id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
004377
|
Begin Again – Forelsket i New York
En fin film om vennskap og musikkglede.
Hvordan musikk du hører på kan avsløre mye om deg som person, for musikk er personlig – musikk er følelser satt i system.
Begin Again – Forelsket i New York tar for seg nettopp hvor personlig musikk kan være, både for de som lager den og for deg som hører på.
Denne romantiske drama-komedien er et kjærlighetsbrev til musikken, som spiller på nøyaktig de rette strengene.
Lyden av New York
Mark Ruffalo spiller Dan Mulligan, en selvdestruktiv og alkoholisert plateprodusent som er lei av livet.
Når han får sparken fra plateselskapet han var med å starte, går han for å drukne sorgene sine på en bar, men ender isteden opp med å oppdage stemmen som skal forandre livet hans.
Stemmen tilhører låtskriveren Gretta, i Keira Knightley sin skikkelse, som nylig har blitt dumpet av sin rockestjernekjæreste Dave, spilt av Maroon 5s Adam Levine.
Gretta fremfører en låt om hvordan det er å være ensom i New York, og treffer Dan rett i produsenthjertet.
Han er bombesikker på at hun har potensial til å bli en stor stjerne, men hvordan kan han få til det når han hverken har studio eller penger?
Dan får ideen om å spille inn et album på gata i New York, og med lyden av storbyen som bakteppe lager han og Gretta et album som hyller byen de begge er så glad i.
Se traileren for filmen her.
Dårlig innlevelse
Gretta og Dan utvikler etter hvert et nært vennskap, og jeg synes det er fint når det ikke på død og liv alltid må handle om en romanse når en kvinnelig og mannlig hovedrolle møtes på lerretet.
Ruffalo og Knightley har god kjemi som gjør vennskapet deres troverdig – Det kan dessverre ikke sies om Grettas forhold med Dave.
Adam Levine har et ansikt som ser ut som om det er lammet av Botox, og han evner ikke å levere replikkene sine med innlevelse.
Kun når han fremfører låten «Lost Stars» mot slutten av filmen, virker det ektefølt.
Det er til gjengjeld en svært fin og rørende scene.
Vever og fin stemme
Begin Again er full av ekte musikkglede, som når ut til meg som publikum i kinosalen.
Mark Ruffalo og Keira Knightley spiller med en overbevisning som får meg til å tro på at deres kjærlighet for musikken er virkelig.
Når Gretta fremfører låtene sine, blottlegger hun samtidig sjela si, og Keira Knightley klarer å formidle de nære følelsene gjennom sangene, og dermed blir også jeg rørt av musikken i filmen.
Knightley er ingen stor vokalist, men hun har en vever og fin stemme som passer godt til Grettas singer-songwriter-stil.
Dessverre er det for åpenbart av lyden er innspilt i studio, noe som blir spesielt fremtredende i scener med synging til kassegitar på sofaen.
Utenom dette er lydsporet, som for det meste er skrevet av Gregg Alexander, svært godt.
Hjertevarmende og bittersøt
Selv om mange av sangtekstene er av det triste slaget, skaper musikken i Begin Again en koselig stemning.
Og sammen med historien om vennskap og hvordan musikk kan hjelpe deg å overkomme livets store bølgedaler, blir dette en hjertevarmende, bittersøt film.
Av og til så kommer det en film som har noe ekstra ved seg du blir glad i, som gjør at du kan se den igjen og igjen ved jevne mellomrom – Begin Again – Forelsket i New York er en slik en.
| 1
|
004379
|
The Purge:Anarchy
Generisk voldsfilm som prøver seg på samfunnskritikk.
Filosofen Aristoteles mente at man gjennom å se tragisk teater ville gjennomgå en katarsis – få utløp for vonde følelser og dermed rense sjelen.
I The Purge fra 2013 er katarisis blitt til én natt i året kalt The Purge, der alle kan få utløp for innestengt aggresjon, og gjøre hva de vil uten å bli straffet, inkludert drap.
I oppfølgeren er konseptet det samme, og hensynsløs, kynisk vold står dermed på plakaten i The Purge: Anarchy.
Uengasjerende rollefigurer
Kriminalitet er nesten utryddet i USA i år 2023 – alt takket være The Purge.
I løpet av 12 timer myrdes, voldtas, og stjeles det over en lav sko, alt med statens velsignelse.
Filmen tar oss med til Los Angeles, der vi følger Eva og datteren Cali, spilt av Carmen Ejogo og Zoë Soul, som bor i en sosialblokk som blir angrepet av en militærlignende gruppe overfallsmenn, ekteparet Shane og Liz, spilt av Kiele Sanchez og Zach Gilford, hvis bil strander på motorveien rett før renselsesnatta går i gang, og en hemmelighetsfull enstøing, spilt av Frank Grillo, som skal bruke natta til å hevne seg på fyllekjøreren som tok livet av sønnen hans.
De tre trådene i historien samles relativt raskt, og den kapable hevneren i Frank Grillos skikkelse, må hjelpe de andre å overleve.
Dessverre er rollefigurene en gjeng vandrende klisjeer, og foruten far-datter-forholdet som utvikler seg mellom Cali og vår mystiske helt er det ingenting som engasjerer her.
Prøver på samfunnskritikk
Det er ingen tvil om at The Purge:
Anarchy er en mordfest uten like – denne filmen er ikke for de fintfølende.
Det er flere nervepirrende actionsekvenser i filmen som fungerer, men det hele faller likevel litt sammen siden jeg egentlig ikke bryr meg om rollefigurene dør eller ikke.
Regissør og manusforfatter James DeMonaco har imidlertid prøvd å gi filmen litt mer substans.
Når vi får se hvordan de rike kjøper livene til fattige mennesker som trenger penger til familien, og får dem brakt hjem til seg slik at de kan utføre sin renselse i trygge omgivelser, er det tydelig at DeMonaco kritiserer dagens kapitalistiske samfunn.
For those unleashing the beast - we wish you a happy purge!
Nyhetsanker i The Purge:
Anarchy
For det er de fattige, som ikke har råd til skikkelig beskyttelse som lider under The Purge, mens den rike makteliten overlever, og dette er et interessant tema, som dessverre ikke utnyttes godt nok.
En motstandsgruppe, med selveste Michael K. Williams fra The Wire i spissen, har begynt å slå tilbake mot det de mener er systematisk utryddelse av de vanskeligstilte, men denne delen av historien får liten plass i filmen.
Det virker som om dette spares til neste film i serien.
For om denne gjør det like bra som den første filmen, som på tross av dårlige anmeldelser var en økonomisk suksess, kommer det garantert enda en oppfølger.
Jeg tipper den kommer til å hete The Purge:
Revolution – men den gidder jeg nok ikke å se.
Se traileren for The Purge:
Anarchy her, og si din mening om filmen i kommentarfeltet!
| 0
|
004380
|
Sex Tape
Forglemmelig hjemmeporno på avveie.
En travel hverdag full av barnepass og sene kvelder på jobben er ikke akkurat oppskrift på lidenskap i et forhold, men hva gjør du når sexen i ekteskapet ditt dør ut?
Du lager en sextape, selvfølgelig!
Det er ihvertfall løsningen for Cameron Diaz og Jason Segel i komedien Sex Tape – beviset på at en film ikke blir mer morsom jo flere kleine sexscener du stapper inn i den.
Kjent problemstilling
Cameron Diaz spiller Annie, en suksessfull blogger som skriver om hverdagen som mor og kone.
Jason Segel spiller hennes elskede mann Jay, som jobber på en radiostasjon.
De to pleide å ha et dampende hett forhold, der en ereksjon og et knull skjulte seg rundt hver eneste sving, men etter to barn og en stadig travlere hverdag har de ikke lenger tid til hverandre.
Ekteskapet er blitt en sexørken, og selv om de begge er ekstremt tørste er det ikke noe vann å få.
Dette er er en problemstilling som mange sikkert kan kjenne seg igjen i, så premisset for filmen fungerer, men derfra går det stort sett nedover.
Sexvideo på avveie
Når Annie en dag får den ville idéen om å spørre moren sin om å passe barna, slik hun og Jay kan få litt alenetid sammen, ser det ut til at en forløsning er nær.
Dessverre viser det seg at paret, som en gang hadde fabelaktig kjemi i senga, har mista grepet.
I et forsøk på å få dampen opp igjen bestemmer de seg for å lage en sexvideo, og som alltid når det er snakk om en hjemmepornofilm så kommer også Annie og Jays film på avveie.
Gjennom jobben har Jay fått en hel haug med iPader, og hver gang han har fått en ny modell har han gitt bort en gammel til venner og bekjente – komplett synkronisert opp mot hans gigantiske musikkbibliotek – for de sinnssyke spillelistene hans er jo den beste delen av gaven.
Når han ved et uhell synkroniserer sexvideoen opp mot nettskyen, distribueres dermed den tre timer lange sexfesten til alle han noensinne har gitt bort en iPad til, inkludert postmannen og Annies nye sjef.
Krisen er et faktum, og en vill klappjakt for å finne iPadene, og slette videoen før noen får sett den, begynner.
Resultatet er en helsprø natt, som nok er ment å være morsom, men som isteden bare blir slitsom.
Ingen kjemi
Regissør Jake Kasdan har jobbet med Jason Segal og Cameron Diaz tidligere på den middelmådige komedien Bad Teacher.
Denne gangen har Kasdan prøvd å gjøre humoren villere og det har han forsåvidt fått til, men blant annet på grunn av ekstremt dårlig kjemi mellom Diaz og Segel, blir det ikke morsomt.
Segel, som pleier å være et lyspunkt i filmene han er med i, virker uinspirert, og jeg ler ikke en eneste gang av kommentarene Jay lirer av seg.
Det er tydelig at komikeren har tatt en tur på treningssenteret siden forrige gang vi så ham splitter pine naken i Dumpet av Sarah Marshall, og det er akkurat som om den trivelige sprøheten og lekenheten hans har forsvunnet sammen med den lille magen han hadde.
Går i glemmeboken
Mitt største problem med Sex Tape er manuset som har noen åpenbare plotthull.
Og når det frustrerte ekteparet mot slutten av filmen ender opp i YouPorns lokaler for å knuse serverne deres, blir det hele for mye for meg.
Jack Black dukker plutselig opp som kongen av pornoimperiet, og holder en dyp moralpreken om at en sexvideo aldri vil kunne løse de virkelige problemene i et forhold.
Jeg har vanligvis stor sans for både Jason Segel og Cameron Diaz, men denne gangen fungerte det bare ikke.
Jeg dro på smilebåndet et par ganger i løpet av filmen, og småhumret noe av Rob Lowes rolle som Annies tilsynelatende konservative sjef.
Sex
Tape er en film som raskt kommer til å gå i glemmeboken, selv om den prøver å klistre bildene av Diaz og Segels nakne kropper til netthinna mi.
Se traileren for filmen her og si din mening om Sex Tape i kommentarfeltet!
| 0
|
004381
|
Den tyske legen
Resultatet er urovekkende når Josef Mengele sees gjennom et barns øyne.
Josef Mengele – dødsengelen i Auschwitz, som var en av legene som bestemte hvem som skulle sendes til gasskamrene, og som utførte grusomme eksperimenter på utallige mennesker under andre verdenskrig.
Han ble aldri straffet for sine handlinger, men levde i Sør-Amerika frem til sin død i 1976.
I Den tyske legen tar forfatter og regissør Lucía Puenzo oss med til Argentina der Mengele levde i skjul på 60-tallet.
Handlingen i filmen er fiksjon, men Puenzo spiller på historiske fakta for å lage en urovekkende film om Mengeles tid på rømmen i Argentina.
Besatt av tvillinger
En argentinsk familie er på vei til den lille byen Bariloche, der de skal ta over driften av et gjestgiveri, når de møter en tysk lege som skal samme vei.
Den sjarmerende doktoren presenterer seg som Helmut Gregor, og bestemmer seg etterhvert for å bo på hotellet som dukkemakeren Enzo og kona Eva,driver, mens han jobber i byen.
Eva og mange av innbyggerne i Bariloche har tysk bakgrunn, og Helmut tas imot med åpne armer.
Handlingen skildres gjennom den 12 år gamle datteren Liliths øyne, som raskt får tillit til Helmut når han reparerer dukken hennes.
Helmut er på sin side svært interessert i Lilith, som er kortvokst for alderen, og tilbyr å hjelpe henne å vokse ved å medisinere henne med veksthormoner.
Når det blir klart at Eva er gravid med tvillinger blir han ekstra opptatt av å følge med på svangerskapet hennes, og Eva begynner å sette sin lit til legen.
Ubehagelig stemning
Liliths barnlige fascinasjon for Helmut, som med sitt behagelig vesen virker som en sympatisk mann, skaper en ubehagelig stemning i filmen.
Regissør Puenzo avslører ikke Helmuts virkelige identitet før mot slutten av filmen, men vi vet hele tiden hvem han er.
Historien krydres med utdrag fra Mengeles notater og skisser av familien, og det er urovekkende å følge med på at han utfører genetiske eksperimenter, forkledd som medisinsk hjelp, på den uvitende familien.
Hvordan legen overtaler Enzo til å begynne å masseprodusere dukkene sine, er også en interessant del av historien.
Med Helmuts innflytelse går Enzo fra å lage unike dukker, med små skjønnhetsfeil som gjør dem spesielle, til å masseprodusere plettfrie, blåøyde og blonde dukker som er helt like, helt perfekte.
Dukkene er en åpenbar, men likevel guffen og god metafor på Mengeles ønske om å skape en perfekt, ren rase.
Strålende skuespill
Den tyske legen er på ingen måte nyskapende i sin fremstilling av Josef Mengele.
Filmen byr ikke på noen overraskelser underveis og skraper bare i overflaten av legens grusomme sinn.
Lucía Puenzos film er likevel en spennende og antageligvis realistisk fortelling, for man vet at Mengele fortsatte å eksperimentere på tvillinger og gravide kvinner i sin tid i Sør-Amerika.
Àlex Brendemühl har en ro over seg som fungerer svært godt i rollen som den mystiske legen.
Han spiller Mengele som en vennlig og høflig mann det er lett å like, men de kyniske baktankene og den rå hensynsløsheten overfor andre ligger vakende like under overflaten.
Florencia Bado, som gjør sin spillefilmdebut i rollen som Lilith, har et granskende blikk og en naturlig væremåte som vil gjøre mye for hennes fremtidige karrière.
Sammen gjør de Den tyske legen til en intens filmopplevelse det er verdt å få med seg.
| 1
|
004382
|
Magic In The Moonlight
Aldersforskjellen ødelegger illusjonen.
Magic In The Moonlight starter som alle andre Woody Allen-filmer, med den samme fonten mot sort bakgrunn, tonesatt av gammel musikk i mono.
Men, mens hans forrige film, Blue Jasmine, tegnet skarpe bilder av menneskers selvbedrag, er Magic In The Moonlight ren kos.
Denne historien er faktisk så ufarlig og sødmefylt at den ender opp i likegyldighet, blant tynne figurer og blass romantikk.
Det er umulig å mislike filmen, men det er ikke nok å flyte på sjarmen, selv for Woody Allen.
Vil avsløre synsk svindel
Historien foregår i sør-Frankrike på slutten av 1920-tallet.
Tryllekunstneren Stanley (Colin Firth) blir tilkalt av en venn til et gods, der den rike arvingens forelskelse, Sophie (Emma Stone), har trollbundet familien med sine synske evner.
Stanley skal med sin ekspertise forsøke å avsløre Sophie som svindler, men skal erfare at dette blir langt vanskeligere enn antatt.
Selvfølgelig ligger det romantikk i lufta mellom Stanley og Sophie, noe som umiddelbart vekker spørsmål hos meg om aldersforskjellen på cirka 30 år.
Dette er et gjentagende fenomen i Woody Allens filmer, og han passer nøye på at ingen figurer kommenterer det underveis.
Men denne fascinasjonen for eldre menn med unge jenter ødelegger illusjonen om oppriktig kjærlighet for mitt vedkommende.
Jeg tror ikke riktig på figurenes følelser for hverandre.
En lett bris fra Allen
Samspillet mellom Firth og Stone er likevel preget av rik og levende dialog, med morsomme observasjoner rundt tro, håp og kjærlighet.
Bakteppet er billedskjønne Cote D’Azur i en søt og naiv tidsalder der selv tanker og samtaler om ensomhet og død fremstår som flyktige bekymringer.
Ingenting er farlig i dette universet, og det finnes ingen skumle figurer med spesielt onde baktanker.
Magic In The Moonlight er en lett bris av en solrik sommerfilm som bare vil behage, ikke provosere.
Dette er altså ment som ren kos, men jeg savner en temperatur, større konflikter og saftigere konfrontasjoner.
Woody Allen er selvsagt fremdeles en interessant manusforfatter og regissør, men denne gangen har han vært alt for rund i kantene.
Han ble Oscar-nominert for manuset til Blue Jasmine, men jeg spår - helt uten å være synsk - at han ikke blir det for Magic In The Moonlight.
| 0
|
004383
|
GuardiansOf The Galaxy
Imponerende evne til å underholde!
Guardians
Of The Galaxy er ikke blant Marvels mest kjente tegneserieunivers, men introduseres på film med en herlig miks av heftig sci-fi-action, småfrekk humor og en overhengende eventyrfølelse.
Det er riktignok svært mye som skal introduseres for oss, og det er litt i overkant trangt mellom plotpoengene.
Men regissør James Gunn, som også har skrevet manuset sammen med Nicole Perlman, sørger for at underholdningsevnen er imponerende.
Kamp om mystisk kule
Historien foregår langt ute i verdensrommet, der en gjeng ulike figurer samles i kampen om en mystisk kule med ukjente krefter.
Dusørjegeren Quill (Chris Pratt) får etter hvert selskap av leiemorderen Gamora (Zoe Saldana), muskelberget Drax (Dave Bautista), vaskebjørnen Rakett (stemme av Bradley Cooper) og trefiguren Groot (stemme av Vin Diesel).
Sammen tar de opp kampen mot Kree-krigeren Ronan (Lee Pace), som har skumle planer med kulas krefter.
Filmen etablerer en slags forbindelse med jorda i åpningssekvensen, og i Quills stadige bruk av en mixtape med gamle hits.
Men filmen foregår andre steder i galaksen, som er rikholdig på ulike verdener og vesener.
Det er ingen tvil om at dette er Marvels Star Wars, der Quill er en slags Han Solo som havner i skuddlinja mellom det gode og det onde.
Jeg liker Chris Pratt i denne rollen.
Han fungerer virkelig godt som en filmhelt med et stort mot, men også med en feilbarlig personlighet.
Samspillet med de andre personene og figurene gir filmen kjærkomment liv, der spesielt den genetisk modifiserte vaskebjørnen Rakett er en sentral skikkelse.
Digitalt effektmakeri av ypperste merke
Det er kanskje litt for mange figurer og sammenhenger som skal forklares til oss på litt for kort tid.
For eksempel blir kulas krefter utdypet, men det går så kjapt at jeg ikke rakk å henge med.
Men egentlig er det ikke viktig.
Filmen handler ganske enkelt om å forhindre at slemme krefter vinner over de gode, og her blir vi pepret med digitalt effektmakeri av ypperste merke.
James Gunn og hans team greier likevel å holde det narrative rimelig enkelt, slik at vi til enhver tid greier å holde styr på hvem som gjør hva i bildet.
Men til syvende og sist er det ikke effektene jeg husker best fra Guardians Of The Galaxy, det er figurene.
Dette er en fargerik samling typer som kanskje ikke er nyvinninger i sci-fi-eventyr-sammenheng, men de har nok særpreg til å holde seg interessante gjennom hele historien.
Og det lover godt for de neste filmene i serien.
Jeg gikk til kinosalen uten særlige forventninger, men kom ut med opptil flere.
| 1
|
004385
|
Teenage Mutant Ninja Turtles
Nok en unødvendig og uinspirert nyinnspilling.
Teenage Mutant Ninja Turtles føyer seg dessverre inn i rekken av unødvendige og uinspirerte nyinnspillinger av kjente merkevarer fra 1990-tallet.
Jeg ser ingen gode grunner til at denne filmen skal eksistere, fylt som den er av ganske intetsigende og uengasjerende figurer og en tam historie som aldri tar helt av.
Det finnes enkeltsekvenser der regissør Jonathan Liebesman viser visuelle muskler, men det er ikke nok til å gjøre Teenage Mutant Ninja Turtles til mer enn en middelmådig likegyldighet.
Ikke særlig spennende
Reporteren April O’Neil (Megan Fox) drømmer om å breake en skikkelig story i New York.
Ingen tror på henne når hun antyder at fire tenåringsmutantninjaskilpadder bekjemper den beryktede Fotklanen som herjer New York.
Men snart skal hun finne håndfaste bevis, og oppdager at alt har sammenheng med noe hun opplevde som barn.
Nå får hun orkesterplass når Leonardo (Pete Ploszek/stemme:
Johnny Knoxville), Donatello (Jeremy Howard), Raphael (Alan Ritchson) og Michelangelo (Noel Fisher) bekjemper erkefienden Shredder (Tohoru Masamune).
Filmens hovedproblem er at den oversvømmer publikum med eksposisjon.
Det fortelles og forklares med en merkelig «tell, don’t show-taktikk».
Og det som forklares er ikke så innmari spennende.
Filmen lever best når skilpaddene havner i vill action, spesielt i en sekvens i en snøtung fjellside, eller i et høythengende klimaks i en skyskraper.
Men så faller den sammen når figurene skal få spillerom til å utdype seg.
De er grunne, alle som en, og hovedfokuset er dessverre glatte og uinteressante Megan Fox, ikke skilpaddene.
Ingen av heltene får tid til å få frem spesielle særpreg eller individuelle karakteristikker som kan knytte bånd til publikum.
Tøft mikset lydspor
Men filmen kan ikke avskrives helt.
Den inneholder mange fete actionsekvenser, som er dyktig filmet med tøffe effekter.
Ofte er CGI-bruken i overkant påtagelig, men noe annet var kanskje ikke å vente av en Michael Bay-produsert film av denne typen.
Det smeller godt i de beste sekvensene, for lydsporet er svært tøft og aggressivt mikset.
Det er med på å gjøre filmen litt mer levende og interessant.
Det finnes kanskje et publikum for Teenage Mutant Ninja Turtles, men jeg er ikke overbevist om at filmen har et spesielt godt eksistensgrunnlag, når verken historien eller figurene fenger.
Og siden fenomenet fra 90-tallet ikke fornyes bedre enn dette, hadde det vært like greit å la 90-tallet få ha det i fred.
| 0
|
004386
|
The Raid 2
Blodig tøff gangsterfilm med vanvittige kampscener!
De beste oppfølgerfilmene er de som viderefører forgjengernes kvaliteter i utvidede univers, som for eksempel Aliens, Gudfaren 2 eller Terminator 2: Judgment Day.
Regissør Gareth Evans gjør det samme med The Raid 2, som setter enerens ekstreme voldsestetikk inn i en større sammenheng.
Historien åpnes opp og figurene får større albuerom – bokstavelig talt.
Dermed får vi en blodig tøff gangsterfilm med vanvittige kampscener av episke proporsjoner!
Store ord?
Ja, men The Raid 2 fortjener dem.
Undercover i Jakarta
Historien tar opp tråden der eneren sluttet.
Da fikk politimannen Rama (Iko Uwais) oppleve korrupsjon blant egne offiserer under et voldsomt raid mot en gangsterbygning i den indonesiske hovedstaden Jakarta.
Nå blir han rekruttert av en hemmelig intern etterforskningsgruppe for å avdekke de virkelig store politiskurkene.
For å oppnå dette, må han gå undercover og infiltrere en av Jakartas gangsterfamilier.
Men dette blir en hard og vanskelig operasjon, der Rama havner midt i en brutal gangsterkrig.
Mens den første, The Raid:
Redemption, var filmet i vanlig widescreen, som passet de trange gangene og rommene alt foregikk i, presenteres The Raid 2 i scopeformat, noe som umiddelbart signaliserer retningen filmen tar.
Historien er større, persongalleriet er bredere.
Det handler om hensynsløs kriminalitet og blodig rivalisering.
Ingenting vi ikke har sett og hørt før, men godt nok fortalt til at jeg tror på figurene og det miljøet de beveger seg i.
Iko Uwais får mer å spille på, og beviser at han er en habil skuespiller, i tillegg til å være en imponerende kampsportutøver.
Utrolig voldsestetikk
Og det er voldsutgytelsen som preger filmen fra start til slutt.
Den ene sekvensen avløser den andre med ekstrem intensitet, brutalitet og oppfinnsomhet.
Det er faktisk litt utmattende å se gjennom alt dette, men det er fryktelig godt koreografert, filmet og klippet.
Den utrolige voldsestetikken gir meg en berusende følelse.
Gareth Evans tar åpenbart mål av seg til å være vår tids fremste eksponent for filmvold.
Selv Tarantino blir en smågutt i forhold til Evans når det gjelder omfanget av den blodige underholdningen.
Det finnes nok de som finner The Raid 2 direkte usmakelig.
Og jeg skjønner at dette kanskje ikke er en film for alle.
Men for meg er dette et godt eksempel på hvor fantastisk det kan være å se en voldelig film der ingenting holdes tilbake, der regissøren har fritt spillerom til å overgå alle forventninger til hva det kan være mulig å vise på film.
Resultatet er en blodsprutende, halsbrekkende, armknekkende og kroppsspjærende voldsorgie med interessante figurer i en god historie!
| 1
|
004389
|
Step Up All In
Spektakulær dans i naiv film.
Den seiglivede Step Up-serien har fått sin femte film, Step Up All In.
Man kan jo ikke bli lei av spektakulær dans, men nå føler jeg at serien går på tomgang.
Handlingen er omtrent nøyaktig den samme som i film nummer tre, den er like fattig på god dialog, og skuespillerne er like dårlige til å fremføre den.
Det kunne vært reddet inn med ekstremt tøffe dansescener, men jeg føler at regissør Trish Sie ikke har samme filmatiske teft som for eksempel John Chu og Scott Speer hadde.
Step Up All In er, med en liten margin, den svakeste så langt i serien.
Vil vinne dansekonkurranse
Filmen blander Miami-figurene fra forrige film, Step Up Revolution, med figurer fra Maryland-baserte Step Up 2: The Streets og New York-baserte Step Up 3D.
Miami-gjengen The Mob gir opp å slå igjennom i Los Angeles, bortsett fra Sean (Ryan Guzman), som samler en ny gjeng for å vinne dansekonkurransen The Vortex i Las Vegas.
Han rekrutterer blant andre Andie (Briana Evigan), Moose (Adam Sevani) og andre kjente fjes fra serien, for å bekjempe sine argeste motstandere, de aggressive danserne The Grim Knights.
Step Up All
In er best når det danses.
Koreografien er spennende.
Musikken, blant annet fra Lil Wayne, Pitbull, B.o.B og N.E.R.D, er tøff.
Aktørene er dyktigere som dansere enn som skuespillere.
De er filmet i 3D, som gir god dybdefølelse, men overdrives når hatter og glass fyker ut av filmruta.
Las Vegas er et neonfargesprakende bakteppe for mange av dansescenene, som også har andre spennende locations, så det står ikke på det visuelle, selv om dansen ikke er filmet og klippet like spennende her som i de foregående filmene.
Nummende naivitet
Handlingen i Step Up All In er til å le av.
Konfliktene rulles opp med en nummende naivitet, som om persongalleriet består av 6-åringer i en barnehage.
Flere av figurene er sjarmerende og utstyrt med identifiserbare personligheter, spesielt Sean, Andie og Moose.
Men deres interaksjon med hverandre er så enkelt skildret og formidlet at filmens kvalitet synker dramatisk hver gang det snakkes mellom dansesekvensene.
Jeg forstår at dramatikken på dansegulvet er det viktigste i Step Up-filmene, og her leverer filmen varene.
Hadde den vært like god på handling som på dans, kunne Step Up: All In blitt riktig så hyggelig.
Men siden den ikke er det, er dette en sjangerfilm mest for fansen som allerede digger serien.
For alle andre, meg selv inkludert, er ikke historien sterk nok til å rettferdiggjøre en tur på kino.
| 0
|
004391
|
Let's Be Cops
En eksepsjonelt dårlig film.
Mange dårlige filmer er også morsomme å se på – å le av hvor dårlige skuespillerne er, flire over effektene og gremmes av vitsene.
Men noen dårlige filmer appellerer ikke engang til trash-fantasten i meg.
Let's Be Cops er en slik film.
Kompisene Justin (Damon Wayans, Jr.) og Ryan (Jake Johnson) er begge 30 år gamle, bor sammen, og har ingenting å vise til i livene sine.
Justin jobber i et spillutviklingsselskap og forsøker å pitche et realistisk spill om å være politimann, men blir ignorert av sine kolleger.
Når en gjenforeningsfest med universitetsgjengen dukker opp, låner de to kompisene politiuniformene fra spillselskapet.
Her går alt som forventet, de to blir ledd ut av sine gamle klassekamerater for ikke å ha oppnådd noe.
Da de skuffet er på vei hjem oppdager Justin og Ryan at uniformene gir dem respekt fra folk på gaten.
Uten å tenke seg om kaster de to seg hodeløst inn i en rekke farlige situasjoner, som eskalerer til gjengkrig når de pirker borti gangsterne til den gale kriminelle Mossi Kasic (James D'Arcy).
Utgangspunktet for Let's Be Cops er godt, med talløse muligheter for situasjonskomikk og tullete actionscener.
Problemet er at filmen ikke fungerer i noen ledd.
Terningkast 1 til alle ledd
Manuset er ikke morsomt, og dialogen er like slapt som en våt tavlesvamp.
Kjemien mellom Wayans, Jr. og Johnson er fraværende, og actionscenene er usammenhengende og ikke spennende.
Regissør Luke Greenfield har faktisk skrevet, produsert og regissert filmen, uten at den kommer i nærheten til den middelmådige tenåringsfilmen The Girl Next Door (2004).
Selv lydarbeidet er så dårlig at den jobber mot filmens iherdige forsøk på å skape latter i salen.
Ethvert forsøk på å skape latterøyeblikk faller livløst rett ned i bakken.
En rekke sidefigurer er helt poengløse, som den unge gutten de to «politimennene» tar med seg på oppdrag.
Et annet eksempel er den svært rusa kvinnen som gjør alt hun kan for å ligge med de to under et overvåkningsoppdrag.
Forsøksvise slapstickscener med tortur (!), narkobruk og våpen er dårlig gjennomført uten forståelse for hvordan disse situasjonenes absurde natur kan utnyttes.
Bemerkelsesverdig lett å glemme
Ryan, og en noe motvillig Justin, påtar seg stadig dummere, farligere og drøyere politioppgaver.
I stedet for å dytte filmen i en mørkere retning holder filmen seg innenfor den banale tenåringsfantasien til de to 30 år gamle guttungene.
Let's Be Cops forsøker ikke å provosere, den forsøker ikke å fortelle gode vitser, den forsøker ikke å vise oss gode actionscener.
Den forsøker ikke engang å være «så teit at den er litt morsom likevel», som Scary Movie-filmene.
Se heller Beverly Hills Cop, Superbad eller Observe and Report.
Ja, til og med Paul Blart:
Mall Cop med Kevin James er et bedre tidsfordriv.
Alle disse filmene har mer for seg enn denne uinspirerte og verdiløse komedien.
I løpet av ti år som filmanmelder har jeg ikke sett en dårligere film på kino.
PS.
Har du sett traileren og tenkt at Let's Be Cops ser morsom ut?
Flere scener fra traileren er ikke med i den endelige filmen.
| 0
|
004393
|
Boyhood
Et mesterlig fortalt stykke filmkunst.
Boyhood er en helt spesiell film.
Regissør Richard Linklater (Før soloppgang, Før solnedgang, Før midnatt) har filmet de samme skuespillerne gjennom 12 år for å skape dette bildet av en amerikansk gutts oppvekst.
Resultatet er en enestående vakker film med et sannferdig innhold.
De fleste vil kunne kjenne igjen elementer fra egen barndom, og filmen vekker på mesterlig vis selve følelsen av å være i livets startgrop.
Boyhood er en dypt menneskelig film fra en imponerende manusforfatter og regissør.
Tverrsnittet av et vanlig liv
Mason (Ellar Coltrane) bor sammen med sin mor (Patricia Arquette) og søster (Lorelei Linklater – regissørens datter).
Av og til får ungene besøk av faren (Ethan Hawke).
Gjennom ulike stadier av barndommen får vi se hvordan Mason gradvis formes av dem han omgås med, både hjemme, på skolen og andre steder.
Vi ser hvordan barnet sakte men sikkert blir til en ung mann.
Filmen har ingen spesielle konflikter som må løses eller handlinger som må gjøres.
Den presenterer et tverrsnitt av et helt vanlig liv, med alle de utfordringer det fører med seg.
Forholdet til en mor som strever med å få endene til å møtes, en stefar som drikker, den første forelskelsen, de første erotiske impulsene, den første ølen, og forberedelsene til å komme seg ut av redet og i gang med det ordentlige livet.
Alt fortalt i dagligdagse episoder med høy troverdighet, og med bruk av virkelighetsnær dialog med innslag av lun humor.
Filmet over 12 år
Linklater har altså brukt 12 år på å filme de samme skuespillerne, hvilket er en genistrek av de sjeldne, samt en idé som forteller noe om hva slags filmskaper Richard Linklater er.
Ellar Coltrane gjør en fantastisk hovedrolle, som gjør at jeg føler et emosjonelt bånd til Mason og hans oppvekst.
Tidshoppene annonseres ikke, men vi ser umiddelbart at han har vokst og forandret seg siden forrige scene.
Hvert nye hopp gjør meg nysgjerrig på hvordan dette uttrykksfulle ansiktet utvikler seg videre.
Også Patricia Arquette, Lorelei Linklater og Ethan Hawke gjør gode roller, der vi ser og føler familiebåndene som knytter dem sammen.
De fremstår ikke som figurer, men som ekte mennesker.
Et stykke filmkunst
Boyhood sier noe om hvordan det er å vokse opp og hvordan vi blir de vi er.
Den gir oss bilder av søskenforhold som de fleste har opplevd, og forhold til mødre og fedre som vi har eller har hatt.
Og historien styrkes av at Linklater har kunnet bruke tiden som medhjelper.
Dette er intet mindre enn et mesterlig fortalt stykke filmkunst som fikk meg til å smile fra øre til øre i kinosalen.
Boyhood er modig, bevegende, inspirerende og gledende.
Den varer i 2 timer og 45 minutter, hvilket er akkurat passe.
Filmen føles aldri lang.
For meg kunne den vart mye, mye lenger.
(PS:
Filmen vises dessverre ikke hos Oslo Kino pga en konflikt med filmdistributøren)
| 1
|
004396
|
As Above, So Below
Dystre stemninger, men skrekken uteblir.
As Above, So Below er en enkel liten thriller med skrekkelementer fra trange katakomber under Paris.
Stikkord her er klaustrofobi, mørke krefter og en fordreid virkelighet.
Filmen har en gjennomgående dyster stemning, men scorer dårlig på originalitet og har et mildt sagt lite troverdig utgangspunkt.
Og begynner man å sammenligne den med dens spirituelle forgjenger, Neil Marshalls The Descent (2005), blekner As Above, So Below.
Uventede utfordringer
Scarlett (Perdita Weeks) får med seg en gruppe oppdagere til og utforske katakombene under Paris i jakten etter en mystisk stein med spesielle krefter.
Men dypt under byen møter de uventede utfordringer i form av visjoner fra sin egen fortid, samt andre truende elementer som ikke skal avsløres her.
Folk med klaustrofobi får kjørt seg, det samme gjelder publikum med en sterk religiøs overbevisning.
Filmen tilhører found footage-sjangeren, som vi har sett i alt fra The Blair Witch Project til Trolljegeren.
Her dokumenteres begivenhetene av Benji (Edwin Hodge), som må være tidenes dårligste dokumentarfilmskaper.
Ikke kan han planlegge, og ikke kan han betjene kamera med sine flakkende bilder.
Men dette er ikke en film som trenger nærmere saumfaring av detaljer.
Grepet med minikameraer i deltagernes hodelykter, fungerer greit i de trange, underjordiske gangene.
Utslitte sjangergrep
Dypt der nede skjer det etter hvert skumle ting, men problemet er at jeg ikke føler meg spesielt skremt.
Regissør John Erick Dowdle, som også har skrevet manuset sammen med broren Drew Dowdle, tar i bruk flere velkjente og utslitte sjangergrep, som er rimelig forutsigbare og gjør at skrekken uteblir.
I stedet blir det etter hvert åpenbart at filmen er laget på et knøttlite budsjett, for effektbruken er minimal, og innspillingstedene er få.
En sterkere historie kunne gjort As Above, So Below mye bedre.
Dessverre greier ikke samlingen av ukjente skuespillere å skape noe nerve seg i mellom.
Blant annet er en kjærlighetshistorie mellom Scarlett og George (Ben Feldman) lite annet enn et kortvarig blaff som ikke utnyttes.
Da sitter vi igjen med en ganske middels spennende thriller som har noen gode stemningsskapende øyeblikk, men er for svak på skrekk og for likegyldig på de mellommenneskelige relasjonene til å bli mer enn gjennomsnittlig god.
| 0
|
004398
|
And So It Goes
Et skamløst kopiforsøk.
And So It Goes er et skamløst kopiforsøk av Oscar-vinneren As Good As It Gets.
Selv tittelen ligner litt.
Og forfatteren av begge filmene er den samme, Mark Andrus.
Også her handler det om en sur gammel gubbe som blir påtvunget ansvar for både et barn og ei bikkje, og sakte forvandles til et elskelig vesen som finner kjærligheten.
Filmen har sympatiske hovedroller av Michael Douglas og Diane Keaton, men hele handlinga er så til de grader forutsigbar, at hele filmen føles som en venteprosess.
Må ta seg av barnebarn
Den aldrende eiendomsmegleren Oren Little (Michael Douglas) må ta seg av barnebarnet han ikke visste han hadde, når hans eks-narkomane sønn, som han har mistet kontakten med, må i fengsel.
Oren vegrer seg, og naboen Leah (Diane Keaton) trår til.
Hun er også en loungesanger, som Oren hjelper litt på vei med karrieren, og så kan du nesten regne ut resten selv.
Dette er en film som flagger sitt mål fra første stund.
Publikum vet nøyaktig hva som kan forventes, og skuffes ikke.
Filmen er i hvert fall ærlig på det punktet.
Michael Douglas skal selvsagt finne tonen med Diane Keaton, men ikke før etter flere små utfordringer.
Den store forløsningen skjer til og med i en ren og pen fødselsscene.
Men det lukter rom-com-oppskrift lang lei, og det blir ikke særlig spennende film av at sjekkpunktene krysses av i tur og orden.
