id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
702157
|
Woodys fryktelige forfall
Woody Allen har forfalt til nedlatende kjerring-fenomen av den sorten som sitter i vinduskarmen og glaner hånlig på naboene.
Forfall, forfall.
Tilkall det norske flyvåpenet!
Woody Allen var sjarmerende romslig i «Whatever works», men her er den avblomstra intellektuelle havna i den graven som de fordomsfulle spar opp for seg sjøl og alle andre:
Han er blitt et nedlatende kjerring-fenomen (nei, kjerring er ikke en beskrivelse av kjønn, men en artsbestemmelse) som gjør det skammeligste av all kikker-virksomhet:
Sitte trygt i skyggen av sin storhet og le av de som forsøker noe.
Når folk ønsker seg noe fint, fører det til at deres pinlige og uverdige behovsliv blir ironisk utlevert av en ond skjebne.
Haha.
Anthony Hopkins ser litt ut som den modne Trond-Viggo og spiller trenings-hysterisk eldre mann som fordi han vil ha en sønn gifter seg med teit blondine-prostituert som dessuten bedrar ham og snakker som om hjernen ble brukt som brystprotese.
Det er ekkelt alminnelig, det er som en Diane Keaton-film.
Josh Brolin er den patetiske engangsforfatteren som forelsker seg i synet av ei avkledelig kanel-dame bortenfor The Rear Window og lurer seg sjøl til å ønske sex og suksess – men hvordan går det med ham?
Naomi Watts tror hun har draget på sjefen Antonio Banderas og ramler ut i skilsmisse, og hun tror hun skal få penger av mamma til å starte på nytt, men neida, mamma er under innflytelse av den synske Brenda Blethyn.
Haha.
La oss si dette sammen:
Mennesker som har ønsker og drømmer og tør satse på dem, er samfunnets søteste svaner, og så kan de evige andungene sitte der med sin loslitte fornuft.
Skam på deg, Woody Allen!
| 0
|
702160
|
Ingen romantikk i Irak
Etnisk norske trives best med dempede uttrykk for følelser.
Dermed står vi i fare for å skremmes vekk av en irakisk film med store utrop og fakter.
Det er synd – for historien om en kvinnes tragiske nedtur er en sterk fortelling.
Blir man sittende i kinosetet, kan opplevelsen beskrives slik:
Først irriterer du deg over overdrevet spill fra amatører.
Så biter fortellingen tak i en og blir til et rystende bilde av kvinners kår i et kurdisk-muslimsk samfunn.
Den irakiske regissøren Halkawt Mustafa er i dag norsk statsborger etter å ha flyttet til Norge i 2000.
Han er debutant, og det er trolig årsaken til at rytmen er for omstendelig, og at personinstruksjonen svikter.
Men, som sagt, her kan et fremmed fortellerideal spille inn, noe vi bør tåle.
Det handler om to forelskede tenåringer, Soran og Shirin.
Tyr vi til vestlige arketyper, kan vi lett tro at dette er fortellingen om Romeo og Julie på kurdisk.
De to unge forsøker å trosse hennes fars vilje som er at Shirin skal gifte seg med en eldre mann.
At filmen er spilt inn i irakisk Kurdistan, gir en visuell gevinst.
Mustafa lykkes tidvis godt i å plassere hendelsene i storslått fjellnatur og et hverdagsmiljø som virker ekte.
Musikken han bruker, er derimot kulturelt anonym og irriterende likegyldig.
Mens kjærligheten overlever i Shakespeares dypt romantiske tragedie, forvrenges alt i den stadig dystrere «Rødt hjerte».
Mustafa viser oss the downfall of kvinnen i et samfunn der hun blir maktesløs hvis hun ikke adlyder det mennene har bestemt.
Shirins skjebne blir bare styggere og styggere etter som hun tvinges fra aktiv opposisjon til lammende passivitet, fra å gå med klær og hår synlig til å dekke seg med svart chador.
Snart minner handlingen om «Sirkelen» av den iranske regissøren Jafar Panahi (2000), en film som viste hvordan kvinner rammes av et islamsk og patriarkalsk samfunns strikte kontroll.
«Sirkelen» er kunstnerisk bedre enn «Rødt hjerte».
Likevel lykkes Mustafa i å formidle hvor håpløst livet blir for mennesker som opponerer mot rigide regler.
| 0
|
702161
|
Emo-fantasi for samurai-jenter
«Sucker punch» er noe så flott som en visuell og fonetisk renselse og en påminnelse om hva film kan være om man ikke har hengt seg opp i forestillingen om at hensikten er å vise fram stygge gensere.
Zack Snyder er regissøren bak «Watchmen» og «300», og han har laget en djupt og psykosomatisk stilisert film for de som kan føle rocknrollen rulle i en ildsprutende drage.
Dette er fantasy-emo-stuff med samurai-sverd og jentemuskler.
Det er en styggvakker fabulering omkring verden som et horehus.
Det er et øyesvimlende melodrama om å være jente i undertrykkernes galehus og forsøke å komme ut derfra.
Det er voldsomt dikt om en engel og hva hun kom hit for.
Det starter med at den angeliske Emily Brownings mor dør.
Browning synger sin versjon av «Sweet dreams» og føres etter et vådeskudd til Lennox galehus, som i lobotomiens øyeblikk blir til et slags bordell, der kvinnene danser for rike menn og gud vet hva.
I en drøm i drømmen setter Babydoll i gang et fantasy-opprør som hender i hodet hennes hver gang hun danser.
Yoav synger «Where is my mind» med Emily B.
Da Björk jamrer i gang «Army of me» kaster jentungen seg ut i en visualistisk, svevende samurai-kamp.
Når Emiliana Torrini synger «White rabbit» er hun i første verdenskrig.
Siden følger mer smertefulle, tunge inngripener av musikk som fyller kinosalen så den buler:
«I want it all/We will rock you»-remix med Queen, Armageddon Aka Geddy, «Search and destroy», Skunk Anansie, «Tomorrow never knows» med Alison Mosshart og Carla Azar osv.
Det kommer orker og drager, det kommer roboter og et slags space-ritt på The Apprentices himmeltrikk.
Znyders fantasier starter høyt oppe i hypofysen, og de beveger seg bare oppover til et malerisk nivå som gjør computergrafikken til kunst og nytelse.
Og det rareste er at filmen holder fast i historien sin.
Den forteller et pompøst emo-eventyr om frigjøring, der det avsondra sinnet er eneste fluktveien fra halliker og horekunder.
Da lerretet blir svart, sier stemmen:
«Dere har våpnene.
Kjemp.»
OK.
Men først skal jeg kjøpe soundtracket.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702162
|
Uflidd, flott jernalder-Berlusconi
Berlusconis forgjengere i det gamle, etnosentriske Roma drar til England for å slåss med sivilbefolkning som likner Liverpool-tilhengere.
Menn er rare skapninger.
De kunne sittet i vinkroken som godlynte italienere og nytt løse kvinners beundring, og i stedet stikker de til Skottlands evige høst for å gjenopprette fars ære.
Hvordan i alle dager kan man bli så dum?
Men OK.
Det ville jo ikke blitt kriger uten dem, så alt dette motet og alle denne æren har vel en hederlig hensikt.
Skotten Kevin Macdonald har laget en nydelig film om heltemot, vennskap og elendig vær.
Channing Tatum fra «G.I.
Joe» spiller den romerske offisers-sønnen Marcus, som rundt 150 etter Kristus får det for seg at han skal gjøre noe med familiens ære ved å ta seg nord for den britiske muren.
Der skal han hente en gyllen romersk ørn som faren mistet da han ledet den niende legion til vanære og utslettelse, muligens i motsatt rekkefølge.
Sør for de romerske okkupantenes mur sloss Cæsar-snobbene mot druider, som så ut som hjernedøde hooligans fra Liverpools supporterbuss.
Noen av dem oppførte seg verre enn trommelslagere i Blind Faith, men det var italienerne vant med.
De takla druidene, sjøl om det føltes langt hjemmefra.
Nord for muren derimot.
Der fantes de skotske villmennene som sprang på magre heier (akkurat som nordmennene på den tida) og feiret sin jernalder med cider ifra spann, vill vold og religiøse fester som til og med katolikker kunne blitt forskrekka av.
Noen av dem var tatoverte og gråmalte skinheads.
Sel-folket ville aldri fått lov til å ha klubblokaler på Storhaug.
Disse steinfjesa har ørnen.
Klippfisk vaier i vinden som syttendemaiflagg, fjorden ser ut som en jamboree i Ryfylke – men de har ørnen.
Marcus (som underbevisstheten min insisterte på å kalle Biggus Dickus) kommer dit sammen med slaven Esca (Jamie Bell).
Han er også brite, men på den finslige måten til ManU-supportere.
Han leder sin herre gjennom helårs-regnet som en dyster quisling, for han skylder sin herre livet og har gitt sitt ord.
Det er mye flott, kulsen natur i denne filmen.
Det er mye uflidd fighting.
Men det er bra laga, og Macdonald har fått til et skikkelig spennende gutte-eventyr om Berlusconis forfedre.
Hvis du noensinne skulle lure på hvordan han ble som han er.
ps.
Arkeologisk museum har en litt skamfull utstilling av brukte våpen akkurat for tida.
Den passer godt til «Ørnen».
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702163
|
Rasende om krig og aggresjon
Mens norske filmer tuller bort tid og penger på grøssere og komedier om umodne menn, borer utenlandske regissører i dilemmaer rundt vestlig krigsdeltakelse i fjerne land.
Ken Loach gjør det på beinhardt vis i «Route Irish».
Få europeiske regissører er så bevisste som den 74 år gamle briten på at han vil formidle et budskap gjennom sine filmer (The wind that shakes the barley, My name is Joe).
I manusforfatter Paul Laverty har Loach funnet en alliert.
Radarparet baker inn sine samfunnskritiske spørsmål i dramaer der mennesker settes på harde moralske prøver.
Det er en skummel ting å gjøre fordi det kan bli overtydelig – et politisk budskap kan lett gå på bekostning av et kunstnerisk uttrykk.
Men nå lykkes Loach og Laverty til fulle.
De leverer et usentimentalt portrett av en mann – Fergus fra Liverpool – som renner over av aggresjon etter sin deltakelse som britisk leiesoldat i Irak.
Danske Susanne Bier greide noe lignende i sin film «Brødre» mens norske Sara Johnsen bare ble overflatisk i historien om en hjemvendt soldat i «Upperdog».
Filmtittelen «Route Irish» er kallenavnet på det vestlige soldater regner som verdens farligste vei:
Strekningen mellom Bagdad og den Grønne Sonen ved flyplassen utenfor Iraks hovedstad.
Handlingen utvikler seg snart til en krimgåte.
Fergus er tilbake i hjembyen etter endt oppdrag og må gå i begravelse til barndomskameraten Frankie.
Denne sies å ha dødd av en veibombe under et oppdrag på Route Irish.
Det som bærer filmen, er Mark Womack i rollen som Fergus.
Han spiller eks-soldaten med et sammenbitt ansikt som likevel skriker ut om bitterhet og sårhet.
Hva er det som ikke stemmer i forklaringen på Frankies dødsfall?
I jakten på svaret fyller Loach og Laverty lerretet med etiske dilemmaer og svik, ikke slik at valgene blir teoretiske påstander, men nådeløst, levd liv.
Hvorfor skal en fattig brite avstå fra å tjene fett i fremmed land?
Hvor mange sekunder har du til å velge rett reaksjonsform hvis du tror du ser en fiende true med våpen i stedet for at en guttunge vifter med et leketøy?
Og hvorfor skal man ikke bruke tortur for å få fram sannheten?
Brutalt, men svært severdig.
| 1
|
702164
|
Sippefilm
Selvmedlidenheten er vår mest utbredte epidemi, og den er ikke kultur-bestemt, den finnes over alt.
«Blue Valentine» er et intenst sykeleie med stor smittefare.
Filmen er laget som fragmentarisk sosialrealisme med bilder som skumper av gårde som syklister på brustein.
Replikkene virker improviserte, så dette er en humpetitten-tur i innfallenes sentimentalitet.
Dette er hva spontane jeg tenkte underveis:
På forhånd:
Dette er en Arthaus-film, så hva kommer til å skje?
Slitsom sutrefilm?
Indignasjons-porno?
Deppedrid?
Jabbe-terror?
Indie-filmenes håpløse leting etter noe som likner innhold?
Etter fem minutter:
Jeg kommer ikke til å holde ut i nesten to timer.
Etter ett kvarter da den sørgmodige hovedpersonen har vasket skrittet etter sex og sitter på do:
Da jeg var 14 år oppdaget jeg som den største selvfølge at alle forhold som har å gjøre med kjærlighet, samliv og andre skremmende menneskelige relasjoner, de er valgbare ting som du skaper fortløpende.
Livet er valgbart.
Du får det du vil ha, forutsatt at du er i stand til å ønske det du vil ha, i stedet for å sitte på raua og vente på at jomfru Maria skal vise seg på østhimmelen.
Da jeg var 17 år leste jeg om eksistensialismen og oppdaget det selvfølgelige i at det du gjør aldri kan tas tilbake.
Derfor finnes bare nået, og i nået skaper du deg selv.
Til slutt:
Denne filmen vokste jeg fra mens jeg ennå gikk i sjuende klasse på Kampen skole.
Ryan Gosling og Michelle Williams spiller ungt ektepar som ikke får det til for seg lenger.
Se så fint de hadde det.
Se så trist alt er blitt.
Jeg kan ikke dette lenger.
Vi må tenke på barnet.
Jeg kan ikke lenger.
Osv.
De kommer fra dårlige familier, og de går langsomt lei.
Det er sentimentalt skildra.
Det er fordomsfullt tenkt.
Det er en lang, pinlig, pietetsløs og perspektivfattig stakkarsliggjøring, og jeg avskyr den.
Finnes det medisin mot den verdensomspennende selvmedlidenheten?
Antakelig filosofi.
Kanskje Ole Paus:
Kom deg opp på hender og knær, all verdens dævelskap er kommet altfor nær.
| 0
|
702166
|
Hjelp, en ny norsk rølpekomedie
Hjelp, jeg må anmelde norsk film!
Slik stønner en stakkar ved synet av nok en rølpete komedie om unge menn som prøver å bli voksne.
Tar det aldri slutt?
Nei, for her kommer nok en debutantregissør, Kenneth Olaf Hjellum, og prøver lykken som filmskaper.
Manuset har han snekret sammen med Stig Frode Henriksen, en av mennene bak grøsser— og vulgærfilmer som «Død snø» og «Kill Buljo».
Samtidig må man holde ut med amatørskuespillere som gjør sitt beste, men verken blir hjulpet av replikker eller personinstruksjon, iallfall ikke i langdryge, sketsjpregede åpningsscener.
Det handler om Markus og Robert som må se langt etter en tøff russefeiring i småbygda Ødvåg, ikke minst etter at russekassa blir stjålet på uforklarlig vis.
Langt om lenge forvandles komedien til en roadmovie, idet kameratene og fem andre drar i en russten buss til Kongeparken-treff.
Jo da, det skjer uventede og rare ting langs veien, men sjelden voldsomt lattervekkende.
En komedie kan reddes av at rett persongalleri utfolder seg på uforutsigbart og festlig vis.
Men selv om Robert og Markus har en viss sjarm, er de skuffende bleike som hovedpersoner.
Birollene går fort på tomgang.
Jeg hadde håpet at den kinesiske utvekslingsstudenten i følget ville bidra til stor humor, men fyren snakker knapt og benyttes mest til fyll- og oppkastscener.
Da går det langt bedre med en erfaren skuespiller som Kristoffer Joner.
Han henter fram sine groveste grep som slesk lensmann, slik at man bare må flire av fyren.
Men når Are Kalvø figurerer som rektor for elevene, gjelder den gamle regelen om at glitrende revyartister ikke uten videre er gode skuespillere.
Det er stor forskjell på Joner og Kalvø.
Hva mer skal man si?
Til høsten kommer «Hjelp, vi er i filmbransjen!»
| 0
|
702167
|
Latterlig mykporno
Stavangerkinoen må ha sett seg så lei på dårlige norske filmer at den tryller fram noe annet:
Spansk mykporno, iscenesatt så elendig at det blir ufrivillig komisk.
I pornofilm er sexscenene det vesentlige.
Alt før, etter og imellom er påfunn og transportetapper for å få til neste heftige runde.
Av erotisk film på kino forventer jeg derimot noe mer – både av story og skuespillere – enn bare evne til å kle av seg og kline foran kamera.
Det verste er at regissør Julio Medem gir inntrykk av å ville prøve seg på den erotiske sjangeren.
Men når han tværer ut sitt endeløse, sentimentale manus om en en-nattsaffære mellom spanske Alba og russiske Natasha på et hotellrom i Roma, bommer han fullstendig.
Skuespillerne Elena Anaya (spansk) og Natasha Yarovenko (ukrainsk) tror vel det skal sende karrieren til værs at de i 90 prosent av scenene utfolder seg uten en tråd.
Innimellom rundene i senga, i dusjen og i badekaret lirer de av seg urtåpelige replikker som «huden din er som de russiske stepper.
Den skremmer meg».
For øvrig forsøker Medem å la damene fortelle om seg selv, hvorpå vi må holde ut en masse skvalder og føleri om tidligere forhold, barn som dør, en far som misbruker døtre, samt Natashas intetsigende fortolkninger av veggkunsten i hotellrommet.
Oppegående publikummere vil se hvor stygt lyssatt alt er og hvordan musikken er smurt utenpå.
Say no more.
Eller le deg skakk.
| 0
|
702169
|
På kino vinner vi krigene!
Vesten gjør det dårlig når den kriger i virkeligheten.
Gudskjelov og takk for Hollywood.
Det kan se stygt ut også i det knitrende, buldrende eskapistmørket, men det er i hvert fall en liten sjanse for at vi kanskje vinner på kino.
«World invasion:
Battle Los Angeles» er en overraskende film.
For det første klarer den å gjenopplive halvdau Klodenes Kamp-romantikk.
Dessuten er det blitt en uventa intens krigsfilm med en desperasjon og heftighet som vi tidligere forbandt med antikrigs-dramaer.
Den ustadige Liebesman er imidlertid ingen pasifist, og filmen bryster seg opp i stående bronse-posisjon som en pompøs hyllest til US Marines, latino-befolkningen i Los Angeles, buss-selskaper, Michelle Rodriguez og US Marines.
Men du kjenner historien i magen og hjertet.
Filmen har tre velbalanserte deler.
Først idyllen, med løping på strand, bryllupsforberedelser, psykiaterbesøk og Aaron Eckharts gråtkvalte APF-skjema.
Så kommer nyhetsmeldingene om at USA blir angrepet av ukjent fiende.
Kan det være libyske FN-soldater?
Overhodet ikke.
Det regner menn.
Tilreisende ET-slektninger har blikkboks-profil med sørpemjuk innsidekropp.
USA vil bombe bort Santa Monica for å utslette innvandrerne, og våre folk flyr til en politistasjon ved Venice for å redde sivile.
Der begynner elendigheten.
Sersjant Ripleys gamle venner virker usårbare, og den melankolske Eckhart leder en soldatgruppe med tårevåte sivile ut i et hånd-fotografert, kaotisk hekkan som kommer til å bekymre øre-doktoren.
I den kaotiske midt-delen skildrer Liebesman svære følelser, ubegripelig frykt, fortvilelse, sammenbrudd og håpløshet i en vanvittig fart – mens Eckhart hyler mot våpenstormen med knust Gene Hackman-stemme.
Michelle Rodriguez har da dukket opp som elektronikk-ekspert og skarpskytter, for Michelle skal være med i alle kinokriger for at man skal ta dem alvorlig.
Hun er den egentlige presidentfrua.
Folk dør rått og hjerteløst sånn at vi aldri skal kunne slappe av og si til sidemannen: det går nok bra.
Det er aldeles ikke sikkert at det går bra.
Men så kommer tredjedelen.
Og det er cowboy-delen.
It’s payback time.
Da organiserer Liebesman de tilsynelatende ukurerbare katastrofene sine ned til oversiktlighet, og så sitter fryktramma marinesoldater i rubbelet og planlegger hva de nå skal gjøre.
Magen din forlater sin hamra tilstand av sorg og fortvilelse og begynner å syns at det er spennende.
Jeg pleier å notere på en Galaxy Tab.
Det er alltid et godt tegn for filmen at jeg glemmer å skrive noe.
Jeg senka ikke blikket mange ganger i «World Invasion: Battle Los Angeles».
Den vanligvis litt klysete Eckhart har aldri gjort noen bedre rolle enn dette.
Han ser ut som den opptinte John Wayne, for han kler sot og søle og blod i trynet, og det får ham endelig til å se ut som en mann.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702170
|
Uskarpe barnsligheter fra Sunnhordland
Det var da han mistet gifteringen i do før han trakk ned at jeg holdt på å gå.
Stønn, hvor barnslig går det an å bli når man lager komedie på Vestlandet?
Jeg forstår godt at Oslo, Bergen og Trondheim takket nei til «På bølgelengde».
Som da de to rivalene – dumme Jonny og sleipe Jan Remy (eller hva han nå heter) – hiver bananer og grønnsaker i hodet på hverandre.
Og tenke seg til, det har tatt 19 år før ungdom i Sunnhordland har oppdaget «Menn er fra Mars, kvinner fra Venus», samlivsboka som kom i 1992.
Jeg kan melde at Thomas Aske Berg (fra Stavanger) og Bjørn Moan gjør så godt de kan i rollene som hjelpeløse Jonny og sleske Jan Remy i møte med diverse damer.
Problemet er bare at manuset som regissør Frode Nordås har snekret sammen, får dem til å virke som småunger.
Er mannfolka i Austevoll og Stord, Vikedal og Valevåg så inn i hampen teite?
Budskapet Nordås vil ha fram, er omtrent dette:
Kvinner bør slappe av med sine voldsomme forventninger om det perfekte bryllup.
Menn bør be om unnskyldning når de har gjort noe dumt, hoppe ut i det og fri.
Svakheten er at handlingen som skal formidle disse tankene, er masete, durer fram og tilbake i ett sett, men inneholder bare tidvis morsomme scener som løftes over dårlige numre fra en slett bygderevy.
Dessuten irriterer det grenseløst at annenhver tagning er filmet med en linse (eller hva det nå er) som gjør at bare midten av bildene er skarpe.
Det er skikkelig stygt å se på.
Mange synes det er moro å lage film.
Men det skal mer til enn gøy på settet for at resultatet bør havne norske kinoer.
| 0
|
702171
|
Dø, di kråke!
Siden vi begge er ansvarlige voksne, sier jeg det like gjerne rett ut:
Jeg ville heller sittet fast på Fløybanen i regnet.
Jeg ville heller ha plukket en halv kilo Non Stop mellom treskoa på lørdagsdansen på Finnøy.
Jeg ville heller ha stått utenfor Hennes & Mauritz og venta på en lam hundreåring som prøvde japanske froskemannsdrakter.
Jeg ville heller ha hørt på SR-Banks automatiske telefonsvarer.
Jeg ville heller ha vunnet et femtenkvelders kurs i bokstaven «tysk t» på Logopedenes julebordbasar.
Jeg ville heller ha spasert barbeint til Dalsnuten med Venstres bystyregruppe.
Animasjons-genren har stivna i et dødssmil.
Snart kommer skjelettet til å glinse i høstsola.
«Rio 3D» har råtne 3D-effekter, og Jesse Eisenberg har hovedfuglstemmen på en slepende, hypokondrisk måte som får deg til å tro at Woody Allen er en amerikansk diksjons-sykdom.
Jeg savna de norske stemmene på «Rio 3D», men historien kunne de antakelig ikke gjort noe med.
Men de kunne lest høyt fra «Haugtussa» i stedet for å gjengi de computer-komponerte replikkene.
Filmen handler om en latino-papegøye som ikke er som andre papegøyer.
Næææh!?
Han blir tatt til fange.
Nææeeh?!
Han treffer en jente-papegøye som han oppfører seg klønete mot og så blir de jaget av skurker.
Næh.
Jøss.
