id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
004226
|
Fly
Ikke direkte dårlig, men et skuldertrekk fra Disney.
Filmen Fly er kanskje en logisk følge av Pixars suksess med de to Biler-filmene.
John Lasseter er med som produsent og manusforfatter, men det er likevel Disney som står som avsender.
Denne spinoffen er ikke direkte dårlig, men oppleves som et skuldertrekk med en svært enkel historie, funksjonell animasjon og litt masete humor.
De minste barna vil nok likevel la seg underholde gjennom de 90 minuttene det varer.
Fly med høydeskrekk
Vi er i samme verden som Biler-filmene, befolket av snakkende kjøretøy i alle varianter.
Dusty er et lite propellfly som sprayer maisåkre, men drømmer om å konkurrere i et interkontinentalt flyrace.
Konkurransen er i utgangspunktet knallhard, men Dusty får hjelp av gode venner og et gammelt jagerfly til å oppnå uventet gode resultater.
Det er bare ett problem:
Dusty har høydeskrekk!
Historien er velkjent.
En underdog drømmer om storhet, og greier det ved hjelp av en gammel helt.
Nesten akkurat som i Biler, altså.
Filmen har til og med elementer som er løftet rett fra nevnte film.
Men at Fly kopierer Biler, er vel ikke i utgangspunktet verre enn at Days of Thunder kopierte Top Gun.
Jeg skulle likevel ønske at Fly hadde mer egenart, turte å ta større sjanser, og var like opptatt av store kinogjengere som av små.
Grom flylyd i alle kanaler
Det aller beste med Fly, er lyden.
Det er skikkelig gromt når et kobbel av propellfly med kraftige motorer hviner forbi i alle kanaler.
Her har lyddesignerne gjort en meget god jobb.
Den norske dubbingen forsvinner dessverre av og til i det kraftige lydbildet, men er ellers godt utført.
Jeg er litt over gjennomsnittet mottagelig for flyfilmer.
Den aller første filmen jeg så på kino som 7-åring het
De modige menn i de farlige fly, og handlet om et flyrace fra London til Paris i 1910.
Og mange sekvenser i Fly byr på luftig action, men jeg synes det skorter på oppfinnsomhet.
Jeg føler ikke det store suget i magen når Dusty flyr opp i skyene.
Top Gun fikk sin Days of Thunder, men Fly ligner mer på Rory Racerbil fra barne-TV.
| 0
|
004229
|
Metallica:Through the
Never
Storslått konsert – med underutvikla sidehistorie.
Det er ikkje musikken det skortar på i Through the Never.
Gutta i Metallica byrjar å bli middelaldrande etter kvart – alle er rundt 50-årsmerket – men dei veit framleis å levere Dét.
Gneista som gjer at eg framleis får frysningar, 13 år etter at Symphony & Metallica ramla i fanget mitt (eg var ung, og visste alt).
I staden for å levere ein tradisjonell konsertfilm ynskja James Hetfield & Co å bake inn ei fiktiv historie.
Metallica-roadien Trip, spela av Dane DeHaan (Chronicle) vert sendt ut etter konsertstart for å skaffe bensin til ein stranda bil med ei mystisk veske med «noko bandet treng», godt tima til tekstlinja «Give me Fuel, give me fire, give me that which I desire».
Kameraet følgjer så han til ein slags alternativ tidslinje – via ei fargefull pille og ei bilulukke – eit parallelt univers der byen har gått til helvete og han må kjempe seg fram mellom væpna demonstrantar, opprørspoliti, og ein mystisk gassmaskekledd ryttar.
Jakta vert vist innimellom låtane.
Mangel i gjennomføring, ikkje ambisjon
Metallica har det i seg å vere modige.
Deira førre filmsatsing, Some Kind Of Monster var ein dokumentar frå ei tid som reiv og sleit i bandet – rått framvist for fansen.
Bort med gjennomparfymerte, gjennomsponsa reklamedokumentarar med barndomsbilete med eit altfor stort instrument på fanget og forteljarstemmer som ender setningar med «lite visste foreldra at dette skulle føre til musikalsk verdensdominanse».
Fuck det.
Det skal mykje til å rokke ved den etter kvart litt keisame sjangeren konsertfilm.
Musikkfilmen har derimot absolutt vore spennande, ikkje minst gjennom Forteljingar som Pink Floyds The Wall.
Kanskje er det eit element av dette Metallica ynskjer å hente fram igjen.
Diverre er ideen som er skapt til låtane antiklimatisk – både åleine, og langt frå på høgde med historia som ligg i botnen for songane – desperasjonen og fortvilinga over krig og galskap.
Representasjonen av låtmaterialet er visuelt kraftfullt (frå Nimród Antal, regissøren bak Predators), men fell gjennom som forteljing.
Ikkje av mangel på ambisjon, men rett og slett fordi Trips «MacGuffin»-jakt ender opp som eit unødvendig element – meir som ei forstyrring av ein god konsert enn noko som tilfører meining.
Eg har sett 3,5 minutt lange musikkvideoar som har gitt meg meir enn dette.
Sterk konsertoppleving
Når det er sagt, som ei rein konsertoppleving er Metallica framleis store, og såpass sterkt teatralske at ein lurar på kvifor det alternative universet må vere såpass avskilt frå resten av filmen.
Ei arrangert pyroulukke – openbart ei referanse til Hetfields ulukke i 1992 – framstår som litt vél tunghendt og oppstylta.
3D-effektane bringer ikkje mykje til bordet som lyden ikkje allereie kan gjere djupare (sjølv om eg hadde håpa på tyngre bass i akkurat min sal).
– Metallica har ein tendens til å hoppe, og så stille spørsmål på vegen ned.
Etter kvart som me kjem nærare og nærare bakken innser me at det ikkje er sikkerheitsnett og me innser at me burde ha spurt fleire spørsmål på vegen ned, sa trommis Lars Ulrich i eit nyleg intervju.
Det høyrest sånn omtrent rett ut.
Metallica:
Through the
Never er tidvis storslått – men fiksjonshistoria ved sidan av er altfor underutvikla til å kunne gjere det den har lyst til – rokke ved konsertfilmsjangeren.
Kva er ditt favorittminne frå Metallicas historie?
| 0
|
004230
|
Supervention
Spektakulær reise gjennom enorme fjellsider og tronge byområde.
Det er vel på sett og vis ei slags vidaresending av fakkelen i skisporten.
I opninga av skifilmen Supervention fér først skihoppar Tom Hilde ned Lysgårdsbakken, då han kjem opp igjen står to menn i litt andre skiklede klar til å reise ned det same unnarennet – dei reknar dog ikkje med å hoppe like langt.
«Ikkje gløym V-stilen,» seier Hilde – symbolsk(?) – før førstemann set utanfor, landar på kulen, held fram ned unnarennet før dei seglar ned på eit skråstilt tak – ein del av OL-fakkelkonstruksjonen – og vidare ned mot byområdet.
Ei glimrande opning til det regissørane sjølve har kalla eit «innblikk i kva ski- og snowboardkøyring er i dag».
Enorme fjellsider og tronge byområde
Eg nyttar nok meir tid i løpet av eit år på å sjå såkalla tradisjonell skikøyring enn den moderne, men har likevel sett ein del oppigjennom.
Det som slår meg er at Supervention i større grad viser gleda rundt skileiken, og ikkje berre sjølve køyringa.
Miljøa i Supervention vekslar mellom enorme fjellsider og tronge byområde med stort hell.
Her får me alt frå heftig natur i Lyngen, Canada og New Zealand, til utvalde stader i blant anna Lillehammer og Stockholm.
Leikinga i den spektakulære gruvebyen Barentsburg står fram for meg som noko av det stiligaste i filmen, og den vellukka hoppinga frå kapittel til kapittel gjer til at filmen aldri rekk å miste farten, men vert ei sterk reise frå start til slutt.
Eit snøras blir ståande som det einaste som stikk seg ut negativt.
Ikkje fordi det ikkje er like morosamt som resten av filmen – snøras er, og skal vere, farleg – men fordi intensiteten er skrudd litt for mykje til.
Den digitale ristinga av kameraet er overdriven i ein film som elles kjennest heilt naturleg.
Regissør Filip Christensen og resten av crewet hans har klart å lage ei herleg reise som representerer alle delane av den moderne skikøyringa, der – interessant nok – ein god kameravinkel kan vere nesten like viktig som sjølve utøvinga av sporten.
God bruk av alt frå helikopter og meir tradisjonell filming, til dei stadig meir populære hjelmkamera og ulike former for dronefilming, viser fram idretten på sitt beste i spektakulære og imponerande omgivnader.
Krev ikkje forkunnskapar
Dei fleste har nok eit eller anna forhold til alpinverdsmeister Aksel Lund Svindal, men dei fleste utøvarane her er nok heller ukjende andlet for folkemengda.
Terje Håkonsen dukkar òg opp, som ein representant for «gamle dagar» – den éine framfor kamera som framleis ikkje heilt klarar å leggje frå seg rivaliseringa mellom ski og snøbrett.
Sjarmerande!
Supervention klarar uansett å gjere deg kjend nok med hovuda bak dei utrulege prestasjonane – eit innblikk i den utrulege gleda bak plankekøyrarane og den finslipte teknikken.
Du treng ikkje ha kjennskap til verken filmsjangeren eller sporten for å ha glede av Supervention, dette er imponerande uansett.
Og sjølv om snøsportfilmen kanskje har best grobotn på dataskjermar eller TV-stover verda over, så er det først på kinolerretet at slik god kamerabruk verkeleg kjem til sin rett
| 1
|
004231
|
Jobs
For enkelt og sentimentalt om Apple-sjefen.
Det er ingen tvil om at Steve Jobs var et geni.
Men hvor interessant filmen om ham er, kommer an på hvor interessant synes du det er å følge karrieren til en computerselger.
For meg?
Bare sånn passe.
Det er tidvis morsomt å se gjenskapningen av nerdemiljøet på 1970-tallet som var utgangspunktet for hele Apple-eventyret.
Men Jobs sine videre suksesser og motganger skildres med overdreven patos, som om vi så en klisjéfylt sportsfilm.
Og gubben sjæl skildres for enkelt og lettvint, slik at jeg ikke blir klokere på Steve Jobs enn jeg var på forhånd.
Kald, kynisk og beregnende
Filmen starter med Jobs største suksess, introduksjonen av iPoden i 2001, i et kaldt og sterilt konferanserom hos Apple.
Så spoler vi tilbake til varme 70-talls-farger på Reed-universitetet, der Jobs er på jakt etter noe han kan bruke livet sitt til.
Han fatter interesse for den gryende datateknologien, og samler et knippe lyse hoder for å koke sammen noe helt nytt i et ukjent marked.
Filmen viser hvordan dette forandrer Jobs fra å være en varm drømmer til kald, kynisk og beregnende forretningsmann.
Det første som slår meg ved filmen, er at Ashton Kutcher tydeligvis har studert Jobs litt i overkant.
Hans gange og kroppsholdning blir rett og slett for karikert.
Men ellers synes jeg Kutcher gjør mye bra i denne filmen.
Han får frem glimt av Jobs sitt brennende engasjement, hans kompromissløshet, og hvordan dette ofte skapte avstand mellom ham og de han jobbet sammen med.
Det er ikke Kutchers skyld at filmen likevel ikke makter å forklare mennesket Steve Jobs.
Hvorfor denne forandringen fra drømmer til businessmann?
Matt Whiteleys manus hinter til en vanskelig barndom og lefling med LSD, men forsøker ikke gi klare svar.
Sentimentale overdrivelser
Regissør Joshua Michael Stern og hans team er flinke til å skape troverdige miljøer, uten å overdrive 70- og 80-tallets visuelle uttrykk.
Men det overdrives stort på sentimentalitet, noe jeg innbiller meg at Jobs selv hadde lite av.
Hver gang han oppnår noe stort i denne filmen, pøses det på med komponist John Debneys smektende strykere, som om Jobs nettopp har besteget Mount Everest eller vunnet Superbowl, når han egentlig bare har introdusert en ny Mac på ei datamesse.
Dette er et viktig stykke datahistorie, men jeg vet ikke om kinosalen er riktig sted å fortelle den i.
Jobs kunne så avgjort vært verre.
Men også langt bedre.
De mest innbitte Apple-fanatikerne vil sukke henrykt over å se originale produkter fra 30 år tilbake.
De likegyldige, som nok er i flertall, vil trekke på skuldrene.
Jeg er et sted midt i mellom.
Jeg kjedet meg ikke, men ble heller ikke revet med av historien som fortelles, og fikk ikke større forståelse for hva som drev Jobs.
Jeg tviler på om estetikeren og perfeksjonisten Steve Jobs ville ha godkjent denne filmen.
| 0
|
004233
|
Insidious:Chapter 2
Brukar alle triksa i boka – fånyttes.
«Den beste skrekkfilmen eg har sett denne veka» kan vere ein kompliment, men rundt Halloween er det eigentleg meir ei bekjenning over at det er altfor mange skrekkfilmar som trekk dei sørgelege kroppane sine opp frå bakken for å krype sakte mot kinolerreta våre.
Den kraftigaste reaksjonen Insidious 2 produserte hjå meg var at eg løfta opp hendene mine frå tid til anna.
Ikkje til augo for å unngå synet – slik regissør James Wan kanskje håpa – men til øyro for å unngå lyden.
Hovuddesigndokumentet til Insidious 2 må nemleg vere ganske enkelt.
Det går ut på å snakke normalt ei stund, før ein legg vekt på ein enkelt ting som stikk seg litt ut.
Deretter skruastlyden ned, før ABSOLUTT ALLE LYDKNOTTAR VERT SKRUDD TIL 11.
Skvetter eg?
Ja.
Men det er eigentleg ikkje så skummelt.
Plukkar opp tråden der den førre slutta
Insidious 2 plukkar opp tråden der Insidious slutta.
Josh Lambert (Patrick Wilson) har nettopp komt attende frå Det Fjerne, der han henta sjela til sonen sin som var i demoninnført koma i heile den første filmen.
Etterpå finn familiens faste åndeutdrivar Elise (Lin Shaye) død, og det vert mistenkt at Josh står bak.
Kona Renai (Rose Byrne) er i tvil om Josh sine hensikter, og medan etterforskinga pågår flyttar dei attende til Josh si mor (Barbara Hershey), heimen der det heile starta for 27 år sidan.
Du må ikkje ha sett den første filmen frå 2011 (som gjekk rett til DVD her til lands) for å sjå denne, men det hjelper nok for å forstå grunnpremissa raskare.
Delane som tvangsintroduserar bikarakterar frå Insidious er blant filmens dårlegare.
Dei to paranormale frilansarane Specs (Leigh Wannell) & Tucker (Angus Sampson) er framleis med som – kanskje litt malplasserte – humoristiske innslag i alt det mørke.
Skodespelarmessig skil Patrick Wilson seg ut medan han openbart kosar seg i filmens mørkaste hjørner, Lin Shaye som den bestemoderlege Elise er òg eit av filmens sterkaste kort.
Det er berre synd det tek så lang tid å kome dit ho er – grunna ei rekkje «Oi, det var skummelt, lat oss snakke i eit minutt om kva som nettopp hendte»-samtalar.
Når den tek seg tid, klarar filmen å arbeide opp ei mørk atmosfære.
Men det tek sjeldan lang tid før dei tyr til berre å skru lyden høgt opp igjen.
Gamle triks om igjen
Filmens første del er hovudsakleg pianospelande spøkelser med høge lydar klipt inn her og der.
Sjølv om filmen i sin andre del i større grad bryt sine eigne reglar, så er det i det minste meir interessant når filmen kryssar sine eigne spor på ein nesten Tilbake til fremtidensk måte.
Wan og manusforfattar Leigh Whannell (Saw, The Conjuring) har gått inn i filmhistoria og plukka velvillig med seg stader, klisjear og triks frå skrekkfilmboka.
Forlatte sjukehus, sprakande TV-ar (Poltergeist, anyone?), brudekjolar, teddybjørnar i spindelvev, leiketøy som spelar lyd av seg sjølv, og så vidare.
Utan å gjere noko nytt med desse, kjennest det meir som kreativ bankerott enn god skrekkfilm.
Slutten legg opp til at det kan kome ein tredje film i serien.
James Wan står òg bak Saw-serien, som fekk sju stadig meir utvatna filmar i løpet av like mange år.
At det hovudsakleg er oppfølgjarbonanzaer som dette me får sjå av skrekkfilm på kino er skadeleg for sjangeren.
Med mindre Specs & Tucker kan dukke opp i ei reindyrka sjølvbevisst Ghostbusters-aktig spøkelsesjakt, så håpar eg dette vert det siste kapittelet i denne historia
| 0
|
004234
|
Thor: The Dark World
Ei diger norrøn skrøne!
Thor: The Dark World kunne ha blitt en pinlig affære i andres hender.
Men akkurat som i den første Thor-filmen, håndteres stoffet av svært flinke folk med tyngde, både foran og bak kamera.
Det gjør at jeg lett gaper over alle usannsynlige eventyrligheter, ekstreme tilfeldigheter og andre tvilsomme elementer som må til for at manuset så vidt skal henge sammen.
Dette er nemlig så solid gjort, så vanvittig effektfylt og så selvironisk morsomt at det blir nærmest latterlig underholdende!
Søker hjelp fra uventet hold
Det er vanskelig å beskrive historien i et par setninger, så la meg bare si at universet trues av mørke alver, under ledelse av Malekith (Christopher Eccleston).
Han er ute etter en kraft kalt Eteren, som via noen bisarre omstendigheter befinner seg inne i Thors kjære fra den første filmen, Jane Foster (Natalie Portman).
Thor (Chris Hemsworth) må beskytte både henne, Åsgard og resten av universet, og må søke hjelp fra uventet hold, nemlig den svikefulle broren Loke (Tom Hiddleston), for å bekjempe alvene.
Du hører hvordan det høres ut, ikke sant?
Helt spinnvilt.
Men likevel byr denne historien på storartet underholdning, bare man lar seg rive med.
Hele konseptet rundt Thor-serien er jo ei diger norrøn skrøne, både i de gamle tegneseriene og disse nyere Marvel-filmene.
Også i The Dark World har man funnet den rette tonen, som er seriøs nok til at dette ikke blir ren camp, men samtidig med en passende dose avvæpnende humor som viser at filmskaperne vet at dette er tøys.
Men det er stilig tøys!
Et imponerende helteepos
I registolen er Kenneth Branagh byttet ut med Alan Taylor, som har regissert flere episoder av tv-serier som The Sopranos, Mad Men og Game of Thrones.
Han har kanskje ikke et like godt grep rundt den store mellommenneskelige dramatikken som Branagh, men nesten!
Rivaliseringen mellom Thor og Loke når nye høyder, samtidig som vi aner den gjensidige broderlige kjærligheten og respekten som fremdeles eksisterer mellom dem.
Kanskje er det derfor jeg liker Thor-filmene så godt, fordi det mellom all tegneseriekitschen finnes spor av gjenkjennbar menneskelighet.
Thor: The Dark World er på alle måter et imponerende helteepos, med effekter som er like vakre som de er storslagne og dramatiske, akkompagnert av et tordnende lydspor med ekstrem dynamikk.
Dette er altså nok en vellykket Marvel-film, og man kan spørre seg når suksessrekka tar slutt?
Denne filmen signaliserer at appellen fremdeles er kruttsterk!
Et lite tips til slutt, bli sittende gjennom hele rulleteksten for en aldri så liten bonusavslutning!
| 1
|
004235
|
The Purge
God idé blir bare nok en slasherfilm.
Jeg liker utgangspunktet i The Purge, samme hvor søkt det kan virke.
Men jeg liker ikke helt hvordan det utvikles videre.
Regissør James DeMonaco kaster bort et interessant premiss ved å overdøve det med litt for velkjente sjangergrep.
Innledningens futuristisk satire over samfunnsutviklingen, ender opp som nok en slasherfilm med husinvaderende pscyhoer.
Det finnes spennende scener med brutal filmvold som vil gå hjem hos et bestemt publikum, men jeg skulle ønske filmen hadde baller til å mene mer mellom alt den viser oss.
Trues av morderisk gjeng
Et stykke inn i fremtiden har alt blitt bedre i USA, takket være The Purge, de 12 timene av året da alle kan få utløp for innestengt aggresjon, og gjøre hva man vil uten å bli straffet, inkludert å begå mord.
Familien Sandin (Ethan Hawke, Lena Heady, Adelaide Kane og Max Burkholder) stenger seg inne i sitt toppsikrede hjem, men så slipper sønnen Charlie inn et offer på flukt fra en blodtørstig gjeng, som dermed omringer huset og truer med å utslette hele familien.
Den videre utviklingen av historien er forholdsvis standard.
Hjemmet invaderes av slemminger, familien må kjempe tilbake.
Men før dette forsøker filmen å være en slags sosial kommentar til vår appetitt for vold.
Straks jakten utløses, hives dette i søpla.
De signaliserte ideene ignoreres.
Jeg tror filmen ville vært en bedre om den hadde ignorert hele greia, og i stedet funnet en annen og enklere unnskyldning for å la huset invaderes.
Tærer på troverdigheten
Noen av figurene overdriver spillet endel, som gjør dem nesten litt komiske, og ikke fullt så farlige.
Rhys Wakefield spiller gjengleder med en gladkristen høflighet, men får samtidig frem en farefull stemning med sitt djevelske smil.
Ethan Hawke og Lena Heady gjør heller ingen direkte feil, erfarne som de er, selv om noen av situasjonene gjennom filmen tærer på troverdigheten deres.
Verre stilt er det med Adelaide Kane og Max Burkholder, som spiller husets barn.
Manuset krever at de skal gjøre dumme ting gang på gang, som jeg rett og slett ikke tror på, blant annet å være illojal mot sine foreldre i en slik ekstrem situasjon.
Manuset inneholder flere usannsynligheter, blant annet hvordan huset stenges kun 2 minutter før The Purge starter, hvordan huset ikke sjekkes i forkant, hvordan offeret (Edwin Hodge) slipper inn i huset, samt en senere utvikling i filmen, som jeg ikke skal avsløre.
Men OK, kanskje er det ikke så viktig i en film som ikke akkurat etterstreber troverdighet.
Det viktigste er kanskje hvordan den underholder, og der er ting mer på stell.
Regissør DeMonaco har et godt grep rundt stilistiske virkemidler, sniking i mørke rom, brutale slåsskamper og små visuelle grep som krydrer bildet.
Det er da The Purge er best: når den bryter ut i full action, ikke når den later som om den har smarte ideer.
| 0
|
004237
|
Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa
Gledelig vellykket Flåklypa-film!
La oss bli ferdige med det, først som sist:
Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa er dømt til å bli sammenlignet med Flåklypa Grand Prix.
Det er kanskje ufortjent rått parti, siden Caprino-filmen har oppnådd klassikerstatus etter snart 40 år på kino, tv og video.
Desto bedre er det å kunne fastslå at den nye tåler sammenligningen!
Returen til Kjell Aukrusts Flåklypa-univers er nemlig gjennomført hyggelig og sjarmerende, med herlige figurer, dyktig utført stop-motion-animasjon og en morsom historie preget av lun bygde-humor.
Finner opp snømaskin
Det nærmer seg jul i Flåklypa, men snøen uteblir.
Redaktøren i Flåklypa Tidende, Frimand Pløsen, har lenge lovet leserne snø på forsideplass, og ber Reodor Felgen finne opp noe som kan produsere snø.
Felgen skrur sammen en konstruksjon som han anser for ustabil, og setter vekk.
Men den stadig mer frustrerte redaktøren tar saken i egne hender og «låner» snømaskina.
Det får alvorlige konsekvenser som Solan, Ludvig og Reodor må ordne opp i.
Vi er tilbake i et velkjent filmunivers, selv om figurene og miljøet kanskje har flere fellestrekk med Aukrusts originale verker enn 1975-filmen.
Manusforfatter Karsten Fullu har basert seg på boka av Harald Sommerin Simonnæs, som igjen er basert på Kjell Aukrusts tekster.
Historien er full av skrå observasjoner av diverse mennesketyper, som den angstfylte Ludvig, den eventyrlystne Solan, redaktøren med større ambisjoner enn posisjonen skulle tilsi og journalisten Melvind Snerken som sover mer enn han skriver på jobb.
Rundt disse figurene spinnes en artig historie om julen som må reddes, angsten som må overvinnes og oddsene som må slås.
Gledelig vellykket film!
Filmen er lekende regissert av Rasmus A. Sivertsen, som setter den rette stemningen allerede under fortekstene.
Det som følger, skuffer ikke!
Jeg føler atmosfæren sitter akkurat slik den skal, takket være svært godt produserte dukker, god stop-motion-animasjon og dyktig stemmelegging av blant andre Kari-Ann Grønsund, Trond Høvik, Kåre Conradi, John Brungot og, ikke minst, avdøde Trond Brænne som Reodor Felgen.
Alle forvalter Aukrusts univers på en flott måte, uten at innholdet føles gammelmodig eller utdatert.
Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa er en gledelig vellykket film for barn i alle aldre, og kassasuksessen bør dermed være sikret!
Det gjenstår å se om den kan fenge actionvante barn av det 21. århundret, men den har i alle fall et handlingsmettet klimaks der hele Flåklypa står på spill.
Jeg, et barn av 1970-tallet, er svært godt fornøyd med hvordan Aukrust-universet fremstår i 2013.
Jeg blir fristet til å sitere Felgen i denne filmen (litt omskrevet):
Dra meg baklengs inn i kinosalen!
| 1
|
004238
|
Gravity
En ny romfartsklassiker!
Gravity er en ny romfartsklassiker som kunne ha vært signert Stanley Kubrick eller Ridley Scott.
Men mannen bak filmen, er Alfonso Cuarón (Og mora di også, Children of Men og Harry Potter og fangen fra Azkaban).
Han har skrevet, produsert og regissert en utrolig spennende romfartsfilm, med intense nær døden-opplevelser på rekke og rad.
Sandra Bullock og George Clooney er omgitt av utrolige effekter som overbeviser meg totalt om at både de og jeg befinner oss i bane rundt jorda under totalt katastrofale omstendigheter.
Gravity er ikke helt perfekt, men er likevel en stor filmopplevelse!
Som en romsymfoni
Astronauter jobber på Hubble-teleskopet når det plutselig skjer noe som forandrer et rolig oppdrag til en livstruende situasjon.
Fartøysjefen Kowalski (George Clooney) og astronaut Stone (Sandra Bullock) må foreta drastiske valg for å ha en mulighet til å overleve og komme seg trygt tilbake til jorda.
Men verdensrommet er et ubarmhjertig sted, der den minste lille feil kan få de alvorligste konsekvenser.
Jeg trenger ikke være mer spesifikk på handlingen enn dette.
Helt fra begynnelsen fører Cuaron meg inn i historien med lange og virtuose kamerakjøringer, som danser rundt figurene som en romsymfoni.
Synet av jorda er så uendelig vakkert at jeg nesten skulle ønske filmen kunne tilbringe enda mer tid der før helvete bryter løs.
Men når spenningen først tiltar, greier jeg nesten ikke vente på neste utvikling.
Cuarón har skrevet manuset sammen med sin sønn, Jonás Cuarón, og har tettpakket det med utrolige situasjoner som er like begivenhetsrike som de er grunnleggende enkle.
Det handler først og fremst om å komme seg fra A til B, ha nok oksygen og ikke miste grepet, bokstavelig talt.
Blendende vakre bilder
Filmen har noen svakheter, og det gjelder manuset.
Clooneys figur er for nonchalant og bakoverlent til at jeg tror på ham, selv når livet står på spill.
Se bare hvordan han fiser rundt Hubble-teleskopet med sin jetpack i starten, og bruker opp verdifullt drivstoff på tull.
Det virker også usannsynlig at astronautkollegaer ikke vet det minste om hverandres privatliv, eller at Bullocks figur har fått dra til verdensrommet i det hele tatt med den personlige bagasjen hun drar på.
Både Clooney og Bullock er flinke, men jeg tror ikke 100% på figurene slik de er skrevet.
Jeg skulle ønske at manuset holdt samme kvalitet som det visuelle.
Det er nemlig det eneste som holder filmen unna toppkarakter fra meg.
Dette er tross alt en 90 fantastiske minutter, med blendende vakre bilder, realistiske effekter (etter det jeg kan se), iskald spenning og godt skuespill, spesielt fra Sandra Bullock.
Filmen gjør verdensrommet til en fascinerende arena for et høyst menneskelig drama.
Og dessuten er dette er det nærmeste jeg kommer til å være astronaut.
| 1
|
004241
|
Flåklypa Grand Prix
Tidenes norske filmsuksess har fått behandlingen den fortjener!
Norgeshistoriens største kinosuksess er endelig tilgjengelig i HD på Blu-ray, og har fått den behandlingen den fortjener!
Bilde og lyd er nær førsteklasses og ekstrastoffet er rikt og informativt, om enn noe tørt formidlet.
Det er også flott å kunne konstatere at Ivo Caprinos snart 40 år gamle film fremdeles imponerer med sin detaljrikdom og flotte stop-motion-animasjon, samt at den også holder et høyt nivå rent filmatisk.
Har du noen som helst varme følelser for Flåklypa Grand Prix, er dette en Blu-ray du rett og slett er nødt til å eie!
FILMEN
Du kjenner selvsagt historien.
Sykkelreparatør Reodor Felgen og hans medhjelpere, Solan og Ludvig, får økonomisk støtte av oljesjeiken Ben Redic Fy Fazan til å konstruere racerbilen Il Tempo Gigante.
Dermed kan de utfordre den sleipe Rudolf Blodstrupmoen i det spektakulære racet Flåklypa Grand Prix.
Selv sett med 2013-øyne, er det det ikke det minste rart at denne filmen fra 1975 ble en gigantsuksess.
Kjell Aukrusts figurer og miljøer formidles helhjertet gjennom et morsomt manus, forfattet av Aukrust selv, sammen med Ivo Caprino, Remo Caprino og Kjell Syversen.
Det lille teamet fra Caprino Studios gjorde et godt arbeid med å produsere dukkene, kulissene og de ulike kjøretøyene vi ser i filmen.
Caprinos regi, animasjon og klipping er også førsteklasses.
Rett nok ville filmen sikkert holdt et noe høyere tempo om den var produsert i dag, men jeg vil ikke ha en eneste filmrute forandret!
Når selve racet starter, endrer filmen uansett tempo, fra bedagelig til forrykende!
Det neste kvarteret er intet mindre enn en filmatisk bragd, med en forbilledlig oppbygging og spenningskurve.
Filmens fantasi er rik, humoren folkelig og de norske stemmene (blant andre Kari Simonsen, Toralv Maurstad, Rolf Just Nilsen, Wenche Foss og Frank Robert) er med på å gi figurene varme og morsomme personligheter.
Det samme gjelder den fine musikken, komponert av danske Bent Fabricius-Bjerre, som er evig nynnbar, stemningsskapende og fyller meg med søtladen nostalgi av den gode sorten.
BILDET
Flåklypa Grand Prix gikk igjennom en flott restaurering foran utgivelsen av DVD-boksen Caprinos eventyrlige verden i 2005.
I 2010 ble den ytterligere forbedret til en ny DCP-kopi for kino.
Og nå er den altså endelig sluppet i 1080p på Blu-ray.
(Her kan du for øvrig også se den urestaurerte utgaven av filmen, enten for å sammenligne med den restaurerte, eller for å se Flåklypa Grand Prix i sitt opprinnelige format.)
En slik oppløsning kan avsløre mange feil og mangler, men kvaliteten er heldigvis svært god.
Vi får skarpe, glassklare bilder med solide kontraster og en rik fargepalett.
De intrikate detaljene springer virkelig ut, som oljemalingen på Reodors møbler, maskene i Solans klær eller piggene i Ludvigs pels.
Det er også mye lettere å se teksturen i de detaljrike omgivelsene.
HD-oppløsningen avslører også små skjønnhetsfeil, for eksempel glipper mellom bilbane og terreng, som kanskje ikke var så synlige å se på kino, VHS eller DVD, men det gjør ikke så mye.
Originalnegativet har vært igjennom en avkorningsprosess, noe ekstrasstoffet forteller mer om.
Resultatet er et glassklart bilde, som nesten ser ut som om det er filmet med et moderne digitalkamera.
Jeg hadde kanskje foretrukket en anelse mer forsiktig avkorning for å beholde et mer filmatisk utseende.
Og i et par små tilfeller ser jeg at deler av bildet inneholder piksler som åpenbart er frosne, som når Soline sitter i Rolls Royce-bilen utenfor huset til Reodor.
Men filmen er ellers praktfullt restaurert, blant annet med sømløse digitale utvidelser av det originale bildet for å utfylle 16x9-formatet.
LYDEN
Originallyden til Flåklypa Grand Prix var i mono.
Den er valgbar på denne Blu-rayen, dersom du helst vil oppleve filmen akkurat slik den ble presentert på kino ved premieren.
Men lyden har senere gjennomgått flere forandringer foran nyutgivelser på kino og DVD, og er også frisket opp til denne Blu-ray-utgivelsen.
De fleste vil nok være strålende fornøyde med den remiksede lyden i DTS-HD MA 5.1, som er det automatiske valget.
Her har man tatt utgangspunkt i de originale lydene, og mikset det smakfullt i alle kanaler, uten å gå på akkord med det originale uttrykket.
Tale, musikk og lydeffekter opptrer i et klart og godt definert lydbilde.
Alt høres ut slik jeg husker det fra kinoen på 1970-tallet, bare mye bedre.
Den sekvensen som nyter best av oppgraderingen, er selvsagt det avsluttende billøpet.
Motorduren fra Il Tempo
Gigante er tidenes tøffeste billyd (en kombinasjon av båt- fly- og bilmotor i følge ekstrastoffet), og får boltre seg vilt på dette lydsporet, sammen med de andre iltre racerbilene i løpet.
Det er også her vi får de tøffeste basslydene, som når det smeller i motoren til Il Tempo Gigante, eller når den kommer kjørende bak kamera og suser inn i bildet med et skikkelig drønn!
Det finnes også svensk, dansk, finsk og engelsk lydspor på Blu-rayen, samt norsk og engelsk tekst.
(Utgivelsen er også sonefri, og kan dermed sees i alle deler av verden, så lenge man har PAL-kompatibel Blu-ray-spiller.)
EKSTRASTOFFET
Flåklypa Grand Prix er spekket med ekstrastoff.
Det starter allerede når du åpner det forseggjorte coveret.
Da avdekkes en stripe med original 35mm-film fra en kinokopi.
I min Blu-ray fikk jeg fem bilder av Sjeik Ben Redic Fy Fazan på sin stol under billøpet.
Dette er en fin gest til fansen!
(Filmen utgis også som en dyrere gaveboks med figurer av Reodor, Solan og Ludvig).
På disk 1 finnes interessante originalmanus til både filmen, og den påtenkte tv-serien Flåklypa TV og radio, som NRK heldigvis refuserte.
«Heldigvis», fordi det var årsaken til at arbeidet med filmen i det hele tatt ble påbegynt.
Disse sidene gir et interessant innblikk i hvordan TV-serien kunne ha blitt, og hvordan filmen ble planlagt.
På disk 2, som er en DVD, kan vi se en nyprodusert dokumentar, kalt Før, under og etter Flåklypa Grand Prix.
Her forteller Remo Caprino om filmens forhistorie, produksjon og suksess.
Han er ikke bare sønn av regissøren, men også produksjonsansvarlig, assisterende regissør og en av manusforfatterne.
Dette er både informativt og interessant, der Caprino med enkle virkemidler tegner og forklarer hvordan filmen ble produsert, og det utrolige arbeidet som lå bak.
Dokumentaren har riktignok et svært tørt, stivbeint og hjemmesnekret preg over seg.
Og når synsvinkelen er 100% subjektiv, kan mistanken om å mele sin egen kake fort vekkes.
Det kunne vært interessant å se en ekstern dokumentarist behandle dette stoffet, en som er mer dreven i faget og som ikke har investert private følelser i filmen det hele handler om.
Men Remo Caprino er selvsagt i sin fulle rett til å styre ekstrastoffet slik han vil, og dokumentaren inneholder personlige kommentarer og betraktninger som gir verdifulle innblikk i hvordan denne klassikeren ble til.
Pass også på å få med deg det NRK-produserte programmet fra 1976, som handler om mye av det samme, men der Ivo Caprino selv forteller engasjert om produksjonen i detalj.
Denne 37 år gamle filmen gir pussig nok et mye mer lekent og levende blikk på produksjonen enn den nyproduserte dokumentaren.
KONKLUSJON
Flåklypa Grand Prix er en essensiell film.
Den er av mange ansett som Norgeshistoriens beste film, selv om en stor kåring gjort av Rushprint i 2011 (som undertegnede ikke var med på) bestemte at Erik Løchens Jakten fra 1959 er nummer 1, med Flåklypa på en uvant andreplass.
Den førstnevnte er det få som har sett.
Det hersker ingen tvil om at sistnevnte er tidenes norske publikumssuksess.
Det gleder meg at den nå er tilgjengelig i dagens beste videoformat, på en måte som yter filmen full rettferdighet!
| 1
|
004242
|
Vi er best!
God form trenger også innhold.
Den svenske regissøren Lukas Moodyson har laget film basert på kona Coco Moodysons tegneserie om tre Stockholm-jenter som starter punkband i 1982.
Det er søtt og morsomt, og Moodyson forteller historien med frisk og punkete energi.
Men filmen mangler en skikkelig konflikt til å drive historien fremover.
God form trenger også innhold, og her blir det for lite å bry seg om til at filmen blir mer enn middels vellykket.
På terskelen til ungdomstiden
Bobo (Mira Barkhammar) og Klara (Mira Grosin) krangler seg inn i den lokale fritidsklubbens øvingslokale, uten egentlig å ha planer om å starte band.
Men etter innledende famling på bass og trommer, finner de ut at de må ha med noen på gitar.
De overtaler Hedvig (Liv LeMoyne) som er flink på kassegitar.
Men hun har ikke el-gitar, og kommer dessuten fra et kristent hjem.
Filmens hovedfigurer er søte som sukkerspinn og godt spilt av de unge skuespillerne.
Både Bobo, Klara og Hedvig er fremdeles barn, men står på terskelen til ungdomstiden, klar til å finne ut hva det innebærer.
Og det handler om å finne sin egen identitet, løsrivelse fra foreldre og famlende forhold til gutter.
Musikk står sentralt i denne sammenhengen, og filmen har referanser til svenske punkband som Ebba Grön og KSMB og den kommende 80-talls-bølgen av hårmetal.
Trenger sterkere historie
Filmen er altså basert på Coco Modyssons tegneseriealbum Aldrig godnatt fra 2008.
Jeg har ikke lest den, men kan ane en slags episodisk struktur i filmen som kanskje stammer derifra.
Det fungerer, med flere morsomme situasjoner som beskriver skjæringspunktet mellom barn og ungdom, som den første festen, barnlig kjærlighet, vennskapssvik, osv.
Men filmen kunne trengt en sterkere overhengende historie til å binde det hele sammen.
De friske figurene springer ut av lerretet, men jeg skulle ønske de hadde en klarere sammenheng og opptre i.
Etter flere vanskelige filmer på 2000-tallet er det godt å se Lukas Moodyson regissere seg tilbake til en mer fornøyelig sinnstilstand i Vi er best!
Dette er riktignok ingen ny Fucking Åmål eller Tilsammans, men er en tidvis morsom feiring av barn og ungdoms livskraft, deres åpne vilje til prøving og feiling og punkens fortreffelige egenskaper til energiutfoldelse.
| 0
|
004243
|
Wolf Children
Bittersøtt eventyr fra en av Japans store animasjonsfilmskapere.
Mamoru Hosodas fortelling om Hana og hennes barn, er en varm og fin oppvekstskildring om fellesskap, kjærlighet, det å være annerledes, og ikke minst om å finne sin plass her i verden.
Wolf Children (Okami kodomo no ame to yuki) er et sårt, men likevel morsomt eventyr, som absolutt kan måle seg med Hosodas mest kjente film The Girl Who Leapt Through Time fra 2006.
Pussig start på en varm historie
På grunn av en merkelig start faller jeg nesten av Wolf Children før den har begynt.
Jeg er vanligvis glad i japansk animasjon, men en scene der varulv møter menneske i skjønn forening ble litt for underlig for min smak.
For når Hana forelsker seg i en mann som viser seg å være en varulv, fører dette til en noe spesiell sexscene (som heldigvis er veldig kort).
Det er jo fint at kjærligheten overvinner alt, men hvorfor Hanas utkårede må være i ulveform når de to skal ha seg er for meg helt uforståelig.
