id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
702393
|
Haltende lignelse på USAs hevnkrig
Vi skal liksom tro at en mellomleder i et forsikringsselskap forvandles til en drapsmaskin som meier ned alle de tøffeste gutta.
Det sørgelige utbytte man kan få av filmen, er å lese den som en lignelse på amerikansk hevntrang.
Fornøyd blir kanskje et kinogjengersjikt som ynder å gumle popcorn mens kulene spretter og blodet spruter.
Når Kevin Bacon skreller av seg middelklassehåret og går for å drepe gjengen som drepte familien hans, da smeller det skarpt i veggene.
Men vurdert som ren actionfilm er dette mekanisk rutine og ikke særlig spennende.
Løfter man «Dødsdom» opp et hakk i fortolkningsnivå, handler filmen om klasseforskjeller i USA.
Forsikringsmannens sønn dør tilfeldig fordi en gjengungdom skal bevise at han er tøff nok til å drepe.
Men heller ikke på dette nivået er storyen god.
At middelklassepappa Nick Hume tar saken i egne hevner og dreper sønnens morder, kunne muligens skje.
At han deretter klarer å løpe fra den skyteglade gjengen som vil ta ham, mister all troverdighet.
Innimellom actionscenene kjører regissør James Wan på med føleri.
Nå skal vi synes synd på lillebroren som pappa Hume ikke har brydd seg nok om.
Den slags følsomhet blir likevel halvhjertet — Wan glemmer å la Hume spørre etter kona etter at gjengen har herjet på ny.
Pytt-pytt, her er det ikke tid til å sippe og sørge, nå skal middelklassemannen forvandles til skytegutt.
Men da intet tyder på at herr Hume noensinne har trent med revolver, blir det latterlig å se ham unnslippe hver eneste kule mens han selv lykkes i å blåse liv og lemmer av motstanderne.
Til slutt finner jeg bare én brukbar, om enn dyster fortolkning av «Dødsdom».
Skjønt den halter av sted, den også:
Hvis onde terrorister dreper amerikanere, er det USAs soleklare rett å hevne tifold igjen.
Hvis nesten 3000 mennesker ble drept 11. september, rettferdiggjør det to kriger, i Afghanistan og Irak, med mange hundre tusen omkomne.
For en logikk.
| 0
|
702394
|
Anspent Alba ser syner
Det beroligende med Jessica Alba er at hun ser ut som Angelina Jolies underernærte søster, og følgelig kan Lara Croft plutselig dukke opp for å redde henne.
Men det gjør den engelske godseierinnen ikke.
I stedet må Alba flykte stillestående rundt som leieboer i en slags konstant leiegårdsmystikk (hun ser hvem som kommer og hvorfor de går, hun vet det fins en verden et sted utenfor osv.), og leppene hennes svulmer om kapp med det nye blikket.
For den unge fiolinistinnen har nettopp fått nye hornhinner av kirurgen, og de ser rare ting.
Filmen er basert på en kinesisk original.
Asiatiske grøssere har lett for å la seg begeistre av og følgelig fortape seg i ubevegelige stemninger.
Ondskapen i mobiltelefonen, VHS-tapen eller en mystisk vaskemaskin gjør at tilfeldig valgt offer plutselig ser døde barn i korridoren.
Der er alltid døde barn i korridoren.
I «The eye» er det altså et fremmed menneskes kroppsdel som forårsaker overnaturlige anspenthet.
Men de følelsesmessige utfordringene står der og stanger som en buddhistisk nærhetstrening, og de kommer aldri videre.
Voldsomheter og skrikende allmennhet er klippet sammen så de likner flimrende nettstedreklame.
Dessuten vil filmen ha oss til å tro at Døden henter folk ikledd en grå tørrdrakt som antakelig bare er egna til bølgesurfing på Solastranden en overskya junidag.
Det skulle absolutt ha skjedd noe progressivt.
Presidenten burde vært trua.
Minst.
Påfunnet med å la Alessandro Nivola spille en vekselsvis omsorgsfull og arrogant psykolog er aldeles forferdelig feil, for filmen får bare enda en personlighetshemma og sur soldags-skjønnas i stedet for mennesker med lavlands-utseende eller spennende identitet.
Henimot slutten oppstår en form for action, men film-temaet krymper til å angå en arbeidsulykke i Mexico, og da tenker vi heller nostalgisk tilbake på VG i Valla-tiden og andre trivialkulturelle høydepunkter.
| 0
|
702395
|
Ubegripelig for småbarn
Mye fungerer greit i denne tredje animasjonsfilmen om jungeldyret Hugo.
Men slutten er så overambisiøs at man må lure på hva de danske regissører har tenkt.
Egentlig er hele storyen er underlig påfunn:
Jungeldyret Hugo sies å være det eneste gjenlevende i sin art.
Hvorfor dette unike eksemplaret har havnet i et snørikt, nordisk landskap, se derom tier historien.
Men ok, vi blir med på leken for å få se Hugo fyke rundt i snøen med den skjønne rødrevvenninnen Rita.
Selv om de animerte bevegelsene i snø ikke er perfekte, er den islagte sjøen vakkert laget.
Så fråtser de i kjøttkaker laget av den snille skipskokken Dellekaj som snakker bergensk — av alle ting.
Snart introduseres vi for eventyrets skurker:
Et par sprø forskere, en skrikete diktator og en PR-gal tv-stjerne, Donna Prima.
Alle har sine motiver for å slå kloa i Hugo.
Som hjelpere opptrer Rita og den bergenstalende kokken samt et par aper.
Men hvorfor må det bli så mye skrik og skrål?
Det skjer for å sprite opp en handling som ikke inneholder så mye mer enn fengsling og rømning, rømning og fengsling.
Innimellom det hele messer skipskokken om at alle må være snille og la villdyrene få løpe fritt omkring.
Det lyder jo som en vakker moral.
Desto mer overraskende er det at regissørene Jørgen Lerdam og Flemming Quist Møller ender med en satire som de aller minste ikke har sjanse til å begripe:
Skurkene vinner.
Hugo, Rita og skipskokken får leke at de lever fritt i jungelen.
Men de gjør det som en helkommers forestilling i en park, tett inn til den omkringliggende storbyen.
Voksne kan saktens forstå slik ironi, men å servere det for småbarn er skivebom.
| 0
|
702396
|
Latent, men allerede slukket
Det er sånn som dette:
Det er fare for at parodienes tid er forbi.
Alt er gjort.
Alvoret er daglig dummere enn ironien.
Det kommer til å regne flammende kuer, og Frederic Hauge blir eneveldig president.
Derfor tilhører «Meet the Spartans» en utdødd kulturform, den er glør i et slokt bål.
Først kommer en trening av spartanerbarn som er en parodi på «Alexander», så blir filmen en parodi på «300», og etter hvert møter Kong Leonidas en pingvin i ødemarken, Britney Spears dumpes i grava, Paris Hilton har pukkelrygg og alle spartanerne er latent homofile som synger «I will survive» og oppfører seg som latent homofile mens forskjellige amerikanske TV-show paraderer i omgivelsene.
Det er som en syttendemai med bare norske flagg og bare rosa fjes.
Motstandsløs neroverbakke.
Jeg ser foreløpig bort fra at overlevende, latent homofile spartanere vil føle seg støtt over humoren i denne filmen, men jeg ser også bort fra at dritings folk med promille som er lavere enn IQ-en deres kommer til å le, sjef, og at noen andre, for eksempel to slitne sjømenn, kommer til å ha glede av å se ti ukjente skuespillere med barberte brystkasser som står stille i et studio og lirer av seg de mest utbrukte vitsene i den amerikanske lireboka for vitser som man lirer av seg i utbrukte, underbudsjetterte filmer som denne.
| 0
|
702397
|
Humre-komedie med smil og sjel
For en gangs skyld gjennomgår en film en vellykka metamorfose:
Den starter som en vridd harry-komedie og ender som populistisk nostalgi-drama om filmkunstens sjel.
Det blir ikke laget mange nostalgiske Lyckliga Gatan-filmer lenger, og i hvert fall ingen som denne.
I Passaic, New Jersey, sletter nabolags-vimseren Jack Black alle vhs-tapene i Danny Glovers antikvariske videobutikk.
Da den smale NJ-dama Mia Farrow vil se «Ghostbusters», filmer Black og kameraten Mos Def, som også er vikar i videobutikken, en egen versjon.
Jo.
De gjør det.
Michel Gondry har hatt en manusidé som skulle vært ugjennomførbar, men han lager denne filmen for det om.
Siden alle tapene er tomme, må de to desperate lokal-klovnene nyinnspille film etter film, fra «Driving Miss Daisy» til «Ringenes Herre».
Det er primitivt, det er vittig og rørende, og dere kommer til å humre så uavbrutt at kinosalen låter som en stall i havresesongen.
Filmen får to konkurrerende dimensjoner.
For det første er den overgivent vittig på måter som kjærlig utsletter all kritisk sans når Black og Def repeterer kjentfilm i hjemmelaga kostymer fra søpla.
Dessuten oppstår en særegen form for arketypisk sentimentalitet:
De fargerike New Jersey-menneskene liker heimstad-versjonene av superfilmene bedre enn originalene.
De primitive nyinnspillingene blir kultfilmer fordi de født i nabolaget, fordi de er ultranære og familievarme og vittig-ekte på en annen måte enn dyre Hollywood-produksjoner.
Utskjelte følelser som tilhørighet og lokal identitet er viktigere enn milliondollars spesialeffekter.
Her er hva managerne for Tippeliga-lagene aldri har skjønt:
Det fantastiske med en Viking-seier var at målet ble scora av en herfra.
Ein fra gadå.
Ein fra byen.
Ein av oss.
I Gondrys perspektiv er de dyre Hollywood-filmene i den oppsjaina dvd-butikken egentlig som fotball-nomadene.
De kommer et sted fra og drar et sted hen, og de angår ingen av oss.
Amatørismen fra den utryddelses-trua butikken på hjørnet derimot – den er oss, den representerer all vår enkle feilbarlighet og alt som gjør det trygt å tilhøre noe og noen.
«Be kind, rewind» blir spilt med vinnende gravalvor.
Jack Black blir perfekt holdt i tømme.
Mos Def er en fantastisk komiker, og Melonie Diaz dukker opp i rollen som Alma og burde få fast jobb i alle filmer med hjerte og sjel.
Dette er en av de få filmene du vil like å se om igjen.
Spol tilbake.
Trykk Play.
| 1
|
702399
|
Zzzzz og Prrrschff!
Dette er en bulgarsk nyinnspilling av Ingmar Bergmans «Dödskärran» fra 1954, men den er uteksta, framføres av bare nakne skuespillere og understøtter en urimelig eksistensiell relativisme som vi bør holde oss for gode til i et land som har ammet Fridtjof Nansen.
To ganger.
Var det vittig?
Nei.
Det var det ikke.
Årsaken er enkel.
1990-tallet var ironiens tiår i Norge.
Som en del av ironistiske ritualer brukte vi mange år på å diskutere om ironiens innflytelse egentlig var forbi, inntil skoletaperne og analfabetene overtok og ingen egentlig husket stavemåten lenger.
Så kom «Farmen» og avgjorde problemstillingen.
Når halve befolkningen sitter og ser et reklameavbrutt fjernsynsprogram om naive ikke-kjendiser som krangler på en bondegård, da er ironiens tid helt sikkert forbi.
Ikke bare den.
Humoren er død.
Alvoret er dødt.
Hjernecellene er døde, og norsk presse er omtrent like interessant som en nyvalsa rødspette.
En fisk som allerede var flat.
Før den ble valsa.
Gotit?
«Superhero Movie» forsøker å gjenopprette nittitallet (antakelig fordi det var siste gang regissøren Craig Mazin hadde sex.
Med en blind sau.) ved å gjenfortelle «Spider-man» for tarmgass-segmentet.
Hvis en ser bort fra en Tom Cruise-parodi som i hvert fall ville blitt godkjent på den nest siste bilen i russetoget, finnes det ingenting å le av.
De femten supermodellene som har bassengsex med Bruce Willis er ikke vittige.
Høydepunktene fra Manchester Uniteds nachspiel har vi sett før.
De endeløse klippene fra Pamela Anderssons sexvideo har alle sett minst tusen ganger tidligere, og det er lenge siden noen gadd se Demi Moore strippe.
| 0
|
702400
|
Ensom mann og dukke
Det lyder sprøtt å skulle komme i mål med fortellingen om en einstøing som bestiller en kvinnedukke i hel størrelse.
Men regissør Craig Gillespie har skapt en film som rører.
I samme sekund som det åpenbares at enslige Lars har bestilt dukken Bianca, blinker sexlampene i bakhodet hos tilskueren.
Men på genialt vis går manusforfatteren utenom de seksuelle handlinger vi straks tror vil følge av et slikt postordrekjøp.
Regissøren klarer å gi fortellingen hårfine komiske trekk, samtidig som han med dypt alvor forholder seg til den autisme Lars sliter med.
Slik blir filmen en klok og endatil morsom historie om den ensomme raringen som lokalsamfunnet stiller opp for.
Slekt, venner, psykolog, ja, sågar menigheten som Lars går i, godtar at han har fått seg en dukke til kjæreste.
Det er på kanten til å tippe over, men gjør det likevel ikke.
Nå kan man saktens innvende at det blir for mye av en pedagogisk solskinnshistorie.
Et nærmiljø i virkelighetens verden ville neppe strukket seg så langt.
Men fortellingen er så original at det er lett å godta den oppadgående bevegelsen – fra fortvilelse til forløsning, fra ensomhet til fellesskap.
Dessuten er skuespillerne i godt slag.
Ryan Gosling vokser seg fint inn i rollen som den følelsesmessig hemmede Lars.
Paul Schneider og Emily Mortimer gjør en utmerket jobb som hans nærmeste familie, i likhet med Patricia Clarkson som lege/psykolog.
At lydteknikeren til stadighet ikke holder mikrofonen ute av bildet, er unødvendig skjemmende, men lett å tilgi.
Summa summarum:
Unn dere selskap med Lars og vakre Bianca.
Det gjør bare godt.
| 1
|
702402
|
Britshit
Dette er en britisk film som forsøker å være vittig uten å bli lun, og i et land der folk nyter innvollspaier mens de kikker på uutspungne og sotete rhododendron i regnet, kommer fraværet av lunhet ikke naturlig.
Det verste er at Stockard Channing opptrer som forførerisk middelaldrende kvinne uten særlig overbevisning:
Malere med aldersangst har sminket henne så tungt at hun ser ut som Michael Jacksons etterlikning av Elizabeth Taylor.
Handlingen beskriver hvordan kelnersønnen til en eksentrisk amatørsangerinne blir med Channing hjem og drikker champagne.
Så hengir de seg antakelig til en seksualform som virker mer avslappende enn innslag om bading av hunder i Frokost-TV.
De virkelige problemene oppstår da den unge mannen treffer ei eksentrisk ung dame, som han ikke vet er dattera til Stockard.
Fremdeles er den unge briten mer handlingslamma enn en bakterie i en penicillinboks.
Mannen roter seg inn i dobbeltløgner og seksuell fortrengning samt uhederlig oppførsel.
I Stavanger finnes det mer enn femti mennesker som lager bedre film enn «Sparkle».
Filmen tilhører den oppskrytte britiske hverdagsromansen; det vil si at den formidler en eksistensiell kjedsomhet som får ovarier til å likne uvanna påskeliljer og testikler til å føles som svisker.
I hvert fall led mine ovarier.
| 0
|
702403
|
Hairsprell
Det finnes ikke så stor provokasjonskraft lenger i «Hairspray», for det spiller ingen transvestitter i hovedrollen, og Ricki Lake er erstattet med ei koselig lita jente med Jackie Kennedy-sveis og grøntrutete miniskjørt.
På min bred-TV har hun en rygg som ble laget for snøballer og spretterter, og hun lovsynger hjembyen Baltimore med munter ironi.
Det er søtt.
Energikilden i filmen er et TV-show der tidlig sekstitallsungdom danser i pastell.
Der vil tjukke Tracy delta, men egentlig er fjernsynet forbeholdt smilere med synlige skjeletter.
Jenta sniker seg like fullt fram på skjermen, og dermed blir hun en populistisk lokalsuksess.
Hun belønner den vane-hvite byen sin med å solidaritetsdanse i bønsjen av unge svarte, de som hun traff på gjensitting.
Fjernsynsheksa Michelle Pfeiffer raser over bruddet på rase-skikk, men sekstitallsutviklinga er i gang, og den optimistiske lille filmen fortsetter med å spå at en ny tid vil komme.
Det er selvsagt også ironisk, for 46 år har gått, og det er en sensasjon at USA har en afroamerikaner som kanskje blir presidentkandidat.
Dermed finnes det i beste fall to egger på denne tilsynelatende sløve kniven.
De tynne skal ikke tro de er noe, de hvite skal ikke tro de er noe, for mesteparten av dem er solstudio-avhengige, og de som styrte verden siden 1962 har ikke mye å skryte av de heller.
Tre egger.
Sløv kniv.
Filmkjennere vil vite at den sære rampen John Waters laget originalen i 1988, og Adam Shankmans er nok snillere, men også mer sjarmerende og mer underholdende.
John Travolta spiller martyrisk i rollen som omfangsrik hjemmemor; det er som om latexen har hermetisert ansiktet hans, og bare et par tynne blikk røper at det finnes liv inni kostymet.
Nikki Blonsky er en hjerteglad skapning, Christopher Walken repeterer enda en gang en ubetydelig skeivhet.
Koselige folk.
| 1
|
702404
|
Dragelarm
Det siver opp tjukk røyk fra jorda.
Den er til og med så ille at den forlater atmosfæren og truer med å formørke månen.
Røyken kommer fra dragenes land, der det finnes flere underlige skikkelser enn på en norsk byggeplass.
En skjeggete fyr som kan være en slektning av både Gandalf og Snusmumrikken, kommer innom og forteller om lysets guder (som har afp-et seg) og magisk healing, som ikke betyr heling, men helbredelse.
— Få tak i staven og beskytt skivene med ditt liv, sier krigeren til krigerdama, og litt forvirra anerkjenner vi intutivt både betydningen av å ha stav og betydningen av at skivene ikke glir ut.
Tandis er en helt, men halvt alv.
Han slåss mot goblinene og får hjelp av en kender.
Man skal følge godt med og egentlig ha fartstid fra UDI for å holde alle fra hverandre.
«Dragonlance» er en litt enkel animasjon i vår datatid.
Den er tegnet på gammeldags vis, og slekter mer på Masters Of The Universe enn på «Shrek».
Noen Tolkien-fansen har tatt den til sitt hjerte fordi den er anakronistisk ting.
Noen har sagt rett ut at tegningene suger.
Dragonlance-bøkene har vært en stor suksess i USA, og flere av dem har ligget på bestselgerlistene rett bak Lyndon Johnsons Kokebok og andre illustrerte klassikere.
Dessuten er filmen søtt og forsiktig 11-års-sexy, og det er sjelden i animasjonsklosterne i California.
Inspirert av «Dungeons and dragons» rollespill og sånne ting som hører under kultsjappa i Søregata.
| 0
|
702405
|
Bifilm
Da jeg skrev om denne filmen på kino, antydet jeg at barn ikke ville få med seg Seinfeld-humoren og den voksne miljøpolitikken og enlinjerne, så derfor sitter sønnen min på fire og et halvt og ser den hver dag.
Sånn var det også med «Gubben og katten».
Så her kommer den oppdarte omtalen:
«Bee movie» er en skjønn liten film om en opprørsk biegutt som forelsker seg i ei dame med så hektisk sørlandsdialekt at hun antakelig ville blitt tvangsinnlagt på fonetikk-klinikken hvis hun forsøkte å kjøpe reker på Oslobrygga.
Forholdet blir gjengjeldt, for den skjønne Vanessa er gift med en hypokondermann som er intellektuelt invalid.
Dama tilhører imidlertid fienden, for bien oppdager med en slags ulandsk indignasjons-energi at menneskene stjeler slektas honning.
Men nok men gang:
Tidene skal forandre seg.
Hvis biene får retten til egen honning, kan antakelig Antarktis være reddet for alltid.
Fordi vi lever i en ultra-konservativ, hyper-kapitalistisk tomhjerne-tid kan filmer som denne imitere samfunnsmessig kose-engasjement uten at noen ler oppgitt.
Det gjør ingenting.
«Bee movie» er en pedagogisk film som forteller fireåringer at man ikke trenger ha stor brodd for å flørte med digre damer, and so be it.
| 1
|
702406
|
Hagefesten som har absolutt alt
Det stiligste er at du kan se hver og en av disse novellefilmene igjen og igjen og hver eneste gang oppdage nye morsomme detaljer.
«Dette kan de vel aldri klare å toppe.
Nå er vel idébanken snart tom.»
Jeg har tenkt det om humoristene Bård Tufte Johansen, Harald Eia og Atle Antonsen mange ganger.
Fordi alt de har gjort har vært så nyskapende og så utrolig bra.
Riktignok var det tendenser til avslipte kanter i sceneoppsetningen «Team Eckbo», men forventningene til denne gjengen er alltid skyhøye.
En eller annen gang må vel listen bli lagt så høy at det blir riv med glans?
Ikke denne gangen heller.
Trioen kommer tilbake med en form som er mer krevende og mindre umiddelbar enn før — sju halvtimer som hver er en slags novellefilm.
En slags.
Digresjonene er mange, og av og til kan sammenhengen være vanskelig å få øye på.
Men alt henger sammen på et vis.
En av de store styrkene til Tufte Johansen, Eia og Antonsen er at de er så fantastiske komedieskuespillere - hvor ekte de virke i de mest absurde roller med skrudde parykker og dialekter.
Det er fordi alt de gjør har en forankring i noe som er allment kjent gjennom mediene eller kulturlivet - det er som oftest ikke vanskelig å se hvor inspirasjonen kommer fra.
Også denne gangen har de dykket godt i NRK-universet for å hente typer og kulturaktører som framheves.
Episoden om Sveinung som på død og liv vil på Norge Rundt er samtidig typisk Tufte Johansen, Eia og Antonsen og fullstendig nyobservert.
Ingen andre enn denne gjengen får til sånt.
De er i verdensklasse.
Det er en større tendens enn tidligere til å harselere med kulturaktører (animasjonsfilmskapere, visesangere, band med budskap) enn med tv-mediet, selv om tv-harseleringen fortsatt er morsomt til stede.
«Uti vår hage 2» har også allerede bidratt til en del legendariske nye begreper og karakterer, for eksempel Oslolosen og Aproposbandet.
Og alle vet nå at Harald Eia er en usedvanlig vakker kvinne.
«Uti vår hage 2» nytes faktisk enda bedre på dvd enn på tv.
Ikke på grunn av ekstramateriellet, som egentlig bare er litt ekstra krydder til en rett som allerede er godt krydret.
Det stiligste er at du kan se hver og en av disse novellefilmene igjen og igjen og hver eneste gang oppdage nye morsomme detaljer.
Digresjoner som du kanskje ikke så helt poenget med i den store sammenhengen første gang, gir plutselig en ny dimensjon.
Og når du kjenner historien, kan du for eksempel konsentrere deg om å nyte dialektene, skjegget og parykkene neste gang du ser.
Det er nemlig stor kunst i måten denne gjengen håndterer dialekter, skjegg og parykker på.
Ekstramateriell:
Kommentarspor og teasere.
Bortklipte scener, intervjuer og bakomklipp til hver episode.
| 1
|
702407
|
Silkerampen og den ærlige purk
Gi deg over.
I denne bortimot perfekte gangsterfilmen spiller to av de mest vellykka mennene siden utdrivelsen.
Dette er de med ett ribbein mer enn oss andre.
Denzel Washington spiller den første afro-amerikanske dop-gründeren i USA, han som direkteimporte rein asiatisk heroin med militærfly fra Vietnam og solgte småposer for småpenger.
Denzel beveger nesten ikke kroppen.
Han tviholder på ansiktshuden, men tar bildet i beroligende besittelser og er mer avhengighetsskapende enn potetgull, som er den voksne betegnelsen på chips, akkurat som franske poteter er det voksne ordet for pommes frites, som uttales med t. Le Big Mac.
Den andre mannen er Russell Crowe.
