id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
005308
|
Girl
Dypt menneskelig og hjertevarmt drama.
Den belgisk-nederlandske filmen Girl er et aldeles nydelig drama om en tenårings kamp for sin egen kjønnsidentitet.
Skuespillet er vart og vakkert, med den unge debutanten Victor Polster i en fantastisk hovedrolle.
Regissør Lukas Dhont, som også debuterer her, imponerer med en nyansert historie, skrevet av ham selv og Angelo Tijssens, som verken overdriver eller overdramatiserer.
Kjernen i hovedpersonens utfordringer er sterk nok i seg selv, og skildres uten unødvendige dramaturgiske virkemidler.
Girl har en konflikt som nok er fremmed for de fleste på det ytre plan, men alle kan forstå trangen etter frihet til å få være den man egentlig er.
Filmen beskriver denne kampen på en svært sympatisk og engasjerende måte, og gjør dypt inntrykk.
Vil skifte kjønn
Vi introduseres for Lara (Victor Polster), ei 15 år gammel jente født i en guttekropp.
Nå forbereder hun seg på en komplisert kjønnsskifteoperasjon, en prosess som naturlig nok medfører harde påkjenninger.
Samtidig satser Lara alt på sitt store mål, nemlig å bli ballettdanser, det kanskje mest feminine av alle uttrykk.
Det skal vise seg at dette koster store krefter både fysisk og psykisk, noe som går utover både behandlingen i forkant av operasjonene og det harde arbeidet hun må utføre på ballettskolen. https://www.youtube.com/watch?v=Kdzu26tnUTc Filmen starter nydelig med et gyllent øyeblikk mellom to søsken, badet i morgensol.
Lara strekker på kroppen og alt ser ut som idyll mellom en søster og hennes lillebror.
Først senere blir Laras problemer med kjønnsidentiteten tydelig.
Det er et sympatisk trekk ved historien at hverken familie eller venner ser ut til å ha noen problemer med dette, i hvert fall ikke i de scenene Lukas Dhont har valgt å vise oss.
Pappa Mathias (Arieh Worthalter) og lillebroren (Oliver Bodart) ser på henne som jente, og støtter hennes valg fullt og helt.
Far-datter-forholdet skildres nært og inderlig, og filmen formidler godt at de åpenbart har stor respekt og dyp kjærlighet for hverandre.
Laras mor bor ikke hos dem, og nevnes heller aldri, et smart valg som forsterker Laras behov for å tilnærme seg det feminine i et mannsdominert hjem.
Noe murrer under overflaten
Girl er befriende tom for kunstige og overflødige utfordringer, og Laras støttende omgivelser fremstår sannsynligvis som ideelle for personer i en slik situasjon.
Laras lærer ber riktignok jentene i klassen om å rekke opp hånda om de har noe imot at hun skifter i deres garderobe, men vi får aldri se resultatet.
I andre scener ser vi dagligdagse venninnesituasjoner som Lara er en naturlig del av.
Det ser altså ut som et perfekt utgangspunkt for en ungdom som kjemper med sin kjønnsidentitet, selv om det etter hvert skal vise seg at noe likevel murrer under overflata i venninneflokken.
Filmens siste akt er sterk i sin skildring av Laras desperasjon, og det kan stilles spørsmål om hennes handlinger stemmer overens med den målrettede viljen og evnen til moden refleksjon som hun har vist tidligere i historien.
Jeg har kommet til at det gjør de.
Dette er et stille og reflektert drama, kombinert med intense og kraftfulle ballettscener, og er et rørende og engasjerende portrett av ei jente som kjemper hardt for å få være den hun føler at hun er.
Lukas Dhont imponerer med sin evne til å takle et vanskelig og ømfintlig tema med høy troverdighet og forståelse i sin spillefilmdebut, mens Victor Polster stråler i den vanskelige hovedrollen.
Girl er et dypt menneskelig og hjertevarmt drama som du ikke må gå glipp av!
| 1
|
005309
|
Kapteinen
Beinhardt krigsdrama og bisarr røverhistorie.
Andre verdenskrigs siste dager skildres med bekmørk absurditet i Kapteinen, en vill historie som dessverre er basert på virkelige hendelser.
Filmen har en gjennomgående følelse av at dommedag er nært forestående for alle involverte, og har en troverdig fremstilling av hvordan moralen er i full kollaps blant tyske offiserer som vet at de har tapt.
Regissør og manusforfatter Robert Schwentke viker ikke unna nærgående beskrivelser av nazistenes umenneskelige brutalitet, men skildrer det modig på et nesten sorthumoristisk vis.
Latteren sitter riktignok langt inne, for historien beveger seg stadig lenger ut i galskapen.
Kapteinen er et beinhardt krigsdrama som samtidig er en bisarr røverhistorie.
Desertør blir nazi-kaptein
Desertøren Willi Herold (Max Hubacher) er på flukt på den tyske landsbygda i april 1945, mens krigen ser ut til å gå mot slutten.
Når han finner en uniform i et forlatt kjøretøy i veikanten, får han plutselig muligheten til å redde sitt eget skinn ved å utgi seg for å være kaptein i Luftwaffe.
Herold utnytter sin nye posisjon til å fjerne seg lengst mulig vekk fra sitt opprinnelige utgangspunkt som desertør.
Han tar kommandoen flere soldater han kommer over på sin vei, men går opp i rollen på en intens og nådeløs måte som skal få store og dødelige konsekvenser.
https://youtu.be/Vlj9IVFBt0Q Filmen viser iskaldt og effektivt hvordan Kapteinens dømmekraft påvirkes av hans nye maktposisjon.
Han legger ut på et oppdiktet oppdrag som han påstår er på Førerens personlige befaling, og vi ser hvordan han tar stadig større sjanser og hvordan han mister mer og mer av sin virkelighetsforståelse.
Historien kan være et bilde på hvordan krig og fascisme formørker normal moral og menneskelighet.
Det skjer ting i denne filmen som er dypt forstyrrende, som man tenker nesten ikke kan være sant, men som sannsynligvis ligger nærmere sannheten enn man liker å innrømme.
Kanskje er det også derfor filmen er skutt i gnistrende og styggvakkert sort/hvitt av regissør Schwentkes faste fotograf, Florian Ballhaus.
Det er ikke rom for farger i denne mørke krigshistorien, slik det heller ikke var i Steven Spielbergs Schindlers liste (med ett velkjent unntak).
Stadig tiltagende perversitet
Max Hubacher er strålende i hovedrollen som Willi Herold, der han starter som desertør med et kroppsspråk og ansiktsuttrykk som lyser av frykt og desperasjon.
Han ender opp på et helt annet mentalt plan, og den gradvise overgangen skildres overbevisende.
Det gjør spesielt inntrykk å se ham øve på kapteinsrollen når han først tar på seg uniformen.
Den første soldaten han møter, Freytag (Milan Peschel), blir kommandert til å være hans sjåfør.
Peschel er uunnværlig i rollen som filmens moralske kompass, fordi Freytag er den vi ser reagerer noenlunde menneskelig på kapteinens stadig tiltagende barbari og perversitet.
De øvrige rollefigurenes handlinger viser hvordan man i et fascistisk hierarki kan miste gangsynet og følge makta uten å stille nødvendige og betimelige spørsmål.
Etter en lovende, men ujevn Hollywood-karriere med filmer som Flightplan, RED, R.A.P.D., Insurgent og Allegiant, ser det ut til å ha vært et smart karrieretrekk av Robert Schwentke å returnere til hjemlandet for å lage film.
Kapteinen er nemlig hans desidert beste så langt, og tyder på at han innehar et større talent enn han har fått vist tidligere.
Her dykker han uredd ned i den tyske krigsgjørma, med ubehagelige portretter av offiserer og soldater på vei mot avgrunnen, ikke rent ulikt stemningen i Francis Ford Coppolas Apokalypse nå!
Samtidig er absurditeten et avvæpnende virkemiddel som gjør filmen morsom, men man får dårlig samvittighet hver gang man ler.
Kapteinen er et rått og intenst krigsdrama med et skrått blikk på galskapen
| 1
|
005310
|
The Girl in the Spider's Web
Mitt navn er Salander, Lisbeth Salander.
Bond-faktoren er ganske høy i denne femte filmen om Lisbeth Salander, hvor Sverige og den gråbleke nordisk noir fasaden stappes med action og Hollywood-klisjeer.
I likhet med den norske noirfetteren Snømannen er dette også en film som er lekker å se på, men som ikke helt klarer å komme under overflaten på den nordiske krimsjangeren.
Her er det mye som ser både stilig og uhyggelig ut, og det lånes skamløst fra både Batman, Bond og "heist"-sjangeren for å gi lettbent actionunderholdning.
Men det skorter på originalitet.
Krimgåten, rollefigurene og den i utgangspunktet interessante kontrasten mellom skandinavisk velferdssamfunn og gjennomtrengende ondskap blir bare lettvinte etterligninger av ting som har grepet og gledet publikum før.
Halvt hacker, halvt Batman
Fra første scene er det tydelig at Lisbeth Salander denne gangen er halvt hacker og halvt hevner – av typen Batman.
Hun bor i en teknisk velutstyrt lagerbygning på havna, livnærer seg av hackeroppdrag innen internasjonal storspionasje og straffer kvinneundertrykkende drittsekker på fritiden.
Hun ser ut til å fungere godt i storsamfunnets skygge, men da hun stjeler et program som kan overstyre verdens atomvåpen blir hun angrepet av en mystisk gjeng som kalles edderkoppene.
Hun havner raskt i kryssilden mellom superskurker, amerikansk etterretning og svensk politi.
Og hun tyr til sin gamle venn, journalist Mikael Blomkvist (Sverrir Gudnason) for å få hjelp til å både renvaske seg selv og redde verden.
Regissør Fede Alvarez (Don't Breathe, Evil Dead) sauser her sammen en popkulturell miks som spenner fra actionkomedie via "blockbuster"-stunt til nedpå journalistthriller.
Det er alle gode ingredienser, men det spriker altfor mye under Alvarez regi.
Han ofrer miljøskildringer og oppbygging til fordel for forklarende dialog og framdrift gjennom praktiske tilfeldigheter.
Og selv om en godtar tegneserielogikken, så lugger det stadig i fiksjonstroverdigheten.
Historien og de komplekse magekribelende spenningsmysteriene er ikke like gode her som i filmatiseringen av Stieg Larssons Millenium-trilogi.
Spesielt sammenlignet med Menn som hater kvinner.
Om det skyldes at boken til David Lagercrantz (som har tatt over bokuniverset etter at Larsson døde) ikke holder nivået, eller om plottet har blitt vasket ned og forenklet i manusarbeidet, vet jeg ikke.
Men som krim har denne filmen ingen finesse i sine avsløringer og nesten ingen tematisk dybde i sine ganske så opprivende konflikter.
Ikke den beste Lisbeth Salander
Claire Foy har imponert stort som dronning Elizabeth i Netflix-serien The Crown de siste årene, og selv om hun gir både sårhet og kul slagkraft til Salander, så treffer hun ikke den ektefølte outsideren og den gjennomgående rå personligheten som kjennetegnet Noomi Rapaces versjon fra 2009.
Foy har fått i oppgave å spille en slags airbrushet reklamefilmutgave av Salander, der alle kanter er polert ned.
Det gjør at mye av karismaen er borte, og Salnders livsstil som hacker og rettferdighetskjemper blir drøyt corny når det skal spisses inn i det overtydelige og lettsolgte.
Filmen har et manus som holder igjen flere av rollefigurene i sitt noe overbefolkede spenningsjag.
Både Atlanta-favoritten LaKeith Stanfields rolle som småmorsom NSA-agent og Synnøve Macody Lunds rolle som arrogant SÄPO-sjef er eksempler på kule skuespillere som dessverre avspises med lovende, men underutviklede biroller som kun brukes for å dytte plottet videre.
Noen figurer faller også helt gjennom.
Spesielt gjelder dette utgaven av Mikael Blomkvist.
Det er ikke skuespiller Sverrir Gudnasons feil, men i dette manuset er den nysgjerrige journalisten en uvanlig flat pappfigur som like gjerne kunne vært fjernet fra hele filmen.
De som elsker kjølige krimfilmer med gufs av gammel ondskap får en helt ok dose popkornunderholdning i The Girl in the Spider's Web.
Her er det også flere sekvenser som virkelig får ut fullt utbytte av noen herlige arkitektoniske perler.
Men filmatiseringen av den fjerde Salander-romanen går fort i krimglemmeboka.
| 0
|
005312
|
Life Itself
Romantisk suppefilm med billig floskeldialog.
Life Itself er tittelen på en selvbiografi av den legendariske filmkritikeren Roger Ebert, og en dokumentarfilm om ham.
Nå er det også tittelen på en romantisk suppefilm der man føler stadige behov for å gjemme seg bak en pute i kinosalen.
Innholdet er nemlig tidvis flaut og klisjétungt.
Filmen har gode intensjoner, men blir dessverre skjemmet av en sprikende historie som er vanskelig å tro på.
Det er grunn til å mistenke regissør Dan Fogelman (This Is Us) for å henvende seg til et publikum bestående av godt voksne kvinner, som selvsagt er helt i orden.
For denne filmkritikeren er dette dessverre forholdsvis uinteressant.
Life Itself er en tåreperse formet som en ukebladromanse.
Det blir opp til deg å se på dette som en anbefaling eller en advarsel.
Konstruert og anstrengt flettverksfilm
Filmen forteller flere historier som krysser hverandre gjennom en spesifikk hendelse.
Det handler om forholdene mellom Will (Oscar Isaac) og Abby (Olivia Wilde), den viltre jenta Dylan (Olivia Cooke) og bestefaren Irwin (Mandy Patinkin), og et trekantdrama mellom den spanske olivenbonden Javier (Sergio Peris-Mencheta), kona Isabel (Laia Costa) og Javiers sjef, Mr. Saccione (Antonio Banderas).
Som i enhver flettverksfilm vikler disse historiene seg inn i hverandre på måter som ikke skal avsløres her, men Dan Fogelmans manus sliter med å gjøre dette på en måte som virker naturlig og troverdig.
Det er noe konstruert og anstrengt over oppbygningen av begivenhetene som påvirker den emosjonelle slagkraften i negativ retning.
Filmen har i bunn og grunn samme budskap som Forrest Gump hadde:
Livet er en boks med sjokolade, der du aldri vet hva du får (et budskap norske seere aldri har forstått helt, siden alle bokser med sjokolade her i landet har nøyaktige beskrivelser av innholdet, men det er en annen diskusjon).
Går ut over troverdigheten
Figurene i Life Itself opplever flere tilfeldigheter og sammentreff som kaster om på det livet de trodde de skulle leve, og der kan sikkert flere kjenne seg igjen.
Noen av sammentreffene i denne historien virker imidlertid ganske søkte, som går ut over troverdigheten.
Tror man ikke på historien, tror man heller ikke fullt og helt på figurene.
De er brikker i en florlett konstruksjon som ikke tåler å bli lagt vekt på.
Life Itself går virkelig etter tårene dine mot slutten, der den emosjonelle dramatikken skrus opp til 11.
Dessverre gjøres det med billig floskeldialog og utrolige tilfeldigheter som ødelegger illusjonen.
Skuespillet er jevnt over godt, men hverken Oscar Isaac, Olivia Wilde, Olivia Cooke, Mandy Patinkin eller Antonio Banderas kan gjøre Dan Fogelmans manus bedre enn det er.
Den som kommer best ut av det, er Sergio Peris-Mencheta, som har lik type utstråling som Adam Driver, og viser seg fra en sympatisk side som kan gjøre det litt vanskelig å se ham som hovedskurken i Rambo 5, som er under innspilling nå.
Life Itself viser hans talent, men filmen er likevel et uinteressant melodrama om hjerte og smerte.
| 0
|
005316
|
The Ballad of Buster Scruggs
Kort og godt fra Coen-brødrene.
Med The Ballad of Buster Scruggs har Coen-brødrene (Fargo, No Country for Old Men) satt sammen en herlig liten bukett av dødsbetraktninger fulle av deilig sort humor og treffsikre overraskelser.
Dette skulle egentlig bli en antologiserie på Netflix (vi hadde den høyt opp på vår toppliste over seriene vi gledet oss til i 2018), men har i stedet blitt til en film bestående av seks frittstående kapitler som hver forteller sin egen lille historie fra nybyggertidens USA.
Felles for dem alle er at de byr på et mildt sagt særegent rollegalleri, noen helt vidunderlig vakre bilder av både mennesker og natur og flere aldeles fornøyelige dødsfall.
Døden og skjebnens ironi
Historiene i The Ballad of Buster Scruggs varierer fra morsomme og blodige skyteoppgjør, via urbefolkning på krigsstien til mer sobre historier om ensomhet og grådighet.
Enten det er hovmod som står for fall, tragiske misforståelser eller fremmedes ondskap, så fanger hver fortelling opp både menneskelige drifter og skjebnens ironi i en rekke smått tragiske fortellinger fra et ungt Amerika.
Coen-brødrene er virkelig på hjemmebane her.
De er eksperter på å vriste ut de mer usympatiske og brutale sidene som kan komme av å bruke den amerikanske drømmen som moralsk rettesnor.
Og i det ville vesten har de fått en lekegrind stappet med kulisser, pastisjer, arketyper og kostymer som de bruker til å male sine velkomponerte, gladystre og poengterte filmnoveller om døden.
Her bør det presiseres at jeg er stor fan av Coen-brødrenes filmer, tone og fiksjonsunivers, og dermed er jeg veldig godt disponert for å sette pris på disse kortfilmene.
Det er ikke alle kapitlene her som fenger like godt, men høydepunktene er fantastiske.
Og er du disponert, blir det aldri kjedelig.
En rolleliste stappet med høydepunkt
Det er en herlig blanding av gamle Coen-favoritter og stjerner på rollelistene i The Ballad of Buster Scruggs.
Tim Blake Nelson får virkelig spille på sine styrker som den treffsikre og godlynte tittelfiguren.
Han trekker både på gamle Lucky Luke-tegnefilmer og sitt eget oppsyn fra O Brother, Where Art Thou? i en sjangerleken gladparodi på den uanstrengte cowboyhelten med hvit hatt og umenneskelige slagsmålkvaliteter.
Andre høydepunkt er musikeren Tom Waits som skjeggete gullgraver som fører mumlende dialog med seg selv, og Zoe Kazan (The Big Sick) som må sjonglere friere, trygghet og egen lykke i et nybyggerfølge på vei til Oregon.
James Franco og Liam Neeson gjør seg også godt i vestens røffe landskap.
Det er ikke til å komme bort fra at seks kortfilmer på rad og rekke gir en annen publikumsopplevelse enn den tradisjonelle spillefilmen.
Det krever en annen tålmodighet, og det gir ikke den samme spenningsoppbyggingen og roen med rollegalleriet som en er vant med når en ser en historie spilles ut over drøye nitti minutter.
Det kan være drygt krevende for enkelte, men presentasjonsformen tar ikke noe bort fra kvaliteten på innholdet.
Hvis du er fan av morbide skråblikk på livet og døden og har sansen for Coen-brødrenes lune stil og særegne humor, så er The Ballad of Buster Scruggs rett og slett et lite funn av elegant kortfilmfortelling og poetiske westernlandskap.
The Ballad of Buster Scruggs har premiere på Netflix fredag 16. november.
| 1
|
005318
|
Julenissens datter
Blir noen hakk for tam.
Den danske filmen Julenissens datter har et utgangspunkt som nesten virker rørende (eventuelt håpløst) gammeldags.
Historien foregår nemlig i et miljø der jenter holdes nede og ikke har de samme mulighetene som gutter.
Filmens hovedfigurer er søte, men skuespillet er av varierende kvalitet.
Omgivelsenes julestemning er også vekslende, handlingens spenningsnivå er lavere enn man kunne ønske og universet som skildres har et potensial til mye mer visuell moro enn budsjettet kunne tillate.
Julenissens datter har en del sjarm og moro for de minste barna, og er godt dubbet med norske stemmer, men den blir noen hakk for tam for kinogjengere i tosifret alder.
Vil begynne på julenisselinja
Lucia (Ella Testa Kusk) er datteren til den danske julenissen, som er bare en av mange nisser på verdensbasis.
Hun går på en kjønnssegregert skole, der bare gutter får gå på julenisselinja, mens jenter utdannes til å bli fromme, strikkende nissekoner.
Når Lucia vinner et lotteri, der premien er å få oppfylt hvilket som helst ønske, ber hun om å få begynne på julenisselinja.
Det skaper stor oppstandelse, men rektor gir henne en opptaksprøve han vet hun ikke vil klare, nemlig å oppfylle en dansk gutts største ønske - at faren skal bli frisk.
Det eneste som kan gjøre ham frisk, er nemlig tårene til den farlige djevleskikkelsen Krampus.
Heldigvis har ikke budsjettet noen innvirkning på historiens hovedkonflikt.
Alle kan selvsagt sympatisere med urettferdigheten som Lucia opplever i kraft av sitt kjønn, men det virker litt kunstig og gammeldags med slike problemstillinger i det moderne Skandinavia, selv om kjønnskampen fremdeles utkjempes på visse områder.
Filmens store spørsmål er likevel legitimt:
Hvorfor finnes det ikke kvinnelige julenisser?
Vil de ha skjegg, store mager og si "ho ho ho, er det noen snille barn her?", så må de selvsagt få gjøre det.
Det er enkelt å sympatisere med Lucia og heie på hennes bestemte holdninger.
Spenningsnivået duger ikke
Julenissens datter er altså en dansk film, men er godt dubbet til norsk av blant andre Jens Kristian Hval Groven, Sarah Mc Berge, Henrik Horge, Lars Sundsbø, Unn Vibeke Hol, Jan Martin Johnsen, Anine Kruse, Øyvind B. Lyse, Mia Betten og Simen Sand.
Vanligvis kan dubbing av live action-film oppleves som litt problematisk, fordi leppebevegelser ofte ikke stemmer med det man hører, men siden dansk er ganske likt norsk, fungerer det veldig fint i denne filmen.
Det gjør at de minste barna slipper å lese tekst, og har alle muligheter til å følge godt med i historien.
Filmen er tilrettelagt for de minste på flere måter, som dessverre også gjør at spenningsnivået ikke duger for eldre kinogjengere.
Regissør Christian Dyekjær har kanskje ikke turt å gjøre begivenhetene for mørke og skumle.
Det er flere sekvenser der både Indiana Jones-aktige utfordringer og den skumle Krampus-figuren ikke blir utnyttet godt nok.
Julenissens datter blir derfor en julefilm med kos og hygge for de yngste skolebarna, men er mindre egnet for eldre barn og oppover
| 0
|
005319
|
Arvingene
Engasjerende historie om nyvunnet frihet.
Arvingene er hovedsakelig en paraguayansk spillefilm, men er delvis finansiert av det norske Sørfondet og med Hilde Berg i Norsk Filmproduksjon som co-produsent.
44 år gamle Marcelo Matinessi debuterer faktisk som spillefilmregissør med denne filmen og har laget et stille, vakkert og kvinnedrevet drama med interessante rollefigurer i en engasjerende historie om nyvunnet frihet og personlig utvikling.
Blir alene i huset
Det godt voksne samboerparet Chela (Ana Brun) og Chiquita (Margarita Irún) havner i økonomiske problemer og må selge unna deler av innboet.
Når Chiquita på toppen av det hele må i fengsel på grunn av gjeld, blir den forsiktige og hjemmekjære Chela plutselig alene i huset sammen med hushjelpen Pati (Nilda Gonzales), noe som gjør at hun opplever nye impulser for første gang på lenge.
Hun tar på seg kjøreoppdrag for en gruppe eldre, rike kvinner, og blir kjent med datteren til en av dem, den åpne og energiske Angy (Ana Ivanova).
Hennes nye tilværelse stiller også forholdet til Chiquita i et nytt lys.
Når Chiquita må i fengsel, skildrer filmen godt hvordan Chela nærmest tvinges til å forholde seg til omverdenen på en åpnere måte.
Hun oppdager en frihet hun nøler med å omfavne.
Man ser store kontraster i holdning og innstilling til livet mellom Chela og hennes nye venninne Angy, som stadig prater og prater, hver gang med en ny selvopplevd historie, mens Chela lytter tilsynelatende stum.
Det merkes at hun opplever en oppvåkning og finner en ny side av seg selv, noe filmen gir oss stadig flere drypp av.
Kvinnedrevet film
Som skrevet innledningsvis, er dette en kvinnedrevet film.
Det er nesten ingen menn i historien, og når de dukker opp, er det helt i periferien.
Det er nok av menn på film, og det føles befriende at kvinnene står helt og fullt i fokus for en gangs skyld.
Regissør Marcelo Matinessi har også skrevet manuset til filmen, og virker å være god til å skildre kontrastene mellom paraguayanske samfunnslag sett fra kvinners perspektiv.
Chelo og Chiquita kommer opprinnelig fra velstående familier, Chelos kunder av hennes taxiservice har mye penger, men når hun besøker Chiquita i fengsel, møter vi de som står nederst på rangstigen.
Arvingene bygger seg opp mot et klimaks som egentlig ikke kan kalles et klimaks, fordi det foregår stille, rolig og forsiktig.
Det er en høyst menneskelig konklusjon på konflikten som har bygget seg sakte, men sikkert opp, og som kan tolkes ganske åpent.
Filmen er nydelig spilt av Ana Brun, Margarita Irún og Ava Ivanova i de største rollene, er sikkert og finstemt regissert av Marcelo Matinessi, og forteller en historie om frihet og kjærlighet, helt uten kliss og klisjéer.
| 1
|
005320
|
MATANGI / MAYA / M.I.A.
Et fengende rot av en dokumentarfilm.
Tempoet er høyt, inntrykkene er mange og fokuset skifter stadig i dokumentarfilmen MATANGI / MAYA / M.I.A. som tar oss med tett innpå Mathangi "Maya" Arulpragasam, best kjent under artistnavnet M.I.A.
Det er et oppriktig og personlig portrett som tør å favne bredt og vise fram ekte engasjement og komplekse problemstillinger.
Her møter vi selvsagt artisten Maya og får vite hvordan hun ble rapper og popstjerne med hits som Paperplanes og slående musikkvideoer som Born Free.
Men filmen tar oss også med inn i Mayas bakgrunn som immigrant fra Sri Lanka og datter av en sentral skikkelse i den tamilske motstandsbevegelsen.
Gjennom en veldig åpen og utleverende hovedperson klarer regissør Steve Lorridge å vise hvordan Mayas sosiale ansvar og nysgjerrighet har gitt henne drivstoff til karrieren, men samtidig også hvordan den kommersielle pop- og mediebransjen er en scene med store begrensninger – som viker unna og ufarliggjør sterke meninger og krass samfunnskritikk.
Har vært filmskaper hele livet
Det unike med tilgangen vi får til Maya i MATANGI / MAYA / M.I.A., er at helt siden 90-tallet har hun hatt med seg kameraet som følgesvenn.
Maya filmet seg selv og venner på filmskolen.
Hun lagde musikkvideoer og fulgte det alternative rockebandet Elastica på 90-tallet.
Og viktigst, hun har brukt mye tid på å filme sin familie både i London og på Sri Lanka i det som virker å være en langvarig ide om å fortelle deres historie i en dokumentarfilm.
Disse arkivklippene gjør at vi får være med Maya i hennes samtid.
Det gir oss innblikk og innsikt i hvordan opplevelsene påvirker hennes identitet og personlige uttrykk.
Og det lar oss føle på hvor frustrerende det kan være når et brennende engasjement blir forsøkt slukket av en underholdningsbransje som virker kronisk allergisk mot kontroversielle budskap.
Samtidig er ikke dette noen offerhistorie.
Maya er en person som har søkt seg til popunderholdningen og som til tross for motstand og kraftig redigering, har fått store scener å spre sine budskap fra.
Dette er ikke noe filmen prøver å underspille, og det er fascinerende å se hvordan Maya balanserer samvittighet, kunst, politikk og markedsføring.
Visuelt er filmen et lappeteppe av ulike formater og videokilder.
Det hoppes stadig i tid, og en del av temaene får vi bare glimte fra Mayas subjektive synsvinkel.
Men fordi Maya alltid er der som holdepunkt fungerer den litt rotete formen - den blir et fengende stilgrep i seg selv.
En artist som inspirerer
Det er mye karisma og kreativitet som bobler gjennom kinolerretet når vi følger Mayas artistkarriere.
Hun har hele tiden hatt en bemerkelsesverdig gjennomføringskraft når det gjelder kunsten hun lager.
Det kommer frem gjennom hennes tidlige musikkvideoer hvor hun på lavt budsjett samlet dansere fra nabolaget og tok til gatene.
Det kommer frem gjennom hennes vilje til å pakke med seg kamera og reise til Sri Lanka for å lage dokumentar derfra.
Og det kommer frem gjennom et lekent forhold til upolerte lydbilder og en gjennomgående "lag med det du har"-holdning som var med å skape den særegne sounden hun slo gjennom med.
Filmen viser fram en kunstner som har omfavnet det hun har hatt, og ikke latt begrensninger hindre den kreative prosessen.
Det er både kult og inspirerende å se.
Og enten en får lyst til å kjøpe sin egen Roland MC-505 og lage låter, eller en tar med seg den holdningen til andre deler av livet sitt, så treffer Mayas historie en glede over å uttrykke seg selv.
Den gjennomsyrer hele filmen og smitter over på publikum.
| 1
|
005321
|
Suspiria
Frisk nytolkning av horrorklassiker.
Oppskriften på en god nyinnspilling er å finne på noe nytt og spennende innenfor originalens rammeverk.
Det har den italienske regissøren Luca Guadagnino (Call Me By Your Name) definitivt greid med Suspiria.
Der landsmannen Dario Argentos 1977-film var som en intens, fargesprakende feberdrøm, er Guadagninos versjon plassert i et grått, regntungt og nitrist Berlin, preget av den venstreekstremistiske Baader-Meinhof-bandens terroraksjoner.
Betongrealismen er en effektiv kontrast til historiens overnaturlige elementer, som manusforfatter David Kajganich avdekker relativt tidlig.
Han har skrevet en historie som går dypere ned i tematikken rundt skyld, skam og forlatelse, mens Guadagnino bruker heftig koreografert dans av Damien Jalet og et forstyrrende filmspråk til å beskrive demoniske krefters nærvær.
Suspiria er en frisk nytolkning fra en regissør i kreativ toppform.
Noe skummelt foregår
Amerikanske Susie Bannion (Dakota Johnson) blir tatt opp ved et anerkjent danseakademi i Berlin, der den berømte instruktøren Madam Blanc (Tilda Swinton) oppdager hennes store talent.
Hun blir god venn av medeleven Sara (Mia Goth), og fremtiden ser lys ut, men etter en tid vekkes mistanken om at noe ikke stemmer ved akademiet.
En elev har forsvunnet, og den eldre psykiateren Dr. Klemperer (Lutz Ebersdorf) tipser politiet om at noe skummelt foregår.
Samtidig jobber både lærere og elever hardt med fremføringen av et krevende stykke, mot et mørkt og truende klimaks.
Guadagnino refererer ikke bare til den originale Suspiria, men også Dario Argentos senere filmer Inferno (1980) og The Mother of Tears (2007), en trilogi som Argento kaller The Three Mothers, inspirert av den britiske forfatteren Thomas De Quinceys essay Suspiria de Profundis (publisert på slutten av 1800-tallet).
Vi blir kastet inn i et symboltungt mareritt der gammel heksekunst står sentralt, og helvetes dører står på gløtt.
Filmen har noen scener som krever en sterk mage, med tablåer som vekker et dypt ubehag.
Det er et godt grep å la Røde Arme Fraksjonens terroraksjoner i 1977 ligge som et usikkerhetsmoment i bakgrunnen, gjennom stadige avisoverskrifter og nyhetsreportasjer på radio og tv.
Dette skaper inntrykk av en samtid i ubalanse og viser hvordan mørke krefter kan operere i skjul av andre begivenheters røykteppe.
https://www.youtube.com/watch?v=BY6QKRl56Ok
Forstyrrende sjokkscener
Denne filmen er visuelt sett mindre spennende enn originalen, og har derfor ikke den samme suggererende effekten som Argento søkte, men det er selvsagt et bevisst, kunstnerisk valg av Guadagnino og fotograf Sayombhu Mukdeeprom, som også jobbet sammen på Call Me By Your Name.
De har en mer realistisk tilnærming til skildringen av miljøet i og rundt danseskolen, noe som forsterker de forstyrrende sjokkscenene når bygningens sanne natur åpenbarer seg.
Da slipper også helvetet løs i noen eiendommelige sekvenser som kan dele publikum.
Det er ikke ren horror som utspiller seg, men heller en form for kunst, der symbolikken nærmest drukner i blodig kroppsskrekk.
Dakota Johnson imponerer i en gjennomført behersket rolle som Susie, der et avmålt følelsesspekter gir frampek til det som skal komme.
Tilda Swinton, som her gjør sin femte film med Guadagnino, er fabelaktig som den mystiske og fascinerende Madam Blanc som virkelig brenner for dansekunsten, av årsaker som også skal avklares.
Mysteriet rundt skuespilleren Lutz Ebersdorf i rollen som Dr. Klemperer, er for så vidt en offentlig hemmelighet, men er dette ukjent for deg, er det best å holde tett.
Det er definitivt en hyggelig gest av Guadagnino å gi den originale Susie Bannion, Jessica Harper, en liten, men betydningsfull birolle.
Det er i det hele tatt en kvinnetung film, der de eneste mannfolkene i persongalleriet blir ettertrykkelig avkledd og latterliggjort.
Denne nye versjonen av Suspiria er langt ifra noe publikumsfrieri.
Den er lang, seig og blytung, men også modig, stilsikker og forfriskende annerledes.
Thom Yorke har laget filmmusikk som er pinefullt vakker, klipper Walter Fasano har laget flere spennende og urovekkende montasjer og David Kajganich har greid å fornye og utdype Argentos historie i en spennende retning.
Luca Guadagnino har turt å gi nytt liv til en av Italias største kultfilmer gjennom tidene, og kan godt ha skapt en selv i prosessen
| 1
|
005323
|
The Wife
Glenn Close er gnistrende god som selvoppofrende kone.
Glenn Close er helt fantastisk i dramafilmen The Wife.
Bak enhver vellykket mann står en sterk kvinne, sier uttrykket.
Og det er nettopp det denne filmen handler om.
En fantastisk sterk kvinne, som ofrer sitt eget liv for å bygge mannens karriere.
Filmen gjorde meg både trist og rasende, og jeg ble nærmest forelsket i Glenn Close sin rollefigur Joan Castleman – en usedvanlig sterk, komplisert og imponerende kvinne.
The Wife gir oss et innblikk i hvordan det kan være å leve i et dysfunksjonelt ekteskap, og har en realisme i dialogen som tidvis blir svært ubehagelig å være vitne til.
Bitterhet og tapte ambisjoner
I førti år har Joan brukt hele sitt liv på å støtte sin mann Joe i hans karriere som forfatter.
Han er en kronisk utro narsissist som fremstår som en svært usikker mann, som samtidig har store tanker om sitt eget forfatterskap.
En tidlig morgen i 1992 ringer det en telefon fra Stockholm.
Joe Castleman har vunnet Nobelprisen i litteratur.
Dette utløser noe i Joan, og bringer 40 år med bitterhet og tapte ambisjoner til overflaten.
Turen til Stockholm blir dermed ikke helt som Joe hadde tenkt, og en lenge skjult hemmelighet får store konsekvenser når den kommer til overflaten.
Gjennom tilbakeblikk fra 50- og 60-tallet forstår vi hva den store hemmeligheten er før den avsløres.
Det bygger effektivt opp min sympati for Joan og avsmak for den pompøse og selvgode Joe.
Gnistrende god
Glenn Close og Jonathan Pryce, som spiller Joe, har et fabelaktig samspill.
Både når det kommer til varmen som eksisterer i ekteskapet, og til frustrasjonen mellom dem.
Close gnistrer med sin underspilte Joan, som klarer å si voldsomt mye uten å ytre et eneste ord.
Hun er fattet samtidig som vi ser i øynene hennes at noe rører seg under overflaten.
Gang på gang blir hun tilsidesatt av Nobel-arrangørene i Stockholm, fordi hun bare er kona til en av prisvinnerne.
Regissør Björn Runge smører for tykt på med den nedlatende tonen kvinner omtales på av Nobel-arrangørene.
Selv om handlingen er satt til 1992 blir filmens realisme borte i den nærmest parodiske tilnærmingen til prisvinnernes koner.
Runge klarer imidlertid utvilsomt å gjøre filmens ubehagelige konfrontasjoner svært realistiske i hvordan han lar dialogen i Jane Andersons manus få tid til å utfolde seg.
Spesielt én krangel får pågå så lenge at det blir så ubehagelig at jeg bokstavelig talt vrir meg i kinosetet.
Og Runge lar oss med det kjenne på litt av frustrasjonen Joan har levd med i et helt liv.
Fortjener Oscar-nominasjon
The Wife er basert på Meg Wolitzers roman med samme navn, og er så vidt jeg har klart å finne ut ikke basert på en sann historie.
Men Glenn Close gjør Joan til et ekte menneske som får et liv utenfor kinolerretet.
Jeg lar meg imponere av personen Joan, og når filmen er ferdig lurer jeg på hvordan det går med henne videre i livet.
Glenn Close har vært nominert til Oscar hele seks ganger, jeg blir ikke overrasket om hun blir nominert nok en gang for denne prestasjonen.
| 1
|
005325
|
Sorry To Bother You
Hardtslående og humoristisk samtidskritikk.
Sorry To Bother You er en flengende satirisk film om menneskers bristende drømmer i det hule og kalde kapitalsamfunnet.
Regissør og manusforfatter Boots Riley forteller en morsom, absurd og surrealistisk historie om en ung og ambisiøs mann som må gå på akkord med seg selv og sine egne prinsipper i jakten på penger og status.
Det som skjer videre fortelles med store doser sort humor, og Riley tar i bruk noen visuelt overdrevne virkemidler, men det er åpenbart at det ligger et klart alvor bak.
Sorry To Bother You er en hardtslående og humoristisk kommentar til en problematisk og menneskefiendtlig samtid.
Smarte observasjoner av ubehagelige sannheter
Cassius Green (Lakeith Stanfield) får jobb som telefonselger i underetasjen hos selskapet RegalView i Oakland.
Han blir ekspert på å selge hva det skulle være i telefonsamtaler med intetanende kunder, og lokkes stadig med muligheten til å oppnå status som "power caller" i den mystiske og forjettede toppetasjen.
Samtidig er det opprørsstemning blant hans lavtlønnede kolleger, og når det trues med streik, samtidig som Cassius ser ut til å få forfremmelsen han drømmer om, må han velge mellom å være lojal mot sine arbeidskamerater eller ta den gullforgylte heisen opp.
Valget han gjør sliter på forholdet til kunstnerkjæresten Detroit (Tessa Thompson).
Filmen gir et åpenbart overdrevent bilde av pengejaget i samfunnet, men det er nok av smarte observasjoner av ubehagelige sannheter i manuset som man kan kjenne seg litt for godt igjen i.
Riktignok er det kanskje hardere kår for arbeiderklassen i USA enn i det norske velferdssamfunnet, men filmens skildring av amerikansk klassekamp, gnisninger mellom rike og fattige og arbeidsgiveres råkjør mot ansatte kan enkelt overføres til hjemlige forhold.
Virkemidlene går for langt
Lakeith Stanfield spiller en god hovedrolle, der Cassius fremstår som en oppvakt og positivt innstilt kar som er lett å like, og virker å ha sunne holdninger.
Derfor er det forstemmende å se at jobbutsiktene lokker ham til å bli en kar det ikke er så lett å like.
Samtidig kan man spørre seg hva man selv hadde gjort i samme situasjon.
Cassius jobber seg oppover i systemet fordi han er veldig flink til å snakke i telefon med hvit stemme til hvite kunder (morsomt dubbet av David Cross).
Dette illustrerer hvem som er de pengesterke, og hvordan noen afroamerikanere kanskje føler seg tvunget til gi avkall på sin identitet og kulturelle særtrekk for å komme seg opp og frem i den hvite manns verden.
Sånn sett kan man se paralleller mellom Sorry To Bother You og horrorfilmen Get Out.
Det er for øvrig morsomt å se Cassius søke råd hos sin eldre kollega Langston.
Han spilles nemlig av Danny Glover, kjent fra Dødelig våpen-filmene, og det er et hjertelig gjensyn der han til og med får sagt "I'm too old for this shit".
På ett tidspunkt går filmen over i et handlingsforløp som involverer Steve Lift (Armie Hammer), en kunde hos RegalView som tilsynelatende er en kul og sympatisk gründer.
Det viser seg imidlertid at han har urovekkende planer for WorryFree, et selskap der man kan jobbe gratis på livstid mot kost og losji.
Her går kanskje virkemidlene noen hakk for langt, fordi filmen fjerner seg fra den mer virkelighetsnære satiren.
Det er likevel fullt mulig å spore samfunnskritikken til vår egen tids utnyttelse av fattig arbeidskraft, i et samfunn der de rike bare blir rikere, og de fattige blir fattigere.
Boots Riley imponerer i sin rabiate regidebut.
Han har noe viktig på hjertet i Sorry To Bother You, og formidler det med høy energi, stor oppfinnsomhet og et åpenbart politisk engasjement
| 1
|
005327
|
Tårnet
Elegant fortalt generasjonsskildring fra palestinsk flyktningleir.
Tårnet er en animasjonsfilm som begeistrer både med form og innhold.
Filmskaper Mats Grorud har vevd sammen en sår og hjertevarm fortelling som elegant skifter mellom ulike visuelle uttrykk.
Her brukes flyktningleirens generasjonsbolig, det stadig uferdige etasjetårnet, som både kulisse og rammeverk for historien.
Det gir Grorud rom til å fortelle en familiehistorie som spenner fire generasjoner, og som med stor medmenneskelighet tar oss med inn i rollefigurenes fortvilelser og håp.
Et oldebarns reise inn i historien
Wardi (Romina Adl Kasravi) er en ung jente som bor i en palestinsk flyktningleir i Beirut, Libanon.
En dag da hun er lykkelig på vei hjem fra skolen for å vise fram et meget imponerende karakterkort, skjer det flere dramatiske ting i bydelen.
Det sender henne på en reise gjennom familien og deres hjem.
En reise oppover i tårnet som både åpner dører til fortidens tap, men også søker framtidens håp.
Her får vi små innblikk i familiens mangeårige kamp for å vende hjem og for å passe inn.
Vi serveres flere scener som virkelig engasjerer, og som drar oss inn i situasjoner som provoserer og setter seg rett i magen.
Enten det er måten unge skopussere blir behandlet på, hvordan det er å forlate en hund en elsker eller kontrasten mellom en walkmans popmusikk og dødelige smell under et bombeangrep.
Regissør og manusforfatter Mats Grorud har selv bodd i en palestinsk flyktningleir i Libanon, og filmens manus er basert på samtaler og intervju han gjorde der.
Han har klart å ivareta en sterk troverdighet i disse historiene.
Mye på grunn av nyansene og den romslige klangbunnen som ligger i hendelsene som skildres, og i måten de huskes og fortelles innad i Wardis familie.
Galgenhumoren ligger aldri langt unna, og gjennom flerdimensjonale rollefigurer og smart dialog får Tårnet satt flere fargenyanser til konflikter som media ofte bare tar seg tid til å male sort-hvitt.
Et uttrykksfullt filmspråk
I tillegg til å beint fram være nydelig å se på i flere velkomponerte utsnitt, er det et gjennomgående smart og uttrykksfullt filmspråk i Tårnet.
Gjennom å bruke filmens sentrale kulisse, tårnet, som sitt bærende dramaturgiske virkemiddel, får denne kulissen en fremtreden rolle som utnyttes effektivt til å vise oss vekten av tid, krigens arr og familiens samhold.
Skiftet mellom "stop motion"-animasjon i nåtid, og det som ligner på mer tradisjonell tegnefilmanimasjon i tilbakeblikkene, er en effektiv måte å skille tidslinjene på.
Det legger også grunnen for et rikt visuelt uttrykk som, når tiden er inne, har skapt en solid ramme for å introdusere noen faktiske fotografier av virkelige mennesker, som jeg antar er fra flyktningleiren.
Disse fotografiene punkterer animasjonsfilmens distanse.
Det er en kanonkule av et virkemiddel å bruke i en animasjonsfilm.
Et slikt grep kan oppleves både påtrengende, og som et filmspråklig argument med dårlig dekning – all den tid det ikke gjøres klart at menneskene på fotografiene har direkte bånd til rollefigurene eller familien som skildres i filmen.
Men for min del treffer Grorud her balansen uten å bli for førende i sin regi.
Fotografiene gir en nærhet til både historien og rollefigurene, og selv om jeg ikke oppfatter Tårnet som en dokumentarfilm, så styrker dette grepet filmens kvaliteter som beskrivelse av virkeligheten.
Den litt lavmælte stilen gjør at Tårnet ikke dundrer løs på de aller største følelsene.
Men den klarer absolutt å feste seg, og filmen gir perspektiv og innsikt inn i en sentral del av en av de dypeste konfliktene i dagens verdenssamfunn.
Tårnet har et tydelig utsiktspunkt til konflikten mellom de palestinske flyktningene og Israel, men dette er en film som er mer opptatt av å skildre opplevelser enn å peke ut skyld.
Det er en dypt menneskelig film, som kan skape gjenkjennelighet og forståelse, uavhengig av religiøs bakgrunn eller politisk overbevisning.
Tårnet finnes i flere versjoner.
Denne anmeldelsen er basert på den engelskspråklige originalversjonen.
På kino settes det også opp en norsk versjon, som skal være bedre tilrettelagt for familier og skoleungdom.
| 1
|
005330
|
Robin Hood
Lite annet enn en kjapp lettvekter.
Ingen har ventet på en ny versjon av Robin Hood, bare 8 år etter Ridley Scotts film med samme navn.
Likevel har den kommet, regissert av britiske Otto Bathurst (Peaky Blinders).
Filmen fremstår akkurat som hans landsmann Guy Ritchies King Arthur:
Legend of the Sword gjorde i fjor, nemlig som en modernisert utgave av britisk folklore, fiffet opp med store effekter og anmassende fortellerteknikk.
Historien kan nok fenge et publikum som kun er ute etter uforpliktende underholdning og lite mer.
Taron Egerton har en viss sjarm i tittelrollen, mens stakkars Jamie Foxx har lite å spille på i rollen som John.
Robin Hood kan by på voldsom action med heftig bruk av pil og bue, men blir likevel lite annet enn en kjapp lettvekter som kun oppfyller et visst behov for popcorn-eskapisme.
Må stoppe maktsyk sheriff
Robin av Loxley (Taron Egerton) lever et uforpliktende liv på sitt gods utenfor Nottingham, og er lykkelig forelsket i Marian (Eve Hewson - datteren til Bono i U2).
Så blir han beordret ut på korstog, der han opplever grusomme kamper.
Når han returnerer etter flere år i utlendighet, har mye forandret seg.
Marian har gått videre i livet, mens sheriffen av Nottingham (Ben Mendelsohn) søker større makt, og Robin forstår at han må stoppes.
Sammen med arabiske John (Jamie Foxx), som han reddet fra døden under korstoget, bestemmer han seg for å ramme sheriffen der det smerter mest, nemlig i pengepungen.
Han har rettferdigheten på sin side, selv om han sikkert myrder 60-70 personer i løpet av handlingen.
Det er faktisk litt merkelig, all den tid Robin av Loxleys aversjon mot dreping er et viktig element innledningsvis, men dette er nok ikke en type film hvor det er veldig viktig å være konsekvent i moralske spørsmål.
Bruker pil og bue som maskingevær
Noe av det mest interessante er å se hvordan Robin av Loxley innynder seg hos sheriffen for å posisjonere seg best mulig for det store kuppet.
Scenene mellom Egerton og Mendelsohn har en viss snert og spenning, spesielt siden sistnevnte er dreven på å spille smarte, men ufyselige figurer.
Her gjør han imidlertid akkurat det samme som han gjorde som Orson Krennic i Rogue One: A Star Wars Story, nemlig å spille en sleip antagonist uten særlig mange forsonende trekk.
Hvis det skulle være noe, er det det historiens indikasjoner på at sheriffen har vært utsatt for seksuelle overgrep av katolske prester, som gir en forklaring på hvilken makt presteskapet har over ham.
Det som står mest i fokus i Robin Hood, er støyende action med store eksplosjoner og heftige nærkamper der pil og bue benyttes som et slags maskingevær.
Det mangler kanskje troverdighet, men ser bra ut.
Som ren actionfilm, er dette greit utført, selv om filmen lider av nervøs klipping, der ingen bilder får vare mer enn høyst et par sekunder i de mest bråkete sekvensene, kun avbrutt av noen flotte og velplasserte slow motion-bilder som bekrefter inntrykket av at regissør Otto Bathurst slett ikke mangler filmatisk teft.
Det går an å la seg underholde av resultatet, selv om det rett og slett virker unødvendig med en ny Robin Hood i 2018.
Den legger åpenbart opp til en fortsettelse, men jeg tror det er like små sjanser for det som for en ny King Arthur-film
| 0
|
005332
|
Mortal Engines
For mye rusk i maskineriet.
Flotte spesialeffekter og intrikat verdensbygging hjelper lite om du ikke har en god historie å fortelle.
Mortal Engines er et spektakulært, men feilslått forsøk på å skape noe nytt og spennende fra manusforfatterne og produsentene Peter Jackson, Fran Walsh og Philippa Boyens (Ringenes Herre, King Kong, Hobbiten).
Regidebutant Christian Rivers viser seg å være i full stand til å skildre en fantasifull verden med god produksjonsdesign og bombastiske virkemidler, men historien som fortelles engasjerer ikke, blant annet på grunn av kjedelige figurer og ufullstendige historietråder.
Det er åpenbart gjort en vanvittig jobb med det visuelle, men Mortal Engines føles likevel som et skuldertrekk.
Den er vakker utenpå, men tom på innsiden.
Alt det arbeidet - og så liten uttelling!
Byer på enorme larveføtter
Alt foregår i en postapokalyptisk verden der de overlevende bor i byer som beveger seg rundt i landskapet på enorme larveføtter.
Rovbyen London har beveget seg ut på det europeiske kontinentet på jakt etter ressurser.
Hester Shaw (Hera Hilmar) kommer om bord, etter at byen hun befinner seg i blir tatt.
Hun forsøker å drepe Thaddeus Valentine (Hugo Weaving), men blir forhindret av unge og tiltaksfulle Tom Natsworthy (Robert Sheehan).
Skjebnen vil ha det til at både Hester og Tom blir etterlatt ute i ødemarka, og nå må de finne ut hvordan de skal komme seg tilbake til London for å stoppe Valentines skumle planer.
Dette er også det mest fascinerende aspektet ved Mortal Engines.
Man ser hvordan detaljer fra det virkelige London er bakt inn i miniatyrversjonen som raser gjennom et ødelagt Europa, som for eksempel London Museum, Tottenham Court Road, London Eye og ikke minst St. Pauls katedral, som er sentral for begivenhetene.
Her har effektmakerne virkelig lekt seg med mulighetene, og det er morsomt å se hvilke utslag det gir.
Kjedelig persongalleri
Dessverre står ikke historien som fortelles i stil med det visuelle.
Islandske Hera Hilmar gjør riktignok en god rolle som Hester, men hennes viktigste motspiller, den fryktelig pene Robert Sheehan, er dessverre dørgende kjedelig i den viktige rollen som Tom.
De omgis av stort sett ukjente og anonyme fjes.
Den eneste i persongalleriet de fleste kjenner fra før, er Hugo Weaving, som gjør en todimensjonal rolle som Thaddeus Valentine, noe som er skuffende for en skuespiller av hans kaliber.
Valentines datter Katherine (Leila George) er helt glatt og uinteressant, og kunne like godt vært klippet ut av hele filmen.
En mystisk skikkelse som jager Hester, Shrike (Stephen Lang), vekker en viss interesse, men får et skikkelig skuffende klimaks.
Opprørskvinnen Anna Lang (Jihae) er en bråkjekk figur med billig dialog.
Dette er kanskje hovedproblemet med filmen.
Den har et kjedelig persongalleri som ikke på noe vis matcher de fantasifulle omgivelsene de beveger seg i.
Her kunne det være interessant å se hva mer eventyrlig anlagte regissører som for eksempel Michel Gondry, Tim Burton eller Terry Gilliam kunne ha utrettet med samme ressurser til rådighet.