Heldigvis henter filmen seg inn igjen, og med vittig humor, sjarmerende rollefigurer og en god historie klarer Wolf Children å dra meg inn i et varmt og fint univers.
Rørende og morsomt
Hana får to barn med ulvemannen før han går bort i en ulykke, og filmen fortelles av datteren Yuki, som beretter hvordan den sterke moren måtte oppfostre henne og broren Ame alene.
De to barna er halvt ulv og halvt menneske, og å oppdra dem skal vise seg å være lettere sagt enn gjort.
For å beskytte familien og slippe unna vanskelig spørsmål flytter derfor Hana på landet med barna, der hun må lære seg å dyrke jorda for å kunne fø seg selv og de små.
Det er rørende å se hennes kamp mot den beinharde jorda, og hvordan lokalbefolkningen på bygda etter hvert tar den uerfarne bykvinnen inn i varmen.
Oppe i all slitet og elendigheten er Wolf Children også en artig film som leker med de merkelige situasjonene som kan oppstå når du må skjule at ungene dine kan forvandle seg til ulver.
De to barna Yuki og Ame er rake motsetninger.
Når Yuki er vill og gal, er Ame engstelig og forsiktig, og når Yuki ønsker å passe inn blant barna på skolen, lengter Ame til fjellene og dyra i skogen.
Ulv, eller menneske – hva ønsker de å være?
Det er noe de begge må finne ut av, og deres kamp for å finne sin plass her i verden er vond, men også fin og morsom å følge med på.
Storslagen animasjon og nære følelser
Animasjonen i Wolf children er ikke like detaljert som i filmene vi kjenner fra Japans største animasjonsstudio Studio Ghibli.
Dette har nok noe med at Hosodas eget Studio Chizu ikke har i nærheten et så stort animatørkorps i ryggen som Hayao Miyazaki og Studio Ghibli har.
Tross sine begrensninger har imidlertid Mamoru Hosoda skapt en film som er virkelig vakker på sitt beste.
Spesielt scenene der ulvebarna løper i vill fart gjennom skogene, over slettene og oppover åsene er flotte.
Når Hosoda lar oss se omgivelsene fare forbi gjennom barna sine øyne blir det en helt spesiell opplevelse.
Etter en pussig start viste Wolf Children seg å være et flott eventyr.
Filmen er eksistensialistisk og til tider pompøs slik japanske animasjonsfilmer ofte er, men det er helt greit.
Regissør Mamoru Hosodas balanserer storslagen animasjon med nære følelser.
Wolf Children er herlig bittersøt og får meg til å le gjennom tårene.
Se traileren for filmen her:
| 1
|
004244
|
The Act of Killing
En uforglemmelig triumf!
Dokumentarfilmen The Act of Killing er et bevis på at virkeligheten virkelig kan overgå fantasien.
En del av virkeligheten her er riktignok iscenesatt, men de absurde resultatene dette skaper forsterker realitetene.
Regissør Joshua Oppenheimer tegner et tragikomisk portrett av mordere som er ansvarlige for uhyrligheter vi nesten ikke kan forestille oss.
Filmen beskriver hvor enkelt vi mennesker kan ty til ekstreme handlinger, og hvor vanskelig det kan være å konfrontere oss med det etterpå.
Dette er en av filmene jeg aldri kommer til å glemme!
Skryter av massedrap
Bakgrunnen er opprenskingen av mistenkte kommunister i Indonesia i 1965 og 1966.
Dødsskvadroner kidnappet, torturerte og drepte rundt en million mennesker med myndighetenes velsignelse.
Regissør Oppenheimer har filmet flere av de som utførte disse drapene, med et spesielt fokus på den spesielle figuren Anwar Congo.
Han ikke bare skryter av sine ugjerninger, han virker rett og slett godt fornøyd med det han har utrettet, og er høyt respektert i sine omgivelser.
Oppenheimer filmer Congo og noen av hans gamle drapsvenner mens de åpent legger ut om metodene de benyttet seg av for å drepe mest mulig effektivt.
Han får dem også til å gjenskape noen av drapene i regisserte sekvenser som etter sigende skal brukes i en film.
Det virker ikke som om Anwar Congo og co forstår hvordan disse merkverdige sekvensene får dem til fremstå.
De går inn i opptakene med et stort engasjement, og later til å tro at de skal fremstå som helter.
Men Oppenheimers slu plan om konfrontasjon har som mål å få dem til å innse at handlingene ikke er spesielt ærerike.
Absurde kontraster
Filmen starter med pyntede kvinner som kommer dansende ut av en diger fiskemunn.
Det er det første av flere slående bilder som er med på å understreke de absurde kontrastene mellom fortidens handlinger og de involvertes manglende refleksjoner over dem i nåtiden.
I noen skumle scener kan vi også ane at morderinstinktet fremdeles ligger latent, som når Congo spiller seg selv mens han avhører en kvinne med et spedbarn.
Jeg får grøsninger, selv om det ikke fremgår om denne og andre gjenskapninger er bare fri fantasi eller speiler en faktisk hendelse.
The Act of Killing er en uhyre sterk dokumentarfilm der Joshua Oppenheimer gjør noen modige regigrep som raskt kunne ha slått grusomt feil.
Men ved hjelp av kløktig diplomati og varsomme fremstøt, greier han å dreie mordernes tankegang rundt ugjerningene fra å oppfattes som en herlig drapsfest til den kullsorte tragedien det jo faktisk var.
The Act of Killing er en svært modig film som fremstår som en uforglemmelig triumf!
And the Oscar goes to…?
| 1
|
004245
|
Philomena
Judi Dench er nedpå, sober og bestemoderleg – men aldri for sentimental.
Alle regissørar og historieforteljarar er utstyrt med eit utval av knappar for å få oss til å føle.
Nokre veit ikkje om alle knappane sine, men klarer å treffe dei rette likevel.
Nokre veit om alle tastetrykka, og trykkjer inn absolutt alle samtidig – som ein treåring framfor eit piano.
Regissør Stephen Frears (The Queen, High Fidelity) har full oversikt, og trykkjer ofte rett stad.
Godt hjelpt fram av gode skodespelarar har han laga ein film som landar akkurat i tide før Oscar-racet knepper seg til, og det skulle ikkje forundre meg om det vert ei form for utteljing.
Ei nesten sann historie
Philomena Lee (Judi Dench) har bært på ein løyndom i 50 år.
Bornet ho fødde på eit kloster på den irske landsbygda vart adoptert vekk, men ingen veit om det – ikkje ein gong hennar vaksne dotter.
Då det etter kvart kjem ut får ho hjelp frå journalisten Martin Sixsmith (Steve Coogan) – nyleg sparka frå sin eksisterande jobb.
Saman vert dei eit umake par i jakt på sanninga.
Den uutdanna kioskromanelskaren med ei sterk kristentru, og kynikaren med eit hav av fine ord og eit lite bibliotek heime.
Den ekte Martin Sixsmith skreiv ei bok om den like ekte Philomenas jakt på sin eigen son, som greip filmskaparane nok til å lage ein film av det.
Litt er historia endra likevel, spesielt i skapinga av filmens «skurk», som i røynda døydde lenge før historia tek stad.
«Basert på ei sann historie» er som vanleg eit flytande omgrep.
Det hadde vore litt for lett å gjere dette til eit mørkt drama om den katolske kyrkja sine gjeremål på midten av 50-talet, men manuset gjer dette i utgangspunkt til ein «road movie» som samtidig speler på kulturkrasjet mellom våre to hovudpersonar – utan å gi nokon av dei eit overtak, sånn sett.
Fantastisk Dench
Filmen stikk hit og dit, og plasserer slag på trivielle ting som Philomenas sexliv og Martins forkjærleik for russisk historie – til konservative parti sin AIDS-politikk og den katolske kyrkja si dekking av fortida.
Historia er godt spunne, dels skrive av Steve Coogan sjølv saman med Jeff Pope (The Fattest Man in Britain), og med eit allereie spennande grunnlag i den sanne historia.
Frears kjenner knappane han skal trykke på, og sjølv om manus til tider henfell litt til stereotypar er det eit varmt og koseleg portrett av dei to me får.
Steve Coogan er best kjend frå dei småpinlege komediene – som Alan Partridge – men viser at han òg beherskar dramaet i denne filmen.
Judi Dench er no på eit slikt nivå at du kan gi ho ei raud topplue, be ho spele eit jordbær, og ho vil forbløffe og vinne prisar for sin fantastiske innsats.
I Philomena speler ho tittelkarakteren såpass nedpå, sobert og bestemoderleg at det er ei fryd.
Utan tvil eit Oscar-agn, men eg bit på utan problem.
Der mange andre regissørar kanskje hadde heldt nede sentimentalitetsknappen heile vegen – letner Frears litt på trykket med rett mengd avvæpnande humor.
Philomena er ingen helgen, Martin er ingen riddar – men saman er dei eit velbalansert lag mot eit felles mål
| 1
|
004246
|
The Counselor
Ridley Scott glemmer å underholde.
Jeg venter på enhver ny film fra regissør Ridley Scott med store forventninger.
The Counselor er dessverre en skuffelse.
Den er pent filmet, godt spilt og stødig regissert.
Men Cormac McCarthys historie er dessverre et langtekkelig gjesp, med kjølige figurer og sirupstreig spenningsoppbygging som ender opp i et skuffende klimaks.
Scott har fremdeles et godt øye for stilisert virkelighet med reklamefilter, men han glemmer å underholde.
Narkosmugling slår feil
Advokaten (Michael Fassbender), som vi aldri får vite navnet på, er i et stadig mer seriøst forhold med Laura (Penelope Cruz).
Men han mangler penger og går inn i virksomheten til klienten Reiner (Javier Bardem), som på sin side er i et dyrt forhold med Malkina (Cameron Diaz).
Det dreier seg om narkosmugling fra Mexico til USA, men noe går skeis.
Både advokaten og Reiner er uten skyld i det som skjer, men det skal vise seg at dette ikke er så viktig for narkotikakartellet som eier forsendelsen.
Det tar lang tid før historien kommer skikkelig i gang.
Før dette forsøker Scott å bygge opp figurene.
Både Fassbender, Cruz, Bardem og Diaz spiller godt, men figurene deres er litt for tynne, karikerte og overfladiske til at jeg bryr meg særlig om dem.
De prater mye, men dialogen sier lite om hvem de er og hva de vil.
Advokaten og Reiner har blant annet lange samtaler om kvinner og sex, gjerne i nedverdigende ordvendinger, men det gjør meg ikke klokere på dem.
Best er Brad Pitt i en liten rolle som mellommann, selv om figurens handlinger mot slutten undergraver hvordan han introduseres.
En av Scotts svakeste filmer
Ridley Scott har alltid vært en spesielt visuell regissør.
I The Counselor får han hjelp av fotograf Dariusz Wolski til å skape gyldne kontraster mellom det eksklusive luksuslivet figurene ønsker å leve, og det skitne, blodige miljøet som forretningene deres foregår i.
Historien beveger seg mellom overklassesteder fylt av åpenbare produktplasseringer av både øl, biler, klokker, computere og hotellkjeder til skuddvekslinger i øde ørken, smuglerlass i kloakk og fattige håndlangere på den lavere delen av næringskjeden.
Jeg skulle ønske jeg likte The Counselor bedre.
Jeg har fremdeles en svakhet for Ridley Scott.
Men dette synes jeg er en av hans svakeste filmer, med en lite tiltrekkende historie, kjedelige figurer og lavt spenningsnivå.
Jeg hater å kjede meg på kino, men det var nettopp det som skjedde da jeg så The Counselor.
Ridley Scott begynner å bli en gammel mann.
Jeg tør påstå at han ikke har tid til å lage flere slike filmer.
| 0
|
004248
|
Carrie
Ein bleik kopi.
Stephen King er ikkje død enno – han er 66 år gammal og har endå nokre skrivande år igjen.
Eg er dog sikker på at han rulla ein ekstra gong rundt i senga på premieredagen til nyversjonen av Carrie.
Han var ikkje så glad i 1976-versjonen av filmen, og har uttrykt at han eigentleg ikkje er så nøgd med boka i seg sjølv.
Regissør Brian DePalma skulle sikkert ynskje at hans versjon av Carrie frå 1976 hadde tilgangen på dei same visuelle effektane som det regissør Kimberly Peirce har i si nyskaping.
Men det er òg blant dei få forbetringane frå skrekk-klassikaren.
Carrie (Chloe Moretz) er ei einsam plaga jente, strengt oppseda av si sterkt religiøse mor (Julianne Moore).
Etter ei djupt traumatiserande hending rundt hennar første menstruasjon står avslutningsballet for tur.
I overgangen til å bli kvinne oppdagar ho unaturlege krefter, som gjer Carrie til ei skummel kraft for dei som har plaga ho oppgjennom åra.
Filmatisert for tredje gong
Det mest interessante med remakes er som oftast det som er annleis enn originalen.
Her er det dog såpass openbart at utgangspunktet har vore den førre filmen – ikkje heilt ulikt fjorårets Total Recall – til den grad at skilnadane i stor grad er rundt smådetaljar.
Dette er tredje gong Stephen Kings debutroman vert filmatisert, utan eigentleg å gi noko meir til forteljinga.
2013-versjonen av Carrie trekk i stor grad vekk det openberre erotiske frå originalen, medan valden i sistescena er skrudd opp.
Det erotiske er i staden teke med i fleire tillagte symbol for kvinnelege kjønnsorgan og fødsel – sikkert fleire enn i Alien, om eg hadde telt over.
I staden for 70-talets oskebeger er det vatnet som går (i form av ei knust vasskjølar), i staden for ei nedslått dør er det ei djup vertikal flengje som mora presser seg ut av, og så vidare.
Akkurat det er sikkert symboltunge Stephen King nøgd med.
Chloe Moretz (Kick-Ass, Hugo) spelar hovudrolla som Carrie greitt nok, sjølv om figurens overgang til den mørke sida ser mest ut som ho har fått beskjed om å røyre seg som Madonna i 90-talshiten Frozen.
Dette slår kanskje ikkje Sissy Spaceks vidopne, intense auge, men ho er framleis ei sterk kraft i denne filmen.
Julianne Moores (Don Jon, The Hours) rolle som den forvridde mora er mindre overdriven enn 1976-versjonen, og meir tvangstankefokusert skrive – ei forbetring i mine auge.
Carrie – spel død!
Kimberly Peirce har erfaring med å framvise seksuell frustrasjon, deriblant i fantastisk sterke Boys Don't Cry.
Skilnaden der var at det visuelle var støtta opp av eit sterkt manus, og med fleire harde kantar.
Utstrekt symbolbruk til trass, mykje av det seksuelt spennande med Carrie er glatta over og gjort meir spiseleg.
Originalen var heller ikkje feilfri, men den fekk merksemd på grunn av gjennomgåande ekkel stemning og ei storslått avslutning.
Når ein remake berre tek på seg dei same skorne, og i all hovudsak går dei same trinna langs stien, så ender den opp med å bli lite anna enn ein bleik kopi.
Filmens sistescene er endra til noko som kanskje opnar for ein oppfølgjar.
Nei, nei, nei.
Fy!
Nei.
Legg seg.
Dekk.
Bli. Carrie?
Spel død
| 0
|
004249
|
The Hunger Games:Catching Fire
Lider av oppfølgersyndromet.
Den andre Hunger Games-filmen lider av oppfølgersyndromet.
Vi får mer av det samme, men forholdsvis lite nytt.
Regissør Francis Lawrence har noen visuelle ess i ermet, men har en svak historie å fortelle.
Det tar blant annet 80 lange minutter før «lekene» i det hele tatt starter.
Og når de endelig bryter løs, er actionsekvensene skuffende blasse og veike.
Det er bare Jennifer Lawrence i en sterk hovedrolle som hever kvalitetsnivået til middels, og avslutningen lover heldigvis økt temperatur i de to neste filmene.
Skaper opprørsstemning
The Hunger Games er voldelige leker som avholdes en gang i året for å holde innbyggerne i Panems distrikter i sjakk.
Men lederen av det totalitære regimet i hovedstaden Capitol, president Snow (Donald Sutherland), er misfornøyd med Katniss Everdeen og Peeta Mellarks heltestatus etter at begge kom fra de forrige lekene i live.
Han ser hvordan de skaper opprørsstemning i distriktene på sin vinnerturné.
Derfor tvinger han dem til å kjempe mot tidligere vinnere fra The Hunger Games i den 75. jubileumsutgaven.
Katniss Everdeen (Jennifer Lawrence) er fremdeles den mest interessante i persongalleriet, og er troverdig preget av hendelsene i den første filmen.
Hun gjennomgår også en utvikling i denne filmen som viser at hun kan bli en farlig motstander for regimet.
Men, som i absolutt alle filmer myntet på tenåringsjenter, rives hovedpersonen mellom to gutter, i dette tilfellet medvinner Peeta (Josh Hutcherson) og det opplagte førstevalget, Gale (Liam Hemsworth).
Hver gang temaet berøres, faller dessverre temperaturnivået til nær null.
Personlige forhold omtales med et fravær av følelser, engasjement eller pasjon.
Føles som en transportetappe
Filmen tar seg heldigvis opp når The Hunger Games starter, under direksjon av den nye spillsjefen Plutarch Heavensbee (Philip Seymour Hoffman).
Men kjempingen foregår stort sett utenfor bildet.
24 stridende reduseres raskt i antall, uten at vi får ta del i det.
Og når det skjer noe foran kamera, er det dreping av den svært snille og blodfattige sorten.
Slik må det kanskje være, siden filmen er ment for et svært ungt publikum, men det blir ikke særlig spennende å se på.
Her burde Francis Lawrence og manusforfatterne Simon Beaufoy og Michael Arndt vært mye mer oppfinnsomme for øke underholdningsnivået.
Men arenaen er i det minste en god miks av dyp jungel, farlige utfordringer og effektiv datagrafikk.
The Hunger Games:
Catching Fire føles som en transportetappe.
Avslutningen, som selvsagt ikke skal røpes, lover heldigvis en mer spennende utvikling som kan gjøre det verdt å se frem mot film nummer tre og fire.
Jeg synes nemlig at historiens bakteppe, med kamp mot et totalitært regime, er interessant og har potensial til en større filmopplevelse.
Til så lenge, lønner det seg å møte Catching Fire med bare middels store forventninger, om du skal ha mulighet til å få dem innfridd.
| 0
|
004250
|
Fremmed ved sjøen
Intens kjønnslig omgang.
Fremmed ved sjøen er en original fransk thriller lagt til en strand for homofile nudister på cruising.
Cruising i denne betydningen er tilfeldige seksuelle møter i skogen ved stranda.
Og regissør Alain Guiraudie legger ingen demper på skildringen av disse.
Denne filmen byr nemlig på hard homseporno i flere varianter.
Det kan virke spekulativt, men gir faktisk historien en troverdighet som hever kvaliteten.
Potensielt farlig mann
Franck (Pierre Deladonchamps) oppsøker nudiststranda for å sole seg, snakke med andre menn og ha sex med dem blant trær og busker.
Her forelsker han seg i Michel (Christophe Paou), en kjekk, muskuløs og potensielt farlig mann.
Franck er klar over faren ved forholdet, men velger å leve ut lidenskapen på tross av det han vet.
I tillegg innleder han et varmt vennskap til Henri (Patrick D'Assumça), en middelaldrende heterofil mann som slår seg til ved siden av nudistdelen av stranda og bare trenger noen å snakke med.
Regissør Guiraudie viker befriende nok unna typiske stereotyper i skildringen av dette miljøet.
Her er ingen utagerende rosahomser, men vanlige menn.
Både Pierre Deladonchamps og Christophe Paou spiller godt og troverdig i sine roller, der begge figurene er på jakt etter noe som kan tilfredsstille dem, selv om de har noe ulike mål.
Det er interessant å se styrkeforholdet dem imellom, der Franck er den underdanige, mens Michel er alfahannen som utgjør en truende kraft.
Dessuten er dialogen mellom Franck og Henri befriende åpen og ærlig, og gir innsikt i deres personligheter og historien som utspiller seg på stranda.
Intens kjønnslig omgang
Det er ikke til å unngå at sexscenene er det som vekker mest oppsikt i filmen.
Det er kanskje ikke ofte at homseporno filmes i nydelig cinemascope.
Og kanskje går regissøren for langt her.
Men samtidig er disse scenene med på å gjøre det tydelig for oss hvorfor Franck er villig til å løpe risikoen som forholdet til Michel utgjør.
Han har nemlig en mørk side, som jeg ikke avslører her.
De har en gjensidig attraksjon som resulterer i intens kjønnslig omgang, og gjør Franck blind for trusselen.
Fremmed ved sjøen deltok i sideprogrammet Un Certain Regard i Cannes, og jeg var sikker på at den aldri kom til å vises på vanlig kino på grunn av det erotiske innholdet.
Men her er den, takket være distributøren Fidalgo, og jeg er glad for at de bringer den ut til et norsk publikum.
Denne filmen er nemlig så god, spennende og interessant at den fortjener å bli sett!
(Denne anmeldelsen er en litt omskrevet versjon av den som ble publisert under filmfestivalen i Cannes i mai 2013.
Originalanmeldelsen kan du lese HER, med den skråsikre undertittelen "Denne filmen får du ikke se på kino"...
| 1
|
004251
|
Den femte statsmakt
Bare mildt engasjerende om WikiLeaks.
WikiLeaks-filmen
Den femte statsmakt er offentlig fornektet av grunnlegger Julian Assange gjennom et åpent brev til hovedrolleinnehaver Benedict Cumberbatch.
Men min jobb er ikke å bedømme en film ut i fra hvor godt den stemmer overens med sannheten.
Jeg må bedømme hvor god filmen er som film.
Den femte statsmakt er et mildt engasjerende drama med interessant tematikk, men med tynne og skjematiske personkonflikter og tungnem symbolbruk.
Unødvendige virkemidler
Historien fortelles gjennom Daniel Berg (Daniel Brühl), en ung dataprogrammerer som fatter interesse for Assanges aktivisme på internett, og tilbyr sine tjenester når de møtes på en konferanse.
Assange drar ham inn i en organisasjon som han sier har hundrevis av frivillige, og som har store planer for dramatiske avsløringer.
Men det skal vise seg at Assange ikke er heeelt ærlig angående WikiLeaks sine ressurser.
Regissør Bill Condon har hatt et problem her.
Hvordan dramatisere situasjoner som i utgangspunktet er ganske udramatiske?
Han forsøker å få dette til å virke som en slags spionthriller, med krypterte telefoner, hemmelige meldinger og skummel overvåkning, men Condon bruker også unødvendige virkemidler.
De visuelle grepene med å plassere Berg og Assange i et endeløst kontorlandskap med sandgulv er feilslåtte.
Når Berg-figuren begynner å ødelegge skjermer og lysrør i dette drømmebildet for å underbygge en dramatisk konfrontasjon med Assange, får jeg følelsen av å se filmatisk latskap.
Dramatikken avtar
Benedict Cumberbatch skuffer selvsagt ikke.
Hvor godt hans Assange stemmer overens med virkeligheten, har jeg ingen formening om, men han skaper en interessant figur som kun glimtvis avslører ting om seg selv som kan forklare hans personlighet og engasjement.
Han møtes godt av Daniel Brühl (Goodbye Lenin, Inglorious Basterds, Rush), en skuespiller jeg lenge har likt godt.
Hans rolle som Daniel Berg er en sympatisk vei inn i historien, der han spiller en ung og kanskje blåøyd datahacker, som får lesset på seg ansvar og risiko som han kanskje ikke er klar for.
Condons skildring av WikiLeaks sitt samarbeid med The Guardian, Der Spiegel og New York Times er blant det mest interessante, spesielt gjennom forholdet til journalisten Nick Davies (David Thewlis).
Jeg liker også hvordan filmen lar Assange går til angrep mot filmen selv og de to bøkene den er basert på.
Dessverre holder ikke hele filmen samme kvalitetsnivå.
De fleste personkonfliktene er tamt skrevet, og dramatikken avtar mot slutten når den egentlig burde ha eskalert.
Når man tenker på hvor god The Social Network ble om Facebook, er det synd at Den femte statsmakt ikke ble bedre om WikiLeaks.
| 0
|
004252
|
Last Vegas
En tynn suppe av småhumoristiske ablegøyer.
Det er for så vidt hyggelig å tilbringe tid sammen med herrene Douglas, De Niro, Freeman og Kline.
Men de spiller i en film som nærmest gjør narr av deres fordums storhet og deres opplagte kvaliteter som skuespillere.
Last Vegas er nemlig en tynn suppe av småhumoristiske ablegøyer i Las Vegas, som praktisk talt ber om å bli sammenlignet med den overlegne komedien The Hangover.
Der taper gamlekara med et brak, men gjør det i det minste med et smil.
For mye kos
Billy (Michael Douglas) skal gifte seg med sin unge kjæreste, og inviterer sine gamle kompiser Paddy (Robert De Niro), Archie (Morgan Freeman) og Sam (Kevin Kline) til Las Vegas for et siste utdrikningslag.
Men det skal vise seg at forholdet mellom noen av dem ikke er det aller beste, samtidig som den vakre barsangeren Diana (Mary Steenburgen) har en spesiell effekt på dem som kan forandre en hel del.
Filmen er søt og hyggelig.
Og det er nettopp problemet.
Det er FOR mye kos.
Det gjør at problematikken som rulles opp aldri kan tas fullt på alvor.
Den gamle historien som skaper uvennskap mellom Billy og Paddy fortelles på en forenklet måte som svekker den emosjonelle slagkraften.
Douglas og De Niro gjør en god innsats, men har et for tynt manus å støtte seg på.
Forutsigbare svar
Freeman og Kline er med på lasset.
Deres små problemstillinger i filmen er betydningsløse.
Men samlet ser jeg konturene av en film som forteller hvordan menn må kjempe for å holde på egenrådigheten i takt med økende alder.
Det handler også om hva som er viktig i livet, og de forutsigbare svarene kommer ikke som noen stor overraskelse.
Last Vegas er en velment liten komedie, der regissør Jon Turteltaub skaper et velkjent Las Vegas-univers.
Det er nesten så man kan mistenke gamblingbyen for å ha en egen filmpott til slike produksjoner.
Dette er et reinspikka drømmefabrikkprodukt, med enkle, gjenkjennelige problemstillinger fortalt mot et glamorøst bakteppe.
Last Vegas er ingen katastrofe, men jeg skulle ønske disse stjerneskuespillerne ble satt på litt større prøver enn de blir i denne filmen.
Det er litt forstemmende å se dem ende opp som dommere i en bikinikonkurranse, der de gir 10 poeng til alle.
| 0
|
004253
|
Escape Plan
Ingen drøm av en film.
Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger i samme film kunne ha vært en våt actiondrøm for 25 år siden.
Escape Plan er kanskje ingen drøm av en film, men regissør Mikael Håfström vet hva han har laget.
Dette er en B-film med billig preg, og et manus som er avhengig av enorme usannsynligheter for å henge sammen.
Men er det underholdende?
Ja, av og til, så er det det.
Og når jeg legger godviljen til, synes jeg at både Stallone og Schwarzenegger så vidt passerer som aldrende actionhelter.
Stallone uten selvironi
Ray Breslin (Stallone) er profesjonell fengselsutbryter.
Han går undercover i fengsel for å rømme og dermed påvise svakheter.
Men hans nye oppdrag på ukjent sted blir fullt alvor når fengselssjefen Hobbes (Jim Caviezel) ikke aner hvem Breslin er, og gjør det klinkende klart at han skal sitte til evig tid.
Han må alliere seg med medfangen Rottmayer (Schwarzenegger) for å finne en rømningsvei.
Stallone spiller steinhardt i denne filmen, uten hint av selvironisk distanse.
Vi blir bedt å stole på figurens uovertruffenhet med minst mulig bevis.
Curtis "50 Cent"
Jackson viser ham et slags puslespill på en dataskjerm, Stallone løser det med tre tastetrykk.
Vips, han er forklart som datageni!
Han viser seg også som en slåsskjempe av rang, og er i tillegg et praktisk geni.
Denne karen kunne spist McGyver til frokost.
Det hadde hjulpet med litt glimt i øyet her, Stallone!
Schwarzenegger ser ut til å ha det litt mer gøy i sin tullerolle, selv om det er langt mindre imponerende å se ham nå enn for 25 år siden.
Pappfigurprestasjoner
Filmens premiss er interessant nok, men troverdighetsnivået er heller lavt.
Isolatcella i dette fengselet har beleilig nok ei luke i gulvet.
Ja vel, akkurat!
Det må vel være slik, da.
Ellers hadde filmen blitt kort og kjedelig.
Hvis man først svelger kamelene historien serverer, er det en del action å hente, samt noen halvmorsomme pappfigurprestasjoner av Jim Caviezel som fengselssjefen, Vinnie Jones som hans sadistiske høyre hånd, og stakkars Sam Neill i en utakknemlig rolle som fengselslege med samvittighetskvaler.
Escape Plan er altså ikke en kvalitetsfilm på noen måter, men en gammel actiongris som meg liker likevel at gamle helter får leke sammen.
Scenen der Arnold endelig får kloa i et maskingevær i slow motion, er ganske sikkert verdt inngangspengene for alle som hadde Commando-plakat på veggen i 1985.
Escape Plan kunne ha passert som Cannon-film på VHS rundt samme tid, og det er litt søtt at vi får slik gammeldags action på kino i 2013!
| 0
|
004256
|
Pacific Rim (Blu-ray)
Gnistrende bilde og tordnende lyd!
Vil du vise hva stua eller hjemmekinoen din er i stand til å formidle av gnistrende bilder og tordnende lyd?
Det spørs om ikke blu-ray-utgivelsen av regissør Guillermo Del Toros film Pacific Rim er ideell til dette formålet.
Ved siden av et skalpellskarpt bilde og et eksplosiv lydspor, har Blu-rayen også et godt utvalg av ekstrastoff, som gjør Pacific Rim til en fortreffelig opplevelse for det rette publikummet.
Og hvem er det?
Vel, som Del Toro sier selv i en av de medfølgende dokumentarene:
- Denne filmen er laget av folk som elsker gigantiske monstre og roboter TIL folk som elsker gigantiske monstre og roboter!
FILMEN:
Fra kinoanmeldelsen:
Pacific Rim er en effektfest uten like, en maktdemonstrasjon av hva som er mulig å visualisere, og et veritabelt angrep på dine sanser som kroppen husker lenge etter at filmen er over.
Historien er akkurat så enkel som den trenger å være, figurene er skall av virkelige mennesker og man kan saktens sette alle ti fingre på et og annet gapende plotthull.
Men jeg glemmer det fort ettersom alt bare blir større og større, inntil enhver innsigelse blir like absurd som filmen selv!
12-åringen i meg elsker Pacific Rim!
BILDET:
Det finnes ingenting negativt å si om billedkvaliteten.
Den er rett og slett ekstremt god!
Detaljrikdommen, fargepaletten, og kontrastnivået er fantastisk, både i 2D og 3D.
Da jeg så filmen på kino, ble jeg nærmest overveldet av bildenes gigantiske skala og de rikholdige actioninntrykkene.
På Blu-ray kunne jeg bruke tid på å se nærmere på detaljene, noe billedkvaliteten gir meg alle muligheter til.
Det er også imponerende å se hvor godt praktiske effekter og digitale effekter smelter sammen til en troverdig helhet.
Jeg får aldri følelsen av at skuespillerne beveger seg foran store grønne vegger, noe de som oftest gjør.
Blu-ray-bildet formidler en sanselig og malerisk verden av naturkrefter, utenomjordiske vesener og jordnært kaos.
Guillermo
Del Toro forteller i ekstrastoffet hvordan han til og med har hentet inspirasjon fra en maler fra romantikken til noen av bildene i filmen.
Pacific Rim kan kjøpes i både 2D og 3D (3D-versjonen har også en 2D-disk inkludert).
Hvor godt 3D fungerer hjemme hos deg, kommer selvsagt an på utstyret du har.
Hos meg er 3D-kvaliteten helt grei, men bildet tar seg åpenbart best ut i vanlig 2D.
LYDEN:
En gigantisk film med gigantiske bilder må selvsagt ha gigantisk lyd.
Det har heldigvis Pacific Rim!
Filmen kaster oss ut i monsterkamp ganske umiddelbart, og lydsporet omringer meg med frådende hav, et ulende monster og metalliske robotlyder.
Det drønner godt når disse elementene braker sammen!
Og det beste er at lydene blir bare større og større, dess lenger ut i filmen vi kommer.
Det kan bli mye støy, men heldigvis er lydsporet mikset med god dynamikk, slik at de minste lydene ikke nødvendigvis drukner i de store.
Det er likevel en ting ved lydsporet som er veldig pussig.
Den engelske originallyden presenteres i DTS-HD MA 5.1, mens det tyske lydsporet er i DTS-HD MA 7.1, altså med to ekstra surroundkanaler.
Jeg lurer veldig på hva som ligger bak denne tekniske beslutningen, all den tid den amerikanske Blu-ray-utgaven har engelsk lydspor i full 7.1.
Det pleier alltid å være originallyden som har flest kanaler, mens dubbingen må klare seg med mindre.
Dette er mer pussig enn irriterende, men jeg får følelsen av å gå glipp av noe når lydsporet ikke presenteres i best mulig kvalitet.
Vil du ha den aller beste lyden, må du kjøpe den amerikanske Blu-ray-versjonen, men må da klare deg uten norsk tekst.
Likevel er DTS-HD MA 5.1 nok til å skape liv og røre i mine høyttalere til at lyden kompletterer bildet.
EKSTRASTOFFET:
Jeg kan ikke klage på mengden ekstrastoff her.
Guillermo
Del Toro har lest inn et kommentarspor, der han forteller engasjert og detaljert om sin kjærlighet til japanske monsterfilmer og mekkaroboter, og hvordan han ville lage den ultimate filmen for likesinnede.
Han er også i aller høyeste grad til stede i dokumentarene, som er samlet under navnet Focus Points.
I stedet for én lang dokumentar, er dette pluss minus 5 minutter lange snutter som omhandler ulike deler av produksjonen.
Det er mye god informasjon her, fullt av blikk bak kulissene.
Det er blant annet kostelig å se Idris Elba på skuespillernes første leseprøve, når han leser «Today we are cancelling the apocalypse», og gliset i ansiktet forteller alt om hva han synes om denne typen heroisk bullshit.
Dokumentarene avslører også hvilket vanvittig arbeid som ligger bak en slik effektfilm.
Men det er ingen spor av uenigheter, konflikter eller andre problemer i noen av snuttene, selvsagt fordi alt er produsert av filmselskapet selv.
Disse småfilmene føles også derfor som forlengede promofilmer, og har et anmasende preg over seg.
Blant annet teppebombes hvert sekund av aggressiv spenningsmusikk, som av og til nesten overdøver det som blir sagt.
Jeg hadde virkelig foretrukket en roligere og fordypende form på stoffet.
Her går ting så kjapt at jeg får inntrykk av at bakomstoffet er produsert for folk som egentlig ikke bryr seg så mye om filmen.
Men de som velger å se ekstrastoff er de som faktisk bryr seg, og de hadde fortjent en bedre innpakking av alt det interessante som fortelles her.
Den beste dokumentaren skjuler seg under navnet The Digital Artistry of Pacific Rim, som er en 17 minutter lang film om hvordan de digitale effektene ble planlagt og utført.
Her får Del Toro og hans medhjelpere tid til å forklare ganske detaljert om tankene bak effektene, og vi får blant annet være med på de første møtene som effektfolkene hadde i 2011.
Også denne dokumentaren akkompagneres av den samme harde promomusikken, men er likevel mer fordypende enn de kortere filmene under Focus Points-paraplyen.
The Director’s Notebook er en fiffig funksjon, der du kan bla gjennom Guillermo Del Toros egen notatbok med både tekst og bilder.
På alle sider kan du trykke på symboler, som enten oversetter Del Toros spanske setninger til engelsk, viser bilder og tegninger eller tar deg til videoklipp.
Det kan bli litt tungvint å bla seg gjennom alt dette, men innholdet er fint, spesielt videoklippene.
Ekstrastoffet inneholder også noen slettede scener og tabbeklipp.
KONKLUSJON:
Pacific Rim ble ingen kjempesuksess på kino.
Kanskje finnes det ikke nok mennesker som elsker gigantiske monstre og roboter, samtidig som markedsføringen muligens ikke greide å formidle hva slags film dette egentlig er.
Det filmen er, er en eventyrlig miks av japansk filmtradisjon og moderne Hollywood-trylleri, via en visjonær mexicaner.
Den byr på fantastiske effekter i en historie som bare blir større og større, til den omtrent sprenger seg ut av filmruta, i hvert fall i 3D.
Jeg mener at Pacific Rim absolutt bør få en sjanse, og nå som den er ute på en svært god Blu-ray, har du muligheten!
OPPDATERING:
Jeg har funnet ut at filmen per 5. desember 2013 hadde tjent inn over 400 millioner dollar på verdensbasis, så "ingen kjempesuksess" er noe misvisende
| 1
|
004257
|
This Is The End
Grov, frekk og ubehøvlet dommedagshumor!
Jeg vet jeg ikke burde gjøre det, men This Is The End får meg til å gjøre det likevel.
Jeg ler!
Jeg sitter i kinosalen med et fårete glis, samtidig som jeg har litt dårlig samvittighet fordi jeg faktisk ler av den imbesile humoren i filmen.
Den er grov, frekk og ubehøvlet, og full av underbuksehumor, som om manuset var skrevet av Beavis og Butthead.
Men det er Seth Rogen og Evan Goldberg som står bak, forfatterteamet bak Superbad, og deres lavpannede stonerhumor og selvironiske filmreferanser treffer meg midt i lattermuskelen.
Verden går under
Seth Rogen (Seth Rogen) får besøk av Jay Baruchel (Jay Baruchel) i Los Angeles, og tar ham med på fest hos James Franco (James Franco).
Der møter de blant andre Jonah Hill (Jonah Hill), Emma Watson (Emma Watson), Michael Cera (Michael Cera) og Rihanna (Rihanna).
Men den ville festen utarter seg i en helt uventet retning når verden plutselig ser ut til å gå under rundt dem, og vennskapet mellom flere av disse stjernene settes på en alvorlig prøve.
Ganske tidlig blir det klart at ingen er redd for å gjøre narr av seg selv.
Rogen blir karakterisert som en «sell-out», Jonah Hill får gjennomgå for sin Oscar-nominasjon fra Moneyball, mens Michael Cera har det gøy med å fremstå totalt motsatt av hva man kanskje forventer av ham.
Her er ingen fredet, og alle er såre fornøyde med å være fritt vilt for Rogen og Goldbergs bitende humor.
Min favoritt er en Hollywood-tøffings noe uventede funksjon i filmen, som skal hemmeligholdes i denne anmeldelsen.
Saftige gloser
Den videre utviklingen i filmen skal heller ikke avsløres, men historien fortelles med en smittsom energi, gjennomført grov humor og forakt for god smak.
Komikerne slipper seg løs uten båndlegging av taletøyet, noe som resulterer i flere dialogutvekslinger som Kim Aamot må ha blitt flau av å oversette.
Spesielt Danny McBride, som kommer inn litt senere i filmen, får vrengt av seg noen saftige gloser i kjent stil.
This Is The End er ikke for feinschmeckerne.
Likte du Amour, er det slett ikke sikkert du vil like denne.
Men jeg digger filmen, fordi den drøye humoren appellerer til min indre 13-åring, samtidig som jeg ler av selvbevisst og selvkritisk humor, og utallige referanser som taler direkte til filmnerden i meg.
Det er ikke alltid at historien følger de tilsynelatende beste veiene mot målet, men This Is The End slutter aldri å være morsom!
| 1
|
004259
|
Hobbiten:Smaugs ødemark
Høydepunktene står i kø!
Vi har sett flere ganger at andrefilmen i en trilogi blir en slags transportetappe.
Dette er ikke tilfellet med Hobbiten:
Smaugs ødemark!
Mens den første filmen tok seg litt for god tid før Bilbos reise i det hele tatt startet, gyver regissør Peter Jackson umiddelbart løs på spenningen i oppfølgeren.
Målene er klart definerte, mye står på spill og filmen er handlingsmettet nok til at to timer og 35 minutter flyr av sted!
Dette er en skikkelig god Tolkien-film, og er den beste etter Ringens Brorskap og Atter en konge!
Høydepunkter i kø
Bilbo Lommelun (Martin Freeman) og en gruppe dverger er fremdeles på vei til fjellet Erebor, under ledelse av Thorin Eikenskjold (Richard Armitage), for å ta det tilbake dvergenes kongerike fra dragen Smaug.
