av fengsel, deres foreldre.
Bier skaper hverdagsscener så tilforlatelige at det er en fryd.
Mens brødrenes far skryter uhemmet av Michael, fnyser han tilsvarende av døgenikten Jannik.
Jentungene er skjønne barn som vil at far og mor og onkel og farfar og farmor skal være glade og ha det godt sammen.
Så hogger døden til.
I et sekund kan du tro at du ser en dansk «Pearl Harbor»-kopi, der ektemannen omkommer i krig for at enken skal gå til sengs med en hjemmeværende mann.
Men så billig er ikke Bier og Jensen.
Sentimentale hollywoodløsninger erstattes av en fascinerende uforsigbar handlingsgang.
Ta dertil skuespillerne.
Connie Nielsen skaper en kvinnerolle så høyreist, øm og verdig at du blir lykkelig av å se henne.
Ulrich Thomsen får bruk for hele sitt register av følelsesuttrykk i rollen som major Michael, den veltrente mannen som brått må utforske mørkerom han ikke ante fantes i sinnet.
Nicolaj Lie Kaas forsvarer sin forfyllede rollefigur med glans og henter fram trekk ingen forventet.
Barneskuespillerne Sarah Juel Werner og Rebecca Løgstrup holder et nivå som fint konkurrerer med britiske og amerikanske prestasjoner.
Slik blir «Brødre» en vidunderlig saumfaring, ikke bare av menneskets grusomste svakheter, men også av deres sjelers styrke.
Men det er nesten ikke til å holde ut.
| 1
|
702063
|
Fattar du inte?
Et klart tilbakeskritt for svenske thrillere.
Plutselig går Krister Henriksson rundt som Wallander og ser så intellektuell ut at du venter på at Liv Ullmann skal komme innom og si «öde» mens Lena Endre gråter.
Mer er feil.
En blanding av sadisme, surhet og mangel på troverdighet som kan ta motet fra den mest utholdende.
Da jeg kom ut fra kinoen, tutet flyalarmene.
De advarte mot annen verdenskrig.
Det gjør på en måte også Henning Mankells historie.
Ikke bare er Wallander en Beck-anakronisme med sin fornærma datter, sin livsstil-anakronisme og generelle, gammelskilte Medel-Tristhet.
Ikke bare går alle svenske rundt og er ubehagelige mot hverandre, slik de pleide å være i tjue år med «fattar du inte!?»-filmer der aggresjon erstattet kreativitet.
Men handlingen dikter fasiken meg opp kristne fundamentalister.
I 2004.
Truende nazister og gale kristne er faregrupper som bare er viktige i skandinavisk cord-mytologi, og her har faktisk Mankell dikta en svensk forgrening av forlengst glemt selvmordsekt som grunnlag for å drive brenning av flyvende svaner, henging av gynekologer og drukningsforsøk mot spebarn.
Et patetisk forsøk på å glede humanetikere i 1966.
Krister Henriksson vil de fleste huske fra uutholdelige tightassere som «Troløs» og «Reconstruction».
Han har en gammelsvensk image, han er en slag Bergman-kvist i ettertid.
Rolf Lassgård blir for alltid Wallander, etter sju TV-filmer.
Henriksson blir ikke en gang en troverdig eks-alkoholiker.
Ingen kan forestille seg at den pertentlige overklassefyren misbruker noe annet enn paracet og varmeputer.
Til gjengjeld er Johanna Sällström enkel og grei som den sure politidattera hans.
Hun går som en 14-årig yo-gutt og smiler ikke.
Enda bedre er Ola Rapace, den nye purken i Ystad, en kortklipt omsorgssexy råkjører og geværskytter.
Men den innpåslitne svenske måten å lage krim på, genererer et paradoks.
Alle de aggressive folka og den sutrete psykologien antyder realisme, men verken handlingen eller temaet i filmen ligger innenfor rekkevidden av begrepet sannsynlig.
| 0
|
702064
|
Utholdende håp druknet i krimgåte
Audrey Tautou (Den fabelaktige Amelie fra Montmartre) kan redde de fleste filmer med sitt betagende ansikt.
Likevel oppleves
«En langvarig forlovelse» som ganske anstrengende å følge fordi det kryr av mannefjes med bart og nesten like navn.
Vil du ha utbytte av den ni kvarter lange filmen, så pass på at du verken er skvetten eller trøtt.
Scenene pendler mellom gjørmete, blodiggrå skyttergravsmareritt under første verdenskrig og et fransk bondeland der freden noen år seinere legger solstråler over gress og strender.
Kjernen i fortellingen er Mathildes etterkrigskamp for å finne ungdomskjæresten Manech i live.
Hun gir seg ikke til tross for at vitner hevder at han omkom under skrekkelige kamper mellom tyskere og franskmenn, og til tross for at navnet hans står på ett blant tusener av gravkors på krigskirkegården.
Men det i og for seg vakre budskapet om en kvinnes utrettelige leteaksjon truer med å drukne.
Storyen er dessverre lagt ut som en komplisert og utmattende detektivgåte.
Et vell av soldatskjebner flettes sammen og tåkelegger hvordan det faktisk gikk med Mathildes unge elsker.
Resultatet er at regissør Jean-Pierre Jeunet må skru fortellingen opp i et voldsomt tempo for å komme i mål.
Han har skjønt at det blir mange ansikter å holde orden på.
Innimellom gir han nødhjelp i form av innskutte, små portretter i totalbildet.
Han burde heller, i samarbeid med manusforfatteren, ha våget å skjære ned på antallet soldater og Mathildes hjelpere i jakten.
Men spillet er upåklagelig.
Miljøskildringen rundt den tids jernbanestasjoner og storslåtte bygninger i Paris er imponerende.
Og øynene til Audrey Tautou er like skjønne som du husker at de var.
| 0
|
702068
|
Møt «Large» - følelsenes dverg
Det er en sånn film som pendler mellom de sprøtt morsomme scenene og de store gjespene.
Summen holder likevel ikke til mer enn 3 terningøyne.
I den grad dette er en komedie, er fargen svart.
Manusforfatter, regissør og skuespiller Zach Braff har skapt en 25 år gammel hovedperson, Andrew «Large» Largeman.
Til tross for navnet er han en følelsesmessig dverg.
Når andre hylgriner under en dramatisk flylanding, reagerer han knapt.
Når faren forteller at moren er død, feller han ikke en tåre.
Det skal vise seg at det finnes grunner til avstumpetheten.
Begravelser er ikke noe å le av, men i scenen der Larges mor begraves, får vi et bisart unntak.
Den skrekkelige sangerinnen som på sentimentalt vis forsøker å tolke de sørgendes følelser, er faktisk en knallgod scene.
Braff lykkes også i å gi treffende stilbilder fra ulike amerikanske middelklassehjem, der unge voksne i 20-årsalderen fortsatt bor hjemme i en ørkesløs og dopfylt tilværelse.
Men manusforfatter Braff går dessverre tom for troverdige ideer altfor fort.
Det er vrient å forstå hvorfor Large på sin erkjennelsesvei tilbake til følelsene ledes innom steder som virker absurde i sammenhengen.
Så som scenen der den sleipe kameraten avslører sine kjeltringtriks, samt visitten i et horehus for kikkere.
I brokkene av innsikt som filmen klarer å formidle, forstår vi at det handler om skeivkjørte følelser mellom mor og sønn, mellom sønn og far.
Den lykkelige familien er luftslott mer enn virkelighet.
Men Braff har langt igjen før han skaper bilder som hogger tak i en, situasjoner som virkelig setter seg i magen.
Det lyktes langt bedre i den svenske filmen «Fire nyanser av brunt» (Tom Alfredsson), som også skildrer forholdet mellom fedre og sønner, og deres livsstil i et moderne velferdssamfunn.
Når skal Kino 1 få satt opp den filmen?
| 0
|
702070
|
35 min til første fisescene
Dette er en typisk veddemålfilm.
Hvor lenge vil det gå før fise— og diaréscenen i dametoalettet kommer?
Jeg skal ødelegge moroa.
35 minutter.
Filmer der menn kler seg ut som damer bør egentlig lages med en fingerspissfølelse som kvalifiserer til å utføre hjerneoperasjoner på våkne st.veitsdansere, for den utkledde mann kommer fra filmkomedienes bøttebånn.
Søpla under søpla.
Skrotten under snøen.
Når filmskaperne er Scary Movie-familien Wayans, vet man at ikke en gang cateringfolka var intelligente, og det er all grunn til å vente det verste.
FBI-folk som kler seg ut som damer er verst.
I denne filmen bebisitter Shawn og Marlon Wayans to hvite overklassedøtre som skal minne om Paris Hilton, men likner på Miss Piggy.
Fordi jentene ikke kan vise seg på årets party med lite kutt på nesa, bruker FBI en halv divisjon sminkere til å omgjøre sine svarte agenter til hvite jenter på to meter.
I stedet for å sminke såret.
Fra da av går brødrene Wayans rundt og ser ut som avfall fra Madame Tousseauds Sesam Stasjon-kolleksjon.
Panseret til gamle Ford Anglia-er liknet mer på hud enn denne fattigmanns-latexen, og filmen blir ikke bare kjedelig, men den bygger sine vulgære vittigheter på den forutsetningen at publikum består av blinde fyllikker.
I «Scary movie»-filmene forsøkte Wayans-brødrene seg ikke på fentimentale fiolin-følelser såvidt jeg kan huske.
Det gjør de her.
| 0
|
702071
|
Verre enn å spy på julaften
«Saw» er utspekulert, velspilt og spennende seriemorder-grøsser som kommer til å forårsake «sallan»-humring i buskete jungelogrammer.
Men råskapen i filmen er så påtrengende, så skitten og destruktiv at et den i et sunt samfunn ville blitt så aldeles forbudt at man risikerte å få inndratt stemmeretten hvis man hørte om den.
Den er møkk på en måte som det burde finnes renseanlegg for.
Den starter med at to forkomne menn i forlatt toalett finner ut at de er leketøy i en pervers seriemorders realityspill.
Etter «Se7en»-prinsippet skjer det fordi de a) ikke er fine mennesker og b) ikke setter nok pris på livet.
Den blåskjorta legen Cary Elwes skal få høre at kona og den lille dattera blir skutt hvis han ikke manner seg opp til å drepe lidelsesfellen.
I noen minutter frykter vi at dette skal bli en halvpsykologisk enakter for stort lerret, og at hele handlingen vil foregå med de to på do.
Men nei.
I legens gryende minne dukker det fram at han faktisk ble mistenkt for å være morderen, og at det et sted ute i den ytre elendighet vandrer rundt en besatt politimann (Danny Glover) som ikke kan glemme at han lot den onde unnslippe.
Så får vi se dem:
Dama med maske og sprengladning som skal åpne ansiktet hennes.
Den tjukke fyren som har flådd seg sjøl med piggtråd.
Vi får se doktor Carys siste møte med sin familie, og fordi manusforfatterne har signalisert sin egen kompromissløse perversitet, blir handlingen helt uforutsigbar.
Det fører til at du frykter hver eneste scene.
Det er som å være i rom med rabissmitta rovdyr.
Volden og forventningene om vold fører til et intenst ubehag som man lett kan forveksle med engasjement.
Kroppen reagerer mot opplevelser som disse, og filmskaperne utnytter den psykologiske smerten sånn at filmopplevelsen blir en slags jackass; du øver vold mot deg sjøl når du ser «Saw».
Den ligger langt fra den katarsiske uskyld som gjør at et barn elsker troll for å møte sin egen redsel på trygg uvirkelighetsgrunn.
Dette er rein, realistisk råskap uten sjel eller samvittighet.
I et omsorgssamfunn beskytter vi hverandre mot ting.
Du får ikke lov til å selge salmonellakjøtt, selv om kundene syns smaken er OK og prisen overkommelig.
Det finnes verre ting enn å spy på julaften.
Her er en av dem.
| 0
|
702073
|
Prinsessefjas på tomgang
Hollywood vet å utnytte unge jenters prinsessedrømmer.
I «Prinsesse på prøve» (2001) ble prinsesseemnet Mia gitt et strømlinjeformet utseende.
I årets oppfølger forsøker man å skaffe henne en prins.
I første film fikk den sjenerte 15-åringen tynnet håret og nappet øyenbrynene grundig.
Bare da ble hun godkjent som prinsesse i Genovia, der bestemor Julie Andrews troner som dronning.
Slik kunne pikepublikummet flykte inn i en eventyrverden fylt av stas.
I nr. 2-filmen forsøker Garry Marshalls å lage en skurk.
En mektig mann i kongedømmet overbeviser parlamentet om at Mia må gifte seg innen én måned.
Hvis ikke, går kronen til skurkens unge nevø.
En riktig smukkas, forresten.
Så forsøker jenta å inngå et arrangert ekteskap med en tørrvittig brite, noe skurken på sin side må forhindre.
Så kan man jo gjette hvordan det går i trekanten mellom Mia, briten og smukkasen.
Intrigen er ikke mye spennende.
Marshall har skjønt at det fansen egentlig vil se, er barbiedukkeland:
Den røde ballkjolen, den rosasøte drakten med de høyhælte skoene, staselige møbler og trappeoppganger som hoffet kan forvandle til lekestue, en kirke pyntet til kongelig bryllup.
Så tyner regissøren eventyret det han kan.
Heldigvis er kjønnsrollene såpass modernisert at Mia kan ha bein i nesa.
Den gamle eventyrformelen «å vinne prinsessen og halve kongerike» er her snudd om til «å vinne prinsen og hele kongeriket».
Filmen gjør ikke en katt fortred.
Men den gjør heller ingen klokere.
| 0
|
702075
|
Elegant egg til Benedict
Denne filmen beveger seg på grensen til det latterlig elegante, et utviklingstrinn som ikke eksisterer i Norge på noe felt.
Gåtefulle handlinger med snauhogde replikker veksler raskt under dekke av en påtrengende, sinnssyk musikk som antyder at vi er i selskap med forbeholdsfattige estetikere.
Rollene er poengterte og konturklare, og en sjølfornøyd gjeng av fortjente kjendiser gjør «Ocean's 12» til en halvkaotisk festlighet.
Det er så bra, og det er så vasete.
Filmen småløper seg i gang.
Etter at Catherine Zeta-Jones er søvnmumlende presentert som tyverietterforsker i Roma, kommer den lurte Benedict (Andy Garcia) fra forrigfilmen og hyrder opp elleverne for at de skal betale tilbake hva de stjal med renter.
Filmen sklir og hopper som en yr tolvårings vårførste gate-paradis.
George Clooney hjemme hos Julia Roberts.
Matt Damon med den imponerende pubertetsnesa si — den fortvila Woody-en (Harrelson, ikke Allen) i en kynisk esoterisme.
Brad Pitt smalere i kjakene enn en norsk skihopper og hårkort og lakonisk i satinaktige sarkasmedresser.
Carl Reiner bærer leverflekker som om de var utmerkelser, Elliott Gould glitrer som et bad taste party og sluttligen Bruce Willis som seg sjøl og Albert Finney stavrende stabbesteinstungt som allerede avdød ewok.
De er så bra.
Glemte jeg Julia Roberts?
Nevrose-dronninga har på konsentrasjonsleirfjeset sitt og kunne ha spilt mora til Anne Frank i samme slengen.
Filmen beveger seg fra det utbrukte USA til mulighetenes og nips-arkitekturens Amsterdam, der supertjuvene i uforfalska fortvilelse jekker opp et kanalhus for å kunne finansiere tilbakebetalingen ratevis.
Man aner at dette ikke blir filmen, og det blir det ikke, for manusforfatteren dikter opp supertjuv Nattreven (Vincent Cassel), og før noen kan si Hvanåda, oppstår et engasjerende veddemål mellom tjuver.
Kan Oceans gjeng klare å stjele det bevokta Fabergé-egget fra Dabbadidei, og vil vi noensinne finne ut av hva som skjedde og hvorfor og hvem som egentlig sto bak det hele fra starten av?
«Ocean's 12» er som antydet en film som er for smart for seg.
Vriene er flere enn på tørketromla laken.
Med nordmenns forfalne regneferdigheter er det liten sjanse for at de utallige likningene noensinne vil gå opp.
La oss for enkelhets skyld være enige om at dette ikke er en film der man skal henge med i handlingen.
Fordi verden består av nesten bare dramatisk uelegante ting.
Fordi overtydelighet er en vanligere sykdom enn karies.
Fordi selvvalgt urytmiske filmfortellinger av og til blir så vanvittig behagelige å se på, er dette avansert snop av den typen som man får kjøpt i butikker som likner vanskelige duker.
Nyt den.
Pitt:
Hvem er det som sprenger ihjel bilen hans?
Zeta-Jones:
Hvordan skal det gå med politi-karrieren hennes?
Roberts-Clooney:
Hva skjedde egentlig med bryllups-dagen deres?
| 1
|
702076
|
Sart, skjønn stil-film
Det fantastiske med denne filmen er at den ikke puster.
Personene er som under vann.
Alt står stille, og forventningene og mistankene blir så statiske at man nesten blir kvalt.
Hvis Jonathan Glazer hadde klart å gi «Birth» en slutt som sa noe solid om julaften, kjærligheten, håpet og udødeligheten, ville den blitt årets mest overraskende sekserterning.
For stilmessig er filmen perfekt.
Og Nicole Kidman blir gjennomsiktig av bare sorg & sarthet.
Det er underveis umulig å si om du ser en film inspirert av eksotismens syttitallsikon Dusan Makavejev eller nåtidas mystiker M. Night Shyamalan.
Nicole Kidmans ektemann erklærer i svart bilde at han ikke tror på udødeligheten.
Han jogger på vei hjem i et endeløst, vakkert fugleperspektiv med akademikersnø, og han dør.
Ti år seinere skal kona hans giftes på nytt med en uggen portvinsfyr som minner om Mario Lanza og har kleisete hår.
Da kommer en 10 år gammel gutt og sier at han er Sean, damas avdøde mann.
Han vil ha kona si tilbake.
Det finnes nesten ikke lys i Kidmans overklasse-familie.
Lampettene er avviker-okre som gulsott-urin.
Menneskene ser ut som om de ble kasta ut av James Joyces «The dead» på grunn av livløshet.
Den rundkinna lille gutten kommer til et stillestående fellesskap av absolutt tungsinn med sitt latterlige budskap og vanvittige håp.
Kidman er denne ukas Mia Farrow med kort guttehår og magrere bein enn Ramses II.
Lauren Bacalls gammelmoransikt er som uthulet av termitter.
Det er ikke lett å forestille seg hvordan noen kan lage en troverdig handling etter at et barn har erklært seg som gjenfødt ektemann.
Men «Birth» fastholder sin historie i en genial balansekunst.
38 år gamle Glazer ser ut som en amerikansk OL-svømmer, men han tenker som et spøkelse.
Når rein livløshet driver en film framover, da har noen vært flinkere enn de bør få lov til.
Kidmans aseksuelle nysgjerrighet overfor ti-åringens kropp er uproblematisk og smakfull.
Det finnes ingen pedofile forundringspakker i denne filmen, så noen Makavejev-etterlikning er den nok ikke.
«Birth» forteller kanskje mer om samtidas hurtigvoksende behov for noe å tro på, en absolutt trøst, en djup og pålitelig troverdighet, et spørsmål som overgår alle de lettvinte svarene som vi aldri ba om.
Så dette er kanskje julefilmen.
En gutt blir født.
Hvor kommer han fra?
Kanskje fra det gigantiske behovet for et håp?
Glazer har skrevet sammen med Jean-Claude Carriere og Milo Addica, og de trøbler med slutten.
Den er vakker, men den snyter.
Uoppklarte mysterier har vi sannelig nok av.
| 1
|
702077
|
Alexanders Wartime Band
Ingen andre filmer har jeg ønsket så mye godt for.
Drit i Alexander.
Oliver Stone er en filmskaper som kan kombinere lidenskap og galskap med så inntrengende visjonær visualitet at det sitter i kroppen ett tiår etterpå.
Sånn er ikke denne.
I beste fall blir «Alexander» en inspirert skildring av hva som skjer når pappagutter forandrer verden sjøl om verden igrunnen ikke trengte det.
I verste fall er den Westlife på Asia-turné.
Da Aleksander hadde lagt sitt lyse hår til hvile, var jeg fremdeles i tvil om Oliver Stones film var en toer-terning eller en femmer.
Det er virkelig noe nesten ubeskrivelig teit med Colin Farrells frisørdyktige hode.
Han ser gjennom halve filmen ut som trynet på en gullmynt eller en Simpsons-figur, og selv mennesker som ikke fortjener L'Oreals generøse oppmerksomhet, vil undre seg over hvilken superfix hårspray den barbeinte egosentrikeren brukte.
Hovedpersonen er virkelig problematisk, for Farrells rolle veksler trinnløst mellom det idiotiske og det storslagne.
Det er i utgangspunktet vanskelig å ta menn i miniskjørt alvorlig.
Det blir ikke lettere når alle sammen, bortsett fra den enøyde barbaren Val Kilmer, ser ut som barbiedokker.
Aleksanders eventuelle biseksualitet er sikkert historisk nok til å prege historien, men i lange perioder ser filmen ut som en reportasje fra San Franciscos offentlige bad før aids-en kom.
Felttoget til India minner om en boyband-turné eller en ekstremsport-ekskursjon, og filmen vipper såvidt opp på en toerterning.
Så blir jeg i tvil.
Er dette en inspirert ironi?
Ligger den egentlige historien i hærførerens uferdige forhold til seg sjøl, mora, faren, Aristoteles, Zevs og den ulykksalige hendelsen at han som barn var en oppskrytt hestehvisker som kunne få den ville gampen til å stilne?
Er «Alexander» det smertefulle portrettet av en ung ambisjonsfange, en gassdrevet ballonghelt som virkelig ikke aner hva storhet er eller hva vitsen er med å vandre titusener av kilometer og bli konge for fremmede folk han ikke skjønner.
Da gutten og hæren hans har kommet så langt som til India, begynner dumheten å bli tydelig.
Her hører den naive europeeren virkelig ikke hjemme.
Det nytter ikke om han er konge av Babylon og gifta seg med barbardatter fra fjellene
— Aleksander er bare en bortskjemt bygutt langt hjemmefra.
Da begynner Stones film å få et femmerpoeng:
Ikke styr andres land.
Hold deg hos de du skjønner.
Da funker også psykologien i filmen.
Aleksander var en mammastyrt pappagutt, og han ville råkjørt med patetikerporsche i Holmenkollåsen hvis han hadde tilhørt vår tid.
Han ville ha kopiert pappas børs-suksesser og kanskje gründa investeringsselskaper eller pyramideorganisasjoner, og han ville sikkert ha tjent masse penger og dødd i bostyrets armer et sted i Malaysia.
