id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
005515
|
Ekte storkar og litt business
Vaular er tilbake med håret og hot sauce.
Det er en deilig kombo.
The one and only Lars Vaular er tilbake med en fresh og frekk EP.
Han gjennomskuer deg på Instagram, og snakker om de viktige tingene i livet som MiniDisc og TONO-avgiften.
Det er bare å holde seg fast, for hvis ikke er det stor sannsynlighet for at albuene dine begynner å bevege seg sakte oppover i takt.
Håret er på plass, og etter en effektiv studio-session er Vaular akkurat der han skal være - Loading...
Den dystre beaten som følger med "Håret e tebake" speiler fint den poetiske teksten til Vaular.
Et mørkt lydbilde ligger under som et tungt teppe.
Et tungt, deilig teppe som du kan ligge under og chille mens du lytter til Vaulars vakre ord og rim om at "Alt er altfor ekte".
Storkar og business-kis som prater i handsfree.
Høres ikke akkurat ut som en undergrunnsrapper, men bildet Vaular maler i "Loading beat 3" oppleves som hans harde sannhet.
Og som Leo Ajkic sa i miniserien "Ekte mann" så er ikke Lars Vaular undergrunn lenger.
Han er på toppen med altfor mange tapte anrop og randoms på flyplasser som blir starstruck, men Vaular er også "stadig loading" og stadig relevant med sine observasjoner og digresjoner.
Det er ikke mye igjen av den røffe, dansete beaten fra "Rett opp og ned" på denne EP-en, og det er kanskje ikke så rart siden den sounden tilhører Vaular for syv år siden, men dette er også ganske dansbart.
Her går det mer i brutto og netto enn "alenemødre som selger no hekto".
En smooth overgang fra "Loading beat 3" til det tredje sporet på plata setter stemningen for "Hot Sauce".
Dette er virkelig en låt der Vaular får briljere på en leken måte.
Her hylles den heiteste sausen, og Vaular rapper "Fakk deg og din basic tabasco".
Beaten er så funky, lystig og fresh at jeg får en følelse av at hvis Todd Terje hadde laget rap-beats hadde det vært noe i denne gata.
Her kan du lytte til Loading...
Telefonsvareren som lyder "Velkommen til Skatteetaten" åpner "Ctrl Alt Del".
Man får bare lyst til å slette alt når denne stemmen gir deg en labyrint av valg.
Sakte, men sikkert, går det opp for deg at du aldri vil komme gjennom til Skatteetaten.
Men så tar Vaular ordet med et deilig hint av autotune idet han rapper "Hypp på å være mer enn nr. 1".
Med seg på laget har han også King Skurk One, Moggger og et sjukt rått vers av Angelo.
Det er fengende, melodiøst og går så fort i svingene at jeg må holde pusten for få med meg alle ordene.
Vi ruller videre med en beat som kan kjøres høyt hvis du skal ut og cruise i bilen.
Det er generelt mye fet bass gjennom hele albumet, og "Min feil (Nasrii) - Remix" er intet unntak.
Her får vi også en god dose real talk om TONO-avgiften, og god arbeidsmoral.
Låten får kanskje et litt kjedelig preg etter hvert som det repeterende refrenget blir gitt mye plass, og jeg føler litt for å skippe videre før låten er ferdig.
Men på "Loading beat 17" stopper jeg helt opp.
En prat om å ha det bra her og nå, og ikke vente med å ha det bra før om 15 år, griper tak i en følelse som er altfor gjenkjennelig.
Lars Vaular avslutter EP'en sin med en ekte "started from the bottom"-historie, som er både underholdene og interessant.
Fra hans første gig, MiniDisc på fest, og oppdagelsen av at de første låtene ikke ble spilt inn i stereo (Ups!).
Lars Vaular viser seg fra sin beste, men brutalt ærlige, side med Loading... og han har definitivt ladet opp mye bra på de fire dagene han brukte på å spille den inn.
Denne fortjener mange runder med lytting og dansing.
| 1
|
005516
|
Munter rap, takk!
Raptrioen Migos har det bare fett på scenen.
Sånt smitter.
- Takk til Norge som har gjort Migos til verdens største gruppe, roper frontmann Quavo når konserten på Amifet er slutt.
Det er jo gøyalt.
Raptrioen fra Georgia fikk sin claim to fame i 2013 da rapfansen repeterte et av de dyreste klesmerkene - Versace, Versace, Versace, Versace.
Jeg blir litt skuffet over at gutta, Quavo, Offset og Takeoff, ikke har kledd på seg de drøyeste klesplaggene, men uansett så skal de ha skryt for Givenchy-joggebukse med sleng.
Sexet og veldig Migos.
Stakkato-aktig flyt - eller Versace-flow - over basstunge godbiter som “Percoset”, "Kelly Price" og “What The Price”.
Det er godt mulig at gruppen ikke var de første til å gjøre det rent historisk, men likefullt er det Migos jeg forbinder den flyten med.
Det er også stas at de tar turen tilbake i katalogen når “Hannah Montana” spilles.
Publikumsfrieriet er på plass når Quavo plukker et svært norsk flagg og sier i takt med publikum “Which way?
Norway!”.
Backdropen må også nevnes her.
Alt fra dyr som blir spist opp av andre dyr til lekre sportsbiler og penger på gulvet.
Jeg liker det, det føles riktig.
“T-shirt” og “Bad & Boujee” er selvfølgeligheter på setlisten.
“Raindrop drip” sies det i den sistnevnte låten, og det er ikke akkurat edelstener som regner ned i Tøyenparken.
Det er pissregn, type elendig.
Men et opphold følger når trioen går på, heldigvis etter at parken har blitt skylt vekk.
Uansett så klarer Migos å underholde oss og vel så det på Øyas første dag.
| 1
|
005517
|
De unge vet best
Young Thug plukker opp tråden der Migos la den igjen.
Nok en sterk rapkonsert på Øya unnagjort.
Det er så vidt Migos er ferdig med sin konsert før vi må løpe over søla til Sirkus for å rekke mannen - må vel nevnes her - som har lekt med kjønnsroller og forent det med å være en rapartist.
Men det er mer til Young Thug enn at han stiller opp i kjole på albumomslaget sitt.
Det viser seg at han er en god liveartist også.
Med en slentrende stil og en distinkt stemme får vi mer kunst enn fest som vi nettopp fikk med Migos - Young Thug er et par hakk dypere, og han har mye å bære på når han står alene på den store scenen i teltet.
Oppgaven er han klar for.
Å se og høre publikum faktisk kunne all teksten til rå raplåter som “Wyclef Jean”, “Halfway” og “On Fire” varmer, og det samme gjør den buldrende bassen som masserer regntunge kropper.
Young Thug er jo en lættis type og det samme gjelder kompisene vi nettopp så - på “Pick Up The Phone” kommer selveste Quavo på scenen og resten av Migos følger etter for å dra “Bad & Boujee” igjen.
Gøøøy.
Planen er å lage liv og det er nettopp det som skjer.
Det hele føles som én lang sammenhengende, bra rapkonsert hvor sambygdingene gjør det de kan best:
Vise at Atlanta har en stolt og langvarig tradisjon med knallgode artister.
Og samtidig lage en feit fest, da.
Nå må jeg hvile ryggen.
| 1
|
005518
|
Gjørmeserenader i sakte tempo
Lana del Reys blanding av store pophits og sedat ørkenrock skaper bølger i gjørmehavet på Øya.
Det var kløktig og heldig av Øya å legge konserten med Lana Del Rey på den dagen med presumptivt yngst lineup, for det er sannelig ikke ofte en headliner i Tøyenparken blir møtt med den type ungpikehyl som amerikaneren mottar denne kvelden.
Det er en fascinerende artist vi har med å gjøre:
Milliarder av avspilinger på Spotify som i livesetting like mye lager en type alternativ rock som man normalt heller assosierer med artister som PJ Harvey, hvis mengde ungpikehyl hun kumulerte som fjorårets headliner var forsvinnende.
Besnærende er det også å se den blandingen av nedkjølt og avmålt hun fremstår som i intervjuer og iscenesettes som i videoer, og samtidig ta seg flere minutters pause under storhitten "Born To Die" for å buksere seg ned fra scenen i stiletthæler for å bli nusset på, grått til og selfiet seg ihjel av hele første rad på festivalens største scene.
Det er sjarmerende og bittelitt innøvd - men det funker.
Bandet er dyktig, og jeg synes det fungerer best når antall innspilte tracks er få og det organiske i låtene får skinne med bare gitar, ståbass, piano og trommer i miksen.
Hun synger ikke veldig bra, men absolutt innenfor - og treffer alle de tonene som gjør låter som "Blue Jeans", "Video Games", "Off To The Races" og Paradise- og konserthøydepunkt "Ride" til store opplevelser.
Dette var muligens ikke en konsert for alle, og ikke bare fordi det er mange som mener mangt om hennes konstruerte/ekte persona (en diskusjon det er på tide å legge bak seg på dette punktet i karrieren), men også fordi dette er en konsert som tar seg meeget god tid.
Tempoet er lavt, ikke bare på brorparten av låtene, men også mellom dem, så dette er ingen stemningseskalator av en opplevelse.
I tillegg er det lov å synes at den litt burleskete dansingen til de sporadisk tilstedeværende kordamene er en smule overtydelig, men hei:
Festen var kanskje saktegående, men den satte dype spor.
| 1
|
005520
|
Beinhard og skjør
Sigrid leverer vibber og solskinn.
"Eg har ikke ord for faen" roper Sigrid utover den stappfulle plenen.
Vi står som sild i tønne, helt fra toppen av bakken og ned til scenekanten.
Den velkjente lyden av "Dont´t kill my vibe" settes i gang, og publikum hyler av glede og forventning.
Det er siste låt ut etter en nydelig levert konsert fra Vindfruen-scenen.
Men selv om hitlåten ennå er høydepunktet for mange av publikummerne, som sannsynligvis er grunnen til at den alltid spares til slutten av konserten, så har Sigrid og bandet hennes mange flere skatter å by på.
Det leveres svært kraftig lyd på "Fake friends", og Sigrid er i sitt ess der hun beveger seg rundt på sin særegne og sjarmerende måte.
Den unge ålesunderen har publikum i sin hule hånd, og når droppet kommer er publikum helt med på dansen.
Det samme gjelder bandet, som ser ut til å virke tightere enn noen gang.
Jeg lurer på hvordan er det mulig å ha en så beinhard og tøff vokal på "Plot Twist", og i neste sekund skifte over til det som mykere og mer jazzete er.
Sigrid er en kameleon når det gjelder stemmebruk, og hun imponerer på låt etter låt.
En helt nedstrippet versjon av "Dynamite" blir et skjørt og melodiøst høydepunkt.
Sigrid alene på vokal, kun akkompagnert av et vakkert pianospill.
Samspillet skaper en rå nerve i låten og fungerer utrolig bra.
Men Sigrid og bandet høres også veldig bra ut på de dansbare låtene som blir levert.
Til tider blir dessverre synthen litt for høy og drukner vokalen.
Men Sigrid tar det igjen med en sterk scenetilværelse og smittende energi.
Selv om jeg føler på at noen av låtene er litt for like hverandre, så er det ingen tvil om at Sigrid imponerer.
Det er en solstråle som står på scenen idet publikum tar fatt på en nærmest endeløs taktfast applaus.
Her er det ingen dårlige vibber, og det er nesten umulig å ikke la seg rive med av den fargerike energibomben av en popstjerne.
Sjekk ut "Don´t kill my vibe":
| 1
|
005522
|
- Dåkker e helt sinnsyke!
Vibrerende og elektrisk stemning fra hele verdens Gabrielle.
OOUFF!
Gabrielle eier scenen i det sekundet hun entrer den.
"Livet er bedre enn oss", synges utover et stappfullt Sirkus, mens den vakre, futuristiske videoen fra låten "MER" lyser opp på skjermene i bakgrunnen.
Konturene av Gabrielle som løfter armene opp mot taket er et episk bilde.
Tusenvis av sprikende hender i publikum.
Det er et vakkert syn.
Og dette samholdet mellom artist og publikum, henger som en rød tråd gjennom hele konserten.
Den vibrerende bergenser-stemmen serverer oss elektropop av ypperste klasse.
"Øya!
Ke de går i?", roper Gabrielle før hun byr på heftig headbanging.
Damen er ren energi, og på "Vekk Meg Opp" har hun full kontroll på både publikum og mikrofonstativet, som hun kaster fra arm til arm, mens hun synger "Altfor store lommer, altfor dårlig råd".
Her kan vi alle kjenne oss igjen.
Et flammende, rødt hjerte banker på skjermen og Gabrielle slår hånden hardt mot brystet før hun, med god hjelp av publikum synger "Ti kniver".
Teksten er rå, men Gabrielle er råere.
"Dåkker e helt sinnsyke.
Eg hadde aldri trodd det skulle komme så mye folk", roper hun ydmykt.
Men jeg skjønner godt at teltet er fullt, for denne damen leverer et sjukt show.
Og med "Nye Joggesko" danser hun oss svette.
Gabrielle knipser i fingrene idet "Du Går Fri" settes igang.
Jeg kaster et blikk bakover for å sjekke om det var noen andre som også fikk frysninger, og plutselig innser jeg at til og med Sirkus er en for liten scene for dronningen av Bergen.
Teltet renner over av folk.
Nostalgien er til å ta og føle på når Gabrielle og bandet hennes, som er iført hvite t-skjorter og bukser, kjører i gang en mashup fra de tidligste låtene.
Fansen er i ekstase når "Ring meg" kommer på.
Her er det bare hits på hits.
Gabrielle trommer med på de intense beaten mens publikum synger.
En helt syk gitarsolo og et magisk lysshow tar oss opp til toppen, men så tar Gabrielle oss enda et hakk høyere med "Mellom skyene".
Nå er det fest i teltet til trommer og synth som spiller om kapp.
Dansen slutter ikke før Gabrielle går bak og setter i gang en etterlengtet beat.
Hun er helt rå der hun står over synthen og kjører på med "5 fine frøkner".
Salen er elektrisk.
Gabrielle har bevist en gang for alle at hun er i verdensklasse, og denne konserten vil garantert gå ned i historiebøkene som en av de råeste, mest energiske og vakreste.
| 1
|
005523
|
Fargelegging utenfor linjene
...men Kesha viser også at hun kan lage gode poplåter på Rainbow.
Det har vært mye utenom-musikalsk mas rundt Kesha siden debutoppfølgeren Warrior for fire år siden.
Med det som skal ha vært et mildt sagt langvarig usunt forhold til sin tidligere produsent Dr.
Luke, kom fire år med mer eller mindre stillhet fra artisten, som slo igjennom med den lettbeinte elektropop-hiten “Tik Tok” rett før tiårskiftet.
Så lurer man på om Kesha endelig har fått tilbake sin kunsteriske frihet, som etter sigende ble kneblet under perioden med Dr. Luke, på Rainbow.
De strammeste dancepop-låtene er lagt til side, men likevel har Kesha evnen til å lage enerverende låter - selv på den akustiske introlåten “Bastards” blir det mye Kesha i monitor.
Men det blir bedre utover 14-spors albumet, spesielt mot slutten.
Kesha, som for øvrig (ufrivillig) ble en deltaker i et ganske morsomt og flaut øyeblikk med Jerry Seinfeld, durer på videre på albumet.
Poprock-saken “Let ´Em Talk” er forlengelse av introen - la haterne hate, vær sikker på deg selv, også videre, som budskap - og hun høres jo energisk ut.
Men det er også en manglende rød tråd i det hun driver med på sin tredje fullengder.
Før man vet det så er man i en avart av en Bruno Mars-låt med blåsere og, eh, motownsk schwung over det hele på “Woman”.
Balladene har også sin plass her - “Hymn”, “Praying”, “Rainbow”, “Godzilla”.
Hun er også innom country på “Hunt You Down” og “Spaceship”, men albumets høydepunkt er “Finding You”, som faktisk er et godt stykke popmusikk.
Alt i alt - Rainbow har biter som kan overraske deg positivt til tross for manglende kontinuitet.
| 0
|
005525
|
The zzz
Du skal være ganske glad i The xx for å ikke føle søvnlysten snike seg innpå.
Et godt steinkast unna Tøyenparkens amfi, spilte Jamie xx en av fjorårets deiligste Øya-konserter på Sirkus.
I år returnerer han med resten av The xx, som for nesten syv år siden opptrådte i Middelalderparken etter eventyrlig respons på debutskiva deres.
Kveldens setliste har en brorpart fra denne skiva og heldigvis litt mer spennende I See You.
Det er i hovedsak to faktorer som stikker seg ut positivt i kveld.
For det første er det Jamie xx, som jeg vil påstå er udiskutabelt det beste med The xx.
Hans dypere spor i det nyere materialet gjør at musikken deres ikke er like lunken som før.
Konsertens beste øyeblikk er i regi av ham, som når han nærmest remixer "Shelter" til noe dansbart, eller når han i noen få minutter får scenen for seg selv mellom "Loud Places" og "On Hold".
For det andre er det visuelle til tider godteri for øyet.
Mange mobiler løftes for å forevige at scenen bades i regnebuelys under nettopp "Loud Places".
Dessuten høres de helt greie ut, men så skal det ikke så himla mye til heller, med tanke på hvor enkelt de spiller.
Det hele er helt greit, men i bunn og grunn er The xx en søvning konsertaffære.
Romy og Oliver Sim prøver å danse og virke virile, men musikken sier det motsatte.
Låter som "VCR" og "Fiction" er selve episenteret for kjedsomheten de formidler, og resten er ikke så mye bedre.
De luftige sangstemmene deres, spesielt Sim sin, er virkelig ikke mye å skryte av.
Jeg tror heller ikke på oppriktigheten deres når de med hånden på brystet sier "dette er den beste kvelden i den beste byen, og vi ser dere", fordi de sa det samme ord for ord på Roskilde tidligere i sommer.
Jeg føler ikke budskapet deres, og definitivt ikke noen kjemi mellom de som er på scenen, som er akkurat like pinlig live som på plate.
Vi kunne nok trengt at Jamie xx kom til unnsetning flere ganger, for nevneverdig variert er det ikke.
Med The xx er det enkle bare ok.
Men så skal det sies, og erfaring tilsier, at de akkurat nå er på sitt beste.
| 0
|
005526
|
Sommerflørt i dass
NOTD tar et lite skritt frem, Dagny tar to tilbake.
DJ-duoen NOTD har det siste året bemerket seg som stødige remiksprodusenter med sine egne tolkninger av DJ Khaled, Shawn Mendez og Ed Sheeran.
Som en av Sveriges nyeste eksportvarer er samarbeidet med “vår” Dagny i utgangspunktet naturlig og spennende.
To fremadstormende aktører, sammen om verdensherredømme.
Den evige sommerflørt-klisjeen dyrkes i «Summer of Love».
NOTD innhenter forsøksvis en sommerfølelse med innfall av tropiske vibber og selvfølgelig..
rolig knipsing, men det er intet nytt under solen i låta som blander generisk elektropop med drømmen om sommerens romantiske eskapader.
Det ligger noe Paradise Hotel-aktig over det hele.
En lever i paradis, vi er frie, gjør hva vi vil, det er utopisk, men vi er likevel klare over at det snart tar slutt.
Som NOTDs første originallåt gjør den nok ikke en sterk inntreden.
Alt i alt er «Summer of Love» til dels fengende, men den gir ikke så mye.
Lyrisk har Dagny vist i både «Wearing Nothing» og «Backbeat» at hun kan prestere bedre enn en forglemmelig birolle som denne, med tekster som utfordrer lytteren i større grad enn en streit, rett fram kjærlighetslåt.
Denne sommerflørten glemmes like kjapt som den blomstret.
Selv skulle jeg ønske Dagny kunne fortsette progresjonen hun har hatt, men her er hun alminnelig.
Når det kommer til NOTD er det pirrende med DJ-er som tidligere har “skjult” seg i mørket med remikser, men som nå utfordrer seg selv til å lage originaler.
Selv om denne starten på noe nytt ikke innfridde, skal en ikke se bort ifra at begge parter har potensiale til å gjøre noe mer minneverdig når de har kommet seg tilbake fra sydenferien.
| 0
|
005528
|
Nesten, men ikke helt
Brooklyn-rapperen har det lille ekstra, uten at det synes så veldig på Øya.
Det starter med ti minutter som brukes til at DJen til Brooklyn-rapperen spiller medleys av forskjellige raphits, blant annet "Seven Nation Army" (gud bedre), "We Will Rock You" (:() og House of Pain (...), mens hypedama til Young M.A løper rundt og styrer.
Det blir en slags Fatman Scoop-greie, og spørsmålet blir hvorfor det brukes tid på dette når man er på den andre siden av jorden og har tilmålte minutter.
Uansett.
Young M.A har klatret oppover på rapnæringskjeden og har gjort suksess med blant annet smashen "Ooouuu".
Hun er av typen hard og hennes dype stemme får skinne når introlåten fra albumet Herstory spilles og man får et fint høydepunkt med "HennyNHoes".
Young M.A er litt skummel, for å være helt ærlig.
Men til tross for badass-scenepersonligheten, blir det også klart at hun ikke har nok låter å lene seg på.
Det blir ekstra synlig når det er en halvtime igjen av settet og rapperen blir overrasket over at hun har såpass med tid til rådighet.
Freestyles over Mobb Deep- og Drake-instrumentaler er på menyen, og hver låt avsluttes nesten konsekvent med at hun er på noe ekte realness-kjør med acapella.
Det er ofte et klassisk New York-sound på låtene og de eldste partytriksene i boken blir brukt når Young M.A og hypedama deler publikum i to for å høre hvilken side som "lager mest lyd".
Hun har god kål på mikrofonen og man merker at Young M.A har en x-faktor, for all del.
Men det fisler litt ut, dette, og etter et par selfies med publikummet fra scenen er det hele over.
Isolert sett så er ikke denne konserten altfor mye å skryte av, altså.
Bedre lykke til neste gang.
| 0
|
005529
|
Hjemmebaneseier
Cashmere
Cat vet hva han driver med på Øya.
Haldenseren er hjemme i moderlandet for å ha et nesten halvannet times langt sett i Tøyenparken.
Cashmere
Cat har faktisk jobbet så godt med sin egen sound at den cashmeriske lyden er blitt noe gjenkjennelig nå.
Tilslørte r&b-toner i en klubbete, nesten-EDM-form med blipps og blops og highpitchet grøtete vokal som krydder.
Det er et fint og gjennomført opplegg, eh, Katta viser oss.
Altså, rent visuelt er det ikke så mye skryte av.
Det er null backdrop, men det er heller ikke prekært.
Det viktigste er at det rykker ofte i dansefoten til de oppmøtte som koser seg med baltimore club-innflytelsen og andre godbiter som er øvet til 9,5 av 10.
Partytriksene sitter som de skal, de, og plutselig har det gått en time.
Samarbeidet med MØ og Sophie på "9 (After Coachella)" er på, Rusties "Raptor", "Sommerflørt"-remiksen viser seg fortsatt frodig, under Miguel-remiksen av "Do You..." er det faktisk clap along.
Og ja, selvfølgelig er "Waves" og "Wolves" blant låtene.
Også må man ikke glemme grisefete "Msmsmsm" av Sophie som virkelig fikk igang nakkemuskulaturen.
Det er ganske god vibe i det tettpakkede teltet, og Cashmere Cat fletter inn sine egne låter med et unikt sound i et presist sett hvor det varieres mellom det harde og myke.
Og det i mellom.
Godt gjennomført av mannen som stadig gjør seg mer og mer gjeldende i urbansegmentet i o´ store utland.
| 1
|
005531
|
Dansbare frysninger
Kan noen putte MØ på en flaske?
For dette er reinhekla energi.
En skarp og gjennomført trommebeat høres.
Bandet er på plass, og en selvsikker MØ kommer rolig inn på scenen.
Men roen varer ikke lenge for denne damen har et energinivå som overgår det aller meste.
"Nights With You" sparker i gang en hit-bonanza av en konsert.
Den karakteristiske hestehalen er borte.
MØ ser ut som en punker fra 80-tallet, og punkevibbene tar hun med seg videre.
Den udødelige "Pilgrim" varmer godt i ørene til fans som har vært med fra starten.
Beaten er upåklagelig, og det blir ganske dansete stemning når MØ tar seg en tur ut i folkemassen mens hun synger "All the time I just want to fuck it up and get a hold of it".
Flere titalls mobiler holdes opp blant de nærmeste for å fange superstjernen i action.
"Jeg har ikke hatt ferie på ett år" sier MØ, før det blir et lite opphold på grunn av tekniske problemer.
Men MØ har ikke tatt ferie helt ennå og hun og bandet er straks tilbake.
De har ikke latt seg affisere av oppholdet, og heller ikke publikum.
Om enn er de ennå mer samkjørte når "Drum" settes igang.
Folk er i ekstase og MØ er helt vill.
Hun viser at de er mulig å gi 100 prosent på hver eneste låt.
Det hoppes fra den ene scenekanten til den andre, danses ballett og headbanges sammen med trommisen.
En nedstrippet versjon av superhiten "Cold Water" som dansken har sammen med Justin Bieber og Major Lazer blir et nært og fint møte med publikum.
MØ setter seg på gjerdet og får alle med på teksten.
Tropiske toner høres utover den store folkemengden idet bandet framfører Cashmere Cat, MØ og Sophie sin "9".
Beaten er helt sjukt bra, og kalde, norske kropper har blitt varme i trøya.
Når "Final Song" kommer på koker det på det gigantiske gressamfiet.
Det hele avsluttes med pyro og frysninger langt ned i ryggraden.
For en scenepersonlighet!
MØ stuper ut i publikum og lener seg på hendene deres mens hun synger på "Lean On".