Kunne endt mye verre
Regissør Rob Reiner, som også spiller en liten rolle i denne filmen, er mest kjent for sine 80-talls-filmer This Is Spinal Tap, Stand By Me, Prinsessebruden og Da han møtte henne.
Han kan fremdeles skru sammen en helt grei film, men viljen til å gå utenfor de trygge rammene er der ikke lenger.
Nå nøyer han seg med å fortelle ufarlige historier om eldre mennesker, vist også i hans forrige filmer
Nå eller aldri og En ny vår.
Det er fint at noen lager film om og med mennesker i øvre alderssjikt, men jeg skulle ønske at nerven og den bitende dialogen fra før nevnte As Good As It Gets var med videre.
And So It Goes går heldigvis ikke i de flaueste klisjéfellene når trådene i historien skal nøstes opp.
Det kunne endt så mye verre.
Men publikum strykes medhårs hele veien, og jeg får en kunstig og konstruert lykkefølelse som går raskt over når jeg innser hvor overfladisk alt er.
Filmen er slett ikke krisedårlig, bare flyktig og middelmådig underholdning, som kanskje passer bedre på TV enn på kino.
| 0
|
004399
|
To dager, en natt
Glitrende spill av Marion Cotillard.
Brødrene Jean-Pierre og Luc
Dardenne har skapt et nydelig stykke belgisk sosialrealisme, som går rett inn i et aktuelt tema over hele Europa, nemlig dårlig økonomi og usikre arbeidsplasser.
Vi føres gjennom en sober fortelling med glitrende spill av Marion Cotillard.
Hun beveger publikum med figurens kampvilje, som til enhver tid trues av motløshet og depresjon.
Står i fare for å miste jobben
Sandra (Marion Cotillard) er blitt oppsagt.
Under en sykemelding oppdaget sjefene nemlig at de klarer seg uten henne.
Kollegaene må imidlertid jobbe litt hardere, men er lovet en bonus som gulrot til å godta avgjørelsen.
Men Sandra greier å få lov til å avholde en avstemning over helgen.
Disse dagene benytter hun til å oppsøke kollegaene en etter en for å spørre om de kan stemme på henne, og velge vekk bonusen, så hun beholder jobben.
Problemstillingen er enkel, men å forsøke å løse den, er alt annet.
Dardenne-brødrene har skapt figurer som vi kjenner igjen.
De er hverdagsmennesker med hverdagsproblemer.
Det er ikke problematisk å relatere seg til situasjonen.
Vi skjønner hvorfor Sandra vil beholde jobben, og vi skjønner at mange av kollegaene vil beholde bonusen.
Det er også interessant å se hvordan solidaritetsfølelsen likevel ikke er helt død, og hvordan noen av kollegaene etter hvert ser saken i et annet lys.
Like enkelt som det er briljant
Cotillard er filmens soleklare fokus og fyrtårn.
Hun spiller dempet og behersket en kvinne som vi forstår har hatt noen problemer som er relatert til oppsigelsen.
Det gjør inntrykk å se henne kjempe for jobben samtidig som mørke skyer henger over hodet hennes.
Fabrizio Rongione spiller også godt som hennes støttende ektemann, og vi aner en dyp kjærlighet mellom dem.
Alle følelser kommer til overflaten uten store utbrudd.
Det trengs ikke.
Dardenne-brødrene har åpenbart satt seg fore å kommentere samtiden, og gjør det like enkelt som det er briljant.
Denne historien trenger ingen overdreven dramatisering, kompliserte scener eller unødvendige effekter.
To dager, en natt er et dypt menneskelig drama om konfliktene som oppstår når samhold og solidaritet kolliderer med samfunnets krav til økonomi og effektivitet.
| 1
|
004400
|
Frank Miller’s Sin City: A Dame To Kill For
Stilsikker tegneserievold.
Sin City tok meg med storm i 2005.
Oppfølgeren føles som en stiv kuling.
Frank Miller’s Sin City: A Dame To Kill For har den samme blodtøffe tegneseriestilen, de samme barske figurene og de harde miljøene som den første, men ikke like sterke historier.
Og siden den visuelle biten er mer eller mindre helt lik, har ikke oppfølgeren like sterk og umiddelbar appell.
Men frykt ikke, dette er fremdeles en underholdende tur ned i en forbrytersk smeltedigel, der alle fortjener sine skjebner.
En rekke lugubre historier
Basin City er altså åstedet for en hel rekke lugubre historier.
Her møter vi gambleren Johnny (Joseph Gordon-Levitt) som utfordrer en senator (Powers Boothe) med mørke baktanker.
Dwight (Josh Brolin) blir dratt inn i farlige omstendigheter av sin gamle flamme Ava (Eva Green).
Nancy (Jessica Alba) er besatt av å hevne Hartigan (Bruce Willis), mens Marv (Mickey Rourke) stort sett er ute etter grunner til å kunne gå amok.
Filmen fungerer best med de nye figurene, spesielt i historien om Dwight og Ava, der Eva Green er en fabelaktig femme fatale som har full kontroll på Josh Brolin.
De gamle figurene er hyggelige gjensyn, men deres utfordringer føles som gjentagelser av den første filmen.
Til og med avdøde Hartigan er med som spøkelse.
Det hadde vært bedre om alle figurene var nye og ferske, og så kunne de kjente ansiktene heller dukke opp som krydder, ikke som bærende elementer.
Her er det imidlertid ett hederlig unntak, nemlig Powers Boothe, som virkelig storkoser seg som den heslige senator Roark, og er litt av et syn i sine scener.
Iscenesatt uvirkelighet
Regissørene Robert Rodriguez og Frank Miller har fremdeles et godt grep rundt den filmatiske fremstillingen av sistnevntes tegneserier, med stilistisk bruk av sort/hvitt, avløst av enkelte sterke farger, gjerne blodrødt.
Denne gangen er også 3D tatt i bruk, uten at det overdrives.
Det gir filmen bare et enda større preg av iscenesatt uvirkelighet.
Jeg elsker dette visuelle uttrykket, selv om det kanskje ikke virker like friskt lenger som det var for 9 år siden.
Frank Miller’s Sin City: A Dame To Kill For har flere lekre høydepunkt, som Marvs møte med Manute og invasjonen av senator Roarks bevoktede gods.
Dette er stilsikker tegneserievold, som jeg konsumerer med et fandenivoldsk glis.
La gå at det ikke er like friskt og nyskapende som i 2005, la gå at oppfølgeren kommer minst seks år for seint, og la gå at historiene ikke er sterke nok.
Sin City er fremdeles en besnærende by å la seg underholde av!
| 1
|
004402
|
Mot naturen
Morsom eksistensialisme til fjells.
Toronto International Film Festival:
Ikke alle tanker bør deles.
Det kunne vært avslørende og ødeleggende for noen og enhver at ens innerste tankegods kom ut.
Derfor blir regissør Ole Giævers film
Mot naturen en svært interessant affære.
Jeg kjenner meg kanskje ikke igjen i alle tankene som hovedfiguren formidler, men gjenkjenner måten han resonnerer på.
Mot naturen har en beundringsverdig ekthet og en utvilsom menneskelighet.
Den er også, til tider, veldig morsom!
Hører alt figuren tenker
Ole Giæver spiller selv hovedrollen som Martin, en familiefar i midten av 30-årene som sliter litt med A4-livet, eller som han sier selv: laks på fredager, eller taco, om han er heldig.
Han drar på helgetur i fjellet helt alene for å samle seg.
Publikum får høre alt han tenker i båndfrie strømmer, både om forholdet til kona Sigrid (spilt av Ole Giævers virkelige kone, Marte Magnusdotter Solem), sønnen Karsten (spilt av parets sønn Sivert Giæver Solem), faren, jobben, livet og døden og mye annet.
Det tegner seg etter hvert et bilde av en helt normal persons tvil, savn og lengsler.
Dette er frislipp av eksistensialisme til fjells!
Martin blottlegges totalt i filmen, og det er morsomt å høre ham tenke det mange kan få seg til å tenke, men aldri si høyt.
Figuren er alltid dønn ærlig når han tenker, men ikke alltid når han snakker med andre.
Gjenkjennelsesfaktoren er til tider ubehagelig stor når Martin fabulerer rundt livet slik det har blitt.
Jeg bruker ordet «ubehagelig», fordi han av og til tenker på en nesten barnslig og naiv måte som jeg tror mange gjør innerst inne, men aldri vil innrømme.
En sanselig filmopplevelse
Dette er en imponerende ærlig og oppriktig skildring av en mann i slags selvvalgt krise, farget av uoppgjort vrakgods fra oppveksten.
Små tilbakeblikk og drømmesekvenser er med på å gi signaler om figurens vaklende selvfølelse.
Mot slutten av filmen skjer det ting som kan endre mye for Martin, men da, akkurat når jeg virkelig brenner etter å høre hva han tenker, blir det plutselig stille.
Fortellerstemmen forsvinner, men publikum forstår konflikten som oppstår og hvilke følger det kan få.
Akkurat som i sin forrige film, Fjellet, bruker Ole Giæver det flotte, norske landskapet for alt det er verdt, gjennom fotograf Øystein Mamens linse.
Og sammen med Ola Fløttums fine musikk, dyktig lydarbeid og spreke fortellergrep, blir Mot naturen en sanselig filmopplevelse som fascinerer meg.
Giæver gir meg stor lyst til å komme meg ut i fjellet, være i ett med naturen og ha nok med meg selv.
Men å tenke kan gjøres over alt, også i kinosalen, og Mot naturen kan gi mange en hel del å fundere på.
(Mot naturen får Norgespremiere 19.09.2014)
| 1
|
004404
|
Frøken Julie
Nydelig og opprivende film fra Liv Ullmann.
Toronto International Film Festival (NRK):
Liv Ullman tar oss dypt inn i den teatralske tristessen med Frøken Julie.
Filmen er dirrende intens, inderlig tragisk og strålende velspilt.
Dette er filmet teater av beste merke, fantastisk fotografert av Mikhail Krichman.
Historien er ikke enkel å fordøye, for noen kan den kanskje også tippe over i det overteatralske, men den inneholder imponerende sterke prestasjoner av både Jessica Chastain, Colin Farrell og Samantha Morton foran kamera, i sikker regi av Liv Ullman bak.
Eskalerer ute av kontroll
Filmen er basert på August Strindbergs teaterstykke fra 1888.
Liv Ullman har valgt å legge handlingen til et irsk gods på midtsommernatten i 1890.
Der starter Frøken Julie (Jessica Chastain) et begjærlig maktspill med sin far baronens tjener John (Colin Farrell), mens kokka (Samantha Morton) er maktesløs bivåner til at følelser eskalerer ute av kontroll.
Det er spennende å se hvordan maktbalansen mellom Frøken Julie og John stadig endrer seg, og man kan ikke være sikker på hvem av dem som til enhver tid har overtaket.
Det går en sterk nerve gjennom begivenhetene, der figurenes nærmest desperate utspill vitner om hvor mye som står på spill.
Dette er nemlig en klassekrig, som kan få fatale konsekvenser for dem alle, noe Ullman makter å formidle ytterst overbevisende gjennom sine dyktige skuespillere.
Jessica Chastain spiller Frøken Julie med dypt alvor, og en stor emosjonell spennvidde .
Hun kan være selvsikker og arrogant i det ene øyeblikket, for så å være ekstremt sårbar i det neste.
Det kommer ikke som en overraskelse at Chastain spiller strålende, men at hun møtes av Colin Farrell, er en åpenbaring.
Han viser kvaliteter som skuespiller som han ikke har vist på film tidligere.
John er en stram og tøff ire, som i perioder reduseres til et klynkende barn av Frøken Julies opptrinn.
Samspillet mellom Chastain og Farrell slår gnister i filmens beste scener.
Kan være utmattende
Liv Ullmans stil som regissør er enkel, uten bruk av overdrevne filmatiske virkemidler.
Hun lar scener spilles ut i lange tagninger, med kameraet tett på figurene.
Her skal ikke en følelsesnyanse få slippe unna usett.
Fotograf Krickman bruker en kald og krystallklar fargepalett, dominert av brunt og blått, med utstrakt bruk av naturlig lys.
Det er som man kan forestille seg Sven Nykvist juble fra det hinsidige.
Samtidig undertrekes dramatikken i bildene effektivt av klassisk musikk, innspilt av Arve Tellefsen, Truls Mørk og Håvard Gimse.
Frøken Julie kan være en utmattende opplevelse, der spenningen mellom figurene til tider er så rystende at det gir utslag på Richter-skalaen.
Vi ser klart hvordan Frøken Julie er et ensomt vesen, uten håp om å kunne leve det livet hun selv ønsker, og hvordan Johns drømmer krasjer med klasseskillets ugjennomtrengelige grenser.
Dette formidles stramt og effektivt gjennom Liv Ullmans manus og regi, i en film som like nydelig laget som den er opprivende.
| 1
|
004405
|
Jakten på Berlusconi
Dårlig odds for latter.
«Norges morsomste skuespillere er samlet på travbanen» lyder filmplakaten til den norske travkomedien Jakten på Berlusconi, hvor en savnet hest byr på mange forviklinger
Bjarte Lem, spilt av en blankøyd Edward Schultheiss, sitter i saks når to finske torpedoer en dag uventet kjøper gjelda han har opparbeidet seg hos et luksuriøst gartnerfirma.
For å få nok penger til å betale regninga, hyrer han to småkriminelle karer til å dope favoritthesten til hovedløpet på Bjerke travbane utenfor Oslo.
Noen velplasserte veddemål skal gi nok gryn i utbytte.
Ting går skeis, dyret forsvinner og stadig flere mennesker kaster seg inn i jakten på millionhesten Berlusconi.
Glimter til med gode personparodier
Lem er en stakkarslig sympatisk type godt spilt av Schultheiss.
Ved siden av Bjørn Flobergs sleske hesteeier Malte, er Bjarte en herlig parodisk figur fra hestemiljøet.
Den småkriminelle Nico, spilt av Jon Øigarden, balanserer en periode mellom galskap og dumhet mens han trekkes stadig lenger inn det rotete plottet til Jakten på Berlusconi.
Toppunktet kommer plutselig i form av en helt unødvendig brutal voldsscene, som markerer punktet hvor filmen gir opp å finne seg en bås.
Med et utgangspunkt som travkomedie, via politifilmparodi, gjennom noen sekvenser Quentin Tarantino-hyllest, ender filmen opp uten å ha gjort noen av delene spesielt bra.
Bildet er ofte farget med en varm nyanse som overdrives og bryter filmens ulike scener unødvendig opp.
Vekslingen mellom ulike scener, og fargelegging, gjør meg usikker på om filmen egentlig forsøker å finne sted på 70-tallet eller om dette er et forsøk på å gjenskape en Lock, Stock and Two Smoking Barrels-aktig film satt i Norge anno 2014.
Tyr til desperate sexvitser i jakten på latter
Resten av rollegalleriet inkluderer en rekke figurer som blir stemorderlig behandlet.
Spesielt forspilles humorpotensialet til en sylskarp Henriette Steenstrup i rollen som politietterforskeren Lotte fra Økokrim og hennes kompanjong Svenn (Morten Ramm).
Billige vitser og unødvendige slapstick-scener vies for mye tid.
Småkriminelle Nicos forsiktige kamerat Otto (Arthur Berning) sliter med ereksjonssvikt, mens Bjarte Lems nymfomane kone Lillebird (Veslemøy Mørkrid) er gal etter sex.
Idiotiske kommentarer om store pikker og understimulerte husmødre drar manuset langt nedover på kvalitetsstigen.
Sist, men ikke minst, finner vi Atle Antonsen i en merkelig rolle som spesialetterforskeren Dyret.
Malte, eieren av hesten Berlusconi som omtales i filmens tittel, hyrer inn krigsveteranen med et tvilsomt rulleblad når politiet ikke klarer å finne spor i forsvinningssaken.
Antonsens figur er, etter alle solemerker, ment å være en parodi på Javier Bardems Anton Chigurh fra No Country for Old Men (2007).
Men ved å introdusere Dyret midt i et stykke tungt arbeid på toalettet faller parodien helt bort og blir erstattet med øredøvende stønnelyder.
–
Hvor ble det av slutten?
I løpet av filmens nitti minutter er det med andre ord en rekke ulike interessenter som er på jakt etter den forsvunnede hesten Berlusconi.
Filmen forteller knapt hvem som er filmens hovedperson og hvem publikum skal heie frem mens forviklingene blir stadig mer kompliserte.
Før det hele avsluttes ved at filmen forlater alle røde tråder uten en nevneverdig avslutning.
Det er i det hele lite «trav» i travkomedien Jakten på Berlusconi, og resten av filmen tatt i betraktning er det også lite latter.
| 0
|
004407
|
Into the Storm
Tynn katastrofefilm med gode effekter.
Da katastrofefilmen Twister kom i 1996, var det en relativt underholdende kinoopplevelse som ikke bød på de største utfordringene når det kommer til hjernekapasitet.
Det var en type katastrofefilm man ikke hadde behov for å se igjen, og i motsetning til Volcano og Dante’s Peak fra 1997 som handlet om det samme, så kom det heldigvis ingen ny tornadofilm i følge med Twister på 90-tallet – det er fordi de sparte den til nå.
Into the Storm handler om nøyaktig det samme som filmen fra 96, tornadojegere som vil dokumentere hvordan en tornado ser ut fra innsiden – i stormens øye.
Historien har du altså hørt før, og filmen klarer ikke å engasjere, på tross av strålende visuelle effekter.
«Den største tornadoen i historien»
I den lille byen Silverton i Oklahoma forbereder innbyggerne seg til avslutningssermonien for avgangselevene ved byens lokale high school.
Viserektor Gary Fuller har gitt de to sønnene sine Donnie og Trey i oppgave å filme sermonien, i tillegg til å lage en tidskapsel med intervjuer, som skal åpnes om 25 år.
I nærheten gjør filmskaperen og tornadojegeren Pete seg klar for å filme stormen som er i ferd med å bygge seg opp.
Med sin tornadosikre tanks av en bil skal han og teamet hans forsøke å filme på innsiden av en tornado.
Men stormen er selvfølgelig mye større og kraftigere enn forventet, og både filmskaperne og innbyggerne i Silverton får problemer når “den største tornadoen i historien” knuser byen til pinneved.
Endimensjonale figurer
For å prøve å sprite opp et oppbrukt konsept har manusforfatter John Swetnam, som står bak manuset til mesterverket Step Up All In, slengt inn en far-sønn-fortelling og en ungdomsforelskelse i filmen.
Gary, spilt av Richard Armitage aka Thorin Okenshield, har et problematisk forhold til sønnen Donnie (Max Deacon), som på sin side er superforelsket i jenta Kaitlyn (Alycia Debnam Carey).
Når stormen inntreffer tvinges far og sønn til å ta et oppgjør med de vanskelige følelsene, men manuset er så flatt at det gir skuespillerne lite å jobbe med, og skuespillerprestasjonene er heller ikke gode nok til at de klarer å tilføre figurene sine noe mer dybde.
Underveis i filmen krysser Gary vei med filmskaper Pete, spilt av komikeren Matt Walsh, og han utvikler et slags vennskap med hans meteorolog Allison Stone.
Sarah Wayne Callies (The Walking Dead, Prison Break), som spiller Allison, har null kjemi med Armitage, som på sin side opererer med steinansikt gjennom hele filmen.
For dumt
Into the Storm er regissert av Steven Quale, som sto for regien på selveste Final Destination 5.
Han har brukt elementer fra «found footage»-sjangeren, der alt innhold tilsynelatende er hentet fra opptak gjort av kilder i filmen.
I en verden der "alle" har et kamera i lomma kan slike filmer fungere godt.
Problemet oppstår når bruken av kameraet strider mot hva som er troverdig.
Hvis du holder på å bli sugd opp og drept av en tornado, så fortsetter du ikke å filme, da slipper du mobilen for å klamre deg fast med begge armene!
Filmen er full av slike usakligheter som blir et irritasjonsmoment.
Gode visuelle effekter
Det visuelle i Into the Storm er det ingenting å utsette på – effektene er slående, og Regissør Steven Quale serverer en rekke imponerende sekvenser der stormen virkelig får vist sin styrke.
Når en rekke tornadoer slår seg sammen til én stor monstertornado, ser det uten tvil fabelaktig ut.
En annen scene, der en av rollefigurene sitter i en bil som dras opp helt mot toppen av tornadoen, og får et glimt av solen og de hvite skyene over stormen, før det bærer ned mot bakken igjen, er spesielt imponerende visuelt sett.
Gode effekter klarer imidlertid ikke å redde Into the Storm.
Filmens dårlige manus og slette skuespillerprestasjoner, paret opp med at vi har sett historien før, gjør at denne katastrofefilmen rett og slett blir kjedelig.
Ikke en eneste gang ble jeg revet med av av filmens handling, og ikke et eneste øyeblikk var jeg bekymret for hvordan det skulle gå med menneskene i den.
Se traileren for Into the Storm her, og si din mening om filmen i kommentarfeltet!
| 0
|
004409
|
If I Stay
Prøver å mane frem de store følelsene.
Hvis du ble rammet av en forferdelig ulykke som ville forandre livet ditt for alltid – hva hadde du valgt hvis det var opp til deg – våkne opp av koma til smerte og sorg, eller sovne stille inn og la sjelen forlate kroppen?
Akkurat det er tema for dramafilmen If I Stay.
Regissør R. J. Cutler, som med dette får sin spillefilmdebut på kino, prøver å skildre de store spørsmålene i livet, men If I Stay ender isteden opp som en film med for mye patos.
En ut av kroppen-opplevelse
If I Stay forteller historien om Mia Hall, spilt av Kick-Ass-stjerna Chloë Grace Moretz , en 17 år gammel celloartist som får livet sitt snudd opp ned når familien havner i en bilulykke.
Selv ender hun opp i i koma og får en ut av kroppen-opplevelse.
Samtidig som hun følger med på hvordan venner og familie sørger ved sykesengen, forstår hun at hun selv må velge om hun vil leve eller død – et valg som ikke er så enkelt, siden livet kommer til å bli tøffere enn hun noensinne hadde forestilt seg om hun våkner.
Størsteparten av filmen fortelles gjennom tilbakeblikk, og vi får se hvordan Mia føler seg som «en fisk på Mars» i sitt eget liv, siden hun er en melankolsk klassisk musiker, mens foreldrene er punkrockere som lever i nuet.
Når Mia blir sammen med rockeren Adam, en kommende stjerne, blir følelsen av lykke, men også følelsen av å ikke passe inn, komplett.
Ikke troverdig
Chloë Grace Moretz var strålende som beintøff heltinne i Kick Ass-filmene, men hun klarer ikke å overbevise meg som sart følelsesmenneske.
Hun og Jamie Blackley, som spiller kjæresten Adam, mangler kjemi og jeg tror ikke på det som skal være den store kjærligheten.
Heller ikke Blackley er spesielt overbevisende i sitt spill, og fremstår mer som en sutrete tenåring fremfor den følsomme melankolikeren han skal være.
Stacy Keach, som spiller Mias bestefar og Mireille Enos og Joshua Leonard, som spiller foreldrene hennes, leverer de eneste virkelig gode skuespillerprestasjonene i filmen.
Dette er regissør R. J.Cutlers første kinofilm (han har laget en rekke dokumentarer, men kun laget én spillefilm for TV tidligere), og det er mulig de unge skuespillerne i truppen trenger mer veiledning enn det en såpass uerfaren regissør kunne gi dem.
Bra lydspor
Det hjelper heller ikke på kinoopplevelsen at man nesten fra starten av filmen er sikker på hvordan det kommer til å gå med Mia.
Det gjør at ventetiden før avgjørelsen endelig tas blir altfor lang, og at filmen føles treg.
If I Stay har et godt lydspor, som spiller på de rette strengene til riktig tid, men filmen prøver hele tiden å mane frem de store følelsene i meg.
Det pøses på med glede, forelskelse, savn og hjertesorg på lerretet, og det blir rett og slett litt for mye.
Chloë Grace Moretz er et stjerneskudd med mange spennende filmer på plakaten fremover, og jeg gleder meg til å følge med på henne – denne gangen holdt det dessverre ikke.
Se traileren for filmen her, og si din mening om «If I Stay» i kommentarfeltet!
| 0
|
004416
|
Gone Girl
Oser av stil, klasse og kvalitet.
Lite går galt når David Fincher regisserer film.
Selv om mysteriet i Gone Girl er litt for enkelt å gjennomskue, er dette likevel en medrivende thriller som stadig overrasker med nye utviklinger.
Fincher driver historien ubønnhørlig fremover med et formmessig stålgrep, og med svært solid spill av Ben Affleck og Rosamund Pike i de viktigste rollene.
Til tross for en litt for lang spilletid, blir denne filmen en underholdende spenningsstund der jeg til enhver tid føler at jeg er i godt og intelligent selskap.
Blir mistenkt for konas forsvinning
Nick Dunne (Ben Affleck) opplever marerittet når kona Amy (Rosamund Pike) forsvinner fra hjemmet deres i Mississippi.
En storstilt leteaksjon begynner under stor mediedekning, med Nick som aktiv deltager.
Men så dukker det opp tegn på at noe skurrer, og flere begynner å mistenke Nick selv for å ha noe med forsvinningen å gjøre, blant andre politietterforskerne Boney (Kim Dickens) og Gilpin (Patrick Fugit).
Dette er bare utgangspunktet for en stor og omfattende historie, der flere uventede elementer holder filmen frisk og interessant.
Ved bruk av stadige tilbakeblikk, fortalt av Amy i sin egen dagbok, får vi et innblikk i hvordan en fantastisk forelskelse går over til å bli et grått ekteskap.
Forfatter Gillian Flynn har skrevet manuset basert på sin egen roman, og jeg får følelsen av at kjernen av innholdet er godt overført.
Har flere ess i ermet
Det er ikke vanskelig å føle sympati for Nick Dunne, men samtidig gir filmen oss stadige små drypp som gjør oss usikre på hans rolle i mysteriet.
Filmen gir også et nesten satirisk blikk på medienes metoder i slike saker, der steile fronter etableres og skyldspørsmål insinueres på svært tynt grunnlag.
Spenningen utløses tilsynelatende ca halvveis filmen, og det er litt enkelt å forutse det som da skjer, men så viser det seg at filmen har flere ess i ermet.
Gone Girl er en vellaget thriller som oser av stil, klasse og kvalitet.
Jeg lar meg blant annet imponere av Jeff Cronenweths flotte foto, den stemningsskapende og foruroligende musikk signert Trent Reznor og Atticus Ross, samt hvordan Kirk Baxters redigering og Finchers regi gir den dialogbaserte spenningen en velkomponert flyt.
Filmen er 2 timer og 29 minutter lang, og det kan hende at den med fordel kunne vært kortet litt ned.
Men så lenge David Fincher serverer finstemt og formfullendt underholdning av beste merke, tåler jeg en litt overdreven lengde.
| 1
|
004417
|
Dracula Untold
Lider av akutt blodmangel.
Dracula Untold høres ut som en vitsetittel, og filmen er dessverre like dårlig.
Ideen om å fortelle den kjente vampyrens forhistorie er for så vidt god, men ødelegges av en avsindig pompøsitet og overdreven bruk av digitale effekter.
Dessuten er den dessverre tilpasset den amerikanske aldersgrensa PG-13, som er døden for en film som skriker etter å få være fullblods vampyraction.
Lar seg bite av vampyr
Prins Vlad (Luke Evans) trues av den tyrkiske hærføreren Mehmed (Dominic Cooper).
For å redde sitt folk i Transylvania fra en forestående invasjon, lar han seg bite av en vampyr (Charles Dance) for å få midlertidige krefter til å forsvare seg og sine.
Men prisen er høy.
Kreftene varer i tre dager, men dersom han drikker blod, vil vampyrforbannelsen vare til evig tid.
Filmen inneholder storslagne slagscener, imponerende tablåer og en svært agressiv lydmiks.
Førstegangsregissør Gary Shore pøser på med velkjente sjangergrep, men med en alt for stor følelse av gjentagelser.
Dette har vi sett nok av fra før, og Dracula Untold makter ikke tilføre noe nytt.
Når klimakset bryter løs, gir det verken frysninger på rygg eller hakeslepp, bare en resignert likegyldighet over mangelen på nytenkning.
Fremstår som en kopi
Filmen er åpenbart ment å tiltrekke Game Of Thrones-fansen.
Luke Evans spiller Vlad som om han var Jon Snow, Sarah Gadon spiller kona Mirena som en kloning av Khaleesi Daenerys Targaryen, bare uten antydninger til bein i nesa, mens deres sønn spilles av Art Parkinson, mest kjent som Rickon Stark fra samme serie.
Charles Dance er også godt kjent fra rollen som Tywin Lannister.
Til og med filmmusikken er laget av Game Of Thrones-komponisten Ramin Djawadi.
Ting som dette gjør at filmen mangler egen identitet, og fremstår som en kopi av bedre saker.
Dracula Untold kunne vært bedre om Gary Shore hadde fått lov til å skru opp skrekknivået mange hakk, samt om de mange datakomponerte sekvensene hadde en litt mer virkelighetsnær tilnærming.
Dessverre sitter vi igjen med en blass vampyrfilm som begår sjangerens aller største synd.
Den lider av akutt blodmangel.
| 0
|
004418
|
Flink pike
Overraskende morsomt og lekent om depresjon.
Regissør Solveig Melkeraaen gir og gir av seg selv i den personlige og utleverende dokumentarfilmen Flink pike.
Den viser hennes egen kamp mot depresjon, behandling med elektrosjokk og ringvirkninger i hennes liv og hos dem hun har rundt seg.
Innholdet er sterkt og temaet er alvorlig, men filmen er alt annet en depressiv.
Flink pike er overraskende morsom og leken, og gir publikum håp om at lyset i tunnelen faktisk finnes.
Blir syk av prestasjonspress
Melkeraaen forteller i filmen om hvordan hun ble syk etter flere år med selvpålagt prestasjonspress.
Hun kaster seg ut i store prosjekter og stiller enorme krav til seg selv.
Hun vil mer enn kropp og sinn klarer, og kanskje er det derfor det har gått galt.
Samtidig stiller hun spørsmål ved om depresjonen ligger latent i familien, og begynner å lete etter svar på om sykdommen kanskje også er en arvelig belastning.
Dette høres selvsagt mørkt ut, og kampen mot depresjon er heller ingen lek.
Men mellom all realismen, har Melkeraaen tatt i bruk flere absurde drømmesekvenser for å beskrive både lidelsen og kampen mot den, blant annet i et tomt basseng der hun er ballerina på ti-meteren og som gjest i et absurd tv-program med Per Sundnes som programleder.
Dette fungerer godt som humoristiske avbrekk, som samtidig er med på å beskrive sinnstilstand og sykdomsforløp.
Balanserer mellom personlig og privat
Flink pike gir et godt bilde på hvordan depresjon rammer, ikke bare hos den som blir syk, men også de rundt en.
Vi får ærlige og oppriktige beskrivelser av hvordan både Melkeraaens samboer og nærmeste familie sliter med situasjonen.
Klare svar er vanskelige å finne, fordi ingen snakker om depresjon.
Her balanserer filmen hårfint på grensa mellom personlig og privat, men jeg synes den holder seg på riktig side.
De sterkeste bildene i Flink pike er elektrosjokkbehandlingen som Solveig Melkeraaen går gjennom.
Kameraet følger henne tett, både før, under og etter, og vi får et innblikk i en behandling som legen selv sier at ingen vet noe særlig om, til tross for et høyt antall pasienter.
Flink pike kan derfor ha en viktig funksjon som en informerende og opplysende dokumentarfilm, som viser at depresjon lar seg bekjempe, og at det er mulig å holde humøret oppe, til tross for vanskene man står overfor
| 1
|
004419
|
Snowpiercer
Forfriskende og iskald science fiction.
Da det ble klart at den koreanske filmskaperen Joon-ho Bong skulle lage sin første engelskspråklige film var det mange sjangerfilmentusiaster som ble gira, undertegnede inkludert.
Med den dystopiske science fiction-filmen Snowpiercer har regissøren, mest kjent for skrekkfilmen The Host, bragt den franske tegneserien Le Transperceneige til filmlerretet.
Resultatet er en schizofren blanding av koreanske sjangerfilmgrep, storslagne omgivelser en Hollywood-blockbuster verdig, tullete tegneseriefigurer, og en dyster atmosfære.
Men fungerer det?
Så absolutt!
Ikke en ark, men et tog
Når et eksperiment for å prøve å stanse global oppvarming går galt, kastes jorden ut i en ny istid så ekstrem at nesten alt liv på jorden blir utslettet.
De eneste overlevende er passasjerene ombord på Snowpiercer, et gigantisk tog drevet av en evighetsmaskin, som gjør at det tøffer av gårde uten stans, én hel runde rundt den iskledde kloden i løpet av et år.
Klasseskille og undertrykkelse
Handlingen i filmen starter i år 2031 i den bakerste vognen av toget der de fattigste passasjerene holder til, de som ikke hadde penger til billett da Snowpiercer kjørte ut fra stasjonen 17 år tidligere.
De undertrykte menneskene lever under elendige forhold uten mulighet til å forlate vognen sin, den eneste maten noen lugubre geleklumper med protein, som rasjoneres ut under streng observasjon av skumle vakter.
Lenger frem i toget mesker de rike passasjerene seg med deilig mat og drikke, som for eksempel sushi levert rett fra togets eget akvarium, og helt fremst i toget befinner den mystiske ingeniøren Mr. Wilford seg, der han pleier motoren som er menneskehetens redning.
Vi hopper inn i historien når en gruppe opprørere i den bakerste vogna planlegger en revolusjon.
Ledet av Curtis Everett, spilt av en beskjegget Chris Evans, angriper de vaktene og presser seg frem i toget for å befri fangen Namgoong Minsu, spilt av den koreanske filmstjerna Kang-ho Song.
Han har laget sikkerhetssystemet i toget og kan derfor hjelpe dem å komme forbi de mange dørene som skiller dem fra Mr. Wilford og kontroll over toget.
Flott produksjonsdesign
Snowpiercer ser fabelaktig ut, og reisen fremover i toget tar oss gjennom en rekke forskjellige omgivelser: den skitne bakerste vogna, skolevognen der hjernevaskede barn lærer at Mr. Wilford er menneskehetens redningsmann, den grønne drivhusvogna, det fabelaktige akvariet, og de fremste vognene der de rike holder sine dekadente selskaper.
Produksjonsdesignet er velgjort i alle de forskjellige miljøene, og når vi av og til får se et glimt av det iskledde landskapet utenfor toget brytes også den litt klaustrofobiske følelsen som skapes inne i toget og gir oss et lite pusterom.
Et forfriskende sammensurium
Dialogen i filmen er ikke alltid velskrevet og Chris Evans dystre helt blir til tider litt vel tungsindig.
Men filmen har et lite og godt persongalleri, og Evans balanseres godt av Kang-ho Songs ettertenksomme, men rusavhengige rollefigur.
Tilda Swinton gjør en fabelaktig prestasjon som Mr. Wilfords minister Mason, en parodisk fremstilling av en britisk overklassefrue med dårlige tenner.
Hennes satiriske rolletolkning krasjer fullstendig med den dystre fremtidsskildringen vi først møter bakerst i toget, men den merkelige kombinasjonen fungerer likevel.
Snowpiercer skifter takt og tone flere ganger gjennom filmen.
Vi begynner med mørk dystopi, går over til action, krysser grensen til drøy sjangerfilmvold, går over i satirisk karakterkomedie, før vi mot slutten virkelig går tilbake til det dystre hjørnet, der vi begynner å fundere på om menneskeheten er verdt å redde i det hele tatt.
Joon-ho Bong syr det hele sammen overraskende bra, men noen kinogjengere kan nok bli en smule forvirret av sammensuriumet som er Snowpiercer.
Dette er en type film som aldri ville blitt laget om det kun var opp til samlebåndsmaskinen som er Hollywood, og det er forfriskende å se denne typen sjangerfilm i så stor skala.
| 1
|
004421
|
Skumringslandet
En stemningsfull krimfortelling fra middelalderen.
Da produsenten og fotografen for filmen Skumringslandet ble skylt på havet under innspillingen og omkom i 2011, var det usikkert om regissør Paul Magnus Lundø og crewet hans kunne ferdigstille filmen.
Nå, nesten tre år etter tragedien, er Skumringslandet endelig klar for kinolerretet, og dette er en stemningsfull film som tar oss med til middelalderens trolske mørke.
Troll eller seriemorder?
Året er 1348, en tid der Svartedauden herjet landet og kirken og kongen slåss om makta.
Vilhelm, spilt av Leif Nygaard, kommer tilbake fra Paris til hjembygda Garsli, etter at broren Ansgar er blitt bannlyst av kirken for å bedrive trolldom og djeveldyrkelse.
En rekke groteske mord har den siste tiden skremt vettet av innbyggerne i den lille landsbyen, og de er sikre på at det er Ansgar som sender troll på folk som ferdes i skogen.
Vilhelm er imidlertid sikker på at Ansgar er uskyldig, og at hverken troll eller djevler er skyld i drapene.
Han starter en etterforskning for å finne de virkelige bakmennene slik at broren kan renvaskes før abbeden Gardar, spilt av Sverre Anker Ousdal, får kloa i ham.
Mystisk stemning og flotte bilder
En fortellerstemme setter tonen når filmen starter og skaper assosiasjoner til våre gamle folkeeventyr.
Skumringslandet er i virkeligheten en krimthriller, men filmen gjenspeiler hele tiden at handlingen er satt til en tid da tusser og troll fortsatt var virkelig for folk.
Filmen ble spilt inn på lavbudsjett, men produksjonsdesignet er godt.
Garsli, som er et leirehøl av en by, med enkle trehus med torv på taket, virker som en autentisk landsby fra 1300-tallet.
Den mystiske stemningen som gjennomsyrer filmen skapes imidlertid i den trolske naturen som omgir byen, der en fargepalett i grønn- og bruntoner er med på å skape flotte og intense bilder.
Mosekledd skog, mørke grotter og dunkelt myrlandskap – det er lett å forestille seg en tid der troll kunne være en åpenbar konklusjon når noe grusomt skjedde.
Svak krimfortelling
Stemningen i Skumringslandet er det altså ingenting å si på – derfor er det synd at krimgåten i fortellingen ikke holder den samme spenningen.
Hvem som står bak de grusomme drapene blir åpenbart relativt raskt, og dermed blir handlingen langtrukken når vi må vente på at rollefigurene skal forstå det samme.
Manuset lar oss ikke bli godt nok kjent med Vilhelm til at han blir interessant, og Leif Nygaard har heller ikke tyngde nok til å gjøre Vilhelm til en figur publikum bryr seg om.
Hans rolleprestasjon minner meg av og til om typiske rekonstruksjoner man ser hos for eksempel History Channel.