I så fall skildrer Stone den tragiske galskapen hos et ambisjonsmenneske og annengenerasjons-skjønnasens suksesspress.
Det ville, usikre ørneblikket.
Den enkle, selvopptatte fornærmetheten ved motgang.
I slutten av filmen sier fortelleren Anthony Hopkins rett ut at han sjøl og krigsguttene igrunnen ville hatt det bedre om de aldri hadde fulgt føreren, men ble hjemme hos koner og barn.
Det er helt sant.
«Alexander» illustrerer hvor vanvittig verden kan bli når karismatiske skikkelser og herskersønner får ting for seg.
Vi mennesker er i hendene på skumle ledere.
Watch the parking meters.
Filmen er laget med velgjørende bulder og staselig krigsbrak.
Men i 1994 kom «Natural born killers» og omdefinerte filmspråket på en råere måte enn David Lynch gjorde fire år før med «Wild at heart».
Vi venter ennå på at Oliver Stone skal følge opp sin egen vill hest-stil.
Det skjer aldri, så lenge de nye aleksanderne styrer økonomien.
Oliver Stone (58) kom hjem fra Vietnam og ble arrestert med marihuana på flyplassen.
Han tilga aldri USA, og laget «Salvador» og den mest rasende Vietnam-filmen «Platoon» i 1986, samt «Born on the 4th oj July» i 1989, samt «JFK» i 1991 og «Nixon» i 1995.
Han har også tatt hevn ved å portrettere hjemlandets yndlingsfiende Fidel Castro.
Filmen er inspirert av en Aleksander-biografi skrevet av Robin Lane Fox.
Val Kilmer og Stone diskuterte første gang «Alexander» under innspillingen av «The Doors» i 1991.
| 1
|
702078
|
Tilbake til rynkatoriet, Julia!
Hvis en eventuell gåte skulle angå underholdere som i 2004 leter fram noe så intenst avfeldig som en Somerset Maugham-novelle, begynner svaret på d og ender på esperat.
Maugham er arkeologi.
«Being Julia» kunne kanskje ha fungert som ironisk samtidskommentar hvis historien ble forvandla med distanse og intelligens.
MenIstván Szabó har montert det amerikanere kaller et kjøretøy, og her er Annette Bening både vogn, kusk og hest.
Hun må ha vunnet rollen istedet for vinflaske i filmselskapets fredagsutlodning.
«Being Julia» er selvsagt gammelmannsrosa på en kvinnefiendtlig måte.
Den feterte London-stjerna Julia på 45 gjentar ikke bare den gjengse oppfatning av skuespilleres uutholdelige sjøltilfredshet.
Hun blir også en patetisk og selvfornedrende bekjemper av alder.
Hun forelsker seg i en sleip amerikaner som bare er aldershalv i forhold til akseptert tallmagi.
Den første delen av filmen går med til å skildre den følsomme kvinnens patetiske misforhold til en ung mann.
Skildringen er uten sympati, og den understøtter modne kvinners pådytta sjølforakt.
Dama burde holdt seg i rynkatoriet, hvor hun hører hjemme.
Det er den verste kvinneforakten.
Den neste verste er at dama innser at kjærligheten var feil, og satser på en primadonna-jålete og kyniskverdigfølelses-sorti.
Hun ler ikke lenger som et sprukkent lokomotiv hele tida, og det er antakelig regissørens mening at vi skal oppfatte henne som forklaret, som også kaffe blir hvis den står i ro lenge nok.
Det seksuelle harakiriet blir en slags vignett for den modne kvinne; hun fører seg uklanderlig og er kjedelig, men flink.
Ingen norske 45-åringer i 2004 trenger denne aldershjemsklokheten.
Den dummeste kvinneforakten kommer til slutt.
Skuespillerinnen, som på grunn av forsaket libido er blitt en skikkelig heltinne, hevner seg på det grusomste.
Ikke på de to mennene som bedro henne.
Neinei.
På en annen kvinne.
Ei stakkars beskjeden ungjente som virkelig aldri ga noe troskapshetsløfte til Julia.
Filmen utbroderer og fråtser i den sadistiske hevnen, og det er nesten uutholdelig kvalmt gjort.
I tillegg skjer alt i London 1938, som ikke er et sted, men en definisjon på hva du ikke vil se.
Kjente britiske skuespillere paraderer sine møllkule-evner i en uinspirert, men rituell og rutinert rolletrilling.
Og Bening er altså ei ganske vanlig kjerre.
| 0
|
702079
|
Når livsglede gir drapslyst
Ingen tvil om at «Man on Fire» teknisk sett er godt laget, med til dels heftig klipping.
Svakheten ligger på manussiden, i kombinasjonen av barn og blodig hevn.
Man lager først en story som fylles av varme, livsbejaende følelser mellom et barn og en voksen.
Men når ondskapen setter inn, trer alle actionfilmens elementer inn og krever at den samme voksne tar en dødelig hevn.
De eksplosive scenene er så mange at det uskyldige barnet til slutte reduseres til et påskudd for tortur, skyting, drap og bombebruk.
Filmen bygger på påstanden om at det hver time i Latin-Amerika kidnappes et menneske.
Bare 70 prosent av ofrene sies å overleve.
Selvfølgelig er det rikfolks sønner og døtre som kidnappes.
Av griske skurker som uten blygsel forlanger millioner av dollar i løsepenger.
Potensielt kidnappingsoffer i filmens nåtid er Pita, skolepike og datter av en rikmann i Mexico City.
Som livvakt hyrer foreldrene inn Denzel Washington.
Han spiller Creasy, en kar som har mistet livslysten og tyr til flaska.
Hvorfor?
Fordi han har drept så mange mennesker i sitt liv at han lurer på om Gud noensinne vil tilgi ham.
Så snur lysengelen Pita opp ned på tilværelsen.
Denne delen av filmen er riktig sjarmerende, takket være ti år gamle Dakota Fannings naturlige spill.
Men så:
Hennes smittende livsglede fører til at den livstrøtte snikmorder ildnes til dåd igjen når situasjonen brått krever hevn.
Christopher Walken i en overflødig birolle kommer med talende utsagn:
— Creasys kunst er å drepe.
Nå vil han skape sitt mesterverk.
Ha.
For en sentimentalisering av brutaliteten.
Så følger avskjæring av fingre, bomber i baken og andre likvideringer, i en rytme som minner om hissige flammer.
Hele tiden kan helten rettferdiggjøre sine handlinger:
For familien gjør man alt.
Prøv et tankeeksperiment:
Filmens hevnfilosofi vil aldri bli brukt for å redde kidnappede gisler i Irak.
Så fjern er«Man on fire» fra virkelighetens etikk.
| 0
|
702080
|
En katastrofe, ikke en film
Berøvet for sin angora-rå, ydmyke arbeidersjarm blir Renée Zellweger ikke noe annet enn en mysende kjempekanin med luftsmerte-mimikk, og Colin Firth ser alvorlig ut som den lidende St. Peter den dagen da han måtte avvise Mor Teresa ved Perleporten.Dette er en katastrofe, ikke en film.
Det finnes ikke mange vellykka toere (ikke mange vellykka enere heller, egentlig).
De viktigste er «Dødelig våpen 2», «Aliens» og Den annen verdenskrig.
Det kan godt tenkes at den tykkfalne Bridget funker som seriebok-underholdning, men som film var hun ferdig etter første gang.
Det er som med bløtkake.
Den kan ikke spises to ganger.
Det er som med jomfrudommer og lykkekaker og presangoverraskelser.
Det finnes ingen neste gang.
Åpna er åpna.
Spist er spist.
Rester er bare et tidlig navn på søppel.
Dama fikk drømmeprinsen i den første filmen, og drømmen var storarta eskapisme.
Men det blir ille når hun i toeren skal trøble nevrotisk med forholdet, og vi skal sitte i nesten to timer og lide oss gjennom en kjærlighet som helt åpenbart ikke eksisterer.
Når Bridget ikke lenger er prototypen på den smårøykende, fettlagrende, single jenta som håper på bedre tider, er hun ingenting.
Derfor lar filmskaperne henne gjøre bare Dum og dummere-stunts.
Hun hopper i fallskjerm og detter i grisemøkka, hun driter seg ut påadvokatmiddag, hun sex-snakker på åpen telefon-høyttaler, hun havner i thailandsk fengsel sammen med et femtitall etniske påstander om pipete asiatisk fellesdumhet.
Hun krasjer faktisk også slalåmløypa på Europa-ferie og kommer inn på bronsjeplass, og sånne vittigheter skal bare finnes i filmer som folk går rundt og trener på å glemme.
Hele historien i filmen går ut at Jones ikke føler at hun er god nok for Darcy, og hele Zellwegers desperate rolletolkning går ut på å fortelle at det har hun helt rett i.
Ikke desto mindre:
Firth med kjevemuskler så stressa som jernbaneskinner vil selvsagt hahenne uansett hvor teit dama er, og storforføreren Hugh Grant vafler rundt med en spray-ulykke på hodet og vil aller helst ha Bridget, av alle jabbende sjøltillitsmasere.
Bridget Jones var i den første filmen en rørende skikkelse og en påminnelse om kvinners rett til et naturlig utseende.
I denne filmen gjør man narr av henne, og den zeppelinerske utflytelsen blir noe man har laget for en billig latter.
Den nye regissøren BeebanKidron bommer på alle fingerspissfølelsene.
Hun lager film slik Bridget ville ha gjort det:
Så vanvittig redd for ikke å bli likt at uformelig smisk oppstår.
Ansiktet til Zellweger er fotografert uten rytmefølelse, og uttrykkene hennes ser ut som noe som oppstår hvisman slipper lufta ut av og inn i et oppblåsbart badedyr.
Her mangler bare en vittig transvestitt.
Men forresten.
På tur:
Renée Zellweger og Colin Firth drar på alpe— ferie med ski, og mannen tror at kjæresten er en rutinert skigåer.
Jaja.
| 0
|
702081
|
Til å daue av
«Cellular» er så spennende at den gradvis, snikende og ubønnhørlig føles som f-en i influensa.
Den enkle og antakelig usannsynlige historien fortelles med en rå opptrappings-intensitet som gjør at man ser seg om etter nødutgangen.
Jeg vil det skal være slutt.Dette er så spennende at det nesten ikke er verd det.
Larry Cohen skrev denne filmen mens han ventet på at noen skulle kjøpe «Phone booth», og det var godt han ikke gjorde det omvendt, for «Livsfarlig anrop» overgår det meste av thrillerspenning.
Filmen har en risikabel logikk som burde ha utånda når somhelst av utmattelse, men den driver bare og tar seg opp, og til slutt ankommer klimaks med full adrenalindekning og systolisk overtrykk.
Kim Basinger blir kidnappa i heimen.
På bortgjemt loft får hun tilfeldighetskobla en ihjelslått analogofon til beachbomsen Chris Evans' mobil.
Han er en overfladisk solstreifer, men da forferdelsene går opp for ham, tviholder han på forbindelsen ög utvikler endesperat redningsmanns oppfinnsomhetsglød.
Etter hvert blandes forskremt sønn inn i nerveslitet, og ektemannen tas på flyplassen.
Den beskjedne deskpurken William H. Macy aner uråd og havner på ufrivillig spaning, og LAs forråd av udeltakendesivilisasjonsklovner får spille fantastiske statistroller i en hetebankende actionferd.
Basinger griner på loft med blødende knær.
Mannen hives rundt med sår i ansiktet.
Actionbriten David Stratham har så besluttsomme morderøyne at de ville blitt godtatt somtekniske bevis, og øvegjidde Evans utfordrer troverdighetens ytterste grenser, men det glipper aldri.
Noen historier tror du på fordi de blir for viktige til å være dårlige.
Noen historier blir så spennende at sannhet oppstår av seg sjøl.
Kim Basinger er et ikon fra de uskyldstidene da folk likte blondiner i fullt alvor.
Hun er så helselaust tynn at blodårene på armene likner høyspentkabler, men det bidrar bare til nerveskakende sarthet, og vi bekymrer oss virkelig for den fortvila dama.
ChrisEvans har gjort omtrent ingenting, men det blir det slutt på nå.
Macy som mjukpoliti er en genial ting ved filmen og gir handlingen en fin, opprørt fornemmelse av at alt kommer til å gå forferdelig galt.
Action-klimakset i slutten vet jeg ikke så mye om, for den ubemanna supertankeren Kino1 kjørte lokale reklamefilmer oppå.
Men det er ikke sikkert de gjør det hver dag.
fakta
Regissøren David R. Ellis er en stuntmann som ble assistentregissør og før dette laget «Final destination 2» med den utrolige trafikkulykka.
Chris Evans kommer fra TV-serien «The opposite sex» og var med i «Not another teen movie» og «The perfect score».
Kim Basinger blir 51 år 8. desember og spiller også Marion i «The door in the floor».
| 1
|
702082
|
Kinaputter fisler ut
Margreth Olin har vist før at hun er en dyktig dokumentarist.
Men i «Ungdommens råskap» er ambisjonene større enn resultatet.
Med hennes tidligere dokumentarer «Dei mjuke hendene» og «Kroppen min» ennå i minnet, går jeg forventningsfull til filmvisning.
«Ungdommens råskap» er halvannen times redigering av 120 timer med opptak fra Hauketo ungdomsskole.
Skuffelsen brer seg langsomt mens man ser brokker av skolehverdag, fra motorsykkelelevenes endeløse krangling i timen til småkos og småkjekling i skolegården, fra gråtende jente som føler seg mobbet til lykkelig gutt som setter ny pers på 60-meteren.
Helhetsinntrykket er slik:
En rekke ansatser kunne blitt til noe, men fisler ut som små kinaputter i stedet for å smelle skikkelig av.
Her er en regissør som gjør det beste ut av opptakene hun har fått til.
Men helheten blir verken dramatisk eller talende nok.
Det er ikke noe godt tegn at en anmelder må oppsøke avisintervjuer for å finne ut at regissøren vil vise oss livet «i all sin skjønnhet, komikk og grusomhet», og at dette er forførende nok.
Eller at målet hennes er å få fram skolens råskap, det vil si at det brukesfor lite ressurser på å ta i bruk ungdommens særegne uttrykksformer.
Visst får Olin fram at ungdom på Hauketo banner og er rå i kjeften.
Og at de har et annet uttrykk med hensyn til kunst og musikk.
Scenen der noen gutter står og rapper, er kjempetøff.
Men at de voksne motarbeider et ungdommelig uttrykk forblir en påstand.
Snarere virker det som lærerne på Hauketo er en gjeng utholdende slitere som gjør så godt de kan for å la elevene utfolde det beste i seg.
Avslutningen før sommeren med elevopptreden er ikke akkurat noe slående argument for Olins hypotese om atvoksengenerasjon lyver om ungdommen.
Regissøren har vært i Danmark og lært av Lars von Trier om dokumentarfilm.
Han har framhevet betydningen av «fraværet av regissøren» og at «livet i seg selv er nok».
Det høres velment og idealistisk ut.
Men alle Olins utsagn rundt filmen tyder på at hunegentlig ønsker å fortelle oss noe.
Problemet er bare at fem ukers opptak av ungdom på en skole i Oslo ikke når inn til kjernen av budskapet.
Kanskje ville en fiksjonsfilm vært et bedre virkemiddel for regissørens budskap?
| 0
|
702083
|
Satanissen
Julenissen i denne satansvarte komedien er så ille at han kan fågrantrær til å råtne på rot.
Bad santa.
Regi: Terry Zwigoff.
Med:
Billy Bob Thornton, Tony Cox, Brett Kelly, Lauren Graham.
John Ritter.
Amerikansk komedie.
2003.
1 time, 30 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Han drikker verre enn Tourettes hustru, han banner som en nordnorsk filmregissør, pisser og spyr på seg, forsøker selvmord og har et sexliv som kan komme til å smitte store befolkningsgrupper med epidemisk klosterliv.
«Bad santa» må være laga av folk som fikk selbuvotter til hver eneste jul og aldri fant nøtta i grøten, for den jolliske sesongen blir utsatt for en kynisme som vil kunne fryse til Antarktis igjen.Billy Bob Thornton er så avskylig at det går an å skjønne hvorfor Gud ga skuespilleren et uregelmessig fjes.
Sammen med en svart dverg jobber han som julenisse i store varehus, og på grunn av partnerens status som dobbelt uheldig, kan de aldri sies opp.
Når julen kommer, sprenger juletassen og julenissen safen og stjeler luksusvarer til dvergens asiatiske bad taste-beib.En ekstra ille fyllejul havner de i Phoenix, Arizona, der ørken-natta er som universets svarte hull.
Julenissen blir enda mer dritings enn han pleier, han ferker på ufinere vis enn før, han fornærmer flere forskrekka barn.
Men dypt i kynismen finnes alltid den mjukeste dunungen.
Det er en regel.
Santa treffer USA-legendenes triste lille guttunge, som bor sammen med en utilgjengelig bestemor i luksushus og ønsker seg kjærlighet og julegave.
Thornton flytter inn hos den naive keruben med alle sine grusomme omgangsformer, og gutten elsker den forferdelige mannen fordi han er julenissen.
En parodisk og patetisk ømhetssituasjon oppstår, og så kan man lure på om også sentimentaliteten er ond.Det forvirrende, avskylig og smertefullt vittig, og det går som det må.
Pene mennesker ser ikke filmer som dette.
Men de ler hvis de gjør det likevel.
| 1
|
702084
|
En sår og vakker film om depresjon
Sårt norsk drama om en narkoman som forsøker å få tilbake troen på livet.
Oslo 31. august
Regi: Joachim Trier.
Med:
Anders Danielsen Lie, Hans Olav Brenner, Ingrid Olava, Petter With.
Manus: Eskil Vogt og Joachim Trier.
Norge 2011.
1 time 34 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Det er Anders Danielsen Lies sorgfylte ansikt som løfter fortellingen om en narkoman som forsøker å vende tilbake til troen på livet, håpet og kjærligheten.
Samtidig skaper regissør Joachim Trier flust av scener som stiller nærgående spørsmål om hvorfor vi egentlig lever.
Det finnes et dramatisk selvmordsforsøk tidlig i filmen, særdeles godt iscenesatt ved et tjern i Nordmarka, som straks får oss til å se at Anders står på kanten av sitt indre stup.
Slik skapes en ytterst alvorstung resonansbakgrunn for dette siste døgnet i august da hovedpersonen, som har vært gjennom rehabilitering, forsøker å vende tilbake til en rusfri hverdag.
Anders' vandring rundt til gamle venner i Oslo, men også innom et jobbintervju, utgjør det enkle fortellergrepet.
Vekk er den ytre dramatikken fra skogstjernet, til stede er likevel en nagende, indre smerte som manusforfatterne Eskil Vogt og Trier får til å vokse gjennom møter med mennesker som Anders treffer.
Det finnes med andre ord lite hollywoodsk dramaturgi i Triers film, snarere en stillferdig skildring der viktige innsikter legges ut i samtaler og enkeltreplikker, og avgjørende følelser avsløres i plutselige skiftinger i ansiktsuttrykk.
Du må som seer lytte, tolke og dikte med, alt mens hovedstadens gater og bygninger folder seg rundt det hele.
Vogt og Trier er ualminnelige gode i hverdagsliggjøringen, eller hva jeg nå skal kalle det, av eksistensielle spørsmål.
Ett åpenbart eksempel er da den i utgangspunktet ressurssterke Anders på en benk i den vakre St. Hanshaugen-parken røper overfor vennen Thomas (Hans Olav Brenner) at han, 34 år gammel, ikke aner hva han skal gjøre med livet sitt.
Men like avslørende er det den vellykkede Thomas forteller om sitt stressede liv:
Hvordan travelheten sliter ham ut, foredraget han skal skrive, de to småbarna der hjemme, kort sagt tidsklemma som også ødelegger sexlivet til ham og samboeren.
Det er dristig å lage en film der så mye hviler på utsagn, så lite på handling.
Men Trier klarer, takket være gode skuespillere og en finslepen dialog, å gjøre jobbintervjuet i et litterært tidsskrift til en situasjon som ytterst smertefylt viser gapet mellom de som takler tilværelsens uutholdelige letthet og Anders som har tydd til rus fordi han ikke har greid det.
Jeg ble særlig grepet av kaféscenen der Trier benytter et sjeldent filmatisk grep:
Å la hovedpersonen sitte og kikke mens lydsporet lar oss høre brokker av hva andre kafégjester sier.
Scenen topper seg i opplesningen en jente gjør av en liste med gode ønsker hun har for livet sitt.
Meget betagende.
Og til å grine av fordi den deprimerte Anders ikke greier å drømme på samme måten.
Vil han finne tilbake til sin gamle kjæreste, Iselin?
Tør han gå inn i et nytt forhold til den smilende medisinerstudenten?
Hvorfor våger han ikke å få barn?
Få jobb?
Skrive?
Leve?
Som i Triers første film, "Reprise", skildres også nå et vestkantmiljø i Oslo med unge akademikere.
Det gir en ytterligere sårhet til den dyktige regissørens filmfortellinger at mennesker som er vokst opp med alle mulige forutsetninger for å lykkes – utdannelse, oppdragelse, økonomi – likevel ikke makter å finne meningen med det hele.
| 1
|
702085
|
Slitte middelklasse-ritualer
Jim Carrey sliter så godt han kan, men historien om mannen med pingvinene er egentlig bare trist og lei og tafatt.
Popperspingviner (Mr. Popper's penguins)
Amerikansk komedie.
2011.
1 time, 38 minutter.
Tillatt foralle.
Regi:
Mark Waters.
Med:
Jim Carrey, Carla Gugino, Angela Lansbury.
Dette er ikke en hyggelig familiefilm med kosedyr-nærvær,men et hjerteskjærende, gammelt middelklasse-rituale som blant annet går ut påat man skal lure barn til å tro at skilte foreldre blir sammen igjen.
I et desperat forsøk på å tilføre den triste historienhumor, spiller Jim Carrey en førtids-resignert og litt melankolsk voksenversjonav sin kjæledyr-detektiv, bare at her er han en av disse evindeligeforretningsfolka som vi egentlig er villig til å betale for å slippe å se.Innledningsvis skal han hente datter og sønn hos fraskilt Carla Gugino, menbarna liker ham ikke – som også er et trist middelklasse-rituale i amerikanskfamiliefilm.
Fra sin døde globetrotter-far arver han en gjeng med livlige pingvineri pakke.
Fuglene skiter, og Carrey gjør grimaser.
Den flinke oppkjøperen forsøker selvsagt å bli kvittpingvinene, men da sønnen får se dem, tror han at de er fødselsdagsgaver(halloo?