Gandalf (Ian McKellen) må forlate dem underveis, men følget kommer i kontakt med andre som kan hjelpe dem fremover, blant annet en viss skogsalv ved navn Legolas (Orlando Bloom).
Gjensynet med Legolas er med på å forankre Smaugs ødemark i det filmatiske universet vi kjenner fra Ringenes Herre-trilogien.
Også her skaper Peter Jackson og hans medarbeidere en rik verden av forunderlige figurer, majestetiske riker og dødelige farer.
Her står høydepunktene i kø, som en fossefylt rømning fra angripende orker i skogsalvenes rike, spektakulær nærkamp i landsbyen Esgaroth, til møtet med den mildt sagt imponerende dragen Smaug, herlig stemmelagt av Benedict Cumberbatch.
Dette er svært lekkert fantasert frem foran Andrew Lesnies kameralinse, både med og uten bruk av WETAs fantastiske digitale effekter.
Jeg liker også introduksjonen av smugleren Bard (Luke Evans), som vi aner kommer til å få en avgjørende rolle senere i historien.
Han er en tøff og hard figur, men med et hjerte for de han bryr seg om, og en utvilsom rettskaffenhet.
Evangeline Lilly er fantastisk i rollen som skogsalven Tauriel, som er en like god kriger som Legolas.
Hun er en spennende figur, og et hardt tiltrengt kvinnelig innslag i et desidert mannsdominert persongalleri.
165 eventyrlige minutter
Det kan nok settes en finger eller to på et og annet.
Blant annet er Gandalvs reise litt udefinert.
Bilbo Baggins forsvinner litt i deler av historien, samtidig som flere av dvergene i følget sliter med å kjempe seg ut av anonymiteten.
Jeg har sett to filmer med dem, men husker fremdeles ikke hva brorparten heter.
Men de er morsomme fremtoninger, og spilles godt av dyktige skuespillere.
Hobbiten:
Smaugs ødemark forlater oss med en god, gammeldags cliffhanger, som leder opp til Hobbiten:
Fram og tilbake igjen, som kommer i desember 2014.
Men jeg føler meg ikke snytt av at handlingen ikke får en forløsning.
Jeg er fornøyd og tilfreds med 165 eventyrlige minutter i kinosalen.
Det er nesten så jeg gleder meg til å ha ett år til å glede meg på.
For Hobbiten:
Smaugs ødemark er så solid og gjennomført at den står som en påle som selvstendig film.
Og jeg nekter å tro at Peter Jackson mister grepet, nå som han har meg!
(Videoanmeldelse kommer øverst i saken så snart vi har rukket å redigere den!
| 1
|
004261
|
Lore
Sterkt drama om dagene etter Hitlers død.
Det tredje rikets fall er bakteppet i den tyske filmen Lore, et sterkt drama om en søskenflokk som må ta seg gjennom et land i full kollaps etter Adolf Hitlers død.
Jeg blir hensatt til 1945 på ytterst troverdig vis i en film som imponerer på flere måter.
Følelsen av tid og rom er svært sterk, koblingen til naturen er både vakker og farlig på samme tid, og de unge skuespillerne er svært dyktige.
Lore er absolutt anbefalt, men ikke til kos og hygge!
Glitrende godt spilt
Det er altså mai 1945, og de allierte har vunnet krigen.
Taperne forsøker å gjenvinne fotfestet i en kaotisk situasjon, der alle samfunnsnormer er borte.
Tenåringsjenta Hannelore (Saskia Rosendahl) og hennes søsken blir forlatt av sine foreldre, og tvinges til å ta seg gjennom landet for å komme seg til bestemorens gård ved Hamburg.
De får følge av den unge mannen Thomas (Kai Malina), som Lore aner uråd med, men trenger sårt hans hjelp på reisen.
Filmens fokus på barn som plutselig må bråvokse gjør inntrykk.
Spesielt hovedrollen er en sterk prestasjon.
Lores personlige reise fra å være troskyldig jente til å bli kvinne med et enormt ansvar er glitrende godt spilt av Saskia Rosendahl.
Jeg liker også godt mysteriet rundt Thomas, godt spilt av Kai Malina.
Er han til å stole på, eller hjelper han Lore og søskenflokken kun for sin egen skyld?
Dette momentet er med på å øke spenningsnivået i filmen.
Førsteklasses tidskoloritt
Det er flere svært vakre bilder av tysk landsbygd i filmen, som foregår i naturen nesten hele tiden.
Det gjør det selvsagt enklere for regissør Cate Shortland å skape illusjonen av 1945, men det er også gjort et svært godt arbeid på kostyme- og maskefronten.
Tidskoloritten er førsteklasses, og gir et troverdig bilde av hvordan dagene etter Hitlers fall kan ha fortonet seg for vanlige tyske borgere.
Beskrivelsen av et samfunn i oppløsning er god.
All tilførsel av mat og klær er borte, det er alle og en for seg selv.
Det er også forstemmende å se hvordan noen figurer fremdeles tviholder på drømmen om Hitlers overlegenhet, mens andre begynner å ane rekkevidden av hans handlinger.
Filmens handling går stadig fremover, med nye og vanskelige utviklinger i hver sekvens.
Jeg er med på reisen, som er like vond som den er interessant.
Historien beskriver menneskers gode og onde handlinger under ekstreme omstendigheter, og skildrer det tyske folks bitre tapsposisjon i kjølvannet av andre verdenskrig.
Lore er et velspilt, velfilmet og velregissert drama som fortjener å bli sett på kino!
| 1
|
004262
|
Fortiden
Et intenst og rørende familiedrama.
Mange fikk øynene opp for den iranske regissøren Asghar Farhadi etter at hans imponerende film Nader og Simin – Et brudd gikk på norske kinoer.
Hans oppfølger er like sterk.
Fortiden er et intenst og rørende familiedrama, med sterke prestasjoner fra så vel store som små skuespillere.
De er troverdige som familiemedlemmer i en vond situasjon, der alle roter det til for hverandre.
Det skal godt gjøres å ikke la seg berøre av denne filmen!
Smart og intelligent historiefortelling
Iranske Ahmad (Ali Mosaffa) kommer tilbake Paris, fire år etter at han forlot kona Marie (Bérénice Bejo) og hennes to barn.
Marie har innledet et nytt forhold til Samir (Tahar Rahim) som har kone i koma.
Maries datter Lucie (Pauline Burlet) er sterkt utilpass.
Samirs sønn Fouad (Elyes Aguis) er sint.
Ahmads inntog i huset setter i gang flere prosesser, der flere har uoppgjorte saker som nå kommer frem i lyset.
Jeg liker måten Farhadi legger frem historien på.
Han lekker stadig nye opplysninger i filmen, som gjør at vi gradvis forstår de ulike problemstillingene, og hvorfor hovedpersonene reagerer slik de gjør.
Det er smart og intelligent historiefortelling som gjør filmopplevelsen større, bedre og mer interessant.
I denne filmen er det dessuten mange tråder å følge, med flere intriger i gang, men Farhadis kloke regigrep gjør det svært enkelt å holde følge.
Filmen skildrer dessuten mekanismer i en splittet familie som burde være lett gjenkjennelige også for norske seere.
De voksne sliter med humørsvingninger og depresjon, mens barna mangler et fast anker i tilværelsen.
Farhadi har fått frem noen svært gode barneskuespillere i avgjørende roller, og det er leit å se hvordan deres tilværelse formørkes av de voksnes krangler og feider.
Pauline Burlet minner om en ung Marion Cotillard i rollen som Lucie, mens Elyes Aguis spiller Foads sinneutbrudd med høy energi og troverdighet.
Gnistrende Bérénice Bejo
De voksne skuespillerne gjør også ypperlige roller.
Bérénice Bejo (The Artist) er gnistrende i rollen som hardt prøvet mor, som har skjulte motiver for sine handlinger.
Hun føler seg på en måte presset inn i en livssituasjon hun kanskje egentlig ikke ønsker.
Ali Mosaffa er behersket og tilbakeholden som Ahmad, som møter utfordringene med stor tålmodighet.
Tahar Rahim spiller Samir med dårlig skjult sorg bak fasaden.
Han føler også at sin posisjon som familiens mann trues av eksmannens tilstedeværelse i huset.
Fortiden er et dyktig fortalt drama.
Du får et sterkt møte med en preget familie, og får se hvordan de takler motgangen høyst menneskelig, på godt og vondt.
Asghar Farhadi har begått en ny imponerende film, og jeg tør spå at ingen som likte Nader og Simin – Et brudd blir skuffet av Fortiden.
Historien er kanskje en annen, men tematikken og kvaliteten er den samme.
| 1
|
004263
|
Nymphomaniac
En enestående film.
–
Jeg oppdaget fitta mi da jeg var to år gammel, forteller en forslått kvinne til en presteaktig skikkelse helt i starten av Lars von Triers mye omdiskuterte Nymphomaniac.
Kvinnen heter Joe og spilles av von Trier-musen Charlotte Gainsbourg.
Hun ligger i sengen til Seligman (spilt av en asketisk Stellan Skarsgård), en ensom skikkelse som fant henne blodig på bakken i en bakgate i en anonym by.
Fra tryggheten i den aldrende mannens leilighet forteller hun om sine synder – om sitt liv som sexavhengig.
Rammefortellingen, samtalen mellom dem, rammer inn åtte ulike kapitler med ulike episoder fra Joes liv.
Alt om ulike menn hun har knullet, underkastet seg, elsket og kastet.
Lars von Triers egentlige filmvisjon
I forkant av filmens premiere har markedsføringsapparatet spilt opp dens usimulerte sexscener.
Allerede da Lars von Trier annonserte filmen vitset han med at han skulle lage en pornofilm.
Den versjonen som blir satt opp på kinoer i Norge er likevel ikke von Triers egen visjon.
En tekstplakat i starten forteller at den fire timer lange versjonen – fordelt på to filmer – er klipt ned med regissørens tillatelse fra hans egen fem-og-en-halv-time lange versjon (som kanskje blir vist i løpet av 2014).
De fleste nærbildene av kjønnsorganer er med andre ord borte.
Usimulerte scener med erigerte peniser, pupper, bondage, sæd og onani er det fortsatt mye av.
Men lidenskapen er fraværende i den sexavhengige Joes liv.
Intimiteten finnes nærmest ikke og sexscenene påtar seg en distansert kaldhet – ikke ulikt pornofilmene Nymphomaniac har blitt sammenlignet med.
Ei heller er sexen i Lars von Triers epos det mest interessante.
Regissørens endeløse referanser til filmhistorie, religion, musikk, litteratur, filosofi, og historie resulterer i en film som tar et steg tilbake fra Melancholia sin overflatebehandlede estetikk.
Arkivbilder, tall, grafer, og illustrasjoner bryter opp – og blander seg med – både kapitlene og rammefortellingen.
Lars von Triers tilnærming til filmens metanarrativ kommer tydeligst frem når Joe sier til Seligman:
«Det var din minst interessante digresjon så langt».
Å se en Lars von Trier-film er en krevende øvelse, siden han startet sin karriere har han vært i konstant endring.
Nymphomaniac er intet unntak.
Som en del av von Triers egenerklærte «Depresjonens trilogi» er det hans viktigste mål å utforske tabubelagte deler av menneskesinnet.
Du skal føle noe, i det minste noe intellektuelt, når du opplever hans filmer.
I det perspektivet er Nymphomaniac hans mest ambisiøse film til nå.
Med prosaiske grep utforsker filmen hovedpersonens seksualitet gjennom digresjoner, referanser og samtalene mellom Joe og Seligman.
Men tilbake til fitta til Joe.
Naiv råskap
Charlotte Gainsbourg spiller den voksne kvinnen Joe og gjennom sine samtaler med Seligman utgjør hun også filmens fortellerstemme.
Den unge Joe, fra hun er femten til tretti år gammel, spilles av Lars von Triers nye muse: Stacy Martin.
I ungdomstiden opplever Joe sex som en lek, hun konkurrerer med venninner og er medlem i en egen vulvaklubb.
Seligman lytter stille, med enkelte spørsmål og digresjoner, på fortellingen om hvordan hun mistet sin jomfrudom til Jerome (spilt av Shia LeBouf) med tre støt i vagina og fem i rektum.
Tallene «3» og «5» lyser opp på skjermen som et regnestykke – en referanse til Fibonacci-tallsekvensen.
Tilliten mellom skuespillere og regissør er formidabel.
Selv med pornoskuespillere – hvis kropper er festet på de faktiske skuespillerne med spesialeffekter i etterarbeidet – blottlegges en råhet og naivitet i både Gainsbourg og Martin.
Sistnevntes nysgjerrige og bekymringsløse tilnærming til menn er et eksempel på det naive.
Som når hun konkurrer om en pose søtsaker på et tog.
Vinneren må ha sex med flest mulig.
Mens den førstnevntes desperate jakt på en orgasme i filmens andre halvdel river vekk sløret og viser frem råskapen i hovedpersonen.
Von Triers egen smerte
Å se de to delene – Volume 1 og Volume 2 – som separate filmer er en fånyttes opplevelse.
Og det er en utfordring å se en film du vet ikke vil være fullstendig før siste del er unnagjort.
Denne uvanlige formen er ikke et kunstnerisk valg fra von Trier, men et krav fra filmens finansiører for å sikre bred nok distribusjon.
Den danske regissøren ønsker med Nymphomaniac å utfordre grensene – som vanlig – ved å stille nærgående spørsmål ved vårt moderne for tabuorienterte forhold til seksualitet.
Nærmere bestemt kvinnens seksualitet.
Det oppleves som både provoserende og sjokkerende å se en sexavhengig kvinne skildret mørkt – blott fordi det er uvanlig.
Kontinuerlige anklager om kvinnehat har dundret mot regissøren, men virkeligheten er at von Trier finner det helt uinteressant å skildre en glad og lykkelig kvinne.
Og det er gjennom kvinner han uttrykker sin egen lidelse, kynisme og selvhat.
Alt dette speiles i Joe, og til en viss grad Seligman, i Nymphomaniac.
Dialogen dem imellom er ikke noe annet enn von Triers egen fortellerstemme.
Et filmverk skal vurderes uavhengig, men i dette tilfellet er det vanskelig å forholde meg til det faktum at von Triers egen visjon for filmen ikke blir den som vises på kino.
De 90 minuttene som er fjernet består neppe kun av nærbilder av penetrerende kjønnsorganer, og i sin premiereklare versjon oppleves også flere av sekvensene som unaturlig forkortede.
Nymphomaniac – den korte versjonen – er von Triers svakeste i «Depresjonens trilogi», men faktum er at jeg aldri har opplevd en lignende film.
Her ligger også forklaringen på at dette er den mest spennende filmen jeg har sett på lang tid.
Lars von Triers kontinuerlige utvikling som filmskaper, hans måte å formidle dypt politiske og moralske ideer, og hans unike evne til å nærme seg filmfigurenes mørke psyke, resulterer i et filmverk som bare forsterker min forståelse og min oppfatning av ham som kunster.
For å oppsummere Nymphomaniac i en setning:
Det finnes bare én Lars von Trier.
Denne anmeldelsen er basert på både «Volume 1» og «Volume 2» av firetimersutgaven av «Nymphomaniac».
Begge delene har norsk kinopremiere 24. januar 2014.
Hovedrolleinnehaver Charlotte Gainsbourg har også sluppet en singel i forbindelse med markedsføringen av filmen hvor hun fremfører en coverversjon av Jimi Hendrix' "Hey Joe" (filmens hovedperson heter Joe, journ.anm.)
| 1
|
004264
|
Walking With Dinosaurs
Blir aldri direkte spennende.
Det er fremdeles imponerende å se dinosaurer bli levendegjort på film ved hjelp av gode effekter.
Men det blir fort kjedelig om man ikke har en skikkelig historie å putte dem i.
Walking With Dinosaurs er vakkert filmet, og har gode digitale skapninger i flere størrelser, men har en blass handling som aldri tar tak i meg.
Filmen virker mer som en forvokst barne-TV-episode enn det den kanskje burde være, nemlig en stor eventfilm på kino.
En dinosaur forelsker seg
Etter en superkort introduksjon med nåtidsmennesker (og hva gjør du her, Karl Urban?), blir vi transportert ca 70 millioner år tilbake i tid, der vi møter pachyrhinosaurusen Patchi.
Vi følger hans første migrasjon med resten av flokken gjennom utfordrende natur, skumle møter med farlige kjøttetere og en intern maktkamp om lederplassen i flokken, samtidig som Patchi forelsker seg i dinosaurpiken Juniper.
Disse pachyrhinosaurusene kunne ha vært med i en Istid-film.
De er tillagt menneskelige kvaliteter, og snakker som om de kommer fra en nåtidskultur.
Det er nok ment å gjøre dem tilgjengelige for de minste kinogjengerne, noe som fungerte godt med dyra i Istid-filmene.
Men her virker det litt anstrengt, delvis fordi dinosaurene ikke har noen særlig ansiktsmimikk.
Filmskaperne har kanskje vært redde for å fjerne dinosaurene for langt i fra bildet som vitenskapen har gitt oss av dem.
Manuset er for svakt
Det blir aldri direkte spennende å følge Patchis reise.
Filmens manus er for svakt til at jeg orker å henge med.
Og når sjansen byr seg til å gjøre stemningen skummel, vil ikke regissørene Barry Cook og Neil Nightingale ta den.
De har heller ikke forsøkt å gjøre actionscenene særlig spektakulære.
Filmens opphav er en BBC-serie fra 1999, der dinosaurlivet ble simulert gjennom digitale effekter.
Og det kan se ut som at regissørene tar en mer realistisk tilnærming til dinosaurenes oppførsel og framferd.
Det er sikkert paleontologer glade for, men jeg som kinogjenger hadde gjerne sett at dinosaureffektene ble brukt til noe mer spennende.
Walking With Dinosaurs er ekstremt flott fotografert i virkelige omgivelser.
Dinosaurene er troverdig plassert inn i disse bildene, og 3D-effekten er velgjort.
Rent teknisk er dette altså flott å se på, men fortellerteknisk synes jeg ikke den holder mål.
Spektakulære bilder behøver en matchende historie.
Det har denne filmen dessverre ikke.
Jeg ser heller en viss annen dinosaurfilm fra 20 år tilbake, som er mye bedre.
| 0
|
004265
|
Prisoners
Forstyrrende og ukomfortabel thriller.
Foreldres verste mareritt blir virkelighet i den amerikanske thrilleren Prisoners.
Dette er en godt spilt spenningshistorie, som leker med mine evner til å forutsi handlingsforløpet, samt inviterer meg til å stille meg selv ubehagelige moralske spørsmål.
Hvor langt er jeg villig til å gå for å redde mine barn?
Forhåpentligvis slipper jeg å finne det ut, for svaret denne filmen gir, er forstyrrende ukomfortabelt.
Tyr til drastiske midler
To små venninner forsvinner fra et rolig nabolag på Thanksgiving.
Fedrene (Hugh Jackman og Terrence Howard) og mødrene (Maria Bello og Viola Davis) takler forsvinningen på ulike vis.
Spesielt Keller (Jackman) tyr til drastiske midler når politietterforskeren Loki (Jake Gyllenhaal) må løslate en mistenkt (Paul Dano).
Både Keller og Loki etterforsker saken på hver sin kant og på hver sin måte, og det dukker etter hvert opp illevarslende spor.
Jeg liker hvordan regissør Denis Villeneuve ruller ut historien på.
Det starter som en helt vanlig familiesituasjon som eskalerer forsiktig helt til alle innser at de står overfor noe alvorlig.
Og da eksploderer følelser som frykt, sinne og avmakt, samtidig som jeg som tilskuer får et visst spenningsnivå i kroppen.
For dette manuset, skrevet av Aaron Guzikowski, legger opp til flere muligheter, som jeg hele tiden tror jeg har kontroll på, helt til det viser seg at jeg ikke har det likevel.
Filmen provoserer meg
Hugh Jackman leverer en kraftfull prestasjon som pappa på en desperat og kompromissløs jakt etter sin egen datter.
Selv om man må føle avsky mot ting han gjør underveis, er man også nødt til å føle sympati for ham.
Og det er her filmen provoserer meg til forestille meg hva jeg ville ha gjort i en slik situasjon.
Jeg har ikke noe klart svar.
Jake Gyllenhaal er fin i rollen som politietterforskeren som jobber hardt og målrettet, samtidig som han må stri med dårlige ressurser og mangelfull støtte fra sjefen.
Jeg hadde kanskje foretrukket en mer furet og værbitt figur i denne rollen, men Gyllenhaal skaper en sympatisk rollefigur som forsøker å gjøre alt riktig.
Regissør Denis Villeneuve er også mannen bak de sterke filmene Polytechnique og Nawals hemmelighet.
Med Prisoners viser han en imponerende evne til å veksle mellom ulike sjangere.
Den kan minne om filmer som Nattsvermeren og Gone Baby Gone, med sine mørke stemninger, intense situasjoner og øyeblikk av sjokkerende vold.
Historien presenterer en løsning som kanskje ikke står i stil med filmens øvrige kvaliteter, men Prisoners er like fullt et godt spenningsdrama.
| 1
|
004268
|
Den store skjønnheten
Et stort høydepunkt for kontinentale filmelskere!
Den store skjønnheten kunne bare ha vært laget i Roma.
Regissør Paulo Sorrentino har laget et poetisk fyrverkeri av en film, som er vidunderlig fotografert, imponerende spilt og stilsikkert regissert.
Noen av livets store spørsmål står i fokus, i en spill levende film som kjærtegner sansene med italiensk lynne og romersk kultur.
Dette er et stort høydepunkt for kontinentale filmelskere!
Barn- og koneløse Jep (Tony Servillo) fyller 65 år, og er allerede lei av livet.
Han ga ut en bok for mange år siden, men fulgte aldri opp, og har nøyd seg med å bedrive kulturjournalistikk og være fremtredende medlem av Romas sosietetsliv.
Nå blir han kontaktet av en mann som forteller at hans nylig avdøde kone aldri sluttet å elske ham, noe som vekker spørsmål i Jep av åndelig art.
Menneskene i denne filmen pludrer og våser seg gjennom et moralsk ørkenlandskap.
De beveger seg innenfor gitte rammer, hvor lite av substans kommer til overflaten.
Men når det gjør det, har det en bitende effekt, som når Jep avslører venners falskhet, eller når hans egen tomhet tydeliggjøres.
Miljøet skildres levende og virilt, men med en nummende overfladiskhet.
Derfor blir historien stadig sterkere etter hvert som det avdekkes momenter som forklarer Jeps sinnstilstand.
Tony Servillo spiller fremragende i hovedrollen, og er ytterst troverdig som mann i nesten umerkelig krise.
Han virker å være fornøyd med sin plass i livet, men mangler inspirasjon og mot til å ta tak i sine problemer.
Det er ikke alt ved Jep man kan like, men selv når han lar selvbedraget dominere, er det interessant å høre hans grunner.
Servillo gir ham en sympatisk fremtoning, selv om det han sier av og til er direkte ufint.
Han omgis av et rikt persongalleri som påvirker Jep på ulike måter, som hans kortvokste redaktør, kameraten som vil knulle unge damer, den mystiske naboen i etasjen over og stripperen som kanskje kan bli hans nye kjærlighet.
Alle er påvirket av Romas tiltrekningskraft, som på godt og vondt fanger disse figurene i en evig runddans.
Byen feires gjennom Luca Bigazzis utsøkte foto og fantastiske innspillingssteder, men må også tåle kritikk.
En av figurene kunngjør at han flytter til hjembyen fordi Roma har skuffet ham.
Vi kommer etter hvert til kjernen i Den store skjønnheten, som avdekker hvorfor Jep har kommet dit han er i livet.
Historien lar oss forstå at mye kunne vært annerledes, men at Jep egentlig har resignert og lar hverdagene gli forbi på pur trass.
Regissør Sorrentino forteller denne historien med et utsøkt blikk for figurer, skjebner, stemninger, bybilder og arkitektur.
Og så har jeg ikke nevnt den opplagte inspirasjonskilden Federico Fellini en eneste gang i denne anmeldelsen, og det er jo en skandale!
| 1
|
004269
|
Mr.Morgan's Last Love
Uengasjerende drama om ensomhet med en svak Michael Caine.
Øyeblikkene av ekte menneskelighet, av sorg og bitterhet, og erfaringer fra livet er vakre i Mr. Morgan's Last Love.
Men de er det få av.
Tidligere Oscar-vinner Michael Caine snubler gjennom en fortelling om ensomheten etter en livsledsager i livet til Matthew Morgan.
Størst skyld for denne sentimentale lapskausen ligger hos regissør Sandra Nettelbeck som ikke er i stand til å skildre rasjonelle filmfigurer eller følge helt normal logikk.
Morgan – en velstående professor fra et prestisjetungt amerikansk universitet – bor alene i leiligheten i Paris han delte med sin kone i et rolig pensjonistliv.
Filmen starter tre år etter hun gikk bort av en smertefull kreftsykdom.
Hverdagen nå er ensformig, rutinepreget, med sorgen og tomheten som et dominerende element i hverdagen.
En telefon fra USA forteller at sønnen ikke kommer på besøk med kone og barnebarn slik de har hatt for vane å gjøre de siste årene.
Et skjebnemøte
En dag, ved en tilfeldighet, møter han Pauline (Clémence Poésy).
Hun er et ekte menneske, i den betydning at hun møter Morgan uten fordommer.
Hun ser en gammel mann som trenger selskap, hun har et par minutter til overs, og de slår følge.
Fra dette lille sjansemøtet utvikler et vennskap seg, og gradvis ser Mr. Morgan at livet etter å ha mistet kona også kan ha gode øyeblikk.
All denne forhistorien kunne vært fortalt effektivt og engasjerende.
Regissør Nettelbeck velger heller å bruke en time av filmens nærere 120 minutter på en overfladisk og uengasjerende prolog.
Først når Mr. Morgans barn ankommer Paris etter et umotivert og mislykket selvmordsforsøk begynner familiedramaet å åpenbare seg.
I filmens siste time dukker de første øyeblikkene av ekte følelser opp i fortellingen.
Datteren Karen – spilt av X-Files-stjerna Gillian Anderson – er en parodisk amerikansk kvinne som tramper inn og ut av fortellingen uten å tilføre noe som helst, mens sønnen Miles – spilt av Justin Kirk – overbeviser så vidt det er om sitt problematiske forhold til faren.
Michael Caines versjon av en aldrende amerikansk professor faller også gjennom på flere punkter.
Hans ubestemmelige aksent blir aldri forklart.
Jeg brukte hele 20 minutter på å forstå at han ikke pratet sin sedvanlige cockney-dialekt, men en utvannet cockney med unaturlige amerikanske ordlyder.
Er han født i England og flyttet til USA for kjærligheten?
Det forklares aldri.
Nettelbeck virker heller ikke interessert i noe annet enn overflaten til figurene i filmen hennes.
Deres indre liv, motivasjoner, resonnement eller tankeprosesser virker ikke interessante for regissøren.
Små detaljer som kunne gitt innblikk i hvem figurene på lerretet er ignoreres i stor grad.
Skiftende tempo og bristende avslutning
Overgangen fra overfladisk forhistorie til et opprivende og forløsende klimaks er, om jeg skal være høflig, uklar.
Selv om temaet filmen behandler kan ligne Michael Hanekes mesterlige skildring av kjærlighet og alderdom i Amour – en av fjorårets beste filmer – er opplevelsen av de to vidt forskjellige.
Der den ene nøysomt maler en var forstemthet over livets siste fase med kjærlige detaljer, etterlot den hastige oppnøstingen av Mr. Morgan's Last Love sine emosjonelle vendepunkter meg nedstemt og trist.
Kanskje det er jeg som er gammeldags, men i en film om å oppdage gleden over livet og kjærligheten i høy alder foretrekker jeg å forlate kinosalen med en følelse av oppstemt melankoli over livet
| 0
|
004271
|
The Secret Life of Walter Mitty
Burde vært mer spennende.
Ben Stiller har gjort mye i The Secret Life of Walter Mitty.
Han produserer, regisserer og spiller hovedrollen.
Resultatet er et Stillersk gjennomsnittsprodukt.
Det er mange halvmorsomheter her som fungerer, og noen som ikke gjør det.
Jeg sliter med å se hva filmens budskap eventuelt skal være, annet enn som oppfordring til å leve livet mens du kan.
Hørt det før?
Da har filmen kanskje ikke så mye å by deg, bortsett fra noen spredte fornøyeligheter og Ben Stillers sedvanlige sjarm.
Walter Mitty (Ben Stiller) jobber som fotoarkivar i det nedleggingstruede LIFE Magazine, og må ut fra sin innestengte kontortilværelse for å spore opp forsidebildet til den aller siste utgivelsen.
Han legger ut på leting etter den kontaktsky stjernefotografen (Sean Penn), på en reise som tar den lite bereiste Walter til overraskende mål.
Filmen er basert på James Thurbers novelle, men den er det lite igjen av.
Kjernen er Walter som en anonym mann med store dagdrømmer.
Disse drømmene har innledningsvis en morsom effekt på filmen, men blir gradvis mindre viktige ettersom Walters reise ekspanderer.
Det er for så vidt morsomt og nesten eksotisk å følge ham til Grønland og Island til Himalaya-fjellene.
De fleste av oss er hverdagsmennesker som gjerne kunne hatt godt av et eventyr.
Sånn sett faller det meg naturlig å heie på Walter.
Historien har også elementer som enten er for enkle, eller er malplasserte.
Walters forsøk på nettdating er en corny gjenganger, med hyppig kontakt med brukerstøtten Todd (Patton Oswalt), som også har en umotivert opptreden i egen person som ikke betyr noe som helst.
Og filmens kjærlighetshistorie rundt Walters kollega Cheryl (Kristen Wiig) er for enkel.
Det er en lunken kjemi mellom dem som aldri slår gnister.
The Secret Life of Walter Mitty er ikke uten underholdningsverdi.
Jeg liker spesielt godt kontrastene mellom Walters grå New York-liv og hans fargerike opplevelser ute i verden.
Men Walter selv er mer eller mindre den samme hele veien.
Kanskje burde en skuespiller med større rekkevidde gjort hovedrollen?
Ben Stiller er ikke grå og liten nok til at Walters prestasjoner senere i filmen gjør større inntrykk.
Walter Mittys hemmelige liv burde vært mer spennende!
| 0
|
004272
|
Snøhvit fra Andalucia- Blancanieves
Nydelig stumfilm med en fin vri på et velkjent eventyr.
I fjor gikk Oscar-statuetten for beste film til The Artist, som fortalte historien om slutten på stumfilmens storhetstid.
Nå kommer stumfilmen Snøhvit fra Andalucia
- Blancanieves endelig til Norge og dermed er det mange som kanskje tror at den spanske regissøren og manusforfatteren Pablo Berger har slengt seg på en ny trend.
Berger har imidlertid kjempet for å få denne filmen realisert siden 2003.
Han har selv omtalt den som sitt kjærlighetbrev til europeisk stumfilm, og jeg oppfordrer deg:
Ikke la dette eventyret gå deg hus forbi!
Du kommer til å bli overrasket.
Visuell historiefortelling
Snøhvit fra Andalucia
- Blancanieves er en strålende oppvisning i visuell historiefortelling.
Berger forteller historien med både store, åpne landskapsbilder som setter stemningen i filmen, og nære tette skudd som formidler følelser.
Regissøren bruker nesten ikke de velkjente tekstplakatene vi forbinder med stumfilm, men lar isteden nærbilder av skuespillernes ansikter forklare hva som skjer, og dette gjør at du lettere blir revet med.
I en film uten replikker er lydsporet ekstremt viktig, og Berger lar flamencomusikken som er Andalucia-regionens varemerke, understreke hvor og i hvilken tid vi befinner oss — i Sevilla i Spania på 1920-tallet.
Den kraftfulle musikken er en god stemningsskaper som hjelper til med å drive filmen videre.
En tyrefektende Snøhvit
Berger har fjernet alt det overnaturlige fra Snøhvit-fortellingen slik vi kjenner den.
Carmen (Macarena García) er datteren til den berømte tyrefekteren Antonio Villalta (Daniel Giménez Cacho), som ender opp som invalid og enkemann på samme dag når han blir utsatt for en ulykke i ringen og kona dør i barsel.
Den forføreriske sykepleieren Encarna (Maribel Verdú), sikrer seg umiddelbart Antonios gunst og Carmen ender opp med en stemor som hater henne og en bitter far som ikke vil vite av henne.
I motsetning til i brødrene Grimms eventyr er ikke Encarna en ond heks, men en femme fatale som er skruppelløs når det kommer til å få det som hun vil.
Når Carmens far dør ser Encarna sitt snitt til å kvitte seg med den vakre stedatteren i samme slengen, men etter et mislykket mordforsøk blir Carmen reddet av en trupp med tyrefektende dverger, som tar henne med som matador i gruppen og gir henne navnet Blancanieves — Snøhvit.
Seks dverger
Både Macarena García som spiller Carmen og Maribel Verdú som spiller Encarna er fabelaktige i sine roller.
García er sjarmerende som godhjerta, ung pike, mens Verdú er selve inkarnasjonen av den slemme stemor-rollen, og oser av erotikk og ondskap.
Encarna er spansk for kjødelig eller seksuell, og det er ingen tvil om at rollefiguren er akkurat det.
Dvergene i Disneys Snehvit og de syv dvergene har satt standarden for hva man forventer at de syv dvergene skal være.
Snøhvit fra Andalucia
- Blancanieves tar umiddelbart avstand fra denne fremstillingen ved å bare ha seks dverger med i filmen.
Den ene, mest sjarmerende dvergen har dessuten tatt over for den gode, gamle prinsen når det gjelder romantikk, og dvergen vi tenker på som Sinnataggen er rett og slett tvers gjennom slem.
Forandringene gjør at du aldri vet hva du kan vente deg, selv om fortellingen baserer seg på et eventyr du kjenner godt.
Mot slutten får du også en vri på historien som kler filmen.
Se traileren for filmen her:
En fargerik sort-hvitt-film
Snøhvit fra Andalucia
- Blancanieves er nok ikke en film for alle, noen vil garantert mene at en stumfilm er kjedelig uansett.
Likevel så håper jeg at du er villig til å gi dette eventyret en sjanse, for regissør Pablo Berger har skapt et fortryllende univers som fanger deg umiddelbart.
Her får du en herlig blanding av melankoli og humor som gjør Snøhvit fra Andalucia
- Blancanieves til en koselig og underholdende kinoopplevelse — du vil bli overrasket over hvor fargerik en sort-hvitt-film kan virke!
| 1
|
004274
|
Paranormal Activity: The Marked Ones
En skrekkfilm som ikke er skummel.
Arbeidet regissøren bak den første filmen – Oren Peli – har lagt ned i filmfranschisen Paranormal Activity er imponerende.
Etter en dundrende suksess i 2009, hvor lavbudsjettfilmen tjeneste inn nærmere 200 millioner dollar, var det ikke tvil om at vi kom til å få en rekke oppfølgere.
Peli har inntatt produsentrollen og dirigerer et imponerende produksjonsapparat som pumper ut skrekkfilmer i høyt tempo.
Med nye Paranormal Activity: The Marked Ones har det kommet hele fem filmer på fire år, og tro det eller ei: på tross av et høyt produksjonstempo er manuset ikke så verst.
Jesse og kompisen Hector bor med familiene i et latinoamerikansk nabolag.
I leiligheten som ligger rett under Jesse bor ei gammel og isolert kvinne, på stille netter er det mulig å høre underlige skrik gjennom en luftekanal i veggen.
Dogmeinspirert «found footage»-film
Filmserien har siden starten basert seg på «found footage», hvor filmbildene er hentet fra naturlige kilder som overvåkingskameraer og webkameraer.
I Paranormal Activity: The Marked Ones har hovedpersonene fått seg et bærbart GoPro-kamera.
Et grep som flytter filmopplevelsen fra stillestående veggkameraer til at handlingen foregår i førsteperson.
Det er noe dogmeaktig over måten filmen presenterer historien til sitt publikum, men filmen faller gjennom når den med det subjektive kameraet forsøker å øke troverdigheten til historien.
Effekten brukes ikke spesielt bra, og viktigst av alt:
Paranormal Activity: The Marked Ones er rett og slett ikke skummel nok.
Sterkt varierende skuespillere, og en total mangel på uforutsigbare spenningstopper, fjerner rett og slett enhver følelse av usikkerhet fra meg i kinosetet.
Regissør Christopher B. Landon bruker det samme gamle trikset for å skape GISP-øyeblikk om igjen og om igjen.
I en sekvens leter Hector etter sin gode venn Jesse og må gå sakte med GoPro-kameraet gjennom et mørkt hus.
Han kommer inn på badet, det rasler i dusjforhenget.
Sakte nærmer han seg badekaret før han river vekk forhenget, det var ingenting bak.
Kameraet snur sammen med Hector i det han skal forlate badet, men OVERRASKELSE – nå var det plutselig noe skummelt der.
Med et bakteppe av katolsk kristendom, voodoo, mørk magi og hekser, vever filmen seg rett inn i folketroen som fortsatt er en levende del av den meksikanskamerikanske kulturarven.
Dette kunne vært skikkelig spennende, men for en norsk filmseer mister symbolene og ritualene sin tradisjonelle kraft.
Filmen bruker ikke tid på å forklare eller på å gi en forståelig ramme rundt de mystiske opplevelsene.
Paranormal Activity: The Marked Ones er en spin-off fra hovedserien og tilfører noe nytt til skrekkfranchisen, men det hjelper ikke når filmen ikke skremmer.
Hvilke nyere skrekkfilmer er din favoritt?
Del din mening i kommentarfeltet.
| 0
|
004276
|
Kule kidz gråter ikke
Tårene renner, latteren sitter løst.
Kule kidz gråter ikke handler om kreft.
Men la ikke det skremme deg, for dette er en god film!
Regissør Katarina Launing forteller en vanskelig historie med sikker balanse mellom det triste, det rørende og det morsomme, blant annet ved hjelp av imponerende prestasjoner fra svært unge skuespillere.
Denne filmen snakker direkte til barn, og tar dem på alvor.
Tårene renner, samtidig som latteren sitter løst.
Oppdager at hun har leukemi
Anja (Mia Helene Solberg Brekke) er aktiv i klassen, med både leirskole og fotballcup i horisonten.
Men etter en tur på legevakta, oppdages det at hun har leukemi.
Det fører Anja inn i en ny situasjon, der hun må kjempe hardt for å gjennomføre både leirskole og fotballplaner.
Men hun får hjelp fra uventet hold i vanskelige situasjoner som venter.
Det må være en stor utfordring å fortelle om barnekreft uten å havne i den dypeste tristesse.
Men Launing greier det, blant annet ved hjelp av et smart manus og energisk skuespill.
Mia Helene Solberg Brekke er aldeles nydelig i hovedrollen, med en naturlig friskhet og oppriktighet foran kamera som gjør henne til en umiddelbar yndling.
Victor Papadopoulos Jacobsen er også god i rollen som Jonas, Anjas fiende i klassen, som kanskje har sine grunner til å virke likegyldig til sykdommen som rammer henne.
Voksne skuespillere som Jeppe Beck Laursen, Dagrun Anholt og Aslag Guttormsgaard er solide støttespillere i bakgrunnen.
Flinke, flotte barn
Kule kidz gråter ikke finner sin rytme umiddelbart, takket være Vidar Flataukans dyktige klipping.
Historien flyter kjapt fremover med full kontroll, samtidig som den tar det med ro der det trengs.
Men filmens beste ingrediens er flinke, flotte barn, godt instruert av Launing.
De takler flere emosjonelle situasjoner med godt spill, samtidig som Linda May Kallesteins smarte manus sørger for at de kanskje slipper de vanskeligste utfordringene.
Dette er en nyinnspilling av den nederlandske filmen Achtste Groepers Huilen Niet, som ble en storsuksess i hjemlandet.
Og den norske versjonen fortjener også et stort publikum.
Dette er nemlig en herlig historie om mot, samhold, vennskap og kjærlighet under vanskelige omstendigheter.
Jeg må innrømme at jeg går til enhver film om kreft med bange anelser, siden jeg helst ikke vil vite at kreft eksisterer, men Kule kidz gråter ikke spiller på mine emosjonelle strenger på en smakfull og behagelig måte, selv når klumpen i halsen melder seg.
| 1
|
004277
|
47 Ronin
Keanu Reeves er helt unødvendig i denne filmen.
Jeg synes synd på kostymedesigner Penny Rose.
Alt det arbeidet, alle de detaljene, og så blir det brukt til dette?
Handlingen i 47 Ronin er nemlig uengasjerende, Keanu Reeves spiller stivt som en stokk og alt er umotivert konvertert til 3D.
Det finnes gode enkeltscener med imponerende kampkoreografi i lekre kulisser.