Han spiller en nyskilt, lavmælt og uanselig gatepurk i rar skjorte.
Russell blir ulykkelig berykta fordi han leverer inn én million dollars i umerka forbrytersedler, og det gjør man ikke mot amerikanske politimenn.
Det er som om LO-medlemmer skulle være i mot AFP.
Nokså likt, faktisk.
Crowe har et utseende som du ikke ville lagt merke til på bilverkstedet, men han spiller film med en total menneskelig balanse som du ellers bare finner i historiebok-overdrivelser og panegyriske biografier.
Det er som Guds kyss å se på Washington og Russell hver for seg.
Og her er de sammen.
Tøm blæra, ta fram to poser med ett eller annet som Dagbladet advarer mot, legg beina i sofaen, for her blir du sittende lenge.
Denzel starter som sjåføren til en Harlem-småkonge fra før Hafrsfjord-slaget, men da arbeidsgiveren dør, rykker han urimelig fort opp i Lears tomrom.
Han er i 1968.
Du kan føle året, du kan føle naiviteten, den underliggende snillheten.
Skyggene fra New York-bruene faller mildt ned i Harlem-gatene, du kan fornemme den nesten Lady & Landstrykeren-søte idyllen ved gatekjøknene, de små restaurantene, de overfylte gatene og den generelle blidheten som siden forsvant med åttitallet og aldri mer kom tilbake.
I dop-sammenheng er 1968 et magisk år.
Året ga navn til en generasjon som blant andre ting oppfant dophelvetet forkledd som Peace & Love; en sosial tragedie med sitar-komp.
Denzel Washington blir en narko-kakse, Russell Crowe bygger opp en slags barfotavdeling av narkotika-etterforskere i New Jersey.
Se hva som skjer.
| 1
|
702408
|
Rånerampen og Brad Pitts hustru
Ved gjensyn på breid-TV blir også «Beowulf» en bortimot perfekt opplevelse.
Gjenkjennelige skuespillere er digitalisert av verdens frekkeste forvandlingskunstnere, og de oppnår en uforutsigbar effekt:
Vikinger og beslekta figurer fra den tvilsomme delen av historiefortellingen blir komiske hvis de framstilles av skuespillere.
Hver gang.
Når de i stedet opptrer som perfekte datafigurer, oppstår en nesten-ironisk illusjons-estetikk der Historien befinner seg meget vel.
Vi er i det tåkelagte fjellandet Danmark på 500-tallet, noen år før Lars von Trier laget sin første filmteori.
Hrotgar (Anthony Hopkins datamaske) er en småkonge av den sorten som tilbes ved Universitetet på Ullandhaug.
John Malkovich hyler på mer øl.
Men midt i festen kommer kongens bastardunge-monster og behandler festlyden som om den skulle være drosjeventere langs Skagenkaien.
Hrotgar etterlyser en helt.
Da kommer Beowulf.
Men helter skal man være forsiktig med, for de kan komme til å angå dronninger på den delen av kroppen som ikke gjengis i kortstokken.
Beowulf dreper den tilbakestående bondegutten og drar så siden til fjells (vi er stadig i Danmark) for å ta rotta på Angelina Jolies data-legeme.
Imidlertid.
Han holder ikke helt orden på rodentene.
Brad Pitts hustru stiger av vann i en slags gyllen nakenhet som rammer sjøhelten fra olafenes land midt i prostata, og han blir stiv i maska og fast i huden.
Herfra oppstår stor dramatikk.
Hver eneste scene er en nytelse, som et dataspill der du slipper å prestere noe gudskjelov.
| 1
|
702410
|
Silkeslampen og den utro hustru
Denne komedien er nok en kunstnerisk opptur for Ben Affleck.
Man ser ihvertfall hele filmen uten hurtigspoling.
Den konstant forskrekka skuespilleren spiller Malibu-boer og agent for TV-forfattere (Folk som skriver:
— Gikk du ut til Nathan i den slåbroken; han kunne trodd du har Osama Bin Laden (latter).
– Presidentkandidaten? (latter) – Nei, håret på ryggen min (latter)).
Poenget med filmen er at ei hevngjerrig forfatterdame stjeler dagboka hans.
Vi skjønner aldri hva som egentlig er ulempen med det, men den ellers tilpassa mannen vil ihvertfall ha bokverket tilbake.
Slik oppstår en hysterisk slentrende film med både slapstick og Basic Instinct-scene, farseforviklinger og vold.
Innimellom blomstrer ironien som nattutslett (folk som er allergiske mot mørke klør mye om vinteren), og kona Rebecca Romijn har vært utro med Phil.
Til å begynne med flyter historien på en del overraskende lyd og ledig fotarbeid.
Etter hvert haster den av gårde som jogger på tredemølle.
Full fart på stedet hvil.
De rike tenker over livet sitt mens vi andre jobber, fritids-tenkning funker alltid som en demonstrasjon av ekkel frihet.
Mot slutten deiser filmen som sardin i i nougaten (istedet for nicoisen).
Her blir det glatt.
Tilkall Risa.
«Man about town» er en film i kontorlønn eller funkis-bjørk, og man får den samme følelsen som når voksne mennesker tilber møbler, og golvbelegg snakker til dem.
| 0
|
702412
|
Supergubber på pasient-tur
Egentlig syns jeg at Jack Nicholson og Morgan Freeman burde flytte sammen, få barnebarn og hus i Spania, for på et inkommensurabelt vis utgjør de den perfekte harmoni.
«The bucket list» (kistelista) er nok egentlig en så forutsigbar film at vi som lever av å forakte det landet som har skaffet oss et yrke, normalt skulle kjefte som små Paris Hilton-hunder.
Dette er ikke originalt, dette er langt fra europeisk:
To eldre herrer med kreft deler rom på sykehuset, og de får utdelt den samme ubarmhjertige holdbarhetsdatoen.
Bilmekanikeren og storfamiliemannen Freeman småskriver på ei før-grava-liste over ting man burde gjøre, og den dypt ensomme og sosialt uvillige milliardæren Nicholson hiver seg på ideen og organiserer den.
Akkurat en halvtimes filmtid etter at de ble kjent (perfekt timing) drar de på superguttetur i privat jetfly.
Den som kommer aller sist, skal i den sorte gryte.
Nå vet vi at det skal komme fantne Nicholson-scener, der den erfarne lerretsfandenen repeterer sin avskyelige sjarm.
Men vane-ekshibisjonismen blir faktisk annerledes enn du trodde.
Vi vet at pasient-bøddiene skal erte hverandre med sødmesvullen verbal-melankoli.
Men den er ikke fullt så sitcom-kjekk som man kunne frykte.
Vi vet at det skal bli uvennskap og forsoning.
Men det blir ikke helt så banalt som vi fortjener.
Det er urettferdig å forlange eller forvente originalitet.
Hvis du vil bli overraska, ser du ikke amerikansk film, da leser du ei bok.
Men denne filmen er like fullt befriende tilbakeholden.
Vi slipper for eksempel å se nasjonalulven Nicholson hikste animasjonsfrekt med noen fikse horer.
Tvert om.
Jack Nicholson er bedre enn på lenge.
Han skaper en fullverdig figur som ikke er jentenes Jack, men en komplisert nevrotiker med et rikholdig repertoar av intelligente fjes.
Nicholson er en mye bedre skuespiller enn imaget hans tilsier, og rolle-dybden røper at mannen ikke bare har studert sitt eget speilbilde de siste 40 åra.
Morgan Freeman høres alltid ut som Gud, og det gjør han også i denne filmen.
Skuespilleren har en tung, eksistens-knytta troverdighet som smitter på kollegene.
Derfor er det så sørgelig at de skal dø.
Tilværelsen virker ødsel og råflott når den til og med vil kvitte seg med Freeman og Nicholson, og ingenting er egentlig kjekt, bare rørende.
Men under påvirkning av Morgans guddommelige orgelrøst går det an å bli oppmerksom på den trivial-filosofiske relativismen at all tid bare består av øyeblikk, og ting trenger ikke å være evige for å føles ålreit.
| 1
|
702414
|
Død og pine i grøsserhuset
Har man sans for kombinasjonen barn, død, gjenferd og parapsykologi, må denne spanske grøsseren være midt i blinken.
Gode skuespillere i sentrale roller redder filmen fra å bli uutholdelig.
Mangt et grøss oppstår i bruken av velkjente klisjeer, her særlig Det store, gamle huset med de mange rom.
Huset der dører knirker og vinduer slår.
Der gammelt skrot skjuler hemmelige, ekle rom, fulle av lik.
Regissør Juan Antonio Bayona er dyktig til å la ubehaget snike seg langsomt inn i familiehyggen.
Lille Laura får forlate barnehjemmet i det svære huset for å bo hos en familie.
Mange år senere flytter hun med mann og en sønn tilbake til selvsamme hus.
Ideen er å restaurere det og skape et hjem for vanskeligstilte barn.
Skal du bli med på grøsserferden, gjelder det å la all snusfornuft fare og følge Laura inn i redslene.
En heksete gammel kone dukker opp, et vansiret, maskert barn hevner seg, en uskyldig gutt blir borte.
Hvilke onde ting skjedde på barnehjemmet etter at Laura dro derfra?
Nå kan man saktens streve med å godta samrøre mellom fortid og nåtid, døde og levende.
Men rent filmatisk fungerer det godt med scenene der et medium hypnotiseres til å vandre gjennom husets rom og møte ofre fra tidligere år.
Roger Príncep som den lille sønnen Simon og Belén Rueda som den kjempende moren spiller utmerket.
Men du må være skikkelig sulten på grøss og gru for å unne deg en kveld i deres selskap.
| 0
|
702416
|
Kjøttdeig rett fra kverna
Hvis du egentlig verken interesserer deg for film eller mennesker, vil du sikkert kose deg med «Definitely, maybe».
Potetgull er ålreit, popcorn også.
Kino er mer enn film.
«Helt sikker, kanskje» er en romantisk skilsmisse-komedie om livets tilfeldigheter og en pappa — og ei datter som vil vite hvordan befruktninga av henne egentlig ble til.
Ideen er ikke dårlig.
Manusforfatteren inviterer til en slags kjærlighets-eksistensiell who-dunit; hvem var mottakeren til Ryan Reynolds' sædceller ti år før filmen begynner?
Var det barndomskjæresten Emily med sitt tomme provinsblikk og sine ungdomslags-snille blondinekrøller?
Var det den ubestemmelige, holdningsflakkende rødhåringen i Bill Clintons nominasjons-verksted?
Eller kanskje en mørkhåra karriere-journalist som Rachel Weisz, egentlig forelska i 60-årige Kevin Kline (forfatter og sint romantiker), men akk så forførerisk?
For ti-åringen, som mirakuløst nok ikke visste om sex før læreren fortalte om det, er dette viktig og romantisk.
For oss kunne det vært spennende, om ikke alt det velforma kjøttet, alle de sikkert intelligente hjernecellene og de spreke hormonene og de våte bakteriekyssene blei kverna til kjøttdeig i en film som ikke ett eneste øyeblikk etablerer én eneste holdbar personlighet.
Best før?
Antakelig.
I hvert fall ikke best nå.
Som billigvarer flest:
Deigen svulmer av salt og vann, og den krymper ved kontakten med varme.
Ryan Reynolds er merkelig uforanderlig i 17 år, og det samme gjelder de andre personene.
De står fast i en manusforfatters førstegangsinntrykk, og de dør langsomt og pinefullt av mangel på karakter.
| 0
|
702417
|
Søte forlover-Jane og fæle Bridezilla i teite kjoler
Summen av dårlig spill, langdryg historie og slitsomme amerikanere gjør at unge piker bør reddes fra denne bryllupsfilmen.
Vel er bryllupsindustrien voksende i Norge.
Men det er noe usigelig irriterende over disse hollywoodfilmene som fråtser i detaljer fra overdådige bryllupsskikker i amerikansk middelklasse.
«27 kjoler» handler om unge Jane som er så gira på brylluper at hun er blitt den evige forlover.
I selvutslettende omsorgsfullhet stiller hun opp og forbereder festene for alle sine venninner.
Men å tenke på hvordan hun skal kapre den mannen hun selv vil ha, se det blir det ikke tid til.
Manusforfatter Aline Brosh McKenna (Devil wears Prada) strever med å lage troverdige forviklinger i det tilsynelatende morsomme livet til forlover-Jane.
Inn på banen trylles en liksomkjekk sjef, en framfusende, selvopptatt blondinesøster og en journalist som skriver om brylluper i avisa.
Men handlingstråden virker rett som det er konstruert.
Nå kunne regissør Anne Fletcher ha reddet en tynn story ved hjelp av gode skuespillere.
Men særlig overspillet til Malin Akerman i rollen som jålete og falsk søster er pinlig å se på.
En birollevenninne er også ille.
De to mannfolka som agerer drømmeprinser, er ikke mye å skryte av.
Katherine Heigl i hovedrollen som Jane er — grei nok.
Men man kan le av de teiteste kjolene.
Det skal filmen ha.
| 0
|
702418
|
Varg Veums egentlige sex-debut
Nei, Varg Veum fikk ikke kjønnsliv da han møtte Pia Tjelta i «Falne engler».
Før det falt den angeliske munke-detektiven for frisøren Wenche i «Din til døden».
For å kunne klippe luggen hans lener dama seg så tett innpå Seims ansikt at han ser ut som en mann med vatterte øretelefoner.
Berøringen virker.
Etter en del rituell skepsis kaster Veum seg over Wenche i hard tretrapp med en sånn tyngde at man bekymrer seg for yrkesvalgshemning ved skiveutglidning.
I tidligere filmer har man antydet at det ganske sørgmodige regnofferet i Bergen tukler med stavangerjenta Fagerland, men som vi alle vet, teller ikke advokater, akkurat som det ikke regnes som friluftsliv å fiske i akvariet.
Det voldsomme innslaget av seksuell overfølsomhet gjør godt både for oss og Seims monotone rolleskikkelse.
I «Din til døden» griner han over ei dame, og han forplikter seg overfor en åtte år gammel, farløs gutt som trenger noen å sparke fotball med.
Jeg lurer på hvor det ble av Wenche i «Falne engler».
Bedro han henne med Pia Tjelta?
Historien er for øvrig beroligende gjenkjennelig.
En ekkel riking kommer dettende fra hus mot biltak og dør av det.
Veum var tilfeldigvis til stede, for liket var klienten hans, og der oppe sitter fru Wenche og blir holdt om av læreren og barneverneren Gunnar, som er denne filmens egentlige stjerne.
Urimelighetene er på plass:
Et mord blir begått med en hagle som på det tidspunktet er i politiets varetekt.
En gutt kan se gjennom biltak.
Sånne ting.
Men usannsynlighetene betyr ikke så mye så lenge vi får oppleve at den humørhemma nesten-bergenseren sitter på sengekant etter sex og smiler lykkelig.
Og kjøper blomster.
Og vasker golver i det idylliske dokkehuset sitt.
Kysser i regnet, omkranset av småruta vinduer.
Det er stas.
| 1
|
702419
|
Sannere enn virkeligheten
Dette skal være en film fra virkeligheten, og det betyr at man skal være på vakt.
Det foregår for tida et hyppig symbiotisk horeri mellom filmunderholdning og sannhet.
En påminnelse er på sin plass.
Hvis du ser statsministeren opptre i fjernsynet, er han ikke en virkelig person, men en rolleskikkelse som først er drilla, siden sminka og som deretter repeterer innlærte replikker.
Hvis du ser en film om den rus-skadde superjournalisten Hunt fra USA som fant den serbiske folkemorderen Reven langt utpå fascistenes landsbygd, så er det ikke virkelig, men en blanding av naivistisk politikk og overforklart action.
Likevel er «The hunting party» ganske underholdende, for filmskaperne tilhører ikke de pysene som drikker slivovitsj av små glass.
De hiver seg utpå med alt de har, deriblant en opplagt og behagelig Richard Gere, som antakelig er blitt fortalt at serberne også utryddet buddhister.
Geni-journalisten Gere blir dårlig behandla, og til innledning sitter han forsagt og ser ut som stokkand i svaneorgie.
Men så får han los og ragger opp sin tidligere fotograf og sønnen til en fjernsynskakse.
I den villmarka som tidligere var kjæledyrlandet Jugoslavia, finner de tre fram til Revens hule og onde skurker som klarer å skule med oppspilte øyne, som om de hadde røykt sagmuggen rett fra egen skalle.
Handlingen blir mer tullete enn i en bulgarsk Steven Seagal-film, og FN, USA og alle konspirasjons-onanisters vaneskurker får det så det fyker.
Det er festlig på en slags politisk nachspiel-måte, men hvis du vil ha virkelighet, så går du utenfor og tar på påskeliljene.
De er det nærmeste du noensinne kommer.
| 0
|
702421
|
Hvilesteg på vei mot vår
Den klassiske actionfilmen har et edelt bruksområde:
Når triadene skyter yakuzaene og korøvelsene av «øh»-lyder uttalt på anglo-japansk liver opp en ellers rutinestøvet kveldsstue, da slapper du av.
Da yakuza-prinsessen kommer til San Francisco, har hjerteforma manga-fjes og låter som når sushi snakker sammen.
Da Jason Statham mister etterforsknings-kameraten sin (tilsynelatende) til mytemorderen Rogue (tilsynelatende) og blir en så dedikert hevner at ekteskapet ryker.
Av alt dette blir du velgjørende oppspilt og glad.
Action-filmer er til enkel og uforstilt glede.
Ikke mange har skjønt at lykken og sannsynligheten kjemper på forskjellige stadioner.
«Rogue assassin» består av ca. 100 minutter sammenfatta krigskonsentrat.
Stathams fjes er som vanlig mandigere enn Monsen, og Jet Li har et minespill som vil være en utfordring for elektroniske mikroskoper.
Det gjør ikke så mye.
Det skjer stort sett bare vanvittige ting, og FN griper ikke inn en eneste gang, og ingen sier at Bush står bak eller at det i ettertid viste seg at CIA hadde plantet opplysninger som førte til at Bastillen ble stormet.
Juba juba.
| 0
|
702424
|
Årets beste film allerede?
Når denne filmen etter en stund fullstendig overvant meg, kommer den til å knekke dere.
«Things we lost in the fire» er kanskje årets beste film allerede nå, og i hvert fall den som rammer hardest i den mjuke buk.
Danske Susanne Bier har tatt ett eller annet med seg til USA som er litt Lasse Hallström («Mitt liv som hund»), men samtidig følelsesmessig åpnende som en heftig hypnose eller sensitivitets-terapi.
Dette går inn i de stedene som ikke engang fastlegene har adgang til.
Det skyldes en virkelig sta og kompromissløs tro på at gamle klisjeer kan skape helt nye ting.
Det skyldes dessuten skuespilleren Benicio del Toro, som uten å gjøre noe vesen av det er så full av ting og så uttrykksfull med ting at han antakelig ikke er en mann, men en nasjon.
Del Toros rolle i «Things we lost in the fire» er en amerikansk nasjonalskatt.
Hvis du syns du ser noe helt spesielt, så er det ikke fordi du har tårer i øynene.
Du ser en mann som kan fortelle mange ting samtidig med en så intelligent varme og ærlighet at du slutter å puste.
I tillegg er Halle Berry så god at jeg nesten ikke tror på det.
I tillegg til det igjen klarer skandinaven Bier å gi også alle de andre menneskene den vesentligheten de har krav på.
Ålreite og bevaringsverdige.
Aksepter det gode.
Egentlig hater jeg filmer som starter med at en familie med små barn sitter og gråter fordi pappa er død.
Men i et irrasjonelt, men logisk forsøk på å komme den døde ektemannen nærmere inviterer Berry hans narkomane venn til å bo i garasjen.
Det skulle ha gått dårlig.
Illevarslende musikk, gjenkjennelig nærbilde-føleri og andre kjente uvaner dukket opp som gamle uvenner.
Men jøje meg, etter hvert ble Biers evner til usjenert menneskelighet så voldsom og overmannende at jeg ble forvandla til den ydmyke, våte flekken på kinosetet.
Budskapet er kanskje ikke det mest oppsiktsvekkende i verden, men fortellerformen har den sjeldne evnen at den gir deg rødfarge i hjertet og flo sjø.
| 1
|
702425
|
Lett-nekrofile smil gjennom tårer
Når du ser en film der hovedpersoner fisker og får fisk – men du får aldri se fisken, da vet du at du ser en jentefilm.
Dette er en jentefilm.
Den handler om utpensla, repetert komediesorg i mer enn to timer.
Jenter stikker hodene sammen og utvikler venninnekule replikktøffheter gjennom smil gjenom tårer.
De stilige mennene står i omgivelsene som prøveromsventere og smiler seksuelt, mens jentene jamrer og bærer seg på filmkvinners vis.
I mer enn to timer.
I Selvfølgelighetendes Bok står det:
Andre kan oppleve dette annerledes.
Det er sant.
Men to timers verbal likskjending i form av skamros er ikke for alle mennesker.
Dessuten:
Hilary Swank i en romantisk dramakomedie – det er omtrent som byggmel i kakaoen.
Hun ser ut som Jobs hustru med det lange øglefjeset, og i denne filmen får du en nifs følelse av å se en dinosaur med anoreksi og Lollobrigidas hår.
Swank er en skjelettorientert dame, og virkningen blir litt grotesk i en lett-nekrofil film.
Og miljøet er teit.
Når Lisa Kudrow snerter Friends-kåt med alle sine Disney-tynne vokaler, får du liksom følelsen av at New York er et fjernt TV-univers, og folka er styrt av fjernkontroller i enkle menneskers hender.
Når filmen tar seg til Irland, er det ålreit.
Når den spiller NRK Lokalens offisielle julesang (The Bells of ett eller annet) er den ålreit.
Når skotten Gerard Butler synger med hele overkroppen blottet i et slags moskus-smil, er det ålreit.
Mennene er fantastiske i LaGraveneses film, mens kvinnene egentlig ikke fortjener å være der.
Filmen handler om en 29-åring som blir enke, men den overnaturlig skjønne mannen hennes fyller ett år med brev og påfunn for at hun skal komme seg videre i livet og huske hvem hun egentlig var.
| 0
|
702426
|
Sint ung mann og slem stemor
Dypdykk i sinnets irrganger er ofte spennende.
Men i tilfellet Hallam
Foe blir det mange hakk for konstruert, for ikke å si spekulativt.
Det er ikke vanskelig å skjønne at en 17-åring er sorgtung og rasende etter at moren hans døde og faren raskt finner seg en ny kvinne.
I filmens første del har unge Hallam Foe valgt å flytte 10 meter hjemmefra.
Han installerer seg i en hytte i et tre like ved familiens forfalne, skotske herregård.
Det fungerer greit som et bilde på behovet for å isolere seg fra omgivelsene, spionere på de nærmeste og plage dem med aggressive verbale og fysiske utfall.
Når humøret er på det verste, maler han seg i fjeset og legger et grevlingskinn over hodet.
Grrr!
Men det er noe altfor sjablongaktig over skikkelsene rundt unggutten.
Både Claire Forlani som den onde stemora og Ciarán Hinds som faren oser av en kulde og ufølsomhet som man ikke uten videre tror på.
Men la gå, personskildringen skal vel tolkes som Hallams subjektive opplevelse.
Et ungt menneskes finne-seg-sjæl-faser er heftige ting som kan gå helt skeis.
Det tror jeg gjerne på.
Men regissør David Mackenzie klarer ikke bore under overflaten.
Når 17-åringen reiser til Edinburgh for å skape seg et liv, får komposisjonen et langdrygt midtparti.
Hallam finner et morssubstitutt å spionere på og elske med.
I det uendelige.
Det er som regissøren er mer opptatt av å vise fram nakne kropper og elskovsscener enn å få oss til virkelig å interessere oss for den skadeskutte Hallams lidelser.
Men gjensynet med Edinburgh var fint.
| 0
|
702427
|
Krampaktig eventyrparodi
Det finnes visst ingen grenser for hvordan hollywoodske manusforfattere kan snylte på klassiske eventyr.
Her kommer en riktig dårlig og støyende variant.
«Shrek» 1 og 2 var et meta-eventyrlig overflødighetshorn og parodierte Disney-idyllen godt.
Men i tredje film virket ideene oppbrukte.
