id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
004535
|
Cobain:Montage Of Heck
Et brutalt intimt møte som gjør menneske av myten.
21 år etter Nirvana-vokalistens død har regissør Brett Morgen skapt et nært, velkomponert og nærmest komplett portrett av Kurt Cobain.
Med velplassert bruk av gullkorn fra Nirvana-katalogen, hjerteskjærende beretninger fra en plaget tenåringstid og noen skittenvakre tidsreiser tilbake til grungens barndom.
Dokumentarfilmskaper Morgen har brukt mange år på å samle arkivklipp, demoopptak, personlige notater, hjemmevideoopptak og intervju med Kurt Cobains nære venner og familie.
Dette materialet har han satt sammen til en kronologisk og svært personlig historie om en gutt fra Aberdeen, Washington, som etter en lykkelig barndom opplever tunge ungdomsår og mye angst.
Men som gjennom musikken og kunsten finner kreative utslipp for sin frustrasjon og sitt behov for å bli hørt.
Vi følger Cobain fra de pinligste og aldeles magevrengende ærlige tenåringsfadeser, til en glimtvis lykkelig tilværelse på toppen av rockens stjernehimmel.
Alltid med frykten for latterliggjøring og opprørstrangen rett under overflaten.
So
I decided to self medicate myself.
Kurt Cobain
En velkomponert montasje
Filmens store styrke er at den aldri viker fra Cobains historie og perspektiv.
Dette er aldeles ikke en historie om Nirvana.
Morgen stopper ikke en gang opp for å fortelle oss at Dave Grohl har blitt med i bandet, trommisen er bare plutselig med i bakgrunnen på arkivopptak.
Og selv om bassist Krist Novoselic er en av de bærende fortellerstemmene i filmen, er fokuset hele tiden skarpt rettet mot mennesket Kurt Cobain.
(Dave Grohl ble også intervjuet av regissør Morgen, men praten ble ikke med i denne versjonen av filmen.)
Det andre grepet som gjør Cobain:
Montage of Heck til en musikkdokumentar av den sjeldent bra sorten, er nettopp bruken av montasjen.
Med en stilsikker og presis hånd styrer Brett Morgen oss gjennom alt fra hjemmevideoen fra Cobains egen treårsdag, notatblokker fra ungdomstiden, rørende intervju med en samvittighetsplaget stemor og aldeles usensurerte og avslørende bilder som Cobain - og den ofte toppløse kona Courtney Love - selv filmet i sitt hjem.
Her blandes ofte de ulike fortellergrepene og elementene smakfullt og effektiv for å fortelle Cobains historie.
Og krydres med stemningsfulle animasjonssekvenser som enten er bygget rundt lydopptak av Cobain eller over ting han har skrevet.
Til sammen gir dette et veldig rikt portrett av Kurt Cobain som både dokumentarer faktiske hendelser, men som også makter å fange opp sinnsstemninger, dypere følelser og setter sammen et mer helhetlig og menneskelig bilde artisten.
Her brukes også Nirvanas musikk og tekster på en aktiv måte for å fortelle historien om artisten.
Det eneste grepet som lugger litt er at filmen lener seg vel mye på bilder av skrevne ord.
I tillegg til notater og sangtekster, bruker filmen også mye tid på å vise fram fragmenter fra avisartikler og intervjuer for å få fram hvordan Cobain opplevde rampelyset.
Dette gjør filmen tidvis alt for teksttung.
Brutalt intimt
Med unntak av en noe forsiktig bruk av det som angivelig er en sextape med Cobain og Courtney Love, virker det ikke som Brett Morgen har sensurert eller holdt tilbake viktig informasjon, noe som gjør at filmen oppleves som et oppriktig og utfyllende portrett.
Noen av filmens sterkeste scener er Morgens intervju med Cobains foreldre.
Måten faren til Kurt Cobain griper om armlenet i skinnstolen mens han snakker om hvorfor han ikke ville ha sin egen tenåringssønn i huset, er brutalt intimt.
Det er flere slike øyeblikk i filmen.
Scener jeg nesten føler at jeg egentlig ikke skulle ha sett.
Det er veldig privat og veldig sterkt!
Det er tydelig at Morgen har tilliten til Cobains etterlatte.
Han lar kameraet henge i situasjonene og fanger opp de små reaksjonene og bevegelsene som gjør at vi skjønner hvor følelsesladd Kurts bortgang fremdeles er.
Cobain:
Montage of Heck makter å gjøre menneske av en av moderne rocks store myter.
Den er flott og visuell i formen, har fanget mange intime, vanskelige og rørende øyeblikk fra Cobains liv og er kløktig tonelagt fra Nirvanas rikholdige katalog.
«Cobain:
Montage of Heck» vises nå på Cinemateket i Oslo lørdag 2. mai kl. 18.00, søndag 3. mai kl. 16.00, mandag 4. mai kl. 19.00, lørdag 9. mai kl. 18.00 og mandag 11. mai kl. 19.00.
| 1
|
004542
|
The Longest Ride
Glattpolert glansbilderomantikk.
Forfatteren Nicholas Sparks har fått filmatisert flere av sine søtsuppebøker, blant annet The Notebook, The Last Song og Dear John.
Nå kommer The Longest Ride, som fortsetter formidlingen av glattpolert glansbilderomantikk.
George Tillman Jr. har regissert en pen film med noen genuint fine sekvenser, men historien er enkel og overfladisk, og verst av alt – figurene er platte og kjedelige.
Derfor er The Longest Ride en desidert blandet fornøyelse.
Innleder uventet forhold
Historien fortelles på to tidslinjer.
Studenten Sophia (Britt Robertson) innleder et uventet forhold til rodeorytteren Luke (Scott Eastwood) i North Carolina.
Dette passer dårlig, da hun snart skal flytte til New York for å jobbe i et kunstgalleri.
Samtidig møter de gamle Ira (Alan Alda), som i tilbakeblikk forteller historien om sin store kjærlighet.
Gjennom dette kan Sophia kanskje forstå viktige ting om livets lengste og viktigste reise.
Innledningsvis virker filmen som en glatt skjønnhetskonkurranse.
Alle figurene i Sophias studentmiljø er nyfriserte, oppsminkede skjønnheter av typen man ser i billige tv-serier.
Selv går hun gjennom hele filmen med et umulig nydelig hår.
Og Britt Robertson har ikke personligheten til å gi figuren særlig dybde.
Hun er ingen Emma Stone, for å si det slik, og er alt for svak til å bære hovedrollen.
Ikke spesielt engasjerende
Scott Eastwood er sønn av legenden Clint, har arvet hans karismatiske utseende og kan nok også ha studert farens cowboy-fakter.
Han mangler nok litt som skuespiller, men jeg får sympati for figuren hans.
Likevel blir ikke Lukes personlige kamp spesielt engasjerende.
Her burde dramatikken vært skrudd opp flere hakk.
Det mest spennende er Lukes vei mot rodeotoppen, som skildres i noen tøffe og velfilmede scener, spesielt i en fantastisk slow motion-sekvens.
The Longest Ride har veteranen Alan Alda som sitt kanskje sterkeste kort.
Iras samtaler med Sophia er reflekterte, med spor av bittersøt anger.
Men tilbakeblikkene, med Jack Huston som den unge Ira, og Oona Chaplin som den unge Ruth, er preget av overdreven, søtladen nostalgi og en forenklet fortellerstil som ikke går i dybden av problemstillingene.
The Longest Ride kan sikkert være fin for lettrørte romantikkfans, men er for glatt og veloppdragen til å sette varige spor
| 0
|
004547
|
Mad Max:Fury Road
På alle måter en vanvittig film!
Den legendariske filmfiguren Max Rockatansky gjør et barskt, buldrende og bensindrevet comeback i Mad Max: Fury Road!
Regissøren er fremdeles George Miller, mens Tom Hardy har overtatt rollen som Mel Gibson fikk sitt gjennombrudd med i 1979.
Og akkurat Hardy er pussig nok filmens svakeste kort.
2015-utgaven av Max Rockatansky er merkelig bleik og anonym, til tross for Hardys imponerende fysikk og utrettelige innsats i den endeløse rekken av actionscener.
Men hvem han er og hva han vil, bryr filmen seg forholdsvis lite om.
Hva han gjør, er derimot skildret ned til siste blodsdråpe i en film som kobler inn turboen fra start, og aldri ser seg i bakspeilet!
På flukt fra krigsherre
Max (Tom Hardy) blir motvillig tatt med i jakten på Furiosa (Charlize Theron), som har stjålet noe verdifullt fra krigsherren Udødelige Joe (Hugh Keays-Byrne), nemlig avlsmødrene som skal føde hans avkom.
Han sender sine War Boys etter dem, blant andre Nux (Nicholas Hoult), en kriger som er villig til å satse alt for å komme til Valhall.
Men Furiosa er utstyrt med en krigsdoning av de sjeldne, Max slår følge og jakten på dem raser over en post-apokalyptisk ørken med maks fart, maks action og maks ødeleggelse.
George Miller har virkelig lagt inn ekstragiret i Mad Max: Fury Road.
Man må bare bli imponert over energien som jager gjennom hver eneste scene med ekstrem stilsikker visualitet.
Dette er i bunn og grunn en eneste lang forfølgelsesfilm, der oppfinnsomme krigskjøretøy braker sammen, ofte med fatale følger, i imponerende komponerte og uttenkte actionsekvenser som ser ytterst farlige ut.
De som syntes Mad Max:
Beyond Thunderdome fra 1985 ble litt tullete, kan gjerne se på Fury Road som den virkelige oppfølgeren til Mad Max-sagaens beste film, The Road Warrior (1982).
Fokus på ild, rust og sand
Fotograf John Seale har åpenbart studert de tre originale Mad Max-filmene nøye, og bader Fury Road i brunt, svart og rødt, med særlig fokus på ild, rust og sand.
Hans gnistrende bilder er klippet sammen til en fartsfull actionfest av Margaret Sixel, akkompagnert av hard musikk av Junkie XL, samt et mildt sagt bombastisk lydspor, som kan få blod til å piple ut av øregangene dine.
Filmen ville vært enda bedre om Tom Hardy hadde fått lov til å gi Max Rockatansky større spillerom.
Han er upåklagelig som håndfast og hardbarket slåsskjempe, men han utsondrer ikke den samme mystikken og uberegneligheten som Mel Gibson gjorde i originalfilmene.
Og han blir ofte spilt ut over sidelinja av Charlize Theron, som fremstår som filmens midtpunkt i rollen som Furiosa.
Likevel er Mad Max:
Fury Road på alle måter en vanvittig film.
Dette er en satans brudulje som gleder mitt post-apokalyptiske actionhjerte!
| 1
|
004550
|
Louder Than Bombs
Stille, vakkert og poetisk om sorg i stampe.
FILMFESTIVALEN I CANNES (NRK):
Louder Than Bombs er en stille, vakker og poetisk film om en sorgprosess i stampe.
Joachim Trier har igjen regissert en film der stemninger, episoder og tankerekker går opp i en høyere enhet.
Historien, som Trier har skrevet sammen med Eskil Vogt, er full av innsikt og livsvisdom om en familie som ikke makter å kommunisere med hverandre.
Filmens tittel spiller på det usagte.
Stillheten smeller høyt.
Sannheten om morens død
Vi møter en familie i ruiner noen år etter at moren Isabelle (Isabelle Huppert) omkom i en bilulykke.
Hun var krigsfotograf, og nå går enkemannen Gene (Gabriel Byrne) og eldstesønnen Jonah (Jesse Eisenberg) gjennom bildene hennes foran en fotoutstilling.
Morens journalistkollega Richard (David Strathairn) vil skrive en stor artikkel i anledningen, og far og sønn må derfor vurdere om de skal fortelle yngstesønn og lillebror Conrad (Devin Druid) sannheten om morens død.
Joachim Trier forteller ikke en kronologisk historie.
Den gjør stadig tidshopp i virtuose sekvenser, godt klippet av Olivier Bugge Coutté, der fortid og nåtid glir over i hverandre, som for å understreke hvordan det som var fremdeles preger figurene.
Den formidler tanker og følelser i fine enkeltsekvenser, som når Conrad fantaserer om sin mors død i klasserommet gjennom tekst som blir stotrende opplest av en medelev.
Filmen har også innslag av smart humor som av og til frigjør oss fra alvoret.
Avmålt og presist skuespill
Trier har brukt internasjonalt anerkjente skuespillere, og alle underspiller dramatikken med avmålt og presist skuespill.
Gabriel Byrne spiller faren som ankeret som ikke finner feste, og vet det.
Jesse Eisenberg spiller den tapre sønnen som tilsynelatende har funnet roen, men kanskje ikke.
Og Devin Druid er den sårbare og usikre ungdommen som kanskje er sterkere enn far og storebror tror.
Isabelle Huppert er dyktig i sine mange, korte scener, som antyder at moren, til tross for flyktig tilstedeværelse, likevel var limet som holdt familien sammen.
Filmen er kanskje ikke så frisk og leken som Reprise, ei heller rammer den like knallhardt emosjonelt som Oslo 31. august gjorde, men det var trolig aldri målet, heller.
Louder Than Bombs viser igjen at Joachim Trier er en filmstemme med en verdifull særegenhet, mye takket være manussamarbeidet med Eskil Vogt.
Jakob Ihres nære og vare foto, Ola Fløttums underbyggende musikk, Gisle Tveitos stemningsfulle lydbilder, gode skuespillerprestasjoner og solid, selvsikker regi har resultert i en kompleks og tankefull film som beveger og rører uten å rope høyt
| 1
|
004551
|
Innsiden Ut
Pixar er tilbake i praktslag!
FILMFESTIVALEN I CANNES (NRK):
Pixar er tilbake i praktslag med Innsiden ut!
Ikke at formkurven har falt drastisk de siste årene, men de tre forrige filmene deres har vært litt pliktløp-pregede oppfølgere.
Nå er de tilbake med en helt ny historie i et helt nytt univers, og med en tematikk som når overraskende emosjonelle dybder.
Historien har den typen dobbel bunn som preger de beste Pixar-filmene.
Barn vil underholdes av fartsfylt moro med fargerike figurer, mens voksne i tillegg vil felle tårer over svunnen barndom.
Innsiden ut er kanskje ikke blant Pixars aller, aller ypperste, men hører hjemme langt oppe på lista!
Premisset fungerer fortreffelig
Dette handler om følelsene Glede, Sorg, Sinne, Avsky og Frykt, som styrer den 11 år gamle jenta Riley.
Premisset høres kanskje litt rart ut, men tro meg, det fungerer fortreffelig.
De jobber i en kommandosentral i hodet hennes, selvsagt kalt Head Quarters, der de møter utfordringer når Riley og foreldrene flytter fra Minnesota til en ny tilværelse i San Francisco.
Plutselig begynner det å skje ting i kommandosentralen som følelsene ikke forstår, og det utvikler seg etter hvert til en kamp for å få Riley glad igjen.
Vi introduseres for en rik og intrikat verden i Rileys hode, som minner om den fargerike frodigheten i spill som Little Big Planet og Ratchet & Clank.
Fantasien settes i full sving med en historie som utnytter hjernens irrganger, som for eksempel i underbevissthet, abstrakt tenkning og langtidsminne.
Alt gjøres fysisk og tilnærmelig som figurer og strukturer med godt skrevet dialog og innovativ animasjon.
Filmskaperne går aldri tom for ideer, nysgjerrighet eller skapertrang.
Forbausende rik historie
Det som likevel er filmen viktigste ingrediens, er tematikken om hvordan et barn forandrer seg mens det vokser opp, og hvordan dette oppleves både fra barns og foreldres ståsted.
Det handler om hvordan et barns lekende undring går over til en mer kontemplativ tilstand etter hvert som den emosjonelle rekkevidden utvides, og hvordan barndommen sakte men sikkert forsvinner.
Melankolien over det som er forbi er til å ta og føle på.
ABBAs Slipping Through My Fingers kunne ha vært på soundtracket her.
Innsiden ut er regissert av Pete Docter, som også lagde Monsterbedriften og Se opp.
Også hans tredje Pixar-film som regissør blander ypperlig animasjon med en forbausende rik historie med flere lag, varm humor og emosjonell slagkraft.
Etter at jeg så filmen, så jeg en mor slepe på en liten gutt i vranggråt på gata.
Og jeg kunne ikke dy meg for å se for meg kampen mellom Sinne og Sorg i kommandosentralen hans.
(Innsiden ut vises utenfor konkurranse på filmfestivalen i Cannes)
| 1
|
004552
|
Sauls sønn
Utrolig intens og opprørende Holocaust-film!
Av og til kommer de store filmopplevelsene fra uventet hold.
Sauls sønn er fra Ungarn og er en av de sterkeste regidebutene jeg har sett.
László Nemes har laget en skrustikke av en film, som strammer hardere og hardere.
Denne historien filleristet meg fra start til slutt, med en stadig økende følelse av dommedag.
Filmen byr på ekstreme inntrykk, og er utrolig intens og opprørende.
Forvirring, redsel og panikk
Saul Ausländer (Géza Röhrig) er en «sonderkommando», en av jødene som er tvunget til å gjøre de skitneste jobbene for nazistene i en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig.
Han rydder gasskamrene for lik og frakter dem til forbrenningsovnene.
En dag oppdager Saul liket av en ung gutt som han mener er hans egen sønn, og foretar en rekke farlige og vanskelige handlinger for å holde ham unna ovnene og få ham gravlagt på en ordentlig måte.
Filmen er akkurat så mørk og jævlig som den høres ut som.
Vi blir tatt med inn i et univers så umenneskelig at det nesten ikke er til å tro.
Åpningsscenen, skutt i én lang tagning, er allerede en klassiker, der gasskammerprosessen skildres på en tilnærmet dokumentarisk måte.
Følelsen av forvirring, redsel og panikk er ekstremt godt skildret.
Riktignok viser ikke filmen de verste grusomhetene i detalj.
Men de antydes til enhver tid.
Nemes har valgt å filme i det gamle og smale formatet 1.37:1, også kalt «academy ratio», med et ekstremt tett fokus på Saul gjennom nesten hele filmen.
Kameraet ligger omtrent i nakken hans gjennom store deler av handlingen.
Det gjør at vi ofte bare ser randsonen av det han opplever.
Det kraftige lydsporet levner likevel ingen tvil om hvilke uhyrligheter som pågår rundt ham.
Helt rå filmopplevelse
Géza Röhrigs innsats i hovedrollen må også nevnes.
Saul er ikke lenger et ordentlig menneske.
Konsentrasjonsleiren har gjort ham til et dyr, med overlevelse som eneste mål.
Det er tvilsomt om gutten han finner virkelig er hans egen sønn, men kanskje er dette hans måte å strekke seg etter siste rest av menneskelighet.
Sauls uttrykk vitner om en person som stirrer djevelen inn i hvitøyet, og er svært sterkt spilt av Röhrig.
Etter Sauls sønn satt jeg lamslått tilbake, helt matt og utkjørt.
László
Nemes har laget en helt rå filmopplevelse som er litt av en mental prøvelse.
Rett og slett et mareritt som aldri løsner grepet.
Følelsen av ondskap, umenneskelighet og totalt mangel på håp er gjennomtrengende.
Sauls tilsynelatende umulige kamp er sterkt rørende.
Sauls sønn er en mesterlig film og en helt utrolig regidebut fra 38 år gamle László Nemes!
| 1
|
004553
|
Carol
CANNES:
Elegant og sofistikert om forbudt kjærlighet.
FILMFESTIVALEN I CANNES (NRK):
Forbudt kjærlighet mellom to kvinner skildres elegant og sofistikert i Carol av regissør Todd Haynes, med solide prestasjoner fra Cate Blanchett og Rooney Mara i hovedrollene.
Filmen går ikke etter de store emosjonelle toppene, men holder figurenes indre og ytre kamp på et sobert nivå, understøttet av filmens utsøkte sans for tid og rom.
Carol har en eim av prisnominasjoner rundt seg, og fortjener det.
Kriminell kjærlighet
Det handler om Carol Aird (Cate Blanchett) som innleder et forhold til den yngre butikkdamen Therese (Rooney Mara) i New York tidlig på 1950-tallet.
De blir elskere i en tid der kjærlighet mellom to personer av samme kjønn ansees som kriminelle handlinger som bryter med gjeldende samfunnsnormer og regler.
Det får Carol merke når hennes ektemann Harge (Kyle Chandler) tar affære.
Todd Haynes har laget god film fra samme tidsperiode tidligere, nemlig fabelaktige Far From Heaven (2002).
I denne filmen skaper han et tett og medrivende drama om et kontroversielt tema.
Det vil si, det er ikke kontroversielt i vår tid, det burde i hvert fall ikke være det, men filmen skildrer godt hvilke sjanser Carol og Therese må ta for å leve ut sin legning og finne ut hva de vil ha fra hverandre.
Det er åpenbart at kjærligheten kan koste dem dyrt.
Hører hjemme på 1950-tallet
Cate Blanchett ser ut som hun hører hjemme på 1950-tallet med sin kjølige eleganse, som om hun har vandret inn fra nærmeste film noir, bare badet i varm Technicolor.
Rooney Mara spiller en figur som virker kontrasterende, en grå mus sammenlignet med Carols stilsikre fremtoning.
Det er også interessant å se Kyle Chandlers rolle som 1950-talls mann.
Harge gjør valg man kan mislike ham sterkt for.
Men han er hverken ond eller dum, bare et produkt av samtidens kjønnsrollemønster.
Carol er en fryd å se på kino.
Ed Lachmans fotografi er mesterlig.
Carter Burwells musikk kler dramatikken godt og skaper en lett gjenkjennelig tidsånd.
Todd Haynes dirigerer dramatikken stødig, godt hjulpet av Blanchett og Maras sikre skuespill.
Filmen er ikke ute etter publikums krampegråt, men er en stilig, vakker og rørende kjærlighetshistorie.
(Carol vises i hovedprogrammet på filmfestivalen i Cannes)
| 1
|
004554
|
Green Room
CANNES:
Et slemt og morsomt filmsjokk.
FILMFESTIVALEN I CANNES (NRK):
Green Room er et slemt og morsomt filmsjokk fra regissør Jeremy Saulnier.
Han tar den gode, gamle outback-sjangeren, sparket i gang av Motorsagmassakren, og legger til en energisk punktvist.
Noen virkelig stygge voldsscener gjør enkelte scener vanskelige å fordøye.
Men Saulnier er sjangerbevisst og bruker de ekstreme virkemidlene til å holde publikums hjertepumper i gang.
Green Room er tøff, rå og blodig.
Omringet av snauskaller
Punkebandet Ain’t Rights er på turné på USAs østkyst med lavt budsjett.
De får en gig i et avsidesliggende lokale langt ute på bygda, hvor det viser seg at både driverne og klientellet er nynazister.
Backstage blir ett av bandmedlemmene vitne til noe han ikke skulle ha sett, og plutselig er bandet innesperret i «green room» omringet av bevæpnede snauskaller som forsøker å rydde dem av veien.
Filmens anslag er friskt og godt.
Bandet introduseres morsomt og effektivt.
Turnélivet på null budsjett skildres troverdig.
Vi rekker å bli fortrolige med bandmedlemmene før spenningen starter.
Situasjonen i «green room» eskalerer sakte, men sikkert, inntil den eksploderer.
Og da er det fullt fokus på en tilsynelatende uløselig stand-off, med episoder av voldsbruk så stygg at det knyter seg i magen min.
Og jeg regner meg selv som rimelig hardbarket på voldsfilmfronten.
Smarte og handlekraftige
Bandmedlemmene spilles av blant andre Alia Shawkat (Arrested Development) og Anton Yelcin (Star Trek).
De fremstår som troverdige punkrockentusiaster, og virker som smarte og handlekraftige mennesker i forhold til den vanskelige situasjonen de har havnet i.
Konsertlokalets og nynazistenes leder spilles av en så avgjort skummel Patrick Stewart (X-Men).
Man aner hele tiden de farlige trekkene bak den tilsynelatende solide fasaden.
Imogen Poots (Need For Speed) er også dyktig i rollen som nazi-hangaround som nå begynner å ønske seg vekk fra miljøet, med gode grunner.
Green Room er en solid thriller i outback-sjangeren fra regissør Jeremy Saulnier, som pådro seg velfortjent oppmerksomhet med sin forrige, Blue Ruin, også det en thriller.
Green Room vil kanskje være for kraftig kost for enkelte, men om man har mage for den stygge volden, er dette en velgjort, spennende og underholdende tøffing av en film!
(Green Room vises i sideprogrammet Director's Fortnight på filmfestivalen i Cannes)
| 1
|
004555
|
Pitch Perfect 2
Klarer ikke holde tonen fra førstefilmen.
SKUFFA!
Jeg har sett fram til Pitch Perfect 2.
Jeg synes forløperen fra 2012 var knall – spesielt takket være særdeles morsomme Rebel Wilson som Fat Amy!
Og fordi det var en korkomedie som hadde rikelig med treffende poeng fra studielivets sosiale utfordringer og klarte å holde bra på spenningen i vokalkonkurransene.
Oppfølgeren tar vare på sanggleden og det sjarmerende samholdet i vennegjengen, men har en dårligere historie, mindre dramatikk, slappere vitser og kjedeligere musikknummer.
Fra tronen til kjelleren
Da vi forlot «The Barden Bellas» sist, hadde de akkurat trosset vannvittige odds og vunnet det amerikanske collegemesterskapet.
Nå, tre år etter har de gjentatt bragden flere ganger og fått spillejobb for selveste president Obama.
Dessverre ender den spillejobben i ett skandaløst sceneuhell med påfølgende offentlig utskjemmelse.
Oh no!
She has no underwear on! We have a commando situation!
She is turning!
Brace yourselves!
John Smith, A capella kommentator
Gruppa blir kastet ut av alle nasjonale konkurranser, og alle de prestisjefylte oppvisningskonsertene går de til de brekkekle tyske europamesterne «Das Sound System».
Den eneste veien tilbake for Bellaene er å vinne verdensmesterskapet.
Men siden tyskerne er latterlig overlegent gode, og "alle hater USA", så er det en helt umulig oppgave.
Heeeeeelt umulig ...
Mangler et ordentlig vendepunkt
Hovedhistorien er altså tydelig og grei:
Overkomme umulige odds.
Vinne VM.
Bli helter igjen.
Dessverre trampes den historien ned i skuldertrekkenes rike av mange småhistorier som er ment å krydre, men ender med å gi filmen en luggete fortellerrytme.
Et sted mellom Becas (Anna Kendrick) jobb hos et platestudio som skal lage juleplate for Snoop Dogg, nykomlingen Emily (Hailee Steinfeld) som drømmer om å synge sine egne sanger og Benjis (Ben Platt) sjenerte jakt på kjærligheten forsvinner drivet og dramatikken rundt «The Barden Bellas» kamp for å overleve.
Filmen mangler også et ordentlig vendepunkt.
Jeg liker «High school»-komediene mine med et virkelig sårt øyeblikk, hvor alt ser ut til å falle sammen for de vi heier på, hvor ermer må brettes opp og innsats legges ned – den spenningen mangler dessverre i Pitch Perfect 2, hvor alt bare flyter av sted med kjendisgjesteroller og småmorsomme gjensyn med ALLE som var med i film nummer en.
Dårligere vitser
Den jevne strømmen av gode vitser er også kraftig redusert.
Rebel Wilson er fremdeles en kreativ fest som Fat Amy, men også hun oppleves som smått uoriginal når hun gjentar den samme «ginger»-vitsen som ble henvist til rulleteksten i film nummer en.
Og der Pitch Perfect tok et lekent satirisk grep rundt streotypiene – ekstra kilo og selvtillit for eksempel – er det bare trist å utsettes for slitasjestereotypi rundt det tyske koret og den latinamerikanske jentas (Chrissie Fit) barndomsminner fra et ugjestmildt Guatemala.
Her er stolthet for annerledeshet byttet ut med en del billige vitser.
Hvis du likte den første Pitch Perfect filmen for musikknumrene og kjemien mellom rollefigurene i venninnegjengen, så er dette likevel absolutt en film å se.
Det er blant annet en helt nydelig morsom korduell nede i kjelleren til en lokal millionær (David Cross) som er akkurat så rar, musikalsk nydelig og full av kreativitet at den er verdt billetten alene.
Men kjedeligere humor og mangel på underholdende dramatikk gjør Pitch Perfect 2 til en jevnt over lettglemt oppfølger som aller mest oppleves som et minnealbum over hvor god film nummer en var, og en skuffelse for oss som hadde håpet på en ny A cappellafest!
| 0
|
004556
|
Youth
Paolo Sorrentinos film er preget av tomme banaliteter.
Den italienske regissøren Paolo Sorrentino viser igjen sine poetiske kvaliteter i Youth.
Denne elegien over tapt ungdom har episoder som er vakre, morsomme og tankefulle.
Men filmen er også hul.
Den har ikke så mye å melde som den later som.
Den er preget av tomme banaliteter som virker småartige der og da, men tilfører ikke helheten mye mening.
Og så skyter filmen seg i foten med et musikalsk klimaks som viser seg å være et pinlig makkverk.
Michael Caine er heldigvis et lyspunkt.
Han skuffer aldri!
Men det gjør regissør Sorrentino denne gangen.
Ferierer på alpehotell
De gamle vennene Paul (Michael Caine) og Mick (Harvey Keitel) ferierer på et spahotell i de sveitsiske alper med et knippe andre gjester, blant andre Pauls datter Lena (Rachel Weisz), skuespilleren Jimmy Tree (Paul Dano), Miss Universe og en legendarisk fotballspiller.
En utsending fra Hennes Majestet Dronning Elizabeth forsøker å overtale Paul til å dirigere sitt eget verk på en kongelig konsert, mens Mick forsøker å finne den perfekte slutten til sin neste film sammen med et knippe manusforfattere.
Den sammen lekenheten og det virtuose filmspråket som preget
Den store skjønnheten er også tilstede i Youth.
Men, mens den forrige var en berusende satire over den italienske kulturelle overklassens overfladiskhet, er Youth et noe banalt blikk på alderdom sett i lys av yngre figurer.
Sorrentino elsker å klippe mellom ung og gammel kropp, et repeterende trekk i denne filmen.
Han kaster Miss Universe og artisten Paloma Faith inn i miksen, uten at det har noen særlig annen effekt enn den rent overfladiske.
Spriker i alle retninger
Filmen er best når Michael Caine og Harvey Keitel spiller mot hverandre.
Ellers spriker den i alle retninger.
Men når de to veteranene barker sammen i bitende, men vennligsinnede diskusjoner som Paul og Mick, har filmen noen av sine beste øyeblikk.
Rachel Weisz spiller også godt og sympatisk som Pauls nyforlatte datter, mens Jane Fonda stjeler showet i sine to scener som Micks favorittskuespiller.
Youth fremstår som Sorrentinos overflødighetshorn, der hundre ideer er skriblet ned i manus, men helheten mangler tyngde.
Tematikken er for så vidt klar, men utforskingen av den har ikke den brodden eller viriliteten som Den store skjønnheten hadde.
Youth har udiskutable kvaliteter, spesielt når det gjelder foto, og Sorrentino glimter til i enkeltsekvenser med stor kreativitet.
Men helheten blir for diffus og springende til at dette prosjektet kan kalles vellykket.
Filmen ble anmeldt under filmfestivalen i Cannes 2015.
| 0
|
004627
|
The Intern
Nesten friksjonsfri og konfliktløs.
The Intern setter alle kluter til for å være så hyggelig, trivelig og koselig som overhode mulig, som i blant fører til overdose av hygge, trivsel og kos.
Ja, det går an.
For filmen er nesten friksjonsfri og konfliktløs, som gjør den mindre interessant enn den kunne ha vært.
Robert
De Niro og Anne Hathaway er en fin match i hovedrollene, og filmen har mange søte og sympatiske enkeltscener, men helheten blir for glatt og intetsigende til at The Intern oppleves som direkte god.
Blir assistent for ung sjef
Ben (Robert De Niro) er den 70 år gamle enkemannen som blir praktikant i et ungt selskap i New York som selger dameklær på nett, takket være et forsøkstiltak for pensjonister.
Her blir det krasj mellom gammel kunnskap og ung iver, spesielt når Ben blir assistent til sjefen Jules (Anne Hathaway), som ikke forstår hva hun skal bruke ham til.
Men etter hvert skal det vise seg at Bens erfaring kan komme til nytte når selskapet møter utfordringer.
Handlingen følger et rimelig forutsigbart spor.
Her skal ingen plages med leie overraskelser.
Filmens tone er lys og lett med hyggelige mennesker, lun humor, vakre omgivelser og behagelig musikk på lydsporet.
Her skal ingen risikere å pådra seg uønskede humørsvingninger.
Det er ikke noe problem at filmer forsøker å oppnå en viss lykkepilleeffekt, men for mye av det gode kan resultere i motsatt virkning, slik The Intern gjorde for meg.
Sjansefattig regi
Robert De Niro er selvsagt god i rollen som Ben.
Dette er en tur i parken for en skuespiller av hans kaliber.
Anne Hathaway er også sympatisk som den overarbeidede Jules, men hun er dessverre utstyrt med et lite overbevisende kjærlighetsforhold som resulterer i filmens flaueste klimaks.
Et overdrevent sukkersøtt manus og sjansefattig regi av Nancy Meyers (Something's Gotta Give, It's Complicated) gjør at The Intern kun blir en delvis tilfredsstillende opplevelse.
Men man kan håpe at det finnes en gruppe kinogjengere der ute som vil synes dette er midt i blinken.
| 0
|
004632
|
The Transporter Refueled
Dessverre en mislykket actionfilm.
The Transporter Refueled er en av de minst nødvendige rebootene fra nyere tid.
Regissør Camille Delamarre og produsent Luc Besson har laget en eurotrashfilm der alt det visuelle er på stell, men feiler med en elendig historie, kjipe skuespillere og kjedelig action uten oppfinnsomhet.
Jason Statham er byttet ut med Ed Skrein, som hoppet av Game Of Thrones til fordel for dette.
Det var ikke smart, for The Transporter Refueled virker som et skikkelig dårlig karrierevalg.
Hevn over mafiaboss
Den hardbarka leiesjåføren Frank Martin (Ed Skrein) opererer på den franske rivieraen, der han får besøk av sin nylig pensjonerte far, Frank senior (Ray Stevenson).
Men så blir faren kidnappet av fire eks-prostituerte som tvinger Frank til å hjelpe dem med å ta hevn over den slemme mafiabossen Arkady (Radivoje Bukvic).
Og så blir det en del skyting, slåssing og bilkjøring på strekka mellom Nice, Cannes og Monaco.
Det merkes godt at dette er andresortering i alle ledd.
Actionscenene er stusselige, mens skuespillet varierer fra middels til dårlig.
Man forventer bilkjøring i en Transporter-film, men forfølgelsesscenene er redigert i stykker, har liten fartsfølelse, og krasjene (som regel med bittesmå politibiler) virker dårlig integrerte i actionflyten.
Skurkene spilles av øst-europeere som har riktig utseende, men liten karisma.
De hevnlystne eks-prostituerte damene ligner hverandre og mangler personlighet.
Stakkars Ray Stevenson er eneste lyspunkt i en film han virker å være for god til og egentlig være med i.
Generisk actionhelt
Ed Skrein har ingen heldig introduksjon som generisk actionhelt, der han til stadighet må levere pregløse sitater med en dyp røst som virker unaturlig for ham.
Han skaffet seg et visst navn i rollen som Daario Naharis i sesong 3 av Game Of Thrones, men sluttet altså for å satse på denne filmen.
Det er bare å håpe på at The Transporter Refueled glemmes like fort av castingagenter som av publikum.
Dette er dessverre en mislykket actionfilm
| 0
|
004633
|
Sorte Sjeler
Et tankevekkende mafiadrama.
Det er en klassisk mafiahistorie som fortelles i den italienske filmen Sorte sjeler (Anime nere), på Gioacchino Criacos roman med samme navn, men regissør Francesco Munzi har ikke den glorifiserte tilnærmingen til mafiakulturen som vi ofte ser i filmer i sjangeren.
Sorte sjeler er en dempet film som viser hvilken ødeleggende posisjon mafiavirksomhet kan ha i småsamfunn der mafien styrer med hard hånd.
Filmen er fullstendig fri for enhver form for forheligelse av mafiaen, og tilbake står en naken og skarp fortelling om en families kamp for å ikke gå til grunne.
Respekt, ære og hevn
Luciano er geitebonde på landsbygda i Calabria i Sør-Italia.
Han ønsker å holde seg langt unna familiebedriften drevet av hans to yngre brødre Luigi (Marco Leonardi) og Rocco (Peppino Mazzotta).
Familien tilhører nemlig 'Ndrangheta-mafiaen, og smugler og distribuerer kokain i stor skala.
Lucianos sønn Leo (Giuseppe Fumo) synes imidlertid kokain og penger er mer spennende enn livet som gjeter, og idoliserer sin karismatiske onkel Rocco.
Når Leo skyter inn vinduene på baren til en rivaliserende familie for å sette seg i respekt, blåser han liv i en gammel feide og setter familiens ære på spill.
Snart blir det umulig for Luciano å ikke bli dratt inn i dramaet, og konsekvensene for ham og familien blir store og overraskende.
Strålende skuespill
Sorte sjeler er en serdeles velspilt film.
Alle skuespillerne er gode, men Fabrizio Ferracane er enestående i rollen som den nøkterne Luciano.
Han spiller den gamle geitebonden med en stoisk ro, noe som gjør det ekstra virkningsfullt når besinnelsen til slutt ryker.
Anna Ferruzzo er også svært god i rollen som Lucianos kone Antonia.
Hun har ikke mange replikker, men hennes rolige rolletolkning er et strålende eksempel på hvordan et blikk kan si mer enn tusen ord.
Filmens manus er saktegående og noen vil kanskje mene det gjør filmen langtekkelig.
At regissør Munzi tar seg tid til å dvele ved små detaljer som et flakkende blikk her, en ekstra lang stillhet der, gir oss imidlertid et godt og nødvendig innblikk i rollefigurenes sinn.
Tankevekkende drama
Sorte sjeler er en sterk skildring av hvordan den italienske mafiaen ikke bare er en kriminell virksomhet, men også en del av selve kulturen og samfunnsordenen.
Frykt, lojalitet og splittelse – feiden mellom de to familiene påvirker ikke bare dem, men hele landsbyen de bor i.
På tross av en klassisk mafiafortelling, blir Francesco Munzis film dermed et annerledes mafiadrama som er tankevekkende snarere enn underholdende, som gjør inntrykk og som sitter igjen i kroppen etterpå
| 1
|
004636
|
Taxi Teheran
Underfundig metafilm om undertrykkelse.
Regissør Jafar Panahi legger ut på biltur i Taxi Teheran, en underfundig metafilm, som på spissfindig vis sier mye om det iranske samfunnets utfordringer gjennom små situasjoner, dialoger og problemstillinger.
Panahi forteller også hvordan det er å utøve sitt kreative virke under streng sensur og kontroll, og leverer stadige spark til myndighetenes absurde innholdskrav og restriksjoner.
Dette er en interessant film fra en modig filmskaper som kjemper for sin ytringsfrihet.
Meta-filmatisk univers
Filmen starter med en lang kamerakjøring nedover en travel gate.
Vi forstår at vi er i en taxi av gulfargen på panseret.
Sjåføren plukker opp et par passasjerer som er fremmede for hverandre, men begynner snart en diskusjon om sharialov og rett, med en overraskende utgang.
Først litt senere får vi avslørt hvem som kjører, og det viser seg å være Jafar Panahi selv.
Han tar opp stadig nye passasjerer etter hvert som andre forlater bilen, og samtalene berører temaer som skole, kriminalitet, religion og kultur.
Taxi Teheran beveger seg i et meta-filmatisk univers, der sekvensene åpenbart er iscenesatte, men gir seg ut for å være dokumentariske.
Dette er et velfungerende grep, som gjør at Panahi kan fortelle en planlagt og skrevet historie, men knytter den tettere opp til virkeligheten.
Stereotypen på en taxisjåfør er gjerne en snakkesalig bedreviter, men Panahi er stort sett bare en lyttende part, og lar passasjerene ytre sine/hans meninger om diverse samfunnsforhold i Iran.
Håpløse arbeidsforhold
En av figurene i filmen er hans egen niese, som han plukker opp fra en skole.
Hun har i oppgave å lage en kortfilm, og lister opp alle kravene som iranske myndigheter stiller til en film for at den skal bli godkjent som såkalt "distribuerbar", og vi forstår at dette er Panahis måte å fortelle omverden hvilke håpløse forhold han jobber under i hjemlandet.
Panahi ble i 2010 idømt husarrest og yrkesforbud, men har siden da likevel greid å lage tre filmer og smugle dem ut av Iran.
Taxi Teheran er en klok, spenstig og uhyre viktig film.
For alle som tar lett på ytringsfriheten, viser Panahi oss her ett av alternativene.
Gjennom de små historiene tegnes et større bilde av et samfunn som tynges av religion, gamle holdninger og undertrykkelse.
Filmen vant Gullbjørnen i Berlin i februar, og bør sees av alle som mener at ytringsfrihet er oppskrytt
| 1
|
004641
|
Beasts Of No Nation
Kruttsterk filmdebut fra Netflix.
Den første eksklusive Netflix-filmen viser seg å være et sterkt krigsdrama.
Beasts Of No Nation er alt annet enn et enkelt publikumsfrieri, med sin brutale historie om en helt vanlig gutts forvandling til farlig barnesoldat ett sted i Vest-Afrika.
Regissør Cary Joji Fukunaga (Sin Nombre, True Detective) viser borgerkrigens vanvidd med all sin gru i en film med godt skuespill, brutale virkemidler og flere marerittaktige sekvenser.
Beasts Of No Nation er lang og seig, men den som har tålmodighet, blir servert en historie det ikke blir så lett å glemme.
Blir formet barnesoldat
Filmen er basert på en roman av den nigerianske forfatteren Uzodinma Iweala og handler om Agu (Abraham Attah), som bor sammen med familien sin i en landsby i et ikke navngitt afrikansk land.