Denne damen er helt rå.
Hun gir virkelig alt hver gang og hele tiden, og denne gangen er intet unntak.
| 1
|
005532
|
Rett opp, ikke ned
Lars Vaular holdt nivået konstant høyt under årets avslutningskonsert på Øya.
Vi har kommet til den årlige norske avslutningskonserten på hovedscenen.
I de kommende år skal det nok noe til for å toppe kveldens teatralske åpning ved å først vise en film på storskjerm av Lars Vaular som løper gjennom bylandskap i brudekjole, og entrer scenen i samme antrekk til "Heartbreak hotel".
Med det forsikrer han fra starten av at dette ikke er ditt typiske rap-show - i hvert fall ikke hele tiden - som når han til "Stilen" får vaiere festet i kjolen og heises opp høyt over scenegulvet.
Han ser uberørt ut av høyden og rapper like naturlig som han gjorde på bakkeplan, mens han får selskap av en saksofonist "der nede".
Vaular kler lett headliner-rollen fra første stund.
Det er ikke småtteri han har planlagt for denne store kvelden.
Kveldens setliste er karrierespennende, helt tilbake til ti år gamle La Hat - Et Nytt Dagslys med "Eg e fra Bergen", og det er ganske stemningsfullt når Vaular synger disse strofene mens regnet treffer publikum.
Dette er også én av flere låter hvor han har med gjester på scenen.
I dette tilfellet kom Kamelen, men også Store P, Unge Ferrari og Myra var innom konserten for å bidra.
Vaular pløyer problemfritt og proft gjennom "Striper", "DD
Eg Gjør", "Ung Heit Gateflamme" og "Panorama" blant en drøss låter denne kvelden.
32-åringen påstår han ikke er flink til å synge, men loser likevel "Det ordnar seg for pappa" trygt i havn.
"Nøklene" viser at været ikke har lagt lokk på stemninga i folkehavet som sprer seg mer og mer.
"Fett" er, ja, fett, men selve klimakset er "Rett opp og ned", som bare er et sinnsykt gøy innslag som får alle med på allsang.
Slikt er vanskelig å følge opp, som gjøres med "Gary Speed".
Den er god, men undergraver muligheten til å stoppe med en perfekt sluttlåt som "Rett opp og ned".
En ny sjanse byr seg når fetter Sondre tar med gitaren og rocker løs med Vaular til "Øynene lukket", men showet avsluttes istedet med "Champagneting" - hvorfor ikke med "Nonsens" i det minste, lurer jeg.
Vaular overbeviser, og demonstrerer at han er i en egen klasse blant norske liveartister i det som er et stødig og tidvis ambisiøst show.
Wow-faktoren viste seg, men var ikke konstant.
Derimot var det hele konstant veldig bra.
| 1
|
005534
|
Bieber vil være vennen din
En lekker overraskelse.
Det har nærmest blitt en tradisjon for Justin Bieber å mekke låter i celebre selskap.
Nå står produsent og låtskriver BloodPop for tur, som står bak flere av låtene fra Purpose, inkludert bangeren «Sorry».
Umiddelbart trekkes det assosiasjoner til Robyn-klassikeren «Dancing On My Own».
Den pulserende bassen og dempede rytmen fremkaller en følelse av upbeat chill-wave, samtidig som det oser allmennvennlig pop.
Wondering if you got a body
To hold you tight since
I left
Wondering if you think about me
Actually, don’t answer that
I kjent Bieber-stil er det ikke noe hokus pokus bak låta.
Rett frem fortelles det hvordan Bieber ønsker å beholde vennskapet etter et brudd som sannsynligvis ikke ble bestemt av begge parter.
Han fremstår ydmyk og omsorgsfull, og opprettholder personaen han presenterer i samtlige låter.
«Friends» er en tilfredsstillende overraskelse fra Bieber.
Delikat fremstilles samarbeidet skuddsikkert, hvor både Bieber og BloodPop står såpass stødig i poplandskapet, at det skal mye til for å trå feil.
Til forskjell fra siste Bieber-utgivelse, «2U», er ikke denne låta like prangende, men uten tvil et mer behagelig produkt fra hitmakerne.
| 1
|
005535
|
Lyden av bekymringsfri sensommer
Kommodes debutplate er fylt til randen av gode indie-vibes du vil trenge i det hverdagen kicker inn.
Åtte år etter Declaration of Dependence slipper Eirik Glambek Bøe, den ene halvdelen av duoen Kings of Convenience, debutplate for sitt soloprosjekt Kommode.
Mens andre halvdel Erlend Øye allerede har to album i bagasjen som soloartist, har Bøe sammen med barndomskompis Øystein Gjærder Bruvik og Anders Waage Nilsen formet Analog Dance Music med en innspillingsperiode på fem år.
Nå er den omsider klar til å se dagens lys og det var sannelig verdt ventetiden.
Analog Dance Music er en forundringspakke av leken, fyldig og svært behagelig indiepop blandet med elementer av både jazz, disco, funk og house.
Åpningslåta "Shoes" setter stemninga med digg bassriff, fengende rytmer og lystige melodi etterfulgt av Eiriks karakteristiske lune vokal.
Lett å like.
For fans av Kings of Convenience befinner Kommode seg i samme slekta, men kan heller beskrives som den hippe, laidbacke fetteren som foretrekker å gynge til retro-inspirerte rytmer à la 80-tallet på solfylte takterrasser i Frankrike.
Likheten kan man eksempelvis høre på "Captain of Your Sinking Ship", men der Kings of Convenience er kjent for en svært minimalistisk sound med fokus på vokalharmonier og kassegitar i følge av en viss melankolsk fremtoning.
Det blir uansett raskt tydelig at Kommode er mer løssluppen og rikere på lydelementer.
"The Ink In The Great Book of Music" er en groovy, instrumentell sak som består av herlige beats og elektroniske toner som gir Todd Terje-vibber.
"Fight Or Flight
Or Dance All Night" har ironisk nok dans i tittelen, men går akkurat for sakte til at det går an å danse til, noe Glambek Bøe selv har uttalt er et problem.
Men låten "Lady - Logic" er dansbar, til tross for at den er litt tilbakeholden.
Musikken er ikke akkurat banebrytende, men forsøker heller ikke å ha dette som mål.
"I Feel Free" er dog en spennende, jazz-aktig låt som blir stående som platas mest eksperimentelle, samtidig som den er svært tilgjengelig.
Kommodes debutplate er altså noe man må ta for det det er - et deilig, sommerlig og oppløftende (chill kan brukes som samlebegrep) skaperverk for de som vil forlenge feriefølelsen utover året.
Sånn sett kunne ikke tidspunktet vært bedre.
| 1
|
005536
|
1000 skritt tilbake
Miley Cyrus er tilbake til sitt gamle seg, kun på vondt.
Karrieren til Miley Cyrus er et rimelig fascinerende skue.
Fra å være barnestjerne og hele verdens Hannah Montana gjorde hun en komplett 180, hvor uskylden og yndigheten over tid forvitret.
På et tidspunkt, i tåken av marihuana-røyk og nakenhet, ble hun til og med bestekompis og frekvent kollaboratør med psykedelia-fyrsten Wayne Coyne og resten av The Flaming Lips.
Slikt må jo ha gitt pappa Billy Ray hjerteflimmer i ny og ne.
Men etter en ny totalrenovasjon er hun tilbake til sitt gamle, ukontroversielle seg.
Miley Cyrus & Her Dead Petz (2015) og de nye singlene "Malibu" og "Inspired" er fra to vidt forskjellige planeter.
Mens førstnevnte og musikken i den perioden var spennende og utfordrende (hvor bra det var kan i høyeste grad debatteres) er musikken hennes nå langt mer konservativ.
Trenden fortsetter her og nå med tittelsporet til den kommende skiva; "Younger Now", hvor hun tilsynelatende reflekterer over de nevnte siste årene med linja "Even though it's not who I am, I'm not afraid of who I used to be".
Det er en låt hvor Cyrus sin country-vokal møter melankolsk "rocka" pop.
Den åpner stemnings- og klisjéfylt med lyden av frosker og regn, dandert med et rimelig tamt riff som det umulig kan ha blitt lagt mye arbeid inn i.
Trommebeaten funker heller ikke helt, som om de har forsøkt å mikse det opp litt med noen rare "fills".
Istedet for å gi låta etterlengtet drivkraft, for eksempel på vei inn i refrengene, drar den nesten låta mer ned i søla, og lyrikken er ei en hjelpende hånd.
Jeg trodde oppriktig ikke at det kunne bli døllere enn "Malibu", men her er vi, tydeligvis.
Imidlertid er Cyrus sin vokal trolig det som funker best her, spesielt partiene før refrenget i små øyeblikk viser hva stemmebåndet hennes er godt for.
Riktignok skjer dette samtidig som hun gauler ut alle klisjéene i boka, som klimakser i mellompartiet når hun synger "What comes up must come down".
Det er smått utrolig at Miley Cyrus etter å ha levd livet, og skaffet seg mye erfaring, inkludert å ha skrevet noen faktisk gøye hits, har skrevet dette.
"Younger Now" handler nok om nåtiden, men rent bokstavelig føles det som hun faktisk er 16 år igjen, fordi kvaliteten på låtskrivingen her er banalt lav.
Snakk om å gjøre seg selv totalt uinteressant, for dette er en ekte kalkun.
| 0
|
005539
|
Pop stemning
Vel blåst for Ina Wroldsen på Findings.
To dager med høy partyfaktor og altfor mye gauling av "Seven Nation Army"-riffet (merk: én gang er én gang for mye) er snart ved veis ende for i år inne på Bislett stadion.
Årets nest siste artist er Ina Wroldsen, med et resumé som lister opp alt fra "Idol"-dommer til duoen Ask Embla, og mest prominent samarbeid med eksempelvis Britney Spears og Calvin Harris.
Blått strobelys preger Cyan-scenen når bandet kommer ut, og konserten starter, sånn apropos, med Martin Solveig-kollaborasjonen "Places", til synet av levende bilder på skjermen bak.
Streit framførelse her, men Wroldsen viser som forventet fram sin gode popvokal.
Publikum bryter ut i stor jubel når de hører introen til "Aliens", en låt som aldri har vært min kopp med te, men den slår godt gjennom.
Alle roper refrenget unisont med Wroldsen mens hun løsriver seg fra stativet og spaserer selvsikkert langs scenen.
Så langt er det en god start for Wroldsen og kompani, og det fortsetter stort sett slik med "Florida" som følger opp.
De kommende låtene fenger kanskje ikke like bra som begynnelsen, men både hun og band holder fremdeles koken.
Wroldsen har en fin utstråling, og bandet spiller fint uten å ta noen sjanser underveis.
Hun har kanskje 45 minutter på seg, men ett klesskift rekker hun før "Lay It On Me" settes i gang.
Sangviljen blant publikum er stor her.
Såpass at fra min tribuneplass hører man i blant at de hyler høyere enn hovedpersonen selv.
Hun legger om til morsmålet, og vi blir servert hennes synth-tunge og popifiserte cover av "Styggen på ryggen".
Personlig har jeg aldri taklet så mye som originalen, men her gjør hun låta til sin egen, og jeg liker lett denne versjonen bedre enn OnklP & De Fjerne Slektningene sin.
Som forventet er det Calvin Harris-suksessen "How Deep Is Your Love" som kommer helt på tampen, som burde ha fått folk varme nok i trøyen til årets festivalfinale med Karpe Diem.
Wroldsen sin Findings-konsert var ikke akkurat overveldende, men godt og vellykket var det absolutt.
| 1
|
005540
|
Dunkelt stjerneskudd
Izabell avslutter ikke sommeren med det smellet hun hadde håpet på.
Det er ikke mange årene siden Stavanger-artisten ble solgt inn som landets nye rapstjerneskudd.
Det var kanskje tilfellet da.
Utgivelser som «1000 Tusenlapper» med Tore Pang, samt rykende ferske «Iza Bonita», er ikke helt sunne for den beskrivelsen av Benedicte Izabell Ekeland.
På denne singelen har hun benyttet seg av opptil flere ihjelkokte musikktrender anno 2017.
Selve beaten er av typen reggaeton, du vet, den samme rytmikken «Despacito» har infisert sommeren med.
Ganske obligatorisk og kjedelig er dette med en tvist av trap, og på toppen av det hele har stemmen til Izabell et hint av auto-tune som jeg ikke helt skjønner hva gjør der.
Apropos vokal: dette er én av gangene hvor hun synger i stedet for å rappe, hvorav resultatet er ok.
Etter noen runder i hodetelefonene viser det seg dog at «Iza Bonita» egentlig er litt catchy, og viser noe som ligner på et hook.
Utover det er det heller lite som skjer i selve låta.
I tillegg til den statiske beaten er selve melodien helt i bakgrunnen noe som nærmest går på repeat.
Slikt blir det anonym musikk av.
I og for seg er «Iza Bonita» en streit leveranse fra Izabell, som midlertidig setter seg på hjernen før den forsvinner, uten å ha satt noen betydelige spor.
| 0
|
005541
|
Kriminelt dansbar
Queens Of The Stone Age leker seg gjennom det nye albumet.
Det tok ikke lang tid fra nyheten om at pop-produsent Mark Ronson skulle produsere Queens Of The Stone Ages nyeste fullengder til kommentarfelt verden over begynte å rope etter eks-bassist Nick Oliveri og mangeårig bidragsyter Mark Lanegan.
En etterlysning som bare økte i kjølvannet av bandets to første singelslipp denne sommeren, spesielt etter "The Way You Used To Do".
Hardt komprimerte gitarer, elektro-klapping og Bruno Mars-rytmer falt ikke i god jord hos en kjerne som i stor grad håper på og ønsker en Songs For The Deaf 2.0.
For Villains er ikke det.
Den er i større grad en videreføring av 2014s strålende …Like Clockwork, men med én liten forskjell.
Gjesteartistene er borte og det virker som om målet i all hovedsak har vært å lage en sexy plate - noe Josh Homme og hans entourage i stor grad lykkes med, spesielt på de raskeste sporene på platen.
Og det starter forrykkende.
Albumåpner "Feet Don't Fail Me", en låt jeg har gledet meg til å høre i sin helhet etter å ha hørt noen sekunder i en kryptisk albumteaser tidligere i år, er akkurat så funky og forførende som navnet tilsier.
Etter en nærmest filmatisk oppbygging på nesten to minutter eksploderer det inn i et velkjent stykke stakkato rock, monsterhiten "No One Knows" verdig, mens sjefen sjøl føles som verdens råeste fyr når han midtveis i låta messer "me and my gang come to bust you loose".
Jadda.
Dette kan de.
Nydelig.
Hoftefrieriet fortsetter på nevnte førstesingel "The Way You Used To Do" og "Little Sister"-flørten "Head Like A Hounted House" mens Ginger-Elvis crooner som aldri før.
Men til tross for et knippe upbeat-låter virker hovedfokuset å ligge på låter i midtempo-segmentet, en salig blanding av de mest nedpå balladene på …Like Clockwork og de seigeste låtene på Lullabies To Paralyze.
Som for eksempel på nesten syv minutter lange "Un-Reborn Again" hvor det også vartes opp med et stryke- og saksofon-crescendo mot slutten, mens bassist Michael Shuman og Ex-Mars Volta-trommis Jon Theodore gjør sitt beste for å bevare "grooven" låta gjennom.
Noe de greier helt fint.
Strykerne gjør seg også til kjenne på undertegnedes foreløpige favoritt "Domesticated Animals".
Som med sitt særdeles lekne "Call & Response"-refreng underbygger følelsen av at dette er en plate spilt inn med lave skuldre og høy selvtillit.
En plate der Queens Of The Stone Age gjør akkurat som de vil – når de vil.
Om det så er funky klapping i versene (tenk Alkaline Trios "Calling All Skeletons"), lekne gitar-detaljer, sensuell hvisking, Clutch-aktig bariton-brumling eller Shumans kanalisering av de velkjente skrikene til eks-medlem Oliveri.
Syv plater inn i karrièren er det med andre ord lite som tyder på noen form for kreativ stagnasjon på Villains.
Ikke at dét var fryktet, Queens Of The Stone Age har enda til gode å levere en plate under pari i mine ører, men at en gruppe (stort sett) middelaldrende rockere skulle levere sensommerens mest dansbare så jeg ikke komme.
| 1
|
005542
|
Astrid Zzz
Produsentene kommer til unnsetning.
Etter utgivelsen av EP-en Party’s Over seiler Astrid S bekymringsløst videre med en ny låt i ermet.
På hennes nyeste singel har hun fått med seg flere Grammy-vinnende produsenter som har håvet inn grunker for både Lady Gaga og Beyoncé med flere.
Det er også de som redder Astrid S her.
Produksjonen er nemlig det mest oppsiktsvekkende.
Den er interessant, dog familiær i form av trap-lignende perkusjon og selvfølgelig, de plutselige pusterommene.
Ikke akkurat noe uvanlig fra Astrid S, men her presentert mer lekent og varmere enn standardisert «kjølig skandinavisk pop».
R&B-assosiasjonene spiller opp til en såpass rolig låt at det er uunngåelig å ikke fokusere på teksten.
Det største problemet oppstår nettopp i lyrikken, som nok en gang viser lite dybde og nytenkning fra Astrid S sin side.
Refrenget lyder «Maybe I should think before I talk, I get emotional and words come out all wrong», og resten er like bokstavelig.
Det trengs i hvert fall ikke å leses gjennom linjene, og akkurat dét trenger ikke være feil nødvendigvis, men i dette tilfellet kunne ha vært litt mer kjøtt på beina.
Jeg har lyst til å tro at det finnes noe mer i Astrid S enn en smånaiv artist som kun overlever gjennom andre.
Det oser lite livsgnist, og «Think Before I Talk» forsvinner rolig inn i malstrømmen av generiske poplåter.
Ingen ny og revolusjonerende låt fra Astrid S der altså.
P3 Christine Live:
Astrid S
"Vi er perfekt, men verden er ikke det" (Cezinando-cover):
| 0
|
005543
|
Få din energiboost her
Foo Fighters leverer godt på singelen «The Sky Is A Neighborhood».
Det starter med en vuggete blues-tralt før det eskalerer temmelig kjapt til et svært og pompøst refreng som flankeres av bloddopede strykere som forsterker følelsen av at «The Sky Is A Neighborhood» er en James Bond-låt verdig.
Singelen er fra den kommende platen Concrete and Gold (ute 15. september) og oppfølgeren til «Run», for øvrig en låt min kollega omtaler som en «blytung gitarfest».
Altså, det er ingenting gærent med «The Sky Is A Neighborhood» om man liker spor som kler stadionstørrelser og har fibre av Audioslave inni miksen.
Altså, det er nesten ikke noe vers her.
Men det er ikke nødvendigvis et dårlig grep når man skriver et solid refreng som kommer til å bli ganske ålreit å synge med til når Foo Fighters spiller live.
Låten viser ikke noe tegn til fornyelse eller noe innad bandet, men den er herlig frigjort og det er fort gjort å vende tilbake til låten for en energiboost.
«The sky is a neighborhood / don't get lost» synger Dave Grohl og gjengen.
Det er mulig at låten at handler om livets vanskeligheter, åpent for tolkning der.
Uansett
- Foo Fighters viser med «The Sky Is A Neighborhood» at de beholder rollen som en jovial gjeng som lager det de skal lage:
Fengende radiorock med litt kanter.
Sånt er vanskelig å mislike.
| 1
|
005545
|
Late partyløver
Et ok forsøk på å følge opp fjorårets suksess.
Sist Matoma valgte å slå hodene sammen med det britiske boybandet The Vamps, resulterte det i bøttevis med strømminger, ikke langt unna 300 millioner, faktisk.
«All Night» er per nå den mest populære låten hos begge parter, og da er jo det eneste logiske å forsøke å lage en ny bestselger.
Det innholdsmessige premisset er det samme nå som da, for denne potensielle schlägeren er nemlig døpt «Staying Up».
Og det skal sies at Matomas sterkeste arbeid nettopp er «All Night», men jeg føler at jeg trygt kan stadfeste at de ikke helt og holdent følger opp deres tidligere suksess.
Om du ser for deg henholdsvis stereotypisk Matoma og stereotypisk boyband, er denne låta en perfekt fusjon av disse to.
Strukturen er dessuten ren rutine, med vers først, så refreng og deretter et drop, som deretter gjentas én gang til.
Hadde disse tre komponentene vært mer oppfinnsomme enn som så, ville det hele ikke føltes så tafatt som det gjør.
Men sangen er, i genuin Matoma-ånd, som skapt for en sommerfest med sin smilende og feststemte sound, noe som smitter.
Samtidig er det vanskelig å ikke ha deres forrige samarbeid i mente, som er langt bedre enn dette.
Den bare gjør det enda tydeligere hvor lat og hvor mangelfull «Staying Up» faktisk er, men om jeg var 12 år igjen hadde dette muligens vært noe av det beste jeg hadde hørt i mitt liv.
| 0
|
005549
|
Håpløs romantiker
Alt var ikke bedre før.
Urørt, The Voice, X
Factor, UKM, P3 Gull..
Du har nok skimtet Kristian Kristensen en eller annen gang de siste årene.
Den nordnorske artisten blir ofte satt i samme bås som Sondre Justad og Daniel Kvammen, hvor kjærlighets-tematikken ofte er en gjenganger.
Klarer han å skille seg ut fra de myke gutta?
Kristensen byr på en nostalgisk kjærlighetslåt i «Alltid Elske Dæ», hvor han ser tilbake på en tid hvor alt var bra, som egentlig bare føles veldig parodisk.
I en samtid hvor «hvem som helst» kan lage musikk, er det vanskelig nok å produsere noe nyskapende, men Kristensen har ikke prøvd særlig hardt å unngå klisjeene.
Spesielt versene er så bokstavelige at dette like gjerne kunne vært en sketsj fra Kollektivet (rip Kollektivet).
Refrenget er ikke mer avansert enn «Æ vil alltid elske dæ».
Noe som i dette tilfellet burde vært låtas høydepunkt inntrer istedet en større cringe-faktor enn ønsket.
Jeg tviler på at Kristensen vil meg noe vondt med dette, men likevel forstår jeg ikke helt hva han vil.
Det skal for all del være lov å spille på følelser, men dette blir veldig «ligge i fosterstilling og spise is rett fra boksen»-stemning.
Kristensens vokal er klokkeklar, myk og sår, og det er det han vinner på.
Til tross for at han har kommet langt med sitt konkurranseinstinkt, kaprer han neppe mange hjerter her.
Kristian Kristensen - "Lyset" fremført under Urørtfinalen 2015:
| 0
|
005551
|
Mellom bakkar og Hukkelberg
Kongsbergenseren har brodert seg fram til strålende, eksentrisk elektro-pop.
Fem år har passert siden Hanne Hukkelberg slapp sitt fjerde studioalbum Featherbrain, og de siste månedene har hun vist livstegn igjen.
Musikk som «Embroidery» her vekker fort appetitten for den kommende femteskiva.
Sangen i seg selv er en lytteropplevelse.
I en tid hvor en massiv mengde av musikken er forutsigbar, vet du ikke helt her hva som venter rundt hjørnet – fra de obskure, skingrende ropene i starten som passerer over til minimalistiske rytmer og Hukkelbergs sang, og videre til selve verset.
Denne overgangen (som må høres for å forstås) kunne gjerne vært mer slagkraftig, men bare 30 sekunder inn i sangen er det allerede mye spennende å feste ørene i.
«Embroidery» er ypperlig balansert mellom tilgjengelig elektronisk pop, som du får i versene og refrenget, og det mer eksperimentelle som avdekkes underveis.
Midt i låten kommer gjest Emilie Nicolas inn som en syngende sirene i et musikalt landskap der de begge hører hjemme.
Stemmen og personligheten hennes utfyller låta muligens bedre enn forventet.
Slikt skaper interesse for videre samarbeid også, når det allerede her har båret fram gode frukter.
Hukkelberg har her manet fram et stykke unik, smart og forseggjort musikk.
Med låter som «Embroidery» hever hun i hvert fall interessenivået betraktelig for min del, hva norsk musikk angår.
Eneste ankepunkt er at jeg uten å kunne forklare skulle ønske det var enda noe mektigere.
Men totalt sett vil jeg si at dette er imponerende håndverk, for når sangen tar slutt vil jeg høre fortsettelsen.
| 1
|
005552
|
Utgang denne veien
Snøre på seg skoene og komme seg vekk.
Rapper Ivan Ave setter ord på dette over en frodig og jazzete godbit.
Vi har alle vært der.
De kjipe øyeblikkene som trigger alle cellene i kroppen til å stikke av.
Å legge igjen ansvaret, døve ører for dårlige nyheter.
Landets aller dyktigste på engelskspråklig rap (ikke akkurat noe nytt, men greit å understreke dette til nye lyttere og lesere) har tematisert virkelighetsflukten i form av en elegant og jazzete raplåt fingret av godtfolkene Kiefer (Stones Throw) og Like, sistnevnte med en CV som innholder arbeid for Kendrick Lamar og Anderson Paak.
Tangentføringen på «Running Shoes» får deg til å myse og/eller lukke ævva som når gjenskinnet fra vannet en sommerdag treffer deg i trynet mens de skånsomme trommene og den boblete bassen gjør det enklere å takle den mentale dritten som ligger og vaker i bakhodet.
«Trying to sing about some real shit, right now I just need to not feel shit».
Ivan Ave setter enkle, men presise ord på situasjoner som suger nå eller kommer til å suge, som når han sier «I’m stopping the clock, I’m not ready to read R.I.P Stevie».
«Running Shoes», en singel fra det forestående albumet Every Eye, sier at noen ganger er det helt greit å ikke forholde seg til ting du ikke har lyst til å forholde deg til.