Dø, di kråke.
| 0
|
702172
|
Her er filmen du ventet på
Jeg kjenner ufortjent mange hederlige, fine mennesker som går tålmodig og uten virkelighetsopplevelse og venter på at europeisk film skal bli slik de forestiller seg at den var en gang.
Jeg sier til dem annen hver uke at det ikke finnes gode europeiske filmer, for det finnes ikke gedigne, gale, visjonære filmskapere lenger – bare byråkratiske logrefanter som følger trender.
Vel.
Her er en nyklassisk, gammel-europeisk hjerte— og hjernefilm, laget i 2009.
Og regissøren er ingen logris.
Radu Mihaileanu var rumensk flyktning til Frankrike, sønn av en jødisk kommunist og dessuten poet med i hvert fall én diktsamling.
Poetene bør lage film.
De med filmskole bør lage reklame.
Filmen er noe så nostalgisk deilig som fransk-russisk.
To gamle solide filmnasjoner som i colaens tid ble utsletta av smittsom dårlig smak.
«Konserten» er laget med skuespillere av den sorten som gjør at du får troa tilbake på at FNs menneskerettighets-erklæring kanskje er ålreit likevel.
Bare sjeldne kunstnere har denne evnen på film:
Når du har sett dem én gang, føler du at du kjenner dem.
Hver gang de kommer i bildet, skjer det noe nytt med deg, noe som er lenka til den forrige gangen.
Jeg er fullstendig betatt av den russiske skuespilleren Aleksej Guskov.
Den 53 år gamle mannen framstiller en nedtrykt musiker som egentlig består av en kontinuerlig meditasjon.
For ham er musikken noe sjenert og utilgjengelig som finnes et sted og må lokkes fram av guddommelige prosesser.
Skuespilleren formidler denne urimelige følsomheten.
Han ser samtidig dystert lukka og barnlig åpen ut.
Ansiktet ser ut som en tanke, og det beveger seg på usynlighetens milde grense.
Guskov spiller den tidligere Bolsjoi-dirigenten Filipov som av spesielle grunner måtte gå fra stillingen sin for 30 år siden.
Han jobber som vaktmester på Bolsjoi, og på faksmaskinen finner han en invitasjon der Paris-teatret Châtelet inviterer Bolsjoi-orkesteret til å holde konsert.
Men dette er det moderne, ny-vulgære banditt-Russland, og nåtidsversjonen av orkesteret er bæsj.
Dirigenten bestemmer seg for å knabbe invitasjonen for seg og de musikerne som ble avskjediget for 30 år siden.
Etter en kortvarig Blues Brothers-sekvens der dirigenten og vennen drar rundt i Moskva med ambulanse og finner gamle musikere, reiser det falske orkesteret med falske pass og snedig sponsor til Paris.
Der forsvinner det.
Igjen står dirigenten med en sint franskmann og sin gode venn som spilles av Dmitri Nazarov, en fantastisk Gygrid av en mann som fyller filmen med vakkert tungsinn, skjønnhet og en nesten paradoksal musiker-korpus.
Dessuten franske Mélanie Laurent som kompletterer de to russerne med en streng, svai og sval kvinnelighet.
Hun er fantastisk i sluttscenene, da hun spiller Tsjajovskis fiolinkonsert i D-dur mens det gradvis går opp for henne hva hun er med på (det kan jeg ikke røpe) – og det egentlig irriterte ansiktet smelter i ferdiggjøringen av fortid og følsomhet.
Dette er gammel Kultur.
Det er gammel Film.
Det er gammel Musikk.
Det er en tenkt verden der Søndagsavisen i Paris har en konsert-anmeldelse over hele førstesiden.
Det er en annerledes kultur, uten kynisme, der menneskene snakker pompøst om sjel og poesi og skjønnheten, som om de ikke ante at alvoret er dødt.
Derfor er det virkelig filmen dere venta på.
Dere som ikke føler dere vel med animasjonskomedien «Kvikke Kanin» og oppfølgerne «Kvinne Kanin 2», «Kvikke Kanin i Las Vegas» og «Kvikke Kanin The Prequel».
Dere som ennå tror at følelser flyver, at sjeler svever og at det må gå an å lage intelligent film med en skikkelig historie og mennesker som kan føles som varme håndtrykk.
Det er humor i «Konserten».
Det er alvor og politikk, satire og indignasjon.
Ikke på den sutrete, engelske måten, men som en detaljrik, frodig feiring av mangfold og musikk.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702173
|
Taco-graps fra blod-blenderen
«Machete» er et slags frieri til absolutt idioti.
Tarantino-kameraten Robert Rodriguez var i sin tid en oppfinnsom og ertelysten amerikansk meksikaner som laget utfordrende, burlesk voldshumor.
Det tok slutt.
I 2010 er han blitt en leverandør av poengsløsende, fortellingssvake drittfilmer som bare gjentar seg sjøl slik Politiskolen-serien etter hvert gjorde.
Hovedrollen spilles av Danny Trejo, som med sitt utslitte hoggestabbe-fjes pleide å være en stilig kultfigur i actionfilmers ytterkant.
Å gjøre den 67 år gamle mannen til superhelt og trusehingst er et utslag av etnosentrisk, kulturpolitisk stahet.
Som det sto i nettavisene forleden:
Tapas er ikke middag.
Rodriguez er en litt pinlig latino-fanatiker, som om noen skulle ha laget en film der kongen var trønder.
Det finnes ingen ting ved Machetes skikkelse som engasjerer, og den stakkars Trejo blir en humpende, ufrivillig klovn innimellom sprekt såkorn som Jessica Alba, Michelle Rodriguez og Lindsay Lohan.
Noen driver gjøn med det eks-kriminelle kjæledyret.
Rodriguez har laget «Machete» med dummere handling enn du finner i Steven Seagal-filmer.
Unnskyldningen hans er «hyllest til»-løgnen.
Han har lært av Tarantino at hvis du ikke får til streit actionfilm, sier du bare at den er en hyllest til gamle B-filmer.
For å motvirke den akutte kjedsomhet, spruter han på med eventyrsplatter og vulgært vas.
Lindsay Lohan spiller dopvrak som bader naken i bassenget, Robert De Niro vrenger leppene som en tivoli-attraksjon da han skyter gravid wetback og Steven Seagal sitter i bikini-paradis og ser ut som en trist kveld med TV3.
Dette er en film uten stil, en film uten stolthet og integritet.
En pøse-film.
| 0
|
702174
|
Rumpehumorens rakkerunger
«Jackass 3D» er i 2D, men bluray-bildene er skarpe som påske-polaroider.
Det er jo flott når du skal få se en mann skite i sakte film.
For de uinnvidde:
Jackass er et gammelt MTV-fenomen.
Frisk ungdom utsatte kroppen sin for uventa vonde humor-ting.
Folk som detter og slår seg er alltid vittig.
Kino-treeren underholder de første ti minuttene.
Den digre hånda som slår kollegaen med suppebrettet er utrolig.
Ball i skrittet er kul ooii-humor.
De som hiver ting opp i jet-streamen er vittige.
Men så kommer scenen der en av Johnny Knoxvilles kamerater ligger under dekke med naken, grønnmalt rumpe og skiter en slags vulkan opp i været.
Derfra er det flaut.
Etter å ha sett hele filmen fikk jeg trang til å dusje og lese Wergeland.
Renslige mennesker kan få en rar følelse av skyld etter å ha sittet i stua si og kikket på fising i ballong.
Og folk som drikker en fet manns rumpesvette.
De som lar en gris spise eple som er stukket inn i et rumpehål.
Det mest skrudde i filmen er egentlig ikke påfunnene.
Man undrer seg over den uvirkelige gleden til de voksne guttungene som holder på med rampestreker, for det er det jackassing er.
De ler endorfin-rått, oppspilte som tredjeklassinger på vei hjem fra skolen eller som speed-kjørte dagdrivere uten planer for verken morgen eller kveld.
Etter hvert får du følelsen av å se en egen, hensiktsløs, arbeidssky sosialgruppe som utfordrer meningsløsheten fordi de egentlig ikke kan annet.
Det blir en slags tristhet over det, som når mennesker med skavanker blir vist fram på tivoli eller TV.
Mer bortkasta enn denne filmen blir på en måte ikke livet.
Til og med ekstremsport virker åndelig etterpå.
| 0
|
702176
|
Helan og Halvan derimot
Helan og Halvan er antakelig de mest slitesterke folka i filmhistorien.
Egentlig er jeg i mot folk som skriver om barna sine i anmeldelser og kaller dem «konsulenten».
Så dette er mitt jackass-stunt.
For i det dukka opp en Helan & Halvan-film fra 1945, og så viste jeg den for sjuåringen, litt spent på hvordan den ville funke for en generasjon som tror foreldrene vokste opp i svart hvitt-farger som skyldtes ukontrollert kullfyring.
Etter en kort stund hoppet det medie-bortskjemte eksperimentbarnet opp og ned og skreik av latter.
Er det så enkelt?
Egentlig er det Helan og Halvan vi vil se?
Det er vel så enkelt.
Nesten all humoren til Stan Laurel og Oliver Hardy foregår i ansiktet og består av rituelle gjentakelser.
Når Helan setter seg på sin våte hatt, gleder du deg som en naiv påskekylling til ansiktsuttrykket hans.
Og du blir aldri skuffa.
Halvan stanser i et geni-sekund før ansiktet oppløser seg i nesten stum trade mark-gråt.
Det finnes en timing, en presisjon og en enkelhet i disse filmene som man skulle tro at filmregissører med lang utdannelse og ergometersykkel ville være i stand til å etterape.
Men de gjør ikke.
Det går antakelig ikke an.
Jeg liker selvsagt Helan & Halvan fordi det ikke fantes noe annet (som barn fant jeg Chaplin deprimerende).
Men når til og med små, kulturelt uinnvidde nåtidsfolk ler trampolinehøyt, da må det være noe her.
Noe som Trond Kirkvaag oppdaget.
| 1
|
702177
|
God komedie om myk mann
Det ligger i tiden:
Nylig spurte en 35-årig, barnepassende oslojournalist om menn ødelegges av politisk korrekt likestilling.
Nå kommer komedien om den 31 år gamle mannen som blir dumpet av kjæresten rett før han skal fri.
Spillefilmdebutant Geir Greni har altså truffet en spiker på hodet med sitt manus om Stian som ikke fikser kjærligheten – til tross for at han har kjøpt inn både gullring og familiebil.
Det vriene med «Umeå4ever» – sett fra et anmeldersynspunkt – er at jeg knapt kan skrive noe om oppførselen til Stians venn Anders uten å røpe for mye.
Følgelig disse vage, men positive formuleringer:
Greni løfter komedien flere hakk over de forutsigbare romantiske historier som det er laget dusinvis av.
Han former Stian og Anders til to gjennomført forskjellige persontyper og lar Sondre Krogtoft Larsen og Vegar Hoel levendegjøre dem på underholdende og karikerende vis.
Førstnevnte har en gutteaktig troskyldighet, sistnevnte har infame trekk som fører til diverse overraskelser, for å si det slik.
Mye bra spill!
Det som særlig imponerer, er at regissøren lykkes med den hårfine balansen mellom ironiserende karikatur (Stians selvmedlidende oppdagelse av at ingen bryr seg om ham) og et underliggende alvor (fyren blir sannelig bedratt – igjen og igjen!).
Samtidig er musikken ypperlig, av det slentrende slaget som understreker det lystige perspektivet på den stakkars mannen.
Handlingen utvikler seg til en roadmovie der Stian og Anders drar fra Oslo til en ungdomskjæreste i Umeå.
Men turen blir etter en stund en krevende øvelse der manusforfatter/regissør jobber hardt for å holde drivet oppe.
Til tross for morsomme påfunn i et hus ved svenskegrensen og i møte med en yppig haikerinne i de svenske skoger, klarer ikke Greni å skjule at han trår vannet på vei til målet.
Kjappere klipping av gitarspill, øldrikking og noen plumpe scener kunne hjulpet.
Men elg i soloppgang funker.
En ting til debutanten lykkes med, er pendlingen mellom nåtid og fortid – hva skjedde egentlig da tenåringene Stian og Anders var på taekwondokurs i Umeå 16 år før?
Her viser Greni gode dramaturgiske evner i måten han avslører sluttpoengene og runder av i et rørende alvor etter all farsen.
Siste scene må bety at bare tøffe menn som ikke løper etter en kvinne, lykkes med å lokke henne til seg.
Hm.
| 1
|
702178
|
Drøm av en dokumentar
Ja, kunstverk kan endre verden.
Det beviser denne fantastisk interessante og rørende dokumentaren om den brasilianske samtidskunstneren Vik Muniz og hans utrolige søppelprosjekt.
Muniz er Brasils desidert mest berømte og anerkjente samtidskunstner.
Han kommer selv fra enkle kår, og jobbet med søppel.
Da han ble skutt i benet av en riking og fikk erstatning, fikk han en mulighet til å endre livet sitt og bli kunstner.
Må vil han endre livet til noen andre gjennom det materialet de jobber med hver dag: resirkulert materiale fra verden største søppelfylling.
Han plukker ut et knippe av plukkerne som jobber der, fotograferer dem og lager gigantiske bilder av dem – av søppel de selv har plukket ut.
Søppel som i denne sammenhengen blir til dyr kunst.
Dokumentarteamet har fulgt hele prosessen, fra idé, via tett-på historier om de utvalgte og kunstutstillinger og –auksjoner i Europa til de endelige konsekvensene av prosjektet.
Med røff kamerabruk og en klipp som framhever det rørende og positive i historien, og samtidig gjør budskapet om muligheter og endring klinkende klart.
Samtidig gir filmen en unik innsikt i en kunstners arbeid.
En drøm av en dokumentar!
«Waste land» var nominert til Oscar, og vant publikumsprisen på festivalene i Sundance og Berlin.
| 1
|
702179
|
Vimsete varulvromantikk
Med litt strammere historie kunne denne Rødhette-filmen blitt et ålreit eventyr, og hvis den ikke på død og liv skulle etterlikne Twilight-serien, kunne den ha blitt en heftig utendørsgrøsser.
Nå blir det mye halvformulert utkledningsrot.
Regissør Catherine Hardwicke (som laget «Twilight») har forsøkt seg på en dekorasjons-poetisk ramme når Rødhette og bestemor hennes nok en gang blir utfordret av skogens feigeste rovdyr.
En kitscheuropeisk landsby med spjelkede utkantskråtak og hus med Disney-fasonger, julekvelds-tømmer, analfabetisk forundra bondebefolkning og kvinner i så omfangsrike pietistklær at de kunne ha gått umobba gjennom Saudi-Arabia.
Men de har altså en varulv.
Og når det er blodmåne kan han smitte kristenfolk sånn at også de blir djevelsk dyktige.
Denne byen er imidlertid mektig velsigna – for Amanda Seyfried spiller dattera, Virginia Madsen er mora og Julie Christie bestemor i bushen.
For at ingen skal være i tvil om filmens slektskap til vampyromantikerne, spiller Billy Burke pappaen – og han er sheriffpappa i «Twilight»-serien.
Som i Twilight har jentungen to friere, og sjøl om ingen skal risikere å få akutt løpetid av dem, tilhører begge kategorien fin ungdom.
Jenta vil nok en gang bare ha den ene.
Da ulven har begått forhandlingsbrudd og gjort skade, dukker Gary Oldman opp som ond prest med korsfarergorillaer.
Han roter til den lange midtdelen av filmen med sine utspekulert geistlige grimaser, mens den rødkledde Amanda småløper på spretne føtter i størrelse 37 og viser fram sitt naturgitte talent for oppspilthet.
Fart blir det imidlertid ikke før hun begir seg inn i bestemors hus og konfronterer eventyrets beist, et rufsete, uflidd og digert pelsdyr som ikke engang bibliotekbaserte byfolk ville ha freda.
Filmen har elleve års grense.
Den passer i hvert fall ikke for yngre.
Følg meg på Twitter:
@arab
| 0
|
702180
|
En vondvakker historie
To historier utspiller seg med 60 års mellomrom.
Den ene sterk, vond og vakker.
Den andre mer ordinær og forutsigbar: overlesset av følelser og eksistensielle valg.
Etter hvert knyttes de to historien sammen til én – rørende og uforglemmelig.
Den fantastiske, vondvakre historien finner sted i Paris i 1942.
En jødisk familie arresteres av fransk politi og føres til den beryktede Vel' d'Hiv før de sendes videre til konsentrasjonsleirene sammen med tusenvis av andre jøder.
10 år gamle Sarah forsøker å beskytte lillebroren, og låser ham inn i et skap.
Hun vet ikke at familien ikke skal vende tilbake og at ikke-jøder skal overta leiligheten.
60 år senere skal den mørke historien om hendelsene på Vel' d'Hiv i 1942 markeres, og den amerikanske Paris-bosatte journalisten Julia Jarmond (Kristin Scott Thomas) får i oppdrag å skrive en historie om hendelsen.
Hun snubler over opplysninger om Sarah og hennes familie, og finner en merkelig forbindelse til sitt eget liv, noe som igjen fører til at hun må ta en rekke vanskelige og vonde valg.
Den vonde historien om Sarahs skjebne er så vakker fordi den midt i all den grusomme ondskapen som nazismen sto også viser hvor avgjørende små glimt av godhet og empati kan være.
Historien om Julia Jarmond er mer ordinær fordi den er så tradisjonell i de kunstneriske grepene har for mange personlige sidespor.
Men bevares.
Filmen er basert på Tatiana de Rosnays bestseller med samme navn.
| 1
|
702181
|
Monster?Å ja.
Ja vel.
Indie-filmer er noe av det kjedeligste som finnes, og her er et bokstavelig talt stjerne-eksempel.
Stjerne.
Verdensrom.
OK?
Gareth Edwards er mannen som har gjort alt sjøl.
Han har regissert, fotografert, skrevet manus, laget produksjonsdesign og spesial-effektene, for det er yrket hans.
Utgangspunktet er at alien-smitte kommer med romskip fra en av Jupiters måner (ja, jeg vet det; sjansen er større for at de kom hjem med iskrem), og det krasjer i Mexico sånn at amerikanerne bomber landet.
En amerikansk fotograf og ei amerikansk rikmannsjente skal forsøke å komme seg hjem.
Det blir ikke spesielt dramatisk.
Det blir ikke spesielt spennende.
Det blir ikke demagogisk, demografisk, metaforisk, allegorisk, rørende, oppskakende eller grapsete.
Det blir likegyldig som en togtur gjennom Vestfold på en av disse vindstille, disete dagene da det eneste som vitner om levende liv er den stramme lukta fra tømmeret i Farrisvatnet.
Filmen er laget med fotoklubb-farger og håndholdt, billig kamera.
Skuespillerne er ikke noe å slå rumpa i taket for, og samtalene mellom dem er improviserte.
Som betyr at de ikke sier stort.
Til det kommer at filmen ikke handler om noe, at den ikke har begynnelse og ikke slutt.
Når monsterne omsider viser seg, likner de to juledekorasjoner som parrer seg.
Det er for mange som ikke kan lage film, men med moderne teknikk gjør de det likevel.
Send dem hjem til foreldrene og la dem klippe plenen.
Og så en gang til.
| 0
|
702182
|
Vellykket spøkelsesthriller
Hei, alle barnefamilier med litt bein i nesa.
Er dere ikke for skvetne av dere, er det mye skrekkblandet fryd å hente blant gjenferd, skjeletter og isbjørn på Island.
En film fra sagaøya kalt «Uten dekning» kunne handlet om en tom bankkonto.
Men filmen er eldre enn finanskrisen.
Vi blir kjent med bygutten som får null hjelp av mobilen under en snøstorm i fjellet.
Der dukker i stedet fortidas spøkelser opp.
Kalli er en skikkelig datanerd, en urban «plastgutt» alet opp på pizza, kunstigsøtt godteri og — blåfarget ketchup!
Raskt får manusforfatter og regissør Ari Kristinsson sendt ham på julebesøk til farens nye familie i en avsidesliggende fjord.
Mange bra scener oppstår.
Bygutten avskyr fisken de serverer til middag.
Stesøstera
Ellen er heller ikke det helt store, mye fordi hun påstår at hun har kontakt med overnaturlige krefter.
Den stadige irritasjonen mellom de to barna er utmerket framstilt av gode amatørskuespillere.
Så vil ikke bygutten være der mer.
Men å dra alene vinterstid til en mobilmast for å få dekning - uten å sjekke værmeldinga - er ikke det smarteste han har gjort.
For oss blir det riktig vellykket.
Ari Kristinsson lager scener med stor visuell kraft.
Han bygger stadig opp ny spenning, midt i en mektig islandsk natur der sau, hund og isbjørn blir aktører under flagrende nordlys.
Og så gjenferdet fra 1700-tallet da, den døde gutten som vil ha hjelp av den levende til å få fred og oppreisning.
Det er tidvis skummelt, men slett ikke verre enn det bør være.
Gå og kos dere!
| 1
|
702184
|
Woody Harrelson på vinter-rail
Det er noe galt med tog.
De tar så lang tid at ei normalkristen dame kan miste mannen sin i dagevis og havne på klostertur med useriøs spanjol.
Det skjer med Emily Mortimer.
Hun og husbonden Woody Harrelson tar toget fra Vladivostok (ukas by!) fordi jernvarehandleren elsker lokomotiver.
De ser ikke ut som om de burde vært utenlands.
Harrelson har Sarons Dal-briller og DnB-lugg, og han er virkelig en naiv liten hobbygubbe.
Mortimer har fortid, og huden hennes er bleikere enn sildefilet.
Det er minus 23 grader ute, og plutselig har Harrelson rota seg bort slik at Emily må takle den ekstremt innlatende ereksjons-spanjolen Eduardo Noriega, som har 39,5 plussgrader i blikket og tvilsomme babuschkaer i bagasjen.
«Transsiberian» er ikke god Russland-reklame.
Fyll, fanteri, politisvindel og den emosjonelt handikappa Ben Kingsley.
Men Brad Anderson («Maskinisten») har åpenbart latt seg fascinere av det villdyraktige i nasjonslynne og natur:
Toget reiser som et vettaskremt romskip gjennom russiske steppeskoger som strekker seg fra Beringstredet til langt inn i neste årtusen.
Det er tungt her.
Filmen er som en forklaring på vodkaens rolle som skolefrokost i Russland.
Hjemme hos oss var vi ikke overbeviste av troverdigheten ved det amerikanske ekteparets eksistensielle valg, men engasjerende ble det.
| 1
|
702185
|
Sørge-grøsser fra Spania
I denne spanske filmen får du treffe den sørgmodigste spanske dama du noensinne har sett, inklusive Da Vincis «Mona Lisa» som var italiensk og Picassos «Francoise», som antakelig bare var forbanna.
Den fascinerende skuespillerinnen Belén Rueda spiller med en feminint framoverlent og kroppstung melankoli som vandrer gjennom Juan Antonio Bayonas film som en visualisert smerte.
Det skjer ikke oppsiktsvekkende voldsting i «El orfanato», men sorgen får en bildemessig soliditet, den blir nesten til gjenkjennelig masse foran øynene dine.
Handlingen er klassisk, noen vil si at dette er en halv sushi-grøsser uten bleike barnefjes.
Den syke lille adoptivgutten Simon blir borte fra et selskap, og etter seks måneder har han ennå ikke kommet tilbake.
Faren gir opp, men mora drives av ville lengsler og ufattelig sorg inn i en prosess med spiritister og gamle synder.
Så galt blir det for denne familien at Geraldine Chaplin manes fram fra glemselen og spiller okkult medium som kan se barnespøkelser fra en forferdelig fortid.
Dører åpnes.
Det kommer lyder fra loftet.
Dette er for de andre, som syns det er ekkelt med blod når noen dør.
De som synes det er koselig med nifse stemninger, særlig hvis de oppstår i kondisjonerte hjem blant høyt utdannende mennesker.
| 1
|
702186
|
Snoopys tyske forbilde
Her er filmen om Den Røde Baron, som var så glad i å fly at han ikke syntes det gjorde noe at han måtte ta livet av studiekamerater fra England for å kunne holde seg i lufta.
Det er mye tøff flyging med dobbeltdekkere i denne filmen, og de scenene ble til i en datamaskin, så puritanerne har som vanlig ikke mye å glede seg over.