Flere biroller mister også troverdighet på grunn av teateralsk skuespill, men heldigvis heves nivået noe av en, som alltid, god Kim Bodnia, i rollen som abbedens beinharde håndlanger.
Ikke mer enn et pent eventyr
Som en lavbudsjettsproduksjon er produksjonsnivået i Skumringslandet imponerende, og det er lett å la seg rive med av filmens trolske stemning.
Hadde manuset vært sterkere kunne dette blitt en virkelig spennende krimthriller, men dessverre er ikke nivået høyt nok til at filmen blir mer enn et pent eventyr fra middelalderen.
| 0
|
004422
|
Annabelle
Bruker billig skremselstaktikk for å få deg til å skvette.
I fjor kom grøsseren The Conjuring, som så vidt introduserte oss for den demonbesatte dukken Annabelle, og nå fortelles forhistorien til Annabelle i filmen med samme navn.
Dukker, og da spesielt gammeldagse litt stygge dukker, er noe av det uhyggeligste som finnes, og derfor har de vært gjenstand for frykt i mang en skrekkfilm opp gjennom åra.
Det er derfor ingenting ved Annabelle som er nytt, filmen bruker billig skremselstaktikk og velkjente grep fra sjangeren for å skremme publikum.
Rituelle drap
Alt er fryd og gammen ved filmens start, året er 1967 og ekteparet Mia, spilt av Annabelle Wallis, og John Gordon, spilt av Ward Horton, venter barn.
Mia bruker all sin tid på å gjøre barnerommet klart for babyen og blir overlykkelig når John en dag kommer hjem med en antikk dukke, som er den siste i et sett Mia har samlet på lenge.
Lykken blir imidlertid kortvarig.
En natt blir naboparet myrdet av deres gale datter og partneren hennes som tilhører en satanistisk kult.
Paret bryter seg også inn hos Mia og John, og forsøker å ta livet av dem og deres ufødte barn.
Politiet dukker akkurat opp i tide og dreper kultistene, men i sin død klarte de å etterlate seg mer enn bare spilt blod.
Når Mia kommer hjem fra sykehuset etter hendelsen begynner merkelige ting å skje i huset, og det virker som om hun ikke lenger er alene.
Åpenbare skrekkelementer
Det er ingen tvil om at skrekkfilmer er en velbrukt sjanger og derfor er det deilig når det en sjelden gang kommer en film som overrasker.
Annabelle er ikke en slik film.
Regissør John R. Leonetti, som var filmfotograf på The Conjuring, klarer ikke å lage en underliggende stemning av frykt i filmen, men bruker kun enkle grep for å få publikum til å skvette.
Brå og voldsomme lyder, nærbilder av ekle ting som plutselig popper opp på lerretet, panorering av kameraet mens noe beveger seg i bakgrunnen – alle de åpenbare skrekkelementene er på plass.
Manusforfatter Gary Dauberman låner skamløst av andre og bedre skrekkfilmer, og gjør oss smertelig klar over dette når han for eksempel velger å hylle Mia Farrows rollefigur i Rosemary’s Baby gjennom Mia.
Forglemmelig skrekk
Men ble jeg skremt?
Jada, selv om jeg vet at det kommer skvetter jeg når lyden nesten sprenger tromhinnene mine, og en demon glimter til midt i bildet.
Men det føles billig, det føles oppbrukt, og Annabelle blir bare enda en forglemmelig film i rekken av middelmådige skrekkfilmer.
| 0
|
004424
|
Familiekaos
For blekt om fargerikt fellesskap.
Multikulturelle forviklinger danner grunnlaget for den franske filmen Familiekaos, som har blitt en stor suksess på hjemmebane.
Det er litt vanskelig å forstå, for dette er en tannløs komedie, blottet for lattervekkende humor.
I stedet forsøker regissør Philippe de Chauveron å ufarliggjøre høyst reelle problemstillinger, der figurene fremstår som lite troverdige skisser av ekte mennesker.
Familiekaos har en flyktig sjarm, men dette blir likevel for blekt om fargerikt fellesskap.
Fordommer frem i lyset
Herr og fru Verneuil (Christian Claiver og Chantal Lauby) har tre svigersønner, en jødisk, en muslimsk og en kinesisk.
Dette skaper betente situasjoner når familien samles, og direkte provokasjoner bringer svigerforeldrenes fordommer frem i lyset.
Nå vil de invitere alle hjem på julefeiring, inkludert deres fjerde datter, som til nå har vært single.
Men hun kommer hjem med en liten hemmelighet på lur.
Hun skal gifte seg med en afrikaner.
Utgangspunktet er lovende.
Her kan det fortelles mye morsomt om hvordan menneskers fordommer får en reality check i møte med virkeligheten.
Og det finnes scener som fungerer.
Men flere av figurene undergraver sin egen integritet når de drar frem rasismekortet så snart noen nevner noe som helst negativt om familiens multikulturelle tilstand.
Dette er et brennbart tema som filmen er ganske uforsiktig i behandlingen av.
For glansbilledskjønn
Familien i filmen er fremstilt på en lite troverdig og realistisk måte.
Langt ute i handlingen begynner svigermor å spørre hvordan alle parene møttes, noe som for lengst måtte ha vært godt kjent under vanlige forhold, mens ingen reagerer på at datter fire annonserer sitt forestående giftemål uten at noen en gang vet at hun er i et forhold.
Og så, ut av det blå, begynner svigerforeldrene å si at de skal skilles, men så skal de visst det ikke likevel.
Ting som dette svekker både min interesse for figurene og min sympati for deres tilfeldige problemstillinger.
Familiekaos er litt for pent filmet, litt for glansbilledskjønn i uttrykket og forsøker å være søt og sjarmerende når den kanskje heller burde ha forsøkt å være farlig og utfordrende.
Det hadde gått an å lage et godt drama ut av denne tematikken, og samtidig gjort bitende humor på bekostning av fordommene som råder på alle fronter.
Familiekaos er en middels god film som blir for snill og ufarlig til å fortelle noe nyttig om problematikken i multikulturelle skjæringspunkter
| 0
|
004425
|
Operasjon Arktis
Velgjort spenning fra det kalde nord!
Operasjon Arktis er en vakker og velskrudd film for unge kinogjengere, som også voksne kan ha glede av å se.
Denne familiefilmen, produsert av ringrevene John M. Jacobsen og Sveinung Golimo, scorer høyt på unge skuespillere med sjarm og talent, mens regissør og manusforfatter Grethe Bøe-Waal (Titanics ti liv, Hjerterått) formidler med effektiv fortellerevne.
Filmen har akkurat passe mengder spenning for de yngste, god nok underholdningsfaktor for de voksne og et aktuelt miljøbudskap som bakteppe for handlingen.
Strandet på øde øy
Tre søsken er blindpassasjerer i et redningshelikopter som de tror skal ta dem fra Bodø til Stavanger.
Men i stedet lander de på den øde Halvmåneøya på Svalbard, der de blir etterlatt av et uvitende helikoptermannskap.
Julia (Kaisa Gurine Antonsen), Ida (Ida Leonora Valestrand Eike) og Sindre (Leonard Valestrand Eike) må kjempe for å overleve, unngå en farlig isbjørn og finne ut hvordan i all verden de skal komme seg hjem.
Filmen starter kjempebra, med frisk introduksjon av figurene og en historie i rask utvikling.
Hvordan søsknene havner på Svalbard, er kanskje resultatet av litt ville omstendigheter, men samtidig ikke helt søkt, heller.
Når handlingen har forflyttet seg til den øde øya, mister den etter hvert litt tempo.
Både figurene, og publikum, havner i en låst situasjon i en jakthytte.
Bortsett fra noen dramatiske avstikkere, er det litt i overkant mange ventesekvenser inne i hytta.
Men mot slutten, tar dramatikken seg virkelig opp igjen.
Barna er filmens hjerte
En av de viktigste årsakene til at filmen innfrir, er de unge skuespillerne.
Kaisa Gurine Antonsen overbeviser som storesøster Julia, som ikke er den tøffeste jenta når vi møter henne, men går igjennom en utvikling gjennom prøvene hun blir satt på.
Ida Leonora og Leonard Valestrand Eike er også gode funn, med herlige og friske opptredener foran kamera.
Garvede skuespillere som Kristofer Hivju, Line Verndal, Nicolai Cleve Broch og Per Kjerstad er viktige tilskudd, men det er barna som utgjør filmens hjerte, og de gjør en beundringsverdig innsats.
Operasjon Arktis er en vellaget film med høy kvalitet på både lyd og billedfronten.
Svalbard og Bodø er nydelige innspillingssteder, flott fotografert av Gaute Gunnari, og jeg lar meg imponere av en fantastisk isbjørn, som er et viktig spenningselement.
Filmens midtre del burde kanskje hatt et litt større spenningsnivå, men barn vil la seg rive med av en underholdende historie med et miljøbudskap om global oppvarming og issmelting
| 1
|
004428
|
Fury
Hard og brutal krigsfilm.
Brad Pitt er tilbake i andre verdenskrig, men går fra Tarantinos voldelige fantasiunivers i Inglorious Basterds til regissør David Ayers mer virkelighetsnære Fury.
Dette er en mørk og brutal skildring av mannskapet om bord i en tank.
Historien er kanskje ikke spesielt original, men gir et intenst bilde av krigens galskap og menns vilje til å utføre de skrekkeligste ting.
Filmen stinker av kjøtt, blod, svette, diesel, olje, røyk og gjørme.
På innsiden av en tank
Det er april 1945, og sersjant Don «Wardaddy» Collier og hans mannskap i tanken «Fury» er på vei gjennom Tyskland mot Berlin.
På veien må de innta noen små byer, samtidig som desperate tyske soldater må overvinnes.
Situasjonen i tanken utfordres når de får et nytt og sylferskt medlem, nemlig unge og uerfarne Norman (Logan Lerman).
Han, og vi, skal snart få oppleve hvordan en krig arter seg fra innsiden av en stridsvogn.
Det merkes fort at dette ikke er en hyggelig krigsfilm med morsomme vitser og heroiske heltedåder.
Mannskapet på «Fury» er slitne og desillusjonerte etter en lang krig, spesielt synlig i det gode spillet fra Shia LaBeouf i rollen som den bibelsiterende Boyd «Bible» Swan.
Fremtidsutsiktene er mørke, og omgivelsene innbyr ikke til lystighet.
Deres fremrykk mot Berlin er ikke preget av idealisme, men fatalisme.
Som Pitts «Wardaddy» sier i filmen:
Idealer er fredelige, historien er voldelig.
Kan få vond smak i munnen
Filmens krigsscener er voldsomme og heftige, der regissør David Ayer (End of Watch, Sabotage) ikke legger skjul på hvilken effekt kuler av ulike kalibre har på menneskekropper.
Kjøtt og blod spruter i alle retninger, og man kan få en vond smak i munnen av det.
Det er selvsagt meningen.
Men dette oppleves ikke som voldsforherligelse, men som et nødvendig virkemiddel for å forklare figurenes sinnstilstand.
For å forstå dem, må vi se en flik av deres virkelighet.
De visuelle virkemidlene er til tider voldsomt sterke og fantastisk utført.
Det er også verdt å berømme det utrolige lydsporet, designet av svenske Petter N.J. Ottoson.
Trykket fra en fulltreffer mot en tank hørt innenfra er virkelig kraftige saker!
Filmen greier å skape et inntrykk av klaustrofobien i et low-tech tankmiljø, og hvordan det må ha vært for et slikt mannskap under andre verdenskrig.
Fury er ingen pen historie, men en hard og brutal krigsfilm som er velgjort og godt spilt.
| 1
|
004430
|
Motorsagmassakren
Dette er en historisk viktig skrekkfilm.
Motorsagmassakren (The Texas Chain Saw Massacre) har 40-års jubileum og vises på 47 norske kinoer i restaurert utgave denne Halloween-helga.
Dette er en historisk viktig skrekkfilm.
Den er notorisk for sitt voldelige innhold, og har siden premieren i 1974 opparbeidet seg et rykte som film på sitt absolutt slemmeste.
I Norge, og i flere andre land, ble den totalforbudt, og fikk ikke videoutgivelse før i 2001.
Men ryktet er noe ufortjent, for selv om filmen er tidvis brutal og intens, inneholder den ikke alt det grusomme som folk kanskje tror de har sett eller hørt.
Nå er Motorsagmassakren utstyrt med 15-års grense, hvilket betyr at 12-åringer kan se den med en foresatt.
Tidene har jammen forandret seg.
Men det har ikke filmen, heldigvis!
Utstyrt med motorsag
Filmen starter med et grotesk bilde av råtnende lik, som setter standarden for hva vi har i vente.
Så blir vi kjent med fire venner i en grønn van på reise gjennom Texas.
Sally (Marilyn Burns), broren Franklin (Paul A. Partain), Jerry (Allen Danzinger) og Pam (Teri McMinn).
På bilradioen hører vi en endeløs rekke av grufulle nyheter.
Nok en pekepinn på det som kommer.
De tar opp en haiker, som viser seg å gi enda flere tegn på det forestående.
De oppsøker et avsidesliggende hus som eies av faren til Sally og Franklin.
Jerry og Pam oppsøker nabohuset for å spørre om bensin.
Men der møter de en mann utstyrt med maske av menneskehud og motorsag.
Det finnes utallige filmer med lignende utgangspunkt, men dette er originalen.
Uten Motorsagmassakren hadde vi kanskje aldri fått Halloween eller Fredag den 13.
Uten Leatherface, ingen Michael Myers eller Jason Vorhees.
Kanskje ikke engang Freddy Krueger.
Det er også godt å se at Motorsagmassakren holder som horrorfilm, 40 år etter premieren.
Det er ikke blod og gørr som utgjør skrekken, det er det egentlig lite av.
Grøssene forårsakes av intense scener, dystre stemninger og ubehagelig guffenhet.
Når skrekken bryter ut, holder filmen både tempo og spenning til siste slutt.
Spenningsoppbyggingen er forbilledlig.
Oppnår maksimal effekt
Det finnes ting i Motorsagmassakren som avslører både filmens alder og beskjedne budsjett.
Først og fremst gjelder det alderssminke på en viss figur i filmens siste del.
Det er også tilfeller av grovt overspill blant de inntil da totalt ukjente skuespillerne.
Men som oftest får regissør Tobe Hooper maksimal effekt ved å utnytte omgivelser og dekorasjon til det fulle.
Vi føler at vi virkelig er langt ute i bushen i et ugjestmildt område, og at det er langt fra folk og liten mulighet for redning.
Motorsagmassakren er restaurert til dette 40-års jubileet, og ser og høres sannsynligvis bedre ut nå enn ved premieren.
Men siden filmen ble skutt på billig 16 mm film, kommer man ikke unna en viss grad av billedstøy, noe jeg egentlig er glad for.
Filmen kler sitt organiske, grovkornede preg.
Det tilfører skrekken en dimensjon som jeg liker.
Selv etter å ha sett hundrevis av skrekkfilmer med verre effekter og større grusomhet, er det imponerende hvordan Motorsagmassakren fremdeles kan fremskaffe en skikkelig uggen følelse.
Det er en 100% gyldig sinnstilstand å søke seg til på kino
| 1
|
004431
|
Chef
Ekstremt trivelig om mat.
Chef er i utgangspunktet en såre enkel film.
Det handler om en mann som mister alt, og legger ut på en reise for å gjenvinne seg selv.
Det høres ut som en film man har sett hundre ganger før.
Men manusforfatter, regissør og hovedrolleinnehaver Jon Favreau gjør dette severdig ved å tilføre en gigawatt med hjertevarme.
La gå at manuset tar noen vendinger som man kanskje ikke tror helt og fullt på.
Chef er fantastisk hyggelig underholdning som jeg rett og slett storkoste meg med.
Aldri kjedelig
Kokkestjerna Carl Casper (Jon Favreau) får skikkelig dårlig omtale av en innflytelsesrik matkritiker, kommer i konflikt med restaurantens eier (Dustin Hoffman), og blir tvunget til å si opp.
Carl er langt nede, men blir oppmuntret til å følge en gammel drøm, nemlig å servere kvalitetsmat fra en rullende matvogn.
Han henter bilen i Miami og kjører i retning Los Angeles med sønnen Percy (Emjay Anthony) og kokkekollega Martin (John Leguizamo).
Helt fra begynnelsen viser Favreu en økonomisk fortellerteknikk som gjør at historien stadig er på farten, uten å miste tråden.
Det brukes god tid på å legge opp til filmens konfliktelementer, men det blir aldri kjedelig.
Favreau regisserer seg selv i en energisk historie som ikke mister drivet eller engasjementet, selv når figurene får velfortjente pustepauser.
Klippingen driver filmen ubønnhørlig fremover, og handlingen understøttes av et aldeles fortreffelig, solfylt lydspor, satt sammen av music supervisor Mathieu Schreyer.
Siden dette i det store og hele er Favreaus show, tilgir jeg at han innvilger seg selv både en rykende het eks-kone (Sofia Vergara) og smellvakker eks-elsker (Scarlett Johansson).
Jeg tror ikke helt på det, men lar det gå.
Casper er tross alt mesterkokk, og har sikkert huket dem med alskens godsaker fra stekepanna.
Mat i fokus
Filmen har nødvendigvis mange sekvenser med matlaging, som virker ekte og autentisk.
I rulleteksten får vi til og med se Favreau bli instruert av en kokk til å steke det perfekte ostesmørbrødet.
Mattradisjoner er en viktig del av filmen, selv om jeg får inntrykk av at fokus på godt kosthold er ikke-eksisterende.
Filmen kunne hatt undertittel «der fettet renner».
Emjay Anthony sjarmerer kraftig som Carls sønn, som endelig får sjansen til å bli bedre kjent med sin far.
Samspillet mellom Anthony og Favreu er nødt til å smelte ett og annet hjerte.
John Leguizamo er god som komisk støtte, selv om jeg ikke helt tror på hans figurs motivasjon for å bli med på matvognprosjektet.
Men Chef underholder stort på de fleste områder, og gjør at dette blir både morsomt og ekstremt trivelig.
Og ja, filmen gjorde meg sulten.
Det skulle nesten bare mangle
| 1
|
004434
|
Interstellar
Herlig, undrende sci-fi!
Christopher Nolan maler på et enormt lerret i filmen Interstellar.
Regissøren bak Inception og The Dark Knight-trilogien kaster seg ut i science fiction-sjangeren med prisverdige ambisjoner.
Kanskje er ikke Nolans manuskript (skrevet sammen med bror Jonathan Nolan) så smart som det later til å være, men han skal få ros for viljen og motet til å fortelle en stor historie basert på grandiose ideer.
Rent visuelt er Interstellar en fest, som holder seg forbausende forankret i virkelige omgivelser, og er samtidig en spennende romfilm som stiller interessante moralske spørsmål.
Drar gjennom ormehull
Historien skal ikke avsløres, bortsett fra utgangspunktet.
Et stykke inn i framtida har jorda passert et kritisk punkt.
Det blir nødvendig å finne en ny planet for menneskeheten, og et mannskap blir sendt ut på en romreise for å finne et nytt hjem.
De følger sporene av en tidligere ekspedisjon, som dro gjennom et ormehull til en annen galakse.
Men hva møter dem på den andre siden?
Tidlig i filmen legges det ut noen mystiske spor, som figurene reagerer merkelig rasjonelt på.
Disse sporenes natur er egnet til å fordreie noen og enhvers virkelighetsoppfatning, men er egentlig ikke så vanskelige å knekke.
Forklaringen kommer mot slutten, i en sekvens som drar sci-fi-aspektene forholdsvis langt, og som jeg tror vil dele publikum.
Her kan man ramle ut, men jeg holder meg inne, mye på grunn av min store kjærlighet til sjangeren, men også fordi Christopher Nolan ikke prøver å forklare for mye.
Han lar en del spørsmål henge i lufta, noe som kanskje er like greit.
Herlig, undrende nysgjerrighet
Matthew McConaughey spiller piloten Cooper, og gjør det med sitt sedvanlige, slepne Texas-lynne.
Jeg har sett ham bedre, men han fyller rollen med den nødvendige bravadoen som en slik figur trenger, både for å kunne utføre handlingene, og for at vi skal tro på at han gjør dem.
Anne Hathaway er Dr. Brand, ekspedisjonens sterkeste vitenskapelige alibi, og disse figurene utfyller hverandre med forskjellige innfallsvinkler til problemene de må løse, og konfliktfylte følelser når oppdraget krasjer med personlige motiver.
Begge spiller godt, selv om ingen av figurene kanskje vekker det hjerteligste engasjementet.
Jessica Chastain, Matt Damon, Casey Affleck, Wes Bentley, Michael Caine og John Lithgow spiller andre roller, som du skal få oppdage på egen hånd.
Selv med en spilletid på 2 timer og 49 minutter, virker Interstellar faktisk litt kort.
Det merkes i flere scener der Nolan ikke lar handlingen puste, men kutter vekk i stedet for å la emosjonell slagkraft oppnå full styrke.
Det er også mulig å plukke på mye som ikke virker særlig realistisk, selv i sci-fi-sammenheng.
Filmens svakheter oppveies likevel av en herlig, undrende nysgjerrighet.
Interstellar handler om noe som menneskeheten på et eller annet tidspunkt blir nødt til å forholde seg til.
Måten dette blir gjort på, er kanskje umulig, i følge dagens vitenskap om universets fysiske lover og regler, men det er deilig å drømme stort på kino!
Interstellar setter fyr på min fantasi, og dermed er jeg mer enn villig til å overse enkelte småfeil.
| 1
|
004435
|
Love, Rosie
Totalt forutsigbar romantikk.
Det er hyggelig med romantiske komedier, men Love, Rosie makter ikke helt å være det den vil være, nemlig en Richard Curtis/Hugh Grant-variant anno 2014.
Filmen er basert på en bestselgeren When Rainbows End av Cecilia Ahern, men forviklingene blir for krøkkete og utfallet er selvsagt totalt forutsigbart.
Lily Collins og Sam Claflin er sympatiske i hovedrollene, og jeg ønsker figurene alt godt, men begivenhetene de må igjennom mangler en del troverdighet, samtidig som dialogen ikke har den humoristiske snerten som Curtis-filmene gjorde suksess med på 1990-tallet.
Kjærligheten forhindres
Barndomsvennene Rosie (Lily Collins) og Alex (Sam Claflin) er åpenbart forelsket i hverandre, men ingen tør være den første til å innrømme det.
Så flytter Alex til studier i Boston, mens Rosie blir hjemme i Irland pga av en hemmelig graviditet.
I de kommende årene krysses deres veier her og der, men romantikken forhindres av diverse forviklinger.
Spørsmålet er om de noen gang får hverandre?
For meg mister filmen litt damp når Rosie greier å holde både graviditet og fødsel hemmelig for sin beste venn i over et helt år.
Dette tror jeg ikke på.
Jeg tror heller ikke helt på de romantiske forviklingene som oppstår, blant annet Alex sine forhold med fasadejagende damer, og Rosies forsøk på et samliv med en åpenbart idiotisk barnefar.
Det er litt for opplagt at manuset utstyrer Alex og Rosie med disse endimensjonale tullekjærestene for å skape en frustrert reaksjon hos publikum.
Prøver litt for hardt
Filmen spenner over 12 litt for lange år, og det må sies at 25 år gamle Lily Collins (Skyggejegerne) er mer troverdig som 18-åring enn som 30-åring.
Med 28 år gamle Sam Claflin (The Hunger Games, The Quiet Ones), er situasjonen omvendt, men la gå.
Begge gjør sjarmerende og sympatiske roller, selv om manuset til tider kan få oss til å stille spørsmål ved deres dømmekraft.
Litt merkelig er det også at ingen av dem har noen venner.
Rosies eneste fortrolige venninne i historien, er dama hun tilfeldigvis kjøpte en graviditetstest av på apoteket, Ruby (Jaime Winstone).
Regissør Christian Ditter gjør sitt beste for å spre romantiske følelser over hele spekteret, men prøver litt for hardt, blant annet med bruk av opplagt apropos-musikk.
Når Rosie har kjærlighetssorg, hører vi I’ll never fall in love again.
Når hun er alene, hører vi Alone again, naturally med Gilbert O’Sullivan.
Når handlingen nærmer seg slutten, blir trådene stort sett samlet sammen i en pen og pyntelig bunt, som skal gjøre romantiske sjeler varme rundt hjerterota.
Love, Rosie kan kanskje ikke kalles direkte god, men er i det minste funksjonell.
En romantisk komedie må få publikum til å ønske at figurene finner sammen, og her må det kunne fastslås at filmen oppfyller kravet.
| 0
|
004436
|
Raketten
Visuelt slående eventyr fra Laos.
Raketten handler om en ung gutts kamp for tilværelsen i Laos.
Denne australske filmen er et visuelt slående eventyr fra et fjernt himmelstrøk, og regissør Kim Mordaunt er ikke redd for å gjøre handlingen ganske så mørk før den får lov til å lysne.
Raketten er en mektig historie om menneskers evne til å kjempe for det gode, selv med store odds mot seg.
Det høres kanskje ut som en klisjé, men denne filmen er alt annet enn det.
Settes under vann
Ahlo (Sitthiphon Disamoe) kommer til verden sammen med en dødfødt tvilling.
I følge lokal overtro kan tvillinger bety ulykke, fordi en skal være god og en skal være ond.
Bestemoren tror Ahlo er ond, og vil egentlig drepe ham, men han får vokse opp på nåde.
Ti år senere må familien flytte fordi landsbyen skal settes under vann av en ny demning.
Flere vonde ting skjer, som Ahlo får skylda for, og han må kjempe innbitt for at familien skal få et nytt liv.
Etter hvert møter Ahlo ei lita jente, Kia (Loungnam Kaosainam) og hennes ekstentriske, fordrukne og James Brown-elskende onkel Purple (Thep Phongam), som i likhet med Ahlo selv er frosset ut av det lille samfunnet rundt dem.
Det er her filmen har noen av sine beste scener, med små og store som lever under sørgelige omstendigheter, men har likevel overskudd til å ha et visst håp.
Vanskelig å akseptere
Det er forfriskende å se en slik film, fra et miljø vi vanligvis ikke opplever, med en annerledes kulturell bakgrunn.
Det kan være vanskelig å akseptere uretten som blir begått mot Ahlo, basert på steinaldersk overtro.
Denne kulturelle tilstanden kan også være en pekepinn på hvorfor disse menneskene er så fattige og utsatte for det moderne samfunnets fremmarsj i jungelområdene, noe filmen for alvor understreker i scener fra en slumlandsby som de får høre skal være midlertidig, men bærer preg av å være permanent.
Heldigvis finnes det håp, noe som regissør Mordaunt beskriver treffende godt i et flott klimaks, der Ahlos mot og viljestyrke blir viktig.
Her finnes det scener som fortjener applaus, med nydelige sekvenser fra historiens avgjørende øyeblikk.
Det er ikke vanskelig å forstå at dette er Australias offisielle Oscar-kandidat.
Raketten er god nok til å være en fortjent kandidat
| 1
|
004441
|
20.000 DaysOn Earth
En gudegave til Nick Cave-fans.
Nick Cave er gjenstand for en dokumentarfilm som er minst like mørk, mystisk, kraftfull og poetisk som ham selv.
20.000 Days
On Earth er et strålende portrett av en kunstner som deler sine indre tanker rundt livet, musikken og kommunikasjonen med sitt publikum.
Dette er like mye en stemningsrapport som det er en dokumentar.
Regissørene Iain Forsythe og Jane Pollard har begått en imponerende god film om en helt spesiell artist, som selv har satt sitt umiskjennelige avtrykk på filmen.
Dette er en gudegave til alle Nick Cave-fans, og til de som burde være det.
Nøye planlagt film
Dokumentarbegrepet strekkes riktignok langt i denne filmen.
Alle sekvenser er åpenbart nøye planlagt, scriptet og iscenesatt, med flerkameraoppsett, sminke, lyssetting og nøye uttenkte vinkler og utsnitt.
Men det som formidles innenfor disse rammene, fremstår likevel som ekte, ærlig og oppriktig.
Nick Cave forteller åpenhjertig om sin oppvekst i Wangaratta, Australia og sin private tilværelse i Brighton, England.
Glimt fra møter med nåværende og tidligere samarbeidspartnere gir verdifull innsikt i Caves tilnærming til sitt kunstneriske virke.
Filmen er konstruert rundt en fiktiv dag i Caves liv, der han blant annet leker i studio, besøker en terapeut og hjelper til med arkivering av gammelt materiale.
Han kjører bil til og fra disse stedene, og har av og til gamle venner som Ray Winstone, Blixa Bargeld og Kylie Minogue som samtalepartnere underveis.
De diskuterer blant annet kreative prosesser, konsertutfordringer og frykten for å bli glemt.
En pompøs jævel
Selvsagt får vi også konsertklipp med Nick Cave and the Bad Seeds, blant annet fra en utrolig intim konsert på Koko i London i november 2013.
Bildene viser med all tydelighet hvilken tilstedeværelse Cave har på scenen, hvordan han kommuniserer med publikum nærmest scenen, og hvor tett og godt bandet spiller.
En senere konsertsekvens fra Operaen i Sydney er også god, men tydeliggjør at denne musikken passer best i et mørkt, tett og svett lokale.
Jeg har alltid vært en pompøs jævel, sier Nick Cave i 20.000 Days On Earth.
Han har muligens en smule selvironi, men ser ut til å dyrke sitt eget image foran kamera.
Han har selv vært med å skrive manus til filmen, så vi må gå ut i fra at det vi ser er nøyaktig det Cave selv vil at vi skal se.
Men han har interessante betraktninger å komme med rundt den kreative prosessen, og krysningspunktene mellom musikk og poesi.
Nick Cave vil fortsette å være en sær fyr, men vil ikke få færre fans etter dette!
| 1
|
004442
|
Dum og dummere To
Humoren er utgått på dato.
Den første Dum og dummere kom da både Jim Carrey og regissørene Peter og Bobby Farrelly var karrieremessig på høyden.
Det er 20 år siden.
Og det merkes at denne filmens humor er utgått på dato.
Det finnes morsomheter her som jeg lo av, men mye av Dum og dummere
To består av slitne gags som ikke fenger særlig godt.
Jim Carrey og Jeff Daniels har greid å skape en del moro ut av sine barnslige figurer, men ofte blir humoren rett og slett for barnslig.
Fint da, at Dum og dummere to er utstyrt med en 11-års-grense.
Legger ut på reise
I denne filmen trenger Harry (Jeff Daniels) en donor til en nyretransplantasjon.
Samtidig blir han overbevist om at han har et ukjent voksent barn som ble adoptert bort av moren (Kathleen Turner).
Harry og hans beste venn Lloyd (Jim Carrey) legger ut på en reise for å finne datteren (Rachel Melvin).
Målet er å få tak i den ene nyra hennes, men de vikler seg samtidig opp i et farlig komplott mot hennes rike adoptivfar.
Det kan virke som at brødrene Peter og Bobby Farrelly er mest opptatt av å vinke tilbake til den første filmen, og satse på at publikum er fornøyde nok med hyggelige gjensyn.
Og det er scener her der både Jim Carrey og Jeff Daniels skaper god humor med sine noe mindre intelligente figurer.
Men litt for ofte er oppbyggingen av poengene for krampaktige og konstruerte.
Humoren forklares før den formidles, som for eksempel i en scene med en katt i en leilighet full av sjeldne fugler.
En vits der man skjønner poenget før det kommer, er bortkastet.
Liker å tulle rundt
Carrey og Daniels har greid å skape troverdige versjoner av sine 20 år gamle figurer, om «troverdig» er et riktig ord å bruke i denne sammenhengen.
Sveisene, bekledningene og personlighetene er fortsatt de samme, og det ser ut til at utviklingen, ikke helt uventet, har stagnert.
Det ser ut som om Carrey og Daniels liker å tulle rundt som Lloyd og Harry, og jeg liker av og til å se dem gjøre det.
Det merkes at Peter og Bobby Farrelly ikke lenger er på komitoppen, slik de var en stund på 1990-tallet med filmer som Alle elsker Mary, Kingpin og den første Dum og dummere.
Denne toeren er en tidvis underholdende affære, som byr på mer humring enn latter, men dette er gårsdagens humor.
Men det går helt greit å se Dum og dummere
To for nostalgiens del, og kanskje fungerer komedien bedre i en full kinosal på en fredag kveld, enn den gjorde på en nesten tom pressevisning en tirsdag morgen
| 0
|
004444
|
En due satt på en gren og funderte over tilværelsen
En av årets største opplevelser på kino!
Regissør Roy Andersson er et geni!
Hans trilogi om det å være menneske startet med klassikeren Sanger fra andre etasje i 2000, fortsatte med
Du levande i 2007 og kulminerer nå med en film som er like fantastisk, vittig, absurd og underlig som dens tittel indikerer, En due satt på en gren og funderte over tilværelsen.
Her formidler Andersson vår eksistens i både mørke og lyse stunder, i en overraskende morsom film som er full av sjel, varme og menneskelighet.
Dette er en av årets største opplevelser på kino!
Selger tulleartikler
Filmen har samme oppbygging som sine forgjengere.
Vi møter små, grå mennesker i et stilisert bymiljø, der de blir utsatt for ulike utfordringer, provokasjoner og/eller påkjenninger som setter deres reaksjonsmønstre på prøve.
Gjennomgangsfigurene er Sam (Nils Westblom) og Jonathan (Holger Andersson), to karer som forgjeves forsøker å selge tulleartikler til lekebutikker.
Men vi møter også flere figurer i et dansestudio, i en kafé som blir invadert av Karl den 12 og gjester i Halte Lottas kro i Gøteborg.
Andersson viderefører det spesielle filmspråket fra sine forrige to filmer, med stillestående kamera som observerer situasjoner i nøye planlagte tablåer, der detaljer både i forgrunn og bakgrunn skaper en imponerende dybde, helt uten 3D.
Fargene er tonet ned.
Paletten er blek.
Figurene er sminket gråhvite.
Det gir en følelse av at alt foregår i et helt annet univers, som likevel er umiskjennelig likt vårt eget.
Selv i de mest absurde og merkelige situasjonene er det mulig å gjenkjenne hvordan figurene tenker og handler som mennesker gjør når de kommer opp i trøbbel helt uforberedt.
Absurde situasjoner
Det ligger et sørgmodig slør over filmens figurer og deres hverdagslige slit, men samtidig bruker Andersson sin underfundige humor med god effekt.
Ta for eksempel den kostelige sekvensen der en passasjer på en ferge har dødd, og den umiddelbare problemstillingen blir hva som skal skje med maten og drikken han hadde kjøpt.
Eller den merkverdige situasjonen som oppstår når en liten kafé blir inntatt av Karl den 12 og hans soldater, på vei til slaget ved Poltava i 1709.
Andersson bruker denne type absurditeter for å belyse vanlige menneskers handlemåter i møte med krefter utenfor deres kontroll.
En due satt på en gren og funderte over tilværelsen forteller om menneskehetens daglige kamper med brodd, humor og poesi.
Tittelens due sitter kanskje og skuer over oss og lar seg forundre og forbause over hva den ser.
Jeg gleder meg over alt jeg ser.
Hver filmrute er et kunstverk og hver sekvens er omhyggelig planlagt ned til minste detalj.
Her er det ikke rom for improvisasjon og tilfeldigheter.
Dette er et mesterverk fra en særegen regissør, som har perfeksjonert sitt eget finurlige filmspråk.
| 1
|
004447
|
Alexander and the Terrible, Horrible, No Good, Very Bad Day
En slitsom komedie som er moro for unga.
Når man tenker på komedier er det to typer som utmerker seg.
Den smarte komedien, gjerne proppfull av referanser og metahumor, og slapstick-komedien, der alt det morsomme som skjer i filmen oppsummeres i traileren.
Alexander and the Terrible, Horrible, No Good, Very Bad Day stiller i den sistnevnte klassen, som også er klassen for komedier som fort bikker over fra å være hysterisk morsomme til å bli fryktelig slitsome.
Verdens verste dag
Alexander and the Terrible, Horrible, No Good, Very Bad Day er en familiefilm som handler om Alexander (Ed Oxenbould), en 11 år gammel gutt med vanvittig uflaks.
Den perfekte familien hans som lever sine perfekte liv i en rus av evig optimisme vet ikke hva motgang betyr, og Alexander blir frustrert over at ingen i familien forstår hva han sliter med, men bare ber ham om å jobbe hardere når ting ikke går hans vei.
På bursdagen sin blåser han ut et lys og ønsker seg at familien skal forstå hva det vil si å ha en forferdelig, fæl, ikke noe bra, veldig dårlig dag.
Ønsket kommer selvfølgelig i oppfyllelse, og moren Kelly (Jennifer Garner), faren Ben (Steve Carell), broren Anthony (Dylan Minnette) og søsteren Emily (Kerris Dorsey) opplever den verste dagen i sine liv.
Se traileren for «Alexander and the Terrible, Horrible, No Good, Very Bad Day» her.
Hysterisk... slitsomt?
Murphys lov dras til det ekstreme – alt som kan gå galt går ikke bare galt, men katastrofalt.
At det er her komikken i filmen ligger er ingen overraskelse (det vet du hvis du så traileren over).
Jeg er sikker på at mange av barna som ser Alexander and the Terrible, Horrible, No Good, Very Bad Day kommer til å hylflire når Anthony meier ned hver eneste parkeringsautomat langs veien når han skal kjøre opp til førerkortet, og Steve Carell setter fyr de voluminøse ermene på piratskjorta han måtte ta på seg etter at dattera spøy ned skjorta han egentlig hadde på seg, fordi hun ble full etter å ha drukket for mye hostesaft, fordi hun ble syk før premieren av teaterstykket hun hadde hovedrollen i.
Det er nok mange som synes det er hysterisk morsomt.
Jeg synes at det er litt morsomt, men også at det blir ganske slitsomt i lengden.
Sjarmerende hovedrolle
Skuespillet i Alexander and the Terrible, Horrible, No Good, Very Bad Day er helt på det jevne.
Steve Carell er som alltid fin i rollen som snill og fjollete far, men han og Jennifer Garner har null kjemi som foreldre og ektefeller.
Ed Oxenbould som spiller Alexander er imidlertid en supersjarmerende unge, som gjør at den hysteriske komedien blir en trivelig film når tempoet roes litt ned.
Alexander and the Terrible, Horrible, No Good, Very Bad Day er en film du gjerne kan ta med deg ungene dine på – du blir kanskje litt sliten, men de kommer til å elske den.
| 0
|
004450
|
’71
Intens neglebiter fra Belfast!
Den spente situasjonen mellom britiske soldater og katolikker i Belfast tidlig på 1970-tallet er bakteppet for en svært intens neglebiter av en film!
Men ’71 går ikke dypt ned i politikken.