Før jul fikk vi «Eventyr i New York» om prinsessen med romantiske forestillinger, som landet brutalt i den harde virkeligheten.
Nå er det på'n igjen.
«Happily n'ever after» skal liksom rokke ved den lykkelige slutten til eventyrklassikerne.
Dermed får den onde stemora ture fram og hente opp av helvete alle stygge vesener som vil lage bøll.
Da får ikke Askepott prinsen, må vite, Tornerose våkner aldri mer og Rødhette blir spist av ulven.
Paul J. Bolger og Yvette Kaplan er dessverre av den sorten regissører som tror at jo mer støy, desto festligere har publikum det.
Det skrikes og skråles og huies og bråkes, bare for å skjule at handlingen er en tråd som truer med å ryke.
Blir så ingen lykkelig til slutt?
Selv ikke parodier på eventyr klarer seg uten å la prinsessen få den hun til slutt vil ha.
Så det så.
| 0
|
702428
|
Potter uten magi
Vi skal i dag ta høytidelig avskjed med to viktige ting:
Farvel, Renée Zellweger, du finner sikkert en kassajobb på Lidl, så lenge det finnes.
Farvel dessuten til Englands prepubertale pastorale-åser, dette fanatisk feira frilufts-herbariet av avlangt hermetiserte idyller bestående av snille trær, usynlig flått og sjelegrunne elver.
Nå er det slutt.
Filmen om barnebok-forfatterinnen og tegneren Beatrix
Potter er en massakre.
Den starter med en illevarslende dramamusikk, som om fauniske fremlinger sitter og stryker seg selv på magen med honningfingre.
Musikken er blasfemisk kjedelig og smiskete inntil det politiske.
Så viser det seg at den kler filmen.
Vi starter i London i 1902, og Beatrix
P. blir framstilt på den rutinerte måten som brukes på Jane Austen-skikkelser.
Hun maler gratulasjonskort, er en lite verdsatt kvinne og dessuten bastant ugift.
Dermed oppretter filmen en drontete og klam kvinneklisjé og gir Renée Zellweger anledning til å vise fram en nesten religiøs antikarisma.
Hun vrenger på ansiktet som om hun nettopp fikk fjernet en visdomstann og bruker hamster-kinnene som om de besto av overgjæra bolledeig.
Zellweger er en av de dårligste skuespillerne i verden, og det blir synlig når regissøren ikke har noen verdens ting å bidra med annet enn fiaskoenes bratte nedoverbakker.
Etter at dultekjerringer har sittet rundt med broderiene sine, dukker den overvurderte briten Ewan McGregor opp.
Fra da handler filmen om Potters austenske kjærlighetsnektelser.
Nå ble hun riktignok både rik, gift og lykkelig siden i livet – men det driter filmen i.
Den insisterer på å drukne oss i kjærlighetens verste alminnelighet, som er lidelsen.
Dette er tørka liv.
Det er ille.
En stund får man lyst til å skrike:
Riv skjørtene av dama, Ewan, få henne til å røyke rullings, drikke bayer, barbere kjønnet og kjøpe lesbeblader.
Pliis.
Det skjer ikke.
Forleggeren og hans yndling vandrer lojalt i en forestillingsverden av kvinner som er ofre.
Også de kvinnene som man antakelig kunne ha sagt noe stilig om.
| 0
|
702430
|
Sorgens absolutthet
Dette er et drama man kan unne seg før våren kommer og en uutslettelig lykke overtar for sjelens ubotelige gråhet og det røde kjødets lyst.
«The dead girl» er en sorgsmittende og overraskende skildring av ting som skjer når en ung prostituert som er på vei til dattera si med en tivoli-kanin, blir myrdet.
Toni Collette er den morsfengsla alenekvinnen som finner liket og blir så uroet at hun slenger seg ut i fritt omløp.
Vi får treffe den inderlig oversette søstera til ei savna jente, vi får treffe den beskyttende kona til en seriemorder som ikke har noe annet liv enn mannen, vi får treffe den døde jentas mor – alle disse skildringene er fantastiske filmnoveller.
Karen Moncrieff har både skrevet og regissert.
Hun er virkelig uventa god.
Dessuten utrolige roller av Collette, Steenburgen, Byrne, Harden og Hurt.
Snart kommer grillsesongen og så det amerikanske presidentvalget.
Men før det:
Denne filmen.
| 1
|
702432
|
Norsk fødsel
Siden de to snødagene er ufravikelig forbi, kan vi feire den norske ungdomsfilmen «Switch» for dens kulturhistoriske rolle som grensesprenger.
Dette er den første norske streite underholdningsfilmen om en gutt som forsøker å bli god i sport og ei jente som dessverre er kjæreste med den gutten som er det.
Helt siden Asbjørnsen & Moes dager har det anstrengt spesielle filmlandet Norge ventet på at det skulle bli laget noe så deilig opplagt og folkevennlig.
Her er den.
Den er bra.
| 1
|
702433
|
Jane Austens borger-bordell
Denne uvørne filmatiseringen av Jane Austens ungdom (basert på hennes brev) er laget i en så overkanten-engelsk stil at man kan stille Big Ben etter den.
Men amerikanske Anne Hathaway spiller Austen med en helt ujålete person-intelligens som gjør at filmen funker som en fjåg og fanten ting.
Vi møter persongalleriet fra «Fornuft og følelser».
Pappa prest og den masete mamma hønsemater holder gående et enkelt, landlig hushold der hovedpoenget med tilværelsen er at de må bli kvitt døtrene sine.
For sånn var det dengang i moralens England at ekteskapet eksisterte for at menn skulle få sex og kvinnene forsørgelse.
Alle var avhengige av at damer bare tok trusene av når det forelå finansielle forpliktelser.
Pardannelsen i borgerskapet var et slags gigantisk luksusbordell, og stakkars den som jenta som ikke var i stand til å skaffe seg en kåt fyr med penger.
Hvis filmens framstilling av forfatterinnen er rett, kan man godt forstå at hun ble forbanna over det bortkasta livet sitt.
Hun ville aldeles ikke gifte seg med pudder-monsteret Maggie Smiths blodfattige nevø, for vel var mannen i stand til å konversere sympatisk om samfunnet, men han så ut som et kornaks etter møtet med møllerens støvler.
Så traff Austen den unge amatørbokseren James McAvoy, som hadde en viss mods-sjarm (mods er velkledd rockeungdom fra sekstitallet) og utfordret den konfirmant-streite bondejenta.
Dermed skjer det forferdelige.
Austen får se mannen bade naken, og etter det er hun bare ute etter kyssing og ting.
Men han er avhengig av en forstokka gammel onkeldommer som ikke liker bønder, ikke liker forfatterinner og ikke liker ironi.
Dermed oppstår stor og følbar kjærlighetssorg, og hvis det er noe filmseere blir fanga av, så er det unge elskende som ikke kan få hverandre, verken her eller der.
Før i tida var det ikke sånn at menn kunne bli rørleggere og forsørge seg sjøl, og så kunne kona ha deltidsjobb på Coop mens ungene var små.
Nei, de måtte forsørges ved arv og almisser.
Familien var et slags forråd, og mange friske mennesker drev ubegripelig omfattende lediggang.
«Den unge Jane Austen» er en overraskende uskjønn film med sine grumsete farger, og Anne Hathaway er den egentlige grunnen til å like den.
Hun får Jane Austen til å se ut som et heftig og sprekt menneske, og dermed blir det ekstra ille at det aldri blir noe på henne.
| 1
|
702434
|
Totalt på guttetur
Du kommer ikke til tro dine egne øyne.
Etter den garantert største åpningen av en actionkomedie noensinne («Pulp fiction» tatt med) drysser Michael Davis' spisse nåler som et sultefora juletre.
Det vil si:
Denne filmen er laget med den ekstreme tankegangen til en mann som har sett så mye film at han kan dikte visuelle paradokser like fort og lett som André Bjerke fant rimord.
Clive Owen har en rolle som ble skapt i himmelen, men tenkt ut i helvete.
Uten å egentlig bevege ansiktet svever han rundt som en kineser-dragevits og bruker pistol slik utålmodige fagfolk anvender malerkost.
Filmen handler om en litt avslappa fyr som sitter på benk og spiser gulrota si (bra for synet) da en gravid dame med skuddsår stavrer forbi.
Da hun forfølges av profesjonelle mordere, sier sitteren «Helsike heller» og tar affære.
Etter kort tid har hun født en bebi, og han har skutt av navlestrengen.
Mora dør av sykdommen hull i hodet, og Owen må finne et surrogat, så han går til morsmelk-hora (nei, du vil ikke vite hva det er) Monica Bellucci som etter innledningsvis motvilje involveres i et super-romantisk kjernefamilie-eksperiment med action-scener som du ikke får se på Den Norske Opera.
Clive Owen skulle vært vår James Bond.
Alle korte årstider har sine helter og sin humor, og dette er nok oss nå.
Mens Gahr Støre fremdeles forsøker å finne en fredelig løsning på konfliktene mellom Quisling og den norske hjemmefronten, hygger vi oss med enkle voldsløsninger.
| 1
|
702435
|
Ikke akkurat Austen
Noe skal Annette Bening og Ben Kingsley også drive med, og det kan være smertefullt med full sysselsetting.
Denne besynderlige TV-filmen forsøker å skildre hva som kanskje skjedde da ei nevrotisk dame i 1980 skjøt en kjent hjertelege.
Noen fakta-baserte filmer er omtrent like essensielle som å lese ungarske sladderblader.
Det starter med at Bening kommer inn på soverommet til Kingsley og vil snakke, men han vil som eksistensramma mannfolk flest, sove.
Etter at dama har forsøkt å skyte seg selv, men ikke fått det til, slåss de to om pistolen to ganger.
Den første gangen klarer de to å skyte Kingsley litt, og den andre gangen gjør de det skikkelig.
Det ser mer overnaturlig tåpelig ut enn når folk setter håret fast i kremvispen.
Dette er en film der folk sier:
«Jeg drakk to whisky sour og han drakk to Manhattan».
Den har en stil som blander American Pie og noe overspent som Diane Keaton kunne ha gjort, og den knaser faretruende som dyr kjeks med lei holdbarhetsdato.
Ikke se den.
| 0
|
702436
|
Husker Daphne Zuniga?
Noen av oss med åttitalls-preferanser husker Daphne Zuniga for filmer som «The sure thing», «Spaceballs», «The last rites» og «Fluen 2».
For oss er det essensielt å se at hun holder seg i arbeid, sjøl om hun er blitt 46 år og egentlig skulle gå i tog for LO sitt AFP-standpunkt.
Zuniga spiller ei dame som bor i Oregon, der man aldri har hørt om Monty Python, og derfor starter filmen med at en mann synker sammen på stien og utbryter:
«The bishop»!
For brede samfunnslag er dette en hommage til den Flyvende Sirkus-episoden der The Bishop var parodi på krimhelt i TV.
Men Zuniga bærer hvit stråhatt og graver i hagen da sheriffen kommer og vil snakke om den døde ektemannen.
Men han døde egentlig for ti år siden.
Hemmelighetsfulle ektemenn og middelaldrende hustruer er en egen thriller-genre som gjerne følges av hormonelt overbelasta pianomusikk.
I denne finner Daphne ut at ektemannen var en simpel svindler, men hvem var det som tok en biskop på den ynkelige mannen på skogstien.
Det får dere vite til de grader.
| 0
|
702437
|
Den første påskefilmen
Av og til kaller man ting påskefilmer bare fordi det finnes appelsinskall og neseflassing i dem, men dette er ekte saker.
Tre år etter at Jesu døde kommer en romersk etterretningsoffiser til Jerusalem for å finne ut om denne Jesus virkelig sto opp fra de døde.
Det er nemlig sånn at keiser Tiberius ikke føler seg helt god den dagen, så han vil gjerne ha en bekreftelse på et evig liv.
Danielle Lotti er vakker som et klassisk italiensk gangbord, og når han setter sine kveldsmjuke Toscana-auer i strevsomme jøder og palestinere, viker selv blikket til landsmannen Pontius.
Hvis vi ser bort fra at en disippel utretter et mirakel, finnes det to sterke ting i filmen.
Monica Cruz er søstera til Penelope, og hun er så lik søstera si at det føles uanstendig.
Monica spiller rikmannsdattera Tabitha og har egentlig en slags Shakespeare-skjebne før romeren avbryter tvangsgiftinga i Midtøsten.
Dessuten spiller Dolphen en diger germansk kriger som følger Secret Service-mannen som om han skulle være en mekaniker som selger pils svart på bensinstasjoner.
Lundgren er bensinstasjonsfolkas mann, og mange med skitne bukser vil bli frelst når Dolphen deltar i miraklene.
Nå skriver jeg om dette som om det var steinteit, men det er det ikke.
Historien har en osmotisk kraft som jeg opplevde med bibelhistorie-fortellingene på Kampen skole i gamle dager, og den blir ganske rørende etter hvert.
OK hvis du skal leie noe til barnevakta fra Fredheim Arena.
| 0
|
702438
|
Bush blir falskner på lerretet
Tommy Lee Jones' sorgtunge ansikt kler denne filmens dype fortvilelse.
Fem år etter invasjonen i Irak kommer historien der selv en militærveteran innser at krigen er ødeleggende galskap.
Denne filmen er ikke bestilt av president George W. Bush.
Mens han holder sine hule taler om suksess i Midtøsten, dolker Hollywood ham i ryggen.
Iallfall regissør og manusforfatter Paul Haggis.
I Elah-dalen, eller Terebintedalen, møtte David kjempen Goliat.
Den høyst ujevne konstellasjonen blir brukt i filmen om en far (Lee Jones) som må kjempe mot byråkrati og militære myndigheter for å finne sannheten om sin forsvunne sønn.
Overfladisk sett er filmen en detektivfortelling om hva som skjedde med sønnen Mike etter endt tjeneste i Irak.
Soldatens mystiske og tragiske forsvinning er likevel bare et påskudd for Haggis til å stille plagsomme spørsmål:
Hva gjør det med unge menn å krige i Irak?
Hvilke følelsesmessige skader oppstår hos soldater som møter døden i grufulle hendelser – på altfor nært hold?
Hvordan tar de ut aggresjonen når de skal gjenoppta et normalt liv hjemme?
Haggis benytter et virkningsfullt regigrep for å antyde hva Mike opplevde i Irak.
Nesten utelukkende må vi gjette ut ifra noen nesten ødelagte mobilfilmede scener.
Det fungerer svært bra.
For øvrig lener regissøren seg på de solide prestasjonene til Lee Jones (far), Susan Sarandon (mor) og Charlize Theron som sta politietterforsker.
Nå kan man saktens innvende at den unge politidamen ikke hører med til den symbolske konstellasjonen David mot Goliat, men la gå.
Den aldrende faren trenger (filmatisk sett) en frisk, oppegående kvinne ved sin side, en som sågar får satt diskriminerende mannlige kolleger ettertrykkelig og morsomt på plass.
Jeg er svak for sirkelkomposisjoner.
Bruken av flaggheising er ytterst virkningsfull i så måte.
Henger det amerikanske stjerne— og stripeflagget opp ned, er det et varsel om at en nasjon virkelig er ille ute.
Jo, herr Bush burde se denne.
| 1
|
702439
|
Lite troverdig om terrorangrep
Man skulle tro «Vantage point» var bestilt av president Bush og hans kumpaner.
Gjennom actionfilmens grep skal vi overbevises om at en ny gjeng terrorister slår til, aldeles overraskende for overvåkingstjenesten.
Manuset snylter på den pågående «krigen mot terror».
USAs president Ashton (morsom fusjon av Clinton og Bush) blir skutt på et utendørs møte i Salamanca i Spania.
En bombe tar livet av et stort antall mennesker som har kommet for å høre ham tale.
Resten av filmen består av Dennis Quaids iherdige innsirkling av og jakt på ugjerningsmennene.
Quaid spiller Thomas Barnes, supertrofast sikkerhetsvakt for presidenten.
Regissør Pete Travis benytter et %fiffig fortellergrep der hendelsene %på plassen i Salamanca repeteres fra stadig nye vinkler.
Problemet er at grepet blir manipulerende.
Terrorister som% i én kameravinkel ser forelsket på hverandre, viser seg neste gang å være %hatske.
Bak et gardin står det ingen snikskytter, men ved nærmere ettersyn finnes han der likevel.
Juks, spør du meg.
Etter hvert irriterer det også at plottet blir så komplisert at du gir opp å forstå terroristenes indre krangler og kortsiktige motiver.
Skurkene er mørkhudete marokkanere, heltene er amerikanske etterretningsagenter.
At det finnes én utro tjener, er et individuelt unntak, ikke noe som sverter tjenesten han tilhører.
Raskt aner man at filmskaperne mest er ute etter å skape actionscener for spenningens skyld alene, ikke for å gi innsikt.
Sånn sett kan man fryde seg over imponerende biljaktscener i trange, spanske bygater.
Men når man stabler president Ashton på beina igjen ved hjelp av en dobbeltgjenger, også han spilt av William Hurt, står det slett ikke til troende.
Dropp «Vantage point».
Gå heller og se den norske terroristfilmen «Ulvenatten».
Den gir et langt mer troverdig bilde av det hemmelige samrøret som finnes mellom terrorister, myndigheter og høyst tvilsomme aktører i stormaktens nattsvarte kroker.
| 0
|
702440
|
Å gid, jeg er over femti
Harrison Ford er 66 år og spiller Indiana Jones.
Jessica Lange er 59 år og må skjelve senilt i munnvikene på pensjonisttur med sorg, venninner og ei aske-urne.
Det må være et helvete å være kvinne.
I det øyeblikket ei dame passerer 50 år, opphører all realistisk skildring av henne på film.
Skuespillerinner begynner allerede i slutten av førtiåra å spille roller der det er synd på dem, og «Bonneville» er bare nok en «se på den stakkars oldingen»-film.
Christopher N.
Rowley har filmet historien om de tre kvinnenes roadtrip i samme stemning som David Lynch laget sin skildring av en 80 år gammel invalid på gressklipper.
Mannen til Jessica er død og kremert.
Han ville at asken skulle spres, men den slemme dattera fra tidligere ekteskap (Christine Baranski ser ut som en Roald Dahl-skurk) vil ha pappa i grava til førstekoneklubben.
Ellers tar hun huset.
Jessica Lange skjelver i munnvikene og kjører av gårde i en åpen veteranbil mot California sammen med Kathy Bates og Joan Allen.
Underveis forelsker riktignok Bates seg på den seksuelt tilbakeholdende måten til konfirmanter med tannregulering.
Venninnene hyler forskrekka fordi vinden blåser i håret.
De fniser da de får se en trailersjåfør.
Ellers skjer det sannelig ikke mye på turen som antyder at damene har blodomløp eller andre omløp.
Det freskeste i filmen er at de drar innom alle amerikanske dramaers skøyerhovedstad Las Vegas for å pludre over drinkene sine.
Ellers er det symptomatisk at den plutselige tilstedeværelsen til en mann i selskapet (cowboyen Tom Skerritt) bare virker som enda et pledd på pleiehjemmet.
Og når Jessica L. nakenbader i denne filmen, langt fra folk, skjer det i bluse, bh og sånne bukser som Florida-pensjonister kaller slacks.
I amerikansk finnes det et tabu som er større enn alle rasemessige eller politiske:
Man skal ikke tiltro modne kvinner et normalt liv uten smil gjennom tårer.
Norske 50-åringer vil grøsse forskrekka før de drar på elskovs-weekend med designer-boble og 35 år gammel elsker.
| 0
|
702441
|
Pyramidal steinaldersmørje
Makan til fantasifullt sammensurium.
Regissør Roland Emmerich lar tynnkledde steinaldermennesker fra snøkledde fjell bli slaver ved Nilen — mer enn 7000 år før egypterne bygget pyramidene.
Selvfølgelig er det lov å dikte fritt og vilt.
Problemet for Emmerich er bare at det hele fort blir ufrivillig komisk.
Urinnvånerne i den geografisk ubestemmelige, men så absolutt snødekte fjellheimen løper rundt i bare armer og tynne skinnfeller.
Ikke et øyeblikk ser de ut som de har tilpasset seg de klimatiske forholdene.
Men snart trenger de ikke varme klær mer.
Emmerich lar krigere til hest kidnappe fjellfolket og slepe dem ned til lavereliggende land.
Langs veien vandrer de gjennom dampende urskog.
Endestasjon:
Ved den store elven blir de slaver som må legge stein på stein i pyramideform.
På individplanet bygges klisjé på klisjé:
Den blåøyde slavepiken Evolet er så yndig at de verste skurkene vil ha henne.
Ojojoj, da må helten vise manndoms mot og redde henne.
Men nei, å nei, den ondes pil treffer henne så hun dør.
Da er det godt at en gammel spådom trer i kraft og redder livet hennes likevel.
Den slutten er den mest usannsynlige u-sving vi er blitt servert på riktig lenge.
To øyne på terningen får Emmerich for fargerike bilder, fulle av det som ser ut som all verdens folkeslag og utdødde villdyr:
Malte aboriginere, svarte stammefolk med spyd og bambuspynt, snerrende sabeltanntigre, farlige kjemperovfugler, elefantlignende manaker og pyramideprester med negler som lange klør.
Men vitsen med dette uhistoriske påfunnet, se det skjønte jeg ikke.
| 0
|
702443
|
Redder et miniunivers
Selv den nye generasjonen animasjonsfilmer blir hverdagslige når vi har sett mange nok av dem.
Da gjelder det å ha en historie og karakterer som bergtar.
Det har ikke «Horton redder en hvem».
Animasjonsfilmen, som kommer fra skaperne av «Istid», er basert på en klassisk barnebok skrevet av Dr. Seuss.
Men på tradisjonelt amerikansk animasjonsvis er det blitt en fargesprakende film full av søte, fargerike vesener med kjappe replikker og morsom mimikk.
Jungelens største dyr, den godlynte elefanten Horton, fanger en dag opp et svakt rop om hjelp fra et støvfnugg på en kløverblomst.
Det viser seg at støvfnugget rommer et helt univers, nemlig byen Hvemvik, der alle hvemmene bor.
Hvemvik ledes av en slags kongelig ordfører, som har 96 døtre og en sønn.
Horton og ordføreren oppretter kontakt, men ingen, verken i jungelen eller i Hvemvik, tror på dette.
De tror nemlig bare på det de selv ser og hører.
– Folk er folk, uansett størrelse, er mantraet.
Men den religiøse metaforen er både tydelig og insisterende.
Forholdet mellom voksne og barn er et underordnet sidetema.
Det er ikke noe å si på animasjonen her, selv om vi ikke lenger gaper av den fantastiske fargebruken og den tredimensjonale effekten.
Som seg hør og bør er det masser av «uuææææh» og «ohoi» mellom de kjappe vittighetene, nesten litt i overkant mye skrik og skrål og typisk animasjonsmimikk, faktisk.
Problemet er også at historien ikke henger skikkelig i hop, det er vanskelig å forstå både logikk og motivasjon.
Filmen mangler også den skikkelig gode balansen mellom det planet som funker for barn og det som funker for voksne, som for eksempel «Istid»-filmene løser så elegant.
Som voksen seere opplever jeg filmen som litt for banal og stereotyp, mens barna nok også har sett dette bedre og morsommere før.
| 0
|
702444
|
Brun dohumor i militærleiren
Harald Zwart har en åpenbar kompetanse innen hollywoodske regigrep.
Likevel ødelegges «Lange flate ballær 2» av platte vitser, svakt spill og en langdryg story.
Det er synd, for det merkes virkelig at Zwart kan effektiv bildekomposisjon og klipping.
Han vet når den lille jenta, Mie, (regissørens datter) skal være i fokus for å gi en myk kontrast til brautende mannemenn i Edgarasjen.
Han vet også å kryssklippe kjapt for å skape spenning rundt verkstedguttas strev med å reparere en atomubåt før den ødelegger hele Fredrikstad og halve verden.
For så å kjøre sviskemusikk over sakte film idet alt går bra til slutt.
Men akk, de velprøvde regigrepene fra Hollywood tres rundt et manus som er for smått, for teit og for vulgært.
Dialogen rundt nye inn— og utrutiner i Edgarasjen tværes ut i det uendelige.
Så settes brun dohumor inn.