Ellers består filmen om baronen som et litt stivt og lojalt oppkop av høytidelig småsnakk.
Ikke en gang kjæresteforholdet til den importerte britå Lena Headey blir det sommerlig trusesus av.
Filmen er laget på en nesten demonstrativt gammeldags rett-opp-og-ned-måte, for Europa er blitt et slags film-museum med nitide tablåer, påklistra tidskoloritt og kamerakranenes skilpaddeaktige forutsigtbarhet – når de bærer en antakelig sovende fotograf sakte opp i lufta mens vi sitter og venter på at det skal skje noe.
Mot slutten finner manus-forfatteren fram filmens tema som er krigens grusomhet.
Den er jeg enig i, og så er det slutt.
| 0
|
702187
|
Stor og bred Seagal
Steven Seagal er blitt like stor som Travolta, og han bærer skinnjakke innendørs for den er antakelig sydd fast til tatoveringene hans, og ansiktet er så bredt at du kan skjære fenalår på det.
I denne filmen handler det om en seriemorder med veikrobart som gjør anatomiske ting med prostituert dame.
Dermed er genrens patologi-imperativ ivaretatt.
Verre er det med slagsmålene.
Klipperen har overtatt Seagals martial art, og slåssinga er så kjipt og kjapt klippet at filmen antakelig kunne ha inneholdt Titanics undergang uten at du oppdaget det.
Men noen fikse ting:
Hettemannen ser ut som David Beckham etter en strevsom natt med konas venninner.
Seagal får en Dirty Harry-pakke:
Ei finslig dame skal bli med på kjøret og observere oksen i arbeid.
SS slår små pyser tusen ganger, sjøl om ett av slagene ville ha kledd en rustningskledd bjørn.
Filmer med den seriøse Seagal pleide å være litt puritanske av seg, men nå har mannen vært skilt så lenge fra Kvinnen i rødt at livet hans er blitt fylt opp av damer i ufullstendige klær.
| 0
|
702188
|
Fantastisk Penn mot Paulus
Hver gang Sean Penn går foran et kamera oppstår et monument.
De fleste skuespillere kan gjøre kjæledyr-grimaser og agere en rørende skikkelse.
Men Penn forvandler seg slik superhelter gjør; han blir omskapt i betydningen borte.
I «Milk» forsvinner han som ved trolldom i en annen person, og du kan se og du kan føle at han gjør det av rein respekt og begeistret ydmykhet.
Du kan se at troverdigheten oppstår av en sann kjærlighet til yrket eller til den han skal framstille; Penn spiller ikke for den nakne LA-borgeren herr Oscar (som han kunne hatt abonnement på), han spiller for den fjerne borgerrettighets-aktivisten Harvey Milk, som ble den første homofile offentlige tjenestemannen i San Francisco.
Milk er en autentisk person, og egentlig gidder jeg ikke resymere livet hans fra han i en slags Frank Zappa-skikkelse bestemte seg for å overta San Francisco-bydelen Castro, til han ble skutt av en galning på kontoret sitt i City Hall.
Filmen forteller historien som en hyllest, og den klarer det med inntagende tidstroverdighet, krystallklar miljøskarphet og snedig bruk av autentisk film— og tv-materiale.
Greit det.
Veldig bra.
Det som gjør «Milk» til noe mer enn en biografi, er noen fargerike, frodige påminnelser:
Folk som lever på utsida av anerkjentheten, blir på ett merkelig vis smartere.
De utvikler en sjarmerende følelsesintelligens som stammer fra friheten til å være seg sjøl.
Det homofile miljøet i San Francisco kan selvsagt være forskjønna, men den ledige, lune, listige og lystige omgangen med snakk og handling virker også sannsynlig.
Troverdig, for tredje gang.
På samme måte er det med filmens mannsbilde.
Sean Penn kan vanligvis virke maskulin som en tre-balla bybjørn («den eneste virkelige mannen jeg har møtt,» sa Madonna).
Her har han lagt en syltynn musikalitet inn i hoftebevegelsene sine.
Ansiktet smelter oftere enn det har gjort før.
Han virker så upennsk glad hele tida, han har den frigjorte mannens boblende ubarskhet.
Det er fantastisk å se på.
Dessuten er det en veldig betimelig påminnelse at den tenkende delen av Vesten også har vært nødt til å slåss mot kristne fundamentalister.
På slutten av 1970-tallet kjempet homofile aktivister mot Anita Bryants korstog for en lov som forbød homofile og de som forsvarte dem å ta jobb i skolen.
Kanskje hersker den tidlige livsstil-nazien Paulus ennå.
Vi får se.
| 1
|
702189
|
Sabra og Shatila sett fra israelsk soldat
«Vals med Bashir» av Ari Folman er bemerkelsesverdig.
Regissøren bruker animasjon for å formidle et dokumentarisk og selvbiografisk stoff fra da han var israelsk soldat i Libanon i 1982.
Filmen deltok i Cannes i fjor.
At den først nå får kinovisning i Norge, fungerer vel så sterkt, få uker etter krigen i Gaza.
Folman tar et oppgjør med hva deltakelse i invasjonen i Libanon for vel 25 år siden har gjort med ham.
«Vals med Bashir» kan formmessig minne om iranske Marjane Satrapis selvbiografiske, samfunnskritiske animasjonsfilm «Persepolis».
Men der hun valgte et svart-hvitt uttrykk, bruker Folman giftige farger.
Det åpner uhyggelig.
Glefsende hunder farer gjennom gatene i en middelhavsby.
Den svartblå dyreflokken står i grell kontrast til en gustengul himmel.
Scenen er fra et mareritt som en tidligere soldatvenn av Folman har — mange år etter at han drepte palestinernes hunder.
Marerittet får ham til å pirke i fortrengninger.
Intervjuer med ni personer hjelper regissøren med å huske:
Hva skjedde da han var med på å invadere Libanon noen fryktelige dager i 1982?
Libanons populære president Bashir ble drept, og kristne falangister hevnet seg ved å massakrere bortimot 3000 palestinere i Shabra og Shatila.
Ved å gjøre minnene om til en tilnærmet realistisk animasjonsfilm formidler Folman redselen, men også kynismen som den enkelte soldat reagerer med i pressede krigshandlinger.
Det er sterkt å se på, nettopp fordi filmen er laget av en israeler.
| 1
|
702190
|
Ein kjekke film
Dette er klisjé-aggressivt møkkamas, men den er også det vi kjenner som «ein kjekke film».
Det slår alt.
Handlingen er som et utkok av gammeldags barne-underholdning:
De voksne er enten teite Guantánamo-voktere eller hjerneløse eldrerockere med dårlige matvaner.
Unntaket er en snill og tålmodig barneverns-Obama.
Barna er reine som nykokt flaskepant i sjel og skinn, men fordi de bor i fosterhjem, trues de stadig vekk av Samfunnet.
Samfunnet har dømt hunder til døden dersom de ikke har en voksenperson i band, men de heltemodige barna okkuperer et forlatt hotell og gir dem et hjem på hunders premisser.
Her kommer neste trinn i underholdnings-genialiteten «kjekke film»:
Handlingens 11-åring er tekno-wizkid som utstyrer hundenes hjem til en fornøyelsespark for bikkjer, der alle behovene deres blir tilfredsstilt, for eksempel ved at de får stikke hodet ut gjennom løse bildører og kjenne elektrisk viftevind mens Steppenwolf breker «Born to be wild».
Med andre ord tar barna like godt vare på bikkjene som byen Stavanger tar vare på alle de middelaldrende småborgerne som vil sitte på ræva og se på ting i millionslukende hus og haller.
Dramatiske ting oppstår.
Det blir ganske spennende.
| 1
|
702193
|
Kuriøst, men lite interessant
Visst er det kuriøst med en ung mann som har mistet hukommelsen.
Men er lidelsen interessant nok til å være tema for en film?
Svaret er nei etter å ha sett «Jakten på hukommelsen».
Selvfølgelig må det ha vært en skjellsettende opplevelse for regissør Thomas Lien da hans 27 år gamle venn Øyvind Aamodt mistet langtidshukommelsen (amnesia retrograd) på uforklarlig vis.
Det skjedde da Øyvind på deres felles Kina-tur i 2000 tok en egen avstikker opp i fjellene.
Men når man som tilskuer er ferdig med å forestille seg hvor rart det er ikke å huske moren, vennene, naturen i Norge, ja, noe som helst av lærdom fra oppveksten, er filmen bare midtveis.
Lien lykkes slett ikke i sin bruk av fagfolk å belyse gåten i Aamodts hode.
Det må da finnes en hjerneforsker som kunne ha sagt noe innsiktsfullt om en mann som ikke husker fortida, men fortsatt mestrer kinesisk, norsk og flere andre språk!
Hva skjer med et menneskes følelsesliv når det ikke næres av minner?
Men regissøren greier ikke å trekke det allment interessante ut av den personlige skjebnen.
Så reiser Øyvind tilbake til Kina for å lete opp hva som skadet hjernen hans.
Visuelt er det fascinerende å følge ham inn i fjellheimen til minoritetsfolket av hestenomader som han besøkte da noe skjedde.
Men spennende blir det knapt.
Svarene han finner, blir hengende i løse lufta.
Men endelig kommer en reaksjon som griper.
Aamodt føler fortvilelse over ikke å forstå sin sjeldne lidelse.
Det mest skremmende Liens dokumentar får fram, er dette:
Mister du minnet av fortida, mister du også et sentralt grunnlag for følelser.
| 0
|
702194
|
Bobseybarna på galehus
Eva Isaksens Fossum-filmatisering er egentlig en trivelig liten sak med utagerende psykiatriske karikaturer som på tross av sitt karisma-handikapp funker fint som småhvalp i motvind.
Teksten og ideen i filmen forholder seg lojalt til den indignerte Gjøkeredet-tradisjonen i vestlig trivial-filosofi:
Psykiatriske pasienter er uberettiget innesperra filosofiske martyrer, og de forvalter den egentlige sunnheten og sannheten i verden.
Det er selvsagt tragisk tull og betyr at opphavsmenneskene aldri har truffet en psykotisk pasient, men de har kjent mange som var lei seg.
Det er ikke lett å ta «De gales hus» alvorlig, for filmen mangler helvetes svovel og ild og skaper et hyggelig-opprørsk Bobseybarna-kollektiv av smarte og rettferdige.
Det finnes riktignok ingen undertrykkende oversjukepleier, og den residerende psykiater er ikke ond, bare ulykkelig.
Men likevel skaper filmen en ideologisk syttitalls-idyll av pasientene, som både er fargerikt kuriøse og veldig inntagende.
De skal på død og liv være misforståtte hele tida.
Ingrid Bolsø Berdal var en sensasjon i «Fritt vilt», og hun skuler framleis effektivt.
Dessuten har Berdal magnetisk tilstedeværelse, akkurat som Fridtjov Såheim.
Interesse samler seg rundt dem som jernspon på kladdeark, og de er i stand til å gjøre en film engasjerende sjøl uten gode replikker.
Jeg syns bare det ble sagt én eneste vesentlig ting i «De gales hus», og det var den lille erkjennelsen av sykdommers imperativ; de bestemmer over menneskene, og man kan ikke diskutere med dem.
Utenom det flakser det mye flatt småvilt.
Men handlingen fenger på en slags Dynastiet-måte.
Det er moro når de skrudde lager konflikter for hverandre.
Forsøket på en romantisk historie er formidabelt mislykka.
Nærkontakten Stetson (Torbjørn Harr) tiur-kretser rundt Berdal som en buksestram stalker, og derfor er det en tragisk misforståelse da filmen påstår at han egentlig er homofil og ikke interesserte seg for dama.
Vi er i stand til å kjenne igjen en kåt mann.
| 0
|
702195
|
Bøff i Bluray
«Eagle eye» var den første filmen jeg så på Bluray, og det var en stor opplevelse, for i løpet av to timer ble netthinna mi oppdatert til 1080p, sånn at jeg var i stand til å se McDonalds-støv i utvalgte personers hudporer.
Filmen er ganske stilig, og den ble ikke verre av klare bilder.
Shia LaBeouf og Michelle Monaghan blir utsatt for de moderne elektroniske Snåsa-mennene som er i stand til å se alt som skjer og kan vurdere framtida sikrere enn yr.no.
Starten er fantastisk.
LaB jobber på printoteket og er en sjabby fattigmann, men plutselig spruter millioner ut av minibank-terminalen, og han får hybelen oppfylt av moderne teknovåpen.
Så kommer FBI, tilført en åpenbart arbeidsfør Billy Bob Thornton.
Han likner sopp-plaga kontorist på jakt etter en god kopiblyant, men han er skarpere enn Obama og tilfører filmen en slags brumletrygg farsfigur.
Så kommer de visjonære digiteknikerne og befrir Bøff med heisekran, og så må alle stikke av som bare dr.
Kimble for atombomba er på vei, og sønn til Monaghan er korpsnappa på tur i Washington.
Biler med viu-viu-lyd, riksete fotografering, klipperen farer rundt som Zohan med saksa, men jeg klarer å få øye på hudorm ved agent Perez venstre nesebor.
Stort.
Filmens viktigste mysterium er sånn:
Hvordan kan noen gidde å laste ned kornete kinosal-skanninger fra Pirat Bay hvis de er tilvente bildeskarphet som dette?
| 1
|
702197
|
Fredagskillerkos
Jeg har faktisk også sett 1981-oppfølgeren til «Fredag den 13.» på Bluray, for den er sendt ut på markedet i forbindelse med at 2009-versjonen av fredagskos-filmen kom på kino.
Hvis man tar med i betraktning at filmkunsten har utviklet seg mer på 20 år enn romfarten gjorde fra 1881 til 1969, er dette ganske stilig.
Her finnes ungdom som aldri har hørt ordet treningsstudio, og de vet ikke hvem Madonna er ennå.
Her går det jenter omkring uten fortjent kitt og bh-er til å holde plastbrystene inne.
Her finnes ei innledende dame med bondehockey og grønnrutete overall som får henne til å likne agurkversjonen av en barne-tv-tante.
Ungdommer pleide å være fantastisk naturlige før, og gutter hadde tynne overarmer.
Handlingen er som den skal være, og vi skal sende en varm tanke til «Scream», en film som faktisk skolerte oss i fredags-skrekkens uskrevne regler for mord og oppførsel.
Sex er bokstavelig talt en dødssynd.
Humor også.
Filmen handler om et ledertreningssenter ved Crystal Lake, og før folkevognmotoren er blitt kald etter ankomst har et par sex i andre etasje og et annet i rullestol i første.
Å se en gammel VHS-skanning overført til Bluray er vittig.
Nattebildene er like kornete som de var på parallellimporterte Hadland-videoer i 1983.
Ellers skal man ha respekt for fredagdentrettende-filmer, for de tilhører margbeinet i trivialunderholdningen.
Agatha Christie var død, Raymond Chandler hadde tatt tilhold på universitetene.
Men tenåringer har alltid vært filmkunstens viktigste fundament, og de fant serieskrekken på 1980-tallet.
| 1
|
702198
|
Mer fredagskillerkos
Bluray-bossene har også sendt ut treeren i anledning gjenopplivningen av Jason Vorhees.
Det mest severdige i treeren er at han finner hockey-masken som skal bli en slags logo for det ulykkelige drukningsofferet.
Ellers er det tjafsete greier.
Filmen starter med at ei dame med krøllnåler ser mordreportasje på TV mens mannen smugdrikker på doskåla.
Så kommer bilen med ungdoms-agnene, en Dodge RAM, som den Mickey Rourke kjører i «The wrestler».
I baksetet sitter en allerede forbigått eldrehippie, den ene jenta er gravid, alle røyker hasj og før noen vet forskjell på rett og galt, blir de uvenner med mc-folk.
Treeren strever, og den ble aldri noen stor kritikersuksess, men det ble laget Jason-filmer helt til 1989 (Åtteren), før «Jason goes to hell» kom i 1993.
| 0
|
702199
|
Det er bedre å være kul og død
Mickey Rourke er uformelig som en Batman-skurk og mild som ei speiderjente, men som mannsbilde skremmer og rører han.
Legenden Rourke kroppsliggjør på en sviende måte glemte kjønnsrolle-paradokser.
I kultharryfilmen «Harley Davidson and The Marlboro Man» (1991) formulerte Mickey Rourkes rollefigur et berusende macho-credo på en sånn måte at det søkk i alle 1980-tallsskadede menn i førtiårskrise:
«It's better to be cool and dead than uncool and alive».
Nå kommer på en måte slutten på den setningen.
I «The wrestler» spiller Rourke den amerikanske bryterlegenden Randy The Ram som på legens anbefaling og med snilt sinn forsøker å bli en sunn familiemann og lojal lønnsmottaker.
Det går ikke så bra, og så kan vi egentlig velge hva vi tror om det:
Under strikkevesten din banker et varmt samfunnshjerte som forteller at kulhet er en trist tvang som fører folk til bortkasta liv, bedriten egosentrisitet og patetiske forsøk på å repetere alt det de var.
En guttunge har spilt Harry Potter den gang brillene var større enn hjernen, og han forsøker å være Potter resten av livet.
En tidligere fotballspiller vil helst forbli Boddaen på vingen i busskø på Kongsgård.
Randy The Ram kjører en Dodge Ram van med Guns 'n Roses-klassikere på guffe, han har langt heavy-hår, han bor i campingvogn og har ømhetskontakt med strippere og barfluer.
Men når han kommer inn i det litt forsofne bakrommet til små-wrestlerne, er han en legende.
De småsjabby motstrømsbryterne respekterer ham.
De tar i ham og snakker språket hans.
Med hygiene-hette i delikatessedisken er han en temma dyrehageløve, en mann uten klør og tenner.
Under skinnjakken din banker et stolt og sint mannehjerte som sier at det er bedre å være dau enn tam.
Hvis vi tar ett skritt til side og husker at regissøren Darren Aronofsky i sin tid laget katastrofefilmen om bedøvelsessamfunnets absolutte illusjonstvang («Requiem for a dream»), går det an å se «The wrestler» som et eksistensielt mareritt, en film om å være noe så sterkt at det overtar deg.
Rourkes kultroller får en ettertid.
Karismatikeren Harry Angel («Angel heart») finner det egentlige helvetet.
Den avsindig kulfrakka elskeren John i «9 ½ weeks» ser at kjærlighet ikke utføres med en stilig isklump, men ei varm hand.
Chinaski fra «Barfly» forsøker å bli en tilpassa sosialfamiliedemokrat.
Mickey Rourke er nesten for bra i rollen, for filmen handler så sterkt om ham som kroppsødelegger og fortidsmonster at det skygger litt for historien.
Rourke har ikke ansikt lenger, men en slags Gotham City-klump.
Troverdigheten er nesten smertefull når han utfører martyriske underholdnings-avskyeligheter i æreløse små bakgårdslokaler.
Det er en stygg og trist film.
Den har en lang pine, som også finnes i Marisa Tomeis slitte ansikt og oppgitte blikk når hun kler av seg som om det var en fabrikkjobb.
Men hun fornedrer seg for å forsørge sønnen sin, og Rourke gjør det fordi han er mann og fordi det faktisk er sånn han er.
Førtiårskrisa var hard nok.
Prøv å være 57.
| 1
|
702200
|
Vellykka kulturhistorie
Fredagdentrettende-filmer handler om ungdomsblide voldsinnovasjoner og unaturlig brystvisning.
Vår tids slaktfilm ærer tradisjonen på en fin måte.
Kulturtradisjoner skal man holde i hevd, og Marcus Nispel («Motorsagmassakren», 2003) har ivaretatt en dypt elsket genre samtidig som han har oppdatert den med noen av vår tids fingeravtrykk:
Helsestudio-trente Ken & Barbie-kloninger, kroppsforming med tetningsmasse for bad og voldsteknologi som er mer realistisk enn sushi.
Jeg vet at det ikke er fint å se på, men filmen er forbilledlig fartsfylt, full av fotografisk flotthet og enda mer spennende enn en vasse-mønstring på Lundsneset.
Jentene skriker flott.
Gutter stønner f-ord.
Alle løper i skogen.
Det handler nok en gang om den kanskje-okkulte morsbindersen Jason Vorhees som massakrerte friluftsungdom tidlig på 1980-tallet fordi de hadde sex i stedet for å lære ham å svømme.
Jasons motvilje har holdt seg, og også i denne filmen er det de kåte som kuttes først.
Filmen starter med at to kjærestepar og en GPS-nerde drar på marihuana-letetur ved Crystal Lake.
Mer enn det skal jeg ikke røpe, for derfra oppstår et gruvekkende mangfold av kulturhistoriske forbedringer, og det eneste man bør vite når man går inn i salen, er prisen på popcorn.
| 1
|
702201
|
Nixons berømte tv-bekjennelser
Den som ikke er oppdatert på hendelser i president Nixons regjeringstid på 70-tallet, vil streve med å hekte seg på.
Men tålmodighet gis full belønning i «Frost/Nixon».
Filmen gjenskaper et stykke tv-historie fra 1977.
Det skjer i liksom-dokumentar-stil.
Men skuespillere opptrer i sentrale roller, og flere scener er fiksjon.
Regissør Ron Howard starter med en innføring i bakgrunnen for møtet mellom den britiske talk-show-verten David Frost og den avgåtte president Richard Nixon.
Resymeet må nødvendigvis bli kjapt og innholdsmettet.
Men hold ut!
Poenget er at amerikanerne følte seg snytt for en rettssak etter Watergate-skandalen, etter at Nixons etterfølger Gerald Ford bare benådet ham.
Det er her David Frosts ville idé kommer inn:
Å tv-intervjue Nixon om hans presidentperiode.
Når filmen er blitt så underholdende, skyldes det ypperlige tolkninger av to svært ulike personligheter.
David Frost blir i Michael Sheens skikkelse en glatt, selvsikker talk-show-figur som vi frykter vil bomme fullstendig på oppgaven han har satt seg fore.
Framstillingen er strålende turnert, til tross for at Frost i virkeligheten var langt mer dreven i politiske intervjuer enn det Howards dramaturgi og manus legger opp til.
Først irriterer det litt at Frank Langella ikke ligner Nixon nok.
Men spillet er så bra at man gradvis godtar ham og fascineres av den avgåtte ringreven.
Midtveis får Frost dumme seg så klekkelig ut at det er vondt å tro at de første programmene fengslet tv-seere slik de faktisk gjorde.
Men når Frost i fjerde runde fester grepet, drar han berømte bekjennelser ut av Nixon.
De er virkelig verdt en kinotur.
| 1
|
702203
|
Severdig om kvinneskjebner
Dette minner om fjorårets drama, «Søstrene Boleyn», bare skjøvet 250-300 år fram i tid.
Igjen må vi sorgtungt erkjenne hvilket fengsel kvinner er holdt i av sine rike ektemenn.
Nå er det hertugen av Devonshire som trenger en sønn.
Han gifter seg i 1774 med 17 år gamle Georgiana Spencer (Keira Knightley) for å få en arving.
Resultatet blir flere aborter og to døtre til å begynne med.
Dermed skranter ekteskapet.
Den unge hustruen må leve med at mannen tar hennes beste venninne til elskerinne.
Hertuginnen selv skjelles ut som hore når hun tar en elsker.
Handlingen virker samvittighetsfullt tro mot historisk kjente detaljer fra det stormfulle ekteskapet.
Regissør Saul Dibb har sørget for all den visuelle garnityr som trengs for å iscenesette sosietetslivet i de øverste britiske klasser på den tida.
Flott.
Klarer så menneskeskjebnene å tre fram mellom kandelabrene og tapetene, under parykkene og i silkedynene?
Ja.
Jeg synes riktignok Knightleys vakre ansikt strever med å få fram det brede registeret av følelser som hertuginnen opplever, iallfall sett med vår tids øyne.
Men 1700-tallets skikk-og-bruk— regler tilsa at kvinner og menn måtte skjule sine følelser i overflatespill og høflighetsfraser.
Da blir Dibbs instruksjon av Knightley ikke så feil likevel.
Ralph Fiennes spiller en skremmende kald fisk av en hertug, med et forsonende drag av forståelse til slutt.