Når opprørere invaderer området, må Agu flykte alene ut i bushen.
Der blir han tatt hånd om av en geriljaleder som kaller seg Kommandanten (Idris Elba).
Agu blir tatt inn i troppen, bestående av unge gutter og menn, og blir gradvis formet til å bli en lydig soldat, som gjør hva som helst for sin leder.
Beasts Of No Nation er filmet i Ghana og miljøskildringen er troverdig.
Landskapet er vilt og uhåndterlig, på samme måte som krigstilstanden er det.
Her møter vi en gruppe mennesker som har mistet noe av sin menneskelighet.
Dette formidles effektivt gjennom Agus forvandling i historien, godt spilt av unge Abraham Attah.
Filmen gjør at man kan forstå hvorfor fenomenet med barnesoldater oppstår.
De er enklere å programmere for skruppelløse krigsherrer som Kommandanten er et godt eksempel på.
Elba spiller skummelt godt
Idris Elba er filmens eneste stjernenavn, og fremstiller Kommandanten som en farlig jævel som fører krig for sin egen skyld og ingen andres.
Det vekkes lite sympati for ham, ikke minst på grunn av en litt bortgjemt scene som indikerer at han misbruker sine barnesoldater seksuelt.
Elba spiller skummelt godt, som vi vet han kan, og er totalt overbevisende i en iskald og uberegnelig rolle.
Regissør Cary Joji Fukunaga viser oss volden i all sin gru, men holder igjen det aller verste.
Massehenrettelser vises fra avstand.
Machetehugg tildeles utenfor kamera.
Det er ikke nødvendig å vise alt.
Det eneste som trekker litt ned, er at filmen føles veldig lang.
2 timer og ett kvarter er lenge å oppholde seg i dette universet, som man helst vil komme seg ut av så fort som mulig.
Men historien som fortelles er kruttsterk, og heldigvis skinner det et lite håp om en bedre fremtid gjennom galskapen.
Dette er altså den første filmen Netflix distribuerer eksklusivt på sin strømmetjeneste.
Det er et interessant valg, som signaliserer at de vil bli tatt på alvor som en seriøs aktør innen film, akkurat som de har blitt innen serier.
Beasts Of No Nation er en hard og vanskelig film å se, men noen ganger må man bare tåle det.
Dette er en slik anledning
| 1
|
004642
|
Drømmen om MGP jr
Denne filmen er litt for blass for kino.
MGP jr. er populært i Norge, men kanskje enda større i Danmark, for derfra kommer nå spillefilmen Drømmen om MGP jr.
Den har en bare mildt spennende historie om kulturkollisjoner med religiøse undertoner og overraskende lite fokus på musikken.
Filmen blir en anelse for blass for kino.
Trolig vil dette fenge noen barn rundt 10-12 år, som selvsagt er filmens målgruppe, men Drømmen om MGP jr var ikke mer enn middels interessant for en voksen filmkritiker.
Nektes å delta
Karl (Sylvester Byder) flytter til København og finner en felles musikkinteresse hos den nye klassevenninna Sawsan (Malika Sia Graff).
Hun drømmer om å delta i MGP jr. og Karl vil hjelpe henne med å nå finalen.
Men Sawsan lever under streng sosial kontroll fra slekta og hele det muslimske miljøet i bydelen.
Hun nektes både å delta og ha kontakt med Karl, som til alt overmål er kristen og snakker jevnlig med Gud, men de nye vennene forsøker likevel å finne en utvei.
Filmen forsøker innledningsvis å skildre kontrastene mellom bygd og by.
Øde strender og vidt hav kryssklippes med travelt byliv med halal og kebab.
Det blir litt overtydelig.
Senere ser vi Karl som den naive bygdegutten som ikke forstår konvensjonene i den multikulturelle skolegården.
Det blir også litt overtydelig.
Kanskje gjør dette historien enklere å forstå for barna som tross alt skal se filmen.
Men noen fine spissfindigheter forekommer.
Karls mor snakker om de utenlandske barna, han kommenterer at de alle er danske, mor svarer "du forstår hva jeg mener".
I overkant forutsigbart
Dramatikken rundt Sawsans MGP-deltagelse mangler nok en smule troverdighet, blant annet det fraværende apparatet rundt arrangementet.
Hun skal liksom bare møte opp, så er saken biff.
Jeg tror Danmarks Radio har sakene mer på stell enn som så.
Men kanskje er ikke dette så viktig.
Vennskapet mellom Sawsan og Karl er godt skildret, med fine prestasjoner fra de unge skuespillerne.
Og, som alltid, er det morsomt å se barns åpenhet kontra voksnes fordomsfylte trangsyn.
Men både utviklingen og konklusjonen på historien er i overkant forutsigbart.
Denne filmen har vært en pen suksess i Danmark med over 100.000 solgte billetter.
Den drar kanskje nytte av merkevaren MGP og det faktum at den skildrer en flik av det nye, multikulturelle Danmark.
Drømmen om MGP jr virker imidlertid enn så lenge å være nettopp det for jenter som Sawsan - en drøm.
Et lite sveip innom NRKs MGP jr-sider indikerer at få, om noen, muslimske jenter har deltatt i konkurransen.
Det hadde vært fint om denne filmen hadde gitt noen fikse ideer.
Kanskje det er dens fremste misjon
| 0
|
004643
|
Paranormal Activity: The Ghost Dimension
Unngår så vidt parodisk skrekk.
Paranormal Activity: The Ghost Dimension er den sjette filmen i serien som startet i 2007.
Debutregissør Gregory Plotkin, som var klipper på de forrige fire filmene, benytter seg av akkurat samme formel som sine forgjengere, og kunne nok hatt både en bedre historie og mer sofistikerte grøss.
Det kan diskuteres hvorvidt denne sekseren beriker sjangeren, men lettskremte vil i det minste få litt valuta for pengene, med noen effektive øyeblikk av plutselig skrekk.
Men stort sett vet man hva som kommer og det meste er halvbra.
Mystiske opptak
Mike (Dan Gill) besøker broren Ryan (Chris J. Murray) og kona Emily (Brit Shaw), som nettopp har flyttet inn i nytt hus med datteren Leila (Ivy George).
Der finner de en kasse med et gammelt videokamera og kassetter fra 1980-tallet.
Teipene inneholder mystiske opptak av to søstre, mens kameraet fanger opp merkelige forstyrrelser i huset.
Og snart skjer det ting med lille Leila som tyder på at 80-talls-kassettene og nåtiden har en demonisk sammenheng.
Også i denne filmen blir flere kameraer satt opp av filmens figurer for å dokumentere overnaturlige hendelser.
Men nå presenteres alt i 3D, som rimer heller dårlig med teknologien de benytter seg av, spesielt det store VHS-kameraet fra 1980-tallet, som til alt overmål filmer i widescreenformat.
Det er kanskje ikke troverdighet som er målet i en Paranormal Activity-film, men 3D'en ødelegger litt av illusjonen av found footage-formatet.
Ikke et litterært mesterverk
Man skal ha studert denne serien inngående for å henge med på alle referansene.
The Ghost Dimension har en spesiell forbindelse med Paranormal Activity 3, der handlingen var lagt til 1988.
Vi ser tilbakeblikk på hvordan søstrene Kristie og Katie blir brukt av en mystisk sekt kalt Jordmødrene, som forsøker å fremkalle demonen med det lite skremmende navnet Toby i menneskelig form.
Nei, manuset er ikke et litterært mesterverk, men legger i det minste til rette for regelmessig skvetting.
Ifølge produsentene skal dette være den siste filmen i serien.
Det er litt vanskelig å tro på, all den tid flere spørsmål fra serien forblir ubesvart (SPOILER ALERT):
Hva er Tobys plan?
Hvor er det blitt av den voksne Katie?
Og hva skjer med Hunter Rey?
Samtidig er det godt kjent at disse filmene har tjent ekstremt godt i forhold til produksjonskostnadene.
Så jeg er sikker på at det kommer mer Paranormal Activity på ett eller annet tidspunkt.
Men kanskje er det greit med en lengre pause nå, før skrekken blir parodisk.
Paranormal Activity: The Ghost Dimension unngår det så vidt.
| 0
|
004644
|
Mistress America
Dialogen er filmens fremste kvalitet.
Regissør Noah Baumbach og skuespiller Greta Gerwigs forrige samarbeid, Frances Ha, fikk ros for å ta dagens unge New York-kvinner på kornet.
De gjør mer av det samme i Mistress America, en snakkesalig film som befinner seg i gråsonen mellom drama og komedie.
Figurene er forholdsvis enkle og historien mangler dybde, men sprek regi og energisk dialog gjør filmen morsom på en underfundig måte.
Dette er kanskje ikke en generasjonsfilm på samme måte som Frances
Ha var det, men Mistress America er en herlig oppfølger fra paret Baumbach og Gerwig.
Tas med storm
Den 18 år gamle collegejenta Tracy (Lola Kirke) tar kontakt med Brooke (Greta Gerwig), som skal bli hennes søster så snart mora gifter seg med Brookes far.
Tracy tas med storm av sin kommende stesøster, som er 12 år eldre og allerede en erfaren New Yorker.
Brooke har en drøm om å åpne en restaurant, men trenger finansiering.
Tracy blir med henne på tur til Connecticut for å finne en investor, nemlig gamlekjæresten Dylan (Michael Chernus).
Lola Kirke underspiller som Tracy - og det er positivt ment.
Hun er en litt sjenert og ensom ung dame som ikke finner seg helt til rette på college.
Filmen skildrer godt de store kontrastene mellom den inneslutta og tilknappede Tracy og den sprudlende og utadvendte Brooke, som tilsynelatende vet alt om det urbane voksenlivet.
Greta Gerwig spiller sjarmerende og innbydende, og gjør at vi forstår hvorfor både Tracy og alle andre tiltrekkes av Brookes aura.
Rik dialog
Det er dialogen i filmen som er dens fremste kvalitet, avlevert med kirurgisk presisjon, der de små kommentarene er blant de største høydepunktene.
Historien i seg selv er forholdsvis enkel.
Baumbach og Gerwig har skrevet manuset sammen, og er ikke ute etter å øse livsvisdom ut over oss.
De vil heller skildre et knippe samtidspersoner som man kan kjenne igjen visse trekk av, og utforske kontrastene mellom de som står på terskelen til ungdomslivet og de som straks er ferdige med det, men kanskje ikke vet det selv.
Noah Baumbach formidler New York-stemningen, slik vi drømmer at den er.
Han viser seg nok en gang som en slags Woody Allensk arvtager, ikke bare med valg av filmby, men også med sin dialogrikdom, med sans for mild komikk og lett overdrevet dramatikk.
Dette er en film som vil deg vel, og som skaper gode tanker og følelser.
Og dersom du elsket Greta Gerwig i Frances Ha, er Mistress America en selvfølgelig film å se på kino!
| 1
|
004646
|
James Bond:Spectre
Daniel Craig-epokens beste Bond-film.
James Bond anno 2015 er ikke bare agentaction med gadgets og ville stunts.
Spectre er også et mørkt psykologisk drama, der agent 007 må igjennom selvransakelse og stå ansikt til ansikt med sin egen fortid.
Om det høres tungt ut, kan jeg berolige med at regissør Sam Mendes ikke har glemt at kinopublikum også må underholdes.
Og det gjøres med sedvanlig Bondsk overdrevenhet, både på land, til vanns og i luften.
Spectre er kanskje ikke tidenes Bond-film, men er Daniel Craig-epokens beste.
Den tilfører ny energi til gamle krefter og oppleves som en smakfull hyllest til mytologien.
Mange vink til Bond-universet
Det er omveltninger i britisk sikkerhetstjeneste.
Mi6 er presset og 00-programmet står i fare for å avvikles.
Samtidig er James Bond (Daniel Craig) på et personlig oppdrag.
Han har fått ferten av en hemmelig forbryterorganisasjon med enorm rekkevidde.
Jakten skal avdekke noen farlige hemmeligheter, samtidig som Bond blir tvunget til å revurdere sitt liv som agent.
Særlig mer konkret ønsker jeg ikke å være, historien oppleves best uten avsløringer.
Det kan se ut som om Sam Mendes og manusforfatterne John Logan, Neil Purvis og Robert Wade har ønsket å sette ny rekord i antall referanser til Bond-universet.
Spectre inneholder vink til sikkert halvparten av de gamle filmene, enten det dreier seg om figurer, situasjoner, steder eller Spectre-organisasjonen selv.
Det føles trygt og godt med en slåsskamp på et tog, biljakt med en spesialutstyrt Aston Martin eller scener fra en klinikk på en alpetopp.
Men slike vink gjør ingen god historie.
Heldigvis har Spectre det, også.
Daniel Craig har aldri hatt mer å spille på enn her, og gjør Bond til en mer interessant og sammensatt figur enn tidligere.
Genial introduksjon av skurken
Persongalleriet omfatter for øvrig Ralph Fiennes i en stadig viktigere og mer håndfast rolle som M, Ben Whishaw i en mer omfattende funksjon som Q og Lea Seydoux i en tøff og rolle som Madeleine Swann, dama som kan være nøkkelen til avdekkingen av Spectre.
Lederen for det hele, Franz Oberhauser, spilles av en sedvanlig god Christoph Waltz, men etter en genial introduksjon på et skurkemøte i Roma, mister figuren litt av sin mystikk, som er det samme som halve moroa.
Spectre er berusende vakkert filmet av Hoyte van Hoytema, sveitseren som filmet
Her og Interstellar og som også har jobbet i norsk og svensk film (Svidd neger, Salto, salmiakk og kaffe, La den rette komme inn).
Her har han filmet Bond på ekte 35mm film med kremfarget pallett, med stor dynamikk mellom lys og skygge, der skyggen ofte dominerer.
Filmens åpningsscene fra Mexico City er intet mindre enn mesterlig, en tilsynelatende uavbrutt tagning opp en trapp, ut av et vindu og over en bygning mens
De dødes dag feires i gatene nedenfor.
Komponist Thomas Newman gjør sitt ytterste for å emulere følelsen av John Barrys klassiske Bond-toner, og lykkes godt med det.
Bare Sam Smiths kjedelige åpningslåt trekker ned på musikkfronten.
Regissør Sam Mendes følger dermed opp suksessen med Skyfall.
Spectre er nok en anelse for lang med sine 148 minutter, men dette er uansett en lekker visjon av den moderne James Bond.
Filmen trekker tråder til fortiden og viser at figuren også har en fremtid.
Det er definitivt plass til ham
| 1
|
004647
|
Sangen fra havet
En sterk filmopplevelse for både store og små.
Et vakkert stykke filmkunst er resultatet når filmskaperen Tomm Moore bruker håndtegnet animasjon, med en blanding av akvarellkunst og en moderne strek, til å fortelle et eventyr inspirert av det irske sagnet om selkiene, selene som kunne kaste hammen for å bli mennesker.
Sangen fra havet er en nydelig film, som trekker assosiasjoner til det japanske animasjonsselskapet Studio Ghiblis fantasifulle filmer.
Fortellingen, som blander gamle folkeeventyr med en moderne historie, er magisk – en sterk filmopplevelse for både store og små.
Magien vekkes til live
Ben og lillesøsteren Saoirse bor med faren sin, fyrtårnvokteren Conor, på ei værbitt lita øy i havgapet utenfor Irland.
Moren til de to barna ble borte da Saoirse ble født, og den seks år gamle jenta har aldri sagt et eneste ord.
Når Saoirse en dag finner en selskinnskåpe som passer henne perfekt, vekkes gammel magi til live og merkelige ting begynner å skje.
Hun og Ben blir kastet ut i et eventyr fylt av alver, hekser og magi.
Nå må Saoirse finne stemmen sin og synge havets sang for å redde alvefolket, og seg selv, fra undergang.
Animasjonskunst
Det er ikke uten grunn Sangen fra havet ble nominert til Oscar for beste animasjonsfilm i år – filmen er et strålende stykke animasjonskunst.
Bakgrunnen i bildet er malt med akvarellfarger, mens rollefigurene er tegnet med en moderne strek som blir en fin kontrast.
Tomm Moore har også latt seg inspirere av kubismen når det gjelder perspektiv og dybde, noe som gir en flathet i bildet som passer godt med resten av stilen.
Lydsporet er komponert av Bruno Coulais, sammen med den irske folkemusikkgruppen Kíla.
Og filmen er fylt med vakker irsk gælisk folkesang, som drar deg rett inn i eventyret.
Mange inntrykk å ta inn
Sangen fra havet handler om tap, savn og tilgivelse.
Faren er kjærlig, men fraværende på grunn av tapet av kona, og Ben er sint på Saoirse fordi han forbinder henne med den skjebnesvangre natta da moren forsvant.
Når vi beveger oss inn i eventyruniverset fortelles handlingen på en enkel, rett frem måte, som nok kan oppleves som litt enkel for noen voksne.
Men Sangen fra havet er likevel en sterk filmopplevelse, fordi det er så mange inntrykk å ta inn.
Den vakre animasjonen og filmmusikken bergtok meg fullstendig og rørte meg til tårer.
Dette er animasjonskunst på sitt beste.
Her i Norge vises «Sangen fra havet» med norsk tale, med blant andre Anders Baasmo Christiansen, Lise Fjeldstad, Trond-Viggo Torgersen og Ane Brun i de norske stemmene.
Anmeldelsen er basert på en pressevisning med original tale.
| 1
|
004648
|
Hotell Transylvania 2
En lite etterlengtet oppfølger.
En lite etterlengtet oppfølger viser seg å være en lite nødvendig film.
God animasjon kastes bort på en masete og kjedelig historie i Hotell Transylvania 2.
Det er mange fargerike figurer i dette universet, men de fleste av dem ble introdusert i forrige film, og har derfor ikke overraskelsesmomentet på sin side.
Dette er en grei skuring for de som ikke har store forventninger eller kvalitetskrav.
Men det kan virke som om ønsket om kjapp inntjening er hovedmotivet bak Hotell Transylvania 2, ikke nødvendigvis en brennende fortellertrang.
Hotel Transylvania drives altså av selveste Dracula, som fristed for alle monstre som trenger ferie.
Nå gifter datteren Mavis seg med Jonathan, mennesket som forvillet seg inn på hotellet i den første filmen.
De blir etter hvert foreldre til lille Dennis, men blir han vampyr eller menneske?
Bestefar Dracula er sikker på at hoggtennene hans vokser ut hvert øyeblikk, men årene går og han bestemmer seg for å gi Dennis en liten dytt mens foreldrene hans er bortreist.
Maser noe voldsomt
Man kan skimte konturene av en tematikk rundt oppvekst, annerledeshet, forventninger og selvrealisering, men filmen er ikke spesielt opptatt av å utforske disse elementene nærmere.
Her handler det om ren og skjær underholdning, som selvsagt ikke er en dårlig intensjon, men handlingen blir lite interessant når alt dreier seg om enkleste vei mot et komisk poeng.
Mens far/datter-forholdet var det som holdt film nummer en oppe, er reisverket mindre stabilt i toeren.
Dracula-figuren maser noe voldsomt i rollen som overivrig bestefar og blir en slitsom figur å ha i fokus i 90 minutter.
Vil smårollingene la seg underholde av Hotell Transylvania 2?
Jo da, de vil det.
Men filmen vil være glemt i samme sekund som rulleteksten går, uten at noen har lært noe, blitt utfordret av noe eller moret av noe de ikke har sett før.
Hotell Transylvania 2 er kompetent utført i alle tekniske avdelinger og regissør Genndy Tartakovsky er dyktig på flere felter, men det skorter på fortellergleden.
Det kan kanskje skyldes at Adam Sandler er en av manusforfatterne og produsentene, samt har Dracula-stemmen i originalversjonen.
Hans navn er ikke akkurat synonymt med kvalitet for tiden, heller ikke etter Hotell Transylvania 2.
| 0
|
004649
|
The Babadook
Dette er en genuint skremmende film!
Den australske grøsseren The Babadook var en snakkis etter Sundance-festivalen i januar 2014, så det har tatt sin tid å få den til norske kinoer, men den er virkelig verdt å vente på!
Dette er en genuint skremmende film, full av marerittaktige bilder som ikke først og fremst skal få deg til å skvette, men lure deg inn i en konstant tilstand av uro og frysninger.
Og jeg kan love at det fungerer, for The Babadook er en oppvisning i hvordan en regissør kan skremme mye ved å vise lite.
Mørk og forstyrrende regle
Amelia (Essie Davis) er alenemor for Samuel (Noah Wiseman), en vilter 8-åring med betydelige atferdsproblemer.
Han er slitsom, hun er sliten.
En kveld finner Samuel ei bok mora ikke visste de hadde, nemlig Mister Babadook.
Men etter hvert som hun leser den for ham, innser Amelia at dette slett ikke er en hyggelig barnebok, men en mørk og forstyrrende regle med skumle utbrettsbilder.
Boka legges vekk, men det er for sent.
Mister Babadook er vekket til live og vil inn i huset.
Filmen skildrer godt Amelias hverdag i en grå jobb og utfordrende hjemmeliv.
Samuel er gjenstand for stadige bekymringer og filmen viser med små grep hvordan hun aldri har fri.
Sønnen henger på henne konstant, livet er i en stadig limbo og har redusert Amelia til en skygge av den hun en gang var.
Etter hvert vekkes mistanken om at Mister Babadook representerer hennes egen indre angst, demoner og skyldfølelse.
Amelia spilles overbevisende godt av Essie Davis, mens Noah Wiseman er hjerteskjærende som storøyde og energiske Samuel.
Gnistrende godt filmet
Bildene i filmen er overraskende lyse.
Vi er vante til at skrekkfilmer foregår i mørke, men her foregår mye på dagtid.
Til gjengjeld er det som er mørkt virkelig mørkt.
Kontrastene er store, og er gnistrende godt filmet av den polske fotografen Radek Ladczuk.
Manifesteringen av Mister Babadook er minimalistisk, men svært effektiv.
Vi ser scener der Amelia surfer gjennom tv-kanaler og ser grøsserklipp fra en gammel stumfilm som gir oss en idé hvor Babadooks fremtoning kommer fra.
The Babadook kan minne om et mareritt som et barn kan ha, bare med en voksen tilnærming.
Det er noe grunnleggende skummelt med skrekkscenarioene her, som minner meg om noe jeg kunne ha følt som liten gutt.
Manusforfatter og regissør Jennifer Kent gjør en imponerende spillefilmdebut, som bygger videre på hennes kortfilm Monster fra 2005.
The Babadook er en frisk og original grøsser, og noe av det skumleste jeg har sett de siste årene, ved siden av It Follows
| 1
|
004651
|
Dheepan
Godt drama med aktuelt migrasjonstema.
Regissør Jacques Audiard vant Gullpalmen i Cannes for Dheepan.
Jeg er usikker på om den egentlig er god nok til å fortjene såpass til heder.
Den er nemlig ikke fullt på høyde med Audiards tidligere filmer, Profeten og Rust og bein, men dette er like fullt et mørkt og tett, lite drama, med aktuell tematikk som bakteppe.
Filmen bygger rolig opp historien til et eksplosivt klimaks, men forråder stemningen med en unødvendig epilog som Audiard burde kuttet ut.
Likevel har Dheepan sterke kvaliteter som oppveier de små skjønnhetsfeilene.
Utgir seg som familie
En mann, kvinne og ei jente smugles fra Sri Lanka til Frankrike.
De utgir seg for å være en familie og får oppholdstillatelse.
Dheepan (Jesuthasan Antonythasan) får jobb som vaktmester i en boligblokk, men det skal vise seg at det nye livet byr på utfordringer, både i form av voldelige narkoselgere og spøkelser fra gamlelandet.
Dessuten sliter papirfamilien med å være en familie.
De kjenner nemlig hverandre ikke.
Innledningsvis viser filmen desperasjonen som råder blant asylsøkere i overfylte leire og hvordan de utnyttes hjerterått av menneskesmuglere, en tematikk som bare øker i aktualitet.
Vi ser også hvordan de kommer med en ferdigkonstruert historie og hjelpes av en tolk til å lure seg til opphold, også et aktuelt tema.
Men så starter "familien" jobben med å etablere seg.
Dheepan og "kona" Yalini (Kalieaswari Srinivasan) skaffer seg jobber, mens "datteren" Illayaal (Claudine Vinasithamby) går på skole.
Vi ser mennesker preget av krig og store, personlige tap som sliter med å tilpasse seg både fysisk og psykisk, og det er ikke vanskelig å føle sympati med dem i en utsatt situasjon.
Må bruke krigserfaring
Det er et dystert bilde Jacques Audiard tegner at et fattig, kriminelt og multikulturelt miljø i Le Pré-Saint-Gervais, en nord-østlig forstad til Paris, som er Europas tettest befolkede bydel.
Miljøskildringen er gjennomført dunkelgrå og forsøplet.
Her må Dheepan navigere seg varsomt mellom rivaliserende narkogjenger, helt til han bokstavelig talt trekker linja, og tvinges til å ta i bruk sin erfaring som tamiltiger fra borgerkrigen på Sri Lanka.
Han blir en slags vigilantefigur i beste Charles Bronson-stil, bare med en mer interessant bakhistorie og personlig ballast, godt spilt av Jesuthasan Antonythasan.
Dheepan har et voldsomt klimaks, som er kraftfullt filmet, uten å være spekulativt.
På ett tidspunkt får vi det som virker som en god avslutning, men så velger Audiard å gå ett skritt videre med en epilog som tar luven av dramatikken.
I stedet for å gå rystet ut av kinosalen, blir man lullet inn i en mer behagelig stemning.
Det synes jeg var unødvendig.
Men jeg synes fremdeles at Dheepan er et godt drama, med sterke skuespillerprestasjoner, intense høydepunkter og dreven regi av Gullpalmevinner Jacques Audiard.
| 1
|
004652
|
Jem and the Holograms
Mislykket modernisering av 80-talls-figurer.
Leketøysgiganten Hasbro har hatt økonomisk suksess med sine Transformers-filmer.
Men de har flere gamle figurer på lager.
Jem and the Holograms stammer fra 1980-tallet og har nå fått en filmatisk oppdatering som SoMe-fenomen i vår tid.
Det er sørgelig lite vellykket.
Rent teknisk er dette profesjonelt utført til siste piksel, men figurene er kjedelige, historien er tynn og musikken er av vekslende kvalitet.
Blir YouTube-fenomen over natta
Jerrica (Aubrey Peeples) har motvillig blitt et YouTube-fenomen på grunn av et privat musikkopptak der hun kaller seg Jem.
Plutselig slåss plateselskapene om henne og Jerrica tar med seg bandet sitt, bestående av søsteren og to venninner, til Starlight Records.
Dette selskapet styres av Erica (Juliette Lewis), men det blir trøbbel når det blir klart at hun kun ønsker å signere Jem, ikke de andre i bandet.
Dette høres jo kanskje ut som en ekte historie, men problemstillingene og konfliktene blir så skjematisk skildret at det er umulig å bry seg stort om begivenhetene.
Det sentrale i historien er den gudsjammerlig kjedelige tematikken om å være tro mot seg selv.
Jerrica er ei søt og sympatisk jente, men har ikke nok ved seg til å vekke den store interessen.
Figuren blir for tynn, pregløs og anonym.
De andre i bandet hennes, Kimber (Stefanie Scott), Shana (Aurora Perrineau) og Aja (Hayley Kiyoko), er bare irriterende.
I tillegg er det en sidehistorie her om Jems avdøde far og hans lille robot, men den sklir ut i søtsuppa.
Hjertelig gjensyn med Molly Ringwald
Det beste med Jem and the Holograms er et hjertelig gjensyn med Molly Ringwald, som var 1980-tallets it-girl i filmer som Sixteen Candles, Pretty In Pink og The Breakfast Club.
For 30 år siden ville hun spilt
Jem - og eid rollen!
Nå spiller hun i stedet den godt voksne tanta og fungerer dermed kanskje som en slags link til Jem-figurens opprinnelses-tiår.
Like heldig er ikke Juliette Lewis, som har en utakknemlig rolle som hjerteløst plateselskapmonster, utstyrt med en kvalmende kjekkassønn (Ryan Guzman) som må være en av moderne films dårligste mor/sønn-castinger.
Det er forståelig at Hasbro forsøker å modernisere Jem-serien til vår tid, men nå virker det nesten passé å legge så stor vekt på sosiale medier som det denne filmen gjør, med stadige referanser og innklippsbilder.
Jeg hadde foretrukket en tøffere historie, med villere humor, og spreke figurer med litt edge.
Regissør Jon M. Chu en god på alt det tekniske og kan dette med å skru sammen en film, men har hatt et slett manus å jobbe med her.
I rulleteksten antydes det en oppfølger, men den tviler jeg på vil se dagens lys.
| 0
|
004653
|
Elser – 13 minutter fra Hitler
Vellykket film om mislykket Hitler-attentat.
Regissør Oliver Hirschbiegel imponerte alle i 2004 med Der Untergang, filmen om Adolf Hitlers siste dager.
Etter noen mindre vellykkede engelskspråklige filmer, og da tenker jeg spesielt på The Invasion og Diana, er han tilbake i velkjent terreng.
Elser – 13 minutter fra Hitler er et velspilt krigsdrama fra virkeligheten, med en nær og personlig skjebne fortalt med store, historiske linjer.
Fra pasifist til bombemann
Den 8. november 1939 blir en tidsinnstilt bombe sprengt i München.
Dessverre bommer den på målet, Adolf Hitler, med 13 minutter.
Omtrent samtidig blir unge Johann Georg Elser (Christian Friedel) arrestert på grensa til Sveits med bombetegninger på innerlomma.
Filmen veksler mellom å skildre hans opplevelser under harde naziavhør og forhistorien, som viser hvordan Elser gikk fra å være en ung og konfliktsky pasifist til målrettet bombemann.
Hirschbiegel skaper en god nerve og spenning gjennom denne filmen, selv om utfallet er forholdsvis forutsigbart.
Men det spennende her, er hvordan Elser går igjennom sin forandring.
Vi møter ham som en bekymringsløs musikant og drømmer på starten av 1930-tallet, en fri mann som lever på småjobber og kurtiserer den gifte kvinnen Elsa (Katharina Schlütter).
Men ettersom nazistene får mer og mer innflytelse, gir filmen oss små, smarte drypp som forklarer Elsers gradvise forandring.
Alle disse elementene turneres med god flyt og fremdrift.
Et interessant og komplekst menneske
Elser – 13 minutter fra Hitler ser ut som en stor og dyr film, med førsteklasses tidskoloritt og produksjonsdesign.
Skuespillet holder også høy kvalitet, med Christian Friedels hovedrolle som bærende element.
Han gestalter en figur som det er lett å føle sympati for, selv om han ikke fremstilles som noen renhjertet speidergutt.
Tvert imot er det kanskje hans svake personlighetstrekk som er årsaken til at hans heltemot gjør sterkere inntrykk.
Det er vanskelig å si hvor nært filmens Elser matcher den virkelige personen, som er avbildet før rulleteksten.
Men filmversjonen er et interessant og komplekst menneske, i en godt fortalt historie som viser at styrke kan utvises fra uventet hold.
Med Elser - 13 minutter fra Hitler har Oliver Hirschbiegel laget sin beste film siden Der Untergang - og bør kanskje holde seg i Tyskland?
For det er åpenbart i hjemlandet han gjør sine beste ting
| 1
|
004657
|
99 Homes
Flotte prestasjoner som fortjener å bli sett.
Finanskrisens følger for amerikanske huseiere skildres godt og effektivt i regissør Ramin Bahranis sterke drama 99 Homes.
Andrew Garfield er mest kjent fra de to siste Spider-Man-filmene, og fungerte godt som superhelt, men viser virkelig hva som bor i ham her.
Han spiller med stor rekkevidde i en hovedrolle med emosjonell dybde, mens Michael Shannon overbeviser i en rolle der det må legges lokk på følelser.
Dynamikken mellom disse to forskjellige figurene gjør 99 Homes til et spennende og medrivende drama, basert på en alt for virkelighetsnær historie.
Vil ha tilbake huset
Dennis Nash (Andrew Garfield) mister hjemmet sitt til banken og blir kastet ut av meglerhaien Rick Carver (Michael Shannon).
Tilfeldigheter gjør at Nash begynner å jobbe som snekker og alt-mulig-mann for Carver, der gulroten er å få tilbake huset hans.
Men etter hvert som Nash begynner å tjene gode penger på å kaste ut andre mennesker fra hjemmene deres, begynner samvittighetskvalene å melde seg, samtidig som han settes under press av moren Lynn (Laura Dern).
Bakgrunnen for denne historien er altså svært aktuell for mange amerikanere, som ble rammet hardt av den siste finanskrisa.
Og dette har Raman Bahrani greid å lage en film av som virker både troverdig, tankevekkende og nyansert.
I startfasen fremstår Carver som en skruppelløs meglerhai, noe han også er, men senere forstår vi hvordan han er formet av USAs vinnerkultur.
Nash er den vanlige A4-mannen som er nærmest uskyldig rammet av nedgangstider og finanskollaps.
Kontrastene mellom de to hovedfigurene og skuespillernes gode rolletolkninger gjør 99 Homes til et solid drama som aldri mister nerven.
God fremdrift, klare konflikter
Ramin Bahrani leverer en sterk film som skildrer en flik av virkeligheten bak avisoverskriftene.
Få merket finanskrisa her i Norge, men denne filmen forteller om moteller fulle av vanlige folk som har mistet sine hjem og har ikke råd til å anskaffe nye.
99 Homes gir et godt bilde på hvordan en slik situasjon kan fortone seg.
Filmen har jevn flyt, god fremdrift, klare konflikter og en troverdig konklusjon.
Garfield, Shannon og Dern leverer flotte prestasjoner som fortjener å bli sett.
| 1
|
004659
|
Ronaldo
Filmen svikter som dokumentar.
I månedsvis har fotballnerder over hele kloden gått og gledet seg til at Ronaldo-dokumentaren endelig skulle komme.
Skutt i kinokvalitet og med høye produksjonskostnader så dette ut til å bli et unikt innblikk i livet til en av verdens mest kjente fotballspillere.
Et kamerateam skulle følge ballkunstneren i 14 måneder og gi oss den definitive sannheten om Cristiano Ronaldo, aka CR7.
Filmen innfrir dessverre ikke de galaktiske forventningene.
I løpet av 102 minutter er det lite nytt å melde om personen Cristiano Ronaldo.
Manglende nærhet
Jo da, vi får komme på innsiden av husets fire vegger i luksusvillaen hans i Madrid.
Jo da.
vi får se Ronaldo vugge sin kjære sønn i søvn om kvelden, vi får se alle luksusbilene han har i garasjen sin, vi får se han dusje i slow motion og vi får se det spesialdesignede restitusjonsbassenget som CR7 har i kåken sin.
Et fascinerende basseng, for så vidt, der han kan sykle på ergometersykkelen sin under vann (!), men vi får ikke så mye mer.
Man danner seg et litt tydeligere bilde av CR7 sitt forhold til sin mor, far og bror.
Messi dukker riktignok opp i en kort sekvens, men Messi snakker mest med sønnen Cristiano Jr.
Vi møter knapt en eneste medspiller, trener eller motspiller i denne historien.
Vi møter ingen som ikke er nesegrus i sin beundring av Cristiano.
Snodig.
Cristiano vil ikke fortelle oss noe om hvorfor han har en sønn som tilsynelatende ikke har en mor.
Han sier bare at han alltid har ønsket seg en sønn, men hvordan han har tilegnet seg dette barnet forblir en gåte.
Han viser ikke frem det man vil se, han viser oss bare det han vil vise frem.
Han viser frem hvordan han tar vare på sin nærmeste familie, hvordan han og hans superagent Jorge Mendes har kriget seg helt opp til topps i fotballverdenen.
Han viser oss glansbildet og glamouren.
I glansen av egen selvbeundring
Det mest interessante med dette portrettet, er derfor alt det han ikke viser oss.
Han vil ikke at vi skal bli kjent med hans svake sider.
Han fortsetter bare sitt uendelige prosjekt med å bygge merkevaren CR7.
Han vil at vi skal kjøpe drakta hans, og han vil at vi skal kjøpe denne filmen.
Det skinner gjennom at Ronaldo er en egoist, en businessmann og et produkt.
For ham er det viktigste i livet å vinne gullballen.
Det viktigste er å bli best, ikke å skaffe seg venner.
Han sier det i klartekst selv:
"Jeg har nesten ingen venner i fotballen og det trives jeg med".
Cristiano Ronaldo har ingen nære venner i fotballen, ingen nære venner utenfor familien og managementet sitt, og han vil ikke ha det.
Han vil bli best mulig, og da har han ikke råd til å konsentrere seg om noe annet enn seg selv.
Fair det, men det blir kjedelig dokumentarfilm av det.
Filmen svikter altså som dokumentar.
Den føles konstruert og regissert.
Den er vakkert filmet og klippet og alt det tekniske er på stell, men filmen gir ikke det den lovet meg i traileren.
Dette er ikke den definitive sannheten om Cristiano Ronaldo slik vi var lovet, tvert imot, det er den konstruerte historien om den fantastiske CR7 og hans fantastiske familie og hans fantastiske agent.
| 0
|
004660
|
The Hunger Games:Mockingjay Part 2
Den siste filmen er også den beste!
Den siste The Hunger Games-filmen er også den beste i serien!
Dramatikken topper seg med et spennende klimaks som har bygget seg opp gjennom de forrige filmene.
Jennifer Lawrence lyser i sentrum av begivenhetene, og tilfører hovedrollen både tyngde og troverdighet.
Dette er fremdeles underholdning ment for de litt yngre, med de innholdsmessige begrensningene det gir, men Mockingjay Part 2 er uansett en strålende avslutning, som effektivt syr sammen de viktigste trådene som denne filmserien har lagt ut.
Vil drepe presidenten
Opprørerne fra de 13 distriktene har samlet seg til et felles angrep mot Panems hovedstad Capitol.
Men deres mockingjay/spottefugl, Katniss Everdeen (Jennifer Lawrence), er fast bestemt på å drepe president Snow (Donald Sutherland) på egen hånd.
Hun blir tvunget ut i felten for å lage propaganda sammen med en hjernevasket og ustabil Peeta (Josh Hutcherson).
Men snart endres oppdraget etter Katniss sitt ønske.
Målet er Snow!
Denne filmen kaster ikke bort tiden.
Her er fokuset satt fra første stund, noe som sørger for klare konflikter og et handlingsmettet forløp.
I startfasen etableres selvsagt Katniss sine kvaler ved krigføring, slik at hennes moralske nivå er uangripelig, selv når hun dreper sine motstandere, samtidig som det gjør senere avgjørelser forståelige.
Jennifer Lawrence tar hovedrollen til et nivå som jeg tror ikke mange andre skuespillere kunne ha gjort ut i fra samme utgangspunkt.
Ja, Katniss er en heltefigur, men først og fremst et menneske.
Fantasiaction av godt merke
Seriens store persongalleri blir litt mindre i løpet av denne filmen.
Alle er innom, men noen faller fra.
Skal man peke på noe i negativ retning her, måtte det være at enkelte figurers brå avslutninger ikke vies den oppmerksomheten som de kanskje hadde fortjent.
Man får etter hvert en god del å sørge over, uten at det gis rom for sorgen.
Handlingen må videre, og kanskje er det det beste for filmens del.
Den kan by på spektakulære sekvenser når Katniss og hennes team må forsere utspekulerte feller på veien mot presidentens godt bevoktede palass.
The Hunger Games:
Mockingjay Part 2 er ung fantasiaction av godt merke, der undergrunnsscener med klare pek til Aliens (en av tidenes beste filmer, bare så det er sagt), er høydepunktet for min del.
Regissør Francis Lawrence viser igjen sin styrke i det visuelle.
Andre vil kanskje sette pris på en avklaring på visse mellommenneskelige relasjoner.
Hele dette universet får en god og troverdig konklusjon, samtidig som filmen tar farvel med sitt publikum på det nydeligste vis.
Jeg tør påstå at få vil skuffes av denne avrundingen av The Hunger Games.
| 1
|
004662
|
Far From Men
Westernaktig film med fantastisk foto.
Viggo Mortensen vandrer en eklektisk rute gjennom karrieren.
Han kunne selvsagt kapitalisert på Ringenes Herre-suksessen og vært stor Hollywood-stjerne.
I stedet velger han mindre filmer, og det aner meg at han er mer interessert i kunstnerisk interessante roller enn rikdom og berømmelse.
Far From
Men er et flott drama fra opprørskrigen i Algerie på 1950-tallet, der Mortensen spiller den ikke-voldelige læreren som plutselig blir tvunget til å forholde seg til voldsomme krigshandlinger.
Det er en god westernaktig film, med fantastisk foto og fine skuespillerprestasjoner.
Må eskortere drapsmann
Året er 1954, og Daru (Viggo Mortensen) er lærer for lokale barn langt ute på den øde og steinete landsbygda i Atlasfjellene.
Dit kommer fangen Mohamed (Reda Kateb) som har begått et mord.
Daru får i oppdrag å eskortere ham til Tinguit for et rettsoppgjør.
Han har ikke lyst, og planlegger å sette Mohamed fri, men når drapsofferets slektninger går til angrep, blir begge nødt til å rømme og ta seg mot nærmeste by.
Regissør David Oelhoffen og fotograf Guillaume Deffontaines gjør maksimalt ut av de harde og steinete omgivelsene i store cinemascope-bilder.
Det ugjestmilde landskapet ser ut som Mars, og er en passende scene for den iskalde dramatikken, der liv og død går hånd i hånd gjennom flere sterke øyeblikk.
Men Viggo Mortensen og Reda Kateb makter å skape menneskelige figurer midt i elendigheten.
De snakker seg ikke vekk i de lange diskusjonene, og avslører ikke sine innerste hemmeligheter i tide og utide, men ved små hint og vink forstår vi etter hvert mer om begge to, og hvorfor de gjør som de gjør.