Mortal Engines er ikke totalt bortkastet om man bare vil slå i hjel et par likegyldige timer med kompetent eventyraction med pene effekter.
Det er bare så skuffende at teamet bak Ringenes Herre-filmene ikke har greid å utnytte potensialet i konseptet på en bedre måte.
De skal ha ros for å satse på Hera Hilmar i den viktige hovedrollen, og for å gjøre et helhjertet forsøk på å vise oss en ny type postapokalypse, men historien holder ikke med sine enkle problemstillinger og fantasiløse personkarakteristikker.
Den retter riktignok noen små spark mot nåtidens dyrking av populærkultur, praksisen med å separere barn fra sine foreldre og britisk uavhengighet fra kontinentet, men er ellers lite opptatt av å kommentere vår tilbøyelighet til å kjøre verden i grøfta.
Jeg er redd dette blir en skuffende opplevelse for Newzealandske WingNut Films.
Mortal Engines har for mye rusk i maskineriet til å få tilstrekkelig fremdrift.
| 0
|
005334
|
A Simple Favor
Kvaliteten blir aldri mer enn middels.
Det er irriterende når komedier ikke tør tøye strikken langt nok, og når figurenes handlinger mister sin troverdighet.
Det er derfor Paul Feigs A Simple Favor verken blir fugl eller fisk.
Humoren blir for slapp og spenningen for veik, samtidig som figurene ikke er saftige nok til å vekke engasjement.
Filmen er alt for ren og pen, og hadde hatt godt av en røffere tone i både figurskildringer og hendelsesforløp.
Den balanserer i tillegg kun middels godt mellom komikk og dramatikk, som gjør at det aldri blir tilstrekkelig morsomt eller emosjonelt.
A Simple Favor skuffer derfor litt som potensielt morsom underholdning.
Ny venninne forsvinner
Stephanie (Anna Kendrick) er husmoren og videobloggeren som blir kjent med Emily (Blake Lively), mora til sønnens kamerat.
Hun er like rå og uforutsigbar som Steph er konservativ og pertentlig, og skaper en vill forandring i hennes velordnede hverdag.
Når Emily ber om en enkel tjeneste, for så å forsvinne, begynner Stephanie å grave i venninnens liv for å finne spor etter henne.
Hun oppdager urovekkende ting som vekker flere spørsmål, samtidig som hun blir stadig bedre kjent med Emilys ektemann Sean (Henry Golding).
Hun er fullt fokusert på å ha en perfekt mamma-fasade og gjøre perfekte mamma-ting.
Hennes bedrifter presenteres i en videoblogg som får stadig flere seere, spesielt når hun begynner å dele sin etterforskning av venninnens forsvinning.
Blake Lively har en ganske saftig rolle som Stephanies motstykke.
Emily er nemlig en brutalt ærlig kvinne som ikke lar seg herse med og ikke er redd for å fortelle skarpe sannheter.
Det er i skjæringspunktet mellom disse figurenes ulikheter at A Simple Favor har sine beste øyeblikk.
Kunstig og konstruert
Når Emily forsvinner går filmen inn i et krimmodus som regissør Paul Feig (Bridesmaids, The Heat, Ghostbusters) ikke mestrer like godt.
Uten å avsløre noe, kan det sies at ikke alt som kommer frem av opplysninger virker like troverdig og sannsynlig.
Historiens utvikling fremstår i overkant søkt, og man får et sterkt inntrykk av at mysteriet er kunstig og konstruert.
Det er som om filmen ikke helt greier å bestemme seg for om den skal være en komedie eller en thriller, og så blir den ikke riktig noen av delene.
Slutten byr også på et skuffende klimaks, som mangler troverdighet innenfor filmens fiksjonsrammer.
A Simple Favor har en viss evne til å underholde, om man ikke stiller særlig høye krav.
Kvaliteten blir aldri mer enn middels.
Regissør Paul Feig skaper lett underholdning med en viss fremdrift, og det blir aldri direkte kjedelig med gode skuespillere som Anna Kendrick og Blake Lively.
Dessverre er det rimelig å anta at A Simple Favor kunne blitt en mye bedre film om den hadde et skarpere manus med tøffere dialog, og gjorde klarere definerte sjangervalg, enten som en satirisk komedie, eller mer rendyrket thriller.
Den greier ikke helt å være begge deler på en gang.
| 0
|
005336
|
Crazy Rich Asians
En ny "romkom"-klassiker!
Siden verdenspremieren i august har det vært stor oppmerksomhet rundt den romantiske komedien Crazy Rich Asians – den andre Hollywood-filmen i historien med bare asiatiske skuespillere.
Den første på 25 år.
Forrige uke ble filmen nominert til Golden Globe for beste komedie, og hovedrolleinnehaver Constance Wu ble nominert til beste kvinnelige hovedrolle i en komedie.
Denne uken har filmen omsider premiere i Norge, og jeg kan si det med en gang: det er bare å komme seg på kino, for dette er en skikkelig trivelig “romkom” du virkelig kan kose deg med.
Kulturkrasj i Singapore
Crazy Rich Asians er basert på Kevin Kwans roman med samme navn.
Constance Wu spiller kinesisk-amerikanske Rachel Chu, som er professor i økonomi og spillteori, og som er vilt forelsket i Nick Young.
Når Nick skal være forlover for bestekameraten hjemme i Singapore, ber han Rachel med seg på tur.
Nå skal hun endelig få møte kjærestens familie.
Men familien til Nick er en av de rikeste og mest innflytelsesrike familiene i Singapore.
Og svigermor vil aldri godta en simpel immigrant fra New York som make for sin dyrebare sønn.
Dermed er det duket for kulturkrasj og drama når Rachel skal overbevise Nicks familie om at hun er den rette for ham.
Gode skuespillere
Handlingen i Crazy Rich Asians er med andre ord en klisje, en skikkelig Askepott-historie.
Men Regissør Jon M. Chu (Justin Bieber:
Never Say Never, G.I. Joe:
Retaliation) har sammen med manusforfattere Peter Chiarelli og Adele Lim, laget en velfungerende historie rundt dette rammeverket.
Constance Wu, kjent fra Fresh Off The Boat har upåklagelig komisk timing, men er også sterk i filmens mer dramatiske øyeblikk.
Hun har god kjemi med den sjarmerende Henry Golding som spiller Nick, selv om han tidvis fremstår som noe stiv i sitt skuespill.
Rapper/skuespiller Awkwafina (Ocean’s 8) er helt fantastisk som Rachels tidligere studievenninne, den rike, energiske og veldig kule Peik Lin Goh.
Hun er filmens beste komiske talent og stjeler hver scene hun er med i.
Michelle Yeoh er også strålende som isdronningen Eleanor Yuong, Nicks mor, som ikke vil godta at sønnen er sammen med en amerikansk jente.
Som Peik Lin sier det, Rachel er som en banan i Eleanors øyne, gul utenpå og hvit inni.
Nyansert, men unyansert
Det er dette som er kjernen i Crazy Rich Asians, hvordan man kan se ut som én ting, men være noe annet, og alltid bli sett på som annerledes i begge kulturene du hører til.
Her har Jon M. Chu klart å skape et nyansert bilde, til en komedie å være, av hvordan dette er.
Filmen feiler imidlertid noe på fremstillingen av Singapore, og får ikke frem hvilket multikulturelt samfunn dette er.
Malaysiere, indere og eurasiere har ikke noe plass i denne versjonen av Singapore, og de etniske kineserne fremstår nesten uten unntak som nettopp gale, rike asiater.
Samtidig behandler Jon M. Chu viktige elementer i den kinesiske kulturen med respekt.
Filmens beste scene foregår for eksempel over et slag mahjong mellom Rachel og Eleanor.
Scenen fungerer for uinnvidde sjeler som undertegnede, men er også full av symbolikk som ikke forklares, og som kun forstås om du kan spillet og de kulturelle referansene.
(Dette er verdt en tur på Google etter at du har sett filmen).
Tvers igjennom trivelig
Med Crazy Rich Asians beviser Jon M. Chu at asiatiske fortellinger også er verdt å fortelle – at asiater ikke bare er en birolle i en hvit historie.
Man skulle kanskje tro det var selvsagt, men Hollywood har en trist historie å se tilbake på der.
Crazy Rich Asians er en solid romantisk komedie som balanserer helsprø komikk, romantikk, sårhet og varme helt glimrende.
Den er en tvers gjennom trivelig film som jeg koste meg med fra start til slutt.
Jeg gleder meg til denne filmen blir tilgjengelig for strømming og på Blu-ray etter hvert, for dette er en film jeg kommer til å trekke frem mang en søndag når jeg trenger noe skikkelig koselig å se på.
| 1
|
005338
|
Spider-Man:Into the Spider-verse
Fantastisk superhelt-film med et stort hjerte.
Mange stusset kanskje da Sony annonserte en animert Spider-Man-film, men dette viser seg å være en særdeles god idé!
Spider-Man:
Into the Spider-verse er nemlig en helt fantastisk superhelt-film!
Den kan skilte med spektakulære visuelle kvaliteter og en frisk og vital historiefortelling som åpner for store muligheter i dette universet.
I tillegg har filmen et enormt stort hjerte, med en aldeles skjønn hovedfigur (som ikke er Peter Parker).
Spider-Man:
Into the Spider-verse er en imponerende bedrift som viser at Marvel-universet fremdeles har evnen til å pirre nysgjerrigheten og underholde på overraskende vis.
Tenåring utvikler Spider-evner
Hovedpersonen er 14-åringen Miles Morales (engelsk stemme:
Shameik Moore, norsk stemme:
Nahom Feshatzion) som blir bitt av en radioaktiv edderkopp og utvikler lignende evner som New Yorks kjente superhelt Spider-Man, AKA Peter Parker (Jake Johnson/Anders Bye).
Dermed blir han innblandet i kampen mot skurken Kingpin (Liev Schreiber/Even Stormoen), som vil opprette en portal til andre dimensjoner ved hjelp av en enorm innretning under Brooklyn.
Miles må sammen med Spider-Man forsøke å forhindre at Kingpin lykkes, samtidig som han må finne ut av seg selv, sine nye krefter og sin nye skolevenninne Gwen (Hailee Steinfeld/Gulla Martine Lia Stormoen).
Regissørene Bob Perschietti, Peter Ramsey og Rodney Rothman og deres hærskare av animatører i Sony Pictures Animation har virkelig gjort en praktfull jobb med å visualisere Spider-Mans New York, med en distinkt stil og strek som trekker klare paralleller til Stan Lee og Steve Ditkos tegneserie-univers.
Dette er fargesprakende og kontrastfylt, med uttrykksfulle bilder som har håndtegnede kvaliteter, selv om de nok er skapt digitalt.
Man aner en viss trykket tekstur i disse bildene, som om du ser en levende tegneserierute fra et blad foran deg, bare i nydelig widescreen.
Troverdig og hjertevarm
En annen kvalitet med Spider-Man:
Into the Spider-verse er manuset, skrevet av Phil Lord (Det regner kjøttboller, 21 Jump Street, The LEGO movie).
Det forteller både en spennende og handlingsmettet superhelt-historie, samtidig som det er fylt av engasjerende figurer, med Miles Morales som høydepunktet.
Denne afro-latino-figuren ble skapt i 2011 av forfatter Brian Michael Bendis og tegner Sara Pichelli i Ultimate Marvel, en tidslinje som går parallelt med det vanlige Marvel-universet.
Dette er en troverdig og hjertevarm skildring av en usikker tenåring som forsøker å finne seg til rette på en ny skole, og møte de høye kravene fra hans strenge, men kjærlige politifar, Jefferson (Bryan Tyree-Henry/Mads Henning Jørgensen).
Vi får også se hvordan han trekkes mot sin kulere onkel Aaron (Mahershala Ali/Yosef Wolde-Mariam), som med sin noe mer avslappede holdning til rett og galt er et attraktivt forbilde for en lett påvirkelig ungdom.
Familiedynamikken og identitetssøket som skildres her gjør filmen til noe mer enn "bare" morsom og spektakulær superhelt-action.
Jeg skal innrømme at forventningene til Spider-Man:
Into the Spider-verse var forholdsvis likegyldige.
Desto mer gledelig er det å konstatere at dette er en ekstremt velgjort film som leker glimrende med ulike deler av Spider-Man-universet på en smart, lekker og underholdende måte.
Det visuelle uttrykket er særdeles attraktivt, med en imponerende oppfinnsomhet og virtuositet som løfter filmens kvaliteter opp i skyene.
Det er også verdt å merke seg den kule bruken av Post Malone og Sway Lee-låta Sunflower, som dukker opp flere ganger på lydsporet.
En animert film fra Marvel-universet vil kanskje ikke oppnå Avengers-tall på kino, men her er det ingen grunn til å skygge unna, for Spider-Man:
Into the Spider-verse gir Black Panther og De utrolige 2 god konkurranse som en av årets beste superhelt-filmer
| 1
|
005341
|
Troll – Kongens hale
Grei underholdning for ungene.
Det norske produksjonsselskapet Sagatoon har i over 13 år jobbet med filmen Troll – Kongens hale.
På den tiden har filmen rukket å bli en av Norges dyreste filmproduksjoner noensinne, med over 100 millioner norske kroner i budsjett.
Første juledag kommer det animerte eventyret omsider på kino, men filmen er dessverre ikke så bra som jeg hadde håpet på.
Troll – Kongens hale er grei moro for de minste barna i skolealder, men regissør Kristian Kamp og manusforfatterne klarer ikke å gjøre denne fortellingen til god underholdning for både små og store.
Til tross for et livlig animert eventyrrike, klarer derfor ikke Troll – Kongens hale å konkurrere med de aller beste i den massive jungelen av animasjonsfilm.
Må redde trollet og hele kongeriket
Filmen tar oss med til Ervod der den unge trollprinsen Trym drømmer om å bli like stor og sterk som faren sin, Kong Grom.
Når den surmaga onkelen hans Grimmer blir lei av å være en evig nummer to for Grom, tar imidlertid Tryms hverdag en ny vending.
Grimmer lurer Trym ut i den farlige skogen så pappa må komme å redde ham.
Det går selvfølgelig skeis, kongen blir til stein, og mister halen sin i samme slengen.
Nå må Trym bringe halen tilbake for å redde kongen og hele kongeriket.
Sammen med vennene Freia og Jutul legger de ut på eventyr i den magiske trollskogen.
Lekent, men stivt
Troll – Kongens hale vises med norske stemmer i Norge, men er også laget med engelske stemmer for et internasjonalt publikum.
Til tross for at animatører og designere fra Shrek og Madagascar har vært med på produksjonen, når likevel ikke filmen helt opp til dem den forsøker å måle seg med.
For et internasjonalt publikum vil kanskje selve trollene og innslagene av norsk folketro være et friskt pust, men her i Norge bringer filmen lite nytt til bordet.
Når filmskaperne i tillegg stjeler over en lav sko fra andre som har gjort ting bedre før dem, blir ikke resultatet imponerende.
Filmuniverset er riktignok fargerikt og lekent med et spennende plante- og dyreliv som er artig å se på, men figuranimasjonene er stive og uttrykksløse.
Ansiktene har ikke god nok mimikk til å formidle følelsene rollefigurene kjenner på, og dermed blir jeg heller ikke så engasjert i hva som skjer med dem.
Gode norske stemmer
Med skuespillere som Anders Baasmo Christiansen og Marie Blokhus med på laget, er det norske stemmeskuespillet gjennomgående godt.
Trym har fått en slags totendialekt som glipper litt av og til for Oskar Fjeldstad-Bergheim, men han formidler likevel Tryms replikker med fin innlevelse.
Jeg humret litt inni meg av Jan Martin Johnsens tohodede trøndertroll Jutul, og synes Niklas Gundersen var litt artig som Grimmers håndlanger Mort.
Her tipper jeg det er en del de minste barna vil synes er morsomt.
Men Troll – Kongens hale klarer ikke kunsten å underholde både store og små slik de beste animasjonsfilmene gjør.
Det er flere forsøk på voksenvitser og referanser underveis, men det sitter ikke helt.
Seksåringen vil bli underholdt
Jeg er likevel imponert over hva Sagatoon har fått til.
Selv om dette er en av Norges aller dyreste filmer noensinne, er ikke 100 millioner et stort budsjett for en slik film i internasjonal målestokk.
Til sammenligning hadde fjorårets Despicable Me 3 et budsjett på nesten 700 millioner kroner, Grinchen, som kom tidligere i år, nesten 650 millioner, og storfilmen The Incredibles 2 kostet svimlende 1,7 milliarder kroner å lage.
Med det i tankene står det respekt av hva Sagatoon har klart å få til med Troll – Kongens hale.
Filmen kommer sikkert til å trekke en del barnefamilier på kino, og du kan trygt ta med seksåringen på dette eventyret.
Men ditt eget utbytte av kinoopplevelsen vil nok være helt midt på treet.
| 0
|
005342
|
Kapernaum
Du verden som unge Zain Al Rafeea imponerer.
Bør lutfattige foreldre få mange barn?
Den libanesiske filmen Kapernaum stikker en diger pinne i dette etiske vepsebolet, og rører rundt.
Ved å sette problemstillingen veldig på spissen, her saksøker en 12 år gammel gutt sine foreldre for å ha blitt født, klarer filmskaper Nadine Labaki å skildre hvor jævlig livet kan være for barn og barnefamilier godt under fattigdomsgrensa i Libanon.
Det er til tider bekmørkt, men filmen er også raus med humor, kjappe replikker og oaser av hjertegod medmenneskelighet.
Og den unge skuespilleren Zain Al Rafeea leverer en av årets mest minneverdige hovedroller.
En sønns dirrende harme
Kapernaum starter og slutter i rettssalen hvor Zain (Zain Al Rafeea) har stilt sine egne foreldre for retten for å ha satt han til denne verden.
Det er en åpning og et rammeverk som ved første øyekast virker litt kunstig satt på spissen.
Og selve formgrepet med den veldig poengterte rettssaken kunne gjerne vært utviklet enda bedre.
Men etter hvert som vi får Zains familiehistorie presentert, så legges både mening, etiske dilemmaer, og nyanser til det litt fjollete utgangspunktet.
Her giftes 11 år gamle døtre bort så foreldrene kan få rimeligere husleie, og her holdes barn unna skole for å jobbe til inntekt for mor og far.
Dette er situasjoner vi har hørt om før, og som kan ha en viss økonomisk logikk.
Men her får vi se det fra barnas perspektiv, og da strippes foreldrenes fortvilte familieplanlegging ned til en brutal behandling av mennesker.
Zains reise gjennom utkanten av det libanesiske samfunnet sneier innom flere skjebner og problemstillinger som viser fram menneskers oppførsel når ressurser og regelverk presser konstant.
Dette er hjerteskjærende historier som mates av melodramaets hang til tragiske skjebner.
Men det hele holdes originalt og fengende gjennom Zains pragmatiske gatesmarthet, hans rampete stil og regissør Nadine Labakis galgenhumoristiske blikk.
Dette er Zain Al Rafeeas film
Det er sjelden jeg har blitt så fascinert og imponert av en barnehovedrolle som jeg blir i Kapernaum.
Det skyldes delvis at Zain er en kompleks og veldig godt skrevet rollefigur, men hovedårsaken er 14 år gamle Zain Al Rafeea.
Den unge skuespilleren, som er født i Syria og nå bor i Norge, spiller Zain med en usedvanlig treffsikker troverdighet og med en umiddelbar karisma som strekker seg ut gjennom kinolerretet.
Han følges tett av et bevegelig kamera som lar oss flyte på skulderen til Zain i hans ofte grelle og svært kummerlige omgivelser.
Fotograf Christopher Aoun er ikke redd for å vise fram det stygge i både opplevelser og gatemiljøet, men han tar flere poetiske valg som føles friske og som både demper og åpner opp noen av filmens mest traumatiske hendelser.
Flere av de beste scenene i Kapernaum er av sorten som henger igjen lenge etter at rulleteksten er ferdig.
Det gjelder alt fra oppofrende søskenkjærlighet, via et fantastisk møte med en bygdeoriginal superhelt på bussen, til de forferdelige ordene et sammenbrudd kan skvise ut av en fars forsvarstale.
Dette er ikke en selvhøytidelig og prekende film, men den har noen skråblikk og noen menneskelige utbrudd som virkelig fester seg.
| 1
|
005376
|
Get Even
Stemningsfull og ekkel spill-thriller.
Get Even er en både en detektivhistorie, et førstepersons skytespill, et snikespill og en psykologisk thriller med innslag av skrekk.
Det er et ambisiøst prosjekt som har sine svakheter, men som alt i alt leverer varene.
"Varene" jeg referer til er en uhyggelig og velskrevet spillopplevelse, med et helt fantastisk lydspor.
Mind-fuck
Historien fenger veldig godt, men i frykt for å ødelegge moroa for alle andre kan jeg ikke avsløre alt for mye.
I korte trekk styrer man hovedpersonen "Black", som lider av hukommelsestap og befinner seg i et nedslitt mentalsykehus.
Etter hvert får han kontakt med en mystisk skikkelse som går under navnet Red.
Black utstyres med et slags VR-headset som lar han besøke og utforske minnene sine, og sammen med Red må han prøve å komme til bunns i et mysterium som inneholder mord, kidnapping og hemmelig militær teknologi.
Det er en sann psykologisk thriller full av gåter og mysterier, uhyggelige figurer og miljøer, plutselige vendepunkt og mørke konspirasjoner, og ikke minst ekle og hyppige "mind-fucks".
Skyt og snik
I minnenes verden er man utstyrt med en "corner gun" – en pistol man kan se rundt hjørner med.
Man er også utstyrt med en telefon som man kan bruke til å lete etter spor, scanne interessante objekter for DNA, finne blodspor og sjekke sin posisjon på kartet.
"Corner gun"-mekanikken er interessant og nyttig, men jeg merket fort at det var minst like effektivt å brase inn i et rom å skyte alt som rører seg.
Red forteller deg at alt man gjør har konsekvenser.
Skytespill-delen av spillet tilbyr ikke noe revolusjonerende.
Det er tydelig at det legges opp til sniking.
Red maser hele tiden om at du ikke må drepe for mange, for da vil minnet man er i bli ustabilt.
Jeg valgte forholdsvis ofte å ignorere Red, og plaffe ned alt som rørte på seg, uten at jeg følte dette gjorde særlig utslag.
Er man rebell så er man rebell.
Dynamisk og uhyggelig lydspor
Grafikken er ikke helt i toppsjiktet, i alle fall ikke i PS4-utgaven av spillet.
Det gjør likevel ikke alt for mye, da det på sitt vis er med på å forsterke den skitne og grumsete visuelle stilen til miljøene man beveger seg gjennom.
Selv om det man ser i Get Even kanskje ikke er noe å skrive hjem om, er alt man hører til gjengjeld helt fabelaktig.
På dynamisk og uhyggelig vis følger lydsporet handlingen i spillet.
Det man ser gjenspeiles i det man hører.
Man beveger seg gjennom de slitte kulissene til et soundtrack av skumle lyder og fanger som synger galskapens egne hymner.
Hjertet kryper helt opp til drøvelen når lydsporets intensitet gjenspeiler det økende spenningsnivået i mange av sekvensene.
Det er godt å kjenne at man lever.
Kjøp det spillet selger
Lar du historien trekke deg til seg, vil du nok få glede av Get Even.
Jeg leste hvert dokument og studerte hvert et bilde jeg fant, i et forsøk på å pusle sammen historien på egen hånd.
Det er også mulig å haste seg gjennom spillet uten å dvele så mye ved handlingen, men da mistenker jeg at opplevelsen taper seg veldig.
For det er historien, stemningen og det mentale puslespillet man må forsøke å legge som er kjernen.
Så liker man uhyggelige omgivelser, litt hjernetrim og god historiefortelling, er Get Even et flott tidsfordriv.
Anmeldelsen er basert på PS4-utgaven av spillet.
| 1
|
005378
|
Splatoon 2
Herlig flerspilleraction på Nintendo Switch.
Da Splatoon kom i 2015 ble spillet pekt på som en representant for en ny generasjon spilldesignere i mastodonten Nintendo.
Nye krefter hadde vunnet plass og fått rom til å utvikle noe så sjeldent som en helt ny spillserie, et nytt konsept.
Siden det spillet kom ut på Wii U – en på mange måter feilslått satsing, men lave salgstall på både konsoll og spill – ble det ikke en stor milepæl for Nintendo.
Nå forsøker de igjen å løfte frem den unike miksen av 3D-plattform- og skytespill på Nintendo Switch.
Splatoon 2 bygger videre, og raffinerer mer enn det revolusjonerer, på et solid fundament hvor korte og intense 4-mot-4-kamper står i sentrum.
I stedet for skarpe skudd går det i maling – litersvis med maling.
Med malerkost som våpen
Målet er å dekke mest mulig areal med ditt lags maling.
To sterke fargelag kjemper om kontrollen på nøye utformede brett.
Hver spiller kan velge blant ulike våpen som på ulike måter hjelper laget mot målet.
En malerkost, et paintball-lignende gevær, en malingsrull.
Alle har hver sine fordeler og hver sine spesialangrep.
Å bytte blod(ig alvor) i tradisjonelle skytespill med maling, er en genistrek Nintendo sitt ry verdig.
Dette åpner for en rekke unike måter å spille på og ulike taktikker å følge.
Så lenge du befinner deg på ditt lags farge kan du alltid bli til en ... blekksprut.
Mens du svømmer gjennom malingen er du ikke bare skjult for motstandere, men du sørger også for å fylle opp malingstanken og du beveger deg raskere gjennom brettet.
Lakseglad samarbeidsmodus
Men ja, alle spillere kan altså når som helst gjøre seg om til en blekksprut.
Nintendo har rendyrket sjømatsfokuset i Splatoon 2.
Du samler både sardiner og fiskeegg for å låse opp bonusutstyr, mens samarbeidsmoduset «Salmon Run» handler om å overvinne ulike former for slemme laks.
I løpet av tre runder blir du møtt av stadig større bølger av fiendtlig innstilte laks og lakseyngel.
Med jevne mellom kommer større monstre som hver trenger en egen taktikk for å overvinnes.
En klassisk «horde»-modus med andre ord.
Både de tradisjonelle spiller-mot-spiller-kampene og samarbeidsmoduset har sterke innslag av elementer fra andre spill med fokus på flerspillerfunksjonalitet og skytevåpen.
Likhetstrekkene med Overwatch er merkbare – med en sterk kunstnerisk styring og visuelt uttrykk, nøye utformede figurevner og baner, velbalansert spillmekanikk og konkurransenivå.
I enkeltspillerdelen brukes den samme mekanikken og samme øye for banedesign til å gi rom for en plattformspillopplevelse av ypperste klasse.
En serie baner – eller «levels» om du vil – må forseres ved hjelp av maling- og blekksprutegenskaper.
Det hele minner mye om Super Mario 3D World, men uten at Splatoon 2 blir en kopi på noen som helst måte.
Også når du spiller alene er Splatoon 2 et bra spill.
Bevegelsessensorene er påskrudd som standard, men manglende mulighet til å justere hvilke akser dette virker inn på gjør det raskt naturlig å skru av dette så lenge du spiller med en pro-kontroller.
Ved å bruke Joy-Con-kontrollerne – en i frihånd eller på konsollen i håndholt modus – fungerer mye bedre med bevegelsessensonrene på.
Igjen har Nintendo klart å lage ett spill med mange ulike og likeverdige styringssystemer.
Vanskelig å spille med venner – enkelt å spille med fremmede
Med Splatoon 2 styrker Nintendo et allerede sterk førstepartsbibliotek på Switch-konsollen.
Dessverre er det nettopp konsollens egen nettfunksjonalitet som trekker ned.
Mens det er enkelt og raskt å finne fremmede spillere til å kjempe mot og med, er det å spille med venner en tung affære.
For å bruke stemmekommunikasjon må du laste ned en separat app på en iOS- eller Android-enhet – og derfra koble deg på med et eget headset.
Ja, du kan faktisk bli nødt til å bruke to separate headset for å høre lyd fra spillet og de du spiller med.
Splatoon 2 er likevel en fest, et skytespill som passer de yngre spillerne godt med sitt fargerike fokus og barnevennlige utforming.
Og det passer de eldre spillere også, som finner glede i taktisk samarbeid og bunnsolid spilldesign
| 1
|
005379
|
Mario + Rabbids Kingdom Battle
Et uvanlig vennskap – et overraskende godt spill.
En briljant oppfinner forlater sin banebrytende VR-brille i hjemmelaboratoriet, og vips har gale kaniner fra Ubisofts Rabbids-serie tatt dem med seg inn i en tidsmaskin.
Ferden ender i Mushroom Kingdom hvor en fortumlet Mario må samarbeide med snille kaniner mot de onde kaninene som truer det fredelige livet til Luigi, prinsesse Peach og Toad.
Mario + Rabbids Kingdom Battle lar deg styre en rekke velkjente Nintendo-figurer, og deres Rabbids-alterego, i kampen for å gjenvinne kontroll over kongedømmet.
I kampsekvensene kan du på flytte dine figurer og gjennomføre angrep, før det er motstanderne sin tur til å svare.
Likhetstrekkene med de turbaserte XCOM-spillene er mange, men grafikken og desginet holder en helt annen – og fargerik – tone.
Mario + Rabbids = <3
Da Mario + Rabbids Kingdom Battle først ble annonsert tidligere i år var reaksjonene negative.
Ikke bare skulle Ubisoft, et fransk spillselskap med et frynsete rykte på grunn av mange mangelfulle spillanseringer, lage et Nintendo-spill – men spillhelten-over-alle-spillhelter Mario skulle opptre sammen med noen kaniner fra en spillserie med flere middelmådige utgivelser bak seg.
Mario + Rabbids Kingdom Battle er beviset på at Nintendo gjorde det riktige da de stolte på franske og frynsete kaniner.
Spillet er overraskende og morsomt, velpolert og utfordrende.
I spillets første minutter er det lett å få inntrykk av at dette er et enkelt strategispill, hvor du kan dundre på uten konsekvenser.
Men Mario + Rabbids Kingdom Battle skjuler en markant strategisk og taktisk dybde.
Kombinasjoner av omgivelser, egenskaper og våpen gjør at valgmulighetene er mange – det samme er utfordringene du må overvinne.
Mario starter med ganske grunnleggende våpen og evner, som evnen til å hoppe på hodet til fiender (kjent fra mange tidligere Mario-spill).
Etterhvert samler du inn erfaringspoeng som kan brukes til å låse opp nye spesialangrep og unike egenskaper.
Alt dette uten at rollespillelementene blir veldig dominerende.
Enkelt design og tilgjengelighet for dem som ikke har mye erfaring fra strategispill gjør dette til en ekstra fornøyelig opplevelse.
Lokal flerspiller, hvor to spillere samarbeider om å kontrollere figurene, tilfører også et nytt nivå med kompleksitet.
Mario + Rabbids Kingdom Battle skjuler imponerende mye under sin fargerike og glattpolerte fasade.
Lettbeint humor
Ved å kombinere Rabbids-kaninenes galskap med kjente elementer fra Mario-spillene dyrkes en effektiv og enkel type humor frem.
Rabbid Peach er for eksempel en ihuga selfie-fan og cosplayer av den faktiske prinsesse Peach.
Møtene mellom de to kiler lattermusklene til selv de mest gravalvorlige spillerne.
Sammen med denne humoren klarer Ubisoft å både gjøre en tung spillsjanger tilgjengelig for et større publikum og gi en ny og frisk pust til Switch-konsollen.
Siden lanseringen i mars har hovedutfordringen vært tilgangen på gode spill med kjente Nintendo-fjes.
Et eksempel på en lys Nintendo-fremtid
Nintendo har lenge vært en konservativ aktør i spillverdenen.
Det japanske selskapet har holdt fast på sine figurer og sine plattformer, og sjeldent beveget seg utenfor komfortsonen.
Det er en oppskrift som har fungert godt, i hvert fall når det kommer til spillene, som gjennom mange år har holdt skyhøy kvalitet.
Nintendo har vernet om sine helter og holdt utviklingen av viktige franschiser innomhus.
Super Mario Galaxy, Super Mario 3D World, Mario Kart 8, The Legend of Zelda:
Twilight Princess, -Skyward Sword og ikke minst -Breath of the Wild er noen eksempler på skyhøy kvalitet fra Nintendos egne studioer.
Mario + Rabbids Kingdom Battle er et spill som viser at Nintendo er villig til å bryte med tradisjonene.
Et spill skapt med kjærlighet og ærefrykt for arven etter spillskaperlegenden Shigeru Miyamoto, som ikke gjør skam på hverken ham, Mario eller Ubisoft – tvert i mot.
Nye og uventede samarbeid som dette viser veien fremover til en ny og lys Nintendo-fremtid
| 1
|
005380
|
Uncharted:The Lost Legacy
Nathan
Drake er med i ånden – han er ikkje nødvendigvis sakna.
Uncharted sitt femte spel i serien trekk fram Chloe og Nadine – tidlegare bifigurar kvar for seg, no eventyrarar med eit gryande venskap – som kjemper seg gjennom jungelen, denne gongen utan hovudpersonen Nathan Drake som har stått for dei fire heseblesande historiene så langt.
Det er umogleg å lausrive Uncharted-eventyra frå den openbare åndelege forfaren Indiana Jones, og også utan Drake-familien i sentrum er det mykje som liknar Harrison Fords velkjende figur:
Ein vittig, smart og slagkraftig hovudperson ✅
Ting som høyrer heime på eit museum ✅
Gamle mekanisk kompliserte feller ✅
Rykte om ein heilt fantastisk skatt ✅
Derimot eit anstrengt forhold til sin kjære far ✅
Magien er bygd over den same motoren som Uncharted 4:
A Thief’s End, og som Chloe tek du fleire steg langs den same stien med vakkert skildra jungellandskap, realistiske kontekstanimasjonar, og godt interaksjonsdesign.
Teknisk sett er det nydeleg:
Uncharted:
The Lost Legacy er blant dei mest fargefylte og best detaljerte fjørene i Playstation 4 si pryddrakt, og det sjølv om eg ikkje spelte det på ein PS4 Pro.
I enkeltspelarmodusen har spelskaparane i Naughty Dog teke éin dal i den indiske jungelen og bygd heile spelet rundt den – som ein utvida versjon av Madagaskar-delen frå Uncharted 4. I staden for det nesten aggressivt lineære dei har gjort før, velgjer du rekkjefølgja blant tre oppdrag før du set i gang med den siste jakta, ispeidd eit valgfritt samleoppdrag ved sidan av.
Sjølv om Naughty Dog løsnar litt på tømmene, er du framleis hardt styrt av det spelet vil du skal oppleve.
Misforstå meg rett, i jakta på guden Ganesh si støyttann dumpar Uncharted:
The Lost Legacy meg ned i enormt effektive actionscener, rørande samtaler som overraskar, og når ein ved fleire høve dytter bregnene til side og ser utover ein våg som ingen har visst om, så gir spelet meg frysningar.
Men så godt som alle verkemidla er cinematiske – trekt fram frå filmen si verd – det er få ting her som ikkje hadde fungert like godt utan mine interaksjonar.
Fleirspelardelen er i stor grad den same som den tausvingande våpenactionen frå Uncharted 4, utvida med ein samarbeidsmodus (som også kjem som ei eiga oppdatering til Uncharted 4).
Det kjem som eit positivt tillegg til spelet, men er ikkje verdt å kjøpe The Lost Legacy for åleine.
Det er enkeltspelarhistoria dei fleste vil vere her for.
For det er jo dette som er Uncharted si greie, du må gjerne spele Uncharted 2:
Among Thieves igjen på den koselege relanserte trilogipakka som kom i fjor – eller du kan berre sjå tretimarsversjonen som er klippa saman av cut scenes, «walk and talks» og litt action på Youtube.
Det er nesten like bra.
Som Uncharted-serien ellers ligg det mykje god underhaldning i ein god skurk, og sjølv om krigsherren Asav kanskje kunne ha fått ein dimensjon eller to til, så er han ei nysgjerrig og drivande kraft heile vegen fram til den eksplosive sluttscena.
Då er samtalane mellom Chloe og Nadine – som på kvar sin måte går i fotspora til sine fedre – meir interessante.
Undervegs i eventyret kjem me litt nærare på desse to tidlegare bifigurane, og lærer dei å kjenne, og litt om både kvifor Chloe til no har vore så flyktig, og kvifor Nadine til no har vore så standhaftig.
Når rulleteksten startar er eg særs nøgd med eventyret eg har vore gjennom, og sjølv om eg kjenner meg styrt, er eg styrt gjennom ei god historie.
Likevel, sjølv om Naughty Dog har funne formelen sin har den kanskje nådd sitt potensial med desse to siste spela – eg håper dei tør å utvide det mekaniske, og trekke inn fleire verkemiddel utanfor filmens verktøykasse
| 1
|
005381
|
Destiny 2
Spektakulær science fiction.
Ord blir fattige når oppgaven er å beskrive hvordan spillskaperne i Bungie designer, konstruerer og presenterer Destiny 2 sine mest grandiose øyeblikk.
I en av fortellingens avsluttende akter, i en enorm romstasjon over den tidligere planeten Merkur, med panoramautsikt til solens flammende overflate, ett verdensødeleggende våpens skal ødelegges, med en bombastisk romtyrann som erklærer sin guddommelighet, måtte jeg stoppe opp og betrakte det episke lerretet som blir malt foran meg.
Med den samme musikalske sansen som var å finne i Destiny (2014), bruker Bungie slike øyeblikk for å lokke deg inn i sin verden.
Destiny 2 er et skytespill som låner fra mange andre sjangre - spesielt nettbaserte rollespill som World of Warcraft.
Semiåpne områder på fire verdener er knyttet sammen av en lang rekke mulige oppdrag.
Fra de små (og mange) «fetch quests» – eller henteoppdrag på godt norsk – til nedkjemping av kraftige fiender som krever lagarbeid fra flere spillere
Du er en vokter – en «Guardian» – som skal vokte solsystemet mot slemme romvesener fra det ytre rom.
Menneskehetens siste håp har samlet seg i «den siste byen» for en endelig kamp.
Red Legion ledet av ondskapens keiser Dominus Ghaul er fast bestemt på å tappe de mystiske kreftene til «the Traveler».
En gigantisk kule, som da den dukket opp for århundrer siden, viste menneskene veien til en opplyst fremtid og drev oss inn i en ny gullalder.
En av gavene fra kulen var at utvalgte voktere kunne vekkes til live etter døden.
Kjekt for oss som spiller en vokter, men Ghauls angrep på kulen har gjort alle til vanlige dødelige.
Kampen mot Ghaul er også en kamp for å gjenvinne de overmenneskelige egenskapene som lå til grunn for det første Destiny-spillet.
Dette er en kjapp og grei forklaring på hvorfor alle spillere må starte på nytt – selv dem som hadde samlet det beste utstyret og alle egenskapene i forrige spill.
Tar vare på gamle og nye spillere
Som et anerkjennende nikk til dedikerte Destiny-spillere oppsummeres opplevelsene deres i en vakker og tegnet sekvens.
Detaljer i fortellingen justeres også etter om du har spilt Destiny tidligere.
Dette er små og nærmest umerkelige grep, som likevel gir alle spillere en tilpasset og personalisert opplevelse.
Et godt grep fra Bungie.
Utviklingsarbeidet med det første spillet i serien var lang og brokete - og godt dokumentert i den nye boken Blood, Sweat and Pixels (ekstern lenke).
Det spillet som til slutt kom ut i 2014 var svært annerledes enn de første konseptene og ideene til spillstudioet som jaktet på sin neste suksess etter Halo-serien.
Planene for hvordan de skulle oppdatere Destiny, og støtte spillet gjennom flere år på samme måte som andre MMO-spill, var ambisiøse, men det viste seg å ikke være en modell som fungerte for utgiveren som satt på pengesekken.
Lenge planlagte oppdateringer og historier ble satt på vent, og etter en stund viste det seg at en mer tradisjonell oppfølger var på vei.
Destiny 2 bringer med seg mange gledelige endringer som gjør livet enklere for spillere som er kjent med forgjengeren, og som irriterte seg over ting som gjorde ting unødvendig komplisert.
Elementer som i forrige spill krevde at man oppsøkte tredjeparts nettsider eller applikasjoner, er nå informasjon som i større grad er tilgjengelig i spillet.
Muligheten til å kunne se hvor de neste fellesutfordringer dukker opp, samt muligheten til å plukke opp og levere oppgaver på hver enkelt planet gir en større flyt i spillopplevelsen enn i Destiny, hvor mye tid ble brukt «in orbit» mellom oppdrag.
Destiny 2 har strømlinjeformet mange av problemene forgjengeren hadde, men ikke uten å tilføre nye.
Nå kan du ikke lenger velge hva slags modus man ønsker i Crucible (spiller-mot-spiller).
At alle mulige spillmoduser nå er i samme spilleliste som tilfeldig velger hva du skal gjøre i neste kamp virker som en merkelig avgjørelse.
Dette er det motsatte av hva andre populære nettbaserte skytespill, som for eksempel Overwatch, gjør.
Strømlinjeformet og mindre frustrerende
I Destiny 2 er likhetstrekkene med forgjengeren kraftige.
Ja, det er gjort en lang rekke forbedringer som gjør spillopplevelsen mer strømlinjeformet og mindre frustrerende, men alt dette er ting som uten større problemer kunne blitt lagt til i originalen.
Det er en anmelderklisje å vurdere en oppfølger på hvor mye som er endret i fra originalen, men i dette tilfellet er det nødvendig.
Destiny 2 kunne like gjerne hett Destiny-en-kåmma-fem.
Den opprinnelige planen med å oppdatere originalspillet ville nok vært best tross alt.
Selve enkeltspillerhistorien er ikke veldig lang.
Veien til høyeste nivå er heller ikke en spesielt bratt bakke.
Og fiendene du møter er variasjoner over noen få arketyper.
På mange måter er det en lang innføring til spillets egentlige kjerne:
En stadig jakt på det beste utstyret.
Det er også her at Destiny 2 sine største inspirasjonskilder gjør seg tydelige; den samme utstyrsjakten som i Diablo-spillene og behovet for å samarbeide for å overvinne/løse de store utfordringene som i MMO-spill.
For noen kan dette være for tynt og for lite til å engasjere over tid.
For andre er nettopp denne jakten på akkurat det ene våpenet det som driver motivasjonen til å gjenta de samme oppdragene igjen og igjen og igjen.
De dedikerte spillerne som henger med til denne endelige fasen i Destiny 2 skaper også et ekstremt engasjert fellesskap.
Klaner og andre sosiale funksjoner legger til rette for at dette fellesskapet skal kommunisere og eksistere i større grad inne i spillet – i motsetning til de omfattende tredjepartstjenestene som ble til for å supplere det første spillet.
Dette er et godt spill.
Men oppleves mer som en knallgod utvidelse enn en oppfølger.
At fiendene stort sett ser ut og oppfører seg på samme måte som i det første spillet er skuffende, men omgivelsene og historien byr på nok visuelt godteri til at jeg tilgir Bungie.
Destiny 2 er et solid skytespill som byr på dramatisk romopera og timevis med jakt på det beste utstyret.
Høres det fristende ut for deg er det ingen grunn til å vente
| 1
|
005382
|
Project Cars 2
Ekte kjøreglede.
Det jeg liker å starte ethvert bilspill med, er å teste en fin bil i fint vær - alene rundt en fin bane.
Dette er en fin måte å finne ut hva slags spill man har med å gjøre på.
I Project Cars 2 var valget av testbil enkelt:
Ferrari Enzo.
Den ser ut som en krysning mellom en bil, et jagerfly og en elegant italiensk herresko.
Har man muligheten til å velge en slik, blir det meningsløst å velge noe annet, slik jeg ser det.
Valget av bane er like enkelt: den ikoniske «Nürnburgring».
La oss kjøre!
Det første jeg gjør i Project Cars 2 er å krasje.
Hardt.
Det andre jeg gjør også å krasje.
Like hardt.
I tredje sving krasjer jeg ikke, men spinner til gjengjeld helt ut av kontroll og blir sur.
«Dette blir en lang dag», tenker jeg.
Det er tydelig at Project Cars 2 ikke forsøker å holde meg i hånda.
Det er en bilsimulator.
Realisme er derfor i høysetet, og at jeg må lære hver enkelt bil og bane å kjenne før jeg kjører effektivt.
I fjerde sving krasjer jeg ikke.
Den er på ingen måte perfekt gjennomført, men jeg overlever.
Etter noen timer er jeg blitt ganske flink.
Og helt oppslukt.
Variert og detaljert
Project Cars 2 tilbyr over 170 biler i en drøss av forskjellige bilklasser, 60 unike baner og alle tenkelige værforhold.
Kjør gatebilløp i finvær, formel 1 i storm eller rallycross på is.
Start den lange karrieremodusen, kjør egendefinerte løp mot maskinen eller begi deg ut i intense online-kamper mot sjåfører fra hele verden.
Variasjonen er stor og byr på et bredt, tilfredsstillende spekter av utfordringer.
Jeg hadde ikke ratt og pedaler tilgjengelig, så jeg måtte ta til takke med PS4-kontrolleren.
I starten var dette utfordrende, men spillet har heldigvis en detaljert innstillingsmeny hvor man kan finjustere kontrolleren til sitt bruk.
Etter litt eksperimentering, var kontrolleren veldig responsiv og tilfredsstillende å spille med.
Spillet tilbyr også mange muligheter til å justere innstillingene på bilene man kjører.
Man må ta en horde av faktorer i betraktning for å få mest mulig ut av maskinen sin.
Lufttrykket i dekkene, demperne, spoileren og mengden drivstoff må planlegges med tanke på banens underlag, antall svinger, antall runder og værforhold, om man skal få ut hvert hundredel av potensialet sitt.
Man kan selvsagt justere alt på egen hånd, men for de av oss som ikke er sertifiserte bilmekanikere er «Race engineer»-funksjonen grei å ha.
Den lar oss fortelle i enkle trekk hva som ikke fungerer optimalt, og kommer med forslag om hvordan man forbedrer det.
De fleste forandringene man gjør merkes godt på asfalten, og jakten på det perfekte oppsettet er et artig spill innad i spillet.
Når man finner en kombinasjon som fungerer er kjøreopplevelsen magisk.
Over et herlig lydspor av brølende motorer er det dypt oppslukende å hive bilen sin rundt skarpe svinger.
Selv om jeg har aldri kjørt biler i millionklassen i virkeligheten, føles opplevelsen i Project Cars 2 som noe av det nærmeste man kommer.
Smårusk
Det visuelle i PS4-utgaven har litt å gå på.
Flere ganger hjemsøkes skjermen min av små bugs, skyggene i spillet hopper inn og ut av eksistens på en måte som ikke ser realistisk ut, og trær og fjellvegger ser litt kantete og kunstige ut, spesielt på avstand.
Bilene ser til gjengjeld veldig bra ut.
Vanskelighetsgraden på motstanderne i énspillerfunksjonene er litt vanskelig å bli klok på.
Skillet mellom «komisk enkelt» og «komplett umulig» er forvirrende brå.
Og når man endelig har funnet riktig nivå på én bane, må man belage seg på å justere det til neste bane.
Jeg brukte litt mer tid på å finne riktig vanskelighetsgrad enn jeg kunne tenkt meg.
Jeg ble også konsekvent offer for en del tilleggssekunder jeg ikke fortjente, noe som flere ganger fikk irriterende konsekvenser for plasseringen min.
Selve kjøringen er kjempebra, men noe av de andre aspektene ved spillet virker litt upolert.
Man får håpe at noe ryddes opp i gjennom oppdateringer.
Jeg spilte spillet på en vanlig PS4, og jeg regner med at grafikkproblematikken ikke like synlig på en PS4 pro.
Jeg har likevel en snikende mistanke om at spillopplevelsen nok er best på en god og kraftig PC.
Koser meg
Project Cars 2 er ikke et perfekt spill.
Heldigvis har jeg en tendens til å glemme brorparten av irritasjonsmomentene i kampens hete.
Det positive overskygger det negative når dekkene treffer asfalten.
Før jeg setter meg for å skrive denne anmeldelsen, bestemmer jeg meg for å ta en ny kjapp tur rundt Nürnburgring i Enzoen.
Jeg krasjer ikke.
Jeg spinner ikke.
Jeg koser meg.
Jeg bestemmer meg for å ta en kjapp runde til.
Jeg må jo prøve å slå min egen rundetid.
Man trenger ingen motstandere eller lumske værforhold, med kjøregleden man får av Project Cars 2.
Før jeg vet ordet av det har jeg kjørt i to timer.
På tide å skrive.
«Dette blir en lang dag», tenker jeg.
| 1
|
005384
|
Cuphead
En utrolig artig og kaotisk spillopplevelse.
En av høstens snakkiser på spillfronten, Cuphead, er en virkelig godbit og et heseblesende virvar av et plattformspill.
Indieutvikleren StudioMDHR Entertainment har laget en lystig, artig og en rett og slett dritvanskelig spillopplevelse.
Jeg dør oftere i Cuphead enn jeg gjorde i spillene i Souls-serien, og det sier litt!
Spillanmeldelse:
«Dark Souls» |
«Dark Souls II» |
«Dark Souls III» – Spill du elsker å hate
Uheldig i Djevelens kasino
Koppen Cuphead og broren Mughead bor på den lille øya Inkwell.
De lever livets glade dager, men havner i trøbbel når de slår seg løs i Djevelens kasino.
Brødrene kommer nemlig i skade for å gamble bort sjela si, og dermed må de gå i Djevelens tjeneste.
For å gjøre opp for seg må de samle inn kontraktene til de andre innbyggerne i Inkwell som også har tapt sjelene sine til Djevelen.
De er selvfølgelig ikke spesielt glade for dette og yter ganske heftig motstand når Cuphead dukker opp.
Variert og kreativt
Cuphead er et klassisk plattformspill i «run and shoot»-stil.
Her er det fiender overalt og brettene kan derfor virke ganske kaotiske.
Men det gjelder å holde tunga rett og skuddfrekvensen oppe, slik at du får knerta fiendene, samla myntene dine og kommet deg i mål.
Spillet består av vanlige brett, miniverdener og bosskamper.
Bosskampene er utfordrende greier der du må bekjempe fienden i forskjellige faser.
For hver runde er det et nytt våpen du må unngå og siste runde er selvfølgelig den vanskeligste.
Bosskampene er imponerende i sin variasjon og kreativitet.
Selv om vanskelighetsgraden er høy føles det aldri urettferdig.
Du lærer for hver gang du dør (som var MANGE ganger i mitt tilfelle).
Strålende visuell stil
Det som gjør Cuphead så bra er ikke bare de skrullete brettene, men den grafiske stilen som er en hommage til 30-talles ofte surrealistiske tegnefilmer.
Denne tegneserieestetikken er en merkelig blanding av guffen og kul, noe som gir Cuphead en unik visuell stil som er fascinerende å hoppe ut i.
At 30-talls-hommagen er komplett med bildestøy og ellevill jazzmusikk gjør Cuphead til en fryd å spille.
Knotete kontrollsystem
Når vanskelighetsgraden er så høy som her er det viktig at kontrollsystemet sitter godt.
På Xbox One-versjonen som jeg har testet var imidlertid standardoppsettet svært knotete.
Skyteknappen er på motsatt side av det som er vanlig, og det var et par knapper det var vanskelig å trykke på uten å slippe opp andre knapper du måtte holde inne.
Heldigvis lar spillet deg endre på kontrollsystemet slik du selv vil, og du kan enkelt sette det opp etter egne preferanser.
Hvem er hvem?
Samarbeidsmodusen var et annet element jeg hadde litt problemer med i Cuphead.
Du kan få med deg en annen spiller til å ta rollen som Mugman både i de vanlige brettene og på bossbrettene, men dette fungerte ikke så bra for min del.
Samarbeidsmodus er i utgangspunktet veldig gøy, men figuranimasjonene gjorde at det nesten var en umulig oppgave å skille mellom Mugman og Cuphead.
De to brødrene er nesten helt like, bortsett fra ulik farge på bukse, nese og på sugerøret som stikker opp av kopphodet, og i kampens hete er ikke det nok.
Jeg døde ved flere anledninger fordi jeg ikke skjønte hvilken figur som var min på skjermen, og den typen død blir, i motsetning til de dødsfallene du lærer av, et stort irritasjonsmoment.
Men bortsett fra dette er Cuphead vanvittig artig.
Så lenge du ikke klikker i vinkel over den nådeløse vanskelighetsgraden og knuser spillkontrolleren, er dette et spill som byr på mye moro for penga!
| 1
|
005385
|
Super Mario Odyssey
Dette spillet får meg til å smile fra øre til øre!