Straks gjengen er havnet på heimevernsøvelse, hevner fenrik Helge seg på ydmykelser fra forrige film ved å la vennene vaske doer med tannkost.
Det skulle han aldri gjort.
Rekylen kommer i form av Mies ekle bæsjebleie klint i fenrikens fjes.
Puh.
Vulgariteter og slåsskamper kommer i stedet for å følge opp personlige særtrekk som manusforfatter Pål Sparre-Enger brukte godt i første film.
Da hadde minst fem av karene noe å slite med.
Nå er det bare to som har personlige prosjekter:
Mies pappa er nødt til å passe ungen sin, mens kameraten ennå strever med å gjøre kona gravid.
Zwarts trumfkort er at han har fått Don Johnsen fra tv-serien «Miami Vice» til spille general i det som blir en svær Nato-øvelse.
Men dessverre har filmens første del servert så mye mannlig dumskap at den påfølgende ubåtkrisen aldri blir spennende, regigrepene til tross.
Men den som holder ut, får en festlig parodi på president Bush som sluttdrops.
Det er da noe.
| 0
|
702445
|
Blodmørke med husmor-musikk
«Sweeney Todd» passer egentlig ikke for noen.
Men pytt pytt, som det heter i den voksende bagatelliseringsbransjen, det er jo en fiks film med mye stilig mørke og flotte folk.
Silkegoth-regissøren Tim Burton vet hva han driver med, og mest av alt er han en deilig lyssettings-kyniker.
Et svalt, begredelig halvmørke som forvandler manglende London-hudfarger til upussa kistesølv, kler selvfølgelig historien om den sinte frisøren Barker, som endrer navn til Todd.
Den engelske hovedstaden er blitt en slags risteflaske for elendighets-romantikere, og man trenger slett ikke være mord-tilhenger, spøkelsesfantast eller splatter-spesialist for å sette pris på den innsmigrende styggheten.
Dessuten vil du antakelig ikke gå glipp av Johnny Depp i rollen som Sweeney.
Han og Helena Bonham Carter står til hverandre som Dagobert og Blondie; de ånder en slags felles ufriskhet, og begge har vaskebjørn-auer som egentlig bare Brittany Murphy kan matche.
Dette er årets filmpar.
Den sykelig hevntørste barberen etablerer sin misantropi i etasjen over stua til Londons mest uhygieniske paibakerske og mumler:
Det er hull i verden.
Han er utilnærmelig for alt som kan minne om ømhet, men den skrudde kjerringa lener seg inntil ham som en påminnelse om at det fantes uskyld en gang.
Bonham Carter er fantastisk.
Hun utstråler en sensualitet uten fornavn eller katalogbestemmelse.
Den særegne intimitetsevnen kan selvsagt skyldes at Bonham Carter var gravid gjennom hele filminga, og brystene hennes endrer størrelse fram og tilbake fordi filmen ikke ble laget kronologisk.
Det virker også naturlig på en sår måte når de to stadig vekk bryter ut i pompøs musikal-sang, for historien har en overanstrengt følsomhet som tilsynelatende bruker synging som sikkerhets-ventil.
Dessuten har filmen en egen kuvøse-romantikk.
Jamie Campbell Bower og Jayne Weisener er de unge elskende med så sarte svingninger at det er like før de detter av Titanic-baugen.
Og enda en gang dessuten spiller Alan Rickman den onde dommer med sedvanlig eksistensiell smerte.
Allerede som bebi hadde antakelig Rickman øyne som sa:
Mor, mist meg av stellebordet så jeg kan få noe å være deprimert for.
Sacha Baron Cohen forestiller posør med forventet innlevelse, og Timothy Spall er en super-britisk Dickens-figur der han sniker snegleaktig rundt i handlingen.
Det var nå det.
Disse folka vil du virkelig se.
Men gidder du høre dem?
Musikal-publikum er egentlig Sanitetsforenings-medlemmer som drar på busstur til London og ser «Cats».
De er tilhengere av at blod skal settes i banken og ellers være en intern sak.
Her spruter noe som likner jordbær-smoothie fra strupene stadig vekk.
Det Utvida Goth-folket elsker mørke skygger og ejakulerende puls, men de hater musikalmusikk.
For å si det rett ut:
«Sweeney Todd» er ikke akkurat heavyrock.
De som tror at Tim Burton er nødt til å føles som en kul, svart ting, tar feil:
Her låter de nifse psykopatene som et husmorlag halvdelen av tida.
Det er til tider akkurat på grensen av hva man skal kunne tåle uten å brenne flagg.
Like fullt.
«Sweeney Todd» er virkelig ikke en film du vil la gå fra deg heller.
| 1
|
702446
|
Hjerte-skjærende følelsesløst
Endelig settes fjorårets gullpalmevinner fra Cannes opp på kino i Stavanger!
Ikke et sekund for tidlig for filmen som hadde norgespremiere 2. juledag i fjor.
Men denne usedvanlig velspilte og gripende filmen har vært verd ventetiden – tross alt.
I østblokkfarger og nærmest uten fakter og følelser skildres en dag i den unge sivilingeniørstudenten Otilies liv.
Året er 1987, ikke lenge før Ceausescus fall.
Otilies romkamerat Gabita er blitt gravid og vil ta abort.
Men abort er strengt forbudt i det totalitære regimet, og må derfor utføres illegalt.
Helt uten musikk og andre følelsesskapende effekter følger kameraet hendelsene.
Få og ingen følelser pensles ut.
Nesten mekanisk utfører Otilie, som er den historien skildres gjennom, det som må gjøres og som hun ser som sin plikt: hjelpe sin ulykkelige og tafatte venninne gjennom aborten og samtidig gjøre kjæresten til lags ved å delta i hans mors lystige bursdagsselskap.
Små hverdagslige bagateller som vanligvis aldri finne veien inn i en filmhistorie bidrar sammen med usedvanlig lange tagninger til å skape en realisme der seeren nærmest føler seg som en kikker.
Mens vi kronologisk følger hendelsene snører et ikke synlig trusselbilde seg stadig tettere og vondere rundt dramaet.
Denne fantastiske og effektive måten å fortelle en filmhistorie på har Mungiu til felles med de belgiske Dardenne-brødrene i filmer som «Rosetta» og «Barnet», men også med rumenske «Lazarescus død» fra 2005, en film som også tok for seg den byråkratiske mentaliteten under et totalitært regime.
Men aldri har det vært gjort så sterkt og gripende som her.
«4 måneder, 3 uker og 2 dager» er ikke en abortpolitisk film, men mer en skildring av livet, byråkratiet og mentaliteten under det totalitære regimet i Romania før Ceausescus fall.
Filmen har ikke et snev av humor, den er langt fra oppløftende.
Men det ligger stor filmlykke i å se noe så imponerende og uforglemmelig.
| 1
|
702447
|
Mye snakk, mye stemning
Fransk landsbygd i full sommerskrud, frodige hager, en kunstmaler i arbeid.
Samt fantastiske karakterskuespillere som får sagt så mye med ørsmå virkemidler.
Kan det bli noe annet enn fantastisk?
Ja, dessverre.
Alt dette skjønne står lenge i fare for å skusles bort i endeløs jabbing som verken fenger eller fokuserer.
Samtidig er «Samtaler med min gartner» er hjertevarm film om et nytt, gammelt vennskap på tvers av klasse og kultur som får stor betydning for to eldre menn.
Daniel Auteuil er den eldre, vellykkede kunstneren som på sine eldre dager forlater Paris til fordel for sitt barndomshjem på landsbygda.
Ekteskapet hans er i ferd med å ryke på grunn av hans lemfeldige omgang med sine modeller, og inspirasjonen er i ferd med å tørke inn.
Etter at foreldrene døde har hagen forfalt rundt den landlige herskapsvillaen.
Da maleren ansetter en gartner (Jean-Pierre Darroussin) for å ordne en kjøkkenhage, viser det seg at gartneren er en skolekamerat fra barndommen.
De to har levd helt forskjellige liv, gartneren er en pensjonert jernbanearbeider som lever en beskjeden tilværelse med sin elskede kone.
Gjensynet er fra første øyeblikk hjertelig, og først preget av felles barndomsminner.
Men mens de deler historier fra hverandres liv, utvikles etter hvert et dypt og varmt nåtidsvennskap som beriker dem begge.
Gjennom samtaler om livet, døden, kjærligheten og havet, i tillegg til familieproblemer, været og kunsten, får begge utvidet sin horisont.
Gjennom disse samtalene pensles to helt forskjellige liv ut for publikum.
Daniel Auteuil er en av fransk films største og mest erfarne skuespillere, og er som vanlig i toppform.
Men det er Jean-Pierre Darroussin som gartneren som stjeler hver en scene han er med i her.
Men «Samtale med min gartner» skjemmes av at den altfor lenge oppleves som ubetydelig og jabbete.
En varm og vakker siste del klarer ikke å oppveie det langdryge og småkjedelige totalinntrykket.
| 0
|
702448
|
Detektivene er endelig døde
Dette er en nekrolog skrevet av en nekrofil.
Den besungne privatdetektiven er død.
På 1970-tallet oppdaget lesende nordmenn – blant annet hjulpet av Kjartan Fløgstad – den amerikanske pulp-detektiven slik han framsto i bøkene til Dashiell Hammett og Raymond Chandler.
I seinere år også Ross MacDonald og flere til.
Detektivene i disse bøkene representerte en egen form for melankolsk dualisme.
Handlingens menn var urimelig fysiske, men egentlig følsomme, og de beveget seg i en korrupt verden av mistroiske politifolk og krypto-kriminelle kakser.
Pulp-biotopene var like stiliserte som Ole Brumms hundremeterskog, og det som fantes av realisme i de språklig sett egenbegeistra skildringene av neon-sentimentalismens donquijoter, var så lite at man ikke ville ha oppdaget det med ultralyd.
Vi elsket denslags.
Gunnar Staalesen er antakelig en Ross MacDonald-arving, for han skriver mye familieorientert synd-på-krim fra den tankeløse overklassen, en slags hjelpeklasse der sønner og døtre går rundt som viljeløse ofre for de rikes følelseskulde og blir fæle ting som narkomane og homofile.
Nå kommer poenget:
Den andre Varg Veum-filmatiseringen om Tornerose som antakelig er dopa i hundre år, illustrerer enda tydeligere at disse gamle detektivhistoriene ikke funker lenger.
I «Varg Veum – Tornerose» sliter hovedpersonen Trond Espen Seim virkelig med å være både en sympatisk, troverdig og litt rå fyr.
Det løser han med å flire usympatisk i situasjoner som verneombudet ville slått ned på.
Grunnen er en urimelig oppdikta form for fjernsynsinspirert neo-virkelighet:
Både i «Bitre blomster» og «Tornerose» er det skapt fiksjonære ekstrem-folk som utgir seg for å tilhøre millenniets menigmenn.
Hvis han er mild mot dem, syns du han virker som en klissen dust.
Når han tar dem, blir du like lei deg som når VG skriver om noen.
Her er ingen avstand, her er ingen stilisme som gjør at det blir en pulpkrim og ikke en Puls-reportasje.
Detektiven utånder, slik en fisk på land eller en fugl i vann ville gjort.
Det er feil sort oksygen rundt ham.
Veum starter med å hente ei 16-årig Bergens-jente i Køben, der hun har samleie med en sekstiåtter som antakelig er ordfører i fristaden Christiania.
Det viser seg at hun er venninne av den bifile rikmannssønnen Peter som skylder narkopenger til en bergenser som ser ut som en eksilrussisk fingerknekker.
Og så finner man død gutt i blod på hotellrom, og Veum dukker opp på feil steder og kommer i nye konflikter med Floberg – og etter hvert tar historien en Ross MacDonald-vri, men det skal jeg ikke røpe.
Filmen er konsekvent klønete inntil det patetiske, og den tillater seg replikker som «Nå skal du passe deg, Veum», som egentlig tilhører Rolf Juster og hører hjemme i «Fjols til fjells» eller «Den forsvunne pølsemaker».
Men fremdeles syns jeg Kathrine Fagerland er bra.
| 0
|
702449
|
Snedig bankansatt på kjøret
Dette er en setning som kommer til å fortrylle de få gjenværende akademikerne som husker minimalismen, men ikke bærer mp3:
«The lookout» er en skjønn liten film fordi den ikke forsøker å være fantastisk, men snedig.
Så lett kan det være å gjøre andre mennesker lykkelige.
Joseph Gordon-Levitt er en overraskelse og et funn.
Han spiller en ishockeyspiller som romantiserer seg inn i fæl bilulykke, mister hukommelsen og livsgleden og må bo sammen med den blinde tidsreise-hippien Jeff Daniels i en felles rehabiliterings-leilighet.
Derfor vasker han i bank.
Bankmenn er populære venner, og Gordon-Levitt blir kurtisert av en ufyselig karismatiker med mikkemusører og mikkesmil, men pengepsykoen har bare tenkt å bruke ham til å stjele penger.
Fordi den unge gutten er så sårbar, blir du urolig av det.
Og da golvmopperen sier at han ikke vil være bankraner, kommer virkeligheten dettende som to tonn skjebne i marmorbeholder.
Det smeller.
Haglene synger midt i advent, snøen er stille som en likdrakt, og spenningen vil overraske også de blaserte.
Joseph Gordon-Levitt likner på Heath Ledger.
Han bør bli stor.
| 1
|
702450
|
Hei, de slår ihjel Pink!
Det er to poenger med denne grøsseren:
Den er produsert av «Saw»-produsenten Peter Block og følgelig finnes det nesten ikke blod eller egentlig vold i den.
Dessuten spilles filmen blant annet av synge-hybriden Pink, og følgelig finnes bare anti-fargen svart.
For å gjøre anti-identitetene plagsomt fullkomne, handler filmen fra katakombene i Paris og spilles inn i Romania.
Alle franskmennene er rumenere.
Du skal heller ikke tro på noe annet du ser, for sagnet om at en tilbakestående Antikrist med geiteskinnsmaske går rundt i lik-gangene og dreper folk, har sine sider.
Jeg røper ikke mer.
Shannyn Sossamon spiller hypokonder på en måte som fremmer folkeopplysningen.
Som hypo-er flest har hun kort collegehår og kan lese fransk.
Hun skal besøke søster Pink i Paris, og innlemmes i en sekt av underjordiske stash-gothere som lever et trekkfullt liv som alltid fører til at helseorienterte mennesker brygger på noe.
Derfor er det egentlig et antiklimaks når Sossamon jages av geiteskinns-narr i katakombene og blir sittende i mørket uten piller og resepter.
Hva mer galt kan skje?
Urolig mage?
Vil læstadianerne dukke opp?
Kanskje Linn Skåber på en blind date?
La meg si det diplomatisk:
Det skjer ikke mye her.
Mørket har senket seg over en vandrende handling, og du myser masochistisk inntil vrien kommer.
Men Pink er OK.
Omtrent som Madonna.
| 0
|
702452
|
Den største overraskelsen
Jeg starter med en urettferdig oppsummering av detaljrik overflodsfilm:
Ung gutt vil ha sex med ei blondine som er teitere enn de som takker for Spellemannsprisen.
Ei heks vil spise den falne stjernas hjerte for å få evig ungdom – så vet vi hva Cher gjorde.
Ei fallen stjerne stavrer som om hun har hatt sex med kjæresten til Polanskis Rosemary og sutrer litt uhimmelsk.
Hun minner fjernt om bokselgersken fra Kabul.
Kongesønner vil ta Den Røde Rubin for å overta riket.
Og Robert De Niro som sjørøverkaptein og transvestitt.
Alt dette i en eventyrhistorie som er så utrolig rik på påfunn at man blir gammeldags fascinert og lattermild, og det er ikke ille.
Dessuten åpne landskaper som ville fått Ulf Lundell til å drømme om mer basilikum i spriten.
Da jeg så denne filmen, ble jeg minnet på at jeg etter en overrislingsvinter savner natur mer enn den perfekte taco (hjemmekverna kjøttdeig, fersken, norske tomater, vanlig bladsalat, hjemmeraspa jarlsberg, lettrømme, 7 ml tequila og lettøl fra frysen).
Skuespillerne er også noe for seg sjøl.
Claire Danes med et hår som ble vaska i Timotei XL, spiller stjerna på en rørende småsur måte.
Peter O'Toole er den onde kongen som setter sønner opp mot hverandre.
Michelle Pfeiffer spiller gammel heks og ser ut som om hun ble sminka med Plumbo i regnvær.
Hun rehabiliteres med brystmål og det hele.
Charlie Cox spiller den søte unge mannen som gjør det vanligste i hele verden:
Unge gutter kan bli så kåte av å se på bygde-blondiner (Sienna Miller) at de drar ut i verden og utfører så urimelig flotte ting at de i stedet kan velge mye mer storarta damer.
Dette er et storarta, livfullt eventyr.
Det eneste som mangler, er De tre bukkene Fise på brua til den sure geita.
| 1
|
702453
|
Men hva er egentlig poenget?
USA forteller ofte den endeløse historien om det skjebnesvangre livet på landet, og vi kan den like godt som norske romaner om de unge hybelguttene som bodde ihjel puberteten sin i storbyen.
Men Daniel Day-Lewis spiller amerikansk bølle med så innsmigrende avskyelighet at du leter desperat etter noe mer enn det åpenbare i Paul Thomas Andersons film.
Om du finner noe, vil avhenge av tro, håp og kjærlighet.
HVIS DU TROR på Gud, kan det være at du ser en historie om menneskets smertefulle avmakt.
Når mannen med det grådige kjødet forulemper de hellige, starter nedturen slik den pleier for sigarrøykere og sjakettsjarlataner.
Hvis du er en håpets rasjonalist, ønsker du kanskje at Anderson virkelig har skapt en steil gudsutfordrer som kan bryte alle følsomhetsbud og komme fra det med uforminska styrke.
Hvis du lider av kjærlighet til begrepet film, vil du tro at du ser den perfekte sammensmeltingen av syttitallsfilmens pjuskete og kyniske prærievind-realisme og den moderne filmens føljetong-enkle sentimentalisme.
DANIEL DAY-LEWIS starter som underjordisk gruvegraver som likner Clementines pappa, og han tvekroker seg nedi et uhellig hål inntil det produserer olje.
Oppe på landjorda ligger en bebi i veske som likner vogge, og han blir etter hvert med prospektoren overalt.
Gutten deltar også da graveren lurer de kristne fundamentalistene til å gi fra seg den oljefeite præriejorda uten egentlig vederlag.
Noen oppstemte, politiske metaforikere vil se en internasjonal parallell her:
Prærien med sinte kristne er som et slags tidlig Saudi-Arabia.
Kanskje ville den beste tolkningen være den politiske allegorien:
Så brutal er oljens verden.
Jeg bare nevner det.
Oljegrunderens ulykke starter tilsynelatende da han nekter å la legpredikanten og djevleutdriveren Eli velsigne boretårnet sitt.
Han kunne fått brønn og katedral.
Han får bare brønn, så da smeller det, og helvetes ild reiser seg mot himmelen og straffer gutten hans med døvhet.
FRA
DA AV går den stae og sjølgode mannen programfesta til grunne med beundringsverdig styrke og suksess.
Jeg har aldri lest boka til sosialisten Upton Sinclair, så jeg vet ikke om han mente å skrive historien om den mest hardhuda kapitalisten i vesten.
Men Anderson gjør i hvert fall.
Daniel Plainview er en mann som kan tåle smertene i sin egen sjel.
Han kan sende den gråtende, døve gutten fra seg når han trenger farens mest, og han kan tåle å forfalle til forfylla, sjaskete rikdom uten å vise en eneste annen følelse enn besatt hevntørst.
Han har riktignok en slags familielengsel i seg, men det er ikke akkurat sånn at savn plager den penge-besatte morderen.
PÅ MANGE MÅTER er dette en imponerende skikkelse, samtidig som den antakelig skal gi folk noe å tenke på:
Du må ikke sende sønnen din i barnehagen med 38 i feber bare fordi du skal i møte med Terra om en investering.
Kanskje skal vi tolke historien dit hen at det står gråtende barn utenfor kontorvinduene til hver eneste vellykka mann, og derfor hater barn fedrene sine og snart også mødrene?
Kanskje er han bare et litt trist tidsbilde.
PAUL THOMAS ANDERSON ga antakelig rollen til Daniel Day-Lewis som en gave på femtiårsdagen i april i fjor, for dette er sånt han kan.
Day-Lewis er ute av det sarte briteskallet sitt, langt forbi gangster-karikaturen fra Scorseses «Gangs of New York».
Han er innbitt og krokete og ond.
På en måte stillferdig, på en annen måte svanger med ild, som en misnøgd vulkan med høyt sprutpotensial.
På tross av skuespillerens intense tilstedeværelse er «There will be blood» en ganske lang film med lite variasjon.
| 1
|
702454
|
Saltkråkan anno 2008
Nydelig, sommerlig skjærgårdsidyll, tøffe og skjønne unger, koselig familieliv, søt selunge – og narkotikasmugling.
Det er som om historiene fra Astrid Lindgrens Saltkråkan-univers har fått seg ansiktsløftning og 2008-markedstilpasning, minus humoren.
Et godt sammenskrudd manus og stor spenning gjør likevel at «SOS Svartskjær» er mye mer enn en familiefilmklisjé.
Stedet er Rotøy i Øygarden nord for Bergen, og hovedpersonen er Noora (12) som bor på øya sammen med høygravid mor, far og lillebror Morten.
Familien leier ut naust til sommergjester.
Denne sommeren har de besøk av et tysk ektepar, der ektemannen Dieter er tidligere skiskytter og elsker å skyte seler.
Store mengder seler ødelegger fisket i området, derfor er det skuddpremie på dem.
Noora er sterk motstander av dette og forbarmer seg i all hemmelighet over en liten selunge som har kommet bort fra moren.
Gjester er også tre ungdommer fra Oslo som har skumlere ærend i skjærgården enn å fiske, slik de sier.
For et stort lasteskip slipper ut pakker festet til bøyer som ungdommene plukker opp.
Menneskeliggjøring av søte dyr kombinert med barn er et klassisk Hollywood-grep som også norske filmskapere har oppdaget at funker utmerket som trekkplaster i familiefilm.
Denne historien kunne nok klart seg bra uten selen Selters, som har verdens søteste og mest bedende øyne.
Men selhistorien er vevd elegant inn i manuset på en logisk måte.
Det er forfriskende å møte forholdsvis ukjente, norske filmskuespillere, ikke minst gjør Amina Hegvold Sanca en flott jobb i rollen som den tøffe og varme Noora.
Og ikke minst:
Dette er den type film som foreldre trygt kan ta med ungene på og samtidig selv få en fin og spennende filmopplevelse.
| 1
|
702455
|
Tam som ei flådd høne
Mye festlig sci-fi-action for knus-og-bang-segmentet trekker opp «Jumper», som for øvrig er tammere enn ei flådd høne.
Det er noe galt med Hayden Christensen.
Han slører stivt og halvhypnotisk med hele kroppen og minner følgelig om den unge Paul Newman (da han bare var 47 år).
Men Christensen utstråler ingen lengsel, last eller livslyst, bare mannekeng-tom selvopptatthet.
Samme skitten med Rachel Bilson, som har svarte olivenøyne og veikt MTV-smil, men som utover det virker mindre spennende enn tomme joggesko-esker og fulle KrF-ere.
Samuel L. Jackson pleier å få firkanta ting til å svinge.
Her spiller han paranormal etterforsker og morder med isoporhår og antatt sommerferie.
Jackson er ikke skikkelig med i filmen.
Han har ikke snedige replikker.
Han har ikke skikkelige slåsskamper.
Han bare finnes der, under «J» i folkeregisteret.
Det eneste brukbare mennesket i verdenen av overnaturlige stedshoppere er en gutt som med tørt hår minner om Gaute Grav, og som har den indre villskapen som gjør at du ikke kikker på skoene dine lenger.
Griffin spilles av Jamie Bell, som en gang i tida var Billy Elliot.
Han er fra Billingham i England, og han kan alt.
Her spiller han den andre jumperen i historien.
Hayden Christensen er David som oppdager at han kan forflytte seg mellom steder og bruker evnene til å rane banker og sjekke opp blondoniner.