Denne er lyden til nettopp det.
Jeg har hørt på låten cirka 50 ganger nå, til eksempel.
Ut og kjøpe sneakers, nå.
P3 Spanderer med Ivan Ave som fremfører «Obedience» og «Keep Looking»:
| 1
|
005553
|
På pidestallen
Det trengs ro og tid til ettertanke for å høre Susanne Sundførs nye album, men det er verdt det.
Susanne Sundfør er muligens en av Norges mest innflytelsesrike artister.
Til tross for at hun har vært musikalsk aktiv i hundre år, var det ikke før hun omfavnet synthen hun virkelig fikk oppmerksomhet gjennom den hellige treenigheten The Brothel, The Silicone Veil og Ten Love Songs.
Etter sistnevnte dro Sundfør på en finne-seg-selv-tur som ikke innebar å stikke til Afrika for å redde en SOS-barneby og ta selfies i lag med underernærte barn.
Hun så heller frykten sin om hvordan verden kommer til å forandre seg i øynene, og oppsøkte skumle steder som Nord-Korea og langt inn i Amazonas-jungelen.
Mange (meg inkludert) løftet nok øyenbrynene sine idet de hørte den «nye» vendingen Sundfør tok i hennes siste singler «Undercover» og «Mountaineers» (med John Grant).
Et lydbilde som minner mer om de første albumene som oser mer singer-songwriter enn storslått og pulserende elektropop.
I Music for People in Trouble har Sundfør likevel så å si kastet bort synthen til fordel for steelgitar og flere akustiske låter.
Et ballsy move, men det føles likevel utrolig riktig og viktig, spesielt med tanke på den verdensomfattende tematikken i albumet.
❤️ Elsker ❤️
Sundfør skaper en slags ro i uroen, ved å være fattet i en tilværelse som ser ut til å være uutholdelig.
Troverdigheten og ettertanken setter seg fast i barken idet hun skildrer klimaproblemer, politikk og droneangrep.
Plata er introvert og redd, men samtidig storslått og hengiven.
Høydepunktet ligger tydelig i «The Sound of War», hvor gåsehuden angriper så hardt at ullgensern ikke hjelper engang.
«Undercover» og «The Golden Age» er gode boblere, og trekker klare tråder fra de siste albumene.
Produksjonsmessig er det et tilfredsstillende repertoar med store variasjoner i instrumenter, med alt fra akustisk gitar, piano, tidligere nevnte steelgitar og fløyte med mer, i harmoni med fuglekvitter, bestefarklokker og gud vet hva.
Jeg får et artig bilde i hodet av Sundfør som løper rundt omkring i Pyongyang og tar opp alt hun kommer over av lyder.
?
Elsker ikke ?
Det er ikke lett å høre på Music for People in Trouble.
Naturlig nok fenger ikke en singer-songwriter-plate på samme måte som en massiv popplate.
Uansett er det så utrolig verdt det når en tar seg tid til å lytte på den.
Det krever en større ro og en innstilling på at man skal sette seg ned og høre ordentlig på plata fra start til slutt, i motsetning til en radiovennlig plate med låter som fungerer like godt enkeltvis og i sin helhet.
En føler seg veldig metta etter albumet, og jeg vil tro plata treffer en snevrere målgruppe enn de siste, men de Sundfør treffer, treffer hun hardt.
Music For People In Trouble er tilgjengelig fra og med fredag.
Se Susanne Sundfør fremføre "Fade Away" på P3 Gull 2014:
| 1
|
005556
|
Bryter overflaten
Norges aller beste liveband slynges ut av undergrunnen med et vraltende, vrengende riffmonster av en singel.
Jeg har elsket duoen Simen Følstad Nilsen/Tobias Ørnes Andersen helt siden jeg hørte genistreken "Mechajackson" på Urørt, og siden den gang i 2014 har bandet penslet ut sin overrumplende, fengende og hypertekniske instrumental-rock bredere og bedre, i takt med at de har blitt mitt absolutt foretrukne norske konsertband.
I tillegg til at medlemmene på "fritiden" har sluttet seg til henholdsvis Honningbarna og Shining har Aiming For Enrike fått vokse fritt, og nå er de endelig på vei til å bli like morsomme på plate som på scenen.
Ikke at de har vært dårlige på de foregående to albumene heller, men "Marion Jones", første singel fra det kommende Las Napalmas, pløyer ny grunn.
Muligens skal produsent Erlend Mokkelbost (Killl, Montée, JR Ewing+++) tillegges noe av æren, i alle fall låter det kledelig dyrere, tydeligere og mer oppbiffet enn før.
Inn mellom all vellyden finner man altså en eksplosiv kjerne av riff, rytmikk og melodi som snor seg gjennom disse deilige tre minuttene, forhåpentlig oppkalt etter den dopingdømte amerikanske sprinteren.
❤️ Elsker ❤️
Her har vi et band som har en helt egen måte å tenke melodier på.
Det er forfriskende vanskelig å sjangerplassere, et sted mellom jazz, støyrock og japanskinspirert spillmusikk à la Anamanaguchi, og dét å få dette til å låte såpass velregissert og stramt er en bragd.
I tillegg åpner den seg opp mer for hver lytt.
?
Elsker ikke ?
At bandet nærmest ufrivillig blir stemplet som "vanskelig".
Dette er en ganerenser av en låt, som mange bør elske.
| 1
|
005557
|
Seige følelser
Duoens debutalbum kan beskrives med tre ord:
Fint, men forglemmelig.
Det er et betydelig sprang mellom å angivelig spille inn sin første hit på telefonen sin, og bli omtalt av verdens største musikkmagasin samt inviteres til å samarbeide med luringer som Tyler, The Creator og Frank Ocean.
Men det er noe med Anna fra norden som også har fengslet utenlandske lyttere og bransje, noe som ikke akkurat er hverdagskost for en norsk artist.
Naturligvis er dette også årsaker som skaper visse forventninger til selve debutalbumet til Anna of The North; Lovers.
❤️ Elsker ❤️
På generell basis er Anna of The North både attraktiv og komfortabel musikk å lytte på.
Fra Anna Lotterud sin både kjølige og varme sangstemme, samt Brady Daniell-Smith sine fingernemme, lugne produksjonsferdigheter.
«Always» er et eksempel på nettopp dette, og resten av plata for den saks skyld.
«Feels» er mer spennende rytmisk enn resten, med et ekko av MGMTs «Time To Pretend» i melodien.
Modeleringa i «Someone» funker godt og er et klart spenningsmoment, og sluttsporet «All I Want» er noe av det beste Anna of The North har bydd på siden «Sway» og «Oslo».
?
Elsker ikke ?
Denne duoen har ett gir, og det ligger lavt.
Allerede fra starten reflekterer musikken det samme problemet de har live, som er at de ikke er gripende.
I en sang som heter «Moving On», som er tydelig følelsesladet, vil jeg høre noe annet enn apati fra Anna Lotterud, og det gjelder samtlige låter her.
Musikken er i hovedsak både uinspirerende og tam.
At de ikke selv synes det er kjedelig å lage nesten et dusin låter som ligner så mye på hverandre som de gjør forbløffer meg.
Selv høydepunkt som «Money» er ingen høydare, og dèt er uheldig.
På toppen av dette gir det lite mening at dette er et album, utenom at alt høres tilnærmet likt ut.
Som om det er en mangel på visjon, og de har laget ti låter uten å tenke på en overordnet helhet, men likevel puttet det på plate.
Det er nok en grunn til at fem av ti låter allerede er gitt ut som singler, og det hadde kanskje vært mer nyttig om alle sangene ble utgitt på samme måte.
| 0
|
005558
|
AntidePressiva
Bergenseren fortsetter å dyrke en stil som er gøyere og lettere å like, på bekostning av den spennende progresjonen som tidligere lå i kortene.
Siden Bjarte de Presno Borthen debuterte med "Stranger In Disguise» har det skjedd ting.
Fra den smått mystiske, introverte og minimalistiske stilen han kunne stilmessig karakteriseres med da, har pop-innflytelsen fått breie seg noe som er ekstra prominent på "Mr. Big".
❤️ Elsker ❤️
Første inntrykk av denne gladlaks-singelen er at dePresno har gått for å lage noe dansbart.
Mye av det kommer fra de positive vibbene låta gir fra seg, til tross for det noe streberske innholdet i selve teksten.
Som alltid viser han et fint spekter i sin karakteristiske vokal; fra de dype registrene à la King Krule, og også over i fin, lysere sang.
Med knappe tre minutter er det en kompakt låt som ikke bruker mer tid enn den trenger, og er som skreddersydd for å inkluderes i radiorotasjonen.
?
Elsker ikke ?
Hooket du hører fra første sekund er kult til å begynne med, men den brukes altfor mye gjennom låta, såpass at den kan oppleves som innpåsliten.
Det er ikke noe jeg hadde reagert på, om det på et vis hadde utviklet seg underveis.
Da hadde det heller ikke gjort så mye at det er snevert med varierte elementer her.
Generelt gir hans sterkere dreining mot pop følelsen av en tapt mulighet, ved å ikke lenger lage musikk som nevnte første singel og "Forever".
Dessuten er teksten noe banal, som når dePresno synger «You can win an Oscar, girl, walkin’ into the club like that».
Det er noe jeg negativt henger meg opp i, og slikt forbedrer ikke inntrykket av denne aspirerende storkaren.
| 0
|
005559
|
Jovial deluxe
Hvis jeg sier donkeyboy, hva tenker du da?
Altså, finner man noe mer godslig enn denne gjengen?
Lettbenthet i form av koshlig og harmløs 80-talls-pop straight outta Drammen og frontfigur Kent Sundbergs distinkte stemme (på godt og vondt) har vært oppskriften siden "Ambitions" fra 2009.
Synthpoppete (bombe) "Kaleidoscope" er lydsporet for de som syns det er ganske ålreit å stikke til fjellet etter jobb torsdag hvor afterski og noe godt i glasset er hovedingrediensene for en bekymringsfri helg.
Kose seg, nå.
❤️ Elsker ❤️
Lydbildet til donkeyboy - fortsatt et av tidenes merkeligste valg av bandnavn - er mer konsekvent enn...lydbildet til donkeyboy.
Gutta har lagt seg på en linje og neggu skal den vellykkede oppskriften (sjekk Spotify-tallene, mann) forandres.
De gjør det de kan best.
Forståelig, det.
?
Elsker ikke ?
Den monotone følelsen man sitter igjen med etter å ha hørt "Kaleidoscope", til tross for et "fargerikt" landskap, er ukul.
Låten, som vel er en slags kjærlighetssang om brudd, men at man likevel kan se tilbake på fargerike minner (tror jeg), starter og slutter like interessant; type middels.
| 0
|
005560
|
Dørgende kjedelig
Duoens nye singel ender opp som et gedigent antiklimaks.
Eirik Tillerli og Filip Kollsete, bedre kjent som Loveless, har i den senere tiden seilt inn som et av de mest spennende navnene på produksjonssiden av norsk r&b.
Med EPen, Relationships, som kom ut i fjor satte karene seg for alvor på kartet og har gjort lyttere fra både inn- og utland interessert.
Duoen har denne gangen fått med seg vokalhjelp fra andre siden av Svinesund, det i form av r&b-kometen Awa Santesson-Say.
❤️ Elsker ❤️
808s, skarptrommer, klapp og utallige andre perkusjonsinstrumenter.
Her er det virkelig ikke spart på noen ting når det kommer til rytmeseksjonen.
En stødig, nesten tribal grunnrytme holder drivet gjennom hele låta, krydret med intrikate, forfriskende panorerte fills.
?
Elsker ikke ?
Denne låta starter ett sted, og blir der.
Jeg har dessverre ikke hørt noe så monotont, målløst og direkte kjedelig på lenge.
Til tross for en sjangermessig upåklagelig vokalprestasjon av Awa Santesson-Say, så føles de tre minuttene det tar låta å spille igjennom som en evighet.
For her er det ingen tonal utvikling, ingen klimaks og oppsiktsvekkende lite som kan fange interessen.
Man sitter og venter på at noe skal skje, noe som skal løfte vokalen dit den hadde fortjent å være, noe som skal bryte med den rigide kjedsomheten og den totale mangelen på energi.
Et eller annet.
Men det kommer aldri.
Man får levert de samme pianoakkordene, de samme reverb-tunge Unge Ferrari-koringene og de samme nøytrale syntene, i en gråmelert loop.
Og det blir ikke mer interessant etter første gang.
| 0
|
005562
|
Ikke som hånd i hanske
Alan Walker mangler kontinuitet i sin nye singel.
Alan Walker tok sine første skritt ut på den internasjonale musikk-scenen i 2014 da han ga ut "Fade".
Låta var nesten umulig å ikke komme over hvis du befant deg i de gaming-relaterte hjørnene av internett.
Men bergenseren nøyde seg ikke med en gyllen trone i internett-periferien.
"Fade" fikk et ansiktsløft og ble gjort om til den nå velkjente "Faded" og en ny EDM-koloss var født.
Og det er altså nå, to år etterpå, at "Spectre" følger i samme fotspor og blir til "The Spectre".
❤️ Elsker ❤️
Alan Walker har virkelig tatt frem pussesakene og skapt en krystall-klar, crisp produksjon som løfter frem vokalen.
Pulserende, lette synther og minimalistiske beats med en smakfull mutet skarptromme skaper rom og flyt i verset og det hele tar seg opp til et godt regissert refreng som sparker fra seg akkurat passe mye.
Det er også godt å se at Walker eksprimenterer med den tonale formelen fra original-låta og våger seg ut på nye farvann i det andre refrenget.
?
Elsker ikke ?
Der hvor Alan Walker klarte å gjøre "Faded" til noe mer en enn en glorifiser vokal-edit av "Fade" med god hjelp av en fabelaktig vokalprestasjon ved Iselin Solheim, fremstår dette som et noe halvhjerta forsøk på det samme.
Vokalen føles nesten som en autogenerert EDM-vokal med litt for store mengder patos og en dyp brønn med tomme ord.
Det er en viss dissonans som lusker bak kullissene i "The Spectre".
Hovedmelodien har fått en nesten parodisk lystig og spretten twist med så enorme mengder vibrato at den får Mariah Carey til å høres platt ut.
Dette satt sammen med den svulstige og noe melankolske overloaden som er vokalen, samt den nedstrippa og kalde instrumentalen i verset, så ender vi opp med noe som skurrer.
| 0
|
005564
|
Lite nytt å komme med
Kygos stjernelag finner på ingen måte opp hjulet på nytt, men får hjelp fra uventet hold.
Etter at debut-plata, Cloud Nine, kom ut i fjor, har ikke Kyrre Grøvell-Dahll ligget på latsida.
I tillegg til en omfattende verdensturne har bergenseren kommet med stjernespekkede singel-utgivelser på løpende bånd og har i løpet av 2017 blitt, om mulig, et enda større og mer etablert navn på den internasjonale musikkscenen.
Velkjente artister som blant annet Selena Gomez og Ellie Goulding har entret Kygos musikalske univers i løpet av 2017 og disse to samarbeidene, samt to nye låter, kulminerer i EPen Stargazing.
❤️ Elsker ❤️
Sasha Sloan overrasker med en imponerende vokalprestasjon på “This Town”.
Den mindre kjente sangeren leverer en øm, sjanger-riktig og til tider gripende vokal som vakkert omkranses av en nesten ukarakteristisk stilisert og nedpå produksjon.
Myk panorert gitar, en smakfull mengde reverb, rene beats og en lun bass gjør dette svale vindpustet av en låt til EPens store overraskelse, for ikke å si høydepunkt.
?
Elsker ikke ?
Sett bort ifra “This Town”, så møter Stargazing på mange av problemene man kunne skimte i Cloud Nine.
God, velsmurt produksjon, ja, men manglende innhold og substans, både tekstuelt og musikalsk.
Lite innovative tekniske grep som for eksempel effekt-tung vokal-sampling som fokuspunkt i refrenget blir overbrukt og fremstår som en smule gimmickete.
De tonale progresjonene blir fort overmåte forutsigbare og blasse, og tekstene er oversvømt med klisjeer og banaliteter.
Man higer etter noe som kan overraske en, ett eller annet som ikke fremstår som om det er basert på en slavisk etterfulgt sjanger-mal.
Men det er vanskelig å finne, til tross for alle stjerne-samarbeidene.
| 0
|
005567
|
Lykke nå
Macklemore har bare lyst til å være glad på sitt andre soloalbum.
Horn, strykere, allsangkoring, male store bilder og generelt svulstig poprap med innslag av stor radiovennlighet.
Hør på albumets første singel "Glorious", så forstår du hva det menes.
Samme gamle Macklemore, med andre ord.
Rapperen har uttalt at han var på et godt sted i livet da han spilte inn Gemini, noe som visstnok speiler musikken på albumet, til BBCs Zane Lowe.
Altså, jeg syns Macklemore, en helt ok rapper i bunn og grunn, stort sett har laget sånne låter.
Forskjellen er vel at det er enda med Macklemore i monitor.
Den livsbejaende faktoren på Gemini er skrudd opp til 11, enten man liker det eller ikke.
❤️ Elsker ❤️
Kompromissløsheten må applauderes.
Macklemore er rap for folk som ikke liker rap - ikke at det er noe galt i det - men det er likefullt sant.
Han viser for så vidt en bredde i Gemini.
Det går lykkepille-høøøyt og det går lavt med ballader (som ikke nødvendigvis er eviggrønne, men lell).
Høydepunkter er “Willy Wonka” og “Corner Store”.
?
Elsker ikke ?
Det er mye munter rap om hvor greit ting kan være bare man er på riktig sted i livet.
Puh.
Macklemore føler mye, enten om det er om å jobbe seg opp fra en sjelelig grøft eller om hvor kult det er å...være glad.
Hjelp til selvhjelp, om du vil.
Det kan bli litt mye.
| 0
|
005568
|
Billig løsning
Stopp på lek og moro for Smiley.
Litt på tampen før albumslipp slipper Miley Cyrus nok en singel som viser den «nye» Miley.
Hannah Montana-stjernens berg-og-dalbane-liv har blitt overeksponert i media, på både godt - men mest vondt.
Det har vært tunger, det har vært twerking og det har vært mye narkotikum i bildet, men hallo, det har jo vært underholdende da?
Miley er i en konstant forandringsprosess.
På Younger Now kan vi forvente en mer nedstrippa Miley med mer Billy Ray-aktig country og mindre Wayne Coyne-aktig psykedelia som på Miley Cyrus & Her Dead Petz.
I hvert fall om man skal ta tidligere utgitte «Malibu», «Younger Now», «Inspired» og nå «Week Without You» i betraktning.
❤️ Elsker ❤️
Tja.
Til tider er det fine harmonier mellom Miley og koristene, som kommer best frem i refrenget.
Det skapes søt låvestemning à la Hannah Montana The Movie (beklager den referansen), med sterk allsangfølelse på grunn av den dominerende koringen.
?
Elsker ikke ?
Disneyfilm-introen blir litt for mye altså.
Jeg klarer ikke heeelt å tro på all saligheten og mistenker nesten at dette er nok en performance-forestilling.
Teksten er ikke spesielt godt skrevet heller, med alt for lette rim og løsninger (vi snakker sun/fun og stress/dress her).
Ironisk nok er hun nå mer delaktig i låtskrivingen enn tidligere.
Produksjonen er tam og Miley tråkker seg seigt gjennom country-åkeren.
For å være helt ærlig hadde jeg mer sansen for henne da hun var litt koko, jeg.
| 0
|
005569
|
Vidunderlig intetsigende
Høydepunktene lar vente på seg på The Killers femte fullengder.
Få band representerer lyden av 2000-tallet så sterkt som Las Vegas-kvartetten The Killers.
Debuten Hot Fuss (2004) og oppfølger Sam's Town (2006) er fremdeles noe av det bedre vi har fått servert av typen stadiumsrock som treffer (nesten) alle.
To gjennomført gode album, der selv albumfyll ble radio-hits.
I senere tid har vel bandet, strengt tatt, vært mer preget av eksperimentering, soloprosjekter og pauser - enn evnen til å skrive virkelig gode låter.
The Killers anno 2017 lener seg mer på de senere, mer varierende utgivelsene, i bandets diskografi.
På godt og vondt, mest vondt egentlig.
For det er lenge siden bandet leverte en plate som var skikkelig bra fra start til slutt.
Nyheten om at to av originalmedlemmene i bandet ikke kommer til å turnére mer lovet heller ikke godt i forkant av Wonderful Wonderful.
Men det kom kanskje ikke som den store overraskelsen med tanke på Marc Bolan-klone og gitarist, Dave Keuning, sin utblåsning til NME i 2013 om turnélivet.
❤️ Elsker ❤️
Vitamininnsprøytingen "Run For Cover", som opprinnelig ble skrevet for tredje plata Day & Age.
Ikke en utpreget "stor" låt, men nok referanser til at minnene om fordums storhet blir vekket i noen minutter.
Samme gjelder for øvrig den Mark Knopfler-gjestede album-avslutteren, "Have All The Songs Been Written?", som så vidt er innom den melankolske nerven Flowers var så flink på å levere en gang tiden.
Og dessverre tror jeg svaret på spørsmålet er ja, i hvert fall for The Killers.
?
Elsker ikke ?
Førstesingelen "The Man", som høres mest ut som en billigversjon av Scissor Sisters, med leken dansbarhet, men uten et virkelig godt refreng.
Albumåpner "Wonderful Wonderful" på sin side, låner fra både Depeche Modes "Personal Jesus" på verset og Fleetwood Macs udødelige klassiker "The Chain".
Hør bare oppgangen på refrenget.
Ingen dårlig låt, men vil jeg ha Fleetwood Mac-refrenger hører jeg på Fleetwood Mac - ikke The Killers.
Depeche Mode-flørtinga gjør seg også til kjenne på "The Calling" mens de på "The Rut" forsøker seg på allsang-kor ala "All These Things That I've Done", uten at det løfter låta nevneverdig.
Og selv om flere av låtene har noe ved seg, føles for mye av det Brandon Flowers & co leverer uforløst.
Det er et eller annet som mangler.
Melodilinjene som virkelig griper deg, refrenget du får lyst å rope med til eller en gitar-linje du faktisk husker i etterkant.
De gode låtene er borte.
I stedet befinner vi oss i et kvasi-rock landskap som verken forfører eller frastøter.
Det bare er.
| 0
|
005571
|
Antihelten
Satan, Kjartan er tilbake, lille homie.
Balestrand ble satt på kartet etter Per Áki Sigurdsson Kviknes sin karismatiske karakter, Kjartan Lauritzen, ble hele Norges fredagskonge.
Han fremstilles som en enkel Mac DeMarco-type innenfor norsk hiphop hvor det går i å ha det fett, også på hans nyeste EP.
Fenomenet er produsert og skrevet av Per Áki selv, med fokus på den overveldende tilværelsen av å være Kjartan.
Konseptet henger på greip spesielt gjennom tittel og historiefortelling, og hele EP-en anses som sjukt gjennomført.
I motsetning til «Fredag» er Fenomenet mer seig og tung hiphop i samme gate som Sushi x Kobe og A$AP Ferg.
Heldigvis trengs det ikke publikumsfrieri for å treffe.
❤️ Elsker ❤️
Jeg har sjukt sansen for at Fenomenet speiler en mer provokativ og kritisk Lauritzen.
Lyrikken står generelt sterkere enn det den har gjort tidligere.
«Porno» tar deg med på reisen ifra Per til Kjartan med strofer som «Sjå på alt det som eg har, eg e porno, eg har det bra, sammen med min Pamela» som humoristisk - og ikke minst skamløst fremstiller han som verdens største kjendis.
Under «I kveld» tar han ei lita pustepause og overfører noe av ansvaret til tjommi Primadanna, som eksepsjonelt klarer å videreføre Lauritzens overfladiske, dog karikerte mantra.
Produksjonen er glimrende og lekende lett, men den trenger strengt tatt ikke å være avansert heller, når den kler han så perfekt som den gjør.
Rakkeren «Pappa» står som et hån mot Sony, som tilsynelatende består av folk med dumme råd som bare vil stjele penga dine.
Lauritzen gjør kanskje årets shoutout ved å sammenligne dem med Kony, et annet fenomen, kan en si.
Selv om det fortsatt går i damer, fame og penger, virker Lauritzen mer genuin og menneskelig nå.
Mest sannsynlig årets beste norske skive for min del.
?
Elsker ikke ?
| 1
|
005572
|
Ung og ulovende
For syv år siden sang hun om at hun ikke kunne bli temmet.
Med sin seneste, sviskete skive beviser Miley Cyrus at akkurat det har skjedd.
Tilbake til røttene.
Denne nøkkelsetningen er i disse dager pådriveren i Miley Cyrus sitt liv.
Den utfordrende, vulgære siden hun sørget for at alle fikk med seg er stuet vekk i et bekmørkt hjørne på 24-åringens sjette album - inkludert skivene gitt ut under Disney-aliaset Hannah Montana.
For pappa Billy Ray må denne tilbakevendene go’jenta-stilen være intet mindre enn en stor og varm klem.
Konservatismen har altså overmannet det provokative på Younger Now.
Om du var überfan av Cyrus' mer "voksne" periode, kan du nå trygt si farvel til pop-bangerne, hiphop-produsentene og den generelle spenningen hun bydde på før.
Det er nemlig lite som "redder" denne plata.
❤️ Elsker ❤️
I oppbygningen til denne plata er det nå åpenbart at de «beste» sporene ble sluppet først.
«Malibu» er soleklart vinneren her, som har vokst litt på meg.
«Inspired» er heller ikke halvgæren, og er noe mindre tam enn resten av materialet her.
