id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
005108
|
Sicilian Ghost Story
Rørende vondt og vakkert fra et mafiastyrt Sicilia.
Sicilian Ghost Story er en kunstferdig film som blander det overnaturlige og det ubehagelig realistiske for å vise frem den aller mørkeste siden av mafiaens arbeidsmetoder.
Filmen er slående vakkert fotografert av Luca Bigazzi.
Den har et lydspor som lar naturen gro ut i kinomørket og den viser en lekenhet som står i grell kontrast til de forferdelige hendelsene som filmen er basert på.
Regissørene Fabio Grassadonia og Antonio Piazza tar seg god tid til å utforske historien de forteller.
Det gir noen sekvenser som får filmhjertet mitt til å male av begeistring – spesielt i måten dyr og natur er fanget på film, men det gjør også Sicilian Ghost Story til en tidvis krevende film som er kompromissløs i sine uttrykk.
Basert på en virkelig hendelse
I 1993 ble en gutt kidnappet av mafiaen på Sicilia fordi hans far tystet til politiet.
Sicilian Ghost Story tar utgangspunkt i denne tragedien fra virkeligheten og spiller ut en lignende historie sett gjennom øynene til guttens kjæreste.
Luna (glimrende spilt av Julia Jedlikowska)starter en desperat leteaksjon da Giuseppe (Gaetano Fernandez) plutselig ikke kommer på skolen mer.
Familien hevder han er syk, det lokale politiet vil ikke hjelpe til og nærmiljøet later som ingenting, men Luna nekter å la den skjulte kvelende mafiahånden skremme henne til taushet.
På den ene siden beskriver filmen det som skjer rundt Giuseppes forsvinning, men historien har også en drømmende side hvor Luna søker inn i en overnaturlig verden i sin søken etter kjæresten.
Dette gjøres med et finstemt filmatisk uttrykk som balanserer nydelig mellom fantasirike og kreative naturmotiv og et mer hverdagsnært Sicilia.
Her spilles det mye på kontrastene mellom det distanserte og det hjertevarme og mellom det sannferdige og det praktiske.
Dette er en verden hvor frykten i samfunnet ligger som et klamt lokk mellom menneskenes frihet og mafiaens behov for en ren fasade.
Og gjennom Lunas sterke vilje bobler disse frustrasjonene til overflaten blant både skolevenner og foreldre.
Bretter ut virkelighetens brutalitet gjennom eventyret
Her er det lett å la tankene gå til Guillermo del Toros fantastiske Pan's Labyrinth (2006).
Måten Fabio Grassadonia og Antonio Piazza bruker en ung jentes fantasi til å takle og skildre et undertrykkende system, har mange likhetstrekk med hvordan Del Toro blandet eventyr og virkelighet i sin film om Spania under Franco.
Og blandingen fungerer veldig godt i Sicilian Ghost Story.
Ved å koble på eventyrets logikk, lengsler og perspektiver, så skapes en klangbunn til denne tragedien som favner dypere og rikere enn noen realistisk spillefilm har muligheten til å formidle.
Dette er en side av organisert kriminalitet som filmer og serier om mafiaen sjeldent dveler ved.
Sicilian Ghost Story kler av det korrupte lokalsamfunnets ugjerninger på nådeløst vis, og blir både et grelt stykke realisme og en usedvanlig uttrykksfull sorghistorie.
Slutten har et toneskifte som kommer vel brått, og siste scene stikker seg ut som noen hakk mindre raffinert i utførelsen og skuespillet.
Men dette er en film som anbefales alle som har tålmodighet og nysgjerrighet til en annerledes mafiafilm som gjør vondt i hjertet
| 1
|
005111
|
Jigsaw
Ok parteringsspenning til popkornet.
Jigsaw er halvannen time med parteringsspenning som sikter på å underholde med kreative dødsmaskiner og forferdelige dilemmaer.
Og filmen klarer stort sett det den prøver på.
Her serveres vi akkurat de samme ingrediensene som gjorde de syv forgjengerne til gode investeringer for produsentene.
Det er tilfredsstillende for fansen (og er du fan, så skal du selvsagt se denne), men de australske regissørbrødrene Michael og Peter Spierig klarer ikke mate ny kreativ energi inn i dødsdansen.
Og når de heller ikke prøver å skremme publikum, så blir det noe tamt over Saw-film nummer åtte.
Et escape room fra helvete
Jeg skal prøve å tråkke lett i handlingsbeskrivelsen for å ikke ødelegge noe for fansen.
Politiet finner lik rundt om i byen.
Metoden passer den gamle seriemorderen Jigsaw til punkt å prikke, og etterforsker Halloran (Callum Keith Rennie) og hans partner Keith Hunt (Clé Bennett) tror de har med en "copycat"-morder å gjøre.
Samtidig får vi se dødsårsakene i all sin blodige og kroppslige smerte.
På en avsidesliggende låve har puslespillmorderen bygget et makabert escape room fra helvete – hvor fellene har utspekulerte løsninger og veien fra ilden til stekepannen er kort og meget brutal.
Skuespillet er jevnt over sjangergodt.
Og selv om ideene og handlingen ligger noen hakk under originalen i både originalitet og intensitet, så er det fremdeles ok underholdning å hente ut av "franchise"-formelen.
Som en blodtørstig Reodor Felgen
De som mener Saw-filmene er en form for torturporno får selvsagt en ny dose vann på mølla med film nummer åtte.
Det legges igjen en solid porsjon Reodor Felgensk skaperkraft inn i de djevelsk kreative og blodtørstige dødsmaskinene, og de får mye av kameraets oppmerksomhet.
Men jeg er blant dem som mener at utspekulerte avstraffelsesmetoder har sin plass i den groteske delen av underholdningsfiksjonen.
Og i likhet med gode sorte historier, fra Sweeney Todd via sadistiske Bond-skurker til tegneserieskaperen André Franquins Sorte sider, så er det fascinerende når den mørkeste fantasien slipper løs.
Kvaliteten på dødslekene denne gangen er jevnt god.
Drapsmaskinene henger sammen med ofrenes synder på fiffig vis, og akkurat her er filmen i det moralfilosofiske landskapet som gjør Saw-universet interessant – hvem skal straffe de som samfunnet ikke evner å stille til ansvar.
Dødslekene er også skikket til å servere noen gode glis, for dem som evner å le av ironiske dødsfeller og "over the top"-splatter.
Dessverre klarer ikke manusforfatterne Pete Goldfinger (herlig etternavn for en som har diktet opp en dødsmaskin med laser) og Josh Stolberg (Piranha 3D) å holde filmens thrillerhistorie helt inn.
På slutten sauses det hele til med noen simple valg som gir et par sviende selvmotsigelser og som søler bort et ellers ganske enkelt, men elegant utført overraskelsesplott.
Det ødelegger ikke for filmen som parteringsspenning, men det klusser til filmens klimaks når det gjelder både avsløring og moral.
Jigsaw har 18 års aldersgrense i Norge.
| 0
|
005112
|
Mord på Orientekspressen
For trygt og ufarlig mordmysterium.
På overflaten er Mord på Orientekspressen en vakker og smakfull hyllest til gamle tiders mordmysterier, basert på Agatha Christies kjente roman og regissert av Kenneth Branagh med en veterans øye for detaljer og stemninger.
Det foregår dessverre ikke så mye under overflaten, slik at det aldri blir så spennende eller interessant som man skulle ønske.
Handlingen tøffer av gårde i et tilfredsstillende tempo, men utviklingen er basert på sammenhenger som hovedpersonen tilsynelatende tar ut fra løse luften.
Derfor blir man en passiv tilskuer til Mord på Orientekspressen.
Publikum får aldri en reell mulighet til å løse mordgåten selv.
Passasjer blir funnet myrdet
Året er 1934 og detektiv Hercule Poirot (Kenneth Branagh) er på vei fra Istanbul til Calais på den berømte Orientekspressen.
Han har selskap av et dusin medpassasjerer på toget, spilt av blant andre Johnny Depp, Michelle Pfeiffer, Judi Dench, Willem Dafoe, Penelope Cruz og Daisy Ridley.
Et snøras stopper toget i et fjellpass, en av passasjerene blir funnet myrdet, og det blir opp til Poirot å finne ut hvem morderen er før toget beveger seg videre.
Kenneth Branagh greier innledningsvis å skildre Orientekspressen som et eventyr i seg selv.
Omgivelsene innbyr til drømmer om gammel luksus.
Branagh mestrer også hovedrollen som Poirot godt, selv om han må finne seg i å stå i skyggen av David Suchet som Poirot-gestalter.
Resten av rollelista er imponerende, men ingen av dem får særlig mye tid til å gjøre stort utav figurene sine.
Det gir likevel filmen en ekstra tyngde som den trenger, for om man ser på helheten, er dette et florlett mordmysterium som føles i overkant trygt og ufarlig.
Utgangspunktet har også en liten svakhet.
Hvor sannsynlig er det at noen gjennomfører et planlagt mord på et tog i visshet om at en verdensberømt detektiv er ombord?
Gammeldags og utdatert
Selvsagt greier Poirot å finne spor der ingen spor egentlig finnes.
Han ser sammenhenger som ingen andre ser, fordi det er basert på kunnskap som publikum ikke har tilgang til.
Derfor kan historien "overraske" oss gang på gang, fordi det hele tiden kommer frem momenter som er helt nye for oss.
Vi har aldri muligheten til å delta i etterforskningen, og det er nok meningen at vi skal la oss imponere av Poirots skarpe og beundringsverdige intellekt.
Det føles som en veldig gammeldags og utdatert ambisjon.
Mord på Orientekspressen er svært pent filmet, med flere lekre detaljer i kostymer og kulisser.
Man får virkelig følelsen av å være med på den klassiske togreisen.
Dessverre er ikke det som skjer på reisen veldig spennende.
Når løsningen etter hvert avdekkes, er reaksjonen verdt et skuldertrekk, ikke overraskede gisp.
Da ser man ikke helt den store vitsen med å oppdatere Sidney Lumets bedre filmatisering fra 1974.
Branaghs nye versjon er slett ikke uten kvaliteter, spesielt på den visuelle fronten, men har for få gode grunner til å rettferdiggjøre sin eksistens
| 0
|
005113
|
Jupiters måne
Ambisiøst, men rotete om flyktning med overnaturlige evner.
Jupiters måne er en ambisiøs film fra den ungarske filmskaperen Kornél Mundruczó.
Filmen har et imponerende visuelt uttrykk som gjør seg godt på det store lerretet, men historien spriker i for mange retninger.
Mundruczó har for mye han vil få sagt i Jupiters måne og ender opp med en oppstykket og forvirrende film.
Flyktningen som kunne fly
Filmen begynner med dramatiske bilder.
Aryan (Zsombor Jéger) og faren hans er syriske flyktninger på vei over grensa fra Serbia til Ungarn.
Men grensekontrollen oppdager lasset med flyktninger som er på vei.
Aryan blir skutt, men i det han skal dø gjenoppstår han isteden med et sett med overnaturlige evner.
Han kan kontrollere gravitasjonen.
Det er nok av mennesker som vil tjene på de desperate flyktningene, og når legen Gabor Stern (Merab Ninidze) ser hva Aryan kan gjøre ser han guttens evner som en mulighet til å tjene gode penger.
For hvor mye er vel ikke syke, men rike mennesker villig til å betale for lovnad om helbredelse og frelse?
Sterk start
Tittelen Jupiters måne har ikke noe med science fiction å gjøre, men spiller på månen som er oppkalt etter Europa.
Filmen er en kommentar til hvordan det europeiske samfunnet har taklet flyktningkrisen, og den umenneskelige behandlingen mennesker i nød har møtt når de har oppsøkt hjelp.
Dette er et stort og viktig tema som Mundruczó tidvis skildrer sterkt.
I starten av filmen bringer han og fotograf Marcell Rév for eksempel et element av krig inn i flyktningenes flukt fra grensevaktene.
Løpingen gjennom skogen, flott skutt mellom trærne i stor fart, er som hentet fra en krigsfilm.
Sammen med trærne som flakker forbi hører vi pusten til Aryan, og vi får virkelig kjenne på angsten og overlevelsesinstinktet.
Et rotete lappeteppe
Hensynsløsheten og mangelen på empati Aryan møter fra folk underveis sier mye om hva filmskaperen mener om flyktningenes situasjon i Ungarn, og sammen med Rév skaper han et nærmest dystopisk bilde av Budapest.
Tankene mine går til Blade Runner når Gabor Stern vandrer rundt med frakk i de skitne gatene, og det er et samfunn fullt av korrupsjon og forfall vi er vitne til.
Her fungerer Jupiters måne godt som krass samfunnskritikk, men i tillegg velger Mundruczó å inkludere problemstillinger rundt religion, hva det betyr for folk, hva det betyr å ikke ha en tro, og det blir rett og slett for mye.
Jeg har registrert at PR-apparatet rundt Jupiters måne fremstiller filmen som en slags superheltfilm, men Aryans overnaturlige evner gjør ham mer til en Kristus-figur enn en Superman.
Elementer som oppstandelse, omvendelse og frelse går igjen i filmen, og Aryan fremstilles som en slags Messias som er her for en grunn, uten av vi får vite noe om hva den grunnen måtte være.
Mundruczó klarer ikke å veve de forskjellige elementene godt nok sammen, og filmen ender dermed opp som et rotete lappeteppe jeg skjønner fint lite av.
Dårlig dubbing ødelegger
Filmen har også et stort problem i Merab Ninidzes Gabor Stern.
Den georgianske skuespilleren kan ikke ungarsk og er derfor dubbet, og det ser overhodet ikke bra ut.
At stemme og munn ikke er godt nok synkronisert var et stort irritasjonsmoment som ødela mye for min filmopplevelse.
Om Jupiters måne lider av slett arbeid på dubbefronten, er det imidlertid ingenting å utsette på den visuelle stilen Marcell Rév står for.
Kameraet er tett på når vi er vitne til kynisme og korrupsjon hos menneskene Aryan møter, men når han svever over gatene i Budapest mens sola går ned over hustakene er utsnittet stort og bildet så flott at det fremkaller gåsehud.
Kameraet roterer i luften sammen med Aryan og filmer ham fra alle vinkler og snus på hodet i et spektakulært virvar som kan minne litt om Inception.
Dermed kunne Jupiters måne ha vært en storslagen film, men istedenfor å sitte igjen i kinosalen i ærefrykt etter at rulleteksten har gått over lerretet, snubler jeg ut lettere forvirret over det jeg har sett
| 0
|
005115
|
God's Own Country
En blendende vakker kjærlighetshistorie.
God's Own Country er et av årets sterkeste dramaer på kino!
Regissør Francis Lee har laget en blendende vakker kjærlighetshistorie som må finne seg i å sammenlignes med (etter)navnebror Ang Lees Brokeback Mountain.
Også her handler det nemlig om vanskelig kjærlighet mellom tøffe menn ute i naturen.
Det er en historie som åpner sint og aggressivt og avslutter varmt og ømt.
Figurenes reise og deres utfordringer gjør stort inntrykk.
Lee økonomiserer med dialogen slik at lite sier mye.
Fotografen fanger inne hver nyanse i skuespillernes vare prestasjoner, mens Yorkshires nydelige natur er et betagende bakteppe for historien som utspiller seg.
God's Own Country anbefales på det aller varmeste.
Gnist mellom bonde og gjestearbeider
Den frustrerte bondesønnen Johnny (Josh O'Connor) driver en gård med kyr og sauer mens hans uføre far (Ian Hart) sjefer og kjefter.
Mot Johnnys vilje leier faren den rumenske gjestearbeideren Gheorghe (Alec Secareanu) for å hjelpe til på gården under lammingen.
De drar ut på de åpne markene for å reparere et gjerde, og der oppstår det en gnist mellom dem som uerfarne og uavklarte Johnny sliter med å realisere til noe godt.
Hans harde og skarpe ytre står i fare for å ødelegge det han innerst inne har et dypt behov for.
Josh O'Connor gjør en praktfull innsats i hovedrollen.
Når vi møter Johnny, er han en kruttønne av innestengte drifter og behov.
Når han har sex med en ung mann utenfor den lokale puben, er det en akt preget av raseri.
Når han senere går i bakken med Gheorghe ute på jordet, aner man at han ikke har peiling på hvordan man elsker, det er instinktet som panisk prøver seg frem.
Scenen er full av hud og gjørme, og kunne lett blitt parodisk, men figurene virker så ekte og regien så god at det blir rørende.
Panikken brer seg
Alec Secareanu spiller også veldig godt i rollen som Gheorghe, som er Johnnys rake motsetning.
Han har tidligere erfaring, og fisker Johnnys indre følelser opp til overflata.
Det er både vondt og godt å se hva dette gjør med Johnny, og hvordan den harde og voldsomme isklumpen av en kar, sakte men sikkert smelter, og panikken brer seg når han ikke lenger greier å kontrollere sine egne følelser.
Det foregår også en konflikt mellom Johnny og hans far som gjennomgår en utvikling i filmen, der manuset ikke tyr til enkle løsninger, og oppnår en desto større emosjonell slagkraft i måten dette forløses på.
God's Own Country er en prisverdig ekte film om kjærlighet.
Den ligger langt unna sjangerens kleine fallgruver, og fremstår som en åpen og ærlig film om hvor skummelt det kan være å la noen komme tett på.
Francis Lee har regissert en historie som beveger og rører.
Han skaper et bilde av to figurers lengsel som skaper enorm sympati og et brennende håp om at de skal finne veien videre.
God's Own Country minner ikke bare om Ang Lees Brokeback Mountain, men også Andrew Haighs Weekend.
Alle handler om homofil kjærlighet med utfordrende utgangspunkt, skildret med smart og nyansert historiefortelling av særdeles godt slag
| 1
|
005116
|
Justice League
Solid action, likegyldig historie.
Så er de her, Justice League.
Gjengen som Warner Bros. og DC Comics håper skal bli like store som Avengers.
Det er ikke helt lett å se for seg at det blir en realitet, fordi filmen rett og slett ikke er like god.
Om det kun er superhelt-action som teller, innfrir Justice League med ett arsenal av data-genererte sekvenser.
Underholdningsfaktoren er likevel forbausende middels.
Regissør Zack Snyder pøser på med drønnende effekter, der både superhelter og skurker slenges i vegger så betongspruten står gjennom hele filmen.
Det blir faktisk litt ensformig og masende, etter hvert.
Filmens største problem er likevel at den tar seg selv veldig alvorlig, med lite rom for selvironisk tøys og moro.
Justice League virker som en broket forsamling med et lovende potensial som denne filmen ikke makter å utnytte fullt ut.
Samler superhelter for å bekjempe trussel
Batman (Ben Affleck) forsøker å samle en gjeng superhelter.
Verden trues nemlig av dommedagsfiguren Steppenwolf (Ciarán Hinds), som er på jakt etter tre såkalte moderbokser.
For lenge siden ble de gjemt av henholdsvis amasonene, atlantianerne og menneskene, fordi de kan ødelegge jorda hvis de blir forent.
Nå søker Batman hjelp fra Wonder Woman (Gal Gadot), Aquaman (Jason Momoa), The Flash (Ezra Miller) og Cyborg (Ray Fisher) for å nedkjempe Steppenwolf.
Første utfordring blir å finne ut hvordan de kan gjenopplive den avdøde Superman (Henry Cavill).
Justice League fører oss inn i en pågående historie, der det absolutt er en stor fordel å huske begivenhetene i både Man of Steel, Batman v Superman:
Dawn of Justice og Wonder Woman.
Ikke alle figurene kjenner hverandre ennå, og båndene mellom dem er løse og uklare.
Dette er en gjeng der flere egentlig ikke ønsker å samarbeide.
Filmen sliter med å opprette emosjonelle bånd mellom dem - og til publikum.
Figurene er også veldig alvorstunge.
Når det er Ezra Millers oppgave å være komisk avlastning, forstår man at humor ikke har stått i høysetet for Zack Snyder.
Miller er nemlig ikke en utpreget lattermild type.
Justice League kunne hatt godt av en gjennomgående lettere tone, men det går ikke med denne rollebesetningen.
Det er i de mange action-sekvensene vi ser hva Zack Snyder er best på, nemlig å komponere effektfulle kampscener som er både kaotiske og virtuose på samme tid.
De har imidlertid ingen emosjonell slagkraft, som i Patty Jenkins' Wonder Woman, og virker av og til repeterende og uttværet.
Men alle som liker filmer som får det til å kile i ørene og blinke i øyeeplene, vil kunne sette pris på at det er lagt ned mye tid og krefter i å få Justice League til å se ut som den gjør.
Figurenes ulike superkrefter blir vist frem i all sin prakt, enten det er The Flash sin hastighet, Aquamans håndtering av vann, Wonder Womans styrke, Supermans lasersyn eller Cyborgs kontroll over teknologi.
Batman har riktignok ingen superkrefter, men mange leketøy.
Når han blir spurt om hvilken evne han har, svarer han som sant er:
"Jeg er rik!"
Betydelige mengder fantasifull action
Justice League har noen hyggelige norske innslag.
Det er morsomt å høre Sigrid fremføre en coverversjon av Leonard Cohens Everybody Knows i filmens åpningssekvens.
Det er også gøy å se Lena Loven Kongsli gjenta rollen fra Wonder Woman som amasonen Menalippe, mens Daniel Stisen opptrer i en liten rolle som stor kriger.
Den største attraksjonen ved Justice League er likevel, som i Avengers, å se et knippe superhelter samarbeide mot en felles fiende.
Det resulterer i betydelige mengder av fantasifull action.
Dessverre er fienden av den sedvanlige sorten, en digitalt skapt kjempe med skummel stemme som bare er ond for å være ond.
Steppenwolf er ikke særlig interessant, og forunderlig inkonsekvent i sin logikk.
Når Justice League-heltene invaderer hans hovedsete i en nord-russisk by, sier han "la dem bare komme", selv om han vet hvilken trussel de utgjør.
Slike slappe manusavgjørelser er med på å trekke ned helhetsinntrykket.
Produksjonen av Justice League ble preget av en personlig tragedie i Zack Snyders nærmeste familie, som gjorde at han overlot fullførelsen av filmen til manusforfatter Joss Whedon.
Han skal ha gjort en del endringer og spilt inn flere nye scener, men det er umulig å se noen tonale problemer i filmen.
Justice League fremstår som et rent Zack Snyder-produkt, på godt og vondt.
Den er ganske solid på actionområdet, men virker litt likegyldig på historiefronten.
Da er det like greit at spilletiden holdes nede på to timer.
Alle figurene har egne filmer på gang, og det er lov å se frem til det, spesielt Wonder Woman 2, men den første samlingen av disse DC-heltene fungerer ikke så godt som det var lov å håpe
| 0
|
005117
|
Ekspedisjon Knerten
For lite Knerten.
Det er en litt kjedelig julehistorie som serveres når Knerten og Lillebror kommer tilbake til kinolerretet med ny rollebesetning.
Ekspedisjon Knerten ser flott ut i både naturskildringer, kostymer og sen 60-talls koloritt.
Men et tamt manus, et tafatt sideplott om ungdomsforelskelse og en julestemning som aldri fester seg, gjør dette til en forglemmelig barnefilm.
Mitt største savn er at vi får altfor lite av Knerten.
Den lille levende kvisten, denne gangen stemmelagt av Aksel Hennie, er filmens store gledesspreder.
Men han henvises dessverre til en birolle som kun lar oss kjenne ordentlig på eventyrmagien i filmens start og slutt.
Lillebror på juleekspedisjon
Lillebror (Philip Mathias Eide) og familien flytter til vestlandet.
På bilturen over de storslåtte og snødekte viddelandskapene fantaserer han og Knerten om å bli eventyrere som Roald Amundsen.
Men når de kommer fram til sitt nye hus, har drømmen om både skiføre, polekspedisjon og en hvit jul regnet bort.
Men en voksenskrøne om at Vestpolen ligger i den lokale fjellheimen, gir Lillebror håp om at han og Knerten kan bli ekte polfarere likevel.
Spillefilmdebutant Philip Mathias Eide (8) gjør en solid innsats som Lillebror og leverer en uttrykksfull og uredd rollefigur.
Men filmskaperne tar litt for lett på etableringen av både den unge hovedpersonen og hans vennskap til den lille kvistfamilien med Knerten, Karoline og Lille-Knerten.
Det er greit å lene seg litt på at dette er kjente rollefigurer fra både barnebøker og tidligere filmer.
Men for et nytt publikum blir dette en for lettvint introduksjon til et nybesatt rollegalleri, som også bruker tid på finne sin egen kjemi og tone i Anne-Cath.
Vestlys fantasiverden.
Det kommer seg utover i historien, og både Renate Reinsve (mor) og Anders Borchgrevink (far) finner etter hvert en lun stil som er lovende for eventuelle oppfølgere.
Det inntrykket forsterkes av noen klipp vi serveres etter rulleteksten, hvor de nevnte skuespillernes energi og talent for komedie får utfolde seg.
Jeg skulle gjerne sett mer av det i selve filmen!
Både ser og høres bra ut
Ekspedisjon Knerten kommer flott til live i både naturskildringer og på lydsiden.
Fotograf Trond Tønder serverer storslåtte landskap og klare å fange den fascinerende kontrasten mellom vinterfjellets smellvakre og ville sider.
Også på lydsiden jobbes det godt med å både varsle og forsterke det som foregår foran kamera med både sparsom sagspilling (det hørs i hvert fall ut som bue på sag) og mer fyldige lydbilder.
Dette gir energi til en film som ellers sliter med å gi både stemning og spenning til historien om Lillebrors jakt på snø og eventyr.
Her er det mye fin fasade, men ikke nok fortellerglede som virkelig tar oss ordentlig med inn i den jula som vises fram, eller inn i den såre og frustrerende opplevelsen det er å flytte til et helt nytt sted.
Til tross for noen småmorsomheter om pinnekjøtt og noen omskrevne julesanger, så er det heller ikke veldig mye latter å hente i filmens hoveddel.
Det er Knerten som står for komediehøydepunktene når Aksel Hennie får gi personlighet til den egenrådige kvisten.
Her sprudler det av både fantasirikdom og herlig skråblikk.
Hvis det blir en Knerten-film til, håper jeg på mye mer pinneperspektiv.
| 0
|
005121
|
Hjemsøkt
Burde intensivert den krypende uhyggen.
Hjemsøkt prøver hardt å skremme.
Av og til greier den det, men litt for ofte er virkemidlene i overkant opplagte.
Ensom kvinne i gammelt hus er nemlig et velkjent sjangergrep, og det skal derfor noe til for å overraske med nyskapende grep.
Regissør Carl Christian Raabe viser gode egenskaper og ferdigheter til å lage mørke stemninger og en generell ekkel atmosfære, men burde kanskje intensivert den krypende uhyggen i stedet for å gå for den åpenbare skremmetaktikken.
Det kunne gjort Hjemsøkt til en mer effektiv grøsser.
Den har noen gode tilløp, men tyr litt for ofte til enkle utveier for å få publikum til å skvette.
Kaster nytt lys over fortiden
Cathrine (Synnøve Macody Lund) drar til Gran på Hadeland for å kvitte seg med slektas gamle hus.
Det er en stor og staselig bygning som vi får vite hun tilbragte mye tid i som barn, men hun har merkelig få minner derfra.
Forstyrrende lyder, ei mystisk jente og en skummel kjeller gir oppholdet mørke drag, samtidig som Cathrine får nyss i noen familiehemmeligheter som kaster nytt lys over fortiden.
Filmens introduksjon av hovedfiguren halter litt.
Cathrine har rett og slett sex med sin danske samboer Markus (Ken Vedsegaard) på et restaurant-toalett, som virker litt overdrevent "bare-på-filmsk".
I neste minutt får hun beskjed om at faren er død, men det går greit, for de hadde ikke snakket sammen på et halvt år.
Så avtaler hun en abort bak kjærestens rygg.
Mer får vi ikke vite om hovedpersonen.
Det er som om filmen ikke vil at vi egentlig skal like Cathrine.
Filmens senere avsløringer kan nok forklare hennes kalde personlighetstrekk, men det hadde vært enklere å sympatisere med en varmere figur enn det Synnøve Macody Lund har fått i oppgave å gestalte her.
Hun gjør likevel en gjennomført rollefigur, som man aner har et mørke i seg som er i ferd med å bryte ut.
Galskapen tar av
Så snart Cathrine har installert seg i huset i Gran, begynner hun å høre lyder.
Mange lyder.
Faktisk går lyddesignerne litt amok med høye og unaturlige lydeffekter som har til hensikt å få oss til å skvette hvert femte minutt, ofte for kraftfullt til å virke integrert med det visuelle.
Dette blir etter hvert litt kjedelig og forutsigbart, samtidig som det er litt vanskelig å se hva det egentlig er som skal være skummelt her.
Da er filmens siste halvtime mye bedre, der galskapen er i ferd med å ta av også på billedfronten, samtidig som handlingstrådene trer klarere frem.
Her spiller lille Ebba Steenstrup Såheim en viktig rolle, som hun fyller godt med en alvorsfylt mine, men figurens funksjon er ganske enkel å forutse.
Det er noen elementer i Hjemsøkt som ikke rimer helt, men som ikke kan diskuteres i en anmeldelse uten å avsløre for mye.
La det være nok å si at noen av historiens mysterier umulig hadde kunnet være mysterier under normale omstendigheter.
Det er synd, fordi filmen ellers har flere åpenbare kvaliteter.
Det visuelle formspråket i Hjemsøkt er jevnt over godt, spesielt med tanke på dyktige Philip Øgaards flotte foto av både vinterlig landskap og mørke stuekroker.
Og så har filmen et ambivalent avslutningsbilde som man kan trekke flere konklusjoner fra.
Hjemsøkt har noen middels gode grøss å by på, men skulle gjerne gravd seg enda dypere ned i galskapen
| 0
|
005122
|
Daddy's Home 2
Julesauser det til.
Daddy's Home 2 har store stjerner på plakaten, men hverken Will Ferrell, Mark Wahlberg, Mel Gibson eller John Lithgow er i nærheten av å skinne i en forutsigbar og langdryg julekomedie.
Det serveres nok sjarm og mannevond slapstick til at vi får noen lune humorøyeblikk i selskap med denne helsprø bonusfamilien.
Men regissør Sean Anders er mer opptatt av å stappe halvannen time med sketsjer og ablegøyer enn å fortelle en god og morsom historie.
Og etter hvert som både julepynt og fornærmelser slenges veggimellom, så sauses filmens plott sammen til et vassent oppkok av høytidsklisjeer og mellomgode familievitser.
Hard vs. myk
Julen nærmer seg, og det er tilsynelatende idyll i den pappatunge storfamilien vi ble kjent med i Daddy's Home.
Stepappa Brad (Will Ferrell) og den biologiske pappa Dusty (Mark Wahlberg) har kontroll på både skolehenting og matpakkesmøring – og passer på å holde all sjalusi og aggresjon mot hverandre trykt godt nede i brystkassa.
Men da yngstedatteren (Scarlett Estevez) avslutter skolens juleforestilling med å fortelle hvor trist det er å skulle ha to julefeiringer, må team superpappa gjøre noe.
De inviterer til storfamiliefeiring under samme tak.
Det innebærer at også begge farfarene blir med på festen.
Og med Mel Gibson og John Lithgov under samme tak, polariseres kampen om de harde og myke familieverdiene.
Kommentarene er sleivete og humoren er sånn passe voldelig – alt på en familievennlig måte.
Det blir aldri nyskapende eller spesielt smart, heller trygt og slitt og periodevis kjedelig.
Will Ferrel har heldigvis et ganske høyt bunnivå
Jeg tror knapt jeg har sett Will Ferrell gå såpass på tomgang som i denne filmen.
Han drar fram litt av høytidsnaiviteten og medmenneskeligheten som gjorde Elf til en vidunderlig fin film om både familiebånd og julens vesen.
Men denne filmen har hverken en stemning eller en fortelling som strekker seg etter hjerterota.
Og uten varme og litt nerve, så blir Ferrels evne til å formidle barnlig glede og entusiasme redusert til "se så rar han er"-humor.
Heldigvis er Ferrel god på den også, og han er filmens mest underholdende bidrag – som en slags klønete blanding av Clark Griswolds pågangsmot og en selvhjelpsbok fra helvete.
Da er det verre med Mel Gibson som får lov til å framføre sin barske, og på grensen til mannssjåvinistiske, bestefarsfigur uten den motstanden i manus som kunne gjort rollefiguren mer spiselig, morsom og relevant.
Til å være en storprodusert komedie om den moderne bonusfamilien, er det overraskende få poenger som sikter og treffer de utfordringene som kommer av å skulle oppdra mine, dine og våre barn.
Alt som er litt vondt og ekte har blitt ofret for dumt og friksjonsfritt.
Og i det som kan virke som en forretningsavtale med skaperne av Bad Moms-filmene, er det ikke særlig plass til mødrene i disse pappafilmene.
Daddy's Home 2 er en film som prøver å skjule en syltynn stamme med å pepre oss med lassevis av middels god juleslapstick og noen slappe stjerner i toppen.
Og det er ganske beskrivende for hvor lite gjennomført denne historien er, når regissør Sean Anders må ty til en utslitt julehit for å prøve å samle litt halvkvedet livsvisdom i siste akt.
| 0
|
005123
|
The Killing of a Sacred Deer
Surrealistisk drama fra virkelighetens randsone.
Den greske regissøren Yorgos Lanthimos følger opp besynderlige The Lobster med en minst like merkelig film.
The Killing of a Sacred
Deer er et surrealistisk drama fra virkelighetens randsone, med iskalde emosjoner og bisarre problemstillinger.
Det handler om en hjertekirurgs vennskap med en ungdom som plutselig tar en dramatisk vending.
Innenfor denne historiens rammer må hovedfigurene ta moralske valg med avgjørende konsekvenser.
Mørk humor og en bisarr utvikling gjør The Killing of a Sacred Deer til en særegen og besnærende opplevelse, som er alt annet enn et publikumsfrieri.
Et knallhardt ultimatum
Hjertekirurgen Steven (Colin Farrell) har jevnlige møter med 16-åringen Martin (Barry Keoghan).
I begynnelsen virker opplegget både merkelig og uavklart, men etter hvert får man vite i små drypp hvordan de kjenner hverandre, hvorfor de møtes og hvorfor Steven gir Martin både penger og gaver.
Senere tar vennskapet en vending som involverer kona Anna (Nicole Kidman) og barna Kim (Raffey Cassidy) og Bob (Sunny Suljic).
Ekteparet blir nødt til å ta stilling til et knallhardt ultimatum, og står overfor et umulig valg.
Filmen starter med et nærbilde av et bankende hjerte, som for å signalisere at her skal det handle om blod, liv og død i bokstavelig forstand.
Scenen avløses av en triviell samtale om klokkereimer.
Stemningen settes effektivt med dialog som er nesten strippet for følelser.
Figurene underspilles kraftig med vilje, med et merkbart fravær av både glede, sinne og sorg.
Dette gir persongalleriet i The Killing of a Sacred Deer et dehumanisert preg som gjør at publikum kan spørre seg om disse menneskene egentlig fortjener sine privilegerte liv, eller om handlingens utvikling er fortjent.
Definitivt annerledes
Akkurat hva som skjer i filmen, skal du få oppdage selv.
Figurene blir altså stilt overfor et dilemma som er enkelt nok å forstå, selv om det er avhengig av et mystisk plottelement med litt mer fantasifulle røtter.
Yorgos Lanthimos behandler dette som en helt naturlig del av historien, uten noen ekstra virkemidler.
Man går god for innholdet fordi filmens univers virker å ligge litt til venstre for vårt eget, men samtidig nært nok til at vi gjenkjenner menneskelige egenskaper, relasjoner og reaksjoner.
Filmens tittel og innhold er inspirert av den greske tragedien Ifigeneia av Euripides, med dødelig offer som et sentralt tema, noe Yorgos Lanthimos og med-manusforfatter Efthymis Filippou har overført til et amerikansk miljø, men med skuespillere fra Irland, England og Australia i de viktigste rollene.
Colin Farrell og Nicole Kidman spiller stort i roller som krever at man spiller smått.
I Lanthimos sitt univers er det ikke plass til store fakter.
Det gjelder også Barry Keoghans rolle som Martin, som fremstår både som skurk og offer i den sentrale problemstillingen.
Han er ikke ond, bare en ung mann med rettferdighetssans.
Hans aksjoner er uforklarlige, men forståelige innenfor historiens merkverdige rammeverk.
The Killing of a Sacred
Deer er en definitivt annerledes film, som bekrefter inntrykket av Yorgos Lanthimos som en av Europas mest spennende regissører akkurat nå.
| 1
|
005124
|
Winnerbäck – et slags liv
Jeg blir ikke akkurat mindre glad i Winnerbäck etter denne dokumentaren.
Winnerbäck – et slags liv er en nedpå og fengende dokumentarfilm om tekstforfatteren, musikeren og den ganske så lune fyren Lars Winnerbäck.
Regissør Øystein Karlsen (Dag, Fuck Up) har skaffet seg unik tilgang og forteller oss historien gjennom intervju, drivende gode konsertklipp, mobilopptak fra kona og Winnerbäcks egen fortellerstemme.
Dette er ikke en kronologisk biografi av artisten.
Snarere er det et personlig portrett som viser hvordan Winnerbäck selv ser på sin karriere, og som tar oss med på en fascinerende reise inn i hans særegne tekstunivers.
Et godt grep om vemodet
Tidlig i filmen forteller Winnerbäck om sitt møte med begrepet vemod.
Et ord han møtte i barndommen, og som han planter som en kunstnerisk hjørnestein ved hjelp av tydelige skildringer og noen regisserte tilbakeblikk.
Denne evnen til å formidle vemod er et godt utgangspunkt for min forståelse og opplevelse av Winnerbäcks sterkeste kvalitet som kunstner.
Hvis vi utvider den klangbunnen, og trekker inn nostalgi og hverdagsnært savn, så finner vi mye av de følelsene og stemningene som musikken hans klarer å treffe i publikum.
Som sanger er han fantastisk god til å forme setninger og sammenhenger som tar oss rett inn i gjenkjennelige situasjoner og minner.
Og jeg tar meg i å nikke med når han tenker høyt om et nordisk sinnelag og viser hvordan tydelige følelser fra oppveksten kan hentes fram for å skildre en generasjon.
Han virker ikke veldig lysten på å dele privatlivet sitt Lars Winnerbäck, kameraet er han heller ikke helt venn med, men han er raus med å vise fram kunstnersjelen.
En smak av Dag
Det er ikke til å komme bort fra at mine tanker sneier innom serien Dag flere ganger når jeg ser denne dokumentaren.
Regissør Øystein Karlsen var skaperen av den sorte og knallgode komiserien.
Winnerbäck er gift med skuespilleren Agnes Kittelsen som spilte Dags kontormedarbeider (og som her er å høre på hjemmevideoene).
Rolf Lassgård dukker også opp for en prat og en høytlesning.
Og når tekstlinjen "För en mor som sjukna in, för ett barn som aldrig kom" (fra Eligi), framføres med Lassgårds pondus av levd livsvisdom, så merker jeg at den vondheten som ikke ordner seg, og som er så hverdagsgrå at kunsten ofte lar den visne i fred på kjøkken og soverom, skyller inn over meg – akkurat som den gjorde i Dag.
Roxette-stjernen Per Gessle setter seg til bords for noen samtaler om kjendisstatus.
Og Melissa Horn har tatt turen til en tom bar for å filosofere om skillet mellom å lage og framføre musikk.
Disse møtene får jeg mindre ut av.
Og de virker overflødige i en fortelling som Winnerbäck forteller bedre selv.
Som med så mange musikkdokumentarer, er det først og fremst de som digger artisten som virkelig vil elske den gaven det er å få lære mer om sine åndelige påfyllere.
Er du allerede fan, vil nok Winnerbäck få en enda større plass i hjertet ditt etter denne dokumentaren.
Og er du nysgjerrig på den unge punkeren som ble en av Sveriges viktigste morsmålsrockere, så er dette en fengende inngang.
| 1
|
005125
|
Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta
Ikke morsomt bare fordi det er grovt.
Etter syv år er Stig Frode Henriksen og Jørn Tore Nilsen tilbake i en ny film om Kurt Josef Wagle og hans trofaste makker Rock Fjellstad.
Da den første filmen Kurt Josef Wagle og legenden om Fjordheksa kom i 2010 ble den, som Kurt Josef selv ville sagt det, slakta som en selunge i Vestisen, men oppnådde kultstatus i etterkant.
Om oppfølgeren Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta vil oppnå samme status er for tidlig å si, men en ting er sikkert – nå må jeg nok frem med hakapiken igjen.
Filmen baserer seg på samme humor som forgjengeren, og selv om noen av de mange grovisene som serveres underveis er artige blir humoren stort sett for plump for min del.
Men elsket du originalen vil du nok like oppfølgeren også, for her får du en deilig blanding av pikk, spy og bæsj, samt et lite dryss nekrofili som topping.
Sammensurium av groviser
Som i originalen er dette en tulledokumentar.
Kurt Josef ønsker å dokumentere sin karriere som manager for den mindre begava Rock, som ved et mirakel har fått en spillejobb på Hurtigruta.
Der spiller også Kurt Josefs store idol Marion Ravn, men når hun på mystisk vis ender opp dau under konserten begynner jakten etter morderen på båten.
Herfra og ut blir vi servert et sammensurium av groviser og generelt mye kukprat mens en rimelig tynn spøkelseshistorie utspiller seg.
Ikke særlig bra
Men går du på kino for å se Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta, er det ikke for en dypt engasjerende handling, men for alt tøyset og fjaset som utspiller seg på skjermen.
Det ser ut som om Stig Frode Henriksen, Tommy Wirkola og Co. har hatt det utrolig artig mens de har laget denne filmen, som egentlig er et rent overskuddsprosjekt.
At de har hatt det artig med at Kurt Josef fortsatt er i fornektelse om at sønnen er homo, at han ikke sier nei takk til et dødt ligg så lenge dama er fin nok, at Rock Fjellstad har verdens største kuk men ikke aner hvordan han skal bruke den, og at Marion Ravn er tidenes største drittkjærring – så betyr ikke det at humoren er bra.
Grovt for grovhetens skyld
Ved et par anledninger ble mengden av bannskap og grovhet så enorm at jeg måtte humre et bjeff, og av og til liker jeg parodien på den stereotypiske fiskeren fra nord som Stig Frode Henriksen gjør med Kurt Josef.
Han har noen fakter og vendinger som er artige.
I tillegg var Maria Bock litt morsom som rappkjefta maskinist på båten, også var det bittelitt gøy med Marion Ravn som en superbitchy variant av seg selv.
Men stort sett ble det bare grovt for grovhetens skyld, uten at det var nevneverdig morsomt.
Nå er jeg riktignok av den litt pripne sorten som ikke synes bæsj i kjeften er så kjempegøy da, og der er vi jo alle forskjellige.
Og har du den typen humor der du flirer mer jo drøyere det blir, så kommer du nok til å digge Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta.
| 0
|
005127
|
Stjernen
Rotete film om Jesus og esler.
Stjernen er filmen som ser behovet for å fortelle historien om hvordan Jesusbarnet ble født fra dyras perspektiv.
Jeg følte meg på et tidspunkt tvunget til å skrible ned et spørsmål i notatboka mi i kinomørket, som jeg synes oppsummerer mye:
Jeg er fortsatt ikke sikker.
Det eneste denne filmen har gjort meg sikker på er at juleevangeliet ikke blir mer interessant om det fortelles ved hjelp av fjasete dyr, slapp slapstick og forglemmelig dialog.
Det skjedde i de dager...
Helten i historien er et esel ved navn Bo.
Han arbeider i møllen til en baker i Nasaret, men har en drøm om å rømme for å bli trekkhest for kongens kortesje.
Han klarer omsider å stikke av hjemmefra, men takket være en lang rekke tilfeldigheter ender han til slutt opp hos det nygifte og gravide paret Maria og Josef.
Maria og Josef må etter hvert til Betlehem for å skrives inn i manntall.
De vil ha med seg
Bo som trekkdyr, men han er imidlertid fast bestemt på å kun trekke kongelige kjerrer, og nekter å bli med.
Og om du lurte:
Ja, det gjøres et stort poeng ut av at han er sta.
Samtidig har ryktet om at en ny konge snart blir født nådd kong Herodes.
Han sender ut en leiemorder, ledet an av to onde blodhunder, for å spore opp Jesus.
Da Bo møter leiemorderen må han ta et valg:
Skal han følge drømmene sine, eller skal han hjelpe dem som tok ham inn da han var nede?
Han forsøker å gjøre en slags mellomting, noe som gjenspeiles i kvaliteten på filmen.
Historien finner aldri det riktige blandingsforholdet mellom underdoghistorien om Bo og alt dette med Jesus, og resultatet blir en ganske rotete affære.
Moro for de små, ikke for de store
Josef og Maria er ukarismatiske og personlighetsløse på hver sin måte.
Det blir utilsiktet komisk når begge to reagerer med forbløffende nøkternhet på at en glødende, gjennomsiktig engel forteller Maria at hun skal bli mor til Guds sønn.
Maria er snill og gudsfryktig, og er i tillegg rask til å utvikle dype personlige bånd til esler.
Josefs fremste karaktertrekk er at han jobber som snekker.
Utover dette har de ikke så mye å komme med.
Til filmens forsvar er det jo dyra som står i fokus, og de har heldigvis litt mer å tilby.
Bo er for eksempel en fint gjennomført figur, selv om man føler at man har sett ham mange ganger før.
Han er naiv, drømmende og tilsynelatende selvopptatt, men er hundre prosent godhjertet og modig når det kommer til stykket.
Vi møter også rappkjeftede duer, ivrige sauer, onde hunder og en trio av kameler, som til slutt danner er variert figurgalleri som filmens tilsiktede målgruppe nok vil kunne sette pris på.
Det oser av slapstickhumor, som ofte grenser til å være mer masete enn morsom.
Den kvikke dialogen glimter til med fnugg av humor for de minste, mens vi voksne nok har hørt det aller meste før.
En og annen sekvens får meg til å trekke på smilebåndene, men disse er litt for sjeldne til at helheten blir mer enn middelmådig.
Kristen underholdning
Jeg tror nok at kristne familier vil få mest ut av denne filmen.
For en hedning som meg blir de religiøse overtonene i overkant voldsomme til tider.
Mellom de mer universelle moralske verdiene om familie, venner og ærlighet, blir man også fortalt at de fleste problemer kan løses ved å be til Gud, og at fremmede skal stoles ubetinget på så lenge de gløder og har vinger.
Handlingen avbrytes også litt for ofte av eskalerende svulstige sanger om Jesus, og måten det gladkristne budskapet i avslutningscenen fortelles på er like subtilt som et buekorps.