Men egentlig er det barndomskjæresten Millie han vil ha – det er bare det at Samuels paradiner er ute for å ta livet av ham.
Den første halvtimen er så katastrofal at du ikke orker engasjere deg i det heseblesende paret da levenet omsider setter inn.
| 0
|
702456
|
I Obamas tid
Først en kort, men uvanlig konsis unnskyldning:
Det er antakelig dumt å skrive om Emilio Estevez' litt TV-aktige myldrefilm mer enn én måned etter at den kom, men mye har skjedd siden jul.
USA har fått et nytt politisk håp, og navnet hans er Obama.
Det betyr at Kennedy-folket igjen er aktuelle, for Barack O. lanseres med en nesten erotisk begeistring for en antatt endring av USA.
Som når folk tror på livet etter døden.
Barack Obama er som Bobby Kennedy en setningsmører.
I et land som fødte George Bush framstår han som en stor taler når han sier ting som «vi skal ikke se bakover, men framover», som like gjerne kunne vært «vi skal ikke se på jentene i åkeren, men etiketten i baren, og vi skal ikke se på julepapiret, men på nissens hjelm.»
En god taler er i utgangspunktet en munnrapp svenske som selger allroundkniver i bånn av Provstebakken.
Siden USA faktisk kan få en ny bullshitter av dimensjoner, skal vi se på hva «Bobby» kan fortelle oss.
Bobby Kennedy ble skutt og drept midt i Demokratenes nominasjonsprosess.
Blant de som i 1968 fremdeles hadde vaselin i håret, var han djevelen.
Det er ingen tvil om at utallige hvite våpenbærere har udemokratiske følelser for Barack Obama.
Men de tror ikke at han blir nominert, og de tror ikke at han blir valgt.
Bobby Kennedy ville blitt president hvis han hadde overlevd attentatet i Hotel Ambassador.
Og filmen til Martin Sheens sønn Emilio er som en velkledd turist-vandring langs Golgata.
Ærefrykten for Kennedy-broren er så stor at man ikke kan skildre ham i annet enn dokumentariske TV-klipp.
I stedet lager filmen et slags lemenår for uinteressante enkeltskjebner.
Her myldrer Amerikas skam, som er mangelen på egentlig dramatisk innhold.
Overfladiske observasjoner overdimensjoneres i lyset fra Mesterens fall.
Kjente skuespillere har søndagstrekk på sofatrynene sine, men ingen av dem skaper en handling som er vesentligere enn Rambos tilbakekomst.
Hva sier det om Barack Obama?
Egentlig ikke annet enn at amerikanske liberale er sentimentale folk.
Man skal ikke tro at de har sett lyset fordi om de har tårer i øynene.
| 0
|
702457
|
I Osamas tid
Så til en mer aktuell DVD-lansering av underholdningsfilm med feika politisk innhold.
Jamie Foxx leder en gruppe amerikanske FBI-ere som er tøffere enn parmesan-rasp mot gnagsår når de mot all formodning får lov til å etterforske et terroristangrep mot amerikanere i Saudi-Arabia.
I en tretrinns-aksjon dreper menn i saudiske politiuniformer 100 amerikanere i en olje-ghetto i Riyadh.
De feige politikerne i USA vil ikke forstyrre uberegnelige muslimer, så FBI får ikke dra og oppklare alt.
Men Jamie Foxx presser sjefene, og så kommer et så innbitt og sint lag til Midt-Østen at de kunne kommet rett ut fra garderobesnakk med Hareide.
Filmen er utrolig spennende.
Da jeg så den for annen gang, oppdaget jeg at anspentheten besto i en flerkulturell paranoia-orgie.
Disse menneskene liker virkelig ikke hverandre, de skjønner ikke hverandre, de aksepterer ikke hverandre og respekterer ikke hverandre.
Det blir man nervøs av.
Jeg mener:
Når en saudisk politimann kan nekte Jennifer Garner å treffe prinsen fordi hun er dame, da har igrunnen filmen sagt sitt om hva de lyserøde fra Amerika syns om de småbrune ved Rødehavet.
«The kingdom» består av hemma aggresjoner, og antakelser om ulming skaper spenningen.
«I hope the Russians love their children too,» sang den politiske naivisten Sting på åttitallet, som en bønn om at det finnes noen der borte som tenker slik vi gjør.
Selv rockemusikere blir redde når folk ikke tenker som vi gjør.
For å kunne omgås og leve med andre kulturer, må man skjønne hvor redde folk er for de som ikke bruker samme ketchupen som de gjør selv.
Men fordi vi lever i en klissete bamsekultur som tror at folk har rett hvis de er redde, kan vi ikke si at de er redde.
Vi må si at de er fordomsfulle.
I «The kingdom» bruker man alles vidunderlige fordommer til å skape paranoisk spenning som egentlig ikke skyldes det som skjer, men det som kan komme til å skje.
Så da filmen mot slutten tar seg opp med skyting og biljakt, da slapper vi faktisk av.
Hjemme igjen.
Dette kan vi.
Takk o lov.
| 1
|
702459
|
I hannibalenes tid
«Captivity» er en ufiks liten grøsser som innledningsvis sier en del om hvorfor filmene i «Saw»-serien er så elendige.
Elisha Cuthbert blir fanget i en betongkjeller.
Vi skjønner at fangeren er en genial, gal og uslåelig psykopat som kommer til å psykopere kroppsdelene hennes ned til møkka under tommelfingerneglen.
En innsiktsfull tristhet sniker seg på.
Ingenting er kjedeligere enn de historiene som ikke har utviklingsmuligheter.
I Saw-genren er det sånn at når du møter et lenka menneske i forlatt pissoar, så vet du at om halvannen time er vedkommende død, og det satt jeg og så på enten fordi jeg er sinnssyk eller fordi livet mitt er tomt.
Det er ingen sjanse for at dama med glassbitene i øyenbryna skal klare seg.
Hun er ikke spennende.
Hun er død.
Så tar «Captivity» en vri.
Som når det viser seg at også campingvogn-eiere kan ha smoking, unner filmen seg en handling.
Mens man sitter der og gruer seg til den dumme ekstremvolden, dukker det opp en mørkhåra nabo som skraper katteivrig på glasset og vil hjelpe Cuthbert ut av fangenskap.
Denne muligheten er mildt sagt oppsiktsvekkende og antakelig i strid med retningslinjene i psykopatforbundet.
Men da har du allerede innstilt deg på at dama skal kverkes langsomt og kjedelig, så du gidder ikke tro på alle de strevsomme forsøkene som alltid skal mislykkes.
Fordi du tror at du ser en «Saw»-etterlikning, oppdager du aldri at noen hadde tenkt at du skulle engasjere deg.
Og noen er faktisk den britiske regissøren Roland Joffé, som laget «Dødsmarkene» og «The mission».
Nå jobber han for russerne.
Elsker de ungene sine?
| 0
|
702460
|
Jodie Foster slår tilbake
Hvis Charles Bronson eller Mel Gibson plutselig finner ut at de vil ta straffeutmålingen i egne hender fordi lovens lange arm mangler fem fingre, sier det ikke mye om skjenkedebatten.
Men når det liberale ikonet Jodie Foster plutselig ikke orker mer og avsikrer smugkjøp-pistolen, da betyr det at noe har skjedd i det lovløse vesten.
Foster tar egentlig en «Falling down».
I Schumachers drama ble forfallet for bratt for den hvite, amerikanske middelklassemannen Michael Douglas, og han slo tilbake.
«The brave one» skildrer en intellektuell medieperson som etter å ha mistet forloveden sin til blind vold utført av idioter, oppdager at hun er tvunget til å forsvare seg og sine med våpen i et samfunn som ikke tar vare på de lovlydige.
Med sammenbitt ekornfjes, skulderveske og fredagsvask-saklige t-skjorter vandrer hun bevæpna rundt i New York-gatene som en kulturell perversjon:
Nå har til og med de salige begynt å skyte tilbake.
Problemstillingen angår skjenkedebattene i Norge fordi de representerer det mest synlige hodet-i-sanden-fenomenet.
Når folk blir skamslått av galninger i nattegatene, lover ikke politiet at det skal sette inn større ressurser for å skape en trygg by – de sier at folk må gå tidligere hjem, så de ikke blir banka eller voldtatt.
Byen skal ikke være der mer, for du har egentlig ikke lov å oppholde deg i den, så du skal late som om den ikke finnes.
Byene er blitt forsømte oppdrettsmærer for idiotfyll, vold, misnøye og fortvilelse.
Det finnes ingen dikt om Frognertrikken lenger, det finnes ingen sanger om Bygdøy Allé eller Herregårdskroen.
Vi endrer oss med miljøet.
Darwin bestemte det.
Filmen skildrer fødselen til en ny person inne i den snille Jodie Foster.
«Hvorfor skjelver jeg ikke på hendene når jeg dreper?»
Hun bader ansiktet i vann som ved en dåp, hun kaller seg Nobody, som Clint Eastwood gjorde som mytisk revolvermann i «For en neve dollars».
Jeg blir alltid dypt rørt av Foster.
Hun ser ut som om hun mener hver eneste innpust.
Derfor er det en ganske sterk film.
| 1
|
702461
|
London som Bagdad
Det er ikke bra i England heller.
På landet har Robert Carlyle og kona barrikadert seg i et barmhjertig mørke, men så kommer zombie-vampyrene rett gjennom veggene med umettelige munner og demonstrerer en oppsiktsvekkende versjon av kjøttets lyst.
Dette er skapninger som til og med ville ha spist kebab edru.
The hills are alive.
Da stikker Carlyle.
Juan Carlos Fresnadillos oppfølger til «28 days later...» handler mest om at amerikanske soldater skal forsøke seg som Irak-okkupanter i et virusherja London.
Men som i Bagdad er fienden aldri død.
Plutselig sprer ny-smitten seg hastigere enn influensa i barnehage, og vernemakta må ty til ressurs-effektiv ekstremhelbredelse:
De dreper alt som rører seg.
En kvinnelig lege, en deprimert skarpskytter og Carlyles to barn rømmer fra både zombier og soldater gjennom et London som bærer preg av at husprisene falt fryktelig fort.
Filmen foregår i et middelaldersk mørke, og du bør se den mens det ennå er vinter, for i mai vil bare de med blendingsgardiner se noe annet enn speilbildet av sin egen katastrofe-bleikhet i TV-skjermen.
«28 weeks later» er mer spennende enn vampyrfilmer pleier å være.
Filmen har 18 års aldersgrense.
Det betyr at ingen over 18 år har godt av å se den.
| 1
|
702462
|
Alice i Tidelandet
Så kommer vi til den merkelige filmen, og det betyr at alle som mener at det er viktig at noe er viktig eller at vi må ha fokus på eller at vår egen tid, kan gjøre noe annet:
Legg 100 sugerør etter hverandre og snakk om det hele tida.
Takk.
Terry Gilliam har laget det vi kaller «intuitiv film» når vi egentlig mener «hva søren.»
Den lille jenta Jeliza-Rose er datter av ei egosentrisk kjerring som dør av metadon eller sine egne sjokolader og en norrønt besatt rockemusiker (Jeff Bridges) som tar en overdose i bestemors hus og blir sittende og størkne i godstolen.
Han etterlater seg en samling av brukte metaforer og utvalgte fantasifluktmåter.
Dattera arver dem.
Dermed er hun alene i verden med sine dokkehoder og merkelige naboer som kanskje er virkelige, men antakelig er ensomhetsskapte fantasifigurer hos et barn som trenger innhold i sitt livs eventyr.
Jeliza-Rose er en slags Alice.
Hun dykker i kaninenes huler, og toget som farer forbi er monsterhaien.
Det finnes tilsynelatende ingen annen forteller-logikk enn barnets anarkistiske forestillingsevne.
Hendelsene og skikkelsene er egentlig like tilfeldige som minnene om Johanna, og derfor tvinges man til å se bort fra filmens handling og lete etter en tilstand.
Man kan forestille seg at eventyret alltid har oppstått som tilfeldighetenes svar på ensomhet, lengsel og smerte.
Det disfunksjonelle foreldreparet er en perfekt, surrealistisk versjon av voksenfolks irriterende fravær.
Barn er til stede.
Voksne er der ikke når de er der en gang.
På en måte beveger barnet seg i en konstant ensomhet med sin utrolige evne til langvarig kontakt.
Når de voksnes konsentrasjonsevne svikter, flykter barn til Tidelandet, der ting ikke bare er nære, men enkle og mottakelige.
«Tideland» er en film med barnlig romantikk, den er en påminnelse om en forestillingsverden som ikke er erfaringsbasert, men visjonær.
Den er en instinktiv fortelling om at barn ikke er små voksne, men flyktninger fra den forvoksende virkeligheten, slik Peter Pan var.
Kanskje handler den om noe helt annet.
| 1
|
702463
|
Mesterlig fiasko
Mandy Moore er en av de få kvinnene som kan være begeistret for en mann på en sånn måte at man skjønner det gjelder hans framtidige gardinfarger.
Når det påstås at hun og forloveden har sex, fylles man av den samme triste resignasjonen som da Rock Hudson forsøkte å komme i buksa på Doris Day, sjøl om Doris var gipsa fra kragebeinet til knehasene eller virket sånn.
«Bryllup på prøve» skal egentlig være Robin Williams' film.
Han er en gudbenådet vitseforteller, men hva hjelper det når det ikke finnes flere vitser i verden og latteren har tatt tilflukt på en do i Harlem?
I denne filmen spiller Robin W. en grov prest, som om han skulle være en menneske-orientert Tromsø-geistlig med begrensa gudskontakt, men fornuftig yttertøy.
Han driver gruppebehandling av uoppmerksomme kjærlighetstrafikanter fra livets rundkjøring så å si og forlanger av Mandy og Mannen at de skal gjennomgå et sertifiseringskurs.
For oss som følte det som nedverdigende at vi måtte ta undervisning for å få kjøre bil, er dette meningsløst:
Ingen mann gifter seg med ei dame som vil at han skal ta et prestekurs for å bevise at han er bra nok.
Pføy!
Og ei dame som ikke vil gifte seg med en mann som ikke har skrevet sju sider bryllupsløfter, fortjener å bli gift med en sørlending.
Normale menn ville heller spille luftgitar på Sandnes-bussen eller delta som korsanger i Grand Prix på Kongsvinger enn å skrive ned tanker som skal tenkes, ikke snakkes.
Filmens poeng blir at man skal gifte seg med en kjentmann – en bror, et sektmedlem, en kollega, en kloning, en smisker.
«Ingenting betyr mer for meg enn du», er en elendig start på et ekteskap.
Folk burde ha noe inne i seg som betyr noe mer enn kjærligheten, for ellers tørker de den ut, overanstrenger den, kveler den, tyner den, og overvurderer den på en selvopptatt treåringsmåte.
Hallelujah.
Så hvordan gjør den forsømte R. Williams det?
Han trives, og det smitter.
| 0
|
702464
|
Svisk meg i rosinen
Og så kommer vi til sviska i rosinen:
«Ratatouille» er en intelligent og fartsfylt, mat-parodierende animasjonsfilm av det aller beste slaget.
Vi vet alle at de fleste barnefilmene er laget for voksne.
Denne handler om ei rotte, og alle historier om rodenter skal ha pastellfarga helsides-tegninger og ligge i barnehylla.
Men denne filmen handler egentlig om mat, og det med rotta er bare for å lokke småbarnsforeldre og skilte fedre med helgevakt til kinosalene.
Det er ikke mange barn under 12 år som har et forhold til steking av ostesufflé, og hvis de har, går de ikke rundt og briefer med det.
Som vi vet av de siste månedens norske skoledebatt, er barna ikke så opptatt av ytelser heller.
Så når rotta hjelper den evneveike kjøkkengutten med å skape fantastiske ny-smaker, er det større sjanse for at prosessen berører en spesielt vellykka finans-pooler i Skagenfondene enn unger i sandslott-alderen.
Rotta har imidlertid utviklingsproblemer med familien:
Den vil at han ikke skal bli til noe.
Tenåringer med videregående hverdagsvegring vil bli rørt til tårer.
Alle som har spist grønnsaksgrapset ratatouille vil gripe humoren som følger med fantasien om at det går an å gjøre en guddommelig versjon av grauten.
Men det handler det om.
Den begavede matrotta Remy hjelper mennesket med rottetullet sitt.
Og tro det eller ei.
Det blir en vittig, intelligent, fartsfylt og poetisk animasjonsfilm som overgår de fleste.
Det er nå man skal avslutte med bon apetit, så det gjør vi ikke, siden all mat som det tar mer enn 20 minutter å lage representerer fascistisk misbruk av tid.
| 1
|
702465
|
Tørr tunge ut av fint vindu
Dagens miljøvennlige tanke-resirkulering:
Mosaikk-filmens fremste funksjon er feik.
Feik av folk.
Feik av innhold.
Feik av stil.
Feik av følelser.
Den norske filmen «Lønsj» starter imidlertid med noen skikkelige overraskelser.
HENIE:
Aksel Hennie er ikke til å kjenne igjen.
Han skal være en veik og uvirksom oslogutt med vestkantdialekt og arbeiderpappa – og han ser ut som en konkurstrua frisør fra Øvre Holmegate.
Hennie spiller som Wenche Foss, og han går til og med som Wenche Foss.
Det gjør han virkelig bra.
Men innholdsløsheten gjør etter hvert den perfekte lille skikkelsen til en mislykka farse-figur.
TORP:
Ane Dahl Torp er tilbakeført til naturen i den grad at hun kommer til å bli freda av burhøne-motstanderne og ikonisert av Mentalhygienisk Samfunn.
Det uferdig-røde håret og de blasse øyenbryna får henne til å se nesten ufødt ut.
Hun spiller ei antakelig voksen-autistisk datter av en dominerende far som dør av elektrosjokk, og plutselig står hun for første gang på gata og vet ikke noe.
Som en rødrev-unge ute av dyrehagen.
Som en fugl uten grein.
Dahl Torp er en fascinerende skikkelse i minst tjue minutter.
Men utviklingshemningene og poeng-fattigdommen rammer henne som støvel mot spurve-egg (spurve-egg?), og hun svever som en dårlig Ole Paus-etterlikning ut i den etnosentriske intetheten der tusener på tusener av norske filmrolle-figurer går rundt og venter på dommens dag.
HVITHETEN:
De to er overraskelsene.
Overraskende er også bildene.
Det ligger hvithet over veiene vi kom.
Motlys-pasteller, forskjellige Bonytt-feminine kremfarger, halvbeiger, eggeskallshvitt, antikkhvitt.
En nesten himmelsk vakker velstands-by med sentimental (ironisk?) gjennomgangsmusikk som låter fascinerende som introen til en James Blunt-hit.
TJELTA:
Pia Tjelta overrasker ikke.
Hun spiller offer for en brutal mishandlingsbergenser og skal altfor tydelig representere noe.
Tjelta er kvinnen som finner seg i alt fordi ingen vil være alene.
Hver eneste scene sier det samme med den samme klynkende stedigheten:
Hun er bare sammen med en bergenser fordi hun ikke orker være alene.
Hun finner seg bare i det fordi hun ikke orker være alene.
Offer-rollen kulminerer i en smertefull voldtekt-scene som dessverre rammes av plutselig humor:
«Eg ork'ikkje, Odd.
Eg får'kje pusta, Odd!
Nei, Odd, ikkje i rompå!»
Ikke særlig vittig, egentlig – men som sluttføring av en overivrig kvinneskildring blir overgrepet det ekstra hakket som skikkelsen ikke tåler.
Jeg gruer meg til å høre replikken gjentatt i «Nytt på nytt».
MÅKENE:
Handlingene starter greit.
Den dominerende faren dør fordi dumme Henie har tukla med hovedsikringen.
Henie er ute etter penger for enhver pris.
Dahl Torp leter etter ny beskyttelse.
Filmtittelen er hentet fra en liten bagelrestaurant som heter «Lønsj», og der er to av personene den dagen himmelen plutselig mørkner og du tenker «Nå detter froskene!», men så kommer måkene i stedet.
MAURENE:
Da har den monotone personskildringen og fraværet av synlige poenger allerede fått deg til å føle maur på hjernen.
Rundt de tre ferdes halvt interesserte og halvt interessante bifigurer som like gjerne kunne spilt Kaptein Sabeltann-show i Kristiansand, for de fører ikke til at det skjer noe.
Som en melding fra stillheten i hodet til en sentimentalt aggresjonshemma akademiker handler filmen om uselvstendighet.
Men temaet konstateres i stedet for å utvikles, det resymeres i stedet for å diktes.
Du sitter med verdens tørreste tunge stukket ut av vestkant-Oslos nydeligste sommervindu, og du lengter etter storm langs Hellestø, regn i Vågen, sludd på Tasta og ett eller annet som får kroppen til å føle seg i live.
| 0
|
702466
|
Da russerne ble banka av en playboy
Har du ikke lyst til å se en film som gjør at du føler deg intelligent hver gang du ler?
Jo.
Du vil.
Gjør som med thrilleren «The kingdom».
Glem politikken.
Hollywood og politikk er som nonner og kondomer, de trenger ikke hverandre.
Men Mike Nichols har laget en film om CIA's hemmelige opprustning av afghanske fundamentalister som det virkelig er sprit i.
Det er ikke helt riktig at vodka dreper C-vitaminene i appelsinjusen, og det går sikkert an å finne en mening med denne filmen, men først og fremst er den festlig:
Tom Hanks spiller en fritidsorientert playboy-politiker fra Texas, omtrent slik Paul Newman var guvernør i «Blaze».
Han starter i naken-pool med playboyforsider og ressurs-strippere, men før du vet ordet av det, gror mannen interesse for de afghanske opprørernes kamp mot kommunismen (jeg lærte hjemme at russerne forsvarte en lovlig valgt regjering, slik Nato gjør nå, mot fundamentalistiske opprørere).
For å gjøre en nydelig utbrodert politisk lobby kort:
Den hjertegode humanisten Charlie Wilson, som ansetter sekretærer etter brystmålet, klarer etter hvert å skaffe både én milliard dollar og israelsk-kamuflerte supervåpen til mujahedin.
Bang.
Sovjet taper krigen.
Fundamentalistene tar over.
Bang?
Så hva gjør denne deprimerende fortellingen til en av sesongens vittigste filmer?
Tom Hanks.
Han velter seg i den godlynte politiske satiren som sel i issørpe.
Nok en gang:
Det finnes ingen mening med USA hvis ikke Tom Hanks fantes.
Han overgås nesten av Philip Seymour Hoffman, som spiller gresk CIA-er og storkjefta utenriks-ekspert som om avskyelighet var en guddommelig gave.
De to gjør «Charlie Wilson's war» til en humre-begivenhet, og når filmen er slutt, kommer du til å gå rett inn igjen for å se den én gang til.
Opplagte bi-roller fyller filmen som om den var en honningkube:
Julia Roberts og vel så det.
| 1
|
702467
|
Asterix på feil klode
Nå har vi sett tredje forsøk på å gi tegneseriegalleren Asterix et slags liv i kjøtt og blod, og det lykkes ikke denne gang heller.
Publikum vil ganske sikkert strømme til Europas dyreste film.
Men også i «Asterix og de olympiske leker» blir de tapre gallerne forkomne og feilplasserte.
Egentlig er Asterix, Obelix og alle de andre gallerne noe av det stiligste som er funnet på i Europa.
Men de ble skapt i et enkelt tegneserieunivers, og forfatterne fylte rutene og sidene med boblende begeistring over egne ideer og gallernes påfunn.
Alt var enkelt og elegant, de kombinerte historisk interesse med oppdiktet galskap og serverte sprø eventyr i et univers som bare kunne eksistere mellom papiret og leserens egen fantasi.
Alt overskuddet og all sjarmen forsvinner når historiene og figurene løftes over i et helt annet format og når skuespillere skal overta for streker.
Jo visst likner Gérard Depardieu på Obelix, men han er likevel så forskjellig at det nesten gjør vondt.
Han klarer selvsagt ikke spille seg ned til tegneseriefigurens fantastiske enkelthet.
Dermed blir humoren som er varm og genial i ruter og bobler, uelegant og billig selv i det dyreste filmtriks.
Oops, de havnet på en feil klode.
Derfor funker ikke «Asterix og de olympiske leker», verken som spennende historie eller som humor.