Men historien er for svakt fortalt, og kjærlighetsbiten er krampaktig og svulstig.
Søker hevn for mesters død
Vi er i en fantasi-utgave av fortidens Japan, der bastarden Kai (Keanu Reeves) og en gruppe herreløse samuraier, kalt ronin, søker hevn for sin mesters død.
Den onde Lord Kira (Tadanobu Asano) har lovet å gifte seg med den døde mesterens datter, Mika (Kou Shibasaki), men hun er Kais elskede, og nå må han og samuraiene stoppe bryllupet og vinne tilbake sitt tapte område.
Jeg er slett ingen motstander av fantasifilmer med store klisjeer, svulstig dialog og søtladen kjærlighet.
Men 47 Ronin gjør ingen av delene spesielt bra.
Filmen virker fra første stund som en helt ordinær prestasjon, med svak introduksjon av de involverte figurene.
Alle er for kalde til å knytte bånd til.
Det er ingen her som jeg kan engasjere meg i.
Filmens kampscener er høydepunktene, i hvert fall når det er mann mot mann.
Når det er mann mot digitale monstre, er det en annen sak.
Alle som har sett Smaug i Hobbiten eller kaijuns i Pacific Rim, vil riste på hodet over 1994-standarden på effektene i 47 Ronin.
Sliter med engelsken
Keanu Reeves er helt unødvendig i filmen.
Figuren hans er skapt for å tekke et vestlig publikum.
Historien hadde vært sterkere om en av de herreløse samuraiene var Mikas store kjærlighet.
Da kunne dialogen dessuten holdes på japansk, som ville ha økt troverdigheten.
Det merkes ofte at de japanske skuespillerne sliter med å spille på et språk de ikke behersker, selv om Rinko Kikuchi (Norwegian Wood, Pacific Rim) fungerer godt som slu heks.
47 Ronin er ikke en helt bortkastet opplevelse.
Regissør Carl Erik Rinsch har for så vidt skapt en flott fantasiverden basert på en klassisk historie fra japansk samurai-kultur.
Fortellertekniske svakheter og Keanu Reeves sitt uengasjerende spill er de største faktorene til at filmen totalt sett er av middels kvalitet.
| 0
|
004279
|
Boktyven
For sentimental og likegyldig.
Boktyven er på alle måter en velment film.
Dessverre er den også ganske kjedelig og merkelig fri for dramatikk, til tross for dramatiske hendelser.
En kalkulert historie fortelles gjennom polerte bilder og snille skildringer av krigens gru.
Både Sophie Nélisse, Geoffrey Rush og Emily Watson leverer gode rolleprestasjoner, men regissør Brian Percival gjør filmen for sentimental og likegyldig.
Dessuten er selveste Døden en merkelig fortellerstemme.
Dette er et univers jeg ikke kan tro på, og da forsvinner mitt engasjement.
Krigen bryter ut
Tyskland 1938.
Liesel (Sophie Nélisse) sendes til nye foreldre fordi moren må flykte fra nazistene.
Hans (Geoffrey Rush) er varm og inkluderende.
Rosa (Emily Watson) er kald og avvisende.
Vi ser hvordan Liesel takler sin nye hverdag, vennskapet med nabogutten Rudy (Nico Liersch), krigen som bryter ut, og båndet hun knytter til jøden Max (Ben Schnetzer), som familien gjemmer i huset sitt.
Filmen heter Boktyven fordi Liesel i all hemmelighet låner bøker fra borgermesteren og hans kone.
Lesingen hjelper henne gjennom vanskeligheter, men fungerer ikke så godt som element i filmen.
Den er selv basert på en populær roman av Markus Zusak, og jeg tror manuset lider av å være sterkt komprimert.
Noen av hendelsene hadde trengt mer luft rundt seg, men må av tidshensyn være korte og konsise.
Resultatet er at de ikke oppnår den emosjonelle slagkraften som de kanskje hadde i boka.
Kraftfull innsats
Både Rush og Watson spiller som forventet helt fine roller, som bare er litt kjedelig skrevet.
Sophie Nélisse imponerte meg kraftig i den canadiske filmen Den gode læreren i 2012, og gjør også her en kraftfull innsats i den krevende rollen som Liesel.
Hun var bare 11 år da filmen ble innspilt, og må formidle sterke følelser.
Nélisse er et stort talent, som vi forhåpentligvis får se mye av i årene som kommer.
Det er ikke hennes skyld at Boktyven ikke når de store høydene.
Mitt hovedproblem med filmen, er hvordan den forsøker å være for søt, sjarmerende og ufarlig om det den handler om.
Selv når det som skjer får kullsorte konsekvenser, forsøker regissør Percival å mykne opp, blant annet med Dødens poetiske fortellerstemme.
Det er verdt å merke seg at den tyske filmen Lore, som også handler om barn og krigskonsekvenser, er førti ganger sterkere enn Boktyven.
Se den i stedet!
| 0
|
004280
|
Det regner kjøttboller 2
Bare vrøvl.
Flink Lockwood har alltid ønsket å være en oppfinner.
I Det regner kjøttboller fra 2009 konstruerer han en maskin som kan gjøre vann til mat, en revolusjonerende oppfinnelse også kjent under navnet «Flint Lockwood Diatonic Super Mutating Dynamic Food Replicator» – eller bare FLDSMDFR.
Maskinen spinner snart ut av kontroll, og ikke før den ble ødelagt stilnet matstormen som truet hele befolkningen i den lille byen Swallow Falls på en fiktiv midtatlantisk øy.
Oppfølgerfilmen plukker opp tråden umiddelbart etter den første filmen avsluttes.
Maskinen er ikke helt ødelagt, den har endret seg, og en mystisk teknologiprofessor ønsker å vite mer om Lockwoods utrolige prosjekt.
Maten FLDSMDFR-maskinen fortsatt skaper har blitt levende!
Undervurderer barna
Med underlige skapninger formet av hamburgere, tacoskjell og grønnsaker, hvordan disse lever på en øde øy, kunne du tro at Det regner kjøttboller 2 lot seg inspirere av Jules Vernes fortellinger om et skjult paradis under jorden hvor dinosaurene fortsatt lever.
Et helt unikt økosystem hvor bare fantasien kan sette grenser for hvilke skapninger du kan møte.
Men de uerfarne regissørene Kris Pearn og Cody Cameron – hvis tidligere meritter i all hovedsak er stemmeskuespill og arbeid i animasjonsavdelingen til den første av filmene – makter ikke å bruke de fargerike omgivelsene til noe annet enn, ja, nettopp: omgivelser.
I sekvens etter sekvens, i scene etter scene, er det lettkjøpte «slapstick»-poeng som forsøker å skape latter.
En fullsatt kinosal med små barn vil få trimmet lattermusklene, men ikke hodene, for Det regner kjøttboller 2 undervurderer både små og store kinogjengere.
Filmens figurer oppfører seg kaotisk, den minste detalj brukes til å redde et syltynt manus, og enorme logiske hull skyves under teppet.
Greie stemmer – dårlig manus
Ved Lockwoods side dukker det opp en rekke figurer som skal hjelpe ham på ferden mot øya med de levende matskapningene, men ingen av dem er interessante eller morsomme.
Dialogen holder for lav kvalitet.
De norske stemmene er ok, men tilfører ikke filmen mer liv.
Det er ikke stemmeskuespillerne sin skyld, men har rot i hvordan regissørene overser de tallrike mulighetene til å skape en interessant fortelling ut av det økosystemet på den unike Atlanterhavsøya og et særdeles svakt manus.
Mens hovedpersonens oppfinnermot og gale ideer la grunnlaget for en underholdende familiefilm i Det regner kjøttboller, mangler fortellergleden – og evnen – til å gjøre det samme i oppfølgeren.
Og for ordens skyld, det regner ikke kjøttboller i Det regner kjøttboller 2.
| 0
|
004281
|
Mandela:Veien til frihet
Svak film om en sterk leder.
Historien om Nelson Rolihlahla Mandela er historien om det moderne Sør-Afrika.
Fra hans engasjement for borgerrettigheter i det politiske partiet ANC (African National Congress, journ.anm.), til sabotasjeaksjonene mot myndighetene på starten av 60-tallet, gjennom flere titalls år i fengsel, frem til hans triumferende valgseier i 1994 – filmen er basert på biografien med samme navn, skrevet av Mandela selv.
Men det solide grunnlaget filmen Mandela:
Veien til frihet bygger på, gir ikke mer innsikt i livet og tankene til en av vår tids mest ruvende statsledere.
Veien fra morens jordhytte til jobben som advokat for de rettighetsløse svarte spoles forbi i høyt tempo.
De formative årene, barndommen og ungdomstida, vektlegges i liten grad av regissør Justin Chadwick.
Idris Elba er tidvis sterk – svekkes av sminken
I 1994 var jeg knapt gammel nok til å huske, og ikke minst forstå, hvorfor verdenen feiret Nelson Mandelas valgseier og forsonende politikk.
Mye av Sør-Afrikas nære forhistorie er ukjent for unge mennesker i dag.
Regissør Chadwick bruker med ujevne mellomrom nyhetsklipp og andre dokumentariske filmsnutter fra opptøyene og kampene som skapte frykt og usikkerhet i det afrikanske landet gjennom mange tiår.
Måten disse understreker filmens historiske bakteppe fungerer ikke godt, og fratar de faktiske opptakene noe av deres sjokkerende virkelighetsnærhet.
Den uklare sammenblandingen forvirret i stedet for å forsterke inntrykket jeg hadde av hendelsene i kinosalen.
I rollen som den sørafrikanske statslederen forsøker Idris Elba å etterligne Mandelas ganglag, særegne uttale og sindige fremtoning.
Til å begynne med overbeviser Elba, det gjør også Naomi Harris som Mandelas andre kone Winnie.
Dynamikken dem imellom, hvordan forholdet utvikler seg over de mange årene Mandela tilbrakte i fengsel, gir en trygg emosjonell grunnmur i filmens midtparti.
Hvordan de to også vokser fra hverandre, med ulike oppfatninger om hvordan opprøret skal fortsette, gir et lite innblikk i mennesket bak den ikoniske statslederen.
Utfordringen, og problemene, oppstår når Elba skal spille ut de siste årene frem mot Mandelas valgseier i 1994.
Med grått hår og en ansiktsmaske som skjuler Elbas skuespill mister filmen sitt momentum.
Griper tak i følelsene for sent
Medfangene fra de mange årene på Robben Island er ikke enige i den veien mot fred Mandela velger.
Elba formidler ikke den indre konflikten i ham når han forhandler med det sørafrikanske regimet.
Flere scener hvor Elba stirrer tomt ut i rommet, med en tykk maske som skjuler hans subtile mimikk, tilfører filmen lite.
Mandela:
Veien til frihet er en svak film om en sterk leder – historien om hans liv er også sterk og engasjerende.
Det gjør at filmen, trass sine svakheter, griper tak i de rette øyeblikkene.
Når den mangeårige fangen endelig kan gå ut og møte sitt folk som landets første demokratisk valgte afrikanske leder er også jeg en av dem som jubler.
| 0
|
004282
|
Lone Survivor
Menn som burde ha stirra på geiter.
(Inneheld nokre spoilers frå filmen.
Det er vanskeleg å snakke om verkelege hendingar utan å seie kva som hende, tittelen er jo ein spoiler i seg sjølv.)
Lone Survivor er ein stålpatriotisk film.
Manusforfattar/regissør Peter Berg og initiativtakar
Mark Wahlberg har tydeleg respekt for soldatane dei framstiller, men har – i staden for å skape brorskapseposet dei ynskja – gjort filmen til ei overpompøs, kameraristande reklame for Navy SEALs som ikkje gjer dei ekte soldatane nokre tenester.
Filmen tek berre pausar frå actionen for å..
nei, vent, den tek aldri pause frå actionen.
På ukomplisert vis klarar Lone Survivor å få fram at stridskamp er brutalt og forvirrande, med hjerterå og intense bileter av fysiske skader – men filmen segnar i hop historiemessig.
«Moderation is for cowards,» seier Mark Wahlbergs figur på eit tidspunkt – det har Peter Berg teke til hjartet.
I denne samanhengen har eg skrive eit høyrespel om korleis eg trur den første prosjektsamtalen var.
I likskap med Lone Survivor er den «based on a true story».
(Du kan sjå ein bildelagt versjon ved å trykke i avspelaren over.)
Det er forfattaren som les
– Anmelding av Lone Survivor, av Andreas Hadsel Opsvik.
Det er forfattaren som les.
EKSTERIØR - skog, ca. 2012.
Varm dag.
Me har ikkje særleg med pengar i budsjett, så berre film ekstremt nært på alle ansikt, og ha ei gran i bakgrunnen.
PRODUSENT, SKODESPELAR, REGISSØR, OG ALL-AROUND HOLLYWOOD-GENTLEMAN MARK "MARKY MARK" WAHLBERG HELD OPP EIN TELEFON
OG RINGER:
- Hei, er dette produsent, skodespelar, regissør og all-around Hollywood Gentleman Peter Berg?
PETER BERG (skrikande, frå telefonen)
PLUTSELEG RULLAR
MARK WAHLBERG NED EIN FJELLSKRENT.
HAN FÅR VONDT, KNEKK EIT BEIN, MEN TRASKAR VIDARE.
KAMERAET SKIFTER VINKEL, FRAMLEIS EIT GRANTRE BAK HOVUDPERSONEN – DET ER MANGE AV DEI HER.
– Oops!
Ja, dette er Mark Wahlberg, du veit, han som Entourage er basert på.
Du, eg såg nettopp Oscar-vinnaren Zero Dark Thirty, men eg synest at det var for få nærbileter og for lite action i den.
Samtidig, så var det for få våpen, for lite action, og for få patriotar.
Difor har eg lyst til å lage ein ny film, basert på ei anna historie om Navy SEALs, du veit, dei enormt barske amerikanske spesialsoldatane som eg alltid har hatt lyst til å bli ein del av?
PETER (spørjande, men skrikande, frå telefonen)
–
Eg såg forresten òg Battleship, og synest at din subtile kritikk av det ellers pinglete moderne amerikanske militæret kombinert med enormt mange bileter av store krigsfartøy og våpen var spennande!
Og så har eg ein faktisk militæroperasjon å basere det på!
Vil du vere med?
PETER (blid, men skrikande, frå telefonen)
Operation
Red Wings
– Ok, her er tanken:
Operation
Red Wings!
Oppdraget der fire anglo-saksiske soldatar tok seg inn i dei afghanske fjella med mål om å drepe Taliban-sjefen Ahmad Shah, men i staden drap over 100 Taliban-soldatar i ein skog, før han vart funnen av lokale som hjalp han å overleve.
PETER (forventande, men skrikande, frå telefonen)
– Jada, USA og militæret er sjølvsagt ganske framtredande – ellers hadde eg ikkje ringt deg.
Me får til og med ei slags moralsk scene der hovudpersonen, spela av meg sjølvsagt, let vere å skyte nokre geitegjetarar fordi dei er sivilistar.
Seinare kjem han sjølvsagt til å angre på avgjersla.
DUH, liksom!
PLUTSELEG RULLAR
MARK WAHLBERG NED NOK EIN FJELLSKRENT.
HAN FÅR VONDT, KNEKK EIT BEIN, MEN TRASKAR VIDARE.
KAMERAET SKIFTER VINKEL, FRAMLEIS EIT GRANTRE BAK HOVUDPERSONEN – DET ER FRAMLEIS MANGE AV DEI HER.
– Det gjekk bra-ish!
Men det er ikkje dét som gjer filmen bra, altså, det er også gamle, malplasserte æreskodeksar og sterkt brorskap mellom meg og dei tre andre skjeggete skodespelarane som eg diverre ikkje får spelt samtidig.
Og berre for å vise at eg ikkje er rasistisk, så skal ein afghansk smågut med store, søte auger gi meg ein klem mot slutten av filmen.
PETER (skuffa, men skrikande, frå telefonen)
– Ja, eg må vel det.
Men det er berre eg som overlever da, det avslører eg allereie i byrjinga av filmen – sånn i første scene – etter den 3 minutter lange reklamefilmen for den harde treninga ein må gjennomgå for å bli Navy SEAL.
PETER (spørjande, men skrikande, frå telefonen)
– Joda, det går bra.
Handlingane er der, lat oss berre fylle det ut med nokre greier eg skreiv etter å ha sett Band of Brothers og Generation Kill for tjueførste gong her om dagen.
Eg kjem forresten til å kritisere Obamas Afghanistan-kutt – THANKS OBAMA – ved å implisere at oppdraget hadde vore null stress dersom me berre hadde hatt meir pengar.
Det stemmer vel sånn cirka, kanskje, men det er ikkje akkurat det einaste eg forandrar.
Haha, «based on a true story» er ikkje det det ein gong aldri har vore, eller kva?
PLUTSELEG RULLAR MARK WAHLBERG NED ENDÅ EIN FJELLSKRENT.
HAN FÅR VONDT, KNEKK EIT BEIN, MEN TRASKAR VIDARE.
KAMERAET SKIFTER VINKEL, GRANTRE – DU SKJØNER GREIA.
Skjegg = mann
– Oisann!
Alle i filmen har forresten skjegg, det er det næraste eg gidd å kome symbololologi i denne filmen:
Dess lenger skjegg du har, dess meir mann er du.
Og sidan alle afghanske menn openbart har skjegg, så har eg gitt dei maskara, slik at ein skal skjøne at dei er kjerringer!
Genialt, er det ikkje?
Good, evil, svart, kvitt!
PETER (latter, men skrikande, frå telefonen)
–
Og ja, du tek med deg helikopter og våpen og sånt frå boksen med gjenlatne ting etter Battleship-innspelinga, sant?
Og ta med deg Taylor Kitsch – han har jo ikkje akkurat fått gjort så mykje etter den fiaskoen, hahaha!
PETER (skuffa, men skrikande, frå telefonen)
– Slapp av, Peter!
Om dette går bra, så gjer me noko til etterpå, ok?
For eksempel meg i hovudrolla som ein hardbarka kriminell nattklubbeigar og kokainkjøpmann (Cocaine Cowboys, i prosjektet American Desperado) – noko anna eg innerst inne alltid har lyst til å bli.
PETER (skeptisk, men skrikande, frå telefonen)
– Ja, eg veit – litt mindre militære fartøy, men mykje meir verkelegheitstru, ikkje sant?
Me klarar sikkert å setje «based on a true story» på den òg
| 0
|
004284
|
Jack Ryan:Shadow Recruit
Overraskende få overraskelser.
Så er det på’n igjen for Tom Clancy-figuren Jack Ryan, tidligere gestaltet av både Alec Baldwin, Harrison Ford og Ben Affleck.
Nå er det Chris Pine som spiller hovedrollen i Jack Ryan:
Shadow Recruit.
Dette er en overraskende konvensjonell film uten overraskelser.
Jeg hadde trodd at selveste Kenneth Branagh, som imponerte med sine uventede superheltfilmregissøregenskaper i Thor, skulle greie å lage noe mer enn en slapp A4-thriller.
Leter etter terrorpenger
Marinesoldaten Jack Ryan (Chris Pine) blir rekruttert av CIA-agenten Harper (Kevin Costner) til å gå undercover på Wall Street for å analysere pengestrømmen og avdekke finansiering av terrornettverk.
Når han oppdager skjulte kontoer hos den russiske rikingen Cherevin (Kenneth Branagh), må han reise til Moskva for å undersøke selv.
Men kjæresten Cathy (Keira Knightley), som ikke vet om Jacks egentlig jobb, kommer overraskende på besøk, samtidig som situasjonen blir farlig.
Historien fortelles med god progresjon.
Kjeden av hendelser avløser hverandre med jevne mellomrom.
Kjede seg, rekker man ikke.
Innledningen er riktignok litt treig.
Spennende blir det først når Ryan ankommer Moskva.
Da får vi noen katt-og-mus-leker med mer sniking enn action.
Dette er ikke filmen for overdådige actionsekvenser, selv om tilløp finnes.
Det er en overraskende lavmælt thriller, der spillet mellom figurene er viktigere enn høye smell, selv om den sorten også finnes.
Lite kjemi mellom Pine og Knightley
Dessverre er spillet av vekslende kvalitet.
Chris Pine er kun funksjonell i rollen som Jack Ryan.
Og med det mener jeg at han virker, men jeg synes heller ikke han greier å markere seg i rollen.
Keira Knightley har også en litt utakknemlig rolle som Cathy.
Hun må bruke kløkt her og der, men er først og fremst dame som Jack må redde.
De har dessuten ingen spesiell kjemi sammen, og ser ut som et konstruert par i en Hollywoodfilm.
Da går det mye bedre med Kevin Costner, som spiller CIA-agent med tyngde og troverdighet.
Jeg synes det er godt å se at han blir brukt til noe som helst.
Kenneth Branagh både regisserer og spiller skurken.
Han gjør begge deler helt greit, men jeg hadde forventet mye bedre.
Regissør Branagh burde ha visualisert historien på en mer spennende måte, mens skuespilleren Branagh burde gjort Victor Cherevin til en mer mystisk og gåtefull figur.
Vi står igjen med en film som burde ha utnyttet Jack Ryan-figuren på en mer spektakulær måte.
Dette er sikkert tenkt å være starten på en ny Jack Ryan-serie, men jeg føler ingen behov for å se mer av dette.
| 0
|
004285
|
Delivery Man
Roter seg bort i kleine klisjeer.
Delivery Man forsøker å være en varm komedie basert på et ganske vilt utgangspunkt.
Og det finnes scener her som er morsomme, samtidig som de skildrer gjenkjennelige tanker, følelser og situasjoner.
Men alt for ofte roter regissør og manusforfatter Ken Scott seg bort i kleine klisjeer og enkle løsninger.
Delivery Man hadde trengt en mer delikat balansegang mellom det morsomme og det alvorlige for å fungere skikkelig.
Blir innhentet av fortiden
David (Vince Vaughn) venter barn med kjæresten Emma (Cobie Smulders), men hun betviler hans egenskaper som far.
Samtidig blir han innhentet av sin fortid som sæddonor.
Ca 140 av hans 533 barn går rettens vei for å få vite hans identitet.
Advokatkompisen Brett (Chris Pratt) hjelper ham med å forsvare hans anonymitet, men samtidig begynner David å sjekke ut hvem noen av disse barna egentlig er.
David presenteres som en mannlig flopp.
At han «bare» er varebilsjåfør og heller ikke har familie, er åpenbart negativt ment i følge denne filmens verdigrunnlag.
Heldigvis er han mye kjekkere enn sine to brødre, som i vanlig Hollywood-stil spilles av mindre attraktive menn for å få stjerna til å skinne sterkere.
Han har også et generøst t-skjorte-budsjett som er med på å forklare hvorfor David har pådratt seg gjeld på Hver ny scene betyr ny t-skjorte og hettejakke.
Jeg kan gå i samme t-skjorte i flere dager av gangen.
David skifter 40 ganger per dag.
Men dette er en digresjon, beklager!
Dumme forviklinger
Etter hvert som David kontakter sine donorbarn, uten å avsløre hvem han egentlig er, oppdager han en faderlig omtanke som han ikke har følt på før.
Han hjelper dem i ulike situasjoner, men havner i trøbbel når han kommer litt for nært innpå donorsøskenene når de forbereder fellessøksmål mot ham.
Her kommer filmen med flere dumme forviklinger som enhver ville ha unngått i det virkelige liv.
Filmens humor valser over den menneskelige dramatikken, og er rett og slett ikke subtil nok.
Det burde gått an å lage humor som ikke gikk på bekostning av troverdigheten.
Men det finnes flere aspekter ved filmen som det går an å like.
Vince Vaughn er lett å like.
Samspillet med Chris Pratt inneholder sprek dialog.
Dynamikken mellom David og brødrene virker velkjent.
Og noen av problemstillingene i filmen er aktuelle, selv om de er noe overdrevet.
Jeg skulle virkelig ønsket at resten av filmen holdt like høy standard, men den skuffer meg når den dysser ned historiens menneskelige aspekter med klønete humor.
| 0
|
004286
|
Karsten og Petra på vinterferie
En drømmefilm for små barn.
Her kommer en drømmefilm for alle små barn – og foreldrene deres!
Tor Åge Bringsværd og Anne G. Holts kjente og kjære barnebokunivers blir igjen filmatisert med akkurat den rette balansen mellom det lune og varme på den ene siden, og det bitte litt skumle på den andre.
Norsk barnefilms nestor, Arne Lindtner Næss, innfrir med en film som definitivt er rettet mot et publikum i førskolealder.
Karsten og Petra på vinterferie underholder godt med sjarmerende figurer i morsomme og spennende situasjoner.
Blir med på hyttetur
Karstens foreldre krangler, og han frykter at de skal skilles.
Når han blir med Petra på hyttetur, er derfor humøret svingende, selv om kosedyrene Løveungen og Frøken Kanin er med.
Det blir ikke bedre når han klomser på ski, mens den kvikke nabogutten Petter imponerer med sine skiegenskaper.
Nå er Karsten redd for å miste Petra, også, og bestemmer seg for å gjøre noe med saken.
Filmen er avhengig av å ha en god Karsten og en god Petra.
Og det har den!
Elias Søvold-Simonsen og Nora Amundsen fremstår stadig sikrere foran kameraet, og gjør gode figurer som alle barn kan relatere seg til.
Av og til kan det kanskje skorte på naturlig fremføring av dialog, men vi snakker om svært unge skuespillere her, og det er ikke realistisk å forvente mer enn det de leverer.
De sjarmerer seg gjennom filmen med glans, og det er etter min mening mer enn godt nok.
Spiller på barns separasjonsangst
Barns fantasiverden speiles effektivt med morsom bruk av Frøken Kanin og Løveungen.
Kosedyrene, stemmelagt av Hilde Louise Asbjørnsen og Torbjørn Harr, får godt med spillerom i flere scener, vel og merke når ingen voksne er i nærheten.
Sistnevnte gruppe befolkes av blant andre Ivar Nørve som morfar, som med sitt humør og sine påfunn vil påføre andre besteforeldre seriøs prestasjonsangst.
Alexander Eiks manus spiller på barns separasjonsangst, og gir filmen noen spenningsmomenter som jeg tror er nok til å holde et ungt publikum interessert gjennom en time og et kvarter.
Men dette er slett ikke et dystert drama.
Filmen er smørblid underholdning som vil treffe målgruppa godt, og bør bli en pen publikumssuksess.
| 1
|
004287
|
The Wolf of Wall Street
Overraskende morsomt fra Martin Scorsese!
The Wolf of Wall Street er en lang film.
Men tre timer er ikke langt når det er Martin Scorsese og Leonardo DiCaprio som står for underholdningen!
Riktignok har jeg følelsen av å ha sett historien før.
Filmens egen referanse til en viss Gordon Gekko tilkjennegir elefanten i rommet.
Har man sett en aksjemeglerfilm, har man på en måte sett alle.
Men denne skildringen av narkofylt pengejag i New Yorks børsmiljø er full av morsom dekadanse og treffende personkarakteristikker.
Dessuten er DiCaprio aldeles fortreffelig i en hovedrolle som gir ham de nødvendige utfordringene til å yte sitt beste.
Han er med på å heve en god historie til en svært god film.
Rikdommen flommer
Historien er basert på en bok skrevet av hovedpersonen selv.
Jordan Belfort (DiCaprio) mister meglerjobben når aksjemeglerselskapet går dukken på den såkalte svarte mandagen i 1987.
Han bygger opp et nytt selskap med den imponerende navnekonstruksjonen Stratton Oakmont, blant annet ved hjelp av hans nye kompis Donnie (Jonah Hill).
Rikdommen flommer snart over Belfort og hans nærmeste medarbeidere.
Men metoden er ulovlig aksjehandel, og fremgangen påkaller FBIs oppmerksomhet.
Det er, som alltid, interessant å se hvordan en mann kommer seg frem i verden.
Og selv om det blir klart på et tidlig tidspunkt at Belfort følger et annet moralsk kompass enn de fleste andre, er reisen hans et interessant skue.
Jeg lar meg imponere over Belforts verbale kapasitet, spilt av DiCaprio i sitt mest fandenivoldske hjørne.
Han er ytterst troverdig som karismatisk finansfigur med klokkertro på egne ferdigheter.
Selv når hans mål slett ikke rettferdiggjør metodene, er han den typen skurk man må finne seg i å heie litt på.
En mester i miljøskildring
Ved siden av Leonardo DiCaprios hovedrolle, som han helt fortjent er Oscar-nominert for, er det også gøy å se Jonah Hill i en ganske annerledes rolle til ham å være.
Donnie er en usmakelig lurendreier med tvilsom karakter.
Men jeg er ikke helt sikker på om rollen er Oscar-verdig.
Da burde man heller lagt merke til australske Margot Robbie som Belforts kone Naomi.
Hun skaper en minneverdig figur, som tross sin unge alder, fremstår som den mest modne av dem alle.
Rob Reiner, Matthew McConaughey, Joanna Lumley og Jean Dujardin er blant andre som bidrar til et rikt persongalleri som hver og en setter sitt særpreg på filmen.
Regissør Martin Scorsese er en mester i miljøskildring, og han skaper et overbevisende tidsbilde av jappetidens syndeflod.
Selskapet Stratton Oakmont fremstår som en sydende gryte av Belforts svært engasjerte og lojale ansatte.
Han er Jesus, de er hans disipler.
Og hverdagen består av enorme mengder narkotika, alkohol og horer.
Dette finansmiljøets kvinnesyn er horribelt.
Nakne damer er forbruksvare, og Belforts kone Naomi (Margot Robbie) er en trofékone som han sikkert tror han elsker, men ikke så mye som han elsker narkotika, alkohol, horer og penger.
The Wolf of Wall Street er overraskende morsom.
Jeg kan ikke la være å le av Belforts påfunn, enn så imbesile de kan være.
Selv når han når bunnen av en særdeles dårlig tripp, skildres det med Frykt og avsky i Las Vegas-aktig humor.
Og Belfort er ikke alene.
Det er tragikomisk når et helt møterom med smellrike børsmeglere planlegger dvergkasting som adspredelse, uten å løfte et øyenbryn.
De er konger, kan gjøre alt, men det faller dem ikke inn å vurdere hvorvidt de bør.
Som tilskuer rister jeg indignert på hodet, men jeg gjør det med et smil om munnen.
| 1
|
004289
|
12 Years a Slave
Hjerteskjærende godt spilt slavedrama.
12 Years a Slave gjør meg akkurat så sint, frustrert, sjokkert og forbannet som jeg hadde forventet.
Regissør Steve McQueen vet hvordan han skal engasjere sitt publikum.
I blant føles filmen en smule kalkulert og unyansert.
Men det er umulig å forholde seg likegyldig til den sterke historien.
Og Chiwetel Ejiofors hovedrolle er litt av en opplevelse.
Han gjør en enorm prestasjon, som er med på å gjøre 12 Years a Slave til et kruttsterkt drama.
Selges til slavearbeid
Filmen er basert på den sanne historien om afroamerikanske Solomon Northup (Ejiofor), en fri mann i slavetidens USA.
Han lever et lykkelig familieliv i New York, men kidnappes under en reise til Washington og selges til slavearbeid i Georgia.
Her blir han utsatt for flere harde slaveeiere, mens han stadig håper på en vei ut.
Men årene går, og nå tilhører han den tøffe plantasjeeieren Epps (Michael Fassbender), som tyr til ekstreme midler for å holde sine slaver i sjakk.
Siden filmen heter 12 Years a Slave, og er basert på boka skrevet av Solomon Northup selv, er utfallet kanskje ikke så overraskende.
Men hans opplevelser i fangenskap er dømt til å gjøre stort inntrykk.
Menneskesynet vi blir vitne til er hinsides vanvittig.
Det gjør spesielt vondt å være vitne til skjebnen til Patsey, hjerteskjærende godt spilt av Lupita Nyong'o.
Samtidig synes jeg at historien er i overkant sort/hvit.
Alle hvite er, med få unntak, sleipe, kalde og brutale psykopater som snøvler frem sine fornærmelser.
Alle svarte er, med få unntak, edle, noble og verdige individer som snakker med et nærmest Shakespearesk ordforråd.
Jeg får inntrykk av at McQueen og manusforfatter John Ridley har skrudd til litt ekstra for å tydeliggjøre frontene, noe som strengt tatt kanskje var unødvendig.
Men det virker.
Fassbenders figur blir et svært effektivt hatobjekt i denne filmen.
Verdt inngangsbilletten alene
Skal jeg sette fingeren på noe mer, må det være at filmens tidsoppfatning er en smule forvirrende.
I følge tittelen tilbringer Solomon Northup 12 år i fangenskap, men det virker av en eller annen grunn som mye kortere.
Historien er selvsagt konsentrert rundt de mest dramatiske begivenhetene.
Slik måtte det kanskje bli når 12 år skulle bli til to timer.
12 Years a Slave har også mange av de samme velkjente elementene i seg som andre slavefilmer satt til USAs sørstater på 1800-tallet, som Django Unchained, Purpurfargen og Røtter.
Men den er uhyre sterk, og Chiwetel Ejiofors hovedrolle er verdt inngangsbilletten alene.
12 Years a Slave kunne ha blitt fortalt som storslått drama med hjerte og smerte.
Men siden regissøren er Steve McQueen, mannen bak Hunger og Shame, blir det ikke slik.
Sammen med fotograf Sean Bobbitt går han ubehagelig tett innpå figurer og situasjoner.
Torturen av slaver viser med all tydelighet hva en pisk kan utrette.
Den stadige undertrykkelsen lyser i ansiktene til resignerte slaver.
Selv skovlene på en hjuldamper blir et forstyrrende og urovekkende element for øynene mine.
Historien er et virkelig mareritt, og er virkningsfullt billedlagt deretter.
| 1
|
004291
|
Familien, August:Osage County
Slikt bruker man ikke Meryl Streep til!
Jeg ser jo at Meryl Streep storspiller, at Julia Roberts gjør en av sine vanskeligste roller og at de støttes av et svært sterkt ensemble.
Men jeg blir nesten litt sint av å se kvalitetsskuespillere blir skuslet bort av en historie der banaliteter forkles som rått drama.
Figurer skaper konflikter ut av det blå, og familiehemmeligheter velter frem som cliffhangere i en såpeserie.
Familien, August:
Osage County har absolutt kvaliteter, men ligner i perioder en middels kioskroman.
Slikt bruker man ikke Meryl Streep til!
Far forsvinner
De tre søstrene Weston (Julia Roberts, Juliette Lewis og Julianne Nicholson) drar med sine kjærester til barndomshjemmet i Osage County i Oklahoma når far (Sam Shepard) forsvinner.
Tilbake sitter mor (Meryl Streep), en kreftsyk pillemisbruker med lite kjærlighet til overs.
Og med hele den nærmeste slekta i huset, og brennhett august-vær utenfor, begynner temperaturen å øke etter hvert som den skjøre familiedynamikken gradvis bryter sammen.
Filmen starter interessant nok som et spennende drama med nerve.
Men så sklir det etter hvert ut.
Filmens ulempe er etter min mening at Tracy Letts har skrevet manuset basert på sitt eget teaterstykke.
Det er nettopp historiens teatralske elementer som ikke fungerer så godt på film som det sannsynligvis gjorde på scenen.
På teater må man være tydelig.
På film kan man være mer subtil når tragedien skal rulles ut.
I denne filmen blir konfliktene og motsetningene hamret inn av regissør John Wells, som tross alt fortjener skryt for sin instruksjon av ensemblet.
Meryl Streep i særklasse
Det står altså ikke på skuespillerne.
Ved siden av allerede nevnte Streep, Roberts, Lewis og Nicholson, er også Margo Martindale, Chris Cooper, Benedict Cumberbatch, Ewan McGregor, Abilgail Breslin, Dermot Mulroney og Misty Upham leverandører av solid skuespill i roller med klare utfordringer.
Men Meryl Streep står i særklasse, med en ubarmhjertig hånende og sårende figur, som lar det skinne igjennom hvorfor hun har blitt slik.
Julia Roberts lykkes også i rollen som morens motstykke på godt og vondt.
Ikke rart at begge ble Oscar-nominert.
Skuespillet er altså på toppnivå, men det hjelper ikke meg når prestasjonene drukner i melodrama.
Jeg sliter derfor med å sympatisere med noen av figurene, og blir etter hvert likegyldig til deres videre skjebner.
Familien, August:
Osage County vil gjerne være et sterkt familiedrama, men noe sier meg at denne historien fungerer bedre på en teaterscene enn i en kinosal.
| 0
|
004292
|
Som far, så sønn
Stille og vakkert om forbytting av barn.
Et særdeles vanskelig dilemma behandles varsomt i den vakre filmen Som far, så sønn, skrevet og regissert av Hirokazu Kore-eda.
Og filmen er fri for tradisjonell japansk overspill, slik det også har vært gjennom hele Kore-edas filmografi.
Denne historien kunne blitt et tåredryppende melodrama i andres regi.
Men Kore-eda trår varsomt i et emosjonelt minefelt, der eksplosjonene gir få synlige resultater, men føles langt inn i sjela.
Forbyttet på fødestua
Ekteparet Ryota og Midori (Masaharu Fukuyama og Machiko Ono) får sjokkbeskjeden om at seks år gamle Keita (Keita Ninomiya) ikke er deres biologiske sønn.
Han ble nemlig forbyttet med deres egentlige sønn på fødestua.
De settes i kontakt med den andre familien, og starter prosessen med å finne ut hva de skal gjøre.
Skal de fortsette som før, eller bytte til sine biologiske sønner?
Koreeda forteller denne utrolige historien med avdempet temperament.
Her er ingen rasende over situasjonen, men reagerer med resignert vantro.
Det er en smart måte å fortelle historien på.
Vi trenger ingen skrikende grimaser for å forstå den følelsesmessige berg-og-dalbanen dette er.
Skuespillerne er overbevisende nok i de mest krevende scenene, der små forandringer i ansiktsuttrykk kan avsløre deres forvirring og rådløshet.
Opprører og beveger
Jeg liker måten de to familiene beskrives på.
De har helt forskjellige levesett og intern dynamikk.
Mens velstående Ryota og Midor lever svært rolig og velordnet, er den andre familien mindre bemidlet, men langt mer lekende og impulsive i sin væremåte.
Kore-eda formidler dette kløktig i små, hverdagslige situasjoner.
Det blir en slags kulturkollisjon som innledningsvis fører til problemer, men som på sikt kanskje kan få Ryota og Midori til å revurdere sine foreldreroller.
Som far, så sønn er en stillfaren film, som tar seg god tid til å etablere figurene og diskutere problemstillingen.
Enhver forelder som ser filmen, er nødt til å stille seg samme spørsmål som figurene er nødt til å ta stilling til.
Og her finnes det ingen enkle svar.
Og med dette fortsetter regissør Hirokazu Kore-eda sin sterke rekke av gode filmer.
Den opprører og berører meg, samtidig som den gir meg verdifullt tankegods.
Som far, så sønn er derfor sterkt anbefalt!
| 1
|
004293
|
The Selfish Giant:En himmel av kobber
Det er bevegende å se barneskjebner som dette.
Are you looking for engelsk sosialrealisme?
You’ve come to the right place!
The Selfish Giant:
En himmel av kobber er nemlig en sterk og velspilt historie om en ung gutts utfordringer i en lavsosial bydel i Bradford i nord-England.
Regissør og manusforfatter Clio Barnard blir helt fortjent sammenlignet med filmskapere som Ken Loach, Mike Leigh og Lynne Ramsay av flere enn meg, og hun fremstår som et sterkt og spennende talent fra de britiske øyer.
Samler kobber for penger
Arbor (Connor Chapman) har store adferdsproblemer som omgivelsene ikke takler, verken på skolen eller hjemme.
Han blir utvist permanent fra skolen etter en slåsskamp, mens bestekameraten Swifty (Shaun Thomas) blir utvist i to uker.
De kontakter den lokale skraphandleren Kitten (Sean Gilder) for å tjene penger ved å samle inn kobber og andre metaller, både på lovlig og ulovlig vis.
Det er utrolig å se Connor Chapman spille Arbor med en ekstrem troverdighet.
Kan en 13-åring virkelig spille så godt?
Her fremstår han med en sterk personlighet, både tøff og utagerende, men samtidig med en klar følsomhet og en sterk lojalitet overfor Swifty.
Arbor er oppgitt av alle, og overlatt mer eller mindre til seg selv.
Det er klart det gjør vondt i hjerterota av å se den totale omsorgssvikten, spesielt når figuren spilles så godt.
Et innblikk i Europas bakgård
Clio Barnard skildrer miljøet med en gjennomgående tøff og ubarmhjertig tone.
Her får ikke barn være barn.