Seks frysedyr fra Antarktis), og så repeterer filmen enda et velbruktmiddelklasse-rituale:
Voksne skal lammes av skilsmisse-samvittighet og gi borteventyrlige ting.
Fuglene flommer badet, som antakelig ble laga av en danskrørlegger siden det ikke har sluk i golvet, men etter hvert innreder Carreyleiligheten sin som 300 kvadratmeter Antarktis i ørtende etasje.
Da har filmenforlatt alle ambisjoner om å bli en fortelling – og dumper seg forlegent ned iusjarmerende ramser av tvangs-oppfinnsomme TV-sketsjer med pinguer som rutsjeri Guggenheim-sklia og skiter over alt og danser og ting.
Og legger egg.Samtidig begynner Carrey å bruse med fjæra for eksen sin, som straks skinner,som om noen har lovet henne nye sko.
Ungene er lykkelige, men pingvinene blirstjålne, Angela Lansbury ser ut som voksdokka av seg like før renovasjonsfolkakommer, mens filmen renner av gårde som virtuelt smeltevann.
Får barna beholde pingvinene som de elsker over alt iverden?
Slett ikke.
Filmen slutter i en tante-smilende tristhet som antakeligogså er et gammelt middelklasse-rituale:
Natur er natur.
Folk er folk.
Såegentlig kunne dere blitt hjemme.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
702087
|
Humoristisk og følsomt om Pikk-Alma
Følsom og fin ungdomsfilm om ei 15 år gammel jente med sterke seksuelle drifter.
Få meg på, for faen
Regi/manus: Jannicke Systad Jacobsen.
Med:
Helene Bergsholm, Henriette Steenstrup, Matias Myren, Malin Bjørhovde, Beate Støfring, Julia Schacht, Arthur Berning, Julia Bache-Wiig.
Norge 2011.
1 time 16 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Ungdom fra 13.
Det tar tid å finne tonen, ikke bare på en bygdefest i Skoddeheimen, men også i filmen om 15 år gamle Alma som er kåtere enn omgivelsene tåler.
Men så fester regissør Jannicke Systad Jacobsen grepet og lander historien med fin, humoristisk snert.
På den ene siden burde det være den selvfølgeligste påstand i verden å skrive at jenter er seksuelle vesener som blir kåte, akkurat som gutter.
På den andre siden viste forfatter Olaug Nilssen i sin roman "Få meg på, for faen" (2005) at visse selvfølgeligheter slett ikke tåles å bli snakket høyt om i samfunnet.
Derfor er det utmerket at historien om 15 år gamle Pikk-Alma nå ikke bare er iscenesatt for teateret, slik Det norske teateret gjorde for noen år siden, men også for kinolerretet.
Jenta som drømmer om sex med Artur, fryses ut av sine jevnaldrende i bygda Skoddeheimen bare fordi hun sier høyt hva som skjedde bak ungdomshuset en kveld det var fest:
"Artur var borti meg med pikken".
Snart klistres kallenavnet "Pikk-Alma" på henne.
Sex er en sårbar drift og aktivitet, også når unge amatørskuespillere skal bidra til å levendegjøre temaet foran kamera.
Men regissøren har funnet en fin balanse mellom å antyde og å være eksplisitt:
Et nakent bryst kjærtegnes i en drømmescene, en like naken pikk dytter borti Almas kjolekledde hofte.
Det første har vi sett hundrevis av ganger på film, det siste svært sjelden, derfor skvetter man først til og lurer på om Systad Jacobsen bommer.
Men pikk-scenen er helt nødvendig for å gjøre utfrysningsreaksjonen i nærmiljøet forståelig samtidig som vi tilskuere ser hvor snerpete og latterlig den egentlig er.
Det som truer Systad Jacobsens film mer enn sexscenene, er det grå hverdagslivet i bygda.
Skildringer av hvor kjedelige noe er, står alltid i fare for å smitte over på tilskuerens filmopplevelse:
Masse sauer, få hus, få folk, ingenting skjer, gjesp.
Grunngrepet som regissøren redder seg på, er stadige glimt av galgenhumor, ikke minst levert i syrlige replikker fra Almas radikale venninne Sara hvis største drøm er å reise fra Skoddeheimen og bekjempe dødsstraff i Texas.
Henriette Steenstrup i rollen som Almas mor og Helene Bergsholm som Alma lykkes godt i diverse til dels komiske sammenstøt mellom mor og datter rundt ungpikens kåtskap.
Jon Bleiklie Devik gjør en strålende parodi på en sexgal butikkeier.
Og Arthur Berning bidrar mot slutten i en glitrende scene med festlig trøstesang til Pikk-Alma.
Stilistisk har Systad Jacobsen funnet en grei fortellerstil der virkelige og drømte scener glir sømløst over i hverandre mens stillsfotosekvenser i svart-hvitt underbygger den økende absurditeten i å stemple hovedpersonen som syk i hodet på grunn av hennes lyster.
Anbefales varmt, både for foreldre og tenåringer.
| 1
|
702088
|
Søvndyssende blodbadbari
Den nye versjonen av "Conan the barbarian" er en skuffelse.
Conan ser ut som en trusereklame og resten er blodsprut.
Conan the barbarian
Amerikansk fantasy-action.
2011.
1 time, 56 minutter.
15 år.
Regi: Marcus Nispel.
Med:
Jason Momoa, Rosie McGowan, Rachel Nichols, Stephen Lang, Ron Perlman.
Dette er ikke bra.
Conan var noe stilig.
Den mentalt blonde østerrikeren Arnold Schwarzenegger var barbaren Conan med en VHS-vennlig fantasy-verdighet som skapte en vittig mannemyte i 1982.
Det eneste hawaiieseren Jason Momoa har til felles med Arnie er et litt tvilsomt panneparti.
Forøvrig minner han om en umystisk shampoo-modell for luftig hår, og musklene ser ut som silikonposer.
Den opprinnelige Conan ble regissert av macho-manikeren John Milius og blant annet skrevet av Oliver Stone.
Schwarzenegger representerte en uimotståelig blanding av bodybuilding-humor og hærmanns-høytid, mens den moderne Conan minner om turnprinsen av Persia og foregår i et søvndyssende fleskeflerreri der man etter hvert blir så lei av snerring og stønning at det ville virket befriende med en halvtime Jon Fosse.
Filmen starter med at Conan blir født ved spontant keisersnitt på slagmarken.
Så treffer vi ham igjen som 12-årig spjæling med psykopat-mimikk, og det er da Stephen Lang steker far hans i en slags "Ond blod i vesten"-scene.
Den første delen av filmen er viet uhemma sadisme, så du kommer til å være blodmett lenge før fortellingen drar seg i gang.
Såra og sint Conan flytter til utkantene der han raserer landsbyer og frigjør de barbrysta, og egentlig får du en mistanke om at han er en så politisk forutsigbar betrakter at han også blogger mot Frp.
Etter det flytter filmen seg til flerfoldige fristende eventyrlandskaper, men de forblir sørgelig ubrukte.
Uansett hvor han kommer, gjentar Conan de samme blodtinga i hysteriske hurtigklipp, og filmen mangler både en historie og en måte å fortelle den på.
Det kunne ha hjulpet da den upoetiske krigeren treffer nonna Rachel Nichols fra "Criminal minds", men hun blir umiddelbart omgjort til en aggressiv superkrigerske.
Det finnes ikke rytmikk eller musikalitet i personskildringer og episke innfallsvinkler.
Så når de to unge får sitt avtalefesta hvalpesexmøte i klinehytta i skogen, vet du sannelig ikke om de slår hverandre i hjel eller elsker.
Oppkutta kroppsdeler fyller bilderuta, og jeg syntes synd på veganeren to stoler til høyre for meg.
Han må ha følt at både krig og kjærlighet var like ekkelt som når han går forbi de svære vinduene til slakter Idsøe i Verksgata og ser fruene peke på blodige skinker.
Noen referanser vil vekke vemod.
Kraken er med.
Nichols henger over lavaen som kona til Spielberg i Indiana Jones 2.
Men bossfighten skjer mellom Conan og den 59 år gamle Stephen Lang og går aldri inn i filmhistorien som noe høydepunkt.
Treer-terningen?
Å den.
Den går til datafolka.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
702089
|
For seint, for teit, for ferdelig
Tom Hanks er en tuslete butikkansatt i femti års alderen, og han begynner på college igjen.
Der treffer han Julia Roberts.
Mer er det ikke.
Det er aldri for sent, Larry Crowne (Larry Crowne)
Amerikansk komedie.
2011.
1 time, 38 minutter.
11 år.
Regi:
Tom Hanks.
Med:
Tom Hanks, Julia Roberts, Roxana Ortega, Cedric the Entertainer.
Manuset er smiskete og poengfritt, Tom Hanks' paraderolle er uformelig full av fordoms-klisjeer og erotikken virker ufølt som urinprøver og morgengymnastikk når den gamle college-eleven skal bli kjæreste med læreren Julia Roberts.
Alt blir antropo-ulogisk og feil.
Etter å ha starta som surere og tørrere enn juletre i mars, klatrer plutselig Roberts' drastiske dongeribein på kroppen til stivna Hanks, og for skrekkslagne tilskuere føles det som å glo inn i edderkopp-buret i dyrehagen.
Bikkje mot lenestol har sett bedre ut.
Det nytter ikke at dama er dritings.
Jeg har sett kåt fyll.
Den er frodigere enn dette.
I komedien "Det er aldri for sent, Larry Crowne" blir Hanks sparka fra butikken-jobben fordi han er underutdanna.
Fra det øyeblikket tilegner han seg et konstant overraska ansiktsuttrykk som ville vært forståelig hvis legen sa at han var gravid.
Kafka-trynet holder filmen ut, og det gjør ikke forbausings-fenomenet bedre når Hanks' mimikk drukner i en dvask brunhet som får ham til å minne om fiskepinne.
Hovedrolle-figuren (som de umusikalske av dere kaller karakteren) begynner i college, som viser seg å bestå av noe vi ville kalt livsstilskurs.
Der underviser Julia Roberts i snakking foran forsamling, og siden mannen hennes ser internett-porno, utøver hun sin hellige, akademiske gjerning i meggesur bakrus.
Hanks treffer også en gruppe utstillings-etniske scooterkjørere og ei skojarsøt jente som føles som sukkerspinn på håndflate.
Latino-snuppa omstrukturerer den forbigåtte butikkmannen fra fortidsøgle til en slags nåtidstilpassa ipadde, og dermed blir han kul, men like overraska.
Filmen er sjokkerende svak på komedie-poenger.
Replikkene sitter lausere enn saus på spisepinne.
Og det er bestandig deprimerende når hele rollegrupper bare er med som tvangs-sjarmerende etniske middelklasse-gisler.
Dermed blir det en uspiselig film om ydmyka kjæledyr-mennesker og en kjærligheten som amalgam i manus-hull.
| 0
|
702090
|
Elven, døden og kjærligheten
Lavmælt russisk filmkunst — som kanskje også er en mockumentar?
DRAMA.
(Ovsyanki) Regi:
Aleksej Fedortsjenko.
Med:
Julija Aug, Igor Sergej, Viktor Sukhorukov, Jurij Tsurilo, Ivan Tushin.
Russland 2010.
1 time 18 minutter.
Aldersgrense: 7 år.
Egnethet:
Voksen.
Ikke vent en brautende handling.
Skru frekvensen ned på langsomt.
Da byr "Spurvene" på en visuell overraskelse fra et russisk elvelandskap, breddfullt av dempet erotikk og sorgtung lengsel.
Det er vrient å få bekreftet sannhetsgehalten i bildet regissør Aleksej Fedortsjenko gir av det finsk-ugriske merjafolket hvis etterkommere fortsatt lever på slettene der elvene Volga og Kostroma renner sammen.
Pynter de brudene sine med fargede bånd på intime steder?
Brenner de sine døde på likbål og gir asken tilbake til elva?
Forfatter Geir Gulliksen minner i en kommentar til "Spurvene" om at Fedortsjenko for noen år siden laget en mockumentar der russerne landet på månen før amerikanerne.
Kan regissørens påstander om merja-folket være mer poetiske enn dokumentariske?
Svaret er ikke så viktig.
Her holder det å åpne seg for overrumplende handlinger og bilder som skildrer to middelaldrende menn, Miron og Aist, etter at hustruen til den første er død.
Det er knapt med dialog i filmen, men desto mer rom for å la bilder av landskap, forfalne byer og tause mennesker tale om forfall, innestengte drifter og følelser.
Fedortsjenko plasserer seg i den visuelle tradisjonen fra de store regissørene Andrej Tarkovskij, Aleksander Sokurov og Andrej Zvyagintsev (Tilbake).
Sistnevntes fotograf Mikhail Krichman dukker opp igjen nå, og det er en nytelse.
Man tror lenge at to gulspurver i et fuglebur bare er der til pynt, men vent å se – til slutt får de spille en avgjørende rolle.
Det er lavmælt filmkunst om elven, døden og kjærligheten, men absolutt severdig.
| 1
|
702091
|
Reis dere og juble for Harry Potter!
Overlegent skildret dramatikk og romantikk da Galtvort reiser seg til klassisk krig mot fascisten Voldemort, ondskapen som skolen en gang skapte.
Dette er så bra som det blir.
Harry Potter og dødstalismanene — del 2 (.. and the deathly hallows part 2)
Britisk-amerikansk eventyrfilm.
2011.
2 timer, 10 minutter.
11 år.
Regi:
David Yates.
Med:
Daniel Radcliffe, Emma Watson, Rupert Grint, Ralph Fiennes, Alan Rickman, Evanna Lynch, Helena Bonham Carter, Bonnie Wright.
Egentlig burde publikum bare reise seg med tårevåte kinn i benkeradene og juble for den aller siste Harry Potter-filmen.
Den er laget med tett og handlingssterk dommedags-dramatikk, heftig trollmannsaction, religiøs utholdenhet og en okkult sanselighet som imponerer så ofte at det virker som utøvd magi.
La oss også hylle J.K. Rowling, dama som har skrevet en av de mest innfallsrike og velformulerte eventyrhistoriene i engelskspråklig litteratur.
Harry Potter-serien har vært forunderlig rik fra første setning.
Jeg var skeptisk til at sjueren ble delt i to, men nå virker det logisk.
Første del var den dystre, nederlagsdømte, smertelige og utrøstelige sjelerøysa der de tre unge menneskene fikk møte voksenheten i et goldt mellomland der ingen barnlighet overlever.
Den andre skildrer kamp.
Det følger en rar høytid med "Harry Potter og dødstalismanene".
Ingen grunn til å være vittig.
Det er langfredag i de snille små-gothenes rike.
Lille Potter kom inn i historien som en vilter adoptivgutt med store briller og lykkelig sinn.
En unge som oppdaget sine overraskende evner, et fint bilde på den overraskede gleden ved å være barn og få ting til.
I sjueren del 1 oppdaget han for alvor at det finnes et kompromissløst alvor og at verden kommer til å svi.
I siste del utvikler Potter den voksne mannens viktigste spesialitet:
Han aksepterer faenskapen og bestemmer seg for å gjøre noe seriøst med den.
Det gjør han i et bildevakkert, actionfylt felttog mot den uunngåelige Voldemort, mannen som ikke ble borte fordi om man ikke sa navnet hans.
Det er konfrontasjonens voldsomme romantikk, formet som en blanding av eksistensielt eventyr og eventyrer-frodighet.
Når Harry, Ron og Hermine lurer seg inn i Flirgott i forkledninger, er det som i et Indiana Jones-race med skinnevogn – og når de rømmer ut igjen på dragerygg, svimler du lykkelig som en hengiven slektning av brødrene Grimm.
Når himmelen over det skadeskutte Galtvort eksploderer i en stjernenatt av ond trolldom, er det som blitzen over London.
Og når de siste, slitne skolefolka i Humlesnurrs snedige akademi samler seg til organisert motstand, blir det som om du ser en klassisk krigsfilm fra et beleiret "Alamo".
Manetaktig skjold velver seg over skolen som i en Star Wars-film, og på de dommedags-svarte haugene har ondskapen samla seg under den mørke lordens ledelse.
Så kommer de.
Troll, villmenn, skogs-barbarer, røvere, dødsetere og desperanter mot levendegjorte steinriddere og livredde skolefolk med støvete tryllestaver.
Innimellom små pauser med utsøkt romantikk.
Slurs hemmelighet og hans tårer som røper alt.
Harrys møte med Humlesnurr i en limbo-versjon av Victoria Station der de som ennå henger i skjebnens fingre, kan bestemme seg for en framtid.
Mot slutten en boss-fight i ruinene av Galtvort, utført av en ung mann med rød laser og en mektig Vader med grønn laser (jada, det skulle vært omvendt).
Det er kult, og du kjenner det i magen.
Det er ikke så lenge siden jeg så eneren.
Daniel Radcliffe var en søt og rørende liten gutt med glitre-øyne.
En sta og sart liten mann.
I den siste filmen er han en sliten magiker-nerde med litt distré bevegelser og trist blikk.
Emma Watson blir antakelig en ny Beckinsale eller Knightley, Rupert Grint blir en tøff fyr i engelsk film framover.
Det vil uansett alltid finnes et Galtvort for dem alle.
Jeg liker godt den omdiskuterte slutten.
Den er logisk og rettferdig.
Dessuten liker jeg at Potter som førtiåring likner Patrick Dempsey og at sønnen hans er helt lik Ashton Kutcher.
Man skal ikke lykkes med alt.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702092
|
The Rock er action-mannen!
Dwayne Johnson beveger seg som en legofigur fra skuldrene og ned i en stilig actionthriller med god framdrift og lite utenom-tull.
Faster:
Amerikansk action.
2010.
1 time, 35 minutter.
15 år.Regi: George Tillman jr.
Med:Dwayne Johnson, Billy Bob Thornton, Oliver Jackson-Cohen, Tom Berenger, CarlaGugino, Mike Epps, Maggie Grace.
Dwayne "The Rock"
Johnson er akkurat denne sommeren tidenesaction-mann.
Han har virkelig ingen kvalifikasjoner som skuespiller, han ser utsom årsforbruket av rødt kjøtt i fattig u-land og han går med den lange nakkensom folk ellers kaller skuldrene.
Johnson beveger dem opp og ned, og så følgerbeina etter, for overkroppen er er så diger at den starter litt over ørene ogikke tar slutt før et stykke utpå låret.
The Rock er en personlig favoritt, ogi denne filmen har en talentfull regissør fått til et klassisk skyggekast-lyssom gjør at den urørlige Stillehavs-statuen også ser følsom ut.
Jeg vet at jeg ikke burde gitt filmen terning 5, men det blefor fristende.
Handlingen er eksemplarisk enkel, og bildene til George Tillmanjr.
er virkelig så stilige at du føler deg satt tilbake til det uproblematiskeåttitallet.
Det gjør ikke filmen dårligere at Billy Bob Thornton spillersmalskuldra politimann med grotesk sekstitalls-skjorte.
Han har et slagstuberkuløst liksomskjegg og utstråler så mye velspilt svakhet at han blir en vakkerperson.
Hovedpersonen slipper ut av fengsel av Tom Berenger, somspjåker til sine intellektuelle begrensninger ved å referere til Gibrans"Profeten".
Ingen møter Johnson utenfor det landlige fengselet, oghan løper hjem.
Det er en av de stiligste scenene jeg har sett på lenge, og denburde virke oppkvikkende på de nyeuniversitetsjoggerne.
I byen finner eksfangen skinnjakken og bilen sin, og såkjører han av gårde som en Bryne-gris.
Han oppsøker sin sannsiger, og da densamoanske gorilla får se tatoveringen hans, rømmer han lokalene, for The Rocker en legende og et spøkelse.
Hevnen starter, og jeg skal ikke gå i detalj, men la derenyte den kompromissløse mannens pompøse brutalitet.
I historiens innersteytterkant finnes også en it-gründer som er blitt så rik han at han også ersprek — og han jobber som leiemorder.
Carla Gugino er Thorntons kollega, oggjør en lakonisk og fin kvinnerolle.
Denne regissøren kan nærbilder uten å norske seg til medbankbok-portretter.
Han bruker lyset og de følsomme skyggene, han brukerdetaljene og den finstemte sentimentalitet.
Dessuten ga han skuespillerne egnemapper med rollebeskrivelse før filminga - pluss at de fikk beskjed om hvilkefilmer de skulle se.
The Rocks første actionrolle etter "Doom".
| 1
|
702094
|
Pen mann i hvalpe-sci-fi
Alex Pettyfer er vakker som en frisør-reklame i en science fiction som er hyggelig, men kjedelig.
"I am number four":
Amerikansk science fiction.2011. 1 time, 42 minutter.
11 år.
Regi:
D.J. Caruso.
Med:
Alex Pettyfer,Timothy Olyphant, Dianna Agron, Maddie Cyrus.
På DVD har "I am number four" faktisk en av deminst engasjerende historiene jeg har sett uten at Aksel Hennie er med.
Detstarter veldig bra med at sovende menn i hytte blir revet tvers gjennom veggenav udefinerte mørkemonstre.
Men så tar handlingen seg til nummer fire-hønkenJohn, som spilles av Alex Pettyfer, og han har to harmoniske egenskaper somskuespiller.
Han er så pen at man burde ha stoppet ham ut eller oppbevart hampå sprit.
Og han er så kjedelig at du ville ha trukket likegyldig på skuldrenehvis han satte testiklene fast i girspaken.
Gutten minner litt om Aksel LundSvindal, for det er noe utilgjengelig ved ham.
Det går som det må.
Pettyfer insisterer på å gjemme seg vedå gå på amerikansk high school sjøl om han er forfulgt alien.
Der treffer hanei jente som er så kul at hun kan fotografere.
Men så kommer de morderiskemogadorianerne med sine mislykka maori-tatoveringer og sine hekksesaks-tenner.Mye dramatikk oppstår.
| 0
|
702096
|
Aguilera og Cher!
Christina Aguilera er frisk landmus i byen og Cher spiller murrende kabaretsjef i "Burlesque".
"Burlesque":
Amerikansk musikaldrama.
2010.
1 time, 56 minutter.
11 år.
Regi:
SteveAntin.
Med:
Cher, ChristinaAguilera, Stanley Tucci, Kristen Bell, Alan Cumming.
Denne filmen har to stilige kvinneroller, og det gjør enspjåkete lårhøne-affære til noe behagelig.
Cher er ei fantastisk dame.Hjemmelaga, usjenert elaborert.
Hun har et perfekt mummifisert fjes som bare enkirurg kan elske, men hun har karisma og sjarm og alle de greiene som ikkebetyr noe når man leter etter gode lærere til barneskolen.
Christina Aguileraer overraskende flink på film.