Forsøker å unngå hevn
Far From
Men er basert på novellen Gjesten av den franske forfatteren og journalisten Albert Camus, som var en kjent pasifist.
Historien utforsker hvordan Darus ikkevoldelige holdning utfordres i møte med voldelige situasjoner, og hvordan begge forsøker å unngå hevn på hver sin måte.
Både Viggo Mortensen og Reda Kateb spiller gode og gjennomførte roller, der de kun gir vekk det nødvendigste for å få figurenes indre konflikter til overflaten.
Nick Cave og Warren Ellis har for øvrig laget stemningsskapende musikk, som komplementerer det filmatiske uttrykket.
Far From Men er herved anbefalt!
| 1
|
004665
|
Burnt
Kokkefilm med sløve kniver.
Burnt er en kokkefilm med sløve kniver.
Det starter dårlig med en fortellerstemme som forklarer hele premisset for historien, noe som er allment kjent som et tegn på slapp historiefortelling.
Regissør John Wells må ha glemt regelen "Show, don't tell".
Det er ingenting i voice over'en som publikum ikke kan forstå selv senere i filmen.
Bradley Cooper leser da også inn disse replikkene med minimalt engasjement.
Han vet at dette er bullshit.
Det setter tonen for en film som har noen gode elementer, men mangler det viktigste, en hovedperson å bry seg om.
Cooper spiller nemlig en ufyselig fyr med psykopatiske trekk.
Sikter mot tre stjerner
Superkokken Adam Jones (Bradley Cooper) har hatt en lengre pause fra restaurantbransjen etter en fadese i Paris.
Nå drar han til London, der han overtar kjøkkenet på restauranten til sin gamle venn og hovmester Tony (Daniel Brühl).
De samler et mannskap bestående av både nye og gamle kokkekollegaer, og sikter seg inn mot den tredje stjerna i Michelin-guiden.
Men konkurransen er knallhard, og Adam innhentes av sin egen fortid.
Maten i filmen er vakkert komponert og anrettet av mesterkokken Marcus Waering.
Scenene der rettene kokkeleres, er kjappe, energiske og fulle av fres.
Kokkenes arbeidsklima skildres som et beinhardt kappløp mot klokka, med Adam Jones som nådeløs teamleder.
Jeg har ikke kunnskap om dette er en troverdig fremstilling av et tre-stjerners kjøkken, men Adam Jones fremstår som en satan uten sosiale antenner, og vil sannsynligvis virke mer avskrekkende enn tiltrekkende på potensielle småkokker.
Men det kan ikke underslås at kjøkkensekvensene har en vitalitet som resten av filmen mangler.
Slapp kjærlighetshistorie
Adams forhistorie er en litt diffus blanding av ung dårskap og galopperende narkobruk.
Nåtidslinja preges av en uinteressant konkurranse med en annen mesterkokk (James McAvoy), og en slapp kjærlighetshistorie mellom Adam og kokken Helene, spilt av Sienna Miller.
Cooper og Miller spilte også mot hverandre i American Sniper, som ble innspilt bare noen måneder før denne.
Der spilte Cooper en Navy S.E.A.L. Kanskje er det derfor han fremstår alt for bøff og veltrent for rollen i Burnt?
Filmen må finne seg i å bli sammenlignet med Jon Favreaus Chef, en humørperle om kokken som går tilbake til sine røtter etter et nederlag.
Adam Jones velger motsatt taktikk, men det er dessverre lite glede å spore i Burnt.
Samme hvilket resultat historien gir, så må man spørre seg hvorfor disse figurene egentlig gidder gjøre det de gjør.
Filmen greier ikke å formidle kjærligheten og lidenskapen for mat som jeg antar man må ha for å lykkes på dette nivået.
Coopers stjernestatus tar nok ikke skade av denne filmen, men det er vanskelig å knytte bånd til figuren han spiller her, og det er vanskelig å tro fullt og helt på historien som serveres
| 0
|
004667
|
Bridge of Spies
Ny knallfilm fra Steven Spielberg.
En velkjent hendelse fra den kalde krigens dager fortelles med en veterans drevenhet i Bridge of Spies.
Steven Spielberg regisserer solid og trygt en film der mange små elementer sys sammen til en imponerende, helhetlig historie.
Kanskje overdrives nostalgien over denne tidsepoken en smule, med litt for glansede bilder og søte strykere.
Men med Tom Hanks i den bærende hovedrollen, et vell av interessante bifigurer, et velskrevet manus og mester Spielberg i registolen, har Bridge of Spies blitt en spennende og interessant historieleksjon.
Må forhandle med russerne
Filmen er inspirert av virkelige hendelser, hvilket sikkert betyr at visse elementer er endret, utelatt eller oppdiktet.
Men faktum er at advokaten James B. Donovan (Tom Hanks) blir spurt om å forsvare den russiske spionen Rudolf Abel i 1957.
Tre år senere blir et U2-spionfly skutt ned over Sovjetunionen, og piloten Francis Gary Powers tatt til fange.
På bakgrunn av hans forsvar av Abel, blir Donovan spurt om å dra til Øst-Berlin for å forhandle med russerne om en mulig utveksling av fanger.
Tom Hanks har denne rollen inne fra før, den hverdagslige amerikaneren som utfører store ting med overbevisende moral og integritet.
Han omkranses av et imponerende ensemble, der jeg har spesielt lyst til å trekke frem teaterveteranen Mark Rylance.
Han spiller fantastisk i rollen som Rudolf Abel, med stor beherskelse og suveren ro.
Hans rolletolkning gjør at Abel fremstår som en hyggelig og bedagelig eldre herre, som det ikke finnes noe vondt i, til tross for at han faktisk er hemmelig agent på fremmed jord.
Rylance kan kanskje være høyaktuell for noen store filmpriser.
Coen-skrevet manus
Selvsagt er det filmatiske av ypperste kvalitet, med Spielbergs faste samarbeidspartnere, fotograf Janusz Kaminski og klipper Michael Khan, som solide støttespillere.
Tidskoloritten er overbevisende, uten å være påtrengende.
Manuset er signert Matt Charman og, ikke minst, Ethan Coen og Joel Coen, som har sørget for at tørre, historiske fakta levendegjøres med smart dialog, og gir en forståelse av alvoret bak hendelsene.
Man føler virkelig at noe står på spill her, selv om utfallet er kjent for mange.
For de som mener at vi er på vei inn i en ny kald krig, eller allerede er der, kan Bridge of Spies virke skremmende aktuell.
Det er også en ny knallfilm fra Steven Spielberg, som viser få svakhetstegn i sitt femte tiår som regissør på toppnivå
| 1
|
004669
|
By The Sea
Uengasjerende film fra ekteparet Jolie/Pitt.
Angelina Jolie viste lovende takter som regissør med krigsdramaet Unbroken.
By The
Sea er et steg tilbake, for dette er et seigt drama som kjeder mer enn det engasjerer.
Nå kaller hun seg Angelina Jolie Pitt, nærmest for å understreke at filmen er et samarbeidsprosjekt med ektemannen Brad Pitt.
Begge er produsenter her.
Jolie Pitt har også skrevet manuset og spiller selv den ene hovedrollen, mens Brad Pitt har den andre.
Samspillet har dessverre liten gnist, som om de spiller på sparebluss.
By The
Sea er lekkert filmet i nydelige omgivelser på den franske kysten, men dette blir overfladisk om vakre menneskers små problemer.
Vil ødelegge idyllen
Et par tar inn på et lite hotell ved en pittoresk bukt ett sted i Frankrike tidlig på 1970-tallet.
Det viser seg at forholdet mellom dem er tynnslitt.
Roland (Brad Pitt) er en forfatter uten inspirasjon.
Vanessa (Angelina Jolie Pitt), en tidligpensjonert danser, sliter med depresjon.
Så får de et nygift par (Mélanie Laurent og Melvil Poupaud) i naborommet, som Vanessa spionerer på gjennom et hull i veggen.
Deres irriterende lykke får henne til å sette i gang et spill for å ødelegge idyllen.
Det første man legger merke til, er Christian Bergers smakfulle foto, som holder stilen gjennom hele filmen.
Den er godt tonelagt av Gabriel Yareds musikk, mens tidskoloritten sikres blant annet av Ellen Mirojnicks kostymer og Tom Browns scenografi.
Rammen rundt er altså veldig god, men historien er ikke av samme kvalitet.
Jeg sliter med å bry meg om Roland og Vanessa.
De virker for rike, overfladiske og sutrete.
Velment prosjekt
Angelina Jolie Pitt og Brad Pitt er fremdeles gode skuespillere, men førstnevnte har verken greid å skrive figurene interessante eller regissere dem gode.
Når det endelig avdekkes hva det er som tærer på forholdet mellom Vanessa og Roland, er det for seint å be om publikums sympati, for da har man allerede gått lei av hennes stille sutring og hans fyllekuler.
By The Sea fremstår som et velment prosjekt for ekteparet, og har visuelle kvaliteter som kan settes pris på, men historien er slapp, uengasjerende og langdryg
| 0
|
004671
|
Etterskjelv
Knallsterk debut i utfordrende film.
Den svenske filmen Etterskjelv er en imponerende debut av både regissør og manusforfatter Magnus von Horn og hovedrolleinnehaver Ulrik Munther.
Dette er et mørkt og sterkt drama der bygdedyret våkner på et lite sted i Sverige.
Her får vi troverdige observasjoner av en ungdoms problemer med å forsone seg med sin egen forbrytelse, samt omgivelsenes uforsonlige møte med den hjemvendte.
Det er en vanskelig historie, der man nærmest blir tvunget til å sympatisere med begge sider av konflikten som oppstår.
Nettopp derfor blir filmen mer utfordrende og interessant.
Vekker sterke reaksjoner
John (Ulrik Munther) kommer hjem til gården til faren Martin (Mats Blomgren) etter to år i fengsel.
Det skal raskt vise seg at både skolemiljøet og lokalsamfunnet ikke er spesielt begeistret for å få ham tilbake.
Litt etter litt avdekkes hva John egentlig måtte i fengsel for og hvilke sterke følelser og reaksjoner hans nærvær vekker, både blant jevnaldrende og deres foreldre.
Han søker vennskap hos den nyinnflyttede jenta Malin (Loa Ek), men blant noen av klassekameratene brygger det opp til en voldsom konfrontasjon.
Filmens oppbygging er god, der den nølende, avventende holdningen til John signaliserer med all tydelighet at hans tilstedeværelse er vanskelig.
Se bare på skrekken i øynene til rektoren (Inger Nilsson) når John kommer tilbake til skolen.
Situasjonen eskalerer stadig, og på en måte skjønner man hvorfor, men på den annen side fremstår John som en rolig og ettertenksom ungdom som har sonet sin straff og fortjener en ny sjanse.
Filmen viser hardt og effektivt hvordan dette ikke nødvendigvis er den rådende tankegangen i det lille samfunnet.
Utviklingen er uforutsigbar og troverdig i et stramt og godt manus.
Eksplosive utbrudd
Ulrik Munther er fra før kjent som artist, blant annet fra MGP junior og Melodifestivalen, og gjør her en knallsterk debut som skuespiller.
John er ingen enkel rolle, men Munther gjennomfører den oppsiktsvekkende godt med behersket spill, der man aner Johns uro vakende under overflata, med enkelte eksplosive utbrudd.
Regissør Magnus von Horn har fått mye ut av sin unge stjerne, i en film med stilsikkert filmspråk, en vedvarende uggen følelse, og sterke konflikter uten enkle løsninger.
2015 har allerede gitt oss de svenske kvalitetsfilmene Svenskjævel, Jeg er Ingrid og Min lille søster og nå avslutter Etterskjelv et sterkt kinoår for våre naboer.
| 1
|
004674
|
A Very Murray Christmas
Musikalsk julemoro for Murray-fansen.
Forrige gang Bill Murray og regissør Sofia Coppola jobbet sammen, lagde de den fantastiske og stemningsfulle Lost in Translation.
Og igjen er det en sorgmunter hotelltilværelse, og minneverdige coverlåter som fenger mest i A Very Murray Christmas.
Bill Murray får spille på sine sterkeste kort som komiker, og veksler finstemt mellom spydig gretten og underspillende hjertevarm i sin kjærlige parodi på den amerikanske TV-julespesialens konstruksjon og «feelgood»-tradisjoner.
Med en gjesteliste kjendistoppet av George Clooney, Miley Cyrus og Chris Rock, er det mye humør og glamfaktor i de mest lettbeinte sanginnslagene.
Og Jenny Lewis fra Rilo Kiley og David Johansen fra New York Dolls sørger for å få fram julekjærligheten til det levde liv og hotellbarens lindrende vesen i de mer følelsesladde øyeblikkene.
Julefast i hotellbaren
Det hele foregår på ærverdige Carlyle Hotel i New York.
Det er julaften, og mens en snøstorm har stanset all trafikk, forbereder Bill Murray seg til å lede en direktesendt julespesial med musikk og kjendisgjester.
Problemet er bare at ingen av gjestene kommer på grunn av snøkaoset, og Bill Murray har jo egentlig ikke lyst til lage en dum julespesial.
Så dette blir julespesialen om den mislykkede julespesialen, og vi følger Murray etter hvert som kvelden utfolder seg på hotellet.
Med strømbrudd, drinker, litt innpakket julebudskap og rikelig med julesanger.
Paul Shaffer er med på reisen som pianist og våpendrager, og etter hvert som flere skjebner trekkes mot hotellets bar, får de framførte julesangene stadig mer handling å speile.
Flere av julesangene framføres med Murray selv bak mikrofonen.
Han mestrer vokalistrollen godt med sin henslengte og ru framførelse, og holder seg kledelig i bakgrunnen på de sangene som krever mer tonal utfoldelse.
Metagrepene er mange i denne julespesialen, og Coppola og Murray er særdeles raus med referansene til tidligere filmer og medskuespillere.
Flest nikk er det til Bill Murrays rolle i julekomedien Scrooged (1988), hvor han spilte hovedrollene som Frank "Ebenizer" Cross, og hvor manusforfatter Mitch Glazer også var med på moroa.
Noen aldeles nydelige musikknummer
Årets første juletårer rant nedover kinnet mitt til en aldeles nydelig versjon av The Pogues sin «Fairytale Of New York».
Med David Johansen, Jenny Lewis og Bill Murray som ledende trekløver.
Også en intenst vakker versjon av "Christmas (Baby please come home)" framført av Maya Rudolph er av det høytidsfremkallende slaget.
Det er mye medmenneskelighet og ærlighet i denne salongberusede julespesialen.
Jo da, her er det tidvis rikelig med sesongfasade og glitter.
Og alle smiler hjertelig når Miley Cyrus og George Clooney stemmer i på julefavorittene.
Men Murray og Coppola sklir aldri bort fra hotellbarens rause vesen og troverdige skjebner.
Så bli sittende over litt rulletekst for noen passende siste ord.
A Very Murray Christmas slår meg som en sånn liten TV-skatt som ville blitt distribuert mellom venner og spesielt interesserte på videokassetter hvis den hadde kommet på 90-tallet.
Full av flotte prestasjoner og øyeblikk, men litt for sær og mangefasettert til at filmbransjen ville ha kostet på den plass i butikkhyllene før jul.
Det er derfor veldig gledelig at en slik personlig og gjennomført spesial får internasjonal distribusjon.
Dette er slettes ikke en komedie for alle, men det er en tidlig julegave for dem som er disponert.
A Very Murray Christmas har premiere på Netflix 4. desember.
| 1
|
004675
|
Self/less
Middels sci-fi-thriller som mangler særpreg.
Tarsem Singh er regissøren av The Cell, The Fall og Immortals, alle filmer med et sterkt visuelt preg.
Nå har han laget sin hittil kanskje streiteste film, nemlig Self/less med Ryan Reynolds i hovedrollen.
Det er en tidvis spennende thriller med sci-fi-elementer, men plages av en uforløst historie, actionsekvenser av den enkle sorten og skuespillere som kanskje ikke tror fullt og helt på historien de er satt til å spille ut foran kamera.
Derfor blir Self/less kun en middels god film, som går rett på Blu-ray, DVD og strømming.
Oppdager en farlig hemmelighet
Den dødssyke milliardæren Damian (Ben Kingsley) henvender seg til et mystisk selskap som kan overføre bevisstheten hans til en ny og frisk kropp, skapt i et laboratorium.
Den nye Damian (Ryan Reynolds) lever livets glade dager, helt til han oppdager en farlig hemmelighet som gjør at han blir jaktet av selskapets sjef, Albright (Matthew Goode), og hans farlige håndlangere.
Hele tanken om å overføre bevissthet til en ny kropp er selvsagt et litt søkt premiss, som filmen behandler glatt og enkelt.
Filmens figurer godtar prosessen litt for kjapt, og med liten grad av undring, slik at hele opplegget virker ganske kunstig.
Kanskje hadde det blitt for rart med en forsøksvis forklaring, men historien er basert på at få figurer stiller spørsmål.
Og publikum skal bare godta at dette fungerer.
Jeg stusser litt med det samme, men velger å glemme det etter hvert som filmen går over til å bli en jaktfilm i stedet for sci-fi-drama.
Borger ikke for sterkt særpreg
Ryan Reynolds gjør en helt grei rolle som Damian, men hans væremåte føles ganske annerledes enn Ben Kingsleys eldre versjon.
De to personlighetene samsvarer ikke særlig godt.
Matthew Goode er akkurat passe hensynsløs som sjefen for kroppsbytteselskapet, selv om det ikke forklares hvordan en briljant vitenskapsmann på jakt etter nytt liv skulle bli så innbitt på å ta liv.
En annen viktig person i historien er Madeline (Natalie Martinez), som jeg ikke skal forklare funksjonen til, men jeg kan si at Martinez kanskje har den vanskeligste oppgaven og løser den ikke med like stor suksess hele veien.
Self/less fremstår som en jobb for regissør Tarsem Singh, ikke et personlig prosjekt.
Visualiteten fra hans tidligere filmer er tonet sterkt ned, og får den til å se ut som om hvem som helst kunne stå bak.
Ryan Reynolds i hovedrollen borger heller ikke for et sterkt særpreg, men han fungerer godt nok som både dramatisk skuespiller og actionhelt.
Self/less har blitt en film som er grei med Grandiosa på fredag kveld, men den er stort sett glemt i løpet av lørdagen.
| 0
|
004677
|
Solan og Ludvig:Herfra til Flåklypa
På alle måter et hjertelig gjensyn!
Gjensynet med Solan, Ludvig, Reodor og de andre frodige figurene i Flåklypa er på alle måter hjertelig.
Dette er et univers jeg trives overmåte godt i.
Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa bygger videre på elementene fra Jul i Flåklypa (2013), og regissør Rasmus A. Sivertsen innfører noen nye figurer fra Kjell Aukrusts rikholdige univers med stort hell.
Det vil si, "hell" har nok ingenting med filmens kvaliteter å gjøre.
Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa er rett og slett dyktig laget, både med hjerte og hjerne.
Kamp mot nabobygda
Denne gangen inngår Solan et veddemål med meieribestyrer Ollvar O. Kleppvold fra nabobygda Slidre, som Flåklypa har et konkurranseforhold til.
De gjenoppliver det gamle Osteløpet for å finne ut en gang for alle hvem som er best.
Solan, Ludvig og Reodor må frakte en ost fra Slidre til Flåklypa, gjennom skog, kratt og over fjell.
Men Kleppvold har med seg den tørrvittig bergenseren Olram Slåpen og selveste Emmanuel Desperados på laget.
Og i all hemmelighet har Solan satset hus og hjem på seieren.
Akkurat som i den forrige filmen, har Herfra til Flåklypa den samme typen lune humor som Kjell Aukrust ble så kjent og kjær for.
Manusforfatter Karsten Fullu har igjen truffet blink med både dialogen og hovedtrekkene i historien.
Man gjenkjenner den absurde konkurransen mellom nabokommunene som er utgangspunktet for hele historien.
Man trekker på smilebåndet over alle detaljene i både språk og uttrykk.
Og figurene har et særnorsk preg over seg som vi ikke ser mange av på kino.
Desto mer velkomment er det å møte dem her!
En god dose nostalgi
Stop-motion-animasjonen holder samme kvalitet som i den forrige filmen, altså er den svært god.
Detaljnivået er ganske imponerende, og man kjenner lett igjen både figurer og omgivelser fra Kjell Aukrusts egne tegninger.
På lydsiden underbygges historien av både Christian Schaannings lydmiks og Knut Avenstroup Haugens musikk, mens stemmene er morsomt levert av Kari-Ann Grønsund (Solan), Trond Høvik (Ludvig), Fritjof Såheim (Ollvar O. Kleppvold), Bjarte Hjelmeland (Olram Slåpen), mens Per Skjølsvik er en solid erstatter for avdøde Trond Brænne som Reodor Felgen.
Det er bare to år siden forrige Flåklypa-film gikk på kino, men jeg håper publikum tåler en til.
Dette er nemlig førsteklasses familieunderholdning, både for gamle Flåklypa-fans og nye tilhengere.
Som i den forrige, kan voksne kose seg med en god dose nostalgi, mens de unge blir underholdt i et akkurat passende tempo.
Hadde dette vært en amerikansk animasjonsfilm, ville farten sannsynligvis vært skrudd opp mange hakk.
Her rekker både figurer og handling sette seg skikkelig, og tar seg til og med noen brukbare pustepauser underveis, uten at det på noen måter er rom for kjedsomhet.
Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa kommer til å bli en ny suksess, og det vil være fullt fortjent!
| 1
|
004678
|
Star Wars:The Force Awakens
–
Dette er Star Wars-filmen jeg har drømt om!
Denne anmeldelsen er fri for avsløringer.
Faktisk vil jeg nesten ikke si noe om hva Star Wars: The Force Awakens handler om.
Det er overraskelsene, oppdagelsene og vendingene som gjør denne historien til en av seriens beste.
Regissør J.J. Abrams har gitt oss en Star Wars-film som er bedre enn det verden anno 2015 kanskje fortjener.
Dette er en spektakulær frisk start som setter prequel-filmene fra 1999-2005 i skammekroken, men står skulder til skulder med de originale.
Mitt filmhjerte banker av fryd og glede over at en av verdens beste filmserier er tilbake på nivået der den hører hjemme, nemlig på den absolutte toppen.
Dette er Star Wars-filmen jeg har drømt om, og litt til!
Høy dramatikk og store følelser
Fra smakebitene vi har sett i den massive lanseringskampanjen, vet vi at historien plukker opp tråden ca. 30 år etter hendelsene i Jediridderen vender tilbake (1983).
Vi møter blant andre skrapjegeren Rey (Daisy Ridley), stormtrooperen Finn (John Boyega) og X-wing-piloten Poe Dameron (Oscar Isaac).
Skjebnen fører dem ut på et farlig eventyr gjennom verdensrommet, der Kylo Ren (Adam Driver) er en truende kraft.
Noen gamle kjente blandes også inn i begivenhetene, og vi får mer enn nok av både høy dramatikk, store følelser og eksplosiv sci-fi-action.
Følelsen av det gode gamle Star Wars-universet er der med det samme, delvis takket være den flotte filmmusikken av mesterkomponist John Williams.
J.J. Abrams fører et modernisert filmspråk, men tar i bruk mange av de samme virkemidlene som George Lucas satte standarden for i den første Star Wars-filmen i 1977.
Det males med bred pensel over galaksene, med store bilder av en ørkenplanet, majestetiske romskip, søte droider og kule stormtropper, gnistrende lasersverd, episke slag, kjappe X-wings, TIE Fighters og kjempen Millenium Falcon.
Alt er selvsagt formidlet med det Hollywood har å by på av moderne effektmagi, men filmen ser likevel ut som klassisk Star Wars!
En fantastisk ny helt
Men det er menneskene som står i fokus.
Vi får flotte gjensyn med gamle helter, men det er de nye figurene som imponerer mest.
Daisy Ridley er en helt fantastisk ny helt, som stilles overfor noen interessante utfordringer.
John Boyega spiller en figur som må foreta store moralske valg, mens Oscar Isaac spiller flygeresset som tilfører filmen vidd og humor.
Og så er det helt utrolig å se samspillet mellom de menneskelige figurene og den lille robotkula BB-8, som er forbausende uttrykksfull, og blir en umiddelbar maskotfavoritt på linje med C3-P0 og R2-D2.
Det finnes sider ved historien der man kan påpeke at fremdriften avhenger av en rekke fantastiske tilfeldigheter og sammentreff.
Men dette er helt i tråd med det etablerte Star Wars-universet, og jeg godtar alt det har å vise meg.
Filmen gir og gir stadig vekk, der det ene høydepunktet avløser det andre, samtidig som det fortelles en historie som inviterer til engasjement.
Jeg var mektig imponert over hvordan J.J. Abrams gjenopplivet Star Trek-serien i 2009.
Nå har han gjort det samme med Star Wars, bare enda bedre
| 1
|
004679
|
Min andre mor
Treffer godt der det gjør vondt.
Brasilianske
Min andre mor er et nært portrett av hvor vondt og vanskelig det kan være å ofre samvær med sine nærmeste for å kunne forsørge egen familie.
Og hvor vemmelig det kan være når mennesker ser ned på hverandre.
Gjennom å sette kameraet tett inntil huden på hushjelpen Val (Regina Casé), treffer regissør Anna Muylaert rett i urettferdighetsnerven min når hun maler opp forskjellene mellom hushjelpen og huseierne i São Paulo.
Filmen blir tidvis vel ambisiøs i alle elementene den vil flette inn, men med mye varme, en god dose humor og et blikk som søker både storsamfunnet og individene, er Min andre mor en historie som fester seg i både hodet og hjertet.
De mange forskjellene på folk
Val er hushjelp for en rik familie i São Paulo.
Hun har bodd på et lite rom hjemme hos sin arbeidsgiver i årevis, og for familiens sønn Fabinho (Michel Joelsas) er Val vel så mye mamma som guttens velstående mor.
Men for sin egen datter Jéssica (Camila Márdila), har ikke Val kunnet gi like mye omsorg.
Jéssica har vokst opp langt unna hos slektninger i Vals hjemby.
Og det er nettopp fordi hun må forsørge sin datter at Val har flyttet fra Jéssica og valgt å vie hele sitt liv til jobben som hushjelp.
Overgangen blir derfor enorm da Jéssica flytter til storbyen for å studere arkitektur.
Klasseskiller, undertoner av forakt og bitre følelser bobler raskt til overflaten da hushjelpens datter blir boende som en slags gjest hos sin mors arbeidsgiver.
Det vokser fram mye sjalusi fordi vennskap og vennlighet mellom mennesker som liker hverandre går på tvers av forventninger og gamle tradisjoner.
En mor å bli glad i
Hennes finstemte skamfølelse over Jéssicas mangel på ærbødighet i møtet med sine egne arbeidsgivere sier mye om de tradisjonelle skillene mellom fattig og rik i det brasilianske samfunn.
Samtidig som Vals herlige måte å takle husfruens overlegne små stikk på, viser hvor aldeles malplassert og konstruert det sosiale skillet mellom de to kvinnene er.
Det er de gamle oppfatninger av tjenestefolk som en slags underklasse som ligger under som årsak til flere konflikter her.
Og det er et tidvis gyselig menneskesyn som framføres av deler av rollegalleriet.
Både bevisst og ubevisst.
I et samfunn hvor studieplasser deles ut på bakgrunn av kunnskap, er det en trussel for de privilegerte at prestisjeplassene kan gå til hushjelpens datter framfor de rikes sønn.
Og måten den fasadefikserte mor reagerer med overraskelse da Jéssica forteller om sine studieplaner, er en av mange scener som treffer veldig godt der det gjør vondt.
Filmen klarer ikke helt å matche den treffsikkerheten som den viser i figuroppbyggingen når filmskaper Anna Muylaert prøver å la Jéssicas interesse for arkitektur si noe om muligheten for samfunnsendringer.
Dette blir ikke viet nok plass til at det klarer å bli noe mer enn en påbegynt stemning, som blir litt lett behandlet mot filmens slutt.
Det er likevel et imponerende stykke regiarbeid å flette inn så mange nyanser inn i Val og Jéssicas historie.
I en verden hvor alle menneskene vi møter merker at deres sosiale status påfører dem tap av menneskelig nærhet – både for fattig og rik – klarer
Min andre mor å gi alle rollefigurene rom til å rope ut sin frustrasjon, uten at dette fjerner fokus fra hovedhistorien.
| 1
|
004680
|
Macbeth
Shakespeare-purister vil kanskje rynke på nesa, men dette er en slående filmatisering!
Det er en stund siden Shakespeares Macbeth har blitt adaptert for det store lerretet.
I motsetning til Hamlet, er det ikke like mange filmskapere som tør ta i den skotske jarlen som ville bli konge.
Den australske filmskaperen Jason Kurzel har imidlertid turt nettopp det, og godt er det, for hans versjon av Macbeth er en intens og annerledes tolkning av Shakespeares stykke.
Med Skottlands tåkefylte og trolske heilandskap til hjelp, og enestående skuespillerprestasjoner fra Michael Fassbender og Marion Cotillard, blir filmen en sterk, men også dempet og nesten enigmatisk opplevelse.
Grådighet og ambisjoner
De fleste kjenner kanskje til historien om Macbeth, men han var altså en skotsk jarl og general, som drepte sin egen konge for å selv kunne ta tronen.
Macbeth er egentlig en trofast undersått, men når tre hekser profeterer at han skal bli konge lar han seg overtale av kona til å ta livet av kongen.
Og kronen blir hans, men den dårlige samvittigheten spiser ham opp innenfra.
Han klarer ikke å stole på noen og angsten gjør at han styrer som en tyrann.
Strålende skuespill
Kurzel og manusforfatterne har tatt seg friheter i sin adapsjon av stykket.
Hendelser som kun blir gjenfortalt av Shakespeare spilles ut i filmen, mens andre scener er kuttet eller flyttet.
Siden det er den gamle poetens dialoger og monologer som fremføres av skuespillerne, er Macbeth likevel veldig Shakespeare.
Det gir filmen unektelig et preg av teater, og det er ikke alltid teater fungerer på film.
Michael Fassbender og Marion Cotillard leverer imidlertid så sterkt at jeg blir fullstendig grepet av dramatikken.
Den første scenen i femte akt er gjort om til en monolog for Lady Macbeth.
Scenen er helt spesiell med kameraet nært på Lady Macbeths forpinte fjes.
Marion Cotillards prestasjon gikk rett i ryggmargen på meg, og satt lenge igjen i kroppen etterpå.
Hvor mange barn hadde Lady Macbeth?
De lærde strides om Macbeth og Lady Macbeth har hatt barn sammen eller ikke.
Lady Macbeths:
«I have given suck, and know how tender 'tis to love the babe that milks me» betyr at hun har hatt barn, men mange mener at hun er eldre enn Macbeth og har barn fra et tidligere ekteskap.
En annen tolkning er at replikken indikerer et barn som har gått bort, og det er denne tolkingen som er brukt i filmen.
Filmens første scene som viser gravferden til parets avdøde sønn er ikke med i stykket, og gir oss en annen forståelse av hvorfor Macbeth og Lady Macbeth handler som de gjør.
Er det tapet av sønnen som driver dem?
Forsøker Lady Macbeth å fylle tomrommet etter et dødt barn med ambisjoner?
Er det derfor hun driver Macbeth til å bli konge?
Det er en interessant tanke.
Visuelt slående
Kurzels versjon av Macbeth er den mest skitne og blodigste, kanskje mest realistiske og også mest skotske varianten av Macbeth jeg har sett.
Det er også den mest visuelt slående.
Regissøren har en evne til å få de mest groteske handlinger til å se vakre ut på lerretet.
I starten av filmen får vi en slagscene der han, i likhet med Zack Snyders 300, bytter mellom sakte og fort film.
Kurzel gjør det imidlertid med langt større finesse og skaper en flott kontrast mellom det vakre i bevegelsene og det grusomme i handlingen som utføres.
Sammen med filmfotograf Adam Arkapaw, bruker han også tåke, ild og regn til å skape fantastiske bilder og en helt spesiell atmosfære i filmen.
Kurzel smører ganske tykt på, for tykt vil sikkert noen mene, men jeg synes den heftige visuelle stilen kler den brutale historien.
Tempoet i filmen kan til tider være noe tregt, men ikke så mye at det ødelegger den intense atmosfæren.
Elsk eller hat
Jeg ser for meg at noen Shakespeare-purister vil rynke på nesa over hva Kurzel har gjort med Macbeth.
Jeg tror at både historiens forandringer og filmens visuelle stil vil være enten elsk eller hat for folk.
For min del er dette en av de mest interessante versjonene jeg har sett av stykket.
| 1
|
004681
|
45 år
En aldeles nydelig film om gammel kjærlighet.
Et gammelt ekteskap tar en ny vending i Andrew Haighs rørende drama 45 år.
Her får vi fortalt en historie om kjærlighet, stolthet, sårbarhet og savn som er like intens som den er lavmælt.
Det er nemlig i de stille øyeblikkene at den største dramatikken oppstår.
Med sterke prestasjoner fra Charlotte Rampling og Tom Courtenay i hovedrollene, har dette blitt en aldeles nydelig film som tar sine figurer på ytterste alvor, og formidler følelser og relasjonsdynamikk med potensielt stor gjenkjennelsesfaktor.
Får et overraskende brev
Tittelen avslører hvor lenge Kate (Charlotte Rampling) og Geoff (Tom Courtenay) har vært gift.
Nå står de foran en storstilt feiring av sitt 45-års jubileum.
Men få dager før ekteskapet skal bejubles, får Geoff et overraskende brev fra Sveits.
Myndighetene har funnet liket av gamlekjæresten hans, Katya, som falt i en bresprekk under en fjelltur 50 år tidligere.
Dette setter i gang en følelsesladet prosess hvor Kate føler seg truet av spøkelset av Geoffs første – og kanskje største - kjærlighet.
Allerede i filmens anslag får man en overbevisende følelse av et etablert ekteskap med innlevde vaner, avklarte forhold og kommunikasjon på auto-pilot.
Derfor kommer brevet som et sjokk på dem begge.
Denne situasjonen er kanskje ekstrem, men Haigh regisserer den med stor troverdighet.
Han viser med små, smarte drypp hvordan Kate begynner å se ekteskapet i et nytt lys, mens Geoff ser ut til å holde noe skjult bak fasaden.
Dannet og dempet drama
Historien inneholder elementer som man skal oppdage selv i kinosalen, men det kan sies at dette ikke er et drama med skrik og rop.
Andrew Haigh holder atmosfæren på et dannet og dempet nivå, selv om trykket er dirrende.
Kanskje er det nettopp derfor at enkelte avsløringer har en så sterk slagkraft.
En av dem stiller imidlertid hele fjellturen for 50 år tilbake i et nytt lys, uten at jeg skal diskutere det nærmere her.
Det er uansett en detalj og ikke avgjørende for hva vi føler for historien.
45 år skildrer et aldrende ekteskap med god innsikt, skarpe observasjoner og troverdige problemstillinger.
En nydelig, åpen og bittersøt sekvens avslutter filmen på perfekt vis, der en sangtekst er et sentralt virkemiddel.
Andrew Haigh (Weekend, Looking) imponerer igjen med et sterkt drama, med Charlotte Rampling i en av sine beste roller.
45 år surrer rundt i hodet mitt lenge etter at filmen er sett.
| 1
|
004683
|
In The Heart Of The Sea
Ujevnt sjøfartsdrama med kunstig uttrykk.
Regissør Ron Howard gir oss et godt, men ujevnt sjøfartsdrama i In The Heart Of The Sea.
Rent visuelt, er filmen lekkert utført, selv om mye ser svært kunstig ut.
Man får inntrykk av at innspillingen er gjort i et studio og at det åpne havet er en illusjon.
Det stemmer, også.
Men det som hindrer filmen i å heve seg opp i elitedivisjonen, er en gammeldags historie om menn på havet som mangler særpreg og nye innfallsvinkler.
Man får en distinkt følelse av å ha sett denne filmen før.
In The Heart Of The Sea er laget med en veterans filmteft, men burde hatt en sprekere historie og et mer virkelighetsnært uttrykk.
Jakter på spesiell hval
Forfatteren Herman Melville (Ben Whishaw) jakter på inspirasjon til romanen han planlegger, Moby Dick.
Han reiser til Nantucket på USAs østkyst for å snakke med Thomas Nickerson (Brendan Gleeson), den siste gjenlevende fra hvalfangerskuta Essex, som i 1820 reiste på en skjebnesvanger ekspedisjon til Stillehavet.
Filmen skildrer det spenningsfylte forholdet mellom kaptein George Pollard Jr. (Benjamin Walker) og førstestyrmann Owen Chase (Chris Hemsworth) og deres jakt på en helt spesiell hval.
Essex-ekspedisjonen skjedde virkelig i 1820, og Thomas Nickerson skrev ned sine opplevelser som dekksgutt.
Herman Melville møtte aldri Nickerson på ordentlig, men det er en kjent sak at Essex-hendelsen inspirerte ham til å skrive Moby Dick, regnet som ett av USAs viktigste litterære verk.
Men akkurat denne delen av filmen er faktisk ganske lite spennende.
Jeg tror filmen ville vært strammere om regissør Howard hadde kuttet ut hele Moby Dick-aspektet og fokusert sterkere på forholdet mellom kapteinen og førstestyrmannen, uten alle disse avbrytelsene.
Spenningen mellom Pollard og Chase blir bare mild, og burde vært skrudd til flere hakk.
Gjør et visst inntrykk
Sekvensene fra Essex har mye god, gammeldags spenning i seg.
Scenene der hvalfangerne setter ut i småbåter fra skuta for å drepe hval med håndholdte harpuner er godt filmet, både over og under vann.
Dagliglivet om bord er skildret som en barsk tilværelse blant et hardhudet mannskap.
Og deres senere strabaser gjør et visst inntrykk, men minner litt for mye om andre filmer om havsnød.
Det som taler imot In The Heart Of The Sea, er at Ron Howard har valgt et visuelt uttrykk som får alt til å virke litt kunstig.
Kanskje var det vanskelig å unngå, all den tid det åpenbart måtte brukes mange effekter for å skildre kampen mellom båt og hval, men fargepaletten er en smule overdrevet.
Selv havet har et oransje skjær over seg.
Jeg hadde foretrukket et mer virkelighetstro uttrykk.
Men Ron Howard er en dreven regissør, så jeg ble tilfredsstillende underholdt, selv om det kan stilles noen spørsmål både ved historien og den visuelle innpakningen.
| 0
|
004686
|
The Pearl Button:Vannets mysterium
Sterk dokumentar om en fæl fortid.
The Pearl Button:
Vannets mysterium er en vakker dokumentar om Chiles blodige historie.
Ved å beskrive landets forhold til vann og hav, forteller Patricio Guzmán om en mørk fortid fylt av tortur og systematisk utryddelse av urbefolkning.
Vakre, krystallklare naturbilder og et nærmest meditativt lydbilde er en stor kontrast til historien som fortelles.
The Pearl Button blir derfor en sterk filmopplevelse, men filmen faller litt mot slutten når historiene skal knyttes sammen.
Vakkert filmet
Hvis man ikke kjenner til Patricio Guzmán tidligere filmer om chilensk historie, vil det ikke med en gang være åpenbart hva The Pearl Button handler om.
I starten fremstår filmen som en naturdokumentar om vann som en kilde til liv.
Guzmán filosoferer over hva vann betyr for jorda og menneskene som bor her, mens nydelige bilder av bølgeskvulp, fossefall og sildrende bekker brettes ut over lerretet.
Regissørens rolige fortellerstemme akkompagneres av lyden av regn, hagl, vanndråper som drypper og isbreer som slår sprekker.
Kombinasjonen er svært vakker, og ikke minst behagelig å ta inn.
Deretter skifter Guzmán fokus.
Nå handler filmen om urbefolkningen på øyene Patagonia.
Her har det i flere tusen år bodd ulike stammer som har livnært seg av havet, som mener havet er en del av dem, en del av familien.
Guzmán forteller om hvordan urbefolkningen ble systematisk utryddet på slutten av 1800-tallet, før han går inn i nyere historie og beretter hvordan havet i vår tid har blitt brukt som en kirkegård.
Under Pinchoet-regimet (1973-1990) ble tusenvis av regimets motstandere torturert og drept – likene deres ble kastet i havet fra helikopter.
Tankevekkende og sterk
Det er altså Chiles blodige fortid som er den egentlige historien i The Pearl Button, og Guzmán syr det hele sammen på elegant vis med vann som fellesnevner.
På denne måten klarer han å skape en vakker film om en fæl fortid.
Mot slutten mister Guzmán fokus når han forsøker å se fremover.
Budskapet er at Chile kan utnytte sin lange kystlinje bedre for å hente ut mer av havets ressurser.
Det faller litt på siden av hva resten av filmen har handlet om og oppleves som et unødvendig «P.S.» på slutten.
Det er likevel ikke ødeleggende for filmopplevelsen.
Patricio Guzmán har laget nok en sterk og tankevekkende film om sitt lands historie.
| 1
|
004687
|
Point Break
Sjarmløs versjon av en gammel favoritt.
Point Break anno 2015 er tidvis spektakulær å se på, men blir en rotete actionfilm uten spenning som kun har ekstremsportstunts å lene seg på.
Originalfilmen «Point Break» fra 1991 er for mange en actionfavoritt.
Det var en film som kombinerte surfing og alternativ livsstil med en intens og kul ranshistorie.
Denne nye gjenskapelsen kombinerer også ekstremsport og FBI-etterforskning, men filmen er blottet for interessante konflikter og fengende karakterer.
Her er det ingen god historie, det er langt mellom de godkjente skuespillerprestasjonene og replikkvekslingene er parodisk svake — uten å bli parodisk morsomme.
"Undercover" blant sine egne
Den tidligere idrettsstjerna Johnny Utah forlater rampelyset etter en tragisk motorcrossulykke, og sikter seg inn på en karriere i FBI.
Han oppdager at en rekke spektakulære ran ser ut til å være utført av særdeles vågale ekstremsportutøvere, og får overbevist sjefen om å gå "undercover" i miljøet.