I Norge er det langt mellom filmer som levendegjør kvinneskjebner.
Da er det gledelig at britiske (mannlige) filmskapere på severdig vis framstiller den kyniske behandlingen hustruer måtte tåle for vel 200 år siden.
| 1
|
702204
|
Ganske svart for rosa panter
Åh, for et mas.
Dessverre fikser ikke Harald Zwart den hårfine balansen mellom lattervekkende påfunn og masete støy.
«Rosa Panter 2» er blitt en lite morsom komedie.
Nå er åpningen ikke så gal.
Visittkort fra en mystisk Tornado ligger igjen i verdens storbyer.
Skurken har stjålet skatter som likkledet i Torino og et hellig sverd i Tokyo.
Snart er også Frankrikes vakreste diamant — den rosa panteren - forsvunnet.
Ett festlig øyeblikk inntreffer da John Cleese får sammenbrudd.
Det er gøy.
Hans politiførstebetjent Dreyfus tåler ikke at den selvsentrerte inspektør Clouseau (Steve Martin) blir utpekt til leder av et internasjonalt dreamteam av etterforskere.
Men deretter trekker ideene knapt i smilebåndene.
Regissøren bombarderer oss med situasjonskomikk og Clouseau-blødmer i et ustoppelig kjør.
Komedie er kanskje det vanskeligste man kan lage, da det krever stor intuisjon for rett timing i skuespilleri, men også i klipp og dramaturgi.
Steve Martin gjør sitt beste for å fyre av tåpelighetene i rette sekund.
Latter vekkes når en dame forsøker å pille Clouseau fri for sextrakassering og rasisme.
Men mangelen på hvilepunkter gjør ham oftest anmassende.
Det må Zwart ta ansvar for.
En stor mulighet for latterkick ligger i ideen om å gi parodien på den franske detektiven konkurranse fra briten, italieneren, japaneren og amerikaneren i drømmeteamet han leder.
Men heller ikke dette utnyttes godt nok, ut over velkjente klisjeer.
Og når ikke jakten på tyvene blir spennende, får ikke regissøren drahjelp der heller.
Synd.
Replikker som «my Gød, it's a bømb» er berømte, men redder ikke en rosa panterfilm alene.
Det ser svart ut for en ny Zwart-suksess.
| 0
|
702205
|
Fantastisk Mongolland
Egentlig tror du at Djengis Khan var en utagerende frilufts-barbar som tygde i hjel gryende sivilisasjoner med takkete hjørnetenner og voldtok maten før han spiste.
Det er åpenbart feil.
Filmen til russeren Sergei Bodrov forteller om en mann med ære, og det er en så behagelig avveksling at jeg tror jeg kunne bli avhengig av det.
Riktignok tok Djengis (som egentlig het Temudjin) livet av fiendene sine med tarantinisk blodskvett, men han sa aldri opp folk for å beholde aksjonærenes utbytte.
Djengis var en mann av ære.
De finnes ikke lenger.
Det kazakhstansk-russisk-mongoliske dramaet forteller en historie som fanger deg etter få sekunder og holder deg våken til etter Kveldsnytt.
I tillegg er Bodrovs film vakker på en (på samme tid) gammeldags og oppfinnsom måte, for han bruker den nesten verdensromsfjerne naturfølelsen og rollenes steppeklare hudfarger som om de var en del av historien til det mongolske stammefolket.
I det ene øyeblikket får de se Temudjin og hans elskedes ansikt i en lysklarhet som gir illusjoner om etnisk fellessjel, i det neste øyeblikket beveger de seg rundt i et flatt scifi-landskap som er så egenartet og så fortærende vakkert at du skulle ønske du kunne ta det med deg i bånd eller eie det innvendig.
Filmen starter med at ni år gamle Temudjin og hans småkhan-pappa skal dra til merkitene og velge gutten en brud.
Underveis stanser de på folkeeventyr-vis i en liten steppestamme, og der møter Temudjin 10 år gamle Bourtai (i filmen heter hun Borte).
Han lurer far sin og velger Bourtai, for han er en spesiell gutt som vil velge sjøl allerede som barn.
Fra det øyeblikket er du hekta på skikkelsen.
Den stillferdige gutten og den rolige mannen har en besnærende integritet.
Vi får følge barnet og den unge mannen i mange års grotesk motgang, men han setter sin lit til Tengri-ulven (mongolenes tordengud), og i det avgjørende oppgjøret blir han mirakuløst belønnet.
Her finnes ro, her finnes troverdige fpolkelivsskildringer og framfor alt magiske scener.
Som da fyrstens munk ser at den forkomne fangen kommer til å bli mongolenes fører og vandrer seg til døde i ørkenen for at han i framtida skal skåne klosteret med de verdifulle skriftene.
Jeg tror ikke alt i filmen er strengt historisk korrekt.
Blant annet ble vel bestevennen Jamukhas skjebne litt annerledes.
Det betyr ingenting.
| 1
|
702207
|
Furu-grøsser uten vold og blod
Denne filmen er et fenomen som furuvideo-folket bør legge merke til.
Den spanske regissøren Luna (egentlig Maria Lidon) har laget en grøsser helt uten blod og helt uten vold, og det er hun blitt fortjent æreskjelt for.
Det finnes ikke mange så mislikte filmer i imdb-sekta, for når volden blir borte i en grøsser, skjer det i realiteten ingen verdens ting.
Fraværet av fortelling er faktisk nesten filosofisk, og tilhengere av minimalistiske fantasikramper bør få noe å tenke på.
Hvis man tar bort den urealistiske dramatikken fra menneskelivet, er bare de lange ettermiddagene tilbake.
Luna har tatt med seg den eventyrlystne amerikaneren Vincent Gallo til Moskva for å spille med Val Kilmer, Stallone-sønnen Sage (som også er Gallos beste venn), Joaquim de Almeida, Rade Serbedzija, Joss Ackland og «Bourne supremacy»-dama Oksina Akinshina.
Adela Ibanez' manus går ut på at pateren Gallo (galoooo! gallooo!) besøker tunnellene under Moskva fordi det antakelig finnes en gateway til hevete her (den som Putin kom opp av).
De leter etter Sergei som på sin side leter etter svar, og de finner absolutt ingen verdens ting mens jeg drakk cola og spiste overflødighetslakris fra julefeiringa til langt inn i koma.
Jeg tror at dette skulle være en kultfilm fra før den tida da kultfilmer begynte å handle om fising.
Kanskje bommer den ikke.
Kanskje er den en metafor for noe.
Menneskets leting etter mening, landslagssjef, amerikansk helseminister.
| 0
|
702208
|
Perfekt satirai-rai-rai!
Denne Hollywood-reality-satiren er selvsagt ikke perfekt, for den er laget i vår egen nervøse tid.
Men den har egentlig alt som skal til.
Parodieringen av skuespillere som karriere-esoterikere er rå og ubarmhjertig, men egentlig også avslepet fordi Ben Stiller ikke bare vil være ironisk, men hygge for folk.
Historien om filmteamet som roter seg inn i Vietnam-jungelen i det som noen av dem tror er en moderne reality-film, består av rein og skjær galskap.
Filmen gjentar egentlig en rituell bransje-massakre av Hollywood-idealer og andre kjente filmer, og hvis den hadde kommet seint på syttitallet, ville den havnet der oppe sammen med «Being there» og andre anerkjente utdritinger.
Men ironien tar ikke helt av.
Hvorfor er det sånn?
Jo, det er sånn fordi også «Tropic thunder» er laget av smiskete halvveis-folk som både forsøker å fornærme publikum og få dem til å føle seg vel.
Dermed oppnår man ingen av delene.
«Tropic thunder» er ikke spennende, og den er ikke slem.
Det får vi bare leve med.
Men den har et par av de beste rollene i hele 2008 – Ben Stiller som fallert actionhelt og Robert Downey jr. som seriøs australsk metodeskuespiller.
De er mye mye bedre enn resten av filmen, som faktisk er helt uten damer.
| 1
|
702209
|
Kort kungfu
Dette var leit.
Hjemme hos oss trodde vi at dette var en ekte Kung Fu Panda-film og satte oss til med chips og chorventninger, og så var det bare en slags moralfeik:
I en litt gammeldags tegnefilmstil forteller man etisk oppeggende korthistorier om de fem superheltene, og så er det slutt.
24 minutter.
Ikke spesielt vellaget.
Ikke spesielt moro.
Brutalt kortvarig.
| 0
|
702211
|
Egentlig bare en Gump
Benjamin Buttons konstruksjons-melankolske liv er egentlig bare en gigantisk sminkejobb — og i alt håndarbeidet går en snedig historie tapt.
Du kan gjøre to ting:
Du kan bli hjemme og se repriser av «Dynastiet».
Der finnes også folk med forseggjorte maskefjes, og det åndelige innholdet blir omtrent likt.
Eller du kan bestemme deg for å drite i den overhøytidelige tomheten og gå på kino for å hygge deg med ei diger dropskule som aldri tar slutt og har samme smak hele tida.
Det går an.
Du kommer til å ende med tårer i øynene, og det fortjener du for å ha holdt ut.
David Fincher («Se7en») må være en slags puritaner, for han slipper aldri til livsgnisten verken i historien sin eller i folka, og fortellingen om Benjamin Button dystrer rundt på en sentimental lesesal-maner som forteller lykkekake-selvfølgeligheter med slepebåt-røst.
Jeg tenker «Driving miss Daisy» og «Forrest Gump» og alle disse amerikanske dramaene som standardiserer livsgåtene sånn at de virker som busskur-filosofisk menigmanns-mas med tomtønne-akustikk.
Det starter med at Button (som ikke er Pitt hele tida, men en annen kamuflert stakkar) blir født som olding.
Egentlig ser han latterlig ut, og alt kittet som han eller en annen bærer rundt i trynet, gjør at han ikke kan vise følelser på mer enn to timer.
Det er ei plage, for du føler at personen ikke finnes.
Han er en konstruksjon fra brødrene Grimm, og snart blir han sikkert kyssa av frosken, og så er elendigheten over.
Vel, han er en konstruksjon.
Mennesker som blir yngre og yngre finnes ikke, bortsett fra i hodet på førtiåringer.
Og de ville vært helt uinteressante, om de fantes.
Benjamin gjør sånne amerikansk-litterære ting som man trekker på smilet av:
Den hvite gutten vokser opp hos svart Morgodhjerta-dame, han tar jobb på slepebåt hos en frodig ire, han er med i verdenskrigen og ser unge menn dø, han er sønn av en knappefabrikk-mann og bærer sin ukjente pappa til dødsleiet og han søker hele livet den elskede småjenta han traff i godhjerta-heimen da han var et barn med oldingefjes.
Innimellom opptrer fine scener.
De følsomme britene Cate Blanchett og Tilda Swinton har de inntrengende ansiktene på.
Men tre timer med «life's like a box of chocolate»-dypsinn er for mye for de fleste tenkende mennesker.
| 0
|
702213
|
Konstruert drama om en snill Will
Dette er et kroneksempel på hvor vanskelig det er å lage film av bare godhet.
Det er så velment, det regissør Gabriele Muccino forsøker å få til.
Men sentimentalitetsfaktoren blir etter hvert plagsomt høy.
Italienske Muccino er tydeligvis klar over at det ikke er bare, bare å lage en to timers film om en mann som vil være snill og god.
Følgelig lar han det lenge se ut som skatteinnkrever Ben Thomas (Will Smith) har ugler i mosen.
Så lurer vi på det en god stund, hva slags ugler det er, mener jeg.
Og hva den drepende maneten i akvariet skal brukes til.
Hvorfor leter han opp sju mennesker som ikke har det så lett i livet sitt.
Hva vil han med dem?
Men fordi det egentlig ikke finnes noen krimgåte her, må regissøren omsider avsløre at dette skal bli et romantisk drama mellom Ben og Emily (Rosario Dawson).
Will Smith får attpåtil vise fram de flotte musklene sine da han en natt lister seg inn for reparere et drog av en maskin i boden hennes.
Visuelt fyll, spør du meg, men det øker følelsen av langdryghet.
Så smører italieneren på med svulmende musikk og gylne bilder.
Gåten som røper hva Ben vil gjøre med de sju menneskene, får omsider sitt svar.
Men dessverre, plottet er så konstruert at jeg aldri blir berørt.
Og Will Smith klarer aldri å fylle rollen som selvoppofrende soner.
| 0
|
702215
|
Sure Nic Cage i Bangkok
Jeg føler for at polititjenestemennenes forgrunns-Hoffa Arne Johannessen også bør representere leiemorderne, for det er en yrkesgruppe som ikke har det lett.
Det kan godt tenkes at forholdene vil bli mye bedre etter at Nicolas Cage har demonstrert hvor inni skakkeste hekkan traurig det er å sitte i leid enebolig i Bangkok og vente på at en moped-kurer skal komme med kofferten hans.
Cage har håret til en moderne japaner og funker som en reisende rifle-samurai uten synlige fortrinn.
Han befinner seg i en filmatisk virkelighet av blåfiolett sci-fi-estetikk, bildet er som en halogen-omfavnelse eller et land der man bruker tusen sykler med diodelamper til gatelykter.
Det intellektuelle voldslyset får hudfargene til å likne gamle britiske lær-sofaer.
Leiemordere har det som nevnt ikke lett.
De må organisere mord med nevrotisk presisjon.
Egentlig føler jeg at Cage bare burde tatt T-banen med en curare-infestert edderkopp og to spann svovelsyre, eller han kunne ha sendt en hjertestans på MMS.
Men Cage hyrer først en fyr som skal hente ting, og dernest kjøper han en mc, han roter med alle slags kofferter og oppfører seg uangripelig.
Men så treffer han den stumme dama i apoteket, og hun er så usigelig lite støyende at han blir gammelrosa forelska og fratatt dømmekraften.
Derfor skjer det bare fryktelige ting etterpå.
Krangel med arbeidsgiverne og politiet, han vil ikke gjøre jobben sin og lyver at han er bankmann, sjøl om de har utsletta hele sivilisasjoner.
De kinesiske Pang-brødrene («The eye») har regissert.
Det gjør de ikke godt.
Cage overspiller patetisk.
Kjærlighetshistorien er teitere enn da Gudleik forelsket seg i de to agurkene i Farmen.
Action-scenene hører hjemme i sånne filmer som er finansiert ved at produsentens søster solgte hjemmebakt.
Eksplosjon likner forstørra smågodt, og Bangkok er en ufotogen by som må ha blitt laget for radioteater og rykter.
| 0
|
702217
|
Meg Ryan i romantisk ironi
En film der William H. Macy elsker stående i dusjen med Meg Ryan kan etter de fleste kriterier for intellektuelle utfordringer ikke være kjedelig.
«The deal» er selvironisk på Hollywoods vegne og forteller opplagt og rått om den dagen da en nedbrutt produsent skulle lage en film om den britiske statsministeren Benjamin Disraeli (1804-1881) fordi det fantes penger til en film med jødisk tema.
For å si det kvikt:
Egentlig skal Macy eksose seg, men da nevøen avbryter med et dødsseriøst manus om BD, ser han muligheten for å redde karrieren.
Han kommer i kontakt med finansierings-musen (entall: muse) Meg Ryan, han forelsker seg slik vanskjøtta prostata-er gjør og drar av gårde til Sør-Afrika for å lage en actionversjon av Disraeli, der LL Cool J er voldshelt som stjeler toraen fra de feige og flykter med uzi og halvnaken dame i armene.
Skuespilleren William H. Macy er en prins, og ansiktet hans er mer levende enn en syttenårings fantasier.
Meg Ryan spiller karrieredame med en stemme som er dels E-News og dels fersken med melis og angostura, som er en andalusisk ansjos.
Hun må ha gjennomgått så mye ansiktskirurgi at hun likner et drukningslik, men de gamle megge-knepa funker framleis, og samlivet med Macy tilhører feelgood-flinkhetene denne uka.
Filmen er full av skjønne små detaljer, som da man skal lære den utrente hovedrolledama å kaste håndgranat uten å se ut som ei jente.
| 1
|
702218
|
Diane Keaton er forferdelig
Dette er en så forferdelig film at jeg mister følsomheten i fingrene når de treffer tastaturet.
Det aller aller verste jeg noensinne har sett er Diane Keaton i rollen som fyrverkeri-festlig og eksentrisk mamma som kommer flyttende til sønnen og kona hans akkurat da de kanskje skal til å lage barn.
I ordbøkene er det noe som heter overdrivelse.
Det holder ikke lenger.
Keaton tar begrepet overspill til høyder der man normalt må ta med seg surstoff-apparat for å overleve, og avskyligheten hennes er så påtrengende at hun kan utrydde rotter med stemmen.
Hun ville blitt forkasta som stand in av Pølsebuansattes Revygruppe på Tau og er virkelig en påkjenning.
Liv Tyler spiller den befruktningskåte kona i filmen, og hun er fæl.
En ukjent fyr som heter Dax Shepard (det burde vært ch) er mannen hennes, og han ville egentlig ha større sjanse til å deite Krabbetåken enn til å bli gift med ei dame som Tyler.
Og ringside i stua sitteren nevø og ser ut som en tannfe-versjon av Simon Pegg.
Han er ikke bare foraktelig dårlig.
Han er noe annet også.
Keaton er 62 år, men holder seg godt og kunne ha spilty ei sexy og spennende dame som siterte Kierkegaard og sto i kinokø.
Det kan ikke være meningen at hun skal ydmyke seg sjøl på dette viset, og ikke er det bra for skjelettet heller.
| 0
|
702219
|
Clint Eastwood er mesteren
Dette er den forferdeligste filmen.
Den starter ille, og så blir den verre.
Clint Eastwoods drama svir der smerte gjør vondest og skaper et sinne som kan flytte fjols.
Clint Eastwood er 78 år, og han lager film med et raseri, en styrke og en lidenskap som man egentlig skal være en ganske sint og ung mann for å kunne formidle.
«Changeling» er en folkelig opprørende filmhistorie som både klarer å formidle det sentimentale på en anstendig måte og bruke raseri til politikk.
I tillegg lager Eastwood et klassisk amerikansk portrett av en ukuelig mor i helvete.
Han får John Malkovich til å funke som Herrens tordnende hevnengel i slips, og han skaper en skrudd og vridd morderprofil som øker uhygge ved en slags uakseptabel antihumor.
I bånn av det hele ligger et plettfritt Los Angeles 1928 og virker troverdig, men utilgjengelig og rart som en fjern planet.
«Changeling» varer i to timer og 22 minutter, og du kommer til å være sint og ulykkelig mesteparten av tida.
Etter filmen hadde jeg mest lyst til å droppe hele skrivinga og dra til barnehagen og hente sønnen min for siden aldri å gå ut mer.
Dette er tung skitt.
Den blir sittende i celle-kjernene etterpå, den rører rundt med tistler i de sårbare sjeleromma og skjelver i de mjuke partiene av knærne.
Eastwood får meg til å akseptere scener som jeg ville fnist av i en annen film.
Angelina Jolie spiller en autentisk enslig mor i Los Angeles' historie.
At historien er såkalt sann gjør alle ting verre, sjøl om Eastwood ganske sikkert har redigert enkelthetene for å få gi filmen følelsesmessig jernhæl.
En mars-dag i 1928 forsvinner gutten hennes.
Det er ille.
Verre blir det da LA-politiet kommer med en fremmed gutt og påstår at han er sønnen.
Etaten gir seg ikke, for den har ikke råd til flere prestisjetap.
Dessuten har politiet tapt sannheten av syne for lenge siden og ville ikke kjenne den igjen om jomfru Maria snakket fra skyfri himmel.
Fra da av blir det forferdelig.
Og når du tror at det ikke kan bli verre, strammer Eastwood neven rundt aorta og klemmer enda hardere til.
Og når du håper og antar at en film ikke kan bli vondere, øker den smerten.
Det er fælt, og det er ikke uvesentlig.
Gjennom brennende indignasjon og sorg får du oppleve samfunnsmakt mot enkeltmennesker, psykiatriske overgrep, kvinneforakt, foreldresorg og ville håp slik ofre antakelig gjør det.
«Changeling» er et akademi-eksempel på hensiktsmessig regi og klipping.
Hver eneste scene står støtt som stolpe i myra, hver eneste scene bringer filmen på ett eller annet vis videre.
Her er ingen håndledd-tvister eller brasilianer-knep, bare solid amerikansk drama.
Bare mestere klarer å formidle en så kompleks historie uten å miste veigrepet.
Angelina Jolie er den viktigste kvinnelige skuespilleren i Hollywood.
Jolie er kanskje ikke den mest foranderlige, men tilstedeværelsen hennes er statuesk, og du kan ikke helt forestille deg at hun kunne spille dust i «Sex and the city».
Jolie er ei dronning, og jantefolket i skvalbransjen kan ikke gjøre noe ved det.
Egentlig spiller hun en vanskelig rolle, for ofre kan lett bli både for sure og for ynkelige.
I Hollywood finnes en hel generasjon skuespillerinner som har ventet halve livet på å få gråte skikkelig på film.
Når de lider, gjør de hva de ble skapt for.
Jolie havner der hun ikke skulle være, og det syns.
Dette er så bra som det blir.
| 1
|
702220
|
Best når ung bande når Egypt
Ujevnt er et passende stikkord for den femte filmen om Olsenbanden jr.
Holder man ut den trauste spillestilen, får man iallfall noen morsomme overraskelser i sluttsekvensen i Egypt.
Den tredje gjengen med barneskuespillere debuterer i rollene som Egon, Benny, Kjell og deres jevnaldringer på 60-tallet.
Spillet er greit nok, men regissør Arne Lindtner Næss burde skapt mer liv i scenene.
Eksempel:
Gjengen rådslår med hver sin tidsriktige soloflaske foran seg.
Men drikker de mens de snakker?
Å nei, ikke før møtet er over.
Det virker kunstig.
Men visst finnes det scener som morer.
Det funker når herr Hallandsen, en pionér i oljebransjen (Jan Grønli), bekjentgjør at det ikke er funnet en dråpe olje i Nordsjøen.
Snart kan Egon & Co avsløre at den norske agenten har gått i tvilsomt tospann med en arabisk oljesjeik.
Hvorfor forviklingene forflyttes til Egypt og ikke Saudi-Arabia, og hvorfor to skurkaktige egyptere og en magedanserinne spilles av sminkede nordmenn, er ikke lett å forstå.
Men når handlingen omsider fortsetter i pyramideland, blir det mer dreis på det visuelle.
Her er stilige nærbilder av kameler og imponerende opptak ved pyramidene og sfinksen i Giza.
Imponerende fordi alt turistfjaset som til vanlig finnes her, faktisk er ryddet bort før filmingen.
Jeg holder fast på at den mest spennende handlingen fortsatt finnes i den første filmen fra 2003.
Men i sluttscenene denne gang, der helter og skurker beveger seg inne i labyrinten i Kheopspyramiden, skjer det ting som skaper skrekkblandet fryd.
Det gir saktens belønning til den tålmodige kinogjenger.
| 0
|
702222
|
Varför gör dom?
Dette er svensk, realistisk minimalisme — hva Ari Behn med treffende vidd kaller Ikea-kunst.
Det blir på en måte sånn:
Ei jente som ikke har rød hette, går ut i skogen.
Der er det trær, fugler, nedfalne trær, barnåler og ett mistet tyggegummi-papir.
Så kommer hun hjem.
Konklusjonen blir at det er typisk menneskene, for vi er jo så irrasjonelt forskjellige, men kommuniserer vi egentlig?
Varför gör dem så där?
Ruben Östlund har konstruert tre-fire mase-realistiske ikke-historier som alle har det til felles at de er hverdagslige uten at jeg tror på dem.
Virkeligheten er et upresist fenomen som pågår fortløpende og er borte i løpet av nesten umålbare tidsenheter.
Hvis man hermetiserer den og forstørrer den, ser virkeligheten ut som noe skapt eller tenkt, og da forandrer den karakter og blir et påfunn.
Påfunn bør være godt komponerte.
Da går det an å oppleve noe ved dem.
Hvis ikke blir virkeligheten en misforståelse:
Noe vi tror vi ser.
Det er kanskje akademisk interessant.