Denne filmen vil nok imidlertid ikke få verken deg eller barna dine til å spontankonverte til kristendommen.
Er dere kristne vil dere nok heller ikke ha mistet troen etter kinobesøket.
Filmen er rett og slett ikke minneverdig nok til å forandre noe som helst.
Det aller mest minneverdige for min del var å høre Knut Arild Hareides to replikker i rollen som en av de tre vise mennene.
Det sier sitt, synes jeg.
| 0
|
005128
|
Jul i Mummidalen
En svært forvirrende julefilm.
Det som på plakaten ser ut som en god, gammeldags julefilm med Mummitrollet, viser seg å være mest gammeldags.
Jul i Mummidalen preges av rotete historiefortelling som gjør det vanskelig å henge med i svingene, til tross for at tempoet er svært lavt.
Stop motion-animasjonen klarer ikke å skape troverdig liv til bakgrunnene, enkelte av dukkene ser skrekkinnjagende ut, og enkelte av scenene er så surrealistiske at det nesten blir ekkelt.
Jul i Mummidalen er altså en rotete film som er kjedelig hele veien, bortsett fra de scenene som fortoner seg som Pompel og Pilt-aktige mareritt.
Julen kommer
Mummitroll går egentlig i dvale om vinteren, men Mummitrollet får ikke sove.
Han bestemmer seg for å utforske Mummidalen i snødrakt for første gang.
Siden han vanligvis sover, har han heller ingen forhold til konseptet jul.
Da han blir fortalt at «Julen er på vei», blir han redd, og tolker dette som at «Julen» er en skapning som kommer for å ta dem.
Han vekker resten av familien sin, og etter en lang rekke misforståelser finner Mummifamilien ut at den beste beskyttelse mot Julen er å invitere folk hjem til seg, spise god mat, gi hverandre gaver og pynte trær.
Tempoet i handlingen er langsom, og akkompagneres av en lun og koselig fortellerstemme.
Og selv om handlingen kanskje ikke er god underholdning for en voksen mann, værer jeg en udefinerbar sjarm.
Jeg har en mistanke om at Tove Janson bør få æren for det som finnes av sjarm i Jul i Mummidalen.
Filmen finner ikke en naturlig måte å geleide oss gjennom Mummidalen på.
Nye figurer introduseres hele tiden, handlingen deles etter hvert opp i stadig mer diffuse deler, og det er vanskelig å få øye på hva filmen egentlig vil.
Mot slutten er jeg usikker om handlingen i det hele tatt er der fortsatt.
Surrealistiske greier
Enkelte av figurene ser ut som noe en skolelei andreklassing kan finne på å drasse med seg hjem fra en kunst- og håndverktime.
Lille My ser uferdig ut, Snusmumriken ser direkte ekkel ut, og øynene til Mummitrollet er tomme og sjelløse, og gjør meg trist.
Mummidalen kommer i filmens beste øyeblikk over som et magisk og visuelt slående sted, men for det aller meste blir bakgrunnene dessverre litt for flate og todimensjonale til at man føler at filmuniverset lever.
Et aksebrudd her, en kontinuitetsfeil der, og litt i overkant stakkato animasjon til tider er med på å senke nivået på helheten.
Jeg føler meg aldri helt trygg på regissøren, og sliter derfor med å slappe av.
En annen, mer akutt årsak til at jeg ikke klarer å slappe av er at noen av scenene ser ut til å grense til ren galskap.
Surrealismen rår gjennom store deler av filmen.
Enkelte ganger er det bare harmløst fantasifullt, andre ganger minner det mer om ubehagelige feberfantasier.
Noen scener er ment for å være litt skumle, men ubehaget forsterkes mer enn nødvendig av at ingenting henger på greip.
At den lune, koselige fortellerstemmen ikke forandrer tonefall uansett hvor bisarr bakgrunnen er gjør det hele enda skumlere.
En rest fra en svunnen tid
Filmen er ikke blyg med gode og tydelige budskap om gjestfrihet og vennlighet.
Den er imidlertid mer utydelig i enkelte scener.
Lille My prøver for eksempel å lure Mummitrollet til å spise fluesopp, på et tidspunkt.
Mummimamma stopper heldigvis det kaldblodige forgiftningsforsøket, men hun avfeier det samtidig som «ablegøyer» og «skøyerstreker», som om ingenting hadde skjedd.
Om man virkelig vil flisespikke kan man også trekke fram kjønnsrollene i Mummihuset.
Mummimammas misjon gjennom hele filmen er å vaske, rydde og lage mat, mens Mummipappas eneste forsøk på å traktere en mopp ender i total katastrofe.
Han er best til å sage ting og bruke flosshatt.
i Jul i Mummidalen virker på meg som en rest fra en svunnen tid.
Nærmere bestemt Polen på syttitallet.
Filmen føles som en slags hyllest til polske barnetv-klassikere.
En homage til Colargol.
Jeg er usikker på om det er riktig vei å gå om man vil underholde moderne barn.
Det underholdte i hvert fall ikke meg.
For jeg husker ikke Colargol.
Jeg har kun hørt rykter om at han sang i dur og mol
| 0
|
005130
|
City of Ghosts:Raqqa
Denne dokumentaren er like sterk som den er viktig.
Den syriske borgerkrigen er bakteppet for den sterke dokumentarfilmen City of Ghosts: Raqqa.
Den skildrer en gruppe unge menns kamp mot IS, som ikke utkjempes med konvensjonelle våpen, men via sosiale medier for å fortelle omverdenen om IS sine herjinger.
I oktober 2017 ble IS riktignok nedkjempet og drevet ut av byen, men da denne dokumentaren ble laget, var beleiringen i høyeste grad pågående.
Filmen viser effektivt hvilke ufattelige kostnader kampen mot IS innebar for medlemmene i Raqqa Is Being Slaughtered Silently.
Begynte å dokumentere IS
Filmen starter med å vise representanter fra aksjonsgruppa på vei til en stor presseprisutdeling i New York.
Allerede der blir vi fortalt hvilken slagkraft de har, og hvor stor oppsikt arbeidet deres har vakt.
Så tas vi med tilbake til den lykkelige tiden før helvete brøt løs.
De anonyme medlemmene forteller hvordan de var vanlige ungdommer som studerte, festet og lekte.
De forteller hvordan IS inntok Raqqa i kjølvannet av opprøret mot Assad-regimet, og hvordan de begynte å dokumentere det som skjedde på Facebook, YouTube, Twitter og egne nettsider.
Vi ser også hvordan de må rømme til Europa for å kunne fortsette det journalistiske arbeidet, men det skal vise seg at heller ikke her er de helt trygge.
City of Ghosts:
Raqqa viser med all tydelighet den brutaliteten som IS-invasjonen innebar.
Samtidig får man en følelse av at man blir spart for det verste.
Dokumentaren inneholder riktignok bilder av henrettelser, men et kjapt søk på RBSS sin Facebook-side avdekker langt mer brutale videoklipp enn det regissør Matthew Heineman (Cartel Land) har valgt å ha med her.
Det er likevel fullt mulig å forstå konsekvensene dette farlige arbeidet har fått for medlemmene.
Noen av dem har blitt fengslet, torturert og drept.
To brødre har fått sin egen far og bror henrettet og filmen viser hvordan de om og om igjen ser på velregisserte opptak av farens død.
Islamistene bruker nemlig også media som våpen i sin kamp for å opprette sitt kalifat.
Viser håpløs brutalitet
Filmen virker troverdig og sannferdig, bortsett fra en sekvens fra Berlin, der vi tilsynelatende ser en konfrontasjon mellom tyske nasjonalister og syriske demonstranter.
Vi ser dem nemlig aldri i samme bilde, og dermed vekkes mistanken om at det er gjort kryssklipping for å skape et inntrykk av noe som kanskje ikke skjedde akkurat slik filmen vil ha det til.
Bortsett fra denne svakheten, som det er litt uforståelig at regissør Matthew Heineman har latt passere, er City of Ghosts:
Raqqa på alle måter en bunnsolid dokumentarfilm.
Den viser effektivt den håpløse brutaliteten i den syriske borgerkrigen, og den beundringsverdige kampviljen hos geriljajournalistene i Raqqa Is Being Slaughtered Silently, til tross for enorme menneskelige kostnader.
Filmen er derfor like sterk som den er viktig
| 1
|
005131
|
The Villainess
Sør-koreansk action der blodet spruter i alle retninger.
Den sørkoreanske filmen The Villainess er en brutal og lekker sjangerlek, der man kan gjenkjenne flere elementer fra filmer som La femme Nikita og Kill Bill.
Regissør Byung-gil Jung formidler imidlertid denne historien med et voldsnivå som verken Luc Besson eller Quentin Tarantino turte å ta i bruk i sine respektive filmer (Nei, jeg har ikke glemt Crazy 88-scenen i Kill Bill, men der måtte jo Tarantino gå over i sort/hvitt for å "lure" sensuren).
Kniver kutter, kuler smeller og blodet spruter i alle retninger, mens sør-koreansk overspill og en litt for komplisert historie trekker ned.
The Villainess er full av tullete action med høy underholdningsfaktor og det er svært fornøyelig å se en film som går "all in" og leverer varene så det virkelig holder, selv om ikke alt mellom actionscenene holder like høy kvalitet.
Tvangsrekrutteres som leiemorder
Den unge kvinnen Sook-hee (Ok-bin Kim) blir tvangsrekruttert til et hemmelig byrå av leiemordere.
Etter langvarig opptrening får hun flytte til egen leilighet sammen med sin lille datter Eun-Hye (Yun-woo Kim).
Hun får god kontakt med den nye naboen Hyun-soo (Jun Sung), men det Sook-he ikke vet, er at han er en av byråets agenter, satt til holde henne under oppsikt.
Det blir etter hvert en utfordrende situasjon når han forelsker seg i henne på ordentlig, samtidig som Sook-he får et oppdrag som setter henne i konflikt med fortiden.
Filmens åpningsscene er en spektakulær førstepersons-sekvens der noen pløyer seg igjennom en hel bygning full av skurker på et særdeles blodig og effektivt vis.
Kamerabevegelsene og godt kamuflerte klipp gir følelsen av at alt foregår i en uavbrutt tagning, noe som skaper følelsen av å fysisk være med på det som skjer.
Jeg liker hvordan lydleggingen etter hvert avslører hovedpersonens kjønn når hun begynner å hive etter pusten.
Når vi trer ut av førstepersonsperspektivet, i en av filmens mange smarte overganger, holder vi oss likevel tett på kamphandlingene.
Imponerende actionflyt
Det er et imponerende kameraarbeid som er lagt ned her, spesielt i en sverdkamp på motorsykkel (!), der kameraet flyr rundt, over og under motorsyklene i høy hastighet, uten at man får følelse av eventuell digital effektbruk.
Også i den påfølgende kampsekvensen i en buss, greier regissør Byung-gil Jung og kameramann Jung-hun Park å skape en imponerende actionflyt, til tross for plassbegrensningene.
Dette er bare to eksempler på den oppfinnsomme og energiske actiongleden som The Villainess har å by på.
Filmens historie veksler mellom nåtid og fortid, slik at vi både får formidlet Sook-hees vei inn i byrået og hennes senere forsøk på å etablere et slags liv på utsiden, blandet med forhistorien om hvordan drapet på hennes mann Joong-sang (Ha-kyun Shin) fører henne ut på et veritabelt hevntokt.
Byung-gil Jung og med-manusforfatter Byeong-sik Jung prøver å skvise inn litt for mange sammenhenger som gjør at det til tider kan være vanskelig og forvirrende å følge med.
De skrur også følelsesnivået skyhøyt, med drama og tristesse som kunne vært tonet ned til fordel for noe filmen nesten ikke har noe av, nemlig avvæpnende humor.
The Villainess tar seg kanskje litt for seriøst, men nivået på de blodige actionsekvensene er så herlig høyt at det er helt innafor å anbefale en skikkelig popkorn-tur på kino
| 1
|
005132
|
Paddington 2
Strålende familiefilm som morer og underholder.
Ikke mange oppfølgere kan skryte av å være bedre enn eneren.
Gudfaren del 2, Terminator 2: Judgment Day, Aliens, Star Wars – Episode V:
Imperiet slår tilbake og Toy Story 2 er blant filmene som enkelte mener var bedre enn originalene.
Nå kan jaggu Paddington 2 føye seg inn i den pene rekka, for den tar alt som var morsomt og sjarmerende ved den første filmen og viderefører det i en enda bedre og mer spennende historie.
Regissør Paul King imponerer med en visuell fortellerglede som stadig overrasker med oppfinnsomme og fantasifulle påfunn.
Paddington 2 er en strålende familiefilm med en gledelig god evne til å more og underholde.
Havner i fengsel for tyveri
Den lille, lodne bjørnen Paddington bor stadig hos familien Brun i London, men roter seg opp i trøbbel når han urettmessig dømmes til ti års fengsel for å ha stjålet en utbrettbok fra en antikvitetsbutikk (noe som fortoner seg som vel strengt, men det understreker i hvert fall det dramatiske i situasjonen).
Filmen avslører tidlig at det er den falmede skuespilleren Felix Bakken (Hugh Grant) som står bak, på jakt etter en skatt som boka visstnok skal vise vei til.
Paddington, hans medfanger og familien Brun må finne ut hvordan de kan stoppe Bakkens planer og dermed renvaske Paddingtons navn.
Både Paddington 2 og forgjengeren minner i stil og tone om de to Stuart Little-filmene fra 1999 og 2002.
Begge filmseriene er basert på bøker fra 1950-tallet om familier som adopterer snakkende dyr.
Begge har den samme miksen av moro og spenning tilpasset et ungt publikum, samtidig som det slett ikke er kjedsommelig for voksne.
Det er noe tidløst over forfatter Michael Bonds univers, slik det fremstår i Paddington-filmene, som gjør at de overskrider generasjonskløftene.
Dette er varm underholdning for barn i alle aldre, med et fint budskap om hva man kan utrette med stå-på-vilje og en positiv innstilling.
Full valuta for pengene
Regissør Paul King fyller filmen full av spreke måter å fortelle historien på.
I en sekvens flyr vi inn i en utbrettsbok.
I en annen er vi plutselig inne i en modell av fengselet.
I en tredje drømmer Paddington seg vekk fra cella til skogen han kom fra.
Og i rulleteksten får vi plutselig et stort musikalnummer.
Alt er storslagent og fargesprakende og fremstår som en dyr produksjon som er fast bestemt på å gi publikum full valuta for pengene.
Hugh Grant, Sally Hawkins, Brendan Gleeson, Julie Walters, Jim Broadbent og Hugh Bonneville er blant de som sikrer kvaliteten med godt skuespill, mens Paddington selv er et resultat av førsteklasses animasjon.
Alle er dyktig dubbet til norsk, spesielt godt av Benjamin Helstad som Paddington og Kåre Conradi som den sleipe Felix Bakken.
Historien tar stadig nye vendinger, der den veksler mellom tro, tvil, hjertevarme og savn.
Man aner konturene av en mer uskyldig tid, selv om filmen er satt i vårt eget kaotiske miljø.
Det spennende klimakset har klare paralleller til Wallace og Gromit - Robotbuksene, bare i en mye større skala, og gir publikum flere anledninger til å rope hurra for spektakulære situasjoner med en elskelig bjørn i fokus.
I en rettferdig verden fortjener Paddington 2 å bli en kjempesuksess, for dette er en av årets beste barnefilmer
| 1
|
005135
|
Den 12. mann
Norsk motstandskamp på Hollywood-vis.
Regissør Harald Zwart har med Den 12. mann laget en barsk og billedskjønn actionfilm om en av Norges store heltebragder.
Fortellingen om den norske soldaten Jan Baalsrud, som ofret sine egne tær for å komme seg til Sverige i 1943, er en jeg har hørt siden barndommen og som også er skildret i den Oscar-nominerte filmen
Ni liv fra 1957.
Dialogen er av den tydelige sorten som forklarer mer enn nødvendig, og historien kunne med fordel ha blitt fortalt mer effektivt i filmens andre del.
Men dette er en vellykket krigsfilm rik på patos og patriotisme.
Med vekt på det heroiske, og med Hollywoods sans for å personifisere konflikten, serverer Harald Zwart en fartsfylt flukt full av rørende kampvilje og godt karikerte naziskurker.
Brutal menneskejakt i snøen
Et poetisk anslag kaster oss rett inn i dramatikken.
Tolv norske soldater er fanget i tyskernes kuleregn nordpå.
Deres oppdrag om å sabotere strategiske mål i Tromsø har havarert, og den eneste som kommer seg unna nazistene er Jan Baalrsud (Thomas «Fingern» Gullestad).
Skadeskutt, gjennomvåt og tynnkledd flykter han ut i den iskalde naturen i et desperat forsøk på å overleve.
Vi skal føle og underholdes når Harald Zwart gir oss sin historietime.
Og da trykkes det til med stereotypier.
Spesielt gjelder dette gestaposjefen Kurt Stage (Jonathan Rhys Meyers) som får rollen som den onde nazisten.
Her lekes det med klisjeene.
Arr på kinnet, pertentlig uniformsknepping og en fascinasjon for tortur akkompagneres av dialog som forteller oss at "Det er ingen som har sluppet unna ham".
Stage kunne like gjerne vært skurk i en Marvel-film, men han fungerer.
Den irske skuespilleren Jonathan Rhys Meyers (Vikings, The Tudors) er karismatisk og fryktinngytende nok til å holde tegneserieskurken i tøylene.
Popkornvennlig vinteraction
Det er forfriskende å se en såpass lite brukt skuespiller som Thomas Gullestad få hovedrollen i en storbudsjetts krigsfilm.
Han mestrer spesielt de lune og sympatiske sidene ved Baalsrud godt.
Jeg tar meg i å tenke på Veiviseren når helten vår kaster seg unna kuler og hiver seg over snøskrenter.
Harald Zwart nikker høflig til arven fra Nils Gaup når han kombinerer storslåtte kyst- og fjellandskap og ødemarkens isolerende størrelse med tette og tøffe actionsekvenser.
Norsk motstandskamp har ikke sett bedre ut i vinteractiondrakt.
Den 12. mann er også leken når det gjelder å fange Baalsruds indre strabaser.
Gjennom lyd, lys og kameraets fokus får filmen fram noe av det sansemessige kaoset som drønner under overflaten etter hvert som påkjenningene røyner på.
Jeg måtte både tørke noen tårer og skjære et par "ææææsj"-grimaser gjennom en film full av godhjertede hjelpere og noen kroppslig brutale skildringer av menneskelig utmattelse.
Harald Zwart kan å trykke på publikums knapper.
Dette er ikke den mest nedpå og nyanserte norske krigsfilmen som er laget, men det er nok den mest popkornvennlige.
Med Den 12. mann trer for alvor norsk motstandskamp inn i actionunderholdningens rike – og der fungerer den godt.
Og prisen til beste barneskuespiller i norsk film 2017 kan gjerne gå til Tiril Holthe Harnang for en særdeles god og hjertesmeltende rolle som den unge karthjelpen Margareth.
Den 12. mann har premiere på kino den 25. desember.
| 1
|
005136
|
Star Wars:The Last Jedi
Gleder, morer og sjokkerer.
Star Wars:
The Last Jedi viser at manusforfatter og regissør Rian Johnson har få problemer med å videreføre den fantastiske starten som J.J. Abrams ga den nye trilogien med The Force Awakens.
The Last Jedi gir riktignok ikke helt det samme umiddelbare gledesjokket og har ikke like høy underholdningsevne som forgjengeren.
Til gjengjeld har den en sterkere emosjonell nerve som gjør det klinkende klart at det står mye mer på spill denne gangen.
Dette gir filmen et solid spenningsnivå, samtidig som den har en sørgmodig undertone av at ting ikke varer evig.
Star Wars:
The Last Jedi har både nye begynnelser og konkluderende avslutninger som vil glede, more og sjokkere.
Personlige prøvelser
Detaljer fra handlingen skal du få oppdage selv, men utgangspunktet er godt kjent etter forrige film:
Motstandsbevegelsen under ledelse av Leia (Carrie Fisher) er på rømmen fra First Order, med øverste leder Snoke (Andy Serkis) og Kylo Ren (Adam Driver) i spissen.
Samtidig får vi se hva som skjer når Rey (Daisy Ridley) tar kontakt med den legendariske jedi-ridderen Luke Skywalker (Mark Hamill) i håp om å få ham tilbake til motstandsbevegelsen.
Poe (Oscar Isaac) og Finn (John Boyega) har også utfordringer å takle, samtidig som vi får noen nye, interessante bekjentskaper som beriker historien på ulike måter, blant andre Rose (Kelly Marie Tran) og DJ (Benicio Del Toro).
Rian Johnson greier å formidle nære og personlige prøvelser satt i en historie i enorm skala.
Filmen er selvsagt full av formidable krigsscener, både i verdensrommet og på fremmede planeter, der effektmakeriet er førsteklasses, både på billed- og lyd-siden.
Noe annet hadde ikke vært å vente fra en Star Wars-film med et ufattelig stort budsjett.
Men det er ikke like selvfølgelig at historiefortellingen har plass til å la figurenes tro, tvil, håp og savn skinne såpass sterkt som det gjør her.
Da tenker jeg spesielt på det som skjer mellom Rey og Kylo Ren.
Deres intense møte i skogen i forrige film utvikler seg nemlig videre her.
Etterlengtet gjensyn med Luke Skywalker
Det gjør inntrykk å se avdøde Carrie Fisher spille Leia.
Det sterkeste kortet filmen har å spille ut, er det lenge etterlengtede gjensynet med Luke Skywalker.
Man må bare være forberedt på at det ikke er den samme Luke slik som vi husker ham fra den originale trilogien.
Han har blitt eldre på flere måter, og Mark Hamill gjør en flott innsats med å formidle Lukes syn på jediriddernes rolle.
Det er rett og slett godt spilt, der han på en måte kan minne om Oliver Reed på sitt mest bistre eller Ian McShane på sitt mørkeste.
Det er et modig veivalg av både Hamill og Rian Johnson, som gir god, dramatisk uttelling.
Star Wars:
The Last Jedi har noen problemer med detaljer i historiefortellingen som enten virker i overkant konstruert eller lite realistisk innenfor dette universets rammer.
Det handler om ting figurer gjør som ganske enkelt kunne vært skrevet og planlagt bedre.
Likevel er dette så absolutt en tilfredsstillende Star Wars-film, som rangert mot de andre havner cirka midt på, bak den originale trilogien og The Force Awakens, men et godt stykke foran prequelene fra tidlig 2000-tall.
Det virker som en god idé å gi Rian Johnson flere oppgaver i dette universet, noe han allerede har fått, for The Last Jedi er en fullblods Star Wars-film der det meste stemmer
| 1
|
005138
|
The Disaster Artist
Tar det ufrivillig komiske på alvor.
James Franco imponerer med The Disaster Artist, hvor han har både regi og hovedrollen.
Her feires den høyst utradisjonelle Hollywood-historien om den eksentriske filmskaperen Tommy Wiseau med hjertevarme, humor og sårhet.
Dette virker å være et svært personlig prosjekt for Franco.
Han har omgitt seg med noen av sine beste filmvenner (som Seth Rogen, Dave Franco og Judd Apatow), og han går inn i portrettet av Wiseau med innlevelse og et imponerende fokus på detaljer.
Det hjelper selvsagt om du har et forhold til Wiseaus helt unike kultfilm The Room (2003) fra før – en film omtalt som en av de beste dårlige filmene noensinne laget.
Men i likhet med Tim Burton og Johnny Depps nydelige portrett av Ed Wood ("verdens verste regissør"), er dette en film som gjør en så grundig jobb med historien og rollefigurene at filmen står fjellstøtt på egne bein.
Et unikt syn på det amerikanske glansbildet
Filmen er basert på boken The Disaster Artist: My Life Inside The Room, the Greatest Bad Movie Ever Made som Wiseaus venn og The Room-skuespiller Greg Sestero ga ut i 2013.
Historien starter med Gregs (Dave Franco) møte med Tomy Wiseau (James Franco) i en skuespillerklasse i San Francisco rundt millenniumsskiftet, og skildrer hvordan de to utvikler et vennskap tuftet på drømmen om å lykkes i filmbransjen.
Veien går til Los Angeles hvor filmbyens stadige avslag får den velstående Tommy til å bruke millioner av egne dollar på å skrive og regissere en film spesiallaget for de to.
Underveis er det lett å se på både The Room og på Tommy Wiseaus filmforståelse som mislykket og ganske dårlig, og The Disaster Artist prøver på ingen måte å skjule de ufrivillige komiske sidene ved både filmen og hovedpersonen.
Men James Franco ser også forbi dette, og tar Wisaus særegne verdensbilde på alvor.
Wiseau er en raring, men han har sitt unike blikk.
Og hans dedikasjon til å skape noe eget som ikke er formet av studiosystem og folks forventningsrammer, er et ektefølt prosjekt som mange vil kjenne seg igjen i.
Jeg skal på ingen måte sammenligne Wiseau med en filmkunstner som David Lynch her, men gjennom sine visjoner om store følelser og overdrevne reaksjoner så klarer også Wiseau å gi Hollywoods klisjeer noen nye postmoderne uttrykk.
Og gjennom The Disaster Artist så åpner James Franco en del perspektiver som gjør at en også kan verdsette Wiseau og The Room på flere måter enn bare som den meme-maskinen mange kjenner filmen som i dag.
Går inn med hud og hår
James Franco har virkelig skapt et vidunderlig og ektefølt portrett av Tommy Wiseau.
Han har studert seg inn i den fysiske rollen med fakter og talemønster, men han klarer også å fange det vakre og det oppriktige i Tommys personlighet.
Det gjør at Franco kan ta for seg alle de ikoniske og populære scenene fra The Room.
Han får virkelig spilt ut Wiseaus karakteristiske sider og underlige framtoning.
Samtidig har han funnet nøkkelen inn til rollefiguren bak solbrillene.
Virkelighetens Wiseau har selv konstruert en beskyttende fasade som blant annet skjuler hvor han kommer fra, hvor gammel han er og hvorfor han er søkkrik.
Franco gyver ikke løs på den muren, og lar de store mysteriene henge igjen.
Men han kommer seg rundt fasaden og inn til mennesket.
Ved å vise fram usikkerheten, kjærligheten, den barnlige facsinasjonen og sjalusien som driver Wiseau, skaper han en rik og hel rollefigur.
Mye av dette kommer fram gjennom samspillet mellom James Franco og lillebroren.
Dave Franco gjør en glimrende figur som Greg, Tommys kreative katalysator og publikums allierte på skjermen.
Enten du elsker å rope "You're tearing me apart, Lisa" på fest, du har elsket Franco, Apatow og Rogen siden Freaks and Geeks eller du bare er begeistret for godt fortalt Hollywoodhistorie – The Disaster Artist er en fornøyelse.
| 1
|
005140
|
Happy End
Må det være så kjedelig og uengasjerende?
Regissør Michael Haneke forsøker å dissekere og analysere det franske borgerskapets tomhet i Happy End, men måtte han gjøre det så kjedelig og uengasjerende?
Filmen har en rik familie i fokus som det er vanskelig å føle sympati for.
De rammes av noen tragedier som det er utfordrende å tro på.
Rollefigurene interagerer kaldt med hverandre i et intetsigende miljø som suger livskraften ut av publikum.
Happy End har noen bisarre situasjoner som man kan risikere å bli både irritert og indignert av, kanskje også smile av.
Den kan også by på solid skuespill av noen drevne veteraner, men denne filmen makter ikke å vekke noen særlig entusiasme med sin kalde og sterile historie.
Rammes av ulykke
Vi introduseres for tre generasjoner av familien Laurent, som bor sammen i et stort hus i Calais.
Anne (Isabelle Huppert) og sønnen Pierre (Franz Rogowski) får problemer når en arbeidsulykke rammer deres entreprenørselskap, og må søke hjelp hos Annes britiske forlovede Lawrence (Toby Jones).
Thomas Laurent (Matthieu Kassovitz) må ta seg av datteren Eve (Fantine Harduin) når eks-kona havner på sykehus.
Og familiens eldste, Georges (Jean-Louis Trintignant) vil helst avslutte livet, men trenger hjelp til å gjennomføre det.
Starten filmes på avstand gjennom et mobilkamera, og denne avstandsfølelsen videreføres i resten av filmen.
Man kommer aldri nært inn på figurene, som virker emosjonelt avstumpet og likegyldige til både hverandre og sine egne liv.
Det er ironisk og betegnende at det nærmeste man kommer ekte følelser formidles gjennom tekst på dataskjerm, ikke gjennom dialog.
Det er som om Haneke ikke ønsker at publikum skal knytte emosjonelle bånd til noen i persongalleriet.
Det er åpenbart at de er velstående, for de har blant annet tjenerskap og stor garasje med mange biler, men ingen virker spesielt fornøyde eller lykkelige.
Familiebåndene er tynnslitte og de bor sammen fordi de må, ikke fordi de vil.
Merkelig oppkonstruert
Det er mye som skal formidles i denne historien, men ingen av bestanddelene virker veldig interessante, hverken Georges livstrøtthet, Annes problemer med sønnen eller Thomas sitt utroskap og datterens vonde hemmelighet.
Michael Haneke forsøker også å gjøre migrantflommen i Calais til en del av historien, men det gjøres klossete og lite troverdig, blant annet i et merkelig oppkonstruert opptrinn i filmens klimaktiske restaurantscene.
Det virker nesten som et element som Haneke kanskje hadde tenkt å gjøre mer utav, men valgt å tone ned for å fokusere mer på familien Laurents interne problemer.
Happy End er en fotnote i Michael Hanekes ellers så sterke filmografi, og mangler den nerven, estetikken og sosiale kommentaren som preger hans beste
| 0
|
005142
|
En fantastisk kvinne
En nydelig og vond film.
Jeg hadde stor sans for filmen Gloria som kom for et par år siden, der den chilenske filmskaperen Sebastián Lelio fortalte en herlig historie om en livsglad, men ensom kvinne på jakt etter kjærlighet.
I sin nye film
En fantastisk kvinne tar Lelio igjen for seg kjærligheten, sammen med temaer som kjønn, identitet og fordommer.
Med nykommeren Daniela Vega i hovedrollen har Lelio laget en svært god film, som rører heftig i den chilenske machokulturgryta.
Uforståelig kjærlighet
En fantastisk kvinne introduserer oss for Marina og Orlando, et forelsket par som skal flytte sammen.
Orlando har forlatt kona for den 20 år yngre Marina, og hun har i tillegg en bakgrunn som gjør at Orlandos familie ikke ser med velvillige øyne på forholdet.
Når Orlando brått går bort en natt sitter Marina igjen i Orlandos leilighet uten krav på å beholde noe av livet de hadde begynt å bygge.
Orlandos forsmådde familie vil ikke vite av “den andre kvinnen”, og nekter henne å komme i begravelsen.
Nå må Marina forsøke å stå opp for seg selv, men det er ikke lett i et konservativt samfunn der transseksualitet er tabu.
For Marina er en transkvinne, og samfunnet rundt henne ser på hennes og Orlandos kjærlighet som noe uforståelig og stygt.
Sterkt og ubehagelig
Sebastián
Lelio skildrer det hele fra Marinas perspektiv, og tar oss med inn i hennes verden, følelser og tanker.
Han er ikke redd for det ubehagelige og lar dialogen gå til det som er vanskelig og vondt.
Ved flere anledninger forsøker de andre rollefigurene å forklare for Marina hvorfor hun er unormal, hvorfor hun er feil, at de ikke vet hva hun er.
Daniela Vega er kontinuerlig den beste skuespilleren på lerretet, og hennes prestasjon er svært sterkt spesielt i disse situasjonene.
Filmen er brutal på forskjellige måter, som når Orlandos ekskone kaller Marina pervers, eller Marina må gjennom en legeundersøkelse som nærmest er et overgrep, eller når avsky utvikler seg til vold.
Som transkvinne selv har Vega et unikt innblikk i hva en ville følt i slike situasjoner, noe som forsterker filmens troverdighet.
Nyansert og troverdig
I tillegg til Vegas nyanserte skildring av Marinas følelsesliv bruker Sebastián
Lelio et interessant formspråk for å fortelle oss hva som skjer i hodet på hovedrollen.
Den nøkterne realismen brytes av drømmeaktige sekvenser, og en scene der Marinas motgang i livet skildres bokstavelig som en sterk motvind fungerer godt.
Som i Gloria understreker Lelio retten til å elske seg selv i En fantastisk kvinne, og dermed er ikke filmen bare vond og trist.
Dette er rett og slett et nydelig drama som tar opp et viktig tema på en fin, nyansert og troverdig måte.
En fantastisk kvinne er bare Daniela Vegas andre filmrolle og hennes debut som hovedrolleinnehaver.
Jeg gleder meg til å se mer fra Vega i årene fremover, for hun fortjener virkelig en plass på stjernehimmelen.
| 1
|
005144
|
Insidious: The Last Key
A4-skrekk av den enkle sorten.
Den fjerde filmen i grøsserserien Insidious har undertittel The Last Key, og har i likhet med sine forgjengere ingen originale og nyskapende ideer å komme med.
Dette er fremdeles A4-skrekk av den enkle sorten, som likevel har noen kvaliteter å skryte av, som en krypende ekkel stemning uten overdreven bruk av såkalte "jump scares".
Det beste er likevel at elskelige Lin Shaye, en av amerikansk skrekkfilms ukronede dronninger, igjen får breie seg i selve hovedrollen som spiritisten Elise.
Insidious: The Last Key er kanskje standardvare, men det er faktisk forfriskende at en grøsser myntet på et yngre publikum har ei bestemor i fokus.
Må konfrontere barndommens demoner
Denne historien er lagt til før handlingen i de to første Insidious-filmene, av åpenbare grunner for de som har sett dem, og er i likhet med film nummer tre en prequel.
Den starter med scener fra den skremmende oppveksten til den unge Elise, som bor i et hus ved et fengsel for dødsdømte, og plages av hyppige syn av henrettede sjeler.
Over femti år senere blir hun oppringt av husets nye eier, Ted Garza (Kirk Acevedo), med bønn om hjelp.
Elise (Lin Shaye) tar med seg assistentene Specs (Leigh Whannell) og Tucker (Angus Sampson) tilbake til hennes hjemtrakter for å konfrontere barndommens demoner i både bokstavelig og overført betydning.
Samtidig får hun muligheten til å gjenopprette den brutte kontakten med broren Christian (Bruce Davison) og hans døtre Melissa (Spencer Locke) og Imogen (Caitlin Gerard).
Det er fremdeles Leigh Whannell som står for manus, men regien er gjort av en person som er ny i serien, nemlig Adam Robitel (The Taking).
Dette er hans andre spillefilm og han viser seg som en rimelig kompetent formidler av skrekk og uhygge.
Det beste han gjør, er noe han IKKE gjør, nemlig å rope "bø!" annethvert minutt, som flere andre skrekkfilmregissører har en tendens til å gjøre.
Ja, det er øyeblikk her som er ment å få deg til å skvette, men Robitel lar heldigvis historien fortelles i et tempo som lar den mørke atmosfæren bygge seg gradvis opp, noe som resulterer i et vedvarende ubehag som kler filmen godt.
Vekker sympati og medfølelse
Som tidligere antydet, er filmens beste ingrediens Lin Shayes hovedrolle.
74-åringen er et kjært gjensyn for mange fans av amerikansk sjangerfilm etter biroller i blant annet A Nightmare On Elm Street, Critters, The Hidden, Extreme Prejudice og Last Man Standing.
Insidious-filmene har gitt henne mer spillerom enn hun har vært vant til, og hun tar godt vare på muligheten.
Hun gir historien en varm menneskelighet gjennom rollen som Elise, som spesielt vekker sympati og medfølelse siden man kjenner figurens skjebne fra den første Insidious-filmen.
Her har hun igjen selskap av medhjelperne Specs (Leigh Whannell) og Tucker (Angus Sampson), og dynamikken mellom dem fungerer bedre nå enn i de forrige filmene, der de to klovnene var litt krampaktige komisk innslag.
Insidious: The Last Key er basert på kjente elementer fra skrekksjangeren, og tar ingen sjanser på å prøve ut noe nytt.
Den er likevel effektiv i sine forsøk på å skremme, selv om historien etter hvert sklir ut i en nesten lattervekkende konfrontasjon med en demonisk skapning, som så absolutt kunne vært skapt bedre.
Det lukter "man in suit" lang lei av det som skulle vært et skremmende høydepunkt.
Insidious: The Last Key har noe å fare med for skrekkfilmfans, men ikke nok til å lokke nye kinogjengere til sjangeren
| 0
|
005146
|
Darkest Hour
Gary Oldman gjør en fantastisk hovedrolle.
Et stykke britisk krigshistorie skildres nydelig i regissør Joe Wrights velspilte og medrivende drama Darkest Hour.
Best av alt er Gary Oldmans fantastiske hovedrolle som statsminister Winston Churchill, der skuespilleren nærmest ikke er til å kjenne igjen bak en førsteklasses maskeringsjobb.
Oldman formidler på imponerende vis en figur som minner mye om den ekte Churchill, slik vi har sett ham i virkelige filmklipp.
Historien om hans vei til statsministerposten i andre verdenskrigs startfase, og hvordan han etter store interne diskusjoner og intriger greide å vekke den politiske støtten og engasjementet hos folket som var nødvendig for å kunne ta opp kampen mot Hitler, fortelles med høy intensitet og klare konflikter.
Darkest Hour er en svært underholdende historieleksjon der det gjøres klinkende klart hva som står på spill.
Samler motstandere i krigsråd
Storbritannia trenger en ny statsminister samtidig som nazistene begynner å invadere europeiske land på våren og forsommeren 1940.
Den eneste kandidaten parlamentet kan enes om, er den omstridte Winston Churchill (Gary Oldman).
Den slue veteranen samler noen av sine argeste politiske motstandere i et krigsråd for å forberede kampen mot Hitler, men møter motstand fra krefter som heller ønsker fredsforhandlinger, blant andre tidligere statsminister Neville Chamberlain (Ronald Pickup) og Lord Halifax (Stephen Dillane).
Selv Kong Georg VI (Ben Mendelsohn) virker svært skeptisk til den nye statsministeren.
Samtidig må Churchill løse krisen som oppstår når så og si hele den britiske hæren på 300000 mann omringes av tyskerne i den franske byen Dunkirk.
Introduksjonen av hovedpersonen gjøres gjennom hans nye sekretær, Elizabeth Layton (Lily James).
Hun blir utsatt for en skarp og brå gubbe som ikke virker veldig opptatt av hvordan andre ser på ham, eller har de lengste sosiale antennene.
Churchill, slik vi møter ham i filmen, har rett og slett noen ufine karakteristikker som gjør det enkelt å forstå hvordan noen kan ha motforestillinger mot ham.
Også som publikum må man gå noen runder for å vurdere figurens kvaliteter, og hvor man egentlig skal legge sin sympati, noe som gjør filmen mer interessant.
Bildet av ham nyanseres også etter hvert av fine glimt fra det varme ekteskapet med kona Clemmie (Kristin Scott-Thomas).
En annen ting ved historien som regissør Joe Wright og manusforfatter Anthony McCarten får godt frem, er usikkerheten rundt hva som er den riktige taktikken for å redde de strandede soldatene i Dunkirk og hvordan den britiske regjeringen best kan møte trusselen som nazistene utgjør.
Churchills motstandere i krigsrådet, som ønsker fredsforhandlinger med Hitler via Italias diktator Mussolini, fremstilles ikke som feiginger, men som velmente realister som oppriktig mener dette er den smarteste fremgangsmåten.
Det er lett å dømme, nesten 80 år etterpå, men filmen dømmer ingen.
Den viser hvordan selv Churchill var på nippet til å gi etter.
Sterk nerve fra begynnelse til slutt
Miljøskildringen av London anno 1940 er gjennomført og overbevisende, med tidsriktige kostymer, velfungerende kulisser, god bruk av gamle bygninger og ganske sikkert subtil bruk av sømløse digitale effekter.
Midt i alt dette gjør Gary Oldman en av sine beste prestasjoner i en karriere fullspekket av gode roller.
Hans Churchill er en sammensatt mann med tvil og lyter, men også beundringsverdig pågangsmot og gjennomføringsvilje.
En del av æren må tillegges den japanske maskøren Kazuhiro Tsuji, som har gitt Oldman solide drag av den virkelige Churchills karakteristiske utseende.
Oldman kunne trolig spilt Churchill med en pappeske rundt hodet, for han er et fyrverkeri i denne rollen.
Det er godt å se, etter at vi har sett ham i flere mindre og mer tilbakelente roller de siste årene.
Utfallet av denne historien er selvsagt godt kjent.
Men å se filmens versjon av hvordan Churchill overvant de innledende krisene og førte landet sitt inn i krigen mot Hitler er dramatisk nok, med en sterk nerve fra begynnelse til slutt.
Darkest Hour er en fortreffelig kvalitetsfilm der både det fortellertekniske, kameraføringen, klippingen, kostymene og musikken holder like høy kvalitet som skuespillet i de viktigste rollene, med Gary Oldman som den aller største attraksjonen.
| 1
|
005147
|
The Commuter
Lett å se, lett å glemme.
Det eneste spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha sett The Commuter er:
Når skal folk slutte å kødde med familien til Liam Neeson?
Bortsett fra dette lurer jeg ikke på noen ting.
Filmen er enkel å forstå.
Takket være Neesons tidløse barskhet og et godt actiontempo er filmen en greit underholdende affære så lenge den varer.
Så snart rulleteksten kommer er jeg imidlertid helt ferdig med den.
The Commuter er en actionfilm man har sett hundre ganger før, bare at alt foregår på et tog.
Noe man strengt tatt også har sett før.
Rotete togtur
Liam Neeson spiller forretningsmannen Michael, som bruker timevis av hver dag på å pendle inn til New York.
Alt ved Michael og hans liv blir etablert på rekordtid i starten av filmen, litt fordi det ikke er så fryktelig mye å etablere.
Handlingen starter for alvor da Michael møter den mystisk kvinnen Joanna på toget han pendler med hjem fra jobb.
Hun stiller han et vagt hypotetisk spørsmål om penger, etikk og alvorlige konsekvenser.
Spørsmålet viser seg imidlertid ikke å være særlig hypotetisk.
Michael må spore opp et menneske for Joanna.
Et menneske som befinner seg på toget.
Ikke vet han hvorfor, og ikke vet han hva som vil skje med vedkommende.
Det eneste han vet er at mektige krefter står bak, og at hans egen familie må betale en dyr pris om han mislykkes.
Heldigvis har Michael bakgrunn som politi, og det viser seg også at han har et spesifikt sett med ferdigheter.
Han er god til å slåss, med andre ord.
Action - hverken mer eller mindre
Manuset jobber hardt for å holde publikum uvitende om hvem som er hvem, og hvem som er til å stole på.
Det går dessverre litt på bekostning av både flyten og troverdigheten til tider.
Michaels samtale med Joanna antyder et øyeblikk at filmen vil prøve å gå litt dypere til verks, ved å utforske menneskesinnet og ta for seg moralske utfordringer rundt det å være et medmenneske.
Dette går fort over, og The Commuter viser seg straks å være en actionfilm av den ordinære sorten.
At livene til Michaels kone og sønn står på spill i filmen er ment å skape spenning.
Som publikummer sliter jeg med å bry meg om dem i det hele tatt.
Jeg møter den svært generiske kjernefamilien i noen minutter i starten av filmen, men glemmer dem noen minutter etterpå.
Filmen låner enkelte elementer fra mysterie-, krim- og thriller-sjangrene – men for meg oppleves The Commuter alt i alt som en ren actionfilm.
Det er likevel ingen skam i å være en actionfilm, selvsagt, og jeg koser meg gjennom filmens beste og mest intense øyeblikk.
Enkeltscener skiller seg ut
Stort sett hele handlingen foregår om bord i toget.
Regissør Jaume Collet-Serra klarer å skildre toget som klaustrofobisk når det trengs, og mer åpent og behagelig når man trenger et avbrekk.
Kameraarbeidet fortjener også ros.
Det er ikke alt som er like spektakulært, men enkelte sekvenser er elegant gjennomført.
En slåsskamp om bord i en tom togvogn filmet i én tagning skiller seg ut som en av filmens mest minneverdige scener.
Liam Neeson leverer varene som sliten og desillusjonert eks-politimann med hjerte av gull.
Det skulle nesten bare mangle, med tanke på hvor ofte han har spilt noe tilsvarende i det siste.
Han klarer å mane fram en desperasjon som overbeviser, uansett hvor lite troverdig handlingen egentlig er til tider.
Vera Farmigas rolle som Joanna ligger som en skygge over handlingen hele tiden, selv om Farmiga til sammen kun tilbringer noen få minutter på skjermen.
I tillegg får vi korte, men i og for seg gledelige møter med blant andre Sam Neil, Jonathan Banks og Patrick Wilson.
Alt i alt forglemmelig
Handlingen er utrolig – i den forstand at jeg ikke tror på den, hovedmysteriet og den maniske jakten på svar er ikke like spennende som den prøver å være, og "aha-øyeblikkene" som leder opp mot klimakset er fryktelig tamme.
Konspirasjonene som nøstes opp mot slutten gir ikke avkastning for de nesten to timene filmen varer.
Og selv om det er underholdende å se Liam Neeson banke folk om bord i et tog, er det ikke nok til å hindre filmen i å forsvinne inn i forglemmelsen til slutt.
Filmen verken utvikler, utfordrer eller utforsker actionsjangeren i særlig grad, men holder seg heller på trygg grunn godt innenfor de etablerte sjangerrammene.
Dette gjør at den fungerer som et stykke enkel underholdning, men samtidig at kinoopplevelsen alt i alt ikke blir mer enn midt på treet.
| 0
|
005150
|
Per Fugelli - siste resept
Bevegende, inspirerende og oppløftende.
Tromsø Internasjonale Filmfestival (NRK):
Uansett hva man måtte mene om Per Fugellis holdninger, meninger og livsvisdom, er man bare nødt til å la seg blende av hans personlighet, slik den får utfolde seg i Erik Poppes bevegende, inspirerende og oppløftende dokumentarfilm.
Per Fugelli - siste resept skildrer hans siste tid på denne jord, der han forbereder seg på å dø.
Det gjør inntrykk å se et menneske på oppløpet når vi vet at han allerede har krysset mållinja.
Det er sterkt å se hans appetitt på livet, selv om han vet at det er på hell.
Denne filmen handler kanskje om å dø, men mest av alt handler den om å leve.
Kommer tett på
Erik Poppe kastet seg rundt og begynte å filme Fugelli da han fikk høre at den landskjente professoren og samfunnsdebattanten hadde avsluttet kreftbehandlingen, og trolig ikke hadde lenge igjen å leve.