Dette er en thriller med fotfolk på gateplan, med drivende godt skuespill og en rå tidskoloritt som river oss over 40 år tilbake i tid.
Dette er tøft regissert av spillefilmdebutant Yann Demange, og en av årets beste spenningsfilmer.
Alene og forlatt
Menig Gary Hook (Jack O’Connell) blir utplassert i Belfast i Nord-Irland, der troppen hans skal sikre freden mellom protestanter og katolikker.
Men på sitt første oppdrag i et katolsk strøk går noe fryktelig galt, og Hook er med ett alene og forlatt i fiendtlig og ukjent territorium.
Han sniker seg gjennom byen mot basen, og får hjelp på veien, men et grumsete politisk spill i kulissene skal gjøre returen til en livsfarlig affære.
Filmen bruker et minimum av forspill før dramatikken starter, men nok til å gjøre det klart hvem vår protagonist er.
Hook er en fersk soldat med begrenset livserfaring, men har sannsynligvis vært nødt til å fighte seg gjennom ungdomsårene.
Disse egenskapene får han fort bruk for i Belfast, og Jack O’Connell utnytter sine begrensede muligheter godt for å gi figuren liv.
Han er ung og sårbar, og har umiddelbart publikums sympati.
Et skittent, politisk spill
Men når sant skal sies, er bifigurene de mest interessante, spesielt Sean Harris i en utrolig god rolle som den sivilkledte offiseren Browning, som synes å ha en mystisk dobbeltrolle.
David Wilmot og Killian Scott spiller også godt som fotsoldater på den katolske siden, som jakter på menig Hook i Belfasts gater og bakgårder (filmet i Sheffield, Blackburn og Liverpool), samtidig som de er brikker i et skittent politisk spill, der aktørenes posisjoner kan være uklare.
Filmen har flere sekvenser med høyt adrenalinnivå, spesielt Hooks flukt fra skytende forfølgere, og en scene med en hjemmelaget bombe.
Yann Demange skildrer det hele med en høy grad av realisme og stilsikker spenning.
Fotograf Tat Radcliffe bruker mye brunt og oransje, slik at filmen fremstår som et Polaroid-bilde der resten av fargene gradvis har forsvunnet.
Et foruroligende lydspor, som består mer av effekter enn faktisk musikk, er med på å forsterke den skumle atmosfæren.
’71 er varmt anbefalt
| 1
|
004452
|
Vintersøvn
Flott filmverk som krever oppmerksomhet.
Den tyrkiske Gullpalmevinneren Vintersøvn krever - og fortjener - oppmerksomhet.
Regissør Nuri Bilge Ceylan gir sitt publikum både tid og rom til å gå dypt inn i hovedfigurens fall.
Det er en kontemplativ reise inn i en manns motvillige selverkjennelse, og er nydelig strukturert rundt flere lange sekvenser der figurene kan studeres nøye.
Tre timer og femten minutter med dialogtunge sekvenser kan være en filmatisk prøvelse for noen, men antageligvis er det få som går til Vintersøvn med forventninger om et 90-minutters actionkick.
Innestengt av vinteren
Aydin (Haluk Bilginer) er en velstående hotelleier på den tyrkiske landsbygda, der han bor med sin betydelig yngre kone Nihal (Melisa Sözen), og hans søster Necla (Demet Akbag).
Vinteren gjør at de er mer eller mindre innestengt i det nesten tomme hotellet.
Sakte, men sikkert, dannes det et bilde av en kynisk patriark som kritiserer sine nærmeste, men er ute av stand til å innse egne ufullkommenheter.
Filmen består av flere lange scener, der dialogen får fritt spillerom.
Dette er i bunn og grunn filmet teater, bare i større skala, der kameraet fanger inn figurenes smålighet i store omgivelser.
Det er også en ubarmhjertig observatør i øyeblikkene der figurenes falskhet og selvopptatthet og blir gjennomskuet.
Men det er ikke enkelt-øyeblikk som avdekker realitetene, det er summen av flere sekvenser, som gradvis forteller oss sannheten omkring figurenes forhold til seg selv og hverandre.
Tvinges til oppgjør
Kona Nihal føler en økende desperasjon i et vanskelig ekteskap, der Aydin er en sterkt dominerende part.
Søsteren Necla føler seg bedømt av brorens nådeløse karakteristikker etter sitt feilslåtte ekteskap, og opplever tilværelsen på hotellet som et slags fengsel.
Selv er Aydin overbevist om sin egen fortreffelighet, at han alltid vet best, og er i sin fulle rett til å heve seg over alle andre.
Men når kona og søsteren endelig gjør verbale opprør, blir han tvunget til å ta et oppgjør med selvbedraget.
Det tegnes nemlig et bilde av en mann som nøler med å utnytte sine ferdigheter og lider av skjult feighet.
Han nøyer seg med å skrive artikler til en lokal avis som ingen leser, og utsetter stadig påbegynnelsen av sitt store litterære verk om tyrkisk teater.
Vintersøvn er et flott filmverk som setter den tyrkiske mannsrollen under lupen, akkurat slik Ruben Östlunds Turist gjorde med den nordiske på samme festival.
Men, mens den svenske pappaen bryter sammen i krampegråt, er det mer subtile trekk som viser tyrkerens gryende selvinnsikt.
Og det er en av grunnene til at historien trenger over tre timer på å bli fortalt.
Nuri Bilge Ceylan vant altså Gullpalmen i Cannes for Vintersøvn, et kvalitetsstempel som filmkjennere kan stole på
| 1
|
004453
|
Fortellingen om prinsesse Kaguya
En animasjonsfilm som tar pusten fra deg.
Når Isao Takahata, skaperen av det kraftfulle krigsdramaet Grave of the Fireflies, lager film er det verdt å følge med.
Nå kommer filmskaperen med sin første film etter en pause på ti år.
Animasjonsfilmen Fortellingen om prinsesse Kaguya (Kaguyahime no Monogatari), er basert på det japanske folkeeventyret Taketori monogatari, Sagaen om bambushuggeren, og er en nydelig animasjonsfilm som rører meg dypt inn i sjela.
En liten prinsesse fra himmelen
En aldrende, barnløs bambushogger finner en dag en bitteliten pike inni et skinnende bambusskudd når han arbeider i skogen.
Overbevist om at hun er en prinsesse sendt fra himmelen, bærer han varsomt den lille piken hjem til kona.
Vel hjemme forvandles plutselig prinsessen om til et lite barn, og bambushoggeren og kona bestemmer seg for å oppdra henne som sitt eget.
Bambusprinsessen vokser i rasende fart, og det tar ikke lang tid før hun løper omkring i de vakre skogene med de andre barna i bygda.
Etter hvert blir hun til en vakker kvinne, og hun får navnet Prinsesse Kaguya (Prinsesse av fleksibel bambus spredte lys).
Forpliktelser eller lykke
Fortellingen om prinsesse Kaguya er en historie om forpliktelser ovenfor foreldre satt opp mot trangen om egen lykke.
Bambuskutteren tror at himmelen vil at han skal gjøre Kaguya til en virkelig prinsesse og tar henne med til byen for å få henne adelig gift.
Ryktet om Kaguyas enestående skjønnhet sprer seg, og snart har hun landets rikeste menn i kø utenfor døra for å gifte seg med henne.
Kaguya blir imidlertid stadig mer ulykkelig.
De mange beilerne ser kun på henne som en ting å eie, og hun lengter tilbake til skogen, heia, blomstene og dyrene hjemme på landsbygda.
Mesterlig animert
Regissør Isao Takahata kutter ikke i den tradisjonelle historien, men forteller den slik den er, noe som fører til at tempoet i filmen blir tregt.
De mange beilerne som sikler etter Prinsesse Kaguya vies litt for stor plass på lerretet.
Dette blir imidlertid flisespikking, for sammen med sjefsanimatør Shôgo Furuya og teamet hans, har Isao Takahata laget en film som tar pusten fra meg.
Fortellingen om prinsessen Kaguya ser ut som om et akvarellmaleri malt med tykke, brede kalligrafistrøk, som av og til brytes opp med drømmesekvenser tegnet som voldsomme skisser i kull.
Det vil være umulig å ikke bli berørt av de nydelige bildene, inntrykket er sterkt, og blir ytterligere forsterket av lydsporet til Joe Hisaishi.
Fortellingen om prinsesse Kaguya stiller seg i rekken av fabelaktige filmer fra Studio Ghibli – håndverket som ligger bak gjør at dette blir et mesterverk av en animasjonsfilm.
Se traileren for «Fortellingen om prinsesse Kaguya» og si din mening om filmen i kommentarfeltet.
| 1
|
004454
|
The Christmas Candle
Fattig på julestemning.
Å markedsføre en film som sangeren Susan Boyle sin store debut på kino er et tveegget sverd.
Hennes vakre sangstemme førte henne fortjent nesten til topps i det britiske tv-programmet Britans Got Talent.
Men hennes egenskaper som skuespiller i en lignende talentkonkurranse ville ikke holdt forbi auditionrundene.
I The Christmas Candle er hennes tilstedeværelse en kommersiell vurdering for å appelere til et godt voksent publikum, en kynisk beskrivelse som også kan brukes om filmens fåfengte forsøk på å skape julestemning og nærhet til det kristenkonservative budskapet.
Tenn et lys og be om et mirakel
Basert på forfatteren Max Lucados roman med samme navn forteller The Christmas Candle historien om et julemirakel som finner sted hvert 25. år i den lille landsbyen Gladbury.
En engel åpenbarer seg etter tradisjonen hos den lokale lysmakeren og velsigner et stearinlys med muligheten til å oppfylle ett ønske.
Den heldige mottakeren behøver bare å tenne lyset og be til Gud om å få det oppfylt.
Pastoren David Richmond, stivbent spilt av Hans Matheson, er en mann med tvil i hjertet.
Hans tro på Guds nåde har blitt satt på mange prøver i hans korte liv.
Filmen starter sin historie i 1800-tallets London hvor Richmond har en prisverdig jobb i et suppekjøkken for hjemløse.
Uten å gi oss innsikt i bakgrunn eller årsak sier han helt umotivert og plutselig ja til å ta den ledige jobben som pastor i den pittoreske britiske landsbyen Gladbury.
Richmonds stadige eksistensielle og teologiske kriser er en dominerende tematikk i The Christmas Candle, men hans vei mot fjellstø gudstro forstyrres av et svært svakt manus.
Figurer og tråder som introduseres i starten av filmen, som mulige veier mot en forløsende konklusjon, forsvinner raskt ut av filmens fortelling før de svært overraskende dukker opp ved veiens ende.
Mangler varme og troverdighet
Filmens midtparti handler utelukkende om forholdet mellom den nye pastoren og landsbybeboerenes forhold til legenden om det magiske stearinlyset.
Her kommer Susan Boyle i rollen som kirketjenerens kone inn i bildet.
Hennes rolle som Elenor Hopewell har ingen funksjon i filmen utover å synge noen vakre strofer noen enkelte scener, og ellers levere noen støttende replikker til sin svært anmimerte ektemann Herbert (James Cosmo).
Skuespillerne, inkludert hovedrolleinnehaverne, synes å være instruert av en søndagsskolelærer med et stort bibliotek av lavkvalitets tv-film med religiøs tematikk.
Stivbente dialoger og lite troverdige konfrontasjoner i den ferske pastorens snublende prekner i adventstiden slår beina under det siste snevet av hjertenær julevarme.
Unntaket er Barbra Flynn i rollen som den lokale hertuginnen Lady Camdon.
Hun var den som med svært tynn argumentasjon fikk overtalt den nye pastoren til bydga.
Også Sylvester McCoy, i rollen som den trivelige og naive lysmakeren Edward Haddington og hans kone Bea (Lesley Manville), tilfører filmen sårt tiltrengt bakkekontakt.
De to kler filmens ellers så troverdige filmbilder fra en liten landsby.
Også kostymene i filmen er, om i overkant rene for den skitne og kulldrevne britiske landsbygda på 1800-tallet, flotte å se på.
Svakheter i de fleste ledd
Et usedvanlig fomlende og retningsløst manus toppes av en pinlig farse hvor alle problemer filmen har presentert uten videre blir løst.
At det er fint å snakke med naboen om sine problemer, og at vi kan hjelpe hverandre uten å be om mirakler fra Gud, er filmens hovedbudskap.
Men ingen, selv ikke de som har løyet og bedratt sine venner og naboer, ser ut til å ha lært noe av hendelsene de har gjennomgått.
Og hva med julelyset – det magiske The Christmas Candle?
Etter at alle problemer er ordnet opp i går filmen tilbake til trådene som ble forlatt i starten av den nærmere to timer lange fortellingen.
Plutselig gjør Guds lys, varme og trollmannskrefter seg gjeldende i en dramatisk vinterstorm som rent filmatisk er svært udramatisk.
Et barn blir født på julekvelden og pastorens vaklende tro er igjen bunnsolid.
En fortellermessig nødløsning som i utgangspunktet skal få oss til å tro på julens mirakler.
Regissøren John Stephenson har hatt alle gode intensjoner om å fortelle en varmende julehistorie basert på kristne verdier.
Med svake prestasjoner i de fleste ledd makter ikke The Christmas Candle å skape hverken julestemning, glede over julens budskap, eller tro på filmens fortelling og figurer.
| 0
|
004456
|
Le week-end
Frisk, fornøyelig og følelsesladet seniorkino.
En film med tittelen Le Week-end, som handler om et eldre ektepar på helgetur til Paris, høres kanskje ikke ut som det helt store, men dette viser seg å være et morsomt, rørende og bittersøtt drama.
Filmen virker som en naturlig forlengelse av Richard Linklaters Before Sunrise-trilogi, der vi møter eldre utgaver av Jesse og Celine på den andre siden av romantikken, bare at de heter Nick og
Meg og er britiske.
Le Week-end morer, underholder og provoserer med skarpe og smarte observasjoner rundt et mangeårig ekteskap på kanten av stupet.
Feirer tynnslitt ekteskap
Vi møter Nick (Jim Broadbent) og Meg (Lindsay Duncan) når de ankommer Paris til en romantisk helg for å feire sin 30-års bryllupsdag.
Men det blir snart klart at forholdet mellom dem er tynnslitt.
De går hverandre på nervene med stadig kjekling og utveksling av spydigheter.
Kan en helg i Frankrikes hovedstad fornye kjærligheten og redde ekteskapet, eller er det allerede for sent?
Jim Broadbent og Lindsay Duncan spiller fortreffelig.
Fra første stund virker Nick og Meg som et godt innarbeidet og rutinepreget ektepar, som kjenner hverandre ut og inn.
Deres respektive lyter settes ofte under angrep, og utnyttes til den andres fordel.
Men den varige kjærligheten skinner likevel gjennom i Broadbent og Duncans flotte rolletolkninger.
Nick møter tilfeldigvis en gammel studiekamerat i Paris, den suksessfulle forfatteren Morgan (Jeff Goldblum), som inviterer dem til en sammenkomst, som vil få stor betydning for historiens utfall.
Det er et fornøyelig gjensyn med Goldblum, som fremdeles tar seg forrykende godt ut, og det forundrer meg at han ikke scorer flere store filmroller.
Det kan ha med å gjøre at han i bunn og grunn spiller den samme, pratsomme og lettere maniske figuren som i alle hans filmer, men han passer godt inn her.
Kort avstand mellom elsk og hat
Morgan-figurens viktigste funksjon, er å gi et verdifullt innblikk i Nicks fortid og den mannen han en gang var, men nå ser ut til å ha forkastet til fordel for et liv som resignert anarkist.
Også
Meg gir uttrykk for misnøye med sitt ståsted i livet.
Begge ønsker mer, og laster den andre for å være en medvirkende årsak til stillstanden.
Jeg liker hvordan filmen gir små hint om den akk så korte avstanden mellom elsk og hat.
Det er åpenbart at Nick og Meg kanskje har tilbragt litt for mange år sammen, men at de samtidig ikke kan leve uten hverandre, selv om det de sier til hverandre kan tyde på det motsatte.
Regissør Roger Michell er mest kjent for den romantiske komedien Notting Hill (1999), men Le Week-end er nesten fri for denne sjangerens sedvanlige klisjéer.
Den fremstår som en intelligent skildring av gammel og rusten kjærlighet når den blir satt på prøve.
Forfatter Hanish Kureishis manus er full av bitende og sannferdig dialog som vil virke kjent for mange, på både godt og vondt.
Det gjør Le Week-end til frisk, fornøyelig og følelsesladet seniorkino.
| 1
|
004458
|
Exodus: Gods and Kings
Veksler mellom å imponere og gremme.
Jeg vil så gjerne elske alt regissør Ridley Scott gjør.
Men hans bibelske epos Exodus: Gods and Kings er en skuffelse.
Det er for så vidt spennende å se film laget i en slik enorm skala, men historien som fortelles mangler nerve, selv om Christian Bale gjør det han kan i en vanskelig rolle.
Filmen er proppfull av digitale effekter som veksler mellom å imponere og gremme.
Og så er det ikke til å komme fra at bibelhistorien den er basert på mest av alt ligner middelmådig fantasy.
Tar seg flere friheter
Dette er altså historien om Moses, og hvordan han frigjorde isrealittene fra fangenskap i Egypt og la ut på vandring mot det lovede landet.
Her finner vi både den brennende busken, bibelske plager og sjøen som deler seg, men manuset tar seg nok flere friheter i forhold til kildematerialet.
Her er fokuset rettet mot to unge menn som er så godt som brødre, men ender opp som bitre fiender.
Frihetsforkjemperen Moses på den ene siden og den maktbegjærlige faraoen, Ramses (Joel Edgerton), på den andre.
Christian Bale spiller en stille Moses, som motvillig tvinges inn i en uventet rolle.
Han skildres som tvilende til all overtro, men omvendes når Gud kommer til ham i form av en liten gutt, som for øvrig fremstår som regelrett slem, hensynsløs og menneskefiendtlig.
Bale spiller alltid med stor intensitet og troverdighet, og gjør Moses til en mer jordnær og rotfestet figur enn f.eks. Charlton Hestons legendariske Moses-figur fra De ti bud (1955).
Jeg synes at også Joel Edgerton gjør en fin rolle som Ramses, som effektivt skildrer faraoens maktbegjær.
Svake kvinneroller
Ikke alle skuespillerne er like overbevisende.
Det er umulig å ta John Turturro seriøst som den gamle faraoen.
Aaron Paul er bortkastet som Josva.
Og så måtte jeg bare le når Ewen Bremner, Spud fra Trainspotting, dukket opp som egyptisk medisinmann med skotsk aksent!
Kvinnerollene, som pleier å være sterke i Ridley Scotts filmer, er usedvanlig svake denne gangen.
Både Moses og Ramses gifter seg med vakre kvinner som aldri blir annet enn veggpryd, mens Scotts Alien-heltinne Sigourney Weaver spiller en rolle som bare forsvinner.
Nå er det slik at de fleste skuespillerne nødvendigvis forsvinner i denne filmen, for skalaen er så vanvittig stor at de av og til blir som bittesmå plastfigurer.
Det er åpenbart at det er lagt ekstremt mye jobb i kostymer, kulisser og visuelle effekter.
Exodus:
Gods and Kings ser bibelsk bra ut, enten det er enorme slagscener, gresshoppeinvasjon, eller deling av sjø som står på dagsorden.
Unntakene er sekvenser som fremstår i overkant digitale og kunstige.
Filmen virker uforholdsmessig kald og pregløs.
De fleste figurene blir aldri mer enn diffuse omriss.
Det er foruroligende at filmens mest følelsesladde øyeblikk kommer i form av en tekstplakat, der Ridley Scott dediserer filmen til sin bror, Tony Scott, som døde i 2012
| 0
|
004460
|
Mamma
Ekstraordinær film fra ekstremtalent.
Mamma er en ekstraordinær film fra det kanadiske ekstremtalentet Xavier Dolan.
25-åringen imponerer med et uredd og energisk filmspråk som gleder, irriterer, utfordrer og provoserer på samme tid.
Samtidig spiller Anne Dorval en fabelaktig sterk rolle som tittelens mor.
Dette er allerede Dolans femte film, en av årets mest interessante, og et sterkt signal om at han er en av verdens mest spennende regissører akkurat nå.
Får uventet hjelp
Diane (Anne Dorval) sliter med omsorgen for sin sønn Steve (Antoine Olivier Pilon), som har ADHD, er vanskelig og av og til voldelig.
Så får hun uventet hjelp fra nabodama Kyla (Suzanne Clément), som er lærer, og gir Steve privattimer.
Hverdagen blomstrer for alle tre, men utfordringer står i vente.
Det første man legger merke til når filmen starter, er formatet.
Bildet er smalt, som om det ble filmet med et vertikalholdt mobilkamera.
Det er ikke en teknisk feil, men akkurat slik regissøren vil ha det.
Og hvem sa at et filmbilde må være i tradisjonell widescreen?
Formatet er muligens ment å symbolisere figurenes begrensede liv og trange utsikter.
Dolan oppnår en overraskende effektiv effekt når han leker med formatet senere i filmen, som underbygger mistanken om motivasjonen bak dette utradisjonelle filmgrepet.
Det er uvant til å begynne med, men vokser på meg etter hvert.
Sterke kvinneskikkelser
Anne Dorval spiller forrykende i en tøff og kjempende rolle, der Diane utad fremstår sprudlende og pågående.
Det er i stille, ensomme stunder vi får se hva figuren egentlig gjennomgår.
Suzanne Clément er den rake motsetningen som Kyla, en forsiktig, stammende og tilbaketrukket kvinne som kun skiller seg ut i små, men intense eksplosjoner.
Begge skuespillerne har spilt i flere av Dolans filmer, og gir ham gode tolkninger av figurene han har skrevet.
Det er egentlig fullstendig absurd at en 25 år gammel mann fra Canada skulle være i stand til å skape slike sterke kvinneskikkelser i en så voksen historie om en mors kjærlighet til sin sønn.
Kun enkelte ganger glipper det.
En latterscene overdrives.
Steve overspilles i blant.
Musikkbruken er litt for hyppig.
Men faktum er at Mamma er en av årets beste filmer, og at Xavier Dolan er en regissør man definitivt må regne med fremover
| 1
|
004462
|
The Imitation Game
Ikke rart at filmen nevnes i prissammenheng!
Det er lett å forstå hvorfor Hollywood elsker Morten Tyldums The Imitation Game.
Her fortelles en utrolig historie med god spenningsoppbygging, solid skuespill og stødig regi.
Av og til er historien merkbart konsentrert og dramaturgiens målsettinger åpenbare, men det er gjort så lekkert og tilsynelatende uanstrengt, at filmen fungerer fortreffelig.
Den har kanskje britisk innhold og norsk regi, men føles unektelig klassisk amerikansk.
Det er ikke det minste rart at The Imitation Game omtales i prissammenheng, for dette er akkurat den typen trygg historiefortelling som når et bredt publikum.
Må knekke Enigma
Vi introduseres for matematikkprofessoren Alan Turing (Benedict Cumberbatch), som får et hemmelig oppdrag under andre verdenskrig.
Han skal knekke nazistenes kodemaskin Enigma, noe som vil tippe krigen over i de alliertes favør.
Turing og en gruppe kryptografer, deriblant Joan Clarke (Keira Knightley), går i gang, men møter flere utfordringer, blant annet fra egne rekker.
Handlingen har en smart og effektiv oppbygging, der noe i utgangspunktet så kjedelig som kodeknekking forklares på en enkel og forståelig måte.
Det føles aldri for teknisk eller komplisert.
Manuset lar oss ane omfanget av arbeidet, men tyr klokelig ikke til overforklaringer.
Vi får vite nøyaktig det vi trenger å vite, mens fokuset ligger på personlighetene og deres kamp på både det indre og ytre plan.
Tror på historien
En viktig del av historien omhandler Alan Turings seksuelle legning.
Homofili var nemlig forbudt i England, og filmen innledes med et forhør, etter at Turing anholdes for såkalt «uanstendig adferd».
Grepet med å la Turing fortelle en politietterforsker sin historie, virker kanskje som en smule konstruert situasjon, men det gir Tyldum muligheten til å gi publikum en kortfattet innføring i både Turings personlige utfordringer, samt hans viktige bidrag under andre verdenskrig.
Benedict Cumberbatch spiller gnistrende godt i hovedrollen, med en presis og konsentrert formidling av Turings eksentriske personlighet på godt og vondt.
Keira Knightley, Matthew Goode, Charles Dance og Mark Strong er gode i andre roller, som er med på å gi filmen tyngde og en følelse av sikkerhet.
Jeg tror virkelig på historien som blir fortalt, selv når den dramatiserer faktiske hendelser i svært beleilig rekkefølge.
Men slik må det kanskje bli når mange års historie skal økonomiseres ned til to underholdende timer på kino
| 1
|
004465
|
Girlhood
Rå fransk ungdomsfilm.
Céline Sciamma er en filmskaper det er verdt å følge med på om dagen.
Siden hennes regidebut Vannliljer i 2007, har hun laget Tomboy, en sår og rørende film om oppveksten til ei guttejente, og nå kommer hun med Girlhood (Bande de filles), en skildring av en ung, svart jentes liv i Frankrike.
Filmen er rå og sår, men også koselig og fin, og virker som en realistisk skildring av hvordan et liv uten reelle fremtidsutsikter kan være.
Virkelighetsflukt
16 år gamle Marieme bor i et fattig strøk i utkanten av Paris.
Moren jobber morgen og kveld, så Marieme må ta vare på sine yngre søsken, mens storebroren styrer familien med hard hånd.
Fordi hun har så mye på gjøre hjemme går det dårlig på skolen, og når beskjeden om at hun ikke har gode nok karakterer til å gå på videregående kommer, faller drømmene om å kunne utdanne seg og få et bedre liv i knus.
«Du ser sint ut.
Vil du bli med oss», spør lederen i en jentegjeng som driver dank i skolegården når Marieme er på vei ut fra rektors kontor.
Jentene er godt kledd, de har glatt, langt hår, og de tør å prate med gutta – deres liv må da være bedre enn hennes eget?
Etter et sekunds nøling bestemmer hun seg – Marieme blir fjerdemann i jentegjengen.
Jentene stjeler det de vil ha, raner folk for penger og lever et så ubekymret liv som de klarer, men bak fasaden lurer problemene og en erkjennelse av at dette ikke er livet de egentlig ønsker.
Sterke skuespillerprestasjoner
Marieme og resten av gjengen lever i et miljø der mennene dominerer.
Fedre, brødre, kamerater – det er de som har kontroll.
Jentene blir stasig utsatt for trakassering både ute og på hjemmebane, uten at de har mulighet til å beskytte seg selv eller ta igjen.
Isteden lar de sin egen frustrasjon gå utover andre jentegjener i området, og de slåss om hvem som skal ha makta i nærmiljøet.
Historien til Marieme er trist, men Girlhood er ikke bare en film om hvor elendig det er å være fanget i den fattige delen av samfunnet, regissør Sciamma skildrer også vennskapet og fellesskapet i venninnegjengen på en fin måte.
Alt jentene har er hverandre, og vennskapet deres, fullt av latter og glede, er lyspunktet i tilværelsen.
I likhet med hennes to forrige filmer bruker Sciamma ferske, ulærte skuespillere i Girlhood, og de fire jentene spiller svært troverdig.
Karidja Touré er råsterk i rollen som Marieme og overbeviser i alle filmens faser.
En sterk filmopplevelse
Céline Sciamma fører oss gjennom historien med stødig hånd, og glipper kun litt på slutten når tempoet i filmen faller.
Hun kunne med fordel ha vært raskere i klippen mot slutten og gjort filmen ti minutter kortere, da hadde den også slått hardere.
Det er imidlertid ingen tvil om at Girlhood er en sterk filmopplevelse.
Filmen gjør inntrykk, og jeg gleder meg til å se se hva mer som kommer fra Céline Sciamma i tiden fremover.
Si din mening om «Girlhood» i kommentarfeltet under traileren!
| 1
|
004466
|
Pride
En herlig film om vennskap og solidaritet.
Pride er basert på en sann historie om en gruppe homofile aktivister som samlet inn penger til gruvearbeiderne og deres familier under den britiske gruvearbeiderstreiken på 80-tallet.
Filmen er en varm fortelling om samhold og solidaritet, og om hvordan en felles kamp kan hjelpe å bryte ned fordommer.
«Pits and Perverts»
Den britiske gruvearbeiderstreiken var en hard drakamp mellom Margaret Thatchers regjering og Storbritannias mange gruvearbeidere, på grunn av kutt i subsidiering og stenging av en rekke kullgruver.
Streiken pågikk et helt år, og siden regjeringen hadde fryst fagforeningens midler, måtte streikende gruvearbeidere og deres familier basere seg på donasjoner for å overleve.
Pride følger Joe (George MacKay), en homofil konditorstudent på vei ut av skapet, som endelig finner et sted å høre hjemme når han møter Mark Ashton (Ben Schnetzer) og vennene hans, i det de er i ferd med å starte foreningen Lesbians and Gays Support the Miners (LGSM).
Sammen går de inn for å finne en gruveby de kan støtte, som er villig til å motta veldedighet fra «de perverse homofile».
Til slutt kommer de over landsbyen Onllwyn i Wales, der en gjeng koselige damer i innsamlingskomiteen takker ja, og inviterer Mark og den fargerike gjengen hans på besøk.
Gode skuespillere
Skuespillerprestasjonene i filmen er jevnt over gode.
George McKay overbeviser som usikker tenåring på veien mot å finne seg selv, mens Andrew Scott er spesielt rørende i rollen som walisiske Gethin, som besøker Wales for første gang etter at han kom ut av skapet.
Dominic West spiller Gethins kjæreste Jonathan Blake, som var den første som ble diagnostisert med HIV i Storbritannia.
West er fabelaktig som den sprudlende og varme mannen, som får selv de mest surmaga bondetampene i Onllwyn til å danse.
I tillegg må også Imelda Staunton og Bill Nighy nevnes.
De to er supersjarmerende som de fremste forkjemperne mot fordommer i den lille gruvelandsbyen.
Vennskap og solidaritet
Behandlingen av de streikende gruvearbeiderne på 80-tallet var ikke bra, og det var på ingen måte behandlingen av de homofile heller.
Det var ikke lenge siden homofili var ulovlig og det ble av mange fortsatt ansett som noe sykt og unormalt.
Hvis du ikke var hetero var den seksuelle lavalderen 21, istedenfor 16, og «homoseksuelle handlinger» i offentligheten var fortsatt forbudt, AIDS-frykten var enorm – trakassering var hverdagskost for mange.
Alt dette tas opp i Pride, men vies ikke veldig stor plass.
Gjengen i LGSM møter motgang underveis, og det finnes også innbyggere i Onllwyn som heller vil dø enn å spise brød kjøpt for «homsepenger», men det største fokuset i filmen ligger på fellesskapet, vennskapet og samhørigheten.
For Pride er ikke ment å være en dyster dramafilm om livets harde realiteter, dette er en gla’film med en historie som er ment for å varme om hjerterota, og det gjør den virkelig.
Akkompagnert av toner fra kjente 80-tallsslagere ga filmen meg der og da en tro på at alle verdens fordommer kan brytes ned, og det er en euforisk følelse å sitte igjen med.
| 1
|
004467
|
Tingeling og legenden om drømmebeistet
Rebelsk fe skaper trøbbel i drømmeland.
Tingeling, den lille grønnkledde feen som for alvor ble kjent gjennom den første Disney-filmen Peter Pan fra 1953, er i dag sentrum i et helt univers av filmer, serier og tegneseriebøker.
Hennes eventyr med venninner i Drømmehagen er koselige og lettforståelige.
Små søte dyr trenger beskyttelse mot rovdyr og mystiske farer i Legenden om drømmmebeist, den syvende filmen i «Tingeling»-serien.
Skreddersydd for de små
Speidersoldater kjemper tappert mot falker som vil spise opp de nusselige små kaninfamiliene, en natt kommer en mystisk meteoritt til syne og snart høres mørke brøl om natten.
For de minste barna blir det med andre ord spenning og dramatikk, men uten at det blir for skummelt.
De lumske kreftene holdes hele tiden på armlengdes avstand for å tiltrekke seg et bredt publikum av småbarn og deres foreldre.
Dermed males også fortellingen og figurene med svært bred pensel.
Filmen utforsker ikke vennskapet mellom feene eller årsaken til farene som truer.
Når dette kombineres med overdrevent sprudeldende norske stemmer i kjent Disney Channel-stil blir opplevelsen av å se en tv-serie for barn med middels kvalitet sterk.
Det er kanskje ikke så rart at filmen hoppet over kinopremiere i USA og kommer rett på DVD og strømmetjenester neste år.
Kristin Jess Rodin skal likevel ha skryt å skape en tøff figur i speiderkrigeren Nyx i Legenden og drømmebeistet.
Å kalle dette en «Tingeling»-film er også en øvelse i å strekke strikken.
Den grønnkledde heltinnen er for det aller meste fraværende, mens hennes dumsnille venninne Fie driver handlingen fremover.
Fie har et stort hjerte for alle dyr, også de farlige, og ser det beste i alt hun omgir seg med.
Uvøren hovedfigur
Når det viser at de mørke brølene tilhører et underlig beist fra fordums tid bryter hun, uten noen gode argumenter, nok en gang sikkerhetsreglene i den harmoniske søte-dyr-og-alve-feer-landsbyen.
Ved nærmest hvert eneste veikryss velger Fie feil mot bedre viten.
Hun stoler på hjertet sitt.
Hun går sin egen vei.
Fordi hun tror på seg selv kan hun oppnå alt.
Et knippe sangnummer understreker denne moralen i filmen.
Men til slutt må jo det å bryte reglene også gå bra, selv om det strider mot all fornuft.
Dette er tross alt et Disney-eventyr.
Del dine meninger om filmen i kommentarfeltet under lenkene.
| 0
|
004468
|
The Interview
Krampeaktig kompiskomedie.
Kompisene James Franco, Seth Rogen og Evan Goldberg sin Nord-Korea-komedie The Interview har fått en spesiell rolle i det internasjonale mediebildet de siste ukene.
Et omfattende datainnbrudd hos Sony, med påfølgende trussler fra en hackergruppe, førte til at filmens planlagte julepremiere ble avlyst.
Det førte til at selv president Obama gikk ut for å forsvare ytringsfriheten, og retten til filmskaperne Goldberg og Rogen har til å skildre at Kim Jong-un blir sprengt i fillebiter.
En scene som forøvrig finner sted mot slutten av The Interview.
Nord-Korea selv har høylytt fordømt filmen.
Storpolitikken blander seg sjeldent inn i underholdningsmaskineriet til Hollywood.
Zero Dark Thirty fortalte om jakten på Osama bin Laden i 2012, mens Team America: World Police gjorde narr av den nåværende nordkoreanske statslederens far – begge filmene skapte debatt, men uten de samme proposjonene som The Interview.
Mangler satire
I USA ble filmen til slutt vist på et knippe uavhengige og mindre kinoer landet rundt hvor publikummere flokket til midnattsvisninger, noen ikledd patriotiske kostymer og med sterke meninger om hvor viktig det er å støtte opp om den amerikanske grunnlovens første paragraf.
Den ble samtidig sluppet rett på ulike strømmetjenester.
Fortjener The Interview den omtalen filmen har fått som symbol på ytringsfrihet?
Overhodet ikke.
Hovedrolleinnehavere Seth Rogen og James Franco velter seg i bæsjehumor og homovitser, bruker utdaterte popkulturelle referanser og parkerer egenhendig bromance-komedien som sjanger.
Karrieren til Dave Skylark (Franco), programleder for kjendisprogrammet Skylark Tonight, sliter med oppslutningen.
For å fenge publikummet går han, og produsenten Aaron Rapoport (Rogen), til stadig kraftigere tabloide grep.
Først ut er Eminem som i filmens fortelling «sjokkerer» med å fortelle at han er homofil, noe blåses opp til det absurde.
Scenen er bare den første i en lang rekke sekvenser som ikke går noe sted.
Flere merkelige referanser til Ringenes Herre, samt den nevnte harseleringen med rapperen Eminem, forsterker opplevelsen av at Rogen og Franco har blitt middelaldrende menn uten kontakt med publikummet de forsøker å lage film for; unge menn.
Overflod av rompevitser
At kjendisprogramlederen Skylark er den som får en mulighet til å intervjue den nordkoreanske statslederen er usannsynlig, greit nok.
Å sende de to bajasene til et vilt fremmed land åpner for satire og parodi.
Fokuset ligger svært ofte på forholdet mellom Skylark og Rapoport, som på overflaten anstrenger seg for å holde en akseptabel hetrofil avstand.
Harseleringen med asiastiske stereotyper går sjeldent lenger enn å bruke tullestemmer.
Kvinnene, Lizzy Caplan i rollen som CIA-agenten som ber de to om å snikmyrde Jong-un og Diana Bang i rollen som deres nordkoreanske barnevakt, får ikke tildelt noen funksjon utover å være passive mottakere for en lang rekke slibrige kommentarer.
This is 2014!
Women are smart now!
Reisen til Kina og videre Nord-Korea er godt filmet.
Kontrastene mellom det fargerike og livlige i vest, og det deprimerende grå i øst, fungerer godt.
Likevel brukes dette i svært liten grad.
Produksjonskvaliteten er høy, men Rogen og Franco dropper satire til fordel for underbuksehumor.
Stort sett hele filmen foregår i tillegg i Kim Jong-un sitt palass, dermed griper aldri filmen an den fremstillingen av landet vi får servert gjennom nyheter og bildereportasjer.
Bromance-komedie uten brodd og latterøyeblikk
Kim Jong-un, spilt av Randall Park, er anonym og reduseres til en uinteressant karikatur med guilty pleasure-interesser og store bekymringer for sin egen maskulinitet.
Er margaritaer en homsedrink?
Er det å digge Katy Perry feminint?
For å balansere dette flommer bromance-forholdet mellom Skylark og Rapoport over av rompe- og penishumor.
The Interview er en hysterisk umorsom komedie som styrer klar av alle forsøk på satire.
I stedet har hovedrolleinnehaverne og regissørene Rogen og Franco, som tidligere har klart å lage gode bromance-komedier som This is The End og Pineapple Express, kjørt sjangeren inn i en blindvei.
Filmpolitiet har sett filmen via VPN-tilkobling på et amerikansk strømmenettsted.
«The Interview» er tilgjengelig i USA via YouTube.com/movies, Google Play, Xbox Video og nettstedet www.seetheinterview.com.
| 0
|
004469
|
Seventh Son – Den siste lærling
Elendig fantasyfilm.
De første minuttene av Seventh Son – Den siste lærling kan fort forveksles med Game of Thrones.
Kit Harington, kjent fra sistnevnte i rollen som Jon Snow, ser ut til å ha vandret fra ett sett til et annet og tilfeldigvis ramlet inn i en fantasyfilm.