Men det er kjedeligere enn konversasjon.
Etter min erfaring pleier tilsynelatende gjengivelser av det virkelig-virkelige føre til nedlatenhet.
Jeg syns dette er en nedlatende film, og det bryr jeg meg ikke om.
| 0
|
702223
|
Kampsport i nye Obamerika
En David Mamet-film er alltid like velkommen som en antioksidantrik sorbetsmak eller to uker ferie innendørs.
Mamet er en av de mest spennende dialog-skribentene i USA, og han er i stand til å formulere kjedelige samtaler sånn at du kan føle hvordan de røde blodlegemene kommer fram til hjernen.
«Redbelt» er i utgangspunktet en fint komponert Rocky-fortelling fra Jiu Jitsu-miljø, men egentlig er den også en intuitiv forhåndsfeiring av det folk føler vil bli det nye Obamerika:
Du skal være edel.
Du skal være sann.
Etter bushomerikanernes mangfoldige tiår med hensynsløs begeistring for sleiphet, skal det bli en fin ting å oppføre seg anstendig.
Den behagelige skuespilleren Chiwetel Ejiofor spiller en idealistisk jiu jitsu-utøver som driver treningstudioet sitt som et tempel.
Det er viet idealer og eksistensiell renhet.
Mike Terrys fighter-filosofi er:
Det finnes ingen situasjoner som du ikke kan komme deg ut av.
Når Emily Mortimer slenger innom akademiet hans som ei høyspentskadd kråke og forteller om traumet sitt, viser han hvordan en enkel kroppsbevegelse kunne ha endret livet hennes.
Han er en slags kampsport-eksistensialist som tror at alle situasjoner skapes.
Derfor deltar han ikke i konkurranser.
Konkurranse er ikke fight.
Konkurranse mangler den åndelige dimensjonen og er uten verdi.
Så roter han det til for seg.
Den fattige renhets-apostelen treffer en rik filmkjendis, nydelig spilt av komikeren Tim Allen.
Før han vet ordet av det har kontakten med det skitne Amerika fått ham opp i dilemmaer som er så fæle at folk dør, og det kan se ut som om eneste utvei er å svikte egne idealer.
Han må bli med en i en jiu jitsu-konkurranse med høye innsatser, og så er det opp til mannen å vise om han er sterk nok til å kombinere de to livsmåtene sine:
Kan han komme ut av enhver situasjon?
Og kan han gjøre det med verdighet i den skalla amerikanske gribbens rike?
Noen vil syns at slutten er naiv.
Men antakelig har både Obama-idealismens rørende suksess og bank-kapitalistenes patetiske havarier rydda bedet for en ny tankegang og et Amerika der det også er plass for gode mennesker.
| 1
|
702225
|
Enda en religionskrig
Den andre Hellboy-filmen er mye bedre enn den første Hellboy-filmen, og grunnen må være at regissøren Guillermo del Toro så Harry Potter på himmelen og oppnådde magisk-realistisk vekkelse.
Her myldrer så mye av mangt at du ser deg om etter en antropologisk rydde-ekspert fra UDI.
Filmens eneste svakhet er at Hellboy krangler med ilddama Selma Blair, til irritasjon for oss som hater samlivstrøbbel mer enn avdelingsårsmøter, tannsteinrensing og rektalkirurgi.
Til gjengjeld forelsker den 3PO-aktige fiskeprinsen seg i et satanistprinsesse, og de har det fint sammen.
Prins Nuada ser ut som en av Sand-brødrene og deres utrolig effektive balsam, og han har med seg et monster som minner litt om Atle Antonsen.
Prinsen er en humørsjuk og lite tolerant dimensjonsturist som vil ha siste biten av den kongekrona som skal gjøre ham til verdenshersker uten å konkurrere med Hillary Clinton.
Ettersom den anakronistiske harry-mannen Hellboy jobber for FBI-frikene, blir det hans oppgave å sørge for at prinsen ikke lykkes.
Kampen mot den hobby-norrøne dødsreligionen blir ganske vittig.
Blant annet disponerer bleikingene edderkopp-liknende likspisere som stormer inn i tusener, henrykt sultne som sydenreisende og koldtbordgjester.
FBI-frikene får en ny sjef som ser mest ut som en Jeunet-oppfinnelse, og iført Schufftein-briller begir de seg ut i Brooklyn for å finne storbyens gjemte tusser og troll.
Blant annet finner de King Kong-imitasjonen Elemental, som blir til av ei våt hoppebønne.
Dette er King Kong, Star Wars, Harry Potter, X-men, De fantastiske fire og NRKs «Ugler i mosen» i samme setning.
Frodigere blir det ikke.
| 1
|
702226
|
Askepott på videregående
Den latinamerikanske tøffejenta med bebifjeset, barbiebrystet og de rå dansegolv-movene treffer stjerneprinsen JP, som er feira popstjerne og trenger noen fine damer rundt seg.
Mary har rullebrett og blir kjørt i hippie-VW, men på tross av at hun åpenbart er det kuleste latinamerikanske stuntet siden Pinochet, blir hun undertrykt av fostermora Dominique, som er en slags eldre-Britney og går i kalifornisk velstandspels som aldri ble flådd for å holde varmen.
I heimen finnes de dumme, stygge døtrene.
På skolen gjør cluelessene dagen vanskelig, men Mary er så kul at da hun danser med JP bak ugjennomsiktig speil, er de straks laga for hverandre.
Siden dette er en Askepott-film blir det både ball og masker.
Dette er usjenert ungdomsromantikk, og den tar ikke hensyn til det alle vet:
Du gifter deg aldri med pene gutter og popstjerner, for i løpet av få år er de feite, kokain-sniffende utroskapsmaskiner.
Mary spilles av Selena Gomez, som er et fjes fra Disneys omfattende tweeny-satsing.
JP spilles av Andrew Seeley, som synger stemmen til Troy i «High school musikal».
| 0
|
702227
|
En slags Storberget-film
De som syns dette er en litt snill skrekkthriller, kan i hvert fall gyse over fraværet av politi.
Rømt stalker-morder er observert på samme hotell som hovedofferet, men purkens overvåkingsnivå er slik det vil bli i framtidas Norge:
Den som får øye på en politimann, har vunnet en marsipangris.
Politikammeret åpner kl. 10.00 og stenger kl. 19.00, men til gjengjeld selger det røyk og pølser.
Du kan sende mms om begåtte forbrytelser, men det koster 10 kroner meldingen.
Filmen handler ikke om Storberget egentlig.
Det er sånn at Brittany Snows familie ble drept av en morder som likner Thomas Dybdahl, og da hun skal på avfallsfest for videregående på fancy hotell, dukker galningen opp og tar livet av alle mennesker.
Det kunne han godt ha gjort mye fælere, men OK, etter at Obama har regjert ei stund kommer de amerikanske seriemorderne til å kaste rosa pads etter ofrene sine.
| 0
|
702229
|
Bra hovedroller, svikt i manus og regi
Det er flere bra ansatser i debutantregissør Matias Armand Jordals film, og de to sentrale skuespillerne kjemper godt for sine skikkelser.
Likevel berører filmen altfor lite.
Om det skal tas som et tegn for mannsbildet i 2009, vites ikke.
Men her kommer altså årets andre norske film som skildrer en mann som ikke får livet sitt til.
I «Jernanger» tapte Eivind dama si før han fikk giftet seg med henne.
I «Sammen» roter Roger det tragisk til for seg etter å ha fått kone.
Enda verre går det når han mister henne.
Det er som vanlig liten grunn til å klage på Fridtjov Såheims spill i rollen som Roger.
Han har et bredt register av uttrykk, fra sprø innfall, sur fornærmethet, aggressiv hissighet, sår fortvilelse og innett raseri.
Slik formidler han godt de dønninger av følelser som skyller inn over ettbarnspappaen som plutselig blir alenefar.
Også unge Odin Waage fungerer godt i rollen som sønnen, 12 år gamle Pål.
Hans uttrykk er åpne nok til at vi kan tolke inn et barns sorg og savn, håp om at livet skal bli normalt igjen, men også en veksling mellom skuffelse og lojalitet når faren svikter.
Mislykket pizzabaking og snodig karateøvelse er scener som funker mellom far og sønn.
Andre møter blir konstruerte opptrinn, som når Roger møter venner i butikken.
Birolleinnehaverne får ikke til timingen godt nok.
Andre ganger svikter troverdigheten i manuset, som da faren ber barnevernsvakta ta over sønnen og ingen spør etter mor.
Får de egentlig vite at hun nettopp er død?
Ville ikke far og barn blitt møtt annerledes dersom dette kom fram?
Her skurrer det.
Snart blir jeg sittende og tenke på hva manusforfatteren vil ha fram, i stedet for å oppleve det.
Når regissøren da attpåtil legger på en låt av gruppa Bukkene Bruse som handler om en mann som ønsker å være en bedre far for sønnen sin, blir det overtydelig bruk av aproposmusikk.
Folkemusikkstilen virker dessuten malplassert.
Karate— og actionfilmentusiasten Roger ville aldri lyttet til en slik låt.
Men Matias Armand Jordal skal ha ros for å våge å formidle et så sårt tema som en families sammenbrudd etter et dødsfall.
Det tror jeg finnes, langt oftere enn vi liker å vite om.
Synd da at utførelsen blir for tung på regilabben til at den gjør det inntrykk en slik film bør.
| 0
|
702230
|
Stilisert kløft-stirring
For de udødelige tegneserie-tilhengerne med tusj der andre har blod, er dette helt sikkert en fryd.
Begge to.
Vanlige kinogjengere som du og jeg og den nye damå til Hansen, vil kjede seg like mye som hvis de ble sperra inne på Nordagutu Stasjon med en Jan Groth-utstilling hele romjulen.
For bare noen få år siden fantes begrepet affektert.
Det betød at man gjorde seg til på en litt unaturlig måte.
I «The Spirit» lager Frank Miller så gjennomførte grafiske forvirringer av kinobildet at man får følelsen av å se på mens noen lager plakaten.
Til å begynne med er det pusthemmende vakkert.
Så blir det kaldt imponerende, før inntrykket sklir innom patetisk og parodisk og ender med å tynge på øyenlokka som blyblanda mascara.
Ja, jeg bruker det etter «Mamma Mia».
Tegneserien «The spirit» ble laget fra 1940-tallet av Will Eisner og var en spesielt fin ting.
Hvis en skal forsøke å derivere en identitet ut av Frank Millers nattkjølige film-estetisme, må det være at han er en Hvite Kløft-mann.
Med den unnskyldningen at den nesten-udødelige Ånden er en gassfyrt rundbrenner, senker regissøren seg og sitt kamera med arkimedisk høytid ned i utringningen til ei hver dame som slenger innom.
Det er bare katten som får beholde pelsen på.
En av kattene, forresten.
Jaime King er det nattklubbnakne tjern-vesenet Lorelei.
Eva Mendes viser fram nybona bakende som Sand Saref, Scarlett Johansson har «Scoop»-brillene på for å være sekretæren til Octopus (Samuel L.
Jackson).
Sarah Paulson er den Kim Novak-mjuke blonde legen og politidattera.
Offiser Stana Katic er som en Politiskolen-etterlikning med blottebehov.
Paz Vega spiller nazi-stripperen Plaster of Paris med så knasende nasale lyder at du antakelig kunne gått tørrskodd i bihulene hennes.
Ingen er bra.
Ingen er dårlige.
Gabriel Macht spiller helt med så rødt slips at du glemmer hvordan han ser ut.
Handlingen karikerer tegneserie-verdenen uten å formidle det engasjementet som faktisk finnes i en god streknovelle.
Filmen er tilsynelatende betydelig nedkutta.
Men de to jeg først nevnte får det sinnssykt fint.
| 0
|
702231
|
Kjedelig skildring av kjedsomhet
Egentlig handler dette om en ung hasjlanger som ikke har hatt sex ennå.
Men du må lide deg gjennom uendelig med kjedsomhet før han omsider havner til sengs.
«The Wackness» kan oversettes med «kjiphet».
Og sannelig, regissør Jonathan Levine har i manuset sitt konstruert en haug med kjipe, nadige newyorkere.
Alle har ansiktsuttrykk som skal bety «å, som jeg kjeder meg».
Eller de fjaser omkring med fårete smil i rus etter fleinsopp og annet dop.
Ben Kingsley spiller en livstrøtt psykolog som tar seg betalt i marihuana for å gi råd til klienten, doplangeren Luke.
Rådene er alminneligheter.
De får ikke større tyngde av at psykologen bryter opp fra egen søvnighet for å gå ut og feste med klienten.
Men akk, har man en eddikkrukke til kone (Famke Janssen) som bare kjederøyker og ter seg stivt, er det kanskje troverdig at 65-åringen (Kingsley) flipper ut.
Doplangeren Luke spilles av Josh Peck, en fyr med hengeleppe og slapt ansiktsuttrykk der han triller rundt på hasj i ei tralle forkledd som isbar.
Venninnen Stephanie (Olivia Thirlby), som attpåtil er eddikkrukkas datter og har psykologen til stefar, kjeder livet av seg.
Hun har hatt sex hundrevis av ganger, og vet alt Luke trenger å lære på den fronten.
Men blir ikke akkurat noen varm person av den grunn.
Vel, det lysner jo litt mot slutten.
Men mest av alt sliter «The Wackness» med det velkjente problem:
Å skildre kjedsomhet kan virke særdeles kjedelig.
| 0
|
702232
|
Stjernespill av Hoffman og Linney
Dette er en film for intellektuelt atspredte sekstiåttere som trodde at fire år med teatervitenskap skulle forberede dem på livets utfordringer og beskytte mot rødt kjøtt.
Som et plutselig vindkast av den sorten som gjør folk urolige i stedet for behagelig avkjølte, kommer Tamara Jenkins' film «The Savages» og mer enn antyder hva vi egentlig burde bekymre oss for.
La meg først si at en film med både Laura Linney og Philip Seymour Hoffman er som å få om igjen julaften og de tre siste bursdagene uten å måtte servere kake eller gris.
Å se dem spille film er et privilegium.
I «The Savages» er de et mer enn vanlig nevrotisk, intellektuelt søskenpar som plutselig en dag må skaffe faren sykehjemsplass fordi han er demente.
Det har dere sett før.
Men poenget denne gang er egentlig ikke kritikk av eldreomsorgen eller mimrende underholdningstristhet.
Temaet er mer den manglende følelsesmessige konsentrasjonsevnen.
De ser ikke faren sin, for han er gammel og sjuk.
Linney steller desperat med fikusplanten sin for at den ikke skal dø og engasjerer seg i hofteproblemene til elskerens gamle hund.
Men hun har egentlig ikke den innlevelsen i faren sin som ville gjøre ham til en del av verden igjen.
Fordi han er gammel er han blitt et egentlig uvedkommende kasus.
Aldersforskere har sagt at de generasjonene som nå er småbarn, antakelig blir mer enn 100 år gamle som hovedregel.
Det kan bety at de kan se fram til å leve kanskje 30 år av livet sitt med groteske kvalitetsreduksjoner.
Demens er bare én av de sykdommene som antakelig er blitt ansett som livsstadium mer enn sykdom, og derfor kurerer man det ikke.
Uføre eldre uten samfunnskontakt kan bli en større miljøkatastrofe enn desimering av isbjørn-bestanden.
«Innen familien» er en nydelig laget film.
Filmen er Oscar-nominert for manuskriptet.
| 1
|
702234
|
Kate Beckinsale i Harrystan
Da alt var slutt og jeg omsider skjønte poenget med all denne tristheten, oppdaget jeg at «Snow angels» var en bortkasta filmopplevelse.
Jeg ble ikke mer fascinert av menn som dreper eks-en sin enn jeg var fra før av.
Jeg var også uimponert av at Sam Rockwell laget et umodent manneportrett, og egentlig oppdaget jeg aldri hvorfor Kate Beckinsale var der, mistilpassa som en promilledømt underdirektør i samfunnstjeneste.
Mamma spiser jønkfood, servitøren Beckinsale røyker i bilen (som er et tegn på den ytterste åndelige armod), den nye kjæresten hennes driver kampsport, har tatoverte bryster og ser amerikansk fotball på TV.
Rockwell har kjøpt verdens styggeste rosa kanin til dattera han har med Beckinsale, og sørgmodige Arthur har en nerdekjæreste med store briller og eksotisk sunnmat-interesse.
Rockwell er av legning arbeidsløs, men jobber litt for varehus.
Dette er folk som filmskaperne burde gå barmhjertig forbi hvis de ikke har en historie å fortelle, og det hadde bare gått tjue minutter før jeg begynte å fantasere om at en av dem ville tilstå Kennedy-mordet eller at Beckinsale var den egentlige George W. Bush og ikke den alien-skapningen som klona kroppen hans og ble president.
Mot slutten konstruerer filmen to tragedier som de fleste av oss kunne vært foruten og som virker importert fra en annen film.
| 0
|
702236
|
Gjennom togvegg med Angelina
Dette moderne Askeladden-eventyret har egentlig bare én feil:
Etter en heftig halvtime pauser handlingen i en uskjønn Fight Club-sadisme som verken bringer oss eller filmen videre i verden.
James McAvoy får bank av digre menner som egentlig burde bære skoleveska hans og gi ham bamsemums.
Angelina Jolie ser muntert på med sitt kjettete musedreper-blikk, og Morgan Freeman vandrer rundt i blodsølet som om han nettopp fikk beskjed om at han skal etterfølge Åge Hareide og driter i alt annet.
Men bildene er ubehagelige, for de tværer.
Tvære-vold utforbi den egentlige handlingen ser ut som sykdom, og det liker vi ikke.
Ellers er «Wanted» en skinnende action-fantasi der hovedpersonen svever sportsbilen sin i en roll over sigarfeit gubbe og skyter ham fra luften, gjennom soltaket.
Det er stort.
James McAvoy er først uanselig Office-innhold i karikert kontorlandskap, men én dag dukker Angelina Jolie opp og sier at han har arva evnene til overnaturlig begava leiemorder.
Han kan skyte vingene av fluer.
Han kan skyte kuler i bue rundt folk.
Han kan få Hallgeir Langeland til å holde kjeft.
Nei, det siste var ikke sant.
Men også han tilhører kungfu-pandaene; den uanselige mannen som alltid var en superhelt.
Freeman leder et helt korps av vigilanter fra tekstil-industrien, og etter slitsom skolegang blir McA sendt av gårde for å ta pappas morder.
Moroa ligger i filmens flashy overdrivelser, for Bekmambetovs nybonte logistikk-romanse er overmodig og frodig og flott og fæl.
Dessuten har filmen Angelina Jolie, som er et så mektig ikon at hun egentlig ser ut som en animert fantasifigur eller noe usannsynlig som mediehusene hypa i hop.
Hun skaffer filmen angesjement, så å si, for du får følelsen av å se et turistmål.
Dessuten glansglitrer rød sportsbil som partyprinsessers neglelakk, det skytes langs hyllerader og fra togtak, prosjektilene kuliderer, Angelina biler gjennom kupéveggen, togbrua raser og til slutt rotteferker McA alle som lurte ham så gnagerfillene fyker.
Jo.
Det er moro.
| 1
|
702239
|
En film for selvvalgt svaksynte
Etter en halv time tenkte jeg:
Hvis jeg ser resten av filmen uten briller, kommer jeg kanskje til himmelen likevel, hvis den finnes.
Kanskje ikke.
Men svaksynet hjalp på følelsen av verdighet.
Jeg kan ikke skjønne hvordan folk kan skrive komedier som dette og orke å ta i maten sin etterpå.
Det er ikke bare at temaet er tynnslitt, skuespillerne attføringstrengende og humoren vulgær.
Filmen er dypt og politisk ekkel fordi det føles pinlig at noen kan ha tenkt den uten at de først ble kastrerte og siden fratatt statsborgerskap.
Dette er ikke bare sjuskete hjernearbeid, det er uhygienisk, tarvelig og øøøøhh!
Kate Hudson kommer fra de konstruerte romantiske komediene der kynikere forelsker seg, blir avslørt, men så elsker de hverandre likevel.
Hun lever av emosjonell fabelprosa og er ikke flink til det en gang.
Jason Biggs kommer fra «American pie»-filmene, som er greie nok, for de ble laget for usikre reirkant-sittere i «tiss-på-bæsjen»-segmentet.
Dane Cook kommer fra ikke-begivenheten «Employee of the month», han var rufsebror i «Dan in real life», og han skal på en måte funke som Lada i Ferrari-fila.
Han er like sjarmerende som stygg hoste.
Cook spiller en fyr som oppfører seg slemt mot kvinner for at de skal like eksen sin.
Du har helt rett.
Det er ikke morsomt.
De som blir overraska da han forelsker seg seriøst i hurra-jenta Hudson (ma gad!), kan få igjen det tamme neshornet sitt på vei ut.
| 0
|
702242
|
Natalie og Scarlett ligger med kongen
Natalie Portman og Scarlett Johansson er innledningsvis sensuelle sammen som en amerikansk paigutts drøm om innendørs jentesex.
Ingen av dem er synlig sjenert av respekten for fortida, og de spiller usjenert i kikkert-avstand fra spesialister på historiske ansiktsrykninger — som Cate Blanchett og Tilda Swinton.
Portman er frisk som i en highschool-romanse, og Scarletts sørgmodige deltakelse i historien preges mest av plagsomme tildekninger som de fleste mennesker ikke ville ha pakka inn goudaen sin i.
I femtenhundretallskostymet ser det ut som om dama ikke har hals, noe som kan være en forklaring på at hun unngikk sverd-bøddelen.
Men begge er tiltalende på den udefinerbare måten som kalles nye.
Filmen er intenst engasjerende som en TV-serie om utroskap og industrispionasje.
Dessuten er den en vitaliserende kilde til sivilisert kvinne-indignasjon på betydelig overtid.
Kristin Scott-Thomas politiserer som en norsk kvinnesakskvinne fra mellomkrigstida, og Anne Boleyn kommer tilbake fra Frankrike og har antakelig møtt Simone de Beauvoir, for hun snakker til kongen som om han skulle være en absintfull kaféfilosof med reisning.
Visuelt er historien om to av damene til Henrik den åttende familievennlig og tiltalende.
Vi møter jentene først i en sjokkgyllen kornåker som virker kjernefysisk skimrende.
Siden blir slotts-intrigene skildret i romantisk skyggefullhet, med klare, bleike hudfarger mot mørke vegger.
Kameraet sveiper rundt blant hoffets hangarounds, mens beroligende og forklarende renessanse-musikk fyller bakrommet, som det het den gang Norge vant fotballkamper uten å score mål.
Historien er en klassisk catfight.
Først vil den besynderlige Boleyn-familien selge sin datter Mary (Johansson) som elskerinne til kongen, antakelig fordi hun er blitt gift Mary Carey og alle vet jo at hun kler av seg hvis det er en yacht-fest på gang.
Men ikke før har den ekteskapelige frilanseren født ham en sønn, så kaster han blikket på søstera Anne (Portman), som har lært forføringskunst i Frankrike (spill dydig).
Dermed oppstår en næringskonflikt mellom de to søstrene.
Det går riktig ille.
Ja, jeg skjønner at det ikke var jentenes skyld, men samfunnets.
Mediestyrt døgnflue-engasjement er tragisk og aktuelt, og i vår familie kommenterte vi høylytt alle urettferdighetene.
| 1
|
702244
|
Steve Carell er årets James Bond
Dette er den egentlige James Bond-filmen.
Kaldkrigsenteret Control med 007-aktig storband-syt, skinnende metalldører og hemmelige telefonbokser huser en gjeng passelig parodierte spioner.
Steve Carell skrur av vekkeklokka med søte damehender og vil bli agent i stedet for analytiker.
The Rock spiller en O.J. Simpson-tung superagent, og Anne Hathaway har gudskjelov et betydelig komedietalent, for ellers kunne folk komme til å beskrive utseendet hennes i uverdige ordelag.
På 46 tommer hd ser denne filmen bedre ut enn på kino (det er noe med glitringa i aluminiumen).
Carell får ikke bli agent, for han er for verdifull som analytiker, akkurat som at jeg aldri ble bedt om å dekke bombinga av Bagdad fordi avisa ikke ville hatt noen til å skrive om «Living dead IV».