Vi får blant annet bli med til Fugellis hjem i Oslo, sommerhuset på Røst i Nordland og familiestedet på Orre på Jæren.
Vi får også se professoren i sosialmedisin forelese for unge, lydhøre studenter ved Universitetet i Oslo, delta i politiske markeringer (som regel mot FrP) og stjele blomster fra Botanisk hage.
Og vi får ta del i arbeidet med (og høre utdrag fra) dagboka Per dør, som ble utgitt kort tid etter hans død i september 2017.
Kameraet kommer tett på, og viser tydelig hvordan kreftsykdommen gradvis setter sitt preg på hovedpersonen og de rundt ham, spesielt hans livsledsager gjennom 50 år, Charlotte.
Gjennom hele filmen kommuniserer Fugelli åpent og ærlig om sin tilstand og forklarer hvorfor han valgte å avslutte kreftbehandlingen.
Hvorfor han har valgt å dø på egne premisser.
Han frykter det som skal komme, samtidig som han sier at vissheten fyller ham med en følelse av trygghet og lykke.
Filmen formidler effektivt hvordan han er en mester til å beskrive hvordan han tenker, og enestående til å sette ord på ting som fra andres munn kunne ha fortonet seg som svada og selvfølgeligheter, men som fra Fugelli virker vist, vesentlig og gjennomtenkt.
Erik Poppe selv holder seg stort sett i bakgrunnen.
Bare enkelte ganger går han inn med spørsmål til sitt subjekt.
Det kunne vært interessant om regissøren hadde valgt å ha et enda sterkere nærvær for å gi hovedpersonen litt motstand og tvinge ham til å utdype noen av sine ytringer.
Reelt utfordret blir han først når sønnen (og forfatteren) Aksel Fugelli kommer inn et stykke ut i filmen som en velkommen motvekt.
Tanker som mange tenker
Filmens vakreste og varmeste element er skildringen av det livslange forholdet mellom Per og Charlotte Fugelli.
Her graver filmen prisverdig nok ikke altfor dypt i det private, den holder en respektfull avstand, men det blir likevel personlig nok til at man får en forståelse for den dype kjærligheten mellom dem, og betydningen det har for Per i livets siste fase.
Her er det de stille bildene av paret i den figurative solnedgangen som forteller mest, der de holder rundt hverandre, observert av et vennlig kamera.
Det gjør også inntrykk å se hvordan Fugelli diskuterer sine tunge tanker om å være en belastning for kona og sine nærmeste.
Er det hans sykdomskamp som forårsaker konas helseproblemer?
Hva gjør kreftsykdommen med den lille familien?
Filmen er full av slike tanker som mange tenker, men som få er i stand til, eller villige til, å sette ord på.
Det er all grunn til å tro at Per Fugelli – siste resept vil nå ut til et stort, bredt og voksent publikum.
Rent tematisk dreier det seg nemlig om den hellige treenighet innen all historiefortelling, nemlig livet, døden og kjærligheten.
Gjennom nydelig foto, dyktig klipping og varsom bruk av musikk, klimprer Erik Poppe og hans stab på de riktige emosjonelle strengene, slik at man tidvis må slite med en klump i halsen, til tross for at man samtidig sitter med en følelse av å ha blitt lettere manipulert.
Selv en åpenbart arrangert hendelse med et kor i en kirke blir en bevegende sekvens, spesielt på grunn av hovedpersonens reaksjoner.
Man kan i blant få inntrykk av at Fugelli spiller en slags personlighet foran kamera.
Livet er, som kjent, en scene, der vi alle spiller en rolle.
Han har hovedrollen, og vet det.
Likevel er det ikke noe falskt eller påtatt over ham i denne filmen.
Han byr på alt han har, og det blir opp til publikum å tolke hvorvidt det han har å komme med er av verdi.
Svaret burde være åpenbart, for etter å ha sett Per Fugelli – siste resept kjenner man ekstra godt på behovet for å leve mens man kan.
(Filmen åpnet Tromsø Internasjonale Filmfestival 15. januar.
Norgespremiere:
26. januar
| 1
|
005152
|
Three Billboards outside Ebbing, Missouri
Et rørende drama som biter fra seg med sort komikk.
Three Billboards outside Ebbing, Missouri er en hardtslående film om sorg, sinne, og hevn.
Før filmen rakk å komme til Norge har hovedrolleinnehaver Frances McDormand rukket å vinne 14 priser for sin prestasjon, inkludert Golden Globe for beste kvinnelige skuespiller i en dramafilm.
Det kan jeg godt forstå, for McDormand er strålende i rollen som en desperat mor på jakt etter rettferdighet for sin døde datter.
Three Billboards outside Ebbing, Missouri er trist og opprivende, men også morsom og fin.
Filmen sliter tidvis med fiksjonstroverdigheten, men er alt i alt en god film som anbefales på det varmeste.
En kvinne som ikke skyr noen midler
Som tittelen tilsier skal vi til småbyen Ebbing i Missouri, USA.
Det har gått et helt år siden Mildred Hayes sin datter ble brutalt voldtatt og drept på vei hjem en kveld.
Politiet har ikke klart å finne en gjerningsmann, og har heller ikke en eneste mistenkt i saken.
Sint og fortvilet tar Mildred (Frances McDormand) saken i egne hender og leier tre gigantiske reklametavler langs veien utenfor byen.
I store bokstaver spør hun politisjefen Willoughby (Woody Harrelson) hvorfor ingenting har blitt gjort.
Dette faller ikke i god jord, hverken hos Willoughbys kolleger, eller hos de lokale i byen.
Politisjefen er en real og godt likt fyr – som attpåtil har kreft.
Slutt å kødd med ham, liksom.
Men Mildred er ustoppelig, og krangler på seg halve verden i datterens navn.
Hvem du sympatiserer med endrer seg kanskje underveis.
Selv om man i utgangspunktet heier Mildred frem, er det ubehagelig å se hvor langt hun er villig til å gå for hevn.
Hun er kompromissløs og så dypt nedsunket i sin egen smerte at hun ikke ser, eller bryr seg, om den hun påfører andre.
Gode skuespillere
Three Billboards outside Ebbing, Missouri har et stjernelag av skuespillere på rollelista.
Woody Harrelson, Peter Dinklage, Lucas Hedges og Sam Rockwell gjør alle gode figurer.
Harrelson er fin som en politisjef som virkelig gjør det beste han kan, men som er maktesløs, og han spiller Willoughby med en rørende sårhet.
Sam Rockwell viser nok en gang at han er en dyktig karakterskuespiller i rollen som politibetjenten Dixon.
Han er en sint mann med lav IQ, som ikke forstår konsekvensene av sine egne handlinger.
Dixon er en svært karikert figur som av og til bikker over i det parodiske, men Rockwell leverer hele tiden, selv når manuset hangler.
Golden Globe-prisen for beste birolle er vel fortjent.
McDormand er strålende
Selv med så mange gode prestasjoner på lerretet er det likevel aldri noen tvil om at dette er Frances McDormands film.
Hun eier hver eneste scene med en enorm tilstedeværelse og et blikk som kan drepe.
Den innbitte munnen, den bestemte måten hun beveger seg på.
Mildred er som en klump av raseri på utsiden.
Men på innsiden er hun en mor i dyp sorg, og McDormand viser dette nydelig gjennom subtile ansiktsuttrykk, men også tydelig og overbevisende når masken av raseri rakner.
McDormand kan å levere kvikke replikker og manuset til filmskaper Martin McDonagh kler henne derfor godt.
Hun har et par knallgode monologer der Mildreds sinne og frustrasjon får sitt utløp i bitende fornærmelser på en frydefull måte.
Frynsete fiksjonstroverdighet
Martin McDonagh har laget en film der ingenting er svart og hvitt.
Verden er et hav av gråtoner, noe han skildrer fint gjennom rollefigurenes utvikling og handlinger.
Han faller dog for fristelsen for å la hvor han vil i handlingen bestemme rollefigurenes handlinger.
Filmens fiksjonstroverdighet brytes ved et par anledninger fordi rollefigurene kun handler ut ifra det som passer plottet, ikke på grunn av det som driver dem.
Det gjør at deler av filmen kjennes noe oppstilt og tidvis tilgjort.
Dette er heldigvis ikke noe filmen lider veldig mye under, og det ødelegger derfor ikke for filmopplevelsen.
Three Billboards outside Ebbing, Missouri er en god film om tap og sorg.
Dette er et drama som rører når det skal og som biter fra seg med sarkasme og sort komikk.
Og Frances McDormands prestasjon alene, gjør det verdt å se denne filmen.
| 1
|
005153
|
Pitch Perfect 3
Stemmene sprekker.
I mine ører klinger disse ordene rart.
Og etter å ha sett det avsluttende kapittelet i trilogien, sier øynene mine seg enige også.
Et veldig tynt hovedplot med mange unødvendige sidespor, og litt for mange halvhjertede humorpoeng, gjør at opplevelsen blir veldig enkel å glemme.
Det skal sies at jeg ikke er seriens aller største tilhenger fra før.
Og for fansen – som har et sterkere forhold til figurene enn det undertegnede har – vil nok dette føles som et hyggelig farvel med den sangglade gjengen.
The Bellas er tilbake
Medlemmene av a capella-gruppen The Bellas er ferdige på college, og har tatt sine første skritt ut i yrkeslivet.
Det alle har til felles er at de ikke trives med sine respektive jobber.
De nøler derfor ikke med å synge sammen igjen, når muligheten byr seg.
Og etter litt om og men, blir de til slutt med på en turne/konkurranse, hvor de skal underholde amerikanske tropper i Europa.
Vinneren av turneen/konkurransen får bli det nye oppvarmingsbandet til artisten DJ Khaled – som for øvrig leverer en herlig selvironisk rolle som seg selv.
Det blir mye moderne hitliste-pop, litt eldre hitliste-pop, og en usannsynlig klein spontan sangkonkurranse – eller «riff-off».
I tillegg får vi se noen rene actionsekvenser som faktisk er morsomme, om enn veldig malplasserte i forhold til handlingen.
Ikke "aca-mazing"
Hovedhistorien er fryktelig tynn.
I tillegg gjør manuset det til sin misjon å trekke inn så mange pappakompleksdrevne sidehistorier som overhodet mulig, som gjør historien rotete.
Selv om jeg vet å sette pris på et godt ordspill i ny og ne, så håper jeg dypt og inderlig at verden nå har hørt a capella-baserte ordspill som "aca-mazing!" og "aca-scuse me?" for siste gang.
Det føles i Pitch Perfect 3 som disse replikkene leveres av ren pliktfølelse, mer enn med et ironisk glimt i øyet.
Vitsene glimter heldigvis til med jevne mellomrom, og samspillet mellom skuespillere som åpenbart har blitt godt kjent med årene er morsomt å være vitne til.
Musikksekvensene er forseggjorte, og lever fint opp til standarden resten av filmserien har satt.
Det blir likevel for lite av dem.
Filmen bruker heller tiden sin på svært uinteressante sidehistorier som ikke driver plottet framover.
Hun tjukke er fortsatt tjukk
Fat Amy, spilt av Rebel Wilson, er fortsatt overvektig.
Om du ikke ser det, sørger manusforfatterne for at du får høre det.
Til det kjedsommelige.
Jeg sliter virkelig med å underholdes av Wilson denne gangen.
Jeg synes innsatsen hennes grenser til overspill hele filmen gjennom, og det hektiske jaget etter publikums latter blir litt for ofte kun hektisk.
Litt av skylden må også manusforfatterne ta på seg, da en altfor stor del av filmen brukes til å utforske forholdet mellom Amy og den kriminelle faren – i et sidespor som både er dypt utroverdig, og helt unødvendig for selve historien i filmen.
Anna Kendrick, i hovedrollen som Beca, balanserer på sin side på grensen til underspill gjennom hele filmen- noe filmen egentlig tjener på.
Kendricks nøkternhet og rolige framtoning fungerer som et fint referansepunkt på det «normale», blant alt det overdrevne som skjer.
Elizabeth Banks og John Michael Higgins fortsetter sine roller som comic relief-duo, og er fortsatt mitt favoritt-element med hele filmserien.
Men som med alt annet i filmen så mangler også Banks og Higgins den samme gløden de viste i 2012.
En film for fansen
Pitch Perfect 3 prøver ikke å være så mye mer enn den egentlig er.
Både regissør, manusforfatter og skuespillerensemble er klar over at Pitch Perfect 3 er super-lettbeint feelgood-underholdning.
Ingen ser ut til å ta seg selv veldig høytidelig, heldigvis.
For fansen, vil nok dette oppleves som en verdig avslutning på en overraskende suksessfull filmserie.
For en som meg, som har et veldig avslappet forhold til filmserien i utgangspunktet, blir den for aca-lettbeint og alt for aca-intetsigende til at den klarer å holde på interessen min.
Det er tydelig at skaperne ikke hadde stort mer å si om Beca, Amy og resten av The Bellas da de bestemte seg for å lage Pitch Perfect 3.
Nå får det i alle fall være nok.
| 0
|
005154
|
Call Me By Your Name
Vart og vakkert om gryende kjærlighet.
Call Me By Your Name er en var og vakker historie om gryende kjærlighet, formidlet med sterke prestasjoner av Timothée Chalamet og Armie Hammer i hovedrollene.
James Ivorys manus er full av glitrende observasjoner av hjerter i høygir, mens Luca Guadagninos regi er nydelig og finstemt.
Filmen tar riktignok noen snarveier for å komme i mål, men har så mange flotte skildringer av ungdommelig følelsesliv, at hjerter bare må svulme.
Call Me By Your Name er en av dette tiårets varmeste filmromanser.
Vennskap kan bli noe mer
Historien bruker 1983 som et nostalgisk bakteppe, noe som heller ikke skader.
17 år gamle Elio (Timothée Chalamet) er sønn av en professor (Michael Stuhlbarg), som hver sommer tar inn en assistent til sitt arbeide i nord-Italia.
Årets utvalgte er Oliver (Armie Hammer), en flott, omgjengelig og vennligsinnet amerikaner som Elio fatter stor interesse for.
Det oppstår et gryende vennskap mellom dem, som kanskje viser seg å være noe mer.
Filmen tar seg god tid til å etablere figurene, omgivelsene og omstendighetene.
Vi dras inn i en søvnig sommerstemning, med en behagelig følelse av at ingenting haster, for man har all tid i verden.
Det gjør også at forholdet mellom Elio og Oliver får utvikle seg i et rolig tempo, med gradvise tegn på den økende interessen.
I hvert fall gjelder det Elio, som er i ferd med å finne ut av sin seksualitet.
Det store spenningsmomentet er hvorvidt hans følelser blir gjengjeldt av den noe eldre Oliver.
Ivorys manus og Guadagninos regi lar dette henge lenge i lufta, med en aldeles nydelig forløsning.
Opplever en rivende utvikling
Armie Hammer gjør sin beste rolle til nå som Oliver, en billedskjønn kjekkas som avdekker dypere lag bak fasaden.
Det er imidlertid Timothée Chalamet som imponerer mest i sin store gjennombruddsrolle.
Når vi først møter Elio, fremstår han som en litt tam og uinteressert ung mann, men når vi blir bedre kjent med ham, opplever man en rivende utvikling der figuren virkelig huker seg fast i historien.
Samspillet mellom Hammer og Chalamet har mange fine øyeblikk, med rom for all den berusende lykken og forvirrende tvilen man opplever i begynnelsen av noe som kan bli et forhold.
Call Me By Your Name har noen scener med Elios foreldre som ikke klikker helt, der moren ser ut til å mangle noen grunnleggende antenner, mens faren forstår mer enn han skulle hatt grunnlag for.
En avklarende scene med Elios venninne Marzia (Esther Garrel) virker også noe lettvint løst.
Det som nå er nevnt resulterer riktignok i noen nydelige scener, så det er lett å tilgi.
Call Me By Your Name har et stort hjerte som banker hardt for sine figurer og deres utfordringer, og er en deilig film med store emosjonelle gevinster i vente for den som velger å løse billett
| 1
|
005157
|
Savnet
Kunsten å være et fryktelig menneske.
Det er dystrere enn dystert i regissør Andrej Zvjagintsevs film Savnet, hvor vi får et innblikk i de fleste foreldres verste mareritt.
Foreldrene som portretteres i denne filmen vil imidlertid aldri vinne noen foreldre-pris, og filmens norske tittel får en trist og ironisk dobbel betydning.
Det engelske tittelen "Loveless" - "Kjærlighetsløs" - fanger tonen i filmen med ett eneste ord.
Det visuelle speiler den triste tonen, og gir oss detaljerte utsnitt av nedsnødd russisk natur og en by i forfall.
Bygningene forfaller, kulturen forfaller og menneskene forfaller.
Men selv om alt forfaller og alt er kjærlighetsløst, så liker jeg det.
Savnet er rett og slett en kjempegod fæl film.
En håpløs familiedynamikk
Vi møter gutten Alyosha, som er midt oppi noe som ofte setter sterkt inntrykk på en barnesjel - en skilsmisse.
Guttens foreldre, Boris og Zhenya, giftet seg på grunn av Alyosha, og har lenge holdt sammen av en kombinasjon av ren pliktfølelse og selvforakt.
Vi møter familien da den er i ferd med å gå helt i oppløsning, i det de prøver å selge leiligheten de bor i.
Zhenya - Alyoshas mor - tilbringer store deler av filmen med fjeset i smarttelefonen sin.
Hun er dypt selvopptatt, og framstår som uengasjert når det ikke finnes eksmenn å krangle med, nye menn å ligge med, eller generell klaging å foreta seg.
Boris er usympatisk på en annen måte.
Han er håpløst tiltaksløs og grenser til patetisk.
Han arbeider for et firma styrt av dypt religiøse ledere, og er livredd for at skilsmissen hans skal bli offentlig kjent.
Som en personifisering av en ond sirkel, er han blitt sammen med en ny kvinne han har satt barn på, men som det er tvilsomt at han elsker.
I en av filmens sterkeste scener gjemmer en gråtende Alyosha seg bak en dør, mens foreldrene krangler så busta fyker i stua.
Uttrykket i Alyoshas ansikt er noe som brenner seg inn på netthinnen.
Det er uttrykket til en gutt som føler seg oversett og uønsket - og som innerst inne vet at han dessverre har helt rett.
Handlingen starter for alvor da Alyosha forsvinner.
Foreldrene melder ham savnet, men det er vanskelig å si om de egentlig savner ham.
Scenen er satt for et fascinerende innblikk i livene til to mennesker som opplever et mareritt, men som likevel er voldsomt vanskelig å sympatisere med.
Fantastisk skuespill
Jeg kan ikke skryte nok av skuespillerprestasjonene.
Måten Maryana Spivak og Aleksey Rozin tar oss med inn under huden på det dypt ulykkelige foreldreparet gir frysninger.
Både Boris og Zhenya fremstår på mange måter som stereotyper, men føles samtidig like ekte som kinosetet jeg sitter i.
Det er spesielt interessant å komme bak fasaden hos Zhenya.
Da hun forteller historien om seg selv og eksmannen til sin nye elsker, eller da vi får møte moren hennes, begynner man å forstå noe av grunnen til at hun er som hun er.
Uansett hvor mange brikker som faller på plass, finner jeg det likevel voldsomt vanskelig å sympatisere med henne.
Kraften Spivak spiller henne med gjør at hun både framstår som en ekte kvinne og en ekte filmskurk på samme tid.
Den selvsikre regien fra Zvjagintsev lar filmen ofte dvele ved detaljer, situasjoner og utsnitt lenger enn det som føles naturlig.
Dette drar selvsagt ut spilletiden noe, men det gir også publikum rom til å reflektere.
Det gir oss også en liten pause fra det triste som skjer på lerretet, noe som kommer godt med.
Hverdagsgrusomhet
Jeg er litt usikker på hva filmen forsøker å si, om den i det hele tatt forsøker å si noe, eller om det å ikke si noe er hele poenget.
Jeg går uansett ikke ut av kinosalen med noe annet enn flere spørsmål enn jeg kom inn med og en ekkel klump i magen som ikke gir seg før utpå ettermiddagen.
Det er ingen tvil om at Savnet resonnerer med noe i meg, jeg vet bare ikke helt hva eller hvorfor.
Letingen etter Alyosha tar oss med på en reise gjennom raserte institusjonsbygg, Zhenya og smarttelefonen hennes har nesten grodd fast i hverandre, og Boris er et levende hakk i ei dårlig plate.
Det virker som om Zvjagintsev bruker Boris, Zhenya og jakten på Alyosha til å kommentere på sviktende strukturer i det russiske samfunnet.
Det konkrete budskapet i kommentaren hans unnslipper meg dessverre, men dette betyr bare at jeg har en unnskyldning til å se filmen igjen.
Det blir imidlertid en stund til.
Savnet er ikke en enkel film å se.
Den er direkte ubehagelig.
Som kinesisk vanntortur i filmform.
Man blir utsatt for små drypp av moralsk forfall i hver eneste scene, og etter to timer holder man knapt ut.
For meg oppleves den som et stilstudie i grusomhet.
Men ikke tradisjonell film-grusomhet.
Det er ingen øksemord, krig eller tortur i Savnet.
Kun overdreven Facebookbruk, narsissisme og latskap.
Og ondskapsfulle ord kastet mellom mennesker som er i sentrum av et samlivsbrudd.
Det er hverdags-grusomhet.
Og selv om alt i filmen er satt på spissen, og omstendighetene er ekstreme, kan man nesten kjenne seg igjen.
Det gjør inntrykket desto sterkere.
| 1
|
005158
|
I, Tonya
Margot Robbie er strålende i hovedrollen!
Alle som husker OL på Lillehammer husker dramatikken rundt kunstløperen Tonya Harding i forkant av mesterskapet.
En av hennes argeste konkurrenter, Nancy Kerrigan, ble skadet i et angrep som viste seg å være iscenesatt av Tonyas eksmann.
I, Tonya handler om hennes uvanlige vei mot kunstløp-toppen, omstendighetene rundt skandalen og hvordan det hele fikk en selsom konklusjon i Nordlyshallen på Hamar.
Regissør Craig Gillespie (Lars and the Real Girl, Fright Night (2011), Million Dollar Arm) forteller historien som en sort komedie, der man kan få en følelse av at figurene er overdrevent karikerte, hadde det ikke vært for arkivklipp mot slutten som tyder på at ting ikke er spesielt overdrevet i det hele tatt.
I, Tonya er derfor underholdende og hoderystende på samme tid.
Vil skremme konkurrenten
Tonya Harding (Margot Robbie) utfordrer kunstløpkonvensjonene med sin rå og ufiltrerte personlighet og samsvarer dårlig med miljøets syn på hvordan en kunstløper skal te seg, både på og utenfor isen.
Allerede som ung jente gifter hun seg med Jeff Gillooly (Sebastian Stan).
Filmen skildrer deres mange opp- og nedturer, og hvordan Jeffs kjærlighet til Tonya resulterer i noen uheldige beslutninger.
Hans tvilsomme kamerat Shawn (Paul Walter Hauser) tar på seg å få noen til å skremme Nancy Kerrigan (Caitlin Carver) for å bedre Tonyas sjanser i OL, men tar oppdraget i en litt mer alvorlig retning enn planlagt.
Den mer eller mindre sanne historien er basert på virkelige intervjuer med de involverte, og inneholder alt som trengs for å fortelle en skikkelig "rags-to-riches"-historie.
Den har jenta fra fattige kår som slår seg opp mot alle odds og opplever suksess, før den tas fra henne.
Den har også den åpenbare kontrasten mellom Harding og Kerrigan:
"white trash"-jenta mot isprinsessa.
Kerrigan er imidlertid en nesten usynlig person i denne historien.
Fokuset ligger på Tonya og hennes nærmeste.
Godt skuespill
Oscar-nominerte Allison Janney gjør en tragikomisk rolle som LaVona, Tonyas kjederøykende og seriebannende mor med en iskald innstilling.
Sebastian Stan er også god som Jeff Gillooly, en enkel og godhjerta sjel som dessverre også har et eksplosivt temperament som Tonya får merke smertelig godt.
Dualiteten i personligheten formidles godt av Stan.
Margot Robbie er naturlig nok filmens store stjerne.
Hennes Oscar-nominerte portrett av Tonya vekker både sympati og hoderysting.
Figuren hun spiller virker å være en naturlig konsekvens av oppvekstkår og familieforhold.
Desto sterkere er det å se hennes konkurranseinstinkt i en så vakker og grasiøs sport som kunstløp.
Margot Robbie er strålende i hovedrollen!
Filmen fortelles i en oppfinnsom form, der scener avbrytes av dialog rett i kamera og rekonstruerte intervjuklipp.
Den har også noen kameraføringer som hever filmen flere hakk, spesielt i noen spektakulære scener fra Tonyas trippel axel-forsøk.
Det overdrives kanskje med musikkbruken i filmen, for det settes i gang ei ny låt cirka hvert fjerde minutt for å sprite opp stemningen.
Det blir til slutt et påtatt og insiterende grep - og hvor mange filmer har egentlig brukt Norman Greenbaums Spirit In The Sky de siste åra?
I, Tonya er en underholdende film som forteller bakgrunnen for skandalen som satte sitt preg på Lillehammer-OL.
Ikke forvent vetter og troll i filmen, for ikke ett sekund er filmet i Norge, og det er et minimum av referanser til OL i 1994, men I, Tonya er uansett en godt fortalt røverhistorie som er både morsom og sørgelig samtidig
| 1
|
005159
|
C'est la vie!
Humoren er stort sett fraværende.
Den franske filmen C'est la vie! er skrevet og regissert av Olivier Nakache og Eric Toledano, duoen bak gigantsuksessen
De urørlige fra 2011.
Deres nyeste har allerede blitt en suksess på hjemmebane, der den heter
Le sens de la fête (som kan bety noe sånt som "festens mening/betydning/retning"), men det er tvilsomt om den får like stor gjennomslagskraft internasjonalt under den åpenlyse lokkemat-tittelen C'est la vie!
Det er i utgangspunktet en lun og sympatisk komedie, men den har veldig mange figurer og historietråder som manuset sliter med å samle til en sammenhengende historie.
Det er også vanskelig å tro på miljøskildringen rundt hovedpersonen.
C'est la vie! er slett ingen katastrofe, men likevel en liten skuffelse etter Nakache og Toledanos forrige fulltreffer.
Utfordringer i kø
Max (Jean-Pierre Bacri) er bryllupsarrangør i storformat.
Nå samler han sine medarbeidere til en stor og ambisiøs feiring i et 1600-talls-slott.
Brudgommen Pierre (Benjamin Lavernhe) er imidlertid en krevende kunde, samtidig som interne intriger i arbeidslaget og praktiske utfordringer på slottet dukker opp som perler på en snor.
Det handler blant annet om den overivrige sangeren James (Gilles Lellouche), den late bryllupsfotografen Bernard (Nicky Marbot), kelneren Julien (Vincent Macaigne) som har en forhistorie med bruden Héléna (Judith Chemla), samt en luskende herre med stresskoffert som kanskje er fra Arbeidstilsynet.
Dette er en komedie basert på virkelighetsnære situasjoner og problemstillinger.
Det er likevel litt vanskelig å tro på utgangspunktet.
Filmen later som om Max er en stram, fin og profesjonell mann i sin beste alder, men han virker å være en dårlig bryllupsarrangør, til tross for at det forsøksvis skapes et inntrykk av at han jobber på øverste hylle, kjenner alle i bransjen og er høyt respektert.
Det virker lite troverdig, all den tid han mangler oversikt, tar store sjanser, tyr til rare nødløsninger og stadig setter folk til jobber de åpenbart ikke har noen forutsetninger til å gjøre.
Dette er selvsagt flisespikkeri, men dette kunne kanskje vært en bedre komedie dersom utgangspunktet for eksempel var at hovedpersonen hadde ramlet inn i rollen som bryllupsarrangør ved en total feilkobling, med påfølgende katastrofale resultater.
Glatt og overfladisk
Det legges opp til mange søte forviklinger i filmen, men de blir aldri særlig mer enn små, episodiske innslag som ikke rekker oppnå noe spesielt stort emosjonelt nivå.
Flere av figurene oppdager kjærligheten underveis i historien, men det er filmromantikk av det glatte og overfladiske slaget.
Situasjonskomikken er også av den slappe sorten, slik at den kraftigste reaksjonen i kinosalen i beste fall blir småhumring.
C'est la vie! er pent filmet, med dyktige skuespillere i nydelige omgivelser, men manuset mangler skarpe kanter, historien har svak fremdrift og humoren er stort sett fraværende der det nok var ment at latterdørene skulle åpnes for fullt
| 0
|
005160
|
Coco
Morsomt, underholdende og rørende fra Pixar.
Animasjonsgigantene i Pixar er flinke til å servere nye originalfilmer mellom sine oppfølgere.
Før
De utrolige 2 kommer senere i år, kan vi nå se Coco, regissert av Lee Unkrich.
Han har tidligere vært med på suksesser som Toy Story 2, Toy Story 3, Monsterbedriften og Oppdrag Nemo.
Selvsagt er også Coco en nydelig animert film med en imponerende evne til å underholde, samtidig som den appellerer til et bredt spekter av kinopublikumet.
Et godt stykke arbeid
Når den likevel ikke når helt opp til de aller beste Pixar-filmene, skyldes det en litt forutsigbar historiefortelling som ikke når de samme emosjonelle toppene som i for eksempel Toy Story, Se opp og Innsiden ut.
Coco er likevel et godt stykke arbeid som viser at Pixar og Disney fortsetter å lage solide eventyrfilmer med et godt fokus på innholdet, ikke bare utseendet.
Historien er lagt til Mexico, der lille Miguel nektes å spille gitar.
Musikk var nemlig årsaken til at hans tipp-oldefar i sin tid forlot familien, blant andre datteren Coco, som er Miguels gjenlevende oldemor.
Nå er all musikk bannlyst, men Miguel bestemmer seg for å trosse forbudet på grunn av en talentkonkurranse i forbindelse med "Dia de muertos", de dødes dag, der avdøde familiemedlemmer skal feires.
Dette fører imidlertid Miguel inn i de dødes rike, der han får en unik mulighet til å avdekke hemmeligheter om sin egen bakgrunn.
Men glemmer at man ser en tegnefilm
Vi føres inn i et mexicansk univers med et sprakende fargespill og imponerende dybde- og detaljnivå.
Miguel beveger seg rundt i et bymiljø med yrende liv og atmosfære, i sekvenser som utvilsomt må ha vært kompliserte å skape, men som virker å flyte helt uanstrengt og naturlig over kinolerretet.
Det er til animatørenes ære at man nærmest glemmer at man ser en tegnefilm.
Både musikken, historien og omgivelsene er selvsagt inspirert av mexicansk kultur og historie, men det kan stilles spørsmål om hvorvidt dette er en autentisk framstilling, eller en overfladisk kommersialisering av den.
Co-regissør og co-manusforfatter Adrian Molina har mexicansk bakgrunn, og er derfor filmens kulturelle alibi.
Tematikken i Coco dreier seg om betydningen av familiebånd.
Det handler også om hvordan dype sjelesår setter spor gjennom flere generasjoner.
Filmen prøver stort sett å underholde med fart og moro, men har også noen vakre øyeblikk av tilgivelse og forsoning som går etter tårene dine.
Den er kanskje ikke like effektiv på det området som noen av Pixars aller beste filmer, og persongalleriet har ikke like stor umiddelbar appell som deres mest kjente figurer, som Woody, Buzz Lightyear, Mike, Sully, eller til og med WALL-E.
Det har seg likevel slik at Pixars nest beste er bedre enn det meste annet innen animasjonsfilm, slik at Coco uansett er en morsom, underholdende og – innimellom - rørende filmopplevelse.
| 1
|
005162
|
The Cloverfield Paradox
Kjedelig og corny på romstasjonen.
The Cloverfield Paradox er den tredje filmen i Cloverfield-serien, og er et skuffende kjedelig og ganske corny besøk på romstasjonen.
Dyktige skuespillere som David Oyelowo, Daniel Brühl og Aksel Hennie (som leverer en av filmens beste, og mest iøynefallende, scener i rollen som den russiske forskeren Volkov) gjør dette til en tålelig grei opplevelse for dem som elsker romstasjonsfilmer, og filmen bygger ut Cloverfield-universet med noen interessante lag.
Men regissør Julius Onah har satt sammen en film som hverken er spennende, skummel, fengende eller særlig fiffig.
Plottene lugger, rollefigurene hangler, mytologireglene spriker i alle retninger og sci-fi klisjeene kollapser stort sett av oksygenmangel på dekk.
Energikrise motiverer et dristig eksperiment
En energikrise har ført menneskene til randen av en ny verdenskrig.
I et desperat forsøk på å unngå katastrofen, sendes et team av internasjonale forskere ut i rommet for å teste en partikkelakselerator som kan gi planeten vår en utømmelig energikilde.
Men eksperimentet er farlig, og etter en tilsynelatende vellykket test, begynner veldig merkelige ting å skje ombord på romstasjonen.
Det gjør det for så vidt i filmen også.
Her serveres vi konspirasjonsteorier, fysikkteorier, familietragedier, kropshorror og noen komiske overnaturlige hendelser – alt drevet fram av en rekke helt tullete tilfeldigheter.
Et skall av en sci-fi film
The Cloverfield Paradox har noen solide skuespillerprestasjoner, er tidvis lekker å se på og ut fra ingrediensene kunne dette vært et småekkelt og intenst sci-fi eventyr som kombinerte avansert fysikk og monsterfantasier.
Men Julius Onah har regissert en rotete, og merkelig tam, film som skriker etter bakgrunn, sammenheng og litt dybde.
Konfliktene ropes mellom skuespillerne, tårene triller nedover kinnet på vår hovedperson og hele verden står på spill, men alt er bare overflate etter overflate.
Hverken krig, menneskelige relasjoner eller den avanserte fysikken blir bygd opp på et vis som er egnet til å skape engasjement, forståelse eller innlevelse fra publikum.
Og manuskriptet virker å være et sammensurium av halvgode ideer skviset sammen mellom to permer.
Lanseringen, som kom i form av et overraskende reklamestunt under årets Super Bowl-finale, vil bli husket som en av Netflix sine mer kreative markedsføringer.
Men selve filmen er en stort sett kjedelig romthriller som jeg kommer til å huske best for noen lattervekkende merkelige plottkriseløsninger.
The Cloverfield Paradox har direkte premiere på Netflix mandag 05. februar.
| 0
|
005164
|
The Florida Project
Anbefales varmt, ømt og tårevått.
The Florida Project tramper selvsikkert i det kontrastrike grenselandet mellom barns fantasifulle lek og de voksnes brutale og ubarmhjertige virkelighet i det fattige USA.
Filmen viser ungenes bemerkelsesverdige evne til å tilpasse seg forholdene de lever under, mens de voksne rundt dem viser en like oppsiktsvekkende evne til å ødelegge for seg selv, mens de kjemper med oddsene mot seg.
Det vekkes assosiasjoner til den barnlige undringen i Beasts of the Southern Wild kombinert med de grå utsiktene til de unge voksne i American Honey.
Også The Florida Project handler om mennesker som lever i kapitalismens skygge, omgitt av konsumentsamfunnets glorete fasader, men uten midler til å ta del i det.
Regissør Sean Baker har laget en glimrende film med en egenartet miljøskildring og en utrolig observasjonsevne som heves av fabelaktige skuespillerprestasjoner, både fra de godt voksne og de helt små.
The Florida Project anbefales varmt, ømt og tårevått.
En blanding av sympati og resignasjon
Handlingen foregår på et billig motell i Orlando, Florida, bebodd av lite bemidlede mennesker.
Det er sommer og seks år gamle Moonee (Brooklynn Prince) løper rundt i komplekset med sine venner, mens hennes unge mor Halley (Bria Vinaite) sliter med å betale den ukentlige leia i tide.
Motellmanageren Bobby (Willem Dafoe) forsøker å holde stedet i gang, til tross for stadige konflikter som må løses og problemstillinger som må takles, noe både Moonee og Halley stadig bidrar til i løpet av historiens gang.
Morens karrieremessige veivalg fører nemlig til interesse fra det lokale barnevernet.
Det første som slår man ved The Florida Project, er de fantastiske barna som er med.
De har et intenst nærvær foran kamera som oser av ytre kraft og indre sårbarhet.
De opptrer uvanlig selvsikkert og naturlig, og fører publikum inn i en undrende og nysgjerrig barneverden der nye opplevelser og oppdagelser venter bak hvert hjørne.
Det er som om de ikke enser at de egentlig har det rimelig trist i de glorete omgivelsene, preget av fyll, bråk og støy.
Dernest blir man fylt med en blanding av sympati og resignasjon over de voksne figurenes evne til å forkludre tilværelsen.
Samtidig ser man hvordan samfunnet jobber mot dem.
De lever helt uten beskyttelse eller sikkerhetsnett.
Det gjør inntrykk å se hvordan en prisstigning på bare 10 dollar blir gjenstand for en kraftig konfliktsituasjon i filmen.
Det understreker akkurat hvor nært kanten av stupet figurene befinner seg.
Knyttes sterke emosjonelle bånd
Regissør Sean Baker har selv skrevet manuset sammen med Chris Bergoch, og det oppsiktsvekkende er at de egentlig ikke forteller en handling med et spesielt plott.
Filmen er bygget på observasjoner av figurene, og man får inntrykk av at mye er skapt gjennom vellykket improvisasjon.
Den studerer dem i deres daglige situasjoner, alt fra små utflukter til nærområder og dialog ved kjøkkenbord, til lek på forbudt grunn.
Filmen skildrer også det tydelige skillet mellom barnas hverdag og den depressive voksenverdenen, befolket av fattigdommens produkter.
Gjennom dette skapes det gradvis en større forståelse for deres situasjon, samtidig som det knyttes stadig sterkere emosjonelle bånd til publikum.
The Florida Project skildrer effektivt og virkningsfullt en flik av det amerikanske samfunnets skyggesider, slik flere andre filmer har gjort de siste årene.
Den viser små barn vandrende rundt i et absurd univers preget av enorme varehus, med bannere og plakater som høylytt proklamerer forbrukersamfunnets fortreffelighet.
Hver gang de ser TV eller hører radio, går det reklame.
Det er leit å se figurene forsvinne i dette virvaret av kynisk kommersialisme, der stolthet og menneskeverd har dårlige kår.
Sean Baker har skapt en fantastisk film med en helt særegen atmosfære, bevegende skuespillerprestasjoner og en avslutning som er like nydelig og håpefull som den er sørgelig og hjerteskjærende.
| 1
|
005165
|
Fifty Shades Freed
Mangler tenning når for lite står på spill.
Da satt vi her igjen.
Det siste kapittelet om Anastasia Steele og Christian Grey skal fullføres.
"Don't miss the climax", som filmplakaten påpeker.
Vel.
Nysgjerrigheten og forventningene er kanskje ikke helt den samme i dag, som den var i 2015 - repet har nemlig blitt slakkere og slakkere.
For mens første film i trilogien, Fifty Shades of Grey, forlot oss med en viss sitring etter å vite hvordan det skulle gå med Anastasia og Christian i film nummer to, bidro Fifty Shades Darker med en mindre pirrende slutt.
Den siste i rekka plukker opp repet der forgjengeren slapp.
Husker du sånn omtrent hva som skjedde i de to første filmene?
Ja, da kan du med letthet se for deg hva du har i vente - regissør James Foley gir oss nemlig mer av det samme.
Men fansen vil nok likevel glede seg over den siste filmen i Fifty Shades-trilogien, og særlig dens slutt.
Lite står på spill
Anastasia Steele har oppnådd det som skulle være umulig; Christian Grey lover henne evig troskap.
Mannen som alltid ville sove alene, har nå funnet seg til rette i ektesenga.
Mens de lykkelige nygifte nyter bryllupsreisen i Frankrike, vitner hendelser hjemme ved Grey-imperiet om at skikkelser fra fortida ikke har tenkt å la paret leve "happily ever after"…
Selv om graden av action er skrudd noe opp i trilogiens siste kapittel, oppleves det ikke som om særlig mye står på spill.
Det som dro de to forrige filmene framover, var ønsket om at umulig kjærlighet skulle bli mulig – at Anastasia og Christian skulle få hverandre.
Det har de nå gjort, og da klarer ikke det at slemme mennesker truer et styrtrikt par utstyrt med raske biler og sikkerhetsvakter, riktig å engasjere.
Det gjør heller ikke personlige problemstillinger, som for eksempel spørsmålet om Christian, som mistet mora som guttunge, noen gang vil være klar for å få barn selv.
Mindre tenning
Det er ingen tvil om at karakterene har utviklet seg siden vi først ble kjent med dem.
Christian er nesten ikke til å kjenne igjen.
Fortsatt sjalu og overbeskyttende, joda, men så omtenksom og komfortabel i rollen som ektemann at det nesten er for godt til å være sant.
Når han slår seg ned ved flyglet og synger Paul McCartneys "Maybe I'm Amazed", blir det rent for mye og det er nesten så jeg må trosse Mr. Greys forbud; himle med øynene.
Mens Christian har myknet opp, har Anastasia blitt tøffere, og mer frigjort.
Hun er ikke lenger redd for å sette seg i respekt, og hun er også den som i stadig større grad tar initiativ til (dels) kreative hyrdestunder.
For hyrdestunder er det fortsatt plass til, selv om de oppleves som kortere og snillere enn tidligere.
Det virker som Mr. og Mrs. Grey har funnet sin balanse, både på soverommet og i Christians "play room".
Kjemien mellom Dakota Johnson og Jamie Dornan er fortsatt veldig god.
De mest banale replikkene har det blitt færre av, men heller ikke denne gang får skuespillerne særlig god hjelp av manus.
Fortsatt er det først og fremst Johnson som bærer filmen.
Anastasia har alt hun kan ønske seg; drømmemannen, drømmejobben, en sjukt fet leilighet, biler og privatfly som kan ta henne hvor hun skulle ønske.
Men takket være Johnson oppleves hun likevel hverken irriterende eller bortskjemt, heller sjarmerende og morsom.
I likhet med de to første har Fifty Shades Freed visuelt sett blitt en pen film.
Den oppleves lysere og mer fargerik enn den forrige, og vakre landskapsbilder vil garantert få underbevisstheten din til å starte ferieplanlegginga for sommeren.
I Fifty Shades of Grey fikk vi en forrett som pirret nysgjerrigheten, i Fifty Shades Darker en litt tyngre hovedrett og i Fifty Shades Freed en dessverre for kjedelig dessert.
Likevel vil også den siste filmen passere fint som Valentinsdag-underholdning.
Den har tross alt litt av alt; action, drama, kjærlighet og sex.
| 0
|
005166
|
Forsvunnet
Middels interessant om forsoning i Nord-Norge.
Den nederlandske filmen Forsvunnet er innspilt i Nord-Norge, noe som sikkert er svært eksotisk i hjemlandet.
Handlingen foregår i sivilisasjonens randsone, med figurer som har søkt ly der for å slippe unna.
Det er en langsom og tankefull film med noen mellommenneskelige relasjoner som aldri blir mer enn middels interessante.
Av og til blir den litt for annerledes for sitt eget beste, med noen handlingstråder som det kan være utfordrende å tro på.
Regissøren lar også muligheten til et perfekt avslutningsbilde gå fra seg.
Forsvunnet forteller en historie om forsoning uten å legge ut alt i klartekst, og er et pent, men iskaldt drama.
Drar til øde sted i Nord-Norge
Roos (Rifka Lodeizen) reiser til sin mor Louise (Elsie de Brauw), som har bosatt seg på et øde sted i Nord-Norge med sin norske sønn Bengt (Marcus Hanssen).
Vi forstår at mor og datter har et anstrengt forhold, og at de hadde en opprivende krangel sist de møttes.
Forholdet mellom Roos og halvbroren er imidlertid nært og kjært.
Det samme gjelder kontakten med den gamle flammen Johnny (Jakob Oftebro).
Ingen av dem vet at Roos har kommet dit av en spesiell årsak.
Forsvunnet tar oss med inn i et nydelig vinterlandskap med tett skog og høye fjell, flott filmet av fotograf Melle van Essen.
I denne rammen skildres et mor/datter-forhold som i utgangspunktet kan virke like kaldt og ugjestmildt som omgivelsene.
Bakgrunnen forklares ikke i detalj, men antydes mellom linjene i dialogen, noe som gir publikum anledning til å se for seg figurenes forhistorie på egen hånd.
Moren er et produkt av en hard oppvekst, og har videreført den kjølige linja til datteren.
Filmen viser tydelig hvordan man i noen familier har vondt for å komme med åpne og ærlige innrømmelser.
Passabel film om å slutte fred
Det er noen elementer i filmen som skurrer litt, som at Louise er både musikklærer, jeger og hundekjører, at den 13 år gamle sønnen Bengt bedriver fritida med å ta opp lyden av is for å lage kunstmusikk, og at Roos omtrent ser ut til å ha et lettere incestuøst forhold til halvbroren, uten at det problematiseres.
Filmen har også et unødvendig åpningselement som gjentas til slutt, og ødelegger dermed et perfekt avslutningsbilde.
Tematikken som etter hvert tegner seg i filmen behandles varsomt, uten for store fakter og dramaturgiske krumspring.
Det er bra.
Skuespillerne er fine, og man blir sittende igjen med en viss forståelse for figurenes forhold og handlinger, uten at manusforfatter Jolein Laarman mater det inn med teskje.
Regissør Boudewijn Koole bruker den ville og vakre naturen som et effektivt og virkningsfullt bakteppe, der man mot alle odds finner en lunken varme i tilsynelatende frosne hjerter.
Derfor er Forsvunnet en passabel film om å slutte fred på flere måter, selv om det fortellertekniske ikke holder like god kvalitet som bildene.
| 0
|
005167
|
Black Panther
Original nok til å fortjene sin egen plass i Marvel-rekka.
Black Panther var den første afro-amerikanske superhelten i amerikansk mainstream.
Han er kanskje ikke den første på film, men den desidert største og mest effektfulle.
Her fortelles det en historie fra et hovedsakelig afrikansk miljø som absolutt fremstår som en frisk og original del av Marvel-universet.
Den har også en underliggende tematikk om diskriminering, undertrykkelse og skeiv distribusjon av velstand som gir handlingen aktuelle trekk.
Når det bryter ut actionscener med superkrefter, føles det litt "business as usual", der man bombarderes av store, kraftige og litt uoversiktlige slag, basert på overmenneskelige kvaliteter og fysiske umuligheter.
Regissør Ryan Coogler greier likevel så avgjort å skape en underholdende historie av dette, som er akkurat original nok til at Black Panther fortjener sin egen plass i den etter hvert så lange rekka av Marvel-filmer.