Blant atletene er hans gamle heltebragder god valuta, og Utah kommer raskt i kontakt med de rette folka.
En av de store styrkene til originalfilmen er at vi får forståelse for surfeskurkene, vi skjønner hvor de kommer fra og heier litt på begge lag.
I denne versjonen er det ikke lett å utvikle tette bånd til ransgjengen.
Motivasjonen deres er en samling av åtte styrkeprøver, men disse rotes sammen til en dramaturgisk hengemyr filmen aldri kommer seg ut av.
Filosofien til ranerne blir en slags halvkvedet blanding av Robin Hoodsk godhjertethet og økovennlig "pakt med naturen"-tankegods hvor en skal gi tilbake det en tar fra jorda.
Men filmskaperne ser ikke ut til å ha noen intensjoner om å ta noen av disse temaene på alvor.
Her bare vindushoppes det i ulike tradisjoner og kulturer for å smøre sammen noe som folk skal slippe å gruble på, men som skal smykke filmen med en smak av ekthet.
Verst er det når en går fra en vikinginspirert begravelse med bålbrenning til fullskala afterskiparty på ca. tretti sekunder.
Fri for kjemi
Hverken Luke Bracey som Utah eller Edgar Ramirez som Bodhi klarer å gjøre stort annet enn å posere i rollene sine.
Samspillet mellom de to er statisk, og det blir aldri noen nerve eller konflikt mellom deres vennskap og det at de også er politi og røver.
Der kjemien mellom Keanu Reeves og Patrick Swayze var gnistrende god under Kathryn Bigelows regi i 1991, er samspillet mellom Utah og Bodhi helt blottet for troverdig forbrødring under Ericson Cores instruksjoner.
Tobias Santelmann får ikke all verdens skjermtid, men rekker å levere en av filmens bedre replikker, og gjør en helt grei figur som den reale Chowder.
Ekstremsportsekvensene er godt egnet til å gi folk noen magekriblende opplevelser.
Det er her filmen er på sitt beste.
Men selv om stuntene er fengende filmet og nydelige å se på, så mangler disse sekvensene dramatisk forankring i historien.
De oppleves mer som ca. åtte forskjellige reklamefilmer for ulike halsbrekkende aktiviteter, enn relevante deler av en actionfilm.
Point Break har sine kule øyeblikk, og det er mulig å le med på noen av stereotypiene, men dette er en tam og sjarmløs versjon av en gammel favoritt.
Denne anmeldelsen er basert på 3D-utgaven av filmen.
| 0
|
005017
|
I Am Not Your Negro
En brennhet og kampvillig dokumentar.
Dokumentarfilmen
I Am Not Your Negro er en rasende og reflektert observasjon av afroamerikaneres kamp mot rasisme og undertrykking, fortalt gjennom en som deltok selv i den amerikanske borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet.
Filmen er basert på forfatteren James Baldwins uferdige bok med arbeidstittelen Remember This House.
Teksten han skrev, er så full av skarp innsikt, kraftfulle fordømmelser og avslørende sammenhenger at man lett kan se for seg hvilken sprengkraft boka kunne ha hatt.
Regissør Raoul Pecks dokumentarfilm fanger opp mye av den samme energien, og viser grøssende effektivt hvor aktuelle Baldwins tanker og meninger fremdeles er, flere tiår etter at de ble nedskrevet.
Problemstillingene er kanskje amerikanske, men er lett overførbare til hjemlige forhold.
Derfor er I Am Not Your Negro en brennhet, kampvillig dokumentar som man vanskelig kan stille seg likegyldig til.
Sterke minner og betraktninger
James Baldwins bok ble påbegynt i 1979, og skulle egentlig være ferdig i løpet at ett års tid, men bare 30 sider ble skrevet.
Forfatteren døde av kreft i 1987, 63 år gammel.
Hvorfor han aldri fullførte arbeidet på Remember This House (som han fikk 200 000 dollar i forhåndshonorar for), er ikke kjent.
Disse 30 sidene som Raoul Peck har fått tilgang til, sammen med andre brev og tekster, inneholder sterke minner, betraktninger og refleksjoner om borgerrettskampen, fortalt gjennom drapene på tre av bevegelsenes sterkeste personligheter, nemlig Medgar Evers, Malcolm X og Martin Luther King Jr, som alle var venner av Baldwin.
Teksten forteller også om hans egen følelse av nytteløshet, hvorfor han i store deler av sitt forfatterskap dro utenlands for å bli kvitt en tiltagende følelse av frykt og uro, og hvordan han vendte tilbake til USA når han skjønte at han måtte være med å kjempe denne kampen.
Samuel L. Jackson leser Baldwins tekster med en stille og sober, men kraftfull intensitet, med en nesten ugjenkjennelig stemme.
Han formidler både innholdet, og dets emosjonelle nivå, med en overbevisende styrke, helt uten å rope.
Det er kanskje enda mer imponerende å oppleve James Baldwin selv, i flere arkivklipp som både debattant og studiogjest.
Han viser seg å være en uhyre veltalende, sympatisk, karismatisk, intelligent og overbevisende.
Hans ytringer er åpenbart gjennomtenkte, veloverveide og rasjonelle.
Han fremstår på ingen måte som en fordomsfull og hatefull person, men formidler sine synspunkter på en måte som gjør det lett å forstå hvorfor han er rasende på den hvite befolkningens ignoranse.
Han argumenterer godt for hvordan han som sort mann føler seg fremmed i sitt eget land fordi samfunnet ikke har utviklet en plass for ham, en følelse mange fremmedkulturelle har i vestlige land.
Levendegjør borgerrettskampen
Filmen står av og til i fare for å bli overtydelig.
Filmens fortekst og kapittelinndeling, er et eksempel.
Den grafiske utformingen er sort og hvit, som står i skarp kontrast til hverandre, og symboliserer kampen mellom sorte og hvite.
Filmens formidling av hvite mennesker er stort sett negativ.
De slår, spytter, lynsjer, arresterer, skader og myrder.
Baldwins fordømmelse av de hvite er like sterk, enten man er medlem av KKK, eller er en vanlig familie i en forstad, slik filmen fremstiller det.
Nyansene forsvinner, og fiendebildet er totalt, med noen få unntak.
Et godt eksempel er arkivklippet der Baldwin nettopp har avsluttet et flammende debattinnlegg i en større forsamling, og bildet i samme sekund går over fra sort/hvitt til farger, slik at vi til vår overraskelse ser at han har talt til en forsamling som i all hovedsak består av hvite tilhørere, som gir ham en kraftig, stående applaus.
I Am Not Your Negro er en gnistrende god dokumentarfilm, som på forbilledlig vis levendegjør 1960-tallets borgerrettskamp og setter den inn i en moderne kontekst som gjør det åpenbart at kampen ikke er over.
Det handler ikke om hva som skjedde da, men om hva som skjer nå.
Som James Baldwin selv sier i filmen, gir de sortes skjebne også svaret på landets skjebne.
Regissør Raoul Peck gjør smarte valg som å kryssklippe Baldwins sterke appell i 1963 om moralsk apati og hjerteløshet til bilder av unge, sorte menn drept av politi på 2010-tallet.
I andre deler av filmen ser vi bilder fra opprøret i Ferguson i 2014 og Black Lives Matter-protestene etterpå.
Som publikummer blir man konfrontert med egne synspunkter på hva som skjer nå, sidestilt med James Baldwins syn på århundrer av undertrykking av USAs sorte befolkning.
Derfor er I Am Not Your Negro en brennaktuell historieleksjon
| 1
|
005018
|
Siste kveld med jentene
En av Scarlett Johanssons mer middelmådige filmer.
Siste kveld med jentene er en feminin vri på filmer av Hangover-typen, laget av skaperne bak tv-serien Broad City.
Det handler også her om en fest som går av skaftet, og problemene som oppstår når man forsøker å redde situasjonen.
Det finnes noen komiske høydepunkter her, men dessverre går filmen tom for gode ideer relativt tidlig.
Gode tilløp mister energien, samtidig som troverdigheten får seg flere skudd for baugen.
Det er for så vidt hyggelig å se Scarlett Johansson leke seg litt etter flere seriøse roller, men Siste kveld med jentene er dessverre en av hennes mer middelmådige filmer.
Festen tar en uventet vending
Fem venninner samles til utdrikkingslag i Miami, nemlig Jess (Scarlett Johansson), Alice (Jillian Bell), Blair (Zoë Kravitz), Frankie (Ilana Glazer) og Pippa (Kate McKinnon).
Festen tar en uventet vending når en mannlig stripper kommer til huset.
Det skjer noe som gjør at venninnene må bruke mye tid og krefter på å dekke over resultatet, samtidig som Jess sin forlovede, Peter (Paul W. Downs), og naboene Pietro (Ty Burrell) og Lea (Demi Moore) blander seg inn i begivenhetene.
Oppbyggingen er enkel og grei, der man raskt får følelsen av at venninnene befinner seg på ulike stadier i livet.
Det lyser kanskje ikke troverdighet av fremstillingen av Jess som kongresskandidat, men man lar det passere.
Når damene kommer sammen, legger de ut på en festaften som ligner mye på alle andre slike kvelder man har sett på film tidligere, med alkohol, narkotika og klein dansing.
Ikke mye nytt her, altså.
Det er når de kommer tilbake til det flotte strandhuset de har lånt, at handlingen skyter fart.
Resten av filmen tilbringes stort sett der, noe som gir mindre rom for handling enn man kunne ønske.
Mangler erfaring som komiker
Dynamikken i gjengen er vekslende, der både vennskapet mellom Jess og Alice og kjærlighetsforholdet mellom Blair og Frankie er uavklart.
Min favorittfigur er Pippa, som kommer inn som femtehjul på vogna, og spilles med god komisk timing av morsomme Kate McKinnon.
Selvsagt er det Scarlett Johansson som er den store stjerna i dette ensemblet, og selv om hun slett ikke gjør en dårlig innsats, er det også lett å se at hun mangler erfaring som komiker.
Amy Poehler, Amy Schumer eller Cameron Diaz kunne vært bedre valg i hovedrollen.
Siste kveld med jentene har best sjanser hos feststemte venninnegjenger der latteren sitter løst fra før.
Og jeg innrømmer gjerne at filmen har flere situasjoner som trakk på smilebåndet, men humoren holder ikke mål, handlingen er ikke gal nok, og regien bommer på balansen mellom det morsomme og det alvorlige.
Kanskje er dette litt strengt for en film som ikke har noen andre ambisjoner enn å underholde, men Siste kveld med jentene er en forglemmelig komedie som jeg lo for lite av
| 0
|
005019
|
Prinsesse Mononoke
Et glitrende vakkert rop om naturvern.
Prinsesse Mononoke har blitt 20 år, men både budskapet, historien og det glitrende vakre utseende er like slående i dag som da den kom.
Den japanske mesteren Hayao Miyazaki er i storslag i denne miljøbevisste spenningsfilmen, som han har både skrevet og regissert.
Her opplever vi en filmskaper som er opptatt av å formidle kunsten i alle ledd.
Alt fra japansk matkultur via et sofistikert lydspor til et velutviklet rollegalleri er detaljert, forseggjort og presentert med kjærlighet.
Og så er dette en kompromissløs animasjonsfilm.
Miyazaki er forfriskende ærlig når han lar publikum bryne seg på ubehagelige spørsmål, dystre stemninger og en god porsjon sort humor.
LES OGSÅ:
Topp 5 fra Hayao Miyazaki
Industri mot skogens liv
Den unge krigerprinsen Ashitaka blir forgiftet da han forsvarer landsbyen sin mot en rasende demon.
Han setter ut på en reise for å finne ut hvor denne ondskapen kommer fra, og finner en skog som trues av en gruveby som jakter jernmalm.
Skogen er hjemmet til flere dyreguder som har begynt å hate menneskene for ødeleggelsene de skaper.
Menneskene, ledet av den ambisiøse fru Eboshi, frykter på sin side dyrene, som angriper folk som er ute i åpent terreng.
I stedet for å velge side i denne konflikten, lar Miyazaki hovedpersonen Ashitaka finne venner i begge leire.
Det gjør filmen fri fra en enkel presentasjon av hvem som er slemme og snille, og hvem som bør vinne.
Miyazaki viser fram hvor komplekst sameksistens kan være, og hvordan hensyn og forståelse er bedre enn makt og krig når alle egentlig sitter i samme båt.
Her får filmen mye ut av sitt rollegalleri.
I tillegg til helstøpte hovedpersonene Ashitaka og San finner vi rike og velkomponerte typer både blant mennesker og dyr.
Noen er munnrappe og heroiske, som den tidligere gledespiken Toki.
Andre er tørrvittige, kloke og aldeles nydelig visualisert, som ulvemoren Moro.
Budskapet er vel så viktig i 2017 som det var i 1997
I likhet med Ringenes Herre-trilogien er dette en historie som bruker en overnaturlig verden til å vise fram industrialiseringens destruktive kraft.
Jernet blir representanten for det skadelige som kan ødelegge både liv og skog.
Og menneskene som begjærer metallet kan i sin grådighet miste perspektivet på hva naturen kan tåle før jordens økosystem bryter sammen.
Dette klare budskapet om naturvern har på ingen måte mistet relevans de siste 20 årene.
Det treffer fremdeles godt i mellomgulvet, og minner oss på at klodens verkende sår trenger stell og omsorg mer enn noen gang.
Prinsesse Mononoke er en herlig annerledes animasjonsfilm full av fantasifull egenart.
Hayao Miyazaki veksler uanstrengt mellom blodig alvor og magisk lunhet, og unngår å ty til tåremelking og feelgoodklisjeer.
Han har skapt et stykke vidunderlig filmkunst med en klar beskjed om at tukler vi med naturen, så tukler naturen tilbake.
En soleklar anbefaling, som alle filmelskere bør få med seg når den nå er å finne på kino.
På kino nå kan en velge mellom en tekstet originalversjon med japansk tale, og en versjon med norsk tale.
Den norske oversettelsen er litt enkel i språket, og noen av stemmene klinger ikke alltid like godt i mine ører.
Spesielt gjelder det dyrestemmene som har fått et ekstra vokallag i bassen.
Men med erfarne og dyktige skuespillere som Scott Maurstad, Jannike Kruse Jåtog og Silje Torp
Færavåg får vi en oversettelse som kommuniserer tydelig og som gjør det lett å leve seg inn i rollegalleriet.
Prinsesse Mononoke har aldersgrense 9 år.
| 1
|
005022
|
All Eyez on Me
Skuffende hiphop-portrett.
Biografiske filmer er vanskelige å lage.
All Eyez on Me er dessverre et eksempel på det.
Regissør Benny Boom forsøker å portrettere den legendariske og enigmatiske Tupac Shakur i et to timer og tjue minutter langt hiphop-epos.
Resultatet blir en alt for lang film som samtidig går alt for fort.
Kaos og såpe
All Eyez on Me følger Tupac fra den spede barndom til hans død i 1996.
På sine 26 år rakk han å oppleve mer enn de fleste av oss klarer på 50.
Filmen mangler med andre ord ikke kildemateriale, men det er kanskje også problemet.
For All Eyez on Me gjør det til sin misjon å inkludere absolutt alt.
Tupacs forhold til musikk, suksess, kriminalitet, 80-tallets crack-epidemi, politiet, en rasistisk musikkindustri, Biggie Smalls, Suge Knight, hans forhold til kunst, til sin mor og hans rolle som borgerrettighets-skikkelse.
Alt skal drøftes.
Noe som dessverre gjør at svært lite egentlig drøftes skikkelig.
Filmen har rett og slett ikke tid til å ta for seg alt på en tilfredsstillende måte.
Den hopper hektisk fra det ene definerende øyeblikket i artistens liv til det andre, med stor variasjon i tid og rom.
Det blir en kaotisk opplevelse.
De store emosjonelle klimaksene legges opp til hele tiden, men dette gjør dessverre at de i praksis aldri har den ønskede effekten.
Det virker som hver scene inneholder et definerende vendepunkt som endrer Tupacs syn på livet, enten i form av en alvorlig hendelse eller en klisjéfylt replikk med overfladisk livsvisdom.
Og selv om enkelte av disse scenene i seg selv er godt gjennomført, får man ikke nok tid til å la dem synke inn før man blir hastet videre til neste vendepunkt.
Helheten fremstår som en såpeopera-aktig samling høydepunkter, mer enn en sammenhengende historie.
Man får en slags oversikt over hva livet hans inneholdt, men man blir aldri kjent med mennesket Tupac.
Tar seg opp
Demetrius Shipp jr. får vist at han har mer på et lerret å gjøre enn at han er lik Tupac Shakur.
De gangene han får tid til å fange artistens varme sider gjør han det på en god og troverdig måte.
Danai Gurira, som spiller artistens mor, er en sentral figur gjennom hele handlingsforløpet.
Og til tross for tendenser til overspill, tilfører hun noe som føles ekte blant et ellers tomt og kunstig figurgalleri.
Filmen tar seg heldigvis opp noe mot slutten.
Introduksjonen av den enorme og brutale produsenten Suge Knight gir historien et solid løft.
Og selv om gjennomføringen fortsatt er cheesy til tider, byr de siste tre kvarterene på mer balansert historiefortelling med et bedre driv og tempo.
Unyansert helgenfremstilling
Noen av replikkene som serveres er komisk overfladiske og kunstige.
Filmen forsøker å fange Tupacs intelligens, men lykkes ikke nevneverdig.
"Lemfeldig bruk av Shakespeare-sitater" og "dybde" er etter min mening to forskjellige ting.
Filmen sneier innom de indre konfliktene som var med på å gjøre artisten til en av de mest spennende skikkelsene i moderne musikkhistorie.
Men den evige dragkampen mellom hans idealistiske sider og det økende presset om å leve opp til gangsta-imaget han selv skapte fremstilles på en forenklet måte.
Tupac blir stort sett fremstilt som et ufeilbarlig offer for omstendighetene sine.
Benny Bloom klasker en pappmasjé-glorie på hodet hans, og serverer oss et ensidig og lite troverdig bilde av en hiphop-helgen.
Enkel og forglemmelig underholdning
Jeg klarer fra tid til annen å la irritasjonen ligge, og drømme meg bort i en verden jeg alltid har funnet veldig interessant.
Både Tupac som pop-kulturell skikkelse og østkyst-/vestkyst-feiden som dominerte hip hop-miljøet på midten av nittitallet har i utgangspunktet en mystisk, nesten mytisk egenskap over seg.
All Eyez on Me fungerer som et lite påfyll til legenden mens man ser filmen.
Opplevelsen er likevel ikke tilfredsstillende nok til at den henger igjen når jeg går ut dørene på kinoen.
For jeg synes ikke filmen yter Tupac rettferdighet.
Den lykkes ikke i å fange essensen av ham som den enigmatiske naturkraften han var – både som artist og som kulturelt fenomen.
Jeg tror dessverre ikke All Eyez on Me vil lykkes i å fange interessen til utenforstående, ei heller slukke tørsten til knallharde hip hop-fans.
Alt i alt er det et middelmådig portrett av en ekstraordinær kunstner.
| 0
|
005023
|
Transformers: The Last Knight
Best om man ikke tenker så mye på det man ser.
Transformers: The Last Knight er regissør Michael Bays femte film i serien basert på leketøy-produsenten Hasbros robotfigurer.
Og det er åpenbart at dette er ren lek for Bay, en filmskaper som ikke bryr seg om subtile nyanser.
Han brauter seg frem gjennom en overlesset historie med det han har til rådighet av effekter, mens skuespillere både med og uten meritter utgjør et slags persongalleri.
Denne filmen er på ingen måte et dramatisk høydepunkt, men oppfyller kinogjengeres behov for eksplosive inntrykk på både lyd- og bildefronten.
Transformers: The Last Knight er to og en halv time med visuelt lekker robotaction, der det er best om man ikke tenker så mye over det man ser.
Vi får et gjensyn med Cade Yeager (Mark Wahlberg) som vi først så i forrige film, Transformers:
Age of Extinction.
Nå blir han utpekt til den siste ridderen av en hemmelig orden som i flere århundrer har beskyttet Merlins stav.
Nå må han forsøke å finne staven sammen med Sir Edmund Burton (Anthony Hopkins) og Merlins siste etterkommer, Oxford-professoren Vivian (Laura Haddock).
Den slemme gudinnen Quintessa har nemlig fått den gode roboten Optimus Prime over på sin side på den ødelagte planeten Cybertron, og setter kursen mot jorda på jakt etter den samme staven.
Langt over toppen
Historien er altså det rene våset, noe Michael Bay selvsagt er fullt klar over.
Transformers-filmene skal på ingen måte tas seriøst, og har en lettbent holdning til fortellerteknikk som gjør at ting sklir ut i alle retninger.
Når filmen innledes med Kong Arthur, Lancelot, Merlin og Transformers, forstår man at en alt-er-lov-holdning gjennomsyrer Bays tilnærming til dette universet.
Senere tar flere figurer noen helt merkelige og tilsynelatende umotiverte avgjørelser, samtidig som det avdekkes hemmeligheter om jorda som det er lite troverdig at ingen har oppdaget før.
Ja, det er tullete, men samtidig er hele filmen såpass langt over toppen at det egentlig ikke betyr noe.
Også skuespillerne ser ut til å forstå hva de er med på, enten det er Mark Wahlbergs likegyldige heltefigur, Anthony Hopkins som distingvert jarl eller Laura Haddock som filmens Megan Fox-kloning (den typen Michael Bay alltid må ha én av i alle sine filmer).
Her gjelder det å spille med store fakter og en nonchalant avlevering av manuskriptets tåpelige dialog.
Forsøk på humor treffer og bommer vekselsvis, og det er åpenbart at Michael Bay ikke er et stort komitalent.
Det han imidlertid ER god på, er å ta i bruk en sømløs miks av digitale og praktiske effekter i store kvanta.
Robotene braker sammen i enorme slag, der de menneskelige figurene mottar mye mer bank enn det er troverdig at de skal overleve, men det gir actionscenene en energisk wow-faktor som er vanskelig å fornekte.
Stor og dum
Transformers: The Last Knight er filmet i IMAX-formatet, som gir noen uheldige bivirkninger i en vanlig kinosal.
Formatet endres til stadighet gjennom hele filmen, og er en visuell forstyrrelse som det egentlig er utrolig at Michael Bay vil utsette kinogjengerne for.
Det fungerer kanskje i en IMAX-sal, men ser rart ut på vanlig kino.
Lyden er det imidlertid ingenting i veien med.
Den tordner og skraller gjennom det hele, blant annet med Steve Jablonskys nesten latterlig episke filmmusikk, som det faktisk blir gjort noe morsomt med underveis.
Transformers: The Last Knight skal visstnok være den siste med Michael Bay på regi og Mark Wahlberg i hovedrollen.
Det kan være greit å la nye krefter ta denne serien i en ny og frisk retning når neste film kommer i 2019.
Årets utgave er som de tidligere i serien, en stor og dum effektfilm der man nesten må være Transformers-tilhenger fra før for å føle noe mer engasjerende enn å bli lett underholdt.
Det er uansett lite trolig at noen snubler inn på en film som Transformers: The Last Knight uten å vite sånn cirka hva som er i vente.
Forventningene blir innfridd, så lenge de ikke er særlig høye
| 0
|
005024
|
Cézanne & Zola
Verken gripende eller medrivende.
Filmer om kunstnere blir ikke nødvendigvis like interessante som sine subjekter.
Det så vi i Stanley Tuccis Berlinale-film Final Portrait, som handlet om den sveitsiske skulptøren Giacometti og i Jacques Doillons Cannes-film Rodin, som tok for seg den franske skulptøren Auguste Rodin, med maleren Paul Cézanne som en av bifigurene.
Nå er sistnevnte sentral i en ny film.
Cézanne & Zola er et drama om vennskapet og rivaliseringen mellom Cézanne og forfatteren Èmile Zola gjennom 40 år.
Det er en springende og fragmentert historie som kun viser bruddstykker av deres kunstnerliv, med den sedvanlige lidelsen, selvpiningen og kvinnehistoriene vi kjenner fra lignende filmer.
Cézanne & Zola er pent filmet og kompetent spilt, men det er vanskelig å føle noe engasjement for disse figurene.
De blir bare skisser, ikke fullendte portretter.
Trolig bør man være godt kjent med både maleren og forfatteren for å få et utbytte av å se filmen.
Spenning i vennskapet
Det er de eldre utgavene av figurene som innleder historien i 1888, når Cézanne (Guillaume Gallienne) kommer på et lenge planlagt besøk hos Zola (Guillaume Canet).
Vi aner allerede der at det ligger en viss spenning i vennskapet mellom dem, selv om gjensynet åpenbart også er hjertelig.
Så hopper historien tilbake i tid, og viser hvordan de møtes allerede på barneskolen, og hvordan de som unge menn satser på hver sin kreative karriere.
Men, mens Zola opplever suksess med sitt forfatterskap, har Cézanne problemer med å oppnå noen form for anerkjennelse blant sine samtidige.
Dette tærer på vennskapet mellom de to herrene.
Guillaume Gallienne og Guillaume Canet spiller godt som henholdsvis Cézanne og Zola.
Selv om rollenes aldersspenn er relativt stort, greier begge å formidle figurene med særpreg og innlevelse, der Cézanne er den engasjerte og lidenskapelige, mens Zola er mer stille og introvert.
Det er historien de er satt i som mangler nerve og en bestemt retning.
I stedet for å skildre hele vennskapet deres, burde regissør og manusforfatter Danièle Thompson kanskje heller ha fokusert på en tidsavgrenset del av det.
Filmen lider under av å måtte komprimere hele deres karrierer såpass kraftig.
Samtidig blir deres personlige liv, med koner, elskere og utroskap, nesten klisjéfullt skildret, uten å være verken gripende eller medrivende.
Tar seg kunstneriske friheter
Cézanne & Zola er vakkert filmet av fotograf Jean-Marie Dreujou, med en tidskoloritt som, med unntak av noen bittesmå detaljer, som for eksempel en moderne veggventil og en tildekket porttelefon, effektivt tar oss tilbake til det 19. århundre.
Handlingen springer mellom deres hjemsted Aix-en-Provence og Paris.
Gjenskapingen av miljøet rundt de strebende kunstnerne er detaljrikt og fullt av liv, som diskusjoner på kaféer eller regelrett håndgemeng på en kunstutstilling.
Bildene tonesettes av komponist Éric Neveuxs sveipende filmmusikk, som er pen, men virker å være ment for et storslagent romantisk drama, og føles derfor litt feil i denne historiens kontekst.
Cézanne & Zola tar seg sannsynligvis noen kunstneriske friheter i skildringen av sine hovedpersoner, som for eksempel hvordan de ved noen anledninger overhører hverandres baksnakking.
Den forteller heller ikke hele sannheten rundt hvorfor vennskapet til slutt sprakk, mens en avsluttende hendelse lukter fri fantasi lang lei.
Denne historien er så oppdelt at man sjelden rekker å opparbeide seg noe større engasjement for de ulike konfliktene før historien plutselig gjør et hopp på tidslinjen.
Filmen lykkes imidlertid et stykke på vei med å skildre ambivalensen i et vennskap som er solid og skjørt på samme tid.
Cézanne & Zola er et middels vellykket drama, som trolig vil være mest interessant for de som allerede kjenner de to herrenes kunstneriske arv
| 0
|
005025
|
Drøm søtt!
Sentimental, uten å vekke følelser.
Italienske Drøm Søtt! er en sår historie fortalt i en fragmentert form som tapper filmen for emosjonell kraft.
Regissør Marco Bellocchio (Blood of My Blood) har latt seg inspirere av den selvbiografiske boken til Massimo Gramellini når han forteller om den fremgangsrike journalisten Massimo, som mistet sin mor da han var gutt.
Ved å hoppe mellom ulike årstall og begivenheter får hverken følelser eller rollegalleri tid til å feste seg ordentlig, og det som er en velspilt og vond skildring av livsløgnens klamme tak, rotes til og blir en langdryg og uengasjerende film.
Et skrikende savn etter mor
Massimo er en gutt med et lekent og hengivent forhold til sin mor.
Hun på sin side svinger veldig i humøret.
Dansende og hoppende glad den ene dagen.
Ute av stand til å gå av bussen den neste.
Da moren dør, i det Massimo får høre er et plutselig hjerteinfarkt, blir gutten knust.
Hans fraværende far forsøker å holde familien sammen, men klarer hverken å nærme seg sin sønn, eller snakke med han om det tragiske dødsfallet.
Vi hopper videre i Massimos liv.
I gjennomførte tidskoloritter, med et godt blikk for Italias samfunnsendringer fra 60- til 90-tallet, møter vi både den utagerende gutten, den søkende studenten og den ambisiøse journalisten.
I alle settinger ligger tapet av moren som et åpent og ubehandlet sår som påvirker og truer hele hans eksistens.
Men den drevne regissør Marco Bellocchio klarer ikke å bruke dette såret til å gi driv til hverken historien eller Massimos karakterutvikling.
Tidshoppene i filmens begynnelse er nok ment å være fiffige, men de verner dårlig om fortellingens hemmeligheter, noe som gjør filmens uttalte avsløringer fri for forløsing.
Sløvende fragmentert
Vi ligger tett på huden til Massimo gjennom hele Drøm Søtt!, men vi kommer egentlig aldri under den.
Vi er sjeldent lenge nok i kontinuerlig selskap med en av hans versjoner til det.
Frenetiske dansesekvenser, krigsreportasjer i Bosnia, lengselsfulle blikk mot kameratens mor og et stillferdig oppgjør mellom far og sønn.
Alle scenene er tydelig nok til at vi skjønner at dette er en mann som slites av sin fortid.
Men de blir bare bare sjablonger på savn og sorg.
Vi blir ikke kjent med Massimo.
Vi bare ser veldig mye av han.
Og den fragmenterte presentasjonen sløver interessen.
Hovedrolleinnehaver Valerio Mastandrea spiller behersket, og leverer flere gode enkeltscener.
Men jeg tror ikke på rollefiguren.
Jeg henger ikke med på utviklingen fra den livsglade og trassige gutten, til den grå og forsiktige voksenpersonen – som viser veldig lite av den ambisiøse og verdensvante journalisten han skal være.
Og uten troverdighet og innlevelse blir hverken hans personlige tragedie, eller de sentrale tematiske motivene om tap av mor og fundamentale livsløgner, en historie som klarer å gripe meg.
| 0
|
005030
|
The House
Alt er bare tull og tøys.
Tidlig i The House blir det klart at dette er en komedie der ingenting skal tas seriøst.
Vi introduseres for liksom-figurer i en liksom-familie med et liksom-problem.
Komikerveteranene Will Ferrell og Amy Poehler bruker gamle triks for å få oss til å le, og det virker innimellom, men altfor ofte preges The House av baktung humor, der regissør Andrew Jay Cohen nøler med å kjøre løpet fullt ut.
Bare i noen enkeltscener tråkker han skikkelig til.
Hadde resten av filmen vært av samme kaliber, kunne The House truffet komiblinken.
Men det gjør den dessverre ikke.
Starter ulovlig kasino
Scott (Will Ferrell) og Kate (Amy Poehler) spiller bort noen av pengene som skulle sende datteren Alex (Ryan Simpkins) til college, samtidig som et forventet stipend forsvinner.
Deres kamerat Frank (Jason Mantzoukas) trenger også penger for å forsøke å få kona tilbake.
Sammen starter de et ulovlig undergrunnskasino i Franks hus, noe som gir dem flere utfordringer, etter hvert som det baller på seg med både kunder, politi, myndigheter og sinte skurker.
Filmen kommer skjevt ut fra start, med situasjoner og konflikter uten rot i virkeligheten.
Det er ikke det at jeg hadde ventet meg den rene sosialrealismen her, men om The House hadde hatt et litt sterkere bånd til virkeligheten, ville komikken hatt en bedre plattform å stå på.
Nå står det ingenting på spill, fordi ingenting er virkelig.
Det som skjer vil ikke ha noen konsekvenser, fordi alt er bare tøys og tull.
Derfor er The House en feilslått komedie, der morsomhetene ikke betyr noe.
Dum og kjedelig
Det er én scene i filmen som skiller seg kraftig ut.
Det skal ikke avsløres akkurat hva som skjer, selv om filmens trailer selvsagt viser alt, men jeg nøyer meg med at en øks er involvert.
Man blir tatt litt på senga av utviklingen, fordi ingenting av det man har sett hittil signaliserer en dreining av innholdet i en litt mer "voksen" retning.
Mer av dette kunne ha gjort The House til en sprekere komedie, men bare kanskje.
Neste gang historien tøyer strikken, blir det nemlig bare et halvhjerta forsøk med en tam gjesteopptreden av Jeremy Renner.
The House forsøker å være vill og gal, men ender opp med å være dum og kjedelig.
Både Will Ferrell og Amy Poehler har vist seg som morsomme komikere på flere fronter tidligere, både sammen og hver for seg, men de fungerer ikke spesielt godt i denne filmen.
Det skyldes imidlertid mer manus og regi enn deres samspill og kjemi.
Det er derfor få grunner til å anbefale et kinobesøk her.
Vent heller til The House kan sees på en skjerm til høsten, men heller ikke da vil den være spesielt morsom
| 0
|
005032
|
Liv til de levende
Hjerteskjærende om hjertemuskelen.
Den franske filmen Liv til de levende tar tak i menneskekroppens mest symbolsterke muskel og forteller en rørende og stemningsfull historie om hjertets fundamentale rolle når det gjelder liv og død.
Filmen, som er basert på boken Réparer les vivants fra 2013, er ganske tradisjonell og forutsigbar i hovedtrekkene.
Dette er en organdonorhistorie som kunne blitt til et ganske svulstig og tåredryppende Hollywood-drama i feil hender.
Men regissør Katell Quillévéré tar var på den enkle rammefortellingen og fyller den med mennesker og stemningsfulle enkeltscener som oppleves ekte og som fester seg.
Fragmentert, men solid satt sammen
Den unge surferen Simon (Gabin Verdet) blir hjernedød etter en bilulykke.
Det er en hendelse som setter i gang mange ulike reaksjoner og prosesser.
Vi følger de separerte foreldrene, knust av sorg.
Legen som prøver å redde hans liv.
Legen som må finne ut av Simons holdning til organdonasjon.
Alenemoren Calire (Anne Dorval) som har to sønner og et sviktende hjerte.
Kjæresten som Claire forlot for å skåne henne mot sykdomsforløpet.
Og kirurgene som jobber på spreng for å holde både tidsfrister og blodomløp i gang.
Det er en fragmentert historie.
Fri fra de store og voldsomme følelsene, men full av troverdig menneskelighet og finstemte rollefigurer.
Filmen har en sober og realistisk tone, men er ikke redd for å strekke seg mot drømmende landskap og overførte betydninger.
Hjertets kroppslige funksjoner smelter sammen med muskelens symbolverdi og utgjør filmens hovedåre.
Men også vann, søvn og kroppskontakt er motiver som går igjen og fyller ut fortellingens stemninger og perspektiver.
Tankevekkende om organdonasjon
Filmen deles i to gjennom sine hovedpersoner Simon og Claire.
Den første delen, som handler om den unge surferen, er full av duse og stemningsfulle scener.
Åpningssekvensen, hvor tre kamerater skater, sykler og kjører seg gjennom Lyon-natten for å nå soloppgangens bølger, er svøpet i ungdommelig sitring.
Regissør Katell Quillévéré imponerer med måten hun bygger oss inn i betydningen av Simons død.
I stedet for å la menneskene snakke, viser hun oss de avgjørende øyeblikkene og de megetsigende detaljene.
Blant annet en usedvanlig vakkert fortalt scene om ung kjærlighet, som gir oss rørende vakker innsikt i hvor dypt savnet Simon blir av sin kjæreste.
Historien rundt den døende Claire er mer tradisjonell, og har ikke den samme sårheten.
Men også her bygges viktigheten av hennes liv opp av menneskene rundt henne.
Og det er i sammensettingen av disse nyanserte og velplasserte hverdagsblikkene at filmen klarer å samle sin følelsesmessige slagkraft.
Filmen har tendenser til det jeg vil kalle lett "indiekynisme".
For selv om det ikke smaker av typisk Hollywood, så vet Quillévéré hvilke knapper hun trykker på når hun kombinerer bittersøte tilbakeblikk til det første kyss, filmkveld med E.T., legen som spiller Simons favorittlåt under operasjonen og David Bowie som får æren av å symbolsk runde av det hele.
Men hun får det til å fungere godt sammen.
Liv til de levende er en hjerteskjærende fin film, som også er godt egnet til å få publikum til å tenke litt ekstra gjennom sitt eget forhold til organdonasjon.
| 1
|
005035
|
War for the Planet of the Apes
Stilig blanding av hevnwestern og spektakulær effektaction.
War for the Planet of the Apes er siste film ut i reboot-trilogien om apene som blir smarte og utfordrer menneskenes herredømme over planeten.
Finalefilmen setter et underholdende punktum for en filmserie jeg har likt veldig godt.
Hovedrollen Cæsar (Andy Serkis) er en helstøpt og karismatisk rollefigur som makter å bære fortellingens mange tråder og stemninger på sine skuldre.
Som tankeeksperiment er det fremdeles både relevant og emosjonelt.
Og actionorgiene er godt porsjonert ut over en film som ikke er redd for å roe ned smellene for å vise fram nyansene som ligger bak avgjørelsene i den tilspissede konflikten mellom aper og mennesker.
Med hevnwestern som skjellet
Apenes tilholdssted i skogen trues av en jaktende oberst (Woody Harrelson) som er fast bestemt på å gjøre menneskene til planetens herskere igjen.
Cæsar er i utgangspunktet på leting etter et nytt hjem for apene, og vil ha fred med menneskene.
Men da soldater dreper flere av hans nærmeste, blir visjoner og leveregler skviset ut av den blendende tanken på hevn.
Apenes leder sender flokken sin mot trygghet, og setter selv kursen mot sin nye nemesis.
Det er en reise gjennom et postapokalyptisk landskap hvor filmen beveger seg inn i westernsjangeren.
Regissør Matt Reeves gjør god bruk av både stemninger og handlingstråder som fanger opp kontrasten mellom den dystopiske verdenen hvor både mennesker og aper har blitt skviset inn i militære fraksjoner, samtidig som rester av hverdagsliv og livsglede dukker opp som små oaser av håp langs veien.
Som i gode historier om kunstig intelligens (Westworld, A.I. kunstig intelligens) er tankegodset rundt menneskets rolle som ledende skaperkraft på planeten grobunn for en del refleksjon i denne filmen.
Og Reeves klarer å høste av Planet of the Apes-mytologiens store styrke når han tar tak i det som ofte spilles ut som en robottrussel mot mennesket, og lar den trusselen komme fra andre levende vesener.
Det er ingen selvfølge at menneskerasen bør vinne denne krigen, og filmen er god på å gi flere lag og en sår klangbunn til akkurat den konflikten.
Apene ser knallbra ut
War for the Planet of the Apes har de fleste ingrediensene som kreves av en effekttung og ganske formelbasert sommerblockbuster.
Både anslaget og avslutningen er fartsfylte krigssekvenser som er godt designet for høyt popkorninntak.
Tårekanalene får litt å jobbe med når soldatenes ubarmhjertighet krever sine ofre.
Og selv om det er mye sinne og mørke i historien, er det lagt inn noen reale doser familievennlig søthet og humor.
Jeg er ikke helt begeistret for det komiske innslaget Bad Ape (Steve Zahn) som er en lett klønete nykomling.
Men det blir aldri Jar Jar Binks-ille, og den tidligere dyreparkapen har noen lag som pirker treffende i hvordan vi har brukt aper som underholdning i både bur og på plakater – så jeg tåler den greit.
Apene ser forresten helt nydelige ut, med kul akrobatikk og uttrykksfull mimikk.
Noe som trengs all den tid det er apene som står for det meste av menneskeligheten denne gangen.
Med en opplagt og tøff Woody Harrelson i rollen som glattbarbert skurk, Jimi Hendrix på soundtracket og noen fine nikk til Apokalypse nå!, er det mye å glede seg over for den referanseglade filmtitter.
War for the Planet of the Apes er ikke uten irritasjonsmomenter og den har et par litt for lettvinte manusløsninger, men jeg storkoste meg likevel.
Dette er en kul og stilig blanding av hevnwestern og spektakulær effektaction.
| 1
|
005038
|
In Between
En sterk fortelling om girl power i Tel Aviv.
Israelsk-franske In Between (Bar Bahar), som gikk sin seiersgang på festivalscenen i fjor, er omsider kommet til norske kinoer.
Filmskaper Maysaloun Hamoud provoserte på seg en fatwa for filmen, som tar for seg religiøse tabuer som homofili og seksuell frigjøring blant kvinner i Israel.
Filmen maler et interessant bilde av dagliglivet til tre palestinske kvinner i Tel Aviv.
Tre kvinner som lever midt imellom tradisjonelle kulturer og et samfunn i moderne utvikling.
In Between er morsom, vond, engasjerende og provoserende, og har en feministisk agenda som smeller som ei kule i fjeset på et konservativt og undertrykkende kjønnsmønster.
Med det gjør manusforfatter og regissør Hamoud en flott debut i langfilmformatet.
Frigjorte kvinner
Salma (Sana Jammelieh) og Leila er (Mouna Hawa) romkamerater i en leilighet midt i Tel Aviv.
De er del av en voksende subkultur i Tel Aviv, som ønsker å løsrive seg fra tradisjonelle normer og regler.
Salma kommer fra en kristen bakgrunn, er lesbisk, har tatoveringer, ring i nesa og forsøker å starte en karriere som DJ.
Leila er en rusliberal livsnyter og advokat som liker å kle seg utfordrende, synes det er gøy å flørte med menn, og som er ikke fremmed for sex utenfor ekteskapet.
Når den konservative muslimske studenten Noor (Shaden Kanboura) flytter inn i kollektivet skulle en kanskje tro at konflikten var et faktum, men i stedet utvikler kvinnene et varmt søsterskap som skal komme godt med når livets realiteter blir harde.