«Thinkin’» forsøker også å ta albumet i en mer upbeat retning, men egentlig er selv dette lite å slenge hæla i taket for.
I det hele tatt er det egentlig lite å elske på Younger Now.
?
Elsker ikke ?
Alle album burde strebe etter å åpne sterkt.
Cyrus har derimot plukket ut ruka som er albumets tittelspor til å begynne 41 minutter med en traus fusjon av country og pop.
På tredjespor, «Rainbowland», har Cyrus fått med seg legendariske Dolly Parton - som forøvrig også er hennes gudmor - og resultatet vitner om latskap i det som er en blass låt om utopi.
Ytterligere poengløse låter anno 2017 kommer som perler på en snor, som søvndyssende «Miss You So Much» og tamme «I Would Die For You».
Helheten høres smertefullt datert og uinspirert ut.
For hver sang som Cyrus lirer av seg blir jeg mer og mer utålmodig, og bare venter på at jeg kan få den ut av verden.
Det har blitt sagt mye negativt om toppen av sprøheten i fartstiden hennes som er Miley Cyrus & Her Dead Petz, men jeg vet jammen ikke om denne returen til sitt gamle seg er bedre.
Paradoksalt nok lover ikke dette godt for karrieren hennes.
| 0
|
005575
|
Den Cezinandiske våren
Etter noen jubelår viser 22-åringen nye personlige og musikalske sider.
Det resulterer i hans beste album hittil.
Kristoffer Cezinando har vokst opp.
Eller, i det minste blitt mer voksen.
Det er et stykke å gå fra 2012-debuten Cez 4 Prez og der han la lista med oppfølgeren Barn av Europa (2016); albumet som sikret Urørt-vinneren Spellemannpris for Årets Tekstforfatter.
Bare derifra til Noen ganger og andre er det et vesentlig steg.
Fra å være vant med å se bilder av en glisende «Cez», høres det ikke ut som han smiler nå.
Suksess-singlene
«Håper du har plass» og
«Vi er perfekt, men verden er ikke det» har vært gode hint til det han har sluppet i dag, som er slik han selv har beskrevet et innblikk i hans mer ensomme, melankolske seg.
❤️ Elsker ❤️
Fra den delikate starten med «Uansett» og «Heia Meg», med filmatiske strykere og autotune-vokal, viser Cezinando frem noe forfriskende.
Herifra og ut er det feil å kun gi han merkelapp som «rapper» eller «hip-hop»-artist, fordi det er mindre konvensjonelt og mer følsomt.
Til tider er han nesten mer singer-songwriter, som på «Tommelen på vekta», forøvrig én av platas beste kutt.
Det er soleklart at dette er tenkt som et album, og ikke bare en samling av låter.
Her er det en visjon bak plata.
Det høres, og det er godt å høre.
Ved å ikke gjøre som sine kollegaer i hip-hop-sjangeren, ved å ikke ape etter alle andre, står han fram med noe som føles som et originalt produkt.
Det er med innvirkninger fra nevnte sjanger, ja, men likevel gjør han hundre prosent sin egen greie.
Det gjør at dette i høyeste grad er en beundringsverdig skive.
?
Elsker ikke ?
Alt er riktignok ikke like gull.
Ingen av låtene gir meg hakeslep av hvor bra de er, selv om dette stort sett er å anse som gode låter.
For eksempel får «Stillhet som skriker til meg» og «Selv du» kryss i margen her.
Egentlig mener jeg også det er unødvendig å ha med Unge Ferrari og Chirag fra Karpe Diem.
Låta som sistnevnte er med på er også platas kjedeligste, fordi den har et såpass radiovennlig-sound.
Det passer ikke med resten av det Cezinando musikalsk formidler her, og blir derfor en turn-off.
Dessuten er det åpenbart at han klarer seg bra nok på egenhånd.
P3 Spanderer:
Cezinando - "€PA":
| 1
|
005576
|
Guttastemning
Det er duket for en god dose testosteron og høy promille i det Oslo Spektrum-klare Arif og Unge Ferrari varmer opp med en leken dobbelsingel.
For en drøy måned siden ble det annonsert at Arif og Unge Ferrari skulle ta steget opp i elitens rekker ved å sammen ta fatt på en skandinavisk turné som avsluttes i Oslo Spektrum i desember.
Et stort steg for de to hiphop-artistene, men på mange måter både forventet og velfortjent.
De siste tre årene har nemlig både Arif Salum og Stig J. Haugen kunne skryte på seg en rekke hits, stjerne-samarbeid og fullstappa konserter på de fleste av landets festivaler og klubbscener.
Men med unntak av "Bulmers" i 2015 har de i det siste også imponert solo, om det så har vært stor suksess med "Urettferdig" for Unge Ferrari (med Hkeem) eller sommerhiten "Alene" for Arif.
Nå har den cider-elskende r&b-duoen funnet sammen igjen som Batman og Bane og resultatet er dobbelsingelen BBB/Du Bestemmer.
❤️ Elsker ❤️
"BBB" er en mørk, seig og basstung hiphop-låt i kjent Arif-stil.
Den har ikke et tydelig hook eller fengende refreng, noe som understreker en mer eksperimentell side her sammenlignet med en strukturert pop-inspirert låt som "Alene".
Teksten har noe lekent barnslig over seg med flere DC Comics-referanser til Batman, Batmobil og Kattekvinnen, noe som er fint illustrert ved coverbildet.
De har åpenbart hatt det gøy med låta og stemningen er uhøytidelig der de svarer til hverandre med annenhver linje av typen "Finnes ingen Gud her - hallejujah/ inne i mørket som en panter - eller puma/heller bensin - på hele byen/Stig brenner, puller opp - med influensa".
"Du Bestemmer" tar en helomvending ved å sette opp tempoet, kjøre et tydelig refreng og ha en gjennomgående svært fengende og morsom produksjon.
Vokalene utfyller hverandre godt og de beviser nok en gang at rap på norsk kan være minst like kult som på engelsk.
?
Elsker ikke ?
Det virker som om Arif og Unge Ferrari vil veldig mye med låtene og i første omgang kan det oppleves som litt rotete og usammenhengende.
Men alt i alt er BBB/Du Bestemmer tøffe og svært fengende spor som beviser at i det de to slår seg sammen forvandles de til superhelter.
| 1
|
005577
|
Trøbbel i paradis
Lars Vaular + Astrid S = meh.
Produktivitet er nøkkelordet i Lars Vaular og Astrid S sine liv.
Bare siden august har Vaular overrasket med to EPer, headlinet Øya og annonsert Spektrum-konsert.
Smeplass, på sin side, fortsetter å smi mens jernet er varmt med opptil flere populære singler i år, samtidig som hun akkurat har lagt bak seg en kortere USA-turné.
På toppen av dette har de nå gått sammen om å lage saktegående popmusikk, ispedd rap, med det som er «Boys».
Nøkkelordet her er derimot forglemmelig.
❤️ Elsker ❤️
I norsk musikksammenheng er det hyggelig å høre Smeplass synge på dialekt.
Jeg har også godt sansen for Vaulars syngende del av refrenget til «Boys».
Utover det plasserer låta seg selv ganske enkelt midt på treet.
?
Elsker ikke ?
Jeg savner kjemi mellom dem, og jeg synes heller ikke at Vaular er på toppen av gamet sitt her, kanskje spesielt med tanke på produksjonen.
Den er ganske standard, og det er ellers lite spennende å spotte her.
Jeg henger meg også opp i Astrid S, fordi den fine, men altfor hviskende falsetten gjør at det i blant blir problematisk å høre hva hun synger.
Men mest av alt får jeg bare bekreftet nok en gang hvor utrolig metta jeg er på Smeplass generelt, og jeg tror låta hadde kommet bedre ut om en annen mindre overbrukt artist hadde fått gjesteplassen i stedet.
Kort sagt:
To store norske artister viser at de sammen har lite å gi.
P3 Christine Live:
Astrid S
"Vi er perfekt, men verden er ikke det" (Cezinando cover):
P3 Gull 2013:
Lars, Vaular, Kaveh og Arif:
| 0
|
005578
|
Ikke en som denne, Hkeem
Singelen "En som meg" er tynn popsuppe, men med et sterkt refreng.
Det siste er som forventet.
Først og fremst:
Hkeem har en bra evne til å være med på låter som har fengende refrenger.
Han beviste det med en av årets største norske bangere “Fy faen” og oppfølgeren “Urettferdig”.
Det er en egenskap som er få forunt, og det gjør det ekstra spesielt med tanke på at Stovner-artisten er såpass fersk.
I motsetning til de nevnte låtene er “En som meg” en mer generisk poplåt som treffer tidsånden, eller i alle fall målskiven, med tropiske elementer og forutsigbare vendinger, til tross for at refrenget (bombe) kommer til å sette seg på hjernen for radiolytterne og fansen.
❤️ Elsker ❤️
Han er en sjarmør, godeste Hkeem.
Banalt enkle linjer som “vi skal ta en tur til Ibiza, vi er som kebab og pita” vitner om en kar som holder ting...ekte.
Det er ingenting eller lite tilgjort med ham, noe som skinner gjennom på låtene.
Listen legges høyt når noen som minner om Angelina (Jolie, antar jeg) trekkes frem som en ønskelig "hook-up".
Ingen grunn til å ikke applaudere et hårete mål som dette.
Du bommer på 100% av alle skuddene du ikke tar, som en vis person sa en gang i tiden.
Det ligger noe i det.
Med unntak av noen hysteriske linjer her og der, er refrenget det aller sterkeste her.
Du kommer til å nynne på det, enten du vil eller ikke.
?
Elsker ikke ?
"Du er så fin, ass, men familyen gifter meg bort til kusina".
Godt mulig dette er ment som humor, men likefullt ukult om man må gjøre noe såpass omfattende man ikke har lyst til, sånn generelt sett.
Ellers så forventet jeg mer enn en såpass pregløs produksjon.
Hkeem kan åpenbart det å plukke låter, men denne gangen blir det en litt tynn popsuppe.
Det ligner for mye på annet som lanseres innenfor dette sjiktet.
P3 Christine Live med Hkeem & Temur "Håper du har plass" (Cezinando-cover):
| 0
|
005579
|
LÜTfattige låter
En god produksjon redder dessverre ikke Tromsø-bandets debut.
Sekstetten (!) LÜT gjorde seg tidlig positivt bemerket hos undertegnede med singelen "Skyt mæ".
Rockete hardcore-punk i samme gate som kontemporære kolleger som Nyresvikt, Hold Fast (RIP) og Ondt Blod.
Forholdsvis harde vers iblandet store melodiske refreng.
Etterhvert ble forholdet vårt mer og mer utvannet.
Litt som bandets musikk.
For fra og med "Du vet ingenting", låten som sikret dem Ukas Urørt-tittelen og etter hvert en finaleplass i samme kåring, har det opprinnelige uttrykket blitt gradvis mykere og mer og mer kommersielt for hver singel.
Slag i slag med radiolistingen.
❤️ Elsker ❤️
Produksjonen.
Det låter strålende, produksjonen er bunnsolid og det krydres med detaljer over en lav sko på Pandion.
Blåsere?
Check.
Surfe-gitar?
Check.
Piano?
Check.
Air horn?
Check.
Produsent Ariel Joshua Sivertsen, som også har jobbet med blant andre Ondt Blod, har gjort sitt for å bryte opp den noe monotone sounden med et lekent lydbilde.
Noe han lykkes langt på vei med, det skjer veldig ofte spennende ting i miksen.
Dessverre er ikke en god innpakning godt nok til å redde et knippe forholdsvis svake og like låter.
?
Elsker ikke ?
Låtmaterialet.
Til tross for hederlige unntak - det meste på albumet er helt greit - er det langt mellom de store høydepunktene på "Pandion".
Albumåpner, "Prisen", en slags The Black Sheeps møter Honningbarna-pastisj, er kurant nok.
Det samme gjelder "FetteLÜT", selv om den inneholder platas desidert feteste gitar-lick.
Ikke ulikt det Kvelertak gjør på "Nattesferd".
Heller ikke mariachi-band-crescendoet på slutten av "Ingen tvil" skjuler det faktum at det er en låt helt på det jevne.
Du har hørt det før, og du har hørt det bedre.
De nærmest kynisk kalkulerte pop-grepene gir følelsen av en forhastet utgivelse med et ønske om å bli store fort, uten å ha låtene til å støtte det opp.
Der "Skyt mæ" står ut som en virkelig bra låt, blir for mange av kuttene bare mislykkede forsøk på å etterape det samme.
Foreløpig mangler bandet de store refrengene som forsvarer pop-frieriet.
Uten dem faller låtene gjennom, noe de dessverre gjør litt for ofte på Pandion.
Det er prisen for popen.
| 0
|
005581
|
Kjærlighetsdebut
Først og fremst pirrende, dernest romantisk.
Etter en sommerflørt som gikk i dass, har Dagny kommet hjem fra sydenferie og er nå tilbake i toppsjiktet der hun hører hjemme.
Jeg finner det litt vanskelig å skrive akkurat dette uten at det anses som sarkastisk, men - når en gigantisk kleskjede ber deg om å lage en cover av en gammel discolåt for å bruke i reklamene sine, da har du på en måte klart det?
Hennes første kjærlighetslåt, «Love You Like That», benytter seg skamløst mye av frasen «I Love You».
Det brukes mest sannsynlig rundt hundre ganger, uten å overdrive.
Det er i hvert fall ingen tvil om hva denne pop-låta handler om.
❤️ Elsker ❤️
Et ideelt refreng vil nødig beskrives som monotont og repetitivt.
Vel, den tilsynelatende usexy komboen er overraskende nok det som gjør «Love You Like That» til en banger.
Minus og minus blir pluss (S/O til P-matte), ikke sant?
I lik gate som Taylor Swifts «Out Of The Woods» setter det repetitive refrenget seg til hjernen med håndballklister.
Låta eskalerer inn i overdrevne harmonier som tilfører låta snert og personlighet i en ellers streit kjærlighetslåt.
?
Elsker ikke ?
Skjelettet er i utgangspunktet umåtelig…
vanlig.
Både tekst og dramaturgi er på grensa til forutsigbar, men her fungerer det smukt i harmoni med lengtende vokaler, drivende Robyn-esque bass og det tidligere nevnte legendariske refreng.
Låta er muligens en klisjé, men sist jeg sjekka ble klisjeer skapt nettopp fordi de fungerer.
| 1
|
005582
|
Sjattert sjarm
Med subtile vendinger mot åttitallet og melodisk stålkontroll treffer Hjerteslag igjen midt i det sentimentale rockhjertet.
Jeg var småstreng mot Hjerteslag da de spilte på Øyafestivalen i sommer, noe som først og fremst skyldtes at settet de spilte der føltes noe monotont - en innvending som man også kan ha om man bare har hørt stykkevis på bandets singler opp gjennom den foreløpig to album lange karrieren.
Imidlertid utvider stadig bandet sitt eget handlingsrom, uten å slippe det som også er magien deres:
Evnen til å innkapsle og melodisette Robbie Eideviks følelsesregister til den grad at alt han synger føles viktig og allmengyldig - mens tilhørernes armer strekkes mot været i ren refrengglede.
Alt dette er på plass på "Skyggesiden", en ny singel fra det man må anta er et kommende tredjealbum.
Med et anslag som til forveksling minner om åttitallsgenistreken "The Unguarded Moment" av The Church er dette en imponerende outsiderhymne som elegant føyer seg inn blant bandets peneste singler.
❤️ Elsker ❤️
Den klare lyden, de rene gitarlinjene og varme melodier kler det ellers regntunge bandet svært godt.
En elegant vri mot åttitallet i lydbildet er også skikkelig kledelig.
Og tekstlinjen "Det er ti tusen timer siden siste gang hun løp ifra deg".
?
Elsker ikke ?
Låten er trygg på seg selv, kanskje litt for trygg, og jeg tar meg mer og mer i å ønske å høre bandet gå i enda flere uventede retninger.
| 1
|
005584
|
Sondre Hellström
Du vet når du er på nachspiel og han ene fyren drar fram gitaren?
Få har trengt seg inn i nordmenns iskalde hjerter slik som Sondre Justad.
I en slags "alt du tar på blir til gull"-reise, har han hustlet inn enormt mange anerkjennende nikk for singler som "Riv i hjertet", "Nu har du mæ" og Sam Smith-cover "Bli hos mæ".
"Ingenting" er det første vi hører fra Justad etter den lunkne Riv i hjertet fra 2015.
Etter to år har man visse forventninger, og ved første lytt virker det som Justad glemte å inkludere «Ingenting» på albumet, eventuelt er det bare enda en låt farget av desperasjon og lengsel innpakket i lystig papir.
❤ Elsker ❤
Til tross for den smådystre sfæren Justad maler, står fortsatt lydbildet i stil med det joviale og lette tre-akkordsrefrenget.
Kontrasten mellom stemning og tema gjør det storslått med hjelp fra den åpenbare Håkan Hellström-sounden sammen med Justads inderlighet.
?
Elsker ikke ?
Justad klarer ikke helt å ta plass idet han forsvinner blant “viserockerne”.
Samtidig som det høres akkurat ut som så og si alle låtene på Riv i hjertet differensierer den seg heller ikke i det store bildet.
«Ingenting» gir ingenting med mindre du er på nach med den akustiske gitaren din og leter etter en innmari dyptfølt låt som kan hjelpe deg å score.
Se Sondre Justad fremføre "Riv i hjertet" hos Christine:
| 0
|
005585
|
Lander på dansebeina
Soloprosjektet til Onge $ushi Mane - beklager, EMIR - krever joggesko.
Halvparten av hiphop-duoen Sushi x Kobe, som har rukket å bli utskjelt og hyllet på kort tid, har bestemt seg for å prøve seg som soloartist:
Onge $ushi Mane har blitt EMIR.
Dette betyr ikke at duoen er oppløst, men at EMIR føler seg klar for å sjekke ut artistlivet uten å bli flankert av en kollega - selv om det dukker opp en ukreditert sanger, som gjør sin ting bra, på “Faller”.
Singelen er supernice.
Det låter som om klokken er 01:45 i klubben og bensinmåleren ikke viser tomt, men jeg brukte tre, fire lyttinger før jeg “forsto” det han syngerapper (blant annet om uønsket speilbilde, anspenthet og lignende).
Vi snakker om markant mumlete bergensk med autotune-filter.
❤️ Elsker ❤️
Overskuddet merkes på “Faller”.
EMIR vil mye og får til en del, og han er best på refrenget som er like omhyggelig som skjegget til Craig David anno 2000.
Sporet er lekent og lett takket være UK Garage-innflytelsen som i bunn og grunn er lik durabel dansemusikk.
?
Elsker ikke ?
Det er kanskje ikke det kuleste å etterlyse, men jeg skulle ønske mer...diksjon.
Ikke det at uttale er tungen på vektskålen om man liker en låt (21 Savage, hører du) eller ikke, altså.
Også skulle jeg gjerne vite hvem som gjester låten.
| 1
|
005586
|
Til forelskede idioter
"Paradis" er et herlig lyspunkt i nordnorsk høstmørke.
Etter braksuksessen med debutalbumet Riv i hjertet har det vært relativt stille rundt gullstrupen.
Kanskje ikke så rart når han har vært opptatt med å turnere rundt på "alle" festivalene i Norge de siste årene.
Men akkurat når du hadde klart å bli kvitt "Det e over" fra hjernebarken, er pop-yndlingen tilbake med en ny låt om ambivalent kjærlighet.
Rydd plass på skrivebordet og sett opp det stereoanlegget du aldri gadd å montere ferdig.
Justad har endelig ferdigprodusert høstens hit, og den spilles best av med en solid basshøyttaler intakt.
"Paradis" er i det klassiske Justad-landskapet:
Den er velprodusert med en deilig bass i bunn og inneholder søte og såre detaljer om et usikkert kjærlighetsforhold.
❤️ Elsker ❤️
Den enkle pop-strukturen kan fort bli mettende, men Justad har innarbeidet sounden sin på en så overbevisende måte.
Refrenget er sydd for å høres på repeat og den treffsikre vokalen fenger.
Justad byr på personlig frustrasjon om kjærlighet og synger at han er "lei av å vær en idiot", noe som er gjenkjennelig for en haug med forelskede idioter der ute.
?
Elsker ikke ?
Noe skurrer i bakhodet og det er sannsynligvis melodien fra alle låtene Sondre Justad har laget noensinne.
Produksjonen byr ikke på noen store overraskelser og følelsen av å ha hørt det før henger igjen når siste takt spilles ut.
Men selv om det er vanskelig å være innovativ i et mettet popunivers, er Justad godt i gang med å knekke koden.
| 1
|
005592
|
Når gjøglingen tar overhånd
Det blir litt mye på MØs nye singel "When I Was Young".
OK.
Vi kan starte med at "When I Was Young" ikke er min nye favorittlåt.
Uansett er det utvilsomt at den populære dansken gjør det temmelig bra hva angår strømmetall (type nesten en milliard avspillinger (!)) som er basert på elektropop-låter i samme spor som hennes ferske singel.
Til eksempel har du garantert hørt MØ på Major Lazer sin "Lean On" eller for eksempel "Final Song".
Problemet denne gangen er at det livsbejaende elementet i MØs låter har tatt helt overhånd.
Det høres ut som et sirkus på dårlig dop, i alle fall når refrenget slår inn for fullt.
❤️ Elsker ❤️
I prosessen med å lage låten så kan jeg se for meg noen i apparatet tenke "de hornene på refrenget er ikke det kuleste jeg har hørt".
Bare tanken på det, uavhengig om det faktisk har skjedd eller ikke, får meg til å humre.
?
Elsker ikke ?
"When I Was Young" er en altfor gjøglete og generisk elektropop-låt, til tross for noen halv-ålreite deler.
Jeg vil ha tilbake tiden jeg har brukt på å høre på sporet.
| 0
|
005593
|
Storøyd brakdebut
Debutalbumet til Strange Hellos er et skattkammer av nær-perfekte popsingler fra et band som fortjener internasjonal oppmerksomhet.
Første gang jeg var på konsert med Strange Hellos var på en av Oslos mindre gunstige konsertscener, mer en spillehall omgjort til spillested for anledningen, og det var også første gang jeg hørte "Is It Me?", den singelen Teenage Fanclub ville ha byttet ut hele sin karriere på totusentallet for å lage.
Bevæpnet med et arsenal av Bergens beste folk har låtskriver Odd Martin Skålnes endelig fått et utløp for sine ubestridelige talenter for sommerlig, hyperumiddelbar gitarpop av skyhøyt kaliber:
Nevnte "Is It Me?" er fortsatt årets beste popsingel i mine ører.
Musikalsk befinner vi oss et sted mellom The Jesus and Mary Chain, nevnte Teenage Fanclub og kanskje spesielt det litt glemte nittitallsbandet The Sundays, hvis bleke, skimrende, søtladne pop finner sjelevenner i bergenskvartetten.
Referansene skinner ofte igjennom, men dét er en liten innvending når materialet er såpass sterkt som på Chromatic.
Mange av låtene på albumet har vært gitt ut tidligere, og slik sett er ikke nivået her overraskende - med singler som "Broken Teenage Heart", den "It Must Have Been Love"-duftende "Summer" og "Monumental" - alle blant mine absolutte favoritt-gitarpoplåter fra Norge de siste par årene, og det har vært frustrerende å se hvor relativt sett liten oppmerksomhet dette bandet har fått.
Forhåpentligvis endrer dette seg nå, når man kan sette på denne drøye halvtimen med det som ville ha vært en best-of fra hvilket som helst av deres liktlydende meningsfeller.
Den store overraskelsen er den fantastiske, brutale "The Prime", som fungerer som en tidlig energiboost her: kauke-refreng over et vell av gitarer i kontrast mot myke, skjeve, synthkledde vers, og - det som er bandets andre forse - vokalist Birgitta Alida Hole, som bekler Skålnes' låter perfekt.
❤️ Elsker ❤️
Dette er en samling mesterlig gitarpop, som ikke har bemerkelsesverdige dødpunkter.
?
Elsker ikke ?
For de av oss som har fulgt bandet tett, har Chromatic relativt få upubliserte låter.
Jeg hadde nok ønsket meg et album som både hadde flere sanger og nyere materiale, selv om nevnte "The Prime", og kommende singel "Gold For The Golden" er gode.
| 1
|
005594
|
Stusselig samarbeid
Alan Walker gir rom som aldri blir fylt.
Alan Walker har stått for en stri strøm med singel og remiks-utgivelser i løpet av 2017 og singelen ”All Falls Down” er nå den siste i rekken.
Det virker som om bergenserens musikalske seiersgang oppover hitlistene, samt remikser av materiale til store navn som Bruno Mars, har vakt oppsikt.
Nå har han fått med seg en Cyrus på laget.
❤️ Elsker ❤️
Bridgen står uten tvil frem som låtens store høydepunkt.
En Porter Robinson-aktig effekttung vokal-sampling med panorerte andre- og tredjestemmer som dykker ut og inn av lydbildet.
En svært minimalistisk, men effektiv basslinje og en drivende enkel skarptromme holder strukturen intakt og lar vokalen få pusterom.
Dette sammen skaper en musikalsk dynamikk som gir rom og en sårt etterlengtet kompleksitet i lydbildet.
?
Elsker ikke ?
Det store problemet med denne låta er at den legger opp til at vokalen skal bære hele sangen på egenhånd.
Noe den ikke, på noen som helst måte, får til.
Noah Cyrus har kanskje et etternavn som vekker oppsikt, men formidabel stemmeprakt eller særegenhet er en større mangelvare.
Nasale strofer med generisk country-vibrato blir slengt veggimellom uten stor innlevelse og med et tekstuelt budskap som bare kan beskrives som pre-pubertalt og trivielt.