Kamp mot undertrykking
Den unge prinsen T'Challa (Chadwick Boseman), også kjent som superhelten Black Panther, må overta tronen i det hemmelige afrikanske riket Wakanda etter at faren ble drept i et attentat.
Kongeriket er fullt av et metall som har gjort dem teknologisk overlegne, og nå utfordres T'Challa av sin ukjente nevø Erik Killmonger (Michael B. Jordan), som vil bruke teknologien i kampen mot undertrykking av alle svarte i verden, og samtidig hevne det som skjedde med hans far mange år tidligere.
T'Challa går sammen med FBI-agenten Ross (Martin Freeman) og medlemmer fra den kongelige vaktstyrken i Wakanda, blant andre Nakia (Lupita Nyong'o) og Shuri (Letitia Wright), for å forhindre at de blir dratt inn i en krig.
Det er spennende å bli med inn i denne verdenen, der blandingen av afrikansk stammekultur og science fiction-teknologi gir et interessant uttrykk.
Både bygninger, våpen og fartøy ser ut som det har røtter i jungellivet, samtidig som det har form og funksjon som noe Tony Stark kunne ha funnet opp, hadde han bodd der.
Det meste av handlingen foregår i Wakanda, men vi får også et tungt flashback til 1990-tallets California, samt en heseblesende sekvens i Korea, der en by druknet i neon og betong står som en effektiv kontrast til Wakandas mer jord- og tre-baserte miljø.
Sjangeren trenger stadig fornyelse
Chadwick Boseman er god som T'Challa, preget av skyldfølelse for farens død og tynget av et uønsket ansvar.
Han er også en sympatisk figur og et naturlig midtpunkt.
Michael B. Jordans rolle som Erik Killmonger er filmens mest komplekse.
Erik er nemlig mer enn en A4-skurk.
Man forstår hans bakgrunn, hvor kan kommer fra og grobunnen til raseriet og hevntankene.
Han er et skadet dyr som bare er innstilt på å bite fra seg.
Rundt dem finner vi et helt galleri med interessante personligheter med hver sin funksjon i historien, godt spilt av blant andre Forest Whitaker, Lupita Nyong'o, Andy Serkis og Daniel Kaluuya.
Og selvsagt:
Stan Lee.
Black Panther har sine beste øyeblikk i scener der figurenes ulike motivasjoner kommer i konflikt med hverandre.
Det er ikke de ytre actionscenene som er det mest spennende, men hvordan T'Challa velger å møte utfordringene, og hvordan det påvirker hans nærmeste.
Ryan Coogler og Joe Robert Coles manus er også fritt for det meste av den smarte, frekke humoren som andre Marvel-filmer har nytt godt av, og det er faktisk et pluss, for den hadde ikke passet like godt inn her.
Tematikken krever nemlig et visst alvor.
Black Panther fremstår som et friskt pust i en sjanger som trenger stadig fornyelse for å overleve, og alt burde ligge til rette for at dette blir en ny suksess
| 1
|
005168
|
The Post
Stjernene leverer i Spielbergs intenst gode journalistdrama fra virkeligheten.
Fantastiske rollefigurer, grove politiske løgner og et stykke fengslende pressehistorie.
Det svinger virkelig av Steven Spielbergs engasjerende dramatisering av begivenhetene som førte til at The Washington Post valgte å trykke de hemmeligstemplede Pentagon-papirene sommeren 1971.
Meryl Streep og Tom Hanks er strålende i hovedrollene.
Sarah Paulson, Matthew Rhys og Bob Odenkirk leder an i et imponerende godt sammenskrudd birollegalleri.
Og komponist John Williams treffer den elegante avslutningstonen perfekt.
The Post er basert på hendelser som står som en bauta i amerikansk ytringsfrihetshistorie og som et åpent og skamfullt sår for flere av USAs presidenter.
Men i Steven Spielbergs regi har filmen også fått et feministisk driv og en dagsaktuell klangbunn som gjør filmen til mer enn bare en fengende historietime.
Historiske øyeblikk for ytringsfriheten
Et krigsanslag fra Vietnams jungel, satt til gitarriffene til Creedence Clearwater Revival, setter ansikt til historien som følger.
Amerikanske presidenter hadde i en årrekke ledet det amerikanske folket bak lyset når det gjaldt krigen i Vietnam, og en hemmeligstemplet rapport bestilt av tidligere forsvarsminister Robert McNamara redegjorde for hva befolkningen og kongressen ikke hadde fått vite.
En lekkasje til The New York Times fører til at publikum får et glimt av rapporten.
Men før alle de alvorlige avsløringene kommer på trykk, får Nixon-administrasjonen satt inn et forbud mot å trykke opplysningene fra rapporten.
Begrunnelsen er "nasjonal sikkerhet", og The New York Times føyer seg.
Men The Washington Post får etter hvert også tilgang på dokumentene.
Flere journalister, og redaktør Ben Bradlee (Tom Hanks), er krystallklar på at papirene må publiseres.
Avisens eier, enken Kay Graham (Meryl Streep), må ta den meget vanskelige, og potensielt straffbare, avgjørelsen om å etterkomme domstolen eller stå opp for ytringsfrihetens prinsipper.
Dette er noen av, men slett ikke alle konfliktlinjene som gjør The Post til et fyrverkeri av velskrevet dialog, rørende heltemot, konspiratoriske dekkoperasjoner og et knippe nevemagneter i dress som mener både kvinnelige ledere og sannheten kan være skadelig for "good business".
Spielberg på sitt dramaunderholdende beste
Det har kommet kritikk for at heltebildet i The Post gir liten ære og plass til The New York Times som var først ute med saken.
Og jeg har forståelse for den innvendingen.
Men til tross for en slik prioritering, så har Steven Spielberg laget en historisk film som både gir innsikt og byr på topp spenningsunderholdning.
Tidskoloritten er like stemningsskapende på Washingtons dyreste restauranter som mellom pappeskene på rotete motellsenger.
Miljøskildringene fra avisredaksjonen er detaljerte og heftige.
Og de drivende samtalene som gir dybde, kontekst og dagsaktualitet til historien er plassert akkurat perfekt som oppspill til filmens stadige små vendepunkt.
Filmens bånd til dagens polariserte forhold mellom toppolitikere og presse i USA er relativt subtile, men gir ekstra vekt til filmens tydelige budskap om viktigheten av pressens frie rolle som vaktbikkje.
Manuskriptet til Liz Hannah, Josh Singer (Spotlight, The West Wing) er fult av rike nyanser og komplekse konflikter.
Og selv om veldig mange vet hvordan det ender, så er det en fryd å følge fortellingens mange helter, motstandere og finter på veien.
The Post tar for seg en viktig brikke i forholdet mellom pressen og USAs politiske ledelse på starten av 70-tallet.
Publiseringen var med på å snu den amerikanske opinionen når det gjaldt USAs krig i Vietnam, og startet for alvor en feide mellom Nixon-administrasjonen og The Washington Post som eskalerte ytterligere under Watergate-skandalen noen år senere – noe Spielberg fletter inn ved å legge til en kul sluttscene som låner stil fra superheltsjangeren.
For dem som er interessert i å sette The Post inn i ytterligere kontekst anbefales det å lade opp til filmen med den grundige dokumentarserien Vietnam, som ligger ute på NRKs nettsider.
Og til dessert etter kinoturen, anbefales den eminente politiske thrilleren All the President's Men (1976) med Dustin Hoffman og Robert Redford, som plukker opp tråden der The Post runder av.
| 1
|
005171
|
Still/Born
Effektiv babyskrekk med skremmende dårlig dialog.
Det spilles hardt på småbarnsforeldrenes fryktregister i skrekkthrilleren Still/Born, hvor et ungt par først mister den ene tvillingen sin under fødselen, og så begynner merkelige ting å skje rundt babyen som klarte seg.
Regissør Brandon Christensen bruker kraftige lydkontraster, babymonitorer og et besatt hus for å skremme sitt publikum.
Og han har god kontroll på effektene.
Dessverre er kjemien og dialogen mellom filmens hovedroller, ekteparet Mary og Jack, så kunstig og sjeleløs at filmen blir totalt flat mellom hylene.
Demon eller hallusinasjon?
Mary (Christie Burke) og Jack (Jesse Moss) opplever en tragedie i sin velsignelse, da en av deres tvillingsønner dør under fødselen.
Men til tross for sorgen.
Deres baby Adam lever, de har kjøpt seg et flott nytt hus, Jack har fått forfremmelse på jobben, og ingrediensene for et idyllisk amerikansk forstadsliv er på plass.
Men så begynner merkelige ting å skje rundt Adam.
På babymonitoren hører mor to babyer som gråter, det er skygger i mørket, huset begynner å oppføre seg meget merkelig og etter en del nettsøking så blir Mary overbevist om at en eldgammel demon har kommet for å ta babyen hennes.
Her spiller filmen smart på publikums usikkerhet om det faktisk er et monster under sengen eller om vi ser en lidende mor som er i ferd med å bli en trussel for sitt eget barn.
Og blandingen av psykologhjelp og medisinering satt opp mot eldgamle bokbeskrivelser og skrekkelige lydopptak gjør at balansen mellom de to holder på trusselspenningen.
Her treffer også Still/Born en foreldreskrekk som vil være gjenkjennelig for mange, og som rister i redsler som er ganske så forferdelige å tenke på.
Skremmende dårlig dialog
Selv om filmens skrekkelementer fungerer greit, så svinger det overraskende dårlig av relasjonene Mary har til sin ektemann Jack og hennes nabo Rachel (Rebecca Olson).
Dialogen er simpel og nesten pornofilmdårlig i både ordlyd og fremførelse.
Det røsker ganske kraftig i fiksjonstroverdigheten og gjør at filmens dramasekvenser ikke klarer å gi næring til filmens skrekkelige muligheter.
Christie Burke (The Twilight Saga:
Breaking Dawn) får mye tid alene med baby og kamera i denne filmen.
Hun er periodevis sjangergod, men en del av toneskiftene hennes blir for brå og karikerte i framførelsen.
Det skyldes ikke bare skuespilleren Burke.
Manuskriptet har noen vendepunkt i Marys mentale tilstand som nærmer seg parodien.
Det er disse scenene, sammen med den famlende kjemien mellom hovedrollene, som bryter opp filmens uhyggelig nerve.
Det gjør Still/Born til en middelmådig skrekkfilm tuftet på en god grunnidé og krydret med et par gyselig gode "jump scares".
| 0
|
005172
|
Isle of Dogs
En pelskledd fornøyelse fra Wes Anderson!
Filmfestivalen i Berlin (NRK):
Regissør Wes Andersons merkverdige og underfundige stil kommer virkelig til sin rett i Isle of Dogs.
Den er kanskje et hakk mindre tilgjengelig enn hans første animasjonsfilm, Den fantastiske Mikkel Rev, men er full av de merkverdige skråblikkene og morsomme detaljene som kjennetegner hans egenartede filmspråk.
Isle of Dogs er muligens litt mørkere og mer melankolsk enn de fleste andre Wes Anderson-filmer, og den er full av undertekst om maktmisbruk og diskriminering.
Den er nydelig fortalt i lekker stop motion-animasjon, og er et selvfølgelig kinovalg for Wes Andersons mange tilhengere.
Han skuffer ikke!
Leter etter forsvunnet hund
Handlingen er lagt til et slags Japan noen år i fremtiden, der et virusutbrudd gjør at alle hunder blir forvist fra storbyen Megasaki til et søppeldeponi på en øy med det treffende navnet Trash Island.
En hundegjeng bestående av Chief (Bryan Cranston), Rex (Edward Norton), Boss (Bill Murray), Duke (Jeff Goldblum) og King (Bob Balaban) tar seg av gutten Atari (Koyu Rankin) når han krasjlander i et stjålet fly for å finne hunden sin, Spots (Liev Schreiber), som var den aller første som ble forvist til øya.
De bestemmer seg for å hjelpe, og dermed starter en begivenhetsrik reise over Trash Island, mens myndighetene i Megasaki forsøker å stoppe dem fra å fullføre oppdraget, av årsaker som gradvis avdekkes.
Det er litt av en opplevelse å bli med inn i dette universet, tydelig inspirert av japansk kultur, spesielt Akira Kurosawa-filmer, men med Wes Andersons umiskjennelige sans for uventede krumspring og morsomme påfunn, som stadig krydrer historien.
Det er deilig å se varmen, dybden og kontrastene i den fantastiske stop motion-animasjonen, som tidvis er ekstremt detaljert, men som andre ganger har noen helt bevisste "low-fi"-kvaliteter som på finurlig vis passer bedre enn om det hadde vært stop motion av Kubo-eller Coraline-kvalitet, eller prikkfri data-animasjon a la Pixar.
Det kler Wes Andersons univers å være fargerikt og sprudlende, men samtidig litt møkkete og rufsete.
Sorgfullt og illevarslende
Det ligger noen mørke drag over dette manuset, skrevet av Wes Anderson selv, sammen med sine gamle samarbeidspartnere Jason Schwartzman og Roman Coppola, samt japanske Kunichi Nomura.
Her finner man elementer som samhold, tilhørighet, kjærlighet og savn, samtidig som menneskenes behandling av hundene kan sees i kontekst av samtidens forskjellsbehandling av ulike grupper, oss-og-dem-holdningen som eksisterer i enkelte lag av samfunnet, og hvordan noen har ekstreme ideer om å løse det de anser som problemer.
Det er noe sorgfullt og illevarslende over hovedtrekkene i handlingen, selv om mange av de enkelte situasjonene er genuint morsomme.
Dette er på mange måter en trist fabel, men den har et positivt syn på hva man kan oppnå i samlet flokk.
Alt dette gir Isle of Dogs en dypere mening utover alt man har å glede seg over på overflaten.
Isle of Dogs er en formfullendt film som imponerer med sin skarpe stil, sitt intelligente vidd, sin overbevisende visualitet og – ikke minst - skuespillernes avlevering av velskrevne replikker.
Her hører vi nemlig stemmer fra blant andre Bryan Cranston, Edward Norton, Scarlett Johansson, Greta Gerwig, Jeff Goldblum og Bill Murray.
De løfter historien ved å treffe en humoristisk tone som samtidig ivaretar historiens alvorlige preg.
Wes Anderson har laget en film som både underholder og maner til ettertanke, samtidig som den er en mesterlig oppvisning i stop-motion-animasjonens evne til å formidle menneskelige tanker og følelser på en helt annerledes måte enn virkelig film.
Isle of Dogs er en pelskledd fornøyelse!
(Isle of Dogs er åpningsfilm på filmfestivalen i Berlin.
Norgespremiere:
27. april 2018
| 1
|
005173
|
Las Herederas
Stille, vakkert og kvinnedrevet drama.
Filmfestivalen i Berlin (NRK):
Norge har på sett og vis enda en kandidat i årets hovedprogram på Berlinalen ved siden av Erik Poppes Utøya 22. juli.
Las Herederas (Arvingene) er hovedsakelig en paraguayansk spillefilm, men er delvis finansiert av det norske Sørfondet og med Hilde Berg i Norsk Filmproduksjon som co-produsent.
44 år gamle Marcelo Matinessi debuterer faktisk som spillefilmregissør med Las Herederas og har laget et stille, vakkert og kvinnedrevet drama med interessante rollefigurer i en engasjerende historie om nyvunnet frihet og personlig utvikling.
Opplever nye impulser
Det godt voksne samboerparet Chela (Ana Brun) og Chiquita (Margarita Irún) havner i økonomiske problemer og må selge unna deler av innboet.
Når Chiquita på toppen av det hele må i fengsel på grunn av gjeld, blir den forsiktige og hjemmekjære Chela plutselig alene i huset sammen med hushjelpen Pati (Nilda Gonzales), noe som gjør at hun opplever nye impulser for første gang på lenge.
Hun tar på seg kjøreoppdrag for en gruppe eldre, rike kvinner, og blir kjent med datteren til en av dem, den åpne og energiske Angy (Ana Ivanova).
Hennes nye tilværelse stiller også forholdet til Chiquita i et nytt lys.
Det gode samspillet mellom Ana Brun og Margarita Irún viser tydelig hvordan Chela og Chiquita er et satt og innarbeidet par, med en klar intern dynamikk.
Ekstroverte Chiquita er den som driver hverdagen fremover, mens introverte Chela liker å gjemme seg bak samboeren.
Når Chiquita må i fengsel, skildrer filmen godt hvordan Chela nærmest tvinges til å forholde seg til omverdenen på en åpnere måte.
Hun oppdager en frihet hun nøler med å omfavne.
Man ser store kontraster i holdning og innstilling til livet mellom Chela og hennes nye venninne Angy, som stadig prater og prater, hver gang med en ny selvopplevd historie, mens Chela lytter tilsynelatende stum.
Det merkes at hun opplever en oppvåkning og finner en ny side av seg selv, noe filmen gir oss stadig flere drypp av.
Skildrer kontrastene godt
Som skrevet innledningsvis, er dette en kvinnedrevet film.
Det er nesten ingen menn i historien, og når de dukker opp, er det helt i periferien.
Det er nok av menn på film, og det føles befriende at kvinnene står helt og fullt i fokus for en gangs skyld.
Regissør Marcelo Matinessi har også skrevet manuset til filmen, og virker å være god til å skildre kontrastene mellom paraguayanske samfunnslag sett fra kvinners perspektiv.
Chelo og Chiquita kommer opprinnelig fra velstående familier, Chelos kunder av hennes taxiservice har mye penger, men når hun besøker Chiquita i fengsel, møter vi de som står lavets på rangstigen.
Las Herederas bygger seg opp mot et klimaks som egentlig ikke kan kalles et klimaks, fordi det foregår stille, rolig og forsiktig.
Det er en høyst menneskelig konklusjon på konflikten som har bygget seg sakte men sikkert opp, og som kan tolkes ganske åpent.
Filmen er nydelig spilt av Ana Brun, Margarita Irún og Ava Ivanova i de største rollene, er sikkert og finstemt regissert av Marcelo Matinessi, og forteller en historie om frihet og kjærlighet helt uten kliss og klisjeer.
Det er bare å applaudere Sørfond og Norsk Filmproduksjon for å ha bidratt til at denne filmen har nådd hovedkonkurransen på Berlinalen!
(Las Herederas har foreløpig ingen norsk premieredato
| 1
|
005174
|
Utøya 22. juli
Intet mindre enn et mesterverk.
Utøya 22. juli er akkurat så intens, brutal og emosjonelt opprørende som den måtte bli.
Samtidig har regissør Erik Poppe, sammen med manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen, funnet en måte å fortelle denne historien på som føles dypt respektfull og ikke spekulativ, samtidig som den fulle tyngden av terroren slår inn.
Helt i starten ser hovedpersonen Kaja (Andrea Berntzen) rett inn i kameraet og sier at vi aldri vil kunne forstå.
Det viser seg at dette er en del av en telefonsamtale med hennes mor, men meldingen til publikum er klar:
Ingenting av det vi skal til å se vil kunne sette oss i ofrenes sted.
Filmen makter likevel å gi oss ekstremt sterke inntrykk av hvordan det kanskje fortonet seg å være på Utøya den forferdelige dagen.
Utøya 22. juli er intet mindre enn et mesterverk fra en filmskaper med stålkontroll på et særdeles vanskelig og utfordrende materiale.
Skrekk, panikk og redsel
Figurene er oppdiktede, men historien er basert på skildringer fra de overlevende.
Hovedfokuset ligger altså på Kaja, som er en engasjert jente med politiske ambisjoner.
Hennes historie innledes imidlertid ikke med overdrevent kontrasterende positivitet, men med en krangel med lillesøsteren Emilie (Elli Rhiannon Müller Osborne).
Kaja mener hun ikke bryr seg stort om bombemeldingene fra Oslo, og de skilles som uvenner.
Når det plutselig løsnes skudd på Utøya, flykter Kaja inn i skogen sammen med blant andre Magnus (Aleksander Holmen), Caroline (Ada Eide), Issa (Sorosh Sadat) og Petter (Brede Fristad), men snart blir det å finne søsteren hennes store drivkraft.
Vi får oppleve den innledende vantroen og forvirringen når ingen skjønner hva som skjer, og man lenge tror det kan dreie seg om en øvelse.
Senere ser vi skrekken, panikken og redselen ta grep.
Vi får føle på maktesløsheten, sårbarheten og dødsangsten.
I en av filmens sterkeste scener ser vi Kaja snakke med sin mor på telefon, i det som nærmest føles som et farvel.
I en annen fryktelig sekvens finner hun en skadet jente i skogen som trenger hjelp (spilt av Solveig Koloen Birkeland).
Det gjør også inntrykk å se henne finne en liten gutt (Magnus Moen), der Poppe kløktig bruker et lignende fargegrep som Spielberg gjorde i Schindlers liste.
Gjennom hele filmen spiller nykommer Andrea Berntzen så imponerende godt at man glemmer at det er snakk om skuespill.
Hun gjør en fantastisk innsats for å skildre Kajas frykt og avmakt, samtidig som hun viser seg som smart og handlekraftig.
Hun føler skyld for å ha forlatt søsteren og et ansvar som ingen skulle være nødt til å ta på seg.
Kaja fremstår som en flott representant for Utøya-ungdommen, og man føler et brennende ønske om at hun skal slippe unna.
Blir spart for de verste bildene
Filmen starter med noen arkivklipp fra bombingen i Oslo, men når den forflytter seg til Utøya, fortelles historien mesterlig som en lang og uavbrutt sekvens, uten synlige klipp, i en dokumentarisk form som kan minne om måten den ungarske filmen Sauls sønn skildret Holocaust på.
Martin Otterbecks kamera henger tett på Kaja gjennom hele spilletiden, mens skrekken skjer i periferien.
Vi blir spart for de verste bildene, med noen få unntak.
Gjerningsmannen sees bare i et kort glimt, men hans tilstedeværelse er det aldri noen tvil om, gjennom Gisle Tveitos dramatiske lydspor.
Alle som har hørt et våpen blitt avfyrt i virkeligheten, vet at lydtrykket er mye kraftigere enn på film.
I denne filmen er lydnivået øredøvende realistisk.
Man hører sårede ungdommer skrike i det fjerne, før enorme smell avbryter dem.
Etterpå er det stille.
Lydsporet skildrer også isnende effektivt hvordan skuddene ser ut til å komme fra alle kanter, og forklarer hvorfor ungdommene tror det er snakk om flere gjerningsmenn.
Utøya 22. juli er altså en fryktelig sterk film.
Den kunne kanskje aldri vært annet, gitt hendelsene den bygger på, men Erik Poppe og staben har gjort absolutt alt riktig.
Vi har sett rapportene, vi har lest artiklene og vi har hørt vitnesbyrd.
Likevel er denne filmen utrolig viktig for å gi oss en forståelse for hva ofrene gjennomgikk.
Den forteller oss om den lammende frykten de må ha følt, og hvor hjerteskjærende sakte tiden må ha gått i de 72 evige minuttene det varte.
Det føles ikke for tidlig at filmen kommer nå.
For de av oss som ikke hadde noen på øya, er terroren nemlig allerede i ferd med å bli et fjernt minne.
Det er bare slik menneskets hukommelse virker.
Inntrykkene man sitter igjen med etter å ha sett Erik Poppes film, vil gjøre det vanskeligere å glemme.
Og det er bra, fordi vi må huske.
Utøya 22. juli er alt annet enn lett å se, men den er uhyre godt laget, vanvittig godt spilt og den er et ekstremt viktig ledd i å adressere terroren som rammet oss alle.
Bravo, bravo, bravo!!
| 1
|
005175
|
Winchester – House of Ghosts
Ser skummelt bra ut, men skuffer med spøkelseshuset.
Med Helen Mirren i front, og den rike mytologien til et av USAs mest berømte spøkelseshus som lekegrind, er det tidvis grøssende moro å se Winchester – House of Ghosts i kinomørket.
Med knirkende gulv, besatte barn, besatte leker og en labyrint av ganger og hemmelige snarveier er dette klassisk hushorror som vet hvilke knapper som får publikum til å skvette.
Men selv om Spierig-brødrene (Jigsaw), som både har skrevet og regissert filmen, har god sans for estetikk og effekter, så klarer de ikke å bygge opp en spesielt god spøkelseshistorie.
Og det hjelper ikke med et hus fullt av gjenferd når den intense mystikken forlater filmen omtrent halvveis.
Enken, pengene og spøkelsene
Filmen tar utgangspunkt i den virkelige Sarah Winchester.
Hun var enken til våpenprodusent William Winchester, og bygde et komplisert kråkeslått av en villa i San Jose – som ifølge legenden skulle huse alle åndene som hadde blitt drept av en Winchester-rifle.
Styret i The Winchester Company, hvor enken eier 50 prosent, vil gjerne benytte ryktene rundt dette byggeprosjektet til å få henne erklært sinnssyk, så de kan ta full kontroll over våpenprodusenten.
Derfor sender de den gjeldstyngede og opiumsglade legen Eric Price (Jason Clarke) på et husbesøk for å stille diagnosen de trenger.
Men Sarah Winchester lar seg ikke pille på nesen, og etter hvert som huset hilser på sin nye gjest, så skjønner vår kjære doktor at enken kanskje ikke er så gal som ryktene skal ha det til.
Filmens etablering av både rollefigurer og spøkelseshus er fornøyelig skummelt.
Her er bakgrunnshistorien til både huset og legen holdt kledelig i mørket, og snertne dialoger mellom Mirren og Clarke gir temperatur og pirrer nysgjerrigheten for hva som er på ferde.
Dessverre brytes denne spenningen opp da filmen går over i ren skrekk og gru.
Da blir hintene for tydelige, møblene for flyvende og løsningene for lettvinte, og Winchester – House of Ghosts går fra lovende skrekkmysterium til litt kjedelig skremmefilm.
Helen Mirren kunne fått mer å spille på
Helen Mirren er på papiret et ganske perfekt valg til rollen som mystisk enke med gigantisk spøkelseshus.
Hun har evnen til levere ansiktsuttrykk som kan skremme vannet av hvem som helst, og kan kunsten å løfte dialog til små begivenheter.
Hun gjør en solid rollefigur ut av Sarah Winchester, og er god i samspillet med Jason Clarke.
Men den tidligere Oscar-vinneren får dessverre for lite å spille på utover i filmen.
Hun starter som en gåtefull figur som vokter hemmelighetene vi søker svar på.
Men etter hvert som historien går fra spenning til skremming, blir hennes rolle stort sett å reagere på begivenhetene og rope instrukser – det er å skusle bort et talent som kunne gitt filmen et sårt tiltrengt løft på slutten.
Som i Spierig-brødrenes forrige film Jigsaw, er det noe skuffende tamt over siste akt på Winchester – House of Ghosts.
Men de viser igjen lovende takter.
Og med et bedre manus, og en litt bedre nese for hvordan gode mysterium og gode skurkeroller skal komponeres for å få gysene til å feste seg i beina, så kan dette bli en riktig så fengende skrekkduo å følge videre
| 0
|
005176
|
Lucky
Harry Dean Stanton til ettertanke.
Lucky er en hjertevarm og lett filosoferende film full av stil, kul country og god prat.
Harry Dean Stanton bruker sin 90 år gamle kropp og sitt anselige skuespillertalent til å skape en ru og kledelig tverr ateist som får mye å tenke på da han plutselig faller om på kjøkkenet en dag, og skjønner at døden kanskje ikke er så langt unna.
Filmens alvor ligger i livets uunngåelige slutt, dødsangsten og utfordringene med å måtte være klar i toppen i det legemet begynner å svikte.
Og filmens poetiske stil og mange åpne landskap gir god plass til ettertanke.
Men regissør John Carroll Lynch (dette er skuespillerens regidebut) har nok treffende skråblikk og kjærlighet for den gamle mann til at Lucky ikke blir dvelende i tunge tanker.
Dette er en ganske munter reise mellom kaktuser, morgengymnastikk og barvisdom.
Et skarpt sinn i en svinnende kropp
Lucky bor alene.
Han står opp alene.
Gjør sine yogaøvelser, røyker sine sigaretter og drikker det faste melkeglasset.
Kryssordet løses på dineren og kveldens Bloody Maria drikkes blant venner på hans faste barkrakk.
En morgen faller han om.
Legen kan ikke gi annen forklaring enn "du er gammel".
Og gjennom Luckys bestemte og ateistiske livsanskuelse følger vi en mann som må gå noen runder med seg selv og omgivelsene for å fordøye en av livets mest brutale beskjeder.
Det inkluderer både mørke og lyse stunder.
Og måten regissør John Carroll Lynch lar Stantons 90-år gamle kropp, med nesehår, flekker og fullvokste grevinneheng, være et sentralt element i denne fortellingen, er både et uvanlig og et glimrende grep.
Skuespillerens kropp gir en tilstedeværelse som gjør at relasjonen vi får til Lucky kjennes ekte og ærlig.
Det er en kropp som punkterer fiksjonen.
Men dette er ikke en film som kun handler om Lucky.
Samtaler om oppfatningen vår av realisme og sannhet, erfaringer fra 2. verdenskrig, en landskilpadde på rømmen og kledelige stikk til advokater og reklamebransjen gir filmen en rik klangbunn.
Og med skuespillere som David Lynch, Barry Shabaka Henley og Beth Grant som pratepartnere, så blir det en fryd å følge den poengterte dialogen.
Et fantastisk punktum for en stor skuespiller
Helt siden jeg så Wim Wenders vondvakre Paris, Texas har jeg vært fascinert av Harry Dean Stanton.
Han er en skuespiller som kan fortelle det meste med stillhet, og som har countryartistens (han var jo det også) talent for å formidle store og gjerne vemodige historier med oppriktighet, knapphet og en smittende ro.
I Lucky får han et punktum på filmkarrieren som er få skuespillere forunt.
Filmens reise mot døden får naturlig nok ekstra kraft av det faktum at det dette ble en av de aller siste rollene Stanton gjorde før han selv døde i fjor høst.
Filmen bruker også mye av Stantons eget liv i rollefiguren Lucky.
Både personlighet, holdninger og bakgrunn – blant annet hans erfaringer som kokk under 2. verdenskrig.
Det er med på å knytte sterke bånd mellom de to, og det gir et ekstra lag til filmopplevelsen.
Skuespiller og rollefigur deler også en begeistring for sangen.
Og kledelig nok er det musikken som driver fram noen av filmens både mest vemodige og mest lykkelige øyeblikk.
Den spede gamle kroppen som krøller seg opp i sengen satt til tonene av Johnny Cashs versjon av Will Oldhams I See a Darkness er så ærlig og avkledd som et menneske blir på film.
Og i den andre enden av skalaen så er det lenge siden klumpen i halsen min har vært så tjukk av glede som da Stanton tar en ung gutts bursdagsfeiring til et overraskende klimaks med en rørende vakker framføring av Volver Volver.
Lucky har kinopremiere 23. februar.
Hvilken rolle husker du Harry Dean Stanton best for?
Del gjerne i kommentarfeltet.
| 1
|
005178
|
The Shape of Water
Uimotståelig kjærlighetserklæring til filmmediet.
Guillermo
Del Toros ekstreme egenskaper som visuell historieforteller er tydelige i hans 13 ganger Oscar-nominerte film The Shape of Water, en deilig monsterhistorie ulikt det meste annet du har sett av slik sjangerfilm på kino.
Den gjennomførte stilen, de vakre effektene og det nydelige skuespillet smelter sammen til en helhetlig fortelling som gjør filmen til ren kinematisk glede.
Kjærlighetshistorien i sentrum griper kanskje ikke så mye som den burde, jeg kommer aldri forbi tanken om at den er litt snål, men The Shape of Water er full av så mange lekre bilder, fantasifulle ideer og nostalgiske tilbakeblikk at dette blir en forbløffende kinostund.
Historien foregår helt på starten av 1960-tallet, mot en bakgrunn av kald krig og romfartsforskning.
Elisa (Sally Hawkins) er vaskehjelp på et hemmelig laboratorium i Baltimore som får inn en mystisk amfibieskapning (Doug Jones).
Det oppstår en merkelig forbindelse mellom dem, og når hun forstår at skapningens vokter, Oberst Strickland (Michael Shannon), har onde hensikter, bestemmer hun seg for å forsøke og hjelpe, sammen med kollegaen Zelda (Octavia Spencer) og naboen Giles (Richard Jenkins).
Detaljer med voksent preg
Del Toro tar oss med inn i en fantasiversjon av de gode, gamle dager.
Bortsett fra at de ikke alltid er så gode.
På den ene siden har man den lune tryggheten som ligger i nostalgiens tilbakeblikk, men på den andre legger ikke filmen skjul på ondskapens hensynsløshet og voldens konsekvenser.
Del Toros filmer har ofte detaljer med et voksent preg, og det gjelder også The Shape of Water.
Det gjør at man skjønner hva som står på spill.
Elisa og skapningen utsettes for reell fare, som gjør deres uvanlige forbindelse sterkere.
Filmen velter seg i 1960-tallets sterke farger og futuristiske stilarter.
Den danske fotografen Dan Laustsen har sørget for rike detaljer i hvert eneste bilde.
Og du har blant annet aldri sett så mye grønt før.
Såpen på badet.
Stricklands drops.
Mønsteret i veggtapeten på gangen.
Selv bilene har en grønnfarge som til og med blir et poeng i dialogen.
Også amfibieskapningens farger er selvsagt inspirert av havets blågrønne univers.
Det er en fascinerende detaljert figur som Doug Jones faktisk har spilt en variant av tidligere, nemlig amfibiemannen Abe Sapien i Guillermo Del Toros Hellboy-filmer.
Den er nok likevel mest av alt inspirert av monsterklassikeren The Creature from the Black Lagoon fra 1954.
Sally Hawkins spiller fantastisk
Elisas forbindelse med monsteret, og kampen for å redde det, vekker følelser og engasjement.
Sally Hawkins spiller fantastisk godt uten dialog, siden Elisa er stum, men makter likevel å gi henne en rik evne til å uttrykke seg via tegnspråk, kroppsspråk og mimikk.
Hun er omgitt av flere andre personligheter med sympatiske og høyst menneskelige egenskaper.
Samspillet med Richard Jenkins har flere vakre og nære øyeblikk.
Forholdet med kollegaen Zelda gir komiske resultater gjennom Octavia Spencers varme og morsomme spill.
Og de som nylig oppdaget Michael Stuhlbargs evne til å kommunisere godhet og forståelse i rollen som faren i Call Me By Your Name, vil også finne noe av det samme i rollen som russisk spion i denne filmen.
Michael Shannon er derimot en effektiv kontrast til all godheten i rollen som Strickland, en presset mann med voldsomme tendenser.
Space-age-USA er ikke bare et rom for helter.
The Shape of Water har flere spennende situasjoner med både monsterskrekk og spionthriller-elementer.
Den har også vakre skildringer av uvanlig kjærlighet, formidlet gjennom godt spill, fantastisk effektbruk og Alexandre Desplats utsøkte musikk.
Guillermo
Del Toro har skapt en uvanlig film som bruker gammel sjangerfilm som inspirasjon til å fortelle en historie full av søtladen nostalgi.
Kjærlighetshistorien i The Shape of Water har kanskje ikke evnen til å gripe tak helt nederst i hjerterota, det er den litt for rar til, men filmen er en uimotståelig kjærlighetserklæring til en tid, en sjanger og selve filmmediet
| 1
|
005180
|
Every Day
Folkerik tenåringsromantikk.
Every Day , basert på boka med samme navn fra 2012, er en ganske frisk, men også tradisjonell og småklissete romantisk tenåringsfilm som scorer sine plusspoeng på et litt fiffig premiss.
16 år gamle Rhiannon (Angourie Rice) forelsker seg nemlig i A.
En ånd/sjel/personlighet som våkner opp i en ny kropp hver dag.
Sånn omtrentlig alder og område er stort sett den samme, men om A blir gutt eller jente, tynn eller tykk, singel eller i forhold – det er helt vilkårlig.
Kreativt nok, men også ganske konstruert for å lage amerikansk forstadsfeelgood.
*Spoileradvarsel
– Herfra og ut avsløres det mer om handlingen og hvordan mytologien i Every Day virker*
Dypper bare tåa ut i problemstillingene sine
Rhiannon og A møtes da A en dag våkner opp i kroppen til Rhiannons kjæreste Justin (Justice Smith).
De tilbringer en fantastisk dag på stranden, men dagen etter har magien forsvunnet.
Justin husker ikke noe av dagen i forveien, og er sur fordi han mistet treningen.
Så begynner Rhiannon å møte flere jevnaldrende, både gutter og jenter, som søker henne, passer på henne og stryker henne over kinnet.
A har nemlig forelsket seg for første gang.
Slikt er jo utfordrende når en er på konstant rullering mellom kropper, og etter en serie uheldige omstendigheter, bestemmer ånden seg for å fortelle sin elskede hvem A er.
Every Day byr på en del interessant tankegods.
Spørsmål rundt hvem man forelsker seg i, hva en forelsker seg i og hva en vil godta for å leve med den en elsker ligger langt framme i tematikken, som også åpner opp for spørsmål rundt kjønn, identitet og ansvar for å gripe inn i medmenneskers liv.
Dessverre har ikke Every Day rom for å la hverken publikum eller rollefigurene dyppe mer enn tåneggelen ned i de problemstillingene.
Filmen er skoleflink i å vise fram mangfoldet i sitt lille tankeeksperiment, hvor hverken kroppsfasong, hudfarge, kjønn eller handikap spiller noen særlig rolle for de forelskede, men filmen føles likevel aldri modig eller særlig relevant.
Og vanskelige spørsmål får aldri komme i veien for den brede feelgoodunderholdningen.
Regissør Michael Sucsy har laget en sånn type film hvor regn betyr trøbbel og værskiftene kommer før vendepunktene.
En film som er omtrent like opprørsk og provoserende som en nesepiercet tenåring fra øvre middelklasse.
Og til tross for frigjorte perspektiver underveis, så er det jaggu like, hvite, vakre og heterofile barn som får leke best til slutt også i denne filmen.
Det er ikke noe problem i seg selv, men i en film som tar opp, og spiller på, den tematikken, så blir det påtagelig.
Artigst å se "alle" spille A
Enten det er snakk om en magisk postkasse, kjærlige spøkelser eller kroppsbytter – jeg kan kose meg mye med den tårevennlige subsjangeren vi kan kalle "hva om" innenfor romantiske sofafilmer.
Men da må rollegalleriet gripe og fiksjonstroverdigheten holde.
Der lugger det litt for Every Day på begge fronter.
Hvis jeg legger mye godvilje til, så går A-mytologien sånn 2/3-dels opp, men det blir en del småskurr.
Spesielt når det gjelder hvem som husker hva og hvordan omgivelsene og alle personene A besøker forholder seg til besøket i etterkant.
Rhiannon er også en litt for flat rollefigur.
Hun har sine problemer med familien, og er tydeligvis ikke i et særlig lykkelig forhold med Justin.
Men hennes tilværelse kommer aldri ordentlig til live.
En småkrangel med mor her, en peptalk med far der og litt sutring over at navnet er for likt Rihannas er ikke nok til å komme under huden på vår hovedperson.
Da er det artigere å følge A på sin ferd gjennom et etter hvert ganske omfattende rollegalleri.
Det er spennende å se hvordan en rollefigur blir til og vokser i nyanser når den spilles av minst 15 ulike skuespillere.
Det er ikke alle variantene som bærer personligheten like godt.
Men det er her Every Day er på sitt beste.
Jacob Batalon (Spider-Man: Homecoming), Nicole Law, Lucas Jade Zumann og Owen Teague (Bloodline) er blant skuespillerne som gir oss de mest minneverdige tolkninger av A.
Her kombineres filmens tematiske styrker (for det har filmen absolutt) med noen herlige små øyeblikk av lunhet og utstråling.
| 0
|
005182
|
Now It's Dark
Mørk, bisarr og surrealistisk drømmefilm.
Regissør Arild Østin Ommundsen tar oss igjen med til Stavangers mørke baksider.
Now It's Dark er en atmosfærisk, stemningsfull og nesten David Lynch-aktig film med en handling som foregår i grenselandet mellom drøm og virkelighet (filmens tittel er lånt fra en sangtekst i Twin Peaks.
EDIT:
David Lynch brukte uttrykket "now it's dark", som mange har kommentert, først i filmen Blue Velvet fra 1986).
Noen av hovedpersonens mange tilfeldige møter med ulike figurer kan av og til føles overflødige, men Silje Salomonsens sterke hovedrolle, det ambisiøse filmspråket og Thomas Dybdahls suggererende musikk gjør Now It's Dark til et stilsikkert drama som formidler en uro og ubalanse som trekker publikum stadig lenger inn i marerittet.
Gatelangs i Stavanger sentrum
Filmen starter med et sitat fra Lewis Carrolls Alice i Eventyrland:
"I'm afraid I can't explain myself, sir.
Because
I am not myself, you see?"
Boka kan også spottes i filmen, og gir en ledetråd til hvordan historien og hovedfiguren kan tolkes.
Lene (Silje Salmonsen) er en slags Alice som dykker ned i kaninhullet og tilbringer en evig natt gående gatelangs i Stavanger sentrum.
Hennes møter med venner, bekjente og fremmede gir etter hvert inntrykk av at noe har skjedd med Lene som forklarer hvorfor hun vandrer.
Man befinner seg i et univers der virkelighetsoppfatningen er delt.
Lenes bilde av sammenhenger og bekjentskaper viser seg å ikke stemme helt overens med andres.
Det kan virke som om flere av hendelsene foregår i hennes eget forvirrede hode.
Lene sier selv til en av de hun møter at hun tror det rabler for henne.
Silje Salomonsens gode spill vitner om en figur ute av balanse.
Noe har gått feil, men Østin Ommundsens manus holder klokelig tilbake, slik at publikum selv må forsøke å legge puslespillbitene sammen til et helhetlig bilde.
Skjebner som gjør inntrykk
Salomonsen bærer hele filmen på sine skuldre i en gjennomført hovedrolle som imponerer.
Utstyrt med et av landets mest kameravennlige ansikt, uttrykker hun en innestengt smerte i Lene som bryter ut ved flere anledninger, uten at rollen hverken overdrives eller overspilles.
Hun spilte også en sterk hovedrolle i Østin Ommundsens forrige film, Eventyrland, og har vært med i hans tidligere filmer Mongoland, Monstertorsdag og Rottenetter.
Man skulle tro at hennes talent kunne vært utnyttet av flere filmskapere enn ektemannen.
Sist hun spilte i en annens spillefilm var i Jens Liens Jonny Vang, og det var helt tilbake i 2003.
Now It's Dark utspilles mot et slitent Stavanger i oljedepresjon.
Bybildet ser kjent ut, men likevel annerledes, som i et alternativt univers.
Her utforskes menneskeskjebner som gjør inntrykk, spesielt Lenes vandring gjennom natten, forårsaket av minner fra ulykkelige omstendigheter.
Noen av scenene kan tilsynelatende være resultat av at Arild Østin Ommundsen har forsøkt å presse inn så mange gamle venner som mulig, som Pia Tjelta, Kristoffer Joner, Vegar Hoel, Egil Birkeland, Andreas Cappelen, Reidar Ewing og Marko Kanic.
Ikke alle virker like relevante underveis.
Men samlet, forteller de den samme historien.
Den om jenta som har havnet på et fremmed sted.
Alice i Eventyrland kalles "drømmelitteratur".
Now It's Dark er en mørk, bisarr og surrealistisk drømmefilm som griper emosjonelt og pirrer nysgjerrigheten.
| 1
|
005184
|
Mirakel
En konstant jakt på tårevennlige øyeblikk.
Julia Roberts og Owen Wilson på rollelista, en inspirerende historie fra bestselgerboka Wonder som manus og et knippe sjarmerende barneskuespillere i de ledende rollene.
Jo da, Mirakel har alt som trengs for å fylle en filmplakat med det som appellerer til et publikum som liker sin virkelighetsflukt full av pent interiør, vakre mennesker og masse følelser.
Det er kanskje derfor alle i denne filmen oppfører seg som om de lever i en reklamefilm.
En verden hvor økonomi, matlaging og tidsklemma ikke eksisterer, all dialog består av velmenende visdomsord og ingenting tar fokus bort fra utfordringene som oppstår da en liten gutt som har Treacher Collins syndrom skal begynne på skolen, og er redd for å bli mobbet.
Den frykten er reel, og filmen treffer noen universelle tema om hvordan vi mennesker reagerer på annerledeshet og hvor sårende slengbemerkninger kan være.
Men det hele er lullet inn i en harmløs feelgoodfilm som dropper både spenning og troverdighet i sin konstante jakt på tårevennlige øyeblikk.
En 10-årings første skoledag
Skolestart kan være skummelt for alle og enhver, men for 10 år gamle Auggie (Jacob Tremblay) er overgangen fra hjemmeskole til klasserom en diger kneik.
Han er en kjempesmart elev, digger Star Wars og kommer fra en kjærlig og ressurssterk familie, men han har også en medfødt genfeil, han har vært gjennom et tjuetalls operasjoner og han har et ansikt som gjør at han vil skille seg markant ut i skolegården.
Foreldrene mener likevel at han har best av å begynne på skolen nå.
Og selv om det blir en del stirring, mobbing og gråting, så ødelegger jeg neppe filmopplevelsen din ved å avsløre at han får både venner og aksept etter hvert.
Det ligger flere såre konflikter i manuskriptet til Mirakel.
I tillegg til Auggies kamp finner vi en oversett søster, en selvutslettende mor, en venn som er dårlig stilt økonomisk og en venninne som lar familiesjalusi ødelegge et gammelt vennskap.
Men ingen av disse bihistoriene får vokse og gi friksjon og dybde til historien vår.
Gjennom å skifte fortellerstemme underveis, glatter regissør Stephen Chbosky (The Perks of Being a Wallflower) over alle løse tråder lenge før de blir ubehagelige.
Og i denne filmverden er selvfølgelig også alle bøllene egentlig god på bunn.
Kalkulert opplegg
Selv om det er lett å kritisere Mirakel for å være en oversukret søtsuppe av inspirasjonsklisjeer og flate rollefigurer, så er det en gjennomført film laget av folk som vet akkurat hva de driver med, og som kan det de driver med.
Owen Wilson kan spille den lune og morsomme familiefaren i søvne, Julia Roberts har perfeksjonert det lett smilende "stolt av deg"-uttrykket siden tidlig 90-tall og regissør Chbosky er fullstendig klar over at et muntert piano på lydsiden gir publikum et lite løft rundt hjerterota.
11 år gamle Jacob Tremblay er også en sjarmbombe av en barneskuespiller som har lært seg mye om hvordan Hollywood liker veslevoksenhet og sårbarhet på film.