At filmskaperne har diktet inn en romanse, hjelper heller ingenting.
For vi vet jo hele tiden at Asterix og hans gallervenner tar innersvingen på romerne selv når de forstår at styrkedrikken er å regne som ulovlig doping.
Vi må altså stole på humoren, de små fintene, de deilige overraskelsene, de vidunderlige detaljene.
Men de finnes nesten ikke.
Enkelte av de tørreste replikkene er artige, og noen av scenene er imponerende laget.
Og det er artig å se noen av idrettens superstjerner i små gjesteroller.
Men Asterix-historien er definitivt best i album.
Dernest som tegnefilm.
| 0
|
702471
|
Bulk i buksa, høl i hodet
Regissøren og manusforfatteren Jake Paltrow er bror til Gwyneth.
Han er sikkert en eminent hekkeklipper (185 cm), han er antakelig en presis nattverdbaker eller kondomillustratør, en dyktig vaskebjørn-temmer og en oppmerksom barnevakt som bare lar mindreårige se de snille Star Trek-episodene.
Men han kan ikke lage film.
Han kan heller ikke plukke hovedrollen.
Nok en film med feil mann.
Til filmen om husbonden som drømmer seg ei midtlivskrise, har han valgt britiske Martin Freeman, en skuespiller som ikke har sertifikat og ser sånn ut.
Freeman likner en stor boks eller en liten sekk, og hvis noen hadde sagt at han skulle gifte seg, ville du ha tilkalt øyelegen.
Mannen har ikke utseende-sjarm og han stråler mindre enn en fasttelefon med sveiv.
I filmen er han gift med hesja Gwyneth Paltrow, men begynner å ha sterke seksuelle drømmer om Penélope Cruz.
Hun ligger på golvet i et vulgært funkishus med naken underkropp bak røde gardiner og ser ut som et parodisk Almodovar-flashback.
Etter hvert viser det seg at Cruz er en virkelig person, men slett ikke så skjønn eller stas-seksuell som i drømmene.
Dermed rasler filmen inn i et slags handlingskott der den blir stående og gruble for seg selv:
Det grønne graset på den andre sida av klipperen... mumle mumle... du vet hva du har.
mumle... mumle.
Dette er en film der manusforfatterens bulk i buksa ville ha passet akkurat inn i hølet i hodet.
| 0
|
702472
|
Latinamerikansk fiskeladd
Latin-Amerika kan i dårlige øyeblikk være en tilstand av ufortjent oppstemthet, som hvis man har vunnet i Lotto og drukket kaffe samtidig.
I denne romantiske komedien bor for eksempel en oppdikta prinsesse på oppdikta øy sammen med en far som likner oppdikta diktator og følgelig kommer til å slå dattera, smitte henne med difteri og stenge henne inne i den kalde taco-kjelleren.
Mennene rundt henne er som klamme marsipan-skulpturer.
Hus og hage og natur er så harry at du føler deg som en 17 tommers svarthvitt-tv i campingvogn på Søgne.
Margarita (som deler navn med tequila i sukkerlake) skal gifte seg med en mann som likner billig kjoletøy, men i stedet treffer hun bokstavelig talt (venstre forskjerm) den fattige fiskeren og tjuven Bodegio eller noe, og bringer ham til barytonens seng.
Helten er en mann som går med haitann rundt halsen i tilfelle han trenger en reserve til smilinga si.
Fiskertjuven slår seg til i El Comandantes slott.
Etter hvert som det går opp for deg at en romanse er i emning mellom diktatordattera og fattiggutten, håper du at Hallgeir Langeland plutselig får ansvaret for strømforsyningen sånn at alle må slokke lampene sine og dra ned blendingsgardinene klokka 20.00 før de pisker seg til å spise sild og barkebrød til kveldsmat.
Hvis strømmen går, kan du nemlig gå glipp av oppgjørsscenen der farsens fiske-fetisjist opptrer i en rosa Melka-skjorte som antakelig ble vaska sammen med brukt toreadorklut.
«Evita» var ille, men dette er verre.
| 0
|
702473
|
Latinbelgisk Bourne
Utkledde amatørkranglere slåss i improviserte fattigmanns-arenaer mens en underbetalt gjeng afroamerikanere uten selvstendige ansiktsuttrykk hojer lojalt med pengesedler i hendene.
En merkelig liten skuespiller som heter Dominiquie Vandenberg (har vært i Fremmedlegionen) spiller sportskjemper med hukommelsestap.
Derfor vet han ikke at han egentlig er en 190 cm høy guvernør fra California og snakker som en Mel Brooks-komedie fra annen verdenskrig.
Mannen er en Bourne.
Men internminnet kan ikke være det eneste han tapte, for El Yanci er så dum at han alltid tar imot tre runders juling før han banker motstanderen.
Han gir dessuten alle pengene til kirken, han ser jomfru Maria i blått Indiska-tøy, han har så mye ketchup i fjeset at NRK-programmet FBI ville ha forklart veksthemninga hans med ondarta konserveringsmidler.
Her er mye fælt.
De meksikanske gangsterne ser ut som dirty dancers fra natt til Hillevåg, og slagsmåla er forferdelige.
Det er mulig at filmen vil tiltale sånne som bare tar drosje for å slåss i køen, men ellers er «Pit fighter» bare for profesjonelle behandlere og de som trener på å mislike mennesker.
Det eneste interessante ved filmen er at belgieren Vandenberg faktisk var han som lærte Leonardo DiCaprio knivkamp i «Gangs of New York», for han har slåst med kniv i fullt alvor.
I virkeligheten.
| 0
|
702474
|
Gjenfødt super-Rambo
Vi fikk hva vi i hemmelighet ba om:
Når den burmesiske hæren blir flertallig oppdelt i fileter, tar stolene i sal 2 henrykte, kiropraktiske bølger av buldrende lydtepper, og mutrene løsner med militante hvin.
Dette er kulturåret 2008.
Et rekordår.
«Rambo 4» – eller «Rambo» – er antakelig den blodigste og mest actiontette krigsromantikken i filmhistorien.
Den etterlatte elitesoldaten fører nok framleis jaktkniv når verdensufreden trenger seg på, men han har også henfalt til et tungt artilleri som til og med overdøver musikken fra kafeen.
Sylvester Stallone er noe for seg selv.
Som 60-åring regisserte han en litt tilbakelent og mild Rocky-film som antyder innspurten til bestefars-tilværelse og oljemalerier.
Som 61-åring lager han en action-Rambo som gjør at man får følelsen av at tida står stille.
Dette er faktisk virkelig Rambo.
Han er bare mer rambombete og rambisk og rambrutal enn noensinne.
Den triste krigeren er som en kjempe fra det amerikanske Vigelandsanlegget med sine 178 cm kroppshøyde, han har stemmen til Hells Angels' telefonsvarer, han går som The Terminator – og han kan ennå løpe ubesværet oppoverbakker uten at du ser deg om etter Røde Kors.
Jeg føler instinktivt at jeg for lenge siden ga opp å forklare hvorfor dette film-ikonet er så bra.
Jeg tror det er som Einar Espeland i NRK sier:
Hver gang det skjer noen fæle i verden, føler menneskene at det burde finnes en snøftende, fåmælt Rambo som bare kom og tok dem.
Rambo er en pervertert versjon av den trygge farsfiguren.
Hvis øgli burmeserbander vil voldta deg eller drive jaktsport på bror din, da dukker Rambo opp med skittenvått hår, romantisk hodetørkle, transpirasjons-skada t-skjorte og et maskinvåpen som deler folk i flere enn to.
For det er Burma som får det denne gang.
Burmesiske soldater er primitive voldsgalninger som massakrerer kristne landsmenn i ubehagelige kaos-scener.
I den forrige Rambo-filmen sloss John R. side om side med de smilende idealistene i Taliban.
Denne gang lar han seg overtale til å bringe naive kristne amerikanere til en utsatt landsby i Burma.
Det gjør han bare fordi han liker den kornblonde Julie Benz.
Da burmeserne har tatt alle til fange, menger Rambo seg med skulende internasjonale leiesoldater for å få de fredelige idiotene hjem igjen.
Jeg har sjekket internett for å finne ut når filmen har premiere i Rangoon.
Den har ikke.
| 1
|
702475
|
Surrealistisk mareritt fra David Lynch
«Inland Empire» pendler mellom to poler.
På sitt beste er David Lynch en skremmende god surrealist.
På sitt mest repeterende blir han langtekkelig og søvndyssende.
At David Lynch er en viktig og populær regissør, er et uomtvistelig faktum (tv-serien Twin Peaks, filmer som «Wild at Heart», «Straight story», «Mulholland Dr.»).
Desto mer underlig er det da at Lynch-filmen får premiere i Stavanger fire måneder etter premieren i Norges største byer (14/9-07).
Det viser hvor akterutseilt Kino 1 er blitt når det gjelder å tilfredsstille publikums lyst på ferskvare.
Denne gang forlater Lynch det lett tilgjengelige.
Han går tilbake til sitt mareritt av en debutfilm, «Eraserhead» (1977), og skaper en surrealistisk ond drøm der spillet mellom fiksjon og virkelighet forvirrer og skremmer.
Visst finnes det et skjelett av en ytre handling.
Men det kan mest spores som splintrede biter vi må plukke opp langs veien og sette sammen.
Forsøksvis.
En regissør (Jeremy Irons) skal spille inn en film i Hollywood.
Den kvinnelige hovedrolleinnehaveren Nicki Grace (Laura Dern) oppdager med stigende skrekk at hun har sagt ja til en innspilling som det klebrer en fordømmelse til.
Manuset kommer fra et polsk filmprosjekt kalt «47».
Det ble aldri fullført – av en gåtefull så vel som grufull årsak.
Vil det gå bedre nå?
Flere biroller peker mot ubehagelige ting som skal ramme Nicki.
Grace Zabriskie spiller glitrende en nyinnflyttet nabofrue.
Hun foregir å komme på høflighetsvisitt, men har onde spådommer å forkynne.
En annen kvinne innrømmer at hun er hypnotisert til å skulle drepe noen med et skrujern.
Nicki, som i filmen inni filmen spiller Susan Blue, mister gradvis kontrollen over sitt eget liv.
Lynch skaper raskt usikkerhet på om det er i «47»-remaken at Nicki forelsker seg i den mannlige medspilleren (Justin Theroux) eller i sitt virkelige liv.
Og hva slags dobbelt identitet har Nickis sjalu ektemann?
Regissør Lynch kjører hovedpersonen – og oss – gjennom en visuell kvern av mørke, møkkete korridorer og nattbordlamper med truende lys.
Laura
Dern gjør en formidabel innsats der hun langsomt brytes ned.
Under det hele ligger en dyster, urovekkende musikk som forsterker følelsen av ubehag.
Men for meg ble bortimot tre timer med surrealistisk kryptiske skikkelser og ekle labyrinter likevel i meste laget.
Sjekk gjerne selv.
| 0
|
702476
|
Tidvis intens, tidvis vakker
Filmversjonen av bestselgeren «Drageløperen» består av fire avsnitt.
Del én og tre står fjellstøtt i komposisjonen.
Del to og fire blir for stillferdige til å kunne gripe like sterkt.
Kanskje hører du til de mange som har slukt boka «Drageløperen» av Khalid Husseini.
Selv har jeg utsatt lesningen og slipper å tenke på om filmen «stemmer med» romanen.
Når første del fungerer så flott, skyldes det de to guttene som spiller bestevennene Amir og Hassan.
De vokser opp i Kabul på 70-tallet, og regissør Marc Forster får dem virkelig til å agere troverdig.
Zekeria Ebrahimi levendegjør den sjenerte, forsiktige rikmannssønnen Amir.
Ahmad Khan Mahmidzada utfolder seg som den langt mer utadvendte og særdeles godhjertede Hassan, sønn til rikmannens tjener.
Filmtittelen kommer nydelig til sin rett i imponerende scener der Kabuls gutter styrer fargerike drager fra byens hustak.
Det er blitt en flott og intens skildring.
På det indre planet lykkes regissøren i å få fram den tragiske utgangen på vennskapet mellom to gutter fra ulik klasse.
Du verden som saften fra granatepler kan ligne på blod.
Sterk er også en episode fra da Amir og faren flykter fra russerne i 1979.
Del 2 blir en hvilepause idet de to etablerer seg i USA.
Slike biografiske transportetapper er sikkert vanskelig å unngå når fortellingen skal dekke et langt tidsspenn.
Ny intensitet skapes når voksne Amir, utmerket spilt av Khalid Abdalla, vender tilbake til et Taliban-styrt hjemland for å spore opp en ukjent nevø.
Del 3 utvikler seg mot et sjokkartet klimaks.
Forster får på talende vis fram råskapen hos de voldelige fundamentalistene.
Så spilles siste sats i et dempet toneleie, tilbake hos eksilafghanere i San Francisco.
Og det slår meg at det gjør ikke så mye om annen og siste del er stillferdige.
De får likevel sagt noe flott om en far og en sønn som ivaretar høye etiske verdier i en tradisjonsrik kultur.
Aller mest er det vakkert når Amir omsider klarer å gjøre opp for sitt eget svik mot en venn – mange år etter at det skjedde.
| 1
|
702479
|
Offer-kvinnene 1
Kvinnesaks-mas er også Tore Tang, men OK, vi synger med i refrenget:
Denne filmen gjennomgår et nifst, uforståelig personlighetsskifte underveis, som når for eksempel en blackmetal-musiker midt i konsertsesongen forelsker seg i ei Ten Sing-jente fra Farsund og begynner å spille Whitney Houston-sanger som flageoletter på hotellrommet.
«.
45» starter som en skrythalsfilm fra Guy Ritchie-segmentet av tourettes-fanatikere.
Milla Jovovich er den utstudert vulgære venninna til søpledyret Big
Al og den påståtte elskerinna til en sosionom-snill lesbisk dame.
Alle tre imiterer hormonproduksjon med en skitten strøm av dårlige kjønnsvitser som kan få sunne mennesker til å vurdere kastrasjon.
Big
Al spilles av den skotske skuespilleren Angus Macfadyen, og det litterære ved ham er størrelsen på kjønnslemmet, en påstand som saboteres av at han iført trange jeans ser ut som ei Barbie-dokke med truseinnlegg.
Milla Jovovich gjør den verste rollen noensinne.
Hun er ei så ekkel dame at hun ville blitt kasta ut av både Rorbua og krisesenteret.
Så får Milla juling av Big Al.
Da snur filmen.
Alt blir selvnytersk sadistisk, og så skal resten dreie seg om at Milla er et offer for kvinne-undertrykkelse og må komme seg ut av denne fæle verdenen av mennesker som bare vil og vil noe med henne.
Dermed oppstår en dustefilm i plagsom identitetskrise, og dere vil ikke se hvordan det går.
| 0
|
702480
|
Smaken av gris
Gudene skal vite at klimaet og regnskogen og koalaene trenger at noen tar et skikkelig bittert farvel med det jålete 1970-tallet.
Men dette er ikke filmen.
Mulighetene er til stede.
Et fargerikt kollektiv er (som syttitallet) fundamentert på en freudiansk psykiater-patriark (majestetisk Brian Cox) som behandler alle og gjør alle sykere og utnytter og utbytter sine omgivelser.
Omgivelsene består for eksempel av en selv-realiserende feminist som tror hun er poet (Annette Bening) og mistenkeliggjør mannen sin (Alec Baldwin) og gir bort sønnen (Joseph Cross) til den absurde behandlings-familien.
Den freudianske diktatoren bor i et rosa fru Pigalopp-hus der møkka flyter og alt er forklart og fritt.
Syttitallsdronninga Jill Clayburgh ser ut som Grusomme Gabriel på håret og nekter å gjøre husarbeid.
Gwyneth Paltrow spiller farse-jomfru, og Evan Rachel Wood er den sunt-sarkastiske lillesøstra.
Det kunne ha vært starten på en virksom satire over tiåret da folk begynte å gjøre dårlige vaner til en slags selvrealiserings-religion, men i stedet ramler filmen ned i ei sentimental oppvekst-bløyte der den tårøyde regissøren holder kameraet fast på ansiktene for at vi skal få se når skuespillerne øver på smertefulle minespill.
Det finnes en usmakelig vits om toppen på tålmodighet.
Det er hvis du putter en sukkerbit i munnen på en gris og kysser den bak til du kjenner søtsmaken.
Jeg tenkte på den vitsen da jeg så «Running with scissors».
Jeg ventet og ventet på at søtsmaken skulle manifestere seg, men alt som skjedde var mer skitt.
Det er ofte sånn med filmer der folk skal være altfor spesielle.
Det spesielle er kjedelig, for, som hovedpersonen sier, «etter hvert består livet bare av overraskelser».
Oppvekst-personen Joseph Cross er en søt fyr.
Hvis han hadde spilt den udeltakende lille prinsen i et sinnssykt samfunn, kunne han ha fungert som uskyldsmyte.
Men filmen skildrer ham sentimentalt fordi han er homofil og taper sin avstand, og så blir han ikke noe annet enn en selvopptatt mimrer av den sorten som plager livet av norske bokanmeldere hver høst.
Bening er på en måte filmens Mor Oscar, så hun har en mimikk som minner om karamellpudding i jordskjelv.
Filmen er basert på romanen til Augusten Burroughs, som utgir den for å være biografisk.
OK.
Det gjør den ikke sann.
| 0
|
702481
|
Ku KluxKlan laget denne
Det burde være åpenbart for enhver at «Norbit» er en film som ble laget av Strindberg-gruppa til Ku Klux
Klan og at den har premiere rundt 8. mars av en grunn.
Eddie Murphy spiller sin svarte versjon av Super-Nullet.
Han vokser opp i et kinesisk barnehjem og har et umotivert underbitt som antakelig kommer av at han har mistet evnen til å være morsom og følgelig må fjolle seg til som en desperat toastmaster i et alkoholforgifta barnebryllup.
Det finnes bare ett poeng i filmen.
Norbit blir tvangsgifta med ei vanvittig diger Big Mama-dame som ikke blir spilt av Jennifer Hudson, men Murphy sjøl.
Talentfulle forvandlere har utstyrt skuespilleren med enorme mengder latex, og manusforfatter Eddie har ferdiggjort arbeidet ved å gi seg sjøl gigantiske mengder overflødig replikk-fett.
Han snakker så mye umorsomt møl i denne filmen at den antakelig setter en slags rekord i aktiv rasisme.
Etter hvert kommer den tynne, pene dama inn i filmen med det fine vesenet sitt, og hun spilles ifølge rollelista ikke av Murphy, men av Thandie Newton med smalere rumpe enn en terrengsykkel.
Dermed får filmen også en overflødig kjærlighetshistorie.
Det verste er likevel den vulgære og nesten hatefulle karikeringen av tjukke kvinner, som setter likhetstegn mellom kroppsutvikling, ekkelhet og tvilsom karakter.
Ok, det er bare en komedie, men i «Norbit» er sjikanen så intens at den nesten funker som en kampanje.
Gratulerer med dagen, damer.
| 0
|
702484
|
Den gamle mannen og huset
«Monster house» blir bare bedre for hver gang du ser den.
Det er ikke ofte at barn blir parodiert.
Det gjør de her.
To gutter i den tidlige puberteten som bare gutteromsdyna vet om, oppdager plutselig en dag at det nifse treby-huset over gata eter barn og leker.
Siden den gamle singlet-mannen som bor der, tydeligvis dør av hjerteinfarkt, kan de undersøke det nærmere sammen med ei tilsendt speiderjente fra de rike liberale i et annet forstadsstrøk.
Animasjonene er fantastiske.
Bildeskaperne har klart å gjengi den litt kategoriske sartheten hos et foreldreavhengig menneske – samtidig som barnevakt fra lett-goth-leiren og kjæreste fra smårockernes store hær av diksjons-anarkister er så nøyaktig beskrevet at E.T. kan bruke dem som demonstrasjonsobjekter i reisebeskrivelsene sine.
De som lever for å dø av skrekk, vil muligens føle seg snytt for uhyggen.
For oss andre er det nok med mye humor.
| 1
|
702486
|
Den gamle mannen og seriemorderen
Etter ca 30 år klarer den nedtrykte etterforskeren Robert Forster omsider å få tak i BTK-morderen, som ble kjent for sadistiske seriemord i ti familier.
Denne temperaments-fattige TV-filmen forteller om en autentisk etterforskning i USA, og det betyr selvsagt at den balanserer nervøst rundt mellom injurielovene som en flue på snerken.
Man blir veldig saklig av autentisitet, og filmen skvetter ikke akkurat av galen oppfinnsomhet.
I stedet forteller den en historie som filmfolk elsker:
Skurken er formann i menighetsrådet, han er en samfunnsstøtte, han er kommunalt ansatt vaktmann – han er det motsatte av filmfolk.
En autoritær gubbe.
Filmfolk er ofte intuitive anarkister som avskyr alle som skal bestemme ting, og de slapper merkbart av når moralister viser seg å være psykotiske.
Derfor er filmen laget med en sær blanding av forsiktighet og skadefryd, og hovedpersonen Gregg Henry vakler forvirra mellom det parodisk normale og det utstudert frådende.
| 0
|
702488
|
Da Diana Ross mistet sjela si.Ikke!
Hvis du synes synginga i denne filmen er skvælete som et seljordsk sirkelsagbruk, kan det være en god idé å bli sittende hjemme med Zamfir-cd-ene og Johnny Cash fra fengselet.
Lydmessig er «Dreamgirls» en vanskelig utfordring, og det er nærliggende å be om litt mer ørevoks.
Etter mer enn to timer med amerikanske underholdningsklær fra 1960-tallet, blir dette også dagen da du ønsker deg øyekatarr.
Musikalen handler egentlig om at Diana Ross ble et hovedverktøy for ødeleggelsene av den afro-amerikanske musikk-sjela.
Det var hun som fjerna hylinga fra r&b-musikken og omgjorde mange begeistra søstervræl til glossglitrende, hvit disko.
Men det var selvsagt en manns skyld, og Jamie Foxx spiller den andre svarte skurken i moderne biografi-liknende film.
Den første var Laurence Fishburne i «What's love got to do with it?» i 1993.
Foxx slår ikke, men han bleker altså den svarte sjela og gjør gruppen Dreamgirls (les The Supremes, men slett ikke, for podusentene benekter at likheter med virkeligheten eksisterer) til en vanvittig, steinrik suksess, den idioten.
Men, sånn det er med folk:
Når jentene er blitt rike og berømte, oppdager de behovet for å være sanne og ekte og svarte.
Så da er det bye bye blackbird, for å holde oss til det sangbare.
Filmen er bygd på en Broadway-musikal, og det betyr to nerveslitende ting:
For det første blandes sang og dialog sånn at folka i utvalgte sentimenter står og synger suppete sannheter til hverandre — og dessuten tar den med hele sangnumrene i stedet for smakebiter, som det ville vært i et drama.
Dessuten sprer filmen oppmerksomheten søsterlig, sånn at handlingen aldri blir noen handling, men deiser rundt i utvalgte tablåer.
Det er langvarig, det er rotete og det er kjedelig.
Jamie Foxx er ubevegelig uinteressant som Curtis Taylor, Beyoncé Knowles spiller ikke egentlig film som Deena Jones, Eddie Murphy ser ut som ei buktalerdokke.
Den nye funnet skal være Jennifer Hudson, og hun spiller fargerik TV-sitcom for seg sjøl og kan skrike rusta ut av ei lydpotte.
| 0
|
702489
|
Når USA kjører Kafka-prosess
Tror du USA forsvarer grunnleggende borgerrettigheter nedfelt i landets eget lovverk, er dette dokumentaren som slår svære sprekker i den oppfatningen.
Terrormistenkte Sami Al-Arian holdes fortsatt fengslet selv om han i fjor ble frifunnet av en domstol.
Det kan fort bli et upersonlig tall når man får høre at 6472 personer sitter i fengsel i USA mistenkt for terrorvirksomhet uten å ha fått en fellende dom.
Desto mer prisverdig er det at den norske regissøren Line Halvorsen dukker ned i én av skjebnene.
Hennes dokumentar «USA vs. Al-Arian» viser hvordan de menneskelige omkostningene på grunn av en slik terroristanklage blir enorme.