Hvis man ser bort ifra det lille lyspunktet som bridgen er, så er Walkers eneste rolle i ”All Falls Down” å fylle de tonale hullene som Cyrus ikke fyller selv.
Ja, han legger et tidsriktig og rent grunnlag for låta, men de store høydene uteblir i strebenen etter å fremheve vokalen.
Verset er sterilt og bart, og refrenget er til tross for Walkers karakteristiske pulserende synther og enkle melodilinjer, veldig anonymt.
Det virker som om Alan Walker har blitt dratt inn i det musikalsk banale og generiske country-dragsuget som Cyrus representerer og at nesten alt han står for av musikalsk finesse drukner i prosessen.
P3 Gull 2016:
Alan Walker + Ingrid Helene Håvik + KORK - "Faded":
| 0
|
005597
|
Liv laget
Ypperlig norskspråklig r&b som kiler den nostalgiske nerven, dette.
R&b-artisten har laget en EP til alle som har vokst opp til tonene av 2000-talls r&b som ofte mikset inn hiphop-elementer.
Med det følger også et ansvar, spør du meg, spesielt når det er såpass sjelden kost at skandinaver dypper føttene i det relativt urørte vannet.
Unge Ferrari viser likefullt med Romeo må dø, (sannsynligvis) en referanse til actionfilmen med samme navn r&b-bastion Aaliyah spilte i og leverte en viss megahit ved navn "Try Again" i samme slengen, at han tolker nevnte periode på ypperlig vis.
Man fikk lite gehør fra kompisgjengen, men det her er et slag for oss som spilte opp miksteiper med Dru Hill, Donell Jones, Jaheim og TLC på vei til fotballtrening som ung tenåring.
20 år senere får vi en som tolker den perioden som en motherfunkings helt.
På norsk om kjærlighet, håp og forventninger.
Hah.
❤️ Elsker ❤️
Sjeldent som snø i juli, dette.
Romeo må dø teller sju spor og av disse peker to seg ut som terningkast sju:
"Jodeci 969" er en optimistisk og superdigg sak som fordrer skulderdans og flørt.
"Minner fra en tid" har en spanish guitar-lick (du skjønner når du hører det) og kledelig opp-pitchet vokalkrydder som Kanye drev med før.
Det er også fett å høre at Unge Ferrari leker seg med vokalen, godt inspirert av r&b-artister fra millennium-skiftet.
?
Elsker ikke ?
80-talls leflende "Hjerteløs", EP-ens siste spor, bryter med det helhetlige bildet.
Personlig skulle jeg ønske at valget falt på et spor som kunne ha vært the cherry on top, på godt norsk.
P3 Christine Live:
Unge Ferrari - "Ashanti":
| 1
|
005598
|
Rihanna stjeler showet
N.E.R.D serverer og gjestestjernen treffer kula midt på balltreet.
De harde, spaced out trommehoggene og tilhørende minimalistiske og ofte dansbare byggeklosser, som kjennetegner Neptunes-universet på "Lemon", gir en like umiddelbar følelse som når man tar en bit av en sitronskive.
Du vet hva det er, liksom.
En blir litt forvirret med en gang, men det er sunt for deg, det er det.
I denne omgangen er det riktignok N.E.R.D (Shay, Chad, Pharrell) som er avsender, men det kunne like gjerne ha vært de to sistnevnte (som utgjør Neptunes, der altså) som har produsert låten for sjølveste livsnyteren Rihanna.
Åkkesom er N.E.R.Ds første låt på årevis en feit sak som ruller godt.
Men den som stjeler showet er Rihanna, som uanstrengt rapper til en gullmedalje, til tross for iherdige forsøk fra Pharrell.
❤️ Elsker ❤️
Rihanna som uanstrengt rapper til en gullmedalje, vel.
Gimmick-fri og rett-fram-rapping med breiale meldinger over luftige hi-hats, småfrekk basslinje og ubåt-lyder.
Gøøøy.
?
Elsker ikke ?
Det første snaue minuttet er en smule enerverende før sporet "finner" seg sjøl.
Og jeg blir stående og lure på hvorfor Rihanna ikke rapper oftere.
Kult nok at hun er av verdens største popstjerner, men jeg føler meg litt snytt.
Ikke vær gnien på rapversene, er du grei.
| 1
|
005599
|
Spenningen som uteble
En av verdens største ballademakere sitt altfor lange andrealbum begeistrer ikke.
Oscar, Golden Globe, Grammys, Brit Awards…
Sam Smiths opptreden på Disclosures enorme hit «Latch» (2012) åpnet mange dører for den nå 25 år gamle briten.
Ett album - 2014s In The Lonely Hour - og en Bond-låt senere har han sannsynligvis både hyller og skap strødd med statuetter og trofeer for arbeidet hans så langt.
I en flashy, følelsesladet video forteller Smith at intensjonen bak denne plata ikke var å lage et grandiost pop-album, men noe personlig, som en dagbok.
Og han utstråler mer modenhet som låtskriver denne gangen, der han i tillegg til de forventede låtene om komplisert kjærlighet synger om familie, og som homofil mann tar et oppgjør med Gud.
Men utover det utretter Smith lite på sitt nye album.
❤️ Elsker ❤️
The Thrill of It All er forsåvidt pent anrettet med både kor, strykere, storband og det som er Sam Smith sitt største salgspunkt:
Hans ømme stemme.
Faktisk er den overraskende tolerabel til å begynne med.
Tittelsporet er en ikke-halvgæren ballade, som benytter seg av én av platas gjennomgående mer oppløftende elementer; gospelsangere.
«One Last Song» hører hjemme hos en eventuell Love Actually-oppfølger, og er erketypisk, «feel good» blåøyd-soul.
Overlevbar er også «Midnight Train».
?
Elsker ikke ?
Av de 14 (!) låtene som fyller låtlista er mesteparten helt midt på treet.
Ett av hovedproblemene er selve lengden på albumet.
50 minutter er mye tid å fylle når du som artist ikke tar noen risker og lager mildere enn mild musikk - noe Smith er en ekspert på her.
Krydderfattig daukjøtt, som «Baby, You Make Me Crazy», «Palace», og det siste kvarteret på albumet, er en snorkefest av det sjeldne slaget.
Her er teksten langt mer gjennomarbeidet enn selve musikken, som virker uinspirert og resirkulert.
Men mest problematisk av alt:
Han sliter med at ingen av disse sangene umiddelbart er like minneverdige som «Stay With Me», eller er minneverdige i det hele tatt.
Mitt beste tips til alle som tenker seg til Telenor Arena?
Ta med dyne og pute.
P3 Spanderer:
Sondre Justad
- Bli hos mæ (Sam Smith - "Stay with me"-cover):
| 0
|
005600
|
Faller i grøfta
Labelkamerater teamer opp for en klisjefylt kjærlighetslåt vi godt kunne vært foruten.
Musikkåret 2017 har foreløpig vært turbulent for OnklP og Sandra Lyng.
I hvert fall om en skal tro våre anmeldelser av «Den Hellige Gral», «Bungalow» og «Ta Me Dit».
Nå har de slått seg sammen for å heve lista litt.
Dramatiske strykere, r&b-beat og en dæsj inderlighet er oppskriften på duoens første singel sammen.
OnklP selv beskriver «Fall» som en låt basert på et turbulent forhold hvor en innser at en skulle gått tilbake til den som alltid har vært der for deg.
Den du «faller» tilbake på.
Ikke det mest originale handlingsforløpet, men kanskje det fungerer...
For noen.
❤️ Elsker ❤️
«Elsker» blir litt for store ord i denne konteksten.
Én ting som fungerer noenlunde godt er Lyngs overgang fra OnklPs vers til refrenget.
Låta generelt er ikke helt katastrofal, men det er jaggu ikke langt unna.
?
Elsker ikke ?
Til å ha vært venner i 13 år, høres det likevel ikke ut som om kjemien sitter.
Dialogen mellom Lyng og P høres forferdelig distansert og tom ut.
Det er mulig de har spilt inn hver sin del på forskjellige steder og tidspunkt, noe som ikke er en altfor uvanlig arbeidsmetode, men det hjelper ikke særlig på en låt som tidvis er dialogbasert mellom Lyng og P.
Vi snakker like tydelig avstand som Nicki Minajs tilstedeværelse i «Swish Swish»-videoen med Katy Perry her.
Lite troverdighet der altså.
Musikalsk er det lite spennende.
Standard «filosofisk rap over tam poplåt», hvor beaten MÅ være en sample tatt rett fra et midi-keyboard.
Aldri har jeg hørt så statiske strykere.
Enten er de helt tomme for livsgnist, eller så er de også dratt rett ut fra midi-keyboardet.
Sandra Lyng og OnklP kjører på tomgang gjennom hele låta, uten å komme seg noen vei.
Hver eneste setning er en klisjé.
Passende nok skyter P inn «La oss bare rykke tilbake til start».
Ja, kanskje det er lurt.
P3 Live:
Sandra Lyng
- Ta me dit feat.
Marie:
| 0
|
005601
|
Tilstrekkelig
Julie Bergan viser stort vokalspenn, men lite innovasjon i ny singel.
Som en av Norges nyeste eksportvarer er Julie Bergan målrettet på vei mot toppen.
Hennes mest distinkte låter, «Arigato» og «Blackout», bygges opp innenfor et future bass-landskap.
Tenk Cashmere Cat og Flume.
Den sounden.
Hun rører innom trap, bygger opp droppene på mer eller mindre lik måte i begge låtene, og lar refrengene preges av en vegg av synth.
En skulle kanskje tro organiske Bergan var død etter «Undressed» (med Astrid S), men nei, «Incapable» er det nærmeste vi kommer ballade innenfor future bass.
❤️ Elsker ❤️
Dette er kanskje den mest uredigerte vokalen vi har hørt fra Bergan siden «rebrandingen».
Den viser et stort spenn i registeret i såpass stor grad at jeg blir usikker på om dette er en låt gjestet av noen andre eller ikke.
Vokalen høres i hvert fall organisk ut, til tross for sjangeren.
?
Elsker ikke ?
Vokalen klarer ikke å drive låta fremover på egenhånd, spesielt ikke med et unødvendig tungt refreng.
Teksten bidrar til å senke Bergan-skipet, heldigvis har hun stemmebåndet som flytevest.
Produksjonen virker litt… lat.
Som tidligere nevnt drives refrengene til Bergan oftest frem i form av haugevis med synth, og disse synthene kan ikke være jobbet med særlig lenge.
Få overraskelser og lite egenart gjør nok ikke «Incapable» til låta vi kommer til å huske Julie Bergan best for.
Christine Live P3 - Julie Bergan - "Blackout" (akustisk):
| 0
|
005602
|
Tropiske drinker uten smak
Godt mulig Kygo har laget årets kjedeligste album.
Det er vilt å tenke på at en av Norges største eksportvarer såvidt har bikket 25-års-krisa.
Enten du hater eller elsker tropisk house, så er det ingen tvil om at Kygo har gjort stor karriere på sexy og avslappende panfløyte-dropp.
Fana-gutten gikk fra internett-stjerne til superstjerne over natten, og på hans siste EP Stargazing var han i godt selskap med både Selena Gomez og Ellie Goulding som gjesteartister.
Bare en måned etter Stargazing ble sluppet kommer Kygo nå med Kids in Love, sitt andre studioalbum.
Nei, Kygolini ligger ikke på latsiden.
❤️ Elsker ❤️
Den karakteristiske stemmen til John Newman gjør "Never Let You Go" til en minneverdig opplevelse.
Det første sporet har en fengende blanding av lettbeint refreng og klassisk EDM-saksofon.
Det er akkurat nok til at jeg sitter igjen med en positiv følelse, men etter den heldige starten går det stort sett bare nedover på Kids in Love.
?
Elsker ikke ?
Det er som om Kygo streber etter å skape minst mulig variasjon på Kids in Love.
Samtlige låter høres kliss like ut, og "ohh"-ing blir flittig brukt som virkemiddel for å dekke over uinspirerende tekster.
Det må stor konsentrasjon til for å huske noe som helst fra dette grå og platte albumet, og selv om "Sunrise" gir en slags form for varme, er det mer av den typen falsk varme du får i et solarium.
Som perler på verdens kjedeligste snor følger "Riding Shotgun", med en vokal fra Bonnie McKee som svir i ørene, tett etterfulgt av nesten identiske "Stranger Things".
Den ene forglemmelige låten etter den andre gjør Kids in Love til en dorsk opplevelse.
De semi-kjente gjesteartistene setter ingen store spor etter seg, men det er kanskje mest de døsige og pregløse melodiene som vil gå raskest i glemmeboken.
P3 Christine:
Hva kan Kygo om norske artister?:
| 0
|
005604
|
Hvor behagelig kan rap bli?
Her har du svaret.
Dopeheten er intakt, som på fjorårets forløper Helping Hands.
Ivan Ave er master of chill, mannen med musikken man ofte vender til når man er rådvill om hva som skal settes på eller bare når man er i humør til å høre bedagelig rapmusikk.
Every Eye handler ikke om hvor god han er til å chille, altså, men gir en lyst til å ligge horisontalt og njuta.
Jazz-viben er en viktig bestanddel i Ivan Aves univers, men det blir ikke gammelmodig.
Trommene klasker godt, rappen er feit og tangentene groover fint mens rapperen viser at det er bra med aktivitet mellom ørene til vinjeværingen.
Elastisiteten til nakkevirvlene testes kontinuerlig når man hører albumet, med andre ord.
Det er tidvis tankevekkende (“Young Eyes”), romantisk (“Bike Lock”, “George Duke”) og eksistensialistisk (“Running Shoes”).
Det er smarte hverdagobservasjoner som ikke nødvendigvis treffer deg den første gangen du lytter, men bitene faller på plass jo flere runder Every Eye får.
❤️ Elsker ❤️
Han er kvass på mikrofonen.
Knekk en flaske vin eller lettbrus, sett på albumet og la livet putre i takt med kjelen med oksehaleragu.
Lite som sier høst mer enn Ivan Aves Every Eye, som blant annet er laget av godtfolk som Mndsgn og Fred Fades.
Jeg får lyst til å myse mot høstsolen.
?
Elsker ikke ?
Albumet føles som en sammenhengende sak, med unntak av “Steaming”, spør du meg.
Men det kan være fordi jeg har overdoset på lyden av Dâm-Funk, som har produsert låten.
P3 Christines live:
Ivan Ave "Also":
| 1
|
005605
|
På toppen av poppen
Musikk som dette er grunnen til at Sigrid er Norges ledende popstjerne-håp.
Hjemme hos familien Raabe finnes én av landets mest omfattende Neil Young-samlinger, komplett med snodige bootlegs fra Japan og det hele.
Om man graver frem Sigrid Raabes folkete, fire og et halvt år gamle låt «Sun», er det lett å anta at den legendariske kanadiske rockeren har hatt en viss innflytelse på henne opp igjennom.
I dag er det på dagen ni måneder siden Raabes metamorfose fra folk/singer-songwriter til pop-artist var et faktum.
Det var da den heteste kandidaten til Årets norske låt på P3 Gull, «Don’t Kill My Vibe» kom ut, og den eksplosive by:
Larm-konserten måneden etter skapte enorme karrieremessige ringvirkninger som sikkert bare noen få forutså.
Resultatet?
Invitasjoner til en drøss store festivaler og hissig promotering fra en ledende strømmetjeneste, blant annet.
Og med «Strangers» vil entusiasmen for henne neppe falme.
❤️ Elsker ❤️
I starten er Martin Sjølie-produserte «Strangers» deilig villedende.
Den høres ut som en ordinær, men pen poplåt før det svevende, euforiske refrenget kommer og eskalerer til neste fase med en mektig, stikkende synth.
Det er et aldri så lite wow-øyeblikk som er skikkelig fett og fengende.
Jeg elsker det munnrappe sang-partiet som kommer med andre refreng og outroen, og måten den er produsert slik at energien og intensiteten aldri svekkes gjennom mellompartiet og til sangens avrunding.
«Strangers» er en leksjon i hvordan å lage bra norsk pop i vår tid.
Det er en knallgod, pulserende låt som er lett å like, smile av og danse til.
Personlig foretrekker jeg nok denne framfor «Don’t Kill My Vibe».
?
Elsker ikke ?
Skal det pirkes hadde jeg likt å høre en litt mer sømløs overgang fra første refreng til andre vers, i stedet for å cirka havne på startstreken igjen.
Teksten er også ganske typisk hit-lyrikk, men er langt ifra like krise som mye annet der ute.
| 1
|
005606
|
Fra husmorporno til tropisk house
Tone Damli lover en mørk og modig fremtoning.
Det vi får er derimot noe av det mest monotone og karakterløse som er utgitt i år.
I selvsikker form uttaler Tone Damli at dette året vil bli hennes musikkår.
Den første skvetten av comebacket falt på den husmorpornobefengte «Pinnacle».
Et slags karakterbrudd, men Damlis fokus ligger nå under «mørkt og modig», så da får det bare være.
Muligens lettere preget av PTSD fra den repeterende bilkræsjingen i musikkvideoen til sistnevnte låt, hopper forsøksvis Tone Damli på tropisk house-toget.
Det er tydelig at hun snuser på forskjellige territorier i anledning comebacket sitt, som får meg til å tvile litt på troverdigheten i disse singelslippene.
Overgangen fra BDSM til Kygo er litt vel brå.
❤️ Elsker ❤️
«Strangers», som er laget av Jesper Borgen og GoToGuy, er uskyldig.
Som de fleste tropisk house-låter vil den ingen noe vondt - og er absolutt myk og lettspiselig.
?
Elsker ikke ?
Forferdelig slappe greier fra en låt med like få høydepunkter som en frakoblet hjertemonitor.
Den ensformige stemningen er så lite provoserende at det faktisk blir provoserende.
Å komme med en tropisk house-låt på senåret 2017 samsvarer lite med lovnaden om en mer mørk og modig tilnærming, samtidig som det begynner å bli like utdatert som brostep (du vet, Skrillex anno 2012).
En grusomt vimsete og ikke minst skuffende låt som ender som et fullstendig antiklimaks.
| 0
|
005608
|
Swifts kledelige stilskifte
Vellykket lek med form på hennes nye album.
Fra cowboy til rocka stjerneskudd.
Taylor Swift har gjennomgått et stilskifte i løpet av sin korte karrière.
På tross av sin unge alder har Swift allerede produsert seks (!) studioalbum og vunnet utallige priser.
De siste årene har det vært stille fra Tay Tay, men med Reputation er hun tilbake med sin sjette fullengder.
Forventningene er ikke akkurat lave når Swift slipper musikk.
I forkant av platen har låten "...Ready For It" satt stemningen for en ny æra i Swifts musikalske uttrykk.
På denne 15-spors perlen viser det seg at hun har god peiling på hva hun driver med.
Med seg på laget har hun kun to gjesteartister, Ed Sheeran og Future, som begge dukker opp på "End Game".
❤️ Elsker ❤️
Swift leker seg med form og tempo på Reputation og det gir platen en rå dynamikk.
"I Did Something Bad" er lekkert komponert med dramatiske overganger fra mykt til hardt, mens "Delicate" er fløte i ørene.
På "Don´t Blame Me" får vi servert en slepende beat som går over i ekte gåsehud når et storslagent refreng med treffsikker koring tar låten til topp.
Det er også gøy å høre Swift ironisere over seg selv i tekstene.
Det er selvfølgelig en del kjærlighetshistorier, og noen stikk i retning hennes fiender, men Swift forteller også at hun kanskje bare burde gå hjem til kattene sine.
I tillegg er hun åpen om, som albumtittelen antyder, at ryktet hennes aldri har vært dårligere.
Noe som kanskje kan bli ryddet opp i etter dette albumet.
?
Elsker ikke ?
Det er ikke alltid at eksperimenteringen med den nye stilen til Swift fungerer, og noen låter virker en smule uferdig.
Til tider dukker det opp et par låter, for eksempel "Dress", som virker litt vel gjennomsyret av en standardisert produksjon.
Og "So It Goes..." er en direkte kjedelig affære.
Men det er uansett kult å lytte til en artist som tar utviklingen av sin egen sound på alvor.
Taylor Swift - "…Ready For It?":
| 1
|
005609
|
Full pupp, som alltid
...hilsen Matoma.
Ok.
Først som sist:
Det er ingenting galt med å fortsette med noe du får anerkjennelse for.
Ti millioner månedlige lyttere på en jæskla svær strømmestjeneste sier sitt, for all del.
Men det er også noe med å kalle en DJ-finger oppi lufta for en DJ-finger oppi lufta.
Gladgutten Matoma ble satt på kartet da han ga ut "Ol’ Thing Back", ridende på tropisk house-bølgen med et større glis enn de nye pressebildene til gudfar Kygo.
Det gliset har vedvart siden.
Blandingen dansepop, tropisk house og generell jovialitet slår liksom ikke feil for lytterne, åpenbart.
"Slow" er intet unntak.
Denne nye singelen er med den yngste av Cyrus-søskenene på vokal og låten handler om å tørre å ta steget for å få ordnet klinings og whatnot uten tjas og mas.
Så det.
❤️ Elsker ❤️
Matoma er konsekvent.
Det vitner om en sterk tro på det han lager av musikk.
Hva angår "Slow" har jeg ikke så veldig mye jeg kan dra fram av ting jeg syns er kult.
Refrenget er relativt ok.
?
Elsker ikke ?
Den bråkete synthveggen er ikke noe å skryte av.
Joda, hedmarkingen er kjent for disse livsbejaende, full pupp-greiene.
Men det er ikke å komme bort i fra at "Slow" ligner mye på det som finnes ute der.
P3 Spanderer:
Matoma & Astrid S
- Running Out:
| 0
|
005612
|
Reisen til rapstjernen
Innholdsrike år resulterer i innholdsrik musikk.
1. desember er dagen når Arif og Unge Ferrari skal spille sammen i Oslo Spektrum.
Et lite mirakel i seg selv, det at en rapper og en r&b-artist skal dele en av landets største scener.
Karpe Diem var først ute, men de greiene her slutter ikke å være historisk før en del lignende norske artister til blir satt på plakaten til Oslos storstue.
Med det i bakhodet så har begge gitt ut mye musikk i det siste.
Samabeidene mellom disse to, best resultert i "BBB", som ikke står tilbake for noe av trap-relatert musikk som vaker rundt på nord-amerikanske hitlister, har ikke gått upåaktet hen, mens ‘Rari nylig leverte den vellykkede EP-en og 2000-talls r&b-homagen Romeo må dø.
Nå er Arif klar med fullengderen Meg & deg mot alle.
Musikken er influert av rapperens liv de siste foregående årene, sier han selv i et presseskriv.
Og variert er det.
Det finnes ingen rød tråd på Meg & deg mot alle, bare et par, tre håndfuller med kule spor som toucher nåtidens urbanmusikk med elektroniske (og ikke minst dansbare) forgreninger samtidig som Arif fortsetter å være Arif:
En personlighetsrik artist med beina i flere sjangere, en du kan (stort sett) stole på leverer godsaker.
Meg & deg mot alle skifter mellom å være følsom og melankolsk og brå og hard i både tekstmaterialet og produksjonen på en finfin måte.
❤️ Elsker ❤️
"Alene" står fortsatt som en av årets sterkeste poplåter, syns jeg.
"Du bestemmer" med Unge Ferrari og den tilhørende Sisqo-flyten (!) til Arif er fet.
Jokeren her er "Ballerina" med Axxe, altså produsenten som har laget en bråte med bra greier til artister som er forbundet med Nora-kollektivet.
Makan til en "akustisk" gitarsexet sak, som sannsynligvis hadde blitt godkjent av sjølveste Ty Dolla $ign, skal du lete lenge etter.
Jeg må også trekke frem boom bappete "Syrin Blues".
Et av utgivelsens aller sterkeste kort.
?
Elsker ikke ?
Tjue spor høres i utgangspunktet ganske mye ut, men det er overkommelig når en trekker fra seks skits og fem allerede utgitte spor.
Til sist:
De som ønsker en oppfølger til HighEnd/Asfalt får ikke det, men til gjengjeld er det mye på Meg & deg mot alle som er fett.
Blir en stayer, denne.
P3 Live:
Arif - "Alene":
| 1
|
005613
|
På låven sitter Sia
… og snekrer julemusikk som sliter med å være julemusikk.
«Er juleplater fra popartister noensinne bra?», spurte en kollega da jeg formidlet at jeg hadde fått i oppgave å vurdere Sias nye album som, ja, er hennes julealbumdebut.
Det bringer 41-åringen inn i samme klubb som Mariah Carey, Michael Bublé og…
David Hasselhoff?
Jeg vil ikke svare skråsikkert på spørsmålet, men det kommer vel ikke som julekvelden på kjerringa at en god slump artister før henne har tryna i snøen i forsøket på å bake fram nye juleklassikere.
I Sia sitt tilfelle har hun faktisk ikke covret noe, men heller laget ti, originale julesanger på Everyday Is Christmas.
Det er en tittel som stemmer godt, fordi mye av musikken her er nok for hverdagslig til å vekke julegleden.
❤️ Elsker ❤️
Sia åpner den største og «beste» gaven først med «Santa’s Coming For Us», som gjør at albumet får en lysende og livlig begynnelse.
Ja, estetikken er på plass med feststemt koring, bjeller, juletekst og det hele, så dette er en låt som faktisk føles som om den hører hjemme i julespillelista.
Greit hitpotensiale her den neste måneden, altså.
Påfølgende «Candy Cane Lane» er akseptabel, dog langt mindre original enn den forrige låten.
Sia skal ha kred for å ha prøvd å skape nye julesanger, men:
?
Elsker ikke ?
Et sentralt spørsmål her er: hva er det som gjør julemusikk til julemusikk?