De er jo ikke bare kvinner, men arabiske israelere som blir sett ned på av den jødiske majoriteten.
Ærlig og nyansert
Maysaloun Hamoud forsøker å bryte ned det tradisjonelle bildet av hvordan dagliglivet til kvinner i en storby i Midtøsten kan være.
Samtidig viser hun hvor hardt du må slåss hvis du ønsker å leve utenfor de kulturelle reglene samfunnet påtvinger deg.
Hvordan det forventes at kvinner skal føye seg for mannen når de er gift.
Hvordan en liberal kvinne kan virke eksotisk og forlokkende, men aldri er giftemateriale.
Hvordan homofili blir sett på som en sykdom av foreldregenerasjonen.
Filmen har et smart og nyansert manus, som skildrer kvinnenes kamp for frigjøring på en sober og ærlig måte.
Leila, Salma og Noor fremstilles aldri som perfekte, men som vanlige mennesker med sine egne feil og mangler.
Provoserende dobbeltmoral
Hamoud og fotograf Itay Gross lar Tel Aviv være med å fortelle historien i In Between.
Byen, som er en smeltedigel av jødisk, kristen og muslimsk kultur, fremstår som fargesprakende og spennende, mens landsbygda utenfor, selve manifestasjonen av tradisjonelle verdier, er brun, grå og kjedelig.
Kameraet ligger ofte stort når vi befinner oss i Tel Avivs gater og utesteder, men går tettere inn i scener der kvinnene kjenner vekten av det konservative samfunnet over seg.
Sana Jammelieh, Mouna Hawa og Shaden Kanboura er alle gode skuespillere som formynder sin tid på lerretet godt.
Kanboura er spesielt fin som Noor, som forsøker å bryte seg løs fra en kontrollerende forlovede som ikke kan fatte hvorfor hun vil utdanne seg og jobbe istedenfor å være hjemmeværende kone.
Han har jo penger nok til dem begge!
In Between er laget for å provosere i begge leire.
Selv lar jeg meg provosere av all dobbeltmoralen og den subtile undertrykkelsen de tre hovedrollene må hanskes med, og med en fatwa fra religiøse ledere i Palestina på seg i tillegg, så kan vi vel si at Hamoud har klart akkurat det.
| 1
|
005039
|
Pop Aye
En rar liten perle.
Visuelt slående, tankevekkende, rørende og full av absurde hendelser og mennesker - Pop Aye er en merkelig nytelse av en film.
Filmen tar oss med ut på tur gjennom den Thailandske landsbygda, sammen med en desillusjonert arkitekt og hans barndomsvenn - en elefant ved navn Pop Aye.
Tempoet er lavt, noe jeg mistenker vil hindre filmen i å falle i smak hos alle kinogjengere.
Men er man i stand til å kose seg med det rolige tempoet har man en strålende filmopplevelse i vente.
Tapt uskyld
Thana er arkitekt i Bangkok og har hatt en lang og suksessfull karriere.
Likevel er han ikke fornøyd.
Yngre krefter er i ferd med å erstatte ham på jobb og hans kone er stadig mindre interessert i ham.
En dag møter Thana tilfeldigvis en elefant på gata.
Han gjenkjenner elefanten umiddelbart som "Pop Aye", hans barndoms kjæledyr.
Uten å tenke seg om kjøper han elefanten, og sammen begir de to seg ut på en lang reise tilbake til landsbyen hvor de vokste opp.
Reisen er strabasiøs og full av hindringer, men de får hjelp av et knippe gode medhjelpere på veien.
Thanas mål er å slippe Pop Eye fri der han hører hjemme.
Veien mot målet er en historie om Thanas - og kanskje selve menneskehetens - tapte uskyld.
Godt driv, lavt tempo
Filmen har et konstant driv, men et lavt tempo.
Hver scene bringer historien videre og tar oss elegant med over i neste, men regissør Kristen Tan har det aldri travelt.
Som en lang reise til fots durer filmen sakte men sikkert fremover, en fot foran den andre.
Det rolige tempoet forsterker kontrastene mellom det hektiske folkehavet i Bankok og den vakre, uberørte naturen langs Thailands landeveier.
En visuell perle
Handlingen er iblandet en liten men herlig dose absurditet, noe som gir den en helt spesiell tone.
Den er melankolsk men veldig lite selvhøytidelig.
Innslag av satire og mye lun humor hjelper til med å holde interessen oppe hele filmen gjennom.
Alle bekjentskapene Thana får på sin ferd er mennesker som har sett bedre dager.
En uteligger som med et smil venter på å dø, en bitter, karaokesyngende transvestitt-prostituert og en kapitalistisk buddhistmonk er alle med på å gjøre filmuniverset levende og interessant, og tilfører historien noe viktig på hver sin måte.
Visuelt sett er filmen nydelig.
Gjennomtenkte utsnitt, sømløs kameraføring og spektakulære omgivelser gjør Pop Eye til en sann hyggestund for øyeeplet.
Elefanten i rommet
Skuespilleren som skiller seg mest ut er utvilsomt elefanten Bong, i rollen som Pop Aye.
Elefanter har det med å være vanskelige å overse i utgangspunktet, men regissøren klarer i tillegg å få fram et nesten menneskelig glimt i øyet hos det store dyret.
Det faller på Thaneth Warakulnukroh å bære store deler av filmen på sine skuldre, i rollen som Thana.
Det gjør han på glimrende vis.
Smilet og humoren er aldri langt unna, men rolletolkningen hele tiden preget av en håpløshet - som om Thana har kapitulert uten å selv være klar over det.
Det følelsesmessige båndet Thana har til elefanten sin er rørende.
Jeg håper intenst at han vil lykkes med å slippe Pop Aye fri, selv om jeg hele tiden mistenker det motsatte.
Hele filmen er preget av spenning, men det meste foregår i mitt eget hode.
En metaforisk reise
På en side er Pop Aye en fortelling om en midtlivskrise, hvor vedkommende kjøper seg en elefant i stedet for Harley Davidson.
På den annen side er vi med på en metaforisk reise gjennom dagens verden, på leting etter gårsdagens.
Pop
Aye er historien om en av storbyens arkitekter som flykter ut i naturen, drevet av nostalgi, dårlig samvittighet og sinne over hva menneskeheten har blitt til.
Jeg vil ikke kalle det en kunstfilm, men jeg vil absolutt kalle det kunst.
Har du lyst på litt behagelig underholdning så finner du det i denne vakre, rørende og humoristiske filmen.
| 1
|
005041
|
Dunkirk
En utmattende og visuelt imponerende krigsfilm.
Dunkirk er en til tider utmattende krigsfilm som kaster oss rett inn i dramatikken og grusomhetene som foregikk da 400 000 soldater måtte evakueres fra Frankrike og over den engelske kanal i 1940.
Regissør Christopher Nolan (Inception, The Dark Night-triologien) viser igjen viljen til å utfordre Hollywood-filmens visuelle uttrykk.
Med en intens nærhet og klaustrofobiske kamerautsnitt tar han publikum inn i det massive kaoset som herjet da britiske og franske soldater desperat prøvde å komme seg bort fra bomber og kuler.
Dialogen er sparsom, detaljene forteller mye og Hans Zimmers fengslende musikk gir en hjertehamrende puls til denne brutale krigsdansen.
På land, til sjøs og i luften
Christopher Nolan skifter naturlig mellom krigen på stranda, i luften og på sjøen når han forteller historien om hvordan noen få piloter og en rekke sivile båter trosset en overlegen tysk militærmakt for å hente sine soldater hjem fra et tapt slag.
Veteranene Mark Rylance, Kenneth Branagh og Tom Hardy leverer alle rollefigurer som gir filmen en smak av britisk ro og verdighet i møte med panikken og angsten som brer seg blant mange av de unge mennene.
Og spillefilmdebutant Fionn Whitehead gjør inntrykk i rollen som soldaten Tommy.
Han gir oss et troverdig ansikt å følge i den upersonlige soldatmengden som fyller stranden.
Mirakelet på Dunkirk, som Winston Churchill omtalte evakueringen som, er en historisk hendelse som Nolan klarer å få mye ut av i sin dramatisering.
Selv med knapp dialog og lite dveling ved enkeltfigurer, skiller det seg ut et knippe klare heltefigurer som gir historien en tydelig personlighet.
Her er det tendenser til noen kunstige øyeblikk og et par drygt patosfylte replikker, men disse emosjonelle utskeielsene truer aldri filmens røffe og realistiske tone.
Tydelig en Nolan-film
Christopher Nolan er en filmskaper kjent for å tenke nytt når det gjelder Hollywood-filmens regler for fysikkens lover og visuelle perspektiv, samtidig som hans historier ofte har narrative krumspring som er designet for å gi publikum et par "a-ha"-opplevelser underveis.
I Dunkirk er begge disse signaturtrekkene godt synlige.
Måten han plasserer oss blant mengden av menneskekropper sender tankene mine til Game of Thrones-episoden "Battle of the Bastards" (Sesong 6, episode 9).
Her ble trykket og mangelen på luft markert gjennom kameraets nærhet til den kvelende tette folkemassen.
Nolan treffer en lignende effekt blant soldatene som presser på for å komme seg unna.
I tillegg utfordrer filmen gravitasjonsforståelsen min da store skip kantrer og sender soldater og gjenstander inn i rullende vannmasser.
Manuskriptet er kunstferdig i måten det binder sammen personer og hendelser på.
Jeg synes ofte Nolan kan bli vel fiffig når han skaper sammenhenger som er veldig finurlige, men som ikke nødvendigvis gir noe annet enn kompleksitet til fortellingen.
Denne gangen har filmskaperen nok en gang funnet seg en lur vri som han har komponert filmens historie rundt, men det hele er elegant og intelligent vevet sammen til en enkel og fengende fortelling.
Dunkirk er en imponerende blanding av voldsom krigsaction som fester seg i kroppen, og finstemt menneskelighet som klemmer lett på tårekanalene - og balansen mellom Nolan som historieforteller og filmkunstner sitter som et skudd.
Dunkirk har premiere onsdag 19. juli.
Filmen vises også i storformatet 70 mm på Cinemateket i Oslo den 5. august.
| 1
|
005042
|
Ballerina
En sukkersøt hån mot moderne film.
Jeg er usikker på om jeg noensinne har sett en film så fullstappet av klisjebruk som Ballerina.
Det er nesten en bragd i seg selv.
Nesten.
Filmen er nok ment for "jente, 7" – ikke "kynisk rasshøl, 27" – men det må likevel være lov å forlange mer av en barnefilm enn billig slapstick, svak figuranimasjon, idiotisk dialog og tomme, emosjonelle manipulasjonsforsøk.
Drømmen om Paris
Felicia bor på et barnehjem på den franske landsbygda, og drømmer om å bli ballettdanser.
Sammen med bestevennen Victor bestemmer hun seg for å rømme til Paris for å følge drømmen sin.
I Paris møter hun Odette – en kvinnelig, fransk og mye mindre interessant utgave av Mr. Miagi – som helt åpenbart er en avdanket ballerina, til tross for at filmen innledningsvis vil ha deg til å tro at hun er en helt vanlig vaskehjelp.
Odette og Felicia utvikler et mor-datter-forhold på rekordtid, og setter i gang treningen for å gi Felicia en rolle i en oppsetning av "Nøtteknekkeren" på operaen i Paris.
Sjelløst
Det visuelle er pent, og fremstillingen av Paris på tidlig 1900-tall er både fargerik og levende... på avstand.
For når man møter menneskene som bor i byen merker man fort at hele filmuniverset er bosatt av sjelløse karikaturer.
At det historiske og visuelt slående bakteppet er akkompagnert av moderne, sukkersøt popmusikk føles også merkelig.
Annenhver scene legger opp til et stort emosjonelt klimaks, men takket være den nesten totale mangelen på noen form for oppbygging, fremstår disse scenene kun som fine bilder uten innhold.
Filmen forsøker konsekvent å gå rett til belønningen, uten å legge ned den nødvendige innsatsen.
Filmens humoristiske sekvenser hviler tungt på slapstick-komedie, noe som takket være svak figuranimasjon ikke faller i smak.
Det hele framstår som en hektisk og stressende kamp om å få publikum til å le, og virker dessverre helt mot sin hensikt.
Lettbeint barnemishandling
Ballerina inneholder ikke én eneste original tanke, og den kronglete handlingen føles som et sammensurium av livløse figurer og uinspirert dialog.
Filmen låner de aller mest oppbrukte elementene fra læreboka og syr dem sammen til et usjarmerende og slitsomt lappeteppe.
Den eneste gangen i løpet av filmen jeg følte noe som helst, var da en middelaldrende kvinne relativt uprovosert klubbet ned en niåring med ei rørtang.
Men selv ikke unødvendig voldsom og plutselig barnemishandling, som filmen for øvrig avfeier som lettbeint tegneserievold, klarte å skape den store reaksjonen hos meg.
Det er sjeldent et godt tegn.
Lever ikke etter egen lære
Ballerina er en historie om kunsten om å tro på drømmene sine, og viktigheten av å gjøre ting med lidenskap, men den lever dessverre ikke etter læren selv.
Jeg føler at jeg nettopp har sett en merkelig og hastig sammenkastet krysning mellom Askepott, Karate Kid, Billy Elliot og Rocky 4.
Dette høres kanskje interessant ut, men det kan jeg avkrefte.
Den eneste grunnen til at barn vil kunne like denne filmen er at de enda ikke er introdusert for de utallige klisjeene denne filmen helt og holdent støtter seg på.
| 0
|
005044
|
Burn Burn Burn
En kul og rørende begravelsesreise.
Burn Burn Burn er en finstemt svart komedie som bruker en ung manns tragiske dødsfall til å sende to venninner ut på en vidunderlig rar og morsom road trip på den britiske landsbygda.
Plottet er ikke veldig originalt, og her er det elementer av opplagt livsvisdom og kunstig feelgood.
Men det hele glir lett ned i en film dynket i herlig britisk råskap.
Hovedpersonene er rappkjeftede, situasjonene de havner i er poengterte og et par av tragediene vi støter på er så hjerteskjærende realistiske at det er vanskelig å holde tilbake tårene.
Et videotestament til besvær
Kunstnersjelen Dan (Jack Farthing) dør av kreft i an alder av 29 år.
Og hans siste ønske er at hans to beste venninner Seph (Laura Carmichael) og Alex (Chloe Pirrie) skal reise til fire av hans favorittsteder for å spre asken hans.
Han har forberedt en gammel Volvo til reisen, satt av hanskerommet som "soverom" til seg selv og utstyrt jentene med en laptop som inneholder videobeskjeder som skal spilles av på hvert sted.
De to kvinnelige hovedrollene er motsetningsfylte og komplekse figurer som skifter uanstrengt mellom mørk humor og gjennomborende frustrasjoner.
De lever i hvert sitt dysfunksjonelle forhold på hjemmefronten, noe som gir filmen mulighet til å spille på kontrasten mellom livene vi velger å leve, og livene vi kanskje burde leve.
Dan har nemlig satt opp reisen vel så mye for å tvinge fram konfrontasjoner i vennenes liv, som for sin egen begravelses skyld.
Spesielt Sephs velmenende, men nedlatende, kjæreste James er en treffende rollefigur for den tematikken.
Joe Dempsie (Gendry fra Game of Thrones) treffer spikeren på hodet i rollen som den vellykkede gutten som, til tross for oppofrende oppførsel, egentlig bare prøver å forme Seph inn til et passende koneemne.
Filmen har flere sterke rolleprestasjoner blant folkene vi treffer på veien.
Alison Steadman rører meg til tårer i sin rolle som en forskremt eldre dame på leting etter sin sønn, og Julian Rhind-Tutt leverer en minneverdig rolle som den anstrengte hippien Adam.
Begge er reisefølger som effektivt viser kontrastene av hvilke veier livet kan føre oss nedover.
Kinosommerens kuleste road trip
Det nikkes høflig til både Jack Kerouac, Thelma & Louise og Withnail and I i det Volvoen ruller gjennom Storbritannia.
Og den litt duse popmusikken, de hyppige barbesøkene og de varierte landskapene vi beveger oss gjennom er kledelige kulisser for en reise blant mennesker som på hvert sitt vis sliter med å ta de tunge avgjørelsene som på sikt kan sette de fri.
Dette er ikke en film uten humper i veien.
Den har noen scener hvor enten dialog eller situasjonskomikk mangler finesse og gjennomslagskraft, og videoversjonen av Dan er en litt irriterende rollefigur til tider.
Men Burn Burn Burn har så mye energi, sjarm og hjertevarme at jeg blir begeistret.
Erkebritisk, tørr og tilbakelent - og med kinosommerens kuleste reisefølge i framsetene
| 1
|
005045
|
Glory
Gripende historie om moralsk forfall.
Et tilsynelatende humoristisk blikk på et småkorrupt samfunn blir fort en mørk reise inn i et nett av løgn og egoisme.
Bulgarske Glory er en trist, men samtidig sjarmerende fortelling om en haug med penger, en gammel klokke og en mann som forsøker å holde seg ærlig i en uærlig verden.
Helt over natten
Den stammende og sosialt klønete Tsanko er jernbanearbeider.
Han går en fast rute hver dag, og passer på at boltene på togskinnene sitter ordentlig.
En dag kommer over en haug med penger som ligger strødd langs ruta si, men framfor å ta pengene selv, velger han å si ifra til politiet.
Da Julia, PR-sjefen i transportdepartementet, hører om Tsankos hederlige oppførsel, aner hun en gylden mulighet til å presse litt god reklame ut av situasjonen.
Og i et forsøk på å ta fokus bort fra det skandalepregede departementet sitt, fremstiller hun Tsanko som en slags nasjonalhelt.
Under en pressekonferanse Tsanko får håndhilse på transportministeren, som gir ham en klokke som gave.
Hans egen klokke – et arvestykke fra sin avdøde far – forsvinner under seremonien.
Alt Tsanko vil gjennom resten av filmen er å få tilbake klokken sin, men det viser seg fort å være vanskeligere sagt enn gjort.
Moralsk forfall
Filmen gir oss intime og troverdige innblikk i livene til Tsanko og Julia - to liv som står i skarp kontrast til hverandre.
Han er ærlig, hun er uærlig.
Han er fattig, hun er rik.
Han klarer nesten ikke å prate, mens hun har gjort karriere av det.
Og ved å utforske personligheten til disse to menneskelige motsetningene, skaper filmen et større bilde av et samfunn i moralsk forfall.
Julia er som en personifisering av dette forfallet.
Hun er ambisiøs til den grad at det er blitt selvdestruktivt, og har en egen evne til å rasjonalisere de mer etisk tvilsomme delene av livet sitt, både privat og profesjonelt.
Tsanko personifiserer god, gammeldags redelighet, men lever en trist og ensom tilværelse.
Med stødige hender serverer regissørene Kristina Grozeva og Petar Valchanov oss en gripende historie, hvor man føler at hver eneste scene er nødvendig for å drive handlingen videre.
Det som blir fortalt er ikke alltid lettfordøyelig, men måten det blir fortalt på er til gjengjeld veldig tilfredstillende.
Blir mørk etter hvert
Det er i starten lett å humre litt av Tsankos framtoning, slik Julia og staben hennes gjør.
Han er klønete og rar, og stammer såpass at hver setning er en kamp.
Men mens Julia fortsetter å hånle, begynner jeg etter hvert å synes synd på ham.
Og når historien utvikler seg, og plottet blir mer og mer komplisert, er det direkte uhyggelig å se Tsanko i en verden hvor alle tilsynelatende vil utnytte ham.
Skuespillerprestasjonene fra Stefan Denolyubov og Margita Gosheva (Tsanko og Julia) er i seg selv grunn nok til å få med seg Glory.
Når filmen i tillegg byr på en gripende og interessant fortelling, fortalt på en stødig og intelligent måte, finner jeg ingen grunn til å ikke anbefale den på det varmeste
| 1
|
005046
|
Bigfoot junior
Burde holdt seg i skogen.
En barnefilm om Bigfoot virker på meg som en dårlig idé i utgangspunktet.
Om filmen er god skaper vi potensielt en ny generasjon konspirasjonsteoretikere, mens om filmen er dårlig... vel, da er filmen dårlig.
Bigfoot junior er ganske dårlig.
Den er visuelt pen, er godt animert og har en del fartsfylte actionsekvenser.
Den mangler samtidig både sjarm og en følelsesmessig troverdighet.
Selv om den starter lovende, går den fort tom for futt, og ender opp som overfladisk, forutsigbar og kjedelig.
Hårbasert terrorisme
Bigfoot junior handler om Adam, en intelligent og trivelig gutt som ikke helt passer inn.
Han blir mobbet på skolen, og har i tillegg har han begynt å merke forandringer med kroppen sin.
Håret hans vokser abnormalt raskt, og føttene hans blir i tide og utide dobbelt så store som de vanligvis er.
Han har blitt fortalt at faren er død, men da han ved en tilfeldighet oppdager en eske med brev adressert til sin mor, skjønner han at faren er i live.
Han legger ut på tur for å oppsøke faren sin, og oppdager til sin store forskrekkelse at han er selveste bigfoot.
Grunnen til at faren har måttet gå i skjul er at det skruppelløse firmaet "Hair co" vil eksprimentere med DNAet hans, for å utvikle en kur mot hårtap.
"Hair co." holder til i et enormt, Bond-skurkaktig forskningskompleks, har en privat hær på lønningslisten, og fremstår mer som en paramilitær gruppe enn en hårproduktprodusent.
Handlingen tilspisser seg når Adam og Bigfoot, sammen med en gruppe snakkende dyr, etter hvert må ta opp kampen mot den onde bedriften.
Plankekjøring
Filmen later fra starten av som den vil utforske et komplisert far-sønn-forhold, men lar elegant være.
Den utforsker heller en lang rekke 3D-effekter, som i og for seg er kule, men som etter hvert bærer preg av å være "3D kun for 3Dens del".
Til tider føles Bigfoot junior mer som en virtuell berg-og-dalbane enn en film.
Filmen presenterer oss for nye figurer på løpende bånd, men vier ikke mye tid til å komme under huden på dem.
Det virker som om filmen antar at publikum klarer å bli kjent med dem på et blunk, noe den for så vidt har rett i, siden de aller fleste figurene er fullstendig endimensjonale.
Starten er forholdsvis frisk og lovende, men den siste timen er billig plankekjøring fram mot en forutsigbar suppe av en avslutning, og blir i kjedeligste laget.
Bigfoot er usympatisk
Hva filmen egentlig forsøker å formidle er for meg diffust.
Det er vel noe i "familie er viktigst"-duren, men jeg finner ikke noen i filmen som egentlig lever etter denne læren.
Adams far, altså Bigfoot, er for meg en dypt provoserende figur.
Han har forlatt sønnen sin for å leve et hemmelig liv i skogen – og selv om han påstår at dette gjør ham trist, ser han ut til å trives mistenkelig godt med ungkarstilværelsen i Nord-Amerikas skoger.
Han blir glad for å endelig møte sønnen sin, men viser samtidig veldig lite ydmykhet eller forståelse for at sønnen har hatt det vanskelig.
Når den psykopatiske hårgeriljaen fra "Hair co." på et tidspunkt møter opp i skogen armert med flammekastere, nøler ikke Bigfoot med å skylde på Adam.
"Alt er din feil, Adam.
Du skulle ikke kommet, Adam."
Når Adam i desperasjon sier at han skal fikse det, lar faren ham gå den hårbaserte terrorgruppen i møte helt alene.
Herlig type.
Jeg kjøper ikke far-sønn-forholdet filmen forsøker å selge, og jeg klarer ikke å mane frem spor av sympati for Bigfoot, noe som gjør at premisset i filmen faller gjennom.
Enkel underholdning, ikke noe mer
Dialogen byr ikke på noen overraskelser, og er full av kleine one-linere som ser ut til å ha blitt obligatoriske i moderne barnefilm.
Filmens klimaks fremstår som en billig kopi av den sterkeste scenen i Løvenes konge, men Bigfoot junior har ikke klart å bygge opp hverken spenning eller følelser nok til at jeg klarer å bry meg.
Takket være en veldig fin visuell stil og store mengder fartsfull action, vil nok filmen fungere som enkel underholdning for de aller minste.
Men leter du etter noe mer enn sporadisk berg-og-dalbane-underholdning, bør du se en annen film.
Filmen er sett med norsk tale.
| 0
|
005047
|
Siste kupp
En tannløs Snatch.
Man skulle tro at den sanne historien om et av de største ranene i Storbrittanias historie la det perfekte grunnlaget for en interessant film.
Dette er dessverre ikke tilfellet i Siste kupp.
Spenningen uteblir stort sett, og skuespillerne finner aldri den helt store kjemien.
Filmen føles rett og slett litt halvhjertet, og fremstår til slutt som en tannløs og treg etterligning av Snatch.
Historisk ran
En profesjonell, britisk tyv kommer i kontakt med den ungarske mafiaen, og blir tilbudt den største ransjobben i karrieren.
Jobben er å rane et hvelv i en kjeller i Londons juveldistrikt - et hvelv med en samlet verdi på 200 millioner pund.
For å gjennomføre ranet velger han et knippe aldrende kriminelle som samarbeidspartnere, og vi følger den dysfunksjonelle, men proffe gjengen i det de forsøker å gjennomføre et av Englands største ran.
Filmen prøver også å presse inn noen parallelle bi-historier, som sys sammen med hovedhistorien mot slutten.
Dessverre er ingen av historiene, eller måten de sys sammen på, spennende nok til at Siste kupp blir mer enn middelmådig.
Boring i en vegg
Mitt største problem med Siste kupp er at spenningen aldri griper meg.
Den har sine gode øyeblikk, men filmen som helhet finner aldri helt rytmen.
At selve ranet stort sett bare er folk som borer i en vegg, hjelper ikke på.
Det er nøyaktig like kjedelig som det høres ut.
Den visuelle stilen gir assosiasjoner til Guy Ritchies tidlige filmer.
Men selv om den effektive klipperytmen og bruken av voiceover minner om Lock Stock and Two Smoking Barrels og Snatch, mangler både humoren og råskapen som gav disse filmene sin slagkraft.
Siste kupp føles gammeldags og trygg.
Mangelen på vold og troverdige konflikter, gjør at man aldri føler at noen står i fare.
I tillegg fenger aldri rollefigurene helt, noe som gjør meg usikker på om jeg i det hele tatt hadde brydd meg om noen faktisk stod i fare.
Ikke så interessant som den vil være
Selv om alle de sentrale figurene har en viss sjarm hver for seg, sliter besetningen med å finne en kollektiv flyt, og de fleste forsøkene på kjapp og snappy dialog virker ofte kunstig og framprovosert.
Ransbanden er rett og slett ikke like interessante som filmen påstår at de er.
Til tross for både gode og underholdende øyeblikk - stort sett følte jeg at jeg så en film om helt vanlige folk, som begår et ganske kjedelig ran.
Man forstår hva Siste kupp prøver å gjøre, men da man oppdager at den ikke helt får det til ebber dessverre opplevelsen ut i mild skuffelse og kjedsomhet.
| 0
|
005048
|
Kedi
En gjennomtrivelig filmopplevelse.
Det er ikke hver dag jeg får beskjed om at jeg må på kino for å se en tyrkisk dokumentar om katter.
Det er heller ikke er hver dag jeg er så fornøyd etter et kinobesøk som etter å ha sett Kedi.
For man må nesten være laget av stein for å ikke finne ett eller annet å sette pris på i denne sjarmerende, tankevekkende og visuelt fantastiske dokumentaren.
Et visuelt mesterverk
Det viser seg at katter er mer enn "tingen Youtube er laget av".
De er også intelligente, uttrykksfulle skapninger med personlighet.
Kedi følger en rekke gatekatter i Istanbul, og menneskene som bryr seg om dem.
Filmen er trivelig fra start til slutt.
Ingen store problemer, ingen store konfliktlinjer, bare en haug med katter og mennesker som egentlig har det ganske bra.
Noe av det mest imponerende med filmen er at den aldri blir kjedelig.
En av tingene som holder kjedsomheten på avstand er det rent visuelle - for visuelt er filmen et lite mesterverk.
Vakre og klokkeklare oversiktsbilder av Istanbul, og like mange intime blinkskudd av fargerike folk, dyr, hus og gater er som poesi for pupillen.
Sier noe om menneskeheten
I starten er kattene hovedattraksjonen.
Man får se hvordan disse kreative dyrene klarer å meisle ut et levelig liv for seg og sine, midt i Istanbuls travle gater.
Hver katt har funnet sin unike måte å overleve på, og filmen viser oss interessante deler av en katts hverdag, som vi mennesker ikke nødvendigvis legger merke til.
I tillegg er de søte og gjør komiske ting.
Men gradvis så glir fokuset mitt likevel mer over på menneskene i filmen.
For etter hvert begynner jeg å mistenke at denne filmen sier mer om hva det er å være menneske, enn hva det er å være katt.
Jeg tror at uansett hvilket livssyn man har, hvilken kultur man hører til eller hvilket språk man snakker - om man er rørlegger, advokat, filmanmelder, tigger eller konge - vi oppfører oss alle like teit når vi koser med en katt.
Folk er bare folk, når katter er involvert.
Jeg påstår på ingen måte at kattekos er veien til verdensfred.
Jeg sier bare at det noen ganger er godt å se en dokumentar som ikke handler om folkemord, krig eller verdens undergang.
En gang i blant bør vi unne oss filmer som Kedi.
| 1
|
005049
|
Atomic Blonde
Charlize Theron er en rå actionheltinne!
Med Atomic Blonde gjør John Wick-regissør David Leitch sin første regijobb uten partneren Chad Stahelski.
Han har igjen laga en voldsorgie av en film, der brutal action er i høysetet og handlingen er sekundær.
Filmen er visuelt lekker å se på, en musikalsk fryd å høre på, og ikke minst er det fantastisk underholdende med Charlize Theron i den hardtslående hovedrollen.
Atomic Blonde er rett og slett en skikkelig kul actionfilm.
Agentliste på avveie
Tegneserien The Coldest City, skrevet av Anthony Johnston og Sam Hart er utgangspunktet for filmen, som tar oss med til Berlin i 1989.
Innledningsvis får vi Ronald Reagans «Tear this wall down», fra hans berømte tale om den berømte muren.
Deretter konstateres det at dette ikke er en film om det politiske klimaet i Berlin på slutten av 80-tallet – dette er en helt annen historie.
En MI6-agent har blitt drept i Berlin, på seg hadde han ei liste med navn over alle agentene i byen, på begge sider.
Nå er lista på avveie, og agent Lorraine Broughton (Charlize Theron) blir sendt til byen for å rydde opp.
Den noe tvilsomme MI6-agenten David Percival (James McAvoy) skal være hennes ledsager i Tyskland, men virker å være mer til bry enn til hjelp.
Og med upålitelige folk, dobbeltagenter og KGB på ferde er jobben med å finne lista lettere sagt enn gjort.
Fantastisk action
Atomic Blonde er litt kald krig-spionthriller, litt James Bond og litt John Wick.
Filmen er på sitt svakeste når manusforfatter Kurt Johnstad forsøker å veve et intrikat plott ut av en relativt tynn historie.
Skal vi være ærlige så er jo handlingen egentlig bare et verktøy for å få Charlize Theron fra en actionsekvens til den andre.
Men dette plager meg ikke nevneverdig mye fordi filmens actionscener er så gode.
Slåsskampene er velkoreograferte og skifter mellom visuelt stilfulle sekvenser, som når vi ser Lorraine slåss mot en svær muskelbunt i silhuett på baksiden av et kinolerret, til mer brutale scener som er rå, og nesten vonde å se på.
David Leitch og filmfotograf Jonathan Sela gir oss flere slåsskamper som tilsynelatende er skutt i én tagning.
Spesielt stilig er den klassiske “slåsskamp i trappa”-scenen, der kameraet gjør en rekke krumspring for å få med seg Charlize Therons mange blodsprutende slag.
Charlize Theron er rå
Jonathan Sela, som også jobbet på John Wick gir oss et Berlin full av kontraster i Atomic Blonde.
Fra en blå fargepalett badet i neonlys i Vest-Berlin, til en mørkere tone i Øst-Berlins undergrunn.
Oppå dette får vi et strålende lydspor spekket med gamle slagere som «London Calling», «99 Luftballons» og «Killer Queen».
Spesielt morsomt er det når Lorraine banker opp en gjeng med KGB-agenter til tonene fra George Michaels «Father Figure».
Og Charlize Theron får virkelig skinne i Atomic Blonde.
Det er tydelig at hun har ligget i skikkelig hardtrening på stuntskolen før innspilling, for det er aldri noe å utsette på ferdighetene hennes.
Det er et godt skuespillerensamble her, blant andre med en røff og grovkorna James McAvoy som motvekt til Therons polerte fremtoning, som riktignok blir mer frynsete etter hvert.
Men det er Theron som er dronninga av dette ballet, og jeg håper hun får mange actionroller i tiden fremover.
Dette er den råeste dama jeg har sett på film på veldig, veldig lenge!
| 1
|
005050
|
Baby Driver
Får det til å rykke i gasspedalfoten!
Baby Driver er en gledelig god krim-, musikk- og bilfilm som får det til å rykke i gasspedalfoten.
Regissør Edgar Wright (Shaun of the Dead, Hot Fuzz, Scott Pilgrim vs. the World) har begått en sjangerøvelse med store mengder fart, moro og eksepsjonelt god musikkbruk.
Historien holdes på et forholdsvis enkelt nivå, med et lite og oversiktlig persongalleri og en til dels forutsigbar utvikling.
Kanskje er det nettopp det som gjør Baby Driver til en effektiv underholdningsfilm, der fokuset holdes på sladding, skyting og krasjing.
Til tross for at den åpenlyst hyller flere bilfilmklassikere, føles Wrights film likevel som et skikkelig friskt pust!
Baby (Ansel Elgort) er en ung fluktsjåfør med et stort talent bak rattet.
Han jobber for Doc (Kevin Spacey), som leier inn skumle folk til flere ransoppdrag i Atlanta, alltid med Baby som sjåfør.
Når han settes sammen med det farlige trekløveret Buddy (Jon Hamm), Darling (Eiza Gonzaléz) og Bats (Jamie Foxx), tvinges Baby til å trygge sine nærmeste, nemlig fosterfaren Joseph (CJ Jones) og servitrisen Debora (Lily James).
Det resulterer i mye kjøring, en del skyting og store doser lekker musikk.
Leker med bilfilmens konvensjoner
Filmen er frisk, morsom og spennende, med en fin Ansel Elgort i en underspilt, men velfungerende hovedrolle.
Kevin Spacey gjør ikke veldig mye med rollen som Doc, men Jon Hamm, Eiza Gonzaléz og Jamie Foxx gjør tilfredsstillende karikaturer av farlige kriminelle.
Baby Driver er en lek med bilfilmens konvensjoner som viser Edgar Wrights kjærlighet til sjangeren, uten at den fremstår som en ren kopi av filmene den antageligvis hyller, som blant andre The Driver, Bullitt og The French Connection (Regissøren av The Driver, Walter Hill, har en liten cameo her).
Bilene som brukes varierer i form og størrelse, men blir aldri ren gatebilporno som i eksempelvis Fast & Furious-filmene.
Baby Driver er et tilbakeblikk på en tid da også vanlige kjøretøy kunne kjøre fort og farlig på film.
Baby Driver er også en veldig musikalsk film, noe Edgar Wright signaliserer fra første sekund.
Mange scener er klippet slik at nesten alt ser ut til å bevege seg synkront med musikken, enten det er Babys gange, hans håndtering av girspake eller skurkenes våpenbruk.
Resultatet er en handling som flyter svært godt i takt med musikken som Baby til enhver tid spiller fra gamle iPoder.
Forklaringen på denne musikklidenskapen er like enkel som den er troverdig, og er en genial unnskyldning for å pepre ørene våre fulle av deilige spor fra blant andre The Jon Spencer Blues Explosion, Bob & Earl, The Dave Brubeck Quartet, Incredible Bongo Band og mange flere.
Selv Quentin Tarantino vil nikke anerkjennende til dette soundtracket.
Overlegen musikkbruk
Bill Popes foto er også særdeles stilig, der Atlanta brukes som aktivt bakteppe for handlingen.
Dette er i høyeste grad en byfilm, med asfalt, betong og store glassflater, som aldri speiler verken crew eller kamera.
Det er en detalj som kanskje ikke mange vil tenke over, men som drar meg litt ut av opplevelsen når det så opplagt er brukt digitale triks.
Et annet grep som forekommer meg å være litt unødvendig, er en scene på et vaskeri, der det er åpenbart er et nøye planlagt fargespill i tøyet som tumler rundt i en lang rekke av tydelig vannløse vaskemaskiner.
Det er som om Edgar Wright (og Bill Pope) vil understreke at dette er en fantasi som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.
Men at det SER veldig kult ut, kan man ikke komme fra.
Baby Driver har mange flotte detaljer man kan glede seg over, som presise klipp, smarte overganger, skarp dialog, tøffe stunts og overlegen musikkbruk.
Den er ikke ett sekund for lang, og byr på overbevisende underholdning gjennom hele spilletiden.
En kraftigere rolle fra Kevin Spacey og større kjemi mellom Ansel Elgort og Lily James kunne nok ha gjort handlingen enda bedre, men Baby Driver er mer enn god nok til å fortjene alle fartsglade kinogjengeres oppmerksomhet!
| 1
|
005051
|
Ulv i fåreklær
Nabokrangel med få overraskelser.
Ulv i fåreklær er et lettbent og fornøyelig lite eventyr som spiller ut komplikasjonene som oppstår da en ulveflokk slår seg ned som nærmeste nabo til en landsby med sauer.
Dette er en enkel barnefilm som kjører på med popmusikk, nikker lettvint til E.T., Star Wars og Twin Peaks og låner noen klassiske rolletyper og motiver fra Disney.
Det er russiske Wizart Animation som står bak den dataanimerte filmen.
Ulv i fåreklær ser ok ut, men den mangler detaljene og finessen som kjennetegner de fremste animasjonsstudionene som lager helaftens kinofilm.
Dårlige naboer
En streifende ulveflokk finner seg et nytt hjem i en steinrøys omgitt av frodig natur.
Et ideelt hjem for gråtassene, men dårlig nytt for den lokale saueflokken.
Eller, det trenger ikke være så ille.
Ulvene står nemlig foran valg av ny leder.
Hvis den snille og sjarmerende Grå (Gaute Skjegstad) vinner, vil han sørge for harmoni i nabolaget.
Men!
Hvis den slemme og brutale Varg (Simen Sand) vinner, vil han spise sauene alle som en.
Dessverre for Grå har han kjærlighetssorg, og da han søker hjelp hos en spåkone blir den desperate unge ulven uheldigvis forvandlet til en vær.
Med klover i stedet for poter mister den unge lederspiren både kjærligheten og flokken, men han får nye venner i den lett engstelige ullgjengen.
Dette er ikke et spisset innlegg i ulvedebatten, men hvis en leter med norske øyne er det mulig å finne et slags budskap om at naturen stort sett ordner seg selv – og at kjøttetende ulver ikke spiser mer sau enn de trenger, så lenge de har en god flokkleder.
Tradisjonelt på alle vis
Med en dose Løvenes Konge, en dose folkeeventyr og en liten overdose med "funny sidekicks" er det få overraskelser å finne i Ulv i fåreklær.
Relasjonene er enkle, vitsene spiller på de tydeligste stereotypiene og både konflikter og løsninger dukker litt for tilfeldigvis opp når de trengs.
Det er gode tilløp for de to kvinnelige hovedrollene på ulve- og sauesiden, men til tross for handlekraft og viljestyrke, så avspises de med gammelmodige kjønnsroller når spenningen drar seg til.
Blant birollene er det morsomt å følge en måke (Ingve Connolly Gran) som tror han er sau, og den konspirasjonsglade bukken Platon (Henrik Horge) som leter etter sammensvergelser.
Utover det er det lite å le av blant dumme ulver, redde sauer og sleipe taskenspillere.
Filmens styrke og bærebjelke er det lune forholdet mellom Grå og den veslevoksne og modige ungsauen Sky (Sara Fellmann).
De to er sjarmerende figurer det er lett å like, og de to er de eneste som makter å få fram sårheten i Grås nye outsiderrolle.
Det er et samspill hvor også de norske stemmene kommer fint frem og gir nærvær og personlighet til et hjertevarmt vennskap.
(Selv om norske ord og russiske munnbevegelser ikke alltid matcher 100 %).
Ulv i fåreklær har hverken utseende, rollefigurene eller originaliteten til å matche de aller beste animasjonsfilmene.
Men for barnefamilier som elsker animert dyreslapstick og fårete glis, så er dette et aldeles trygt og ganske morsomt kinovalg i sommer.
| 0
|
005053
|
Den andre siden av håpet
En ny tørrvittig fulltreffer fra den finske mesteren!
Den finske regissøren Aki Kaurismäki har antydet at Den andre siden av håpet er hans siste film.
Vi får virkelig håpe at det ikke stemmer, men om det er tilfellet, er det en nydelig svanesang!
Dette er nemlig en hjertevarm film om en syrisk flyktnings møte med en eldre restauratør i Helsinkis bakgater.
Kaurismäkis kjølige humor, lune atmosfære og det karakteristiske underspillet som preger det rike og besynderlige persongalleriet gjør Den andre siden av håpet til en fortreffelig tragikomedie med klare paralleller til virkelige problemstillinger.
Minimalistisk skuespill
Filmen følger to historier.
En om den syriske flyktningen Khaled (Sherwan Haji) som kommer til Helsinki som blindpassasjer på et lasteskip.
Og en om Wikström (Sakari Kuosmanen) som forlater kona, vinner stort i poker og kjøper den slitne restauranten Den gylne halvliter med tre rimelig umotiverte ansatte.
På et tidspunkt krysses Khaled og Wikströms veier, og finnen bestemmer seg for å hjelpe syreren ved å gi ham jobb i restauranten, samtidig som Khaled forsøker å finne søsteren som forsvant på reisen gjennom Europa.