På tross av sine korte minutter på lerretet i starten av Seventh Son av gjør Harington det best på lerretet av alle, det til tross for at filmen gjennomsyres foran og bak kamera av erfarne toppnavn.
Mulighetene for en storslagen eventyrfilm er til stede i bøkene Seventh Son er basert på, «The Spook's Apprentice» av Joseph Delany, men mulighetene skusles bort på skuespillere som mislykkes i de tildelte rollene, på lite overbevisende spesialeffekter, og på et manus uten en samlende retning.
Pinlig for Moore og Bridges
Verst av alt er det å se hvordan Julianne Moore, i rollen som heksa Malkin, og Jeff Bridges, i rollen som demonjegeren John Gregory, fremstår som direkte latterlige i sine respektive roller.
Også hovedrolleinnehaver Ben Barnes, kjent fra rollen som prins Caspian i Narnia-filmene, engasjerer i liten grad som gårdsgutten Tom Ward.
Han blir demonjegerens nye læregutt, slik tradisjonen er for syvendesønner av syvende sønner.
Gregory har i mange år kjempet mot sin gamle fiende Malkin, en bitter heks på jakt etter hevn for tapt kjærlighet.
Moore er til vanlig en svært god skuespiller, men hennes forsøk på å mane frem en overnaturlig skikkelse på lerretet sables ned av støyete bruk av dataeffekter.
Også filmbildet er i enkelte scene svært utbrent og lyst, noe som på svært uflatterende vis fjerner fargene fra filmbildene.
Samme skjebne som Moore lider Bridges, som gurgler frem sitater med en forkledd surfedialekt.
I Seventh Son klarer ikke den prisbelønnede skuespilleren å legge fra seg The Big Lebowski-faktene.
Først etter en time finner filmen en viss retning i fortellingen, men det er for sent.
Da har regissør Sergei Bodrov allerede snublet seg gjennom kleine romantiske øyeblikk med Ward og heksedatteren Alice (Alicia Vikander) og usammenhengende actionscener hvor demoner må nedkjempes.
Overraskende dårlig
Bak filmen står i tillegg toppnavn som Steven Knight (Locke) og Charles Leavitt (Blood Diamond) på manus, Oscar-vinner Marco Beltrami på musikk, Newton Thomas Sigel (X-Men og Drive) på foto, og John Dykstra (Star Wars) på effekter.
At kvaliteten på arbeidet er så lavt, og retningen så manglende, er overraskende.
Seventh Son har noen få øyeblikk som driver spenningen og fantasien, men dette overskygges av enkelte øyeblikk som er direkte pinlige for de involverte.
Ambisjonene er tydelige, med erfarne filmfolk i de fleste ledd, men viljen til å skape en god film har i dette tilfellet vært større enn evnen
| 0
|
004470
|
Taken 3
Hevngjerrig gammel gubbe ødelegger Los Angeles for millioner av dollar.
Gamle gubber er de regjerende actionstjernene om dagen.
Liam Neesons karriere fikk en helt ny vending og en ny opptur med Taken-filmene.
I Taken 3 kaster han seg, med raspende whiskyrøst, inn i nok en heidundrende ødeleggelsesfest.
Etter at han reddet datteren og familien, ved å ødelegge verdier for millioner i både Paris (Taken) og Budapest Istanbul (Taken 2), er det nå den vestamerikanske metropolen Los Angeles som står til disposisjon.
Ikke uten min ... ekskone?
Leonore (Famke Janssen) blir funnet død på soverommet til eksmannen Bryan Mills (Neeson).
Politiet tror han står bak, men datteren og gamle venner tror noe annet.
Bryan er en mester i å komme seg ut av kinkige situasjoner, selv når det er lovens lange arm som forsøker å fakke ham.
Tilliten til de blåkledde er med andre ord helt på bunn.
For å finne svarene, og ekskonas drapsmann, må han være på frifot en liten stund til.
Kun slik kan han renvaske sitt navn.
Dermed er det Mills som blir jaktet på, og ikke han som jakter andre, i Taken 3.
Filmen har med andre ord en annen vri på historien enn de to foregående filmene, hvor det å redde datteren var det viktigste.
At ingen skulle bli «tatt» var et kriterium for at Neeson sa ja til å gjenta rollen som Mills for tredje gang, i tillegg til de godt og vel 150 millioner kronene han får for jobben.
Denne nye retningen bidrar til at den tredje filmen er både rotete og uklar, den vet ikke helt hva den vil og hvem som egentlig skal jaktes på, og blir til slutt en anonym actionfilm.
Roter til rollefigurene
Neeson spiller vekselvis gubbe-som-bare-vil-være-bestefar og beinhard-kampsport-ekspert.
Også Forest Whitaker, i rollen som politietterforsker Franck Dotzler er ikke helt sikker på hva han skal være.
Dotzler smiler ofte når han tenker over all skaden Mills har gjort på Los Angeles.
Samtidig som han tvinner et strikk og en sjakkbrikke mellom fingrene.
Er han et hard purk som står på lovens knallharde ufravikelige justis eller en politimann som ser fordelen av å ha en rabiat eksagent på rømmen i Los Angeles?
Ikke godt å vite, ei heller for Whittaker.
Effektiv action uten retning
Regissør Olivier Megaton er ikke god til å skildre dype filmfigurer, men han banker gjennom effektive actionsekvenser slik han har gjort i Transporter 3, Colombiana og Taken 2.
Og det er jo tross alt det en film som Taken 3 skal levere; god action.
Heldigvis er tempoet høyt når det kommer til dette.
Men som en siste film i en serie, med tydelige kjennemerker, er Taken 3 en nedtur.
Actionsekvensene holder underholdningsnivået på et akseptabelt nivå, men regiarbeidet, skuespillet og manuset inneholder ikke kvalitetene som kunne løftet Bryan Mills til en moderne kultklassiker.
Hvilken Liam Neeson-film er din favoritt?
Del dine synspunkter i kommentarfeltet under.
| 0
|
004471
|
Whiplash
Frisk fortelling om jazzsadistens læregutt.
Hvor langt kan en gå for å pushe et annet menneske til storhet?
Det spørsmålet står sentralt i Whiplash, som gjennom intenst skuespillersamspill og lekre visuelle detaljer leverer en musikkfilm helt utenom det vanlige.
Andrew Neiman (Miles Teller) er 19 år og fersk trommestudent på jazzkonservatoriet Shaffer.
Han lever et typisk søkende studentliv:
Småplaget av medelever og akkurat sjenert nok til å sjarmere jenta i den lokale kinokiosken.
Men etter at han fanger oppmerksomheten til skolens eminente og fryktede dirigent, Terrence Fletcher (J.K Simmons), endrer tilværelsen kjapt takt og tempo.
Fletchers store mål er å drive fram den neste Louis Armstrong.
Han tolerer kun det perfekte og tyr til sadistiske metoder for å få sine elever til å prestere sitt ypperste.
Med psykopatisk presisjon tvinger han Andrew inn i en verden av verbal og fysisk terror, hvor kjærester blir unødige hindre og blodige krampeslitte fingre blir rutine.
Etter hvert blir Andrew best i klassen, men også en ensom og ganske så uspiselig liten jazztrommis.
Fletcher:
– There are no two words in the English language more harmful than good job.
En smak av HBO
J.K Simmons er uhyre god som lærermonsteret Fletcher.
Han er fysisk dominerende og renner av seg de groveste fornærmelser med uhyggelig god timing.
Når han en sjelden gang er mild og sårbar, er det kun for å skaffe seg informasjon han kan bruke for å knekke sine studenter i neste omgang.
Han framstår rett og slett ganske lik nazisten Vernon Shillinger som J.K Simmons spilte i HBOs fengselsserie
Oz.
Også unge Miles Teller imponerer, han leverer en troverdig trommeslager og treffer svært godt som den strebende og undertrykte eleven i samspillet med sin dirigent.
Whiplash har et herlig lydspor som blander gamle storbandklassikere og spretne trommesoloer.
Men det er på bildesiden det virkelig svinger.
Kameraet ligger tett på både hud og messing, og det klippes smakfullt mellom vakre oversiktsbilder og svetteperler på cymbaler.
Det er fullt forståelig at Whiplash allerede nevnes som en kandidat for beste klipp når Oscar statuettene skal deles ut i februar.
Ikke etter oppskriften
Regissør og manusforfatter Damien Chazelle gjør også et friskt valg med historien.
Det er nemlig flere musikkdueller mellom de ulike konservatoriene i filmen.
Og der mange musikkfilmer, og for så vidt dansefilmer og idrettsfilmer, ville ha satset tungt på dramatikken i disse tvekampene, toner Whiplash ned dette opplagte dramaturgiske virkemiddelet.
Fokuset holdes hele tiden på dynamikken mellom lærer og elev, og filmen tar oss med ut i egenkomponert terreng.
Det er forfriskende å sitte i kinomørket og ikke ane hvor ferden ender.
Hvilken musikkfilm er din favoritt?
Del dine synspunkter i kommentarfeltet under lenkene.
| 1
|
004473
|
Staying Alive
Dette blir litt for tynt som kinofilm.
Etter noen lovende kortfilmer, debuterer Charlotte Blom som spillefilmregissør.
Staying Alive er også kort, faktisk kun 1 time og 23 minutter, inkludert rulletekst, som virker å være den nye standardlengden for norske filmer.
Dette blir litt for tynt som kinofilm.
Både handling og figurer lider under den korte spilletiden.
Staying Alive har et godt anslag og interessant problematikk, men forlater oss prematurt, før potensialet er utnyttet fullt ut.
Emosjonell berg- og dalbane
Marianne (Agnes Kittelsen) oppdager at samboeren Håkon (Anders Baasmo Christiansen) er utro.
Men i stedet for å redde forholdet, vil han heller ta en pause.
Dette kommer som lyn fra klar himmel på Marianne.
Plutselig, og helt ufrivillig, står hun i fare for å miste mye i tilværelsen, ikke minst daglig samvær med deres to barn.
Agnes Kittelsen spiller fint i hovedrollen, der Marianne går gjennom den forventede emosjonelle berg- og dalbanen etter bruddet.
De største utbruddene viser et raseri som kan skremme vettet av noen og enhver, mens hennes stille stunder effektivt viser sorgen som ligger bak.
Anders Baasmo Christiansen har også noen gode scener, men får ikke helt den tiden som figuren kanskje trenger til å formidle motivasjonen og årsakene bak hans veivalg.
Selv om dette høres alvorlig ut, har filmen en gjennomgående lett og lystig tone, der ingenting blir for seriøst.
Her kommer for eksempel Linn Skåber inn i en litt overdreven klovnerolle som Mariannes venninne, som stadig må lyse opp historiens mørke aspekter.
Skåber har også flere scener med Nils Jørgen Kaalstad, der de diskuterer bruddet mellom Marianne og Håkon mens hun forsøker å lære ham å lukeparkere.
Dette tilfører historien lite, og virker forstyrrende, i og med at fokuset dras vekk fra kjernen i historien, nemlig Mariannes håndtering av Håkons svik.
Litt for enkel film
Det er hyggelig å se Tor Erik Gunstrøm og Anne Marie Ottersen som Mariannes foreldre, som viser seg å ha et langt mer pragmatisk forhold til kjærlighet.
Men jeg henger meg opp i at de har en datter som snakker kav sørlandsk, mens de selv er inngrodde mossinger.
Et annet småmorsomt innslag i persongalleriet er den irske Grand Prix-stjerna Johnny Logan som seg selv, et nostalgisk grep jeg også husker fra tv-serien Schmokk, der Tommy «Öpna din dörr»
Nilsson var med som utdatert smørsanger.
Staying Alive er en smårar og pussig komedie om livet før, under og etter et kjærlighetsbrudd.
Den har noen treffende kommentarer og gjenkjenbare situasjoner, men det er for få av dem.
Den avsluttes også på en måte der jeg ikke helt tror på at figuren har oppnådd den forløsningen som manuset vil ha oss til å tro.
Til tross for sympatisk spill, pen regi og Bee Gees på lydsporet, fremstår Staying Alive som en litt for enkel film som jeg tror vil streve med å oppnå særlig stor oppmerksomhet på kino
| 0
|
004475
|
Timbuktu
Treffende og humørfylt om hverdagslivet under militant islamistisk okkupasjon.
Timbuktu er en varm og menneskenær skildring av en landsby hvor militante islamistiske opprørere har tatt kontrollen.
Med vakre ørkenbilder, en god porsjon humør og treffende observasjoner forteller filmen om kulturkrasjene og tragediene som oppstår i en okkupert hverdag.
Dette er ingen dokumentar, men bakteppe for filmen er fra 2012 – da islamistiske opprørere okkuperte byen Timbuktu i Mali, og områdene rundt.
Sharia til besvær
Filmen fortelles gjennom mange episoder som viser hvordan landsbyens hverdagsliv ikke matcher okkupantenes egenkomponerte og paragraftunge sharia-lov.
Musikk, sigaretter, fotball, trappesitting og bar kvinnehud – alt blir forbudt, og alle regelbrudd skal straffes.
Det rammer alle, fra kvinnen som blir bedt om å dekke seg til mens hun vasker håret og ungdommene som må spille fotballkamp uten ball, til den smugrøykende jihadisten som gå lange ørkenturer for å holde sitt «lovbrudd» skjult.
Det nærmeste filmen kommer en hovedperson, er beduinen Kidane (Ibrahim Ahmed), som nekter å la nye regler endre familiens frie ørkenenliv.
Ellers ser vi mye til den lokale imamen, som «ikke vil blande seg i andres jihad», men som stadig blir mer motløs etter hvert som tvangsekteskap, steining og pisking blir hverdagskost.
Men undertrykkelse betyr ikke at folk lar seg undertrykke.
Det er mye verdighet i Timbuktu, og spesielt kvinnene i filmen er sterke og kampvillige i møte med upraktiske og uvettige religiøse regler.
Dveler ved det absurde
Regissør Abderrahmane Sissako kan minne mye om sin svenske kollega Roy Andersson i sitt filmspråk.
Han er glad i å sette opp en lettere absurd scene, og gi den god tid til å utspille seg, i all sin menneskelighet, foran kameraet.
Det blir ofte både sårt og humoristisk, som da en ung tidligere rapper skal filme sin første jihadist-youtube video – for å fornekte den syndefulle hip hoppen, og lovprise Allah – med dårlig hjelp fra en ustødig lysmann og en ufaglært militærkommandant i regissørstolen.
Kommandant:
– Det er ikke noe «Yo man» lengere, dette er religion bror!
Vakker ørkenblues
Området rundt Mali er kjent for sin fengende rootsmusikk, og Timbuktu byr på nydelig ørkenblues.
De musikalske innslagene filmes også med en varme og lunhet som gjør kontrasten til det straffende og melodiløse sharia-styret veldig tydelig.
Det er også sterkt å se en kvinne som blir pisket for å ha spilt musikk, la smertehylene sine gå over i gråtende sang foran folkemengden.
Dette er likevel ikke en film som maler et enkelt svart hvitt bilde av onde okkupanter og uskyldige maliere.
Jihadistene vises fram som både forståelsesfulle og oppriktig omtenksomme i flere av episodene.
Og landsbyboerne gjør også grove ugjerninger, inkludert drap, mot hverandre.
Timbuktu unnlater ikke å vise fram grusomhetene og den enorme uretten som rammer når jihadistene kommer til byen.
Men ved å holde fokus på det hverdagslige regelsamfunnet som oppstår, så klarer filmen å avsløre ekstremismens mer latterlige vesen, og får dermed en gyldighet som strekker seg mye lengre enn å kun være et skrekkbilde på dagens militante islamister.
| 1
|
004476
|
Foxcatcher
Glitrende skuespill i dystert idrettsdrama.
Foxcatcher er et svært interessant innblikk i et dystert kapittel av amerikansk idrettshistorie.
Filmen er basert på den sanne historien om den eksentriske amerikanske milliardæren John E. du Pont og hans sponsing av bryterbrødrene Mark og Dave Schultz på slutten av 80-tallet.
Historien om du Pont og Schultz-brødrene er kjent i USA.
Det tragiske utfallet av bryternes samarbeid med miliardæren er imidlertid ikke like kjent i Norge, men dette er en mørk og ubehagelig historie som viser den gufne baksiden av medaljen.
Fra drøm til mareritt
Mark Schultz (Channing Tatum) og storebroren Dave (Mark Ruffalo) vant begge gull i bryting under Sommer-OL 1984 i Los Angeles.
I forkant av VM i 1987 hadde de likevel ingen store sponsorer som støttet dem i oppkjøringen.
Når Mark en dag blir kontaktet av en sponsor som vil sikre at han får den oppfølgingen han trenger for å vinne VM-gullet, er det en drøm som går i oppfyllelse – men du Ponts innblanding i livene deres skal snart vise seg å bli et mareritt.
Strålende skuespill
Mark og Dave vokste omtrent opp uten foreldre og de to har et svært nært forhold.
Lillebroren er til tider usikker og sint, mens storebror alltid har en sindig ro over seg.
Mark trenger Dave, noe samspillet mellom Tatum og Ruffalo får godt frem.
Begge spiller strålende, og spesielt interessant er det å se dem trene sammen.
Hvordan en bryters kropp – så klumpete og luntende – blir smidig og rask i ringen, er fascinerende, men det beste er likevel å se hvordan brødrenes sinnstilstand påvirker måten de bryter på.
Marks ampre energi mot Daves rolige bevegelser.
Steve Carell ble nominert til en rekke priser for sin rolle som du Pont, og det er vel fortjent, men det er Mark Ruffalo som etter min mening er filmens beste.
En saktegående fortelling
Regissør Bennett Miller har laget både Moneyball og Capote, så det er liten tvil om at mannen er dyktig til å lage biografiske filmer.
I Foxcatcher har han valgt å holde et rolig fortellertempo, med dvelende scener som gjør at filmen nesten kan føles litt for lang.
Fordelen med dette er imidlertid at vi får tid til å forstå hva for en mann John du Pont er.
Miller gir Carell spillerommet han trenger for å vise du Ponts forskjellige personlighetssider, fra myndig velgjører og energisk sportsfanatiker, til en stormannsgal, svært ensom mann med sterke vrangforestillinger om sin egen person.
En av årets beste
Foxcatcher bruker mer tid på å la oss bli kjent med du Pont, enn på selve hendelsen som gjorde ham beryktet, og det er ubehagelig å følge med på hvordan du Pont blir mer og mer paranoid og kontrollerende etter hvert som handlingen utspiller seg.
Jeg skulle ønske vi fikk vite mer om hva som skjedde mot slutten, for filmen avsluttes litt brått, men regissør Miller har nok ikke hatt som formål å fortelle om tragedien som allerede er kjent i USA.
Han gir oss isteden et innblikk i et svært forstyrret sinn, og har med det laget en film som antageligvis kommer til å stå igjen som en av årets beste.
| 1
|
004478
|
Blackhat
Burde ha vært så mye bedre!
Nettkriminalitet blir stadig mer aktuelt.
Sånn sett, er Blackhat rett film til rett tid.
Den burde bare ha vært så mye bedre!
Regissør Michael Mann er inne på interessante spor, der vi ser hvordan datahacking brukes til grenseløs og verdensomfattende kriminalitet.
Men historien går etter hvert over stokk og stein, med Chris Hemsworth som et nærmest parodisk fokus – en kombinasjon av datanerd og uslåelig actionhelt.
Tvinges til å samarbeide
Et kinesisk atomkraftverk rammes av hacking.
Like etter angripes børsen i USA.
Kineserne og amerikanerne tvinges motvillig til å samarbeide i etterforskningen.
Den kinesiske agenten Chen Dawai (Leehom Wang) krever at hackeren Nick Hathaway (Chris Hemsworth) løslates fra fengsel for å bistå.
Den påfølgende etterforskningen viser at angrepene kun var en forsmak.
Hackerangrepene i filmens første del visualiseres overdrevent og litt retrokitsch.
Hvor mange hovedkort og kretser trenger vi egentlig å se?
Men interessen pirres.
Det ligger en del spenning i jakten på hackerne, og hva deres motiver egentlig er.
Jeg tror likevel ikke dette er særlig representativt for hvordan datakriminalitet etterforskes på.
I den virkelige verden er det nok mye sitting med skjerm og tastatur, og ikke fullt så mye sniking, løping og skyting.
Greit nok, dette er en underholdningsfilm, ingen dokumentar, men det slår meg likevel som litt absurd at en gjeng datahackere er like våpenkyndige og kamptrente som John McClane og Rambo.
Kalde og distanserte figurer
Chris Hemsworth må altså være både datahacker og actionhelt i denne filmen, en vanskelig kombinasjon som han ikke makter å gjøre spesielt troverdig.
Hathaway tar på seg jobben kun for å få nedsatt sin egen fengselsdom, men kaster seg ut i langt større farligheter enn motivasjonen skulle tilsi.
Det er også påtagelig å se hvor kalde og distanserte alle figurene i filmen er, et av regissør Michael Manns kjennetegn.
Derfor blir en romanse mellom Hathaway og Dawais søster Lien (Wei Tang) en halvhjertet og unødvendig affære.
Michael Mann er kjent for sin visualitet.
Blackhat har ofte et litt billig preg over seg, der jeg tror fotograf Stuart Dryburgh har tatt i bruk små kameraer, der mobilitet har vært viktigere enn kvalitet.
Skytescenene har kraftig lyd, men er skuffende dårlig koreografert.
Dette er ikke akkurat Heat.
Blackhat er en middels actionfilm med noen interessante elementer, men historien glir alt for ofte ut i det absurde, med kalde figurer som ikke engasjerer
| 0
|
004479
|
Leviatan
Sterkt drama til ettertanke.
En russisk menigmanns kamp mot korrupte myndigheter provoserer i filmen Leviatan.
Regissør Andrey Zvyagintsev har laget et sterkt drama til ettertanke, der en maktpersons inngripen i en uskyldig manns tilværelse irriterer kraftig.
Ikke rart russiske myndigheter har nærmest oppfordret kinoer i hjemlandet om ikke å vise filmen, for dette er dårlig reklame, men en svært god film!
Tvinges fra gård og grunn
En borgermester i en russisk kystby vil tvinge Nikolay (Aleksey Serebryakov) fra gård og grunn med loven i hånd.
Nikolay får juridisk hjelp av sin gamle krigskamerat Dmitry (Vladimir Vdovichenkov), som er advokat i Moskva.
Men kampen mot øvrigheten skal vise seg å være vanskelig, samtidig som situasjonen tærer på forholdet mellom Nikolay og kona Lilya (Elena Lyadova).
Filmen skildrer sobert et korrupt samfunn preget av maktmisbruk og vodka.
Småborgere er sjanseløse i et system som forfordeler godene til menn i høye posisjoner.
Dette viser filmen med all tydelighet, der Nikolays høyst valide argumenter faller til stengrunn.
Det er all grunn til å føle medynk med ham, selv om figuren åpenbart ikke ønsker det.
Han, og alle andre, dynker sine problemer i et endeløst inntak av vodka, som fremstår som en kulturell nødvendighet.
Godt fortalt historie
Dette er ikke bare en historie om Davids kamp mot Goliat, men også et trekantdrama, der Lilya søker noe hos Dmitry som Aleksey i sin utsatte situasjon ikke makter å gi henne.
Også dette er en indirekte konsekvens av maktspillet de er brikker i.
Utfallet og etterspillet rører ved flere emosjonelle strenger, og er flott skildret uten bruk av floskler eller klisjeer.
Filmen er inspirert av Jobs bok fra Det gamle testamente i Bibelen.
Akkurat som Job, er Aleksey en rettskaffen mann som blir utsatt for flere prøvelser.
Filmens Leviatan er overmakta, representert ved den korrupte borgermesteren.
Det russiske samfunnet fremstår som dysfunksjonelt og dypt urettferdig.
Historien er godt fortalt, ulastelig spilt og stødig regissert, og etter å ha sett Leviatan, sitter man igjen med både sinne og resignasjon
| 1
|
004480
|
Gentlemen
Stressa formlek om farlig kjærlighet og gamle synder.
Med flere flotte skuespillerprestasjoner, en rik historie, nydelige kulisser og en drivende god femme fatale, er det mye som ligger til rette for at Gentlemen burde være en opplevelse i kinosalen.
Problemet er at historien blir for hektisk fortalt og drukner i filmens kontinuerlige lek med tidslinjer, stilskifter og smårotete rollegalleri.
Vi kastes inn i historien i Stockholm, 1978.
En forslått forfatter sitter i en leilighet, han har mistet sine venner og frykter for sitt liv.
Han forteller sin historie.
Om hans vennskap med opportunisten Henry Morgan (David Dencik) – en mann som forelsket seg i kjæresten til en ekkel storkapitalist da han var ung jazzpianist, og har levd i et «katt og mus»-forhold til den mektige mannen siden da.
Det er også en fortelling om de karismatiske Morgan-brødrene, svensk nazihjelp under krigen, en nedgravd skatt og en leilighet som holder usunt lenge på sine gjester.
Henry Morgan:
– Natten er alltid en mulighet i denne leiligheten.
En bokklassiker i kinosalen
Jeg har ikke lest boken Gentlemen (1980), som er filmens manuskript.
Klas Östergrens roman er smått legendarisk i hjemlandet, og holdes blant annet fram for å være fylt med festlige figurer, situasjoner og gode tidsbilder.
Og det er kanskje i denne overføringen at filmen har sitt største problem.
Det blir så mange småhistorier, nye bekjentskaper og ulike tidskoloritter at filmen ikke makter å holde dem oppe.
Spesielt bror Leo Morgans kamp mot narkotika, og ettervirkningene av hippietiden, blir redusert til en halvgod sjangerøvelse, og står dårlig i stil til filmens ambisjoner.
Det er også plagsomt hvor lite filmen får ut av den rike faunaen av venner som Henry Morgan omgir seg.
De blir aldri mer enn hule skall.
Utvannet noir
I bunnen av filmhistorien ligger et solid og spennende plott – rett ut av film noir manualen.
En ung mann som trekkes inn i en verden av bedrag og mord av en ung elskerinne.
Og den bærebjelken holder seg stødig gjennom hele filmen.
Men i tillegg skal vi innom Stockholmsk kjøkkenrealisme, svenske Woodstock-vibber og 70-tallets glade golfklubbliv.
For hver periode dyrkes den stiltypiske tidskoloritten fullt og helt, noe som gir meg følelsen av å se på et halvt dusin forskjellige svenske periodefilmer.
Det er nesten som om regissør Mikael Marcimain har lagt på eget instagramfilter til hver periode.
Det er her Gentlemen mister fotfeste og drukner sin spennende historie i en overkomplisert dans mellom filmatiske uttrykk.
Morgan er verdt å minnes
Henry Morgan er en kompleks og mystisk figur gjennom hele filmen.
Hans mange vesen og uærlige lag med oppriktighet er svimlende, og David Dencik gjør en fantastisk rolle som den tidvis maniske gentlemannen.
Høydepunktet er da Morgan overspiller sin hånd, og blir avslørt i møtet med sin nemesis Wilhelm Sterner (Boman Oscarson).
Et kort, men minneverdig øyeblikk.
Filmen skal bli utvidet til en TV-serie for svenske SVT.
Jeg vil tro serieformatets muligheter for å dvele lengre ved de mange historiene, og gi mere liv til de spennende bifigurene, vil kunne gjøre Mikal Marcmains fortelling godt.
Det bor mye potensiale i dette materialet.
Men som kinofilm blir Gentlemen en alt for stressa affære.
| 0
|
004481
|
What We Do In The Shadows
Vampyrene har fått sin Spinal Tap!
Vampyrene har fått sin This Is Spinal Tap!
Den kommer fra New Zealand, heter What We Do In The Shadows, og er forrykende morsom!
Denne liksomdokumentaren tar sjangeren på kornet med kjærlige vink og velrettede spark, og er en kjærkommen reaksjon på det siste tiårets pompøse og selvhøytidelige vampyrfilmer.
What We Do In The Shadows er komplett uforutsigbar, og underholder stort.
Vampyrer i kollektiv
Et dokumentarteam følger fire vampyrer som bor sammen i et kollektiv i Wellington, New Zealand.
Viago (Taika Waititi), Vlad (Jemaine Clement), Deacon (Jonathan Brugh) og Petyr (Ben Fransham) er selvsagt bare våkne om natta, og har ikke helt greid å bli vant til det 21. århundret.
Ved en ulykke blir mennesket Nick (Cori Gonzalesz-Macuer) omvendt til vampyr, noe som skal vise seg å bli en svært problematisk utvikling for kollektivet.
Taika Waititi og Jemaine Clement (kjent fra tv-serien Flight Of The Conchords) har også skrevet og regissert filmen, og det er noen saftige figurer vi blir kjent med her.
Alle har sine spesifikke personligheter, farget av tiden de levde i da de ble bitt.
Viago er en dandy fra 1600-tallet, Vlad en brutal torturist fra 1100-tallet, Deacon en fersking fra første halvdel av 1800-tallet, mens Petyr er en hele 8000 år gammel primalvampyr.
De utfyller hverandre godt, selv om aldersforskjellen betyr ulike tilnærminger til vampyrtilværelsen.
Savner flere referanser
Filmen er full av referanser til vampyrer fra popkulturen.
Nei, de liker ikke hvitløk.
Kors er også dårlig karma.
I begynnelsen gir Viago sin versjon av kistesekvensen fra Nosferatu.
På et tidspunkt refererer en av vampyrene til The Lost Boys.
Men jeg savner velfortjente spark til Twilight og True Blood.
Det er kanskje greit og ikke overdrive referansebruken, men jeg tror filmen har et potensial til å være enda mer morsom enn den allerede er.
Ikke misforstå meg, for jeg synes at What We Do In The Shadows allerede er utrolig morsom, med vittig dialog, absurde situasjoner og noen blodige høydepunkt.
Når vampyrer, hekser og zombier samles til et maskeradeball i filmens siste fase, ligger det an til et blodig sammenstøt som kanskje kunne ha konkurrert med Peter Jacksons Braindead i blodighet, men her kommer muligens det begrensede budsjettet inn i bildet, og tar filmen en annen vei.
Heldigvis er også den god, og gjør at What We Do In The Shadows er en av de morsomste filmene jeg har sett de siste årene
| 1
|
004485
|
Nightcrawler
Jake Gyllenhaal spiller skummelt godt.
Nightcrawler er en mørk og stemningsfull thriller som stinker av råtten by.
Jake Gyllenhaal spiller skummelt godt i rollen som en luguber person av typen som omtrent bare kan eksistere på nattetid.
Regissør og manusforfatter Dan Gilroy (mest kjent for manusene til Real Steel og The Bourne Legacy) viser oss baksiden av Los Angeles, der menneskelighet er en last.
Filmen er en syrlig kommentar til amerikansk nyhetsdekning som en endeløs rekke av fryktfremmende og bloddryppende sjokkreportasjer.
Villig til å gå langt
Nightcrawler trekker publikum ned på gatenivå i stjernenes by, der vi får se dritten flyte.
Louis Bloom (Jake Gyllenhaal) tråler Los Angeles etter noe han kan tjene penger på, og snubler over en bilulykke som blir filmet av et kamerateam.
Han lærer at tv-stasjoner i byen betaler freelancere for slikt materiale, og anskaffer seg både et kamera og en medhjelper.
Han får også innpass hos en tv-kanal og nattredaktøren Nina (Rene Russo – regissørens kone).
Men det skal vise seg at Louis er villig til å gå langt for å oppnå perfekte opptak.
Filmen er en skarp og fordømmende satire over hvor langt amerikanske tv-stasjoner er villige til å gå i sin nyhetsdekning for seertallenes skyld.
Rene Russos figur sier det rett ut: drømmereportasjen handler om fargede kriminelle og hvite, rike ofre i forstedene.
Det morsomme her, er at flere virkelige nyhetsankere er med i filmen for å gi tv-klippene autentisitet.
Det er mulig de selv har en høne å plukke med sin egen yrkesgruppe.
Og det fungerer.
Nightcrawler fremstår som skremmende troverdig.
Spiller med iskald presisjon
Jake Gyllenhaal spiller med foruroligende ro.
Louis fremstår som en artikulert og intelligent person, men det anes at noe farlig skjuler seg bak den anstrengte fasaden.
Filmens viser etter hvert at han er ekstremt kynisk og kalkulerende, og utviser antisosiale tendenser som blant annet går ut over hans kuede assistent, Rick (Riz Ahmed) og konkurrenten Joe Loder (Bill Paxton).
Kanskje dras figuren litt for langt ut, men Gyllenhaal spiller ham med iskald presisjon.
Det er oppsiktsvekkende at dette er Dan Gilroys regidebut i en alder av 55.
Han har laget en mørk og stilsikker film som provoserer.
Samtidig er det spennende å følge Louis Blooms vei ned i dypet, der han hører hjemme.
Hans handlinger fortjener en reaksjon, men figuren hans er også så besnærende og dobbeltsidig at jeg på en måte heier på ham, selv om det åpenbart er moralsk forkastelig.
Nightcrawler er et velspilt og relevant drama som fremstår som Anchormans mørke fetter
| 1
|
004486
|
Birdman
Er dette allerede årets beste film?
Med Birdman (The Unexptected Virtue of Ignorance) har regissør Alejandro González Iñárritu skapt et svimlende mesterverk, breddfull av nerve, originalitet og skapertrang.
Michael Keaton spiller sitt livs rolle med en figur som har noen klare paralleller til hans egen karriere.
Han filmes av et kamera som fanger inn stemninger, følelser og nyanser med syngende virtuositet, av og til akkompagnert av jazztrommer.
Denne filmen ER frijazz!
Den puster og lever.
Den er en av disse filmene som bare MÅ eksistere.
Birdman er en berusende, livsbejaende og eksepsjonell bragd!
Setter opp teater på Broadway
Utgangspunktet er dette:
Den gamle actionstjerna Riggan Thomson (Michael Keaton) forsøker å redde sin dalende karriere ved å sette opp et ambisiøst teaterstykke på Broadway i New York.
Når en av hans skuespillere blir skadet få dager før premieren, får Riggan mot alle odds tak i kritikeryndlingen Mike Shiner (Edward Norton) som erstatter.
Men Mike skal vise seg å være krevende å jobbe med, samtidig som Riggans egne demoner setter ham på prøve.
Historien fortelles på flere plan.
Du har den håndfaste situasjonen på scenen og i kulissene, der Riggans interaksjon med skuespillere, stab og datteren Sam (Emma Stone) skildres som en vill runddans som er velkoreografert, men impulsiv og uforutsigbar på samme tid.
Samtidig ser vi scener fra Riggans garderobe, der han kommuniserer med Birdman, heltefiguren som han hadde stor suksess med tidligere i karrieren.
Birdman er «styggen på ryggen», stemmen som forteller Riggan hvor verdiløs han er, og hvor katastrofalt hele teaterprosjektet kommer til å bli.
Det er en intens og besnærende kamp i skjæringspunktet mellom fantasi og virkelighet.
Sitrende, emosjonell og storslagen
Alejandro González Iñárritu veksler mellom filmens ulike figurer, situasjoner og stemninger med full kontroll over sine virkemidler.
Fotograf Emmanuel Lubezki danser rundt med sitt kamera både høyt og lavt i tilsynelatende endeløse tagninger, eksepsjonelt godt klippet sammen av Douglas Crise og Stephen Mirrione (som mystisk nok ikke er Oscar-nominert for dette).
Og lydsporet med Antonio Sanchez sin jazztromming, blandet med klassiske toner fra Maler, Ravel, Rakhmaninov og Tsjajkovskij, løfter historien til store høyder.
Musikken gjør filmen sitrende, emosjonell og storslagen, samtidig som den er intim, reflekterende og innoverskuende.
Michael Keaton spiller kraftfullt og nyansert, og gjør at Riggans kamp mot seg selv oppleves som nådeløs.
Figurens forsøk på å riste av seg Birdman-figuren har klare paralleller til Michael Keatons egen fortid som Batman, uten at det nødvendigvis er andre likheter mellom virkelighet og fiksjon.
Men det gir Birdman en frisk dimensjon som tilfører den ekstra klangbunn.
Keatons prestasjon matches også av Edward Norton med en fandenivoldsk tilstedeværelse, og Emma Stone som historiens emosjonelle sentrum.
Dette gjør Birdman til en kompleks film med ekstraordinær energi.
Det er bare februar, men er dette allerede årets beste film
| 1
|
004487
|
The Theory of Everything
Sterk historie om et helt spesielt intellekt.
Det er umulig å se The Theory of Everything uten å få sympati for Stephen og Jane Hawking, slik de blir gestaltet av Eddie Redmayne og Felicity Jones.
Dette er en sterk historie om kjærlighet satt på store prøver, og om et helt spesielt intellekt som må trosse en alvorlig sykdom for å oppfylle sitt potensial.
Kanskje er dette en smule for pent og pyntelig skildret, i en trygg og konservativ ramme.
Men Eddie Redmaynes hovedrolle er innstudert, finstemt og godt spilt.
Selv i filmens siste fase gjør han det lett å lese en figur uten vanlige muligheter til å uttrykke seg.
Rammes av alvorlig muskelsykdom
Stephen Hawking burde være kjent nok, men for sikkerhets skyld: han er den britiske professoren som blant annet er kjent for sine teorier om sorte hull, og forsøk på å binde sammen relativitetsteorien og kvantefysikk, men også for sitt liv i rullestol med en alvorlig muskelsykdom.
Filmen viser hvordan han møter sin tilkommende kone Jane på Cambridge-universitetet i 1963, og hvordan både forskning og kjærlighet blomstrer de neste tiårene, samtidig som kroppen hans gradvis lammes av den uhelbredelige Lou Gehrigs sykdom (amyotrofisk lateralsklerose/ALS).
Hawkings briljante hjerne demonstreres i flere sekvenser, men kun på et helt grunnleggende nivå.
Her holder manuset seg til hovedlinjer, ikke dyptgående detaljer.
Regissør James Marsh (Man On Wire) og manusforfatter Anthony McCarten er mer interesserte i å skildre forholdet mellom Stephen og Jane, og hvordan sykdomsforløpet påvirker dem.
Manuset er basert på Jane Hawkings egen bok, og viker unna privatlivets mest intime sfære.
Også Janes gryende følelser for familiens gode hjelper, Jonathan Hellyer Jones (Charlie Cox), fortelles med takt og tone, slik at ingen blir støtt.
Stor respekt for subjektene
Det kan kanskje argumenteres at filmen har litt for stor respekt for sine fremdeles nålevende subjekter.
Regissør James Marsh tar få sjanser her, og lar noen åpenbare kontroversielle elementer fra virkeligheten være i fred.
Det kan i blant virke som om historien fisker litt for åpenbart etter sympati og medfølelse.
Men den får det.
The Theory of Everything er nemlig solid spilt og trygt regissert som en stor og bred dramafilm fra virkeligheten.