I dette tilfellet mener jeg det meste av Sias låter er middelmådig pop i forkledning, som ikke skaper julefølelsen uansett hvor mange juleord og -uttrykk og bjeller hun pøser på med.
«Underneath The Mistletoe», for eksempel, er en låt jeg har sansen for, men ikke som en julelåt.
Selv mer oppstemte «Puppies Are Forever» og «Sunshine» er ikke musikk i hvert fall jeg vil høre på mens svoren sprøstekes og korken lirkes av julebrusen.
Derfor er det lite som stimulerer selve julestemninga her, og det gjelder spesielt pianoballadene som tittelsporet og avsluttende «Underneath The Christmas Lights».
Det er også nesten som om hun synger med munnen full av marsipan, for hennes nasale framførelse og tilgjorte, grøtete diksjon er mer irriterende enn frydefull.
Ergo er Sias juleskive ekvivalenten til å se digre grønne flekker på plenen på julaften.
| 0
|
005615
|
Sveip til høyre
Björks «Tinder-album» vekker optimisme i en dystopisk verden.
Björks forrige utgivelse, Vulnicura, var sterkt preget av artistens brudd med kunstner Matthew Barney.
Utopia er på et vis motparten til forgjengeren, hvor Björk nå skildrer det å finne kjærligheten på nytt.
Artisten har selv uttalt at dette er hennes «Tinder-album».
I likhet med Vulnicura står artist og produsent Arca som medprodusent av de fleste låtene.
Både Arca og Björk har vist sin kjærlighet for krasse odde rytmer og tung bass i et eksperimentelt landskap, og forrige albums suksess har motivert (med god grunn) til videre samarbeid.
Rent melodisk er det da naturligvis ganske likt Vulnicura, men tekstlig underligger det en mer vital og nyforelsket Björk.
❤️ Elsker ❤️
Dissonansen mellom vokalen, fuglelydene og produksjonen generelt er sinnsykt speisa.
Helt utrolig tro mot både Björk og Arcas ukonvensjonalitet er de to sammen en underlig, dog selvfølgelig match, som fungerer like godt i en dystopi som i en utopi.
Lekenheten er større her enn foregående plate, med Björk i eventyrerrollen, på jakt etter samfunn uten patriarki og dritt.
Det er godt å høre optimismen etter et såpass kjipt (merk: tematisk sett) album som Vulnicura.
Strofen «Two music nerds obsessing.
He reminds me of the love in me.» i «Blessing Me» gir en nesten troa på kjærligheten igjen.
Det knytes i magen gjennom nesten 10 minutter lange «Body Memory».
Hennes nylige anklager mot Lars von Trier hvor han (angivelig) skal ha utsatt henne for seksuell trakassering under innspillingen av filmen Dancer In The Dark, gjør det ekstra guffent i disse #metoo-tider.
«All trapped in legal harness
Farce like patriarchy
Avoided to confront it (...)
My warrior awakens
My turn to defend (...)»
Det feminine tar et oppgjør med det maskuline, også i «Tabula Rasa»:
«Break the chain of the fuckups of the fathers
It is time:
For us women to rise
And not just take it lying down
It is time:
The world is listening»
Klump i halsen.
?
Elsker ikke ?
Lengden er Utopia sitt største problem.
70 minutter blir akkurat litt i det drøyeste laget for en plate produsert av avant-garde-kunstnere som Björk og Arca.
En skal ikke la seg skremme av «rar pling-plong-musikk», for Björk er ikke så komplisert som en tror ved første lytt av Utopia.
Reflektert - ja, men ikke vanskelig.
Gi det et par lytt, så vil du nok sette pris på det.
| 1
|
005617
|
Halvsupre helter
Arif og Unge Ferrari har ingen problemer med å arrangere fest i Oslos storstue.
Konsert derimot?
Hvem husker første gang de hørte om Phil T. Rich, nå Arif, som for fire år siden gikk til topps i Urørtfinalen?
Eller at Unge Ferrari for like lang tid siden først dukket opp på en singel av Bankmenn, før han i 2015 ble én av årets viktigste nykommere innen norsk musikk?
Sannsynligvis ganske mange.
Så lenge siden er det jo ikke.
For en norsk artist er vel få ting deiligere enn å avslutte året med konsert i hovedstadens storstue.
Og i kveld gjør disse to som Susanne Sundfør, Highasakite, Marcus & Martinus, Karpe Diem og D.D.E. har gjort før dem: forsøker å runde et utsolgt Oslo Spektrum.
❤️ Elsker ❤️
Utkledd som superheltene Batman og Bane har Arif og Unge Ferrari definitivt materialet til å lage en vellykket fest.
Publikum skriker, publikum danser, og i blant klikker det helt.
Som når Tomine Harket kommer ut for å synge "Nostalgi 3Millioner", eller Karpe Diem gjør en retur til scenen de erobret tidligere i år.
I tillegg får de drahjelp av Philip Emilio, Leslie Tay, Seyem og Aon.
At de dukker opp gjør konserten mer spesiell.
Det er gøy når folk går bananas under "Lianer", "Fleksnes", "Alene", "Flammer".
Energien, dynamikken og kjemien mellom Arif og Unge Ferrari blir heldigvis bedre og bedre med tiden, men:
?
Elsker ikke ?
De krever flere låter før de kommer ordentlig i gang og slutter å bare loffe rundt på scenen.
Det gjør at jeg lenge tenker dette like gjerne kunne vært på Sentrum Scene.
Gjestene hjelper mye, men etterlater et visst tomrom når de forsvinner.
Tilsynelatende er selve musikken playback, og jeg forventet noe bedre i Spektrum.
Det blir liksom litt "Idol", at noen trykker på en knapp og de griper mikrofonen.
Vokalene når ikke alltid helt opp heller.
"BBB" er siste låt ut, og her rakner det.
Det blir hakk i skiva, for de spiller den igjen.
Og igjen?
Jepp, og igjen.
Når det ikke er bedre skyts enn som så de stiller med, er det helt dust å spille samme låt fire ganger.
De var på vei til å redde seg selv inn.
Men når Unge Ferrari spør om vi vil komme tilbake neste år, tenker jeg heller at jeg er mer tjent med å finne en bra fest og spille musikken deres gjennom en høyttaler.
| 0
|
005618
|
En psykedelisk drøm
Spellemannvinnerne Young Dreams svever videre med kaleidoskopiske rytmer.
Med en rolig Spellemann fra 2013 i lomma for plata Between Places tok Young Dreams en god pause før de sneik seg tilbake inn i spillelistene våre med storslagne «Of The City».
I likhet med Spellemann-albumet innfridde låta enhver Tame Impala-fans våte psykedeliske drøm.
I år har de derimot skrudd produksjonsknottene opp et hakk.
Som anmelder Marius Asp tidligere har karakterisert om tidligere singel «Sinner (I’m Sorry)»:
«Vokalprosesseringen og stemningen i låten trekker tankene mot Dirty Projectors’ temmelig ujevne, men ofte direkte geniale plate av året.».
Det samme kan sies om deres nyfødte «My Brain On Love».
Rusa på kjærlighet, svever Young Dreams innom et barokkesque landskap i noe som minner en dekonstruert låt fra Tame Impalas Lonerism.
❤️ Elsker ❤️
Endelig en kjærlighetslåt som er akkurat passe intetsigende og søt!
De elektroniske elementene integreres skånsomt i bridgen, før det hele avsluttes i harmonisk samspill mellom det analoge og digitale.
Young Dreams høres fortsatt ut som psykedeliske Young Dreams, men med en oppkvikker som likevel klarer å bevare den velsmakende flyten.
?
Elsker ikke ?
Det første som møter deg i «My Brain on Love» er bastant oppstykkede midi-keyboard-blåseintrumenter.
Heldigvis nedskaleres dette før første refreng.
| 1
|
005622
|
Hodepinelig
Sa noen begredelig nytt år?
For Sophie Elise har lagt inn rekordtidlig kandidatur for årets dårligste låt.
Man trenger ikke akkurat å bruke heksekunst for å overgå det hevngjerrige makkverket «All Your Friends»; Sophie Elise Isachsen sitt første bestemte steg mot en seriøs musikkarriere.
Selv samarbeidet med Joakim Lundell strever i såpeglatt oppoverbakke for å prestere noe slikt.
Men så er vi så igjen, gitt.
Sophie Elise sitter tross alt og fikler med en vaskeekte platekontrakt mellom fingertuppene sine.
Et faktum som er litt mer utrolig nå som «In My Head» er løslatt uten halsbånd.
❤️ Elsker ❤️
«Elsker» er et sterkt ord, men «In My Head» åpner fengende, dog generisk, med den uhyre enkle basslinja og nynningen til Sophie Elise.
Til den grad at den antydet en reell opptur fra «All My Friends».
Den gang ei.
?
Elsker ikke ?
Helledussen, for et refreng, og det er Elias og Nicklas Näslin som står bak denne horrible og overproduserte smørja.
Når den inntreffer høres alt enda billigere ut, og det er som om de halvveis ut i låta bestemmer seg for å lage en akustisk versjon, forunderlig nok.
Målet her burde vært å la verset bygge opp til noe eksplosivt og uforglemmelig, men refrenget er det komplett motsatte.
Med denne fantastisk corny teksten - og den lite sensasjonelle og skingrende stemmen som framfører den - åpenbarer det seg nok en gang at Sophie Elise hverken er poet, lyriker eller tekstforfatter.
Jeg nevner i fleng:
«I keep thinking that love is like Russian roulette»
«Come be my sunshine for a lifetime»
«I could even be sober, you’re a four leaf clover sensation»
| 0
|
005624
|
For mange kokker
... for lite søl.
Det er faktisk lov å forvente seg mer enn dette av et slikt stjernelag.
Det er langt fra noen nyhet at 30 år gamle Magnus "Cashmere Cat" Høiberg har en teft for å samarbeide med profilerte folk.
Ed Sheeran, for eksempel; engelskmannen bak det som per nå er tidenes mest strømmede låt, «Shape of You».
Han har vært med på å skrive Cashmere Cat sin nye singel «Miss You», men det er han ikke alene om.
Her er er også den dominerende hit-gruppa Major Lazer og smørsanger Tory Lanez med.
Derfor skulle man tro at en slik elitegruppe av musikere klarer å diske opp noe vettugt sammen.
Noe annet enn en slik stjernespekket skuffelse.
❤️ Elsker ❤️
Tory Lanez er "Miss You" sitt sterkeste kort.
Det er ikke hans beste vokalprestasjon, men han oppnår målet her med å synge rent, lengtende og vått.
At Cashmere Cat skinner bedre gjennom på refrenget enn Major Lazer er også et lite pluss.
?
Elsker ikke ?
Jeg er ikke nødvendigvis overrasket, men når en slik gjeng først samarbeider, er det kjedelig at resultatet er såpass ordinært og daft.
Introen alene er nok til å bekrefte at dette er generisk hit-møl.
Jeg føler det er noe jeg har hørt hundre ganger før.
Vers og refreng er like forutsigbare og uoppfinnsomme.
"Miss You" er kort forklart altfor trygg og fantasiløs.
Som om det er for mange sterke personligheter her, men ingen tør eller gidder å breie seg, eller engang prøve å gjøre en innsats...
Leit er det, når hver enkelt person involvert har lagd musikk som utvilsomt har mer for seg enn dette.
| 0
|
005625
|
Presterer på hjemmebane
EMIR fortsetter å yte bra som soloartist på egne premisser.
–
Det er på tide å følge sin egen retning.
Ta ansvar for noe.
Bli voksen, uttalte by:
Larm-aktuelle EMIR da han i oktober slapp første solosingel "Faller".
Slik framstår også mannen som hittil har vært best kjent som Onge $ushimane i Sushi x Kobe nå.
Mens «Faller» er en snasen, dansbar godsak, er EMIR sin nybakte og Coucheron-produserte singel hakket mer følsom og estetisk penere.
Men konklusjonen er den samme nå som i høst: hans sjangermiks av pop, R&B og rap viser at han har god retningssans.
For dette er en ny, appellerende låt i det voksende EMIR-repertoaret som ikke er vond mot ørene.
❤️ Elsker ❤️
«Alltid» er både behagelig og fin å høre på.
Både EMIRs synge-rapping og det skimrende lydbildet som låta er inntullet i, er noe jeg liker.
Verset er godt, men refrenget hever seg over det igjen med hakket mer intensitet og fylde.
Introen med fele gir også låta et snev av nasjonalromantikk.
?
Elsker ikke ?
Jeg vet det er irriterende vagt, men "Alltid" mangler "noe ekstra".
Til tross for at dette er en bra låt, har den noe å gå på før den er fantastisk, uten å kunne komme med noe særlig mer konstruktiv kritikk enn som så.
Jeg vil også slenge meg med på det min kollega sa om "Faller": jeg etterlyser mindre mumling og mer klarhet i EMIRs diksjon.
| 1
|
005626
|
Virkelig godt
Bodø-bandets fjerde låt er deres beste hittil.
Nå snakker vi.
Dette er karene som for et par år tilbake, da 17 år gamle, ble plukket ut som Ukas Urørt for debutsingelen «Cecilie».
Siden da har ytterligere to sanger - "Uansett ka" og "Kor blei vi av" - kommet ut, i henholdsvis 2016 og 2017.
Men etter å ha hørt «Ballettdanseren» noen ganger nå, er det som om trioen har modnet og endelig tredd ut av kokongene sine.
Om de holder dette nivået fremover, blir 2018 definitivt det mest spennende året for dem så langt.
Virkelig.
❤️ Elsker ❤️
Gitarsolo!
Det er skikkelig gøy.
Enkel og god er den, og sementerer for alvor The War On Drugs-feelingen jeg får etter å ha hørt det engasjerende, drivende refrenget og resten av låta.
Dette er indie-rock jeg blir glad av å høre, men som egentlig burde blitt utgitt når snøen har smelta og gresset har begynt å bli grønt igjen.
I mine ører er dette rett og slett en vårlåt.
?
Elsker ikke ?
"Ballettdanseren" er noe rotete i trinnene sine.
Her tenker jeg på avstikker-partiet, som kommer etter andre vers.
Det er mer overflødig enn nyttig, og saboterer midlertidig flyten som etterhvert etablerer seg i låta.
| 1
|
005627
|
Lyden av nyforelskelse
Et ordentlig fint gjensyn med Bendik.
Skal vi tro Silje Halstensen, altså Bendik, skrev hun «omtrent tusen låter» i fjor.
Snakk om driftig.
Av disse har minst én båret frukter, som antyder en ny, mykere retning for musikken hennes.
Den gjerne bombastiske og rockete elektro-popen hennes har fått mildere konturer.
Om «Perfekt» er en representativ smakebit for hennes kommende, sannsynlige oppfølger til 2016s Fortid, kan vi med andre ord forvente noe som er mer minimalistisk, roligere og mindre dramatisk.
Den lever kanskje ikke helt opp til navnet, men den er tilnærmet umulig å ikke like.
❤️ Elsker ❤️
Jeg vil gjenta meg selv:
«Perfekt» er en skikkelig fin og kjærlig låt som har vokst på meg.
Den pene melodien er et bevis på at det enkle ofte er det beste, og hun går ikke i den seige, klisjérike balladefella.
Det unngår hun ved å sakte, men sikkert legge til oppløftende elementer her og der, som mer perkusjon, koring, strykere og synth.
Summen av alt er en låt som lett kan favne bredt.
?
Elsker ikke ?
Med det fine er det ikke uvanlig at det kjedelige følger.
«Perfekt» er ikke direkte kjedelig, bare noe ensformig.
Den er kanskje litt for snill, og selv om brua i låta egentlig ikke trenger noe mer, hadde dette vært et fint sted å vise noe nytt på veien.
Se Bendik og Sondre Justad covre Kari Bremnes her:
| 1
|
005628
|
Pophåndboka
... og hvordan følge den etter punkt og prikke, med Julie Bergan.
I et større intervju med D2 i januar, fortalte Julie Bergan at hun som tenåring mesket seg i CDer, musikkvideoer, og opptak fra sangkonkurranser på rommet sitt.
At hun stod foran speilet og øvde seg, i tillegg til å lese seg opp på plateselskap-kjempene i industrien, som Warner, EMI og Universal.
Noen år etter hun lastet opp sin første Youtube-cover, i 2012, fikk hun platekontrakt med førstnevnte.
I retrospekt kan dette ses på som grundig research.
Det kan høres på samtlige singler fram til nå, og nettopp debutalbumet Turn On The Lights, som om alt er møysommelig framstilt i et laboratorium med alle de essensielle elementene som kreves.
Som om hun har fulgt en pensumbok i hvordan å lage denne typen musikk, både produksjons- og lyrikkmessig.
Materialet er akkurat som forventet; ordinær, resirkulert pop blottet for innovasjon.
Eller enklere sagt: dette har du hørt før.
❤️ Elsker ❤️
Albumåpner «Guilt Trip» er kurrant, men klinger best av utvalget her.
Låta har noen fine kontraster og bjeller som pryder låta, og strykerne bak i lydbildet er også hjelpsomme.
Partiet før refrenget skiller seg ut her som noe fint.
Versene til «Us» trekker også litt opp, og utover det er mye av musikken generelt tolererbar.
Ikke minst er jo Bergan en habil sanger, hvor hun viser spenn mellom å synge lyst og forsiktig, samt med mer kraft.
?
Elsker ikke ?
Det er heller lite som interesserer eller engasjerer på Bergans ofte overproduserte debutskive.
«I’m Good», for eksempel, har et drop som er skjærende og vanvittig irriterende.
Absurd nok minner den litt om U2, og er ganske fæl fra start til slutt.
"Selfish" og "Karate" er mindre fæle, men er istedet dølle bidrag på denne skiva.
Tittelsporet er også ganske så slitsomt, og plata skviser til og med inn noen dvaske og uoppfinnsomme ballader i samme slengen.
Og det eneste tekstene gjør er å tilføre albumet en ekstra cringe-dimensjon.
Jeg henger meg opp i hvordan hun merkelig nok gjør til stemmen sin på «Guilt Trip» og «Us».
Jeg stusser også på at nå gamle - og også innpåslitne - «Arigato» har blitt med som fyllstoff på plata, og at en singel som «If You Love Me» også fikk være med.
Alt dette, og mer, gjør Turn On The Lights som et helhetlig album uinteressant.
| 0
|
005630
|
Famlende stjerneduo
Ikke alle går inn i 2018 med et smell.
Anne-Marie høres kanskje ut som verdens døveste artistnavn (unnskyld, alle Anne-Marier der ute), men denne Anne-Marie er ikke Anne-Marie fra Bærum som går sykepleie på HiOA.
Denne britiske popstjerna klatret til topps da hun løftet Clean Bandits «Rockabye» med Sean Paul til nye Billboard-høyder, og ble plutselig et navn man ikke assosierte med en streit jente fra Bærum.
Artisten er snart klar med sitt første album, men før den tid har hun inngått et singelsamarbeid med DJ og produsent Marshmello.
Tro det eller ei, maskerte DJs er fortsatt en trend, selv etter Daft Punk og Deadmau5 så og si tok patent på fenomenet.
Mystiske
Marshmello er nok mest kjent i EDM-landskapet, men her som en mer (om det var mulig) anonym produsent.
❤️ Elsker ❤️
«Friends» krever lite av deg, det skal den ha.
Anne-Marie disker opp en relaterbar låt om han ene vennen som ikke tar et nope for et nope, pakket pent inn i en ganske streit lydteppe av Marshmello.
Attituden er røff nok, og ikke alt for kald.
?
Elsker ikke ?
Det store spørsmålet er egentlig hvor Marshmellos avtrykk befinner seg.
Til å være en EDM-DJ per definisjon lukter det lite lekenhet og inspirasjon i «Friends».
Det største særpreget finner vi i et ekstra lag bestående av en Spice Girls-synth jeg ikke er helt klar for å omfavne i 2018.
| 0
|
005631
|
Til blodfansen
Å se de legendariske nordmennene nedstrippa gir som oftest bare halve a-ha-opplevelsen.
På én og samme kveld huser to av landets største, mest prestisjefylte konsertarenaer to av Norges største musikalske eksportvarer.
I Telenor Arena fikk Kygo i oppgave å tropevarme opp hutrende nordmenn.
I Oslo Spektrum stod det derimot noe hakket mer verdig og voksent på menyen.
Syv år har gått siden a-ha på samme scene markerte et permanent farvel.
Det er fortsatt vanskelig å bli kvitt bismaken av deres retur.
Men i regi av MTV Unplugged skal de nå over to kvelder vise en naknere side av musikken sin.
Publikum fra hele verden er heltente når a-ha, med stjernebesetning, åpenbarer seg for å presentere en tjue karrierespennende låter på elegant vis.
Men uansett hvor mye som er gjort for å skape akustisk magi, merkes det jevnlig at noe mangler i musikken.
❤️ Elsker ❤️
Harket, Furuholmen, Waaktaar-Savoy, med ensemble, beviser at de alle er drevne musikere.
Om man glemmer hvordan disse låtene opprinnelig er for anledningen, er det forseggjort håndverk som for det meste er lekkert å høre på.
Samtlige musikere, som multiinstrumentalist Lars Horntvedt, er essensielle for at disse låtene låter friskere og bra, selv uten elektrisk drevne instrumenter.
Det hele er godt innøvd og gjennomført.
Kult er det også at Susanne Sundfør er med som gjestevokalist på to låter, selv om hun dessverre høres for dårlig i miksen.
For blodfansen må jo dette ha vært som en tur på Tusenfryd er for barn.
?
Elsker ikke ?
Hovedproblemet med en konsert som dette, for a-ha sin del, er at på låter som "The Sun Always Shines on T.V." og "The Living Daylights" har de ikke kompensert godt nok for noe av det essensielle ved låtene som her strippes vekk.
På "Summer Moved On" mangler det kraft i Harkets vokal.
Samme på "Take On Me", som burde vært kveldens desiderte høydepunkt, men blir et antiklimaks.
Hvis ikke den bringer gåsehuden, hva gjør den da?
Manko på kjemi er det også store deler av konserten mellom hovedpersonene.
Alt går på skinner, på godt og vondt.
Opplevelsen blir streit, og gjerne kjedelig i blant.
Det gjespes.
Lite gjøres for å engasjere publikum, og det som er et relativt intimt konsept blir plutselig ikke så intimt likevel.
Dette funka for Clapton.
Det funka for Nirvana.
For a-ha?
Frelsen er i hvert fall fjern for min del.
| 0
|
005632
|
Hjelp, vi er på hjemmebane!
Konfetti kan ikke redde alle konserter.
Telenor Arena er fullspekket med publikummere som ønsker Kygo velkommen hjem.
Etter en lang og svett busstur opp til Fornebu går vi i samlet tropp mot arenaen med feite ullskjerf og inn i det vi tror skal være en tropisk sommerfest.
Tilbake til hjemlandet har Kygo tatt med seg Bonnie McKee, Jason Walker, Justin Jesso, Parson James og Conrad Sewell, alle familiære stemmer fra Kygos diskografi.
Allerede fra første låt, «Never Let You Go» er pyroen i fyr og flamme.
Pyroen er publikums beste venn gjennom kvelden og kanskje noe av det som hindrer oss i å dra hjem tidligere for å rekke Kveldsnytt.
Flammene holder dog ikke på oppmerksomheten særlig lenge, og bidrar heller til å få Telenor Arena til å stinke gammel fis gjennom det nesten to timers lange settet enn å gjøre oss gira.
❤️ Elsker ❤️
Stemningen er lugn, selv om den aldri når toppen.
Publikum har det mer gøy med hverandre og sine utdelte glowstick-lignende armbånd enn det vi får oppleve med en tørr Kygo bak keyboardet sitt.
Publikum setter til dels pris på armbåndene som lyser i takt med musikken, og når det oppfordres til å holde opp blitsen på mobilen i «ekte» lighter-stil.
Det runger i veggene gjennom «First Time», «Stay» og «Younger» og «Riding Shotgun», sistnevnte med Bonnie McKee på vokal.
Ja - sangeren synger surt som pokker, men nå får vi i hvert fall en smakebit på en artist som vet hvordan man får kontakt med publikum, fremfor Kygos lip-syncing de største delene av settet.
?
Elsker ikke ?
Det blir vanskelig å skape en god dramaturgi når repertoaret består av låter med identiske oppbygninger.
Kygo klarer aldri å løfte stemninga helt.
Droppene er overdrevent forutsigbare og gjestevokalistene gjør det ikke særlig bedre når de drukner i dårlig lyd.
Håndverket synes ikke å være tilpasset et konsertpublikum.
Foruten en «litt» pimpa intro av «It Ain’t Me», er det lite lek med overgangene og minimale forskjeller fra det som like gjerne kunne vært en streit spilleliste fra mobilen.
Ingen scenetilværelse fra Kygo gjør konserten ekstra langdryg, selv hvor mye konfetti og pyro som slenges på mot kveldens avslutningsnummer «Firestone».
Kanskje Kygo ikke føler seg hjemme i Norge lenger?
| 0
|
005633
|
Jazz til folket
Det er vanskelig å ikke falle for GURLS sin attityde og lettbeinte musikkstil.
11 timer er all tiden Hanna Paulsberg, Ellen Andrea Wang og Rohey Taalah krevde for å få hele debutskiva deres på teip, men det har tatt flere år å havne her.
Det var Paulsberg som startet GURLS i 2013, og den gang var det Emilie Nicolas som hadde fått plassen bak mikrofonen.
Slik forble det ikke, og fakkelen ble senere gitt videre til Taalah, da Nicolas istedet begynte å prioritere sin solokarriere.
De tre ressurssterke musikerne fikk forrige helg stå for oppvarminga for selveste a-ha i Oslos storstue.