Super Mario er tilbake i et nytt spill som nærmest bobler over av sjarm og pur moro.
Det er lenge siden jeg har blitt så glad av et spill.
Smilet strakte seg fra øre til øre mens jeg utforsket Super Mario Odyssey, for dette er et rett og slett en strålende spillopplevelse.
Må redde Peach nok en gang
Nintendo har brukt ulike varianter av den samme oppskriften for Super Mario-spillene i en årrekke.
Også denne gangen blir prinsesse Peach bortført av Bowser, og Mario må nok en gang komme til unnsetning for å redde henne.
Likevel kjennes Super Mario Odyssey friskt og nytt.
Siden Bowser forlater Mushroom Kingdom for å finne ingrediensene til det perfekte bryllupet, så må Mario sette kursen mot ukjent land for å redde Peach.
Han slår seg sammen med Cappy, en slags hatteånd, som vil redde søsteren Tiara fra Bowsers klør.
Sammen legger de ut på eventyr i luftskipet Odyssey, og for et eventyr det skal bli!
Ny lue på hodet
Gjennom Cappy får Mario en real oppgradering.
Ved å kaste Cappy kan Mario angripe fiender, bruke hatten som en plattform å hoppe videre på og få tak i ting som ligger utenfor rekkevidde.
Det viktigste er imidlertid at Cappy kan kontrollere dyr, fiender og andre elementer i verdenen rundt seg.
Sleng hatten på en goomba og hopp oppå flere for å danne et tårn, kast Cappy på Bullet Bill og spreng steinklosser for å finne gull inni, eller ta over en dinosaur for å knuse deg inn en stengt vei.
Mulighetene er mange og variasjonen er enorm.
Verdenene er bygd på smarte måter der du må ta i bruk Cappys evner for å finne alle de gjemte skattene.
Det er en fryd å spille seg gjennom brettene, og jeg blir aldri lei av å utforske de mange kongerikene.
Fantastisk å utforske
Og her har virkelig Nintendo overgått seg selv.
Kongerikene i Super Mario Odyssey ser fantastiske ut.
Hver verden har sitt eget tema, og enten du løper over sanddynene i Sand Kingdom, svømmer som en fisk i Lake Kingdom, vandrer under palmene i Lost Kingdom, eller får kjenne på det urbane livet i New Donk City, så er brettene stappfulle av spennende detaljer.
Det er så mye å utforske og så mye å oppdage!
For å reise mellom kongerikene må du fylle opp Odyssey med «Power Moons», og disse er selve kjernen i spillet.
Du må ha et gitt antall måner for å komme deg videre til neste kongerike, men det er mange flere å finne rundt omkring.
Og det er her det virkelig klikker for spillere som meg, som har et sterkt behov for å finne ALT SOM ER MULIG Å FINNE AV TING!
Jeg har brukt timesvis i ulike kongeriker for å finne alle månene.
Hemmelige ganger, skjulte veier og hjernenøtter du må knekke før du kommer videre, er blant tingene som skjuler de mange månene, og jeg har enda ikke funnet alle.
Ikke slutt når det er slutt
Super Mario Odyssey er bygd på en måte som oppfordrer til å spille brettene flere ganger.
Spillet er på ingen måte over når Bowser er bekjempet.
Når du reiser tilbake til kongerikene finner du ut at det er enda flere måner å samle, og hvis du får mange nok kan du åpne nye verdener.
Å gå gjennom de samme kongerikene på nytt kunne fort ha blitt kjedelig hadde det ikke vært for hvor utrolig kreative Nintendo har vært med å gjemme månene.
Det er rett og slett utrolig gøy å utforske brettene for å finne de skjulte skattene.
Sverger fortsatt til bevegelseskontroll
Hvis jeg skal finne noe å pirke på med Super Mario Odyssey så er det hvordan Nintendo forsøker å presse bruken av Joy-Con-kontrolleren på oss.
Kontrollsystemet krever at du bruker bevegelseskontrollene for en del handlinger, og det er ikke alt som kjennes like naturlig hvis du spiller med Switch Pro-kontrolleren, slik jeg gjør.
Det gjør at kontrollsystemet av og til kjennes litt unaturlig ut, men det er ikke noe som er ødeleggende for spillopplevelsen på noen måte.
Det beste Mario-spillet
Det er tydelig at Super Mario Odyssey er lagd med kjærlighet.
Spillet er spekket med små vink til gamle spill og har for eksempel nostalgiske sekvenser der Mario plutselig befinner seg i sideskrollende 8-bits-grafikk.
Super Mario Odyssey er så lekent og variert at det er umulig å ikke storkose seg.
Jeg tror faktisk jeg må gå så langt som å si at dette er det beste Super Mario-spillet jeg noensinne har spilt.
Etter over 30 år med Super Mario er det utrolig at Nintendo fortsatt klarer å overraske med en slik spillperle.
Jeg er rett og slett imponert.
| 1
|
005386
|
Call of Duty: WWII
Spektakulære actionsekvenser i et ellers middelmådig actionspill.
Vi reiser tilbake i tid med Activisions nyeste lansering – til en tid og virkelighet som vi alle har kjennskap til, men som de aller færreste av oss har opplevd.
Vi skal til året 1944, en del av det tiåret som det kanskje er skrevet om aller mest i historiebøkene våre.
Vi skal gjenoppleve andre verdenskrig.
Sist gang et Call of Duty-spill tok for seg andre verdenskrig var i 2008.
Call of Duty:
World at War ble den gang utviklet av Treyarch.
Ni år har gått siden den gang, og jeg vil si at CoD-serien har utviklet seg en del.
Utvikleren denne gangen er Sledgehammer Games, et firma dedikert til å lage CoD-spill hvor vi i porteføljen finner «Modern Warfare 3» og «Advanced Warfare».
Imponerende lydbilde
I spillets første nivå er jeg i en svaiende båt stappet med amerikanske soldater.
Til venstre, høyre, bak meg og foran meg er det andre båter, også stappet med uniformerte soldater.
Over meg flyr det enorme mengder fly.
Vi er på vei inn i krig.
«D-DAY» dukker opp på skjermen.
Filmsekvensene har et imponerende lydbilde, og åpningsscenen demonstrerer dette på en ypperlig måte.
Lydbildet holder seg konsekvent godt gjennom hele spillet, og gjør de fantastiske actionscenene i CoD:
WWII helt utrolige å se på.
Jeg skriker idet gåsehuden kryper oppover armene mine.
Dette hender ved tre helt unike øyeblikk i løpet av spillet, og det er lyden som er avgjørende.
Jeg skulle ønske jeg fikk den samme gåsehuden av ting det faktisk er jeg som gjør.
Interessante øyeblikk utenom «det vanlige»
For gameplayet i seg selv er ikke veldig engasjerende.
Ja, det er mye skyting, blod og flyvende granater.
Men jeg kjenner aldri spenningen ved det hele.
Jeg tror det er fordi jeg gjør så mye av det samme.
Hele tiden.
De beste delene av spillet er de partiene hvor jeg ikke plaffer ned nazister idet jeg spurter fra dekning til dekning.
Stridsvognkjøringen, fly-seansen, snikskytter-oppdragene og det nivået hvor jeg utgir meg for å være en tysk offiser, er de delene av spillet hvor jeg virkelig koser meg.
I sistnevnte må jeg memorisere falske opplysninger som jeg så må gjengi hvis nazistene stiller meg spørsmål.
Det som gjør spillet interessant er avbrekkene fra «det vanlige».
Det driver spillet fremover, og gir meg lysten til å fortsette.
Av den grunn må jeg nevne bilkjøringen!
For fy flate så fett det er!
Å kjøre bil i CoD:
WWII er et adrenalinrush du sent vil glemme, der en av kjøreturene ender opp i et gåsehudfremkallende kaotisk vidunder av en actionscene.
Til å være en amerikansk soldat, så har jeg i løpet av mine ni timer ved uhell skutt mange andre amerikanske soldater.
Jeg sliter genuint med å se forskjell på nazistene og mine amerikanske brødre.
Jeg kan jeg jo for så vidt dedusere meg frem til hvem som er hvem, basert på hvor de står; de som er foran meg, og skyter fremover, er vennene mine.
De som ikke gjør det er nazistene.
Men hvis jeg f. eks bestemmer meg for å være offensiv og flanke fienden, så sliter jeg med å se hvem som er mine amerikanske kamerater, og hvem som er nazister.
Hvis jeg bestemmer meg for å være defensiv, så mister jeg fort oversikten om hvem som er hvem ettersom de flytter på seg mens jeg gjemmer meg.
Et lite løft i flerspillerdelen
I flerspillerdelen til spillet finner jeg flere forskjellige spillmoduser, deriblant den helt nye "War" som er en kooperativ spillmodus.
Det er alltid godt når store titler som dette legger til ny funksjonalitet.
Spillet har også en hub-struktur de kaller "Headquarters" som jeg kan sosialisere og slappe litt av i mellom de intense kampene.
Personlig har jeg et svakt hjerte for den gode gamle "Team Deathmatch", og det fungerer som det alltid har i CoD-serien.
Dessverre blir dette fort kjedelig, og jeg finner meg selv i å sirkulere gjennom de andre flerspillermodusene til jeg har fått skreket all frustrasjonen ut av meg.
Det er brutalt å dø i CoD.
Klassesystemet "Divisions" er også introdusert for første gang i dette spillet, et system som føles bra og som gjør at jeg gjør klokt i å spesialisere meg innenfor en viss retning.
Her finner jeg alt fra snikskytterklasse til en klasse som spesialiserer seg på nærkamp med hagle.
Alt for enhver.
Dette systemet legger opp til gode samarbeid mellom spillere på et lag.
Oppfordres til å være defensiv
Jeg føler at spillet oppfordrer meg til å hovedsakelig være defensiv.
Det spillet først lærer deg er å dukke, og å komme deg bak dekke.
Du kommer fort til å dø hvis du prøver deg på Rambo-manøvre.
Det tvinger deg til å holde samme takt som troppen din, som gir deg en taktisk fordel.
Rent mekanisk gir dette spillet en god og naturlig flyt.
Quick time-sekvensene har ikoner som er uhyre små og utydelige.
Jeg må ofte myse, og ender derfor opp med å trykke feil knapp.
Sekvensene er ofte narrativt betinget, som da fører til at jeg dras ut av opplevelsen.
Dette er frustrerende.
Sikteassistansen er slått på, ifølge spillinnstillingene.
Men jeg merker absolutt ingenting.
Dette er høyst nødvendig i et førsteperson skytespill spilt med håndkontroll.
Narrativt har ikke spillet mye å komme med.
Spillerfiguren, Ronald Daniels, er en klisjéfylt karakter med en bakgrunnshistorie jeg føler jeg har hørt litt for mange ganger.
Ronalds gravide kone venter på han hjemme i Texas, mens han kjemper tappert for junaiten.
Spillet har derimot et par karakterer jeg faktisk får medfølelse for.
Blant disse er Ronalds beste venn, Robert Zussman, i tillegg til hans sersjant, William Pierson.
Begge to med realistiske og levende personligheter.
Det er disse figurene vi blir best kjent med i løpet av spillet.
Enkelthendelser redder ikke spillet
Call of Duty:
WWII er spillet som vil tidvis gi deg gåsehud.
Det vil kjede deg med repetitiv handling, men tidvis overraske deg med gameplay litt utenom det spillet presenterer som normen.
Spillet har actionsekvenser som vil gi deg bakoversveis ved et par anledninger, og biljakter som får deg til å føle deg skikkelig flink.
Og selv om dette er vel og bra, så er dette enkelthendelser i de ni timene jeg la inn i spillet.
Resten av spillet går ut på å skyte, gjemme seg, skyte, gjemme seg, skyte..
du skjønner tegningen.
På grunn av dette når ikke spillet veldig høyt opp på mitt kontrollerte terningkast
| 0
|
005388
|
Wolfenstein 2: The New Colossus
En dystopisk nazi-syretripp på steroider.
Wolfenstein 2: The New Colossus er en intens og underholdende cocktail bestående av høylytt Rambo-action, sniking, øksedrap, gale nazister, sjarmerende frihetskjempere og en solid dose bekmørk humor.
Handlingen fortsetter der Wolfenstein:
The New Order sluttet - på 60 tallet, i en verden hvor nazistene vant andre verdenskrig – og lar oss bli med på en fullstendig utroverdig, men likevel fantastisk underholdende historie.
Bortsett fra en og annen svulstig patriotisk replikk, og et par oppdrag som minner i overkant om hverandre, koser jeg meg fra start til slutt.
Vive la revolution!
Spillets hovedperson, kapteinen og frihetskjemper William «B.J.» Blazkowicz, våkner opp fra et koma, og må umiddelbart forholde seg til det man må kunne kalle en tung dag på jobben.
Til tross for at han er døende og blir nødt til å bruke rullestol, må han kjempe unna en haug med nazister som har brutt seg inn i ubåten Evas Hammer – basen til motstandsgruppen "The Kreisau Circle".
Han tar opp kampen med spillets hovedfiende, General Engel – en sadistisk, ondskapsfull og fryktelig ustabil kvinne.
Det overordnede målet i spillet er enkel nok – å samle gjenlevende lommer av motstand, og starte en revolusjon i det nazi-okkuperte USA.
Og takket være mye action, litt sniking, og veldig gode cinematiske sekvenser, er veien fram mot målet fornøyelig som bare det.
God dårlig stemning
Handlingen utspiller seg i et drivende godt tempo, og oppdragene er fulle av både fiender og spektakulære øyeblikk.
Den visuelle stilen skaper også en herlig dystopisk stemning som kler handlingen godt.
Enkelte spillbrett er fantastisk veldesignede og frodig detaljerte, mens andre ikke er like fargerike – og selv om spillet aldri er kjedelig, møter man etter min smak ett generisk militærkompleks for mange.
Et par av oppdragene føles også litt lite varierte, og man prøver egentlig bare å bli ferdig med dem, slik at den gode historien kan fortsette.
Hvordan man angriper hvert fiendtlige område, kan man til en viss grad velge selv.
Man kan brase inn i et hvert rom – med et maskingevær i den ene hånden og en hagle i den andre – og skyte på alt som rører på seg, eller man kan holde seg i skyggene, og tynne ut flokken med subtile øksedrap.
Man skaffer seg etter hvert en fin liten samling med våpen med forskjellige kvaliteter, som gjør det mulig å tenke litt taktikk i møte med enhver situasjon.
Hvert våpen har også tre tilgjengelige oppgraderinger.
Disse oppgraderingene er sjeldne, så man må tenke seg om før man bruker dem.
Ved å utføre spesifikke kamphandlinger, vil man også oppgradere Blazkowitcz sine evner.
Dreper man for eksempel nok fiender med håndgranater, vil man etter hvert kunne bære med seg flere håndgranater.
Intense kontraster
Selv om sniking ofte er oppfordret til, skal godt gjøres å snike seg gjennom hele spillet.
Enkelte fiender hadde for eksempel en tendens til å eksplodere, noe som gjør det vanskelig å forbli uoppdaget.
Man ender som regel opp med å avbryte snikingen til fordel for en mer direkte innfallsvinkel.
Og om man først blir oppdaget er helvete virkelig løs.
Actionsekvensene er tilfredsstillende, og fiendene man møter er både varierte og mange.
Spillet er til tider veldig vanskelig, og man må regne med å dø titt og ofte.
Vanskelighetsgraden, kombinert med at overgangen mellom sniking og heseblesende action ofte er brå og brutal, gir spillopplevelsen en herlig intensitet hele veien gjennom.
I tillegg er jo både snikingen og skytingen veldig, veldig tøff å se på.
Patriotisme og mørk humor
De filmatiske sekvensene er stort sett knallgode og fulle av liv.
Figurene, både gode og onde, føles levende, og samspillet mellom dem fungerer utmerket.
De amerikanske frihetskjemperne har en tendens til å være i overkant amerikanske til tider, og patriotismen kan fort bli litt voldsom.
Stort sett forsvinner heldigvis den kleine patriotismen inn i mengden av det som er bra – takket være dialog med et herlig glimt i øyet og enkeltøyeblikk jeg kommer til å huske i lang tid.
Mye av humoren er mørkere enn den svarteste natta, og spillet tvinger meg flere ganger til å le av ting jeg slettes ikke har lyst til å le av.
Den mest makabre humoristiske sansen tilhører General Engel, spillets hovedfiende.
Hun fortoner seg for meg som en kvinnelig kryssning mellom Jokeren og Adolf Hitler, og man skal lete lenge etter en mer uhyggelig og minneverdig spillskurk.
Å ta seg en spasertur rundt i ubåten mellom oppdragene, og kun være flue på veggen en stund, viste seg å være en sann fryd.
Scenene som utspiller seg mellom frihetskjemperne rundt omkring i Evas Hammer er ofte veldig morsomme, og gir farge til et ellers nifst og dystert spillunivers.
Nazi-syretripp på steroider
Etter noen dagers intens spilling merker jeg at jeg er sliten, men også fornøyd.
Enkelte brett var så vanskelige at jeg nå knapt har et blodkar intakt, men følelsen man får når man omsider knekker koden gir en herlig prestasjonsfølelse.
I retrospekt fortoner handlingen i spillet seg som en dystopisk nazi-syretrip på steroider – noe som i dette tilfellet er en bra ting.
Historien er herlig overdreven og drivende godt fortalt, og har vært en sann glede å være med på.
Wolfenstein 2: The New Colossus er alt i alt et strålende actionspill, med høyt tempo, overraskelser fra start til slutt og et sjeldent godt figurgalleri.
Skulle du få en trang til å skyte mot digitale nazister en dag, ville jeg absolutt ha gitt det et forsøk.
Denne anmeldelsen er basert på PS4-utgaven av spillet.
| 1
|
005389
|
Star Wars Battlefront II
Ødelagt av «loot boxes».
Dagen før lanseringsdatoen annonserte utvikleren EA at de har deaktivert en sentral funksjon og arbeider med å omstrukturere progresjonssystemet.
Denne anmeldelsen er basert på spillet slik det er per 25. november 2017.
Denne anmeldelsen vil bli oppdatert når spillet blir endret og oppdatert.
Star Wars Battlefront II er et trist skue.
Først og fremst på vegne av tilhengere og fans av spillserien og av det fabelaktige Star Wars-universet.
Men også på vegne av de dyktige og dedikerte artistene, programmererne og designerne som har lagt sin sjel i å skape et bra spill.
For dette er i grunn et bra spill – skjemt av en kynisk jakt på mikrotransaksjoner.
I ukene før lanseringen den 17. november 2017 begynte en tilhengerskare sentrert rundt nettsamfunnet Reddit å heve stemmen mot den omfattende og gjennomgripende bruken av «loot boxes» i Star Wars Battlefront II.
Hopp ned til neste skillelinje om du ønsker å hoppe rett til dommen.
Bakgrunn:
«Loot boxes» er et fenomen i spill som ble popularisert i såkalte Free-2-Play-spill på mobiltelefoner.
Mot at du får spillet gratis, kan du bruke penger på små transaksjoner i bytte mot fordeler og raskere progresjon.
Noen utviklere har kynisk brukt dette til å skape spillopplevelser hvor du er nødt til å betale for å komme deg videre i det hele tatt.
Slik rovdyrpraksis har vokst raskt i omfang de siste årene – fordi her er det store penger å tjene.
Etablerte og store utviklere har sett det samme.
Fjorårets beste spill
Overwatch har samme mekanisme, hvor du mot penger kan kjøpe «loot boxes» for å få de kuleste kostymene.
Her skiller Star Wars Battlefront II seg ut.
Ikke bare handler det om kostymene, men mot penger kunne spillere kjøpe seg «loot boxes» og få bedre utstyr og egenskaper.
Altså, etter å ha betalt full pris på spillet, kunne du betale enda mer penger for å få en aktiv fordel over andre spillere.
Begrepet «Pay-2-Win» blir ofte brukt i slike sammenhenger.
Da det ble klart at dette var tilfellet i Star Wars Battlefront II, eskalerte protestene.
Og utgiveren EA forsøkte å roe gemyttene uten hell.
Dagen før lanseringen den 17. november 2017 kom eieren av Star Wars-franchisen på banen.
De beskytter sin merkevare med skarpe klør og sendte beskjed til utgiveren EA om at de nå var på tynn is og måtte lytte til de tusenvis som protesterte.
Omdømmetap for Disney er det samme som økonomisk tap.
Beskjeden var klar; skru av muligheten til å kjøpe «loot boxes» for penger og bygg om hele systemet.
Dermed sitter vi nå med et spill som er kjærlig utformet tro mot Star Wars-universet, men som ble bygd opp rundt en rovdyrmentalitet for å få hver eneste spiller til å betale enda mer penger for fordeler fra «loot boxes.
Hvor hele systemet ble deaktivert på lanseringsdagen.
Resultatet er et spill hvor opplevelsen av fremgang og utvikling – at du får nye våpen og egenskaper fordi du er flink og overvinner utfordringer – er nærmest fraværende.
I spillets flerspillermodus kan du velge mellom flere typer kamper.
De to viktigste, «Galactic Assault» og «Starfighter Assault», lar deg utkjempe viktige kamper fra Star Wars-historien til lands og i verdensrommet.
Utvikleren har jobbet med Battlefield-serien i mange år og har god kunnskap om hvordan skape spennende kamper mellom opp mot 40 spillere.
To sider, sammen med mange datastyrte figurer, kjemper om kontrollen på lokasjoner som Naboo, Kashyyyk og Kamino.
Ved kampens start kan du velge mellom ulike krigere, helter eller romskip som vil ha ulike egenskaper og oppgaver i kampen mot hver karts hovedobjektiv.
Dette gjelder også i «Starfighter Assault» hvor 24 spillere møtes til romkamp.
At det er to så ulike spilltyper i samme pakke er positivt.
Variasjonen i utfordringer og opplevelse er stor.
Men det er også her «loot box»-effekten viser seg.
Du kan tilpasse din kriger eller ditt romskip ved å bruke Star Cards, som stort sett kun er tilgjengelig via nevnte «loot boxer».
Slik spillet er rigget i dag på vil de færreste spillere ikke få mulighet til å i stor grad påvirke sine figurer eller skip.
Dette er også dette systemet for tilpassing og progresjon utgiveren EA har nå sagt de skal bygge om helt fra bunnen av.
Men det er viktig å understreke at opplevelsen av å besøke kjente steder fra Star Wars-filmene løfter Star Wars Battlefront II.
Intertekstualiteten – opplevelsen av at du liker dette ekstra godt fordi du kjenner figurer og steder fra før – er ikke å unnslippe i noen av de store Hollywood-franchisene som nå sprer seg i lange sagaer over filmlerret, strømmetjenester og spill på alle plattformer.
Det gjør seg spesielt gjeldende i den velskrevne, men oppskriftsmessig utførte, enkeltspillerfortellingen i Star Wars Battlefront II.
Historien er satt til tiden mellom Return of the Jedi og The Force Awakens.
Denne gangen er det Imperiets soldater vi får følge gjennom hovedpersonen Iden Versio.
Hennes heseblesende eventyr lar oss møte en rekke kjente fjes som Luke, Leia, Han, Lando og Kylo.
Det er spennende og gøy – og viktigst av alt så oppleves det som en naturlig del av den store Star Wars-sagaen.
Spilletiden er på knapt 6 timer, men selve fortellingen utgjør knapt en tredjedel av dette.
Selve oppdragene er rutinepregede og lite oppfinnsomme.
For noen som har spilt Call of Duty-, Battlefield eller andre skytespill de siste årene vil alt være kjent fra før.
Løp hit, beskytt denne karen mens han trykker på en PC, løp hit, skyt litt mer.
Jeg fant meg selv mest motivert av ønsket om å se neste filmsekvens og neste bit av fortellingen.
Og det er vel her også den foreløpige konklusjonen om Star Wars Battlefront II ender.
Fortellingen er mer interessant enn selve spillet – i alle fall slik det fremstår i dag.
EA har varslet omfattende endringer, hvordan spillet blir til slutt er vanskelig å si.
Det som er mulig å slå fast er at grådighet ikke vinner over en tilhengerskare som nektet å se sitt kjære Star Wars-spill bli ødelagt av «loot boxes»
| 0
|
005391
|
PlayerUnknown's Battlegrounds
Eit adrenalininnskot i spelform.
Det er noko augeblikkeleg gripande med PlayerUnknown's Battlegrounds.
Det kastar deg rett inn i action saman med hundre andre spelarar, som alle saman kjempar frenetisk for å finne seg utstyr og å bli den som står igjen til sist.
Alle startar med like kår, og alle har lik sjanse til å vinne.
Konseptet er inspirert av boka Battle Royale, frå den japanske forfattaren Koushun Takami.
Battle Royale har blitt ein sjanger i seg sjølv, som seinare har resultert i titals ulike spel, og blant anna Hunger Games-bøkene.
Spelindustrien har blitt noko metta på Battle Royale i det siste, men PlayerUnknown's Battlegrounds tar eit monaleg steg fram når det kjem til kvaliteten på opplevinga – noko dei 25 millionar selde eksemplara illustrerer godt.
Spelet har vore i Early Access sidan mars, og kjem no endeleg offisielt ut på PC.
Best med gode vener
Du byrjar med å lande på eit 8x8 kilometer stort kart.
Etter ei lita stund kjem ein elektrisk sirkel frå utkanten av brettet, som sakte men sikkert gjer skade på dei som er utfor, og pressar deg og fiendane dine inn mot midten.
Då er det berre å pepre ned så mange du klarar for å ta sigeren, eller snike deg rundt på kartet utan å bli oppdaga.
Dei ulike spelmodusane lar deg enten spele aleine, saman med ein lagkamerat, eller med tre andre.
Det er mest underhaldande viss du har med deg nokre gode vener på Discord, men sjølv aleine byr PlayerUnknown's Battlegrounds på ein heseblesande skytefest av dimensjonar.
I det du høyrer den kvinande vinden mens du hoppar frå flyet, må du ta eit viktig val.
Droppar du i eit avsidesliggande område for å få tid til å leite etter utstyr i fred, eller styrer du ned til storbyen for å kjempe til deg dei beste våpena og skotsikre vestane?
Dess høgare risiko du tar, dess fleire moglegheiter får du.
Bruk spelestilen som passar deg best
Spelet lar deg finne den spelestilen som du syns er mest morosam, og er mest komfortabel med.
Det er heile tida avgjerder å ta.
Litt uflaks må du kanskje rekne med her og der, men til sjuande og sist er det opp til deg kva som skjer.
Sjølv dei gongane eg døyr, veit eg inst inne at eg kunne ha gjort noko annleis.
Det høyrer til unntaka at eg stryk med på grunn av ein feil i spelet.
Eg blir sjølvsagt sint uansett kva som er årsaka, men ofte var det ei betre løysing, eit anna val å ta.
Balansen mellom å spele aggressivt, og det å vere tolmodig, er kjernen i korleis ein forbetrar seg.
Det er godt speldesign.
Verktøya for å bli betre, ligg for det meste hos deg sjølv.
Dessverre er nokre av unntaka litt for store til å ignorere.
Dei av oss som føretrekkjer å bruke tida på å aktivt jakte etter fiendar, får nokre særs keisame rundar i ny og ne.
Det er dei gongane der du landar milevis vekke frå fiendar – sjølv om du droppar i byrjinga –, og brukar all tida di på å springe.
Rein dødtid, med andre ord.
Elsk-hat-forhold på høgt nivå
PlayerUnknown's
Battlegrounds er spelet eg hatar inderleg, men samstundes ikkje klarar å legge frå meg.
Det er sabla moro, på same tid som det er ekstremt frustrerande.
Du har alle dei små irritasjonsmomenta som kan få deg til å knuse skjermen i sinne, og du har augeblikka der du trillar rundt på golvet i latter etter at lagkameraten din har køyrt over seg sjølv med sin eigen bil.
Du har stilige actionsekvensar der du blir angripen av fiendar frå alle kantar, og du har dei raserifremmande augeblikka der du blir skoten i ryggen av ein som har satt opp campingteltet bak eit hjørne – som du tilfeldigvis spring forbi.
Berre det å stå igjen som den siste på kartet, er ekstremt tilfredsstillande.
Du veit at det å gjere eit ørlite feilsteg kan ende med at du blir sendt rett tilbake til start.
Har du ikkje lagkameratane dine med deg, er det ingen veg tilbake viss du først døyr.
Det er ingen «respawn»-mekanisme som i Call of Duty.
Innsatsen er høg, og risikoen deretter gjer det endå kjekkare å kjenne at du får det til.
I løpet av nokre timar med spelet kan du vere sikker på at du får oppleve begge endar av spektrumet mellom frustrasjon og glede – og alt i mellom.
Du trekkjer ut fallskjermen, og styrar figuren din forsiktig ned på taket av ein rustraud container.
Det glitrar i eit kikkertsikte til høgre for deg.
Yes! tenkjer du, og plukkar opp Kar98K-rifla.
Med det same skimtar du ein fiende i sidesynet ditt, som plasserer ei haglepatron midt i trynet ditt.
På femti meter.
Du døyr sjølvsagt av det eine skotet.
PlayerUnknown's Battlegrounds er ein emosjonell berg- og dalbane av dimensjonar, som alltid gir og tar.
Du har oppturar – og du har nedturar.
Det er dette eg elskar, og på same tid hatar med spelet.
Store endringar frå Early Access-perioden
Dei som ønskja seg nytt Battlegrounds-kart til jul, fekk jaggu meg ein pakke under treet i år.
Det er særs sjeldan at Early Access-spel får sleppdato same år som dei kjem, men folka bak spelet har imponert oss med ein kjapp utviklingsperiode.
Det nye kartet, Miramar, tar oss med til eit ørkenområde, som verkar vesentleg større enn grunnkartet Erangel, då det er langt mindre vatn.
Byane er meir tettpakka med store bygningar, som kombinert med dei nye klatremekanismane i spelet, opnar for endå fleire spelestilar.
Spelet har fått ein heilt annan rytme med dei nye oppdateringane.
Dei som spelar passivt i bygningar blir fort straffa av fiendar som hoppar inn gjennom vindauga, noko eg merka spesielt godt på Erangel.
Husa på kartet er stappfulle av potensielle inngangar for dei som er litt oppfinnsame.
Endeleg slutt på elendig biletefrekvens
Det nye kartet er berre ein av ei rekkje nyvinningar som kjem til jul.
Utviklarane har gått i gang med ein heltemodig innsats for å takle dei omfattande optimaliseringsproblema til spelet, med stor suksess.
Spelet flyt langt betre enn før, og krasjing har blitt mindre hyppig.
Litt trøbbel er det enno, men forskjellen frå berre nokre månadar sidan er som natt og dag.
Det har kome fem nye våpen, ein funksjon for videoopptak, og fleire ulike køyretøy å leike med.
Heldigvis har dei òg tatt tak i bilkøyringa, som har vore notorisk dårleg i spelet fram til no.
Tidlegare kunne du risikere at bilen din eksploderte berre nokon gav den eit vondt blikk.
Adrenalininnskot utan like
Battle Royale-sjangeren har vist seg i fleire ulike formar dei siste åra, og det er liten tvil om kva spel som er best.
Berre det at Battlegrounds er ferdig, er overraskande i seg sjølv.
Sjangeren er tettpakka av Early Access-titlar, og det er kjekt at me endeleg får det produktet me fortener, i staden for at me blir bombardert av endå fleire uferdige spel med elendig yting.
PlayerUnknown's Battlegrounds har blitt ein enorm hit i år.
Det er ikkje spesielt rart, for spelet er rett og slett utruleg mykje moro.
Utviklingsprosessen har vore ekstremt effektiv, som får meg til å tru at dei elementa som manglar vil kome innan kort tid.
Me vil sjå eit skikkeleg rangeringssystem, betre balansering av våpena, monaleg betre yting, og endå fleire kart – noko me veit kjem.
Er du ute etter underhaldning, skal du leite lenge etter noko som gir – og tar – så mykje som dette spelet.
Du får så mange av dei små augeblikka av rein perfeksjon, der alt klikkar, alt fell på plass.
Nokre av rundane kan gi deg eit adrenalininnskot utan like, med ein slik intensitet at det brenn seg inn i minnet ditt.
Det er dette som har trekt meg og venene mine tilbake til spelet i hundrevis av timar.
Vegen vidare for spelet ser ljos ut.
Utviklaren vassar i pengar – og dei midlane går rett tilbake til oss, gjennom nye funksjonar.
Det er berre å glede seg til det som kjem.
| 1
|
005392
|
Kingdom Come:Deliverance
Du har neppe lært om historie på dette viset før.
Kingdom Come:
Deliverance tar oss med til ei autentisk, levande framstilling av Böhmen i året 1403.
Spelet presenterer epoken med ein slik detaljrikdom at eg tar meg sjølv i å tenkje at dette må vere eit simulatorspel.
Kampane er basert på realistiske sverdteknikkar frå 1400-talet, og alle stadane i spelet er bygd opp etter historiske planverk og ruinane av bustadar frå mellomalderen.
Men Kingdom Come:
Deliverance er ingen simulator; det er eit rollespel.
Likevel er det ingen eldsprutande dragar, tryllestavviftande trollmenn, eller monsterfylte grotter.
Berre mennesket sitt potensiale til godt og vondt, det som kjempar mot fattigdom, elende og krig.
Byggjer på faktiske hendingar
Den legendariske kongen Karl IV, keisar av det tysk-romerske riket og grunnleggjar av Karlsuniversitetet i Praha, er død.
Sonen hans, Wenzel IV, neglisjerer pliktene sine ved å fokusere på kvinner og jakt.
Sigismund av Ungarn, kongens halvbror, tar affære.
Han fengslar Wenzel og grip trona i Böhmen med makt.
Det er her vår forteljing byrjar.
Smedsonen Henry blir kasta inn i dei grufulle hendingane knyta til Sigismunds krigføring.
Utviklaren gir meg eit innblikk i mellomalderen som vil gjere den dyktigaste museumsdirektør grøn av misunning.
Spelet er både lærerikt, morosamt og spanande – men dessverre har det òg nokre alvorlege svakheiter som legg store demparar på opplevinga.
Innovativt kampsystem
Møtet mellom moro og realisme i spel har alltid vore ein vanskeleg balanse.
Kor langt kan ein gå for å skape ei oppleving som liknar på røynda, utan at det gjer spelet mindre underhaldande?
Då eg såg traileren til spelet for første gong, fekk eg inntrykk av at utviklarane hadde vore for ambisiøse med kampsystemet.
Det er ikkje tilfellet.
Me har om mogleg fått den mest realistiske kampopplevinga i eit spel nokosinne, ei oppleving som på same tid er givande og tilfredsstillande.
Eg tar meg sjølv i å tusle rundt på dei opne åkrane på jakt etter vandrande riddarar eg kan utfordre.
Dei vakre tsjekkiske skogane, yrande av dyre- og planteliv, er bakteppe for mi søken etter bandittleirar mellom dei låge trekronene.
Eg er heile tida på utkikk etter nokon å kjempe mot i Kingdom Come:
Deliverance, rett og slett fordi det er veldig morosamt.
Kampane er i praksis ei fordjuping av For Honor sitt system, der du har eit sikte med ulike retningar du kan peike musa.
Dette bestemmer kva type angrep du gjer, og frå kva retning det kjem.
Det er mange ulike kombinasjonar av angrep.
Du kan parere, gjere motstøt, og så vidare.
Sjølv om det er ein del å sette seg inn i, var kompleksiteten aldri noko problem for meg fordi spelet venta med å gi meg gode motstandarar før eg fekk dreisen på sverdfektinga.
Det må likevel seiast at opplæringssekvensen er i overkant lang.
Me snakkar nesten ti timar med lineært innhald før spelet opnar seg opp.
I situasjonar der eg fektar med ein eller to fiendar, er systemet ypparleg (minus særs klossete animasjonar).
Når ein introduserer fleire fiendar derimot, blir systemet avslørt.
Ein viktig del av historiemodusen er dei store slaga, og dei er stort sett reint kaos.
Ingen av fiendane verkar å bry seg noko om meg på grunn av den svake kunstige intelligensen.
Dette gjer at eg kan slakte ned folk i aust og vest.
Der spelet ber preg av å vere keitete generelt, blir det forverra i slike tilfelle.
Ein fantastisk detaljrikdom
Det er i presentasjonen av verda at spelet verkeleg skin.
Altså, du kan velje kva type sko du vil ha på hesten din, liksom.
Eg har aldri prøvd eit rollespel som har vore i nærleiken av å ha så stort fokus på realisme som det Kingdom Come:
Deliverance har.
Ta eit nyleg møte eg hadde med ein landevegsrøvar som døme.
Kjeltringen fekk inn ein treff i hovudet mitt med ei klubbe, og øydela hjelmen min.
Eg måtte legge beina på nakken.
Det eg ikkje hadde fått med meg, var at bak den mosegrodde kampesteinen framfor meg, var det eit stup på tre meter rett ned.
Uvitande om dette som eg var, sprang eg over kanten.
Der brakk eg ikkje berre eit bein og ein arm – men den venstre armen og den høgre foten.
Survival-sjangeren har ein del djupne i korleis den handterer mat, drikke og helse, men det ligg milevis bak det Kingdom Come:
Deliverance har gjort.
Alt er detaljstyrt.
Når eg endeleg fekk bandasjert beinbrota, måtte eg søke ly i telt frå eit brølande uvær, og hive nedpå med litt 80-prosent for å vaske vekk smerta.
Dekka med gjørme var eg òg, så no kom alle eg møtte til å få eit dårleg inntrykk av meg, då karisma-poenga til hovudfiguren Henry går ned viss han er skitten eller luktar dårleg.
Då eg låg der på ein skinnfell i teltet og såg ut på vinden som ruska med seg falne lauv frå bakken, tenkte eg over kor mykje fridom spelet gir deg.
Du har ei ope verd på heile 16 kvadratkilometer, eit område det tok meg over femti timar å utforske fullstendig.
Alle delane i ferdigheitssystemet oppmodar deg til å søke ut kvar krik og krok av verda for å bli ein betre alkymist, lesar, boksar, retorikar, handelsmann, fektar, tjuv, bogeskytar og mykje anna.
Alle desse rollene kan du bli betre på, og vekse som figur.
I pausen i teltet let eg Henry ta ein blund for å få tilbake nokre helsepoeng, men han blei brått vekt opp av ein hest som rei gjennom teltet og forsvann opp i himmelen.
Og då er me ved eit av spelets ganske monumentale svakheiter:
Småfeil.
Lagringssystemet i spelet legg opp til at du skal spele varsamt, og du får kanskje berre lagre ein gong i halvtimen i byrjinga.
Då er det sinnsjukt irriterande når spelet krasjar, eller du døyr av ein «bug».
Og det kjem til å skje.
Mange gongar.
Heldigvis har utviklaren tatt tak i ein del, og kjem med meir, men det er ein lang veg å gå.
Spesielt i kamp vil du oppleve ein myriade av småfeil mot slutten av spelet.
Stappfullt av småfeil
Berre ti timar inn i midt-på-treet-forteljinga til Kingdom Come:
Deliverance var eg allereie luta leia dei tekniske feila i spelet.
Sjølv med PC i toppsjiktet har eg opplevd omfattande dropp i bildefrekvensen i dei store byane, og ein myriade av småfeil som riv vekk det flotte bildet av mellomalder-Tsjekkia.
Det er vanskeleg å leve seg inn i noko viss slikt står i vegen.
Berre det å opne ei dør eller ri rundt på hest kan bli problematisk fordi grunnleggjande mekanismar i spelet ikkje fungerer skikkeleg.
Det er bortkasta tid – og tid er viktig i spel.
Kjenner eg at eit spel kastar vekk tida mi, legg eg stort sett vekk det spelet.
Det har ikkje utviklar Warhorse Studios fått med seg.
For det er ikkje berre småfeil som gjer at eg irriterer meg.
Dei har òg inkludert fleire ulike mekanismar i rollespelsystemet som utfordrar tolmodet mitt.
Hurtigreise-systemet er eit godt døme.
I staden for å berre blir teleportert til der du skal, får du opp kartet der Henry kjem opp som ein sjakkbrettbrikke.
Du kan sjå at han reiser langs vegane mens ei klokke på botnen viser kor lang tid det tar.
Noko nytt, altså.
Eg syns det var kult dei fem første gongane.
Men den tiande?
Femtande?
Då var det nok.
Det kan ta opp til eit minutt å krysse heile kartet, der du berre stirrar på ei brikke som sniglar seg bortover.
Dessverre er hurtigreisefunksjonen langt frå det einaste som stel tida di.
Vente- og sovesystemet gjer det same.
Det fungerer på same vis som i The Elder Scrolls-spela, berre at det tar fire gongar så lang tid.
Og så har du fengsel, då. Der Skyrim gjorde det til ei interessant, interaktiv oppleving ved å la deg bryte ut, får du i Kingdom Come:
Deliverance opp den same klokka som når du skal sove, berre at det går ti dagar i staden.
Det betyr at du må stirre på nokre visarar som tikkar rundt ein sirkel i fire minutt.
Her snakkar me «underhaldande» tidsbruk.
Interaktivitet er den mest essensielle ingrediensen i dataspel.
Det ser me lite av her.
Og sa eg følgje-oppdrag?
Vel, det får du òg.
Du trudde kanskje Assassin’s Creed-serien var treig når du skulle tusle etter ein eller annan tulling i joggefart.
Vel, det går vesentleg seinare her.
Me snakkar følgjeoppdrag på nesten ti minutt der du omtrent kryp rundt i slow-motion mens ein figur kjem med ein replikk i ny og ne.
Ikkje akkurat det eg har lyst til å bruke tida mi på.
Dette er klassiske feilgrep i spelutvikling, noko ein profesjonell utviklar burde vere fullt klar over.
Langt frå ny spelrevolusjon
Det er forfriskande at utviklaren tør å prøve noko nytt.
Eg vil gjerne sjå meir av realistiske rollespel basert på faktiske hendingar med denne typen detaljfokus.
Eg tenkjer med ein gong at Vikings-serien i rollespel-form ville vore sabla kult.
Det må berre gjerast skikkeleg.
Det er derimot trist at det gjekk slik med Kingdom Come:
Deliverance.
Nokre sider av spelet er aldeles glimrande, men det som burde vore bagatellar, øydelegg inntrykket av eit elles bra spel.
Eg har vore med som Kickstarter-støttar sidan byrjinga, og var ekstremt spent på dette spelet.
Utviklaren lova gull og grøne skogar, men me fekk berre skogane.
Trass eit engasjerande kampsystem, og ei levande framstilling av den vakre verda, er det vanskeleg å rose eit spel som sårt treng ein lengre utviklingsperiode.
Dette blei ikkje noko nytt The Elder Scrolls V: Skyrim eller The Witcher 3:
Wild Hunt, slik utviklaren påstod.
Men fiksar dei opp i tekniske problem og fjernar nokre av spelmekanismane som står i vegen for moroa, vil det vere mykje å hente her.
Men dette er langt, langt unna den spelrevolusjonen som var lova.
| 0
|
005393
|
Metal Gear Survive
Middels zombiemoro med forbrukarfiendtleg forretningspraksis.
Metal Gear Survive er eit survivalspel basert på Metal Gear Solid V: The Phantom Pain, eit av 2015s desidert beste spel.
Der forgjengaren gav deg stor fridom til å takle den opne verda akkurat slik du ville, byr Metal Gear Survive på ei langt meir avgrensa og gjentakande oppleving.
Med ei særs svak forteljing, lite variasjon i fiendetypar og tøvete mikrotransaksjonar, er eg noko usikker på kvifor dette spelet eksisterer.
Dei grunnleggjande spelmekanismane frå Metal Gear-serien er på plass, så det kan vere morosamt til tider, men spelet hadde passa betre som ei utviding til originalen enn som eit eige spel.
Floskelfylt sci-fi-vas
Kjernen i spelet er konstruksjonen av basen din og vern av innbyggjarane frå vandrande døde.
Det betyr at du må samle inn ressursar til å forbetre forsvaret ditt, byggje nye hus, sette opp åkrar, lage reinseanlegg for vatn, og ikkje minst myrde alt av zombieutøy som kjem din veg.
Metal Gear Survive opnar med eit angrep på "Mother Base", og du er ein av soldatane som forsvarar basen.
Eit ormehòl materialiserer seg i himmelen, før det sluker heile området.
Deretter brukar spelet den første timen til introduksjonen av ein ny dimensjon, Diter, ein slags versjon av helvete.
Denne helvetesdimensjonen er fylt opp av zombieliknanade skapningar, Wanderers, som er infiserte av ei ukjend livsform.
Du ser kanskje mønsteret her.
Forteljinga er ikkje heilt det store.
Dei gongane spelet prøver å formidle noko, blir det gjort via lange, keisame filmsekvensar med elendig dialog, presentert av eindimensjonale figurar.
Absolutt alt er rein, naken eksposisjon.
Metal Gear Solid-serien har alltid hatt eit litt laust forhold til historieformidling, men forteljingane har i det minste hatt mykje sjarm.
Det finst det ingenting av her.
Det kjem seg litt uti spelet, men då snakkar me femten timar inn.
Held deg i handa
I byrjinga får du absolutt alt inn med t-skei.
Utviklaren har tydelegvis fått det for seg at spelaren har null hjernekapasitet, og ikkje klarar å finne ut av noko sjølv.
Du blir haldt i handa mens spelet viser deg korleis du skaffar mat ved å jakte, hente vatn i flasker, og drepe zombiar med ulike våpen som du må lage på ein arbeidsbenk.
Hovudbasen ligg midt på eit stort, tilsynelatande ope kart.
Det finnast derimot berre små område du kan bevege deg fritt, for mesteparten av verda er dekkja av ein giftig støvsky.
Då må du på med oksygenmaske for å utforske.
Når du trekkjer maska over ansiktet, kan du snike deg gjennom dei dystre ørkenområda, som er tettpakka av Wanderers.
Det er på same tid viktig å følgje med på oksygen, mat og drikke.
Spelet har nemleg eit aggressivt system for overleving, slik at du heile tida må vere på utkikk etter ressursar.
Altfor lineært
Den mest minneverdige opplevinga eg hadde med spelet var turen der eg fullstendig ignorerte oppdraget mitt, og berre vandra fritt med spyd på ryggen og plaffa ned Wanderers med pistolen min.
Problemet oppstod då eg byrja å få lite mat og drikke.
Eg hadde gått meg bort.
Plutseleg måtte eg forte meg for å finne ein ny base ute i støvet, og eg hadde faktisk kjensla av å vere stressa.
Det var kjekt og utfordrande, men då eg endeleg kom fram til ein base, fann eg ut at eg ikkje kunne aktivere den.
Det viste seg at du berre kan bruke basar som spelet har gitt deg eit oppdrag knyta til.
Altså er Metal Gear Survive langt meir lineært enn det burde vere.
Utforskinga og overlevingssystemet er spelets sterke sider, men utviklaren har dessverre lagt ein stor dempar på dette.
Dette er tendensar som går igjen.
Eg ser det same med snike- og kampmekanismane, som var aldeles meisterlege i The Phantom Pain.
Her er det dimma ned til eit minimumsnivå.
Det hjelper heller ikkje at alle oppdraga rundt på kartet berre er variasjonar av det same; aktivering av ein ny base, reddeoperasjon for ein hjelpelaus sekk av eit menneske, eller konstruksjon av eit nytt ormehòl for å hauste energi.
Kampsystemet blir du fort lei av, på grunn av at du berre kjempar mot dei same fiendane om og om igjen.
Spesielt vanskeleg er det heller ikkje.
Det kan rett nok gi deg ein times tid med god underhaldning i fleirspelaren, der du får invitere tre vener til klassisk tårnforsvar.
Ein maskin står og spinn for å opne eit ormehòl, mens de må halde bølgjene med Wanderers unna.
Men ærleg talt – alt kan vere morosamt viss du har med deg andre.
Det blir heldigvis fleire typar fiendar å bryne seg på i den siste delen av spelet, men om eg ikkje skulle skrive ei omtale er eg ganske sikker på at eg hadde lagt frå meg Metal Gear Survive lenge før eg kom dit.
Hadde dei kutta dei første femten timane av spelet kunne me hatt noko langt meir interessant her.
Spelet byrjar å gi meg ei viss utfordring når dei introduserer nokre nye fiendar, men det tar alt for lang tid.
Du vil ha ein ekstra figur?
Det blir ein hundrings, takk!
Mikrotransaksjonar har vore ein del av Metal Gear-universet ei stund – men aldri slik som dette.
Her må du faktisk betale nesten hundre kroner per nye figur du lagar ved sia av den du har.
Vanlegvis pleier eg å ha fleire figurar i slike spel, for å teste ulike spelestilar.
Elles vil ein kanskje ha meir enn ein profil dersom det er fleire som brukar same PC.
Vel, det får du ikkje.
Og som ikkje det var nok, har utviklaren lagt inn eit system som lar deg kutte ned på tida det tar å samle inn ressursar med ekte pengar.
Altså vil utviklaren at eg skal betale for å ikkje spele eit spel eg allereie har betalt for å spele.
Litt bakvendt, kanskje.
Ein skulle tru at spelindustrien ville vere forsiktig med dette i einspelarspel etter fiaskoen med Star Wars: Battlefront II. Men, nei.
Kunne like godt vore ei utviding
Det er ikkje nokon løyndom at utviklar Konami Digital Entertainment har vore i hardt vêr i det siste.
Etter at dei kvitta seg med bakmannen for Metal Gear-serien, Hideo Kojima, har populariteten deira hos spelarane stupt.
Eg trur ikkje Metal Gear Survive kjem til å endre på dette.
Spelet er morosamt i små dosar, og systema for mat, drikke og basebygging er givande, men eg blei fort lei.
Berre det å kome seg gjennom den første timen verka mest som ei plikt.
Fans av sjangeren vil kunne hente ein del viss dei ignorerer forteljinga og fokuserer på den middelmåtige basebygginga, men mikrotransaksjonar som legg slike avgrensingar på spelaren er ein «deal breaker» for meg.
Tretti timar inn i Metal Gear Survive tenkjer eg at dette burde enten vore gitt eit nytt namn eller gjort om til ei utviding til det førre spelet i serien.
Eigentleg får eg mest lyst til å berre laste ned The Phantom Pain og spele det igjen.
Absolutt alt blir gjort vesentleg betre der.
| 0
|
005394
|
GLOW
Morsom og forfriskende underdog-historie.
Jeg er ikke noen ekspert på det kvinnelige wrestling-miljøet i Los Angeles på åttitallet.
Autentisiteten til serien GLOW - som er løst basert på en sann historie - skal jeg derfor ikke si alt for mye om.
Autentisitet kan for øvrig også ta seg en bolle, i dette tilfellet.
For takket være en sann maktdemonstrasjon av Alison Brie, et fargerikt fellesskap av biroller og en herlig miks av humor og drama er GLOW en sann fryd av en serie.
Underdoghistorie
Ruth Wilder (Brie) er en ung skuespiller som sliter med å få fart på karrieren.
Hun bruker dagene sine på å dra på auditions, for så å klage til bestevenninnen Debbie når hun gang på gang ikke får rollen.
Da alt ser som mørkest ut blir hun tipset om et nytt prosjekt som er på utkikk etter "uvanlige kvinner".
Prosjektet viser seg å være wrestlingligaen GLOW – Gorgeous Ladies Of Wrestling.
Med en blanding av desperasjon og innsatsvilje går hun helhjertet inn i det merkelige prosjektet, sammen med en like merkelig samling andre kvinner.
Det er en klassisk underdog-historie satt til en levende og rar verden jeg forelsker meg i umiddelbart.
Velspilt og variert
Allison Brie spiller som en gud.
Hun er den røde tråden som leder oss gjennom hver episode.
Hun er komisk når det trengs, men spiller med en sårbarhet like under overflaten som gir serien en virkelighetstro nerve.
Betty Gilpin briljerer som Ruths bestevenninne, den småpripne eks-såpeoperastjernen Debbie, som også blir medlem av GLOW.
Mye av dramatikken i serien er knyttet til det stadig mer kompliserte vennskapet mellom de to, og skuespillerne har en nesten ubehagelig intens kjemi som får dette til å fungere.
Vi møter også et herlig eklektisk bifigurgalleri.
Standupkomikeren Marc Maron er født til å spille rollen som den misantropiske regissøren Sam Sylvia.
Maron takler lite overraskende det komiske på en strålende måte, men viser også et bredt spekter i de mer seriøse scenene.
Melrose, spilt av Jackie Tohn, fungerer som det allerede komiske kollektivets comic-relief.
Ofte blir slike figurer slitsomme, men Tohns karisma gjør at det i GLOW fungerer nøyaktig som det er tiltenkt.