Én ting er belastningen for dataprofessor Al-Arian ved å sitte to år i fengsel (fra 2003) før saken hans overhodet kom opp i en rettssal.
Men også fembarnsfarens familie gjennomgår store påkjenninger i form av ventetid, mediekjør, innsamling av midler til advokater og belastninger under den seks måneder lange rettssaken.
For ikke å snakke om byrdene etterpå da mannen fortsatt holdes fengslet til tross for frifinnelse.
Regissøren følger fru Nahla Al-Arian og barna tett og får godt fram hvordan samholdet gir styrke.
Men jo mer deprimerende utvikling saken tar, desto større blir slitasjen.
Således må man i løpet av filmen stadig assosiere til Josef Ks irrasjonelle prøvelser i Kafkas roman «Prosessen».
Fortellingen om Al-Arian blir en dokumentasjon på hvordan Bush-administrasjonens krig mot terror ødelegger for rettssikkerhet og borgerrettigheter i USA.
Imponerende nok har Halvorsen få lov til å intervjue Al-Arian i fengselet.
Han minner om at han i alle år har vært en palestiner som har talt mot Israels okkupasjon av arabisk land.
Dette har vært hans ærend i en årrekke:
Å være en politisk aktivist som i det frie Amerika har trodd det var lov å si sin mening.
Men i Bushs regime, etter 11. september, er det tydeligvis for farlig.
| 1
|
702490
|
Ukas overraskelse
I denne overraskende gode dramakomedien blir damene virkelig forelska, hinsides seksual-teknikk-maset og alt det der; forelska på den opprinnelige måten som kan gjøre parenteser til kjærtegn og trommehinner til erogene soner.
Forelska mennesker lurer ikke på hva man gjør, de lar englene føre seg til himmels uansett hvordan kjøretøyet ser ut.
Slik kommer kjærligheten ut av skapet (for den har stort sett gjemt seg) med alle sine horn og skavanker.
Troverdige forelskelser på film er sjeldnere enn sympatisk framstilte, rike afrikanere.
På ett eller annet tidspunkt oppsto det en sansynlighetstørke i Hollywood med tilliggende elveleier.
Overdrivelsene fra actionfilmene må ha smittet over på kjærlighetsparene, sånn at de ser ut som bærere av konstruerte spesialaffekter.
«Imagine me & you» er ikke sånn.
Piper Perabo og Lena Headey er rørende til stede.
Perabo skal gifte seg med en herlig mann som ser ut som en uferdig Manchester City-spiller (halvt coaster-samler og halvt kfum-er).
Perabo har en tanngard som kan brukes som fotgjengerovergang på motorveien, og hun fanges av den lesbiske blomsterhandlersken Lena Headey – som er Englands egentlige Keira Knightley.
Det skjøre erotiske spillet rundt de to lages på den rutinebritiske «Fire bryllup»-måten, og forfatter-replikker drysser som glitter fra stormherja juletre.
Rollefigurene veksler mellom småpene briter og forvanska briter – noen av dem har ansikter som minner om Charles Dickens' setninger.
De er snodige.
Det pleier å være sånn at de fragåtte har elendige karakter-egenskaper.
Ikke her.
Brudgommen er en herlig fyr – men kommer Perabo likevel til å velge sin Lena?
Uansett:
Du kommer til å humre litt fjernt av vittighetene og bli oppriktig rørt av den troverdige kjærligheten.
| 1
|
702491
|
Ukas andre overraskelse
Hva var sannsynligheten for at bølle-briten Jason Statham skulle dukke opp i en god og ukjent, koffeindrevet banditt-action sånn uten videre?
Som vinteren i Stavanger.
Nær null.
Men selv om tarantiner og ritchier i hopetall har klisjert gangsterfilmene nesten til døde de siste åra, går det faktisk an å lage noe som føles friskt.
Statham spiller en leiemorder som blir forgifta av et stoff som gjør at han dør hvis hjerterytmen går ned.
Da han har et improvisert samleie med dama si (Amy Smart) midt på det folkerike China-torget i London, blir det faktisk vittig på en rølpete måte som ellers sjelden funker.
«Crank» er full av halvville detaljer, og den er handlingsrik på en uskyldsrå måte som gjør at man liker ting som ellers ikke pleier å være så storarta.
Årsaken kan også være Statham.
Den eneste actionbriten ved siden av Daniel Craig makter å være både tøff og vittig, og han har et kranium som får andre handlingshelter til å likne kremkransa kakepynt.
Statham er ingen Vin Diesel:
Man føler ikke at han gjør seg til mens han egentlig lengter hjem til National Geographic-vhs-ene sine.
Statham drikker koffeinbrus, han headbanger i drosja, han stjeler nesespray fra apoteket, han kjører motorsykkel i bar rumpe under pasienttrøya og tar tilsetningsstoffer som fører til evige ereksjoner.
Og slutten er ikke til å tro.
| 1
|
702493
|
Ektere enn alt
Ekthet på film har ingenting med virkelighet å gjøre – gjengivelser av virkeligheten er oftest uekte, fordi sannheten ikke kan gjengis dokumentarisk.
Robert Altmans film om et direktesendt radioshow med westernsk gyngestolmusikk er ekte, for den dikter så troverdig at til og med musikere likner mennesker.
«A prairie home companion» gikk visst ikke så bra på kino, og det er en skam for menneskene.
Det beviser at de virkelig fortjener anorakk-kanalen NRK som sender kombinert hopp for 30 meters hoppere i stedet for nyheter om morgenen.
Filmen starter med en diner noir og en privatdetektiv som snakker historisk pulp-litterært og forteller at radioprogrammet har vart siden Jesus gikk i tredje klasse.
Så får vi en forestilling på og bak scenen, den siste før scenen blir parkeringsplass.
Woody Harrelson småsynger grisevits, Johnson-søstrene kommer inn for seint på grunn av et langt godstog.
Og så hovedpersonne Garison Keillor, som er autentisk, men den minst sannsynlige av alle.
Den gravide inspisienten vandrer utålmodig rundt, og verden fylles av en musikk som antakelig ble sunget av Jesus i tredje klasse.
Skildringen av præriehjem-musikken er fengende, fengslende og samtidig nesten-satirisk.
Når der nynner «grandfather's clock was too large for the shelf», ser de for seg ei klokke og tenker verken freudiansk eller terapeutisk.
Dette er musikk for folk på så små steder at postbuda har trofékoner, og samtidig treffer den en slags fellesnerve som går fra morgengraset til mageregionen.
Til slutt synger alle «Red River Valley» så hjertene smelter til tårer, og de renner bort der hvor beveren bygger og oteren yter.
Og siden vi lever i den smertefulle globaliseringens uvirkelighet, kommer også Tommy Lee Jones innom og er sjefen de nye tidene.
Selskapene har kjøpt opp, og selskaper legger ned fine, gamle ting.
Tynne pengeflyttere tråkker på hellig grunn der andre mennesker pleide å jobbe.
De svermer som blodfulle mygg i sine automatgira konkurranse-dresser og er den nye svartedauen for vanlige folk som pleide å kjenne han de jobba for.
Kan dere den om elefanten og den nakne mannen?
«Ja, den var jo søt,» sier elefanten, «men kan du virkelig puste gjennom den?»
| 1
|
702496
|
Full fyr med Ghost Reidar
Det er lenge synd på den glødende spøkelsesrytteren Nicolas Cage og det er synd på Eva Mendez som alltid mister de tre øverste bluseknappene, men mest synd må det være på den eventuelle Marvel-helten som ikke er filmatisert ennå.
Han må føle seg skikkelig satt utenfor, for vi har nok sett de fleste nå.
Filmene om tegneserie-helter har ofte (som Spider-man) den ulempen at hovedpersonene egentlig bare er overskikkelige munker som ga livet sitt til ett eller annet som gjør at de sitter når de tisser og snakker slik Kjell Magne Bondevik gjorde.
Ghost Reidar er også en sånn fyr, men han har to fortrinn fremfor de andre:
Han spilles av den testosteravgale plastikeren Nicolas Cage, og han kjører motorsykkel.
En slags super-Blunck med støyende doning.
Vi vet alle at mc-folk egentlig er menn med putemjuke testikler og et uformulert dødsønske, men helle min duss så flotte de ser ut når de spinner svovel i smågrusen.
I «Ghost rider» spiller Cage en stuntrytter som selger sjela si til Djevelen for å redde far fra Marlboro-kreften.
Dermed mister han tenåringskjæresten sin.
Og akkurat da han har funnet henne igjen, dukker mesteren opp og vil at han skal hente hjem den bortfløgne sønnen Blackheart.
Oppdraget innebærer også at Cage kommer i kontakt med spøkelsescowboyen Sam Elliott, den eneste skuespilleren i verden med hår på øyelokka!
Ghost rider gjør omtrent det de andre gjør, men han gjør det med flammende hjul (wheels of fire, running down the road...) og en litt forvanska front som består av flammende kranium.
Mannen setter fyr på syndene i sjela di.
Det gjør vondt.
Filmen er visuelt skikkelig gjort, den har fart og flammer og flotte forvandlinger.
De som liker best realistiske dramaer om ekte engelskmenn på utenlandstur, vil ikke ha det godt her.
| 1
|
702497
|
Dødt drama om steinansikt
Det kunne blitt så bra.
Med Robert
De Niro i registolen og en gjeng med berømtheter foran kamera burde «Den innerste sirkel» rystet en i nesten tre timer.
I stedet berøres jeg knapt.
Tidlig lurer jeg på hvorfor historien forblir uinteressant.
Egentlig har den mange elementer som kunne engasjere:
Hvor langt strekker lojaliteten til en hemmelig sikkerhetsagent seg?
Når går familien foran jobben hvis man er spion?
Matt Damon spiller Edward Wilson, en usikker 21-åring som verves til kontraspion under andre verdenskrig.
Han vokser raskt med de lyssky oppdragene.
Snart er han en dreven CIA-agent som står bak aksjoner i land USA ikke liker, for å si det forsiktig.
Likevel, dette er ingen spionthriller, men et drama om de moralske følgene av å leve som agent.
De Niro forsøker å skape et psykologisk troverdig portrett av fyren.
Han pendler mellom en rekke tidsplan, fra 1960-tallet via 1939 og helt tilbake til det tragiske barndomsåret 1925 da Edwards far skyter seg.
Slik skal vi forstå hvorfor Wilson blir en kald fisk.
Samtidig virker De Niro redd for at vi ikke skal fatte poenget.
Han lar Damon vandre hit og dit, mutt og alvorstung, inn dører og ut av korridorer.
Nettopp dette mimikkløse steinansiktet blir etter hvert utrolig kjedelig.
Jeg har skjønt hva du vil si, herr regissør!
I tillegg fortaper De Niro seg i flere delhistorier under 2. verdenskrig og gjennom den kalde krigen uten å gjøre disse poengterte nok.
Filmen burde vært kortet kraftig ned midtveis for å spisse seg mot de menneskelige omkostningene.
At isklumpen Wilson ikke akkurat evner å varme damene, forbauser ikke.
Men de savn agenten skaper hos kvinner, blir forbausende utydelige.
Både Tammy Blanchard som Edwards kjæreste, Angelina Jolie som hans kone og deres lille sønn forblir kulisseaktige.
Først i sluttscenene tar det seg opp, takket være godt spill fra Eddie Redmayne i rollen som den voksne sønnen.
Det meste er et kjede av svik og onde handlinger, utført av folk ingen kan stole på.
Jeg kjenner det bare ingen plass.
| 0
|
702498
|
Vilt eventyr om heksa og skogsreven
Egentlig er bare «Notes on a scandal» et by-eventyr om ei utkrøpen gammal heks og den sultne reven i kaninskogen.
Men Judi Denchs barske barkansikt og Cate Blanchetts frostfjernende og kunsthistoriske profil gjør at du får følelsen av å se noe vesentlig.
Engelsk tradisjon er sånn:
Det er skuespillerne du husker, og historien betyr mindre.
Filmen er laget etter en roman, og romaner virker vanligvis litt gammelmodige, for de tar jo så lang tid å skrive.
I denne treffer vi både den freudiansk skadde jomfru og den eksistensielt oppkåta hustru.
Dench spiller velformulert og eldre-kynisk kvinnelig lærer — det er heksa.
Blanchett stråler som halvgammel (37 år) ny kollega som plutselig og hinsides en hver sannsynlighet realiserer sitt sjabre seksual-ego ved å forføre en britisk 15-åring.
Og tro meg:
Britiske 15-åringer ser ikke mye ut som sexobjekter.
Etter hvert som forfatterinnen blir grepet av sine naive forestillinger om de ensomme jomfruers groteske erotiske mot, blir rollefiguren til Judi Dench et drastisk utøvende troll som på ubegripelig vis har gått seg vill i sitt eget eventyr.
Dermed forlater filmen dramaet og blir en nesten-erotisk nesten-thriller.
Thriller-genren har helt spesielle privilegier i forhold til sannsynligheten.
Dramaet må holde seg nøkternt til det troverdige og lider følgelig mye urett.
Det er selvsagt fristende å skrive en fortelling der fantasien får så frie utløp som i «Notes on a scandal», men det skaper en egen form for oppgitt og irritert kjedsomhet som ingen flinke skuespillere kan kurere.
Det bør nevnes at Bill Nighy gjør en skjønn, følsom-nervøs rolle som helt ekte mann mellom de to mytefigurene.:
| 0
|
702499
|
Alt for damene
Pedro Almodóvar er blitt en tam skjødehund.
I «Volver» gjør han kvinnene til en slags nasjon de med, og regissøren går rundt i et mentalt miniskjørt og er en småsnakkende, småsmiskende etnosentriker.
Hvis man ikke simpelthen og helt enkelt jubler for at snuetehverdagsfeminisme ennå er en slags politisk dyd, blir «Volver» en plagsomt poengløs film.
Dattera til Penelope Cruz slår i hjel ektemannen hennes, et fortellergrep som bare har den hensikten at vi skal bli kvitt ham.
Dermed oppnår filmen den endelige etniske renselse:
Her er ikke med andre menn enn liket, og han var selvsagt et svin som kikket dattera si oppunder skjørtene og forsøkte å voldta henne.
Arbeidsløs var han også.
Derfra kan Cruz og den lille mordersken gå inn i en kvinnestøtta, sorgløs tilværelse som kunne vært en sviende parodi på syttitallets ukritiske søsterskapsbegrep.
Men ikke hos Almodóvar.
Han nedsenker seg i den sentimentale kvinneligheten som Arkimedes i badet, men oppdriften blir borte, for «Volver» eksisterer på hinsida av all kjent fysikk.
Den antatt døde mora til Penelope dukker opp som antatt spøkelse, og dermed forsvinner filmen inn i en farseaktig løgnashandling som veksler med at kvinnekollektiver begraver den myrda ektemannen som om de skulle utføre et sakramente.
Pikenes Pedro må være til og med Europas minst selvkritiske manusforfatter.
Han lar Penelope adoptere naboens restaurant i hans fravær, og serverer et fargerikt filmteam fantastiske middager som er blitt til ved at hun og de andre kvinnene samarbeider hjertevarmt.
Dette er fremdeles ikke en parodi på sånt som argentinere kan finne på i sine mest kjøkkenmagiske stemninger.
Pikenes Pedro er også en av yrkets tammeste replikksnekkere.
Det er ingen snert i snakket, det er bare uendelig.
Mildt sagt bisarre ukebladpoenger fra TVNorge-filmenes klamme biotop veksler med gråtkvalt egosentrisitet.
Hva er det storarta med at også den antatt døde mor var en morderske?
Jeg har forsøkt å lese om denne filmen, og det de fleste begeistra faller ned på som et fundament for litt tafatt beundring, er at «Volver» er så godt spilt.
Det begriper jeg ikke.
Hvordan ville det vært mulig å gjøre disse fullstendig endimensjonale rollene dårlig?
Arnold Schwarzenegger ville ha klart seg bra i rollen til Penelope Cruz eller Carmen Maura.
| 0
|
702501
|
Alt for endene
«The Simpsons»-forfatteren Mike Reiss har skrevet en animasjonskomedie om en homofil and som forsøker å bli hetero.
Han har oppnådd at man tenker «åja».
Hvis folk forsøker å være morsomme og oppnår «åja», er det meningen at de skal gå hjem og slå kosedyra sine.
Kanskje er Daffy homofil.
Kanskje er Langbein homofil, eller Den rosa panteren?
Tegneserie-figurers seksuelle legning betyr egentlig lite, og sånn er det også ellers i verden.
Seksuell legning er noe man har sjøl.
Det er ikke et yrke.
For de fleste.
«Queer duck» er en av disse filmene som gjør homofili til en livsstil-vits.
Nå er ikke denslags verre enn Muhammed-tegningene akkurat, men humor bør inneholde noe mer.
«Queer duck» består mest av gjenkjennelig kjendis-sarkasme.
Man driter ut kjente folk.
Det eneste vittige er at Barbra Streisand skulle være i stand til å kurere heterofili, et behov som oppstår etter at en kristen TV-psykiater har omvendt herr Duck sånn at han giftet seg med den eldgamle gribben Lola.
Filmen fortoner seg som en lang tegne-sketsj, og etter mye stygg musikk når den den metningspunktet da det blir rett å si:
Ok da, så er du homo, da!
Men jeg er Lillestrøm-patriot, og det er mye verre.
| 0
|
702502
|
Alt for englene
Dansker er ikke små, runde og blide.
De er lange, selleri-tynne og religiøst nevrotiske.
I Luc Bessons vasete lille svart hvitt eventyr «Angel-A» opptrer Rie Rasmussen som en merkelig himmelskapning av den sorten som bare burde sitte på pubertetgutters sengestolpe og inspirere fysisk vekst iført fransk undertøy.
I stedet ragger hun opp en arabisk svindler i Paris og utnevner seg sjøl til den håpløse underyterens skytshelgen.
Da Shakespeare hadde møtt Besson, nevnte han støyen & raseriet som ikke betyr noe som helst.
Besson lot som om han ikke hørte det.
Filmen handler om en egentlig usympatisk liten egosentriker som har driti på det berykta draget som ofte blir stående uvaska i lettvinte folks liv.
Han vil ta livet av seg.
Det vil også den lyse dama, og svindleren klarer på mystisk vis å redde den våte stylta udrukna i land.
Dermed oppstår både skjebnefellesskap og kjærlighet.
Angel-A forvandler seg til gatekvikkhetens Golda Meir og ordner opp i alt.
Kan man elske en engel på jordisk vis?
Er man egentlig nødt til å vite det?
Til syvende og sist blir dette en film om at tiden er en ressurs.
Man kan bruke den til å finne opp solenergi og stakittgjerder.
| 0
|
702503
|
Da himmelen falt ned
De kapra flyene som traff World Trade Center og Pentagon 11. september 2001 var for amerikanerne et nytt Pearl Harbor.
Hvis man ser på hva en krigserklæring har gjort med det vi kaller Hollywood tidligere, har filmindustrien forholdt seg til krigen med nesten mistenkelig edruelighet.
Grunnen kan være at globaliseringa har gjort at filmskaperne egentlig tenker mest på utlendingene.
9/11 behandles med en nesten forknytt sinnsro.
Det kan ikke være sunt.
Oliver Stones film «World Trade Center» forbigår politikken med alvorlig eleganse, og skildringen av mennene under røbbelet og deres familier føles som en relevant påminnelse både om lidelse og om livets skjørhet og nødvendigheten av kjærlighet.
Filmen funker selvsagt best hvis man ikke aner hvordan det gikk med folka, men da jeg så jeg den igjen, kjente jeg den samme urolige anspentheten som på kino første gang:
Denne filmen er spennende også når man vet hvordan det vil gå, og den er like god på TV-skjermen som på kino.
«World Trade Center» starter i de morgenkjølige nyork-kløftene.
Sola skinner såvidt.
Politimenn er på vei til jobb.
Nicolas Cage spiller patruljesersjant.
Du ser det første flyet som en skygge.
Det andre flyet er lenge bare et rykte.
Skildringen av møtet med det ufattelige er forheksende godt skildret, og det er en nydelig, skjebnesvanger stigning i starten inntil taket begynner å dette ned og Cage skriker:
«Run!»
Så kommer mørket.
| 1
|
702504
|
Da historien våknet til liv
Endelig — her er en familiefilm der det ikke må bli et ork for voksne å være med på kino.
«Natt på museet» har fornøyelige scener for små og store.
Man kan synes at komediene som Ben Stiller spiller i, er tåpelige.
Men fyren er iallfall ikke redd for å gå inn i roller der han må dumme seg kraftig ut.
Denne gang tolker han den keitete Larry Daley, alenepappa med desperat behov for en jobb.
Utfordringen kommer da han blir ansatt som nattevakt på Naturhistorisk museum.
EN TRAUST introduksjon gjør oss kjent med Larry og sønnen han har dårlig samvittighet overfor.
Gode fedre skal komme i klassen en gang i året og fortelle om jobben.
Larrys sønn har ikke fått være stolt over faren sin i alles påhør.
Okeida, siste sjanse er denne nattevakten.
I det trøtte museet der direktøren går rundt og kjefter på de besøkende.
Larry tror jobben skal bli enkel.
I foajeen står en dinosaur i skjelettform.
I avdelingen for Afrika troner utstoppede løver, elefanter og aper.
Bak en glassmonter strever en gjeng neandertaler, laget av voks, med å gjøre opp ild.
Bak en annen glassvegg stormer den krigerske hunerstammen fram.
Utstillinger av romerne, mayaene og de hvite amerikanernes kultur består av modeller av bygninger og detaljerte miniatyrdukker.
Gjesp, her er det bare å sove.
SÅ SIER DET PANG .
Det holder å røpe at magiske krefter får voksfigurer og beinrangel til å våkne til liv når mørket senker seg.
Snart får nattevakten sitt livs opplevelse idet kulturhistorien bokstavelig talt blir levende på museet.
Resten av filmen handler om Larrys strev med å få kontroll på sin nye arbeidsplass.
Regissør Shawn Levy pøser på med elleville påfunn og situasjonskomikk.
Særlig artig er grepet med å mikse miniatyrdukkene, spilt av levende skuespillere, med folk i full størrelse.
Slik figurerer Owen Wilson som cowboy fra Midtvesten og slåss snart med den romerske soldaten i nabomonteren.
Når nattevakt Larry kommer inn i bildet, fikser filmskaperne å bedra oss visuelt.
ET KVARTER FOR LANG føles filmen fordi regissøren forelsker seg i sine scener.
Heldigvis krydres kaoset av flere utmerkede biroller.
Fantastisk er de korte møtene mellom museumsdirektøren (Ricky Gervais) og Larry, en eminent studie i antydende spill.
Også Robin Williams gjør jobben som voksdukken Teodor Roosevelt.
Blott til lyst.
Kos dere.
| 1
|
702506
|
Nå blør det mye mer enn før.Tiddeli-dum.
Huttemeitu!
Filmen er beretningen om et dårlig varsla selvmord:
«Hannibal rising» har en historie som tar livet av seg allerede i åpningsscenene.
Da den brutale balteren Rhys Ifans slakter og spiser Hannibals treårige lillesøster, er filmen stein dau.
Grotesk barnemishandling i krig.
Ikke moro.
PSYKOLOGIEN er også feil.
Seriemorderen fra «Nattsvermeren» ble ikke en gourmet-sadist fordi han opplevde fæle ting i krigen.
Lecter er ikke et resultat av dårlig barndom.
Han er en følelseskald psykopat som har forfinet seg selv hinsides det menneskelige.
Poenget med ham er at man kan bli så kultivert at den maten de normale menneskene spiser, ikke er spesiell nok — og moralen og medlidenheten deres er så vanlig at den føles vulgær.
Hannibal Lecter er karikaturen på den ekstreme åndssnobb, og han kommer fra superheltenes myterike, der noen folk er uforklarlig annerledes.
NÅR GUTTUNGEN i denne filmen vrenger ondt med Lara Croft-leppene sine, ser vi bare en ganske vanlig tosk som hører hjemme i en dusinthriller med Narvesen-psykologi.
«Hannibal rising» er bare enda en kinoting som blør mye mer enn før.
Tiddeli-bom!
Huttemeitu.
Filmen er laget med en viss historisk glede, men den tidsflørtende eventyrboka virker plagsomt upoetisk og sidrumpa.