I dette tilfellet var faktisk forretten, altså GURLS, vesentlig mer interessant enn selve hovedretten.
På scena viste de sjarm og ferdigheter om hverandre, med gode låter som grunnmur.
Klart det pirret nysgjerrigheten og lyttelysten.
Det gav mersmak, og akkurat det gir også Run boy, run.
❤️ Elsker ❤️
GURLS sin jazz, med innslag fra pop og soul, er god å høre på.
I det ene øyeblikket er det skånsomme og vakre "Oui" som koser med ørene dine, i den neste er det tøffere "Dis Boy" (med Nicolas på gjestevokal, vel og merke) som stjeler showet.
Og alt som brukes er én tenorsaksofon, én kontrabass og stemmene deres.
Det er jazz av den behagelige sorten, med tekster som er både freske, morsomme, samfunnskritiske og fine.
Eksplisitte, til og med.
Men Run boy, run byr på flere bra momenter enn som så:
"The Boy Who Came To Town" er ett av platas deiligste spor, og "Syngedame" er ett av de mer fyldige sporene hvor Rohey virkelig viser lidenskap og bredde.
I det hele tatt viser alle nydelige evner til å lage non-chalant, lekker og vennlig musikk.
?
Elsker ikke ?
Jeg er ikke like stor fan av albumets åpning og avslutning som det som befinner seg i mellom.
Selve konseptet kan også bli litt repetetivt siden det er så få intrumenter som spiller inn.
Det skal også sies at dette er en nisjeplate.
Det er så klart ikke direkte negativt, men det kan hende du enten synes dette er søvndyssende å høre på, eller at det istedet er en fornøyelig lytteropplevelse.
Jeg identifiserer meg enkelt med sistnevnte kategori.
| 1
|
005637
|
Damn, Kendrick!
Selvfølgelig leverte han akkurat som forventet i Telenor Arena.
Få rappere har vært så panegyrisk hyllet på 2010-tallet som Kendrick Lamar Duckworth, 30-åringen fra Compton som tilsynelatende aldri tråkker i salaten hverken i studio eller live – om man skal tro hip-hop-fans flest.
Og dèt er på bunnsolid grunnlag.
Med en katalog som inneholder både good kid, m.A.A.d city (2012), den moderne klassikeren To Pimp a Butterfly (2015), samt fjorårets braksuksess DAMN., burde det ikke overraske noen at denne konserten er så utsolgt som den kan bli i Bærums Telenor Arena.
Lamar er berømt for sine brautende gode konserter, og han byr på mye med sin nye turné, enten det er festlige og teite kung fu-videoer med ingen ringere enn Kung Fu Kenny (hans alter-ego) eller mer elegante, artistiske dansetrinn fra én person i samurai-attire.
Men én ting er helt sikkert:
Lamar trenger egentlig ikke mer enn seg selv for å fylle et enormt, nakent scenegulv alene.
❤️ Elsker ❤️
Fra den bokstavelige pangstarten i begynnelsen med "DNA." til han rettmessig runder av det hele med egenhyllesten "GOD.", er Kendrick Lamars konseptuelle show uhyre underholdende og gjennomført.
Han regjerer med masse livskraft, samtidig som han har et eminent band som man egentlig ikke ser, som bidrar til at alt går på skinner.
Det bevises når de spiller knallåtene "King Kunta", "m.A.A.d city" eller "LOVE."... eller, egentlig det aller meste.
Bare noen minutter inn i konserten, kanskje sekunder til og med, er publikum oppvartet.
Allerede på kveldens andre sang, "ELEMENT." rapper folk med av full hals, for mer krevdes det visst ikke for å få folk varme i trøya.
Telenor Arena oser av glede når han fremfører "LUST." og "Money Trees" i et glitrende lysbur ute i salen.
Når han griper mobilen til en fan og filmer seg selv.
Når han hauser opp publikum med "Bitch Don't Kill My Vibe", og selvfølgelig med kveldens definitive, sinnsyke høydepunkt: når han dirigerer cirka alle til å rappe "HUMBLE." a capella.
?
Elsker ikke ?
Jeg hadde ikke kimset av å høre mer fra TPAB, selv om DAMN.
jo er den aktuelle skiva denne gangen.
For eksempel hadde jeg langt heller ønsket å høre "Wesley's Theory", kontra Travis Scotts "goosebumps" eller ScHoolboy Qs "Collard Greens".
Men så er det jo alltids Øya i august.
Grattis med den krembookinga, forøvrig.
| 1
|
005640
|
Lett hørt, fort glemt
Kygo tilbake i vant modus.
Gliset fra Fana tilbyr en ny runde, selv om det ikke var lenge siden Kygo disket opp ny musikk.
Kids In Love, fjorårets ep, fortalte oss at EDM-musikeren har tatt musikalske steg - små, men sunne, sådan - da poolparty-kontentum ble byttet ut med en relativt minneverdig powerballade med godt samplebruk anno 2018 a la bergensk trendsetter.
Ok, kun et eksempel der, men vi tar det vi kan få.
I denne omgang, med “Remind Me To Forget”, er Kygo tilbake på opptråkkede stier.
Med tangentene for øyet og sedvanlig forankring på den emosjonelle og livsglade enden av EDM-skalaen gjør Kygo sin ting mens Miguel, mannen som en satte pengene på å skulle bli det neste store r&b-navnet for et halvt tiår tilbake, jamrer om feilslått kjærlighet.
❤ Elsker ❤
Så hva er kult med “Remind Me To Forget”?
Jo, det at du hører at det er Kygo.
Avslappende panfløyte er byttet ut med gjenkjennelig Kygo-piano.
?
Elsker ikke ?
Problemet er at dette høres likt ut som ganske mye annen pop til tross for Kygos signaturlyd.
Låten kommer til å flettes fint inn i spillelistene på festivalcamper til sommeren, men igjen, sangen er for monoton og tilbyr for lite nytt under pop-solen til at man kan la seg rive med.
Sigrid tolker "Kids In Love" på P3:
| 0
|
005642
|
Minimumskravet
Hedmarkingen gjør ikke mer enn det som trengs på "Lonely".
Ingen kan benekte at Matoma gjør noe, eller for den saks skyld mye, riktig.
26-åringen fra Hedmark har denne vinteren spilt et par håndfuller med klubbkonserter i USA hvorav flere har vært utsolgt, parallelt med at musikken hans strømmes i bøtter og spann.
Men om musikknettstedet Genius taler sant kan det se ut som Matomas kommende EP One In A Million blir både en lat og grell affære.
Lat i den forstand at to av tre låter er fra i fjor (Flume-pastisjen "Slow" og helflaue "Girl At Coachella"), grell fordi disse godt under middelmådige låtene visstnok får selskap av dagens singelslipp.
❤ Elsker ❤
"Lonely" er i det minste en holdbar, ordinær og uprovoserende poplåt, samtidig som gjestevokalist MAX klart kan synge.
Mot slutten av låta klarer Matoma også å bygge intensitet, dog opp mot ingenting fordi mer var det visst ikke å gi "Lonely".
?
Elsker ikke ?
En fersk Matoma-låt er litt som når det åpner en ny burgersjappe her i Oslo: hvorfor trenger vi så mange når de er så like?
"Lonely" viser igjen at han sliter med å fornye seg og være oppfinnsom.
I tillegg er det daffe greier å lage en låt som bare er vers, refreng og drop repetert to ganger med mangelfull utvikling.
Og selv om MAX er en god sanger, eier han like mye særpreg som en hvilken som helst funksjonell amerikansk "Idol"-deltaker, og bruker tiden på å gnåle det som er en irriterende snurt tekst.
Hvor lykkelig er jeg på en skala fra null til Matoma etter å ha hørt denne noen ganger?
Gjett.
| 0
|
005645
|
I femte gir
Den gode trenden.
Ny runde med Sigrid.
Livefavoritten fra Ålesund leverer låter på løpende bånd for tiden, det føles sånn i alle fall, og på "High Five" er energien tilbake til tilnærmet "Strangers"-nivå.
Og låten er åpenbart en del av en forestående ep (sjekk omslaget til høyre).
La oss kalle, øhm, en spade for en spade:
Sigrid har markert seg internasjonalt og smir godt med "High Five".
Vi er tilbake til den grandiose pop-greia, catchy som f på topp, som har gjort artisten til et husholdningsnavn.
"High Five", om fingern til ukritiske ja-mennesker, går høyt og lavt og det er mye trøkk i refrenget, som det ofte er med Sigrid sine spor.
Og hun kommer unna med det da stemmen hennes matcher det ambisiøse refrengpartiet.
Hun har en besluttsom stemme og kombinert med popteften hennes sparker låtene hennes godt fra seg.
"High Five" treffer godt på balltreet som Sigrid har gjort ved minst to anledninger.
P3 Gull 2017:
Sigrid - "Don’t Kill My Vibe":
| 1
|
005646
|
Inderlige greier
Til tross for god popvokal, som vanlig, er singelen "Sea" ikke det helt store.
Ina Wroldsen skal i løpet av årets første halvdel levere en ep, og stille-store "Sea" er første spor ut fra utgivelsen.
Men om den griper?
Tja.
Ina Wroldsen, som har skapt seg en betydelig karriere som låtskriver, har de siste årene profilert seg med bra hell på blant annet "Strongest" og Broiler-samarbeidet "Lay It On Me".
Det er i det segmentet - et sted mellom Sia-ish-univers og radiovennlig pop-EDM - hun tidligere har utmerket seg.
"Sea", som jeg tror handler om å finne tilbake til trygge omgivelser (?), er av det ambisiøse slaget.
Det bygger seg sakte oppover før det eskalerer.
Wroldsens sedvanlige knekk i stemmen er tilstede, og det nedstrippede sporet med enkle synthakkorder gir Wroldsen masse boltreplass.
Kanskje litt for mye boltreplass.
Det er god popvokal på "Sea" og stemningen griper til en viss grad, men på et punkt faller man av.
Jeg tipper at sporet får skinne mer når den blir satt i en kontekst, som for eksempel når ep-en lanseres.
P3 Live:
Ina Wroldsen - "Strongest":
| 0
|
005647
|
Sedvanlig storslått
...men "Queendom" føles paradoksalt nok som litt tam.
Det er ingenting feil med å ha et tydelig avtrykk, la oss bare ha det på det rene.
Og elektropop-singelen "Queendom" er veldig Aurora.
Kanskje litt for Aurora, men for fansen et høyst sannsynlig etterlengtet musikalsk drypp.
Sist vi hørte ny musikk fra hennes kant var med All My Demons Greeting Me As A Friend, som inneholder i alle fall et hattrick av megasingler.
Minst.
Kjapp spoling tilbake i tid:
I 2014 får Aurora nasjonal oppmerksomhet etter en vellykket by:Larm-opptreden.
Siden har det gått sport i å hylle den eksentriske artisten fra Os, også internasjonalt.
Rampelyset er fortjent, for all del.
Storøyd entusiasme og et hig etter særpreg er ofte ingrediensene når man får servert nye låter fra Aurora, som har rukket å bli 21 år, eller om man ser henne på scenekanten.
Auroras opprinnelig oppskrift, nå et par år etter hennes debutalbum, gjelder også på hennes nye singel.
Vestlendingens høytidelige, og tidvis mektige poplåter pluss en umiskjennelig scenepersonlighet har gjort henne til en favoritt langt utenfor de skandinaviske grenser.
"Queendom" heller mot det førstnevnte, men med et stort kommersielt nedslagsfelt.
Det er jeg helt sikker på.
I all sitt grandiose vesen biter ikke "Queendom", hvor det skildres en tenkt utopi der Aurora påtar seg rollen som beskytter (tror jeg), like godt fra seg som man skulle ønske.
P3 Live:
Aurora - "Believer" (Imagine Dragons-cover):
| 0
|
005648
|
Lett blanding
Det skal ikke mye til å fordøye edm-Seebs første ep.
I godteposen for edm-tilhørere finner man selvfølgelig også Seeb, trioen som er snytt ut av nesa på tropisk house-gudfar Kygo.
Strengt tatt går suksesshistorien deres som følger:
Ut av ingenting klatret Simen Eriksrud, Espen Berg og Niklas Strandbråten lynkjapt oppover rangstigen etter den lettbeinte 2016-hiten “I Took A Pill In Ibiza” med Mike Posner.
Og vipps, gazillioner med avspillinger fulgte.
Nice To Meet You er deres første ep, og det er litt av hvert for enhver smak.
Fra komisk generisk edm-pop på ep-åpner “Say You Love Me” med Skylar Grey til Dagny-gjestede "Drink About", en finfin nedstrippet sak, og cirka ep-ens aller sterkeste kort, hvor hennes raspete popvokal får skinne.
Nikket til 00-talls-gitarlicket på Jay Sean-gjestede “Don’t Know Why” føles som et hyggelig gjenhør.
Den svulstige r&b-balladen “Nice To Meet You” er et gjesp på tre minutter og “The High” høres en forkastet låtskisse av Cashmere Cat med et greit forsøk på The Weeknd-vokal.
Det rundes av med “Listen”, med stødig vokal av Iselin, men dette-har-jeg-hørt-før-følelsen er for markant.
Søtt og salt, altså, men litt for tannløst på Nice To Meet You, foruten et par hederlige unntak.
P3 Live:
Mike Posner - "I Took A Pill In Ibiza":
| 0
|
005649
|
Bruddstykket
Ikke kom her og fortell meg at du forventet dette fra Lykke Li.
I 2014 avsluttet Lykke Li trilogien som involverte unge Youth Novels, hit-biblioteket Wounded Rhymes og sørgmodige I Never Learn.
Nå starter derimot en ny milepæl når Lykke
Li endelig har delt de to første låtene fra hennes kommende skive.
Albumet skal bære tittelen so sad so sexy, som i seg selv setter premisset for både «hard rain» og «deep end».
Låtene er uten tvil eksplisitte, men også mer eklektisk kontra stemninga som ble satt i den foregående trilogien.
Og akkurat dét kommer ikke som noen stor overraskelse når produsentene bak låtene består av et stjernelag av typen upåklagelig.
Rostam Batmanglij - bedre kjent som Rostam fra Vampire Weekend - har produsert «hard rain», som tidvis kan forveksles med en av «balladene» på Charli XCXs Pop 2.
Låta ruger på mange behagelige pauser mellom synth-slaga, men også et mykt bakteppe av ambient elektronika som mykgjør nok til at det fortsatt høres ut som Lykke Li på denne overraskende tidsriktige låta.
Fortsatt trist, men sexy.
Bak «deep end» finner vi kjæreste og baby daddy Jeff Bashker (Kanye og Beyoncé), Malay (Frank Ocean) og T-Minus (Kendrick).
Det er ved den første droppen den store overraskelsen kommer, for her bryter også Lykke Li fullstendig med forventningene.
«deep end» setter lengselstematikken i samme kosmos som The Weeknd - her krydra med vokal som konstruerer samme nasale spisshet som Nelly Furtado (!).
Et trap-inspirert antrekk som kler Lykke Li sinnsykt godt.
Mer av dette!
| 1
|
005651
|
Flere kokker, diggere låt
Silkeglatt r&b er herved servert.
Over fjærlett semi-calypsoklimpring anno Toni Braxtons r&b-klassiker Secrets og en basslinje laget av sukkerspinn leker Khalid med sexentriker Ty Dolla $ign og Atlanta-yndling 6lack.
Litt av et stjernelag som består av sterke representanter for kontemporær r&b, bør en få lov til å kalle det.
Og det kunne fort ha blitt for rotete, dette.
Men frykten for at krydringen med flinke folk i samme segment kan overdøve hverandre viser seg å være grunnløs.
Flott sammensetning på "OTW", rett og slett.
Khalid har fått mye ros for gode låtskriver-ferdigheter, men han har også en sterk nok personlighet til å hamle opp med spesielt Ty Dolla $ign på samme spor.
"OTW", om det jeg antar handler om en god, gammeldags booty call, er mjuk som en kattepote.
| 1
|
005652
|
St.Nicolas
Emilie Nicolas gir deg en innmari god grunn til å glede deg til albumslipp.
Tidligere denne måneden ble det kjent at Emilie Nicolas’ andreplate er rett rundt hjørnet.
Tranquille Emile er offisielt med i klubben av etterlengtede plater, for det føles som en evighet siden sist Emilie ga ut noe eget uten å være feature-artist.
Vel, snart er ventetiden endelig over, og i mellomtiden nøyer vi oss mer enn nok med første singel, «Higher Love».
Jeg tror - sånn rent auditivt - at Emilie kunne laget en låt om absolutt hva som helst, og det hadde fortsatt hørtes digg ut.
Det er lite som skjærer i vokalen og selv om «Higher Love» periodevis består av få komponenter, er lyden fortsatt fyldig.
Oppbygningen, beaten, melodien og Emilies tekstlige univers gir en kjærlig Frank Ocean-assosiasjon det er vanskelig å komme bort ifra, bare med mindre smerte.
Det er tydelig at Emilie har en forkjærlighet for seig R&B, hvor det raffinerte i vokalen kjærtegner ørene dine nok til å få lyst på mer.
«Higher Love» er ingen radiobanger, som en kanskje skulle forvente av første smak fra et nytt album.
Likevel lever låta fint på finessen og det delikate som noe veldig forfriskende, til tross for en mer nedstrippa og mindre elektronisk Emilie enn det vi kjenner fra tidligere.
| 1
|
005654
|
Vellykket oppdatering
Overflod av ideer, men hælle måne så bra til tider.
Fem år har kommet og gått siden albumet The Electric Lady, som virkelig går høyt og lavt, ble lansert.
Metropolis-konseptet, hvor hennes alter ego Cindi Mayweather har hovedrollen, gjelder på store deler av hennes katalog.
Fascinasjonen for androider vil ingen ende ta og Dirty Computer er ikke noe unntak.
Noen vil påstå at det relativt svevende og forpliktende konseptvalget, som stammer naturlig nok fra et dyptliggende innovasjonsbehov hos Monáe, blir dratt ut i det evinnelige.
Andre applauderer de konseptuelle utgivelsene og at hun er så himla ambisiøs.
Undertegnede er et sted i mellom.
Den tilflyttede atlantaværingen har uansett brukt tiden godt det siste halve tiåret da hun har hatt roller i et par kritikerroste filmer samtidig som den 14 spor lange platen ble spilt inn i samme fem års periode.
Det minst overraskende med Dirty Computer er at den er musikalsk eklektisk - pop, psych- og nusoul, funk, varm elektronika, rap, blant annet.
Legg til en seksuelt ladet retning, marginalisering av folkegrupper, feminisme og forfølgelse av ulykksalige roboter med rævva hell i kjærlighetslivet i kjelen, så nærmer man seg noe av essensen av hennes tredje fullengder.
Albumåpner med starter svalt, gjestet av n'sjølveste Brian Wilson, før skuffende "Crazy, Classic, Life" tar over i all synthen den svøpes i.
Låten skifter karakter til det bedre når det er i overkant av ett minutt igjen og Monáe rapper thight som et trommeskinn, noe hun gjør titt og ofte utover platen.
Finfine "Take A Byte" har et refreng som er ganske likt som den MGMT-låten, uten at det tar vekk særskilt med groovyness.
Den luftige disco-saken "Screwed" går heller ikke i glemmeboka.
Singelen "Pynk" med Grimes syns jeg egentlig er litt harry hvor det synthklimpres før et liksom-hardt-gitarriff tøffer opp låten.
Raffe vagina-bukser i den tilhørende videoen, da.
Forøvrig, Monáe fikk hjelp av legenden Prince før han døde.
Dette høres særskilt på singelen "Make Me Feel", og det skal godt gjøres å ikke høre at han har strødd stjernedryss på denne.
Apropos lett gjenkjennelig
- Pharrell leverer et gjenhør med det Neptunske universet på "I Got The Juice" før "I Like That", en sjelfull klinelåt og albumets høydepunkt produsert av Organized Noize, trioen bak lyden til Outkast, balsamerer hodet.
Sykt fine "Don’t Judge Me" på seks minutter er neste låt ut.
Så demper "So Afraid" ballet før "Americans", Phil Collins-homagen (føles sånn,i alle fall) runder av.
Jada, det er mye her.
Likefullt leverer Monáe flørtende og funky musikk, selv når ærgjerrigheten noen ganger tar overhånd.
| 1
|
005655
|
Antiheltens reise fortsetter
Nå med penger og tilhørende berømmelse.
På en side er Post Malone han irriterende fyren med kassegitar og sneip hengende fra munnviken.
Den påtatt gritty anti-helten med en hendig lommelerke med mescal, om du skjønner.
På en annen side er Post Malone det klareste eksemplet på at strigla definitivt ikke er noe krav for å nå såpass langt så lenge man har et visst musikalsk talent og har en eksentrisk, men folkelig personlighet.
Og sånt er jo kult nok, det.
Den ølglade texaneren med den etterhvert velkjente vibratoen har hatt massiv suksess og forlenger livet i rampelyset på beerbongs & bentleys.
Med sin potpurri av hippop («rockstar», «Psycho», «Better Now», «92 Explorer»), kontemporær hiphop («Same Bitches»), r&b («Ball For Me») og country-innflytelse («Stay») fortsetter parogtjueåringen å levere musikk som tilfredsstiller fansen.
Dem er det mange av.
Med beerbongs & bentleys har strømmerekorder blitt blåst av banen.
18 spor er ikke akkurat en munnfull, men det er heller ikke mye motstand å møte på Post Malones debutoppfølger som bærer en tittel som ikke kunne ha vært mer Post Malonesk.
Det aaaltfor lange albumet høres ganske likt ut som da Stoney ble lansert for et par år tilbake.
I denne omgangen, rent tekstmessig, handler det om hans bratte oppadgående kurve fra å fritere kylling til å bli USAs nye antihelt-møter-kjæledegge på snaue to år.
Rags to riches-tingen («Zack and Codeine», «Rich & Sad», «Candy Paint»).
Selv om beerbongs & bentleys passer perfekt som bakgrunnsmusikk til hva som helst, blir det for repetitivt og statisk, selv om platens relativt rike sjangerblanding gjør sitt for å ikke kjede lytteren.
Det, kombinert med en rekke (riktignok) sitatvennlige refrenger om nye biler og klokker, høyt honorar for å møte opp på fester og alle disse damene levemannen må stri med, er ikke akkurat fascinerende tankegods, men god nok underholdning.
| 0
|
005656
|
Lyden av lykke
Cezinando er åpenbart på et godt sted.
Rapperen har sopt med seg alt, eller tilnærmet i alle fall, som måtte være av priser og anerkjennelse det siste året.
Og på singelen "Ingen lager helvete som vi", som har et klart sommer-stempel, høres Cezinando veldig lykkelig ut.
Låten er en fargerik og glad sak hvor en Dipset-aktig intro - du vet, sjelfulle samples som smurfes opp - presenteres, og allerede der har sporet klart å fange min oppmerksomhet.
Cezinando kan det å være melankolsk, men varm, jamfør 90 prosent av katalogen hans.
På "Ingen lager helvete" leker han masse med formen:
En får en følelse av en slags tidlig-Drake-møter-Dipset-større-enn-livet-rapballade i begynnelsen før det bygger seg sakte opp til noe større.
Så smyger en deilig harpe inn mens Cez bedende, men sjarmerende etterspør that special one til å chille med, uten tilhørende stress og pes.
En overjovial synth- og basslinje, som viser seg å være temmelig kledelig, flettes inn og det hele resulterer i en uptempo nu-soul-flørtende (faktisk) lettbeint popsingel med et smittsomt refreng.
“Ingen lyver som du / du vet jeg er en slut for empati”, sangrapper han på singelen.
Altså, nå.
Cezinando er unektelig en søt og snodig type.
Lenge leve.
| 1
|
005659
|
Ekte vare
Singelen "Folk er fake" viser at Stargate fortsatt henger med 20 år etter startskuddet.
Fra å produsere det undervurderte debutalbumet til r&b-artisten Noora Noor på slutten av 90-tallet til global anerkjennelse til å lage en rolig låt for sommeren med Unge Ferrari og OnklP - samtidig som de fortsatt har den ene foten godt plantet i relevante leirer over dammen.
Ringen er, på sett og vis, sluttet for Stargate.
Ser en ukegamle og rånevennlige "1Night", forløp-singelen som blant annet er gjestet av en de aller mest trendy rapartistene der ute akkurat nå (21 Savage, ja), og blodferske og vibbevennlige "Folk er fake" med et kledelig samarbeid mellom de nevnte norske artistene, jobber Stargate nå rundt i et mørkere lydbilde enn vi vanligvis er vant med fra duoen.
Og det er jo egentlig bare en styrke.
20 år etter startskuddet viser Mikkel S. Eriksen og Tor Erik Hermansen at de har klart å utvikle seg, og sånt er gledelig, fordi især urbanprodusenter har som oftest ikke en kurve som nødvendigvis alltid peker oppover etter såpass lang fartstid.
"Folk er fake" - en nedpå, men *kremt* fremoverlent raplåt med et av årets mest sitatvennlige refrenger - plukker opp tråden fra "1Night" og blir på en måte ringvirkningene av det som skildres i sistnevnte låt.
Og man trenger ikke å lese mellom linjene her for å skjønne hva låten handler om (selvforklarende tittel, der altså).
Sporet starter som en behagelig, synthete vekkerklokke som sniker seg rundt øregangene med tilhørende adlibs og fresht refreng om freshe ting innimellom alvoret fra Unge Ferrari før han legger ned det første verset.
Så følger et krystallklart a la ultra hd-vers fra OnklP hvor han tegner bilder som regelrett er umiddelbare, som flinke rappere gjør, og ikke minst morsomme (“helt hvit outfit som Puffy”).