De blir utnyttet av kriminelle voksne, som selv sannsynligvis har spor etter oppvekst i samme miljø.
Fremtidsutsiktene er grå, og penger er mangelvare.
Gatene er forsøplede, bygningene falleferdige og klærne skitne.
Miljøskildringen er godt gjennomført med betonggrå by, øde utmark og noen reaktorlignende konstruksjoner i horisonten.
Det er som om vi får et innblikk inn i Europas bakgård.
Filmen heter altså The Selfish Giant:
En himmel av kobber.
Det er ikke helt klart for meg hvem Selfish Giant-delen av tittelen henspeiler på, lille Arbor, eller store Swifty.
Arbor fremstår som den sterkeste med sitt temperament, mens Swifty er mer innesluttet, men kan ha en indre styrke som vi etter hvert får se mer av.
Clio Barnard har skrevet og regissert en historie som sitter i kroppen lenge etter rulleteksten.
Det er bevegende å se barneskjebner som dette.
| 1
|
004294
|
The Monuments Men
Historien er utilgivelig kjedelig.
Filmfestivalen i Berlin:
George Clooney har imponert som regissør med filmer som Confessions Of a Dangerous Mind og Good Night And Good Luck.
Men med sin siste film, The Monuments Men, skuffer han.
Filmen er teknisk velgjort og lekker å se på, men historien er utilgivelig kjedelig.
Flere ganger mister den totalt fremdriften, og glemmer å underholde og bevare den lille nerven som er bygd opp.
Må finne stjålne kunstskatter
Clooney spiller selv rollen som Stokes, som mot slutten av andre verdenskrig overtaler USAs president til å sende en tropp med kunsteksperter, inkludert Stokes selv, til Europa.
Der skal de spore opp nazistenes stjålne kunstskatter og returnere dem til eierne.
Men de får ikke mye støtte av de krigende styrkene, og må improvisere for å fullføre oppdraget.
Innledningsvis ser The Monuments
Men ut til å kunne bli en spennende men-on-a-mission-film.
Stokes samler en rekke fargerike figurer, spilt av blant andre Matt Damon, Bill Murray, Jean Dujardin, Bob Balaban og John Goodman.
Og det hender titt og ofte at de greier å tilføre filmen et gutta-på-tur-preg med en litt galgenhumoristisk krigshumor.
Men så innser jeg etter hvert at filmen overhode ikke har som formål å underholde mest mulig.
Kjedelig detektivarbeid
Clooney mister for ofte tempoet med unødvendige avstikkere, blant annet til en mulig romanse i Paris mellom Matt Damon og Cate Blanchetts figurer.
Og alt for ofte legger figurene ut på svulstige og høyverdige forklaringer på hvorfor det de gjør er så viktig.
Ja da, jeg forstår hvorfor kunst er viktig, men ikke trykk det ned i halsen på meg!
Jeg får ikke følelsen av å være med på et krigseventyr, bare et pent og kjedelig detektivarbeid.
Filmen er flott å se på.
Gjenskapningen av et krigsherjet Europa er troverdig, bortsett fra en alt for ren og pen Normandie-strand rett etter D-dagen.
Figurene får av og til boltre seg med sine personligheter foran kamera.
Ingen av skuespillerne utmerker seg, men gjør solide rolletolkninger.
Det er den tamme historien som er denne filmens store synder.
Den skal være basert på sannheten, men blir aldri spennende, medrivende eller engasjerende.
(The Monuments Men vises under filmfestivalen i Berlin, og får Norgespremiere 14. februar
| 0
|
004295
|
Blind
En helt spesiell filmopplevelse.
Filmfestivalen i Berlin:
Eskil Vogt viser allerede i sin første film som regissør at han virkelig har noe å fare med.
Blind er et stemningsfullt drama, der han leker med spennende filmatiske virkemidler for å fortelle sin selvskrevne og interessante historie (som han ble prisbelønnet for på Sundance-festivalen).
Ellen Dorrit Petersen spiller avmålt og balansert i hovedrollen, og er med på å gjøre Blind til en helt spesiell filmopplevelse.
Uklart skille mellom fantasi og virkelighet
Ingrid (Ellen Dorrit Petersen) har blitt blind, og lever stadig mer tilbaketrukket.
Hun holder seg inne i leiligheten, der hun av og til får følelsen av at mannen (Henrik Rafaelsen) kommer hjem i all hemmelighet på dagtid for å spionere på henne.
Samtidig foregår det ting mellom noen av naboene som kanskje, eller kanskje ikke, er et resultat av Ingrids egen fantasi.
Skillet mellom fantasi og virkelighet er uklar i denne filmen.
Ute av stand til å se, dyrker Ingrid frem bilder av ting som kan ha skjedd, eller situasjoner slik hun ser dem for seg.
Samtidig representerer fantasiene ting som skjer med Ingrid selv, uten at ting skal røpes videre.
Eskil Vogt lar mysteriet vokse i det stille, og gjør en god jobb med å holde filmens friske tone vedlike.
Den får meg stadig til å undre på hvor historien er på vei.
Takler utfordrende rolle
Ingrids fantasier er av og til flyktige, som gjør at tid og rom endrer karakter.
Som for eksempel når mannen fører en samtale med en gammel kompis (Marius Kolbeinstvedt), og bakgrunnen veksler mellom å være en cafe og buss.
Eller når den svenske nabodama (Vera Vitali) er på jakt etter en hovedperson, og rommet plutselig går fra å være eksklusiv festbule til tomt og forfallent.
Filmen leker med min virkelighetsoppfatning, og det liker jeg!
Det er flott å se Ellen Dorrit Petersen få bryne seg på en utfordrende rolle, som hun takler imponerende godt.
Hun spiller Ingrid med stor sanselighet og følsomhet, og støttes godt opp av fine bi-roller.
Filmens andre store nøkkel er selvsagt Eskil Vogt.
Hans bragder sammen med Joachim Trier har skapt forventninger, og nå viser han et potensial som regissør som må ivaretas.
| 1
|
004296
|
Kraftidioten
Norsk noir med Coenske kvaliteter!
Filmfestivalen i Berlin:
Brutal humor gjør Hans Petter Molands Kraftidioten til en morsom film med mørke undertoner.
Handlingens hovedlinjer kunne kanskje vært fortalt hvor som helst i verden, men bakteppet er desidert gjenkjennelig for nordiske øyne, og sikkert eksotisk for utenlandske.
Persongalleriet er noe overbefolket, men Stellan Skarsgård trer frem som et herlig midtpunkt i rollen som fåmælt mann med et klassisk hevnmotiv.
Kraftidioten overbeviser med en underholdende historie, full av sort humor med både mørke og lyse sjatteringer.
Farlige krefter på kollisjonskurs
Nils Dickman (Stellan Skarsgård) er brøytebilsjåfør med ansvar for å holde en fjellovergang åpen.
Men når sønnen blir funnet død, og det anes ugler i mosen, viser han sine evner til å rydde vei på en helt annen måte.
Han går over flere lik for å finne frem til narkobaronen med kallenavnet Greven (Pål Sverre Hagen), som på sin side mistenker serbisk mafia for å stå bak drapene.
Og dermed er flere farlige krefter på kollisjonskurs med hverandre.
Kraftidioten er norsk noir med Coenske kvaliteter, der Fargo synes å være en naturlig sammenligning.
Kanskje er årsaken så enkel som at det dreier seg om nordiske figurer med galgenhumor, kombinert med blod og mye snø.
Persongalleriet er stort og rikt, med flere kjente skuespillere i morsomt skrevne roller.
Kanskje er det litt for mange figurer å forholde seg til, men det er å anse som et luksusproblem.
Foruten en stødig Skarsgård vil jeg spesielt trekke frem Pål Sverre Hagen i en fornøyelig rolle som glattsleiket og ufyselig riking med knallharde metoder, samt Anders Baasmo Christiansen og Jakob Oftebro som «henchmen» med egne hemmeligheter.
Hvem som er filmens kraftidiot, er opp til deg selv å tolke.
Er det brøytebilsjåføren som tar opp kampen mot skruppelløse kriminelle, narkobaronen som erter på seg både serbisk mafia og en sint far, eller den serbiske mafiabossen (Bruno Ganz) som tror han kan hamle opp med en svensk brøytebilsjåfør?
De møtes alle til et ampert og voldsomt klimaks med en ganske absurd utgang.
Fortreffelig fotografert
Figurene eksisterer i et slags parallellt univers, der en firefelts motorvei brøyter seg gjennom et øde vinterlandskap mot barcode-Oslo.
Kontrastene mellom glatt by i stål og betong og furumøblert bygdeliv er påtagelig, noe som også gjenspeiles i figurene.
Alt og alle er fortreffelig fotografert av Philip Øgaard, som blant annet fanger inn majestetiske kvaliteter ved fjell og snø, samt de åpenbare konsekvensene av voldsutgytelse.
Hans Petter Moland lykkes gledelig godt med Kraftidioten.
Han forteller historien med lavmælt energi, men tråkker kraftig til når det trengs.
De plutselige innslagene av morbid humor og bloddryppende vold skaper et filmatisk univers det er morsomt å være publikum i.
Kraftidioten er full av situasjoner hvor jeg ikke er helt sikker på om det sømmer seg å le, og andre scener hvor det ikke er et dilemma i det hele tatt!
| 1
|
004297
|
Død snø 2
Den rene skjære galskapen!
Nazizombier går igjen amok i Død snø 2, og takk for det!
Regissør Tommy Wirkola har skapt den rene og skjære galskapen i denne oppfølgeren.
Takk for det, også.
Her er det nemlig mer gørr, mer blod og mer gøy!
Jeg lo rått av de verste øyeblikkene, og gliste av mange andre.
Den som er ute etter subtil filmkunst, bør kanskje se noe annet.
Men som blodsprutende, tarmslyngende, grovkjefta og sjangerfeirende partyfilm, er Død snø 2 vanskelig å slå!
Får uventet hjelp
Filmen starter akkurat der den første sluttet.
Martin (Vegar Hoel) blir fremdeles jaget av Herzog (Ørjan Gamst) og hans zombiehær.
De har kommet ned fra fjellet, og nærmer seg tettstedet Talvik, der Martin oppdager at Herzog har skumle planer.
Heldigvis får han uventet hjelp fra tre amerikanere som kaller seg The Zombie Squad, samt museumsverten Glenn Kenneth (Stig Frode Henriksen).
Allerede i de innledende sekvensene settes humorstandarden.
Jeg skjønte hvor det bar når Martin kommer bort i radioen under en biljakt, og det dundrer ut techno fra NRK P2 (!).
En uheldig nazizombie hekter fast tarmen sin i ei knust bilrute og får dratt ut hele stellet.
Og når Herzog forsøker å gi Hitler-hilsen etter at han har fått revet av seg armen, knekker jeg omtrent sammen.
Hele filmen er gjennomsyra av slike gags, som ofte er så teite at jeg bare må le.
Humoren er kanskje basal og infantil, men den virker!
Det meste av filmen foregår i fullt dagslys, som gjør det enda viktigere at effekter og make-up holder høy kvalitet, og det gjør de.
Høydepunktene på splatterfronten står nærmest i kø.
Her får vi blant annet ettertrykkelig demonstrert hva som er mulig å gjøre med tarmer og andre innvoller.
Blodspruten står, både fra zombier og deres ofre, og gjennom en svært fiffig manusvri, har Martin har nå en kroppsdel som er i stand til å utrette litt av hvert, uten å røpe mer.
Figurene ikke sterke nok
Filmen har et relativt stort persongalleri, og ikke alle får like mye å gjøre.
Hallvard Holmen og Amrita Acharia spiller lokalt politi gjennom flere scener.
Figurene har morsomme preg men ender kun opp som observatører til det som skjer.
Zombiesquaden (Martin Starr, Jocelyn DeBoer og Ingrid Haas) er et friskt innslag, og sikkert smart som markedsvennlig amerikanisering av filmen.
Men figurene er ikke sterke nok, og forsvinner litt etter hvert som det brygger opp til oppgjør mellom Martin og Herzog.
Stig Frode Henriksen er litt av en opplevelse som den kjønnsutfordrede Glenn Kenneth, men morsomst er Kristoffer Joner i en liten, men spinnvill rolle som zombieoffer som stadig vekkes til live.
I hovedrollen spiller Vegar Hoel med rett innstilling som komisk actionhelt, trolig med Bruce Campbells Ash-figur fra Evil Dead-filmene som den store inspirasjonen.
Han vandrer gjennom det meste av filmen stenket i blod, samtidig som han leverer tørrvittige replikker om den søkte situasjonen han befinner seg i.
Død snø 2 er definitivt plassert i B-film-land, med store doser sjangertro zombiegørr og lavpanna Kill Buljo-humor.
Den har Tommy Wirkolas lekne signatur over hele linja, siden han har hatt nærmeste frie tøyler denne gangen, samt mer penger å lage film for.
Død snø 2 er større, bedre og morsommere enn eneren, og vil gå rett hjem hos fansen.
Jeg er en av dem!
| 1
|
004298
|
Her
Teknologiens iboende ensomhet.
Det er mulig å se tegn i tiden, i vårt eget samfunn, på det Spike Jonze tar til det ekstreme i den romantiske science fiction-filmen Her.
Når teknologien gjør menneskelig kommunikasjon lettere, og i noen tilfeller overflødig, velger noen å trekke seg tilbake i stedet for å møte et annet menneskelig ansikt.
Joaquin Phoenix spiller Theodore Twombly.
En asosial mann hvis jobb er å forfatte personlige brev for mennesker som ikke ønsker å ta del i sitt eget følelsesliv.
Dag ut og dag inn sitter han foran den stemmestyrte datamaskinen på det futuristiske IKEA-kontoret sitt og dikterer dypt intime tekster på oppdrag.
I løpet åtte år har han produsert tusenvis av brev; kjærlighetserklæringer, lykkønskninger til bryllup og dåp, brev fra stolte foreldre til barn som har bestått eksamen.
En brusende forelskelse
Etter ett år med egen sin egen ensomhet, etter at Theodore og Catherine (Rooney Mara) bestemte seg for å skille seg, installerer han et nytt operativsystem.
Det første selvbevisste operativsystemet.
Med en egen stemme (Scarlett Johansson), med eget humør, med en egen personlighet og med et selvvalgt navn – Samantha.
Han blir forelsket.
Hvordan kan et menneske dedikere sine sterkeste følelser til noe som ikke eksisterer, utenfor uendelige rekker av 0- og 1-tall?
Her nærmer seg tematikken på et befriende fordomsfritt vis.
Regissør Jonze, sammen fotografen Hoyte van Hoytema, maler et fremtidens Los Angeles med duse pastellfarger i paljetten.
Med stemmestyrte datamaskiner, integrert inn i mobiltelefoner og små øreplugger, skildrer han på overflaten en troverdig teknoutopi.
Men bak den velpolerte fasaden til filmen
Her lurer en menneskelig dystopi.
Når teknologien blir en unnskyldning, en flukt, fra livet på utensiden av hjemmets fire vegger, blir omverdenen i 2014 bekymret.
I den futuristiske verdenen filmen
Her skildrer har det gått så langt at det å ta med sin virtuelle kjæreste på en dobbeltdate er akseptert.
Ensom omgitt av andre
Jonze bruker godt de absurde situasjonene til å fremheve kontrastene mellom våre digitale liv og Theodores, som når den virtuelle Samantha hyrer ei kvinne av kjøtt og blod fra et selskap som spesialiserer seg på menneske/operativsystem-forhold.
Selve teknologien som gjennomsyrer fremtidsbyen Los Angeles forklares ikke i Her.
Det behøver ikke Jonze, han vet at han kan skape troverdigheten som trengs ved å ha kontroll på detaljene.
Som at Theodore bruker bevegelseskontrollere til å styre spillene hjemme.
Berøringsflater finnes ikke lenger bare på mobiltelefonen, men også på bordflaten foran tv-en og datamaskinene.
Den sømløse opplevelsen av futuristiske datasystemer gjør livene tilsynelatende enkle.
Men i tillegg til alle de teknologiske detaljene viser Jonze en hovedperson rammet av ensomhetens brutale melankoli.
En natt han søker gjennom praterom for single med stemmen, med en håndfri øreplugg, møter han raskt et annet menneske.
Et annet menneske som også lever i en virtuell fantasi.
Sterkt av Joaquin Phoenix
Phoenix' sønderknuste hjerte er vondt å bevitne, selv om skilsmissen han gjennomgår er gjensidig.
Han spiller sterkt.
Å se ham finne seg til rette i roller så ulike som Walk the Line, The Master, og nå
Her er intet annet enn imponerende.
Alle som har vært forelsket, elsket og mistet igjen, vil overøse ham med sine egne erfaringer.
Derfor er det også ekstra nedslående å oppleve at mange menneskene i Jonze sitt filmunivers ikke vet hva de skal gjøre for å møte verdenen utenfor smarttelefonens fire kanter.
I første rekke er dette en science fiction-film, men som med alle gode filmer i denne sjangeren fanger fortellingen opp ett ekko av sin egen samtid.
På ypperligvis skildrer Spikes Jones sitt eget varsko om hvordan mobiltelefoner, sosiale medier og smarte systemer endrer premisset for sosial og fysisk kontakt mellom mennesker.
At Theodore – og de andre menneskene i filmen – ikke ser hverandre, er en advarsel til vår felles digitale fremtid.
| 1
|
004299
|
Lego-filmen
Eit herleg legosentrisk verdssyn.
Først av alt, filmen heiter på norsk LEGO®filmen, men av omsyn til eiga mental helse kjem eg heretter til å omtale den som Lego-filmen.
Å lage ein film basert på eksisterande leiketøy har vore mote dei siste åra – stort sett med begredelege, personlegheitslause (om enn eksplosive) resultat.
Då er det bra at Lego tek affære, og speler på alle mine blokkfylte barndomsminner i filmen.
Resultatet er ei heltehistorie som kjennest velkjend, men som – i motsetning til mange andre filmar basert på leiker – ikkje tek seg sjølv så alvorleg.
Og det er nettopp dét som er styrken til denne herlege filmen – den vågar å tulle med si eiga historie, og sine eigne fordommar.
Gjenkjenneleg heltehistorie
Utgangspunktet for Lego-filmen er konvensjonell, bygd rundt dei velkjende klossane.
Emmett, verdas vanlegaste (Lego-)kar, klarar på sitt eiget klossete vis å falle midt oppi ein verdsforandrande profeti.
Den Spesielle (The Chosen One) skal kunne byggje bruer mellom dei skarpt definerte lego-verdene, styrt med hard plasthand av den svært firkanta Lord Business.
Målet hans er å låse legofigurane i deira «bruksanvisningsform», med det sagnomsuste (og fantasirike) Kragle-våpenet – for å fjerne rommet for kreativitet og leik.
Eit lite stikk til det moderne samfunns formelbaserte kvardag.
På same måte som i alt frå Star Wars, The Matrix, og ei rekkje andre Monomyth-historier, møter helten på formelspesifikke motgangar og medgangar før den endelege konfrontasjonen.
Historia er gjenkjenneleg og enkel å følgje med på, men det er innimellom standardhendingane at magien skjer.
Eg vil strekke det så langt som å seie at Lego-filmen er årsaka til at Det regner kjøttboller 2 var under pari som underhaldning.
Etter at oppfølgjaren til den matglade animasjonsfilmen var klarlagd, men før kontraktene var ferdigskrivne, hadde Warner Bros lånt med seg filmens etter kvart suksessrike manusforfattarar og regissørar Phil Lord og Chris Miller (også 21 Jump Street) til Lego-prosjektet i staden.
Gode valg!
Dei fyller filmen med eit herleg detaljnivå, som ikkje berre berikar historia, men òg legg med eit og anna pip til dei som måtte ha fulgt brikkene i mange tiår allereie.
Space Guy, ein av verdsromsfigurane frå 80-talet, har den knekte nederste hakebeskyttaren som dei hjelmane nesten alltid hadde.
Då eg sat i salen følte eg at Space Guy var meg, hobbykonstruktøren som alltid vil lage romskip når ein boks med lego er i nærleiken.
Andre brikkebyggjarar vil nok finne representantar for sine stilar og finesser – me får nemleg ei rekkje innhopp frå Legos mange ulike merkevarer.
Dette let ein gravalvorleg Batman vere med på laget, hentar inn Star Wars-figurar i ei småmerkeleg avsporing, og inviterar til diskusjon mellom Gandalf og professor Humlesnurr.
Kjennest ikkje som eit påskot for å selgje meg Lego
Filmens bodskap er at du må sjølv ta valget om å vere spesiell, ei forandrande kraft i omverda di – men satt i konteksten til eit leiketøy bygd rundt ei samla kreativ oppleving får det akkurat det ekstra vesle kicket det treng.
Dei norske stemmene er gode, men manuset får litt den «translatert frå engelsk»-sjuka som bornefilmar har ein tendens til å få – «dødfett» er Emmets norske favorittuttrykk.
Og uansett kor mykje eg måtte sjå på Harald Mæle som ei gudeaktig stemme, så har han framleis ikkje heilt den pondusen – eller konteksten – som Morgan Freeman får i den opphavlege versjonen.
Godt figurdesign gjer til at sjølv legofigurar sine ganske begrensa mogelegheiter for rørsle vert dynamiske.
Dette vert kombinert med eit velkontrollert kamera, og ingen besparingar på miljøskildringar – absolutt alt er modellert av legoklossar, noko som faktisk er meir enn det dei populære Lego-spela har gjort.
I det heile teke er det eit småspektakulært fenomen eg er vitne til.
Lego-filmen følest verken som eit påskot for å selgje meg Lego (slik mange filmar for born basert på leiketøy gjerne er), eller som eit tilfeldig manus påklistra eit nostalgisk merkenamn (slik mange filmar for eldre born basert på leiketøy gjerne er).
Det er ei historie som med lune, smart humoren – men også dei gode visuelle morsomheitene som ein bornefilm treng – bevarar ein kreativ kultur i beste evne.
Eg får lyst til å gå heim og byggje – noko nytt og sprekt
| 1
|
004300
|
Winter's Tale
Romantisk kliss og pretensiøst føleri — men magien glimter til iblant.
Filmatiseringen av Mark Helprins eventyrklassiker Winter’s Tale fra 1983, er regissør og manusforfatter Akiva Goldsmans (I Am Legend, Fringe) hjertebarn.
Men som det heter:
«Kill your darlings», og det har ikke Goldsman klart å gjøre med Winter’s Tale.
Eventyret lider av at han vil for mye, og vi ender derfor opp med et merkelig sammensurium av en film.
Dette er en klisjéfull og noe høytflyvende historie som er så søtladen at det nesten kiler i øra — samtidig er det noe magisk ved filmen som appellerer til romantikeren i meg.
Universets mirakler
Vi er alle født med et mirakel i oss, og et sted der ute er personen det mirakelet er ment for — én sjel blant millionene som er vår skjebne.
Når du nærmer deg din skjebne vil universets gode krefter gripe inn for å hjelpe deg å utføre ditt mirakel, mens universets mørkere makter vil prøve å stanse deg.
Dette er prinsippet for Winter’s Tale — altså enda en film om den kosmiske krigen i universet — kampen mellom det gode og det onde, Gud og Djevelen om det er det du vil kalle det.
Handlingen utspiller seg fra starten av 1900-tallet til vår tid, i et slags alternativt New York der både skytsengler og demoner vandrer i gatene.
Filmen forteller historien om innbruddstyven Peter Lake (Colin Farrell), som forelsker seg i en ung kvinne som bor i et hus han forsøker å rane.
Beverly Penn (Jessica Brown Findley), lider dessverre av en form for overnaturlig tuberkulose og hun har kun få måneder igjen å leve.
Er dette kvinnen Peters mirakel er ment for?
Kan han redde henne hvis han bare elsker henne nok?
Universets krefter settes i sving, og Peters skytsengel, en mystisk hvit hest, og demonen/gangsterlederen Pearly Somes (Russel Crowe) gjør det de kan for å hjelpe og stoppe Peter fra å utrette sitt mirakel.
Ufrivillig komisk skurk
Winter’s Tale er et eksempel på at det ofte går dårlig når en fortelling skal flyttes fra papir til lerret — det er for mye som skal fortelles på for liten tid.
Handlingen strekker seg over hundre år, men når vi kommer til vår tid mister filmen grepet og ender opp i et filosofisk visvas.
Her skal de store linjene trekkes opp: hva ser meningen med livet og hvorfor er akkurat ditt liv viktig i den store sammenhengen?
Det blir det rett og slett for mye.
I tillegg til dette gjør Russel Crowe en merkelig figur som den hevnlystne demonen Pearly Somes.
Han fremstår som morsom istedenfor skremmende og jeg klarer ikke å forstå om han er ufrivillig komisk, eller om det faktisk er meningen at hovedskurken i filmen, en tvers gjennom ond demon, skal være en slags «comic relief».
Overbevisende kjærlighet
Det er fristende å skrive en slakt av Winter’s Tale, men tross sine store mangler er det noe ved filmen som fanger min interesse.
Det er noe magisk og eventyrlig ved dette universet, og mye av det skyldes den gode kjemien mellom Colin Farrell og Jessica Brown Findlay.
De to leverer en dialog full av klisjeer med en troverdighet som overbeviser meg om at kjærligheten de har for hverandre er ekte.
Den intense spenningen mellom dem er til å ta og føle på.
Som den evige romantikeren jeg er ble jeg derfor grepet av historien, faktisk så mye at jeg måtte felle en liten tåre.
Men jeg advarer — hvis du er allergisk mot romantisk kliss og pretensiøst føleri så må du holde deg unna denne filmen.
Har du imidlertid sansen for romantikk og eventyr, kan Winter's Tale være dugande underholdning for deg også.
| 0
|
004301
|
Dallas Buyers Club
Matthew McConaughey har aldri spilt bedre.
Fantastiske skuespillerprestasjoner fra Matthew McConaughey og Jared Leto gjør Dallas Buyers Club til en imponerende film.
Men også regissør Jean-Marc Vallée skal selvsagt ha full kred for å fortelle en, i utgangspunktet, mørk og trist historie med store mengder sort humor og overraskende høy energi.
Dette er både morsomt, rørende og underholdende, og med interessante figurer som er en glede å oppdage.
Må jobbe rundt systemet
Året er 1985.
Texaneren Ron Woodroof (Matthew McConaughey) får beskjed om at han har HIV.
I tillegg til umiddelbar utstøtelse fra jobb og kompiser, må han nå kjempe for medisiner.
Ron ser et markedspotensial, og får tilgang til en betydelig kundekrets via transpersonen Rayon (Jared Leto).
Ron må jobbe rundt systemet for å kunne skaffe kundene medisiner som ikke er godkjent i USA.
Det er flere ting som gjør denne virkelighetsbaserte historien umiddelbart interessant.
Ron Woodroof skildres som ekstremt homofobisk, slik hele miljøet han kommer fra er.
Nå er han plutselig nødt til å forholde seg til homofile i en felles kamp, der Rayon blir hans nærmeste allierte.
Dessuten diskuterer filmen legemiddelindustriens makt over amerikanske myndigheter, og dilemmaet rundt krav til testing av nye legemidler over lang tid før eventuell godkjenning, satt opp mot HIV-smittedes forståelige tidsnød og vilje til å ta sjanser.
Svært selektiv moral
Det første som slår meg når jeg ser McConaughey og Leto i denne filmen, er hvor ekstremt tynne de er.
Men vekttap er bare en del av figurutviklingen.
De greier også å skape særegne og fullendte personligheter.
Spesielt McConaughey.
Leto får litt for lite spilletid.
Ron Woodroof fremstår som en luring med en svært selektiv moral.
Men i løpet av filmen får han en ny forståelse for flere aspekter ved tilværelsen.
En historie om HIV, AIDS og død virker kanskje avskrekkende, men her er det all grunn til å komme seg på kino!
Dallas Buyers Club fortelles med pågående driv, mørk humor og sterkt skuespill.
Og så er det en ny imponerende hovedrolle fra Matthew McConaughey, som i sine 20 år som skuespiller aldri har vært bedre enn han er akkurat nå.
| 1
|
004303
|
Om hester og menn
Forfriskende originalt om tobeinte og firbeinte.
Det uløselige båndet mellom hester og deres eiere er grunnlaget for en samling bisarre historier fra Island.
Regissør Benedikt Erlingsson skildrer tragikomiske skjebner med en stor grad av sort humor, smarte observasjoner og en utsøkt miljøskildring som plasserer oss trygt ute på islandsk bygdegrunn.
Filmen er ofte hylende morsom og litt sørgelig nesten på samme tid, samtidig som den forteller sannferdig om mellommenneskelige - og mellomhestelige - relasjoner.
Liv avhenger av hestehold
Historien er altså lagt til den islandske landsbygda, der hest er et sentralt element for alle involverte.
Vi møter blant andre ungkaren Kolbeinn (Ingvar Eggert Sigurðsson), som på formelt vis kurtiserer Solveig (Charlotte Bøving).
Men forholdet møter uventet motgang når hennes hingst, i en ekstremt morsom sekvens, får muligheten til å bedekke hans hoppe.
Måten dette skjer på, bivånet gjennom naboers kikkertlinser, forsurer forholdet, og åpner muligheter for andre kvinner i dalen.
Dette er bare en av flere små historier som hver og en forteller noe om menneskers feil og mangler, samt hvordan deres liv avhenger av hestehold, både på godt og vondt.
Deres forhold til de firbeinte speiler hvordan de forholder seg til andre mennesker, og omvendt.
Regissør Erlingsson har et godt øye for ulike mennesketyper, og den ofte skjøre dynamikken i mellommenneskelige forhold.
I denne filmen er små blikk nok til å avsløre flammende hat eller den dypeste kjærlighet.
Morsomt og underfundig
Om hester og menn er majestetisk filmet i nydelige fjell og daler på Island.
Regissøren bruker enorme baktepper for å understreke menneskets ubetydelighet i den store sammenhengen, samtidig som han går svært tett inn på hesteøyne, som for å speile deres indre sjelsliv.
Men kan saktens lure på hva hestene skulle mene om sine eieres mer eller mindre gjennomtenkte handlinger.
Av og til får man inntrykk av at hestene er de smarteste skapningene i historiene som fortelles.
Den episodiske strukturen på fortellingen forhindrer ikke et imponerende helhetsinntrykk.
Om hester og menn er et morsomt og underfundig innblikk i menneskers kamp for kjærlighet, respekt, ære og andre viktige ting i tilværelsen.
Skuespillerne er førsteklasses, miljøskildringen er unik og originaliteten er forfriskende.
Det er smått utrolig at dette er Benedikt Erlingssons debut som spillefilmregissør, for han har et stilsikkert grep rundt historien og mediet han bruker til å fortelle den i.
| 1
|
004304
|
American Hustle
Herlig retrofilm med umiddelbar appell!
Filmen starter med en tekstplakat som sier at noe av dette faktisk har skjedd.
Det forteller meg at dette er ei skrøne, basert på noen virkelige hendelser.
Regissør David O. Russell forteller en morsom, spennende og fargerik historie som lurer meg ved flere anledninger, akkurat slik noen av figurene blir lurt.
Det handler kanskje om svindel på høyt nivå, men jeg føler meg aldeles ikke lurt når det hele er over, bare ettertrykkelig underholdt.
Svindling i stor skala
Dette skjer i New York på 1970-tallet.
Irving (Christian Bale) er gift med Rosalyn (Jennifer Lawrence), men innleder et hett forhold til Sydney (Amy Adams).
De gjør gode penger på svindel i liten skala, men blir ferska av FBI-agenten Richie (Bradley Cooper).
Han tvinger dem til å bli med på svindling i stor skala for å få større fisk på kroken, blant andre borgermesteren Carmine (Jeremy Renner).
Men dermed beveger de seg opp i en divisjon der avsløring kan få farlige konsekvenser.
Det er ikke uten grunn at skuespillerne i de fire største rollene i filmen ble Oscar-nominert.
Både Christian Bale, Amy Adams, Bradley Cooper og Jennifer Lawrence har saftige figurer å bryne seg på, og takler utfordringene med kløkt og dyktighet.
Spesielt Bale har gjennomgått en imponerende kroppslig forandring som, svært bokstavelig talt, gir figuren pondus.
Amy Adams går gjennom hele filmen med ekstreme utringninger.
Figuren hennes spiller bevisst på sin kvinnelighet i et mannsdominert miljø for å bedre egne sjanser.
En god røverhistorie
Filmen velter seg i 1970-tallets kjønnsrollemønstre, fargerike bekledninger og veldige hårfokus.
Tidskoloritten svir i øynene av og til, men er stort sett en nyttig kontekst for denne spesifikke historien.
Vi aner at 70-talls-samfunnet disse figurene opererer i er langt mindre gjennomsiktig enn dagens, og at det derfor er enklere å svindle, men at risikoen samtidig er langt større.
Når et kjent mafia-ansikt introduseres et stykke ut i filmen, levnes det liten tvil om faremomentene ved Irving og Sydneys prosjekt.
American Hustle er en god røverhistorie, som morer meg stort.
Regissør David O. Russell er en glimrende historieforteller, og har med seg et imponerende ensemble, selv i de minste rollene.
Legg på et fantastisk lydspor med klassiske låter fra blant andre Donna Summer, Tom Jones, The Bee Gees, Elton John og Electric Light Orchestra, så har du en herlig retrofilm med umiddelbar appell!
| 1
|
004305
|
Sightseers
Blodig campinghumor!
Den britiske regissøren Ben Wheatley markerte seg med den brutale debutfilmen The Kill List.
Hans andre film, Sightseers, er lystigere, men med bekmørke og sorthumoristiske sider.
Denne historien utvikler seg nemlig i en ganske uventet retning, og gjør filmen til en sjokkerende, men morsom, reise gjennom Englands turistområder.
Sightseers har brukt god tid på veien til norske kinoer.
Den har for eksempel vært tilgjengelig på Blu-ray i et helt år, men er absolutt verdt å se på stort lerret!
Befriende humor
Tina (Alice Lowe) river seg løs fra sin syke og dominerende mor og legger ut på campingtur med sin nye kjæreste Chris (Steve Oram).
Målet er å besøke klassiske turistfeller på tur gjennom England.
Begge fremstår som stakkarslige individer med begrenset sosial kapasitet, noe som setter sitt preg på ferien.
Samtidig som de begynner å myrde mennesker som skaper problemer for dem.
Ja, du hørte riktig.
Det skjer etter hvert flere ting i filmen som gjør at publikum må revurdere sitt syn på figurene.
Men samtidig som de utfører uhyrlige handlinger, humrer jeg stort til det jeg blir vitne til.
Filmens humor er veldig mørk, men samtidig et befriende element i en historie som ellers ville vært vanskelig å svelge, som flere blodige drap av uskyldige mennesker.
Særegen tone
Alice Lowe og Steve Oram spiller glimrende som to stakkarslige sjeler som har alle odds mot seg.
De befinner seg langt nede på samfunnsstigen, men forsøker etter beste evne å ha en fin ferie, samtidig som de forsøker å finne seg til rette med hverandre.
Jeg liker faktisk filmens plutselige dreining veldig godt.
Den sparker løs med noen harde scener der latteren omtrent setter seg fast i halsen.
Regissør Wheatley viser mer enn gjerne de direkte konsekvensene av Chris og Tinas handlinger, mens de selv virker å synes drepingen er helt på sin plass.
Sightseers er definitivt en annerledes film med en særegen tone.
Den kan minne litt om Klovn: The Movie, der to antenneløse figurer forårsaker stadige katastrofer på tur, bare med verre konsekvenser.
Regissør Ben Wheatley lykkes i å skape en atmosfære av uggenhet, som med jevne mellomrom forløses av vantro latter.
Sightseers er et friskt pust av blodig campinghumor som ikke glemmes så lett!
| 1
|
004308
|
Sorg og glede
Fylt av håp der man hadde forventet håpløshet.
Sorg og glede har et utgangspunkt som nesten er for vondt til å tåle, basert på den danske regissøren Nils Malmros og hans kones personlige tragedie.
Men til tross for dette, handler ikke filmen først og fremst om sorg.
Den handler om sympatisk godvilje, dyp medmenneskelighet og, fremfor alt, urokkelig kjærlighet.
Derfor er Sorg og glede en uventet oppløftende film, fylt av håp der man kanskje hadde forventet å finne håpløshet.
Opplever marerittet
Filmregissøren Johannes (Jakob Cedergren) opplever marerittet når kona Signe (Helle Fagralid) tar livet av deres 9 måneder gamle datter i et psykotisk anfall.
Men i stedet for å la seg knuse av sorg og raseri, tar Johannes opp kampen for å forhindre at kona dømmes til en forvaringsdom.
For å få oss til å forstå hvorfor, tar historien oss tilbake til hvordan de møttes, og gir oss bakgrunnen for deres kjærlighet og hendelsene som ledet opp til tragedien.
Innledningsvis ble jeg satt ut av de tilsynelatende manglende følelsesutbruddene.
Barnedrapet, som ikke skildres, avleder merkverdig svake og nøkterne reaksjoner.
«Uff da, det var da leit.
Men vi skal nok komme oss gjennom dette.»
Men dette er ikke filmens hovedfokus.
Det er veien videre som er det viktige.
Og måten figurene kommer seg videre på, er beundringsverdig.
Regissør Nils Malmros har altså laget filmen basert på personlige erfaringer på begynnelsen av 1980-tallet.
Han vet selvsagt best hvordan dette opplevdes.
Rettes ingen pekefingre
Filmen utforsker det som skjedde i forkant av tragedien, hvor Johannes er opptatt med filminnspilling og kanskje ikke ser faresignalene.
Historien viser hvor vanskelig det kan være å tyde psykisk sykdom og hvor komplisert det er å jobbe seg opp etter en slik alvorlig og monumental hendelse.
Men det rettes ingen pekefingre her, bortsett fra de regissøren retter mot seg selv.
Alle er ofre.
Sorg og glede er en sterk film som gjør inntrykk, og fremtvinger tanker om egne reaksjoner i en slik situasjon.
At Nils Malmros har maktet å lage denne filmen med en rasjonell og nyansert tilnærming, er imponerende.
Skuespillerne greier også å gestalte interessante figurer som det er mulig å tro på.
Og selv om historien starter dypt tragisk, går man til slutt ut fra kinosalen med fornyet tro på livet.
| 1
|
004311
|
Saving Mr. Banks
Sukret og sentimentalt om Disney-film.
Når Walt Disney Pictures lager film om forhistorien til en Walt Disney-film, med Walt selv som en av hovedfigurene, kan man ikke forvente et alt for skarpt og kritisk blikk på begivenhetene.
Saving Mr Banks er en sukret og sentimental beretning om hvordan musehuset forsøkte å få filmatisert Mary Poppins.
Jeg er ikke helt sikker på hvor nært virkeligheten den ligger.
Men filmen har også en emosjonell klangbunn som gjør meg lett rørt, og fabelaktige rolleprestasjoner fra både Emma Thompson og Tom Hanks.
Tviholder på rettighetene
Forfatteren Pamela Travers (Emma Thompson) reiser motvillig til Los Angeles i 1961 for å utarbeide et manus av sin berømte bok Mary Poppins.
Der møter hun Walt Disney (Tom Hanks), som setter henne i samme rom som manusforfatteren Don DaGradi (Bradley Whitford) og komponistbrødrene Robert Sherman (B.J. Novak) og Richard Sherman (Jason Schwartzman).
Disney har forsøkt å overtale Pamela i 20 år til å selge rettighetene.
Men hun tviholder på dem, og tilbakeblikk til hennes barndom i Australia kan forklare hvorfor figurene i romanen er så viktige for henne.
Det er jo ingen hemmelighet at Mary Poppins faktisk ble en film i 1964, så spenningsmomentet ligger ikke der.
Det som gjør historien interessant, er hvordan Pamelas ekstreme beskyttelsesinstinkt krasjer med Walts velmenende ambisjoner.
Det resulterer i flere skarpe replikkvekslinger mellom mennesker med ulike syn på det endelige produktet.
Filmen beskriver også godt hvordan Pamela gjenopplever barndommen gjennom arbeidet med filmmanuset og tar et indre oppgjør med minnene.
Søt og sympatisk
I tilbakeblikkene spiller Colin Farrell en kjærlig far som stadig vekker datterens fantasi med sine påfunn.
Farrell spiller godt, selv om rollen kanskje er i overkant hjertelig, åpenbart for å gjøre kontrastene så store som mulig når voksenlivets utfordringer slår inn.
I 1961-historien spiller Emma Thompson svært godt med en åpenbar sårhet bak et tilknappet ytre.
Tom Hanks makter selvsagt å skape en troverdig figur av legendariske Walt Disney, selv om mistanken automatisk vekkes om at det er en glansbildeversjon vi får se.