Den andre siden av håpet har mye til felles med Kaurismäkis forrige film, Le Havre, som også handlet om en lokal eldre herres møte med en ung flyktning i en havneby.
Den foregikk altså i Frankrike, men nå er Kaurismäki på hjemmebane.
Han skildrer det finske samfunnet som rolig og avmålt, tilsynelatende med en begrenset grad av imøtekommenhet.
Figurene er enkle og ukompliserte, og føles mer som skisser enn fulle personligheter, men selv om skuespillet er minimalistisk, greier Kaurismäki likevel å formidle en stor grad av varm menneskelighet gjennom hele historien.
Like deler komedie og tragedie
Den amerikanske regissøren Jim Jarmusch sa en gang om Kaurismäkis Mannen uten minne at den er trist nok til å få deg til å le og morsom nok til å få deg til å gråte, noe som er en perfekt beskrivelse av de fleste av filmene hans, også Den andre siden av håpet.
Den setter figurene i situasjoner med like deler komedie og tragedie, der man trekker på smilebåndet av noe som egentlig er trist som fy, samtidig som humoren forsterker det mørke i den underliggende tematikken.
Det er et uttrykk som Kaurismäki mestrer forbilledlig.
Den andre siden av håpet er nydelig filmet med sterke farger i opplyste rom, kontrastert med mørke, nattlige gatebilder.
Gjennom sitt spesielle formspråk greier Kaurismäki å si noe vesentlig om aktuelle problemstillinger i et tidløst miljø.
Både mennesker og kulisser kan se ut til å være fra 1950-tallet, men står med et bein plantet i vår egen tid.
Filmen er umiskjennelig Kaurismäkisk, på godt og vondt, bare at også det vonde er godt i dette universet.
Den andre siden av håpet er en ny tørrvittig fulltreffer fra den finske mesteren
| 1
|
005054
|
Prebz og Dennis: The Movie
Stusselig underholdning for fansen.
De er kanskje store på YouTube, men blir for små på kino.
Prebz og Dennis:
The Movie er ikke annet enn en samling banale sketsjer og kjedelige påfunn som kanskje ville ha fungert sånn passe i kort format på skjerm, men som mangler appell og underholdningsverdi på det store lerretet.
Hovedpersonene seiler riktignok på den samme sjarmen og humoren som har gjort dem store på nett, men det er ikke nok til å gjøre Prebz og Dennis: The Movie til mer enn stusselig underholdning som bare deres mest trofaste tilhengere vil sette pris på.
Mangler spontanitet
Filmen har en episodisk struktur uten en rød tråd.
Det handler blant annet litt om guttas bakgrunn, litt om at Dennis prøver å få seg dame, litt om Prebens vekttap og litt om at Dennis ikke kan kjøre bil.
De fleste sekvensene virker åpenbart planlagte og mangler spontanitet.
Ett eksempel er når Dennis går på date og får dialog fra sine kolleger på øret, en utbrukt idé som blant andre Thomas og Harald gjorde i Senkveld for 100 år siden, eller når Dennis og broren Ruben skal kappkjøre på en glattkjøringsbane, og stiller med biler som man umiddelbart forstår ikke kommer til å få så mye som en ripe i lakken.
Her står ingenting på spill.
Da blir det ikke høy temperatur.
Det blir det først når vi plutselig blir vitne til et ekte frieri, som selvsagt er en søt sekvens, men bryter med det falske og påtatte som gjennomsyrer resten.
Prebz og Dennis, samt deres sidekicks Ruben og Sondre, er fine fyrer med humoristiske holdninger, men det er noe som ikke helt stemmer når den morsomste personen i filmen viser seg å være rallycrosslegenden Martin Schanche, en mann som YouTube-stjernenes unge tilhengerskare sannsynligvis ikke vet hvem er.
Han dukker opp i en liksomsekvens der Dennis skal liksomlære å kjøre bil, med en stor logo i bilens fulle lengde som gjør det åpenbart at det ikke ligger an til noen sjuke stunts eller hårete situasjoner.
Kjapp og billig produksjon
Prebz og Dennis spiller videre på sine YouTube-personligheter, som kanskje er en trygg tilnærming, men de forspiller dermed sjansen til å la fansen bli bedre kjent med dem.
Den mest personlige delen av filmen handler om Prebens kamp for å bli kvitt kiloene.
Klimakset er en tur opp Ulriken i Bergen, men det brukes mest for å oppnå en komisk effekt og man får ikke inntrykk av hva dette betyr for Preben personlig, fordi han tilsynelatende er i rollen som Prebz gjennom det hele.
Prebz og Dennis:
The Movie virker som en svært kjapp og billig produksjon, litt som de enkle snuttene de produserer for YouTube.
Man kunne forvente at de tok flere steg oppover i kvalitet, men denne filmen ser ut til å være laget på sparebluss og med for dårlig billedkvalitet til å forsvare bruken av det bredeste kinoformatet.
Mot slutten trues vi med en toer, men da bør de heve ambisjonsnivået kraftig, og dessuten skynde seg før de blir for gamle og fansen mister interessen.
Prebz og Dennis:
The Movie vil ikke gi dem flere fans, snarere tvert imot.
Det kan nemlig virke skuffende å betale over 100 kroner for en kinobillett for å se omtrent det samme som du kan se gratis på YouTube.
| 0
|
005056
|
Hjemme i Hampstead
Småhyggelig seniorfilm.
Hjemme i Hampstead er en småhyggelig seniorfilm med dyktige skuespillere.
Diane Keaton og Brendan Gleeson blir imidlertid sviktet av manuset, som på sett og vis fornærmer deres figurers intelligens.
Dessverre gjør historien seg avhengig av noen slitsomme grep, som en rekke beleilige tilfeldigheter, og dumme misforståelser som lett kunne ha vært avverget.
Hjemme i Hampstead har en viss grad av sjarm og en avslappende atmosfære i fine omgivelser, men manuset burde gått flere runder med finpussing før filmingen begynte.
Da kunne en midt-på-treet-film ha nærmet seg kronen.
Møter mann i skogen
Emily (Diane Keaton) bor alene i en leilighet i Hampstead i London, ett år etter at hun ble enke.
En dag får hun øye på Donald (Brendan Gleeson), som bor i ei selvbygd rønne i en skogfylt del av parken Hampstead Heath like ved.
En utbygger forsøker å tvinge ham til å flytte, men det oppstår - mot alle odds - søt musikk mellom Emily og Donald, og hun bestemmer seg for å hjelpe ham med å beholde bostedet sitt.
Det kompliseres ved at utbyggerens kone er i Emilys nærmeste omgangskrets.
Innledningsvis ser vi hvordan Emily deltar på et møte med sine naboer i sameiet, som også er hennes venner, men filmen går for hardt inn for å gjøre dem til stive og fasadeopptatte te-fruer, mens hun selv har en mye friere stil.
At denne smarte, oppegående personen skal ha disse menneskene som sine nærmeste venner virker ikke spesielt troverdig.
At hun skulle fatte så stor interesse for den tilsynelatende hjemløse mannen i skogen, er også å strekke det litt, men det inviterer til tanker rundt hvordan et møte med noen som lever fullstendig annerledes kan få man til å se sitt eget liv i et annet perspektiv.
Pinlige situasjoner
Det er i de nære scenene mellom Emily og Donald at filmens fineste øyeblikk ligger.
Så snart figurene har andre rundt seg, tyr historien til knep som får dem til å fremstå dummere og enklere enn de er.
Når pinlige situasjoner oppstår, kunne så godt som alle ha vært løst umiddelbart dersom figurene hadde brukt motet og taleevnen som de har ellers i filmen.
I stedet blir de redusert til fomlende stakkarer, noe de jo ikke er.
Veteranene Diane Keaton (Gudfaren-trilogien, Annie Hall, Manhattan) og Brendan Gleeson (Braveheart, Harry Potter, Edge of Tomorrow) spiller med erfaring og kunnskap, men greier ikke å heve Robert Festingers manus fra middelmådigheten.
Regissør Joel Hopkins lykkes i å formidle kontrastene mellom Emilys innestengte tilværelse og Donalds frie skogsliv.
Han lykkes med å skape et romantisk spenningsforhold mellom de to hovedfigurene.
Dessverre holder ikke manuset tritt med dem, som altså tyr til flere unødvendige situasjoner med svak dialog og dårlige løsninger.
Jo visst går det an å hygge seg med Hjemme i Hampstead, men filmen fremstår som uforløst og oppnår ikke sitt fulle potensial.
| 0
|
005059
|
The Dark Tower
Kunne ha vært så mye mer enn dette.
Stephen King-fans vil kanskje rive seg i håret av frustrasjon når de ser den første filmen basert på hans åtte The Dark Tower-bøker (som jeg dessverre ikke har lest).
Selv om filmen ikke er en direkte katastrofe, er det tydelig at mye må ha gått tapt i overføringen fra bok til film.
Man aner konturene av et rikt og komplekst univers, men det fokuseres nesten utelukkende på action i filmens relativt korte spilletid.
Den danske regissøren Nikolaj Arcel gjør en brukbar jobb med å visualisere det lille som er av historie, men filmen virker å være redigert så brutalt at figurene aldri får tid til å bli mer en vage omriss i en verden som aldri blir etablert skikkelig.
The Dark Tower er pent filmet, og har flere enkeltstående actionsekvenser som står seg godt, men den overhengende historien virker merkelig tom og intetsigende.
Finner portal til en annen planet
Den unge New York-gutten Jake Chambers (Tom Taylor) ser visjoner om en pistolmann, en sortkledd trollmann og et mystisk tårn i en fremmed verden.
Når slemme krefter kommer for å ta ham og utnytte hans spesielle evner, greier han å rømme og finner en portal som fører ham til en annen planet.
Der finner han pistolmannen Roland (Idris Elba), som etter hvert innser at Jake er en viktig brikke i kampen mot Walter (Matthew McConaughey).
Han vil nemlig ødelegge det mørke tårnet i universets sentrum, som beskytter mot onde demoner som vil inn.
Når det brukes tekstplakater før start for å etablere et filmunivers, er det et dårlig tegn.
Det betyr ofte at filmskaperne har tatt noen brutale snarveier for å presse inn for mye historie på for liten tid.
Det ser også ut til å være tilfelle i The Dark Tower.
Det mørke tårnet forblir et bakgrunnselement gjennom hele filmen, uten at man noen gang får forklart skikkelig akkurat hva det er, hva det gjør og hvorfor det er viktig.
Det er det som på engelsk kalles en "macguffin", et mål eller en mening uten noen betydning som er der for å drive historien fremover.
En bortkastet mulighet
Mens pistolmannen Roland er hovedfiguren i bøkene, gjør Arcels film unge Jake til den sentrale figuren.
Hans reise byr på en god dose fantasi og spenning og Tom Taylor er et positivt bekjentskap i hovedrollen.
Likevel er det åpenbart mer interessant hver gang Idris Elba viser seg som Roland.
Han er som vanlig en imponerende skikkelse, selv om omstendighetene rundt figuren hans ikke alltid holder like høy kvalitet.
Matthew McConaughey virker litt ute av sitt element som ond trollmann.
Walter blir aldri mer enn en A4-utgave av en eventyr-antagonist.
Persongalleriet rundt disse tre er såpass omfattende at filmen måtte ha vært mye lengre for at hver av figurene skulle kunne gjøre inntrykk.
The Dark Tower har flere godt utførte sekvenser, spesielt en intens skuddveksling i siste akt.
Likevel sitter man igjen med en sterk følelse av at filmen kunne ha vært så mye mer.
Det er godt kjent at etterarbeidet har vært utfordrende, med flere testvisninger med påfølgende redigering.
Det er lett å se for seg at Stephen Kings historie har blitt vannet ut for mye som et resultat av dette.
The Dark Tower er derfor en bortkastet mulighet til å lage en eventyrlig filmserie av et visst kaliber.
Kings bøker fortjener bedre behandling på film enn dette
| 0
|
005061
|
Jaktsesong
Suggererende atmosfære fra polske skoger.
Den polske filmen Jaktsesong har en suggererende atmosfære fra polske skoger, en usannsynlig heltinne i sin beste alder og en tragikomisk historie om menneskets natur - og kampen mellom menneske OG natur.
Regissørene Agnieszka Holland og Kasia Adamik (kreditert med mindre fontstørrelse) vever harsk realisme sammen med drømmebilder som tematiserer kynisk behandling av både mennesker og dyr.
Jaktsesong kan virke å være en skildring av en kvinnes sviktende mentale helse, og har i tillegg utviklinger på lur som gjør filmen både morsom, spennende og overraskende.
Ublide skjebner i skogen
Fru Duszejko (Agnieszka Mandat-Grabka) bor alene ute på den polske landsbygda, nær grensa til Tsjekkia, i et miljø preget av jaktglade menn.
Noen av områdets jegere, som også er maktfaktorer i lokalsamfunnet, møter ublide skjebner ute i skogen, kun omgitt av dyrespor.
Fru Duszejko har en anelse om hva som kan ha skjedd med dem, men blir ikke trodd når hun legger frem sine teorier.
Filmen har utsøkt foto av Jolanta Dylewska og Rafal Paradowski, et musikalsk lydspor av Antoni Komasa Lazarkiewicz som sniker seg inn på deg med illevarslende stemninger og et ensemble av skuespillere som balanserer på kanten til overspill, uten å snuble over.
Agnieszka Mandat-Grabka spiller Fru Duszejko (som hun alltid tiltales som) som en frittalende og engasjert dame som områdets menn ser på som et surrete og litt irriterende fruentimmer.
Frodige karikaturer
Hennes kamp mot øvrigheten preges av en hoven og lattermild holdning fra menn som tydelig anser henne som en uviktig person som de ikke behøver å forholde seg til på en vanlig måte, spesielt borgermesteren Wolsky (Andrzej Grabowski) og den gangsterlignende storkaren Wnetrzak (Borys Szyc).
Unntakene er naboen Matoga (Wiktor Zborowski) og den tilreisende tsjekkiske barkbilleforskeren Boros (Miroslav Krobot), som begge er einstøinger ute etter selskap, noe som resulterer i et stille trekantdrama i historiens periferi.
Parallelt med dette følger vi også Fru Duszejkos stadige forsøk på å hjelpe Dobra (Patrycja Volny), som er "ansatt" som ekle Wnetrzaks faste følge.
Nok et element som viser kynisk utnyttelse.
Jaktsesong utvikler seg til en reise inn i Fru Duszejkos virkelighetsoppfatning, og historien har noen ess i ermet som gjør filmen uforutsigbar.
Den sorthumoristiske atmosfæren gjør dette til en slags polsk Coen-film, med frodige karikaturer, bitende dialog og noen få voldsomme øyeblikk som river opp landsidyllen.
Hovedregissør Agnieszka Holland er veteranen bak filmer som Europa, Europa og Den hemmelige hagen, samt flere episoder av seriene The Wire, The Killing, Treme og House of Cards.
Jaktsesong viser at hun fremdeles er i full stand til å lage god film med et energisk driv, selv om det kommer snikende på.
| 1
|
005062
|
Thelma
Joachim Trier lager stor filmkunst kledd i sjangerkappe.
Filmfestivalen i Haugesund (NRK):
Når Joachim Trier lager sjangerfilm, gjør han det på sin måte.
Thelma beskrives som en romantisk overnaturlig thriller, og er en oppvisning i antydningens kunst.
Dette er ikke en film som roper "bøøø".
Her kommer spenningen snikende fra et sted under kinosetet.
Dette er nemlig et dypt menneskelig drama med en vedvarende mørk undertone.
Mystikken antydes med små, smarte stikk mens Trier forteller en bevegende historie om ei ung jente som er i ferd med å finne ut av seg selv.
Tittelfiguren spilles av Eili Harboe, som nå virkelig trer frem som en av våre aller mest spennende skuespillere.
Hun er en av de viktigste grunnene til at Thelma innfrir forventningene.
Dette er stor filmkunst kledd i sjangerkappe.
En fantastisk rollefigur
Thelma (Eili Harboe) har nettopp flyttet til Oslo for å studere.
Hun får et anfall på lesesalen, og får hjelp av Anja (Kaya Wilkins).
Det oppstår et vennskap mellom dem som snart blir til noe mer, men det blir problematisk for Thelma.
Hun kommer nemlig fra et strengt kristent hjem på Vestlandet og blir stadig kontrollert av foreldrene (Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen).
Anfallene blir flere, det skjer ting i samband med dem som er vanskelige å forklare og gradvis avdekkes hendelser fra fortiden som kan forklare foreldrenes kontrollbehov og Thelmas reaksjoner på Anjas fremstøt.
Eili Harboe imponerte i sin første hovedrolle i Kyss meg for faen i helvete.
Vi har også sett henne i mindre roller i Kompani Orheim, Bølgen og Doktor Proktors tidsbadekar, men nå har hun endelig fått en ny hovedrolle til å vise hvilke kvaliteter hun har.
I Thelma skaper hun en fantastisk rollefigur som rives mellom tro og tvil, kjærlighet og frykt.
Det er en figur som vekker umiddelbar sympati, der man gjennom Harboes eminente spill stadig ser det mørke som ligger latent i henne og truer med å komme ut.
Anja spilles også nydelig av Kaya Wilkins.
Hun er like åpen, utadvendt og utforskende som Thelma er innesluttet og avventende, noe som skaper fine kontraster i samspillet mellom Harboe og Wilkins.
Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen spiller godt og kontrollert i sine roller som en mor og far som vi tidlig ser har et svært ambivalent forhold til datteren.
Svært høy kvalitet på det filmatiske
Flere nøkkelpersoner bak kamera har jobbet på alle filmene Joachim Trier har regissert, altså Reprise, Oslo, 31. august og Louder Than Bombs.
Det er nok ikke uten grunn, fordi det er svært høy kvalitet på det filmatiske.
Nøye komponerte bilder av Jakob Ihre, atmosfærisk lyd av Gisle Tveito og stemningsunderbyggende musikk av Ola Fløttum er med på å skape en film med sjel og personlighet.
Trier selv smetter inn gjentagende symbolikk, med kråker, slanger og vann som sentrale elementer, og har noen fabelaktige scener med regigrep og overganger som omtrent fortjener stående applaus.
Han slipper imidlertid aldri sitt fokus på hovedpersonen, som er det bærende elementet gjennom hele historien.
Går ikke i en eneste klisjéfelle
Eskil Vogt og Joachim Triers manus tar seg god tid til å skildre Thelmas psyke, hennes indre konflikter og forholdet til resten av det lille persongalleriet før den ytre spenningen får slippe til.
Filmen har noen partier som kan føles repeterende, der framdriften går litt tregt, men har en kløktig fortalt avslutning.
Den gir ikke nødvendigvis svar på alle spørsmål som man måtte ha, men ikke alt trenger å forklares.
Dette er en fengslende film om å finne seg selv, sin plass i tilværelsen og ta oppgjør med fortidens traumer.
Det er også et varsomt portrett av ei jente som holdes tilbake av sin egen frykt for seg selv, satt i en ramme med visse overnaturlige elementer.
Joachim Trier imponerer med behersket regi i en sjanger der klisjéfellene er mange, men han går ikke i en eneste av dem.
Hans virtuose filmspråk, kombinert med Eili Harboes storspill, hever filmen opp til et høyt nivå.
Thelma er en elegant og engasjerende thriller!
(Thelma er åpningsfilm på Den norske filmfestivalen i Haugesund.
Norgespremiere: 15. september.)
| 1
|
005064
|
Emojifilmen
«Meh».
Emojifilmen er en glattpolert animasjonsfilm om smarttelefonene våre.
Den såpete smaken av reklame setter seg raskt i halsen etter hvert som apper med kjente merkevarenavn utgjør kulissene for en syltynn kjærlighetshistorie om det å sette ord og bilder på følelsene våre.
Ambisjonsnivået ligger ikke høyere enn å pepre publikum med enkle vitser og tydelige referanser.
Og spede forsøk på feministiske perspektiver og ekte følelser drukner raskt i dette slappe skuldertrekket av en animasjonsfilm.
"Meh" og "High Five" på eventyr
Vi befinner inne i telefonen til gutten Alex i en historie som ligger drøyt nære The Lego Movie.
Det livsglade emojiet Anton har jobben som ikonet for "Meh", men han er altfor uttrykksfull til å bare gi blaffen hele dagen.
Dessverre går alt på tverke når han skal debutere i en av Alex sine tekstmeldinger.
Anton skjærer helt feil grimaser, og ødelegger for en forelsket tenåringsgutt.
Det blir startskuddet for en rekke uheldig omstendigheter som inkluderer et ondskapsfullt smilefjes, en hjelpsom "high five" og altfor mange vitser om bæsjeikonet.
Vi sneier innom tema som "vær deg selv" og "vennskap er viktigst", men her holdes alt på trygt og ukomplisert fasadenivå – manuset er mest opptatt av å sende oss innom som mange apper som mulig – så alle sponsorene, fra Facebook til Candy Crush, får vist seg fram.
Sterke farger, lite sjarm
Utseendemessing er Emojifilmen en fargesterk, men ganske livløs produksjon.
Brannmuren er det mest visuelt interessante i en film som ellers er skuffende fattig på kreative visualiseringen på livet inne i en smarttelefon.
Det ser egentlig ut som om filmen, og sponsorene, er redd for at vi ikke skal kjenne igjen absolutt alt hele tiden.
Det er også skuffende lite sjarm og feelgood å finne i rollegalleriet.
Det nærmeste filmen kommer mine hjertestrenger, er et romantisk lite øyeblikk mellom "Meh"-foreldrene til Anton.
Ellers er både skurker, forelskelser og vennskap av den paddeflate sorten.
En del av humoren har nok forsvunnet i overgangen fra engelsk til norsk – spesielt en Game of Thrones-hyllest mister all snert på bokmål.
Og oversetteren som fant ut at en referanse til bandet Trang Fødsel var en god ide, kunne kanskje trengt seg en formatering.
Er man i det kyniske hjørnet, er det lett å kalle dette for storprodusert app-reklame rettet mot et veldig ungt publikum.
Hvis en legger all godvilje til, så er Emojifilmen så vidt grei tidtrøyte for en klinedate, eller for barnefamilier med voldsom filmappetitt.
Uansett, en av årets minst engasjerende animasjonsfilmer.
Denne anmeldelsen er basert på 2D-versjonen med norsk tale.
| 0
|
005069
|
David Lynch: The Art Life
Innsiktsfullt om både Lynch og hans særegne mytologi.
Jeg sier det med en gang.
David Lynch: The Art Life er en film best egnet for dem som allerede er spesielt interessert i den aldrende mesterregissøren.
Og det er jeg.
Med en intim stil, og hjemmevideoens fortrolighet, kommer vi tett på en amerikansk bauta som tar oss med gjennom sine formative år, og hans reise inn i kunsten.
Det er en film som ender med hans spillefilmdebut Eraserhead i 1977.
Det betyr at vi ikke følger hans store suksesser som Blue Velvet (1986), Twin Peaks (1990) og Lost Highway (1997).
Men vi lærer likevel veldig mye om både hendelsene og motivene i hans mest populære verker, fra en ærlig kunstner som drar den røde gardinen til side og slipper oss inn i sine indre gemakker.
Lynch skaper og forteller
Regissør Jon Nguyen (som tidligere har fulgt Lynch under innspillingen av Inland Empire) har fått unik tilgang til kunstneren og privatpersonen David Lynch.
Gjennom et knippe samtaler, og ved å få være flue på veggen mens Lynch maler og former, får vi med Lynch sine egne ord og uttrykk historien om hans barndom, hans oppvekst og hans vei inn i kunsten.
Det er en reise med noen store opplevelser for dem som er fascinert, og har investert, i Lynch sine perspektiver og gjennomgående tema.
Spesielt kontrasten han ofte spiller ut mellom den amerikanske 50-talls idyllen og menneskets mørke sider, har konkrete røtter i Lynch sin egen oppvekst.
Der finner vi også en parallell til Laura Palmers (Twin Peaks) valg om å holde det kjernesunne familielivet og det opprørske ungdomslivet i to helt adskilte verdener.
Lynch forteller flere historier som er med å gi bakgrunn til noen av motivene han er kjent for å bruke i sine filmer.
Som kameraet langs den gule midtstripen på veien, og traumatiserte og avkledde mennesker i fortvilte situasjoner.
Historier som både er sterke å høre, og som virkelig utvider klangbunnen i Lynch sin mytologi og symbolbruk - og som utvider min forståelse av kunsten hans.
Et portrett som inspirerer
Som dokumentarfilm kommer David Lynch: The Art Life sin store styrke i innsikten filmen gir når den lar oss koble Lynch sin oppvekst med kunsten han skaper.
Senest en fantastisk scene i denne ukens episode av Twin Peaks (episode 16), får kontekst av en beskrivelse Lynch har av sin far.
Dette er en nær og personlig dokumentar, og selv om Lynch selv nok sitter med mye av kontrollen på hva vi får se og hvordan han framstilles, så oppleves filmen både ekte og oppriktig.
I filmens andre halvdel, som strekker seg gjennom en omflakkende studietid og gryende kunstkarriere, så blir filmen noe omstendelig, og det er ikke alt som oppleves like oppslukende og relevant.
Men filmen blir aldri langdryg, og disse strekkene har sin naturlige plass i kunstnerens historie.
Dette er en film som vil gi stor glede til alle Lynch-fans.
Musikkbruken, montasjer av Lynch sine bilder og det at vi får være med å se kunstverkene ta form, bidrar også til at filmen får en del "Lynch"-ske kvaliteter som passer utmerket til kaffekoppen.
David Lynch: The Art Life er en film jeg også vil anbefale til enhver som enten studerer kreative fag eller driver med kunst i en eller annen form.
Filmen er nemlig et inspirerende stykke arbeid som evner å vise fram de mulighetene og den magien som kan komme til de som omfavner sitt skapende vesen.
Enten du driver med musikk, billedkunst eller tekst.
David Lynch er en levende fakkel som brenner for det å uttrykke seg - la han tenne sigaretten sin og lyse opp kinomørket for deg!
| 1
|
005072
|
The Hitman's Bodyguard
Fremstår tidvis som en direkte billig actionfilm.
Buddy-cop-filmer finnes det mange av.
Buddy-hitman-filmer er mindre vanlig.
Men The Hitman's Bodyguard følger sjangerens konvensjoner til punkt og prikke.
Vi møter nemlig to hovedpersoner som egentlig er fiender, men må jobbe sammen mot et felles mål, med både spennende og humoristiske konsekvenser.
Regissør Patrick Hughes (The Expendables 3) har skapt noen energiske actionscener som absolutt har et visst driv, men jeg forventer mye bedre effekter i en film med Ryan Reynolds og Samuel L.
Jackson i hovedrollene.
The Hitman's Bodyguard fremstår tidvis som en direkte billig film, som er veldig middels over hele linja.
Må fraktes fra Coventry til Haag
Sikkerhetseksperten Michael Bryce (Ryan Reynolds) blir tvunget til å frakte leiemorderen Darius Kincaid (Samuel L. Jackson) fra Coventry til menneskerettsdomstolen i Haag, der han skal vitne i en rettsak mot Hviterusslands president Vladislav Dukhovich (Gary Oldman), som er tiltalt for massedrap.
Problemet er at Bryce og Kincaid hater hverandre etter flere trefninger gjennom karrieren.
Dessuten blir de jaktet på av både Interpol og Dukhovich sine skyteglade agenter gjennom Europa.
Originalitet har ikke vært etterstrebet i denne filmen.
Hovedpersoner som ikke kan fordra hverandre, men finner tonen gjennom sine prøvelser, er velkjent.
Filmen satser på at kjemien mellom Ryan Reynolds og Samuel L. Jackson er det som trekker publikum til kinosalen og holder deres oppmerksomhet ved like.
Det er ikke akkurat Riggs og Murtaugh-kvalitet over dem, men det blir heller aldri direkte feil å tilbringe et par timer i dette selskapet.
Både Reynolds og Jackson viser glimt av god komisk timing, samtidig som de beviser at de har erfaring fra actionsjangeren med sine kroppslige sprell.
Litt mer betenkelig er det å se Gary Oldman som Dukhovich.
Ikke fordi han gjør en spesielt dårlig rolle, men fordi den er så liten og generisk at jeg lengter etter den tiden der han fikk lov til å briljere i filmer som State of Grace, JFK, Dracula og Léon.
Dårlige eksplosjonseffekter
Som den observante leser kanskje merker, er denne anmelder revet mellom gleden av å se en dum actionfilm på kino og irritasjonen over at den ikke er litt bedre.
Det beste er flere jaktsekvenser, både til fots og i bil, som er fartsfylte og stuntrike.
Det som er verst, er noen store, digitale eksplosjonseffekter som er så dårlige at det er direkte pinlig.
Det er også underlig at det brukes digitalt animert blodsprut hver gang noen blir truffet av et skudd, noe som skjer veeeldig ofte i denne filmen.
Det føles som lettvint "juks" for en som er oppvokst med 1980-tallets "pops", blodposer med små eksplosiver som simulerer urealistiske kuletreff som samtidig er morbid vakre.
The Hitman's Bodyguard er et lite bemerkelsesverdig bidrag til actionsjangeren.
Så prøver da manuset heller ikke å bryte ny mark.
Når Reynolds og Jackson kommer til Amsterdam, må historien selvsagt inneholde både tresko, tulipaner, sykler og Red Light District.
Når det er klart for det store oppgjøret, må skurkene selvsagt ta i bruk en helt sinnssyk plan som ikke ville hatt en sjanse i det virkelige liv.
Det er i situasjoner som dette at manuset virkelig viser sine begrensninger, men regissør Hughes har likevel greid å lage en del underholdning av det.
Det er opp til deg om du vil gi denne filmen en sjanse på kino.
The Hitman's Bodyguard er nemlig som skapt for pils og pizza foran TV'n en fredag kveld
| 0
|
005073
|
47 Meters Down
Gjør ingenting som ikke er gjort før.
Haifilm-sjangeren har fått nok et tilskudd, bare ett år etter at The Shallows skremte oss sånn passe.
47 Meters Down byr også på noen effektive grøss i dypet.
Det middelmådige skuespillet og de blasse figurene signaliserer B-film-statusen på et tidlig tidspunkt, men når sultne haier kommer susende ut av mørket der nede på havbunnen, bryr man seg mindre om det.
47 Meters Down gjør ingenting som ikke er gjort før, men er en enkel, liten thriller som gjør jobben middels godt.
Synker til bunns
De amerikanske søstrene Lisa (Mandy Moore) og Kate (Claire Holt) ferierer i Mexico, og lar seg overtale av noen lokale gutter til å bli med på haisafari under ledelse av Captain Taylor (Matthew Modine).
De klatrer inn i et bur og senkes 5 meter ned, mens store haier lokkes med blodig agn.
Dessverre ryker vaieren, og søstrenes bur synker ned på havbunnen (gjett hvor dypt).
Med stadig mindre luft i flaskene blir det en kamp mot både tiden og aggressive haier.
Opplegget er så fryktelig enkelt, men samtidig så effektivt.
Dette innbyr jo til flere nervepirrende situasjoner, der hovedpersonenes liv til enhver tid står i fare.
Når buret først har sunket til bunns, er det ingen rom for avslapning eller pustepauser, noe regissør Johannes Roberts utnytter greit, men ikke fantastisk.
Her burde det være rom for enda mer spenning og neglebitende situasjoner.
Når søstrene fra tid til annen må ut av buret av ulike årsaker som ikke skal avsløres her, burde spenningen vært skrudd til flere hakk enn det Roberts er i stand til.
Uinteressante skuespillere
Filmens skuespillere er dessverre fullstendig uinteressante.
Matthew Modine er kanskje den mest kjente, men det er lenge siden han spilte i kvalitetsfilmer som Birdy, Full Metal Jacket og Memphis Belle, og han får ikke mye å gjøre i denne filmen.
Søstrene spilles altså av Mandy Moore og Claire Holt, og de er rimelig flinke til å spille skremte, men lykkes ikke i å formidle søstrenes søskenforhold, eller deres utfordringer i forkant av haidramatikken.
Til det er manuset alt for enkelt og banalt.
Det skjer noe rart i forteksten.
Alexandre Aja står oppført som executive producer ETTER regissøren.
Sikkert fordi han har et navn blant skrekkfilmfans etter filmer som High Tension og nyinnspillingene av The Hills Have Eyes og Piranha, mens Johannes Roberts er ukjent.
Pussig nok står Aja ikke oppført blant de totalt 38 (!) produsentene på filmens Internet Movie Database-side, så gudene vet hvordan han egentlig er involvert i filmen.
Uansett, at Ajas navn brukes, skulle borge for en svært blodig og guffen affære, men 47 Meters Down er faktisk ganske snill.
Den har riktignok fått 15 års grense, men det må ha vært bare så vidt.
Filmen viker unna flere opplagte muligheter til å servere skikkelig gørrete og ekkel haiskrekk.
Den har flere sekvenser der spenningen er udiskutabel, så dette er grei kinoføde om man ikke forventer mer enn noen småsjokk underveis.
The Shallows var litt bedre, mens Haisommer er selvsagt fremdeles best.
| 0
|
005076
|
It
Denne filmen er et underholdende mareritt!
Årets andre filmatisering av en Stephen King-roman er langt bedre enn den første.
It fanger inn stemningen og atmosfæren fra kildematerialet mye bedre enn tilfellet var i The Dark Tower.
Filmen scorer ikke nødvendigvis på originalitet og nytenkning, men velter seg effektivt i nostalgiske skrekkfilmtradisjoner fra den gangen en horrorfilm kunne være både morsom og spennende på samme tid.
It har også en klovneskikkelse som kan være i stand til å gi yngre kinogjengere noen interessante drømmer.
Filmen er nemlig et underholdende mareritt!
Fryktinngytende klovn
Denne versjonen av Kings roman flytter tidsepoken fra 1950- til 1980-tallet, og introduserer oss for en vennegjeng som tilbringer sommeren 1989 sammen i den lille byen Derry.
De blir stadig mobbet av noen eldre gutter og flere av dem har det ikke bra hjemme.
Samtidig plages byen av mystiske forsvinninger, blant annet lillebroren til Bill (Jaeden Lieberher), som forsvant året før.
Bill har en teori om hvor broren kan ha blitt av, og får med seg vennene sine på leting.
Da vet publikum for lengst hvem som står bak, nemlig den fryktinngytende klovnen Pennywise (Bill Skarsgård).
It er kanskje ikke spesielt innovativ.
Regissør Andy Muschietti gjør det samme som Duffer-brødrene har gjort i serien Stranger Things, nemlig henter elementer som beviselig fungerte i 1980-tallets mest underholdende ungdomsfilmer.
Det ser vi spesielt i den sympatiske rollebesetningen, der vi blant annet har en som ligner Kevin fra serien The Wonder Years, en gutt med samme kroppsfasong som Chunk i The Goonies, og ei jente som ligner 80-tallets it-girl (!), Molly Ringwald, noe filmen åpent innrømmer i én scene.
Vi får til og med en sterk referanse til før nevnte Stranger Things, fordi den seriens "Mike", Finn Wolfhard, også har en stor rolle her.
It har også scener med syklende gutter som kan minne om E.T., samtaler og problemstillinger som fremkaller bilder fra Stand By Me og en blodig baderomsscene som kan være inspirert av A Nightmare on Elm Street.
Nytt er det kanskje ikke, men det er i det minste de RIKTIGE referansene som er tatt i bruk.
Skumlere og slemmere
Den kanskje viktigste grunnen til at It fungerer så bra, er svenske Bill Skarsgård (sønn og bror av…
du vet).
Han spiller klovnen Pennywise med en effektiv blanding av slem humor og høyspent horror.
Den vanvittige makeupen er selvsagt en viktig del av det hele, men Skarsgård treffer med sin avlevering av klovnens bitende replikker, som gjør det klinkende klart at det er all grunn til å være redd for denne figuren.
Svenskens Pennywise er mye skumlere og slemmere enn Tim Currys versjon i miniserien fra 1990.
It kommer etter alt og dømme til å få en oppfølger, fordi Stephen Kings roman følger to tidslinjer, og bare den første av dem er med i denne filmen.
Dette er så underholdende at det bare er å ønske seg mer.
Den har genuint skremmende scener, kombinert med et hjertelag som gir de godt spilte figurene en identifiserbar klangbunn.
Nostalgikere (som undertegnede) vil oppdage mange velkjente sjangergrep å glede seg over i It, samtidig som ferske horrorfans får servert en stor dose av frydefull klovneskrekk
| 1
|
005077
|
The Beguiled
Ingen god film fra Sofia Coppola.
Det er merkelig hvordan en filmopplevelse kan synke i kvalitet etter noen måneder.
I mai syntes jeg at Sofia Coppolas The Beguiled var en av de fem beste på filmfestivalen i Cannes.
Ved andre gangs påsyn forstår jeg ikke helt hvorfor.
Dette er et sørstatsdrama med flinke skuespillere og helt fantastisk foto, men Coppolas film har også flere stivbeinte og tilknappede sekvenser som rett og slett er dørgende kjedelige.
The Beguiled varer i bare 93 minutter, men virker dobbelt så lang.
Filmen er pen og velment, men også svært anonym og forglemmelig.
Starter et psykologisk spill
Denne historien handler om to lærere og fem elever på en skole for unge jenter i Louisiana.
Den amerikanske borgerkrigen raser, de er avskåret fra omverdenen og må klare seg helt uten menn i hverdagen.
En av jentene finner den skadde nordstatssoldaten John McBurney (Colin Farrell) i skogen og tar han med inn i huset, der han får pleie og beskyttelse, til tross for at han er en fiende.
Det viser seg at McBurney slett ikke har det travelt med å bli frisk og returnere til slagmarken.
Han starter i stedet et psykologisk spill for å sikre sin overlevelse.
Sofia Coppolas manus er basert en roman av Thomas Cullinan fra 1966, som også ble filmatisert av Don Siegel i 1971 med Clint Eastwood i den mannlige hovedrollen.
Mens den ble fortalt fra soldatens perspektiv, er Coppolas versjon fortalt fra kvinnenes side.
Vi ser hvordan både de voksne beboerne, Miss Martha (Nicole Kidman) og Edwina (Kirsten Dunst) og de unge (spilt av blant andre Elle Fanning og Angourie Rice) lar seg sjarmere av McBurney, og hvordan dette eskalerer og skaper farlige spenninger i huset.
De voksne skuespillerne er for så vidt dyktige, men dialogen er så stivbeint og formell at det er vanskelig å knytte bånd til figurene.
The Beguiled minner ofte om gammelt fjernsynsteater, noe som ikke fenger så godt på kino i 2017.
Tynt moralsk dilemma
Det beste med filmen, er de vakre bildene som fotograf Philippe Le Sourd har fanget opp av både det søylekledte huset og den trolske skogen rundt, der eldgamle trær innhylles av dis, kanskje røyk fra krigen i det fjerne.
Han har filmet i det smale formatet 1,66:1, ganske sikkert for å understreke figurenes beklemte situasjon og trange handlingsrom der ute i skogen.
Lydbildet preges av stadige drønn, som minner oss om krigen som raser rundt hovedpersonene.
Kostymene virker også gjennomarbeidet og autentiske, i hvert fall for en som ikke har kunnskap om amerikansk 1860-talls-mote.
Filmens innpakning holder altså høy kvalitet.
Coppolas manus formidler imidlertid et moralsk dilemma som fortoner seg som litt tynt i mine øyne, som handler om noens skjebne er fortjent eller ikke.
The Beguiled plages også av noen situasjoner som er for dumme til å tas alvorlig.
Et eksempel (spoiler-advarsel) er når noen holdes innelåst på et rom med mange vinduer.
Eller når et håndgemeng ved en trapp får et nesten utrolig utfall.
Eller når en av jentene forsøker å gjøre noe i skjul ved porten, og blir overrasket av den enbente personen med krykker som plutselig står rett bak henne.
Slike episoder bryter illusjonen.
Kombinert med den stive dialogen, den tvilsomme moralen og de langdryge mellompartiene, blir The Beguiled dessverre ingen god film fra Sofia Coppola, samme hva jeg mente om den i Cannes
| 0
|
005080
|
Kingsman:The Golden Circle
Denne oppfølgeren er dessverre en skuffelse.
Kingsman:
The Secret Service fra 2014 lyktes godt med sin blanding av britisk dannelse og effektfull agentaction.
Regissør Matthew Vaughn prøver igjen å underholde med den samme kombinasjonen, men lykkes ikke like godt denne gangen.
Kingsman:
The Golden Circle mangler noe vesentlig, nemlig Colin Firth som Harry Hart.
Det vil si, den gjør egentlig ikke det, men det er bare ikke helt det samme, litt som agent Cooper i Twin Peaks:
The Return.
Når han virkelig kommer i gang, er det for sent.
Taron Egerton er hovedpersonen, men hans rolle som Eggsy er verken spennende eller karismatisk nok til å være midtpunkt gjennom en hel film.
Denne oppfølgeren er derfor dessverre en skuffelse.
Blir angrepet av narkodronning
Det britiske agentbyrået Kingsman blir angrepet av en narkoeksporterende organisasjon som kaller seg Golden Circle, som vi tidlig får vite ledes av Poppy (Julianne Moore) fra sitt skjulested i Kambodsjas jungel.
Det vet ikke Eggsy (Taron Egerton) og Merlin (Mark Strong), som følger spor som leder dem til Kentucky og whiskey-destilleriet Statesman.
Det viser seg at dette stedet skjuler flere hemmeligheter, blant annet skjebnen til den falne Kingsman-agenten Harry Hart (Colin Firth).
Kingsman:
The Golden Circle er 2 timer og 21 minutter lang, som er en generøs spilletid for en film som strengt tatt burde vært en halv time kortere.
Her er det mye prat som får spenningskurven til å dale og likegyldige forsøk på humor.
Matthew Vaughn og Jane Goldmans manus prøver å etablere personlige relasjoner gjennom historien som rett og slett ikke fungerer.