Men da Terence Stamp går på atombombe-nøst i Tsjetsjenia, trenger Control et ukjent fjes i felten.
Filmen følger agentfilmens geografiske tradisjoner rett til en uranfabrikk som likner Tine Meieriers Jarlsberg-divisjon.
Konspirasjons-konglomeratet Kaos ber om 200 milliarder for ikke å utslette Los Angeles.
Det er mindre enn hva de amerikanske bankene fikk for ikke å utslette Jorden.
Komedien heter «Get smart» som en advarsel.
De smarte vil finne mange svakheter med manus og rytme, men det gjør de alltid.
De selvvalgt teite vil kose seg.
| 1
|
702245
|
Hvalpe-action om utslettelse
Dette er faktisk en oppfølger til åttitallsfilmen «War games» (Matthew Broderick, Ally Sheedy, 1983).
Det handler ikke lenger om villfarne krigsspill med Commodore-grafikk.
Tekno-optimistene har skapt en jordbasert HAL, en datamaskin som på grunnlag av folks internett-interesser sirkler inn terrorist-celler og utsletter dem uten å be om lov først.
Maskinen heter Ripley etter Siggy Stardust, og den finner en suspekt amerikansk student med kjemiker-mamma, og dessuten låner han penger fra naboens nettbank-konto i Syria.
Plutselig er gutten blitt et vandrende atombombemål, og om jeg er i stand til å forstå militære strategier riktig, så vil Ripley utslette Montreal fordi det foregår en sjakkturnering der.
Filmen er underholdende også for meg, som egentlig ikke tror på sånt som dette.
Jeg tror ikke at CIA og den amerikanske rifle-organisasjonen tok tvillingtårnene, og jeg tror ikke at aliens fra ufoer mishandler amerikanske kuer.
Men Ok.
Mormor mi hadde 13 fødsler, og hun nektet å tro på at det fantes noe som het prevensjon.
Så kanskje har jeg et selvbeskyttende naivitets-gen.
| 0
|
702246
|
Mike Myers som truse-terapeut
Mike Myers-filmen «The love guru» er en bekreftelse på den barmhjertige regelen:
De dumme har det godt.
Det vil være umulig å komme seg smilende gjennom hele filmen hvis én eneste hjernecelle fremdeles fungerer.
Men det klarte jeg.
Ut med de små gråbeige, inn med cruise control, og den besynderlig lune vulgaritets-sprøyta Myers gir faktisk snedig veikant-underholdning.
Han spiller en ærgjerrig love guru med kyskhetsbelte.
Moro-mekkeren får i oppdrag å gi en afro-amerikansk hockeyspiller selvtilliten tilbake fordi han mistet kona til en hvit konkurrent (som til og med liker Céline Dion-sanger) med større penis.
Myers har skrevet denne greia, og humoren hans er på en måte på utsiden av normal folkeskikk.
Han er som en splatter-scene i «Schindlers liste».
Han er 1365 meter icing.
Men innimellom lager han uforutsette versjoner av sære ting – som for eksempel den suppete Extremes-slageren «More than words».
Hvis man er inder uten egentlig å like det, kan man bli fornærmet av mange ting i denne filmen.
| 0
|
702247
|
Udødelig romantikk for blod-diggere
Dersom du er mellom 15 år og 25 og drømmer om en heftigere romantikk enn småpils og fredags-karaoke, da er dette filmen din.
Filmatiseringen av Stephenie Meyers vampyr-roman har en rollesammensetning av den sorten som regissører må selge sjela si til Satan for å få til.
Kristen Stewart med den saklig-sensuelle cowboy-kroppen sin og det avventende og melankolsk-kule ungdomsfjeset er som laga for å spille Bella Swan.
Robert Pattinson ser ut som bror til Edward Saksehånd, men det er han ikke:
Gutten er den snilleste og mest sexy vampyren i Cullen-slekta, som heldigvis bare suger blodet av rådyr og ellers holder seg for seg sjøl.
Han har en profil som antakelig ble tegna av Guds fjortenårige niese.
Han har øyne som minner deg om utdødde dyrearter.
Han er så bra.
Stewart flytter fra ørkenbyen Phoenix til sheriff-pappa i den lille tømmerbygda Forks i regnstaten Washington, og der begynner hun på videregående og treffer den normale gjengen med hyggelige elever som ikke er spesielt til å dåne av.
Det er Edward Cullen, for han betrakter urolige Bella slik trailersjåfører ser på pommes frites og prester ser på hedninger.
Ad uvesentlige omveier blir de to et par, på tross av at han er medlem av en vampyrfamilie med så bleike, edle mennesker at de ser ut som Eiganes etter influensa-sesongen.
Dramatikk oppstår også, og vampyrkamp-action som flår parketten av ballettrommet.
Men det viktigste i «Twilight» er den djupe, kuriøse og kompromissløse romantikken.
Dette er ikke for sånne som forelsker seg i rumper; i Stephenie Meyers umilenniske historie handler det om en kjærlighet som man både vil dø for og dø i, sjøl om begge deler kanskje kommer kvikt.
Ei 35 år gammel dame som ble født på julaften, skrev boka.
Ei dame skrev manuset.
Ei dame regisserte.
Det er som om de gjenoppfinner kvinners antatte behov for overnaturlig voldsomme kroppsfornemmelser og en kjærlighet som man ikke avslutter bare fordi toalettsetet ikke er lagt ned.
Nyt dem.
| 1
|
702250
|
Et stille rop om et verdig liv
Det enkleste er å rope slagord om urettferdige forhold i verden.
Belgierne Jean-Pierre og Luc
Dardenne hvisker i stedet fram en klage over menneskers kamp for et verdig liv.
Regissørbrødrene har to ganger før vunnet Gullpalmen i Cannes.
Tidligere skildret de en ren belgisk virkelighet.
Nå, i «Lornas stillhet», synliggjør de illegale innvandreres grep og knep for å få et hjemland i det rike Vesten.
Lite annet bør røpes enn at den unge kvinnen Lorna fra Albania har inngått et proforma ekteskap for å bli belgisk statsborger.
Handlingen drives videre da vi forstår at hun er i hendene på en mafia som driver en kynisk geskjeft med mennesker.
Ytre sett handler det slett ikke om tradisjonell prostitusjon.
Men regissørene får gjennom sitt manus tydelig fram hvordan mennesker forvandles til varer.
Bakmennene setter sin pris på dem, alt etter nytte og verdi.
Det bemerkelsesverdige med enhver Dardenne-film er valget av skuespillere.
Brødrene er svært dyktige til å finne rolleinnehavere, sågar amatører som levendegjør hverdagsskjebner på en formidabel måte.
Albanske Arta Dobroshi som spiller Lorna, gjør en betagende innsats.
Hun skaper en kvinne full av lengsel etter å leve et verdig liv.
I rollen som «ektemannen» Claudy dukker Jérémie Renier.
Han gjorde seg bemerket som hjelpeløs barnefar i «Barnet» som regissørene vant Gullpalmen med i 2005.
Det ropes ikke høyt i «Lornas stillhet».
Men et budskap om vern for de svakeste i samfunnet høres likevel ualminnelig godt.
| 1
|
702251
|
Et manus om Max med for lite sprengstoff
«Max Manus» er blitt en solid film om modige menns motstandskamp.
Likevel blir ikke personene satt i samme moralske skvis som i høstens danske parallell, «Flammen og Citronen».
Den filmen handlet om kvalene til to motstandsmenn som likviderte nazister og overløpere i Danmark.
Nå er det kjent at minst 100 likvidasjoner fant sted også i Norge.
Men Kompani Linge-gutta har vært svært tilbakeholdne om navn og hendelser.
Det er trolig derfor problemet er utelatt i «Max Manus»-filmen.
Det kjennes irriterende, over 60 år etter at krigen tok slutt.
Dermed blir nerven i «Max Manus» av et annet slag.
Nå handler det om helten og hans medsoldater som fryktløst utfører sabotasjeaksjoner (av fienden kalt terrorisme).
Det er Max og Georg og Gunnar og Kolbein og Tallak og Jens Christian og andre våghalser som stikker ødeleggende kjepper i nazistenes hjul.
De padler på Oslofjorden nattetid for å feste sprengstoff langs tyske skipssider.
De sprenger hullkortmaskinen på kontoret for Arbeidsmobilisering i Akersgata for at ikke unge nordmenn skal kunne innkalles til arbeidstjeneste.
De utvalgte sabotasjescenene er dyktig og overbevisende gjennomført.
Filmskaperne har lykkes med den teknisk viktige detaljen å framstille Oslo havn i et fugleperspektiv fra Ekebergåsen slik at det ser ut som om Akers mekaniske ligger der Aker Brygge ruver i dag.
Riktig bra gjort.
Pussig nok er en spektakulær aksjon mot en tysk flyfabrikk på Bjølsen utelatt, der 25 jagerfly og 150 flymotorer gikk i lufta.
Likevel — manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller og regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning skal ha ros for ikke å dynge på med actionscener.
I stedet våger de å forfølge hva det gjør psykisk med Max Manus at en rekke venner blir tatt til fange og/eller skutt av Gestapo.
Skvisen som helten havner i, er således:
Hvorfor skal de andre dø og ikke han?
Valgte han feil strategi da andre ble tatt?
Så godt fokuserer regissørene på disse kvalene at slutten heldigvis ikke domineres av jubelscener idet freden kommer.
At Manus døyvde sin fortvilelse i alkohol blir særdeles godt skildret i sterke sluttscener.
Filmskaperne har lykkes bemerkelsesverdig godt med å velge skuespillere som ligner personene de framstiller.
Aksel Hennie i rollen som Max veksler fint mellom utålmodig vågemot og skjør skjelving etter å ha deltatt i den finske Vinterkrigen.
Agnes Kittelsen gjør en frisk og nydelig tolkning av Tikken, kvinnen som hjelper Linge-gutta i Stockholm.
Flott!
Det styrker også filmen at Wolfgang Siegfrid Fehmer, Milorgs farligste fiende, portretteres såpass nært, som kvinnebedårer og som hard gestapist.
Godt spill av Ken Duken.
Det er bare synd at ikke denne versjonen av motstandskampen kom for 40-50 år siden.
Risikoen nå er at det vil gå nye tiår før det ømtålige sprengstoffet rundt likvideringer får detonere på kinoduken.
| 1
|
702252
|
Julegaven til de bitchete småjentene
Når britene først gnir kullstøvet ut av det historieslitne imperieblikket og tar på seg pub-humøret, kan de utrette små mirakler.
«St. Trinian's» er en fantafri og frekk hyllest til 1950-tallets sprø komedier om en uvanlig bitchete privatskole for unge velfødde kvinner, og humoren tåler tidsreisen bra.
Vanligvis blir jeg sjenert når menn spiller kvinner, men i denne filmen er Rupert Everett uautoritær rektor med en Madonna-rå, sensuell uvørenhet som utfordrer vårt klisjeprega syn på kvinner i lederstillinger.
Rupert i rosa buksedress er et freudiansk oppskakende syn som kan føre til omvalg av julepresangene til mor og mormor.
Dessuten har onde filmskapere kalt rektoren for Camilla og gitt henne den søyeaktige overmunnen til prins Charles' siste hustru.
Elevene på St. Trinian's har omgjort institusjonen til en feministisk gledesfabrikk.
De produserer torpedo-vodka for Russell Brand og forsøker å pusje designer-tamponger på en verden som ikke er helt klar for dem.
Poshene og heksene og de normale rampejentene er alle dedikerte til den skeive institusjonens framtid, og da både kemnerkreveren og undervisningsminister Colin Firth og truer anarkiet, samler de seg om avgjeldelser og gjengjeldelser.
Fordi skolen trenger penger, tomcruiser jentene National Gallery i London for å stjele Vermeers «Pike med perlehalsbånd».
Vellykka opprørske ungdomsfilmer er en sjeldenhet, men denne spruter av kullsyredrevet østrogen fra alle tenkelige hormonkilder.
Det blir ofte moro når de flinke slipper seg løs uten å holde møter om det først.
| 1
|
702254
|
En annerledes Colin Farrell
Den belgiske byen Brügge lot julepynten henge i gatene til mars det året fordi britene ville lage film hos dem.
Man kan tenke seg at lokalavisene skrev langt og tårevått om hva denne begivenheten ville bety for byens anseelse i utlandet.
Små samfunn er litt rare når det gjelder anseelse i utlandet.
Kanskje er faktisk Martin McDonaghs merkelige lille drama god turistreklame, men som film funker den mer som en ikke akkurat etterlengta smågangsterversjon av Becketts «Mens vi venter på Godot».
Brendan Gleeson og Colin Farrell sitter i eksil i Brügge og venter på at den store sjef Ralph Fiennes skal dirigere sine to leiemordere.
De likner litt på skurkene i «Alene hjemme», og mens de venter, snakker kollegene ut om relativt tilfeldige ting og går på sightseeing.
Farrell treffer ei ung lys belgerinne som han nesten belger, og etter hvert blir det meningen at den ene får i jobb å ta livet av den andre, uten at jeg finner noen grunn til å beklage det.
Colin Farrell spiller nervøst og overfølsomt som om han ved et uhell hadde svelget venninnas p-piller.
Årsaken er at den nyhyra morderen kom til å drepe et barn og en prest i stedet for bare en prest.
Samvittigheten tynger unge yrkesutøvere når de skyter flere enn prester.
Regissør og manusforfatter Martin McDonagh er en sånn filmskaper som deltar i den utrangerte Sundance-festivalen.
Men det finnes også rare stunder i filmen hans, og mange likte den.
| 0
|
702255
|
Årets suksess-panda!
Her kommer de storsmå guttenes julefilm:
Sjøl om du er feit rundt hoftene av kalendersjokolader og pepperkakedeig, kan du bli den tøffeste kungfufaiteren i pinglebyen.
Pandaen
Po lager nudelsuppe sammen med far sin og lengter bort.
Han forguder Kung Fu-stjernene og er en slags supporter til livet i stedet for deltaker.
Altså:
Han er som oss.
Her er helten vår.
Så plukker en hellig skilpadde ut den tomsekkete pandaen som kandidat til å bli den neste dragekrigeren, og da skjønner bevegelses-eliten ingen ting.
En oppgitt kamptrener som likner muse-Yoda, skal forsøke å lære den matglade bjørnen å bevege seg, og alt ser håpløst ut.
Men håpløst er det aldri i animasjonsverdenen.
Da mordertigeren angriper landsbyen, møter han en litt tung, men svært oppkvikket bamse som antakelig kombinerte Elixia med Nutrilett og Battery.
Action-scenene i «Kung Fu Panda» er fabelaktige, og små gutter kommer til å klukke helt til påske av helt rein, menneskelig skadefryd og bængkræsj-lykke.
De norske stemmene er ålreit.
| 1
|
702256
|
Storarta dansk barne-action
Den danske animasjonsfilmen om Hugo, det gåtefulle jungeldyret, er også et lite mirakel.
Danskene har fått til en nydelig liten vinterøy som kler julefeiringa bedre enn sju varmegrader.
Der hygger Hugo seg med ei stilig revejente og en halvsløv hippiekokk, men så kommer skurkene.
Vitenskapen har nemlig oppdaget det underlige dyret, og akademikere vil sette det merkelige i bur, diskutere det, dissekere det og mange andre vitenskapelige ting som vi vanligvis er tilhengere av og deler ut Nobel-priser for.
Dermed farter filmen av gårde til en sør-amerikansk jungel der damene har bukser som er trangere enn kamelhud, og alle mennene er diktator med bart.
Filmen er utrolig underholdende.
Den holder gående en velsigna frisk hekkan-stemning og har tegninger som bare er til å sukke lykkelig av.
| 1
|
702257
|
Overklassekvinner i New York - gjesp
Meg Ryan har en viss sjarm.
Men manuset og miljøet hun plasseres i, får en til å føle seg flau på kvinners vegne.
Og det var vel ikke meningen fra manusforfatter og regissør Diane Englishs side?
Eneste gang «The Women» er i nærheten av vanlige nordmenns hverdag, er kvinnen som hegner om blomsterbedet sitt.
Men replikken er «hold Prada-skoene unna staudene mine!».
Utsagnet kommer fra hushjelpen i hovedpersonens herskapelige hus, må vite.
Filmen hadde vunnet på mye mer av den slags spott.
Det er et slit å holde ut støyen fra overklassevenninnene på Manhattan.
English beflitter seg på å lage et tverrsnitt av typer:
Kvinnen som er gravid med sitt fjerde barn, moteredaktøren som hater barn, den mandige lesben og den hjemmeværende ettbarnsmoren Mary (Meg Ryan).
Kjøpesenteret er deres tempel og manikyristen en sladrende prestinne, full av siste nytt om utroskap i sosietetskretser.
Hva det handler om?
English syr en handling rundt Ryans figur Mary som oppdager at mannen er utro etter 13 års ekteskap.
Resten er venninnenes skvaldrende reaksjoner på og innblanding i krisene hun gjennomgår.
Innimellom finnes det saktens noen allmenne iakttakelser om kvinners utfordringer i vår tid, men de er så selvinnlysende at det er til å le av.
Ironien burde langt sterkere rammet kravet om å ta seg ut, valget av negllakkfarge, presset for å ta ansiktsløftning og så videre.
Og hva får Mary opp og stå igjen?
Tenke seg til — at hun endelig får seg en jobb.
Men da som motedesigner med egen kolleksjon, slik at filmen kan spjåke seg ut med enda flere overklassebilder fra en New York-sosietet.
| 0
|
702258
|
En pappas kaos-verden
En forretningsmann mister kona si og flytter til parken ved siden av datteras skole for å være hos henne hele tida.
Der opplever han verden.
Nanni Moretti er et av italiensk films få gjenlevende ikoner, etter «Kjære dagbok» i 1993.
Han representerer en følsom minimalisme, en halvrealistisk, melankolsk tilstedeværelse i livets detaljer.
«Stille kaos» har han ikke regissert, men Moretti har omskrevet en roman for film, og han spiller hovedrollen.
Han er filmens skapning, han er filmens undring og fornemmelse.
Det er ikke sikkert at noen andre kunne ha spilt den vakre oppvåknings-prosessen med så naiv og samtidig besluttsom troverdighet.
Mens han og broren redder to druknende kvinner, dør Morettis kone og han blir alene med ei lita jente.
Far og datter er stille som midten av orkanen, og i et desperat forsøk på å være til stede for barnet sitt slik han ikke var for kona, forlater han kontoret og setter seg utenfor skolen hennes.
I samhørighet med mannens usagte sorg oppstår et slags samfunn rundt ham.
Forretningsmannen oppdager verden slik man gjør når sinnet stilner og man får sorgens frihet til å lytte til seg selv og andre.
Han blinker med alarmlysene til en gutt som går forbi med mor si hver dag.
Han veksler blikk med ei jente og hennes St. Bernhardshund.
Han kjenner verten på den lille kafeen — og kolleger og foresatte i forretningsverdenen oppsøker den stae pappaens oase for å innvie ham i fusjonene og intrigene.
Filmens genialitet er at den rører ingrediensene sammen med tynt håndledd slik at de etter hvert danner et slags verdensbilde.
Forretningsmannen som finner harmoni, er en klisjé.
Men Moretti er større enn klisjeene.
Han kan til ogmed delta i oppskriftslojal blondinesex uten at vi ler av ham.
Det er fred i mannens verden.
Han presterer ikke.
Følgelig lever han.
Men dermed oppstår også en virkning som jeg tror er utilsiktet:
Når mannen vender tilbake til kontoret sitt fordi sorgtiden er utløpt og snøen har kommet, da kjennes det som om han dør.
En film om å høre til i den egentlige verden.
| 1
|
702259
|
Forferdelig golvsop om Gud og Jorden
Med to steinfjes som Keanu Reeves og Jennifer Connelly ser denne filmen mest ut som en tur i Vigelandsanlegget.
Heldigvis ødelegger ikke skuespillerne noe, for handlingen er ikke bare dum.
Den er også vasete og overhøytidelig og kjedelig.
Ikke én eneste gang i løpet av 104 minutter oppstår det vi kjenner som basis-spenning:
Hvordan skal det nå gå?
De kunne ha utsletta morgenkaffien og kungfu-pandaen, og vi ville ikke brydd oss.
Jennifer Connelly spiller astrobiolog.
Det betyr at Mars-rottene kryper til henne når de skal ha Paracet mot ensomhet og hodepine.
Men en plutselig dag kommer Myndighetene og di løpende og haler henne av gårde til et forelesningsrom i New Jersey.
En asteroide er på vei mot Jorden, og alle holder pusten, for også denne har plukket ut Manhattan som nedslagsområde.
Nå er det slett ikke en løpskoide.
Det er ei solariumkule, med underlige egenskaper.
Blant annet føder den en halvferdig Keanu R. innpakka i selfett.
Og dermed tar alle på seg Outbreak-draktene sine, og det berykta amerikanske forsvaret og GI So What skyter på alt de ser, men som vanlig treffer de ingen ting.
Kuledekorasjonen i parken blir bare litt irritert.
Det gjør også Børsene verden over.
Den kjenner vi igjen.
Men Keanu er enten et sendebud fra Gud eller så er han Gud eller så er han sjefen for Gud, for det viser seg at menneskene må utryddes siden de misbruker Jorden.
Og det allvitende Universet trenger virkelig Jorden.
Det er helt besatt på å bevare Jorden uten folk på, sånn at ingen lager håndvesker av krokodillene lenger.
På dette tidspunktet tenkte jeg:
Typisk naturvernere.
Egentlig blir de ikke fornøyde før alle menneskene er døde, og bare naturen er igjen.
Men det handlet ikke resten av filmen om.
Jeg skal ikke røpe hvordan det går med Keanu Reeves og den stakkånda bakteriologen.
La oss bare si at rollene deres er like patetiske som alle de andre som deltar i dette flyktige, pompøse golvsopet, som baserer seg på en påstått kul film fra femtitallet, da folk var så dumme at de trodde verden var i svart hvitt.
| 0
|
702260
|
Du blir lei av Heath Ledger
Nei.
De som har messet opp «The dark knight» til den fjerde beste filmen i historien (på imdb), er ikke helt rektige.
Filmen har en utydelig superhelt, en kronglete og ufølt handling og en superskurk som overforbrukes inntil det masete.
Jeg tror vi er ofre for en generasjonskrig.
Regissør Nolan skal demonstrere at det finnes et levedyktig Gotham etter Tim Burton, og han skal i hvert fall vise at Heath Ledger kan ut-jacke Joker-Nicholson.
Men hva med framtida?
Skal vi bare godta at nittitallsskadde dystopi-regissører forvandler den klassiske superhelten til en tvilrådig nevrosebunt som egentlig burde snakke ut om far sin i krigsveteranenes gruppeterapi?
Skal vi godta at elitistene utroper en slags influensa-film for saktmodige sarkastikere til verdens beste?
Kanskje må vi det.
For «The dark knight» er en vellaget film på samme måte som maten i snobberestauranter:
Imponerende kjedelig.
Her er egentlig mye bra.
Christian Bale spiller ikke fullt så sært som jeg hadde ventet.
Han slåss litt som ei jente, men det gjør ikke noe for en gutt som har vokst opp uten far.
Av uforståelige grunner kan han kaste seg ut fra høye tak uten å innby til deprimerte funderinger over svik mot tyngdekraften.
Men OK.
Skikkelsen funker bedre enn i Nolans første Batman-film hvis vi ser bort fra at han egentlig blir litt borte for oss.
Som en sjenert vert i eget selskap.
Litt verre er det med Heath Ledgers manierte Joker-versjon.
Jack Nicholson spilte i sin tid superskurken som om han skulle være et billig plast-leketøy, noe figuren har fortjent.
Den fillemann-psykopatiske Fretex-versjonen til Ledger er avhengig av at man ikke blir lei av smørete fireårings-sminke i to og en halv time.
Ledger varer for lenge.
I stedet for å funke som en visuelt sjokkerende oppfinnelse, blir han et stykke stygg arkitektur – en ufiks ting som er der hele tida.
Jeg ble ikke engasjert av Joker.