Hun spiller ei frisk og framfusen bondejente frade ukules Kvinesdal-kafé, men reiser til byen for å bli danserinne og sangerinne.Dama synger så det spraker i trommehinnene, og hun klarer å bære fram enuberørt opprinnelighet som gjør at du syns hun skal klare det.
OK.
Hun klarerdet.
I en bransje der damene egentlig skal danse til sungback kommer blondelitlå og souler sværere enn sjaman.
| 1
|
702097
|
Løp Hanna og løp og løp og løp
Hanna er et pappa-trent ingenue-villdyr som starter noe som kunne vært en genial actionfilm.
Men hun dreper den ved å forfalle til Polyanna-snupperier i britisk bobil.
Amerikansk-britisk action.
2011.
1 time, 51 minutter.
15 år.
Regi: Joe Wright.
Med:
Saorsie Ronan, Cate Blanchett, Eric Bana, Tom Hollander, Olivia Williams.
"Hanna" er en film som starter høyt oppe og beveger seg så konsekvent nedover at noen burde oppkalle en bakke etter den i Tour De France.
Den første reaksjonen etter pressevisningen var egentlig "Kande ikke lage action heller lenger?", men for øyeblikket kan de ikke det,så "Hanna" skulle ha vært en forfriskende nyskapning.
Den starter som sagt bra.
Ei lita jente iVeiviseren-kostymer sniker i reinskogen og skyter et dyr med pil og bue.
Detviser seg at hun er supermordersken Hanna på 16 år.
For aldri å bli funnetlever hun langt inni finneskogen der pappa CIA lærer henne å bli enoverlevelsesmaskin (som Nicolas Cage og Chloe Moritz i "Kick-ass").
Så kommer en amerikansk Bin Laden-aksjon for å hente Hanna og hennes far, ogjenta blir lagra i en bunker i Marokko.
Når den sivile intelligensen forfallertil ett øyeblikks dumhet, får den oppleve hva Hanna kan.
Scenen er såfantastisk at den antakelig er umoralsk, men Pippi Langstrømpe var aldri.
Samtidiger Hanna en slags fransk ingénue, som ikke vet noe om verden, har levd medpappa i skogen i pakt med naturen og naturlighetene.
Med dette utgangspunktet var forutsetningene de beste for enfilm som smadra Bessons "Nikita" en gang for alle.
Men hva gjør manusforfatterne?
De kveler seg.
De hadde ikketenkt noe, de hadde ikke følt noe.
Etter å ha somla vekk mye film hosgubbekoselig sjablong-araber, stilrenser de filmen uopprettelig bort ved å laHanna slå seg sammen med litt karikerte bobil-briter.
Det er som om Bourneskulle ha blitt værende på fiskebåten ved Marseilles.
I en uforsiktig karikert CIA-biotop er Cate Blanchettsuperskurkinne med omtrent samme rolle-tilnærming som hvis hun spilte i"Spy kids 4".
I Europa får hun hjelp av den uanvendelige klovnen TomHollander (sær mini-offiser i "Pirates of the Caribbean") og noengorillaer som minner mistenkelig om arbeidsløse havnearbeidere.
Dette ermotparten.
De kunne ha seilt med "Elvegris".
Denne patetiske gjengen forårsaker at Hanna løper og løper ogløper og løper.
Først kommer hun til Grimms Haus i Tyskland for at vi skalskjønne at regissøren er i Rødhette-stemning.
Der oppstår en del tristeuro-action av den sorten som rammer Dolph Lundgren i rumenske narkofilmer.
Denfortsetter på kaien, der "Hanna" gjennomgår kontainer-katastrofen.Det er når jentungen som slo ut sytten elitesoldater i spesialenhet, plutseligstønner rundt for å få lagt ned noen trøttinger som kunne blitt banka ijentedo-køen på Beverly.
Jeg ventet på at filmen skulle ta seg opp.
Det gjorde denaldri.
Saorsie Ronans konstant forskrekka kulturkrasj-fjes ser etter hvert likeutbrukt ut som grønnsåpeskurt furugolv.
Klimaks med klonemamma Cate erpatetisk.
Vondt.
Joe Wright laget "Atonement", og det kunne han.Dette fikser han ikke.
Filmen pendler mellom sentimentale og det pussige, ogWright finner aldri den rette tonen eller den rette handlingen.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
702098
|
McConaughey - best i svart hål
Egentlig brukbar advokat-krim rotes vekk ved at Matthew McConaughey nok en gang går rundt og oppfører seg som frisør-reklame eller Dressmanns sommer-annonsering.
The Lincoln lawyer:
Amerikansk krimdrama.
2011.
1 time 50 minutter.
15 år.
Regi:
Brad Furman.
Med:
MatthewMcConaughey, Marisa Tomei, William H. Macy, Ryan Philippe, Josh Lucas.
Det finnes en smal passasje i "The Lincoln lawyer"der handlingen gnisser så følbart mot tilgjengelige omgivelser at det oppstårkrim-engasjement.
Resten er jåleri.
Matthew McConaughey er best når han ikke kan flørte medpublikum, med de andre skuespillerne, med replikkene (som han sier med åpenmunn sånn at de låter som bedøvd gane), med bilene, kollegene, husene, takeneog sju små dverger eller tolv edsvorne menn.
Han er best uten hår.
Han er bestuten damer og frisører i nærheten.
Antakelig er han best neri ei svart hål medgjørme og skorpioner.
I denne spiller han en fiksete advokat som i stedet forkontor driver rundt i en Lincoln som kjøres av en afro-amerikansk MorganFreeman-tilhenger; en slags Driving Mr. Deilig.
Marisa Tomei er tidligere kone og jobber for statsadvokaten,og derfor ble de skilt på en utrolig blid og takknemlig måte.
Ryan Philippespiller den småtomsete rikingen som vil forsvares mot overfalls-anklage, mensWilliam H. Macy er kul etterforsker med Buffalo Bill-hår.
Handlingen består for det meste i at McC reiser rundt og erdeprimerende overfladisk mens han drikker som en hel friluftskonsert.
For atTomei skal kunne være med i filmen uten egentlig å ha noe der å gjøre,arrangerer manuset en serie eks-maritale kompiskjøringer.
To ting skjer:
Klient bytter plutselig personlighet og bliren farlig massemorder.
McC får samvittighet, og likner til forveksling påDjevelens første juledag med allergi-øyne og hastverkshår.
Men handlingenflytter ham inn i et stramt skrevet retts-dilemma som faktisk funker ganske brai et drøyt kvarter.
Så kaster filmen seg desperat utfor stupet i tisluttminutter da regissøren forsøker å simulere thriller uten å være i nærhetenav å kontrollere virkemidlene.
| 0
|
702099
|
Bryllup med ironi
Litt, rå kvinnekomedie som bare ender med at det beste er å finne seg en mann.
USA 2011.
Regi: Paul Feig.
Med:
Kristen Wiig, Rose Byrne,Jon Hamm, Maya Rudolph, Ellie Kemper, Melissa McCarthy, Wendi McLendon-Covey,Michael Hitchchock, Annie Mumolo.
Lengde:
2 timer 5 min.
Tillatt for alle.
"Bridesmaids" prøver hardt å framstå som entøffere, og mer realistisk kvinnekomedie enn filmer som "27 dresses","Sex and the city" og "Bridget Jones".
En feminin variantav "The Hangover", liksom:
"Se, også jenter spyr, puler rundt ogblir dumme i fylla!"
Men de våger selvsagt ikke å ta den helt ut.
For ogsåher handler det (for) mye om brudepikenes kompliserte forhold til menn, ogselvsagt.
de klarer ikke å la være å flette inn en tåpelig romanse forhovedpersonen Annie (Kristen Wiig).
Etter å ha brukt over to timer på å"avsløre" hvor kjipt mannfolk og ekteskap er, er den endeligekonklusjonen fortsatt at den eneste veien til en lykkelig slutt er å finne segen mann.
Blæh!
Den dominerende hovedpersonen her er Annie (Kristen Wiig,norskættet Saturday Night Live-medlem som også har bidratt på manussiden), somdet meste har gått skeis for.
Bakeriet hennes har gått konk, samboeren erforduftet, mannen hun liker utnytter henne, hun er blakk og snart hjemløs.
Enlysning er det når barndomsvenninnen Lillian (Maya Rudolph) skal gifte seg, ogAnnie blir valgt som forlover.
Men inn på banen kommer den rike, vakre ogglamorøse Helen (Rose Byrne) og et broket knippe andre brudepiker.
Særlig Helenirriterer vettet av Annie, som får stadig større problemer med å oppfylle sineforloverforpliktelser.
Verken utdrikningslag, kjoleprøving eller Las Vegas-turgår helt etter planen, for å si det mildt, og fasadene rakner rundt den eneetter den andre brudepiken underveis.
Som komedie kaller "Bridesmaids" sjelden pågapskratten, men den har sine store øyeblikk.
Filmen er befolket med en rekkeskrudde biroller.
Stort sett er humoren mer av den underfundige typen, med myebittert alvor i bunn.
Det er faktisk her filmen funker best, som en ironisk oganti-materialistisk iakttaker og kommentator til alle de latterlige og kostbareritualene rundt bryllup og tradisjonelt kvinneliv.
Men uansett er den enhalvtime for lang.
| 0
|
702100
|
Hopkins mot djevelen
Den tidligere grøsser-Hannibal, Anthony Hopkins, kjemper som katolsk prest mot Djevelen i Roma.
The rite:
Amerikansk grøsser.
2011.
1 time, 50 minutter.
15år.
Regi:
Mikael Håfström.
Med:
Anthony Hopkins, Colin O'Donoghue, Alice Braga,Rutger Hauer, Marta Gastini, Ciaran Hinds, Toby Jones.
Sommeren er den lange påsken, og siden hyttefeiringa avvåren innbyr til fintenker-krim, må det være folkegrøsserne som skal pregesommeren.
De er det ikke mange av, og "The rite" aksler seg til meddressjakke-troverdighet og insisterer på at den er basert på autentiskehendelser.
Etter filmen får du vite hvordan det gikk med eksorsisme-folka -seriøse håndverkere som fremdeles utdriver djevler med samme selvfølgelighetsom når Dagbladet knipser flått.
Gud har to utmerkede følgere i denne filmen.
Iren ColinO'Donoghue har for det meste spiltTV-serier, og det har gitt ham en naturlig pietet og mye søndags-maskulinvennlighet.
Når han kanskje vil bli katolsk prest og skal avstå fra synet avsyklende damers løfterike skjørtelår, da skjønner du at det er fordi han er enusedvanlig fin fyr, og ikke fordi han foretrekker korgutter.
Colin har etrobust, men like fullt angelisk mannefjes som vil få kvinner til åakutt-skrifte spontan-synder som de egentlig hadde gjemt til bryllupsnattaeller postbudet.
Amerikanske katolikker headhunter ham til jobben someksorsist, men den unge teologen tror ikke på djevler, og derfor sender de hamtil Anthony Hopkins i Roma.
Hopkins har sunket sammen som en ilsken Yoda medkortgrått stubbehår og vepseblikk.
Han kunne ha drukket djevelens lever med enenkel kloster-chianti.
Romere stammer som kjent fra tvillinger som diet en ulv, såBerlusconis lille Sodoma er et logisk sted for de som leter etter ugudelige.Vatikanet får en halv million rapporter om djevlebesettelse i året, og ikkealle oppsto etter statsministerfest.
Hopkins setter rutinert i gang ogeksorserer ei gravid ungjente, og den unge skeptikeren står ringside mens deneldre eksperten sjikanerer djevelen med utkastelser og bibelsteder.
Det kunne ha blitt ei salig smørje.
Men svensken MikaelHåfström er en stilstreng regissør, og han fullbyrder fandenskapet uten sværedistraksjoner.
Det eneste dramaturgiske feilgrepet i filmen er at den ungemannen treffer en jente-journalist som han haler med seg til Hopkins-hula, somom hun var en slags kjønns-niste.
Dessuten ber dama ham på kaffe seint påkveld, og romere drikker bare kaffe på formiddagen.
Ellers svinger filmen pendelseint mellom tro og tvil, mellomsvindel og salighet.
Hopkins' rolle er intens og vakker, lyset ligger og lurerpå oss med skumle satanistskygger og dystre gotherier.
Virkelige filmvenner vil også sette pris på at Rutger Hauerspiller pappaen som lærer den unge O'Donoghue å lappe sammen lik, også sinmammas.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702101
|
Herzog og Lynch - wow!
Ikke en gang flamingoene er hva de ser ut som når den unge mannen i denne filmen får det for seg at himmelen må nedkalles til jorden.
My son, myson, what have ye done?: Tysk-amerikansk drama.
2009.
1 time, 30minutter.
15 år.
Regi: Werner Herzog.
Med:
Michael Shannon, Willem Dafoe, ChloëSevigny, Grace Zabriskie, Udo Kier.
Den evige supertyskeren Werner Herzog (69 år) harregissert, og alle nittitalls-romantikeres hovedmareritt David Lynch harprodusert.
Hvis du tror du skal få se et rørende hverdagsdrama om en ung guttog pelikanene hans, tar du forferdelig feil.
På en kanoguttetur i Peru går det virkelig galt for Brad, oghan overlever ælva og kommer hjem til USA der han blir muslim, samtidig som hanpå grunn av en amatøroppsetning av gresk tragedie tror at han er Orestes sommåtte heve en forbannelse ved å ta livet av mor si.
Herzog har laget en nesten likegyldig, filmatisk avspent ogstygg film der den forstandige og forståelsesfulle politimannen Willem Dafoesitter utenfor en gissel-situasjon og snakker med Brads forlovede IngridGudmundson (Chloë Sevigny) mens han forsøker å skjønne den overspentegisseltakerens motiver.
"Jeg beklager at ingen har fått kaffe," sier Dafoemidt i gisselaksjonen, og et lite øyeblikk føler du deg mentalflytta til TwinPeaks, som alltid vil være en integrert,fornuftsfri hjernehalvdel.
Også denne filmen er inspirert av en autentisk historie, menla deg ikke lure:
Det finnes ingen forståelig framdrift eller dechiffrerbarfortelling i den oppskremte handlingen.
Dette er de tilfeldiges poesi.
Dette erinnholds-anarkistenes film.
Den er en ironifri, men underfundig ferd bort fraalle fortellingsbyråkraters flinke forestillinger om form.
Så om du driter iselve filmen:
Nyt det absurde opprøret mot konsulentvesenets kunst-formalisme!
| 1
|
702102
|
Mulcahy er også tilbake!
Neida, du husker ikke den australske regissøren Russell Mulcahy.
Men han er altså tilbake.
"Crashand burn" (Life in the fast lane):
Amerikansk action.
2008.
1 time,40 minutter.
15 år.
Regi:
Russell Mulcahy.
Med:
Erik Palladino, Michael Madsen,David Moscow, Heather Marie Marsden.
Russell Mulcahy er den ideologisk tvilsomme australierensom på 1980-tallet skremte vannet av steinerskolelærere, videovold-aktivisterog enkle sosialdemokrater med en gjørmete supermordergris i "Razorback"(1984).
Han kom så vidt til det gode selskaps dørstokk i 1986 med"Highlander", og etterpå forsvant han ut i voldsniss og ufintfandenskap.
"Crash and burn" vil aldri føre tilWikipedia-jubel og Venezia-invitasjon, sjøl om Mulcahy gjenoppfinnersekstitallets splitscreen.
Filmen starter med krasj uten brann.
Du forventeregentlig at en småbannende Mini eller Stella Mwangi skal krabbe ut av vraket.Det blir verre.
En fyr med Rosenborg-bart stjeler biler, og han og lillebrortar seg jobb hos Michael Madsen med hårfarge, harry-ring i øret ogrynkefjernende solbriller.
Onde latinoer kjører forbi og forsøker å stirre ihjel et helt nabolag.
Først oppstår tafatt klammeri med forsømt eksdame — menså fyrer latinoene opp den unge Luke'n, og da er det ikke moro lenger.
Rollene er litt rare, for mennene skal være trentegatekriminelle, men de fører seg småpent som forbilledlige speiderledere ogklemmer hverandre slik kristne førskolelærere gjør.
Det er ikke lett å finnenaturlig slemme skuespillere.
Som regel er de yoga-avhengige veganere ogseljaktmotstandere som får dårlig samvittighet hvis de rister salaten.
| 0
|
702103
|
Et skuespiller-geni
Meryl Streep framstiller TV-kokken Julia Child med oppriktig kjærlighet.
"Julie & Julia":
Amerikansk biografiskkomedie.
2009.
2 timer.
7 år.
Regi: Nora Ephron.
Med:
Meryl Streep, Amy Adams,Chris Messina, Stanley Tucci.
Dette er mest en nesegrus påminnelse om at DVD-hylleneburde lokke med en av de største kvinnerollene noensinne på film.
Meryl Streepspiller TV-kokken Julia Child med en utsøkt, halvgal, lykkelig skeivhet somantakelig er virkeligere enn troverdigheten.
Du har aldri sett noe som likner,og du har aldri blitt mer glad i et utilgjengelig menneske.
Lille Amy Adams spiller den nyorkiske tafatt-dama somblogger om Child, og hun er også bra.
Men Streep skaper en ekstrem skikkelsesom ikke er latterlig, men beundringsverdig, usynkront lykkelig fordi hun harbestemt seg for det.
Nyt rollen.
| 1
|
702104
|
To skuespiller-genier
Colin Firth og Geoffrey Rush fortjener nesegrus, idiotisk beundring for sitt samspill i "Kongens tale".
"Kongens tale":
Britisk drama.
2011.
1 time, 55minutter.
7 år.
Regi:
Tom Hooper.
Med:
Colin Firth, Geoffrey Rush, HelenaBonham Carter.
6På samme måte:
Denne omtalen er en nesegrus påminnelse omhvor gripende og intelligente filmroller kan bli når de rette menneskene fårgjøre de rette tingene.
"Kongens tale" er en djupt empatisk film omsjenansens vesen, og i den klarer Colin Firth å spille en stammende regent mednoe vi kunne kalle en aktiv innside.
Dette er en mann som holder tilbakefølelsene sine, men du kan fornemme hans indre biotop og du blir sittende åmåpe av sympati.
Det gjelder også Geoffrey Rush.
Han er umenneskelig bra i rollensom halvlært talepedagog.
Jeg skal garantere at du har aldri sett en så synligomsorg hos en egentlig frekk mann.
| 1
|
702105
|
Skrapjern i sentrifugen
"Transformers 3" skulle vært destruksjonssnop for de som slapper av med ødeleggelser, men Michael Bay krasjer hele historien i en blanding av dårlig komedie og uspennende maskinmas.
Transformers 3: Dark of the moon:
Amerikansk sci-fi action.
2011.
2 timer, 35 minutter.
15 år.
Regi:
Michael Bay.
Med:
Shia LaBeouf, Rosie Huntington-Whiteley, Tyrese Gibson, John Turturro, Patrick Dempsey, Frances McDormand, John Malkovich.
"Transformers 3" har innledningsvis en kul 2011-historie som tar utgangspunkt i månelandinga i 1969.
Men Michael Bay tror tydeligvis at rød tråd er det samme som lunte, for i løpet av drøye to timer forsvinner grunnlaget for enkel action-innlevelse i et massivt mekanomylder uten ratt og retningsviser.
Hvis du liker action, kan du se de ti første minuttene av "Transformers:
Dark of the moon", kysse i parken, spise baguette med ost og skinke og komme tilbake når det har gått én time.
Da begynner maskinene å nedmekke hverandre, og dessuten slipper du å se på at Shia LaBeouf ydmyker sitt enkle gutteromstalent i et hysterisk uvittig møte med arbeidslivet.
Da slipper du også en del Rosie Huntington-Whiteley, ei engelsk jente med munn som likner ondarta muffe og ei amatør-måping som gir en følelse av at en ser Oppblåsbare Barbaras konfirmantbilde.
LaBeouf skal skaffe seg jobb, og det fører til en del publikumsfrierier som hører hjemme i pilsforsamlinger: John Malkovich i stålkjemma bakoverhår tøysespiller minimalist-korpie, Frances McDormand er rar etterretningsdame i tivolibriller, foreldrene til Sam dukker opp i like, blomstrete buksedresser, John Turturro resirkulerer utbrukt revyversjon av sikkerhetsagent – og Patrick Dempsey er skjønnas-sjef og siden en slags quisling for de invaderende teknotransene.
Det er for mange klovner her, det er for mye billig humor, det er for liten fart.
Dette er Michael Bay i paradetilpassa 30 kilometer i timen, og det er pinlig.
Regel:
Du skal aldri bruke mer filmtid på å beskrive et problem enn på å behandle det.
Handlingen starter med at ufo krasjer på månen – så i 1969 drar amerikanerne dit for å undersøke.
Ved hjelp av den del smuldrende snakke-logikk ender filmen i den situasjonen at onde roboter setter opp ei kontrollstråle til gjestende planet, og så må man slåss med dem.
Det tar en time.
Lille LaBeouf haler rundt på den lange Plymouth-dama så han ser ut som hobbit med Gandalf-staur, og alskens maskiner kverner hverandre i en kaotisk 3D-virvling som får filmen til å bli villere enn skrapjern i sentrifugen.
Og hele tida var det så enkelt:
Man trengte bare å skyte ut gigantenes røde øye og binde en liten bombe til beinet.
Det er mulig at den egentlig ganske fiffige 3D-en bidrar til den voksende opplevelsen av kaos.
To og en halv time med usystematiske instamatic-farger er trivialiserende og trøttandes.
En 3D-film burde aldri være over 90 minutter.
| 0
|
702107
|
Askepott fra Somalia
Rørende historie om somalisk kvinne som rømmer til Europa.
Originaltittel:
"Desert flower".
England/Tyskland/Østerrike 2009.
Regi:
Sherry Horman.
Med:
Liya Kebede, Sally Hawkins, Craig Parkinson, Meera Syal, Anthony Mackie, Juliet Stevenson, Timothy Spall, Soraya Omar-Scego.
Lengde:
2 timer.
Aldersgrense: 15 år.
"Basert på en sann historie".
Det er langt fra alltid en positiv merkelapp for en film.
Men "Ørkenblomsten" får en ekstra dimensjon ved at du vet at denne utrolig sterke og rørende historien faktisk har skjedd, og at disse menneskene fins.
Selv om filmen, som er basert på Waris Diries bestselgende biografi "Desert flower", nok har tatt seg noen glamorøse, filmatiske friheter.
Waris Dirie ble født inn i en nomadefamilie i Somalia.
Da hun som 13-åring skulle tvangsgiftes, rømte hun, og havnet i London.
Hun endte opp som supermodell i New York og talskvinne mot kvinnelig omskjæring i FN.