Det, sammen med at Mandy Patinkin får holde noen inspirerende taler og Star Wars-referansene kommer tettere enn porgs i en leketøysbutikk, gjør at mange nok vil kose seg og tørke noen tårer i kinomørket til denne kjernesunne familiehyllesten
Men for meg ble dette en langdryg overdose av klam og tam livsvisdom, så hvis du har lett allergi mot den slags, så er det bare å styre unna denne.
| 0
|
005185
|
Red Sparrow
Skuffende agent-thriller med Jennifer Lawrence.
Jennifer Lawrence prøver seg på en, for henne, ny sjanger.
I Red Sparrow spiller hun en russisk ballerina som blir omskolert til etterretningsagent.
Som alltid stiller Lawrence med upåklagelig innsats og høy innlevelse, men historien er dessverre mindre vellykket.
Det er utfordrende å tro på det vi blir fortalt, fordi regissør Francis Lawrence (The Hunger Games:
Catching Fire, Mockingjay - Part 1 og Mockingjay - Part 2) ikke greier å bygge en sannsynlig verden.
Det finnes spennende enkeltscener med knallhard action, men de dramatiske linjene er flate og har lite substans.
Red Sparrow forsøker kanskje å bli en ny serie, men når den første filmen er såpass middels, til tross for Jennifer Lawrences gode hovedrolle, ser jeg ikke helt hvordan produsentene skal lykkes.
Ballerina blir agent
Dominika Egorova (Jennifer Lawrence) er prima ballerina på Bolsjojballetten i Moskva, men må legge opp etter en skade.
Hennes onkel Vanya Egorov (Matthias Schoenaerts) jobber for den russiske etterretningstjenesten og rekrutterer niesen, som trenger inntekt for å ta seg av sin syke mor.
Dominika blir innrullert i en agentskole, under ledelse av Matron (Charlotte Rampling), der hun formes til å bli en type agent kalt "spurv", og raskt sendt ut på oppdrag i Budapest for å finne identiteten til en muldvarp.
Der oppretter hun kontakt med den amerikanske agenten Nate Nash (Joel Edgerton), og oppdager at de kan ha gjensidig nytte av hverandre.
Red Sparrow er basert på en roman av Jason Matthews, med manus av Justin Haythe, men sistnevnte gjør dessverre ingen spesielt god jobb med å forklare dette universet for oss.
Selve utgangspunktet for historien virker søkt:
En ballerina som blir agent fordi onkelen tror hun har talent.
En nesten parodisk skildret agentskole der alt tilsynelatende handler om sex og ydmykelse.
Og på rekordtid er hun plutselig klar som kaldblodig drapskvinne.
Her går det så kjapt i svingene at det ikke virker spesielt troverdig.
Filmen burde brukt mye mer tid på å etablere Dominikas overgang, men da måtte den også vært betydelig lengre, og den varer allerede i 2 timer og 19 minutter.
Etableres for raskt
Jennifer Lawrence spiller rollen med den samme kontroll og tilstedeværelse som vi kjenner fra Winter's Bone, The Hunger Games, Silver Linings Playbook og andre filmer hun har briljert i gjennom de siste 8 årene.
Selv om historien etableres for raskt, er hun et solid sentrum for begivenhetene.
Her får hun god bruk for sine egenskaper som både actionhelt og karakterskuespiller.
Joel Edgerton er adekvat som hennes amerikanske motstykke, mens et birollegalleri bestående av blant andre Jeremy Irons, Ciarán Hinds, Charlotte Rampling og Mary-Louise Parker sikrer en viss kvalitet.
Men heller ikke de kan gjøre stort, så lenge figurene er tynt skrevne, og først og fremst har funksjonelle formål.
Red Sparrow bygger opp mot et klimaks der det nok er meningen av publikum skal holdes litt i mørke, før en stor avsløring skal komme overraskende på.
Det er dessverre veldig enkelt å forutse det som skal skje, slik at spenningen uteblir.
Det er synd, for regissør Francis Lawrence har god dreis på det filmatiske.
Red Sparrow ser ut som en internasjonal produksjon i mellomfilmstørrelse med et høvelig stort budsjett.
Han trenger bare en bedre historie å fortelle.
Hvis man sammenligner denne filmen med actionrike agentfilmer som James Bond og Jason Bourne på den ene siden, og høydramatiske tv-serier som Le Bureau og The Americans på den andre, blir Red Sparrow dessverre en skuffelse
| 0
|
005187
|
You Were Never Really Here
Joaquin Phoenix er fenomenalt god i brutalt og bekmørkt drama.
Ikke se You Were Never Really Here på en dårlig dag.
Dette er nemlig et brutalt og bekmørkt drama fra den skotske regissøren Lynne Ramsay (Morvern Callar, We Need To Talk About Kevin) med en kruttsterk Joaquin Phoenix i en mentalt nedkjørt hovedrolle.
Den skildrer et spesifikt New York-univers som virker både fremmed og gjenkjennelig på samme tid, og forteller en dyster historie om en figur som forsøker å gjøre det rette i et moralsk forkrøplet miljø.
Filmen beveger seg såpass langt ute i det mørke at man blir litt emosjonelt nummen av det.
Phoenix gjør en imponerende innsats i hovedrollen, mens Lynne Ramsay regisserer med en voldsom estetikk som gjør filmen til en stilsikker prøvelse.
Står overfor mektige og farlige krefter
Phoenix spiller Joe, en stille, men brutal mann som bor sammen med sin aldrende mor (Judith Roberts).
Den mentalt pregede krigsveteranen tjener til livets opphold ved å spore opp forsvunnede jenter i New York.
Når en politiker ber ham finne hans unge datter, Nina (Ekaterina Samsonov), fører det ham til et pedofilt miljø der han plutselig står overfor mektige og farlige krefter.
Å redde Nina vil kreve blod, svette og tårer, bokstavelig talt.
Joaquin Phoenix er fenomenalt god som Joe, en prestasjon som tydeliggjør at denne figuren er en skadet, resignert og motløs sjel, som bare finner en mening og et formål gjennom oppdragene han tar på seg.
Lynkjappe glimt fra fortiden viser hvordan både en voldelig far, krigsopplevelser og menneskesmugling har formet ham til å bli den han er, og hvorfor han går så hardt til verks mot de som forgriper seg mot barn.
Noen varme, fine scener med moren nyanserer bildet av Joe, og viser at han slett ikke har mistet all menneskelighet.
Det oppstår også en slags kontakt mellom ham og den traumatiserte Nina, som forklarer hans videre handlinger.
Et klimaks som både ryster og berører
You Were Never Really Here er i lange strekk et stille og tilbaketrukket drama, men eksploderer jevnlig i voldsomme scener der Ramsay tar i bruk sterke virkemidler.
Det er interessant å se hvordan hun skildrer volden, der vi ofte bare ser det umiddelbare etterspillet, ikke selve hendelsene.
I en smart løst scene fra et bordell for pedofile, ser vi Joe slå fra seg gjennom sikkerhetskameraer, der automatisk vekslende vinkler kun viser korte utdrag fra det som skjer.
I en annen scene på et kjøkken, får en voldshendelse en helt annen utvikling enn man kanskje hadde sett for seg, der Joe viser en nærmest rørende empati med en som nettopp har forsøkt å drepe ham.
Dette fremstår likevel som en svært voldsom film med et mørkt, stilistisk uttrykk som aldri gir håp om særlig mange lyspunkt.
You Were Never Really Here er fantastisk godt filmet av Thomas Townend, og har et særdeles atmosfærisk lydspor, fremhevet av Jonny Greenwoods filmmusikk.
Lynne Ramsays presise og økonomiske manus, basert på en roman av Jonathan Ames, ivaretar den intenst mørke stemningen fra start til slutt, med et klimaks som både ryster og berører, selv om dialogen i de aller siste bildene ikke virker helt sannsynlige.
You Were Never Really Here er alt annet enn en anonym kosefilm, men et sterkt drama som setter spor
| 1
|
005189
|
The Workshop
Blir verken spennende eller interessant.
Du vet hvordan det er å sitte på et seminar du egentlig ikke har særlig lyst til å være på, men er nødt?
Det føles litt på samme måten å se figurene i den franske filmen The Workshop.
De er nemlig samlet til et sommerlig skrivekurs med vekslende grad av motivasjon.
Handlingen snegler seg avgårde med kjedelige figurer og lite spenstige problemstillinger, men omtrent halvveis ser vi endelig konturene av noen spennende og interessant.
Dessverre greier ikke filmen å utnytte historiens potensial fullt ut, slik at The Workshop hverken blir det ene eller det andre.
Skal skrive bok
En gjeng ungdommer møtes altså på et skrivekurs ledet av forfatteren Olivia (Marina Foïs), der målet er å publisere en bok.
Etter flere famlende møter med fåmælte diskusjoner om mulige ideer, begynner Olivia å mistenke at én av ungdommene, Antoine (Matthieu Lucci), har ytterliggående syn som gir negative utslag i den multikulturelle skrivegruppa.
Hun begynner å sjekke ut Antoine nærmere, samtidig som han fatter spesiell interesse for Olivia.
Filmens første sekvenser, der ungdommene forsøker å finne ideer til hva de skal skrive om, stiller hele kurset i et merkelig lys.
Det virker fullstendig urealistisk at disse tynne og uinteressante figurene skal kunne skrive noe som helst som kan publiseres.
Man tror ikke på prosjektet, som er hele historiens utgangspunkt.
Derfor blir det også utfordrende å tro på resten.
Temperatur blir det først når Antoine begynner å formulere tanker og meninger som ikke er politisk korrekte.
Da ser man muligheten for økt dramatikk og engasjement, men dialogen er dessverre for svak.
Manuset utnytter ikke muligheten som ligger der til å diskutere strømninger i samfunnet og politiske utfordringer fra ytre høyre fløy.
Mangler troverdighet
Det er merkelig at The Workshop ikke har blitt bedre.
Regissør Laurent Cantet vant Gullpalmen i Cannes for Klassen i 2008, som også handlet om multikulturelle utfordringer.
Han har også denne gangen co-skrevet manuset sammen med Robin Campillo, som deltok i Cannes med sin egen sterke AIDS-film 120 slag i minuttet i fjor.
The Workshop virker som en velment film, men er dessverre ikke like vellykket som Cantet og Campillos tidligere samarbeid.
Det skjer interessante ting mellom Olivia og Antoine som er severdige, men filmens klimaks, og dets fraværende konsekvenser, mangler dessverre troverdighet.
The Workshop kunne vært et intenst drama om en trist, ung manns farlige lefling med høyreekstremisme, men blir til syvende og sist for tamt og tannløst til å vekke mer enn lunken entusiasme
| 0
|
005190
|
Strangers: prey at night
En alt for langdryg lek med maten.
Strangers: prey at night er oppfølgeren til den ganske gode grøsseren The Strangers fra 2008.
Og her gjentas originalfilmens premiss:
Maskerte ungdommer med skrape våpen som dreper tilsynelatende uten motiv.
Igjen ligger uhyggen i den tilfeldige "feil sted til feil tid"-utvelgelsen av ofrene.
Her serveres vi brutale parteringsdrap satt opp mot amerikansk familieidyll hvor tryggheten i fengende popmusikk og vanligvis hyggelige omgivelser blir hjemmebane for et makabert mareritt.
Filmen er referansesterk og 80-talls retro, og en del scener er virkelig stilige.
Men med paddeflate rollefigurer, en steril bakgrunnshistorie for ofrene våre og en etter hvert alt for langdryg lek med maten fra mordernes side, så blir dette kjedelig skrekk på campingplassen.
På jakt etter kjernefamilien
Kinsley (Bailee Madison) er en tenåringsjente som har skulket skolen og oppført seg så dårlig at foreldrene bestemmer seg for å si opp kabelTV'n og bruke pengene på å sende den ganske så emo datteren på kostskole.
Men for å pynte litt på familiebåndene skal turen til skolen bli en roadtrip med mor (Christina Hendricks), far (Martin Henderson) og storebror Luke (Lewis Pullman).
Første stopp er den landlige campingplassen til tante og onkel, hvor gjestene har dratt for sesongen, og de raskt oppdager at noe ikke er helt som det skal være.
Her er det nemlig tre creepy maskerte ungdommer som dukker opp på de merkeligste plasser med skarpe gjenstander og ekstrem blodtørst.
Jeg er helt for noen idiotiske valg fra dem som jages i en skrekkfilm.
Det kan være både morsomt og troverdig.
Men i Strangers: prey at night går både referanseglede og humring raskt over til oppgitthet.
De stadige elendige valgene fra spesielt Kinsley sørger for at filmen blir stående og spinne i en alt for ensformig jaktsekvens, og når morderne i tillegg begynner å seigpine oss med å la henne stikke av flere ganger, så merker jeg at tålmodigheten med dette skrekkeventyret er nær og ryke for min del.
Flere hakk under originalen
Regissør Johannes Roberts og manusforfatter Bryan Bertino (som også lagde originalen) lesser på med referanser til John Carpenter og B-film horror i sin visuelle stil.
Og til tider er voldssekvensene av den kule og stemningsfulle sorten.
Popmusikken er et sentralt fortellende element og brukes både til å signalisere fare og til å gi tempo til noen stiliserte blodsutgytelser.
Åpningslåten, hvor morderne kjører rundt med Kim Wildes Kids in America på anlegget, gir også filmen en tematisk klangbunn av at disse drapsglade ungdommene er et biprodukt av den amerikanske forstadsidyllen.
Men selv om dette åpner for litt tolkningsrom, og det også antydes at foreldrene i filmen kanskje ikke er helt uskyldige, så viser Roberts og Bertino liten vilje til å gå i dybden.
Der originalfilmen tok tak i "stranger danger" på en fiffig måte, hadde et hint av virkelighetens Manson Family og serverte et uhyggelig godt svar på spørsmålet "Hvorfor gjør dere dette?", er oppfølgeren en simpel kopi som stort sett bare ødelegger den ubehagelige åpne slutten på førstefilmen.
Verdt å se for noen lekre enkeltscener, ellers er det bare å styre unna denne.
| 0
|
005192
|
Lady Bird
En uimotståelig sjarmbombe fra Greta Gerwig.
Regissør og manusforfatter Greta Gerwigs Oscar-nominerte Lady Bird, viser et klart slektskap til de tre filmene hun har gjort sammen med Noah Baumbach (Greenberg, Frances Ha og Mistress America).
Den har den samme typen vimsete og sjarmerende humoren samtidig som Gerwig formidler en omsorgsfull hjertevarme for sine figurer.
Dette er et velskrevet og godt spilt drama om en ung kvinne i oppbruddsfasen mellom ungdomslivet og voksentilværelsen.
Det er også en rørende beretning om vennskap, kjærlighet og løsrivelse fra foreldre.
Lady Bird er en uimotståelig sjarmbombe fra Gerwig, med en fortreffelig hovedrolle fra Saoirse Ronan i sentrum.
Trykker figurene til brystet
"Lady Bird" er navnet som 17 år gamle Christine (Saoirse Ronan) har gitt seg selv.
Hun går siste året på High School i Sacramento, California, og begynner å se konturene av hvem hun kanskje kan bli som voksen.
Filmen skildrer utfordringene som dukker opp i vennskapet med Julie (Beanie Feldstein), det famlende kjærlighetsforholdet til Danny (Lucas Hedges) og gnisningene som oppstår med moren Marion (Laurie Metcalf) angående valg av college.
Samtidig ser vi hvordan de hjemlige konfliktene stadig blir forsøkt dempet av den arbeidsløse faren Larry (Tracy Letts).
Man trykker umiddelbart disse figurene til brystet.
De fremstår som åpne, ærlige og velmenende, og selv deres negative egenskaper og karakteristikker skyldes faktorer og omstendigheter som de fleste kan gjenkjenne.
Gerwigs manus formidler godt hvordan Christine/Lady Bird er et søkende menneske som ikke helt forstår hva som ligger bak morens krav og forventninger.
Hun har heller ikke innsikt i dynamikken mellom foreldrene sine, og har visse problemer med å navigere seg mellom venner og potensielle kjærester i og utenfor skolemiljøet.
Alle disse problemstillingene sys sammen til et morsomt og engasjerende drama som finner poetiske kvaliteter i tilsynelatende dagligdagse øyeblikk.
Skildrer universell problematikk
Saoirse Ronan (Atonement, Hanna, Brooklyn) er imponerende i hovedrollen, der hun gir en nyansert tolkning av Christine/Lady Bird, samtidig som hun får det til å virke enkelt å spille rollen, noe det selvsagt ikke er.
Størst inntrykk gjør likevel Laurie Metcalf i rollen som Marion, spesielt i en kjøresekvens der hun bare bruker ansiktsuttrykk til å formidle alt man behøver å vite om morens kjærlighet til sin datter.
Gerwigs manus kaster heller ikke bort mulighetene til å gi bifigurene i persongalleriet tid til å skinne, uten at det noen gang virker unødvendig eller irrelevant.
Ekstra fint er det å få et glimt av Timothée Chalamet fra Call Me By Your Name.
Her ser vi ham riktignok i en mindre rolle, men han rekker likevel å bekrefte sitt talent.
Lady Bird har noen vesentlige ting å si om oppvekst og familie.
Den skildrer universell problematikk som de fleste har måttet forholde seg til.
Og den forteller historien med en stor dose munterhet som skaper en velkommen kontrast til scenene som river i hjerterota.
Klumpen i halsen og tårene som eventuelt melder seg i øyekroken forårsakes av varme og ømme øyeblikk.
Greta Gerwig gir gode grunner til å glede seg over hennes glimrende egenskaper som historieforteller.
Lady Bird er et lovende tegn på at hun er på god vei til å finne sin egen, unike stemme som filmskaper
| 1
|
005193
|
Røverdatter
Sterk dokumentar om et spesielt far og datter-forhold.
Livet som pårørende til en rusmisbruker skildres rått og usminket i Sofia Haugans sterke og personlige dokumentarfilm Røverdatter.
Her får man følelsen av den konstante motgangen og endeløse rekken av små og store problemer som følger med når en datter forsøker å hjelpe en far som sitter bom fast i narkotikaens jerngrep.
Dokumentaren veksler elegant mellom å være trist og morsom, der sørgelige bilder av tung rus får en kontrast i galgenhumoristiske scener, og fine møter mellom far og datter der familiebåndet er merkbart.
Røverdatter vil kanskje være spesielt nyttig å se for andre pårørende i lignende situasjoner, mens de som ikke har nærkontakt med rusproblematikk, vil få åpnet øynene for et samfunnsproblem som det ikke snakkes så mye om.
Går nært innpå
Kjell Magne har nettopp kommet ut av fengsel, og datteren Sofia forsøker å hjelpe ham med å etablere seg i ny bolig og ny jobb.
Dette gjør hun mens kameraet ruller, der målet kanskje ikke først og fremst er å lage film, men å bli bedre kjent med faren som hun ikke har hatt mye kontakt med på mange år.
Hun gir ham også et kamera, så han kan filme seg selv.
Og det blir tidlig klart at Kjell Magne faller tilbake til gamle vaner, med tung rus og vinningskriminalitet.
Sofias store utfordring blir å finne en avrusningsklinikk som kan ta imot både faren, kjæresten Trude og hunden deres.
Det må ha vært en spesielt vanskelig film å lage, fordi den går så nært innpå det personlige og private.
Sofia konfronterer faren med hvilke problemer hans rusmisbruk har medført for henne, og filmen viser tydelig at han forstår, men at visse ting rett og slett er for vanskelige å snakke om.
Kjell Magne fremstår som en i utgangspunktet snill og hyggelig person, men sterkt preget av mange år med rus og alkohol og lever uten sikkerhetsnett.
Sofia blir nødt til å påta seg en slags morsrolle for sin egen far, som omtaler seg selv som en 54 år gammel gutt.
Det gjør inntrykk å se henne ta seg av praktiske detaljer rundt Kjell Magnes hverdag, i møte med et hjelpeapparat som kanskje ikke alltid er så smidig som man kunne ønske, samtidig som hun er nødt til å slukke branner som stadig blusser opp rundt faren.
Både fine og fæle øyeblikk
Røverdatter kan sees på som en slags søsterfilm til fjorårets dokumentar Natta pappa henta oss, som handlet om regissør Steffan Strandbergs alkoholiserte mor.
Nå handler det altså om Sofia Haugans rusmisbrukende far.
Dette er en videreutvikling av kortfilmen Litt om min far, som var hennes eksamensfilm fra filmskolen på NISS i 2012.
Den nye filmen er friskt og spennende fortalt, med et observant kameraarbeid som fanger inn både fine og fæle øyeblikk, dyktig klippet sammen til en helhetlig historie.
Noen smarte montasjesekvenser underveis utdyper rusens galskap og den evige runddansen det kaster Sofia ut i som nærmeste pårørende.
Den avslutter heldigvis med et glimt av håp, men med en stor grad av sober realisme.
Røverdatter er en glimrende dokumentarfilm om et spesielt far og datter-forhold der man imponeres av pågangsmotet og røres av kjærligheten som av og til skinner gjennom de mørke skyene.
Man ønsker åpenbart filmens subjekter det aller beste.
| 1
|
005194
|
120 slag i minuttet
Sterkt og rørende aidsdrama.
Den franske filmen 120 slag i minuttet har en tittel som spiller både på en velbrukt hastighet i dance-musikk og hovedpersonenes hjerterytme.
En av dem sier på ett tidspunkt at han føler det som om han lever litt mer etter at han fikk hivdiagnosen.
Han spøker det vekk i neste sekund, men det er fullt mulig å tro på det.
Filmens figurer preges nemlig av brennende engasjement, sterk livslyst og beinhard opprørsvilje, på tross av, eller kanskje på grunn av, aidstrusselen som henger over dem.
Regissør og manusforfatter Robin Campillo har laget en imponerende god film om livet sett fra mennesker i dødens posisjon.
Høy temperatur og store følelser
Handlingen foregår i Paris i første halvdel av 1990-tallet, der vi introduseres for en gruppe unge aktivister i ACT UP, en organisasjon for hivsmittede og aidssyke.
De protesterer mot myndigheter som ikke gjør nok og legemiddelfirmaer som de mener holder viktige funn hemmelige for profitt.
Vi følger dem i interne diskusjoner med høy temperatur og store følelser og i demonstrasjoner der de tar i bruk sterke virkemidler for å bli hørt.
Etter hvert blir vi ekstra godt kjent med Sean (Nahuel Perez Biscayart) og Nathan (Arnaud Valois), som finner sammen gjennom aktivismen.
Filmens første halvdel fører oss effektivt inn i dette miljøet (basert på virkelighetens ACT UP), der Robin Campillo på dyktig vis formidler all den informasjonen vi trenger for å forstå hva som står på spill.
Figurene vi møter er syke, står i fare for å bli det, eller er pårørende av hivsmittede, og kjemper en innbitt kamp for å bli hørt i et samfunn som kanskje ikke er spesielt interessert i aidsproblematikk.
Filmen bombarderer oss med opplysninger, terminologi og problemstillinger som kanskje går over hodene våre, men som gjør det klinkende klart at dette er noe hovedfigurene brenner for.
Man forstår at de virkelig MÅ brenne for det, for det står bokstavelig talt om livet.
Store konstraster
Det gjør inntrykk å se noen av disse varme, engasjerte og aktive figurene kjempe en tilsynelatende håpløs kamp for å kunne fortsette å leve.
Spesielt sårt er det å se hvordan kjærlighetsforholdet mellom Sean og Nathan preges av en forverring i den enes tilstand.
Det er en enorm kontrast mellom vedkommende sin glød og kampvilje i filmens første del og frykten, resignasjonen og motløsheten man ser senere.
Likevel smører ikke Robin Campillo på med unødige virkemidler i verken manus eller regi for å vekke publikums sympati.
Det behøves ikke, fordi historien er såpass sterk i seg selv, og skuespillerne er flinke til å formidle figurenes problemstillinger uten å overdramatisere.
120 slag i minuttet handler altså om mennesker som kan risikere å dø, men er en livsbejaende film som fortelles med kraftfull energi.
Personskildringene og miljøbeskrivelsen sitter som et skudd.
Det samme gjør den velskrevne dialogen, fremhevet av god klipping og instruksjon.
Filmen formidler mange små historier og skjebner som sammen gir oss et godt inntrykk av kampene som ble utkjempet på 1990-tallet for å øke kunnskapen om hiv og aids, noe det fremdeles er behov for.
120 slag i minuttet gjør oss klokere, og er et sterkt og rørende drama som aldri blir sentimentalt.
| 1
|
005195
|
Jeg vet hvem du er
Småfiffig, men langdryg krimskrekk fra Island.
Jeg vet hvem du er bruker øde natur, blodig symbolikk og forsvunne barn til å skape uhygge på den Islandske landsbygda.
Her kombineres flere sorgtunge handlingstråder sammen i en overnaturlig krim som både prøver å skremme og trekke oss inn.
Filmen, som er basert på Yrsa Sigurdardóttirs bok med samme navn, har noen fiffige fortellergrep, og det høstes mye gysende stemning fra forblåste kystlandskap.
Men i filmversjonen er historien slapt bygd opp rundt et svakt rollegalleri, og spenningen sløves av at filmen repeterer sine skrekkelement til det kjedsommelige.
Gamle synder, ferske dødsfall
Et mystisk selvmord, hvor en 70 år gammel kvinne har fått skamfert ryggen med religiøse symboler, setter legen Freyr (Jóhannes Haukur Jóhannesson) på sporet av en 60 år gammel forsvinningssak.
Freyr er selv i sorg etter at sønnen hans forsvant sporløst for tre år siden.
Og han synes stadig han ser en ung mann som prøver å veilede han i etterforskningen.
Samtidig følger vi trekløveret Katrín (Anna Gunndís Guðmundsdóttir), Garðar (Thor Kristjansson) og Líf (Ágústa Eva Erlendsdóttir) som har reist ut til et forlatt fiskevær for å pusse opp og bo i et gammelt hus.
Et sted med forbindelser til selvmordet som Freyr etterforsker.
Skuespillertrioen i det øde huset leverer svakt sjangerspill over et klassisk trekantmotiv.
Og mellom en stadig jakt på mobilsignal og et gravkors som aldri ligger i ro, klarer ikke filmen å gi noen særlig god bakgrunn for at disse menneskene har valgt å reise sammen ut i ødemarken.
Det mangler rett og slett driv i både rollegalleri og handling i denne filmatiseringen.
Med unntak av Jóhannes Haukur Jóhannesson i hovedrollen, blir figurene anonyme og pregløse.
Og etterforskningen av den makabre forsvinningssaken mangler både intensiteten og finessen i avsløringene som trengs for å fenge som krim.
Blir aldri skummel
Regissør Óskar Thór Axelsson viste med den ferske advokatserien Stella Blómkvist at han har et lekent blikk for konvensjoner og en vilje til å prøve nye ideer i godt opptråkkede sjangerspor.
Den lekenheten er det dessverre lite av i Jeg vet hvem du er.
Brautende lydeffekter og enkle lommelyktbaserte "jump scares" er hovedbestanddelene i filmens visualisering av det overnaturlige.
Som også lener seg vel hardt på skrekklisjeer om ondskap som stammer fra en streng kristen oppvekst.
Og selv om kulissene og naturlandskapene er nær perfekte for en real krimgyser, så får Axelsson lite ut av både de religiøse motivene, den underliggende blodtørsten og det menneskelige dramaet.
En smart løst sisteakt gir filmen et løft, men Jeg vet hvem du er blir aldri mer enn en seig dramakrim kledd opp i middels skummel skrekkdrakt.
Den fester seg hverken i hukommelsen eller i ryggmargen.
| 0
|
005196
|
Vokterskene
Eksepsjonelt vakkert filmet.
Vokterskene er en nydelig film som effektivt fører oss tilbake i tid og rom til Frankrike anno 1915.
Regissør Xavier Beauvois (Om guder og mennesker) romantiserer landsbygda med gylne bilder i cinemascope, samtidig som han forteller overbevisende om kvinnene som tar seg av en gård mens mannfolka kjemper første verdenskrig et annet sted.
Historien fortelles i et avmålt tempo, der man får god tid til å la både figurer, omgivelser og samfunnsstruktur synke inn, før man aner konturene av filmens store konflikt.
Vokterskene er eksepsjonelt vakkert filmet, nærmest malerisk, og fortelles med en stille dramatikk som like fullt har tyngde og slagkraft.
Styrer gården mens mannfolka kriger
Matriarken Hortense (Nathalie Baye) styrer hjemgården sammen med datteren Solange (Laura Smet) mens sønnene Constant (Nicolas Giraud) og Georges (Cyril Descours), samt svigersønnen Clovis (Olivier Rabourdin), er ute i krigen.
De trenger mer arbeidskraft, og leier inn den unge, foreldreløse kvinnen Francine (Iris Bry), som snart viser seg å bli en verdifull del av gårdsdriften.
Når Georges kommer hjem på permisjon fra fronten, fatter han en spesiell interesse for Francine, som på sin side øyner et håp om å kunne etablere seg fast på gården.
Omstendighetene skal imidlertid by på utfordringer.
Regissør Xavier Beauvois har selv co-skrevet manuset, basert på en roman av Ernest Pérochon, og bruker lang tid på å etablere figurene og deres miljø.
Vi får ta del i dagligdagse gjøremål, og får en følelse av strevet og slitet disse kvinnene må gjennom for å holde gårdsdriften i gang.
Vi får også en god følelse av hvor isolerte de er fra omverdenen.
Man reiser med hest og kjerre eller tog og kommuniserer kun via brev.
Filmen gir også en interessant innføring i hvordan bønder jobbet for hundre år siden, med enkle redskap og mye muskelkraft.
De driftige kvinnene på gården tar imidlertid i bruk tekniske nyvinninger for å gjøre arbeidet mer effektivt.
Man ser den nye tid i anmarsj på flere måter, mens samfunnsstrukturen er fastlagt av gamle tradisjoner, noe som forårsaker noen av filmens problemstillinger.
Klokt fortalt historie
Figurene i filmen er sterkt preget av krigens konsekvenser, selv om kamphandlingene foregår andre steder.
Man får stadige påminnelser om hva dette koster familiene på bygda, og hvilke følger det kan få om man mister noen.
Derfor kan man også forstå noen av figurenes handlinger i filmen, som kan fremstå både harde og kaldblodige, men som i beste mening er ment å beskytte den nærmeste familie.
Spesielt gjelder dette Hortense, som spilles med autoritet av veteranen Nathalie Baye, mens nykommer Iris Bry imponerer med behersket spill som Francine, både i glede og sorg.
Filmens mannlige rollefigurer gir et sårt bilde av den bitre tomheten de føler etter sine opplevelser på slagmarken.
Vokterskene fortelles i et rolig og behagelig tempo der den store dramatikken ligger i dynamikken mellom figurene.
Publikum får god tid til å studere hovedpersonene, som alle opplever store forandringer gjennom en historie som spenner over fem år.
Bare én gang bruker Xavier Beauvois et direkte billig fortellergrep, nemlig et tilfelle av ekstremt dårlig timing, der noen får et glimt av en situasjon som mistolkes i aller verste mening.
Et annet punkt som gir et lite fratrekk, er filmmusikken av legenden Michel Legrand.
Han har riktignok komponert nydelige toner, men denne musikken sukrer i blant lydbildet unødig mye.
Ellers er Vokterskene en klokt fortalt historie fra et spesifikt sted i en spesifikk tid, med fotografi i verdensklasse av den franske veteranen Caroline Champetier.
Det gjør det til en visuell nytelse å observere dette stille og engasjerende dramaet med interessante figurer som risikerer mye
| 1
|
005200
|
Ready Player One
En popkulturell gullgruve med utallige morsomme referanser.
Enhver som noensinne har hatt selv den minste interesse for film, spill og musikk fra 1980-tallet vil elske Steven Spielbergs filmatisering av Ernest Clines roman Ready Player One.
Dette er nemlig en popkulturell gullgruve med utallige morsomme referanser.
Spielberg tar i bruk alle sine triks for å trekke oss inn i en virtuell drømmeverden, der mellommenneskelige forhold likevel spiller en avgjørende rolle.
Ready Player One er sprekt og oppfinnsomt fortalt, med flere fantastiske scener som vekker nostalgisk glede.
Dette er rett og slett klassisk Spielberg-underholdning i en modernisert utgave.
Handlingen er lagt til 2045, der virkeligheten er så grå at de fleste bruker det meste av sin tid i den virtuelle spillverdenen Oasis.
Spillets avdøde skaper, James Halliday (Mark Rylance), har skjult tre nøkler som vil gi finneren kontrollen over hans store formue og hele Oasis, men fem år har gått og de fleste har gitt opp.
Wade (gamertag:
Parzival) (Tye Sheridan), Samantha (gamertag:
Art3mis) (Olivia Cooke) og en håndfull andre spillere har imidlertid ikke gitt opp.
Det har heller ikke det store selskapet IOI, under ledelse av skruppelløse Nolan Sorrento (Ben Mendelsohn).
Når Wade/Parzival kommer på sporet av den første nøkkelen, får han IOI etter seg, og må få hjelp av Samantha/Art3mis og de tre andre spillerne i gruppa som kaller seg High-Five.
Suges inn i et fascinerende univers
Filmens introduksjon av Oasis er virkelig et sirkus av visuelle inntrykk som er så sterke at man umiddelbart forstår hvorfor figurene foretrekker å være der.
Det er også i denne spillverden at filmen er på sitt aller beste.
Man suges inn i et fascinerende univers, som kan minne om allerede eksisterende spillmekanikk og teknologi, bare uendelig mye mer avansert og med uante muligheter.
Dette er en fest for både øyne og ører, og med en historie som diskuterer relevante problemstillinger rundt vår skjermbruk, slik den allerede påvirker oss i dag.
Ready Player
One kan sees på som et forvarsel til hvordan vår avhengighet til virtuelt innhold kan utvikle seg.
Tye Sheridan og Olivia Cooke er et sympatisk tospann, som aldri blir eksponert utover det mest grunnleggende, men nok til at man føler et ønske om at de skal lykkes.
Det nærmeste teamet rundt dem blir dessverre litt tynt og kjedelig fremstilt, og er ikke en morsom gjeng man ønsker å henge sammen med lenger enn nødvendig.
Da fungerer skurkegalleriet bedre, med den australske skuespilleren Ben Mendelsohn (best kjent som Orson Krennic i Rogue One: A Star Wars Story) i en sedvanlig usympatisk rolle, og T.J. Miller som den komisk tøffe avataren i-R0K.
Nostalgiske vink
Ready Player One er altså stappfull av referanser til kjente elementer fra popkulturen, og de fleste av dem skal du få oppdage selv, for det er halve moroa, men jeg koster på meg noen detaljer (spoiler advarsel), som at man tidlig i filmen kan spotte RoboCop i bakgrunnen.
Et annet sted deltar Freddy Krueger fra A Nightmare on Elm Street i kamp på planeten Doom.
Perzival deltar i et spekakulært billøp med en DeLorean DMC-12, mens Art3mis kjører motorsykkelen fra Akira.
Og det topper seg kanskje når Jernkjempen går i kamp med Mechagodzilla.
Filmen komponist, veteranen Alan Silvestri, får sneket inn en liten Tilbake til fremtiden-referanse til seg selv på lydsporet, og selv a-Ha får sin velfortjente referanse, selv om vi dessverre ikke får hørt Take On Me (som er med i en av filmens trailere).
På ett tidspunkt gjør for øvrig den norske oversetteren en fatal tabbe, nemlig å skrive at romskipet Sulaco er fra Alien, når alle vet at det er fra oppfølgeren Aliens.
Fy skam!
Noen vil kanskje kalle Ready Player One overlesset, for her er det virkelig mye å ta inn over seg.
Dette er en godtepose av nostalgiske vink og smarte referanser, noen av dem åpenbare, andre mer diskret plassert i bakgrunnen.
Filmen må trolig sees et titalls ganger for å få med seg alt, og den er heldigvis så god at jeg allerede gleder meg til å se den igjen.
Steven Spielberg viser her en visuell vitalitet og vill fortellerglede som gjør det desto mer utrolig å tenke på at han er 71 år gammel, ikke 21.
Ready Player One er ikke helt på høyde med hans aller beste, noe de færreste filmer er, men er hans desidert morsomste fantasifilm på lenge!
| 1
|
005201
|
Operasjon mørkemann
Heilstøypt krim for born.
Med kirurgisk presisjon har regissør og manusforfattar Grethe Bøe-Waal adaptert den fyrste forteljinga i Jørn Lier Horst og Hans Jørgen Sandnes sin populære barnebokserie om Detektivbyrå nr.2 til ein spennande og omtenksam detektivfilm.
Hennar førre "operasjon", kinosuksessen Operasjon Arktis, fekk terningkast 5 her i Filmpolitiet, og Bøe-Waal viser igjen at ho har eit talent for effektiv visuell forteljing, med passande spenningsbygging mynta på barn i småskulen.
Sherlock Holmes Jr.
Filmen set tonen godt frå fyrste augeblink, med ein flott animert tittelsekvens og treffande musikk - truleg inspirert av Hans Zimmer sitt Sherlock Holmes-tema.
Deretter er det rett på action, med syklar som raser nedover steinlagde gater i den fiktive Sørlandsbygda Elvestad.
Detektivparet blir knapt introdusert før dei er rett på sin fyrste etterforsking - saka om dei mystiske hòla på "Fantesletta".
Det merkast at filmen er påtenkt eit publikum med ørlite førehandskunne, men det er ikkje gjort slik at det er vanskeleg å henge med.
Når me møter Tiril og Oliver har dei allereie skaffa kontor og utstyr, som seg hør og bør for privatetterforskarar.
Alle dei relevante fjesa i forteljinga blir kjapt introdusert, med fleire kjende namn i nøkkelroller.
Deriblant Jon Eikemo, Finn Schau og Lise Fjeldstad, samt Pål Sverre Hagen som "Onkel" politi og Eldar Vågan som Bestefar.
Handlinga utspelar seg etter klassisk spenningsfilmformel, med kamera og klippearbeid som er skreddarsydd eit yngre publikum.
Bruken av låge kameravinklar og nærbilete på borna gjev kjensla av å sjå alt frå deira perspektiv, samtidig som det byggar oppunder det småskumle med at dei går og etterforskar slik på eigenhand.
Sett bort frå periodiske besøk frå bestefaren med den "snåle dialekta" tilbringar nemleg Tiril (Emma Kilane) og Oliver (Thomas Farestveit) haustferien sin nesten fullstendig utan oppsyn.
Me ser ikkje ein gong ansiktet til foreldra deira, og høyrer dei berre når dei seier god natt i ei overnattingsscene.
Borna hamnar ikkje i spesielt stor fare i filmen, men der er ein del nattescener der "Mørkemannen" står for nok smågrøss til at 9-årsgrensa er forståeleg.
Blandar inn historiske realitetar på ein fin måte
Filmen får eit pluss i boka for å prøve å adressere eit stykke norsk historie mange kanskje ikkje har høyrd so mykje om.
Mysteriet tar som nemnd utgangspunkt i den såkalla "Fantesletta", og det forklarast kort kva ein "Fant" var, og korleis dei vart behandla rundt slutten av 1800-talet.
Dette blir dels gjort gjennom minna til Bestefar, men òg ved eit kort og artig sideplot om ei filminnspeling som føregår i Elvestad, der regissør Bøe sjølv har ei gjesterolle.
Film er jo for mange eit viktig hjelpemiddel for historieforståing.
Difor er det forfriskande å sjå ein film ta tak i ein av dei mindre sympatiske tinga Noreg har vore med på, og gjere lærdom ut av det.
Når alle puslebitane er satt saman viser Operasjon Mørkemann seg å vere ein heilstøypt krimfilm for born.
Emma Kilane og Thomas Farestveit er begge veldig flinke, og bringer med seg ein smittsam positivitet og energi til rollefigurane sine.
Filmen legg seg som eit fint mellomledd mellom barne-tv for dei minste og det mørkare, ofte apokalyptiske "Young Adult"-filmlandskapet.
Me får nok sjå Detektivbyrå nr. 2 løyse fleire saker i framtida.
| 1
|
005202
|
The Death of Stalin
Hoderystende humoristisk satire.
I denne sorte komedien viderefører britiske Armando Iannucci den politiske satiren som han har perfeksjonert i serier som The Thick of It og Veep.
Historien er basert på maktspillet som settes i gang når generalsekretæren i det sovjetiske kommunistpartiet dør i 1953.
Virkelighetens omstendigheter er bekmørke, men filmen avkler de historiske hovedpersonenes maktbegjær, feighet og løgnaktighet.
The Death of Stalin er ikke laget som en latterfest, men er en skarp og presis satire som skildrer politisk absurditet på en særdeles underholdende måte.
Mange vil fylle maktvakuum
Filmens første del understreker akkurat hvor stor makt Josef Vissarionovitsj Stalin (Andrew McLoughlin) har i Sovjetunionen, og hvor enormt stor fryktbasert respekt hans undersåtter har for ham.
Når han uventet dør, oppstår det plutselig et maktvakuum som opptil flere i kommunistpartiets sentralkomité ønsker å fylle, blant andre Khrusjtsjov (Steve Buscemi), Berija (Simon Russell Beale), Malenkov (Jeffrey Tambor) og Molotov (Michael Palin).
Utfallet er godt kjent.
Det er ikke sikkert det forløp akkurat slik Iannucci forteller det, men det er likevel hoderystende humoristisk å se filmens versjon av hvordan det kan ha gått til.
The Death of Stalin er basert på den franske tegneserien La mort de Staline av Fabien Nury og Thierry Robin, og det er all grunn til å mistenke både filmen og dens kilde for å ta seg store kunstneriske friheter med de historiske fakta.
Armando Iannucci skal imidlertid ha sagt at han faktisk har tonet ned virkelighetens absurditeter for å gjøre filmen mer troverdig.
Det er likevel nok igjen.
Det tilfeldige maktmisbruket man ser her er surrealistisk.
Uskyldige blir beordret drept i hopetall rett etter Stalins død, ofte bare fordi man var på feil sted til feil tid.
Sentralkomiteens medlemmer går bokstavelig talt over lik for å fremme egne agendaer.
Og de snur kappen etter vinden for å styrke egne posisjoner, blant annet bitende skildret i en sekvens der sentralkomiteen skal stemme over saker som avgjør veien videre.
Dette er altså politikk i ekstremversjon.
Paralleller til vår egen tid
Persongalleriet er stort og saftig, med langt flere figurer enn de som allerede er nevnt.
Blant annet dukker Rupert Friend og Andrea Riseborough opp som Stalins uforutsigbare barn, Olga Kurylenko som en opprørsk pianist og Jason Isaacs som den hardbarkede feltmarskalk Zjukov.
På toppen av rollegalleriet troner Steve Buscemi som den joviale, men farlige Khrusjtsjov, Simon Russell Beale som den iskaldt beregnende Berija og Jeffrey Tambor som den maktutfordrede Malenkov.
Felles for samtlige skuespillere, er at ingen prøver å spille russere, men fremfører all dialog med den dialekten de har.
Det gir hele filmen et teatralsk preg som er med på å understreke det absurde i historien som utspiller seg.
The Death of Stalin er en politisk farse som det nesten ikke skulle være lov å le av, når man tenker på de menneskelige lidelsene som ligger bak hendelsene den er bygget på.
Likevel er det tidvis ubetalelig morsomt når grådige motiver hos smålige menn i mektige posisjoner blir avslørt.
Den har også klare paralleller til det politiske landskapet i vår egen tid som gjør filmen smertelig aktuell.
Armando Iannucci befester med dette sin posisjon som en av samtidens skarpeste satirikere.
The Death of Stalin fortjener et politisk bevisst publikum med sans for sofistikert humor
| 1
|
005203
|
Gringo
Halvhjertet krimkomedie som nesten aldri er morsom.
Gringo er etter alt å dømme et velment forsøk på å lage en sort krimkomedie i et Breaking Bad-lignende univers.
Dessverre bruker regissør Nash Edgerton alt for lang tid på å etablere historien, slik at filmen rekker å bli kjedelig.
Dessuten består persongalleriet av figurer som enten ikke er sympatiske nok til å elskes, eller onde nok til å hates.
Man bryr seg mindre om hvem som lykkes eller går til grunne i denne historien, som også preges av blasse spenningssekvenser uten den nødvendige temperaturen.
Gringo er så middelmådig på alle felt at det er vanskelig å opparbeide seg noen entusiasme for resultatet.
Fastlåst situasjon i Mexico
Harold (David Oyelowo) er ansatt i et legemiddelfirma i Chicago ledet av Richard (Joel Edgerton) og Elaine (Charlize Theron).
Han ringer dem fra Mexico og forteller at han er kidnappet av skurker som krever 5 millioner dollar i løsepenger.
Så spoler historien noen dager tilbake i tid, når Harold, Richard og Elaine drar sammen til et laboratorium i Mexico, og vi får etter hvert fortalt hvorfor denne kidnappingen skjer.
Det er starten på en fastlåst situasjon som gjør at Richard ringer sin bror Mitch (Sharlto Copley), en tidligere leiesoldat, som får oppgaven om å finne Harold.
Introduksjonen av de tre hovedpersonene mangler futt og energi.
Det svake samspillet gjør at figurskildringene aldri tar ordentlig av, spesielt når det gjelder Theron og Edgerton, for det kan nesten virke som om de kjeder seg litt i rollene.
David Oyelowo (Jack Reacher, The Butler, Selma) er en dyktig skuespiller, men heller ikke hans hovedrolle har den karismaen som historien hadde trengt for å fenge interesse.
Det er langt flere figurer og sammenhenger som utgjør denne historien, og ikke alle er like viktige og avgjørende.
Blant annet kan man undre på hva en skuespiller som Amanda Seyfried gjør her i en liten og overflødig rolle.
Sharlto Copley er et velkomment tilskudd når hans figur blir trukket inn, men den tøffe, sjarmerende og idealistiske Mitch blir ikke brukt nok.
Mangler spenningsnivået
Historien er full av svik og dobbelt-svik, der figurenes planer og motivasjoner er i konstant endring.
Den største underholdningsfaktoren ligger i spenningen rundt hvem som kommer best ut av omstendighetene, der det etter hvert blir både blodig og barskt.
Dessverre fremstår Anthony Sambakis og Matthew Stones manus lite vitalt og originalt.
Gringo er en halvhjertet krimkomedie som sjelden er morsom nok, og som mangler spenningsnivået man har lov å forvente med så mange gode navn involvert i produksjonen.
Derfor er filmen rett og slett en skuffelse.
| 0
|
005205
|
Hatets vugge
Eit dystert innblikk bak ein politisk fasade.
Etter å ha storma inn på banen under valet i mai 2012, då dei gjekk frå 0 til 21 seter i parlamentet, har det greske ekstremhøgrepartiet Golden Dawn vore omsverma av kontrovers.