Filmen er best i kontrastene mellom Stephen Hawkings store tankevirksomhet og de små øyeblikkene i privatlivet.
The Theory of Everything har tilsynelatende en del til felles med Morten Tyldums The Imitation Game.
Begge er historiske filmer basert på virkelige hendelser i England.
Begge handler om smarte mennesker med private problemer.
Begge er trygge, polerte underholdningsfilmer myntet på et stort publikum.
Og begge filmene fortjener langt på vei den suksessen de allerede har oppnådd
| 1
|
004488
|
Sauen Shaun
Festlig feelgood om stagnert kjærlighet mellom bonde og saueflokk.
Hverdagens kjedsommelighet og vanens tyranni kan ødelegge de beste forhold.
Det som en gang var så fantastisk bra, så totalt idyllisk — kan ende i rutine, og visne i sommersola.
Så også med forholdet mellom bonde og saueflokk.
Og da må noe gjøres!
Sauen Shaun byr på en kjempemorsom og heseblesende film som gnistrer av fortellerglede uten å forlate den trygge feelgood-malen.
Med en iderikdom som får Petter Smart til å virke smått giddeløs, og med gårdsdyr så sjarmerende at en får lyst til å starte småbruk på den engelske landsbygda.
Se Sauen Shaun og gjengen:
NRK viser TV-serien om Sauen Shaun
Gørr på landet
Det har altså blitt ganske gørr på landet, hver dag er akkurat lik den forrige, og sauene bestemmer seg for å sette bonden ut av spill, og ta seg en real fridag.
Men mye kan gå galt når en blander gårdsdyr, gårdbruker, oppbygd frustrasjon, bratte bakker og en campingvogn!
Bonden ender opp i storbyen med bandasjert knoll og hukommelsestap.
Det har ikke gårdsdyra samvittighet til å leve med.
Og ledet av den snartenkte og modige Shaun, stikker både gjeterhund og saueflokk til sentrum for å finne sjefen.
Festlig forutsigbart
Shaun er en kul sau.
Og han kler å få boltre seg som gatesmart helt i en hel spillefilm!
Fortellingen er passe lang, og selv om vi vet akkurat hvor historien skal til slutt, er det knallartig å være med på turen.
Jeg hylflirte flere ganger, og var ikke mer følelsesmessig hardhaus enn at en flokk godnatta-syngende sauer, langt fra hjemmets lune halmsekker, fikk tårene til å trille nedover kinnet mitt.
Regissørene Mark Burton og Richard Starzack har gjort en fantastisk jobb med saueskaper Nick Parks (Wallace and Gromit og Creature Comforts) herlige univers.
Spesielt er detaljrikdommen i modellene og kulissene beundringsverdig.
I likhet med TV-serien er all kommunikasjon, både mellom dyr og mennesker, begrenset til lyder, gestikulering, mimikk og lett peking mot tekst.
Et uvanlig grep for en kinofilm, men jeg savner ikke dialogen et sekund.
Det er utrolig hvor mye en får sagt med et velplassert «hnnng» og andre gode lydord.
For hele familien
Sauen Shaun byr på en herlig blanding av satire, situasjonskomikk, slapstick og godt humør.
Det gjør også at det er masse å glede seg over både for liten og stor.
Den er førskolevennlig, med tydelige figurer og mye hjertevarme, samtidig som den gir sofistikerte nikk til både filmelskere, gårdbrukere og Some-forståsegpåere.
Alt fra enkel «dør rett i annsiktet»-humor til en smattende katteversjonen av Hannibal Lecter fra Nattsvermeren!
Med et oppløftende soundtrack, en enkel og fengende historie, elskelige gårdsdyr og masse god humor, er Sauen Shaun en meget vellykket familiefilm.
Den makter også å lage en ny vri ut av ordtaket «borte bra, hjemme best», og den klarer å fortelle en hel del om oss mennesker — uten at noen sier et kløyva ord.
| 1
|
004489
|
Jupiter Ascending
Effektfest med tøvete historie.
Jupiter Ascending kan minne om en slags Guardians Of The Galaxy, bare uten alt som er gøy.
Det handler om et menneske på jorden som oppdager at hun er en viktig brikke i et intergalaktisk spill.
Men regissørene Lana og Andy Wachowski pøser på med effektfull sci-fi-action, uten å bry seg nevneverdig om figurene som fronter det hele.
Den tynne historien fungerer nærmest som en unnskyldning for de visuelle krumspringene.
Ja, det er mye lekkert som er prestert med de digitale virkemidlene, men Wachowskiene har mye å gå på når det gjelder historiefortelling.
Renholder er jordas arving
Jupiter Jones (Mila Kunis) er renholderen som ut av det blå blir forsøkt myrdet av aliens, men reddes av romkrigeren Caine Wise (Channing Tatum), en krysning av menneske og en slags ulv.
Jupiter viser seg nemlig å ha en genetisk signatur som gjør henne til den rettmessige arvingen av jorda, og må nå kjempe mot søsknene i en av verdensrommets mektigste adelige familier, Abrasax.
De vil gjøre som de gjør ellers i universet, nemlig høste jordas befolkning for å lage et serum som holder dem unge og friske.
Som du forstår, er historien reinspikka tøv.
Det er i utgangspunktet uproblematisk.
Det samme kan sies om før nevnte Guardians of the Galaxy.
Men Jupiter Ascending har hverken humor eller ironi.
Filmen ber tilsynelatende om å bli tatt på alvor, noe som selvsagt er umulig.
Wachowskiene kan umulig ha ment å gjøre det slik, men manuset mangler finessen som skaper en emosjonell kobling mellom publikum og filmens figurer.
Flommer over av ideer
Det filmen ikke mangler, er ideer.
Den formelig flommer over av dem, i hver eneste scene.
Hver rute byr på ti forskjellige ideer som gjør at jeg ikke ser skogen for bare trær.
De ulike innfallene nuller ut hverandre i stedet for å tilføre filmen spennende fremtidsvisjoner.
Actionsekvensene, som det er svært mange av, er så innholdsrike at det vil ta minst 10 visninger for å få med seg alle detaljer.
Her burde Wachowskiene kanskje ha kuttet ned på den visuelle smørbrødlista for å fremme historien bedre.
Jupiter Ascending har mye på gang, men dessverre ikke nok der det teller mest.
Hverken Channing Tatum eller Mila Kunis makter å skape figurer det er verdt å bry seg nevneverdig om.
Eddie Redmayne prøver kanskje hardest som Balem Abrasax, som er filmens hovedskurk, men selv han blir kjedelig en-dimensjonal.
Så da sitter vi igjen med en spektakulær effektfest, som kan være nok for noen, men Jupiter Ascending når aldeles ikke opp mot Guardians of the Galaxy
| 0
|
004490
|
John Wick
Stilsikker og ultravoldelig action med Keanu Reeves.
Han har ofte blitt parodiert, latterliggjort og ignorert.
Men ingenting hjelper.
I den rette typen roller, er Keanu Reeves på høyde med de fleste!
I hans siste film, John Wick, som går rett på Blu-ray og DVD i Norge, bruker han sin begrensede rekkevidde som skuespiller til fulle.
Og det er akkurat nok i tittelrollen som voldsom hevner i New York.
Denne filmen stiller mine grunnleggende behov for hard action, hardbarka typer og veldig, veldig mye skyting.
Ran starter voldsorgie
John Wick (Keanu Reeves) blir ranet i sitt eget hjem.
Tyvene dreper bikkja hans.
Den firbeinte var en gave fra hans nylig avdøde kone, og dermed er voldsorgien i gang.
Sønnen til en russisk gangsterboss vet nemlig ikke at John Wick er en tidligere leiemorder av verste kaliber.
Og nå finner han frem alle sine gamle våpen for å skyte seg frem til hevn.
Chad Stahelski og David Leitch debuterer som regissører, men er ingen nybegynnere i actionsjangeren.
Begge har vært stuntmenn, stuntkoordinatorer og second unit regissører i en årrekke.
Stahelski har også vært stunt double for Keanu Reeves i blant annet Point Break og Matrix-filmene.
Stahelski og Leitch regisserer stilsikker og ultravoldelig action, og er ikke redde for å ta i bruk velkjente klisjéer, som helikopterbilder av by, sørgescener i regnvær, en helt som tåler alt (og som kjører amerikanske muskelbiler) og en skurk som virker å ha halve byen på lønningslista.
Men det fungerer, fordi Stahelski og Leitch avvæpner potensielt flaue scener med hint av humor.
Historien er tynn.
Hevnerens motiv er ikke spesielt troverdig.
Det som gjør John Wick til en over gjennomsnittlig vellykket actionfilm, er den nærmest uavbrutte rekken av voldsomme sekvenser med skyting og slåssing.
Dette er ikke akkurat sofistikert og velkoreografert.
John Wick buldrer som en bulldoser gjennom horder av skurker med et veritabelt arsenal av våpen og kampteknikker.
Det er tøft, barskt og blodig.
Men altså ingenting for feinschmeckere.
Hadde filmen vært en matrett, ville den ha vært kjøttkaker med brun saus og poteter.
Vekker gode minner
Det går selvsagt an å pirke i ett og annet.
Gangsterbossen Victor Tarasov spilles av svenske Michael Nyqvist, som er en pen mann og en flott skuespiller.
Men han fremstår som svært lite russisk, og er heller ikke særlig overbevisende i nevekamp.
Det samme kan sies om Alfie Allen i rollen som sønnen Iosef Tarasov, som egentlig speiler Allens rolle som Theon Greyjoy fra Game Of Thrones, en feig figur som forgjeves forsøker å utstråle makt som alle vet at han ikke har.
Man kan også reagere på det totale fravær av politi i en film der det føres rene gangsterkrigen midt i New York.
Og så kan det virker litt snålt å ha navn som Willem Dafoe, John Leguizamo og Ian McShane på rollelista, og bruke dem til nesten ingenting.
Men alt dette spiller liten rolle i den store sammenhengen.
John Wick er nemlig en vellykket lavbudsjetts actionfilm som vekker gode minner fra tidligere tiårs hevnefilmer, enten de ble ledet av Steven Seagal, Arnold Schwarzenegger eller Charles Bronson.
Keanu Reeves viser seg å være fullt habil i samme sjanger, og makter å vekke sympati i en rolle som egentlig burde vekke moralsk forargelse og indignasjon.
John Wick går altså rett på Blu-ray, DVD og strømming, og er verdt å sjekke ut.
Dette er en heftig og effektiv voldsfilm som gjør meg begeistret.
Og det gleder meg at en oppfølger allerede er påtenkt
| 1
|
004491
|
The Dextape
En kjedelig komedie uten overraskelser.
Med det humoristiske reiseprogrammet Dexpedition, som kom i 2011, ble Jørgen Kjønø aka Dex Carrington et kjent fjes for mange.
Sammen med Tayo Cittadella Jacobsen aka
Fab tok han tempen på ungdomskultur (les: festing, dop og sex) rundt omkring i Europa.
Nå er spillefilmen The Dextape her, en mockumentary som handler om Dex og Fabs forsøk på å nå stjernehimmelen i Hollywood.
Det er meningen at filmen skal være morsom, men den er alt annet enn det.
The Dextape er full av platt komikk og oppbrukte vitser.
Filmen har muligens sine øyeblikk hvis du er ekstremt stor fan av Dex og Fab fra før, men som kinofilm står overhodet ikke denne komedien på egne ben.
Fra topp til bunn på et sekund
Etter suksessen med Dexpedition er Dex og Fab høye på seg selv.
Med nysignet agent og flere jobbtilbud står de på trappene til en stjernetilværelse i Hollywood – så går alt galt.
En video fra innflyttningsfesten deres i LA, der det fløt med horer og dop, lekker på nettet.
Hollywood har sett sin del av skandalevideoer fra kjendisers privatliv, men en film der blant annet
Fab blir tatt i ræva av ei hore med strap-on, blir for drøyt selv i Tinseltown.
Ingen vil jobbe med dem lenger, og Dex må reise slukøret hjem til Norge.
Det er da agenten deres får en idé – hva om de lager en dokumentar om guttas fall og forsøk på å reise seg igjen?
Herfra og ut går det nedover med The Dextape, for Dex og Fabs historie engasjerer ikke, filmen blir rett og slett kjedelig.
Kjedelig historie – dårlig manus
Skuespillere som overspiller kan være veldig morsomt hvis det gjøres bra, og om manuset som ligger i bunn er godt nok.
Jørgen Kjønø har helt klart ferdighetene til å gjøre overdreven og absurd humor, men manuset i The Dextape er imidlertid hverken godt, eller morsomt.
The Dextape harselerer med kjendisjaget og hvor langt folk er villig til å gå for å oppnå stjernestatus – et tema som er blitt godt brukt de siste åra.
Dex og Fabs turbulente reise for å slå gjennom føles derfor som noe jeg har sett før.
En film skal aldri være kjedelig, men tre kvarter inn i filmen tok jeg meg selv i å se på klokka for å finne ut om den var ferdig snart – da var det en hel halvtime igjen.
Burde holdt seg til TV
Det er ingen tvil om at Jørgen Kjønø og regissør Tobias Frøystad har brukt kontaktnettverket sitt for å prøve å sprite opp The Dextape.
Filmen er nemlig stappfull av noen store, og en del mindre kjendiser, som spiller seg selv eller andre.
Et lite høydepunkt var en superklein rolleprestasjon av Lars Berrum, som prøver å forklare Dex hvordan norsk humor er, og Linnea Myhre som snakker dritt om Fab mens den engelske underteksten forteller hvor mye hun elsker ham.
Utover dette er det ikke mye gøy med The Dextape.
Det er ingen tvil om at humoren til Dex og Fab kler TV-serieformatet, Dexpedition er et morsomt og annerledes reiseprogram, men det betyr ikke at de to figurene automatisk fungerer på kinolerretet.
Spillefilmformatet blir som ei altfor stor brødskive, og Dex og Fab er den bittelille klatten med smør som overhodet ikke strekker til.
Synes du «The Dextape» er morsom?
Si din mening om filmen i kommentarfeltet!
| 0
|
004496
|
Starred Up
Iskaldt og intenst fengselsdrama.
Blu-ray/DVD/strømming:
Starred Up er et iskaldt og intenst fengselsdrama fra regissør David Mackenzie.
Denne britiske filmens høye kvalitet skyldes også hovedrolleinnhaver Jack O’Connell, som i løpet av nøyaktig ett år har imponert meg med hovedroller i ’71, Unbroken og nå, Starred Up.
Sistnevnte hadde riktignok sine første internasjonale festivalvisninger allerede høsten 2013, men kommer først nå på Blu-ray, DVD og strømming i Norge.
Og her viser O’Connell sitt enorme potensial i en skikkelig tøff og utfordrende rolle.
Rykker opp til voksenfengsel
19 år gamle Eric Love (Jack O’Connell) går fra et ungdomsfengsel til et voksenfengsel.
En slik overføring kalles «starred up» i miljøet.
Han har «rykket opp» en divisjon.
Der viser han seg straks som en voldelig tornado, både i møte med voktere og medfanger.
Men han møter også livstidsdømte Neville Love (Ben Mendelsohn), hans egen far som Eric ikke har sett siden han var 5.
Fengselsfilm er en sliten sjanger, men den kan fremdeles gi oss interessante historier.
Starred
Up inneholder velkjente elementer som dusjangrep, voldelige voktere, oppgjør med medfanger og fengselshierarkiet der én fange sitter på toppen.
Dette er sett før, men Starred Up imponerer med gnistrende skuespill i en fortettet atmosfære.
Figurene er kanskje av den forventede sorten, men miljøskildringen er intens og troverdig.
Angrep er det beste forsvar
Jack O’Connell spiller med stor innlevelse i hovedrollen.
Eric Love fremstår som et skadet dyr, som snerrer mot alle rundt seg i en evig forsvarsposisjon, der angrep alltid er det beste forsvaret.
Senere i filmen får han hjelp av terapeuten Oliver Baumer (Rupert Friend), som forsøker å få den menneskelige delen av Erics personlighet til overflaten.
Men også når dette glimtvis lykkes, ser vi at han sannsynligvis er ødelagt for alltid av en forferdelig barndom.
Starred
Up bygger opp spenninga mot et uunngåelig oppgjør, der korrupte voktere og livsfarlige fanger er sentrale aktører.
Det er også interessant å se hvordan det fastlåste forholdet mellom far og sønn Love gradvis utvikler seg, uten at regissør Mackenzie tyr til noen enkle løsninger.
Starred Up er en vinnerfilm innen sin sjanger, og gjør at forventningene til Jack O’Connells videre prestasjoner blir ekstremt høye
| 1
|
004497
|
Sils Maria
Godt skrevet og glødende spilt.
Frykten for å bli gammel og utdatert ligger i bunn av regissør Olivier Assayas nydelige drama Sils Maria.
Det handler om en skuespillers ambivalente følelser omkring egen alder og overgang til en ny fase av karrieren.
Filmen viser også hvor ladet og smertefull en skuespillers kreative prosess i tilnærmingen til en ny figur kan være.
Juliette Binoche spiller svært godt i hovedrollen, og imøtekommes av Kristen Stewart i en solid rolle som en idealistisk personlig assistent.
Vurderer teaterrolle
Historien er lagt til Sils Maria i Sveits der skuespilleren Maria Enders (Juliette Binoche) vurderer et teatertilbud i London.
Rollen som Sigrid i «Maloja-slangen» var hennes gjennombrudd for rundt 20 år siden, men nå skal hun spille Helene, Sigrids eldre elsker, mot stjerneskuddet Jo-Ann (Chloë Grace Moretz).
Assistenten Valentine (Kristen Stewart) gjør sitt beste for å være oppmuntrende og engasjerende, men Marias ambivalens i forhold til å spille mot sin egen gjennombruddsfigur står i fare for å velte hele prosjektet.
Binoche og Assayas har samarbeidet på flere filmer.
Her har de sammen skapt en interessant figur, som har problemer med å anerkjenne de faktiske forhold.
Med små detaljer, vage hentydninger og flyktige ansiktsdrag blottlegges Marias utsatte posisjon.
Hun er i ferd med å skilles, hjemmet er i oppløsning, hennes mentor dør og karrieren er kanskje i ferd med å stagnere.
I Jo-Ann ser Maria et speilbilde av seg selv fra noen tiår tilbake, da hun var uerfaren, men spilte fryktløst på instinkt.
Nå vet hun så alt for godt hva som står på spill, og hva nyoppsetningen av gjennombruddsstykket representerer.
Dette er en sterk rolle!
Godt skrevet og glødende spilt.
Troverdig motvekt
Assistenten Valentine beskriver Jo-Ann som en ambisiøs A-liste-skuespiller som aspirerer til Å-lista.
Noe sier meg at dette kanskje ikke er så langt unna Kristen Stewarts egne ambisjoner.
Hun er ivrig etter å vise at det bor langt mer i henne enn det Twilight-serien ga henne rom til å vise, og her gjør hun en god rolle, som kanskje er litt anonym i perioder, men like fullt troverdig som motvekt til Binoches figur.
Valentine refererer blant annet til Jo-Anns forhold til paparazzi, som følger henne gjennom romantiske forviklinger, noe Stewart selv har godt kjennskap til.
Her får hun formidlet noe om hvordan dette oppleves fra innsiden.
Forholdet mellom Maria og Valentine er også et av filmens interessante mysterier.
Når de øver inn replikkene til stykket, og Valentine leser Sigrids dialog mot Marias replikker som Helene, aner vi at innholdet speiler dynamikken mellom dem.
Sigrid forteller at hun har skapt et vakuum rundt Helene for å få et bedre grep på henne.
På samme måte fungerer Valentine som en vakuumskaper rundt Maria, som en skjerming mot omgivelsene.
Sils Maria gir ingen klare svar på hva som skjer mellom dem.
Men den forlater oss med interessante spørsmål rundt en voksen skuespillers utfordringer.
| 1
|
004498
|
The Woman in Black 2: Angel of Death
Full av skrekk, men gruelig kjedelig.
Tykk engelsk tåke, en barnegrav utenfor hekken, 2. verdenskrig som bakteppe og et nådeløst spøkelse, det er gode ingredienser for spenning og hyl.
Og jeg hadde troen på at dette kunne bli en ubehagelig og god oppfølger til den populære historien om The Woman in Black.
Der ble jeg skuffet.
The Woman in Black 2 byr på mange og velplasserte "BØ!".
Men kjedelige figurer og fraværet av en ordentlig historie gjør dette til en lettglemt sjangerfilm.
Fra krig til spøkelser
Det er 2. verdenskrig og bombene hagler over London.
Det er ingen plass for barn å være alene, så da tar lærerinnene Eve Parkins (Phoebe Fox) og Jean Hogg (Helen McCrory) med seg et dusin foreldreløse barn ut på landet for å komme seg unna byens eksplosjoner.
Der er de litt uheldig med valg av hus, og havner i det forlatte herskapshuset Eel Marsh House.
Det ligger godt plassert ute på en øy som kun kan nås når det er fjære, og er hjemstedet til et blodtørstig spøkelse.
Når gjengen ankommer øya er det 40 år siden forrige gang den sortkledde dame herjet, men gjenferdet er fortsatt veldig glad i unger, og det tar ikke lang tid før det begynner å tynnes i barneflokken.
Lov meg at du sover godt i natt.
Ingen mareritt.
Eve Parkins
Skummelt hele tiden
Regissør Tom Harper sparer ikke på noe for å holde publikum i en konstant skrekktilstand.
Filmen bruker omtrent ti minutter på å etablere handlingen, resten av filmen er skrem, skrem, skrem og skrem.
Og den biten fungerer ganske bra — med ulmende lydspor, mørke ganger og god «råtten lik»-look på spøkelset.
Men filmen blir aldri særlig spennende.
Du vet jo akkurat hva som venter borti gangen.
Og for dem som kjenner den opprinnelige historien til The Woman in Black, er det dessverre ikke noe særlig nytt plott i denne filmen.
Oppfølgeren er viet skrekkopplevelsen, og tar seg ikke tid til noe mer enn veldig enkle forklaringer på hvem som er på besøk, og hvorfor spøkelset er så sint denne gangen.
Tamt skuespill
Jeg mener at en god skrekkfilm-skuespiller bør ha noen skrekkslagne ansiktsuttrykk på lur, bra timing og gjerne levere et par minneverdige replikker.
The Woman in Black 2 byr ikke på noe av dette.
Phoebe Fox klarer ikke å gjøre noe mer enn være litt livredd hele filmen.
Og med unntak av en lovende Oaklee Pendergast, som lille Edward, er heller ikke barnerollene særlig minneverdige.
Ungene blir bare en grå masse, og jeg skjemmes nesten over hvor lite jeg bryr meg når elevene begynner å forsvinne.
Det er absolutt ikke noe galt med filmer som bare vil underholde.
Og digger du en tettpakket spøkelseshus-film full av små-cheesy triks, så er dette definitivt noe for deg.
Men hvis du trenger en god historie, tydelige motiver og tid til å bli kjent med figurene for å trives med skrekkfilm – da blir The Woman in Black 2 gruelig kjedelig.
| 0
|
004499
|
SvampeBob Firkant Filmen – Svamp på land
Man kan mistenke regissøren for å ha røyka litt av hvert.
SvampeBob Firkant Filmen – Svamp på land er den andre kinofilmen basert på Nickolodeon-serien som startet i 1999.
Et så avsindig absurd og surrealistisk tegnefilmunivers som dette, befinner seg egentlig bortenfor vanlige parametere for filmkritikk, men la meg forsøke:
Filmen består av fartsfylt situasjonskomikk og drømmelignende fantasitablåer med en tynn unnskyldning av en rød tråd i bakgrunnen, akkurat som i tv-serien.
Men filmen tar ett steg videre, og fører SvampeBob-figurene inn i den virkelige verden.
Dette fungerer bedre enn det burde, og er med på å gjøre filmen til en vilt uforutsigbar opplevelse.
Hemmelig oppskrift blir stjålet
SvampeBob Firkant (norsk stemme:
Trond Teigen) bor i Bikinibunnen i havet, sammen med en rekke andre fargerike figurer, som Herr Krabbe, Patrick, Bleke Fangarm og Sandy Super.
Her steker han sine populære krabbeburgere, men den hemmelige oppskriften stjeles av sjørøveren Burgerskjegg (Antonio Banderas, norsk stemme:
Stig Henrik Hoff).
Krabbeburgermangelen kan få katastrofale følger for Bikinibunnen.
Derfor må Svampebob forene krefter med sin argeste konkurrent, Plankton (norsk stemme:
Helge Winther-Larsen) for å få oppskriften tilbake.
Historien fortelles i en rasende fart, som en tornado av bløte vitser og dumme innfall.
Kanskje passer ikke denne humoren for alle, men jeg ler godt av overdrevenheten som gjennomsyrer denne produksjonen.
Filmen har også en imponerende energi og utholdenhet, og fortsetter å more med forunderlige ideer lenge etter at andre filmer ville ha gått tomme for dem.
Og når en Douglas Adamsk delfin fra verdensrommet hjelper SvampeBob og hans venner til å fortsette eventyret på land, virker det som en helt naturlig utvikling.
En skikkelig pangavslutning
Det er her figurene får kontakt med sjørøveren Burgerskjegg, spilt med glimt i begge øynene av Antonio Banderas (dubbet av Stig Henrik Hoff).
Han raser rundt i verdens minste sjørøverskip, utstyrt med autostyring, selvsagt kalt «auto pirate», og omgitt av nysgjerrige måker.
Det oppstår en actionfylt kamp mellom ham og heltene fra Bikinibunnen, når de ved hjelp av en magisk bok, gjør seg om til superhelter med helt spesielle egenskaper, og sørger for en skikkelig pangavslutning av filmen.
SvampeBob Firkant tar en vellykket overgang til spillefilmformatet.
TV-episodene er heseblesende, og jeg hadde på forhånd trodd at det kunne bli litt slitsomt når dette universet skulle bli trukket ut i lengde, men filmen holder koken godt og vel.
Dessuten endrer både filmen og figurene karakter når de når overflata, noe som virker forfriskende.
Under vann videreføres tv-seriens handanimerte stil, mens over vann er figurene digitalanimerte.
SvampeBob Firkant Filmen – Svamp på land er kanskje først og fremst beregnet på barn, men også jeg synes denne galskapen er veldig morsom.
Man kan mistenke regissør Paul Tibbitt og hans medmanusforfattere for å ha røyka litt av hvert mens de kokte sammen dette
| 1
|
004501
|
Kingsman:The Secret Service
Skamløst underholdende agentaction med Colin Firth.
Som gammel Bond-fan er jeg mottagelig for en kjærlig satire over agentfilmer.
Regissør Matthew Vaughns Kingsman:
The Secret Service trykker på de rette knappene.
Dette er kanskje ikke banebrytende actionfilm, men underholder energisk med en gladvoldelig innstilling, innforståtte vink til sjangeren og en desidert britisk tilnærming til figurene.
Colin Firth boltrer seg i en morsom rolle som gentleman med en helt spesiell paraply.
Finner ny agentkandidat
Harry Hart (Colin Firth) er en Kingsman, en agent i et hemmelig, privat byrå med base i London, ledet av Arthur (Michael Caine).
Akkurat når byrået trenger en ny agent, kommer Harry i kontakt med Eggsy (Taron Egerton).
Han er sønn av en tidligere Kingsman-aspirant og Harry tror Eggsy har det som skal til for å bli agent.
Han begynner på en krevende agentskole, under ledelse av strenge Merlin (Mark Strong), samtidig som dataeksperten Valentine (Samuel L. Jackson) truer verden med farlige planer.
Helt fra starten er det åpenbart at regissør Matthew Vaughn har som hensikt å more og underholde.
Gamle agentfilmer er malen her.
Selv figurene refererer ofte til James Bond som et slags forbilde.
Kingsman-byåret har et preg av gammel stil og eleganse over seg, og stikker seg kraftig ut i historiens moderne omgivelser.
Vaughn bruker denne kontrasten til å fortelle en spenstig og fartsfylt historie der usannsynlighetene står i samme kø som morsomhetene.
Viderefører dannet eleganse
Colin Firth viderefører den dannede elegansen fra sine mest kjente roller, som Mr. Darcy i Stolthet og fordom og Kong George VI i Kongens tale.
Den største forskjellen er at han her også er actionhelt, med ekstreme ferdigheter og en paraply som sitt farligste våpen.
Eggsy er Harry Harts rake motsetning, en gatesmart tøffing med en røff fremtoning.
Taron Egerton spiller godt i rollen, men må nok finne seg i å forsvinne litt mellom de mer kjente ansiktene.
Samuel L. Jackson har beveget seg noen hakk unna Nick Fury fra Marvel-filmene, med caps og lesping, men tar kanskje litt for mye plass i historien, og bidrar dermed til Taron Egertons litt mer anonyme plassering.
Moro for nordmenn er det å se Bjørn Floberg i en liten rolle som sleip, SVENSK statsminister med tvilsom moral!
Kingsman:
The Secret Service er basert på en tegneserie av Mark Millar og Dave Gibbons, med manus av Jane Goldman og Matthew Vaughn.
Sistnevnte er altså også regissør, og spekker filmen full av kjappe actionsekvenser, med en eksplosiv skytescene som høydepunkt.
Her utgytes det såpass mye vold at det nesten blir smakløst, men det visuelle uttrykket i Kingsman:
The Secret Service ligger såpass langt unna den virkelige verden at jeg likevel svelger det.
Dette er skamløst underholdende
| 1
|
004502
|
Drone
Provoserende og tankevekkende om dronekrig.
USAs droneprogram settes under en imponerende skarp lupe i den norske dokumentarfilmen Drone.
Regissør Tonje Hessen Schei stiller ubehagelige spørsmål ved dronebrukens resultater og legitimitet i en film med omfattende kildebruk og sikker, troverdig historiefortelling.
Man kan simpelthen ikke se denne filmen uten å få en vond smak i munnen.
Dette er provoserende, tankevekkende og svært solid utført!
Sjokkerende førstehånds erfaringer
Dette handler altså om dronene som USA bruker for å bombe terrorister i midt-Østen.
Men vet man egentlig hvem man tar livet av?
Vi får høre sjokkerende førstehånds erfaringer fra de tidligere dronepilotene Brandon Bryant og Michael Haas om hvordan de har fått ordre om å ta livet av mennesker basert på vage mistanker.
Ofrene velges ut basert på diffuse kriterier man godt kan passe inn i om man er uheldig og befinner seg på feil plass til feil tid.
Filmens tallmateriale viser også at antallet bekreftede drap på terrorister er lavt, mens sivile tap er høye.
Spesielt hardt er det å se Brandon Bryants vitnemål om det han har vært med på.
Hans dronestatistikk viser at han fra et lite kontrollrom i Montana har drept over 1600 mennesker i midt-Østen.
Smerten er fullt lesbar i øynene hans når han velartikulert forteller om hvordan jobben som dronepilot etterhvert ble uutholdelig, og hvilke reaksjoner han har fått fra tidligere kollegaer etter at han begynte å dele sine opplevelser med offentligheten.
Sterke inntrykk
Andre skumle momenter ved filmen, er blikket på båndene mellom den amerikanske krigsindustrien og spillindustrien.
Tanken er å rekruttere spillende ungdom inn i krigføring, der man sitter med skjerm og joystick en halv verden unna slagmarken.
Vi får også bli med inn i Waziristan, et antatt terroristtungt område i det nordvestre Pakistan, som har vært tett dronebombet de siste årene.
Vi får se noen av konsekvensene av krigføringen.
Dette er sterke inntrykk, selv om bildene er grøtete og uskarpe, og gir meg følelsen av at det verste er utelatt.
Noe annet filmen mangler, er dronebrukens forkjempere.
Vi ser dem i korte nyhetsklipp, men de blir aldri stilt til veggs her.
Det kunne vært interessant å høre dem fortelle i klartekst hvorfor de mener dronebruken er nødvendig og moralsk forsvarlig.
Regissør Tonje Hessen Schei og produsent Lars Løge har prestert en svært vellaget og vellykket dokumentarfilm som er nødt til å skape diskusjon og høy temperatur.
Etter å ha sett
Drone må man bare undre hvorfor denne krigføringen ikke er mer omdiskutert, med de sivile lidelsene den medfører, de moralske spørsmålene den reiser og de mørke konsekvensene den kan få.
Pensjonert oberst og stabssjef Lawrence Wilkerson sier det omtrent slik i filmen:
– Fortell meg hvordan vi kan vinne, hvis vi ved å drepe 4 terrorister skaper 10 nye?
| 1
|
004503
|
Wild
Reese Witherspoon spiller rått og godt.
Det er naturlig å sammenligne Wild med Into The Wild, og til dels den norske Mot naturen.
Alle handler om mennesker som legger ut på vandring i naturen på flukt fra livet, mens det etter hvert avsløres hvorfor de følte at de måtte.
Wild er, i likhet med de to andre, en vakker film med et behagelig og bedagelig tempo, selv om historien har sine naturlige spenningstopper.
Og Reese Witherspoon spiller rått og godt i den bærende hovedrollen, basert på en virkelig person.
Skal gå over 420 mil
Cheryl Strayed (Witherspoon) skal gå den over 4200 km lange Pacific Crest Trail fra grensa til Mexico og nordover til Canada.
Hun har aldri gjort noe lignende og mangler kunnskap, men møter folk langs ruta som på ulike måter skaffer henne både erfaringer og utfordringer.
Samtidig viser filmen glimt fra Cheryls liv som forklarer hvorfor hun har valgt å legge ut på den strabasiøse turen.
Dette er en sterk kvinnefilm med to menn i nøkkelposisjoner, nemlig regissør Jean-Marc Vallée (Dallas Buyers Club) og manusforfatter Nick Hornby (High Fidelity, Gutter er gutter).
Men grunnmaterialet er den virkelige Cheryl Strayeds egen bok, og hovedrolleinnehaver Witherspoon er selv en av produsentene.
Resultatet er et sterkt portrett av en kvinnes kamp for å møte sine forventninger til seg selv, som hun lenge ikke har vært i stand til å innfri.
Drømmende og flytende
Wild inneholder flere regigrep som jeg kjenner igjen fra både Sean Penns Into The Wild og Ole Giævers Mot naturen.
Men, mens sistnevnte film var full av hovedpersonens tanker, hører vi kun flyktige setninger og formuleringer fra Cheryls hode.
Vi hører henne minnes andre stemmer, situasjoner og musikk fra livet som har vært.
Her er moren (Laura Dern) en viktig skikkelse.
Av og til inntar dette drømmende og flytende audiovisuelle former, kløktig redigert av Martin Pensa og regissøren selv (under pseudonymet John Mac McMurphy).
Wild er innspilt langs den virkelige Pacific Crest Trail, og gjennom fotograf Yves Bélangers linse og lydavdelingens atmosfæriske lydspor får man virkelig følelsen av å være alene i villmarka, langt unna sivilisasjonen.
Innledningsvis kan man bli fortørnet over Cheryls naivitet, med dårlige forberedelser og lite smarte valg underveis.
Men etter hvert tegnes det et bilde av en modig kvinne med beundringsverdig utholdenhet, som gjør Wild til en inspirerende og oppløftende historie fra virkeligheten
| 1
|
004504
|
Chappie
Neill Blomkamp er robotfilmens Tarantino.
Neill Blomkamp er tilbake i god form med Chappie!
Etter den gode, men likevel bitte litt skuffende Elysium, gjør District 9-regissøren et overbevisende comeback med mer grovkverna sci-fi fra Johannesburg.
Han er en slags robotfilmens svar på Tarantino; låner vilt og uhemmet flere kjente elementer fra andre høydepunkter i sjangeren og smelter dem sammen til noe eget.
Resultatet er morsomt, spennende og underholdende!
Tester kunstig intelligens
I en alternativ nåtid er politiet i Johannesburg utstyrt med roboter, kalt speidere, som har vist seg å være effektive i kampen mot kriminalitet.
Robotskaperen Deon (Dev Patel) har utviklet kunstig intelligens og vil teste det på en vraket speider, men blir kidnappet av skurker, som vil bruke speideren til kriminelle formål.
Det legger veien åpen for Deons rival Vincent Moore (Hugh Jackman), som innynder seg hos deres sjef Michelle Bradley (Sigourney Weaver).
Dev Patel er helt ok som skoleguttaktig idealist med et bankende hjerte.
Filmens hovedskurker er de fargerike figurene Ninja og Yolandi, som spilles av de sør-afrikanske artistene med samme navn fra bandet Die Antwoord.
Hugh Jackman har også en mørk rolle som Vincent, en konkurrerende robotskaper uten samme suksess som Deon.
Men roboten Chappie er på mange måter den mest menneskelige av figurene, gjennom Sharlto Copleys uttrykksfulle motion capture-mimikk og sjelfulle stemmelegging.
Intense actionscener
Historien peker på menneskets tvilsomme bruk av teknologi.
Den har også noe å si om oppdragelse og hvordan en ny bevissthet ubønnhørlig blir formet av omgivelsene.
Historien drives også fremover av flere intense actionscener, som Blomkamp filmer med stor energi og slagkraft.
Den visuelle siden av filmen er gjennomført god.
Dette er ikke glanset hi-tech a la Star Trek, men heller mer mot realismen i Alien, som lover godt for Neill Blomkamps kommende Alien-film.
I Chappie viser han oss den slitte siden av Johannesburg, der kontrastene er store mellom ny teknologi og forfallent bybilde.
Neill Blomkamps inspirasjonskilder er åpenbare.
Han har blant annet tatt skaper- og levetidselementene fra Blade Runner, robotlæringen fra Terminator 2, og menneskelig bevissthet i en maskin fra RoboCop.
Det kan også nevnes at Hugh Jackman styrer robotmonsteret Elgen, som ligner ED-209 fra RoboCop, og i tillegg referer til Real Steel, der Jackman styrte kampoboter i bokseringen.
Man kan alltids beskylde Neill Blomkamp for å mangle originalitet, men Chappie fremstår likevel som en frisk og livskraftig science fiction-film
| 1
|
004505
|
Inherent Vice
Denne filmen gjør deg høy i nykter tilstand.
Paul Thomas Anderson har regissert en besnærende, visuell og følelsesmessig forvirrende film som vil dele publikum.
Jeg stiller meg definitivt på den positive siden!
Inherent Vice er av typen film som gjør deg høy i nykter tilstand, med suggererende og psykedeliske inntrykk, et formfullendt uttrykk og et persongalleri som bare David Lynch kan vise maken til.
Jeg får følelsen av å se Mulholland Drive, Frykt og avsky i Las Vegas og Blow på en og samme tid, og det er i aller høyeste grad positivt ment.
Inherent Vice er kanskje ikke en film for alle, men de som elsker Paul Thomas Anderson, må for all del ikke gå glipp av dette!
Ekskjæreste forsvinner
Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, og introduserer oss for et stort knippe figurer på skyggesiden av Los Angeles på starten av 1970-tallet.