Vi følger to historier:
Diries Askepott-historie er av Pretty Woman-kaliber: fantastisk og rørende og ikke så lite rosamalt for alle oss romantikere.
Den andre historien er mørkere, ofte direkte vond.
Den handler om Diries sjokkartede møte med vestlig kultur, kvinnesyn og verdier – og ikke minst den hjerteskjærende, uhyggelige skikken med omskjæring av småjenter, med alt det innebærer av fysiske og psykiske lidelser.
Formen, der historien er fortalt stykkevis og delt, skaper ny nerve og rytmebrudd når det enten er for rosenrødt eller for vondt.
Noen vil kanskje reagere på at en feelgood Askepott-historie får så stor plass i det alvorlige, viktige temaet.
Jeg synes det er et godt valg.
Dette har faktisk skjedd, og det går an å ha to tanker i hodet på en gang.
Waris Dirie spilles av en annen fotomodell:
Etiopias Liya Kebede gjør en god og troverdig rolletolkning.
Mens kjente britiske skuespillere som Sally Hawkins (Waris' engelske venninne), Timothy Spall (berømt motefotograf) og ikke minst Juliet Stevenson (modellmamma) glitrer i sine sterke biroller.
| 1
|
702109
|
Forhekset av selvmedlidenhet
"Winter's bone" er besatt av kvinners offer-rolle og sentimentaliserer ei ungjentes martyrium blant de fattigfæle.
Selvmedlidenhet er vanlig i kvinnefilm.
Men stilig er det ikke.
"Winter's bone":
Amerikansk drama.
2010.
1 time,35 minutter.
15 år.
Regi:
Debra Granik.
Med:
Jennifer Lawrence, John Hawkes,Garret Dillahunt.
Oscar-vinneren "Winter's bone" ble laget av eiSundance-dame (sånn som viser film på indiefestivalen til Redford), og de erikke akkurat lette på foten som solstråler.
Debra Granik har fra før laget"Down to the bone", som handler om narkoman mor i fælt ekteskap davinteren kommer.
Hun har også laget kortfilmen "Snake feed", somhandler om et par som strever med narkomani.
Hun går lysløypa — det vil si at hun med lykte leter etter kvinner å synes synd på.
"Winter's bone" framstiller en ung, stolt kvinnesliv som et sosialt martyrium.
Det kunne vært OK, men filmen er gjort med enhøytidelig elendighets-dyrkelse som forsteiner folka til skautroll og bringerhistorien langt over i den borgerlige slumming-parodien.
I stedet for å te segsom et levende menneske, blir Sukkererta etmartyrisk frontvesen i en realistisk-sentimental filmstil som kvelerbåde seg sjøl og publikum i velmenthet.
Realisme-lojaliteten gjør merkelige ting med "Winter'sbone".
Fordi regissøren bare behersker stoffet sitt så lenge det erforutsigbart ubevegelig, finnes det bare ett ansiktsuttrykk i filmen.
Allekvinnene har det felles, som om et fiendtlig romskip skulle ha landa i hillbilly-landog spredd voksfjes-virus.
Fjorårets såkalte funn Jennifer Lawrence spiller medfeministisk plakat-ansikt - hun ser alltid såra og stolt ut.
De andre kvinnenehar liknende fjes, men de er mer uhelbredelig triste.
Om de snakker sammen, omde går på bar, om de bærer sine barn:
Kvinner har det samme ansiktsuttrykket,og det kommer aldri fra der hvor latteren ble funnet opp.
De er jo fattige.
De fattige er fæle i småborgernessympatifilmer.
De fattige er fiendtlige og tuslete og snakker tåpelig.
Menneneer uvaska, mentalt og kroppslig ustelte og psykopatisk kjønns-fascistiske.
Dehar også samme fjes.
En slags Snøfte Smith-maske fra elendighets-pornoenskonstante indignasjons-orgasme.
Filmen forteller om ei modig jente som tør snakke tilslektningene sinesjøl om de er verre enn rabis-rovdyr.
Pappa dopkoker harforsvunnet, og så lenge ingen vet om han er levende eller død, kommerkausjonsvesenet og tar den lille tømmerhytta der Sukkererta passer på sineforhutla små søsken fordi de har en komatisk fraværende mor.
Derforblir Sukkererta banka opp av onde damer hosslektningenThump.
Thump er en karikatur av en cowboy-julenisse og er liksom denstørste klausen i santa-leiren.
Så holder jenta den inntrykkssterke talen sin,og onkel Teardrop kommer innom og er plutselig beskyttende, men medfellesfjeset sydd på som en slitsom seriemordermaske.
Den siste halvtimen er bedre enn resten, for da fårplutselig onkel mer enn én side.
For filmen er det like fullt for lengst slutt,for den er en løgn.
De fattige har liv og personlighet, de er ikke ubevegeliguniforme som utstillingsfigurer i ei Nav-sjappe.
Når folk spiller banjo og harsnus-pussede psykopat-tenner, da vet vi at vi er på picnic med døden, og der ertroverdigheten det første dødsoffer.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
702110
|
Ei skikkelig jente
Matti i "True grit" er i hvert fall ikke besatt av sin egen offer-rolle.
Hun forhandler hest og begir seg av gårde blant de ville mennene i utmarka.
"True grit":
Amerikansk westerndrama-komedie.2010. 1 time, 50 minutter.
15 år.
Regi:
Ethan og Joel Coen.
Med:
Jeff Bridges,Hailee Steinfeld, Matt Damon.
Både jeg og den ytre allmue har allerede mast med at JeffBridges spiller en deilig Rooster Cogburn — en slags småfull bestefar somoppvarter forventningsfulle barn med fisefrekk frodighet.
Men det er jenta som er filmen.
Det er Matti som får tarmenetil å bevege seg i takt med hjerteslaga.
Hailee Steinfeld spiller en 14-åringsom i rein trass og økonomisk rasjonalitet sover på likhuset og kjøper seg en beinsterk Silkesvarten for å bli med påhevne-pappa-turen (ja, det handler om pappa her også) der marshallen Bridgesskal fakke den litt enkle morderen Chaney.
Hun er ei veslevoksen og belest jente med frekk nese.
Men iløpet av filmen tar hun inn over seg den forstyrrende melankolien som samværmed menn fører til.
Coen-brødrene skildrer en uhygienisk og rå mannsverden istygt undertøy, og hevnersken Matti er en uskyld i endring.
Matti gifter segaldri etter morderjakten i indianerland.
Men hun blir ei sterk og følsom damesom har skjønt mye.
Kanskje ligger det en oppskrift her.
Etter ei helg på Ungkarsfestivalen venter den naturlige askese.
Coen-brødrene preker aldri.
Men "True grit" erlikevel en rørt hyllest til historiskjentemot i en ufin mannsverden.
Matti er en diskret påminnelse om at også kvinner kan gjøre noe med livet sitt hvis de bare blir litt modige og litt smarte.
Filmen er laget i utsøkte Blu-Ray-farger.
Noen ganger er deså tynne at alle ser ut som sjatteringer av grått.
Når melankolien melder seg iDarwins villmark, flyr småsnø-fnuggene så lett over tomahawkenes land at dekunne vært svevende alveknokler i et eventyrlandskap.
Coen-brødrene kan film.
| 1
|
702111
|
Svaksynt dame får orgasme
Ukas sarteste dame er spansk:
Den beundra i "Agnosia" har hjerneskade, men blir vekket voldsomt til live av en penis hun ikke kan se.
"Agnosia":
Spansk drama.
2010.
1 time, 50minutter.
15 år.
Regi:
Eugenio Mira.
Med:
Eduardo Noriega, Barbara Goenaga,Felix
Gomez, Martina Gedeck.
Mer damefilm.
I Spania er yndlingsdama enbeskyttelsestrengende autist.
"Agnosia" har en vakkert uengasjert liten historieom kikkertsiktets paradoksale innvirkning på kjærlighetslivet.
Det blirmentalsvikt og død og ulykke, men underveis får vi i hvert fall demonstrert atde optiske autister kan skjelne peniser fra hverandre innvendig.
Filmen starter i 1892 i Pyreneene.
Rokokkostoler ståroppstilt som Bach-strofer, og optikkhuset skal presentere sitt vanvittigekikkertsikte.
Uhell fører til at fabrikkeieres datter får hjerneskade, ogderetter tar sinnet hennes i mot all informasjon ufiltrert (som i Borges'kjente novelle), og hun må leve isolert i svart rom.
Det forhindrer ikke at hunblir bortlovet til fabrikk-kronprinsen Carles, som stuller rundt henne som omhun var nips.
Onde konkurrenter planlegger kidnapping og tyveri, og slik hardet seg at tjeneren Vicente (Felix Gomez) må spille Carles-rollen og uforvarendeinnvier den vegeterende besvimelsesdama i orgasmens begeistringer.
Da tarhistorien en heftig vending.
"Agnosia" er en utstudert vakker film, og den ungekvinnen er så magisk at hun har barbert bikinilinje i 1899.
Folk går ut og inni dekorative karamell-virkeligheter; det er som om interiørene er dekket avsmelta sukker eller mørk honning.
Men det føles både pussig og pompøst å følgeden oppskaka og oppkonstruerte historien.
Det ville være mildt urettferdig, men ikke svært urettferdigå si at Spania er en slags søvnkur.
Det var trist da den opprinnelig bisarrefantasten Almodovar mistet kreativiteten og fortapte seg i en evigvarende flørtmed middelaldrende feminister og de to lojale ektemennene deres.
Den spanskeflue ble til en tse-tse-art som nok kan forårsake sovesyke.
Drikk cola.
Spis sjokolade.
| 0
|
702112
|
Fransk kyllingfilet med nebb
Ludivine Sagnier spiller en mirakuløst vellykka, men samtidig sterkt dominert ung blondine i fransk tullekrim.
"Love crime" (Crime d'amour):
Fransk krim.
2010.
1time, 40 minutter.
15 år.Regi: Alain Corneau.
Med:
Ludivine Sagnier, Kristin Scott Thomas, PatrickMille.
Dominerende kvinner er djevelske i Frankrike.
Den franskekrimmen "Crime d'amour" har tatt livmål av seg til å bli en littnevrotisk Alfred-film, og det betyr blant annet at Ludivine Sagnier spiller deninnledende halvdelen av filmen som en imitasjonslek med Lille Kylling.
Folk medselektiv hukommelse vil ha lagt merke til at Alfred Hitchcock hadde enforkjærlighet for blonde kvinner med litt veike sinn.
Dama er ikke bare et såstort næringslivsgeni at nyorkere faller i substantiver.
Hun har store, tristedemonstrasjonsbriller fra norske gymnasrevyer, og sartheten ersom en lavmælt kjønnsinvitasjon av den typen som norske utelivseksperteradvarer mot.
Hun blir da også kysset i nakken av Kristin Scott Thomas,som spiller en blanding av Snehvits stemor og Gordon Gekko.
Først blir de todamene så uenige om den pinglete felles-elskeren Philippe at Ludivine fallersammen med bil mot betongstolpe som en slags Mor Courage-parodi.
Deretter slårLille Kylling home run uten at vi skjønner kølla eller ballen av noen ting, menhun tar i hvert fall æren for eget arbeid, og dermed blir den onde dronning slemog ribber småfuglen i selskapslivet.
Da tar hun fram det lille nebbet sitt.
Til hit er filmen en sær blanding av omstendelig ogomtrentlig, for forfattere skjønner ikke næringsliv og skriver ting som"tre kommunikasjonsplattformer" når de skal forklare genialiteter.Men så skjer det ting som jeg ikke skal røpe, og etter det tar filmen seg littopp, sjøl om jeg fortsatt savner intelligensen til Claude Chabrol.
For oss som ser CSI er den franske etterforskningenpatetisk.
Politiet ser for eksempel ikke forskjell på skjerf som er revet ogskjerf som ble klippet med saks.
| 0
|
702115
|
Påkledd Diaz- og Justin-sex
Cameron Diaz spiller vulgær lærer mot ekskjæresten Justin Timberlake.
BadTeacher: Komedie.
Regi: Jake Kasdan.
Med:
CameronDiaz, Justin Timberlake, Jason Segel, Lucy Punch.
USA 2011.
1 time 32 minutter.Aldersgrense: 11 år.
Salgstrikset bak"Bad teacher" er snedig uttenkt:
La de tidligere kjærestene CameronDiaz og Justin Timberlake gjenforenes på lerretet.
Men stjernene vil tydeligvisikke komme hverandre for nær.
Sex-med-klærne-på løser problemet i en for øvrigkjedelig komedie.
Det er ingen fryd å se 38 årgamle Diaz i den klisjéfylte rollen som den sure og bitchy Elizabeth, enforsmådd kvinne som på tvilsomme måter prøver å skaffe seg ny kjæreste hellerenn å bry seg om å undervise på skolen.
Regissør Jake Kasdanskarikerende grep for å skape den fæle læreren er av det banale slaget:
La Diazopptre i blonde lokker, sexy habitter og med trutmunn, be henne oppføre seg såfrekt og vulgært som mulig og vips er hun en grell kontrast til seriøseskolemennesker som forsøker å banke og leke kunnskap inn i elever.
De andrelærerne er spilt av skuespillere som lirer av seg inkjevetta replikker og myeslett spill.
Lucy Punch som den overivrige frøken Ekorn gjør grimaser du ilengden blir sliten av å se på.
Filmen sliter tungt med mangelpå handling og føles særlig i starten som en føljetong av poengløse sketsjer.Smått om senn konstrueres en motor for filmatisk framrykk:
Diaz-figuren måskaffe 10.000 dollar for å kunne kjøpe seg nye pupper – ellers har hun ikkesjanse på en ny kjæreste, mener hun.
I den grad man griper seg i åflire, skyldes det Justin Timberlakes parodiske rollefigur Scott, en lærer avden overforsiktige, tøffelaktige sorten.
Sex-med-klærne-på-scenen er rett ogslett lattervekkende, til tross for at den er plump.
Men selv det redder på intet visinntrykket av "Bad teacher" som et langt gjesp.
| 0
|
702116
|
Sadistisk sosialsmørje
Motbydelig sammenblanding av moro-vold og sosialporno med Jason Statham som årets ekleste politi-helt.
Britisk actionkrim.
2011.
1 time, 37 minutter.
15 år.
Regi:
Elliott Lester.
Med:
Jason Statham, Paddy Considine, Aidan Gillen, David Morrissey.
Seriemorder-thrillere er en egen genre der overgrepene mot normal fornuft er viktigere enn vold mot mennesker.
Man kan ikke koble overnaturlighet til noe som likner engelsk sosialkrim for rekkehus-TV.
Det blir for dumt.
"Blitz" er for dum.
Det blir også som kanel på makrell å koble Guy Ritchie-inspirerte, sadistiske østkantvittigheter til en seriemorder-historie.
Fordi han skal framstille 'irty 'arry-tøff sjablong-villmann blir politimannen Jason Statham en eklere skurk enn massemorderen, for han styres ikke av psykiatrisk sammen-fnist underlegenhet — han misbruker makt og myndighet til å mishandle de stakkarene som er mindre enn ham.
Det er en umusikalsk og totalt feilskrevet rolle, og filmen burde ha sluttet med at han brant i helvete eller måtte undervise i ungdomsskolen.
I stedet må vi slite med en sjølfornøyd "Vi er gutta"-sleip lykke-ending som skaper sympati for seriemorderen.
Filmen har to venstreføtter fra start til slutt, enten den skildrer hvordan Statham torturerer en tuslete tyster i campingdress eller snørrer seg til med stakkarslig kvinnelig politidame som bare trenger en kald dusj for plutselig å bli dopfri.
Filmen har to så overlange forfølgelser at de kunne gått på NRK2, og den forsøker å innbille oss at Londons mest eksponerte morder kan ta en shakespeare og usynliggjøre seg i en politi-begravelse ved å bære lue.
Den vimsete handlingen forteller om hvordan et bittert offer for Stathams politi-brutalitet begynner å myrde politifolk som hevn.
Etterforskerne vet hvem han er, men den patetiske særlingen er intelligentere enn hele Scotland Yard, så de finner ikke ett eneste bevis i bilen hans en gang.
Vi som ser CSI, vet at det alltid finnes bevis i biler.
Og midt oppe i det hele spiller Paddy Considine en politimann som er råkul gutt og gudskjelov voldelig sjøl om han er homofil.
Noen få filmer er virkelig alt feil med, og "Blitz" er en av dem.
| 0
|
702117
|
Gjentatt vampyr-mirakel
Amerikanske Matt Reeves har nyinnspilt svenskenes vampyr-mirakel "La den rette komme inn".
Det ble faktisk veldig bra.
Let me in:
Amerikansk drama.
2010.
1 time, 54 minutter.
15år.
Regi:
Matt Reeves.
Med:Kodi Smit-McPhee, Chloë Moretz, Richard Jenkins, Cara Buono, Elias Koteas.
Også vampyrer finnes, og der mistet jeg antakelig AnneKalvig av den mjuk-okkulte reisen over Styx som startet med "Hereafter" (anmeldt annetsteds på samme nettsted akkurat nå).
Grunnen er et enkelt mirakel:
Svenskene, av alle folk, gjenfant vampyren.
"La den rette komme inn" fra 2008 forteller den sterkestevampyrfortellingen noensinne; en intuitiv og rar kromosom-film som gikk inn idin sjels byggesteiner og ryddet dem til.
Mange var veldig spente på den amerikanske nyinnspillingen"Let me in".
Det gikk veldig bra.
Også versjonen til Matt Reeves balanserer vakkert på denparadoksale oppgrensinga mellom eskapistisk mobbeoffer-psykologi og kroppsnær,hjertebankende vampyrpoesi.
Nøkkelbegrepet i filmen er den doble bønnen"Slipp meg inn".
En liten gutt som føler seg forsvarsløst utenforblant skolegård-mobberne.
Ei egentlig ukjønnlig 12-årig jente som må ha blodfor å leve og følgelig er på en uendelig udødelighetsreise utenfor alt.
Bådekjærlighet, lovlighet og forstand.
Man kan finne ut mye klokt i den snedige grøsseren, men istedet for å fortape seg i politikerforestillinger om at dette må vi gjøre noemed, vil antakelig de fleste ha størst utbytte av å se "Let me in"som en intuitiv film.
Nærheten mellom de to kan like gjerne beskrivekjærlighetens vesen som at den er et annerledes bloddrama.
Bildene er kaldere enn vintermorgeners busseter ogventeblikk.
Dette er en skildring av to skremte kroppers forsøk på å deleegenvarme.
Et forråtna vinterlys som minner om ødelagt appelsin.
Stygg ogforkasta overflødighetssnø.
Slipp meg ut.
Slipp meg inn.
Den lille vampyren Abby spilles av Chloë Grace Moretz somvar Hit-Girl i "Kick-Ass".
Owen spilles av Kodi Smit-McPhee fra"The road".
Wow.
For et par.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702118
|
Engler finnes.Vi er englene
Clint Eastwood har laget en fin forundringsfilm om forevigelsens eventuelle vesen.
I den er vi de egentlige englene.
Hereafter:
Amerikansk drama.2010. 2 timer, 9 minutter.
11 år.
Regi:
Clint Eastwood.
Med:
Matt Damon, Cécile de France, BryceDallas Howard, Frankie og George MacLaren.
Døden er en biologisk betinget kompostordning som ikkefortjener omtale, men folk er like fullt opptatt av den.
Og det er kanskje ikkeså rart at den 81 år gamle regissøren Clint Eastwood blir fylt med ennysgjerrighet når han får en av de småtaggete dagene da tankene sier at allflaks tar slutt en gang.
For "Hereafter" er først og fremst en nyfikenforundringsfilm om forevigelsens eventuelle vesen.
Og du trenger ikke leoverbærende twittersk selv om filmen beskriver folk som kommuniserer med dedøde.
Manuset er laget av briten Peter Morgan, som skrev tankefulletyngdekraft-fenomener som "The queen", "The last king ofScotland", "Frost/Nixon" og "The damed United".
Hanvet hva han gjør.
Døden fortjener ikke omtale, men vi klarer ikke holde ossunna.
Og "Hereafter" forteller i hvert fall en vakker historie, ogden beveger seg forbilledlig sakte som et gravferdsfølge.
Cécile de France (tenk å hete det) spiller Marie som blirtatt av tsunami og egentlig omkommer.
Før flinke folk vekker henne mellomvrakrestene ser hun de E.T-aktige sjablong-skikkelsene i tradisjonelt, hvittlimbo-lys.
Da dama kommer tilbake til Paris, er hun ikke lenger en kjedeligpolitisk kommentator, men ei fjern og forskrekka undrerske.
Hun har settdødsriket, hun har svevd som ballettsjel i tilværelsens englete vektløshet, ogdet er ikke lett å glemme.
Dama blir en levende zombie.
Jeg er i live, men detkjennes ikke sånn.
I London mister den intelligente og følsomme guttungen Jasontvillingbroren sin i en ulykke.
Det skulle han ikke gjort.
I New York sitter Matt Damon og leser Dickens i sittbok-kloster.
Han kan snakke med de døde, men han liker det ikke.
Damon klarer åframstille tankefullheten og melankolien som noe folkelig og fritt foreksentrisiteter, han er tilgjengelig som junkfood.
I spiritistens lavmælteprofet-tilværelse finnes det ikke svære tanker.
Han tar et kurs i italienskmat.
Han drar på London-tur for å se hjemmet til Charles Dickens.
Det er noebefriende ujålete og irreligiøst med den særegne mannen, og fraværet avfilosofisk framfuseri gjør ham til en troverdig skikkelse.
Det er som omEastwood vil gjøre livet etter døden til en hverdagslig sak.
Ikke noe tull meddet.
Det er der bare.
Det er det fine med Clint Eastwood.
Han lager fremdelessiviliserte dramaer.
"Hereafter" er en vennlig og respektfullsengekanthistorie om edle, fine mennesker som ikke kjekker seg med agurkvitser og sier fck hiu hele tida.
Regissøren organiserer trøstens rike sånn at vi skal kunneføle en slags ro.
Hvorfor må vi dø så ensomt, hvorfor må vi bli så ensommetilbake?
Kanskje vi ikke trenger det.
"Herafter" tar seg også tid til en sart romanse.Den kan virke påklistra, men er like selvfølgelig som forestillingen om livetsuendelighet.
Damer og menner treffer hverandre.
Det er det de gjør.
Og så leverde evig etterpå.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702119
|
Trusesnikens småkule liv
Paul Giamatti spiller Barney i en film som egentlig handler om at umoral er moro, men man kan bli sittende igjen med kleenexen i fanget.
"Barney's version":
Kanadisk dramakomedie.
2010.
2timer, 10 minutter.
11 år.
Regi: Richard J. Lewis.