Over ein periode der fleire av dei høgast akta medlemane i partiet – inkludert leiaren Nikolaos Michaloliakos – satt i varetekt i vente av rettssak, fekk regissør Håvard Bustnes lov til å fylgje tre av kvinnene som haldt ting gåande i mellomtida.
Det han fann var ein organisasjon som verkeleg er nettopp det dei sjølv nektar for å vera – ei rørsle med nazistiske trekk.
Med lovnadar om å vise dei fram som vanlege familiefolk, fekk Bustnes imponerande nær tilgang på Dafni, Jenny (Eugenia), og Ourania, tre kvinner som i isolerte tilfelle kunne blitt opplevd som nettopp det – vanlege.
Mellom intervjua får me likevel servert klipp frå nyheiter og YouTube som står i sterk kontrast til imaget dei vil fremja.
Til dømes argumenterer Jenny gjentekne gonger for at det ikkje er noko samanheng verdt å diskutere mellom Golden Dawn sin nasjonalisme og nazisme.
I eit klipp frå gresk TV erklærer mannen hennar, Panagiotis at han verken er fascist eller rasist, men heller ein tribalist.
Samtidig har han ein tatovering på armen som seier Sieg Heil, skrive med gotisk font.
I ei anna scene sit Dafni og snakkar med barnebarna sine.
Ho oppmodar dei til å snakke om dei negative sidene til barn med utanlandsk bakgrunn, før ho sendar dei til å leike med særs realistiske pistolar og maskingevær.
Tidleg krøkast…
Bileta snakkar høgast
Ikonografien er tydlegare i språket enn Golden Dawn sjølv er, noko som best eksemplifiserast av logoen til partiet.
Ein svart meander (spiralaktig buktning/band med rettvinkla haker) med kvit bord på raud bakgrunn er vanskeleg å tolka so veldig mange vegar - spesielt sett saman med bruken av romersk helsing.
I mindre vaktsame augeblink fangar kameraet òg opp kvinnene prate om ein "Zion-protokoll", og den verdsspanande jødiske konspirasjonen.
Filmen startar med ei undring over kva som skjedde med Hellas i etterkant av finanskrisa.
Det er ikkje noko Bustnes eigentleg kjem til botn i.
Heller ikkje kjem det forklaring på korleis kvinnene hamna på slik ein ytterkant i politikken.
Til det er han for fascinert av fasaden Dafni, Jenny og Ourania er med på å oppretthalde rundt Golden Dawn.
Utan at det trekkjer noko frå slagkrafta til sidestillingane han gjer.
Bustnes deltar òg sjølv i filmen, både ved å snakke med intervjuobjekta, og som forteljarstemme - med blanda suksess.
Fleire av tilfella der han legg tankane sine over bilete opplevast det som smør på flesk.
Andre gonger verkar han å trekke konklusjonar som ikkje heilt blir støtta av det me får sjå.
Han kunne godt latt bileta snakke endå meir for seg sjølv.
Det er nemleg lite som er spesielt uklart.
Masken
Som de facto leiar mens faren er fengsla, visar Ourania fram ei side milevis frå den glade ungdomen ho presenterer seg som tidleg i filmen.
Ho går frå å snakke om sin kjærleik for dyr og avfeie fordommar om at dei er vonde, blodsugande fascistar, til å nytte særs fiendtleg retorikk mot sine politiske motstandarar etter valet i 2015.
Når Bustnes konfronterer ho med ideen om at ho har på ei maske når dei er saman, blir han møtt med eit likegyldig trekk på skuldrene.
"It's not a mask." er svaret han får.
"Everything is a part of me".
Golden
Dawn gjekk ikkje so mykje framover i dei to vala i 2015 som dei skulle ynskja.
Sant nok vart dei det tredje største partiet i landet, men om ein tel seter i parlamentet ligg dei under nivået dei låg på i 2012.
Det gjer det ikkje mindre skummelt å sjå ein organisasjon med ein sopass støtte av folket indoktrinere medlemane sine med antisemittisme og våpentrening.
Bustnes avsluttar filmen med ein potent Gudfaren-referanse som elegant støtter ideen om at bak fasaden til Golden Dawn er det dystre ting som føregår.
| 1
|
005206
|
A Quiet Place
Spenninga er til å ta og høyre på.
John Krasinski er nok for mange best kjent som skodespelar i komiserien The Office, der han figurerte som den elskverdige skøyaren Jim Halpert.
Etter å ha regissert to heller låg-profilerte dramakomediar slår han med sin tredje film til med eit kjempetreff av ein spenningsfilm.
A Quiet Place er ein overmåteleg god og oppfinnsam høg-konsepts "sci-fi"-thriller, som leikar med publikum si oppleving av lyd på ein særdeles godt gjennomført måte.
Me vert droppa ned i handlinga ikkje lenge etter at eit eller anna har skjedd.
Ein familie saumfer ein delvis rasert daglegvarehandel.
Lyd-designet fortel oss at dei har ei døv dotter, so til å byrje med er det ikkje merkverdig at alle kommuniserer med teiknspråk.
Men reaksjonen frå foreldra då minsteungen plukkar opp ei leike med potensial til å lage bråk, avslørar at det ligg noko meir bak.
Frykta lyser i augo på dei medan faren held pusten og forsiktig lirkar ut batteria av leikeromskipet.
Vidare økonomisk bruk av montasje fortel oss alt me treng å vite: noko form for monster har rasert verda slik me kjenner den, dei er vanskelege å drepe, og har ekstremt god høyrsel.
Kvalitet i alle ledd
Krasinski er minst like god framom kamera som bak.
Han overtyder til dei grader som faren Lee, som saman med kona Evelyn (Emily Blunt) og barna Marcus og Regan (Noah Jupe og Millicent Simmonds) må leve fullstendig stille for å unngå fare.
Det meste av handlinga i A Quiet Place er sentrert rundt ein liten gard familien har lydisolert so godt dei kan.
Harde flater er dekka med tøy so langt det rekk, dei går alltid berrføtt, og alle stiar dei nyttar er fylt med sand.
Ein får verkeleg kjensla av at sjølv lyden av ei knappenål som fell er nok til å tiltrekke dei livsfarlege monstera.
Den særdeles sparsame dialogen er so godt motivert av handlinga at den aldri vert sakna.
Ein tar seg heller i å fundere på kvifor so mange andre filmar lener seg på munnleg eksposisjon.
Det vetle av nødvendig dialog føregår anten ved teiknspråk eller utrykksfulle blikk.
Det er gjort ein kjempegod jobb med rollebesetninga, og dei to barneskodespelarane held lett fylgje med rutinerte Blunt og Krasinski.
Det må vere utruleg vanskeleg å leve sopass på tå hev heile tida, og dei sel konseptet so godt at ein kvar uheldig lyd landar med all påtenkt vekt.
John Krasinski viser stort potensial
A Quiet Place fokuserer ikkje veldig mykje på "sci-fi"-delen av plottet, men desto meir på skrekken som kjem med kampen for å overleve.
Den ulidelege spenninga er balansert med ein interessant familiedynamikk, og alle dei fire hovudkarakterane har si utvikling i historia.
Det er imponerande arbeid frå ein trio manusforfattarar (inkludert Krasinski) som ikkje har laga noko anna nemneverdig.
Det er sjeldan kost å sjå ein thriller som er so nøyaktig plotta og regissert som det her, og eg kan ikkje hugse å ha sitte so spent i kinosetet sidan It Comes at Night i fjor sommar.
John Krasinski gjer sjumilssteg oppover lista over regissørar verdt å fylgje med på, og eg kryssar fingrane for at det det blir like spennande neste gong me høyrer frå han.
| 1
|
005207
|
Phantom Thread
Et gledelig sterkt og elegant drama.
Man burde takke høyere makter for at et nytt samarbeid har oppstått mellom regissør Paul Thomas Anderson og skuespiller Daniel Day-Lewis, 10 år etter There Will Be Blood.
I Phantom Thread resulterer det i et spennende portrett av en kompleks mann i et utfordrende forhold.
Andersons manus er full av skarpe og detaljrike observasjoner rundt både figurene og fagfeltet de opererer i.
Av og til risikerer situasjoner og replikkvekslinger å bli overtydelige, men reddes alltid inn på grunn av Andersons filmatiske fingerspissfølelse og Day-Lewis sin kompromissløse rolletolkning.
Han støttes utmerket av to fortreffelige medspillere, Vicky Krieps og Oscar-nominerte Lesley Manville.
Dette gjør Phantom Thread til et gledelig sterkt og elegant drama som lyser av klasse.
Muse og elsker skaper friksjon
Handlingen er lagt til 1950-tallets London, der kjoledesigneren Reynolds Woodcock (Daniel Day-Lewis) driver et motehus på toppnivå sammen med søsteren Cyril (Lesley Manville).
Han er svoren ungkar, men blir fascinert av den unge og viljesterke Alma (Vicky Krieps), som blir både hans muse og elsker.
Det skal vise seg at hennes inntog i huset, og forsøk på å komme nærmere innpå den distanserte Reynolds, skaper friksjon som forstyrrer både hans arbeidsmetoder og godt innarbeidede vaner.
Daniel Day-Lewis ser ut som en krysning av Sam Shepard, Raymond J. Barry, Alan Arkin og seg selv i denne filmen.
Han spiller altså en kjoledesigner, men figuren kunne like gjerne vært maler, forfatter, eller bedrevet hvilken som helst annen type arbeid forbundet med eldre menn med yngre kvinner som muser.
Woodcocks faktiske yrke gir oss interessant innsikt i hvordan dette arbeidet kunne ha foregått på det øverste sosietetsnivået på 1950-tallet, der velbemidlede fruer og kongelige står på kundelista.
Det ligger også en spennende kontrast i hvor godt han kan bedømme en kjole på en kvinne, men elendig til å lese mennesket som har den på seg.
Day-Lewis skaper en figur som kan være den mest elskverdige og omtenksomme i en scene, og et ubehøvlet og nærmest ondskapsfullt kryp i den neste.
Fortjener full oppmerksomhet
Det tar tid, men litt etter litt avdekkes Woodcocks behov og komplekser og det hintes til hva som kan ligge bak dem.
Vi får også en dypere forståelse for det tette forholdet mellom ham og søsteren, stramt og behersket spilt av Lesley Manville.
Cyril kjenner brorens behov og trekker i alle tråder for å legge ting til rette for ham.
Litt mer utfordrende er det å se hva som ligger bak Almas fascinasjon for den langt eldre Reynolds, samt enkelte av hennes handlinger på senere tidspunkt, men det gir en spennende dynamikk mellom hovedfigurene og gjør dette til en mørkere og ganske annerledes kjærlighetshistorie.
Luxembourgske Vicky Krieps overbeviser i en rolle som fortjener full oppmerksomhet, selv når Day-Lewis er på sitt beste.
Phantom Thread var nominert til 6 Oscar-priser, og vant en av dem, selvsagt for beste kostymer.
Den fortjente sine nominasjoner, for dette er et flott drama der Paul Thomas Anderson igjen utforsker 1950-tallet, slik han først gjorde i The Master, mens det er første gang han forteller en historie lagt utenfor hjemlandet USA.
Phantom Thread har skuespillerprestasjoner i toppklasse og miljøskildringer med et suverent blikk for detaljer.
Historien fremheves av Jonny Greenwoods suverene filmmusikk, som dekker rundt 90 av filmens 130 minutter (Dette er for øvrig fjerde gang han lager musikk til en Anderson-film).
Dette er kanskje ikke Paul Thomas Andersons mest umiddelbare film, om han noen gang har laget noe slikt, men vil belønne enhver som har tålmodighet til å la seg besnære av besynderlige mennesker, elegante sømmer og forunderlige forhold
| 1
|
005209
|
Hannah
Grå, trist og kjedelig film.
Charlotte Rampling er en strålende skuespiller, som er i stand til å formidle en kvinnes indre kamp med forsiktige og tilbakeholdne virkemidler, men likevel gjøre inntrykk.
Dessverre er Hannah en grå, trist og kjedelig film, som har altfor lite historie å fortelle til å bli mer enn et blekt portrett av hovedpersonens stille desperasjon.
Regissør Andrea Pallaoro har tydelig lent seg på less-is-more-prinsippet, men denne filmen viser at less-is-less kan bli resultatet.
Filmspråket er i det minste gjennomført og Rampling er god, men det trengs mer for å vekke interesse og engasjement.
Noe har skjedd
Filmen følger Hannah (Charlotte Rampling) gjennom stille hverdagsscener i Brussel, både hjemme med sin aldrende mann (André Wilms), som hushjelp for en kvinne med en blind sønn og som deltager i en teatersportgruppe.
Så gir filmen hint om at noe har skjedd, noe som har gjort Hannah innesluttet og ekskludert fra sitt tidligere liv, til og med uten kontakt med sin egen sønn og barnebarnet.
Hva som er bakgrunnen for dette blir ikke forklart i klartekst, men man får akkurat nok informasjon til å skjønne hva det dreier seg om.
Hannah er en saktegående og innadvendt film, der Andrea Pallaoro og hans med-manusforfatter Orlando Tirado virker å ha vært fast bestemte på å fortelle så lite som mulig, og med et minimum av dialog.
Det er prisverdig å forsøke å la bilder fortelle en historie, men her blir det gjort svært langtrukkent.
Det ligger absolutt et potensial til flere interessante konflikter i denne historien, men de utnyttes i svært liten grad.
Hannah gjennomgår en personlig krise, men det er nesten som om filmen mangler en siste akt der en forløsning kan finne sted.
Jeg har ingenting imot åpne slutter, men her savner jeg en klarer utvikling for figuren.
Toner ned konfrontasjoner
Heldigvis er Charlotte Rampling som alltid severdig.
Det er lett å lese Hannahs smerte i hennes sørgelige øyne og resignerte kroppsspråk.
Hun fremstår som et offer for omstendigheter utenfor egen kontroll, men må likevel leve med konsekvensene av dem.
Filmen har flere gode tilløp til dramatikk, men Andrea Pallaoro velger å tone ned alle konfrontasjoner før de egentlig har kommet i gang.
Noen vil kanskje sette pris på en så forsiktig fortellerteknikk, men for min egen del er Hannah en langsom og monoton film som er bare en skygge av hva den kunne ha vært
| 0
|
005210
|
Sherlock Gnomes
Labert forsøk på å surfe suksessbylgja til den ikoniske detektiven.
Sherlock
Gnomes er eit labert forsøk på å surfe på suksessbylgja til den ikoniske etterforskaren, fleire år etter at den nådde toppen.
Dette er gjort ved å klemme saman ein halvgod intellektuell tvikamp mellom Holmes, sorry Gnomes, og hans erkefiende Moriarty, og ein syltynn kjærastekonflikt mellom hovudfigurane frå førre film, Gnomeo og Julie.
Filmen når kanskje eit minstekrav av fargerikdom, replikktettleik, og songar meint å treffe generasjonen av besteforeldre som kan tenkast å måtte sjå den saman med 6-åringane sine, men om du ikkje har biologiske grunnar for å vurdere denne filmen er det lite vits i å tenke to gonger.
Ei billigutgåve av Toy Story
Ideen er nok å utvide Gnomeo og Julie-universet slik at det kan inkludere alle slags litterære figurar som ikkje er beskytta av åndsverklova.
Etter ein overraskande valdeleg prologsekvens som set opp forholda mellom Sherlock, Moriarty, og Dr. Watson, får me vita at hageeigarane frå førre film har tatt med alle gnomane sine og flytta til London.
Der i byen er det ikkje berre hagegnomar som kjem til live når menneska ikkje ser på, men òg dokker, maskotar, og gargoylar.
Filmverda byrjar å minne om den i Toy Story, men med ein glorande mangel på kjekke figurar.
Sherlock
Gnomes er ein særdeles ulikande variant av originalen.
Han er frekk mot Watson og slost heller med nevane mot Moriarty, enn med hovudet.
Når hagegnomar byrjar å forsvinne over heile byen er det elementært at erkefienden igjen står bak.
På vegen mot å løyse gåtene Moriarty har laga slår Sherlock og Watson seg saman med Gnomeo og Julie.
Under etterforskinga viser filmen oppfinsame glimt, då den illustrerer Sherlock sin tankeprosess med artige dykk inn i eit rotete, svartkvitt "mind palace".
Gåtene han løyser er diverre ikkje laga for at det skal gå an å fylgje logikken særleg, men i denne delen av filmen byggast i alle fall momentet på ein måte som lar ein gløyme kor uinteressante karakterane er.
Meir slitsam enn noko anna
Eg ser for meg at noko av moroa har forsvunne i omsetjinga frå engelsk til norsk.
Eit av dei større seljepunkta for animerte filmar av denne typen er jo å høyre kjende Hollywood-stemmer levere artige replikkar, gjerne med eit par vitsar som går under radaren til dei minste.
I denne norske språkdrakta er slik moro fråverande.
Dette er nok delvis grunna mi vankunne om norske stemmeskodespelarar, men òg fordi dialogane ikkje har noko god flyt.
Når fleire enn to figurar er på skjermen samtidig blir det fort berre masete.
Filmen leverer dei overflatiske lærepengane sine fullstendig utan finesse.
Den er sjeldan veldig skummel, men har overraskande mykje mord som mogleg utfall for handlinga.
Utvalet på kino er ganske snevert når ein skal ha med seg dei yngste, og denne filmen er kanskje ikkje det verste ein kan sende 6-åringen sin på, men det sit for langt inne å skulle anbefale det.
Denne meldinga av Sherlock Gnomes er basert på filmen med norske stemmer.
| 0
|
005211
|
Kills on Wheels
Lener seg litt for tungt på krimklisjeer.
Den ungarske filmen Kills on Wheels har et originalt utgangspunkt, som gir historien en sorthumoristisk brodd.
Det fortellertekniske er dessverre ikke helt på topp, med situasjoner og sammenhenger som lener seg litt for tungt på krimklisjeer, uten å utnytte muligheten til å parodiere dem.
Filmen oppnår heller ikke full uttelling når historien nærmer seg sin emosjonelle kjerne, som er ment å komme overraskende på, men signaliseres ganske tydelig på et tidlig tidspunkt, slik at overraskelsesmomentet mister slagkraft.
Kills on Wheels er så avgjort en krimhistorie fortalt med en annerledes innfallsvinkel, men hadde dratt nytte av et smartere manus og bedre regi.
Dras inn i voldelige oppdrag
Handlingen foregår på en institusjon for funksjonshemmede, der kameratene Zolika (Zoltán Fenyvesi) og Barba Papa (Ádám Fekete) stifter bekjentskap med den litt skumle Rupaszov (Szabolcs Thuróczy), som nettopp har sluppet ut fra fengsel.
Til tross for at han er lam fra livet og ned, tar han på seg voldelige oppdrag for den serbiske krimbossen Rados (Dusán Vitanovics).
Zolika og Barba Papa blir dratt inn i dette, noe Rados setter svært liten pris på, for han vil ikke ha noen vitner.
Dette setter de tre rullestol-kompisene i en utsatt posisjon, og tvinger dem til handlinger der manglende mobilitet er en stadig utfordring.
De tre hovedfigurene er en morsom gjeng med ganske ulike karakteristikker og uttrykk.
Zolika har et anstrengt forhold til sin mor, mens faren har stiftet ny familie i Tyskland.
Rupaszov sørger over bruddet med kjæresten Évi (Lídia Danis), som nå er i et nytt forhold.
Barba er trekløverets "comic relief", og også den eneste som ikke er helt avhengig av rullestol, som gir ham en avgjørende funksjon.
Figurene blir etablert rimelig godt i historien, men dialogen mellom dem og noen av situasjonene de havner i, er litt amatørmessig utført.
Det blir i overkant konstruert og påtatt.
Mangler filmatisk flyt og finesse
Kills on Wheels beveger seg etter hvert inn i et filmatisk landskap med skyting og andre voldsomheter, der hovedpersonenes bruk av rullestol blir et sentralt spenningselement, siden de blir stilt overfor utfordringer som funksjonsfriske ikke ville hatt problemer med.
Det er her filmen fungerer aller best, selv om noen actionsekvenser mangler filmatisk flyt og finesse.
Det blir ikke helt "Tarantinosk", selv om det kanskje er det som har vært målet til regissør Attila Till.
Kills on Wheels heter Tiszta szívvel på originalspråket, som ifølge Google Translate betyr "Med rent hjerte" (skriv gjerne i kommentarfeltet om dette er feil).
Den engelske tittelen spiller på uttrykket "Meals on wheels".
Kanskje burde man ha vurdert en norsk tittel, uten at jeg henger meg spesielt opp i det.
Derimot skjemmes filmen litt av den norske oversettelsen, som er litt slurvete utført med hyppige skrivefeil, kanskje et resultat av at ungarsk-talende oversettere har relativt få oppdrag i Norge?
Det burde uansett gjøres en bedre jobb neste gang en ungarsk film skal settes opp på kino i Norge.
Da er det også bare å håpe at den ligger nærmere Sauls sønn og Om kropp og sjel i kvalitet enn middels gode Kills on Wheels
| 0
|
005212
|
Death Wish
Endimensjonal og voldsforherligende underholdning.
Budskapet i Death Wish er enkelt:
Du kan ikke stole på at myndighetene skal beskytte deg.
Det er din plikt å bevæpne deg for å gjøre det selv.
Dette er altså National Rifle Associations drømmefilm, med tvilsom moral, men som filmkritikeren Roger Ebert sa, "it's not what a movie is about, it's how it is about it".
Man kan ikke kritisere en film for hva den handler om, men hvordan den behandler tematikken.
Regissør Eli Roth har laget en særdeles rettsnoret hevnefilm som bruker liten tid på å behandle moralske spørsmål eller sette amerikansk våpenkultur i kontekst.
I stedet får vi store mengder stygg vold, parodisk onde slemminger og Bruce Willis som følelsesløst stenansikt.
Death Wish er ingen katastrofe, men blir for enkel til å pirre mer enn det grunnleggende voldsbehovet man av og til har i en kinosal.
Tar saken i egne hender
Kirurgen Paul (Bruce Willis) opplever det store marerittet når familien hans rammes av voldelige innbruddstyver, noe som går ut over både kona Lucy (Elisabeth Shue) og datteren Jordan (Camila Morrone).
Politietterforskeren Raines (Dean Norris) er på saken, men avdelingen hans overveldes av Chicagos høye drapstall, og har i realiteten små sjanser til å finne gjerningsmennene.
Paul bestemmer seg for å ta saken i egne hender, og starter en personlig kamp mot byens skurker, med et håp om å finne de som ødela familien hans, men broren Frank (Vincent D'Onofrio) begynner å fatte mistanke til hva Paul er i ferd med å gjøre.
Death Wish er en teknisk velgjort film med god kvalitet på bilde, lyd, klipp, kulisser og kostymer.
Chicagos brutale bakgater er et velfungerende bakteppe for historien (selv om det meste faktisk er filmet i Montréal i Canada).
Det er ingen tvil om at Eli Roth og staben har lagt ned mye jobb for å skape miljøet rundt handlingen.
Det som er synd, er at det ikke er lagt ned mer arbeid i manuset og utviklingen av hovedpersonen.
Bruce Willis er alltid severdig, selv i dårlige filmer, men figuren hans i Death Wish blir for enkel.
Når kona dør, sørger han som om han har mistet ei bikkje han var sånn passe glad i.
Og veien fra å tenke på å skade forbrytere til å torturere dem på grusomt vis, ved hjelp av sin kirurgiske kunnskap, er veldig kort.
Filmen greier ikke å formidle en troverdig motivasjon bak hans handlinger, som man skulle tro utgjør et enda lengre sprang for en lege som har å redde liv som jobb.
Groteske og sadistiske bilder
Death Wish bærer preg av at regissør Eli Roth har bakgrunn fra en rekke skrekkfilmer med sterke virkemidler (Cabin Fever, Hostel, The Green Inferno).
Også i Death Wish blir man utsatt for groteske og sadistiske bilder som har en åpenbar sjokkfaktor, men føles strengt tatt unødvendig, og undergraver samtidig den mer sobre tonen i filmens øvrige scener.
Og når man etter hvert stifter nærmere bekjentskap med filmens største skurk, Knox, blir han nærmest parodisk slemt spilt av Beau Knapp.
Det som starter som en film som viser antydning til å ville diskutere voldsproblematikk, ender opp som en helhjertet anbefaling til å ta skurker av dage på voldsomste vis.
Filmen er basert på en roman av Brian Garfield, som først ble filmatisert av Michael Winner med Charles Bronson i hovedrollen i 1974.
Det er lite som skulle tilsi at nyinnspillingen vil vekke like stor oppsikt som originalen.
Den fungerer på sett og vis som endimensjonal og voldsforherligende underholdning, men ingen som ser Death Wish vil sitte igjen med en større forståelse for USAs våpenfetisj og problemer med kriminalitet i 2018.
| 0
|
005214
|
The Place
Blir for repetetiv og føreseieleg.
The Place er eit rosverdig forsøk på å finne opp flettverksfilmen på nytt, og la den utspele seg som eit slags kammerspel.
I staden for å nytte speletida til å fylgje delar av liva til dei individuelle karakterane, fokuserer filmen heller på den eine tingen dei alle har til felles: ein mann som med varierande grad av overlegg førar dei på kollisjonskurs med kvarandre.
Men dette innoverande trekket gjer òg filmen litt for repetitiv og føreseieleg, og lærdomen den ynskjer å formidle matast inn med teskei - akkompagnert av i overkant ivrig filmmusikk.
Det finst nemleg grenser for kor mange gonger ein film kan la musikken svelle og sjølvtilfreds fade ut til svart.
Variert kamerabruk og generelt godt skodespel gjer at filmen aldri er keisam, til tross for 105 strake minutt med dialog utan skifte av kulisser.
Ein blir likevel sitjande å vente på ei vending som aldri kjem.
Ein avtale med djevelen?
The Place er ein italiensk adapsjon av ein amerikansk serie frå 2010 kalla The Booth at the End, og filmen spelar ut omtrent same handling som den fyrste sesongen.
Ved eit bord i ein kafé sit mannen som er knutepunktet for ei gruppe menneske som alle ynskjer å endre noko i livet sitt.
Dei vil bli vakrare, kurere sjuke familiemedlem, eller få tilbake kjensla av å vere nær gud.
Kvar dag, heile dagen, sit han der med ei notatbok overfylt av skriblerier, og tek imot dei forskjellige ynskja.
Med triste auge og eit uttrykk av konstant ansvarsfråskriving spelar han rådgjevar, fortruleg, og dels ufrivillig antagonist til desse rådlause individa, som trur dei er villige til å gjere kva som helst for å forbetra livssituasjonen sin.
Han tilbyr avtalar i form av ulike oppdrag – ofte grufulle ting som ran, mord og valdtekt – og lovar at dei vil få det dei vil ha om dei gjennomfører.
Forsøker på for mykje på ein gong
Store deler av The Place kvilar på ansiktet til Valerio Mastandrea, som spelar denne namnlause Mannen – om han då ein gong er ein mann.
Filmen spelar kortet om kva han eigentleg er tett på brystet, og lar sjåaren gjere opp si eiga meining.
Mastandrea er karismatisk nok, men får ikkje gjere veldig mykje ut av seg.
Tida er splitta mellom heile ti personar som alle skal ha sin vesle historietråd, fortalt gjennom dialogar med Mannen.
Folka har namn, og samtalane gjev oss hint om bakgrunnen deira, men dei er for mange til at filmen kan gå særleg djupt - sjølv når historielinjene byrjar å flette seg samen.
Dei blir difor aldri meir enn typar, i staden for heile figurar.
I total speletid er det ikkje mykje som skiljar filmen frå serien den er basert på, men truleg utgjer lufta mellom kvar episode ein viktig forskjell.
Då får ein tida til å tenkje meir over dei eksistensielle spørsmåla som blir tatt opp, heller enn å berre leite etter samanhengen i forteljinga.
Filmen er ikkje interessert i å gå innpå korleis det henger saman at denne Mannen kan hjelpe folk å få det dei vil ha ved å gje dei moralsk tvilsame oppgåver.
Når det då òg er for enkelt å føreseie korleis dei ulike oppdraga vil spele seg ut, er det lite spenning igjen til å skape minneverdig drama.
| 0
|
005220
|
The Hurricane Heist
Laber bris.
The Hurricane Heist er en lett blanding av katastrofefilm, ransfilm og actionkomedie som slurver seg gjennom sjangermalene og sliter med å underholde.
Det hagler med dårlige replikker, plottet svaier og usannsynlighetene skyller imot oss.
Dette er en type film som kan komme unna med mye rart hvis humøret og spesialeffektene sitter, men her holdes moroa tilbake av et manus som aldri overrasker eller begeistrer.
Veteranregissør Rob Cohen har tidligere vist at han kan lage fartsfylt spenning med Daylight (1996) og den første Fast and the Furious-filmen (2001), og han leverer en solid dose ok væraction i spennet mellom ran og orkan, men alt for ofte tyr han til simple og lettvinte løsninger.
Meteorologen redder dagen
En rimelig velkjent "ingen hører på forskeren"-problematikk utgjør rammeverket i The Hurricane Heist, som prøver å piffe opp katastrofeoppskriften med et vågalt ran.
Da en, på papiret, middels orkan har retning mot hjembyen til meteorologen Will (Toby Kebbel), prøver han forgjeves å overbevise sjefen sin om hvor ødeleggende dette kan bli.
Engstelig for konsekvensene reiser han likevel inn i faresonen for å overtale sin noe alkoholiserte mekanikerbror (Ryan Kwanten) til å evakuere.
Samtidig har en gjeng pengegriske smartinger funnet ut at et orkanvarsel er den perfekte anledning for å rane den føderale pengesentralen som ligger i byen.
En tilsynelatende briljant ide.
Hadde det bare ikke vært for at den hederlige agent Corbyn (Maggie Grace) tilfeldigvis treffer på de lokale brødrene.
Og da har vi plutselig et heltetrekløver som både behersker været, lokalmiljøet og skytevåpen.
Filmen sneier innom både menneskeskapte klimaendringer og et vondt familiedrama, men har ikke særlig med tid til å dvele med den slags - her er nemlig mottoet:
Litt av alt vi har sett før.
Utenlandske hackere, forræderske spesialagenter, hevngjerrige ekssoldater, skitne politifolk, naturkatastrofer, sjarmerende alkoholisme og dumme beredskapssjefer - det er ikke måte på hvor mange klassiske motstandere som settes opp mot våre patriotiske helter.
Problemet er bare at alt går på autopilot, og ingen av skurkene er hverken spesielt kule eller særlig smarte.
Direkte replikksvak
Dialogen er det sørgeligste kapittelet i The Hurricane Heist.
Det er bacon på smør på flesk (altså en smellfeit pleonasme) å skulle forklare noe som helst av handlingen i denne veldig tydelige historien, men likevel består en stor del av praten av flate og beskrivende replikker som skal mate handlingen inn med teskje.
En ting er at det er irriterende unødvendig, det hemmer også et knippe talentfulle skuespillere som prøver å skape noen fengende rollefigurer der ute i uværet.
For det er et par gode navn på rollelisten.
Karismatiske Ryan Kwanten (Jason Stackhouse i True Blood) er et ganske perfekt valg som den vågale drukkenbolten Breeze.
Og Toby Kebbel (Dawn of the Planet of the Apes) treffer en fin balanse som handlekraftig værnerd.
Men de gode tilløpene blir stadig avbrutt av generiske actionsekvenser og stadige hopp i et for stort rollegalleri som aldri finner rom til å la sine beste figurer blomstre.
The Hurricane Heist blir rett og slett mindre enn summen av sine deler.
En middelmådig orkanfilm som får fram glimt av actionglede i kastene, men som ender opp som en laber bris.
| 0
|
005221
|
Truth or Dare
Nødt eller treghet.
Truth or Dare er den verste formen for skrekkfilm – den rene og pene som er vasket og skrubbet for genuine grøss utover det som er trygt å servere et svært ungt kinopublikum.
Denne filmen har nemlig siktet seg inn mot aldersgrensa PG-13 i USA, mens i Norge må man være 15, fordi vi ikke har en tilsvarende aldersgrense.
(12-14-åringer kan imidlertid se filmen på kino om man har med seg en foresatt).
Det er ikke den eneste grunnen til at filmen er veik og tannløs, for det finnes nok av eksempler på skikkelig skumle PG-13-filmer (The Ring, Forbannelsen: The Grudge, Insidious, Lights Out, Drag Me To Hell).
Her er også idé og utførelse skuffende svak, med et tåpelig manus og personlighetsløse skuespillere.
Truth or Dare er dessverre bortkastet bruk av min og din tid.
Forbannet spill
Litt om handlingen:
Hva gjør en amerikansk vennegjeng på ferietur i Mexico når baren stenger?
Jo, de blir selvsagt med en tilfeldig fyr på langtur til et nedlagt og falleferdig kloster for å spille nødt eller sannhet.
Det viser seg at spillet fører med seg en forbannelse som setter deltagerne i utsatte posisjoner og dreper den som skulle nekte å være med.
Olivia (Lucy Hale), Markie (Violett Beane), Lucas (Tyler Posey) og resten av deres vennegjeng blir forfulgt av spillet når de reiser hjem, og må forsøke å finne de som satte det hele i gang for å få stoppet det.
Filmens introduksjon av persongalleriet og deres utfordringer slukker dessverre håpet om å bli skikkelig skremt.
Man merker nemlig instinktivt at dette er en film fra en lavere divisjon enn de som vanligvis når norske kinolerret.
Regissør Jeff Wadlow (Kick-Ass 2, True Memoirs of an International Assassin) har riktignok et brukbart grep på det tekniske, og fotograf Jacques Jouffret (The Purge-filmene) imponerer med noen flotte krankjøringer, men manuset surfer på slitne klisjeer om forbannelser som går fra person til person.
I så måte kan filmens overordnede historie minne om It Follows, men Truth or Dare har dessverre ikke en prosent av den filmens originalitet og stilsikkerhet.
Anonyme fjes
Rollene er trolig besatt etter skuespillernes utseende, ikke deres evne til å tilføre figurene tyngde og troverdighet.
Lucy Hale, best kjent fra rollen som Aria i serien Pretty Little Liars, er et ganske sympatisk bekjentskap, men er omgitt av anonyme fjes.
Jeg kjeder meg i selskap med disse pene, glatte og uinteressante menneskene, og bryr meg lite om hva som skjer med dem.
Når noen faller fra, av årsaker man skal få lov til å oppdage selv, er det vanskelig å føle stort annet enn lettelse, fordi det skrumpende persongalleriet antyder at det kanskje ikke er så lenge igjen av filmen.
Truth or Dare kunne ha reddet seg inn med noen skikkelig grusomme skrekkeffekter, noe handlingen gir flere gode anledninger til.
Dessverre feiger filmen ut gang på gang, fordi man altså har siktet mot en lav aldersgrense i USA.
Det mest brukte grøssergrepet blir derfor noen digitalt forvridde ansiktsuttrykk som dukker opp hver gang en av figurene blir tvunget til å spille "nødt eller sannhet".
En av figurene sier at det ligner et forskrudd Snapchat-filter, og det er nøyaktig slik det ser ut.
Det er en creepy effekt de første par gangene, men ikke de neste 20.
Truth or Dare er derfor en film du trygt kan ignorere
| 0
|
005222
|
I Feel Pretty
Humoren har en flau bismak.
Amy Schumer retter et komisk fokus mot slankepress og kroppshysteri i I Feel Pretty.
Filmen forsøker å formidle at skjønnhet kommer innenfra på en morsom måte, men etterlater et inntrykk av at det motsatte egentlig er tilfelle.
Ett av problemene er at Amy Schumer ikke går langt nok i sin skildring av overvekt.
Figuren hennes har nemlig en kroppsfasong som mange vil regne som normal.
Litt kraftig, ja vel, men helt vanlig.
Da blir det merkelig at filmens øvrige persongalleri behandler hovedpersonen omtrent som den feiteste dama de noen gang har sett.
Humorens innfallsvinkel gjør dermed at gode intensjoner havarerer.
Hodesmell forandrer alt
Renee (Amy Schumer) sliter med vekta og selvtilliten, men en kraftig hodesmell endrer alt.
Når hun kommer til seg selv, har noe nemlig endret seg.
Plutselig ser hun den nydeligste dama i speilet, både slank, vakker og uimotståelig.
Derfor kaster hun seg uredd ut i nye eventyr, både som resepsjonist i sminkeselskapet til Avery LeClaire (Michelle Williams) og hun innleder et forhold med sympatiske Ethan (Rory Scovel) som hun møter ved en tilfeldighet.
Tvisten er selvfølgelig at Renee ser akkurat ut som før.
Humoren som oppstår ut i fra dette har en flau bismak, siden den avhenger av at publikum skal reagere på at ei litt kraftig dame kan se på seg selv som vakker.
Amy Schumer er en dyktig komiker, og går fryktløst inn i rollen med alt hun har.
Renee fremstår som en ekte hverdagshelt som enhver kan føle med, le av og humre med gjennom hennes bekymringsløse vei over ulike hindre og utfordringer.
Problemet med filmen er det øvrige persongalleriets reaksjoner på Renees tilstedeværelse.
Man skal altså rynke på nesen over en kvinne som våger å vise seg frem uten å være sylslank.
Dermed avgir filmen egentlig motsatte signaler enn det historien tilsynelatende har som budskap.
Skjønnheten kommer kanskje innenfra, men det er det ingen som har fått med seg.
Strekker på troverdigheten
I Feel Pretty er best i de små, intime øyeblikkene mellom Renee og Ethan, som begge befinner seg i et forhold de egentlig var totalt uforberedte på.
Det er her filmens største hjerte ligger.
De senere forviklingene strekker imidlertid på troverdigheten, og det blir langt mellom morsomhetene, selv om Amy Schumer jobber på høygir.
Regissørene Abby Kohn og Marc Silverstein er i det minste helt åpne om båndet til den overlegent bedre Tom Hanks-filmen Big (1988), som også handler om å få et ønske om kroppslige forandringer oppfylt, men foretrekkes på hvilken som helst dag foran denne.
I Feel Pretty er inne på et interessant tema om kvinners forhold til egen kropp, men humoren går på bekostning av det tiltenkte budskapet om at skjønnhet finnes i alle fasonger.
| 0
|
005223
|
Sommerbarn
Ujevn barnehjemsskildring fra Island.
Til tross for en leken blanding av sosialrealisme og fantasy, er det lite nytt under solen i den islandske (og delvis norskproduserte) barnehjemsfilmen Sommerbarn.
Her skildres de tøffe kårene som møtte de allerede utsatte barna som ble sendt til sommeropphold på barnehjem i etterkrigstiden.
I så måte plasserer filmen seg i en tradisjon med flere sterke filmer, med danske Det kommer en dag og svensk-norske Sameblod som ferske nordiske bidrag.
Historiens alvor og barnas sårhet gjør dette til en film som minner oss på viktigheten av å huske feilgrepene fra vår nære historie, men situasjonene, de karikert fæle barnehjemsansatte og barnas lidelser er så tradisjonelt og forutsigbart framstilt at filmen ikke klarer å gripe med all sin lidelse – selv ikke når den kobler på en drømmeverden i siste akt.
Filmen har likevel noen flotte øyeblikk hvor spesielt den unge Kristjana Thors gir både nærhet og barnlig sjarm i filmens hovedrolle.
Og filmskaper Guðrún Ragnarsdóttirs, som har basert filmen til dels på personlige opplevelser, får tydelig fram sitt budskap om viktigheten av omsorg og trygghet for barna.
Direkte utrivelig på sovesalen
Søsknene Eydis and Kari får det noen hakk verre enn den feriekolonien som skildres i Lillebjørn Nilsens "Stilleste gutt på sovesal 1", men også her handler det om barn som blir sendt bort fra sine foreldre for sommeren.
I denne filmen har far slått mor så hun havner på sykehus, og da blir det avsidesliggende barnehjemmets ferietilbud en praktisk løsning.
Men ikke en hyggelig en.
Bestyrerinnen er et monster, maten er vond, disiplinen er hard og den pedofile vaktmesteren deler ut drops til småjentene han liker.
Det blåser, det regner og hvis barna ikke oppfører seg blir straffen å sitte i steinhuset.
Håpet ligger selvsagt i at sommeren ikke varer evig.
Men da søskenparets mor ikke lar høre fra seg, og frykten for å bli et av de fastboende vinterbarna melder seg, så glir storesøster Eydis mer og mer inn i sin fantasiverden.
Får for lite ut av barnehjemsbarna
Det er flere gode miljøskildringer som viser fram den trøstesløse gråheten som preger et strafforientert barnehjemsliv og noen flotte scener hvor barneskuespillerne spiller med en slik troverdighet at forakten for de voksne river i kroppen.
Men kjemien og samspillet mellom barna blir skuffende lite brukt.
Det er nesten ikke fnugg av konflikt barna imellom, og med unntak av noen få scener med lek og karamelltyveri, er det heller ingen forbrødring og samhold mellom de yngste.
Det gir en avstand til rollegalleriet og gjør at hverken sovesal eller uteareal blir miljø som fester seg.
Det er også litt smårufs i filmspråket.
Spesialeffektene imponerer ikke i filmens overnaturlige glimt, klipprytme og dramatisk musikk insisterer flere ganger på dramatikk som uteblir, og noen ganger er barnestemmene studioinnspilt og lagt på med så liten romfølelse at det river litt i filmopplevelsen.
Den heseblesende sisteakten er filmens svakeste del.
Her er det lett å la seg begeistre av regissørens mot til å la grep fra fantasy-sjangeren bryte med den sosialrealismen som utgjør kjernen i filmen, men Guðrún Ragnarsdóttirs lykkes ikke i å kombinere sine verdener på en måte som utnytter spenningen.
Det blir et stilbrudd som kommer både sent og uten den stilmessige finessen som kunne gitt en drivende helhet og en ekstra klangbunn til historien.
De avsidesliggende landskapene, fanget stemningsfullt i Ásgrímur Guðbjartssons foto, som gjennom hele filmen har understreket den tunge følelsen av isolasjonen fra en reddende omverden, blir også ofret i det som oppleves som en litt for kjapp og lettvint slutt.
| 0
|
005227
|
Blockers
Det skorter på driv og drøye vitser.
Blockers er en foreldrevennlig og aldeles harmløs High School-komedie.
Filmen følger "prom night"-formelen tett nok til å ikke bli gørrkjedelig, men den havner langt ned på lista over sjangerens kuleste filmer (som toppes av Superbad og Dazed and Confused i min bok).
Her har sexpakten fra American Pie (1999) fått en vri, og det er jentene som har inngått en avtale om å miste jomfrudommen i løpet av den ikoniske avslutningsfesten.
Bortsett fra det Hollywood-friske perspektivet, er dette en 2. sorteringskomedie hvor det skorter på både driv, originalitet og drøye vitser.
Det er et par kule rollefigurer blant tenåringene, men blant filmens anstrengt karikerte voksengalleri er det sørgelig lite å glede seg over.
Ikke til ungdommen
Da foreldretrioen til bestevenninnene Julie (Kathryn Newton), Sam (Gideon Adlon) og Kayla (Geraldine Viswanathan) oppdager, via en åpen laptop, at jentene har inngått en avtale om å ha sex i løpet av avslutningsfesten, starter en panisk og overbeskyttende "redningsaksjon".
Ledet an av den lett maniske alenemoren Lisa (Leslie Mann), blir fedrene Mitchell (John Cena) og Hunter (Ike Barinholtz) med på en idiotisk plan for å "kukblokkere kavalerene" til døtrene.
Det er i hvert fall det filmtittelen hevder, i realiteten blir det en haltende jakt etter å ta igjen døtrene, og så er ikke resten så gjennomtenkt.
Foreldrepanikken er likevel gjenkjennelig, og situasjonene som oppstår er selvsagt elleville og får meg til å le et par ganger, men her er det lite vi ikke har sett før i filmstudioenes feelgoodtrygge komedieunivers.
Med unntak av et par interessante innspill om hykleriet som ligger i samfunnets hang til å hylle en ung mannlig sexdebut som en slags erobring, og samtidig være panisk engstelig for en tilsvarende seksualdrift hos jenter, er det friksjonsfri søtsuppe som serveres.
Sex-, spy- og dopvitsene er totalt ufarlige og en altfor stor del av humoren sikter seg inn på en foreldregenerasjon som skal le av at smarttelefoner er vanskelig å bruke og emojier er umulig å forstå.
Den er egentlig ikke laget for ungdommen denne filmen.
John Cena er ingen The Rock
Det voksne trekløveret med Leslie Mann, John Cena og Ike Barinholtz får mye av skjermtiden i sine iherdige forsøk på å nå igjen døtrene.
Og de tre blir plassert inn i noen slitsomme stereotypiformer de aldri kommer seg ut av.
Her er det John Cena som sliter mest.
Den populære wrestleren har nok karisma til at han fungerer greit i biroller, men som hovedrolle i en komedie mangler han både timing og repertoar.
Foruten å tulle med sin egen maskuline utstråling og fysikk, så har han ingenting å spille på i rollen som superpappaen som møter sin egen utilstrekkelighet som far.
Og når han heller ikke får hjelp av manus, får vi en paddeflat rollefigur som påvirkes minimalt av sine feiltrinn.
Da er det mye hyggeligere å henge med jentegjengen.
Både Geraldine Viswanathan og Gideon Adlon (datter av den fortreffelige komikeren Pamela Adlon) leverer kule rollefigurer det er gøy å henge med.
Når det gjelder deres medelever savner jeg både mer minneverdige bekjentskaper, og bedre miljøskildringer enn vi får ved å bare hoppe fra fest til fest, men dette er dessverre en sånn film hvor sketsj trumfer oppbygging i alle ledd.
Jeg må innrømme at jeg hadde forventet både bedre historiebygging og mer raffinert håndlag med rollefigurene fra regidebutant Kay Cannons.
Hun har tidligere har vært manusforfatter for både 30 Rock og den første, og ganske gode, Pitch Perfect filmen.
Men her lar hun et middelmådig manus bli en enda litt mer middelmådig film - og det er ikke spesielt lovende takter.
| 0
|
005229
|
Solo: A Star Wars Story
Ikke en spesielt god Star Wars-film.
Som ren popcorn-underholdning er Solo: A Star Wars Story en helt grei affære.
Det er bare ikke en spesielt god Star Wars-film.
Det er til dens fordel at historien foregår i et allerede velkjent univers, der man drar kjensel på både figurer og miljø i en galakse langt, langt borte.
Dessverre er historien også filmens svakhet, med en oppstykket og episodisk struktur uten en overhengende flyt.
Er ingen Harrison Ford
Etter et par tunge Star Wars-filmer med mye død, var det lov å håpe på god underholdning av et lystigere slag.