Saving Mr. Banks er kanskje ikke den vanskeligste historien om en films tilblivelse.
Men den er søt og sympatisk, og med en fornøyelig tidskoloritt fra 60-tallets Hollywood som f.eks. Mad Men-kjennere vil ha glede av.
Den har til og med detaljer som at SAS var ett av de større flyselskapene som fløy til Los Angeles på den tida.
Og med klasseskuespillere som Thompson og Hanks i spissen, kan ikke dette gå galt.
Jeg må også nevne Paul Giamatti i rollen som privatsjåføren Ralph, som gjennom sin avvæpnende væremåte er med på å smelte isfronten som Pamela møter verden med.
| 1
|
004312
|
Permafrost
Tidvis morosam, men flakkande historie.
Det finst mange grunnar til å rømme attende til ein stad du ein gong rømde frå.
Synnøve (Hege Aga Edelsteen) verkar å ha ein plan då ho set seg i bilen sin og forlet livet i Oslo, og kjærasten Hans Petter (Benjamin Helstad) som stort sett berre kommuniserar i fylla, til fordel for heimstaden.
På veg til Troms treff ho – eller, ho blir treft av – den kanadiske motorsyklisten Max (Nicholas Hope), som ho bestemmer seg for å pleie tilbake til full form.
I og med at dei båe er langt heimanfrå, inneber dette å ta Max med til den isolerte og alkoholiserte mora hennar (Maryon Eilertsen).
Den nordnorske naturen vert nytta til det fulle.
Dei høge, kvitkledde fjella kjennest ut som den held folka nede i den grå og triste kvardagen.
Fjella i Permafrost vert ramma rundt ei tidvis morosam, men flakkande historie.
Få figurar, ingen heltar
Ein kan jo skjøne kvifor Synnøve ville forlate det einslege huset i dalen i utgangspunktet, som kun vert forstyrra av ein nabo på ein summande snøscooter nokre gongar om dagen.
Det er ingen heltar her.
Vår hovudperson rømmer kanskje frå den ugreie sambuaren sin, som ho mistenkjer saknar bilen mest av alt, men Synnøve har inga glorie sjølv.
Eg trur utan problem på hennar rolleprestasjon.
Sidan rolla si i Bad Boy Bubby har Nicholas Hope rukke å bli grå i skjegget – det intense blikket og den maniske utsjånaden har han framleis, nytta godt i filmens mange konfrontasjonar.
Det er nesten rart å tenkje at ein film med i prinsippet fem figurar kunne ha blitt betre om dei tok ut eit par, men ein så komprimert film som dette – hovudsakleg satt i området rundt barndomsheimen – kunne ha tent på å bli endå meir konsentrert.
Det siste året har ei rekkje uavhengige filmar komt på kino i Noreg, og Permafrost må vere blant dei mest uavhengige hittil – omtrent totalt utan offentleg støtte.
Ei spennande utvikling for norsk filmbransje, sjølv om det førebels ligg an til ei rekkje norske filmar med låge publikumstal.
Regissør John Sullivan har tidlegare blant anna laga dokumentarane Pornostjerne? og den Amanda-belønna Afghanistan-kritikken Home of the brave – Land of the free.
Nokre verkemiddel har han teke med seg frå dokumentarens verd til Permafrost.
Improvisert dialog
Mykje av dialogen vart arbeidd fram gjennom improvisasjon mellom skodespelarane – litt oppstylta, som det gjerne blir når nordmenn må snakke engelsk med ein utlending.
Men det verkar ikkje som om Sullivan hadde heilt trua på at bodskapen ville kome fram av seg sjølv i spontaniteten.
Dermed er mykje av det som kunne ha forblitt usagt lagt til innhopp som ein filma sesjon i eit psykologkontor – dokumentarisk framsatt, nesten som ein realitydeltakar i ein videoboks.
Eit interessant verkemiddel, dersom det i større grad hadde blitt nytta som overrasking, heller enn overforklaring.
Det fungerar som ein introduksjon til verda, men vert raskt overflødig.
Permafrost trekk meg fram og tilbake i tid, rom og sinnsstemningar – men det kjennest rotete, og mister den raude tråden i forteljinga.
Figurar og stader dukkar opp utan å kome til ein konklusjon.
Når filmen får vere konsentrert rundt figurane i huset, fri frå tilbakeblikk og forklaringar, og i staden konsentrert på møta mellom selsomme menneske i ein selsom dal – er den tidvis både morosam og tankevekkjande.
Men med så mykje uforløst i historia verkar det nesten som det er lagt opp til ein oppfølgjar.
Nesten
| 0
|
004313
|
The Grand Budapest Hotel
Herlig film fra unik filmskaper!
Det meste ved tilværelsen er lysere i en Wes Anderson-film.
I The Grand Budapest Hotel er livet en fest, og døden en lek, selv når bakteppet åpenbart er inspirert av et mørkt kapittel av Europas historie.
Man sitter kanskje ikke igjen med dypere forståelse for verken fortid eller nåtid, ei heller med større innsikt i menneskeheten.
Men filmen forteller en god historie ved hjelp av et rikt persongalleri i et drømmende univers.
Denne filmen er skapt for å nytes godt bakoverlent, både i kropp og sjel.
Sjarmerende spenningsdrama
Gustave H (Ralph Fiennes) er en høyt elsket concierge på The Grand Budapest Hotel i den lille republikken Zubrowka i Øst-Europa.
Når den hyppige gjesten Madame D (Tilda Swinton) blir funnet myrdet hjemme på sitt eget slott, etterlater hun seg et verdifullt maleri til sin kjære Gustave.
Men hennes sønn, Dmitri (Adrien Brody), kaster mistanken på Gustave, som nå må bevise sin uskyld ved hjelp av sin nye venn og pikkolo, Zero (Tony Revolori).
Dette er et sjarmerende spenningsdrama, fortalt med underfundig humor og noen innslag av voldeligheter.
Filmen danser mellom fire tidsepoker, der de to viktigste er hovedfortellingen i 1932, samt et møte med den gamle Zero (F.
Murray Abraham) og en ung forfatter (Jude Law) på slutten av 1960-tallet.
Vi ser også hvordan den eldre forfatteren (Tom Wilkinson) leser fra sitt eget manus i 1985, samt ei ung jente som leser boka i nåtid.
Det slår meg at noen av disse tidstrådene kanskje kan virke overflødige, men de bidrar til filmens lekende atmosfære.
Klare referanser til nazi-Europa
Ralph Fiennes skinner i rollen som Gustave H, en figur med en upåklagelig fasade, som han dropper i små, smarte glimt for å gi oss et blikk bak.
Verdenen han lever i er kanskje oppdiktet, men har klare referanser til Europa på 1930-tallet, preget av nazistenes fremmarsj.
Gustaves misjon er, som han sier i filmen, å tilføre verden litt sivilisasjon midt i barbariet.
Figuren kan fremstå som florlett, men Fiennes løser rollen på ypperlig vis, slik at Gustave H fremstår både troverdig og oppriktig, selv i sine særeste øyeblikk.
Tony Revolori er også et morsomt bekjentskap i rollen som Zero.
Den unge pikkoloen kommer storøyd inn i en institusjon som er en av de største i bransjen.
Revolori vet nok hvordan Zero har det.
Han er selv et ubeskrevet blad i et ensemble som er stappende fullt av store navn som, foruten de som allerede er nevnt, inkluderer Bill Murray, Willem Dafoe, Jeff Goldblum, Jason Schwartzman og mange fler.
Det er påfallende å se så mange stjerner i bittesmå roller, et tegn på den respekten regissøren nyter.
Wes Anderson leker med både form og innhold slik (nesten) bare han kan.
The Grand Budapest Hotel fortelles i tre forskjellige billedformater, en for hver tidstråd.
Det er et uvant, men morsomt visuelt eksperiment, som er med på å understreke hvor i filmhistorien de ulike delene tilhører.
Man blir fort vant til det, eller glemmer det helt.
Historien er for morsom, hjertevarm og underholdende til å bry seg om tekniske detaljer.
The Grand Budapest Hotel er rett og slett en herlig film fra Wes Anderson, en unik filmskaper med en lett gjenkjennelig signatur.
| 1
|
004314
|
Non-stop
Samlebåndsthriller med ekstreme usannsynligheter.
Jeg elsker Liam Neeson.
Men det er vanskelig å få særlig varme følelser for Non-stop, en samlebåndsthriller der umulig timing og ekstreme usannsynligheter må til for at historien i det hele tatt skal henge sammen.
I stedet for sitrende spenning, føler jeg en stadig økende grad av likegyldighet til det som skjer på lerretet.
Det finnes velgjorte sekvenser, men regissør Jaume Collet-Serra (House of Wax, Orphan) burde ha krevd et sterkere manus før han tok denne jobben.
Ett drap hvert 20. minutt
Neeson spiller Bill Marks, som er undercover-vakt på et fly fra New York til London.
Underveis får han plutselig anonyme meldinger fra noen som sier at en passasjer blir drept hvert 20. minutt til løsepenger er satt inn på en konto.
Marks forsøker å finne ut om trusselen er ekte og hvem som står bak, mens tiden renner ut.
Hva som skjer videre trenger jeg ikke fortelle, annet enn at mye avhenger av handlinger som umulig kunne ha vært planlagt på forhånd helt ned på sekundnivå.
Og mange andre ting i historien er helt meningsløse, som hvordan enkelte figurer blir tatt livet av.
Hvordan kan noen vite at ting skal forløpe nøyaktig slik man har forutsett?
Fine folk i tynne roller
Liam Neeson er som vanlig solid som hardtslående helt, denne gangen i en alkoholisert og sorgtung versjon.
Han omkranses av blant andre Julianne Moore, Scoot McNairy og Corey Stoll som medpassasjerer som etter hvert spiller hver sin rolle i dramatikken.
Det kan virke rart å se Lupita Nyong’o i en minimal rolle som flyvertinne, men denne filmen er selvsagt laget før hun vant Oscar for 12 Years a Slave.
Alle skuespillerne gjør det de kan med ganske tynne roller.
Det er ingen grunn til å tro at Non-stop blir vist på fly med det første.
Det blir nemlig noen heftige scener mot slutten av filmen.
Men slutten skuffer.
Motivet som etter hvert trer frem er i beste fall tynt.
Og når det hele er over, vet absolutt alle, inkludert pressen, umiddelbart hva som har skjedd, hvem som er helt og hvem som er skurk.
Ikke helt som i det virkelige liv, altså.
Jeg vet at realisme ikke nødvendigvis er viktig for å lage en god film, men Non-stop har alt for mange situasjoner som får meg til å klø meg i hodet og undres hva de tre manusforfatterne har tenkt på.
| 0
|
004315
|
Captain America: The Winter Soldier
Et eksplosivt høydepunkt!
Den første Captain America var en frisk og annerledes superheltfilm med sin tegneserielignende og art deco-inspirerte førkrigsestetikk.
Det mangler nødvendigvis i Captain America: The Winter Soldier, siden handlingen nå foregår i vår egen tid.
Men filmen imponerer med en saftig historie, krydret med nok skyting, slåssing og spektakulære bilder til å tilfredsstille enhver actionjunkie.
Dette er en effektorgie som til og med trekker paralleller til den virkelige verdens internasjonale overvåkningspolitikk.
Trues fra innsiden
Chris Evans spiller Steve Rogers, kjent som Captain America, som fremdeles forsøker å tilpasse seg den uvante nåtiden etter flere tiår i nedfrosset tilstand.
Når S.H.I.E.L.D-sjefen Nick Fury (Samuel L. Jackson) oppdager at hele organisasjonen trues fra innsiden, må Captain America og Black Widow (Scarlett Johansson) kjempe mot både nye og gamle bekjentskaper for å finne sannheten.
Det skjer ting i filmen som ikke skal avsløres, men som legger forholdene til rette for et forholdsvis avgjørende klimaks.
Med så mye på spill, kan man gjerne lure på hvorfor ikke Iron Man, Hulken, Hawkeye og Thor kalles inn.
Men Captain America og Black Widow er slett ikke uten slagkraft.
De kjemper seg igjennom den mest slåssete MARVEL-filmen så langt, noe som har gitt den 15-års aldersgrense.
Dette er velkoreografert og hardtslående, og det spøkes da også med at Steve Rogers kunne forsøkt seg innen Ultimate Fighting hvis han skulle legge skjoldet på hylla.
Fornøyelig superheltfilm
Ved siden av heftig action, stiller filmen også spørsmål om moralen ved å bruke våpen for å skape fred.
Captain America er slett ikke sikker på om frykt er det beste middelet.
Han er usikker på sin egen rolle i dette, noe som er et gjentagende element i filmen som gir figuren velkommen vekt.
Chris Evans trenger noe å spille på for å være mer enn sympatisk glansbildehelt, og får det i denne historien.
Han flankeres av solide skuespillere i enkle roller, inkludert ringreven Robert Redford som seniorsjef i S.H.I.E.L.D.
En svakhet ved Captain America: The Winter Soldier, er at tittelens vintersoldat så vidt er med som en bifigur.
Men avsløringen av vedkommendes identitet er verdt å vente på.
Og vi får et eksplosivt høydepunkt når det hele skal avgjøres.
Dette er en fornøyelig superheltfilm som gjør at jeg skjønner hvorfor regibrødrene Anthony og Joe Russo for lengst har fått i oppdrag å regissere Captain America 3!
| 1
|
004318
|
Heli
En velspilt og rystende beretning.
Regissør Amat Escalantes forrige film, Los Bastardos, var et knyttneveslag i magen.
Heli er - bokstavelig talt - et cricketkølleslag mot ryggmargen.
Det er en rystende beretning om narkobanders umenneskelige fremgangsmåter i Mexico.
Det er et velspilt drama der Escalante velger sine virkemidler med omhu.
Filmen farer stille frem, men noen av bildene er svært sterke.
Effekten er uunngåelig.
Heli gjør inntrykk!
Får fatale konsekvenser
Heli (Armando Espitia) bor på den meksikanske landsbygda med familien sin.
Lillesøster Estela (Andrea Vergara) har en hemmelig kjæreste, Beto (Juan Eduardo Palacios), som er politistudent.
Han finner noen pakker med narkotika og gjemmer det hjemme hos Estela.
Heli oppdager pakkene, og kaster innholdet.
Det skal vise seg å få fatale konsekvenser.
Filmen viser hvordan en helt vanlig familie dras inn i narkobandenes nådeløse verden, og hvilke konsekvenser det kan få og krysse deres veier.
Historien viser også avmakten familien føler i forhold til den videre politietterforskningen, all den tid det finnes klare indikasjoner på at politiet selv er involvert i narkotrafikken.
En scene der politiet har iscenesatt en destruksjon av et stort parti narkotika foran et stort medieoppbud, viser ved hjelp av politimenns indignerte ansiktsuttrykk at dette slett ikke er en gledens dag for dem.
En sterk sosial kommentar
Det skjer ting i løpet av filmens gang som er både vondt og sjokkerende.
Figurenes reaksjoner på det som skjer viser at de mer eller mindre har resignert allerede fra utgangspunktet.
De vet hvilke krefter de har mot seg, og at det er best å ligge lavt og ikke lage for mye bråk.
Hovedrollen som Heli spilles svært godt av Armando Espitia, som både får frem figurens følelse av hjelpeløshet og resignasjon, men også det underliggende raseriet.
Heli er en ny gledelig god film fra Amat Escalante, som fortsetter å skildre fattige meksikaneres utfordringer.
Dette er en sterk sosial kommentar til den altomfattende narkokriminaliteten i landet.
Og akkurat som i Los Bastardos, har han skapt én spesiell scene som du vil huske lenge etter at du har glemt resten av handlingen.
Heldigvis avsluttes
Heli med et nydelig stemningsbilde som viser glimt av håp.
| 1
|
004319
|
Glassdukkene
En alt for tam og snill historie.
Det beste med Glassdukkene er stedet der handlingen utspiller seg, i og rundt vakre Tromsø.
Nordnorske mennesker i nordnorsk by og natur tar seg svært godt ut i Peter Mokrosinskis scopebilder.
I sentrum står en god Stig Henrik Hoff som en litt rufsete og macho politimann med villmarkstendenser.
Dessverre er han plassert i en alt for tam og snill historie.
Det blir aldri noen temperatur på spenningen, selv om regissør Nils Gaup får grei flyt på handlingen.
Glassdukkene blir for anonym til å kunne hevde seg i den mettede krimsjangeren.
Ung dame forsvinner
Dette er første film i en trilogi basert på Jorun Thørrings bøker om den samiske kriminaletterforskeren Aslak Eira.
Han må etterforske en forsvinning sammen med sin nye partner, Kine Berger (Lena Kristin Ellingsen).
Det viser seg at den forsvunnede kvinnen, Lisa Beck (Nina Yndis), bedrev en lyssky virksomhet med to studievenninner, som kan ha tiltrukket seg en farlig persons oppmerksomhet.
Filmen starter med den største klisjeen av dem alle, nemlig den ensomme etterforskeren som får en ny partner.
Når de hilser, er Eira likegyldig og uinteressert.
Etter en kort dusj har han likevel både lagret telefonnummeret hennes og tiltaler henne ved fornavn som til en gammel venn.
Slike urytmiske tilfeller finnes det flere av i filmen, som blant annet har for mange scener der folk hilser på hverandre, sier hva de heter og hva de gjør.
Men Stein Leikangers manus er også fri for overforklaringer og uttværinger.
Virkelighetens etterforskere vil kanskje reagere på at ethvert avhør kan gjennomføres på ett minutt, men det sørger i hvert fall for at historien ikke blir stillestående.
Forfriskende heltemateriale
Stig Henrik Hoff står frem som forfriskende heltemateriale.
Aslak Eira-figuren spiller kanskje på noen enkle stereotypier, men Hoff har et godt grep rundt rollen.
Han viser handlekraft på jobben, men tiltaksmangel på privatfronten.
Lena Kristin Ellingsen får ikke store utfordringer å spille på, i en rolle som er en lystig desimeter unna den hun gjorde i Mammon.
Det oppstår heller aldri noen nevneverdig kjemi mellom Aslak og Kine, som har et helt hverdagslig og kjedelig kollegialt forhold.
Handlingen introduserer oss for flere figurer som kanskje, eller kanskje ikke, har noe med forsvinningen å gjøre.
Mange kjenner vi igjen fra andre krimserier, som den feige politimesteren, den litt ekle patologen og den sleipe journalisten.
Originalt er det kanskje ikke, men det fungerer greit etter oppskriften.
De spilles av både nasjonale og lokale skuespillere av varierende kvalitet.
I dette selskap virker det nesten forstyrrende når Trond Fausa Aurvåg plutselig dukker opp i en 20-sekunders rolle som ikke-snakkende advokat.
Jeg har ikke lest bøkene, men Aslak Eira på film føles som et nordnorsk speilbilde av Varg Veum.
Filmen er flott fotografert, dyktig klippet og drevent regissert.
Men historien burde ha vært tøffere, hardere og barskere.
Dramatikken burde vært langt skarpere, slik at publikum får følelsen av at noe faktisk står på spill.
Det hadde passet Stig Henrik Hoffs opptreden bedre.
Glassdukkene er ikke uten underholdningsverdi, men forbedringspotensialet er klart når oppfølgeren skal skrus sammen.
| 0
|
004320
|
Natt til 17.
Fri for typiske ungdomsfilmklisjéer.
Natt til 17. er en gledelig god ungdomsfilm!
Historien er kanskje enkel, men er full av gode observasjoner rundt temaer som kjærlighet, vennskap og unge menneskers famlende forsøk på å tilnærme seg sin oppfatning av voksenlivet.
Også takket være svært gode skuespillerprestasjoner, er regissør Eirik Svenssons Natt til 17. en imponerende skildring av fuktige begivenheter, uten at det blir ren rølp.
Intriger på fest
Oslo-guttene Sam (Samakab Omar) og Amir (Mohammed Alghoul) er nære kompiser.
Men Sam har noe på gang med Thea (Thea Sofie Loch Næss).
Det kan bli problematisk fordi Thea nylig dumpet Amir, som har kjærlighetssorg.
Nå har hun invitert begge til hjemme-alene-fest, samtidig som slemme gutter er etter Sam og Amirs gjeng natt til nasjonaldagen.
Guttene i filmen har innvandrerbakgrunn, mens jentene er etnisk norske.
Men det er befriende at historien aldri handler om etnisitet, kun om universelle og tidløse problemstillinger ved å være i 15-års alderen.
Det er interessant å se hvordan emosjonelt umodne gutter og jenter takler kjærlighet og vennskap i motgang.
De fleste vil nikke gjenkjennende til noen av historiens problemstillinger.
Det føles ekte og virkelig.
Mange fine prestasjoner
Oslo er et levende og pulserende bakteppe for handlingen.
Flere kjente gater og steder er i bildet, uten at det blir påtrengende.
Kameraet fokuserer på figurene, som er fri for typiske ungdomsfilmklisjéer.
Her er det mange fine prestasjoner å se.
Både Samakab Omar og Mohammed Alghoul gjør gode roller, der de takler ulike sinnsstemninger på naturlig og troverdig vis.
Også Thea Sofie Loch Næss gjør en fin figur som Thea, som kanskje er litt naiv, men også åpen og ærlig.
Hovedpersonene omkranses av godt spilte bifigurer, som kompletterer persongalleriet forbilledlig.
Natt til 17. er en flott oppfølger fra regissør Eirik Svensson etter den oversette debutfilmen En som deg.
Her lykkes han med å fortelle en ung historie på unge menneskers premisser.
Dialogen flyter naturlig.
Filmens billedspråk er friskt.
Sebastian Torngren Wartins manus visualiseres lekent, uten å overdrive.
Min spådom er, at dersom tenåringene først kommer seg inn i kinosalen, vil de like denne filmen veldig godt, slik jeg gjør!
(Kommentarfeltet er stengt på grunn av rasistiske og usaklige innlegg.
| 1
|
004325
|
The Lunchbox
Velsmakende indisk feelgood!
Den indiske filmen The Lunchbox er en søt og hyggelig historie om et uventet forhold mellom en enkemann og en frustrert frue.
Men det søte blir aldri kvalmende, og det hyggelige kontres med emosjonelle problemstillinger.
Filmen holder seg innenfor en realistisk ramme, samtidig som godt skuespill fra Irrfan Khan hever kvaliteten betraktelig.
Dette er velsmakende indisk feelgood!
Sender lapper med lunsjen
Historiens utgangspunkt er lunsjbokssystemet i Mumbai, der hjemmeværende fruer sender varm lunsj til sine arbeidende ektemenn med bud.
Men maten fra Ila (Nimrat Kaur) blir feilsendt til enkemann Saajan (Irrfan Khan).
De begynner å sende lapper til hverandre i disse lunsjboksene, og korte meldinger utvikler seg til å bli lange, personlige brev.
Denne filmen har flere positive trekk.
Handlingen foregår altså i Mumbai, og miljøskildringen er forfriskende annerledes.
Folkemengden er påtagelig, blant annet illustrert gjennom flere scener fra trange tog.
Matkulturen er også besnærende rik.
Regissør Ritesh Batra har puttet indisk estetikk inn i en ramme fra vestlig drama, og det fungerer svært godt!
Storspiller med ro
Det er lett å forstå figurenes motivasjoner.
Straks pensjonerte Saajan er ensom, mens Ila er ulykkelig i ekteskapet.
I tillegg ser vi det betente forholdet mellom Saajan og lærlingen Shaikh (Nawazuddin Siddiqui), som skal ta over jobben hans.
Filmen forklarer motsetningene smart og tydelig, uten å overforklare.
Effekten av både brevskrivingen og gnisningene med lærlingen er sannsynlig og troverdig.
Irrfan Khan (Slumdog Millionaire, The Amazing Spider-Man, Historien om Pi) storspiller med ro og verdighet i hovedrollen.
Saajans valg er kanskje ikke alltid de beste, men Khan gir oss små og skarpe innblikk i figurens indre sjelsliv som forklarer hvordan han tenker.
Nimrat Kaur har en litt mindre utfordrende rolle å fylle, og jeg skulle gjerne sett en mer utfyllende forklaring på hennes figurs kvaler.
Historien er basert på elementer som kan virke fremmede og gammeldagse for et norsk publikum, som at hjemmeværende koner kun lever for å tilfredsstille mannens behov og skammen for å leve i ugift synd.
Men ser man bak de kulturelle forskjellene, finner man universelle spørsmål om livets veivalg.
Dette gjør The Lunchbox til en god film, med et budskap som vil finne sine mottagere.
| 1
|
004326
|
Ida
Hver filmrute er et kunstverk!
Regissør Pawel Pawlikowskis Ida er filmet i sort/hvitt i 1,37:1, såkalt «academy ratio», der hver filmrute er et kunstverk, klar til å printes ut, rammes inn og henges opp.
Historien som fortelles er preget av fortidens fortiede ugjerninger på den polske landsbygda, gradvis avdekket i en sobert skildret historie.
Dette kan bli en fremtidig klassiker, der eneste innvending er overforbruk av symboltunge billedutsnitt, som kanskje er mer uvant enn «feil».
Vil finne foreldrenes skjebne
Søster Anna (Agata Trzebuchowska) skal snart avlegge troskapsløfte og bli nonne i kloster tidlig på 1960-tallet.
Før det skjer møter hun for første gang sin tante Wanda (Agata Kulesza), som kan fortelle at hun egentlig heter Ida, er jøde og at foreldrene hennes forsvant under andre verdenskrig.
Sammen legger de ut på en reise for å finne ut hva som egentlig skjedde.
Filmens sort/hvite estetikk tar oss med tilbake i tid til et grått og skyfullt Europa.
Men fargene finnes.
Når filmen for eksempel refererer til rødt hår og fargesprakende glassmaleri, dukker de opp takket være publikums forestillingsevne.
Filmens utsøkte foto er gjort av Ryszard Lenczewski og Lukasz Zal, som fremst av alt fokuserer på symmetri i billedkomposisjonen, ikke nødvendigvis figurene.
Interessant bruk av billedutsnitt
Pawlikowski plasserer dem ofte i underkant av bildet, nesten så de forsvinner ut av ruta, med et hav av rom over seg.
Dette kan symbolisere flere ting, blant annet hvordan både Ida og Wanda er små mennesker som på hver sin måte ikke passer inn i tilværelsen, og hvordan Idas avstand til sin Gud stadig øker.
Denne teknikken er interessant, men jeg synes Pawlikowski benytter seg av den i en slik grad at det av og til forstyrrer.
Man blir sittende å undre over billedutsnittene i stedet for å bli engasjert av historien.
Men det er helt klart et svært interessant eksempel på hvordan utsnitt kan brukes som beskrivende fortellergrep.
Ida er ikke filmen for de store følelsesutbrudd.
Både hovedpersonen og hennes tante spilles rolig og fattet av de to Agataene.
Det gir historien en stille verdighet som føles riktig.
Det fører også til at konklusjonen ikke bærer med seg de helt store emosjonelle påkjenningene for publikum.
Men sober fortellerteknikk, behersket skuespill og fantastisk stilsikkert foto gjør at Ida er et kunstverk av en film!
| 1
|
004329
|
De umoralske
Outsiderfilm som ikke overbeviser.
–
Jeg vil bare ha et normalt liv, utbryter Camilla – en av tre hovedpersoner i den norske filmen
De umoralske – midt i en opphetet diskusjon med kjæresten William.
Filmens utgangspunkt er at ingen av av dem er i stand til å gjøre nettopp det – ha et normalt liv.
Nasking, dealing, hallikvirksomhet og prostitusjon er måten de overlever i det norske samfunnet, allerede i en av filmens første scener trekkes skillelinjene mellom dem som innordner seg NAV-systemet og dem som ikke gjør det.
Regissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen sitt utgangspunkt for fortellingen i filmen er spennende.
Går det an å leve utenfor velferdsstaten?
Blir vi lykkelige av å ha et offentlig sikkerhetsnett som passer?
Ufokusert og rotete filmet
Camilla (Hanne Back-Hansen) og William (Kjetil Krogstad) trenger et sted hvor førstnevnte kan selge seg selv, slik at de kan tjene penger til å reise fra landet og barnevernet som truer med å frata foreldreomsorgen for lille Ida.
De finner, og overtaler, tenåringen Anders (Daniel Gjerde) til å låne bort den enorme funkisvillaen han bor imens faren er bortreist.
De umoralske argumenterer for at vi alle er våre egne lykkes smeder, men bortsett fra det overordnede budskapet er filmen er forglemmelig affære.
Manuset mangler retning og svinger bredt mellom de tre hovedpersonene i sentrum av fortellingen.
Kvaliteten på kameraarbeidet spriker i alle retninger, og er i løpet av filmens 86 minutter innom både dogmefilm og kunstvideo.
Visuelle effekter med sommerfugler, hester og roser forsøker å sette markører på de ulike personene, men oppleves som forstyrrende og unødvendige.
Alt dette – sammen med klippearbeidet, og det tidvis ufokuserte og urolige kameraet – er ment til å bygge opp under annerledesheten til hovedfigurene, men gjør i stedet filmens grunnmur ustødig.
Fransk nybølgefilm er en åpenbar inspirasjonskilde, men ønsket om å formidle livene til noe så sjeldent som norske og rotløse mennesker på film overgår filmens egne kvaliteter.
God hovedrolle av Back-Hansen
Skuespillerne er i all hovedsak ferske ansikter, uten større film- eller skuespillererfaring.
Hanne Back-Hansen er den klart sterkeste i sin rolle som Camilla, hvor hun gjennom filmen klarer å formidle en usikkerhet og sårbarhet som øker filmens troverdighet.
Andre skuespillere i fortellingen jobber mot henne og river raskt ned resten av grunnmuren.
Mens filmen er kategorisert som en dramakomedie, er De umoralske i bunn og grunn en film som plasserer seg utenfor sjangerkonvensjonene.
Den løsrevne dramaturgien brytes opp av slapstick-øyeblikk med sexscener hvor Camilla arbeider med kunder.
Den søkende tenåringen Anders' første samleie blir brått avbrutt av en prematur ejakulasjon rett i ansiktet på Camilla.
Her blir også regissørens egenuttalte trash-inspirasjon tydelig.
De umoralske er en film fra en filmskaper som fyller et tomrom i Norge.
Gjennom det norske systemet utvikles og produseres i høy grad strømlinjeformede fortellinger, og i de aller fleste tilfellene gir det oss relativt gode norske produksjoner.
Derfor er også Krutzkoff Jacobsens ønske om å være filmindustriens outsider både bra og viktig, dessverre er ikke filmen han har laget det samme.
| 0
|
004331
|
Brick Mansions
Skikkelig irriterende å se på.
Jeg vil ikke snakke stygt om de døde, men Paul Walker kunne hatt en heldigere utgang på karrieren enn å kaste seg på Luc Besson-produserte Brick Mansions.
Dette er en stakkarslig actionfilm, fylt av implisert vold, men fri for dens konsekvenser.
Filmen er redigert slik at brutaliteten skal kunne serveres til et ungt publikum, noe som legger en stor demper på moroa.
Å lage actionfilm med tannløs og blodfattig action, er nemlig som å ta med seg lettbrus på rølpefest.
Mangler originalens energi
I 2018 er bydelen Brick Mansions avsperret for å skjerme resten av Detroit mot kriminalitet og generell berme.
Politimannen Damien (Paul Walker) går inn i Brick Mansions undercover sammen med kjentmannen Lino (David Belle) for å desarmere en bombe stjålet av narkolangeren Tremaine (RZA).
Men det skal vise seg at han er en brikke i et stort spill, igangsatt av skruppelløse maktpersoner som vil jevne bydelen med jorda.
Dette er en remake av den franske filmen B13 – The District, som er mye bedre.
Brick Mansions mangler originalens friske energi.
Historien kan oppfattes som en slags miks av RoboCop og Flukten fra New York, men har ingen av disse filmenes kvaliteter, hverken førstnevntes voldssatire over gjenoppbygging av Detroit, eller sistnevntes saftige persongalleri inne på et avsperret område.
Historien er full av slitne actionklisjeer, og det slo meg at filmen ville vært 1000 ganger bedre med Steven Seagal anno 1990 i hovedrollen, men det spørs om selv han ville spilt i en film med et så latterlig manus.
En pudding-film
De beste scenene er der David Belle, opphavsmannen til parkour, får fremvist sine ekstreme talenter, men dette ble filmet bedre i B13, der han også var med.
Alle actionscener i i nyinnspillingen skjemmes nemlig av framerate-tukling som gir inntrykk av kjappere bevegelser.
Jeg synes det er skikkelig irriterende å se på.
Lydene er også tonet ned for å sikte seg inn mot den forjettede aldersgrensa PG-13 i USA.
Når armer og bein knekkes, hører man ingenting.
Jeg er lei av filmer som later som de er betong, men viser seg å være pudding.
Brick Mansions er regissert av debutanten Camille Delabarre, som har actionerfaring som klipper av Taken 2 og Transporter 3.
Nå skal han også regissere Transporter 4 med Ed Skrein (Daario Naharis i Game of Thrones sesong 3).
Delabarre viser kompetente tendenser i Brick Mansions, men hadde trengt bedre dialog levert av flinkere skuespillere, samt kraftigere skyts på voldsfronten for å gjøre dette til en fullblods actionfest.
Det skulle ikke være lov å lage en nyinnspilling av B13 - og få den til å være tam.
| 0
|
004332
|
Nebraska
Fortjener stående applaus i kinosalen!
Et far/sønn-forhold blir glitrende skildret i regissør Alexander Paynes skjønne, bittersøte Nebraska.
Bruce
Dern spiller behersket og bevegende som den gamle mannen som tror han har blitt millionær, mens Will Forte gir ham solid støtte som den overgivende sønnen som lar faren leve ut sin fantasi.
Med solide biroller fra June Squibb og Stacy Keach, samt smakfulle sort/hvitt-bilder fra den amerikanske landsbygda, er det lite annet å gjøre enn å anbefale Nebraska på det aller varmeste!
Fortreffelig filmatisert
Gamle Woody Grant (Bruce Dern) vil fra Billings, Montana til Lincoln, Nebraska for å hente en million dollar som han tror han har vunnet.
Sønnen David (Will Forte) skjønner at det bare er et markedsføringstriks, men går likevel med på å ta med faren på tur, siden han ikke er helt ved sine fulle fem lenger.
De stopper i Woodys gamle hjemsted, der ryktet om hans nye status sprer seg med ildfart, både blant familie og gamle venner.
Bob Nelsons smarte manus er fortreffelig filmatisert.
Filmen er usedvanlig hyggelig, uten at det blir det minste påtrengende.
Her er vi blant mennesker som, stort sett, vil hverandre vel.
Og når noen av figurene har skumle baktanker, ligger ikke komedien langt unna.
Alexander Payne treffer ofte spikeren på hodet i sine menneskeskildringer, ved hjelp av situasjonsbasert humor med gjenkjennelige reaksjonsmønstre.
Storspill fra gammel veteran
Bruce
Dern storspiller i en rolle der han må spille en figur med svekket følelsesregister, i hvert fall det som er synlig utad.
Men ved hjelp av blikk og små gester formidler Dern at det foregår ting under overflata.
Woody bearbeider gamle traumer, følelser og problemstillinger, selv om det ikke er så enkelt å se det på ham.
Will Forte gjør også en flott rolle som sønnen, som gjennom denne reisen ser en mulighet til å komme nærmere inn på faren.
Det antydes at forholdet mellom dem har vært en smule distansert.
Det er flere andre herlige biroller i filmen, der June Squibb må trekkes frem.
Hun er et fyrverkeri av en figur, utstyrt med noen saftige replikker som får meg til juble innvendig.
Historiens utvikling utforsker hvordan frynsete familiebånd aldri helt brytes.
Her vil mange kunne kjenne seg igjen!
Alexander Payne forteller historien med underfundig humor som aldri går på bekostning av figurenes verdighet.
Denne filmen fortjener stående applaus i kinosalen!
| 1
|
004333
|
The Other Woman
En trivelig film som ødelegges av klisjeer og dårlig humor.
«Jeg vil at han skal føle det slik jeg gjør nå, bare verre».
The Other Woman er den usannsynlige historien om hvordan en manns kone og to elskerinner møtes og blir bestevenninner – for deretter å hevne seg på drittsekken.
Regissør Nick Cassavetes har tidligere laget tårevåte dramafilmer som selveste hulkefilm nummer én, The Notebook, og kreftdramaet My Sisters Keeper.
Nå har han forsøkt seg på komedie og resultatet er en tidvis morsom, men platt film full av klisjeer.
Kona ber elskerinna om hjelp
Carly Whitten (Cameron Diaz) er en ressurssterk og suksessfull advokat i New York.
Når drømmemannen en dag kommer vandrene inn i livet hennes, i form av den superkjekke forretningsmannen Mark King (Nikolaj Coster-Waldau), tenker hun at han er for god til å være sann.
Og som det ofte er med ting som virker for godt til å være sant, så er Mark også det.
Når Carly vil overraske kjæresten med et hjemmebesøk er det isteden kona hans hun møter i døra.
Det viser seg at Mark har levd et dobbeltliv og at de begge er ført bak lyset.
Som den sterke kvinnen hun er bestemmer Carly seg raskt for å legge Mark bak seg, men så dukker kona Kate King (Leslie Mann) opp på kontoret hennes for å prate.
Kate, som har gitt avkall på sitt eget liv for å gjøre mannen til lags som veldressert forstadsfrue, vet ikke hvordan hun skal takle situasjonen.
Hun henvender seg til Carly for råd, og et merkelig vennskap utvikler seg mellom de to.
Trivelig start
Den første delen av filmen der Carly og Kate finner hverandre, er den beste.
Til toner fra Pat Benatar og Cyndi Lauper drikker de to seg fulle sammen og snakker om følelser mens de fniser og fletter hverandres hår.
Det spares altså ikke på klisjeene, men fordi begge rollefigurene er morsomme og sympatiske på hver sin måte, fungerer det likevel, og jeg ler med i kinosalen.
Leslie Mann er bedårende som den usikre Kate, som blir en smule sprø når hun finner ut om mannens affære.
Cameron Diaz stråler som sterk kvinne med livet på stell, som etterhvert forbarmer seg over den smågale kona, som vil noe så sprøtt som å bli bestevenn med mannens elskerinne.
Lite morsom hevn
I likhet med filmer som Hunndjevelen og Førstekoneklubben er The Other Woman en typisk hevnfilm.
Dessverre mister filmen fullstendig grepet når hevntemaet går igang, etter at Carly og Kate finner ut at Mark har enda en elskerinne, den unge, vakre og banale Amber, spilt av Kate Upton.
Filmen som hittil har hatt et visst preg av girl power, reduserer rollefigurene til kvinner som ikke klarer å definere seg selv uten en mann i livet.
Det baller på seg med forslitte scener når Mark King skal få smake kvinnenes vrede, og dårlig slapstickhumor preger resten av filmen.
Avføringsmiddel i maten, hårfjerningsmiddel i shampooen og østrogenpiller i smoothien – alt er gjort før, og ingenting av det er morsomt.
Når det rakner for Mark King, rakner det dessverre også for Nikolaj Coster-Waldau.
Skuespilleren, som er strålende i for eksempel Game of Thrones og Hodejegerne, fremstår mot slutten som en sutrete drittunge med raserianfall.
Kan nytes med et par glass Cava innabords
En god chick flick er ofte kjennetegnet av at det er en film også typen kan ha glede av om du tvinger ham med – The Other Woman er ikke en slik film.
Dette betyr imidlertid ikke at dette er en film jenter automatisk liker heller, til det er humoren for simpel.
Når det er sagt kan jeg gå god for at man kan ha det morsomt om man ser filmen sammen i en jentegjeng – da selvsagt med flere glass Cava innabords, slik at terskelen for fnising blir litt lavere.
| 0
|
004334
|
Enemies Closer
Van Damme tar kaka med Mozart-sveis og miljøbudskap.
Jean Claude Van Damme har hatt en høy stjerne hos meg helt siden jeg så ham i gjennombruddsfilmen Bloodsport i 1988 (på VHS, selvfølgelig).
I løpet av årene som fulgte, gjorde han suksess med actionfilmer som Double Impact, Universal Soldier, Hard Target og Sudden Death.
Men karrieren hans har dessverre ligget brakk siden midten av 90-tallet.
Filmene hans har vært av sterkt varierende kvalitet, og har stort sett gått rett på video.
I de siste årene har Van Damme imidlertid opplevd en slags renessanse.
Først med den overraskende gode prestasjonen i metafilmen JCVD, deretter som skurk i The Expendables 2, og nylig i en morsom Volvo-reklame.
Siden jeg griper begjærlig etter alle tegn på Van Dammes tilbakekomst som actionstjerne, er Enemies Closer en velkommen film.