Med:
Paul Giamatti, RosamundPike, Scott Speedman, Dustin Hoffman, Jake Hoffman, Minnie Driver.
I "Barney's version" spiller fintenkernesyndlings-teddy Paul Giamatti en selvisk og småsutrende Henrik den åttende fraCanada.
Da den elskede Miriam omsider har forlatt ham for en klinisk kjedeligfastlege, sitter han og tenker tilbake på et umoralsk liv.
Det er stiligere enndu tror, for det er ganske besnærende å følge en drittsekk.
Han har alltid hattdet hensynsløst interessant, han har ofte levd som en lykke-diagnose og han haralltid et helt relevant behov for å si unnskyld med vittige formuleringer.Umoralske mennesker er ofte kule folk.
Barney er opprømt og halvfull.
Først gifter han seg med etgravid bohemvrak som dør fra ham, så gifter han seg med en skrikendefamiliejødisk Minnie Driver som slekta fant— men midt i sitt andre bryllup oppdager satyren Miriam, som spilles avden ugudelig sympatiske Rosamund Pike.
Barney forlater brura ogbryllupsgjestene og foreslår at de skal rømme til Paris.
Det er ikke fint, mendet er befriende på samme måte som livet etter døden.
Det er så mye flinkhet i denne filmen.
Dustin Hoffmanspiller pappa med en beskjeden formfullhet som får deg til å ønske at han kunnevære med i alle verdens filmer.
Scott Speedman er en gudsbegava trusesnik ogforfatter.
Regissørene Egoyan, Arcand og Cronenberg er med som regissører.Dustin Hoffmans sønn Jake Hoffman spiller Dustins barnebarn.
Dessuten blir doldisen Heine sitert:
"Gud vil tilgimeg.
Det er tross alt jobben hans".
Heine sa det rett ut.
"Barney's version" er en sjarmerende film om desom faktisk tilgir seg sjøl enda de ikke burde.
Det er de som ikke er så nøyemed livet etter dette.
| 1
|
702120
|
Sex er bare moro
Seksuell ironi er en kunstart som bare de få behersker, men her er en ungdomskomedie som faktisk får det til.
"Easy-A":
Amerikansk ungdomskomedie.
2010.
1 time,30 minutter.
11 år.
Regi: Will Gluck.
Med:
Emma Stone, Amanda Bynes, Dan Byrd, Alison Michalka, Stanley Tucci,Thomas Haden Churc, Patricia Clarkson.
Det ble bare gode filmer denne uka, og det beklagerjeg, for hvem orker egentlig å lese om hvor flinke folk er.
Men Emma Stone eren overbevisende blanding av Alison Lohman og Alicia Silverstone med DebraWingers stemme, og hun kan spille sexkomedie fra videregående med overlegen kjønnsironi.
Filmen er også medie-filosofisk, for på damedoen (som vardet første såkalte sosiale mediet) lærer den seksuelt uerfarne jenta at poenget er å siat man har sex, ikke gjøre det.
Dermed leier hun seg ut til jordensbuksetreller som får lov til å lyge at de har begått friheter med Olive.
Det erigrunnen alt.
Men filmen er skrevet av debutanten Bert V. Royal, som antakelighar samla opp replikkpoenger hele livet til den første filmen sin.
Han får dettil.
Det spraker av "Easy-A", og skuespillerne er så ivrige at manskulle tro de nye svigerforeldrene var til stede.
Til og med de voksnehumor-gislene finner festformen i den filmatiske ironi: Lisa Kudrow, ThomasHaden Church, Stanley Tucci, Malcolm McDowell, Patricia Clarkson.
Det erutrolig så lykkelige folk blir når de får tulle litt med sex.
Det smitter.
| 1
|
702122
|
Kongen av Fu Søren er tilbake!
Den nye Panda-filmen overrasker positivt ved at den ikke prater seg vekk, men går rett på sak og lager skikkelig, handlingvsorientert kung fu-moro.
Kung Fu Panda 2:
Amerikansk animasjon.
2011.
1 time, 42 minutter.
7 år.
Regi:Jennifer Yuh.
En amerikansk versjon med stemmene til bl. a. Jack Black,Angelina Jolie, Jackie Chan.
En norsk versjon med veldig god norsk dubbing.
Den solide melbolla og fu-søren-kungen
Po er en avanimasjons-favorittene mine de siste åra.
Det var godt å se ham igjen.
Hjemme hos oss har vi en yndlings-scene fra "Kung FuPanda" som vi ser om igjen og om igjen.
Det er når pandaen har trampolertden onde snøtiger til himmels, og så kommer han dettende ned igjen.
Pandaen tarett lite skritt tilbake, og fienden dundrer i jorda.
Så tar Po en Hiroshima såbondebygda bølger.
Da står vi og hopper i sofaen.
De har laget toeren med solid og veldokumentert sans forkrigerske Kina-bevegelser.
Det er mye stilig sjuårsgrense-action i den enklehistorien, og filmen har i tillegg en slags trinn og overkommelig følsomhet somvil glede foreldre:
Det går an å elskesin far sjøl når han er en tynnhalsa kjøkkengås.
Den forskrudde påfuglen Shen vil bruke fyrverkeri-teknologitil å herske over hele jorden, og dermed blir det sånn at den profetiske fruGnu spår at pandusen
Po nok en gang må bli verdens frelser.
Det er ikke lett,for den gneldrete foggelen sender hele hærer av heavy metal-ulver som antakeligkommer fra en testosteronrik fredagskveld på Tribute.
Dessuten oppdager pandaenminnenes kryptonitt.
Noe skjedde i barndommen hans som gjør bamser veike.
Nå måhan fader meg meditere fram noe indre fred jo før jo heller.
Du skal sjongleredin vanndråpe og bli fri.
Men vi vet jo at ingenting er mer oppcava ennyoga-folk.
Her er mange fantastiske landskaper og mye deiligKina-kitsch.
Slagsmåla er råe uten å være direkte voldelige, og det smellerfint når Pandaen Uten Navn og hans naturfagsvenner fra det kjempende Hardangerkommer til byen for å bruke sinnsro mot krutt.
Den kinesiske ambassaden har muligens en kung tid på grunnav Hollywoods kultur-tyveri.
Men de tilgir oss nok når vi kjøperleketøy-figurene deres.
Jeg tilgir ikke den norske importøren at det ikke gåran å finne ut hvem som har de norske stemmene.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702124
|
Varsel om Narvesen
Hudså stønnet av sex i effekthøyttalerne — og vi andre stønnet lenger framme i salen.
Gudene vet hvem som hadde det verst.
Amerikansk romantisk komedie.
2011.
1 time, 52 minutter.
11år.
Regi:
Luke Greenfield.
Med:
Ginnifer Goodwin, Kate Hudson, ColinEgglesfield, John Krasinski, Jill Eikenberry.
Denne filmen er for den ørlille følelses-eliten som syns atdet største du opplever i livet er å bli dumpa av kjæresten sånn at du kanspise bøtte-is mens du snakker med venninna di med mobilen innpakka i Kleenex.
Nei, de gjør ikke det i filmen, men de kunne ha.
Dette er enfilm om analfabetisk venninne-psykologi slik begrepet menneskekunnskap fortonerseg den dagen Stavanger kommune har solgt bibliotek-lokalene i Sølvberget tilNarvesen og kinoen kjører formiddagssåpe på storskjerm i Starbucks som harovertatt hele første etasje.
Ginnifer Goodwin har et slags kjæledyrfjes som minner deg omCarola og Sally Field, men egentlig er Guds forsøk på å kopiere Disneys lillevimse-ekorn Snapp.
Hun er advokat, men aldri på jobb, for Ginny vaser rundt iNew York med en overfladisk ettertenksomhet uten rynker.
Hun har nemligre-forelska seg i venninnas forlovede Dex, som Ginny egentlig hadde opsjon på,men lot gli fra seg da den dominerende Hudså (Kate Hudson spiller sin mor Goldie,men med bmi) skeinte småbrisent inn i skjermbildet.
Dex er en ny sort mannlig filmskuespiller som egentligskulle ha spilt bassengrenser i "Frustrerte fruer".
Han ser ut som eihalvdyr håndveske fra "Sex and the city" og han er ikke barepandasøt, han er kattungesøt og søtere enn Hello Kitty-pysjen til Britneysbarn.
Det skjer en bibelsk forening mellom Snapp og håndveska, og dermed er desmertelige intrigene i gang.
Det eneste morsomme i filmen var da Hudson stønnet fra høyreeffekthøyttaler bakerst i sal 2 fordi hun hadde sex med Dex i annen etasje.Egentlig høres det ut som om noen i kafeen fikk for mye chili i kyllingen.
Detvar vittig.
Ellers klarte jeg ikke å se slutten fordi jeg var redd for at Ginniskulle finne ut av livet sitt og fortelle om det.
Når Narvesen har overtatt kulturhuset skal jeg sitte påHellestø og skrive av "Naken lunsj" i sanden.
| 0
|
702125
|
E.T. your heart ut, Spielberg!
Beskjedne Hot Fuzz-briter på UFO-tur i USA treffer en rømt råskinn-versjon av E.T.
Amerikansk komedie.
2011.
1 time, 44 minutter.
11 år.
Regi:
Greg Mottola.
Med:
Simon Pegg, Nick Frost, Seth Roger (stemme), Jason Bateman, Kristen Wiig, Bill Hader, Joe Lo Truglio.
Ingen hadde vel forestilt seg at det gikk an å lage en søtere E.T.-film enn "E.T." sjøl, for ingen regnet med England.
Screwball's coming home!
Det er mye søtt for de internasjonale morsinstinktene her.
Hot Fuzz-britene Simon Pegg og Nick Frost i transatlantisk kompaniskap med Seth Rogen og Bill Hader fra "Superbad" og Jason Bateman fra "Smokin' aces" i en litt tilbakelent og beskjeden komedie om romvesener — nei, det er ikke bare gutteroms-ufologene som kommer til å krølle tærne av kos.
Pegg og Frost (også manus) spiller to troverdig underformulerte tegneserie-kamerater fra England.
Den ene skriver grafiske romaner som den andre illustrerer, og de skal på road trip i alle space-utopisters drømmeland USA.
De leier en bobil på størrelse med Endeavour, kommer i konflikt med Picnic Med Døden-Amerika og driver akkurat og flykter nedover Romvesenveien da Paul dukker opp i grøftemørket.
Han er en alien.
En liten grønn mann med Rogens djupe humlestemme.
Humle er en plante, og E.T. er ikke et uskyldig barn lenger.
Han har vært med på litt av hvert som ville fått ham ekskommunisert fra Vålerenga kirke.
Paul kan dessuten imitere Predator.
Han har gitt tips til X-files-folka, og han vet at Bob Dylan egentlig er død.
En utrolig kul fyr i stygge underbukser.
E.T.isten har rømt fra Regjeringens hjernetyver og trenger hjelp.
"Vi har et litt trangt program," sier de sjenerte britene nølende på sosiale paranoikeres vis, men Paul får gudskjelov være med.
FBI rykker ut på den store veien for å fange rømlingen fra 1947.
Bateman har det tøffeste trynet på vestsida av Grete Faremo, Bill Hader og Jo Lo Trugio (som faktisk laget tegneserier som barn) er landeveisfarende agentklovner.
Etter hvert følger også en kristen fundamentalist etter bobilen fordi E.T. ser ut som satan.
På det tidspunktet har Pegg og Frost også kidnappa den pietistisk enøyde Ruth, som spilles av komikeren Kristen Wiig i en slags omvendt frelse; dama blir darwinisert av Pauls spontan-lobotomi og vet følgelig ikke forskjell på rett og galt lenger.
Hvis vi så legger til at Paul er på vei mot en kjent potemos-skulptur og at The Big Guy faktisk ikke er en mann, tror jeg at det meste er sagt.
Filmen er regissert av Greg Mottola, som laget "Superbad" i 2007.
Sjøl om han er en intellektuelt hårløs fyr fra Long Island, er det de to lavmælte manusbritene som gir filmen den beroligende, milde fornemmelsen av ti rette i tipping og uavgjort i tredje divisjon.
Sjøl når Jesus-pappa kommer stormende med nasjonal-hagla skaper filmen en lun fornemmelse av lav kaloriforbrenning og utilstrekkelig blodtrykk.
"Paul" er ikke en oppsiktsvekkende fantasifull komedie, men den vinner på særegen, stilig smålatter og storarta stamina.
Og så heter mesterdetektiven Lorenzo Zoil.
Hehe.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702126
|
Puslete Mini-Cooper
Påfunnsfattig film om en mann som tar pille for intelligens og bare oppnår å bli kjedeligere.
Amerikansk thrillerkomedie.
2011.
1 time, 45 minutter.
15 år.
Regi:
Neil Burger.
Med:
Bradley Cooper, Anna Friel, Abbie Cornish, Robert De Niro, Johnny Whitworth.
Hvordan klarer normalt enkle manusforfattere å skrive en film om et farmasøytisk frambrakt universalgeni?
Svar:
De gjør ikke.
De skriver en lang TV-pilot og tror de har vært flinke.
For å beskrive det spesielle, må man være spesiell eller flink.
Dessuten:
For å spille en utviska slakkis-mann som kjemisk oppgraderes til billiodusen megaherz-hjerne og så thriller rundt i gatene med borismafiaen i hælene, trenger man en skuespiller med billiodusen megaherz personlighets-utstråling.
Matt Damon kunne ha spilt denne rollen.
En halvung Dustin Hoffman kunne ha fått det til.
Bradley Cooper ble opprinnelig satt til verden for å smile i Politiskolen-filmer med høye tall, men ingen lager dem lenger.
Han funker ålreit som pilsglad partydude i Rogafest-filmer.
"Hangover" er Coopers komplikasjons-grense.
Hvordan klarer en enkel buddy-skuespiller en rolle som både skal være overmannende forsoffen og siden fantastisk?
Han klarer det ikke.
I "Limitless" er det sånn at en anonym farmasøyt har funnet opp en pille som gjør at menneskene kan bruke hele hjernekapasiteten.
Cooper får tak i sånne piller, og så blir han perfekt.
Perfeksjon beskrives ved at mannen prater som en svensk knivselger i Provstebakken.
Han spiller piano, lærer seg fransk, skriver roman og uttaler seg om kreftbehandling — sånne ting som AFP-ere tyr til når de ikke orker plante flere busker.
I det øyeblikk filmen skal bli ferkings fantastisk, forfaller den til et talkshow-banalt realiser-deg-sjøl-drama med enkle Hotel Cæsar-replikker.
Og det hjelper virkelig ikke på innlevelsen da du oppdager at hovedpersonen skal tilbringe resten av historien blant børs-tilbederne.
Heller ikke at han blir en slags trollmannens læresmutt for en Robert De Niro som ser ut som om han tror at han fortsatt er Ben Stillers svigerfar.
Johnny Whitworth er rennesteins-hermelinen Verne med nostalgiskapende hormon-kompetanse og Nick Nolte-stemme.
Johnny dør fort, og det kan vi ikke gjøre noe med - men rollen hans er en pinlig påminnelse om hva som skulle til.
Filmen mangler en mann.
Egentlig skulle Shia LaBeouf spille hovedrollen.
Men han brakk armen.
Fanden er løs!
"Limitless" mangler antakelig også Nicole Kidman i Abbie Cornish sin rolle.
Den mangler genuint overraskende løsninger og genialt stilige steder.
For at en film skal funke i et mahognibrunt Wall Street-bur må det dessuten gnistre myntblankt av replikkene.
Det gnistrer mer av vått toalettpapir enn samtalene i "Limitless".
| 0
|
702127
|
Parodi på fullt alvor
Et mislykka forsøk på å ri vampyrbølgen i Star Wars-solnedgangen.
Grøsser/Sci-fi thriller.
USA 2011.
Regi:
Scott Charles Stewart.
Med:
Paul Bettany, Cam Gignandet, Karl Urban, Maggie Q, Lily Collins, Christopher Plummer m.fl. Aldersgrense: 15 år.
Lengde:
1 time 27 min.
Når "Priest 3D" endelig er slutt, er jeg ikke i tvil:
Folkene bak denne påkostede kaosfilmen har en våt drøm om å skape et nytt univers for å hekte på all verdens fantasy— og sci-fi nerder, og håper de får lage både nummer 2 og 3.
Men det kommer ikke til å skje.
Det BØR ikke skje.
For "Priest 3D" er bare et stivt og pompøst forsøk på å ri vampyrbølgen inn i Star Wars-solnedgangen:
Ingenting er nytt og spennende, og både universet og rollefigurene er for vagt og overfladisk skildret til at vi bryr oss.
Dialogen er så stiv og pompøs, og stemmebruken så filmtraileraktig at det nesten er morsomt.
Nesten.
Hadde filmen vært en parodi på fantasy- og sci-fi sjangeren, hadde det vært morsomt.
"Priest 3D" foregår i en alternativ verden der mennesker og vampyrer har kriget i århundrer, og der menneskene har vunnet kampen og plassert de gjenværende vampyrene under kontroll i reservater.
Ikke vakre, romantiske vampyrer som har vært sånn i skuddet de siste årene, men slimete, morderiske monstre.
Menneskene er underlagt en mektig, undertrykkende kirke.
Prestene, som kjennetegnes av et svært kors i pannen, var en gang spesialtrente av Kirken for å bekjempe vampyrene.
Men nå når kampen er vunnet, er prestene uvirksomme, utstøtte og frustrerte.
Da Priests (Paul Bettany) niese blir bortført, angivelig av vampyrer, må han legge ut på et oppdrag for ikke bare å redde niesen, men hele menneskeheten (!)
Den tradisjonelle kampen mellom det gode og onde blir på skrudd vis brukt som en metafor for kampen mellom indianer og hvit, men uten å ha noe poeng å by på.
Grøsseren uten grøss og thrilleren uten spenning forsøker seg også på kritikk av en mektig Kirke som i Guds navn undertrykker menneskene, gjennom en overtydelighet og karikert framstilling som igjen får meg til å lure på om dette egentlig er en parodi.
"Priest 3D" prøver altså å være både spennende, fascinerende, romantisk og dyp på en gang, men i iveren etter å gjøre alle til lags ender filmen i stedet opp som en intetsigende, kaotisk klisjégraut.
Forresten:
En ekstra prikk på terningen for de lekre, blasse ørkenlandskapene.
Som dessverre ikke kommer helt til sin rett med mørke 3D-briller på.
| 0
|
702129
|
Enda et engelsk grine-år
Her kommer det igjen:
De enkle menneskene er fulle og dumme, de siviliserte menneskene ser overbærende ned på dem og smiler.
"Another year":
Britisk dramakomedie.
2010.
2timer, 4 minutter.
7 år.
Regi:
Mike Leigh.
Med:
Jim Broadbent, Ruth Sheen,Lesley Manville, Peter Wight.
Mike Leigh er den engelske regissøren som ville vært istand til å gråte over at bussen ikke kom og at snøen ikke var hvit lenger ogat katter ikke kan ta sertifikat.
Han er en så rutinert sjølnedtrykker at hanantakelig parodierer sin evne til depresjon av masochistiske grunner."Another year" starter med at den plaga Imelda Stanton forulempereksistensen med et ansikt som begikk selvmord for mange år siden.
Hun er etLeigh-ikon.
Se min smerte, den er svart som natten, alt det jeg tenker, det ersvart som den.
Dessuten spiller Lesley Manville en ekkelt utleverendearbeiderkvinne-rolle som er så dorisk, hysterisk og fortløpende falsettisk isin intellektuelle og følelsesmessige umodenhet at det oppstår en ny BrendaBlethyn.
Husker dere Brenda i Mike Leighs "Secret and lies"?
Så ille.
Jim Broadbent spiller en mild og middelaldrende geolog medkolonihage, og kona hans er sosialarbeider og uklanderlig på en politisktrusesnik-måte som ellers bare rammer døde mennesker.
De er utstudertsiviliserte og personlighetsløse i en hyggelig leilighet, men alle som kommerpå besøk er alkoholiske og usympatiske livsfornedrere.
Så sukkerbehandler-ekteparet smilende, for de skjønner menneskene og tilgir dem.
Filmens tema er at alder er så vanskelig at man heller burdevært død, og dem om det.
Men den sjikanøse behandlingen av vanlige menneskeruten måtehold og kolonihage virker både snobbete og nedlatende.
Jo.
Den bredsynte Broadbent har en bekymring:
Regjeringensatser bare på bilismen og forsømmer toget.
Hvor klissete kan egentlig depolitisk korrekte bli?
| 0
|
702130
|
Internett er et skummelt skap
Hideo Nakata har sett internett som et fangenskap der ungdom psyker hverandre ned og dør.
OK.
"The chatroom":
Britisk drama.
2010.
1 time, 35minutter.
15 år.
Regi:
Hideo Nakata.
Med:
Aaron Johnson, Imogen Poots, MatthewBeard.
Dette surrealistiske lille ungdomsfrykter-dramaet er lagetav "Ringu"-regissør Hideo Nakata, og derfor burde "Thechatroom" egentlig vært en ny mediegrøsser om ungdom som blir slakta medtrykte kretser i ei virtuell cyberfelle der Saw-psykopatene venter somedderkopper i internettet sitt.
Men i stedet blir Nakata til den kulturelt skrekkslagnebayeren Michael Haneke og begynner å frykte samtida.
Filmen har en fascinerende form.
Ulykkelig ungdom forsvinnerseg så voldsomt inn i nettets forskjellige kjadrerom at filmen forestiller segsnakke-cyber som et fysisk hus med dører.
Fargene er smitta av ecoli og svimersjukt i fete overdrivelser.
Inne i rommene sitter uforsvarlig nevrotikerungdomog oppildner hverandre til å rømme fra virkeligheten.
Han ene går til psykolog,men blir ikke kvitt sine destruktive tilbøyeligheter.
Den sarte lille guttenble plutselig forlatt av en pappa han elsket og må gå på lykkepillen.
Her inneomgås mulige selvmordere med andre ubalanserte, og nettet funker som etlokkemiljø som fører til forvillelse, galskap og død.
Filmen er hypokondrisk og manisk, og det svekker den.
Desære bildene skaper forventninger om at det skal skje spennende ting, og istedet oppstår bare en steinerskoleaktig samtidsparanoia som ikke akkuratutfordrer med originalitet.
Internett er antakelig ikke vår versjon av Svartedauen.
Detfarligste stedet du besøker i hele livet ditt er skolegården.
Den kan du ikkestenge ved å ta strømmen, den blir påtvunget deg i 12 års skolegang — og detfinnes ikke forsvar mot dens sosiale tyranni.
Drit i nettet.