Serien står kanskje i fare for å ha for mange faste biroller.
Noen skinner sterkere enn andre, som gjør at enkelte figurer havner mer i skyggen.
Det ligger helt på grensen fargerikt fellesskap og fargerikt kaos.
Behagelig underholdning
GLOW byr på forfriskende uredd harselas med såre og alvorlige tema som utroskap, Ku Klux Klan, narkotikamisbruk og kjønnsdiskriminering.
Humoren ligger konstant på lur, og selv om man har sett og hørt enkelte av vitsene og premissene før, både humrer og ler jeg godt gjennom hele sesongen.
Enkelte scener er av den mer tunge dramatiske varianten, men wrestling-bakteppet setter ofte en herlig smak av komikk på selv de mest ubehagelige situasjonene.
Hver episode gjør en god jobb med å drive historien fremover, men serien tar seg likevel tid til å utforske miljøet og bli bedre kjent med figurene.
Seriens rolige tempo passer godt med innholdet.
Det er behagelig underholdning.
Ekte mennesker i en uekte verden
Enkelte serier har en tendens til å fri til folks nostalgi i overveldende stor grad.
"SE! LEGGVARMERE! SKULDERPUTER!
ANDRE ÅTTITALLS-TING!
HUSKER DU?
HUSK DA, FOR FAEN!"
Men selv om man i GLOW ser noen leggvarmere, lett kokainmisbruk og en og annen treningsmontasje à la Rocky, er det menneskene og historien som er i fokus.
Serien tipper hatten til åttitallet på høflig vis, men dveler ikke ved det mer enn nødvendig.
GLOW er historien om en gruppe kvinner som oppdager sin egen utgave av den amerikanske drømmen - evnen til å komme seg opp og fram i verden ved å ta på seg rare klær, lekesloss og spille på publikums frykt for russerne.
Det er en historie om ekte mennesker i wrestlingens uekte verden.
En herlig blanding av av komikk, drama, store samfunnsproblemer, små mellommenneskelige problemer og interessante figurer, som jeg inderlig håper får en ny sesong.
Hva serier om kvinnewrestling på åttitallet angår er GLOW helt utvilsomt det beste jeg har sett.
| 1
|
005395
|
Preacher S02 E01 – E02
Ultravold med glimt i øyet.
I sin andre sesong vender Preacher blikket bort fra småbylivet vi ble kjent med i den første.
Den dysfunksjonelle men elskverdige trioen Jesse, Tulip og Cassidy tar denne gangen landeveien fatt på leting etter Gud.
Med en brutal cowboy fra helvete hakk i hæl.
Det legges til rette for et høyere tempo og større variasjon i både figurgalleriet og bakteppet.
Det umiskjennelige glimtet i øyet ser heldigvis ikke ut til å ha blitt rotet bort i prosessen.
Etter de første to episodene har jeg tro på at den andre sesongen vil bli vel så fornøyelig som den første.
Fortsatt ikke for sarte sjeler
Første sesong måtte bruke en del tid på å etablere serieuniversets spilleregler.
Sesong 2 slipper naturligvis dette, og kan derfor starte i et høyere tempo.
Mot slutten av første sesong lærte vi at Gud er savnet.
Jesse setter ut på leting etter Vårherre, for å prøve å komme til bunns i mysteriet rundt den mektige kraften "Genesis", som har bosatt seg i ham.
Den voldelige USA-turneen får sitt åndelige startskudd da Tulip stjeler bensin fra en bil ved høyst innovativ bruk av en mennesketarm.
Første stopp er Las Vegas.
Hvilken roadtrip med respekt for seg selv er vel komplett uten litt gambling, ultravold og god, gammeldags "tarm-hevert".
Stødig og målrettet
Jeg liker avgjørelsen om å flytte handlingen vekk fra småbylivet i Annville og ut i verden.
Figurene får utfolde seg i varierte miljøer og man gir serieskaperne større visuell frihet.
Roadtrip-tematikken gir også en større følelse av målrettet historiefortelling.
Første sesong føltes tidvis litt omflakkende og vinglete.
Sesong to virker stødigere.
Det er mer mening bak galskapen.
Første sesong tok oss også fra punkt "a" til punkt "b", men det virker som sesong 2 lar oss nyte utsikten på veien dit i enda større grad.
Lovende start
Denne anmeldelsen er kun basert på de to første episodene, og bare tiden vil vise om resten av sesongen holder samme høye underholdningsverdi.
De første episodene lover i alle fall veldig godt.
Preacher er fortsatt ren moro.
Uhøytidelig og blodig glimt-i-øyet-underholdning, med morsom dialog og et skuespillerensemble med smittsomt god kjemi.
Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Preacher kan du se på Viaplay.
Første episode av sesong 2 har premiere 27. juni.
| 1
|
005397
|
Friends From College S01
Ikke min vennegjeng.
Det var mye som gjorde at jeg håpet at jeg skulle like Friends From College.
Serien er stappfull av ingredienser jeg har hatt sansen for.
Regissøren fra den søte Forgetting Sarah Marshall, skuespillere fra How I Met Your Mother og Key and Peele, musikk fra favorittbandene Pavement og Modest Mouse og Seth Rogen på gjestelista.
Men, dessverre:
Regissør Nicholas Stoller har laget en forviklingskomedie som er irriterende masete, lutfattig på latter og som fronter en vennegjeng det er lite kult å henge med.
Det hele smaker av en markedstilpasset suppe kokt sammen på et kjapt pitchemøte, uten at noen av de involverte virker å ha noe særlig med genuin kjærlighet til historien de forteller.
Vennegjeng på overtid
Forfatteren Ethan (Keegan-Michael Key) og advokatkona Lisa (Cobie Smulders) flytter til New York for å ta nye steg i sine karrierer, det gjør at hele deres gamle vennegjeng fra Harvard plutselig bor i samme by.
Gjenforeningen øker partyfaktoren og byr på masse forviklinger.
Ethan har nemlig aldri sluttet å ligge med venninnen og ekskjæresten Sam (Annie Parisse), overnattingsgjester på stuesofaen er ikke like sjarmerende når alle har fast jobb og ingenting trigger midtlivskriser som lange mimrestunder med gamle venner.
Tematikken her er kjærlighet, vennskap, barnløshet og utroskap.
Uten at noen av delene utforskes med hverken brodd eller særlig hjerte.
Dette er en serie hvor de pinlige situasjonene kommer så tett at vi ikke rekker å ta inn over oss den sårheten som ligger bak alle de sprø avgjørelsene.
Kjent med rollegalleriet rekker vi heller ikke å bli.
Serien tværer ut sine helt ordinære hemmeligheter over 8 halvtimesepisoder som føles tre ganger så lange.
Og bortsett fra noen få glimt av kreativ komidiegnist, så er dette ren B-varesortering rett ut fra Judd Apatows reservelager av underbuksehumor og samlivsproblemer.
Nicholas Stoller, som har sin bakgrunn fra gjengen nevnte Apatow samlet med sine godserier Freeks and Geeks og Undecleard (en liste som inkluderer felles samarbeidspartnere som Seth Rogen og Jason Siegel), har vært på en nedadgående kurve de siste årene.
Fjorårets animasjonsfilm
Storkene var en skuffelse, og Friends from College er en foreløpig bunnnotering for regissøren.
Collegeliv redusert til salgsvare
I en verden hvor seriemarkedet blir stadig større og mer fragmentert, og Netflix sitter på gode markedsandeler, har det dukket opp flere serier de siste årene som konsentrerer seg om å nå et bestemt marked og en bestemt smak.
I likhet med cowboykomedien The Ranch (en serie jeg liker bedre enn den fortjener), er Friends From College skreddersydd for dem som lengter tilbake til det lett feststemte og frigjorte studentliv.
Referansene som kastes mot publikum skriker av amerikansk campusliv rundt år 2000.
Her brukes kredible indielåter kun som en nummende nostalgirus for en generasjon som digget collegeradio, spilte hacky sack, røkte pot på sengkanten og studerte seg inn i øvre middelklasse.
En gjeng som nå alle har unger, hus og Netflix-kontoer og som regissør Stoller desperat prøver å treffe med denne hule og overforenklede serien som reduserer collegeliv til en salgsvare.
For noen vil nok all studienostalgien og utroskapsforviklingene treffe helt greit i sofakroken.
Men dette er småkynisk venstrehåndsarbeid fra både manusforfattere, skuespillere og serieskapere som burde prestert mye bedre.
Med mindre du elsker 40-årskrisa som kulturelt fenomen, er ikke dette en serie som fortjener oppmerksomheten din i sommer.
Friends From College har premiere på Netflix fredag 14. juli.
Anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.
| 0
|
005398
|
Game of Thrones S07 – Sesongpremiere
Les anmeldelsen av første episode av sesong 7!
Aldri før har jeg vært så engstelig for å bli skuffa, som før denne sesongpremieren på Game of Thrones.
Selv om den sjette sesongen var noe ujevn, innfridde den utrolig mange forventninger, og avsluttet med et heftig wildfire-show som sjokkerte og imponerte.
Før den første episoden natt til mandag var jeg engstelig for at serieskaperne David Benioff og D. B. Weiss skulle ta oss tilbake til sjakkbrettet og brikkene som plasseres ut.
Det var imidlertid ingen grunn til bekymring, sesongpremieren viste at Game of Thrones fortsatt kan overraske og underholde på høyeste nivå.
Jeg skal ikke skrive noe om hva som skjedde i denne anmeldelsen, så frykt ikke for spoilere, men jeg kan si at vi er innom alle de største rollefigurene i løpet av episoden.
En deilig følelse av å være i gang
De tidligere sesongpremierene i serien har som regel gitt meg følelsen av at serieskaperne setter ut brikkene på sjakkbrettet for å gjøre klar til et spill.
I denne førsteepisoden derimot er spillet allerede i gang.
Istedet for at jeg sitter med en følelse av at noe snart skal begynne, konstaterer sesongpremieren at nå er vi i gang – for alvor.
Det er en deilig følelse.
Vinteren er her, og for første gang i seriens historie er alle de sentrale rollefigurene på samme kontinent, og stemningen i den første episoden bærer preg av at det rustes opp til kamp.
Som sett i traileren har Daenerys Targaryen tatt turen over havet og er klar for å virkelig ta opp kampen om Jerntronen.
Samtidig som Cersei rasler med sablene i King’s Landing, vil Jon samle sine følgere mot den virkelige trusselen i nord.
Nå er det store spørsmålet hva Daenerys vil gjøre.
Vil hun være lydhør for Jons kamp, eller vil hun kun tenke på tronen og makta?
Kjenner jeg Dany rett, vil jeg tippe det første.
En knakende god start
Den nest siste sesongen i en serie er ofte en vanskelig affære.
Serieskaperne er ofte så opptatte av å gjøre plottet klart for avslutningen i den neste sesongen at manuset lider.
Min største frykt for sesong syv er derfor at Benioff og Weiss skal haste historien avgårde og etterlate seg gapende plotthull for å avslutte sesongen på riktig sted.
Men det er en bekymring for morgendagen – akkurat nå kan du bare kose deg med en knakende god sesongstart!
Er du gira på en fyldigere prat om episoden?
Hør på Filmpolitiets GoT-pod på torsdag – absolutt ikke spoilerfri sone!
| 1
|
005403
|
Game of Thrones S07
En ujevn sesong med store høydepunkter.
Anmeldelsen inneholder noen spoilere for sesong 7 av Game of Thrones.
Hvis du enda ikke har sett sesongen anbefaler vi at du leser anmeldelsen av sesongpremieren isteden.
Etter bare syv episoder er den syvende sesongen av Game of Thrones ferdig.
Dette har vært en sesong med store høydepunkter, men også noen fundamentale problemer.
Billige snarveier på manusfronten og lynraske reiser har vært konsekvenser av at denne sesongen er tre episoder kortere enn tidligere.
Dette har gått på fiksjonstroverdigheten løs, og resultert i mye irritasjon hos undertegnede.
Samtidig har den nest siste sesongen av Game of Thrones vært en skikkelig godbit for fanhjertet mitt.
Frø som ble sådd i den første sesongen har omsider blomstret, og fanteorier har blitt både knust og gått i oppfyllelse.
Sesongfinalen etterlot meg også nervøs for fremtiden, men på en god måte, og det lover godt for den aller siste sesongen i serien.
Et forrykende tempo
Det er enormt høye forventninger knyttet til en så stor produksjon som Game of Thrones.
De stiger i takt med budsjettet på serien, og med tanke på at dette har blitt en av historiens dyreste tv-serier er det dermed vanskelig å bli helt fornøyd.
Siden tempoet har vært så høyt har dette vært en av de mest belønnende sesongene i serien.
Det har skjedd mer i løpet av disse syv episodene, enn i noen sesong tidligere.
Dessverre har tempoet gått på bekostning av det som har gjort Game of Thrones til en kvalitetsserie.
De gode samtalene der karakterbygging står i høysete er nærmest forsvunnet.
Tidvis virker det som om mantraet “show, don’t tell” har blitt glemt av serieskaperne.
Ved flere anledninger blir ting overforklart så til de grader at man skulle tro publikum var en gjeng ettåringer som må få alt med teskje.
Det tys også til billige løsninger på manusfronten, der vi raskt får noe fortalt istedenfor å få se hvordan det gikk til.
Møtet mellom Sam og Bran i sesongfinalen er et eksempel på dette.
Når var det Sam faktisk fikk med seg det Gilly leste om i episoden “Eastwatch”?!
Slike plotthull kan kalles smårusk, men når du soper nok smårusk sammen blir det til slutt en ganske stor haug med dritt.
Noen av seriens beste episoder
Det var harde ord.
Spesielt siden jeg, til tross for disse irritasjonsmomentene, har kost meg vanvittig mye med sesong syv av Game of Thrones.
Episoder som “Dragonstone” og “The Spoils of War” står igjen som noen av seriens aller beste.
Førstnevnte er seriens beste sesongåpning og sistnevnte står til terningkast seks.
De visuelle effektene er så gode at dragers eksistens blir til virkelighet med den største selvfølge, og små lommer av lunhet og varme gjør at hjertet mitt banker ekstra for flere av rollefigurene.
Som Kristofer Hivju uttalte da han gjestet Filmpolitiets GoT-pod i sommer, så blir øyeblikk av varme satt ekstra stor pris på i Game of Thrones siden resten av serien er så mørk.
John Bradley, Kristofer Hivju og Rory McCann har blant andre vært fanebærere for dette denne sesongen i rollene som Sam, Tormund og the Hound.
Det er som om serieskaperne vil minne oss om hvorfor vi bryr oss så mye om rollefigurene i denne serien nå som den går mot slutten, og det fungerer i høyeste grad.
Fantastisk på sitt beste
David Benioff og Dan Weiss har ikke lenger George R.R.
Martins bøker å lene seg på, men klarer fortsatt å engasjere meg og millioner av andre seere på en unik måte med Game of Thrones.
Hver episode sees flere ganger og diskuteres i timevis med venner og kolleger.
Det betyr at de, til tross for min frustrasjon, gjør noe riktig.
I løpet av sesongen har jeg grått, skreket, jublet og ledd.
Jeg har hoppet opp og ned i sofaen og bitt negler.
For på sitt beste er den syvende sesongen av Game of Thrones fantastisk god, det er bare så synd at serien skal ha så hersens dårlig tid.
Derfor tenker jeg på neste sesongs seks episoder med bekymring.
Heldigvis verserer det relativt troverdige rykter om at episodene skal være på lengde med små filmer.
Og så er det bare å be til gudene, både de gamle og de nye, om at vi ikke må vente så lenge som 2019 på neste og aller siste sesong i eventyret.
Samtidig må vi utføre noe blodmagi for å sikre at en tidlig 2018-premiere ikke går på bekostning av solid manusarbeid og god historiefortelling.
| 1
|
005404
|
Narcos S03
Holder stilen selv om Escobar er borte.
Jeg var veldig spent på hvordan Narcos skulle fylle det "Wagner Moura"-formede hullet som Pablo Escobars død etterlot oss på slutten av sesong 2.
Escobar var den sentrale brikken i handlingen og det naturlige gravitasjonssenteret i et karismatisk rollegalleri.
Og Moura leverte et knallsterkt portrett som ga innsikt inn i personligheten og hodet til en fengslende forbryter.
Heldigvis har serieskaperne tatt historien videre på glimrende vis.
Javier Peña (Pedro Pascal) tar steget opp som både fortellerstemme og hovedperson i denne sesongen.
Noe den gatesmarte og moralsk nyanserte DEA-agenten er godt rustet til.
Serien viderefører også sine tettvevde miljøskildringer og stolkantspennende oppdrag – og da tar det ikke lang tid før jeg på nytt er hektet på 90-tallets narkotikakrig mellom USA, Colombia og kartellene.
Nye storspillere, samme spillet
Gjennom Narcos første sesonger har vi sett Cali-kartellet som en mer sivilisert, men likevel brutal effektiv spiller i narkotikakrigen.
I vakumet etter Escobar er det de fire lederne Gilberto Rodriguez (Damian Alcazar), Miguel Rodriguez (Francisco Denis), Pacho Herrera (Alberto Ammann) og Chepe Santacruz (Pepe Rapazote) som har tatt kontroll over markedet.
For vår mann, DEA-agent Javier Peña, er målet klart:
Arrester hele gjengen.
Men igjen ligger utfordringene på lur bak hver en sving.
Her kan alt snu seg på grunn av komplekse egeninteresser, korrupte embetsmenn, enorme pengesummer og to regjeringer som begge har skogene fulle av svin.
På amerikansk side er det to nye DEA-agenter, Chris Feistl (Michael Stahl-David) og Daniel Van Ness (Matt Whelan), som står for mye av fotarbeidet og den naive idealismen.
De framstår som versjoner av Peña og Murphy, som hadde samme funksjon i de første sesongene.
Et litt kunstig grep som virker å være der for å tviholde på suksessformelen.
Men det fungerer greit.
De to fyller rollene som rufsete "buddy cops" med hjertet på rett sted, og (i hvert fall) Chris Feistl er basert på en virkelig agent med samme navn.
Pedro Pascals rollefigur er også basert på den virkelige Javier Peña , men i denne sesongen blir hans historie diktet opp for å passe handlingen.
Den virkelige Peña skal ikke ha vært sentral i den videre jakten på Cali-kartellet.
Det er selvfølgelig et grep som trekker Narcos mer mot fiksjonsunderholdningen og som unektelig påvirker troverdigheten til en serie som fortsatt bruker ekte arkivbilder som påstand for at historien er sann.
Jeg kan forstå både behovet og ønsket om å holde på Pedro Pascal for å holde historien helhetlig mellom sesongene.
Og som fortellergrep er det godt serieselskap når en av rollegalleriets mest karismatiske figurer blir forfremmet til hovedrollen.
Tarantino ville nikket begeistret
Historiene som fortelles er spredt over flere personer og flere steder i sesong 3.
Det er et smart grep som tilfører mange nyanser til bildet av narkotikakrigen, men det er også her en merker savnet etter det samlende drivet og fokuset som Pablo Escobars nærvær ga serien i de to første sesongene.
Det blir noen transportetapper, og det er et par av de mindre spennende handlingstrådene som virker å være konstruert for å gi Javier Peña hyppig kontakt med begivenhetene.
Jeg tar meg også i å gå lei fortellerstemmen et par ganger – det er et grep som lett kan bli en hvilepute for enkle forklaringer.
Men det blir aldri mer enn irritasjoner i det store bildet.
Og det nye brede fokuset gir noen virkelig blodige og medrivende øyeblikk.
New York blir en arena hvor Chepe Santacruz har ansvaret for Cali-kartellets forretninger.
Og måten han takler en gjeng puertorikanske konkurrenter på, er av den type scener som kombinerer actionglede og karakterbygging på imponerende vis.
Også Pacho Herrera, som vi har blitt godt kjent med i de foregående sesongene, serverer noen karameller.
Spesielt minneverdig er en hevnseanse tidlig i sesongen.
Hvor latinamerikanske machoidealer får blø utover skjermen på en måte som selveste Tarantino ville nikket begeistret til.
Narcos fortsetter å være en knallgod kombinasjon av historietime og kruttsterk krim.
Det tar ikke mer enn et par strofer av Rodrigo Amarantes smektende vignettlåt Tuyo før jeg sklir rett inn i seriens brutale univers – særdeles vanedannende og perfekt for ei helg på sofaen!
Narcos sesong 3 har premiere på Netflix freadg 1. september.
Alle 10 episodene slippes samtidig.
| 1
|
005405
|
The Deuce S01
Grovt bra.
The Deuce er akkurat det epokedramaet som 70-tallets New York fortjener.
Satt mellom halliker, prostituerte, mafiabosser, korrupte politifolk og slitne filmregissører får vi en drivende god miljøskildring av de forholdene som gjorde det mulig for pornoindustrien å blomstre opp rundt Times Square.
Det hele er fengslende godt skapt og skrevet av David Simon og George Pelecanos, som begge var sentrale skapende krefter bak bådeThe Wire og Treme.
Dialog, væremåter, realpolitikk og handlingstråder veves uanstrengt sammen på troverdig vis.
Og det rike rollegalleriet gir dybde og sårhet til en tematikk som treffer menneskers verste og beste sider.
The Deuce er ikke redd for å være ubehagelig.
Det må den være når den kler gatas og pornoindustriens brutale kynisme naken foran kamera.
Men Simon og Pelecanos er også raus med hjertevarmen, og de har skapt en serie stappfull av kulhet, menneskelig drama, nydelig soulmusikk og en tidskoloritt som sender smaken av New York rett ut til publikum.
Bruker 1. sesong på å bygge grunnlaget
Det er rikelig med både pupper og peniser i starten av The Deuce, men serien lar oss vente på pornoindustrien – her bygges det møysommelig fra grunnen av.
I New York i 1971 slår politiet ned på penetrasjon som vises på film, og sex er først og fremst en vare som selges på gata – håndtert av hardtslående og velkledde halliker.
Det er denne verden vi følger.
Som i The Wire er rollegalleriet fult av godt skrevne rollefigurer som alle tyter over av personlighet, sosiolekt og relaterbare utfordringer.
Vi bruker mye tid sammen med bartenderen Vincent Martino (James Franco).
En sympatisk, men lastefull type som prøver å finne økonomisk fotfeste mellom de stadige slagene han får fra sin ekteskapstrøtte kone og sin gjeldstyngede tvillingbror Frankie (som også spilles av James Franco).
Den dobbeltrollen starter litt stivt for Franco, men etter hvert imponerer han med sin tolkning av de to brødrene.
Begge stappfulle av italiensk sjarm og gatesmarthet, men med to helt forskjellige personligheter i bunn.
Vi blir også godt kjent med Eileen "Candy" Merrell (Maggie Gyllenhaal) som er en selvstendig og smart alenemor som prøver å bytte ut prostitusjon med noe tryggere – og ser glimt av muligheter i endringene som skjer i New Yorks filmverden.
Dette er en serie som puster i takt med sine rollefigurer og sin historier.
Og selv de mest usympatiske og avstumpede individene får vist fram sin menneskelighet og sine årsaker.
Vi bryr oss om disse menneskene, og de utgjør grunnsteinene i en medrivende epokeskildring som fortsetter å snurre i hodet mitt lenge etter at rulleteksten går over skjermen.
Epokeserien som New Yorks 70-tall fortjener
For meg som er spesielt glad i New Yorks gateliv på 70-tallet, er dette en gavepakke av musikk, stil og referanser.
Soundtracket er integrert i fibrene til denne serien og spenner fra Curtis Mayfield på åpningsvignetten, via Velvet Underground på collegeradioen til en fortellende vakker "These Ain't Raindrops" av James Carr.
Og både aligatorsko, samtaler om Nixon som hallik og nikk til Gordon Parks sjangerklssiker Super Fly (1972) gjør at seriesmaksløkene min gurgler av fryd.
Fortellergrepene er ofte elegante og effektive.
En megetsigende telefonsvarer blir lydsporet til savn og hverdagstragedier, og plakater av amerikanske drømmer får henge som håp i et rom preget av livets bitre realiteter.
Og for de som ble litt skuffet av HBOs storsatsing Vinyl, og det faktum at musikkdramaet, som også var satt til New York, forsvant fra skjermen etter kun en sesong, så lover dette til å bli den epokeserien det store eplet fortjener.
60-tallet satt som et skudd hos reklamebransjen på Madison Avenue, 70-tallet skinner et godt stykke lenger ned på Manhattan.
Kvinnesynet som vises fram i The Deuce er ofte både vondt å se på og vondt å ta inn over seg.
Med mindreårige som blir byttet som om de var fotballkort mellom halliker, og et forvrengt patriarkalsk syn på mannen som "eier og forsørger".
Men det oppleves realistisk i en serie som er mer opptatt av å vise fram virkeligheten til publikum, enn å ta et konfronterende oppgjør med den.
Serien klarer også å fange opp at tidlig 70-tall var en brytningstid i det amerikanske samfunnet som bringer både nye kulturuttrykk, nye tanker rundt kjønn og identitet, en gryende feminisme og sårt tiltrengte holdningsendringer ut til folket i gatene.
Legger opp til en omfattende fortelling
The Deuce er ikke langt unna toppkarakteren hos meg, men den er ikke helt uten svakheter.
Et par av rollefigurene blir henvist til karikerte stereotypier, og jeg savner noen elementer i skildringen av hallikmiljøet.
Selv om gatelivet så absolutt er livsfarlig i denne serien, så virker det å være en litt for liten gruppe mennesker som får være veldig alene i en stor og farlig by.
Men det kan være mine serieforventninger som gjør at jeg leter etter større haier i skyggene, og at virkeligheten faktisk er godt ivaretatt i Simon og Pelecanos versjon.
Selv om serien er fiksjon, så har de hatt gode konsulenter med på laget – og The Deuce gir et bestemt inntrykk av vise det som kunne ha skjedd.
Ifølge HBO skal The Deuce følge pornobransjens reise inn i midten av 80-tallet.
Det kan bety mange sesonger med en gjeng jeg er klar for å tilbringe all den tid jeg får sammen med.
For dette var en grovt bra start.
Pilotepisoden av The Deuce er tilgjengelig på HBO Nordic nå.
Nye episoder kommer hver mandag fra 18. september.
Denne anmeldelsen er basert på hele sesongen.
| 1
|
005406
|
BoJack Horseman S04
Høydepunktene er bedre enn noensinne.
I sesong 4 av Bojack Horseman får vi nok en gang muligheten til å utforske dybdene av menneskets natur gjennom øynene til en alkoholisert, desillusjonert og selvsentrert hest.
Nok en gang fungerer det også forbløffende godt.
Til tross for et par episoder som ikke helt følger nivået til resten, er sesong 4 av denne serieperlen som helhet helt på høyde med det vi har sett før fra livet i Hollywoo.
Og ja, det skal skrives "Hollywoo".
Ser seg tilbake
BoJack Horseman handler om en avdanket sitcomstjerne med samme navn - en slags moderne kong Midas, som har en egen evne til å forvandle alt han er borti til dritt.
Serieskaperne har gjennom de første tre sesongene vist en egen evne til å forvandle BoJacks personlige nederlag til herlig humor, i det han kjemper for å holde seg relevant, samtidig som han hviler på 90-tallets laurbær.
Vi blir tatt med lenger tilbake i tid, og dypere inn i BoJacks indre liv enn noen gang.
I sesong 4 blir BoJack bedre kjent med røttene sine, noe som gjør at vi blir bedre kjent med BoJack.
Samtidig følger sesongen Mr. Peanutbutters politiske debut, Todds evinnelige søken etter en forretningsidé som ikke er fullstendig idiotisk, Dianes personlige og profesjonelle kamp for integriteten og Princess Carolyns forsøk på å stifte familie.
Fargerik verden
Dialogen er på sedvanlig vis pepret med popkulturelle referanser, ordspill og konstante stikk i siden til "Hollywoos" forfengelighet.
Manuset er velskrevet og intelligent, noe skuespillerne får fram med glans.
Detaljnivået i BoJack Horseman er like imponerende som før.
Serieuniverset føles levende og fargerikt, mye fordi det nesten alltid er noe å legge merke til i bakgrunnen.
Det kryr også av gjesteopptredener fra kjente skuespillere, som alle spiller seg selv med et selvironisk glimt i øyet.
Jessica Biel nekter å innrømme at hun er en b-kjendis og blir på et tidspunkt gal, Zach Braff er en litt for selvtilfreds Prius-sjåfør, og Paul Giamatti gjør den beste Paul Giamatti-parodien jeg har sett.
Mørket er morsomst
Serien leker med forskjellige animasjonsstiler og fortellerteknikker underveis.
Flere av episodene er bygd opp av tilbakeblikk, og måten disse flettes sammen med samtiden på er veldig elegant.
Noen av episodene i sesong 4 skiller seg ut som noe av det aller beste serien har kommet med.
De mørkeste, tristeste og mest patetiske sekvensene griper tak i følelsesregisteret mitt på måter jeg nesten ikke føler meg komfortabel med i en animasjonsserie om en hest.
De mørkeste episodene er også de desidert morsomste.
Selv når jeg ikke har lyst, tvinger serien meg til å le høyt.
I en av episodene får vi for eksempel høre hvordan BoJack tenker.
Hans selvdestruktive indre monologer og halvlogiske resonnementer er triste, men også fantastisk morsomme.
Det er noe eget med en serie som tvinger deg til å elske mistanken om at du er et dårlig menneske.
Hest er best
Den herlige blandingen av lun humor og kald realisme, intelligent satire og tørre ordspill, forfriskende ærlighet og direkte smertefull ærlighet, gir BoJack Horseman en nerve jeg ikke finner andre steder.
Serien sliter litt med å opprettholde denne nerven når BoJack selv ikke er involvert.
Enkelte episoder i sesongen blir brukt til å bli bedre kjent med de andre figurene.
Og selv om jeg i utgangspunktet liker hele figurgalleriet, er noen litt vanskeligere å bry seg om enn andre.
Jeg har ikke lyst til å mate BoJacks allerede stappmette 90-tallsego, men jeg må likevel innrømme det:
Hollywoo er et bedre sted når alt handler om BoJack.
Sesong 4 av BoJack Horseman er tilgjengelig på Netflix fra 08. september.
| 1
|
005407
|
Better Things S02 E01 – E03
En av de beste familiekomediene på TV.
Better Things var en av mine favorittdramedier fra i fjor.
Det er en av flere ferske halvtimesserier (Transparent, Atlanta, Master of None, Louie) som utfordrer den amerikanske sitcom-malen og blander frisk og ærlig komikk med ektefølt og sår dramatikk.
Ved å bruke seg selv som utgangspunkt og hovedperson for en fiktiv familie, har Pamela Adlon (som har skapt serien sammen med komikerkollega Louis C.K.) virkelig klart å funnet en troverdig grunntone i en serie som nekter å følge noen sjangeroppskrift.
I starten av sesong 2 lekes det igjen med både tempo, stemninger, dramaturgi og fiksjonslogikk i en hjertevarm og finstemt verden som nok en gang treffer meg rett i trivselssentralen.
Går ikke for den enkle feelgood-humoren
Det er hverdagsproblemene og hverdagsgledene som igjen danner grunnlaget når vi vender tilbake til hjemmet til Sam (Pamela Adlon) og hennes tre døtre.
16-åringen Max (Mikey Madison) går i bresjen for de poengterte konfliktene.
Hun har innledet et forhold til den 35 år gamle Arturo (Arturo del Puerto).
Den globetrottende spanjolen blir raskt et irritasjonsmoment for resten av familien med sin brautende romantikk.
Og det hjelper lite at han drar med seg sin sexfikserte bror, som forsøker å kurtisere Sam.
Det er denne typen konfronterende og tilspissede uromoment som stadig rammer familien vår.
Situasjoner som tradisjonelt skal få TV-publikummet til å le av det drøye og unormale, før "krisen" avverges og vi går tilbake til normalen.
Men Better Things søker ikke etter enkle og tydelige løsninger, og serien søker ikke å finne tilbake til en normaltilstand etter hver episode.
Her er det ingen heterofil familienorm som tilsier at en alenemors utfordringer kan løses ved innførselen av en farsfigur, eller at lengsler og konflikter forsvinner selv om det kommer rulletekst.
Dette er en serie som vil ta inn over seg virkelighetens utfordringer uten TV-komediens tradisjonelle feelgoodrammer – og det er her Better Things er på sitt vondeste og morsomste.
Gode samtaler, nydelige stemninger
Til tross for høy temperatur og stadige krangler, er det en serie som oppleves behagelig og som sniker seg lavmælt inn under huden min.
Det er alltid rom for den gode samtalen.
Ikke bare er replikkene velskrevet, praten får også puste naturlig.
Adlon skifter gjerne rom, og lar dialogen gå over flere scener og settinger.
Det øker troverdigheten og gjør at omgivelsene får lov til å prege rollefigurene på en måte som kjennes naturlig og som gir serien nerve og variasjon.
En del av scenene bygges opp og inn i hverandre på imponerende vis.
Enten det er en liten detalj inne i en kompleks husfestscene, eller det er dagdrømmesekvenser som blander musikk og tette ansiktsuttrykk for å utvide historiens følelsesmessige klangbunn – dette er en serie full av nydelige stemninger og smarte motiver.
Som serieselskap er dette en gjeng jeg stortrives sammen med.
Jeg blir overrasket, jeg koser meg og det er en serie som virkelig får meg til å føle det som rammer menneskene på skjermen.
Sammensettingen av rollegalleriet er komponert på en måte som lar de ulike personlighetene blomstre.
Olivia Edward, som spiller minstejenta Duke, er noe av det mest sjarmerende jeg har sett av en barneskuespiller i en komiserie.
Og Pamela Adlon har ristet av seg skyggen fra Louie og er en av de kuleste og mest naturlig relaterbare komikerne på skjermen om dagen.
Better Things sesong 2 har premiere på HBO Nordic fredag 15. september med ukentlige episoder.
Der ligger også hele sesong 1 ute.
Denne anmeldelsen er basert på 3 av 10 episoder.
| 1
|
005411
|
Mindhunter S01 E01 – E02
Et fascinerende stykke FBI-historie.
Mindhunter starter fengende med velskrevne samtaler som sirkler rundt de forskrekkende og mest makabre delene av det mennesker gjør mot hverandre.
Serien tar for seg hvordan et lite miljø innad i FBI utviklet nysgjerrigheten for å bedre forstå hva som motiverer og driver metodiske seriemordere til sine grusomme og tilsynelatende tilfeldige drap.
I et amerikansk 70-tall sjokkert og preget av ondskapen til beryktede mordere som Charles Manson, Ted Bundy og Son of Sam er det fascinerende å se hvordan akademiske perspektiver og nye oppfatninger av menneskets psykologi tvang fram store og viktige endringer i FBIs håndtering og forståelse av den antatt "gale" seriemorderen.
Serien er basert på "true crime"-boken Mind Hunter:
Inside The FBIs Elite Serial Crime Unit som er skrevet av Mark Olshaker og tidligere FBI-agent John E. Douglas og går rett inn i en veldig spennende brytningstid for FBI.
Douglas (som er en smarting som har inspirert flere fiktive FBI-agenter) er selv en stor del av inspirasjonen til seriens hovedperson agent Holden Ford, og serien har tydelige bånd til virkelige personer og hendelser.
Akademia vs. etterforskning
Den idealistiske og lett naive agenten Holden Ford (Jonathan Groff) får etter en mislykket gisselforhandling beskjed om å forlate felten og begynne som lærer på FBI-akademiet på Quantico, Virginia.
Med en stor nysgjerrighet for umotiverte drap og psykologiske profiler, starter han en kamp mot gamle inngrodde FBI-oppfatninger for å bedre forstå seriemorderens hvem, hva og hvorfor.
Det innebærer stor motstand fra egen ledelse, og mye forakt fra både rekruttene og politifolkene han underviser.
Men Ford får etter hvert kontakt med både universitetsmiljø og smarte kolleger, og begynner så smått med sine egen undersøkelser på feltet.
Spennet mellom de akademiske språket og hvordan det må oversettes og forenkles til praktiske og forståelige etterforskningsmetoder, gir god energi og spenning i seriens første episoder.
Det spriket blir et symbol for den motviljen og skepsisen som lå gjensidig mellom hardbarka etterforskere og et universitetsmiljø med stor skepsis til et forutinntatt og konservativt amerikansk etterforskningsapparat.
For publikum blir denne konflikten løst på en kløktig måte.
Mange av oss, meg selv inkludert, trenger de enkle forklaringene for å forstå hva det faktisk snakkes om.
Samtidig skildrer serien politifolkene litt "dummere" enn de trenger å være slik at vi tydelig ser utfordringene som Ford møter – og slik at vi kan føle oss litt smartere i sofakroken.
Når det er sagt er deler av denne dialogen litt vel forklarende i stilen.
Serien mater av og til publikum med teskje for å vise tydelig at "sånn var holdningene på 70-tallet".
En gryende "buddy cop"-bromance
Respekten og det gryende vennskapet mellom Holden Ford og hans partner, den gatesmarte FBI-veteranen Bill Tench (Holt McCallany), gir serien lunhet og varme – noe som gjør godt i den ellers grelle tematikken vi omringes av.
Men det sitter ikke fra første stund.
Jonathan Groff (Looking, Frost) bruker første episoden på å lande Ford-figuren.
Han er litt corny og enkel i både dialog og væremåte i innledningen, men når han finner formen er han både sjarmerende og kledelig usikker i møtet med både kunnskap og mennesker.
David Fincher er produsent for Mindhunter (sammen med blant andre Charlize Theron), og han har også regien på de to første episodene.
Han har tidligere vist at han har et utmerket håndlag med både seriemorderfortellinger og Netflix-seriens bingevennlige fortellerstil.
Med Mindhunter legger han seg noen hakk unna den intense stilen i Seven og den tilskrudde dramatikken i House of Cards.
Her er det samtalens kraft og den gradvise påvirkningen gode argumenter kan ha, som får det til å svinge.
Spesielt er dialogen mellom fiksjonsutgaven av kvinnemorderen Edmund Kemper (imponerende framført av Cameron Britton) og Ford en herlig creepy og velskrevet duell.
Det er ikke malplassert, men likevel litt cheesy at Talking Heads "Psycho Killer" får breie seg på soundtracket, men ellers har serien en god balanse mellom fornøyelige montasjer, en kul og tobakksvennlig 70-tallskoloritt og et par morsomme nikk til andre FBI-serier med kjellerkontor.
Det er litt vanskelig å se hvordan tempoet og balansen mellom den overordnede historien, de konkrete etterforskningene og rollefigurutviklingen blir etter to episoder.
Starten bruker mye tid på å sette opp de ulike miljøene vi skal følge, og her er det litt smålugging i kjemi og noen antydninger til krimklisjeer.
Men etter to episoder klør jeg etter å se mer.
Er du fascinert av utviklingen av etterforskningsmetoder, FBIs mytologi og grusomhetens irrganger, så har Mindhunter virkelig potensial til å bli en godbit i høstmørket.
Mindhunter har premiere på Netflix den 13. oktober.
Anmeldelsen er basert på 2 av 10 episoder.
Serien er allerede fornyet for en 2. sesong.
| 1
|
005414
|
Godless S01
Den beste serien fra ville vesten siden Deadwood.
Jeg må med en gang bare erkjenne at jeg er svært glad i westernfilmer og -serier.
Fra klassikere med John Wayne og Clint Eastwood via alternative perler som Dead Man til mer dyptpløyende miljøskildringer som Deadwood.
Jeg simpelthen elsker den ville vesten, de enorme landskapene, de skitne saloonene, de fåmælte antiheltene og den brutale mytologien – i Godless får jeg en herlig dose av alt sammen.
Serien er ikke like sterk i replikken og like saftig i rollefigurenes karaktertrekk som Deadwood.
Men dette er et blinkskudd av en westernserie som både skinner i sjangerdrakten og som svinger godt som spennende kruttrøykdrama.
En by, en bande og et håpløst utgangspunkt
Settingen er i New Mexico i 1880-årene, hvor både loven og troen har tunge kår.
Den lille gruvebyen La Belle har mistet nesten alle sine menn i en ulykke.
Sånne uheldige omstendigheter tiltrekker seg et digert gruveselskap som presser på for å kjøpe sølvgruven for en rimelig penge.
Ekstra inspirert til grådighet siden byen nå stort sett er befolket av kvinner, og tilsynelatende kun har en halvblind sheriff (Scoot McNairy) og hans eplekjekke assistent (Thomas Brodie-Sangster) som beskyttere.
Samtidig er den nådeløse banden til Frank Griffin ute på leting etter sin tidligere kollega Roy Goode (Jack O'Conell), som gjemmer seg i traktene.
Legg til kyniske journalister, misforstått religion, raseskiller, ulike indianerstammer og noen ondskapsfulle typer som kunne ramlet rett ut av Nick Caves mordballader, så har du ingredienser nok til å skjønne hva slags gryte serieskaperne Scott Frank og Steven Soderbergh koker opp.
Grunnvannet som gir næring til hele serien, er nybyggertidens usikkerhet og USAs ustødige formative år.
Noe også noen norske familier får oppleve.
Immigranter fra Skandinavia er et av de mange miljøene vi er innom på denne reisen i USAs tilblivelsesmytologi.
Jeff Daniels er uhyggelig god til å være ekkel
I et kruttsterkt rollegalleri, er det flere som stikker seg ut som høydepunkt.
Jeff Daniels er uhyggelig god som den livsfarlige bandelederen Frank Griffin.
Daniels har en tilstedeværelse og en stjernekraft fra tidligere roller som forsterker Griffins lederegenskaper og sølvtunge.
Og rollefigurens gudekomplekser og grusomheter gjør hans forvrengte selvbilde til et grotesk og fascinerende skue.
Godless kaster av seg westernsjangerens kjønnsstereotypier.
Dette er en serie hvor kvinnene bærer like mye av både skjermtiden og helterollene som mannfolkene.
I tillegg til en vidunderlig rar tysk kunstner, er rancheren Alice Fletcher (Michelle Dockery) og borgermesteren Mary Agnes (Merritt Wever) to av seriens tøffeste rollefigurer.
Jeg er spesielt svak for den treffsikre og replikksterke Mary Agnes – som også er utstyrt med byens beste "bullshit"-filter.
Scoot McNairy (Halt and Catch Fire) er igjen ypperlig som den tverre og hjertegode sheriff Bill McNue.
I tillegg finner vi sterke kort som Sam Waterston (Law & Order og En vakker dag) og Kim Coates (Sons of Anarchy) i biroller som det umiddelbart smaker typete typer av.
Det er nesten en fornærmelse mot resten å gi seg her, men det får si sitt at jeg ikke kan sette fingeren på en eneste skuespillerprestasjon som lugger i denne serien.
Med et ørlite unntak for et rimelig sadistisk tvillingpar som presenteres litt tegneserieaktig.
Åpne landskap med rom til ettertanke
Samlet oppleves Godless syv episoder som en lang og god film.
Der serieformatet gir oss mulighet til å virkelig bli kjent med både rollefigurene, deres bakgrunnshistorie og deres drømmer og redsler i sitt nytt land.
Miniseriens åpne fortellerstil brukes også til god effekt.
Her skvises ikke historien inn i en dramaturgisk diktert episodestruktur.
Hver episode får leve sitt eget liv og puste i sitt eget tempo.
Det er givende for en fortelling som trives i åpent terreng.
Utseendemessig så er dette en serie som bruker westernsjangerens brede kinoformat til å fange opp både grandiose landskap og folkets plassering i den massive ville vesten.
New Mexico er en av USAs største stater i areal, og landskapet, menneskene og stemningene sys sammen på vidunderlig vis i Steven Meizlers stilrene foto.
Her snakker Godless et filmspråk som faller naturlig for serien.
Formatet er godt egnet til å gi rom til ettertanke etter hvert som vi møter både personer og situasjoner som er egnet til refleksjon.
Selv om jeg vil holde Deadwood noen hestehår over Godless (her er det jo ingen Al Swearengen i saloonen), så er dette innertier for min seriesmak.
En støvete, mørk, lun og velbalansert præriereise som passer like godt til morgenkaffen som til kveldsdrinken.
Godless har premiere på Netflix den 22. november.
Anmeldelsen er basert på alle 7 episodene.
| 1
|
005415
|
The Punisher
Ikke for sarte sjeler.
Jon Bernthals The Punisher var det beste med sesong to av Daredevil.
Nå er han tilbake som hovedrollen i sin egen serie, og dette er det beste jeg har sett fra Marvels serieunivers siden Jessica Jones i 2015.
The Punisher er knallhard, sår, morsom og trist, og har en historie som engasjerer hele veien.
Serien går i klisjéfella ved et par anledninger, men dette er jevnt over svært god underholdning som på ingen måte er for sarte sjeler.
Brutal vold
For du kan ikke ha en ømfintlig mage hvis du skal se The Punisher.
Jeg er ganske immun mot blod og gørr på film, men serien har et par scener som var så brutale at jeg nesten ble kvalm – type The Mountain og The Viper i Game of Thrones-brutalt, for deg som har sett, og hørt(!) den skvisen.
The Punisher er imidlertid mer tilbakeholden med volden denne gangen, ikke i råhet, men i mengde.
Der Frank Castle var på en rasende drapstokt i blodtåka i Daredevil, er han mer kontrollert denne gangen.
Han holder raseriet sitt stramt i nakkeskinnet, men når det endelig glipper er det en desto mer hardtslående straff som blir utdelt.
Det er mer hender og kniv enn skytevåpen denne gangen.
Volden er tett på – kroppslig og hemningsløs.
Starter nytt hevntokt
Frank lever under nytt navn i New York.
Han har kastet den skuddsikre vesten med den hvite hodeskallen og forsøker å komme seg videre i livet.
Men å drepe alle som var involverte i mordet på familien hans har ikke gjort savnet etter dem lettere å takle.
Spøkelsene i livet hans er i høyeste grad til stede og Frank sliter med å leve når de er døde.
I Homeland Security forsøker samtidig agent Dinah Medani (Amber Rose Revah) å avsløre korrupsjon og krigsforbrytelser i forbindelse med drapet på en venn av henne i Afghanistan.
Bevisene leder i retning av den hemmelige spesialstyrken Frank var en del av.
En video med inkriminerende innhold har blitt forsøkt begravd av mektige mennesker.
Hackeren Micro (Ebon Moss-Bachrach) har forsøkt å publisere materialet, men har i likhet med Frank måttet spille død for å beskytte kone, barn og sitt eget liv.
Når overvåkeren Micro oppdager at Frank fortsatt er i live tar han kontakt for å få hjelp til å hvitvaske seg selv, samtidig som han gir Frank en grunn til å starte et nytt hevntokt.
Balanserer på kanten av klisjéstupet
Rollefigurene i serien er typer vi har møtt mange ganger før.
Du har den eksentriske hackeren, den kalde etterforskeren som ikke tør slippe noen innpå seg, maktmannen som elsker å bli dominert, den sleske damebedåreren og dukkeføreren som trekker i trådene i bakgrunnen.
Den dysfunksjonelle helten/antihelten er jo også en arketyp vi har sett mye til på superheltfronten det siste tiåret.
The Punisher tar i bruk en rekke antihelttroper og kunne derfor fort ha blitt bare enda en klisjé på den fronten.
Serieskaper Steve Lightfoot setter imidlertid rollen inn i en større sammenheng.
Frank er ikke bare en fyr på hevntokt, han er en krigsveteran som er dypt skadet etter det han har opplevd.
Serien forsøker å være en kommentar på hva krig gjør med deg, og hvordan USA behandler sine veteraner, og jeg synes det fungerer.
Perfekt for rollem
Det hjelper selvfølgelig også på at Jon Bernthal er strålende i rollen.
Han er troverdig i alle nyansene av Franks følelsesliv.
Det ville blikket til Frank når raseriet setter inn er skremmende, den dype smerten i fjeset hans når han tenker på familien er hjerteskjærende, og lunheten i de lavmælte latteren hans når mennesket bak volden kommer til overflaten er varmende.
Bernthal er som skapt for rollen og han imponerer meg ved flere anledninger i løpet av serien.
Holder Marvel-universet på avstand
Etter Iron Fist og The Defenders har jeg begynt å bli lei Marvels TV-serier på Netflix.
Derfor er det forfriskende at The Punisher har distansert seg noe fra resten av universet, det er så utrolig deilig å slippe mer fjas fra «The Hand»!
Ingen av de andre superheltene dukker opp denne gangen, de blir ikke omtalt, og Karen Page er den eneste rollefiguren utenom Frank som er hentet fra Daredevil.
Siden Frank ikke har superkrefter er dette heller ingen superhelthistorie.
Dette er et actiondrama, ispedd en liten dose «buddycop»-humor, som låner fra etterforskningsserien i måten historien fortelles på.
Krysser fingrene for mer
The Punisher er knallhard og god underholdning.
Serien kunne har vært et par episoder kortere for å holde spenningsnivået oppe i enda større grad, men jeg henger med hele veien.
Med flere gode skuespillere på laget sammen med Bernthal er det lite som skurrer når det gjelder kjemi og dynamikk mellom rollefigurene.
I tillegg er lydbildet er rått, musikken hardtslående, og jeg legger ikke skjul på at det er dritkult når the Punisher endelig drar frem slegga i første episode, for å hamre litt rettferdighet inn i skallen på en drittsekk.
Uten at jeg har full innsikt i kulissene hos Netflix, sies det at the Punisher fikk sin egen TV-serie kun fordi fansen likte rollefiguren så godt i Daredevil.
Selv var jeg blant dem som jublet da nyheten om Jon Bernthal som hovedrolle i egen TV-serie kom.
Og når rulleteksten gikk over skjermen etter siste episode i The Punisher, satt jeg og krysset fingrene for at dette ikke er siste gangen vi ser Bernthal som hevneren i TV-ruta.
| 1
|
005418
|
The Marvelous Mrs. Maisel S01
En herlig og sprudlende serie.
The Marvelous Mrs. Maisel er en positiv overraskelse i vintermørket.
Serien tar oss med til standup-scenen i New York på 50-tallet og innehar en av de mest sjarmerende hovedrollene på skjermen i år.
Serieskaper Amy Sherman-Palladino (Gilmore Girls) har laget en lun fortelling med snert, som jeg virkelig koste meg med gjennom de åtte episodene i sesongen.
The Marvelous Mrs. Maisel er rett og slett skikkelig trivelig.
Drita husmor med mikrofon
Miriam “Midge” Maisel (Rachel Brosnahan), lever et perfekt liv på the Upper West Side i New York.
Hun kommer fra en rik jødisk familie, er gift med Joel, som også kommer fra en rik jødisk familie.
De har to barn – én gutt og én jente – og anklene hennes er tynnere enn leggene hennes, takk Gud.
Midge er perfeksjonist og kontrollfrik, men lever likevel i sus og dus helt til sjokket en dag treffer henne som et smekk i trynet – Joel forlater henne til fordel for den yngre sekretæren sin.
Full som en bryggesjauer havner Midge på Joels faste pub, der han har gjort noen spede forsøk på standup.
Iført nattkjole snubler hun seg opp på scenen, griper mikrofonen og lirer av seg noen fraser om hvilken jævel mannen hennes er, publikum elsker det og Midge blir oppdaga av pubbens bookingansvarlig Susie (Alex Borstein).
Et levende New York
The Marvelous Mrs. Maisel har en fin 50-tallskoloritt som entusiaster av tiåret kommer til å elske, ikke minst hvis du er glad i mote.
Miriam og moren har en fabelaktig garderobe med tidsriktige kjoler, kåper og tilbehør.
Forfengelige Midge sparer ikke på noe når hun pynter seg, og det er en fryd å se så mye flotte stoffer, farger og fasonger.
Handlingen finner sted i 1958, ikke langt unna perioden vi så i første sesong av Mad Men, men der Don Drapers New York var kaldt og trist, er Miriams New York et levende og fargerikt sted fullt av muligheter.
The Marvelous Mrs. Maisel gir meg en smak av Broadway i hvordan byen skildres og ikke minst akkompagneres av musikallåter, storbandmusikk og jazz.
Stereotypier og klisjeer
Amy Sherman-Palladino henter inspirasjon fra sine jødiske røtter til serien og spiller på vante stereotypier om rike jøder.
Familielivet kan tidvis bli litt for karikert, men det er også mange fine nyanser her.
Samspillet mellom Miriams mor og far, spilt av Marin Hinkle (Two and a Half Men) og Tony Shalhoub (Monk), er gøy å følge utviklingen på, og faren Abe var spesielt en figur jeg likte å bli bedre kjent med.
Han fremstår som en noe nevrotisk mann med et stort ego, men har også myke og artige sider vi får oppdage underveis.