Den er regissert av Peter Hyams, som gjorde både Timecop og Sudden Death med Van Damme på 90-tallet.
Og her får Van Damme igjen være skurk, i en rolle han fyller med miljøbevisst galskap.
Hvor mange andre kaldblodige drapsmenn på film oppfordrer sine skurkehjelpere til å tenke på sine karbonavtrykk?
Følger actionoppskriften til punkt og prikke
Enemies Closer er en lavbudsjettfilm, der bulgarsk skog skal forestille grensa mellom USA og Canada.
Filmen ser fin ut, er godt klippet av regissørens sønn John Hyams, som også har regissert Van Damme i to Universal Soldier-oppfølgere.
Dette er altså folk som kjenner actionsjangerens konvensjoner, og følger dem til punkt og prikke, kanskje i litt for stor grad.
Handlingen er rimelig enkel å forutsi, uten store overraskelser.
Skogvokter og ex-soldat Henry (Tom Everett Scott) er stasjonert alene på ei øy, der han blir angrepet av Clay (Orlando Jones), som vil hevne noe som skjedde i Afghanistan.
Men samtidig inntas øya av Xander (Jean Claude Van Damme) og hans menn, som er på jakt etter lasten om bord i et styrtet småfly.
I stedet for å forsøke å drepe hverandre, må Henry og Clay nå samarbeide for å overleve.
Filmen rulles ut i godt tempo, og det er tydelig at Peter Hyams er en veteran i dette gamet.
Han greier stort sett å maskere det lave budsjettet med sin egen drevne kameraføring og sønnens høye klippefrekvens.
Filmens rett-på-video-status avsløres først og fremst av et manus med b-kvaliteter, der flere figurers handlinger og motivasjoner er svært enkelt forklart.
Her bruker filmen for eksempel mye tid på å bygge opp figurer, bare for at de skal bli føde for Van Dammes hender og føtter.
Og filmens eneste kvinnelige innslag er syltynt.
Drøyt og teit – på den morsomme måten
Tom Everett Scott er en sympatisk filmhelt, men det er Van Damme som tar kaka, med en skurkefigur som går langt over toppen, med krøllete Mozart-sveis og miljøbudskap med merkelig timing.
Han går blant annet rett fra et brutalt drap til å beundre et villjordbær.
Det er åpenbart at Van Damme har det gøy i rollen, som er rimelig drøy og teit, men på den morsomme måten.
Enemies Closer er ikke filmen som gjenoppretter Van Dammes fordums storhet som muskuløs actionstjerne.
Den kommer kanskje aldri.
Men om man legger terskelen på rett sted, er dette en helt gjennomsnittlig sjangerfilm.
Man må kanskje være Van Damme-fan for å synes dette.
Heldigvis for filmen, så er jeg Van Damme-fan!
Hvilken film er din Van Damme-favoritt?
Del din mening i kommentarfeltet nedenfor.
| 0
|
004337
|
Bad Neighbours
Rå voksenhumor med substans!
Seth Rogen og Zac
Efron leder an i en saftig svart stoner-komedie der både språk, handlinger og situasjoner går opp i en herlig obskøn enhet.
Bad Neighbours er en voksen film på alle måter, og er befriende lite fintfølende eller politisk korrekt.
Og bak all festingen, drikkingen og røykingen ligger det et tema som de fleste har et kjennskap til, nemlig den vanskelige overgangen fra bekymringsløst ungdomsliv til ansvarsfullt voksenliv.
Alvor bak komikken
De nybakte foreldrene Mac (Seth Rogen) og Kelly (Rose Byrne) får bråkete studenter som nærmeste naboer.
De blir venner med Teddy (Zac Efron) og Pete (Dave Franco) for å skape et godt naboskap med dempet festbråk.
Når det ikke fungerer, tyr de til sterkere virkemidler, og snart bryter det ut krig mellom de to husstandene.
Bak all komikken skimtes det et alvor.
Mac og Kelly sliter med å tilpasse seg sine nye roller som etablerte foreldre, mens de festende studentene begynner å ane konturene av det skumle voksenlivet.
De morsomme situasjonene oppstår altså ut i fra et kjent og troverdig bakteppe som mange kan gjenkjenne seg i.
Det gjør Bad Neighbours til en bedre film at den formidler rå humor med substans.
Efron viser annen side
Seth Rogen er ikke ukjent med denne typen film.
Knocked Up tok for seg et lignende tema, og Rogen spiller sin rolle med samme slentrende løssluppenhet som vi har sett gjennom i filmer.
Zac Efron viser derimot en annen side ved seg selv i rollen som Teddy.
Bak den pene fasaden aner vi et mørke som av og til stikker frem.
Efron passer utrolig godt i til dette, og markerer seg som en bedre skuespiller enn vi kanskje har trodd til nå.
Også Rose Byrne, Dave Franco og de andre skuespillerne er fullt kapable til å takle filmens utfordringer når det gjelder skarp dialog og situasjonsbasert komikk.
Bad Neighbours er energisk regissert av Nicholas Stoller (Dumpet av Sarah Marshall, Get Him To The Greek), og er produsert av Seth Rogen sammen med sine faste samarbeidspartnere Evan Goldberg og James Weaver.
Dette er folk som har spesialisert seg på imbesil voksenhumor, og jeg synes resultatet i Bad Neighbours er veldig underholdende og fryktelig morsomt!
| 1
|
004338
|
Godzilla
Monsterblockbuster!
Budsjettet har økt med nesten 32000 % fra Gareth Edwards' debut som regissør med Monsters i 2010 til hans andre film.
Enorme pengesummer til tross, den britiske regissøren har beholdt sansen for både drama og eventyr, viktige elementer som gjorde hans første film en suksess, i Godzilla.
Denne amerikanske relanseringen, av den velkjente og langtlevende japanske kultfilmenserien, er den første siden Roland Emmerichs 1998-film med samme navn.
2014-versjonen er en langt mer spennende og selvbevisst adapsjon, med både referanser i behold og effekter i ypperste klasse.
En ulykke utløser en reaktornedsmelting ved et japansk atomkraftverk, men kjernefysikeren Joe Brody (Bryan Cranston) nekter å tro at et jordskjelv er årsaken.
De neste femten årene tilbringer han i en eremittilværelse, mens han stadig blir arrestert for å bryte seg inn i karanteneområdet for å gjøre sine egne undersøkelser.
Da sønnen, sersjant Ford Brody (Aaron Taylor-Johnson), kommer for å hente ham hjem til San Francisco rammer nok et skjelv den tett bebodde japanske hovedøya Honshu.
Noe stort rører på seg og setter kursen mot den amerikanske vestkysten.
Gareth Edwards til NRK:
– Sci-fi er verdens beste filmsjanger!
Mer enn ett monster
Mens tidligere monsterfilmer har fortalt om menneskets skjødesløse bruk og testing av atomvåpen som årsak til det dinosaurlignende monsterets opphav, fortelles det allerede i åpningssekvensen at de mange prøvesprengningene i Stillehavet på 50- og 60-tallet var spede forsøk på å ta livet av en eldgammel trussel.
I Gareth Edwards' hånd er Godzilla en urgammel naturkraft som kun viser seg når balansen er i ferd med å tippe i feil retning.
Og det som sitter på andre siden av vektskåla i Godzilla-filmen er andre monstre – MUTO-skapninger (massive unidentified terrestrial objects, journ.anm.) åpenbart inspirert av Godzillas mange motstandere fra den originale japanske filmserien.
Godzilla selv har også fått en seriøs dose steroider; stor, større, størst.
Når han først ruver gjennom en storby er ødeleggelsene enorme.
Kontrasten mellom filmens første to tredjedeler og den siste akten forsterker dette.
Mens mange andre storfilmer av samme klasse gjør ironi til et bærende poeng, maner Edwards frem samme undring og ærefrykt som Spielberg er kjent for i filmer som Nærkontakt av tredje grad og ikke minst Jurassic Park.
Storslått sommerblockbuster
Edwards har med andre ord ikke hast med å lamslå sansene til publikum i Godzilla.
Oppbygningen av filmen gir rom, og tid, til å bygge opp mytologien i tilstrekkelig grad.
Deler av oppbygningen til filmens obligatoriske «money shots» er i overkant lang, men det skyldes filmfigurenes overforenklede fremstilling.
Selv med Oscar-vinnere og -nominerte skuespillere som Juliette Binochet, Ken Watanabe og David Straithairn i utfyllende roller, har filmens aktører blitt forenklet kraftig.
En grundigere skildring av menneskene som rammes ville løftet den emosjonelle slagkraften til filmens katastrofehistorie enda ett par hakk.
Godzilla er en ekte sommer-blockbuster som med stor selvsikkerhet bygger seg opp fra den rolige starten frem mot filmens klimatiske scener.
I monsterets ødeleggende kjølvann legges ikke bare storbyer i ruiner, men også den menneskelige kostnaden skildres ublygt gjennom tsunamiscener og flyktningleire.
Regissør Gareth Edwards lykkes med å gi det legendariske filmikonet et skikkelig Hollywood-comeback – og sann mine ord:
Dette blir ikke siste gang Godzilla truer menneskeheten.
Men neste gang vil jeg se enda mer av det fryktinngytende monsteret
| 1
|
004339
|
Grace of Monaco
Stort, pent og tomt.
Filmfestivalen i Cannes, Frankrike (NRK):
Det er stort og pent, det som regissør Olivier Dahan har å vise frem i Grace of Monaco.
Men historien holder ikke.
Dette er et tomt drama, der hovedfiguren forblir et vakkert skall, samme hvor flink Nicole Kidman er.
Måten figuren hennes er skrevet på, gir henne ikke mye spillerom, slik at fokuset blir en kjølig fasade, ikke en varm personlighet.
Det er som om Dahan og co. har hatt en litt for stor respekt for sitt subjekt, og ikke turt å gjøre henne for problematisk.
Slikt blir det ikke spennende og medrivende film av.
Snarere tvert imot et gjesp.
Valg og kvaler
Historien starter fem år etter at filmstjerna Grace Kelly (Nicole Kidman) giftet seg med prins Rainier III av Monaco (Tim Roth), ble fyrstinne og sa farvel til Hollywood.
Nå strever hun med å finne sin plass i både fyrstedømmet og ekteskapet, samtidig som en fransk trussel henger over Monaco, og Alfred Hitchcock kommer på besøk for å tilby fyrstinnen en ny filmrolle.
Det handler altså om en berømt kvinnes valg og kvaler.
Grace rives mellom sine forpliktelser som familiekvinne, offentlighetens oppfatning av henne og sine egne drømmer.
Tingene ligger til rette for store emosjonelle oppgjør, men handlingen føles merkelig kjølig.
Det legges opp til spenning omkring en mulig spion i fyrstepalasset, men også det blir svakt utnyttet.
Det kan virke som om Dahan har fortapt seg i de vakre kulissene og omgivelsene og glemt å skape et skikkelig drama.
Filmen åpner med en plakat som sier dette er fiksjon inspirert av virkelige hendelser, så det burde kunne gå an å skru til litt.
En skuffende film
Nicole Kidman er dyktig nok til at vi virkelig tror på henne som fyrstinne med forhenværende filmstjernestatus.
Hun har rett utseende, holdning og utstråling.
Troverdigheten er ikke problemet.
Figuren blir dessverre noe svak på grunn av et tamt manus.
Det blir lite å hente av inntrykk omkring hennes personlighet, tanker og følelsesliv.
Grace blir for glatt, og forblir en fremmed for filmens publikum.
Grace of Monaco er en skuffende film fra en regissør som tidligere har filmatisert Edith Piafs liv med stor suksess i La Vie en Rose.
Denne filmen er altfor ofte kjedelig, og føles altfor lang til tross for en kort spilletid på under to timer.
Det føles ikke viktig å følge fyrstinnens vei mot sitt livs rolle, og heller ikke særlig interessant.
Rent teknisk er den utsøkt, men det hjelper når innholdet er til å trekke på skuldrene av.
Filmen er åpningsfilm under filmfestivalen i Cannes, og har Norgespremiere 23. mai.
| 0
|
004341
|
Veronica Mars
Nostalgisk gjensyn med skarp heltinne.
Siden TV-serien Veronica Mars ble kansellert i 2007, har både fansen og serieskaper Rob Thomas prøvd å få til en fortsettelse på historien om den unge privatdetektiven som løste mysteriet om hvem som drepte bestevenninna, og dermed ble bitt av etterforskningsbasillen.
I 2013 kom drømmen et langt stykke på vei til å bli virkelighet, da Rob Thomas samlet inn 2 millioner dollar på 10 timer via Kickstarter for å lage en helaftens spillefilm om Veronica Mars.
Nå er filmen ute på DVD og Blu-ray, og det er ingen tvil om at TV-seriefansen kommer til å bli fornøyd med gjensynet.
Filmen er spekket med referanser til den gamle serien, som nok vil gå over hodet på deg om du ikke har sett den.
Likevel tror jeg Veronica Mars vil underholde et større publikum enn bare fansen, for dette er en morsom og lettbeint, men likevel spennende detektivfilm med en sjarmerende hovedrolle i spissen.
Gamle følelser blusser opp
En rask oppsummering av de store trekka i serien innleder filmen, slik at de uinnvidde får med seg bakgrunnen for fortellingen.
Vi møter nemlig Veronica Mars hele ni år etter vi så henne sist.
Hun har lagt sine dager som privatdetektiv på hylla, er akkurat ferdig utdannet advokat og skal begynne i jobb i et stort advokatfirma i New York.
Når popstjerna Bonnie DeVille, tidligere kjent som Veronicas gamle skolekamerat Carrie Bishop, blir funnet drept i badekaret, blir Veronica kontaktet av ekskjæresten Logan Echolls.
Logan, som var sammen med Carrie, beskyldes for drapet og nå trenger han hjelp fra Veronica Mars for å renvaske seg.
Veronica må nå velge mellom sitt nye liv som advokat og forholdet med den nye kjæresten Stosh "Piz" Piznarski, som vi kjenner fra serien, og trangen til å etterforske både drapssaken og sine følelser for Logan.
Det tar ikke lang tid før hun lar seg oppsluke av detektivrollen, og igjen kjenner ønsket om å rydde opp i korrupsjonen og kriminaliteten i den fiktive byen Neptune i California.
Vittige replikker
Kristen Bell er selvfølgelig den store stjerna i filmen.
Hun faller lett inn i den gamle rollen som Veronica Mars og leverer replikkene skrevet av Rob Thomas med sjarme og humor.
Som i serien akkompagneres handlingen av Bells fortellerstemme, og som i serien fungerer det godt også her.
Jeg liker Veronica Mars sine sarkastiske stikk om verdenen rundt seg, og jeg flirte fornøyd flere ganger under filmen på grunn av artige kommentarer.
Det er i Veronicas små betraktninger og i dialogen mellom rollefigurene magien ligger.
Jeg kjenner at jeg ikke bryr meg så forferdelig mye om selve krimsaken – det er personene, og da aller mest Veronica som er interessant.
Se traileren for filmen her:
Drømmer om en fortsettelse
Er du fan av TV-serien Veronica Mars kommer du ikke til å bli skuffet over de 107 minuttene dette gjensynet varer.
Jeg hadde stor sans for TV-serien da den gikk her i Norge, og koste meg med filmen.
Det var gøy å se Veronica Mars tilbake med kameraet i hånden, som hun alltid har med seg.
At drømmen om å fortsette TV-serien eksisterer for serieskaper Rob Thomas er ingen hemmelighet, om det er et realistisk ønske vet jeg ikke, men filmen legger absolutt til rette for at historien kan plukkes opp igjen.
Det har jeg bare en ting å si til:
Bring it on – jeg er klar!
| 1
|
004343
|
Gloria
En herlig film om ensomhet, kjærlighet og livsglede.
Hvordan er det å være gammel og ensom?
Og trenger man å sitte inne alene kveld etter kveld, bare fordi man er middelaldrende og skilt?
Dette er spørsmål regissør og manusforfatter Sebastián Lelio stiller i dramakomedien Gloria.
Resultatet en en morsom, sår, klein og sprudlende fortelling om en nydelig dame som rydder opp i sitt eget liv.
Vil ikke gro fast hjemme
Gloria (Paulina García) er en skilt dame i slutten av femtiåra som sliter med å finne glede i hverdagen.
På jobb bruker hun mer tid på å prøve å ringe de to barna sine, som aldri svarer, enn på å jobbe, og når hun legger seg alene i sengen hver natt kjenner hun på ensomheten.
Fast bestemt på å ikke gro fast hjemme alene, drar Gloria ut på danseklubber for å bli oppvartet av eldre menn, og for å danse selvfølgelig, Gloria elsker å danse.
En kveld møter hun den tidligere marineoffiseren Rodolfo (Sergio Hernández), som umiddelbart faller for Glorias vinnende vesen.
Han blir stormforelsket, hun blir smigret av oppmerksomheten og de to innleder et forhold.
Lidenskap og sex
Lidenskap, sex, forelskelse – alt er oppnåelig selv om man er omkring seksti, og filmen er full av kleine, men herlige scener om kjærlighet mellom to eldre mennesker.
Glorias lidenskapelige latinomann oppvarter henne med poesi og romantikk, men etter hvert slår også forelskelsen sprekker.
Han sliter med å løsrive seg fra ekskona som er syk, og han nedprioriterer Gloria rett som det er for å komme til ekskonas unnsetning.
Gloria ønsker å bli elsket, hun ønsker å slippe å være alene, men etter hvert evner hun å ta grep om situasjonen, smøre på med god dose girl power og ta kontroll over sitt eget liv.
Hvem trenger vel en mann for å bli lykkelig?!
Bobler over av livsglede
Når man hører utgangspunktet for historien i Gloria kan det virke som en trist film, men selv om filmen helt klart har sine såre og vonde øyeblikk er dette en trivelig opplevelse.
Gloria prøver å finne lykken i livets små gleder, og skuespiller Paulina García formidler dette på en så god måte at de små glimtene av lykke smitter over på meg i kinosalen.
Hennes små pusterom i hverdagen er bilturen til og fra jobb.
Her lar hun seg rive med og synger av full hals når gamle slagere spilles over radioen.
Et lite øyeblikk av lykke i hverdagen.
Paulina García fikk forøvrig Sølvbjørnen for beste kvinnelige skuespiller under Filmfestivalen i Berlin i fjor, og den var vel fortjent.
Det er García formidlingsevne som gjør Gloria til den herlige filmen den er.
Glorias kjærlighet for dans og musikk setter også sitt preg på filmen, som har et lydspor som får meg til å boble over av livsglede.
Når Umberto Tozzis gamle slager «Gloria» dundrer over høyttalerne i filmens siste scene, føler jeg meg like lykkelig som Gloria – jeg håper jeg er like kul som henne når jeg nærmer meg seksti!
Se traileren for Gloria her!
| 1
|
004345
|
Relatos Salvajes
Mørk, morbid og morsom fulltreffer fra Argentina!
Filmfestivalen i Cannes (NRK):
Vanlige menneskers hevnlyst etter urett som blir begått mot dem er tema i den argentinske Pedro Almodovar-produserte novellefilmsamlingen Relatos Salvajes, eller Wild Tales, som er den engelske tittelen.
Og dette er i sannhet ville historier, der forholdsvis uskyldige utgangspunkt tar en dreining mot det absurde og komiske.
Det er en sann fornøyelse å se denne filmens evne til å ta menneskelige reaksjonsmønstre på kornet, bare i et deilig overdrevet format.
Mye moro i vente
De seks historiene handler om en spesiell hevnaksjon om bord i et fly, en kelner som får en spesiell kunde, en mann som tar et oppgjør med parkeringsetaten, en vill krangel mellom to bilister på en øde vei, en rik familie som forsøker å sno seg unna en stygg bilulykke, og en krise mellom et par i deres eget bryllup.
De tre første delene er de beste.
Allerede før fortekstene har vi blitt utsatt for den spesielle flysekvensen, som ender i et fantastisk stillbilde, som med all tydelighet signaliserer hvor langt regissør Damian Szifron er villig til å dra den sorte humoren.
Det er kanskje ingen av de påfølgende delene som greier å matche åpningen, men det er likevel mye moro i vente.
Inspirert regi
Spesielt krangelen mellom de to bilistene har en herlig eskalerende temperatur, som ender opp i et blodig Tarantinosk klimaks.
Og en manns kamp mot parkeringsetaten kan få noen og enhver til å nikke gjenkjennende til offentlige etaters firkantede kundebehandling.
Filmen avrundes med et fantastisk bryllup, som går virkelig av hengslene når bruden fatter mistanke til at brudgommen har hatt et forhold til en av gjestene.
Skuespillet er førsteklasses, fotografen imponerer, regien er inspirert og filmen mister aldri drivet, selv om den første halvparten altså er best.
Kanskje kunne delen om familien som forsøker å vri seg unna en påkjørsel med fordel vært kuttet av lengdehensyn.
Men denne herlige samlingen historier er en morsom studie i menneskers beinharde rettsfølelse, samt et spark mot den sosiale og økonomiske situasjonen i Argentina.
Episodene er kanskje overdrevne, men full av åpenbare sannheter om vårt instinktive raseri mot urett.
Relatos Salvajes er mørk, morbid og morsom!
(Relatos Salvajes vises i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Cannes.
Det er ennå ikke klart om den skal opp på kino i Norge.
| 1
|
004347
|
Turist
Rivende godt om maskulin krise!
Den svenske regissøren Ruben Østlund setter oss i en kinkig posisjon i filmen Turist.
Her blir tilskueren simpelthen nødt til å tenke over hvordan man ville ha reagert i en gitt situasjon, men det er umulig å komme frem til et sikkert svar.
Denne filmen utforsker høyst interessante problemstillinger, bortgjemte selverkjennelser og en mannsrolle i krise.
Rivende godt skuespill, et smart skrevet manus og en jevn strøm av underfundig humor gjør Turist til en svært tilfredsstillende filmopplevelse!
Rømmer fra snøskred
Et snøskred raser mot en familie på en uteservering i Alpene.
Ebba (Lisa Loven Kongsli) kaster seg over ungene, Tomas (Johannes Kuhnke) springer for å redde seg selv.
Men når snøføyken legger seg, viser det seg at skredet har stoppet i tide.
Når far kommer tilbake, later han som ingenting.
Men når de får besøk av Tomas sin gamle skikompis Mats (Kristofer Hivju), blir de nødt til å konfrontere det problematiske med det som har skjedd.
Östlund driver frem historien med stor troverdighet.
Han lar konflikten snike seg frem, uten bombastiske virkemidler.
Og da tenker jeg på alt som skjer etter det utrolige snøskredet, som virkelig er et mektig syn på kino.
Tomas og Ebba fortsetter som før, men snart vises tegn på en mistillit mellom dem.
Tomas benekter at han forlot familien sin, men i øynene hans ser vi hvordan skyldfølelsen river i ham.
Johannes Kuhnke spiller godt som en mann som nekter å innrømme overfor seg selv at overlevelsesinstinktet vant over beskyttelsesinstinktet.
Godt og behersket spilt
Norske Lisa Loven Kongsli presterer fabelaktig i sin første hovedrolle, der hun takler rollens utfordringer med briljans.
Hun spiller med hele kroppen, og kan uttrykke figurens følelsesspekter kun med små nyanser.
Spesielt en scene der hun endelig forteller hvordan hun opplevde snøskredet, er imponerende godt og behersket spilt.
Kristofer Hivju kommer inn i en morsom rolle som myk bamse, som forsøker å rettferdiggjøre kameratens handling, men ender selv opp med dype eksistensielle spørsmål.
Han leverer også noen av filmens beste replikker, og får større utfordringer her enn i andre filmroller vi har sett ham i hittil.
Selv barna, Clara og Vincent Wettergren, spiller imponerende godt.
Turist er lekkert filmet og godt fortalt av en av Europas mest interessante filmskapere.
Ruben Östlund har en egen evne til å fremstille personer på film som blir stilt overfor situasjoner og problemstillinger som gjør publikum nysgjerrig.
Jeg lever meg inn i disse figurene, og føler for dem.
Uten å avsløre hvordan Turist slutter, kan jeg si at figurene blir behandlet med respekt, og at situasjonen får en troverdig og tilfredsstillende utgang.
Her er det bare å rope bravo for et flott svensk-norsk samarbeid!
Filmen ble anmeldt da Turist ble vist i sideprogrammet Un Certain Regard på filmfestivalen i Cannes.
| 1
|
004349
|
Deux jours, une nuit
Glitrende spilt av Marion Cotillard!
Brødrene Jean-Pierre og Luc
Dardenne har skapt et nydelig stykke belgisk sosialrealisme, som går rett inn i et aktuelt tema over hele Europa, nemlig dårlig økonomi og usikre arbeidsplasser.
Vi føres gjennom en sober fortelling med glitrende spill av Marion Cotillard.
Hun beveger publikum med figurens kampvilje, som til enhver tid trues av motløshet og depresjon.
Står i fare for å miste jobben
Sandra (Marion Cotillard) er blitt oppsagt.
Under en sykemelding oppdaget sjefene nemlig at de klarer seg uten henne.
Kollegaene må imidlertid jobbe litt hardere, men er lovet en bonus som gulrot til å godta avgjørelsen.
Men Sandra greier å få lov til å avholde en avstemning over helgen.
Disse dagene benytter hun til å oppsøke kollegaene en etter en for å spørre om de kan stemme på henne, og velge vekk bonusen, så hun beholder jobben.
Problemstillingen er enkel, men å forsøke å løse den, er alt annet.
Dardenne-brødrene har skapt figurer som vi kjenner igjen.
De er hverdagsmennesker med hverdagsproblemer.
Det er ikke problematisk å relatere seg til situasjonen.
Vi skjønner hvorfor Sandra vil beholde jobben, og vi skjønner at mange av kollegaene vil beholde bonusen.
Det er også interessant å se hvordan solidaritetsfølelsen likevel ikke er helt død, og hvordan noen av kollegaene etter hvert ser saken i et annet lys.
Like enkelt som det er briljant
Cotillard er filmens soleklare fokus og fyrtårn.
Hun spiller dempet og behersket en kvinne som vi forstår har hatt noen problemer som er relatert til oppsigelsen.
Det gjør inntrykk å se henne kjempe for jobben samtidig som mørke skyer henger over hodet hennes.
Fabrizio Rongione spiller også godt som hennes støttende ektemann, og vi aner en dyp kjærlighet mellom dem.
Alle følelser kommer til overflaten uten store utbrudd.
Det trengs ikke.
Dardenne-brødrene har åpenbart satt seg fore å kommentere samtiden, og gjør det like enkelt som det er briljant.
Denne historien trenger ingen overdreven dramatisering, kompliserte scener eller unødvendige effekter.
Deux jours, une nuit er et dypt menneskelig drama om konfliktene som oppstår når samhold og solidaritet kolliderer med samfunnets krav til økonomi og effektivitet.
Filmen vises i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Cannes.
Den kommer på norske kinoer senere i år, høyst sannsynligvis under navnet To dager, en natt
| 1
|
004350
|
The Search
For trygg og forutsigbar krigsfilm fra Oscar-vinneren Michel Hazanavicius.
The Search kommer på et beleilig tidspunkt, siden den omhandler russisk aggresjon.
Krigen i Tsjetsjenia på slutten av 1990-tallet er et mørkt og brutalt bakteppe for en historie som av og til beveger, noen ganger frustrerer og litt for ofte kjeder.
Dette er basert på Fred Zinnemans film fra 1948, og regissør Michel Hazanavicius har definitivt laget noe helt annet enn gjennombruddsfilmen The Artist.
The Search har noen sterke scener som er vonde å se på, Men den er for lang, og har elementer i seg som virker kunstige og uforløste.
Bremses av hopp i historien
9 år gamle Hadji (Abdul Khalim Mamutsiev) mister familien sin og legger ut på flukt når den andre tsjetsjenske krigen tar til i 1999.
Han ender opp hos Carole (Berenice Bejo), som jobber for en menneskerettighetskommisjon.
Hun forsøker å få omverden til å gripe inn i konflikten, samtidig som hun tar hånd om Hadji.
De vet ikke at søsteren hans lever, og leter etter ham.
Det er enda en historie i denne filmen, om Kolia (Maksim Emelyanov), som tvinges inn i den russiske hæren.
Vi ser hvordan en stille ung mann brytes ned av både offiserer og medsoldater, før han sendes ut i krigen som villmann.
Denne historien er mer spennende og interessant enn noe annet i The Search, og burde kanskje vært en egen film.
Filmens driv bremser dessverre hver gang den hopper tilbake til Carole og Hadji.
Traileren er hentet fra en ekstern nettside, en reklamefilm kan dukke opp før videoklippet.
Maksim Emelyanov imponerer i sterk rolle
Den lille guttens opplevelser i første del av filmen er emosjonelt tøft å se på.
Den unge skuespilleren Abdul Khalim Mamutsiev har store uttrykksfulle øyne som han bruker godt til å formidle Hadjis fortvilelse.
Men så snart handlingen dreier seg om forholdet mellom ham og Carole, mister filmen sin dramatiske nerve.
Det blir for trygt og forutsigbart, og regissør Hazanavicius roter det til med unødvendige dramatiske grep, spesielt en sekvens med et tog som noen må nå.
The Search er to og en halv time lang, og det er for langt.
En kjappere klipp kunne ha fungert bedre, spesielt med mer soldat og mindre Carole og Hadji.
Berenice Bejo spiller fint, men fungerer ikke så godt på engelsk i samspillet med en uvanlig stivbeint Annette Bening.
Best er Maksim Emelyanov som den plagede soldaten Kolia.
Hans transformasjon er ganske så imponerende spilt.
Bare synd han ikke fikk ha filmen for seg selv.
| 0
|
004351
|
XMen:
Days of Future Past
Når X-Men fra fremtiden møter X-Men fra fortiden blir det gull.
Da X-Men:
First Class kom i 2011 var det et spennende, actionspekket eventyr om opprinnelsen til Professor Xaviers X-Men.
Matthew Waughn satt i registolen da, men når fortidens mutanter og fremtidens X-Men nå forenes i X-Men:
Days of Future Past er det gode gamle Bryan Singer som igjen er bak rattet.
Singer regisserte de første X-Men-filmene fra 2000 og 2003 og nå har han laget det som er den beste X-men-filmen til dags dato.
X-Men:
Days of Future Past er en actionfest som ikke går i fella så mange superheltfilmer gjør i disse dager, nemlig å ha for lange actionsekvenser som trekkes ut til det kjedsommelige.
Denne gangen får vi også bedre innsikt i menneskene bak mutantkreftene, i enda større grad enn tidligere.
Sender Wolverine tilbake i tid
Filmen er løst basert på «Days of Future Past»-historielinjen fra Uncanny X-Men-tegneserien.
Året er 2023 – en dystopisk fremtid der mutant-rasen er i ferd med å bli utryddet av roboter programmert til å jakte og utslette mennesker med mutant-gener.
Byer er totalt ødelagte – i gatene ligger hauger av lik.
I denne fremtiden har Professor X
(Patrick Stewart) og Magneto (Ian McKellen) lagt sine uenigheter bak seg og samarbeider for å sikre mutantenes overlevelse.
Med hjelp av Kitty Pryde (Ellen Page) og hennes evne til å sende en persons bevissthet tilbake i tid, sender de Logan aka Wolverine tilbake til kroppen sin i 1973 for å stoppe Mystique fra å drepe mutantforskeren Bolivar Trask.
Dette var hendelsen som utløste myndighetenes overbevisning om at mutantene var en trussel de trengte beskyttelse mot, og som igjen resulterte i Sentinel-programmet som er i ferd med å utrydde mutantrasen i 2023.
I 1973 er imidlertid den unge Charles Xavier (James McAvoy) i en røff periode av livet.
Etter at Raven tok navnet Mystique og forlot ham til fordel for Magneto, har han lagt ned skolen for spesielt begavede.
Han er avhengig av et serum som gir ham bevegelsen tilbake i bena, på bekostning av kreftene sine.
Han er med andre ord bare et skall av seg selv.
Nå er det opp til Logan å hjelpe Xavier med å få troen på seg selv tilbake, slik at de sammen kan bryte Magneto ut av fengsel, for at han skal hjelpe dem med å stoppe Mystique og redde fremtiden.
Forventer at du har kontroll
Henger du med?
Hvis du er velversert i X-Men-historie gjør du sikkert det, og det er faktisk en nødvendighet i denne filmen.
Du kan ikke troppe opp på kino uten å ha sett de tidligere X-Men-filmene først.
Regissør Singer bruker ikke tid på å etablere hvem som er hvem i dette universet, han forventer at du har full kontroll.
Å introdusere tidsreise i en filmserie der kontinuitet allerede er et problem har nok ikke vært lett for manusforfatterne og regissøren.
At Bolivar Trask, her spilt av Peter Dinklage, ble spilt av den nesten to meter høye, afroamerikanske skuespilleren Bill Duke i X-Men: The Last Stand, er noe mange allerede har hengt seg opp i på nettet.
Og hvis man ønsker å dissekere historien er det også ting med tidslinjene å ta tak i, som diverse fanforum nok kommer til å diskutere i tiden fremover.
Litt kontinuitetsgrums til tross, lot jeg meg likevel rive med av historien i X-Men: Days of Future Past, og det må blant annet skuespillerne ta æren for.
Den fødte Wolverine
14 år etter den første X-men-filmen er det fortsatt ingen tvil om at Hugh Jackman er den fødte Wolverine.
Å bli sendt tilbake til 70-tallet for å finne gode venner som på dette tidspunktet ikke vet hvem han er, åpner for mye humor, og Jackman leverer sine replikker med en selvsikkerhet som Logan ikke kunne vært foruten.
Det er imidlertid en mer kontrollert Wolverine vi får servert i denne filmen, som prøver å være mer tålmodig enn han vanligvis pleier å være, og det fungerer godt i filmens kontekst.
I tillegg til Hugh Jackman som Logan er det First Class-gjengen som har mest tid på skjermen, da mesteparten av handlingen foregår på 70-tallet.
James McAvoy er strålende i rollen som denne mørkere versjonen av Charles Xavier.
Et møte mellom McAvoy og gode gamle Patrick Stewart, der den unge Xavier har en eksistensiell krise, er filmens mest emosjonelle scene.
Jennifer Lawrence er også flott som Raven/Mystique, og Michael Fassbender låner dybde til Eric/Magneto, slik at superskurken ikke fremstår som udelt ond.
Møt Quicksilver
I tillegg til å spille på følelser som usikkerhet og tvil, er X-Men:
Days of Future Past også en strålende oppvisning i mutantenes krefter.
Filmen har noen av de feteste scenene noensinne i X-Men-serien.
For første gang i X-Men-filmene dukker nemlig Quicksilver opp.
Evan Peters er rå som den superraske mutanten som hjelper Logan og Xavier med å redde Magneto fra fengselet i starten av filmen.
Sett fra Quicksilvers perspektiv begeveger alt annet seg ekstremt sakte, og en av filmens beste scener er når han bedagelig trasker rundt i et rom fullt av sikkerhetsvakter, mens han flytter på pistolkuler og generelt sørger for at sikkerhetsvaktene får en dårlig dag.
Kinesiske Bingbing Fan bidrar også til eksepsjonell effekt-action med sin rollefigur Blinks teleporteringsevner, og Magneto sørger som alltid for at filmens store finale ikke går upåaktet hen.
Bryan Singer er dreven i gamet og actionsekvensene blir aldri kjedelige og kjennes aldri for lange.
Den beste X-Men-filmen
X-Men:
Days of Future Past er virkelig en film for X-Men-fansen.
Filmen er proppfull av referanser som du kun plukker opp om du har sett filmene eller lest tegneserien.
Å forene Patrick Stewarts klassiske X-Men med de yngre fra X-Men:
First Class fungerer flott, selv om det som sagt ikke er en dans på roser å forene de ulike tidslinjene her.
Det er ikke absolutt alt som henger på greip, men om du lukker øynene for slikt smårusk, vil du få en strålende filmopplevelse.
| 1
|
004352
|
Penny Dreadful S01 E01-02
Klassisk skrekk i en fin innpakning.
Tar du en god dose gotisk skrekk, en dæsj psykologisk thriller og en klype mystikk, blander dette sammen og kaster det ut i et viktoriansk London får du Penny Dreadful, Showtimes nye skrekkdrama som nå er tilgjengelig i Norge via HBO Nordic.
I et tregt tempo serverer serien velkjente skrekkklisjeer, historier og figurer, i en innpakning som er såppass fin at det kjennes ut som om du får noe nytt.
Resultatet er en spennende, men litt merkelig TV-serie, som garantert vil fange interessen om du er glad i klassiske skrekkhistorier.
Londons mørke underverden
Penny Dreadful bringer kjente figurer fra klassiske gotiske romaner sammen i én historie.
Jeg sier ikke hvilke, for litt av moroa er å oppdage hvem de ulike figurene er.
Vi befinner oss i London på 1890-tallet.
En brutal drapsbølge, verre enn da selveste Jack the Ripper herjet, skyller over byen.
Kvinner dukker opp lemlestet og revet i filler.
Midt oppe i dette er den velstående og innflytelsesrike oppdageren Sir Malcolm Murray, spilt av Timothy Dalton, på leting etter sin forsvunnede datter Mina.
Sammen med det gåtefulle mediumet Vanessa Ives infiltrerer han Londons underverden – en underverden fylt av vampyrer, demoner og andre overnaturlige vesener – for å finne henne.
Når man beveger seg i slike farlige omgivelser trenger man ekstra sikkerhet, og derfor hyrer Vanessa og Sir Malcolm inn en revolvermann med en trøblete fortid, amerikaneren Ethan Chandler, spilt av Josh Hartnett.
Vi møter også en genial, men hemmelighetsfull doktor, spilt av Harry Treadaway, og en vakker, men tuberkuloserammet hore, spilt av Billie Piper.
Alle har hver sin historie, som veves sammen i løpet av de to første episodene.
Perfekt som mystisk medium
Manuset, skrevet av John Logan (som blant annet er kjent for sitt arbeid med Gladiatoren, Rango, Sweeney Todd og Skyfall), er skrevet med et språk som er troverdig for London på slutten av 1800-tallet, og skuespillerne leverer for det meste.
Eva Green er som født for rollen som mystisk medium med indre demoner, og Harry Treadaway er spesielt overbevisende som den unge doktoren som ønsker å ta vitenskapen et skritt videre.
Josh Hartnett har aldri vært en fabelaktig skuespiller, og han er også seriens svakeste ledd, men han er likevel troverdig som en tydelig plaget sjel.
Tregt fortellertempo
Juan Antonia Bayona (The Orphanage) har regi på de to første episodene av serien, og han bruker typiske elementer for gotikk-sjangeren for å sette stemningen.
Den dunkle bakgaten, den tåkefulle elvebredden, den mystiske opiumbula og de dekadente selskapene, seansene med ånder på den andre siden – alt er godt representert, og med dette skaper Bayona et spennende bilde av 1890-tallets London.
Tempoet i serien er veldig tregt.
Handlingen snirkler seg fremover i sneglefart, og det er svært lite som avsløres om figurene og Minas forsvinning i hver episode.
Som en skrekkserie er det også svært få virkelige skumle scener, men dermed gjør de desto større inntrykk når de først kommer.
Kombinasjonen av rolig tempo og heftige skrekkscener gir serien en intens følelse av mystikk, forvirring og spenning som fungerer godt.
Jeg er hele tiden nysgjerrig på hva som skal skje videre.
Seriens største styrke er hvordan velkjente figurer fra litteraturen fremstilles på en ny måte.
Når man tar utgangspunkt i klassiske fortellinger er det alltid en fare for at følelsen av gjenbruk blir for stor, men Penny Dreadful klarer å gi meg en opplevelse av at jeg møter disse figurene for første gang.
Hvis resten av serien er like velprodusert som de to første episodene har vi en spennende sesong i vente.
Se traileren for Penny Dreadful her og si din mening om serien i kommentarfeltet! lenke
| 1
|
004353
|
Violette
Troverdig bilde av kompleks forfatter.
Et avgjørende forfatterskap skildres med bravur i den franske filmen Violette.
Skuespiller Emmanuelle Devos maner frem et ekte menneske av kjøtt og blod med frykt og lidenskap, og gir oss et troverdig bilde av den komplekse personen bak viktige bøker.
Filmen holder en noe kjølig distanse til sine subjekter, men er vakkert filmet med gjennomarbeidet tidskoloritt, klart definerte figurer som blir alt annet enn anonyme, og en følelse av at mye står på spill.
Oppdager sitt skrivetalent
Vi møter Violette Leduc (Emmanuelle Devos) like etter andre verdenskrig, i det hun oppdager sitt skrivetalent.