Aron Eckhart som statsadvokat er bra lenge, Gary Oldman er en perfekt politimann, Maggie Gyllenhaal har Nancy Allen-kvaliteter som lille runde Rachel, Michael Caine er som vanlig en prisfortjent kortfilm i filmen og Morgan Freeman er befriende uimponert i rollen som techno-gud.
Den ukule kverninga på kuriositeter kunne vært ålreit dersom Gotham City var en eventyrby.
Men det er den ikke.
Noir-spøken er grå som skyskraperkløftene i en hospital-serie.
Og nedi det ustadige folkehavet går alle omkring og bekymrer seg for ting.
For oss som tror at Helvete er et årsmøte i SV, blir den kvasi-realistiske og kvasi-betydningsfulle bekymrings-romantikken en reisningshemmende ting.
Vi står ikke opp og jubler, men blir sittende avventende med lighteren i lomma.
Filmen handler om noen teite gangsterpenger som knapt kan engasjere noen.
Men egentlig handler den om superheltens vanskelige rolle i et moderne demokrati.
Tøv.
Lytt til Leonard
Cohen:
«Og hvis jeg skulle våkne om natta med undring om hvem jeg er, så ta meg med til slaktehuset og la meg vente der med lammene».
Mangelen på diktning gjør at handlingen føles dryg.
Hjemme har jeg fire dvd-plater med sju tegnefilmer om Batman på hver.
Alle 28 filmene har en bedre handling enn «The dark knight».
Bare én ting til.
Egentlig tror jeg at dysterheten er på vei ut igjen, og at melankolsk kvasi-action øyeblikk erstattes av en mammamiask sorgfrihet.
Let's have some fun!
| 0
|
702261
|
Neverending story wars
Vi har et eventyr som aldri tar slutt:
Det handler om den lakoniske sverd-presten Obi Wan, om hans testosteron-hyppe lærling Annakin som gikk hen og ble kosmo-Hitler, det er om sviskehud-guruen Yoda og om alle de skapningene som befolker et velsigna univers der de alvorlig religiøse bare kan heve sin håndflate, og så flyr fiender og ting i fillebeter av bare ånd.
Det finnes et eventyr som aldri tar slutt:
Det handler om den lakoniske sverd-presten Obi Wan, om hans testosteron-hyppe lærling Annakin som gikk hen og ble kosmo-Hitler, det er om sviskehud-guruen Yoda og om alle de skapningene som befolker et velsigna univers der de alvorlig religiøse bare kan heve sin håndflate, og så flyr fiender og ting i fillebeter av bare ånd.
Jedi-ridderne kommer aldri til å sette seg i snufsestuen for å tenke gjennom om det er rett at så få skal ha så stor makt.
«The clone wars» er en flott og morsomt alvorlig animasjonsfilm om den dagen da Annakin og hans skater-kjappe jente-lærling skal redde sønnen til Jabba the Hut (jo, han har formert seg, ikke tenk på hvordan det skjedde) fra grev Doku og di.
Det starter med at Ikea-tynne klonesoldater kommer marsjerende under et skjold som likner tynn bringebærgelé.
Det skal den litt sammenbitte Annakin fikse i kompaniskap med ei jente som har fjortis-solliv og manga-øyne.
Doku har også fått dame:
En skallete Nefertite med stripete tights og elefantmannen-nese.
Forheksende flott.
La oss heller ikke glemme at Padmé drar til storbyen og blir kidnappa av den onde Jabba-onkel Pizza Hut, eller noe.
Her smeller det forbilledlig, og lasersverdene voomer gjennom lufta som feiring av genrens neon-romantikk.
De norske stemmene er ikke det helt store denne gang.
Men figurene er.
Nå venter vi på spillet.
| 1
|
702263
|
Menig Ryan dør igjen.Mø.
Denne filmen starter med at Ryan Reynolds spiller brudens far, patina-sminka så han ser ut som en Kongsgaard-elev i rollen som onkel Vanja.
Det er sånn at Reynolds en gang i ungdommen var system-tilhenger og pedant (som ikke er en pedofil med lang snabel).
Han laget lister og insisterte på at det finnes logiske sammenhenger mellom årsak og virkning.
Men så skjedde alt det rare som gjorde at livet hans fikk en knekk.
Aprilsnarr!
Det er ikke rart.
Denne komedien forsøker å gjøre Ryan Reynolds til en Steve Martin-komiker, og det heter egentlig rolle-selvmord.
Menig Ryan er død etter sitt forsøk på å agere offiser.
Alle hendelsene er både teite og triste når Reynolds spiller dem.
Kona hans lå med bestevennen på en fest tralala.
Er den elskede dattera egentlig ikke hans?
Tralala?
Kameraten spilles av Stuart Townsend, som i denne filmen likner Harry Potter med kontaktlinser og har mindre sjarm enn en pågående gatemormoner.
Men det verste er at «Chaos theory» er en fjøsfilm.
Noen er sånn.
Uansett hva skuespillerne foretar seg, ser de ut som om bondelaget har leid dem inn i en bås for at de skal stå stille der og si mø til melkemaskinen kommer.
Det kan se ut som om de kler av seg og kaster seg oppvarma på seksualsenger, men egentlig står de bare i båsen og sier mø.
Denne filmen blir dessuten så ufortjent tragisk at man etter hvert får fornemmelsen av at kuene står på trang lasteplan og venter på døden.
Mø.
| 0
|
702264
|
Blodbad i Moskva
Som straff må smågangster-trellen Stephen Dorff reise til Moskva for å finne en tsar-stjerne.
Han er en mann som uten samvittighet kunne ha stjålet julenissens skjegg, men han takler dårlig en skjult 13. etasje i det russiske hotellet.
Der finnes nemlig en diger splatterversjon av Ivan den grusomme i opera-kostyme.
Han ser ut som Greven av Gral og kapper halser.
Russerne snakker som når Harald Heide Steen jr. sa balalaika-orkester.
Det finnes så strenge religiøse kvinner at de kunne ha sjelevandra fra en norsk fjernsynsteateroppsetning i 1967.
Det finnes en torpedosjef som heter Peter Bogdanovich.
Det finnes ei dame i trangt skjørt som heter Anna (spilt av engelske Jaime Murray) og ser ut som en plausibel selvmordsgrunn i et Tsjekhov-skuespill.
Kit Ryans film forsøker desperat å være vittig uten egentlig å klare det.
Men filmen er kuriøs i betydningen «det er fredag og den som sier en eneste alvorlig ting må ha vorspiel med seg sjøl ute i snøen».
| 0
|
702266
|
Julens første budskap
Omtrent på disse tider pleier jeg å se etter den egentlige julefilmen.
Det kan godt være denne.
En røft fortalt, men djupt følt historie om vold, hevn og soning skråstrek tilgivelse kan utmerket godt tilegnes alle voldsofre i verden og idiotene som fikk dem dit.
En ung fyr fra Nova Scotia kommer ut av fengsel etter ti år.
Han ble dømt for å ha mishandlet en ung svart bokser slik at han fikk varig hjerneskade.
Da Donnie kommer hjem, ulmer det i sviende glør, og rasemotsetninger og hevnhat kulminerer med en boksekamp der det svarte samfunnet i Halifax endelig skal belønnes med tilfredsstillelse.
Siden jeg har antydet julefilm-kvaliteter, skjønner dere sikkert at menneskelighet og fine tanker oppstår underveis.
Ikke alt i filmen er like troverdig, men det finnes følsomme og flotte scener som virkelig kommer til å gripe deg der juleribba slutter.
På en måte føles «Poor boy's game» som å være i en Sean Penn-film, bare litt naivere.
Utenom det har filmen uventa gode arbeiderklasseroller.
Hovedpersonen Rossif Sutherland (Donalds sønn fra 1978) er en mektig skuespiller, og han gir filmen en sår, maskulin hjertetyngde helt uten fakter, men med en nesten autistisk, styrt fraværenhet fordi han aldri mer må bli sint.
Lange Laura
Regan er fra Halifax og spiller den prøveløslattes mishandla svigerinne med nesten magisk mjukhet.
Sutherland og Regan er så magnetiske sammen at du nesten glemmer å være sint.
Danny Glover spiller den hjerneskadde guttens som et mildt sorg-monument, og han representerer filmens furete forsonings-engel etter å ha gitt opp å få sjelefred fra revolveren.
Glover knirker fram sitt smertefødte budskap, og du føler med ham.
Liten sjanse for at du slår noen i drosjekø den dagen.
| 1
|
702267
|
Porno-romantikk?Uææææh!
Antakelig er det bare sånn at Kevin Smith alltid var en kvalm fyr.
I hvert fall er det sånn at porno ikke funker som humor.
«Zack and Miri make a porno» er en av disse tarm & tiss-frekke, amerikanske småborgerfilmene der skuespillerne omtaler kjønnsorganer oftere enn Obama nevner Amerika.
Det gjør de bare fordi regissøren tror vi liker det, men spørsmålet er om vi liker regissører som tror sånn om oss.
I ti-femten minutter er «Z&M» en ganske vittig film fordi Smith er en avantgarde-nostalgi fra midten av nittitallet, da han var en halvfeit, raggete byhobbit og introduserte den tidas småfjollete verbale paradoks:
Rollefigurer som egentlig burde trekke pusten midt i tostavelsesord, fikk plutselig litterære talegaver.
De holdt lange og kompliserte monologer uten egentlig diksjon.
Det var vittig.
Sånn er det i grunnen ennå.
Verre er det at Mallrats-minimalisten Smith forsøker å tjene penger til strømregningen med en allerede ferdigfordøyd miks av Farrelly-brødrene og «Superbad»-segmentet.
Får en fyr avføring i fjeset?
Ja, han gjør.
«Z&M» forteller om folk som verken eksisterer eller burde eksistere.
De setter seg i situasjoner som ikke finnes.
Elizabeth Banks og Seth Rogen, som begge er nydelige komikere, bor sammen siden gymnaset i et utstudert skrotfellesskap på sitcom-golv.
De er bare gode venner, helt til de av fattighetsgrunner får den ideen at de skal lage en pornofilm med seg sjøl og noen andre sosialt fornedra stakkarar.
Der starter veien til helvete.
Det finnes ikke morsomme filmer om porno.
Så lenge sju sjettedeler av verdens befolkning sikler i nettaturet sitt, er porno en lidelse som burde behandles strengere enn heroin.
I tillegg er filmens forutsetning at kinogjengere med normale sjelsevner skal få sympati for to sjelløse kynikere med så ekle sinn at de leier inn en gjeng duster og tapere for å misbruke dumheten deres.
Midt oppe i denne sosialmedisinske katastrofen, uforstyrret av en uromantisk anatomi-orgie, forsøker filmen å gjøre sannsynlig at to oppdager den store kjærligheten.
Parodisk?
I grunnen ikke.
Bare stilfattig og ukult.
| 0
|
702268
|
Selvkritisk film fra israelsk regissør
Det triste med «Sitrontreet» er at filmen viser hvor absurd og hensynsløs israelsk sikkerhetspolitikk er blitt overfor palestinerne.
Det oppløftende er at kritikken framføres av en israelsk regissør.
Etter at Israel startet byggingen av muren mellom jøder og palestinere, er det ikke mye å glede seg over i forholdet mellom de to folkene.
Da er det iallfall en ørliten trøst at den israelske regissøren Eran Riklis tar parti, ikke med hjemlandets forsvarsminister, men med den fattige palestinske enken som vil berge sin egen sitronlund.
Filmen bygger på en sann historie.
Den israelske sikkerhetstjenesten vil hogge ned en bråte med sitrontrær.
Problemet er at de eies av enken Salma og er hennes eneste inntektskilde.
Men trærne ligger like inntil huset der landets forsvarsminister akkurat har flyttet inn.
Frykten er at palestinske terrorister i skjul av trærne kan nærme seg huset og angripe det, resonnerer sikkerhetssjefen.
Det nydelige med filmen er at Riklis lar oss bli kjent med to sterke kvinner på begge sider av konflikten:
Forsvarsministerens kone Mira, som begynner å se det absurde i israelernes oppførsel, og sitrondyrkeren Salma som med stort mot tar saken sin til rettssalene.
Faren er at denne typen film lett kan bli en politisk pamflett.
Det unngår Riklis fordi han er så dyktig i person— og miljøkarakteristikk.
Dermed vokser det fram levende, troverdige mennesker som rammes av maktpolitiske hensyn.
Samtidig har regissøren klart valgt side for den svakeste part.
Forsvarsministeren skildres som en mannssjåvinist, mer opptatt av andre vakre kvinner enn sin kone.
Enken Salma spilles av Hiam Abbass (i høst sett i «The Visitor») med en verdighet som rører, også i møte med den langt yngre advokaten som ser hennes ynde.
P.
S.
Det er interessant å notere at Riklis tar med et glimt av en representant for Norge som gir offisiell støtte til Salmas sitronhage.
Har Israels ambassadør i Oslo fått med seg det?
| 1
|
702269
|
Mamma ruler!
Da musikalen «Mamma mia» kom på boks i midten av forrige uke, hadde den en halv million forhåndsbestillinger.
Det er antakelig ikke bare rekord, men et endelig bevis på at alvoret er dødt.
I månedene som har gått siden filmen rammet kinoene som en slags ambulant russefest, har mennesker tatt med seg den egentlig bortgjemte begeistringsevnen, forlatt klimaskepsisen, skjerpa overlevelses-instinktet og hengitt seg til det de burde ha gjort de siste tjue åra: Hemningsløs syngeglede og festhumør.
Denne fantastiske filmen er regissert av den 51 år gamle britiske dama Phyllida Lloyd, som kom på 56. plass på Independent sin liste over innflytelsesrike homofile.
Dama er en feira teater-instruktør, og det bekrefter hva vi egentlig visste – de flinke er best.
Til alt.
Filmen og musikkformidlinga bæres av en oppstemt naivitet som man egentlig skal være et seriøst menneske for å kunne formidle.
Å instruere Pierce Brosnan til å synge er hva man i skolekretser kaller en utfordring, men den forrykende Abba-filmen stormer og svever av gårde, og Brosnans forvirra melodi-mumling tilhører filmens mest imponerende borte-seiere.
Meryl Streep kan også alt.
Hun burde vært et helt land.
Filmens gigantsuksess på kino bekrefter også en annen regel som vanligvis er underkjent:
Mamma ruler.
Når mamma virkelig liker noe, da lytter verden, og selv sitte-trente ektemenn havner på kino.
| 1
|
702272
|
Egentlig en forferdelig trist komedie
Rawfeed er et produksjonsselskap for splatter og råskap på film.
Ved et styrt uhell har de laget en sår og forferdelig skrekkkomedie om hvordan det gikk da to amerikanske drømmer møtte hverandre.
Drøm 1:
Otis er en tjukk og stygg 40-åring som aldri fikk følge den frontfine blondina på prom med etterfølgende baksete-sex.
Han forsøker å virkeliggjøre nasjonalhensikten sin ved å ta jenter til fange og torturere dem til lydighet (kanskje en stygg metafor for ekteskap).
Drøm 2:
Den bekymringsbesatte byggmester og hans nevrotiske familie opplever at dattera blir tatt av Otis, og ved ordet «voldtekt» oppstår fantasien om den absolutte hevn.
Så de kidnapper en mann de tror er Otis og torturerer ham i hjel i en parodi på voldsfilm.
Humoren sier egentlig så mye om hvor viktig underbevisste voldslengsler er i vår begeistring for sensasjonsbilder at filmen stiger i divisjonene.
«Otis» blir til sjuende og sist en god samfunnssatire, og det får dere bare leve med.
| 1
|
702273
|
Julenissens sure bror
Dette er ikke egentlig en veldig interessant julefilm, og dessuten bestemmer den seg aldri for om den er laget for barn eller voksne.
Men Paul Giamatti spiller julenissen med en sensasjonell menneskelighet som kan være god å ta med seg hvis man skulle bli skuffa over å få nedgraderte oljeaksjer under treet.
Julenissen er en melankolsk fyr, og kona hans klager på potensen.
Men egentlig handler filmen om den miskjente julenissebroren Fred Claus, som spilles av Vince Vaughn med en rekke innøvde Vaughn-fakter.
Fred ble aldri like stor som St. Nicholas, og han avreagerer surt på egne nissehater-veier.
Men så forlanger den steinrike broren at han skal jobbe for pengene i julenissens verksted på Nordpolen.
Samtidig kommer den utidige inspektør Spacey og vil legge ned hele bedriften.
Fred starter et slags rockeopprør i julestua, og mange ting går galt.
Filmen er øye-koselig.
Her har knortkjepp-romantikere brukt brødrene Grimm som interiør-arkitekter med levende lys, profilerte lister fra Østerrike, tunge italienske møbler fra Sveits, løvsagpoesi, dreide stolbein og andre tungvinte stemningsting.
Filmen har et budskap:
Det finnes ikke slemme barn.
Dessuten medvirker Bill Clintons virkelige bror og forteller om hvordan det er å leve i skyggen.
Resten er så som så.
| 0
|
702274
|
Sønnen som skitnet til sin fars navn
Visst er det å slå inn åpne dører.
Men Oliver Stones film «W.» gir oss den etterlengtede latteren over de siste sju års mislykkede politikk fra president George W. Bush.
For en herlig karikatur!
Hvem har ikke glodd på det halvtsmilende fjeset til USAs ennå sittende president og ønsket man kunne si ham noen sannhetens ord.
Stone gir oss den søte hevn gjennom sin elegant utførte satire.
Oliver Stone er blitt en slags amerikanernes ekspert på presidentfilmer («JFK», «Nixon»).
Nå i «W.» viser han igjen hvilken dreven regissør han er.
Ikke minst forstår han hvor viktig valget av skuespillere er for å gi illusjonen av å se inn i de indre gemakker i Det hvite hus.
Åpningsscenen er en formidabel etterligning av et rådslagningsmøte mellom presidenten og hans menn (pluss én kvinne, ikke å forglemme).
Der sitter Thandie Newton, korrekt og stiv som pinnen Condoleezza Rice.
Langs veggen lener Dick Cheney seg, mesterlig levendegjort av Richard Dreyfuss.
Snart gjenkjennes hele gjengen av beslutningstakere og rådgivere: Colin Powell, Donald Rumsfeld, Karl Rove, CIA-toppsjef George Tenet med flere.
Stone eksellerer i parodisk framstilling av diskusjoner om Saddam og masseødeleggelsesvåpen.
Spaserturer ute på Ws ranch, blant annet med Tony Blair, øker komikken.
Skjebnesvangre avgjørelser om krig dras ned på et bagatellaktig nivå, et kjent grep i satireverktøykassa.
Den beste parodien står Josh Brolin for i rollen som presidenten Bush jr.
Nøyaktig lik er han ikke, men geberdene, stemmen og talemåtene er så gjenkjennelige at jeg raskt griper meg i å tro at vi ser opphavsmannen himself.
Det er drivende godt innøvd.
Verdens mektigste mann dras ned av pidestallen ved at han stadig spiser — på en fråtsende måte.
Musikkbruken er utstudert satirisk.
Dernest leverer Stone en psykologisk tolkning som er morsom og kanskje ikke så usannsynlig, heller:
George W. er den mislykkede sønnen som ikke ble til noe i sin far, den tidligere presidentens, øyne.
2002-møtene fra Det hvite hus kryssklippes stadig av scener fra Ws unge år, da han drakk og festet og ikke kom inn på fin skole uten pappahjelp.
Stone går langt i å si at Bush junior aldri klarer å tilfredsstille forventningene til Bush senior.
Om det er sant, vet vi ikke.
Men som filmfortelling funker det utmerket.
USAs avtroppende president blir en guttunge som pappa aldri blir fornøyd med.
Så gå nå og le av «W.».
Selv om det er en lettvint latter fordi vi visste det meste fra før.
| 1
|
702276
|
Fantastiske Kristoffer Joner!
Denne filmen kunne Kristoffer Joner ha båret aleine, men det trenger han ikke.
«Den siste revejakta» er blitt en av de mest finstemte komediene jeg har sett.
Med lettlynt og hoderusa intelligens balanserer den hippie-romantikkens burleske vanvidd og etterhasj-tidas bitre illusjonsras.
Det er lett å le av de som fremdeles drømte om kollektiver, urtefabrikker og katt og kaniner i 1979, rett før den evigunge hvitvins-adelen overtok Norge med sine lange frakker og rosa t-skjorter.
Men det er også lett å dele bitterheten over at drømmen om peace & love gikk over i en tragi-komisk klovnefase og ble borte for alltid.
Egentlig endte drømmen om et mjukt samfunn der:
I 1979 tilhørte framtida plutselig den moralsk forvirra vannseng-selgeren som alltid har gjeld til noen.
Det var han som formerte seg gjennom nittitallet og omsider utløste en gigantisk troverdighetskrise tidligere i år.
De utfrika kameratene Carl og Robert representerer det menneskelige samfunnet, sjøl om de gjør teite ting med planter.
Restene av syttitallsfolka går nå rundt i slitte Fjellreven-anorakker og forsøker å skape fred i Kina.
Filmens tema er genialt vittig.
En behagelig overgrodd Nicolai Cleve Broch fungerer nydelig og rolig sammen med Joners oppjagte småvilt-nervøsitet.
Kameratene låner 800.000 av oppspekka Kåre Conradi for å kjøpe 45 kilo danskehasj, som skal gi grunnlaget for å bygge opp en fristad på Gard B. Eidsvolds psykedeliske bondegård.
Litt for seint, i 1979.
I herlige haste-scener må de flytte dopet rundt omkring i Oslo, mens historien avslører sakte at times virkelig er a-changing.
Heroinen kommer.
Drømmen er over.
Folk dør.
Kristoffer Joner er så bra at det nesten er for gale.
Han skaper en genial blanding av teori-verpende sekstitalls-ideolog og tragisk idealist.
Du kommer aldri til å glemme rollefiguren Carl, for han er et rikt transformer-ikon for forvandlingsmerten som oppstår når menneskelighet blir pengekynisme.
Joner er så god at du ville ha ledd overgivent om han leste teksten på afghanske frimerker, og i «Den siste revejakta» har han til og med gode replikker.
Regissører skal alltid ha Cleve Broch til å slåss, sjøl om han ser ut som den snille broren til han som ikke en gang orker å kjefte på fluen Fortred.
Men det er en slags logikk i det.
Han er egentlig en handlingens mann forkledd som mjuk.
De fantes.
Ellers har filmen så mange gode roller at du vil få lyst til å klippe dem ut og ha dem i minneboka di.
Bjørn Sundquist som narkopurken Stalin Knudsen burde blitt en seriefigur.
| 1
|
702277
|
Fire-åringenes opprører
De rebelske familie-musikalene om Kaptein Sabeltann og hans uvørne gjeng underernærte gullseilere er antakelig de mest populære norske musikkspillene gjennom tidene, og suksessen ser ikke ut til å ta noen ende.
Denne DVD-en er Terje Formoes egen filmatisering av den nyeste oppsetningen om den forheksede øya, der det durabelige mannfolket Greven av Gral (mors favoritt) faktisk tryller Sabeltann i fengsel og skremmer vettet av så mange fireåringer at han antakelig bare overgås av faren til Emil.
Filmen er dramatisk, sangene sitter som klister og barn tar like selvfølgelig til den urimelige og egoistiske, umoralske og bestefargretne sjørøveren som når de etter et par år foretrekker Darth Vader framfor Luke Skywalker.
Årets bonus er at sjørøverne i Afrika robinhooder vestlig olje med stor symbolverdi.
Terje Formoes piratromantikk er skamløst folkelig og så langt fra normal politisk korrekthet at det er en fryd å synge med.
Filmen er tatt opp i Dyreparken i Kristiansand i sommer.
| 1
|
702278
|
Ja, vi tror på Scully og Mulder!
Jeg vil tro på X-files.
November er en måned da du egentlig skal lese tyske klassikere på originalspråket for å sone allsangen på «Mama Mia!» med munnen full av M og popcorn.
Ikke gjør det.
Vi koser oss med det dystreste kjæresteparet siden Dante dumpet ned i Underverdenen på leting etter sin elskede Bitten, som antakelig var blitt forført av motorsykkelbander og rante ferjemenn.