Han Solo var tross alt figuren med mest glimt i øyet og ironisk distanse til begivenhetene rundt seg i den originale trilogien.
Alden Ehrenreich er imidlertid ingen Harrison Ford, og ligner faktisk mer på en ung Dennis Quaid.
Han overskygges også av Donald Glovers birolle som Lando Calrissian.
Det er med på å gjøre Solo: A Star Wars Story til en liten skuffelse, selv om regissør Ron Howard loser det hele relativt trygt i havn etter en vanskelig innspilling.
Vi møter Han (Alden Ehrenreich) som ung mann på hjemplaneten Corellia, der han drømmer om å komme seg ut i verdensrommet som pilot.
Han forsøker å dra sammen med barndomsvennen Qi-ra (Emilia Clarke), men hun stoppes i tollen, og han rømmer alene.
Senere ser vi hvordan han blir innblandet i lyssky affærer med smugleren Beckett (Woody Harrelson), hvordan han vinner romskipet Millennium Falcon i et kortspill mot Lando Calrissian (Donald Glover) og hvordan han møter sin co-pilot Chewbacca (Joonas Suotamo).
Helt overraskende møter han igjen Qi-ra, som nå er tvunget til å være en slags protesjé av Dryden Vos (Paul Bettany), lederen for den kriminelle og Imperiet-vennlige organisasjonen Crimson Dawn.
Trygg og nøktern tilnærming
Det er godt kjent hvordan de opprinnelige regissørene Phil Lord og Chris Miller fikk sparken midt under innspillingen i fjor sommer, fordi de var i ferd med å lage en annen film enn Lucasfilm ønsket.
Veteranen Ron Howard tok over, og har etter sigende spilt inn 70% av det ferdige produktet.
Det er vanskelig å se hvilke scener som kommer fra hvem, med det er all grunn til å tro at Howard har hatt en mer trygg og nøktern tilnærming til far og sønn Lawrence og Jonathan Kasdans manus.
Det er kanskje også ett av filmens problemer.
Det er nemlig lite rom for spøk og morsomheter i en film som virkelig kunne trengt mer av det.
Det er sannsynlig at Lord og Miller, kjent for 21 Jump Street og The Lego Movie, hadde ambisjoner om å lage en villere og galere Solo-film enn den Ron Howard har fullført.
Han Solo-figuren har et potensial som ikke utnyttes godt nok her.
Solo: A Star Wars Story er pent laget, med en rekke fantasifulle og effektrike sekvenser som hører hjemme i dette universet.
Men noen av episodene skuffer, som hvordan Han Solo får etternavnet sitt, hvordan Millennium Falcon gjennomfører Kessel Run på under 12 parsecs, og filmens klimaks er skuffende svakt.
Uten å avsløre for mye, kan det sies at det helt klart legges opp til en fortsettelse som jeg kjenner jeg er mer interessert i å se.
Men da er det bare å håpe at Alden Ehrenreich løsner på snippen, rister av seg Harrison Fords hånd på skulderen og finner seg bedre til rette i hovedrollen.
Solo: A Star Wars Story er slett ingen katastrofe, men samtidig en mer likegyldig film enn man hadde lov å forvente
| 0
|
005230
|
Deadpool 2
Grovt kul gladvold.
Deadpool 2 er en verdig oppfølger til den forfriskende og herlig drøye originalfilmen fra 2016.
Ryan Reynolds får igjen spille på sine småvulgære styrker og underholder stort som den replikksterke, referansesterke og tidvis selvskadende antihelten.
Som actionfilm i superheltsjangeren er ikke dette blant de mest spektakulære og magekriblende.
Men dette er først og fremst humor, og regissør David Leitch (Atomic Blonde, John Wick) har stappet filmen med så treffsikker og kreativ gladvold at Deadpool 2 ender opp med å bli en av filmene jeg har ledd mest av på kino i år.
Nye depresjoner, nye muligheter
Det er en tungt deprimert Deadpool (Ryan Reynolds) vi møter i starten på film nummer to.
Jeg skal ikke avsløre så mye om hvem, hva og hvorfor, men hans X-Men-venner Colossus (Stefan Kapicic) og Negasonic Teenage Warhead (Brianna Hildebrand) prøver i hvert fall å muntre han opp ved å rekruttere han til mutantenes superlag - så han kan gjøre noe godt med livet sitt.
Det går selvsagt ikke etter planen, men vår rødkledde venn får noen nye bekjentskaper, som igjen gir han nye fiender.
Og lei av moralske begrensninger, så starter han sin egen superheltgjeng - X
Force.
Med det så utvides denne ganske så joviale superheltsatiren til å inkludere alle de småteite tingene som kanskje burde skje oftere når superhelter samles på superlag.
I tillegg til at Reynolds og kompani får rikelig med anledning til å kødde masse med gjengen rundt Professor X.
En kan selvsagt bemerke at selv om en film vitser med hvor tynt manuset er til tider, så endres egentlig ikke det faktum at manuset er litt tynt til tider.
Som i førstefilmen så oppleves historien litt enkel, og den har ikke det organiske drivet som kjennetegner de beste actioneventyrene.
Men Deadpool 2 kommer unna med det meste - godt hjulpet av sjarm og grovhet.
Sånn en toer skal være
Jeg synes dette er en oppfølger som både opprettholder kjerneverdiene, lever opp til forventningene og klarer å overraske.
Manuset til Ryan Reynolds, Rhett Reese og Paul Wernick tar vare på det beste fra originalen og har nok kreativitet til å beholde stilen, tonen og vitseformen uten at det blir slitt.
Selv om det gjentas mye fra originalfilmen, så gjør kombinasjonen av Reynolds i verbal storform og en regissør med et raffinert blikk for kroppslig morsom vold dette til en toer som gleder stort.
De nye ansiktene vi møter er også kule.
Måten Deadpool 2 lander sitt superlag på er rett og slett nydelig.
Josh Brolin er stødig som gryntende hardhaus, og Zazie Beetz (Atlanta), i rollen som Domino, tilfører både dialogsnert og karisma.
Jeg blir jo ikke mindre begeistret når jeg pepres med referanser til alt fra Rick and Morty til Thanos.
Ikke alt treffer blink, og det kan sikkert bli slitsomt mye nikking til popkulturen for enkelte, men for meg er dette ganske perfekt krydder til den sjangerleken som er Deadpool 2.
| 1
|
005238
|
Hereditary
En av årets skumleste og smarteste grøssere!
Ryktene viser seg å være sanne.
Hereditary føyer seg inn i rekken av nye og intelligente skrekkfilmer som It Follows, Get Out og The Babadook.
Heller ikke her handler det om enkel skremselstaktikk, men om å føre publikum gradvis dypere ned i galskapen, med flere foruroligende tegn, ubehagelige antydninger og illevarslende indikasjoner, før handlingen bryter ut i demonisk dramatikk av ypperlig slag.
Sentralt står også sterke skuespillerprestasjoner fra Toni Collette, Gabriel Byrne og Alex Wolff i hovedrollene, samt regissørdebutant Ari Asters effektive bruk av mørke rom, trapper, hjørner og loft.
Hereditary er en av årets skumleste og smarteste grøssere!
Mystiske hendelser etter dødsfall
Moren til Annie (Toni Collette) dør.
Mannen Steve (Gabriel Byrne), sønnen Peter (Alex Wolff) og datteren Charlie (Milly Shapiro) blir vitne til hvordan Annie sliter med sorgprosessen.
Vi forstår etter hvert at mor-datter-forholdet var anstrengt.
I kjølvannet av dødsfallet skjer det mystiske ting som kaster nytt lys over morens liv og hvordan hun har påvirket Annie.
"Hereditary" betyr arvelig, og snart får denne arven også konsekvenser for de andre familiemedlemmene.
Om du synes at denne handlingsbeskrivelsen var noe vag og uklar, er det gjort med hensikt.
Det lønner seg å ikke vite for mye før du ser Hereditary.
Ari Asters manus gir aldri vekk mer enn akkurat den informasjonen som du til enhver tid trenger for å forstå at det skjuler seg noe ubehagelig rett under overflaten.
Av og til blir man sittende og undre på hva det egentlig var som nettopp skjedde.
Det er prisverdig at filmen utfordrer publikum til å gruble over sammenhenger og at den makter å bryte med forventninger om handlingsforløp.
Hereditary har noen satans gode overraskelser på lur som er vanskelige å forutse.
De forferdelige bildene blir med deg hjem
At Toni Collette er en god skuespiller, vet vi fra før, blant annet i en annen skummel film som heter Den sjette sansen.
Her gjør hun en strålende og utmattende rolle som gjør det tydelig at Annie sliter med bagasje, men at det også lurer noe ubehagelig i hennes psyke.
Gabriel Byrne er en effektiv kontrast som den trygge, lune mannen som forsøker å beholde en slags normalitet i en familie i unntakstilstand.
Alex Wolff spiller en bevegende rolle som en ungdom i en stadig mer utsatt posisjon, mens nykommer Milly Shapiro skaper sympati for Charlie med hennes karakteristiske utseende og sørgmodige personlighet.
Ellers er det fornøyelig å se Ann Dowd i en viktig birolle.
Veteranen har gjort seg bemerket som bestyrerinnen Lydia i HBO-serien The Handmaid's Tale.
I Hereditary spiller hun en helt annerledes rolle, nemlig en hyggelig dame som Annie blir kjent med via en samtalegruppe for etterlatte.
Hereditary har en marerittaktig utvikling der grensa mellom det naturlige og overnaturlige viskes ut.
Det kan tenkes at noen vil synes handlingens omgang med det okkulte blir litt for mye av det gode, kanskje til og med litt tåpelig, men den er fullt på høyde med det beste i sjangeren.
Filmen forsøker ikke å få deg til å skvette i tide og utide, men lar heller ubehaget komme krypende inn fra mørke hjørner av kinolerretet og gjennom publikums egne forestillinger om hva som skjer i ytterkanten av bildet.
Noen ganger overlater Hereditary absolutt ingenting til fantasien, og disse forferdelige bildene blir med deg hjem, også etter at du har lagt deg og slått av lyset.
Kanskje spesielt da
| 1
|
005239
|
Ocean's 8
Denne ransfilmen blir aldri særlig spennende.
Ocean's 8 må finne seg i å stå i skyggen av et par av sine forgjengere, spesielt Ocean's 11.
Danny Oceans ånd hviler over denne filmen i mer enn en forstand, selv om det nå handler om hans søster.
Resultatet er en mildt underholdende ransfilm, som tidlig signaliserer en høy usannsynlighetsgrad.
Man forstår at hovedpersonene kan komme seg ut av enhver situasjon, fordi filmen ikke opererer i et virkelighetsnært univers.
Derfor blir Ocean's 8 aldri særlig spennende, samtidig som Sandra Bullock og Cate Blanchett spiller flate og uinspirerte hovedroller.
Samler team for å stjele diamantsmykke
Debbie Ocean (Sandra Bullock) slipper ut av fengsel og går umiddelbart i gang for å samle et ransteam, som blant annet inkluderer kompanjongen Lou (Cate Blanchett), heleren Tammy (Sarah Poulson) og hackeren Nine Ball (Rihanna).
Målet er et fantastisk diamantsmykke som Cartier har hatt innelåst i et hvelv i 50 år.
De legger en intrikat plan for å få moteskaperen Rose Weil (Helena Bonham Carter) til å designe en kjole til kjendisen Daphne Kluger (Anne Hathaway) og få låne smykket til en stor galla i New York, der de kan stjele det.
Som i de tidligere Ocean's-filmene, har både planlegging og gjennomføring en viss underholdningsfaktor.
De færreste av oss ønsker å utføre kriminelle handlinger, men det kan likevel være interessant å se det utført på film.
Det glipper imidlertid når man forstår at alt avhenger av sammenhenger og tilfeldigheter som umulig kunne ha vært planlagt, og som aldri ville latt seg gjøre i virkeligheten.
Ocean's 8 er en ransfantasi som har en altfor selvgod og skråsikker tone, og ville kanskje fungert bedre som en ren komedie, der hovedfigurene hadde hatt fritt rom til å snuble, feile og klosse det til.
I stedet kalkuleres det med at vi skal la oss imponere av damenes planlegging og gjennomføring av ranet, uten større utfordringer underveis.
Stramme i maska
Filmen har et sympatisk og variert persongalleri, der jeg liker mange av bifigurene, som Rihannas hacker Nine Ball, Sarah Poulsons heler Tammy og Mindy Kaling i rollen som juveleksperten Amita.
De jeg liker minst, er pussig nok Sandra Bullock og Cate Blanchett i hovedrollene.
De er merkelig kalde, stive og stramme i maska, både bokstavelig talt og i overført betydning.
Filmen kunne virkelig ha trengt hovedfigurer med mer sjarm, humor, utstråling og hjertevarme.
Ocean's 8 er pent skrudd sammen av regissør Gary Ross (Pleasantville, Seabiscuit, The Hunger Games), som holder handlingen gående pent og pyntelig, uten store dødpunkter eller unødvendige sidespor.
Det er ikke direkte kjedelig å se denne filmen, men den imponerer heller ikke med underholdning av spesielt høy kvalitet.
De to viktigste hovedrollene er altså for bleike, og det er alt for mange små detaljer i ransplanen deres som avslører at dette er et rent fantasiprodukt, noe som legger en demper for både moroa og spenninga.
Ocean's 8 har for så vidt et persongalleri med potensial, men det er tvilsomt om vi får se noe mer til dem.
| 0
|
005242
|
Skyggen fra treet
Vi mennesker altså.
Skyggen fra treet er en original, underfundig og ganske så bekmørk komedie om familiekonflikter og deres forferdelige konsekvenser.
Regissør Hafsteinn Gunnar Sigurðsson har tatt for seg sorg, sjalusi, skilsmisse og barnløshet med et oppriktig alvor, samtidig som han klarer å bruke dette såre bakteppe til å skape rikelig med kleine og tilskrudde situasjoner fulle av herlig sort humor.
Nabokrangling over hekken er på papiret en folkelig og ganske så inkluderende setting for det nordiske kinopublikummet, og Skyggen fra treet har mange av ingrediensene som kjennetegner den solfylte og lystige skandinaviske forviklingskomedien.
Men dette er et annerledes blikk på en klassisk konflikt.
Her ulmer en opprivende familietragedie i filmens blasse fargepalett, og det smaker mer av komiserien Dag enn av Neste sommer i uhellene og misforståelsene som rammer rollegalleriet i denne islandske godbiten.
Sex, løgner og videotrøbbel
En gammel sexvideo, en skyteglad nabo, forsvunne kjæledyr og en hevngjerrig husmor er blant ingrediensene som syder i skyggen av et solblokkerende tre i et av Reykjaviks bedre boligstrøk.
Småbarnsfaren Atli (Steinþór Hróar Steinþórsson) har tabbet seg ut på hjemmefronten med et uheldig pornovalg.
Det resulterer i at han må flytte hjem til sin mor og far for en periode.
Men det viser seg å være et hopp fra asken til ilden når det gjelder familiekonflikter.
De er nemlig i full krig med rekkehusnaboene.
Her briljerer spesielt Edda Björgvinsdóttir i rollen som Atlis mor Inga.
Med kvasse replikker, en velutviklet allergi mot falskhet og et herlig humoristisk hevndriv er hun en fryd å følge rundt husveggene.
En dristig avslutning
Den underliggende tristessen viker aldri, og komedien er hele tiden akkompagnert av en vemodig realisme som borer dypt i de tragiske følgefeilene vi mennesker er kapable til å gjøre.
Situasjonene nærmer seg klisjeene når det gjelder typisk "satt på spissen" nabokrangling, men scenene bygges ikke opp til en avsluttende latterkule - her kommer humoren glidende underveis.
Filmspråket er observerende tilbakeholdent og rollefigurene avslutter mange av scenene med en melankolsk etterklang.
Treet som pryder både hagen og filmens tittel får naturligvis en sentral rolle i både direkte handling og i overført betydning, og fotograf Monika Lenczewska (Trust og den kommende City of Lies) vender stadig tilbake til den bladrike kjempen i symbolrike og naturvakre sekvenser.
I filmens siste akt lekes det med et stilbrudd som er såpass kraftig at det nok vil treffe det brede kinopublikummet ganske ulikt.
Her holder ikke regissør Sigurðsson igjen et eneste slag i en ganske så voldsom avslutning.
Det finnes nok de som ville likt og tålt filmen bedre om den hadde kuttet de siste fem minuttene, men jeg storkoste meg med denne kompromissløse og originale vrien.
Terningkast fem hadde denne bekmørke islandske feriekomedien fått uansett.
| 1
|
005244
|
Ulydighet
Provoserende drama om lesbisk kjærlighet.
Elsk deg selv, vær fri, ikke la deg kue – dette er temaer som går igjen i filmene til den chilenske filmskaperen Sebastián Lelio.
Både Gloria og
En fantastisk kvinne er filmer som sprudler over av livsglede til tross for motstanden hovedrollene møter på.
Når Lelio nå har laget sin første engelskspråklige film er det ikke med et like eksplosivt og levende uttrykk som i hans tidligere filmer, men Ulydighet er en engasjerende og provoserende film om seksuell frigjøring.
Lidenskapelig forelskelse
Det er spesielt to temaer som går igjen i Lelios filmer.
Hvordan religion påvirker og former oss, og at man har rett til å elske den man vil, inkludert seg selv.
I Ulydighet tilnærmer han seg disse temaene gjennom en skildring av undertrykt seksualitet i det strenge miljøet for hasidiske jøder i London.
Når den høyt aktede rabbien Rav Krushka dør, kommer datteren hans, avhopperen Ronit, spilt av Rachel Weisz, tilbake til London for å ta et siste farvel med sin far.
Vel hjemme oppdager hun at hennes to barndomsvenner Dovid (Alessandro Nivola) og Esti (Rachel McAdams) har giftet seg.
Der Ronit klarte å unnslippe det strenge samfunnet, er Esti fanget i et ekteskap med en mann hun ikke elsker på den rette måten.
Og når de to kvinnene møtes igjen etter årevis fra hverandre, blusser forelskelsen mellom dem opp igjen sterkere enn noensinne.
Plikt vs. begjær
Sebastián
Lelio er ikke jødisk selv, men klarer likevel å skildre dragkampen mellom plikt og begjær, fromhet og frihet på nært og troverdig vis.
Han får god hjelp av Rachel Weisz og Rachel McAdams som har svært god kjemi på lerretet.
McAdams er spesielt god til å la de undertrykte følelsene subtilt skinne gjennom den fromme fasaden.
Hun gir Esti to ansikt, det hun må vise utad og det som er hennes virkelige jeg, og disse to ligger til enhver tid som lag utenpå hverandre.
Når følelsene omsider bryter opp i dagen blir det desto mer virkningsfullt.
Frigjort fra det mannlige blikk
Det hasidiske samfunnet har en patriarkalsk kultur der kvinnen defineres av sin rolle som kone og mor.
At to mennesker av samme kjønn kan elske hverandre har ingen plass i kulturen, og jeg kjenner jeg blir mektig provosert av mangelen på forståelse Ronit og Esti møter.
At kvinnene blir definert av sine menn er gjennomgående i filmen, derfor er det fint at Lelio forsøker å frigjøre Ronit og Estis romanse fra nettopp det.
Filmen er forfriskende blottet for objektivisering av kvinnekroppen og selv i en lidenskapelig sexscene mellom de to kvinnene klarer regissøren å la deres kjærlighet og nytelse stå i sentrum.
Lelio frigjør scenen fra det mannlige blikket ved å la ansiktene til de to kvinnene være i fokus.
Vi ser dem som de ser hverandre, ikke som en som iakttar dem på avstand.
Film til ettertanke
Musikk og bevegelse har i stor grad preget Lelios tidligere filmer, men Ulydighet er en stillferdig og tidvis grå film.
Dette gjorde at jeg ikke ble like kjapt revet med i fortellingen, men det nøkterne uttrykket passer godt til filmens tema og setting.
Weisz og McAdams låner også litt sårt tiltrengt varme til historien og jeg ble rørt underveis.
Ved filmens slutt ligger det imidlertid noe uforløst som la en liten demper på min umiddelbare begeistring.
Men Ulydighet treffer meg likevel der det kjennes, og filmen bød absolutt opp til ettertanke i kinosalen.
| 1
|
005247
|
Midnight Sun
Reklameglatt film om sykdom og tenåringsforelskelse.
Det er vanskelig å ikke kjenne på plastikksmaken når en ser Midnight Sun.
Regissør Scott Speer sikter på den sårheten som gjorde filmer som The Fault in Our Stars og Me and Earl and the Dying Girl til minneverdige filmopplevelser om unge mennesker med dødelige sykdommer.
Men hans nyinnspilling av den japanske navnebroren Midnight Sun (2006) blir en kunstig variant.
Den sjeldne hudsykdommen Xeroderma Pigmentosum (XP) blir ikke utforsket, den blir bare brukt til å rope "hun kan dø altså" med store bokstaver.
Kjærlighetshistorien er av enkleste Hollywood-oppskrift, og budskapet om at "det er bedre å ha levd enn å ikke ha prøvd" serveres på helamerikansk vis der reklamevibben henger tykt over både putekrig, "timelapse"-videoer og datemontasjer hvor rockebandet spiller playback med feil instrument.
Filmen er ikke dårlig laget, og den vil nok fungere greit for dem som digger klissete tenåringsromantikk, men den markedstilpassede stilen gjør at filmen er ribbet for både egenart og ekte følelser.
Outsiderprinsessen og kjekkasen
Det betyr at hun bare kan være ute om natta.
Hun har fått all sin undervisningen fra papsen, bestevenninnen Morgan (Quinn Shephard) kommer på besøk for å henge hver kveld og Katie bruker resten av fritiden på å klimpre ut selvlagde poplåter på kassegitaren sin.
Så en natt møter hun småbyens kjernesunne kjekkas Charlie (Patrick Schwarzenegger).
De begynner å date.
Men Katie vil ikke fortelle Charlie om sykdommen, og etter hvert som sommerforelskelsen blomstrer blir det vanskeligere og vanskeligere å forklare hvorfor de bare kan møtes om kvelden.
Disse klassiske kjærlighetsintrigene fungerer ganske greit, og gir filmen en lystig energi.
Men denne forsvinner raskt da en meget brå plottvending endrer kulissene fra lun kveldsdating til sykehus.
Schwarzenegger Jr. har ikke fars karisma
Bella Thorne og Patric Schwarzenegger er begge unge vakre skuespillere som har øvd inn standardpakken av Hollywoods reaksjonsmønster for sjangeren tilskrudd datekomedie.
Smil sjenert, stotre kleine bortforklaringer og se hverandre dypt inn i øynene.
Det fungerer greit nok i filmens første halvdel, som er en helt ordinær og ganske så sukkersøt high school datefilm, men når dramatikken skrur seg til, så sliter begge skuespillerne med å levere ektefølt drama og sårhet.
Patric Schwarzenegger er en skuespiller vi nok får se mer til framover, men han viser lite i denne filmen som vitner om at han har samme karisma og tilstedeværelse foran kamera som pappa Arnold.
Skuespillerne hjelpes ikke av at manuset ikke evner å ta sykdommen XP på særlig alvor – den blir bare brukt som en slags Askepott-regel om at Katie må være hjemme før soloppgang, før den ender i generiske behandlingsscener på klinikken.
Og måten filmen hele tiden går for den tårevennlige feelgood replikken, gjør at det er lite rom for rollegalleriet til å spille ut noe annet enn de enkleste emosjoner.
Midnight Sun vil kanskje fungere greit som selskap til kinodaten i sommer, men i kategorien romantiske tenåringsdrama er dette en forglemmelig lettvekter.
| 0
|
005248
|
Hotell Transylvania 3
Samlebåndsmoro for barnefamilien.
Hotell Transylvania-filmene har vært populære, men også ganske ordinære familiekomedier.
Mye av den animerte slapsticken og et knippe av rollefigurene har vært god underholdning (jeg digger Wayne og varulvfamilien), men både handlingen og mange av vitsene har vært av den drygt enkle sorten.
Og formelen gjentar seg i film nummer tre.
Et referansegodt anslag fører raskt til et veldig forutsigbart plott.
Det blir aldri direkte kjedelig, men det går altfor lenge mellom de virkelig morsomme poengene.
Og er du allerede lei filmseriens DJ-vitser, bør du styre unna denne.
Monstere på cruise
Drac har blitt litt ensom i sin tilværesle som bestefar og hotellbestyrer, og det lokker han til å prøve seg på nettdating.
Da en uheldig sveiping fører til en far/datter-misforståelse, ender visa med at Mavis bestiller et feriecruise for hele familiene og alle deres nærmeste venner.
Dermed er det duket for nye kulisser hvor varulvunger, gigantiske kjæledyr og diverse monstre får utfolde seg i basseng, på buffé og på soldekk.
Men dette er ikke bare en ny lekeplass for gamle vitser.
Draculas gamle nemesis Van Helsing har nemlig fått ferten på monsterferiegjestene, og han har skumle planer.
Dessverre er ikke spenningsdelen av manuset spesielt godt utviklet.
Dette er en jakthistorie full av gamle triks.
Og at filmskaper Genndy Tartakovsky låner kraftig fra både Indiana Jones og diverse femme fatale-filmer forsterker bare følelsen av at dette er et eventyr vi har sett mange ganger før.
Markedstilpasset monstermoro
Dette er en animasjonsfilm som tar natten på alvor med mye visuelt snadder.
Og enten det er Adam Sandler, Selena Gomez og Andy Samberg eller deres norske kolleger Christoffer Staib, Selma Joner og Scott Maurstad som står for stemmene, så er det masse liv og smittende energi i rollegalleriet.
Men det blir aldri mer enn greit hyggelig og harmløst selskap.
Hotel Transylvania-serien har alltid hatt en eim av markedstilpasset mainstreamunderholdning over seg.
De tør ikke leke for mye med den sorte humoren, og filmene mangler følelsesregisteret, stemningen og oppfinnsomheten som for eksempel Monsterbedriften og Adams Family brakte til sjangeren "barnevennlig monstermoro".
Og selv om publikumstallene har vist at Drac og gjengen gjør det de er skapt for å gjøre, så gjør de det ikke med den samme sjarmen og spenningen som for eksempel grusomhetskonkurrentene i Grusomme meg-universet bringer til kinomørket.
For barn som liker at det går fort, høyt og fargerikt for seg er dette en film som leverer en grei underholdningsdose i sommer.
Men ikke forvent den store opplevelsen – dette er samlebåndsmoro som hele familien har sett før.
Denne anmeldelsen er basert på den norske versjonen i 2D.
| 0
|
005249
|
Skyscraper
The Rock blir ufrivillig morsom i tam skyskraperaction.
De siste ti årene har Dwayne “The Rock” Johnson nærmest blitt synonymt med sjarmerende actionhelt.
Han har som regel spilt rollefigurer med glimt i øyet og en artig kommentar på lager, og jeg har likt den varianten av The Rock.
Med Skyscraper ser det ut til at Johnson forsøker seg på en mer seriøs rolle, noe som er merkelig med tanke på at dette er den mest tullete actionfilmen jeg har sett på en stund.
Dette er en actionfest som visuelt sett gjør seg på kino, men som er for tam og tar seg selv for høytidelig til at det blir særlig underholdende.
Når jeg ler, ler jeg av filmens mange usannsynligheter, ikke av forsøkene på humor.
Supertrøbbel i superbygning
Skyscraper handler om en superrik fyr som bygger en superhøy bygning med et supersikkert brannsystem.
Så ansetter han en supersterk sikkerhetskonsulent, men så går det selvfølgelig superskeis.
Skyscraper er derimot ikke så veldig super.
Johnson spiller Will Sawyer, en tidligere marinesoldat og HRT-agent hos FBI, som får i oppdrag å vurdere sikkerheten i verdens høyeste bygning, 240 etasjer høye The Pearl i Hongkong.
Når det viser seg at Sawyer bare er en brikke i et spill for å ødelegge den gigantiske skyskraperen er det allerede for sent.
Familien hans er fanget i 96. etasje i bygningen som er blitt påtent og nå står i lys lue.
Dermed må Sawyer trosse eventuell høydeskrekk, klatre 96 etasjer opp, komme seg forbi et inferno av flammer og redde familien – og ja, han har forresten amputert det ene benet og går med protese.
Hverken fugl eller fisk
Skyscraper er både skrevet og regissert av Rawson Marshall Thurber, fyren bak Dodgeball og We’re the Millers, og som sist jobba med Johnson på Central Intelligence.
Dette er med andre ord en filmskaper som for det meste har jobbet med ganske enkle komedier, og han mestrer ikke overgangen til det som forsøker å være mer seriøs action.
For Skyscraper er hverken fugl eller fisk.
Det er noen vittige onelinere her, men det blir aldri ordentlig morsomt.
Og det er lagt opp til at Johnson skal få utfolde seg som dramatisk skuespiller, men historien gir ham ikke nok å spille på.
I starten av filmen får vi en fortelling om tap og svik, vi får små glimt av Sawyers usikkerhet rundt jobben og utover i filmen er det hans kjærlighet for familien som skal gi den nerve.
Men ingen av disse elementene utnyttes til det fulle, og ut ifra trailermaterialet kan det se ut som om scener som kunne styrket historien er klipt ned til fordel for mer action.
Ufrivillig morsom
Skyscraper er en helsprø actionfilm i den forstand at alt som skjer er fullstendig usannsynlig.
Hadde vi hatt en Johnson med sin sedvanlige sjarm i hovedrollen ville den nok sluppet unna med mer.
Men når Johnson helt uten ironisk distanse stiller seg opp i sitt villeste muskelspenn for å holde en bro oppe med sine egne armer, så er det intet annet å gjøre enn å le høyt.
Og det gjør jo litt vondt når det ikke er meningen at det skal være morsomt.
Det er tydelig at The Rock er fan av John McClane, men til tross for en god gaffavits så holder det ikke mål – se Die Hard isteden.
| 0
|
005250
|
Velkommen til Paris
Bygd mot by i utdatert forviklingskomedie.
Velkommen til Paris – (ingenting er som familien ...) er oppfølgeren til den populære Velkommen til Shti’ene – en film som ble en knallsuksess i hjemlandet i 2009.
Den filmen har jeg ikke sett.
Jeg har heller ikke utpreget gode franskkunnskaper.
Det vil nok derfor være en del elementer og nyanser i denne helfranske forviklingsoppfølgeren som går meg hus forbi.
Men det jeg fikk med meg falt aldeles ikke i smak.
Dette er en anstrengt folkelig og irriterende overspilt komedie som denger løs på både finkultur og bygdekultur med en slitsom revyhumor hvor dialektherming og forslitte stereotypier står for underholdningsforsøket.
Fra bygdeslask til designsnobb
Valentin D (spilt av regissør Danny Boon) er en av de hotteste møbeldesignerne i Paris, og han nyter stor suksess blant både presse og rike kunder.
Mye på grunn av hans mystiske bakgrunn.
Den snurpete kunstneren hevder å være foreldreløs, og han verner hardt om sitt privatliv.
Men da den bondske familien hans kommer på besøk fra bygda for å feire morens 80-årsdag, så må Valentin gjøre alt for at fasaden ikke skal sprekke.
Dette ganske klassiske oppsettet for forviklingshumor deiser innom både hukommelsestap, svindelforsøk, alkoholiserte slektninger og gamle sexhemmeligheter.
Uten at disse ingrediensene klarer å gi noe særlig energi til en lite fengende historie.
Selv om Paris-settingen er snarlik den svenske Oscar-kandidaten The Square er stikkene mot den hule kunstverden milevis unna treffsikkerheten til Ruben Östlund.
Og vitsingen om at bygdefolk er ubehøvlede idioter som trives best med bensinsmak på maten og elsker mopedene sine over alt på jord er forbausende Rorbua-enkle i en komedie fra 2018.
Den mest irriterende oversettelsen jeg har sett
Dialektforskjellene og språkforvirringen står sentralt i Velkommen til Paris.
Og skuespillerne får tydelig fram de franske klasseskillene med overdreven artikulering i de fonetiske ytterpunktene.
Det fungerer greit på lydsidens originalspråk, men det fungerer ikke i den norske tekstoversettelsen.
I det bokmål blir til kraftig grautmål i undertekstene, blir det vanskeligere og vanskeligere å følge med på dialogen.
For det første er det unødvendig at bokstavrekkefølgen blir så voldsomt tilgjort for å illustrerer språkforskjellene i filmen, og for det andre tar det unødvendig mye fokus fra handlingen å måtte sitte å tyde all den fiffige feilstavingen.
Selv om budskapet i filmen til slutt ender opp som en slags hyllest til toleransen med beskjed om at vi alle kan være venner, er det ikke til å komme bort fra at det poenget føles noe hult etter at filmen har brukt hundre minutter på å gjøre narr av både bygdetullinger og snobbete arkitekter.
Det er fult mulig å forsterke fordommer når en leker uvørent med stereotypier.
Denne komediestilen oppleves utdatert og simpel.
Og selv om filmen serverer et knippe ypperlige skuespillere, som absolutt har sine øyeblikk underveis, så blir dette utmattende platt i lengden – kun for fans av den brautende franske komedien dette.
| 0
|
005253
|
Hotel Artemis
Svak spenning og seig fremdrift.
Regidebutant og manusforfatter Drew Pearce (som også skrev Mission Impossible: Rogue Nation og Iron Man 3) har åpenbart latt seg inspirere av The Continental Hotel fra John Wick-filmene i arbeidet med Hotel Artemis.
Ideen om et nøytralt fristed for hardbarkede kriminelle videreføres, men historien har lite interessant å fortelle, med svak spenning og seig fremdrift.
Den er svært pent filmet, og har et tematisk bakteppe som kan bli farlig aktuelt, men Drew Pearce greier ikke helt å få historien til å henge godt nok sammen, eller å skape et persongalleri som engasjerer.
Hotel Artemis er derfor en liten skuffelse.
Hotell for skadede skurker
Historien foregår i Los Angeles i 2028, der befolkningen gjør opprør mot selskapet som kontrollerer det privatiserte drikkevannet.
Midt i kaoset ligger Hotel Artemis, drevet av en kvinne som bare går under navnet Nurse (Jodie Foster) og hennes muskuløse medhjelper Everest (Dave Bautista).
De tar imot skadede kriminelle og gir dem livreddende behandling.
Hotellet har strenge regler for å sikre freden mellom pasientene, men spenningen øker når byens store forbryterkonge melder sin ankomst, samtidig som det viser seg at noen av hotellets klienter har hemmelige planer.
Den grunnleggende ideen er altså ikke helt ny, men Hotel Artemis skiller seg nok fra John Wick-filmene til at den ikke fremstår som en direkte kopi.
Den har dessverre en historie som avhenger av litt for mange utrolige sammentreff, minst ett mulig plotthull som er vrient å forklare, og et persongalleri med noen middels interessante figurer som burde vært utstyrt med smartere dialog, tøffere humor og bedre bakgrunnshistorier for å gjøre et sterkere inntrykk.
Filmen har noen actionscener med trøkk, men de er altfor få og for korte, slik at Hotel Artemis taper klart i den uunngåelige sammenligningen med de to John Wick-filmene.
For mange sammentreff
Jodie Foster er nesten alltid verdt å bruke et par kinotimer på, og spiller godt i hovedrollen, uten å få muligheten til å briljere.
Hun er omgitt av blant andre Sterling K. Brown, Sofia Boutella og Jenny Slate, som dessverre ikke er av samme kaliber.
Jeff Goldblum er et hyggelig gjensyn, men dessverre i en rolle man ikke tror på.
Den beste bifiguren er medhjelperen Everest, der Dave Bautista får spille humoristisk på sin ekstreme kroppsstørrelse, akkurat som i Guardians of the Galaxy-filmene.
Hotel Artemis er utsøkt fotografert av koreanske Chung-hoon Chung, som også har imponert tidligere, blant annet med It og Chan-wook Park-filmene Kammerpiken, Lady Vengeance og Oldboy.
Han beveger sitt kamera effektivt og elegant innenfor hotellets begrensede områder.
Det art deco-inspirerte interiøret står i skarp kontrast til det mørke og kaotiske bybildet utenfor, men handlingen utnytter dessverre ikke omgivelsene godt nok.
Den bygger på alt for mange sammentreff og umuligheter som til sammen gjør Hotel Artemis til en litt frustrerende opplevelse.
Den har en viss underholdningsfaktor, men etterlater et klart inntrykk av at dette kunne og burde vært løst bedre
| 0
|
005254
|
Mission:Impossible
- Fallout
Preikestolen er et svimlende høydepunkt.
Det er ikke mange filmserier som kan skryte av å ha nådd en formtopp i sin sjette film, hele 22 år etter den første.
Mission:
Impossible
- Fallout imponerer stort med vanvittig action, en sterk nerve og en klar følelse av hva som står på spill, både på personlig og profesjonelt plan.
La gå at historien har en svært episodisk struktur, og at skurkenes mål er litt diffust og uavklart.
Det er mindre viktig i en film som har som fremste formål å være halsbrekkende eskapisme.
Tilsynelatende evigunge Tom Cruise sementerer sin posisjon som en av vår tids mest effektive actionhelter, samtidig som det kan slås ettertrykkelig fast at Preikestolen egner seg utmerket som et bokstavelig talt svimlende høydepunkt.
Må forhindre atomterror
Anslaget legger opp utfordringen enkelt og greit på kort tid.
IMF-agenten Ethan Hunt (Tom Cruise) må forsøke å forhindre at terrororganisasjonen Apostlene anskaffer seg plutonium for å lage atombomber.
Mot sin vilje får han selskap av CIA-agenten Walker (Henry Cavill), som kanskje har egne ordre.
IMF-kollegaene Benji (Simon Pegg) og Luther (Ving Rhames) følger med dem på et farlig oppdrag som tar dem til både Paris, London og Kashmir, samtidig som Hunts bekjentskap fra forrige film, den tidligere MI6-agenten Ilsa (Rebecca Ferguson) dukker opp i en uavklart rolle.
Det er enkelt å forstå hva som må gjøres og hvilke roller de enkelte figurene tilsynelatende har.
Regissør og manusforfatter Christopher McQuarrie greier imidlertid å kaste inn flere smarte overraskelser som er ment å forvirre, slik at man stadig blir usikker på hvilken side noen av figurene egentlig befinner seg på.
Dette gjøres samtidig som handlingen fyker avgårde i et forrykende tempo, med velgjort action som i utgangspunktet har en realistisk tilnærming, men selvsagt blåst opp i n-te potens.
Har få svakheter
Mission:
Impossible-serien er kjent for sine stunts, og her foregår det både til fots, på motorsykkel, i bil, lastebil og helikopter.
Det går spesielt hardt ut over Tom Cruise og Henry Cavill, som gir jernet i flere tøffe scener.
Cruise brakk beinet i et hopp mellom to bygninger, slik at innspillingen måtte ta en pause.
Hoppet er selvsagt med i filmen.
Filmen utnytter sine by-locations godt, både i Paris og London, der kjente syn som Eiffel-tårnet, Triumfbuen, London Eye og Tate Modern får være blikkfang.
Sett med norske øyne er det selvsagt moro å se praktfulle Preikestolen på film i bredformat, i en spennende scene med avgjørende betydning.
Den ligger for anledningen i India, ikke i Norge, noe enkelte kanskje er litt snurte for, men det er det ingen grunn til.
Det er helt vanlig å leke litt med geografien på film.
Resten av Kashmir-scenene er for eksempel innspilt i New Zealand.
Kristoffer Joner får til gjengjeld være et norsk innslag som en atombombemaker, riktignok med det litt mindre norske navnet Nils Debruuk.
Joner tar godt vare på den ene scenen han har med Tom Cruise og Simon Pegg, og gir et klart signal om at filmens skurker har noen skruer løse.
Mission:
Impossible
- Fallout har få svakheter.
Man kan kanskje pirke litt i hva Apostlenes motivasjon egentlig er, og hva de ønsker å oppnå ved å rive ned den etablerte verdensordenen og skape en ny.
Samtidig kan man se for seg at Christopher McQuarrie med denne filmen kommenterer aktører i den virkelige verden som ser ut til å ønske å rive ned tilliten til internasjonalt samarbeid mellom ulike institusjoner.
Mest av alt er dette en 2 ½ time lang heisatur med et knippe interessante figurer, der det som foregår mellom dem er like viktig som den eksterne dramatikken.
Spilletiden er forholdsvis lang, men Mission:
Impossible
- Fallout evner likevel å underholde uten dødpunkter
| 1
|
005290
|
Sjarmøren
Nyansert om utnyttelse, drømmer og kjærlighet.
Lykkejegere på jakt etter vinning gjennom ekteskap er ikke noe nytt, men i Sjarmøren serveres vi en nyansert og utfordrende fortelling fra en verden mange ikke har kjennskap til.
Gjennom kjappe og presise miljøskildringer, og en naturlig teft for kjærlighetsbedragets underholdende spenning, har regissør Milad Alami skapt en film som både overrasker, provoserer og gir innsikt.
Ved å ligge tett på en ung iransk mann som desperat forsøker å skaffe seg oppholdstillatelse gjennom å sjarmere danske kvinner inn i ekteskap, viser Sjarmøren fram situasjoner, problemer og noen elendige løsninger som oppleves høyst reelle – og også skjebnesvangre for dem som bli berørt.
Travel konejakt
For Esmail (Ardalan Esmaili) har drømmen om opphold i Danmark ført han ut i en kalkulert jakt etter giftermål.
Det er en løsning som på papiret kan gi oppholdspapirer, men som er svært opprivende både for de han forfører, og etter hvert også for hans egen psykiske helse.
Vi kommer inn i tilværelsens hans i en tid hvor trykket er i ferd med å bli for stort.
Han står i fare for å bli hjemsendt.
Hans spill med flere kvinners kjærlighet er i ferd med å innhente han.
Og han forelsker seg i Sarah (Soho Rezanejad) som ikke vil gi han den oppholdstillatelsen han søker.
Ardalan Esmaili er glimrende som den målrettede Esmail.
Dette er en rollefigur som tar alle jobbene han kan få for å sende penger hjem til familien.
Han blir venner med en persisk familie som stagger savnet til hjemlandet.
Og han skrubber flekken av dressjakken med spytt, og bruker kveld etter kveld med søkende blikk på lokal vinbar.
Dette er ganske så ulike settinger som viser fram ganske så ulike sider av hovedpersonen vår.
Og Ardalan Esmaili har imponerende naturlig håndlag med skiftene i både tone, intensitet og stil.
Han utstråler en gjenkjennelig varme når Esmail få være seg selv, og treffer med maskene når forføreren må ikle seg sjarmørrollen.
Usjarmerende sjarmør
Det mest usjarmerende med Sjarmøren er Esmails kraftige skylapper når det gjelder konsekvensene hans handlinger får for menneskene han møter.
Det er lett å få sympati med den unge mannen.
Han har kortstokken rigget imot seg.
Og hans reise på kanten av Københavns hverdagsliv avslører store sosiale forskjeller hvor klasseskiller blir utnyttet.
Det gir oss scener hvor vi får kjenne på den urettferdigheten som rammer dem som må leve med helt andre valg enn hva de fleste av oss født i Skandinavia har måttet vurdere.
Men til tross for gode sider og gode grunner, så viser han seg som en ganske brutal egoist.
Han har latt framtidsdrømmen tillate mye forferdelig oppførsel, og etter hvert som vi lærer mer om hans bakgrunn så blir jeg både sint og oppgitt over hans valg og reaksjoner.
Gjennom å utstyre Esmail med en såpass kompleks bakgrunn og personlighet, så er dette en film som vrir og vender på seg i magen etter hvert som den skrider fram.
Manusforfatterne Milad Alami og Ingeborg Topsøe bygger sin historie uten å ty til klisjeer og offerroller som søker å styre publikums reaksjoner inn i enkle og vante mønster.
De stoler på realismen i sine rollefigurer og har laget en film som er godt egnet for å skape forståelse for de menneskene og situasjonene vi møter langs veien – uten at de tar de moralske vurderingene for oss.
Det gjør Sjarmøren til en sånn film en får lyst til å diskutere og snakke ut om etterpå.
Gå gjerne med vennegjengen på denne.
| 1
|
005291
|
Fornærmelsen
Tradisjonelt rettsdrama med spennende tematikk.
Traumer, lidelse, sorg og hat.
Ulike religioner, ulike folkegrupper med grunn til å hate hverandre.
Når man ser på situasjonen i landene i Midtøsten er det lett å gi opp trua på at det noensinne kan bli fred i verden.
I den libanesiske, Oscar-nominerte filmen Fornærmelsen, rører filmskaper Ziad Doueiri i denne gryta.
Gjennom et tradisjonelt rettsdrama forteller han om Libanons vonde historie, og setter lys på hvorfor dagens situasjon fortsatt er vanskelig.
Fornærmelsen er en god film som oppfordrer til ettertanke, men den har et par skjær i sjøen underveis som hindrer den i å nå helt til topps.
Tullekonflikt blir rettsdrama
Filmen tar oss med til Beirut der vi introduseres for Tony Hanna (Adel Karam), en bitter bilmekaniker med et stort ego, et voldsomt temperament og traumer i bagasjen.
Og Yasser Salameh (Kamel El Basha) en palestinsk flyktning som jobber som formann i et byggelag som gjør renoveringer i gata Tony bor i.
Etter en konflikt om en takrenne på Tonys balkong kaller Yasser Tony for en «jævla kødd», og dette eskalerer etter hvert til en ny episode som ender i to brukne ribbein.
Saken ender i retten og etter hvert blåses det som tilsynelatende er en fillesak opp til uante proporsjoner i et vanvittig mediesirkus.
Årsaken til at Tony ikke vil at Yasser skal fikse nedløpet fra balkongen hans, er nemlig at Yasser er palestiner.
En vanskelig balansegang
Regissør Ziad Doueiri har skrevet manuset for filmen sammen med sin ekskone Jouelle Touma.
Doueiri vokste selv opp i Libanon under borgerkrigen, og med Fornærmelsen har han forsøkt å lage en film som viser hvor vanskelig det er å forsone seg med fortiden i et samfunn der gamle sår enda ikke har grodd.
Beirut er en smeltedigel av ulike religiøse og etniske grupper, og spenningen mellom dem er stor.
Det er så mye grums i deres felles historie, med urett begått av alle parter, at forsoning nærmest virker umulig.
Ziad Doueiri klarer den vanskelige oppgaven det er å behandle disse temaene med respekt, samtidig som han røsker i fordommer og meninger det er vanskelig å snakke om.
Filmens tema er så betent at det er lagt inn en tekstplakat i begynnelsen, der det står at synspunktene og meningene som uttrykkes i filmen ikke er den offisielle politikken og standpunktene til den libanesiske regjeringen.
Godt skuespill
Tony er virkelig ikke en likandes figur.