Eggsy ser åpenbart opp til Harry Hart som en farsfigur, men det blir noe stivt, kleint og upersonlig over det.
Hans kjærlighet til den svenske prinsessen Tilde (Hanna Alström) skaper heller ingen temperatur.
For langt mellom høydepunktene
Da er filmen mye bedre når Matthew Vaughn regisserer ren action.
Det er for langt mellom høydepunktene, siden filmen er så lang, men her finnes det noen sekvenser med stilisert og koreografert innhold som vekker en viss begeistring.
Pedro Pascal (kjent fra Narcos) får kjørt seg i en saftig skuddveksling, Taron Egertons Eggsy får sitt høydepunkt i et oppgjør i jungelen, mens flere figurer er involvert i et klassisk barslagsmål.
Her lever filmen bedre, selv om det er snakk om action-estetikk av det glatte og kunstige slaget.
Kingsman:
The Golden Circle har en imponerende liste av skuespillere, blant andre Jeff Bridges, Julianne Moore, Channing Tatum, Halle Berry, Pedro Pascal, Emily Watson, Bruce Greenwood, Bjørn Granath og Lena Endre, men de får skuffende lite å gjøre i enkle og korte roller.
Elton John gjør riktignok en morsom "cameo" som seg selv, men dette oppleves likevel som en bortkastet mulighet til å utvide den første filmens potensial.
Den er ikke like morsom, ikke like "classy", har alt for lite Colin Firth i seg, men greier likevel å være alt for lang.
Det er bare å håpe at det går bedre med den allerede annonserte tredje Kingsman-filmen
| 0
|
005081
|
Victoria and Abdul
Kjedelig og intetsigende.
Victoria and Abdul tar for seg den sanne historien om dronning Victoria av Storbritannias vennskap til en indisk tjener ved navn Abdul Karim.
Handlingen er rask til å komme igang, og det ser en stund ut til at vi får et interessant møte med en av historiens lengst regjerende monarker.
Det viser seg likevel fort at selv om akselerasjonen ikke er så verst, er ikke toppfarten noe særlig å skryte av.
Litt som min fars gamle Ford Granada blir filmen etter hvert til en ganske langsom og uspektakulær affære, som man fint rekker å gå lei av på to timer.
Keiserinnen av India
Filmen starter med at den unge inderen Abdul får beskjed om at han er utvalgt til å overrekke en seremoniell mynt til dronning Victoria i Buckingham Palace.
Dronningen får et godt øye til Abdul umiddelbart.
Litt fordi han er kjekk, men også fordi hun - til tross for at hun smykker seg med tittelen «keiserinne av India» - aldri selv har vært i India.
Vi møter en aldrende Victoria, som er lei av pomp, prakt og innpåslitne aristokrater.
Ved å tilbringe tid med Abdul får hun tilbake noe av livsgnisten, og et vennskap begynner å utvikle seg mellom de to.
Et kontroversielt vennskap.
Spenningen i filmen baserer seg i all hovedsak på at Abdul er brun i huden, og at de aller fleste ved det engelske hoffet ikke liker at folk er brune i huden.
Denne konflikten etableres tidlig, men fører egentlig ingensteds hen.
Til tross for en strålende skuespillerprestasjon fra Judi Dench som Victoria, så er Victoria and Abdul ganske intetsigende.
Og til drama-komedie å være er den dessverre hverken spesielt dramatisk eller komisk.
Savner dybde fra Abdul
Vennskapet mellom de to tittelrollene er den følelsesmessige drivkraften i filmen.
Dette fungerer dessverre ikke like godt som drivkraft om man ikke helt kjøper den ene tittelrollen.
Jeg blir ofte satt ut over hvor lite følelsesmessig dybde figuren Abdul framstilles med i filmen.
Fra første stund støtter han dronningen uforbeholdent, og viser ikke tegn til å reagere over den arrogante behandlingen både han selv, og indisk kultur generelt, konsekvent blir utsatt for.
Selv ikke når Victoria smykker seg med Indias mest dyrebare, stjålne nasjonalskatter, viser Abdul tegn til indre konflikter.
Filmen later ikke som den er mer enn lett underholdning, og jeg har forståelse for at den ikke vil bevege seg for mye ut i storpolitikkens landskap.
Det føles likevel rart å ikke engang anerkjenne den store, britiske koloni-elefanten i rommet.
Den eneste i hele filmen som kommer med kritikk mot det britiske imperiet er Abduls indiske venn Mohammed.
Men siden Mohammed fra starten av etableres som filmens «comic relief», forsvinner noe av brodden i kritikken hans umiddelbart.
Middelmådig
Jeg vet ikke hva filmen forsøker å si.
Det eneste den egentlig lykkes i å fortelle meg er at Judi Dench er en god skuespiller, noe jeg var fullstendig klar over fra før.
Filmen har muligheten til å dra innom mye interessant tematikk, men griper aldri sjansen.
I stedet velger den å holde tonen lettbeint, noe som gjør at den ikke når lenger opp enn til midten av treet.
Den kaster et enkelt og unyansert lys på det britiske hoffet under imperiets storhetstid, og blir kjedelig i lengden.
Victoria and Abdul blir rett og slett for lett fordøyelig til å være veldig fornøyelig.
| 0
|
005082
|
The Big Sick
Skildrer romantikkens irrganger med vidd, brodd og innsikt.
The Big Sick er en romantisk komedie fri for sjangerens kleine og sukrede klisjeer.
Dette er en oppriktig morsom film med en realistisk tilnærming til historiens problemstillinger.
Det handler både om kulturkollisjoner, ulike forståelser av begrepet kjærlighet og en gjennomgående usikkerhet blant hovedpersonene om hva de egentlig vil, altså slik livet er i blant.
The Big Sick formidler dette med like deler treffende humor og variabel livsvisdom og er en date-film du ikke risikerer å bli kvalm av.
Du kan faktisk få det riktig så hyggelig på kino!
Basert på sann historie
Historien er løst basert på sanne opplevelser erfart av Kumail Nanjiani, en pakistansk-født komiker i USA, som spiller seg selv i filmen.
Han dater Emily (Zoe Kazan) bak familiens rygg, fordi foreldrene hans forsøker å arrangere et ekteskap med diverse pakistanske kvinner.
Når Emily plutselig havner på sykehus og legges i kunstig koma, må Kumail plutselig forholde seg til hennes foreldre (Holly Hunter og Ray Romano), som ikke er spesielt imøtekommende overfor datterens nye venn.
Før den mystiske sykdommen slår inn, bruker filmen god tid på å beskrive Kumails kulturkonflikter og det uavklarte forholdet han innleder med Emily.
Det er ingen søtladen hjerte og smerte-historie, men en virkelighetsnær situasjon med to mennesker som egentlig ikke hadde tenkt å finne sammen, men så ble det bare sånn.
Filmen endrer karakter når Emily havner i koma og hennes foreldre kommer inn i bildet, for med ett er Kumail en utenforstående.
Det er interessant å se hvordan han gradvis blir tatt inn i varmen, og fungerer som en buffer mellom en mor og far som viser seg å slite med sitt eget forhold.
Her imponerer filmen med flere bittersøte scener som understreker hvor komplisert forhold kan være, både i startfasen og senere.
Styrke og sårbarhet
Kumail Nanjiani spiller altså seg selv, eller i hvert fall en versjon av seg selv.
Han fremstår som en hyggelig kar med en positiv innstilling, selv om rollefiguren ikke nødvendigvis er et glansbilde.
Han er et nølende rotehue som ofte kludrer det til for seg selv, selv om intensjonene er de beste.
Zoe Kazan både sjarmerer og biter fra seg som Emily, som er mer spennende enn A4-utgaven av en romantisk-komedie-figur, mens de drevne veteranene Holly Hunter og Ray Romano utstråler både styrke og sårbarhet i rollene som foreldre under press.
Dette er et strålende persongalleri som man både kan le av og le med.
The Big Sick har ingen enkle løsninger eller billige utveier som går på akkord med figurenes integritet.
Problemstillingene formidles med glimt i øyet, der latteren sitter løst, uten at det går på bekostning av troverdigheten.
Regissør Michael Showalter, best kjent fra Wet Hot American Summer-filmene og seriene, får kanskje et fortjent løft etter The Big Sick, som lett er hans beste til dags dato.
Dette er en ren fornøyelse av en film, som skildrer romantikkens irrganger med vidd, brodd og innsikt i mellommenneskelige relasjoner
| 1
|
005084
|
Askeladden – I Dovregubbens hall
Dårlig manus ødelegger for den store eventyrfølelsen.
Ikke siden Ivo Caprinos filmatisering av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr har eventyret om Askeladden vært filmatisert, og først nå får den eplekjekke dagdrømmeren en helaftens spillefilm i Askeladden – I Dovregubbens hall.
Det er Mikkel Brænne Sandemose, som tidligere har forvaltet norsk kulturarv og eventyrtradisjon på underholdende vis i Gåten Ragnarokk, som har regissert filmen, men det svinger ikke like godt denne gangen.
Askeladden – I Dovregubbens hall er lun og sjarmerende, men også platt og lite engasjerende.
Det kjennes heller aldri som om noe virkelig står på spill, og dermed uteblir den helt store eventyrfølelsen.
Prinsessa og halve kongeriket
Det er en rekke forskjellige folkeeventyr som blandes i Askeladden – I Dovregubbens hall.
Her er både nøkk, troll, hulder og heks med i dansen.
Som i eventyret er det prinsessa og halve kongeriket det står om også denne gangen.
Når prinsesse Kristin (Eili Harboe) bortføres av Dovregubben legger brødrene Per, Pål og Espen Askeladd (Mads Sjøgård Pettersen, Elias Holmen Sørensen og Vebjørn Enger) ut på eventyr for å redde henne.
Om de ikke får halve kongeriket, så får de kanskje en belønning stor nok til å redde gården til faren deres.
Men det er ikke bare brødrene som er på prinsessejakt, den usympatiske Prins Fredrik (Allan Hyde) er forlovet med Kristin, og han har ikke tenkt til å la noen fattige gårdsgutter stå i veien for hans vei til makta i kongeriket.
Nasjonalromantikken i høysetet
Brænne Sandemose og fotograf John Christian Rosenlund (Kongens Nei, Bølgen) har laget en visuelt flott film med klare nasjonalromantiske referanser.
De har helt tydelig latt seg inspirere av Theodor Kittelsens illustrasjoner fra Asbjørnsen og Moes eventyrsamling, helt ned til konkrete motiver som for eksempel “Soria Moria Slott (“Langt langt borte saa han noget lyse og glitre") og “Nøkken”.
Flotte bilder av storslagen natur gjør seg godt på kinolerretet.
Og i likhet med Kittelsens mørkere motiver spiller skogen en stor rolle for å skape en trolsk stemning som kler eventyret godt.
Også på lydfronten spilles det på nasjonalromantiske strenger.
Edvard Griegs “I Dovregubbens hall” er selvsagt med, men Jan Inge Berentsen Anvik (Ginge) har latt seg inspirere av Grieg i filmens originale lydspor, og bidrar til å skape den rette tonen for fortellingen.
Svakt manus
Askeladden – I Dovregubbens hall har altså rammen rundt godt eventyr på plass, men dessverre er historien for platt og manuset for dårlig til at jeg blir ordentlig engasjert i fortellingen.
Hverken god regi, eller stødig skuespill klarer å redde et manus som er for svakt, og resultatet er tidvis svært stiv dialog, og vitser uten gjennomslagskraft.
Actionsekvensene er aldri spennende nok til at jeg frykter det ikke skal gå bra, og jeg rekker heller aldri å bli godt nok kjent med prinsesse Kristin til at jeg bryr meg så fryktelig mye om henne.
Manuset gir heller ikke Eili Harboe så mye å spille på, og Kristin blir derfor bare skyggen av det som kunne ha vært en tøff eventyrprinsesse.
Fungerer som barnefilm
Det er Vebjørn Enger og Elias Holmen Sørensen som redder filmen for min del.
Enger er svært sjarmerende i hovedrollen og har glimtet i øyet en slik rollefigur trenger, mens Holmen Sørensen gir filmen varme og lunhet i rollen som Pål.
Sammen er de to nok til at jeg koser meg i perioder underveis i filmen, og antageligvis nok til at foreldre vil overleve et par timer i kinosalen, mens barna blir underholdt.
Og det er nettopp som barnefilm den er best.
Jeg vet ikke om det var barnefilm Sandemose og Co. ville lage, men det er det de har endt opp med, og for den yngre garde vil nok Askeladden – I Dovregubbens hall være god underholdning i kinomørket.
| 0
|
005085
|
En ubehagelig oppfølger
Handler dessverre nesten bare om Al Gore.
Til tross for gode intensjoner, så er En ubehagelig oppfølger en film som virker mer opptatt av å sikre USAs tidligere visepresident Al Gores ettermæle enn å inspirere jordas befolkning til å redde sin egen verden.
Oppfølgeren til den Oscar-vinnende dokumentaren
En ubehagelig sannhet (2006) er en svulstig reklamefilm for Gore, hans årelange miljøengasjement og hans foredragsvirksomhet.
Det klines til med skremmende overskrifter, bilder av smeltende isbreer og oversvømmelser av kjente storbyer, men argumentene er slapt framført og fulle av patos.
Filmen kommer med en rekke påstander og sammenhenger som muligens kan være riktige, men her får vi kun to streker under ett svar – vi får aldri se regnestykket.
Kunstig og selvopptatt
Med Al Gore tydelig og nysminket i fokus, reiser vi rundt om i verden, fra Tacloban til Miami, for å samle bevis for at Gore hadde rett.
På et bakteppe av kritiske røster, for det var mange som hadde innvendinger mot hans forrige dokumentarfilm, slår Gore inn det ene retoriske poenget etter det andre."
Dere tvilte på meg, vel se her!" er refrenget som hamres inn.
Det er et høyrøstet og tydelig budskap om at verden går til helvete, og det var Al Gore vi skulle hørt på.
Og selve filmen blir dessverre lite mer enn en langdryg "behind the scenes" fra Al Gores PowerPoint-presentasjon.
Med ett unntak er alle spørsmålene rettet fra filmskaperne til Gore klippet bort, så det framstår som vi er en slags flue på veggen, der kameraet ligger tett på Gore.
Men ofte glipper troverdigheten i denne "observerende" stilen i kunstig regisserte scener.
Det kommer flere ganger fram hvor nøye skrevet og kalkulert denne dokumentaren er, noe som bidrar til smaken av reklamefilm.
Hverken grundig eller troverdig
Det virker som teamet bak "En ubehagelig oppfølger ikke stoler på at publikum skjønner noe annet enn krystallklare beskjeder framført uten et eneste forbehold eller innvendinger.
Dette er en film ribbet for forklaringer, nyanser og den kompleksiteten som ligger i både klimaforskningen og den politiske motstanden som mener klimakrisen er overdrevet.
Det er en type retorikk kjent fra amerikansk politikk, men det er også en falsk og såpeglatt kommunikasjonsform som mister troverdighet fordi den er knallhardt vinklet og ikke har plass til en grundig og saklig gjennomgang av fakta og prognoser.
Det gjør at En ubehagelig oppfølger blir en uvesentlig film for dem som allerede har et bevisst forhold til miljøvern.
Den gir god selvbekreftelse for dem som allerede er inne i Gore-apparatet (Gore utdanner sine egen foredragsholdere og prøver å ta personlig eierskap til mye av den internasjonale klimakampen), men filmen er mer egnet til å fordumme og tilspisse klimadebatten for resten av verden.
Når det er sagt, så heier jeg på filmens budskap om at menneskets tukling med kloden har gått altfor langt.
Og det er fascinerende å se hvordan Al Gore har sin funksjon som fikser og meklingsmann i møtene mellom toppolitikere og storkapital.
Men som dokumentar er dette nesten å regne som en propagandafilm, som mangler både grundigheten, troverdigheten og gangsynet til å bli et godt argument i klimadebatten.
| 0
|
005086
|
The Square
Årets Gullpalme-vinner er tider hysterisk morsom satire.
Ruben Östlunds The Square er en til tider hysterisk morsom satire over borgerskapelig dobbeltmoral i en selvhøytidelig kunstverden.
Komikken er imidlertid ofte av det slaget der latteren sitter fast ett sted rundt strupehodet, fordi mange av scenene er så flaue at man ikke vet om man egentlig skal le høyt eller vri seg ukomfortabelt i kinosetet.
Filmen er en skarp observasjon av vanskene med å takle uventede situasjoner, der både figurer og publikum blir skjøvet langt utenfor komfortsonen.
Östlunds film er riktignok i lengste laget, og spriker derfor litt, men har flere enkeltscener som er rett og slett geniale.
The Square er både skjønn, sær og sofistikert!
Pinlige omstendigheter
Christian (Claes Bang) er kurator på et museum i Stockholm.
Han leier inn et PR-firma til å gjøre et stunt i forbindelse med en ny installasjon, nemlig The Square – en opplyst firkant som skal invitere publikum til å resonnere over sitt eget ansvar som medmennesker.
Anne (Elisabeth Moss) er TV-journalisten som skal intervjue ham, men ender opp med å gå til sengs med ham.
Samtidig er Christian på leting etter sin stjålne mobiltelefon og lommebok, noe som fører ham ut på dypt vann.
Det oppstår mange merkelige og surrealistiske situasjoner som retter morsomme spark mot kunstverdenen og skildrer høyst menneskelige reaksjoner under pinlige omstendigheter.
Elisabeth Moss er filmens mest kjente navn, og hun gjør en morsom rolle som understreker hennes vilje til å velge roller på grunn av utfordringene de bringer med seg, ikke stjernestatusen de vil gi henne.
Det mest interessante bekjentskapet er likevel danske Claes Bang, som gjør en så sylskarp og gjennomført rolle at man spør seg hvorfor man ikke har lagt merke til ham tidligere.
Bang og Moss har for øvrig filmens aller morsomste scene sammen, der kampen om ett prevensjonsmiddel står sentralt.
Figurene deres har også en ubehagelig samtale i etterkant, foran en enorm kunstinstallasjon, der den bisarre bakgrunnen kombinert med avbrytende lyder understreker og forsterker det ukomfortable i dialogen.
Her snakker vi altså om en heldig kombinasjon av godt skuespill og treffende formgrep.
Sort humor og surrealisme
Som sagt er det mange enkeltscener i The Square som viser Ruben Östlunds kløkt og filmatiske teft.
Den aller mest fascinerende forekommer omtrent midtveis, der performance-artisten Oleg (Terry Notary) imiterer en gorilla så intenst at det bringer uforvarende gjester på et fisefint middagsselskap helt ut av fatningen.
Terry Notary har imitert gorillaer tidligere, i både Kong:
Skull Island og Planet of the Apes-filmene, og har et utrolig kraftfullt uttrykk som bare må oppleves.
Denne scenen er en fantastisk kortfilm i seg selv, der en situasjons egne regler endres fullstendig av et helt uventet element som bryter konvensjonene.
The Square er et smart og modig filmprosjekt, der et luftig tema konkretiseres med sort humor og store doser med besk surrealisme som ikke alle kommer til å like.
Filmen er for lang med sine 2 timer og 22 minutter, og det gikk rykter på filmfestivalen i Cannes om at Östlund kanskje ønsket å korte ned spilletiden før den kom på kino, men det har åpenbart ikke skjedd.
Det er mulig at han slo det fra seg etter at The Square gikk hen og vant Gullpalmen, hvis han i det hele tatt vurderte det.
Tilhengere av Östlunds særegne filmspråk, vil uansett elske dette.
Akkurat som i flere av hans tidligere filmer, som Turist og De ufrivillige, tvinger han oss til å føle på vårt eget ubehag i komiske scener som er skrudde, men akkurat så virkelighetsnære at de skildrer noe som kunne ha hendt oss selv.
The Square er svenskenes Oscar-kandidat, og det er ikke vanskelig å unne Ruben Östlund god uttelling for denne filmatiske prestasjonen.
| 1
|
005087
|
Home Again
Tam samlebånds-"romkom".
Home Again er en hyggelig, men lettglemt romantisk komedie.
Reese Witherspoon har nok sjarm til å holde det helt sjangergreit, og filmen er en lys og lystig Hollywood-produksjon som er full av lekkert interiør, friserte hager og et fornøyelig rollegalleri.
Men det blir søvndyssende enkelt og tamt til tider.
For meg skal en god romantisk komedie ha øyeblikk som både rører hjertestrengene og noen øyeblikk som får meg til å strekke meg etter puta i rødmefrykt.
Home Again starter med å stille bryteren inn på "hyggelig", og holder seg der gjennom samtlige 90 minutter.
Tre menn.. og en eksmann
Alice Kinney (Reese Witherspoon) er en nylig separert tobarnsmor som flytter hjem til sitt (luksus)-barndomshjem i California etter å ha forlatt sin ektemann i New York.
En fuktig feiring av 40-årsdagen fører til at hun plutselig ender opp med tre menn i slutten av 20-åra på sofaen.
Harry (Pico Alexander), Teddy (Nat Wolff) og George (Jon Rudnitsky) er en trio lovende og kjekke filmskapere.
Og siden de er blakke og husløse, og Alice kan trenge noen nye venner og litt hjelp med barna, så flytter de like gjerne inn i gjestehuset.
Sleng inn en geskjeftig bestemor (Candice Bergen), en angrende eksmann (Michael Sheen) og to veslevoksne døtre, så har vi alle brikkene som skal skape spenning, glede og romantikk i livet til Alice.
Problemet er at det aldri blir særlig spennende.
Her er det ingen skjær i sjøen, og det settes egentlig aldri noe på spill for noen av hovedrollene.
Det er også et vesentlig problem for fiksjonstroverdigheten at filmens store svik, tabben som skal skape dramatikken og utløse vendepunktet, egentlig ikke er mer enn litt dustete oppførsel.
En smak av 90-talls sitcom
Det er lite originalitet i debutfilmen til regissør Hallie Meyers-Shyer (datteren til produsent og "romkom"-spesialist Nancy Meyers).
Det solrike luksushjemmet er filmet med en smak av vaskemiddelreklame, og kveldene er lune med koselige lamper og store puter.
Flere ganger velger filmen å oppsummere handlingen med generiske montasjer av uteliv og romantikk satt til myk soulmusikk, og Reese Whiterspoon har, for effektivitetens skyld, den superkraften som gjør at hun kan gå fra sørpe dritings og snøvlende, til reflektert og sober på ca. en time.
Dialogen er stort sett enkel og grei.
Jeg lar meg irritere over veslevoksne barnereplikker som høres ut som de er skrevet for 90-talls sitcom av typen Under samme tak, men det er som ventet fra en film som styrer mot det kjente og kjære hele tiden.
Home Again er langt unna å være den romantiske komedien som fester seg i filmhjertet og som du setter på igjen og igjen.
Men som samlebånds-"romkom" unngår den så vidt å bli stemplet som feilvare.
| 0
|
005088
|
Blade Runner 2049
Mektig og majestetisk science fiction.
Det skulle noe til å matche den originale Blade Runner i visualitet og originalitet.
Regissør Denis Villeneuve har klart det.
Blade Runner 2049 er mektig og majestetisk science fiction som forteller en historie der tanker, ideer og visjoner trumfer ekstern handling og action.
Filmen er både storslagen og stilsikker, men samtidig overraskende nær og personlig.
Akkurat som den første filmen, diskuterer den hva det egentlig innebærer å være et menneske og den kommenterer menneskehetens tilstand på en måte som ligger ukomfortabelt nær det som er reelt og sannferdig.
Blade Runner 2049 er voksen sci-fi som maner til ettertanke samtidig som den inviterer oss inn i et litt for sannsynlig fremtidsunivers som virker like besnærende og interessant som det er mørkt og dystopisk.
Snubler over en mørk hemmelighet
Los Angeles anno 2049 er et kaotisk, overbefolket og forurenset monster av en by, der Niander Wallace (Jared Leto) har kjøpt stumpene av Tyrell Corporation og deres teknologi og er konge på haugen med sine konstruerte androider, kalt "replikanter".
LAPD-offiseren K (Ryan Gosling) er en "blade runner" på jakt etter replikanter på rømmen, og snubler over en mørk hemmelighet mens han er ute på et oppdrag.
For å få svar legger han ut på leting etter Deckard (Harrison Ford), en tidligere "blade runner" som forsvant for 30 år siden.
Historien er mye rikere og omfattende enn et bittelite referat kan formidle.
Den fortelles gjennom sparsom, men presis dialog, co-skrevet av Hampton Fancher, som også var en av manusforfatterne bak originalen, basert på Philip K. Dicks roman Do Androids Dream of Electric Sheep.
Filmens figurer har ulik innfallsvinkel til hva det vil si å være menneske, som for eksempel Luv (Sylvia Hoeks), som er Wallace sin høyre hånd, Joi (Ana de Armas) som er Ks kompanjong, eller bonden Sapper Morton (Dave Bautista i en liten, men betydningsfull rolle - pass på å få med deg Blade Runner-kortfilmen 2048:
Nowhere to Run på YouTube, som gir figuren hans ytterligere dybde).
Alle har egne ambisjoner, metoder og virkemidler, men til syvende og sist higer alle etter en form for menneskelighet og overlevelse.
Villeneuve skuffer ikke
Denis Villeneuve har åpenbart studert den originale Blade Runner, for den nye filmens univers viderefører Ridley Scotts fremtidsvisjon, og utvider den i en skala som virker troverdig og sannsynlig, selvsagt med effektfulle virkemidler som Scott bare kunne drømme om i 1982.
Samtidig faller han ikke for fristelsen til å dyrke nostalgien i påfallende grad.
Se bare på en eksplosiv scene med Deckards originale Spinner-kjøretøy og hvordan K suser over det mørklagte spøkelset av Tyrell Corporations tidligere hovedkvarter, som nå ligger i skyggen av Niander Wallaces monstrøse palass.
Men det finnes andre og mer subtile vink, som summingen i Deckards leilighet, whiskyen han drikker, visse reklameskilt i store bybilder og noen andre gjensyn som du skal få oppleve selv.
Blade Runner 2049 har stor respekt for sin forgjenger, men presenterer sitt eget univers, fullt av visuelle ideer og praktfulle syn, mesterlig filmet av veteranen Roger Deakins.
Selv den intense filmmusikken av Benjamin Wallfisch og Hans Zimmer har sin egen identitet, til tross for enkelte drag som trekker linjene tilbake til Vangelis sine stemninger fra den første filmen.
Ryan Gosling spiller K med en behersket ro, selv i noen ekstreme situasjoner, og formidler figurens emosjonelle rekkevidde med små, presise blikk, tegn og ord.
Harrisons Fords rolle er litt mindre enn man skulle tro ut i fra trailerne, men han er god og effektiv som en mye eldre og preget Deckard.
Hans videre skjebne har vært et mysterium for Blade Runner-fans i 35 år, og svarene man får i denne filmen er svært tilfredsstillende.
Man aner også konturene av et mye større univers der det ligger klare muligheter for flere historier, om det skulle bli aktuelt.
Potensialet er i alle fall til stede.
Kanskje skal man være glad for at Ridley Scott ikke fikk tid til å regissere Blade Runner 2049, og nøyde seg med å være en av produsentene, for selv om hans legendestatus er udiskutabel, er Denis Villeneuve en av verdens aller skarpeste filmskapere akkurat nå, med kvalitetsfilmer som Sicario og Arrival på merittlista.
Han skuffer ikke nå heller, for å si det mildt.
Dette er mørk, mystisk og tankefull science fiction av aller ypperste kvalitet!
| 1
|
005089
|
Hva vil folk si
En gripende film som gjør vondt i mellomgulvet.
Hva vil folk si er en hardtslående og gripende fortelling om skam, ære og det å slites mellom to ulike kulturer.
Filmskaper Iram Haq ble selv sendt fra Norge til Pakistan mot sin vilje som tenåring, vonde erfaringer som har inspirert handlingen i filmen.
Med et strålende skuespillerensemble og et drivende godt manus, har Haq laget en realistisk og viktig film som sitter lenge igjen i kroppen.
Et dobbeltliv
16 år gamle Nisha (Maria Mozhdah) forsøker å balansere livet som norsk tenåring med forventningene hennes tradisjonelle pakistanske familie har til henne.
Hun har norsk kjæreste, liker å feste og henge med venner.
Faren Mirza (Adil Hussain) er en streng, men varm type som vil det beste for datteren sin.
Når faren fersker Nisha og kjæresten inne på jenterommet er imidlertid reaksjonen brutal.
På et øyeblikk forvandles Nisha fra øyensten til skamplett.
Straffen er å bli sendt til Pakistan, der farens familie forhåpentligvis kan få skikk på den viljesterke jenta som “ikke eier skam”.
Opprørende, men nyansert
Iram
Haq bygger fortellingen opp på tradisjonelt vis og lar kontrastene mellom Norge og Pakistan, både på godt og vondt, komme tydelig frem.
Hun maler ikke et svart-hvitt-bilde av de to kulturene, men gir oss et nyansert innblikk i den vanskelige skamkulturen som føles autentisk.
Noen av filmens scener er så sterke at det gjør vondt i mellomgulvet, men med et solid manus og en stødig regihånd klarer
Haq det kunststykket å gi oss en viss forståelse for hvorfor Mirza handler som han gjør.
Hans handlinger er opprørende og forsvares aldri, men Haq og Adil Hussain, som spiller svært godt, klarer sammen å gi oss et innblikk i hva som kan få en i utgangspunktet kjærlig far til å gå til det ytterpunktet det er å ønske sin egen datter død.
Strålende debut
Hovedrolleinnehaver Maria Mozhdah gjør sin debut på det store lerretet med Hva vil folk si, og her har Iram Haq skutt gullfuglen.
Mozhdah er et funn av en skuespiller som har en intens tilstedeværelse på lerretet.
Hun er troverdig i alle ledd, enten hun er forelsket og håpefull, fortvilet og angstfull, eller viljesterk og fri.
Hennes prestasjon gjør
Hva vil folk si til en enda sterkere film, som ofte er svært vond å se.
Det er vondt å se på hvordan et offer blir pålagt skyld, og hvordan frykten for å miste ansikt trumfer alt.
Det er vondt å se farens indre konflikt over kjærlighet for datteren og skammen han kjenner på.
Det er vondt å se at Nishas fordømmelse kommer fra alle hold, ikke bare fra mennene, men også fra kvinnene i familien.
Morens «jeg skulle ønske du var dødfødt» og tantens «din tøs», føles ekstra vondt siden det smeller fra dem man kanskje ville ha forventet at skulle vise forståelse.
Filmens lydbilde bygger også opp under den knugende følelsen jeg sitter med i filmens sterkeste scener.
Et lydspor som minner om hjerterytme skaper en intens og suggererende atmosfære som får meg til å holde pusten.
Setter dagsorden
Selv om Hva vil folk si er en nyansert film så er det aldri noen tvil om hva som er Iram Haqs personlige prosjekt.
Unge kvinner som rammes av sosial kontroll er et stort og i høyeste grad reelt problem, og med denne filmen setter Haq tydelig dagsorden for samfunnsdebatten.
| 1
|
005091
|
Good Time
Stigende respekt for Robert Pattinson.
Robert Pattinson gjør karrierens beste rolle så langt i Good Time, en røff, tett og grovkornet thriller som utnytter New Yorks skarpe neonlys og dunkle bakgater til god effekt.
Brødrene Benny og Josh Safdie har laget en mørk krim-film som med rette er blitt sammenlignet med god, amerikansk 70-talls-film.
Frodige og harde personkarakteristikker, intens miljøskildring, gatesmart foto og et sensasjonelt godt soundtrack gjør Good Time til en godbit som må oppleves på kino.
Vil befri broren fra fengsel
Pattinson spiller Connie, en småskurk i Queens, New York som gjennomfører et bankran sammen med sin mentalt tilbakestående lillebror Nick (co-regissør Benny Safdie).
Det hele går imidlertid i vasken.
Broren blir arrestert, satt i fengsel og havner på sykehus etter en stygg voldshendelse.
Connie tror ikke broren vil tåle å sitte i fengsel og legger en slags plan for å få ham ut.
Vi følger ham gjennom noen avgjørende timer gjennom byens lyssky miljøer, der problemene tårner seg opp.
Han ble kjent som den skjønne vampyrkjekkasen i Twilight-filmene, et stempel Pattinson har slitt med å bli kvitt.
Vi har sett ham i noen lovende post-Twilight-roller, blant annet i to David Cronenberg-filmer, men i Good Time får han virkelig vist hva som bor i ham.
Connie er en forbryter med gode intensjoner.
Han forsøker å gjennomføre et ran, og tar i bruk brutale virkemidler på sin ferd gjennom New York, men målet er å redde broren, som han elsker og har en stor ansvarsfølelse for.
Denne dualiteten gjenspeiles godt i Pattinsons spill, som er like intenst som det virker uanstrengt.
En rå og usminket kvalitet
Safdie-brødrene har brukt New Yorks bakgater for alt det er verdt.
Fotografens linse er tett inntil figurene helt nede på gateplan.
New Yorks harde overflater av asfalt og betong gir bildene en rå og usminket kvalitet.
Samtidig har Oneohtrix
Point Never (som egentlig heter Daniel Lopatin) laget uvanlig lekker og stemningsfull filmmusikk, som pulserer sammen med bybildene.
Av og til er det som om den står i fare for å overdøve dialogen, som om musikken er vel så viktig i formidlingen av atmosfæren rundt figurene, noe den også er.
Good Time er en hardbarket krimfilm med godt spill, glimrende miljøskildring og en enkel, men effektiv historie som vekker interesse og engasjement.
Benny og Joshua Safdie får et velfortjent gjennombrudd med sin fjerde spillefilm, mens respekten for Robert Pattinson har stigende kurs.
Good Time er derfor en nesten profetisk tittel på denne filmen
| 1
|
005092
|
Snømannen
Ikke min Harry Hole.
Jo Nesbøs Harry Hole-serie er ikke bare knallgod krim, men også et interessant dypdykk inn i sinnet til en skada, men briljant politimann.
Dessverre har rollefigurens dybde forsvunnet i overgangen fra bok til kinolerret, og med seg har den tatt den intense spenningen som har gjort Snømannen til en internasjonal bestselger.
Igjen står en helt standard og ganske kjedelig krimfortelling, som aldri lar meg kjenne hjertet i halsen.
En illevarslende snømann
Når snøen faller i Oslos gater forsvinner en kvinne fra hjemmet sitt.
Hun etterlater seg mann og barn, men utenfor huset har en ny figur dukket opp, en snømann som stirrer inn.
Den fordrukne politietterforskeren Harry Hole (Michael Fassbender) og hans nye kollega Katrine Bratt (Rebecca Ferguson) tar saken.
Snart forsvinner enda en kvinne, og det viser seg at en seriemorder er på ferde.
Kommer ikke under overflaten
Det er umulig å la være å sammenligne filmen med Jo Nesbøs roman, noe som muligens er litt urettferdig siden boka som regel er bedre når en fortelling har blitt adaptert for det store lerretet.
Likevel er det relevant for anmeldelsen fordi det sier noe om hvordan regissør Tomas Alfredson (La den rette komme inn) og manusforfatterne Søren Sveistrup (Forbrytelsen), Peter Straughan (Muldvarpen) og Hossein Amini (Drive) har prioritert hva som skulle være med.
Noe av det som gjør Nesbøs bøker så interessante er det som skjer i hodet på Harry Hole.
I filmen kommer vi imidlertid aldri ordentlig bak det forfylla blikket til Michael Fassbender.
Svake rollefigurer
Det er tydelig at oppbyggingen av rollefigurene har blitt nedprioritert til fordel for handling.
Problemet med dette er at handlingen ikke blir interessant når rollefigurene ikke har blitt godt nok etablert.
Det er som om Alfredson og Co. lener seg på at Harry Hole er en mann mange kjenner fra før, men en kinofilm må kunne stå på egne ben.
Forholdet mellom Harry og ekskjæresten Rakel, spilt av Charlotte Gainsbourg, er et godt eksempel.
De som har lest bøkene vet hvor mye som ligger mellom de to, men i filmen blir dette kun etablert i en kjapp dialog.
Michael Fassbender og Charlotte Gainsbourg har heller ikke et eneste fnugg av kjemi, og forholdet mellom dem føles derfor ikke troverdig.
Rakel er for øvrig en svært svakt skrevet figur som kun blir brukt som plotvirkemiddel.
Når ting tilspisser seg for Harry kjenner jeg dermed ikke på hvor mye som står på spill for ham.
Dette har som direkte konsekvens at filmens finale ikke blir spesielt spennende.
Velkjent formspråk
Visuelt så klarer regissør Alfredson og fotograf Dion Beebe (Edge of Tomorrow, Equilibrium) å sette stemningen, men det eksperimenteres på ingen måte med formspråket.
Vi får det vi har blitt vant til å se i nordisk noir med kameraføring erketypisk for sjangeren.
Filming gjennom vinduer, kjøringer over snødekt landskap, det kalde lyset, de tomme kontorlokalene, de mørke gatene.
Likevel ser det unektelig pent ut, men det føles litt for sterilt.
Lydsporet til Marco Beltrami byr på standard spenningsmusikk som hverken forbedrer eller forverrer filmopplevelsen.
Les heller boka
Det er en gjennomgående følelse av uutnyttet potensial i Alfredsons film.
Jakten på morderen blir aldri nervepirrende, mordene blir aldri skremmende og rollegalleriet blir aldri interessant.
Det er ganske imponerende at en film som handler om en seriemorder som bytter om hodet på snømenn og lik faktisk klarer å bli kjedelig, men filmen evner ikke å skape spenning underveis, eller bygge opp til thrilleren den forsøker å være mot slutten.
Det er mulig filmen vil fremstå hakket bedre om du ikke har kjennskap til Harry Hole fra før, men Snømannen vil likevel aldri bli en god film.
Nei, jeg må nesten benytte meg av klisjeen – les heller boka.
| 0
|
005093
|
Cries from Syria
En av de sterkeste filmene jeg har sett.
Evgenij Afineevsky, regissøren av Netflix-dokumentaren Winter on Fire, åpner sin nye dokumentarfilm Cries from Syria med de verdenskjente og tragiske bildene av den lille gutten Alan Kurdi, som ligger død på en tyrkisk strand med ansiktet ned i sanden.
Bildene som følger i løpet av de neste 112 minuttene blir ikke enklere å fordøye.
Det blir en eneste lang kamp mot tårene i kinosalen, som blekner fullstendig i forhold til kampene som kjempes på lerretet.
Cries from Syria er en kompromissløs og viktig påminnelse om at krigen i Syria er mer enn nyhetsartikler og sporadiske tv-bilder.
Det har vært en seks år lang kamp for å overleve, som over en halv million syrere hittil har tapt.
Filmen foreslår ingen løsninger, og biter kanskje over mer enn den klarer å tygge i møte med de mange kompliserte konfliktlinjene i krigen.
Likevel mister den aldri kontakten med det aller viktigste - den sivile syrers skjebne.
Ekstremt sterke scener
Filmen tar for seg krigen i Syria som helhet, og starter med å gi et historisk overblikk av tiårene som leder opp til den arabiske vår.
Etter dette er filmen delt inn i kapitler, som viser hvordan krigen eskalerte til det marerittet landet befinner seg i i dag.
Vi får et intimt innblikk i krigens verste avkroker i form av videoklipp filmet med mobiltelefoner og håndholdte kamera - geleidet av intervjuer med journalister, sivile, barn og medlemmer av motstandsbevegelsen FSA (Den frie syriske armé).
Kvaliteten på videoene er varierende, men effekten av dem er desto sterkere.
Jeg føler meg usedvanlig nær de brutale og høydramatiske scenene som utspiller seg.
Enkelte sekvenser er blant de aller verste jeg noen gang har vært vitne til.
Man blir tvunget til å se torturerte lik, rom fulle av ihjelsultede barn og offentlige henrettelser.
En mann blir banket, og får håret sitt påtent av soldater - de slukker brannen ved å banke ham mer.
Spedbarn dras gråtende og blodige ut av sammenraste hus, av redningsmenn som også gråter i desperasjon og mistro.
Mange scener i denne filmen bruker dager på å forsvinne fra netthinnen.
Bilder fra innsiden av et sykehus i kjølvannet av et saringassangrep kommer nok aldri helt til å forsvinne.
Publikum får få pusterom i grusomhetene, og man er fysisk sliten når filmen er ferdig.
Om man er sliten etter to timer i kinosalen, er det utenkelig å sette seg inn i menneskene som har levd i kaoset i seks år.
Cher-ballade blir overfladisk
Selv om bildene taler for seg selv, har Afineevsky en tendens til å spille på publikums følelser litt mer enn strengt tatt nødvendig til tider.
Soundtracket faller for eksempel ikke alltid i smak hos meg.
Jeg trenger ikke en seig ballade sunget av Cher for å føle ting i utgangspunktet - men spesielt ikke etter bilder som er så uomtvistelig grusomme som de vi får se i Cries from Syria.
I filmens siste kapittel blir nesten utelukkende barn brukt som intervjuobjekter, noe som selvsagt tilfører en emosjonell tyngde, til fordel for en mer reflekterende og granskende tilnærming til flykningekrisen.
Å ta for seg hele denne konflikten, med alle dens nyanser og alle nære og fjerne storpolitiske ringvirkninger, er for mye å be om på 112 minutter.
Det siste kapitelet i filmen føles som den heller burde vært starten på en ny film.
Flyktningekrisen er en for kompleks situasjon til å takles tilfredsstillende på en så kort og sentimental måte, og jeg savner at filmen går mer i dybden.
Det går også an å spørre seg om fremstillingen av rebellene i motstandsbevegelsen FSA er helt uproblematisk.
Gruppen blir fremstilt som helter og martyrer, til tross for at de har blitt anklaget for tortur og kidnapping, og for rekruttering av barnesoldater.
FSA har nok færre svin på skogen enn Assad-regjeringen, men det gir likevel en liten bismak når ting males såpass sort-hvitt som filmskaperen gjør her.
Et rop om hjelp
Den aller fremste helten i filmen er den sivile syreren.