Selve plottet for handlingen er en klisjé i seg selv, mannen som forlater kona for den yngre sekretæren har vi alle sett før.
Men klisjeer har blitt det for en grunn, og fortellingen virker troverdig i tiden serien foregår i.
Svinger skikkelig
Siden serien handler om komikere på 50-tallet er det ikke akkurat banebrytende humor som serveres i The Marvelous Mrs. Maisel.
Midge sine sett er ikke hysterisk morsomme, men jeg ble ordentlig underholdt og lo mye i løpet av serien.
Midge er ikke basert på en virkelig person, men i løpet av sesongen dukker det opp ekte navn fra 50-tallets standupscene, og serien gir oss et spennende innblikk i hvordan politiet hanket inn komikere for dårlig oppførsel hvis de ble for drøye på scenen, og såkalte «party records», opptak av “usømmelige” komikersett som ble solgt under bordet.
Det er en spennende verden, men de første to episodene av sesongen er litt treige.
Rollefigurer og plott skal etableres og det tar derfor litt tid før serien kommer ordentlig i gang.
Men når den først kommer i gang så svinger det virkelig.
Gjerne til toner fra Peggy Lee, Anthony Newley eller Barbra Streisand.
Forelsket i Midge
Etter hvert som vi blir kjent med Miriam blir serien en fryd å se.
Hun er skarp, vittig, selvopptatt, selvoppofrende, frekk, pertentlig og utrolig sjarmerende.
Rachel Brosnahan gjør sin første hovedrolle med Midge, og etter denne opptredenen kan jeg garantere deg at det ikke blir hennes siste.
Brosnahan er perfekt i rollen, hun har upåklagelig komisk timing og er troverdig i alle ledd selv om det er en ganske outrert rollefigur hun spiller.
Alex Borstein er også fin i rollen som Susie, som etter hvert blir manager for Midge.
Hennes røffe fremtoning er en fin kontrast til Miriam, og den gode kjemien og timingen de har sammen gjør mange gode scener i sesongen.
The Marvelous Mrs. Maisel er lettsett og bingevennlig, men vær obs – det er tross alt skaperen av Gilmore Girls som har laget dette.
Så hvis du blir sliten av vittige rollefigurer som snakker fort og mye, så bør du kanskje dosere ut The Marvelous Mrs. Maisel i porsjoner.
Men jeg er fullstendig forelsket i Brosnahans Midge og angrer allerede på at jeg så hele sesongen i ett smekk og dermed ikke har flere episoder å kose meg med.
| 1
|
005420
|
Hvite gutter S01 – Sesongpremiere
Har et drag av tam Judd Apatow over seg.
Hvite gutter starter med bildet av noen uregjerlige grønne buskvekster som stikker ut av et hvitt eiendomsbeskyttende gjerde.
Det er kanskje ment å være et symbol på våre elleville hovedpersoners rolle på Oslos vestkant, men dessverre er dette en helt middels humorserie om ungdomstid på overtid som hverken krysser grenser eller rufser til fasaden noe nevneverdig.
I hvert fall ut fra første episode å dømme.
Vi i pressen fikk kun tilgang til pilotepisoden for anmeldelse, så her tar jeg forbehold om at kvaliteten kan gå både opp og ned utover i sesongen.
Humoren er trygt plassert innenfor tradisjonell vitsing om den rike vestkanten.
Og både dialogen og situasjonskomikken har et drag av tam Judd Apatow (Knocked Up, The 40-Year-Old Virgin) over seg.
Det serveres noen lysglimt som gjør at jeg kommer til å henge med videre.
Henrik Mestad er god som karikert midtlivskrise, og vennegjengen vi følger har potensial til å bli lunt og godt selskap.
Serien er også frisk i den visuelle stilen.
Handlingen får en avslappet realisme gjennom å filmes ute i den ekte verden.
Det gir en kledelig gjenkjennelighet til de kleine situasjonene.
Langt fra Montebello
Vennene Leo (Johannes Roaldsen Fürst), Jens (Eirik Hvattum), Herman (Torjus Tveiten) og Mathias (Jørgen Evensen) er i andre halvdel av 20-årene.
De studerer fortsatt på Blindern og bor i kollektiv sammen.
For meg er det lite som stikker seg ut ved akkurat den settingen, men på beste vestkant er dette, ut fra traileren og seriebeskrivelsen, noe som skurrer hos både foreldre og venner.
Vi blir kjent med gjengen i det de ankommer den årlige "Dagsfylla"-festen, bare for å oppdage at de ikke er invitert.
Gamle klassekamerater, nå med jobb og høy stettglassføring, har byttet ut studietidens utskeielser med nettverking i hagen – og der er ikke hoiende studenter som gulper i seg sprudlevann fra jumboflasker særlig velkommen.
Men våre gutter gir ikke opp dagsfylla uten kamp, og vi blir med disse vestkantens underdoger på leting etter nye festmarker.
Hvite gutter er milevis fra Heisann Montebello-prosjektet til Karpe Diem som gikk løs på vestkanten med poengtert humor, kreativitet og brodd.
Dette er mer uskyldig russerevymoro som ikke sparker særlig hardere fra seg enn å gjøre narr av kostbare drikkeleker og drite ut en bøllete soss med "fake" skjorte.
Serien pirker såvidt borti den sårheten som kan treffe unge voksne outsidere, og det er tilløp til treffende komiske betraktninger på øvre hvit middelklasses bekostning, men det smeller aldri ordentlig i pilotepisoden.
Avhengig av at vennegjengen setter seg
Etter første strøk ser det ut til at Hvite gutter maler vennegjengen sin etter amerikansk feelgoodoppskrift à la Hangover, med veldig velkjente typer.
Dette firkløveret har nerden, den rølpete partygutten og to ganske normale karer hvor den ene er litt pertentlig og den andre er litt blåøyd.
De fire hovedrolleinnehaverne er også seriens manusforfattere, og det er absolutt tegn som tyder på at de har skrevet seg selv et godt rollegalleri.
Her er det glimt av god kjemi og sympatisk kjekling som gjør at dette kan bli en fin gjeng å henge med utover i serien.
Spesielt Torjus Tveitens figur Herman får litt dybde i pilotepisodens siste del – en finstemt avslutning lydlagt av den flotte Take Me Home, Country Roads.
Her viser serien at den har mer å spille på enn etablert pappagutthumor.
Og hvis det kommer mer av den typen figurutvikling, så kan dette bli stemningsfullt og akkurat passe vondt å le av.
Drøye 20 minutter er som sagt alt for kort tid til å gi en tilstrekkelig dom over Hvite gutter.
Sesongpremieren spenner opp et lovende premiss, men innenfor vestkantens hvite stakittgjerder forsyner ikke serien seg av mer enn de lavthengende humorfruktene.
Pilotepisoden er full av fengende popmusikk og fuktige festmontasjer, men er nesten fri for konflikter.
Det blir fort kjedelig i lengden.
Men ut fra trailere, og seriens tilstedeværelse på sosiale medier, ser det ut til at det kommer trefninger med både bekymrede foreldre, økonomiske problemer og oppgitt omgangskrets.
Og det trengs hvis Hvite gutter skal bli noe mer enn bare lettbeint og lett glemt.
Hvite gutter har premiere på Dplay den 7. januar.
Den vil også komme på TVNorge til våren.
| 0
|
005422
|
The End of the F***ing World
En nydelig og artig fortelling om to outsidere som må finne seg selv.
Jeg hadde ikke hørt om The End of the F***ing World før den ble lagt ut på Netflix 5. januar, uten noen reklamekampanje for serien i forkant.
Men dette er ikke en serie som bør forbigås i stillhet, for The End of the Fucking World (som jeg kommer til å skrive heretter) er britisk seriekunst på sitt beste.
Road movie, oppvekstskildring, krimfortelling, komedie – det er litt vanskelig å definere hva The End of the Fucking World er fordi den blander ulike sjangre i én herlig miks.
Men uansett hvordan man velger å klassifisere den, så er dette en sær, rar, voldsom, sår, morsom og fin serie.
Og midt oppi det hele står to rollefigurer som man kanskje egentlig burde hate, men som det er umulig å ikke elske.
En merkelig duo på rømmen
Serien handler om de to 17-åringene James og Alyssa.
James kan innledningsvis fortelle oss at han er psykopat.
Som barn pleide han å drepe dyr – stakkars katta til naboen.
Nå er det på tide å eskalere – cue Alyssa.
Alyssa er en bitter tenåring som hater verden og hater familien sin, muligens med god grunn.
Hun hater egentlig alt og alle, utenom James.
Alyssa synes de to skal bli kjærester, James synes det høres ut som en kjempefin anledning til å drepe henne.
Sammen stikker de av fra de ræva familiene sine, hver med sin egen agenda, men på rømmen skjer det uforutsette ting som skal bringe dem nærmere sammen.
I løpet av åtte 20 minutter lange episoder får vi deretter en nydelig fortelling om forelskelse, det å ikke passe inn og å finne seg selv.
Nydelig karakterutvikling
Seriens korte format oppfordrer til effektiv historiefortelling, og dette gjøres fint med James og Alyssas indre monolog som ligger over handlingen.
Kontrasten mellom hva de tenker og hva de gjør har ofte en komisk effekt og er et virkningsfullt virkemiddel for seriens humor, men legger samtidig til rette for et raskere innblikk i rollefigurenes karakterutvikling.
Meningsfull karakterutvikling er ikke lett å bygge når formatet er så kort, men den indre monologen viser på en nydelig og kul måte forandringen rollefigurene gjennomgår.
Dyktige skuespillere
Det er en rekke dyktige skuespillere i The End of the Fucking World, blant andre Gemma Wheelan (Game of Thrones) og Wunmi Mosaku (Fabeldyr og hvor de er å finne) i rollen som to politietterforskere.
Men det er Alex Lawther (Black Mirror, The Imitation Game) og Jessica Barden (Penny Dreadful) som er de store stjernene i seriens hovedroller.
Lawther storspiller i sin underspilte rolle.
Han klarer å fylle James sitt apatiske fjes med svært subtile ansiktsuttrykk som, sammen med den indre monologen, forteller om James sitt følelsesliv på en imponerende måte.
James er så følelseskald i fjeset at et lite rykk i munnviken nærmest skriker av glede.
Barden briljerer i rollen som den sinte og bitre, men egentlig usikre tenåringen.
En figur vi har sett hundre ganger før, men som aldri føles oppbrukt i Bardens hender.
De to skuespillerne har nydelig kjemi og forholdet som utvikler seg mellom dem er en fryd å følge med på.
Ikke gå glipp av denne
The End of the Fucking World låner hyppig fra filmer som Thelma and Louise, True Romance, både i sjangertrekk, men også direkte referanser som en rød hawaii-skjorte og et par store solbriller.
Men selv om serien låner fra de store fremstår den som noe nytt og friskt.
Serien fikk meg til å smile, le og gråte.
Den er voldelig, vakker og morsom.
Ikke gå glipp av The End of the F***ing World, det aner meg allerede at denne kommer til å havne på min toppliste over årets aller beste serier.
| 1
|
005427
|
Homeland S07 – Sesongpremiere
Går for god gammel spionspenning.
Homeland går for god gammel spionspenning når de vender tilbake med sin 7. sesong.
Her serveres vi klassiske sjangeringredienser som mørke parkeringskjellere, korktavler, parykkbytter og politisk motiverte drap – alt krydret med et deilig lag som smaker av konspirasjoner og paranoia.
Carrie Mathison (Claire Danes) er tilbake til sitt handlekraftige beste, og får spille på sine styrker som den smarte, egenrådige og litt for engasjerte heltinnen.
*Spoileradvarsel – her kommer det noen avsløringer om hva som skjedde i forrige sesong*
Kaster oss rett inn i kaoset etter sesong 6
Sesong 7 kaster oss rett inn i etterspillet etter det rystende attentatforsøket på USAs president som avsluttet forrige sesong.
Det gir oss en kul blanding av politisk maktkamp og skurkejakt, hvor vi kjenner rollegalleriet godt, har et etablert mysterium dirrende i bakgrunnen og vet mye om hva som står på spill.
Den tvilsomme og presidentfiendtlige pressemannen Brett O'Keefe (Jake Weber) er fremdeles et livlig uromoment, president Elizabeth Keane (Elizabeth Marvel) blir stadig mer innbitt på å straffe sine motstandere, Saul Berenson (Mandy Patinkin) sitter fremdeles fengslet og en arbeidsledig Carrie har begynt et meget ambisiøst etterretningsarbeid.
Homeland avsluttet en av sine seigeste og mest emosjonelle tråder i forrige sesong, og det virker som serieskaper Alex Gansa benytter anledningen til gi serien en frisk liten toneendring.
Sammen med Debora Cahn (The West Wing) har han skrevet en tettpakket og fengende sesongpremiere som trekker på 70-tallets spionstemning i et kaotisk og polarisert USA.
Resultatet er hverken nyskapende eller bygd for å gi stor innsikt i amerikansk politikk og etterretningstjenester (der har jeg større håp til The Looming Tower som kommer senere i februar), men som bred konspirasjonsunderholdning er dette tipp topp sofaselskap.
Saul Berenson gir stor gjensynsglede
Etter et par solide, men litt ordinære sesonger i utlandet, syntes jeg Homeland virkelig fant driv og spennende problemstillinger rundt sårbarhetene i USAs politiske system og regjeringsoppbygging utover i sesong 6.
Serien har nå blitt en mer rendyrket underholdningsserie enn den var i sine første sesonger.
Og med helteparet Carrie og Saul i førersetet, så tåler jeg veldig godt å bli med på nye overdrevne og persondrevne konspirasjonsjakter i maktens korridorer.
Det er en tøff Carrie vi møter nå.
Klartenkt, erfaren i spionspillet og drevet av et moralsk kompass som peker rett ut i livsfarlig farvann.
Hun har fremdeles den umiddelbare hjertevarmen, og serien slipper aldri hennes feil og sårbarhet ut av synet.
Men hun har en herlig energi i starten av sesong 7.
Og så må jeg jo bare erkjenne at det er få rollefigurer på amerikansk TV som gir meg like stor gjensynsglede som Saul Berenson.
Skuespiller Mandy Patinkin forener lune bamsekvaliteter, sår klangbunn og lynende intellekt, og har skapt en rollefigur som alltid er kapabel til å overraske.
Homeland sesong 7 har premiere 12. februar på TV 2 Sumo, og 19. februar på TV 2 Zebra.
| 1
|
005429
|
Advokaten S01 E01 – E06
Forhasta karakteroppbygging gjer at handlinga ikkje alltid heng heilt på greip.
Sjølv om den nye Viaplay-serien Advokaten er skriven etter ein idé av forfattar og forsvarsadvokat, Jens Lapidus (Snabba Cash-trilogien), i samarbeid med manusforfattarane Hans Rosenfeldt (Broen) og Michael Hjorth (Sebastian Bergman/Den fordømte), manglar serien truverd og gjennomførte karakterar.
Norske Geir Henning Hopland (Frikjent og Lilyhammer) har regissert thrillerserien, som på same vis som Broen er satt i Malmø og København med svenske og danske karakterar som dukkar opp om kvarandre.
I søskenparet Frank (Alexander Karim, Zero Dark Thirty) og Sara (Malin Buska) si jakt på å straffe dei som stod bak drapet på foreldra deira, blir søskena dratt inn i ei verd med vald, narkotika og justiskriminalitet, krydra med kinkige kjærleiksforhold, familiedrama og snuskete advokatar.
Men måten hovudpersonane drar oss gjennom denne verda, gjer at sjølve handlingsgangen ikkje heng heilt på greip og ein sit igjen med kjensla av at serien er i overkant konstruert.
Går langt for å hemne foreldra
Utgangspunktet for serien blir effektivt satt i første episode med eit minne frå fortida.
Den framgangsrike forsvarsadvokaten Frank Nordling, godt spelt av Alexander Karim, hugsar tilbake til dagen han blei vitne til mordet på foreldra sine.
I tida etterpå blei han og søstera Sara (Malin Buska) plassert i forskjellige fosterheimar.
Sara, som no arbeidar som politi, har aldri gitt opp håpet om å finne og straffe dei skyldige.
Når ho finne ein feil i rapporten frå då foreldra blei drepne, får ho med seg Frank i å prøve å ta dei som stod bak.
Frank er først nølande, men når mordaren visar seg å vere ein av leiarane i Københavns underverd, som i tillegg er tett knyta til eit dansk advokatbyrå, set han både jobben, kjærleiken og seg sjølv i fare for å hemne foreldra sine.
Mordaren og gjengleiaren, Thomas Waldman (Thomas Bo Larsen, Veni Vidi Vici og Jakten), er portrettert på ein i overkant stereotypisk måte; med solbriller, vinglas i handa, Hawaii-skjorte og eit altfor stort hus med basseng som aldri er i bruk.
Dette er rett og slett ein karakter ein har sett mange gangar før, noko som gjer Waldman føreseieleg og litt kjedeleg.
Når det som driv serien framover er Frank og Sara sitt mål om å få han bak lås og slå, kunne det gjort seg om verstingen var ein litt meir nyansert type.
Forhasta karakteroppbygging
Jo lengre ein kjem inn i serien, jo djupare blir òg Frank dratt inn i dobbeltlivet han spelar for å kome inn på Waldman.
Trass i at desse hendingane i og for seg er spennande og at det tidvis er god framdrift i serien, skrantar det i handlingsgangen når historia utviklar seg fortare enn vi rekk å sjå at karakterane gjer det.
Denne utviklinga er hovudproblemet i Advokaten.
Kvifor er Frank, som først var nølande, plutseleg så villig til å ofre så mykje?
Kvifor er det først no Sara finn all den nye informasjonen om drapet på foreldra, etter så mange år?
Trass god levering frå skodespelarane, gjer denne forhasta karakteroppbygginga at det er vanskeleg å forstå kvifor Frank og Sara vel å sette så mykje på spel.
Problemet held fram når det i tillegg blir introdusert i overkant mange mindre karakterar som ein ikkje rekk å bli ordentleg kjend med, men som likevel får søskena til å ta store sjansar.
Scener som er meint å vere spennande og pirrande mistar difor mykje av drivkrafta.
Dette gjer at flyten i serien blir broten litt for ofte til at ein greier å leve seg skikkeleg inn i historia.
Etter seks episodar med handling som ikkje heng heilt på greip, i tillegg til tidvis rufsete produksjon og dialog, er det lite som pirrar meg til å sjå resten av serien.
Advokaten har premiere på straumetenesta Viaplay 26. februar og på Viasat 3 på onsdag 28. februar.
Sesongen har totalt 10 episodar, men denne meldinga er basert på dei seks første episodane.
| 0
|
005430
|
The Looming Tower S01 E01 – E02
FBI mot CIA i velspilt etterretningskrangel.
The Looming Tower har vært en av seriene jeg har gledet meg mest til i 2018.
Serien er basert på den Pulitzer-vinnende boka The Looming Tower:
Al-Qaeda and the Road to 9/11 av Lawrence Wright, som på grundig vis tar for seg Al-Qaedas fremvekst og den ganske så tragiske informasjonskrigen mellom FBI og CIA som gjorde 11. september mulig.
Med en rolleliste som inkluderer personlige skuespillerfavoritter som Jeff Daniels, Alec Baldwin og Bill Camp, og en handling som planter kilen rett inn i nervesystemet til det amerikanske etterretningsapparatet, så har The Looming Tower ingrediensene til å skape en drivende god dramatisering basert på opptaktene til en av moderne histories kraftigste terrorhandlinger.
Og selv om ikke alle mine forventninger innfris etter de to første episodene, det lugger blant annet litt når vi følger hovedpersonenes privatliv, så er dette en serie som sitter som en rød stift i korktavla når vi beveger oss blant byråer og agenter.
Dette er også en serie som kan gi innsikt og vekke publikums nysgjerrighet for å forstå mer av dagens komplekse og polariserte fronter mellom vestlige demokrati og radikale islamister.
Holder FBI og CIA i fokus
Det er den interne kampen mellom FBI og CIA som blir vår inngang inn til denne historien.
Tekstplakaten før første episode forteller oss at The Looming Tower er en dramatisering av virkelige hendelser, og der den virkelige John O'Neil (Jeff Daniels) får lede an for FBI, har serien diktet opp den umiddelbart usympatiske professoren Martin Schmidt (Peter Sarsgaard) for å sammenfatte CIAs arrogante holdning overfor sin føderale byråbror.
Kjernen i denne konflikten er at FBI ville samle bevis, arrestere og stille ansvarlige terrorister, deriblant Osama bin Laden og Ayman al-Zawahiri, for retten.
CIA derimot mente at informasjon er en viktig valuta som mister sin verdi i det den blir loggført som bevis, og at veien for å bli kvitt Al-Qeada er overvåking, hemmelige oppdrag og eliminering.
Denne grunnleggende uoverenskomsten gjorde at de to byråene ikke delte informasjonen de satt på.
Noe som fikk tragiske følger.
Serien starter i 1998, i en periode hvor Al-Qaeda for alvor begynner å røre på seg.
Vi henger mye i dresstunge kontorlandskap, men følger også en del av de sentrale skikkelsene blant terrororganisasjonens medlemmer og sympatisører samt de internasjonale agentene som jaktet dem.
Miljøskildringene er kjappe, men effektive, og vi blir raskt kjent med flere sentrale steder og skikkelser.
Her er The Looming Tower god på å bruke spenningsseriens fortellerstil og sjangerkonvensjoner til å lage personlige og intense konfliktlinjer.
Og et manus fullt av røff og handlingsdrivende dialog, gjør at det blir både underholdende og lett å følge med i det komplekse spillet som foregår i stadig skiftende omgivelser.
Savner mer bakgrunn for Al-Qaeda
Serieskaperne Alex Gibney og Dan Futterman lener seg naturlig nok mye på Lawrence Wrights bok og research.
Wright er også med som produsent på serien og her er kule replikker og spennende detaljer plukket rett fra boken og gjengitt med stor nøyaktighet.
Det gir troverdighet til serien, selv om vi merker raskt at dette er en historie som er tilpasset TV-seriens behov for tydelige rollefigurer, emosjonelle bånd og gjennomgående personkonflikter.
Jeff Daniels rollefigur vil nok for mange framstå som en ganske karikert FBI-leder.
Men virkelighetens John O'Neil, slik han beskrives i Wrights bok, er en antihelt akkurat så drøy, sleivkjeftet og full av mafiastil, at Daniels tolkning egentlig ikke oppleves så langt unna en sannferdig versjon.
Da er det verre med den fiktive Martin Schmidt som i Peter Sarsgaards skikkelse blir dratt forbi O'Neils overdrevne personlighetstrekk.
CIA-professoren framstår som en bøllete skolegutt som sutrer, konspirerer og virker mer opptatt av å få O'Neil i trøbbel med læreren enn å gjøre jobben sin.
Et slikt grep gir saftige konfrontasjoner mellom de to kamphanene, men kan også slite på seriens troverdighet.
Rollefiguren jeg får mest sans for i seriens oppbygging er den kløktige og samvittighetsfulle FBI-agenten Ali Soufan som spilles glimrende av Tahar Rahim (Profeten).
Han gir nyanser til seriens religiøse konfrontasjoner og jeg liker måten de bygger opp hans rollefigur som sentral i det som brygger opp til å bli en brutal moralsk dom over spesielt CIAs veivalg utover i episodene.
Det som skiller serien mest fra boken, er fraværet av den grundige og komplekse beskrivelsen av bakgrunnen og sammensetningen av dem som endte opp med å utgjøre Al-Qaeda i tiden fram mot millenniumsskiftet.
Det gjør at enn så lenge, så blir Osama bin Laden og de radikale islamistene ganske stereotypiske representasjoner av muslimske terrorister.
En av bokens store styrker var at den gikk bak dette forenklede inntrykket og viste fram hvem de ulike islamistene var, hvor de kom fra, hvordan de levde og hvordan USA ble bin Ladens nyttige satan.
Jeg håper virkelig serien får plass, og tar seg mer tid til den delen av historien utover i sine 10 episoder.
The Looming Tower har premiere på strømmetjenesten Amazon Prime Video i Norge den 01. mars.
Denne anmeldelsen er basert på to av ti episoder.
| 1
|
005431
|
Roeng S01 E01 – E04
Sjarmerende, men tam kommunehumor.
Skaperne bak Lilyhammer har igjen befolket en liten norsk by med særegne og karikerte rollefigurer, og utforsker på tidvis humoristisk vis hvordan penger kan påvirke folk.
TV 2s nye humordrama Roeng er inspirert av Terra-saken fra 2007, hvor flere kommuner tapte millioner av offentlige kroner på børsen.
I fiktive Roeng kommune er skandalen derimot snudd på hodet, da de plutselig oppdager at de har tjent fire milliarder kroner på sine investeringer.
Kanskje er det ment som et poeng at fremdriften i de fire første episodene tidvis er like treig som byråkratiet har rykte på seg å være, men det tjener ikke historien.
Forviklinger i kommunestyret og de ansattes privatliv er bare ikke særlig spennende.
Det får meg til å savne mer uforutsigbare karakterer og situasjoner.
Det hele starter med ordfører Tom Eide (Fridtjov Såheim) svevende i et slitent romskip hvor alle varsellamper lyser.
Fra verdensrommet forteller han historien om hva som skjedde med Roeng kommune, og hvordan han endte opp alene på romferd.
En slik start lover mye galskap, men til tross for at serien går seg litt til etter hvert, tar det ikke nok av.
Gir lite handlekraftige byråkrater noen spark
Såheim gjør en god figur som ordfører Tom Eide, en ganske alminnelig norsk mann.
Han har en drøm om å gjøre kommunesektoren innovativ, men det er ikke særlig mange andre på rådhuset som engasjerer seg for det samme.
Der er det først og fremst lunsjpausen som står i fokus.
I flere scener er det kakespising og feiringer på kommunens regning, og kommentarer om at nedskjæringer er lettere enn å forvalte nye midler.
Det er i nettopp disse litt satiriske sparkene til kommune-Norge at serien treffer best.
At kommunen ikke vet helt hvordan de skal håndtere sine nye midler, skaper morsomme situasjoner, men det utspiller seg nesten litt for byråkratisk i starten.
Den som redder dette fra å bli kjedelig er Roeng kommunes driftsansvarlige, Gøran, som spilles av Otto Jespersen.
Og her er Jespersen som så ofte lik seg selv: kranglevoren og pirkete.
Gøran er den eneste taktikeren på rådhuset.
Han smyger i kulissene, og manipulerer til seg så mange goder som mulig.
De fleste andre karakterene fremstilles som ganske godtroende og handlingslammede, og kanskje rett og slett litt for like hverandre.
Mer friksjon, og flere karakterer med egne motiver, kunne tilført sårt tiltrengt spenning.
Utdatert teknologihumor
Flere uheldige situasjoner følger av at kommunepengene går til hodet på ordfører Tom Eide.
Og kontrasten til at det ikke står like bra til med privatøkonomien hans, og stegene Eide tar for å dekke over det, skaper flere komiske forviklinger.
Mindre morsomme er derimot middelaldrende kommuneansatte som ikke forstår seg på teknologi og sosiale medier.
Bjørg (Arnhild Litleré) er en gjenkjennelig og sjarmerende karakter, men hennes oppheng i Kim Kardashian og vanskeligheter med å håndtere en smarttelefon fungerer ikke helt.
Det føles tidvis påtatt, til tross for at det nok finnes mange kommuner i landet som burde fratas twitterkontoene sine.
Ei heller å hente inn app-utviklende bygutter til bygda treffer hundre prosent, men her skal serieskaperne i hvert fall ha for å tørre å dra påfunnene helt ut til det absurde.
Det skulle jeg gjerne sett mer av, og gjerne tidligere.
Mangler mer enn det lille ekstra
De mange finurlige karakterene i Roeng føles virkelig ekte, og det er kanskje nettopp derfor de er litt kjedelige.
De usannsynlige situasjonene de roter seg opp i får meg flere ganger til å trekke på smilebåndet, men ikke mer.
Kanskje frembringes latter hos dem som har hatt litt mer å gjøre med treige kommuneansatte enn undertegnede, eller så er bare ikke kommunal humor det helt store.
Uansett er det som er av komikk ikke nok til å bære serien alene, og i de fire første episodene bugner det heller ikke av spenning eller driv.
Alt i alt er serien helt middels underholdning, med potensial til å ta seg opp i de påfølgende episodene.
Ting må jo nesten eskalere en hel del i Roeng, om ordføreren skal nå verdensrommet innen sesongen er omme.
Roeng har premiere på TV 2 Sumo fredag 2. mars (hele sesongen) og på TV 2 kl. 23.20 på samme dag, med reprise søndag kl 22:45.
Denne anmeldelsen er basert på 4 av 10 episoder.
| 0
|
005432
|
Jessica Jones S02 E01 - 05
Endelig får vi Jessica Jones sin «origin story»
På den internasjonale kvinnedagen lanserer Netflix sesong to av serien om Hell's Kitchens tøffeste dame.
Etter at Jessica Jones, Daredevil, Luke Cage og Iron Fist har møttes i en litt skuffende The Defenders er det digg å endelig få alenetid med min personlige favoritt.
For når det gjelder attitude og replikksnert så er Jessica Jones fremdeles Netflix sin sterkeste superheltserie.
*Resten av anmeldelsen inneholder spoilere fra sesong 1*
En slagkraftig antihelt
Sist måtte hun trosse sine egne demoner og bekjempe sin tidligere overgriper, Kilgrave.
Men er demonene borte og whiskyflaska lagt på hylla?
Heldigvis ikke.
Jessica Jones (Krysten Ritter) er fortsatt antihelten som tross sin superstyrke ikke vil bli sammenligna med gjengen i Avengers og som istedenfor sedvanlig «redde verden»-virksomhet driver et detektivbyrå i leiligheten sin.
Og identitetskrisa er blitt enda verre med et drap på samvittigheten:
Er hun helt eller monster?
Det er herlig å se hvordan Krysten Ritter virkelig eier rollen som Jessica Jones, og hun ivaretar sårheten, badass-heten samt den sarkastiske fortellerstemmen som setter film noir-stemninga.
Skuespillet hennes sammen med et godt manus gjør at serien går dypere og utforsker dilemmaer bedre enn de fleste andre superheltserier, også innad i Marvel-universet.
Må ta et oppgjør med fortida - igjen
Sesong to starter med at Jessicas bestevenninne, journalisten og radioprateren Trish (Rachael Taylor), bestemmer seg for å finne ut hvordan Jessica ble som hun ble.
Hun begynner å grave i sykehusdokumenter fra tida da Jessica og familien var i en bilulykke hvor foreldrene og broren døde.
Der finner hun ut at det er flere dager som mangler fra da Jessica var innlagt.
Når Trish samtidig begynner å snakke om folk med superkrefter på lufta så vekker dette oppmerksomheten til noen som man kanskje ikke burde vekke oppmerksomheten til.
Og Jessica Jones må nok en gang ta et oppgjør med fortida – mot sin vilje.
I tillegg tiltrekkes andre som også sliter litt med det å det å være super.
For eksempel den paranoide fyren som hevder han har superkrefter og kaller seg The Whizzer, og som ganske greit setter stemninga for serien med sitater som:
With great power comes great mental illness.
Som i forrige sesong bruker serien noen episoder på å sette hvem det er som er den store skurken.
Men mens det sist tok litt for lang tid før vi var ordentlig i gang, så er det her fra starten av et spennende mysterium med mange tråder som Jessica, Trish og Malcolm (som nekter å slutte å jobbe for henne samme hvor mange ganger hun gir ham sparken) må nøste opp i.
Endelig får vi Jessica Jones sin "origin story".
Godt skuespill
I løpet av de første fem episodene, som ble gjort tilgjengelig for pressen, seiler Jeri Hogarth opp til å bli den mest spennende rollefiguren denne sesongen.
Det er sterkt å se Carrie-Anne Moss sitt glimrende skuespill i det den uovervinnelige og kyniske advokaten settes på prøve.
Som ellers i Marvel Cinematic Universe, som Marvel-seriene på Netflix er en del av, har ikke serieskaperne bundet seg til tegneserien.
I tegneserien flettes historien om Jessica Jones i stor grad inn i historien til andre superhelter, mens det her kun er hun selv som er i fokus.
Sesong to baserer seg utelukkende på forrige sesong og så langt er det ingen referanser til The Defenders som kom i fjor.
Samtidig som det er litt merkelig at de snakker en god del om Kilgrave, men ingenting om at hun har bekjempet en mange hundre år gammel skurkeorganisasjon, så håper jeg likevel vi slipper å høre noe om forglemmelige «The Hand».
Oppgjør med overgripere
I en tid der seksuell trakassering står på agendaen, føles serien betimelig med en Jessica Jones som ikke tar bullshit fra noen og arresterer menn for tvilsom retorikk.
Som når den nye privatdetektivkonkurrenten Pryce Cheng prøver å få henne til å jobbe for ham og sier "I don't take no for an answer" hvorpå Jessica Jones svarer:
"How rapey of you".
Og mens Jessica prøver å undertrykke fortida konfronterer Trish sin egen når hun truer en overgriper fra sin tid som barnestjerne med å ta en #metoo (til tross for at filmingen visstnok var ferdig før #metoo-kampanjen var i gang).
Serieskaper Melissa Rosenberg (Twilight-filmene og Dexter) sier hun selv har brukt egne opplevelser og følelser rundt seksuell trakassering som bakgrunn når hun skrev serien.
Sesong to av Jessica Jones fortsetter med det banebrytende arbeidet serien startet med.
Da den først kom hadde Marvel fått en del kritikk for å ha en mangefull og dårlig portrettering av kvinnelige superhelter, men her dyrkes sterke kvinner som ikke trenger å reddes av menn.
Og i tillegg har serien en god representasjon av LHBT-rollefigurer.
Det er derfor passende at serien slippes på kvinnedagen.
Jeg gleder meg til å se resten og til å få vite alt om bakgrunnen for superstyrken til Jessica Jones.
Og så lurer jeg på hvor lenge vinduet til Alias Investigation sitt kontor får være intakt.
Jessica Jones sesong 2 har premiere på Netflix 8. mars
| 1
|
005433
|
Atlanta S02 E01 – E05
Fortsetter å være en av mine favorittserier.
Atlanta er tilbake like stemningsfull, morsom og poengtert som i sin første sesong.
Økonomi, hverdagsrasisme og klasseskiller er fremdeles de sentrale tematiske bakteppene for denne "hip hop"-dramedien, som bruker treffsikker observasjonshumor til å male smarte forviklinger det er lett å la seg begeistre av.
Musikken fortsetter å være en innertier, Darius (Keith Stanfield) er fremdeles en av mine absolutte favorittfigurer på TV om dagen og Atlanta fortsetter å være en soleklar anbefaling til både nye og gamle seere.
Jeg digger dialogen
Det er Earn (Donald Glover), Alfred «Paper Boi» (Brian Tyree Henry) og Darius som er våre hovedpersoner.
Og det er fremdeles Paper Bois rapkarriere, samt diverse økonomisk motiverte krumspring, som driver mange av de mildt sagt merkelige situasjonene.
Det skjer egentlig ikke så veldig mye (med hovedhistorien rundt musikkkarrierene) i starten av Atlantas andre sesong, men det snakkes veldig mye.
Med en glimrende nese for misforståelser og kleine situasjoner har brødrene Donald og Stephen Glover skrevet et manus som har god teft for det amerikanske samfunnets ømme punkter og som veldig ofte evner å legge inn et lite C-moment av raffinert dialog.
Glover-brødrene behersker kunsten å plassere en gammel krangel, en filosofisk betraktning eller en søkt anekdote midt i en dramatisk hendelse.
Gjerne hvor en eller flere av deltagerne i samtalen har et litt annet fokus eller perspektiv på det som skjer.
Det gir flere lag til handlingen, og det gjør at serien uanstrengt kan slenge inn komikk i dramatiske situasjoner eller alvor inn i en humoristiske scener uten at det skurrer med seriens tone.
Miljøskildringene fra både nabolag og platebransje er også nyanserte og stort sett troverdige.
Det gir serien et autentisk drag i tillegg til at stilen blir kledelig sløy og drøy når det trengs.
Slipper aldri samfunnsproblematikken ut av synet
Om det er høflige ran, nedlatende kinoansatte, opportunistiske frisører, hyklerske rappere eller tåpelige plateselskaphipstere så klarer alltid Atlanta å få med seg de bakenforliggende samfunnsproblemene.
Glover har et gyllent blikk for alle de merkelige utslagene som følger av de samfunnsstrukturene som spesielt unge svarte i USA møter.
Disse utslagene blir ikke slått opp med selvhøytidelighet og blokkbokstaver, men de får være lett tragikomiske kulisser for våre hovedpersoners personlige problemer og utfordringer.
For eksempel blir de dårlig kamuflerte fordommene som ligger bak at en svart ung mann ikke kan betale med en 100-dollarseddel i Atlantas finere strøk uten å bli kraftig mistenkeliggjort, gjort til en lekegrind hvor Glover-brødrene kan sende Earn rundt omkring på byen for å la rollefiguren utforske sitt eget selvbilde.
Serien er på sitt aller beste når den lar rollegalleriet henge sammen og spille på hverandres styrker som replikksterke motstykker i en kompleks vennegjeng.
De episodene hvor vi kun følger en av hovedpersonene er også god underholdning, men her er ikke høydepunktene like rike og sammensatte.
Det gjør at toppnivået ikke er like jevnt som i første sesong (som fikk terningkast 6 av oss).
Men dette er en seriefavoritt som absolutt ikke skuffer, og jeg kommer til å være klistret til skjermen for resten av sesongen.
Atlanta sesong 2 har premiere på FOX 3. april klokken 22.50.
Sesong 1 er tilgjengelig på strømmetjenesten Viaplay.
| 1
|
005434
|
Legion S02 – Sesongpremiere
Fortsetter å eksperimentere med superheltsjangeren.
Første episode av sesong 2 gir svar på det vi har lurt på siden sist, og et godt manus og mesterlig filmkunst gjør at jeg på nytt forelsker meg i dette absurde universet.
Legion er en serie du kan se flere ganger og oppdage noe nytt hver gang:
Shadow Kings øyne som lurer i bakgrunnen, hvordan lyset blir rødt når han er i nærheten, og hvor går grensen mellom det som er virkelig og det som skjer i hodet til David Haller?
*Resten av anmeldelsen inneholder spoilere fra sesong 1*
Marvels mektigste mutant
Det siste vi så i forrige sesong var at seriens hovedperson David Haller (Dan Stevens) ble kidnappet av en liten svevende ball.
Samtidig tok Shadow King over kroppen til Oliver Bird (Jemaine Clement) og kjørte avgårde med den mentale personifiseringen av seg selv, Lenny (Aubrey Plaza) i passasjersetet.
Forvirra?
Gjør deg klar til sesong 2!
David Haller aka Legion (et kallenavn han for øvrig ikke har fått så langt i serien) er muligens Marvel-universets mektigste mutant.
Han kan manipulere verden rundt seg og lese tanker.
I tegneseriene har han vært nødt til å omskrive hele virkeligheten ikke bare én, men fire ganger.
Vi befinner oss her i X-men-grenen av Marvel, selv om X-men foreløpig ikke er nevnt i TV-serien.
Vi har så langt blitt kjent med hvordan det David hele livet har trodd var sinnsforstyrrelser og schizofreni har vært hans superkrefter og – ikke minst – så har det vært den parasittiske Shadow King som tok bolig i ham etter å ha blitt bekjempet av Davids far.
Det er fortsatt en hemmelighet hvem Davids biologiske far er, men de som har lest tegneserien vet det godt og det er ikke utenkelig at det vil avsløres snart.
Et race mellom det gode og det onde
Sesong 2 starter med at David blir funnet og ført inn til myndighetenes organ for bekjempelse av mennesker med superkrefter, kalt Divison 3.
Selv om David og vennene hans var på rømmen fra dem i hele sesong 1, har våre helter nå flyttet inn i deres hovedkvarter.
Grunnen, får vi vite, er deres felles fiende Shadow King og at hans tilstedeværelse i den fysiske verden har ført til en epidemi der mennesker blir paralyserte.
Shadow King er på jakt etter noe, og de snille må klare å stoppe ham eller være de første til å finne det han leter etter.
Det blir et race mellom det gode og det onde, men - som episoden hinter om - vil det på ferden være usikkert hva som er rett og galt.
Både Dan Stevens (Downton Abbey og Beauty and the Beast) og Rachel Keller (Fargo) spiller veldig godt i rollene som det litt forvirrede kjæresteparet David og Syd.
De veksler på å være lettere fortvilt og distanserte og nære og stormforelsket.
De kan jo tross alt ikke ta på hverandre foruten når David tar henne med til "the astral plane".
Min favoritt er likevel Hamish Linklater i rollen som Division 3-agenten Clark som i sesongpremieren kommer med en lang såpeopera-anekdote for å forklare at han ikke stoler på David.
Jeg håper vi får se mer av han i sesong 2.
Leker med filmspråket
Man kan merke at serieskaper Noah Hawley (Fargo og Bones) også er romanforfatter når vi får en herlig passasje om desillusjoner.
Det gjør vi også når han får seeren til å se for seg en labyrint i sitt eget hode og ikke legger skjul på at det vil dukke opp ting man må vri hjernen rundt for å forstå når han avslutter med:
Welcome to madness.
I tillegg brukes et særdeles kreativt filmspråk for å beskrive hovedpersonens følelsesliv og mentale forvirring.
Dette gjøres gjennom alt fra kameravinkler til en animasjonssekvens - og som i første sesong - en dansescene i sesongpremieren.
Og i hvilken annen superheltserie kan en av de mest intense scenene i en episode være en «dance off» og den aller mest intense kommuniseres med pictionary?
Det filmatiske uttrykket har med rette blitt sammenlignet med filmer fra Stanley Kubrick og Wes Anderson, der vi får The Shining-creepy scener på den ene siden og humoristisk absurde detaljer på den andre.
Gjennomført 60-tallsestetikk
Når serien egentlig finner sted er gjenstand for stor diskusjon blant fans som prøver å plassere serien i X-Mens tidslinje.
Uten å si noe eksplisitt har TV-serien en gjennomført 60-tallsestetikk som går igjen i alt fra møblement til klær og biler.
Dette hører vi også på musikken som er en stor del av uttrykket til serien.
Men kanskje kunne de droppet klisjeen med en cover av Jefferson Airplanes White Rabbit?
Ja, vi skjønner det – vi er alle på vei ned kaninhullet.
Uansett, sesongpremieren er solid samtidig som den fortsetter å eksperimentere, og Legion fortsetter med å ta superheltformatet på TV-skjermen til et nytt astralt nivå.
Legion sesong 2 har norsk premiere 5. april kl. 21.55 på FOX.
Sesong 1 kan strømmes på Viaplay.
| 1
|
005435
|
Han heter ikke William S01 E01 - E05
Dumt med hovudpersonen i birolle.
Han heter ikke William er ein bransjekomedie av typen der alle spelar fiksjonaliserte utgåver av seg sjølv, liknande Thomas Giertsen i Helt Perfekt, Klovn eller Warwick Davis/Ricky Gervais-samarbeidet Life’s Too Short.
I front har me Thomas Hayes, som er ivrig etter å sleppe unna William-stempelet han har hatt på seg sidan suksessen med SKAM.
Eller, det er i alle fall det tittelen og førehandsomtalen av serien prøver å selje oss på.
Det me faktisk får er litt annleis.
Thomas og «vennene» hans
Forteljinga knyt frå fyrste augeblink Thomas saman med Eivind Sander, ein eldre skodespelar i same talentbyrå.
Deira felles manager, Harald Dal, har ideen om at Eivind, med sin rutine og erfaring, kan hjelpe Thomas med å ta det neste steget i karrieren.
Dette er ikkje ein idé som fenger med ein gong, men tonen snur fort når kjærasten til Thomas (Linni Meister, av PR-grunnar) gjer Eivind oppmerksam på Thomas sin enorme status i sosiale medium.
Dei blir einige om eit kompromiss der Eivind skal vere fag-mentor for Thomas, og Thomas skal hjelpe Eivind med det sosiale.
Her dukkar den verste veikskapen til serien opp:
Thomas opplevast som ei birolle i sin eigen serie.
Sander i spissen
Eivind Sander, som står bak både manus og regi i serien, tar opp veldig mykje plass – oftast ikkje på ein god måte.
Han spelar ein stereotyp masete skodespelarskittsekk, med oppblåst ego, kort lunte, og (for) store ambisjonar.
Han er den typen som lar kone og born sitte heime mens han er på nachspiel og ligg med ein tilfeldig statist.
For mykje av det som skal vere vittig i serien kan kokast ned til «Eivind seier eller gjer noko opprørande».
At omtrent alle interaksjonar endar opp med å vere pinlege er berre slitsamt.
Sander har god komedisk timing og ekspressiv mimikk, men vitsane han spelar ut held ikkje tilsvarande høgt nivå.
Strevet hans etter å slå gjennom som viserap-artist er spelt som ein einaste stor farse, men er samtidig den mest prominente, og gjennomførte raude tråden i forteljinga.
Mykje meir enn Thomas sine steg mot internasjonal suksess, eller manageren Harald sine økonomiske problem.
Thomas sjølv er litt av ein push-over, som sjeldan viser sterke meiningar, og endå sjeldnare får gjennomslag for dei.
Det er kanskje slik det er for ein ung skodespelar, at ein må avfinne seg med å gjere litt som ein får beskjed om.
Men om poenget med serien, både på innsida og utsida av fiksjonen, er å la Thomas bryte med sitt gamle image, skulle han fått lov å gjere litt meir.
Det er klart at han er meint som «straight man», ein motpol til resten av besetninga, og spesielt Eivinds eksentrisitet, men det faktum gjer ikkje rollefiguren meir spennande.
Thomas er konfliktsky og lågmælt, og det er ikkje før seint i episode tre han får tatt ei ordentleg avgjersle for seg sjølv.
Diverre er det då i teneste av eit særdeles underkokt kjærleiksplot.
Reddast ikkje av humoren
Det er i utgangspunktet ingenting i vegen med å ha ein komiserie med usympatiske rollefigurar og svak karakterutvikling (jamfør It’s Always Sunny…), men då må humoren treffa.
I Han heter ikke William går det for lenge mellom kvart drag på smilebanda.
Etter fem episodar står ei kort replikkveksling om dramatikaren Jon Fosse i episode to som det mest minneverdige, og ein av dei få reine vitsane som ikkje vert akkompagnert av noko pinleg.
Den store variasjonen i realisme blant hovudrollene er òg med på å hindre seriens humoristiske ambisjonar.
Eivind Sander er som nemnt ein ekstremt overspelt karakter, tydeleg overdrive for effekt.
Thomas på si side er so tilbakehalden at det av og til ikkje verkar som han spelar frå manus ein gong.
Og so har me Linni Meister…
Linni spelar Linni som den blonde bimboen fordomsfulle auge gjerne ventar av ein tidlegare glamourmodell.
Samtidig er ho den livligaste figuren i serien, og ser ut til å ha det skikkeleg moro i rolla.
Det verkar openbart at me skal le av ho, men det kjennast feil nettopp på grunn av kor ekte ho står fram.
Er dette eit forsøk på ein satirisk meta-kommentar?
Kva enn dei prøvar på verkar uforståeleg for meg.
Det verkar som ting skal ta fart for Thomas i dei siste tre episodane, med blant anna ein viktig audition i Stockholm på kalenderen.
Men etter fem episodar, der det meste av den svake utviklinga har skjedd off-screen, er det vanskeleg å forvente spesielt spennande – eller morosame – vendingar.
Det einaste som minner om å ha potensial er innlemminga av Peter Stormare i ei avgjerande rolle.
Ein sjåar med meir førehandsinteresse i liva og karrierane til Eivind, Thomas, eller Linni vil garantert få noko ekstra ut av å fylgje denne serien.
Personleg kjem eg ikkje til å gjere ein innsats for å sjå ferdig sesongen.
Han heter ikke William har premiere på TV3 torsdag 5. april klokka 22.00.
Episodane blir òg tilgjengelege på strøymetenesta Viafree.
| 0
|
005436
|
Lost in Space S01
Druknar i middelmåtig fyllstoff.
Det er mykje å like ved Lost in Space, Netflix si nyinnspeling av 60-talsserien med same namn.
I utgangspunktet har den alle delane som trengs for å lage ein bra "sci-fi"-serie.
Der er kule romfartøy, ein spennande ny planet å utforske, og ein utanomjordisk robot med mystisk bakgrunn.
Diverre er den skrudd saman litt for laust til at heilskapen fungerer optimalt.
Den overordna historia er likevel ganske spennande.
Romskipet The Resolute er på veg til jorda sin nye koloni ved stjernesystemet Alpha Centauri.
Noko skjer på vegen som gjer at mange av familiane om bord må evakuere i sine personlege fartøy.
På ein eller annan måte hamnar dei fleire tusen lysår unna målet, på ein planet som kan minne om vår eigen.
Lufta kan pustast, og den har tilnærma lik gravitasjon, men planeten (som dei aldri namngjev) endar opp med å by på nokre heilt unike utfordringar.
Overhengande fare
Som i den gamle serien fylgjer me hovudsakleg familien Robinson.
Foreldra, John og Maureen, er høvesvis yrkesmilitær og romfartsingeniør.
Dei har ei anstrengd fortid, men er saman på reisa for borna si skuld.
Judy, Penny og Will er alle over snittet intelligente for alderen, og tilsynelatande godt trena for å vere med på oppdraget.
Borna blir introdusert med distinkte personalitetar og eigenskapar, men utover i serien blir det tydeleg at det er utviklinga til Will det er lagt mest arbeid i.
Familien er i livsfare frå fyrste stund, då dei krasjlandar i ein lunefull isbre.
Det varierte og svikefulle landskapet på planeten utset dei for ei rekkje prøvelsar der kvart familiemedlem må bidra på sin måte.
Det er i slike tilfelle serien er på sitt beste.
Alle skodespelarane er sjarmerande og gjer forholdsvis greie prestasjonar, men det er Molly Parker (Deadwood, House of Cards) som får aller mest å gjere som Maureen.
Ho er seriens "vitskapsperson", og er soleis ekspert på alle mogleg ting som kan skje under romfart, nesten uansett fagfelt.
Det er ein rollefigur som hadde vore heilt umogleg å svelga om ikkje Parker var so likande, og sjølv då er det vanskeleg.
I ein vri på det originale plottet møter dei roboten som skal bli deira medhjelpar nede på planeten.
Den verkar å ha krasjlanda der samtidig som dei gjorde, og eit av dei største mysteria i sesongen er korleis dette heng saman.
Roboten står òg for den mest direkte referansen til den gamle serien, då dei har latt han behalda det ikoniske faste uttrykket:
"Danger, Will Robinson".
Ensembledramaet fungerer ikkje
Til breiare persongalleriet blir, til meir byrjar serien å halta.
Mekanikaren Don West (Ignacio Serricchio) er eit svakt forsøk på motvillig antihelt og "comic relief"-type figur.
Den enigmatiske "Dr. Smith" (Parker Posey) er meint som ein listig og kalkulerande antagonist med skumle hensikter, men planane hennar gjev sjeldan meining.
Ho får alt for mykje skjermtid som berre består av å betrakta Robinsonane med eit illevarslande ansiktsuttrykk.
Det er mange fleire enn dei nemnde som har krasja på planeten, men fleirtalet blir so svakt skildra at dei er knapt verd å snakke om.
Verst er det kanskje med Victor Dhar, spela av Raza Jaffrey.
Han er kolonistanes sjølvvalde leiar, og meint å vere seriens andre antagonist - tilsynelatande berre fordi han er autoritær og Bbitisk.
Ein kald og stofflaus romanse oppstår òg mellom son hans og Penny Robinson, men den har tilsvarande svak tilknyting til resten av forteljinga.
Det største problemet med serien er det at den har for mange bevegelege delar, utan gode nok idear om korleis skru dei saman.
Rollelista er overfolka, sjølv innad i familen Robinson (sorry Penny).
Tidsfristar som blir satt er nær meiningslause, då ting berre får lov til å skje når manus ynskjer det.
Bruken av flashbacks er ofte overflødig, då plottlinjene dei skal fylle ut kjem og går på måfå.
Det er mange artige replikkar, kjenslevare augeblink og spennande scener spreidd rundt om i serien, men det druknar i middelmåtig fyllstoff.
Ser bra ut, men flyt dårleg
Visuelt har serien det greitt på stell.
Netflix har hyra inn eit bra koppel av regissørar, fleire med fartstid frå seriar som Game of Thrones, Hannibal og Jessica Jones.