Privatdetektiven Larry «Doc» Sportello (Joaquin Phoenix) forsøker å finne sin forsvunnede ekskjæreste Shasta Fay Hepworth (Katherine Waterston).
Dette fører ham inn i mørke miljøer med lyssky personer, blant annet selskapet Golden Fang, som viser seg å være et skalkeskjul for en stor dopforretning.
Noe videre handlingsbeskrivelse er unødvendig, og også vanskelig, da det renner inn med figurer i ulike situasjoner i flere historietråder.
Men alt har en fellesnevner.
Alle figurer, situasjoner, dialog og handling er gjennomsyret av dop.
Alle tankerekker, betraktninger og konklusjoner er basert på en fordreid virkelighetsoppfatning.
Å se en hel film i dette miljøet gjør noe med tilskueren.
Man føler seg hektet av den virkelige verden, og hensatt til en forskrudd fantasi som bare ligner noe kjent.
Paul Thomas Anderson bruker ikke hallusinerende effekter for å oppnå filmens dopfylte atmosfære.
Men filmen er badet i tidlig 70-tallsfarger, mens Radioheads Jonny Greenwood har laget filmmusikk med foruroligende strykere, akkurat som han gjorde i There Will Be Blood.
Greenwoods musikk får for øvrig følge av et knippe obskure låter som noen må gravd dypt i platesamlingen for å finne, og som kler filmen svært godt.
Krever flere påsyn
Joaquin Phoenix er en fantastisk skuespiller.
Han får godt frem Doc Sportellos uberegnelige og uforutsigbare personlighet, som ser ut til å surfe gjennom dagene uten store moralske kvaler, men som likevel får en følelse av at noe bør gjøres i forhold til rett og galt.
Filmens beste scener er når han gjentatte ganger går i klinsj med politimannen Christian F. «Bigfoot» Bjornson (Josh Brolin), en vandrende anakronisme fra tidlig 1960-tall som har problemer med å omstille seg til hippiesamfunnet han plutselig befinner seg i.
Jeg liker kontrasten mellom dem, og resultatene det gir.
Inherent Vice er en film som krever flere påsyn før man har full oversikt over figurer, handling og tematikk.
Men selv etter første gangs påsyn har filmen gjort meg interessert og nysgjerrig.
Paul Thomas Anderson har laget en definitivt annerledes film som balanserer hårfint mellom komedie og drama, med en distinkt, dop-prega atmosfære.
Snål og smal, men deilig delirisk
| 1
|
004506
|
Svenskjævel
Morsomt, og litt vondt, om unge svensker på jobb i Oslo.
Kosmorama Trondheim Internasjonale Filmfestival:
Ronnie Sandahl har laget en spillefilm som treffer godt i nerven for det nye naboskapet mellom oljerike Norge og et Sverige hvor arbeidsledigheten blant ungdom er høy.
Filmen er sår og morsom, og klarer å si mye om hvor ekkel den norske godheten kan bli når den velstående middelklassen skal være velmenende.
Bianca Kronlöf er gnistrende god som hovedpersonen Dino, i en film som handler om hva som skjer når makten endres – både mellom nasjoner og enkeltpersoner.
Ligger med barnevakten
Ana «Dino» Dinovich (Bianca Kronlöf) er en 23 år gammel svensk jente som har flyttet til Oslo for å jobbe.
Hun har en seng i et tettbodd svenskkollektiv, og starter dagene på arbeidskontoret i håp om å få noe og gjøre.
En hverdag hvor det krangles om ketsjupbruk rundt kjøkkenbordet og bankkontoen ofte er tom.
På slump lander hun en jobb som barnepasser for den velstående restauranteieren Steffen.
Det fører Dino inn i en familie hvor både far og barn har behov for ny nærhet.
Dino innleder et forhold til sin nye arbeidsgiver, og det blir etter hvert svært uklare skiller mellom jobb, kjærlighet og økonomi.
Bianca Kronlöf er ett funn!
Bianca Kronlöf oser av outsider i rollen som Dino, samtidig som figuren har en kul og umiddelbar «henne vil jeg bli kjent med»-dragning over seg.
Hun skifter uanstrengt mellom full kontroll og sårbarhet.
Bianca får Dino til å bli en figur vi tror på.
Og da blir det lett å leve seg inn i hennes møte med stengslene i det norske samfunn – og kjenne både på frustrasjonen og de komiske sidene ved at unge svensker blir henvist til lave lønninger i Oslo.
Filmen er morsom.
Og byr på gjenkjennelse for både de som deler bad med fem andre i kollektiv, og de som blander hvitvin og samfunnsanalyse på hagefester.
Blottlegger «den gode nabo»
Det er litt vondt å se hvordan Ronnie Sandahl viser fram hvordan Norge forholder seg til at det har kommet en arbeiderklasse i hovedstaden bestående av unge svenske gjestearbeidere.
Han treffer nok ganske godt med sine bilder.
En scene hvor en middelaldrende kvinne så kvalmende høflig nedlatende sier «dere er jo så gode på service» til Dino, gjør at jeg vrir meg i kinosetet.
Vrir meg fordi jeg tror på samtalen, det oppleves som noe jeg kunne stått ved siden av og hørt norske voksne si.
Det er god plass til ettertanke i Ronnie Sandahls spillefilmdebut.
Svenskjævel har kinopremiere fredag 13. mars.
Vi har sett den på filmfestivalen Kosmorama.
| 1
|
004507
|
Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant
Uengasjerende spillefilmdebut fra Gullpalmevinner.
Kosmorama Trondheim Internasjonale Filmfestival:
Mange har ventet lenge på at Gullpalmevinner Bobbie Peers skulle melde overgang fra kortfilm til spillefilm.
Når han nå gjør det med Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant, er resultatet ikke uten kvaliteter, men samtidig skuffende lite engasjerende.
Filmens største problem er en svak hovedfigur som aldri blir forsøkt gjort interessant.
Anslaget gjør meg nysgjerrig, men så skjer det lite.
Dirk Ohm er et like stort spørsmålstegn når filmen slutter som når den begynner.
Tryllekunstner strandet i Grong
Historien er basert på en virkelig hendelse fra 2003, da en omreisende tysk tryllekunstner forsvant i Grong i Nord-Trøndelag.
Rundt dette har manusforfatter Bjørn Olaf Johannessen diktet opp hvordan hans siste dager kunne ha fortonet seg.
Dirk Ohm (August Diehl) blir med i leteaksjonen etter en forsvunnet jente i Grong, og utvikler et fantasiforhold til henne på rommet han leier på det lokale hotellet, mens hennes far (Jørgen Langhelle) mistenker Dirk for å ha noe med forsvinningen å gjøre.
Hovedrolleinnehaver August Diehl må ha hatt en vanskelig oppgave.
Manuset gir ham lite å spille på.
Det sier ingenting om hvem Dirk er, hva han kommer fra eller hvorfor han har endt opp i Grong, tilsynelatende uten livsgnist.
Hans fantasiforhold med den forsvunnede Maria (Sara Hjort Ditlevsen) mangler en klar funksjon og er tom for nerve.
I følge vaskeseddelen handler historien om mennesker som blir borte og illusjonenes kraft.
Dette er et vagt utgangspunkt, og historien blir aldri særlig håndfast.
Filmen snegler seg avgårde uten nok fremdrift, og tilsynelatende uten å ha spesielt mye på hjerte.
Gjennomført bygdestygg miljøskildring
På plussida viser filmen Bobbie Peers sitt øye for det rare i det hverdagslige.
Grong kan minne om ethvert lite norsk tettsted, med en vekslende vellykket blanding av de siste tiåras diskutable arkitektur og utforming.
Miljøskildringen er gjennomført bygdestygg med sterke kontraster til den vakre vinternaturen rundt.
Filmen betrakter sine figurer gjennom Jakob Ingimundarsons aktive linse, blant annet i noen flotte ovenfra og ned-skudd, ofte akkompagnert av god og stemningsfull filmmusikk, komponert av dyktige Nicholas Sillitoe.
Det nord-trønderske Grong-miljøet har Peers valgt å fylle med utenlandske skuespillere i fleste store rollene, som islandske Ingvar Eggert Sigurðsson som lensmann, danske Sara Hjort Ditlevsen som Maria og svenske Alexandra Rapaport som hennes mor.
Det går kanskje litt på bekostning av den lokale sjarmen, men alle er gode skuespillere med interessante uttrykk.
Jørgen Langhelle spiller den kanskje sterkeste birollen i filmen, som Marias etter hvert desperate far.
Likevel:
Det er lite trolig at Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant får et særlig langt liv på kino.
Historien er for tam, hovedfiguren for svak og engasjementet mangler.
Men det er godt at Bobbie Peers endelig fikk debutert som spillefilmregissør.
Dirk Ohm viser at han absolutt kan regissere film, men han trenger sterkere historier å fortelle enn dette.
(Filmen ble vist på Kosmorama Trondheim Internasjonale Filmfestival denne helgen.
Norgespremiere:
27. mars
| 0
|
004509
|
Wild Tales
Mørk, morbid og morsom!
Vanlige menneskers hevnlyst etter urett som blir begått mot dem er tema i den argentinske Pedro Almodovar-produserte novellefilmsamlingen Wild Tales.
Og dette er i sannhet ville historier, der forholdsvis uskyldige utgangspunkt tar en dreining mot det absurde og komiske.
Det er en sann fornøyelse å se denne filmens evne til å ta menneskelige reaksjonsmønstre på kornet, bare i et deilig overdrevet format.
Mye moro i vente
De seks historiene handler om en spesiell hevnaksjon om bord i et fly, en kelner som får en spesiell kunde, en mann som tar et oppgjør med parkeringsetaten, en vill krangel mellom to bilister på en øde vei, en rik familie som forsøker å sno seg unna en stygg bilulykke, og en krise mellom et par i deres eget bryllup.
De tre første delene er de beste.
Allerede før fortekstene har vi blitt utsatt for den spesielle flysekvensen, som ender i et fantastisk stillbilde, som med all tydelighet signaliserer hvor langt regissør Damian Szifron er villig til å dra den sorte humoren.
Det er kanskje ingen av de påfølgende delene som greier å matche åpningen, men det er likevel mye moro i vente.
Inspirert regi
Spesielt krangelen mellom de to bilistene har en herlig eskalerende temperatur, som ender opp i et blodig Tarantinosk klimaks.
Og en manns kamp mot parkeringsetaten kan få noen og enhver til å nikke gjenkjennende til offentlige etaters firkantede kundebehandling.
Filmen avrundes med et fantastisk bryllup, som går virkelig av hengslene når bruden fatter mistanke til at brudgommen har hatt et forhold til en av gjestene.
Skuespillet er førsteklasses, fotografen imponerer, regien er inspirert og filmen mister aldri drivet, selv om den første halvparten altså er best.
Kanskje kunne delen om familien som forsøker å vri seg unna en påkjørsel med fordel vært kuttet av lengdehensyn.
Men denne herlige samlingen historier er en morsom studie i menneskers beinharde rettsfølelse, samt et spark mot den sosiale og økonomiske situasjonen i Argentina.
Episodene er kanskje overdrevne, men full av åpenbare sannheter om vårt instinktive raseri mot urett.
Wild Tales er mørk, morbid og morsom!
| 1
|
004511
|
Eventyret om Askepott
Storslagen og overdådig hyllest til det gamle eventyret.
Når Disney lager en ny filmversjon av et eventyr som verden kjenner best fra deres egen klassiker, er det ikke å forvente at kruttet finnes opp på nytt.
Med regissør Kenneth Branagh bak kamera har Eventyret om Askepott blitt en storslagen og overdådig hyllest til det gamle eventyret, slik vi kjenner det fra tegnefilmen fra 1950.
Noen av figurene og omstendigheten virker kanskje håpløst gammeldagse, men samtidig er det også litt befriende å se et gammelt eventyr bli feiende flott fortalt uten snev av modernisering.
Tar prinsen med storm
Filmen forteller hvordan Ella (Lily James) blir brukt som tjener av sin onde stemor (Cate Blanchett) og to forferdelige stesøstre.
Hvordan de gir henne tilnavnet Cinderella.
Hvordan de nekter henne å gå på slottsballet der prinsen (Richard Madden) skal finne noen å gifte seg med.
Hvordan hun får uventet hjelp av den gode feen (Helena Bonham Carter).
Hvordan hun tar prinsen med storm, hvordan hun må storme ut ved midnatt, og kun etterlater seg en sko av glass.
Manusforfatter Chris Weitz (American Pie-filmene) har beholdt mange av de klassiske elementene, og tilført lite nytt.
Dermed får vi en gjenkjennelig Askepott.
Gammeldags, men tro mot eventyret.
Selv om historiens kjønnsrollemønstre så avgjort er fra en annen tid, fungerer filmens enkle logikk fremdeles, også for de minste.
Askepott trenger en vei ut, og prinsen presenterer seg selv som en gyllen anledning.
Men det fungerer også motsatt.
Prinsen vil ikke møte tradisjonelle forventninger om å gifte seg kongelig.
Møtet med Askepott er hans mulighet til å følge hjertet.
Kenneth Branagh burde bare brukt mer tid på å fortelle hvordan den store romantikken kan oppstå på så kort tid.
Hjertene banker ikke hardt nok.
Godhjertet og naiv
Lily James spiller Askepott som en klassisk lyshåret, godhjertet og naiv eventyrjente.
Med sin sykelig tynne midje er jeg usikker på hvor sunne signaler filmen sender til småjenter.
Men Askepott finner styrke gjennom vanskene, og er på likefot med prinsen i deres felles scener.
Stemora er en opportunist preget av store nederlag, godt og kalkulert spilt av Cate Blanchett.
Hun er ond, men det anes at hun er et produkt av en vond fortid.
Stesøstrene skildres mer overfladisk som komiske elementer, men også som uunngåelige produkter av sin lite moderlige mor.
Eventyret om Askepott er myntet på det samme publikummet som gjorde Frost til Disneys mest innbringende film noensinne.
Det er nok ikke tilfeldig at den nye kortfilmen Frozen Fever vises i forkant.
Filmene befinner seg i samme eventyrunivers, blant annet med tilsynelatende norsk-inspirert topografi med fjord og fjell.
Eventyret om Askepott kunne kanskje med fordel hatt noe av Baz Luhrmanns friske filmspråk eller Ridley Scotts visualitet (spesielt fra hans underkjente eventyrfilm Legend), men Kenneth Branagh er ingen smågutt som regissør.
Askepott er fantastisk flott filmet i eventyrlige omgivelser.
Ingenting er spart når det gjelder fargesprakende kostymer, overdådige kulisser eller gnistrende effekter.
Kjoleentusiaster vil dåne.
Ungpikehjerter vil smelte.
Og godt voksne vil fornøyd kunne konstatere at Disney har behandlet det gamle eventyret med behørig respekt.
(Denne anmeldelsen er basert på den norsk-dubbete versjonen.
Filmen vises også med original tale.
| 1
|
004512
|
The Drop
Seig og god ransfilm, som kan kunsten å holde tilbake.
James Gandolfinis svanesang er en god, og innholdsmessig treffende film for den avdøde stjernen å sette punktum med.
Som den aldrende eks-«bookmakeren» Marv, får han igjen spille ut den gatesmarte, usunne, slitne yrkeskriminelle som ikke er spesielt fornøyd med hverken seg selv eller kortene han har fått på hånda.
Og det gjør han glimrende!
Sammen med en seig og solid Tom Hardy leverer Gandolfini en skittenrealistisk ransfilm fra storbyens hverdagsgråe skyggeside.
I had something once.
I was respected.
I was FEARED.
Marv
En bartender i trøbbel
Marv (Gandolfini) og Bob (Hardy) er fettere som jobber i bar sammen.
En gang i tiden var det Marvs bar.
Nå har den tsjetsjenske mafiaen tatt over.
Etter at baren blir ranet, må Marv og Bob finne ut hvem som stakk av med pengene.
Det involverer nysgjerrige politietterforskere, avsagde kroppsdeler og en ti år gammel forsvinningssak.
I tillegg får bartender Bob mer ansvar på privaten.
Han finner en forslått pitbullvalp i en søppelkasse.
Med hjelp fra servitrisen Nadia (Noomi Rapace), får han tatt vare på hunden.
Men når det viser seg at både jenta og valpen er tidligere samboere med den bøllete skurken Eric Deeds (Matthias Schoenaerts), blir Bobs rolige og ganske lovlydige tilværelse satt under ytterligere press.
En lun og tragisk historie
Jeg liker The Drop fra første bilde.
Den er treg i tempo, men forteller effektivt.
Kamera følger føtter inn i en bar, pengene går over disk, og ned i en safe – mens snøen faller lett utenfor.
Det er romjul i Brooklyn, og sånn foregår oppsamlingen av svarte penger i nabolaget.
Knapp og kjapp fortellerkunst.
Og jeg liker stemninga, den farlige men hverdagsslappe stemninga, som hele tiden holdes i godt spenn.
Vi aner mye, men får bare vite det vi må.
Historien, fra forfatter Dennis Lehane (Mystic River, og Gone Baby Gone), er både lun og tragisk, og viser godt hvordan fortiden både kan innhente og sette fri.
Gandolfini og Hardy er klasseskuespillere
James Gandolfini er en magnet for oppmerksomhet.
Han skinner i samspillet med Hardy, men skaper også minneverdige øyeblikk i møter med både småskurker og øvrig familie.
Her spiller han en type som har potensialet til å vekke vår sympati, men som gjør lite for å bli populær.
Og han treffer godt som den bitre, litt usle og småfarlige Marv.
En figur som slekter på en aldrende Tony Soprano, hvis den karen hadde hatt ett litt annet livsløp og familieforetak.
Tom Hardys underspilte Bob skjuler mye i livet, og det er en fryd å se hvordan den godhjerta, og tilsynelatende enkle Bobs virkelige vesen skvises fram etter hvert som situasjonen tilspisser seg.
Tospannet mellom Marv og Bob blir en fin oppvisning i hvordan forskjellen mellom den fasaden man setter opp og hvem man egentlig er, kommer til syne når trykket øker – og hvordan det endrer dynamikken mellom mennesker.
The Drop er verdt kinopengene alene for å se James Gandolfinis siste premierefilm.
Hvis du i tillegg er glad i estetiske krimfilmer, som tar seg god tid til å bygge troverdige figurer og spente stemninger, så har du en aldeles nydelig filmkveld i vente.
| 1
|
004513
|
Selma
Viktig og velspilt historietime.
Det er lov å bli sint når en ser på Selma.
Sint fordi det er en historie full av urett og overgrep.
Sint fordi dette er basert på en sann historie fra en ikke så fjern fortid.
Og sint fordi dette er en historie som fremdeles er smertelig relevant i en verden hvor kjønn og etnisitet brukes for å holde mennesker nede.
Martin Luther King Jr. er nok mest kjent for sin «I have a dream»-tale, men Selma tar oss med til en av de viktigste demonstrasjonene som King og borgerrettighetsforkjemperne utførte på 60-tallet.
En demonstrasjon som kjempet for at USA skulle få slutt på rasediskrimineringen ved politiske valg.
Tvinger trollene ut i sollyset
Året er 1965, Lyndon B. Johnson er president i USA, ungdommen dør i Vietnam og i sørstatene drives det systematisk vold og diskriminering mot svarte amerikanere.
Martin Luther King Jr. er mannen som har både media og presidentens øre.
Taktikken er å provosere gjennom fredelige, men veldig offentlige demonstrasjoner.
For på den måten å trekke trollene ut i kameralyset, og la de sprekke i full offentlighet.
Småbyen Selma i Alabama er en perfekt by for denne øvelsen.
Med en rasistisk sheriff og en guvernør som ikke vil løfte en finger for å beskytte svartes rett til å stemme.
Her samler King folket til en marsj som skal gå fra Selma til Alabamas hovedstad Montgomery.
En marsj som blir historisk på grunn av måten lokale styresmakter håndterer en fredelig demonstrasjon på.
That means protest!
That means march!
That means disturb the peace!
That means jail!
That means risk!
That is hard!
Martin Luther King Jr.
Treffer med tidskoloritten
Selma er et veldig behagelig stykke kameraarbeid.
Fra majestetiske kjøringer på broen hvor Selma-marsjen møter militær motstand, til sparsomt belyste nærbilder av lavmælte diskusjoner i fengselsceller.
Selma ser ut som en historisk film, uten at det sklir ut i en overdrevet 60-talls pastisje.
Skuespillerne gjør også Selma til en film som fenger og trekker inn.
Britiske
Tom Wilkinson gir flere gode ansikt til en smått kalkulerende president Lyndon B. Johnson.
Oprah Winfrey får fram en varmblodig verdighet i borgerrettighetsforkjemperen Annie Lee Cooper og David Oyelowo balanserer utmerket mellom den gnistrende folketaleren King Jr. og den slitne og tidvis usikre privatpersonen.
Filmens svakhet er at den vil fortelle veldig mye på forholdsvis kort tid, og noen av trådene, som for eksempel Luther Kings familiesituasjon og rivaliseringen med Malcom X, blir påbegynt, men får liten plass til å spilles ut.
Det er heller ingen tvil om filmen følger Hollywoods emosjonelle mal til punkt og prikke, men det går ikke på bekostning av filmens troverdighet eller dramaturgiske nerve.
That's why we walk through Ferguson with our hands up.
Låten Glory, fra soundtracket til Selma
Gir gjenklang i 2015
Et par halvkvedede sidepoeng tar ingenting bort fra hovedhistorien.
Selma er en velspilt og viktig historietime som er både spennende, varm og hjerteskjærende vond.
Og når den Oscar-vinnende låten Glory, framført av Common og John Legend, kommer på rulleteksten — og parallellen trekkes fra Selma i 1965 til Ferguson i 2014 — så er det lov å bli både sint, trist og engasjert i kinosalen.
| 1
|
004514
|
The Gunman
Penn gir filmen mer tyngde enn den fortjener.
Hovedrollen i The Gunman spilles av Sean Penn, en mann som er kjent for sitt politiske engasjement.
Derfor er det litt overraskende at han bruker vestlig utnytting av afrikanske råvarer som bakteppe i en slapp actionfilm, og ikke i et engasjerende drama.
The Gunman har noen velfungerende actionscener med et visst spenningsnivå, men også et pinlig dårlig trekantdrama og noen lite troverdige plottpoenger.
Penns deltagelse gir filmen mer tyngde enn den fortjener.
Blir forsøkt drept
Jim Terrier (Sean Penn) jobber for et vaktselskap som opererer i Kongo.
Han må forlate landet og legekjæresten Annie (Jasmine Trinca) etter å ha utført et hemmelig oppdrag.
8 år senere forsøker noen å drepe ham.
Jim oppsøker gamle kollegaer for å finne ut hvem som står bak, blant andre Felix (Javier Bardem), som nå bor i Barcelona og er gift med Annie.
Men samtidig kommer hans forfølgere stadig nærmere.
Sean Penn er sterkt involvert i filmen, for i tillegg til å ha hovedrollen er han også medmanusforfatter og medprodusent.
Men det er nesten vanskelig å tro at dette er samme mann som sto bak filmer som The Indian Runner og Into The Wild.
Trekantforholdet mellom Jim, Annie og Felix er så svakt skildret at det rett og slett er flaut.
Bardem gjør den svakeste rollen jeg noen gang har sett ham i, og både han og Penn må utveksle replikker som hører hjemme i dårlige såpeserier.
Jasmin Trinca har som eneste funksjon å være 21 år eldre Penns kvinne-i-fare.
I overkant teit
Når kjærlighetsdramatikken er unnagjort, ligger veien åpen for mer actionfylte sekvenser, der regissør Pierre Morel (Taken, From Paris With Love) åpenbart føler seg mer hjemme.
Det blir heftig kamp på både et landsted, et tivoli og – when in Spain - en tyrefekterarena!
Jo da, det er i overkant teit, men Penn viser seg som kapabel og troverdig actionhelt med topptrimmede muskler, dog utstyrt med en diagnose som velger å slå inn når det passer som dårligst.
Merkelig nok er det få av skurkene som har fått med seg at målet faktisk er topptrent leiemorder selv, og gir ham lett match gang på gang, samtidig som ingen på hverken tivoli eller tyrefekterarena lar seg forstyrre av heftig skyting i umiddelbar nærhet.
Her lønner det seg å ha lave forventninger til realisme.
The Gunman har glimtvis god action med blodig brutalitet, men er dårlig på drama og mellommenneskelige relasjoner.
Og filmens budskap omkring vestlig, pengegrisk tilstedeværelse i Afrika er halvhjertet formidlet.
Et interessant poeng her, er at Sean Penn er i ferd med å regissere en ny film om vestlige hjelpere i en urolig del av Afrika, nemlig The Last Face, også den med blant andre Javier Bardem på rollelista.
Kanskje de forsøker å gjøre opp for The Gunman
| 0
|
004515
|
Hjem
En kloning av mange andre tegnefilmer.
Med Hjem tar Dreamworks Animation steget ned i budsjettsegmentet.
Historien er en kloning av mange andre, animasjonen er ordinær og humoren er sedvanlig.
Dårlig er det ikke, men Hjem er ikke i nærheten av nivået til f.eks. Dragetreneren og Kung Fu Panda.
Dette føles som ren rutine, som de yngste barna helt sikkert vil kunne la seg underholde av.
Men i 2015 forventer jeg mer av Dreamworks Animation enn en gjennomsnittlig animasjonsfilm.
Må forhindre katastrofe
Romvesenene Bøffene er på flukt fra de farlige Gorgene, invaderer jorda, og omplasserer alle mennesker i egne byer.
Men jenta Tipp har unnsluppet deporteringen.
Nå legger hun ut på en farlig reise for å finne moren sin.
Hun får selskap av bøffen Oi, som er ettersøkt av sine egne etter en tabbe som kan sette Gorgene på sporet av jorda.
Sammen må de ut på en interkontinental reise for å finne moren og forhindre en katastrofe.
Bøffene er en variant av miniskapningene fra Toy Story, og Oi snakker helt likt som hunden Hunn fra Se opp (begge dubbet til norsk av Christoffer Staib).
Oi er den typiske motstrømsfiguren, mens Tipp er den standariserte barnehelten fra så mange tegnefilmer.
Rominvasjonen minner mye om det som skjer i både Lille Kylling og Monsters Vs Aliens.
Så nyskapning er ikke den fremste kvaliteten i Hjem.
Mye føles som gjenbruk av elementer vi har sett før.
Regissør Tim Johnson satser kanskje på at gjenkjennelsesfaktoren vil glede målgruppa, som virker å være barn rundt 7-10-års alderen.
Rihanna synger filmmusikken
De fleste barn vil se den norske versjonen, der Tiril Heide-Steen har stemmen til Tipp.
I originalversjonen er det Rihanna som gjør jobben.
Hun synger også flere låter, produsert av norske Stargate.
Musikken er ok, bortsett fra at det kanskje er litt mye av den.
De kunne like gjerne laget filmen som musikal.
Kanskje det ville ha fungert bedre?
Hjem har sine hyggelige øyeblikk, glimt av velfungerende humor og noen tøffe actionsekvenser.
Og for barna er dette trygg og grei underholdning, mens voksne vil gjennomskue filmens kopimani.
Kvaliteten er ikke helt der den burde være for at Hjem skal huskes når sommeren kommer.
Da er den allerede glemt
| 0
|
004516
|
Insurgent
Virker ikke helt gjennomtenkt.
Den andre filmen i Divergent-serien heter Insurgent, og fortsetter enerens spenning og intriger på et litt lavere kvalitetsnivå.
Det forutsettes igjen at man glemmer alt om realisme, og godtar historiens fantasivirkelighet.
Visst finnes det ting å sette fingeren på, blant annet ved historiens helt grunnleggende elementer, men Shailene Woodley er i alle fall fremdeles en god filmhelt med et stort register å spille på.
På flukt i postapokalypsen
Vi er igjen i en inngjerdet fremtidsversjon av et postapokalyptisk Chicago, der samfunnet er delt opp i ulike grupperinger.
Utbryterne Tris (Shailene Woodley) og Four (Theo James) har søkt tilflukt hos en gruppe Fredsommelige, men blir funnet av soldater sendt ut av lederen for de Lærde, Jeanine (Kate Winslet).
De jages inn i sentrum, der de slutter seg til en gjeng gruppeløse.
Men Jeanines makt når langt, og Tris blir tvunget til å overgi seg.
Da venter prøvelser som kan få store konsekvenser for hele samfunnsstrukturen.
Insurgents beste kort, er Shailene Woodleys tilstedeværelse.
Hun er en flink skuespiller, som greier å skape en ganske troverdig figur.
Tris plages av dårlig samvittighet for all død og ødeleggelse hun har forårsaket i kraft av å være en divergent.
Kjærlighetsforholdet til Four (Theo James) er dessverre like slapt som i eneren, og ødelegger historiens insistering om at de hører sammen, vil leve eller dø sammen, etc.
Oppfølgeren mangler enerens mulighet til å score poeng med friske introduksjoner, og burde hatt sterkere personskildringer.
Må godta svake elementer
Det kan også settes stadig større spørsmålstegn ved hele universet dette foregår i.
Gruppeinndelingen av byen virker som en idiotisk måte å skape et velfungerende samfunn på.
Senere i filmen kommer en slags forklaring på systemet, som får det til å virke enda dummere.
For å ha glede av Insurgent, må man godta flere svake elementer som ikke virker helt gjennomtenkte, blant annet dødelige slag som enkelt kunne vært unngått, og diverse figurer som skifter side frem og tilbake uten at det blir godt nok forklart.
Insurgent er kanskje god nok til å behage fansen.
Regissør Robert Schwentke har god kontroll på visuelle virkemidler, spesielt i en fantasisekvens med svimlende høydefaktor.
Shailene Woodley er fremdeles en sterk Tris.
Men den neste filmen i Divergent-serien, Allegiant, må ha en sterkere historie å fortelle om interessen skal holde seg, eller helst – heves!
| 0
|
004517
|
Brødre
Nydelig og poetisk skildring av norsk barndom.
I sine beste øyeblikk, som den har mange av, er dokumentarfilmen Brødre en nydelig og poetisk skildring av norsk barndom.
Alle som har barn eller har vært barn, noe som skulle omfatte de fleste, vil kjenne igjen tankene, følelsene og situasjonene som er fanget opp av regissør Aslaug Holms kameralinse.
Hun har filmet sine egne barn, Markus og Lukas, gjennom 8 år, og klippet det sammen til en én time og tre kvarters reise gjennom barndommens gleder, sorger, undring og nysgjerrighet.
Det er både gledelig og faktisk litt sørgmodig å se de to sympatiske guttenes vei fra barn til ungdom.
Paralleller til Boyhood
Det er selvsagt umulig å mene noe som helst om Brødre uten å trekke paralleller til Richard Linklaters Boyhood.
Det er egentlig helt utrolig at to såpass unike filmprosjekter har pågått samtidig på hver sin side av Atlanteren.
Brødre formidler mange av de samme følelsene som Boyhood, men med norsk vri og kanskje med større troverdighet, fordi dette jo er virkeligheten.
Brødre sier noe universelt om barns opplevelse av verden rundt seg, og hvordan omgivelser og omstendigheter påvirker og former dem.
Man kan kanskje forestille seg at dette er en samling kornete hjemmevideoopptak, men det er langt i fra tilfellet.
Aslaug Holm er en dreven dokumentarfilmskaper, og har filmet sønnene med et skarpt blikk for situasjoner og detaljer, og med stor tålmodighet for å fange inn de gylne øyeblikkene.
Det er dessuten gjort et flott klippearbeid for å sy sammen opptakene til en sammenhengende film, der det stadig vekk hoppes frem og tilbake i tid for å koble barndommen sammen med ungdomstiden.
Dette tydeliggjør både kontrastene og helheten.
Vennskapet skinner igjennom
Som storebror og far til to gutter kjenner jeg godt igjen dynamikken i brorskapet mellom Markus og Lukas.
Storebror som bruker sitt aldersforsprang til å hevde seg over lillebror, både fysisk og psykisk.
Og lillebrors standhaftighet når han må bruke andre, trassige virkemidler for å oppnå det han vil.
Filmen skildrer også vennskapet som skinner i gjennom, selv når det krangles.
Det finnes sekvenser der jeg som publikummer blir i tvil om situasjonene foran kamera utspilles naturlig, eller påvirkes av kameraets tilstedeværelse.
Av og til gir barna tydelig uttrykk for at de ikke ønsker å bli filmet, og Aslaug Holm går en vanskelig balansegang mellom dokumentering og utlevering.
Men som oftest føles det ekte og riktig.
Brødre er et godt og tidløst bilde på hvordan barndommen oppleves, og hvordan den utgjør et uvurderlig fundament for resten av livet
| 1
|
004518
|
Annie
Filmen prøver å være et gigantisk smilefjes.
Dette er en film som ikke skjemmes over å være ett eneste stort frieri til lettrørte, lettflirende og nynneglade kinogjengere.
Og Annie kan skape mye glede for vennegjengen i kinosalen.
Musikken er fremdeles fengende, grunnhistorien er fremdeles tårefremkallende og krølltoppen er supersjarmerende.
Men denne nyinnspillingen mangler en ordentlig skurk, den overlesses med irriterende internhumor til sin egen musikalbakgrunn, og har en aldeles forferdelig anstrengt og overspillende Cameron Diaz på rollelisten.
Foreldreløs og gatesmart
Annie (Quvenzhané Wallis) er jenta som ble forlatt av sine foreldre som liten.
Hun har hardnet til etter å ha vokst opp i flere fosterhjem i New York, men har aldri mistet troen på den store roserøde drømmen om at en dag — en dag vil foreldrene komme for å hente henne.
Men i mellomtiden bor hun sammen med flere jenter hos den griske og usympatiske Ms Hanningan (Cameron Diaz).
Luck is for suckers.
Annie
En vakker dag blir hun reddet fra å bli påkjørt av rikingen Will Stack (Jamie Foxx).
Will er tilfeldigvis også ordførerkandidat.
Ordførerkandidater trenger stemmer, og den slu kampanjesjefen hans foreslår derfor at Will skal bli Annies fosterpappa for en liten stund.
Det innleder et hjertevarmt vennskap mellom en ensom riking og en sjarmerende krølltopp.
Men så var det disse andre slu og slemme menneskene da …
Hvorfor er ikke skurkene slemme?
Dessverre er ikke de slu og slemme menneskene skumle nok.
Annie er så opptatt av å være et eneste gigantisk smilefjes at den glemmer å skape spenning.
Filmen har to typiske skurketyper i fostermor Hanningan og Will Stacks skruppelløse kampanjesjef.
Men alle skal visst være gode på bunnen, så hverken vi eller fosterbarna blir egentlig aldri spesielt engstelig for noe som helst.
Disse skurkene spilles også aldeles forferdelig.
De er flate og overtydelige figurer som tyr til å fortelle alt om hvem de er og hva de vil, i stedet for å vise oss det med litt skuespill.
Og Cameron Diaz sine musikalske krumspring er så kleine at jeg ønsket at jeg hadde fjernkontroll i kinomørket.
Quvenzhané Wallis er en solstråle
Filmen har likevel to solide redningsplanker.
Det ene er grunnhistorien, som er en rørende historie om et barns lengsel etter å bli elsket og tatt vare på.
Den funger også for nye seere i 2015.
Den andre er de to hovedrollene Quvenzhané Wallis og Jamie Foxx.
Når disse to trekkes unna larmen fra de andre skuespillerne og gimmickene, så skapes en lun stemning som gir nærhet og tro på vennskapet mellom den foreldreløse jenta og den følelsesmessig reserverte milliardæren.
Annie er helt ok kinounderholdning for dem som liker allsangvennlige musikaler og tempofylte feelgoodfilmer.
Men hvis du er av sorten som lar seg irritere over dårlig birolleskuespill, romslige plotthull og litt for lange filmer uten ordentlig spenning, bør du holde deg langt unna denne.
Denne anmeldelsen er basert på originalversjonen av Annie.
Den finnes også i en versjon med norsk tale.
| 0
|
004520
|
Into the Woods
Dette eventyret er storslagent, fint og flott – men litt kjedelig.
Når Broadway-musikalen Into the Woods kommer til det store lerretet, er det naturlig å forvente en storslagen og eventyrlig kinoopplevelse.
Og det er dette eventyret virkelig, men jeg blir likevel ikke blåst av banen av Into the Woods.
Musikalen har et imponerende ensemble, med fine sanger og strålende scenografi, men den mangler det lille ekstra som ville gjort filmen til en ny klassiker.
En ny vri på gamle eventyr
Into the Woods er basert på Brødrene Grimms eventyr, og vever flere av disse sammen i én fortelling.
Hovedpersonene i historien er en baker og hans kone, som ikke kan få barn fordi det hviler en forbannelse over familien.
For å bryte forbannelsen må bakeren, spilt av James Cordon, og kona, spilt av Emily Blunt, hjelpe en ond heks, spilt av Meryl Streep, med å finne noen magiske ingredienser.
Disse er en hvit ku, en rød kappe, et gult hårstrå og en gylden sko – så da kan du kanskje gjette deg frem til hvilke eventyr som dermed flettes inn i fortellingen?
Jack og bønnestengelen, Rødehette, Rapunzel og selveste Askepott.
Imponerende sangprestasjoner
Into the Woods vant i sin tid en Tony for beste musikk, så den er det ingenting å si på.
De musikalske innslagene i filmen er gode, og jeg lar meg imponere av skuespillernes sangprestasjoner.
Spesielt Anna Kendrick får vist sin stemmeprakt i rollen som Askepott.
Scenografien er også flott, og istedenfor å bare lene seg på dataanimert grafikk er filmen spilt inn på location og fysiske sett, noe som gjør eventyrlandskapet mer troverdig.
Flate rollefigurer
I eventyr er alltid moralen klar, de gode seirer og de onde får sin velfortjente straff, men i den virkelige verden er ting aldri så enkelt, eller svart-hvitt som i eventyret.
Det er noe manusforfatter James Lapine, som også står bak den originale musikalen, leker med i Into the Woods.
For hvor troverdig er det egentlig at det oppstår ekte kjærlighet mellom Askepott og prinsen ved første øyekast?
Og hva skjer egentlig med familien til kjempen etter at lille Jack har tatt knekken på ham?
Into the Woods harselerer med hvor enkle og overfladiske mange av de klassiske eventyrene er.
Filmen har flere gode øyeblikk som fikk meg til å le, da mest på grunn av Emily Blunt, som er skarp og vittig i rollen som bakerkona, og Chris Pine, perfekt i rollen som den ekstremt selvopptatte og grunne prinsen.
Problemet er at Into the Woods, i sitt angrep på eventyrets overfladiskhet, går i den samme fella selv.
Rollefigurene er for flate, jeg blir aldri godt nok kjent med dem til at jeg bryr meg om dem, og da er det ikke så farlig hva som skjer med dem heller.