Gang på gang ser man eksempler på ekte pågangsmot og heltemot fra sivilbefolkningen, i møte med en marerittaktig hverdag.
Man skal rett og slett være en kald, kald fisk om denne filmen ikke gjør inntrykk.
Jeg tror det er vanskelig å komme nærmere essensen av krig på film, og slik sett er Cries from Syria både en brutal øyeåpner og en av årets viktigste filmer.
Om man bare får se en slik konflikt på avstand, er det dessverre lett å glemme det mellommenneskelige, det nære og det virkelige.
Slike ting har en tendens til å bli en statistikk eller en nyhetsoverskrift - som foregår langt, langt borte.
Cries of Syria minner deg på, med et velrettet slag i ansiktet, at krigen og menneskene som lider er ekte.
Uansett hvordan man vender på det er krigen i Syria en sann menneskelig tragedie, som har ødelagt livene til generasjoner - ikke spesielt langt unna.
Det er en film som er like kompromissløs som konflikten den portretterer, med en tittel som er sjeldent passende.
Det er både et to timer langt smerteskrik, og et hjerterått rop om hjelp.
Filmen tilbyr aldri noen konkrete løsninger.
Den fungerer imidlertid som en gripende påminnelse på hvor mye det haster å finne en slik løsning.
Vær forberedt på grafisk støtende, dypt forstyrrende bilder, men for Guds, Allahs og din egen skyld: se den!
| 1
|
005094
|
Natta pappa henta oss
Maler ut sterke minner i uttrykksfull dokumentar.
Natta pappa henta oss er en personlig dokumentarfilm hvor filmskaper Steffan Strandberg blander duse hjemmevideoer, uttrykksfulle animasjoner og en nær fortellerstemme for å ta oss med gjennom sin egen utrygge barndom.
Han har valgt ut et knippe sterke minner fra sine formative år som umiddelbart tar oss inn i den omsorgssvikten han og broren opplevde da deres mor valgte alkoholen over sine barn.
Det er et stemningsfullt, sårt og ganske sint oppgjør.
Med en sterk historie som fungerer både som en tidløs fortelling om foreldresvikt, samtidig som den tar oss med til en brytningstid i overgangen mellom 70- og 80-tallet, hvor fars muligheter til å få foreldreretten begynner å røre på seg i Norge.
Sint og ærlig
Det starter med en stormforelskelse mellom to unge mennesker som kanskje ikke var klare for hverandre, via deres skilsmisse, til et liv hvor en trygdet mor heller vil drikke øl med vennene sine i parken enn å være edru sammen med barna sine.
Steffan Strandberg forteller om sin oppvekst, ganske usentimentalt, inn i en lydopptaker.
Han tar seg noen dype trekk av sigaretten og bekjenner at han ikke var i stand til å bli lei seg da hans mor døde.
Han har vært mye sint på mamma.
Så forklarer han oss hvorfor.
Historien er en vi kjenner igjen.
En om stadige løfter, stadige lovnader om at alt skal bli bra og stadige skuffelser.
Men en fremmeds historie har sjeldent gjort slik inntrykk på meg.
Dette er fortalt med en ærlighet og en følsomhet for detaljer som gjør vondt å kjenne på.
Spesielt de animerte sekvensene som tar oss inn i hvordan barn opplever å få huset fylt med fulle voksne er både visuelt og emosjonelt kruttsterke.
Strandberg husker godt, og han uttrykker seg til tider formidabelt.
Gjenkjennelig for mange
Filmskaperen Strandberg bruker effektivt kontrasten mellom den knugende urolige hverdagen hos moren og den idylliske normaliteten som fantes hos farmoren, og de gangene faren (en turnerende musiker), hadde ansvar for barna.
Det er de nære tingene det lengtes etter i Natta pappa henta oss – den varme sengen, det trygge nærværet og viljen til å sette barnas behov først.
Dette lavmælte og umiddelbart gjenkjennelige fokuset gjør dette til en film det er lett å relatere seg til, uansett hvilken bakgrunn en selv har.
Jeg kommer ikke unna at det ikke setter seg helt rett hos meg at mammaen i filmen blir portrettert som lite annet enn alkoholiker.
Hun er død nå får vi vite, og det er egentlig ingen i filmen som får anledning til å gi noe annet inntrykk av henne enn en mor som prøvde, men som ga opp og sviktet.
Det kjennes litt ensidig, men samtidig er dette en ensidighet som Strandberg er ærlig på.
Gjennom hans egne refleksjoner rundt forholdet til moren, og måten han tyr til animasjoner og musikk for å uttrykke oppveksten slik han husker den, blir Natta pappa henta oss et dypt personlige oppgjør.
| 1
|
005095
|
Geostorm
Interessant idé dummes ned til et banalt nivå.
Det kan virke som god timing å slippe en katastrofefilm om vær.
Geostorm er basert på en interessant idé, men dummes ned til et banalt nivå der det er vanskelig å ta handlingen seriøst.
Det er nok ikke meningen, heller.
Det kan nesten ikke bli annerledes med barske Gerard Butler i hovedrollen.
Han får være både oppfinner, vitenskapsmann, astronaut og actionhelt i denne filmen, men har kun troverdighet i sistnevnte funksjon med sin store fysikk og brautende personlighet.
Det omfattende effektarbeidet på lyd- og bildefronten er tidvis imponerende, men Geostorm kunne ha blitt en mye bedre film med et manus som tok tematikken mer på alvor.
I stedet baserer den seg på en lang rekke slitne helteklisjeer, både på en værherjet jordklode og i en kriserammet romstasjon.
Vi sitter igjen med en fattig krysning av The Day After Tomorrow, 2012 og Gravity.
Trues av farlig vær
Noen år i fremtiden holdes jordklodens ustabile vær i sjakk av et nettverk av satellitter, kontrollert av den internasjonale romstasjonen.
Når en av satellittene feiler, får det umiddelbart dødelige konsekvenser på bakken, og systemets oppfinner sendes opp til romstasjonen for å finne årsaken.
Jake (Gerard Butler) oppdager at noen har tuklet med systemet med vilje, og det blir opp til ham og broren Max (Jim Sturgess), som styrer prosjektet nede på jorda, å finne ut hvem som står bak og hvorfor.
Regissøren bak Geostorm er Dean Devlin, som tidligere har skrevet og produsert katastrofefilmene Independence Day (1996) og Godzilla (1998).
Han har åpenbart lagt seg på samme linje som disse filmenes regissør, Roland Emmerich, der et stort persongalleri av tynne figurer springer rundt i et glattpolert manus og enorme spesialeffekter.
Den største mellommenneskelige dramatikken ligger i brødreforholdet mellom Jake og Max, som er tynnslitt etter at sistnevnte ble tvunget til å gi førstnevnte sparken tre år tidligere.
Det engasjerer bare sånn passe.
Det samme gjelder det hemmelige kjærlighetsforholdet Max har til presidentens livvakt Sarah Wilson (Abbie Cornish) og Jakes lovnader til datteren Hannah (Talitha Eliana Bateman), som føles som pliktmessige pauser mellom effektene.
Resten av spenningen holder omtrent samme nivå.
Må sees med popcorn-mentalitet
Det er mye som er rart i Geostorm.
Jake er altså mannen som fant opp, bygde og drev satellittsystemet som rett og slett reddet verden, men likevel ser ingen ut til å vite hvem han er.
Vi får lynkjapp informasjon om ting som nettopp har skjedd av TV-reportere som vet alt til enhver tid.
Andre ser søkte sammenhenger med en usannsynlig fart og presisjon.
Et lynnedslag får et konferansesenter til å eksplodere i et flammehav.
Katastrofevær oppstår umiddelbart etter at en satellitt settes ut av funksjon.
Filmen har til og med en nedtelling til tittelens geostorm, en vær-apokalypse, som man tydeligvis kan forutsi på sekundet.
Det gir filmen anledning til umiddelbar action for effekthungrige kinogjengere, men føles for dumt for de som også behøver god historiefortelling for å tilfredsstilles.
Geostorm må sees med en stor dose popcorn-mentalitet.
Det er den eneste måten filmen kan underholde på.
Den har noen effektive sekvenser med tsunamier, jordskjelv, fallende bygninger og store eksplosjoner, der Dean Devlin viser hvor stort budsjett han har.
Det er til tider både heftig og spektakulært.
Dessverre er det lite å bry seg om i handlingen, hverken om Jake og Max blir venner, om Jake og Ute Fassbinder (Alexandra Maria Lara) blir mer enn bare kollegaer på romstasjonen eller hvorvidt synderen blir funnet og hva motivet viser seg å være.
Geostorm har en underliggende tematikk med dystre spådommer om fremtidens klima, men bruker det bare som en unnskyldning for å lage katastrofedramatikk, noe Dean Devlins gamle kollega Roland Emmerich gjorde ett hakk bedre med de før nevnte filmene The Day After Tomorrow og 2012.
Se gjerne Geostorm for effektenes skyld, men ikke vent for mye av historien
| 0
|
005096
|
Skyggenes dal
Et sårt, stillferdig og suggererende drama.
Et barns sorg og redsler skildres forbilledlig godt i Jonas Matzow Gulbrandsens imponerende debutfilm, Skyggenes dal.
Dette er et dunkelt drama med en mørk estetikk, et drømmende uttrykk og en god barnerolle.
Historien fortelles fra lille Aslaks perspektiv, der utviklingen styres av guttens oppfatning av hendelser rundt ham.
Skyggenes dal er en stilsikker og sørgmodig film med vare og foruroligende stemninger, fanget inn med nydelig foto og atmosfærisk lydlegging.
Den er aller best når skogen er på sitt dypeste, og når den formidler barndommens mørkere nyanser.
Overlatt til seg selv
6 år gamle Aslak (Adam Ekeli) har det ikke greit hjemme i den lille bygda ett sted på Vestlandet.
Familieforhold gjør at moren Astrid (Kathrine Fagerland) ikke makter å ha fokus på sin yngste sønn.
Aslak er derfor mye overlatt til seg selv og sine egne demoner.
Det er nemlig noe i naturen utenfor som dreper sauer for moro skyld, og Aslak ser for seg at det dreier seg om et monster, kanskje en varulv.
Når hunden hans forsvinner, går Aslak ut i den tjukke, svarte skogen på egen hånd for å finne ham.
Alt som en reaksjon på en hendelse i familien som han ikke helt forstår omfanget og rekkevidden av.
Filmen er et resultat av et fruktbart samarbeid mellom brødrene Jonas og Marius Matzow Gulbrandsen, førstnevnte på manus og regi, sistnevnte på foto.
Bildene er like vakre som de er foruroligende, der naturen er en visuell parallell til historiens mørke tematikk.
Her er det flere imponerende tablåer med bittesmå figurer i massiv skog.
Disse scenene lydlegges svært effektivt med kvister som knekker, illevarslende dyrelyder og iskalde vindsus gjennom trekronene.
Musikken, komponert av den polske veteranen Zbigniew Preisner (Blå, Hvit, Rød, Den hemmelige hagen), understreker bildenes poetiske kraft med stemningsskapende klang og melodi, blant annet ved hjelp av den melankolske stemmen til australske Lisa Gerrard (best kjent for sine bidrag til filmene The Insider og Gladiatoren).
Legger ut på en odysse
Historien er skrevet av regissøren selv sammen med Clement Tuffreau og den er nydelig fortalt.
I likhet med Aslak snapper også publikum opp informasjon bitvis gjennom overhørte samtaler og andre små oppdagelser, og må sette sammen egne bilder av hva som skjer.
Aslak legger ut på en slags odysse der drøm og virkelighet krysser hverandre med umerkelige overganger.
Store deler av filmen forløper uten dialog, men stemningene forteller alt man behøver å vite om Aslak og hans utfordringer som liten gutt i en litt for stor og uavklart verden.
Adam Ekeli er et funn i den bærende hovedrollen.
Han er åpenbart instruert godt, men må også ha et talent for naturlig og behersket skuespill der store og vonde følelser formidles med lysende ansiktsuttrykk og resignert kroppsspråk.
Aslak fremstår som ekstremt sårbar og alene i en forvirrende verden som et barn ikke har forutsetninger til å forstå.
Han omgis av flere små, men viktige bifigurer, blant annet en mystisk ung mann, spilt av John Olav Nilsen, som bor midt i svarteste skauen.
Hvem han er, og om han egentlig er virkelig, er ett av filmens mange mysterier som er opp til publikum å tyde.
Brødrene Matzow Gulbrandsen og resten av staben har all grunn til å være stolte av det de har prestert.
Skyggenes dal er et sårt, stillferdig og suggererende drama som så absolutt fortjener kinopublikummets oppmerksomhet.
Det skjer ikke ofte at en norsk regissør gjør en så overbevisende spillefilmdebut
| 1
|
005097
|
Om kropp og sjel
Går klar av alle romantiske klisjeer.
Den ungarske filmen
Om kropp og sjel forteller en kjærlighetshistorie man knapt har sett maken til.
Den foregår nemlig i et særegent univers med desidert annerledes figurer, noe som gjør dette til en helt spesiell film.
Historien er befriende naiv og uskyldig, samtidig som det benyttes noen sterke synsinntrykk som skaper store kontraster mellom form og innhold.
Gullbjørnvinneren fra Berlinalen glimrer med originalitet i en sjanger der det er godt gjort å være nyskapende.
Drømmer den samme drømmen
Historien foregår på et slakteri, der hovedpersonene er den gamle økonomisjefen Endre (Géza Morcsányi) og den nye, unge kvalitetskontrolløren, Maria (Alexandra Borbély).
Den rolige og kontorgrå Endre har for lengst gitt opp kjærlighetslivet, mens Maria er en innesluttet person med stor intimitetsangst.
Til tross for en betydelig aldersforskjell føler de en dragning mot hverandre etter at samtaler med en arbeidspsykolog avslører at de har drømt nøyaktig samme drøm.
Endre er en flott figur med en intelligent fremtoning, bedagelig personlighet, lam i en arm og en uvilje mot å bevege seg inn i selve slakteriet.
Géza Morcsányi er en kjent forlegger, oversetter og dramaturg i Ungarn, men dette er utrolig nok hans første filmrolle.
Maria er også en sky og tilbaketrukket person, vakkert spilt av Alexandra Borbély.
Det er rørende å se hvordan hun gradvis, og svært forsiktig, åpner seg opp og tar usikre steg mot en slags tilnærming til Endre.
Dette er figurer som har bygget opp hver sin vegg mot verden, men med store håp og behov som man glimtvis får øye på.
Varm og nyansert
Vi får troverdige skildringer av kollegiale forbindelser, der slakteriet fremstår som en hvilken som helst arbeidsplass, med flere interessante konflikter og mennesketyper.
Filmens anslag legger ingen skjul på arbeidsmetodene.
Her får man nærgående studier av hvordan steika blir til (hint: det er blodig!).
De kalde og kliniske omgivelsene preget av blod og død er nydelig filmet av fotograf Máté Herbai, og gir effektive kontraster til en historie om liv, nærhet og kjærlighet.
Regissør og manusforfatter Ildikó Enyedi skildrer menneskelig begjær og medfølelse på en varm og nyansert måte.
Filmen utforsker sjelens dyp, og vekker stor sympati for hovedpersonene, samtidig som omgivelsene de beveger seg i innbyr til filosofering over livets gang og skjørhet.
En ting som også er verdt å merke seg, er at filmen ofte er veldig morsom med sine finurlige skråblikk på menneskelige fakter, feil og mangler.
Om kropp og sjel er et deilig kjærlighetsdrama som går klar av alle romantiske klisjeer!
| 1
|
005098
|
Tragedy Girls
Den morbide humoren biter ikke.
Tragedy Girls forsøker i hovedsak å gjøre to ting, nemlig å lage humor av samfunnets morbide interesse for seriemordere og samtidig ironisere over vår avhengighet til sosiale medier.
Regissør Taylor McIntyre lykkes middels godt med begge deler.
Sort humor er vanskelige greier, og for de som husker 1990-tallets Heathers og Skrik-filmer, kommer Tragedy Girls til kort.
Også da handlet det om mord, ungdomskultur og high school-konvensjoner, men de hadde en frisk edge som ikke er så lett å få øye på i Tragedy Girls.
Filmen er slett ikke uten en viss underholdningsverdi, men kanskje er det slik at filmer basert på bruk av sosiale medier i utgangspunktet er en ganske kjedelig idé.
En seriemorder går løs
Venninnene Sadie (Brianna Hildebrand) og McKayla (Alexandra Shipp) vil ha suksess på Twitter, Tumbler, Snap og YouTube, koste hva det koste vil.
De kaller seg Tragedy Girls, og sprer info om forsvinningene i området den siste tiden.
De argumenterer heftig for at det er en seriemorder som går løs, men får ikke noe gehør for sine teorier, hverken fra lærere eller politi.
Det tar ikke lang tid for filmen å avsløre hva som egentlig skjer, men det er slike detaljer en filmanmeldelse gjerne kan la være å avsløre.
Hovedpersonene fremstår som tynne personligheter som det er vanskelig å føle særlig mye for, selv om både Brianna Hildebrand og Alexandra Shipp åpenbart har jobbet litt med rollene sine for å gi dem klart definerte karakteristikker.
Det er også vanskelig å bli spesielt engasjert av Sadie og McKaylas bloggprosjekt, som ikke gir historien noen god motivasjon eller formål.
Her burde manusforfatterne gjort mer satire over holdningene som ligger bak Tragedy Girls, i stedet for å late som den spiller på lag med ungdoms medievaner.
Noen scener verdt å merke seg
En film med seriemordertematikk og virkemidler hentet fra slasherfilmsjangeren burde kunne levere flere blodige høydepunkt, og Tragedy Girls har noen scener verdt å merke seg, men den morbide humoren biter ikke, og ender stort sett opp med å enten bare være stygg, eller ikke stygg nok.
Ett hederlig unntak er en genuint morsom sekvens fra skolens sløydsal, mens et brennende klimaks mot slutten derimot er en stor skuffelse.
Slik blir det litt "både og" med filmens effektbruk, som ser ut til å være forholdsvis lavt budsjettert.
Tanken bak Tragedy Girls har kanskje vært å gjøre pek mot visse strømninger i samfunnet, men den går ikke langt nok i karikaturen av hovedpersonenes overfladiskhet.
Det er vanskelig å opparbeide seg noe særlig stort engasjement for figurer som stirrer ned i en mobiltelefon halve tida og kommuniserer via tweets og snaps som popper opp ved siden av dem på lerretet.
Grep som dette gjør dessuten til at det er en stor fare for at filmen er håpløst utdatert om svært kort tid.
Håpet er kanskje å fange tidsånden akkurat nå, men når de ikke lykkes spesielt godt med det, blir Tragedy Girls en middels brukbar svart komedie som burde ha bitt kraftigere fra seg.
| 0
|
005099
|
Thor: Ragnarok
Overraskende morsom og underholdende.
Thor:
Ragnarok er den morsomste Marvel-filmen til nå!
Den new zealandske regissøren Taika Waititi (kjent for den hylende morsomme vampyrkomedien What We Do In The Shadows) har prestert et fargesprakende fyrverkeri av en superheltfilm som vet nøyaktig hva den er: stor, dum og selvironisk underholdning for massene.
Den spiller på sjangerens styrker og svakheter på samme tid, i en morsom og sjarmerende blockbuster med glimt i øyet og et overskudd av oppfinnsomhet og fortellerglede.
Thor Ragnarok er derfor en overraskende potent tredjefilm.
Hemmelig søster skaper kaos
Thor (Chris Hemsworth) og Loke (Tom Hiddelston) får vite at de har en hemmelig søster, som Odin (Anthony Hopkins) har holdt skjult for dem.
Nå kommer Hel (Cate Blanchett) tilbake for å ta makten over Åsgard.
Dette kaster Thor og Loke på avveier, og de havner på planeten Sakaar, der Stormesteren (Jeff Goldblum) er den fargerike og humoristiske herskeren.
Det skal vise seg at de finner noen allierte på planeten, blant andre Valkyrie (Tessa Thompson) og Hulk/Bruce Banner (Mark Ruffalo), som kan hjelpe dem i den forestående kampen mot Hel.
Som vanlig må man bare la være å tenke for mye på historiens manglende logikk, tvilsomme tilfeldigheter og andre usannsynligheter.
Thor-universet har ingen spesiell tilnærming mot realisme.
Den tar seg også store friheter i sin bruk av norrøn mytologi.
Historien gir oss til og med en svipptur innom Norge, som åpenbart er filmet et helt annet sted.
Her må man bare la seg rive med av det fantasifulle eventyret, og ikke grunne over mekanismene bak.
Da vil man se filmskapernes evne og vilje til å underholde med sitt fargesprakende sirkus.
Vi får blant annet se Thor og Loke skyte med rosa lasere!
Man kan mistenke Taika Waititi og hans enorme stab for å ha studert 80-talls-estetikk med sin heftige bruk av pastellfarger i både kostymer og omgivelser, noe som kler filmen godt.
Mer løssluppen Thor
Thor:
Ragnarok har mer humor enn de to forrige filmene, noe som løser opp stemninga betraktelig.
Her blir det imidlertid tydelig forskjell på de involvertes komiske talenter.
Chris Hemsworth virker å ha det festlig som en mer løssluppen og mindre alvorlig Thor.
Mark Ruffalo treffer med fysisk humor, både som Hulk og Bruce Banner.
Regissøren selv spiller steinmannen Korg med en morsom kontrast mellom utseende og talemåte.
Det nye, tøffe og hardtslående bekjentskapet Valkyrie, spilt av Tessa Thompson, er et velkomment tilskudd til det mannsdominerte persongalleriet.
Og det er en fryd å oppleve veteranen Jeff Goldblum som Stormesteren, der han leverer fomlende, tørre vitser av godt merke.
Tom Hiddleston, derimot, er ingen komiker.
Loke er fremdeles en interessant figur, som veksler mellom det gode og det onde, men komikk er ikke Hiddlestons sterke side, noe man får flere bevis på i denne filmen.
Thor:
Ragnarok blir utvilsomt en ny suksess for Marvel, som virkelig traff blink med sitt valg av regissør denne gangen.
Taika Waititi har nok forstått at en Thor-film ikke kan ta seg selv seriøst i form og innhold, siden hele konseptet er latterlig til å begynne med.
Waititi fyller filmen med nonchalant humor som treffer mer enn den bommer, og gir oss en fargesprakende actionfest på toppen, med enorme mengder av store digitale effekter.
Se bare på lista over "digital artists" på rulleteksten, som teller hundrevis av mennesker.
Apropos rulleteksten, så kan det også denne gangen lønne seg å sitte igjen helt til slutt.
Da får du en lattermild bonus som setter et utmerket punktum for en overraskende underholdende film
| 1
|
005101
|
Happy Death Day
En skrekkfilm uten skrekk.
Hva skjer om filmen Groundhog Day møter filmen Scream på et amerikansk college?
Vel, da sitter man igjen med filmen Happy Death Day - en film som ikke gjør stort annet enn å bekrefte at horrorklisjeer fortsatt er klisjeer om man får se dem mange ganger etter hverandre.
Ikke er den særlig skummel og ikke er den spesielt nyskapende, men heldigvis er den heller ikke blottet for sjarm.
Takket være en velspilt hovedrolle av Jessica Rothe, og et mordmysterium som er akkurat spennende nok til at jeg ikke kjeder meg, har filmen en viss underholdningsverdi - om enn av den enkle, lettbeinte og forglemmelige sorten.
Og slik går no dagan…
Collegestudenten
Tree våkner opp på hybelen til den fremmede gutten Carter etter en fuktig festkveld.
Vi lærer med en gang at hun er usympatisk og arrogant, at hun selv mener at Carter er langt under henne i det sosiale hierarkiet, og at hun har bursdag i dag.
På vei til en fest senere den dagen blir Tree brutalt myrdet av en maskert drapsmann.
Men hun har ikke før dødd, før hun igjen våkner på rommet til Carter.
Da prosessen gjentar seg enda en gang resonnerer hun seg fram til at hun er fanget i et levende mareritt - dømt til å leve dødsdagen sin (og, tilfeldigvis, bursdagen sin) om og om igjen, om hun ikke finner en måte å forhindre det på.
Hun bestemmer seg for å identifisere den mystiske morderen, og ta et oppgjør med vedkommende.
På veien viser det seg at hun også må finne og ta et oppgjør med seg selv.
Karismatisk hovedrolle
Hovedrolleinnehaver Jessica Rothe er det absolutte sentrum av figurgalleriet.
Hun er med i hver eneste scene, og bærer filmen fint - godt hjulpet av det faktum at filmen på ingen måte er tung.
Rothe er karismatisk og sjarmerende, og tilfører rollen akkurat nok troverdig dybde til at Tree fremstår som mer enn en generisk horror-heltinne.
De resterende figurene i filmen er dessverre håpløst endimensjonale.
Vi blir servert en endeløs rekke klisjeer både fra horrorsjangeren og amerikansk collegefilm.
Jeg mistenker at dette til en viss grad er noe av poenget, men jeg synes ikke at det gjør saken bedre.
Filmens kanskje største problem er at den aldri er spesielt skummel.
Masken til drapsmannen er litt ekkel, noe konseptet «maske» egentlig bør få mer av æren for enn filmen.
Bortsett fra dette består skremselstaktikken av banale "jumpscares", som er en billig måte å skremme på.
Lydsporet har også en lei tendens til å varsle når en "jumpscare" er like rundt hjørnet, noe som fjerner hele effekten.
Rotete Groundhog Day
Det er vanskelig å ta filmen helt på alvor, noe som gjør at den er best når den ikke tar seg selv så høytidelig.
Til dens forsvar har den et visst glimt i øyet.
De to første aktene av filmen er kurant underholdning.
Tempoet er godt, humoren sitter forholdsvis løst og regissør Christopher Landon får frem det tragikomiske i Trees situasjon på en fin måte.
Og selv om filmen aldri er direkte skummel, er mysteriet om hvem morderen er akkurat spennende nok til at jeg holder en form for interesse.
Slutten av filmen er et kaos av brå vendepunkter, eureka-øyeblikk og lure-avslutninger.
Filmens desperate ønske om å tåkelegge hvem morderen er roter til hele klimakset, og gjør at filmen føles billig og lite tilfredsstillende.
Manusforfatteren gir seg selv masser av frihet ved å bruke Groundhog Day-formelen, som man egentlig skulle tro passet utmerket til horror-sjangeren.
Men i stedet for å bruke denne friheten til noe interessant, blir Happy Death Day stående igjen som et eksempel på at ideen noen ganger er bedre enn utførelsen.
En replikk med en tacky referanse til Groundhog Day mot slutten av filmen er kun en påminnelse om at Bill Murray-filmen var først ute.
Happy Death Day gjør ikke nok ut av seg til at den føles som noe mer enn en middelmådig åndelig spinoff.
| 0
|
005102
|
Karsten og Petra lager teater
Sjarmerende barn, forglemmelig film.
Karsten og Petra lager teater er trygg underholdning for de minste.
Filmen er faktisk så trygg at det egentlig ikke skjer så mye.
Publikum får servert små fnugg av moralsk visdom gjennom hele filmen, og både unge og voksne skuespillere spiller godt.
Filmen lider likevel av at alt som minner om konflikter uteblir, og at handlingen sliter med å finne sitt hovedfokus.
Jeg tror likevel at de minste vil kunne få mye glede av det siste innblikket i Karsten og Petra-universet.
Foreldre må derimot regne med å ikke være konstant underholdt i kinosalen.
Spotlys i spotlyset
Filmen starter med at Karsten, Petra og resten av barnehagebarna er på dukketeaterforestilling på det lokale teateret.
Petra synes skuespillerne er flotte, og blir inspirert av syngingen.
Karsten er mer opptatt av lyssettingen, og blir venn med Anne - forestillingens lysansvarlig.
Han får en spesiell forkjærlighet for «følgespoten» - den manuelt styrte lyskasteren som lyser opp hovedrollene.
Problematikk rundt bruken elektrisk lys dukker opp flere ganger i løpet av filmen.
Publikum lærer tidlig at elektrisitet ikke er noe leketøy, og at det i tillegg er en luksus ikke alle er like heldige å ha.
Da barna finner ut at det finnes landsbyer i India som ikke har elektrisitet, bestemmer de seg for å sette opp sin egen teaterforestilling for å samle inn penger.
Pedagogisk underholdning
I en av scenene finner en jente i barnehagen på en sang - noe som i mitt hode er imponerende i seg selv - men får kritikk fra Petra fordi en av strofene ikke rimte.
Etter en rask samtale med en kosebamse-ugle finner hun imidlertid på et tilfredstillende rimord, og alt er igjen fryd og gammen i barnehagen.
Slike små uenigheter mellom barna er det nærmeste man kommer konflikter i filmen.
Samtlige uenigheter løses raskt og pedagogisk.
Moralske visdomsperler tuftet på grunnideen om å være snille med hverandre kommer på løpende bånd, og står sentralt gjennom historien.
Til tider mer sentralt enn selve historien.
Alt er så koselig og trygt at det ikke føles som noe egentlig står på spill.
Mitt voksne øye sliter med å se hvor spenningen i filmen ligger, og jeg reagerer på at de voksne i filmen virker unaturlig - nesten mistenkelig - trivelige.
Jeg innser samtidig at jeg ikke lenger befinner meg i filmens målgruppe.
Jeg mistenker at det tilsiktede publikumet vil ha større lykke med å få både spenning og underholdning ut av kinobesøket enn undertegnede.
I overkant trygt
Barna leverer søte og energiske roller.
De sørger for mye liv og røre når handlingen flytter seg til barnehagens fire vegger, noe som bare er moro.
Karsten og Petra, spilt av Oliver Dahl og Alba Ørbech-Nilssen, viser et fint samspill seg imellom.
Kosedyra i filmen lever sitt eget liv, og grensen mellom fantasi og virkelighet er akkurat så diffus som den bør være.
Regissørene viser stødige hender både når det kommer til enkel og elegant visuell fortellerkunst, og hvordan man får det beste ut av barneskuespillere.
Handlingen utspiller seg stort sett på de samme fire stedene, noe som gjør at filmuniverset føles litt trangt.
Sjarmerende barn klarer heller ikke å hindre at handlingen blir litt langtekkelig etter hvert, og jeg tror ikke publikum hadde tatt skade av litt ekstra dramatikk.
Tryggere underholdning enn Karsten og Petra lager teater finner du nok ikke, og de aller minste vil nok finne en viss underholdningsverdi i den.
Den er etter min mening litt for trygg for sitt eget beste, og ender opp som en noe forglemmelig barnefilm.
| 0
|
005103
|
American Assassin
Har lite nytt å tilføre sjangeren.
Den generiske tittelen American Assassin er en pekepinn på filmens innhold.
Dette er nemlig en streit og standarisert agent-thriller, som kunne ha vært tilpasset hvem som helst, det være seg en James Bond eller Jason Bourne.
I stedet handler det om en mann drevet av hevnlyst etter et tidsriktig terrorangrep.
Denne motivasjonen er det eneste som ligner noe nytt i filmen, som er basert på en roman av Vince Flynn.
Regissør Michael Cuesta har skapt en intens thriller ut av kildematerialet, som smeller hardt når det skytes og slåsses, men som også forteller en altfor enkel og rettlinjet historie som ikke evner å overraske.
Leter etter atombombekomponenter
Mitch Rapp (Dylan O'Brien) opplever en traumatisk tragedie.
Senere blir han rekruttert av CIA etter et hevngjerrig forsøk på å drepe terrorister på egen hånd.
Han blir trent av beintøffe Hurley (Michael Keaton), som etter hvert tar Mitch og et team av andre agenter med til Europa for å finne ut hvem som stjeler komponenter som kan brukes til å sette sammen en atombombe.
Mitch oppdager at de jager Ghost (Taylor Kitsch), en farlig figur som det skal vise seg at Hurley kjenner godt fra før.
Åpningssekvensen signaliserer tydelig at filmen har tenkt å gå hardt til verks med skyting og blodsutgytelser.
Dette er en voksen thriller med brutale virkemidler, noe som kler historien og sjangeren.
Historien har en forholdsvis mørk og dyster tone, noe regissør Cuesta gjennomfører godt.
Den er også enklere enn den forsøker å late som.
Det handler i bunn og grunn om «good guys» som er ute etter «bad guys», selv om det heldigvis viser seg at grensene er litt uklare.
Det som også taler mot filmen, er at figurenes motivasjoner i blant også virker uklare og svakt formidlet.
Det er ikke så lett å tro på årsakene til at noen av figurene gjør som de gjør.
Vanskelig å tro på figurene
Forholdet mellom Hurley og hans nye elev blir heller ikke utforsket i særlig grad, når terroristjakten først er påbegynt.
Mitch Rapps vei fra terroristhatende vigilant til CIA-agent med autoritetsproblemer er litt for kjapt skildret i filmens første del.
Michael Keaton overbeviser oss om at Hurley virkelig er en tøff og iskald sjefsagent, men filmen utnytter ikke godt nok det potensialet som ligger i dynamikken mellom eleven og læremesteren.
Taylor Kitsch viser seg som en effektiv actionslemming i fysiske scener, men kommer til kort når figurens psykiske utfordringer kommer til overflaten.
Ghost er dessuten utstyrt med en motivasjon bak sine handlinger som det er vanskelig å tro særlig mye på.
American Assassin har noen actionscener som er godt utførte, med dyktig koreografert slåssing som virkelig fremstår som kamper om liv og død.
Den har også flere skytesekvenser med en god energi og slagkraft.
Og så har den en finale som sliter kraftig på manusets troverdighet, men som i det minste har gitt effektmakerne på både bilde- og lydfronten muligheten til å skape noen virkelig kraftfulle uttrykk.
American Assassin er basert på en serie bøker, der den sekstende ble utgitt nå i høst, men det virker litt tvilsomt at dette blir en særlig langvarig serie av filmer.
Denne typen thriller har vi nemlig sett så mange ganger før, at det blir litt skuffende når det viser seg at American Assassin har lite nytt å tilføre sjangeren
| 0
|
005105
|
A Bad Moms Christmas
–
Håper min jul blir bedre enn denne filmen.
I fjor sommer gjorde de tre overbelasta mødrene Amy, Kiki og Carla opprør mot samfunnets perfeksjonsmas i komedien Bad Moms.
Min kollega Sigurd
Vik kalte den grei, men harmløs underholdning og trillet treer på terningen.
Nå er Mila Kunis, Kristen Bell og Kathryn Hahn tilbake i oppfølgeren A Bad Moms Christmas, men der de reddet den første filmen fra å bli direkte dårlig er det ikke mye hjelp å hente denne gangen.
De gode skuespillerne sørger riktignok for at filmen ikke blir en fullstendig katastrofe, men A Bad Moms Christmas er en kjedelig klisjésmørje som aldri blir særlig morsom.
Når mødrene får mødrene på besøk
Med bare noen dager igjen til julaften har Amy (Mila Kunis) og Kiki (Kristen Bell) mye som må ordnes klart til jul.
Huset skal pyntes, gaver skal kjøpes og maten skal ordnes.
Amy er skilt og Kikis mann hjelper tydeligvis ikke til, så alle juleforberedelsene faller på dem.
Med litt hjelp fra den mer avslappa venninna Carla (Kathryn Hahn) bestemmer de seg for å droppe alt maset rundt jula dette året.
Det er bare ett problem.
Alle de tre venninnene får mødrene sine på besøk, og den avslappende jula de så for seg står dermed i fare.
Amys kritiske mor Ruth (Christine Baranski), Kikis klengete mamma Sandy (Cheryl Hines) og Carlas ansvarsfraskrivende roadiemamma Isis (Susan Sarandon) gjør livet vanskelig.
Langt mellom latterbombene
Som det som ofte er i slike “helsprø komedier” er menneskene i filmen overdrevne rollefigurer som ikke virker spesielt realistiske.
Det er imidlertid ikke så veldig farlig at de er karikaturer så lenge de og humoren i filmen fungerer, men filmskaperne Jon Lucas og Scott Moore får det rett og slett ikke til denne gangen.
De er to drevne manusforfattere som har hatt suksess med denne typen humor tidligere (Hangover-filmene), men denne gangen sitter det hverken på manus- eller regifronten.
A Bad Moms Christmas er strippet for alt som heter sjarm, og det er langt mellom latterbombene.
Jeg kan telle gangene jeg humra på én hånd.
Da var det enten Kathryn Hahn og Susan Sarandons rollefigurer som fikk meg til å dra på smilebåndet.
De er grove og frekke i kjeften, noe jeg er svak for.
Men selv ikke Hahn, som har fantastisk god komisk timing klarer å gjøre de platte vitsene i filmen spesielt morsomme bortsett fra ved et par anledninger.
Sarandon hadde ikke klart å være dårlig om hun hadde prøvd, men heller ikke hun klarer å løfte manuset til at det frembringer noe mer enn et par korte bjeff fra meg.
Utdatert humor
Det er mulig A Bad Moms Christmas kun er mynta på stressa alenemødre, eller kvinner som opplever en enorm skjevfordeling av arbeidsoppgavene i hjemmet.
Selv kjenner jeg meg overhodet ikke igjen i noen av problemstillingene, bortsett fra at det er slitsomt å handle julegaver når kjøpesenteret er fullpakka med folk.
– Hvorfor kjøper jeg alle julegavene?
Er det fordi jeg er en jente?
Det er jo 2017, spør en frustrert Kiki på et tidspunkt i filmen.
Her er det åpenbart at jeg skal nikke anerkjennende med, men det eneste jeg tenker er hvor merkelig det er at filmen selv påpeker sin utdaterte humor.
Mot slutten av filmen forsøker filmskaperne å trekke i de emosjonelle trådene for å få den koselige avslutningen en slik julefilm krever.
Men siden alle rollefigurene er flate som utkjevla pepperkakedeig blir det bare klissete når filmen insisterende forsøker å få meg til å gråte.
Jeg er ekstremt lettrørt og gråter stort sett når jeg får beskjed om det, så jeg kjente det rykka litt i tårekanalene på et tidspunkt, men det var ikke nok til å skape reell hjertevarme for rollefigurene.
Litt julestemning fikk jeg dog av A Bad Moms Christmas, så nå håper jeg bare min jul blir bedre enn denne filmen.
| 0
|
005107
|
Juleblod
Skrekkelig kjedelig skrekkfilm.
Det er lett å like regissør Reinert Kiils ambisjoner om å være Norges fremste leverandør av exploitation-film.
Det er dessverre vanskelig å stille seg positiv til hans siste forsøk, Juleblod.
Filmen lider under et usammenhengende og amatørmessig manus fullt av skrikende dumme usannsynligheter, pinlige skuespillerprestasjoner, og verst av alt: filmen mangler skikkelig kule dødsscener.
Juleblod fremstår som en misogyn guttedrøm, laget med store doser entusiasme på et lavt budsjett, men med en manglende evne til å omsette skapergleden til noe morsomt og interessant på kinolerretet.
Denne skrekkfilmen er dessverre skrekkelig kjedelig.
Nissemorder går løs
En seriemorder utkledd som julenisse er på rømmen, flere år etter at han drepte et stort antall personer som ikke hadde vært snille.
Nå gjenopptar han sine "arbeidsoppgaver", og politietterforskeren Terje Hansen (Sondre Krogtoft Larsen) får med seg Juleblod-sakens gamle etterforsker, Thomas Rasch (Stig Henrik Hoff), for å finne ut hvor nissemorderen slår til neste gang.
Da vet vi allerede at han har satt kursen mot Honningsvåg, der en venninnegjeng skal feire julaften.
Det er så mye som er rart i denne filmen at noen burde ha sørget for et par runder ekstra med manuset.
Det er vanskelig å sette fingeren på enkeltsituasjoner uten å spolere historien, men måten ting foregår på, og hvordan figurer reagerer, har ofte lite eller ingenting med virkeligheten å gjøre.
Det er for all del ikke slik at Juleblod skulle behøve å være en realistisk film, men også innenfor skrekksjangerens rammer må man ha et fnugg av troverdighet for at skremmingen skal ha en effekt.
Her blir det bare teit når vi skal tro på at ei jente arrangerer julefest i huset der moren hang seg for et par uker siden, at hun aldri tar telefonen, at mordernissen har evnen til å teleportere seg mellom åsteder, hvordan politiet forutser neste offer, at det faktisk stemmer, at politiet kommer seg lynraskt fra Oslo til Honningsvåg sent på julaften, osv.
Jenter må lide
Juleblod liker ikke sine kvinner.
Jenterollene er dårlig skrevet og spilt med vekslende kvalitet.
De fremstår som sure og usympatiske, og snakker seg imellom på en aggressiv og fiendtlig måte som gjør det vanskelig å tro på at de faktisk er venninner, langt mindre hvorfor de skulle ønske å feire jul sammen.
På ett tidspunkt kommer tidenes minst sannsynlige Tinder-date på besøk, altså på julaften, bare for at filmen skal kunne arrangere en sovevoldtekt og litt mer tilfeldig blodsprut.
Her får jenta et øksehugg midt i skrittet.
Scenen har ikke "shock value", men er bare ekkel på en simpel måte.
Jenter måtte lide også i Reinert Kiils to første exploitation-filmer, Hora og Inside The Whore, så det er intet nytt.
Denne kvinnefiendtligheten er en del av sjangeren, men er like stygg og unødvendig for det.
Juleblod har en gjennomført mørk estetikk, har noen fine steadycam-sekvenser, den kule musikken er stemningsskapende, og Jørgen Langhelle er et godt valg som skummel nissemorder, selv om han har lite å spille på.
Det er det beste som kan sies om Juleblod, og det som gjør at karakteren så vidt karrer seg opp til 2.
Ellers er dette dessverre en skuffende film, som kunne hatt godt av friskere humor, mer spenning, mer skrekk, mer oppfinnsomme mord og et mye bedre skrevet manus.
Norsk film trenger virkelig en kar som Reinert Kiil til å lage slem sjangerfilm, men etter at han viste en lovende utvikling som regissør med sin forrige film, Huset, er det overraskende at Juleblod ikke er bedre
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.