Så ruller det drømmende og digge sporet organisk ut mens man blir sittende og reflektere litt, nynne med og rulle hodet mens museviseren søker etter repeat-knappen.
Sheesh.
Bra greier, altså.
| 1
|
005661
|
Øverst i næringskjeden
Lættis og alvor om hverandre på Maes norske debutalbum.
Det er ingen gitt sannhet, åpenbart, men det er ikke mange rappere som har bikket førti som leverer musikk som føles nåtidig.
Myteomspunnet og ikke minst en kul type, Mae har alltid skilt seg ut.
Fra button down Polo-skjorter og tilhørende kledelig (!) hestehale under perioden da Furuset-rapperen under Opaque-aliaset leverte opuset Gourmet Garbage til hans norske debutalbum hvor han forteller at det er status quo nesten 20 år senere i "Bare står og ser på", men bare litt bedre: “hva er det du glor på, det ække noe å se her, bortsett fra at jeg har fått meg nye kalosjer og penklær”.
For Mae er lættis, men skisserer også alvoret.
På singelen "Oslo" påskjønnes hovedstaden, individualitet preikes om på "Bobla" og "Gull på rull", ikke-lek-deilig gis på "Smil", strålende spydighet blir levert på "Null hull", generell bossyness gjelder på "Loff" og "Navnet ringer bjeller" - tematikken varierer og en blir lyttende.
Men Finn Kalvik-tolkningen "Aldri i livet" catcher jeg bare ikke, og "Høst" klinger ikke godt i ørene.
Det beste med Mae, foruten en herlig eiendommelig artistpersonlighet, er at han tegner bilder jeg umiddelbart ser for meg.
Det tar ikke lange tiden på 12 spor lange Proletar Adel før en av favorittrapperne til din favorittrapper illustrerer et perfekt bilde over en klassisk, tung og melodisk hiphop-produksjon fra Tommy Tee, som er den røde tråden rent musikalsk her, på "Anonym seriøs":
"Du sitter i sofaen med fredagstaco, mens jeg står i barings og trikser med 'chakuen".
Om du ikke klukker eller i det minste trekker litt på smilebåndet av sånne linjer så har jeg mine tvil om at du ler av noe som helst.
Ordspillene kommer tett i tett, men det er ikke nødvendigvis alltid like festlig - heldigvis, holdt jeg på å si.
"Tommy
Tee står bak produksjonen på alt jeg gjør", sier 42-åringen.
Fra funky og tung på Gourmet Garbage til funky og tung på Proletar Adel, men norskspråklig.
Grei oppfølger, det.
| 1
|
005663
|
Endelig, Emilie
Popartisten viser at hun er råest i klassen fire år etter forrige fullengder.
Det er himla deilig å få “tilbake” Emilie Nicolas på banen igjen.
Det har etterhvert blitt en tøff og pågående konkurranse i dette sjiktet, og i mylderet av lignende artister skiller Nicolas seg ut.
Selv et fravær på fire år på grunn av sykdom, stort sett - med et unntak av da hun for halvannet år siden lanserte låten “Sky”, en popelektronisk perle - var ikke lang nok tid til å avskrive henne.
Selvfølgelig, Like I'm A Warrior har en håndfull nydelige biter, men det er den helhetlige pakken som gjør Nicolas til den hun er.
En temmelig besnærende stemme blandet med en beatsy tilnærming drysset med tidvis jazzete elektronika som ikke føles utvannet eller pretensiøst.
Det er ektefølt, og aldri klamt.
Så får vi plutselig Tranquille Emile (produsert av Anders Opdahl, Nicolay Tangen Svennæs, Axel "Axxe" Carlson og Eivind Helgerød, sistnevnte også delaktig på forrige plate) i fanget.
Det er kanskje litt vel søkt å kalle albumet et stilskifte, men uansett så kommer en ikke bort ifra at dette er ordentlige bra greier med et tydelig sofistikert voksen-r&b-feel som brer seg utover Nicolas’ debutoppfølger som teller 11 spor.
Det starter sterkt med den svale singelen "Higher Love" og den perfekte oppfølgeren "Naive", som har et voldsomt strykerparti på slutten.
Og det tar ikke lange tiden før man tenker at Tranquille Emile, som handler om lengsel, kjærlighet og det eksistensielle, er jo inspirert av Frank Ocean, tilsiktet eller ikke.
"Wild One" er triphop-aktig, hvorpå "Future" er på noe seriøs lage-barn-musikk-greie da den er mjukere enn et silketørkle med tilhørende nydelig tangentføring.
"String" er litt mørkere enn de foregående, mens på "Dark Matter" så er vi tilbake til Frank Ocean-land, med Kanyesk anslag.
"Let Me Love You" med Nicolas' digge stemme, som stort sett er akkompagnert av ensomt piano, er utsøkt.
"God Damn", en beatbasert og litt røffere sak enn forløperne på Tranquille Emile, viser til en mer småfrekk side.
"Roots" er rolig som epost-innboksen fredag etter lunsj og "Feel Fine" følger opp i samme spor og runder av det hele.
Tranquille
Emile forlanger at lytteren konsentrerer seg litt, hvis ikke mister man de gode detaljene, men viktigst av alt er albumet sårt, sexy og stemningsfullt flettet inn i hverandre.
Egentlig bør jeg ikke være overrasket i det hele tatt, men Emilie Nicolas treffer nok en gang en nerve.
| 1
|
005665
|
Guilty pleasure - uten pleasure
Godgutten fra Bergen slått seg sammen med den moderne tids svar på Nickelback.
Jeg snakker selvfølgelig om Imagine Dragons.
Bandet som er umulig å plassere noe som helst sted - mest av den grunn at de har materiale som kan please fans av de fleste sjangre.
Dette har uansett vist å resultere i gode listeplasseringer, gullstatuetter i fleng og generelt gigantisk suksess til tross for å være et hat/elsk-band for folk flest.
Sammen med Kygo har de laget en uskyldig liten sak som ikke vil noen vondt, med mindre en liker låter uten altfor forutsigbare drop og kanskje ønsket å høre noe nytt da.
Her er det nemlig mye gjenkjennelig.
En trenger ikke å være spesielt dedikert for å fordøye denne låta, men det trenger nødvendigvis ikke å være en dum ting.
Problemet er at dette er så irriterende streit fra to parter som har mottatt såpass mange anerkjennelser at en føler seg nesten snytt.
Denne låtas rette element finner sted i en DJ-bås på en festival som siste artist ute klokka 4 om natta, hvor det eneste som kan holde folk flest gående er å høre noe lite truende, lett og upbeat.
«Born To Be Yours» er det magre kjærlighetsbarnet som med lite gevinst klarer å trekke frem noe nytt blod hos noen av artistene.
Kygo gjør akkurat det han har gjort helt siden han startet disse greiene.
BPM-en er som før, det er tropisk og alt det der og droppet kommer selvfølgelig rett etter en altfor knapp oppbygning, litt som et dårlig foreplay.
Imagine Dragons bidrar med det eneste som kan sees som en fellesnevner i låtene deres:
Dan Reynolds ukarismatiske vokal som starter alle strofer med et raspete stønn.
Låta er først og fremst en stemningsbærer - og ikke så veldig mye mer enn det.
| 0
|
005666
|
Bak nedrullede gardiner
Ta en titt inn i Florence Welchs dagbok.
Lite kan sammenlignes med Florence Welch og co. Gjennom tre album - alle vakre på hver sin måte - har hun fått oss til å danse, synge, føle og kanskje til og med fått noen frysninger under flere Øya-konserter gjennom tidene.
Maskineriet er tilbake med frontfigurens kanskje mest utleverende plate noensinne.
En kan håpe på en ny «Dog Days Are Over» så mye en vil, men High As Hope inneholder ingen storslåtte og oppstemte singler på samme måte som de foregående albumene.
Istedet er mye av fyrverkeriet mer dempet, med produksjonshjelp fra gromgutter som Jamie xx, Sampha og Tobias Jesso Jr.
Sistnevnte har hatt en finger med i spillet på singelen «Big God», en megadramatisk låt som finurlig nok handler om ghosting, fremført på en slik måte at å ikke få svar på tekstmeldinger er verdens største tragedie.
High As Hope tar bort mye av det metaforiske som har vært en gjenganger i Welch sin låtskriving.
Selv har frontfiguren vært innom alkohol- og rusproblemer, samt spiseforstyrrelser som allerede blir nevnt under første strofe i «Hunger»:
«At seventeen, I started to starve myself»
Det legges mindre mellom linjene, men det trenger absolutt ikke være negativt.
Høydepunkter som «Patricia» (en slags ode til Patti Smith) trekker referansene tilbake til et dynamisk spekter hvor en hører Welch skrikende fra ytterpunkt til ytterpunkt i kjent teatralsk stil.
Plata strekker ikke helt til sånn rent dramaturgisk, og det kan faktisk bli litt for grandiost til tider.
Mange av låtene fungerer dog enkeltvis, hvorav «100 Years» er med på å gi et lite tegn til håp tross all motgang.
Den direkte tilnærmingen synes å være en personlig renselse fra en ellers tilsynelatende lukket Flo, og en fryd for oss å høre på.
| 1
|
005667
|
Alle skal få
Drake byr på begge sider av seg sjøl på dobbeldisken Scorpion.
Joa, Drake fikk et par blåmerker etter Pusha T sitt relativt brutale, og ikke minst underholdende disse-spor.
Men hva betyr vel det når du er blant de aller største i ditt felt - og for så vidt innen popmusikk generelt - uavhengig av hvor skarp skyts en rapveteran (en rå en, sådan) skyter med?
Ingenting, egentlig.
De velkjente hovedingrediensene i Drakes rap- og r&b-låter er polerte, men melodiøse tusmørke-beats og ikke sjelden terningkast sterk fire-hooks.
Den kanadiske kosebamsen evner også å heve øyenbryn, som han gjorde sist med karibisk-infuserte Views (More Life, som Drake selv mener er en spilleliste, plukker opp tråden) som har popklassikeren "Hotline Bling" blant låtene.
Sånt blir det faste tilhørere av.
Stjernestatusen hans er såpass sterk og uavhengig røffe linjer som går på æren løs.
For Drake-toget durer avgårde, også på Scorpion.
To år etter forrige album gjør Drake det enkelt for lytterne å forholde seg til hans dualistiske artistpersona ved å levere noe så 00-talls som en dobbeldisk - en til rapfansen (Side A) og en til dem med forkjærlighet for mjuke urbantoner (Side B).
Praktisk til hvert sitt bruk, men vi kan vel enes om at 25 spor totalt og ingen skits er en munnfull.
Vi har allerede hørt det radiovennlige trappop-sporet "God’s Plan" og monotone "I’m Upset" fra før.
Side A sin første feite er den lavmælte, men sinte og elegante 21 Savage-homagen "Nonstop".
Videre av høydepunkter er når minner om Drake anno 2010 kommer på "8 Out Of 10" og når vokalen til Mariah Carey samples kledelig på "Emotionless".
Ellers vil jeg påstå at "Mob Ties" er ren trap-perfeksjon.
Side B står hakket sterkere enn Side A, i alle fall for undertegnede.
Åpneren "Peak" og "Jaded" er så seige og sensuelle atte hjelp, og singelen "Nice For What", som hyller kvinner, er bounce-inspirert og følgelig feststemt; "In My Feelings" følger i samme spor.
"That´s How You Feel", om å ikke få anerkjennelse fra en dame, har en tung beat og bruker Nicki-raps riktig.
"Blue Tint" gjør det samme som det foregående sporet, men er kneppet mer melodiøs.
Michael Jackson-samplede "Don’t Matter To Me" er såpass vellykket pop at jeg tviler på at noen vrir seg i graven.
Den mest fullblods r&b-låten her, "After Dark", med sexede gitarlicks og bra mengde bass, kan nok få skyld i økte antall fødsler om ni måneder.
Det som er sikkert er at Drake fortsatt skildrer hvorfor han leder an rap-kappløpet.
Det emosjonelle livet som rundbrenner og tidvis filantropisk rik mann med tilhørende luksusproblemer er naturlig nok også temaer på albumet hvis tittel sannsynligvis er en akkurat passe klein referanse til stjernetegnet hans.
Enda mer sikkert er at han er en stødig leverandør av svermeriske og stilige produksjoner som både tilfredsstiller hiphophodene og r&bikkjene, som ofte gjelder Drake.
Musikalsk utfordrer han fansen nesten umerkelig, men nok til at man lar seg overraske i den grad man kan la seg overraske av ham.
Stort sett, som på Scorpion, riktignok med et fravær av grime/afropop/dancehall-fibre, leverer han urbanmusikk som ikke gir mye motstand, men den er stemningsfull og enkel å ty til.
Noen ganger trenger du bare det.
| 1
|
005673
|
Søstre med tæl
Den svenske søsterduoen First Aid Kit leverte en proff og sjarmerende avslutningskonsert på Slottsfjells første dag.
Det er absolutt ikke første gang First Aid Kit spiller på Slottsfjellfestivalen i Tønsberg, men mye har skjedd siden Klara og Johanna Söderberg sto på fjellets minste scene i 2009 da en naken gutt løp opp på scenen og «danset helikopteret».
I år fikk de æren av å holde den årlige midnattskonserten på toppen av fjellet, og det ble en idyllisk affære å avslutte den første festivaldagen med harmonisk indie-folk mens sola senket seg over Norges eldste by.
Området foran Kastellscenen begynner å fylle seg opp i minuttene før konsertstart, og enkelte skvetter til når det plutselig strømmer kraftige dunkelyder ut av høyttalerne mens et bilde av et hjerte som dunker dukker opp på sceneskjermen.
En veldig passende intro til låta «Rebel Heart», åpningssporet fra deres nyeste album Ruins, som ble sluppet tidligere i år til god kritikk.
Ikke uventet er vokalene til Klara og Johanna klokkerene og harmoniske, men det er ingen engasjerende åpning vi får servert her.
Heldigvis bygger det seg opp under avslutningspartiet, som glir naturlig over i «It's a Shame», også fra Ruins.
Den funker godt live og får det til å løsne både på og foran scenen.
«Er dere klare for en helvetes show?,» spør Klara på sjarmerende «norsk» før de fortsetter med to låter fra tredjealbumet Stay Gold.
Tittelsporet blir et av konsertens høydepunkter.
Når First Aid Kit først skal gjøre noe, så gjør de det ordentlig.
Samspillet mellom dem og bandet sitter, og jeg kan bare anta at det ligger flerfoldige timer i studio og øvingsrom bak det jeg ser foran meg.
Det idylliske bakteppet komplementerer det som skjer på scenen: et storslått musikalsk arrangement toppa med noe av det aller best jeg veit... en virkelig god trompetsolo.
Her er det deilig å være.
I tillegg til en helt nydelig coverversjon av Kate Bushs «Running Up That Hill», fester også «Wolf» og «Fireworks» seg som noen av konsertens høydepunkter.
Sistnevnte er min personlige favoritt fra Ruins og jeg ble ikke skuffa.
Vokalprestasjonen til spesielt Klara, understreker låtas sårbare og relaterbare tema.
Når hun synger «Why do I do this to myself every time?
/ I know the way it ends before it's even begun» sverger jeg på at jeg aldri skal tulle med denne tingen kalt kjærlighet igjen.
First Aid Kit klarer å få det som er vondt til å høres fint ut, men det skal heller ikke herske noen tvil om at søstrene har tæl og ikke finner seg i dritt.
Dette beviser de først og fremst gjennom fjorårets selvstendige singel «You are the Problem Here».
«Vi er så lei av at vi som kvinner må gå rundt og være redde hele jævla tiden.
Nå får det faen være nok.
Hvorfor spør vi ikke voldtektsmenn hvorfor de gjør som de gjør, men voldtektsofre hva de hadde på seg eller om de drakk?,» sier Klara før hun drar frem elgitaren og røffer opp det ganske fløyelsmyke lydlandskapet som har lagt seg over Tønsberg.
Det er forfriskende å se duoen i dette slaget og publikum er heldigvis enig.
Tidligere i konserten har de nemlig mista interessen for det som foregår på scenen når søstrene Söderberg prøver seg på en nedstrippa versjon av «Hem of Her Dress.
Tanken bak fremføringen er kul, men det funker dessverre ikke her.
Jo høyere Klara og Johanna synger, jo høyere snakker folk.
Til det punkt hvor artisten selv må si ifra.
Sånt synes jeg modig og på sin plass, men det skulle vært helt unødvendig i utgangspunktet.
Når skal folk slutte å snakke så himla høyt på konserter?
Det er for så vidt ikke First Aid Kits feil, men det påvirker dessverre helhetsinntrykket.
Det samme gjør gamle slagere som «The Lion's Roar» og «Emmylou» fra andreplata til duoen.
Selv om låtene i utgangspunktet er rolige, hadde jeg forventa mer energi her.
Jeg får på en måte inntrykket av at de begynner å bli lei av å spille disse låtene live, noe jeg synes det er litt modig av meg å anta, men som jeg også skjønner hvis så er tilfellet.
Heldigvis er det så mye annet fint å hente fra katalogen og jeg opplever konserten i sin helhet som svært gjennomført og proff uten at det går på automatikk.
Det er sjarmerende elementer som rolig headbanging og småprat over en lav sko som gjør at Klara og Johanna klarer å nå publikum, selv gjennom mer prating enn jeg skulle ønske.
| 1
|
005675
|
Rotete karaokefest
French Montana skal ha lite av æren for en helt ok konsert.
Jeg er i konflikt.
Jeg veit nemlig godt hvordan det er å være på en konsert hvor man har det så jækla gøy, og så kommer man hjem og leser en kjip anmeldelse.
Men jeg har ikke noe annet valg enn å være «bad cop» etter det jeg var vitne til da French Montana spilte på Kongescenen på Slottsfjells siste dag.
Den marokkansk-amerikanske rapperen har en lang katalog under beltet, hovedsakelig bestående av samarbeid med andre artister, men denne spilte han ikke noe særlig fra.
I stedet leverte han en kort, uoriginal og rotete konsert.
Til tross for dette, falt det som skjedde på scenen i smak hos publikum, og det er vel det som reddet hele konserten fra å være en total katastrofe.
Det starter ikke akkurat bra, for det starter ikke i det hele tatt.
Nesten tjue minutter etter at konserten skulle ha startet kommer det endelig en person på scenen, men det er ikke French Montana.
Artistens DJ, Alexis Robinson aka DJ Duffey, kobler til dataen sin, fyrer opp noen trap beats og lurer så på om vi er «fucking ready for French».
Det rår ingen tvil hos publikum om at de er «fucking ready».
Det er relativt fullt foran kongescenen og de aller fleste er i dansehumør.
Det hoppes, twerkes og fistpumpes fra det sekundet det strømmer musikk ut av høyttalerne.
Når French endelig finner veien til scenen åpner han med en ekstremt forkortet versjon av «Welcome to the Party» (med Diplo og Lil Pump ft. Zhavia).
Kort er stikkordet for denne konserten.
Ingen av låtene fullføres og overgangene er så brå at det blir slitsomt å henge med.
Vi får ikke mer enn sniklyttinger på originallåter som «All The Way Up» (Fat Joe, Remy Ma), «Ain't Worried About Nothin» og «Freaks» (ft.
Nicki Minaj).
Under sistnevnte klikker det fullstendig i publikum når DJ Duffey klatrer opp på miksebordet og demonstrerer noen imponerende twerke-ferdigheter.
Det skal dama ha.
Djevelen jobber hardt, men hun jobber hardere.
Hadde det ikke vært for Alexis Robinson bak spakene (play/pause-knappen?), hadde French Montana slitt med å lose denne konserten i land alene.
Spesielt med tanke på at synger skuffende lite selv og heller lener seg på playback og publikum.
Halvveis i konserten velger French Montana å avse et heller langt parti til å spille noen av sine favorittlåter.
«Smells Like Teen Spirit» av Nirvana, «Jump Around» av House of Pain og «Tip Toe» av Jason Derulo er bare noe av «the shit» French «loves».
Og publikum digger det.
Jeg trodde de hadde kommet hit for å bli underholdt av French Montana, men når jeg ser meg rundt driver folk og danser med ansiktene vendt mot hverandre mens de synger med på tekstene.
Selv danser French halvhjertet rundt mens en fra crewet hans tar jobben med å filme med telefonen svært seriøst.
French Montana vier i det hele tatt mye av konserten til andre artister enn seg selv.
Etter nok et karaokespor i form av Montell Jordans «This Is How We Do It», ber han publikum om å åpne opp en stor mosh-pit, og folk adlyder.
Tiden har kommet for å hylle og huske en god venn av French, XXXTentacion, den unge og omdiskuterte rapperen som nylig gikk bort etter å ha blitt skutt i Florida.
Publikum hopper inn i hverandre til lyden av «Look At Me!» og hvis jeg skal dømme etter hva folk snakker om når konserten er ferdig, er dette et klart høydepunkt.
Dette blir også et av få.
Ikke overraskende utpeker også listetopperen «Unforgettable» (ft.
Swae Lee) seg på denne ellers forglemmelige konserten.
Mye takket være et publikum som tar helt av, en leken musikkvideo som blir spilt av i bakgrunnen, men også takket være French Montana som for en gangs skyld synger sin del av låta selv og gjør det ganske så greit.
Vanligvis ville dette vært en naturlig låt å avslutte med, men French velger heller å runde av konserten med nok en hyllest.
Denne gang til den svenske DJ-en Avicii, som gikk bort under triste omstendigheter tidligere i år.
Og publikum hyller Avicii på den eneste rette måten: kollektiv hoppefest og høylytt allsang.
Så er det hele over, fire minutter før tida.
Det vil altså si at French Montana var på scenen i totalt 36 minutter ut av 60 mulige, og det er kanskje like greit.
Litt rask matte gjør min indre konflikt noe enklere: terningkast 4 til publikum og DJ Duffey.
Terningkast 2 til French Montana.
4 pluss 2 delt på to er lik 3, og mer enn det kan jeg faktisk ikke koste på meg etter denne rotete karaokefesten.
| 0
|
005700
|
Far er tilbake
…og han er veldig gira på å gi oss hele menyen når halvparten hadde holdt.
Bare synet av 23 spor er utmattende.
Men det er også forståelig.
Lil Wayne har på sett og vis vært distansert fra rapscenen en god stund, sist gang han leverte et studioalbum var i ‘13.
Da er det en del følelser og ideer som må utspilles, selv om louisianeren har levert en jevn strøm av miksteiper de siste årene.
Viktigst av alt:
Lil Wayne viser med Tha Carter V at Lil Wayne er uforanderlig.
Forskjellen mellom nå og da er at han er noen år eldre og fått enda mer hes stemme - utrolig nok.
Det er de samme refleksjonene og samme flyt - ordspill, breking (!), stream-of-consciousness-rapping og lighterlyden som tenner på en joint og påfølgende inhalering.
Albumet føyer seg ikke for tidsriktige hiphop-produksjoner.
Produksjonene er nesten identiske som de var “sist” - tilgjengelig rapmusikk fra sørstatene med mye følelser, originalt nok til at du blir hektet.
Problemet er at platen til tider høres utdatert ut.
Rapperen og levemannen plukker mikrofonen rett opp fra der han sist la den ned, og en 2018-versjon av Lil Wayne tåler tidens tann, i alle fall til godkjent karakter.
På Tha Carter V er Lil Wayne sulten på å vise frem “arven” han etterlater.
Albumet er dessverre altfor langt og ufokusert til at den føles helhetlig.
Han boltrer og navigerer seg gjennom en relativt stor variasjon av låter, teamet med navn som Minaj, Lamar, Ashanti, også videre.
Det er godt håndverk å spore opp her, for all del.
Du får melodiske og varme sanger (“Dedicate”, “Don’t Cry”, “Dark Side Of...”, “Start This Shit…”, “Dope New Gospel”), harde og større-enn-livet-låter (“Uproar”, “Mona Lisa”), traptunge saker (“Let It Fly”, “Used 2”) og ballader (“Perfect Strangers”, “Mess”) som radiovennlig poprapspor (“Let It All Work Out”).
Lil Wayne skal for alltid anerkjennes for å være den artisten som en del av dagens rappere, som A$AP Rocky, Migos, Kendrick Lamar, Young Thug, og så videre, har latt seg inspirere av, og 36-åringen er fortsatt den følsomme rebellen vi ble kjent med for herrens år siden.
Men det hadde holdt i massevis om daukjøttet på Tha Carter V hadde blitt skåret vekk.
| 0
|
005701
|
Ut av det blå
Fortsatt vårt fremste pophåp.
Det føles rart å vite at debutalbumet til Sigrid ikke har kommet enda.
Vi har derimot fått flere låter slengt i trynet, ikke bare den definerende «Don’t Kill My Vibe», men også nevneverdige boblere som «Strangers» og «Schedules».
Låter som plasserer Sigrid ganske stødig på pop-pidestallen.
I likhet med nevnte singler er «Sucker Punch» også en ganske progressiv låt med den velkjente "in-your-face-attituden".
Beaten i verset eksperimenterer godt med uortodokse taktskift og spenstige elementer som gjør denne saken interessant og overraskende nok veldig underholdende gjennom mye bevegelse og dramatikk.
Det er kanskje derfor det mer tradisjonelle refrenget balanseres godt med resten av låta.
Selv om refrenget i seg selv er skrudd så opp til de grader av produsent Martin Sjølie, klarer det likevel å bygge opp til den største overraskelsen på «Sucker Punch».
En småfrekk vocoder pent plassert før a capella-klimakset som ender i en stor vegg av alle de quirky elementene gjennomsyret i det grusomt fengende refrenget.
Sigrid utfordrer ikke bare seg selv her, men også lytterne.
Det hele føles veldig overveldende, men på den gode måten.
Sukk, hva skulle vi gjort uten Sigrid?
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.