Action-sekvensane og kinematografien generelt vert opplevd som forseggjord på eit nivå ein skulle ynskje dramaet kunne halde.
Eg er fan av kostymane og produksjonsdesignet, spesielt med tanke på romskip og dei ulike formene roboten tar.
Alt er velbygd, og CGI er brukt med omhug slik at ein ikkje blir distrahert av ting som ser falske ut.
Flyten mellom episodane er diverre ikkje heilt til stades.
Sidan dette er ein rein Netflix-produksjon har ikkje episodane måtta blitt tilpassa amerikanske sendeskjema, og dei varierer i lengde mellom 47 og 64 minutt.
Denne strukturelle fridomen tatt i betraktning er det påfallande at nesten alle episodane kjennast for lange, og at handlinga ofte verkar å stoppe litt opp ved byrjinga av kvar episode.
Det er som om serien ikkje vil at me skal fråtse i den slik me er vande med i dagens strøymekultur.
Alt i alt er det for mykje som skurrar til at eg klara nyta Lost in Space som heilskap.
I løpet av nesten ti timar serie kjennast det som halvparten kunne vore hoppa over utan at det hadde minska kvaliteten til resten.
Når serien endar med ein vanvitig cliffhanger kjenner eg lysten til å sjå kva dei finn på neste sesong, men veit samtidig at eg aldri hadde kome so langt om eg ikkje hadde oppdrag om å sjå heile sesongen.
Det seier vel sitt.
| 0
|
005437
|
Westworld S02 E01 – E05
Mørkere, blodigere og tidvis helt fantastisk.
*SPOILERADVARSEL – ANMELDELSEN AVSLØRER DELER AV HANDLINGEN I SESONG 1*
Tempoet er skrudd opp, skuddene sitter løst og blodet flyter i starten av Westworlds andre sesong.
De dramatiske begivenhetene som rundet av den glimrende førstesesongen dirrer i luften når vi vender tilbake til den nå radikalt endrede fornøyelsesparken, og serieskaperne Lisa Joy og Jonathan Nolan bruker det rådende kaoset til å utvide horisontene og stokke om på både allianser og tidslinjer når de sender oss ut på et nytt eventyr.
Første sesong brukte mye tid på å møysommelig utforske hvordan de bioteknologiske androidene som gestaltet parkens innbyggere fungerte, og hvordan de kunne oppnå selvbevissthet.
I sesong 2 fokuserer serien på hva frihet kan gjøre med en robot, og hvordan ulike erfaringer og programmeringer kan være med å forme forskjellige personligheter og moralske veivalg for de vertene som kommer seg løs fra menneskenes kontroll.
Det gjør at Westworld på ingen måte mister sin filosofiske appell og kreative grubleglede.
I tillegg, nå som fornøyelsesparkens sikkerhetsnett er fjernet for alle involverte, krydres serien med flere hevnmotiver som spenner opp nye konfliktlinjer og gir et ekstra actiondriv til den allerede fascinerende handlingen.
*Herfra og vil det komme enkelt avsløringer fra handlingen i sesong 2*
Kaos og krig
Michael Crichtons originalmateriale for filmen Westworld (1973), og for så vidt også hans roman Jurassic Park (1990), handlet om hvordan menneskers ambisiøse tukling med vitenskapen for egen forlystelses skyld, kollapset på spektakulært og livsfarlig vis.
I Westworld-serien ble den kollapsen holdt på kledelig avstand i første sesong, men med god hjelp fra parkens skaper Dr. Ford (Anthony Hopkins) er nå alt lagt til rette for å se hva som skjer når barnesikringen er slått av.
Dette er roboter som har rikelig med grunner til å være fly forbannet på både sine skapere og parkens gjester.
Og samtidig som de må ta stilling til sin nye frihet, må menneskene avfinne seg med sin nye og veldig utsatte rolle – både ute i parken og bak kulissene.
Gjennom en utstrakt bruk av ulike tidslinjer får vi rikelig med bakgrunnsinformasjon om både hvordan parken ble til og hva Dolores og de andre vertene har vært med på opp gjennom deres meget varierte liv.
Og Westworld er raus med informasjon som fyller mange av hullene vi satt igjen med etter sesong 1.
Denne rausheten er uvant kost fra Nolan og Joy, og selv om fanhjertet mitt gleder seg over alle opplysningene, så kjennes de hoppende fortellergrepene litt slitsomme til tider.
Det blir etter hvert mange ulike tråder som spilles ut i flere tidslinjer, og i et par episoder klippes det vel kjapt og tydelig mellom ulike tider, minner og rollefigurer for å hamre inn noen sammenhenger som kunne fått vokse seg fram på litt mer naturlig vis.
Men det går aldri lang tid før serien finner igjen roen og pokerfjeset, og storparten av overgangen mellom de ulike historielagene er utført med finesse og kløkt.
Og mer informasjon betyr ikke nødvendigvis større klarhet.
Under overflaten av kaos og krig skjuler det nye store plotthemmeligheter og vi aner flere lag av Westworlds mystiske mytologi.
Revolusjon og evolusjon
I tillegg til den revolusjonen som skjer i det robotene starter sitt opprør mot sine skapere og undertrykkere, er det fascinerende å se på hvordan de ulike robotene utvikler seg etter hvert som de får friheten til å velge.
Nivåene av selvbevissthet og løsrivelse fra programmeringen er svært varierende blant androidene, men de to som har kommet lengst på hvert sitt vis, er Mave (Thandie Newton) og Dolores (Evan Rachel Wood).
De har begge funnet seg selv gjennom voldsomme traumer skapt av menneskene som styrer parken, men disse dype sårene har sendt dem ut på veldig forskjellige veier.
Her skal jeg ikke avsløre mer om hvor veiene deres går, men de har begge vendepunkt med stor "wow"-effekt på sin sti.
Thandie Newton og Evan Rachel Wood er også kruttgode i sine respektive hovedroller.
Newtons karisma og evne til å treffe store følelser med små ansiktsbevegelser gjør Maeve til en umiddelbar helt i denne verden.
Og måten Wood klarer å skifte uanstrengt mellom Dolores sine ulike personligheter, i tillegg meisle ut hennes egne nye stemme, bør være nok til å gi henne meget gode sjanser når Emmy-prisene skal deles ut til høsten.
Det er noen store skuespillersko som står tomme i sesong 2, og det er ikke til å komme unna at det er et savn.
Men Ed Harris er fremdeles et av seriens absolutte høydepunkt og hans sorte hatt blir sentral for filmens moralske perspektiver utover i sesong 2.
Av nye ansikt gjør både Peter Mullan og Fares Fares seg bemerket.
Mullan er farlig god og dominerende i sin rolle som James Delos, den mektige lederen som har eierkontroll over parken.
Fares starter mer anonymt som en av de sentrale teknikerne, men han etableres på en måte som legger opp til at vi nok kommer til å få se mer og mer av han utover i historien.
Ingrid Bolsø Berdal fortsetter på den voldsglade versjonen av Armistice som vi møtte på tampen av forrige sesong.
En personlighet som veksler mellom farlig og lett humoristisk, og som Berdal levendegjør med særpreget på utmerket vis.
En fanteorifavoritt
Sammen med Game of Thrones og Star Wars har Westworld blitt en av de største lekeplassene for fanteorier.
Det enorme universet, den spennende mytologien, de ulike tidslinjene og de mange hemmelighetene er svært fruktbar jord for fans som finner glede i å investere tankevirksomhet på hva som kommer til å skje og hvordan ting henger sammen.
Og sesong 2 demper ikke den gleden.
Serieskaperne har selv sagt de er meget bevisst fascinasjonen fra teoriglade fans.
Og enten du lurer på hva som har skjedd med Ford, om det finnes flere parker eller det er de tematiske linjene rundt kontroll og frihet du er opptatt av.
Her serveres du rikelig med hint, replikker og handlinger du kan sette teoritenna i.
En av de store gåtene for sesong 2 er hvilke motiver Delos egentlig har for å legge så mye ressurser i forskningen på kunstig intelligens og roboter.
Her legges det opp til et plott som strekker seg både bakover og framover i tid, og som så definitivt vil gi ny næring til noen av de største fanteoriene som sirkler rundt serien.
Men du trenger så absolutt ikke å investere tid i all fankulturen for å nyte Westworld som en avansert og lekker serieperle.
Ramin Djavadi fortsetter å komponere utsøkte musikkstykker som sammen med den visuelle prakten og detaljrikdommen i alt fra kulisser til referanser gjør dette til en mektig serieopplevelse rik på smakfull egenart.
På sitt beste er Westworld en fremragende "science fiction"-thriller.
Elegant i alle ledd, rik på undertekst og veldig smart fortalt.
Jeg må innrømme at jeg er litt bekymret for at noen av handlingstrådene står i fare for å skli ut i starten av sesong 2.
Jeg er generelt skeptisk til serier som bryter opp kjernegalleriet sitt og sender de ut på egne eventyr.
Men Nolan og Joy viste seg tilliten verdig i sesong 1, og jeg har tro på at andre halvdel av sesong 2 vil ta oss til nye og vidunderlige steder.
Westworld sesong 2 har premiere på HBO Nordic 23. april med ukentlige episoder.
*Hvis du vil følge Westworld sammen med oss i Filmpolitiet er det bare å sjekke ut vår Westworld-podkast hvor vi diskuterer serien underveis, svarer på innsendte spørsmål og tar for oss fanteoriene.
Første episode er allerede ute.
| 1
|
005438
|
The Handmaid’s Tale S02 E01 - E02
Fjorårets beste serie holder på både stilen og intensiteten.
*SPOILERADVARSEL – ANMELDELSEN INNEHOLDER HANDLING FRA SESONG 1*
The Handmaid’s Tale var noe av det dystreste, men også beste vi har sett på TV de siste årene.
Margaret Atwoods grunnhistorie, om en framtid hvor kristne fundamentalister har tatt styringen i USA, ble fanget på mesterlig vis av serieskaper Bruce Miller.
Kostymer, musikk og fargepalett ble alt møysommelig ført sammen til en helhetlig og uttrykksfull serieverden, med en glimrende Elisabeth Moss i hovedrollen, og en sterk visuell signatur.
I sesong 2 fortsetter historien, rollefigurene, spenningen og den praktfulle estetikken å både fengsle og fenge.
Symbolikken er full av visuell finesse, motstanden mot undertrykkelsen er sintere og en del av overgrepene som skildres treffer hardt i magen.
Hevn og undertrykkelse
"Det vil bli konsekvenser" var den beske sistereplikken fra Aunt Lydia (Ann Dowd) i sesong 1, og det var ingen tom trussel fra den forrykte slavebestyrerinnen.
Sesong 2 fortsetter akkurat der vi forlot June Osborne (Elisabeth Moss).
Hun er fremdeles en "handmaid" for familien Waterford, fremdeles deres fange og eiendom.
Men sammen med de andre rødkledde slavekvinnene, tente hun en motstandsgnist som fortsetter å ulme i starten av sesong 2.
June har også fått noen nye kort på hånden, men tvinges raskt ut i en kamp mellom egne interesser og felleskapets behov.
Det er mye tap, sorg og lidelse i The Handmaid's Tale, men serien tar seg tid til noen få hjertelige øyeblikk hvor varmen får bre seg i det ellers gråbleke universet.
Vi får igjen rikelig med tilbakeblikk til tiden før fundamentalistene tok makten.
Her er det ikke bare Junes historie vi får flere biter fra.
Intoleransen var stor og rammet mange da Gilead-regimet begynte å røre på seg.
Her blir Emilys (Alexis Bledel) fortid utforsket gjennom en veldig godt skrevet bakgrunnshistorie som er noe av det tristeste jeg har sett på TV på lenge.
Måten serien dveler ved lidelsene er en av dens styrker.
Den viker ikke unna det ubehagelige for å gi oss en mer lettspiselig underholdningsdose, den holder oss i det og høster både nyansert troverdighet og slagkraft fra disse scenene.
Men serien må passe seg for å ikke bare vise lidelse for lidelsens skyld.
Enn så lenge fungerer den balansen, men ved et par anledninger i starten av sesong 2 merker jeg at volden kan bli noe overdrevet som et stilisert virkemiddel.
Noen scener blir som egne malerier
Det åpnes opp flere steder og nye kulisser i sesong 2, blant annet en straffeleir, og nye omgivelser gir både energi til historien og flere motiver som Bruce Miller og gjengen kan spille på.
Serien fortsetter å ta seg flid med komposisjonene og skaper noen kamerautsnitt som blir som egne malerier med stort tolkningsrom.
Enten det er gjennom veldig oppstilte scener hvor kostymer og farger blir brukt for å symbolisere hjelpeløshet og styrke, eller åpne naturlandskap som setter det religiøst motiverte slaveriet i grell kontrast til himmelens åndelige lys, The Handmaid’s Tale dyrker den visuelle kommunikasjonen i filmspråket og får sagt veldig mye med bildene sine.
Det betyr ikke at alle utsnittene kjennes like givende for historien, og når ganske ordinære scener også holdes lenge, blir det seige fortellertempoet en liten tålmodighetsprøve.
Men disse langdryge klippene er få, og de ødelegger ikke drivet i sesongåpningen.
Det er en smart, spennende og fantastisk godt laget dramaserie som nå er tilbake, og selv om de første to episodene ikke når helt de samme høydene som sesong 1 på sitt beste, så er det lite som tyder på at kvaliteten er forringet.
Elisabeth Moss er fremdeles gnistrende god i hovedrollen, og dette er fremdeles en serie som evner å skildre mye vesentlig om farene med fundamentalisme, menneskers brutalitet og hvor mye et glimt av håp kan bety i de mørkeste stunder.
The Handmaid’s Tale sesong 2 har premiere på HBO Nordic den 26. april med ukentlige episoder.
| 1
|
005442
|
All Night S01
En helt uinteressant serie.
Handlingen av sesong 1 av All Night utspiller seg over én kveld.
Det er siste dag på videregående, og samtlige avgangselever skal på den store avslutningsfesten.
Alle drikker alkohol, men ingen blir fulle.
Alle er forelsket i noen som ikke er forelsket tilbake.
Nerdene er desperate etter å bli husket som populære, de populære er desperate etter å beholde populariteten sin, og alle er innforstått med at tiden på videregående skole er den viktigste tiden i livet.
Jepp.
Det er en sånn serie.
Stereotyper
Det nærmeste vi kommer en hovedperson er Deanna - spilt av skuespiller og YouTuber Jenn McAllister.
Hun bruker hele sesongen til å synes synd på seg selv.
Hun er forelsket i kompisen Fig, som er forelsket i en annen, og føler i tillegg at hun har mistet bestevenninnen Cassie som er alt for opptatt med å henge sine nye venner.
Alt er fælt og trist - for henne.
For oss som ser på blir det fort ganske kjedelig.
Litt fordi at kjemien mellom Deanna og Fig ikke eksisterer i det hele tatt.
Det er nesten fascinerende å se hvor lite karisma Jake Short klarer å ta med seg inn i rollen som Fig.
Deanna, Fig og Cassie akkompagneres selvsagt av en frodig fauna av high school-stereotyper og grupperinger - alle med sin egen historie som vi følger gjennom hele sesongen.
Mens Deanna klager er for eksempel de tre guttene i «nerdegjengen» ute på helt egne eventyr.
En av dem har satt seg som mål å få tak i drømmedama, mens de to andre har satt seg som mål å finne drømmedama.
Den lesbiske bestevenninnen til Deanna har satt seg som mål å bli sammen med drømmedama, mens den mest populære jenta på skolen har satt seg som mål å bekrefte at hun er drømmedama.
Det blir rett og slett litt for mange litt for enkle historier, som til sammen blir en litt for rotete affære.
Fattigmanns-Community
Den første sesongen av All Night føles som én Community-episode dratt ut over en hel sesong.
En ganske kjedelig Community-episode.
Serien forsøker seg på kvikk, snerten dialogutveksling, men hverken manuset eller skuespillerne får det helt til over lengre perioder.
For å la oss bli bedre kjent med figurene tyr manusforfatterne ofte også til enkle løsninger.
Helt uprovosert kan "person 1" for eksempel si:
"husker du den gangen vi...", oppfulgt av beskrivelsen av en super-spesifikk komisk situasjon, som det er helt umulig at den andre personen har glemt.
Person 2 sier:
"Jo da, det husker jeg", eller noe til den effekt.
Og så forventes det av publikum humrer godt i tynnbarten.
Jeg er veldig usikker på hvor mye humring det kommer til å bli.
Ingen snakker slik med hverandre.
Det er et forsøk på å gi figurene og forholdene mellom dem mer kjøtt på beinet, men det blir for tynt og kunstig.
Jeg lo
Jeg lo.
Tre ganger.
På ti episoder.
Det er i utgangspunktet ikke nok for en humorserie.
Serien fenger meg bedre mot slutten av sesongen, enn den gjorde i starten - og hever det endelige inntrykket fra "direkte dårlig" til "kjedelig og uinteressant".
Dette kan være fordi figurene utvikler seg og at historiene tetner seg til - men det kan også være et tilfelle av Stockholm-syndromet, som jo kan være en bivirkning av bingewatching.
Jeg klarer ikke riste av meg mistanken som slo meg under første episode.
At hele denne sesongen kunne vært kuttet ned til én eller to episoder, om fortellerkunsten hadde vært hakket hvassere.
Det er tvilsomt at bitre journalister som pusher 30 er serieskaper Jason Ubaldis ønskede målgruppe, men jeg er usikker på hvem denne serien kommer til å treffe.
Har du aldri sett en high school-film eller -serie i ditt liv, så vil All Night kanskje være rene oppvåkningen.
Har du sett en high school-film eller -serie før, så har du også sett denne.
All Night er tilgjengelig på HBO Nordic fra og med 12. mai.
| 0
|
005444
|
Rig 45 S01 E01 – E03
En av de kjedeligste krimseriene jeg har sett på lenge.
Viaplay lener seg på en slitt krimoppskrift og kjører på med billige sjangertriks i den svenskproduserte Rig 45.
Her strippes arven fra Agatha Christies And Then There Were None (Ti små negerbarn) ned til en altfor enkel oljeplattformversjon som mangler både kreativitet, intensitet og spenning.
Dette er samlebåndskrim som på sitt beste smaker av slapp B-film fra tidlig 90-tall.
Og hverken gode skuespillere, eller det prisverdige faktum at jeg ikke aner hvem morderen er etter halvspilt sesong, klarer å redde Rig 45 fra å være en av de kjedeligste krimthrillerne jeg har sett på lenge.
Ulykke eller drap?
En dødsulykke på en norskeid oljeplattform rett før jul – det er kjedelige greier for det meget profittorienterte selskapet Benthos Oil.
De sender sin etterforsker Andrea (Catherine Walker) for å dobbeltsjekke at det ikke har skjedd noe muffens.
Men det tar ikke lang tid før den samvittighetsfulle sikkerhetskonsulenten oppdager at det nok dessverre er en morder løs på plattformen.
Da er det jo ekstra ergerlig at en orkan kutter både transportmuligheter og kommunikasjon med omverdenen.
Spesielt da det begynner å dukke opp flere lik, og det blir mer og mer tydelig at morderen er en av mannskapet om bord.
Med dette ganske så tradisjonelle krimscenarioet som rammeverk, serveres vi mye langdryg vandring i gang med lommelykt, en del krampaktige "er det du som er morderen?"-utbrudd og i overkant mange idiotiske "vi deler oss opp og leter hver for oss"-scener.
Det er lite som tyder på at Rig 45 er laget for noe annet enn å underholde, og da er trege scener stappet med trauste sjangerklisjeer det siste jeg vil ha i oljeplattformkrimmen min.
Gode skuespillere med lite å spille på
Det er mange dyktige skuespillere som er samlet på plattformen.
Jakob Oftebro leverer med sedvanlig karisma.
Danske David Dencik (skurken i Top of the Lake S02) har alt som kreves for å spille ussel sjef og skotske Gary Lewis (Billy Elliot, Gangs of New York) er generelt et glimrende valg som brautende drittsekk med kort lunte.
Dessverre får denne gjengen minimalt å spille på.
Rollefigurene holdes igjen i karikerte reaksjoner og såpeoperaenkle replikkvekslinger.
Det gjør at jeg aldri blir nysgjerrig på hvem de er, hvorfor de gjør som de gjør og om de lever eller dør.
Miljøskildringene er også stive og flate.
Oljeplattformen blir aldri en kulisse som kommer til live, og uværet blir heller ikke en fare vi får kjenner på kroppen – orkanen blir bare brukt som en lettvint måte å sette det isolerte premisset på.
Å få servert en såpass enkel krim skodd over samme slitte påskekrimlest som Jul i Blodfjell parodierte for under seks måneder siden, er et tydelig signal på at den nordiske TV-krimmen kan trenge både nye jaktmarker og noen solide doser originalitet.
Det skandinaviske publikum har blitt godt vant med mye kvalitetskrim de siste årene, både egenprodusert og importert, og for serievante etterforskningselskere blir Rig 45 et tafatt og ganske utvannet forsøk på å kopiere en gammel suksessoppskrift.
Rig 45 har premiere på strømmetjenesten Viaplay og på TV 3 fredag 8. juni.
| 0
|
005446
|
Sweetbitter S01 E01-03
Søtt, men uoriginalt restaurantdrama.
«I knew if I stayed one more minute, I would blink and ten years would go by».
Klisjeen om jenta som er redd for å gro fast på hjemplassen og rømmer til storbyen er velkjent.
Og slik starter også serien Sweetbitter, som handler om nettopp det.
Hjembyen er ukjent, men storbyen er New York.
Jenta er Tess, en ung dame i tjueåra som etter en kjapp intro ender opp som servitørlærling på en av byens finere restauranter.
Serien er ikke særlig original og heller ikke veldig engasjerende, men den er likevel sjarmerende nok til at jeg hang med i de tre episodene som ble gjort tilgjengelig for anmeldelse.
Endimensjonale mennesker i New York
Sweetbitter er en liten del New York-serie, en liten del restaurantdrama, og en liten del dannelsesreise.
Serien hadde hatt godt av å dyrke én av sine bestanddeler i større grad, for den får aldri et skikkelig fokus for handlingen.
Det eneste historielinjen man kan følge er om Tess får jobb etter lærlingplassen eller ikke, og rollefigurene rundt henne blir aldri mer enn endimensjonale figurer i et sett med klisjeer.
Den litt mystiske Simone (Caitlin FitzGerald), som tar Tess under sine vinger, er mer interessant, og den flamboyante russeren Sasha (Daniyar) er morsom, men utenom disse to bryr jeg meg stort sett ikke om noen av figurene.
Ikke nok mat på skjermen
Som restaurantserie har Sweetbitter med seg alt dramaet som kan utspille seg på bakrommet og kjøkkenet på en plass der alle ligger med alle, det festes hver kveld, narkotikaen er lett tilgjengelig og sladderen flyter.
Men den faller litt gjennom i forsøket på å gjøre maten som serveres til noe sensuelt som åpner opp helt nye sanseområder for Tess.
Mat og vin brukes som en del av Tess sin dannelsesprosess, men hverken hovedrolleinnehaver Ella Purnell, eller de visuelle virkemidlene serien bruker klarer å formidle hvilke sanseinntrykk Tess opplever når hun smaker på ny og spennende mat.
Maten er rett og slett ikke pen nok på skjermen, den vies ikke nok skjermtid, og Purnell ser ikke ut til å ha et stort nok register å spille på.
Sjarmerende hovedrolle
Ella Purnell, som er kjent fra blant annet Maleficent og Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children, har en søt sjarm passer fint med Tess sin naive tilnærming til livet.
Serien dykker ikke spesielt dypt ned i materien når den utforsker det å finne mål og mening med livet, men det fungerer greit som et bakteppe for handlingen.
Det er sannelig ikke lett å vite hva du egentlig drømmer om når du er i starten av tjueåra, og Purnell kler rollen som ung kvinne på jakt etter sin egen personlighet.
Hun klarer å gjøre
Tess til en figur jeg blir litt nysgjerrig på, selv om hun virker som en ekstremt enkel sjel.
Hun er rett og slett litt koselig
Hun hjelper til med å gjøre Sweetbitter til en serie jeg gidder å se på.
Dette er en lettsett halvtime som passer helt greit som underholdning under TV-middagen.
Den er enkel, men smaker sånn akkurat passer godt.
| 0
|
005448
|
Sharp Objects E01 - 07
Ubehagelig god.
HBOs nye krimdrama Sharp Objects passer perfekt på sene sommerdager når sola har begynt å gå ned.
Dette er en fortelling om en liten by i Missouri som blir snudd på hodet når to unge jenter blir drept.
Miniserien er basert på Gillian Flynns roman med samme navn – altså debutromanen til forfatteren bak suksessen Gone Girl.
Jean-Marc Vallée, som regisserte HBOs krimsuksess fra i fjor, Big Little Lies, har sittet i registolen denne gangen også.
Sammen med serieskaper Marti Noxon har han laget en ubehagelig miniserie som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, selv om mordmysteriet i seg selv ikke er så overraskende.
Vodka og vonde minner
En ung jente er drept og en annen forsvunnet i den søvnige småbyen Wind Gap.
Derfor sendes journalisten Camille fra St. Louis til sin gamle hjemby for å dekke etterforskningen.
Problemet er bare at Camille nylig har hatt en traumatisk opplevelse som hun forsøker å døyve med store mengder vodka.
Gamle trakter bringer også gamle minner på banen, og Camille tvinges til å ta tak i vonde følelser hun har begravd dypt inni seg.
Med en egoistisk mor og en viljesterk lillesøster på banen blir dessuten jobben hun er i Wind Gap for å gjøre ekstra vanskelig.
Og etter hvert kommer også mørke småbyhemmeligheter frem i lyset.
Glitrende skuespill
Manuset i Sharp Objects er godt skrevet, men Amy Adams sin rollefigur er kledd i klisjeer.
Jeg mener, etterforskeren/journalisten med en trøblete psyke, som forsøker å drukne sine sorger i store mengder sprit og som attpåtil må ta et oppgjør med fortiden?
Vi har sett figuren hundre ganger før, men Amy Adams klarer å gjøre klisjeen til noe unikt og interessant.
Camille har store problemer som stadig står i fare for å piple frem til overflaten.
Adams viser dette på glitrende vis i den dempede måten hun snakker på.
Som om hun tviholder på tømmene for at følelsene ikke skal løpe løpsk.
Med dette så gjør Adams en av de absolutt beste prestasjonene i sin karriere og jeg blir svært overrasket om det ikke vanker en Emmy-nominasjon til neste år.
Resten av rollebesetningen er også gode, men Patricia Clarkson og stjerneskuddet Eliza Scanlen, som spiller henholdsvis Camilles mor og lillesøster, er to høydepunkter.
Enkel mordgåte
Sharp Objects bruker lang tid på å bygge opp ulike mysterier som skal avsløres i slutten av serien, men ingen av hemmelighetene som lurer under overflaten er spesielt overraskende.
Både mordgåten og de andre hemmelighetene som rulles opp i Wind Gap er relativt åpenbare fra begynnelsen.
HBO gjorde bare syv av åtte episoder tilgjengelig for pressen, men det er vanskelig å vurdere om noe er bra eller dårlig krim hvis man ikke vet løsningen på gåten.
Derfor har jeg lest meg opp på hvem morderen er i Gillian Flynns roman, og jeg synes det var skuffende at dette var personen jeg antok var morderen nesten umiddelbart.
Det kan selvfølgelig være at HBO lurer oss alle og har gjort morderen til en annen i serien enn i boka.
Det hadde isåfall vært en forfriskende tvist!
En godbit
Selv om jeg er litt skuffet over en enkel mordgåte er jeg ikke skuffet over Sharp Objects.
Jeg liker ikke Wind Gap, men jeg elsker å være der.
Noxon og Vallée har laget et univers som bergtar meg fra første stund, og derfor bryr jeg meg ikke om at tempoet i serien er tregt.
Den klamme atmosfæren, den klaustrofobiske følelsen man kan få av et lite sted der alle kjenner alle, hvor jævlig det kan være å bli konfrontert med ubehagelige minner.
Småbyhemelighetene som ligger tungt i den varme lufta.
Serieskaperne bruker også velkjente sjangerelementer fra skrekkfilmens verden for å gi oss et innblikk i Camilles psyke.
De holder tilbake informasjon og gir oss isteden forvirrede tilbakeblikk, skumle drømmer og engstelige tanker fra Camilles hode.
Miniserien bikker aldri over til å bli en grøsser, men den blir såpass guffen at jeg synes det var skummelt å se den alene da kvelden kom.
Sharp Objects er dermed en liten godbit for deg som elsker å bade i det ubehagelige.
*Sharp Objects inneholder opprørende scener som kan være en påkjenning å se for enkelte.
*
| 1
|
005452
|
Dietland S01
Forfriskende ærlig om kropp og selvfølelse.
Ærlig, sår, morsom, brutal.
Serien Dietland har endelig kommet til Norge, og dette er et forfriskende innlegg i #metoo-debatten, selv om både serien og boken den er basert på var underveis før hashtaggen kom på banen.
Som sort komedie med mye alvor er Dietland, i likhet med serier som Orange is the New Black vanskelig å sette i en sjangerbås, men dette er i hvert fall en serie med både humør og substans som på ingen måte er redd for å tråkke noen på tærne.
Dietland, som handler om den overvektige skribenten Plum, kommer til Norge på et veldig interessant tidspunkt.
Netflix har nettopp blitt anklaget for “fat shaming” i sin nye serie Insatiable.
Og selv om jeg både håper og tror den serien er mer nyansert enn traileren tilsier, så virker det som om den kommer fra et noe annet ståsted enn AMC-serien som nå er å finne i sin helhet hos Amazon Prime.
Dietland er en finger til patriarkatet og et kjærlighetsbrev til kvinnekampen, ispedd en god dose kontrovers, mørk humor og emosjonell slagkraft.
Feministisk revolusjon
Plum Kettle, spilt av Joy Nash, jobber for det New York-baserte tenåringsmagasinet Daisy Chain.
Hun fører pennen som svarer når jenter skriver til bladets redaktør, den egosentriske Kitty (Julianna Margulies), om råd.
I en verden der feite folk er nederst på den sosiale rangstigen føler Plum seg utenfor og alene.
Hun ønsker å ta en gastric bypass-operasjon, for først når hun er tynn kan hun bli lykkelig.
Men før Plum kommer så langt blir hun rekruttert av den feministiske organisasjonen Calliope, drevet av styrtrike Verena Baptist (Robin Weigert).
Verena vil gi henne 20.000 dollar hvis hun gjennomgår et selvhjelpsprogram hos dem før hun bestemmer seg for om hun trenger operasjonen eller ikke.
Samtidig begynner en gruppe ekstremistiske feminister, kalt “Jennifer”, å ta livet av voldtektsmenn rundt omkring i USA.
Nå vil de starte en revolusjon.
Elsk deg selv som du er!
Kroppspositivisme er hovedtemaet for Dietland og serien bruker mye tid på å messe at man må elske seg selv slik man er, bilringer og det hele.
Dette kan høres ut som et gammelt refreng, og Dietland virker tidvis litt utdatert når det gjelder hvor langt bevegelsen rundt kroppspositivisme har kommet, og fremmer noen synspunkter rundt for eksempel porno som har gått ut på dato.
Men serien oppleves likevel som et friskt pust og vekker noe av det samme raseriet man kan kjenne på av for eksempel The Handmaid’s Tale.
Forfriskende ærlig
Serieskaper Marti Noxon har lang erfaring med serier med substans, mørk humor og brodd.
Hun har blant annet vært produsent og manusforfatter for Buffy the Vampire Slayer, Mad Men og UnREAL.
Sist også for HBOs fabelaktige sommerkrim Sharp Objects.
Noxon er med andre ord ikke redd for å ta i tabubelagte temaer og kan dette med å skrive smarte kvinner som ikke tar imot dritt.
Dette gjenspeiles i manuset i Dietland, og jeg koser meg med Plums formuleringer om livet, både når hun kjenner seg underdanig og ensom, og når hun føler seg sterk og står opp mot de som ønsker å trykke henne ned.
Her går man ikke rundt grøten når det snakkes om helsefarene ved å beholde vekten når du faktisk er sykelig overvektig, en debatt som mange er redd for å ta i når det kommer til den kroppspositivistiske trenden.
Seriens brutale ærlighet er utrolig forfriskende.
Jeg fryder meg av diskusjoner om for eksempel hvem som er mest undertrykt, den homofile afroamerikaneren, eller den feite kvinnen.
Og hvordan er det egentlig å være feit når du skal på date?
Er det greit å si at tykke mennesker ikke er “din type”?
Absurd formspråk
At serieskaperne har valgt å definere Dietland som en komedie har mer med formspråk enn tone å gjøre.
Noen av rollefigurene er riktignok litt karikerte, som Daisy Chain-redaktøren Kitty, men dette avtar utover i serien etter hvert som den blir mørkere.
Og selv om Plum er morsom er det mer alvor en latter her.
Serieskaperne leker imidlertid med Plums fantasi som visuelt virkemiddel, og serien går av og til over i det absurde når hennes tanker og følelser kommer til live på skjermen.
Det brukes blant annet tegnede figurer for å gi et bilde på hva Plum føler, og fantasien hennes tillater for eksempel mennesker på TV å prate direkte til henne.
Jeg liker disse elementene, men serien bruker de ikke konsekvent nok og det virker derfor som om serieskaperne har slitt litt med hvor de skulle legge lista.
En dose girl power
På sitt beste er Dietland absolutt fantastisk.
Joy Nash er nydelig i rollen som Plum og jeg storkoser meg gjennom størsteparten av serien.
Litt ujevn er den dog og serien taper seg også noe mot slutten med et høydepunktet som er litt tamt.
Det er helt tydelig at det legges opp kort for en mulig andresesong, istedenfor å la kabalen gå opp i den første.
Det gjør at serien ikke blir like slagkraftig mot slutten som den er i første halvdel, men for all del, gi meg sesong to!
For jeg vil gjerne tilbringe mer tid i dette småsprø universet, med en fabelaktig Plum og en god dose girl power!
| 1
|
005453
|
Disenchantment S01 E01 – E06
The Simpsons-skaper Matt Groening gjentar seg selv.
Disenchantment er en serie som har skapt høye forventninger.
The Simpsons- og Futurama-skaperen Matt Groening i samarbeid med pengerause Netflix på en animasjonsserie med voksen tone lagt til en verden hvor middelalder møter fantasy – det er vanskelig å ikke bli begeistret for premisset.
Sleng inn den knallgode Abbi Jacobson fra Broad City i hovedrollen som drikkeglad og opprørsk prinsesse.
Og krydre med fantastiske stemmeskuespillere som John DiMaggio (Bender i Futurama), Billy West (Fry og Zoidberg i Futurama), Tress MacNeille (Crazy Cat Lady i The Simpsons).
Jeg begynte i hvert fall å kjenne på den hjerteløftende følelsen av at kjent og kjær animasjonsstil, treffsikker samfunnsbrodd og rå galskap kunne smelte sammen i en skarp og fantasirik seriegodbit.
Dessverre er jeg skuffet etter å ha sett de seks episodene som pressen har fått tilgang til fra Netflix.
Starten på Disenchantment har mer til felles med den litt mette og uinspirerte formen som jeg mener preget de siste Futurama-filmene og The Simpsons etter ca. sesong 15.
Det er både naturlig og forventet at serien har Groenings signaturtone og visuelle egenart, men her gjentas både rollefigurer, vitser, stemmer og samfunnskritikk uten å ha det drivet, satireaktualiteten og den narrative lekenheten som kjennetegnet hans tidligere seriesuksesser på høyden.
Når heller ikke hovedhistorien starter særlig fengende, så blir det tidvis kjedelig i denne magiske middelalderverdenen.
Prinsessen, alven og demonen
Prinsesse Bean (Abbi Jacobson) bor i kongedømmet Dreamland sammen med sin far kong Zøg (John DiMaggio).
Den enerådende monarken vil gifte bort sin datter, mot hennes vilje, i et fornuftsekteskap med det rike nabokongedømmet for å sikre en god allianse.
Men en av bryllupsgavene er en mystisk demon som heter Luci.
Og bryllupet krasjes av alveflyktningen Elfo.
Og uten å avsløre noe mer av handlingen, så går veldig lite som kongen har planlagt.
Selv om seriene foregår et par tusen år fra hverandre, er det mye Futurama over Disenchantments konstruksjon.
Dette er en serie som tar tak i relaterbare utfordringer og problemstillinger fra vår samtid og stapper de på satirespissen inn i en annen tid med andre regler og skikker for å vise fram snedige perspektiver og overdrive latterlige sider.
Matt Groening og kompanjong Josh Weinstein tar også tak i middelaldersamfunnet, fantasysjangeren og rikelig med popkulturelle referanser i en kjent vitsestil som er poengtert, har dybde og stort sett opererer i sjangeren "smådrøyt".
Her er humorhåndverket solid i både komposisjon og miljøskildringer.
Det er ingen tvil om at det er flinke folk som lager denne serien, og i en tid hvor Game of Thrones er verdens største TV-serie, og fantasysjangeren selger som øl på pub, så ligger alt til rette for at dette burde være en meget potent lekegrind for smarte og erfarne humorister.
Men dessverre er det noe tamt, bobleplastpakket og uforløst over det hele.
Dørene det hamres på har stort sett vært vidåpne i årevis.
Og selv om det serveres både sex, blod og verbale ballespark, så føles det om alle vitsene og poengene er beregnet for å både være tålelige og gjenkjennelige for det brede publikum.
Det gjør serien ufarlig.
Humoren mangler den råskapen, aggresjonen og kreativiteten som trengs for å gi latteren den gode vonde bismaken, og for å avkle det morderne mennesket i middelalderdrakt.
Nye fjes, men gamle kjente
Det er et velkomponert trekløver som utgjør hovedrollene i Disenchantment.
Bean er et naturlig midtpunkt som den alkoholtørste og selvstendige prinsessen med lav toleranse for både kjedsomhet og overformynderi.
Det er ikke til å komme bort fra at det er en god porsjon Leela i den handlekraftige delen av henne, og hun kan bli litt generisk Groening-figur til tider, men Abbi Jacobson har nok personlighet til at Bean klarer å bære rollen som midtpunkt for både episodehandlingene og publikums sympati.
Hennes personlige demon Luci er også greit fornøyelig i all sin kameratslige ondskap.
I likhet med en serie som The Good Place har Groening og co. lekt smart med hvordan hverdagslige hendelser og gode intensjoner kan volde vel så mye uutholdelig smerte som tortur og helvetes innerste sirkler.
Den tredje hovedpersonen Elfo er den jeg synes vakler mest i åpningen.
Han etableres som en misantropisk kåting som gjør opprør mot sine egne, men glir raskt over i en naiv og mer passiv personlighet som sjeldent fenger utover noen velplasserte spark.
Når det gjelder de øvrige faste fjesene, så er det ingen som virkelig utmerker seg.
Det er stort sett rollefigurer som snakker og oppfører seg som mange andre Groening-figurer vi har sett før, men det mangler typer med karismaen til en Zoidberg, en Bender, en Nelson eller en Edna Krabappel.
Jeg synes det er småtrist at blant de mindre rollene i Disenchantment er det kopier av Crazy Cat Lady og Cleetus som er de mest minneverdige.
Det er morsomt med hint og vink til tidligere suksesser, men det er ikke et godt tegn når disse figursjablongene er det beste Disenchantment har å by på utenfor hovedrollene.
Sammenlignet med dagens animerte seriehøydepunkt (hallo Rick and Morty og Bo Jack Horseman) når det gjelder samfunnsbrodd, sårhet og animerte festligheter som lar oss mennesker se hvor forferdelige vi kan være, så havner Disenchantment noen hestehoder bak.
Det betyr ikke at dette er dårlig TV.
For fansen er det et hyggelig påfyll av ting de har digget før.
Og produksjonskvaliteten er selvsagt av sedvanlig høy klasse fra Groening, Weinstein og Rough Draft Studios.
Men det er ikke til å komme unna at jeg kjeder meg mer enn jeg ler i Dreamland.
Og følelsen av å ha sett dette gjort dette betydelig bedre før, gjør i hvert fall starten på Disenchantment til en skuffelse.
Disenchantment har premiere på Netflix den 17. august med 10 episoder.
| 0
|
005459
|
The Walking Dead S09 E01 – E03
Det beste fra serien på en stund, men likevel ikke bra nok.
Siden serien startet i 2010 har jeg hatt et nært forhold til The Walking Dead.
Kombinasjonen av skremmende zombier, interessant mellommenneskelig drama og tankespinn om hvordan jeg selv ville klart meg når apokalypsen inntreffer, gjorde The Walking Dead til en av mine store favoritter.
Derfor er det med skuffelse at jeg nå kan konstatere at sesong ni av zombiedramaet blir min siste The Walking Dead-sesong.
Det er nok nå.
Det er så innmari nok.
(Anmeldelsen inneholder spoilere fra forrige sesong, og én spoiler for deg som ikke er oppdatert på The Walking Dead-nyheter).
Fortsatt åpne sår
Første episode begynner noen måneder etter den forrige sluttet.
Negan sitter fengslet i kjelleren til Rick.
Den gamle gjengen vår har fordelt seg som ledere for Hilltopp, Alexandria og the Sanctuary, mens Ezekiel fortsatt regjerer i the Kingdom.
Et tentativt samarbeid har begynt å ta form, men det er fortsatt mange åpne sår og mye bitterhet og hat rettet mot de overlevende fra the Sanctuary.
Rick og Michonne forsøker å holde alle samlet om et felles mål, å bygge opp et nytt samfunn basert på lover og regler – et slags demokrati.
Men vil Maggie og Daryl klare å putte fortida bak seg?
Lærer de aldri?
Temaet for denne niende sesongen av The Walking Dead er spennende tankegods.
Hvordan ville det vært hvis man skulle bygd opp et fungerende samfunn igjen etter total kollaps?
Og kvalitetsmessig er de tre første episodene bedre enn mye av det vi har sett i serien på en stund.
Manuset er godt skrevet, skuespillet er som alltid troverdig, og jeg kjente til og med på litt nerver knytta til et zombiemøte.
Det er lenge siden sist.
Likevel lar jeg meg ikke rive med av starten på sesongen.
Serien har pågått så lenge at irritasjonen over rollefigurenes dårlige valg overgår engasjementet sesongens tema gir meg.
For hvorfor klarer aldri de folka her å lære?
I åtte sesonger har vi sett ting gå til helvete når samarbeidet ikke er godt nok, når folka på skjermen lar ting komme under huden på dem, vi har sett hva splittelse fører til.
Derfor blir det ikke spennende når nye konflikter utvikler seg, jeg blir bare skikkelig irritert.
Den store lakmustesten for å måle engasjementsgraden på TV-serier, er for meg hvor ofte/sjelden jeg får lyst til å ta opp mobilen.
Hadde det ikke vært for at jeg var på jobb da jeg så disse tre episodene, hadde jeg nok sittet med mobilen i hånda store deler av tiden.
Da er det ikke bra nok.
Et siste farvel
Det har allerede blitt annonsert at Andrew Lincoln skal forlate serien halvveis i sesongen.
Rick Grimes og det fabelaktige skuespillet til Lincoln, den største grunnen til at jeg har fulgt The Walking dead så langt, forsvinner altså ut av serien.
Jeg fatter ikke hvorfor serieskaperne valgte å avsløre dette i forkant av sesongen, og det er mulig vissheten om at Rick skal ut legger en ubevisst demper på seeropplevelsen.
Jeg tipper at Rick Grimes farvel med The Walking Dead blir i finalen for første halvdel av sesongen før pausen til jul.
Det blir antageligvis også min siste The Walking Dead-episode, for ingen av de andre rollefigurene er per i dag gode nok til å bære denne serien uten sheriffen.
| 0
|
005460
|
Camping E01 – E04
Jennifer Garner overbeviser ikke i Lena Dunhams nye komedie.
Noen ganger blir jeg sint når jeg skal anmelde film eller serier.
Når noen jeg forventer mer av, som bør vite bedre, lager noe ræva.
Da blir jeg provosert.
Når Lena Dunham og Girls-produsent Jennifer Konner nå har laget en nyinnspilling av den britiske komiserien Camping, kjenner jeg derfor at jeg blir litt forbanna.
For Camping er en slitsom og irriterende serie med billige poenger, som kun klarte å få meg til å flire én gang i løpet av de fire første episodene.
Forviklinger på tur
I Camping møter vi Kathryn, som har tatt med noen venner på campingtur for å feire bursdagen til mannen sin Walt (David Tennant).
Den nevrotiske Kathryn, spilt av Jennifer Garner, har hatt en rekke operasjoner på grunn av det som høres ut som endometriose, en smertefull sykdom som Lena Dunham selv lever med.
Hele livet hennes dreier seg derfor om å unngå situasjoner som utløser smerter, og hun har stålkontroll på hver minste lille detalj i hvert eneste minutt av dagen.
Dette byr selvfølgelig på problemer når vennegjengen skal på tur, spesielt siden Walts kompis Miguel har med seg sin nye kjæreste, den frigjorte og uforutsigbare Jandice, spilt av Juliette Lewis.
Forviklinger, krangling og kleine situasjoner står dermed for tur.
Billige poenger
Lena Dunham er god på å skrive situasjoner som er flaue på den gode måten.
Der rollefigurer sier det folk tenker, men aldri tør å si.
Hun har ofte fått meg til å krympe meg i sofaen, samtidig som jeg har elsket det som skjer.
Denne balansegangen mellom kleinhet og humor er ikke til stede i Camping.
Dette er en helt ordinær forviklingskomedie som mangler brodd og som viker unna de vanskelige situasjonene som hadde gjort serien mer interessant.
Serien tar opp flere problemstillinger det kan være vanskelig å snakke om og som derfor er gøy å lage humor på.
Vi er innom både det å leve i et sexløst ekteskap, det å se på porno som et substitutt for sex, og hvordan det er å miste sine nærmeste venner.
Serien går imidlertid aldri ordentlig ned i materien på disse temaene, men feiger ut med billige poenger når det begynner å bli vanskelig.
Dette skal antageligvis være et bilde på hvordan Kathryn takler tilværelsen, men det fungerer ikke for meg som seer.
Irriterende rollefigurer
Campings største problem er at serien mangler rollefigurer å like.
Det er nok av gode skuespillere her, men rollefigurene er enten klisjeer, slitsomme eller irriterende.
Jennifer Garner er spesielt krevende som den selvsentrerte Kathryn.
Garner overspiller og får heller ikke noe hjelp av manuset som ikke gir henne et eneste sympatisk trekk.
Noen ganger kan det være gøy å hate hovedpersonen i en serie, men da er man avhengig av et godt birollegalleri du kan hate hovedpersonen sammen med.
De andre rollefigurene finner riktignok Kathryn like irriterende som jeg gjør, men det hjelper ikke når de også enten er plagsomme eller kjedelige.
Rollefigurene gir meg derfor ikke noe særlig.
Humoren er uten brodd, og selv om det kommer stadige stikk i retning Kathryn blir det aldri morsomt.
Den eneste figuren jeg faktisk liker er Bridget Everett sin rolle som Harry, eieren av campingplassen.
Hun er lun og artig, men har liten plass i serien.
Forventet mer
Jeg forstår ikke helt hvordan Camping har blitt så dårlig som det har blitt.
Det er jo dyktige folk som står bak dette.
Det er mulig jeg hadde vært mer tilgivende om serien hadde kommet fra en ukjent plass med nye navn på rollelista, men jeg forventer mer av Lena Dunham og Co. Dette er rett og slett for dårlig.
«Camping» ser du på HBO Nordic på mandager.
| 0
|
005462
|
Le Bureau S04 E01 – E03
Fortsetter å være en av tidenes beste spionserier.
Min favorittspionserie er tilbake, og Le Bureau er fremdeles en gave til alle som digger grublegod etterretningsspenning.
Le Bureau er fremdeles en av de mest realistiske spionseriene som finnes på TV.
Le Bureau er fremdeles bitende aktuell.
Le Bureau er fremdeles mesterlig god på å skape stolkantspenning av telefonkonferanser filmet i kommunegrå omgivelser.
Le Bureau er fremdeles en serie du ikke kan fikle med telefonen mens du ser.
Sesong 4 starter altså med alt vi liker.
Og har i tillegg skaffet seg noen fengende nye fjes til sin nyanserte oppbygging av hvem vi heier på i et innfløkt edderkoppnett av nasjoner, diplomatiske forbindelser, agenter, dobbeltagenter og terrorister.
*Spoileradvarsel:
Herfra vil det komme elementer fra handlingen i sesong 1 - 3, og enkelte handlingstråder fra sesong 4.*
Oppvask på etterretningskontoret
Etterspillet etter forrige sesongs intense avslutning står i fokus når vi vender tilbake til Paris.
Spesielt den lite flatterende hendelsen, hvor agent Malotru (Mathieu Kassovitz) stakk av fra DGSE, byr på problemer for både kolleger, mellomledere og CIA.
Men i tillegg til å hanskes med gammel oppvask og en mulig avhopper, har den franske etterretningen også nye utfordringer.
Russland, cyberangrep og kunstig intelligens er stikkordene for et spill som sender agent Phénomène (Sara Giraudeau) på et nytt høyrisikabelt "deep cover"-oppdrag på et russisk prestisjeuniversitet.
Det er et oppdrag som også tester kunnskapen og ferdighetene til DGSEs hackerteam, som må opp mot russiske motstandere i en herlig "hvem hacker hvem"-lek som tar tradisjonell spionmoro inn i smarttelefoner, smartklokker og pacemakere.
En kan jo ikke utsette noe på tema og timing.
Realismen og troverdigheten blir trukket fram som en av Le Bureaus store styrker.
Og selv om dette først og fremst er en underholdningsserie som bygger sine historier ut fra fortellerkunstens regler, så fester det seg et alvor av troverdige trusler, troverdige metoder og troverdige reaksjonsmåter.
Serieskaper Eric Rochant og hans team klarer å gi et inntrykk av både hvor grundige, dyktige og modige etterretningsagentene er, og hvor intrikat og total manipuleringen er i deres verden.
Dette er en serie som prøver å gi et innblikk i hvor sårbare våre nye samfunnsstrukturer er, og hvor høy risikoen er for at det stadig vekk kan gå ganske galt.
Det er i dette nyanserte bildet at Le Bureau briljerer og finner sin realistiske brodd.
Godt hjulpet av et kamera som leker med både forventninger og sjangerkonvensjoner og viser oss den relevante informasjonen på hakket mer krevende vis enn vi er vant til fra ansikt- og actionfokuserte spenningsserier.
Her løser ikke rollefigurene verdensproblemer med "walk and talk" i gangene, og de får en ikke opp all verdens filer bare ved å gå på nærmeste storskjerm – de må gå ned i arkivrommet, signere ut harddisken og plugge til USB-kabelen.
Jeg er på ingen måte en forkjemper for unødvendig detaljerte visuelle beskrivelser i TV-serier altså, men Le Bureau får disse naturlige arbeidsoppgavene til å bli en del av seriens rytme.
En slags hovedpulsåre som tar oss med inn i en litt seigere, litt alvorligere og litt mer relevant miljøskildring – og de gjør det uten å miste et grann av spenning.
Tar seg tid til menneskene
Det er liten tvil om at etterretningstjenesten som arbeidsplass tikker inn høyt oppe på stresstoppen når det gjelder press og engstelser.
Hvis du i tillegg driver bedrag ute i felten må jo det fysiske og mentale kjøret til tider være uutholdelig.
Det er sider ved spionlivet som de fleste serier bare bruker som drivstoff for å skru opp publikumspulsen.
Men også her tar Le Bureau seg tid til å meisle ut noen fantastisk fine scener som viser fram den menneskelige siden av våre rollefigurer.
Det er en sekvens med vår venn Malotru i den første episoden som er så treffsikker og bevegende at jeg måtte tilbake å se den en gang til.
Et av årets vakreste serieøyeblikk for min del.
En av de der blomstene som vokser fram gjennom betongen og stråler litt ekstra på grå bakgrunn.
I en serie hvor skuespillerprestasjonene er på jevnt toppnivå, er det fremdeles Mathieu Kassovitz (Malotru) som stikker seg ut.
Han har klart å skape en rollefigur som naturlig kombinerer et lynende intellekt, en fysisk seighet, et stort og komplekst hjerte og et sårt vemod som gjør hver en scene med mesteragenten til en liten opplevelse.
Det er noen tegn på at dette kanskje kan bli sesongen hvor Le Bureau tar merkbart hensyn til sin egen suksess.
Dette har blitt en serie med en stor fanskare, og i slike situasjoner kan fristelsen og presset til å ta mer kommersielt trygge valg melde seg.