Hun gir et manus til feministforfatteren Simone de Beauvoir (Sandrine Kiberlain), som hun beundrer, og får hjelp til å utgi sin første bok.
Men suksessen uteblir.
Det samme gjør kjærligheten, som kompliseres ved at bifile Violette er forelsket i de Beauvoir, som ikke gjengjelder følelsene.
Filmen gir et innblikk i et forfatterskap på kant med datidens samfunnsnormer.
Violette skriver intenst ærlig om sin egen og andres kvinners seksualitet, som ingen har gjort før.
Vi får en klar følelse av at Violette ikke skriver for å provosere, hun serverer sine dypt personlige tanker og opplevelser fordi hun ikke har noe valg.
Hun skriver fordi hun må.
Historien gir nok bakgrunnsinformasjon gjennom dialogen og andre små antydninger til at vi forstår hvordan Violette har kommet dit hun er, som ikke er særlig langt, og hvorfor hun mangler selvtilliten til å komme videre.
Skaper interessant dynamikk
Emmanuelle Devos spiller særdeles godt i hovedrollen.
Hun formidler figurens sterke og svake sider, som ofte kjemper mot hverandre, og tyr aldri til lettvintheter for å få frem figurens indre kamp.
Hun møtes i så måte av Sandrine Kiberlain i rollen som de Beauvoir, som fremstår som den rake motsetningen.
Mens Violette er et umiddelbart følelsesmenneske, kan lynende intelligente de Beauvoir virke kjølig og distansert.
Begge takler rollene på en utmerket måte, som skaper en interessant dynamikk mellom de to figurene.
Violette forsøker ikke å dekke over tittelfigurens svakheter og utfordringer, men bruker hennes problemer til å forklare de personlige forholdene som førte til hennes mest kjente bøker, spesielt La Batarde (1964).
Historien spenner over mange år, og figurer springer inn og ut, men regissør Martin Provost, som også har skrevet manuset sammen med Marc Abdelnoir og René de Ceccatty, mister aldri fokuset på hovedfiguren og historiens overhengende tematikk.
| 1
|
004354
|
A Million Ways To Die In The West
Flau og feilkalkulert westernkomedie.
Det finnes bare en god westernkomedie, nemlig Blazing Saddles fra 1974.
Det var kanskje dette Seth McFarlane ville endre på, men A Million Ways To Die In The West er dessverre litt for flau og feilkalkulert.
Han tror at det holder å bøtte på med bæsj og promp-humor, men det virker pinlig gammeldags, og signaliserer idétørke under (m)anusarbeidet.
Det finnes absolutt genuint morsomme øyeblikk, men de blekner mot alle de dumme sekvensene som tvinger meg til å himle oppgitt med øynene.
Må tøffe seg opp
Historien er lagt til Arizona i 1882.
Den feige sauebonden Albert (Seth McFarlane) blir dumpet av kjæresten Louise (Amanda Seyfried) til fordel for bartekjekkasen Foy (Neil Patrick Harris).
Albert får hjelp til å tøffe seg opp av nyankomne Anne (Charlize Theron), for å forsøke å vinne Louise tilbake.
Og Albert kan trenge en oppgradering, fordi det skal vise seg at Anne er kona til den sjalu og hensynsløse gjenglederen Clinch (Liam Neeson).
Seth McFarlane er både hovedrolleinnehaver, regissør, en av produsentene og en av manusforfatterne.
Det er ikke mye til historie han har skrevet, men det er heller ikke nødvendig i en slik film.
Det er derimot påkrevd med skarp humor med brodd og snert, og det finnes tilfeller av det.
De aller morsomste øyeblikkene inneholder referanser til andre filmer, uten at noe skal avsløres her.
Men alt for ofte tyr McFarlane til lavpanna underbuksehumor som har gått ut på dato.
Referanser til – og bilder av - kjønnsdeler hos både mennesker og dyr er bare teit.
Humoristiske pek til sjangeren
Filmen er åpenbart laget med stor kjærlighet for westernsjangeren.
Michael Barretts foto er nydelig utført, mens Joel NcNeely har laget feiende flott orkesterscore med westernpreg.
Filmen har også humoristiske pek til kjente sjangerelementer som action på horehus, slagsmål i bar, skyting på blink og duell på høylys dag.
Westernbyen ser akkurat ut som den skal, alt er på stell.
Det er hva McFarlane velger å fylle dette universet med, som ikke alltid har like høy kvalitet.
McFarlane har en udiskutabel appell i hovedrollen.
Albert er en typisk fisk-på-land-figur, en som aldri burde ha befunnet seg i det ville vesten.
Både han og flere andre figurer har mange anakronistiske trekk, som om de er moderne mennesker hensatt til det ville vestens samfunnsrammer.
Det gir flere morsomme utslag.
A Million Ways To Die In The West er en tullefilm, og det er meningen at den skal være det.
I så måte lykkes McFarlane, men filmen kunne blitt så mye, mye bedre med smartere humor.
Når han hengir seg til lange bæsj og prompescener, er det ikke fordi det gjør filmen mer morsom.
Det må være fordi han ikke fant på noe bedre.
| 0
|
004357
|
Edge Of Tomorrow
Smart og underholdende effektfest!
Tom Cruise skuffer sjelden.
Han gjør det i hvert fall ikke med Edge Of Tomorrow, som er effektdreven underholdning av god kvalitet.
Så lenge man kjøper historiens tidslek, som er umulig å ikke sammenligne med Groundhog Day, og ikke bryr seg veldig mye om logiske brister, byr filmen på solid science fiction med mye action, og en spennende historie fortalt ved hjelp av gode figurer.
Cruise hever filmen ved å gi 100 %.
Våkner etter døden
Historien er basert på den japanske tegneserien med den mye kulere tittelen All You Need Is Kill, som også var denne filmens arbeidstittel, før den ble endret til veikere Edge Of Tomorrow.
Et stykke inn i fremtiden er jorden invadert av aliens.
William Cage (Tom Cruise) blir kastet ut i krigen uten trening, dør nesten umiddelbart, men våkner til den samme dagen.
Dette gjentar seg hver gang han dør i kamp, og snart forstår Cage at han kanskje kan avgjøre krigen med sin nye evne, godt hjulpet av krigerlegenden Rita (Emily Blunt).
Selvsagt er historien en smule søkt, men måten den forklares på, er enkel å godta i denne sammenhengen.
Regissør Doug Liman lar nemlig aldri historien bli for selvhøytidelig, men lar leken skinne gjennom det harde materialet.
Filmen skildrer en kaotisk krig som kanskje ikke helt rimer.
Man skulle tro en fremtidskrig som denne ble ført fra luften, men her kjempes det knallhard strandkrig i Frankrike, akkurat som på D-dagen.
Disse sekvensene er nesten like intense som Redd menig Ryan, bortsett fra at vi ser lite blod.
Slutten irriterer litt
Tom Cruise har sine kritikere, men jeg er fan.
Han presterer godt i hovedrollen, og er et solid sentrum for begivenhetene.
Emily Blunt blir litt anonym som Rita.
Filmen ville blitt bedre med en sterkere skikkelse i rollen.
Høydepunktet for min del er likevel Bill Paxton som tøff og tørrvittig sersjant.
Dessverre forsvinner han mer eller mindre fra historien utover i filmen, uten å få sagt «game over, man» en eneste gang.
Det finnes ting jeg irriterer meg litt over, som slutten.
Her burde Liman turt å gjøre filmen mørkere.
Filmens aliens er heller ikke spesielt interessante.
Og dersom man tenker hardt over visse historieelementer, finnes det ting man godt kan stusse over.
Men jeg gjør det ikke, fordi Edge of Tomorrow er en eneste stor effektfest med en historie uten dødpunkter, og med en dreven og inspirert Tom Cruise i fokus.
| 1
|
004359
|
Transcendence
Har aldri sett Johnny Depp så kjedelig.
Alt skulle ligge til rette for en intelligent science fiction-historie.
Christopher Nolan er en av produsentene bak hans faste fotograf Wally Pfisters regidebut.
Transcendence er pen og velgjort, og stiller innledningsvis noen store spørsmål om hva som utgjør et menneskes sjel.
Men det viser seg etter hvert av filmen ikke er interessert i å prøve seg på et svar, samtidig som Johnny Depp gjør en av sin karrieres sløveste roller.
Det er i stor grad med på å gjøre Transcendence til kun et bleikt utkast til hva filmen kunne ha blitt.
Utvikler kunstig intelligens
Dr. Will Caster (Johnny Depp) forsker på kunstig intelligens sammen med kona Evelyn (Rebecca Hall).
Når Will har kun få uker igjen å leve, lykkes de i å laste opp bevisstheten hans til en datamaskin.
Her utvikles intelligensen hans i lynraskt tempo, og Evelyn starter bygging av et forskningssenter med store planer.
Men er det virkelig Will som styrer det hele, eller er det bare en datamaskin?
Filmens utgangspunkt er altså interessant.
Er det virkelig Wills bevissthet som står bak, eller er det en datakopi?
Interessen pirres av mulighetene som dukker opp, men skuffelsen er desto større når det etter hvert viser seg at dette ikke utforskes i særlig grad.
I stedet blir det effektfull action, som er pent utført, men som ikke har den samme grad av smartness som filmens anslag bærer lovnad om.
Gjør nybegynnerfeil
Av og til tyr Pfister til overforklaringer på det som skjer.
Noen av figurene er utstyrt med unødvendig dialog, når publikum selv er i full stand til å legge sammen to og to.
Andre ganger må figurer konkludere ting når de egentlig ikke kan ha hatt tid eller mulighet til å forstå det som skjer.
Dette er detaljer fra Jack Paglens ujevne manus som en mer dreven regissør kanskje ville ha styrt unna, men som debutant Pfister gjør som en slags nybegynnerfeil.
Rollen som parets beste venn og medhjelper, Max, spilles av Paul Bettany.
Han ser nok også ironien i å spille mot en datamaskin, all den tid han selv er mest kjent som stemmen til Jarvis i Iron Man-filmene.
Rebecca Hall gjør en emosjonelt sterk rolle som Evelyn, omstendighetene tatt i betraktning.
Men Johnny Depp virker å spille helt uten inspirasjon eller engasjement.
Jeg tror aldri jeg har sett ham så kjedelig som i Transcendence, noe filmen lider sterkt under.
| 0
|
004360
|
Kule kryp
Overraskende god animasjonsfilm!
Kule kryp er en videreutvikling av en fransk tv-serie, men ser på alle måter ut som en stor kinofilm.
Virkelig og majestetisk natur er bakteppe for en nydelig liten historie med animerte figurer, nemlig ei marihøne og en gruppe maur.
Den gode 3D-bruken er spesielt verdt å legge merke til, samt at hele historien fortelles uten ett eneste ord.
Kule kryp er en overraskende god animasjonsfilm for absolutt hele familien.
Trues av soldatmaur
Ei nyfødt marihøne kommer bort fra familien sin, og søker tilflukt i en gjenglemt lunsjboks som er full av sukkerbiter.
En gruppe maur oppdager også denne herligheten, og vil frakte innholdet til maurtua si.
Men når hele aksjonen trues av aggressive røde skogsmaur, kommer marihøna inn som uventet hjelper.
Historien er veldig enkel, men søker et bredt publikum, inkludert de aller yngste, og trenger ikke være mer avansert enn den er.
Alt fortelles uten ett ord.
Vi er vante til animerte småkrypfilmer der alle snakker kjekt og breialt.
I Kule kryp fortelles alt gjennom det visuelle, der filmskaperne utviser stor oppfinnsomhet.
Maurene, marihøna og andre kryp uttrykker seg med lyder.
Hovedmauren høres ut som en dommerfløyte, mens marihøna lager lyder som en 17. mai-tuter.
Det er kanskje enkelt, men det fungerer.
Vi forstår hva figurene mener med lydene sine.
Smakfull bruk av 3D
Filmen presenteres i 3D, og bruken er smakfull.
Her får mange av bildene hvile såpass at man rekker studere dybden skikkelig, spesielt i flere store oversiktsbilder fra sør-fransk natur.
Det gjør imidlertid også at fremdriften ikke alltid er like god.
Filmens spilletid er bare på 1 time og 29 minutter, men kunne kanskje med fordel vært klippet ned enda noen minutter.
Men det skjer nok til at også de aller minste kinogjengerne sannsynligvis får nok å være opptatte av.
Kule kryp er et friskt pust med sin ordløse handling og bedagelige tempo, sammenlignet med sine amerikanske motstykker.
Regissørene Hélène Giraud og Thomas Szabo lykkes i å fortelle en enkel historie med en god miks av animerte figurer mot virkelig natur.
Lydsporet sparker også godt fra seg i de heftigste sekvensene, og filmen er gjennomgående preget av lun humor.
Anbefalt for både små og store kryp!
| 1
|
004362
|
Antboy
En liten maur blant større småkryp.
En dansk superhelt med norsk stemme suser inn på kino.
Men selv om Antboy har kvaliteter som yngre barn helt sikkert vil like, er ikke dette en historie med mange sterke kvaliteter.
Historien mangler fart og fremdrift, og superhelt-faktene blekner mot absolutt alt som kommer fra Hollywood.
Det er det man i realiteten konkurrerer mot, og da blir Antboy en liten maur blant langt større og fetere bugs.
Bekjemper urett
Pelle (Oscar Dietz) drømmer om klassens vakreste jente, Amanda, men er dessverre en anonym figur både på og utenfor skolen.
En dag blir han bitt av en maur, noe som gir ham superkrefter.
Sammen med kompisen Wilhelm (Samuel Ting Graf) lager han seg et kostyme, og begynner å bekjempe urett både i og utenfor skolegården under sitt nye navn Antboy, i håp om at Amanda skal bli forelsket i ham.
Men så blir hun kidnappet av den skumle Loppen (Nicolas Bro).
Manusets innhold er en kombinasjon av ganske vanlige ting i alle barns liv, nemlig gryende følelser, mobbing, vennskap og tilhørighet.
Dette har regissør Ask Hasselbalch brukt som bakteppe i en ganske fartsfylt og tegneseriepreget actionfilm for de yngste.
Det er prisverdig at også denne målgruppa får et tilbud av denne sorten, selv om jeg har sett sprekere eksempler.
Den er for eksempel sammenlignbar med den norske filmen
De tøffeste gutta, som etter min mening hadde bedre humor og energi enn Antboy.
Akkurat skummel nok
Men en ting har de til felles, nemlig at det er vanskelig å finne barneskuespillere som er mer enn «bare» flinke.
Oscar Dietz og Samuel Ting Graf er funksjonelle, uten å imponere utover det.
Riktignok er denne filmen dubbet til norsk, og det er alltid vanskelig å forene ens hode med en annens stemme, men det er kanskje uansett ikke på skuespillet at denne filmen skal vinne sitt publikum.
Best er, som ventet, Nicolas Bro, i en rolle som er akkurat skummel nok.
Det finnes flere spenningssekvenser med litt action.
Men det tar aldri helt av.
Effektene bærer preg av å være billige og enkle, og et godt stykke unna den forrige danske spenningsfilmen myntet på omtrent samme målgruppe, nemlig
De fortapte sjelers øy fra 2007.
Den filmens regissør, Nicolaj Arcel, har for øvrig levert storyline til Antboy.
Jeg antar at filmen vil fungere best for de som er i 7-8-årsalderen.
Over dette, vil Antboy antageligvis ansees som «for barnslig».
| 0
|
004364
|
Torden & Magi
Haltende animasjonsfilm om husdyrenes hemmelige liv.
Både hunder og katter snakker med hverandre når vi voksne ikke ser på.
For oss høres det kanskje ut som knurring og mjauing, men for barn – og noen voksne med fantasien i behold – høres både stemmer og personligheter.
I Torden & Magi blir en katt ubønnhørlig overlatt til seg selv da en familie flytter fra huset sitt i en anonym forstad i en anonym storby.
Redd søker den lille katten ly i et gammelt hus – et magisk hus.
Laurits, en pensjonert magiker som tar den hjemløse katten til seg og gir den navnet Torden, snakker ikke bare med dyr.
Han har gitt liv til en armé av gamle leketøy, som sammen med Torden, musa Maggie og den mannevonde kaninen Jack, må redde det magiske huset fra en grådig eiendomsmeglernevø.
Spennende for de minste
Belgiske Torden & Magi (med utmerkede norske stemmeskuespillere) maler en fantasirik og engasjerende verden for barn å leve seg inn i.
Med akkurat riktig dose spenning og dramatikk flyttes selv de minste kinogjengerne fremst på setekanten i filmens spennende jaktscener.
For et voksent øye er det likevel mye som skurrer.
Manuset og fortellingen gir ikke noe ekstra til det voksne publikummet, og viktige hendelser oppstår tilfeldig og plutselig, uten årsak eller forklaring.
Flere tråder nøstes ikke opp før rulleteksten starter og etterlater en opplevelse en dels uferdig film.
Filmens åpningsscene er et godt eksempel, hvor katten Torden blir etterlatt av familien som flytter fra nabolaget:
Hvorfor forlot de ham?
Hvorfor kom de ikke tilbake for å lete etter ham?
Hvorfor drar Torden rett til nabolagets skumleste hus?
Alt dette er enkle spørsmål som uproblematisk kunne vært besvart av et bedre manus.
Inntrengende 3D-effekter
3D-effektene i Torden & Magi er tidvis amatørmessige.
I stedet for å utnytte dybden, og gi det magiske huset til den gamle mannen Laurits ekstra innhold, er filmen fylt med «morsomme» sekvenser hvor du som publikummer får stappet ansiktet fullt av maling og andre gjenstander.
Europeisk animasjonsfilm har lenge levd sitt eget liv uavhengig av Hollywood, og gjennom å perfeksjonere tradisjonelle disipliner har den europeiske filmindustrien skapt tidløse animasjonsklassikere.
Å emulere amerikansk 3D-animasjonsfilm, og da spesielt Pixars suksessoppskrift, er vanskelig.
Med Torden & Magi har Studio Canal gjort et realt forsøk, men faller til slutt til kort.
| 0
|
004365
|
Sabotage
Blodige kuletreff og grotesk tortur.
Hvor er moroa?
Jeg elsker hard action.
Arnold Schwarzenegger har en høy stjerne i boka mi.
Men Sabotage er for det meste bare stygg.
Filmen er ikke noe gøy, bare utmattende og umenneskeliggjørende.
Det bøttes på med blodige kuletreff og grotesk tortur uten å kompensere med avvæpnende humor og varme.
Jeg forstår hvordan det på papiret kunne se ut som en god match å koble en aldrende Schwarzenegger med regissør David Ayer, som imponerte med sin forrige film, End Of Watch.
Han fører mye av det samme formspråket i Sabotage, men den mangler den intense spenningen som den forrige hadde.
Tøff prat og brutal skyting
John (Arnold Schwarzenegger) leder en gruppe tøffe og uortodokse politifolk som bekjemper narkobander i California.
Nå har de bestemt seg for at det er lønningsdag, og skummer ti millioner av et dollarberg som de destruerer.
Men så forsvinner de ti millionene, samtidig som noen begynner å drepe dem en for en.
Dette er utgangspunktet for mye tøff prat og brutal skyting.
Er det noen som liker action, så er det meg!
Sabotage har flere effektive actionscener, og inneholder mye vold.
Den norske distributøren har valgt og ikke vise filmen for Medietilsynet, noe som automatisk gir den 18-års-grense, en helt riktig aldersgrense for Sabotage.
Dessverre er den samtidig så kald at det er lite for publikum å hekte seg på.
Jeg blir nummen av nedslaktingen.
Selv når sentrale figurer dør, er det ikke følbart.
Hvor er moroa?
Spiller i overkant tøft
Arnold Schwarzenegger sliter litt med å finne roller som passer hans alder og skuespillerevner.
Rollen som John i denne filmen er kanskje en passende match, men det finnes scener her som hadde blitt mye bedre med en sterkere actionskuespiller i samme alderssegment, for eksempel Mel Gibson.
Schwarzenegger er ikke flink nok til å vekke de emosjonene som filmens John burde kunne formidle.
Han er omringet av et knippe skuespillere som blant andre Sam Worthington, Terrence Howard og Max Martini.
Noen av dem spiller i overkant tøft, slik at det nesten blir parodisk av og til.
Den beste er Mireille Enos som iskald og nær psykotisk narkopurk, som har blitt litt for glad i stoffet hun etterforsker.
Det finnes ting jeg liker i Sabotage, men jeg føler at jeg er litt mindre menneske etter å ha sett filmen.
Det er ikke en spesielt god følelse å ta med seg.
Jeg skulle ønske at regissør David Ayer hadde inkludert litt varme mellom alt det vonde.
Selv vitsene i Sabotage er mollstemte.
Derfor ender filmen opp med å være litt for mye vold, og alt for lite gøy.
| 0
|
004369
|
Deliver Us From Evil
Effektiv og fryktfyllt eksorsismethriller.
Ralph Sarchie (Eric Bana) er en hardbarka politimann som jobber natteskiftet i en spesialgruppe for alvorlige forbrytelser i New Yorks verste strøk.
En jobb som viser ham det verste mennesker er i stand til å gjøre mot andre.
Sammen med partneren Butler, spilt av Joel McHale (kjent fra serien Community), patruljerer han byen om natten - styrt dels av hans "radar".
En magefølelse som drar ham mot tilsynelatende normale politisaker, som skjuler noe mørkt og dystert.
En kveld fører denne magefølelsen Sarchie til en sak hvor politimenn ikke strekker til.
Deliver Us From Evil forteller effektivt, og selv om åpningsplakaten hevder filmen er inspirert av virkelige hendelser, fantasifullt om demonbesettelse.
Virkemidlene er tidvis grusomme - i en så sterk grad at jeg mener filmens 15 års-grense er i mildeste laget.
Intens spenningsoppbygging
Sporene fører Sarchie på sporet av tre tidligere Irak-soldater som har noe mer enn posttraumatiske stresslidelser i bagasjen.
Snart dukker flere saker opp; en kvinne kaster spedbarnet sitt inn i løveburet i den zoologiske hagen, en familie melder fra om mystiske lyder i kjelleren, en jente hører skrapelyder under sengen.
Alt bygger uten stans opp spenningen regissør Scott Derrickson med stø hånd balanserer godt gjennom filmens to timer.
Under etterforskningen møter Sarchie på den utradisjonelle katolske presten Mendoza (Édgar Filiberto Ramírez Arellano).
Sammen må de nøste i de okkulte trådene før det er for sent.
De tre soldatene etterlater seg en sti av døde mennesker og lidelser.
Med krystallklare bilder, filmet digitalt, kommer nattens - og byens - mørke underside godt frem takket være fotograf Scott Kevan.
Konstrasten mellom lyset og mørket forsterker uhyggen og spenningen, og vekket ved flere anledninger undertegnedes frykt for mørke kjellere til live.
Sjokkeffekter
I stedet for å spille videre for denne primale fryktfølelsen tyr regissør Derrickson for ofte til sjokkeffekter.
Voldsomme vendinger bryter Deliver Us From Evil sine velbygde scener, noe som er å vente fra en Hollywood-film som dette.
En film med samme kvalitet på håndverket skodd over den underspilte og fabelaktige franske serien Gjengangerne ville hatt enda større effekt.
Hovedrolleinnehaver Eric Bana har ufortjent falt under radaren i den kommersielle filmbransjen det siste tiåret.
Hans talent strekker fra komedier til actionfilmer, og overbeviser også som hardbarket politimann i verdensmetropolen.
Preget av brutaliteten i jobben, og rollen som familiefar, alt i møte med overnaturlige fenomener, tar Bana fortjent og velspilt all oppmerksomhet i Deliver Us From Evil.
Joel McHale, som spiller Sarchies politipartner, har et større repertoir av komediefilmer og -serier.
Selv om han har trent på betydelige mengder muskler for rollen, sett i forhold til hans rollefigur i serien Community, har han ikke samme sans for kroppsspråk og alvor som Bana.
Forstyrrende og skremmende
Med Deliver Us From Evil hamrer Scott Derrickson ubarmhjertelig løs på sanser og fremkaller effektivt fryktfølelsen.
Hollywood-tro og oppskriftsmessige sjokkøyeblikk kommer unødvendig ofte, og punkterer en ellers velregissert bergogdalbane.
Filmens endelige eksorsisme vipper sluttopplevelsen opp ett hakk, med en forstyrrende og skremmende sekvens jeg ikke har sett maken til siden Eksorsisten.
Se filmen med en du kan holde i hånden, det trengs.
Se traileren til filmen her
| 1
|
004370
|
Yves Saint Laurent
Forteller for lite om den legendariske moteskaperen.
Et ikon, en trendsetter, en moterebell.
Yves Saint Laurent gjenreiste på 1960-tallet haute couture-moten og brakte senere motens høykultur ut til de store massene.
Da han døde i 2008 ble avisene fylt av hyllester som slo fast at han uten tvil en av vår tids største moteskapere.
Allerede som 21-åring inntok han rollen som kreativ leder i motehuset til Christian Dior, og her starter også fortellingen i filmen Yves Saint Laurent.
Barndommen i Algerie, Laurents formative ungdomsår, og veien til topps i Dior-systemet, er viktige elementer i livet til moteskaperen som regissør Jalil Lespert hopper over.
Gjennom øyeblikksbilder fra 60- og 70-årene forsøker Lespert å granske mennesket bak de elegante kjolene, men glemmer på veien at Laurent var et menneske formet av et helt liv.
Hovedvekten i filmen om hans liv handler om de korte kreative eksplosjonene, nervøse forberedelser til visninger, og mye festing.
Tidskoloritten er overdådig og stilriktig, og mest av alt er kostymene slående.
Gjennom lån av originale kreasjoner til innspillingen blir Yves Saint Laurent en visuell fest – dette er også filmens sterkeste kvalitet.
Laurents homofile identitet får mye oppmerksomhet i Yves Saint Laurent, spesielt hans forhold til partneren Pierre Bergé.
Men regissør Lespert undersøker i liten grad hvordan denne identiteten formet moteskaperen Yves Saint Laurent.
Stadige dykk inn i narkotika, nervøse sammenbrudd og tilfeldig sex settes i liten grad i kontekst med arbeidet og tegningene som redefinerte moteverdenen.
Sterke skuespillerprestasjoner
Skuespiller Pierre Niney gjør en eksemplarisk prestasjon i hovedrollen som den nervøse, tandre og introverte Laurent.
Guillaume Gallienne overbeviser også som Pierre Bergé, partneren i både liv og fortetninger som sammen med moteskaperen startet motehuset som i dag bærer navnet Yves Saint Laurent.
Filmens forsøk på å skildre personen gjennom sentrale bruddstykker i hans liv bruker for lite tid på den kreative prosessen bak designarbeidet.
Og ved å starte filmen etter hovedpersonens første tjue leveår blir det vanskelig å trenge gjennom og forstå mennesket filmen handler om.
Mangel på innsikt i hans vanskelige ungdomtid som homofil, diskrimineringen og veien mot toppstillingen i Dior-selskapet etterlater gapende hull i manuset.
Hvilke biografiske filmer mener du er de beste?
Del dine favoritter under lenkene.
| 0
|
004371
|
Dragetreneren 2
Storartet animasjonsfilm som tar eventyret på alvor.
Luftige svev, følelsen av kald vind i ansiktet og isvann mellom fingrene.
Med en nydelig fantasiverden inspirert av norsk natur, kløktig bruk av 3D og lett omskrevet vikinghistorie gjør DreamWorks Animation det helt tydelig at de vil gjenta suksessen med Dragetreneren fra 2010.
Den unge høvdingsønnen Hikken overbeviste på slutten av første film sin far om at drager ikke var en trussel.
Tvert imot kunne et partnerskap med fantasiskapningene åpne verdenen for beboerne i landsbyen Bork.
Mye har endret seg, og Hikken står på randen av å ta over lederposten etter den gamle skjeggete vikingfaren.
Men økt ansvar hjemme er ikke det Hikken ønsker, han vil utforske verdenen.
Hans vilje til å gå sine egne veier vil også bli hans redning – og redningen til både drager og landsbybeboerne.
Den hensynsløse dragetemmeren Drago lurer i horisonten, han samler skapninger til en hær han kan bruke til å dominere alle andre.
I kampen mot dragetemmeren oppdager Hikken ikke bare hva som ligger utenfor landsbyens grenser, men også familiehemmeligheter.
Her utmerker fortellingen Dragetreneren 2 seg ved å inkludere temaer som naturvern og artsmangfold.
Kun ved å spille på lag med naturen, forstå de tilsynelatende ville skapningene, og erkjenne at mennesket kun er en liten del av en større helhet, finner Hikken sin vei som høvdingsønn.
Søte og spennende drager
Vennskapet med Tannløs, den svarte dragen Hikken temmet i første film, er hjertevarmt og som å se et barn med sitt første kjæledyr.
Personligheten til de mange ulike dragene spiller på både hunder og katter, det gjør det vanskelig å ikke finne en favoritt for både store og små.
Dragetreneren 2 skiller seg fra hopen av animasjonsfilmer ved å være både ærlig om utfordringene naturen gir menneskeheten, men også ved å ærlig skildre filmfigurer uavhengig av kjønn.
Stereotypiske fremstillinger av tøffe menn og myke kvinner i vikinghistorien er en saga blått, og igjen står et rollegalleri med sterke mennesker.
Og med troen på menneskene i filmen blir også fortellingen – med dens umiddelbare kamp mot Drago-trusselen og miljøtematikk – en eventyrlig opplevelse for hele familien.
Spesielt god bruk av 3D
3D-effektene viktig for kinoopplevelsen i Dragetreneren 2 og med Dreamworks' meget gode forståelse av hva dybde kan tilføre er denne filmen uten tvil i toppsjiktet.
Filmskaperne har besøkt Norge, blant annet Svalbard, for å hente inspirasjon til den iskalde verdenen fortellingen foregår i.
Og i salen oppleves både storslagne landskaper og omgivelser, med iskald sjøsprøyt og myke snøfonner, som en levende verden.
De norske stemmene, ledet an av Alexander Rybak som Hikken, utfyller figurene meget godt med varierte dialekter.
Opplevelsen av at innbyggerne i landsbyen Bork er en konsentrert representasjon av Norge fungerer utmerket.
Filmen følger opp forgjengeren med større landskap, større drager og et større eventyr.
Samtidig beholder filmens fortelling et følelsesmessig grunnfjell som hjelper publikum å knytte sterke bånd til både drager og mennesker.
Dragetreneren 2 er en 3D-animasjonsfilm som tar eventyret på alvor.
| 1
|
004372
|
Walking on Sunshine
Klein og følelseskald musikal med 80-tallshits.
Intensjonen bak filmen Walking on Sunshine er åpenbar: å gjenta suksessen til Mamma Mia og tjene mange penger.
Det er i seg selv ikke noe negativt – ABBA-musikalfilmen er en søt feelgood-film.
Walking on Sunshine er en halvannen time lang reiseselskapreklame med skuespillere uten den nødvendige gnisten.
Å se hovedpersonene danse rundt i den italienske byen Puglia, på flyplassen, på stranden, i gamlebyen og flere andre steder, er en lidelse.
Filmenproduksjonen er forøvrig også støttet av turistrådet i området.
Ingen overraskelse det heller.
Mer kjærlighetsdrama enn på en ungdomsskole
Maddie (Annabel Scholey) har stormforelsket seg i en italiensk strandkjekkas og skal gifte seg etter alt for kort tid.
Hun er litt sånn gæren når det gjelder menn, så derfor er det helt greit.
Taylor (Hannah Arterton) ankommer Puglia for å delta i festlighetene, men så viser det seg at Maddies kommende mann Raf (Giulio Berruti) også er Taylors gamle ferieflørt.
Taylor og Raf elsket hverandre så mye at når Taylor ville gå på universitetet i stedet for å bli en strandboms med Raf kuttet de all kontakt.
Mobiltelefoner og Facebook eksisterer ikke og langdistanseforhold er helt utelukket selvsagt.
Og når Taylor forsøker å skjule at hun elsker Raf, som skal gifte seg med søsteren, blir det forvikling.
Å herregud, det blir forviklinger.
Tenk bare hva som skjer når Raf og Taylor må teste bryllupsklær sammen.
Men så skjer det som ikke skal skje.
Den manipulerende sleipe ekskjæresten til Maddie kommer for å redde Maddie fra et bryllup hun selv ikke vet at hun ikke vil gå gjennom.
Doug (Greg Wise) er en mannsjåvinist som har behandlet Maddie dårlig i flere år, men han er så fordømt sjarmerende at Maddie likevel blir usikker på om hun bør gifte seg med den italienske standkjekkasen hun møtte noen uker i forveien.
Måtte høyere makter gripe inn og hjelpe disse håpløse menneskene.
– Total mangel på kjemi
Nei, stopp dette.
Jeg som vanligvis elsker musikaler vil av denne karusellen.
Musikalscenene dukker opp uten stans og uten motivasjon, med kleine coverversjoner av Madonna, Huey Lewis & The News, Cindy Lauper og andre 80-tallsfavoritter.
Solfylte og solariumsbrune dialogsekvenser og halvhjertede dansescener forsøker å løfte humøret, men en total mangel på kjemi mellom skuespillere gjør at ingen fremstår som troverdige.
Kjærligheten?
Nei, jeg tror ikke på det.
Søsterskapet?
Nei, jeg tror ikke på det.
Men hva med vennegjengen som skal på utdrikningslag?
Nei, tror ikke på dem heller.
Musikalnumrene da?
Nei, de er halvhjertet gjennomført med pinlige dansenumre foran Puglias turistattraksjoner.
Gjør deg selv en tjeneste.
I stedet for å kjøpe billetter til en lang reklamefilm for Ving, Apollo og Star Tour (jeg mener selvsagt Walking on Sunshine) kan du heller sette av pengene til en ekte ferietur.
| 0
|
004374
|
Transformers:Age of Extinction
Stor, dum og latterlig spektakulær.
Michael Bay har sluttet å bry seg.
Han gir blanke i kritikerne og han gir blanke i hvilke ingredienser en «god film» trenger – han gir blanke fordi han vet nøyaktig hva han driver med.
Transformers:
Age of Extinction er proppfull av dårlige one-liner-sitater, dårlige skuespillere, dårlig dialog og har en dårlig historie.
Og den er for lang.
Men filmen makter å holde hodet knapt over vannet fordi den er spektakulær.
Om du ser bort ifra at filmen ikke lever opp til navnet, og gir en følelse av en faktisk trussel mot menneskeheten, er den fylt til randen med nonstop-eksplosjoner, spesialeffekter og store roboter som slåss så gnista fyker.
Og er ikke det nettopp dette filmserien handler om?
Nye skuespiller for en ny trilogi
Shia LaBeouf og resten av det gamle mannskapet er kastet på dør i denne første delen i en ny trilogi om kampen mellom Autobot og Decepticon-robotene.
Cade Yeager, middelmådig spilt av Mark Wahlberg, er alenepappa for den alt for tynnkledde 17-årige jenta Tessa, spilt av Nicola Peltz (som fikk sitt gjennombrudd med terningkast én-filmen The Last Airbender).
Pappa er skrotjeger og oppfinner, og kjøper en dag en rusten lastebil fra en nedlagt kino.
Sjokk!
Det viser seg å være Optimus Prime og helvete bryter løs.
Den onde CIA-agenten Harold Attinger, sjelløst spilt av Kelsey Grammer, har inngått et samarbeid med den forstyrrede forretningsmannen Joshua Joyce, godt portrettert av Stanley Tucci, om å lage en egen hær med superroboter til den amerikanske hæren.
Fire år er gått siden det ødeleggende angrepet på Chicago i forrige film og noen få agenter i det amerikanske forsvaret vil utrydde trusselen en gang for alle.
Dermed klarer Michael Bay, ved å introdusere en ny gjeng roboter, å gjenta den samme historien fra de tidligere Transformers-filmene nok en gang.
En fyr finner en Autobot.
Uten særlig motivasjon eller grunn kaster han seg inn i en krig mellom snille og slemme roboter.
Ei lettkled og barmfager pike må reddes utallige ganger, mens korrumperte føderale agenter – som egentlig vil alt godt – nærmest ødelegger alt, inkludert jorda.
Siden Autobot-robotene tror på at mennesker er snille, velger de – mot bedre viten – å kaste seg inn i en stor kamp med enorme dødstall og ødeleggelser i milliardklassen som resultat.
Alt går likevel bra til slutt.
The End.
Det er lett å beskylde Michael Bay for å ha dårlig fantasi, på tross av det enorme visuelle opptoget han disker opp med i Transformers:
Age of Extinction.
Men vent, det er mer.
Denne gangen, i det filmen er i ferd med å gå tom for høyoktanbensin, kaster Bay nærmest umotivert inn en gammel robotrase som kan forvandle seg til enorme mekaniske dinosaurer.
Utilslørt produktplassering
Legg til pinlig åpenbar produktplassering – så pinlig at det neppe gagner hverken hodetelefonprodusenten Beat, den kinesiske melkeprodusenten Shuhua eller noen av de andre talløse kommersielle aktørene – da er det lite igjen som levner hverken filmen eller regissøren ære.
Men så er det bare å ta inn over seg faktumet at Michael Bay har sluttet å bry seg.
Han vet at han kan kaste så mye dritt han bare klarer på publikum, bare det ser pent nok ut.
Han vet at det er få som bryr seg om historien, bare det er noe som eksploderer hele tiden.
Han vet at det er ingen som bryr seg om skuespillerne, bare robotene er kule.
Michael Bay har klart kunststykket å allmenngjøre B-filmen, å løfte frem dårlig kvalitet – pakket inn i dyrt gavepapir – til et salgbart produkt.
Og det selger som hakket møkk.
For jeg er en av dem som kjøper pakken.
Selv om jeg forstår hva Bay gjør, hvordan og hvorfor han gjør det, så lar jeg meg underholde.
Transformers:
Age of Exctinction er stor, dum, spektakulær, latterlig, og for lang.
Men om du vil la deg underholde av store roboter som ødelegger masse dyre ting, så er denne filmen det du skal se på kino denne uka.
| 0
|
004375
|
Blandede følelser
Forutsigbart og flåsete, men likevel trivelig, fra Adam Sandler.
Når Adam Sandler kommer med en ny film, vet du at du har en god dose slapstick- og underbuksehumor, med åpenbare punchlines og oppbrukte vitser, i vente.
Men når Sandlers motspiller er Drew Barrymore, kan du også være sikker på at du får med deg en dæsj hjertevarme oppi blandingen også.
Regissør Frank Coraci brakte Barrymore og Sandler sammen i den trivelige romantiske komedien Bryllupssangeren i 1998, siden jobbet de to sammen på 50 First Dates, og nå gjenforenes de i Blandede følelser.
Denne romantiske komedien gir deg nettopp en god dose slapstick- og underbuksehumor, med åpenbare punchlines og oppbrukte vitser, men god kjemi redder filmen fra å bli en fullstendig katastrofe.
Ablegøyer i Afrika
Handlingen i Blandede følelser, er som tatt ut av Filmpolitiets Adam Sandler-filmgenerator.
Alenepappaen Jim (Adam Sandler) møter alenemammaen Lauren (Drew Barrymore) på en blind date.
Den går selvfølgelig fullstendig skeis, og Jim og Lauren sverger at de aldri vil ha noe med hverandre å gjøre igjen.
Men så er det duket for forviklinger når de to skal på ferie med barna sine, og ender opp med å bli plassert sammen på et familieresort i Afrika.
Her prøver de å unngå hverandre og bedriver ablegøyer, inntil de innser at de egentlig elsker hverandre.
Da skjerper de seg og kommer ut av det som mye bedre mennesker.
God kjemi redder dagen
Nei, det er ingen som vinner noen Oscar for beste manus her med det første, og det vanker heller ingen priser for kreativ og nyskapende humor.
Du klarer lett å forutse utfallet av hver eneste scene i filmen, og du vet akkurat hva Sandler kommer til å si på slutten av hver eneste vits.
Blandede følelser er full av panneklaskøyeblikk når det blir for mye Sandler, men den har også flere genuint morsomme øyeblikk.
Lou, den nusselige yngstedattera til Jim, spilt av Alyvia Alyn Lind, står for mange av høydepunktene.
Men det er likevel samspillet mellom Barrymore og Sandler, som redder filmen, for duoen har unektelig svært god kjemi.
Filmen er på sitt beste når de to utveksler replikker, og etter hvert som romantikken eskalerte ble jeg faktisk også rørt - helt på ekte.
Blandede følelser er ikke så ille som mye av rælet vi har sett fra Sandlers produksjonselskap Happy Madison de siste åra.
Tross mye dårlig Sandler-tull er det hjertevarme her, og det kommer du langt med.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.