I tillegg til å være rasist er han en egoistisk og sta mann med et vanvittig stort ego.
Adel Karam er svært god i rollen og klarer å gjøre Tony til den provoserende figuren han skal være.
Samtidig lar han også årsaken til Tonys raseri skinne gjennom på en subtil måte som gjør rollefiguren mer realistisk.
Kamel El Basha er også veldig fin i rollen som Yasser.
Han har en mer dempet fremtoning, og fremstår i utgangspunktet som mest sympatisk av de to kranglefantene, men klarer også å få frem Yassers mindre sympatiske egenskaper.
El Basha og Karam har en nydelig kjemi på lerretet.
De skaper flere vonde og ubehagelige scener sammen, men har også et par lune og fine øyeblikk oppe i det vanskelige.
Til ettertanke
Selv om temaet i filmen er kontroversielt, er selve handlingen trygt bygget opp som et tradisjonelt rettsdrama.
Her er det få overraskelser underveis, bortsett fra en ganske unødvendig og litt flåsete tvist som involverer filmens to advokater.
Gjennom rettens utspørringer får vi vite mer om bakgrunnen til Tony og Yasser, og forklarer med dette hvorfor de har handlet som de har gjort.
Gjennom denne oppbygningen klarer Doueiri å gi oss et innblikk i hvor mye spenning og konflikt det fortsatt er i Libanon er, uten at du trenger å ha noe særlig forkunnskaper om regionens historie.
Om det er et håp for forsoning for disse menneskene velger Fornærmelsen å ikke si så mye om.
Det er kanskje nettopp det som gjør at dette er en film som gjør at du må sitte og tenke litt mens rulleteksten går over lerretet, og litt til.
| 1
|
005292
|
Venom
En skuffende Marvel-fadese.
Venom er et bevis på at ikke alle Marvel-figurer tåler overgangen fra tegneserie til film.
Vi så ham først i Spider-Man 3 (2007), som en bifigur spilt av Topher Grace, men nå har Venom fått sin egen film med Tom Hardy i hovedrollen.
Columbia Pictures har dessverre produsert et masete kaos, i samarbeid med Marvel, med uinspirerte skuespillere, kjedelig historiefortelling og likegyldig action som ligger langt under den standarden de fleste nyere filmer fra Marvel-universet vanligvis holder.
Det er synd på Hardy, som tydelig forsøker å gjøre noe morsomt ut av rollen, men det er ikke som komiker han har sine beste kvaliteter, og kan ikke gjøre gull av gråstein.
Venom forsøker å være Deadpool, men har hverken den skarpe humoren eller de tøffe virkemidlene.
Derfor er Venom en skuffende Marvel-fadese som aldri i verden kommer til å få en oppfølger.
Invaderes av organisme
Eddie Brock (Tom Hardy) er en tv-reporter som får sparken når han kommer i konflikt med den rike bio-entreprenøren Carlton Drake (Riz Ahmed).
Drake er en Elon Musk-lignende millionær som finner utenomjordisk liv og forsøker å kombinere organismene med mennesker i sitt Bond-skurkelignende laboratorium i klippene like ved Golden Gate-brua i San Francisco.
Brock blir ved et uhell invadert av en organisme på rømmen, og forvandles på visse tidspunkt til Venom, et romvesen med fantastiske krefter.
Nå må Brock/Venom bekjempe Drakes skumle planer for de andre romvesenene, men hvorfor Venom plutselig bestemmer seg for å hjelpe Brock, er nesten pinlig dårlig forklart.
Allerede i starten signaliserer filmen at alt er tøys og tull når et romskip dundrer i bakken i flere hundre kilometer i timen, men det meste av fartøyet er intakt og noen overlever faktisk styrten.
Verre blir det senere, når Eddie Brock liksom skal være tv-stjerne, men oppfører seg som renspikka amatør som aldri ville ha fungert på skjermen.
Katastrofalt blir det når vi introduseres for Brocks kjæreste, Anne Weying, spilt av stakkars Michelle Williams, som virker totalt bortkommen.
Figuren hennes er en løvtynn karikatur som gjerne vandrer inn i rom der det skytes heftig for liksom å se hva som skjer, og havner dermed, utrolig nok, i skuddlinjen. https://www.youtube.com/watch?v=u9Mv98Gr5pY
Null kjemi mellom hovedfigurene
Det er null kjemi mellom Williams og Hardy, som ikke ser ut til å like hverandre, engang.
Istedet for å være en likeverdig figur til Brock, reduseres Anne til en irriterende figur som virker overflødig og bortkastet.
Forholdet mellom dem tar forresten slutt uten noen større seremoni når Anna også får sparken på grunn av Brocks reportertabbe.
Sorgen over bruddet er ment å gå som en rød tråd gjennom historien, men føles falskt og meningsløst.
Anne får en ny kjæreste, spilt av Reid Scott.
Han er best kjent som Dan i tv-serien Veep, og da fremstår det som fantasiløst, eventuelt spekulativt, at rollefiguren hans i Venom heter…Dan!
Det tar nesten tre kvarter av Venom før tittelfiguren faktisk dukker opp.
Da har man allerede rukket å kjede seg ganske lenge, for oppbyggingen av historien er rimelig slapp og begivenhetsløs.
Det finnes actionscener der det åpenbart er nedlagt et hardt arbeid, og det er enkeltscener her som det absolutt kan settes pris på, spesielt en biljakt gjennom San Franciscos gater.
Men mange av effektscenene har et overdrevent digitalt uttrykk, og det går verst ut over Venom-figuren, som rett og slett er stygt animert.
Det er også synd at regissør Ruben Fleischer er bundet av filmselskapets ønske om en lav aldersgrense (12 år i Norge), når filmens hovedfigur og universet han opererer i, nærmest trygler om å få være rå, barsk og brutal.
Han har det nemlig med å bite hodet av sine fiender, men her skjer det utenfor kameraets synsfelt, uten så mye som en bloddråpe.
Dermed blir Venom bokstavelig talt en blodfattig film, og det er hodeløst.
| 0
|
005293
|
Smallfoot
En morsom innføring i kritisk tenkning.
Smallfoot er en vellykket animasjonskomedie som kombinerer en lun og morsom Yetihistorie med en overraskende stor dose samfunnskritikk.
Filmen er rett og slett en god reklamefilm for viktigheten av kritisk tenkning, og viser tydelig fram både farene og det fjollete med trosretninger som benekter vitenskap og menneskerettigheter ut fra frykten for å miste autoritet og kontroll.
I tillegg viser filmen en lekenhet med tema som integritet, samvittighet og identitet som gjør dette til en fantasirik fjelltur som er både morsom, poengtert og veldig aktuell.
En omvendt jakt på fabeldyr
Premisset er snudd på fiffig vis i regissør Karey Kirkpatricks vri på Yetjakten.
Oppe på toppen av Himalaya bor Yetiene i en hyggelig og fredelig landsby.
De henter sin virkelighetsforståelse fra en rekke stener med graverte lover som holdes av Steinvokteren (Stig Henrik Hoff), og de går aldri under skydekket - for der er det "store intet".
Men så en dag får den unge og eventyrlystne Migo (Even Bergan) øye på et menneske, eller en "smallfoot" som vi kalles her.
Dessverre forsvinner mennesket før han får vist fram funnet sitt.
Ikke bare blir han latterliggjort for å mangle bevis på sin fabeldyrobservasjon, han blir også forvist da han nekter å føye seg etter steinen som sier "smallfoot finnes ikke".
Men et knippe konspirasjonsglade Yetier tror på Migo, og sender han ut på en jakt som introduserer snømannen for den klikkglade naturfotografen Pelle (Jon Bjørnstad).
Det er godt å se en animasjonsfilm som sikter på det brede familiepublikummet tørre å være såpass tydelig i budskapet sitt.
Dette er en film som bærer sine verdier med stolthet, og som treffer godt med spark til både journalisters fokus på egen popularitet og mot samfunnsledere som bruker frykt og løgn for å holde på sin makt.
Her er heldigvis ikke alt sort hvitt når det gjelder god og slem.
Smallfoot er ikke redd for nyansene og gir såpass med bakhistorie og kontekst til filmens skurker at de ikke blir flate og totalt urealaterbare.
Sprudlende animasjonsmoro
Den visuelle kreativiteten er tidvis sprudlende i Smallfoot.
Regissør Karey Kirkpatrick og gjengen får tatt ut mye av potensialet som ligger i slapstickhumoren som er sentrert rundt store fallhøyder, snø, kulde og kraftige hodesmeller.
Isens gjennomsiktige fargespill brukes også på lekkert vis til å gi stemningsfullt særpreg til Yetienes hjemplass.
Det er Warner Animation Group (The Lego Movie, Storks) som står for produksjonen, og det er Sony Pictures Imageworks som stått for animasjonen.
De har tidligere jobbet på filmer som Hotel Transylvania, Emoji-filmen og Smurfene:
Den hemmelige landsbyen, og det er lett å kjenne igjen den ganske så glatte streken og den tydelige fortellerstilen.
Her går det an å savne mer særpreg i det visuelle uttrykket, dette er ikke en film som slår inn noen dører der.
Men det er høy kvalitet, og et par av de pelskledde rollefigurene har detaljer som gleder.
Sangnumrene i Smallfoot er ikke på høyde med de beste animerte musikalene.
Å radbrekke Queen og David Bowies fantastiske Under Pressure med en karaokerap er ikke særlig god musikk i mine ører, og heller ikke originalsangene blir opplevelser i seg selv.
Men låtene bærer handlingen godt, og har også tålt oversettelsen til norsk.
Det er likevel nok av underholdende godbiter i denne vinterkledde familiefilmen.
Jeg storkoste med med Smallfoot.
En soleklar anbefaling til både små og store animasjonsfilmentusiaster.
Anmeldelsen av Smallfoot er basert på 2D-versjonen med norsk tale.
| 1
|
005294
|
Hell Fest
Kjedelig og forutsigbar "skrekkfilm".
Av og til er det vanskelig å forstå hvorfor en film får plass i et tett kinoprogram.
Det er ingenting som skulle tilsi at Hell Fest fortjener muligheten, for dette er en bleik og tannløs skrekkfilm som feiler totalt på å levere skrekk.
Ingen vil la seg skremme av dette.
Med noen få klipp her og der kunne dette like godt være en mild og ufarlig horrorfilm myntet på barn.
Dersom regissør Gregory Plotkin tror han er i stand til å skremme kinogjengere, må han tro om igjen.
Selv om han har erfaring som klipper av flere Paranormal Activity-filmer, samt suksessen Get Out, var hans regidebut, Paranormal Activity: The Ghost Dimension en skuffelse.
Andrefilmen er enda dårligere.
Hell Fest er dessverre en kjedelig og forutsigbar "skrekkfilm" som kun unngår bunnkarakter på grunn av gode bilder og fordi Amy Forsyth er et hyggelig bekjentskap i hovedrollen.
Drapsmann løs i skrekkpark
Utgangspunktet er ikke helt bak mål, nemlig fornøyelsesparken Hell Fest, der maskerte skuespillere etter beste evne forsøker å skremme de besøkende.
Det skal vise seg at en av parkens figurer er en virkelig drapsmann, og nå har han sett seg ut en vennegjeng bestående av Natalie (Amy Forsyth), Brooke (Reign Edwards), Taylor (Bex Taylor-Klaus), Gavin (Roby Attal), Quinn (Christian James) og Asher (Matt Mercurio).
Når skrekkelige ting begynner å skje, tror de først at det er en del av leken, men desto dypere de kommer inn i parken, begynner noen av dem å forstå at det kanskje er alvor likevel.
Før hovedhistorien går i gang, ser vi en prolog fra tre år tilbake, med et mord i en annen skrekkpark.
Allerede der får man en fornemmelse av at man ser en skrekkfilm av dårlig kvalitet, fordi mordet skildres så kjapt, enkelt, kjedelig og fantasiløst at man lengter tilbake til den blodige oppfinnsomheten i f.eks. Fredag den 13.-filmene på 1980-tallet.
Ting blir ikke stort bedre når Hell Fest kommer i gang, til tross for at fotograf José David Montero har fått leke seg mye med lys, skygge, røyk og Michael Perrys skrekkaktige scenografi, skjønt det er litt vanskelig å se for seg hvordan enkelte av installasjonene skulle kunne skremme besøkende i en fornøyelsespark, som ikke ser kulissene i klippede sekvenser med nøye utvalgte kameravinkler.
Det visuelle uttrykket tyder uansett på at det er lagt ned en del penger i produksjonen, men det fortellertekniske er begredelig, med et sørgelig fravær av spenning og nerve.
Og det viktigste i denne sjangeren, nemlig de obligatoriske mordene, er nesten oppsiktsvekkende dårlig løst rent filmatisk.
Grenser til lureri
Det er nesten trist å se at denne filmen er produsert av Gale Anne Hurd, som tidligere har stått bak klassikere som The Terminator, Aliens, The Abyss og Terminator 2:
Judgment Day sammen med eks-mann og regissør James Cameron.
I senere tid har hun utmerket seg som executive producer av seriene The Walking Dead og Fear The Walking Dead, men hvorfor hun ikke har sørget for bedre kvalitetssikring av innholdet i Hell Fest, er vanskelig å forstå.
Det hjelper heller ikke med en annonsert rolle fra Tony Todd, skuespilleren som er best kjent fra den langt bedre skrekkfilmen Candyman, men som viser seg å være en kort og betydningsløs opptreden på et par minutter.
Det grenser til lureri for å lokke til seg skrekkfilmfans.
Det beste med Hell Fest er Amy Forsyth i hovedrollen som Natalie.
Hun ligner nemlig mye på en ung Diane Keaton, og har en naturlig utstråling som man lett ser for seg kan benyttes på langt bedre vis i bedre filmer enn dette.
Forhåpentligvis kan hun en dag se tilbake på Hell Fest som et lite feiltrinn forholdsvis tidlig i karrieren.
Dette er nemlig en laber film som kommer til å være helt glemt om svært kort tid.
Den har ingen kvaliteter som gjør den verdt et kinobesøk.
Se heller bedre fornøyelsesparkrelaterte grøssere som Zombieland, Something Wicked This Way Comes, The Funhouse eller Final Destination 3.
Kanskje til og med KISS Meets the Phantom in the Park, som er så dårlig at den er morsom.
Det er dessverre ikke Hell Fest
| 0
|
005295
|
A Star Is Born
Lady Gaga og Bradley Cooper spiller fenomenalt godt.
A Star Is Born har vært filmatisert tre ganger tidligere, med Janet Gaynor og Fredric March i 1937, Judy Garland og James Mason i 1954 og Barbra Streisand og Kris Kristofferson i 1976.
Nå har Lady Gaga og Bradley Cooper oppdatert historien om det kompliserte forholdet mellom en stigende stjerne og hennes mentor.
Begge debuterer på hvert sitt vis, Lady Gaga med sin første hovedrolle og Cooper som regissør.
Begge utfører sine oppgaver med overbevisende dyktighet og troverdighet.
De spiller fenomenalt godt, samtidig som Cooper forteller en velkjent historie uten at den føles unødig repeterende.
A Star Is Born er en tidløs historie som det er verdt å bli fortalt, enten det er for første eller fjerde gang.
Oppdager stortalent på bar
Den nye versjonen er basert på alle de tre foregående filmene.
Den avviker riktignok på flere punkter, men hovedtrekkene er de samme.
Den berømte artisten Jackson Maine (Bradley Cooper) oppdager stortalentet Ally (Lady Gaga) på en bar.
De innleder et forhold, og Ally blir med på Jacksons pågående turné, der hun oppdages av et plateselskap som vil gjøre henne til stor stjerne.
Dette gjør Jackson en smule sjalu, samtidig som hans egen karriere står i fare på grunn av et høyt inntak av alkohol og narkotika for å døyve alvorlig tinnitus. https://www.youtube.com/watch?v=nSbzyEJ8X9E
Føles ekte og sannferdig
Det kan innvendes at Allys oppstigning går vel kjapt, uten at musikken hun fremfører fremstår som spesielt spennende (spesielt den avsluttende melodien, som er direkte grusom).
Samtidig er Jacksons vei fra enorm stjernestatus til avdanka fyllik kunstig kort, men slik måtte det kanskje bli for å skape den dramatiske nerven mellom hovedfigurene, og den er der.
Manuset av Eric Roth, Bradley Cooper og Will Fetters bruker prisverdig lang tid på å fortelle hvordan Ally og Jackson finner sammen, og hva de ser i hverandre, uten klisjétunge virkemidler som lett kunne gjort dette til søtsuppe.
Samspillet mellom Cooper og Lady Gaga er så godt at romansen føles ærlig, ekte og sannferdig, både i gode og onde dager.
I tillegg har filmen en rørende sidehistorie om det slitte forholdet mellom Jackson og storebror og turnémanager Bobby (Sam Elliott).
Den gir oss også et morsomt gjensyn med komiker Andrew Dice Clay (The Adventures of Ford Fairlane) i en fin birolle som Allys svært stolte far.
Spiller på stort følelsesregister
Har man sett en eller flere av de tidligere versjonene av A Star Is Born, vil man ikke overraskes veldig av historiens gang, men den føles likevel frisk og kraftfull i Bradley Coopers overraskende kompetente regi.
Han forteller historien med en dreven filmskapers tyngde og troverdighet allerede i sin debut, godt hjulpet av fotograf Matthew Libatiques varme og energiske bilder og Jay Cassidys presise og fokuserte klipping.
Men den største overraskelsen er kanskje likevel Lady Gaga, som i sin første hovedrolle spiller på et stort følelsesregister med total innlevelse på nydelig vis.
Det skader heller ikke at hun har en stemme som kan måle seg med både Judy Garlands og Barbra Streisands.
A Star Is Born står altså ikke tilbake for klassikerne den er tuftet på.
Dette er en uimotståelig miks av rufsete musikk og sjelfull romantikk.
| 1
|
005296
|
Føniks
En sterk debutfilm.
Camilla Strøm Henriksen henter inspirasjon fra egne erfaringer i sin debut som manusforfatter og regissør for det store lerretet.
Føniks er en vond film om omsorgssvikt og om barn som må vokse opp så altfor fort.
Filmen faller av og til i et par klisjéfeller underveis, men en dyster fortelling pakket inn i gode skuespillerprestasjoner og interessant sjangerlek, gjør dette likevel til en sterk filmopplevelse.
Når barn må være voksne
14 år gamle Jill (Ylva Bjørkaas Thedin) og lillebroren Bo (Casper Falck-Løvås) bor sammen med moren Astrid (Maria Bonnevie), i en stor, men mørk leilighet i Oslo.
Astrid har alvorlige psykiske problemer, hun er deprimert, hun drikker, hun tar gjerne sovepiller midt på lyse dagen bare for å slippe unna sitt eget liv.
Jill må ta vare både på broren, seg selv og på moren sin, samtidig som hun stadig må forsikre naboer og venner om at “det går helt fint med mamma”.
Når bursdagen til Jill, et jobbintervju for moren og et besøk av Jills fraværende far (Sverrir Gudnason) lander i samme uke, våger hun å se lyst på fremtiden.
For hvis moren bare får seg en jobb vil alt bli bedre, og hvis ikke så kan kanskje pappa redde henne?
Så lett er det selvfølgelig ikke.
Vond realisme
Med Føniks forteller Camilla Strøm Henriksen en historie som har blitt fortalt mange ganger før, men som ikke er noe mindre aktuell av den grunn.
Gjennom Jills stadig forsøk på å dekke over for moren, for å holde fasaden oppe, har hun klart å skape en realisme i fortellingen som mange som har hatt lignende opplevelser vil kjenne seg igjen i.
Det er frustrerende å se på de voksne som godtar Jills forsikringer om at alt er bra hjemme, som ikke spør den ekstra gangen om hvordan det egentlig går.
Hjemme går Jill på tå for å ikke forstyrre morens lunefulle humør.
Når hun en sjelden gang tar til motmæle blir det bare vondt.
“Å drikke er vel ikke dine ting”, sier Jill når Astrid insisterer å dra ut på byen en kveld fordi hun trenger å gjøre sine ting.
Astrid blir bare irritert når datteren forsøker å konfronterer henne med at det å etterlate seg to barn hjemme mens man er ute for å finne seg et ligg, kanskje ikke er helt greit.
Skremmende god
Ylva Bjørkaas Thedin og Casper Falck-Løvås gjør begge sin skuespillerdebut i Føniks og klarer seg fint i det mørke universet Camilla Strøm Henriksen har laget for dem.
Selv om Jill sitter med ansvaret til en voksen har hun fortsatt et barns naive syne på verden.
Hun forstår ikke omfanget av morens depresjon og ser ikke faren for den egoistiske og ansvarsløse fyren han er.
Ylva Bjørkaas Thedin takler de forskjellige fasene Jill går gjennom, spesielt skiftet mellom fortrengte følelser og masken hun putter på, ikke bare for andre, men for seg selv.
Med sine flagrende gevanter og dramatiske personlighet er Astrid den rake motsetningen av "ordentlige" Jill.
Hun oppleves tidvis som selve inkarnasjonen av stereotypien kunstnerisk mor, men Maria Bonnevie er en så kapabel skuespiller at hun redder rollen fra å føles som en klisjé.
Bonnevie har et stort register å spille på og hun bruker hele spekteret, fra det subtile og underspilte til det voldsomme og teatralske.
Hun er for eksempel skremmende god når hun veksler mellom kjærlig mor og kald narsissist på et øyeblikk.
Magisk realisme
Camilla Strøm Henriksen leker seg med sjangre i Føniks.
Fantastiske elementer fra skrekksjangeren blandes inn i realismen for å skildre utviklingen i Jills sjeleliv, et virkemiddel som fungerer godt.
Sammen med den svært dyktige fotografen Ragna Jorming skaper hun også virkningsfulle kontraster mellom lys og skygge for å beskrive sinnsstemningen til Astrid.
Lyset, enten det er solskinn eller gule gatelykter, forsøker alltid å slippe inn i den mørke leiligheten uten hell, og dette skaper en tung atmosfære som kler filmens tema godt.
Kontraster som visuelt virkemiddel er gjennomgående for filmen.
Alt moren eier er for eksempel i gusjefarger, mens faren er en kritthvit engel som bor i et leilighetshotell som er plettfritt, rent og hvitt.
Men etter hvert som Jills syn på faren endres, ser også den hvite dressen mer og mer sjaskete ut.
Den modige stilen løfter fortellingen og gjør den mer slagkraftig.
Og slagkraftig er nettopp et veldig beskrivende ord for Føniks.
Filmen ga meg en klump i halsen som satt i meg lenge etterpå.
| 1
|
005297
|
First Man
Viser nye og spennende sider av romfartseventyret.
NASAs romfartseventyr på 1960-tallet har vært gjenstand for flere gode skildringer, med Philip Kaufmans mesterlige
De syv utvalgte (The Right Stuff - 1983), Ron Howards dramatiske Apollo 13 (1995) og den solide tv-serien From The Earth To The Moon (1998) som noen av høydepunktene.
Den første astronauten som satte sin fot på månen, Neil Armstrong, har vært portrettert flere ganger, men aldri vært midtpunktet i sin egen film før nå.
First Man er et solid romfartsdrama, der regissør Damien Chazelle (Whiplash, La La Land) unngår å skildre Armstrong som en "all american hero".
I Ryan Goslings skikkelse tegnes det i stedet et nyansert bilde av en sorgtynget mann, som kanskje må helt til månen for å kunne bearbeide sitt store tap.
Lider et smertelig tap
Filmens utfordring er at de store hendelsene den skildrer i stor grad er veldig godt kjent og dokumentert fra før.
Derfor er det et smart grep av manusforfatter Josh Singer å se nærmere på familiemannen Neil Armstrong og hvilken effekt jobben hans har på kona Janet (Claire Foy) og deres to unge sønner.
Manuset er basert på boka First Man: The Life of Neil A. Armstrong av James R. Hansen, og forteller oss blant annet om det smertelige tapet av datteren Karen, som døde i 1962, bare to år gammel.
Armstrongs stillhet rundt dette tapet går som en rød tråd gjennom filmen, og presenteres som en delvis forklaring på hvorfor han var villig til å satse livet i de risikable Gemini- og Apollo-ekspedisjonene i årene som fulgte.
https://www.youtube.com/watch?v=PSoRx87OO6k
Høy grad av troverdighet
Damien Chazelle har greid å gjenskape NASA-eventyret med høy grad av troverdighet, både når det gjelder miljøskildringene og den tidsriktige fargepaletten i fotograf Linus Sandgrens elegante bilder.
Det er prisverdig hvordan han viser oss de første rakettoppskytingene innenfra cockpiten, og gir oss en klar følelse av hvor klaustrofobisk trangt, ekstremt bråkete og bokstavelig talt rystende det kunne være for astronautene, og hvordan det plutselig blir blikkstille i det rakettene bryter gjennom atmosfæren.
Det store kruttet brennes ikke av før mot slutten, der vi får se Apollo 11-raketten stige til værs i all sin prakt, på vei mot en spennende månelanding.
Selv om dette romfartseventyret har blitt skildret mange ganger før, makter Damien Chazelle å vise oss nye og spennende sider av det.
Selv om man vet hva som skal skje, og hvordan det ender, er det likevel spennende å følge med på ferdene.
Filmen inneholder blant annet mange små, private stunder som ikke har vært vist før, samt versjoner av historiske øyeblikk som kanskje forløp litt annerledes enn mange husker.
Spektakulær skildring av nyere historie
Det beste med First Man er likevel skildringen av forholdet mellom herr og fru Armstrong, satt under press av påkjenningene rundt datterens sykdom og død og Neils livsfarlige virke som astronaut.
Det er dette som står igjen som det emosjonelle midtpunktet i First Man, med en rørende kulminasjon på månens overflate.
I tillegg formidler Damien Chazelle på en spektakulær måte en del av nyere historie som amerikanerne med rette kan være svært stolte av.
Fullt så stolte trenger de ikke være av kritikken rettet mot filmen for å utelate plantingen av det amerikanske flagget på månen.
Det de kanskje ikke har tenkt på, er at dette skal ha vært en om lag ti minutter lang operasjon med mye prøving og feiling på grunn av et uventet hardt underlag, og ville trolig ikke blitt en særlig spennende sekvens for amerikanske patrioter.
Denne utelatelsen er derfor ett av imponerende mange gode valg filmskaperne av First Man har tatt.
| 1
|
005298
|
Rekonstruksjon Utøya
Bearbeider sterke minner foran kamera.
Rekonstruksjon Utøya er et sterkt og velkomment bidrag til den filmatiske diskursen om terrorangrepet 22. juli 2011.
Den svenske regissøren Carl Javér har tatt i bruk enkle virkemidler for å la fire overlevende gjenskape sine minner fra Utøya.
Det er et konsept som i utgangspunktet kan virke litt kunstig, men som viser seg å gi økt kunnskap, forståelse og respekt.
Noen smarte og nesten utspekulerte dramaturgiske grep gir en emosjonell uttelling som gjør dette til en film det virkelig er verdt å se.
Rekonstruksjon Utøya gir publikum en anelse av hvor sjokkartet og totalt ubarmhjertig det var å være i terrorens grep.
Sterke inntrykk
Rakel, Mohammed, Jenny og Torje forteller sine historier hver for seg.
Ved hjelp av 12 ungdommer gjenskaper de noen avgjørende øyeblikk fra Utøya i et filmstudio på Filmcampen i Målselv.
Det er ikke selve gjenskapingen som gjør størst inntrykk, men å se hva dette gjør med både de fire overlevende og ungdommene som er med på å utspille situasjonene.
Det er lett å se hvordan de bearbeider sterke inntrykk foran kamera.
I ett av tilfellene ser man også en tilsynelatende mangel på emosjonell respons som likevel ender opp med å bli et sterkt eksempel på terrorens konsekvenser.
https://www.youtube.com/watch?v=5ZGU7UQ0mPk
Hjerteskjærende historier
Måten historiene iscenesettes på i filmstudioet har sterke likhetstrekk med Lars Von Triers Dogville, der de eneste kulissene er hvit tape som streker opp omriss av bygninger og natur.
Det er også det eneste man trenger for å se for seg hvordan det skjedde.
Her er det nemlig seerens egen fantasi som skaper kulissene.
Man tror kanskje at man forstår hva som skjedde på Utøya, men en film som dette understreker det figuren Kaja sier i starten av Erik Poppes Utøya 22. juli.
Vi vil aldri kunne forstå.
De hjerteskjærende historiene vi får fortalt i Rekonstruksjon Utøya hjelper oss imidlertid litt med å begripe ondskapen og galskapen ungdommene ble utsatt for.
Rakel, Mohammed, Jenny og Torje forteller åpent og ærlig med fryktelige beskrivelser som er både ubehagelige og rørende.
Filmen maner til respekt for deres kamp for å komme seg videre i livet.
Det er sterkt å se dem kjempe for å bevare håpet for fremtiden, og at deltagelsen i dette prosjektet kan være et ledd i prosessen.
Tydelig dramaturgi
Det er fremdeles slik at den aller sterkeste øyenvitneskildringen fra Utøya jeg har sett, er i en annen dokumentarfilm, nemlig Kari Anne Moes Til ungdommen, der jeg skrev i anmeldelsen at "Johanne forteller sin sterke overlevelseshistorie direkte til kamera, med en iskald dramaturgi som omtrent ikke kunne vært skrevet bedre."
Rekonstruksjon Utøya har en skreven dramaturgi som blir spesielt tydelig i den siste delen, der man kan mistenke at manusforfatterne Carl Javér og Fredrik Lange har påvirket hvilken informasjon som gis til hvilken tid.
Denne delen av filmen blir imidlertid avslørt om man ser Paul Greengrass sin Netflix-film 22 July først, så vent gjerne med den til etter at du har sett Rekonstruksjon Utøya for best mulig effekt.
Denne filmen er uansett et viktig og verdig dokument over hva terrorangrepet på Utøya gjorde med noen av de som overlevde.
| 1
|
005299
|
KuToppen
Norsk stemmeskuespill som virkelig begeistrer.
Som barnløs ung mann befinner jeg meg aldeles ikke i det kjernepublikummet Qvisten Animasjon (Månelyst i Flåklypa, Dyrene i Hakkebakkeskogen) sikter på å underholde med KuToppen, men da jeg forlot kinosalen var det likevel med et stort smil om munnen.
Med skreddersydde sanger, en energisk og effektiv fortellerstil og noen av det artigste og mest levende stemmeskuespillet jeg har hørt i norsk animasjonsfilm på lenge, er KuToppen rett og slett en liten sjarmbombe av et gårdseventyr.
Filmen er laget fullt og helt for barna.
Her serveres vi en enkel historie med generelle budskap om viktigheten av tillit, vennskap og det å være seg selv.
Og vi finner heller ikke de jevne lagene av dobbel vitsebetydning som spesielt Pixar har skjemt bort det voksne familiepublikummet med.
Men så lenge jeg, og barn i alle aldre, kan kose oss med en flatulensplaget demonskurk stemmesatt av Bjarte Tjøstheims mest fislete og psykopatkleine røst, så får vi alt vi trenger for å kose oss på Kutoppen.
Bøllen, blondinen og bondegården
Den unge kalven Klara (Henriette Faye-Schjøll) har prøvd alle talentshowene i byen, men hun har ikke funnet sine stjernekvaliteter ennå.
Hennes mor Kari (Sigrid Bonde Tusvik) vil at hun skal droppe syngingen og ta over hennes milkshakekiosk.
Det vil ikke Klara, og da hennes far Mosk (Fridtjov Såheim), som angivelig er en gammel rockestjerne, inviterer henne til å komme på sommerferie på Kutoppen, ser hun muligheten til å endelig finne sitt talent.
Men alt er ikke som det skal være på Kutoppen.
En mystisk bølle (Bjarte Tjøstheim) terroriserer farens gård, noe som har ført til at Mosk har fått kugalskap og står i fare for å miste hjemmet sitt.
Så da må Klara utsette musikkdrømmen, og heller konsentrere seg om litt godt gammeldags detektivarbeid.
Det inkluderer hjelp, og tidvis litt motstand, fra den nervøse men hjertegode Gaute (Mats Eldøen), den kaklende selvhjelpsinspirerte høna Chickolina (Marit A. Andreassen), den kjælende meitemarken Rosa (Oda Osvoll Avatsmark) og den lortbøtteglade sauen Bærnt (Jan Martin Johnsen).
Jeg hadde ingen kjennskap til KuToppen fra før.
Hverken attraksjonen i Dyreparken i Kristiansand (som filmen er basert på), eller TV-serien fra 2007.
Men her kreves det ingen forkunnskap.
Regissør Lise I. Osvoll og manusforfatter Anne Elvedal har med velkjente barnefilmingredienser skapt en lettbent og sprudlende "gøy på landet"-film som på smart vis baker inn aktuelle utfordringer med talentkonkurranser og det evinnelige presset en legger på seg selv for å lykkes.
Det ser også fint ut.
Alt fra pene gårdsdetaljer til stemningsfullt fargespill i skumringen sitter i en helstøpt visuell stil som både er tydelig og innbydende for et ungt publikum.
Full klaff med stemmeskuespillet
Jeg har sjeldent kost meg så mye med de norske stemmene i en animasjonsfilm som i KuToppen.
Det er her filmen virkelig imponerer.
Siden alt er ment å foregå på norsk er det ingen vitser som blir hengende fast i oversettelsen.
Dialekter, lyder, replikker og mimikk jobber sammen på herlig vis og høydepunktene kommer tett.
Henriette Faye-Schjøll, Fridtjov Såheim og Sigrid Bonde Tusvik sørger for at vi umiddelbart heier på kufamilien.
Marit A. Andreassen viser fram knallgod timing i sin rolle som Chickolina, og gir høna personlighet vel så mye gjennom lyder som ord.
Jan Martin Johnsen bruker de mer melodiske sidene av trøndersk vokaltradisjon til god effekt som den stressede sauen Bærnt.
Og som allerede nevnt:
Bjarte Tjøstheim er innertier som fisende demonskurk.
Musikken må også nevnes.
For igjen har Qvisten Animasjon lagt flid i artisutvalget.
Enten det er Arif og Unge Ferrari som svipper innom som to eplekjekke zebrabrødre i en talentkonkurranse eller det er Black Debbath som smeller i gang sangen om demonbølla Fobetron, så er det masse kvalitet og humør i låtene som fyres av.
Musikken er fengende og tekstene er med og bygger opp under handling og rollefigurutvikling.
En spilletid på 66 minutter er kort for en kinofilm, men KuToppen bruker tiden godt.
Her er det tut og kjør i en fargerik og skravlegod familiefilm.
Rett og slett en real humørspreder.
| 1
|
005300
|
Grensen
Historien tar noen ville vendinger.
Den svenske filmen Grensen er litt av en opplevelse!
Regissør Ali Abassi forteller en forrykende historie, basert på en novelle av John Ajvide Lindqvist.
Nordisk natur og mytologi er bakteppet for en original skildring av et uventet forhold mellom en kvinne og mann, der det er best å vite så lite som mulig før man ser filmen.
Historien tar nemlig noen ville vendinger, som åpner for spennende muligheter.
Den har friske og uvanlige personkarakteristikker, der Eva Melander og Eero Milonoff leverer skuespill av høyeste klasse, og den knytter bånd mellom nye og gamle fortellertradisjoner med desidert nordiske trekk.
Grensen er en av de beste og mest bemerkelsesverdige filmene du kan se på kino i år!
Rommer mer enn man tror ved første blikk
Litt av handlingen skal avsløres her, men kun utgangspunktet.
Hovedpersonen er tolleren Tina (Eva Melander), som har et litt spesielt utseende og en unik evne til å sniffe seg frem til nervøse smuglere.
En dag møter hun Vore (Eero Milonoff), en reisende som også har et litt spesielt utseende, samt noen andre finurlige egenskaper som gjør at Tina fatter en ekstrem interesse for ham, uten å helt vite hvorfor.
Det skal vise seg at dette bekjentskapet velter om på hennes oppfatning av sin egen eksistens og verden rundt henne.
Akkurat som filmatiseringen av sistnevnte bok, er Grensen en besnærende film om definitivt annerledes personligheter i et skandinavisk miljø som rommer mer enn man tror ved første blikk.
Abassi bruker svensk skog og mark på en måte man sjelden ser på kino, svært godt filmet av Nadim Carlsen, som også var fotograf på Iram Haqs Hva vil folk si?, samt Ali Abassis forrige film, den stemningsfulle thrilleren Shelley, med Ellen Dorrit Petersen i hovedrollen.
Praktfull hovedrolle
Eva Melanders praktfulle hovedrolle er en studie av en kvinne som med rette føler at hun står utenfor det etablerte A4-samfunnet.
Hun bor i et lite hus hun eier i skogen med den hundeglade kjæresten Roland (Jörgen Thorsson) som åpenbart utnytter henne for å bo gratis, og det gjør inntrykk når Tina gjennom Vore oppdager at livet har så mye mer å by henne.
Dette fører til noen fantastiske sekvenser som utspiller seg i skjæringspunktet mellom realisme og folklore, der Abassi virkelig viser filmatiske muskler.
Tina og Vores utseende er et resultat av strålende maskering, og både Melander og Milonoff utnytter dette til fulle og gir treffende karakteristikker av to figurer som av gode grunner ikke passer helt inn i dagens Skandinavia.
Ali Abassi, Isabella Eklöf og John Ajvide Lindqvists manus forteller en romantisk historie der den emosjonelle nerven aldri forsvinner, selv når historien beveger seg ut i et vilt og ukjent terreng.
Filmen morer og overrasker på uventet vis, og veksler mellom sort humor og alvorlig tematikk på en forbilledlig måte.
Grensen forteller en helt unik kjærlighetshistorie som jeg knapt har sett maken til
| 1
|
005305
|
Dogman
Et voksent bølleproblem.
Hva kan man egentlig gjøre med en bølle?
Det spørsmålet er drivkraften i Dogman, som tar med seg fortvilelser og frustrasjoner som mange kjenner til fra lekeplass og skolegård inn i voksenlivet.
Regissør Matteo Garrone skviser og tilspisser problemstillingene på smart vis gjennom å bygge rollefigurer, situasjoner og omstendigheter som trykker tommelen hardere og hardere på det etter hvert prekære spørsmålet.
I en søvnig og belastet italiensk forstad spilles det ut hvor maktesløs normalsamfunnet kan være når det terroriseres av en av sine egne.
I en verden hvor politiet bare er en pauseknapp for forbrytere, naboene har nok med seg selv og ingen passer på, serveres vi et mørkt, nyansert og glimtvis tragikomisk bilde av en voksen manns kamp mot sin gamle plageånd.
Der hvor samfunnet ikke strekker til
Det finnes mange gode råd mot bøller.
Snu det andre kinnet til.
Vold løser ingen ting.
Si fra til de voksne.
Men for den litt puslete Marcello (Marcello Fonte) er det ingen ting som hjelper.
Han har klart å kare til seg en god tilværelse.
Han steller hunder i sin egen butikk.
Derfra selger han også litt kokain.
Han er skilt, men har et hjertelig forhold til datteren.
Og han spiller fotball med de andre butikkeierne i nabolaget.
Men da byens store skrekk, den tidligere bokseren og voldsmannen Simone (Edoardo Pesce) kommer ut av fengsel, blir idyllen erstattet med frykt og store problemer med den store mannen.
Og det er her filmen treffer nerven.
Hva skal Marcello gjøre?
Hvis han går til politiet forsvinner Simone noen måneder, men vil trolig slå i hjel tysteren når han kommer ut.
De øvrige borgerne er også livredde den oksesterke drittsekken, og de tør ikke hjelpe.
Vi mennesker har bygd oss et rettssamfunn nettopp fordi vi skal kunne beskytte oss mot slike hendelser, men det er ikke alltid storsamfunnet virker - og Dogman gjør det både frustrerende og spennende å se hvordan en slik situasjon eskalerer og eskalerer.
Men samtidig som en blir grepet av sympati for Marcello, er det jo ingen tvil om at den lille mannens omgang med byens kriminelle, og ikke minst hans kokainsalg, har vært sentralt for situasjonen han har havnet i.
Ved å holde oss i en skittengrå og halvkriminell del av det italienske samfunnet, kommer nyansene i denne bøllehistorien fint til overflaten.
Og en mann som selger drivstoffet til sin plageånds stadig nedadgående spiral er absolutt ikke uten skyld.
Hunder som visuell terapi
Det er mer enn bare historien og tankegodset som gleder i Dogman.
Begge hovedrollene spilles ut med en trusselkjemi som gjør at den komplekse konflikten fester seg under huden på publikum.
Den smilende og lett opportunistiske hundeelskeren er en rolle som ga Marcello Fonte prisen for beste hovedrolle under Cannes-festivalen i år.
Og i det motsatte hjørnet balanserer Edoardo Pesce det psykopatiske og gjennomført usympatiske med en ensom bølles indre usikkerhet og sårhet på minneverdig vis.
Det øvrige rollegalleriet treffer ikke alltid like godt.
De kommer litt rykkvis inn og ut av historien.
Og selv om de leverer synspunkter og reaksjoner så får Matteo Garrone aldri helt dreis når han skal sette de sammen til det lokalsamfunnet Marcello konstant søker seg inn mot.
Da er det bedre med hundene på rollelista.
De brukes til stor effekt og gjør sine saker bra foran kamera.
Her får vi små øyeblikk av visuell terapi.
Hvem skulle trodd at det å se en hund bli tørket av varmluft, med lepper og hudflapper i all sin elastiske grasiøsitet, kunne være så tilfredsstillende å se på.
Og i samspillet med hundene så får også Marcello spilt ut mange av de kvalitetene som gjør han sympatisk nok til at blir offeret vi heier på.
Fotograf Nicolai Brüel får også ristet ut mye av hovedpersonene med et bevegelig og tidvis lekent kamera.
Her må det også nevnes at filmen har gjort flere ypperlige valg med smart bruk av gode locations som gir glimt av nesten tegnefilmaktig symbolikk.
Til tross for en realistisk tone, som stilmessig legger seg opp mot det rå utrrykket som har blitt et kjennetegn for ny italiensk krim- og mafiaestetikk, så er dette en historie som oppleves litt for konstruert til at den virkelig sparker fra seg med full troverdighet.
Det er ikke til å komme fra at spesielt bøllen i denne filmen blir så superskurk, at det nesten bikker over i tegneserieverden.
Men dette er en frisk og velkomponert italiensk tragedie, som på elegant vis klarer å minne oss på om at for noen så slutter aldri lekeplassens brutaliteter.
| 1
|
005306
|
Cold War
En utsøkt filmatisk nytelse!
Etter den fantastiske filmen Ida i 2013 var det naturlig å ha store forventninger til den polske regissøren Pawel Pawlikowskis neste.
Han innfrir til gagns med Cold War, en sterk film, med fantastisk skuespill, stilsikkert formspråk, nydelig musikk og en dypt engasjerende historie med flere lag og spennende nyanser.
Den har riktignok en heller brå avslutning som kan virke kunstig og konstruert, og mangler den tiltenkte poetiske slagkraften, men det forhindrer ikke Pawlikowski fra å prestere på øverste nivå.
Cold War er en utsøkt filmatisk nytelse!
Kjærligheten blir satt på prøve
Dette er en bittersøt kjærlighetshistorie som foregår i 1940- og 50-tallets Polen, Berlin, Jugoslavia og Paris.
Dirigenten Wiktor (Tomasz Kot) og produsenten Irena (Agata Kulesza) er med på å samle en gruppe unge sangere og dansere til en turné, under overoppsyn av partimannen Kaczmarek (Borys Szyc).
Målet er å fremme etterkrigstidens nasjonalisme med fremføringer av polsk folkemusikk.
Wiktor innleder et flammende forhold til en av sangerne, den unge og energiske Zula (Joanna Kulig), som han gjør til turneens stjerne.
Kjærligheten blir satt på alvorlige prøver når han under et stopp i øst-Berlin bestemmer seg for å hoppe av til Vesten og Zula ikke tør bli med.
https://www.youtube.com/watch?v=BvPkDdFeTk8
Cold War handler altså om to mennesker som vet de hører sammen, men filmen skildrer godt hvordan deres sterke personligheter, kombinert med eksterne forhold, gjør at de gang på gang forspiller sine sjanser.
Det ordner seg liksom aldri for dem.
Pawlikowski tegner et overbevisende bilde av hvordan den politiske forfølgelsen og rådende paranoiaen i etterkrigstidens mørke øst-Europa er med på å forkludre Wiktor og Zulas muligheter til å oppnå varig lykke.
De forfølger den i stedet på hver sin kant, men i de påfølgende årene krysses deres veier med jevne mellomrom.
Det er en varm, sår og utfordrende kjærlighetshistorie av høy klasse som utspiller seg, uten floskler og klisjéer.
Filmen starter med flere ekstremt nydelige fremføringer av polsk folkemusikk, riktignok brukt i nasjonalistisk propagandasammenheng her, men like fullt kraftfulle og emosjonelle.
Noen av de samme tonene går igjen i andre og mer moderne stilarter senere i filmen, som både illustrerer tiden som har passert og minner oss om hvor hovedfigurene kommer fra.
Alt er nydelig filmet av Lukasz Zal, som også var en av de to fotografene på Pawlikowskis Ida.
Han har igjen filmet i sort/hvitt i 1,37:1, såkalt «academy ratio», men med mindre ekstreme utsnitt enn i Ida.
Bildene er så vakre at man nesten må gråte.
Spesielt en båttur langs Seinen i mørket inneholder så trolske inntrykk av store bygninger og majestetiske trær at man kunne ønske scenen varte i evigheter.
De gnistrende klare sort/hvitt-bildene er ideelle til å beskrive den grå tidsepoken og alvoret som ligger i historien.
(Det er for øvrig slik at moderne kinoer ikke har muligheten til å maskere sidene av 1,37:1-formatet, slik at man må tåle gråsvarte felter på hver side av bildet.
Det er dessverre ikke helt ideelt.)
Cold War er en fantastisk filmopplevelse med evnen til å berøre.
Den har bare ett lite feilskjær, som oppstår mot slutten.
Historien må ende opp et sted, og Pawlikowski og medmanusforfatter Janusz Glowacki dikter opp et punktum som kommer litt ut av det blå, og er ment å være den endelige løsningen på hovedpersonenes problemer.
Det er ikke en spesielt troverdig avslutning, og virker mer som en fiks idé enn noe som passer godt inn i historiens øvrige gang.
Det spiller heldigvis mindre rolle, siden filmen ellers er preget av skarp dialog, interessante relasjoner, flotte miljøskildringer og en pirrende dynamikk mellom hovedfigurene.
Cold War er en fabelaktig film som befester Pawel Pawlikowskis posisjon som en av Europas mest spennende regissører
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.