Det trenger ikke bli en negativ ting her.
Men jeg ser antydninger til en mer persondrevet og dramakonfliktsøkende tone i oppstarten av sesong 4.
Spesielt gjelder dette en tilskrudd kontorkonflikt (med en tidligere Bond-skurk i midten) som kjennes et par hakk mer såpete og konstruert enn seriens ellers sobre tone.
Og selv om jeg skjønner at Phénomène er en av seriens populære hovedpersoner, så lugger det litt i seriens realistiske stil at hun skal ut på nok et "deep cover"-oppdrag i et internasjonalt studentmiljø – etter at hun ble avslørt som agent i forrige sesong.
Hvis disse trådene sklir ut i retning melodramaet, er det ikke sikkert toppkarakteren står seg ved sesongens slutt.
Men jeg tåler egentlig godt at Eric Rochant lener seg noen prosenter mer mot spionsjangerens underholdningstradisjoner.
Dette er en serie som på mesterlig vis blander innsikt og sofaspenning, og min lille tvil skal få komme Le Bureau til gode – serien har så til de grader vist seg tilliten verdig i sine tre foregående sesonger.
Le Bureau sesong 4 starter på NRK nett-TV den 23. oktober.
Det vil komme to episoder hver tirsdag framover.
| 1
|
005463
|
Bodyguard S01
En intens og spennende thriller.
Britene gikk av skaftet for BBCs serie Bodyguard tidligere i høst.
“Alle” så serien, alle elsket den, og sesongfinalen var den mest sette episoden av en serie i Storbritannia noensinne.
“Hypen” har med andre ord vært enorm, og det store spørsmålet når serien nå dukker opp på Netflix er: står Bodyguard til forventningene?
Svaret på det er absolutt ja.
Dette er en spennende thriller som aldri blir kjedelig, og som kontinuerlig holder på oppmerksomheten.
Den underholder og overrasker.
Med politiske intriger, konspirasjoner, mord og terrorangrep holder serien oss på kanten av stolsetet hele veien fra start til slutt.
Intens begynnelse
Bodyguard kaster oss rett inn i en intens 20 minutter lang sekvens på et tog.
Politimannen David Budd (Richard Madden) er på vei hjem med de to barna sine når han legger merke til noe mistenkelig.
Et terrorangrep er underveis og David må gripe inn for å stoppe det.
Denne starten er en perfekt smakebit på hva vi har i vente i resten av sesongen.
Nervepirrende thriller ispedd personlig drama.
David er en krigsveteran med traumer han har tatt med seg hjem fra Afghanistan, og dette skildres fint i sekundene han må bruke på å få kontroll over seg selv før treningen setter inn.
Og ikke minst i hvordan han behandler den gråtende kvinnen med selvmordsbombevest rundt livet.
David jobber i politiets sikkerhetstjeneste og etter hans heroiske innsats på toget blir han forfremmet til å være den ledende sikkerhetsoffiseren for Storbritannias innenriksminister, Julia Montague (Keeley Hawes).
Som en konservativ politiker villig til å gå hardt til verks i kampen mot terrorisme, er hun et utsatt mål.
Problemet er bare at David er sterkt uenig i Montagues politikk om hvordan kampen mot terror bør foregå, og ikke minst hennes holdninger til krigen i Afghanistan.
Vil hans egne holdninger komme i veien for hans evne til å beskytte henne?
Strålende samspill
Samspillet mellom Richard Madden og Keeley Hawes er en av seriens store styrker.
Spenningen mellom David og Montague gnistrer i TV-ruta fra første sekund.
De har strålende kjemi både når det kommer til hvordan de butter mot hverandre som politiker og sikkerhetsvakt, og hvordan de lærer hverandre å kjenne som mennesker etter hvert.
“I don’t need you to vote for me.
I need you to protect me”, sier Montague til David i den første episoden.
Hawes leverer det med den perfekte kulden en iskald politiker som “ikke er redd for å kalle en spade for en spade” ville ha gjort.
Begge skuespillerne er troverdige i sitt spill, både når det kommer til den profesjonelle jobben rollefigurene deres gjør, og hvem de er på innsiden av skallet sitt.
Med sitt stoiske uttrykk er Richard Madden overbevisende når han skanner hvert eneste fjes i nærheten som en potensiell trussel.
Kontrasten til livet han har hjemme alene, dypt nede i ølen på kveldstid er stor, og dette er også seriens beste element.
David bærer på en enorm bitterhet overfor folka han mener har skylden for krigen i Afghanistan, og det ødelagte livet han har fått som en konsekvens.
Politikere som Montague er det største problemet, og etter et TV-intervju der hun nekter å beklage for Afghanistan rakner det for David.
Det er sterkt når vi får se en hvilket raseri som skjuler seg bak den strengt kontrollerte fasaden, og man kan begynne å lure på hvor stabil David egentlig er med en posttraumatisk stresslidelse i baklomma.
Elsker intrigene
Bodyguard balanserer Davids indre kamp med ytre konflikter på en engasjerende måte, og er en herlig blanding av krim, spenningsserie, politisk thriller og konspirasjonsdrama.
Alle elementene i serien utfyller hverandre godt, og gjør at spenningskurven aldri faller langt ned før den bygger seg opp igjen.
Jeg elsker intrigene det politiske spillet byr på.
Hvem kan vi stole på?
Hvem er lojale mot hvem?
Det er ikke alltid det som utspiller seg er helt realistisk, men det fungerer i seriens univers.
Til tross for at det er mange tråder som veves sammen i fortellingen blir serien aldri vanskelig å følge med på noen måte.
Bodyguard er relativt lettsett, likevel klarte den å overraske meg underveis – og det er alltid forfriskende!
| 1
|
005465
|
Homecoming S01 E01 – E04
Julia Roberts gir stjernekraft til fengende konspirasjonsthriller.
Konspirasjonsglade TV-tittere får mye å kose seg med i Sam Esmails (Mr. Robot) nye psykologiske thriller Homecomming.
Serien er basert på en podkast med samme navn (skrevet av serieskaperne Eli Horowitz og Micah Bloomberg), og er en dialogsterk og visuelt rendyrket reise inn i hukommelsestap, hemmelighold og private amerikanske militærselskaps lyssky virksomhet.
Julia Roberts er den siste i en lang rekke med A-liste skuespillere som går til TV-serien.
Hun vekker gode minner fra sine tidligere roller i underholdende 90-tallsthrillere som The Pelican Brief og Conspiracy Theory i sin nye hovedrolle.
Roberts gir både stjernekraft og en umiddelbar heltinne til en serie som treffer både med aktuelle engstelser og 70-tallsthrillerens paranoide stil.
Et militærselskap skjuler sine spor
Vi følger to ulike tidsplan i Homecoming.
I 2018 følger vi Heidi Bergman (Julia Roberts) i jobben for det private militære sikkerhetsselskapet Geist.
Der er hun samtaleterapeut i prosjektet "Homecoming" som, på papiret, er et program for å gi soldater en god tilbakekomst etter endt utenlandstjeneste.
Vi følger også Bergman i fremtiden, noen år etter at hun har sluttet i Geist.
Hun bor nå sammen med sin gamle mor (Sissy Spacek) og jobber som servitrise på en kafe.
Så en dag blir hun kontaktet av en agent fra forsvarsdepartementet (Shea Whigham).
Han har mange spørsmål om "Homecoming"-prosjektet, og spesielt soldaten Walter Cruz (Stephan James) som Bergman jobbet med.
Serien hopper mellom de to tidsplanene og avslører bit for bit et større mysterium som inkluderer et meget merkelig militæranlegg, eksperimentering på soldater og den kyniske og glatte Geist-sjefen Colin Belfast (Bobby Cannavale).
Tematisk ligger farene ved at private selskap blander seg inn i det amerikanske militærvesenet som en klam og treffsikker grobunn for både seriens konspirasjoner og seriens aktualitet.
Det at økonomiske interesser og forretningsprinsipper får en sentral rolle i en nasjons militære arbeid er en kompleks floke av både etiske og demokratiske verkebyller.
Homecoming bruker kontrasten mellom den tradisjonelt trygge regjeringen og privatselskapets hemmeligheter til å skape et bakteppe hvor paranoiaen ligger tykt og engstelsene føles reelle.
En smak av 70-tallet
Siden Homecomming er basert på en podkast, så er det naturligvis mye prating og fokus på dialogens evne til å drive fortellingen fremover.
Det fungerer godt.
Replikkvekslingene er innbydende vage og tilslørte, og vi serveres mye av rollefigurenes personlighet i måten de snakker og ordlegger seg på.
Her hjelper det selvsagt å ha så bunnsolide skuespillere som Julia Roberts, Bobby Cannavale (Boardwalk Empire, Mr. Robot) og Shea Whigham (Fargo, Boardwalk Empire) til å framføre samtalene.
Det gir kvalitet i alle ledd.
Visuelt har Sam Esmail valgt å dele fortid og framtid med to helt ulike utsnitt.
Fortiden foregår i widescreen, men fremtiden kommer i et ca. 1:1 utsnitt.
Det er et dristig valg som tar litt tid å venne seg til, men som har sine fordeler.
Det blir veldig lett å holde styr på hvor vi er i fortellingen, og den klare inndelingen lar også serien rendyrke sine stemninger.
I den etterforskerbaserte framtiden, hvor både agenten og Heidi prøver å nøste opp i hva som har skjedd, er det en rik smak av 70-tallets konspirasjonsthrillere av typen The Conversation (Francis Ford Coppola).
Her brukes høye kameravinkler til å gi en følelse av overvåking, og klassiske motiver som trange spiraltrapper og lommelykt blant endeløse rekker med arkivskap er lekkert filmet og gir oss tidløse kulisser som rommer mye stimulerende sjangerestetikk.
På 70-tallet ga politiske skandaler som Watergate og den anspente situasjonen med den kalde krigen god grobunn for konspirasjonsthrilleren.
Filmer som stilte spørsmål ved tryggheten rundt regjeringen og demokratiets kjerneverdier som åpenhet og tillit.
Det kjennes ikke feil å trekke fram den epokestilen som klangbunn i en serie som treffer noe av de samme typen engstelser og bekymringer.
Homecoming er tidvis litt seig og omstendelig i dialogen, så den krever at du både har tålmodighet og en interesse for rollefigurenes indre utvikling.
Har du det, lover dette til å bli en smart og fengende dose konspirasjonsspenning.
Og bonusen er en opplagt og stilsikker Julia Roberts i front.
Homecoming har premiere på Amazon Prime fredag 2. november.
Anmeldelsen er basert på 4 av 10 episoder.
| 1
|
005467
|
Narcos: Mexico
Nytt land, samme kvalitetsoppskrift.
Narcos:
Mexico følger suksessoppskriften til sin søsterserie Narcos, og denne gangen er det Mexicos rolle i de siste tiårenes "war on drugs" som står på timeplanen.
Det er en historie som skyter fart utover et 80-tall der solfylte Guadalajara, hjemstedet til tequila og mariachimusikk, raskt bryter ut av marihuanaens laidbacke uskyldstid og inn i kokainens brutale paranoia.
Der vi i Narcos fulgte oppveksten til de kokainproduserende colombianske kartellene, får vi her se hvordan deres mexicanske kolleger etablerte og strømlinjeformet distribusjonen inn til USA.
Her blandes nyere narkotikahistorie og arkivklipp sammen med underholdende actionspenning, intense personportrett og stiliserte brutaliteter som vil få Tarantino-fansen til å nikke anerkjennende.
Alt basert på virkelige hendelser og alt i den samme gjennomførte og kolorittkule stilen som Narcos har finsiktet over sine tre sesonger.
Og fremdeles tonesatt til Rodrigo Amarantes forførende åpningsvignett.
Og Narcos: Mexico kunne knapt hatt bedre timing.
I USA står rettssaken mot Joaquín "El Chapo" Guzmán på trappene - en person som så definitivt er formet av begivenhetene denne serien presenterer.
Fengende dramatisering av virkeligheten
Der Narcos hadde en superkarismatisk Wagner Moura i rollen som Pablo Escobar i senter for sin historie, er det i Narcos: Mexico Diego Luna (Rogue One:
A Star Wars Story) som gir hjerte og hjerne til narkokrigen sett fra lokalsamfunnets side.
Han spiller Félix Gallardo, basert på den virkelige Félix Gallardo.
En tidligere politimann i Sinolas, som effektivt slår seg opp til å bli lederen av Mexicos første narkokartell da han tidlig ser fordelene av effektivisering, samhold og samarbeid.
Hans ivrigste motstander er DEA-agent Kiki Camarena, spilt av Michael Peña.
De to utgjør kjernen i hendelsene som førte til at USA ble meget involvert i kampen mot narkotikakartellene.
Narcos:
Mexico gjør god bruk av denne personifiserte konflikten i spenningsoppbyggingen, og i måten de både trekker linjer til tidligere Narcos sesonger (her dukker det opp noen kjente ansikt) og ser framover mot eventuelle nye.
Dette er en serie som har veldig god balanse mellom personlige oppgjør og det store bildet.
Igjen er det en litt cheesy og helamerikansk fortellerstemme som brukes for å holde på den overordnede historien.
Og selv om det er et lettvint fortellergrep til tider, så har det blitt et varemerke for Narcos-seriene som føles naturlig i samspill med seriens øvrige tone og stil.
I starten av hver episode sier serien klart fra om at dette er en dramatisering av virkelige hendelser.
Den advarselen er på sin plass, for her blir TV-seriens hang til å hekte så mye dramatikk som mulig på de største rollefigurene veldig synlig.
Som i tidligere sesonger er Narcos:
Mexico mer opptatt av å underholde enn å undervise.
Men selv om den historiske nøyaktigheten ikke ligger på dokumentarnivå, så klarer serien å gi innsikt både i hva som skjedde og ikke minst hvorfor narkoskurker, korrupte politikere og samvittighetsfulle politifolk gjør som de gjør når penger, blod og kokain begynner å flyte i gatene.
Diago Luna er glimrende som nedpå narkobaron
Diego Luna og Michael Peña er et skuespillerpar som sørger for at Narcos:
Mexico ikke mangler stjernekraft og karismatiske midtpunkt.
De starter ikke med den auraen som både Wagner Moura og Pedro Pascal hadde i sine roller, men de skjærer raskt ut sine egne figurer og gir dem både dybde og kulhet nok til at begge bli typer det er mulig å sympatisere med og til dels heie på underveis.
Spesielt måten Luna gir en klangbunn av tvil, usikkerhet og uærlighet til en narkoskurk som på alle vis skiller seg fra den smågale, stolte og egenrådige Escobar er et fint tilskudd som gir innsikt i en helt annen type brutal banditt.
Felix er en mann som på realt Breaking Bad-vis faller dypere og dypere inn i grusomheter han i utgangspunktet ikke tror han tørster etter.
Men i likhet med Walter White kan han ikke skylde på andre enn seg selv i det han tar stadige skritt bort fra vennskap, familie og anstendig oppførsel, og omfavner sin posisjon som mektig leder.
Hans rollefigur er også en glimrende guide inn det gjennomkorrupte Mexico som portretteres i denne serien.
Dette er et land med en infrastruktur som neppe ville akseptert eller omfavnet en type som Escobar.
Her er det et intrikat samspill mellom politi, hær, politikere, kriminelle og et regionalt hierarki av mektige aktører som må tilfredsstilles for at et narkokartell skal fungere – og dette blir både synlig og ansvarliggjort gjennom Félix Gallardos reise mot toppen.
En innvending jeg har hatt mot Narcos-universet siden starten, er at USA hele tiden har en uuttalte helterolle.
Den er ikke nødvendigvis helt feil, men tonen i seriene er vektet veldig mot at USA er ridderen på hvite hest som må reise til Colombia og Mexico for å rydde opp.
Og uten USA hadde ikke disse landene klart seg i det hele tatt.
Det er i beste fall en forenkling av historien, og en versjon som i stor grad unnlater å ta innover seg andre amerikanske byråers påvirkning i nabolandene.
Selv om det sendes et par skråblikk i retning CIA underveis.
Denne gangen er det litt mer nyanser å finne på amerikansk side, og serieskaperne skal ha ros for å vise fram hvor feige amerikanske styresmakter var før narkotikakrigen ble en politisk prestisjesak.
Vi er altså på ingen måte ferdig opplyst om temaet etter å ha sett Narcos: Mexico, men serien er et underholdende utgangspunkt som gir både tilkobling og avkobling.
Tips:
Hvis du ikke allerede vet hvem Félix Gallardo og Kiki Camarena er.
Ikke sjekk ditt foretrukne nettleksikon før etter du har sett alle ti episodene.
Narcos: Mexico har premiere på Netflix 16. november.
Alle 10 episodene slippes samtidig.
Anmeldelsen er basert på hele sesongen.
| 1
|
005468
|
Escape at Dannemora S01 E01 – E06
Seigt og solid om en utrolig fengselsflukt.
Sjangeren fengselsflukt har gitt mange film- og TV-suksesser, fra The Shawshank Redemption (1994), via Escape from Alcatraz (1979) til Prison Break (2005).
Det er noe fascinerende med planleggingen, tålmodigheten, dristigheten og ikke minst – hvordan flukten ender, som gjør dette til historier med en umiddelbar spenningsappell.
Escape at Dannemora er en slik flukthistorie basert på virkelige hendelser, men her er det ingen helter eller uskyldig dømte å heie på.
Her fortelles historien om to dømte drapsmenn som klarte å rømme fra sine livstidsdommer i Clinton Correctional Facility i Dannemora, New York i 2015.
Dette er ikke fortalt som en lettbent spenningsthriller.
Dette er en seig og gråblek fengselskildring som søker realisme i både sine årsakssammenhenger, sine miljøskildringer og sine rollefigurer.
Har du tålmodighet er dette en grundig og nyansert serie med kvalitet i alle ledd, og den er absolutt ikke fri for stolkantspenning.
Men vær advart.
Trenger du tempo og jevne drypp av belønning, er det ikke sikkert denne er for deg.
Tilfeldigheter og rikelig med tid
Litt som en perfekt storm, er det veldig mange tilfeldigheter som må klaffe for at en fengselsflukt skal la seg gjennomføre, og det er disse tilfeldighetene serieskaperne Brett Johnson og Michael Tolkin utforsker i Escape at Dannemora.
Her står den middelaldrende Tilly Mitchell (Patricia Arquette) sentralt.
Hun jobbet som arbeidsleder i fengselets tekstilfabrikk, og der innledet hun et seksuelt forhold til den drapsdømte David Sweat (Paul Dano).
Sweats fengselskamerat Richard Matt (Benicio del Toro) hadde gjennom et betalt vennskap til en av vaktene oppdaget en byggeteknisk svakhet i cellene.
Matt ser etter hvert mulighetene til å utnytte Tillys kinkige situasjon til en langsiktig rømningsmulighet for seg og sin kompis.
Det går på ingen måte raskt unna i svingene, og regissør Ben Stiller (jepp, den Ben Stiller) tar seg god tid til å bygge både rollegalleriet, bakenforliggende konflikter og spenning rundt hindrene på fluktruten.
Det blir kanskje et par scener for mye fra fengselsgården og litt for langdrygt i matkøen, men Stiller har valgt sin rytme og insisterer på den.
Uten å ha sett avslutningen (denne anmeldelsen er basert på 6 av 8 episoder), så er det vanskelig å vite akkurat hvordan eventuelle klimaks for denne langsomme investeringen blir.
Men i episode fem kommer det noen solide drypp av meget tilfredsstillende forklaringer, som gjør meg optimistisk på at serien har tenkt å belønne tålmodigheten vår.
Det er lett å heie på underdogen i slike fengselsfilmer, og selv om dette er snakk om rimelig fæle typer, så er det ikke til å komme unna at sympatien smyger seg inn for de to fengselsfuglene.
Men dette vet Stiller å spille på, og utover i serien serverer han noen kalddusjer som treffer TV-publikummet med pirkete spørsmål om hvorfor i all verden vi sitter og gleder oss over rømlingenes framgang.
Benicio del Toro får leke seg i fengsel
Skuespillerprestasjonene gir både realisme og opplevelse til Escape at Dannemora.
Benicio del Toro gir en uanstrengt arroganse og alfahannkvalitet til rollefiguren Richard Matt, men han leker seg også med fremstillingen av den drapsdømte fengselsveteranen.
Han åpner opp rollefigurens personlighet og gjør han mer karismatisk og farlig med noen uforutsigbare, og meget "del Toroeske" utbrudd.
Det er del Toro sammen med ekteparet spilt av Patricia Arquette og Eric Lange som virkelig gjør seg gjeldende i seriens beste stunder.
I starten er det noe fremmedgjørende i måten Arquette og Lange tilsynelatende overspiller som Mitchell-ekteparet, men etter hvert som vi tilbringer mer tid i det kjølige ekteskapet, utvikler de seg til å bli et fascinerende tospann.
De to er vårt innblikk inn i lokalsamfunnet rundt fengselet.
Det gjør noe med en liten by og ha en hjørnesteinsbedrift stappet med farlige forbrytere.
Dette er familier som har mye stolthet og lange tradisjoner i området, men som nå befinner seg helt i nedkanten av den amerikanske arbeiderklassen.
Og hvordan et slikt anspent småbyliv spiller seg ut på en arbeidsplass som i stor grad rekrutterer lokalt er nyanser ved historien som får både plass og mening gjennom herr og fru Mitchells historier.
Det gjør Escape at Dannemora til en serie som, i tillegg til å servere en saftig "True crime"-inspirert fengselsflukt, evner å gi både bakgrunn og innsikt i hvordan en slik utrolig flukthistorie kunne skje i 2015.
Og med del Toro og Arquette i minneverdige roller, er den absolutt verdt å få med seg hvis du liker seige kvalitetsdrama fra virkeligheten.
Escape at Dannemora har premiere på HBO Nordic mandag 19. november med nye episoder hver mandag.
Denne anmeldelsen er basert på 6 av 8 episoder.
| 1
|
005469
|
The Marvelous Mrs. Maisel
Et herlig gjensyn med sjarmerende Emmy-vinner.
Rachel Brosnahan inntok TV-skjermen som en virvelvind da The Marvelous Mrs. Maisel dukket opp i fjor.
Serieskaper Amy Sherman-Palladino serverte oss en serie der replikkene ble avfyrt som ei mitraljøse, og en original og sjarmerende rollefigurer som utgjorde særdeles godt selskap på skjermen.
Seks velfortjente Emmy-statuetter senere, inkludert en til Rachel Brosnahan for beste hovedrolle og selveste prisen for beste komedie, så er den andre sesongen nå kommet.
Miriam “Midge” Maisel er like fornøyelig selskap denne gangen også.
Og The Marvelous Mrs. Maisel er lett den triveligste serien på skjermen så langt i høsthalvåret.
Birollene får skinne
For de uinnvidde så handler serien altså om den rike New York-husfruen Midge, som på slutten av 50-tallet oppdager et talent for standup etter en turbulent tid i ekteskapet.
I den første sesongen var det Midge sin personlige krise og hennes vei inn i standupmiljøet som var tema.
Nå handler det om vanskelighetene med å bli tatt på alvor som kvinnelig komiker, og om hvordan Midge og mannen Joel (Michael Zegen) skal klare å gå videre i hver sine liv, samtidig som de også må forholde seg til hverandre fordi de har barn sammen.
Serien har blitt utvidet med to episoder og dermed gått fra åtte til ti timer.
Det betyr at det er mer rom for å la birollegalleriet skinne, noe som utnyttes til det fulle.
Michael Zegens rollefigur Joel, som etter min mening var det svakeste leddet i den første sesongen, har fått mer å spille på.
Joel utfordrer seg selv, samtidig som han har blitt bevisst sine egne begrensninger, og det gjør ham ikke bare til en mer interessant figur, men også en mer likandes en.
En svipptur til Paris
Vi blir også bedre kjent med Midge sine foreldre Rose og Abe Weissman (Marin Hinkle, Tony Shalhoub).
Sesongen innledes med en fornøyelig svipptur innom Paris, dit Rose har rømt for å sette foten ned overfor Abes uoppmerksomme oppførsel som ektemann.
Det gir ikke bare starten på sesongen et friskt pust av nye omgivelser, men er også et bedre innblikk i hvem foreldrene er, en historielinje jeg storkoste meg med.
Det er fortsatt Midge som er hovedfokuset, men med mer tid til de andre figurene får vi også litt pusterom mellom hver gang mitraljøsa avfyres.
Dialogen er et knepp mer velskrevet denne sesongen, og replikkene kommer like kjapt og like poengtert som i forrige sesong.
Samtidig klarer Brosnahan også å legge et lag med sårbarhet under alle vittighetene, noe som på en elegant måte vender flere scener fra latterkuler til klump i halsen.
Sjarmerende selskap
Alex Borstein er fortsatt knallgod i rollen som Midge sin manager Susie, og serien spiller i enda større grad på kontrastene mellom Midge og Susies liv denne gangen.
Til tross for sine ekteskapelige problemer lever Midge et relativt bekymringsløst liv.
Hun har en økonomisk sikkerhet som kan sende henne til Paris den ene dagen, og på ferie på resort den andre dagen, mens Susie sliter med å holde tak over hodet.
Men selv om Midge er en naiv og selvopptatt rikmannskvinne, med null forståelse for andres problemer og utfordringer, så er det fortsatt umulig å mislike henne.
Rachels Brosnahans Midge er rett og slett det mest sjarmerende og trivelige selskapet på skjermen akkurat nå.
Og for deg som trenger noe fint å se på nå i vintermørket så er The Marvelous Mrs. Maisel en herlig virkelighetsflukt.
Midge sitt New York er ikke et autentisk New York, men et 50-tallseventyr proppfullt av fabelaktig mote, sminke og hår – med en feministisk snert på toppen av det hele.
| 1
|
005474
|
Forferdelig klein backstage
En stupende klassereise fra nattverden til nachspiel.
Den hellige gral fikk sitt gjennombrudd da den dukket opp ved Jesus siste måltid.
Judas var der, alle de kule apostlene var der, og det var et ekte "kjendisparty" som skulle bli husket i lang tid fremover.
Etter dette holdt karrièren som "den mest populære koppen" seg ganske stabil.
Men jo eldre gralen ble, jo mer behov fikk den for å uttrykke seg på andre måter, og det var da han møtte på de gamle slektningene.
Etter dette var reisen fra nattverd til nachspiel ganske kjapp.
OnklP & De Fjerne Slektningene har rukket å slippe tre album og fått to Spellemann-nominasjoner siden begynnelsen i 2013.
Slikt blir det mange konserter og turneer av, og på den nye singelen deres får vi et innblikk i hva som har foregått bak fasaden.
"Den hellige gral" er en hyllest til backstage-livet guttene har opplevd sammen, og det framstår som en ganske rølpete affære.
Blanding av sjangere er en risikosport.
Det kan funke fett hvis det gjøres riktig, men det kan også ende opp som en usmakelig suppe.
Rock og rap sammen høres kanskje ut som en god idé, men på "Den hellige gral" høres det alt annet enn bra ut.
Når låten starter med den taktfaste trommen til "We will rock you", for så å gå over til en skrytete og ukarismatisk rapvokal, er det bare å slenge inn det svette håndkleet backstage og låse døren.
"Styggen på ryggen" fra 2014 har også klart å snike seg inn i låten, og det gir en bismak av uoriginal gjenbruk.
Det føles som OnklP og slekta ikke tar fansen helt på alvor, og at de mater ut lettbeint musikk bare for å holde liv i en døende flamme.
For dette er tvers igjennom lett musikk, med en ganske uinteressant oppbygging.
Men så er det kanskje det som er meningen også?
Til tross for den kleine puddelrock-produksjonen på refrenget så blir det catchy etter et par lytt, og låten kommer helt sikkert til å få sin seiersrunde på både vors og nash utover sommeren.
P3 Spanderer:
OnklP & De Fjerne Slektningene - "Styggen på ryggen"
| 0
|
005476
|
Hvor ble det av viben?
Norges nye popkomet innfrir ikke forventningene.
Det begynner å fylles opp på Bastionen i det vi teller ned minuttene til årets mest hypede artist.
2017 har uten tvil vært Sigrid sitt år.
I februar debuterte hun på A-listen til P3, og under årets Bylarm holdt hun en uforglemmelig konsert på Rockefeller.
Karrieren til Sigrid har tatt fart i et tempo som kan få hvilken som helst 20-åring til å bli utslitt, men selv om Sigrid ikke virker helt i sitt ess på scenen i dag, har hun alltid et smil på lur.
Sigrid kommer ut på scenen, en ung mann i publikumet ser forskrekket ut og sier:
«Herregud så liten ho va».
Ja, Sigrid er en liten jente, men det tar ikke langt tid før hun har overbevist publikum om at hun har en stor stemme!
Den røde genseren hennes lyser opp, og den lille ålesunderen begynner sterkt ut med linjene «It's like we go to war».
En treffsikker «Plot Twist» bygger opp stemningen videre, og koringen fra Kristina Skyberg gir frysninger.
«Det er sykt stas å være her», roper Sigrid fra scenekanten.
Det merkes at Sigrid begynner å bli varm i trøya.
«Nå bare gønner vi på», sier hun, men publikum er ikke helt med.
Det er irriterende mye prating fra alle kanter, og publikum lar seg lett distrahere av andre ting enn det som faktisk skjer på scenen.
«Dynamite» gir dagens andre frysning.
«I don't belonge here», synger Sigrid.
Hun tar det helt ned og synger videre «It's so cold here», men i dag er Bergen varm, og er det en plass Sigrid hører hjemme så er det på scenen.
Bandet holder takten gående, og det ser ut som de koser seg glugg, men det smitter ikke helt over på publikum.
En helt ny låt dukker opp, og nå begynner både lydkvaliteten og framførelsen å miste litt kraft.
Sigrid hopper rundt på scenen, men ikke som det fyrverkeriet av et dansenummer jeg har vært vitne til før.
Det klappes etter låtene, men ikke i evigheter.
Vi oppfører oss litt som «Fake friends», som også er neste låt ut.
Lyden er svært vag nå, og når Sigrid egentlig skulle gitt alt på klimakset, trekker hun seg heller litt tilbake.
En tropisk tromme kommer inn som et friskt pust i låten, men ellers er framførelsen relativt kjedelig.
Det er flere nye låter som blir presentert underveis, og det er mye fett som kommer til å dukke opp på den etterlengtede platen.
Blant annet en jazzete og digg låt hvor Sigrid synger nydelig, og slentrende «If I show you I'm fragile would you go ahead and find somebody else?».
Men mye av det nye materialet er ikke tight nok til å bergta.
På et tidspunkt faller pianoet ut av takt, og det suger litt i magen før de endelig henter seg inn igjen.
Konserten gir inntrykk av å være svært lav på energi, og selv om det blir sykt god stemning når vi roper «hipp hurra!» fordi Sigrid forteller at trommisen Kasper har bursdag, så er det ikke nok til å dekke over en lite dynamisk konsertopplevelse.
Sigrid overbeviser absolutt på vokalen, men både hun og bandet trenger å jobbe litt mer med det sceniske uttrykket, og samspillet seg i mellom.
Du sitter igjen med følelsen av å like gjerne kunne hengt hjemme og hørt EP-en på Spotify.
Hun avslutter med megahiten "Don't kill my vibe".
Endelig våkner publikum.
Det er ingen tvil om at Sigrid er en rå artist, men det virker som denne sesongen har vart litt i lengste laget - og den gode konsertstemningen kom dessverre altfor sent.
| 0
|
005477
|
Fremdeles sjarmerende rever
Fleet Foxes' tredjeplate får selv de mest byvante til å tre på seg linskjorte, gro skjegg og tusle barbeint til en fjelltopp i solnedgang.
Ventetiden er omsider over for de mange som har lengtet etter Seattle-bandets drøyende tilbakekomst.
Seks år etter forrige utgivelse, grunnet en pause på tre år, er indie-folk gruppa Fleet Foxes endelig klare med en oppfølger til de to formidable og kritikerroste albumene som presenterte rural, nostalgisk, barokk-inspirert pop i henholdsvis 2008 og 2011.
De lavmælte tonene på "Grown Ocean", siste låt ut på andreplata Helplessness Blues, blir plukket opp igjen på Crack Up's første spor "I Am All That I Need/ Arroyo Seco / Thumbprint Scar".
Her introduseres vi til en mørk, seig, akustisk låt med fokus på samspillet mellom Robert Pecknold og en kvinnestemme i svært lave registre.
Stemningen er skremmende, hypnotisk før et brått skifte tar oss med til velkjent Fleet Foxes-territorium gjennom vakre vokalharmonier, klimprende gitarer, magiske fioliner og pulserende trommer.
Kvintetten leker seg med ulike overganger og eksperimenterer med forskjellige lydelementer, stemninger, melodier og hastighet i en og samme låt.
Vi kastes stadig frem og tilbake mellom det melankolske, enkle og stillferdige til det insisterende, opprømte og effektfulle.
"I Should See Memphis" er eksempelvis en hjerteskjærende vakker ballade med kun Pecknold, elegante strykere og akustisk gitar, før det skiftes til faretruende, ambient toner avslutningsvis.
"Cassius", "Nalads, Cassadies" og "Kept Woman" er behagelig, melodiske låter man kan drømme seg bort til i en blomstereng, ved vannkanten eller skogen i løpet av sommeren.
Førstesingelen "Third of May/ Odaigahara" er en tilnærmet ni minutter lang fortelling formidlet gjennom dramatisk piano, gitar og flerstemt vokal og har, sammen med flotte "Fool's Errand", muligens den mest like sounden fra debutplata.
Helhetlig befinner Crack Up seg i en mer dyster, ensom, episk og sørgmodig atmosfære sammenlignet med sine tre betydelig mer joviale forgjengere.
Alt er likevel fremdeles svært gjenkjennelig i Fleet Foxes-universet bestående av luftige vokalharmonier over sentimental, rustikk folkpop.
| 1
|
005479
|
Sommerflørt anno 2017
Sandra Lyng + Temur = romantisk, reggae-inspirert pop.
Denne gangen er det rapperen Temur, kjent som den ene halvdelen av duoen bak den svært fengende sommerhiten "Fy Faen" sluppet tidligere på våren.
Låta settes i gang av en avslappende, reggae-inspirert beat før Temur setter i gang å rappe om at han ikke bare er noen sommerflørt med en vokal som gir Unge Ferrari-vibber.
Ikke verst.
Så får vi en liten nostalgisk referanse (type sommer 2005) i det Sandra og Temur synger "ringe opp når du får tid" i samme melodi som sin forgjenger.
Artig.
Det bygger seg gradvis opp til refrenget og mer strandfest-kontekst med dansbare rytmer og dessverre nok en gang bruk av EDM-saksofonsolo.
Tekstlig går det forøvrig i "Når sola går ned/så tar du meg med i kveld/dans med meg lalala/syng med meg nanana" som etter et par runder blir ganske så mettende.
Temur redder likevel denne låta ved å tilby frisk variasjon så "Bungalow" ikke forsvinner helt inn i havet av tilnærmet identiske låter med gitarklimpring og elektroniske lydelementer som begynner å samle seg i Sandras bagasje.
Resultatet er en helt grei poplåt med en tydelig agenda om å befinne seg på samtlige Music Angels ved strandkanten framover.
Se hvor godt Sandra Lyng kjenner seg selv på internett hos P3 Christine her:
| 0
|
005480
|
Stagnering i sin reneste form
Royal Bloods andre album oser av ubrukt potensiale.
Når den selvtitulerte debutplata kom ut i 2014, tok Royal Blood verden med storm.
En hardtslående fusjonen mellom hardrock og blues var den tilsynelatende enkle oppskriften, men det funka, det funka som bare det.
Som en sonisk knyttneve med et hint av en svunnen tids simplisitet klarte den britiske duoen å skape en musikalsk identitet som oste av energi og kompromissløs groove.
Og nå er altså How Did We Get So Dark? her.
Nummer to i rekken, den vanskelige andreplata som det heter på fint.
Et produkt som denne gangen må skapes i et rammeverk av skyhøye forventingene, fra alle kanter.
Å si at bandet har tatt en kreativ helomvending, ville vært feil.
Det er fortsatt et trommesett, en bass og to vibrerende stemmebånde satt sammen med et felles mål.
Men det stopper dessverre litt opp der.
”Lights out”.
Her viser Royal Blood nok en gang hvor langt god bruk av punkteringer og en dyptgående forståelse av blues-skalaen kan gå.
En vanvittig fengende bridge, et oppløftende refreng, buldrende trommer og sampling av ekkolodd.
Hva mer kan jeg si?
Dette trykker på alle de rette knappene.
”Hole In Your Heart”.
Kontrastpreget, beinhardt og brutalt fengende.
Et relativt tilbakeholdent vers leder inn et perkusjonstungt og nesten ekstatisk refreng med karakteristiske tonale oktavsprang og drivende vokal.
Låta er overraskende atmosfærisk og med en kreativ miksing med panorert perkusjonsintrumenter og effektive flerstemte vokalpartier, blir dette et fyrverkeri av ev en kraftsalve.
”She’s Creeping”.
At bassen i verset fremstår sur og dissonant uten å være det, er for så vidt en bragd i seg selv.
Hvis man kombinerer dette med et maplasert refreng med falsett-vokal som nesten kan høres ut som en feilslått Scissor Sisters-homage og mangel på alt som kan minne om driv, så får man dette.
”Don’t Tell”.
De tonale valgene, vokalen og progresjonen i låta gir meg assisoasjoner til tidlig 2000-talls, småklein overprodusert balade-rock.
Og ganske dårlig sådann.
Hvor er de rakse solbrillene og den vulgære mengden hårgele?
How Did We Get So Dark?
er nok ikke den oppfølgeren mange hadde håpet på.
Det er på ingen måte et dårlig album, majoriteten av låtene er helt på det jevne, og det gjør det nesten verre.
For når Royal Blood først får det til, så er det på kanten til upåklagelig rocke-aufori de serverer.
Men det er for langt mellom lyspunktene.
Kontrasten blir dessverre enorm og albumet oser av ubrukt potensiale.
| 0
|
005481
|
Oppvarmingsøkten
Seansen med Sundfør i Frognerbadet satt ikke helt som den skulle.
Det er definitivt ikke folketomt i Frognerbadet før årets første headliner på Norwegian Wood for alvor sparker i gang 25 års jubileet.
Ei er det heller i nærheten av å være fullt, med et relativt blekt oppmøte sett i forhold til konserter med eksempelvis Arcade Fire, The Eagles og Madrugada som har fylt badet ved tidligere anledninger.
"Wood" er faktisk første stopp på hennes Music For People In Trouble-turné, nå som det nærmer seg nytt albumslipp fra haugesunderen.
Sundfør entrer ikke til stormende jubel når hun og band dukker opp og varter opp med "Walls".
Blant den sittende horden av folk velger noen få å ta bena fatt, de fleste foretrekker inntil videre sitteplassen i gresset.
– Hei Oslo!
Jeg har savna dere, det er altfor lenge siden, roper hun entusiastisk og innleder "Dear John".
Her stikker koret ut og høres helt nydelige ut når de backer Sundfør.
Hun forblir plantet bak pianoet når "White Foxes" dras i gang, og lar rytmen som legger grunnlaget for låta dure lenge i påvente av at publikum skal la seg fenge, men de er ikke med helt ennå.
Det kan være at selve forholdene er Sundførs største hinder i kveld.
Det er en kjølig, overskyet og lys sommerkveld som ikke matcher stemninga hun prøver å konstruere.
Den samme jubelstemninga jeg bevitnet da hun headlinet Øya i 2015 og det jeg vil tro hun ble møtt med da hun gjorde det samme på Slottsfjell i fjor.
Endelig reiser hun seg for "Kamikaze", som sørger for best respons så langt.
Flere danser mens Sundfør selv holder seg stødig bak mikrofonen med begge hender.
Sammenlignet med "slik hun pleier å være" er det fortsatt litt for stivt.
Flere festivalgjengere våkner, som er på høy tid.
"Lilith" er neste låt ut, blant de tyngre i låtkatalogen hennes, men også her mangler noe av det samme trøkket hun pleier å levere.
Bandet forlater scenen, for nå skal vi få ny musikk.
"Bedtime Story" er absolutt en pen, typisk for Sundfør, låt med et syrlig stikk til Statoil blandet inn i teksten.
"The Sound of War" kommer så og blir også vakkert fremført, men virker ikke stimulerende for det som fremdeles virker å være et nokså utakknemlig publikum, alt tatt i betraktning.
Så akselererer endelig stemninga med, ja, "Accelerate".
Sundfør dropper jakken, begynner og danse og smiler til flere dansende publikumere.
– Let's have fun, roper hun i første refreng.
Det trengs.
Med en tamburin i neven smelter den over til "Fade Away", og hvis ikke dette gjør noe for publikum vet jeg ikke hva.
Endelig ser det ut som både band og folk koser seg, og det fortsetter med "Among Us".
Et kjølig Frognerbad føles mer varmblodig nå, 40 minutter etter startskuddet gikk.
Men så er det tilbake til pianokrakken, til det unektelig flotte, men introverte.
Det funker nok for det sittende publikum, men for oss som vil ha noe mer er det kjipt når det endelig var noe på gang her.
Vi får fjorårets sporadiske singel "Reincarnation" og ypperlige "Memorial" som sprites opp av rytmer, synth og en knallsterk Sundfør på vokalsiden.
Her kommer kveldens første og eneste gåsehud-øyeblikk.
"It's All Gone Tomorrow", som vanligvis bugner over av krutt, er ikke helt overbevisende sett bort ifra koret som får det til å skinne i noen øyeblikk.
Noen usmidige overganger mellom låtene hjelper ikke på inntrykket før "Undercover", like kraftig som studioversjonen, framføres live for vel første gang etter utgivelsen.
"The Brothel" får nesten urovekkende dårlig jubel når den settes i gang, og fremførelsen er god, men jeg har definitivt opplevd mer berusende gjengivelser av den.
Igjen får vi en smak av slik det burde vært med "Delirious" og helt til slutt "Slowly"; halvannen time med vekkelse under Sundførs trolldom, der hun har hele publikum mellom fingerspissene.
Dessverre ble det ikke helt jubileumstilstander i Frognerbadet i kveld.
| 0
|
005482
|
Goulding er GULL!
Bergen regner bort, men Ellie Goulding skinner som ei sol.
Endelig har Ellie kommet tilbake til Norge igjen.
Ikke for å falle gjennom isen i Valdres eller dra på skiferie til Rondane, men for å opptre i Bergen.
De mørke skyene siger sakte, men sikkert over Bergenfest mens Ellie Goulding går på scenen, det er ikke noen tvil om at dette blir en våt konsert.
Men tross dårlig vær fylles utrolig nok plenen seg opp med folk i store plastikkposer som er klare for et heidundranes show.
Det er ikke uten grunn at det klissvåte publikumet har samlet seg på plenen for å se den britiske damen opptre, for Ellie er noe helt for seg selv.
Lysene skinner i de store regndråpene som faller ned fra himmelen mens Ellie Goulding fremfører aller første låt "Aftertaste".
Hun sprer glede og energi fra første stund, det smitter kjapt over på publikum.
En ung gutt river av seg regnponchoen og kaster den langt opp i lufta - publikum har allerede glemt at det regner.
"Hei folkens, har dere det bra?
Beklager for regnet, men vi skal ha det gøy for det!"
Bandet skinner like mye som Ellie selv.
Kordamene synger som noen engler samtidig som de danser sjarmerende og synkronisert.
Bandet er virkelig samspilt, og det ser ut som alle storkoser seg.
Midt i konserten tar Ellie en kunstpause, og går av scene for å vise fram det energiske bandet sitt.
Det tar ikke lang tid før hun kommer inn på scenen igjen, og kordamene setter takten i gang med smud knipsing.
Det er som vi er inne på klubben - hvis klubben befant seg i ville, ville vesten.
Her er det cowboy-pop på høyt nivå.
Det er ikke snakk om å spare på energien, her brukes scenen for alt det er verdt.
Hun hopper rundt mens hun synger til publikum, og det er overraskende lett å la seg sjarmere av hennes tilstedeværelse.
Jeg blir imponert over evnen hun har til å synge så bra, samtidig som hun beveger seg intenst over scenen.
Hun svetter ikke litt engang!
Under låten "Outside" fyres det på med store mengder røyk og lysshow.
Ellie inkluderer publikum og får de med på allsang.
Folk blir helt ville, de blir mer rusa på Ellies opptreden, enn alkoholen de holder i hånden.
Plutselig blir det helt stille på plenen og to vakter kommer inn med en gitar og mikrofonstativ, og det blir en liten rolig pause i den store festen - noe publikum ikke har noe imot.
Hennes sterkeste kort er desidert stemmen.
Det er ikke noen tvil om at vokalprestasjonen er på topp.
Den hese klangen glir utrolig fint gjennom ørene våre på en svært behagelig måte.
"Denne sangen er spesiell for meg.
Det er en sommerlåt, så la oss late som om det ikke regner."
"First Time" er selvfølgelig en sang bergenserne kan.
Nesten litt skuffelse at Kygo ikke var på scenen med Ellie.
Hun smiler fra øre til øre, og det virker som hun har det like gøy som publikumet.
Ellie tar en hilsen til Kygo, og familien hans.
Etter Kygolini shoutout kan den fete dama gjøre hva enn hun vil.
Vi er frelst!
Ellie Goulding & Kygo
- First Time:
Plutselig står Ellie med en elgitar.
Nå er hun sykt badass, og nailer både gitarsolo og Dr. Martens med stil.
Konserten avsluttes med låten "Love me like you do", en skikkelig banger.
Publikum skriker av seg stemmebåndet mens de danser av seg det siste de har.
Røyk og lys flyr i alle kanter, mens den flotte damen våger seg ut i regnet i shorts og en tynn genser for å klemme flere klissvåte fans.
Ellie har full kontroll på scenen og har publikum rundt lillefingeren.
Denne dama besitter egenskapen med å se avslappet ut, med hånden i lomma, samtidig som hun utstråler ekstremt scenevett.
For en konsert!
| 1
|
005483
|
En god nummer to
Lorde gir myten om den vanskelige andreplata fingeren.
Som 16-åring slapp Ella Yelic-O’Connor et album som definerte en oppvoksende ungdomskultur farget av ensomhet, forelskelse og å være mistilpasset.
Pure Heroine ble en stemme for generasjon Z.
For hennes nye plate Melodrama beskriver Lorde følgende:
“Writing Pure Heroine was my way of enshrining our teenage glory, putting it up in lights forever so that part of me never dies, and this record – well, this one is about what comes next”
I hennes seneste singel «Sober» forteller Lorde “We pretend that we just don’t care.
But we care”.
Selv om vi lever i et informasjonssamfunn hvor selveksponering og overfladiskhet regjerer, klarer Lorde å forkynne at bak alt det glamorøse, finner man fortsatt usikkerhetene rundt seg selv.
Melodrama er den perfekte etterfølger til Pure Heroine.
Tenåringsjenta har modnet med fire år, men tekstuniverset er det samme og ungdomstida står i fokus.
Som Lorde selv synger i Pure Heroines beste låt «Ribs»:
“It feels so scary getting old”.
Lorde er låst i frustrasjon med uærlige kjærester, men har gjennom plata en indre dialog om hun skal sørge over tapt kjærlighet eller omfavne singellivet.
Lydbildet er relativt likt debutalbumet.
Vi holder oss fortsatt inne i Lordes mørke pop-boble dominert av minimalistisk perkusjon og pulserende bass.
Jeg har mista tellinga over hvor mange ganger jeg har satt det optimistiske piano-hooket i «Green Light» på repeat.
Jack Antonoff (Bleachers, Lena Dunhams kjæreste) har produsert albumet til en behagelig variasjon fra overnevnte radiobanger og Robyn-esque «Supercut» til den mer avkledde «Writer In The Dark».
Sistnevnte oppleves nesten litt for overveldende, men fortsatt ærlig og sentimental nok til å muligens fremkalle tårer i live-versjon.
I visse låter drar hun med seg flørtende strykere som intensiverer dramaet, uten at det endrer inntrykket av at Melodrama er en tung, dog leken plate.
Lekenheten kler Lorde.
Musikken hennes virker mer troverdig nå som hun har modnet med fire år siden forrige plateslipp.
Plata er ikke perfekt, men definitivt årets beste melodramatiske pop-plate hittil.
| 1
|
005485
|
Sikkerhetsnettet
Den nye singelen til Nico & Vinz er fascinerende, men overbeviser ikke.
Billboard-gutta Nico & Vinz fortsetter å lage musikk i juniten.
Superhiten «Am I Wrong» åpnet dørene, og har gitt dem kule fans som Taylor Swift og Pharrell, men de har videre bevist at de har mer å by på enn one-hit-wonders.
Nicolay "Nico" Sereba og Vincent "Vinz" Dery er flinke til å snuse på sjangre.
Fra eksotiske rytmer i Black Star Elephant, nyanserte Cornerstone EP til den nå neddempa R&B-en de fronter i «Intrigued».
De er selv ærlige om at de ikke ønsker å begrense seg til én sjanger, som forøvrig er helt legitimt.
Her får vi likevel servert noe i samme gate som foregående singel, men med Vinz som hovedrolle.
På samme måte som fjorårets «Hold It Together» bruker «Intrigued» lugn gitar i håp om å lokke lytteren i garnet.
Nico & Vinz kaster ut fiskesnøret og rett før jeg begynner å lure på om dette egentlig bare er et opptak av en gitar som stemmes treffer vokalen til Vinz meg i trynet så hardt at jeg bergtatt biter på.
Mykheten, sensualiteten og den slående likheten til Sampha fanger interessen min.
Idet «Intrigued» haler meg inn mister jeg kjapt interessen idet Sampha-vokalen erstattes med ikke fullt så særegne Nico.
Det er ikke det at de andre elementene i låta er dølle, men det føles nesten hjerteskjærende å ikke få mer Vinz i monitor.
Det er ingen tvil om at denne fantastiske vokalen bærer låta, men før «Intrigued» fader ut har jeg allerede sluppet taket, og svømmer berørt, dog desillusjonert videre.
P3 Gull 2015:
Nico & Vinz - "That's how you know you fucked up"
| 0
|
005487
|
Dørgende kjedelig kjendisfest
DJ Khaleds tiende studioalbum lover mye, men er langt ifra å innfri.
For DJ Khaled kan ikke livet være annet enn en fest.
Det er i det minste slik jeg tolker hans kontinuerlige større-enn-livet-forkynnelser, som den maskinen av positivitet han er.
I løpet av det siste tiåret har Khaled virkelig satt sitt spor i populærmusikk-universet, og har høstet godene han selv har sådd det siste tiåret - klart han er takknemlig, eller Grateful for den saks skyld.
Refleksjonen av dette kan sanses i Khaleds album-metode, gjerne selve "festen", der det alltid er A-liste-musikere innen hip-hop, R&B og pop som står på gjestelista.
Det er denne møysommelige utvelgingen av artister som skal opptre på sporene han lager som er selve drivkraften i musikken hans.
Grateful er dedikert til sønnen hans, som han dusjer med lovprisninger på "I Love You So Much", der han forteller sønnen at han er alt fra en mogul, en legende, et geni og mer.
Albumet er massivt.
Ikke bare i form av navnene han har røsket med, og jeg nevner i fleng:
Beyoncé, Jay-Z, Justin Bieber, Alicia Keys, Nicki Minaj, Nas, Raekwon, Rick Ross, Future og Chance The Rapper er bare noen dråper i havet.
Men når jeg mener massivt, mener jeg at denne skiva har 22 spor som nesten når halvannen time.
Derfor er det kanskje på sin plass at når albumet åpner på et jordnært-ish plan med dancehall-personligheten Sizzla så ønsker Khaled velkommen, og takker både sønnen og fiendene sine.
Hvis du synes det er "over the top", bare vent og hør hvor mange ganger han dropper frasene "We the best music", "Another one" og "DJ Khaled" over den neste timen og 24 minuttene.
Spoiler:
Det er så og si på hver eneste låt, og det blir rimelig irriterende allerede etter andre låt.
Som om Khaled har et enormt behov for å pisse på eget territorie for å ytterligere signalisere at det er hans eiendom.
Samtidig sier det en hel del om selve plata, og visjonen.
Den balanserer både ren og poppete hip-hop på tvers av alle kuttene, men for det første rettferdiggjør ikke materialet lengden, ofte forbeholdt mer konseptuelle og gjennomtenkte album enn som så.
For det andre virker det som den mangler nettopp en visjon, eller rød tråd, og i og med at han namedropper og drar disse frasene i nesten hver eneste låt virker det som dette heller er tenkt som en kompilasjon av mulig fôr til Billboard topp 100.