Cyberliv er selvvalgt.Det er skolegårdene som skaper ulykkelige mennesker.
| 0
|
702131
|
X-unge mot Bacon-bombe
Mye stilig ødeleggelseslyst, men litt for snuppete og snakkesalig ungdoms-versjon av X-men.
X-men:
First class.
Amerikansk sci-fi eventyr.
2011.
2 timer, 12 minutter.
11 år.
Regi:
Matthew Vaughn.
Med:
James McAvoy, Michael Fassbender, Jennifer Lawrence, Kevin Bacon.
Det finnes en god del vellykka visuell vilterhet i X-men-filmen, men den består ellers av for mye småpratende, vær-den-du-er-aktig Disney Channel og for lite dyriskhet og eventyr.
Her mangler gigantiske mengder rå moskus-sjarm.
Vill flått ville ha virket skumlere.
Agurk med e-coli også.
Det kalles en prequel.
Man tenker intenst på det som skjedde før.
Magneto (som ble spilt av Ian McKellen i enerfilmen i 2000) er opprinnelig en jødegutt i 1944 som skriker av psykisk smerte da den deutschiske slags Doktor Abuse (Kevin Bacon) dreper mor hans i konsentrasjonsleir.
Bacon forsøker først sin mirakuløst smertefulle tysk-uttale, men dama overlever, så han trekker pistol.
Professor Xavier (seinere Patrick Stewart) er opprinnelig en pinglete britisk guttunge i amerikansk slott og spilles av James McAvoy med en jentesnill, tynnsjela Potter-personlighet.
Handlingen foregår i 1962, og sluttpoenget er at den onde supermutanten Bacon har tenkt å svi verda ved å lokke russerne til å sette raketter på Cuba.
President Kennedy snakker alvorlig i dokumentarisk svart hvitt, men det ser ikke ut som sekstitall, det høres ikke ut som sekstitall og den friske ungdomsgjengen ser egentlig ut som om den kommer fra Justin Bieber-konsert og sitter i peisestua og bytter Hannah Montana-kort.
Akkurat det gjør ingen ting, for de færreste fant noe de likte i 1962.
Men frodigheten og galskapen i de to første X-men-filmene savner jeg.
Hugh Jackman er borte, Halle Berry, Famke Janssen, James Marsden, Anna Paquin.
Den første "Fantastic Four"-filmen (2005) skuffet med den uforståelige svakheten at du fikk følelsen av å være på besøk i et nyinnflytta legesenter eller rekreasjonslokalene til et litt for rikt reklamebyrå.
"X-men:
First class" lider også av streithet.
Det er ikke moro her.
Det er mer spennende i kjelleren på Stavanger museum.
Guttene og jentene kan fiffige kunster, men de er mindre oppsiktsvekkende enn småflinke ungdomsskole-elever i Norske Talenter.
Alex Rosén ville skilt seg ut som det verste råskinnet i dette selskapet, sjøl om Michael Fassbender ville ha tatt en god annenplass som den mørksinna Erik.
Handlingen går ut på at gene-nerdene skal samarbeide med CIA, for Kevin Bacon er i ferd med å omgjøre seg sjøl til ei A-bombe, siden han allerede har atomer i uorden.
Det mest spennende med Kevin er at han utstyrer seg med en styrthjelm som kunne ha tilhørt den legendariske Toys R Us-rapperen Vanilla Ice for ikke å bli forstyrra av telepatikere.
Handlingen ble jeg aldri særlig engasjert av, for jeg vet at jorden ikke ble utsletta i 1962 og heller ikke i mai 2011.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
702132
|
Tøff TV-jente mot sur Ford
Harrison Ford tar en Walter Matthau, og Rachel McAdams fikk for mye sukker til sjuårsdagen.
Men det er moro.
"Morning glory":
Amerikansk komedie.
2010.
1 time, 45 minutter.
7 år.
Regi:
Roger Michell.
Med:
Rachel McAdams, Harrison Ford, Diane Keaton, Patrick Wilson.
Det er etter sjokkerende framvisninger av europeisk tungsinn at man skjønner at Gud skapte USA på en søndag da han var i godt humør og hadde kjøpt svinekoteletter bare for å nyte synet av dem.
Til å begynne med tror du at Rachel McAdams som sukkerfyrt overyter i TV-bransjen kommer til å bli så irriterenede at tåneglene faller av.
Du kommer til å like henne.
Du tror at Harrison Fords elitistiske veteran-surhet kommer til å bli så uappetittlig at til og med tanken på jordbær og morgensol gjør deg kvalm.
Men.
Etter en stund begynner du å like mannen og hans simplistiske frittata.
"Morning glory" er et nydelig eksempel på at nordmenn, svensker og franskmenn tar feil:
Det er morsomt i verden.
Livet er kult, og det står i det ellevte budet:
Hvis du ler deg skakk av halvgode vitser, skal du få leve enda lenger i landet.
Harrison spiller en Walter Matthau.
Han er sur gammel TV-journalist som vet alt bedre.
Den svangre jord har snurret enda en sexy ungdom inn i sin solnedgang, og sola sukker litt vemodig som soler gjør.
Det er vakkert på et vis.
Rachel McAdams er ikke bare en løpsk dynamo, hun er hjulet som driver dynamoen eller kanskje den oktanråe maskinen som driver hjulet eller kanskje til og med Fukushima.
Dama står opp halv to om morgenen for å planlegge nyhetssending!
Hun avbryter samleier når mobilen ringer.
Et forbilde.
Og plutselig en dag skal hun lede det nedleggingstrua morgenshowet Morning Glory, og der finnes både superbitchen Diane Keaton og den omtalte forden.
McA er ei stilig jente som lenge følger den behagelige hovedregelen "Travle karrierekvinner trenger ikke sex, for de har alt de trenger".
Et liv befridd fra Hitler, Stalin, Loyola, Ben Stiller, Bush og tennissokker som ligger på badegolvet og lukter kunstig bacon.
Like fullt går hun i trange grå skjørt som får rumpa til å likne en tekstilbrokk, og etter hvert får hun seg kjæreste, men hun er kul for det.
For å få fart på seer-statistikken setter den unge nykomlingen i gang ekstrem-TV, som blant annet består i at værmannen må kjøre berg-og dalbane med kamera opp mot fjeset, en sinnssykt vittig scene.
Etter den tør vi skeptikere skikkelig opp.
Replikkene er gode.
Lemen-faktoren er høy, McDama kan når som helst hoppe opp og bite en dinosaur i nesa.
| 1
|
702133
|
Hvorfor er svensker sånn?
I denne TV-krimmen spiller Rolf Lassgård en så sur svenske at han burde få sin egen flaggdag.
"Den fördömde":
Svensk krim.
2010.
1 time, 30minutter.
15 år.
Med:
Rolf Lassgård, Gunnel Fred, Tomas Laustiola, Moa Silén.
Egentlig er "Den fördömde" en TV-krim, men påsamme måte som britiske påskeserier avslører den en merkelig nasjonal identitetsom er uimotståelig merkelig.
Svensk krim skildrer først og fremst en infantilDNA-depresjon som er sjokkerende egosentrisk og nærmer seg narsissisme.
Jeg elsker egentlig skuespilleren Rolf Lassgård, men i dennefilmen spiller han en svensk karikatur av Tommy Wirkola-format.
Mislykkethet ersvenskers adelsmerke.
De forakter alt svensk, og egentlig pisset noen det gulekorset i flagget.
Lassgård er skeiv i ansiktet som et ferskt slagtilfelle avbare nedslåtthet, og han snakker slik uerfarne bakrus-ofre forsøker å overtalelyktestolper til å flytte seg.
Mannen har mimikken til Dante Aligheri da hanoppdaget at Beatrice hadde lagt på seg sju kilo i helvete, og han kikkerdessuten på damer.
Fra første bilde dunster det en søtladen ufriskhet avrollefiguren, og man er nødt til å spørre seg selv:
Hvorfor, Klas Göran?
Hvorfor?
Lassgård spiller en profilør som det har gått dårlig med, ogkrim-avdelingen liker ham ikke — på den andre sure svenske-måten.
Torkel iRikskrim sukker.
De andre skuler.
De er svenske på skukke-måten, andpustentoppgitte.
Filmen handler om at en ung gutt blir funnet død, og han erantakelig myrdet siden hjertet er skåret ut.
Fra der kommer en del britiskeklisjeer:
De pene menneskene har seksuelle hemmeligheter, de er slemme, de erarrogante og vi liker dem ikke.
Lassgård gjør heller ikke det, men etter hvertsom etterforskningen skrider fram, kommer også den tradisjonsrikenesten-pedofilien, og så blir folk virkelig sure i trynet.
Det er ikke mye mystikk i filmen, og den viktigste er:
Detteelsker vi.
Nordmenn er fullstendig hekta på britiske perversjoner, svenskoppgitthet og endeløse danske dramaer fra vestkystsamfunnet Humørløs.
Hva erdet med oss?
Er vi blitt så uhelbredelig sjelløse at vi søker kompensasjon isurhet?
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
702134
|
Gud er liten, mennesket er stort
Munkene i Algerie konkurrerer med Gud i en meningsløst pratsom film der det var ingen vits i å dø.
"Om guder og mennesker":
Fransk drama.
2010.
2timer.
15 år.
Regi:
Xavier Beauvois.
Med:
Lambert Wilson, Michael Lonsdale,Olivier Rabourdin.
I det franske dramaet "Om guder og mennesker"finner vi en annen form for patologisk selvopptatthet.
Filmen handler om etfransk kloster i Algerie en gang på nittitallet da den lokale islamismen truetalle som trodde på feil hodeplagg.
De religiøse terroristene snerrer etterhvert også til de franske munkene, og i to timer skildrer filmen hvordan degamle mennene diskuterer om de skal bli der og dø eller reise hjem og overleve.
Problemstillingen er både besynderlig og pinlig, fordiskusjonen åpenbarer med religiøs klarhet at et kloster egentlig er et stedder mennesket vil vise at det er større enn Gud.
Gud har bedt menneskene leveog vokse og yngle, mens munkene tror Han tok feil.
De vil bli som Ham.
Dermedovervurderer de sin egen betydning som hellige tros-symboler og bestemmer veden håndsopprekning som ville virket utilbørlig pompøs i Getsemane, at alle skalbli.
De blir selvsagt drept.
En gjeng jesuser som vil dø for å frelsemenneskene.
Men de frelser ingen.
De bare ofrer seg helt unødvendig.
Spesielt én av scenene røper den ideologiske forvirringen.Da den Udyret-digre terrorist-banditten truer dem, siterer abbeden Koranen, derdet står at alle prester er like.
Det vil si:
I stedet for å refse morderen forhans massedrap, smisker munken seg inn med ham ved å si:
Hør nå her, vi er joalle Guds menn.
Manusforfatteren har antakelig oppfattet dette som en økumeniskgenistrek, men egentlig er det en like stygg opportunisme som om en prest iannen verdenskrig skulle si til Gestapo:
Hør nå her, vi tror også på enallmektig Gud, vi er alle fascister!
Det er en ganske kjedelig film, der uendelig salmesang ogekshibisjonistisk arbeidsvilje skal medvirke til inntrykket av at vi ser påhelgener.
| 0
|
702136
|
En skikkelig ektemann!
Russell Crowe bruker briller når han leser, men når kona fengsles, blir han en kompromissløs befrier.
"The next three days":
Amerikansk drama-thriller.2010. 2 timer.
15 år.
Regi: Paul Haggis.
Med:
Russell Crowe, Elizabeth Banks,Jason Beghe.
Og når du først har sett oppkvikkerfilmen "Morningglory" kan du unne deg nervesliteren der Russell Crowe spiller en ektemannslik sånne ekte mannskuliniteter skal være.
Sjøl om han er en enkel lærer medlesebriller, bestemmer han seg for å redde den mord-dømte kona si (Elizabeth Banks)ut av fengselet rett foran nesa på intelligente etterforskere.
Det er ennydelig spennende film.
Du blir ganske heit om milten når ei tynn ettbarnsmorsitter i oransje drakt og forsøker å få kontakt med sønnen sin, og du blirganske tørr i halsen når læreren reiser inn i narkoseslummen for å stjele deslemmes onde penger.
Her finnes både familiefilmens sarthet og den kalde, nervøse planlegginga fra gamle bankbruddfilmer.
"The next three days" er der hvor den skal være.
| 1
|
702138
|
Nifsere enn lotto
Det er dystert, det er sørgelig, det er vondt og voldelig, det er bortkasta.
13:
Amerikansk krimdrama.
2010.
1 time, 35 minutter.
15 år.
Regi:
Géla Babluani.
Med:
Sam Riley, Alexander Skarsgård, Jason Statham, Mickey Rourke, Ray Winstone.
Géla med det betegnende etternavnet Babluani har fått lage sin georgianske film om igjen i USA.
Av gjentakelser oppstår ofte det lojalt uinspirerte.
Og handlingen er øst-europeisk:
Sam Reilly spiller ung mann som finner ut at han skal forsøke å svindle til seg noen millioner dollar for å betale pappas sykehusregning.
I Georgia kan man få Kongens fortjenstmedalje hvis man plutselig betaler med penger man umulig kan ha tjent, men i USA viller IRS ha kommet løpende på de kvikkeste basketskoa sine.
Reilly stjeler identiteten til en død mann.
Han følger et merkelig spor og havner som deltaker i en grusom russisk rullett, der rikfolk vedder på hvem av de seksten mennene som kommer til å bli skutt for hver runde.
Det er utprega leit å se på, det er frustrerende mørkt og unødvendig — og det ender dårlig.
For oss konstant politiske paranoikere kan filmen tolkes som en påminnelse om at amerikansk helvevesen er en nasjonalskam og at heller ikke det er integrert i forståelsen av et moderne vestlig demokrati.
| 0
|
702140
|
Dyster og kåt Affleck
Alltid skal vennene stå i veien når amerikanere skal oppføre seg fint.
The Town:
Amerikansk krimdrama.
2010.
2 timer.
15 år.
Regi:
Ben Affleck.
Med:
Ben Affleck, Rebecca Hall, Jon Hamm, Jeremy Renner.
Det står i Grunnloven:
Alle gode amerikanere skal lage en film som dette:
To gode kamerater havner på hver sin side av skillet mellom yin og yan — og et sted i brødrekonflikten står det en slags Yoko Ono og misbilliger dem.
Filmen handler fra Charlestown i Boston, The Town, et område som er kjent for å oppdra ranere.
Der driver Ben Affleck og hans venn Jon Hamm og planlegger ran.
En dag tar de banken der Rebecca Hall er sjef, og kidnapper henne en liten stund.
Men på grunn av det puslete kvinnemenneskets nakne ankler kan ikke den følsomme Affleck glemme dama, så han stalker henne skikkelig opp og blir kjæreste og har så søt forbrytersex med henne at han ombestemmer karrierevalget sitt.
Men så lett er det ikke å svikte gamle kamerater.
Ånei.
Og dermed går vi den pilsblaute gamle lysløypa.
Jon Hamm klager fælt, den blomsterselgende eklingen Pete Postlethwaite truer med kastrering, og før du vet ordet av det har Affleck fortalt hele den triste historien sin om sportskarrieren som røyk og mamma som ble borte.
Synd at Oprah gir seg.
Det blir for pinglete.
Det er som en Steven Seagal-film med Woody Allen i hovedrollen.
Paradokset med alvorlige Olsenbanden-filmer er at de ofte skildrer folk som det er umulig å like.
| 0
|
702141
|
For vhs-veteraner
Egentlig handler denne filmen bare om skyting.
Ja, faktisk.
"Sharpshooter":
Amerikansk action.
2007.
1 time, 26 minutter.
15 år.
Regi:
Armand Mastroianni.
Med:
James Remar, Mario Van Peebles, Catherine Mary Stewart, Bruce Boxleitner.
Denne er bare for å ha med noe til de hederlige gamle vhs-veteranene som syns at en god film skal ha ukjente skuespillere som aldri blir nevnt på VGNett og som kommer på jobb, skyter terrorister og går hjem til modelljernbanen sin.
I denne opptrer James Remar som skarpskytter, og den gjenoppliva Mario van Peebles blir til slutt skutt.
Mer var det ikke.
| 0
|
702142
|
Vittig på tross av seg selv
Motvillig begynner du å like denne komedien, for den har både Robert Downey jr.
"Due date":
Amerikansk komedie.
2010.
1 time, 35 minutter.
11 år.
Regi:
Todd Phillips.
Med:
Robert Downey jr, Zach Galifianakis, Juliette Lewis, Jamie Foxx.
Først en livsstil-politisk kjønns-presisering:
Denne filmen kan ikke bli ukontrollert morsom, for fødsler er ikke vittige, de er dypt kvinnelige og ikke noe å tulle med.
Derfor ville humoren ha fungert mye bedre om Robert Downey jr egentlig skulle rekke hjem tidnok til at en kamerat i Risa leverte et billass pukk.
Nå føler vi en arketypisk forferdelse ved utsiktene til at han ikke rekker Bridget Moynahans fødsel.
Men OK.
Downey jr.
er en framifrå filmfyrste, og han klarer å spille hastverksprega husbond på tur uten at du føler sjenerende medlidenhet med verdens eggceller.
På flyplassen treffer han den sosiale smerte-eksperten Zach Galifianakis.
Han spiller den sorten utilbørlig komedie-ungkar som ble satt til verden av pedagogiske grunner:
Han oppdrar deg til aldri å snakke med fremmede, sjøl om de blør fra halspulsåra, sjøl om de stjeler napoleonskaka di eller tilbyr deg å låne ipaden.
Mannen har med kose-ape på flyet, og han har et skjegg som man kan skjule hamstere i, eller redebyggende fugler som stris, kar og gjøke.
Han kunne vært barne-TV-vert.
Fordi den kontaktsøkende idioten bryter innestemme-regelen på terrorist-trua fly, får ikke Downey jr. fly hjem.
Han må kjøre bil med idioten.
Han må være med når den uønska anti-vennen ifølge moderne komedieprinsipper kjøper hasj hos Juliette Lewis — og han ender faktisk med å stjele en meksikansk politibil og taue en grensepost inn i USA.
Doney jr.
må se på da Grafnisikasus onanerer i bilen for å få sove, han må få bank av en mann i rullestol.
Egentlig er det ganske morsomt, og manusforfatteren holder en viss stil:
De to mennene sjekker faktisk ikke opp tvilsomme motelldamer i Kalleanka-biotopen langt fra folk.
Underveis skjer det behagelige ting som at regissøren spiller Neil Youngs utrolig vakre "Old man" til bilkjøring, og da det ansvars-visnende motorveiparet forvrenger sine hjerneceller med urter, kommer sannelig også Pink Floyd.
Filmen får en sentimental vri til slutt, og den er egentlig like pinlig som da Obama ble valgt til president, men er det moro?
Ja, det er moro nok.
Følg meg på Twitter:
@arilabra.
| 1
|
702143
|
Du trenger ikke dette
Man blir bare resignert av enda en Fockers komedie.
"Little Fockers‘:
Amerikansk komedie.
2010.
1 time, 35 minutter.
11 år.
Regi: Paul Weitz.
Med:
Ben Stiller, Teri Polo, Robert
De Niro, Owen Wilson.
Den forrige Fockers-oppfølgeren var forferdelig:
Treeren skaper ikke raseri, men en slags behagelig resignasjon:
Som om du ser en åttitallsbegeistra TV-framføring av spansk flue der for eksempel Rolv Wesenlund har rutete dress og talefeil.
Ben Stiller er blitt supersykepleier, for ingen vil se filmer om menn som vasker rumper og ikke tjener penger og aldri går på møter.
Robert DeNiro har kommet i den post-heroiske alderen da han må spille potensmobba svigerfar, Dustin Hoffman er en slags etnisk ereksjon i Spania, Barbra Streisand driver sex-TV.
Det finnes et pensjonist-humrende fnisemiljø i denne komedien, og sjøl om DeNiro forsyner seg skamfullt av Viagra-etterlikningene, hever filmen seg aldri til mer enn halvslapp pilspenis.
Konfliktene er ikke av Gahr Støre-format.
Jessica Alba spiller medisin-promotor som av udefinert biologiske grunner kaster seg over Ben Stiller og gjør eks-spionen DeNiro profesjonelt mistenksom.
Underveis skjer det noe ting som folk vil le av på samme måten som når de hoster chips-smuler.
| 0
|
702146
|
Monsterplage
Kjedeligere enn når Dagbladet skriver om flått er "Monsters".
Hvis man ville tillegge regissøren av denne kjedelige monsterfilmen tankevirksomhet kunne man si at den er en allegori om vestens søvngjengerske likegyldighet overfor verden.
Flåtten er fryktelig den ene dagen.
Muslimister (det er sånne som kaster müsli på religiøse motstandere) skremmer den neste dagen, og så er antakelig sykkelen til avdøde Wenche Foss det truende elementet den tredje.
I denne filmen er monsterne fredeligere enn skogsinsekter og monstermaneter.
En ekstremt irriterende amerikansk fotograf skal ledsage riking-datter gjennom alien-trua Mexico.
Det er omtrent like spennende som en halvannen times hjemmevideo av Plunkes første skoledag.
"Monsters":
Amerikansk drama.
2010.
1 time, 32 minutter.
Regi: Gareth Edwards.
Med:
Scoot McNairy, Whitney Able.
| 0
|
702147
|
Melankoli med von triersk smell
Lars von Trier klarer å få science fiction-historien sin til å fungere som en eksistensiell metafor.
Drama/Sci-Fi/Thriller.
Regi/manus: Lars von Trier.
Med:
Kirsten Dunst, Charlotte Gainsbourg, Kiefer Sutherland, Charlotte Rampling, John Hurt, Alexander Skarsgård, Stellan Skarsgård.
Danmark 2011.
2 timer 15 minutter.
Aldersgrense:
11 år, egnethet ungdom/voksne.
Noe av det vakreste som er laget på film, er Lars von Triers åpningssekvens i "Antichrist" i svart-hvitt, sakte film og akkompagnert av Händel.
Nå i "Melancholia" leverer dansken en ny prolog som kan konkurrere med den forrige i skjønnhet.
Der "Antichrist" ble innledet med en intens fortelling om to foreldre som elsker mens barnet deres dør, overrasker regissøren nå med en serie tablåer i surrealistisk stil, i sakte film og til toner fra Richard Wagners musikk i operaen "Tristan og Isolde".
Kvinne ser tungt på oss mens fugler faller til jorden.
Brud flyter på rygg i et tjern eller sleper seg gjennom en skog av tau.
Et flamsk landskapsmaleri brenner opp.
Fortvilet mor bærer barn over golfbane.
Svart hest faller.
Gutt skjærer i gren.
Gal?
Nei, genial
Hva for noe?
Er mannen gal?
Nei, snarere genial.