Dermed blir ikke musikalen den engasjerende og gripende eventyrfortellingen den kunne ha vært.
Til tross for flotte musikalnumre, artige enkeltscener og godt skuespill er Into the Woods faktisk litt kjedelig.
| 0
|
004521
|
Historien om Marie
En film som dessverre ikke handler om Marie.
Den store svakheten til Historien om Marie, er at filmen ikke først og fremst handler om Marie.
Dette er historien om den heroiske nonnen Marguerite, som hjalp Marie.
«Hvordan føles det å leve i totalt mørke?»
Det er innsalget til denne filmen.
Dessverre så klarer ikke filmen å gjøre oss så mye klokere på det spørsmålet.
Den viser oss hvordan den døvblinde Marie lever.
Hvordan hun reagerer, og hvordan hun blir behandlet av omverden, men filmen viser oss i liten grad hvordan hun opplever verden eller hva hun føler.
Basert på en sann historie
Filmen er basert på den sanne historien om Marie Heurtin (Ariana Rivoire) som levde i Frankrike på slutten av 1800-tallet.
Hun er født både blind og døv og sliter voldsomt med å kommunisere med omverden.
Hun bor hos foreldre som elsker henne, men de makter ikke å hjelpe henne med å utvikle noe språk.
De forsøker derfor å plassere henne ved klosteret og døveskolen Larney, hvor den samvittighetsfulle og dødssyke nonnen Margurerite (Isabelle Carré) opplever det som sitt kall å hjelpe Marie så hun kan få et språk.
Det blir mange og til dels pinefulle forsøk.
Marguerite svekkes stadig av sykdom, og Marie forstår ikke at det er språkundervisning som står på timeplanen, og tyr til fysisk utagering ved ethvert forsøk på veiledning.
I tillegg trues Marie med utkastelse.
Den ekle antagelsen om at jenta er åndssvak ligger og lurer i hodene til flere av de andre nonnene og barna, og hvis hun ikke viser tegn til læring, så stopper hjelpen hun får på skolen.
Men etter hvert bryter den tålmodige nonnen gjennom språkbarrieren, og dermed åpnes også muligheten for andre døvblinde.
Velger klisjér og blir litt kjedelig
Ved å basere seg på en veldig tradisjonell filmfortelling, som bygger en sterk identifisering med «den gode hjelperen» i historien, og holder både kamera og fortellerståsted på en armlengdes avstand fra Marie, klarer ikke denne filmen bli mer enn en beretning om hvordan den selvoppofrende nonnen fant en måte å lære språk til den døvblinde.
Og misforstå meg ikke, det er både en viktig og heroisk historie!
Men det er ikke historien filmen sier den skal fortelle, og jeg mener det er en forsømmelse av materialet å nekte publikum et nærere møte med Marie.
Filmen tar ingen filmatiske grep for å prøve å komme inn i Maries sted.
Vi inviteres aldri inn i Maries «totale mørke» – det er Marie som må famle alene i kameralyset.
Og vi ser konsekvent den døvblinde gjennom andres øyne.
Denne posisjoneringen gjør det også vanskelig å følge noen annen utvikling hos Marie enn at den fysiske utageringen hennes gradvis forsvinner etter hvert som hun lærer seg å kommunisere med andre.
Og selv om fabelen om den gode nonnen også er gripende, så klarer ikke filmen å gripe.
Lydsporet er aldeles forutsigbart strykearrangert.
Det er bilder dansende barns møte med snø og bleke nærbilder av nonne i sykeseng.
Her lefler regissør Jean-Pierre Améris med klisjér, noe som gjør Historien om Marie til en tidvis kjedelig film.
Når det er sagt, det er mange vakre sekvenser i Historien om Marie.
Spesielt nære øyblikk, som når Marie mater søster Marguerite på sykeleiet og hvordan Marie kjenner på pianoet for å kroppslig føle musikken.
Ariana Rivoire gjør også en severdig rolle som Marie.
Hun spiller med god troverdighet, og tåler det godt når kamera hviler på henne i lengre strekk.
Historien om Marie forteller en viktig historie, og filmen er absolutt noe å få med seg hvis du er glad i historiske dramafilmer basert på virkelige hendelser.
Men når vi ikke får anledning til å oppleve Maries verdensanskuelse og kamp, blir det en tam historie som ikke fester seg i kinomørket.
| 0
|
004523
|
Fast & Furious 7
Et monster av en actionfilm!
Den sjuende Fast & Furious-filmen tømmer et tonn smørdynket popcorn i fanget ditt, og underholder hemningsløst som om morgendagen aldri kommer!
Handlingen er selvsagt tynn, tøvete og såpeglatt.
Det er som forventet.
Actionsekvensene er eksplosive, overdrevne og lattervekkende.
Det er også som forventet.
Fast & Furious 7 er en skamløs actionorgie, med flere muskler og hestekrefter per filmrute enn de fleste kan levere i en hel film.
Men at dette er Paul Walkers aller siste film, er årsaken til at den rører mer enn den normalt ville ha gjort.
Mann på hevntokt
Det er vel ingen som tror at handlingen skulle aspirere til en Oscar-pris.
Men den fungerer til 2 timer og 20 minutter med hjernedød action.
Furious-gjengen (Vin Diesel, Paul Walker, Michelle Rodriguez, Tyrese Gibson og Ludacris) må ut av sin rolige tilværelse når Deckard Shaw (Jason Statham) starter et hevntokt.
For å finne ham før han finner dem, må de frigjøre en fange fra terroristen Jakande (Djimon Hounsou).
Vedkommende er nemlig en hacker som er den eneste som kan igangsette et nytt overvåkningssystem, som vil gjøre Furious-gjengen i stand til å finne Shaw.
Regissør James Wan har skapt et monster av en actionfilm, der den indre logikken er farlig inkonsekvent, i blant med hylende urealistiske handlinger og situasjoner, men det spiller ingen som helst rolle i en film som dette.
Her handler det om mest mulig fart og smell, og det leveres i bøtter og spann.
Blant høydepunktene kan jeg nevne en svimlende biljakt i Aserbajdsjan, en høytsvevende flukt fra en skyskraper i Abu Dhabi og et oppgjør i Los Angeles som tilsynelatende legger halve byen i grus.
Massiv bildestruksjon
Fast & Furious 7 kan plukkes i filler om man vil, men det er fånyttes.
Vil du se Jason Statham og Dwayne Johnson i ekstrem nevekamp?
Vær så god.
Vil du se massiv bildestruksjon i 150 km/t?
Vær så god.
Vil du se dronekrig i amerikanske gater?
Vær så god.
Dessuten er det veldig kult å se selveste Kurt Russell i rollen som Mr. Nobody, en hemmelighetsfull myndighetsfigur som hjelper Furious-gjengen i kampen mot Shaw.
Paul Walker døde i november 2013, før innspillingen var ferdig.
Hvordan det har påvirket filmen, er vanskelig å se.
Han forsvinner litt ut av handlingen i visse sekvenser, mens han skal være digitalt satt inn i andre scener.
Her må effektfolka ha gjort en svært god jobb, for bortsett fra ett tilfelle, var det umulig for meg å se hva som var ekte og hva som var effekter.
Det jeg kan si, uten å spolere noe, er at rollefiguren hans får en verdig avslutning i Fast & Furious 7.
Fansen kommer til å felle en tåre eller to, samtidig som de kommer til å få ståpels av heftig action med barske biler, tøffe damer og typer med testosteronoverdose.
| 1
|
004524
|
Asterix:Byplanleggeren
Eventyrlysten drukner blant romerske drabantbyer.
Etter femten animasjons- og spillefilmer har de franske ikonene Asterix og Obelix tatt stedet inn i tre dimensjoner med Byplanleggeren.
Filmen er den første digitalt animerte fortellingen, basert på de berømte tegneserieheftene til René Goscinny og Albert Uderzo.
Livet i den lille gallerlandsbyen går sin vante gang med vennlige slåsskamper, villsvinkjøtt på bordet og et sterkt samhold.
En dag bestemmer Caesar seg, etter mange mislykkede angrep, for at måten han kan bli kvitt de fastgrodde innbyggerne i den ytterliggende provinsen er å assimilere dem kulturelt.
Ved å bygge opp en ny storby rundt landsbyen kan gallerne ikke annet enn å slutte seg til det overlegne romerske liv.
Filmen handler derfor lite om eventyrene og utfordringene til Asterix og Obelix, men mye om problemene som oppstår med innvandring og presset på kulturell identitet.
For hva kjennetegner en ekte galler?
Det masseproduserte og passiviserende samfunnet som Caesar drar med seg til utkantprovinsene fortrenger i Asterix:
Byplanleggeren raskt de etablerte normene.
Samholdet i gallerlandsbyen forvitrer som dugg for solen, og i sin nye komfortable livsstil i en treroms leilighet i en høyblokk har ikke de tidligere så stolte gallerne en gang tatt vare på sin styrkedrikk.
Asterix:
Byplanleggeren sitt mest dramatiske øyeblikk er når dette feiltrinnet endelig blir klart for hele landsbyen, og Miraculix på sparket ordner opp og lager mer av godsakene.
Kulturkamp
Kampen mellom tradisjon og det moderne liv, og presset fra en sterk ytre kultur, tegner et omriss av en historie om å ta vare på hva som gjør oss unike.
Men i stedet for å la Asterix og Obelix stå i sentrum for en slik omveltning forteller filmskaper Alexandre Astier om denne problemstillingen gjennom byplanlegging og boligblokker.
Et ganske så kjedelig fortellergrep som også gjør budskapet utydelig og utilgjengelig for de minste.
Overgangen til 3D passer likevel figurene godt, og med kjente og dyktige norske stemmeskuespillere er filmen en trygg havn.
Men med et såpass feilslått utgangspunkt er selv de kjente vendingene og vistene fra Asterix & Obelix sine mange fortellinger ikke morsomme nok.
Borte er eventyrlysten, nysgjerrigheten og dramatikken – tilbake står ruvende grå romerske boligblokker.
Les flere anmeldelser av animasjonsfilmer:
| 0
|
004525
|
Korsveien
Kjølig og grufullt om katolsk ekstremisme.
Med lange stillestående kamerabilder gransker den tyske regissøren Dietrich Brüggemann en form for religiøs ekstremisme som sjeldent kommer frem i lyset.
Han ser i Korsveien nærmere på en form for total underkastelse av religiøse dogmer som ødelegger liv.
I filmens mest smertefulle øyeblikk blir publikum i kinosalen tvunget til å granske et ungt menneske som sakte, men sikkert går skritt for skritt mot avgrunnen.
Mobbet og underkuet
Uten forståelse fra omgivelsene, med skarpe kommentarer fra klassekamerater, og uten en familie som ser hverandre, følger Korsveien hovedpersonens lidelse parallelt med evangeliene i Det nye testamentet.
Regissør Brüggemann deler opp fortellingen om Maria, sterkt spilt av Lea van Acken, i kapitler – som følger Jesu vei til korsfestelsen.
Hvert kapittel viser én scene, stort sett uten at kameraet beveger seg overhodet.
Et grep som rendyrker filmens fokus på dialogen og de finjusterte nyansene i skuespillet.
Og i hver scene settes det en tydelig parallell mellom Marias og Jesu skjebne.
Men selv om filmbildene står stille beveger Maria sitt indre og hennes skjebne sterkt.
Hennes vrangforestillinger, med utspring i en bemerkning fra familiens svært konservative menighetsprest, forvrenger i stadig kraftigere grad hennes grep om verdenen rundt henne.
Til slutt blir også det ultimate offeret hennes vei ut av en lidelse som blir forsøkt diagnostisert og behandlet av dem som omgir henne.
Vondt og svært velspilt
Franziska Weisz spiller Marias mor med en nærmest aggressiv ånd, hvor hennes hardhendte og bryske avfeiing av den unge jentas følelser og tanker kun gjør alt verre.
I stedet for å skildre den stormende konflikten inne i Maria gjennom filmspråket nærmer regissøren seg med iskald presisjon.
Sakte, men sikkert, for hvert kapittel strammes grepet om Marias skjebne.
Det er svært vanskelig å ikke bli opprørt over det misbruket den unge jenta blir utsatt for, også av sine nærmeste, men det er altså ikke av det fysiske slaget.
Filmen minner om at religiøs ekstremisme ikke bare er å finne på slagmarken i Midtøsten, men også i familier som legger nestekjærligheten til side til fordel for blind tro.
Les anmeldelser av flere dramafilmer og -serier her:
| 1
|
004526
|
Stammen
Intens og høylytt uten å si ett eneste ord.
Uten verbalt språk og stuet sammen på en følelseskald institusjon er en gruppe døve ungdommer fra hele Ukraina samlet for å gå på skole.
I den avsondrede verden oppstår nye strukturer, hvor fraværet av normene som dikterer våre daglige liv gir rom til nye.
Verdenen utenfor eksisterer, men skuespillerne i Stammen kommuniserer utelukkende seg imellom med ukrainsk tegnspråk.
Det fører også publikum i kinosalen inn i en virkelighet som stadig strammes og som stadig blir mer intens.
Filmen er heller ikke tekstet.
Likevel oppstår det en naturlig forståelse av hva de gestikulerte dialogene forteller, og i den romslige tolkingen hver enkelt filmseer har i møte med Stammen vokser det etterhvert frem en helt unik filmopplevelse.
Fraværet av undertekster er viktig for regissør Myroslav Slaboshpytskiy.
Han annonserer det i en egen tekstplakat før filmen starter.
Kanskje for å unngå at noen velger å tro at hans radikale valg er en teknisk feil.
I vakumet etter sivilisasjonen
Vel så viktig for regissøren er skuespillernes naturalistiske tilnærming til figurene.
De fleste spiller i sin første film under Slaboshpytiskys ledelse, noe som tidvis skinner gjennom den kalde overflaten i Stammen.
Dette bryter også ved et par anledninger innlevelsen i de lange suggererende tagningene, hvor regissøren lar handlingen utfolde seg innenfor og utenfor kameraets rammer.
Men hovedrolleinnehaver Grygoriy Fesenko lykkes likevel i stor grad i rollen som Sergey.
Han ankommer internatskolen som en sjenert ung mann.
Veien inn i miljøet, som på mange måter er inspirert av Fluenes herre, er også en fortelling om avsivilisering og gradvis brutalisering.
Yana Novikova i rollen som Anna, en av jentene ved skolen som på siden prostituerer seg og blir beskyttet av guttene, fanger utover i filmen stadig mer av oppmerksomheten til både kameraet og til Sergey.
Både fordi hun viser enormt talent som skuespiller og fordi hennes historie er den mest smertefulle.
Deres felles ønske om en vei ut av elendigheten og inn i Europa, fører de to inn i et forhold hvor følelser og praktisk overlevelse blir sidestilt.
Lyden forsterker filmopplevelsen
Filmens vanskelige scener er ikke bare visuelle, men lyden av dem er noe som ikke glemmes.
For Stammen er ikke en stumfilm, trass mangelen på verbalt språk.
Lydbruken er eksepsjonell og mye av handlingen formidles gjennom lyd – eller fraværet av den.
Smerteropene river i kroppen og er det eneste vi hører av stemmen til Anna.
At ingen av hovedpersonene selv kan høre dem forsterker opplevelsen til det svært ubehagelige.
Stammen er en film som roper høyt uten å bruke en stemme til å si noe som helst.
Å skildre en verden hvor all dialog foregår på et fremmed tegnspråk, men å likevel formidle fortellingen med slik klarhet er en bragd av regissør Slaboshpytsky.
Les flere anbefalte anmeldelser her:
| 1
|
004527
|
The DUFF
Så forutsigbar at det gjør litt vondt.
Highschool-filmen nekter å dø ut.
The DUFF kaster et nytt blikk på de populære skjønnhetene, de kjekke idrettsheltene og de stygge nerdene som utgjør mikrosamfunnet på en amerikansk ungdomsskole.
Følelsen av å ha sett dette før er påtagelig, og historien er så forutsigbar at det gjør litt vondt.
The DUFF reddes av en god hovedrolle av Mae Whitman, og noen genuint friske og sjarmerende øyeblikk.
Men filmen seiler i litt for kjent farvann, og greier ikke helt å fange tidsånden.
Får lei merkelapp
Bianca (Mae Whitman) blir fortalt at hun er en DUFF, en Designated Ugly Fat Friend, som andre på skolen bruker som kontaktperson for hennes penere venninner Jess (Skyler Samuels) og Casey (Bianca A. Santos).
Hun bestemmer seg for å gjøre merkelappen til skamme, og får hjelp av barndomskameraten Wesley (spilt av ung-Tom Cruise-look-a-like Robbie Amell) til å trå ut av sin anonyme tilværelse.
Men hun blir dermed måltavle for skolens aller peneste og mest populære elev, nemlig Madison (Bella Thorne).
Filmen forsøker febrilsk å være moderne ved å navngi absolutt alle sosiale medier man kan tenke seg.
Det virker som et litt desperat virkemiddel for å distansere seg fra gamle og bedre highschool-filmer som for eksempel Mean Girls, Clueless og Fast Times at Ridgemont High.
Alle hovedelementene er sett før, og lite nytt blir tilført.
Det er fremdeles slik at pen betyr populær, kjekk betyr dum og vanlig utseende og nedover betyr sosial pariastatus.
Det er interessant å se at highschoolfilmen er seg selv lik, enten det er 2015, 2005 eller 1995.
Et naturlig midtpunkt
The DUFF gir et skrudd bilde av oppfatninger rundt kropp og utseende.
Bianca er verken er feit eller stygg, men helt normal.
Hun er et lite sjarmtroll som tilsynelatende bare trenger små justeringer for å gå fra å være teit til heit.
Men Mae Whitman spiller henne med god energi, og blir et naturlig midtpunkt i filmen, som det er lett å like og lett å heie på.
Spenningen dreier seg etter hvert om Bianca får napp hos sin drømmegutt, Toby (Nick Eversman), eller om det oppstår noe mer enn vennskap mellom henne og læregutten Wesley.
Jeg greier ikke å opparbeide noe særlig entusiasme over noen av prospektene.
Filmen har sine sjarmerende øyeblikk, men preges for mye av overfladiskheten fra billige ungdomsserier på Disney Channel, samt at de fleste skuespillerne virker å være betydelig eldre enn figurene de spiller.
The DUFF er et blaff.
| 0
|
004528
|
A Most Violent Year
Velfungerende dramatikk med actionsnert.
Mange oppdaget Oscar Isaac da han spilte hovedrollen i Coen-brødrenes Inside Llewyn Davies.
Han bør få flere tilhengere med A Most Violent Year, der han igjen viser seg som en karakterskuespiller av rang.
Han spiller hovedrollen i et tett og intenst drama om en mann som forsøker å holde sin sti ren i en skitten bransje i en farlig by.
Regissør J.C. Chandor (Margin Call, All Is Lost) har full kontroll på både dramaturgi, skuespill og tidskoloritt, og gjør A Most Violent Year til en solid og engasjerende film.
Blir utsatt for ransbølge
Abel Morales (Oscar Isaac) er up-and-coming oljeforhandler i New York.
Han etterforskes for skatteunndragelse og annet snusk av den ambisiøse statsadvokaten Lawrence (David Oyelowo), samtidig som noen til stadighet kaprer tankbilene hans og tømmer dem for den verdifulle lasten.
Sammen med kona og regnskapsføreren Anna (Jessica Chastain) og advokaten Walsh (Albert Brooks) må Abel stå i mot presset fra etterforskerne, og finne ut hvem som egentlig står bak ransbølgen.
Handlingen er lagt til 1981, en epoke der New York var en utrygg by.
Og regissør J.C. Chandor etablerer denne virkeligheten effektivt.
I filmen hører vi blant annet stadige nyhetsklipp om ran, mord og andre forbrytelser (det samme grepet som tilførte starten av Motorsagmassakren en foruroligende atmosfære).
Tidskoloritten og miljøbeskrivelsen er overbevisende.
Vi forstår raskt hvilken virkelighet Abel er nødt til å forholde seg til, der han tvinges til å gå på akkord med egne holdninger for å sikre familiens interesser og trygghet.
Velfungerende dramatikk
Abel Morales fremstår gjennom Oscar Isaacs velkontrollerte spill som en ærlig mann, satt på prøve i en uærlig bransje, der handlinger kan få alvorlige konsekvenser.
Stort sett handler dette om virkelighetens problemstillinger, gjerne av økonomisk karakter, men i filmens mest spennende øyeblikk får vi også velfungerende dramatikk med actionsnert.
Men J.C. Chandor er klok nok til å holde disse scenene innenfor troverdige rammer.
A Most Violent Year kunne hatt en bedre skildring av Abels forhold til Anna.
Ekteskapet virker kaldt og anonymt, og Jessica Chastain har fått lite å spille på.
Men filmen har gjennomført god tidskoloritt, der 1981 kanaliseres effektivt gjennom biler, mote, tv-klipp og tidløst bymiljø.
Historien filmes ofte i nærfokus, slik at eventuelle moderne tilsnitt i bakgrunnen viskes ut.
Kombinert med noen gode skuespillerprestasjoner og en interessant historie om etikk og moral som enhver kan forstå, uansett bakgrunn, er A Most Violent Year et tilfredsstillende drama
| 1
|
004529
|
Ex Machina
Iskald intelligens i nydelig norsk natur.
Med majestetisk natur mot et stilrent mekanisk forskningsanlegg har regissør Alex Garland funnet en nydelig kulissekontrast for sitt minimalistiske science fiction-drama.
Ex Machina er en film som setter frykten for kunstig intelligens og redselen for at maskinene skal ta over opp mot det ansvaret mennesker har hvis vi lykkes med å skape en intelligens som er både selvstendig, selvbevisst og i stand til å føle.
Og utfordringene som kan oppstå hvis mennesker utvikler følelser for maskinene.
På et øde forskningssenter …
Caleb (Domhnall Gleeson) er en særdeles dyktig kodeskriver i et gigantisk IT-selskap som vinner et lotteri på jobben.
Premien er å bli flydd fra den amerikanske storbyen og ut til sjefen Nathans (Oscar Isaac) private forskningsanlegg.
En tur som tar han over isbreer og skoger til et futuristisk glass- og betongtungt bygg.
Her skal Caleb være den menneskelige delen i en Turing-test for å sjekke om Nathan har lyktes med å skape kunstig intelligens.
Intelligensen som skal testes er den kvinnelige roboten Ava (Alicia Vikander).
Det starter med enkle samtaler og tegneoppdrag.
Men stemningen endres raskt da Ava utvikler følelser for Caleb, og forteller nykomlingen at han ikke må stole på Nathan.
Dette sår en tvil i Caleb når det gjelder sjefens motiver, utfordrer hans lojalitet til arbeidsgiveren og setter opp et intenst og drivende godt lite trekantdrama nede i forskningsbunkeren.
Er du tiltrukket av meg?
Ava
Naturscenene er filmet i Norge
Regissør Alex Garland debuterte med suksessromanen The Beach i 1996.
En bok som senere ble filmatisert av Danny Boyle med Leonardo DiCaprio som backpackende strandløve.
Siden har han hatt suksess som manusforfatter for både film (28 dager senere) og spill (Enslaved:
Odyssey to the West).
Og han lykkes nå godt i overgangen fra tekst til levende bilder.
I filmen får vi ikke vite hvor forskningsanlegget ligger, men filmens spektakulære naturbilder er filmet i Norge, i området rundt Valldal på Sunnmøre, med flotte sekvenser av både skog, isbreer, fjell og fossefall.
Den norske naturen tilfører filmen et billedskjønt og virkningsfullt element.
Kontrasten Garland setter opp mellom det kjølige, sterile og klaustrofobiske forkningsanlegget, og den åpne friske naturen som omgir det utgjør en glimrende bakteppe for et drama om maskiners følelsesliv.
Samtidig som det enorme naturøde som omringer forskningsanlegget også fungerer som mektig isolering fra omverdenen.
Og naturen kler den doble rollen som både befriende kontrast til bunkerkjelleren og som hinder hvis Caleb trenger hjelp.
Minimalistisk i både stil og fortellergrep
Ex Machina er en sparsom og velartikulert film i både dialog og bilder.
De tre figurene vi følger i huset blir imponerende spilt ut på hvert sitt vis.
Oscar Isaac er intens og fysisk truende som bøllenerden Nathan.
Domhnall Gleeson balanserer frykt og nysgjerrighet på en troverdig måte når han trosser noen opplagte sosiale faresignaler for å delta på en sjelden vitenskapelig mulighet.
Men det er svenske Alica Vikander som gjør sterkest inntrykk.
Både språk, fakter og ansiktsmimikk sitter veldig godt i hennes finspilte framstilling av roboten Ava.
Vikander har utdanning som ballettdanser, og hun gir en kroppslig elegant versjon av et vesen som med kjærlig nysgjerrighet utforsker den fysiske verden.
En liten heftelse ved Ava er at regissør Garland har valgt å la alle hennes bevegelser akkompagneres av en elektrisk og summende lyd.
Muligens troverdig, sånn rent ingeniørmessig, men lett å irritere seg over.
Ex Machina er ikke en film som finner opp kruttet, og byr på spektakulære nyvinninger innen framtidstenkning på film.
Men den kan sjangeren sin og er en velspilt og moralfilosofisk spennende film som får mye ut av sine lekre kulisser.
Den er også krydret med et kledelig lag av vittigheter, popkulturelle referanser og treffende blikk på våre internettvaner.
Og Alex Garland klarer å skape følelsesmessig engasjement, og frykt, for både menneske og maskin.
| 1
|
004530
|
It Follows
Drepende sex i skummel skrekkfilm!
Sex har lenge vært et klart signal på nært forestående død i skrekkfilmer.
Har man seg, er man per definisjon et kommende offer.
It Follows går ett skritt videre.
Her er sex selve årsaken til figurenes ublide skjebner.
Regissør David Robert Mitchell gjør et dundrende gjennombrudd med denne filmen.
I tillegg til en original vri på sjangerens konvensjoner, er It Follows nemlig både ekstremt stilsikker, gjennomgående angstfylt, herlig pirrende og deilig skremmende.
En helt spesiell sexsmitte
Vi møter en gjeng ungdommer i en forstad til Detroit, som lever helt normale og begivenhetsløse liv, og gjør det ungdommer gjør.
Jay (Maika Monroe) har sex med den nye daten Hugh (Jake Weary), men blir snart klar over de grusomme konsekvensene.
En helt spesiell smitte følger med, en slags ting som følger etter og dreper om den kommer for nær.
Vennene Paul (Keir Gilchrist), Yara (Olivia Luccardi) og Kelly (Lili Sepe) hjelper henne for å finne ut hvordan de skal bli kvitt følgeren.
De unge skuespillerne spiller godt etter regissørens less-is-more-instruksjoner.
Dialogen flyter som en stille elv, selv i scener der andre filmer ville gitt konstant skrik og hyl.
Filmens stil og rytme er helt klart inspirert av lignende sjangerfilmer fra sent 1970-tall og tidlig 1980-tall.
Skrekken kommer snikende gradvis inn på oss.
Det vi ikke ser er like skummelt som det vi ser, av og til skumlere.
Ventingen har spenningstopper som utløsningen ikke alltid matcher.
Men det finnes klimaks der jeg får lyst til å snu meg vekk, blant annet i en bassengscene som vekker assosiasjoner til La den rette komme inn.
Filmen bader i Detroits suburbia, som regissør David Robert Mitchell kjenner godt.
Hans forrige film, The Myth of the American Sleepover (2010) var lagt til samme miljø.
Ungdommene beveger seg rundt i et typisk, stille forstadsmiljø med små hus i lange gater, nydelig fotografert av Mike Gioulakis.
Lydsporet er elektronisk, med gjenklang av John Carpenter og Alan Howarths musikk til Halloween-filmene og Wendy Carlos sine komposisjoner til The Shining – Ondskapens hotell.
Et distinkt utseende
I tillegg kjører alle gamle 70-talls-biler, mens alle TV-skjermer er av den gamle rørtypen, og viser til stadighet gamle lavbudsjetts sci-fi-filmer i sort/hvitt, som kanskje også er en av denne filmens inspirasjonskilder.
Dette gir filmen et distinkt utseende, som viser slektskapet til tidligere klassikere, samtidig som den har moderne elementer som plasserer historien i vår egen tid.
It Follows kan sees på som et bilde på samtidens angst for det seksualiserte samfunnets mørke sider.
Sex kan faktisk i verste fall drepe deg, om du ligger med en person som er smittet.
Dette utnyttes godt i en skrekksetting, selv om det finnes noen sekvenser og sammenhenger der logikken ikke henger helt sammen.
Men det oppveies med en stilsikkerhet og et ekkelt spenningsnivå som gjør It Follows til en spesielt vellykket skrekkthriller
| 1
|
004532
|
Gemma Bovery
Fine figurer i klisjétungt såpelandskap.
Anglofile og frankofile kan forenes på kino med filmen Gemma Bovery, regissert av Anne Fontaine.
Her leter et britisk ektepar etter ny lykke i en liten by i Normandie, og dette resulterer i noen pittoreske tablåer med sjarmerende steinbygninger i trange gater, omgitt av vakker natur og duften av nybakte baguetter langt opp i nesa.
Dessverre tar melodramatikken over, og gjør Gemma Bovery til en ujevn film, der det etter hvert blir vanskelig å ta historien seriøst.
Synd, for figurene er fine.
Paralleller mellom kunst og virkelighet
Filmens forteller er Martin (Fabrice Luchini), den litteraturinteresserte bakeren som fatter spesiell interesse for det britiske paret som nettopp har flyttet inn over veien.
Gemma Bovery (Gemma Arterton) og Charlie Bovery (Jason Flemyng) har lignende navn som figurene i Gustave Flauberts berømte roman Madame Bovary fra 1857.
Snart ser han også paralleller mellom kunst og virkelighet som kan få konsekvenser for naboskapet.
Historiens utgangspunkt er noe søkt.
En normal person ville nok ledd av navnelikhetene og gitt seg med det.
Når Martin legger romanen til grunn for sine handlinger i forholdet til Gemma, som han har et spesielt godt øye til, må handlingen nødvendigvis innta et komikkens slør.
Problemet er at når den tar en mer alvorlig, og litt teit, retning på et senere tidspunkt, har det ingen emosjonell slagkraft, fordi filmen for lengst er avskrevet som en søt, mild og ufarlig komedie.
Forestillinger og forventninger
Men jeg liker som sagt figurene.
Martin har selv flyttet til Normandie for å søke lykken, men er litt desillusjonert over hva han har funnet.
Gemma og Charlie er i samme situasjon, og publikum får se hvordan forestillinger og forventninger ikke alltid samsvarer med virkeligheten.
Det er kjensgjerninger her som mange kan kjenne seg igjen i.
Man endrer seg ikke nødvendigvis selv om omgivelsene gjør det.
Gemma Bovery er nydelig fotografert av Christophe Beaucarne, som her gjør sin tredje film for regissør Anne Fontaine.
Filmens utseende, stemning og fremdrift er god.
Gemma Arterton spiller fint med høy sjarmfaktor, mens Fabrice Luchini har en minneverdig fremtoning som den noe livsfjerne Martin.
Dessverre er manuset av Anne Fontaine og Pascal Bonitzer, basert på en roman av Posy Simmonds, for svakt, og lar interessante figurer og problemstillinger gli ut i et klisjétungt såpelandskap
| 0
|
004533
|
Get Hard
Platt, plump, klein – og litt morsom.
Da den fantastiske komedien Tropic Thunder kom i 2008, var det Etan Cohen (må ikke forveksles med Ethan Coen) som hadde skrevet manuset.
Nå gjør manusforfatteren sin regidebut med komedien Get Hard, der Will Ferrell spiller hovedrollen, men denne komedien er ikke i nærheten av like god.
Jeg har et elsk-hat-forhold til Will Ferrell.
Mannen kan gå fra å være utrolig morsom til uhyre slitsom på ett sekund, og noen ganger blir det rett og slett litt for mye Will Ferrell.
I Get Hard klarer han å holde seg på den riktige siden av skalaen, men handlingen i filmen har et svært tvilsomt plott du må overse for å la deg underholde.
Klarer du det har Get Hard flere latterkuler å by på, for Will Ferrell har god kjemi med komiker Kevin Hart.
Fra luksusdyr til fengselsfugl
Ferrell spiller milliardæren James King, en suksessrik investor, som får en brå slutt på luksuslivet når han blir anklaget og dømt for bedrageri og underslag.
James bedyrer sin uskyld, men må i fengsel.
Og ikke et hvilket som helst fengsel, men selveste San Quentin, som huser de farligste fangene i California.
Fisefine Mr. King ville ikke overlevd en dag – han må få hjelp.
Og hvem er vel bedre til å forberede ham på det harde livet bak murene, enn fyren som vasker bilen hans hver dag?
En svart mann med hettejakke – han har jo garantert vært i fengsel.
Kevin Hart spiller Darnell som driver bilvaskeriet.
Han har hverken vært bura inne eller gjort noe kriminelt i hele sitt liv, men han trenger 30.000 dollar for å få huslån i banken og går derfor med på å gjøre James hard nok for fengsel.
Dermed begynner sirkuset.
God timing og kjemi
I Get Hard harseleres det med fordommer og rasisme over en lav sko.
Mye av det er platt, som når Mr. King prøver å suge kuk for å forberede seg på hvordan fengsel kommer til å bli.
En ganske lang scene som består av Ferrells fjes forvridd i skrekk og avsky.
Men mye er også morsomt.
Som når Darnell tar med James til fetteren sin, en gjengleder ved navn Russel (T.I.), for å ordne beskyttelse i fengsel.
James tropper opp kledd i alle fordommer det er mulig å oppdrive om svarte folk fra ghettoen, samtidig som han bekrefter alle fordommer Russel og gjengen hans har om hvite, stive rikinger.
Det er mye som er flaut med Get Hard, men Hart og Ferrels kjappe replikkutvekslinger veier opp for mye av kleinheten.
De to har kjemi og timing som om de har jobbet sammen i en årrekke.
Lavpanna humor
Filmen bruker mesteparten av tiden på Will Ferrells forvandling fra lettrørt rikmann til hardbarka fengselsfugl, og vier lite tid til sakens kjerne.
Hvis James er uskyldig, hvorfor bruker han ikke tiden før han må i fengsel på å renvaske seg selv?
Dette bortforklares med at James er for dum til å forstå at han blir lurt, men jeg sliter med å godta at en så dyktig forretningsmann kan ha så åpenbart lite mellom øra.
Den syltynne historien gjør at Get Hard ikke blir noe mer enn en dum komedie.
Lavpanna humor er det nok av i denne filmen, men av og til kan det være ganske så morsomt.
| 0
|
004534
|
Citizenfour
En av vår tids viktigste dokumentarer.
Sommeren 2013 begynte journalisten Glen Greenwald å publisere en rekke artikler som avslørte de omfattende overvåkingsprogrammene iverksatt av amerikansk etterretning de siste femten årene.
Medier verden over spekulerte i hvor informasjonen kom fra, hvem som var kilden.
På et hotellrom i Hong Kong satt han som hadde forlatt sitt liv og sine kjære, vel vitende om at han mest sannsynlig aldri ville få se dem igjen.
På det hotellrommet var også filmskaper Laura Poitras med sitt kamera, hun var den Edward Snowden ville skulle fortelle hans historie.
Og fra det lille hotellrommet startet de arbeidet med å publisere avsløringene, et paradigmeskifte som har endret vår forståelse av verdenen.
Alt kan overvåkes
Snowden selv fremstår hele tiden rolig, og forklarer for første gang i Citizenfour hvordan PRISM og andre programmer samler inn utrolige mengder data og metadata.
Når han forteller at han forlot sin partner, Lindsay Mills, uten å fortelle henne noe er han også følelseskald i ansiktet.
Samtidig brenner øynene med engasjement for saken, for sin og andres fremtidige intellektuelle frihet.
På samme måte bruker regissør Poitras sitt kamera til å observere hendelsene som utfolder seg.
Hun gransker Snowden, måten han tar sine forholdsregler, som å ta ut kontakten til telefonen fordi «alle nye telefoner kan overvåkes selv når røret er på» og når han med et håndkle over hodet «for å beskytte seg mot visuell registrering» bruker den bærbare datamaskinen.
Filmen er en thriller, som hele tiden er ubehagelig fordi dette ikke er fiksjon.
Og det er med slike små detaljer regissøren bygger opp dokumentarens spenning, som sammen med hennes observerende stil skildrer en dystopisk helhet det er vanskelig å avvise.
Dette er som tatt ut av en spionroman
Én manns kamp
«Jeg er ikke nyheten», gjentar Snowden mange ganger.
Samtidig er hans historie en viktig nøkkel i måten vi ser avsløringene på, for hans tilsynelatende fåfengte kamp mot systemet er en klassisk David mot Goliat-fortelling.
Dette bruker regissør Poitras til det ytterste.
Fra hotellrommet i Hong Kong får vi følge med når de første store nyhetskanalene slår opp sine overskrifter.
Fra hotellrommet der den unge mannen som har ofret alt sitter, ser vi Snowdens ansikt bli et symbol over hele verdenen.
Innimellom drar filmen ut i verdenen, til høringer i Tyskland og rettssaker i USA.
Vi får se enorme anlegg som er en del av overvåkingsnettverket.
Vi får se advokatene som på vegne av den amerikanske regjeringen forsøker å argumentere at rettsvesenet ikke burde blande seg.
Kritikken mot Greenwald, Poitras og Snowden har vært markant, for at de har gått lenger enn en varsler skal.
At noen av avsløringene har gått utover nasjonal sikkerhet og dratt sløret av hvordan USA jobber med etterretning mot fremmede makter.
Men for Poitras har ikke intensjonen vært å balansere sitt portrett av Snowden.
Citizenfour er et portrett av en mann i det øyeblikket han velger å endre hvordan et helt folk ser på dem som leder landet og hvordan de leder sitt folk.
Historien er ikke avsluttet
Filmen slutter brått, og provoserer meg der jeg sitter, for jeg vil vite hvordan det hele ender.
Det hintes til at flere sjokkerende avsløringer er i vente.
Hvordan slutter historien om varsleren Edward Snowden?
Mens rulleteksten går slår det meg, det som filmskaper Laura Poitras vil at alle skal ta med seg ut av kinosalen etter å ha sett Citizenfour – kampen ikke er over.
Snowden bor fortsatt i Russland under midlertidig politisk asyl, USA vil sikte ham som spion og den omfattende overvåkingen fortsetter.
Citizenfour er en av vår tids viktigste dokumentarer fordi den forteller oss gjennom et imponerende filmverk at behovet for borgerrettigheter i en digital virkelighet ikke blir mindre.
Langt ifra, uten kontrollfunksjoner til å holde makten i sjakk står hele demokratiet i fare.
Les mer om dokumentarfilmer her:
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.