Låtene som skiller seg best ut fra mengden er dristige, Santana-samplende "Wild Thoughts" som bruker "Maria Maria".
Den er mild og for det meste lekker, med en god kombinasjon av Rihanna og Bryson Tiller.
"Nobody" med Nicki Minaj og Alicia Keys er kanskje det første reale høydepunktet på plata, og både "On Everything" og "That Range Rover Came With Steps" sitter langt bedre i minnet og inntrykket enn resten av lurven.
Utover det er Grateful som en jukeboks fylt til randen med mer eller mindre middelmådige spor, og til å være en storslått kjendisfest som celebrerer livet, Khaleds førstefødte og hovedpersonen selv, er den ikke bare altfor langtekkelig og ikke nevneverdig oppfinnsom.
Den er også uhyre forglemmelig.
| 0
|
005489
|
Essensen av lille-lørdag
The Weeknd anmeldt:
Årets første Roskilde-headliner sørget for ekte helgekos midt i uka.
Hvem vet hvor mange runder øl-bowling som har blitt spilt, antall flæskestegs-sandwicher som har blitt fortært, og ganger festivaldeltakere i sommerkulda har gaula «Shape of You» fra klappstolene sine de siste dagene.
Roskilde er oppvarma, men i kveld begynte det for alvor.
Det er ikke småtteri festivalmastodonten har hanket inn på den første dagen av hovedprogrammet.
Seks år etter å ha sluppet debut-miksteipen House of Balloons er The Weeknd én av verdens absolutt største stjerner.
Mye takket være øredøvende hits som «Earned It», «I Feel It Coming» og «Starboy».
Showet åpner med sistnevnte til lyden av utenomjordiske synther og ellevill jubel fra folkehavet som har samlet seg foran den legendariske Orange-scene.
Det er alltid et ypperlig sjakktrekk å begynne en konsert med en real hit.
«C’mon, let’s go!» kommanderer han publikum, men de er allerede godt i gang.
På en vegg bak 27-åringen befinner bandet seg, mens han selv holder seg på sceneplan.
Det er en upåklagelig åpning av konserten, med gnister som spruter opp av scenen og en artist som nesten bobler over av energi, selvtillit og stålkontroll.
Han er ganske enkelt på fra første øyeblikk og dabber aldri av i løpet av de 75 minuttene konserten varer.
Etter tredjelåta, «Reminder», proklamerer han at dette kanskje er det villeste showet han har spilt på.
Det er lett å forstå hva han mener.
Her er det nok tusenvis på tusenvis av ekstatiske festivalgjengere, og det kan han takke seg selv for.
Ikke bare sitter Abel Tesfaye på festmusikalske gullkorn, han viser også at han er en entertainer av rang der han beveger seg langs hele scenen for å komme nærme så mange som mulig, og jevnlig passer på å hause opp folket.
Samarbeidslåtene «Low Life» med Future og «Might Not» med Belly er inkludert tidlig i konserten, og blir som en slags medley.
Det gir et litt forhastet inntrykk som gjentar seg ved noen anledninger gjennom seansen.
Enten det, eller så er det bare såpass tight at det ikke finnes dødpunkter.
Låtene kommer nemlig på løpende bånd, samtlige gjennomføres svært godt og underholdende.
Flere låter fra Beauty Behind The Madness, som «Often», «Aquainted» og «Tell Your Friends» får spilletid, men det er smått skuffende å ikke høre mer fra miksteip-samleplata Trilogy med hans tidligste materiale.
Det er derimot lekkert å høre «Wicked Games» bli satt i gang og her får også bandet, spesielt gitaristen, skinne litt ekstra.
Det gjør seg.
Det er lite å utsette på showet Tesfaye steller i stand.
«Jeg trenger hjelp på neste låt», sier han plutselig, og selvfølgelig kommer en strøken framførelse av Fifty Shades-schlägeren «Earned It».
«Rockin’» er også en utstikker underholdningsmessig, og fra den er det kun en festavslutning som starter med «Can’t Feel My Face».
Han tar seg så tid til å føle på publikums takknemlighet før «I Feel It Coming».
Det er vel fortjent, før han avslutter det hele med «The Hills».
For de som befant seg på Red Hot Chili Peppers sin notorisk dvaske konsert på samme sted til samme tid i fjor, må denne opplevelsen ha vært en enorm kontrast.
The Weeknd er ingenting annet enn en suveren entertainer som presterer så det synger og vet å holde kontakten med publikum.
Han er kanskje ikke en «helgen» riktig ennå, men at han er en garantist for helgekos når som helst i uka vil jeg påstå er udiskutabelt.
| 1
|
005490
|
Wow
Solange sin Roskilde-konsert er for historiebøkene.
I Solange sitt tilfelle var alle gode ting tre.
Med et av fjorårets aller beste album, A Seat At The Table - hennes tredje - fikk hun for alvor gjennomslag med musikken sin.
Men det er ikke kun musikken hun roses i hytt og gevær for.
Senest forrige uke var hun subjekt for en rekke panegyriske hyllester som et resultat av det hun brakte med seg til Piknik i Parken i Oslo.
På grunn av det er det mye mer enn bare beskjedne forventninger jeg entrer Arena med, hvor det hele skal utspille seg igjen.
Korister, blåsere, trommeslager og flere musikere entrer scenen rødkledde.
En scene som er enkel, men utrolig stilfullt designet med en rød fullmåne og hvitt bakteppe og komplimenterende lys.
De begynner å spille, og teaser med det som er introlåta "Rise".
Solange kommer omsider ut, og bare entréen hennes gir frysninger med jubeldrønnet som kommer fra publikum.
Framførelsen er nydelig og utbroderer mer enn albumversjonen.
Når de smidig går over til "Weary" er det en spesiell stemning i Arena.
De aller fleste vier oppmerksomheten sin beundrende mot scenen, og hun sender publikum inn i ekstasen når hun flexer med stemmebåndet.
Hennes største låt "Cranes In The Sky" framførelse er praktfull, og viser her registeret hun har før hun går inn i dans, og det hele går sømløst videre til "Don't You Wait".
Så langt viser både Solange og band det som er en enestående dynamikk mellom seg og miks av både musikk og koreografert dans, og det gjelder samtlige mennesker på scenen.
Det hele er drøyt stilig, og minner om Janelle Monáe sine opptredener som har en lignende filosofi.
Dette er ekstra tydelig på "Some Things" - første kutt fra True (2012), hvor selv trommisen plutselig forlater sin vanligvis sementerte posisjon for å danse på rekke med de andre, og musikken er nå helt og holdent i keyboardistens hender som spiller låtas akkorder.
Og når Solange med koristene synger til de ender opp med å skrike inn i mikrofonene er det så mektig.
Disse menneskene lener seg ikke på effekteri for å gjøre et show underholdende, men har nok med deres egen musikalitet og disiplin kombinert med det sofistikerte scenedesignet.
Herregud så imponerende det er.
På F.U.B.U. forlater Solange scena for å gå ned til fansen som står på første rad og synger derifra.
Underveis får en gråtende fan en god klem av henne før hun går opp igjen til "Locked In Closets".
"I'd like to see y'all dance now", sier hun til oss mens hun selv vrikker på hoftene.
Litt senere stopper hun opp for å fortelle publikum hvor tøft det er å turnere med mann og barn hjemme, og at energien hun tømmes for gjennom slagene blir fylt opp igjen når hun møter publikum som dette og hvor takknemlig hun er.
Dette er forløperen til en roligere, mer soulete utgave av "T.O.N.Y.".
Deretter kommer "Junie", så "Losing You".
Hun vil at vi skal danse igjen, og vi adlyder med stor glede.
Før det siste refrenget får hun alle til å hoppe før låta stopper brått.
En lang applaus fyller Arena mens Solange forsvinner i et par minutter.
På tampen av det hele får vi enda en nydelig bukett med R&B, soul og funk med "Don't Touch My Hair", som synges mykt og får et forsiktig allsang-ekko fra folkehavet.
Men det er ikke endestasjonen.
For å fullføre sirkelen snur hun ryggen til oss og dirigerer bandet inn i et parti med "Rise" igjen, på konseptuelt mesterlig vis.
Så er det over.
Wow.
Dette var et show som var vilt godt gjennomført og oste av profesjonalitet, eleganse og ydmykhet.
Det var så rørende bra og noe helt, helt spesielt.
Jeg har lenge hørt om de legendariske Roskilde-konsertene fra tidligere år, og har lurt på hvordan det ville vært å være der.
Nå føler jeg meg sikker på at dette er noe jeg endelig har fått oppleve selv.
| 1
|
005493
|
Lunken fast food og knuste hjerter
Astrid S leverer et helhetlig produkt, men mangler innovasjon og dybde.
Etter en stri strøm med singler er det fullstendige verket undertegnet Astrid Smeplass ferdigstilt.
EPen, Party’s Over, inneholder de allerede etablerte hitene ”Breath”, ”Bloodstream” og tittelsporet ”Party’s Over”, samt tre nye tilskudd til 21-åringens voksende låtkatalog.
Astrid S har den siste tiden beveget seg inn i nye musikalske landskap.
Å kalle forandringene en kreativ helomvending ville vært feil, men likevel.
Lydbildet hennes fremstår mer nyansert, perkusjons-drevet og med større fokus på atmosfæriske lydelementer.
Eller som Yordana Lieng Jakobsen skrev i sin anmeldelse av ”Breath”; ”Kjølig, enkel, fengende og seig”.
Dette er også noe som gjenspeiles i Party’s Over.
EPen har et helhetlig sonisk gjennomgangstema og det virker som Astrid har funnet seg til rette i den mer lune skandinaviske avkroken av pop-sjangeren.
Det mer stiliserte musikalske rammeverket er noe som uten tvil kler stemmen hennes, men det må uansett understrekes at det på ingen måte er stor innovasjon eller mye nytt som blir vist frem.
Dyp bass, kjølige pad-synther, panorerte trap-inspirerte perkusjonselementer, enorme mengder reverb og stort fokus på pauser og pusterom har blitt gjort før.
Mange ganger før.
”Bloodstream”.
En atmosfærisk, drivende og kledelig lavmælt pop-låt.
En flytende oppbygning med mye god bruk av vokal-sampling og vokal-effekter.
Perkusjonselementene fremstår til tider nesten tribale og den minimalistiske tilnærmingen til de tonale elementene av produksjonen skaper et stort og behagelig lydbilde.
”Sushi”.
Det her er uten tvil den dårligste låta på EPen og for å være ærlig noe av det dårligste jeg har hørt på lenge.
En usedvanlig lite minneverdig hyllest til asiatisk fastfood som fremstår som en sonisk reinkarnasjon av begrepet substansløst, både tekstuelt og musikalsk.
Uff.
Den største mangelen i ”Sushi”er også en mangel som går igjen på resten av EPen, nemlig fraværet av tekstuell dybde.
Man får servert den samme, gamle, banale visa om kjærlighets-dramatikk, destruktiv kommunikasjon og usagte ord om igjen og om igjen.
Det høres fint ut, men det stopper der.
Astrid S har skapt et helhetlig produkt som passer godt inn i pop-landskapet for 2017 med upåklagelige vokalprestasjoner og flytende, lune produksjoner.
På tross av dette, så savner jeg at Astrid beveger seg ut av den kreative komfort-sonen.
Ja, hun har som nevnt tidligere gjort forandringer, men hun befinner seg fortsatt godt innenfor det etablerte og det hele blir fort veldig forutsigbart.
| 0
|
005494
|
Utenomjordisk eufori
Årets Roskilde kunne ikke blitt avsluttet på en bedre måte.
For en måned siden annonserte Arcade Fire deres kommende album Everything Now gjennom en overraskelseskonsert på Primavera Sound i Barcelona.
Den ble annonsert bare et par minutter før selve konserten for å virkelig kunngjøre at et nytt album er på vei.
Regnet har endelig forlatt festivalen og Arcade Fire har fått æren av å headline siste dag på det ukeslange eventyret kalt Roskilde.
Etter en uke med gjørme, solbrente neser, intimservietter, ølbonger og minimal tilgang til sanitærutstyr er festivalpublikummet kanskje slitne, men det er ikke Arcade Fire.
Kledd opp i Everything Now-merch står hele orkesteret foran de siste hardbarka Roskilde-gjengerne som ikke har dratt hjem tidligere på grunn av regnet.
Vi er sløve, dog gira på å bruke det siste vi har igjen av stemmen vår når Arcade Fire vekker oss opp fra Roskilde-rusen med slageren «Wake Up».
Naturlig nok har bandet tatt med seg samtlige utgitte singler fra Everything Now.
Tittelsporet (co-prodsert av Daft Punks Thomas Bangalter), «Creature Comfort» og «Signs Of Life» er godt tatt i mot av publikum, selv om det er de gode gamle som briljerer.
Under tidligere konserter har jeg ofte tenkt at Régine Chassagnes vokal har hatt en tendens til å lett bli for skjærende når bandet beveger seg utenfor studio.
I kveld fremfører hun blant annet «Sprawl II (Mountains Beyond Mountains)» og tidligere nevnte «Creature Comfort» i en særdeles mer behagelig form enn tidligere.
Det er helt utrolig hvor vanskelig det er å ikke synge med til Arcade Fire.
Uansett om det er LIES! LIES! fra «Rebellion (Lies)» som brøles ut, eller synthen på «Ready To Start».
Publikum inkluderes fra start til slutt i form av en gedigen allsangfest for både de som har vært fans siden 2003 og de som tenkte de bare skulle få med seg det derre gigabandet alle snakker om.
Stemninga på Orange er helt perfekt.
Det kjennes emosjonelt idet hovedvokalist Win Butler sier han kjenner følelsen av fred i publikum før bandet trøkker igang «Suburbs».
Ja, men jeg vil tro samtlige festivaldeltakere kunne kjenne et hint av den mystiske Orange Feeling når bandet utfører hiten foran et hav av utmattede festivaldeltakere som i akkurat det øyeblikket muligens får sitt siste fantastiske konsertøyeblikk på årets festival.
Arcade Fire er et band som ikke trenger noe annet enn seg selv å støtte seg på når det kommer til bemerkelsesverdige konsertopplevelser.
Så og si alle er ikke bare gode entertainere, men også innmari gode multiinstrumentalister.
Det er som om alt de har av materiale er skreddersydd en såpass stor scene som Orange.
For å konkludere er det på sin plass å føye inn et uttrykk som har festet seg etter seks år på denne utrolige festivalen:
| 1
|
005495
|
Tilbake på tronen
JAY-Z er rå, ærlig og full av selvrefleksjon på det nye albumet.
Jeg tar en liten nostalgisk tur tilbake i JAY-Zs historie, og det blir mer og mer tydelig at solokarrieren hans kommer litt i skyggen av hans samarbeidsprosjekter.
Den fengende Watch the Throne med Kanye West, et bredt spekter av vakre duetter med Beyonce, og selvfølgelig den svært minnerike Numb/Encore, som JAY-Z og Linkin Park (!?) gjorde i 2004.
Herregud 2004, hva skjedde?
Bonus:
Hvem kan glemme "Empire State Of Mind" med Alicia Keys?
Det skal sies at både Blueprint (2001) og The Black Album (2003) ennå står høyt, men de legendariske albumene begynner faktisk å dra litt på åra.
Uansett:
Fellesnevneren er at JAY-Z alltid har stått sterkere sammen med andre, men på 4:44 står JAY-Z svært sterkt alene, og det kan se ut til at ventetiden ikke har vært forgjeves.
For første gang på lenge er Jay tilbake med et album som kommer til å bli husket.
Allerede på første låt, "Kill Jay-Z", er han i gang med tanker rundt seg selv, og mennesker rundt ham.
Det kan spekuleres i om teksten også er et stikk i siden til eks(?) BFF Kanye West.
Her er det egoet som står i sentrum, og det er til selvrefleksjon for alle og enhver.
En smud lydmiks på "Smile", der JAY-Z har fått med seg Gloria Carter, får virkelig varmen til å spre seg i kroppen.
Låten går dypt inn i familiehistorien til Jay, og når han rapper:
"Mama had four kids, but she´s a lesbian" kjenner jeg litt gåsehud, selv med den varme beaten på øret.
Han har fått med seg utrolig mange gode samples som gir hele albumet et old-school-preg, og produksjonen er upåklagelig.
Den mest skuffende produksjonen er overraskende nok den reggae-inspirerte låten "Caught Their Eyes", der selveste Frank Ocean er med.
Det litt masete lydbildet sammen med en litt ustødig stemme fra JAY-Z funker ikke helt i harmoni.
Og det hjelper ikke så veldig mye med en litt bortgjemt Ocean på refrenget.
Tittelsporet 4:44 kan muligens være en referanse til bursdagen til Jay og Bey, for de er født 4. desember og 4. september, men konspirasjonsteoriene er sikkert mange.
På låten får vi endelig en gjenforening, eller et oppgjør med JAY-Z og Beyoncé.
Etter Beyoncés Lemonade har vi ventet spent på en oppfølger til det som helt tydelig var et trekantdrama der Jay kom ut som syndebukken.
Men nå har paret nettopp fått tvillinger, og på "4:44" får vi et ekte kjærlighetsbrev aka unnskyldning fra JAY-Z.
Koringen på låten er helt nydelig, og når Beyoncé kommer inn mot slutten smelter alle hjerter.
JAY-Z tar også et oppgjør med kulturen som vi lever i med låten "Moonlight".
Her får vi en liten påminnelse til da den Oscar-belønnede filmen La La Land ble ropt opp som vinner av beste film.
Det ble et ganske sterkt bilde på hvordan verden vi lever i er skrudd sammen da det egentlig viste seg at det var Moonlight, med et afroamerikansk besetning som hadde fokus på LGBT-problematikk, som var de ekte vinnerne.
Den fantastiske Lauren Hill gir en ekstra dimensjon til låten, og med den røffe teksten er dette en låt til ettertanke, som burde høres om igjen og om igjen.
Det er ingen tvil om at JAY-Z har levert et godt stykke håndverk med 4:44, og de 10 sporene er virkelig verdt en lytt.
| 1
|
005497
|
Gourmetbakst
Punchlines og selvskryt gjør susen når Mae og Chirag samarbeider.
Tennissokker i Birkenstocks mens Club-Mate nippes og såpebobler og morgenkåpe nytes i en latterlig glamorøs italiensk interiør-inspirert lokasjon som hadde gjort bossen i mafiaserien Gomorra misunnelig.
Off-white dressjakker over polohalsede gensere med syltynt gullkjede, som for øvrig hadde gjort hvilken som helst iraner sjalu, foran en fontene toppet med solbriller som 2Pac pleide å rocke.
Og flere outrerte kostymeskifter som kvalifiserer til roller i Fargo.
Videoen til “Loff”, laget av Eivind Landsvik, er ganske eiendommelig.
Se-fet-ut-måleren er skrudd opp til 11.
Med Tommy Tees funky og dype gjenkjennelige toner sendes punchlines og selvskryt om hverandre og fram og tilbake mellom rapperne i et radig tempo i en slags dialog som blant annet inneholder triksing med skatten, børsnoteringer og en noget spesiell type middag.
“Loff” har komiske linjer (og det er mange av dem) som “vestkantpakkisen cool med konsumprisindeksen”, det er jo utvilsomt funny, og “veteranfaen kommer og dreper deg alle samma / bare bæsjer på dem / skriver mens jeg sitter på ramma” føles merkelig tilfredstillende å høre på.
På refrenget hører man at gutta kan levere brødet hjem - kan tolkes på tre (?) måter - hvor Loudmouf Choir-koring legger seg mjukt over som romtemperert smør på varm toast.
Resultatet blir bra og ofte lattervekkende når man kombinerer rapperen bak en av de aller sterkeste engelskspråklige albumene levert av en nordmann (Gourmet Garbage) og femti prosent av duoen som nylig solgte ut Oslos storstue tre kvelder på rad med Tees signaturproduksjon.
Ja takk til høykarbo i badesesongen.
Se og:
P3 Spanderer:
"Klikka" - Pumba feat.
Mae og Chirag:
| 1
|
005499
|
Big Mac
Slottsfjell-publikumet fikk en solid porsjon med hip-hop-fest.
Syv år har gått siden Pittsburghs sønn Mac Miller fylte 18 år, og innså at han gjennom det allmektige internettet kunne spre seg og musikken sin og bli artist.
Spoler vi oss fram til i dag har han gitt ut fire studioalbum, hvorav ferskeste er The Divine Feminine (2016).
Miller er dessuten dagens andre navn som er listet opp på Slottsfjell sin hovedscene, hvor han etter å ha introdusert seg selv med Blue Slide Park (2011) vil vise seg fram for et norskt publikum, for fjerde gang.
Hans første handling er å få alle til å løfte henda i været mens "100 Grandkids" åpner showet, knugende om mikrofonstativet i en hettegenser.
– Norway how we doin', spør han, og tar mikrofonen av stativet på "We Ain't Going Nowhere".
Han mykner opp i sitt eget tempo, og beveger seg langs scenen mens det regner gullbelagte dollartegn på skjermen bak ham.
"Insomniak" er tredje ut, og når den starter sørger han for at alle letter fra bakken i takt med ham.
Herifra viser Miller ytterligere nyanser med den kjærlige piano-låta "Congratulations", før beaten returnerer og genseren røskes av.
"Dang!" sine varme rytmer gjør susen når skyene nærmer seg faretruende, og når han igjen instruerer oss til å klappe er det klart at han er opptatt av at vi skal være med, noe han forankrer ved å forsikre seg om at alle kan synge "will you stay" når det er, ja, "Stay" sin tur.
Da han gikk på var førsteinntrykket en smådaff, kjølig amerikaner pakket inn hettegenseren sin, men nå ser det ut som han har det gøy, og det virker som han for alvor vil at alle skal ri på samme bølge.
Etter "Stay" får vi en rekke hip-hop-tungvektere med blant annet "Diablo" og "Break The Law", der han benytter anledningen til å både briefe med hvor munnrapp han er, og hilse på den mest dedikerte fansen som står klistra ved gjerdet.
Han bryter opp til med Miguel-kollaborasjonen "Weekend" og deretter "Best Day Ever", mens han bobler over av energi.
Ikke lenge etter forteller Miller at han ikke liker presidenten sin, og at han har sluttet å spille den noen år gamle låten "Donald Trump".
Men han spiller den for oss, selv om han ikke husker mye av teksten - naturligvis ikke problematisk.
På dette tidspunktet har solen for lengst blitt bortgjemt bak skyene, og sakte men sikkert sniker regnet seg innpå.
– Regner det, lurer Miller, men lar seg ikke påvirke av det.
Tvert i mot tar han ansvaret for å ikke la festen dø ut ennå, vellykket.
Jeg skal innrømme at jeg som mange andre beinet fra åstedet da himmelen åpnet seg og skybruddet var et faktum.
Men jeg er sikker på at kvaliteten på denne konserten, for enhver hip-hop-smak, ikke lot seg forderve i løpet av siste låt som jeg gikk glipp av.
| 1
|
005500
|
Tre rustne herrer
Ingen real pangstart fra Slottsfjells første headliner.
Her er ett av mine sterkeste festivalminner.
Det stammer fra landets kanskje mest fortryllende naturlige amfi, på Hovefestivalen i 2009.
Jeg og mine kompanjongers festivalherjede kropper hadde akkurat danset av oss det siste vi hadde av energi til de da halvferske hitene «Invaders Must Die» og «Omen».
I kollektiv salighet vandrer vi som flokkdyr tilbake til campen for siste gang det året, men gleden transformeres umiddelbart til sørgmodighet da enkelte ropende mennesker formidler nyheten om at «Michael Jackson er død».
Slik husker jeg aller best mitt første og hittil eneste møte med The Prodigy; gudfedrene av rave, som denne mindre triste kvelden kommer nærmere 20 minutter for sent ut på scenen til storlått, paukebelagt musikk.
Det er ikke utenkelig at en festivaldeltaker eller 100 forlot festivalområdet etter det enorme regnfallet som inntraff under Mac Millers konsert, for det er relativt romslig blant oss frammøtte.
Fra Fat of The Land (1997) er det de illevarslende synthtonene fra "Breathe" som først breier seg over Slottsfjellet.
Med hver sin mikrofon flexer Maxim og Keith Flint rundt på scenen dansende mens de gauler inn i hver sin mikrofon, parallelt med at bandets hovedkort Liam Howlett pumper ut lyden fra sitt synth-fort.
Det er en helt kurrant åpning hvor frontmennene ikke tilfører låta noe særlig, og den egentlig bare spilles i sin originale form.
Greit nok i seg selv, men jeg kommer tilbake til dette.
Rett ut av "boksen" har The Prodigy sine sanger det privilegiet at bare det å spille musikken høyt vil ha en effekt, altså det vil sjeldent være direkte kjedelig.
Hele poenget er å gire opp lytteren, og det virker som den fremste massen av mennesker lar seg smitte når både "Nasty" og "Wild Frontier" følger innledningsvis.
Men så langt, selv gjennom "Omen" og til og med enorme "Firestarter", er i hvert fall ikke jeg "der", og det føler jeg ikke at de er heller.
De hardbarka, ugjennomtrengelige scenepersonlighetene fremstår ikke helt troverdige.
Det blir heller litt små-harry, og på et tidspunkt krever en småirritert Maxim svar fra oss på "Where the fuck are the Norway people?".
Men så virker det som det løsner med "The Day Is My Enemy", som bare er så utrolig hard at det blir fett, samtidig som det også ser ut som det gjør mer for bandet å spille denne enn det 20 år gamle materialet.
Noen strakser senere spør Maxim "All my fucking voodoo people here?", og du kan jo bare gjette hva vi så blir servert.
Her føles det i det minste som bandet eksperimenterer litt med form, og beveger seg noe utenfor den originale låtens grenser.
Det er et klart høydepunkt, og jeg håpte de hadde turt å leke mer med de eldre låtene for å blåse nytt liv inn i dem.
Slik det er nå er slik det burde vært fra første sekund.
Flint er i høygir, og det vanviddet i det minste jeg forventer at The Prodigy drasser med seg for enn de reiser er synlig nå.
Gjennomgangen av "Invaders Must Die" er kul nok, og vi er ikke helt nede fra konsertens topp de går over i "Everbody In The Place".
Så, "Smack My Bitch Up", men dessverre overdøver den blytunge bassen mye av det andre instrumentelle.
Men det er gøy når Flint hopper ned av scenen for å hilse på folket ved gjerdet, og bandet får alle til å sette seg på huk for så å sprette opp igjen til låtas siste klimaks.
En knapp time er unnagjort og de går av scenen i noen minutter, men heldigvis vanker det et par ekstranumre, "Their Law" og "Take Me To The Hospital" som spilles som forventet, men mye annet var ikke det.
The Prodigys møte med Slottsfjell bød bare på glimt av den eksplosive storheten man forbinder med et show som dette.
Men det ble litt for ujevnt, og det føltes, paradoksalt nok, noe slapt og uinspirert fra deres side, selv bak en rekke udødelige hits.
Dessverre ingen høydare, altså.
| 0
|
005503
|
Hit vil jeg aldri tilbake
Timen med Matoma viste seg å være én av de dårligste konsertene i mitt liv.
Hoida, hvor skal jeg begynne?
Tom Stræte Lagergren er artisten som så langt, ut ifra det jeg har sett, har sikret seg flest publikummere til Slottsfjells hovedscene, med forventingene om å bringe tropisk, euforisk musikkglede.
Selv før Matoma har vist snurten av seg selv skal han forsikre seg om at vi har det fint, og proklamerer at "dette kommer til å ble helt vilt".
Med en hånd på knottene og den andre i lufta kommer hans lunkne remix av "Party On The West Coast" på, samtidig som han mimer til refrenget.
Allerede her er det vanskelig å si hvem som digger Matoma mest; blodfansen, eller han selv.
Det føles allerede som en gang for mange når han griper mikrofonen igjen.
– Er dere klare for å danse, vi må kjøre på.
Kom igjen!
Og med én fade over til en annen låt starter det monumentale rotet som tydeligvis er en Matoma-konsert.
Låtene han skviser ut - for det meste ikke hans egne - får knapt puste før han bytter igjen, akkurat som han utrolig irriterende fyren på vorspielet som aldri klarer å bestemme seg for hva som skal spilles og "skipper" i tide og utide.
Midt oppi dette kribler det stadig vekk i hånda etter å gripe mikrofonen for å be oss holde opp hendene, eller si at vi skal kjøre på hardt, eller gullfraser som denne:
– Nå skal vi litt tilbake i tid (dette sier han forøvrig to ganger til i løpet av konserten).
Vi har fått kutt fra både "Turn Down For What", "I Don't Fuck With You" og "Lean Back" og gudene vet hva annet når han nemlig setter på "Fresh Prince Of Bell Air" i noen sekunder, alt mens logoen hans og en tegnet silhuett av han pryder skjermene.
Men det er knapt verdt å nevne det, fordi det er som om det aldri skjedde - så fort skjedde det.
Heldigvis er vi visstnok helt "ville i nikkersen" - jippi.
Jeg sliter med å si det, men når jeg først er på en Matoma-konsert så vil jeg heller høre hans materiale og hvordan han kunne eller ikke kunne krydra det live.
Det er nesten sinnsykt hvordan han grafser seg gjennom ikoniske hip-hop-kutt av Dr. Dre og The Notorious B.I.G. (fordi "vi måtte liksom kjøre litt old school assa"), og før du vet ordet av det tråkker han det ned i gjørma med noe dansepop-ræl.
Dette kunne vært litt mer interessant om han prøvde å sette sitt preg på disse låtene, men det blir bare drøyt upersonlig i måten han pløyer gjennom x antall låter.
Og herregud som han prater.
Hva er det er som gjør en Matoma-konsert unik?
Hva er det han gjør som ikke alle andre DJer kan gjøre?
Det føles nesten ikke som det burde vært lov å plastre seg selv som en merkevare parallelt med å spille langt mer av andre sin musikk enn sin egen slik han gjør, som Aviciis "Wake Me Up" og Swedish House Mafias "Don't You Worry Child" - i bruddstykker, så klart.
Det føles nesten som det ikke burde vært lov å ta æren for andres arbeid på den måten det føles som han gjør her, med slik verdiløs og umusikalsk formidling.
Han byr til og med på en fullstendig pregløs ny låt, men nåde om vi får høre mer enn ti sekunder av den.
"The show must go on", tross alt, og dét i forrykende tempo.
Han stopper heller aldri å jevnt og trutt gulpe opp kleine ting å si som "Slottsfjell, jeg håper jeg finner noen å danse med i kveld" til en moderne, søplete versjon av Whitney Houstons udødelige "Dance With Somebody" - og det mens kroppsspråket hans skriker "jeg eier verden".
Plutselig!
Plutselig vår konserten et snev av verdi når han inviterer Becky Hill ut på scenen til å synge "False Alarm", men selv hun ser nå og da litt utilpass ut.
Klokkereint synger hun, heldigvis
Når det er over hopper han opp på miksebordet og trer på seg en, sukk, Matoma-kappe mens han lar "Old Thing Back" spille i bakgrunnen ubemannet.
Han hopper ned, og på kommer en manager eller assistent eller hvem vet for å legge t-skjorter i labbene hans som han kaster til publikum.
"Becky, come here!" beordrer han sin nå noe malplasserte sangmakker, for nå er det bildetid med publikum.
Toppen av kransekaka, gitt.
Fra fyren som la karrierens grunnmur på en remix av musikk fra en legende, som ikke burde ha blitt tukla med, var dette virkelig helt som forventet.
Om det er noen bragder å fiske fram her så er det tydelig at han kan mekke en spilleliste som gir folk danselyst, og gratulerer med det.
Jeg er milevis fra å bli solgt, men det er supert for Matoma så mange andre ikke er det.
Dette vil jeg aldri utsette meg selv for igjen.
| 0
|
005504
|
Mayday!
Nå har Coldplay truffet isberget.
Du vet de banda som bare pumper ut musikk og blir bare mer og mer forhatt i forsøket på å fornye seg selv?
Etter Viva La Vida hadde Coldplay en usikker fremtid i form av kommersielle samarbeid med Rihanna, Tove Lo og ikke minst The Chainsmokers.
Mest sannsynlig i håp om å kapre nye fans.
Forståelig siden fansen som elsket Parachutes allerede har forlatt skipet til stadionrockerne.
I deres nye EP Kaleidoscope overbeviser de meg om at de nå er på vei mot bunnen med Chris Martin som destruktiv styrmann.
I åpningslåta «All I Can Think About Is You» fremkaller bandet nostalgifølelsen med et «Clocks»-aktig pianohook og tar oss tilbake til den gode mid-2000-tiden.
Selvfølgelig overveldende pompøst, men kanskje den eneste låta som skiller seg positivt ut på denne EP-en.
Big Sean hopper med glede inn i malstrømmen.
«Miracles» må være en kjip B-side tatt fra de nyeste skivene og gjestes av et gitarspill som like gjerne kunne vært spilt av Nile Rodgers helt til rapperen plutselig braser inn i et lite fruktbart samarbeid som hverken gagner Coldplay eller Big Sean.
Sjangersprikende samarbeid kan faktisk gjøres på riktig måte (shout-out til Kendrick Lamar + U2), men i dette tilfellet viser det seg at det er vanskelig å få det til å høres naturlig ut.
I «A L I E N S» står Brian Eno (!) bak spakene, men også der er det ikke noen redningsvester å hente.
Dette må være en samling med låter de har laget uten noen form for bedre mål enn å høste inn fans som aldri har hørt «Yellow», «In My Place» eller «The Scientist».
Noe som forøvrig gir mening med tanke på den grusomme «Something Just Like This», hvor de har fått med seg de ufortjent populære clickbait-slabbedaskene fra The Chainsmokers.
Det er legitimt at låta er med på EP-en, men det at de faktisk har valgt å ta med en sugen live-versjon overdøvd av blindt forelska og hysteriske fans er ubegripelig.
Også kommer vi til finalen.
I et rop om hjelp drar «Hypnotised» bandet helt ned til bunnen i en låt som ironisk nok er prikk lik temasangen for vannverdenen i Super Mario 64.
Døsig, sjøsyk og lite hypnotisert sitter jeg igjen utkleina.
Hva er det de driver med?
Denne samlingen av hovedsakelig allerede utgitte singler komplementerer ikke hverandre nok til at de burde være sammen på en EP uten noe form for konsept.
Utvilsomt en sjelløs og unødvendig fyllplate hvor samtlige låter føles malplasserte.
Utrolig nedsig.
| 0
|
005505
|
Lite sensasjon bak fasaden
S for superstjerne?
Kanskje ikke helt ennå.
Biter av lykkelige tegneseriefiserte-sushibiter fyller sceneskjermen mens "Sushi" over høytalerne drar i gang showet.
Trommisen og keyboardisten kommer på før Astrid S løper ut og snurrer glisende rundt for oss.
Slik som på Party's Over-EPen er det naturlig at introduksjonen velter over i "Bloodstream".
Musikkvideoen spilles i bakgrunnen mens hun synger teksten, litt spakt.
Strammere er det imidlertid på "Jump" hvor egentlig droppet snakker for seg selv, og hovedpersonen selv er tydelig fornøyd med responsen:
– Det var det sjukeste noengang, fytti katta, nei... fy faen!
Settets tredje låt er "Hyde", som ikke gjør noe nevneverdig inntrykk, i hvert fall på undertegnede.
Før neste låt forteller hun at den handler om at man ikke vil at øyeblikk skal ta slutt.
"Party's Over" kommer på, og engasjerer dessverre cirka like mye her som da jeg anmeldte den.
Men det skal sies at den får et naturlig ekstra punch takket være den buldrende bassen, og en ganske så dreven trommeslager, og så skader det vel aldri å skyte ut noen hundre såpebobler blant publikum.
Igjen tar hun tid til å forklare konteksten bak den neste låta, altså grunnen til at hun skrev "Such A Boy", komplett med danser som kommer ut og går ned "catwalken" på scenen.
Når det er over takker hun fort for seg og begynner på å synge "2AM", som hun av en eller annen grunn har funnet ut at ikke skal spilles utover første refreng eller så.
Da kommer "Paper Thin" på istedet, og til tross for mye kjærlighet blant publikum som hun får med på klapping, virker det som hun ikke slipper seg helt løs.
Det er to år siden hun var på sin første festival, som jo er Slottsfjell.
Det vet vi fordi hun igjen vil prate til publikum.
Greit nok at hun kommuniserer på denne måten, men det svekker kontinuiteten noe.
Etter å ha tatt opp et videokamera for å vise på skjermen hvordan vi ser ut fra hennes perspektiv setter hun seg på scenekanten, og begynner så vidt å fortelle om "Running Out" før hun starter en keyboard-basert versjon "akustisk" av den.
Når hun omsider reiser seg for andre refreng venter jeg litt på at trommene skal slå inn for å benytte seg av energien til låta, som jo ikke skjer, som er litt skuffende.
Smeplass kommer seg opp på denne catwalk-aktige installasjonen, og danserne kommer tilbake for "Breathe" til jubel, mens når "Hurts So Good" starter synger publikum med fra første vokal.
Det er bedre, men jeg er fortsatt ikke helt revet med.
Mer engasjerende er derimot "Atic", siste låt, hvor hun griper en trommestikke for å slå på cymbalene og røyken spruter.
Hun virker generelt mer bevegelig enn tidligere hvor hun i stor grad har befunnet seg nær mikrofonstativet - sett utenom danseopptrinnene.
Kanskje hun hadde vært mer løssluppen og dynamisk om den ikke var der i det hele tatt?
Uansett har de kjørt i land en underholdende avslutning når de bukker av seg.
Jeg skal tilstå at jeg i utgangspunktet ikke er nevneverdig begeistret over Astrid S sitt ganske standariserte kommersielle pop-reportoar.
Istedet for å gi et bedre inntrykk av låtene live, føler jeg heller at det her prøves litt for hardt gjennom å følge den samme "superstjerne-manualen" som samtlige andre store popartister.
Dansere?
Sjekk.
Fortelle om hvordan det litt vanskelige kjærlighetsforholdet inspirerte den ene eller andre låta?
Sjekk.
Sitte litt på scenekanten og synge?
Sjekk igjen.
Her er det viktig å poengtere at det er ingenting galt med dette, men dette er knep som er oppbrukt.
Det er en retorikk som gjør at hun ikke framstår som den individuelle, unike artisten Astrid S som hun kunne vært, men heller nok et forsøk fra bransjen på å skape ett nytt, ja, idol.
Dagens opptreden bekrefter for min del at det Smeplass og apparatet hennes jobber knallhardt for at hun skal være, ennå er mer illusjon enn virkelighet.
| 0
|
005506
|
I Gabrielles hule hånd
På Slottsfjell beviste bergenseren at hun er i samme kompani som Norges sterkeste liveartister.
For tre år siden observerte jeg fra en distanse jubelkonserten Gabrielle hadde på Baglerscenen, bare meter fra der hun står i dag.
Denne gangen er det ryddet plass for henne på Kongescenen, og det er grei kok allerede før hun kommer ut.
Hvitkledde bandmedlemmer inntar sine respektive posisjoner og får Gabrielle til å titte fram når "Mer" avslører seg som åpningslåta.
Fra startstreken virker hun rimelig rutinert, selv om "Venter" ikke fenger like mye med en gang.
Uansett gjør både Leithaug og band det klinkende klart at dette har de gjort før, i måten hun lever seg inn i musikken på.
Vi snakker maskineri.
–
Jeg føler for å grine, sier hun etter "Vekk meg opp" og "Ti kniver", etter å ha sunget fra den ene høyttaleren nedenfor scenekanten for å komme litt nærmere publikum.
For hver låt blir det mer og mer tydelig at hun er i sitt ess, og viser et helt naturlig bra scenetekke.
– En slow jam må til, påpeker hun, og synger "Du får fri".
Det roer seg, men tar seg opp igjen når hun før "De beste" gir en leksjon i hvordan hele Slottsfjell kan være med på allsangen, inkluderende som hun er.
Showet har lagt opp til en medley av gamle låter, slik at de får tid til mer.
Den starter med "Løkken", går til "Høster" og så "Ring meg".
Her er alle med fra første sekund på klapping.
Det er kanskje den låta som får best respons, og hun er såpass komfortabel at hun forlater mikrofonen for å la publikum dekke for henne.
Derfor er det litt synd at denne ble kuttet ned som de foregående låtene til sånn cirka ett vers og ett refreng.
"Bordet" som tar over stafettpinnen blir derimot spilt helt ut, og før en dubstep'ette avstikker mot slutten der hun oppmuntrer til mosh pit.
Slikt er gøy.
"Regn fra blå himmel" og September" er konsertens "lavpunkt", enkelt og greit fordi de ikke er like spennende som de andre låtene her.
Framføringa er dog bra og ektefølt, akkurat som før, men hadde det vært opp til meg ville jeg hørt mer av "Ring meg" og vurdert hoppet over én av disse.
Stemninga bedrer seg fort igjen under "Mellom skyene", og når jeg ser på klokka har de siste 45 minuttene nesten flydd forbi.
Siste låt dedikerer hun til hele verden, som er helt på sin plass når det er sangen som gav henne internasjonale fans og Sverige-turné.
Selvfølgelig er "Fem fine frøkner" en innertier, pluss at gitaristen sammen med instrument begir seg ut på en aldri så liten crowdsurf mens han ennå har sjansen, mens publikum får siste rest av denne kvalitetskonserten.
Ingenting er perfekt, men proffe til beinet som de er har Gabrielle og band på jevnt over alt på stell for å lage en særdeles god liveopplevelse.
| 1
|
005508
|
Et glimt av fremtiden
Stjerneskudd?
Javisst, men sannsynligvis er Amanda Delara mer enn som så.
| 1
|
005509
|
Twerk-o-rama!
Big Freedias show er herlig.
Problemet er bare at det ikke er bra.
Før konserten med Big Freedia, den selverklærte "queen of bounce" fra New Orleans, ble nok Slottsfjell-stemninga en smule skadeskutt.
Som sin kollega Action Bronson i fjor, rakk visst ikke Gucci Mane flyet sitt til Norge for å gjennomføre sin første konsert her til lands.
Derimot finner kanskje noen trøst i Freedia sitt show.
– Vi skal riste litt på rumpa, er dere klare, spør DJen mens to dansere inntar posisjonene sine, og det er omtrent det alt handler om herifra og ut.
"It's Big Freedia" synges det når hun kommer på scenen.
Lite aner vi at dette blir ganske så sprøtt.
Jeg klarer ikke å navngi det de åpner med, men to ting er sikkert: det har lite substans, mens twerkinga florerer.
– I'm that queen that'll make you bounce, rapper Freedia.
For hver låt som går viser det seg at dette er ganske tekstfattige greier, og blir stadig krydret med gymnastikk og twerking stående og - veldig imponerende - i bevegelse.
Freedia selv begir seg ut på en real rumperister på låta "Y'all Get Back Now" som bare varer og varer.
Danserne står på og gir mye av seg, men de kan plutselig også bare stoppe opp og gå ventende rundt på scenen før neste trinn skal leveres.
Jeg skal på ingen måte benekte at det hele er herlig og har sjarm, men det er dessverre ikke veldig givende.
Altså, det kan ikke karakteriseres som noe proft, men heller som en hjemmesnekra opptreden.
"Gin In My System" får hun flere til å synge med på én av de få linjene låta har.
Det er litt bedre, men på dette tidspunktet det ganske klart at Freedias "bounce rap" er trøttende enspora.
En remixet cover av Adeles "Hello" kommer på og hun synger med.
Klokkereint er det ei, men det er jo vanskelig å ikke smile.
–
Jeg trenger ti frivillige.
Ut på scenen kommer ti seirende personer som steller seg opp på en rekke, snur ryggen til oss og bes om å twerke etter beste evne, passende nok, til "Azz Everywhere".
Freedia får flere til å rope "ass everywhere" mens hun inspiserer hver av innsatsene, og en luring benytter sjansen til å trekke ned buksa for menneskemengden.
Et festlig, men fjasete skue.
– Snakk om mye ræv, sier DJen.
Vi serveres noen sanger til, hvor det i tidsrommet oppstår mosh pit og dansering, undertøy kastes, og det danses og twerkes som om morgendagen aldri kommer.
Å henge med er ikke lett.
Det kan plutselig bli en lengre pause når en sang er over, eller så er det vanskelig å skille fordi det er så likt.
Men noe skjer - det er sikkert.
Dette er fort én av de pussigste konsertene jeg har deltatt på siden Major Lazer gjestet Øya i 2010 - og dét var rare greier.
Big Freedias show har høy underholdningsverdi, og hun er noe jeg senere vil forbinde med Slottsfjell 2017.
Imidlertid er dessverre det avgjørende inntrykket at dette simpelthen ikke var bra.
| 0
|
005511
|
Tøffe tider i La-na-land
Lana Del Reys fjerdealbum byr på overraskende stjernesamarbeid, politisk tematikk og vakre ballader i ny og kjent stil!
Elizabeth Woolridge Grant, artisten med den drømmende frakobla stemmen, de melodramatiske melodiene og det nostalgiske retro-cinematiske uttrykket har nå kommet med sitt etterlengtede fjerde studioalbum Lust For Life.
I løpet av våren har Lana Del Rey fristet fansen med flere drypp fra skiva via de ganske ulike singlene "Love", The Weeknd-samarbeidet "Lust For Life", "Coachella - Woodstuck In My Mind", A$SAP Rocky og Playboi Carti-samarbeidet "Summer Bummer" og sist "Groupie Love".
Tematisk og lydmessig er det mye som fremdeles er det samme som før:
Usunne kjærlighetsforhold med fiendtlige menn, gamle biler og dop framført med karakteristisk, slepende stemme innenfor en melankolsk og overflatisk, billedskjønn ramme eksemplifisert banalt ved "Love", "Cherry", "White Mustang" og "Heroin".
Denne plata skiller seg likevel fra sine tre forgjengere, blant annet ved å inkludere en rekke kjente og kjære artister til samarbeid.
Det gjelder de tre nevnt ovenfor i tillegg til Stevie Nicks og Sean Lennon, hvilket bidrar til økt variasjon blant de mange balladene som preger albumet.
Lust for Life løsriver seg også fra Lana sin etablerte katalog ved å ha en betydelig stødigere og mer sammensatt produksjon med et større sprik mellom låtene, sammenlignet med Ultraviolence og Honeymoon, der de tidvis monotone sangene fløt inn i hverandre.
Lana Del Rey har uttrykt et ønske om å ta et steg vekk fra sitt tidligere mer overfladiske-jeg og heller formidle musikk som reflekterer den urovekkende situasjonen USA befinner seg i om dagen.
Der den strålende låta "God Bless America - And All The Beautiful Women In It" ble skrevet som respons til republikanernes angrep på kvinners rettigheter, handler "When the World Was at War We Kept Dancing" om å finne glede i en tid hvor Trump leder landet og "Coachella - Woodstock In My Mind" tar for seg unge jenter iført blomsterkranser i en verden med terror.
Den pianodrevede "Beautiful People Beatiful Problems" og gitarklimprende, Beatles' referende "Tomorrow Never Came" viderefører disse nye tankene, og er forsåvidt en lovende overgang fra litt for mange tekster som romantiserer kjærligheten til slemme gangstere.
Til tross stjernens forsøk på mer politiske bidrag er det nødvendig å påpeke at det hele fremdeles pakket inn i det vakre, stiliserte, slørete og hypnotiske lydbildet som kjennetegner figuren Lana Del Rey portretter.
Det har alltid handlet mer om å formidle en følelse eller stemning framfor meningsfull tekst, hvilket gjør at majoriteten av låtene passer best som baktepper til imaginære filmer eller som bakgrunnsmusikk for å gi virkeligheten et mer pastellfarget filter.
Lust For Life markerer likevel, til tross for altfor mange lydspor, en positiv endring med tanke på uttrykk og tematisering eksemplifisert med den triumferende duetten "Lust for Life", RnB-inspirerte "Summer Bummer" og mørke, selvsikre "In My Feelings".
Om du fremdeles ikke er overbevist om denne endringen, understreker platecoveret det hele ved å representere det første, der vi får se 32-åringen smile.
| 1
|
005512
|
Ordsmeden
Daniel fuckings Kvammen setter ord på de dystre tankene våre.
Kvammen er på ballen.
Utgivelsen av femmeralbumet Vektlaus tidligere i år ga oss smaken på hva vi hadde i vente med mørkere lyrikk fra den utleverende artisten.
Sammen med Lars Vaular deler han nå noe av det som har vært i kladdeboka det siste året.
Låta beskrives av Kvammen selv som det å gå fra å føle seg vektløs, til å innse at du er maktesløs.
Låta drar deg ned fra apatisk sveving og tilbake på jorda.
Holder det ekte.
I stedet for å gå i altfor kjente spor, speiler Kvammen tristessen sårt i denne jeg-mot-meg-affekterte samtiden.
Det føles veldig riktig, og ikke minst veldig “nå”, til tross for at låta har vært under arbeid siden i fjor.
«Som om himmelen revna» er sjenert, dog storslått på et vis.
Oppbyggingen, tematikken og stemningen kan minne om Youth Lagoon, og det er enkelt for lytteren å sette seg inn i artistens virkelighet, uten å miste rommet for personlig tolkning.
Kvammen er troverdig som både hovedrolle og forteller.
Jeg skvetter nærmest til idet Lars Vaular dukker opp i låtas klimaks.
Gjesteverset er kanskje ikke det beste han har gjort noensinne, men lyrikkmessig passer det definitivt inn.
Det spinnes videre på det selvreflekterende Kvammen-universet, men nå med en troverdig støttespiller.
Kanskje er låta starten på en ny epoke, eller bare en liten hvilepause fra hans ellers lystige lydbilde.
Skulle låta vært inkludert i Vektlaus, ville den nok blitt oppfattet som malplassert i en ellers stor miks av entusiastisk indiepop.
Nå får den faktisk den oppmerksomheten den fortjener.
Rått.
| 1
|
005513
|
Umodent føleri
På musikkfronten viser Sophie Elise igjen at hun har særdeles lite å komme med.
Blogger, reality-personlighet, forfatter, DJ og nå artist.
Ja, Sophie Elise Isachsen har tidligere gitt ut to singler - både marginalt tålelige «Love Like That» og mindre fordøyelige «Lionheart» - men denne gangen er det visst for alvor.
Universal har nemlig et nytt medlem i stallen sin, og etter seks måneders arbeid er nå «All Your Friends» unnfanget for offentligheten.
Med andre ord kan alle som har mesket seg i hennes personlige utleveringer om kjærligheten nå høre hvordan det manifisterer seg som musikk, for som hun blant annet har skrevet på bloggen sin; denne, til sammenligning med hennes forrige singler, har hun visst skrevet helt selv.
Sangen er en slow jam med elementer av både pop og R&B.
Det gode er at den rolige og milde produksjonen har en viss appell.
Dessuten går Sophie Elise ikke i fella denne gangen ved å bruke én totalt overmelka akkordprogresjon slik mange poplåter gjør, og som hun selv gjorde på "Lionheart".
Dette er et pluss, men de er sterkt underrepresenterte på denne låta.
Sophie Elise viser på "All Your Friends" at hun fortsatt er en forglemmelig sanger.
I tillegg til å vise mangel på særpreg og karisma er hun heller ikke helt i mål med selve diksjonen, som kanskje viser seg tydeligst i første linje.
Og apropos lyrikken; den er et kapittel for seg selv.
Ikke bare er teksten fantastisk klein og lite smart med linjer som «I’m doing shots before I meet ya, can’t be sober when I greet ya» og «this ain’t a stand up show, what were you laughing for» (tror jeg, diksjonen er som sagt ikke helt klokkeren her).
Men med refrenget, hvor hun synger «Baby, I’m gonna fuck all your friends», som i «jeg skal ligge med vennene dine for å gjøre det skikkelig kjipt for deg», framstår hun både smålig og umoden.
Uansett hvordan kvaliteten på selve låta er, gir dette et ordentlig dårlig og flaut inntrykk.
Remedien er på ingen måte mellomspillet som kutter til at Isachsen liksom snakker i telefonen og har en smertefull samtale.
Det er så teit at jeg får vondt inni meg.
Når dette sammensuriumet av et musikkstykke omsider er ferdig knadd er «All Your Friends» både kraftløs, for det meste smakløs og uengasjerende, dog ørlite fengende, selv med sitt platte dropp.
Små detaljer viser at Isachsen ikke er fullstendig på avveie med musikken sin.
Men det skal sies at om fremtidig materiale fra Sophie Elise er på samme nivå som dette, så har hun egentlig ingenting godt eller vettugt å komme med.
Det trenger vi bare ikke.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.