Da Lecter blir voksen medisinerstudent i Frankrike og vandrer rundt tanta si (Gong Li) som en slags konstant Hannibal-reisning, kan de som fremdeles har hormonproduksjon etter en mørk vinter, oppleve filmen som et litt dystert seksuelt thrillerdrama - men av flyssete VHS-standard.
Rhys Ifans imponerer alltid.
Gong
Li er stadig vekk en visuelt vellykka kineserinne og funker ålreit som nips.
Gaspard Ulliel anstrenger seg desperat for å virke nifs.
Det gjorde aldri Anthony Hopkins.
| 0
|
702507
|
68-er-syndromet
Vinterens mest gnurne tenkefilm på DVD kommer mirakuløst nok fra tyskeren Wim Wenders, som fortsetter sin endeløse USA-ferie.
Den fallerte festeren og fortids-feterte skuespilleren Howard Spence (Sam Shepard) sier spakt da 30 års mangel på initiativ blir holdt i mot ham:
«Jeg visste ikke at tiden gikk».
Han har brutt opp fra innspillingen av en campete cowboyfilm for å søke fred langs røttene, men underveis oppdager mannen at han fikk en sønn for 30 år siden.
I pappas gamle bil tar han motorveien bakover til Montana på jakt etter fortida, og så oppdager han at en mann faktisk kan vase vekk et helt liv uten å merke hva som skjer.
Dermed blir reisen en slags ferd i skjærsilden.
Det egentlige helvete er inne i deg, og himmelen er når du forsoner deg med hvem du var og kanskje tilgir deg selv eller kanskje bestemmer deg for at salighet er noe som aldri vil oppstå.
Helvete er alle minnene om de du var, alle påminnelsene om hva du gjorde.
Helvete er å vite, himmelen er å glemme.
Glemsel er frelse.
Alt vi lærte om hva som fantes over himmelens tak, var bare en lek med metaforer.
Shepard får oppleve at eksdama hans ikke liker ham og at sønnen ikke liker ham, og at 30 år med egosentrisitet har gjort ham til en person som folk godt kan unnvære.
Han er en representant for hva vi kunne kalle 68-er-syndromet:
Jeg var sinnssykt kul, og alle damene likte meg, men nå har jeg egentlig ingen.
Den eneste som virkelig vil ha den stadig mer forsagte mannen, er forsikringsselskapets utsending Tim Roth som skal sørge for at han kommer tilbake til filminnspillingen.
Wenders filmer på gammelmannsmåten sin med vide vinkler, breide landskaper og harde kontraster.
Shepard er en slags coyote.
Han har et skarpt halvmånefjes og en gudegitt melankoli, og det er han som har skrevet filmen.
Motvillig som en slakter når han leser om kreftfaren ved rødt kjøtt, liker jeg denne filmen.
| 1
|
702508
|
Husk smådyra med mat
Hvis en bare holder klart for seg at «Shrek» har en opphøyd særstilling blant animasjonistene og ikke kan sammenliknes med noen, er «Over hekken» en av de beste datadyr-vitsene for hele familien.
Spreke Hollywood-forfattere har skapt en skjønn liten gjennomsnittsfamilie av pysedyr i en skog som etter vinterdvalen plutselig er omgitt av en naturstridig hekk fordi boligfelt-fascistene har innebygd den.
Vi vet alle at boligfelt fører til klimakriser, men de tilbyr også alternative former for mating av ville dyr.
De hederlige sankerne blir plutselig åtsel-spisere og søppelrotere, lokket av en halvkriminell vaskebjørn som dessverre tok potetgullet til bamsen.
Filmen gjøgler nydelig med samfunnskritiske ironier, den gjenforteller skilpaddens egentlig glemte historie om hvor vanskelig det er å være sjef for en gjeng spontane og vankelmodige idioter (husk å mate Valla når snøen faller), og den skaper et merkelig psykisk ubalansert farts-ekorn som kommer til å ødelegge buskhale-rottenes omdømme for all framtid.
Egentlig tror jeg «Over hekken» fortjener en sekser, men revisoren sier at kvoten min er oppbrukt fram til mars.
| 1
|
702510
|
Husk 9. april!
«Beerfest» er en sjelden harrykomedie:
Ølstyrting fra gigantglass, brystblotter-damer i sørtyske jodlebunader, tyskere med engelskuttale fra de alvorlig stemte z-enes krigsfilmsilo og en nesten genetisk uansvarlig gjeng ekstrem-idioter fra California.
Filmen handler om at amerikanske brødre med tyske aner skal til München og drysse pappa Sutherlands aske.
Det ender med at de sjøl blir pepret med den glade gubben, for tyskerne ser ut som om de spiser uolja eikebord til frokost og de heller pils i en fart som kan drive flere vannkraftverk.
De amerikanske brødrene drar hjem med tråkket hale, men bestemmer seg for å gjennomføre et treningsopplegg i pilsing, forsterket med en fyr som heter Fyllingen, en jødisk biokjemiker og en jentegalen inder som også har regissert filmen og derfor får være med.
Jeg skal litt forsiktig antyde nivået i «Beerfest» ved å referere til at teamets høydetrening består i å drikke værpiss (hannsau) på bungalow-taket.
Dermed er de klar til å dra tilbake til Herr Schniedelwichsens kappdrikking i noe som minner om Hitlers bunker og med fordel kunne hete Das Untergang.
La meg også nevne at de store støvleglassa heter Das Boot (the boot), og at bestefar spilles av han som var kaptein i – nettopp!
«Das Boot».
Avholdsfolk burde elske denne filmen.
Men det kommer de ikke til å gjøre.
| 0
|
702511
|
Husk 1981!
Denne skrekkfilmen er den første produksjonen fra et nytt grøsserselskap som kaller seg Raw Feed, og den tar alle nostalgikerne med til VHS-tidene på 1980-tallet.
Den gang da morderne brakte verktøykassa si og fikk bruk for alle redskapene.
Filmen er rørende tradisjonsbunden.
Et ungt par havner i uføre på et bondeland som ikke står på kartet – like etter at de hadde sex.
Der ute finnes Senterparti-velgerne, Frp-folka og de andre avvikerne.
Til og med den gule pickup-trucken ser mentalt tilbakestående ut, og den kjøres av en mann med så psykopatisk tannstilling at han ikke kan spise annet enn løvtrær og tung maskinvare.
I bobilen bor ganske riktig det steingalne kristenfolket – og i veggen på dametoalettet sitter ei glodgulpende, tynn lita jente som har vært savna siden 1971.
Filmen er litt inspirert av «Saw»-seriens skittentgolv-estetisme og deprimerende dass-fange-tema.
Men mest er den en VHS-film for de som kan huske storøydheten i 1981.
| 0
|
702513
|
Skummelt på sklibrett
Det hviler en behagelig filosofisk ro over sklibrettfolket.
Denne enkle storbakke-kulheten gjør den norske Shining-thrilleren «Fritt vilt» til en utsøkt opplevelse av virkelighetsnær påske-spenning.
Når de hårete tingene virkelig begynner å herje med horror-histaminene, er systemet ikke allerede lammet av curaredoser med allmenn-norsk høytpreik og monoton filmaggresjon.
Det er ikke ofte at jeg føler det er noen bak meg når jeg går til sengs etter å ha sett en thriller.
«Fritt vilt» gjorde det.
En ulempen fornemmelse av tilstedeværelse som jeg tror jeg følte forrige gang da jeg så «Rosemary's baby» på Herøya Kino.
Og det er en stund siden.
Filmen er laget med moderne fargeløshet.
Det er like spennende å speide etter noen vage hudfarger som å vente på monstermannen, for stort sett er bildene like tilbakeholdne som snakket.
Historien er nesten for enkel til ikke å være sann.
Fem brettianere kjører til høyfjellet i fint vær, men stavangermannen brekker selvsagt beinet, slik vi gjør på glatta, og så må de ta inn i et forlatt hotell.
Man skal være forsiktig med forlatte hoteller.
Særlig hvis de til og med mangler en bulgarer som spiller medbragt orgel i baren og synger Robbie Williams-imitasjoner.
Da er det noe galt.
Jeg skal ikke røpe for mye av handlingen.
Når det blir så spennende, er det også fordi du egentlig vil at det skal gå bra med disse folka.
Ingrid Bolsø Berdal er et karismafunn.
Fjeset hennes utsondrer en slags visuell våkenhets-energi, og hun kan fikse alvorlige bruddsår med superlim, en Rosa Panter-fikshet som er sjelden blant jenter.
Det har noe å gjøre med eksklusiv tilforlatelighet.
Man trenger det for at film skal funke, og for mange norske produksjoner lider under at skuespillerne ikke ville klart å holde liv i et nytent bensinbål.
For oss på den snøfrie morene er det også oppkvikkende med brødrene Rolf Kristian og Tomas Alf Larsen:
Hvis noen hadde sagt for ca 100 år siden at det store skulle bli å snakke stavangersk i filmthrillere, ja, hva da?
Kristoffer Joner har brøyta en slags motorvei av muligheter for folket med verdens tøffeste dialekt.
I amerikansk ungdomsskrekk er det sånn at jenta som hadde sex, før først.
Ikke i Norge.
Der ryker jomfrua.
| 1
|
702514
|
Hvem er egentlig Dupree?
De fleste mennesker vil før eller siden sette seg ned og lure på hva de egentlig skulle med alle disse vennene som flekker til livet deres som urydda plastposer med flaskepant.
Dette handler egentlig komedien «You, me and Dupree» om.
Hvem er denne Dupree?
Er han en motbydelig godtroende plageånd eller er han en rå psykopat som har oppdaget at ingen orker være sinte på de naive?
Uansett er det en underholdende film som ble til på elendig manus.
Når Dupree-filmen underholder, er det fordi Dillon er så bra i den trippelplaga ektemann-rollen, fordi Kate Hudson slapper av og ikke prøver å være vittig – og fordi Owen Wilson går de skeive veiene som nesa peker ut.
Wilson er en skuespiller som blir brukt slik de bruker jenter:
Han må smile og gjøre seg til med erotisk esoteriske småfrøfakter.
Men han kler det.
Matt Dillon må ha fått ansiktsløftning eller en fjorten timers saueyoghurt-kur for huden, for han ser frisk og viril ut igjen.
Han gifter seg med Kate Hudson og får Michael Douglas som svigerfar – Douglas spiller en kakse på størrelse med Norsk Statoil, eller Stydro, som vi kaller det i den industrifiendtlige kulturredaksjonen i Aftenbladet.
Vennen Dupree har havna på utsiden av livet og må flytte inn i det 700 kvadratmeter lille Dillon-huset med et flyttelass som ser ut som om han var med Tom Hanks på øde øy og samlet på alt som fløt i land.
Dupree er en katastrofe.
I pysete land som Sverige ville de bygget tilfluktsrom mot ham.
Dupree vil at Dillon skal fortsette med å være et barn.
Kamerater gjør sånt.
Han bestiller TV-kanaler, arrangerer guttefester, avbryter lovende seksuelle forspill og stinker ut det private soveromstoalettet.
Det blir en krevende tid for Dillon, som i tillegg er blitt en eiendomsutvikler av den sorten som kan risikere å bli kasta ut av NHO fordi han har for hvit skjorte.
Han har i tillegg en svigerfar som foreslår at han skal sterilisere seg.
Han har det ikke lett.
Dessuten begynner Dupree å forstå kona hans.
Det dukker alltid opp noen karer som forstår andre koners følelsesliv bedre enn Sverre M. Fjelstad skjønner elgenes vår.
Dupree-filmen går også den siste delen av lysløypa:
Karrieremannen tar seg ikke av familien, og det er derfor alle ting blir så gale.
| 1
|
702516
|
Forføreriske fransker
Livet kan by på mange overraskelser.
Men denne filmen kommer du aldri til å ville se.
«Un fil a la patte» er en gammel fransk frierfarse, og den eneste moderniseringen som har foregått, er den anakronistiske innføringen av fem sekunder mobiltelefon.
Ellers er dette en komedie fra den gang Henrik Ibsen ennå skrev.
Tapetene likner eksplosjonsulykker med bærrike syltetøysorter, og menneskene oppfører seg så fjollete og oppstemt at man skulle tro at de forutså både den første og den andre verdenskrigen.
Emmanuelle Béarts overleppe ser ut som et evolusjonært utvikla redskap til gumling av maur uten at man får mold i munnen.
Hun spiller forførerisk slik innestengte hunnkatter av og til spiller løpetid.
Elskeren hennes skal forsøke å slå opp fordi han skal gifte seg med Mademoiselle Hva
Så, og velstående mennesker med hjerner som rømmegrøt småsurer seg gjennom stygge rom med teite samtaler.
Poenget i en farse er at alle lyver for alle og jobber med verbalt tungvinte intriger.
Det er som å overvære en tragedie uten alvor eller en komedie uten latter, for farsen har erstattet fortelling med fart og presisjon.
Menn kommer og menn går.
Den er som en parodi på Ibsen, den er som en ironi over giftemålene på Oslo Vest og dagbladredaktørenes eventuelle koblervirksomhet blant de sosialt fruktsommelige.
Man kan selvsagt tenke gjennom alle de gangene man har sett teaterstykker som dette i fullt alvor, og kunsten er et sted for pinlige minner.
| 0
|
702517
|
Seagal revisited
Dette er ihvertfall en annerledes Seagal-film:
På et rumensk sted i Europa blir elitesoldatene hans utrydda av ei ondøyd superstripperske med varulvevner.
Hun kutter struper med sagtakka kniv og blir voldsomt øyeblikkelig solarisert, som om hun hadde valgt en Nivea fra Tsjernobyl.
Handlingen forteller litt omstendelig om at Myndighetene har utvikla en slags partydop som gjør folk til aggressive, som en slags for mye Møllers tran og takk for i dag.
Noen vil slippe det i byens drikkevannskilde, en humørtilførsel som ville få folk til å oppføre seg som en vanlig fredagskveld ved Vågen i Stavanger – og det bør forhindres.
Seagal utstyres med kroppstilpassa kniver i superplast, men han er ikke så mye med.
I starten har han et tilfeldig gateslagsmål som er så dårlig at det vil kunne forveksles med gammeldags utfylling av selvangivelse.
Filmen foregår heldigvis i et nordnorsk strømstans-mørke og inneholder ihvertfall den gjeldende verdensrekorden i gjenomvegg-flyging i miniskjørt.
| 0
|
702518
|
Mer av det samme
DE TRE første Olsenbanden jr-filmene er sett av 660.000 tilskuere og har spilt inn 53 millioner kroner.
Da synes jo ikke regissør Arne Lindtner Næss og Nordisk Film at det er noen vits i å snu på flisa.
Fjerde film om den unge Olsenbanden er lik sine forgjernere.
Her finnes lite å bli opphisset av.
Ikke dårlig, ikke bra.
Inn det ene øyet, ut det andre.
Den oppskrudde spillestilen i Olsenbanden er jo en prøvelse i seg selv, men den er du nødt til å henge med på når du først har løst billett.
Prisen for filmens aller mest karikerte figur går til Iren Reppen i rollen som moren til Preben (uttales Pjeben) fra Vindern.
Hun beviser at selv i Olsenbande-universet er det mulig å overspille.
Feil dosering er også Robert Opsahl utsatt for i rollen som Kjell.
Han er den myke, litt redde gutten i gjengen.
Men regissøren maser så mye om disse egenskapene, at vi går lei.
«Hjertet mitt knuses i tusen biter og kanskje fler», sukker Kjell stadig.
DU KAN lett gjette deg til 95 prosent av det som skjer i «Sølvgruvens hemmelighet», der handlingen foregår rundt 1960.
Men plutselig får vi en scene med datidens tekstmelding.
Morsomt.
Og hvorfor får vi ikke flere slike overraskelser?
Kan vi håpe på et kvikkere manus nå når regissør Lindtner Næss går i gang med den femte junior-banden?
Da for øvrig med nye skuespillere ettersom dagens Olsenbande blir for gammel.
Filmen starter med at Egon slipper ut av husarrest og treffer en ny og rik gutt, Preben.
Nå er det Preben som har en plan, men den mislykkes slik at Egon må flykte i vill fart.
EGON VIL ha hevn, og tar med seg de til nå forsmådde kameratene Kjell og Benny.
Etter jakt på en rød sparegris og litt bløtkakehumor, bokstavelig talt, er vi framme ved tittelen:
Sølvgruvens hemmelighet.
Det viser seg nemlig at foreldrene til Preben har stjålet selveste Kongens kronjuveler.
Og de ligger gjemt i en nedlagt sølvgruve i Kongsberg.
Dette får Egon greie på mens han sitter innelåst i et skap hjemme hos rikfolket.
Snart er både Prebens foreldre, i Rolls Royce med privatsjåfør, og Olsenbanden ,«forsterket» med politi, på vei til Kongsberg for å hente ut kronjuvelene.
Hvem kommer først?
Og tror du kong Olavs fornøyde latter triller ut av filmens aller siste bilder?
| 0
|
702521
|
Lengsel etter kjærlighet
Lengter den moderne, frigjorte kvinne etter en kjærlighet som gir mer enn seksuell tilfredsstillelse?
Ja, svarer den danske spillefilmdebutanten Pernille Fischer Christensen i «En soap».
Charlotte kan alt om skjønnhetskremer og det å virke attraktiv på mannen.
Men samboerskapet med Kristian gjør henne ikke lykkelig, og i filmens åpning flytter hun i egen leilighet.
Ut av dette vokser en original tilnærming mellom frustrerte Charlotte og den dypt deprimerte Ulrik i etasjen under.
Han er en transseksuell mann som venter på kjønnsoperasjon for å bli helt og fullt Veronica.
Charlotte fascineres av den feminine mannen som har en så annerledes, myk tilnærming til det meste sammenlignet med de tøffe mannfolkene hun er vant til å få til sengs.
Det er vart og heftig framstilt, om hverandre, og riktig følsomt spilt av Trine Dyrholm og David Dencik.
De to veksler mellom skepsis og tiltrekning, omsorg og irritasjon, avsky og forelskelse.
En rekke scener, blant annet der Ulriks mor kommer på hemmelige besøk, viser hvor sosialt stigmatiserende det er å være transseksuell.
Slik skaper regissøren rikelig med undertekst som belyser smerten i en identitet som kjennes håpløs.
Fischer Christensen benytter et fint fortellergrep der hun stykker historien opp i episoder.
Disse innledes av stillsfotos i svart-hvitt som fryses fra filmtagningene.
En fortellerstemme gir resymeer av handlingen.
Slik skapes assosiasjoner til såpeserier av det slag som Ulrik/Veronica elsker å se på tv.
Samtidig vugger rosa blomster på kirsebærtrærne utenfor blokkvinduene og gir et vakkert akkompagnement til drømmen om kjærlighet innenfor veggene.
Mye håndholdt kamera, men ikke mer enn at det fint styrker følelsen av å komme tett på to skjebner.
Smukt og annerledes.
Jo, danskene er flinke.
| 1
|
702522
|
Mirakelet i sal 2
Ulempen ved å bryte tabuer er opplagt.
Når man fyller de første ti minuttene av en film med så demonstrativt uvanlig kinosex at nærgåenheten virker hysterisk, da bør man ha noe som ihvertfall minner om tankevirksomhet å følge opp med.
«Shortbus» har ikke det.
Den består av independent-jabb fra «ah.., kind'a like..a..»-land.
Filmen er en snakkesalig vandring i de alternative nyorkernes intuisjonsdyrkende flettesekt, den stiller ut til spott og spe en intellektuelt jomfruelig selvopptatthet som ble utbrukt for 20 år siden.
Handlingen og samtalene er en utspekulert lidelse.
Overraskende mye tåpelig blir framført av oppsiktsvekkende dårlige skuespillere.
Kvinnelig samlivsterapeut røper til homofilt par at hun aldri har hatt orgasme og blir invitert til en slags nattklubb for De Andre Folka.
Filmen veksler mellom liksomtkult, esoterisk jålesnakk og påtrengende virkelighetsnær plakatsex.
Allerede etter ti minutter blir det vanskelig å forholde seg til skuespiller-identitetene, fordi folk som utfører ekte seksuelle handlinger for penger, egentlig bør defineres som prostituerte.
Men så skjer det fantastiske.
Foran øynene på oss i sal 2 brenner elendigheta plutselig opp.
Bildet fryser, og så smelter filmen som om den skulle være et tablå fra Sodoma.
Det finnes likevel en Gud, og når kinoen ikke har makt eller vett til å avvise de likegyldighetene som klarer å markedsføre seg ved hjelp av sensasjonshype, da tar englene hans over.
Flammende sverd.
Ild og mørke over jorden.
Takk for i dag.
| 0
|
702523
|
Småmaskin-magi
På nytelsesområdet småmaskin-teknologi gjelder ikke begrepet usannsynlig.
Skritt-telleren som kan måle kålrabi-innholdet i magert svinekjøtt er snart på markedet, og i mellomtida trøster vi oss med en ny mobil som det går an å snakke i.
«Click» er en typisk amerikansk halvharry-komedie av den sorten der folk til slutt likner Tom Nordlie og må bære latexdrakter som datafolka har formulert.
Adam Sandler spiller den vanligste California-hannen; han som ikke dukker opp på sønnens svømmetrening, ikke bygger trehytte og ikke kan dra på telttur fordi han har arbeidsjernet David Hasselhoff som sjef.
En stressa kveld drar Sandler på byen for å finne ny fjernkontroll til TV-en, og han kommer hjem med en maskin som kan kontrollere alt.
Hurtigspoling av skitende hund og hastig hustru-sex er blant de små tingene som besluttsomhets-forlengeren til Christopher Walken kan få til, og det er ganske underholdende.
Som alle skjønner beveger vi oss samtidig inn i området for akutt strålefare:
Hva kan ikke teknologien gjøre mot folks sjel?
Vel, gledesdreperne i Hollywood har også en hjelpeprest-vri på denne teknologi-hyggen, for som en slags ekteskaps-Scrooge utvikler den arme arkitekten seg til å bli en feit, skilt tosk som bare har sin grenseløse suksess å varme lankene på.
Dette er en samfunnskritikk som stammer fra den gang mor og barn gikk hjemme og plaga hverandre med femtitallsgnål, mens far fikk lov til å gå på jobb og drikke vann fra en beholder rett utforbi kontordøra.
Ikke bry deg om den.
Kos deg med fk-en.
| 1
|
702524
|
Samuels oppvisning
Denne vitale action-thrilleren ble antakelig bare laget for at Samuel L. Jackson nok en gang skulle imponere folk med sin blafrende krokodille-kjeft og sin kompromissløse maskin-maskulinitet.
Den må også være laget for at de altfor kompliserte filmskaperne kan se hvor enkelt det kan gjøres:
Etter en innledning som er nesten uhøflig doven (ingen har forsøkt å gjøre noe originalt en gang), slipper man løs flere slanger enn det finnes på Storhaug.
Det skjer i et fly, som er klautrofobikernes verste fryktkasse, og slangene kan til og med snerre og brøle, som om de egentlig befant seg i en tegnefilm søndag morgen.
Sånn som dette er den perfekte filmen.
Rett fram og ferdig med den.
Ingen psykologier.
Bare håndverk.
| 1
|
702526
|
Rosemary's joggere
Dette kunne vært en parodi, men blir etter hvert en ganske urovekkende thriller om uventa ting:
Etter Rosemary-modellen blir et ungt New York-ektepar fanget i en leilighet av de fanatiske senior-joggerne.
De etter hvert ganske gamle folka er treningshysteriske bodyfat-fascister, som i stedet for å sitte på atskilte trebenker og beklage kommunens vær, renner rundt i flyktig bomullstøy.
Australske Portia de Rossi, som ellers er kjæresten til Ellen DeGeneres, spiller den mistenksomme kona, mens Dean Cain etter hvert er blitt like bred som Steffen Tangstad på tross av at han er påtakelig trang i nøtta.
De fleste tingene i denne lille TV-thrilleren er overtydelige, men til gjengjeld skjønner du hva som skjer.
Plutselig forsvinner andre unge par fra leiegården.
Ektemannen blir mistenkelig impotent.
Hadde de salpeter i XL1-en – nei, han traff en blondine som jogger!
Med begge beina.
Djevelen er ikke med denne gang, men han liker garantert den lille filmen.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.