Det store med von Trier er at han stadig sprenger grenser til noe nytt, noe originalt, ikke minst formmessig.
Dette er en regissør som vet å påvirke oss gjennom det visuelle.
Snart blandes de surrealistiske tablåene med kosmiske science fiction-scener:
En planet er på kollisjonskurs med jorden.
En park ved havet overstråles av tre lysende himmellegemer samtidig:
Solen, månen og – den von trierske planeten Melancholia.
Å putte alt dette inn i én åpningsekvens kan synes overmodig – dette kan da regissøren aldri få til å henge sammen.
Men det skal vise seg at von Trier greier det.
Resten av filmen er todelt – først et portrett av bruden Justine (Kirsten Dunst), så søsteren Claire (Charlotte Gainsbourg).
Første kapittel er befolket av brudepar og bryllupsgjester, det siste er nesten avfolket etter at gjestene har forlatt herregården ved havet, parken og golfbanen.
Det jeg har imot Justine-kapitlet, er von Triers velkjente bruk av håndholdt kamera for å skildre bryllupsfesten for Justine og Michael (Alexander Skarsgård).
Slike visuelle uroligheter blir regelrett slitsomme.
Men visst svarer formgrepet til kaoset som utvikler seg mellom brudepar, vertskap og gjester.
I glimt latterliggjør von Trier tåpelige leker og ritualer som menneskene klynger seg til når et giftemål skal feires.
Charlotte Rampling og John Hurt spiller skikkelser som pinefullt slår kiler inn i drømmen om et lykkelig ekteskap.
Målt mot erfarne voksnes bitre verden famler to naive nygifte for å bevare kjærligheten.
Regissøren skaper noen vanvittig sårvonde øyeblikk mellom Justine og Michael.
Er det rart om et menneske blir deprimert?
Lars von Trier berører meg sterkt med skildringen av en søster som er lammet av depresjon, en annen som er rammet av angst for at kloden skal knuses – av planeten Melancholia.
Claire-kapitlet føles likevel langdrygt når regissøren skal bygge opp mot den store undergangsfinalen.
Det fascinerende er at regissøren, som har skrevet manuset selv, lykkes i å få science fiction-fortellingen til å fungere som eksistensiell metafor:
Mon tro om ikke det eneste som kan verne oss mot å bli knust av melankoli og tungsinn, er den magiske hulen som Justine og gutten bygger til slutt.
Så, når von Trier samler prologens tråder til et siste sammenbrudd, gir han oss samtidig sin gåtefulle beskyttelse:
Skjønnheten i en naken kvinne i måneskinn ved elven, Wagners dypt vemodige musikk, hestene, og haglet rundt moren med barnet.
Jeg vet ikke hva alt betyr, men at det er storslått filmkunst, er sikkert.
| 1
|
702148
|
Bangkok tar dem!
"Hangover 2" er stor moro for de som ikke bryr seg om den andre filmen likner den første filmen og kaller det en stil.
The hangover Part II:
Amerikansk komedie.
2011.
1 time, 42 minutter.
15 år.
Regi:
Todd Phillips.
Med Bradley Cooper, Zach Galifianakis, Ed Helms.
Jeg har vokst opp med i den tro at Ingmar Bergman var det vittigste som fantes, så når jeg syntes det var moro hele tida, så vil i hvert fall dere kose dere.
Og ta med bestemor fra Ombo.
Gi henne St. Hallvard på Solo-flaske.
Hangover-prosjektet tilhører de fastlåste fortidsmytene som de fleste vil behandle med tilbakeholden skepsis:
Kan ikke gjøres om igjen.
Men OK.
Du skal ikke gifte deg om igjen heller, og det gjør den litt finslige og salige tannlegen Stu.
Siden brura er fra Thailand, havner han og kameratene der i bryllup.
Bradley Cooper med sjekkehåret.
Pappfjeset Ed Helms.
Zach Galinifianakis i den psykotisk-infantile rollen som mamboende syndrombarn i førtiårsalderen.
De skulle bare ta en eneste øl på stranda, og de våkner i et hotellrom som Bukowski kunne ha forsmådd, med en avkutta finger, en ansiktstatovering, en røykende apekatt som tukler med pelsdings i senga.
Og de har mistet bruras bror, den 16-årige Teddy.
Jeg kan jo ikke fortelle mer.
Men la meg spørre:
Hvordan tror dere at munken i rullestol havna på politikammeret, og hva skal de i et No Shit Faraway Rambo-kloster, hvorfor kjefter silkeråskinnet Paul Giamatti sånn før Davids ætt blir forsmedelig oversprøyta av svineblod?
Bangkok tok dem.
Slutten er pysete sjøl om Mike Tyson dukker opp igjen, men ellers skifter filmen nydelig mellom det underformulerte og det overdrevne på en måte som holder deg henrykt.
Teknikken med å fortelle om opprydninga i stedet for rotet er fortsatt bra, og skuespillerne takler den krevende tilstanden av reflektert panikk.
Det er vedvarende moro.
Gå på kino.
Ha det moro.
Ikke les anmeldelser. Ææh.
De andre sine.
| 1
|
702149
|
"Fast five":Gaven til Gore
Her er gaven til Al Gore.
"Fast five" spruter CO2.
Her er gaven til Al Gore.
De moskus-aktige mutantbilene til Vin Diesel og Paul Walker spruter så mye CO{-2}
at det blir badevær på Pluto, kruttrøyken driver tett som allergiker-kvelende London-skodde og damene er så heftig sminka at det kommer til å smake parfyme av blylevra til torsken i Barentshavet.
Så er det en god film?
Selvfølgelig er det ikke en god film.
«Fast five» er laga for de som fyrer gaselle-grillinga med gamle Bergman-filmer, og hvis noen regisserte inn en troverdig samtale i en F&F-film, ville de personlig ha spydd på bibliotektrappa.
Se det i øynene:
Til og med lyden av denne filmen ville blitt sensurert bort i et land med Venstre i regjeringen.
Den forrige Fastandfurious-fantasien startet med at de tauet en tankbil baklengs.
Det var stort.
I denne hviner piranha-racerne vepsete nedover motorveien og befrir Dominic fra fangetransporten, og det er egentlig ikke så flott.
Deretter tar folka seg til Rio de Janeiro, der fattigdommen blomstrer som obeliaer oppover favelaen.
Handlingen sleper seg i gang med desibel-bærende familiekrangler, for dette er en film med nærhet og slektskap.
Derfor dukker også The Rock opp som amerikansk agent og skal ta alle, og sammen med ham jobber en brasiliansk Carola.
Dette er en vanskelig slekt, men Vin Diesel og Dwayne Johnson har så mye som binder dem sammen.
Begge har salatfiendtlige hannku-kropper som vil glede de selvvalgt overvektige.
The Rock har riktignok fått et sesongkorrekt Osama-skjegg, mens Diesel nå drønner så sekssylindra med stemmen sin at det er like før han blir påmontert eksospotte.
Han har imidlertid Bjørn Eidsvågs smil.
Paul Walker blir litt anonym i selskap med de store guttene, og han sitter mest og holder Jordana Brewster i hånden, mens hun smiler befruktningslurt med Meg Ryan-munnen sin.
Familie er ordet denne gang.
Fast and familiar.
Handlingen beskriver hvordan flyktningene fra USA forsøker å stjele forbrytersedlene i verdens tjukkeste pengeskap, og jeg kan ikke reise meg herfra uten å røpe at slutten er overdådig murbrekkersk, da den fanatiske bilsekta sleper flere tonn jern gjennom Rio-gatene som om de spilte Angry Birds med faste og flyttbare installasjoner.
En fin og følsom familiefilm er det også.
Alle får noen der hvor sola skinner.
2 timer, 10 minutter.
15 år.
Regi:
Justin Lin.
Med:
Vin Diesel, Paul
Walker, Dwayne Johnson, Jordana Brewster, Tyrese Gibson, Elsa Pataky.
| 1
|
702150
|
Johnny Sabeltann!Savvy?
I "Pirates of the Caribbean:
On stranger tides" er Jack Sparrow tilbake som en opplagt sjørøverspøk.
Forrige gang jeg så Jack Sparrow, føltes han hyppig manierende som en barneTV-vert med skuespillerambisjoner.
Men jeg har savna mannen.
Det føles godt at kapteinen omsider er tilbake, for han er den perfekte seriefigur — og hva er en seriefigur uten en serie?
"Pirates of the Caribbean:
On stranger tides" er aldeles ikke oppfølgeren dere ventet på, for den forrige filmen var påkosta som et prinsebryllup og så innfallsrik at bare arkivar-sjeler og uglefjesa som ramser skøytetider skjønte alt.
Men ingen skal trenge å leve opp til seg sjøl, og 2011-filmen er rett og slett en veldreid og underholdende sjørøverspøk med en utprøvd underholdnings-skikkelse:
Den nesten femti år gamle Kentucky-absurdisten Johnny Depp fant opp Jack Sparrow, og han behersker ham slik erfarne fedre kan stemmen til Nasse Nøff.
Mannen med de forsinka bevegelsene og de lett-animerte jentunge-faktene er fortsatt en genialitet.
Depp har tilbrakt livet sammen med mennesker som aldri ble helt edru fordi de bekjempet Virkeligheten med alle midler, og han lærte antakelig hvordan livets skjeløyde opportunister forsøker å sjarmere hverandre.
Noen faste folk mangler avgjort.
Elizabeth og Will hadde historiens puls.
Davy Jones var dens sårhet.
Man merker at de ikke er der.
Men vi treffer igjen den skjellskadde kapteinen Barbossa (Geoffrey Rush) - og dessuten en forvirrende elokvent Keith Richards i en slags Pentangle-shape.
Nesten alle mennene, alle fløterull-britene, alle piratene har fremdeles ansikter som likner diagnoser på ukjent allergi og faller fra hverandre som ustelt vegg-gips.
Bare Depp har en sydlandsk, teflonblank ansiktshud, og i gode stunder minner han litt om Beyoncé.
Erstatningen for Keira Knightley er Penelope Cruz med det barceloniske, velbalanserte bluselivet.
Hun elsker verken Orlando Bloom eller noen andre, så hun kan være hekta på Depp som en skranglende trikkevogn gjennom hele filmen.
Cruz er ingen Keira.
Hun blir litt som å få en sør-europeisk midtbanesnirkler der vi hadde ei rå britejente som banka ballen.
Cruz har strandspansk nasjonal-temperament, men hun slåss ikke som en hooligan.
Bare Knightley kunne det.
Ian McShane spiller Blackbeard, en magisk kaptein på logisk jakt etter ungdomskilden.
Cruz er hans ildfullt hengivne datter.
I jakten på det uoppnåelige får familien konkurranse av den halvråtne Barbossa og en inkvisitorisk uniformspanjol med permanenthår og utringning.
Filmen starter friskt i London, der Sparrow surfer på diligenser og byfolk i flukten fra øvrigheta.
I London treffer han både pappa og eksen, og så drar Kongen På Havet på tokt.
Den heftigste okkultismen denne gang er havfruene - tenåringstynne Vogue-modeller som gyter rogn.
De er lumske og sirenesøte lure-gatter, for før man vet ordet av det drar de kåte sjøfolk ned i elendigheten.
Det forhindrer ikke presten fra å elske en av dem.
Den litt pinglete prelaten er filmens Romeo.
Jakten på ungdomskilden består til å begynne med av velsmurte, snedige eksposisjoner der Sparrow snerrer småsnurt sammen med dama si.
Så får filmen fart og gjennomfører uten å komme nedi med hendene.
Det tar ikke pusten fra noen.
Det er OK.
Det er med Jack Sparrow som med kaptein Sabeltann:
Han hører sommeren til.
Pirates of the Caribbean 4:
On stranger tides.
Amerikansk eventyrkomedie.
2011.
2 timer, 10 minutter.
11 år.
Regi: Rob Marshall.
Med:
Johnny Depp, Penelope Cruz, Geoffrey Rush, Ian McShane, Sam Claflin, Astrid Berges-Frisbey.
| 1
|
702152
|
Latterlig bever
"The beaver" forsøker å ta opp depresjon, men mislykkes.
Det beste man kan si om "The Beaver", er at temaet som filmen forsøker å ta opp – depresjon – angår altfor mange av oss.
Desto mer synd er det at verken manus eller skuespillere trekker oss inn på en engasjerende måte.
Det er mange filmatiske problemer med "The Beaver".
Ett er at Mel Gibson spiller den deprimerte familiefaren med samme ansiktsuttrykk absolutt hele veien.
Manusforfatterne har gitt figuren hans navnet Walter Black, i tilfelle vi ikke skjønner at han er deprimert.
Den slags overtydelighet er typisk for filmen.
Nå er herr Black deprimert, nå vil han henge seg i dusjen, nå vil han kaste seg utfor balkongen, nå dunker tenåringssønnen hans hull i soveromsveggen i frustrasjon over faren.
Likevel oppleves Blacks depresjon som en påstand.
Jeg savner at det levendegjøres hva slags liv han levde før han endte i det svarte mørket, men nei, her må vi bare godta at mor, far, nesten voksen sønn og småskolegutt overhodet ikke fungerer sammen lenger.
Aller mest irriterende er manusforfatterens påfunn med Beveren – en hånddukke som herr Black tyr til som en slags terapeutisk stemme i et forsøk på å skape den rette distanse mellom ham selv og omgivelsene.
Men også Beveren forblir en påstand av en metafor, et stygt, litt komisk vesen som Gibson bærer rundt på uten at jeg kommer på noe ved dyret som tilfører helbredende assosiasjoner.
Like fullt kommer Walter på talefot med yngstemann, kan elske igjen med kona (Jodie Foster) og gjør kommersiell beversuksess i selskapet der han egentlig er en mislykket sjef.
Regissør Foster må selv ha følt på at beverdokka ikke funker ordentlig og sørger på brutalt vis for å eksportere den ut av storyen mot slutten.
Forsøket på å lage en parallell historie om eldstesønnen (Anton Yelchin) og medeleven Norah (Jennifer Lawrence), er heller ikke av det vellykkede slaget.
Gutten skriver stiler for andre mot betaling, Norah er et deprimert skolelys med sorg i bagasjen.
"The Beaver" er en film der manusforfatter og regissør opererer med uferdige sketsjer til en handling, med skikkelser du aldri kommer på innsiden av og dermed aldri føler noe for.
Og et sluttbudskap som er så overflatisk og selvfølgelig at det blir mest latterlig.
The beaver
Regi: Jodie Foster.
Med:
Jodie Foster, Anton Yelchin, Mel Gibson, Jennifer Lawrence, Riley Thomas Stewart.
USA 2010.
1 time 31 minutter.
Aldersgrense: 11 år, egnethet: Ungdom/voksen.
| 0
|
702153
|
En fantastisk Harry Potter!
Et vakkert grøsser-mareritt og en logisk og psykologisk briljant utvikling av Harry Potter-figuren.
Det er ikke mye barneselskap igjen i Rowlings pubertetsreise.
Harry Potter-filmene har forvandlet seg som en logisk, eksistensiell barneferd mot voksenverdenen.
11-åringen Harry Potter var en gutteglad kronprins i trollmennenes kronglete kakeslott Galtvort.
Gradvis utviklet hans sitt talent for geniets depresjon, og i den foreløpig siste filmen har han mistet en far for andre gang og begir seg ut i villmarka for å møte sin skjebne.
Han kom til trylleskolen av en grunn.
Han er offerlammet i kristen mytologi, han er den utvalgte i Østen, han er den gledesløse guttungen som omsider oppdager at livet hans var ødelagt før det begynte.
Det er han som skal redde det skrantende England fra ondskapen til hans legendariske usynlighet, Voldemort som er yan til Harrys yin, eller hvordan det nå var.
Dette er heavy shit ungdomsstoff.
Heng med og bruk den kloke innlevelsen.
Det er ikke lett å være ung.
Livet er helt åpenbart en grøsser, og når du er 17 år kan utsikten til sex være det eneste som formilder en skjebne som inneholder tusen års skolegang og deretter håravfall og død.
«Harry Potter og dødstalismanene – del 1» er Potter-seriens hittil beste film, for den snur den sjarmerende Galtvort-idyllen og viser dens logiske bakside.
I magiens verden blir alt til slutt holdt mot deg.
Der er også fiendene allmektige.
Humlesnurr hadde et snodig og beroligende barne-TV-navn, men patriarken er død, og Harry og hans to beste venner utsetter seg for giften i ondskapens souvenirer da de leter rundt etter horcruxene som skal knekke Voldemort.
De har samme virkning som ringen hadde på Frodo, og det finnes ikke guttestreker i dette marerittet, bare et skjebnesvangert, tilsynelatende håpløst alvor.
De er blitt det vi frykter mest:
Frastjålet sin frodige barndom.
Så voksne.
Så sårbare.
Filmen er dyster, den er nifs, den er imponerende vakker og problematisk uroende.
På Blu-ray er den et syn.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702154
|
Working class heroes
Tony Scotts jernbane-arbeidere er kulere enn panserkrysseren Potemkin.
«Unstoppable» er ikke bare en pusthemma spenningsopplevelse uten hjelpevold, den er også en hyllest til arbeiderklassen.
Det var første mai forleden, en påminnelse om at datoen Best Før forlengst er overskredet når det gjelder den viktigste sosialgruppen i den vestlige sivilisasjonens historie.
Arbeiderklassen skapte alt.
Ikke bare gjorde den møkkajobbene, men arbeidernes ideologer fremmet også en politisk oppvåkning som gjorde at de fleste siviliserte land i dag blir styrt av valgte politikere og ikke av gale prester.
«Unstoppable» handler om to av gutta på golvet, sjøl om golvet faktisk beveger seg på skinner.
Chris Pine har et nymaskulint bruksfjes med faste rådyrøyne som aldri har sett innsida av ei fransk kokebok.
Denzel Washington er i seg sjøl den amerikanske arbeiderklassen, og han kan spille alminnelig hedersmann med en halvsvett utstråling som det ikke finnes maken til.
De kler omgivelsene.
Sør-Pennsylvania med ujålete familiehus, skyggegivende stålkonstruksjoner, industri-romantikk og kalde, edruelige motlysfarger som man burde oppbevare på flaske til neste første mai.
Pine står midt i en sms-skilsmisse, og han er en taus og innestengt nykomling.
Washington er tvangspensjonert etter 25 år i det private jernbaneselskapet, og han er bitter, men kyndig.
You're still fucking peasants as far as I can see.
Når fotfolka kløner til bremsesystemet på et digert godstog med livsfarlig last, blir det til slutt grønnskollingen og den oppsagte veteranen som skal redde en by med 700.000 mennesker fra katastrofen.
Det er deilig.
I kontrollsenteret sitter Rosario Dawson og bestemmer over teknikken med skjelvefri stemme.
Hun er kvinnefrigjøringas ufjasete ferk-deg-representant i den nostalgiske arbeider-fortellingen, og hun kjører over den feige ledelses-lakeien med tung last.
«Connie sent you?» sier sheriffen i utkantland.
Navnet Connie åpner alle dører.
Det er ubeskrivelig deilig å se ei dame som ikke snakker om klærne sine på film.
Det er deilig å se ei dame som utretter noe og ikke bare traver fest-dritings rundt og misunner venninnene.
«Unstoppable» er en spenningsdrevet, sentimental og rørende indignasjonsfilm for andre mai, som på en måte også er den egentlige 8. mars.
| 1
|
702155
|
Lottovinnernes stygge science fiction
Det finnes mange feil med denne halvtenkte og halvfølte Tron-oppfølgeren.
Den viktigste er at historien ikke funker:
Du får følelsen av å bli frakta inn i en litt tynn B-film-historie med lottovinner-budsjett.
Garrett Hedlund er riktignok en stilig Caulfield-ungdom som kan kjøre motorsykkel og se ut som en klassisk urokråke-amerikaner av den sorten som blir hyllet i generasjonsromaner.
Han gjør stadig jackass-opprør mot de voksnes verden, for som Potter er han sint foreldreløs, og nekter egentlig å anerkjenne at de gode ting i livet finnes.
Alt dette er vel og bra.
Og det er enda bedre at gutten reiser inn i pappas skaperverk for å finne ham.
Han vil hente Skaperen tilbake fra hans univers, han vil ha pappaen sin tilbake.
Det er nydelig.
Men cyberspace er innreda av samme arkitekt som dekorerte nattbaren på danskebåten.
I det øyeblikket gutten ramler ned i noe som likner en ecstasy-nattklubb for folk med hvite skjorter, opphører filmen å fungere.
Pappas fantastiske digitop er stygg på en slags foajé-maner, og hendelsene blir etter hvert uvesentligere enn å stirre på seine kaffemaskiner.
Enda verre er slutten, som jeg ikke skal røpe, for den bekrefter det mest meningsløse av alt:
Spøkelset i maskinen er fanget av seg selv, og hele filmen var bortkasta.
Se heller en fortelling om en gutt og en koselig hund.
| 0
|
702156
|
Send FN-styrker til California!
Denne filmen handler usjenert og skamløst om at for kvinner er det sånn at bare utseendet teller.
Uansett hva de oppnår i livet, om de finner opp den selvvaskende t-skjorta, om de friskmelder Afrika og frigjør Tibet så spiller det ingen rolle dersom det finnes noen på jorda som syns de er noen kvisete tapere med tanngrind og grinefjes.
I «You again» forvandler Kristen Bell seg fra stygg andunge i videregående til supersuksess i reklamebransjen og plakatblondine av den sorten som blir gift medrike datagrundere eller Anthony Hopkins.
Men så viser det seg at broren skal gifte seg med vg-heksa.
JJ var den onde mobbersken i videregående.
Ikke bare det.
Tanten til JJ er Sigourney Weaver, som aldri har glemt at Jamie Lee Curtis var penere enn henne på et avslutningsball.
Curtis har bibiotekarhår og en kremhvit buksedressbukse som ser ut som en søknad om å bli gravlagt.
Men like fullt skal hun misunnes for at hun hadde en vellyka make-up for tretti år siden..
Rundt denne groteske kretsen av sykelig overfladiske kvinner går verdens mest uanselige menn.
Brudgom og bror ser ut som George Clooney med apemimikk, og han bærer shorts i prøvebryllupet.
Pappa kunne vært en data-animert Disney-hund.
Jeg syns FN skal sende Nato-styrker til USA for å stanse den sentimentale kvinnediskrimineringen, for den er i ferd med å bli et epidemisk problem.
En annen ting:
Når jeg ser filmer som denne, syns jeg det er sjenerende å tenke på at amerikanere har sex.
Det kan ikke være sunt, det virker galt, som når altfor unge mennesker har samleier, eller rare dyr eller folk som nettopp har båret ut søpla og ikke har vasket hendene etterpå.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.