Det burde lages en film med Mulder og Scully hvert år, for X-files-paret er for karismatisk til å unnværes.
David Duchovny er nok en gang så perfekt nedtrykt at mora burde advare ham mot dårlige kamerater og servere til kakao til kvelds, men han bor ihvert fall sammen med den praktiserende nevro-kirurgen Gillian Andersson.
Det er ikke noe å bli munter av.
Hun er fanget i et smålig-demonisk kirkesykehus der presteledelsen vil trekke ut støpselet på småbarn.
Som i alle X-files-historier blir du fort skjelven.
Billy Connolly spiller katolsk pedofilidømt geistlig og synsk, og han graver med hendene i snøen for å finne seriemorderdrept FBI-dame.
Det hvite håret hans fyker omkapp med snøfillene, og han ser ut som en besatt eldre-engel.
Og som om ikke det er nok:
Den smale måpersken Amanda Peet puster fortsatt med tennene, har Fargo-lue og leder etterforskningen.
Nifst.
Det finnes ikke mange aliens i denne X-files-filmen, men vinteren stivner til sin egen dødsplanet.
Det er så mye stemning rundt russiske seriemordere at det virker litt vulgært med handling.
Egentlig skulle paret bare gått rundt hele døgnet og snakket om tvilen og evigheten slik universitets-teologer gjør.
| 1
|
702279
|
Grøsser-toer som slakter seg sjøl
Den første «Rest stop»-filmen var ikke akkurat laga for toppen av juletreet, men med sine sære spøkelsesscener fra skitne veitoaletter ivaretok den en slags fordøyelsesspenning.
Toeren gjør noe annet.
Den slakter seg.
Egentlig er grøsser-historien helt grei.
Egentlig er skuespillerne akkurat så dårlige at du kan føle autentisiteten klebe seg til dem som billig deodorant.
Men filmen grapser på feil måte.
Splatter-filmer spruter litt med organiske imitasjoner for at vi skal le av dem.
Denne filmen har lært av hakkebøff-gjengen fra Saw-filmene, og blodsølet er bare uintelligent sadistisk.
Sadisme er turn-off.
Det er ikke bare tante Maggi fra Mjølkespand som kommer til å bli sjenert av disse voldsscenene:
Jeg følte meg skitten i filmens nærvær, og det liker jeg ikke.
Handlingen beskriver hvordan GI-joen Tom leter etter bror sin (fra første film) langs landeveien sammen med råskinn-blondina Marilyn (Jessie Ward) og geeken Jesse (Graham Norris).
Steve Railsback fikk psykopat-fjes av Gud og bruker det godt.
| 0
|
702280
|
Filmen om oss kikker-sadister
Det skjer egentlig litt for ofte at forhåndsdømte filmer begynner å fascinere underveis.
Sånn er det med thrilleren «Untraceable», der den melankolske åttitalls-jentungen Diane Lane spiller hacker-vakt for FBI.
En slags innendørs Scully.
Også denne historien har funnet inspirasjon hos pissoar-sagerne, og handlingen er ekkel.
Men Lane er en følsom skuespiller, og hun klarer å gi det relativt enkle sopihopet en menneskelig holdbarhet som blodfilmer trenger like sårt som plaster og tornique.
Det starter med at en av disse utspekulert allmektige psykopatene tar folk til fange og torturerer dem i hjel på webcam.
Men han har funnet en fiks vri:
Jo flere seere (som kan måles på nett), desto fortere dør fyren.
Hvis ingen ville se på autentisk griseri, ville han ha overlevd.
Men morderen vet godt at han ikke risikerer det.
Nettfolka strømmer til, som de ville ha gjort i virkeligheten.
Internett har anonymisert bestialiteten og gitt oss frihet til å fråtse i henrettelser, sadisme-sex og groteske ulykker uten at noen kan se at vi er der.
Nettet er beviset på at frihet er feil.
Lørdag så 1500 nettbrukere en gutt begå selvmord på nettcam uten å melde fra til noen.
Derfor er «Untraceable» faktisk en klok liten møkkafilm der voldshandlingene blir brukt til å illustrere hva folk vil se på.
For det ville de ha gjort.
| 1
|
702383
|
Eventyr med befolkningsvekst
Denne eventyrfilmen for barn med ekstreme konsentrasjonsevner og notatblokk har i hvert fall stilige fjes.
Daniel Craig ser virkelig ut som en geografisk gretten polfarer i bikkjeførerskjegg.
Nicole Kidman kommer svevende inn i filmen som et gyllent sex-leketøy, men regissøren besinner seg og konsentrerer resten om hvor ond hun kan se ut (når hun tenker på Tom Cruise og Penélope Cruz).
Dakota Blue Richards har et sterkt barnefjes, men heller ikke hun ser ut som om hun skjønner hvem som er hva og hvorfor de reiser så mye.
Eva Green er hviskende intimheks, den merkelige livstids-cowboyen Sam Elliott spiller luftskipsjåfør, og isbjørnene er heller ikke vonde å se på.
Men for et manisk mylder av påfunn.
Hvis du hadde satt en skoleklasse med Harry Potter-traumer til å finne på merkelige skapninger og alternative dimensjoner, ville resultatet antakelig blitt som dette.
Gylfene seiler galfer på gulfene, og daimonene skifter ham til atskillige dyrehage-vesener mens bokforfatteren desperat forsøker å dempe den politiske bitterheten sin ved å dikte barne-fantasy som egentlig er en religions-og autoritets-fiendtlig statsvitenskaps-amatørisme.
Lyra får av en eller annen merkverdig grunn det gylne kompasset som viser sannheten og kan danne grunnlag for kommunikasjon med oss i det alternative universet (fri og bevare oss for at de får det til).
Men så er hun plutselig en gomler-jeger som drar til Norge eller Svalbard og bistår en alkoholisert isbjørn med å vinne tilbake kongedømmet sitt.
Det er selvsagt midlertidig eksotisk at Kidman kidnapper barn og holder dem innestengt.
Hadde filmen bare vært så enkel.
| 0
|
702384
|
Kleine komedie-roboter i Karibien
Det er noe eget ved Matthew McConaughey og Kate Hudson.
De ser ut som om de kommer fra et androide-klekkeri i Malibu, og chip-en som skulle få dem til å likne mennesker, er defekt.
De to liksom-skuespillerne delte lerret tidligere i «Fem måter å unngå gangetabellen på» og «Femten forskjellige jenter som du aldri ville møtt unntatt midt i trynet», og i begge tilfellene oppsto katastrofer som Hillary Clinton har lovet at hun skal gjøre noe med.
I denne siste komedien opptrer Karibien, et sjømannsblått og sandmjukt rehabiliteringsområde som vi i prøvekinoen ble enige om aldri har vært med i én eneste god film.
Karibien tar seg godt ut.
I Karibien-filmer er det alltid med masete sydhavs-samer som går med flette og snakker som en gjengrodd marihuana-hjerneskade.
Det er med båter i Karibien-filmer, og det er med damer i så små bikinier at de ikke har plass verken til brystvorter eller kjønnsorganer og følgelig må være stjålet fra Hennes & Mauritz sine utstillingsvinduer.
I Karibien-filmer er de fleste hovedpersonene så tynne at de til sammen har mindre kroppsfett enn et nachspiel-ribba fenalår, og sånn er det også her.
Alexis Dziena har så smal kropp at folk bruker skyggen hennes som solseng.
Matthew McConaughey har bredere hode enn midje, og noen har laget sixpack-graffiti på magen hans med tusjpenn.
Kate Hudson har antakelig samme diett som Snurre Sprett, og alt dette ville være OK (inklusive Ewen Bremner med det skrustikke-smalna skottefjeset) om det ikke hadde vært for at de dyrker tynne menneskers fryktelige tilbøyelighet til samtaler.
Det er mye dumt snakk i denne filmen, og lyden er dødelig ved berøring.
Handlingen kunne gitt en ganske ålreit fartsfilm der McC og Hudså lette etter skatt sammen på en vittig-farlig måte.
Men de skal på død og liv ha gående de konflikt-narkomanes oppfatning av forspill hele tida.
Jabbjabbjabb, du er sabla sexy, men helt upålitelig, men oh darling jeg skal forbedre meg, bums i vannet, bums opp igjen.
Egentlig er det vel en treer-terning, men nyhetsredaktøren liker anmeldelser med ener-terning, så jeg gir den det.
| 0
|
702386
|
Men superheltene var ikke døde!
Å jøje meg så herlig det er med film når alt stemmer.
I «Jernmannen» går maskiner og mennesker opp i en lavere enhet som passer oss midt i vår guddommelige middelmådighet.
Takk.
Robert Downey jr.
er etter min mening en av de største amerikanske skuespillerne, og egentlig burde jeg be dere utsette denne filmen og leie «Chaplin» først.
Med sine utfordrende, ironiske stilisme-fakter klarer den livsherja mannen gang etter gang å hale oss inn i sin fiksjon.
Downey jr. bor rett utforbi virkelighetens dør, som om han var en ledsager ut av den.
Når han spiller en Marvel-helt oppstår en ny logikk-dimensjon, for mannen er så skeiv at han både kan være eksentrisk milliardær og superhelt uten at det virker merkelig eller påtatt.
Evnen er sjelden.
Nicholson kunne aldri gjort det.
Ikke Depp heller.
Jeg skal fortsette i Dropsen-posen med rolleliste-snop:
Jeff Bridges har en stemme som gjorde at jeg lukket øynene da jeg så «The door in the floor» og bare lyttet.
I «Jernmannen» spiller han Downeys partner i en skikkelse som Vigeland kunne ha hogd og Hamsun kunne ha skrevet.
Skallet som en østkant-torpedo, tilsynelatende diger og dystert faderlig.
Han er nydelig.
Og Gwyneth Paltrow med sitt behagelig zoologifarga pelsdyrhår og sitt rolige ansikt er storarta som tilbakeholdent andpusten sekretær.
Dessuten har Jon Favreau regissert som om superhelter ikke blir diktet for 10 år gamle transformerfans, men eldre gutter med ukurerbar ironi-avhengighet.
Filmen starter i Afghanistan, der småbannende Taliban-legionærer tar milliardæren Tony Stark til fange.
Så beveger handlingen seg bakover til mannens verbalt drektige playboy-liv, der journalisten Christine Everhart i en kropp som likner Skeletors søster, blir kasta ut av hovedpersonens morgen av en sarkastisk Paltrow.
Alt er forbilledlig elegant gjort.
Så trenger plutselig rikingen i Afghanistan både hjerte-magnet og flyge-rustning for å unnslippe, og derfor konstruerer han en av restavfall og Ebay-elektronikk.
Hjemme i USA perfeksjonerer Stark drakten til en slags bionicle-bunad, flyr til Afghanistan og redder livet til småbarns far og utfordrer F-16 eller 18 eller 20 eller noe sånt.
Hvis konfliktløsninga i korporasjonene hadde vært filmet like elegant som innledningen og kampscenene, ville «Jernmannen» blitt uutholdelig bra.
Nå blir den menneskelig.
Litt småteit mot slutten da regissøren får behov for å presentere en bråte forklaringstrengende handlingstråder og glemmer at det er Downey jr. som bærer hele greia, og uten ham blir det bare Spider-man fra smia.
Men sånn er det.
«Jernmannen» vekker likevel en overraskende mistanke om at superhelt-filmen ikke var død.
| 1
|
702387
|
Høyenergi-action med Keanu Reeves
Dette ville du aldri ha trodd da du gikk der på Kampen skole og mottok innfløkt boklig rasjonalitet:
Keanu Reeves spiller heftig politiaction, og den er til og med tøffere enn Blomster-Finn.
Én gang til:
Det tunge, inneslutta barnet Reeves fra «Speed» og «Matrix» er besluttsom og kompromissløs voldspurk.
Jeg vet ikke hvem som har ansvaret for denne suksessen egentlig.
Regissøren David Ayer har valgt en sein åttitallsstil.
Den er tett fotografert, har forseggjorte, rytmesterke replikker mellom stammekrigere i LAPD Vice, og den er på tross av sine 1 time og 50 minutter konstruert med en sammenhengende action— og dramaspenning uten sentimentalitet og uten lange forklaringer.
Denne filmen tråkker på som en dopa konkurransesyklist i Karpatene (æh, dårlig bilde), og den slipper aldri taket.
Hemmeligheten ligger i kontinuiteten.
Aldri la publikum få sjansen til å tenke seg om, bare kjør på.
«Street kings» tilhører typen energisløse-film.
Keanu spiller galningen i avdelingen.
Han går inn i morderstinne leiligheter og skyter alle før de har rukket å tilkalle rettighetene sine, og midi-aminen Forest Whitaker er sjefen som redder ham hver gang.
Så oppstår den pinlige situasjonen at Keanu er til stede da kollegaen som sladret på ham, blir skutt tusen ganger tusen av to maskerte kioskranere.
Avdelingen får ham også ut av den situasjonen, og selv en etterforsker med Keanus hjerneskader (påført hver gang trommehinnene ble trykt inn i skallen på grunn av skuddsalvene) syns det er noe rart her.
Det er.
Bak den naive vigilantepurkens suksess skjuler det seg en dyster konspirasjon.
Historien er basert på et gammelt manus av spesialisten James Ellroy, og det betyr for eksempel at det faktisk finnes en tilforlatelig sjangerlogikk som gjør at handlingspøsinga ikke virker helt urimelig.
Jeg trodde først jeg skulle få se en av disse sutrefilmene om skitne politifolk.
Men nei.
Det er en normal spenningsfilm.
| 1
|
702388
|
Ironien var ikke død!Den heller.
Nok en gang var ryktene om ironiens naturlige bortgang forhastet.
Akkurat da selv de mest nittitallstilpassa paradoksdyrkerne hadde bestilt puddel og flatskjerm, kommer for eksempel «The nanny diaries», der den stillferdige arbeiderklassejenta Scarlett Johansson passer de steinrikes barn samtidig som hun observerer velstandens ubotelige kulde.
Det fascinerende ved en sånn film er at den påstår nifse ting om en gruppe privilegerte som klarer å tilpasse seg alle ernæringspolitiske og samfunnspolitiske nyvinninger uten at de blir bedre mennesker av det.
Derfor handler egentlig ikke filmen om noen steinrike bananfluer på Nyorks East Side.
Den handler om oss (nei, nå er han der igjen!) og livet som nyrik nordmann i en virkelighet som forsøker å gjøre hjertekjølige idioter av oss.
Scarlett kommer inn i et miljø der verken mamma eller pappa oppdrar barnet – det gjør et sinnrikt system av alltidvekslende daddaer.
Daddene kommer ikke fra overklassen, og følgelig gjør de før eller siden noe som opprører de shoppende og restauranterende kuvøsekvinnene, og blir borte.
Dadder er vanskeligere å få tak i enn barnehageplasser, og følgelig kaster den muskeltvinnende (på røntgenbilde ville nakken hennes ha sett ut som ei wiienerbrød-flette) nevrosemora Laura Linney seg over antropologistudinen Johansson, for at hun skal passe liten gutt.
Ingen vanlige komedieting oppstår.
Gutten er ikke en liten drittsekk som trenger en supernanny for å få skikk på seg.
Han er en søt og følsom liten fyr, men han er offer for merkelige, primitive livsformer.
I sin filmatiske barnepike-dagbok skildrer Scarlett foreldrene som om de skulle tilhøre en fjern Stillehavsstamme, som om de skulle være eksotiske trobriandere i et reservat av ondartet designnatur.
For hun kommer fra arbeiderklassebygda New Jersey, og der spiser folk hamburgere fremdeles.
Jeg skal ikke røpe alt.
Men dadden gir gutten normal mat i stedet for sunn mat og får en venn.
Det er vakkert å se på, for sunn mat er antakelig den største forbannelsen som det moderne vestligsamfunnet har funnet opp.
Unger blir anorektikere, nevrotikere, gledesvegrere, selvmordere og foreldrehatere av sunn mat.
Av denne filmen får du den nifse fornemmelsen at vi må spise med hjertet, oppdra med hjertet, danne familier med hjertet.
Hvis ikke kroppen tåler det, får den fasiken meg venne seg til det, slik Darwin foreskrev.
«The nanny diaries» er i all sin stilistiske eleganse en ond utlevering av de rikes dumhet.
I stedet for å dette ned i smiskete komediepoenger, skildrer den med sverdspiss og lansetung redskap den geniale logikken at velstand uvegerlig fører til arbeid, og arbeid fører til kalde mennesker og forsømmelser av omsorg.
Løp til DVD-sjappa!
| 1
|
702389
|
Genial Disney-ironi
Og, mirakel over alle mirøkler, her kommer noe så abnormt som en nydelig liten selvironisk Disney-film.
I «Enchanted» holder de medieflinke smiskeprinsene opplagt og velspilt hekkan med eventyrfigurer som Snehvit, Askepott, Tornerose, Drømmeprinsen og Heksa.
Ei tegnefilmjente fra kongedømmet Andalasia, som antakelig er en ubefridd del av det gamle Jugoslavia, ramler ut av tegnefilmprinsens og de søte smådyras perfekte eventyr-rike og forvises til spillefilm-versjonen av New York.
Da har drømmeprinsen først jaktet Shrek-aktige troll som erklærer at de liker å spise jenter, for «jenter er godt», en forfattertvetydighet som antakelig gikk Disneys selvtukt-ingeniører hus forbi.
Dimensjons-turisten Giselle er naiv slik godnattfortellinger og utenriksministre er.
Hennes verden består av positive absoluttheter, så når hun forsøker å skjønne den egentlige verden, oppstår en sær hukommelses-pastell for oss som ser på:
Sånn som dette var det egentlig å være barn.
Sånn som dette var forventningene til livet da vi var små.
Vi trodde det skulle bli som i Hundremeterskogen.
Amy Adams er perfekt.
Patrick Dempsey, som ellers strever med å orge ereksjoner for frustrerte fruer, spiller dempet og elegant som en Nyork-pappa som er i ferd med å skaffe barnet sitt en stemor.
Den forstøtte prinse-forloveden får overnatte hos skilsmisseadvokat Dempsey, og snart kommer prinsen dettende med homseklubbkostyme og ekorn.
Også denne filmen ironiserer over romantikkens vilkår i det arbeidsorienterte, vulgærprotestantiske askesesamfunnet.
Samtidig som det virker troverdig at prinsessa faktisk faller litt for den latente ambivalens som preger kjøttogblodige mannfolk, mens mannen selvsagt ikke kan yte motstand overfor et mildt sagt utvandra kvinneideal som synger i stedet for å tenke og har et menneskesyn som man finner hos sengekant-engler og bibliotekarer.
Den jobb-orienterte dama forelsker seg faktisk i en drømmeprins som kan si «mitt hjertes utkårede» uten ironi.
Dette er en revolusjonær film.
| 1
|
702390
|
Ved morderens føtter
Hvem er jeg?
Du kan ta spørsmålet med til den sørgmodige filmen om mordet på western-legenden Jesse James, og den tunge røsta i busken vil svare deg:
«Du er en bagatell ved idolets knær, du er et rusk på gigantenes fang, du er en nevrotisk etterlikner av store menn, og du hater dem for det.»
Hovedpersonen i filmen om Jesse James en en ubetydelig liten tilhenger, det vi nå kaller fan, som betyr vifte og antakelig betyr en som står i skyggen og veiver med svalende palmeblader.
Han vil gjerne bli likt av Jesse James.
Han vil gjerne bli som ham, leve med ham, stå opp sammen med ham og drikke med ham og myrde med ham, for Jesse James er for ham hva John Lennon og Bob Dylan ble for oss andre.
Men gigantene er arroganter, og de liker egentlig bare folk i egen størrelse.
Ingen beundrere blir likt av den de beundrer.
«The assassination of Jesse James» er en halvrealistisk, skjebnetung blanding av syttitallswestern og nittitallsdrama.
Figurene er skildret med en gjennomført tilforlatelighet, samtidig som de bærer med seg opplevelsen av mytisk skjebne og konsekvens.
Brad Pitt er en perfekt Jesse, for han er antakelig nokså lik ham i virkeligheten:
En familieorientert psykopat som bare dyrker seg sjøl i det øyeblikket han går ut av hageporten hjemme.
Casey Affleck spiller beundreren med nifs svakhet og stedighet.
Han har nok en urealistisk, men ikke urimelig følelse av at han har skapt Jesse James (slik rockejournalistene skapte John Lennon), og følgelig har han Skaperens rett til å ta livet av legenden.
| 1
|
702391
|
I hate the white man
Det er umulig å se dette indianer-dramaet uten å tenke på vietnamesere, irakere, talibanere.
De hvite skal alltid redde villmennene fra seg sjøl ved å gjøre dem vestlig-siviliserte.
«Bury my heart at Wounded Knee» er mest et engasjerende drama og brennende magespyd, og det bør dere se filmen som.
Men den er også noe mye mer.
Det er en film om tvangs-assimilering, om tvangsfjerning av identitet.
Hjemme der hvor du og jeg bor er den liksom-frivillig, for villmennene kan jo alltids velge å reise tilbake til slummen de kom fra og spise rotter.
Men vil de være her, skal de snakke nynorsk og bære norske flagg syttende mai.
OK.
Den logikken er presset, men hvis det finnes intellektuell og emosjonell ærlighet i deg når du ser filmen, vil du føle deg som den hvite mann.
«I hate the white man and the man who turned him loose», sang Roy Harper lenge før nordmenn egentlig visste hva en hvit mann er.
Nå vet vi det.
Filmen forteller om hva som skjedde etter at Sitting Bull og hans bulldozere massakrerte general Custer og gjengen hans ved Little Big Horn, en av de få guddommelige begivenhetene i amerikansk historie.
Velmenere fikk de militante hvite med på at indianerne skulle integreres på det viset at de levde i små reservater (frie som akvariefisk) mens de døde av nye virus-sykdommer og alkoholisme.
Handlingen forteller om hvordan Sitting Bull forsøkte å være flyktning i det nesten-arktiske Canada, men ga opp vinteren og overga seg til undertrykkelses-pedagogenes ydmykende demokratisme.
«Bury my heart at Wounded Knee» er et sjeldent eksempel på at demokratiske idealer kan virke undertrykkende.
Indianerne hadde et høvding-samfunn.
Likhet ødela dem.
Dette er en av de nydeligste filmene jeg har sett om den amerikanske indianeren, og den er ikke sentimental, den er stolt og logisk og sterk.
Du kommer til å holde med Taliban etterpå.
| 1
|
702392
|
Slapp av i Øst-Europa
Når amerikanske filmskapere ikke egentlig har penger, drar de til Øst-Europa og lager avslappende action.
Sitt ned.
Pust inn.
Vi som fant opp sofaen, har også rett til å bruke den.
Her starter det med Timothy Olyphant og Ave Maria.
På tross av den religiøse intoningen, er skuespilleren Olyphant som navnet sitt, to viktige bokstaver unna storhet.
Han spiller en leiemorder med strekkode på den barberte skallen, for at alle i hele verden skal vite hva slags jobb han har, antakelig.
Hitmannen oppsøker agentpurken Dougray Scott i et innledende skjerm-mørke som kler aprilkveldens kjernefysiske lysstyrke.
Så flashbacker vi med lysets fart.
Olyphant får i oppdrag å myrde den ekle russiske presidenten Belikoff; en selvopptatt horebukk og torturist som antakelig er Putin-inspirert.
Bang bang fra tårn.
Presidenten får kula midt i skallen så blodet skvetter.
Men neste dag holder han tale.
Hvem var det egentlig som ble skutt?
Plottet er egentlig riktig bra, men det er ikke filmen.
Jeg skal ikke undervurdere noen og forklare hvorfor.
Det vet dere.
La meg bare nevne for jentefutenes skyld at Olga Kurylenko spiller Belikoffs kjæreste og Ollies gissel, samt at hun og hitmannen etter innledende uvennskap begynner å omgås hverandre som et sølvbryllupspar; de småprater om trivielle ting, hun fikser slipset hans osv.
Så ender hele greia med ressursrik, men halvheit varighets-action ute på landsbygda et sted i nærheten av Bulgaria eller Kautokeino der Michael Palin går rundt og promoterer EU.
Hva vet jeg om Russland?
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.